Europa 1300-1550 [2 ed.] 8200454061 [PDF]

Zitiervorschau

Steinar Imsen

Europa 1300-1550

Nts Aana Deuotbiblioteket

Universitetsforlaget Oslo

© Universitetsforlaget 2000 ISBN 82-00-45406-1

1. utgave 1993 2. utgave 2000

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inn­ gått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

En tidligere utgave av boken ble utgitt av J.W. Cappelens Forlag as under tittelen Senmiddelalderen. Europas historie 1300-1550.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Kart: Anne Langdalen Omslag: Kristin Berg Johnsen, Semafor Design Omslagsbilde: Juni måneds miniatyr fra Les Heures de Notre Dame, tidlig 1500-tallet Sats: HS-Repro A/S Trykk: HS-Trykk A/S

Forord

Denne boka er den andre reviderte utgaven av Senmiddelalderen. Europas histo­ rie 1300-1550, som utkom på Cappelens forlag i 1984. Den første reviderte utgaven kom på Universitetsforlaget i 1993 under navnet Europa 1300-1550. Østmellom-Europa har fått enda mer plass her enn i de foregående utgavene. Utvidelsen av det østmellomeuropeiske stoffet begynte allerede med den første revisjonen rett etter Berlinmurens fall og er en naturlig konsekvens av SentralEuropas gjenforening det siste tiåret. Utvidelsen rommer også en erkjennelse av dette områdets sentrale posisjon i europeisk historie i senmiddelalder og tidlig moderne tid. Da jeg leste europeisk middelalderhistorie som grunnfagsstudent i 1960-årene, ofret de engelskspråklige tekstbøkene vi var henvist til å bruke knapt plass til Europa øst for jernteppet. Middelalderens Europa besto for de amerikanske lærebokforfatterne hovedsakelig av Frankrike, England, Italia og det gamle tyske keiserdømmet med basis i Vest-Tyskland og Italia, ja og så litt Spania. Dette gjorde det vanskelig å kontekstualisere norsk senmiddelalderhistorie. Etter 1319 ble nemlig Norge som en følge av nordisk unionsmedlemskap og hanseatisk handelshegemoni i sterkere grad enn tidligere orientert mot østersjøområdet og Østmellom-Europa. Foruten utvidelsen av det østmellomeuropeiske stoffet er boka generelt opp­ datert. Avsnitt er skrevet om og avsnitt er skiftet ut og enda nye er kommet til. Og så er fokus blitt skarpere: Det er moderniseringsprosessen og da særlig statens gjennombrudd i europeisk samfunnsliv som er hovedsaken. Endelig er nesten alt kartmaterialet nytt. Det er omfattende og rommer mye informasjon som det ikke er blitt plass til i teksten. Kartene, diagrammene og tabellene spiller en vik­ tig rolle i fremstillingen. Juni 2000 Steinar Imsen

Innhold

Kapittel i Prolog.............................................................................................................

11

Kapittel 2 Befolkningsutviklingen.............................................................................

Folketallet i tid og rom............................................................................... Fordelingen by - land................................................................................ Forklaringene..............................................................................................

19 19 23 27

Kapittel 3

Samfunnsgruppene.....................................................................................

Den sosiale lagdelingen.............................................................................. Tredjestanden.............................................................................................. Bøndene................................................................................................ Fra serf til bonde............................................................................. Kommunalismen............................................................................. Levekår og sosial status................................................................... Inn i en nye tidsalder...................................................................... Bybefolkningen..................................................................................... Borgerskapet................................................................................... Strid og splid................................................................................... Adelen.......................................................................................................... Geistligheten...............................................................................................

31 31 32 33 33 34 37 38 41 41 44 46 49

Kapittel 4

Den økonomiske utviklingen....................................................................

Jordbruket.................................................................................................... Tidsrommet 1300-1450...................................................................... Krisefenomenene............................................................................. Kriseforklaringene.......................................................................... Strukturendringene ........................................................................ Fram til 1550.........................................................................................

53 53 53 54 57 59 62

8 INNHOLD

Prisutviklingen................................................................................ Moderniseringens konsekvenser.................................................... Byene og handelen..................................................................................... Tidsrommet 1300-1450...................................................................... Det europeiske handelssystemet.................................................... Italienerne........................................................................................ Hanseatene....................................................................................... Nederlenderne................................................................................. Fram til 1550......................................................................................... Prisrevolusjonen.............................................................................. Det økonomiske europakartet ca. 1500....................................... Den europeiske ekspansjonen....................................................... Økonomisk systemskifte?.....................................................................

62 62 65 65 67 68 71 74 76 77 78 80 83

Kapittel 5 Det politiske europakartet........................................................................

Noen innledende betraktninger................................................................ Vest-Europa................................................................................................. Frankrike................................................................................................ De britiske øyer...................................................................................... Sentral-og Nord-Europa.............................................................................. Det tyske rike.......................................................................................... Tyskernes naboer i øst og nord............................................................ Polen......................................................................................................... Ungarn..................................................................................................... Skandinavia............................................................................................. Sør-Europa..................................................................................................... Italia.......................................................................................................... Spania..................................................................................................... Øst-Europa.................................................................................................... Sammenfatning.............................................................................................

87 87 90 90 100 102 102 114 115 120 122 124 124 127 130 132

Kapittel 6

Fyrstemakten-Staten....................................................................................

Det funksjonelle aspektet............................................................................. Fyrsten som dommer og rettsverner................................................... Lovgivning, samfunnsutvikling og «statsmakt»................................... Militærvesen og «statsfinanser»............................................................. Det institusjonelle aspektet.......................................................................... Samfunnsrepresentasjonene...................................................................

