Operasjon ørkenstorm : en personlig beretning fra Golfkrigen 8275140102 [PDF]

Zitiervorschau

B

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

GENERAL SIR PETER

DE LA BILLIERE

OPERASJON ØRKENSTORM

Forlaget Exodus Mandal

Copyright (c) General Sir Peter De La Billiére 1992 Original tittel: STORM COMMAND Boken ble første gang utgitt i England 1992 av Harper Collins Publishers, London Published by agreement with Lennart Sane Agency AB (c) Norge Forlaget Exodus Brugaten 3A, 4500 MANDAL Tlf 043 60011/Fax 043 60010 Etter 3.juni Tlf 382 60011/Fax 382 60010

Boken er oversatt av: Britt Elli Translatørtj enesten 7700 STEINKJER

Trykk: Tangen Trykk AS, Drammen Innbinding: Kristoffer Johnsen As, Skien

ISBN 82-7514-010-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven og fotografiloven. Kopiering i strid med lov eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

GENERAL SIR PETER

DE LA BILLIERE OPERASJON ØRKENSTORM En personlig beretning fra Golfkrigen

FORLAGET EXODUS MANDAL

BAKGRUNN General Sir Peter de la Billiére ble født i 1934, og fikk sin utdannelse ved Harrow School og lot seg verve til militær tjeneste i 1952. Han gjorde tjeneste i 1. infanteriet Durham Light i Japan, Korea og deretter i to år i Suezkanalsonen og i Jordan. I 1956 ble han innrullert i Spesialluftstyrken og kjempet mot de kommunistiske terroristene i Malaya. I 1959 ledet han en tropp under angrepet i Jebel Akdar, der han vant sitt første "Military Cross” (militære kors ordenen). Fra 1964 til 1966 hadde general de la Billiére kommandoen over A skvadronen i Spesialluftstyrke 22 i operasjoner i Radfan og Borneo, og vant en stolpe til sin MC (Military Cross). Senere kom han tilbake til Spesialluftstyrke 22 som nestkommanderende og deretter kommandør. I perioden 1969-74 hadde han kommandoen i operasjoner i Musandam og Dhofar. Han ble utnevnt til "Member of the Distinguished Service Order" (medlem av en ekslusiv tjenesteorden). 1 1977 tok general de la Billiére kommandoen over det britiske treningsteamet i hæren i Sudan. Mellom 1979 og 1983 var han øverstkommanderende for Spesialluftstyrkegruppen og hadde den totale militære kommandoen over det bemerkelsesverdig vellykkede angrepet å befri gisler holdt i den iranske ambassaden i London. Han ble utnevnt til CBE (Commander of the Brithish Empire) og KCB (Knight Commander of the Bath) i 1988. Den 6. oktober 1990 tok general de la Billiére på seg kommandoen over de britiske styrkene i Midt-Østen. Under hans kommando vokste den britiske kontingenten fra 14.000 i begynnelsen av november 1990 til mer enn 45.000 ved slutten av krigen mot Irak i februar 1991. Etter hans hjemkomst til Storbritannia ble han utnevnt til KBE (Knight of the British Empire), forfremmet general og ble forsvarsministerens spesialrådgiver i saker som gjaldt Midt-Østen. Han ble pensjonert fra aktiv tjeneste i juni 1992. General de la Billiére er gift med Bridget og har tre barn.

5

TIL DE SOM ALDRI KOM HJEM. Før oss fra død til liv, fra falskhet til sannhet. Før oss fra fortvilelse til håp, fra frykt til tillit. Før oss fra hat til kjærlighet, fra krig til fred. La fred fylle våre hjerter, vår verden, vårt univers. Amen.

Bønn om fred, sendt til forfatteren av Derek Hodgson, kvelden før krigen brøt ut. Avsender var tidligere kollega i infanteriet Durham Light, for tiden assisterende biskop i Auckland og korherre ved Durham katedral.

6

INNHOLDSFORTEGNELSE Akkrediteringer Kart Forord v/H.KH. Prinsen av Wales Innledning 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13.

Tilbake til Arabia "Krig før jul" Vi strammer grepet "Flere tanks! Flere tanks!" Oppbyggingen Nervekrig Med ett øye på kristtornen Avgjørende sekunder Luftkrig Nordvest passasjen Kamp på alle fronter Ørken sabre Opprydding

7

9 13 15 17

21 43 67 93 121 147 173 191 219 249 265 299 323

AKKREDITERINGER Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til følgende for sine bidrag med informasjon og gode råd: Margaret Aldred, kaptein Mark Chapman, brigadegeneral Patric Cordingley, kommandør Christopher Craig, brigadegeneral Arthur Denaro, Nigel Gillies, brigadegeneral Tim Glass, brigadegeneral Christopher Hammerbeck, marskalk i flyvåpenet Sir Patrick Hine, oberstløytnant David McDine, generalmajor i flyvåpnet lan Macfadyen, Sir Alan Munro, generalmajor Rupert Smith, brigadegeneral Tim Sulivan, oberst lan Talbot, brigadegeneral Martin White, generalløytnant Sir Michael Wilkes, flymarskalk Sir William Wratten. Det er to andre personer som jeg føler en særdeles takknemlighet til: Min kone Bridget, som oppmuntret meg til å bruke mine brev til henne som grunnlag for denne boken; og Duff Hart-Davis. Uten hans redaksjonelle hjelp og moralske støtte kunne jeg aldri ha påtatt meg denne oppgaven.

Peter de la Billiére juli 1992

FORFATTERENS NOTAT Jeg vil gjerne understreke at denne boken ikke på noen måte er noen offisiell historiebok fra Golfkrigen. Selv om forsvarsdepartementet var særdeles hjelpsom i rettingen av faktiske feil, er dette i hovedsak en personlig beretning, og meningene som det her gis uttrykk for, er mine egne.

9

LISTE OVER FORKORTELSER ARCENT

(amer.)Army Central Command = Hærens sentralkommando ASMA Air staff management aid = luftpersonalledelsens støtteapparat AWACS Air borne warning and control system = varsel og kontrollsystem (fly) BDA Battle damage assessment = beregning av krigsskade BERM Sand barrier = sandbarriere Blått-på Tilfelle der egne tropper treffes av ikke-fiendtlig blått ild. "Bluey " Flypostbrev til og fra styrkene, i form av et blått ark, som brettes sammen til konvolutt. CAP Combat air patrol = krigsluftpatrulje CBFME Commander, British Forces Middle East = Kommanderende, britiske styrker Midt-Østen. CENTCOM (amer.) Central Command = Sentralkommando CNN Cable News NetWork Compo Composite rations = sammensatte rasjoner EOD Explosive ordnance disposal = disponering av eksplosiv våpenteknisk materiell. FBS Forces' Broadcasting Service = styrkenes kringkastingstjeneste FFMA Forward force maintenance area = forsyningstjenesten for de fremste troppene FMA Styrkenes forsyningtjeneste G-Day Start av bakkekrig GPS Global positioning system = global lokaliseringsutstyr HAS Hardened aircraft shelter = herdet flyhangar H-Hour Start av luftkrig

ii

KTO

MARCENT MCMV MRLS

MSR NBC ROE SAM SNOME Tripple A Zulu KART 1

KART 2

Kuwait Theater of Operations = Kuwait operasjonssenter (amer.)Marinens sentralkommando Mine counter -measure vessel = kontraminefartøy Multiple rocket launch system = flerrørsrakettkaster Main supply route - hovedsuppleringsrute Nuclear, biological and chemical = kjernefysisk, biologisk og kjemisk. Rules of engagement = direktiver for ildgivning Surface-to-air missile = bakke-til-luft rakett Senior Naval Officer, Middle East = sjefsoffiser i marinen, Midt-Østen. Anti-aircraft fire = luftvernild Greenwich Mean Time = Greenwich-tid GOLFKRIGENS ARENA De alliertes luftbaser Irakiske luftbaser Rakettanlegg Anlegg for kjemiske/biologiske våpen KAMPKART Hovedmålområdene til det britiske første pansrede divisjon og fremgangen 24-28. februar.

Britiske 1. pansrede divisjon 7. armerte brigade 4. armerte brigade

12

ITT KENSINGTON PALACE

Da jeg avla et kort besøk hos våre styrker i golfen like før jul 1990, ble jeg forundret over spesielt tre forhold. Det første var den overveldende størrelsen av Operasjon Granby - den største ansamling av britiske styrker siden den 2. Verdenskrig. Det andre var den meget store profesjonelle dyktighet som våre tjenestemennog kvinner utviste. Det tredje var den ukuelige humoristiske sans som de la for dagen, til tross for at mange av dem bodde under ekstremt ubehagelige forhold i ørkenen under en av de verste vintre, som noensinne har rammet den delen av verden. Jeg kan ta feil, men jeg har trukket den konklusjon at humor, vedvarende og fantasifull trening og et godt lederskap, er vitale ingredienser for enhver vellykket militær operasjon - og Peter de la Billiére bidro sannelig til å sørge for dette. Alle vet at da kampen for å befri Kuwait endelig kunne begynne, var den kort og skarp. Men de månedene som gikk med til møysommelige forberedelser, og som kunne muliggjøre et slikt resultat, ja de er dokumentert i langt mindre grad. "Kodeord: Storm Command" viser den målbevissthet som preget general de la Billiére da han kjempet for å skaffe alt det hans styrker trengte - fra mer utrustning og mannskap til en radiostasjon, egen avis til kampstyrkene og telefoner. Denne fascinerende og uhyre leselige beretningen viser også, med varme og humor, egenskapene som preget de 45.000 menn og kvinner som var under hans kommando. Det kom som ingen overraskelse på meg at disse menn og kvinner, da tiden var inne, utviste slik positiv og profesjonell respons på sin øverstkommanderendes tilkalling, slik at de kunne fullføre oppgaven med å frigjøre Kuwait sammen med sine kolleger i koalisjonen langt mer effektivt og med færre liv tapt enn noen av oss hadde våget å håpe på.

15

INNLEDNING Den 11. januar 1991 skrev jeg et takkebrev fra mitt hovedkvarter i Riyadh til redaktørene i alle Det forente kongerikets aviser som hadde gitt de britiske styrkene i Golfen generøs moral og praktisk støtte til jul. Alle avisene trykket mitt brev, men en av dem, "The Daily Star", gikk lenger og skrev en artikkel, sammen med en kakeoppskrift, der de oppfordret leserne til å bake kaker, og sende dem til meg så de kunne fordeles ute blant troppene våre. Resultatet var overveldende: en fullstendig oversvømmelse av fruktkaker som kom til Saudi Arabia med flylast etter flylast. Jeg gjorde mitt beste for å fordele dem, og tok sekker fulle av kaker med meg, som rene julenissen, hver gang jeg fløy med helikopter for å besøke troppene i ørkenen, mannskap ved flybasene, eller medlemmer av marinekampgruppa til havs. Jeg må ærlig innrømme at bakekunsten varierte en god del. Mange av kakene var deilige, men noen var harde som geværkuler, og ville ha gjort adskillig skade dersom de var blitt brukt som nødsammunisjon mot fienden. Men selv om de var kjærkomne som rasjonssupplering, var den rent psykologiske verdien av dem langt større for oss enn den gastronomiske. Virkningen av kakene var langt mektigere enn ord. De beviste den enorme omsorg som folket i Det forente kongeriket hadde for sine menn og kvinner i Golfen. Da vi begynte å motta kakene, kjente vi en enorm bølge av støtte, sympati og kjærlighet hjemmefra. Hovedhensikten med å skrive denne boken er å vise den betydning som individuelle mennesker har i moderne krigføring. I kampen for å drive den irakiske hæren ut av Kuwait, tok koalisjonsstyrkene i bruk alle former for høyteknologiske våpen som fantes; men den endelige seieren var først og fremst avhengig av den enkeltes utførelse av oppdrag, enten det var flygere, dykkere, stridsvognførere, mekanikere, ingeniører, kokker, radio-operatører, infanterister, sykepleiere eller offiserer i alle grader. Det var disse vanlige menneskene som, når alt annet er sagt og gjort, var villige til å sette sine liv på spill og risikere alt, da deres regjering bestemte seg for å gå til krig. Min beretning om felttoget er skrevet først og fremst for lesere, uten militær bakgrunn, som kan interessere seg for hvordan en omfattende internasjonal operasjon ledes. Jeg håper at boken vil illustrere de

17

menneskelige problemene, som er involvert i å holde en høy kommando under en større konflikt, og vise hvilket press - både militært, diplomatisk og politisk - en øverstkommanderende utsettes for. Jeg håper også at boken vil vise hvor betydningsfullt det er å opprette og pleie gode personlige forhold til andre nasjonale kommandanter, og på den måten sikre at internasjonale forhold utvikles i takt med de linjer, som er ønsket av de forskjellige regjeringene som er involvert. Selv om den britiske kontingenten på førti-fem tusen menn og kvinner var mindre enn en tiendedel av den amerikanske styrken, var den ikke desto mindre det tredje-største elementet i koalisjonen etter Amerika og Saudi Arabia. Dette bidro til vår betraktelige innflytelse på den internasjonale arena, og betydde at vi, sammen med USA, kunne stå i bresjen for våre andre partnere i koalisjonen. Våre krigsforberedelser tok nødvendigvis lang tid. For det første befant vi oss svært langt hjemmefra - amerikanerne var tolv tusen kilometer borte, britene seks tusen kilometer - så problemene med forsyningstjenesten var enorme. For det andre, var operasjonen uhyre kompleks, med mer enn tretti nasjoner involvert i koalisjonen. For det tredje, måtte våre målsettinger stadig justeres. Vi var kommet til Midt-Østen for å beskytte Saudi Arabia fra ytterligere aggresjon fra Saddam Husseins styrker, men kom gjennom forskjellige stadier fram til den konklusjon, at vi måtte fordrive hans hær fra Kuwait med makt. Dette krevde konstant revidering av våre planer. Oppbyggingen, både politisk og militært, måtte gjennomføres med varsomhet og tålmod. Da krigen til slutt brøt ut, var den kort, skarp og ekstraordinært vellykket (for oss), med minimalt av falne blant koalisjonen. Men dersom vi var blitt forhindret fra å gjøre våre forberedelser, eller dersom våre styrker ikke hadde vært dyktige nok, ville resultatet ha sett helt annerledes ut: bakkekrigen ville ha vart mye lenger, med langt flere falne, spesielt blant irakerne, som ville ha mistet store mengder menn hvis kampene var blitt trukket ut i langdrag. Dette er altså en personlige beretning om et felttog som viste seg å være en triumferende seier. Jeg håper at den vil bli betraktet som en hyllest til den besluttsomhet og den sunne fornuft som ble vist av det britiske folk, og av britiske tjenestemenn og kvinner, stilt overfor en viktig utfordring.

18

Storm kommandører: Det nære forholdet som general Norman Schwarzkopf og ie8 tde hjørnestenen for britisk-amerikansk millitært samarbeid.

19

KAPITTEL 1 TILBAKE TIL ARABIA I begynnelsen av august 1990, etter tretti-ni år i hæren, var jeg stasjonert i Aldershot som generaloffiser med kommando over det sørøstre distrikt. Jeg hadde fire måneder igjen før jeg skulle gå av med pensjon, og tankene mine vendte seg i stadig økende grad mot sivile tidsfordriv der seiling, gårdsbruk og den tradisjonelle oppdrett av husdyr stod høyt på min liste av prioriteringer. Jeg hadde lenge næret en ambisjon om å reise med lystbåt til New Zealand, og nå la jeg planer for september. Min kone Bridget og jeg skulle tilbringe en uke i seilbåt i Solent (kanalen mellom England og øya Wight) som en slags trening, for å se om vi kunne klare å takle en liten båt alene på langtur. Jeg hadde også vært en uke på slakterkurs som hæren arrangerte, og brynt mine ferdigheter med tanke på å lede en detaljistkjøtthandel for gårdsbrukpartnerskapet, noe jeg hadde tenkt å utvikle som en slags andre karriere. Og så, den 2. august, ble Kuwait invadert av Saddam Husseins styrker. Vi hørte nyhetene over bilradioen da vi kjørte mot Winchester County Sykehus, der Bridgets far, oberst Basil Good, lå for døden etter et slag. Selv om han aldri visste det selv, gav han et betydelig bidrag til krigen i golfen, for som offiser i Loyals hadde han brukt mye tid på å utvikle 105mm-kanonen, forgjengeren til 120mm-kanonen som var montert på våre Challenger stridsvogner. Nå, når han lå nesten bevisstløs, ved livets slutt, registrerte han det faktum at Kuwait var blitt invadert. Han døde to dager senere, og alle i familien vår sørget sårt over tapet. Mitt instinkt fortalte meg at krisen i Midt-Østen ville bli verre før den ble bedre, særlig da forsvarsdepartementet iverksatte Operasjon Granby (Navnet overrasket våre amerikanske allierte, som aldri hadde hørt om markien av Granby, den distingverte kommandøren i det attende århundre som kjempet i slaget ved Minden under Sju-Års krigen. Navnet ble valgt ut ifra en liste i forsvarsdepartementets datamaskin, som det navnet som neste hovedoperasjon skulle oppkalles etter. Til å begynne med kalte amerikanerne denne aksjonen

21

for Operasjon Ørkenskjold. Navnet på marinens kampgruppe, 321:1, ble valgt på samme måte.), en uke senere som svar på amerikanske og saudiske forespørsler om hjelp, og hentet raskt fram Tornado og Jaguar skvadroner fra flyvåpenet for å avverge ytterligere aggresjon fra Saddam. Med livslang erfaring som soldat, kjente jeg ikke til noen strid av det omfanget som ble løst fredfullt, og jeg hadde mistanke om at andre nasjoner snart ville bli trukket inn i Kuwaits konfrontasjon med Irak. Likevel virket det ikke som om det var noen grunn til at Bridget og jeg ikke skulle kunne foreta vår seiltur som planlagt. Så tidlig i september la vi ut fra Whale Island, nær Portsmouth, i "Craftsman", en tjue-åtte fots båt med en motor som viste seg å være gjennomført upålitelig, til tross for at det var De kongelige elektriske og mekaniske ingeniører som hadde leid den i august måned. Turen ble en katastrofe. Vi hadde riktignok en behagelig natt da vi lå på en fortøyningsplass i en elvemunning nær Wareham. Men uken som helhet, bekreftet ettertrykkelig det faktum at Bridget ikke er den fødte gast. Problemet er ikke at hun er redd sjøen; men heller det at hun synes sjøen er kjedelig. Hun blir fort sjøsyk på grunn av dårlig balanseevne, og har ikke talent for seiling. På denne turen hadde hun håpet at hun i det minste kunne vise seg effektiv i behandlingen av en båt inne i havnområdet; men når motoren stadig hadde tendens til å fuske, var det umulig med nøyaktig manøvrering. Det eneste hun kunne gjøre hver gang vi kom til en havn,var å kjøre båten i høy hastighet mot kai. Dette fikk oss til å se latterlige ut for enhver som stod på land, og dette var ikke med på å forbedre hennes temperament eller mitt eget, langt mindre vårt nautiske rykte. Vår siste ydmykelse oppstod etter en behagelig dagsseiletur fra Poole mot Solent. Både vinden og motoren sviktet oss, og da tidevannet snudde da vi nådde frem til Needles, måtte vi praie en forbikjørende lystbåt og bli tauet inn til Yarmouth for å unngå å drive ut i Den engelske kanalen. Etter fiaskoen ble jeg sittende og engste meg for hvordan mine planer om lang-distanse seiling kunne tilpasses Bridget. I løpet av vårt tjue-fem år lange ekteskap hadde jeg vært skilt fra henne alt for ofte på grunn av plasseringer i utlandet, og jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle reise fra henne mer. Drøvtyggingen min ble brått avbrutt av nyhetene kl. 1800, som vi

22

lyttet til da vi kjørte hjemover mot Aldershot om kvelden den 15. september. Forsvarsminister Tom King hadde kunngjort at den 7. panserbrigaden skulle sendes til Saudi Arabia, og at et felles hovedkvarter for styrkene skulle opprettes. Nyhetene satte fart i adrenalinen. Inntil det tidspunktet hadde marine-og luftenhetene i Golfen operert under sine egne uavhengige kommandoer; men nå når en stor hærstyrke var blitt satt inn, ville alle britiske styrker komme under en enkel trippeltjeneste-kommandør. Og jeg følte helt enkelt at jeg måtte være den rette mannen for jobben. Jeg snudde meg og så på Bridget, og selv om jeg ikke sa noe, visste hun hva jeg tenkte. I samme øyeblikk som hun hørte nyhetene ble hun mismodig, for hun visste at min kjærlighet til utfordring og for stridsøvelser hadde formet hele mitt livsløp. Her lå det en enorm utfordring. Oppgaven med å kommandere de britiske styrkene i Golfen ville teste meg fullt ut. Det kunne gå helt galt, og hvis det gjorde det, ville nederlaget ødelegge det ryktet jeg i utgangspunktet hadde, og ødelegge det som inntil da hadde vært en relativt vellykket karriere. Men likevel syntes dette å være en oppgave som jeg hadde vært i trening for gjennom hele mitt liv. Den eneste grunnen til at jeg gikk inn i hæren i første omgang, var for å være med på operasjoner. Heldigvis for meg hadde jeg alltid klart å finne uro et eller annet sted i verden, og nå, når jeg så for meg anledningen til å bli involvert i operasjoner i en alder av femti-seks år og med rang som generalløytnant, grep jeg begjærlig etter den. Få offiserer på den alderen og med den ansienniteten får noen gang sjansen til å gå inn i aktiv tjeneste, og det var aldri aktuelt å la være å søke på stillingen som kommandør. Hvis jeg hadde latt denne sjansen gå fra meg, ville det ha vært i strid med alt det jeg noensinne hadde gjort gjennom et langt soldatliv. Noen måtte ta jobben, og slik resonerte jeg: Hvis jeg ikke fikk den, ville noen andre få den. Det lå krig i luften, og jeg følte jeg kunne gi mitt bidrag ved å dra ut i den. Jeg betraktet pensjonsalderen som noe som jeg hadde vent meg til å forberede meg på, ikke en unnskyldning til å slutte å gjøre alle de tingene som jeg var blitt trenet til gjennom så lang tid. Alt tatt i betraktning, ville det ha vært svært merkelig om jeg ikke hadde meldt meg til oppgaven. Hjemme lå det et offisielt brev og ventet på meg fra generalløytnant

23

Sir John Learmont, militærsekretær ved forsvarsdepartementet, der jeg ble informert om at jeg skulle gå over i pensjonistenes rekker den 20. januar 1991. Jeg overså elegant den instruksjonen for øyeblikket, og ringte til sjefskommandør for Det forente kongerikets bakkestyrker, min gamle venn general Sir Charles Huxtable, som jeg hadde kjempet sammen med i Korea i 1953, og bad han nevne navnet mitt m.h.t. Golfen. Han sa at han allerede hadde gjort det, og at stabssjefen, general Sir John Chapple, hadde godkjent nominasjonen. Da jeg tilføyde at jeg ville utsette pensjonering dersom jeg fikk jobben og i tilfelle ville gjøre tjeneste så lenge som nødvendig, sa Charles. "Vær ikke engstelig. Vi har ikke glemt deg. Navnet ditt ligger allerede i hatten." Den kvelden gjorde jeg meg noen notater, og under overskriften GOLF (KRIGEN?) 1990 - OPERASJON GRANBY, skrev jeg, "Denne er min." Så skrev jeg en liste over de ting som etter min mening kvalifiserte meg for jobben: 1.

2.

3.

4.

5.

Jeg hadde utført betydelig aktiv tjeneste i Midt-Østen. Jeg snakket en del arabisk hverdagsspråk, likte og respekterte araberne, og forstod meg på deres levesett og kultur. Jeg hadde tjenestegjort sammen med amerikanerne i krigen i Korea, selv om det var lenge siden, og siden den gangen hadde jeg ofte arbeidet sammen med dem i antiterroristoperasjoner. Som kommandør for de britiske styrkene og militære kommisjonærene på Falklandsøyene fra 1984 til 1985, hadde jeg fått verdifull erfaring fra trippeltjeneste-kommando - den vanskelige kunsten med å indusere alle tre tjenester og tilpasse deres enkelte vaner og prosedyrer slik at de kan jobbe godt sammen (trippel-tjeneste personale går ofte under betegnelsen "lilla", kombinasjonen av fargene rødt, blått og beige som bæres av de enkelte tjenester). Mitt opphold på Falklandsøyene hadde også gitt meg verdifull politisk erfaring: Jeg visste at dersom det brøt ut krig i Golfen, ville det bli en politisk konflikt på høyt plan. En av mine roller i sørøstre distrikt gjennom de siste tre årene hadde vært som permanent kommandør i fredstid (PPC)

24

i organisasjonen kjent som Joint Forces Operational Staff (Den operative stab for samlede tjenester). Dette er kommandogruppen som danner grunnlaget for ethvert hovedkvarter for trippeltjenesten som det svært plutselig kan oppstå behov for, og som raskt iverksetter jobben med å kalle inn offiserer for å danne et slikt hovedkvarter ved begynnelsen av en støne operasjon.

Blant disse kvalifikasjonene var det den første som slo meg som den viktigste. Mitt engasjement med araberne begynte da jeg var i Harrow, der to konger var blant mine medelever: Feisal av Irak og Hussein av Jordan. Selv om jeg ikke kjente noen av dem svært godt, talte det senere til min fordel bare at jeg hadde gått på skole sammen med dem, spesielt i Jordan. Min introduksjon til Midt-Østen kom i oktober 1953, da jeg som nitten år gammel troppsjef i infanteriet Durham Light seilte i et troppetransportskip fra Korea til Egypt og tjenestegjorde i Kanalsonen som et ledd i det som i virkeligheten var en okkupasjonshær. Jeg ble også sendt ut på et oppdrag til Jordan, der jeg tilbragte fire gode måneder i Aqaba - på den tiden lite mer enn noen få leirhytter - og foretok mitt første, uforglemmelige besøk til Petra, John William Burgon's rosenrøde by - "halvparten så gammel som tiden"!' I 1956 ble jeg overført til Spesiallufttjenesten. Det var sammen med dem at jeg i løpet av de neste tjue årene gjentatte ganger ble involvert i arabiske operasjoner, de fleste av dem hemmelige. Den første var en kortvarig, men interessant kampanje i Jebel Akhdar, Omans indre fjellområder. Oman var på den tiden et uhyre primitivt baklengsland, som var styrt av den erke-reaksjonære Sayed Bin Taimur. Selv om vi aldri oppnådde vårt viktigste mål som var å eliminere eller ta Ghalib, Talib og Suleiman til fange, de tre dissidente lederne som gikk på frifot i fjellene, klarte vi å sikre fjelltoppen og drive dem i utlendighet. De har heller aldri kommet tilbake. Vi kunne også gjøre krav på være de første utlendingene som nådde toppen av Jebelfjellet siden perserne i det tiende århundre. Senere var jeg i Aden, der jeg var på utlån som E-offiser i den statlige regulære hær (FRA). Det var der jeg ble godt kjent med araberne, lærte å sette pris på deres fine kultur og respektere deres

25

levesett. I nesten to år tjenestegjorde jeg med FRA, en araberstyrke som på den tiden var under kommando av den distingverte militære historikeren brigadesjef (i dag generalmajor) James Lunt. Det var da, i 1962, jeg fikk et bedre grep på hverdagsspråket (jeg ville ha lært meg det enda bedre hvis ikke alle de arabiske offiserene hadde snakket til meg på engelsk). Jeg oppdaget at araberne liker og respekterer en utlending som har gjort seg den umak å lære språket deres, siden han dermed har gjort et forsøk, ikke bare på å mestre talemåten deres, men også å forstå deres religion, kultur og historie. Senere ble det en ny kampanje i Aden. Der ble to av mennene i min skvadron drept og halshugget av dissidente stammefolk. I samsvar med deres skikker tok de hodene til sine offre med tilbake til sin regent i Taiz, for å bevise at de var døde. Enda senere, tidlig i 1970-årene, ble det en langvarig operasjon i Oman, der Spesiallufttjenesten ledet en hemmelig kampanje etter at den aldrende og despotiske Sayed Bin Taimur var blitt styrtet. Kampanjen var rettet mot et kommunistisk opprør som fortsatte å ose i fire år. Til slutt var det omanerne, som gjennom sine egne tiltak, snudde situasjonen i sin favør, selv om det riktignok var med assistanse av Spesiallufttjenesten. Så kom det enda en vanskelig kampanje, der en geriljastyrke etablerte seg på Musandam halvøya, en uhyre vill odde som stikker ut fra den nordøstre spissen av Oman inn i Hormuz stredet, selve halsen til Golfen. Opprørernes mål var å forstyrre uttrekningen av konvensjonelle britiske tropper fra området, der vi hadde opprettholdt vårt nærvær i et halvt århundre; men opprørerne ble effektivt satt ut av spill da Spesiallufttjenesten slapp en fallskjermtropp ned i Wadi Rawdah en natt - og deretter angrep de to gerilja-festningene på ' kysten fra sjøen. Senere, i 1970-årene, ble jeg plassert i Sudan. Jeg tok Bridget og de tre barna våre med meg, og reiste fra England til Egypt, der vi krysset Nassersjøen. Og i sommerens mest intense hete, foretok vi så en fire-dagers reise over Nubi ørkenen med Land Rover - en strevsom opplevelse som appellerte mer til meg enn til de andre medlemmene av familien. Da vi ankom Khartoum, overtok jeg kommandoen av den britiske hærens treningsteam som var knyttet til den sudanesiske hæren. Der ble vi i tjue måneder. Dermed hadde

26

jeg vært i arabisktalende land i nesten åtte år, og hadde utviklet en sterk forkjærlighet for ørkenen, som ikke hadde forandret seg på tusenvis av år. Jeg elsket de vide, åpne slettene, den strålende friskheten ved soloppgang, den vidunderlige følelsen av frihet og uavhengighet og ensomhet som sanden inspirerer menneskesjelen med. Hadde jeg ikke vært gift, kan det tenkes at jeg ville ha blitt der for alltid og blitt med i den lille banden av eksentriske engelskmenn som har viet sine liv til Arabia. Jeg kunne ikke si hvor mye alt dette ville telle høsten 1990. Men jeg måtte vente gjennom en irriterende forsinkelse, tolv dager lang, som innebar spenning for meg og virket stadig forverrende på den mannens muligheter - uansett hvem det kunne bli - som til slutt skulle bli innsatt som kommandør av de britiske styrkene i Midt­ østen. Offiserer var allerede i ferd med å bli kalt inn og utpekt til stillinger i trippel-tjenestens hovedkvarter, etter det såkalte handlekurvsystemet, uten at den foreløpig ukjente kommandøren fikk noe å si i utvelgelsen. Enhver kommandør ville ha foretrukket selv å velge ut nøkkelpersonene til sitt eget hovedkvarter, spesielt hvis hovedkvarteret er i ferd med å bli skreddersydd for oppgaven som står for døren, slik som tilfellet var her. Råd med hensyn til utformingen av hovedkvarterene kom inn fra generalmajor i flyvåpenet, Sandy Wilson, kommandør for en mindre enhet i flyvåpenet. Han var blitt fløyet raskt inn i krigsområdet som en forhindrende og defensiv manøver. I det hele tatt lignet hans ideer svært mye på mine; men likevel var det en annen som måtte få tingene til å fungere, nemlig kommandøren, som skulle ha hatt ansvaret for å bygge opp hovedkvarteret, og for jobben med å velge ut mennesker som skulle gå inn i nøkkeloppgaver. Etter at jeg hadde sendt av gårde min offisielle søknad med referanser, kunne jeg ikke gjøre stort annet enn å ligge med øret mot bakken. Jeg tenkte at det kunne være en ulempe at min pensjonstid var så nært forestående. Dersom forsvarsgrensjefene valgte å nominere noen som hadde mer igjen av sin karriere enn det jeg hadde, og som kanskje derfor ville tjene mer på erfaringen, ville det være helt forståelig. Snart fikk jeg høre at flyvåpenet presset på med Sandy Wilson som sin kandidat til stillingen. Han var en høyst intelligent og dyktig forhenværende kampflyger, og hadde den fordel

27

at han allerede befant seg i området og var i nær kontakt med situasjonen. Likevel var det, iallfall så langt jeg kunne se, to mangler ved hans kandidatur. For det første hadde han bare tostjemers rang, og dette var en trestjerners utnevnelse. For det andre, siden hærens kontingent i Golfen kom til å være mange ganger større enn flyvåpenet og marinen, var det egentlig behov for en mann som hadde erfaring fra hæren såvel som fra trippeltjenesten. Uten å vente på utfallet av lederskapskappløpet, rekvirerte jeg trykking av en brosjyre med informasjon og råd for enhver som kom til å bli involvert i Operasjon Granby. Dette hjelpemiddelet inneholdt grunnleggende opplysninger som reiseforberedelser, vaksiner, pass, lønn, styrken til de irakiske troppene, og så videre. Men den inneholdt også en presentasjon av araberne, deres livsstil, og av Midt-Østen som helhet. Her ble det understreket betydningen av religion i arabisk kultur, skissert fremstående trekk fra den arabiske naturen, og tips om hvordan man skulle oppføre seg i et arabisk samfunn ("Dersom du blir invitert til måltid på landet, kan du komme til å måtte spise med hendene. Det kan hende du må ta av deg skoene. Hvis det skjer, bør du la være å peke fotsålene mot noen...") Til slutt stod det i brosjyren noen grunnleggende gloser og noen råd til førstehjelp i forbindelse med kjemisk forgiftning og krigssjokk. Totalt sett tror jeg det var en nyttig publikasjon. Den 25. september fikk jeg høre at mitt navn var blitt akseptert av alle tre tjenestene, og at forsvarssjefen, marskalk ved flyvåpenet Sir David Craig (nå Lord Craig), hadde saken inne for forsvarsministeren, Tom King, med henstilling om at jeg ble innstilt. Det virket som om vi hadde vunnet over marinen delvis på grunn av general Sir John Chapple, CGS, og delvis på grunn av det faktum at jeg hadde kommet godt overens med dem under Falklandskrigen. Jeg skrev i mine notater den kvelden, "Jeg må se å bli virkelig lilla dersom jeg skal holde de andre tjenestene side om side. Jeg må også sørge for å få de beste folkene som finnes til oppgavene i mitt hovedkvarter - ingen bløthjertet lek fra noen av de som er mindre kompetente." Den samme dagen fikk jeg besøk av min gamle venn generalløytnant Michael Wilkes, en kraftig bygd og velkledd kanoner med et ungdommelig utseende. Da var han militærkommandør -

28

mannen som var ansvarlig for hele det militæres kampenheter basert i Det forente kongeriket - han var nettopp kommet hjem fra Golfen, og fortalte meg om det politiske munnhuggeriet som allerede var begynt med hensyn til hvor mange tropper som skulle sendes ut. Statsminister Margaret Thatcher (nå baronesse Thatcher av Kesteven) skal ha sagt noe som senere ble en slags parole, at regjeringen ville være påpasselig så den "ikke satte fast armen i maskinrullen" - det vil si, at den ikke ble dratt med i en konflikt, som ville kreve stadig økende forpliktelser til å avgi menn såvel som ressurser. Til å begynne med ønsket Whitehall å holde tallene nede til ca. seks tusen. Hæren hadde lagt inn bud om ti tusen, men var forberedt på å nøye seg med sju tusen fem hundre. Men det totale behovet, som ble klarlagt etter et møte i staben, viste seg å bli elleve tusen fem hundre, noe som det gjenstod å orientere statsministeren om. Så selv før min utnevnelse var blitt bekreftet, oppdaget jeg at jeg ble dratt inn i tall-leken. Snart ble det tydelig at kabinettet ønsket å holde nøye kontroll med personalet og utstyret som ble deployert, slik at de kunne holde kontroll med de endelige kostnadene og måle rekkevidden av Det forente kongerikets løpende forpliktelser. Senere stod kontrollering av tall alltitjl høyt på dagsorden, og holdningen med frykt for å få "armen i maskinrullen" seiret. Til å begynne med var det berettiget med en forsiktig innstilling, siden Operasjon Granby var iverksatt kun som et forhindrende og defensivt tiltak, for å hindre krig og ikke provosere til krig. Det var derfor naturlig at Whitehall ikke ønsket å utplassere styrker som var større enn det som måtte til for å foreta en hensiktsmessig politisk gestus. Problemet var at senere, når vår strategi forandret seg fra forsvar til offensiv, virket det for meg som om det i feltet oppstod stadige forsinkelser og utsettelser på grunn av at man stilte spørsmål ved forsterkningene, som jeg regnet som nødvendig for oppgaven. Forsinkelsene avspeilet utvilsomt den debatt som enhver forespørsel satte i gang, men de førte til grenseløs ergrelse for oss som var ute på feltet. I september var hæren i utgangspunktet selvfølgelig opptatt av at de ikke skulle gå glipp av en operasjon, som så ut som om den kunne utvikle seg til en større handling. Vi var opptatt av at regningen, både i form av penger og politiske forpliktelser, ikke skulle bli så stor at hele tanken på en storstilt militær oppmarsj skulle bli forkastet.

29

Derfor viste vi tendens til å være forsiktige i våre forberedende beregninger av behov for mannskap. Likevel visste vi alle at de første beregningene alltid viser seg å være for lave. Når en detaljert rekognosering avholdes, trer uforutsette ekstra oppgaver tydelig fram, og tallene stiger ubønnhørlig. Mike fortalte meg også at fru Thatcher selv presset på for at jeg skulle bli utnevnt til stillingen. Hun hadde faktisk truet med at dersom jeg ble oversett, skulle hun gjøre meg til hennes spesialrådgiver på Midt-Østen - et faktum som hun senere bekreftet overfor meg personlig. (Kynikere kommenterte senere at det var dette som sikret meg nominasjonen - behovet for å fjerne meg fra Whitehall så langt unna og så fort som mulig.) Likevel forelå det ennå ingen konkrete meldinger . Innen 26. september visste jeg at mitt navn var nådd fram til departementsjefens skrivebord. Ikke desto mindre økte presset ubønnhørlig, for hovedkvarteret for de forente styrker hadde fått beskjed om å konstituere seg umiddelbart. Og selv om det var tankeløst gjort, utnevnte tjenestene handlekurv-nominerte som ikke nødvendigvis hadde de rette egenskaper eller var utstyrt med rette kvalifikasjoner. "Takk Gud for Mike Wilkes," noterte jeg meg. "Han og jeg er av ett sinn, og arbeider sammen som hånd i hanske. Han forsøker å forsinke formeringen av sentralhovedkvarteret for de samlede styrkene inntil jeg er offisielt inne i bildet." Da den tiden kom, var det allerede blitt utbasunert i det vide og det brede i pressen at jeg ville bli utnevnt, og Sandy Wilson ringte fra Riyadh for å ønske meg velkommen. "En høyst generøs gestus," skrev jeg, tatt i betraktning at ennå var det ikke kommet noen offisiell kunngjøring. Så endelig, den 28. september, begynte ting å skje. På mitt kontor den morgenen i Aldershot hadde jeg et møte med John Hoddinott, sjefskonstabel i Hampshire, som et ledd i en serie med konferanser der vi diskuterte antiterrortiltak. Fordi dette var mitt felt, satt jeg inne med svært bestemte meninger om hvordan vi burde lede kampen med antiterrorisme, nemlig med et nært samarbeid mellom det militære og politistyrkene. John representerte de fem kommandørene hvis territorier lå innenfor området til sørøstre kommando. Vi møtte våre etterretningsstaber annenhver eller tredjehver måned for å utveksle informasjon, vurdere hvordan det gikk med kampanjen mot

30

terrorisme, og ta avgjørelser med hensyn til hvilke tilpasninger som skulle foretas i vår politikk. Den morgenen satt det åtte eller ni personer rundt skrivebordet mitt, deriblant min stabssjef, brigadesjef Robert Ackworth. Møtet begynte kl. 0930, og var satt opp til å vare frem til lunsj. Men etter bare førti minutter kom min personlige assistent, Julie Morris, ilende inn: Tom King hadde invitert meg til lunsj i forsvarsdepartementet i Whitehall. En slik tilkalling kunne bare bety at min nominasjon var blitt godkjent av departementet og av kabinettet, og at han ønsket å foreta en endelig, formell evaluering av mine kvalifikasjoner for kommandotjeneste i Golfen. Jeg unnskyldte meg og forlot møtet straks. Den eneste måten å komme til London på i tide, var med helikopter, så min militærassistent Mark Chapman ordnet straks med en Lynx som skulle fly oss inn til hovedstaden. Men før vi tok av fra plassen foran hovedkvarteret mitt, byttet jeg om til sivile klær og bad Mark ringe til forværelsene både til forsvarsstabssjefen og generalstabssjefen for å være sikker på at de, som var mine militære overordnede, visste at jeg var underveis til forsvarsministeren. Jeg ville ikke de skulle tro at jeg hadde reist for å besøke ham over hodet på dem. Til min forferdelse oppdaget jeg at ingen av dem hadde hørt noe om mitt forestående besøk. Her var det straks et tilfelle der TK (som han hengivent ble kalt blant tjenestefolkene) gikk utenom den vanlige kommandoveien - noe jeg var fast bestemt på å unngå a gjøre selv. Flyturen fra Aldershot til Chelsea Barracks tok bare femten minutter. Mens vi gled fritt over trafikkorkene og veinettet der andre dødelige kjempet seg fremover, svirret tankene mine like fort som propellene med ideer og planer. I Chealsea stod det en bil og ventet, og jeg nådde frem til forsvarsdepartementets enorme hovedbygning i god tid. I resepsjonen gjennomgikk jeg den vanlige prosedyren der jeg gjorde greie for min identitet og hensikten med mitt besøk. Deretter ble jeg ledsaget til den spesielle heisen som var programmert til kun å gå til sjette etasje, der kontorene til tjenestesjefer, offiserer og statsråder befinner seg. Tom Kings romslige kontor med panelkledde vegger var smakfullt innredet, men noe forringet av de skuddsikre nettinggardinene foran

31

vinduene. Veggene var dekorert med oljemalerier med sjøkrigsmotiver, og bak skrivebordet hans hang det et imponerende stort verdenskart. På det stadiet kjente vi hverandre lite. Selv om vi hadde møtt hverandre flere ganger, hadde vi aldri snakket særlig mye sammen. Men jeg hadde alltid syntes at han var behagelig og lett å omgås. Han var ikke annerledes nå heller. Vi satte oss ned for å snakke sammen. Det stod et åttekantet mahognibord i den ene enden av rommet, og hans private sekretær, Simon Webb, ordnet med servering av noen høyst velsmakende smørbrød og et glass øl til hver. Til å begynne med inntok statsråden en utfordrende, nesten aggressiv holdning overfor avisene som gjentatte ganger hadde utbasunert navnet mitt som stalltips — som den mannen som mest sannsynlig kom til å være kommandør for de britiske styrkene i Golfen. Han virket akutt følsom overfor pressen. Han var overbevist om at det hadde forekommet en lekkasje, og selv om jeg ettertrykkelig forsikret ham om at jeg ikke hadde snakket med noen mediafolk, var det vanskelig å overbevise ham om at en eller annen gløgg journalist bare hadde lagt to og to sammen, og kommet opp med et noenlunde intelligent svar. Det neste spørsmålet hans var lettere å svare effektivt på. Hvordan, ville han vite, hadde nyhetene om vårt møte til en privat lunsj nådd frem til stabssjefene i departementet så raskt? "Fordi jeg varslet dem," svarte jeg, og fortsatte videre med å forklare med ettertrykk at jeg aldri hadde syntes noe om å forsøke å gå utenom de rette kommandoveiene. Det kunne riktignok gi midlertidige fordeler, men på lang sikt har det alltid vist seg å være en sikker måte å skape problemer på i forholdene mellom tjenestene og politikerne, og tjener bare til å avle skepsis. Statsråden forstod mitt poeng, men fortsatte umiddelbart med å beskrive seg selv som "i høy grad en direkte mann, og rett på sak". Han sa at dersom jeg ble kommandør i Golfen, ville han kreve å få direkte tilgang til meg. På denne måten kunne han alltid bli fullt ut orientert om de ferskeste planene og opplysningene og dermed holde stand hjemme overfor media eller over-og underhuset. Dette syntes jeg virket rimelig, og jeg gav uttrykk for det. Flere ganger under Falklandskrigen var statsråder blitt forulempet ved at opplysninger

32

nådde frem til media før det nådde dem. Med ryggsekksatelittkommunikasjoner tilgjengelig for hver journalist, forutså jeg at mediene ville være ustyrlige, dersom tjenestene ikke gikk inn for å holde statsrådene fortløpende informert på et svært tidlig stadium. Likevel gjorde jeg det også helt klart at når det gjaldt den beslutningstagende prosessen, burde jeg forholde meg til kommandoveien og ikke direkte til ham. Det ville være farlig for meg å få mine avgjørelser godkjent av forsvarsministeren, og at mine overordnede fikk høre om dem etterpå. Det virket som om han aksepterte også dette, og han fortsatte å kryssforhøre meg om mine kvalifikasjoner. Jeg oppsummerte min krigserfaring sammen med amerikanerne i Korea, mine åtte års tjeneste i araberlandene, min forståelse av araberne og innsikt i deres levesett, min erfaring fra trippeltjeneste-kommando i Falklandskrigen... Jeg håper at jeg ikke virket skrytende, men jeg sa at jeg mente jeg var unik for denne jobben, når det gjaldt erfaring, fremfor alle trestjerners offiserer i samtlige tjenester. Da han til slutt viste seg å være tilfreds, opplyste han meg om at jobben var min, men oppskaket meg også samtidig ved å insistere på at saken ble holdt mellom oss to inntil saken var blitt klarert med kabinettet, statsministeren og dronningen. Hadde han ikke oppfattet mine kommentarer om kommandoveien som jeg hadde kommet med noen få minutter tidligere? Jeg fortalte ham at jeg straks måtte la Sir David Craig og Sir John Chapple få rede på utfallet av vårt møte, ellers ville jeg ha unnlatt å informere mine overordnede om noe de burde vite. Han oppfattet poenget, aksepterte mitt argument og forlot straks rommet for å gå videre ned i korridoren for selv å fortelle stabssjefene dette. Dette gjorde veien klar for meg til å snakke med dem begge før jeg forlot bygningen. Jeg hadde lenge likt og beundret Chapple som en mann som var i besittelse av enorme evner, og jeg respekterte hans mange egenskaper. Ikke minst hadde jeg sansen for hans villighet til å la bagatellmessige, dagligdagse beslutningsprosesser være, og la sine generaler få lov til å komme i gang og gjøre jobben sin. Nå fortalte han meg at han nettopp var kommet tilbake fra Tyskland, der han hadde besøkt den 7. panserbrigade. Han hadde vært sterkt imponert

2 - Operasjon ørkenstorm

33

over det liv og den entusiasme som preget enheten i forberedelsene til utreisen til Saudi Arabia. Han lånte meg de utmerkede notatene sine som han hadde brukt som utgangspunkt for å underrette troppene om situasjonen i Midt-Østen. Spørsmålet om hvordan vi skulle holde forsvarsministeren tilstrekkelig godt informert, var av så stor betydning for meg at jeg bragte det på bane der og da. Vi bestemte oss raskt for at vi måtte oppfylle hans krav heller enn å kjempe mot det; men dette ville bety anskaffelse av spesielt kommunikasjonsutstyr og opprettelse av spesielle ordninger for briefing. Mye av informasjonen ville være sikkerhetsgradert. Det ville også måtte sendes beskjeder tilbake uten forsinkelser. Dette betydde at vi kom til å trenge høyst effektive sambands metoder, og et sikkert telesystem, slik at beskjeder kunne overføres via samtale eller fax uten frykt for at det ble fanget opp av andre. Under vår tidligere samtale hadde forsvarsministeren snakket om muligheten for å snakke direkte med brigadekommandøren. Jeg var svært opptatt av å kunne unngå dette, da det ville avskjære min egen kommandovei. Vi ordnet istedet med at Tom King fikk anledning til å kommunisere med meg via rutinemessige ukentlige samtaler, og at han kunne ringe meg når som helst ellers dersom han fant det nødvendig. Jeg følte meg viss på at måten å minske hans usikkerhet på, var å bygge opp tillit på begge sider. Straks han fikk all den informasjonen han trengte - og videre var trygg på at han fikk den ville han ikke ha behov for å blande seg inn, fordi han ville vite at han var fullt ut orientert og hadde kontroll over situasjonen. Det var kun dersom han ble nektet gyldig informasjon, eller plutselig oppdaget at han var uvitende på grunn av mangel på den, at han ville bekymre seg over at han var blitt holdt utenfor. Gårdsbruk og slakteri ble henvist til baksetet. Til Bridgets grenseløse lettelse, forsvant tankene på lange seilturer over horisonten. Siden jeg var blitt tvunget til å marsjere på stedet de siste to ukene, var det plutselig full fart i en virvelvind av orienteringsmøter. Mark Chapman syntes det var vanskelig å skaffe oppdaterte, pålitelige informasjoner om situasjonen i Riyadh. Det virket på ham som om de forskjellige kommandonivåene hadde problemer med å gire over fra fredstidens treghet til det høye

34

aktivitetstempoet som trengs i store operasjoner. Men straks han og jeg var utsendt i vår nye bane, stoppet vi aldri. Neste morgen fløy jeg med helikopter sammen med Mike Wilkes gjennom tåke, vind og regn til hovedkvarteret for flyvåpenets hemmelige stridskommandogruppe. Den lå delvis skjult i en løvrik beleiring på en bakke utenfor High Wycombe. Siden jeg fortsatt hadde taushetsplikt med hensyn til min nye rolle, var jeg kledd i sivile klær i håp om at jeg på den måten kunne hindre at staboffiserer trakk sine konklusjoner som ellers ville ha vært uunngåelige. Vi skulle møte Sir Patrick Hine, marskalk i flyvåpenet, som allerede var blitt utnevnt til sentralkommandør for Operasjon Granby, og ville dermed bli min nærmeste overordnede så lenge kampanjen varte. (Når en større trippeltjeneste-operasjon iverksettes i utlandet, blir en av de fire-stjerners sjefskommandørene i hæren, marinen eller flyvåpenet som har base i Det forente kongerike, utnevnt til operasjonens sjefskommandør. I dette tilfelle ble Hine valgt, og et sentralhovedkvarter ble opprettet ved flyvåpenets strids­ kommandogruppe.) Jeg hadde kjent og respektert Paddy Hine i mange år. Han var en usedvanlig intelligent mann, alltid beredt (han minnet folk ofte om president Bush), og med den viktige egenskap å kunne lytte til andres synspunkter. Han er dermed en kollega som er svært enkel å samarbeide med, og jeg gledet meg meget over muligheten til å komme under hans kommando. Han fortalte meg at Sandy Wilson, kommandør i flyvåpenet, som allerede var på plass i Golfen, ville bli min nestkommanderende, og han bad meg si ifra når jeg ville reise ut til Riyadh. Jeg svarte at jeg ville dra så snart som mulig, straks de nødvendige orienteringene var blitt gjennomført, kanskje i løpet av fem eller seks dagers tid. Det fulgte en briefing over situasjonen. Vår reaksjon på Saddam Husseins okkupasjon av Kuwait var på det stadiet, som tidligere nevnt, rent defensivt. Vi hadde satt opp formasjonene av skvadronene Tornado og Jaguar, sammen med Nimrod overvåknings­ fly, for å støtte den internasjonale koalisjonen i avskrekkingsmanøvre for å hindre Saddam Hussein fra ytterligere aggresjon, og i særdeles­ het kvele de tanker han måtte ha på å gå til aksjon mot Saudi Arabia. Kl. 2230 den kvelden, den 29. september, fikk jeg vite at både

35

dronningen og statsministeren hadde godkjent min utnevnelse. Så nå kunne det endelig bli offentlig kjent, og jeg kunne begynne å forberede meg i det åpne. Neste morgen flyttet jeg Mark Chapman til et skrivebord i sentralhovedkvarteret i High Wycombe. Mark var en svært oppmerksom men avslappet ung offiser fra Light infanteriet (mitt eget regiment var Durham Light infanteriet), og hadde arbeidet for meg i femten måneder. Vi kjente hverandres styrke og svakheter. Det var like før hans engasjement skulle avsluttes, men jeg var fast bestemt på at han skulle være med meg til Midt-Østen, delvis fordi han var et så viktig medlem av staben min, og delvis fordi jeg visste at Operasjon Granby ville gi ham uvurderlig erfaring. Denne forandring av planene kom ikke som noe rent lite sjokk på ham, spesielt siden han nylig hadde giftet seg med Ruth, en spesiallærer. Det var typisk for militæret at den behagelige livsstil som han nettopp hadde etablert, plutselig skulle bli forstyrret og at Ruth, i likhet med tusenvis av andre tjenestemenns hustruer, skulle bli forlatt på kort varsel og på ubestemt tid. De neste par dagene var fulle av ytterligere briefinger, ved forsvarsdepartementet i London, marinebasen i Northwood, Det forente kongerikets hovedkvarter for bakkestyrkene i Wilton, nær Salisbury, og ved flere steder i Nord Tyskland, i Rhinens britiske arme. Blant emnene som vi gjennomgikk, var irakernes evne til å føre kjemisk og biologisk krigføring. Vi hadde mistanke om at de hadde vesentlige lagre med kjemiske våpen og muligens noe biologisk kapasitet i tillegg. Saddam Hussein hadde tatt giftgass i vidstrakt bruk under sin krig mot Iran og mot sin egen kurdiske minoritet. Det virket sannsynlig at han kunne anvende den mot koalisjonsstyrkene dersom det meldte seg en passende anledning, eller mot Saudi Arabias sivilbefolkning. Jeg forsøkte å få opplysninger om Saddam på grunnlag av at en ny kommandør trenger å vite mest mulig om sin primære fiende, men oppdaget at på det stadiet virket det som om vi satt inne med svært liten kunnskap om ham. Gjennom de åtte årene som hans krig mot Iran varte, virket det som om vi hadde konkludert med at han ikke var i stand til å lage bråk andre steder. Så lenge han satt fastlåst i en utmattelseskrig med sin ekspansjonistiske nabo, hadde han ikke noen sjanse til å forfølge større ambisjoner. Men nå krevde han vår største

36

oppmerksomhet. En detaljert analyse av konflikten mellom Iran og Irak gav oss nå nyttig lærdom. Etter at vi hadde tatt kontakt med den britiske ambassaden i Riyadh, laget vi en karakterskisse som viste noen av Saddams svakheter. Det var tydelig at han var et robust individ, og også totalt ubarmhjertig - en brutal diktator som hersket gjennom frykt og behandlet mennesker som forbruksvarer i sin klatring mot oppfyllelsen av sin egen ambisjon. Beretninger om hvordan han inviterte folk til møter for bare å skyte dem med sin egen pistol mens de satt og drakk te ved hans bord, var utvilsomt overdrevet, men knapt beroligende. Om han ikke var klinisk sinnsyk, var han i det minste irrasjonell og derfor farlig uberegnelig. Det gikk tydelig frem av hans militære rulleblad at uansett hvor mye han stilte seg opp og kledde seg som soldat, var han unyttig som strateg og taktiker. Hans feilgrep i krigen med Iran var talløse, og nå virket det som om han gjorte en stor strategisk tabbe i å invadere hele Kuwait. Hadde han bare tatt oljefeltet i Raudhatin og øya Bubiyan nord for byen, kan det hende han kunne ha beholdt dem. Selv om det ville ha blitt oppstyr i hele verden, ville vi knapt ha gått til krig. Men nei, grådighet og dumdristighet hadde fått ham til å ta hele landet, og det var ikke mulig å forutsi hvor ustyrlige hans ambisjoner kunne bli. Vi visste allerede ut ifra overvåkningen fra luften at hans militære flybaser var ekstremt store og spredt over hele Irak. Dette gav ham mulighet til å true alle naboene sine - ikke bare Saudi Arabia, men også Jordan, Syria og Tyrkia. Vi visste, for eksempel, at flybasen i Balad, nordøst for Bagdad, var fire ganger større enn Heathrow, og at den militært sett inkorporerte massiv overflødighet. Det vil si, den var uendelig mye større og dyrere å vedlikeholde enn bruken av den skulle tilsi, og det ville være mulig for fly å fortsette å bruke den selv om den ble utsatt for omfattende skade. En av mine mest fascinerende briefinger var ved Utenriksdepartementet, som hadde opprettet et senter for utveksling av informasjon om gislene som Saddam hadde tatt og brukt rundt omkring flybasene sine som levende skjold. Utenriksdepartementet var beskyldt høyt og lavt for å ha gjort lite eller ingenting for å sikre løslatelsen av disse politiske fangene. Men her oppdaget jeg at det i faktisk virkelighet ble gjort store anstrengelser på deres vegne, og at et informasjonssenter var blitt opprettet, slik at familier og

37

slektninger kunne ringe for å få de ferskeste nyhetene. Det gikk straks opp for meg at Spesialtjenester kunne få i oppdrag å utforske måter å redde gislene på, og jeg formidlet tanken til staben til Paddy Hine. Kvelden den 3. oktober hadde vi det som jeg beskrev i min dagbok, som en "heller anspent familiemiddag" hjemme hos min datter Phillida i London. Våre tre barn var samlet der, og jeg håpet at vi skulle få en avslappet kveld sammen med familien. Det ble ikke slik, delvis fordi alle var selvfølgelig engstelige for fremtiden, og delvis fordi jeg holdt på å pådra meg noe som med Saddam Husseins terminologi kunne ha vært kalt "mor til alle forkjølelser." Helt siden mine første dager i hæren hadde jeg hatt som vane å jogge en tur og ta et kaldt bad før frokost, i den tro at fysisk god form bevarer ens mentale årvåkenhet; men nå kunne ikke en gang dette spartanske levesettet avverge invasjonen av bakterier. Neste morgen var jeg så syk at jeg overveide alvorlig å utsette min utreise til Golfen. Men behovet for å nå skuesplassen var så presserende at jeg tvang meg selv til å fortsette videre til neste punkt på min dagsorden - en flytur til Rhinens britiske arme. Min første avtale i Tyskland var hos en lege, som jeg hadde bestilt time hos over fly radioen. General Sir Peter Inge, sjefskommandør i BAOR (British Army on Rhine), kalte meg inn på sitt kontor hvor han undersøkte meg grundig. Jeg styrket meg på antibiotikaen som han hadde foreskrevet, og kastet meg ut i samtaler med sjefskommandør og med generalløytnant Sir Charles Guthrie, kommandør av 1. (britiske) korps. Begge var gamle venner som jeg hadde arbeidet sammen med på forskjellige stadier av min karriere, og Guthrie og jeg hadde vært i aktiv tjeneste sammen en gang. Våre møter bekreftet snart min mistanke om at innsatsen for å få til en fullt operativ panserbrigade, hadde snudd hele systemet på hodet. Noen av våre pansrede kjøretøyer var gamle og ganske enkelt utslitt. Andre var nedkjørt og ikke godt nok vedlikeholdt eller ikke i bruk på grunn av mangel på ekstrautstyr, penger og trening. For å kunne gjøre den 7. panserbrigade så sterk som den trengte å være for å utkjempe en ørkenkrig, bestemte vi oss for å ta mannskap og utstyr fra andre enheter i Tyskland. Da den 4. panserbrigade også rykket ut, hadde de gjenværende enhetene knapt nok mannskap til å vokte

38

sine egne anlegg, langt mindre utføre annen trening. Så lenge kampene i Golfen varte, var hele BAOR faktisk alvorlig svekket rent operativt. Men dette var ikke alt. I likhet med enhver annen kommandør som hadde fått et stort engasjement, var jeg allerede opptatt av å få økt antallet tropper som stod til min disposisjon. Hvis vi gikk til krig i ørkenen med en panserbrigade, ville den måtte knyttes til en amerikansk divisjon og stride under en amerikansk divisjonskommandør. Dette ville begrense handlingsfriheten i stor grad. Dersom vi, på den annen side, hadde en britisk divisjon, ville den ha langt større muligheter til å vise hva den dugde til. Og likevel ville fjerningen av en hel divisjon fra BAOR etterlate forsvaret i Tysklands britiske sone vesentlig tappet. Hver mulig omordning måtte gjennomdrøftes ned til minste detalj, og sjefsoffiserene i Tyskland var enestående. Det kan umulig være noe morsomt for en kommandør å ydmyke seg til fordel for noen andre, men til min grenseløse beundring gjorde Peter Inge akkurat det, uten så mye som en antydning til klage eller en eneste ubehagelig sidekommentar. Jeg fløy hjem meget imponert over den ånd som preget alle rangene og over egenskapene til brigadegeneral Patrick Cordingly, kommandør av den 7. panserbrigade. Han stod på reisefot ut til Midt-Østen, og det var mitt første møte med ham. Vennlig og direkte, med et langt, smalt ansikt som vridde seg engasjert til den ene siden når han smilte. Det slo meg straks at Patrick var nettopp den type leder som vi kom til å trenge i ørkenen. Den 5. oktober, etter min retur til England, ble jeg briefet av sentralhovedkvarteret om vår plan, som var svært diffus på dette stadiet: å forsvare Saudi Arabia mot aggresjon. Etterhvert som ytterligere tropper ankom til skuesplassen ble det satt opp mer ambisiøse planer. Men i utgangspunktet stilte vi oss opp kun for å beskytte Saudi Arabia, ikke for å befri Kuwait. Den kvelden tok jeg farvel med staben min på Aldershot. Etter å ha arbeidet sammen med dem i to-og-et-halvt år, ville jeg ha ønsket å kunne tatt runden og takke hver enkelt av dem personlig for all den hjelp de hadde gitt meg; men alt skjedde så raskt at det ikke ble tid for slik omtanke. Det beste jeg kunne gjøre var å ta farvel med dem samlet utenfor den historiske, viktorianske bygningen som rommet

39

hovedkvarteret. Jeg talte til dem fra trappene under hovedinngangens søylegang, flankert av to gamle kanoner, hvor utallige høyst ladede avreiser ble foretatt fra. Earl Haig dro derfra i 1914 for å være kommandør for armeene til den britiske ekspedisjonsstyrken i begynnelsen av 1. Verdenskrig. Det var ca. hundre mennesker samlet i en halvsirkel, og fordi det allerede var begynt å bli mørkt unnlot jeg å legge merke til at også Larry Signy, forsvarskorrespondent for Aldershot News og en solid venn av hæren, stod blant dem. Han hadde enhver rett til å være der, og rapportere begivenheten siden han var blitt invitert offisielt; men staben min hadde unnlatt å informere meg om at pressen ville være tilstede. Min uvitenhet førte til at jeg var mindre forsiktig med kommentarene mine. Jeg bekreftet at grunnen til min snare avreise var spenningen i Golfen, og jeg anbefalte folk å følge godt med i avisene sine i tiden frem til jul. Budskapet som jeg ønsket å formidle, var at det ville skje svært mye i løpet av den tiden, ikke at en krig nødvendigvis ville ha begynt innen den tiden. Men det var slik Larrys reportasje ble tolket av Reuter. Senere den samme kvelden, da Bridget og jeg fulgte avslappet med i nyhetene klokken ni, ble jeg forferdet over å høre nyhetsoppleseren si, "NY GOLFKOMMANDØR FORUTSIER KRIG FØR JUL" Jeg ble alvorlig skuffet. Dersom jeg hadde vært klar over at det var en journalist til stede, ville jeg aldri ha nevnt Golfen en gang. "Dette kommer til å gjøre meg forlegen i mange dager fremover, og kan komme til å påvirke min posisjon i sin helhet," noterte jeg meg. Siden jeg var helt ny i jobben, var dette det siste jeg ønsket, at jeg skulle oppfattes som en som ønsket å fremstille seg som en mektig militær eventyrer på vei til Midt-Østen for å starte en krig. Ved første anledning skrev jeg til sentralkommandøren og forklarte hva som var skjedd. Men senere oppdaget jeg at selv om jeg hadde skadeskutt min posisjon i Det forente kongeriket, hadde jeg absolutt styrket den i Golfen. Der stod regenter som for eksempel Sheikh Isa av Bahrein klar til å gratulere meg hjertelig for å ha inntatt en så djerv posisjon. Mine siste to dager i England forsvant som en røyk i alle de siste briefingene og personlige forberedelsene. Vårt hjem i Vest England, som vi hadde leid ut i fem år, var i vår besittelse igjen. Men vi

40

bodde fortsatt i generalens hus i Aldershot, så det var der jeg foretok pakkingen min. Jeg begrenset meg til bare det aller nødvendigste av klær og personlig utstyr. Jeg unngikk bøker, som jeg visste det ikke ville bli tid til å lese, og tok med bare en liten radio som kunne ta imot den viktige BBC Verdenstjenesten over kortbølgen. Jeg tillot meg kun to små luksuser: et fotografi av Bridget og familien, og en dolkformet papirkniv som jeg hadde fått av det australske Spesialluftsty rken. Jeg tok fram tropeuniformen min og fikk den sydd i passform av militærskredderen i Aldershot. Jeg satt også sammen mitt eget NBC utstyr (utstyr til beskyttelse mot kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen), og øvet meg i å ta det på i løpet av noen sekunder. Frem kom gamle ørkenstøvler og medaljebånd og rangmerker og dekorasjoner som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å bruke mer. Vi la ut over to senger alt det jeg kunne komme til å trenge for et opphold utenlands av udefinert varighet. I en av hans siste telefonsamtaler med Riyadh, hadde Mark vært forskrekket over å høre Sandy Wilsons personlige stabssjef si nonchalant: "Ja, og glem ikke å ta med dressjakke." Jeg var like forundret over dette rådet. Hvorfor skulle vi egentlig til Saudi Arabia, for å leve livet, eller for å utkjempe en krig? Men jeg pakket jakken, siden det så ut til å være rikelig med plass (og fikk aldri bruk for den i løpet av mine seks måneder i Riyadh). Under alle disse forberedelsene holdt sersjant Larry Jones meg på sporet, med fasthet og bestemthet. Han hadde vært min hussersjant i tre år, og var en urokkelig og effektiv støttespiller. Om kvelden den 6. oktober ble jeg kjørt av min sjåfør, sersjant Alan Cain, til flyvåpenets Brize Norton i Oxfordshire. Alan har kjørt meg rundt omkring i Sør England i nesten to år. Han var trenet i livvaktarbeid, og var blitt et uunnværlig medlem av min stab. Han var en kortvokst, ordknapp mann, ikke så lett hengitt til unødvendig småprat, og kjente ikke bare mine personlige vaner, men også på et profesjonelt plan var han i stand til å identifisere de øyeblikkene, der det ble meget nødvendig å opprettholde høyt beredskap mot mulig terroristangrep eller bakhold. Jeg hadde ordnet med at han skulle få bli med som min personlige sjåfør i Riyadh, men for øyeblikket sa jeg farvel til ham, og han reiste for å være med på en ukes

41

repetisjonskurs i livvaktbeskyttelse, holdt av Det militære politi. flyvåpenets TriStar var lastet med gods; men foran i flyet var det noen behagelige seter. Jeg forskanset meg i en av disse, og begynte straks å ordne papirer og skrive konfidensielle rapporter. Den sekstimer lange flyturen gikk uvanlig fort. Etter det som virket å være en meget kort stund, begynte vi vår innflygning. Noen få minutter senere, kl. 0200 lokal tid, tok jeg skrittet ut i Riyadhs mørke. Da jeg kjente den tørre ørkenluften mot ansiktet og kjente lukten av de kjente duftene, kom det en bølge av minner mot meg, og jeg gledet meg over begynnelsen til enda en arabisk opplevelse.

Den kongelige marinens spesialbåttjeneste sørget for spesialstyrkenes første suksess i krigen, da de sprengte en betydelig strekning av det fiberoptiske kommunikasjonsnettet mellom Bagdad og de fremste irakiske områdene. De utviste stor dyktighet og mot i aller høyeste grad fiendtlige omgivelser.

42-

KAPITTEL 2 "KRIG FØR JUL" Nederst ved trappen til flyet stod det en kortvokst Saudisk æresvakt og ventet. Sandy Wilson var også kommet for å hilse meg velkommen. Tatt i betraktning at han hadde arbeidet under stort stress, syntes jeg det var svært godt gjort av ham å komme ut for å møte meg så tidlig om morgenen. Vi presset oss inn i en Mercedes og kjørte av gårde langs en enorm motorvei som tok oss over ørkenen, så glatt som om vi hadde kjørt på et flyvende teppe. Det var ikke et eneste hull i den plettfrie veien. Mine første glimt av Riyadh i mørket viste meg at Arabia hadde forandret seg utrolig, bare siden mitt forrige besøk. Jeg hadde faktisk aldri vært i hovedstaden; men jeg hadde heller aldri i løpet av mine reiser sett en arabisk by som kunne sidestilles med denne, med de enorme doble kjørebanene og de oppsiktsvekkende, futuristiske bygninger. De moderne linjene virket eksotisk og orientalsk på grunn av de buede dørene og vinduene og de slitte nettingene. Mark, som fulgte i en annen bil sammen med baggasjen, var like forundret. Vår avreise fra England hadde skjedd så fort at han ikke hadde hatt tid til å studere situasjonen i Riyadh på forhånd, og han havnet i mørket på flere måter. Han forventet at vi skulle kjøre til et slags forskanset byggverk utenfor byen, og når sjåføren hans svarte på spørsmål ved å si at vi skulle til "Hyatt", antok han at dette var det arabiske ordet for festning. Vi var faktisk ikke underveis til Hyatt Hotell, men til Sheraton, der en suite var blitt reservert for meg. Hotelldirektøren hadde vært oppe halve natten for å ønske meg velkommen. Suiten var proppfull av luksus, helt ned til den minste detalj var et fruktfat som var blitt satt på bordet. Likevel var stedet preget av uro. For det første, var jeg kommet hit for å kjempe i en krig, ikke for å leve i fem-stjerners luksus. For det andre, var bygningen håpløst usikker, med korridorene fulle av fremmede, som hver og en kunne være en potensiell trussel. Så fort direktøren var utenfor hørevidde, sa jeg til Mark: "For Guds skyld, la oss komme oss ut herfra så fort vi kan. Begynn å se etter et annet sted i

43

morgen." Selv om det var sent, skrev jeg en lapp hjem til Bridget det første i en lang serie med brev. Jeg sendte ett brev hjem hver dag, som alltid når jeg har vært bortreist i forbindelse med operasjoner. Om morgenen kom bekreftelsen på min avsmak for hotellivet, som alltid har virket på meg som en totalt kunstig form for eksistens. Sheraton hadde i tillegg den ulempen at det gav husly til et stort antall kuwaitere i eksil, deriblant medlemmer av kongefamilien, som saudieme generøst hadde gitt asyl etter deres flukt fra deres hjemland. Flere titalls barn, som kjedet seg nesten til døde, løp rundt i hotellets korridorer og hylte til alle døgnets tider, og slo konstant tilfeldige telefonnummer på romtelefonene. Jeg var til en viss grad beskyttet av trippeltjenestens team av livvakter. Den ene av disse var stasjonert permanent utenfor døra til rommet mitt og kunne sende folk bort, men støynivået var likevel til å bli opprørt over. For min del var det den lille gymsalen som var hotellets beste oppholdssted. Der fikk jeg legge bak meg fire eller fem kilometer på en løpemaskin hver morgen. Det var utilrådelig å løpe ute i det åpne, både på grunn av varmen, og fordi det ville ha gjort meg svært sårbar. Gymsalen var et utmerket alternativ, og lot meg få opparbeide den gode daglige dosen av svette som for meg er uunnværlig, hvis jeg skal ha en følelse av velvære. I et slikt miljø, når en arbeider under stort press, er det fristende å se totalt bort fra fysisk øvelse. Men jeg visste, at hvis jeg falt for fristelsen, ville det svekke min mentale beredskap og til de grader forringe min effektivitet i tjenesten. Mark var svært opptatt av min sikkerhet - og det var han jo også betalt for å være. Siden han kjente to irakiske soldater på Sandhurst og hadde sett hvor kompetente de var, var han sikker på at Saddam Hussein måtte ha noen spesielle styrker som opererte i Riyadh, og at den britiske kommandøren ville være et prioritert mål for en dødsskvadron. Derfor forsikret han seg om at jeg var godt beskyttet, både inne på hotellet og når jeg beveget meg omkring i byen. En av livvaktene var sammen med oss i gymsalen, og deretter, vi gikk til spisesalen for å spise frokost, gikk en mann foran meg gjennom korridoren, mens en annen sjekket spisesalen og fikk gjort klart et bord. Utenfor forsøkte vi å unngå å opprette faste rutiner. Ved å

44

variere på klokkeslett og rute, gikk vi inn for å være så flyktig et mål som mulig. Jeg tok også den forhåndsregel at når jeg kjørte i bil, tok jeg av meg baskerluen og kledde alltid på meg siviljakke utenpå uniformen min. Jeg beveget meg alltid sammen med to, noen ganger tre, umerkede, identiske blå Mercedeser, slik at hvis en bil noen gang forsøkte å bryte inn foran meg, kunne vi ha mulighet til å avskjære den. Jeg var dessuten alltid ledsaget av minst to medlemmer av liwaktteamet, bevæpnet med halvautomatiske maskingeværer. Om disse forhåndsreglene var så vesentlige, se det kunne jeg aldri avgjøre selv. For til tross for Marks uro virket terroristtrusselen svært begrenset. Men min personlige livvakt, sersjant David Green og resten av det beskyttende teamet under stabssersjant Worzel Young fra Det kongelige militære politi, visste hva de gjorde. De hadde et omfattende kommunikasjonssystem som koblet alle byens team sammen, slik at hovedkvarteret deres i mitt kompleks alltid visste nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde. En reservestyrke kunne settes inn på svært kort varsel dersom det oppstod problemer. Selv om jeg mislikte alltid å være omringet av sikkerhetsfolk, visste jeg at det ville ha vært ekstremt tåpelig å kvitte seg helt med vakter nesten som å komme opp fra bak en ås i et infanteriangrep uten gevær. Dessuten ville kommandøren for de britiske styrkene, ha mistet ansikt overfor araberne og de andre medlemmene av koalisjonen uten slik utstaffering av makt. Jeg visste fra tidligere besøk hvor mye ytre inntrykk og verdighet betydde i Arabia. Det var vesentlig at jeg benyttet meg av privilegier som kanskje ville ha virket overspente andre steder, kun for å demonstrere den betydning som Storbritannia la i Operasjon Granby. Min plutselige ankomst i Riyadh krevde en energisk demonstrasjon av tilpasningsevne - til et klima som om høsten fortsatt stilte med dagtemperaturer på 40° C; til et samfunn der Matawa, eller det religiøse politiet, i all offentlighet passet på enhver, som de mente forbrøt seg mot islams strenge lover - og til et land, som hadde bannlyst alkohol. "Hele krigsområdet er tørt, og jeg savner ikke drikkingen i det hele tatt," kunne jeg melde hjem etter noen dager. Den andre halvdelen av den uttalelsen var like sann som den første (til min egen ganske store overraskelse), og en uke senere skrev jeg, "Når ingen kan drikke, og alkohol ikke er tilgjengelig, er det ikke

45

vanskelig å leve uten den." Nettopp fordi de britiske tjenestemennene i Saudi Arabia ikke fikk lov til å drikke alkohol, bestemte jeg meg for at heller ikke jeg ville drikke så lenge jeg oppholdt meg i krigsområdet. Jeg har alltid hatt for vane å la være å drikke når jeg var i operasjoner, og nå hadde jeg tilleggsmotivert å ønske å la være å nyte et privilegium som mine menn ikke fikk lov å dele. Derfor rørte jeg ikke alkohol i løpet av mine seks måneder i Midt-Østen til atskillig fordel for min helse. (Amerikanerne var enda strengere enn oss i å overholde forbudet: Dersom det ble oppdaget at noen amerikansk tjenestemann var i besittelse av en flaske tilsendt fra USA, fikk han en bot på tusen dollar på stedet.) Når det gjaldt arbeid, var det vanskelig å vite hvordan man skulle begynne. Jeg befant meg i den uvanlige situasjonen at jeg plutselig var blitt direktør for en bedrift med flere tusen ansatte, men absolutt uten struktur eller hjelpemidler. Troppene kom veltende inn på flyplassen i Jubail, på kysten, og det tunge utstyret deres begynte å komme via båt til havnen i nærheten. Men mennene hadde ikke noe sted å bo eller kommunikasjonsmuligheter utenom det de hadde på ryggen. Alt måtte opprettes fra null og ingenting. Min første morgen med dagslys avslørte hvor fort byen Riyadh hadde utvidet seg inn over ørkenområdet. Mellom mange av de nye bygningene lå det vidder av sand fortsatt helt uberørt, og enorme doble kjørebaner bar strømmer av trafikk med seg i alle retninger. Det tok meg bare noen få minutter å se at standarden blant sjåførene var forferdelig lav, og det overrasket meg ikke, da jeg fikk vite at fjorten-år gamle gutter får sette seg ved rattet uten å ha avlagt noen form for prøve. Det er god grunn til at en av de største trafikkmaskinene ble kalt Selvmordskarusellen. Det fantes utvilsomt et regelverk som fortalte hvem som skulle ha forskjørsrett foran hvem, men det virket som om det eneste håpet om overlevelse var å la være å vike for noen, og å anvende Spesialluftstyrkens motto, "Den som våger, vinner." Hovedkvarteret som Sandy hadde opprettet, lå i en etasje av en moderne kontorbygning. Resten var okkupert av den amerikanske marinen som bakholdsbase. Bygningen var bevoktet av amerikanere og kunne nås med bil kun etter å ha passert en rekke svært tett plasserte veiblokkeringer. I vår etasje var det større tilpasninger som

46

var i ferd med å bli utført for å romme staben og kommunikasjons­ utstyret - noen vegger ble revet, andre bygget, alle ledninger ble fornyet - og stedet var fullt av kofferter. Mitt eget kontor viste seg å være større og bedre enn jeg hadde forventet, med et bra skrivebord, en god stol og et bord som var stort nok for å ha møter ved. Rommets største mangel var at det ikke hadde noen karttavler, men jeg fikk rettet på det ved å sette det øverst på prioriteringslisten til snekkerne. Snart ble det ganske klart at denne første bygningen bare kunne være et midlertidig hjem. I løpet av noen få uker nesten i løpet av noen dager - kunne plassen være sprengt, og vi måtte lete etter et romsligere sted å være. Allerede nå, med Operasjon Granby fremdeles i første fase, strømmet det på med informasjon til oss fra to retninger: Fra Storbritannia og fra våre fremste enheter i det østre området av Saudi Arabia. Mitt hovedkvarter var mellomstasjonen der all denne informasjonen måtte behandles på eller sendt videre etter behov, og på en eller annen måte måtte vi skape en struktur som kunne takle det alt sammen. "Det er utrolig kunstig, komplisert, politisk og litt foruroligende," skrev jeg til Bridget den 7. oktober, min første hele dag i Riyadh: "Jeg har aldri sett et land som er så rikt ytre sett, ikke en eneste dårlig bil å se, enorme, lange motorveier som bukter seg gjennom alt, bygninger konstruert uten hensyn til utgifter, marmorgulv og tykke gulvtepper til og med i forsvarsdepartementet. Krigen som henger over oss virker ganske urealistisk, og det er vanskelig å forholde seg til den." Mitt eget overordnede behov var å ta personlig kontakt med de øverstkommanderende for koalisjonens hovedstyrker - amerikanerne og saudieme - og med regentene av de statene som følte seg direkte truet av Saddam Husseins aggresjon, slike som Bahrein, Dubai og Abu Dhabi. Essensen i en internasjonal operasjon som den vi bygget opp, er at de ansvarshavende bør kjenne hverandre og ha tillit til hverandre. I løpet av de første få ukene jeg tilbragte i landet, brukte jeg mye tid og krefter på å besøke både militære og sivile ledere. Sandy Wilson hadde allerede opprettet et fremragende arbeidsforhold til den britiske ambassadøren i Saudi Arabia, Sir Alan Munro, som hadde lånt ham noen rom på ambassaden som han fikk bruke til kontorer. De to hadde møter flere ganger i uka. Siden Alan

47

hadde arbeidet i forsvaret, forstod han de forskjellige tjenestegrenene svært godt, og han gjorde alt for å hjelpe dem. "Ambassadøren er en fremragende mann og helt på linje med oss," fortalte jeg Bridget. "Jeg har aldri opplevd slikt samarbeid, som det jeg opplever med ham. Han er kvikk, blid og intelligent, og gir meg all informasjonen han sitter inne med." Jeg kunne også ha sagt at han var liten, mørk, nesten skallet og utrolig energisk, med utholdenhet til å jobbe hele natten igjennom hvis det trengtes, og en munter, gutteaktig entusiasme i hver oppgave han tok seg fore. Besøk ved ambassaden ble fort en glede, ikke minst fordi Alan hadde en høyst effektiv personlig assistent som het Lisa Jacobs. Hun hadde slik tiltrekningskraft at mine militære assistenter alltid var svært ivrige etter å ledsage meg når jeg skulle avlegge et besøk hos ham. (Alan var blitt tildelt KCMG-prisen i nyttårshederbevisningene i januar 1990, men hadde vært for opptatt til å komme tilbake til Storbritannia for å ta imot prisen - en reise som han endelig fikk tatt i november.) En annen livlig assistent som Sandy fant for meg, var kommandør Colin Ferbrache (allment kjent blant sine kollegaer som "Hairbrush" (= hårbørste), som var kommet ut til Riyadh som sjefsmarineoffiser ved hovedkvarteret. Til marinens gru hadde Sandy kapret ham som sin militære assistent, og jeg gikk ikke glipp av sjansen til å gjøre det samme. Han kom fra kanaløyene og var i slutten av tretti-årene. Han hadde en underlig, langsom dialekt - nesten slepende - og en liketil adferd som stod i motsetning til hans høye kompetanse. Colin hadde den uvurderlige evnen til å klare å komme overens med hvem som helst; enten han snakket med prins Charles eller en mekaniker. Han var alltid den samme. Erfaringen han hadde fra å være kommandør ombord i et skip, gjorde ham godt egnet som en man kunne lufte ideer for. Det ble verdifullt for meg å drøfte sakene sammen med ham, for jeg fikk alltid en fornuftig og moden respons. (Også på den måten at hvis jeg snakket tøv, nølte han ikke med å si ifra - men på en måte som ikke kunne støte). Totalt sett var han usedvanlig nyttig å ha rundt seg. Han ble min personlige høyre hånd, og organiserte mitt forværelse, tok seg av å organisere møter, gjorde praktiske forberedelser og holdt forbindelsen med ambassaden. Han reiste også svært mye sammen med meg. Det passet meg utmerket, siden jeg likte å bli sett sammen med et medlem av en annen

48

tjenestegren enn hæren. Mark Chapman ble min AMA, eller assisterende militærassistent, og gjorde også et beundringsverdig arbeid. Han modnet merkbart i løpet av de seks månedene kampanjen varte. Han kvittet seg med stresskofferten, og bar alltid det han trengte i en ryggsekk, som han syntes gjorde langt mer nytte for seg. Blant saudi-araberne var ingen mer betydningsfull for meg enn Hans Kongelige Høyhet prins Khalid bin Sultan bin Abdulaziz. Jeg traff ham for første gang natt til 7. oktober. En solid, kraftig mann på ca. førti år, glattbarbert bortsett fra en bart, og pent kledt i lyseblå uniform. Khalid er nevø av kong Fahd, og var på den tiden sjef for det saudi-arabiske luftforsvaret. I oktober 1990 var han også blitt den ledende saudi-arabiske representanten - en posisjon som han hadde lagt grunnen til gjennom sine tidlige møter med sjefen for det amerikanske flyvåpen, generalløytnant Charles (Chuck) Horner. Under oppbyggingen til krigen spilte han en avgjørende rolle i å organiseringen av sitt lands politiske og militære behov, og i å holde forbindelsen mellom Saudi Arabias kongefamilie og de utenlandske styrkene som var kommet for å hjelpe dem. På vårt første møte hadde han en stygg forkjølelse, men gjorde et poeng av å komme ut fra kontoret sitt i Forsvarsdepartementet for å hilse på vårt følge i døråpningen med omstendelig høflighet. Han ble henrykt da jeg hilste ham på arabisk, og han viste meg veien inn til en lenestol i skinn til høyre for sin egen. Vår delegasjon bestod av meg selv, Alan Munro og Sandy Wilson, sammen med et par andre sekretærer, og vi fylte det beskjedne kontoret til bristepunktet. Klokken var allerede 2200, og jeg hadde jobbet i konstant tempo hele dagen. Jeg følte meg så trett at jeg fryktet at jeg kunne komme til å sovne i løpet av samtalen. Men verten vår vekket meg til live med sin flytende engelsk og lette måte å være på - det var tydeligvis resultatet av hans trening på Sandhurst. Da vi begynte å utveksle komplimenter og bytte informasjon med hverandre om vår bakgrunn, oppdaget jeg snart at han hadde en engasjerende humoristisk sans, og også at han hadde gjort et stort teknologisk fremskritt på den måten at han stilte med forfriskninger til sine gjester. I stedet for de små koppene med te som brukes over hele Arabia, kunne han tilby sjokoladekjeks og førsteklasses kaffe fra en cappuccino maskin.

49

Når samtalen endelig gikk over til saken, begynte jeg å se at kong Fahds avgjørelse om å invitere britiske og amerikanske styrker inn i landet sitt, hadde vært en handling som krevde meget stort mot. Siden den gangen profeten Mohammed ble født i Mekka ca. år 570 e.Kr., hadde den arabiske halvøya vært islamns sentrum, et hemmelighetsfullt samfunn dominert av religion og strengt lukket for utenforstående. Nå ble plutselig Saudi Arabia, som dekker ni tiendedeler av halvøya, oversvømmet av skarer av troløse soldater, og det på kongens invitasjon. Hans initiativ hadde allerede provosert frem en aggressiv reaksjon blant de fundamentalistiske muslimene, som var virkelig forskrekket over tingenes utvikling, men han var også beredt til å bruke situasjonen til å nå politiske mål. På en eller annen måte måtte kritikken deres bli demmet opp, og tingene organiseres på en slik måte, at når krigen var over ville det være tydelig, at de kristne styrkene ikke hadde vanæret islamns vugge, og at avgjørelsen om å bringe dem til landet hadde vært en rett og god avgjørelse. Ellers kunne kongefamiliens autoritet bli underminert og hele landets stabilitet bli satt på spill. (Kong Fahd har adoptert tittelen "Custodian of the Two Holy Mosques" ("vokter av de to hellige moskeer"), (i Mekka og i Medina, der profeten ligger gravlagt) og foretrekker å bli titulert slik.) I arabiske øyne var det kun en måte å gjøre masseinntoget av utlendinger utholdelig på, og det var å legge armeene under en saudisk offisers kommando; og siden de politiske lederne i Saudi Arabia alle har tendens til å være medlemmer av kongefamilien, var det av den ytterste betydning at sjefskommandøren både var tjenestemann og hadde direkte tilgang til kongen og hans nærmeste rådgivere. Prins Khalid var det naturlige valget til denne viktige stillingen. Ikke bare var han sjef over luftforsvaret, han var også sønn av kongens bror prins Sultan, som også var forsvarsminister. Den tiden han hadde tilbragt på Sandhurst, hadde i tillegg gitt ham verdifull militær trening, og litt førstehåndskjennskap til Vesten. Selv om hans innsettelse som sjefskommandør ikke enda hadde vært offisielt bekreftet, var han faktisk den saudiarabiske leder som koalisjonen jobbet direkte med. Han var en dugelig og ambisiøs mann, frisinnet nok til å lytte til

50

andre menneskers synspunkter og, når han var overtalt av styrken i et argument, frisinnet nok til å forandre på sine egne planer i overensstemmelse med dette. Uten dette ville koalisjonen ha vært i alvorlige vanskeligheter. For selv om Khalid var teoretisk sett ansvarlig for de væpnede styrkene, visste alle at han manglet erfaringen fra høy militær kommando og hadde aldri organisert en stor trippeltjeneste-operasjon av det slaget som nå ble iverksatt. I praksis var han svært avhengig av den ledelse og det råd som ble gitt ham av hans vestlige allierte, spesielt amerikanerne. Presset mot ham fra den saudiske siden var enormt. Med den ene hånden måtte han forberede til krig, med den andre holde alle utlendingenes adferd innenfor de grenser som de radikale elementene i den saudiske befolkningen kunne tolerere. I de ivrige muslimenes øyne representerte den militære oppbyggingen intense provokasjoner. Ikke bare rev de troløse opp veiene med sine beltekjøretøyer, overtok bygninger og forsøkte å skyte med skarpt på noen av de beste kamelbeiteområdene i ørkenen, men de hadde i tillegg tatt med seg slik potensielt nedbrytende nytenkning som kvinnelige sjåfører, fremmede religioner og en skare av ukontrollerbare pressefolk. Mitt første møte med Khalid var vellykket, og før det tok slutt, bad jeg ham kalle meg Peter - noe han også deretter gjorde. Han sa han ville treffe meg minst en gang i uken, og dette satte jeg stor pris på. Jeg gikk inn for å huske på å minne ham om avtalen, selv om jeg ikke nødvendigvis hadde noen presserende saker å drøfte med ham, fordi jeg følte at regelmessig kommunikasjon kom til å være av meget avgjørende betydning. Deretter kalte jeg ham "Deres Kongelige Høyhet", og når jeg skrev til ham (noe jeg ofte fikk anledning til) innledet jeg hilsenen med den formelle arabiske hilsen, "Etter hilsener" før jeg fortsatte med saken. Det var en som var av enda større betydning for koalisjonen enn prins Khalid eller ambassadøren - og sannelig en god del større enn noen av dem- og det var sjefskommandøren for de amerikanske styrkene, general Norman Schwarzkopf, som i sitt hovedkvarter gikk under navnet "CinC" (uttalt, "Sink"): En stor, stately man - to meter høy og 120 kilo - han utstrålte en følelse av selvtillit som var svært inspirerende. Da jeg håndhilste på ham for første gang, og tok tak i den store labben av en neve, kjente jeg straks at her var det en mann

51

jeg kunne like og respektere, en mann som jeg kunne arbeide sammen med. Presseuttalelser hevdet senere at vårt forhold var kjølig til å begynne med. Det var tøv. Fra det øyeblikket jeg gikk inn på kontoret hans for første gang, var alt bra mellom oss. Det var selvfølgelig en viss grad av formalitet som hang i en stund, som det seg hør og bør mellom fremmede, selv om de deler det samme yrket, og vi brukte litt tid til å ta mål av hverandre. Men fordi vi begge var under sterkt press, ble den normale prosessen med å bli kjent sterkt akselrert. Sandy Wilson hadde opprettet en ordning der han, den britiske sjefsoffiseren i krigssonen, var tilstede ved Schwarzkopfs kveldsbriefing kl. 1930 hver kveld (som gikk under navnet, "Kveldsbønn"), sammen med de amerikanske avdelingssjefene (lederne for de forskjellige styrkene). Dette var et betydningsfullt privilegium, gitt oss på grunn av vår forpliktelse til å legge de britiske styrkene under amerikansk kommando. Straks jeg overtok Sandys stol i møtene, forstod jeg at min stilling var svært verdifull, selv om den samtidig var skjør. Kompaniet ville bli briefet om hva som var skjedd den dagen, om planene for neste dag, og om hvordan det gikk med de amerikanske styrkene som helhet. Det var en tillitserklæring overfor meg at jeg fikk høre all denne interne informasjonen. Det ble tatt for gitt at jeg ville behandle det jeg fikk høre strengt konfidensielt. Dette var jeg selvfølgelig også svært nøye med å gjøre. Jeg besluttet raskt at det eneste jeg kunne gjøre, var å etablere et likefremt og åpent forhold til Schwarzkopf. Han og jeg kom til å måtte stole fullstendig på hverandre og fortelle hverandre hva som skjedde, selv om det iblant kunne bety å dele informasjon med hverandre som våre egne regjeringer kanskje kunne ha foretrukket å holde for seg selv. Uten en slik gjensidig forståelse ville vi aldri ha visst om vi fortalte hverandre sannheten eller bare halve sannheten, og vi ville aldri ha bygget opp den nødvendige tillit for å kunne foreta større avgjørelser. Den virket på meg som om den beste måten å opprette den rette slags forståelse på, var å takle problemet direkte og rett på sak. Jeg spurte derfor Schwarzkopf en kveld om han kunne gi meg fem minutter etter hovedbriefingen. Da vi var alene sa jeg. "Hør her -

52

dersom dette skal fungere, må vi forstå hverandre og stole på hverandre. Jeg håper vi begge kan være totalt ærlige i utvekslingen av informasjon, og opprette et så godt forhold at om vi får noen dårlige nyheter, som en av våre regjeringer ikke kommer til å like, eller som vi ikke ønsker skal føres videre, kan vi dele det med hverandre i tillit til at det ikke vil misbrukes." "Ikke no' problem!" sa han straks. Han var enig, og forsikret meg kategorisk om at han ville dele alt med meg - noe han også gjorde. Dette var en generøs aksept, for vi var begge vel klar over at det var Amerika som kjørte show'et, at Schwarzkopf selv alltid ville være hovedkilden til informasjon, og at det var jeg som ville ha mest å tjene på vår avtale. Det var jeg som ønsket å være sikker på, at enhver betydningsfull detalj ble gjort kjent for meg slik at jeg ville kunne foreta mine egne vurderinger om en bestemt handlingsplan ville være akseptabel for britene og passe inn med de politiske direktivene som jeg til enhver tid fikk. Den kvelden skrev jeg følgende til Bridget: "Hadde en utmerket samtale under fire øyne med Schwarzkopf. Vi snakket sammen som medsoldater, og han gikk med på at vi skulle være ærlige og åpne og ikke skjule problemer selv om de gikk på nasjonale interesser. Som et resultat av dette, er vi ett og jeg har til hans tilfredsstillelse gitt uttrykk for alle mine krav. Takket være ordningene som er arrangert av Sandy, treffer jeg ham allerede daglig, og jeg får plass ved hans bord dersom det bryter ut krig." Det skulle vise seg at vår private avtale, selv om den riktignok ble inngått svært raskt, ikke på noen måte var lett å utvikle og opprettholde. Tvert imot, det krevde ofte dømmmekraft og personlig viljestyrke. Selvfølgelig advarte jeg min umiddelbare overordnede, Paddy Hine, om at jeg noen ganger kunne være forhindret fra å fortelle ham hva som foregikk i hovedkvarteret hvis Schwarzkopf bad meg la være å gjøre det. Paddy godtok dette, og tillot meg å bruke skjønnsomhet - noe jeg var takknemlig for. Men likevel oppstod det situasjoner der jeg befant meg i vanskeligheter, da Schwarzkopf meddelte noe som jeg visste var av umiddelbar betydning for den britiske regjering å få vite, men som jeg ikke fikk formidle videre. Var jeg, i det tilfellet, illojal og upatriotisk? Erfaring har lært meg at svært få mennesker kan holde på en

53

hemmelighet. Nesten alle kjenner behovet for å gjøre inntrykk på en eller annen venn eller kollega ved å avsløre ny informasjon. En person forteller en annen, den personen forteller to nye personer, og hemmeligheten er ikke lenger noen hemmelighet. Riyadh, London og Washington viste seg ikke å være noen unntak til denne regelen. I løpet av timer, til og med minutter, lekket det ut informasjon til en av Vestens hovedsteder, og en eller annen kastet seg over telefonen og forlangte å få vite hvor dette var kommet fra. Av den grunn holdt jeg min avtale med Schwarzkopf ned til minste detalj, og han gjorde det samme. Straks det ble klart at vi begge kunne passe tungene våre, fløt informasjonen langt friere. Jo lenger jeg arbeidet sammen med Schwarzkopf, desto mer beundret jeg ham, for jeg så at han var langt mer enn den røffe, tøffe soldaten som han gav inntrykk av til å begynne med. Og selv om takt og tone ikke var blant hans fremste dyder, var han i besittelse av mange andre. For det første forstod han seg på mentaliteten i MidtØsten og måtene å gå frem på. Dette var fordi han som guttunge hadde tilbragt ferier i Iran, der hans far var knyttet til politiet som rådgiver. Dette gav ham en ypperlig start. For det andre var han en virkelig profesjonell soldat, en glimrende strateg og taktiker. Han hadde studert historie og lært mye av det, og kunne derfor ofte trekke analogier mellom fortidens begivenheter og samtiden. Han var høyst følsom, selv om han så ut som en okse - og de raske mentale evnene hans kunne skjære igjennom til problemets kjerne og komme opp med riktige de riktige løsningene. Hans tredje store styrke var hans politiske bevissthet. Fordi han hadde reist mye, bodd i Midt-Østen og sett aktiv tjeneste i mange land, forstod han at dersom en militær løsning i Golfkrisen skulle ha sjansen til å lykkes, måtte den ta hensyn til den politiske situasjonen - med andre ord innså han at det hadde ingen hensikt å forsøke å tvinge igjennom militære planer dersom disse skulle forurolige saudi araberne, britene eller franskmennene, for da ville koalisjonen til slutt splittes opp. Dermed var han alltid beredt til å inngå kompromiss på den militære fronten dersom han ble stilt overfor en politisk nødvendighet - og kanskje det var dette mer enn noe annet som gjorde ham så vellykket i golfen, og til en virkelig stor leder. Som alle andre hadde også han sine feil, blant dem et lett antennelig

54

temperament. Det var dette som var årsak til hans tilnavn, "Stormin' Norman". Han kunne virkelig blusse opp - eller, som staben hans kalte det, "bli ballistisk" - og når det skjedde, ble han svært fryktinngytende. Men så langt jeg erfarte, gikk det aldri ut over noen enkel mann. Men han kunne eksplodere over omstendigheter, ting som hadde slått feil. Selvfølgelig, hvis det hendte seg at du var mannen som styrte de omstendighetene, kunne skjellsordene bli heller personlige. Men han ville aldri vende seg mot deg fordi du hadde irritert ham, men bare dersom du hadde tatt et unødvendig risiko eller vært årsak til noen katastrofe. Et annet trekk ved hans raseriutbrudd var at de gikk svært fort over. En "Norman storm" var som en Stillehavsbyge: enorm og tordnende så lenge den varte, men snart var den over. Og vanligvis, gjennom et mildere ord eller to, ville han ta noen skritt i retning av å gjenopprette den mannen han nettopp hadde tygget i stykker. Noen ganger følte jeg at stormene var kontrollerte og bevisste, lagt ut bare for å holde folk våkne og på pletten. Men jeg regnet også med at den korte lunten hans hadde tendens til å skjerpe stabssjefene hans. Hans nærmeste stab respekterte ham som alle gjorde - men de var også redd ham, og nølte med å ta avgjørelser med mindre han støttet dem, med det uheldige resultat at han mistet noe av det de kunne ha bidratt med. Når han ikke stormet, hadde han en sterk humoristisk sans og lynskarp kløkt. Under den innenlandske delen av en kveldsbriefing, sa innenriksoffiseren hans, "Du vil sikkert gjerne vite, general, at igår talte fru Brenda Schwarzkopf til en gruppe hustruer som har mennene sine her borte - og fikk stående applaus." "Det skulle jo også bare mangle," knurret Schwarzkopf straks, "En som har vært gift med meg i tjue-to år fortjener sannelig stående applaus." Alle de amerikanske sjefskommandørene hadde jordnære ord og vendinger, men ingen kunne overgå nestsjefen til Schwarzkopf, generalløytnant Calvin Waller, som var en sprudlende, og nesten like stor mann som CinC selv. Hver gang Waller skulle tre av på naturens vegne, proklamerte han: "Vel, jeg får gå og kvele høna mi." En gang under luftkrigen, da noen sa at det tok lang tid å slå ut den irakiske hærens kampfly, stilte han med en klassisk forklaring på vanskelighetene som var involvert: "Vel," sa han, "det ligner svært

55

mye på når du skal forsøke å dytte spaghetti opp i ræva på en villkatt. Du oppnår ikke mye, og du får bare fullt av kloremerker på handa." Den amerikaneren, hvis evner jeg beundret mest etter Schwarzkopf, var Chuck Homer, general i flyvåpenet. Med sin lutende holdning og krøllete blodhundansikt og sin vane med å banne og sverte, lignet han ikke på noen topp-klasses offiser; men den profesjonelle evnen hans var fenomenal. Han kjente sine fly og sine flygere tvers igjennom, og planen for luftkrigen som han utarbeidet sammen med sin assistent brigadegeneral Buster Glosson (en annen Vietnam-veteran) var intet mindre enn et mesterverk. Selv om det var meget viktig for meg å møte koalisjonens ledere i Riyadh, følte jeg det ikke som noe mindre viktig å besøke de andre elementene der: Den 7. panserbrigade, hvis utstyr allerede var i ferd med å komme i land i Jubail; det amerikanske marineinfanteriet, som brigaden kom til å trenes sammen med; den kongelige marine, som holdt på å bygge opp sin styrke; den amerikanske marinen, hvis lokale kommandør hadde sitt flaggskip liggende ved siden av flåten sin i Bahrein; og sist, men på ingen måte minst, ville jeg stifte kontakt med golfstatenes konger som kjente seg truet av Saddam Husseins aggresjon. Resultatet var at jeg var konstant på reisefot de første få ukene i området. Heldigvis hadde jeg til min disposisjon en HS125 sjuseters sjefsjet, hvit, med en stilren blå stripe langs hver side. Dette lille flyet, komplett med flyger og intendant, viste seg å være et uunnværlig kommandoredskap. Uten det ville jeg ikke ha klart å nå over det enorme området som lå under min jurisdiksjon, som inkluderte nesten hele Arabia. Avstanden fra Riyadh til Jubail, for eksempel, er nesten seks hundre kilometer, men 125—fly et kunne fly den strekningen på under en time. Abu Dhabi ligger mer enn åtte hundre kilometer øst for den saudiske hovedstaden, men jeg kunne være der i løpet av litt over en time. Det var mulig for meg å fly ned til Oman og returnere til Riyadh samme dag; og Tabuk, flystripa i vest, var bare nitti minutter unna. 125—flyet var faktisk min private jet. Jeg kunne ta medlemmer av staben med meg, holde konferanser og briefinger ombord, og ta igjen papirarbeid. Jeg kunne også sove, bære hemmelige dokumenter og flykte fra telefonen en stund.