134 135 136 141 144 148 149

INNHOLD 9

Byråkratiseringen.................................................................................. Det ideologiske aspektet............................................................................. Menigmann som aksjonist......................................................................... De mellomstatlige forholdene..................................................................

1 57 161 165 169

Kapittel 7 Den andre samfunnsmakten.....................................................................

Milepeler og motpoler................................................................................ Avignontida................................................................................................. Konsilbevegelsen......................................................................................... Renessansepavedømme og kirkelig territorialisering............................... Reformasjonen............................................................................................

177 177 180 185 188 191

Kapittel 8 Epilog.............................................................................................................

195

Utfyllende lesning......................................................................................

207

lllustrasjonskilder......................................................................................

229

Register..........................................................................................................

231

Kart

1.1. De osmanske tyrkernes overtakelse av kjerneområdene i den greske kristenhet.......................................................................................... 16 2.1. Europas viktigste byer ca. 1300............................................................ 2.2. Bygrunnleggelser i Østmellom-Europa i middelalderen.................... 2.3. Europas viktigste byer i første halvdel av 1500-tallet.......................... 2.4. Svartedauens spredning i Europa 1347-50......................................... 4.1. Noen nordiske ødegårdsfrekvenser ....................................................... 4.2. Senmiddelalderens ødegårdsdannelse i området svarende til Tyskland 1939................................................................................................ 58 4.3. Hanseatenes handelsnett....................................................................... 4.4. Nederlandenes tekstilbyer i middelalderen.......................................... 4.5. De viktigste handelsnettene i Europa i første halvdel av1500-tallet.. 4.6. Portugals og Spanias ekspansjon........................................................... 5.1. Europas land og riker ca. 1300............................................................. 5.2. Grensen mellom Frankrike og Det tyske rike ca.1250-1350 ............ 5.3. Frankrike ca. 1300................................................................................. 5.4. Frankrike ved freden i Brétigny 1360..................................................

24 25 26 28 57

72 74 79 82 89 91 94 96

10 INNHOLD

5.5. Frankrike ved freden i Troyes 1420...................................................... 5.6. Gjenoppbyggingen av Frankrike 1430-1559..................................... 5.7. Det tyske rikes grenser ca. 1300........................................................... 5.8. Burgundrikets territorielle utvikling..................................................... 5.9. Det sveitsiske edsforbundets territorielle utvikling............................ 5.10. Den tyske østekspansjonen fram til ca. 1400 ................................... 5.11. De rivaliserende dynastiene Luxembourgs, Wittelsbachs og Habsburgs husmaktområder................................................................ 5.12. Ottokar II’s bohmiske storrike........................................................... 5.13. Polen ca. 1320...................................................................................... 5.14. Polen-Litauen ca. 1420........................................................................ 5.15. Ungarn på Mattias Corvinus tid........................................................ 5.16. Italia i andre halvdel av 1400-tallet.................................................... 5.17. Det aragonesiske veldet........................................................................ 5.18. Spania ca. 1490.................................................................................... 5.19. Det osmanske imperium ca. 1520 ..................................................... 5.20. Moskvas ekspansjon og det nye russiske imperiet............................. 6.1. Universitetsgrunnleggelser i middelalder og tidlig nytid................... 6.2. Habsburgerveldet under Karl V........................................................... 7.1. Det store skismaet 1378-1417............................................................ 7.2. Den kirkelige og religiøse situasjonen i Europaca. 1550.................... 8.1. Trykkekunstens spredning til ca. 1500................................................

97 99 102 103 105 106

108 110 116 118 121 125 126 127 130 132 159 174 184 194 204

Figurer

Befolkningsutviklingen i England fra år 1000 til år 1500 ifølge J. Hatcher..................................................................................... 19 4.1. De engelske hveteprisene 1219-1498 ifølge M. Falkus og J. Gillingham.......................................................................................... 4.2. Hvetepriser 1440-1660 ifølge EP. Braudel og EC. Spooner............ 4.3. Omfanget av havbunnsdreneringen i Nederlandene 1200—1900..... 2.1.

54 61 64

Tabeller

2.1. 2.2. 4.1.. 4.2. 5.1. 5.2.

Europas befolkning 1340-1600 ifølge J.C. Russel og S.J. Mols...... Europas befolkning 1350-1650 ifølge Irena Gieysztorowa............... Hvetepriser 1300—1479 ifølge M.M. Postan..................................... Den spanske sølvimporten ca. 1500—1660 ifølge E.J. Hamilton.... De tyske keiserdynastiene 1273-1519................................................ Oversikt over Karl V av Habsburgs slektsforgreninger......................