56

Flyreiser var langt fra bortkastet tid. Tvert imot var de ekstremt verdifulle. (Mannskapet vårt, som var jovialt irritert over mine konstante krav om kaffe mens vi var i luften, som de tok med til meg fra byssa i dårlige begre fra flyvåpenet, kjøpte jeg meg en kopp og skål av enorm størrelse som inneholdt minst 1/2 liter til meg selv.) En av mine første flyreiser fant sted den 8. oktober, til Jubail. Det var en enormt stor, moderne havn, bygget for oljeinntekter, på Saudi Arabias østkyst. Nå ble den brukt til sin ytterste kapasitet for første gang etterhvert som de alliertes utstyr kom strømmende til. De fleste av skipene kom fra Kypros, Panama, Liberia og mange europeiske havner. Forsvarsdepartementet hadde lagt inn bud på det kommersielle marked for skip som skulle frakte rustningen og provianten vår til Golfen. Det ble en kommentar om tilstanden til vår handelsflåte, at det var kun fire eller fem skip som var britiske blant 146 skip som seilte fra England. Det virket som om dette faktum avspeilte de høye kostnadene med å frakte med britiske skip, størrelsen av vår handelsflåte og det faktum at de fleste britiske skip allerede var engasjert. Heldigvis hadde jeg en uvanlig dyktig kommandør over Styrkenes vedlikeholdsområde (FMA), eller opplagssted. Det var en offiser fra det kongelige transportkorps, oberst Martin White. Han var allerede ekspert på området som hadde med transport-og forsyningstjenesten å gjøre, med stor erfaring fra Europa. Nå viste Martin seg å være et geni til å organisere en operasjon som begynte i stor omfang, som vokste til å bli enda større, og som ikke hadde noe historisk sidestykke. Han begynte fra det grunnlaget at han skulle skaffe ammunisjon, drivstoff, mat og andre nødvendigheter for at en panserbrigade skulle kunne okkupere en forsvarsposisjon ikke langt nord for FMA. Han fortsatte raskt videre til en posisjon der han ble tilkalt til å forsyne en hel divisjon som skulle stride i en rask offensiv kampanje med startlinje ca. fire hundre kilometer fra basen. Ingen lovord er for store til å beskrive hans effektivitet eller den muntre måten som han trådte til for å takle det ene nye problemet etter det andre. Det ansvaret han viste, var av et slikt omfang, at jeg fikk ham forfremmet til brigadesjef så snart det kunne ordnes. På en rekognoseringstur i september hadde han oppdaget at Jubail var blitt bygget som senter for olje-og lysindustrien, men at havnens

57

industrielle side aldri hadde lykkes. Dette resulterte i at flere hytteleirer, som var ment å være for arbeidere, stod der ubrukt. Han leide straks en av disse (som ble kjent som Leir Fire) for å huse britiske tjenestemenn i transit, men han bygget også en teltleir i havneområdet med kapasitet for to tusen menn. (Denne ble snart døpt "Baldrick Linjene", etter fjernsynsserien Blackadder.) Martin selv bodde i flere måneder under brannstasjonen på havnen, sammen med forsyningssjefen for det amerikanske marinekorps, brigadegeneral Jim Brabham. Da den 7. panserbrigade begynte å strømme inn, skulle mennene som kom med fly møtes med utstyret sitt som kom med båt. Men ofte var skipene forsinket, med det resultat at store mengder soldater måtte bo i havneområdet i en overgangsperiode, mange i store skur som var overmåte varme og ubehagelige. På mitt første besøk til havna var tilstrømmingen nettopp begynt, og det var tydelig at Martin hadde en enorm jobb å ta seg av. Fra Jubail fløy jeg nordover med helikopter inn i ørkenen for å se på at våre Challenger-stridsvogner skjøt med skarpt. Generalmajor Jeremy Blacker var med meg. Det var han som hadde ansvaret for utviklingen av utstyr i Det forente kongeriket, han hadde fløyet ut for å ha viktige samtaler om opprustning av stridsvognene våre og av de pansrede kampkjøretøyene - monteringen av ytterligere panserplater for å beskytte sporene - og om en stor rekke andre operative krav som det hastet med. En annen reise som var blant de første jeg foretok var til Bahrein, der emiren Sheikh Isa alltid hadde vært i voldsom opposisjon til Saddam Hussein. Nå stod hans lilleputtstat nesten stille. Internasjonale flyselskap hadde omdirigert alle sine ruter til tryggere steder lenger sør, og Bahrein var i alvorlige økonomiske vanskeligheter. Vårt følge bestod av meg selv og den britiske ambassadør i Bahrein, John Shepherd. (De øverste diplomater ved en stasjon besøker konger regelmessig, for å være sikker på at de kjenner dem godt nok til å opprettholde gode forbindelser; men de benytter seg alltid av sjansen til å foreta et ekstra besøk når det kommer en utenifra, både for å tilby råd under samtaler og for å få et riktig syn på det som er blitt sagt.) Etter en kort ventetid i et praktfullt, marmorbelagt forværelse, ble vi ledsaget inn til emiren -

58

en liten mann med strålende øyne, hvis spede skikkelse på ingen måte svekker den makt han utstråler. Som alltid ellers, var han veldig positiv, og snakket på en svært likefrem måte, med et glimt i øyet som gjorde samtalen til en sann fornøyelse. Det virket som om han var i særdeles godt humør. Bemerkningene som jeg hadde kommet med i Aldershot - der jeg anbefalte folk å følge med i avisene sine før jul - hadde nemlig ryktes her ute før min ankomst, og jeg oppdaget at jeg ble betraktet som litt av en helt for å ha inntatt slik en positiv holdning. Det virket som om emiren utstrålte ropet, "Krig før jul!" Jeg bemerket at det var et stort privilegium for britene å få være tilbake i Bahrein, der vi kunne fornye vårt vennskap gjennom mange år og hjelpe til med å holde tilbake trusselen mot Arabia. Med et tørt smil svarte Isa at han ønsket vi aldri hadde reist bort, at vi aldri hadde fjernet vår garnison tidlig på 1970-tallet. Snart kom han tilbake til dagens krise og gratulerte meg med slik en aggressiv holdning. Da han nevnte bruken av militær makt til å fjerne irakerne fra Kuwait, snakket han med lidenskapelig stemme, og ropte flere ganger høyt på engelsk: "Han må ikke få lov til å bli værende der! Han må gå!" Jeg påpekte så bestemt som mulig, at selv om også vi aldri så mye ville ha Saddam ut derfra, var vårt fremste mål å opprette en forsvarsposisjon og hindre irakerne fra å forsøke å komme lenger ned i Golfen, eller inn i Saudi Arabia eller inn i de mindre statene. Det var ikke noe spørsmål om vår evne til å kaste Saddam ut av Kuwait i løpet av de neste få ukene. Vi hadde verken de politiske direktivene, (enda) eller den militære muskelkraft til å utføre en slik jobb. Det var ikke mulig med krig før jul. Dersom Sheikh Isa følte skuffelse over dette, lot han ikke dette ødelegge den vennskapelige atmosfæren som preget møtet. Bahrein, som var en av golfens minst rike stater, hadde ikke klart å gi noe betydelig økonomisk bidrag til koalisjonens innsats, men emiren hadde allerede stilt verdifulle anlegg til vår disposisjon. Ikke minst gjaldt dette flystripa ved Muharraq, der Tomados hadde vært basert siden krisens første dager i august. Da jeg spurte om vi kunne sette inn enda flere fly, gikk han straks med på at vi kunne flytte våre Jaguarer opp fra Thumrait i Oman, og på den måten få dem midt i sentrum av det operative området og dramatisk øke deres effektivitet.

59

Han vek heller ikke tilbake da jeg spurte om han ville bidra til utgiftene som styrkene våre hadde i krigsområdet - mat og utstyr. Totalt sett var vårt møte hyggelig og konstruktivt. Fra Bahrein reiste jeg videre for å besøke Sheikh Zayed fra Abu Dhabi, en annen gammel og betrodd venn av britene, som kom på tronen på 1960-tallet, og ble en høyst respektert regent. Nå var han i sytti-årene, og lignet fortsatt svært mye på en beduin, med sitt lange, innsunkne hauk-lignende ansikt og mektige nærvær. Man får umiddelbart respekt for ham på grunn av hans vesen og bakgrunn. Jeg kjente til hans gamle lidenskap for jakt, og hans forkjærlighet for ørkenlivet (der han fremdeles har en bolig) fremfor det yrende livet i byen Abu Dhabi. Jeg likte det ville i hans personlighet, og jeg var glad for å se ham igjen. Zheikh Zayed snakket gjennom en tolk, og gav også uttrykk for sin engstelse for de forente arabiske emirater, og bad om at man iverksatte en aksjon mot Saddam uten videre utsettelse. Det var bare i Oman, en god del lenger sør, at jeg fant en mer avslappet atmosfære. Jeg skulle ha besøkt sultan Qaboos, men av forskjellige årsaker måtte jeg avlyse avtalen med ham. Istedet avla jeg et besøk hos Sayed Fahr Bin Taimur, forsvarsministeren, sammen med general Khomeis, forsvarets stabssjef, og jeg var påpasselig med å minne dem om hvor mye tid jeg hadde tilbragt i deres land tidligere i mitt liv i forbindelse med operasjoner. På grunn av rekkevidden av min kommando, hadde jeg en unik anledning - som selv ikke ambassadører har, fordi ansvarsområdet deres slutter ved grensene til det landet der de arbeider - til å reise direkte ned til Golfen og sjekke pulsen på den ene staten etter den andre. Hovedinntrykket jeg fikk var at det var få mennesker, som hadde noen klar forestilling om den virkelige situasjonen i Irak. Da jeg kom fra Oman til Jubail, møtte jeg generalløytnant Walt Boomer, kommandør for den amerikanske marines ekspedisjonsstyrke, som vår egen 7. panserbrigade skulle operere sammen med langs Saudi Arabias østkyst. Jeg fant Walt - en lang, tynn mann, stille og sympatisk - sammenbøyd i et ørlite kontor som han hadde rekvirert i havneområdet. Jeg hadde en nyttig samtale med ham om planene hans før han sendte meg av gårde på en fire-timer lang rekognoseringstur med helikopter, der jeg besøkte amerikanske

60

enheter for å se hvordan de levde og for å få en generell forestilling om landet. Mennene var opptatt med en stor mengde aktiviteter trening, vedlikehold av kjøretøy, flytting oppover i landet - men de fikk meg alle til å føle meg velkommen, og bare det korte glimtet av terrenget, gav meg en betydelig forståelse av hva som senere kunne eller ikke kunne forventes av våre egen tropper. Jeg fikk straks inntrykk av at ørkenen der, som bestod av grov sand og sporadiske gresstufter, med mange små bølgebevegelser og myke flekker, ikke var egnet til den kjappe, omfattende type manøvrer som våre egne panserenheter var blitt trenet i å utføre. Det var for mange oljerør og andre installasjoner som belemret terrenget. Likevel trengte marinen våre stridsvogner, og den østre sektor var den som vår panserbrigade var blitt tildelt. Da jeg kom tilbake til Riyadh støtte jeg på Norman Schwarzkopf, som selv nettopp hadde vært på besøk hos Bahreins regent. "Hei!" sa han. "Den Isa-typen synes du er litt av en kar. Han sier du kommer til å ta knekken på Saddam før jul." "Vel," sa jeg veloverveid, "vi har et uttrykk i England: 'Jo høyere aktelse, desto hardere fall.'" "Det er riktig, det," glefset Schwarzkopf. "Jo høyere opp i flaggstanga apen klatrer, desto mer avslører'n ræva." Min merkelige nye eksistens roet seg raskt inn i et mønster av nonstopp aktivitet. Mark Chapman lette intenst etter bedre losji, men det var svært lite å oppspore. Vi måtte bli på Sheraton inntil han fant noe annet. Hver morgen klokken 0615 gikk jeg ned i gymsalen og la bak meg et par kilometer på løpemaskinen, samtidig som jeg forestilte meg at vår krypskytterhund Kesty løp sammen med meg, og at vi passerte kjente landemerker i Aldershots sidegater eller rundt hjemmet vårt ved grensen til Wales. Og så, etter en dusj og frokost, var jeg på hovedkvarteret mitt innen klokken 0730, tidsnok til å få lest gjennom nattens signaler før jeg gikk inn på morgenbriefingen klokken 0800. Hvis jeg måtte tilbringe hele dagen på kontoret, sendte jeg noen ut etter et smørbrød - og snart ønsket jeg at jeg aldri mer skulle få se et pitabrød fylt med lammekjøtt. Når jeg skulle ut på besøk, satte jeg i gang med runden så tidlig som mulig. Min hverdagsarabisk var i rask bedring når jeg nå hadde anledning til å praktisere den daglig. Jeg bad Bridget sende meg en ordbok, og

61

gjorde et poeng av å få veksle et ord hver dag med de saudiske vaktene ved inngangen til mitt hovedkvarter. Snart hadde jeg opprettet en spesiell kontakt med en soldat ved navn Ahmed Hussein, men jeg gav ham et fryktelig sjokk en morgen da jeg veivet ned bilruta og hilste på ham som "Saddam Hussein". Han så skamfull og såret ut, usikker på om jeg hadde ment det som en dyp form for spøk. En annen høyst verdifull alliert var Hans Kongelige Høyhet prins Sultan, bror til kong Fahd og hans forsvarsminister gjennom sytten år. Jeg fløy sammen med Alan Munro i vår HS 125 for å treffe ham i hans prektige kontorer i den sydlige byen Jeddah. Det var ikke noe ubetydelig privilegium å få lov til å ha audiens med en mann som var så travelt opptatt, og vi hadde gjort en god del hjemmelekser før møtet. Vi hadde satt sammen en liste over punkter som vi ønsket å ta opp. Vi tok med oss, for eksempel, et utkast til "Memorandum av Forståelse", som ville gi våre tjenestemenn beskyttelse i deres arbeid - nesten diplomatisk immunitet - fra islamsk lov. Vi ønsket også å få prins Sultans syn på irakerne som befant seg i Yemen og Sudan, der Saddams utsendinger angivelig gav råd og opplæring. Jeg fikk det bestemte inntrykket av at Sudan støttet Irak, noe som satte landet i disfavør med saudi araberne. Det vi var engstelige for, var at Saddam kanskje kunne komme til å plassere sine flybaser eller trene geriljakrigere der, slik at vi kunne bli angrepet fra sørvest såvel som fra nordøst. Jeg hadde også den ubehagelige følelsen av at sudaneseme kanskje kunne komme til å forsøke å kapre ett av forsyningsskipene våre som strømmet ned fra Rødehavet. Tanken på at en forsendelse av stridsvogner skulle ende opp i Sudans største havn, var svært lite morsom. Vår audiens skulle vise seg å bli en uforglemmelig opplevelse. Prins Sultan er enkel å snakke med. Han har et avslappet vesen, en alltid opplagt humoristisk sans, og et avvæpnende smil, men det er samtidig noe kongelig og mektig over ham. I begynnelsen av møtet syntes jeg det kunne være verdifullt å gjøre rede for mine egne arabiske aktiviteter?, så jeg minnet ham om hvordan jeg i Yemen, for mange år siden, hadde stridt på samme side som han, da vi var med i en kampanje mot republikanerne for rojalistene, som saudi araberne hadde støttet. Sultan hadde stått i forsvarssammenheng selv på den

62

tiden, og da jeg forklarte hva min rolle i krigen hadde vært, traff jeg straks et område av felles interesse og reiste en bro mellom fortid og nåtid - et klassisk eksempel på hvordan mine tidligere aktiviteter gav meg en viss grad av troverdighet, som jeg ellers måtte ha bygget opp helt på nytt. Etter denne gode begynnelsen snakket Sultan fritt om politikk både hjemme og i utlandet. Han snakket om de amerikanske midt-termin valgene som stod foran oss i november, og den innvirkning de sannsynligvis fikk på amerikanernes støtte av koalisjonen. Han gav uttrykk for stor beundring for Margaret Thatcher, og sa at han gjerne ville treffe henne - såvel som Tom King. Men igjen og igjen dreiet vår samtale inn på Kuwait, Irak og Saddam Hussein, som vi var enige om var "en mann mot verden." Også prins Sultan ivret for krig før jul, for da skulle irakerne bli sendt hjem igjen. Enda en gang forklarte jeg at en enorm, moderne hær ikke kan gå til krig på et øyeblikks varsel, som bedouinene kan, men at vi trengte tid til å bygge opp våre styrker. Prins Sultan godtok dette, og noe til min overraskelse, men også til min grenseløse lettelse, gav han staben sin beskjed om øyeblikkelig å signere vårt "Memorandum av Forståelse." Vi var nå bevæpnet med dette verdifulle dokumentet, og hadde nå rett til å fjerne britiske lovovertredere fra landet og stille dem for britisk rett. Da vi i tillegg fikk sikret oss prins Sultans godkjennelse av innføringen av en skvadron med Puma helikoptere til krigssonen, følte jeg at vi hadde gjort en god jobb. Vi gjorde også flere forsøk på å bli venner med franskmennene, som bidro med en betydelig stor kontingent til koalisjonen, men som raskt ble skjøvet ut på sidelinjene og ikke fikk noe å si i den sentrale planleggingen. Dette var ikke offiserenes eller mennenes skyld, men fordi forsvarsministeren Jean-Pierre Chevenement insisterte på at alle kommandoavgjørelser måtte gå gjennom ham i Paris - et krav som gjorde det umulig for franskmennene å arbeide nært sammen med amerikanerne, og som dømte dem til isolasjon. Colin, Mark og jeg besøkte den franske generalen Michel Roquejeoffre, spiste middag sammen med ham og inviterte ham deretter til middag hos oss, men ingen sosiale forsøk kunne forandre den lite tilfredsstillende posisjonen av hans styrke. Endelig, etter en ukes tid, fant jeg et bedre sted å bo. Det var en

63

to-etasjes villa i et kompleks som normalt var reservert for ansatte ved Saudi British Bank. Klyngen av hus, bak en høy mur, var typisk for bosettingene bygget av utenlandske firma i arabiske byer slik at folk fra Vesten kan fortsette et normalt liv. I tillegg til ca. tretti boliger var det en tennisbane, squashbane og et svømmebasseng, der kvinner fikk lov å bade sammen med menn - noe som var forbudt blant strenge muslimer. Innenfor komplekset var det mulig for landflyktige å holde begrensede selskapeligheter. Men selv i denne utenlandske enklaven var det ulovlig å nyte alkohol, og det var alltid det risikomoment at Matawa ville foreta en rassia dersom de hadde mistanke om at folk drakk eller skapte plagsom støy. Huset som jeg hadde fått tildelt var enkelt og funksjonelt, med hvite vegger og vinduskarmer av aluminium, men det var akkurat passelig for meg. I første etasje var det en romslig stue med tilstøtende spiserom, kjøkken og WC (som vi senere gjorde til tilfluktsrom). I annen etasje var det en stor avsats, et stort soverom med tilhørende bad, to gjesterom og et annet bad. Jeg delte huset med en venn fra Utenriksdepartementet. Men siden han var mye bortreist, og selvoppofrende som han var, hadde jeg et større rom ledig til gjester som kom innom nå og da. Vi ansatte en filippinsk kvinne til å stelle for oss. Hun het Gloria, var i slutten av 30-årene og snakket forholdsvis godt engelsk. I likhet med alle andre utlendinger som arbeidet i Saudi Arabia, var hun i klørne til en sponsor - en eller annen mindre betydningsfull prinsesse. Ikke bare var hun blitt tvunget til å overgi sitt pass for å få visum for å komme inn i landet, men hun måtte også betale prinsessen tre tusen riyaler i året (ca. 4.500 Nkr). Siden hun bare tjente to tusen riyaler i måneden, var dette en tung byrde og systemet gjorde henne fullstendig avhengig av sin sponsor - noe som også var hensikten. (Islamsk lov tillater at menn får ha inntil fire koner. Familier har derfor tendens til å bli svært store. Det finnes hundrevis av medlemmer av kongefamilien. Mange andre har også rett til å utstede arbeidstillatelser. Hensikten med dette er å få kontroll over antallet immigrantarbeidere i landet.) Jul var ikke av noen strategisk betydning til koalisjonen. Vi henviste til den bare som et nyttig referansepunkt. På den annen side var den hellige måneden Ramadan overordentlig viktig i våre beregninger.

64

Under Ramadan er det obligatorisk for muslimer å faste om dagen. De får ikke lov til å innta mat eller drikke mellom soloppgang og solnedgang; når månen stiger opp over horisonten, signaliseres hver periode med avholdenhet over en høyttaler eller ved at et gevær avfyres. Vi visste at straks den hellige måneden begynte, den 15. mars, ville de arabiske styrkene i koalisjonen bli stadig mindre effektive på grunn av utmattelse. Og, selv om det var tenkelig at den saudiske regjeringen ville frita sine tropper fra fasten - ville mars måned ha vært en høyst utilfredsstillende måned for araberne å gå til krig. Etter Ramadan ville dessuten det varme været ha kommet, og krigføring i panserkjøretøy og beskyttelsesdraktene ville bli et umåtelig ubehagelig, om ikke fysisk umulig foretagende. Alt tydet derfor på at dersom vi skulle gå til krig, måtte vi gjøre oss ferdig med den før den 15. mars, eller i alle tilfelle ha gjort slik fremgang innen den tiden at angrep ikke kunne stanses. I et brev til Bridget summerte jeg mulighetene: "Saddam har fire muligheter. En, han kan holde ut lenge og vente på at de allierte går i oppløsning - en attraktiv tanke for ham. To, han kan dra søylene over ende og la templet kollapse - mulig dersom han ser at han er i ferd med å tape. Tre, han kan angripe for å vinne - usannsynlig, og han ville dessuten mislykkes. Fire, han kan trekke seg tilbake betingelsesløst - i total disharmoni med arabisk karakter og usannsynlig så langt jeg kan se. Så du forstår, alt kan skje. Hele saken er en fascinerende politisk jungel. Legg til pressen, så får du en jungel full av gigantiske menneske-feller." I løpet av de første to ukene var jeg ubehagelig oppmerksom på et voksende problem. Det kom nemlig ikke til å bli noen enkel sak å arbeide med Sandy Wilson. Han var svært intelligent, med en hjerne som arbeidet med lynets hastighet, og jeg hadde usigelig stor respekt for hans evner. Dessuten visste han mer om alt enn det jeg gjorde, fordi han hadde vært i Midt-Østen siden begynnelsen av deployeringen, og forståelig nok ledet han derfor ofte an. Men metodene hans var ikke som mine. Når jeg gir en ordre, foretrekker jeg å trekke meg tilbake og la vedkommende sette i gang og utføre oppgaven - fingrene fra fatet, som det sies i hæren. Sandy var nøyaktig det motsatte: I likhet med Tom King var han i aller høyeste grad en handlingenes mann. Han likte å stille spørsmål ved hvert

3 - Operasjon ørkenstorm

65

eneste stadium av en operasjon, og ville alltid være involvert. Jeg innså at min ankomst hadde satt ham i en vanskelig situasjon. Før min ansettelse hadde han kjørt sitt eget løp, der flyvåpenet var de eneste britiske representantene på land og marinen opererte uavhengig i Golfen. Akkurat når tingene holdt på å bli interessante, og mulighetene økte for at en aksjon skulle settes i gang, hadde en general kommet inn i bildet og for å overta kommandoen, med en enorm hærmasse på slep. Jeg vet at selv ville jeg ha syntes at en slik utvikling var svært vanskelig å leve med. Jeg kan si til Sandys fordel, at han aldri tillot at skuffelse fikk blande seg inn i hans ønske om at jeg skulle få en virkelig god overlevering. Han hadde utført førsteklasses kommando-og samarbeidsordninger før min ankomst, og han forble storsinnet helt til slutt, idet han gav meg full støtte gjennom hele sitt opphold. Det var utvilsomt en mangel i min egen karakter som gjorde det umulig for meg å innrette mine metoder etter hans, og før jeg hadde vært i krigsteatret en uke kunne mine brev hjem til Bridget avsløre en viss anstrengthet i vårt forhold. Heldigvis for oss begge, var Sandy allerede blitt øremerket til tjeneste et annet sted. Han skulle forfremmes til marskalk i flyvåpenet, og ville bli overflyttet til Tyskland, som sjefskommandør av flyvåpenet.

66

KAPITTEL 3 VI STRAMMER GREPET De mange flyturene på kryss og tvers over Arabia bidro til å gjøre meg oppmerksom på det enorme omfanget av mitt kommando­ område. Ørkenen strakk seg fra Rødehavets bredder i det fjerne nordvest, femten hundre kilometer over til Kuwait og til Golfens kyst i nordøst, og en enda større strekning sørover til Det arabiske hav forbi Oman og Bab-el-Mandebs streder i det sørvestre hjørne - totalt nesten tre millioner kvadratkilometer. (Selv om ørkenen i all vesentlighet er gulbrun i farge, er den blitt stadig mer skjoldete med marker der det dyrkes bl.a. hvete, der hver mark er en perfekt sirkel som er formet av den roterende armen til en irrigasjonsenhet. Nå dyrkes det mer hvete i Saudi Arabia enn i noe annet land i MidtØsten. Fra lufta ser markene ut som ringer av en mørkere farge enn sanden, ofte i ryddig organiserte rader, side om side, som berører hverandres omkrets.) Og likevel, enda så enormt stort som området var, konkluderte jeg snart med at det ikke var stort nok, og bad London utvide min jurisdiksjon med umiddelbar virkning forbi selve den arabiske halvøya til et punkt seksti kilometer ut i havet, og som inkluderte Suez-kanalen. Grunnen til dette var at til å begynne med hadde jeg ingen autoritet til å deployere styrker utenfor Golfen. Og selv om jeg var i besittelse av skipene og flyene i den grad at jeg kunne håndtere enhver omstendighet som måtte oppstå, hadde jeg ingen makt til å bruke dem til havs. Dette var helt klart både absurd og farlig. Dersom Saddam hadde klart å kapre en forsendelse av stridsvognene våre, for eksempel, eller dersom yemenerne haddde skutt en Silkworm rakett mot ett av våre skip mens det var på vei gjennom Bab-el-Mandebs streder, ville hele 0PPbyggingen vår ha vært gjenstand for totalt forvirring. Jeg måtte ha arrangert konvoier, heller enn å la skip få seile enkeltvis, og omdirigere fly fra luftkamppatruljer mot Irak til oppgaven med å beskytte handelsmennene - alt dette ville ha trukket ekstra store veksler på våre begrensede aktiva. Og når kommandoforholdene var

67

som de var, ville det dessuten ha sortert under ansvarsområdet til det sentrale hovedkvarteret i Storbritannia å reagere på slike trusler. Situasjonens utilfredsstillende natur var levende illustrert av en hendelse som fant sted sent i oktober. Sør for Hormuz' stredene, ved inngangen til Golfen, gikk marinen ombord i et handelsskip ved navn "Tadmur" for å undersøke det nærmere. Det var teknisk sett utenfor mitt område. Da vi oppdaget at skipet fraktet smuglet mel med Irak som bestemmelsessted, fattet vi mistanke om at frakten var blitt arrangert for å teste effektiviteten blant våre embargopatruljer. Enten det stemte eller ikke, måtte vi ta en avgjørelse med hensyn til hva vi skulle gjøre med det. Det selvfølgelige svaret var å lesse av lasten i Oman. Omanerne gjorde sitt beste for å hjelpe til, og var enige i at skipet burde plasseres i en liten havn mens saken ble undersøkt nærmere. Vi ble til slutt enige om at skipet burde settes til havs igjen og omlesse melet til HMS "Brazen" - en vanskelig oppgave som ble vellykket, men ikke før "Brazen" hadde sendt ut et klagende signal i protest på at hun sannsynligvis kom til å bli invadert av hærer av snutebiller og kakelakker. "Brazen" tok til slutt melet tilbake til Muskat og dumpet det, men hele hendelsen, som varte i over en uke, viste hvor utilfredsstillende vår kommandostruktur var. Siden "Tadmur" ble stoppet utenfor Hormuz' stredet, i Det arabiske hav, ble kontrollen over hendelsen overtatt av det sentrale hovedkvarteret i High Wycombe, og dermed ble jeg satt utenfor den kommandorekken som jeg nettopp hadde satt opp. I ett øyeblikk hadde jeg hatt kommandoen over de skipene som var involvert fordi de befant seg i golfen, og i neste øyeblikk var de utenfor den og under det sentrale hovedkvarteret i London. Dette til tross for at det de gjorde var i høyeste grad min sak. Operasjonen ble gjennomført med mine skip og ressurser, dog utenfor mitt ansvarsområde. Det sentrale hovedkvarteret og Utenriksdepartementet ordnet opp gjennom våre ambassadører i Oman og Saudi Arabia, mens kapteinen ombord i "Brazen" holdt meg informert kun ut ifra sunn fornuft og høflighetshensyn. I mellomtiden var jeg nødt til å briefe Norman Schwarzkopf om begivenheter som fant sted utenfor mitt kommandoområde. Hendelsen viste seg å være en verdifull katalysator til støtte for mitt

68

argument om at mitt ansvarsområde burde utvides til å omfatte kystlinjen omkring hele den arabiske halvøya. Paddy Hine tok opp saken med London, som villig gikk med på utvidelsen. Mindre vellykket var vårt forsøk på å få Jordan inkludert i mitt ansvarsområde. Holdningen til kong Hussein forble en kilde til engstelse gjennom hele krisen. På den tiden, gjennom hele Golfen og i Saudi Arabia i særdeleshet, ulmet det en mistanke om at kongen hadde inngått avtale med Saddam Hussein hvorved de to skulle dele byttet dersom irakerne klarte å beseire Saudi Arabia. (I 1920-årene gjorde kong Hussein av Hejaz (bestefar til den nåværende konge) krav på å være overherre av Arabia, og i 1924 førte krangelen mellom ham og Ibn Saud, leder av Wahabiene, til krig. Wahabiene invaderte Hejaz og beseiret Hussein. I 1926 utnevnte Ibn Saud seg selv til konge, og i 1932 gav han sitt rike navnet Saudi Arabia. Senere gjorde Jordan krav på deler av Saudi Arabia - selv om saudi araberne selvfølgelig fullstendig forkastet kravene.) Uansett om det var sant eller ikke, følte saudi araberne at Jordan utnyttet krisen til egne formål. Hun gav iallfall Irak en hel del hjelp, og konvoier med lastebiler fortsatte å frakte livsviktige provianter fra havnen Aqaba, oppover motorveien gjennom ørkenen til Bagdad. Den vanskeligste og en av de første oppgavene jeg stod overfor i krigsssonen, var dannelsen av en ny kommandostruktur for de britiske styrkene. Min periode på Falklandsøyene hadde lært meg at trippeltjenestekommando er en særegen kunst som er vanskelig å takle før en blir vant til den. Hæren, marinen og flyvåpenet har alle sine egne prosedyrer og måter å gjøre ting på. Derfor trengs det en kombinasjon av takt og bestemthet for å få dem til å fungere sammen i harmoni. En må bringe alle tre tjenestene på linje med hverandre ved mild men bestemt manipulering, heller enn feiende ordre og direktiver - og dette gjaldt spesielt i Golfen, der både marinen og flyvåpenet var blitt vel etablert før jeg kom på scenen. De fleste av sjefsoffiserene i Golfen hadde aldri møtt hverandre en gang, langt mindre arbeidet sammen. De fleste av dem hadde heller aldri vært medlemmer av en trippeltjeneste-organisasjon. Det hastet derfor med å trekke dem sammen - og den eneste personen som kunne gjøre det var meg. Mitt mål var å opprette et system som ville få alle tre tjenestene rundt bordet sammen med meg, slik at vi

69

sammen kunne komme frem til en forenet politikk for koalisjonens styrker, der alle bidro med sitt, og alle hadde medansvar. Det var av den ytterste betydning for meg at marinen, hæren og flyvåpenet skulle koordineres på riktig måte, og få sin innsats styrt på en slik måte at potensialet til den britiske kontingenten som helhet ble styrket maksimalt. I utgangspunktet oppdaget jeg at marinen var solid og velmenende, men at de fremdeles foretrakk sitt gamle og etablerte system med å rapportere direkte tilbake til flåtehovedkvarteret i Storbritannia. Dette fordi de gjennom de ti siste årene hadde hatt en uavhengig politikk overfor Golfen, i samarbeid med Armillapatruljen. En så stor forandring av det slaget som jeg la frem for dem, hadde ingen tydelige fordeler for dem. Flyvåpenet hadde satt opp en lignende uavhengig enkelttjeneste operasjon, med eget hovedkvarter i Riyadh og kommunikasjoner som gikk tilbake til hovedkvarteret til Strike Command i High Wycombe. Jeg måtte på et vis overtale sjømennene og fly verne, som mange hadde sterke personligheter og definitive syn på hvordan tingene skulle gjøres, at de nå trengte å arbeide som en felles trippeltjenestegruppe. Jeg måtte utvikle en lojalitet hos dem overfor meg og mitt hovedkvarter, og la dem forstå at den organisasjonen som jeg opprettet, trengte deres aktive støtte. Måten å gjøre dette på - slik jeg så det - var å gjøre hver leder i tjenestene klart ansvarlig overfor meg for sin tjeneste, og å forsikre meg om at han var klar over at når alt kom til alt, var det jeg som var mannen, som kom til å gi ordre, og at han ikke kom til å få de rette svarene ved å forbigå systemet eller å rygge tilbake gjennom kommandokjeden til den enkelte tjeneste. Mye berodde på den støtte som jeg fikk fra min umiddelbare overordnede, den sentrale kommandøren, sjefluftsmarskalk Sir Patrick Hine. Han hadde tidligere vært kampflyger, og hadde fløyet alle flyvåpenets nyeste kampfly, deriblant Tornado og Jaguar, for å holde seg i kampform. Det ville ha vært naturlig for en slik aktiv luftmann å la flyvåpenet fortsette å forholde seg direkte til ham i High Wycombe. Til min grenseløse takknemlighet støttet han meg faktisk helhjertet i min beslutning med å danne en komplett trippeltjenestestyrke. Ingen feltkommandør kan noensinne få en mer sympatisk

70

eller fleksibel overordnet enn Paddy Hine. Han var rask, praktisk anlagt, energisk, intelligent og følsom, og vant respekten hos alle han hadde med å gjøre, både i Storbritannia og i Golfen. Han fjernet en enorm byrde fra mine skuldre ved å stille seg som barriere mellom meg og politikerne og de sivile tjenestemenn i London. Uansett hvor ubehagelig saken kunne være, støttet han meg med ubevegelig lojalitet. Gjennom mine vanskeligheter med Sandy Wilson, for eksempel, var han svært følsom og hjelpsom, selv om han som flyver må ha kjent det naturlig å ta parti for offiseren som tilhørte hans egen tjeneste. Under hans besøk i Golfen - han kom for å bli i tre eller fire dager ca. hver tredje uke og bodde hos meg - gjorde han alltid et poeng av å besøke prins Khalid og Norman Schwarzkopf, i den rekkefølgen, og opprettholde nær forbindelse med dem. Dette gjorde min egen oppgave lettere også. Han prioriterte alltid å komme frem til den best mulige avtalen for sine offiserer og menn i Golfen - og jeg langt fra fryktet hans ankomst, slik man gjør med tanke på enkelte kommandører. Jeg gledet meg tvert imot intens til hans besøk. Mike Wilkes, hærkommandøren, kom ofte sammen med ham. Jeg opplevde alltid at han var til enorm hjelp under sine opphold, for jeg kjente ham godt nok til å lufte tanker for ham og drøfte problemer uten videre seremoni. "Jeg er så heldig som får ha Mike der han er," fortalte jeg Bridget etter et besøk en gang. "Vi kan snakke med hverandre helt uten barrierer, og jeg kan ta imot kommentarer og kritikk fra ham som jeg aldri kunne ha godtatt fra noen annen." Jo mer utsettingen av hæren vokste i størrelse, desto mer verdsatte jeg hans hjelp. Da Paddy var i England, opprettholdt han og jeg hyppig kontakt. Vi snakket i telefonen nesten hver kveld, ofte så lenge som to timer. Derved kunne vi drøfte gjennom og ta avgjørelser på hvert problem som oppstod før det fikk tid til å utvikle seg til å bli en større sak. Etter en stund forstod vi hverandre så godt at det var som om vi befant oss inne i hodet til hverandre. Til å begynne med fant våre samtaler sted gjennom en slags omkaster som hette Brahms - en heller besværlig anordning som måtte settes opp på en spesiell måte hver dag ved at den ble matet med et nytt kryptografisk bånd. I tillegg til det - siden en måtte

71

trykke på en bryter når man snakket og slippe den når man lyttet, som med en radio - gikk det heller langsomt med utvekslingene. Men Brahms hadde den fordelen av den var bærbar, slik at jeg kunne bruke den hjemme hos meg om kveldene. Senere gikk vi videre til mer raffinerte systemer som gav oss muligheten til å snakke trygt sammen på topp-hemmelig plan. Selv om disse samtalene på kveldstid var av vesentlig betydning, tok de mye tid og varte langt inn i den saudiske natten. Folk i Storbritannia, som lå tre timer bak oss, kunne tro at de hadde kvelden foran seg, men klokken nitten deres tid var klokken tjueto vår tid. Og innen den tid, etter en femten-timers lang dag, begynte jeg ofte å føle som om det ikke ville være galt å få litt søvn. Jeg snakket også ofte med Tom King, som hadde svært stor personlig interesse i oppbyggingen, spesielt av hæren, siden han selv hadde vært med i Somerset Light infanteriet og deretter i kongens African Rifles. De gangene jeg ringte ham, skjedde det aldri på sparket, men det var nøye avtalt på forhånd. Før telefonsamtalene satte staben min opp en oversikt over saker som de visste utenriksministeren ønsket å drøfte. Selv satt jeg også sammen en liste av punkter som jeg ville ha klarhet i. En av de fremste tingene som opptok ham var saken som gjaldt ørkenkrigsuniformene med det snirklede mønsteret. Da vår utplassering begynte, var det knapt noen tilgjengelige (ettersigende fordi vi hadde solgt alt sammen til irakerne), men Tom King presset på kontinuerlig for at tjenestemennene skulle få den nye uniformen så snart som mulig, og at de skulle bære den når de ble fotografert av pressen. Da de første forsendelsene kom i andre halvdel av oktober, utstyrte vi først frontlinjesoldatene og gav en dress til hver til å begynne med, slik at så mange som mulig ville få lettere, behageligere utstyr. (Selv hadde jeg ørkenkrigsuniformen på meg straks den ble tilgjengelig, sammen med en baskerlue fra Spesialluftstyrken og trippel tjenestebelte.) I mitt hovedkvarter hadde vi aldri klart å kontrollere sikkerheten i hele bygningen, og var opptatt av at irakiske agenter kunne ha plantet skjulte mikrofoner før vi flyttet inn. Derfor begrenset vi hemmelige samtaler til mitt kontor de første dagene, ett av bare to rom som hadde vært elektronisk klarert. Når jeg ville drøfte saker av strategisk eller politisk betydning snakket jeg derfra. For å forbedre sikkerheten

72

ytterligere skrudde jeg på en bærbar CD-spiller for å gi bakgrunnslyd hver gang vi holdt følsomme briefinger eller planla konferanser. På den måten drøftet vi de nyeste ideene våre om hvordan vi skulle bryte gjennom hinderbeltet inn i Irak, mens Kylie Minogue pep i bakgrunnen, og vi utarbeidet planer for hvordan vi skulle rydde minefelter i forberedelse til en amfibisk landing øverst i Golfen til sekvenser fra "Phantom of the Opera". (Mark Chapman tok på seg ansvaret for å sikre at jeg holdt meg ajour i min musikalske påskjønnelse, og gav gode råd med hensyn til innkjøp av musikalske verk som var godt egnet til å overdøve samtalen for potensielle avlyttere.) Til tross for min innsats trakk de tre tjenestene ikke sammen til å begynne med, og de manglet også viljen til å arbeide i en enhet. Ingen var hårdnakket. Det var ganske enkelt det at innerst inne var de fortsatt individuelle operatører. Og selv om de viste nominell aktelse for det nye hovedkvarteret, kjente de ingen lojalitet til det. En del av mitt problem med marinen var at kommunikasjonen mellom Riyadh og skipene i Golfen - gjennom Inmarsat-satelitten som var konstruert for handelsfartøyer over hele verden - var svært spinkel. Men den største vanskeligheten til å begynne med var at marinen opprettholdt den i hovedsak defensive strategien som den hadde utviklet til forsvar av sivil skipstrafikk og av embargoaksjonen mot Irak. Jeg ønsket nå en fundamental forandring: Jeg ønsket at marinen skulle iverksette planer for krig i den nordre enden av Golfen - langt fra deres rolle i området så langt - og jeg gav sjefsmarineoffiseren, kommandør Paul Haddacks, ordre om å utarbeide en plan for offensive operasjoner. (Etter en del gjennomdrøftinger var det blitt bestemt at hans offisielle betegnelse skulle være sjefsmarineoffiser, Midt-Østen, heller enn sjefsmarineoffiser, Golfen - delvis fordi akronymet SNOME (som ble forkortelse av den engelske tittelsen) var mer verdig enn SNOG, men også fordi førstnevnte nøyaktig avspeilet det faktum at verken konflikten eller kommandoen var begrenset bare til Golfen.) For å støtte ham og sørge for spesialisthjelp, fikk jeg fløyet inn et team fra den maritime taktiske skole i Storbritannia. Under ledelse av den kapable og livlige kaptein Steve Taylor, reiste teamet rundt omkring i området i tre uker, og

73

gjorde flere oppfølgingsturer. De la en beundringsverdig slagplan som ble grunnlaget for vår maritime støtte av koalisjonens innsats. I likhet med trippeltjenestekommandoen opplevde vi også barnesykdommer i forbindelse med oppbyggingen av mitt eget hovedkvarter. Det fungerte ikke som jeg ville. Ett problem var at vi var nødt til å skape en struktur etterhvert som vi gikk fremover, og det kom stadig nye folk. Men utover det lå det en alvorligere mangel; min stabssjef hadde verken rang eller erfaring til å kunne utføre jobben som jeg krevde av ham. Dette var ikke hans feil, men et uheldig resultat av forsinkelsene omkring min egen utnevnelse i september. Dersom min nominasjon var blitt kunngjort umiddelbart etter avgjørelsen, og dermed sørget for at jeg fikk større innflytelse over utvelgelsen av offiserer, ville jeg ha forsikret meg om at min stabssjef var av høyere rang. Det hendte at han, en mann fra flyvåpenet, ble stilt overfor en umulig oppgave, siden han arbeidet "primus inter pares" sammen med offiserer av samme rang fra andre tjenester, alle forsøkte å spille sine egne roller. Oppgaven med å opprette hovedkvarterer og trene alle der til krig var i utgangspunktet en fryktinngytende oppgave. Jeg ønsket at alle skulle komme i arbeid og fungere sammen på kortest mulig tid, med alle kommunikasjoner fullt utprøvd. Dette i tilfelle Saddam foretok det forhindrende slaget som var vel innenfor det, han hadde evne til å utføre. Men av en eller annen grunn skjedde dette aldri, og omsider bestemte jeg meg til å erstatte stabssjefen med en offiser av høyere rang og større erfaring, spesielt fra trippeltjeneste-operasjoner. Rent fysisk sett var mange av våre første problemer ekstremt grunnleggende - og ingen var mer grunnleggende enn problemet med vannet. Vann er like kritisk som mat eller drivstoff, og er en fundamental livsnødvendighet for enhver hær. Og i et land der svært lite eksisterte på landjorden, var spørsmålet om forsyning av tilstrekkelig med provianter noe som krevde vår umiddelbare oppmerksomhet. Selv om jeg i oktober ikke visste hvor store våre styrker kom til å være, var det tydelig at våre behov ville beløpe seg til hundrevis av tonn med vann pr. dag. Den mest opplagte kilde var avsaltingsanlegget i Jubail, som forsynte Riyadh, og som i teorien hadde kapasitet til å forsyne våre

74

styrker i tillegg. Men siden dette tydeligvis ville være mål for irakiske angrep, kunne vi ikke sette vår lit til det, spesielt da det var sårbart overfor oljesøl i golfen. (Senere, da irakerne med vilje slapp enorme mengder olje i havet, insisterte jeg på at vi burde chartre to skip lastet med vann. Whitehall nølte med å godta dette, som ellers på grunn av utgiftene; men fartøyene kom usedvanlig godt med. Siden de hadde tatt på full last i Jebel Ali, var de i stand til å lesse opp skipene til marinens spesialstyrker til havs, og ved krigens slutt, da avsaltingsanleggene i Kuwait var blitt sabotert, solgte de vann til kuwaiteme. Den andre hovedkilden var fossilt vann, som hadde samlet seg opp gjennom århundrene i enorme, forhistoriske vannførende sjikter under ørkenen. Mange av disse ble allerede utnyttet i jordbruksøyemed, spesielt i områder der de ikke lå for dypt under overflaten. Men jeg gav de kongelige ingeniører i oppdrag å identifisere kildene i krigssonen og finne ut hvor vann kunne være tilgjengelig. Ut dro sappørene for å finne de beste stedene for artesiske brønner, men det var bare deres første oppdrag. Straks etter at vannet var funnet måtte de forhandle om å kjøpe vannet fra en av de lokale grunneierne, og ordne med å flytte det til områder der det ville oppstå mest behov for det, lagre det i putetanker, og avkjøle og rense det. Heldigvis var den kjølige sesongen allerede underveis da våre styrker begynte å bygge seg opp, ellers ville vannproblemet ha vært enda større. Sappørene hadde likevel en enorm oppgave, som de taklet med sin sedvanlige effektivitet. Selv om de aldri boret noen nye brønner, tok de i bruk mange eksisterende kilder, spesielt en ved Qaysumah, som vi dro mye vann fra. De ble eksperter i å montere revers-osmose anlegg til brønnene og deretter omforme den brakke, artesiske væsken som kom opp fra under ørkenen, til søtt vann. En annen vesentlig sak som opptok meg sterkt var det som hadde med media å gjøre. Under Falklandskrigen hadde jeg lært å sette pris på mediets makt, og den innflytelsen som de kan utøve, både på godt og vondt. Jeg hadde oppdaget, for det første, at dersom jeg kunne vinne journalister over på min side, ville de gjøre mye for styrkene, og for det andre, at dersom jeg formidlet et gjennomført konsekvent budskap, ville dette budskapet begynne å sive inn i hjertene og sinnene til folk i Det forente kongerike. Videre ville dette budskapet

75

trenge igjennom til et hvert nivå av britisk samfunnsliv. For hvis en påvirket Storbritannias folk, begynte en også å påvirke politikerne og støtte på tvers av hele det politiske spektrum var vesentlig for den type store utenlandske operasjon som vi holdt på med å bygge opp til. Mediene, med andre ord, var av avgjørende betydning, spesielt med moderne kommunikasjoner, som forsikrer at nyhetene er tilbake i Det forente kongeriket nesten før det har funnet sted. Det virket avgjørende for meg, at dersom det brøt ut krig, skulle det rapporteres ordentlig og ikke ut ifra annenhåndsinformasjon. Så i Golfen la jeg mye arbeid i å bringe mediene inn sammen med meg, og gi dem alle hjelpemidler som var tilgjengelige. Etter det, dersom de rapporterte noe som var unøyaktig formidlet, ville jeg i det minste være sikker på at de gjorde det med vilje. Jeg var også opptatt av deres trygghet, for det var klart at mange av dem hadde liten forståelse for hva de hadde begitt seg ut på. Mediakorpset som samlet seg for å rapportere fra golfkonflikten var det største i historien, og ved slutten av året bestod det av mer enn fjorten hundre menn og kvinner. Dette forskrekket selvfølgelig de saudiske myndighetene, som helt fra begynnelsen forsøkte å begrense antallet journalister til en håndfull ved å begrense utstedelsen av visaer. Resultatet var at mediamenn begynte å lure seg inn illegalt, i hovedsak over den lett bevoktede landeveien fra Bahrein. Men til slutt fikk krigen en så høy profilering på verdensscenen at saudi araberne lettet på sine forsøk på å begrense antallet journalister og kamerafolk som strømmet inn og ut. Ulik saudi araberne, var jeg ikke forberedt på å føre en krig som mediene ikke fikk tilgang til. Mange arabere kunne ikke forstå hvorfor det var nødvendig å ha noen mediafolk tilstede, men vi regnet det for en vesentlig del av vår demokratiske livsstil. Videre var det min mening at dersom vi hadde dårlige nyheter, ville det være helt feil å undertrykke den, av grunner annet enn for sikkerheten. Dersom noen avsløring kunne gi fienden noen fordel over oss eller få en spredende virkning på våre egne tjenestemenn og deres vilje til å slåss, kunne det forekomme årsaker til å holde opplysningen tilbake. Ellers følte jeg at alt burde rapporteres. Samtidig var jeg alltid skuffet da jeg leste unøyaktige rapporter som var skrevet bare for å

76

tiltrekke oppmerksomhet og skape en historie der det ikke eksisterte noen. Jeg fant det også vanskelig å godta at Vestens media spilte noen legitim rolle i Bagdad. Prinsippet med en fri presse, slik jeg forstår den, er at mediene rapporterer alt som skjer. Journalister som befant seg midt i fiendeterritorium, fikk fullstendig munnkurv, og kunne bare sende ut det Saddam Hussein tillot dem å sende ut. De var, faktisk talerør for fienden, hvis mål var å ødelegge og drepe våre egne tjenestemenn. Derfor syntes jeg ikke at deres rapporter burde ha vært kringkastet eller gjengitt, for de tjente ingen hensikt hva koalisjonen angikk, og sett med mine øyne gav de ingen virkelig supplering til den informasjon som allerede var tilgjengelig for offentligheten. Medienes festning i Saudi Arabias østre provins lå i Dhadhran. Og der, den 25. oktober, holdt jeg en grillfest for den britiske kontingenten i konsulens bolig. "De er omgjengelige folk når en treffer dem som vanlige borgere," rapporterte jeg til Bridget. "Jeg fortalte dem at vi begge hadde en jobb å gjøre, og et ansvar overfor borgerne i Det forente kongerike. Det er store problemer med visaer, siden saudi araberne vil begrense dem. Men dette ville være katastrofalt." Mine egne pressekonferanser overbeviste meg om at fjernsyn hadde gitt en ekstra dimensjon til moderne krigføring. Fremtidens kommandører vil måtte trenes, ikke bare til å håndtere det, men også til å tillate nok tid og ressurser for at det skal kunne anvendes maksimalt. For en som meg selv, som med vilje hadde holdt en lav profil gjennom hele min karriere i spesialstyrkene, var det en merkelig og lammende opplevelse å stå foran kameraene. Likevel er fjernsyn noe som en moderne kommandør ikke kan overse. Jeg oppdaget at dersom jeg noen gang lot det gå for lenge mellom hver gang jeg stod fram, ville mediene snart begynne å fremheve at selv om den amerikanske kommandøren stadig var å se på skjermen, virket det som om det var noe galt med hans britiske motpart. Selv de relativt få gangene jeg stod frem, åpnet det for en flom av brev fra beundrere. Jeg svarte med håndskrevne hilsener de brev som kom fra personer jeg kjente, men da jeg begynte å motta mer enn førti brev om dagen, måtte jeg be min personlige stab å besvare dem - og selv

77

de hadde litt av en jobb å ta seg av i den forbindelsen. Ingen var ivrigere enn Tom King etter at våre styrker skulle få en god pressedekning. Han fulgte bagatellene fra de individuelle rapportene med nesten besettende oppmerksomhet. Da fotografier kom på trykk i "The Times" og i "Daily Express" av to soldater kledd bare i shorts og trøyer, men fullt utstyrt med sine våpen og gassmasker, var det mange i forsvarsdepartementet som led av midlertid tap av forstanden. Siden mennene gjorde nøyaktig det de var blitt beordret å gjøre - nemlig å ha sine våpen og masker med seg til enhver tid, selv når de skulle gå og vaske seg - var det absolutt ingen grunn til rabalder. Det faktum at "The Times" hadde gitt dette bildet den fjollete teksten: "Kledd til aksjon", var det på ingen måte noen feil som ble begått av mennene som var involvert. "Det holder på å bli et latterlig oppstyr over to fotografier som de påstår er "uverdige", og jeg forsøker å roe dem ned," fortalte jeg Bridget. "Det er absurd at dette er det eneste alle menneskene i London kan tenke på når de bør legge seg i selene for å ta de svært alvorlige avgjørelsene som ligger foran." Idet våre bakkestyrker begynte å spre seg utover i ørkenen, forutså jeg at det ville bli et presserende behov for å holde dem alle informert om hva som skjedde, både i krigssonen og utenfor. Før den britiske kontingenten var fullt ut plassert, hadde vi mer enn 45.000 menn plassert over et enormt område - den største kampstyrken som noensinne var satt inn i strid av Det forente kongerike siden 2. Verdenskrig. Det en soldat fikk høre i en fjern avkrok av ørkenen, der han aldri beveget seg langt fra sin skyttergrav eller stridsvogn, kunne være totalt annerledes enn nyhetene som en sjømann plukket opp inne i skroget på en 42 destroyer som pløyet Golfens vann. Det var vesentlig for meg at alle disse menneskene langt unna skulle virkelig kjenne seg som en del av en forenet militær styrke. De måtte også vite hvem deres kommandør var, og føle at det de hadde å klage over, og det de manglet ble tatt hånd om. Den beste måten å skape et felles bånd på var, såvidt jeg kunne se, en egen avis for styrkene. Mot slutten av oktober gav jeg et direktiv som førte til utgivelsen av det beundringsverdige organet, "Sandy Times" ("Ørkensand Ekspressen"). Som forløper ble det tidlig i november utgitt to utgaver av et lite, fotostatkopiert nyhetsblad kalt

78

"Arabian Info". Det første kom ut med sine åtte sider nummerert i normal rekkefølge, med det resultat at det andre inneholdt en parodierende unnskyldning for dette glippet, og et løfte om at side 3 aldri ville dukke ppp igjen. Denne kjekke henvisningen til den engelske avisen "Sun" - som hadde gitt ut to spesielle utgaver for Midt-Østen, uten den brannfarlige nakne kvinnen på side 3 - ble opprettholdt så lenge styrkenes avis eksisterte. Den kom ut konsekvent med en side 2 som var etterfulgt av side 4. Den første utgaven av "Arabian Info" utlyste en konkurranse for å finne et mer uforglemmelig navn på den nye avisen. Mange av de sytti forslagene som kom inn var ikke egnet for gjengivelse, men for å velge de beste fra en kort liste på seks hadde vi en slags styreavstemning etter et møte mellom lederne for tjenestene. "Omani Oracle" var nær ved å vinne, "Gulf Bits" ikke solid nok, "Hard Times" litt vel dystert. Til slutt, på sant demokratisk vis, tillot jeg meg å bli nedstemt og gav meg overfor flertallet. Vi bestemte oss for å bruke navnet "Sandy Times" (Jeg husker ikke hvilket forslag jeg foretrakk selv). Fra et lite opplag til å begynne med på to tusen eksemplarer i november, steg avisen til et toppopplag på ti tusen hver fjortende dag (eller noen ganger hver uke) først på nyåret. Avisen var trykket i stort, attraktivt format på blankt papir, vanligvis i to farger, og ofte med beskjeder fra VIP'er som for eksempel statsministeren og forsvarsministeren. Den ble raskt etablert som nødvendig lesing blant tjenestemennene, ikke minst på grunn av leserbrevene, der det stod på trykk mange inderlige klager, og på den måten kunne en tilby en nyttig sikkerhetsventil for ørkenlivets frustrasjoner. Under oberstløytnant Glyn Jones' militære ledelse, ble "Sandy Times" redigert av skvadronleder Pat McKinlay og ble trykket i Riyadh av et firma som het Maramer. En artikkel i den siste utgaven avslørte at firmaet var blitt feilaktig engasjert. Redaktørene, som hadde gått seg vill i forsøket på å finne et annet firma, havnet i Maramefs trykkeri, antok at det var det de var på leting etter, og begynte straks å ta opp saken med dem angående avisutgivelsen. De ble ikke klar over at de hadde engasjert feil firma før flere uker senere. Maramer var uanfektet av den innledende forvirringen (og av det faktum at den offisielle tillatelsen til å utgi avisen ikke enda var

79

gitt gjennom saudi araberne), og de gjorde en utmerket jobb. Oppgaven til produksjonsteamet ble gjort mye lettere da "Sunday Times" og deretter andre ledende London aviser som "Daily Telegraph", "Independent" og "Guardian" alle gav sin tillatelse til, at den nye avisen skulle få frihet til å gjengi akkurat de artikler og reportasjer som den måtte ønske. De fax'et over mange reportasjer kostnadsfritt. Selv med denne assistansen kostet avisen 50.000 engelske pund pr. utgave, men det var etter min mening vel verdt pengene. Den hadde en mektig virkning både på moralen og på kommunikasjonen, både oppover og nedover i kommandokjeden. En lederartikkel om lønn til reservister var så frittalende at den fikk flere tjenestemenn til å klage over tonen. Artikkelen vekket arg vrede hos folk i Whitehall, som syntes at lederen gikk langt over streken i forhold til den offisielle politikken. Det faktum at vi ble kritisert fra begge ender av spekteret, var for meg en slående hyllest til avisens redaksjonelle uavhengighet, noe som etter min mening var vesentlig dersom "Sandy Times" skulle vinne tjenestemennenes tillit og være et organ, som de kunne stole på og respektere, og ikke bare være en forgylt versjon av kommandørens ordre. Ett prosjekt som var like viktig var opprettelsen av en radiostasjon spesielt for golfstyrkene. Før vi oppnådde dette hadde tjenestemennene ingenting å lytte til annet enn de amerikanske styrkenes programmer, og den fryktelige hurpa kjent som Bagdad Betty, som mellom popmusikkinnslag sendte doser av rå propaganda fra den irakiske hovedstad og fra en uidentifisert bygning i Kuwait. (Vi gjorde gjentatte forsøk på å lokalisere denne kvinnen. Til slutt, da luftkrigen begynte, klarte vi å treffe stasjonen hennes med ei bombe og sette henne ut av drift.) En langt mer ondskapsfull form for propaganda ble sendt mot saudi araberne og andre muslimske medlemmer av koalisjonen på arabisk. Det ble hevdet over eteren at hedenske tropper ble stasjonert i de hellige byene. Selv om disse påstandene var helt usanne, hadde de en lumsk, uroende virkning. Religiøs propaganda var noe som saudi araberne aldri hadde opplevd å stå overfor tidligere, og de tok seg tid til å sammenligne påstandene med sine egne sendinger. Informasjonsministeren i Bagdad, på den annen side, var en mester i faget, idet han hadde hatt øvelse i å lure iranerne gjennom de siste

80

åtte årene. Han hadde en stund overtaket i krigen gjennom eteren. Det var klart for meg fra begynnelsen at vi trengte vår egen stasjon, slik at vi kunne holde våre styrker godt informert om hva som skjedde. Da kunne jeg også selv snakke til dem alle sammen fra tid til annen. For meg var radioen helt vesentlig - men det var en helt annen sak å overbevise London om den nødvendigheten. Vi måtte ha nytt utstyr, siden stasjonen måtte være mobil. Det ville koste mellom en halv og tre-kvart million pund. Med Paddy Hine's hjelp satte jeg opp en skriftlig redegjørelse for radiosaken, og leverte den til forsvarsdepartementet. Tom King var rask med å forstå behovet, og han støttet min forespørsel. Men Whitehall forstod ikke betydningen av en radiostasjon i et kommando-område av et såvidt stort omfang. Jeg fikk inntrykk av, at de som var imot forslaget betraktet stasjonen til å være en unødvendig luksus, og at de motsatte seg vår henstilling på grunn av at vi ikke kom til å være i Golfen lenge nok til å rettferdiggjøre slike store utgifter. De foreslo istedet at vi skulle forsøke å sende reprise-programmer fra en sender som vi allerede hadde på Kypros. Vi visste så godt at vi ikke kunne nå hele Golfområdet på denne måten, og fulgte opp vår innvending med en test for å bevise gyldigheten av den. Da krangelen hadde pågått i flere uker, tok Alan Protheroe, formann i tjenestenes audio/video ko-operasjon - en territorial hæroffiser og en gammel venn av meg - en betraktelig risiko da han bestilte utstyret før det var blitt autorisert fra offisielt hold. Og så, under en flytur som Tom King og jeg tok sammen i hans VC 10 under ett av hans besøk i golfen, hørte jeg statsråden gi sin private sekretær Simon Webb definitivt klarsignal for systemet. Men selv da kom det igjen kontraordre fra Whitehall, og jeg måtte' fortelle TK at hans ordre ikke ble satt ut i livet. Det samme skjedde enda en gang etter et møte i forsvarsdepartementet, der Paddy Hine tok saken markant opp med statsråden. "Hvor mye vil det koste?" spurte Tom King. "I underkant av 750.000 pund," sa Hine. "Gjør det," sa King. "Sett i gang og gjør det." Selv da holdt sivile tjenestemenn ut i enda to uker, og nektet å gi sin sanksjon til utgiftsposten. Til slutt seiret fronten som ble opprettholdt av Paddy Hine og meg selv, med støtte av statsråden.

81

Protheroes investering ble reddet, og den nye stasjonen for de britiske styrkers kringkastingstjeneste ble fløyet ut til oss - men bare etter kolossalt og helt unødvendig forbruk av nerve-energi. Et annet kommunikasjonsmedium som jeg betraktet for å være vital, var posten. "Bluey" ("Den lille blå") - det enkle arket som foldes sammen til en luftpostkonvolutt - er intet mindre enn en vinner i krigstid. I og med at den leveres ut gratis til tjenestemenn, fremkaller den den varme følelsen av at regjeringen i det minste har gitt deg noe gratis. Det har også den fordel at det er begrenset hvor mye du får til å skrive i brevet, på grunn av størrelsen, slik at du kan fylle arket raskt. Særlig hvis du har stor håndskrift. Selv skrev jeg til Bridget på en av disse hver dag, og under kampene i sin helhet, gikk det med fenomenale mengder av "den lille blå". Utgiftene i forbindelse med den var høye - nesten to millioner pund - men den positive virkningen den fikk på moralen var uvurderlig. Som øverstkommanderende for de britiske styrkene, la jeg uforholdsvis store mengder tid i å forsikre meg om at posten var så effektiv som mulig. Amerikanerne hadde enorme problemer med sin postgang, til Norman Schwarzkopfs vrede. Det tok et brev ofte så lang tid som fire eller fem uker å nå frem fra Statene. Posten vår tok fire eller fem dager, og jeg gjorde alt jeg kunne for å opprettholde denne gode servicen. Når det for eksempel virket uunngåelig med en poststreik i England, ordnet Paddy Hine med et spesielt innsamlingssystem i brakker i Det forente kongerike og i Tyskland, slik at styrkenes post gikk helt utenom sivile postkontor. Gjennom hele oktober måned fortsatte menn og utstyr til den 7. panserbrigade å strømme inn i krigssonen. Straks mennene hadde fått tildelt sine dokumenter, utstyr og blitt gjenforent med sine fartøyer og våpen, kjørte de ut i ørkenen for å begynne treningen. Fra første dag av utplasseringen gjorde jeg det til vane å dra ut i feltet så ofte jeg kunne. Det var viktig at jeg ikke bare skulle bli kjent med mine kommandører, men også at jeg skulle bli sett av så mange tjenestemenn som mulig - og for meg var det den tiden jeg tok til å samtale med mennene, som var det mest berikende ved hvert besøk. Jeg følte alltid at det var viktig at jeg fikk fortelle dem så mye jeg kunne om hva som skjedde. Selv om jeg ikke fortalte dem mer enn det deres kommanderende offiser allerede hadde fortalt dem, fulgte

82

det en spesiell pålitelighet når informasjonen kom direkte fra øverstkommanderende i krigssonen, og det økte samtidig troverdigheten til den kommanderende offiseren. Ved at de i tillegg fikk stille spørsmål, kunne jeg finne ut hva tjenestemennene tenkte på og engstet seg for - verdifull informasjon, som ofte virket inn på mine ideer og beslutninger. Jeg kjente fra før offiseren oberstløytnant Arthur Denaro, kommanderende offiser av dronningens kongelige irske husarer, en av de første enhetene i hæren som kom ut. (Min forbindelse med Arthur var merkelig komplisert. Hans kone Maggie hadde tidligere vært gift med Michael Kealey, som var under min kommando i Spesialluftstyrkens strid om Mirbat i Dhofar på 1970-tallet. Michaels atferd var så fremragende at jeg ville ha anbefalt forfremmelse, hadde det vært tillatt politisk. Det hadde seg slik at vant han en spesiell utmerkelse mens han fortsatt var kaptein - kun mann nr.2 siden 2. Verdenskrig som oppnådde den rangen - men tragisk nok døde han av hypotermi(unormal lav legemstemperatur) på en øvelse med spesialstyrken Brecon Beacons. En tid senere, til deres venners store glede, giftet Arthur seg med hans enke. Så her var vi altså igjen i Arabia, der jeg enda en gang var kommandør for Maggies mann i en ørkenkrig.) Den 26. oktober fant jeg ham i en hangar i Jubail, der hans regiment oppholdt seg inntil de kunne bevege seg ut i ørkenen. Han og regimentet holdt på å forgå av varme. Forholdene som de levde under var ekstremt trange, og varmen var knapt til å holde ut. Som alltid var Arthur resolutt og munter, men han ble alvorlig da jeg fortalte ham nyhetene som jeg hadde med meg om irakernes oppbygging i Kuwait. Ett av den 7. panserbrigades største problemer var å finne et passende treningsområde - et åpent sted stort nok for deres stridsvogner og artilleri til å manøvrere og skyte skarpt. Hele Saudi Arabia bestod tilsynelatende av kvadratkilometer på kvadratkilometer av absolutt ingenting annet enn sand og grus. Men skinnet kan bedra. Undersøkelser viste at til og med det området som virket mest øde tilhørte noen, og at mye av ørkenen var høyst verdifullt som beitemark for veddeløpskameler som var eiet av saudier av høy militær eller sosial rang. I løpet av oktober la Patrick Cordingly uendelig mye arbeid ned i

83

å forhandle om rettigheter til å trene ved Al Fadhili, sett innenfor Jubail. Han trengte et meget stort område - minst tusen kvadratkilometer - og landet viste seg, selvfølgelig, å være noe av det beste kamelbeitet i Saudi Arabias østre provins. For å kunne bruke det måtte han først overtale emiren av Jubail, som området tilhørte. Så måtte han takle admiral Bada, som hadde ansvaret for kong Abdulaziz marinebase. Endelig måtte han vinne over brigadegeneralen i det saudiske flyvåpen, prins Turki, som hadde kontroll over det lokale luftrommet. For dersom en kulerunde fra en stridsvogn traff en stein, kunne rikosjetten nå en høyde på tjue tusen fot. Og de alliertes fly fløy kontinuerlig over Al Fadhili på vei til å patruljere grensen. Samtidig arbeidet jeg selv for å sikre tillatelse fra luftkontrollørene i Riyadh, og vår felles innsats viste seg til slutt å lykkes, selv om seieren ikke var total og brigaden ble avgrenset til å skyte i ca. fem timer om dagen. Når vi fikk skaffet offisiell klarering, satte ingeniørene i gang med å bygge målskiver, markører o.s.v, og de gav området navnet Jerboa Range, etter maskoten til den 7. panserbrigade, ørkenrotta. Men problemene som oppstod i forbindelse med bruken av området var atskillig større. Naturlig nok ble beduinene trukket til distriktet, siden det var slikt godt beite. Så først måtte de ryddes av veien (med emirens velsignelse) før skyting med skarpt kunne finne sted. Så måtte kamelene jages bort hver dag av lavtflyvende helikoptere. Dyrene var nokså aggressive og brølte og spyttet mot helikopterne før de begynte å subbe av gårde. Enkelte arabere hadde også tendens til å vandre inn i skytefeltet for å fly falkene sine, og også de måtte sendes av gårde. Hele treningsområdet, faktisk, måtte avgrenses og oppmerkes av medlemmer av rekognoseringstropper, som måtte fungere som vakter. Terrenget var heller ikke ideelt på langt nær, for sanden var ekstremt myk og finkornet. Kjøretøyer med hjul hadde ikke sjanse til å bevege seg over den, og stridsvogner forbrente en utrivelig mengde drivstoff i forsøket på å kverne seg gjennom den. Denne delen av ørkenen var også bestrødd med hundrevis av små busker med hauger av sand rundt, slik at stridsvognene og mannskapene ble kastet omkull. Ikke desto mindre var det ørken, og det eneste vi kunne få for øyeblikket. Sent i oktober hadde Patrick selv en nærulykke da Range Rovefen

84

som han kjørte gjennom Dhahran, ble truffet i siden av et saudisk kjøretøy, og veltet. Patrick fikk hjernerystelse og måtte tilbringe noen dager på sykehus, men han kunne ha blitt svært alvorlig skadd eller drept. Det ville ha vært et stort slag å miste en nøkkelkommandør på det tidspunktet, idet vår bakkestyrke ble bygd opp. Hendelsen fikk meg til å bli klar over behovet for å få identifisert erstatningsmannskap, trenet og klart til å overta alle postene i en kommandorekke, min egen inkludert. Paddy Hine var på samme tid ute på et tre-dagers besøk, og jeg rapportere hjem til Bridget: "Det er vitale spørsmål som må bli besvart. Vi må avgjøre om det hele er kort-eller langsiktig. Vi har et vindu, og dersom vi går glipp av det, vil det bli langsiktig, og en helt ny serie med problemer. Det blir mer tydelig for hver dag som går, at besittelsen av Kuwait utgjør ni-tiendedeler av loven." De heller kryptiske kommentarene viser at selv da begynte vi å bli klar over at vi omsider måtte vende om fra forsvar til offensiv. Vinduet som jeg skrev om var det åpne tidsrommet mellom det øyeblikket da koalisjonens bakkestyrker ville være i posisjon og klar til å stride, og begynnelsen av Ramadan den 15. mars. Vi tenkte allerede nå at dersom vi skulle drive Saddam Hussein ut fra Kuwait, var det den tiden vi måtte gjøre det på. Den presserende nødvendigheten av å få visse menneskers sinn i England til å konsentrere seg var tyngende. Vi måtte få dem til å bli klar over at langtrekkende avgjørelser måtte tas straks. Før Paddy reiste hjem drøftet vi derfor alt med Alan Munro og sendte et strategisignal til Utenriksdepartementet, der vi skisserte de kritiske datoer som var frister for avgjørelser, som måtte tas, dersom vår utplassering skulle bli fullført i tide. Det var allerede tydelig at vi stod overfor en meget stor hær, og at fiendestyrkene økte i størrelse for hver dag. Luften over ørkenen er klar om høsten, og informasjon om irakiske troppers beliggenhet kom strømmende ned fra satelitter og overvåkingsfly ned til den minste detalj. Hver gang Saddams menn grov en ny skyttergrav, visste vi om det. Men det vi var i desperat behov av, var menneskelig intelligensia, for vi hadde ingen levende kilder i Bagdad eller noe annet sted i Irak. Saddams regime var så kaldblodig og brutalt at det var nesten

85

umulig for en fremmed agent å fungere under det. Irak var (og er) en stat som styres av frykt. Hver betydningsfull person overvåkes av tre andre personer, og dersom dette individet gjør noe utenom det vanlige, kreves det av alle tre oppassere at de rapporterer avviket til myndighetene. Dersom to rapporterer en eller annen forseelse, og den tredje lar være, blir han i det minste kastet i fengsel, sannsynligvis skutt. Til slutt vil til og med din egen bror og søster måtte anmelde deg - ellers vil de også bli henrettet. Det finnes ikke noe system for lov og orden. Regelen er, drep først og still spørsmål senere. Etter krigen fortalte en saudisk prins og diplomat at han hadde hatt følgende samtale med Saddam Hussein i Bagdad da han besøkte ham tidlig i 1990: SH: Det ene jeg verdsetter høyest hos en mann er lojalitet. P: Ja, men hvordan vet du om en mann er lojal eller ikke? SH: Å, jeg bare ser ham i øynene. Det ser jeg straks. P: Hva skjer hvis folk ikke er lojale? SH: Da dreper jeg dem. P: Men hva om du tar feil? SH: Det spiller ingen rolle om jeg tar feil på den måten. Jeg vil heller ha en uskyldig mann død enn en illojal mann levende. I et slikt samfunn kan agenter ikke operere, og når de uteble, var vi ikke i stand til å oppdage mye om tilstanden til Saddam og hans regjering, moralen i hæren, hvor godt trenet de var, eller forholdet mellom soldater og deres kommandører. Resultatet var at vi aldri fikk evaluert nøyaktig hva slags respons vi kom til å få fra bakkestyrkene, hvis og når krigen startet. Et annet problem som bidro til vår mangel på menneskelig intelligensia, var det faktum at inntil krigen begynte var det svært få desertører som kom over frontlinjen. Ikke bare var det fysisk vanskelig for soldater å desertere forover gjennom barrierene av miner og piggtråd, men selv om det virker høyst merkelig, hadde de irakiske troppene til å begynne med ingen anelse om hvem de kjempet mot, da deres kommandører gikk inn for å holde dem uvitende. Kun da de alliertes psykologiske krigføringskampanje ble iverksatt, ble de klar over at det var tropper fra Vesten som kriget mot dem. Mennene hadde også vanskelig for å gjøre retrett bakover,

86

siden avrettingsskvadronene skjøt dem straks de viste seg, uten spørsmål om rettergang. Regimet hadde dessuten en enkel metode for å forhindre potensielle desertører: når en soldat klarte å flykte, ble medlemmer av hans familie samlet sammen og skutt. Kjennskap til dette holdt talløse fortvilte vernepliktige på plass i sine hull i sanden. Et ytterligere hinder for oss var det faktum at saudi araberne holdt svært nøye kontroll med enhver desertør som kom over. De tillot oss å komme med spørsmål som skulle stilles til desertørene, men vi fra Vesten fikk aldri forhøre arabere direkte. Resultatet var at de opplysningene vi klarte å få, var alltid utvannet og forsinket, og vi fikk aldri anledning til å få informasjonen styrket ved oppfølgingsspørsmål. En annen potensiell kilde til informasjon om fienden var deres kommunikasjonsnettverk. Men til å begynne med var dette nesten like nyttesløst. Dette var delvis fordi irakerne hadde installert et voldsomt kostnadskrevende, landsomfattende system med nedgravde og dupliserte landlinjer som var vanskelige å sprenge eller avlytte. Deres fremste enheter i ørkenen gjennomførte for øvrig en bemerkelsesverdig radiotaushet. De brukte faktisk radioene sine så lite at da krigen endelig brøt ut, kunne de knapt huske hvordan de skulle kommunisere med hverandre. Men så lenge de holdt seg tause, var det ingen radiotrafikk som vi kunne avlytte. Alt i alt, var vår stilling med hensyn til intelligensen fascinerende, men utilfredsstillende, og vår mangel på agenter ble avspeilet aller mest gjennom vår mangel på kunnskap om de vestlige gislene som Saddam truet å bruke som levende skjold på steder av militær betydning. Vår uvitenhet på dette området gjorde meg alvorlig frustrert. Jeg følte at dersom vi bare kunne klare å finne ut hvor gislene befant seg, kunne vi kanskje gjøre noe for å få dem tilbake, eller i det minste finne måter å la være å skade dem straks skytingen startet. Jeg følte sterk personlig engasjement for dem, og jeg ville ikke at det britiske flyvåpenet eller noe annet flyvåpen i koalisjonen skulle være ansvarlig for å sprenge dem inn i evigheten under angrep mot baser som de var blitt utsendt for å tilintetgjøre. Derfor var jeg ivrig etter å undersøke enhver tenkelig metode for å redde gislene før krigen brøt ut, og jeg gav spesiallufttjenesten i

87

oppgave å finne måter å få dem ut på. De var tilfeldigvis på treningstokt i De forente arabiske emirater. Paddy Hine var enig i at dette ville være en passende oppgave for våre spesialstyrker, og han satte opp sin egen planleggingsgruppe i High Wycombe for å komme frem til metoder, hvorved vi kunne få ut så mange av fangene som mulig. Planleggerne i Fngland holdt nær forbindelse med Utenriksdepartementet, som hadde opprettet en nødlinje for gislenes pårørende. Denne linjen var fortsatt meget aktiv, og hver morgen sendte BBCs verdens tjeneste korte beskjeder som var blitt tatt opp av slektninger og venner. Disse - fikk vi høre senere - hadde vært en enormt moralsk støtte for fangene, og ble også lyttet til med iver av flyktninger som lå i dekning i Kuwait. Vårt hovedproblem lå i at vi visste hvor noen av gislene var, men ikke alle. Uansett ble de flyttet til stadighet, slik at noen redningsoperasjon kunne aldri ha blitt helt vellykket. Spesialluftstyrken arbeidet hardt i samarbeid med Utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet for å danne seg et bilde av hvor fangene oppholdt seg. For å kunne ha den minste sjanse, ville de måtte gå inn med fallskjerm eller helikopter og løfte gislene ut til trygg rendezvous i ørkenen - som amerikanerne forsøkte å gjøre under sitt forsøk på å redde folkene sine fra ambassaden i Teheran i 1980. Men jeg følte ikke på noe stadium at vi kunne ha reddet mer enn halvparten av britene. Kanskje ikke det en gang. *

*

*

For hver dag som gikk, økte våre behov for flere folk. Dette overrasket meg ikke. Jeg anså det faktisk som uunngåelig. For i enhver større utplasseringen oppdager alltid kommandørene som må få tingene til å fungere på bakkeplanet, de behovene som ikke kunne ha vært forutsett på et tidligere stadium. Derfor oppdaget vi etterhvert at vi trengte flere ingeniører, tilleggstrinn til forsyningsapparatet på grunn av at avstandene var så store, menn som kunne bygge og vokte fangeleirer, osv. Men det som var en selvfølge ute i krigssonen, var langt fra noen selvfølge i London. Der måtte de ha et detaljert grunnlag for hver eneste bevilgning, og ikke før senere gav de oss en margin som vi kunne arbeide fritt innenfor.

88

Under Falklandskrigen hadde Margaret Thatcher latt det bli godt kjent at hennes linje som statsminister, var å gi de væpnede styrkene alt de trengte for å gjenvinne øyene. Hennes arbeidsmotto var: "Hvis vi har det, kan de få det." Som hun selv fortalte meg etter golfkonflikten, hadde hun inntrykket av at det samme prinsippet ble fulgt høsten 1990. Men andre personer i Whitehall hadde andre oppfatninger, og våre forespørsler etter flere menn møtte en slik motstand at Paddy Hine og jeg snart begynte å beskrive forsvarsdepartementets taktikk som "kostnads-kutting". Problemet var at selv om vårt operative konsept forandret seg fundamentalt etterhvert som ukene gikk, virket det som om politikken med kostnads-kutting forble den samme. Fra feltkommandørens synspunkt virket det ikke som om det spilte noen rolle, at koalisjonen var i ferd med å dreie seg over fra forsvar til offensiv. Jeg hadde dessuten inntrykk av at "armen-i-maskinruH" -linja ble ettertrykkelig fulgt. Da våre ideer og målsettinger virkelig forandret seg, virket det på meg som om de sivile tjenestemenn holdt et uakseptabelt høyt nivå av kontroll over det som militæret holdt på med. I Falklandskrigen hadde de langt mindre å si i militære avgjørelser; men denne gangen, på grunn av at overgangen til krig var gradvis, følte jeg at det var utilstrekkelig med militær innmating i beslutn ingsprosessen. Det virket som om folk i London holdt på å bli så besatt av totale summer, at de begynte å tenke i rene tall også når det gjaldt personalet. I begynnerstadiet ble hver forespørsel analysert og utfordret ned til siste mann, slik at vi måtte bruke talløse timer på å forsvare et forholdsvis lite antall soldater, selv om hver soldat var av vesentlig betydning for våre planer. Jeg sympatiserte til en viss grad med Tom King. Det var tydeligvis flaut for ham å måtte gå tilbake til kabinettet og innrømme at styrkenivåer som han tidligere hadde klarert, nå virket utilstrekkelige. Ikke desto mindre, forsinkelsene som Whitehall hadde skylden for, førte til noen begredelige forvirringer. Tjenestemenn ble satt opp for å reise ut til Golfen for så å bli tatt ut igjen på grunn av at klareringen deres ikke var nådd frem. I ett tilfelle opplevde vi å bli utsatt for den latterlige situasjonen at tropper ble fløyet ut til Dhahran, men fikk beskjed om å stige ombord i flyet igjen og

89

komme direkte hjem, på grunn av at godkjennelsen deres fortsatt ikke lå på bordet - en ydmykende opplevelse, spesielt for den kommanderende offiseren som var med i følget. Det var ikke bare i London at vi møtte på motstand. I Riyadh vekket det mistanke med den kontinuerlige økningen i antall soldater. Tilstrømmingen av utlendinger gav saudi araberne gyldig grunn til å blokkere forespørsler om å få bringe enda flere folk inn. I selvforsvar kunne de peke på de nedbrytende virkningene som en invasjon av folk fra Vesten allerede var i ferd med å få på det muslimske samfunnet. En demonstrasjon holdt av kvinnelige sjåfører gjorde ikke saken noe enklere. Et trettitalls saudiske kvinner trosset islamsk lov ved å arrangere en demonstrasjon ved at de kjørte biler rundt omkring i Riyadh. De ble ansporet av å se at amerikanske kvinner satt ved rattet i biler og lastebiler. I Vesten ville noe slikt virke bagatellmessig, men kong Fahd bestemte seg for å slå øyeblikkelig ned på dette. Hendelsen belyste vanskelighetene som de saudiske myndighetene hadde med å finne balansen mellom aspirasjonene etter de mer liberale elementene i samfunnet og fundamentalistenes syn, de som trodde at religiøs tradisjon betydde alt. Resultatet var at de ble enda mer følsom overfor nykomlinger. De visste nøyaktig hvilke fly som kom inn, fordi de hadde nøye kontroll med sitt eget luftrom. Når vi ville øke antallet på soldater i begynnelsen, måtte vi følge en streng prosedyre. Vi, det militære, briefet Alan Munro om det vi ønsket, så gikk han videre for å sikre tillatelse fra den saudiske forsvarsministeren, prins Sultan. Dersom en avtale ikke kunne foreligge umiddelbart, måtte vi argumentere for å få det. Og i de første dagene oppstod det minst ett tilfelle der forsterkninger kom frem før den rette klareringen var blitt skaffet. Siden jeg jobbet i Riyadh kunne jeg forstå saudi arabernes bekymringer, og jeg var innstilt på å ta tiden og bryet med å gjøre tingene på deres måte. Men folk i England fant det svært vanskelig å se hvorfor det ble slikt oppstyr. Gjorde ikke britene, tross alt, en enorm innsats for å hjelpe? Senere ble alt lettere, og etterhvert som mitt forhold til prins Khalid utviklet seg, fikk jeg klarere forsterkninger direkte med ham. Jeg sørget bare for å holde Alan Munro informert. Men i den første tiden

90

oppstod det gnisninger på et lavere plan også, for eksempel i Tabuk, den vitale flyplassen i nordvest. Der flyttet Det kongelige flyvåpen inn og begynte straks å bygge de ekstra parkeringsplassene som de trengte. De oppdaget samtidig at obersten som var ansvarlig for flybasen, var lite medgjørlig. Etter en eller to episoder der saudi araberne klaget over flygernes atferd, ble det klart at vi på en eller annet måte var blitt brukt, som brikker i en lokal politisk krangel, som ikke hadde noe med oss å gjøre i det hele tatt. Flygerne, på sin side, var forståelig nok oppgitt over mangelen på samarbeidsvilje. Hva i all verden holdt vi på med, ønsket de å vite, i vårt forsøk på å slåss på vegne av et folk som ikke ville stille med de nødvendige hjelpemidler? Til slutt måtte jeg ta opp saken med prins Khalid selv. Alan og jeg fløy oppover for å besøke den lokale guvernøren, prins Fahd bin Sultan (sønn til forsvarsministeren), og han hjalp oss raskt med å rydde hindringen av veien. Deretter ble det særdeles gode internasjonale forhold ved Tabuk. De første ukene av utplasseringen var en periode med hektisk aktivitet for samtlige ved mitt hovedkvarter. Det var en enorm mengde arbeid som måtte gjøres, og ingen visste hvor lang tid vi hadde på oss til å gjøre det vi måtte gjøre. Etter et besøk hos Arthur Denaro i Jubail betrodde han en kollega, at jeg så "totalt utmattet" ut, og det overrasker meg ikke. Jeg arbeidet gjennomsnittlig fra klokken 0700 til midnatt, reiste hundrevis av kilometer hver dag, uten fridager. Jeg visste at det ville være farlig å tillate meg å bli utslitt og deretter forsøke å gjøre noe med det, etter at prosessen allerede var for langt fremskredet. Advarsler på dette området kom stadig fra Bridget. Ansporet av hennes vise ord, forsøkte jeg å innhente meg litt, og være sikker på at jeg fikk nok søvn. Utover det gav jeg positive instrukser til alle på hovedkvarteret om å ta seg litt fritid; en dag i uken om mulig, men minst en halv dag. Før jeg gav den ordren, jobbet folk sju dager i uken, ofte så sent som eller senere enn midnatt, men hadde likevel tendens til å få dårlig samvittighet dersom de tok seg fri i det hele tatt. Selv begynte jeg å ta fri fredag formiddag (som var arabernes helligdag), men selv om jeg gang på gang planla to eller tre dagers permisjon for å avlegge et besøk hos Terry Finney, en gammel venn i Abu Dhabi, klarte jeg aldri å gjennomføre det.

91

Dette var avgjort den største kommandoen jeg noensinne hadde hatt i hele mitt liv, og jeg var på ingen måte skråsikker på at min håndtering av de medfølgende mangeartede problemstillinger ville være vellykket. I den første tiden virket alt særdeles usikkert, ikke minst på den politiske fronten. Hjemme i England var fru Thatcher klippefast i sin besluttsomhet på å få Saddam Hussein av gårde, men det var tilsynelatende dueaktige lyder som slapp ut fra Utenriksdepartementet. Den samme slags melodi nådde våre ører fra USA. Da Paddy Hine fløy til Washington for å ha samtaler med Colin Powell, kom han tilbake og var svært bekymret over inntrykket han fikk av at Powell var villig til å vente i to år, om nødvendig, på at Saddam skulle trekke seg ut av Kuwait. Alle i området visste at det ville være fysisk umulig for oss å holde troppene våre i ørkenen i så lang tid. Hvis Saddam også var klar over det, og utviklet en strategi som lokket oss til å bli der i ubestemt tid, kom vi til å få alvorlige problemer.

92

KAPITTEL 4 "FLERE TANKS! FLERE TANKS!" I begynnelsen av november begynte det å bli kjøligere. Vi begynte å spise frokost ute på terrassen, og den andre dagen i måneden satt jeg og skrev til Bridget "på min skyggefulle veranda". Jeg beskrev morgenen som "deilig, sval og sommerlig, med sommerfugler som flyr blant trillingblomstene som omgir svømmebassenget." Men samtidig begynte det militære klimaet å bli varmere. De to første ukene i måneden ble en tid med rask utvikling der koalisjonens sinnsstemning skiftet, og krig begynte å bli en sannsynlighet fremfor en mulighet. Før jeg forlot England hadde jeg tenkt over muligheten av en betydelig økning i våre egne bakkestyrker; og nå, jo mer jeg så til den irakiske oppbyggingen og koalisjonens respons, desto mer sikker ble jeg på at vi, britene, ville kunne bidra langt sterkere dersom vi økte vår bakkestyrke fra en enkel panserbrigade til en divisjon. Jeg hadde i bakhodet minnet om en sørgelig opplevelse i den koreanske krigen, der en britisk brigade hadde stridt under amerikansk kommando. Men sett bort fra det, var min taktiske begrunnelse enkel. En brigade kjemper alltid som en del av en divisjon, og har relativt liten manøvreringsfrihet på slagmarken fordi den må tilpasse seg divisjonens taktiske plan. En divisjon, derimot, nyter langt større frihet, selv om den er med i et korps, fordi den vanligvis får tildelt et område der den får operere og kan arbeide etter sin egen plan. Det var dette som var min klare praktiske begrunnelse for å ønske meg flere menn, men standpunktet ble styrket av den politiske betraktning, at dersom amerikanerne fikk inn store forsterkninger noe de allerede snakket om - ville vårt eget bidrag til koalisjonen begynne å virke svært lite. Hvis vi hadde en divisjon ute, ville det både øke vår prestige i området, samt gi oss større innflytelse i utformingen av strategien. Sammen med Paddy Hine utformet jeg en søknad om å få ut en divisjon, og leverte den til utenriksministeren. Min plan hele veien hadde vært at jeg skulle droppe, eller overlevere, taktisk kontroll av den 7. panserbrigade til amerikanerne

93

når jeg vurderte det riktig å gjøre det. Den store styrken i min stilling, var at jeg hadde fått autoritet til å plassere britiske tjenestemenn under amerikanernes kommando. Dette betydde at dersom jeg var fornøyd med den rolle, som var foreslått for en enhet i våre tjenester, ville jeg bidra uhemmet til de generelle planene som ble satt opp av Norman Schwarzkopf og generalene hans. I Falklandskrigen hadde hele den britiske kampgruppen vært konsentrert om samme målsetting, men i Golfen var troppene våre spredt ut over et enormt område og kunne ikke koordineres på samme måte. Det kongelige flyvåpen fløy inn støtte til koalisjonens luftforsvar, marinen hadde ledet embargo operasjoner i en del uker, og hæren lå i trening for å bli med i bakkekrigen. Men vi hadde ingen britisk seksjon i fronten mot Irak. Derfor var det mest praktisk å droppe kommandoen over vår panserbrigade og overlevere den til amerikanerne. Før jeg gjorde dette, trengte både Patrick Cordingley og jeg å forsikre oss om, at troppene våre var klare og topp trenet, og at oppdraget som de kom til å få tildelt var innenfor deres muligheter. Dermed var tidspunktet for overleveringen kritisk, og den 3. november besøkte jeg Walt Boomer for å klarere et par forhold blant dem det at Patrick ville beholde retten til å holde meg fullt ut informert om det som skjedde og at jeg, sammen med andre britiske sjefsoffiserer, ville få lov til å besøke brigaden fra tid til annen, selv om den var under amerikansk kommando. Da jeg var tilfreds med at alt var greit, foretok jeg den formelle overleveringen. Deretter måtte jeg la Patrick få fortsette med jobben sin. Men jeg beholdt det vi kaller det gule kortet, eller vetoretten, som ville gjøre meg i stand til å oppheve overføringen av myndighet, og ta brigaden tilbake under min egen kommando dersom jeg mente at det holdt på å gå galt. Denne endelige sanksjonen gav meg anledning til å ha kontroll med det britene gjorde, selv om det var ganske fjernt, og dermed fremdeles ha ansvar for dem. Jeg er klar over at dette, for en lekmann kan høres ut som om vi trakk oss fra ansvar. Men siden vi var i aller høyeste grad amerikanernes underordnede partnere, hvis land og luftstyrker var mer enn ti ganger større enn våre, var det faktisk den beste måten å arrangere tingene på. Avtalen som vi inngikk, var mulig bare fordi Schwarzkopf og jeg

94

var kommet til en så god forståelse med hverandre. Han visste at da jeg la den 7. panserbrigade under Walt Boomer, ville de britiske styrker arbeide under amerikanske ordre innenfor det amerikanske systemet. Jeg for min del var trygg på at Schwarzkopf ville støtte vår brigade med luftstyrker og ekstra artilleri, fordi han så den som et verdifullt bidrag til den amerikanske marinen. Selv da, når alt var sagt og gjort, var jeg fremdeles ansvarlig for det som skjedde med vår brigade. Dersom den fikk problemer og led uakseptabelt høye antall falne og sårede, ville det endelige ansvaret være på mine skuldre. Samtidig som jeg droppet av min kommando, gikk amerikanerne med på at de etterhvert ville legge noen av sine egne tropper under vår kommando, som en del av vår brigade. Tanken var at alt da ville virke balansert, og i Det forente kongerike ville vi kunne vise at britene ikke var totalt underdanige. Jeg ønsket egentlig faktisk aldri å gå inn i denne ordningen, med mindre den skulle føre til noen håndgripelig fordel for oss. Jeg så det slik at den minimale politiske gevinsten ikke ville være verd alle de praktiske problemene som var involvert. Jeg beklaget det derfor ikke da Schwarzkopf i desember måned fortalte meg at i lys av utviklingene ville ordningen ikke lenger være fornuftig. (Til slutt ble et regiment som håndterte utskytningssystemet for multiraketten, lagt under britisk kommando av det amerikanske VII korps, men dette ble gjort fordi det var hensiktsmessig, ikke av politiske årsaker, og arrangementet fungerte beundringsverdig godt.) CinC var ekstremt tøff til å kreve forsterkninger til sine tropper. Spesielt gjaldt det bakkestyrker som var store nok til å takle Saddam Hussein på en rask og effektiv måte. Utad gav han ofte inntrykk av å være litt vill av seg, spesielt når han fremstod på fjernsyn, men det var bare for folkeopinionens skyld. Faktum var at han hadde tendens til å gå heller varsomt fram. Han var dypt påvirket av sine opplevelser i Vietnam, og var fast bestemt på at krigen i Golfen skulle utkjempes på hans egne premisser. Disse var todelt. For det første insisterte han på å ha tilstrekkelig med styrker til å beseire Saddam Hussein uten for store antall falne eller sårede. Han fryktet at han kunne komme til å oppleve dette dersom han ble sittende fast i en utmattelseskrig. For det andre foreslo han at før noen som helst

95

bakkestyrke gikk inn, skulle han sende inn sitt flyvåpen for å gi den irakiske hær slik juling at dens operative effektivitet ble redusert med femti prosent. "Begge disse betingelsene må oppfylles dersom presidenten vil ha meg til å gjøre det," fortalte han Paddy Hine i et møte i Riyadh i august. "Hvis de ikke er innstilt på dette, kan de finne noen andre." I de første dagene av styrkenes utplassering hadde skisseplanen vært at den 7. panserbrigaden skulle enten holdes i reserve, eller fungere som en motangreps-styrke. Så lenge vår strategi i hovedsak hadde vært defensiv, hadde det virket som et arrangement godt nok, men nå, når vi beveget oss inn i en offensiv sinnsstemning, dukket det opp mange nye saker. Innen begynnelsen av november utviklet det seg ideer i High Wycombe, der det sentrale hovedkvarteret hadde en liten planleggingsgruppe, og i den amerikanske sentralkommandoen i Riyadh, den beste måten å fordrive den irakiske hæren fra Kuwait på. Det viste seg at folk tenkte mye i de samme banene på begge steder. Ingen likte tanken på en amfibisk landing øverst i golfen. Når vi visste at sjøen og strendene var minelagt, følte vi alle at en slik operasjon ville være unødvendig kostbar med hensyn til soldatenes liv og helse, selv om den amerikanske marinen kanskje ønsket sjansen til å innlede krigen velkommen. Hvis vi satte tilside den muligheten, var det neste alternativet et stort, direkte fremstøt inn i sørøst Kuwait, direkte nordover i retning av hovedstaden. Det var tydeligvis dette Saddam forventet seg, for han hadde bygget opp sin blokkadestyrke i uvanlig sterk grad. Innen begynnelsen av november var ca. nitti irakiske brigader blitt oppstilt i og omkring Kuwait, og på det stadiet hadde koalisjonen bare ca. tjuefem brigader å utfordre dem med. Den tredje store muligheten var en totalt sett langt mer ambisiøs manøver: en stor krok til venstre ut i ørkenen i vest, og tilbake inn i Kuwait nord for byen, der Saddam hadde stilt opp sin strategiske reserve, Tawakkulna og andre divisjoner fra den republikanske garde. Vår planleggingsgruppe i High Wycombe trakk den konklusjonen, at hvis vi kunne ta kampen opp med og beseire denne strategiske reserven, ville resten av hæren smuldre opp og falle i våre hender. Vi drøftet de to hovedalternativene på et møte i Schwarzkopfs

96

hovedkvarter under ett av Paddy Hines besøk i begynnelsen av november. Schwarzkopf var enig med vår analyse. Han sa at han også foretrakk kroken ut til venstre, og at man måtte satse på å ha den republikanske garden som målskive. Men hans største bekymring var at han ikke hadde bakkestyrker nok til å gjennomføre det. Han så for seg at koalisjonens tropper ble fastklemt, først av irakernes taktiske reserve, og deretter av deres strategiske reserve, og at krigen gikk over til å bli en utmattelseskrig, med et stort antall falne nøyaktig det han ville unngå. "Vi kan vinne," sa han, "men for en langt større pris enn det jeg akter å betale." Derfor, fortsatte han, hadde han bedt Washington om å få en enorm forsterkning, deriblant VII panserkorps, den 24. mekaniserte infanteridivisjonen, et tilleggsregiment fra marinen, tre kampgrupper med hangarskip, ekstra fly og flere amfibiske styrker. Totalt sett var dette en enorm oppgradering av amerikanernes styrke i golfen, som til slutt bestod av en kontingent på over 500.000 menn. Schwarzkopf henvendte seg til Paddy Hine og spurte om han, som erfaren flyger, var av den oppfatning at koalisjonens luftstyrker kunne oppnå en reduksjon av irakisk kampstyrke på de femti prosentene som han ønsket seg. Paddy svarte at han ikke kunne være sikker, selv om planene for kampanjen virket vel-overveid, var det en mulighet for at luftstyrkene ikke klarte å nå sitt mål, og hva så? Koalisjonsstyrkene ville måtte følge opp på bakken, uansett tilstanden til den irakiske hær. Med andre ord trengte amerikanerne virkelig de forsterkningene som de hadde rekvirert. Deretter fortalte Schwarzkopf at det var uenighet i Washington om det som kunne oppnås med luftkampanjen. "Selvfølgelig," brummet han skøyeraktig, "heter en av typene i Pentagon Brent Scowcroft, president Bushs nasjonale sikkerhetsrådgiver. Problemet med ham er at han er flyger, og flyger av det verste slaget. Han er en strategisk flyger!" Det var tydelig at det amerikanske flyvåpen hadde jobbet hardt i forsøket på å selge sin evne til å vinne denne krigen på egen hånd. Paddy Hine hadde naturlig nok gjort alt han kunne for å forsikre seg om at Det kongelige flyvåpen hadde en levedyktig sjanse til å vise sine muligheter i krigssonen. Endelig var det her en mulighet der flyvåpenet skulle spille en vital rolle, og det var rent nødvendig militært. I likhet med de øvrige britiske væpnede styrkene, trengte

4 - Operasjon ørkenstorm

97

Det kongelige flyvåpen å forsikre seg om at styrkens evner var gode nok til oppdraget som lå foran, spesielt på et tidspunkt, der dens fremtid ble undersøkt av kritiske øyne i en offisiell gransking. Derfor sørget Paddy for å skaffe seg godkjennelse fra departementet for en økning i Det kongelige flyvåpenets mannskap og flyttet ytterligere to skvadroner av Tornado GR1 frem, en til Muharraq og en til Kypros. Han vurderte også å bringe ut en Harrier GR5 bakkerekognoseringsskvadron. Han tok opp muligheten for å bruke Buccaneer'er som presisjonshjelp for Tornadoene selv om dette var mulig kun i dagslys (selv om Buccaneer'ene var nokså foreldet, var de de eneste britiske flyene som var utstyrt med Pavespike termisk avbildende og laserdesignerende utstyr, som gjorde det mulig å styre bombene fra Tornadoene til mål så små som nålespisser). I lys av kontroverset som utviklet seg senere, er det verd å peke på at på dette planleggingsstadiet, i november, ble rollen til Det kongelige flyvåpenet klart definert til å ødelegge flystriper. Amerikanerne hadde ingenting som liknet på vår JP233, bomben som sprenger kratere i flystriper, og av denne grunn ønsket de helt konkret at våre Tornadoer skulle angripe irakiske flyplasser, og dermed plante Saddams fly solid på bakken. Fordi JP233 er konstruert slik at den går i oppløsning i sine komponentdeler i løpet av noen få sekunder etter at den forlater flyet, må den slippes fra svært lave høyder, og trenger ingen elektronisk styring. (JP233 ble av andre nasjoner betraktet som et svært merkelig våpen. Da en narre-bombe full av asfalt ble mistet fra et fly over et treningsområde, skapte det litt av en røre. Et leteteam måtte finne den for å identifisere årsaken, til at den forlot flyet for tidlig og for å forsikre seg, om at den ikke hadde skadd tilfeldig avkreftede kameler.) Tidlig i november, mens Sandy Wilson fremdeles var luftkommandør og min varaoffiser, drøftet han, Paddy Hine og jeg luftstrategi under et møte på mitt kontor. Paddy aksepterte at Det kongelige flyvåpen kunne komme til å tilbringe mesteparten av krigen med å angripe flyplasser, men advarte mot at den deretter kanskje måtte bevege seg over til andre roller. "Hva skjer når vi bestemmer oss for ikke å angripe flyplassene lenger, fordi jobben er utført?" spurte han. "Hva skjer hvis vi opplever en stor grad av utmattelse? Kanskje vi blir nødt til å gå opp og utføre noe i medium høyde.