20 22 55 78 112 128

Kapittel i Prolog

Tre begreper står sentralt i vår oppfatning av tidsrommet 1300-1550, nemlig senmiddelalder, renessanse og reformasjon. Det første henspiller på forfall, på avviklingen av en samfunns- og kulturform, nemlig middelalderens, de to andre på intellektuell, kunstnerisk og religiøs fornyelse. Vi kan også føye til stikkordene krise, vekst og oppbrudd. Denne dobbeltheten i synet på perioden har fulgt oss siden den italienske humanisten Francesco Petrarca (1304-1374) ved midten av hundreåret utropte seg selv og sine likesinnede til pionerer for en ny tid. 1300-1400- og første halvdel av 1500-tallet oppfattes altså som det store veiskillet i Europas historie, tidsrommet hvor middelalderen munnet ut i den moderne tid. Dette hovedsynspunktet deler de aller fleste. Når det gjelder spørsmålet om endringsprosessens karakter og tempo, forholdet mellom konti­ nuitet og brudd, er imidlertid meningene langt mer delte. Ja, selve spørsmålet om hva som bør regnes som typisk middelaldersk eller moderne har det vært vanskelig å enes om. Det er viktig å være klar over at periodebetegnelser som middelalder og moderne tid er rene akademiske konstruksjoner, med andre ord historiske tolkningsredskaper, og at bruken av dem igjen gjenspeiler forskjellige tolkningstradisjoner, og dermed også forskjeller med hensyn til valg av perspektivet og problemstillinger. Eksempelvis må vi kunne regne med at en norsk agrarhistoriker vil ha en annen grunnoppfatning av perioden enn en amerikansk kunsthistoriker med florentinsk kultur på 1400-tallet som spesiale. For den sveitsiske kunst- og kulturhistorikeren Jacob Burckhardt (1818— 1897), som i 1860 skrev ei epokegjørende bok om den italienske renessansen, var bruddet med middelalderens kultur skarpt og endelig. Det var i Italia på 1300-1400-tallet at individualismen beseiret middelalderens kollektivisme, hevdet han. Det var der og da mennesket oppdaget seg selv og verden og ble klar over sine iboende muligheter og evner. Og det som skjedde i Italia forplan­ tet seg ifølge Burckhardt snart til resten av Europa, som definitivt brøt med for­ tidas barbari på 1500-tallet. En annen fremtredende kulturhistoriker, nemlig nederlenderen Johan Huizinga (1872-1945), som i 1919 skrev ei tilsvarende bok om kulturen i Burgund-Nederlandene på 1300-1400-tallet, mente at kul-

12 KAPITTEL 1

turblomstringen der fortsatt var sterkt preget av middelalder. For ham framsto den nederlandske renessansen som en drivhusaktig og noe degenerert etterblomstring av høymiddelalderkulturen. Boka fikk da også tittelen Herfsttij der Middeleeuwen, det vil si middelalderens høst. En ting kan imidlertid historikerne enes om, nemlig at grunnlaget for den gamle samfunnsorden ble brutt i stykker i løpet av 1300-1400-tallet. Det tales om agrarkrisen, om føydalismens krise og om religionens og kirkens krise. For Karl Marx (1818-1883), som lærte at det var de materielle og økonomiske forholdene som styrte historien, og de historikerne som senere har lagt hans historieforståelse til grunn, betydde senmiddelalderkrisen starten på en prosess som førte Europa fra et agrart-føydalt stadium til et kapitalistisk-borgerlig. Også den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920) vil datere kapitalismens gjennombrudd til denne perioden, selv om han snarere legger vekten på de kul­ turelle og holdningsmessige endringene enn på de materielle. For Weber inne­ bar reformasjonen i første halvdel av 1500-tallet en verdsliggjøring av sosiale verdier, noe som igjen banet veien for en kapitalistisk mentalitet. Webers syn på den nye europeiske staten som et voldsmonopol har dessuten øvd betydelig innflytelse på studiet av den politiske historien etter 1500. Samfunnsendringene i Europa etter 1300 førte også fram til et verdenshistorisk vendepunkt i den forstand at vår verdensdel etter 1500 skulle komme til å dominere resten av kloden både økonomisk og politisk, dels også kulturelt. Derfor har utforskningen av de demografiske (befolkningsmessige), sosiale og økonomiske endringene 1300-1600, som mange vil regne som grunnleggende for samfunnsutviklingen, hatt høy prioritet blant historikerne de siste par generasjonene. I den senere tid er også blikket for de sosio-kulturelle prosessene blitt skjerpet. Dette skyldes ikke minst sosiologen Norbert Elias. Hans hoved­ verk Uber den Prozess der Zivilisation (1939) har først etter at det ble oversatt til engelsk omkring 1970 for alvor vunnet gehør i den historiske debatten. Elias mener at det fant sted en allmenneuropeisk siviliseringsprosess i overgangen mellom middelalder og moderne tid. «Siviliseringen» skal blant annet ha gitt seg uttrykk i nye forestillinger om renslighet, høflighet, bordskikk m.m., samt større evne til selvkontroll. Siviliseringsprosessen ser han igjen som en funk­ sjon av den statlige voldsmonopoliseringen. Det er ellers få av etterkrigstidas historikere som har våget seg på å fange inn «totaliteten» i samfunns- og kulturutviklingen, eller å formulere mer omfattende teorier til forklaring av denne prosessen. Franskmannen Fernand Braudels Civilisation materielle, économie et capitalisme XVe-XVIIIe siécle, som gir en storslagen analyse av den materielle og kulturelle moderniseringsprosessen mellom 1400 og 1800, står fortsatt ganske alene. I boka The Modem World-System utvikler amerikaneren Immanuel Wallerstein en teori om hvordan og hvorfor samfunnsutviklingen i