98

Amerikanerne kunne komme til å sette oss inn på mål som trenger laserdesignering eller noen form for smarte våpen." Han fortsatte med å antyde at amerikanerne ikke kunne bruke noen av sine egne designerende fly, "og hvis vi ikke er forsiktige, kommer vi til å ende opp med å slippe bomber fra medium høyde uten noen som kan designere området for oss." Det skulle vise seg at det var en profetisk forutsigelse. Men Sandy Wilson nølte med å få enda en type fly basert i Muharraq, med det store oppfølgingsteamet som det ville være i behov av. I likhet med alle andre, var han seg bevisst behovet for å holde antallet så lavt som mulig og hadde også liten plass. Og da han drøftet saken med Chuck Horner og ekspertene hans, oppdaget han at amerikanerne ikke så for seg at Det kongelige flyvåpen arbeidet på denne måten. De ville riktignok at Tornadoene skulle angripe flyplassen, i det minste gjennom krigens første par uker. Deretter, hvis de satte flyene over på andre mål, ville de selv sørge for laserdesigneringen. Derfor droppet Paddy for øyeblikket tanken på å få ut Buccaneefer, dog noe motvillig. Men han oppgav ikke tanken totalt, og gav mannskapene ordre om å fortsette sin trening i Det forente kongerike. Et vitalt spørsmål som ble besvart på dette tidspunktet, gjaldt den overordnede kommandoen av koalisjonsstyrkene. I en audiens med kong Fahd den 6. november, ble det inngått avtale med den amerikanske utenriksminister James Baker at den sentrale kommando av enhver offensiv operasjon som fant sted, ville hvile på amerikanerne. Dersom irakerne skulle fordrives fra Kuwait, eller dersom det skulle iverksettes angrep gjennom Irak, ville USA ha kontroll over kampanjen, og de saudiske styrkene ville danne en del av koalisjonsstyrken under Schwarzkopfs kommando. Men dersom f.eks, Saddam slo til med et forhindringsangrep og invaderte riket, ville en saudi araber overta kommandoen. Inntil dette tidspunktet hadde det ikke vært klart avgjort hvem denne kommandøren ville være. Prins Khalid var den mest opplagte kandidaten, men det fantes andre i andre fløyer, blant dem general Hammad, forsvarsstabssjefen. Det var opp til saudi araberne selv å bestemme. Og vi, britene, som visste at det raste en debatt blant araberne, gav klart uttrykk for vårt syn på at det var Khalid som var best kvalifisert. Paddy Hine var enig med meg i at han var det langt

99

beste alternativet. Vi visste hvordan vi kunne arbeide med ham. Han kjente oss og våre metoder. Dersom vi hadde tatt inn en ny mann på dette sene stadiet, ville det ha forstyrret hele likevekten av personligheter som vi hadde nedlagt så mye arbeid i å opprette. Schwarzkopf var av samme mening, og vi ble enige om å prøve hver for oss å påvirke myndighetene til å ta Khalid. Jeg tilkalte ham personlig, og fortalte ham at vi absolutt forventet at han skulle bli utnevnt, og sendte også beskjeder til faren hans, forsvarsministeren, prins Sultan. Jeg visste at Storbritannias som hadde vært etablert over lang tid med Saudi Arabia, og det faktum at vi stod som nummer to under amerikanerne i koalisjonen, gav oss sterk innflytelse hos kongen og hans rådgivere. Hvis vi sa at Khalid var mannen for oss, ville kong Fahd og prins Sultan høre godt etter. Lettet vi fikk høre noen dager senere, at Khalid hadde fått sin kommando bekreftet på nytt. Debatten om øverstkommanderende tok også opp hele spørsmålet om den saudiske hærens effektivitet. Kongen og prins Sultan bad Schwarzkopf om å si sin ærlige mening, og han svarte at han så områder der det kunne gjøres store forbedringer. Selv om denne likefremme responsen virket forvirrende på saudi araberne, tok de rådet til seg. Bare det faktum at regentene hadde bedt om å få kritikk, viste deres villighet til å takle ubehagelige problemer. Det viste også at de var klar over hvor dårlig forberedt de var på å slåss i den type krig som nå truet. Utilstrekkeligheten av den saudiske hær avspeilet ikke inkompetansen hos noen individ. Den avslørte heller den generelle lokale troen som dominerte inntil nå, at det var usannsynlig at hæren skulle behøve å kjempe i en større krig. I araberverden fant folk det ekstremt vanskelig å godta tanken på at en stat skulle angripe en annen. Så mye som vi europeere enn liker å tenke at det kommer sannsynligvis til å skje en dag, kunne saudi araberne ganske enkelt ikke anse det som et tenkelig politisk trekk av noen regent. Det var derfor de hadde vært så overrasket og sjokkert over Saddam Husseins invasjon i Kuwait, som gikk stikk imot alle prinsipper om ære, troverdighet og naboskap som den arabiske kulturen er basert på. Resultatet av saudi arabernes gode tro på arabisk solidaritet, var at de hadde aldri gjort alvorlige forsøk på å utvikle bakkestyrkene sine.

100

Hæren var der mer enn noe annet for å forsvare riket, og det var ikke overraskende at den hadde betydelige begrensninger innen den type operasjon som den nå kunne bli involvert i. Selv om enhetene hadde masse moderne utstyr, led de av mangel på offensiv trening. Når saudi araberne bad om å få Schwarzkopfs mening, og han da gav den direkte fra leveren, som bare han kunne, godtok de raskt hans forslag om å bringe inn de amerikanske treningsteamene, så de kunne gi styrkene deres en vitamininnsprøytning. (Jeg tilbød meg å sende et britisk treningsteam, men Schwarzkopf foretrakk å bruke sitt eget. Dette fordi et større problemområde gjaldt bakke-til-luft kontroll og forbindelser med amerikansk artilleri. Det var lite fornuftig å trene saudiene til å slåss sammen med britene, når de kom til å slåss sammen med amerikanerne når den tid kom.) Alle disse forandringene understreket sterkt amerikanernes status som ledere av koalisjonen. Det var derfor uvanlig heldig at jeg den første uken i november klarte å infiltrere en britisk offiser inn i selve hovedkvarteret til Schwarzkopf, den sentrale planleggingsgruppen hans. Denne var - som amerikanerne beskrev ham - oberstløytnant Tim Sulivan, en offiser hvis karriere, paradoksalt nok, hadde vært avbrutt av krigstrussel. Tim var allerede blitt nominert til å være Patrick Cordingleys etterfølger som kommandør av den 7. panserbrigade. Under normale omstendigheter ville han ha overtatt etter ham i desember, men på grunn av at Patrick hadde etablert seg så sterkt i krigssonen og gjort såpass mye utmerket treningsarbeid, fant vi ut at det ville være vanvidd å fjerne ham på et slikt kritisk tidspunkt, og utsatte derfor overleveringen. Dette var, selvfølgelig, en bitter skuffelse for Tim, men han forstod hvorfor og søkte energisk en annen måte å komme med blant de britiske styrkene i Midt-Østen på. Etter at han hadde kommandert sitt regiment og gjennomgått kurset ved Camberley for høyere befal og stabssjefer, hadde han vært stedfortreder for noen ved forsvarsdepartementet i London da Golfkrisen oppstod. Han ble etterhvert klar over at kommandører for brigader og bataljonen ikke ville rotere videre før krigen var over. Derfor begynte han å gjøre det klart at dersom man forandret mening, ville han svært gjerne innlede sin kommando. Hvis ikke, var han ivrig etter å reise ut til Midt-Østen uansett, siden han følte at dersom han gikk totalt glipp

101

av kampanjen, ville det være en enorm ulempe når han til slutt overtok. Etterhvert fikk han besøk av Mike Wilkes som fortalte ham at det var en sjanse for at han kunne reise ut til Riyadh, da jeg lette etter en britisk offiser som kunne arbeide sammen med den amerikanske staben. Jeg hadde faktisk truffet Tim, ganske tilfeldig, mens han var på tyskkurs ved hærens språksenter. Jeg var blitt imponert over hans evner, og nå når jeg hørte at han gikk ledig, dukket straks tanken opp i meg at med hans bakgrunn ville han være ekstremt verdifull. Derfor bad jeg Mike om å få ham overført til Paddy Hines lille planleggingsgruppe i det sentrale hovedkvarteret, slik at han kunne få litt kjennskap til det som skjedde. Men han hadde bare vært der i to dager, da jeg bad om å få ham over til Golfen umiddelbart. Det var ingen enkel oppgave å infiltrere ham i Schwarzkopfs innerste helligdom. For det første, var amerikanske planleggere sykelig hemmelighetsfulle med hensyn til sine planer: De hadde for vane å sortere dokumenter under "Noforn" (= no foreigners: skulle ikke vises til utlendinger), og ved minst en anledning rev de kart ned fra veggene når en britisk offiser kom uventet inn på et rom. Et annet problem var at Tim, som var to meter høy, knapt kunne kalles lite iøyenfallende. Likevel løste han snart vanskelighetene og ble godkjent, delvis gjennom sitt enkle, avslappede vesen, og delvis gjennom det genialt enkle knepet å kle seg i amerikansk uniform. Han kom til Riyadh utstyrt kun med britiske jungelklær, og oppfattet snart at når han kom inn i en amerikansk briefing, var det uunngåelig at han tiltrakk seg oppmerksomhet. Sjefsoffiserer så på ham og begynte å hviske til hverandre. Når han etter noen dager sa, "Jeg stikker meg visst ut i mengden," svarte en av amerikanerne: "Hvorfor tar du ikke på deg vår uniform? Da vil du ikke synes så godt." Han syntes dette var en god ide, for det ville få ham til å virke mye mer som en del av teamet, så Tim kom og bad meg om tillatelse til å kle seg i amerikansk uniform med de britiske rangordningene. Jeg gav ham straks tillatelsen, og en vennligsinnet sersjant lurte til ham to sett uniformer, med støvler, under disken. Plaggene hadde en ganske latterlig fasong, og møttes knapt på midten, og Norman Schwarzkopf hadde moro av at Tim i det hele tatt brydde seg om å skaffe seg dem. Men utstyret fikk den ønskede

102

virkningen med å få ham til å forsvinne, som en kameleon, inn i sine omgivelser. Folk begynte snart å glemme at han ikke var amerikaner, og han ble fullstendig godtatt som medlem av planleggingsgruppen. Som sådan var han av unevnelig verdi for meg gjennom hele vår tilstedeværelse, for han ble medviter om amerikanernes innerste tanker og fikk tillatelse til å dele dem med meg, men ingen andre. Hans nærvær styrket dermed ytterligere våre bånd til amerikanerne og økte den gjensidige tillit som Schwarzkopf og jeg hadde til hverandre. Teamet som Tim gikk med i var blitt spesielt opprettet av Schwarzkopf til å planlegge utkastelsen av Saddams styrker fra Kuwait. CinC stolte ikke på kompetansen til sine egne JF trippeltjeneste planleggere til å sette sammen en så kompleks operasjon, så han rekrutterte et team som var utelukkende fra hæren: tre sjefsmajorer som snart skulle forfremmes til oberstløytnanter, og en oberstløytnant, Joe Purvis, som snart skulle forfremmes til oberst. Inn i denne lille og intenst rang-bevisste celle kom det et merkelig dyr hvis egen rang vekket deres kontinuerlige bekymring. Da Tim kom fram til Riyadh den 6. november, var han øremerket som stabsoffiser med bestemmelsessted planleggingsgruppen, og ikke som liaisonoffiser. De fleste amerikanere syntes for øvrig lite om liaisonoffiserer som art. Hans rang var oberstløytnant, men hans nye kollegaer var ekstremt høflige overfor ham, ja faktisk overveldet, for de visste at gjennom en eller annen eiendommelighet ved det britiske rangsystemet, kom han snart til å foreta et dobbelt hopp, og at han kom til å bli briagadegeneral på nyåret. Han var noe de aldri hadde sett før, og noe som var umulig under det amerikanske systemet: en oberstløytnant som holdt på å bli brigadegeneral. En av de yngste medlemmene av teamet kunne ikke få seg til å bruke fornavnet hans, og da han ble bedt om å gjøre det, svarte han ganske enkelt, "Jeg får det ikke til." For ham var Tim alltid "Sir". Og i desember, da krigsutbruddet nærmet seg og amerikanerne begynte å briefe hovedkvarterets stab ned til og med ren oberst, men ikke lavere, virket det hensiktsmessig at han skulle bevege seg oppover en rang eller to. Så den 10. desember gjorde han det. Men da han ble utnevnt til brigadegeneral, følte han at han ikke kunne utrangere Joe Purvis, teamlederen, som ble ren oberst samme dag. Så på nyåret ble Tim innsatt som brigadegeneral, lokalt ren oberst - den eneste

103

mannen, våger jeg å påstå, som noensinne har hatt en slik rang. Han fortsatte å bære oberstens rangmerke helt til krigen brøt ut. Da, fordi han hadde sete i krigsrommet, satte han endelig på seg brigadegeneralens rangmerke fordi det gav ham mer å fare med blant de amerikanske sjefene. Før han kom til Riyadh, hadde jeg allerede begynt å komme fram til en annen fundamental avgjørelse omkring anvendelsen av britiske styrker. Jeg ville ikke at de skulle stride under den amerikanske marinen, som det opprinnelig var bestemt. Mine grunner var helt redelige og enkle, selv om det ikke alltid kunne fortelles videre. Først og fremst var det fordi terrenget, som den 7. panserbrigade ville måtte, bevege seg over, dersom de ble der de var, ikke i det hele tatt var egnet for langtrekkende, skyt-og-manøvrer taktikker (den såkalte "paddemetoden", med vekselsvis ildgivning og bevegelse) som de spesialiserte seg i og som de var blitt trenet for. I sørøst Kuwait var det alt for mange hindringer - hovedsakelig oljeanlegg - til at rustningen deres skulle kunne operere med den fleksibilitet og mobilitet som var deres største styrke. Den andre grunnen jeg hadde for denne avgjørelsen, var hemmelig. Jeg hadde fått greie på at Schwarzkopf støttet ideen om den store kroken til venstre fremfor alle andre måter å angripe på, og at han tenkte å bruke sine marinesoldater mer som en avledningsmanøver enn som hovedfremstøt i angrepet. Marinesoldatene visste ikke dette enda, og det gjorde heller ikke Patrick Cordingley, og selvfølgelig kunne jeg heller ikke fortelle ham det. Men det var min sterke overbevisning at siden vi briter hadde forpliktet oss i meget stor grad (etter vår målestokk) i krigen mot Saddam, kunne vi i det minste få sjansen til å vise hva styrkene våre kunne utrette i et miljø som passet for den. Ørkenen vest for Wadi al Batin, der den store venstre kroken skulle iverksettes fra, var perfekt for vår type operasjoner, siden den var flat og oversiktelig kilometer på kilometer. Hvis vi fikk flere en den divisjonen som jeg hadde bedt om, ville jeg at den skulle bli maksimalt utnyttet. Dette ville ikke ha vært mulig langs den østre grensen. Disse to årsakene til at jeg ville flytte brigaden, var fornuftige både militært og politisk. Jeg syntes det da, og jeg er fremdeles overbevist om det nå. Likevel var det en tredje årsak som stadfestet min

104

overbevisning, nemlig spørsmålet om sannsynligheten for menneskelige tap. Norman Schwarzkopf og jeg stod svært nær hverandre på dette punktet. Han var fremdeles forfulgt av grusomme minner fra Vietnam, og var derfor nøye med å holde antall falne og sårede nede på et minimum. Jeg følte det samme. Selv om jeg fullt ut støttet det internasjonale korstoget mot Saddam Hussein, kunne jeg ikke se at denne krigen var verd mange døde briter. Derfor var våre tanker generelt sett svært like. Likevel var jeg litt bekymret over tanken på at våre styrker skulle kjempe sammen med den amerikanske marinen. For ikke bare var de blitt plassert i sektoren direkte overfor de sterkest forskansede irakiske stillinger, men irakerne var også beryktet for å være usedvanlig pågående i strid. Den offisielle prognosen på antall liv som kunne gå tapt under et angrep, var derfor så høy som sytten prosent. Videre visste vi at marinen var nervøs med hensyn til sin egen fremtid - som alle de amerikanske væpnede styrker var - og at de forestilte seg at den beste måten å unngå nedskjæringer på, var å vinne krigen mot Saddam på egen hånd. Hjemme i Amerika hamret deres øverstkommanderende general, general Gray, løs for å få et stort stykke av kaka. I ørkenen stod de og trippet etter å få være hovedfremstøtet inn i Saddams leir. Jeg var ikke særlig redd for at det skulle gå noen liv tapt. Jeg visste at det var uunngåelig. Men samtidig var det ikke tale om at jeg skulle tillate at britene, som hadde lagt så mye ned i golfkonflikten, skulle lide tap som var uforholdsvismessig store i forhold til antall menn. Selv om marinesoldatene mistet sytten prosent, ville det antallet bli utvannet ved de kanskje fem prosent av den øvrige amerikanske kontingenten, slik at gjennomsnittstapet for amerikanerne ville bli respektabelt lavt. Dersom, på den annen side, hele den britiske bakkestyrken ble lagt inn under marinen, ville kanskje våre tap bli sytten prosent i gjennomsnitt - som kunne ha betydd sytten hundre døde i en kampstyrke på ti tusen mann, et antall som var fullstendig uakseptabelt for meg. Jeg syntes ganske enkelt ikke at denne krigen var verd et slikt antall døde for oss, og jeg syntes ikke at vi skulle sette inn overvekten av den britiske innsatsen på det punktet der man forventet at flest liv skulle gå tapt, spesielt tatt i betraktning alle de andre argumentene mot det.

105

Sannsynlighetene for menneskelige tap var derfor en temmelig viktig faktor i mitt ønske om å flytte våre styrker vestover, men jeg nevnte det ikke for Schwarzkopf, fordi jeg følte at de militære og politiske årsakene var tungtveiende nok. Det ville dessuten ha fått oss til å virke som reddharer hvis jeg trakk frem spørsmålet om tap av liv, og redde var vi sannelig ikke. Jeg er sikker på at han var klar over at dette lå i tankene mine, men i denne forbindelsen nevnte han det aldri. Ironisk nok gikk den 7. panserbrigaden utrolig godt overens med marinesoldatene, og ønsket ikke i det hele tatt å bryte det som var blitt en gjensidig hyggelig og god forbindelse. Marinesoldatene trengte våre Challenger stridsvogner, som var langt bedre enn noe de hadde, og de trengte våre ingeniører, fordi deres hadde mindre ekspertise. Vi trengte ildkraften til marinens artilleri, fordi vi ikke hadde så mye selv, og mer enn noe annet trengte vi deres luftstyrke og støtte-helikoptere. Marinen beundret også vår ekspertise i manøvreringskrigføring, og innså at vi var mer øvet enn de var i å rykke frem i stridsvogner over store vidder. Fordi marinen ikke var noen NATO-styrke, var deres prosedyrer langt annerledes enn våre, og for å overvinne problemene som dette medførte, oppmuntret jeg Patrick Cordingley til å integrere oss med dem så langt det var mulig. Britene plasserte derfor mange av sine folk i det amerikanske hovedkvarteret, deriblant også etterretningsstaben deres, og tok amerikanske ildstøtte-team inn i sitt eget hovedkvarter, på alle nivåer, slik at hvis de trengte et fly til å slippe bomber på et bestemt sted på gradnettet, ville det være en amerikaner i vårt eget hovedkvarter som nådde frem til flygeren på hans radiofrekvens. Som helhet hadde det utviklet seg svært nære bånd mellom de to styrkene. På det personlige plan mellom soldatene var forholdene særdeles hjertelige. Som Patrick selv sa: "Vi syntes marinesoldatene var prektige mennesker, som var utrolig godt trenet og så fordømt effektive og smarte. De hadde også den rette innstillingen." Velvilje mellom nasjonene førte til mange utvekslinger, hovedsakelig av mat og utstyr. De britiske matrasjonene, som var til å varme opp, var påfallende overlegne i kvalitet i forhold til de amerikanske MRS (offisiell forkortelse for "Meals Ready to Eat". Uoffisielt: "Meals

106

Rejected by Ethiopians" = "Mat som er blitt forkastet av etiopiere"), som egentlig skal spises kald. Men amerikanernes feltsenger var gjenstand for misunnelse blant våre tjenestemenn, som i de fleste tilfeller måtte nøye seg med å sove direkte på sanden. Derfor ble mange feltsenger byttet mot våre matrasjoner som tok slutt tidlig under kampanjen. Kvartermestrene var fullstendig uforstående til hvor det var blitt av alt sammen. Amerikanerne hadde ett utmerket supplement til sine rasjoner i form av en gryterett, beregnet på å skulle oppvarmes i mikrobølgeovn, men de hadde ingen oppvarmingsmulighet i stridsvognene sine. Ved enhver anledning spurte de en vennligsinnet britisk soldat om å få sette en "gryte" inn i ovnen i stridsvognen deres. Alt dette skapte meget sterke bånd mellom styrkene. Og da jeg først nevnte muligheten for underordning igjen for Patrick - uten å kunne dele med ham den virkelige årsaken til dette - var han forståelig nok ikke begeistret i det hele tatt. Muligheten for å plassere våre styrker i divisjonsnivå førte til et annet ulmende problem: roulement, eller rullering av menn og enheter. I senere år var hæren blitt vant til perioder i tjeneste som varte inntil fire måneder, en tidsperiode som Spesialluftstyrken var blitt pioner for, på sine utenlandske oppdrag, og som deretter var blitt innført i alle regimenter som gjorde tjeneste under egen administrasjon i Nord-Irland. Fire måneder var blitt innført i militære sinn som den faste normen, og lengre perioder enn det, forårsaket et metaforisk løft av øyenbryn, såvel som tap av moral. For det er ingenting soldater liker bedre enn å telle dagene frem til hjemreise på sine håndlagde kalendere. Problemet med Operasjon Granby var at ingen kunne si hvor lenge den ville vare. Dessuten kom det til å bli ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å erstatte de britiske formasjonene som var blitt satt sammen spesielt til denne operasjonen. Det hadde vært forholdsvis enkelt å danne den første bølgen av formasjoner, fordi vi ganske enkelt tok menn fra andre enheter for å fylle ut med, men da tiden kom til å forme en ny bølge, var det tydelig at vi allerede hadde tatt nok menn fra andre, og så stod vi der med alvorlige problemer. Dessuten hadde alle i den første utplasseringen gått ut omtrent samtidig, og vi kunne selvfølgelig ikke rullere hele gjengen samtidig

107

på et tidspunkt der krig kunne bryte ut når som helst. Uvissheten sendte bølger av bekymring gjennom hele mitt opphold i Golfen. Hver gang jeg talte til grupper av tjenestemenn, ble jeg uvegerlig stilt spørsmålet om når de fikk reise hjem. Og som deres øverstbefalende betraktet jeg det som min plikt å forsøke å gi dem en pekepinn. Under ett av sine besøk ute på feltet kom Paddy Hine med noen kommentarer om hvor lenge operasjoner skulle vare. Mennene leste mellom linjene det de ønsket å høre i stedet for det han sa, og før vi visste ordet av det, var de alle i ferd med å legge planer for hjemreise på en dag som ikke var blitt bestemt i det hele tatt. Problemet var verre i flyvåpenet, blant de som var kommet først ut til operasjonsteatret. De hadde reist ut til Golfen med inntrykket av at operasjonen ikke var mer enn en demonstrasjon av nærvær og streng mine overfor Saddam Hussein, og at de ville være hjemme igjen innen de sedvanlige fire månedene. Paddy Hine følte seg forpliktet, og det med rette, til å stå for det han opprinnelig hadde sagt, fordi det var hans prinsipp ikke å bryte løfter. Det resulterte i en del stasjoneringer og uro blant flyvåpenets personale i de kritiske dagene i desember og januar. I hæren var det aldri blitt tatt noen ordentlig avgjørelse på rullering, fordi det ble fysisk umulig å rullere alle i løpet av en fire-måneders syklus. Vi hadde ganske enkelt ikke nok menn tilgjengelig til å kunne gjøre det. Amerikanernes situasjon var den samme, men de hadde inntatt en langt mer realistisk holdning i utgangspunktet. Da de plasserte folk inn i ørkenen i august, sa de: "Dere kommer hjem når jobben er gjort." I tilbakeblikk tror jeg at det var denne holdningen vi skulle ha adoptert, og den vi bør anvende i fremtiden. Hvis en soldat skulle ha den innvending at det er tøft, ville mitt svar være at det er dette du er med i tjenesten for, og hvis du ikke takler det, burde du ikke ha latt deg verve i første omgang. Til tross for sin strategiske blindhet, må Saddam Hussein ha vært klar over hvor langt vi hadde latt oss strekke, og jeg reflekterte over den usikkerheten som vi alle følte da jeg skrev til Bridget den 10. november: "Jeg tror fremdeles at han vil sprelle, men slåss til slutt. Vi er nå i ferd med å nå det punktet hvor selv ikke USA kan holde sine styrker i området på ubestemt tid, selv om alliansen holdes gående.

108

Dermed må situasjonen bli løst før Ramadan (den 15. mars), enten politisk eller militært. Det militære kommer vi til å få på plass i løpet av januar. Det eneste budskapet er: HOLD ØYE MED DENNE PLASSEN.” Saddam hadde bestemt seg for å trekke ut tiden, og det var utvilsomt det rette. Jo lenger konfrontasjonen varte, desto mer sårbar ville vårt nærvær i Arabia utvikle seg til å bli, og desto vanskeligere ville det bli for oss å opprettholde våre stadig voksende styrker, og desto mer ville det se ut som om vi ganske enkelt satt på huk på arabisk territorium. Saddam håpet tydeligvis at forsinkelsen ville få koalisjonen til å sprekke, og han var trygg på at han kunne holde sin hær ved frontlinjen så lenge det måtte være nødvendig. Dersom noen av soldatene hans døde av vann-eller matmangel, ville det ikke bekymre ham det minste. Han har aldri brydd seg om hvor mange han tar livet av blant sitt eget folk i sin streben etter personlig makt. Selv om vi ikke var i tvil om at vi stod overfor en usedvanlig ubehagelig fiende, hadde vi minimale kunnskaper om hans nøyaktige kapasitet. Vi visste med sikkerhet at hans kjernefysiske program ikke ennå hadde nådd så langt at han kunne konstruere et fungerende stridshode, men vi hadde mistanke om at hvis han ikke ble forhindret, ville han kunne gjøre det i løpet av kort tid. På den annen side hadde han sikkert kjemiske våpen, som han hadde brukt mot iranerne og mot kurderne, sine egne folk. Vi forventet oss absolutt at han ville anvende dem mot oss. Vi visste også at han hadde arbeidet med å utvikle biologiske midler, selv om det riktignok var et helt annet spørsmål om han hadde mulighet til å anvende dem i raketter. Det virket på meg som om muligheten for kjemisk angrep var i større grad en psykologisk enn en fysisk trussel. Det var en ting å drepe statiske og forsvarsløse mennesker som kurderne, eller borgere i Riyadh eller Tel Aviv, men noe helt annet å gå til angrep mot en mobil hær som er utstyrt og forberedt på kjemisk krigføring. Det ville være overmåte vanskelig å gjennomføre et effektivt angrep med våpen som sprenges like foran sitt mål, og gass som må skilles ut i riktig retning. Uansett var det vi briter som hadde verdens beste beskyttelse mot kjemiske våpen. Jeg var derfor trygg på at dersom Saddam forsøkte seg med kjemikalier, ville utstyret vårt sørge for at det ble forholdsvis små tap av menneskeliv. Biologiske midler var

109

mer problematiske. Selv om irakernes teknologi var primitiv, ville det i teorien være mulig for dem å slippe sylindere foran våre tropper i ørkenen, eller til og med for en lastebil å kjøre gjennom Riyadh med en aerosol beholder som sprøytet bakterier ut fra lasterommet. Selv om det kan høres søkt ut, var det en skikkelig ubehagelig mulighet å ha hengende over oss. Nettopp fordi en av de enkleste måtene å avlevere gass eller biologiske midler på var fra luften, virket det desto viktigere å forhindre irakerne så fort som mulig i å kunne gå på vingene, dersom det brøt ut krig. Videre analyse av Saddams personlighet og bakgrunnn overbeviste oss om at han hadde begått et kolossalt feilgrep i å invadere Kuwait. Hans strategi var styrt av hans erfaring fra den åtte—år lange krigen mot Iran. Der hadde han kjempet mot en annenklasses hær som var dårlig utstyrt og dårlig ledet, (dette på grunn at iranerne hadde tatt livet av de fleste av sine egne generaler). Det eneste de hadde klart å gjennomføre var en serie med totalt beregnelige frontalangrep, utført uten hensyn til tap av liv. (Iranerne hadde også gått så langt som å sende små barn over minefelter for å rydde vei for soldatene.) Saddam hadde lært seg å takle angrep av dette slaget, og hans politikk var viet til å holde hard stand mot frontalangrep fra infanteri. Han hadde overhodet ingen erfaring fra manøvreringskamp i høyt tempo, der fiendens panservogner med enkelhet kunne svinge seg inn på ham fra en uventet retning. Han tok heller ikke hensyn til det faktum at han stod overfor en luftstyrke med enorm makt og høyteknologi - igjen, noe som han ikke hadde møtt på tidligere. Totalt sett mislyktes han totalt i å innse at han stod overfor en helt annen type krig, i og med at han baserte sitt forsvar på det som var skjedd i Iran. Jo lenger konfrontasjonen varte, desto større ble vår engstelse for at irakerne kunne foreta en delvis tilbaketrekning nordover og dermed ut fra Kuwait City, men beholde makten over øya Bubiyan og oljefeltet Raudhatin. Kanskje hadde de klart å beholde makten, hvis de hadde nøyd seg med det. Verden ville ikke ha gått til krig, koalisjonen ville ha gått i oppløsning og trukket seg forvirret tilbake, og Saddam ville ha vært fri til å utvikle sine kjernefysiske og kjemiske anlegg, som han kunne ha brukt om noen få år til enda en gang å begynne å gjøre stor skade i sine naboland. Heldigvis for oss

110

gjorde han enda en enorm strategisk feilberegning. Han ble værende der han var. Den 10. november hadde jeg en lang telefonsamtale med Tom King, i forbindelse med besøket som han skulle innlede om et par dager. Spørsmålet om forsterkninger var så presserende at heller enn å vente på at han skulle komme frem til operasjonsteatret, la jeg nokså detaljert frem for ham mine grunner for å ønske meg en divisjon. Jeg påpekte at vi allerede var involvert, til opp over hodet, og kunne like gjerne støtte koalisjonen med alle våre ressurser, på det grunnlaget at kampanjen nå ganske enkelt måtte lykkes. Jeg sa at det ville gjøre lite for vår nasjonale troverdighet dersom vi gikk inn i dette med en halvhjertet innstilling. Det ville også utsette våre styrker for forholdsvis større risiko å holde oss på brigadenivå. Selv om vårt totale antall menneskelige tap kunne bli høyere med en hel divisjon, ville våre sjanser øke betraktelig for å kjempe i den type krig vi selv ønsket å kjempe i, og på den måten vi selv ville kjempe på. Jeg fortsatte med å si at det nivået av innflytelse, som vi hadde opplevd så langt i krigssonen, ville bli sterkt redusert, dersom vi ikke fikk inn forsterkninger når amerikanerne gjorde det. Vi ville i langt større grad måtte gjøre det vi ble beordret til å gjøre. Videre, dersom vi gledet oss til å kunne se tilbake på at Saddam Hussein var blitt kastet ut av Kuwait, kunne vi ikke forvente å nyte den samme troverdighet verken i Midt-Østen eller i USA dersom vi ikke gjorde som Amerika på et kritisk øyeblikk og tok inn forsterkninger i tilsvarende grad. Mitt mest tungvtveiende argument var at tap av innflytelse ville redusere mine sjanser til å få plassert den britiske bakkestyrken der jeg ville ha den. Jeg visste at Tom King allerede hadde hørt fra Paddy Hine om min plan om å flytte våre pansertropper bort fra marinen og inn i det amerikanske hovedfremstøtet fra vest. Nå forklarte jeg at dersom vi fortsatte som brigade, ville vi ikke være mer enn en liten og underdanig del av en amerikansk divisjon, men at dersom vi hadde en egen divisjon, ville det gi oss rett til å sette inn britiske stabsoffiserer i det amerikanske korpshovedkvarteret. Med bare en brigade ville vi kun ha en symbolsk liaisonoffiser der, og ville derved ikke være i stand til å få innflytelse over planlegging av krigen og dens retning. Til slutt skisserte jeg min bekymring for at

111

dersom vi ble værende med marinen, kunne våre styrker bli påført forholdsvis langt flere tap enn troppene til andre koalisjonsmedlemmer. Jeg la vekt på at det måtte tas en avgjørelse meget raskt med hensyn til denne saken. Dersom den britiske regjeringen følte seg i stand til å støtte min forespørsel, måtte jeg straks få vite det, fordi det allerede var dårlig tid til å utplassere ekstra styrker, akklimatisere dem og gi dem den trening som måtte til før de kunne plasseres inn i operasjoner. I denne sammenheng forsikret jeg statsråden om at tjenestemennene som vi allerede hadde i Golfen var i toppform og ivrige etter å komme videre mot det som måtte gjøres. Deres hovedmål var å komme seg hjem så snart som mulig, og den beste måten å oppnå dette målet på (slik de så det), var å utkjempe en rask og vellykket krig. Som alltid ble jeg ofte avbrutt av King og bedt om å gi ytterligere detaljer. Hvordan ville divisjonen passe inn med amerikanerne? Hvordan ville den fungere? Hvordan tenkte vi å forsvare den med hensyn til transport-og forsyningstjenesten? Hva slags mannskap trengte vi? Mange av disse spørsmålene kunne ikke besvares uten detaljert arbeid blant staben, så jeg holdt meg til hovedlinjene i mitt argument og forsikret statsråden om at Paddy Hine arbeidet med en detaljert orientering. Da Paddy selv ringte neste dag, den 11. november, meldte han at han hadde sittet i to timer i strekk sammen med statsråden. Han trodde at han hadde fått overbevist ham om at det var nødvendig med en divisjon. Selv om han var flyger, hadde Paddy nedlagt enorme krefter i å tenke gjennom argumentene som jeg hadde luftet for ham. Og de virket selvfølgelig desto mer overbevisende når de ble sindig og nøkternt utlagt for TK av en forhenværende kampflyger. Han sa han trodde at Tom King endelig hadde fått den rette forståelse av operasjonens omfang og hadde akseptert logikken i å ta inn forsterkninger i takt med amerikanerne. Stabssjefen var blitt bedt om å utarbeide et arbeidsdokument for ham innen neste dag, og vi forventet en avgjørelse innen en uke. I mellomtiden hadde Paddy, med en del fremsynhet bedt Forsvarsdepartementet ta panterett i alle sivile lasteskip som vi hadde chartret til vår første utplassering. Han var redd for at USA ville

112

skrive kontrakter med alle de frie rederne i verden for å transportere deres enorme forsterkninger, og ville forsikre seg om at han hadde forhindret et eventuelt slikt trekk. I løpet av samtalen drøftet vi igjen den mulige bruken av Spesialstyrker i et forsøk på å redde gislene. Det var i stadig økende grad blitt klart, til tross for amerikanske forsikringer, at det var ekstremt tynt med kunnskap om hvor de befant seg, og opplysningene var stadig foreldet etterhvert som de ble forflyttet rundt omkring. Det var også tydelig at enhver redningsoperasjon ville være hasardiøs, og sjansene for at det skulle lykkes, var minimale. Jeg oppdaget at holdningene i Det forente kongerike var heller negative. Folk kunne ikke forstå hvordan vi skulle klare å få gjort noe, og virket nølende og uforstående overfor problemet. Likevel bad jeg Paddy om å få hans medarbeidere til å fortsette å jobbe med saken, for jeg innså at selv om det ikke brøt ut full krig, ville vi fremdeles ønske å få gislene ut, og å ha det som åpen mulighet å fjerne dem fra Irak med makt. Så spurte Paddy om jeg kunne tenke meg noen bedre måte å bruke Spesialstyrkene på enn dette, og jeg sa at i øyeblikket kunne jeg ikke det. Vår teknologiske kapasitet på slagmarken og i luften virket så overveldende at det ikke fantes noe tomrom der hvor Spesialstyrkene kunne komme til nytte. (Det skulle vise seg at jeg tok feil med hensyn til dette, for Spesialluftstyrkene utførte senere en absolutt vital rolle, nemlig ødeleggelsen av de mobile Scudutskytningsrampene, noe som viste seg å være utenfor luftstyrkens kapasitet, selv med den overveldende suverenitet som den hadde etablert.) Et annet vanskelig emne som måtte drøftes, var biologisk krigføring. Paddy fortalte meg at det snart ville tas en avgjørelse om vaksinasjoner skulle gis de britiske styrkene eller ikke. (Det virket sannsynlig at Saddam kunne forsøke å bruke anthrax, fordi sporene er relativt enkle å håndtere og spre. Sykdommen har en uvanlig ubehagelig virkning. Den begynner med ondartede pustula (materiefylte blemmer) dekket med svarte skorper, utvikler seg til høy feber og kan føre til kollaps av kretsløpet eller akutt nyresvikt. Dersom man ikke får behandling for anthrax, kan man dø i løpet av to eller tre dager.) Mitt syn var at vi måtte bruke vaksinen når vi hadde den. Det ville

113

være helt galt å la være å bruke den bare fordi andre ikke hadde den, og dermed åpne for ytterligere menneskelige tap. Likevel åpnet saken for et stort spekter av pinlige og følsomme politiske spørsmål. Hva med de 30.000 britiske utvandrerne som også oppholdt seg i Saudi Arabia? Ville de få panikk hvis de fikk høre at våre tropper tok forholdsregler mot for eksempel, angrep av anthrax? Hvis de ble redde og forlot landet, ville mange av landets nødvendigheter som for eks. vann og strøm, opphøre å fungere. Hva ville det bety for den saudiske moralen? Myndighetene i landet ville kjøpe vaksine fra oss, men det var ikke nok doser for soldatene, langt mindre sivilbefolkningen. Avgjørelsen ville skape problemer også i Det forente kongerike. Til tross for våre forsøk på å holde saken hemmelig, ville pressen sikkert klare å grave frem opplysningene. Hva slags virkning ville det få på folkeopinionen? Det var en ytterligere komplikasjon i og med at amerikanernes holdning var annerledes enn vår. Vi var stort sett godt dekket opp med vaksinasjon. Det var ikke de, fordi de hadde prosentvis færre doser tilgjengelig. Ville det bli en splittelse mellom oss dersom vi likevel satte i gang med vaksinering? Kort sagt førte denne ene saken, med sine ubehagelige undertoner, til en langtrukken diskusjon og debatt. I Riyadh var Norman Schwarzkopf under intenst press fra Washington, både for at han skulle røpe sin egen plan (som han holdt svært hemmelig), og for at han skulle ta i betraktning andre planer som ble klekket ut av amatørstrateger i Pentagon. Som om han ikke hadde nok med sine egne tanker, var det vanvittige muligheter som hele tiden ble kastet mot ham hjemmefra. Ett av disse forslagene gikk ut på å sende en hel divisjon langt ut i Iraks ørken i vest for å avskjære veien mellom Bagdad og Amman. Dette ville ha vært nesten umulig å forsvare med hensyn til transport-og forsyningstjenesten, på grunn av avstandene som var involvert. Det ville også ha stjålet en enorm styrke fra hovedfremstøtet i øst. Men det var ikke nok for Schwarzkopf å melde tilbake til Washington at dette ikke var noe gjennomførbart alternativ. Han måtte bevise at det ikke ville fungere, og dette alene tok mye tid og krefter som heller skulle ha vært brukt i den virkelige planen. Heldigvis for meg var holdningen til den britiske regjeringen helt

114

annerledes. Det var ytterst sjelden at britiske politikere vurderte det passende å komme med forslag på strategiske fremgangsmåter, og hvis de gjorde det, var de forberedt på å bøye seg for militær erfaring. Til tross for våre problemer på andre områder, forsøkte de virkelig oppriktig å hjelpe til heller enn å slå seg på brystet som potensielle krigshelter. Denne divergens i måten å gjøre ting på, avspeilet forskjellen i måtene som de to nasjonene utøvde kontroll over militæret på. I USA er generaler mer direkte ansvarlige overfor kongressen for det de gjør, og må forholde seg direkte til politikerne. Derfor føler de også at de har rett til å fortelle generalene hvordan de skal lede sine kamper. I Storbritannia er det ikke slik i det hele tatt. Straks politikerne der tar avgjørelsen om at det militære skal slippes løs i en konflikt, er det min erfaring at de også avgjør den grad av støtte som de er beredt på å gi til operasjonen. Så stiller de seg i bakgrunnen og lar militæret komme i gang med jobben. Derfor vil en sjefsgeneral i den britiske hær føle at han i langt større grad enn sin amerikanske kollega, har frihet til å delegere ansvar nedover i kommandorekken. Paddy Hine og jeg følte oss derfor forholdsvis fri til å planlegge slik vi ville. Likevel kunne vi ikke annet enn å være bevisst den intense politiske aktiviteten som pågikk i bakgrunnen. Vi visste, for eksempel, at London og Washington forsøkte å forsikre seg om at britiske og amerikanske militære målsettinger var like, og at den amerikanske strategien for anvendelsen av våre tropper forble uforandret. Vi ble klar over at den beste måten å få den helhetlige politikken ordentlig koordinert på, var gjennom forbindelsen mellom London og Washington, og at regelmessige kommunikasjoner mellom de to hovedstedene måtte avspeile dialogen som gikk mellom Schwarzkopf og meg i krigssonen. Straks vi innså det, hadde vi nøkkelen til døra. Dersom Schwarzkopf og jeg ville at større avgjørelser skulle tas eller forandringer skulle gjøres, var den beste måten å få dette gjort på å bli enige om dem i prinsipp i området og deretter arbeide med våre respektive overhoder hjemme, slik at vi også fikk deres godkjennelse. Alternativt, dersom jeg følte at jeg kom til å få problemer med å få overbevist Schwarzkopf om et visst punkt, kunne jeg gjennom Paddy Hine ordne med først å få det * 115

klarert mellom London og Washington, slik at det kom som et direktiv nedover fra Amerika til CENTCOM hovedkvarteret i Riyadh. Dette knepet lignet svært mye på det som Alan Munro og jeg sammen tok bryet med å gjennomføre overfor Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Det skjedde langs parallelle spor. Det fikk meg til å bli klar over ett av de mest grunnleggende prinsippene i en overkommando, som jeg lærte etterhvert: at en sjefskommandør må samle alle involverte parter, ikke bare innenfor teatret, men også utenfor, og at han ofte må fungere nesten mer som diplomat enn som soldat. En kveld spiste jeg middag sammen med brigadesjef Nick Cooking (den britiske sjefsoffiseren på teamet som var rådgiver for Den saudiske nasjonale garde), prins Mitab (en høyt-rangert saudisk offiser) og flere ledende saudiske forretningsmenn. En av dem tok opp saken som gjaldt "ørkenrotta", emblemet til den 7. panserbrigaden. Jeg sa at det egentlig ikke var noen rotte, men en lokal dyreart. Han som satt sammen med meg, bekreftet at det var en springmus, en sand-farget skapning som ligner litt på ei rotte, men som er spinklere, med lange, spenstige bakben og en dusk ytterst på halen, nesten som en kenguru i miniatyr. Springmus lever i underjordiske huler i ørkenen, fortalte han meg, og saudi araberne går ut om natten med fakler, garn og feller for å fange dem. De er en arabisk delikatesse. Da jeg spurte om han kunne skaffe meg en, svarte han, "Selvfølgelig!" Og riktignok, noen få dager senere ble tre stykker levert meg på mitt kontor i et bur. Dessverre ble den ene snart drept av de andre, men jeg sendte de to overlevende til brigadehovedkvarteret, og den kvelden kunne jeg på Schwarzkopfs briefing for avdelingskommandørene melde at britene allerede hadde mottatt forsterkninger i form av to springmus, som var blitt utplassert for å styrke den 7. panserbrigade. (I skrivende stund, mai 1992, er Patrick, den eneste overlevende av de tre, i god form ved brigadens hovedkvarter i Tyskland.) Tom Kings besøk ute i Golfen fant sted fra 12.-14. november. Vanligvis hadde vi en så stor strøm av besøkende ut til oss at jeg umulig kunne eskortere dem alle. Jeg møtte VIP'er når de kom, briefet dem, forsikret meg om at programmet deres var i orden og sendte dem så avgårde sammen med en stabsoffiser. Jeg så dem ikke

116

mer før jeg snakket med dem før de skulle reise hjem igjen. Men statsråden stilte i egen kategori, og jeg ledsaget ham på de fleste av hans besøk. Han var i god form helt fra starten, selv om jeg ble forskrekket over opplysninger om hvor labil den politiske situasjonen var hjemme, og at det fantes en reell fare for kupp mot fru Thatcher innenfra det konservative partiet. Nyhetene var svært forstyrrende for en som sto midt oppe i et arbeid med å planlegge en storkrig. "Dette er ikke noen tid for usikkerhet," fortalte jeg Bridget, "akkurat når forholdene her ute holder på å ta sats fremover." Et besøk av et ledende medlem av den britiske regjering var for Alan Munro og meg selv en uvurderlig måte å åpne dører på, og å få treffe folk som ikke vanligvis var tilgjengelige for oss, som for eksempel kong Fahd, kronprinsen og prins Sultan. Ved denne anledningen var vår audiens med kongen på slottet i Jeddah særdeles lønnsom. Det var allerede mørkt da vi kjørte opp foran slottet - for Fahd liker å ha arbeidssamtaler om natten - men vi fikk noen glimt av fantastisk luksuriøse hager, og selve slottet trosser enhver beskrivelse. Jeg skrev til Bridget: "Ubegrensede mengder med penger blir ødslet på den storslåtte, arabiske arkitekturen - massive store bygninger som er foret med marmor, kun de fineste tepper på gulv og vegger. Lysekroner som du aldri har sett maken til, med tusen lys på hver, og all den mystiske romantikken, og det uavvendelig langsomme tempoet som preger Arabia." Supplikantene venter ofte hele natten på å treffe kongen. Vi var heldige. Etter bare en time ble vi ledsaget inn til hans kongelige høyhet. Som alltid, var kongen kledd i enkle, tradisjonelle hvite kapper, og han kom til døren og ønsket oss velkommen. Jeg hilste og bukket, og han gjorde tegn til at vi skulle sette oss på hedersplassene - statsråden på hans høyre side, ambassadøren ved siden av ham, og deretter meg selv. På kongens venstre side satt tre av hans brødre og noen av hoffets stab, blant annet en tolk og en offisiell sekretær (Alan Munro hadde til vane å skrive ned morsomheter på en tilfeldig liten papirbit som han grov frem fra lommene sine, og var så avhengig av vanen at han nektet å ta imot tilbud om noe bedre å skrive på). Etter de ordinære vennlige innledningene som ble utvekslet for

117

fjernsynskameraene og fotografene, forlot pressen oss, og vi kunne sette i gang med drøftelsene. Kongen, som snakket på arabisk, hilste Tom King velkommen med stor inderlighet, og takket den britiske regjeringen i overstrømmende vendinger for den hjelp den gav. Så gav han en myndig oversikt over den politiske situasjonen, og da vi begynte å drøfte Storbritannias rolle i kampanjen, tok statsråden opp våre planer om å sette inn forsterkninger og å opprette en radiostasjon for styrkene. Sistnevnte var en sak som vekket en del engstelse hos saudi araberne, som var forskrekket over tanken på å få eteren over nasjonen deres fylt med Vestens trivialiteter og seksuelle insinuasjoner. Tanken vår var å sette opp landlinjer over ørkenen til Bahrein, slik at vi kunne koble oss til satelitten der og plukke opp sendinger fra Det forente kongerike. Gjennom dyktig prosedering vant Tom King Fahds godkjennelse, ikke bare for dette, men også for forsterkningene. Totalt sett var det et svært vellykket møte. Det hadde seg slik at den 7. panserbrigade nettopp da stod foran en gjennomføring av en øvelse på å bryte gjennom irakernes forsvar. Jeg ønsket spesielt at Tom King skulle få se hvor vanskelig og farlig en slik operasjon kom til å være. Jeg ville at han skulle forstå hvordan troppene blir oppspist av å trenge gjennom et minefelt, og hvor viktig det var at vi alle fikk det mannskap og utstyr, som vi trengte. Derfor lot vi ham ta del i øvelsen. Brigaden hadde satt opp et simulert minefelt, skyttergraver som trengte å bli fylt, osv. Vi plasserte statsråden i en Challenger og kjørte ham taktisk i bresjen gjennom det simulerte minefeltet. Han fikk til en viss grad forståelse for omfanget og viktigheten av en slik operasjon da han befant seg i skyer av sand og støv og kaos, som oppstod på grunn av den voldsomme kjøringen over feltet. Han så hvordan du må gi alt du har for å komme deg gjennom fiendens forsvar når du først har sprengt deg et hull gjennom det. For det er nemlig i det øyeblikket at fienden kommer til å sette inn alt han har av artilleri og kjemikalier, og alt annet han har på lager, mot deg, i håp om å stenge deg inne i minefeltet og kjøre deg fast i gjørmen, så han får en stillesittende skyteskive. Jeg ville overbevise Tom King om at vi var realistiske i våre forespørsler om ekstra mannskap, og slett ikke urimelige. Jeg tror faktisk ikke at han trengte å bli

118

overbevist, men jeg følte at han etter en slik opplevelse, ville kunne tale saken med uforlignelig autoritet når han kom tilbake til Underhuset og Forsvarsdepartementet. Han holdt en pressekonferanse umiddelbart etter øvelsen, dekket med støv og sand, noe som i seg selv gav et utmerket inntrykk. Resten av besøket hans var mindre dramatisk, men ikke mindre nyttig. Jeg reiste sammen med ham i den private avdelingen av hans VC10 fly, og fikk dermed rikelig anledning til å ha uavbrutte samtaler med ham. Vi fikk gjort mye fruktbart arbeid når vi var på vingene. Sammen besøkte vi De forente arabiske emirater, der ambassadør Graham Burton holdt et selskap for utvalgte utvandrere, og kongen talte til dem om kampanjens innhold, og lovpriste deres rolle i støtten av den. Vi tilbragte også en og en halv time ombord i HMS London, som var blitt beskutt av fire Jaguar'er som skjøt med levende kanonskudd i et spennende, simulert angrep fra lav høyde. Vi besøkte også flere av regentene i Golfen, blant dem Sheikh Zayed i Abu Dhabi, som var svært opptatt av å vite hvordan vi trodde krigen ville arte seg, hva som ville skje dersom israelerne ble med, og så videre. Ved hvert havneløp fremhevet Tom King sterkt min egen rolle i foretagendet på en smigrende, men nyttig måte, og påpekte at Storbritannia gav en stor kontigent, at jeg var Storbritannias militære representant i Golfen, og at jeg derfor var en nokså betydningsfull person. Jeg bad ham aldri om å gjøre dette, men han forstod at det ville være nyttig for meg å få min status forsterket, og gjorde det av egen fri vilje. En absurd opplevelse hendte i Jubail da heisen i utkikkstårnet i havna satte seg fast, nesten helt øverst i tårnet. Statsråden ble mer nervøs for hva pressen kunne si om hendelsen, enn for det faktum at han kunne komme til å bli stående der i ubestemt tid. Bortsett fra dette, gikk alt greit. "TK har reist hjem etter et høyst vellykket besøk," fortalte jeg Bridget den 14. november. "Vi har seiret på alle punkter som vi tok opp med saudi araberne og amerikanerne." Jeg var trygg på at statsråden hadde reist hjem fullstendig overbevist om vårt behov for forsterkninger, men det fulgte noen bekymringsfulle dager mens vi ventet for å se om han kunne få statsministeren og kabinettet med seg på dette eller ikke. Og så, den 22. november, erklærte han i Underhuset, til min usigelige lettelse, at den britiske styrken i Golfen

119

skulle økes til en divisjon - ikke en storkrigsdivisjon, men en lett en, med en panserbrigade i tillegg (den 4.), ekstra utrustet med artilleri, transport-og forsyningstjeneste og ingeniørtjeneste. Norman Schwarzkopf var henrykt over nyhetene: Han var umettelig når det gjaldt panser, og sa, "Flere tanks, Peter! Sånn vil jeg ha det. Flere tanks!" Som jeg fortalte Bridget, ville divisjonen gjøre oss til den tredje største styrken i koalisjonen, etter USA og Saudi Arabia. "Hvis irakerne er klar over hva vi har utplassert mot dem, må de sannelig være i ferd med å tenke gjennom tingene på nytt," skrev jeg. "Men vi blir nødt til å ødelegge deres kjemiske og kjernefysiske anlegg." Den 29. november, da jeg fikk høre at FN's sikkerhetsråd i New York hadde vedtatt Resolusjon 678, som beordret Saddam Hussein til å trekke seg tilbake fra Kuwait innen den 15. januar eller ta konsekvensene av det, visste jeg at vi hadde beveget oss inn i en ny fase av operasjonen. Vi hadde i utgangspunktet håpet å få orden på saken gjennom politiske virkemidler. Deretter advarte vi Saddam at hvis han ikke trakk seg tilbake, ville vi ta militære virkemidler i bruk for å drive ham ut. Nå var vi i ferd med å stable på bena en styrke som ville gjøre vår trussel troverdig. I forhold til den enorme amerikanske utplassering, var vår egen forholdsvis liten, men den representerte en større innsats fra vår side. Og i et brev hjem skrev jeg: "Forsterkningen vil gjøre store deler av BAOR (Den Britiske hæren ved Rhinen) ikke operativ, og det legger mye ansvar på meg å få orden på tingene. Hvis jeg ikke gjør det, vil regjeringer falle, og våre tjenester vil bli en brøkdel av det de opprinnelig var."

120

KAPITTEL 5 OPPBYGGINGEN Mellom disse rundene med militær, politisk og diplomatisk manøvrering på høyt plan fortsatte jeg å besøke enheter under alle tre tjenester så ofte jeg kunne. For min del var det en lettelse og en nytelse å kunne flykte bort fra Riyadhs kontinuerlige briefinger og telefonsamtaler, men besøkene var ikke bare utflukter. Langt derifra. Jeg betraktet dem som en viktig del av min kommandotjeneste, uunnværlig for å kunne skape en følelse av enhet og målrettethet over hele min vidstrakte jurisdiksjon, og for å få betydningsfull førstehånds-informasjon. Besøk ombord i skip, på flybaser og enheter i ørkenen gjorde meg i stand til selv å evaluere deres moral og grad av beredskap, heller enn å lese om det i rapportene. Det sørget også for å gi meg detaljene som en kommandør trenger dersom han skal få en klar forståelse for sin styrkes kapasitet. Jeg visste av erfaring at idet vi beveget oss nærmere krigen, ville livet forandre seg dramatisk. Straks fienden begynte å forberede seg til krig, og tenke og gjøre ting for seg selv, og forsøke å ta initiativet, ville jeg ikke lenger være min egen herre. Begivenheter ville ha tendens til å skje svært raskt. Vi måtte være forberedt på å reagere spontant på det uventede, og større avgjørelser måtte kunne tas når som helst. Derfor gjorde jeg et poeng av å reise omkring i teatret så mye som mulig så lenge det var nokså god mulighet til det. Det hendte at jeg tok min egen ryggsekk og sovepose med meg for å sove ute i ørkenen, under åpen himmel - noe som alltid var en kjærkommen tilbakevending til en forgangen livsstil og en nostalgisk påminnelse om tidligere operasjoner, gamle krigskamerater og andre netter som ble tilbragt under Arabias glitrende stjerner. Men jeg visste at denne vanen var til bekymring for min stab, for det gjorde det vanskeligere for dem å nå meg. Selv om jeg hadde full tillit til min nestsjef - først Sandy Wilson, og så Bill Wratten - og var glad for å kunne overlate sakene i deres hender, var det ikke riktig å være utenfor deres rekkevidde mer enn noen få timer av gangen. Av denne grunn, og fordi det var så mange forskjellige enheter som

121

skulle besøkes, begrenset jeg meg vanligvis til korte besøk og gikk inn for å være tilbake i Riyadh tidsnok til Norman Schwarzkopfs kveldsbriefing. Mitt mål var aldri å holde noen form for formell inspeksjon, men alltid det motsatte. Jeg ville møte mennene og kvinnene og deres kommandører i arbeid, og jeg utviklet et konkret system for å klare dette. Jeg fløy fra Riyadh i HS-125-flyet, og fortsatte videre til en viss enhet via helikopter. Ved hovedkvarteret - kanskje bare et par halvtak satt sammen i ørkenen, med kamuflasjenetting kastet over dem fra toppen av panserkjøretøy - møtte jeg nøkkelpersoner og lyttet til en briefing, slik at jeg fikk en generell følelse av enheten og hva den gjorde. Så fortsatte jeg på runden og møtte tjenestemennene mens de jobbet. Måltidene i ørkenen var en særskilt nytelse. Ved hovedkvarteret til en bataljon kunne det være så høyteknologiske innretninger som for eksempel et bord og noen stoler, kanskje fat, og ordentlige kniver og gafler. Men til og med når det fantes slike ting, forsynte jeg meg selv ved disken i kjøkkenhuset og satte meg ned sammen med alle de andre. Hvis jeg spiste lunsj sammen med en tanksbesetning, laget dagens kokk noen pølser og brune bønner å la militæret, eller kanskje karri og ris, og slo det opp i karene. Så fikk jeg låne bestikk og spiste sammen med mennene under en kamuflasjenetting ved siden av Challengeren deres. Det var aldri noe blest om rang eller bordmanerer. Vi levde enkelt og fundamentalt: en gruppe soldater som gjorde det beste ut av et ukomfortabelt miljø. Etter min mening finnes det ingen mer effektiv måte å bli kjent med folk på. Når du sitter sammen med dem i sanden og samtaler over en kopp te eller et måltid, brytes alle barrierer og reservasjoner ned. Vanligvis ledet jeg an i samtalene. Verdien av det var for meg at jeg da fikk klar innsikt i hva tjenestemennene tenkte. Følte de at de ble regnet med? Var utstyret deres i orden? Ble deres klager hørt, og ble det gjort noe med dem? Hva var de bekymret for? Forstod de de militære og politiske målsettingene bak utplasseringen Igjen og igjen ble jeg imponert over deres nivå av intelligens og utdannelse. Det er gammeldags med det vekjente bildet av en røff, tøff, tyrenakket sersjant som brøler ut obskøniteter mot alle og enhver. Soldatene er dessuten godt trenet i tekniske ferdigheter og forventer

122

å bli behandlet som medmennesker. Hvert menneske i Golfen var like viktig for meg, og derfor ble disse anledningene særdeles gripende. For meg var en enhet eller en skipsbesetning ikke bare en masse ansikter, men heller et visst antall individer, som hver enkelt trengte omtanke og å bli tatt hensyn til. Dessuten var jeg alltid klar over det faktum at jeg var i ferd med å sende disse menneskene ut i krig, og at noen av dem kanskje aldri kom tilbake. I ørkenen var de alltid brennende interessert i å høre hva jeg trodde kom til å skje, enten jeg regnet med at det kunne oppnås en politisk løsning på krisen, eller om jeg forventet at vi ville måtte gå til krig. Jeg ga dem alltid min ærlige mening, så langt sikkerhetsfaktorer kunne tillate det. De var også ivrige etter å få vite når tjenestetiden deres ville ta slutt. Her måtte jeg skuffe dem og si at det visste jeg ikke, men hver gang jeg spurte noen om han gjerne ville reise hjem før tjenestetiden var offisielt slutt, var svaret et ettertrykkelig "NEI!" Hver eneste mann var av den innstilling at han ville være der det skjedde, og ville gjøre sin plikt side om side med sine venner. Når jeg var borte om natten var jeg imponert over lysdisiplinen. Generelt sett var det ikke tillatt med lys om natten, og iallfall ikke i de fremste troppene. Dette ville i praksis si tidlig i seng - i sovepose i sanden - og tidlig opp om morgenen. Det var vekking kl. 0430 eller 0500. Den eneste luksus som jeg aksepterte med takknemlighet, var å bli fritatt for vakttjeneste, som soldatene utførte i to-timers skift. Besøk hos marinen var særdeles berikende. Den 16. november, for eksempel, fikk jeg en minnerik dag da jeg besøkte fregatten av Broadsword-typen HMS Brazen og fulgte med da hun gjennomførte en RAS, eller "Re-supply at sea" (påfylling til havs), koblet til et hjelpefartøy fra Den kongelige flåte via en kabel som inneholdt drivstoffrøret. Senere samlet kapteinen, kommandør James Rapp, mannskapet så jeg kunne tale til dem. (I 1985, da Brazen var på Falklandsøyene under min tjenestetid der, ble hun stilt til min disposisjon av hennes kaptein (nå kontreadmiral) Toby Frere som flaggskip, slik at jeg kunne oppfylle mine plikter som militær kommisær overfor øyboerne. Han tok meg og Bridget ombord (med spesiell tillatelse) og seilte omkring mellom øyene og besøkte avsidesliggende bosetninger. Vi bodde i lugaren hans, som han

123

hadde lånt oss for anledningen, og vi hadde tre fantastiske dager der vi underholdt øyboerne ombord, og følte oss som monarker i de fjerne havene i sør.) Så fløy vi videre til Argus, et forhenværende containerskip, som først ble omgjort til et støttefartøy for helikoptere og deretter, for denne operasjonen, til et flytende sykehus. Det var komplett med hundre senger, fire kirurgteam, sykepleiere og et fullt spekter av utstyr, deriblant fire Sea King helikoptere som var spesielt utstyrt for evakuering av falne og sårede. Totalt sett var hun utmerket godt tilpasset vår situasjon, og ville tydeligvis være av enorm betydning dersom operasjonen utviklet seg til væpnet kamp. Hver gang jeg talte til mennene i en gruppe, i motsetning til uformelle samtaler, holdt jeg meg til et velprøvet mønster. Dersom enheten nettopp var kommet ut til området gav jeg dem en rask innføring i lokale skikker, og forklarte hvorfor alkohol var bannlyst, hvorfor man måtte holde seg lavt i terrenget med egne religiøse gudstjenester, og hvorfor det var restriksjoner på radiosendinger. Jeg forsøkte også å gi mennene meningsfylte og lettforståelige grunner for hvorfor de befant seg i Golfen. Hovedårsaken var at vi forsøkte å verne saudisk olje, som forsyner mer enn tretti prosent av verdens behov. Det var enkelt å forklare at en forstyrrelse i forsyningen ikke bare ville berøre araberne, men også få en ødeleggende virkning på vår økonomi hjemme. Som en følge av dette, forelå det et behov for å frigjøre Kuwait og forhindre Saddam Hussein i å fortsette sin aggressive fremmarsj nedover i Golfen. Jeg la også vekt på at samfunnet av britiske utvandrere i Saudi Arabia, tretti tusen i antall, var den tredje største britiske utvandrergruppen i verden, etter Samveldelandene og USA. Disse utvandrede britene, forklarte jeg, var alle i fare, og det var opp til oss å beskytte dem. Deretter forklarte jeg kort hvordan vi arbeidet innenfor koalisjonen, hvordan våre operasjoner lå under FN's mandat, hvor viktig det var at vi samarbeidet med de allierte og gav vår fulle støtte til koalisjonens sak. Så skisserte jeg den rolle som jeg forventet at skipet eller skvadronen skulle spille. Saker av personlig interesse stod alltid høyt på dagsorden i hver enkelt enhet. Det var den endeløse sagaen som gjaldt lønninger, det ubesvarlige spørmsålet om rullering...Det var også av intens interesse blant mennene, å få min mening omkring spørsmålet om vi burde gå

124

til krig eller ikke. Da jeg gav min oppfatning i forbindelse med dette, forholdt jeg meg til den politiske bakgrunnen både i FN og i verden som helhet. Jeg forsøkte alltid å snakke på et strategisk nivå, fordi jeg regnet med at det mennene ønsket å høre var deres øverstkommanderendes synspunkt på problemene i området, og ikke det de normalt hørte fra sin sjefsoffiser. Jeg forsøkte å avslutte med en lettere tone ved å gi mennene ros og oppmuntring for den måten de gjennomførte jobben sin på. Alt dette tok femten eller tjue minutter. Så gav jeg anledning til å stille spørsmål. Spørsmålene gav meg alltid et veldig godt inntrykk av enheten. Generelt sett var det slik at jo større antall tilhørere, desto vanskeligere var det å få dem på gli med spørsmål. Hvis to eller tre hundre menn stod samlet rundt et fly der jeg stod på vingen, var beskjedenhet ofte forferdelig hemmende. Noen grupper lot helt være å stille spørsmål. Det hendte at noen begynte med noen nølende forespørsler for deretter å åpne for en omfattende diskusjon. Der ingen var villig til å bryte isen, hadde jeg flere knep på lur. Det ene var å plukke ut en mann og be ham komme med et spørsmål, et annet var å be hele gruppen tenke over et visst emne, med den advarsel at jeg kom til å plukke ut noen om et øyeblikk og be om en kommentar på saken. Jeg var alltid påpasselig med å sørge for at ingen risikerte å dumme seg ut, eller spøke på bekostning av noen som hadde stilt et spørsmål, uansett hvor dumt spørsmålet kunne virke. Det ville nemlig ha sørget for å skyte i hjel enhver videre sjanse for delaktighet i spørrerunden. Totalt sett syntes jeg at slike anledninger var hardt arbeid, men samtidig berikende, for de stimulerte det viktige elementet med kommando, kommunikasjon, ikke bare nedover i rekken, men også oppover. Om kvelden den 16. november, etter vårt besøk ombord i Brazen og Argus, holdt vi avskjedsmiddag i Riyadh for Sandy Wilson. Han utviste en ulastelig adferd idet hans tjenestetid tok slutt. Han holdt seg i bakgrunnen med mindre det var behov for ham, og holdt seg utenfor rampelyset. Hans etterfølger var viseluftmarskalk Bill Wratten, også forhenværende kampflyger. Han var tøff, tettbygd og holdt på å bli skallet, og var en fremragende ekspert på sitt område og en god mann å drøfte et hvilket som helst problem med. Han var alltid villig til å gi en ærlig kommentar basert på sunn fornuft og

125

oppriktighet. Han og jeg traff hverandre på samme kurs ved Royal College of Defence Studies (Forsvarshøyskolen), og han hadde tjenestegjort på Falklandsøyene som førstekommandør for detasjementet ved Stanley flybase. Dermed hadde vi en del felles bakgrunn. Men Bill hadde aldri vært i Golfen før, og hadde derfor svært mye å lære. Hans profesjonelle kunnskap og erfaring ville komme godt med for ham. Han hadde fløyet fly som Vampire, Lightning og Phantom, og som sjefsoffiser med kommando over flyvåpenets Gruppe 11 hadde han allerede total kommando over samtlige Tornado type F3 som var utplassert i området. Derfor kjente han flyene og mannskapene ombord på forhånd. Han hadde også holdt et godt øye med begivenhetenes gang i Midt-Østen før han kom ut, ved at han regelmessig var tilstede ved briefinger på fellesstyrkens hovedkvarter i High Wycombe. I området ble han briefet av Chuck Horner og brigadesjef general Buster Glosson, luftkampanjens arkitekt, og begynte så umiddelbart å besøke skvadronene sine slik at han kunne se selv om britiske aktiva var på rett sted, og for å forsikre seg om at de hadde alt de trengte. Jeg personlig tok ham med ned til den 7. panserbrigade og presenterte ham for Patrick Cordingley. Jeg syntes nemlig det var av avgjørende betydning at Bill, en offiser i trippeltjenesten, ble akseptert av alle tre tjenester, ikke bare hans egen. Dette kan høres ut som en selvfølge, men det var noe som trengte positiv innsats for min del, å bryte igjennom de uunngåelige mistankene og forskjellene i fremgangsmåter tjenestene imellom. I enhver trippeltjeneste-operasjon er det vesentlig at sjefskommandører ikke bare lærer å kjenne sine jevnbyrdige i de andre tjenestene, men også lærer å like, stole på og respektere dem. Jeg brukte mye tid på å gi nykomlingene et puff slik at posisjonen deres var veletablert helt fra begynnelsen. *

*

*

En langtrukken kamp som jeg ikke vant, var mitt forsøk på å sikre tjenestene til hangarskipet Ark Royal, kjent som CVS, altså "Carrier Vessel" (Transportfartøy) - støttefartøy. Vår SNO ME - først Paul Haddacks, deretter Chris Craig - var basert på HMS London, en

126

fregatt av Broadsword typen som ikke var ideelt egnet til å fungere som flaggskip på grunn av hennes plassmangel og mangel på egnede kommunikasjonssystemer. Nå, når marinens rolle hadde utviklet seg fra den opprinnelige Armillapatruljen, som hadde vært begrenset til vannene i Golfen, var sjefsoffiserene ivrige etter å få Ark Royal som flaggskip, hovedsakelig fordi hangarskipet hadde utmerkede kommunikasjonssystemer. Da jeg kom fram til området, oppdaget jeg at de allerede hadde sendt inn søknad om å få henne ut, men at søknaden var blitt avslått på bakgrunn av at de høye utgiftene som krevdes for å forberede henne for den nye rollen ville veie mer enn hennes nytte i området. Jeg var overbevist om at et britisk hangarskip i Golfen, med sine Harriefer og helikoptere, ville være desidert fordelaktig for koalisjonen. Derfor tok jeg opp saken med Norman Schwarzkopf, med det resultat at jeg fikk høre ham komme med den tørre observasjonen, at han allerede hadde flere skip i Golfen enn det var vann for dem å flyte på. Jeg fikk en mer entusiastisk respons fra den amerikanske marinekommandøren, admiral Mause (uttales "Mås"). Jeg forklarte ham at vi trengte CBS hovedsakelig som kommandoredskap, og at dersom vi plasserte henne i Rødehavet, slik jeg da trodde vi kunne gjøre, ville hun kunne gi ytterligere luftforsvarstøtte til den amerikanske flåten i de vannene, og frigjøre amerikanske fly for andre operasjoner. På grunnlag av mitt forslag utarbeidet Mause en søknad om å få ut CVS'en, som Schwarzkopf (innen den tid) støttet med rimelig entusiasme. Washington, derimot, fant lite til støtte for saken, og selv om forespørselen var blitt sendt videre i retning av London, ble den utsatt for mystiske forsinkelser, og nådde ikke frem før lenge etterpå. Det ble meg fortalt at søknaden stoppet opp i Sveits. Innen vi tok opp emnet på nytt med Forsvarsdepartementet, var det for sent. Folk hadde bestemt seg for at hangarskipet var unødvendig, og HMS London fortsatte å fungere som flaggskip så lenge krigen varte. Idet novemberdagene ilte forbi, ble jeg i økende grad opptatt av spørsmålet om hvordan vi skulle kunne ta oss av julen. En av saudi arabernes største bekymringer var at Vestens religiøse skikket ville bli et fokuseringspunkt for arabere som ønsket å skape uro etter krigen (eller den form som vår konfrontasjon med Saddam skulle få). Muligens også under den. På befaling fra Forsvarsdepartementet

127

hadde jeg allerede beordret våre prester å fjerne sine krager og skilt, og å holde sine gudstjenester - enten det var i sanden, i hyttene eller i hangarene - borte fra pressens øye. Pressefolkene var for ivrige etter å blåse saken opp til et hett tema. Men jul kom tydeligvis til å medføre spesielle problemer. En dag da prins Khalid og jeg møttes for å diskutere de religiøse båndene som var pålagt våre styrker, sa han: "Peter, du må forstå at en viktig del av jobben min er å forsikre at vår kongefamilie fremdeles står sterkt i sin regjeringsposisjon når alt dette er over. Hvis vi gir fundamentalistene og dissidentene den minste sjanse til å si at Islam er blitt vanhelliget, mister vi alle freden, og da kan vi godt tape i krigen." (Jeg forstod fullt ut prinsens vanskeligheter og sympatiserte med ham, men min forstående holdning var ikke helt uegennyttig. Siden vi briter hadde støttet systemet med sjeik-styre helt siden vi trakk oss ut fra Golfen tidlig på 1970-tallet, og sett at det lyktes, var vi ivrige for at det skulle fortsette. Saudi Arabia var en gammel venn av oss, og hadde plassert sin enorme oljerikdom på en velvillig måte, med det resultat at levestandardene var blitt svært høye. Det var derfor svært mye i vår egen interesse at landet og dets regime skulle forbli stabilt etter krigen.) Jeg var klar over at så lenge vi holdt julen for oss selv ville alt gå bra. Jeg visste at Khalid ikke overdrev faren som hans eget samfunn stod overfor. På den tiden stod saudiske dissidenter klar til å gripe den minste sjansen eller unnskyldningen til å skape opprørske tilstander i folket. Enkelte mullah'er sendte rundt opptak av prekener som de hadde holdt, og noen av disse var av høyst brennbar karakter. Det var derfor lett å forstå hvorfor vi måtte gå under jorden med Vestens religion. Samtidig var det veldig vanskelig å forklare situasjonen for våre tjenestemenn. Hadde vi gjort det, ville pressen ha plukket det opp og utbasunert det i avisene. Av samme grunn kunne vi heller ikke forklare vår lave religiøse profil for de som var hjemme. Resultatet ble en god del fortørnelse hos folk som ikke kunne forstå hvorfor det virket som om vi på den ene side sendte våre styrker ut for å kjempe for et fremmed land, og på den annen side fant oss i at det landet fratok oss våre grunnleggende religiøse rettigheter. Da jeg skrev til Bridget den 19. november, sa jeg: "Vi skal ha

128

juletre og slike ting, men ikke i offentlighet, og ikke foran verdenspressen. Det gjelder bare å holde lav profil." Det var sant nok, men det var på ingen måte enkelt å arrangere passende underholdning for troppene. Det var viktig at vi organiserte noe feiring, for moralens skyld, men likevel var det mange pinlige spørsmål som måtte besvares. Hvordan kunne vi få tjenestemennene til å føle at julen var en betydningsfull begivenhet, når de visste at de kom til å gå til krig noen uker senere, og når mange kanskje regnet med å måtte gi sitt liv? Hvilke skuespillere eller underholdere kunne vi bringe ut for å sette opp showene sine? De måtte iallfall være menn, og i tillegg godkjent av saudi araberne, for enhver som kunne virke usømmelig fikk ikke visum. (Amerikanerne sendte utover en eller to velkjente skuespillerinner, men saudi araberne ville ikke slippe dem inn i landet, og en ble faktisk sendt tilbake like etter ankomst til flyplassen. Da Norman Schwarzkopf fikk høre dette, ble han helt rasende, og saken ble gjenstand for het diskusjon, men saudi araberne holdt stand og nektet å la seg rokke, så ingen kom noen vei.) BBC ivret for å sette sammen et spesielt juleprogram med julesanger i ørkenen, og koble det direkte med familiegudstjenester i Det forente kongerike og Tyskland. Vi fant ut at det eneste stedet hvor scenene fra ørkenen kunne filmes fra, var Bahrein, så vi begynte å legge planer om å fly noen få menn fra hver enhet nedover dit sent i desember. Et vitalt element i våre forberedelser til krig var den medisinske planen, og den 19. november sammenkalte jeg til et møte med mine medisinske rådgivere for å gjennomgå ordningene med behandling av sårede. Dersom det brøt ut krig, ville vårt fundamentale behov være å flytte sårede tilbake til Storbritannia fra slagmarken så raskt som mulig, og sikre at de var i live når de nådde frem. Det var av vesentlig betydning å få sykehus opprettet langs linjen som hadde kapasitet nok til å ta seg av sårede i kortere tidsperioder, fordi sårede soldater ikke kan flyttes på enkelte stadier i behandlingen. Det måtte også finnes team av legepersonale som kunne behandle folk på hvert enkelt stadium, også så langt i fronten som brigadehovedkvarteret. Antallet kirurgteam som det ville være behov for ute på feltet, var avhengig av hvor mange sårede vi forventet å få, og hvor mange

5 - Operasjon ørkenstorm

129

hvert team kunne ta seg av i løpet av en dag. Med bakgrunn i erfaringer fra 2. Verdenskrig virket det rimelig å regne med fem prosent sårede. Når de britiske styrkene talte ca. tretti tusen, ville dette bety totalt femten hundre, tjue-fem prosent av dem døde og resten med påførte skader. (I november så det ut som om vårt sannsynlige tak var tretti tusen. Ved slutten av utplasseringen bestod faktisk de britiske styrkene i Golfen av mer enn førti-fem tusen menn.) Den verst mulige scenarioen kunne føre til fire hundre sårede om dagen. Hvis vi jobbet med det for øye at hvert kirurgteam kunne ta seg av ni eller ti om dagen, kom vi frem til at vi ville trenge ikke mindre enn førti—ni sykestasjoner. Hver av disse ville bestå av fire spesialister og ville inkludere minst to kirurger, en narkoselege og en til. Snart ble det meget tydelig at våre krav ikke kunne oppfylles fra de militære ressursene i Det forente kongerike, heller ikke fra sivile ressurser, uten alvorlig skade for landets tjenester i fredstid. Spesielt når vi tok hensyn til det faktum at vi også måtte sørge for legehjelp for svært store antall krigsfanger, slik det krevdes av oss under Genéve-konvensjonen. Som et første trinn sendte derfor regjeringen oppfordringer til reservister, menn og kvinner. Det var ikke ønskelig å utstede obligatoriske innkallinger så lenge vi ikke var i krig, så vi håpet at nok frivillige ville melde seg. Men det viste seg at folk var sene til å tilby sine tjenester fordi de var redde for å miste jobbene sine. - I motsetning til kvinner som ble innkalt til obligatorisk tjeneste, stilles det ikke garanti for at frivillige får jobbene sine igjen når de kommer tilbake. Det ble derfor iverksatt obligatorisk innkalling. Men enda trengtes det flere folk. Til slutt fikk Tom King den originale ideen å be om hjelp fra en hel rekke vennligsinnede nasjoner. Jeg ble forundret over responsen. I løpet av noen dager hadde vi fått inn tilbud fra feltsykehus i Sverige, Canada, Norge, til og med Romania, som gjerne ville bidra med sitt på den internasjonale arenaen. Belgia, Danmark, Nederland og Singapore lovet å sende feltkirurgteam, og New Zealand et legeteam. Men selv om de var velkomne, skapte disse tilbudene nye problemer, for de truet saudi araberne med en ny tilstrømning av utlendinger. Hvem skulle klarere ankomsten til alle disse? Britene? Nei, Alan Munro var helt klar i at hver nasjon måtte ordne seg på egen hånd.

130

Men noen av dem hadde ingen diplomatisk representasjon i Saudi Arabia, og dette skapte i seg selv nye problemer. Så var det problemet med hva vi skulle gjøre med likene. I de fleste krigene gjennom tidene har det vært britisk praksis å begrave de døde i landet der de falt, men igjen ble dette umulig i Saudi Arabia på grunn av religiøse restriksjoner. Den eneste løsningen på problemet ville være å fly likene tilbake til Storbritannia. Av praktiske årsaker med hensyn til transport, bestemte vi oss for å lagre likene i krigsteatret inntil krigen var over. Dette var også fordi vi følte at det ville være skadelig for moralen hjemme hvis det begynte å komme likkister hjem mens krigen ennå var i gang. Derfor leide vi inn et antall frysevogner for lagring. Men den usedvanlig ubehagelige karakteren av Saddam Husseins arsenal, kompliserte våre planer ytterligere. Hva om folk døde som følge av kjemiske eller biologiske angrep? Ville kroppene deres være smittebærende? Og hvis det viste seg å være mulig å fjerne smittefaren fra liket til en som var blitt drept av gass, hva så med de som var døde som følge av utsettelse for biologiske midler? Ville de måtte brennes? Slike spørsmål krevde vår umiddelbare oppmerksomhet. Jeg visste hele tiden at det som hadde med falne og sårede å gjøre, var høyst følsomt og trengte varsom håndtering. Min generelle linje var å hisse til så liten grad av uro som mulig, og med hensyn til PR gi saken lav profil. Jeg mente at det ville gjøre mer skade enn godt å uroe folk unødig. For det første visste jeg at alt tilgjengelig i form av medisinske hjelpemidler og støtte var blitt gitt oss av Tom King og Overkommandoen hjemme. For det andre, trodde jeg selv ikke at vi kom til å få så mange falne. Jeg visste, som også Norman Schwarzkopf gjorde, at hvis vi klarte å samle de bakkestyrkene som vi regnet som militært nødvendige, og hvis vi sikret oss den nødvendige transport-og forsyningstjenesten for at de skulle kunne stride, ville vi være i stand til å knuse den irakiske hær langt raskere enn om vi av politiske årsaker ble tvunget ut i krig før vi var rede. Schwarzkopf var bestemt på at det ikke skulle iverksettes noe landoffensiv før han var fullt beredt, og jeg gav ham full støtte i dette. Jeg hadde derfor tillit til at vi kunne vinne en overveldende seier, uten for mye tap. Samtidig fortalte min erfaring meg at dersom irakerne kom til å slåss i det hele tatt, ville vi være

131

nødt til å innse at vi måtte få noen falne i en strid mot en hær på en halv million menn. Min personlige vurdering, som jeg holdt helt for meg selv, var at vi kanskje kunne komme til å miste fire hundre soldater. Og så, i slutten av november, viste noen uforsiktige kommentarer av Patrick Cordingley til pressen plutselig hvor følelsesbetont saken kunne bli. En gruppe forsvarskorrespondenter - en slags elite av britiske journalister - var blitt utsendt fra London og blitt anvist til Patrick i tretti-seks timer. Siden han er en gjennomført elskverdig mann, og hans gjester var intelligente og velinformerte, snakket han nødvendigvis mye sammen med dem i løpet av den tiden de var sammen med ham, og han klarte ikke å holde seg til formalitetene som omgav en rutinemessig pressekonferanse. Patricks ideer omkring antatt falne og sårede var ganske annerledes enn mine. Min egen beregning av fire hundre døde var, for meg, et ganske lite antall - tatt i betraktning erfaring fra tidligere kriger, og størrelsen av styrkene som nå samlet seg til strid mot hverandre. Det virket uunngåelig at det skulle bli så mange. Men for Patrick, som tilhørte en yngre generasjon, ikke en gang født da 2. Verdenskrig tok slutt, virket det som et enormt antall. Dessuten, etter å ha levd i ørkenen i ukevis og vært i trening der, var han plutselig blitt klar over at konfrontasjonen, som vi var involvert i, var "på ingen måte noen kirkekaffe", og at det fantes "noen gjennomført ubehagelige våpen ute og gikk". Han følte også at selv om han og hans kolleger hadde innsett problemet med falne og sårede, og heller ikke hadde noe imot å snakke om det, hadde det britiske folket ikke ennå gitt saken alvorlig omtanke. Derfor ble han overrumplet da en av forsvarskorrespondentene sa til ham: "Jeg forstår på deg at hvis dere går til angrep nå, er du av den oppfatning at det vil bli et fåtall falne og sårede." Som han mintes senere, var han forskrekket over det han oppfattet som et tåpelig spørsmål: "Jeg svarte at det som til overmål var klart, var at mange mennesker kom til å dø. Ikke nødvendigvis briter eller amerikanere, fordi vi var langt bedre utstyrt enn fienden. Men hvis to hærer på den størrelsen møtes, må det nødvendigvis bli et stort antall falne." Reaksjonen var umiddelbar og eksplosiv. I løpet av natten ble han

132

vekket fire ganger av oppringninger der man forlangte å få klarhet i hva han egentlig hadde sagt. Whitehall gikk av skaftet. Spekulasjoner raste og mulige antall døde soldater steg til tusentalls. Avisen "Evening Standard” trykket en artikkel med overskrift "BLODBAD I GOLFEN". I avisen "Mail on Sunday" krevde Sir John Junior at Patrick ble sparket. Presset som han ble utsatt for, var så sterkt at han virkelig trodde han kom til å bli avsatt fra tjenesten. Det var faktisk aldri det minste spørsmål om det. Han hadde min fulle tillit som kommandør, og dersom noen høyere oppe hadde gått inn for at han skulle bli avskjediget, ville jeg ha forsvart ham med nebb og klør. Slik saken allerede stod, var jeg rasende når jeg oppdaget at folk i England hadde begynt å ringe direkte til ham, og brutt min fundamentale regel om ikke å kommunisere med feltkommandører over hodet på meg. Gjennom Paddy Hine fikk jeg straks satt en stopper for det, og gjorde det jeg kunne for å desarmere engstelsene. Jeg var på ingen måte enig i det Patrick hadde sagt, men han trodde på det, og i alle tilfelle var kommentarene hans blitt overdrevet i reportasjene til det ugjenkjennelige. Hvis han i det hele tatt hadde gjort en feil, lå det i at han ikke gjorde det helt klart at han snakket uoffisielt. Men det er nesten umulig å opprettholde slike nyanser når man er i kontinuerlig selskap med pressefolk i en og en halv dag. Feilen lå egentlig i forholdene som ble lagt til rette for pressefolkene, samt det faktum at forsvarskorrespondentene var blitt dumpet på ham for så lang tid av gangen. Jeg sa til Paddy Hine at jeg ville at alt skulle settes inn for å beskytte ham, og la ham få fortsette med jobben sin i fred. Paddy var helt enig, og gjorde sitt ytterste for å desarmere situasjonen. Selv om episoden var ubehagelig da den oppstod, spesielt for soldatene som satt fastklemt i ørkenen (da de hadde svært god tid til å sitte og gruble over den mulig ventende død), fikk den også en usedvanlig fordelaktig virkning. Inntil da hadde mange britiske offiserer i golfen, og spesielt Patrick, følt at interessen og støtten fra det britiske folket ikke var mer enn lunken. Nå var utbruddet om dødsfall et varsko for hele landet om virkeligheten omkring det som stod for døren. En flom av sympati og omsorg ble sluppet løs, som omkring juletid hadde bygget seg opp til en flodbølge. Utallige borgere følte plutselig at de ville gjøre noe, hva som helst,

133

for å hjelpe. Brev og pakker begynte å strømme inn, først i hundrevis, så i tusenvis, mange adressert ganske enkelt til "En britisk soldat, Golfen." Tom King opplyste om opprettelsen av et nytt postboksnummer, BFPO 3000. Hit kunne folk sende post som ikke var beregnet på noen spesifisert mottager. Alt som ble sendt via den ruten, ble håndtert separat fra den personlige posten, som ellers kunne ha druknet i flommen. Planen var en så enorm suksess at til tross for det storslåtte leveringsarbeidet som ble utført, var det likevel ca. tjue containere fulle av ufordelte pakker ved slutten av krigen. Disse måtte sendes videre til andre operative områder, som for eksempel Nord Irland og Belize. I Golfen forsøkte vi å gi brev eller "små blå" som manglet navn til menn som ikke hadde noen regelmessige korrespondenter hjemme. Vi anmodet samtidig til å svare på brevene, og de fleste soldatene gjorde det villig, som de alltid gjør når det er noen som trenger hjelp. Ofte kom de velmenende budskapene fra mennesker som selv søkte en form for trøst. Mange avspeilet ensomhet, følelsesmessig tomhet eller andre problemer hos avsender, som ble henrykt over å få svar, selv fra noen som han eller hun aldri hadde hørt om. Brevvekslinger startet og mange nye, varige vennskap ble formet på denne måten. En plutselig oversvømmelse av tekniske problemer kom oppå de andre tingene vi hadde å tenke på. Det ble oppdaget at helikoptermotorer ble tilført sterk slitasje fra sandinntaket. Selv med sandfiltrene som var blitt montert, ble den gjennomsnittlige levetiden til en Lynx motor redusert fra sine normale tolv hundre timer til nesten et hundre (uten filter varte den i ca. ti timer). Kraftforsyningsenhetene til Challenger panservognene - med kombinert motor og girkasse - sviktet så ofte at treningstoktene til den 7. panserbrigaden måtte innskrenkes betraktelig. Kjøretøyene med hjul, som var konstruert for krig i Europa, og som var utmerket i Tyskland for forsyningen av drivstoff, ammunisjon og mat, sank ned i sanden under pålessing. Containerlastebilene, som var konstruert for kjøring på asfaltveier, var særdeles ineffektive, og for å forbedre vår mobilitet, lånte vi en mengde M453 beltekjøretøy fra USA og fikk fraktet dem ut i en fart. Kjøretøyene med hjul ble så brukt til å frakte varer så langt det var mulig, og så ble lasten overført til beltekjøretøyene og tatt videre til de fremste linjene.