PROLOG

13

Europa i 1300—1400-årene etter 1500 førte til et økonomisk og politisk system preget av global arbeidsdeling og vesteuropeisk dominans. Nevnes må også den tysk-sveitsiske historikeren Peter Blickle, som i essayet Deutsche Untertanen hev­ der at tida rundt 1300 er kjennetegnet ved menigmanns inntog i det offentlige liv. Over store deler av kontinentet måtte nå føydalt herredømme vike for kom­ munalt selvstyre og representative statsordninger. Tida mellom 1300 og midten av 1600-tallet, da eneveldet ble den dominerende statsform i Europa, skal ifølge Blickle ha stått i kommunalismens tegn. De forestillingene om forfall og fornyelse som preger synet på den felleseuro­ peiske samfunns- og kulturutviklingen gjenfinner vi også i de nasjonale histo­ riske tradisjonene, selv om rekkefølgen og kronologien i de ned- og oppadgå­ ende bevegelsene kan variere. Eksempelvis er norsk historiografi dominert av forfallsbegrepet. Norsk historie 1319—1537 har handlet om «Norges nedgang», det vil si tapet av nasjonal selvstendighet og oppgivelse av nasjonal kultur, samt befolkningsfall og jordbrukskrise. Det samme gjelder til dels tysk historiografi, som vanligvis daterer senmiddelalderens begynnelse til 1250, da keiser Frederik II av Hohenstaufen døde. Dermed begynte den utviklingen som førte til at det tyske riket ble splittet opp i et mylder av selvstendige fyrstedømmer og kom­ muner. Også i fransk historiografi gjenfinner vi nedgangsbegrepet, skjønt der langt mer nedtonet enn i norsk og tysk tradisjon, ettersom den franske ned­ gangen bare skulle bli en episode. Tida etter 1430 betydde ny oppgang og nasjonal restaurasjon i Frankrike. Likeledes havnet det engelske monarkiet i krise etter at landet omkring 1450 måtte oppgi rollen som kontinental stor­ makt og nøye seg med de britiske øyene. Men nedgangen ble også der kort­ varig, og etter noen tiår med borgerkrigslignende tilstander ble det skapt et nasjonalt og etter hvert også storbritisk monarki under kongene av huset Tudor og deres etterfølgere Stuartene. Ganske annerledes forholder det seg med den nasjonale historiografien i landene øst for Tyskland. Der er kurven speilvendt av den tyske, slik at ned­ gang for det tyske innebærer oppgang for det tsjekkiske, polske osv. Eksempel­ vis regnes 1400-tallet som ei blomstringstid både økonomisk, kulturelt og politisk i tsjekkisk, polsk og ungarsk historieskrivning. Ifølge tradisjonen var det i dette århundret at tsjekkerne frigjorde Bohmen fra tysk dominans, at polak­ kene under huset Jagiello holdt på å samle hele det slaviske Mellom-Europa, og at Ungarn under Mattias Corvinus (ung. Måtyås Hunyadi) ledelse skapte seg en stormaktsstilling i donauområdet. Store deler av Østerrike ble erobret, og i 1485 gjorde Mattias Wien til residensstad. Hans hoff ble et europeisk kultur­ sentrum, og han bygde opp en av Europas største boksamlinger. For landene i Østmellom-Europa meldte nedgangen seg først på 1500-, 1600- og 1700tallet, da Østerrike, Tyrkia, Russland, Sverige og Prøyssen delte området seg

14 KAPITTEL 1

imellom.1 Det siste tiåret har den nasjonale historiografien hatt et betydelig oppsving i de tidligere østblokklandene og i de statene som har oppstått på rui­ nene av Sovjetunionen og Jugoslavia. Det hevdes ofte, særlig i engelsk og franskspråklig litteratur, at «nasjonal­ staten» oppsto i vår periode. Hva som i denne sammenheng menes med nasjonal­ stat kan være noe uklart, men helst synes begrepet å referere til den nye statsfor­ men som vokste fram ved utgangen av middelalderen og som kjennetegnes ved territoriell suverenitet og byråkratisk forvaltning. Denne begrepsbruken har i de senere år også blitt vanlig utenfor det engelske språkområdet, først og fremst i de samfunnsvitenskapelige miljøene, men til en viss grad også blant histo­ rikere. Fenomenet vitner i første rekke om det engelske språkets påvirknings­ kraft, dernest om fagfolks noe ureflekterte forhold til språket. Vi kan i alle fall ikke bruke begrepet nasjonalstat på denne måten. Helst bør vi la vær å bruke ordet. Etter våre begreper var det snarere det motsatte av nasjonalstatsdannelse som foregikk da Norge kom under dansk styre, Estland og Pommern under svensk, Bohmen, Måhren, Ungarn og deler av Polen under Østrerrike, og det tyske riket ble oppdelt i en rekke selvstendige territorialstater. Perioden kjenne­ tegnes heller ved framveksten av territorialstater og nasjonale konglomeratstater. Og det var fyrstehusene, som f.eks. Oldenborg, Vasa og Habsburg, som tegnet de nye statene. Den tidligmoderne staten var altså dynastisk og territoriell, ikke nasjonal. Det er imidlertid viktig å være klar over at det fins to nasjonsbegreper. Det ene, som vi har arvet fra 1800-tallets tyske samfunnsdebatt, og som har vunnet størst utbredelse på kontinentet, er knyttet til etnisitet, språk, kultur og historie, med andre ord til det vi kunne kalle kulturnasjonen. Det andre er knyttet til statsborgerskapet, vi kunne kalle det borgerskapsnasjonen, og har sitt opphav i den franske revolusjon (1789). Den franske nasjon er således å forstå som fellesskapet av alle franske statsborgere, uansett etnisk bakgrunn, den ame­ rikanske nasjon som alle med amerikansk statsborgerskap osv. Det tyske kulturnasjonsbegrepet ble for øvrig til som en reaksjon mot fransk imperialisme på begynnelsen av 1800-tallet. Nasjonalstatsbegrepet egner seg dårlig til analyse av1 1 Begrepet Østmellom-Europa, som trolig virker noe uvant på mange, er et lån fra tysk, Ostmitteleuropa. Med Østmellom-Europa vil vi mene landene mellom Østersjøen og Donaubekkenet, grensende mot Russland i øst, Tyskland, Østerrike og Italia i vest og Bosnia, Serbia og Bulgaria i sør. Dette området utgjorde i senmiddelalder og tidlig moderne tid en region for seg med fram­ veksten av egne kongedømmer og et visst fellespreg både med hensyn til økonomi, kultur og samfunnsliv for øvrig. Det kulturelle og sosiale fellespreget var fortsatt en realitet ved utbruddet av 2. verdenskrig, og er det i en viss grad også i dag, selv om mange av de gamle strukturene ble ødelagt av Hitlers herjinger. Ikke minst jødene, som hadde sin europeiske hovedbase i dette området, bidro til å gi denne etnisk svært sammensatte regionen et visst kulturelt fellespreg. Like­ ledes var tysk språk og kultur fram til 1945 en sammenbindende faktor. Se Uffe Østergård m.fl.: Hinsides Habsburg. Den Jyske Historiker nr. 57, Århus 1991 og Sven Tågil (red.): Regions in Cen­ tral Europe. The Legacy ofHistory. London 1999.