134

Som om vi ikke hadde nok lokale problemer å hanskes med, begynte vi å få inn høyst alarmerende meldinger om et opprør blant ledende konservative i Westminster, der Michael Heseltine gjorde forsøk på å ta over etter fru Thatcher som statsminsiter. Allerede under sitt besøk hadde Tom King antydet at det ikke stod så helt bra til med det konservative lederskapet, og den 14. november, etter å ha vært sammen med ham på en flytur, skrev jeg: "Jeg er svært bekymret over situasjonen hjemme, og føler at Michael Heseltine svikter oss alle til fordel for sin egen karriere." Tjenestemennene, som syntes å lese om basketaket mellom linjene, var svært bekymret over det, og hadde stilt statsråden noen dyptgående spørsmål om hvilken støtte de kom til å få, dersom forholdene hjemme forandret seg. Nå, den 20. november, mens lederne stemte i Westminster, eksploderte mine følelser i et brev hjem: "De fortjener ikke vår stemme når de driver med fiksfakserier når det finnes unge menn her ute, som er innstilt på å måtte sette sine liv på spill. Som parti er de skyldig i tjenesteforsømmelse." Den 21. november fortalte jeg Tom King i en telefonsamtale hvor engstelige vi alle var over det som skjedde hjemme. Han forsikret meg om at så lenge de konservative satt ved makten ville han garantere støtte, uansett hva som skjedde. "For et rot!" skrev jeg til Bridget. "Jeg har TK's tillit, og jeg liker ham og respekterer ham. Men hvis Maggie går, kan han komme til å miste jobben sin." Dagen etter kom nyhetene om at fru Thatcher faktisk måtte gå av et tordenbrak som sendte sjokkbølger gjennom hele koalisjonen. Hennes fall var et knusende slag både for araberne og amerikanerne. De hadde alle stor respekt for henne, og kunne ganske enkelt ikke forstå hvordan det var mulig for en leder av internasjonal størrelse, som hadde gjort så mye for sitt land, kunne bli kastet fra sin stilling på grunn av en ondskapsfull partikrangel, samtidig med at Storbritannia forberedte seg på å kjempe i en større krig. Dette virket på våre allierte i Midt-Østen som høyst ekstraordinær adferd fra en regjering som hadde makten sikret. "Hva i svarteste er det de holder på med i England?" forlangte Norman Schwarzkopf å få vite den 22. november, om kvelden. Ved slutten av den ene briefingen for luftstyrken, proklamerte Chuck Horner at han hadde noen gode

135

nyheter og noen dårlige. "Den dårlige nyheten", sa han, "er at Margaret Thatcher er blitt tvunget til å gå av. De gode nyhetene er at hun har latt seg verve til den 7. panserbrigade." Men selv om han spøkte med det, tror jeg at også han var bekymret. Regentene i Golfen var ikke bare Englandsvennlige, men i enda større grad Thatcher-vennlige. De var store beundrere av hennes sterke regjeringsstil, som minnet svært mye om deres egen. Og hver gang jeg besøkte dem etter at hun var gått av, spurte de alltid om henne før de snakket om noen andre. "Hvor er alt dette demokratiet du snakker om hele tiden?" ville de vite. "Hvordan kan en statsminister avsettes når folket ikke en gang har stemt?" For oss briter skapte hennes avgang i aller høyeste grad uro. Det distraherte oss fra det vi skulle konsentrere oss om, nemlig å stille oss opp mot Saddam Hussein. Det skapte en destruktiv usikkerhetsfølelse. Vi likte ikke den måten kampen innenfor ledelsen var blitt ført på, for vi følte at den hadde svekket stillingen til hele det konservative partiet. Vi fryktet også at det ville svekke den britiske regjeringens besluttsomhet, noe som var avgjørende for alle i krigsteatret. Vi var meget forsiktige med det vi sa på den tiden, fordi pressen var på leting etter kritiske bemerkninger, men vi kjente stor sorg etter fru Thatchers avgang. Hennes fall satte en brå stopper for planleggingen av hennes besøk ute i Golfen, som skulle ha funnet sted ca. to uker etterpå - det rakk aldri å bli offentlig kjent en gang. Det er ingen tvil om at dersom hun hadde kommet, ville hun ha fått en enorm mottakelse hos regentene såvel som kommandørene og tjenestemennene. Nå skrev jeg et personlig brev til henne på vegne av de britiske styrkene, der jeg meddelte hvor sterkt vi i Golfen beklaget at hun hadde måttet gå av. Jeg takket henne for hennes støtte og bestemthet i forbindelse med iverksettingen av hele utplasseringen, og fortalte henne at hver eneste mann her ute hadde stor respekt for henne. "Overalt der jeg har vært sammen med arabiske regenter," skrev jeg, "også blant de mange amerikanerne, uansett rang, har man den høyeste aktelse for deg, og din avgang fra offentlig tjeneste vil etterlate et tomrom i deres aktelse for England, som blir svært vanskelig å fylle...Min hensikt med å skrive til deg er å ønske deg det aller beste i årene som ligger foran, å takke deg for det du har gjort

136

for landet vårt, og fortelle deg at vi kommer til å savne deg. Du sørget sannelig for å bringe storsinnheten tilbake i Britannia. La oss håpe at det vil fortsette å være der." Da jeg fikk høre at John Major skulle bli hennes etterfølger ble jeg glad og lettet, selv om ingen visste så mye om ham. Han var den av kandidatene jeg helst ville ha. Det var en skuffelse å få høre, som vi gjorde til å begynne med, at han ikke kom til å besøke teatret. Det ble sagt at han ønsket å konsentrere seg om Europa, og overlate anliggender som hadde med Midt-Østen å gjøre til Tom King. Men Major ble meget snart klar over at det var påtvingende nødvendig at han kom ut, for å møte kong Fahd, for å se og bli sett av tjenestemennene, og å knytte de samme bånd som hadde knyttet fru Thatcher så sterkt til sine styrker. En av de første tingene han gjorde etter at han kom på statsministerkontoret, var å bekrefte vår forsterkningspakke overfor Underhuset. Dette var selvfølgelig mer enn kjærkomment, og jeg sendte en melding ut til troppene våre, og sa at den nye statsministeren stilte seg sterkt bak det vi gjorde i Golfen, og at det ikke ville bli noen forandring i taktikk. Midt i denne fjerne omveltningen hadde vi vår egen krise, da jeg plutselig fikk høre at Tim Sullivan var blitt kastet ut av den amerikanske planleggingsgruppen. Dersom opplysningene var korrekte, ville det ha vært katastrofalt, for han befant seg i en unik og verdifull stilling. Heldigvis viste det seg ikke å være annet enn en misforståelse. Tim hadde fortsatt forsøkt å skaffe seg grønt kort som ville gi ham adgang til etterretningsavdelingen av CENTCOM hovedkvarteret, kjent som "Skiff". High Wycombe hadde sendt en telex til Washington for å få ham klarert, men det var ikke kommet frem enda. Men det hastet for Tim å få adgangskortet, fordi han trengte å gå inn og hente noen dokumenter som han skulle bruke for å orientere Paddy Hine, som kom ut på besøk den 24. november. Da han sa til en britisk etterretningsoffiser, "Hvis jeg ikke får dette adgangskortet, kommer jeg ikke inn," ble det på en eller måte feiltolket, og ble til at amerikanerne definitivt hadde sendt ham avgårde. Det var en meget stor lettelse å oppdage at det slett ikke var slik. Snart kom adgangskortet, og han fikk tilgang til "Skiffen" og alt var vel. Vi var på dette tidspunktet svært opptatt av psyop'ene, eller de

137

psykologiske operasjonene, som omfattet både strategisk og taktisk bedrag. Amerikanerne hadde en hel gruppe som arbeidet med den saken, og selv om vi bare hadde en mann som jobbet med dette, var vi veldig ivrige etter å få være med. En god del kunne oppnås uformelt dersom sjefsoffiserene fra tid til annen drøftet en oppdiktet plan i andres påhør. Vi visste at slikt snakk raskt ville spre seg gjennom hele den saudiske og arabiske verden - for hvis du håndplukker den rette tilhører og forteller ham en virkelig stor hemmelighet, kan du være sikker på at han vil formidle den videre, like villig som en fortrolig av en hvilken som helst annen nasjonalitet. En mer positiv oppgave var å skape uro og splittelse blant de irakiske troppene som lå nedgravd langs grensen. Da krigen nærmet seg, foreslo vi å oppnå dette ved å sende beskjeder gjennom sterke roperter og ved å slippe ned flyveblad. Små radioer og lydkassetter ble allerede smuglet gjennom Jordan og Irak inn i det okkuperte Kuwait. Kassettene var hovedsakelig opptak av populær arabisk musikk som var blitt spilt inn av fremstående underholdere, og derfor verd å lytte til for irakerne. Men de inneholdt også faktiske, men oppviglerske beskjeder, som fortalte lyttere at Saddam Hussein holdt på å ødelegge landet deres, hvordan han hadde brutt islamske prinsipper ved å invadere Kuwait, hvordan Kuwait ikke var verd å dø for, og hvordan de allierte ville knuse dem med mindre de overgav seg. Ca. femti tusen slike kassetter ble smuglet inn, og fikk tilsynelatende god virkning. Som enhver annen type angrep, trengte disse aktivitetene nøye planlegging - noe vi ble klar over da utkastet til det vi foreslo å skrive på flyvesedlene ble forkastet av våre arabiske kollegaene som ganske upassende. Saudiene ville naturlig nok holde streng kontroll med psyop'ene. De var redde for at dersom informasjonen inneholdt en støtende tone, ville det slå tilbake på dem når krigen var slutt. Koalisjonens generelle mål var å overtale de irakiske soldatene til å overgi seg. Vi påpekte manglene i deres lederskap, opplyste om den enorme militære makten som de stod overfor, og anbefalte dem å pakke sammen og gi opp. Men hvis ikke budskapet ble pakket inn i nøyaktig de rette vendingene, ville det ikke få noen virkning. Den arabiske uttrykksmåten er langt mindre direkte enn vår, og irakerne var iallfall mer tilbøyelige til å overgi seg til andre arabere enn til

138

amerikanere, som de var blitt opplært til å tro var ondskapsfulle udyr, som kunne komme til å skjære over halsen på dem bare de fikk øye på dem, eller spise dem til frokost straks de var tatt til fange. Nye ansikter gav våre forberedelser ny skarphet, og ingen gjorde det i større grad enn generalmajor Rupert Smith, som var blitt utpekt til å kommandere den britiske divisjonen. Rupert var kjekk, svært mørk og med klassisk romerske trekk, og med noen grå striper i håret. Han var blitt utpekt med en enstemmighet som avspeilet hans eksepsjonelle egenskaper. I Tyskland var både sjefskommandør for Rhinens britiske arme og kommandøren for 1. korps blitt bedt om å nominere en mann som kunne overta divisjonen som var øremerket for Golfen. De hadde begge straks foreslått ham, selv om han hadde hatt kommando over en divisjon i Tyskland i bare to uker, og selv om det var mange offiserer med støne ansiennitet som var tilgjengelige. Jeg møtte ham for første gang til et samarbeid da han kom til Riyadh for å delta i et møte den 23. november, og jeg ble straks slått av hans originalitet. Selv om han var i besittelse av et ekspesjonelt logisk sinn og var nesten profesjonell å samarbeide med, var han også forfriskende uortodoks i sine ideer og tilbøyelig til å søke de mindreenn-selvfølgelige løsningene på problemene som han ble konfrontert med. Jeg oppdaget snart at han var en mann etter mitt eget hjerte, på den måten at når han hadde fått en ordre, likte han å komme i gang med utførelsen av den og forventet at hans kommandør ikke skulle blande seg inn i det han gjorde. Han var faktisk preget av denne egenskapen i så stor grad, at han kunne ha skapt bekymring hos den som ønsket å holde nøye kontroll med tingene - men jeg visste straks at han og jeg kom til å jobbe godt sammen. Da han kom ut, ordnet jeg med en fullstendig briefing fra staben min og hadde deretter en lang privat samtale med ham der jeg forklarte min kommandofilosofi og mine arbeidsmetoder. Etter en og en halv dag med denne type bakgrunnspresentasjon, fortsatte han med å få et overblikk over terrenget rundt treningsområdene ved Jubail og Al Fadhili litt lenger inn i landet. Med Norman Schwarzkopfs tillatelse hadde jeg fortalt ham i fortrolighet at den amerikanske marinen, som den 7. panserbrigade fremdeles trente sammen med, bare skulle fungere som en avledning i det eventuelle angrepet som

139

koalisjonen kom til å iverksette mot de irakiske styrker i Kuwait, og at jeg håpet å skille de britiske bakkestyrkene fra dem, slik at vi kunne ta del i hovedkamphandlingene i vest. Denne informasjonen var fortsatt absolutt hemmelig, men det var avgjørende for Rupert å vite det slik at han også kunne begynne å formulere en realistisk handlingsplan. Jeg var fornøyd, men ikke overrasket, da han sa at han var fullstendig enig med mitt forslag om å omplassere den britiske divisjonen. Da han sammenlignet styrkene som han hadde fått tildelt til oppdraget på bakken, la han straks merke til større mangler, både i formasjoner og i totale antall. Da han kom hjem igjen, søkte han derfor straks om å få tilleggsenhetene som han regnet med at han trengte for å kunne gjøre en skikkelig jobb. Paddy Hine og jeg fant oss enda en gang innviklet i tall-leken. Paddy, som var i England, tok det største støtet fra byråkratiske angrep. De sivile tjenestemennene hadde av statsrådene, fått ansvaret for å forsikre at hvert eneste krav som ble fremsatt var nøye begrunnet, med det resultat at Tom King, som nettopp hadde satt opp et nytt tak for utgifter, vegret seg sterkt mot å gå tilbake til krigskabinettet med et enda høyere tall. Istedet begynte han, som Paddy Hine beskrev det, å spise middag ute å la carte og tok for seg hver forespørsel med hver enkelt mann, etterhvert som den dukket opp, siden han satt som formann i en liten komite med rådgivere rundt seg. Så langt vi kunne se, var dette en uhørt måte å arbeide på, fordi våre stedlige kommandører ikke var der ute for å la seg underholde eller for å sole seg i sine posisjoner. Det var bare de selv som kunne si hva de trengte for å kunne gjøre en skikkelig jobb og for å minimalisere tap av menneskeliv. Til slutt ble Paddy så oppgitt at han fikk vervet forsvarsstabssjefens støtte og konfronterte Tom King med realiteten i situasjonen. Han påpekte at det var nesten sikkert at vi kom til å gå til krig, og at vi virkelig trengte alle de mennene vi hadde bedt om. "Hvis det betyr at du må tilbake til kabinettet," sa Paddy, "så er det bare tøft for deg. Men vi har ikke tenkt å gå på trynet når vi står innfor den oppgaven som er pålagt oss." Da januar kom, og diskusjonene fortsatte, ordnet Paddy til slutt med at statsråden tillot ham en margin på fem hundre menn utover de som allerede var autorisert. Han opererte innenfor denne grensen så lenge

140

kampanjen varte. Men "armen-i-maskinrullen" holdningen vedvarte blant de sivile tjenestemennene helt til krigen brøt løs. Merkelig nok ble jeg aldri stanset av økonomiske begrensninger, selv om all denne kranglingen pågikk over antall folk. På et tidspunkt i november merket jeg meg at jeg hadde 160 millioner pund til min umiddelbare disposisjon for kontrakter på enkelte hovedområder, og 224 millioner pund i tillegg for ammunisjonskontrakter. Når vi ville leie eiendom eller utstyr, som for eksempel transportvogner, ble det utløst en fenomenal diskusjon. Men det var ofte mellom det saudiske firmaet som eide bygningen eller kjøretøyene, og regjeringen eller de væpnede styrkene, siden regjeringen så velvillig hadde gått med på å dekke vår utgifter i teatret, og det var den saudiske administrasjonen som til slutt ville betale. I Jubail oppdaget Martin White mye av det samme - at penger ikke spilte noen rolle. Derfor var det ingen i Storbritannia som kom med innvendinger da han ville leie et enormt kaldtlager for seks millioner riyaler i seks måneder. Det var delvis på grunn av lagerkapasiteten i denne bygningen, at troppene våre spiste så godt som de gjorde. Da Martin oppdaget at de kunne kjøpe en overraskende stor mengde mat fra lokale leverandører, gjorde han og staben underverk for de militære rasjonene da de supplerte dem med ferske egg, grønnsaker og frukt. (Brød og rundstykker ble bakt hver dag i kampstyrkens eget bakeri). Vi ble utsatt for enda et risikomoment fordi vi kjøpte varene våre lokalt: nemlig at maten kunne bli forgiftet. Sikkerhetstjenesten antydet at sjansene for dette var ganske høye, og derfor foretok vi ofte kontroll - uten noen gang å oppdage tegn på forurensing. Ankomsten av divisjonens rekognoseringsparti til Riyadh førte til at min egen ordning med matlaging hjemme ble omkalfatret. Gloria, vår filippinske husholderske, hadde gjort sitt beste, men hun var en ganske moderat kokke på sitt beste. Og det var langt ut over hennes kapasitet å fremskaffe god middag til fjorten gjester. Derfor fikk jeg oppover sersjant Martin, en kokk ved hærens forsyningskorps i Jubail, etter anbefaling fra Mark Chapman. Han viste seg å være både dyktig og effektiv, og da jeg oppdaget at han kunne løses fra oppdraget som han hadde fått i intendanturkorpset uten straff, beholdt jeg ham hos meg. Han hadde den store fordel (slik Mark så det) at

141

han måtte adlyde ordre. Istedet for å måtte ligge på kne for Gloria og trygle henne om å jobbe sent fordi vi ikke kom hjem før klokken 2300, kunne Mark ganske enkelt gi sersjant Martin beskjed om å ha middag klar til da. Gloria fortsatte også hos oss og tok seg av de andre pliktene sine, men matlagingen ble sterkt forbedret. (Gastronomisk sett hadde Bill Wratten og lan Macfadyen, som delte hus i det samme komplekset, større hell med seg. Tensa, den eritreiske kvinnen som stelte for dem, var en glimrende kokk og laget de mest utsøkte, eksotiske måltidene. Hun var også strålende effektiv i å holde huset ryddig. Bill kommenterte at det var den eneste perioden i hans liv, hvor han gikk til sengs med knivskarp press i pyjamabuksene sine.) Jeg fikk enda en betydelig oppstiver for moralen da vi fikk ny stabssjef. Det hadde vært mye debatt omkring hvilken tjenestegren den nye mannen skulle tas fra. Fordi hæren var så dominerende i vår styrke, talte det til fordel å sende en mann fra hæren. Men jeg signaliserte til Paddy Hine at marinen var svakt representert på mitt hovedkvarter, og at straks luftkrigen ville begynne kom min nestsjef, Bill Wratten, til å være fullt opptatt med det. Derfor talte det også for at det skulle sendes ut en mann fra flyvåpenet. Til slutt ble luftkommandør lan Macfadyen valgt til jobben. Han kom den 24. november, og viste seg å bli en umiddelbar suksess. Med hans erfaring og bakgrunn var han den perfekte mannen for jobben. Han hadde allerede jobbet som stabsoffiser både i hovedkvarteret til hærens nordre gruppe i Tyskland og på Falklandsøyene. Nå, som en-stjemers offiser, unnslapp han sin forgjengers umulige posisjon som primus inter pares. Han hadde full autoritet til å utstede instruksjoner på mine vegne, og å handle i mitt sted når jeg var borte fra Riyadh. Hans energi og allsidige kompetanse frigjorde meg fra kontorrutiner, og gav meg mer tid til å reise, møte mennesker, avholde meg fra dagligdagse detaljer og konsentrere meg om strategi. En god stabssjef blir stemmen til sin kommandør. Han avspeiler sin kommandørs synspunkter, utfører hans ordrer og tolker dem i detaljer. Hvis jeg plutselig hadde sagt til lan: "Vi flytter divisjonen neste uke," ville det ha vært hans ansvar å sørge for de konkrete detaljene som måtte til for å iverksette handlingen. En stabssjef har en

142

ansvarsfull og krevende jobb, men også en jobb med betydelig innflytelse. Han trenger å ha erfaring og dømmekraft. lan, som hadde begge disse egenskapene, ble en meget verdifull mann. Dette var bra, for hovedkvarteret mitt hadde vokst faretruende under situasjonens utvikling, og ingen hadde hatt tid eller autoritet til å sette seg ned, tenke igjennom organiseringen av det, eller sortere tingene for å få dem på plass. Etter at han hadde reist omkring i området for å treffe nøkkelkommandører, gjorde lan nettopp det. Hans andre problem var at hovedkvarteret fortsatte å vokse over hodet på oss. Det virket paradoksalt at mens Tom King og andre gjorde sitt ytterste for å holde antall menn i utplasseringen nede på et minimum, var det stadig mer personale som strømmet inn til mitt hovedkvarter. Ikke bare var de uinvitert, men ofte var vi ikke blitt varslet før de kom. Alle i Det forente kongeriket ville være med på det som skjedde, ofte med de beste intensjoner. Noen i London kunne finne på å si, "Å, han trenger sikkert støtte i den eller den ingeniørbransjen." Så uten at jeg ble forespurt, dukket det opp en oberstløytnant ingeniør, sammen med en kaptein og en liten skare kontorfolk, som skulle lede hans avdeling. Plutselig oppdaget jeg at jeg satt med en ny gren i staben. Etter en stund ble jeg så forarget over disse overflødige menneskene at jeg begynte å sette folk på det første flyet hjem igjen, bare for å gjøre meg forstått. Men selv denne heller drastiske handlingen var begrenset i sin virkning, og hovedkvarteret fortsatte å ese ut til det igjen vokste ut av bygningen, og vi måtte lete etter nye lokaler. Flyvåpenets hovedkvarter var allerede installert i en annen bygning, sammen med hovedkvarteret til det amerikanske flyvåpen, og det virket fornuftig at de skulle være der siden koordineringen av luftkampen var såvidt spesialisert og kompleks. På den anden side lå vår marines hovedkvarter i bygningen til den saudiske marine. Og selv om vi kunne snakke med folk der i telefonen, hadde vi bare noen få linjer som vi kunne utveksle hemmelig informasjon gjennom. Så hvis vi ville drøfte følsomme saker, måtte vi gå dit for å snakke med dem, og motsatt - en tungrodd prosess som sinket kommunikasjoner og hadde tendens til å skape misforståelser. Det virket på meg som om den eneste løsningen var å finne en bygning som var stor nok til å huse oss alle sammen, og medio november tok jeg initiativ til at det

143

skulle oppspores et egnet hus. Dermed hadde lan knapt nok begynt med sitt arbeid, før han måtte begynne å lete etter lokaler, i tillegg til alt annet som han måtte ta seg av. Uten alt for store vanskeligheter lokaliserte han en egnet bygning. Det var det forhenværende hovedkontoret til British Aerospace, og hadde stått tomt i fire år. Men kranglingen om leien med eierne av bygningen, gjennom den saudiske hæren, viste seg å bli så langtrukken at vi ikke kunne flytte inn før den første uken på januar. Den samme dagen som lan kom til Riyadh, den 24. november, viste seg å være en fire-stjerners dag for meg. "Den beste dagen siden jeg kom ut," fortalte jeg Bridget, for jeg hadde hatt svært gode samtaler med både Norman Schwarzkopf og prins Khalid. "NS åpnet hjertet sitt og fortalte meg alle sine planer," meldte jeg hjem. "Nå føler jeg meg mye mer tilfreds med alt sammen." Først hadde jeg en lang og vennskapelig samtale med prins Khalid, som var varmere innstilt overfor britene nå enn noensinne. Nå hadde han nesten sluttet å spørre om hver ny oversikt over forsterkninger som vi ville ha inn i landet, og gikk med på alle våre forespørsler usett. Deretter, i et privat og enda mer avgjørende møte, hadde Norman Schwarzkopf og jeg en åpen og grundig utveksling av synspunkter. Jeg ble smigret over at han viste meg slik total tillit, og jeg var spesielt glad da han bekreftet at jeg skulle få plassen ved siden av ham i krigsrommet, dersom det skulle bli aktuelt med skyting. Jeg grep anledningen og gav ham, ærlig og rett på sak, mine grunner for hvorfor jeg ville flytte vår divisjon bort fra marinen. Gjennom de siste par ukene hadde jeg forsøkt å myke ham opp på dette punktet, og Paddy Hine hadde også faktisk nevnt det for ham, men vi hadde med vilje ikke dirigert noe tips om dette tilbake til Washington, siden jeg følte at dette var en sak som Norman og jeg måtte avgjøre oss imellom. Nå lyttet han godt til mine argumenter, selv om det var uten entusiasme. Han var følsom nok til å forstå de politiske og militære nødvendigheter bak det jeg bad om, men samtidig fant han det svært vanskelig å gå inn for mitt forslag, for han syntes at omplasseringen ikke var noe annet enn et unødvendig problem for forsynings-og transporttjenesten. Hvis han tillot oss å flytte vår divisjon, ville det bety å bryte over det vellykkede partnerskap som den 7. panserbrigade hadde formet med den

144

amerikanske marinen. Han ville ha måttet finne en annen panserbrigade for å støtte marinen og prøve å få vår divisjon inn i planen for hovedangrepet hans. Foreløpig ville han ikke gi meg noe direkte svar, men nå var saken iallfall klar og ballen var kastet over til CinC. Et stort spørsmål som fremdeles var ubesvart, var det som gjaldt hvordan vår strategi ville påvirkes dersom de militære forholdene forandret seg. Hva ville vår respons bli dersom Saddam Hussein bestemte seg for en delvis tilbaketrekking? Hva om han trakk seg tilbake til Kuwait City, og lot resten av landet være fritt? Hva om han trakk seg tilbake til Bubiyan og Raudhatin? Vi drøftet stadig disse mulighetene, men Schwarzkopf var i sårt behov for direktiver fra Washington. Det var ikke opp til oss i teatret å ta den beslutningen om å knuse Saddam. Det var opp til Washington, London og FN. Vi ville selvfølgelig alle ha vært ekstremt skuffet dersom hele konfrontasjonen hadde kollapset, som et korthus, etter alt arbeidet med å skape en slik enorm militær organisasjon. Hvis Saddam hadde egget oss til å bygge opp styrkene våre, lokket oss til å forberede oss på å ta spranget, og så plutselig hadde pakket sammen og reist hjem, ville vi ha følt det som et forferdelig antiklimaks. Etter uhyre store kostnader ville vi ha ligget absolutt langflate, ute av stand til å foreta noen effektiv ripost. Også vi måtte ha reist hjem, fordi araberne ikke hadde ønsket å ha oss vandrende omkring der. Dessuten kunne vi heller ikke ha kommet tilbake til Golfen i nær fremtid, siden overforbruket av vårt logistiske system ville ha gjort det umulig for oss å komme fort tilbake, selv om politiske vanskeligheter var blitt løst. Da kunne Saddam, om han hadde ønsket det, ha spasert rett inn i Kuwait igjen. Mangelen på noen klar politisk målsetting var en konstant bekymring. Likevel følte jeg meg mer sikker for hver dag som gikk på at vi kom til å måtte slåss. "Vi beveger oss nå inn i en følsom periode," skrev jeg hjem den 29. november. "Jeg tror ikke at Saddam Hussein vil trekke seg ut, og jeg tror det er sannsynlig at det blir krig av en eller annen slag. Vi skal slå ham, men for hvilken pris? Hvor mange liv vil gå tapt? Og hvilken ny uro vil skapes i Midt-Østen som vil spille over på resten av verden?

145

Angrep mot kommunikasjoner og veinett var spesialstyrkenes primæraktiviteter, men straks de var bak grensene, ble det klart at de var i besittelse av en unik anledning til å ødelegge scudraketter som siktet seg inn mot Israel.

146

KAPITTEL 6 NERVEKRIG Ca. klokken 0800 søndag den 2. desember 1990, lød det en metallisk amerikansk stemme over høyttalerne i mitt hovedkvarter. Stemmen varslet, "Scud avfyrt! Scud avfyrt!" Infrarøde satelitt-sensorer hadde oppdaget varmen som avgis av en kortdistanse ballistisk missil som er blitt avfyrt fra et sted nær Basra i Irak. De påfølgende to minuttene var vi bekymret, og fryktet at Scud'en kunne ha vært avfyrt mot Israel, med alle de konsekvenser det kunne få. Så var det andre sensorer som viste oss hvilken retning raketten hadde, og vi var lettet over å oppdage at det bare var en prøve-utskyting, øst til vest, nedover Iraks vidder i den vestlige ørken. To Scud'er til ble sendt den samme ruten senere den måneden, og det ble klart at Saddam Hussein bevisst økte presset i vår langtrukne nervekrig. Han visste fra pressemeldinger som gikk ut over hele verden, at koalisjonen forsterket sine tropper på massivt vis, og dette var hans svar. Han forberedte seg langt fra til å trekke seg tilbake fra Kuwait. Han hadde begynt å skyte ut raketter som en skrytende demonstrasjon av sin dumdristighet. "Vi er inne i en meget følsom periode," fortalte jeg Bridget. "Hva som helst kan skje uten noen som helst forvarsel." President Bush hadde tilbudt å sende sin utenriksminister, James Baker, til Bagdad for samtaler, men jeg syntes ikke det virket som noen grunn til optimisme. Langt derifra - tanken slo meg at Saddam kunne ta Baker som et ekstra verdifullt gissel, og dermed påskynde krigshandlinger heller enn å avverge dem. "Vi må ikke kjenne oss trygge bare fordi det planlegges samtaler," skrev jeg. "Saddam kan godt finne på å bruke dem som skalkeskjul for å komme krigshandlingene i forkjøpet, og han vet at vi ikke er klar enda." (Baker dro ikke til Bagdad likevel. Kontakt mellom Amerika og Irak ble etablert gjennom Genéve.) Selv om vi hadde vært i direkte konfrontasjon med Saddam i mer enn tre måneder, fortsatte vi å undervurdere hans dårskap. Hvis han innså at krig var nært forestående, som han tydeligvis gjorde, hvorfor

147

ventet han? Ytterligere forsinkelser var til vår fordel. Hvorfor var ikke han den første til å angripe, da han visste at forberedelsene våre var langt fra fullført? Hvis han planla å prøve seg på noe, var dette det rette øyeblikket. Det var flere muligheter som lå åpne for ham. Han kunne ha iverksatt et luftangrep, enten mot skipene eller mot våre bakkestyrker - de endeløse konvoiene på den eneste forsyningsveien som gikk nordvestover gjennom ørkenen fra Jubail, var tydelige og sårbare skyteskiver. Han kunne ha skutt Scudraketter mot Riyadh, Dhahran eller til og med Israel. Han kunne ha sendt tropper over grensen for å angripe Saudi territorium, som han senere også gjorde ved Khafji. Koalisjonsstyrkene var på ingen måte rede til å slåss. Store mengder av troppene våre var i transit rundt omkring i verden, eller hadde ikke en gang forlatt basene som de hadde i fredstid. Og de troppene som var på plass i området, var i defensiv stilling. Amerikanske planer for luftkrigen var fremdeles under forberedelse. Vi var enda ikke i posisjon til å kunne avskjære de fremste irakiske troppene fra deres forsyninger ved å bombe eller bryte av deres kommunikasjon med bakre avdelinger. Kort sagt fremstod de allierte i atskillig uorden og ville ha blitt alvorlig forlegne dersom Saddam hadde valgt dette øyeblikket til å tvinge frem militær aksjon. Hvis han hadde gått til angrep tror jeg vi kunne ha oppholdt ham for deretter å vinne seier over ham, men våre problemer ville ha vært enorme, og mange liv ville ha gått tapt. I tilbakeblikket er jeg ikke overrasket over å oppdage at jeg følte belastningen av stadig økende ansvar, og at jeg skrev hjem den 3. desember på denne måten: "Denne jobben kan godt bli den som setter en svart flekk på ryktet til de la B.! Det er så mye som kan gå galt, med de alvorligste følger, og jeg undres til tider på hvorfor jeg påtok meg oppgaven. Men stort sett vet jeg at jeg aldri kunne ha overveid muligheten av ikke å ta den på meg." For hver dag som gikk økte koalisjonens styrke. Alan Munro kom tilbake fra permisjon i Storbritannia med et brev fra John Major til kong Fahd, der han forsikret den saudiske regenten om at til tross for statsministerskiftet, var den britiske regjeringen fremdeles fullt ut positive til saken. Under et besøk i havnen i Jubail I fikk vi et overveldende glimt av den militære makten som amerikanerne holdt

148

på å sette opp. "I de kommende tretti dagene vil de allierte avlesse to tusen fire hundre kjøretøy om dagen, og sytti kilometer-lange konvoier vil forlate havneområdet hver dag," meldte jeg hjem. "Seksti prosent av de amerikanske væpnede styrkene kommer til å være her ute - ca. en halv million menn - og den største luftstyrken som noensinne er samlet, med så mange som tre tusen fly og den mest moderne høyteknologi." En annen imponerende nykomling ble med i koalisjonen i kommandør Chris Craigs skikkelse, den nye SNOME, som ankom området den 1. desember og overtok kommandoen to dager senere. Chris var forhenværende helikopterflyger og instruktør i marinen, og hadde vunnet DSC-utmerkelsen for sin fremragende tjeneste som kommandør av fregatten HMS Alacrity under Falklandskrigen. Han var en stor, solid, mørk mann, og kom sammen med et rykte om å være aggressiv og djerv til havs. Svært få dager var passert før jeg forstod at han kom til å bli en virkelig verdifull mann på koalisjonens høyre flanke. Jeg fortalte ham at jeg ville ha planer for en offensiv kampanje anført av marinen høyt oppe i golfen, og han satte straks i gang med å utarbeide ideer med bakgrunn i mine direktiver og som skissert av teamet fra den maritime taktiske skole. Skrekken som ble vekket i oss etter Patrick Cordingleys kommentarer om mulig antall falne, skjedde samtidig med en plutselig kollaps i Whitehalls motstand mot mine krav om radiostasjon for styrkene, og om telefoner. Til å begynne med hadde vi knapt hatt telefoner i det hele tatt, og de få som eksisterte i transitleirer, tiltrakk seg lange køer. Da forsvarsdepartmentet endelig gikk med på ordningene, stilte Mercury med trumfkortet, slo ut British Telecom og installerte femti ekstra telefoner på strategiske plasser. Senere utviklet vi mobiltelefoner, slik at man kunne ringe hjem fra en plass midt ute i ørkenen. Min egen eksistens fortsatte å rase avgårde i stor variasjon og i høyt tempo. Eksempelvis tilbrakte jeg natt til 4. desember ute i ørkenen med Skvadron A fra Queen's Dragoon Guards, kommandert av major Hamish MacDonald. Jeg lærte noe av deres taktikk ved å foreta en kort patrulje i ett av deres Scimitar panserkampkjøretøy. Det var svært morsomt, interessant og nyttig på den måten at det gav meg detaljert forståelse for hva pansret rekognosering kunne oppnå i

149

ørkenen. Da jeg kjørte over sanden om natten, og lyttet idet kommandørene gav fortløpende kommentarer, fikk jeg nærkontakt med problemene som følger med manøvrering i mørke, og likedan vanskelighetene med å kontrollere luftstøtte. Jeg kunne se desto tydeligere risikoen for blått—på—blått (uhell der man gikk til angrep på egne eller samarbeidende styrker), spesielt fra luften, og merket meg at vi måtte forbedre våre prosedyrer så dette kunne unngås. Jeg talte til tjenestemennene i ørkenen den kvelden, og sa at statsministeren ikke kom på besøk til området likevel. Men neste morgen våknet jeg til nyhetene på radioen om at John Major skulle komme ut i januar. Mennene var ikke videre imponert over at selv ikke kommandøren deres visste noe om hva som foregikk! Dagen etter besøkte jeg prins Mahommed bin Fahd i Dhahran. Han var kongens sønn og guvernøren av Saudi Arabias østre provins. Han var en svært omgjengelig mann, sterkt anglofil. Han skulle ha besøkt Storbritannia, men hans far hadde sagt til ham at han ikke måtte reise hjemmefra på et så kritisk tidspunkt. Sammen dro vi ut til et selebert lunsjselskap som ble holdt av en ledende forretningsmann i et hus fullt av marmor, dyre tepper og de uunngåelige lysekronene. Jeg fortalte Bridget at hele stedet "glitret med rikdom som kun en araber kan skape". Den sammen kvelden, tilbake i Riyadh, hadde jeg en lang, privat samtale med Norman Schwarzkopf, delvis om den irriterende saken som gjaldt biologisk krigføring og vaksinering, og delvis om omplasseringen av den britiske divisjonen. Det var ennå ikke blitt tatt noen avgjørelse i London om vaksineringen. Jeg var fremdeles positivt innstilt til det. "Jeg støtter sterkt at vi skal ta vaksinen i bruk," skrev jeg. "Jeg kan ikke forstå at vi skal ha den uten å bruke den. Det ville ha vært totalt klandreverdig om vi ikke brukte den og Saddam sendte oss biologisk." Hvis vi bestemte oss for å bruke den, ville det neste spørsmålet bli, i hvilken del av krigssonen? Noen mente at dersom Saddam i det hele tatt valgte et biologisk angrep, var det mest sannsynlig at han kom til å skyte mot Riyadh og forsøke å spre panikk der. Andre mente han kom til å angripe de fremste troppene. Våre forskjellige meninger om omplasseringen gikk enda dypere. Min plan med å flytte divisjonen vår passet ikke inn hos Schwarzkopf

150

på noe vis, og jeg kunne lett forstå hans motstand. Fra et militært synspunkt ville det ikke gi ham noen fordel, og det ville ganske enkelt forårsake administrative og logistiske omkalfattringer. Da jeg flere uker tidligere tok saken opp for første gang, hadde han ikke kommentert saken noe videre; kanskje han hadde håpet at jeg ikke ville følge opp. Men jeg gjettet at siden den gangen var han kommet under press fra den amerikanske marinen, som har en mektig lobbyist i Pentagon, til å la panseret vårt bli der den var. Nå hadde han begynt å motargumentere på det grunnlaget at hvis vår divisjon gikk med i den store venstre kroken, ville vi ikke kunne støtte den logistisk, siden lengden av våre forsyningslinjer ville være for stor. Jeg var imidlertid sikker på at vi ville klare det, og jeg bestemte meg for å få fløyet ut et lite team med eksperter for å bevise det. Senere, under en sikret telefonsamtale, bad jeg Paddy Hine forsikre seg om at Tom King støttet vår forespørsel meget bestemt, slik at det ikke ville bli noe synlig hull mellom britiske militære og politiske ønsker. Den 5. og 6. desember fikk vi besøk av Colin Powell, formann for de amerikanske fellesstabssjefer, sammen med Dick Cheney, forsvarsministeren, og jeg gav dem en sju-minutter lang briefing om den britiske rollen. Jeg oppdaget at Powell var svært tilnærmelig og klarttalende, og selv om jeg ikke hadde så mye med ham å gjøre var han høflig og vennlig overfor meg. Jeg var også glad for å se at Norman Schwarzkopf hadde høy aktelse for ham, og at det var et inderlig forhold mellom de to. Powell gjorde det klart at Baker kom til å ta et robust standpunkt overfor irakerne med hensyn til spørsmålet om tilbaketrekking fra Kuwait. Han ville fortelle dem at delvis tilbaketrekking aldri hadde vært noe alternativ. De måtte trekke seg helt ut fra landet. Jeg var glad for å finne ut at Powell og Schwarzkopf arbeidet sammen, men var bekymret over at det virket som om de fremdeles manglet en klar plan for offensiv handling. På det tidspunktet var det blitt klart for meg at CinC ikke hadde noen klare, skrevne direktiver om hvordan han skulle gå frem. Han hadde et slags muntlig direktiv - til å frigjøre Kuwait - men ingen nøyaktige instruksjoner om hvordan han skulle angripe Irak som helhet; marsjere inn i Bagdad, ta Saddam til fange, eller hva. Denne mangel på definisjon uroet meg, i likhet med vesensforskjellen mellom britiske og amerikanske

151

regler for angrep. Regler for angrep (Rules of engagement = ROE) er normalt ikke av stor interesse for sivile, men for sjømenn, soldater og flygere er de bokstavelig talt spørsmål om liv eller død. Det er nemlig disse reglene som avgjør hvordan man vil komme til å reagere på fiendtlig angrep, og når man skal og ikke skal skyte mot fienden. Hensikten med dem er i vesentlig grad, å forsikre at ingen går til krig på grunn av en misforståelse. Men selv om hensikten med reglene er enkel, har det vært stadig vanskeligere å omsette dem i praksis på grunn av det stadig voksende spekter av moderne våpen, og deres kompleksitet. Tenk deg, for eksempel, et krigsfly som er utstyrt med stand-off raketter (raketter som avfyres fra fly eller skip utenfor forsvarets effektive rekkevidde), som skytes ut fra en avstand langt større enn konvensjonelle bomber eller kuler. Det er ikke lenger nok at ROE skal bruke regelen om at din flyger ikke får skyte på et annet fly før det kommer innenfor en viss rekkevidde. Avstand er i stor grad blitt irrelevant. Tidsspørsmålet er viktigere, men man må også ta i betraktning om fiendtlig fly har vist fiendtlige hensikter eller ikke ved å låse det på ditt eget fly med din våpen-utløsende radar. Alt dette avstedkommer forferdelige komplikasjoner, spesielt når en potensiell militær reaksjon i hvert tilfelle styres av den politiske linjen i det landet som den væpnede styrken hører til. I Golfen visste vi at dersom det brøt ut krig, ville vi umiddelbart bevege oss over til ROE som gjaldt full krigstilstand, som ville gi våre kommandører maksimalt med diskresjon innenfor geografiske grenser. Innenfor disse grensene ville vi få lov til å bruke hvilket som helst av våre våpen mot fienden når han truet oss. Men før fiendtlige angrep ble initiert, var vi forhindret av et mer restriktivt sett med ROE, og disse varierte fra den ene nasjonen til den andre. De amerikanske reglene, for eksempel, hadde tendens til å være friere enn våre. Denne forskjellen på ROE innenfor koalisjonen gjorde meg svært bekymret. Jeg ville selvfølgelig ikke starte krig ved et uhell, som for eksempel ved det tilfellet da amerikanerne skjøt ned det iranske flyet i 1988. Denne hendelsen ville ha vært eksplosiv om den hadde funnet sted i den siste måneden av 1990. flyvåpenets Tomado'er, som fløy på kontinuerlige kampluftpatruljer, var i potensiell stor fare

152

hver dag. Derfor ble skip fra Den kongelige flåten utplassert i Golfen i enda større grad. Etter mitt syn og også mine sjefskommandørers synspunkt, var den ROE som vi var blitt gitt, for restriktiv til å kunne gi dem tilstrekkelig beskyttelse. Men kanskje hver kommandør føler dette når ansvaret for hans menn og utstyr ligger i hans hender. En Type 42 destroyer som HMS Gloucester hadde tre hundre menn ombord, og kostet ca. 120 millioner pund. Hadde irakerne fått sjansen, ville de ha gått til angrep på henne med lavtflyvende jetfly og Exocet missiler, som kan skytes ut fra en avstand på inntil åtti kilometer. Vår standard ROE nektet våre skip å skyte mot fiendtlige fly inntil de var noen få kilometer unna - som var altfor sent. For Storbritannia, som i vesentlig grad var en maritim nasjon, ville det ha vært et destruktivt slag, både moralsk og materielt, å miste så mye verdifullt utstyr enten tidlig i krigen, eller til og med før krigen hadde brutt ut - og enda virket det på meg som om vår ROE økte risikoen for en slik katastrofe. Derfor er det knapt overraskende at ROE var gjenstand for konstant debatt og utveksling av argumenter både på nasjonalt og internasjonalt plan. På mitt hovedkvarter hadde jeg engasjert to advokater på saken, men jeg hadde det inntrykket av at folk hjemme i Det forente kongeriket inntok en kjølig, uengasjert holdning, og var mer redd for de mulige juridiske konsekvenser av å gjøre vår ROE for generøs, enn for sjansene på å miste et skip eller fly i et tidlig irakisk angrep. Samtidig var jeg klar over at det var nødvendig med en balansert holdning, og at eventuelle overreaksjoner kunne ha provosert til krig. Den 6. desember foretok Saddam en slags handling, ved plutselig å løslate de vestlige gislene som han hadde holdt. Da han satte dem fri, kom han med den fjollete kommentaren at han ikke lenger hadde bruk for dem, og at de derfor fikk reise hjem til jul. Men motivet hans var like uklart. Han kan ha trodd at han kunne vinne poeng overfor verdensopinionen, eller ganske enkelt at det ikke var noe som kunne tjenes på å klamre seg til dem lenger. Senere ble jeg fortalt av kong Hussein av Jordan at han forsøkte å overbevise Saddam om at gislene gjorde ham mer skade enn godt. Det kan hende at denne advarselen spilte en rolle og var med å puffe ham mot en avgjørelse. Kanskje også James Baker hadde gjort det klart overfor den irakiske

153

diktatoren at gislenes nærvær ikke ville forhindre oss i å foreta nødvendige angrep. Da jeg skrev i et brev til Bridget: "Vi vet ikke hvordan vi skal tolke nyhetene. Han er et svært utspekulert menneske. Jeg har mistanke om at han anser gislene for å være et stadig større risikomoment, og at han håper at deres løslatelse kan skape problemer for alliansens samhørighet. En ting er sikkert: løslatelsen er ikke en gest av velvilje." Fredag den 8. desember medførte den sjeldne luksus av en fridag. Brigadesjef Pete Sincock, en gammel venn fra befalskolen, og nå militær attache ved den britiske ambassaden, organiserte en tur ut i ørkenen sør for Riyadh. Vi skulle besøke den dramatiske Tuwayk skråningen som er ca. ni hundre kilometer lang fra nordøst til sørvest, med svært få veier opp og ned fjellveggene som den består av. De fleste av veiene er tilgjengelig kun med esel eller til fots. Etter å kjørt ut dit i en fire-hjulstrekker satte vi opp noen bord og campingstoler ytterst ved fjellveggen. Der grillet Peter noen deilige koteletter, som vi spiste, mens vi nøt den fantastiske utsikten, der drager og gribber fløy under oss. Selv om pausen var kort, gjorde den meg godt, og gav meg sjansen til å tenke gjennom den posisjonen som koalisjonen befant seg i. Det gikk opp for meg at da var vi nesten kommet så langt at det ikke var noen vei tilbake. Både USA og Storbritannia satt fast i dette til opp over hodet, militært sett såvel som politisk, i så stor grad at hvis det ikke lyktes for oss å sørge for Saddam Husseins tilbaketrekking fra Kuwait, ville hele utplasseringen være et ekstremt kostbart nederlag. Idet våre styrker ble opptrappet var vi dessuten ivrige etter å fullføre jobben som vi var blitt sendt ut for å fullføre. Etter å ha fløyet ut så mange tusen menn ville vi ikke oppdage at det eneste de kom til å ha gjort, var å sitte i sanden for deretter å reise hjem igjen. Vår verste frykt var fortsatt at Saddam skulle iverksette en delvis tilbaketrekking, som ville etterlate oss på bar bakke. Jeg luftet mine bekymringer for dette i et brev hjem: "Han har en virkelig ondskapsfull samling av kjemiske og biologiske våpen, og han kunne forårsake et betydelig tap av liv i en siste fortvilet motstand eller et hevnangrep. Vi kommer til å sette vår lit til vår overveldende suverenitet i luften og ødelegge denne muligheten hans, hvis han presser det så langt.

154

Men delvis tilbaketrekking er et politisk mareritt, og jeg føler meg sikker på at det er en lek som han vil overveie å sette i gang. Vi har nedlagt så mye politisk kapital i hans totale tilbaketrekking, at noe mindre enn det, ville koste oss alt for mye og gi ham for mye ære. Senest i dag fortalte saudiene meg at de ikke kom til å klare å holde folket sitt på vår side dersom Saddam foretok en delvis tilbaketrekking. Vi har fremdeles i tankene å plassere de islamske styrkene i Kuwait hvis det skjer, for å okkupere territoriet som frigis, men det vil ikke bli noen kamper. Offensivt sett vil det være svært vanskelig for oss og for USA å gjøre jobben alene." I tilbakeblikk kan jeg bare anta at Saddam var så forblindet av sin egen innbilskhet at han ikke klarte å se, hva som kom til å skje med ham. Han visste så godt hvilke krefter som samlet seg mot ham. Ikke bare hadde verdenspressen sendt nyheter om våre forsterkninger, men som en del av våre forsøk på å få ham til å trekke seg tilbake, hadde vi selv sendt ham informasjon og fotografier. Det kan godt hende at staben hans feilinformerte ham om hans egne troppers kapasitet og oppløsning, men selv om de gjorde det, var det kun despotens ukritiske selvtillit og et blikk med skylapper som kunne overbevise ham om, at de hadde noen sjanse til å vinne en krig. Diktatorer drives ikke av fornuft, men av deres eget ego. Heller enn å modifisere sin politikk innfor overveldende trusler, anerkjenner de ikke nederlag, men fortsetter å gå langs de linjene de forut har valgt. Saddam var fast bestemt på å befeste sin invasjon av Kuwait, uten tanke på konsekvensene. Han hadde tillit til det faktum at djervheten og ondskapen i det han hadde gjort, ville være nok til å gjøre resten av verden handlingslammet. Til og med når han så at andre nasjoner gjorde forberedelser til å gå til krig, kunne han ikke få seg til å trekke seg tilbake eller begynne å forhandle seg ut av rotet som han hadde stelt til. Den 10. desember begynte de nye elementene i l.(BR) divisjon å komme til Jubail. Deres kommandør, generalmajor Rupert Smith, stod overfor den fryktinngytende oppgaven med å få hele divisjonen samlet, trenet, integrert med amerikanerne og klare til å slåss i løpet av toppen seks ukers tid - og alt dette i et miljø som var totalt nytt for hans menn og utstyret deres, som var blitt konstruert hovedsakelig til bruk i Nord-Europa. Under hans rekognosering i november hadde

155

han innsett umiddelbart, at den irakiske ørken gav ham sjansen til å utvikle et originalt begrep når det gjaldt panseroperasjoner. I Europa, der den britiske hæren normalt trenes, virker terrenget sterkt inn på taktikken. Bevegelsen av den fremste, kjempende del av enhver større styrke er i stor grad hemmet av de mange forskjellige trekkene i landskapet, som for eksempel veier, elver, broer, skog, landsbyer og byer, som alle kanaliserer panserkjøretøy til omveier og begrenser deres mobilitet. Resultatet er at en kommandør stadig må endre sin formasjon etterhvert som han rykker frem. Ulikt en flotilje av skip eller en formasjon av fly, som kan beholde en retning, kan ikke panserkjøretøy alltid rykke frem i den formasjon som er mest hensiktsmessig for dem. Og videre, på grunn av at de hele tiden må forandre sine respektive posisjoner, tvinges kommandøren stadig til å omordne styrken sin slik at de forskjellige våpnene hans stilles i de mest effektive posisjoner. Bakerst i styrken får vi kontrasten. Den logistiske halen kan følge med uansett. Europas landområder er dekket av asfalt og betong som lastebiler kan bevege seg over med letthet, og det er hjelpemidler overalt. Så selv om den fremste enden hemmes av det som er på bakken, kan den bakre delen bevege seg hvor den vil. Rupert så at i ørkenen var det helt motsatt. Stridsvogner foran ville kunne kjøre som de ville, og beholde sin formasjon, og det ville ikke være behov for at kommandørene stadig endret våpenstillingene. Men bakerst måtte det bli problemer. Lastebiler som kjørte inn drivstoff, ammunisjon, reservedeler, osv., ville få problemer med å komme seg over de flate, ensartede viddene. De kunne også komme til å sette seg fast i sanden og bli utsatt for angrep. Det var den bakre enden som kom til å måtte kanaliseres, og som ble sårbar. Videre forstod han at det ikke var noen hensikt i å kjempe for et stykke sand. Som han selv sa det, det ville nesten være "som en sjømann som kjempet for en bølge eller en flyger som kjempet for en sky." Et stykke sand, mente han, var ubetydelig. Dersom en eller annen dåraktig iraker ønsket å grave et hull og sette seg i det, ville den beste måten å beseire ham på være å gå rundt ham og kutte av vannforsyningen hans bakfra. Så lenge irakerne valgte å forsvare sanden, regnet han med at "de hadde kastrert seg," og han satte i gang trening for å utkjempe en kamp i høyt tempo på dybden, som

156

han sa, "fundamentalt sett for å forandre den måten vi vanligvis gjør jobben på, for å tilpasse oss realiteten i omstendighetene." For nå strømmet mennene inn, og alt skulle læres, men den store fienden for soldatene som allerede hadde to måneder bak seg i ørkenen var kjedsommelighet, og mange enheter opplevde denne perioden med påtvungen venting som en vanskelig prøvelse. I Tyskland eller andre steder hadde alle arbeidet etter et fast program, med aktiviteter lagt ut i dager, uker og måneder fremover, men her var de plutselig blitt satt ut i ørkenen i uvisshet om fremtiden. På den ene siden holdt de på å bli trenet og opparbeidet til å utkjempe en krig. På den annen side, hadde de lite å gjøre, og var i sterkt behov av definitive opplysninger. Det var en hel del de gjerne skulle ha visst. Skulle de i krig eller ikke? Hvis det brøt ut krig, når ville det skje? Hvor skulle de dra? Kombinasjonen av mangel på noe å gjøre og uvissheten fikk en nedbrytende virkning på moralen, og jeg befalte mine underordnede kommandører å gripe problemet an gjennom sjefskommandørene, og fortelle dem at deres kompetanse ville bedømmes ut ifra deres evne til å takle denne ventetiden. All krig er tross alt nitti prosent kjedsommelighet og ti prosent terror, og venting hører alltid med. Men jeg måtte gi det til kommandørene med teskje at det var deres ansvar å sørge for at livet var interessant og verd å leve for mennene deres. I den 7. panserbrigade hadde Patrick Cordingley utviklet et rulleringssystem der mennene var i ørkenen i seksten dager og kom så inn for tre dagers hvile og rekreasjon på Camp Four, en gruppe Nilsson hytter som vi hadde overtatt. De var opprinnelig bygget for filippinske arbeidere utenfor Jubail. Camp Four kunne virke ganske tam for en nykomling, men med sine senger, air condition og dusjer, ble det en luksuriøs kontrast til livet i sanden og viste seg å være uvurderlig verdifull. Ute i ørkenen var ensomheten et snikende problem. Utenforstående har tendens til å tro at livet i hæren er en mer eller mindre forvirret eksistens, der alle er stuvet sammen, men i sanden var det ikke slik i det hele tatt. Hver natt var det ca. elleve timers mørke som måtte gjennomleves. Patrick var alltid svært klar over at mennene var alene i den tiden, og at de lå ved siden av stridsvognene og våpnene sine,

157

eller sammenkrøpet i skyttergraver der de stirret ut over flat, mørk ørken under en stjernespekket himmel. Slitsomme forsøk ble gjort på å overvinne følelsen av isolasjon som denne eksistensen fremkalte. Teltdukene ble grundig formørket slik at mennene kunne tillate seg litt lys og skrive brev, lese og prate med hverandre. Senere fikk de nyte sofistikerte installasjoner som for eksempel fjernsynsapparater og en og annen film fra den mobile kinoen som ble sendt ut av tjenestenes lyd-og-bilde service. Men ensomheten forble en konstant fiende. Et eksempel på det nivået av stress som folk opplevde, var da en mann gikk avsted ut i ørkenen en kveld etter en krangel med sin troppesersjant. Dagen etter var han ikke å oppspore. Soldatkollegaer fant ikke annet enn en enkel linje med fotspor ut over sanden, og de fryktet at han hadde gått seg vill i ørkenen, der han kunne overleve i fire eller fem dager før han døde av tørst. Han hadde faktisk gått østover, mot sjøen, helt til han kom til veien der han haiket ned til Jubail, hvor han overgav seg. Men forsvinningen hadde gitt enheten hans et alvorlig sjokk. Ingen så klarere behovet for positivt lederskap enn Arthur Denaro, sjefskommandør for Queen's Royal Irish Hussars. Etter krigen identifiserte han tre særskilte faser i regimentets opphold i ørkenen. Den første var en tid med ankomst og trening, den andre en venteperiode, og den tredje selve kampen. Den første fasen, som han beskrev som "en spennende, eventyrlig tid der det ble fostret frem profesjonalisme," viste seg å være forholdsvis enkel å takle. I den andre fasen oppdaget han at det trengtes "en annerledes, mer personlig og barmhjertig type lederskap hos alle, for at vi skulle klare å gjennomgå de spente dagene som team, gruppe, familie." Den tredje fasen, selve krigen, var svært kort. Som mange andre enheter, var GRIH blitt bygget opp til full styrke ved innkallelsen av menn fra andre regimenter. Blant et hundretalls forsterkninger var størsteparten enkeltindividet, men fire formede tropper kom fra 17/21. Lancers. Og heller enn å holde dem alle samlet, delte Arthur opp en tropp og fordelte den på sine egne skvadroner, for å styrke nykomlingenes identitetsfølelse med sitt fosterregiment. Han forklarte, "Selv om de sterkt og solid forble 17/21. Lancers, var de helt klart irske husaret gjennom hele konflikten." Han gjorde et poeng av personlig å ønske hver

158

nykomling velkommen, og gjorde store anstrengelser for å forsikre seg om at alle deres familier ble behandlet på samme måte som hans egne menns familier. På St. Valentine's Dag, for eksempel, da luftkrigen hadde nådd sitt klimaks, to uker før bakkestyrken gikk inn, fikk kona til hver mann som gjorde tjeneste i eller sammen med regimentet, en rose sendt hjem til seg, enten hun bodde i England, Irland, Tyskland eller andre steder. Senere mottok hver enkelt av dem en gullnål i form av en springmus. I denne venteperioden bestemte Arthur seg for at han måtte bringe regimentet ned fra den sterke tilstand av beredskap som var oppnådd, men samtidig "holde det sprudlende." Derfor la han slagplanen for en periode med tre dagers skvadrontrening, tre dagers regimentstrening, og tre dager med rekreasjon i teltene, kjent som St. Patrick's leir, med regelmessige besøk til Camp Four. Han satte seg også ukentlige mål og fulgte ekstra nøye med kommunikasjon "for å bryte ryktekjedet", ved å starte et regimentsnyhetsbrev kalt "Desert Newsletter" som supplement til Sandy Times. Han beskrev senere at det var en slitsom, men enormt berikende tid for kommandørene, som gjorde store anstrengelser for å sørge for at de "daglig gikk blant mennene og samtalte med dem, stoppet opp for en kopp te, hjalp dem med praktiske ting, og slo av en spøk. Det var tid for mennene å slappe av, drive med idrett, arrangere sketsjer og skrive brev hjem." Men siden alt dette fant sted milevis fra sivilisasjonen, trengte ethvert rekreasjonsinitiativ fantasi og fremdrift. Sammen med sine kollegaer blant sjefskommandørene var Arthur svært glad for det universale forbudet av alkohol. Noe alkohol slapp igjennom - ofte i shampo flasker - etterhvert som mennene ble klar over at pakker ikke ble åpnet av myndighetene. Men fordi det var forbudt, og alle visste at dersom han ble tatt ville han bli sendt hjem (den verste vanæren) skapte det ytterst små problemer. Det var heller ingen slåsskamper mellom berusede soldater om kvelden. (Når en kontingent fra den 7. panserbrigaden dro ned til Bahrein for julekantategudstjenesten, kastet de seg umiddelbart over alle de fikk øye på fra flyvåpenet. Stammefeider ble tilspisset av det faktum at noen av flyvåpenets menn bodde i luksushoteller, mens de selv måtte sitte ute i ørkenen.) Mens enhetene for divisjonen vår ankom Riyadh, og de amerikanske

159

forsterkningene strømmet inn, holdt planleggingsgruppen CENTCOM på med finpussen av en rekke ideer for et større angrep på de irakiske styrkene dersom det skulle bli snakk om en bakkeoperasjon. Med noen få dagers mellomrom leverte planleggingsgruppen sitt nyeste forslag til Schwarzkopf. Ofte ble det sendt tilbake til dem for at det skulle bearbeides, men gradvis ble ideer utviklet og finpusset i en prosess av progressiv og konstruktiv forbedring helt til den store venstre kroken ble den muligheten som var foretrukket. I videste forstand, fra venstre til høyre, var planen den, at den amerikanske marinens krigsskip skulle bombardere de irakiske posisjonene på kysten og Kuwaits øyer, og at det amerikanske infanteriet skulle komme sjøveien og foreta enten en simulert eller en virkelig amfibisk landing fra Golfen. De arabiske elementene i koalisjonsstyrkene skulle angripe oppover grensen, og sikte direkte inn på Kuwait. Ved siden av dem, i vest, ville det amerikanske marineinfanteriet skyte mot de irakiske styrkene like nord for dem, i en støne avledningsmanøver. Vest for marinen ville egypterne og syrerne presse nordover og deretter svinge til høyre, for å komme inn i Kuwait City fra vest. Det allierte hovedangrepet ville starte langt ut i vest, et godt stykke forbi Wadi al Batin, og etter å ha dratt nordover ville også de svinge til høyre, og feie inn bak de irakiske styrkene for å angripe elitedivisjonene til den republikanske garde og avskjære de fremste troppene fra sine kommunikasjoner og forsyninger. Ingen vestlige styrker skulle gå inn i Kuwait City før byen var blitt ryddet av islamske tropper. Da Tim Sulivan, fra den amerikanske planleggingsgruppen, spurte sine kolleger privat, om de syntes britene gjorde rett i å flytte panseret sitt vestover, der hovedkamphandlingene skulle finne sted, var de alle enige om at militært sett var dette den riktige løsningen. Tim, som jobbet blant amerikanere hver eneste dag, ble mye bedre kjent med dem enn jeg, og så mere til deres styrke og svakheter. I særdeleshet så han hvor autokratisk utøvelsen av kommandoen var, og hvilken hemmende effekt dette hadde på stabens selvstendige tankegang. Han så hvor ofte Norman Schwarzkopf kjeftet opp medlemmer av staben sin, men han la også med beundring merke til de spesielle taktikkene, som en mann hadde utviklet for å takle CinCs utbrudd. Brigadesjef general Arnold, G3 fra Third Army, en

160

overmåte godlynt og effektiv offiser, som gjorde svært mye for anglo-amerikanske forhold, hadde utviklet den perfekte fremgangsmåten for å takle Stormin' Norman. Når CinC ble ballistisk og brukte sitt verbale maskingevær mot ett av Arnolds forslag, stod Arnold rett opp og ned til det var over, og sa med verdighet, "Takk, general, for din veiledning." I de midtre to ukene av desember ble spørsmålet om omplassering en hovedsak for meg. Da Paddy Hine og jeg fikk det bestemte inntrykk av at Schwarzkopf, som var under politisk press til å la våre bakkestyrker bli der de var, spilte sine kort for å få mer tid før han tok sin endelige avgjørelse, forsøkte jeg å tvinge frem en bestemmelse. Jeg insisterte på at vi skulle gjennomføre en rekognosering blant overkommandoene til det amerikanske 7. korps, før vi overgav divisjonen vår til dem. Samtidig bestemte jeg meg for å øve vårt eget politiske trykk gjennom London. Men jeg ble skuffet da forsvarsstabssjefen, luftmarskalk Sir David Craig, fortalte Paddy Hine at det var helt opp til kommandøren på stedet å avgjøre hva de skulle gjøre, og at han hadde sagt det samme ikke bare til utenriksministeren Tom King, men også til Colin Powell, som var kommet over fra Washington på en lynvisitt. Mitt synspunkt var at jeg trengte full støtte fra hele den britiske kommandorekken. Uten den var min posisjon potensielt farlig, for hvis amerikanerne fikk det inntrykket, at det bare var jeg som ville at divisjonen skulle flyttes, og at jeg ikke hadde noe støtte for det i London, ville de gripe anledningen til å kjøre en kil mellom oss og forkaste mitt forslag ned til minste detalj. Heldigvis for meg var Paddy typisk nok sta på saken og gav seg ikke overfor noen. "Livet her blir mer anspent for hver dag som går, idet vi alle funderer på hva som kommer til å skje i neste måned eller tidligere," skrev jeg hjem den 13. desember. "Saddam Hussein har fjernet hovedmengden av sine bakkestyrker fra Irak, og samlet dem alle i KTO (Kuwait Theatre of Operations = Operasjonssenteret i Kuwait), og av sikkerhetsgrunner etterlatt bare det nødvendingste." Gjennom de siste dagene hadde luftrekognoseringen avdekket en uroende nyhet. Istedet for bare å bygge opp sin hovedforsvarsbarriere inne i Kuwait, utvidet Saddam den vestover inn i sitt eget territoium, på den høyre flanken til styrkene sine. Vi ble bekymret for at han på

6 - Operasjon ørkenstorm

161

en eller annen måte hadde fått kjennskap til våre planer om å angripe i en stor sving fra venstre. Svært få mennesker visste om planen på det stadiet, men det hadde vært spekulasjoner i pressen som ikke var så langt fra sannheten, og det så ut som om Saddam holdt på å ta sine forhåndsregler. Iallfall forsterket han et område der vi ville han skulle være svak, slik at vi kunne skjære raskt igjennom og komme inn bak hovedstyrkene hans. Jeg drøftet muligheten for at det kunne ha oppstått en lekkasje med Norman Schwarzkopf, men vi fant ut at de irakiske bevegelsene var rent tilfeldige. Saken med omplassering bygget seg opp til et klimaks. Teamet med forsyningseksperter, som jeg hadde sendt etter, var kommet frem, og skulle presenteres for Schwarzkopf og hans generaler den kvelden, den 13. desember. Jeg følte at det stod mye på spill for meg personlig. "I kveld presenterer jeg min sak for Norman Schwarzkopf og alle generalene hans," skrev jeg hjem. "Jeg har skissert mine argumenter svært nøye for Paddy, og bedt om støtte fra TK og de andre. Dette er den viktigste og mest vidtrekkende avgjørelsen under mitt oppdrag her." Den samme kvelden ringte jeg til Tom King for å få forsvarsministerens utvetydige støtte, og jeg gikk rett på sak med ham. Da jeg spurte: "Støtter du meg i dette, eller ikke?" svarte han entusiastisk, og sa at han helt klart gjorde det. Så fortalte han meg at de siste britiske gislene var kommet trygt hjem, var gjenforenet med sine familier, og at den nye statsministeren var svært ivrig etter å høre alt om utplasseringen i Golfen. Totalt sett gjorde samtalen mye for å berolige meg. Vår hovedbriefing for logistikken fant sted i Schwarzkopfs øvre konferanserom, der det stod et stort bord omgitt av stoler. I det ene hjørnet var det et podium, en fremviser og et lerret. Bortsett fra CinC bestod tilhørerne av nestsjefen hans, general Calvin Waller, hærkommandøren generalløytnant John Yeosock, sjefsoperasjonsoffiser generalløytnant Bert Moore, og andre sjefsoffiserer. Jeg er sikker på at flere av dem kom skeptiske til møtet. Vårt eget team bestod kun av brigadesjef Simon Firth, med støtte av oberstløytnant Philip Taylorson og major Peter Sharp. Etter å ha presentert teamet, holdt jeg en kort innledende tale. Jeg sa at den logistiske kapasiteten som jeg hadde fått, var den beste som

162

noensinne var gitt til en britisk divisjonsstyrke, og at siden vi hadde fått denne støtten kom vi til å gjøre mest mulig bruk av den. Hvis vi ble hos den amerikanske marinen, ville vår logistiske kapasitet ikke kunne nyttes fullt ut. Jeg hadde såpass stor selvtillit at jeg sa, at på noen måter syntes jeg vi briter var bedre utstyrt logistisk sett, til å støtte vår nasjonale innsats enn amerikanere var til å støtte sin. Jeg la vekt på at teamet, som skulle til å foreta den logistiske presentasjonen, ikke kjente til planene for vår strategi, slik at scenarioet som de hadde utarbeidet, var basert på en hypotetisk situasjon. Jeg la også vekt på at dersom vi omplasserte vår divisjon, ville vi ikke trenge amerikansk hjelp til å bringe frem forsyningene til den. Langt fra å bli noen byrde for amerikanere, kunne vi kanskje til og med være til hjelp for dem på enkelte områder. På den annen side, gjorde jeg det også klart at tiden holdt på å løpe fra oss. Hvis divisjonen vår skulle flyttes, trenes og være klar til å slåss til den tiden amerikanerne ville - som jeg forstod var midt i janaur - ville vi trenge en avgjørelse på dette så snart som mulig. "Vår divisjon er skreddersydd for manøveroperasjoner," sa jeg. "Det er av den ytterste betydning for oss at den brukes til operasjoner av den typen. Hvis vi ikke bruker den til det, ikke bare vil vi bruke den til noe som ligger langt under dens kapasitet, men vi bruker den i en type kamp som den ikke er trenet i eller forberedt på. Hvis vi flytter oss og slåss sammen med VII korps, får vi nok plass til å manøvrere. Hvis vi blir der vi er, vil vi ikke få den anledningen. Troppene våre vil gjøre god nytte for seg uansett, men hvis dere vil få det beste ut av britene, må de utplasseres på et område der de befinner seg på kjent terreng." I avslutning gjorde jeg et poeng av at det ikke var noe nytt, i det jeg spurte om. Jeg hadde tatt opp dette med omplassering nesten to måneder tidligere, og at det faktum, at vi hadde lyktes i å få utover en divisjon, var i seg selv knyttet til spørsmålet med omplassering. "Denne presentasjonen", konkluderte jeg, "er derfor ikke så mye beregnet på å forsvare flyttingen, som jeg tror er forsvart nok fra før, som å bevise for dere at det rent logistisk ikke vil bli noen byrde på de amerikanske styrker. Vi vil faktisk bevise for dere at vår divisjon er fullt ut i stand til å stå på egne ben." Dermed overgav jeg ordet til Simon Firth, som fortsatte med å gi

163

en glimrende redegjørelse, bare tjue minutter lang, om hvordan han ville støtte divisjonen med våre egne ressurser, selv om suppleringslinjen ville være opptil fem hundre kilometer lang. Amerikanerne satt tause og hørte på ham, stilte deretter en eller to sprøsmål om mindre detaljer, og det var det hele. Norman Schwarzkopf sa, "OK, Peter. Det er greit. Du får svar imorgen." Amerikanere ville tydeligvis drøfte saken ytterligere, og vi briter forlot møtet uten at noe ble avgjort. Men jeg var sikker på at vi hadde vunnet, for logikken i presentasjonen var uimotsigelig. Simon Firth og kollegaene hans hadde vist, hevet over enhver tvil, at vi kunne passe på oss selv logistisk sett, og derfor følte jeg at amerikanere ikke lenger hadde noe grunnlag for å komme med innvendinger mot at vi skulle flyttes. Norman gav meg ikke noe svar neste dag, som han hadde lovt. Jeg brukte istedet tre og en halv fascinerende timer på å lytte til hans korpskommandører gjennomgå planene sine. Dette gjorde meg mer sikker enn noen gang på at det var rett av meg å insistere på å få vår divisjon flyttet. Jeg skrev et sterkt brev til Paddy Hine, der jeg forklarte hvorfor jeg trengte støtte fra CDS og fra Tom King, og bad ham om å videresende kopi av brevet til begge. Til Bridget skrev jeg: "Jeg har nå hørt general Walt Boomers plan for marinen, og jeg liker det enda mindre nå." Endelig, i en kort samtale den 16. desember, gav Schwarzkopf sitt samtykke. Men han gjorde det klart at flyttingen ikke hadde hans helhjertede støtte, og at han ville sanksjonere det av politiske heller enn militære årsaker. Han sa også, at siden han nå måtte styrke den amerikanske marinedivisjonen med en ekstra amerikansk formasjon for å erstatte tapet av britiske pansere, kunne han ikke lenger stå ved sin tidligere forsikring om at han ville plassere amerikanske tropper under britisk kommando. (Som tidligere nevnt, da Rupert bad om ytterligere ildstøtte, fikk han et regiment med fler-rakett utskytingssystem ledet av general Fred Franks, kommandør av VII korps.) Denne reservasjonen bekymret meg ikke, for jeg hadde aldri ønsket amerikanske tropper under vår kommando av operative årsaker, men kun på grunn av de politiske fordeler som det kunne medføre. Jeg hadde snakket med Rupert Smith inngående om saken, og vi følte, at

164

å legge en amerikansk brigade inn i vår divisjon, ville skape en reversert situasjon i forhold til den som jeg forsøkte å unngå ved å flytte vår brigade bort fra marinen. Vi følte det ville bli langt lettere for divisjonen å kjempe med en brigade mindre, enn å polstre den med en amerikansk brigade og deretter innføre alle komplikasjoner som dette ville medføre i forhold til liaison, kommunikasjoner og forskjellige operative begrep. Jeg var glad for at Norman hadde snudd, selv om han ikke var helt fornøyd, for jeg følte at det jeg så sårt ville oppnå, var verd et midlertidig tap av anerkjennelse fra USA. I ukevis hadde jeg jobbet hardt for å være så samarbeidsvillig som mulig, og bygget opp et fond av velvilje både hos amerikanerne og saudi araberne, med sikte på den dagen da jeg trengte å be om noe som kanskje ikke var så populært, men som var av den ytterste betydning for meg. Den dagen var nå kommet. Jeg visste at jeg hadde brukt opp mye av min anseelse i å tvinge gjennom denne store avgjørelsen, men jeg visste også at gjennombruddet var mange ganger verd det. Snart ble jeg klar over at Normans avgjørelse avspeilte sterkt hans troverdighet. Flyttingen forårsaket en del problemer for ham, og jeg har mistanke om at han hadde vært under sterkt press for å hindre det, ikke minst fra overkommandoen til marinen i USA. Men da han forstod hvor viktig det var for oss, godtok han mine argumenter. Walt Boomer beklaget sterkt tapet av britiske pansere. Da jeg visste dette, skrev jeg for å takke ham og marinekorpset i januar, da divisjonen vår begynte å ta form sammen med VII korps. Jeg takket ham for "den sterke støtten og oppmuntringen" som de hadde gitt troppene våre helt siden de kom til området, og sa at det var "en sak som mine kommandører personlig beklaget, at de nære profesjonelle båndene og den gode kontakten", som hadde vokst frem mellom nasjonene måtte brytes. I konklusjon skrev jeg, "Idet vi beveger oss mot bakkekrigen, la meg konkludere med å ønske deg og marinen din lykke til i dagene som ligger foran. Dere har en flott kommando, og vi er stolt over å ha vært en liten del av den." Dette brevet forble ubesvart, og jeg er redd for at Walt var mindre enn glad for utfallet av dragkampen. De siste få dagene før omplasseringssaken ble løst, var det mye annet som utviklet seg. Utenriksdepartementet, som delte vår tro på

165

at en større krig var nært forestående, fortalte ambassaden at konene burde rådes til å forlate Saudi Arabia. Alan Munro følte at dette rådet var overdrevet. Han mente det kunne være fornuftig å få konene til å flytte ut til steder som for eksempel Jeddah, utenfor rekkevidde av rakkettvåpene. Men han mente at hvis de alle dro hjem, ville det underminere besluttsomheten til utvandrerne, og også antyde overfor saudi araberne, at vi manglet tilliten til vår evne til å forsvare hovedstaden deres. Jeg var uenig med ham. Hos meg var det liten tvil om at Riyadh ville bli utsatt for rakettangrep, muligens med kjemiske stridshoder, og jeg fryktet at dersom situasjonen plutselig ble forverret, ville lufttransporten bli av svært liten omfang, og evakuering gjøres vanskelig eller umulig. "Bedre å ha en klagende kone hjemme," fortalte jeg Bridget, "enn en død kone i Riyadh." Men i tilbakeblikk tror jeg likevel at Alans argumenter var riktige og at mine var feil. Valget var på ingen måte så grelt som jeg hadde gitt uttrykk for, og det ville ha vært dårlig for moralen å måtte iverksette evakuering av Riyadh. Den 11. desember var en inspirerende dag for meg. Jeg tilbrakte den sammen med kommandør Philip Wilcocks ombord i hans destroyer HMS Gloucester. Jeg så skipet ved aksjonstasjoner og fikk smake den spesielle, klaustrofobiske atmosfære i det gasstette kastellet som mannskapet ombord i et moderne krigskip gjennomgår trening i for å kjempe i en krig. Jeg var også glad for å få privilegiet å rydde nedre dekk. Jeg dro derfra med det dype inntrykket av at Chris Craig holdt taket på sin kampgruppe med sterk fremdrift og entusiasme. Mange av hans sjefsoffiserer hadde allerede gjort tjeneste på minst en Armillapatrulje, slik at de hadde utmerket praktisk kjennskap til Golfen. Men nå ledet han an i en energisk opptakt til krig og knyttet samtidig nære forbindelser med den amerikanske marinen, som han kom til å kjempe sammen med side om side sammen med. Den britiske skissen av marineplanen dekket tre konkrete områder. Det første var fremre luftforsvar, der vår Type 42 destroyere kom til å gå sammen med amerikanske fartøy nordover, foran alle andre skip, for å danne et skjold mot angrep av den irakiske luftstyrken. Det andre området var minekrigføring, der våre fem små Hunt-klasse MCMVer, eller mine-mottiltak fartøy, plasserte oss som ledere av

166

koalisjonen. (Amerikanerne hadde ingen MCMVer av dette slaget, men satte sin lit til helikoptere. Disse hadde vært spesielt utviklet under Vietnamkrigen, og selv om de kan ha fungert godt nok i Mekong Delta, var de ikke så effektive i Golfens store vannområder.) Det tredje området var fremre logistikk og operativ støtte, der vi også var pionerer. Ulikt andre marinetjenester, som lar sine suppleringsskip komme nesten lengst bak, liker den britiske marinen å ta sine kongelige hjelpeskip med seg, slik at skipene i fremste linje får konstant adgang til supplering og reparasjonsmuligheter. Samtidig med at de opparbeidet sine ferdigheter til krig, fortsatte kampgruppen å håndheve embargoen mot skip som var på vei mot Irak. Noen få merkantile skip gikk nemlig fremdeles opp og ned i Golfen, selv om deres kapteiner riktignok var i aller høyeste grad nervøse. Marinen hadde klare og solide regler i slike tilfeller, som gav dem adgang til å gjennomgå hele opptrappingen av muntlige henvendelse: Formell advarsel, repetisjon av advarsel, varselsskudd og, om nødvendig, gjøre ikke stridsdyktig. (I løpet av hele krisen ble totalt seksti skip og en million tonn med frakt bortvist - et betydelig tap for Irak, ikke medregnet alle skipene som lå og lurte i havner som for eksempel Aden uten å gjøre forsøk på å løpe spissrot.) Men generelt sett følte Chris Craig seg særdeles utsatt for et tidlig angrep fra Saddam, fordi amerikanerne ville få ham til å plassere sine beste destroyere nær kysten til Iran, noe som han anså for å være det mest sannsynlige sted for et utfall av fiendtlige fly. I teorien kunne en jet komme direkte ut fra kysten i ultra-lav høyde, uten forvarsel. Og fordi skipet ikke ville kunne skyte mot det i iransk luftrom, ville hun rent praktisk ha fått en forvarsel på ca. femten kilometer eller tretti sekunder før hun kunne gå til motangrep mot en inntrenger bevæpnet med dødelige Exocet raketter, som ble brukt med slik ødeleggende virkning mot HMS Sheffield og andre skip under Falklandskampanjen. Det forelå også problemer med rask identifisering av fremmede fly. Jeg forsikret Chris om at jeg og Paddy Hine gjorde alt i vår makt til å forbedre ROE til havs, og at vi i det minste skulle få dem på linje med amerikanernes regler. Her til havs, enda mer enn på land, så jeg den nesten uoverstigelige gulfen mellom behovene til militæret, som må ha makten til å beskytte sine største verdier, og politikernes

167

behov, hvis fremste mål er å forhindre Harmageddon. Spørsmålet som stadig ble stilt, var: "Har vi det rette kompromiss?" Svaret på det tidspunktet var, etter min mening, "Nei." Usikkerheten på dette området var ikke bare til bekymring for SNOME. Det ville også sannsynligvis få en nedbrytende virkning på moralen til hans kommandoteam. Delvis fordi jeg hadde full tillit til Chris, og delvis fordi kommunikasjonen mellom hans flaggskip, HMS London, og mitt hovedkvarter var mindre enn fullkomne, delegerte jeg en stor grad av autoritet til ham, slik at han kunne dirigere normale operasjoner uten konstant å måtte komme tilbake til meg. Dette betydde at han hadde taktisk kontroll over alle skipene sine, og muligheten til å overlevere den taktiske kontroll over noen av dem til amerikanerne, når han selv syntes at det var nødvendig. Ordningen gav ham det han kalte "et forfriskende langt tau" til å manøvrere med. Det gav ham også anseelse hos amerikanerne, som innså at han var i stand til å ta avgjørelser på egen hånd. Tilbake på land, med gisselproblemet løst, beordret jeg Spesialluftstyrken, som nå var tilgjengelig for andre oppdrag, til å planlegge klassiske operasjoner dypt inne i Irak og å holde øye med motstanden i Kuwait. Mitt håp for Kuwait var at så snart konfrontasjonen var slutt, kunne det dukke opp et team med britiske sivile konsulenter som kunne gripe anledningen til å tilby hjelp og råd i oppbyggingen av byen, og dermed fremme britisk handel og salg av britiske våpen. Jeg noterte meg: "Hvis vi ikke går raskt fram, vil amerikanerne gripe sjansen til å ta den." Den 13. desember bestemte vi oss for å oppruste alle Challenger stridsvognene og Warrior panserkjøretøyene. Det vil si, bolte fast plater med ekstra panser utenpå beltene deres, for å gi dem bedre beskyttelse mot fiendtlige tanks og artilleri. Dette var en større avgjørelse, tatt i siste øyeblikk etter hastige undersøkelser i Det forente kongeriket. Spesialteam ble fløyet ut, og alle kjøretøyene ble påsatt ekstra panser ute på feltet. Det ble utført av mannskapene deres, med hjelp av de kongelige elektriske og mekaniske ingeniørene, som gjorde en fremragende jobb. Siden platene var ca. ni tommer tykke og ekstremt tunge, var vi redd for at kjøretøyene kunne synke i sanden under den ekstra vekten. Men de arbeidet

168

faktisk bedre etter forandringen enn før, delvis fordi det nye panseret kanaliserte sanden nedover og forminsket den mengde sand som ble sugd inn i motorene. Platene var så tunge at de slukte fraktkapasiteten i flyene, slik at annet mindre viktig last, til og med post, måtte vente til vi hadde fløyet ut nok flylaster til å holde ingeniørene i fullt arbeid. Resten av panseret ble deretter sendt med båt. Den 14. desember, da vi fikk vite at irakerne, etter flere forsterkninger, hadde så mange som førti divisjoner i området i Kuwait, kunngjorde Norman at offensiven som koalisjonen planla ville kalles Operation Desert Storm (Operasjon Ørkenstorm). "Det er det som kommer til å være navnet på denne operasjonen," sa han, "og det er det jeg vil alle skal kalle den." Det var den konferansen der sjefskommandørene for første gang ble formelt briefet om planskissen. Julen nærmet seg, og var årsak til en stadig voksende hodepine. Jeg var særdeles opptatt av at de vestlige styrkene i koalisjonen ikke ble tatt på senga 1. juledag, en selvfølgelig dag for Saddam til å foreta et angrep på, i håp om at vi alle var distrahert av religiøse gudstjenester og selskapeligheter. Derfor sendte jeg ut beskjed til alle geledd, der jeg formante dem til å være spesielt oppmerksomme på behovet for sikkerhet, og til å være på vakt ikke bare overfor mulig angrep fra Irak, men også overfor terroristangrep. I oppløpet til ferietiden falt heldigvis alle velferdskampanjene som jeg hadde arbeidet for på plass, etter mange forsinkelser og skuffelser. Den 16. desember ble styrkenes egen radiostasjon endelig satt opp, og sendinger påbegynt, og BBC hadde klart å få en satelitt ominnstilt slik at vi til visse tider kunne ta inn juleprogrammene deres. Det britiske folket, som var galvanisert av Patrick Cordingleys kommentarer om tap av liv på feltet og av Tom Kings kunngjøring om utsendelse av forsterkninger, reagerte med overveldende generøsitet og gav ikke mindre enn åtte hundre tonn med julepakker. Samtidig strømmet det inn mer enn 1 million pund i kontanter fra alle mulige slags kilder, private såvel som offentlige. Vi leide inn tre gigantiske jettransportfly for å levere pakkene, og for pengene kjøpte vi nødvendigheter som satelittmottakere, fjernsynsapparater, videospillere og radioer (utstyr av dette slaget kunne få strøm via

169

generatorene som var bygget inn i kampfartøyene). General Sir Edward Burgess, president i den britiske legion, ble en ytterligere oppstiver moralsk sett. Han kom til Riyadh ved midnatt den 16. desember med tjueseks tusen gratis telefonkort, hver med en verdi på ti pund, gitt av Mercury, og de første to pallene med julegaver fra legionen og avisen Daily Telegraph. Etter at han formelt overrakte gavene ved flyplassen og mottok briefing fra meg, gikk generalen ombord i det samme flyet og reiste hjem igjen - en virkelig julenisse, om det noen gang har vært en! Besøk som Sir Edward, som hadde et konkret og fordelaktig formål, var kjærkomne. Men det var så mange mennesker som hadde lyst til å komme at vi og amerikanerne hadde en evig kamp for å holde antallet nede. På ett stadium var flodbølgen av amerikanere så overveldende - politikere, sivile tjenestemenn, sjefsoffiserer - at Norman Schwarzkopf oppdaget at arbeidstiden hans ble alvorlig forkortet. Den amerikanske ambassadøren i Riyadh, Chas W. Freeman jr., sendte en melding til Washington, der han gav uttrykk for sin bekymring over de store mengdene med folk som skyllet inn over dem. Strømmen av obersvatører, sa han, fikk ham til å lure på om Pentagon ikke betraktet hele Saudi Arabia som en enorm fornøyelsespark, der general Schwarzkopf var bestyrer, uten noe annet å gjøre enn å motta besøk og vise dem området. På den britiske siden hadde vi ingen som hadde det spesielle ansvaret med å ta seg av besøk, så den jobben falt vanligvis på lan Macfadyen eller Mark Chapman, som begge var sterkt overarbeidet fra før. Jeg forsterket ikke min egen popularitet ved å ta stilling i saken og ustede instruksjonen at oberster for regimentene ikke fikk lov til å besøke troppene sine. Da krigen nærmet seg så jeg behovet for å ta en enda tøffere posisjon, og etter å ha snakket med Paddy Hine, fikk jeg direktiv fra CDS om å legge ned forbud mot besøk av gjester etter en viss dato, da skyting var forestående. En som hadde et positivt behov for å besøke området, var Archie Hamilton, statsråd for de væpnede styrker, som kom ut på et kort offisielt besøk den 18. desember. Han viste seg å være dyktig til å tale til tjenestemennene, og han dekket en god del av landområdet på kort tid. Han besøkte ikke bare enhetene til hæren og flyvåpenet, men han fløy også ut for å treffe Chris Craig ombord i HMS

170

Gloucester og inspiserte vårt hospitalskaip Argus. Hans besøk tjente til å poengtere hvor annerledes problemene med ROE virket inne i krigsområdet enn hjemme på Whitehall, og jeg var glad for å høre fra ham, at forsvarsdepartementet i London forhandlet med Pentagon for å få våre regler på linje med amerikanernes. I Bahrein oppstod det en latterlig situasjon som lett kunne ha fått plass i en såpe-opera på TV, men som statsråden håndterte med sin sedvanlige, godlynte toleranse. Vårt reisefølge bodde en natt på hotell, og akkurat da jeg skulle legge meg, banket Colin Ferbrache på døra, med et håndkle om livet, dryppende våt. Han hadde måttet hoppe ut av badekaret for å komme og fortelle meg at det var noen som forsøkte å få tak i meg på telefonen fra London, men at samtalen ved et feiltak var blitt satt over til statsrådens suite. Jeg skyndte meg bortover gangen i pyjamasen, og fant Hamilton liggende henslengt på sengen, også iført pyjamas, han så på fjernsyn, ganske ubrydd av forstyrrelsen. Personen i telefonen viste seg å være generalmajor Sir Christopher Airy, privatsekretær til prinsen og prinsessen av Wales, på tråden fra St. James' Palace, som ønsket å dobbeltsjekke noen detaljer i forbindelse med prins Charles' kommende besøk. Siden det var umulig å snakke fornuftig der jeg befant meg, sa jeg, at jeg ville ringe fra mitt eget rom, og gjenopptok altså samtalen derfra. I Riyadh skjedde det i mellomtiden en viktig forandring i oppstillingen av koalisjonen. Da Pierre Joxe etterfulgte Jean-Pierre Chevenement som forsvarsminister i Paris, autoriserte han umiddelbart en forandring i den franske kommandoen. Inntil da hadde de franske styrkene måttet ta kontakt med Paris før de kunne gjennomføre noe som helst. Nå kom de under amerikanernes operative kontroll. Så langt hadde de franske i stor grad vært overlatt til seg selv, på de alliertes vestflanke, men nå innlemmet Norman straks franskmennene i planene sine med sin karakteristiske besluttsomhet, og fant en virkelig rolle for dem i koalisjonens oppstilling. Så istedet for å være svært langt ute i marginen, hadde de en virkelig rolle i Operasjon Ørkenstorm (kontingenten deres ble til slutt ti tusen menn). En annen betydelig forandring var den første i en serie med ukentlige briefinger der kommandørene for alle de største styrkene i koalisjonen var tilstede, deriblant Frankrike, Egypt, Syria, Kuwait og

171

De forente arabiske emirater. I tillegg kom Saudi Arabia, oss selv og amerikanerne. Både Schwarzkopf og prins Khalid forstod seg på betydningen av å få samlet lederne, slik at vi fikk bli kjent med hverandre, og få en oversikt over problemene som de allierte stod overfor. Ut ifra Khalids synspunkt ville ukentlige konferanser bidra til å skape en front av enstemmighet, og demonstrere at koalisjonen virkelig arbeidet som et team. Det første møtet fant sted i det saudiske operasjonsrommet, som var større enn det amerikanske. Norman var nøye med å holde seg i bakgrunnen og la Khalid styre tingene. Det foregikk på arabisk og engelsk, med oversettelser for de som trengte det. Hele begivenheten var formell og nøye ledet. Jeg ordnet med at det britiske flyvåpen fikk belyse et spesielt problem kontrollen over håndvåpen anvendt i luftforsvar, som jeg visste var for dårlig - og selv om lite ble oppnådd militært sett, styrket anledningen utvilsomt vår generelle selvbevissthet. Nå var jeg så engasjert i krigsforberedelser at jeg fant det vanskelig å konsentrere meg om detaljene omkring livets gang hjemme. Jeg følte meg riktignok mildt skuffet dersom mitt eksemplar av bladet Farmers' Weekly ble forsinket i posten, og jeg sendte hjem mine pliktoppfyllende håp om at potetsalget gikk unna, men sinnet mitt var opptatt av de mangeartede problemene som konfronterte oss i Midt­ østen. Ikke desto mindre var jeg overbegeistret for å få brev fra min partner i gårdsbruk, Simon Cutter, som inneholdt følgende gåte: "Hvordan får man tretti irakere inn i en telefonkiosk?" Svar: "Fortell dem at de ikke har lov til å gå inn."

172

KAPITTEL 7 MED ETT ØYE PÅ KRISTTORNEN Julen var en usedvanlig vanskelig tid, både følelsesmessig og praktisk. På den ene siden ville vi at tjenestemennene våre skulle feire høytiden så godt de kunne, og naturlige følelser av nostalgi og hjemlengsel ble unngåelig forsterket av den enorme strømmen av støtte, lovprisning, tillit og kjærlighet som veltet inn over oss fra Storbritannia - ikke bare fra våre egne familier, men fra offentligheten som helhet. På den annen side måtte vi undertrykke den naturlige tendensen til å slappe av, for å unngå å skape anstøt hos våre saudiske vertsfolk, og for å passe på at hver enkelt var på vakt overfor muligheten av et angrep fra Irak og for å være klar for umiddelbar krig. Som Chris Craig så treffende uttalte seg, vi hadde alle sammen ett øye på kristtornen og det andre på Bagdad. Jeg var opptatt av at det ikke skulle bli noen tvetydighet omkring vår holdning til julefeiringen, og ville være sikker på at alle forstod reglene. Derfor gav jeg mitt hovedkvarter beskjed om å komme opp med en uttalelse som regulerte feiringen, og i sin tid ble dette heller sterke dokumentet utstedt til alle kommandører. Dokumentets uttrykte mål var "å forsikre om at vi nøt juletiden så godt som mulig innenfor de bestemte begrensninger som var innført når det gjaldt feiringen?." De innledende avsnittene satte scenen med karakteristisk militær presisjon: , 1.

2.

3.

Jul er en gledelig tid som befal og menige vil ønske å delta i. Feiringen av jul vil finne sted samtidig med at man har i tankene det altoverveiende behovet for å opprettholde en operativ profil. Mange av dere er klar over at i Den Hellige Koranen er Jesus Kristus ikke mer enn en profet. Dermed vil det være til anstøt for saudiske følelser, dersom feiringen av hans fødsel skulle bli gjort i det åpne på noe vis i nærvær av deres landsmenn.

173

For å angi denne offisielle linjen ble uttalelsen skrevet med atskillige detaljer, men individuelle kommandører fikk friheten til selv å forsikre seg om at det gikk taktfult for seg i deres egne disposisjoner. For de som var langt ute i ørkenen eller ombord i skip i Golfen, var det relativt enkelt (selv om Chris Craig gjorde det til sin taktikk at hvert skip skulle ha en kort pause på siden av formasjonen, enten til jul eller nyttårshelgen). Det kunne lett oppstå problemer på steder som Riyadh eller Dhahran, der vi arbeidet blant sivilbefolkningen. Det var en særdeles vanskelig tid for den nye feltpresten i styrken vår, oberstløytnant, den ærverdige Basil Pratt, som kom ut til oss fra Pirbright medio desember. Ikke bare måtte han tilpasse seg de spesielle kravene som fulgte med å betjene en kristen flokk i et muslimsk land, men jeg ville også at han skulle fungere som min personlige utsending for å sjekke styrkens psykiske puls. Ved vårt første møte forklarte jeg at jeg ville høre hans synspunkt om hvordan det gikk, fordi han, feltpresten, kom til å plukke opp vibrasjoner som ingen andre kunne merke. Uten å komme inn på individuelle tilfeller, ville han kunne gi meg en ide om hva tjenestemennene virkelig følte, i motsetning til det de kanskje sa til sine offiserer, og kunne melde fra om hvor moralen var sterk, og hvor det forelå et problem. Hans evaluering ville gjøre meg i stand til å gjøre meg gjeldende her og der, og opprettholde en mer følsom kommando enn det som ellers ville ha vært mulig. Selv fant jeg det vanskelig å tilpasse meg et behagelig følelsesmessig plan. Jeg visste at hjemme, som gjennom så mange andre år, kom min familie til å samles på tradisjonelt vis. Det ville bli kirkebesøk, gaveutveksling og god mat. Men nå virket det som om det eneste fornuftige var å stenge tankene mine for det som skjedde i England. Jeg følte at min plass nå var ute i ørkenen, blant våre tjenestemenn. Derfor avslo jeg de mange generøse invitasjonene som strømmet på fra den britiske ambassaden, som var overmåte generøse og gjestfrie, samt andre utvandrermiljøer i Riyadh, og la med vilje opp til et så travelt program som mulig, fullt av besøk. I brev til Bridget summerte jeg opp følelsene mine: "Det blir stadig mer og mer anspent etterhvert som Saddam Hussein stabiliserer sine styrker og opprettholder diplomatisk aggresjon på

174

høyt plan. Spenningen vil utvilsomt øke i dagene som ligger foran, og dette alene kunne føre til et utbrudd av aggresjon, siden det ikke er lett å stoppe den store maskinen, som er i full gang med krigsforberedelser, og som er på vei full fart inn i væpnet konflikt. Hundretusener av tonn med ammunisjon, lagervare og utstyr strømmer inn fra skip etter skip. Ett kjøretøy hvert femtende sekund på Tapline veien, og tilfeller med motorstans bulldoset tilside. Jeg føler nå at vi har lagt så mye i dette at det ikke kan stoppes før saken har fått en løsning." Dette var sakens kjerne for meg. Selv om Norman Schwarzkopf insisterte på å nekte å gå til krig før alle troppene hans var fullt forberedt, var det en følelse av det uunngåelige som hadde spredt seg gjennom koalisjonen - en følelse av at etter en slik enorm opptrapping kunne vi ganske enkelt ikke bare oppløse styrkene våre og dra hjem. Vi antok alle i vårt stille sinn at vi kom til å sette Saddam på plass, før eller senere, uansett hva han gjorde. Foreløpig, til vår stadig voksende mistro, satt han der som en bokser i ringen, med hendene ved siden, og ventet på å bli slått på kjeven. Det vi forventet, var at han ville slå til oss mens vi holdt på å klatre opp inn i ringen, mens vi ikke var i stand til å reagere effektivt. Vi kunne knapt tro at han ikke foretok seg noe, og det virket sannsynlig at han kom til å velge en kristen høytid som en passende tid til å ta de vanhellige styrkene på senga. Jeg klarte å sørge for en viss juleferie noen få dager før selve dagen. Før det, bortsett fra en sjelden halv dag, hadde jeg praktisk talt ikke hatt noen fritid på ti uker. Men nå, den 19. desember, flyktet jeg unna i to dager til det vesle huset som tjente som den britiske ambassadørens bolig i det gamle ambassadekomplekset i Jeddah. Alan Munro hadde stilt huset til min disposisjon, i sin typiske generøsitet. Selv der sluttet jeg ikke å arbeide, for jeg hadde et nyttig møte med Alan og lan Blakeley, som var førstesekretær ved ambassaden i Kuwait, og som nå hadde opprettet en diplomatisk utpost med kuwaiteme i eksil. Vårt mål var å utarbeide en plan på hvordan vi kunne utvikle vår rolle i Kuwait og Saudi Arabia etter frigjøringen. Vi var opptatt av at det skulle bli en nøye planlagt overgang fra krig til fred, og at britene ikke skulle gå glipp av noen anledning til å ta vare på sin innflytelse i området, men bygge på

175

ryktet som vi hadde vunnet oss i løpet av krigen. Derfor satte vi oss ned for å lage et utkast til et strategisk skrift, slik at våre synspunkter kunne bli inkludert i planer som allerede nå var under forberedelse i Det forente kongeriket. Vi var opptatt av å forsikre oss om, at vi spilte størst mulig rolle i gjenoppbyggingen av Kuwait, og også i hjelpen til araberne, når vi ble bedt om hjelp, og til å gjenoppbygge styrkene deres med tilretteleggelse av treningsanlegg og utstyr. (Vår julekonferanse bar frukt til slutt på to måter. For det første forlot ikke Peter Sincock Midt-Østen da hans periode ved den britiske ambassaden tok slutt, men dro inn i Kuwait for å skrive en rapport, der han skisserte hvordan landets forsvar kunne gjenreises. Hans papirarbeid dannet grunnlaget for gjenoppbygningen som begynte tidlig i 1992. For det andre, sendte handelsdepartementet ut en delegasjon der industriherrer på topp-plan, var med, innen to dager etter at krigen sluttet. De foretok en evaluering av den potensielle forretningsvirksomheten som var mulig i Kuwait.) Dagen etter, den 20. desember, ga en deilig forfriskende forandring. Takket være initiativet til Hugh Tunnell, generalkonsul i Jeddah, og hans kone Margaret, og Mobil Oils generøsitet, tilbrakte jeg dagen ombord i firmaets sytti-fots motorlystbåt. Den tok oss ut til kystrevet førti kilometer utenfor Rødehavkysten. (Hugh Tunnell ble senere britisk ambassadør i Bahrein.) Sammen med de to små jentene til Tunnells, Camilla og Olivia, svømte vi, solte og latet oss. I et brev hjem beskrev jeg lystbåten som "et virkelig gin-palass", og det ville det også ha vært, hadde det ikke vært for det at det ikke fantes noe alkohol ombord. For det fantes enhver luksus, inkludert badekar. Styrmannen ombord var en utadvendt kar som het Fred, fra Barry i Sør Wales. "Det var ingen tjenere ombord," meldte jeg, "og drinker dagen lang (uten alkohol) og en prektig, førsteklasses lunsj bestående av kald laks og en deilig sjokoladepudding. Korallrevet er fantastisk, bedre enn kystrevet i Australia. Vi så en gigantisk piggrokke, og jaget etter den!" Den natten, tilbake på land, sov jeg i ni og en halv time. Ved middagstid neste dag duppet jeg av i ytterligere nitti minutter, totalt elleve timer - den største tenkelig luksus. Innimellom åpnet jeg julegavene mine hjemmefra: et bind av Kiplings samlede verker fra

176

Bridget, en herlig seilerlue fra Edward, en CD av Beethovens koralsymfoni fra Nicola, og en samling med poplåter fra seksti-årene kalt "Gylne favoritter". Det var meningen at dette skulle oppmuntre meg, men på en eller annen måte stod det ikke i stil til det humøret jeg var i. Da var det bedre med nougaten som Phillida hadde laget selv, og en pakke med kostbar sjokolade som ble sendt av en gammel venn, Pixie Newnes. Sjokoladen var særdeles kjærkommen, ikke bare fordi jeg var svak for sjokolade, men på grunn av at den gav kroppen energi, noe jeg hadde lært i mine mer fysisk krevende dager med Spesialluftstyrken. Totalt sett fikk jeg noen høyst verdifulle fridager. Selv om det var vanskelig å slappe av med en gang, kom jeg tilbake til Riyadh med batteriene topp ladet. Dette var like bra, for vi hadde en svært viktig gjest. "Prins Charles kom trygt fram og ble møtt av kronprinsen, prins Abdullah bin Abdul Aziz, og deretter feiet avgårde til hovedkvarteret for 1. divisjon, der han ble briefet," fortalte jeg Bridget den 22. desember. Da det på et tidligere tidspunkt ble foreslått, at prinsen og prinsessen av Wales skulle besøke området sammen, hadde jeg frarådet det. Jeg syntes nemlig at hvis det kongelige paret skulle vise seg på et slikt farlig tidspunkt, ville det skape en uakseptabel sikkerhetsrisiko, og at dersom vi ordnet med offentlige besøk for prinsessen blant tjenestemennene, ville det skape akutte vanskeligheter overfor saudi araberne. Til min lettelse, men til troppenes grenseløse skuffelse, hadde man gått bort fra tanken på at prinsessen skulle komme, og snart fikk jeg grunn til å forandre min mening om verdien av prins Charles' besøk. Selv om han så sliten ut og hadde smerter i armen, som var blitt operert etter at han hadde skadet den i en polokamp, var han tydelig glad for å være i Golfen, og han formidlet sin entusiasme til alle han møtte. Vi satte alle sammen spesielt stor pris på besøket, siden vi visste at han hadde fortsatt besøket til tross for at det var personlig ubeleilig for ham, og at han hadde gitt opp den minimale fritid han hadde før jul. Etter en førsteklasses briefing fra lan Macfadyen, besøkte han havnen Jubail og deretter styrkenes vedlikeholdsområde, der Martin White gav ham en orientering om organiseringen og fremføringen av de resursene en militær operasjon krever. Så fløy han ut i ørkenen for å ha lunsj der ute sammen med Dronningens kongelige irske

177

husarer. Han kjente godt sjefskommandøren deres, Arthur Denaro. Der, som alltid, avslørte han at han behersket omgang med tjenestemenn. Mens han spiste et smørbrød sammen med en gruppe menn, sa han til en ung soldat, "Så hva slags jul skal du ha, da? Finnes det noen sjanse for å få en kalkun?" Soldaten svarte umiddelbart, "Nei, sir. Vi håper på å få dra til Irak." Prinsen elsket det svaret. Han og Arthur hadde en åpenlystig samtale i femten minutter alene under en kamuflasjenetting, der de diskuterte mulige menneskelige tap, blant annet. Så spurte han, helt spontant, om han fikk si noen få ord til mennene. Omgitt av fem hundre soldater som enten satt i sanden eller lente seg mot stridsvognene sine, talte han høyst gripende om hvor imponert han var over deres moral og trening, og fortalte at det engelske folket stod rett bak dem. Etter at han ønsket dem lykke til, hadde han selv vanskelig for å ta farvel med Arthur. Etter et besøk hos Scots Dragoon Guards, som spilte på sekkepiper da han forlot dem i skumringen, fløy han videre for å tilbringe natten ombord i HMS Brazen. Kapteinen ombord, kommandør James Rapp, hadde en gang vært hans skipskamerat. Dagen etter besøkte han flyvåpenets base i Dhahran. Så, etter en formell lunsj i Riyadh, der han på kongelig vis ble underholdt av kronprinsen i kongens fravær, kom han til mitt kontor, møtte Norman Schwarzkopf, og fikk en omvisning i mitt hovedkvarter før han dro hjem. Selv om han var kortfattet, holdt en lav profil og et høyt tempo, skiftet han stadig fra den ene uniformen til den andre. Hans besøk gjorde kolossalt mye for å heve moralen. Senere fortalte Christopher Airy, i et langt, håndskrevet takkebrev, hvordan prinsen hadde likt seg på turen, hvor oppløftende det hadde vært for ham, hvor glad han var for å ha møtt "den ukuelige general Schwarzkopf", og hvor stolt han var over hele den britiske utplasseringen. Samme kveld som han reiste fra oss, mottok vi informasjon om at den irakiske ambassadøren i Washington, London og Paris ble kalt tilbake til Bagdad. Nyhetene skapte oppstyr, selv om implikasjonene var tvetydige. Forberedte Saddam seg på å trekke seg ut likevel? Eller forsøkte han ganske enkelt å gi sine utsendinger en oppstiver og bekrefte at det aldri ble snakk om å gi seg? Julaften hadde jeg det jeg beskrev for Bridget som "en full og

178

tilfredsstillende dag." Først fløy jeg til Dhahran i 125-flyet for å møte general Fred Franks, kommandør av det amerikanske VII korps, som nettopp var kommet inn fra Tyskland. Målet mitt var delvis selv å bli kjent med ham, men også å presentere ham for Rupert Smith, som kom til å arbeide under hans kommando. Fysisk sett var Frank det helt motsatte av Norman Schwarzkopf. Han var liten og stillferdig, og hinket litt på et kunstig ben - arven etter en alvorlig skade som han pådro seg i Vietnam. Men han lignet på Norman på den måten at han var intelligent og omgjengelig. Vi møttes i Portakabin som fungerte som hans kontor, med amerikanerne fremdeles kledd i sine mørke kamuflasje-uniformer laget med tanke på Europa. Der bestemte vi raskt visse grunnleggende prinsipp for Ruperts tilknytning. Jeg sa at selv om jeg garanterte at jeg ikke kom til å blande meg opp i de amerikanske planene, måtte jeg få vite hva de var, se hvordan de var tilpasset britenes muligheter, og også at jeg alltid måtte ha tilgang til Rupert, som ville rapportere til meg utenfor den normale kommandorekken. Franks var totalt samarbeidsvillig og aksepterte mine forslag uten reservasjoner. Så skisserte han planene sine grovt sett, og vi drøftet problemet med hvordan vi skulle opprettholde sikkerheten. Det kom til å gå minst tre uker før vi kunne flytte og overføre den 7. panserbrigade til ham, og allerede nå var det kommet en artikkel i Sunday Times som spekulerte på om vi kanskje kom til å overføre våre bakkestyrker fra marinen til VII korps. Vårt mål var å dekke over flyttingen ved hjelp av kamuflasje, nemlig å bruke kontinuerlige sendinger av signaltraffikk, som var blitt tatt opp når brigaden var på øvelse. Franks var sammen med Rupert da jeg forlot dem. Jeg var trygg på at de kom til å like hverandre, og sammen utvikle en operasjon som ville være tilpasset våre styrker. Mitt neste stopp var flyvåpenets Tornado skvadron i Tabuk, den militære flyplassen lengst nordvest der vi de første dagene hadde hatt vanskeligheter med den saudiske basekommandøren. Nå virket forholdene utmerket, og som jeg sa til Bridget, mennene "gjorde det beste ut av en patetisk jul." De hadde satt opp noen få dekorasjoner i sine overfylte boliger, og lagt pakker i hauger rundt omkring. Det var så muntert som det kunne være, men jeg følte meg ikke i stand til å ønske noen .en god jul, så jeg sa bare, "Ønsker dere det beste for morgendagen." Som jeg sa til Bridget, '"God jul' og 'Godt nytt år'

179

virket malplassert og ikke så helt oppriktig eller passende, når jeg tenkte på at noen av disse mennene kanskje kunne være døde innen slutten av måneden.” Mitt eget program for 1. juledag var så fullstappet som jeg hadde klart å få det til å bli. Etter en rask frokost i huset vårt i Riyadh, satte jeg avgårde mot flyplassen og fløy til Jubail, der Rupert møtte meg og kjørte meg til sitt divisjonshovedkvarter. En times briefing der forsikret meg om at han følte seg i stand til å samarbeide med Franks, og jeg fortsatte ut på formiddagen med bil til de provisoriske teltboligene kjent som Blackadder Lines - enda en referanse til TVserien - der den 4. panserbrigade bodde inntil videre. Etter ytterligere en times briefing og samtale med brigadekommandøren, brigadesjef Christopher Hammerbeck, fløy jeg med helikopter for å avlegge et kort besøk i hovedkvarteret til den 7. panserbrigaden. Dagens første høydepunkt var lunsj sammen med husarene i St. Patrick's Camp ute i ørkenen. Ifølge min dagsplan skulle jeg fly dit, men på grunn av en sandstorm som reduserte sikten til hundre meter, og som forhindret flyene i å gå på vingene resten av den dagen, kom Arthur Denaro selv for å hente meg. Han kom kjørende i sin japanske Toyota Landcruiser som saudi araberne nylig hadde gitt ham, og som han var usedvanlig stolt av. Til tross for min stab, som fulgte etter i et annet kjøretøy, hadde vi ikke kjørt i mer enn et par hundre meter før vi ble sittende fast i myk sand. Denne lille episoden endte med at jeg måtte ut og skyve ham ut av problemene, og noen muntre vittigheter ble utvekslet. Deretter følte jeg at jeg gjorde rett i å råde medlemmer av hans regiment, uansatt hvilken rang de hadde, til å gjøre ham en tjeneste ved aldri å tillate at deres sjefsoffiser satte seg bak rattet igjen. Jeg oppdaget da vi kom fram, at Arthur hadde fått inn hele regimentet sitt til lunsj. Stridsvognene var blitt kjørt sammen i grupper på tre. Kanonene var hevet og rettet innover. Fra kamuflasjenettingene som var kastet over dem, hang det en masse dekorasjoner - kort, bånd og ballonger. Etter å ha snakket personlig med så mange menn som mulig, hjalp jeg til med å servere en komplett julelunsj. Det var, som jeg sa til Bridget, "en svært livlig begivenhet." Noen av mennene satt ved bordene med våpnene hengende over skulderen, resten på bakken, og alle spiste vi kalkun