PROLOG

15

den politiske utviklingen i vår periode både fordi det er tvetydig og fordi det er anakronistisk. Ettersom denne boka skal handle om Europas historie, må det sies noe om det europabegrepet som er lagt til grunn . Det er vanlig å definere Europa geo­ grafisk, som det området som strekker seg fra Island i vest og til Ural, Kaspiske hav og Kaukasus i øst, og fra Svalbard og Novaja Semlja i nord til Gibraltar og Middelhavet i sør. Dette svarer dårlig til 1300- 1400-tallets Europa. Et slikt en gang gitt og nærmest uforanderlig europabegrep sier lite om historiens omskiftelighet. Vi må derfor søke andre parametre enn de rent geografiske. Historisk sett er det lettere å forholde seg til et kulturelt og politisk definert Europa enn til en gitt geografisk størrelse. Det som i middelalderen først og fremst skilte Europa fra Asia og Afrika var religionen. Europa var kristenheten, mens de omkringliggende landene i øst og sør var dominert av islam. Omkring 1300 strakte kristenheten seg fra Grønland i vest til de russiske elvene i øst og til Lilleasia i sørøst. Den sørligste delen av Spania hørte fortsatt til den muham­ medanske verden, samtidig som islam representert ved tyrkerne var i ferd med å gjenvinne sin ekspansive kraft på det østlige «frontavsnittet». Kristenheten igjen hadde siden midten av 1000-tallet vært delt i to blokker, den ene vestlig og nordlig med sentrum i Roma - den latinske kristenhet -, den andre østlig og med sentrum i Konstantinopel - den greske kristenhet. Den østlige kristenheten tilsvarte politisk og kulturelt Det bysantinske rike og områdene nord for Svarte­ havet og opp mot Østersjøen som var blitt kristnet fra Bysants.2 Fra 300-tallet og fram til midten av 1000-tallet hadde den greske verden vært toneangivende innenfor kristenheten, både politisk og kulturelt. Men i hundreårene som fulgte ble Bysants offer for så vel fransk våpenmakt og italiensk pengemakt som for de tyrkiske hordene fra det indre Asia. Med Konstantinopels fall i 1453 forsvant den siste resten av det gamle keiserriket. Lilleasia, Balkan og snart også områdene nord for Svartehavet og østover mot Kaukasus gikk tapt for kristenheten; ikke rart at tyrkerfaren bidro til å skape endetidsfrykt i Europa ved slutten av århundret. I 1529 sto tyrkerne foran Wiens murer. Det hjalp lite at maurerne ble fordrevet fra Spania noen tiår senere. Den greske restkristenheten, det vil si de områdene som ikke ble tatt av tyrkerne, besto i første rekke av Russland. Men Russland som et samlet rike var omkring 1450 ennå bare i sin vorden, selv om fyrstene av Moskva ga uttrykk for å ville løfte arven etter Bysants . Det var først på 1500-tallet at det nye rus­ siske tsardømmet ble å regne med som en europeisk, eller kristen makt av 2 Bysants eller Det bysantinske rike brukes om Østromerriket etter ca. 640, da denne resten av det gamle Romerrike gjennomgikk en såkalt «helleniseringsprosess.

16 KAPITTEL 1

Kart 1.1. De osmanske tyrkernes overtakelse av kjerneområdene i den greske kristenhet.

betydning. Ved midten av 1400-tallet holdt med andre ord Europa på å skrumpe inn til den vestlige kristenhet. At grunnlaget for et nytt Europa hin­ sides havet snart skulle bli lagt, er en annen historie, som vi skal komme tilbake til senere. Også politisk finner vi interessante forskjeller mellom øst og vest. Mens den imperialistiske tradisjonen, representert ved Østromerriket/Bysants, Osmanerriket og noe senere Russland, hadde vært og fortsatt skulle komme til å være sentral i øst, ble keiserarven fra Roma knapt mer enn en politisk idé i vest. Karl den stores keiserrike ble bare en episode, den tysk-romerske etterfølgeren ble aldri noe virkelig imperium, og Napoleons og Hitlers europeiske nyordninger brøt sammenn etter få år. Den vestlige kristenheten har siden Vestromerrikets sammenbrudd på 400-tallet vært preget av politisk partikularisme. Ikke desto mindre utviklet det seg en betydelig grad av enhetlighet i det vestlige Europa, både i politisk i kultur og i politisk organisasjon. Det kirkelige fellesskapet

PROLOG

17

under pavenes ledelse bidro vesentlig til dette. De kristne kongedømmene i vest skulle komme til å danne grunnlaget for de nye europeiske statene og den moderne statsmakten som vokste fram ved utgangen av middelalderen.