180

og plumkake, garnert med sand fra sandstormen, som fremdeles blåste friskt, skylt ned med seks hundre flasker av Falkenstein alkoholfri hvitvin gitt av Eldridge Pope, firmaet i Dorchester der direktøren, Christopher Pope, også var irsk husar. Det var en forunderlig prestasjon å klare å fremkalle et slikt måltid midt ute i ingenmannsland. Hærens kokker hadde på typisk britisk vis arbeidet hele natten igjennom for å ha alt klart. Etter at vi hadde spist, samlet hele bataljonen seg rundt meg, og jeg gav dem mitt julebudskap. Jeg regnet med at Arthur hadde tatt en del operativ risiko for å få inn alle sine menn bortsett fra noen få vakter, og det sa jeg til ham. Men jeg sa også at jeg syntes det hadde vært det eneste rette, og at risikoen som var involvert, var vel verdt det, til fordel for moralen. Soldatene var ekstremt muntre og hadde tydeligvis fått seg et ekstra oppmuntring over forandringen i rutinen. Jeg skulle gjerne ha blitt der lenger, men fordi helikopteme var satt på bakken, begynte jeg å få dårlig tid, og det var en stor skuffelse for meg at jeg måtte avlyse et planlagt besøk hos Scots Dragoon Guards. Istedet foretok jeg i kveldsskumringen min niende og siste reise den dagen, nemlig for å tilbringe natten sammen med den 1. bataljonen til Royal Stafforshire regiment. Jeg ble hilst velkommen av sjefsoffiseren deres, oberstløytnant Charles Rogers. Også her var de gjennomført gjestfrie og gav meg ett av keramikkrusene som produsentene hjemme hadde laget spesielt for dem og sendt ut. Dagens andre høydepunkt kom sist og uventet. Det var blitt fullstendig mørkt da A-kompaniet til Staffords samlet seg på en sandbanke, sammen med sin sjefsoffiser, major Chris Joynson, for at jeg skulle tale til dem og svare på spørsmål. Mennene kunne altså ikke se meg, og jeg kunne heller ikke se dem i mørket. Istedet for en tre-stjerners general ble jeg bare en røst midt i den svarte ørkennatten. Resultatet var at mennene var totalt uhemmet. Selvfølgelig kunne deres egne sjefsoffiserer identifisere individer på stemmen, men soldatene fikk en egen trygghet som kommer av anonymitet, og jeg ble forundret over antallet spørsmål såvel som kvaliteten av dem. Ut strømmet de vanlige bekymringene de gjorde seg om varighet av tjenestetid, kjøretøy enes stand og nytte, og så videre, men også mange intelligente forespørsler om Saddam Husseins intensjoner, og om den politiske situasjonen i Midt-Østen

181

i sin helhet, både før og etter konflikten. For meg var det den mest berikende spørsmålsrunden i hele krigen. Etter denne runden ble det vist en film, på en av de tre utmerkede mobile fremviserenhetene som var blitt sendt utover av styrkennes lyd-og-bilde service. Så ble det kveldsmat og te som var blitt tillaget bak i en Warrior stridsvogn. Jeg fikk også da anledning til å snakke med mange mennesker, blant andre en troppssjef for Grenadier Guards, som var blitt spredt ut blant Staffordskompaniene for å kompensere for mangel på mannskap. Grenaderene var selvfølgelig enormt stolte av sitt eget regiment, men de hadde tilpasset seg i en fremmed enhet med en dyktighet som var typisk for dem. En av deres underoffiserer fortalte meg at de langt fra godtok en annenklasses jobb, men de utførte oppgavene som det seg hør og bør for Brigade of Guards, som selvfølgelig var bedre enn Staffords' måte å gjøre ting på. De viste faktisk Staffords hvordan jobben skulle gjøres! Jeg røpet ikke at jeg befant meg midt oppe i en sta korrespondanseutveksling med generalmajor Simon Cooper, som på den tiden var ansvarlig for husholdningsdivisjonen. Han var blitt svært opptatt av behovet, slik han så det, for at gardeoffiserene som var knyttet til andre enheter, skulle bære brigade-emblemene, enten i form av luemerker eller som røde og blå armbånd. Simon var en gammel venn, men jeg klarte ikke å finne tid eller sympati, i et slikt øyeblikk, for husholdsningsdivisjonens besettelse med hensyn til skredderdetaljer. I mitt forrige brev hadde jeg påpekt at "kjernen til samhold på stridsfeltet har alltid ligget i gruppelojalitet på brigade-og bataljonplan," og konkludert med at i ørkenen ble problemet med regimentsidentitet "løst i det stille, uten tilflukt til formell og distraherende handling i en tid der det foreligger langt mer presserende saker å komme i gang med." Når tiden var kommet for å krype ned i soveposen min og legge meg i sanden i ly av et kjøretøy, hadde jeg vært på farten i ca. seksten timer. Jeg regnet med at svært få minutter av den tiden var bortkastet. "Om jeg bare hadde vært yngre!" skrev jeg lengselsfullt i et brev som jeg begynte å skrive 2. juledag. Vekking klokken 0515 og en spassertur rundt skyttergravene ved soloppgang. Barbering i kaldt

182

vann og en god frokost laget av Jones." Etter stormen var været klart, og temperaturen lignet mye på en fin vårdag i England - kjølig tidlig om morgenen, men varmere etterhvert som solen steg. Igjen hadde jeg mange besøk å foreta - til Feltsykehus 33, til de britiske styrkenes radiostasjon (der jeg holdt en pressekonferanse og foretok en sending), ombord i HMS Cardiff, til flyvåpenet stasjonert i Bahrein, til Feltsykehus 22 - før jeg returnerte til Riyadh på kvelden. Totalt den dagen foretok jeg ti forskjellige reiser med bil, helikopter og med flyet vårt, og holdt seks taler. "Jeg har hele tiden gitt et direkte budskap, og vært rett på sak - ikke noe krimskrams, og ganske nøkternt," fortalte jeg Bridget. Ett av mine hyggeligste møter var med Cathy Bland, som Bridget og jeg hadde lært å kjenne da hun jobbet som teatersykepleier på Falklandsøyene. Nå fant jeg henne på feltsykehus 22. Sykestasjonen var i ferd med å bevege seg dypt inn i den saudiske ørkenen, selv om jeg av sikkerhetsmessige hensyn ikke hadde anledning til å fortelle Cathy hvor hun skulle. Jeg var lei meg for at jeg gikk glipp av julekantaten som ble holdt i friluft i Bahrein. Glimrende fjemsynsteknologi koblet mine styrker i Golfen direkte sammen med tjenester i Tyskland og i Det forente kongerike, og resultatet (som jeg senere fikk se og høre på et videoopptak) var usedvanlig gripende. Synet av Trish Austin fremkalte tårene hos utallige tilskuere. Hun leste ett av stykkene, mens hun holdt jenta si som hun hadde født to dager før, og som faren, sota var i Golfen, aldri hadde sett, Tilbake i Riyadh, var min 2. juledag enda ikke slutt, for sjefen for det generelle personalet, general Sir John Chapple, var kommet på besøk. Jeg fikk en utbytterik samtale med ham som vartk frem til ca. klokken 0230. I likhet med meg, hadde han ikke kjent seg i stand til å tilbringe ferietiden med å slappe av så lenge mennene hans var ute i ørkenen, og hadde gjort den høyst prisverdige innsatsen, å komme ut. En hendelse neste dag levnet ikke noen tvil hos ham om den labile atmosfæren som vi levde i. Klokken 0830, akkurat da han kom fram til kontoret mitt, lød det scudalarm. Irakerne hadde skutt ut en rakett, og før vi klarte å avgjøre hvilken retning den kom i, måtte vi anta at den kom mot Riyadh. CGS virket overrasket et øyeblikk, og spurte om dette var en øvelse. Det var bare når noen svarte ham ** 183

skarpt, "Nei! Dette er ekte!" at han slet seg inn i NBC-drakten sin som var spesiallaget for å beskytte mot kjemisk og biologisk krigføring - den første gangen i historien, tør jeg si, at den høytrangerte offiseren i den britiske hæren hadde vært tvunget til å gjøre det. Utskytingen viste seg å være, enten en prøveskyting eller en demonstrasjon, eller begge deler, og raketten landet i Iraks ørken i vest, uten å volde skade. Men vi fikk oss en hilsen som minnet om at Saddam hvert øyeblikk kunne komme til å foreta det første angrepet slik vi fryktet. Da jeg så tilbake på høytiden, som det nesten ikke ble noe av, kjente jeg meg opprørt over at jeg ikke hadde rukket å være tilstede ved noen kirkelig gudstjeneste, men lykkelig over at jeg hadde fått besøke så mange av våre tjenestemenn og kvinner. Jeg hadde tatt en risiko ved å forlate mitt hovedkvarter på et så følsomt tidspunkt, militært sett, nesten som det Arthur Denaro hadde gjort da han samlet mennene sine til lunsj. Men på det tidspunktet gikk alt som jeg ønsket, og jeg hadde full tillit til mine kollegers kompetanse. Bill Wratten var en nestkommandør som jeg visste ville ta de rette avgjørelser, dersom det oppstod en krise, uten å vente på at jeg skulle dukke opp, og lan Macfadyen var en stabssjef som jeg fullt ut kunne stole på til å takle rutinemessige saker. Uansett kunne jeg ha kommet hjem til Riyadh fra hvor som helst i krissonen i løpet av et par timer. "Jeg gjorde det rette da jeg dro ut i ørkenen," skrev jeg hjem. "Utvandrerne har vært svært generøse, spesielt i Riyadh, Dhahran og Jubail, og hver eneste soldat i Riyadh som ville ha et hjem, hadde ett - men jeg ønsket ikke å delta meg i festligheter." Det ble faktisk aldri noe utbrudd av religiøs strid, og alle oppførte seg med prisverdig tilbakeholdenhet. De eneste tjenestemennene som opplevde alvorlig skuffelse, var noen medlemmer av flyvåpenet som inviterte en avdeling av Canadiske sykepleiere med på et juleselskap, da de hørte at de var kommet til Golfen. Canadierne ville gjerne takke ja til innbydelsen, men til vertsfolkets fortvilelse viste de seg å være store, hårete og utelukkende mannlige. Jeg var særdeles takknemlig til de uselviske, profesjonelle underholderne som kom ut for å fremføre show for tjenestemennene, ikke minst magikeren Paul Daniels og sangeren/komikeren Sir Harry Secombe. Ingen ombord i helikopteret, som satte Sir Harry i land etter hans besøk ombord i

184

HMS Cardiff, vil noensinne glemme den korte flyturen. Plutselig ble det liv i det sprakende instrumentet som varslet at vi var oppdaget på fiendtlig radar. Straks stupte flygeren til bølgetopphøyde og begynte å fly i sikksakk. Nede ved vannflaten stoppet alarmen, men straks flyet steg kom den på igjen, og han fløy resten av turen til Jubail som en kasteball, uten noen gang å få forklaring på hva det var, som hadde utløst alarmsystemet. I et takkebrev til Sir Harry antydet jeg at ordene "låst inn" ville "i kommende dager fremkalle kjære minner." En særdeles ufestlig begivenhet i juletida var vår avgjørelse om å sette i gang med vaksinering mot ett av de mest sannsynlige biologiske midlene. Selv om det innebar risikoen til at det ble inspirert til en masse-utvandring fra Riyadh. Det var så mange ikkebritiske utvandrere som allerede hadde forlatt byen, at driften av livsviktige anlegg som for eksempel kraftstasjoner og avsaltingsanlegg ble truet. (I motsetning til dette stod britene på sine poster og fikk spesiell heder for dette.) Ikke desto mindre var det mine synspunkter som seiret til slutt, nemlig at det ville være uansvarlig av oss å la være å bruke vaksinen når vi hadde den, uansett hva de politiske og sosiale bivirkningene kunne være. Ubehagelige tvilsmomenter varte ved. Myndighetene hadde bestemt at det skulle være frivillig om man ville ta vaksinasjonen eller ikke, fortalte jeg Bridget, "selv om man ikke enda hadde fått svar på spørsmål som gjaldt langsiktige virkninger. Er denne vaksinasjonen blitt brukt på mennesker før? Hva slags bivirkninger finnes det? Vi håper på at det skal gå stille for seg, men saken kommer sikkert til å lekke ut i pressen." (Vaksinen var faktisk blitt testet av og på veterinære kirurger i over ti år uten negativ virkning, men jeg oppdaget ikke dette før noen dager senere.) Til tross for disse usikkerhetsmomentene, ble tusenvis av doser gitt til frivillige blant de britiske og amerikanske styrker (meg selv blant dem) like over jul. Vi ble styrket på sprøyter mot kikhoste for at vaksinen skulle virke fortere. Jeg ble svært syk av sprøytene, som det også var antydet på forhånd at en kunne bli. Jeg skulle ha gått og lagt meg, men arbeidspresset gjorde det umulig, og jeg fortsatte så godt jeg kunne. Bill Wratten var sjokkert over å merke at for første gang klarte jeg ikke å spise opp den halve sjokoladen, som han

185

hadde lagt foran meg, da vi skulle ta vår private oppsummering av den operative situasjonen sammen med en kaffekopp i hans hovedkvarter for luftstyrkene. For mennene ute i ørkenen ble sprøytene en ytterligere årsak til stress. Allerede nå tok de piller som var ment å redusere gassens negative virkning i tilfelle kjemisk angrep. Mange fikk diaré av disse, og noe som var nesten like farlig som gasstrusselen - spesielt for unge menn - var at det ble hevdet at vaksinen inneholdt åtti-fem prosent bromid. Så fikk mennene i tillegg til den biologiske vaksinasjonen også den mot kikhoste, noe som slo dem ut i tjue-fire timer. Deretter gikk det et rykte om at de også kom til å bli vaksinert mot pest, som ingen hadde hørt om siden den mørke middelalderen. Hvis Saddam gikk til angrep med gass, ville våre soldater i det minste være bedre stilt enn amerikanerne, for vi hadde flere NBCdrakter pr. mann ... men alt dette andre var mer enn nok å gruble over for tropper som ikke hadde nok å ta seg til. (Det faktum at vi hadde anti-gassmidler tilgjengelige til rett tid, viste den enorme betydningen av arbeidet som har vært utført gjennom årene av forsvarets kjemiske institutt ved Porton Down, på Salisbury Plain. Samtidig avslørte det dårskapen hos fredsdemonstrantene som demonstrerte mot det. Istedenfor å søke måter å spre giftige kjemikalier og sykdommer på, utvikler Porton Down måter hvorved vi kan bekjempe disse. Antallet land som har muligheter til kjemisk krigføring, vokser kontinuerlig, og siden mange av dem har ustabile og uberegnelige regimer, vil betydningen av arbeidet som utføres ved Porton Down, bare forsterkes i tiden som kommer.) Julen ble verken begynnelsen eller slutten på noe. Atmosfæren i Saudi Arabia var særdeles labil, som om en tent fyrstikk kunne utløse en stor eksplosjon. Krigsplanene fortsatte ubønnhørlig videre. Den 27. desember hadde jeg et møte med Norman Schwarzkopf, i et forsøk på å få gjort opp status i uoverenskomstene mellom oss og amerikanerne, når det gjaldt strategi, regler for angrep og angrepenes mål. Igjen, dersom Saddam virkelig foretok det første angrepet med Scud raketter, hadde Norman under amerikanske ROE ingen autoritet til å slå igjen umiddelbart og angripe irakiske luftbaser i fase Enenl av

186

luftkrigen. Våre egne regler tillot definitivt ikke at vi gjorde dette, så vi stod overfor muligheten av at vi kom til å bli stående fast i en umulig posisjon. Jeg skrev til Paddy: "Våre ROE er på sidelinjen i forhold til de USA har å arbeide etter. Jeg klarer ikke å få statsråder til å forstå at krig kan komme til å starte hvert øyeblikk, og at de må delegere autoritet, slik at vi kan svare, dersom vi utsettes for angrep. Nå sitter vi her ute og venter, mens statsrådene funderer videre. Jeg legger størst mulig press på systemet og kommer til å ta opp saken med John Major når han kommer (Statsministeren skulle besøke teatret den 6. januar.) NS har muligheten til fullt ut å gjengjelde, så vi kommer til å bli spilt ut på sidelinjen. Våre fly smuldrer på bakken mens USA setter i gang og vinner krigen." Min frustrasjon var velbegrunnet. Etter de reglene som gjaldt, hadde amerikanerne anledning til å ta kampen opp med et fiendtlig fly dersom det nærmet seg faretruende. Dette kunne bety at det befant seg så mye som førti kilometer unna. I motsetning til dette hadde ikke vi anledning til å gå til angrep før det fiendlige flyet gikk til angrep på oss. Innen den tid kan den ha skutt ut en luft-til-luft missil, og vi ville ha mistet sjansen til å svare. En morgen sa Chuck Horner til meg på en prosaisk måte, "Hør, hvis gutta dine ikke kan ta opp kampen mot aggressive fiendtlige fly, vil jeg egentlig ikke ha dem der oppe. Vi tar oss av sakene selv, for dere kommer til å være for sent ute." Situasjonen var enda verre til havs, hvor vi ikke hadde lov til å ta kampen opp med et eventuelt fiendtlig fly med mindre det befant seg noen få kilometer fra et skip. Dag etter dag kvernet diskusjonen i vei. Paddy Hine hamret løs på forsvarsdepartementet for at de skulle gi oss de ROE vi trengte, og Bill Wratten gjorde mye nyttig arbeid i området (det var han som utkjempet den striden i detaljer, på mine vegne). I London var statsrådene tilsynelatende nølende med å innse realiteten, eller med å forstå den vanskelige stillingen vi befant oss i. De var helt klart redd for at vi kunne komme til å starte en krig for tidlig, og ingen kunne nekte for at det forelå store sjanser for en eksplosiv episode. Hver dag fløy irakiske fly aggressivt ned mot grensen, for så plutselig å peke nesen østover like innenfor grensen. Amerikanerne overvåket dem kontinuerlig og dirigerte fly til å ta kampen opp mot dem,

187

dersom de kom noe lenger sør. En enkel feil gjort av en nervøs flyger, kunne ha provosert frem de mest destruktive konsekvenser. Koalisjonens luftstyrker satte i verk stadig større luftpatruljer tjue-fire timer i døgnet, støttet av AWACS elektroniske opplysningssamlende og målidentifiserende fly, som kunne dirigere bombefly til ethvert fiendtlige fly som dukket opp på radarskjermene deres. På bakken stod det ytterligere åtti eller nitti krigsfly, som kunne ustyres komplett med våpen på under ti minutters varsel. Tankfly stod også klare tjue-fire timer i døgnet. Det var som jeg skrev i et brev hjem, "Krigen her kan være i full gang i løpet av to timer etter ordet 'gå'. Det er alt som skal til for å lade opp den massive luftstyrken." Senere, da jeg kom tilbake til London, ble jeg klar over at seriøse anstrengelser var blitt gjort i forsvarsdepartementet for å ta seg av avvikene mellom britiske og amerikanske ROE. Men ute i krigssonen virket det slett ikke slik, og mitt altoverveiende ansvar var, at vi skulle være i stand til å reagere på rett måte i nødstilfelle. Om kvelden den 27. desember ble tankene mine fjernet fra ROE i en time eller to av en merkelig avsporing, nemlig en invitasjon til et selskap som skulle holdes av prins Abdallah bin Faisal ute i ørkenen. Vi kjørte utover en iskald ettermiddag til eiendommen, en virkelig skueplass, der tusen sauer og to hundre kameler ble holdt. Da jeg fikk tilbud om å drikke kamelmelk, smakte jeg forsiktig og syntes det var nydelig. Så fikk jeg være med å velge en fin sau, som umiddelbart ble slaktet, hengt opp, flådd og grillet. Så reiste vi videre til en scene som var som tatt direkte fra Tusen og en natt. Det brant et bål midt i en teltleir, med kamelseter og tepper omkring. Her ble vi servert et luksuriøst måltid. Da jeg senere skrev og skulle takke prinsen, fikk jeg sagt uten overdrivelse, at som en kollega i gårdsbruk var det i særdeleshet dyrenes utmerkede tilstand som imponerte meg, og grillfesten hadde vært en totalt ny opplevelse for meg selv og for mine medoffiserer. Morgenen etter var det Juma - fredag, den arabiske fridagen - og jeg planla å bruke den til å svare på brev.’ Men jeg hadde knapt rukket å sette meg for å skrive hjem, da det gikk en scud alarm, så jeg trakk på meg NBC-drakten min, og skrev ferdig brevet ikledd fullt utstyr bortsett fra gassmasken. Halve formiddagen var gått, før det var blitt bekreftet at utskytingen enda en gang bare var en

188

prøveskyting. Alt nå var livet i Riyadh blitt anspent, og det overrasket meg ikke at mange utvandrere sendte sine familier ut av landet, enten tilbake til Det forente kongerike, eller ned til byer som Jeddah langt sør, utenfor rekkevidde av missilene. Araberne begynte også å forlate byen, med det kjærkomne resultat at trafikken hadde begynt å bli atskillig mer tyntflytende. Den 29. desember var jeg fremdeles engstelig over vår mangel på fremgang, og min frustrasjon kom opp til overflaten i et notat som jeg skrev den samme morgenen: "Omfanget av statsrådenes ubesluttsomhet og tilbakeblikk er rystende og forferdelig tidløsende. Det er svært sannsynlig at vi kommer til å havne i bakevjen, mens amerikanerne går til krig, og våre statsråder vakler i sine avgjørelser." Vi hadde rikelig med problemer på bakken også. Gjennomsnittlig sviktet en kraftforsyningsenhet for stridsvognene hver gang hele styrken flyttet seg fem kilometer, og vi begrenset Challenger stridsvognene i den 7. panserbrigade til femten kilometer i uka i et forsøk på å spare dem til krigen. Alle våre pansrede Warrior mannskapsvogner måtte stoppes for at motorene deres skulle modifiseres. De tok nemlig inn sand i ødeleggende mengde. Det virket helt utrolig at faktorer som dette skulle hindre hele divisjonen mer enn problemer med beregning, organsiering og framføring av forsyningene en militær enhet trenger, selv om også disse var fryktinngytende store. Men kjøretøyer, og vårt utstyr, var ikke konstruert for bruk i ørkenen, derfor måtte man forvente slike problemer. Den siste dagen i 1990 tok vi Bill Wratten med ut på middag, for å feire at han var blitt tildelt CBE prisen (Commander of the British Empire) i Nyttårs hedersbevisningene. Vi hadde en hyggelig kveld, men ingen følte seg noe spesielt feststemt, for vi visste alle at krigen ville komme, og det snart.

189

Schwarzkopf ble holdt personlig og daglig orientert om aktivitetene til spesialstyrkenes patruljer.

190

KAPITTEL 8 AVGJØRENDE SEKUNDER Det gamle året ble avsluttet med et sjokk. Den 31. desember kunngjorde syrerne at de ikke kom til å ta del i offensive operasjoner. Den kvelden, på det ukentlige flernasjonale møtet, demonstrerte Norman sin protest ved å nekte å være tilstede, og gav sin nestsjef Cal Waller ordre om å tre inn i hans sted. Syremes utspill sendte sjokkbølger gjennom hele koalisjonen, fordi alle visste at en slik svekkelse kunne få skadelig virkning, Dersom ett land bestemte seg for at det ikke skulle gå til krig, kunne andre med letthet gjøre det samme. Det var ikke så mye tapet av syremes kampstyrke vi hadde imot, som muligheten for at deres uttrekking kunne sette i gang et ugjenkallelig skred. "Dette vil skape problemer og velte alle våre nøye utarbeidede planer," skrev jeg hjem. Heldigvis trakk syrerne seg ikke enda lenger ut, selv om de opprettholdt sin ikke-stridende holdning gjennom hele krigen og støttet opp bak egypterne, som tok seg av alle kamphandlingene i deres sektor. Syrias nærvær var begrenset til en defensiv utplassering. Men amerikanerne og vi var i noen dager nervøse, for at andre nasjoner kunne komme til å trekke seg ut. Og at koalisjonen kunne begynne å gå i oppløsning. Det virket som om politikerne i London lot seg vekke til dåd etterhvert som fristen på 15. januar nærmet seg. Via Paddy Hine ble jeg bedt om å love vår urokkelige støtte til amerikanerne, noe jeg selvfølgelig var glad for å kunne gjøre. "Endelig tar statsrådene avgjørelser for å kunne få ting gjort," fortalte jeg Bridget. "Enten så har John Major et godt grep på tingene eller så har det vært kontakt med Washington på høyeste politiske plan. Uansett årsak, har alt nå blitt mer positivt." Det var som om det begynte å gå opp for folk i England, dog for sent, hvor nært forestående krigen egentlig var. I månedsvis hadde følelsen vedvart, at koalisjonsstyrkene ikke gjorde noe annet enn å iscenesette en politisk demonstrasjon, som til slutt ville løse krisen. Nå hadde budskapet endelig nådd frem om at vi ikke holdt på med

191

den leken lenger, men stod på terskelen til krig. Plutselig begynte det å rase beskjeder ned gjennom kommandorekken, som ga uttrykk for full støtte. Jeg fikk det inntrykket, at den britiske regjering var særdeles ivrig etter at vi skulle fortsette å være forpliktet overfor koalisjonen og den måten amerikanerne ledet den på. Med dette mener jeg ikke å si at noen i London hadde tatt avgjørelsene enda, som vi så desperat trengte i forhold til ROE. Jeg tilbrakte det meste av 2. januar i et forsøk på å nå frem til dem, og fikk tak i luftmarskalk Kip Kemball, Paddy Hines stabssjef på High Wycombe (en gammel venn fra Falklandsøyene, der han overtok etter meg som kommandør for de britiske styrkene), for å fortelle statsrådene rett på sak, at dersom de ikke økte fleksibiliteten i våre regler, ville vi måtte trekke våre fly tilbake fra de amerikanske og saudiske planene. I et brev hjem skrev jeg: "Politikerne dukker unna for å forsøke å unngå de egentlige avgjørelsene som de er der for å ta. De elsker avdelingssjefsavgjørelser, som det å organisere uniformer eller ta bestemmelser for eller imot radio for de britiske styrkene. Saker som angår ROE, der den fremtidige handlemåten i forhold til krigen og deres egen og deres regjerings posisjon kan trekkes i tvil, forsøker de å unngå for envher pris." Den samme dagen, den 2. januar, fikk jeg enda en uvelkommen overraskelse, da jeg fikk høre på nyhetene at oberstløytnant i luftforsvaret i England, Paddy Hine's personlige stabssjef, hadde mistet hemmelige dokumenter og en laptop PC som inneholdt en kladdversjon av den amerikanske krigsplanen. Det var desto mer av et sjokk at disse opplysningene ikke kom gjennom offisielle kanaler, men over BBC. Følgene av tapet var urovekkende, for å si det mildt. Hele planen vår kunne ha blitt kompromittert, og menneskeliv innen koalisjonen satt på spill. Ved første gitte anledning ringte jeg til Paddy for å finne ut hva som var skjedd. Han fortalte meg at den 17. desember, like etter sin tilbakekomst fra Riyadh, hadde han og hans personlige stabssjef dratt til London sammen med Mike Wilkes for å briefe statsministeren om planen. Etterpå hadde de skilt lag, og Farquhar hadde reist avgårde med dokumentene og PCen i retning av High Wycombe. Langs veien, ved Acton i Vest London, hadde han bedt sjåføren sin stoppe

192

så han kunne se på en bil i en bruktbilforretning, tilsynelatende i en impulshandling. Før han forlot sin egen blå Vauxhall, flyttet han PCen og stresskofferten over i bagasjerommet, og låste dem inn der. En tyv var tydeligvis vitne til at han gjorde det, for da Farquhar og sjåføren hans kom tilbake etter noen få minutter, var bagasjerommet blitt brutt opp og begge gjenstandene var borte. I stresskofferten var det 1000 pund i kontanter i tillegg til dokumentene. Farquhar hadde tatt disse pengene ut av en brukskonto. Naturlig nok tok tyven disse pengene i lommen. Men verken papirene eller stresskofferten appellerte til ham, så han kastet dem i en søppelcontainer på parkeringsplassen bak et supermarked, i nærheten av det stedet han hadde tatt dem. Men han beholdt PCen, siden den tydeligvis var verdifull. I løpet av noen få minutter ble papirene funnet av en lege. Siden han tidligere hadde gjort tjeneste i militæret, forstod han hva dokumentene var, og overleverte dem til politiet. En kontroll viste at alle sidene var der, bortsett fra fire. De fire, som vinden hadde blåst bort, ble funnet i løpet av de neste to timene. Den samme kvelden var papirene derfor på trygge hender igjen, og omstendighetene omkring funnet gjorde det klart, at de ikke var blitt kopiert. (Heldigvis hadde Mike Wilkes selv holdt tilbake papirer som hadde med bakkekampanjen å gjøre, slik at en del av planen aldri kunne bli utsatt for tyveri.) Men PCen manglet fremdeles. I forsvarsdepartementet dagen etter hadde Paddy det han beskrev som "en pinefull diskusjon" med forsvarsstabssjefen og forsvarsministeren. Det virket høyst sannsynlig at tyven kunne ha vært irakisk etterretningsagent, men uansett var det nok sjanser for at han ble klar over verdien av den informasjonen som han var kommet over, og at han forsøkte å selge den på svartebørsen. Ad hoc komiteen informerte statsministeren, og fordi pressen hadde fått greie på episoden, ble en D-klassifisering klistret på saksmappen, for å forhindre at den ble nevnt i avisene. Men like over jul ble historien blåst opp i Irish Times, som ikke var underlagt britiske regler. Innen den tid hadde eksperter silt den informasjonen som kunne påvise hva slags opplysninger det kunne eller ikke kunne ha vært på PCen. Farquhar var sikker på, at han hadde strøket den høyst følsomme skisseplanen over hvordan luft-og bakkekrigen ville bli

7 - Operasjon ørkenstorm

193

utkjempet, men spesialister kjent med akkurat det utstyret konkluderte med, at han antagelig ikke hadde klart å fjerne det alt sammen, og at enhver som virkelig visste hvordan de skulle få tilgang til informasjonen i datamaskinen, kunne være i stand til å trekke ut fra den det som stod igjen. Ekspertene var delt i sine meninger om saken, og selv om det virket usannsynlig at grunnlaget for informasjonen fremdeles hadde ligget igjen i maskinens minne, gjenstod det tvil. Disse nyhetene satte meg i en utrivelig flau situasjon. Hva skulle jeg si til Norman Schwarzkopf? Hvis jeg ikke sa noe, ville han sikkert få høre om tyveriet fra annet hold. Jeg antydet at siden saken var av slik kritisk betydning, burde Paddy selv fly ut for å briefe CinC personlig. Dette syntes han var en god ide. Samtidig fløy nestsjefen for forsvarsstaben, general Sir Richard Vincent, til Washington for å briefe Colin Powell. Hele episoden virket nemlig meget farlig og så potensielt ødeleggende på anglo-amerikanske forhold. Mens Paddy var underveis, fortalte jeg CinC de dårlige nyhetene og beklaget det. Norman virket ganske avslappet, men jeg var redd for at tilliten, som var blitt bygget opp mellom oss, kanskje kunne ha blitt underminert av dette vågestykket på alvorlig skjødesløshet, og at amerikanerne kanskje ikke kunne fortsette å stole på oss med hemmelig informasjon. Min forlegenhet skinte tydelig gjennom i et nervøst brev hjem: "Nå vil NS og prins Khalid ha detaljer som jeg ikke råder over, så jeg må nøye meg med å gi et tørt 'Vet ikke'. Er planene kompromittert i slik grad at liv settes i fare? Hva var det i pakken? Jeg vet ikke. Stort tillitstap over hele linjen, og britene tar seg dårlig ut. Jeg War sagt til dem hjemme at Paddy burde komme ut og forklare alt sammen, og han sitter på flyet i kveld. Fadese nr. 2 er når jeg får beskjed om å si til NS, at vi står sammen med ham hele veien, uansett hva som skjer, og han oppdager at britiske statsråder ikke vil delegere ROE slik at jeg får frihet til å få flyene på vingene for å gi rask respons på et irakisk angrep. Flere egg på britiske fjes...." Prins Khalid var forståelig nok opprørt over tapet av PCen og over det faktum at han hadde fått høre om det ad omveier. Det som

194

opptok ham i særdeleshet, var det faktum at irakiske tropper nettopp hadde begynt å komme i bevegelse igjen, noe som ytterligere styrket den høyre flanken av deres forsvar. Var dette en tilfeldighet, eller var det en respons på informasjon som var blitt snappet opp fra PCen? Igjen befant jeg meg i en situasjon der jeg måtte bukke og skrape og beklage og gjøre mitt beste for å gi forsikringer om at det skulle gå bra, hemmet av å vite at jeg ikke var sikker selv, og av den stygge følelsen av at det på en eller måte kunne være forbindelse mellom tyveriet og de irakiske forsterkningene. Khalid tok imot min beroligelse, men generelt sett var han mer engstelig enn jeg noensinne hadde sett ham være, og han snakket svært inngående om situasjonen. Han var aller mest engstelig for at luftangrepet skulle bli satt i gang den sekstende, det øyeblikket da FN's frist gikk ut, men han så også videre fremover og var engstelig for rikets fremtidige indre sikkerhet. Han ville være sikker på at amerikanerne og britene kom til å forlate Saudi Arabia så snart krigen var over. Han godtok at saudiske styrker måtte gjenoppbygges, muligens med utenlandsk konsulenthjelp og trening. Den langsiktige trussel som Saddam Hussein utgjorde, opptok ham svært mye, og jeg gikk fra møtet overbevist om at uansett hva som skjedde, måtte vi ødelegge Iraks kjernefysiske, kjemiske og biologiske kapasitet i krigføring, mens vi enda hadde sjansen. Midt i denne uroen kunngjorde plutselig kong Fahd at han ønsket å bevise de alliertes politiske samhold ved å lede en troppeparade av koalisjonens styrker ute i ørkenen nær grensen. Uansett om denne ideen kom som en respons på det syriske utspillet eller ikke, hadde amerikanerne noen reservasjoner til å begynne med mot å flytte troppene til en flernasjonal oppvisning. Hva skulle vi briter gjøre? Vi var opptatt av at vi ikke skulle være til anstøt for Saudi araberne, men vi var også klar over de amerikanske følelsene. Etter at jeg hadde diskutert saken med Alan Munro, vendte vi oss begge til London på våre separate nettverk for direktiver. Whitehall inntok en avslappet holdning, og sa at hvis vi ville være med på det, skulle vi bare gjøre det. Jeg kom fram til at det bare ville være bondsk og ubehøvlet å hoppe av, og derfor satte jeg i gang med å samle sammen hundre representantive menn og ordne med deres transport til flybasen i King Khalid Military City, tre hundre

195

kilometer ut i ørkenen, nordvest for Jubail. Paraden, som ble avholdt den 4. januar, var en ekstraordinær begivenhet, som aldri vil bli glemt av de som deltok. Det var et broket mannskap vi hadde samlet, deriblant menn som var tatt fra bakkemannskapene, flyvåpenet, hærens våpentekniske korps, de kongelige ingeniørene, kavaleriet og til og med to symbolske marineoffiserer. En gruppe musikere, rekruttert for dagen fra de forskjellige enhetene, hadde i all hast lagt til side sitt medisinske utstyr og ristet sanden ut av instrumentene sine for å besørge litt musikk. Jeg beskrev scenen i et brev hjem: "I dag satte vi avgårde ut i det blå for Hafar al Batin. Vi hadde ikke klart å finne ut det nøyaktige tidspunktet eller stedet, så sammen med hundre tjenestemenn ankom jeg King Khalid Military City. Der ble vi møtt av en svært imøtekommende saudisk brigadesjef, og i en time kjørte vi ut til en åpen slette der ingenting var å se bortsett fra et par telt for VIP'er og en lang rekke med skilter der det stod "briter", "tsjekkere", osv. Det var sytten nasjoner oppstilt på paradene, noe som må ha vært unikt. Vår kontingent, som var prydet med et stort britisk flagg og et flagg med springmusemblemet på, paraderte klokken 1030 og stod der frem til klokken 1250. Bandet spilte lett og ledig gjennom det hele, og da de hengav seg til tradisjonelle marsjer som "Rule Britannia", lød det mektige bølger av applaus nedover i de mangespråklige rekkene. Amerikanerne, som avslo å stille sammen med oss, holdt sin egen parade et kort stykke unna, men NS og jeg satt sammen og ventet. Til slutt, etter en del rangspersoner var kommet, kom det feiende inn en kavalkade på ca. tjue biler, med kong Fahd i den ene. Han kjørte forbi soldatene, amerikanerne først, og så ble det holdt taler i tilsammen en og en kvart time, alt på arabisk, om betydningen av å holde koalisjonen samlet. Etterpå ble paraden hevet til lunsj, og alle våre hundre tjenestemenn ble invitert med på et gigantisk oppbud. De ankom sent, fordi de hadde gått seg bort, til arangementet et annet sted i ørkenen. En enorm samling med telt og tepper som sank ned i sanden under vekten av maten, en hel grillet geit, lam, fisk, ris av mange slag, khubs (brød) og lignende. Som ved alle arabiske måltider reiste folk seg opp og gikk så fort de hadde spist seg ferdig, så noen av gjestene som var kommet først, var allerede gått. Og med typisk arabisk

196

klasseløshet ble våre menn vinket bort til de tomme plassene, uansett hvem de var. REME håndverkere og meniger fra det våpentekniske korps satt ved siden av statsråder og tre-stjemers generaler på kongens teppe. Enkelte satt ikke mer enn en plass bortenfor kongen selv. Jeg satt ved siden av NS, overfor kronprinsen, og vi hadde et festmåltid uten sidestykke. Jeg kan ikke si noe om hvorvidt paraden gjorde noe for å styrke samholdet i koalisjonen i en vanskelig periode, men det ble iallfall ikke flere sprekker, og alle presset videre på med det som hadde med krigsforberedelser å gjøre. Øverst på min egen dagsorden stod John Majors besøk. Han var ventet til området den 6. januar. Da han spurte hva han skulle si til tjenestemennene og kvinnene, sendte jeg beskjed tilbake til ham om at alle regimentene i Golfen var desperat engstelige for regjeringens Hvite Papir, "Opsjoner for forandring", som hadde anbefalt vidtrekkende nedskjæringer i forsvaret. Mennene var engstelige for at hele regimentet deres ville være forsvunnet når de kom hjem, slått sammen med andre. Jeg gav det råd at statsministeren skulle være svært positiv, og at han skulle forsøke å unngå å være unnvikende. Folk ville nemlig mislike om de følte at de fikk servert halvsannheter. Den 5. januar møtte jeg Michael Weston, den britiske ambassadøren i Kuwait, som galant hadde holdt ut i ambassaden lenge etter at Saddam Husseins tropper hadde inntatt byen. Endelig reiste han derfra, med irakisk tillatelse, via Bagdad. (Til slutt hadde han og de få gjenværende stabsmedlemmene ikke mer enn noen deciliter ris, litt tunfisk og smakløse kyllingpølser. Men de hadde funnet en nyttig kilde med vann til å vaske seg i, m.m., ved å grave i jorden under ambassadekomplekset. Utgravingene begynte da det skulle graves en grav for en gammel dame som de fryktet kom til å dø. Men da de fikk høre at amerikanerne hadde funnet vann så dypt nede som tolv fot, fortsatte de å grave og fant det samme.) Siden den gangen hadde han bodd i Genéve (der hans kone arbeidet i nedrustningskommisjonen), og nå var han kommet ut for å møte John Major, som skulle besøke den kuwaitiske regjeringen i eksil. Michael så fremdeles tynn og herjet ut etter det han hadde vært igjennom, men vi hadde en hyggelig stund der vi utvekslet notater om redningsplanene som vi hadde fått laget, i tilfelle forholdene

197

skulle bli virkelig ubehagelige. (Vi hadde klekket ut en felles anglo­ amerikansk operasjon, der helikoptere skulle feie inn fra havet og løfte ut de gjenværende medlemmene av våre to delegasjoner.) Nå begynte vi å drøfte måter hvordan vi på nytt kunne overta den britiske ambassaden så snart som mulig etter at kampene tok slutt, og hvordan vi skulle organisere fremtidig britisk representasjon i Kuwait. Det var på ingen måte noe ideelt øyeblikk for statsministeren å komme på. Det var som jeg skrev hjem: "Det bygger seg opp en spenning som avsløres gjennom småting og gjennom individuelle, personlige motsetninger, og det foreligger krav om at alt må gjøres innen igår. Vi beveger oss videre til en høyere alarmberedskap, siden etterretningen har latt oss vite at det er mulig at terrorister planlegger et angrep. Spesielt ambassadene er utsatt, og jeg må få i stand spesielle ordninger for at de skal beskyttes." Til tross for den generelle engstelsen, var det stor forventning knyttet til John Major's første besøk i Golfen, både hos medlemmer av de britiske styrkene og hos saudi araberne. Ingen av dem hadde noensinne sett den nye statsministeren. Sjokket og forundringen som hadde preget nyhetene omkring fru Thatchers resignasjon seks uker tidligere, hadde åpnet for likefrem nysjerrighet overfor hennes etterfølger. Han kom den 6. januar, om morgenen, og fikk en femstjerners velkomst: band, æresvakt og alle de saudiske rådsmedlemmene, fra kronprinsen og prins Sultan og nedover. De stilte seg opp på rekke og rad på asfalten på King Khalid internasjonale flyplass for å hilse ham velkommen. Da de seremonielle presentasjonene var fullført, kjørte vi avgårde til den britiske ambassaden, der Alan Munro hadde ordnet med en utmerket lunsjbuffét i sin private hage. Major beveget seg fritt omkring, og traff britiske utvandrere til Saudi Arabia, og fortalte dem deretter i en kort tale hvor mye folk i Det forente kongeriket beundret dem for å holde stand og stå på sin post. Rundt oss på alle kanter var det påminnelser om at krig var nært forestående. Da vi kjørte inn på ambassadens gårdsplass, passerte vi bord der gassmasker lå klare til å bli utstedt til britiske sivile. En soldat hadde det spesielle ansvaret med å sørge for at statsministerens utstyr for beskyttelse mot kjemisk krigføring var i nærheten av ham til enhver tid. "Stillferdig, oppriktig og interessert i mennesker," fortalte jeg

198

Bridget, og jeg hadde ingen grunn til å forandre dette som var mitt umiddelbare inntrykk av John Major. Jeg så snart at han var i aller høyeste grad sin egen herre, og at han var kommet ut på eget initiativ. Like etter at han hadde overtatt, hadde ordet nådd oss om at han hadde tenkt å konsentrere seg om Europa, og at andre forpliktelser ville forhindre ham fra å besøke Golfen. Den senere tids utviklinger hadde tydeligvis fått ham til å forandre mening. Etter lunsj kjørte han og jeg alene til mitt hovedkvarter. På vei dit sa han, at han ville vite "sannheten" om hvordan det gikk, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle ham det. Vi drøftet marerittet omkring de tapte dokumentene, og han virket trygg på at ingen skade hadde skjedd. Jeg fortalte ham at generelt var alt greit, bortsett fra at jeg tvilte på om vårt innledende luftangrep kunne bli så vellykket som vi håpet, i å redusere den irakiske hærens kampdyktighet. Jeg forklarte at ifølge tradisjonell krigsteori, trengte man en numerisk overlegenhet på tre-mot-en for å være sikker på seier. Her hadde vi forholdet en-mot-en på det beste. Vi måtte derfor stole helt på det luftstyrkene kunne gjøre for å redusere fiendens kapasitet på bakken, før våre bakkestyrker gikk inn. Vårt mål var å redusere Saddams kampstyrke med inntil femti prosent, men jeg lurte på om det kunne oppnås. Og hvis det ikke var mulig, hvor gode var irakerne i krig? Kort sagt advarte jeg statsministeren om at svarene på disse spørsmålene ville avgjøre, om vi stod fremfor en vanskelig og blodig kamp. Da vi gikk inn på mitt hovedkvarter, hadde grupper av amerikanske menn og kvinner som hadde vakttjeneste fått høre om det offisielle besøket, og de møtte oss med klikkende kameraer og rop - "Hei! Statsminister!" Major reagerte med å håndhilse og prate med dem på en høyst kameratslig måte. Det fulgte en detaljert samtale mellom statsministeren, meg selv, Bill Wratten og lan Macfadyen, og en utmerket briefing om planen fra Tim Sulivan. Major satte seg for øyeblikket inn i Saddams situasjon, og spurte, "Hvilken initierende handling kan jeg komme til å foreta? Hvordan kunne jeg dra i krig hvis jeg hadde mistet hele min luftstyrke?" Jeg drøftet alternativene som lå åpne for den irakiske diktatoren, og understreket behovet for at koalisjonen skulle iverksette luftangrepet så snart som mulig. Ellers kunne Saddam innlede en symbolsk tilbaketrekking, skape

199

politisk uro blant de allierte, og underminere deres vilje til å slåss. Men siden våre bakkestyrker ikke er klare før halvveis inn i februar, vil luftkrigen måtte fortsette i flere uker. Ville britiske og amerikanske politikere kunne tåle den moralske belastningen, undret jeg, dersom de alliertes fly hamret løs på Irak dag etter dag, natt etter natt? Major var rask til å absorbere alt, og gjorde et virkelig forsøk på å forstå våre ideer og følelser omkring aspekter ved krigen. Så bad han meg sende alle andre ut av rommet. Når alle bortsett fra hans private sekretær hadde forlatt rommet, sa han, "Peter, jeg kan fortelle deg, men du må ikke si det videre, at vi antagelig går inn den femtende eller den sekstende." Jeg var overrasket over å oppdage, ti dager før begivenheten, at han hadde en så klar forestilling om når krigen kom til å begynne. Han og president Bush hadde tydeligvis vært i nær kontakt med hverandre. Nyhetene kom som en lettelse for meg og fjernet en tung byrde. Fra det øyeblikket kunne jeg med visshet planlegge at vi kom til å gå til angrep, uansett hva slags manøvreringer Saddam Hussein kunne finne på i siste øyeblikk. Så besøkte Major de forskjellige kontorene i hovedkvarteret, og snakket enkeltvis med tjenestemenn og kvinner - noe som han gjorde på en fremragende måte. Alle reagerte entusiastisk, og han fikk et sterkt inntrykk av deres moral. Så samlet vi hele staben i et stort rom nede i første etasje slik at han fikk tale til dem om betydningen av deres arbeid, og fortelle dem hvor takknemlige folk i Det forente kongeriket var for det de gjorde. Igjen talte han godt, men denne gangen fikk hans tale en brå og kaotisk slutt, for vi fikk plutselig melding om at kongen ønsket å treffe ham straks. Vi stuvet oss inn i biler, og satte avsted i en kortesje mot slottet, der han, Alan og jeg ble sendt direkte inn til Hans Kongelige Høyhet, uten den vanlige ubestemmelige ventetiden. Kong Fahd var gjennomført vennlig. Han var flankert av prins Sultan og andre betydningsfulle medlemmer av sin familie, og hilste varmt på statsministeren og bad ham sette seg i lenestolen som hedersgjest, på sin høyre side. Så innledet han en nøye gjennomtenkt evaluering av den stilling vi befant oss i, og hvordan den hadde oppstått. Han talte klart og godt, med følelsesmessig engasjement,

200

men lot tolken få de nødvendige pauser. Han summerte sine synspunkter på den politiske situasjonen i Midt-Østen, og sin personlige takknemlighet for den måten Vesten hadde kommet til unnsetning på, såvel som den takknemlighetsgjeld han stod i spesielt til Storbritannia. Han bad spesielt om at hans hilsninger skulle formidles til fru Thatcher, og at hun skulle få invitasjon til å besøke ham dersom hun noen gang befant seg i Midt-Østen. Etter ca. førti minutter var det noe merkelig som skjedde. En dør ble åpnet, og inn kom en av sjefene fra hoffet, som skyndte seg bort til prins Sultan og hvisket noe i øret hans. Stikk i strid med all skikk og bruk reiste prinsen seg opp, gikk bort og hvisket selv noe i øret til kongen. Det var tydeligvis rødglødende nyheter som var kommet. Noen få minutter senere fortalte Sultan oss på engelsk at radarer ved grensen hadde oppdaget fire helikoptere, som fløy inn lavt over grensen til Irak i øst. Enten var dette et angrep, ellers var det noen av Saddams sjefsoffiserer som hoppet av. Sultan skyndte seg ut av rommet, og kongen fortsatte. Så innledet statsministeren en nyttig diskusjon om Host Nation Agreement, hvor saudi araberne skulle betale for drivstoffet, vannet, kjøretøyene, mat og losji som styrkene våre brukte i landet deres. Det gikk så bra med utvekslingen av synspunkter at kongen lovte å signere avtalen, men hele tiden kokte det i hodet mitt, tanken på muligheten av at irakiske generaler hadde begynt å hoppe av - noe som vi halvveis hadde ventet på i ukevis. Etter at han hadde vært borte i tjue minutter, kom prins Sultan tilbake for å fortelle at det ikke var kommet ytterligere informasjon om flygningen over grensen, og omsider ble vår audiens avsluttet med den sedvanlige utvekslingen av høfligheter. Til tross for gjentatte forespørsler, fant vi aldri ut sannheten om de mystiske helikopteme. De var så virkelige at saudi araberne bestemte seg for å sende et C-130 Hercules transportfly ut til en flybase i ørkenen for å samle opp de passasjerene som måtte ha ankommet. I mange dager trodde også vi at betydningsfulle flyktninger var kommet over grensen, eller at flyene var blitt skutt ned. Det virket som om saudi araberne tidde om episoden, med sin karakteristiske varsomhet. Dersom det ikke tilfeldigvis hadde seg slik at vi satt i samtale med kongen da det skjedde, ville vi aldri ha hørt om saken. Senere

201

begynte jeg å tro at radarmeldingen var inkorrekt og at helikoptere ikke var noe mer enn fantomer i fantasien til en sliten operatør. Men i øyeblikket skapte historien en bølge av spenning. Da meldingen nådde Norman Schwarzkopf, ble han urolig ved tanken på at et hvilket som helst fiendtlig fly kunne ha kommet gjennom saudisk luftrom på et slikt kritisk tidspunkt, uten at han straks fikk høre om det. Morgenen etter fløy statsministeren og jeg sammen til Jubail og hadde enda en lang samtale ombord i flyet. Dette var den første etappen i et intenst og fullpakket program av besøk ute hos troppene. Vi hadde gått gjennom opplegget gang på gang for å være sikker på at han fikk fullt utbytte av sitt opphold. Han dro langt ut i ørkenen, kjørte en Challenger, fløy med helikopter til HMS London ute i Golfen, der Chris Craig holdt en enestående styrkeoppvisning. Skipene i kampgruppen hadde nettopp fullført "Deep Heat", en stor opptrappingsøvelse som simulerte evakuering av mannskapet under forestående rakettangrep. Fra taket over broen fulgte vi med idet skipene våre stimet forbi i kjølvannsorden på hver side av oss, et sjeldent og flott syn. En gruppe marinesoldater kastet seg nedover et rep som hang fra et helikopter som kretset over oss. Ca. ti-tolv menn ble satt på dekk i løpet av ti sekunder under den kjappe manøveren som de hadde utviklet spesielt for å kunne ta seg ombord i skip som var mistenkt for brudd på embargoen - et like imponerende syn. Senere besøkte Major noen av flyvåpenets enheter og vant på nytt enorm respekt ved at han blandet seg med alle slags folk, uansett rang. Han skrev autografer og utvekslet muntre historier. Det oppstod en episode i havna i Jubail som illustrerer hans omgang med vanlige tjenestemenn bedre enn noe annet. På grunn av at tidsskjemaet var så tettpakket, sendte han spørsmål i forveien om han fikk være unnskyldt fra å ta del i noen stor lunsj, men bare få et enkelt smørbrød å spise. Martin White ordnet med dette, og en av kokkene laget til en stor tallerken med smørbrød, og dekket det med bakepapir. Like før statsministeren kom inn døra, fjernet Martin's stabssjef papiret og fikk se til sin forskrekkelse at det var blitt stappet et brev ned blant smørbrødene. "Du store!" ropte han. "Kokken er freidig som våger å skrive en

202

klage direkte til statsministeren. Hva skal vi gjøre?" "Åpne konvolutten," sa Martin, som forventet at han måtte kaste lappen og refse avsender. Men lappen viste seg ikke å være noen klage, men et hjerterop fra en tilhenger av fotballaget Chealsea til en annen, som tryglet John Major, nå når han var i Downing Street nr. 10, om å få orden i kaoset som nå utspant seg på lagets hjemmebane, Stamford Bridge. "Hva gjør vi nå?" spurte stabssjefen. "Gi den til statsministeren," sa Martin. Så det gjorde de, og selv om statsministeren befant seg midt i en særdeles hektisk reise og var omgitt av stadig nye ansikter på alle hold,satte han seg ned og skrev et helsides svar til kokken, der han ikke bare takket ham for de gode smørbrødene, men lovte også at han skulle gjøre det han kunne for å få rettet opp forholdene for Chelsea. Senere skrev jeg til Bridget: "Dette var en av JM's første besøk ved noen militær forlegning, og han fikk pakket besøk for et helt år inn i en eneste dag. Han snakket svært godt og oppriktig med tjenestemennene, uten å virke unnvikende, og sa at vi går til krig hvis ikke Saddam peller seg ut. Han var klar over at det de ville ha var et direkte svar, og det finnes ingen som er bedre stilt til å kunne gi det. Det var det han gav folkene, og det var de glade for. Da han hadde begynt dagen var han noe usikker på hva slags mottakelse han kom til å få, men oppdaget snart at han var blant venner. Han fikk mer selvtillit for hvert minutt som gikk. Jeg tror det har vært meget verdifullt for ham, såvel som for oss." Tiden som har gått siden har bekreftet øyeblikkets avgjørlese. Det besøket var unikt. Her var det en statsminister, like før han skulle tas offisielt i ed, på nært hold med alle tre tjenester i opptakten til full krig. Han så dem på deres aller beste, slik at han fikk et uutslettelig inntrykk av deres organisasjon, deres evner og deres egenskaper som mennesker. Besøkets betydning var førsteklasses på alle måter: en kraftig moraloppstiJer for troppene, men samtidig også for John Major selv. Det virket på meg som om han snart ble klar over at tjenestemenn er ganske annerledes enn politikerens vanlige velgere: en disiplinert gruppe mennesker av høy kvalitet, både intellektuelt såvel som med hensyn til manerer, lojalitet og deres stilling i

203

samfunnet. Jeg tror at han var gledelig overrasket over det totale fravær av uvennskap og av den grad av vennskap som han var vitne til, både i ørkenen, til havs og på flybasene. Hans egen ytelse var særdeles imponerende. Man fikk inntrykk av at han var totalt hengitt til tjenestemennene. Det var med god, hverdagslig talemåte heller enn avansert retorikk at han fikk formidlet budskapet om at det stod femti millioner mennesker i Det forente kongeriket bak dem. Videre inspirerte han dem til å gjøre jobben så godt de kunne med å få kastet Saddam ut av Kuwait. Det var ikke mange offisielle gjester som fikk medlemmene av en marineenhet til å kaste luene sine i luften og juble. John Major gjorde det, og ingen glemte det. Utrolig som det enn høres ut, klarte vi likevel ikke å få klarering for de ekstra troppene som vi trengte for å ta oss av krigsfanger og beskytte forsyningslinjene våre, som kom til å være nokså forlenget. (Jeg fikk senere høre at London hadde henvendt seg til andre nasjoner for bidrag til tropper som ikke skulle involveres i offensiv handling, men dette visste jeg ikke da.) Vi gjorde det klart at vi forventet å ta inn svært mange fanger, og vi hadde bedt om å få en hel infanteribataljon ekstra for å gjøre den viktige jobben med å få orden på dem og vokte dem. Dersom vi ikke fikk ytterligere forsterkninger måtte vi ta frontlinjemenn bort fra divisjonen, som neppe var sterk nok uansett, og det var selvfølgelig uakseptabelt. I tillegg drev Simon Cooper fremdeles og protesterte fra London på at jeg ikke krevde at gardeoffiserene som var knyttet til andre enheter skulle ha røde og blå armbånd. Det fjerde brevet hans om emnet var nettopp kommet, men jeg er redd for at jeg midt i opptakten til krigen ikke brydde meg om å gi særlig mye av min tid til saken. Det var av langt større betydning for meg å få tenkt ut en meningsfylt rolle for våre spesialkampstyrker. Til å begynne med var Norman Schwarzkopf imot tanken på å utplassere dem på fiendens enemerker, på det grunnlag at det ikke fantes noen oppgave som ikke kunne utføres av de alliertes overveldende luftmakt, eller senere av de konvensjonelle panserstyrkene. Selv var jeg ikke beredt på å anbefale spesielle operasjoner med mindre to betingelser var oppfylt. Den ene var at det måtte foreligge en virkelig, meningsfylt rolle for spesiallufttjenesten å utføre, og den andre at vi måtte ha en effektiv

204

måte å befri mennene våre på i tilfelle de ble tatt. Men innen den andre uken i januar hadde jeg identifisert det som virket som en god rolle for spesiallufttjenesten i Iraks vestlige ørken. Deres oppgave ville være å avskjære veier og foreta avledningsmanøvre som ville dra irakiske styrker bort fra hovedfronten, og så frykt i fiendens sinn om at det holdt på å bygges opp til en stor operasjon til høyre for ham. I baktankene hadde jeg også ideen om at spesiallufttjenesten også kunne være i stand til å ødelegge utskytingsrampene for Scudraketter, som vi visste irakerne hadde et atskillig antall av. Men på det stadiet var det absolutt nødvendig at en slik oppgave ennå ikke blitt synliggjort, og jeg betraktet det bare som en ekstra mulighet i tillegg til hovedoppdraget. Vi fikk til slutt overtalt Norman til å godta planene våre, gjennom en presentasjon som ble utført av spesiallufttjenesten selv. De hadde brukt mange timer på å utarbeide et klart, konsist forsvar av denne utplasseringen, og de presenterte det så grafisk med kart og diagrammer at Norman ble vunnet for saken. Han fikk en klar følelse av at spesiallufttjenesten virkelig hadde noe å tilby koalisjonens kampsak, og gav oss derfor klarsignal. Jeg foreslo at vi skulle holde ham personlig orientert om tingenes utvikling, i tilfelle det utviklet seg til en operasjon som han kunne tenke seg å skjerpe inn. Han aksepterte også dette forslaget. Dermed var spesiallufttjenesten klar til dyst, og de satte i gang med å gjøre de siste forberedelsene i de få dagene som var tilgjengelige, for de kom til å måtte krysse grensen helt i begynnelsen av luftkrigen, ikke når de alliertes bakkestyrker gikk inn. I mellomtiden var ennå ikke det brennbare spørsmålet om ROE avgjort. Paddy Hine hadde oppnådd noe i form av en avtale med amerikanerne, men Whitehall hadde ennå ikke frigitt de komplette, offensive ROE som vi trengte. Den 10. januar nådde vi et kritisk klimaks gjennom en del begivenheter som fant sted. Den dagen var så fulladet med dramatikk at jeg i notatene mine sammenlignet dagen med et idrettsstevne: 0815 Briefing av sjefskommandør, BAOR, kommandør 1. korps, og luftskommandør BAOR, og åpner for spørsmål. Operasjonens enorme omfang kan ikke beskrives med ord. 0945 Gul flyalarm (fiendtlig fly nærmer seg). 1000 Samtaler med kommandør 1. divisjon (Rupert Smith). Igjen gul flyalarm. Fiendtlige fly (fire stykker) med retning

205

1015

1030

1130

1200 1300 1600 1800

nedover i Golfen der Gloucester ligger ved ca. 27'40" nord. Åtte fiendtlige fly nærmer seg Gloucester i angrepsprofil. Marinens sjefsoffiser i Midt-Østen ber om myndighet til å skyte mot angripende fly fra en avstand på seksti kilometer. Jeg sjekker og finner ut at jeg har den myndigheten, og delegerer den. Telefon fra Utenriksministerens kontor i London, i full panikk. Hva er det som skjer? Forklar. Ytterligere panikk. Utenriksministeren raser. Utenriksministeren er hjemme og forlanger lynrask forklaring, osv., osv. "Hans bedømmelse av din kompetanse vil avgjøres ut ifra hvor hurtig svaret ditt er." Stab utarbeider svar. Jeg nekter å skynde meg, for svaret må være nøyaktig. Ytterligere skjellsord fra utenriksministerens kontor. Jeg bekrefter at jeg vil svare kun når de nøyaktige fakta foreligger. Briefing om logistisk transport for å fullføre flytting av divisjon. Jeg oppdager at store svikt i tidligere briefing kan føre til kritisk forsinkelse i utplasseringen. Jeg er meget sint. Dette var dårlig briefet, og jeg ble ikke orientert om det tidligere. Sjefsoffiser får offisiell advarsel, da dette er andre gang han har gjort dette galt. Jeg håper at han nå vil få det riktig. Stor lekkasje av nøkkelinformasjon om britiske intensjoner slår ut i pressen hjemme. Få orden i linjene våre. Svar til Det forente kongerike om ROE-episoden. Flyr til Dhahran for å holde pressemiddag. Åtti journalister til stede. Briefer dem om vår rolle, og åpner for spørsmål. Det kommer ingen! Må være unik situasjon der ingen spørsmål stilles på pressekonferanse. Har hyggelig middag og returnerer hjem - femti minutters flytur.

Noen av disse svært knappe notatene trenger forklaring. Klokken 1015 satt jeg midt i et møte i mitt hovedkvarter da en sjefsoffiser i marinen, kaptein John Cartwright, kom springende inn på kontoret med beskjed om at fiendtlige fly var på vei mot HMS Gloucester og at SNOME (Marinens sjefsoffiser i Midt-Østen) straks trengte tillatelse til å ta opp kampen med dem. Da jeg spurte hvor lang tid

206

jeg hadde på meg til å foreta en avgjørelse på saken, var svaret, "Tretti sekunder." Så jeg tok den på stedet, og autoriserte Chris Craig til å forsvare seg med alle de våpen han hadde tilgang til. Den minste forsinkelse ville ha vært det samme som å invitere til katastrofe. Det viste seg i det tilfellet at de irakiske flyene snudde, men vi visste ikke at de kom til å gjøre det. Dette kunne godt ha vært initiativet til angrep som vi hadde ventet på i lang tid. Som Chris sa senere, lå Gloucester "naken i arenaen". Men likevel forlangte utenriksministeren hissig en forklaring. Lekkasjen av informasjonen klokken 1300 gjennom en amerikaner sprengte et farlig hull i våre planer om å bedra fienden. En amerikansk kaptein fortalte en gruppe amerikanske journalister at den britiske divisjonen holdt på å skulle flytte seg fra øst til vest, noe som bekreftet spekulasjoner om dette i pressen. Som jeg bemerket til Bridget, "Dette får scoringen opp i femten-femten mellom amerikanerne og oss når det gjelder sikkerhetsfadeser". Men for øyeblikket var det ingenting vi kunne gjøre bortsett fra å forholde oss tause om saken og håpe at irakerne ikke var i stand til å skjelne solid informasjon fra rykter. Pressekonferansen kl. 1800 i Dhahran fant sted på Intercontinental Hotel. Det jeg visste og som journalistene ikke visste, da de samlet seg rundt meg i en uformell gruppe ved svømmebassenget, var at dette ville bli min siste briefing til dem før krigen startet - selv om de må ha gjettet ut ifra tonen i bemerkningene mine at krig var nært forestående. Jeg begynte med å si at vi, det militære, følte det som vår plikt å beskytte journalister, og at vi var opptatt av at så få som mulig av dem skulle bli med blant statistikken over antall drepte. Jeg gjorde det også klart at vi var alle briter, og at vi alle måtte prioritere Storbritannia - Vi i tjenestene gjorde det ved å sette våre liv på spill, og det kom ikke til å hjelpe saken hvis journalister begynte å skulle forsøke å få seg noen lettjente dollar ved å slippe ut historier som satte tjenestemennenes sikkerhet på spill. Jeg sa at vi ville gjøre vårt beste for å beskytte journalister, å ta oss av dem i slagmarken etter skytingen tok til og hjelpe dem med å få sendt reportasjene sine tilbake til Det forente kongerike. Men til gjengjeld bad jeg om deres fulle samarbeid. Jeg påpekte at vi hadde alle våre jobber å utføre.

207

Deres var ganske annerledes enn våre, og deres konstante behov for å finne noe å skrive om satte dem til en viss grad i konflikt med oss. Men krig var en alvorlig sak, som involverer menneskeliv, og derfor måtte sikkerheten komme først. Det tok totalt ca. femten minutter å få sagt dette. Så åpnet jeg for spørsmål, og til min forundring var det helt taust. Aldri før hadde jeg opplevd at journalister ikke hadde noe å spørre om. Det virket som om mine kommentarer hadde fått det til å gå opp for dem hva som var i ferd med å skje. De hadde allerede fått tildelt drakter til beskyttelse mot kjemisk og biologisk krigføring, men nå var de plutselig klar over at dette ikke kom til å bli bare et nytt lite antiterrorist slagsmål, med litt skyting over hodet på dem i gatene. Istedet gikk det opp for dem at de kom til å befinne seg midt i en storstilt krig, muligens der masse-ødeleggende våpen kom til å bli tatt i bruk, og tilsvarende et stort antall døde. Den metoden vi brukte til å takle journalister under krigen, var å sette sammen fem mediateam (MRT) som bestod av totalt et hundre og åtti journalister og teknikere. Og diskusjonene var store i operasjonsbasen da forsvarsdepartementet insisterte på, at avisredaktørene selv skulle nominere de menn og kvinner, som skulle inkluderes i dette teamet, heller enn å overlate den ubehagelige jobben med utvelgelsene til oss. Det var symptomatisk for det tempo som vi arbeidet i, at jeg etter en fullpakket dag vurderte det som ingenting å fly til Dhahran og tilbake igjen, seks hundre kilometer hver vei, for å lede en pressemiddag. Neste kveld, den 11. januar, hadde jeg et langt privat møte med Norman Schwarzkopf. Han viste meg full tillit og avslørte ned til minste detalj, hvordan han håpet at begivenhetene kom til å utvikle seg. Han var svært åpen om de konfliktfylte pressituasjonene som han jobbet under. På den ene side var han og generalene hans oppmerksomme på behovet for å unngå å utsette luftkrigen straks det ikke lenger forelå noen politisk løsning for fred, og å komme Saddam Hussein i forkjøpet med å ødelegge de sjansene han hadde til å foreta ytterligere forsøk på å kjøre inn kiler mellom medlemmer av koalisjonen. Han sa at president Bush var, i likhet med James Baker, fast bestemt på å gå inn tidlig, og selv om senatet fortsatt stilte spørsmålstegn ved behovet for offensiv handling, var representantenes

208

hus enstemmig i avgjørelsen. På den annen side var den amerikanske hæren på langt nær klar til å iverksette bakkeangrepet, og kunne ikke være i stilling til å gå til angrep før om tidligst en måned. Dette betydde at luftkrigen kom til å måtte pågå i flere uker, og selv om den måtte begynne tidlig av politiske årsaker måtte den fortsette helt til Norman var klar på bakken. På dette punktet var han ubøyelig. Ingenting kunne få ham til å begynne bakkekrigen før han var fullt forberedt. "Peter," sa han, "hvis det er et punkt som kan få meg til å trekke meg, så er det dette. Hvis de ikke gir meg den tiden jeg trenger, slutter jeg." Han så for seg fire klare faser i luftkrigen. Under den første fasen ville det primære målet være å forpurre og om mulig holde fiendens luftstyrke på bakken ved å bombe flystriper og slå ut sentrale luftforsvarsanlegg som radar og kommandosentra, slik at selv om irakiske fly tok av, kunne de ikke kontrolleres effektivt. I denne prosessen ville flyvåpenet spille en nøkkelrolle, siden vår JP233 bombe hadde vært utviklet spesielt for å bombe flystriper. Et annet mål med Fase En ville være å ødelegge utskytingsanlegg for scudraketter. I Fase To ville vi gå til angrep mot Saddams evne til å produsere og skyte ut andre masseødeleggende våpen, deriblant de kjernefysiske, kjemiske og biologiske anleggene hans. I Fase Tre ville vi avskjære viktige ruter, veier og broer, slik at de fremste irakiske troppene ble avskåret fra livsoppholdende forsyninger. I Fase Fire, kjent som "forberedelse av slagmarken", ville vi demoralisere og splitte de fremste troppene ved å bombardere dem dag og natt. Målet var å redusere fiendens kampdyktighet med opp til femti prosent. Norman var ubøyelig med hensyn til at de alliertes luftstyrker skulle oppnå en svært høy grad av utmattelse blant de irakiske soldatene før bakkestyrken gikk inn. De fire fasene var aldri ment å være skarpt avskilt fra hverandre, og selv om en av dem alltid ville dominere i bildet til enhver tid, kunne en eller to andre faser kjøres side om side med den hovedfasen som dominerte til enhver tid. De siste få dagene før krigen brøt ut, var særdeles anspent, og det gjenstod mange problemer som måtte løses. Ett problem var vår "Memorandum of Understanding" med kuwaiterne, som vi til tross for gjentatte forsøk ikke hadde lykkes å få dem til å undertegne. Norman Abbot, min fremragende sivile kommandosekretær, kom med

209

utkast etter utkast, men vi kunne ikke sikre toss noen formell avtale om hvordan kuwaiteme skulle godtgjøre oss for våre forsøk på å redde landet deres. Til min store lettelse reiste de siste av våre offisielle gjester hjem den 11. og 12. januar. Selv om vi satte pris på å se dem, var de en alvorlig belastning for meg selv såvel som for staben min. Hver enkelt av dem måtte nemlig møtes på flyplassen av en eller annen passende offiser, få losji og transport - biler, fly, helikoptere - måtte briefes om situasjonens seneste utvikling og ledsages omkring. Jeg hadde bestemt at ingen utenforstående skulle få lov til å komme ut til krigssonen fra den 12. januar og til etter at krigen var slutt, uansett når det kunne bli, så nå hadde vi et kjærkomment pusterom. Den 12. og 13. januar besøkte jeg flyvåpenets og hærens enheter.. Det var blitt svært kaldt, og det høljet ned over ørkenen. Når jeg stod der gjennomvåt og iskald helt inn til margen, følte jeg det som om jeg var i England igjen. Jeg besøkte alle flyvåpenets kommandører og hæroffiserer ned til oberstløytnant, og så at de var i svært god form - tillitsfulle, målbevisste og svært klar over farene som de stod overfor. Det var en fascinerende kontrast mellom modenheten til den 7. panserbrigaden, som hadde vært i området i tre måneder, og den 4. panserbrigadens ferske, ny-unge-i-nabolaget-preg. De var jo nettopp kommet ut. "Den 7. brigaden er i form, mørkebrune, slanke og tillitsfulle," fortalte jeg Bridget, "mens den 4. brigaden er våkne, men langt mindre selvsikre." Idet jeg beveget meg fra en enhet til en annen og så kremen av den britiske hæren forberede seg til sin største konflikt siden 2. Verdenskrig, fant jeg det stadig mer utrolig at forsvarsnedskjæringene hjemme var blitt gitt grønt lys. I siste liten hadde Tom King begynt å forsøke å snakke direkte med Rupert Smith, utenom kommandokjeden, og jeg foretok straks de nødvendige skritt for å få gjeninnsatt den korrekte prosedyren. Lite ante utenriksministeren at jeg selv hadde alvorlige problemer med å holde kontakten med min divisjonskommandør. Kommunikasjons­ utstyret vårt, som ikke var beregnet på å arbeide over så store avstander, var knapt tilstrekkelig for oppgaven. Og det siste vi ville, var at politikerne skulle forsøke å komme inn på nettet hjemmefra. Tirsdag morgen, den 15. januar, skrev jeg et håndskrevet brev til

210

sjefen over forsvarsstaben. Jeg takket ham for et brev han hadde sendt noen dager tidligere, der han hadde ønsket oss alt godt. "Stort sett er vi godt skikket, forberedt og klare til verket," rapporterte jeg. Offiserene og mennene er i sannhet besluttsomme og klare. De har ingen falske illusjoner av fortryllelse eller spenning, men det foreligger en utholdende, profesjonell holdning til å gjøre jobben og gjøre den godt." Jeg fortsatte med å si at jeg var svært klar over den uforbeholdne støtten, som vi hadde fått hjemmefra, "særlig fra de kommandørene som har måttet sende sine høyst verdifulle og veltrenede menn hit ut. Den uselviske støtten deres er noe som jeg alltid kommer til å minnes når jeg ser tilbake på operasjonen." I konklusjon skrev jeg at, idet vi kom fram til startlinjen, "har vi som nasjon gjort vårt beste. Her ute har vi i tjenestene alt vi trenger, og nå er det opp til oss å bruke det med visdom, og få det til å fungere. Og det skal vi gjøre." Klokken 2215 den kvelden var jeg midt inne i min rutine med å ringe til Paddy Hine og få ned litt kveldsmat, da det kom inn en telefon fra hovedkvarteret med beskjed om at Norman Schwarzkopf ville snakke med meg straks. Jeg hadde vært sammen med ham bare et par timer tidligere, under hans rutinebriefing for avdelingskommandører, kjent som "Kveldsbønn", og denne tilkallingen sent på kvelden kunne bare bety en ting: at han kom til å fortelle meg nøyaktig når luftkrigen skulle begynne. Min sjåfør, sersjant Alan Cain, bodde i et annet hus i det samme komplekset, sammen med mitt team av livvakter. Så i løpet av et par minutter var vi underveis i to identiske, sivile blå Mercedeser, en livvakt foran i bilen jeg satt i, ved siden av Alan, og to i den andre bilen. Som alltid, kastet jeg en siviljakke over uniformen min med det snirklende mønsteret, og holdt luen i hånden, så jeg ikke skulle skille meg ut mer enn nødvendig. Byen var allerede begynt å bli tom etter trusselen om angrep fra scudraketter, og innen den tiden på natten var de store doble motorveiene nesten forlatt. Bilene hastet gjennom natten i tett formasjon, og saktnet farten bare dersom det lyste rødt fra trafikklysene. Ved portene til MODA-bygningen gjenkjente vakten, Ahmed Hussein, bilen min, og slapp oss direkte gjennom. Jeg fant Norman på sitt kontor i annen etasje, og satte meg ned alene sammen med

211

ham. Han satt ved skrivebordet sitt, og jeg i en stol direkte overfor ham. Det var som jeg trodde. Han ønsket å varsle meg personlig om at angrepet kom til å begynne klokken 0001 Zulu, ett minutt over midnatt Greenwich-tid, eller ett minutt over tre lokal tid, torsdag den 17. januar. Informasjonen skulle ikke gis videre, bortsett fra til dem som trengte å ha den av operative grunner. Han sa at han egentlig ikke skulle si det, men at han ville jeg skulle vite det. Han bekreftet også hvordan prosedyren var for den formelle varslingen av saudierne om at krig var forestående. President Bush hadde allerede fortalt kong Fahd to dager før starten, og han hadde fra det øyeblikket bedt om at amerikanerne skulle få tillatelse til å iverksette luftkrigen på to timers varsel. Dette ble gjort på forhånd, for å minimalisere sjansene til at topphemmelige informasjoner skulle lekke ut i siste øyeblikk. Det britiske engasjementet skulle klareres av meg overfor prins Khalid, med mindre amerikanerne allerede hadde klarert det med kongen på våre vegne. Jeg hadde allerede avtalt med statsministeren og med Paddy Hine at Storbritannia ikke kunne forpliktes til krig av amerikanerne, selv om vi stod i såpass nær allianse med dem. De eneste som hadde myndighet til å forplikte oss var kabinettet i Whitehall, som holdt kontroll over våre styrker hele veien. Av denne grunn fortalte jeg nå Norman at jeg ville foretrekke å klarere vårt engasjement ensidig med prins Khalid. Han forstod dette, og vi fortsatte med et overblikk over ordningene med deployeringen av spesiallufttjenesten. Han hadde vært nølende til å begynne med, men nå var han blitt entusiastisk overfor tanken på offensive operasjoner utført av spesiallufttjenesten dypt i Iraks vestlige ørken. Angrep på kommunikasjoner og veinettet skulle bli deres primære aktivitet, med bløff og allmensjikanering av de irakiske styrkene som sekundære målsettinger. Det var ytterligere en mulighet med angrep mot mobile scudrakettbatterier. Norman bekreftet at han hadde bedt Chuck Horner om å gi våre menn all mulig støtte, og at dersom de fikk alvorlige problemer, ville det amerikanske flyvåpen hente dem ut. Jeg gikk derfra og bad en stille takkebønn for Normans overmenneskelige styrke og standhaftighet. Selv om han var under kolossalt press, viste han ikke tegn til utmattelse eller utålmodighet. Da jeg kom tilbake til mitt eget hovedkvarter, gav jeg Bill Wratten

212

ordre om at han skulle holde sine flygere og navigatører i brakkene fra klokken 0800 neste morgen så de kunne få den hvile de trengte, og at han skulle få alle kampflyene sine topp ladd. Nesten samtidig med at jeg gjorde det, kom det en topphemmelig melding til meg fra Paddy Hine, med den kodede beskjeden "Zulu 711000." Her, i forutavtalt form, med bakvendt dato og klokkeslett, var bekreftelsen på det Norman nettopp hadde fortalt meg: krigen ville begynne klokken 0001 Zulu, den 17. januar. Like etterpå ringte Paddy, og sa at signalet var kommet fra Washington og var blitt godkjent av Downing Street nr. 10. Klokken 0130 neste morgen, den 16. januar, skrev jeg et brev til Bridget, der jeg sa: "Det kommer til å bli en anspent natt for de av oss som vet det. Det eneste jeg kan si er at jeg er glad for at jeg ikke er med i de irakiske styrkene." Omsider, gikk jeg og la meg. Klokken var ca. 0200. Innen den tid, etter et nytt overblikk over sikkerheten, hadde vi bestemt at sjansene for terroristangrep i Riyadh var store nok til å forsvare en full beredskapsalarm. Vi hadde satt opp en rasktreagerende styrke, som var i stand til å bli utplassert umiddelbart til en hvilken som helst del av byen som svar på interne nødstilfeller. Og nå trappet vi opp vår livvaktbesetning. Vi økte antallet menn pr. skift, og jeg hadde vakt rundt huset døgnet rundt med en mann enten i hagen eller som satt i første etasje hele tiden. Inntil da hadde livvaktene forsøkt å holde våpnene sine ute av syne, men nå gikk de synlig bevæpnet. For første gang gikk også jeg med pistol på byen. Mark Chapman byttet inn pistolen sin med en SA80 rifle, som han stappet ned mellom oss i baksetet av Mercedesen når vi reiste med bil. All bevegelse av militære personell i Riyadh ble bragt under streng kontroll, og det var ikke tillatt med noen tilfeldig reising. Det ble forbudt å vise seg i forretninger, og alle tjenestemenn, uansett rang, måtte gjøre kjent hvor de befant seg til enhver tid, enten de var i tjeneste eller ikke. Jeg syntes den 16. januar var merkelig stille og vanskelig å takle. De normale briefingene fant sted som vanlig, men hodet mitt var fullt av den overveldende informasjonen om at krigen ville starte i de tidlige morgentimene neste dag, og jeg hadde ikke anledning til å dele det med noen bortsett fra Bill og lan Macfadyen. Verken i mitt

213

hovedkvarter eller hos Schwarzkopf var det noe summende snakk om startskuddet. Alle holdt sine hemmeligheter for seg selv. Alt ble gjort for å bevare et normalt ytre. Skjermene til ASMA - "Air staff management aid" (= luftpersonalets administrasjonsprogram), en større database med informasjon, hvis data var tilgjengelig for hovedkvarteret for fellesstyrkene i High Wycombe og for Forsvarsdepartementet, såvel som for våre enheter på feltet - fortsatte å signalisere at et rutinemessig flygingsprogram var under avvikling, mens våre bombefly i virkeligheten holdt på å bli ladd til krig. Utenfor hovedkvarteret var det absolutt hemmelig helt til siste øyeblikk, men det må ha vært tydelig ut ifra den spesielle dagsmeldingen, som jeg sendte ut til alle styrkene våre den morgenen, at krig ikke var langt unna. Beskjeden var følgende: "Vi står klar til å gå til krig. Etter mange måneders innsats har den enkelte av dere vært med på å etablere et militært nærvær som er gjenstand for misunnelse blant våre allierte og fryktet av irakerne. Vi har de beste våpen og det beste utstyret tilgjengelig for vår tjeneste, og vår trening er bedre enn hos noen annen her ute i området. Vi har støtte fra vårt hjemland, og vi har våre hjemlige militære kollegaers respekt og beundring. Jeg vet at dere har mot, viljestyrke og er stolte over deres tjeneste og deres enhet. Disse edle egenskapene, sammen med den støtte dere har fått, og den tillit som er investert i dere, vil forsikre at det dere gjør, vil være til ære for Storbritannia. Hvis vi går til krig, er det for å frigjøre en liten, okkupert nasjon. Det kommer til å dreie seg om kampen for den retten alle de små nasjonene i vår verden har til å eksistere i fred. Vi har verdens støtte i vår sak, og vår sak vil seire gjennom at vi lykkes i kamp, dersom det er det som er nødvendig for å føre saken til seier. Det vil oppstå overraskelsesmomenter og nederlag, men vi har alt vi trenger for å gjøre vår plikt, og nå er det opp til hver enkelt av oss å gjøre det på en måte som vårt land kunne forvente seg." Så langt jeg kunne vurdere, hadde vi gjort alle mulige forberedelser. Våre fly var lesset med bomber, våre mannskaper stod stand-by. Våre bakkestyrker begynte å bevege seg opp til sine samlingsområder i nordvest, der bakkekrigen kom til å bli iverksatt fra. Våre skip til havs var fullt ladd, og klokken 1630 ringte jeg til Chris Craig, med

214

hjelp av Brahms og Inmarsat, for å informere ham om krigsstart, ved bruk av den forhåndsavtalte koden. (Senere fortalte han meg at han ikke gav opplysningene videre til noen av sine kommandører. Han hadde tillit til at de var godt forberedt, og var klar over at ingen av dem ville få den minste søvn dersom de visste at Harmageddon kom til å slippes løs i de tidlige morgentimene neste dag.) I de nordlige utkantstrøkene av Riyadh og Dhahran, var Patriot antirakettbatterier i hundre prosent skuddklar stilling, til bruk mot avfyrte scudraketter. Hovedstaden var allerede kjent som Scud City, selv om ingen raketter hadde falt der enda. I huset der jeg bodde, hadde vi foret WCen i første etasje med sandposer for å lage et provisorisk tilfluktsrom, selv om forsiktighetshensynet var av tvilsom verdi, ettersom et direkte treff ville rasere hele bygningen. Om kvelden rablet jeg ned et brev, da jeg visste at Bridget ikke ville få det på flere dager, siden alle sivile flygninger inn og ut av Saudi Arabia kom til å bli stoppet inntil de allierte hadde fått overherredømmet i luften: "Dersom vi kommer gjennom denne første natten uten at han kommer oss i forkjøpet med et angrep, er vi inne først. Vi står på trappene til å være vitne til krigshistorie på høyt plan. La oss håpe det ikke blir på katastrofalt plan." Klokken 2200 kjørte Alan meg til den britiske ambassaden, igjen med to biler og fullt vakthold. Jeg gav Alan Munro en rask briefing om det nært forestående luftangrepet. Så kjørte vi raskt tilbake til MODA-bygningen, der jeg klokken 2230 hadde et nytt kort møte med Norman Schwarzkopf der vi ville forsikre oss om at det ikke hadde oppstått problemer. Til slutt gikk jeg opp i etasjen over for å hilse på prins Khalid og be om å få, på vegne av den britiske regjeringen, hans formelle sanksjon på vår deltakelse i krigen. Han satte svært stor pris på at jeg hadde tatt bryet med å komme innom ham for å vise hensyn til detaljer i formell prosedyre. Selvfølgelig må vi være med i angrepet på Irak, sa han. Men så bad han meg straks innstendig om å formidle videre til min egen regjering den altoverveiende nødvendigheten av å holde Israel utenfor krigen. "Hvis de kommer inn i bildet, vil det bli ytterst farlig," sa han. "Det vil splitte alliansen. Det vil bli katastrofalt." Han gjentok flere ganger sin frykt i forbindelse med Israel, og var opplagt svært opprørt.

215

Jeg lovte å gjøre alt jeg kunne. Straks jeg nådde mitt eget hovedkvarter, ringte jeg til Paddy Hine, og bad ham formidle videre en beskjed til Tom King, om hvor redde alle var for at Israel skulle bli involvert, og der han ble bedt om å bruke all den politiske makten han satt inne med, for å forhindre det. Og så la jeg meg ned på sengen som jeg hadde fått satt inn i et hjørne av mitt kontor, og forsøkte å få meg litt søvn, fordi det ikke var noe annet å gjøre, slik at jeg kunne være opplagt når det trengtes nye avgjørelser morgenen etter. Men søvnen ville ikke komme. Etterhvert som fredens siste timer rant ut, sydet hjernen med tanker om planene våre. Dessuten begynte det å drønne over hele Riyadh med tordnende motorer idet KC-135 tankfly løftet seg det ene etter det andre fra den militære flyplassen like nord for oss, og satte avsted for å fylle opp bombeflyene før de krysset over grensen. Jeg visste at hele verden fulgte nervøst og spent med på den gnisten som kom til å sette Midt-Østen i brann, men mine egne tanker var fokusert på de førti-fem tusen briter, som var utplassert over hele området. Jeg tenkte på soldatene våre på vakt i ørkenen, eller der de sov ved siden av panservognene sine. Jeg tenkte på marinen i Golfen. På våre to destroyere som var sammen med tre amerikanske krigsskip i frontlinjen av antiluftforsvaret, i den mest utsatte posisjonen, i konstant fullt elektronisk beredskap overfor irakisk luftangrep, som de trodde måtte komme. Jeg tenkte på flyvåpenets Tomado-og Jaguarmannskaper, som allerede var i luften på vei til å foreta sine tokt inn i det ukjente. Vi stod alle overfor en sinnsyk forbryter som ikke brydde seg noe om sitt eget folk, og som var beredt til å ofre dem i tusentall for at han selv skulle opphøyes. Han hadde en hær på en halv million menn, og grusomme våpen. Vi var fullt forberedt på at han ville angripe med kjemikalier, muligens også med biologiske krigføringsmidler, og vi visste at han var fast bestemt på å starte en bakkekrig, uansett pris. Han trodde nok at han derved i det minste kom til å gi koalisjonen en blodig nese, og være i stand til å skryte etterpå, av at han hadde lykkes i kampen mot de amerikanske styrkene. Han var overbevist om at vi ikke kunne holde ut med en luftoffensiv i mer enn tre eller fire dager, og derfor trodde han at hæren hans snart ville være i aksjon, mer eller mindre intakt.

216

Etterhvert som fristen nærmet seg, tenkte jeg på koalisjonens Tomahawk kryssermissiler. Og på fly som lesset fra de amerikanske hangarskipene i Golfen, men mest av alt tenkte jeg på Tornadoene våre som strøk over grensen i 800 kilometer i timen med retning nordover over ørkensanden i ultralav høyde, med sine klompete, likkiste-formede JP233 bomber hengende under buken. Mannskapene var utstyrt med 800 engelske pund i gull hver, for å muliggjøre flukt i tilfelle det oppstod problemer, og også en seddel der det stod skrevet på arabisk at Hennes Kongelige Høyhets regjering lovet å utbetale 5.000 pund til den som hjalp en flyger til å komme seg helskinnet tilbake til de allierte.

Motorsykkelpatruljer fra spesiallufstyrken langt inne i Irak. Mye av ørkenen var så jevn og ukupert som en blikkstille sjø.

217

Milan panservernraketter, brukt av spesialstyrkenes patruljer, gav en effektiv måte å ødelegge irakiske scudraketter på. Sammen med amerikanske spesialstyrker drev spesialstyrken scudbatteriene lenger og lenger inn i det indre av Irak.

218

KAPITTEL 9 LUFTKRIG Luftkrigen var en overveldende kompleks operasjon. Den var uttenkt av Buster Glosson og de målangivende teamene hans, under ledelse av Chuck Homer. Det var et mesterstykke av menneskelig plan­ legging og datastyrt aggresjon, dirigert med et presisjonsnivå langt utover noen tidligere luftkrig. Hver dags ATO, eller "Air Tasking Order" (= Ordre om luftoppdrag), beløp seg til godt over hundre sider fulle med utførlig detaljerte ordrer, som koordinerte de alliertes flytokter fra hele området i "styrkepakker" for hver periode på tjue­ fire timer. I forbindelse med et angrep på Balad Sørøst, for eksempel - en flybase som var to og en halv ganger større enn Heathrow - var det ikke mindre enn seksti fly som deltok. Styrkepakken bestod av en bølge med fly som skulle holde fiendens forsvar nede, kampflyene som skulle gi dekning, og bombeflyene (Tornadoene), såvel som rekognoseringsflyene. Bombeflyene kom inn fra hele riket, såvel som fra hangarskip i Golfen og i Rødehavet. Alle seksti måtte koordineres til å få nytt drivstoff fra luftbårne tankfly med presisjon ned til sekundet. F-117A Stealth kampbombe-fly, som var usynlige for fiendtlig radar på grunn av vinkel-fasongen og kjent blant saudierne som shabah'er, eller spøkelser, gled simultant oppover en etter en fra basen sin lengst i sør, i Khamish Mushayt, for å treffe nøyaktige mål, mens AWACS tidligvarslende, intelligensia-samlende og målidentifiserende fly, var kontinuerlig på vingene. Etterhvert som luftkrigen ble trappet opp, fløy de allierte regelmessig over tre tusen tokter i hver periode på tjue-fire timer. Ingen fly tok av med mindre det var spesifisert i den daglige ATO. Når lufta var bokstavelig talt full av fly, var dette den eneste måten å holde kontroll på. Det vellykkede utfallet av luftkrigen var en hyllest både til teknologien, som gjorde det mulig å holde tokter og fly adskilt i tid og sted, og til mannskapenes disiplin, som fløy presist etter de profileringer som ble gitt dem. I tilbakeblikk virker det forunderlig at vi ikke hadde en eneste kollisjon i lufta med dødelig utfall. Flere fly kom i berøring med hverandre og kom tilbake med

219

bulk i skroget, med mannskap som var nokså stille, men det var alt. Britiske flygere, som var vant til å få fylt drivstoff fra enkle tankfly, to av gangen, fikk nå den ekstraordinære opplevelsen av å se tankfly, seks i høyden, med tolv kampfly som fikk fylt drivstoff samtidig, og en kø av andre som ventet på å få komme inn bak dem. Presisjonen av hele luftoperasjonen var slik at et tokt med et fly som var utstyrt med Alarm missiler, beregnet på å ødelegge fiendtlig radar, ble tatt ut fordi starttiden ville måtte bli ett minutt for tidlig. Flyet skulle treffe målet sitt nøyaktig ved midnatt Zulu, men fordi britiske regler for angrep gav den frihet til å gå til offensiv handling kun ett minutt over timen, bestemte Bill Wratten at det ikke kunne ta del i bombingen, da det ville ha skapt en uakseptabel forsinkelse å komme til målet ett minutt for sent. I krigsrommet var det klimaanlegg, og i komforten derfra, to etasjer under Riyadh, kjentes den første natten av krigen temmelig uvirkelig. Selv om vi alle hadde på oss NBC-draktene, virket operasjonene mer som en gigantisk øvelse enn en ordentlig krig. Norman Schwarzkopf satt midt på langsiden av et langt bord, flankert av nestsjefen hans, Cal Waller, på sin høyre side og Chuck Homer på sin venstre side. Min plass var ved siden av Homer, og Tim Sulivan satt ved et skrivebord på min venstre side, mot sideveggen. Foran oss, til høyre og til venstre, viste to fjernsynsskjermer kontinuerlig oppdateringer av utviklingen, med flygernes rapporter og antall vellykkede treff, som ble oppgitt på skjermen, mens stabmedlemmer gav briefinger, slik at vi fikk en umiddelbar følelse av hvordan det gikk. CNN fjemsynsservice, som sendte direkte fra Riyadh, levnet heller ingen tvil om at våre angrep traff sine mål. Til å begynne med var atmosfæren overmåte anspent. Scenen minnet meg om den gangen på kabinettkontoret i mai 1981, da jeg hadde ledet operasjonen med spesiallufttjenesten som skulle beleire den iranske ambassaden i London. Nå, i likhet med den gangen, etter at alle mulige forsøk var blitt gjort på å løse krisen på den politiske fronten, gikk troppene inn. Operasjonen var i gang, og vi holdt pusten helt til vi skjønte hvordan tingene holdt på å utvikle seg. Ute i Golfen fikk skipene i den kongelige flåten plutselig se radarskjermene sine eksplodere i en skjermvising som ingen tilstedeværende noensinne hadde vært vitne til. Like før 0300 hørte

220

radiooperatørene krysseren USS Bunker Hill rope: "Freeway Zero One - Loose!" Og Tomahawk kryssermissiler begynte å klatre oppover og bortover mot mål i Iraks indre. I løpet av de første tjue­ fire timene ble over hundre missiler skutt ut, og seks hundre lufttokter gjennomført av den amerikanske marinen alene, og selv om de britiske skipene lå for langt unna til å se at missilene ble skutt ut, var radaroperatører overveldet over beviset på skjermene sine. Operasjonens omfang og intensitet var langt utover noe de noensinne hadde hørt om, og til og med etter mer enn tretti år i marinen, hadde Chris Craig aldri sett noe bilde som lignet på det han fikk inn på kommandoskjermen ombord i HMS London. I Riyadh visste vi at uansett hva som skjedde den første natten, hadde vi lang tid igjen og at dette var bare begynnelsen. Ikke desto mindre, etterhvert som timene gikk og vi så at tingene hadde begynt godt, begynte vi å slappe av. Det virket som om det var utrolig få tap. Flyene kom trygt tilbake, det ene etter det andre. Idet mål etter mål dukket opp på skjermen, og vellykket treff fulgte vellykket treff, strømmet det en enorm følelse av spenning og lettelse gjennom Krigsrommet. Innen frokosttid den 17. januar hadde vi fløyet 352 tokter mot 158 mål, og det var bare ett fly som ikke var kommet tilbake. Innen den tid trodde vi at vi hadde slått ut en hel del av Saddams kommunikasjonssentra og ødelagt alle scudrakettene som var i stand til å angripe Israel. På dette punktet tok vi feil, viste det seg, men en følelse av oppstemthet spredte seg gjennom Krigsrommet, og vi ble grepet av en for tidlig optimisme om at det hele kom til å bli svært enkelt. Ved morgenbriefingen i mitt eget hovedkvarter var lan Macfadyen så opprømt at han siterte for hele kompaniet som var samlet, de udødelige linjene som Shakespeare gav Henry V før slaget om Agincourt: Vi få, vi lykkelige få, vi går med brødre; For han som denne dag utgyder sitt blod med meg Skal være min bror; om han er aldri så ussel, Denne dag skal mildne hans tilstand; Og finere herrer i England Skal regne seg for ulykk'lige som ikke var her, Og holde sin manndom for billig når noen taler som kjempet sammen med oss denne St. Crispin's dag.

221

Den første dagen mistet flyvåpenet sin første Tornado. Mannskapet - kapteinene John Peters og Adrian Nichol - var foreløpig meldt savnet, og den usedvanlig hasardiøse karakteren av oppdragene i lav høyde, ble altfor tydelige. (Peters og Nichol lyktes i å skyte seg ut, men ble tatt til fange. De ble løslatt den 4. mars etter en periode i fangenskap.) For å kunne fungere med optimal effektivitet, måtte JP233'ene slippes i eksakt høyde for å få maksimal sjanse til å avskjære en flystripe. Den ideelle metoden å treffe en flystripe på, var å fly rett nedover den; men konsentrasjonsevnen til de irakiske antiluftskytsene - kjent blant RAF som Trippel A - var så høy, at det var ekstremt distraherende, såvel som fryktinngytende, for mannskapene. Derfor betraktet de et diagonalt innløp for å være et bedre alternativ. Merkelig nok ble svært få av våre fly truffet. Like til denne dag er det ikke noe bevis på at noen av Tornadoene som vi mistet, ble skutt ned av Trippel A. (I løpet av hele krigen var det kun ett britisk fly, eller muligens to, som returnerte med noen som helst type kampskade. Blant de seks Tornadoene som vi mistet i kamp, blir det antatt at to av dem kolliderte med bakken, noe som knapt nok var overraskende i og med at flygerne vevet seg gjennom totalt mørke i to hundre fots høyde eller lavere, for å unngå forsvarsangrep fra irakerne. Det er nesten sikkert at ett fly ble ødelagt av en bombe som detonerte umiddelbart etter at den ble sluppet. To ble truffet av land-til-luft missiler - ett like etter at det hadde startet oppflygning til en større høyde en god avstand fra målet og kastet konvensjonelle bomber for å bidra til å dempe forsvarerne, det andre idet det gjennomførte et angrep fra medium høyde. Det sjette flyet ble gjort kampudyktig av en land-til-luft missil ved medium høyde.) Men det var usedvanlig vanskelig å slippe bombene med nøyaktig presisjon innfor slik voldsom bakkeild. Vi oppdaget snart hvor feil vi hadde tatt med hensyn til uskadeliggjøringen av scudrakettene. Saddams respons på vår første bølge med luftangrep, var snar: I løpet av natten mellom den 17. og 18. januar avfyrte han en salve på åtte missiler mot Israel. To landet i Haifa og fire i Tel Aviv. I de tidlige morgentimene den 18. januar sendte israelerne ut kampbombefly, og det virket som om det vi fryktet aller mest var i ferd med å skje. "Alt avhenger nå om Israel

222

vil klare å avvente situasjonen, eller om de kaster seg inn i den," skrev jeg i et brev til Bridget, som jeg rablet ned 0400 den 18. januar. "Hørte akkurat nå mens jeg skriver at Israel har sendt ut flere F-16, så det ser ut som om de er med vil og fly over Jordan." Hadde det skjedd, ville resultatene ha vært uberegnelige. Jordan kunne ha blitt med i krigen på Iraks side, kanskje ved å angripe Israel direkte. Iran kunne også ha funnet det vanskelig å forholde seg nøytral. Israelerne ville ha gjort sitt beste for å knuse Saddams mobile scudutskytingsramper, både med kommando-bakkestyrker og fra luften. De kunne også ha kommet til å gå videre og forsøkt å ødelegge de kjernefysiske anleggene hans, mens de hadde sjansen. Koalisjonen ville ha vært utstyrt med et tilleggsomfang som ville ha vært ekstremt vanskelig å takle. Enten måtte vi ha tildelt de israelske styrker et stort område av Irak, som de fikk operere innenfor helt uavhengig av resten av koalisjonen. Eller vi kunne tatt dem under vår egen kommando. Og det ville ha sprengt koalisjonen i stykker. Saddam ville ha fått anledning til å uttømme forakt og hat over de arabiske nasjonene som kjempet side om side med israelerne. Han ville ha vunnet en enorm propagandaseier. Det var kun på hengende håret at planen hans med å legge snare for Israel ikke lyktes den andre natten i krigen. På et stadium fikk vi høre at israelerne hadde mange F-16 i lufta, og bare sterkt internasjonalt press forhindret dem fra å iverksette et luftangrep som kunne ha fått katastrofale konsekvenser. I sentrum for operasjonene i Riyadh var vi klar over at intensive diplomatiske forhandlinger var i gang, og Norman selv snakket ofte med en israelsk kontakt på topplan. *

*

*

Ingen som befant seg i Riyadh natt til den 17. januar vil noensinne glemme de første scudangrepene mot byen. Fra det øyeblikket da sensorene oppfanget varmen fra en utskyting,' hadde vi ca. åtte minutter før nedslag, dersom raketten var på vei mot den saudi arabiske hovedstaden. Når rakettens bane og retning var blitt kartlagt, hadde vi ca. fem minutter igjen. Da begynte sirenene å hyle over hele byen. Den korte meldingen, "Scud alert!" (Scudvarsel) ble

223

formidlet gjennom alle medier: fjernsyn, radio, telefon, og hvor vi enn befant oss, slet vi på oss komplett NBC-utstyr og kastet oss inn i de respektive tilfluktsrommene våre. Som nevnt, var det klosettet i første etasje som var mitt tilfluktsrom, og hvis jeg hadde noen så distingvert som Paddy Hine på besøk hos meg, diskuterte vi sindig om hvem som skulle få sitte på klosettet, og hvem som måtte ta til takke med bidefen. (I konvensjonell krigføring er tilfluktsrom vanligvis underjordiske, det vil si i kjellere. Men i motsetning til dette, ble det noen ganger anbefalt at fristeder skulle være over bakkeplan, i tilfelle fare for kjemiske angrep, siden gass faller mot bakken når den spres. Ved den britiske ambassaden opprettet Alan Munro og hans kone Grania sitt eget tilfluktsrom i soveværelset sitt i annen etasje. På grunn av et merkelig lykketreff i moderne kommunikasjoner, kom deres første varsel om angrep ofte fra datteren deres i London, som så på fjernsyn at scudraketter var blitt avfyrt, og så ringte dem straks.) Lyden av Patriot antirakett missiler som ble avfyrt, var fryktelig. De ble avfyrt fra en utskytingsrampe bare fem hundre meter fra huset mitt med en enorm bom, etterfulgt av et drønn som fra et ekspresstog, og så enda en bom idet hver angripende rakett ble truffet. Alan antok at de første få nettenes pyroteknikk beløp seg til den mest bemerkelsesverdige og mest kostbare oppvisning av fyrverkeri som verden noensinne hadde sett. Den tredje natten, da det kom inn seks raketter, og tretti-seks Patrioter ble avfyrt mot dem, var det enorme eksplosjoner som gav gjenlyd i mils omkrets, og lysglimt som opplyste hele himmelhvelvingen. Hver Patriot kostet ca. 800.000 pund. Så kostnadene beløp seg sikkert opp i flere titalls millioner pund. Neste morgen i Krigsrommet, forlangte Norman Schwarzkopf å få vite hvorfor det hadde vært nødvendig med en slik salve. Obersten som hadde kommando over Patriotbatteriet ble tilkalt for å forklare. Han påpekte at Patriotsystemet var nytt, og var først nå blitt innført, og at det hadde sneket seg inn en feil i programmeringene av den. Det var det som hadde vært årsaken til den overflødige responsen. Fininnstilling av programmet fikk orden på problemene, men likevel kunne Patriotene ha tendens til å treffe kroppen til en innkommende missil, heller enn rakettnesen, slik at det sprengstoff-ladede stridshodet falt til jorden like helt, selv om det ikke havnet i målområdet. Til å begynne med tenkte vi det var høyst

224

sannsynlig at scudene inneholdt gass, og hvert luftangrep måtte etterfølges av en trettende lang tjue-minutters ventetid, før kjemiske kontroll av luften kunne gjennomføres. Etter den andre raketten den første natten, fikk vi en skrekk i livet da sensorutstyret vårt varslet at det fantes et kjemisk middel i luften. Men snart ble vi klar over at sensoren reagerte på kjemikalier som var blitt frigitt av selve eksplosjonen, og ikke giftig gass. Senere, selv om vi var trygge på at Irak ikke var i stand til å skyte ut et levedyktig kjernefysisk stridshode, tenkte vi at Saddam i ren desperasjon kunne beordre at noen stridshoder ble fylt med kjernefysisk materiale - muligens brukt utstyr fra en reaktor - i håp om å skape panikk, og derfor bestilte vi spesialutstyr som skulle overvåke radioaktiv stråling i Riyadh og Dhahran. De tidlige scudangrepene fikk en mirakuløs virkning på Riyadhs trafikkproblem. Plutselig var gatene, og sannelig hele byen, tømt for mennesker og biler. Reiser på veiene tok det halve av den normale tiden. Så, da folk forstod at Patriot fungerte og kunne håndtere de fleste angrepene, kom tryggheten gradvis tilbake. Snart lød det kyniske kommentarer om at det var en ufeilbarlig måte å skjelne mellom journalister og militært personale på, når alle hadde på seg NBC-draktene sine. Når det gikk en scud-alarm og du fikk øye på en mann som løp mot kjelleren, kunne du være sikker på at han var en tjenestemann som adlød ordre. Men hvis du fikk øye på en som løp opp en branntrapp mot taket, visste du at det var en journalist eller kameramann, for å få seg god utsikt over hendelsesforløpet. Likevel fortsatte scudene å være en trussel. De var en infernalsk plage, for de avbrøt konstant søvnen, og fikk en opp til alle døgnets tider, og bidro til utmattelse som allerede var alvorlig nok i seg selv. Utmattelsen førte også til en latterlig episode. Sent en kveld ville jeg spørre Bill Wratten om noe, og istedenfor å gå bort til den andre siden av komplekset, der han bodde sammen med lan Macfadyen, forsøkte jeg å ringe ham på telefonen. Men det var opptatt, og fortsatte å være det en lang stund. Det hadde faktisk vært opptatt hver gang jeg hadde forsøkt nummeret hans i løpet av de siste dagene. Med stigende irritasjon forsøkte jeg nummeret om og om igjen, mer og mer sikker på at en av dem hadde en uhyggelig lang samtale. Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, og stormet avgårde

8 - Operasjon ørkenstorm

225

mot huset deres. Jeg styrtet inn og krevde og få vite, "Hva er det som skjer? Telefonen deres er konstant opptatt." Bill og lan var ganske overrasket, men hevdet uskyld. De hadde ikke sittet i telefonen i det hele tatt. "Da må linjen være i ustand," glefset jeg. "Dere burde få det reparert." "Vent litt," sa Bill på sin vanlige, rolige og analytiske måte. "Hvilket nummer ringte du?" Da jeg sa hvilket nummer jeg hadde slått, forsvant plutselig raseriet mitt, og vi brøt alle ut i latter. Den siste timen, og de siste dagene for den saks skyld, hadde jeg i ett sett ringt mitt eget nummer. Sent om kvelden den 18. januar kom det en personlig telefon til meg fra John Major i London. Han ringte på en åpen, uklarert linje, så vi kunne ikke drøfte noe hemmelig eller sikkerhetsgradert, men det spilte ingen rolle. Statsministeren ringte nemlig bare som en personlig gest, for å formidle oppmuntringer og for å få en følelse direkte om hvordan det gikk. Jeg advarte ham om at selv om vi hadde fått en god start, kom det utvilsomt til å oppstå skuffelser, og han bad meg spesielt å takke RAF for deres fremragende arbeid. Etter samtalen satt jeg igjen med en følelse av at det var så typisk at han ringte. En direkte, oppriktig demonstrasjon av sin personlige interesse i skjebnen til britiske borgere over hele verden. I løpet av krigens første to dager ble det tydelig at det amerikanske flyvåpenets laserstyrte bomber kunne slippes med overveldende nøyaktighet. Før krigen begynte var det mange britiske tjenestefolk, deriblant meg selv, som ikke hadde noen direkte erfaring med disse våpnene, som hadde vært noe skeptisk overfor det amerikanerne påstod de kunne utrette. Nå så vi at alt det de hadde sagt var helt riktig. Jeg skrev til Bridget: "Jeg har sett bilder fra et bombetokt, og det er utrolig. De slipper 2000-pund bomber ned gjennom luftventiler i taket, og i en ti-etasjes bygning, for eksempel, falt bomben til bunns i heissjakten før den eksploderte, og hele bygningen kollapset innenfra. Bilder av Saddams nye slott viser et takløst skall av bruddstein. Treffene har vært ekstraordinært nøyaktige, og det har vært minimalt med skade gjort mot sivile mål. Vi har truffet kjemiske og biologiske anlegg med den samme treffsikkerhet - men det er mange av dem, og

226

dermed mye arbeid som gjenstår." Angrep mot flybaser var noe helt annet. Ett problem var at det var så mange av dem, og størrelsen på de irakiske flybasene var et annet problem. Flystripene og taksebanene dekket områder som var mange mål store, og det var derfor umulig å stenge dem alle på en gang, selv med den arbeidskraft som var tilgjengelig for oss. Planen var derfor først å forstyrre operasjonene så langt det var mulig, og så følge opp ved å ødelegge flyene i hangarene på bakken, såvel som andre flybaseanlegg. Vi hadde store forhåpninger til RAFs JP233, et våpen som var spesielt utviklet med tanke på operasjoner mot flybaser i Warszawa-paktland. Bomben bestod av en serie rakett—lignende mekanismer som laget kratere. De ble sendt flytende ned i fallskjermer og detonerte like over bakken. Formede ladninger gikk ned i rullebanen og eksploderte under den. Dermed forskøv overflaten seg oppover og gravde vekk jorden under den, noe som gjorde skaden vanskelig å reparere. Våpenet friga samtidig et stort antall små miner, som lå omkring udetonert, og hemmet reparasjons­ arbeidet. I Irak, med sine store flybaser, konsentrerte RAF-mannskapene seg på å forsøke å avskjære adgangsveiene og taksebanene som gikk fra de herdede hangarane til rullebanene. Dette førte til at de irakiske flyene ble fanget i reirene sine. Etterretningsrapporter viste senere at disse angrepene var ekstremt nøyaktige, men også at bombene gjorde skuffende lite skade, og at områdene som var blitt truffet, ofte var i funksjon igjen i løpet av noen timer. Analyser tydet på at sanden, som de fleste av flystripene var bygget på, hadde tendens til å absorbere eksplosjoner og forminske forskyvningsfaktoren. Dersom tykk betong blir knust til klumper og skiver, er den svært vanskelig å gjøre jevnt igjen. Men på de irakiske flybasene virket det som om det var blitt lagt bare et tynt lag av betong eller asfalt, som det var forholdsvis enkelt å bulldose flatt igjen etter et luftangrep. Det tok litt tid å avdekke dette, men det faktum gjenstod at blant alle våpnene som var tilgjengelige for de allierte, for å sette fiendtlige flybaser ut av virksomhet, var JP233 det eneste som kunne oppnå forstyrrelser over et betydelig område, noe som var svært viktig i vårt utgangspunkt for luftkampanjen. Idet luftkrigen ble trappet opp, kom de av oss som befant oss i

227

Riyadh inn i en ny rutine. Dette begynte med en briefing i mitt hovedkvarter klokken 0715, etterfulgt av en briefing fra Norman Schwarzkopf i Krigsrommet klokken 0800. Etter en RAF briefing klokken 0915, drøftet jeg nattens tokter med Bill Wratten og utførte så andre gjøremål resten av formiddagen frem til briefingen av kommandogruppen klokken 1200. Klokken 1630 var det enda en briefing i mitt hovedkvarter, etterfulgt av Schwarzkopfs Kveldsbønn klokken 1900, og deretter av de mange telefonene som måtte tas til Storbritannia. Det var som jeg kommenterte i et brev hjem, "En er ikke sin egen herre på dagtid." Det samme gjaldt nettene, som var oppstykket gjentatte ganger av scudangrep. Etter at jeg flere netter hadde forsøkt å sove på senga på kontoret mitt, begynte jeg å sove hjemme med mindre noen umiddelbar krise var oppstått. Jeg fikk nemlig en bedre natts hvile der, og jeg visste hvor viktig det var å spare energi og unngå å strekke seg for langt. Det var aktivitet pa Krigsrommet hele døgnet. Jeg hadde alltid plass ved Normans bord der, og Tim Sulivan hadde vakt hele dagen, hver dag. Han avga sin plass ved bordet til en sjefsoffiser fra mitt hovedkvarter om natten, oberstløytnant Mike Davidson i Fallskjermregimentet. Jeg delte den lille fritiden jeg hadde, mellom Krigsrommet, mitt eget hovedkvarter og viktige besøk ute på feltet. Ett av disse besøkene fant sted under krigens første hele natt. Det var for å hilse velkommen Feltsykehus nr. 205, som bestod av offiserer fra reserven i Den territoriale hæren. De ankom King Khalid internasjonale flyplass, direkte fra det sivile liv i England. Deres presentasjon for krigsområdet kunne knapt ha vært mer dramatisk. Her var noen av landets dyktigste kirurger, sykepleiere og teknikere, som viste stor personlig offervilje ved å komme ut til tjeneste nå. Mange mistet sin lønn - enkelte så mye som 700 pund i måneden - likevel var de fulle av entusiasme idet de stupte ut i dette merkelige, nye miljøet. Idet de kom nedover trappene fra flyet TriStar, begynte sirenene å hyle med sin scudvarsel. I løpet av sekunder ble de stuvet inn i kjelleren til det uferdige bygget, der de skulle opprette sitt sykehus, og slet seg inn i sine ukjente NBCdrakter. Straks signalet varslet at faren var over, talte jeg til det samlede kompanier i kjelleren, og gav en rask skissering av det som skjedde, og fortalte hvor glad vi var for å se dem. Da jeg var ferdig,

228

brøt det ut sterk applaus. Jeg var ikke vant til å få spontane ovasjoner, og følte meg glad, men samtidig heller forfjamset. Og så, som om jeg skulle settes på plass, lød det enda en gassalarm, og vi måtte alle få på oss draktene og maskene igjen. Jeg tok også imot medlemmer av Det internasjonale røde kors, som ønsket å drøfte ordningene, som var opprettet blant de britiske styrkene for behandlingen av krigsfanger. Ifølge betingelsene i Genéve-konvensjonene er den nasjon som tar krigsfanger, ansvarlig for deres velvære, selv om de overleveres videre til et annet lands varetekt. Målet til de britiske styrkene var å overlevere fanger så raskt som mulig til saudierne. Verken vi eller amerikanerne ønsket å beholde irakiske fanger selv. Likevel arbeidet ingeniørene våre i store teltleirer innenfor piggtrådgjerder for at vi skulle ha mottak for dem, og for å kunne holde dem inntil det kunne ordnes med at de ble overlevert videre. Representantene fra Røde Kors hadde inspisert leirene, og gjorde noen få anbefalinger, som vi tok til etterretning. Jeg sa de var velkomne til å besøke leirene når som helst, men jeg utfordret dem også med hensyn til hva de gjorde for våre fanger, som irakerne hadde hos seg. Svaret var at selv om Røde Kors hadde hatt representanter i Irak gjennom den åtte-år lange krigen med Iran, hadde de svært begrenset adgang til landet, men at de presset på for å få større adgang dit. *

*

*

Innen tre dager var det blitt tydelig at det var scudene, som var den mest umiddelbare trussel mot koalisjonen, spesielt de som var skutt ut fra mobile utskytingsramper i den vestlige ørkenen. Dette var ikke så mye på grunn av den fysiske skaden de kunne gjøre, som den politiske uroen de kunne forårsake. Den irakiske fly styrken hadde vist liten kampvilje. Til å begynne med virket det som om fienden holdt flyene sine tilbake, i håp om at de kunne spare dem til bakkekrigen. Og så, da de først kom seg på vingene, ble de prompte skutt ned, og i løpet av bare noen få dager hadde de allierte opprettet overherredømme i luften. Men scudene, derimot, var en helt annen sak. Det begynte å gå opp for oss, at vi hadde undervurdert sterkt det antallet missiler, som fantes i Saddam Husseins arsenal. I tillegg

229

hadde han med sin typiske simple sluhet beordret konstruksjon av mange narreraketter. Fra luften så disse helt realistisk ut, og inneholdt ofte betydelige mengder drivstoff, slik at de eksploderte på tilfredsstillende vis når de ble truffet av en bombe. De fikk flygeren i det angripende flyet til å mene å registrere enda en fulltreffer. Dermed var det et urovekkende stort antall raketter som forble urørt, selv om mange ekte utskytingsramper og raketter ble sprengt. Og det var ingen av disse som var igjen, som skapte større bekymring hos oss enn de, som kunne nå så langt som til Israel. Innen krigens tredje dag la vi så mye som førti prosent av alle våre tokter inn i arbeidet med å ødelegge utskytingsrampene, som var spredt vidt omkring i ørkenen rundt to flybaser kjent som H2 og H3. "Israelerne kom nesten med i krigen i dag," skrev jeg til Bridget den 19. januar. "Det kan hende vi kommer til å få store vanskeligheter med å holde dem utenfor imorgen, og det vil være umulig, dersom de utsettes for ytterligere scudangrep." I Riyadh viste scudene seg å være i langt større grad en psykologisk enn en fysisk trussel, og påtvungne nattevåk viste seg å være bra for brevskriving, slik det fremgår av en melding som ble satt sammen i løpet av natten den 20. januar: 0105 Stod nettopp opp etter flyalarm. Flere smell, Patriot sendt avgårde. Scudraketter på vei inn. Vi er påkledt, drikker te, i spisestua, ikledd beskyttelsesdrakten. Det høres ut som om Patriot kan ha truffet dem. Vi avventer melding. Tar på masken, så jeg må slutte å lese Gazette, siden jeg ikke kan se uten briller bak masken. 0200 Har tatt av masken, men signalet om at faren er over har ikke lydt enda. Det meldes at det var seks raketter som kom mot oss, alle detonert av Patriot. Bidrar ikke til nattesøvnen. 0240 Ny alarm nettopp, så vi venter på smellet...Ingen scud er kommet enda, så den må ha falt ned for tidlig eller vært ineffektiv. Vi har nå fått tilbud om enda en vaksine. Vi holder oss svært lavt i terrenget med dette, og dekknavnet er Cutter! (Min partner i gårdsbruk heter Simon Cutter.)

Våre bekymringer over Israel ble ytterligere forsterket da dårlig vær

230

satte inn og satte store hindringer i veien for luftoperasjoner over de neste tre dagene. Lavt skydekke og regn over ørkenen gjorde presisjonsbombing vanskelig, om ikke umulig, og det strategiske luftangrepet ble hengende etter. Norman Schwarzkopf iverksatte derfor en utmattelsesbombing av den irakiske hæren før tiden, i særdeleshet den republikanske garden. De ble bombet døgnet rundt. De hadde bedre panservogner, var bedre trenet og sterkere motivert enn noen av Saddams andre styrker, og ble holdt i reserve, bak troppene i frontlinjen, slik at de kunne komme sterkt mot de allierte, når de var kommet godt i gang med bakkekrigen. I teorien tilhørte denne forberedelsen av slagmarken en senere fase av luftkrigen, men koalisjonen var så rik på fly at flere faser i praksis kunne kjøres simultant. Siden utmattelsesbombing kunne gjennomføres av gigantiske B52-fly fra stor høyde, og kunne gjøres uansett værtype, var det tydelig fordelaktig å begynne med den på et tidlig stadium. Målet med denne bombingen var å ødelegge så mye panservogner og utstyr som mulig, men også å demoralisere og slite ut de irakiske soldatene ved å ta fra dem ordentlig søvn i flere dager i strekk. Angrepene ble derfor uregelmessige og vanskelig å forutsi, og vi konsentrerte oss om en enhet i flere dager før vi plutselig vendte oppmerksomheten mot et annet sted. På den måten kunne ingen forutsi, hvem som kom til å bli vårt neste mål. Psyop'ene, eller den psykologiske krigføringen, fikk samtidig endelig komme til sin rett. På britisk side hadde det vært mye diskusjon om slik taktikk var etisk forsvarlig eller ikke, og teamet som vi hadde satt til å ta seg av saken, var elendig lite (til å begynne med hadde vi bare en mann, som senere fikk forsterkninger av et team på tolv, som jeg hadde fått utover fra England). Men amerikanerne, derimot, hadde spasert inn med sin sedvanlige mangel på hemninger, og fikk en hel bataljon til å arbeide med saken. Når de alliertes luftangrep traff Bagdads TV-hus og radiostasjon og irakerne ikke lenger hadde noe å følge med på eller lytte til, virket det som det rette tidspunkt til å lansere strategiske sendinger. Dette satte amerikanerne i gang med, men kun etter konsultasjon med saudierne, som var svært nervøse over hva som kom til å gå ut over eteren fra riket. Vi hadde begynt med taktisk psykologisk krigføring også på et

231

tidligere tidspunkt i krigen, da vi bombarderte de irakiske troppene rent verbalt, såvel som med høyeksplosive sendinger, både fra kraftige høyttalere satt opp på stenger langs grensen og via radio fra fly og fra lokale sendere. Samtidig begynte vi å slippe flyveblad ned i ørkenen der vi oppfordret soldatene til å desertere. Planen var latterlig enkel. En dag regnet det flyveblad ned over irakerne der det stod på arabisk: "Imorgen bomber vi dere, så vi anbefaler at dere overgir dere til de velvillge allierte styrkene på den andre siden av grensen." Dagen etter bombet vi dem, som lovt, og dagen etter fulgte vi opp med flere flyveblad, der det denne gangen stod: "Dere ser hva som skjedde. Vi sa vi kom til å bombe dere, og vi holdt ord. Enda en gang anbefaler vi at dere overgir dere. Hvis dere gjør det, vil dere få mat, ly i leirer og bli tatt godt hånd om. Hvis dere blir der, kommer vi og bomber dere igjen." Disse taktikkene, primitive som de enn var, viste seg med tiden å være svært effektive. Irakiske fanger fortalte oss at metoden skapte mye uro og en betraktelig mengde desertering. Bombingen til B52flyene hadde en svært demoraliserende virkning og la et stort press på nervene til folk, akkurat som planlagt. Det var fysisk vanskelig for soldater å overgi seg, siden de var fanget mellom piggtråd og miner foran seg og henrettelsesskvadroner bak seg. Men det var noen som klarte å flykte, deriblant en ung offiser som svarte på spørsmålet om hvorfor han hadde overgitt seg, med å si at det var på grunn av den offensive bombingen. Da vi repliserte med at hans egen posisjon aldri var blitt angrepet av bombeflyene B52, svarte han: "Nei, jeg vet det, men jeg besøkte en leir som var blitt det!"

*

*

*

Da vi var knapt en uke inn i krigen, ble hovedkvarteret mitt endelig flyttet inn i den nye bygningen. Det kan virke som om det var valgt en merkverdig tid å flytte på - og det var det også - men det var det beste vi kunne få til. Etter en lang periode med småkrangling om leien og endeløse diskusjoner med leverandører, hadde vi fått overta bygningen fra og med den 8. januar. lan Macfadyen hadde ledet ombyggingen av komplekset med eksemplarisk effektivitet. Nå, endelig, etter flere måneder med stadig voksende befolkningstetthet

232

i bygningen, hadde vi mer plass enn vi trengte, fordelt på en underetasje og tre etasjer i høyden. Det var behov for en viss tilpasning av indre delevegger og kontorvegger, men den mest innviklede oppgaven var i aller høyeste grad installeringen av kommunikasjonene våre, deriblant mikrobølge-og satelittutstyr. Denne jobben ble utført på en glimrende måte av Det kongelige signalkorps, under ledelse av oberstløytnant Neil Donaldson. Ikke bare måtte utstyret i det nye hovedkvarteret fungere perfekt fra det øyeblikket vi flyttet inn, men det gamle hovedkvarteret måtte også være i operasjon frem til dette øyeblikket, uten avbrudd. Resultatet var, at mens nytt utstyr holdt på å bli installert og noe av det gamle utstyret ble flyttet over, måtte viktig maskinvare bli igjen helt til slutt. Klimasken i overføringen kom da Land Roveren ble utstyrt med innmaten til satelittmottakersystemet, som inntil da hadde stått parkert på eiendommen til den britiske ambassaden. Den ble kjørt opp trappene og inn i den nye bygningen, der den straks ble koplet til tallerkenen på taket og murt inne for så lenge krigen varte. Etter et brudd på ikke mer enn ti minutter, var systemet tilkoplet og kjørbart - en hyllest til signalistenes dyktighet og effektiviteten i lans organisasjon. Den nye bygningen var en enorm forbedring i forhold til den gamle. For første gang på fem måneder hadde alle rikelig med plass, med kommandocelle i annen etasje og felles operasjonsrom i etasjen over. I underetasjen, som opprinnelig var brukt til garasje, opprettet vi en restaurant for hele hovedkvarterets personale, der det ble servert virkelig god mat. Restauranten ble snart kjent som Scud Dodgers' Bistro. Når krigen nå var i gang, ble pressebriefingene vår livsbane. Systemet med mediateam ute i feltet fungerte bra, men i Riyadh måtte vi holde en sentral pressekonferanse hver kveld på Hyatt Hotel, som var blitt tatt over av media i slik grad at hotellets ytre vegger var smykket med svære, spaghetti-lignende sløyfer med fjernsynskabler. Det er unødvendig å si at mannen, som britiske journalister ønsket å se og høre hver kveld, var den britiske kommandøren; men jeg var varsom med å vise meg for ofte, og forsøkte å variere bildet ved å få Bill Wratten og lan Macfadyen til å veksle med meg i å holde skansen hver sin gang. Snart begynte folk å snikskyte mot meg, fordi

233

at jeg ikke var tilgjengelig for dem i støne grad. Den amerikanske CinC stod alltid foran kameraene og mikrofonene, sa de. Hvorfor brydde den britiske kommandøren seg ikke om å dukke opp engang? Men jeg gjorde faktisk det rette med å rasjonere mine opptredener. Norman Schwarzkopf stod frem så ofte i løpet av de første dagene, at folk begynte å kritisere ham, for at han var for ivrig etter å overta scenen. Da trakk han seg tilbake en stund. På dette tidspunktet hadde han ennå ikke vunnet en posisjon hos det britiske folket, og mange i Det forente kongerike betraktet ham fremdeles som en typisk vill og autokratisk amerikansk general. Jeg visste bedre, og jeg mente det ville være nyttig å vise offentlig på en eller annen måte den nære harmoni som rådet mellom de britiske og de amerikanske styrkene. Derfor foreslo jeg for Norman at han og jeg skulle holde en felles pressekonferanse. Han var innstilt på å gjøre det, men etter ytterligere diskusjon med Paddy Hine, ble vi alle enige om at et slikt påfunn kunne slå feil vei og ligne istedet på en Helan og Halvan-opptreden. Derfor lot vi det være. Medienes interesse var en sterk belastning, og tørsten etter informasjon var så intens at jeg hadde bedt Paddy Hine om å sende ut en mann som kunne ta seg av dette på heltid. Resultatet var at gruppekaptein Niall Irving kom ut til oss den 19. januar. Han hadde ledet RAF.'s presentasjonsteam, som reiser over hele Det forente kongerike og opplyser om RAF's rolle. Han viste seg å være ideell for jobben. Han hadde nøyaktig den rette innfallsvinkel og intellekt, og en instinktiv forståelse av hvor mye han skulle si, og hva han skulle la være å si. Han hadde også en enestående evne til å besvare spørsmål, og hadde den uunnværlige evnen til å kunne slenge nok mat til pressen for å gjøre dem tilfreds, samtidig som han holdt seg unna områder som var følsomme. Men styringen av pressen på det lokale plan var bare en del av mine problemer med PR. Den andre delen lå i London og Washington, der mediadekningen av luftkrigen så ut til å besette politikerne. Jeg skrev hjem den 22. januar: "Pressen forblir en stor sak, ansporet av Tom King. Jeg snakket med CDS i telefonen i førti minutter. Vi ønsket begge helst å snakke om militære saker, men mesteparten av vår samtale dreide seg nødvendigvis om pressen. Så kom TK på tråden i en time, og jeg

234

fikk ham til å snakke om krigen i bare fem minutter. De er besatt av pressedekningen, og i Washington er det likedan, bare verre, og de gjør det vanskelig for Norman Schwarzkopf.” Mens verdens oppmerksomhet var fokusert på luftkrigen, stod jeg overfor et annet presserende problem, nemlig spesialstyrkene. Jeg hadde dampveivalset Norman Schwarzkopf til å gå med på at de fikk komme inn, og nå undret jeg meg gjentatte ganger over om de kom til å finne en betydningsfull rolle i den vestlige ørken. Den første planen deres var å sende inn fire grupper med bil, men i siste øyeblikk ble de i tillegg bedt om å opprette tre utkikksposter, for å holde øye med hovedsuppleringsrutene, og det utløste en debatt innen spesiallufttjenesten om hvordan disse tre patruljene skulle utplasseres. Enkelte mente det måtte være best å bevege seg til fots, etter å ha blitt sluppet ned av helikopter, og noen ville heller foreta utplasseringen med kjøretøy. Det var gode argumenter for begge alternativer. Kjøretøyene ville gi mobilitet, hjelp til å flytte tyngre våpen, og mulighet til å flykte dersom en patrulje ble oppdaget av fiendtlige styrker. På den annen side ville det ta en del tid for Land Roverne å kjøre inn. De ville være vanskelige å holde skjult, og kunne lett røpe hvor spesialstyrkene befant seg, og dermed trekke flere irakiske tropper til området. I kontrast til dette kunne menn til fots utplasseres raskt med helikopter om natten og holde seg effektivt skjult, men de ville få mindre mobilitet og ingen måte å flykte på dersom de ble oppdaget. Heldigvis var store arealer av det området de skulle operere i, langt mindre flatt og åpent enn ørkenen som innlandskrigen skulle bli igangsatt over. Landskapet, kjent som det jordanske lavaplatå, var høytliggende og kupert. Det lå små og store stener over alt, og det var veldig lite sand. Idet ørkenen avtok mot Eufrat i øst, flatet den mer og mer ut, men i operasjonenes sentrale området var det rikelig med skjulesteder. Da krigen brøt ut den 17. januar, var våre spesialstyrker fortsatt på treningsbasen sin på den arabiske halvøya, og måtte bevege seg raskt for å få alle mennene sine, kjøretøyene og utstyret oppover til en angrepsposisjon langt fram, ni hundre kilometer nordvest for Riyadh og mer enn femten hundre kilometer fra basen. Med de alliertes luftstyrker som innen da fløy flere tusen offensive tokter pr. dag, var

235

det ingen enkel sak for Herculesflyene som transporterte dem, å plukke seg frem over luftkorridorene som krigsflyene lå i, på vei mot Irak. De fløy svært lavt, under amerikansk kontroll hver eneste centimeter på veien, i "vinduer" som ble angitt av det amerikanske taktiske flykontrollsentret (TACC) i Riyadh. Spesiallufttjenesten inngikk på karakteristisk vis et kompromiss med hensyn til sin taktikk. Tradisjonen tro, ble avgjørelsen om hvordan man skulle utplassere i hovedsak overlatt til patruljekommandørene, der den ble foretatt gjennom demokratiske samtaler. Til slutt bestemte de at to av observasjonspatruljene skulle gå inn til fots. Lederen for en av disse gruppene tok et raskt overblikk over området som helikopteret hadde plassert ham i, så at det var livsfarlig flatt, og insisterte kontant på å bli fløyet ut igjen straks. En annen patrulje ble løftet inn for å operere til fots, og andre kjørte inn i spesialribbede Land Rovere og motorsykler. Men spesialstyrkene hadde knapt rukket å krysse grensen den 20. januar før hele utplasseringen var truet av sannsynligheten for Israels intervensjon i krigen. Den 22. januar, da vi fikk høre at enda en scud hadde sluppet gjennom forsvarene i Tel Aviv og skadet sytti-sju mennesker, fryktet jeg at vi ikke lenger skulle klare å holde israelerne utenfor. Jeg begynte å tenke ut en plan der vi kunne tildele bakkestyrkene deres en sektor i Irak der de fikk operere eksklusivt. Hvis dette hadde skjedd, ville det ha betydd slutten på spesiallufttjenestens operasjon. Vi hadde måttet trekke ut våre egne menn, for å forhindre at den ene patruljen i vanvare kjempet mot den andre. Oppgaven med å finne dem igjen ble vanskeligere for hver kilometer som de trengte seg inn i fiendtlig territorium. Jeg undret meg fremdeles på om det var rett av meg å forplikte teamene våre, og om de kunne oppnå noe som ikke flyene våre kunne oppnå, da spesialstyrkene våre den 23. januar utførte sitt første vellykkede oppdrag ved å sprenge en betydelig strekning av kommunikasjonsnettet mellom Bagdad og våre fremste linjer. Dette var en operasjon som innebar høy risiko, adskilt fra spesialluft­ tjenestens utplassering, og ble utført av spesialbåttjenesten med stor dyktighet, besluttsomhet og mot i et svært fiendtlig miljø. Det angripende laget fløy inn om natten i to Chinook'er til et sted som var mindre enn seksti kilometer fra Bagdad. I det fjerne mot nord var

236

himmelen opplyst av flammene fra hovedstaden som var under bombardement. Mens mennene løp for å gå løs på kablene, måtte helikopteme deres, som hadde landet en kort avstand fra hovedveien til Basra, holde motorene sine i gang - selv om rotorene ikke var i bevegelse - for å holde lydnivået nede. På den måten kunne de være sikkre pa at de fikk lette raskt i nødsfall. Så grov mennene nedover, avdekket kablene, fjernet et stykke til analysering, koblet til ladninger og trakk seg tilbake. En betraktelig seksjon ble sprengt. De tok også med seg en av bakkemarkørene som hadde angitt kabelruten, og gav den dagen etter til Norman Schwarzkopf som souvenir. Han var så begeistret og imponert over oppdragets suksess, at han rapporterte det umiddelbart til Colin Powell i Washington. Powell formidlet så de gode nyhetene tilbake til London, så denne første rassiaen spilte en større rolle i å opprette det gode ryktet ikke bare til våre spesialstyrker, men også til de amerikanske. Akkurat i det øyeblikket, typisk som det var, så lykken ut til å gå imot oss. En av spesiallufttjenestens patruljer som hadde gått inn til fots, ble oppdaget og spredt. Åtte menn var savnet. For øyeblikket klarte vi ikke å fastslå om de var på frifot eller var blitt drept eller tatt til fange. Dette i seg selv vanskeliggjorde en avgjørelse?. Hvis noen av dem var blitt tatt til fange, forelå det en sjanse for at irakerne kunne vise dem frem på fjernsyn, som de allerede hadde gjort med den nedskutte Tomadoflygeren John Peters, og nyhetene kom til å komme som et alvorlig sjokk på deres pårørende, som ikke en gang visste at de hadde reist inn i fiendtlig territorium. Hvis, på den annen side, vi informerte pårørende om at mennene var savnet, kunne det lekke ut opplysninger om spesiallufttjenestens engasjement, som hittil var topphemmelig, og irakerne kunne bli gjort kjent med at spesiallufttjenestene opererte innenfor deres territorium. Dette ville sette enda flere liv i fare. Etter en intens debatt med Whitehall, var det min egen evaluering som vant fram - at vi skulle informere pårørende, men pålegge dem å holde det hemmelig. Området der spesiallufttjenesten var blitt plassert, var et enormt rektangulært område, som dekket flere tusen kvadratkilometer. Området ble snart kjent som Scud Alley (Scud Alleen), eller Southern Scud Box (Søndre Scudkasse). I løpet av de første få dagene ble vi tvunget av omstendighetene til å få prioriteringene våre i rett

237

rekkefølge. Vi hadde oppdaget fort at koalisjonens luftstyrker ikke kunne takle mobile scudraketter like enkelt som de hadde trodd på forhånd. Dårlige værforhold var en faktor som gav fordeler til fienden, men det ble også tydelig at irakerne var svært dyktige til å skjule utskytingsramper. For en flyger som fløy i en høyde pa ti tusen fot, så en horisontalstilt rakett akkurat ut som en oljelaster, og hvis den stod parkert under en motorveibro, som var et favorittskjulested, kunne den ikke sees i det hele tatt av satelitter eller overvåkingsfly. Men raketten kunne kjøres ut, stilles opp og skytes ut i løpet av bare tjue minutter. Dermed, selv om overvåkingssatelitter lokaliserte posisjonen som følge av varmen som ble avgitt ved utskytingen, ville røyksporet ha forsvunnet igjen innen et fly kunne dirigeres til stedet. Så vi forandret raskt spesiallufttjenestens overordnede mål fra samling av informasjon, bløff og generell offensiv handling, til, som Norman sa det: "Scuds, scuds og scuds igjen." Det fremstod som vitalt betydningsfullt å få slutt på angrepene mot Israel. Men etter at jeg sendte ut ordre om dette, var det små umiddelbare forbedringer å spore. Raketter ble fremdeles skutt ut fra ørkenen i vest, og den politiske situasjonen var fortsatt ekstremt labil. Spesiallufttjenesten hadde faktisk begynt å arbeide på sin typiske energiske og effektive måte. I begynnelsen var kommunikasjonen deres mobil, men til tross for dette handicapet begynte de å iverksette luftangrep mot mobile utskytingsramper med dødelig effekt. Når de fant et mål og meldte fra til hovedkvarteret i Riyadh, ble beskjeden videresendt til det amerikanske taktiske flykontrollsenter, derfra til et AWACS fly og derfra til ett av bombekampflyene - vanligvis A-10 om dagen og F-15E om natten - på stridsluftpatrulje. Problemet var at, selv om alt det avanserte utstyret var tilgjengelig, tok det ofte femti minutter eller mer for et fly å nå målet sitt, og det var ofte for sent. Derfor skjedde det i økende grad at patruljer tok saken i egen hånd. Heller enn å stå og se på at en scud flyktet unna, gikk de til angrep på den med sine egne Milan antipanserraketter. De ødela også mange mikrobølge-relétårn og kommunikasjonsbunkers ved å sprenge dem med plastsprengstoff. En av de mest verdifulle enkelstående suksessene deres var pågripelsen av en irakisk artilleriløytnant, med alle stridskartene hans, som gav de allierte en

238

del verdifulle opplysninger om fiendens disposisjoner. Forholdene på platået var usedvanlig harde. I likhet med fienden, var også været fiendtlig aggressivt. Spesiallufttjenesten hadde undervurdert kuldefaktoren. Til tross for de sterkt forede vamsene og kappene, slet de fremdeles med sludd, snø, hagl og frost så bitende, at de måtte tenne bal under Land Roverne sine for å forhindre at dieselen frøs. Tåke og sandstormer toppet de øvrige problemene de hadde. Likevel, etter en ukes tid ble de mobile patruljene djervere, og kjørte om dagen såvel som om natten, og testet fienden i en del trefninger. En kamp varte i fire og en halv time, der amerikanske fly kom inn gjentatte ganger for å hamre løs på irakerne før de til slutt ble drevet vekk. I Riyadh var vårt umiddelbare problem at nyhetene om alt dette gode arbeide ikke kom frem raskt nok. Scudrakettene for fremdeles rundt oss, og amerikanerne begynte å bli pågående i sine krav om at også de skulle få utplassere spesialstyrker i et forsøk på å slå ut fienden. "De vil selvfølgelig ha den samme jobben og det samme området som oss," fortalte jeg kommandøren for spesiallufttjenesten. Den 29. januar fløy general Wayne Downing, som skulle kommandere de amerikanske spesialstyrkene som var utplassert i Irak, inn til Riyadh og lyttet svært oppmerksomt til en redegjørelse om våre erfaringer, uhell og nederlag såvel som suksesser. Vi fortalte ham hvordan landskapet var, hvor dårlig været hadde vært, hvor aktiv fienden var, og vi antydet hvordan vi mente amerikanerne best kunne operere. Downing var rask til å lære fra våre suksesser og nederlag. Han anvendte det vi hadde lært, og omsatte det i praksis i utplasseringen av sine egne tropper. Resultatet var et førsteklasses eksempel på samarbeid mellom britiske og amerikanske styrker. Den tydelige grenselinjen mellom territoriene våre var den nordligste av de tre hovedsuppleringsrutene som gikk fra nordøst til sørvest fra Bagdad til Amman. Hvis amerikanerne opererte hovedsakelig nord for den linjen, i et område som de kalte Scud Bulevard, eller den nordlige delen av Scud Box. og vi holdt oss til Scud Allé, sør for hovedveien, ville det ikke være fare for at den ene siden slåss mot den andre. Etter at denne avgjørelsen ble truffet, opprettet vi nære sambandsforbindelser med britiske offiserer og medlemmer av staben for den amerikanske spesialstyrken, og motsatt, slik at vi begge visste

239

nøyaktig hva den andre gjorde, og når. Dermed kunne vi også tilby hverandre assistanse når det trengtes. Det utviklet seg også et utmerket samarbeid med Chuck Homer, Buster Glosson og planleggerne for luftstyrkene deres. Gjennom ekspertisen deres klarte vi å oppnå et usedvanlig høyt nivå av fleksibilitet og kontroll. Chuck var nokså fornøyd med at våre menn var på frifot i ørkenen, men han bad oss varsle dem, hver dag, om området på fem kilometer, som de skulle operere i i løpet av de neste tjue-fire timene. Selv kunne de si nøyaktig hvor de befant seg ut ifra sine bakkeposisjonsmålere - satelittdrevet navigasjonsutstyr - som oppgav posisjonen deres på jordens overflate, femten meter fra eller til. Signalene deres og situasjonsrapportene gikk alt sammen direkte inn til det amerikanske lufthovedkvarter, slik at de nøyaktige lokaliseringene stod å lese på datamaskinene og karttavlene i operasjonsrommet. Så holdt de amerikanske planleggere flyene utenfor den firkanten så lenge operasjonen varte, med mindre de ble spesielt tilkalt, for å minimalisere risikoen for angrep mot egne tropper. Kontrollsystemet var så mangesidig at hvis planene måtte forandres ute i ørkenen, og det viste seg at en patrulje befant seg på et annet område enn det som var forventet, kunne den nye informasjonen mates inn i det amerikanske lufthovedkvarterets datamaskiner i siste øyeblikk, for å forsikre om at det ikke oppstod kollisjon. (Til tross for alle disse forhåndsreglene, bombet et amerikansk fly ved en anledning en britisk patrulje, men bommet heldigvis, så ingen ble skadet.) Scudrakettene ble stort sett transportert langs veier og jernbaner, generelt kjent som MSR (Main Supply Routes = Hovedsuppleringsruter), og straks spesiallufttjenesten hadde begynt overvåkings­ arbeidet, klarte de snart å identifisere en rakett som var i bevegelse, sammen med suppleringskjøretøyene. De kunne så følge den og ødelegge den selv eller tilkalle et flyangrep til stedet. På denne måten, og ved kontinuerlig å forbedre sine egne taktikker, gjorde de kampanjen sin til en enestående suksess. Ikke bare ødela de utskytingsramper med skånselløs presisjon, men de resterende scudteamene ble i så sterk grad forhindret av de plutselige angrepene og den nifse hastigheten, som våre fly ankom stedet med, at irakerne knapt våget å føre våpnene sine ut i åpnet terreng. Resultatet var at

240

angrepene mot Israel ble effektivt forhindret. Med hjelp av amerikanerne som opererte nord for veien, tvang spesiallufttjenesten scudrakettene lenger og lenger inn i det irakiske innlandet, helt til de var utenfor rekkevidde. Selv om raketter fremdeles eksisterte, og ble funnet etter krigen, ble det ikke foretatt noen effektive rakettangrep mot Israel etter den 26. januar, og de neste fem ukene ble helt fri for angrep. Spesialstyrkene klarte å gi irakerne inntrykk av at de allierte formasjonene, som var tilstede i den vestlige ørken, var ca. ti ganger større enn enhetene som i virkeligheten fantes der, slik at irakerne dro et brukbart antall tropper bort fra hovedområdet for operasjoner. Det gikk noen dager før det totale omfanget av denne seieren begynte å sive gjennom til hovedkvarteret i Riyadh. Spesialstyrkene forsøkte stort sett å opprettholde tause radiolinjer, og foretok ingen sendinger med mindre det forelå et reelt behov for det. Men det gikk gradvis opp for oss at det ikke var flere scudraketter som nådde målene sine i vest, og at faren for at Israel skulle gå inn i krigen var sterkt redusert. Det ble tydelig at koalisjonen hadde all grunn til å være stolt over spesiallufttjenesten, som jeg på forhånd visste de kom til å bli, så sant de ble gitt et konkret oppdrag.

*

*

*

Etterhvert som krigen fortsatte, og vi som aldri før ble klar over hvilket enormt arsenal av våpen og utstyr Saddam Hussein hadde bygget opp i forberedelsen til sin væpnede overtakelse av MidtØsten, ble mine kommentarer om ham i brevene hjem mindre og mindre overbærende. Den 26. januar, etter å ha meldt om: "En dårlig natt, etter flere vaksinasjoner, ømhet og verking i hele kroppen, føler meg syk og svimmel," fortsatte jeg med å si: "Vi står overfor en virkelig ondskapsfull mann, og jeg frykter for krigsfangene, siden han kan komme til å mishandle dem i ren hevn, når han innser at han er i ferd med å tape krigen. Det er forunderlig at han er forberedt på å la landet sitt bli ødelagt for Kuwaits skyld, som han gjør sitt beste for å legge i ruiner likevel (på denne tiden hadde irakerne begynt å slippe strømmer av råolje ut i Golfen). Det er tydelig at vi gjorde det rette da vi gikk inn, for han har opprettet en militær infrastruktur for å annektere hele den arabiske halvøya."

241

Den 11. januar - som nevnt i innledningen - tok jeg meg tid til å skrive til redaktørene i alle Londons aviser for å uttrykke min hjertelige takk, på vegne av alle tjenestemennene og kvinnene i Golfen, til leserne som hadde svart på de forskjellige appellene i forbindelse med julen, og bombardert oss med gaver. Alle avisene trykket brevet mitt, men en, Daily Star, som allerede hadde "adoptert" HMS Gloucester som sitt eget krigsskip, gikk enda lenger. Den 21. januar, under overskriften "OPPMUNTRE VÅRE GUTTER MED SMAKEN AV NOE HJEMMEFRA", trykket de en lang artikkel der leserne ble oppfordret til å bake kaker og sende dem til meg. Avisen trykket en enkel oppskrift på en fruktkake laget av avisens kokk Patrick Anthony, med anvisning om å pakke kakene inn i bakepapir og et dobbelt lag aluminiumsfolie for at de skulle bevares ferske, og opplyste om min adresse - BFPO 646 - til slutt. Resultatet av den ene artikkelen, og en kort oppfølging dagen etter, var overveldende. I løpet av noen få dager begynte hundrevis av kaker å komme inn til oss, og hver gang jeg besøkte enhetene på feltet, tok jeg med meg sekker fulle av kaker. Men det var ikke bare matverdien som var kjærkommen. Det som alle ble så begeistret over, var tankene som lå bak hver kake, kjærligheten og omsorgen som var blitt lagt ned i tillagingen av dem, og at de var selve beviset på at folk hjemme ikke på noen måte hadde glemt oss. Det eneste triste med dette skredet var at en spesiell kake, bestilt til meg av Bridget fra Marks & Spencer, gikk under i flommen av pakker og aldri nådde fram. Flommen av post fra England hadde nådd et ekstraordinært omfang. Jeg mottok tretti eller førti brev om dagen, nesten alle fra mennesker som jeg aldri hadde møtt. Noen kom fra underlige skruer eller fra åpenbart sinnsyke mennesker, men hoveddelen kom fra vanlige borgere som ønsket oss alt godt, og ville vi skulle vite at de tenkte på oss. Jeg forsøkte å besvare dem alle, enten personlig eller gjennom staben min. Skolelærere, skolebarn, leger, prester, sykepleiere, pensjonister, mennesker av alle aldre og yrker tok pennen fatt. Enkelte syntes det var vanskelig å uttrykke størrelsen av sine følelser med vanlige ord og vendinger. Det var for eksempel en kvinne som skrev ut en sjekk den 22. januar fra sin konto i Yorkshire Bank i Brighouse, der det stod skrevet: "BETAL SADDAM

242

HUSSEIN OG HANS LAKEIER EN MILLION GANGER FOR DE GRUSOMHETER DE SELV HAR GJORT". Og hvem kunne vel være uberørt av postkortet som kom fra den elleve-år gamle gutten i Shrewsbury: "Til general Billiere Jeg kan ikke lage kake til deg, for jeg får ikke lov til å bruke min mors ovn. Men på lørdag, når jeg får lommepenger, sender jeg deg noen søtsaker. OK, jeg synes du er veldig modig, og jeg liker dine panservogner og fly. Jeg hadde lyst til å la meg verve i hæren, men jeg får anfall så jeg kan ikke. Lykke til, alle menn og damer i den stygge krigen. Med kjærlig hilsen, M.E." Mennene som trengte flest lykkeønskninger og støtte var mannskapene ombord i RAF's Tornado'er. I den første uken av krigen mistet vi fem fly, og graden av utmattelse var nok adskillig høyere hos oss enn hos amerikanerne. I løpet av krigens første tre dager skrev jeg: "RAF har det tøft, med store tap prosentvis sammenlignet med de allierte. Det kan være at de har feil filosofi - ultralav høyde - for denne type operasjon. Svært godt forståelig, og USA bruker selvfølgelig langt mer penger på sine fly. Vi kommer inn i 900 kilometer i timen, ned til hundre meter, mens USA kommer inn ved 10.000 fot pluss og ligger over Trippel A og flyr lett." Det er verdt å forklare hvorfor RAF brukte disse spesielle taktikkene. Tornado og JP233 hadde vært utviklet for operasjoner i Europa, der en kombinasjon av faktorer hadde ført til at RAF og de fleste andre NATO luftstyrker adopterte teknikker med lavtflygende gjennomtrenging og angrep. Noen av de bakenforliggende årsakene var behovet for å minimalisere utsettelse for luftforsvarradar og kampfly fra Warszawapaktlandene. Dessuten et variabelt vær som mesteparten av tiden utelukket presisjonsbombing fra middels høyde. Operative analyser, forsøk og øvelser hadde bevist at utmattelse kunne minimaliseres på denne måten i Europa. Men i Irak, der fiendtlige kampfly og bakke-til-luft missiler skulle nøytraliseres i løpet av krigens første dager, var det Tornado-mannskapene som fløy i lav høyde, som kom under den mest intense skytingen fra Trippel A, som ble anvendt på og omkring fiendtlige flybaser. Disse lavtflyvende toktene, fløyet om natten, viste seg å være både

243

krevende og hasardiøse. Likevel måtte vi holde dem gående, inntil vi var sikker på at irakiske flygere enten ikke kom til å dukke opp i det hele tatt, eller konsentrerte seg om å spare på sine ressurser inntil bakkekampanjen ble innledet. Jeg hadde ikke annet enn beundring for Tornado-mannskapenes mot og ferdighet. Jeg så at tapperheten var av et temmelig eksepsjonelt slag. De var de første av våre folk til å gå til aksjon, og var også de første til å bryte gjennom fiendens motstandsbarriere, bakke-ild og missiler. Flyene deres var aldri blitt testet i krig, og de fleste av mannskapene hadde selv aldri fløyet i krig. Nå krevdes det at de strakk grensen til overlevelse ikke bare en eller to ganger, men natt etter natt - og det krevde vedvarende tapperhet av en spesiell kaliber. Jeg beundret spesielt lederevnen og sjelsstyrken som var utvist av sjefsoffiserene - vingkommandørene og skvadronlederne som fløy ekstra tokter og ledet i fronten for å foregå med et godt eksempel. Den som gjorde det, og tok på seg flere oppdrag enn det pliktene krevde, fortjente høy berømmelse. Motet som de la for dagen, fremstår med glans i hedrende omtale i forbindelse med medaljer som ble gitt etter krigen - og jeg håper at det ikke vil virke uheldig at jeg fremhever skvadronleder Nigel Risdale, i 15. skvadron, som stod i bresjen for de første toktene med Tornadoene. Hedersbevisningen i forbindelse med tildeling av utmerkelsen Distinguished Flying Cross, sier at han: "Utviste eksepsjonell fryktløshet i gjennomføringen av angrep i lav høyde om natten mot tungt forsvarte fiendtlige flybaser": "Til tross for ekstrem fare for seg selv og de andre luft— mannskapene i formasjonen hans, utviste han stort mot og ro i ledelsen og gjennomføringen av angrep for å levere JP233 bomber med enestående presisjon...mot og ro har vært til inspirasjon for alle når andre mannskaper var meldt savnet...Ved at han har stilt seg umiddelbart til tjeneste i alt han har fått seg pålagt, samt gjennom de fremragende resultatene han oppnådde i konfrontasjonen av fienden midt i hans eget territorium, har han vist seg å være en glimrende leder under skyting." Skvadronleder Risdale var bare en av mange helter i RAF. Og likevel...snart begynte jeg å undre meg over om dette særdeles store motet ble misbrukt, at det var feil å sette søkelyset på det i så stor

244

grad, sett i lys av den begrensede seier som vi oppnådde. Chuck Homer, som selv var profesjonell flyger med enorm erfaring, var skeptisk helt fra begynnelsen over vårt system med bombardering fra lav høyde. Han henvendte seg til meg en dag i krigsrommet og sa, "Sannelig, Peter, jeg beundrer virkelig motet til dine flygere, men jeg er litt bekymret over at de ikke oppnår mye i forhold til de sjansene de tar, og den innsats de yter." Jeg gav et eller annet forsiktig svar, men ut ifra denne og andre kommentarer forstod jeg at Chuck betraktet vår operasjonsmetode som ganske feilplassert i dette miljøet. Alle på hovedkvarteret var vel klar over at amerikanerne i løpet av de siste årene hadde vurdert, og forkastet, alternativet med bombing fra lav høyde som vi nå anvendte. (Amerikanerne fløy også tokter i lav høyde under krigens første dager og netter, men snart dro de opp til medium høyde.) Det var derfor en enorm lettelse for meg da Paddy Hine og Bill Wratten tok bestemmelsen den 23. januar, etter at vi hadde mistet fire fly, at vi skulle gå bort fra angrep i lav høyde for øyeblikket. Jeg gjorde klart mitt eget syn på saken - og som kommandør for de britiske styrker, kunne jeg faktisk også ha tatt den avgjørelsen alene, men fordi jeg hadde to svært erfarne flygere over og under meg i kommandorekken, virket det passende, at det skulle være de som tok avgjørelsen. Faktum var at etter sju dager hadde irakerne nesten sluttet å gå på vingene. Kampflygeren som lettet en sjelden gang, ble snart skutt ned, men de fleste fly forlot aldri bakken. Fienden tok godt vare på verdiene sine og holdt dem innenfor de herdede skjulestedene. Derfor var det ingen hensikt, som Paddy sa, "å fortsette å lage høl i flystripene, som de kom til å fylle i løpet av førti—åtte timer, og ta sjansen på å miste flere fly." Det virket langt mer fornuftig å stige til medium høyde, og gi våre mannskap hvile fra de ekstremt krevende nattoktene i lav høyde, og la dem få sjansen til å få tilbake moralen sin, som var blitt rystet etter de første tapene. I ca. en ukes tid etterpå fikk mannskapene i Tornadoene oppdrag fortsatt om natten - mot en del forskjellige mål, deriblant radarstillinger, oljeraffinerier, oljetanker og ammunisjonslagre, fra medium høyde alt sammen (ca. 20.000 fot), med radarteknikker for å slippe fritt-fallbomber på 1.000 fot. Mannskapene tilpasset seg raskt angrepsprosedyrer som de hadde svært liten trening i å

245

gjennomføre, og rapportene som kom inn etter oppdragene, var vanligvis oppløftende. Men det var ikke mulig å få nøyaktige kampskadeevalueringer (Battle damage assessments = BDA) på flere dager, fordi omfattende skydekke forhindret satelitter fra å bidra med sine fotografiske bilder. Da evalueringene ble gjort tilgjengelige, kunne vi se at radarbombingen hadde stort sett vært ineffektiv. Dette var ikke overraskende, fordi Tomadoenes våpensystem hadde vært konstruert primært for levering fra lav høyde. Videre oppdaget amerikanerne også at flyene dere ikke hadde bedre suksess enn våre, når de ikke brukte presisjonsstyrte bomber (såkalte "smart-bomber"). Straks disse skuffende resultatene ble gjort kjent i London, fikk Paddy Hine inn forslag om hvordan man skulle få mer effektiv anvendelse av Tornadoene og JP233. Det var blitt lagt ned en stor mengde arbeid ned i å evaluere våpnets effektivitet mot mål annet enn flybaser, både av sjefsoffiserer i Forsvarsdepartementet og i industiren. Resultatet av dette arbeidet var at vi ble anbefalt å gjenoppta angrep fra lav høyde mot visse hovedmål, som var mindre tungt forsvart enn flybaser. Den 29. januar fløy jeg ned til Dhahran for å snakke med flygerne og navigatørene våre. Jeg var bekymret over at de hadde det tøffere enn noen andre, og jeg ville se selv hvordan de klarte seg. Det så ut som om de var i toppform, svært modne og realistiske i sitt syn på saken, og stolt over sine resultater til tross for tapene. Men de fortalte hårreisende historien om hvordan, idet de nærmet seg et mål, horisonten foran dem plutselig eksploderte i et hav av flammende streker, gnister. Hele tepper av hvitt, gult og rødt lys kom farende opp imot dem fra Trippel A og land-til-luft missiler. Jeg pratet med dem i mannskaprommet, drøftet problemene med dem, og syntes de var overraskende avslappet. Men samtidig ble jeg helt klar over, at det ikke var verd å ta sjansen på å miste både fly og menneskeliv på oppdrag i lav høyde, når fienden hadde sluttet å gå på vingene. Forslagene fra London om de nye angrepene med JP233 var derfor kilde til en del bestyrtelse. Mens Bill og kommandørene hans tok forslagene opp til vurdering, fikk jeg tilfeldigvis øye på et uformelt brev fra en høytstående RAF-offiser (som jeg må tilføye ikke stod i kommandokjeden), som antydet at hele fremtiden til Tornado og JP233 ville bli usikker etter krigen, dersom kombinasjonen av disse

246

ikke viste seg å være mer effektiv. Antydningen hans var at så lenge Bill Wratten ikke tok det fulle hensyn til dette momentet, handlet han ikke i sin tjenestes beste interesser. Dette gjorde meg meget opprørt og sint. Bill var mannen som var direkte ansvarlig for RAF-operasjonene. Fullstendig i takt med min egen oppfatning, betraktet han det som sin overordnede plikt å finne den rette balanse mellom oppnåelsen av maksimal operativ effektivitet, og å ikke utsette mannskapene sine for unødig risiko. Videre var han ikke av den oppfatning at JP233 hadde mislyktes. Han mente at våpnet hadde gjort nøyaktig det det skulle. Dessuten hadde mannskapene hans utført glimrende flyging, med enormt mot og hengivelse, og hadde oppnådd ekstremt nøyaktige resultater. Likevel hadde han nådd den konklusjon at JP233 ikke kunne brukes mot de alternative mål som var foreslått uten at angriperne ble sterkt utsatt, og at dette ikke var forsvarlig sett i sammenheng med luftkampanjens helhetlige, positive fremgang. Konklusjonen var basert på råd fra alle impliserte stasjons-og skvadronskommandører. Paddy støttet dette synet, og det gjorde også jeg. Men en opphetet diskusjon fortsatte i en ukes tid og var årsak til at Bill ble nokså frustrert, før forsøkene på å få RAF til å gå tilbake til lav høyde etterhvert stilnet av. Innen 27. januar hadde vi iallfall overherredømmet i luften. Fiendlige fly stod på bakken, eller også var de ødelagt eller skremt vekk. Vi kunne dermed fly tankfly eller andre ikkestridende fly inn i Irakisk luftrom uten fare for angrep. Dette medførte behov for nye bombetaktikker. Problemet var at RAF ikke hadde noe effektivt alternativ umiddelbart tilgjengelig. Det vi trengte straks var fly med laserdesignerende muligheter, som kunne gi oss den samme nøyaktige presisjonen som amerikanerne oppnådde. I november, da Paddy foreslo at Buccaneer'ene skulle bringes ut, var han blitt fortalt av Chuck Horner, at det var nok amerikanske designerende fly som kunne fly sammen med våre, om nødvendig. Men nå, når vi trengte dem, oppdaget vi at ingen var tilgjengelige for oss, siden samtlige fly var blitt satt inn i jakten etter utskytingsramper for scudraketter. Kjapp godkjennelse ble gitt for at tolv stykk Buccaneefer skulle komme ut så fort som mulig. Men nå hadde det seg slik at begge skvadronene som var nominert, var på oppdrag i

247

utlandet, Skvadron 12 i Gibralter og Skvadron 208 i Comwall. Men de reagerte med bemerkelsesverdig beredvillighet, fløy tilbake til Lossiemouth i Skotland, lakkerte om flyene sine til ørkenrosa, gjennomgikk litt ekstra trening og fullførte den ni-timer lange flyturen til Bahrein, alt i løpet av fem dager. Buccaneefen var tjue-en år gammel og kjent som "den flyvende bananen" på grunn av skrogets noe buede form. Men til tross for flyets elde var hun høyt elsket av mannskapene, som sverget på, at det ikke fantes noe fly som var bedre egnet til våpenplattform enn henne. Nå beviste hun sin dyktighet på kort varsel: på den første tokten - to Buccaneefer som eskorterte fire Tornado GR1, med en tredje Buccaneer som oppfølger - oppnådde total suksess, og fikk en fulltreffer med laserstyrte bomber i en viktig bro over elven Eufrat. RAF lærte raskt også andre steder. I den vestlige ørken, for eksempel, der Tornado GR1A rekognoseringsfly feide ned i lav høyde med sine infrarøde sensorer for å samle opplysninger om natten, ble vi snart klar over at det var tryggere for flyene å kjøre enkeltvis enn parvis. Et fly som kjørte i 900 kilometer i timen og i to hundre fots høyde, er borte igjen før en mann på bakken kan rekke å reagere. Men hvis et annet fly følger noen sekunder etter, kan han få tid til å sikte det inn og skyte et våpen mot det. Likedan var det blitt standard RAF-praksis å gå inn mot store mål med formasjoner på fire eller åtte "skip." Nå ble det tydelig at overfor konsentrert forsvar ved lav høyde, bød det på problemer å bruke slike taktikker, og at det ble nødvendig med enda større uforutsigbarhet og spontanitet. Gjennom hele krigen fløy Jaguarene våre, som var basert i Muharraq, dag og natt mot fiendtlige installasjoner i den kuwaitiske operasjonssonen, og angrep losseplasser for artilleriammunisjon og andre taktiske mål. Da den irakiske marinen gjorde sitt kortlivede forsøk på å iverksette operasjoner langs den kuwaitiske kyst, senket vi et fiendtlig landgangsfartøy. Gjennom hele operasjonen fløy flygerne hver eneste tokt presist som et urverk, og gikk til angrep fra stor høyde med taktikker, som var ganske annerledes enn de som var praktisert under deres trening i NATO.

248

KAPITTEL 10 NORDVEST PASSASJEN Det ble etterhvert tydelig at spesiallufttjenesten hadde oppnådd en større suksess i den vestlige ørken. Men det eneste jeg visste i slutten av januar om motgangen de hadde hatt, var at like etter utplasseringen ble en av fotpatruljene deres oppdaget og adspredt. Åtte menn var savnet, og i sammenligning med de svært få tap som vi hadde hatt så langt, virket det som et enormt antall. Når jeg kjente spesiallufttjenesten så godt som jeg gjorde, kjente jeg meg sikker på at de ikke ville ha gitt opp uten å slåss hardt, både mot elementene og mot fienden. Jeg tenkte tilbake på andre anledninger der patruljer hadde møtt på problemer, og regnet med at de hadde gode muligheter til å overleve. Rømning og unnvikelse var deres spesielle ferdigheter. Men bare det faktum at vi ikke visste sikkert hva som var skjedd med dem, gav meg en ubehagelig følelse i magen. Instinktene mine var rett. Det ble utført heltedåder, men det var først senere at detaljene ble kjent. Det overmenneskelige motet og utholdenheten utvist av en soldat, som jeg for anledningen kaller korporal Chris X, som var blitt skilt fra patruljen sin og tvunget til å gjennomføre en fenomenal terrengmarsj gjennom ørkenen, er en utrolig beretning som gir et fullkomment typisk eksempel på spesiallufttjenestens ånd og tradisjoner. I to dager lå patruljen som Chris var med i, nær munningen til en uttørket wadi, ca. fem meter dyp, og speidet etter bevegelser av utskytingsramper for scudraketter langs en hovedsuppleringsrute. Ørkenen omkring dem bestod av flat stein, men ca. to hundre meter nord for dem, på den andre siden av veien, var bakken hevet opp og på høydedraget kunne de se to S60 antiluftskytsposisjoner. Det var bitende kaldt, med temperaturer godt under frysepunktet om natten og knapt 0° om dagen. Den første dagen hørte de hyrder som ropte på geitene sine, og utifrå stemmene antok de at mennene var bare hundre meter borte. Og den andre ettermiddagen kom en av araberne så nær dem at han fikk øye på dem. Da han ropte noe og løp avsted, var det tydelig at

249

patruljen var blitt oppdaget, så de forsøkte å få opprettet radiokontakt med basen. Men før de rakk å få svar, hørte de et beltekjøretøy kjøre inn i bunnen av wadien. De tenkte det sannsynligvis var en stridsvogn eller et panserkjøretøy, og trakk på seg alt NBC-utstyret og spente hanen på rakettskyterne sine, type 66. Men inntrengeren viste seg å være en bulldoser med løftet skjær - en lokal beboer som kom inn på væpnet rekognosering. Lederen for patruljen avgjorde at det ikke var annet for patruljen å gjøre enn å bevege seg ut. Idet han ledet an ut fra wadien, så han to arabere som stod til venstre for dem og fulgte med dem. Tjenestemennene hadde tatt på seg shamags (slør) for å skjule ansiktet, og forsøkte å vinke til de fremmede for å forsøke å bløffe seg forbi dem, men araberne begynte å bevege seg bortover parallellt med dem. Patruljen hadde akkurat rukket å komme ut på åpen mark da en svær dumperlastebil kom rullende full fart mot dem. Idet den bråstoppet hoppet bevæpnede irakere ned fra den og åpnet ild. Et øyeblikk senere kom det et panserkjøretøy som lignet en Land Rover, med et 0,5 maskingevær påmontert. Det begynte også å skyte mot dem. Patruljen besvarte skytingen, og kuler fløy overalt rundt dem. Så begynte irakerne å skyte på dem med S60'ene også. De forsøkte å løpe, men ryggsekkene deres var så tunge - så mye som seksti kilo hver - at det viste seg å være umulig. (De hadde også på seg belteutstyr ladd med ammunisjon, granater og så videre, og disse alene veide tjue kilo.) Lederen for patruljen ropte til mennene sine at de skulle kaste av seg ryggsekkene sine. Akkurat da korporal Chris X skulle kaste sin, var det en kule som rev gjennom den og sprengte en av klemmene, like ved hånden hans. Han gjettet som følge av kraften i anslaget, at skuddet var fra maskingeværet. Han grep tak i rakettskyteren sin, og løp oppover bakken. Plutselig kom han på at hoftelerken, som han hadde fått i julegave fra kona si som lykkemaskot, lå igjen i ryggsekken. Mens alle de andre skrek etter ham, løp han tilbake og rev til seg lerken. Alle åtte menn nådde mirakuløst til toppen av bakken uskadd. Chris mintes senere, "Skuddene for bokstavelig talt mellom bena på oss, og mellom skuldrene til gutta. Vi trodde helt ærlig at noen av oss kom

250

til å bli tatt, så da vi alle kom helskinnet i dekning, kunne vi knapt tro det. Da lo vi godt." De beygnte å gå for livet. Målet deres var å komme seg til nærmeste grense, som de regnet med lå hundre og tjue kilometer fra det stedet de hadde slått leir. Men først begynte de å gå mot sør, for å få de som forfulgte dem bort fra sporet. De ville få det til å se ut som om de var på vei tilbake til den saudi arabiske grensen. Da mørket falt på kunne de se lysene fra flere biler som fulgte etter dem. Så ved hjelp av kompass og Satnavsystemet deres for global lokalisering, gikk de sørover i tjue kilometer før de forandret kursen vestover i ti kilometer, og deretter videre nordover. Da de var kommet tilbake til hovedsuppleringsruten var det midnatt. De hadde allerede gått i sju timer og lagt seksti kilometer bak seg. En i teamet viste tegn til utmattelse, så resten fordelte utstyret hans og våpnene mellom seg og plasserte ham bak Chris, som ledet. På det punktet var selve hovedsuppleringsruten to-tre kilometer bred en faretruende flat, åpen strekning, med et titalls spor side om side, spredt ut over ørkenen. Chris advarte alle om at de måtte presse hardt på for å klare å krysse ruten uten å bli oppdaget av et forbipasserende kjøretøy. Han ledet an i raskt tempo, men da han nådde høyden på den andre siden av veien, snudde han seg og oppdaget at fem menn i patruljen hadde forsvunnet. Senere fikk han vite at de hadde hørt et fly og stanset opp for å se om de kunne få kontakt med dem via radio. Men mannen som var svekket, hørte aldri ordren om å stoppe opp, så han formidlet ikke beskjeden videre oppover kolonnen. Derfor hadde han, Chris og Mick (som på det tidspunktet var nr. 2 i rekken) bare fortsatt videre. Chris satte seg på høydedraget og så ned gjennom nattsikteapparatet som var montert på geværet hans. Han gransket de flate viddene, der han kunne se i en avstand på minst ti kilometer, men det var ikke tegn til de mennene som var forsvunnet. Han slo på radioen sin og forsøkte å opprette kontakt med dem hver hel og halv time, men det kom ikke noe svar. Til slutt bestemte han seg for at han og hans overlevende måtte gå videre, bort fra hovedsuppleringsruten. Så de fortsatte videre i ytterligere fire timer, i en nordøstlig retning, over flate, stenete vidder. Klokken 0500, akkurat da Chris begynte

251

å bli engstelig for at de skulle bli oppdaget ute i det åpne når solen kom opp, oppdaget de en liten stridsvognsberme, hesteskoformet med to-meter-høye vegger av jord, og spor etter stridsvogner som var en halv meter dype som førte bort fra den. De la seg ned i en av disse grøftene, hode til tå, men da det ble lyst, ble Chris klar over at dette var en slags fiendtlig posisjon - det lå ei hytte med antenner som stakk ut fra den bare seks hundre meter unna, og derfor måtte de bli liggende flatklemt mot jorden. Senere mintes han den dagen som den lengste i hele sitt liv. Selv om han var fjellguide, hadde han aldri kjent slik kulde før. Solen hadde knapt vist seg da snøen begynte å falle. Etterhvert som snøstormen fortsatte fyltes grøften med vann, og de tre mennene lå der uten å kunne bevege seg - gjennomvåte og forfrosne, med bare ørkenstridsoveralls på seg og tynne skjorter fra 2. Verdenskrig. De hadde svært lite vann igjen på flaskene sine og nesten ikke noe mat. I beltet hadde Chris to pakker med kjeks. Alt annet - alt det flotte utstyret deres, rasjoner og ekstra kraftige reserveklær - var blitt igjen i ryggsekkene. Da mørket falt på, ca. klokken 1830, sa han til kompanjongene sine at de skulle krype tilbake til bermen og gå litt omkring for å få sirkulasjonen i gang igjen. Innen da, etter tolv timer på magen i isvann, var de så kalde at de var nummen i hendene og føttene. Kulden hadde satt seg i leddene, knærne og ryggen. De var så forkrøplet at de ikke kunne ta opp våpnene sine, men måtte bøye hodet ned gjennom geværreimen, rette seg opp og la geværene henge. Mick hadde begynt å få igjen førligheten, men den tredje mannen kunne knapt bevege seg, og da de begynte å gå videre ble han stadig hengende etter. Han ropte til Chris en gang og sa at hendene hans var blitt svarte. Chris ble klar over at kompanjongen hans var delirisk, da han så at mannen hadde på seg svarte skinnhansker. Han forsikret ham om at fargen ville komme tilbake hvis han stakk hendene i lommene sine. Han forsøkte å fremkalle reaksjoner hos ham ved å spørre ham om barna hans, men mannen begynte bare å rope, tydelig ute av kontroll. Chris kjente selv antydning til hypotermi, og fryktet at ingen av dem kom til å klare seg gjennom natten. Det var vanskelig for ham å konsentrere seg om navigasjonen, og alt skjedde så sakte. Satnavutstyret var blitt med

252

resten av patruljen, og han styrte dem ved kompass da kartet hans var altfor lite til å være til noe særlig nytte. Nå befant de seg svært høyt i terrenget, og gikk over flekker med snø. Innimellom var det områder med bar klippe. På et tidspunkt snudde han seg og fikk se at den tredje mannen hans var forsvunnet. Han forlot Mick og gikk et stykke tilbake, over snøen, og fulgte sine egne spor. Men da han kom bortenfor snøen mistet han sporet. En omhyggelig leteaksjon førte ikke til noen ledetråder. Det stemte som han selv senere sa, "Han kunne ha gått avsted til venstre, høyre, eller tilbake." Så han måtte ta den smertefulle avgjørelsen å forlate ham. (Han døde av hypotermi(nedkjølthet), og kroppen hans ble senere returnert til de allierte av irakerne.) De to gjenværende overlevende gikk hele den natten til ca. klokken 0530. Da var de kommet et stykke ned fra høyden og ned i en svak skråning som endte opp i en svært grunn wadi, bare en meter dyp. Der de la seg ned tett inntil hverandre for å holde varmen. Været forbarmet seg over dem, og solen kom opp mot en klar, blå himmel aldri varmt, men varmt nok til at de gjennomvåte klærne kunne begynne å tørke. Føttene til Chris var nå fulle av blemmer. Han forsøkte å bandasjere dem, dog med liten suksess. Ca. klokken 1230 dukket det en mann opp nederst i wadien med en stor geiteflokk. Flyktningene lå og fulgte med ham, og drøftet hviskende hva de skulle gjøre dersom han fikk øye på dem. Dersom han var sivil, var det å gå for vidt å skyte ham. Hvis han var beduin ville han dessuten kanskje hjelpe dem. Beduinene var angivelig vennligsinnet overfor de allierte. Kanskje de burde binde ham og anholde ham. Men da kunne han komme til å dø av utmattelse hvis ingen fant ham. Og hvis noen fant ham, død eller levende, ville det få fienden på sporet etter dem. Irakeren var kledd i en gammel frakk av mørk tweed. Chris tenkte hele tiden på hvor varmt det så ut, og hvor godt det ville ha vært å spise en av geitene. Hyrden satte seg en stund med flokken sin, og så begynte han å vandre omkring...og gikk rett på dem. Mick reiste seg opp, håndhilste på ham og begynte å snakke med ham på tegnspråk. Den fremmede gav dem tilbud om mat, men for å få det måtte de følge etter ham i en viss retning. De to soldatene ble uenige

253

og begynte å krangle. Mick stolte på mannen og ville bli med ham. Chris var imot forbrødring. Til slutt gikk Mick avsted, og tok med seg våpnet, men lot belteutstyret være igjen i wadien. Han kom aldri tilbake. De hadde avtalt at Chris skulle vente til klokken 1830 på kvelden, og dersom Mick ikke var kommet tilbake til da ville Chris gå videre, og legge igjen belteutstyret og litt ekstra ammunisjon. Nå holdt han seg til den planen, og ikke et øyeblikk for tidlig. Han gikk i en forhåndsavtalt retning, rett mot nord, mot en stor elv. Det hadde vært tretti-seks timer siden han hadde drukket noe, og var i sårt behov av vann. Men etter bare femten minutter så han lyktene til et kjøretøy bak seg, som var på vei mot det stedet der de hadde hvilt seg. Han begynte å løpe tilbake, i den tro at det var Mick som hadde fått tak i hjelp. Så fikk han plutselig øye på lyktene til et annet kjøretøy og trakk den korrekte slutningen at Mick var blitt tatt til fange (geitehyrden hadde faktisk ført ham direkte til en fientlig posisjon). Han ble sterkt forslått i fangenskap, men ble returnert til de allierte etter krigen og ble fullstendig restituert. Nå var Chris alene, og gikk hele den natten, den tredje natten på flukt. Himmelen var klar, og det var nok lys til å skjelne omgivelsene. Etter å ha gått i ni timer fikk han ca. klokken 0430 øye på den vide sølvaktige elvebredden på en flat vidde under ham, gjennom nattsikteapparatet på geværet. Han så palmetrær og hus spredt langs breddene, kunstig vannede marker og en liten landsby til høyre for ham. Hunder bjeffet fra husene, men han beveget seg varsomt ned til kanten av elven. Da han tråkket ut i vannet sank han straks ned til livet i myk gjørme, og måtte dra seg opp igjen. Så la han seg på magen og fylte vannlerkene. Han var nå gjennomvåt igjen, og la seg i et tørt wadisystem resten av dagen, ca. fem hundre meter fra landsbyen. Moralen hans holdt på å ebbe ut. Vannet var drikkende, selv om det var skittent, og det slukket tørsten hans. Men føttene var det dårlig stelt med. Han hadde mistet alle tåneglene sine, og vannblemmene var blitt til dype, verkende kutt langs sidene av fotsålene. Men med adrenalinen fortsatt i full sirkulasjon, følte han seg ikke spesielt trett. Og selv om han forsøkte å få seg litt søvn, var luften så kald at han våknet ca. hvert tiende minutt med voldsomme frysninger. Da det ble mørkt igjen, beveget han seg videre. Innen da var tre

254

stykker fra den andre delen av gruppen nettopp blitt tatt til fange, og to var døde etter enorme nattmarsjer og en trefning ti kilometer fra grensen. Irakerne hadde utplassert 1.600 tropper den dagen og natten, og varslet sivile langs elvebredden om å holde utkikk etter resten av patruljen. Det resulterte i at Chris stadig traff på tropper i bevegelse, eller sivile som spaserte omkring. Så hele den natten, fra klokken 1830 til 0500, kom han seg bare ti kilometer videre, da mye av tiden gikk med til å granske gjennom nattsikteapparatet, stoppe, følge sporene sine tilbake, følge med og vente. I de tidlige morgentimene fant han et nytt hvilested, denne gangen i en fjellvegg, to hundre meter oppe. Han klatret ned en del av fjellveggen og inn i en sprekk, der han kunne se over til landsbyen på den andre siden av elven. Folk der gikk fredelig omkring, kvinnene med sine svarte slør, og livet virket normalt. I time etter time fulgte han med to menn som fisket i elven, og fikk se at de dro opp en god fangst. Han tenkte hele tiden på at det ikke ville ha vært ham imot å få et par fisk å spise. Den natten, den femte i rekken under flukten, befant han seg mellom elven til høyre og en motorvei til venstre, i en korridor som varierte i bredde fra to til ti kilometer. For å spare energi forsøkte han å holde seg utenfor wadisystemene som kom nedover mot elven fra venstre, siden han da måtte ha foretatt stadige opp-og nedstigninger. Idet han gikk parallellt med veien, hørte han drønnet fra et stort kjøretøy som kom opp bakfra, og snart fikk han gjennom nattsikteapparatet øye på en svart prikk på motorveien, som vokste langsomt. Det viste seg å være en scudkonvoi under forflytning, med en presenning som blafret i vinden. Han noterte seg tid og sted for observasjonen, nøyaktig i samsvar med treningen sin. I det fjerne ble et veiskilt opplyst av et sivilt kjøretøy, og motet hans falt da han varsomt nærmet seg skiltet. Han var femti kilometer lenger fra grensen enn han trodde, og han innså at han hadde minst to netter igjen å reise. Han fortsatte i en time til, men fant ikke noe sted å legge seg til bortsett fra i en stikkrenne som var to meter høy og tre meter bred, som gikk under motorveien. Klokken 0700, like etter daggry, hørte han den uavvendelige ringingen av geitebjeller. En flokk kom gående gjennom tunnellen, på vei mot beitemarkene. I ett nu var han opp av

255

stikkrenna og hadde lagt seg flat i en grøft som gikk langs vollen. Ut fra tunnellen under ham kom det en mann, et esel, seks hunder og en mengde geiter. Det virket uunngåelig at hundene skulle kjente lukten av ham. Tankene raste gjennom hodet hans. Skulle han skyte mannen, eller bare løpe vekk? Han ble bare liggende, og hele følget bare gikk forbi uten å oppdage ham, mindre enn to meter under ham. Nesene til hundene var antagelig forvirret av stanken fra geitene. Men Chris var likevel klar over at geiteflokken ville komme tilbake samme veien en eller annen gang før natten kom. Derfor måtte han bare bevege seg videre, for første gang i dagslys. Han begynte å krype langs en wadi, og la seg flat mot jorden hver gang det kom en bil langs veien. Etter ca. ti kilometer med denne stakkato fremgangen, fant han et hull i bakken og lå der og hvilte seg resten av dagen. Da han var kommet så langt bestod terrenget av små åser dekket med tornebuskkratt og komplekse wadisystemer, slik at det var som å klatre opp og ned gjennom endeløse steinbrudd. Dehydrering var blitt et alvorlig problem, men han hadde bestemt seg for å holde seg borte fra elven, for hvert hus hadde en hund, og sjansene for å bli oppdaget var svært høye. Han trodde han kunne overleve uten vann til han nådde grensen. Nå gikk han rett vestover, og gikk igjen hele den natten helt til han støtte på et slags tungt væpnet anlegg. Plutselig gikk det en flyalarm. Da han gransket mørket foran seg gjennom nattsikteapparatet sitt, fikk han øye på et større antall antiluftskytsposisjoner og patruljer som gikk omkring, og høye master som lignet radiotårn som stod på en forhøyning bak dem. Da han antok at han hadde spasert inn i en sambandskommandopost, forsøkte han å trekke seg ut igjen ved å følge samme retning ut, og kom mirakuløst over en liten strøm av gjennomsiktig væske som rislet over noen stener. Han fylte raskt flaskene sine og fortsatte videre. Han tilbrakte mesteparten av den natten i forsøk på å komme seg ut fra komplekset, og befant seg til slutt fastklemt mellom et kjøretøy kontrollpunkt med tre vakter ved et veikryss og en antiluftskytsposisjon. Da han ikke klarte å komme seg videre fremover, bestemte han seg for ikke å gå tilbake, men krøp inn i en stikkrenne full av søppel under veien. Føttene hans var blitt ekstremt vonde, og han begynte å bli plaget

256

av sult. Han kunne nå drikke, i det minste, tenkte han. Men da han tok en slurk fra flasken, spyttet han væsken straks ut, for det smakte forferdelig bittert og surt, og var tydeligvis blitt forgiftet av kjemisk utslipp fra en eller annen industri. Bare den lille smaken gjorde at munnen hans ble svidd og brent. (Senere fant han ut at anlegget var en fabrikk som bearbeidet uranmalm.) Det var enda et tungt slag mot moralen hans. Han visste at han var i den siste innspurten, men også at han hadde svært liten tid igjen. Han følte seg desperat svak, og selv om føttene hans var det som bekymret ham mest, hadde det også satt seg betennelse i illeluktende sår på hendene hans. Igjen hvilte han seg hele dagen, og da han stakk hodet ut fra stikkrenna klokken 1830 var han glad for å oppdage at himmelen var mørk av skyer. Det betydde at natten kom til å bli svært mørk, og da han nådde kjøre tøy kontrollen spaserte han bare forbi punktet usett. En time senere blusset himmelen opp bak ham i en flom av lys. Han trodde først at han hadde utløst en alarm, og kastet seg mot bakken. Men da han så seg tilbake, gikk det opp for ham at anlegget som han hadde funnet, var under luftangrep. Han visste ut ifra kartet at det burde være en irakisk landsby med et stort tårn et sted til høyre for ham, og så, bortenfor grensen, enda en landsby uten tårn. Plutselig, i det beksvarte mørket, støtte han på noe som virket som det kunne være selve grensen: piggtråd i tre høyder. Men den eneste landsbyen han kunne se, lyste mot ham et godt stykke bortenfor denne avmerkingen. Var det den irakiske landsbyen med tårn? Og var denne piggtråden noen form for falsk eller ytre grense? Han ventet på at en motorisert patrulje, som dukket opp, skulle kjøre forbi, og klatret deretter over gjerdet og fikk store kutt i armer og ben. Nå var han lettere forvirret, og måtte sette seg for å forsøke å fa klarhet i tankene. Det virket som om landsbyen, som han kunne se lysene fra, befant seg på feil sted. Likevel var det eneste han kunne gjøre å dra videre i samme retning. Med sine egne ord følte han seg "absolutt slaktet", og visste ikke hvordan han klarte å fortsette å gå. Munnen hans var sprukket. Han hadde ikke noe spytt. Han klarte ikke å snakke. Og da, idet han fjernet nattsikteapparatet fra våpnet sitt, fyltes hodet hans plutselig med et lys som lignet statisk elektrisitet. Han så et

9 - Operasjon ørkenstorm

257

sterkt hvitt lys, som om han "så gjennom en negativ film". Det virket som om han sovnet. Da han våknet, overså han disse ubehagelig fenomenene og begynte å gå igjen, men da han snudde seg for å se bak seg, begynte det å fyre løs i hodet på ham igjen. Igjen eksploderte det i lys rundt ham, og alt ble hvitt igjen. Da han kom til bevissthet igjen lå han på bakken, og han tenkte, "Ta deg sammen! Det var dumt å sovne der." Denne andre gangen det skjedde, hadde han tydeligvis fortsatt å gå, for han våknet med ansiktet mot bakken og med brukket nese. Han tok frem speilet som lå i kompasset hans, og fikk se at det rant blod fra nesen hans. Han var klar over at han hadde alvorlige problemer, at hvis han ikke fant vann ville han kollapse. Klokken 0600 om morgenen, da solen var i ferd med å komme opp, mens han satt med ryggen til veggen nede i en wadi, hørte han plutselig en av kompanjongene hans i skvadronen rope til ham, om at resten ventet på ham like rundt hjørnet. Stemmen var så virkelig at han reiste seg og haltet bortover. Det kjentes som om han gikk på en spikerseng, og regnet fullstendig med å få øye på skvadronen som stod der oppstilt. Men det var ingen å se langs elvebunnen, og han sa til seg selv, "Ta deg sammen, nå begynner du å hallusinere." Det han kunne se, ca. to hundre meter borte, var huset til en geitehyrde. Han bestemte seg for å gå dit, selv om han fremdeles befant seg i Irak. "Jeg må ha vann," sa han til seg selv. "Jeg skyter dem om nødvendig. Det er dem eller meg, og det er det som er saken." Så han gikk bort til skuret. Utenfor var det en kvinne som knelte over et ildsted, og stekte brød i en panne som lignet en wok i oppned-stilling. Det var noen barn som lekte i nærheten av henne, og i det fjerne kunne han se en mann som gjette geitene. Da Chris nærmet seg, var det en ungdom på ca. tjue år som kom ut og hilste vennlig på ham, håndhilste og sa noe på arabisk. Chris hvisket hest, "Hvor er dette?" Men det gikk noen øyeblikk før gutten forstod ham. Endelig pekte han bak Chris og sa, "Irak! Irak!" Først nå fikk Chris øye på den irakiske grenselandsbyen i det fjerne med tårnet, som hadde vært mørklagt da han gikk forbi den i mørket, og den andre landsbyen, som også hadde et tårn. "Gud skje lov," tenkte han. "Jeg har klart det." Ungdommen vinket

258

ham inn og kom med en stor metalltallerken, som lignet et slags hundefat, fullt med vann. Han drakk det ned alt sammen på en gang, og en tallerken til straks etter. Inne i huset satt det en gammel kvinne med tatoveringer over ansiktet og matet et barn. Det lå sammenrullede madrasser der inne, og høy hvor dyrene sov. Midt i skuret stod det en parafinovn, og der satte Chris seg. Han var takknemlig for varmen. Etter å ha fått i seg vann, klarte han å snakke, og han begynte å snakke med barna, som hadde tegnet bilder på papir - fly i brann, stridsvogner i flammer. Kokken kom inn med litt av det ferske brødet, fremdeles varmt, og han spiste et stykke av det. Men han ble straks mett, for magesekken hans hadde krympet. Så gav den unge gutten ham et glass med varm, søt te, og straks han hadde fått i seg det følte han seg mye bedre i form og herre over sin forstand. Han forsøkte å forklare for gutten at han måtte få snakke med en politimann. Mens han prøvde å få gutten til å forstå, tok han av seg jakken og webbeltet, tok geværet sitt fra hverandre, pakket det inn i jakken og la alt ned i en polyetylenpose, slik at han så mindre faretruende ut. Så la de i vei mot landsbyen i det fjerne. Gutten bar posen, og Chris haltet ved siden av ham. Etter en times tid dukket det opp en Land-Cruiser, og sjåføren, som snakket litt engelsk, inviterte dem til å sitte på med inn til landsbyen. Utenfor landsbyen stoppet han og ropte noe inn gjennom åpningen til et skur. Ut kom det en araber, helt svartkledd. Sjåføren vekslet noen ord med ham, og beordret deretter geitehyrden ut av bilen. Gutten gikk ut, og så veldig bekymret ut. Chris stolte instinktivt på ham, men ikke på sjåføren, som fortsatte å kjøre mens han kom med provoserende bemerkninger. "Du skulle ikke være her," sa han. "Dette er ikke vår krig. Hvorfor drar du ikke tilbake til Irak?" Chris viste frem skadesløsbrevet sitt, der det stod på arabisk at den som tok denne soldaten med til en britisk ambassade eller til de alliertes styrker ville få en pengesum tilsvarende 5.000 pund. Sjåføren trodde at lappen var penger, og tok den og la den i lommen, så Chris forlangte straks å få den tilbake, og sa skarpt, "Nei, du må ta meg med deg, ellers får du ikke pengene." Lenger inn i landsbyen stoppet sjåføren ved en garasje og ringte. Det kom en mann til passasjersiden av bilen, tok ett blikk, og løp så

259

inn igjen. Chris trodde at han kom tilbake for å skjære over halsen på ham for å få våpnet hans, så han tok tak i posen sin og begynte å dra det fram. Sjåføren grep armen hans, så Chris slo til ham et par ganger og slet seg ut av bilen. Innen han hadde fått plassert føttene på bakken, lå sjåføren langs forsetet med hodet stikkende ut fra passasjerdøra, så før han stakk av, gav Chris døra et bra spark, slik at hodet hans ble klemt. Han løp så godt han kunne, gikk nedover gaten og rundet et hjørne, der han traff en mann som stod vakt ved siden av en bunker. Han var bevæpnet med en AK-47 og hadde på seg webbelte. "Politi?" ropte han. "Ja." "Britisk flyger!" Vakten grep tak i armen hans og dro han med seg inn i en bungalow som fungerte som politistasjon. Menn kledd i skinnjakker satt rundt omkring, og en befant seg bak et stort skrivebord. Så sprang sjåføren av Land-Cruiseren inn og de begynte alle å krangle på arabisk. Da Chris viste dem redningsskrivet sitt, lo de av det og slo sjåføren og kastet ham ut. Så gikk de gjennom utstyret til Chris og sendte ham inn på sjefens kontor. Han snakket ikke engelsk i det hele tatt, men gjorde tegn til fangen om å skrive navnet sitt og skrive ned detaljene omkring hendelsene som førte til at han var her. Han oppgav sitt virkelige navn, men gav falsk navn på enheten, og lot som om han var en legeassistent fra luftforsvaret som hadde hatt helikopterhavari. Politisjefen tok et par telefoner, og gjengav detaljene som var blitt notert. Så fikk Chris beskjed om å kle på seg arabiske klær, deriblant et slør, og ble båret ut etter hender og føtter til et ventende kjøretøy av to menn med AK-47 geværer. Han forstod ikke hva som skjedde, og ingen forklarte noe. Var han blitt tatt til fange, og kom han til å bli sendt tilbake til Irak, eller ble han bare behandlet som en fange for å lure lokale folk som tilfeldigvis fulgte med? Usikkerheten fortsatte mesteparten av den dagen. Etter en times kjøring stoppet de bak to Mercedes'er på en motorvei midt i ørkenen. Det stod seks menn rundt omkring, den ene med pistol i hånden. Chris fikk bind for øynene og ble tvunget til å knele på veien. Hodet

260

hans ble dyttet ned. "Nå er det slutt," tenkte han. "Etter alt dette, kommer jeg til å bli skutt i nakken." Han var ikke så redd som han var irritert på seg selv for å ha gått rett inn i en felle. Men etter at mennene hadde vekslet noen ord, ble han kastet i baksetet på en av Mercedes'ene, som da kjørte avgårde. Etter to timer kom de til et stort skilt med en pil der det stod, "Bagdad." Idet de kjørte videre begynte eskortene hans å komme med dystre vitser: "Ja, vi skal til Bagdad. Du er vår fange. Vi er irakere." Da kvelden kom, var Chris så utslitt og forvirret at han ikke kunne huske om solen stod opp i øst eller i vest. For å finne ut av det, måtte han tenke tilbake til sin barndom i Tyneside og solen, som kom opp over kysten, altså i øst. Det avgjorde saken: de var på vei vestover, mot trygghet. Klokken 2300 var de kommet fram til utkanten av en stor by. Eskortene hans dro fram sigaretter og rettet på slipsene sine. Da de kjørte til side og stanset bak en annen bil, kom det en velkledd, middelaldrende mann bort til dem og steg inn i baksetet og spurte på godt engelsk, "Står det bra til med deg?" Da Chris svarte, "Ja," sa han, "Nå er det ikke lenge igjen." De andre to mennene hadde tydelig ærefrykt for denne nyankomne. De begynte å kjøre igjen, og da bilen endelig kjørte inn i et kompleks, sprang de ut for å åpne døren for ham. Chris vaklet ut, og oppdaget at han knapt kunne stå på bena. Mannen knipset med fingrene, og de andre to bar ham inn i en bygning, som var hovedkvarteret til sikkerhetspolitiet. Inne i et stort kontor i en leilighetsuite, ble han hilst velkommen av en mann i blå jakke, stripete skjorte og slips, som tok tak i hånden hans og sa, ved hjelp av tolk, "Velkommen!" Sjefen for sikkerhetspolitiet hadde alle utsmykningene som fulgte med posisjonen: en gullaminert AK-47 på veggen, bilder av lederen hans og kostbare møbler. Da han så hvilken tilstand Chris befant seg i, gav han ham tilbud om et bad og geleidet ham gjennom sitt eget soverom, som var fullt av trimutstyr, og inn på et stort baderom. Der satte han et nytt barberblad i høvelen og satte fram såpe og sjampo. Da Chris begynte å kle av seg kom det en ung mann inn med målebånd, og satte i gang med å ta mål av ham. Omstendighetene var så bisarre at reaksjonen hans var bare å håpe, at de ikke tok mål

261

av ham til en likkiste. Han tok seg to bad: vannet fra det første ble så fort skittent, at han straks tappet nytt vann i karet. Mens han lå og nøt de plutselig nye omstendighetene, kom det inn en med en kopp kaffe. Så kom tolken tilbake og stilte forsiktig noen få spørsmål. Chris gjentok historien om hvordan han hadde fløyet inn for å plukke opp en nedskutt flyger, og om helikopteret som havarerte. Han hadde inntrykk av at de ikke trodde på ham, men det virket som om de var fornøyd med å la det være med det. Det var først da han så seg naken i speilet, at han ble klar over hvor mye han hadde gått ned i vekt. Musklene hans var brent bort, og overarmene var ikke tykkere enn håndleddene. Etter badet fikk han øye på et sett med nytt undertøy, en hvit skjorte og slips, sokker, sko og en helt ny dress i mørk bomull, sydd sammen av en eller annen skredder i løpet av den siste halvtimen, midt på natten. Da det viste seg at buksene var for store i midjen, ble gutten som hadde tatt mål av ham, kraftig utskjelt av politisjefen. Og innen en lege hadde fått sett på føttene til Chris, var buksene tilbake igjen, helt passe i størrelsen. Så fikk Chris tilbud om mat inne i leiligheten til politisjefen. Et festmåltid med koteletter, kebab, grønnsaker, frukt og brød dukket opp. Chris drakk litervis av vann og spiste en halv kotelett, men det kjentes ut som om det stoppet opp halvveis ned i magen, og han klarte ikke mer enn noen få biter. Verten hans foreslo så å vise ham litt av det lokale nattelivet i byen. Chris bad om forlatelse for sin manglende entusiasme, men sa, "Jeg beklager, men jeg må be deg ta meg med til den britiske ambassaden så snart som mulig." Politisjefen virket skuffet, men ringte til ambassaden og meldte fra om at det var en bil underveis. Før han tok farvel med sin gjest, bad han ham kontrollere at alt var som det skulle være med utstyret hans som var blitt lagt utover bordet. Alt var i orden, og det ble levert tilbake. Da sjåføren kom inn, bukket han for sjefen og bar utstyret med seg ut til bilen. Så tok Chris farvel med politisjefen, tok ham i hånden og takket for alt, og så forlot han ham. Ved ambassaden ble han mottatt med et viss sus av spenning. Beskjeder ble formidlet direkte til hovedkvarteret for fellesstyrkene i High Wycombe og til Riyadh, og det ble ordnet med at han fikk fly

262

ut kvelden etter. Likevel, som han selv sa, klarte han aldri å slappe helt av før han ble gjenforent med skvadronen sin. Det var først da, endelig, at han kunne kjenne seg "tilbake i familien, og trygg." Så langt han kunne vurdere, hadde han gått i tilsammen ca. tre hundre kilometer. Han hadde ikke hatt noe å spise bortsett fra de to pakkene med kjeks, og hadde vært uten vann i mesteparten av de åtte nettene og sju dagene. Han mente at grunnen til at han overlevde, måtte være at han hadde bygget opp mye muskler i kroppen gjennom intensiv vekttrening i løpet av månedene i Golfen. Da han reiste ut i ørkenen hadde han veid åtti kilo. Nå var han nede i litt over av seksti kilo. I løpet av flukttiden hadde han gått ned nesten tjue kilo. Som han selv sa, han hadde levd på sitt eget kjøtt. Det gikk to uker før han kunne gå skikkelig, og seks uker før han fikk følelsen tilbake i fingre og tær. Han hadde pådratt seg en blodsykdom, fått amøber på leveren etter å ha drukket elvevann, og en virusinfeksjon. Men alle disse problemene ble han frisk fra, og til slutt fremstod han uten men fra en av de mest bemerkelsesverdige prestasjoner av fysisk utholdelse noensinne.

263

Tid for et familiefoto - et eller annet sted i ørkenen, innenfor fiendens grenser.