Den latinske kristenheten og Europa var altså så godt som sammenfallende størrelser i vår periode, og det er utviklingen her vi skal konsentrere oss om. Det sier seg selv at vi ikke kan dekke historien i hele dens bredde og mangfold. Mange sentrale emner må velges bort. Særlig har det rammet sosialhistorien og kulturhistorien. Her skal vi konsentrere oss om den omformingsprosessen som antydes ved begrepssammenstillingen middelalder og moderne eller ny tid. Hovedtemaet er med andre ord moderniseringen av Europa. Det systematiske opplegget er å forstå som et forsøk på å analysere omformingen. I de følgende temakapitlene belyses de forskjellige faktorene i denne prosessen, så som demo­ grafi, økonomi, politikk og religion, og så langt som mulig drøftes også sam­ virkningen mellom dem. Framveksten av den nye europeiske økonomien og den nye europeiske staten vil stå sentralt i framstillingen. Prosessen kan inndeles i forholdsvis distinkte avsnitt. Tidsgrensene 1300 og 1550 må ikke tolkes for strengt. Enkelte av de temaene som vi skal behandle har sin naturlige begynnelse alt før 1300, men folder seg ut og gir tiden etter århundreskiftet sitt særpreg. Andre forhold springer ut av katastrofen ved mid­ ten av århundret, mens atter andre problemer kan knyttes til den nye opp­ gangen etter 1450. På samme måte er det med grensedragningen oppad. Feno­ mener som særpreger tiden etter 1550, men som hadde sitt opphav tidligere (f.eks. den oversjøiske ekspansjonen og de nye koloniveldene, motreformasjonen, kalvinismen o.L), vil bare så vidt bli berørt. Vi skal altså samle oss om det som vi mener har vært karakteristisk for perioden 1300-1550, og som sam­ tidig peker framover. 1300 og 1550 kan likevel oppfattes som forholdsvis klare periodeskiller. Omkring 1300 sto pavedømmet på høyden av sin makt, samtidig som de fore­ gående hundreårenes bestrebelser på å forene antikk og kristen kulturarv fant sin mest fullendte form i Thomas Aquinas mektige tankebyggverk. Likeledes nådde den europeiske «statsutviklingen» et første kulminasjonspunkt rundt århundreskiftet, mens den økonomiske veksten var i ferd med å nå en grense. I 1550 var den kirkelige og religiøse splittelsen i Europa et uavvendelig faktum. Med keiser Karl V’s abdikasjon i 1556 ble det også satt endelig punktum for den universelle kristne keiseridéen, mens freden i Augsburg det samme året bekreftet det nye statsbegrepet, nemlig at den verdslige makt skulle ha samfunnsorganiserende monopol og fyrstene udelt suverenitet over sine territorier. Og gjennom freden i Cateau-Cambrésis 1559 ble grensene for det nye statenes Europa i hovedtrekkene fastlagt. Omkring 1550 var det stadig færre som trodde

18 KAPITTEL 1

at tro og fornuft kunne forenes. Religion og tenkning var i ferd med å skille lag. Ettersom opplegget her er overveiende tematisk, kan det være greit å trekke opp hovedlinjene i periodens kronologi. Det er vanlig å dele de tre hundreårene fram til ca. 1600 på midten. Også samtiden oppfattet 1450-årene som et skjellsettende tiår. Da falt Konstantino­ pel og da ble det endelig fred mellom England og Frankrike etter mer enn hun­ dre års krig, liksom de italienske statene fant fram til et balansepunkt som skulle sikre den politiske stabiliteten på halvøya. Etter 1450 ble også Norden permanent delt i to, Danmark-Norge og Sverige, inklusive Finland. For oss er likevel midten av 1400-tallet viktigere som et skille mellom en godt og vel hun­ dreårig nedgangstid og en oppgangstid av omtrent samme varighet. Fram til 1450 var folkemengden i store deler av Europa synkende. Jordbruk­ søkonomien var preget av krise med fallende priser, økende kostnader og syn­ kende kapitalverdi. Også den europeiske handelen led alvorlige tilbakeslag. Gamle statsdannelser gikk under og nye oppsto. Hevdvunne sosiale og politiske institusjoner ble oppløst eller sterkt omformet. Den sosiale spenningen var kro­ nisk og blusset hyppig opp i uro og revolter. Angsten var nærværende, og med den endetidsforventningene. Til hundreåret 1350-1450 heftes gjerne merke­ lappen «krise». Disse tendensene snudde etter 1450. På nytt vokste befolkningen. Både jordbruk og handel tok seg opp. Byene ble større. Europeerne begynte for alvor å gjøre seg gjeldende utenfor Europa, og nytt land ble vunnet for det europeiske markedet og for de europeiske statene. Statsmakten ble sterkere, fyrstene mek­ tigere og statsdannelsene fastere, samtidig som konkurransen mellom dem ble skarpere. Etter en første indre vekst- og stabiliseringsfase fra midten av 1400årene, skulle krig bli en velprøvd europeisk samværsform i generasjonene etter 1490. Også den kirkelige enheten sprakk etter 1520, og ideologisk-religiøse motsetninger føyde seg til kampen om territorier, ressurser og prestisje. Sam­ tidig utviklet det seg et stadig klarere skille mellom et urbant og markedsøko­ nomisk Vest-Europa og et matvareproduserende Øst-Europa med adelsvelder og ufrie bønder. Likevel er det en klar indre sammenheng i utviklingen før og etter 1450, på tross av motstridende tendenser. I krisen lå forutsetningene for veksten og endringene. Saneringen av gamle former og normer, politisk, økonomisk og sosialt - i en viss grad også kulturelt - var nødvendig for moderniseringen. Samspillet mellom gammelt og nytt, som vi bør ha et åpent øye for, skapte en særegen spenning i den historiske utviklingen 1300-1550.

Kapittel 2 Befolkningsutviklingen

Hva vet vi om befolkningsutviklingen i Europa ca. 1300—1550? Hvordan fordelte europeerne seg geografisk og mellom by og land? Og hvordan kan vi forklare endringene i folkemengde og befolkningsgeografi? Disse spørsmålene skal vi konsen­

trere oss om her.

Folketallet i tid og rom Det kan ha vært omkring 75 millioner europeere i 1340, 50 millioner i 1450, 82 millioner i 1500 og 105 millioner i 1600. Anslagene er meget usikre, og det er ingen enighet om de enkelte tallene. Det befolkningsstatistiske materialet før 1550 er utilstrekkelig og ujevnt, og metodisk sett komplisert å utnytte. Som

Figur 2.1. Befolkningsutviklingen i Englandfra år 1000 til år 1500 ifølge

J. Hatcher.

20 KAPITTEL 2

figur 2.1 viser varierer estimatene betydelig selv i England hvor det befolkningshistoriske materialet for vår periode er bedre enn de fleste andre stedene i Europa. Tallene er forresten ikke så veldig interessante i seg selv. Viktigere er de utviklingstendensene de forteller om, nemlig at det fant sted en drastisk befolk­ ningsreduksjon på 1300-tallet, at gjenveksten tok til først i andre halvdel av 1400-tallet, og at høymiddelaldernivået ble gjenvunnet en gang på 1500-tallet, enkelte steder så sent som i første halvdel av 1600-årene. Om dette hersker det stort sett enighet, selv om forskerne opererer med varierende tidfesting av folkefallets begynnelse og bunnpunkt, utviklingens takt og tempo. Noen vil også hevde at betydelige deler av Europa falt utenfor dette demografiske hovedmøn­ steret, og at befolkningskrisen i første halvdel av perioden først og fremst var et nord-, vest- og søreuropeisk fenomen. I tabell 2.1 har vi splittet opp folketallet på land og regioner. Tallene for Øst-Europa er problematiske. Som det framgår av tabell 2.2 mener den polske historikeren Irena Gieysztorowa å ha belegg for en sterk og kontinuerlig befolkningsvekst i Polen og Russland i senmiddelalderen. Men her strides de lærde, da enkelte vil mene at de russiske fyrstedømmene ble like hardt

Tabell 2.1. Europas befolkning (i millioner) 1340-1600 ifølge J.C. Russel og S.J. Mols. 1340

1450

1500

6,0

4,5

7,0

10,0

7,5

10,5

13,3

Spania og Portugal

9,0

7,0

9,3

11,3

Sør-Europa samlet

25,0

19,0

26,8

32,6

16,4

18,5 2,9

Balkan Italia

Frankrike og

Nederlandene

1600

8,0?

19,0

12,0

1,9 12,0

15,0

Skandinavia

11,5

7,5

1,5

2,4

Britiske øyer

5,0

3,0

4,4

6,8

35,5

22,5

37,0

46,6

2

3,5

5,0

(5,5)

(7,0)

Tyskland og

Vest-Europa samlet Polen-Litauen

3,0

Ungarn

2,0

1,5

Russland

8,0

6,0

9,0

Øst-Europa samlet

13,0

9,5

18,0

27,5

Hele Europa

73,5

50,0

81,8

104,7

15,5

NB. Frankriketallene inkluderer Lothringen og Sveits i 1500 og 1600. Sveits’ befolkning er anslått til hen­ holdsvis 0,8 og 1 for 1500 og 1600. Mols opererer med kategorien Donau-landene for 1500 og 1600. Derfor er de tallene som er plassert under Ungarn, riktignok i parentes, ikke representative for dette landet, som også opplevde en sterk reduksjon etter 1526 pga. den tyrkiske invasjonen.