264

KAPITTEL 11 KAMP PÅ ALLE FRONTER Like over midnatt den 30./31. januar, under fullmåne, stormet det en irakisk styrke med T-55 stridsvogner, pansrede mannskapsvogner og ca. fire tusen tropper over grensen nær sjøen og slo seg ned i en forlatt landsby på kysten som hette Khafji, noen få kilometer over grensen til Saudi Arabia. I motsetning til det CNN og andre fjernsynskanaler meldte, ble dette ikke noe viktig gjennombrudd for koalisjonen. Det var nøyaktig det vi hadde forventet og håpet på, siden det brakte fiendtlige kjøretøy, våpen og menn ut fra sine preparerte stillinger og ut i det åpne, der flygerne våre kunne se dem og slå til mot dem. "Skjoldet" med de alliertes tropper nær fronten, utrettet en godt planlagt manøver og slapp inntrengerne igjennom, slik at den neste rekken av koalisjonsstyrker, som var mobile, kunne avskjære dem fra sine våpensuppleringer og ta seg av dem der og da. Når det er sagt, kom inntrengerne lenger inn enn det som var meningen. Det var et element av dobbeltspill i fremrykkingen, for kanonene deres pekte bakover. Dette tydet på at de ikke hadde til hensikt å ta opp kampen, og våre sekundære styrker var sene med å komme mot dem. Resultatet var at irakerne klarte å okkupere en hel sektor av landsbyen, og den voldsomme kampen som fulgte, varte i tretti-seks timer. Men saudierne og qatariene skilte seg bra fra det, og våre taktikker, som jeg meldte til Bridget, "fungerte som en drøm. En saudi arabisk brigade har slått en irakisk styrke som var langt større enn den selv, og fienden tapte minst åtte hundre mann. For å minne alle om hva slags mennesker de var, reiste irakerne et lite hvitt flagg og begynte så å skyte på saudierne, som kom for å anerkjenne overgivelsen deres." Denne mindre invasjonen kom som et stort sjokk på kong Fahd, som opplevde at hans rike var blitt vanæret. Khafji var på den tiden mer eller mindre en spøkelsesby. Det faktum at fienden hadde trengt seg inn i landsbyen, var i seg selv en grov krenkelse. Det hadde seg slik at prins Khalid befant seg i Khafji området, på besøk hos sine fremste tropper, da det irakiske angrepet tok til. Han tok personlig

265

på seg ansvaret for de lokale arabiske styrkene, og fikk sin første smak av kamp, og kom ut derfra med et sterkt forbedret rykte. Umiddelbart etterpå sendte jeg ham et gratulasjonsbrev, og Khalid skrev tilbake og sa, "Vi avslørte dårskapen i vår fiendes politiske linje, og ved Guds nåde fikk vi seier...Sammen vil vi seire, i oppdraget å frigjøre Kuwait og kvitte verden med en tyrann." Senere fortalte han meg at han hadde vist brevet mitt til sin far, prins Sultan, og betrodde meg at forsvarsministeren ble begeistret for å få høre, at de saudi arabiske og qatari troppene og kommandøren deres var så høyt aktet av en av deres største allierte. Nesten mer enn noe annet var Khafji en fjernsynskamp, og det var en perfekt illustrasjon på de farer som oppstår, ved å bruke direkte fjernsynsoverføring som en pålitelig informasjonskilde. Den amerikanske marinen iverksatte en utplassering i reaksjon på CNN's melding om at det var et større angrep, som hadde funnet sted med påfølgende opptrapping. Men de oppdaget bare at meldingene ikke hadde noe solid fundament. Kampen var knapt over før jeg fikk Tom King på telefonen fordi noen lokale brahmaner av noen pressefolk syntes at det skulle ha vært ledet annerledes. "Det er virkelig krig via fjernsyn," skrev jeg hjem, "og himmelen vet hva som kommer til å skje når bakkekrigen begynner på alvor." Delvis som et resultat av Khafji fikk jeg alle TV'ene fjernet fra mitt eget operasjonsrom, og installert andre steder. Før jeg gjorde det satt folk ikke bare fiksert foran apparatene, og forsømte det arbeidet som de egentlig skulle gjøre, men de tolket også det de så på skjermen som objektiv sannhet, noe det slett ikke nødvendigvis var. Selv om en nyhetsreportasje i utgangspunktet var nøyaktig gjengitt, kunne det bare være et lite fotografi av en del av det store bildet. Så enhver avgjørelse som var basert på det, ville fort bli en dårlig avgjørelse. Angrepet mot Khafji og et oppfølgende innfall på grensen samme natt i Al Wafra, fikk koalisjonen atskillig mer på vakt. En uke tidligere, den 23. januar, hadde etterretningsrapporter avslørt en storstilt bevegelse av irakiske tropper ved grensen like nord for Hafar al Batin, der mange av de alliertes bakkestyrker holdt på å innta posisjon, sammen med de sårbare forsyningsenhetene. Vi visste ikke om fienden bare reorganiserte sine fremre tropper, eller om han mobiliserte til angrep. Iallfall tok våre tropper raskt fatt på å møte

266

trusselen. Dette var en delikat periode for oss, siden vår divisjon var spredt over en avstand på flere hundre kilometer idet den beveget seg oppover mot samlingsområdet. Et større angrep fra irakerne på det tidspunktet ville ha vært et mareritt. Ved et tilbakeblikk tror jeg ikke at irakerne var i stand til det militært, men vi visste ikke det på dette tidspunktet. Det viste seg at skiftingen av posisjonene deres ikke førte til noe, men Khafji, sammen med skrekken ved Hafar al Batin, antydet at Saddam var ivrig etter å provosere frem en stor kamp på bakken. Han tok tungt skyts fra luften, og trodde at ørkenen var det eneste stedet der han hadde noen som helst sjanse på å få inn fulltreffere mot oss, fordi han angivelig hadde dobbelt så mange menn som oss. En annen årsak til grenseangrepene, var at irakerne hadde stort behov for etterretningsopplysninger om styrkene som var satt opp mot dem, og håpet på å oppdage hvem motstanderne var, ved å gå inn og ta fanger. Det andre fenomenet på dette tidspunktet var flygerundene, enkeltvis og i par, av nesten hundre og femti irakiske fly til Iran. Det var nesten en fjerdedel av Saddams totale flyvåpen. Var dette en masseavhopping av flygere, eller et tiltak for å beskytte flyene og bevare dem til et senere tidspunkt? Akkurat da kunne vi ikke være sikre. Til å begynne med trodde vi at individuelle rotter hadde begynt å forlate det synkende skipet, men senere forandret vi mening. Bill Wrattens oppfatning, som Chuck Homer og etterretningsstaben hans var enig i, var at Saddam forsøkte å gjemme sine verdier til en annen dag, antagelig med tanke på bakkekrigen. Straks de alliertes bombefly hadde begynt å treffe de herdede flyhangarene hans med stor presisjon, ble irakerne tydeligvis klar over at de ikke kunne beskytte flyene sine på bakken. Den eneste måten å bevare dem på var å flytte dem utenfor flyangrepenes rekkevidde. De flyene som rømte inkluderte mange av Iraks mest moderne typer, og flukten virket altfor godt organisert til å kunne være en tilfeldig avhopping. Innen den tiden hadde de allierte luftstridspatruljer fløyet over det sentrale Irak. Men gang på gang slapp irakiske jet bort fra den nordre enden av Golfen akkurat i det øyeblikket en luftpatrulje hadde vaktskifte, eller når ingen annen fløy i det spesielle området. Det viste at fiendens elektroniske etterretning fremdeles var operativ. Ikke desto mindre, det faktum at flere av de

267

flyktende flygerne gikk tom for drivstoff, eller ble desorientert og kolliderte på vei inn til Iran, bekreftet det lave kompentansenivået som rådet blant flygerne. Noen av dem kunne ikke en gang lette, navigere eller lande trygt, for ikke å snakke om å takle en mer komplisert oppgave, som for eksempel å henge seg på et fiendtlig fly. Vi hadde allerede antatt at ferdighetsnivået blant dem var lavt, ut ifra det lave antallet treningstokter som våre overvåkingssystemer hadde observert før fiendtligheter tok til. Og nå var dette altså bekreftet av denne amatørmessige flukten. Statusen av fly som rømte var av stor interesse for Chris Craig og spesialkampgruppen hans i golfen. Fra det øyeblikket krigen startet, hadde han fremst i tankene muligheten av at Irak kunne forsøke å dra Iran inn i konflikten, eller bruke det territoriet som et springbrett, slik at det alltid fantes en sjanse til å foreta luftangrep fra øst. Da disse krigsflyene begynte å lande i Iran, virket trusselen desto større og behovet for årvåkenhet tilsvarende sterk. Etter den fenomenale aktiviteten i krigens første sytti-to timer, ble antall luftoperasjoner utført av den amerikanske marinen redusert til bare fire hundre tokter om dagen fra hangarskip. Men fra tre dager før starten av luftkrigen og til bakkekrigen var slutt den 28. februar, endret Den kongelige marine aldri sin høye profil med antiluftforsvar. Som Chris sa, "Vi forventet konstant at irakerne skulle forsøke å komme seg i dekning for våre returnerende allierte fly, for å se om de kunne gi oss en blodig nese. Og det forsøkte de selvfølgelig også." Vi hadde et tydelig bilde av hva slags angrep marinen kunne forvente. Fienden kom til å være på utkikk etter dekningen av en stor alliert styrke som var på vei hjem, og komme inn med et falskt angrep i stor høyde med Mig 23 eller lignende fly, som ville være lett å observere med radar. Straks de alliertes oppmerksomhet var rettet mot det, kom de virkelige angriperne - Exocetbærende Mirage'r - til å komme inn ultralavt på den samme aksen, og ta sikte på å treffe et skip. Og sant nok, det var nesten nøyaktig dette som skjedde den 24. januar. Angrepet ble opprinnelig varslet av et alliert overvåkingsfly over land, som oppfanget det genuine elementet av angrepet først, og så de to Mirage-flyene som kom nedover kysten i medium høyde. Et

268

minutt eller to senere oppfanget overvåkingsflyet lokkeflyene i stor høyde også, av type Mig 23. Til havs ble angrepet godt varslet av den amerikanske Bunker Hill. Det fulgte noen øyeblikks forvirring idet andre skip kom på lufta med spørsmål etter opplysninger, men alle skipene i den fremste luftforsvarslinjen, deriblant de to britiske destroyerne, stod allerede klar med missilene sine når angriperne kom over kyststripen. Så kom det en uventet, men kjærkommen intervensjon. En tretti-år gammel saudi arabisk flyger, kaptain Ayedh al-Shamrani, var i lufta over kysten i sin F-15. Overvåkingsflyet formidlet beskjed til ham om å henge seg på angriperne, og selv om han hadde faretruende lite drivstoff, skjøt han dem begge ned med luft—til—luft missiler i første forsøk. Han returnerte til basen sin som nasjonalhelt, og det med god grunn. Etter det gikk irakiske fly aldri til angrep på flåten igjen, men våre flåtemannskaper slappet på ingen måte av så lenge krigen pågikk. I ukevis i strekk holdt de sine forsvarsposisjoner og overvåkinger, og forventet et angrep hvert øyeblikk. Den kumulative stressfaktoren ble kolossal. Jeg var glad for å få høre fra Chris Craig at på luftforsvarssiden var samarbeidet mellom britene og amerikanerne førsteklasses. De to marinene smeltet sammen og utarbeidet felles teknikker for kontroll med kampflyene og missilforsvar. Nå når trusselen fra lufta var under kontroll, var marinens neste primære mål å eliminere den fiendtlige bakketrussel hele veien opp til Shatt al Arab øverst i golfen. Og mens bakkekampen for Khafji var i gang, hadde kampgruppen en egen livlig kamp gående, det storstilte håndgemenget som ble kjent som kampen om den bubiyanske kanal. (På det tidspunktet kunngjorde BBC World News med stolthet at vi hadde tatt tilbake en øy som het Qaruh. Til å begynne med kunne dette høres ut som en større bragd, men ved nærmere undersøkelser viste stedet seg å være bare to meter høyt og tjue meter langt.) Dag etter dag forsøkte raske irakiske patruljebåter å bryte løs fra sine skjulesteder mellom øya Bubiyan og fastlandet, for å komme sine landbaserte kollegaer i Khafji til unnsetning. De farligste båtene var TNC 45, med Exocet missiler ombord. Disse var blitt tatt fra kuwaiterne, men irakerne hadde også de russiske Osa'ene, væpnet med Styx missiler, som var meget effektive mot mål på land.

269

Fartøyene med lavere kapasitet kaltes Zhuks. Dag etter dag fløy Lynx helikoptere fra Den kongelige marinen på disse langtrekkende toktene mot disse unnvikende målene, i lav høyde og dårlig sikt. De fikk støtte av fly fra de amerikanske hangarskipene og kystbaserte skvadronene. Kampen nådde sin klimaks den 29. og 30 januar, da helikoptere fra Gloucester, Cardiff, Manchester, London og Brazen brukte våre to fremre destroyere som springbrett, og landet på dem for å få påfylt drivstoff, for deretter å lette igjen for å fortsette angrepene. Det endelige antallet fulltreffere var noe usikkert, siden helikoptere hadde bråsnudd og stupt i gjentatte angrep, men vi kalkulerte at atten av de tjue-fem Sea Skua missilene som ble avfyrt av Lynx'ene, traff målene sine, at sju båter ble senket av dem, at det ble registrert treff på et antall mindre skip, og at tjue-fem prosent av den irakiske marinen ble tatt. Den omfattende aksjonen tok på kreftene til mannskapene ombord i Lynx’ene, som gjennomførte tre ganger så mange flytokter enn det som var normalt. Men suksessen var enestående. Kampen etterlot de allierte marinene en siste stor trussel på land: miner. Vi visste at irakerne hadde sådd Golfens nordlige vann med tre typer miner - noen forankret til sjøbunnen, noen direkte på sjøbunnen, og andre som fløt fritt - men vi fikk aldri noen helt klare etterretningsrapporter om den nøyaktige plasseringen av dem. De som fløt fritt, var en konstant trussel, da de kom drivende med strømmen sørover mot skipene våre. For å unngå dem styrte vakthavende kapteiner nordover om dagen, da utkikksmennene kunne få øye på dem ved hjelp av elektroniske overvåkingssikteapparater, og så drive tilbake med tidevannsstrømmen om natten, slik at de flytende minene ikke fikk komme i kontakt med dem. Et visst antall ble funnet og ødelagt, men de forble en alvorlig hindrende faktor for skipsbevegelser. Det virket ironisk at i ultramoderne skip, som var fulle av høyteknologiske hjelpemidler, var det eneste forsvaret mot denne trusselen en enkel sjømann som satt på sin post i baugen. Jobben hans var å konsentrere seg intenst i en halv time av gangen, og holde jevn radiokontakt med broen. Det hvilte et enormt ansvar på denne ene mannen, og jobben hans, som ofte var utført i bitende kulde: en usedvanlig tøff oppgave. Fase Tre i de alliertes marineoperasjoner var å bevege seg nordover

270

i Golfen og ta de amerikanske krigsskipene inn gjennom minefeltene slik at de kunne bombardere øya Faylaka, ca. tjue kilometer utenfor Kuwait City, og fastlandskysten. Dette var for å prøve å overbevise irakerne om at et amfibisk angrep fra sjøen var nært forestående. Øya var blitt forlatt av kuwaiterne - bortsett fra en gammel mann, som hadde gravd seg ned og forble der i sitt skjulested så lenge krigen varte - og øya var blitt en irakisk forsvarsstilling. Dette var marineoperasjonens mest omstridte fase, og den som gav meg mest hodebry. Det var tydelig helt fra starten at Den kongelige marine måtte ta ledelsen, for våre fem Hunt Class kontraminefartøy var i sin egen klasse og langt mer effektive enn helikopterne, som amerikanerne foretrakk. Som resultat av hyppige samtaler med Chris Craig, visste jeg at forbindelsen mellom den amerikanske flåten i Golfen og Norman Schwarzkopf, på ingen måte var så nær som den kunne ha vært. Norman knurret til meg flere ganger at når det gjaldt bakkeoperasjoner fikk han aldri beskjed av admiralene sine om hva de holdt på med. Jeg følte meg sikker på at årsaken til denne svakheten var at de amerikanske marinestyrkene aldri ble innkorporert inn i CinCs hovedkvarter på den måten som Den kongelige marine ble inn i vår. Dessuten ble mangelen på forståelse mellom dem ytterligere skjerpet av en fundamental tvetydighet omkring den amerikanske marinens rolle. Helt til slutten av krigen var jeg aldri sikker på hvilken rolle Norman ville at marinen skulle spille. De ønsket selvfølgelig desperat å utføre en storstilt amfibisk landing på kysten og angripe Kuwait fra sjøen, men han nølte med å gi dem klarsignal. Dette var fordi han fryktet, med rette såvidt jeg kunne forstå, at en slik operasjon kunne resultere i enorme og uforsvarlige tap av menneskeliv. Når fastlandsangrepet kom inn fra vest, var det ingen hensikt i å sette liv på spill bare for at marinen skulle få sitt stykke av den militære kaka. Alternativet som han langt heller foretrakk, var å bruke dem som lokkemiddel. Jeg forstår at han til slutt orienterte dem om dette, men jeg tror også at han lot dem vente på svar helt til mot slutten. Dette var i tråd med hans karakteristiske taktikk med å utsette vanskelige avgjørelser mens han samlet stadig mer informasjon. Dermed, når Chris Craig spurte de amerikanske

271

marinekommandørene hva planene var for marinen, kunne de ikke svare - og selv var jeg langt fra klar over svaret. Denne manglende visshet var et stort handicap for oss begge. Det påvirket direkte vår tilnærming av problemet med minerydding. Dersom en amfibisk landing hadde vært av avgjørende betydning for suksessen av Operation Desert Storm, fordi de ville ha mislyktes uten en slik taktikk, burde vi ha følt det forsvarlig å ta betydelige sjanser, hvis vi med det kunne oppnå en god sjanse for å rydde sjøveiene inn til den kuwaitiske kyst. Men hvis oppgaven til marinen på sjøen bare var periferiske, slik jeg trodde den kom til å være, hadde jeg lite lyst til å ta unødige sjanser på å miste skip. Det kom et tungt press mot oss fra alle kanter om å sette inn våre minesveipere. Marinens kommandører antydet at hvis de til slutt ikke fikk lande ville det være vår feil fordi vi ikke gikk til handling fort nok. Rykter begynte å sive ut fra Storbritannia at Den kongelige marinen ikke gjorde god nok innsats. Men Norman Schwarzkopf virket ikke noe spesielt ivrig etter at våre minesveipere skulle gå inn, og heldigvis lignet min oppfatning svært mye på hans, selv om det var med et helt annet utgangspunkt. Jeg bestemte meg for at vi skulle bruke våre kontraminefartøy, dog med fornuft. I diskusjoner før jul hadde jeg fortalt Chris Craig at selv om jeg ville at han skulle hjelpe oss til å vinne krigen så raskt og ettertrykkelig som mulig, ville jeg ikke at han skulle ta uforholdsmessig store sjanser sett i forhold til de sannsynlige resultatene. Han hadde derfor stipulert overfor viceadmiral Stanley Arthur, den amerikanske marinekommandøren, at han kom til å sette inn sine kontraminefartøy med deres forsyningsbåter og eskortefartøy på høyre flanke, for å trenge gjennom minefeltene, på betingelse av at han fikk være med på planleggingen av operasjonen. Den 26. januar fikk han en ubehagelig overraskelse da han ble innkalt til en konferanse ombord i USS Tripoli, flaggskipet for kontraminefartøyene. Der hørte han den amerikanske sjefsoffiseren ved marinen gi en redegjørelse for en fullstendig ugjennomførbar plan som Chris gikk ut ifra ikke kunne godkjennes uten videre debatt. Verken han eller jeg hadde hørt et ord om denne planen før dette tidspunktet. Den grunnleggende tanken var at Den kongelige marinens minejegere skulle legge ut gjennom det farligste området høyt oppe

272

i Golfen, med middels hastighet, til en stilling bare fem kilometer fra kysten som var okkupert av irakerne. Der skulle de iverksette ryddeoperasjoner og arbeide dag og natt, fra nær kysten og utover, til de hadde ryddet et firkantet eller rektangulært område stort nok til å gi adgang til krigsskipene, som da skulle holde kystforsvaret engasjert med sine seksten-tommers kanoner, mens man fortsatte videre med mineryddingen. For Craig var dette ensbetydende med selvmord. Han visste at irakerne hadde åtti tusen tropper langs kysten, og at de var utstyrt med artilleri og mobile Silkworm missilbatterier, som hadde en rekkevidde på nitti kilometer. De små minejegerbåtene hans ville bli et enkelt bytte for fienden der de puslet med jobben sin i tre knops hastighet, og det på kloss hold. Det virket som om de amerikanske arkitektene bak planen ikke hadde noen ide om hvordan kontratiltak skulle gjennomføres i det miljøet. Da han ble spurt om hva han mente, opplyste Chris om dette i robuste vendinger, og mange amerikanske sjefsoffiserer ropte bifallende kommentarer. Ved slutten av hovedbrifingen la han vekt på at han måtte få vite USAs overordnede strategiske mål. Skulle de satse helt og fullt på et amfibisk angrep på kysten, eller skulle hele bombardementet bare være en lokkemanøver? Planen som var blitt anbefalt, ville føre til enorme tap av menneskeliv, og han kunne ikke finne seg i å ta en slik sjanse med mindre det var absolutt påkrevd. Utfallet ble en serie konferanser som ble holdt i Bahrein, der planer for rydding av et krigsskipsområde ble utviklet videre. Med min godkjennelse la Chris ned to grunnleggende vilkår. Det ene var at all mulig luftmakt skulle konsentreres for å holde kystforsvaret tilbake når minesveiperne gikk inn. Det andre var at operasjonen skulle utføres utenfra og innover, og ikke motsatt. Mye var avhengig av i hvor omfattende grad de amerikanske kommandørene ville det skulle ryddes. For en fullt ut amfibisk landing trengte de åtti prosent rydding, men en detaljert undersøkelse viste at dette ville ta mye lenger tid enn noen hadde regnet med. Idet man fortsatte å planlegge, ble det opprinnelige anslaget med tjue-åtte dager utvidet til tretti-fem.

*

*

273

*

På land, der de allierte luftstyrker fortsatt hamret løs på irakerne dag og natt, måtte vi stålsette oss i økende grad mot kritikk utenfra, spesielt fra Amerika der folkeopinionen var ekstremt labil. Kritikken gikk ut på at vi slaktet uskyldige sivile unødig. Men vi tok faktisk alle mulige forhåndsregler for å unngå å forårsake sivile tap, og for å konsentrere oss om militære mål. Hver dag ved Morgenbønn gav Norman Schwarzkopf en oppdatert liste over luftoperasjonens utrettelser. Vi hadde i stor grad svekket Saddams flybaser, og forstyrret kommando-og kontrollstrukturen hans. Vi hadde brutt kommunikasjonsforbindelsene hans med frontlinjene, spesielt i området til 3. korps. Nitti prosent av de irakiske interne kommunikasjonene var blitt slått ut, og distribusjonen av drivstoff var blitt alvorlig forstyrret. Så langt var ammunisjonslagrene bare lettere skadd, men en sentral fabrikk som produserte tennrør til scudrakettene, var blitt bombet, slik at den langsikrige forsyningen av raketter var blitt avbrutt. Produksjonen av kjemikalier til kjemisk krigføring var også blitt hardt rammet. Det nasjonale elektriske nettet var blitt stengt. Et treff mot et ammunisjonslager vest for Basra hadde ført til en kolossal eksplosjon. Den første sprengingen og de påfølgende detoneringer hadde utløst like mye kraft som en liten vulkan, eller tre utskytinger av den amerikanske romfergen... Gjennom hele denne intense kampanjen, var Saddam Hussein selv ikke noe mål for koalisjonen. Men når det gjaldt sjefskommandøren for de fiendtlige styrkene, og mannen som ledet krigen mot oss, var det uunngåelig at han ble et militært mål fra tid til annen. Siden krigen har jeg mange ganger fått spørsmålet om hvorfor vi ikke eliminerte diktatoren da vi hadde sjansen. Svaret er at det hadde vi gjort, om det hadde vært mulig. Men han var listig og godt beskyttet, og hadde også djevelsk hell med seg. Det skal være sagt at ved minst to anledninger, trodde vi at han befant seg i et militært miljø som var blitt utpekt for luftangrep. Da vi ved en bestemt anledning fikk høre at han var på vei fra ett sted til et annet, fant amerikanske fly frem til konvoien og bombet den, og ødela de fleste av kjøretøyene. Men enten måtte Saddam ha vært i en av de få bilene som slapp unna, ellers hadde han aldri vært der likevel. Ved en annen anledning fikk vi opplysninger fra etterretningstjenesten om at han hadde tenkt å tilbringe natten i et mobilt karavanehovedkvarter,

274

som han brukte fra tid til annen. Igjen ble målet ødelagt, men heller ikke nå var Saddam på plass. Prins Khalid trodde, både da og senere, at hvis vi hadde lyktes i å drepe ham, kom han til å bli gjort til martyr, og at noen like ubarmhjertige ville ha overtatt styringen over Irak. Han mente vi kunne ha gjort det enda verre for oss selv. Til og med da våre bombefly konsentrerte seg om strategiske mål, plasserte den ubarmhjertige Saddam selv sine sivile midt i skuddlinjen, og fikk dermed hele verdens avsky rettet mot seg. Det var fullstendig typisk at han skulle være forberedt på å ofre sitt eget folk og invitere til å ødelegge nasjonens helligdommer, bare for å score poeng i verdensopinionen. Dermed flyttet han sine hovedkvarter inn i skoler og kontorbygninger, og plasserte våpen og militært kjøretøy inne på skolegårder og på sykehus, i håp om at de allierte ikke ville angripe dem der. Og hvis de gjorde det likevel, hadde han håp om at de kom til å underminere seg selv i verdens øyne. Han begynte også å ribbe vingene til militære fly, taue dem inn i landsbygater og parkere dem ved siden av moskeer eller blant vanlige hus, i håp om at vi skulle bombe dem der. Vi gjorde faktisk store anstrengelser for å la dem være i fred. De var jo spredt omkring, ute av stand til å lette, og representerte dermed ingen trussel mot oss. Uansett hadde både britene og amerikanerne svært klare måldirektiver, og samtlige helligdommer var strengt utelukket. Hvert mål som kunne forårsake videre skade, måtte klassifiseres som vesentlig det vil si, før vi fløy mot et mål, måtte planleggerne kunne vurdere at ødeleggelsen av målet ville forkorte krigen eller beskytte menneskeliv i koalisjonen. Det var uunngåelig at til og med laserstyrte bomber kunne gå seg vill fra tid til annen, og når de gjorde det, var det skuffende for mannskapene at vestens media i så stor grad fokuserte på uhellene. Den endelige avgjørelsen om et mål skulle angripes eller ikke, var alltid overlatt til flygerne, og det var mange som aborterte oppdragene sine på eget initiativ når de så at det var for store sjanser for at sivile menneskeliv kunne gå tapt. Aldri før i krigshistorien har det i planleggingen og utføringen av en kampanje vært lagt så stor vekt på å unngå at menneskeliv gikk tapt blant den sivile befolkning. Saddam blandet bevisst militære og sivile saker, og forsøkte å tåkelegge forskjellen på de to. Saddam nådde sitt absolutte lavmål

275

på denne måten, og ingen av aksjonene hans i så måte var mer grotesk enn hans anvendelse av Amiriya bunkeren i Bagdad. Da to Stealth bombekampfly jevnet bygningen med jorden natt til den 13. februar, og mer erm tre hundre sivile ble drept, ble det naturligvis et oppstyr i verdenspressen. Men det var nøyaktig dette Saddam ønsket. Han anvendte deler av bygningen som hovedkvarter, og han var fullstendig klar over at sivile tok tilflukt til andre deler av bygningen under luftangrepene (koalisjonen visste ikke dette). Enten han plasserte de menneskene der med vilje, eller om han bare unnlot bevisst å få dem bort derfra, tok han uten tvil bevisst sjansen på å ofre dem, vel vitende om at dersom bygningen ble truffet, ville han få gunstig publisitet i verdens øyne. Igjen var vi vitne til en psykopats handlemønster, en som kun var opptatt av at han selv skulle overleve, uansett hva det kostet av menneskeliv. (På den tiden følte vi oss sikker på at bunkerskjelleren i hotellet, som var okkupert av CNN, huset et betydelig kommandohovedkvarter, men vi kunne ikke treffe bygningen uten samtidig å ødelegge fjernsynsstasjonen og drepe journalistene i samme prosess.)

*

*

*

Etterhvert som luftkrigen hamret videre, bygget våre bakkestyrker opp til fullt beredskap til krig. Norman Schwarzkopf hadde bedt meg få den britiske divisjonen klar til å kjøre på innen 31. januar, og Rupert Smith oppnådde en forbausende prestasjon i å møte denne fristen. I november var han blitt utpekt til å lede en divisjon bare to uker før han ble nominert til jobben i Golfen. Og så, i løpet av knappe seks uker etter ankomst, med hjelp av stabsjefen sin, oberst John Keith fra fallskjermregimentet, hadde han satt sammen forskjellige typer tjenestemenn, der mange aldri hadde møtt hverandre før. Han hadde forberedt dem til krig i et miljø som var merkelig og fremmed for de fleste av dem, et miljø som de verken var trenet til å møte eller utstyrt for. Han hadde flyttet hele sin divisjon, med dertil hørende panservogner og artilleri, mer enn tre hundre kilometer nordvestover, og deretter ført dem inn ved siden av amerikanerne. Han hadde koordinert prosedyrer og teknikker for felles operasjoner sammen med dem. Totalt sett var det en bemerkelsesverdig prestasjon. Jeg

276

var i særdeleshet fornøyd med at han hadde overholdt fristen, fordi det betydde, at jeg hadde oppfylt det andre av to viktige løfter, som jeg hadde gitt Norman. Det første var at spesiallufttjenesten kom til å oppnå noe verdifullt, og det andre at vår divisjon ville være klar i tide, uten å trenge hjelp fra amerikanerne med logistisk støtte. En årsak til denne suksessen var det enestående høye nivået av vår egen forsyningstjeneste, som under Martin White's dyktige ledelse hadde kontinuerlig strukket seg og tilpasset seg til å møte hvert nye krav som oppstod. I utplasseringens første dager, der den 7. panserbrigade hadde vært i en defensiv posisjon på den lange, lave strekningen kjent som Cement Ridge, bare tjue kilometer nord for treningsområdet ved Al Fadhili, hadde Martin koordinert en fjorten dager lang defensiv kamp. Dernest, idet koalisjonen forberedte seg på å gå over til en offensiv strategi, måtte han tenke på mulighetene av en ganske rask fremrykking rett nordover, og begynte å planlegge opprettelsen av en forsyningstjeneste ved kystbyen Al Mish'ab. Og deretter, i og med omplasseringen av divisjonen vår til VII korps, måtte han foreta en omfattende forandring av planene og opprette forsyningstjenesten sin ved grensen til den amerikanske Log Base Alpha, like sør for suppleringsruten ca. tre hundre kilometer fra Jubail. Log Base Alpha var ikke noe annet enn et rektangulært område i ørkenen, som var forsvart av bermer og piggtrådgjerder, og på den ene siden av den opprettet britene sin egen logistiske depot for de fremste troppene. Nå var omfanget av forsyningsoperasjonen blitt kolossal. Vårt ammunisjonslager alene opptok et område på ti ganger sju kilometer, der krigsmateriell var stablet opp ute i det åpne i hauger på to hundre tonn, hver av dem på trygg avstand fra den neste. Innen slutten av januar var nesten tjue-fire tusen tonn med ammunisjon blitt flyttet fremover, såvel som tre millioner liter drivstoff. Styrkens bakeri hadde også flyttet fremover til Log Base Alpha, og divisjonen fikk fortsette å nyte friske rasjoner helt ut til midten av februar (fjernsynsreporter for BBC, Kate Adie, pleide å besøke bakeriet for å få seg ferske rundstykker og en dusj). Selv om våre suppleringslinjer ikke hadde nådd hele sin lengde enda, var de allerede enormt lange. Returreisen fra Jubail til styrkens forsyningsområde og tilbake strakk seg over mer enn sju hundre kilometer, og sjåførene våre

277

hadde kommet ut av telling på hvor mange ganger de hadde kjørt oppover og nedover, og stoppet ved et punkt halvveis på veien, kjent som Happy Eater, for å få seg mat, søvn, drivstoff og for å foreta nødvendig vedlikeholdsarbeid og reparasjoner. Hvis vi ikke hadde fått overherredømmet i luften, kunne vi aldri ha tatt suppleringsruten i bruk som vi gjorde. Dersom irakerne hadde vært på vingene, måtte vi ha reist bare om natten, og den medfølgende forsinkelsen ville ha vært enorm. Slik det nå var seg, gled alt overraskende lett.

*

*

*

Da jeg besøkte divisjonen den 6. februar i Keyes, basen nord for Qaysumah, var det en følelse av ro og trygghet som rådet. De hadde nettopp utført en krevende treningsøvelse sammen med den amerikanske divisjonen som skulle gå først og bane vei gjennom det irakiske minefeltet. Rupert hadde gjennomført en stor forflytning om natten, plassert den britiske divisjonen inn i rett posisjon og deretter tatt dem gjennom et simulert minefelt Jeg dro derfra godt fornøyd med den kontakt som så raskt hadde utviklet seg mellom amerikanerne og oss. I likhet med Rupert, hadde brigadesjef Chris Hammerbeck, som ledet den 4. panserbrigade, gjort et utmerket arbeid i treningen av sine menn for at de skulle være i stand til å takle et nytt miljø, og når det gjaldt å få dem sammensveiset. Han var en særdeles kompetent militær tenker, med solid bakgrunnskunnskap i krigføring - og i panserkrigføring i særdeleshet. Følgelig benyttet Chris seg av denne anledningen til å sette teorien ut i praksis. For noen som er ganske ny i kommandoføring, var det en avskrekkende opplevelse å komme ut til et så fremmed miljø, med så liten tid igjen før krigen sannsynligvis skulle ta til. Men han beviste raskt at han var dyktig i å tale til tjenestemennene sine, og formidlet det rette budskapet til dem og inspirerte dem overfor den foreliggende oppgaven. Han var en gammel venn av Rupert Smith - de hadde begge vært med i fallskjermregimentet - og var dermed straks på godfot med sin divisjonskommandør. Uansett hadde han også den samme utradisjonelle legningen. Som han selv sa, anså han seg som

278

"blodmidden på ryggen til kamelen," og satte stor pris på konstruktiv diskusjon. Selv på dette sene stadiet var jeg fortsatt bekymret for upåliteligheten til våre panserkjøretøy. Rupert forsikret meg om at situasjonen holdt på å bli bedre, og at alt ville være greit når dagen kom. Sant nok var fenomenale forbedringer blitt gjort, delvis som resultat av mannskapenes innsats, som stelte bedre med sine Challengers og Warriors enn med sine egne biler. Kampkjøretøyene var jo passene deres under krigen, deres mobile hjem såvel som panserbeskyttelse, alt i ett. Martin White kommenterte, "Når du befinner deg i den situasjonen, og håndboken sier du skal rense filtrene daglig, så sørger du for å få dem renset?" De andre elementene som sikret suksess, var at alle kjøretøyene var blitt usedvanlig godt vedlikeholdt og reparert. Her, som i de fleste tilfellene, var det penger som var nøkkelen. I fredstid er det tendens til at vedlikeholdsarbeidet er heller knapt på grunn av mangel på penger og arbeidskraft, men på tampen til krig hadde vi alt vi trengte, med nok arbeidskraft og overflod av reservedeler. Hvis et kjøretøy fikk motorstopp, ble det reparert umiddelbart. Kraftforsyningsenhetene til stridsvognene, som bestod av’ kombinert motor og girkasse og veide seks tonn, ble erstattet på feltet i løpet av noen få timer. Divisjonen i sin helhet oppnådde en bemerkelsesverdig mobil standard. Ingen lovord er for store for å beskrive mekanikernes innsats, som gjorde et stort bidrag til det britiske militære maskineriet gjennom sin ekspertise og hengivelse. Det samme gjaldt teamene fra sivile firma som for eksempel Vickers, General Electric og Land Rover, som ikke bare gav støtte når det gjaldt sine egne produkter i Jubails forholdsvis trygge omgivelser, men som også var med gjennom minefeltene inn i Irak når bakkekrigen hadde begynt. Ruperts notater fra de første dagene i januar, viste at hvis han kjørte hele flåten sin på en gang, var det gjennomsnittlig en kraftforsyningsenhet for Challenger 1 som fikk problemer for hver 2,8 kilometer. Dette gjorde ham ganske pessimistisk, fordi han hadde bare et begrenset antall reservedeler av dette slaget, og han kunne forutsi, med slingringsmonn på ca. femti kilometer, hvor han kom til å måtte forlate skallet av en stridsvogn strandet i ørkenen, fordi han ikke hadde motorer å sette i dem. Men nå var gjennomsnittsavstanden mellom svikt nesten det tredobbelte, hver 6,8 kilometer, og han var

279

totalt sett mer optimistisk. Moralen var ikke på langt nær så høy i leiren for reserver for forulykkede i Jubail. Det å fungere som reserve for forulykkede er en deprimerende sak uansett, som jeg selv vet så altfor godt. Jeg fungerte som det i Japan som atten-år gammel fenrik før jeg slåss i Korea. Rollen er faktisk ikke noe annet enn å vente på at noen skal bli drept eller alvorlig såret, for deretter å tre inn i den forulykkedes plass. Det kan oppstå behov for slike reserver over et vidt spekter av stillinger som krever fagutdannede folk. Derfor håndplukkes reservistene fra forskjellige enheter og skilles fra sine regimenter og venner. Men så lenge de går og venter, kan de ikke praktisere ferdighetene sine, og har derfor lett for å bli demoralisert. Vi hadde radiooperatører uten radioer å operere, stridsvognførere uten stridsvogner å føre, mekanikere uten kjøretøy å arbeide på, flymekanikere uten fly å vedlikeholde, legepersonale uten sykehus, og mange andre like frustrerte folk, alle rykket ut fra sine normale tilholdssteder. Jeg så betydningen av å føre dem sammen så sterkt, at jeg tilkalte dem alle til en personlig briefing. Jeg stod på en kasse med en håndropert for å fortelle dem hvor nært jeg identifiserte meg med problemene deres som følge av min egen erfaring. Jeg minnet dem om at de kom til å spille en avgjørende rolle i å opprettholde kampnivået, når vi begynte å få inn folk som var skadet, og jeg fortalte spesielt de yngre sjefsoffiserene at denne ventetiden kom til å bli en stor prøve på deres individuelle egenskaper som leder. Jeg kom til å evaluere dem, sa jeg, etter deres evne til å takle det jeg innså var et vanskelig og utfordrende problem. De måtte ta i bruk initiativet sitt og fantasien for å skape interessante, verdifulle oppgaver for å holde mennene ved godt mot. Meldingene fra spesiallufttjenesten, derimot, var oppløftende. Noen av mennene fra patruljen som var blitt oppdaget, var fremdeles savnet i den vestlige ørken, men scudangrepene mot Israel var blitt demmet opp, og historier om forbausende heltedåd og utholdenhet, på høyde med enhetens beste tradisjoner, hadde begynt å sive tilbake til dem. Blant disse sagaene var ingen mer slående enn den storslåtte flukten som ble gjengitt i forrige kapittel, som minnet folk om vandringen til den legendariske Jack Sillito gjennom Afrikas vestlige ørken i 1942. Men det var atskillig flere menn fra spesialstyrkene som utviste

280

enestående mot og ressursstyrke i sin kamp mot scudene, et faktum som ble avspeilet av det svært høye antall utmerkelser for tapperhet som spesiallufttjenesten ble overrakt etter krigen.

*

*

*

Det var et dystert øyeblikk tidlig i februar da det kom for en dag, at irakiske radiosendere plassert i Jordan gikk inn for å forstyrre nødfrekvensen, der nedskutte flygere eller savnede medlemmer av spesialstyrken sendte ut nødrop. Jeg bad umiddelbart om at dette ble tatt opp på høyeste politiske plan. Alan Munro tok saken opp i Whitehall, og Norman Schwarzkopf i Washington, og forstyrrelsene tok slutt meget snart. Mitt inntrykk var at irakerne hadde satt det opp uten at jordanerne kjente til det, men at de hadde sluttet straks jordanerne mottok en diplomatisk klage. Senere kom det frem opplysninger om at totalt fire medlemmer av spesiallufttjenesten mistet livet på fiendtlig territorium. Jeg var naturlig nok svært bedrøvet over disse tapene, men det var ingen liten tilfredsstillelse jeg fikk av det faktum at i dette femtiende år som spesiallufttjenesten hadde eksistert, hadde de reist rett tilbake til sine røtter, det stedet der de ble til under 2. Verdenskrig, da de ble opprettet for å angripe RommeFs flybaser langt inne på tysk territorium i den Nord-Afrikanske ørkenen. I de senere år hadde de politiske brahmanene ofte stilt spørsmålstegn ved behovet for å opprettholde et team som var spesieltrenet for arbeid i ørkenen, men regimentet hadde alltid fremholdt, at det var av vesentlig betydning og nå var deres påstand grundig rettferdiggjort. (Oberst Sir David Stirling, grunnlegger av spesiallufttjenesten, døde i november 1990, åtti-fem år gammel. Bridget representerte meg ved minnegudstjenesten i gardistenes kapell den 7. februar 1991. I 1989 hadde han og jeg vært gjester i en lunsj som ble holdt i London av den tyske ambassadør, baron Riidiger von Wechmar, som hadde kjempet i Rommels hær i 1941. Mens vi spiste, vekslet David og hans gamle motstander beretninger fra den vestlige ørken med stadig stigende fryd og intensitet, og samtalen ble høyst fascinerende. Men idet vi forlot lunsjen henvendte David seg til meg og sa: "Jeg forventer forresten at du overtar etter meg som president i spesiallufttjenestens

281

forening når jeg dør." (Det var et ønske som det ikke nyttet å flykte fra.) De amerikanske spesialstyrkene, som ble utplassert til sin "Scud Boulevard" i vestre Irak via langdistansehelikopter den 8. februar, gjorde også et enestående arbeid. Amerikanerne opererte langt mer i det åpne enn vi gjorde, fordi helikopterne deres kunne fly om natten nesten uansett månefase, og var så tungt bevæpnet at de kunne sprenge seg vei ut av de fleste problemene. Våre helikoptere trengte en viss mengde lys over terrenget for å kunne fly om natten, med det resultat at nattlige flytokter var begrenset til ca. tolv netter i måneden, og at våre spesialoperasjoner forble forholdsvis fordekt. Likevel ble spesiallufttjenesten stadig djervere, og var til plage for irakerne om dagen såvel som om natten, idet de var kilde til omfattende engstelse. Problemene med resupplering ble løst på en høyst tilfredsstillende måte, da en væpnet konvoi med kjøretøy kjørte langt inn i Irak i fullt dagslys. Spesialstyrkene fikk selvfølgelig god hjelp av det faktum at den irakiske luftstyrken var blitt satt på bakken. Dersom fiendtlige helikoptere hadde vært på vingene, ville deres inntog over fiendens grenser ha vært truet i langt sterkere grad. Men patruljenes selvtillit var så sterk at de holdt et møte den 16. februar, langt inne i Irak, for samtlige offiserer i ly av en uttørket wadi strødd med utallige stener. Etter at det praktiske var unnagjort i takt med gjeldende regler som seg hør og bør, ble møtets vedtak protokollført og anledningen ble foreviget i et offisielt fotografi, som senere ble signert av sjefskommandørene, deriblant Norman Schwarzkopf og meg selv. Jeg kjente selvfølgelig ikke til alle disse detaljene da Norman Schwarzkopf den 9. februar ordnet med at jeg fikk treffe den amerikanske forsvarsminister Dick Cheney, som besøkte området sammen med Colin Powell. Men jeg visste allerede så mye at jeg kunne bevise at våre spesialstyrker hadde bidratt atskillig til krigen. Besøket til de amerikanske gjestene var hektisk, men Norman fant et kvarter til meg der jeg kunne gi dem et overblikk av den britiske innsatsen, med særlig henvisning til det som spesiallufttjenesten hadde utrettet. De viste stor interesse for det jeg kunne berette, og jeg følte at dette var et usedvanlig verdifullt møte, siden det understreket harmonien mellom Storbritannia og USA, og viste hvor

282

nært våre styrker kunne jobbe og samarbeide på feltet. I mars, noen dager etter at krigen var slutt, skrev Norman et svært generøst brev til Paddy Hine, der han roste spesiallufttjenesten for sine "totalt enestående prestasjoner". Han beskrev den som "den eneste styrke ansett som kvalifisert" til det kritiske oppdraget med å dempe scudtrusselen mot Israel. "Fra den første dagen de ble gitt oppdraget og til konfliktens siste dag," skrev han, var spesiallufttjenestens prestasjon "tapper og høyst profesjonell." Til tross for farene som vær, terreng og fiendtlige styrker representerte, lyktes spesiallufttjenesten "i fullstendig å hindre at scudenheter fikk tilgang til den sentrale korridoren i vestre Irak. Resultatet ble at hovedområdene som ble brukt av irakerne til å skyte scudraketter mot Tel Aviv, ikke lenger var tilgjengelige for dem." Da de amerikanske spesialoperasjonsstyrkene ble satt inn, gav spesiallufttjenesten "uvurderlig assistanse. De tok alle mulige forholdsregler for å forsikre at amerikanske styrker var grundig briefet og kunne lære av de verdifulle opplevelsene som tidligere utplasseringer av spesial­ lufttjenesten hadde hatt." Britene og amerikanerne arbeidet så godt sammen at "den synergistiske virkning av disse flotte enhetene til slutt overbeviste fienden, om at de stod overfor styrker i vestre Irak, som var ti ganger større enn de som de i faktisk virkelighet stod overfor. Det resulterte i at store mengder av fiendtlige styrker, som ellers ville ha vært utplassert i den østre delen av krigssonen, ble holdt i vestre Irak." Norman konkluderte med å erklære: "Prestasjonen til det 22. regiment i spesiallufttjenesten under Operation Desert Storm var blant de høyeste innenfor den profesjonelle militære tjeneste, og i fullt samsvar med den stolte historie og tradisjon som er blitt opprettet av det regimentet." Idet vi fortsatte våre forberedelser til starten av bakkekrigen, tenkte jeg på hva som ville skje når krigen var over. Det var tydelig at araberne kom til å trenge betydelig hjelp fra Vesten til å gjenopprette området etterhvert som Midt-Østen roet seg igjen, og at det ville bli mange anledninger for vestlig industri og næring. Aller mest gjaldt dette. Kuwait, som kom til å trenge et stort rekonstruksjonsarbeid, men også Saudi Arabia og Golfen som helhet. Jeg hadde allerede gitt spesialbåttjenesten, som så langt hadde hatt en heller rolig krig, i

283

oppdrag å reokkupere den britiske ambassaden i Kuwait på det tidligst mulige tidspunktet. Jeg bad dem planlegge aksjonen under dekknavnet Operation Trebor. (Vi antok at det kunne være plantet miner i bygningen og på eiendommen, og til og med at en liten avdeling av irakiske selvmordstropper kunne ha vært etterlatt for å forpurre forsøk på gjenerobring.) Norman Schwarzkopf var opptatt av at de vestlige alliertes tilbakevending til Kuwait og gjenerobringen av ambassadene, skulle gjennomføres på en verdig måte, og ikke vise seg å bli et kappløp mellom nasjonene. Likevel ville jeg forsikre meg om at det var britene som kom frem først til vår egen eiendom. Jeg sendte også en offiser hjem med mine første ideer omkring gjenoppbyggingen etter krigen. Men ut ifra mottakelsen han fikk, fikk jeg forståelsen av at folk i Storbritannia ikke hadde gjort mye for å ta opp problemet, og at de var overrasket over mitt initiativ. Jeg ble derfor glad da Utenriksminister Douglas Hurd, kom for å avlegge et kort besøk den 10. februar: Han fattet virkelig interesse for alt, og jeg benyttet anledningen til å snakke om de tanker jeg gjorde meg om fremtiden, både den nære fremtid og den mer fjerne. Noen dager senere kom Paddy Hine utover med to sjefskonsulenter fra Utenriksdepartementet. Den ene, Andrew Palmer, var en gammel venn og hadde fungert som politisk rådgiver på hovedkvarteret for fellesstyrkene på High Wycombe. Vi hadde en høyst nyttig dag der vi drøftet ordninger for tiden etter krigen. Som et resultat av møtet, var mine gjester enige om at det burde fremlegges et dokument for statsrådene innen en uke. En av de kortsiktige tingene jeg var opptatt av, var krigsfangene. Jeg hadde sett bilder på irakisk fjernsyn av John Peters, som så svært forslått ut i ansiktet, og jeg hadde hørt at to amerikanske flygere som var blitt tatt til fange, var blitt kledd nakne og slått. Etter disse inntrykkene var jeg glad for at den britiske regjeringen gjorde behandlingen av fangene til et hovedanliggende. Det var spesielt viktig at verdenspressen fortsatte å øve press for å forsikre at alle krigsfanger ble behandlet riktig, i samsvar med Genévekonvensjonen. Jeg var fast bestemt på at så snart irakerne var blitt utvist fra Kuwait, kom jeg til å gjøre det jeg kunne, for å kreve løslatelsen ikke bare av alle fanger som var tatt under konflikten, men også av tre britiske sivile som Saddam hadde holdt i fengsel.

284

I begynnelsen hadde vi innbilt oss, noe naivt, at vi kom til å kunne bruke irakiske fanger for å forhandle med Irak. Senere ble vi klar over at Genéve-konvensjonen ikke tillot slikt bytte. Uansett, før bakkekrigen tok til, ble det tydelig at våre fanger var verdiløse for oss. Deres store leder ville ikke ha dem tilbake, og mange av dem nektet også å returnere. Dette var knapt overraskende, for idet det endelige oppgjøret nærmet seg, ble Saddams metoder stadig mer drastiske. Sårede menn fikk forbud mot å dra tilbake til sine egne landsbyer, og ble tvunget til å være på sykehus der ingen slektninger eller venner fikk se dem, bare for at sannheten omkring det som skjedde ved fronten, ikke skulle komme for dagen. Pårørende til de som mistet livet på slagmarken, ble nektet retten til å sørge, og den 16. februar fikk vi høre en ny kunngjøring om behandlingen av desertører fra det irakiske III korps. En mann fra hver bataljon skulle henges og bli hengende i fem timer foran de tidligere kollegaene sine, og resten som hadde gjort forsøk på å flykte, ble skutt. Vi på vår side bygget leirer av en enorm størrelsesorden for å oppbevare fangene. Vår hovedstyrke som skulle ta seg av fangene, bestod av tre infanteribataljoner. En fra hver av Coldstream Guards, Royal Highland Fusiliers og fra King's Own Scottish Borderers. The Coldstream Guards var glad for å ha sluppet unna seremonielle offentlige plikter i England, og etter en kort periode med akklimatisering og trening, dro de ut i kampsonen for den kritiske og farlige rolle de skulle ha med fanger som nettopp var blitt tatt, før de overgav dem til amerikanerne, som igjen overleverte dem til saudierne. Det var behov for adskilte oppholdsrom til fanger av høy rang, spesielt generaloffiserer, som måtte plasseres for seg selv slik at de ikke blandet seg med gundi, eller menn av annen rang.

*

*

*

Britisk og amerikansk marine begynte å bevege seg nordover den 14. februar, og dro oppover Golfens østre side til de var på høyde med Kuwait, før de snudde vestover og dro rett mot kysten, med våre minesveipere i teten. Nå kom Chris Craigs små båter virkelig til sin rett. De er de mest sofistikerte og avanserte minesveipere i verden, og er selv beskyttet av et spekter av smarte innretninger. Med de

285

ikke-magnetiske skrogene og motorene som var spesialdempet slik at den eneste støyen som slipper ut fra båten bare avgir en uskadelig frekvens. De er det maritime motstykket til Stealth bombeflyet, med den forskjell at de har som mål ikke bare å unnslippe radar, men også å uskadeliggjøre miner. De har flere arbeidsmåter, men alle er langsomme og tidkrevende, og som Chris selv sa det, "de passer ikke inn i drømmen til folk som bare vil gå inn og storme strendene." Den minesøkende styrken kom inn fra øst i to kolonner, der de britiske kontraminefartøy ledet an. Det var mye usikkerhet omkring hvordan minefeltene var plassert, og etter lange debatter med amerikanere om hvor skipene skulle begynne å sveipe, begynte de godt. Det var som å lete i mørket, og risikomomentet var høyt, men innen Chris var overbevist om at sjansene måtte tas. De begynte med å rydde en kanal, men etter to døgn, klokken 0430 om morgenen den 18. februar, detonerte USS Tripoli en mine som sprengte et hull seks ganger ti meter stort i siden dens, like foran tvers om styrbord. Mannskapene ombord i samtlige andre skip stivnet da de hørte lyden av eksplosjonen, som hørtes langt ut over sjøen. Amerikanerne ville straks trekke seg tilbake, men de nektet å flytte seg uten at de britiske kontraminefartøyene gikk foran og viste vei. Fem timer senere, da de små båtene ledet de store skipene ut av problemene, den ene etter den andre, lød det en ny eksplosjon da en bunnmine eksploderte akterut for USS Princeton. Whiplash-effekten i det hundre-og-femti-meter lange skipet kastet en utkikksmann opp i lufta. Han falt tjue-fem meter ut i havet, men ble plukket opp igjen. Han slapp unna med skrekken. Men Tripoli opplevde en mirakuløs redning. Den nærmeste seksjonen akterut for det stedet som ble sprengt, var skipets hovedmessedekk. Sytti mann hadde ligget og sovet der da minen detonerte, og de fleste av dem ville ha blitt drept dersom den hadde eksplodert noen sekunder senere. Men bare tre menn var skadet, og i løpet av noen få minutter ble de fraktet med helikopter til hospitalskipet vårt, Argus, som gikk sammen med oss og gav nær støtte nettopp med tanke på et slike nødstilfeller. Kapteinen ombord i Tripoli sa senere at hvis sjøen hadde vært litt høyere den natten, ville skipet hans ha sunket. Men nå gikk det slik at hans eget mannskap gjorde en enestående jobb med å foreta

286

midlertidige reparasjoner, og senere samme dag bidro dykkerteam fra vårt reparasjonsskip Diligence til å gjøre lasterommet sikkert. Etter disse tilbakeslagene, omgrupperte styrken seg og gikk inn for å fortsette igjen. Det var et høyst krevende arbeid, godt innenfor rekkevidden av Silkwormraketter inne på land, og krevde mot og utholdenhet av edleste slag. Men etter fem dager var det blitt ryddet en stor nok luke til at de amerikanske krigsskipene kunne komme inn og begynne å bombardere kysten. Missouri ledet an, og de åpnet ild fra en avstand på tretti kilometer, men beveget seg senere inn til bare tjue kilometer. Fra den avstanden var de enormt effektive. Kanonene, som var veiledet av Pioneer fjernstyrte droner, med videoforbindelse tilbake til moderskipet, skjøt med ødeleggende nøyaktig ild mot de irakiske forsvarsstillingene, og gav utvilsomt næring til fiendens overbevisning om at de allierte hadde til hensikt å komme i land med full styrke. Jeg besøkte minesveiperne den 13. februar, på min tjue-sjette bryllupsdag. Jeg hadde ordnet med at en butikk nær hjemmet vårt skulle levere blomster til Bridget, og jeg ble veldig glad for å høre at de hadde kommet frem i tide. Romantiske jubileer lå veldig sterkt i lufta, og innen St. Valentin's Dag, den fjortende, hadde kortflommen, brevene og pakkene hjemmefra nådd et slikt omfang - seksten tonn om dagen - at jeg måtte få fløyet ut tretti—sju ekstra postarbeidere for å hjelpe til med å få det unna, og sette inn femti-fem andre arbeidere til å sortere post. Selv mottok jeg fortsatt over tretti brev om dagen, nesten alle fra fremmede som ville sende britiske tjenestemenn lykkeønsker, forbønner og kjærlighet. Ordførere, nonner, bønder, gamle soldater, skolejenter, brannmenn, enker, kontor­ funksjonærer...spektere av korrespondenter var ekstraordinært. Det var også variasjoner i måten som folk uttrykte sitt budskap på. En kvinne i Northamptonshire sendte et postkort med et flyfoto av byen Raunds, der det stod skrevet: "X indikerer fabrikken som har gitt form til, og som produserer de nye ørkenstøvlene." En kroeier nær Sheffield, som hadde samlet inn penger til en mengde pakker ut til Golfen, ønsket at jeg skulle vite at "Vi har oppkalt vår svære bjørn etter deg - Han sitter vendt mot baren akkurat for øyeblikket, og reiser til det nye hjemmet sitt neste uke når lotteriet trekkes." En elleve-år-gammel gutt fra Bromsgrove var bekymret for mitt

287

personlige velvære: "Hvordan bor du? Hvor redd blir du når bombingen pågår?" Ei jente med visdom langt utover sine tolv år, kommenterte: "Folk synes det er greit for generalene, for de trenger egentlig ikke å slåss, men din jobb må være den vanskeligste av alle, siden du må ta alle avgjørelsene. For hvis noe går galt, så får du det på samvittigheten din." Noen skrev anonymt, andre på vegne av organisasjoner, noen brevark var merket av tårer. Hvert budskap som kom var svært kjærkomment, og hvert eneste brev ble besvart etter beste evne fra alle i mitt overarbeidede forværelse.

*

*

*

Hele denne tiden fortsatte luftkrigen usvekket, med trykket nå overført til angrep mot de irakiske frontlinjene i selve Kuwait. Det var umulig å si hvor mange soldater som ble drept som følge av våre angrep, men vi var trygge på at fiendens moral ble alvorlig svekket. Endelig ble irakerne tvunget til å ta sine radionettverk i bruk, som resultat av ødeleggelsen av strategiske kommunikasjoner. Det førte til at vi begynte å plukke opp nyttig opplysninger, selv om det var noe sent. Misnøyen begynte å komme til overflaten, blant annet følgende utveksling: Kallesignal 13: Når får vi de neste rasjonenene? Kallesignal 16: Om tre dagers tid. Kallesignal 13: Hva er det meningen vi skal spise i mellomtiden? Steiner? Det kan høres ufølsomt ut å si det, men på hovedkvarteret til Schwarzkopf var luftkrigen blitt rutine, idet Chuck Horner og planleggerne hans arbeidet seg metodisk gjennom de endeløse listene med mål. Hver dag ved Morgenbønn gikk CinC gjennom en liste over skader som var blitt påført fienden: "seksti-fem prosent av hans evne til å styre og operere militæret er utradert; tjue-åtte prosent av hans kjemiske og biologiske kapasitet er borte; seksti prosent av hans kraftproduksjon er borte; tretti-åtte prosent av hans kommando-og kontrollsignaler er degradert: Vei-og brokapasiteten er redusert med seksti prosent...Ingen av oss gledet oss over at ulykkelige irakiske soldater var blitt drept, langt mindre sivile, men det var like fullt en sannhet i krigen at jo større demoraliseringen av hæren ble, desto

288

færre menneskeliv ville gå tapt i koalisjonen når bakkekrigen begynte. Dessuten, hvis Saddam Hussein hadde gått med på å oppfylle FNs krav, ville bombarderingen ha stoppet. Mange ganger i mine brev hjem kom jeg tilbake til det faktum at denne lidelsen ble forårsaket av en mann: "Jeg blir stadig mer overbevist om at vi trenger å kvitte oss med ham, dersom det skal bli noen varig fred i MidtØsten...Nøkkelen er å bli kvitt Saddam Hussein." Jeg noterte meg at det britiske flyvåpenet, som bare hadde 3,25 prosent av fly og annet utstyr til luftkrigen i krigssonen, hadde fløyet 4,8 prosent av alle operative tokter. Dette tallet beviste den loyalitet som preget våre mannskaper, et bidrag som var uforholdsvismessig høyt i forhold til antall menn. Bombardering fra medium høyde var selvfølgelig mindre farlig enn arbeid i lav høyde, men likevel ekstremt krevende, og det ble utført mye tapper flyging. Vingkommandør Jeremy Witts, for eksempel, en Tornado flyger fra 31. skvadron, ble tildelt en utmerkelse for sin fremragende dyktighet og for sitt enestående lederskap både i luften og på bakken. Den 8. februar ledet han en formasjon på åtte fly i et luftangrep i dagslys mot oljeraffineriet i Al Kut. Og da resten av formasjonen gjennomførte en vannrett bombeflyging ved medium høyde, stupbombet han målet selv og oppnådde direkte treff, til tross for tung defensiv skyting fra bakken. Slike dåder begeistret . alle på hovedkvarterene, og de allierte bakkestyrkene beveget seg stadig nærmere sin posisjon. Britene var allerede klar og ventende, men helt til siste øyeblikk fortsatte de amerikanske forsterkningene å flomme oppover suppleringsveien i en endeløs strøm. Helikoptere og fly gikk i stadig skytteltrafikk opp og ned mellom Jubail og Ray, samlingsområdet nord for Qaysumah, mens kjøretøy på bakken var på veien nesten hele døgnet, med korte pauser for påfylling av drivstoff og service, og for bytting av mannskap. (Mannskapene i panserkjøretøyene ble fløyet oppover med Hercules eller med helikopter, mens stridsvognene deres og Warriors ble flyttet på lastebiler med lave lasteplan). Under all denne bevegelsen vestover, ble opptak av britiske enheter i øvelse sendt ut over eteren hver dag fra en lastebil der den 7. panserbrigade opprinnelig var plassert i øst, for å dekke over det faktum at hele divisjonen vår hadde flyttet seg. Jeg fortsatte så lenge som mulig å

10 - Operasjon ørkenstorm

289

besøke enheter i ørkenen og til havs. Den 13. februar, som allerede nevnt, fløy jeg ut til HMS London idet hun skulle til å bevege seg nordover med minesveiperne. Mannskapet hennes var i god form, til tross for det faktum at de holdt forsvarsstilling dag og natt, fullt ikledd beskyttelsesdraktene sine. På vei tilbake besøkte jeg kronprinsen i Bahrein, sjeik Hamad bin Isa, som gjennom lang tid hadde bedt om å få treffe meg, og ville være nøye orientert om det som skjedde. Som alltid, var Bahreinis' støtte entusiastisk og urokkelig. Fordi jeg hadde bundet marinen til et miljø som var sterkt faretruende, og visste at de var under stor belastning, var jeg ivrig etter å få stadfestet fra autoriteter utenfra, som var kompetente til å bedømme, at jeg ikke bad om for mye fra Chris Craig og hans menn. Derfor bad jeg hovedkvarteret for fellesstyrkene om å sende ut en sjefsoffiser i marinen, som kunne besøke spesialkampgruppen, og foreta en uavhengig evaluering av marinens rolle, slik Paddy Hine hadde gjort for flyvåpenet og jeg for hæren. Til å begynne med virket de merkverdig nølende med å gå med på dette ønsket, så for å forsterke saken, påpekte jeg at selv om mange sjefsoffiserer i hæren og i flyvåpenet hadde kommet ut for å besøke sine enheter i aksjon, hadde ingen tilsvarende marineoffiser besøkt sonen siden september. Jeg mente det var viktig med slike besøk, ikke bare under denne operasjonen, men under alle utenlandske utplasseringer. På den måten kunne sjefer for den enkelte tjeneste hjemme i Storbritannia orienteres nøyaktig og personlig av sine egne folk med hensyn til hvordan enhetene deres fungerte, og de trengte ikke å stole på rapporter som ble sendt oppover kommandokjeden. Omsider, kvelden før bakkekrigen startet, kom kontreadmiral Peter Woodhead, flaggoffiser for flottilje nummer en, og foretok nøyaktig den typen besøk som jeg hadde håpet på. Han reiste innom mange skip. Mannskapene var overbegeistret for å se ham, og besøket ble et enormt suksess. Bortsett fra virkningen besøket fikk på moralen, bekreftet det den oppfatningen jeg allerede hadde, om at alt stod bra til på vår østre flanke. Den 14. februar fikk jeg flyktet fra arbeidet i noen timer, noe jeg ikke hadde greid siden før jul. "Hadde en vidunderlig dag. Jeg tok meg fri," skrev jeg til Bridget. "Måtte være i briefinger frem til

290

klokken 1100, så dro jeg hjem, sov til lunsj, tallerken med suppe, sov til ut på ettermiddagen, og så ryddet jeg i en del papirer som lå strødd i huset. Så tilbake til briefinger, fulgt av en og en halv time med pressen.” Hvis det ikke høres ut som mye av en ferie, kan min glede over den lille pausen gi et inntrykk av det presset som vi levde under, selv om vi var langt borte fra frontlinjen. Den 14. februar, under dekknavnet Exercise Dibdibah Charge, begynte divisjonen å bevege seg opp til samlingsområdet med kodenavn Ray, rett sør for punktet der de irakiske forsvarene skulle forseres. Gjennom de siste tre ukene hadde de britiske kampstyrkene opprettholdt absolutt radiotaushet. Mens i øst, der de kom fra, fortsatte radiomenn å sende båndopptak av radiotrafikk tatt opp under trening på høydedraget Devil Dog Dragoon et stykke oppover kysten fra Jubail. Under Dibdibah Charge kom divisjonen på lufta igjen det var av vesentlig betydning å gjennomføre radioøvelse - men igjen ble signalene tatt opp, og denne gangen sendt fra kjøretøy som trakk seg langsomt tilbake sørøstover for at irakerne skulle få inntrykket av at britene gjorde retrett i den retningen. Den syttende besøkte jeg feltsykehus nummer 22 og 23, ute i ørkenen, ikke mange kilometer sør for grensen. Den tjue-første foretok jeg mitt siste besøk før bakkekrigen ved divisjonshovedkvarteret, i tillegg til at jeg traff de to brigadekommandørene. Rupert Smith hadde endelig begynt å få noen opplysninger om plasseringen av fiendens styrker overfor ham, noe han hadde etterlyst lenge. Ubemannede droner utstyrt med kameraer hadde filmet de irakiske stillingene, og lydpeileutstyr hadde lokalisert artilleri og bombekastere med stor nøyaktighet. GR1A Tornadoer hadde også fløyet rekognoseringstokter over hans sektor av frontlinjen. Våre offiserer og menn så alle ut til å være i enestående form, selv om det var vanskelig for dem å takle ventetiden. Jo mer jeg var sammen med Rupert, desto mer ble jeg fylt av tillit til ham. Jeg kjente meg sikker på at han ville håndtere divisjonen med ferdighet og mot når de var i kampsituasjon, og at våre styrker kunne takle den oppgaven som de var betrodd, nemlig å vokte høyreflanken til de alliertes hovedfremstøt gjennom den irakiske republikanske garde. "Vi er nå inne i nedtellingsperioden," fortalte jeg Bridget, "og innen du har mottatt dette, vil kampen være godt i gang." Jeg tilføyde en

291

klausul som viste seg å være så altfor forutseende: "Det eneste som krever vår oppmerksomhet er å sørge for at det ikke oppstår konflikt med den nære luftstøtte til bakketroppene. I en strid i høyt tempo, der alle er med, er det svært vanskelig å unngå blått-på-blått, eller brodermord som amerikanerne kaller det. Den eneste måten å gjøre det på er å anvende prosedyre, det vil si å beholde en viss avstand foran slagområdet der luftstyrkene ikke har tillatelse til å angripe. Det skal holdes en konferanse imorgen for å drøfte hele saken."

*

*

*

Norman og jeg hadde gjentatte ganger i løpet av de siste ukene drøftet dette vanskelige emnet, og vi hadde gjort alt vi kunne for å løse problemene. Lite ante jeg at i løpet av fire dager kom det til å skje, det som jeg var bekymret for, ned til den minste tragiske detalj. Men for øyeblikket fortsatte jeg mine besøk hos enhetene med et siste kort besøk til Tabuk, flybasen i nordvest som et enormt antall tokter var blitt fløyet ut ifra, ikke minst av Tornadoene. Og så, med begynnelsen til bakkeoffensiven bare tretti-seks timer unna, reiste jeg tilbake til basen i Riyadh i den visshet om ,at jeg ikke kom til å se divisjonen igjen før den hadde brutt gjennom de irakiske forsvarene og var godt i gang med kampen. Til tross for alle våre detaljerte forberedelser, håpet vi fremdeles at en bakkekrig til slutt skulle vise seg å være unødvendig. På den ene side forventet vi en større kamp med mange tap, og med sannsynligheten for at kjemikalier ble brukt. På den annen side ønsket vi å unngå dette dersom det var mulig. Det ville kanskje dermed bli færre å fordele æren på, men det ville også være langt flere mennesker i live, og det var det som telte mest. "Jeg kan ikke noe for det, men personlig er jeg optimistisk når det gjelder sjansene for at den irakiske hæren vil kollapse før bakkestyrkene går inn," fortalte jeg Bridget. "Det foreligger opplysninger fra krigsfanger at troppene er i dårlig tilstand, faktisk ved sultegrensen, med lus og ustelte sår, og moralen er lav i og med at det ikke er deres eget land de forsvarer." Midt i februar ble jeg likevel overrasket over å høre fra Norman at Washington, som langt fra presset ham til å utsette, slik som de hadde gjort tidligere, nå ønsket at han skulle sette i gang

292

med bakkekrigen før Saddam Hussein kunne trekke seg ut fra Kuwait i eget forgodtfinnende og dermed beholde sin enorme hær intakt. Bakkestyrkene selv var selvfølgelig ivrige etter å komme i gang med jobben sin, siden de anså striden som en sikker vei til å bli sendt hjem etter godt utført arbeid. Dermed var vi under press fra mange forskjellige retninger, noe som var en del av hverdagen til sjefskommandører. Et emne som var årsak til stadig uenighet, var krigsskadevurdering. For alle i krigssonen var det tydelig at de allierte luftstyrker utsatte Saddam for hard medfart, men analytikere i Washington var tilbakeholdende med å si seg enig i lokale beregninger om det omfanget av skade som ble påført den irakiske krigsmaskinen. Ett problem var at minst tretti-seks timer hadde gått fra det øyeblikket et overvåkingsfly tok fotografier og frem til bildene ble sett av analytikerne i Amerika, slik at all informasjonen deres var foreldet før de mottok det. Et alvorligere hinder var deres krav om ubestridelig bevis for ødeleggelsen. Før de for eksempel kunne akseptere at en stridsvogn var ute av spill, måtte de se at det rent fysisk var sprengt i biter eller i det minste lå oppned. Men faktum var at selv om stridsvognen kunne virke intakt på bildene som ble tatt av kameraer oppe i lufta, kunne den likevel ha vært uskadeliggjort av en bombe eller missil. Likedan, dersom irakiske enheter fremdeles okkuperte skyttergravene sine i ørkenen, kunne de ha blitt så alvorlig rammet av mangel på vann, mat og kommunikasjoner at de var blitt praktisk talt unyttige, men dette var noe som ikke kunne bedømmes av noe fly fotografi. Resultatet var at ingen alminnelig enighet kunne oppnås om i hvilken stor grad den irakiske hærens kamppotensiale var blitt redusert. Likevel følte vi oss trygge, da vi var kommet godt inn i februar måned, på at vi beveget oss stadig nærmere tallet på femti prosent, som Norman hadde satt som det målet som måtte nås, før han var villig til å sette inn bakkestyrkene sine. Da begynnelsen av bakkeoperasjonen nærmet seg, følte vi - med en blanding av sinne og vantro - at sympatien i Storbritannia og USA var i ferd med å skifte over fra koalisjonen og mot det irakiske folket. Det var de stakkars irakerne som fikk prylingen, og vi var i ferd med å bli betraktet som store bøller. (I et seminar etter krigen var det en

293

angivelig militær spesialist som i fullt alvor spurte Bill Wratten hvorfor det britiske flyvåpen (RAF) ikke hadde begrenset bombingen av broer på dagtid, slik at irakerne kunne bruke dem trygt om natten.) Det måtte til en del kamp for å få bukt med en slik holdning, selv om den var fullstendig misforstått, og jeg var svært glad for å høre, at på ett stadium hadde den saudiske kronprinsen fortalt den amerikanske ambassadøren i Riyadh at hans regjering gav sterk støtte til luftkrigen. Dette kan høres ut som en selvfølge, men med all denne tiltakende av motstand som vokste seg sterkere hele tiden, var det godt å vite hvordan vi stilte hos vertsnasjonen. "Jeg legger merke til at det er i ferd med å dukke opp en fryktelig debatt i Storbritannia om vi skal fortsette å være slemme mot irakerne eller ikke," skrev jeg hjem. "Mitt svar er at hvis vi stopper for tidlig, kommer vi til å måtte betale prisen med britiske soldaters liv, og dette er ingen handel som jeg ønsker å inngå." Helt til slutt satte vi inn detaljerte tiltak for å holde åpen alternativet med en fluktvei. Under Morgenbønn den 22.februar, for eksempel, åpnet Norman samlingen ved å si at informasjonen som han kom til å gi oss, var kun egnet til oss innenfor hovedkvarteret, og måtte ikke formidles oppover eller nedover i kommandokjeden. Det han hadde å fortelle, var at i ellevte time av det russiske fredsinitiativ, forsøkte president Gorbatsjov fortsatt å forhandle seg frem til en irakisk tilbaketrekking fra Kuwait. USA's henstilling var at irakerne skulle trekke seg ut fra Kuwait i løpet av nitti-seks timer. De kunne ta med seg kjøretøyet sitt som ikke var pansret, men måtte la alle panservogner og artilleri være igjen, slik at hæren ble udyktiggjort. Irakerne sa at det ville være umulig å forlate Kuwait på det tidspunktet, for veiene og broene var blitt så sterkt skadet. Det ville ta dem seks uker å trekke seg tilbake. De forlangte også at FNsanksjonene måtte oppheves straks de hadde trukket ut to-tredjedeler av styrkene sine, og at når tilbaketrekkingen var fullført, skulle alle FN-resolusjoner mot Irak kanselleres. Norman fortalte at på et møte i Det hvite hus natten i forveien, hadde Colin Powell sagt at hvis en rask tilbaketrekking fortsatt var mulig, skulle vi ta den muliheten og unngå bakkekrig, men irakerne måtte forstå at det ikke kunne være snakk om noen forhandling. Videre, dersom fienden mente dette i fullt alvor, måtte de beynne en

294

massiv tilbaketrekking innen klokken 1200 den 23. februar. Spørsmålet ble så reist om hvordan vi skulle signalisere vår intensjon om å la dem slippe unna uten angrep. Svaret var at vi skulle innføre en midlertidig stans i luftkrigen, en to-timers våpenhvile, for å gi irakerne sjansen til å begynne å komme seg i vei. Dette betydde at vi måtte finne ut hvordan vi i praksis skulle kalle tilbake hvert fly midt i et tokt, selv de som var like ved målene sine. Da Chuck Horner ble forespurt om dette ville være mulig, svarte han med sin sedvanlige metodiske ro, at han kunne greie det, men det ville ta ham et par timer å utarbeide detaljene. Da Norman bad om å få eventuelle kommentarer, var det flere arabiske nasjoner som gjorde det klart, at en slik type oppgjør ville være høyst uvelkommen hos dem. Når vi var kommet så langt, var de fast bestemt på å gjennomføre bakkeoperasjonen, og brekke ryggen til den irakiske hæren og knuse Saddams kjernefysiske og kjemiske kapasitet. Da Norman avsluttet møtet, gjentok han at alt måtte holdes strengt hemmelig og ikke snakkes om utenfor dette rommet. Til tross for all denne hemmeligholdelsen, tror jeg ikke at noen av oss trodde hetl alvorlig at Saddam hadde den minste intensjon om tilbaketrekking. Forhandlingene hans med Gorbatsejv var ikke noe mer enn et spill for å vinne tid. Vår kjennskap til ham beviste også at det var umulig å tro på noe av det han sa. Likevel var det tydelig at vi trengte å ha en plan å falle tilbake på i tilfelle han ombestemte seg. Det siste vi ønsket var å trenge gjennom minefeltene og starte krigen, bare for å måtte stoppe fordi han virkelig hadde begynt å trekke seg ut, eller sa han var villig til å gjøre det. Den 23. februar ringte John Major igjen, enda en gang en personlig samtale på en uklarert linje, for å ønske divisjonen vår lykke til i kampen. Som jeg sa til Bridget, var han "han gav meg pinlig mange komplimenter i sine uttalelser om meg, og gratulerte meg med hvordan det hadde gått: "...taklet med usedvanlig dyktighet" og så videre. Jeg måtte påpeke at det ikke hadde mye med meg å gjøre, men heller de enestående menneskene som jobbet for meg. I tilbakeblikk virker det som om jeg har sørget for å ha usedvanlig mye å gjøre, men jeg kan ikke forstå at jeg personlig oppnådde så mye av betydning." Statsministeren fortalte meg at han hadde mottatt store

295

mengder brev fra tjenestemenn og hustruene deres. Brevene, sa han, lærte ham mye om egenskapene til de som var engasjert i tjenestene. Noen hadde forlangt høyere lønn, og en forfatter var modig nok til å innrømme at han ikke hadde latt seg verve i hæren for å sloss i en krig. Men de fleste brevskriverne var konstruktive og entusiastiske med hensyn til det de gjorde. I likhet med tidligere anledninger, fikk jeg også etter denne oppringningen fra Nummer 10 Downing Street den behagelige følelsen av at vi hadde en usedvanlig medmenneskelig og sympatisk helt hjemme i Whitehall. Aggressiv patruljeføring og en stadig økende strøm av desertører styrket daglig vårt inntrykk av at luftkrigen hadde gjort mer skade hos fienden, enn Pentagons offisielle beregninger viste. Vi merket at kampviljen holdt på å forsvinne raskt, og at det kun var trusselen om henrettelsesskvadroner som holdt mange tropper i posisjon. Dette gav meg håpet om at kampen ville være kort. Men i mellomtiden sivet det forferdelige nyheter ut fra Kuwait, og ikke bare om de ca. fem hundre oljebrønnene som stod i brann. "Forferdelige grusomheter blir begått, for ille til å skrive om i brev," fortalte jeg Bridget. "Den eneste måten vi kan finne ut om om de virkelige fakta, er når vi møter irakerne på slagmarken. Nå er den virkelige prøven i ferd med å komme. Dersom divisjonens operasjon ikke lykkes, kommer jeg selvfølgelig til å bli holdt ansvarlig. Det vil være min skyld fordi jeg omplasserte dem der oppe istedet for å la dem bli værende sammen med marinen." Det var en liten positiv handling som jeg kunne foreta kvelden før bakkekrigen begynte. Jeg ringte til hustruene til mine sjefskommandører i hæren, pg fortalte dem at mennene deres var i god form. Mennene, som befant seg ute i ørkenen, hadde ikke anledning til å ta kontakt på denne måten, men fra Riyadh var det enkelt nok. Jeg visste at konene til samtlige befal og menige hadde det vanskelig hjemme, i Storbritannia eller i Tyskland, der de satt og ventet, mens de lurte på hva som ville skje, og jeg var glad for å kunne foreta denne lille gest for å hjelpe noen av dem. Jeg fikk senere høre at disse oppringningene hadde hatt en kraftig positiv virkning på moralen. Maggie Denaro sa at hun følte som om hun hadde fått "et skudd med heroin," og jeg tror at Susie Smith var like lykkelig, til tross for hennes reaksjon, som var så typisk for de

296

som satt hjemme. Jeg regnet med å få høre nyheter om familien hennes da jeg spurte, om hun hadde noen spesiell hilsen eller beskjed til Rupert. Jeg ble svært så overrumplet da hun svarte, "Vel, tusen takk for at du ringte. Jeg er glad for å høre at han har det bra. Men du kan hilse ham fra meg og fortelle ham, at når han kommer hjem denne gangen, får han ikke lov til å dra ut i flere kriger!" Da G-dagen endelig kom (starten av bakkekrigen), syntes jeg det var merkelig å tenke over at selv om våre luft og marinemannskap allerede var rene veteraner, med fem uker i krig bak seg, ventet våre soldater fortsatt på det første glimtet av fienden. Fra min egen erfaring visste jeg hvordan de hadde det. "Jeg ser en likhet mellom denne situasjonen og et hopp fra fallskjerm," skrev jeg hjem. "De står nå i døra til flyet med det røde lyset på, og venter på grønt."

297

Irakiske tropper overgir seg til britene. De var skrekkslagne som resultat av sin egen propaganda, og trodde at de allierte kom til å torturere dem dersom de overga seg.

298

KAPITTEL 12 ØRKEN SABRE Bakkekrigen begynte klokken 0400 G-Dag, søndag den 24. februar, da to store invasjonsstyrker krysset grensen samtidig. I øst trengte elementer av 1. og 2. (amerikanske) marinedivisjoner seg gjennom minefeltene inn i Kuwait i en klassisk utført operasjon. De begynte å kjempe seg vei rett nordover mot Kuwait City, akkurat som fienden var blitt ledet til å tro at koalisjonen kom til å gjøre. Samtidig, langt i vest, var det elementer av det amerikanske XVIII korps, med franske forsterkninger, som begynte et stort sveip gjennom ørkenen. Amerikanernes hensikt var å avskjære Riksvei 8, som går fra Basra til Bagdad, for deretter å slå ring rundt den republikanske gardes divisjoner, mens franskmennene sikret vestflanken av fremrykkingen. Den tredje og mest dramatiske del av invasjonen var luftangrepet som ble utført av den 101. angrepsdivisjonen ("The Screaming Eagles" = De skrikende ørner). Oppdraget deres var å opprette en fremre operasjonsbase, som de kalte Kobra, åtti kilometer inn i Irak. Masseutplasseringen ble forsinket på grunn av tåke til klokken 0740, og ble utført av tre hundre transport-og angrepshelikoptere. I løpet av fire timer var to tusen soldater blitt fraktet inn til Kobra, sammen med sitt artilleri, lagre og drivstoff, og gikk til angrep mot Riksvei 8. Samtidig som alt dette var i gang, gjennomførte koalisjonens luft­ styrker lynoperasjoner som skulle støtte bakkeformasjonene og bevare presset mot strategiske mål. I mellomtiden fortsatte det storslåtte bedraget i øst, med den amerikanske marinen som bombarderte kysten, som om den forberedte seg til en amfibisk landing, og den 1. amerikanske kavalleridivisjonen fortsatte med artilleriangrep og rekognoseringspatruljer i området rundt Wadi al Batin. De første operasjonene gikk så bra at Norman Schwarzkopf tok en karakteristisk djerv avgjørelse og forskøv frem utplasseringen av VII korps (som den britiske divisjonen utgjorde en del av) til femten timer før den opprinnelig planlagte tiden. Som konsekvens av dette måtte den planlagte massive sperreilden av artilleri foran gjennomtrengingen av minefeltet ved grensen til Irak, reduseres fra mer enn

299

to timer til bare tretti minutter. Men selv da viste det seg å være enklere enn forventet å trenge seg gjennom forsvaret. Like før klokken 1200 begynte panserbulldosere fra den 1. mekaniserte infanteridivisjon (Den Store Røde) å pløye gjennom minefeltet, og i løpet av åtti minutter hadde de åpnet seksten filer. Dette gav amerikanske kavallerienheter mulighet til å presse seg igjennom, feie forbi dårlig forsvarte irakiske posisjoner og etablere en halvsirkulær dekningspatrulje ca. femten kilometer nord for dette punktet. Fra krigsrommet i Riyadh overvåket vi lanseringen av bakkeoffensiven med stor tilfredshet, nesten med vantro, idet vi så den hastighet som koalisjonsstyrkene rykket frem med. Dagens ene målbevisste motangrep mot en marinedivisjon ble raskt slått ned, med tap av tre amerikanske stridsvogner. Norman hadde pålagt totalforbud mot å møte pressen så lenge invasjonen var i sin innledende fase, men søndag kveld, da han så at alt gikk så bra, innkalte han til pressekonferanse. Her var han i sprudlende form. Ti timer inn i offensiven, sa han, var mer enn fem tusen soldater blitt tatt til fange, og hundrevis av andre soldater vinket med hvite flagg som tegn på overgivelse. Motstanden som helhet hadde vært svak, og allierte tap vært meget få. Norman avslo smidig å avsløre noen som helst detaljer av planen eller av den konkrete utviklingen, men gav en uforglemmelig beskrivelse av de alliertes strategi for å forsvare seg mot Saddam Husseins styrker: "Vi kommer til å gå rundt, over, gjennom, over, under, og hvilken som helst annen måte som må til for å slå dem." På G + 1, mandag den 25. februar, grep den britiske divisjonen endelig sin sjanse til å gå med i bakkekrigen. Det var en overskyet, grå ettermiddag, med sterk vind som blåste over ørkenen. Under trening hadde planen alltid vært at den 4. panserbrigaden kom til å lede den britiske fremrykkingen. Rupert Smith regnet med at divisjonen ville måtte kjempe sin vei inn i Irak gjennom tungt forsvarte stillinger. Og den 4. brigade, med sitt høye innhold av infanteri, var best egnet for denne rollen. Ideen var at dette skulle åpne døren og la 7. brigade anvende sin typiske høye hastighet til å slå til i ørkenen. Den 23. februar utstedte Chris Hammerbeck dagens spesielle ordre, som et ledd i å forberede mennene sine på krig: "Vær bestemt overfor dem som gjør motstand, og medmenneskelig

300

og omsorgsfull overfor dem som overgir seg og er skadet. Vis respekt for menneskeliv som det det er, og nekt å slippe mismot til, uansett hva vi kan komme til å være vitne til i dagene som ligger foran." Rollene ble faktisk reversert, og det var 7. brigade som ledet, med Queen's Royal Irish Hussars som gikk i spissen, under Arthur Denaros kommando. Innen klokken 1400 skurte stridsvognene deres frem og inn gjennom filene som var blitt ryddet av den 1.mekaniserte infanteridivisjon. Jobben var glimrende utført, og filene var merket med tape og svære fargede tavler, røde og blå, store som låvedører, påført enorme bokstaver, slik at det ikke fantes noen mulighet til å gå seg vill. Der stod det også, "VELKOMMEN TIL IRAK, HILSEN 'THE BIG RED ONE'". Begeistrede amerikanske soldater vinket stridsvognene igjennom. Inne i kanontårnene var spenningen til å ta og føle på. For de unge soldatene i de fremste skvadronene, noen av dem bare sytten eller atten år gamle, var dette absolutt den mest fryktinngytende dagen av deres liv. Etter måneder med trening og ukevis av venting, skulle de gå til aksjon. Nå, når de fikk øye på de første irakiske fangene deres som kom tilbake under amerikansk eskorte, stod de overfor sin største prøve. Hvis fienden hadde tenkt å bruke gass, var det mest sannsynlig at han anvendte det på tropper i brohodet, der han visste at allierte panservogner ville være konsentrert på et lite område. Men Arthur hadde tatt den forhåndskalkulerte sjansen på å instruere mennene til å la være å ha på seg gassmaskene sine, for de kunne se og sloss langt bedre uten dem. Dessuten var de beskyttet av filtersystemene i kjøretøyene deres. Da de stanset opp på startlinjen, som hadde fått kodenavn New Jersey, der amerikanske tjenestemenn grov seg inn, kom det en skranglete gammel hannrev løpende frem foran de fremste stridsvognene og bykset bortover ørkenen. Dette inspirerte Arthur, en ivrig jeger, til å rope ut over radioen, ikke bare "Move now! men også "Tally-ho!" (et jaktrop, oppmuntringsrop til hundene når man får øye på reven). Så den 7. panserbrigaden ledet veien inn i Irak. Med helikoptere som fløy over dem for å varsle om mål i det fjerne, la Challenger stridsvognene i vei og stormet mot nordøst i 40 kilometer i timen, tre hundre meter fra hverandre, i pilspissformasjon.

301

Deres første angrepsmål, med kodenavn’Copper North, var antatt å være en brigadeposisjon. Deres mål, nå som alltid ellers i kampen, var å presse fremover så raskt som mulig og ødelegge alle fiendtlige panservogner og artilleri, men passere forbi infanteriposisjoner som ikke kunne påvirke hovedkampen eller skade dem. Målene deres, som var oppkalt etter metaller - Kopper, Messing, Stål, Sink, Platina, Wolfram - var ganske enkelt ringer tegnet inn på kartet rundt fiendtlige stillinger. Som Rupert Smith, divisjonens kommandør, flere ganger hadde gjentatt, anviste ringene ikke noen særskilte egenskaper i terrenget, men bare konsentrasjoner av irakiske styrker. Britenes mål var ikke å ta irakiske fanger, men å rydde ørkenen for fiendtlige panservogner og så fortsette fremover. Den første timen hadde husarene den luksusen å vite at alt var foran dem, det være seg mennesker eller maskiner (men det må være fiende), men da Staffords og Scots Dragoon Guards dro i forveien bort fra dem, måtte alle være ytterst nøye med å skjelne mellom venn eller fiende. Patrick Cordingley hadde håpet at brigaden hans kom til å kjempe sin første kamp i dagslys, men mørket kom faktisk over dem før de fikk kontakt med fienden, og i tillegg begynte det samtidig å regne kraftig. Det ble meget snart tydelig at to spesielle deler av de alliertes utstyr var potensielle krigsvinnere. Den ene var det globale lokaliseringssystemet (GPS) som var drevet av satelitter, i likhet med det som brukes av seilere. Den gav stridsvognkommandører nøyaktige opplysninger om hvor de befant seg, helt ned til en ti-sifret gradnettreferanse, eller innenfor ca. femten meter på jordens overflate. Det andre uvurderlige redskapet var TOGS (Thermal & Optical Gunsight = Termisk og optisk kanonsikte), som gjorde det mulig for mannskapene å se i mørket. Ved å plukke opp varmestråling, fikk stridsvognkommandørene gjennom dette siktet evne til å oppdage fiendtlige kjøretøy på en avstand av minst to tusen fem hundre meter, og skyte på dem med stor nøyaktighet lenge før de irakiske artilleristene selv kunne få øye på angriperne. Siktene var så følsomme at monitorenhetene til kommandørene var konstant aktive, med små lysflekker i bevegelse - ørkenrotter som smatt over ørkenens overflate. Ca. klokken 1830 tok husarene en pause på førti minutter mens

302

navigasjonssatelittene var under horisonten og utenfor rekkevidde. Og så, med gradnettreferansene nøyaktig gjenopprettet, fortsatte de videre igjen, mer langsomt, inntil de klokken 2100 kom i kontakt med den første irakiske hovedstillingen. Arthur satte seg rolig til for å vente på at Scots Dragoon Guards og Staffords tok ham igjen, og sendte sine unge stridsvognkommandører i forveien for å rekognosere og finne ut hva som var i ferd med å skje. For dem var det et nervepirrende oppdrag, da de kikket inn i mørket og kjørte inn i det ukjente. Da de meldte at de hadde oppdaget en fiendtlig stilling av betraktelig størrelse, dro Arthur hele gruppa si tilbake og påkalte tung artillcriild fra de britiske 155 mm kanonene, og fra det amerikanske flerrakettbatteriregimentet som var blitt lagt under Rupert Smiths kommando av general Fred Franks. Så, ved midnatt, på ordre fra brigadehovedkvarteret, rykket regimentet hans frem igjen og fortsatte frem til kl. 0300. På det tidspunktet regnet han med at stridsvognene hans hadde gått: "Omtrent så langt som våre nerver ville tillate den første natten." Men det var på ingen måte slutt på nattens aksjon. Der de satt stille i mørket, begynte Challenger-mannskapene å plukke opp varmeflekker på TOGS-skjermene sine. Først var det ca. ti, så tjue­ fem, og så nesten femti. Tydeligvis hadde irakerne tenkt å benytte seg av ett av sine favorittknep, nemlig et motangrep umiddelbart etter en retrett. Husarene, som hadde den overveldende fordel av å kunne se dem uten selv å bli sett, holdt seg rolige og lot dem komme inn til de var to tusen fem hundre meter borte, og så åpnet de ild. Den påfølgende kampen, der Staffords spilte en fremtredende rolle, varte i nitti minutter, og de unge kommandørene fra begge regimenter utviste stor sinnsro og sterkt lederskap. Våre stridsvogner traff mange irakiske kjøretøyer, men fienden fikk aldri øye på våre Challengers bortsett fra glimtvis da de ble opplyst av kanonild, og traff aldri noen av dem med stor kraft. Til slutt snudde de og løp. Ved soloppgang tirsdag den 26. februar ble det avslørt at ti av fiendens panserkjøretøy var blitt hardt truffet og satt ut av spill, men også at stillingen som husarene hadde meiet ned, bare var av underordnet betydning. Hovedbeleiringen, med tilnavn Sink, lå en kort strekning lenger øst, der store mengder stridsvogner og infanterister var oppstilt i klynger. En sandstorm begrenset sikten, så

303

husarene gikk til angrep fra vest, og avfyrte sitt hovedfremstøt på bare fire hundre meters avstand. Det var det lengste de kunne se, mens Staffords kom ned nordfrå og drev irakerne ut. Det store problemet til stridsvognkanonérene, var at fiendens infanteri begynte å overgi seg i hundretall på bakken mellom Challengerene og de væpnede målene, og de måtte unngå å skyte mot soldater som stod på bar bakke. Tidlig om ettermiddagen rykket regimentet frem enda lenger østover og angrep en annen brigadestilling, Platina. De meiet den raskt ned og tok store antall soldater til fange. Slik fortsatte den voldsomme fremrykkingen.

*

*

*

Det ble gjort rask fremgang på hver sektor av koalisjonsfronten. I nordvest hadde amerikanerne lyktes i å avskjære motorveien til Bagdad, og i øst hadde de arabiske styrkene stormet nordover mot , Kuwait, der egypterne holdt en beundringsverdig ledelse og tok store antall soldater til fange. Allierte tap var mirakuløst få, og selv den amerikanske marine, som jeg hadde forventet skulle lide store tap, styrtet fremover nesten helt uskadd mot en vaklende opposisjon, som var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Så underlig som det enn kunne virke, hadde irakerne enda ikke forstått hva som var i ferd med å skje. Oppmerksomheten deres var ufravikelig fokusert på den søndre fronten, og de hadde ikke forstått at VII korps' store venstre sving holdt på å vokse seg meget sterk, og kom snart til å tildele dem et skikkelig slag fra vest. Oppdraget til den britiske divisjonskommandøren, Rupert Smith, var å beskytte høyreflanken til VIII korps idet det rykket frem mot den republikanske gardens divisjoner i nordøst. Planen hans var, kort sagt, å sloss med de to brigadene sine som om han var en bokser, der han først slo til med den ene, og mens den brigaden ble supplert, slo han til med den andre. Hans eget artilleri var blitt kraftig forsterket av en artilleribrigade fra den amerikanske nasjonale garden. Den bestod av flerrakettbatterier og kanoner, og han hadde i tankene å anvende den ikke som noen tredje brigade, men som direkte støtte til de to andre, der den byttet fra den ene til den andre ettersom situasjon krevde det. Til tross for forbedringer i siste øyeblikk, var

304

den informasjon som Rupert hadde fått fra etterretningstjenesten om oppstillingen til de fiendtlige styrkene, på ingen måte god. Han var for øvrig uansett redd for at irakerne, straks de allierte begynte å angripe igjen, kunne komme til å reise seg som en maurtue og begynne å flytte på seg. Hvis dette skjedde, ville hans fremste mål være å angripe enhver formasjon som virket som om den kunne true fremrykkingen til hovedkorpset. Det ble imidlertid snart tydelig at irakernes kampvilje var blitt alvorlig svekket av luftkrigen. Ukevis med bombardering, mangel på søvn og på ordentlig mat hadde redusert effektiviteten deres så sterkt, at moralen deres var helt på bånn selv før koalisjonen hadde iverksatt bakkeoffensiven sin. Og nå kollapset de, enhet etter enhet, under de alliertes lynraske og voldsomme angrep. De reiste seg langt ifra som noen maurtue. De hadde ingen tanke på eller intensjon om å flytte på seg. Hele strategien deres var basert på forsvar. De fleste av kanonene og stridsvognene deres var faktisk så godt nedgravet at de ikke en gang kunne snus for å motstå et alliert angrep, når det kom mot dem fra en uventet retning. Dette gjorde dem til lett bytte for koalisjonens panser, og fratok dem mobiliteten som stridsvognene skulle ha gitt dem. Men den republikanske garden på divisjonens nordre flanke var fortsatt en trussel som vi ikke kunne overse. Den britiske divisjonen var ikke bare ekstremt mobil, men også i gjennomført god form. Den hadde alt det den kunne ønske seg når det gjaldt utstyr og logistisk støtte. Og etterhvert som den rykket fremover, var ingeniørsoldatene i konstant arbeid bak den, og utvidet en vei fremover ut ifra brohodet. Veien hadde en dobbelt rolle. Den gav sjåførene for forsyningstjenesten et spor slik at de ikke kom til å gå seg vill eller sette seg fast, og også dersom fienden hadde gått til motangrep ville de britiske stridsenhetene ha visst hvor de skulle lokalisere og beskytte sin egen logistiske hale. Ørkenen var faktisk så flat og hard at de store tankbilene med drivstoff kunne kjøre rett over den, til forhåndsavtalte vekslingspunkter. En eller to satt seg riktignok fast, men de ble tauet ut, og på grunn av den generelle mobiliteten som de hadde, trengte vi ikke å bekymre oss for at ørkenoverflaten kom til å bestå av et tynt lag med sand eller gjørme, og ikke kom til å klare belastningen av bilene våre. Den logistiske halen, som var omhyggelig planlagt av Martin White,

305

møtte hvert eneste behov divisjonen hadde, og krigen tok faktisk så raskt slutt at han aldri kom så langt at han trengte å sette alle planene sine ut i livet. Han hadde for eksempel foreslått at det skulle opprettes et ammunisjonsdepot inne i Irak. Men slik tingene utviklet seg, ble det aldri behov for dette. Feltsykehus nr. 22, som hadde stått standby med alt utstyret pakket ned i containere nord for Qaysumah, og som regnet med å måtte haste nordover gjennom brohodet til en ny beliggenhet inne i Irak, trengte heller aldri å flytte på seg. Idet koalisjonsstyrkene styrtet fremover på land, var minesveiperne fra den britiske marinen fortsatt i gang med sitt farlige arbeid i Golfen, innenfor rekkevidde av Silkwormrakettene på kysten. Amerikanerne hevdet å ha eliminert alle rakettbatteriene, men Chris Craig og kommandørene hans trodde ikke på dem. Skipene oppfanget stadig radarsignaler fra irakiske ildledelseenheter og forventet angrep via missil eller rakett hvert øyeblikk, til alle døgnets tider. Natt til den 25. februar oppfanget HMS Gloucester angrepet som i så lang tid hadde virket uunngåelig. To Silkwormmissiler ble avfyrt fra kysten direkte overfor dem. Flytiden kom til å være godt i underkant av to minutter. Gloucester varslet straks ifra om angrepet, og fikk godkjennelse fra overkommandoen til å gjengjelde. En Silkworm gikk i vannet ikke langt fra land, men den andre fortsatte mot oss. Skipene åpnet ild med bortimot alt de hadde, og en Sea Dart traff missilen og sprengte den nesten direkte over hodene på oss, så bitene spredte seg ned like akterut for flaggskipet HMS London. Midt i oppstyret sprutet en av de hurtigskytende Phalanx rakettvernkanonene en salve rett inn i USS Missouri, heldigvis uten å gjøre skade. Den minesveipende styrken gjennomførte en taktisk tilbaketrekking, for å revurdere stillingen og se om det kom flere missiler mot dem. Men det kom ikke flere, så skipene dro tilbake og fortsatte videre med det delikate oppdraget sitt til krigen var over. Innen den tid hadde de ryddet nok plass til at en av krigsskipene kunne bombardere irakiske landstillinger fra en avstand på bare tjue kilometer - på kloss hold for seksten-tommerskanonene.

*

*

306

*

I løpet av natt til 26. februar hadde også den 4. panserbrigaden vært sterkt og særskilt involvert, i en forvirret kamp om Copper South, der irakerne hadde ca. tjue stridsvogner og skøt voldsomt mot inntrengerne. I likhet med Patrick Cordingley, hadde Chris Hammerbeck valgt å kommandere brigaden sin fra en stridsvogn, det stedet der han følte seg mest trygg og komfortabel. Hans egen Challenger fikk tilnavnet Nomad, og var dekorert rundt kommandørens stilling med grove tegninger som var blitt utført av en kanoner. Senere sa han at han trodde ikke at han fjernet blikket i et sekund fra TOGS-skjermen i løpet av kampens første atten timer. Han skrev en levende beskrivelse av kamphandlingen: "En kamp mellom stridsvogner om natten er en merkelig affære, siden det utkjempes ene og alene gjennom termiske sikteapparater og derfor i grønt, hvitt og svart. Dette tar bort mye av dramatikken. Du kan ikke se fienden som skyter mot din egen vogn, men du er oppmerksom på at det skjer når en supersonisk "bom" høres idet hvert skudd passerer. Et treff mot fienden er bare en svart eller hvit flekk på målet, etterfulgt av en termisk røykstripe. I virkeligheten skjuler dette den katastrofale sprengingen av en stridsvogn, med medfølgende tap av mannskapet ombord. For mannskapet mitt var kampen et forvirret virvar av oppdaging av mål etterfulgt av trefningssekvenser: "Finne (ammunisjon) ...Stridsvogn...På...Skyt!" Små grupper fra fienden som hadde kastet seg overbord, og som søkte ly i mørket, som må ha blitt gjennomtrengt av lyset fra kanonene våre... Inne i stridsvognen brøt et lurveleven løs når mål ble oppdaget og beskutt. Blandingen av lukt varierte fra røyken fra hovedkanonene til den merkelig skarpe lukten som mennesker avgir når de lades med adrenalin og, for å være ærlig, er livredde." Inntil ettermiddagen den andre dagen etter starten av bakkekrigen, 26. februar, gikk alt aldeles utmerket for de britiske styrkene. For meg i Riyadh var det enormt tilfredsstillende å være vitne til at vår divisjon opererte, som jeg alltid hadde ment den skulle. Den manøvrerte raskt og fritt i den åpne ørkenen, for over bakken i en ekstraordinær høy hastighet, og opprettholdt den fleksibiliteten som jeg hadde håpet ville være det som preget den. Amerikansk luftstøtte viste seg å være høyst effektiv, og våre to brigader hoppet bukk fra

307

ett mål til det andre i imponerende hastighet, og ødela store mengder av irakiske panserkjøretøyer og kanoner. Men så tok lykken vår brått slutt. Målet Messing hadde vist seg å være en omfattende fiendtlig stilling, som inneholdt det meste av en panserbrigade. Ca. klokken 1400, i et angrep som var inndelt i faser, kom en kampgruppe fra 4. brigade inn mot den fra nordøst. Fienden var så lite forberedt på angrep fra den kanten at de ble tatt i å stå vendt den andre veien. Snart var mer enn tretti av stridsvognene deres og nesten femti pansrede mannskapsvogner ødelagt. Og de alliertes infanteri - den 1. bataljon i Royal Scots og den 3. bataljon i Royal Regiment of Fusiliers - kom ut fra sine Warrior panserkjøretøy for å rydde skyttergravene. Terrenget her var en flat og ensformig vidde av grus, med små men ødelagte irakiske kjøretøyer som lå spredt omkring for å fungere som landemerker. Snart etter klokken 1500 var Fusiliefene ferdig med Messing, og hadde begynt å bevege seg mot sin neste destinasjon, som var Stål. Etter den korte, men skarpe sandstormen den formiddagen, hadde været klarnet opp og det var god sikt. Alle de britiske kjøretøyene viste de selvlysende kjennemerkepanelene på oversiden som var standard såvel som de svarte "V"'ene på hver side. Sammen med resten av den 4. brigade tok Fusiliefene en pause for å omgruppere seg øst for Stål, og noen av infanteristene steg ut av stridsvognene sine mens de hadde sjansen. Mens de ventet, gikk det ut ordre om at ingeniørstyrken som var knyttet til C-kompaniet, skulle sprenge et visst antall fiendtlige kanoner, og da sappørene hadde fått satt ladningene sine på plass gav de beskjed til kompanikommandøren at de var klar. Så beordret han sine troppekommandører å stenge sine Warriors og bevege seg bort fra kanonstillingene. Innen da hadde 8. tropp i C-kompaniet vært stasjonær i noen minutter, men da mennene begynte å stige ombord i kjøretøyet med kallesignal 22, eksploderte det plutselig og tok fyr. Kommandøren av Warrior med kallesignal 23 beordret sitt kjøretøy straks til å ta stilling foran det brennende vraket, og beordret tre av sine menn til å hjelpe seg med å hente ut de sårede. Men de hadde knapt begynt å bære sårede til den nærmeste førstehjelpsposten, da kallesignal 23

308

selv eksploderte i en eneste ildkule. I alt ni soldater ble drept og elleve såret. Eksplosjonene var så voldsomme og uventet at noen av de som var tilstede, trodde til å begynne med at de var forårsaket av miner. Så ble luftliaisonoffiserene fra divisjonen og 4. brigade klar over at angrepsposisjoner som var blitt meldt av amerikanske A-10 Thunderboltfly falt sammen med posisjonen til de britiske styrkene, og det så ut som om kampbombeflyene var implisert. Nyheter om katastrofen nådde mine hovedkvarterer i løpet av få minutter. I likhet med alle andre som var involvert, var jeg sjokkert og sorgtynget over sløseriet med liv. For gjennom all den detaljerte planleggingen som lå bak landkampanjen, hadde jeg gjort alt jeg kunne for å være sikker på at britiske tap ble holdt nede på det minimale. Likevel var jeg ikke overrasket, fordi jeg visste altfor godt at slike nederlag er en uunngåelig del av moderne krig. Som ung offiser i Korea hadde jeg mistet en fjerdedel av troppen min i krigsulykker, og nå, i Golfkampanjen, var dette på ingen måte den første tragedien av denne typen. Allerede mer enn tjue amerikanere var blitt drept i ulykker der man traff sine egne, og jeg visste at feil av dette slaget var svært vanskelig å forhindre totalt, spesielt i en fremadstormende og rask panserkamp av den typen som vi sloss i. Men jeg visste også at uten den glimrende amerikanske luftstøtten, som våre bakkestyrker var gjenstand for, ville våre egne tap ha vært langt større. Hundrevis av lignende tokter var blitt fløyet uten uhell. Videre visste jeg at CinC hadde gjort alt som var mulig for å utvikle metoder hvorved man kunne unngå slike uhell, ved å opprette prosedyrer for å forsikre tilstrekkelig adskillelse. Gjennom de siste månedene hadde han og jeg drøftet problemet gjentatte ganger, og vi hadde nylig introdusert de nye kjennemerke-panelene og V-markørene for å gjøre det lettere for flygere å gjenkjenne sine alliertes kjøretøy fra lufta. Når en slik forferdelig ting skjer, er det altfor lett å reagere følelsesmessig, spesielt dersom man er anspent og trett etter krigens påkjenninger. En grusom feil var blitt begått, en feil som ble traumatisk for kameratene og for familiene til de mennene som var blitt drept eller såret. Det ville ha vært så altfor enkelt for meg, som kommandør for de britiske styrkene, å komme med en følelsesmessig utblåsning overfor media, og stille meg solidarisk med soldatene våre

309

og skylde på de amerikanske flygerne. Men etter min oppfatning ville det ikke ha oppnådd noe. Det ville ikke ha gjort de døde levende igjen, eller vært til trøst for de pårørende. Tvert imot, det ville ha vært i aller høyeste grad farlig, siden det godt kunne ha åpnet sprekker i koalisjonen, som igjen kunne ha ført til militære nederlag og ytterligere tap av liv. Dersom amerikanerne, for eksempel, hadde trukket sin luftstøtte tilbake fra den britiske divisjonen, kunne antallet tap hos oss ha steget katastrofalt. Videre var det betydningsfullt at vi ikke tillot at nederlaget ødela tilliten som rådet mellom de britiske og amerikanske styrkene, og den drivkraften som de kombinerte støtene deres inn i Irak hadde bygget opp. Dessuten var det enda ikke tydelig i det hele tatt, hva som hadde skjedd, eller hvordan katastrofen hadde oppstått. Det hadde tydeligvis skjedd en feil, men ikke mindre tydelig hadde det vært en feil, og ikke et bevisst angrep. Flygere og bakkekontrollører hadde arbeidet under et enormt press, og de alliertes fremrykking hadde funnet sted langt raskere enn noen kunne ha forutsagt. På det tidspunktet var ørkenen et virvar av et titalls spor som førte i alle retninger, og selv om amerikanske fly bar høyteknologisk navigasjons systemer, var det ingen landemerker som for eksempel bakker, daler, elver eller byer som kunne hjelpe en flyger til å få bekreftet hvor han befant seg. Derfor tok jeg en nøye overveid og viktig kommandoavgjørelse, og besluttet å nedtone hendelsen så mye som mulig. Det virket på meg som om det var nødvendig at to ting måtte gjøres umiddelbart. Det første var å samle alle tilgjengelige opplysninger, så jeg gav instrukser om at de ødelagte kjøretøyene skulle lokaliseres, undersøkes og fotograferes. Det andre var at vi skulle følge opp en første pressemelding i Storbritannia med vår egen, på linje med vår innstilling om å være åpen om årsakene til slike hendelser. Vi hadde ikke noe ønske om å skjule årsakene til katastrofen, og jeg visste at ethvert forsøk på å dekke over, ville være både forgjeves og skadelig. Dette hadde tjenestene oppdaget på sin egen bekostning i Falklandskrigen og andre steder. Jeg instruerte derfor min presseliaisonoffiser, oberstløytnant Nick Southwood, om å forberede en passende uttalelse. Tidlig på kvelden hadde vi fått ytterligere opplysninger. Det

310

fremgikk, at like før hendelsen hadde amerikanerne gjennomført to luftangrep mot irakiske panservogner på målet som vi kalte Wolfram, ca. tjue kilometer øst for Stål, med lag bestående av A-10 og F-16 fly. En assisterende luftliaisonoffiser fra en divisjon som var knyttet til den britiske divisjon, hadde så gitt to A-10 et tilleggsoppdrag. De ble væpnet med Maverick missiler, for å angripe den samme stillingen på nytt. Det virket som om dette var angrepet, som forårsaket katastrofen. Jeg visste at før en formell gransking var blitt gjennomført, kom vi ikke til å få noe fullstendig bilde av hva som hadde skjedd. I mellomtiden var det ingen hensikt i å forsøke å fordele skyld, og dette gav jeg også uttrykk for da jeg så Norman Schwarzkopf dagen etter. Krigen måtte fortsette. Jeg sa også at jeg mente det var ingenting å vinne på å gjennomføre en umiddelbar gransking, men at vi måtte samle alle opplysninger slik at det kunne granskes i detaljer på et senere tidspunkt. Norman gikk med på dette. I denne saken, såvel som i de fleste andre, var han og jeg samstemte. Når jeg ser tilbake tror jeg at vår avgjørelse var den rette. Det viktigste på den tiden var at vi skulle fortsette med krigen og ikke ta sjansen på å få sprekker i anglo­ amerikanske forhold, som hadde vært så nære og hjertelige, med en overilt og ubetenksom gjennomgang av hendelsene. Dette betydde ikke på noen måte at jeg ikke hadde sympati for de dødes familier. Tvert imot, jeg følte med dem, og så snart jeg kunne, skrev jeg personlige kondolansebrev til dem alle. Men hvis en kjemper i en krig, må man forvente tap. Og hele tiden så jeg det som min overordnede plikt å føre krigen mot Irak seierrikt til ende. Jeg ble styrket da jeg fikk følgende modige melding fra Fusilierenes hjemmebase i Tyskland, som var som et nøyaktig ekko av mine egne tanker: "Samtidig som vi sørger over det tragiske uhellet, er vi klar over at slike hendelser er uunngåelige konsekvenser av operasjoner. Heller enn å dvele ved dette tapet, foretrekker vi å sette søkelyset mot de mange andre tap som utvilsomt ville ha funnet sted dersom den taktiske luftstøtten ikke hadde vært av slik enestående god kvalitet, til tross for alvorlig ugunstige forhold. Vennligst informer mannskapet som er involvert, at våre tanker er hos dem, såvel som

311

hos de pårørende, og det ikke eksisterer noen bitterhet eller noe nag, bare en følelse av kameratskap.” Den ene mannen som ikke syntes å kunne klare å ta imot dette modige tilbudet var Chuck Horner. Ordinært var han lakonisk og litt dorsk, og nå ble han dypt følelsesmessig engasjert, og kunne ikke være enig i at saken trengte å bli forklart for media før en formell gransking var blitt gjennomført. Jeg hadde enorm respekt for hans profesjonalisme, og han hadde vært særdeles hjelpsom for meg i forbindelse med utplasseringen av spesialluftstyrken. Men nå, i krigsrommet, gjorde han det klart at det var hans oppfatning, at ingen skyld kunne knyttes til hans flygere. Til å begynne med hevdet han at ulykken var forårsaket av miner - et ekko av den første sjokkerte reaksjonen til mennene som var der da det skjedde - og så begynte han aggressivt å forsvare sin tjeneste. Dette forundret meg, for om noen hadde grunn til å være aggressiv måtte det vel være meg. Likevel gjorde jeg alt jeg kunne for å roe tingene ned. Da jeg forsøkte å forklare ham hvorfor vi mente det var viktig å gi pressen opplysninger om hendelsen, rygget han ut av rommet, knapt i stand til å snakke. Jeg gikk ikke ut etter ham. Jeg hadde viktigere saker å ta meg av. Jeg hadde brukt de siste fem månedene på å gjøre alt som stod i min makt for å få koalisjonen til å fungere. Jeg kom ikke til å ta sjansen på å skape sprekker i den nå, midt i krigen. Men jeg skrev hjem i et brev til Bridget, at det amerikanske flyvåpen: "Var ikke på linje med vår tolking av hendelsene", og vi visste at vi kom til å måtte granske saken mer detaljert hvis vi skulle ha noen sjanse til å finne ut nøyaktig hva som hadde skjedd. I mellomtiden hadde Fusilierene kommet seg på bena igjen i takt med sitt regiments høyeste tradisjoner, og fortsatte videre sammen med den 4. brigade for å angripe og meie ned det neste målet: Wolfram.

♦

*

*

Om ettermiddagen den 26. februar hadde irakerne begynt å gjøre retrett nordover. Tawakkulnadivisjonen i den republikanske garden var raskt i ferd med å bli ødelagt av luftangrepene, og Medinadivisjonen var under angrep fra de amerikanske 1. og 3.

312

panserdivisjonene. De britiske styrkene forberedte seg til den fasen av fremrykkingen som skulle jage fienden på flukt. Men først måtte de kaste fienden ut fra Wolfram. Dette ble tilrettelagt av et ødeleggende bombardement med artilleri, som holdt fiendens hoder nede mens den 4. panserbrigaden forberedte seg på å krysse rørledningstraséen, som lå over bakken, og som enkelte steder var et tre-meter-høyt hinder. Chris Hammerbeck gav en levende øyenvitnebeskrivelse av flerrakettbatterienes bombardement: "Det virket som om rakettene falt ned like foran oss...Det var en mektig og voldsom lyd da tusenvis av småbomber begynte å falle over fiendens artillerigruppe øst for oss. Dette ble etterfulgt av en av de mest fryktinngytende serier av eksplosjoner som jeg noensinne har sett, idet fiendens artilleriammunisjon eksploderte der det lå lagret ved batteriene." Chris fikk senere vite fra sitt forhørsteam at ved begynnelsen av angrepet hadde fienden fortsatt sytti-seks kanoner som fremdeles var effektive. Ved slutten av bombardementet var det bare sytten igjen, og nitti prosent av mannskapene var døde eller sårede. De britiske kampgruppene krysset trygt rørledningstraséen like over midnatt, og kampen om Wolfram raste videre gjennom resten av den natten i en serie av forvirrede kompaniaksjoner. Ved soloppgang den 27. februar, tre dager etter at bakkekrigen hadde begynt, var det bare en irakisk stilling som gjenstod. Denne ble ryddet av Royal Scots, som vekslet mellom å bruke ild og rop over høyttalerne fra psyop-teamet, der fienden ble oppfordret til å overgi seg. Innen den tid hadde den amerikanske marinen nådd utkanten av Kuwait City og forseglet alle utfartsårer, men overlot triumfen med å gå inn i byen til koalisjonens arabiske tropper. Klokken 0630 den morgenen, skrev jeg: "Våger jeg si det, at det ser ut som om seieren er vår. Og hvilken seier. Irakerne lider det mest ydmykende nederlag noensinne siden 1945. Patricks 7. brigade har vært ganske enestående, og Arthur har vært plogspissen for den så langt. Det er så trist det med ulykkestilfellet mot våre egne. Jeg hadde håpet på å bringe divisjonen, ja hele styrken, hjem nesten uten tap. Men jeg kan likevel gå inn i historien som den general som hadde færrest tap

313

noensinne, tatt i betraktning kommandoens størrelse og omfanget av trippeltjeneste-operasjonene. Det ville ha vært et enormt rykte å ha på seg." Så dro irakerne på vill flukt mot nordøst. Britene hadde nådd Phaseline Smash på mindre enn to dager - i motsetning til Patrick Cordingleys beregninger på fire dager, og Rupert Smiths beregninger på ti. Før klokken 0930 stod de på kanten av Wadi al Batin, den lange, grunne, tørre dalen som går fra nordøst til sørvest, som var grensen mellom Irak og Kuwait. Det største problemet nå var utmattelse. Mennene var askegrå i ansiktet etter tre netter og tre dager nesten uten søvn, og selv om det virket som om de fortsatt var ved sine fulle fem, var deres sjelsevner sterkt svekket. Det gikk i særdeleshet ut over det store behovet for kommandørene på alle plan som måtte holde øye med hva andre mennesker gjorde. Denne evnen begynte å bli svekket, da enkeltpersoner måtte begynne å konsentrere seg om å bruke all den energi de hadde igjen på å holde seg selv i gang. Rupert Smith ble klar over dette, med sitt sedvanlige klarsyn, og begynte å utstede alle ordrene sine i skreven form. Phaseline Smash var blitt opprettet som en "grense for rovdrift", et punkt der Rupert måtte få klarering fra Fred Franks før han presset videre. Det var også det stedet der Franks beregnet at de tunge divisjonene hans kom til å komme inn bakfra for å knuse den republikanske garden like foran. Da de nådde frem, måtte den britiske divisjonen ta en pause. De hadde rykket frem så raskt at det var fare for at korpsets høyre sving skulle dreie seg om til en venstre sving. Britene satte seg selv i en meget farlig stilling, nemlig på fremrykkingslinjen til de amerikanske 1. og 3. panserdivisjoner som var til venstre for dem. Franks varslet nå Rupert om å være forberedt på to mulige oppdrag. Det ene var å rydde Wadi al Batin sørover og koble seg til veien som var en forgrening ut ifra Taplineveien, og som kom opp en viss strekning fra sør. Målet med dette var å forkorte forsyningsruten fra Log Base Echo i Qaysumah med ca. to hundre kilometer, og gjøre dette til korpsets hovedsuppleringsrute. Det andre oppdraget som det ble drøftet muligheten av å utføre, var å kjøre østover i høy hastighet og avskjære hovedveien til Basra nord for Kuwait City, for å forhindre at den irakiske hæren flyktet. Klokken 1930 mottok Rupert

314

en definitiv ordre om å rydde wadien, og den 4. brigaden begynte å forberede seg til oppgaven. Men bare en time senere ble ordren trukket tilbake. Nå var det fremstøtet østover som var det foretrukne alternativet. Snart kom det ytterligere detaljer fra korpset, og klokken 2230 den kvelden utstedte Rupert sine egne ordrer, der han gav 7. brigade i oppdrag å lede fremstøtet ved soloppgang. Like over midnatt kom nyhetene om en mulig suspensjon av offensive operasjoner, og Patrick Cordingley gikk så langt som å ta frem feltsengen sin og sette den opp ved siden av stridsvognen, i håp om å få seg en eller to timers søvn. I Riyadh den kvelden,under Kveldsbønn, ropte jeg for å få alles oppmerksomhet, akkurat da vi skulle bryte opp. Jeg kunngjorde at jeg hadde noe å si, og ventet ikke på respons fra noen. Ved dette uvanlige avbruddet ble alle i rommet tause, og jeg sa noen få ord for å takke Norman på vegne av alle de britiske styrkene. "Jeg ville bare at du skulle vite," sa jeg, "hvor stolte vi er over å ha gjort tjeneste sammen med de amerikanske troppene, og over å ha spilt en liten rolle i det som er din store seier. Og beviset for at det er en stor seier, ligger i det faktum at det er blitt utrettet så mye med så få tap." Norman svarte ikke bortsett fra å si "Takk," men han var tydelig beveget. Jeg kjente ham godt nok nå til å kunne se det på ham at han satte stor pris på min gest.

*

*

*

Klokken 0530 neste morgen, den 28. februar, sendte hovedkvarteret for den 7. brigade ut en ordre til kommandørene sine, der de ble varslet om at de skulle være klar til å rykke ut klokken 0630. Straks gikk Arthur Denaro på luften og fortalte Patrick Cordingley, at han var klar til å rykke ut senest klokken 0600. Etter en kort pause, kom Patrick selv på radioen og sa: "OK, hvis dere er klar til å gå, så gå." Så avsted gikk de, i mer enn 40 kilometer i timen, der den 7. brigade ledet an og resten av divisjonen kom oppstilt i kolonner bak dem, over vanskelig landskap som fortsatt bar flekker av irakiske stillinger, med dype krater og overstrødd med miner. Til tross for alle farene, nådde de målet Kobalt, på den andre siden av Basraveien, en halv time før opphør av alle offensive operasjoner ble kunngjort klokken

315

0800. Psykologisk sett var det en svært betydningsfull ankomst, siden den gav koalisjonens styrker kontroll over veien. Divisjonen hadde avansert i mer enn tre hundre kilometer, og ødelagt det meste av tre irakiske panserdivisjoner, og tatt mer enn sju tusen krigsfanger, deriblant flere sjefskommandører. Styrken som skulle vokte krigsfangene var Royal Highland Fusiliers og King's Own Scottish Borderers i fronten, med den 1. battalion av Coldstream Guards som bemannet komplekset ved forsyningskommandoen. De var strukket til sin ytterste kapasitet i håndteringen av et så stort antall fanger. Selv om den 7. brigaden hadde ledet an mesteparten av veien, hadde den 4. brigaden også sluppet pent fra det med ingen dårlig hedersbevisning. På nitti-sju timer - derav femti-fire i direkte kontakt med fienden - hadde den reist tre hundre og femti kilometer, og slått ut mer enn seksti stridsvogner, nitti pansrede mannskapsvogner og tretti-sju artilleridepoter, i tillegg til at de tok ca. fem tusen krigsfanger. Langt fra å ha mistet hundre mann, slik Chris Hammerbeck fryktet at de kom til å gjøre, var ingen i brigaden blitt drept av fiendtlig ild - de ni mennene som var døde på grunn av uhellet var de eneste tapene under kampene. På slutten følte offiserene og mennene deres med rette at de hadde gjort alt, som var blitt forlangt av dem. Det var som deres kommandør sa det: "De var overveldet av lettelsen over å ha overlevd." For øyeblikket var det ingen som var sikre på at krigen var slutt. Rupert Smith visste ikke om noen våpenhvileavtale kunne inngås, og brukte derfor dagen til å forberede seg på å reise nordover mot Basra, dersom han fikk ordre om å gjøre det. Fysisk sett kunne han ha fortsatt videre til Basra eller lenger, for selv om sytti-fire Challengers kraftforsyningsenheter måtte byttes ut under kampene, hadde forsyningstjenesten vært så enestående at det til slutt bare var en stridsvogn, som var ubrukelig. Det var klart at britene hadde drept en god del fiendtlige soldater natt til 25. februar, i artilleriets sperreild og de etterfølgende kamphandlingene da stridsvognene skjøt på enhver varmekilde de kunne oppspore. Men da de om morgenen oppdaget at de hadde skadet mange mennesker, følte de at det var forsvarlig, siden irakerne hadde skutt mot dem. Innen den 26. februar, da våre tropper angrep Platina En, var det klart at mesteparten av fienden ikke ville annet

316

enn å overgi seg. Og budskapet spredte seg raskt at det var langt enklere å ta krigsfanger, enn å håndtere sårede soldater eller begrave de døde. Våre tjenestemenn følte seg ikke på noe tidspunkt hevngjerrige. De søkte å ødelegge utstyr, men samle mennesker. Med dette målet for øye begynte de å lete etter måter å oppmuntre fienden til å overgi seg. De skjøt aldri mot mennesker uten at det var nødvendig. Det var uunngåelig at enkelte soldater fikk en følelse av antiklimaks. Det hele virket som bortkastet tid på de mennene som aldri fikk fyre av våpnene sine, eller aldri fikk noen virkelig sjanse til å komme mot fienden. Men Patrick Cordingley var glad for at brigaden hans endte kampene med et ben på hver side av hovedveien på Matla platå, for der var krigens verste grusomheter åpenlyst for alle. Amerikanske fly hadde oppdaget og angrepet en masseutvandring av irakere, som hadde gjort et desperat forsøk på å flykte unna i et hvilket som helst kjøretøy, som lot seg håndtere. Alt fra stridsvogner til brannbiler, ambulanser og vanlige biler, og bakken var overstrødd av døde kropper og utbrente kjøretøyer. Himmelen var svart med røyk, og det var tegn på galskap og ødeleggelse overalt. Det var som Patrick bemerket senere: "Hvis du måtte male et bilde av krigens grusomheter, var det dette du måtte ha malt. Og det var ikke noe negativt at mine soldater fikk se det." For de allierte styrkene hadde krigen vært kort og relativt enkel, men for irakerne hadde det vært nøyaktig det motsatte. Fangene som vi hadde tatt var i ussel forfatning, halvt utsultet, utmattet, og dekket av lus. Mange led av skadene som de allerede hadde gått med i flere dager uten å få behandling. Alle var livredde som resultat av sin egen propaganda om at dersom de havnet på de alliertes feltsykehus, kom de til å bli torturert ved å bli operert uten narkose. Irakerne var så grundig hjernevasket at en døende mann nektet å påkalle Alla for frelse, men ropte heller på Saddam Hussein som sin frelser. Selv om den var kort, omfattet bakkekrigen mange tilfeller av mann-mot-mann kamper, ikke minst blant Royal Scots som sloss sin vei fra bunkers til bunkers for å rydde Messing Sør natt til den 25. februar. Krigen medførte også mange enestående heltedåder. I tilfellet der våre menn ble drept av våre egne, for eksempel, var det Fusilier Simon Bakkor som var kanoner i Warrior med kallesignal 23,

317

det andre kjøretøyet som ble truffet. I det øyeblikket da han så den første eksplosjonen, forlot han sitt eget kanontåm og løp bort i et forsøk på å få kanoneren ut fra kjøretøyet som stod i flammer. Da han kjempet for å få opp lukene ble han kastet av stridsvognen av den andre eksplosjonen. Han ble liggende med granatsplinter i låret. Hans uselviske redningsforsøk mislyktes, men hans personlige tapperhet da han stod overfor akutt fare var så enestående, at han fikk tildelt Queen’s Gallantry Medal etter krigen. Den samme medaljen gikk til korporal Michael Driscoll i Royal Corps of Transport (forsyningskorpset). Legekonvoien som han var med i, ble truffet av fiendtlig ild og gikk på noen miner. En amerikansk legeoffiser ble drept av den første eksplosjonen, og en ung amerikansk, kvinnelig legeassistent ble alvorlig såret etter den andre eksplosjonen. Hun mistet det ene benet sitt og ble liggende med store bukskader. I tillegg ble fire andre drept. Situasjonen var ekstremt forvirrende. Korporal Driscoll, som selv var såret av granatsplinter i låret, var omgitt av sårede, tilsynelatende midt ute i et minefelt. Likevel handlet han med eksemplarisk sinnsro, og gjorde det han kunne for de sårede. Han tilkalte ambulansehelikopter og ledet evakueringen. Det stod i hedersbevisningen hans, at han: "Viste stor beherskelse og sinnsro og gav seg totalt og uselvisk til tjenesten". Men det tragiske var at etter alt det han gjorde for henne, døde kvinnen av skadene. Marinen hadde også sine helter, og ingen hadde noen mer slående rekord enn en av dykkerne, fungerende underoffiser Andrew Seabrook, som ble tildelt Distinguished Service Medal. Han opererte ut ifra den britiske flåtens Sir Galahad, og var en del av et team som hadde i oppdrag å ødelegge miner. Det var ikke mindre enn fem anledninger der han hoppet fra et helikopter og svømte avsted for å feste sprengladninger til flytende miner. Hver gang visste han at en enkel tilfeldig berøring av ett av kontakthornene ville drepe ham øyeblikkelig. Han fikk også den ubehagelige oppgaven med å hente opp likene til to irakere og knytte likene sammen i vannet for at de kunne bli hevet inn i et helikopter. Da han kom i land i Kuwait, etter våpenhvilen, begynte enheten hans å rydde område etter område for miner, feller, ustabile ladde våpen, og igjen, døde irakere. Han måtte ofte krysse områder som fortsatt var overstrødd med miner før

318

arbeidet kunne begynne, og stupe i vann der sikten var redusert til null på grunn av oljesøl. Men hans djervhet, entusiasme og vitalitet var en sann inspirasjon for resten av teamet hans. *

♦

♦

I Riyadh fikk vi en følelse av antiklimaks over krigens plutselige slutt. Tim Sulivan bemerket at det kjentes litt som avslutningen på en øvelse, og det virket nifst at krig skulle kjennes slik. På en fjernsynspressekonferanse den kvelden, var det svært underlig a kunne slappe av og ikke behøve å være på vakt. Jeg hilste de alliertes seier, la vekt på at britene hadde spilt en atskillig stor rolle i seieren, og erklærte hvor stolt jeg var over å ha kommandert styrken vår på førti-fem tusen mennesker. Men så sa jeg like etter, "Hvem er kampens virkelige seiersherre?" Jeg svarte umiddelbart på mitt eget spørsmål: "Det finnes ingen tvil i mitt sinn om hvem det er: General Norman Schwarzkopf. Det er hans overlegne dyktighet, hans lederskap, hans drivkraft, hans besluttsomhet og - jeg må si det, selv om jeg arbeider ved hans side og er en god venn av ham - hans uforskammethet (Jeg mente å si "bråhet", men på en eller måte glapp dette ordet ut av meg i stedet.) som til tider dukket opp, som har fått tingene utført, og fått dem gjort så effektivt, og hjulpet oss og gjort oss i stand til å vinne denne krigen." Jeg fortsatte med å beskrive forbindelsen og samarbeidet mellom de britiske og amerikanske styrker som: "Så glatt at det ikke finnes rom for kritikk", og jeg tilføyde at dette i seg selv hadde vært et større bidrag til bakkekrigens suksess. Jeg kom også med et særskilt lovord til saudieme og deres sjefskommandør, prins Khalid. Jeg fremhevet dem blant samtlige tretti nasjoner i koalisjonen for den måten de hadde tilpasset seg for å kunne motta den enorme tilstrømmingen av utlendinger inn i Islamns sentrum. Etter en kort gjennomgang av våre tap og krigsfanger, sa jeg i min konklusjon: "Jeg har dette ene budskapet i dag til dere der hjemme: Kom dere ut og la kirkeklokkene runge, for de britiske tjenestemennene og kvinnene i Golfen har vunnet en stor seier, og de kommer hjem så

319

snart vi har fått ryddet opp i området." Budskapet om kirkeklokkene gikk tydeligvis rett hjem. Jeg visste ikke umiddelbart at mine kommentarer hadde gjort et slikt inntrykk i Storbritannia, men det begynte snart å strømme inn bevis på reaksjonen på min hilsen i brev fra kirkesogn over hele landet. Fra Benhilton i Surrey, Fra Kinton i Shropshire, fra Kingstone i Herefordshire og mange andre bygder og byer kom det forsikringer om at gedigne klokkespill hadde spillt opp, og at vinduene i klokketåmene var blitt slått opp på vid gap, slik at alle seierens klingende lyder skulle høres så langt av gårde som mulig gjennom det britiske landskapet. I St. Paul's katedral i London, der min tidligere stabssjef brigadesjef Bob Ackworth var blitt sorenskriver, ble det ringt i alle tolv klokkene.

♦

*

*

Siden krigen har jeg funnet ut at det er to spørsmål, mer enn noen andre, som dominerer i nysjerrigheten til folk angående konflikten. Avsluttet vi krigen for tidlig? Og hvorfor gikk vi ikke videre og tok Bagdad? Posisjonen til koalisjonsstyrkene den 28. februar har i mange kretser vært gjenstand for stor misforståelse. Vårt mandat fra Forente Nasjoner, som stammet fra resolusjon 678, gav oss autorisasjon til å bruke alle nødvendige måter å kaste irakerne ut fra Kuwait på. Vi hadde ikke mandat til å invadere Irak eller overta landet, og hvis vi hadde gjort forsøk på det, ville våre arabiske allierte iallfall ikke ha stilt seg positive. Selv vårt begrensede streiftog inn i irakisk territorium hadde gjort dem noe urolige. Araberne selv hadde ingen intensjon om å invadere et annet arabisk land. De islamske styrkene var glade for å gå inn i Kuwait i den hensikt å restaurere den lovlige regjeringen, men det var også grensen for deres ambisjoner. Ingen arabiske tropper gikk inn i irakisk territorium. Rent praktisk sett er det ingen tvil om at de britiske, amerikanske og franske styrkene kunne ha nådd frem til Bagdad. Vi ville ha nådd dit i løpet av en og en halv dag til, og vi ville antagelig ha møtt liten motstand på vei dit. Men hvis vi hadde presset videre mot den irakiske hovedstaden, ville vi ha vært utenfor FN's mandat, som vi så langt hadde arbeidet strengt innenfor. Vi ville ha splittet

320

koalisjonen, siden de islamske styrkene ikke ville ha vært sammen med oss på dette. Vi ville ha risikert å splitte den også moralsk og psykologisk, og dermed ødelegge all godviljen som vi hadde jobbet slik for å oppnå. Amerikanerne, britene og franskmennene ville ha blitt fremstilt som de utenlandske inntrengerne i Irak, og vi ville ha underminert den presisjen som vi hadde vunnet rundt om i verden etter å ha hjulpet araberne til å løse et stort problem i Midt-Østen. Hele Operasjon Desert Storm ville ha blitt betraktet bare som en operasjon som skulle fremme vestlige interesser i Midt-Østen. Og dersom vi hadde gått til Bagdad, hva ville vi ha oppnådd? Saddam Hussein Ville iallfall ikke ha vært der, når fienden nærmet seg for å ta ham. Han ville ha stukket avgårde ut i ørkenen og organisert en geriljabevegelse, eller fløyet til en eller annen vennligstinnet stat som for eksempel Libya, og opprettet en eksilregjering der. Vi ville så ha fått jobben med å forsøke å styre et land som var krigsherjet, som på sitt beste er dypt splittet i fraksjoner, med sjiittene i sør, kurderne i nord, batistene i regjeringsposisjon, og sunniene i periferien. Enten måtte vi ha satt opp en marionettregjering, eller vi måtte ha trukket oss tilbake i vanære uten et ordentlig regime ved makten, og latt veien stå åpen for Saddam til å komme tilbake. Vi ville med andre ord ikke ha oppnådd noe med å gå videre til Bagdad, bortsett fra å skape enda større problemer. Når det gjelder det andre spørsmålet, om vi sluttet krigen for tidlig, tror jeg at svaret er "Nei." Det var allerede en økende grad av kritikk i pressen om at kampen hadde utviklet seg til ukontrollert skyting. De irakiske tjenestemennene var riktignok slått, og på vill flukt. Vi kunne utvilsomt ha meiet ned tusener da de stod i kø for å komme seg over broer som allerede var blitt ødelagt, men hva ville vi ha oppnådd med det? Saddams hær var knust. En stor andel av panserkjøretøyene og artilleriet hans var blitt ødelagt. Det hadde alltid vært vår intensjon å la Irak få beholde noen bakkestyrker, slik at det som var igjen, kunne forsvare landet og ikke bli stående i et vakum. Vi ønsket riktignok å fange de som hadde drevet tortur og drept uskyldige og voldt stor ødeleggelse i Kuwait, men straks vi hadde forseglet veiene ut fra byen og avstengt fluktruter for kjøretøy, var det ingen hensikt i å slakte soldater i tusenvis. Og spørsmålet

11 - Operasjon ørkenstorm

321

gjenstår om vi kunne ha forsvart tap av ytterligere mannskap i koalisjonen, som dette utvilsomt ville ha resultert i? I en ekstremt komplisert situasjon tror jeg det var helt rett av oss å stoppe på det tidspunktet vi gjorde.

Flyveseddel med garanti om trygg bevaring. Hundretusener av disse ble sluppet over irakiske stillinger, der de ble garantert rettferdig behandling dersom de overga seg til koalisjonsstyrkene.

322

KAPITTEL 13 OPPRYDDING Det strømmet inn gratulasjonshilsener fra Dronnningen, Prinsen av Wales, statsministeren, Tom King, stabssjef i Forsvaret, Paddy Hine, og ikke minst fra Peter Inge, sjefskommandør for BAOR, den britiske hæren på Rhinen. Hilsenen fra sistnevnte var særskilt generøs, syntes jeg, tatt i betraktning at jeg hadde tatt nesten alt utstyret hans og alle soldatene hans ut i konflikten. Alle beskjedene, selv om de i første omgang ble sendt til meg personlig, var egentlig til våre styrker, og jeg sendte dem derfor videre til dem. Noen ble telegrafert over umiddelbart, og med tiden kom alle på trykk i Sandy Times, sammen med teksten i beskjeder som ble sendt av John Major og Paddy Hine til Norman Schwarzkopf. Selv sendte jeg en telegrafisk gratulasjonshilsen og personlig takk til samtlige befal og menige under min kommando. I et brev til statsministeren, der jeg takket ham for hans lovord, skrev jeg: "Jeg tror at dette har vært en konflikt der de moralske spørsmålene var svært klare, mer enn i de fleste tilfeller. Ved at de har stått forenet overfor Saddams aggresjon, har regjeringene i koalisjonen tydelig slått fast anstendige normer for internasjonal adferd, i motsetning til jungelens lov, som gjerne ville ha latt små nasjoner falle som bytte for de større naboland, uten straff eller følger. "Jeg kan trygt si på vegne av alle de som står under min kommando, at vi kjenner oss stolte og priviligerte over å ha fått spille en rolle i denne bragden. Vi er alle blitt svært inspirert og glade over hele utplasseringen og den stadige støtten fra det britiske folk, hvis instinkter i slike saker er sanne og pålitelige. "En særskilt sak å takke for, slik du også nevner, er det bemerkelsesverdig minimale tap av menneskeliv. Samtidig føler vi med alle som har mistet sine, eller som venter urolig på nyheter om slekt eller venner, som fortsatt er savnet eller som sitter i fangenskap. Jeg vet om din personlige uro for krigsfangene våre som er på irakiske hender, og deler din besluttsomhet i at vi må gjøre vårt ytterste for å sikre deres trygge hjemkomst." Selv om kampene

323

hadde tatt slutt, var det flere saker som langt fra var løst. Spesialluftstyrken var fortsatt utplassert i den vestlige ørken og ivrig etter å vise muskelkraft ved å opprette veisperringer på motorveien til Amman. Som en av sjefsoffiserene deres kommenterte: "Det ville ha skapt enorm fortørnelse om vi hadde begynt å snu lastebilene rundt og sende dem tilbake til Bagdad med det britiske flagget festet på dem." Jeg beordret spesialluftstyrken til å være der de var for øyeblikket, men ikke å engasjere seg i offensive operasjoner. Vi var ganske sikre på at irakerne hadde tatt flere til fange fra spesialluftstyrken, men fordi vi aldri hadde erklært at spesialstyrkene hadde gått inn i krigen, eller at noen av dem manglet, var vi redd for at dersom vi nå gjorde det klart at de hadde vært involvert, ville fanger kanskje bare forsvinne, og irakerne kunne nekte for at de visste noe om dem. Så langt vi kunne forstå, oppfattet aldri irakerne hvem spesialluftstyrken var. Det de trodde, var at noen av mennene som de hatt tatt til fange var israelere. For å bevise at han ikke var jøde, viste en av dem at han var uomskåret. Til slutt fikk vi alle fangene tilbake. Umiddelbart etter kampene, begynte det å gå rykter i krigssonen om at det var en stigende uro på gang i sør Irak. Basra var angivelig i en tilstand av anarki. Det ble hevdet at mange av Saddams nærmeste lakeier var blitt drept under den siste store bombingen mot Bagdad, og at diktatoren kom til å bli styrtet. Virkeligheten var mer prosaisk. "Det forekommer fortsatt trefninger mellom to arméer som ligger og ulmer mot hverandre," fortalte jeg Bridget den 28. februar, "og vi har til intensjon å skyte hvis det oppstår motstand." Med kampene offiselt over, var en av mine hovedoppgaver nå å forhindre at våre egne folk drepte hverandre i uaktsomhet, enten på veiene eller på slagmarken. I ørkenen lå det udetonerte småbomber overalt, de fleste fra flerrørsrakettkastere. For når disse små bombene landet på noe mykt, som sand, detonerte de ikke alltid, men var fortsatt sprengfarlige. Nå når spenningen plutselig var blitt redusert, var det en uunngåelig tendens hos alle til å slappe av og miste årvåkenheten i denne atmosfæren av "termin. slutt", og dette var ekstremt farlig. Folk som hadde overlevd krigen, kunne komme til å bli drept unødig ved å vandre inn i minefelt, inn i bygninger som ikke var blitt ryddet, sovne bak rattet eller ganske

324

enkelt ved å samle seg suvenirer fra marken som var sprengfarlige. Jeg var klar over disse tingene på grunn av min erfaring fra andre kriger, og nedla forbud mot alle mineryddingoperasjoner med mindre de var konkret godkjent av meg. Jeg utstedte også detaljerte instrukser over hele området der jeg bad kommandørene forsikre seg om at ingen ble drept gjennom forsømmelse eller dumheter, og å gjøre alle klar over, helt ned til laveste nivå, at døden kunne ligge på lur bak ethvert sandkorn. Ett av mine første anliggender var å gjenopprette en britisk base i Kuwait. Under kampen var det bare arabiske styrker som hadde gått inn i byen, og jeg var opptatt av ikke bare å gjenerobre vår ambassade så snart som mulig, men også å opprette et hovedkvarter i den herjede byen. Spesialbåttjenesten befant seg allerede i Kuwait. De var blitt fløyet inn med helikopter om ettermiddagen den 27. februar, og om morgenen den 28. beordret jeg dem til å sette i gang med Operasjon Trebor. De gjennomførte operasjonen på sin karakteristiske, besluttsomme måte, og kastet seg ut i et rep fra et helikopter ned til ambassadens tak. Fra personalet ved ambassaden hadde de allerede fått en presis orientering om hvordan tingene stod plassert inne i bygningen. Da de oppdaget avvik fra denne orienteringen, trakk de seg raskt tilbake da de fikk mistanke om at det var blitt lagt minefeller i bygningen, og sprengte inngangsdøra. Den britiske ambassadøren, Michael Weston, som hadde fløyet inn fra Genéve kvelden før, var forferdet over at den berømte døra, laget av Edwin Luyens, var blitt ødelagt, spesielt siden ambassadens indiske vaktmester var tilgjengelig, og kunne ha låst opp døren for spesialbåttjenesten dersom de hadde bedt ham. Men i øyeblikket virket det best ikke å ta noen sjanser. Det viste seg faktisk at irakerne aldri hadde okkupert bygningen, og selv om det var skittent og fuktig der inne, hadde den ikke vært utsatt for plyndring eller strukturell skade. Oberstløytnant lan Talbot var sammen med spesialbåttjenesten da de dro inn i Kuwait den 27. februar. Han hadde kommet ut til Riyadh i de tidlige stadiene av Operation Granby som rådgiver til Sandy Wilson, og var senere blitt forfremmet til planleggingsgruppen ved mitt hovedkvarter. Nylig hadde han jobbet med forberedelser for Operation Trebor, og med våre generelle planer for returen til Kuwait.

325

(Det var lan som jeg sendte tilbake til Storbritannia i tjue-fire timer under luftkrigen, med mine første tanker omkring gjennoppbyggingen etter krigen.) Nå opprettet han et lite hovedkvarter for trippeltjenesten i avgangshallen til den ødelagte flyplassen. Der bodde han i to dager, for han visste ikke at krigen var slutt før han hørte en kunngjøring om våpenhvilen på BBC World Service over radioen. Oppdraget hans var å trekke sammen alle britiske interesser i Kuwait - å beskytte ambassadøren, opprettholde kontakt med hæren (som slo seg til hvile ca. tretti kilometer nord for byen), holde kontakt med marinen i forbindelse med rydding av miner fra havneområdene, koordinere britiske fly inn og ut, ta seg av gjester som for eksempel meg selv, og ta vare på forbindelsen med andre nasjoner. Når krigen var over, eller iallfall suspendert, trådte internasjonal protokoll i kraft, og det var viktig at vi ikke støtte kuwaiteme, saudierne eller noen andre ved å oppføre oss på en overlegen måte. Selv fløy jeg inn om morgenen den 1. mars, og aldri i mitt liv hadde jeg sett noe som lignet den umotiverte ødeleggelse som irakerne hadde etterlatt seg. Selve reisen var en forbausende opplevelse. Vi reiste ombord i ett av Hercules transportflyene som flyvåpenet i New Zealand hadde lånt ut til Storbritannia, og mesteparten av tiden fløy vi gjennom klar luft. Men da vi nærmet oss Kuwait, fikk vi øye på et enormt hav av oljesvarte skyer under oss. Og når vi dro ned inn i skyene, var røyken så tykk at vi ikke en gang kunne se vingene. Alt landingsutstyr på flyplassen var blitt ødelagt, så flygeren ble tatt ned av en enkelt amerikansk taktisk flygeleder. Jeg stod bakerst i cockpiten, og så at vinduet ble raskt dekket av smuss og olje, helt til flygeren kjørte i blinde. Til slutt brøt vi gjennom inn i et tungt tusmørke, og oppdaget en stor sivilflyplass under oss, mye av det var lagt i ruiner. Bygninger var beskutt og fulle av hull, og stedet var forsøplet med brukt ammunisjon og utbrente fly, helt tydelig vraket av et Boeing 747, British Airways' forulykkede Flight 149. I det øyeblikket vi landet, stakk mannskapet vårt et Kiwi flagg ut av vinduene til cockpiten, og jeg kjente meg lykkelig over å ha fløyet inn sammen med så opplagte folk. På bakken stod jeg i noen øyeblikk uten å forstå hvor det lave brølet kom fra som virket som

326

det kom fra alle kanter rundt oss, som om mange andre flymotorer var i gang. Så gikk det opp for meg at det var lyden av oljebrønner som stod i brann. Og der i det fjerne var hundrevis av bål, med sinte flammer som gnistret under det svarte teppet. Passasjerterminalen, der lan hadde opprettet sitt hovedkvarter, var totalt ødelagt. Samtlige vinduer var knust og dataterminaler revet ut, men da jeg oppdaget at han hadde rekvirert forskjellige frimerker, satte jeg meg straks ned og skrev et lite brev hjem: "Har nettopp ankommet Kuwait City. Ødeleggelse og oljebranner over alt; svart sky - ugjennomtrengelig. Kom hit ombord i et Kiwi Hercules fly. Historisk øyeblikk når britisk kommandør kommer til frigjort Kuwait." Jeg forseglet straks brevet, klistret på frimerker og postla det, i håp om at det en dag i fremtiden kunne få verdi som en unik førstedagsutgivelse. Senere fikk jeg vite at dataterminalene ikke var blitt fjernet av irakerne, som jeg trodde til å begynne med, men av det kuwaitiske flyvåpen. De hadde fjernet dem før invasjonen for å forhindre at irakerne stjal dem. Men alt annet der var biltt ødelagt av fienden før de flyktet. Kuwait var et eneste kaos. Det hørtes stadig salver av geværild, og selv om vi håpet at det var lyden av feiring vi hørte, visste vi at det også kunne være siste øyeblikks oppgjør. Mesteparten av befolkningen hadde flyktet, men folket som hadde blitt igjen sultet, akkurat som dyrene i byen. Vi hørte allerede meldinger om torturkammere, der kuwaitere som var mistenkt for å organisere motstand hadde vært utsatt for brutale forhør og deretter tatt ut og skutt foran familiene sine. Utenfor byen så det ut som ruiner etter atombombeangrep. Traktorer og biler stod overalt uten tilsyn, og det var ikke noe liv å se. Etter et besøk ved ambassaden, der tjenestemennene på ordre fra meg holdt på å gjøre iherdig innsats for å rydde opp å få stedet i orden, fløy jeg opp over Matla platået og så selv det dystre beviset for irakernes mislykte forsøk på å flykte. Mer enn fem hundre utbrente kjøretøy lå spredt omkring der de hadde forsøkt å unngå veisperringen foran seg ved å ta seg ut i ørkenen. Så fortsatte jeg til divisjonen for å besøke tjenesetmennene. De var ved godt mot, men svært trette. De hadde begynt å få etterreaksjoner, og lengtet allerede

327

etter å få reise hjem. Et tegn på hvor utmattet de var, kom til uttrykk gjennom Arthur Denaro, en nær venn, som hadde gjort en beundringsverdig prestasjon under krigen. Da han raste mot meg offentlig fordi jeg sa at jeg ennå ikke kunne si noe sikkert om når regimentet hans kunne få reise hjem. Da vi forberedte oss på å fly tilbake fra Kuwait til Riyadh, fikk jeg en slående første-hånds illustrasjon på behovet for årvåkenhet i forhold til sprengfarlig ammunisjon. Vi var i ferd med å stige ombord i Herculesflyet fra New Zealand da Bill Wratten la merke til noe som lå under ett av setene. Da jeg spurte hva det var, bemerket en av de andre passasjerene, "Å, det er bare noen småbomber som vi plukket opp." "Hvis du tror dere kan plukke opp suvenirer og ta dem ombord i dette flyet igjen, så får du tro om igjen," fortalte jeg ham. Jeg beordret straks alle ut av flyet, fikk fjernet smuglergodset straks, og ransaket flyet. Opplevelsen gav oss alle en stygg skrekk, for hvis flyet hadde tatt av med ammunisjonen ombord, kunne de gjerne ha eksplodert når lufttrykket forandret seg under oppstigningen, og et Herculesfly ville ha gått ned, sammen med ca. tretti menn, deriblant meg selv, Bill Wratten, Tim Sulivan og andre sjefsoffiserer. I et langt brev hjem som jeg skrev den kvelden, rapporterte jeg følgende: "Kuwait City er et skammelig eksempel på irakernes verste utskeielser. Den måten mennesker ble behandlet på, lar seg ikke beskrive i et brev - adferd fra det tiende århundre eller tidligere. Større bygninger er blitt satt i brann, og all strøm og vann ødelagt. Det finnes ingen regjering her. Emiren er ikke kommet tilbake enda, og anarkiet er i ferd med å overta. Dette kommer til å ende i gjensidig ødeleggelse," Koalisjonens prioritet var å stabilisere den internasjonale situasjonen ved å ha samtaler med irakiske sjefskommandører. Dette skulle ikke være fredssamtaler, som måtte håndteres gjennom FN, men samtaler for å avgjøre vitale spørsmål som gjaldt eksterne grenselinjer, demarkasjonslinjer og mer enn noe annet krigsfanger fra de allierte. Hensikten var å bli enige om våpenhvile inntil de kompliserte ordningene for ordentlige fredssamtaler kunne innføres. Det første møtet ville ta for seg kun militære saker, og avtaler som møtet kom

328

frem til, ville bli tatt opp videre i hovedmøtet senere. Vi ønsket å forsikre oss om at irakerne overleverte samtlige allierte fanger og lot være å iverksette ytterligere offensive operasjoner. Hvis de gjorde det, forbeholdt vi oss retten til å gå tilbake til offensive tiltak selv også, uten varsel - og det gjorde vi også den 2. mars, på hovedveien til Nasiriyah, da deler av en irakisk gardedivisjon forsøkte å bryte igjennom sperringene og flykte, og ble knust av det amerikanske XVIII korps. Flere alternative møtesteder for samtalene ble vurdert. Irakerne, som fortsatte å svare unnvikende og forsøkte å skape vanskeligheter til tross for det totale nederlaget deres, forlangte at møtet skulle holdes i Basra. Dette var uakseptabelt for amerikanerne, for sikkerhetsrutiner ville ha vært meget vanskelig å opprettholde. Schwarzkopf foreslo at samtalene i stedet skulle holdes ombord i et skip som tilhørte den amerikanske marinen. Dette var også utilfredsstillende, for hvis et møte skulle holdes på amerikansk territorium, ville resten av koalisjonen føle seg ekskludert. Kuwait City ble vurdert, men forkastet. Til slutt bestemte vi at møtet skulle holdes i Safwan, en liten flystripe like innenfor grensen til Irak, rett nord for Kuwait City, der vi kunne få irakerne til å forstå omfanget av nederlaget deres ved å tvinge dem til å møte oss på sitt eget territorium, og der vi samtidig kunne ordne med vår egen sikkerhet. Den frekkhet som irakerne la for dagen, var overveldende. Om morgenen den 2. mars klarte en sjefsoffiser på en eller måte å komme direkte gjennom til operasjonsrommet til Norman Schwarzkopf på telefonen, og begynte å komme med forslag med hensyn til møtested, selv om det allerede var blitt avgjort at vi skulle møtes i Safwan. Han var også så frekk at han spurte om USA ville utvide okkupasjonsområdet sitt til å innbefatte Rumaylah, og dermed gi beskyttelse slik at irakerne kunne arbeide der. På grunn av trusselen fra hans eget folk, sa han, var det ikke trygt å operere slik forholdene var. Svaret var at amerikanerne kunne kanskje hjelpe til med enkelte forsyninger, men at hvis irakerne ville forhandle om samtalene, måtte de gjøre det gjennom Moskva. Om morgenen den 3. mars fløy jeg ned fra Riyadh til Kuwait City sammen med Norman Schwarzkopf i det private flyet hans, et jetfly som lignet HS 125, bare større. Reisen varte i nesten en time, og vi

329

fikk en siste sjanse til å drøfte dagsorden for samtalene, som var blitt utarbeidet grundig på forhånd både i Golfen og mellom Washington og London. Det var en hyggelig og sivilisert flytur. Vi satt overfor hverandre ved et bord, ble servert kaffe og frukt, og fikk tid til å snakke sammen om tingene. Jeg tror vi begge hadde den samme blandede følelsen av oppstemthet og varsomhet - tilfredse over at jobben hadde vært vel gjort så langt, men nøkterne over uroen over at vi kanskje var på vei mot en fiasko. Irakerne var så uforutsigbare at de kanskje, selv ikke nå, hadde noen alvorlig intensjon om å forhandle. Kanskje de ikke engang kom til møtet. En av de tingene jeg var mest urolig for, var det som hadde med krigsfanger å gjøre. Jeg var fast bestemt på å sikre løslatelsen av samtlige briter som Saddam Hussein hadde tatt til fange, inkludert de tre sivile som hadde sittet i fangenskap der fra før krigen begynte. Og jeg hadde ingen hensikt om å la meg tilfredsstille av simple løfter. Alt for ofte hadde jeg oppdaget at det ikke gikk an å tro på løftene, som ble gitt av en irakisk regjeringsrepresentant. Han kom til å stå ved det bare hvis det tilfeldigvis passet ham. Jeg ville se at alle fangene kom på våre hender igjen, og finne ut hva slags tilstand de var i, før vi ble enige om fredsavtaler av noe slag. Under flyturen la jeg enda en gang vekt på dette overfor Schwarzkopf, og på instrukser fra London tilføyde jeg navnene på de tre sivile til listen som han skulle overlevere til irakerne. Han gjentok at han og prins Khalid kom til å være koalisjonens talsmenn under samtalene, og at alle andre sjefsoffiserer som var tilstede var der kun som observatører, men at jeg måtte skrive en lapp til ham dersom jeg på noe tidspunkt følte at han ikke hadde dekket et visst område i tilstrekkelig grad. I Kuwait forflyttet vi oss til helikoptere, og fortsatte videre hver for oss, begge to i nasjonale fly, flankert av en sverm av ca. tjue væpnede eskorter. Fordi vinden kom fra vest, og røyken fra de brennende oljebrønnene beveget seg østover, fikk vi god sikt. Vi fløy i tusenmetershøyde over hovedveien nordover, og fikk øye på utallige panserkjøretøyer som lå vraket og etterlatt i sanden, og våre egne panserenheter taktisk plassert, med sine regimentale og nasjonale flagg vaiende i vinden. Etter førti minutter begynte vi nedstigningen mot et ekstraordinært syn. På grunn av at samtalene kom til å være et perfekt militært mål

330

- med alle koalisjonens kommandører samlet i et telt på ett sted, til et forhåndsavtalt tidspunkt - og fordi det virket høyst sannsynlig at det kunne gjøres forsøk på selvmordsangrep, var det blitt tatt forholdsregler uten sidestykke for å forsvare stedet mot slike angrep. En hel amerikansk panserdivisjon var blitt utplassert for å vokte flystripen. En ring av stridsvogner stod vendt utover rundt en liten gruppe med telt. Og amerikanerne hadde til og med satt ut flere panservogner og artilleri i åsene som reiste seg opp fra den flate ørkenen, femten kilometer unna. På flystripen var det parkert flere titalls andre helikopter på rekke og rad. Hele tiden var det en eller to som tok av eller landet, og høyere oppe, ute av syne, var det bombekampfly som opprettholdt kontinuerlig luftstridspatrulje. Vi var blitt enige om at vi skulle komme bevæpnet, men overgi våpnene våre før vi gikk inn i konferanseteltet. På den måten kunne vi være nokså sikre på at irakerne gjorde det samme, og dermed forsikre oss om at ingen bombebærende selvmordssoldatspesialist infiltrerte sikkerhetsnettet. Så etter å ha landet, gikk vi gjennom den ene sperringen av tropper etter den andre, idet vi identifiserte oss. I det første teltet gav vi våre våpen til en amerikansk tjenestemann, som gav oss kvitteringer for dem som om de hadde vært kapper i en teatergarderobe. Så fortsatte vi videre til konferanseteltet, der bare noen bukker med en treplate oppå var blitt satt opp som bord, flankert av rekker med stoler. Irakerne kom også med helikopter, men ble kjørt de siste hundre metrene i en amerikansk mannskapsvogn, og ankom en halv time for sent. Delegasjonen ble ledet av generalløytnant Sultan Hashin Ahmad, stabssjef ved Forsvarsdepartementet, og generalløytnant Sala Abud Mahmoud, kommandør av III korps. I vestlige øyne lignet de begge sterkt på Saddam Hussein, med sine svarte luer, olivengrønne uniformer og store svarte barter. Etter den svakeste antydning til hilsener og presentasjoner, satte de to generalene seg ved den ene siden av bordet, sammen med en tolk og noen underoffiserer. På vår side satt Schwarzkopf og Khalid side om side på den første rekken, med resten av koalisjonens kommandører like bak seg. Jeg satt bak Schwarzkopf ved hans høyre skulder. Han tok initiativet i en iskald atmosfære. Det som foregikk ble tatt opp på to kassettopptakere og av en stenograf, men ingen

331

detaljert tekst derfra er blitt offentliggjort. Der jeg endelig satt ansikt til ansikt med fienden, var jeg ikke imponert i det hele tatt. "Jeg mislikte straks irakerne," rapporterte jeg til Bridget den kvelden. "De var intelligente, men upålitelige, og jeg bestemte meg der og da for at jeg kom til å stole enda mindre på dem nå enn før. Mitt inntrykk i ettertid er ett av antipati, mistillit, og en følelse av alt det onde som eksisterer i Saddam Hussein og i medlemmer av hans regime." Det ble snart tydelig at Ahmad hadde autoritet til å ta seg av forhandlinger på vegne av irakerne, og til å begynne med gikk han med på alt vi forlangte. Da Schwarzkopf bad om at Det Internasjonale Røde Kors skulle få tilgang til samtlige krigsfanger, gikk Ahmad med på det, og sa at løslatelsen ville effektueres straks. Da Schwarzkopf sa at han hadde en liste over personer som var savnet i tjenesten, men ikke visste om noen av dem var levende eller døde, sa irakerne at de ville gi tilbake døde såvel som levende fanger. Det oppstod heller ikke noen vanskeligheter med spørsmålet om produksjonen av miner. Da Schwarzkopf bad om informasjon om minefeltene, både på land og innerst i Golfen, overleverte Ahmad kart som viste seg å være overraskende nøyaktige. Han garanterte også uten innvendinger at det ikke ville bli skutt ut flere scudraketter, og at ingen kjernefysiske, biologiske eller kjemiske våpen hadde vært lagret innenfor Kuwaits grenser. Det var først da Khalid tok opp spørsmålet om de ca. fem tusen kuwaitere som var forsvunnet etter invasjonen av landet deres, at irakerne ble unnvikende. Khalid forlangte å få vite om de betraktet disse menneskene som fanger eller ikke. Ble sivile samlet og fjernet med makt, uten at de var krigsfanger? Ahmad forsøkte bevisst å tåkelegge saken ved å hevde at mange kuwaitere hadde valgt å dra til Irak da krigen startet. Schwarzkopf svarte skarpt at enhver som ble tatt mot sin vilje måtte betraktes som fange, og han tilbød å sende et flylass av irakiske fanger til Bagdad for å vise verden at han mente alvor med en full og hel utveksling. Det utviklet seg til en krangel, men i øyeblikkets hete klarte irakerne likevel å liste seg utenom saken angående kuwaitiske sivile, og samtalen beveget seg over på spørsmålet om grenser. Ahmad var engstelig for at koalisjonen ville komme til å forsøke å forandre på kartet og flytte den internasjonale grensen nordover, til linjen der

332

amerikanske og britiske styrker befant seg for øyeblikket. Schwarzkopf sa at han ikke hadde noen slike intensjoner, men han nektet bestemt på å etterkomme irakisk ønske om å flytte sine panserenheter en kilometer vestover slik at veien mellom Basra og Bagdad ble frigitt. Tydeligvis ville irakerne få fjernet alle koalisjonens styrker fra landet sitt, og da det gikk opp for dem at de ikke klarte å oppnå det, presset de på for å få en begrenset tilbaketrekking. Dette førte bare til at de ble tvunget til å akseptere status quo. De forsøkte å flykte unna fra sin umiddelbart vanskelige stilling ved å si at de måtte ta opp saken med Bagdad. En ny krangel blusset opp over spørsmålet om hvem som hadde vært ansvarlig for å starte kampen dagen før, men Schwarzkopf skar igjennom ved å si at det viktige var å være sikker på at det ikke ble noen gjentagelse. Så klaget Ahmad over at allierte fly fortsatt fløy over Bagdad. Schwarzkopf avviste dette ved å si at det var "et tiltak av rent sikkerhetsmessige grunner" - selv om toktene i lav høyde faktisk ble gjennomført for å holde presset på irakerne - og samtalen forflyttet seg til det vitale spørsmålet om irakerne selv fikk lov til å fly eller ikke. Schwarzkopf utelukket umiddelbart at det ville gis tillatelse til at fly fikk lette, og forbeholdt seg retten til å skyte ned de som tok av. Men da irakerne påpekte at de ikke kom til å klare å administrere landet sitt fra bakken på grunn av at så mange broer og veier var blitt ødelagt, gikk han med på at de fikk fly helikoptere med sivile formål. Da samtalen nærmet seg slutten, overleverte irakerne en liste over fanger som de hadde - sytten amerikanere, tolv briter, ni saudiere, to italienere og en kuwaitisk flyger. Ahmad innrømte også at de hadde fjorten lik, to av dem allerede begravet. Blant de fjorten var åtte uidentifisert, derav en brite og fem amerikanere. Da han spurte Schwarzkopf hvor mange fanger koalisjonens styrker hadde tatt, var svaret over seksti tusen. Gjennom hele møtet forsøkte irakerne å gi inntrykk av at de virkelig ønsket å gjøre opp alt. De forsøkte å svette frem et inntrykk av godvilje og sindighet. På et stadium var de til og med frekke nok til å snakke om "gentleman's agreement" (en uskrevet avtale hvor partene stoler helt på hverandres ord). Men siden ingen som var tilstede noensinne hadde oppdaget noen "gentleman" i Saddams

333

regime, kom de ikke særlig langt med det knepet. Men da de to generalene reiste seg for å returnere til Bagdad, tok Schwarzkopf dem likevel i hånden, og straks han hadde fått bekreftet at begge kassettopptakere hadde fungert, gav han dem ett av opptakene. I tilbakeblikk er det lett å si at vi skulle ha inntatt en tøffere holdning og vært mer forlangende, kanskje til og med at vi skulle ha fortsatt med samtalene i en dag til og kjørt de irakiske delegatene i sanden. Vi hadde jo full kontroll, og hadde ingenting å tape. Vi hadde slått Irak i en fullstendig seier, og dersom vi hadde fått ordre om å gå videre kunne vi ha knust Bagdad. I dag tror jeg at vi skulle ha forlangt at samtlige sivile ble løslatt som et preliminært trekk, og nektet å møte noen som helst irakisk anmodning før alle var blitt sendt hjem. Senere ble jeg klar over at araberne hadde et annet syn på spørsmålet om fanger enn oss. Hvert land i Vesten ønsker selvfølgelig å få sine egne borgere tilbake. Men for saudiene var det uakseptabelt at noen arabere i det hele tatt ble holdt mot sin vilje av Saddam Hussein. Khalid gjorde sitt beste for å legge trykk på dette punktet, men irakerne klarte å dekke over det i en tåke av tvetydighet, og betraktet tydeligvis kuwaiterne som de holdt som gisler som kunne brukes i fremtiden. Jeg var spesielt skuffet over at vi ikke fikk sikret løslatelsen av lan Richter, den britiske forretningsmannen som var blitt dømt til livsvarig fengsel, dømt for bestikkelse på grunnlag av oppdiktede anklager. Han hadde allerede tilbragt mer enn fem år i irakiske fengsler. (Til slutt måtte det ytterligere forhandlinger til - og ifølge pressemeldinger - frigivelse av 70 millioner pund av irakiske verdier for å sikre friheten hans.) Senere sa Norman gjentatte ganger offentlig at han var blitt "lurt", spesielt for å ha tillatt at helikoptere fikk fly. Men irakerne trengte virkelig helikoptere av humane årsaker. Når alle broene var ødelagt, hadde de ingen andre måter å frakte folk rundt omkring på, særdeles med tanke på sårede. Vi skulle antagelig ha nedlagt en konkret begrensning angående anvendelsen med tydelig forbud mot operasjonen av væpnede helikoptere, med den klare forståelse at dersom noen tok av, kom vi til å skyte dem ned. Men på dette tidspunktet virket det som om vi hadde gått så langt som vi kunne. Vi var alle trette, ganske overveldet av begivenhetenes tempo, og fremdeles litt ute av likevekt over hvor plutselig seieren kom. Vårt

334

umiddelbare mål var å forsikre oss om at krigen ikke startet igjen, og at det ikke ble flere tap. Med Saddams hær på flukt, virket det knapt trolig at han nesten straks kom til å begynne å angripe sitt eget folk. Vi visste at han hadde tatt godt vare på helikopterne sine under krigen, i og med at han hadde parkert dem utenfor koalisjonens rekkevidde, og ikke lot dem gå på vingene i det hele tatt. Selv da kunne vi ikke forestille oss at han i løpet av noen få uker kom til å begynne å bruke dem i væpnet angrep mot sine egne undersåtter. Dagen etter samtalene i Safwan, tok Rupert Smith meg med på en helikopteromvisning av slagmarken. Mark Chapman ble med oss en liten belønning for alt det beundringsverdige arbeidet han hadde gjort. Vi dro på landtur ut i ørkenen. For en som meg selv, som hadde vært tvunget til å følge begivenhetene via radio fra krigsrommets dyp, var dette en sterk opplevelse. Vi dro rundt som turister, stoppet sted etter sted, med et foredrag fra divisjonskommandørene på hvert sted, og ved dagens slutt hadde jeg lært enormt mye. Det virket ekstraordinært at koalisjonsstyrkene hadde gått gjennom minefeltene med så få tap, men det var ingenting som slo meg med slik styrke som terrenget. Jeg visste allerede, ut ifra mange streiftog dit, at ørkenen var så jevn og ukupert som et blikkstille hav, men da jeg betraktet den som noe man måtte sloss seg over, var jeg forundret på nytt over den totale mangel på dekning og landemerker. Jeg ble som aldri før klar over hvor heldige vi var, som hadde de satelittdrevne globale lokaliseringssystemene våre. Uten dem, og uten TOGS nattsikteapparater, ville kampen ha hatt en helt annen utvikling, og ville utvilsomt ha fortsatt over mye lengre tid, for panservognene våre ville ikke ha klart å bevege seg eller sloss om natten. Nøyaktig navigasjon ville ha vært ekstremt vanskelig til og med om dagen, og sannsynligheten for at vi traff våre egne, ville ha økt betraktelig. Det var like heldig for oss at irakerne hadde satt sin lit til skyttergravene sine og ikke begynt å bevege seg omkring under press. Dersom de hadde gjort det, ville vår oppgave ha vært langt vanskeligere. Selv med min kjennskap til Saddam Husseins militære inkompetanse, virket det utrolig at alle de irakiske kanonene og stridsvognene var blitt gravet ned, vendt mot angrep fra sør, slik at

335

det ikke var mulig å snu dem rundt da de endelig oppdaget at fienden kom mot dem bakfra. Synet av alle de utbrente kjøretøyene på Matla platået bekreftet min overbevisning om at det var rett av oss å stanse krigen da vi gjorde det. En viss fraksjon, vet jeg, mente at vi skulle ha gått videre og tatt Basra, slik at vi kunne bruke byen som et utgangspunkt for forhandlinger for å sikre utleveringen av Saddam Hussein selv. Men hvor mange flere tusener av flyktende irakiske soldater ville ha blitt massakrert før det resultatet var blitt oppnådd? Totalt sett ble vår omvisning på slagmarken en eneste, lang krigsskole. Selv om irakerne hadde en av verdens største hærer, manglet de evnen til å ta i bruk den omfattende teknologien som fulgte med den. Akkurat på samme måte som at flygerne deres var dårlig trenet, og knapt kunne fly med de avanserte flyene som Saddam hadde kjøpt fra Sovjetunionen, hadde bakkestyrkene ingen anelse om hvordan de skulle utnytte den mobiliteten i det som i all vesentlig var i en mobil styrke. Deres bruk av hæren som et statisk forsvar, bygget på festningkonseptet, var helt feil. Det er mennesker som vinner kriger, ikke teknologi. Dersom tjenestemenn ikke er ordentlig trenet og motivert til å anvende det utstyret de har, kommer de til å oppnå svært lite. Tilbaketrekking var det som lå i alles tanker. Det ene spørsmålet folk ville ha svar på var: "Hvor snart kan vi få reise hjem?" For øyeblikket var det eneste svaret: "Så snart vi kan ordne det." Og jeg gjorde meg bruk av Sandy Times for å forklare hvorfor det ikke var mulig med umiddelbar hjemreise for alle. I en artikkel på første side gratulerte jeg alle befal og menige for den måten de hadde taklet jobben på, og sa at de hadde "fortjent hele nasjonens beundring," men fortsatte med å legge vekt på at vi offisielt fortsatt var i krig, og hadde "bare tatt en midlertidig pause i offensive operasjoner." Enkelte arabere antok at de britiske kanskje kom til å benytte seg av anledningen til å henge seg på Midt-Østen i fortsettelsen for å forsøke å reforhandle noen av våre tidligere koloniale privilegier. Dette var selvfølgelig langt fra våre intensjoner, men den praktiske måten å gi uttrykk for vår velvilje på, var å trekke oss ut så fort alle var enige om at vi skulle dra. For øyeblikket hadde vi en strøm av gjester å ta oss av. "Problemet her ute har gått over fra irakere til gjester," fortalte jeg Bridget. "De

336

har planer om å komme ut i hele flokker." En av de første var Tom King. Omvisningen med ham gikk veldig bra. Så bra, meldte jeg, "at han var som beruset fra han kom og til han forlot oss, og fortalte meg hvor dyktig jeg hadde vært. Jeg må fortelle deg personlig at jeg føler ikke at jeg har gjort mye. Det er Norman's krig, og på en måte føler jeg meg litt uhederlig over å ta imot slik ære på hans vegne." Nå, ved krigens slutt, var Tom King svært respektert over hele Golfen. Han hadde vist seg å være glimrende i sin takling av reglene og i formidlingen av det britiske syn med fasthet, men også taktfull og med god politisk vurderingsevne. Ved å gi meg sin fulle støtte i området, hadde han bygget opp min posisjon som britisk sjefskommandør, til min egen store fordel. Hans besluttsomhet når det gjaldt å arbeide på den måten at han selv blandet seg inn i det han hadde delegert videre, skapte utvilsomt problemer på alle kommandonivåer. Dette var fordi han ble for involvert i operasjonens detaljer, spesielt når det gjaldt å holde kostnader nede, og hans besettelse med pressen var en annen faktor som skapte uro. Likevel var han en enormt lojal støttespiller for de væpnede styrker, og gjorde sitt beste for å sloss på våre vegne i Krigskabinettet. I mine personlige samtaler med ham kunne jeg forstå hans behov for detaljert informasjon, for å kunne svare på spørsmål i Underhuset og holde seg ajour eller et hakk foran media i deres eget spill. Dessuten tror jeg at den personlige kunnskap som han tilegnet seg fra våre hyppige samtaler, gav ham en forståelse som han aldri kunne ha fått, dersom han ikke hadde besøkt oss og vært så ivrig etter å holde kontakten. Det resulterte i at han snakket om krigen med usedvanlig autoritet på hjemmebane, og at det i seg selv var en stor hjelp for oss. Det var en pekepinn på hvor godt han forstod seg på problemer i området, at han støttet meg helhjertet i ett av utplasseringens største øyeblikk, da jeg bad om å få bakkestyrkene økt til en divisjonsstyrke. Uten denne generøse støtten ville min egen oppgave ha vært langt vanskeligere å utføre. (Da jeg reiste i Golfen sammen med Tom King som hans Midt-Østen-rådgiver, bemerket jeg hvor nyttig det var for meg å kunne bli kjent med området på nytt sammen med statsråden. Han repliserte generøst, "Alle spurte meg bestandig hvem den andre mannen var som reiste sammen med General de la Billiére.") Etter Tom King, var det John Major som var vår neste

337

svært viktige gjest. Han fløy inn til Dhahran fra Moskva klokken 0500 den 6. mars, som den første leder fra Vesten som kom til området siden krigen. Jeg hadde reist ned fra Riyadh natten før for å møte ham, og klokken 0630 satte vi avgårde i en Hercules mot Kuwait. Men en kombinasjon av regn og østlig vind, som drev røyken fra oljebrannene østover, slo seg sammen for å slå oss. Flyet klarte ikke å lande i Kuwait City, og vi måtte fly tilbake tP den lille kystbyen Al Mish'ab, ca. tretti kilometer sør for Khafji. Jeg hadde rekvirert to helikoptere nettopp med tanke på eventuelle omstendigheter av slik art, men forandringen i planene betydde at statsministeren måtte etterlate seg det meste av hans storslåtte pressefølge, som alle lengtet etter å komme til Kuwait. Da vi fortsatte videre, var det noen tydelig overopphetede signaler som begynte å finne veien tilbake til Forsvarsdepartementet, men vi hadde verken tid eller ressurser til å ta oss av både pressen og statsministeren i et slikt tilfelle. Til tross for disse forsinkelsene, ble besøket en enorm suksess. Enda en gang viste Major en ufeilbarlig sikker teft overfor alle han møtte, ikke minst tjenestefolkene. Da vi endelig kom frem til Kuwait, besøkte vi ambassadøren, som hadde samlet alle innvandrerne som fortsatt befant seg i byen. Statsministeren talte kort til dem og gjorde mye for å gi dem motet tilbake. Så fortsatte vi til divisjonen i ørkenen, der han ble overlevert en AK-47 rifle som var tatt fra en soldat. Hundrevis av menn hadde samlet seg i en stor halvsirkel rundt ham, og da han talte til dem fra taket av en jeep, fant han tonen øyeblikkelig, og fremkalte en ekstraordinær varm respons fra soldatene. Et raskt besøk til RAF ble gjort til en uforglemmelig opplevelse da vi fikk øye på det store banneret som flygerne hadde hengt opp bak seg, da de stilte seg opp på vingene til en Tornado for å ta imot ham: "THE MAJOR ISSUE TODAY IS, WHEN ARE WE GOING HOME?" Om kvelden fløy jeg tilbake til Riyadh sammen med ham i sin VC10 for å være med på en audiens hos kong Fahd. Etter den ordinære ventetiden ble vi geleidet inn i hans kongelige nærvær og alt gikk greit og raskt, der saudierne endelig gikk med på å betale alle utgiftene som vi hadde hatt i området. Major hadde sannelig tatt til hjerte RAFs spørsmål, for han bad meg

338

sjekke om det ville være mulig å sende et symbolsk antall tropper hjem innen førstkommende helg. Jeg begynte å iverksette undersøkelser, og det var som jeg skrev til Bridget, "Det har selvfølgelig gjort telefonlinjene rødglødende, ikke minst på den politiske fronten. Sladder fra Storbritannia vil ha det til at Tom King føler at statsministeren har fratatt ham sin ære. Hvis dette er sant, kommer det til å flyte blod på teppet i Whitehall imorgen." Neste morgen kom Paddy Hine og Mike Wilkes, og vi hadde en tilfredsstillende konferanse for å få orden på våre holdninger når det gjaldt tildeling av dekkorasjoner. På samme måte som etter alle andre kriger, var det brutt ut høyst ladede diskusjoner om hvem som skulle motta hvilken medalje. Hvem skulle kvalifisere til å ha gjort tjeneste i Golfen? Hvor skulle vi trekke de geografiske grensene? Skulle medaljer begrenses til de som hadde gjort tjeneste i Saudi Arabia, Bahrein og Oman? Hva med de som hadde vært i området før krigen, men som ufrivillig hadde reist hjem før krigen begynte, men som likevel hadde gjort en verdifull jobb? Hva med de på Kypros, som hadde bidratt med mye i periferien? Hva med de på hovedkvarteret for fellesstyrkene i England, som hadde gjort så mye for å få orden på hele operasjonen, og selvfølgelig de i Whitehall som hadde hatt nattlyset på i mange, lange uker? Den samme dagen, 7. mars, tok jeg avskjed med likkistene med våre døde ifra Jubail, i en enkel, men gripende og vakker seremoni, med orkester og sekkepiper, og ingen pressefolk tilstede. Etter en kort gudstjeneste inne i en hangar, ble hver kiste, dekket med det britiske flagget, båret ut til en C130 av en gruppe barhodede marskalker fra den dødes regiment. En slik anledning er vanskelig å takle, men denne ble perfekt gjennomført. De dødes avreise markerte at krigens formelle fase var slutt, selv om det fremdeles var fem døde briter som det gjenstod å få utlevert fra Irak, og åtte internasjonale døde, foreløpig uidentifisert, som til slutt viste seg å inkludere de tre britene som fortsatt var savnet. Når det gjaldt spørsmålet om medaljer fra Golfen ble det bestemt at på samme måte som etter Falklandskrigen, skulle det være to typer medaljer: en med rosett, og en uten. Den uten skulle gå til de som hadde tjenestegjort i periferien, eller i en kort periode, og den komplette medaljen skulle gå til de som hadde tjenestegjort i sju

339

dager i området under krigen eller tjue-åtte dager under luft­ angrepene. Dette ble selvfølgelig leit for de som hadde tjenestegjort i tjue-sju dager, eller bare seks dager under bakkekrigen, men grensen måtte trekkes opp et sted. Spesialavtaler ble inngått med flymannskap som ikke var basert i området, men som hadde fløyet inn og ut på de regelmessige Herculesturene, og lesset av i Riyadh, plukket opp ytterligere frakt, lesset av igjen i Dhahran og Jubail, og tilbake via Riyadh til Storbritannia. De hadde tatt like store sjanser som noen andre, og gjorde seg fortjent til den komplette medaljen, dersom de hadde fløyet et visst antall turer. Det oppstod problemer med de som hadde vært i periferien, for eksempel i den merkantile marinen og mannskapet ombord i Cunardskipet Princess som ble leiet ut til amerikanerne til hvile-og rekreasjonsformål. Mens disse debattene fortsatte omkring de enkle Golfmedaljene, måtte vi også håndtere det viktigere spørsmålet med medaljer for tapperhet. Igjen, visste jeg at dette ville skape atskillig krangel og misnøye. Jeg hadde allerede hørt at gamle veteraner i England var redd for at siden bakkekrigen hadde vært så kort og tapene så få, ville soldater få tildelt medaljer på et altfor billig grunnlag. Uansett hva vi gjorde, kom det til å bli beskyldninger om at en tjeneste eller et skip eller regiment hadde fått mer eller mindre enn de fortjente, og at den generelle tildelingen på en eller annen måte hadde vært urettferdig. Derfor gjorde jeg mitt ytterste for å forsikre en jevn fordeling. Da vi fikk bekreftet at det antall ærespriser, som ble godkjent av Forsvarsdepartementet, var ca. to hundre, delte vi dem opp i de forskjellige typer ordener. Deretter bad jeg alle kommanderende offiserer om å legge inn omtaler i dagsbefalingen, som skulle danne grunnlag for avgjørelsene. Dernest bad jeg en sjefsoffiser i hver tjeneste å gå gjennom dem, og bare sende videre til oss de som han følte oppfylte alle relevante kriterier og var fullt ut forsvarlig. Jeg nedsatte også en komite som bestod av lederne for de tre tjenestene Bill Wratten, Rupert Smith og Chris Craig - som satt i Riyadh for å foreta vurderingene sine. Jeg nedla strenge rettningslinjer for dem. Det første og fundamentale prinsippet var at ingen pris skulle gis til noen, som ikke hadde oppfylt tapperhetskravene slik de foreskrives av Hennes Majestet Dronningens Reglement. Fordi det var et

340

begrenset antall medaljer, avgjorde jeg at det totale antall medaljer til hver av de tre tjenester skulle baseres på det antall, som var utplassert i området og omfanget av de operasjonene som de hadde vært involvert i. Det var så opp til hver tjeneste å levere inn sine anbefalinger. Den preliminære utvelgelseskomiteen holdt tilbake et lite antall medaljer i reserve spesielt for tilfeller som fortjente dem, og var spesielt nøye med å forsikre at de som eventuelt ble nedgradert fra en ærespris, ble utelatt fra en lavere medalje. Den endelige tildelingen ble avgjort ved avstemming, foretatt av de tre kommandørene, gjennom et poengsystem. Det var uunngåelig at et bestemt skip eller regiment ikke vant noen pris i det hele tatt, ganske enkelt fordi de aldri kom langt nok frem i kampen. Prosedyren var nokså komplisert, men jeg tror den ble nokså nøyaktig og rettferdig. Da komiteen hadde gjort sine anbefalinger, leste jeg på nytt gjennom hvert ord i deres rapporter og i omtalene i dagsbefalingene, for å være sikker på at jeg var enig i det som var blitt sagt og avgjort. Jeg er overbevist om at det ble en rettferdig tildeling til slutt. Det var uunngåelig at det ble litt murring, men det kom aldri noen alvorlig kritikk, delvis på grunn av at at det totale antall medaljer var forholdsvis langt mindre enn ved slutten av Falklandskonflikten. Den 11. mars meldte jeg om "en følelsesladd dag," da jeg dro for å ta farvel med den 7. brigade. Jeg hadde kommet ut til Golfen samtidig med dem, og hadde opplevd hele konflikten sammen med dem. Jeg følte derfor en spesiell fellesskap med Patrick Cordingleys offiserer og menige. Siden våpenhvilen hadde de bodd ute i ørkenen, under grusomme forhold, under det stadige røykteppet fra de brennende oljebrønnene, men de hadde sannelig ikke sløst bort tid når det gjaldt å samle sammen byttet sitt. Spillets regler er at seierherren har lov til å beholde erobret militært utstyr fra området som han har rykket frem over, og den 7. brigade hadde tatt med alt som var verd å ta, slik at det kunne bringes hjem i treningsøyemed eller utstilles i brakker og museer. Resten hadde de sprengt og ødelagt, for å forhindre at irakerne fikk tak i det. Norman Schwarzkopf og jeg hadde gitt strenge ordrer til våre styrker om at de skulle følge sine egne spor tilbake og forsikre seg om at det ikke ble etterlatt noe i

341

anvendelig stand. Jobben med å identifisere, gjenerverve og ødelegge utstyr fortsatte i minst ti dager etter krigens slutt. (Gjenervervelsen av bytte ble effektivt koordinert under bestemte regler. Regiment og museer i Storbritannia la inn bud på særskilte gjenstander. Det var også behov for en del av utstyret i treningsøyemed, og straks disse behovene var blitt møtt ble resten lagt igjen.) Nå besøkte jeg brigaden for siste gang, talte til så mange av mennene som mulig, takket dem for å ha gjort en så enestående jobb, besvarte noen få spørsmål og tok farvel med dem på seremonielt vis, oppe fra en stridsvogn. Like etterpå begynte panserbrigaden å bevege seg mot Jubail, begynnelsen på den lange reisen hjemover. Ekte militært bytte var en ting, men smuglede irakiske våpen noe helt annet. Etter Falklandskrigen var det så mange våpen som ble smuglet hemmelig i bagasjen til tjenestemenn på vei hjem at tollen opplevde et full kaos. Jeg bestemte meg for at dette ikke skulle skje igjen. Derfor sendte jeg ut et direktiv som jeg kalte "Repatriering av krigssu ven irer." Her ble de forskjellige kategoriene nevnt. Det som var avgjort forbudt, var skytevåpen (enten de fungerte eller ikke), sprengstoff, pyroteknikk, levende ammunisjon og kniver med blad som var mer en seks tommer lange. Tillatte suvenirer innbefattet tomme granat-og patronhylser, dokumenter og kart tilhørende fienden. Ting som skilt, spenner, flagg, hjelmer og støvler var uten restriksjoner, med den tilføyelse at "alt utstyr som har tilhørt fienden personlig må ha vært funnet etterlatt." Jeg tror at streng oppfølging av disse reglene, støttet av trusler om alvorlig avstraffelse av lovovertrederne og deres kommanderende offiserer, reduserte strømmen hjemover av smuglergods til et minimum. Den 12. mars holdt vi en svær utstilling i Bahrein, der vi viste frem alle de våpen og det utstyr som hæren og flyvåpenet hadde brukt i krigen, sammen med de tjenestemennene som hadde operert dem, som forklarte hvordan de fungerte. Vi hadde invitert sjefsoffiserer fra alle vennligsinnede arabiske stater, og selv om det ble gjort lite seriøst arbeid, var begivenheten en uforglemmelig suksess. For sjeik Isa, emiren av Bahrein, holdt en prektig lunsj, og så mange gjester skapte en mektig følelse av arabisk enhet. Om dagen holdt emiren en høytidelig innsettelse, der han var så generøs at han utnevnte meg til Førsteklasses Medlem av Bahreins Orden. Norman Schwarzkopf

342

ble av en eller annen grunn forhindret fra å komme, og i hans fravær ble amerikanerne representert av admiral Arthur. Også han mottok en dekorasjon, men jeg kunne ikke annet enn å legge merke til at emiren gav meg min først, enten fordi jeg var den nasjonale sjefskommandøren som var tilstede, eller kanskje for å gjøre et poeng av at Storbritannia var hans fremste valg blant Vestens nasjoner. Et annet av dagens høydepunkt var en klassisk bemerkning som en av soldatene ved utstillingen vår kom med. Mannen hadde tilbragt minst seks måneder i ørkenen, og må ha gått gjennom noen hårreisende opplevelser under bakkekrigen, men da jeg spurte ham hva han regnet for å være det som han kom til å huske best fra krigen, svarte han spontant, "To dager på hotell i Bahrein, sir!" Min ene store skuffelse fra denne perioden etter krigens slutt, var det at jeg ikke lyktes i å sikre et fotfeste i Kuwait for britisk næringsliv. Helt siden jul hadde jeg tenkt på hvordan britiske bedrifter kunne vinne et stort antall kontrakter som sikkert kom til å være ute på markedet straks freden var et faktum. Utenriksdepartementet jobbet også med saken, og fikk Handelsdepartementet til å nedsette et team med dyktige forretningsfolk som var ledere i sine respektive områder, som bank, bygningsentreprise, salg av militært utstyr og så videre. Jeg fikk tillatelse fra Forsvarsdepartementet til å få teamet fløyet ut på ett av flyene til det britiske flyvåpenet - det var ingen andre måter å nå Kuwait på på det tidspunktet - og da teamet kom, meget snart etter våpenhvilen var inngått, viste evalueringen deres raskt at mulighetene var helt annerledes enn det vi hadde forventet. Det viste seg at få bygninger var skadet i selve reisverket, slik at det var heller omfattende oppussing fremfor konstruksjon som var påkrevet. Likevel viste besøket seg å være nyttig, og senere holdt teamet en serie med orienteringsmøter rundt omkring i Storbritannia, der de orienterte folk om de aktuelle mulighetene. Selv hadde jeg fulgt nøye med statusen av det amerikanske ingeniørkorpset, som i bunn og grunn er en enhet i hæren, men som også holder nær kontakt med næringslivet i USA. Når et prosjekt innen konstruksjonsarbeid eller oppussing dukker opp som ikke tjenestene kan ta seg av, sender korpset det videre til næringslivet i hjemlandet. Jeg så at da våre egne soldater gikk inn i Kuwait og

343

begynte å rydde opp etter krigen - granatfellene, utbrente kjøretøy og så videre - identifiserte de oppgaver og formidlet kontakter som kunne overgis til næringslivsfolk for videre utnyttelse. Mer enn noe annet kunne militæret hjelpe sivile entreprenører å nå frem til den knuste byen, som var utilgjengelig via hav, luft eller land, og gi arbeidsfolket deres husly i leirene. Derfor opprettet jeg The British Reconstruction Implementation Team (BRIT = Det britiske teamet for gjennomføring av gjenoppbygingen). Oppdraget deres bestod i å glatte ut overgangen mellom militære aktiviteter og britisk næringsliv. Jeg fikk også tillatelse fra Forsvarsdepartementet til å selge militært utstyr til forretningsmenn, som for eksempel Land Rovere og andre kjøretøy, til full markedspris, da ingen sivil transport var tilgjengelig. BRIT arbeidet ganske godt til å begynne med. Noen forretningsmenn kom ut og noen få avtaler ble inngått, men etter at jeg forlot Midt-Østen, virket det som om hele planen falmet bort. Jeg følte, og gjør det fremdeles, at våre avtaler for å koble de militære tjenestene til industrien ikke når opp mot de avtalene som amerikanerne gjør. Hvis en annen lignende situasjon skulle oppstå bør vi ha bedre kommunikasjon mellom de to, slik at forretningsmenn ikke trenger å slå ned dørene til Whtiehall før de blir hørt. Selv med de handicap som jeg har nevnt, gjorde ikke britiske bedrifter så dårlig et varp til slutt. Da han var i audiens med kronprinsen, hadde John Major sikret avtalen om at det britiske bidraget til krigen ville få den rette anerkjennelse når det gjaldt tildeling av kontrakter etter krigen. Bedriftene måtte likevel legge inn anbud på et konkurrerende grunnlag, og britiske bedrifter fikk mellom åtte og ti prosent av kontraktene som var ute, som i mer eller mindre grad tilsvarte den militære innsatsen vi hadde lagt ned. Likevel følte jeg fortsatt at vi hadde gått glipp av en anledning.

*

*

*

Selv hadde jeg mange besøk jeg måtte foreta for å ta farvel, ikke minst til marinen, som gav meg en flott personlig gave: et kart av Golfen, flott innrammet og merket av med posisjonene til alle skipene i kampgruppen slik de stod den 28. februar. Jeg besøkte også den 4. brigade, og til tross for røykteppet over oss, som forpestet luften med

344

en skitten sotsmak, fikk jeg en fin stund i ørkenen der de beskrev kampene sine for meg. Jeg ble hos Fusilierene den natten, siden jeg ønsket å ta tid med dem for å snakke med dem om ulykken der noen av dem ble drept av koalisjonens egne fly. På det tidspunktet var de kommet så langt at noen av dem lå i telt, og de var så gjestfrie at de lot meg ligge i et firemannstelt for meg selv den natten. Vi spiste i noe som lignet på en offisersmesse, med treplater som var satt opp over bukker, stilt opp på sanden, omgitt av panserkjøretøy. Etterpå, da jeg fikk samlet hele bataljonen, talte jeg kort til dem, og syntes at alle var bemerkelsesverdig rolige og fattet, til tross for katastrofen som hadde rammet regimentet. Det bør legges vekt på at Fusilierene selv hadde tatt krisen svært godt. De visste at de hadde vært usedvanlig uheldige, men de tillot ikke at tragedien skulle redusere deres besluttsomhet med å presse dem videre i deres operasjon, heller ikke lot de det presse dem ned eller overmanne dem. Morgenen etter hadde jeg en enestående frokost sammen med Royal Scots, og talte igjen til hele bataljonen. Mellom disse besøkene underholdt jeg forsvarskomiteen fra Underhuset, ledet av Michael Mates, som var kommet ut i forbindelse med en kort orienteringsomvisning. Jeg forventet noen pinlige spørsmål fra John McFall, som jeg visste hadde stilt seg noen personlige spørsmål om Matla platået. "Jeg tror han forsøker seg på å skape en Belgrano, fortalte jeg Bridget, "men han kommer ingen vei, for britene var ikke involvert, og uansett kan situasjonen forsvares fullt ut." Min forutsigelse viste seg å være korrekt. Det lille laget til Mate bestod av bare ni personer - et svært beskjedent lag, sammenlignet med de åtti amerikanske kongressmenn som landet oppå amerikanerne - og deres leder holdt dem under beundringsverdig kontroll. Etter en orientering fra meg, tok vi dem med til Ruperts hovedkvarter, og viste dem Matla platået, et besøk på stedet som forandret McFalls forutinntatte forestillinger, og demonstrerte tydelig verdien av at politikere reiser for å se selv, heller enn å dosere på avstand. Den 17. mars kom Sandy Times med sin siste utgave. På første side stod nyhetene om at Hennes Majestet Dronningen hadde godkjent min spesielle forfremmelse til general, effektivt fra april, når jeg skulle begynne en stilling med ett-års varighet som Forsvars­

345

ministerens Midt-Østen rådgiver. Det ble kunngjort i samme artikkel at lan Macfadyen kom til å overta etter meg som kommandør for de britiske styrker i Midt-Østen, som viseluftmarskalk, under resten av utplasseringen. På andre sider var det artikler om det enestående trykkeriet, Maramer, og om avisens egen redaksjon, som bestod mer eller mindre utelukkende av skvadronleder og redaktør Pat MicKinlay, med hjelp av oberstløytnant Glyn Jones og praktisk støtte fra kommandørløytnant Nigel Huxtable, som beskrev seg som "fotograf og helt spesiall område vandrer å la ekstraordinær". Disse staute støttespillerne var for beskjedne til å si sannheten, nemlig at deres avis hadde vært en enorm suksess, og at den på en beundringsverdig måte hadde oppfylt sin rolle med å knytte sammen alle de adspredte delene av de britiske styrkene ved å gi dem et fokuseringspunkt. Men nå når kampen var over, var det ikke behov for den lenger. Det eneste emnet som interesserte folket nå var hjemreise. Derfor, etter en kort men lysende karriere på tjue-fem utgaver, demonterte Sandy Times teltene sine og forsvant i ørkenen. Flere av mine egne siste dager i området gikk med til å besøke våre ambassader nedover i Golfen og gi korte orienteringer, slik at folket vårt fikk en førstehåndsberetning om hvordan det hadde utviklet seg. I Abu Dhabi, etter vår orientering der, holdt ambassadør Graham Burton en fest for hundre og femti utvandrere som hadde bidratt til å samle inn penger under krigen. Senere den kvelden dro jeg på besøk til sjeik Zayed, som gav meg en svært inderlig velkomst og æren av å overvære en Ramadan frokost - et kolossalt måltid. Araberne som hadde fastet siden soloppgang var skrubbsultne før dette måltidet. Zayed bad meg inntrengende om å besøke ham igjen etter at jeg var innsatt i min nye stilling, og fortalte meg at jeg var velkommen til å besøke ham hver uke, om jeg så ønsket. Dagen etter fortsatte vi videre til Dubai, og etter det til Muskat, der vi gav vår førti-minutter lange orientering om krigen på begge ambassader. I Muskat fikk jeg så generøst låne et helikopter hele dagen, som gjorde at jeg fikk anledning til å besøke Jebel Akhdar for igjen å se den jord som jeg hadde sloss på som ung troppeleder i spesiallufttjenesten tretti-to år tidligere. Enkelte ting var forandret, men det var mye som var det samme. Turen vekket til live mange minner. I mitt siste brev hjem den 19. mars beskrev jeg dette. Jeg

346

rapporterte at krigsmaskinen var raskt i ferd med å demonteres, og at det ikke ville være noen hensikt i at jeg skrev flere brev, siden jeg antagelig ville komme hjem før dem. Med en liten grad av stolthet mintes jeg at jeg hadde skrevet hjem hver eneste dag under operasjonen, og konkluderte med et lite takkens lovord til Bridget for hennes støtte i hennes svar: "Jeg kan ikke fortelle deg hvor stor pris jeg har satt på dine brev. Det er dem, og den nære kontakten med deg, som har holdt mitt mot oppe når jeg var under sterkest press." Mine siste dager i Riyadh var fulle av administrative oppgaver rapporter skulle skrives, og jeg måtte ta meg av løse tråder. Det var med ekte sorg at jeg tok farvel med prins Khalid. Jeg hadde lært å like ham enormt godt, og håpet at vårt vennskap ville fortsatte etter min avreise. Han ble noe overrasket over mitt besøk hos ham for å ta avskjed, for han hadde ikke regnet med at jeg skulle reise så fort. Han fikk høre om hensikten med mitt besøk bare et minutt eller to før jeg kom inn til ham. Han uttrykte for sin del stor tilfredhet over det koalisjonen hadde gjort, takket meg så rundhåndet for det britiske bidraget, og uttrykte sin tilfredhet over måten som konflikten hadde forsterket forholdet mellom våre to nasjoner på. En av de avskjedsstundene som var mest uforglemmelig for meg, var middagen som Alan Munro holdt til ære for meg og tretti andre medlemmer av staben min, i den britiske ambassaden. Mer enn tretti mennesker inntok plassene sine ved det hesteskoformede bordet, der jeg satt ved Alans ene side og Norman Schwarzkopf ved hans andre side. Chas Freeman, den amerikanske ambassadøren, var også tilstede. Det var også Chuck Horner, hvis flyvåpen hadde gjort så mye for å støtte oss på feltet. Det faktum at taket vårt var blitt ødelagt av en scudrakett, gjorde at våre omgivelser lignet mer på en låve enn spisesalen i en ambassade, men det la på ingen måte noen demper på varmen som begivenheten omsluttet oss med. Både Alan og Norman holdt generøse taler der de roste det britiske bidraget til kampanjen, og personlig tok jeg det som et stort kompliment at CinC hadde kledd seg sivilt for anledningen - kun den andre gangen i løpet av sju måneder, jeg hadde sett ham ha på seg noe annet enn kampklær. Av en eller annen grunn ble det aldri noen formell avskjed mellom

347

Norman og meg, men vi skiltes som svært gode venner, trygge på at vi kom til å treffes igjen. Ved en kort seremoni i hovedkvarteret hans, i nærvær av alle sjefskommandørene hans, var han så generøs at han tildelte meg den amerikanske krigsdekorasjonen, Legion of Merit, Officer Class. Han holdt en flott, kort tale om hvor verdifullt det britiske bidraget var, både for amerikanerne og for saken som helhet, og sa hvor glad han var for å ha hatt vår helhjertede politiske og militære støtte. Han kom også med noen pinlig smigrende kommentarer om meg personlig. Men før de mer alvorlige uttalelsene var han påpasselig med å komme med den observasjon at han aldri tidligere hadde gitt en medalje til noen som offentlig hadde kalt ham uforskammet. Dette sørget for at begivenheten ikke ble sentimental eller tung. Jeg kvitterte med en ganske formell bedømmelse av forholdene mellom amerikanerne og oss selv, og la vekt på min overbevisning om at deres lederskap og hengivelse hadde vært en av faktorene som førte til seier, og erklærte hvor mye jeg hadde satt pris på å få jobbe sammen med dem under denne min siste postering og min siste krig. Så festet Norman medaljen på uniformfrakken min, vi tok hverandre i hånden for fotografene, og det var foreløpig det siste jeg så av ham. Noen uker tidligere hadde det slått meg at hvis alle fire sjefskommandørene kom tilbake til Storbritannia sammen, ville det runde av utplasseringens operative fase og fremheve lederskapet som ble utøvet gjennom lederne for hver av tjenestene, såvel som at det gav pressen en fin liten sak å jobbe med. Planen min lyktes ikke helt, for Bill Wratten måtte reise en dag tidligere. Men vi andre reiste den 26. mars og overnattet i Roma, der vi ble ønsket velkommen av de høyest rangerte sjefskommandørene for de italienske styrkene, og ble underholdt på rundhåndet vis. Vi bodde på deres ekstremt luksusiøse offisers klubb, med boblebad på baderommene, og fikk servert en førsteklasses middag - der jeg sovnet, i sittende stilling (helt typisk). Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ha maktet å reagere mer entusiastisk til slik overveldende gjestfrihet. Morgenen etter fløy vi videre til London. Som alltid ellers når jeg reiste hjem fra Midt-Østen, var det så spennende å se de friske grønne engelske åkrene under oss, og når vi landet, få lukte den

348

myke, fuktige, hjemlige luften. Ved RAF Northold takset flygeren bortover rullebanen direkte til en spesiell fløy i nærheten av offiserenes messe, og vi var begeistret for å se at Bill hadde kommet ut for å møte oss, sammen med Paddy Hine, teamet hans fra hovedkvarteret for fellesstyrkene i High Wycombe og alle våre hustruer og familier. Etter en gedigen gjenforening der på asfalten, gikk vi inn til en champagnemottakelse. Idet kjente, smilende ansikter samlet seg rundt meg, gikk det endelig opp for meg at mitt siste oppdrag i Arabia var over.

349

5 NYE BØKER FRA IRAK TIL HARMAGEDDON. Av Keith Intrater En Bibelsk analyse av Irak-krigen i 1992. Har det siste oppgjøret begynt? 200 sider, Pocket. Kr 98.-

HALLELVJATROMPETEN. Av pensjonert frelsesojfiser Otto Brekke. En bok full av smil og tårer. Boken skildrer den barske tjenesten blant mennesker på livets skyggeside. 212 sider. Innbundet. Kr 168.-

OPERASJON ØRKENSTORM. En personlig beretning fra Irak-krigen i 1992 av øverstkommanderende for de britiske styrkene, general Sir Peter de la Billiere. Nr 1. på bestselgerlistene i England 1992. 350 sider, innbundet. Kr 198.-

SEKUNDER FRA ILDEN. Trudi Birger er en av mange millioner mennesker som måtte gjennomgå et mangeårig martyrium i nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire. Den eneste grunnen til dette, var at de var jøder.

Trudi Birgers historie er et overveldende og dramatisk dokument om viljen til å overleve, og om hvor mye de måtte ofre i dødsleirene. Med en utrolig dristighet og oppfinnsomhet, ungikk hun og hennes svært syke mor døden. Igjen og igjen... "Min livshistorie er som et sammenhengende under", uttalte Trudi Birger nylig. 212 sider, Innbundet. Kr 168.350

"Dette er en av de sterkeste og mest gripende bøkene jeg har lest i hele mitt liv." Haagen Ringnes i TV-programmet Kulturoperatøren e 17.11.92. Tusenvis solgt på kort tid!

HELTER FRA HOLOCAUST. av journalist ERIC SILVER, Jerusalem. Journalist Eric Silver har gjennom lang tid lett etter historier om hvordan noen jøder overlevde Holocaust. Eric Silver har

bl.a. forsket i arkivene i Holocaustmuséet Yad Vachem i Jerusalem, og han har gjort mange intervjuer med overlevende etter nazistenes utryddelser av jødefolket. I denne boken finner du 40 forskjellige historier om mennesker som hjalp jødene å unslippe og til å overleve i en tid da de fleste valgte å se til en annen kant... Fra bl.a. Skandinavia bringer Eric Silver beretninger om

rednings-handlinger utført av dansker, svensker og nordmenn. Norge er i boken representert med en fortelling om den kjente skuespillerinne Liv Ullmans bestefar og hans innsats for å hjelpe jøder til å flykte fra Trondheim. Det kom til å koste ham livet. Liv Ullman har fortalt følgende til Eric Silver: "I mange år var alt hva vi visste om min bestefars siste måneder at han hadde vært meget aktiv i den norske motstandsbevegelsen og hadde gitt jøder husly og hjulpet dem under deres flukt. Han ble tatt som gissel av tyskerne, som først satte ham i fengsel i Oslo og siden deporterte ham til Tyskland, trolig til Dachau konsentrasjonsleir, hvor han - tross sin alder og dårlige helse- ble satt til å slepe tunge stener.

Liv Ullman sier at Halfdan Ullman hadde vært en stor støtte for kz-fangene fordi han var meget sterk åndelig, skjønt hans legeme var som et gjenferds. Han døde av lungebetennelse som ikke ble behandlet. "Hans død var ærefull - skjønt jeg

351

ikke tror at noens død er ærefull- det er bare handlinger son er det", sier Liv Ullman. En avsløring i Silver's bok er at Israels tidligere arbeiderparti-formann, Shimon Peress far, Yitzhak Persky. sammen med en britisk krigsfange, major Charles Coward var medlem av en fluktkomite for fanger i en krigsfangeleir næi Auschwitz kz-leiren. Denne britiske offiseren fikk i stand er "handel" med tyskerne om å bytte døde jøder med levende vea hjelp av matvarer, sigaretter, kaffi, sjokolade etc.

"Lettlest og engasjerende " - Avisen Dagen, Bergen. Erik Silvers bok, HELTER FRA HOLOCAUST, ei fascinerende og holder leseren bergtatt til siste side. Boken er på 220 sider, innbundet og koster kroner 168,-

Tusenvis solgt på kort tid!

Kjøp bøkene i din bokhandel eller direkte fra

Forlaget EXODUS Postboks 237, 4501 MANDAL Tlf. 043 60011/Fax 043 60010 etter 3.juni 382 60011/Fax 60010

352