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN

21

rammet av senmiddelalderens pestbølger som landene i vest.1 Fra Ungarn fore­ ligger resultater tilsvarende Gieysztorowas for Polen og Russland. Mellom 1330 og 1526 skal befolkningen i Ungarn ha vokst fra 2 til henimot 4 millioner, og dette på tross av både hungersnød, krig og pest, hevdes det. Etter 1526 sank imidlertid folketallet der drastisk som en antatt følge av tyrkernes framferd, helt ned til ca. 2,5 millioner ved utgangen av 1500-årene. Selv om mange vestlige befolkningshistorikere nok stiller seg skeptiske til teorien om en jevn og sterk folkevekst i Øst-Europa i senmiddelalderen, synes det likevel å herske enighet om at den demografiske tendensen i øst avvek fra den vesteuropeiske. Også Fin­ land synes å ha fulgt det østeuropeiske utviklingsmønsteret. I alle fall har man ikke kunnet påvise spor etter noen tilsvarende befolkningskrise der som i de andre nordiske land i senmiddelalderen.2 Det kan altså ha blitt flere østeuropeere i senmiddelalderen, samtidig som Vest-Europa mellom ca. 1340 og 1450 opplevde en antatt gjennomsnittlig befolkningsreduksjon på 33%. 1300-1400-årene var også en kulturell, politisk og økonomisk blomstringstid i øst. Praha ble nå residensstad for den tyske kei­ seren, Polen og Litauen dannet en union som strakte seg fra Østersjøen til Svar­ tehavet, Hansaforbundet hadde sin storhetstid mellom 1350 og 1450, Ungarn holdt på å bli en stormakt i donaubekkenet, og Moskva kastet av seg det mong­ olske åket og startet «samlingen» av Russland. Dessuten skal etterspørselen etter matkorn og andre levnetsmidler i vest ha skapt gode konjunkturer i området øst for Elben. Samtidig var de vesteuropeiske landene preget av økonomisk krise, krig og politiske oppløsningstendenser. Hvorvidt disse forholdene gjen­ speiler den antatt forskjelligartede befolkningsutviklingen i øst og i vest, kan vi ikke si noe sikkert om, men det kan ikke utelukkes. Også innenfor de enkelte land var det store regionale forskjeller med hensyn til folketapet. Den franske historikeren Emmanuel le Roy Ladurie kan fortelle 1 I The formation ofMoscovy sier Robert O. Crummey: «The Black Death which devastated the Russian lands in 1352 and 1353 ... reached Russia from the west. As in Western Europe, the disease struck hard at the urban areas, beginning with Pskov and Novgorod. From there, it spread throughout the Russian lands, so that, for example, according to a later chronicle account, the entire population of Beloozero, far to the north of Moscow, died of its ravages. Moscow itself suffered heavy losses. After the first attack, moreover, the Black Death returned to Russia in 1364-66, this time from the east, and recurred thereafter at intervals of roughly twenty years until 1425, the time of the last serious nationwide outbreak. Although we have regrettably little hard information about the plagues impact on the Russian lands, the death rate was probably about the same as in Western Europe - approximately one-third of the total population». 2 I sluttrapporten fra det nordiske ødegårdsprosjektet skriver Jørn Sandnes: «The most import­ ant exception, however, is Finland, where it is impossible to summarize settlement developments in the Late Middle Ages under the term regression. The question must remain open for the southernmost parts of the country due to lack of source material. For the rest of the country the Late Middle Ages was rather a period of expansion. The center of this expansion was Savolax (Savo) in which area it is possible to trace extensive colonization activities associated with the burn-beating system at least as far back as the 1470s».

22 KAPITTEL 2

Tabell 2.2. Europas befolkning (i millioner) 1350—1650 ifølge Irena Gieysztorowa.

Frankrike Spania og Portugal Italia Tyskland Storbritannia Polen Russland

1350

1500

1650

15,0 5,0 8,0 8,5 3,3 2,0 12,0

15,5 8,5 11,0 10,8 5,0 7,5 15,1

18,8 8,8 12,3 10,3 6,6 11,0 18,3

NB. Gieysztorowas bruk av årstallet 1350 er høyst upresis. Når det gjelder Polen, framgår det av teksten at hun egentlig mener befolkningen ca. 1300. For Tyskland og De britiske øyer, som har fått lavere anslag enn jeg har funnet hos noen andre forfattere, er det uklart om Gieysztorowa regner før eller etter pesten. Det hef­ ter også en rekke andre problemer ved Gieysztorowas tabell, nemlig de sterkt varierende grensene i det øst­ lige Europa. Når det gjelder Polen, betyr dette at tallene ikke uten videre er sammenlignbare. Litauen og store deler av dagens Russland er eksempelvis inkludert i 1500-summen, men ikke i anslaget 1350. Imidler­ tid skulle de samlede summene for Russland og Polen bli mer sammenlignbare, da de viktigste grenseen­ dringene inntil 1650 fant sted mellom disse to rikene. Til sammen skulle dermed Polen-Russland komme ut med følgende summer for henholdsvis 1350, 1500 og 1650: 14; 22,6; 29,3. Det går heller ikke klart fram hvordan hun definerer Polens vestgrense, men trolig inkluderer den deler av det politiske Tyskland før 1918, da Gieysztorowa gjennomgående opererer med lavere tall for Tyskland enn andre forfattere.

at befolkningen i Provence ennå i 1471 bare var ca. 40% av hva den hadde vært i 1328. I naboprovinsen Languedoc var den i 1480 på ca. 50% av 1328-nivået, mens bispedømmet Genéve i 1443 kunne oppvise 42,5% av 1328-befolkningen. Tilsvarende var nivået i Burgund. Parisregionen lå i 1470 fortsatt bare på 1/3 av høymiddelaldernivået, mens Normandie, som hadde vært et av de viktigste oppmarsjområdene under Hundreårskrigen, i 1450 bare hadde nådd opp til 25% av 1328-nivået. I Bretagne, derimot, hadde befolkningsreduksjon vært forholdsvis ubetydelig. Nord-Frankrike - med unntak av Paris-regionen og Normandie - opplevde i det hele tatt en mer beskjeden befolkningsnedgang enn de sørlige delene av landet. Også enkelte nederlandske provinser, som f.eks. Brabant, synes å ha ligget under den gjennomsnittlige vesteuropeiske nedgangsraten. På de britiske øyer synes likeledes de nordlige og vestlige områdene å ha sluppet billigere enn områdene sør og øst for linjen York-Exeter. De nordligste delene av Skandinavia kan også ha kommet lettere fra krisen enn områdene lenger sør.

Det er blitt hevdet at senmiddelalderens befolkningskrise først og fremst hjemsøkte de mest utviklede og dermed tettest bosatte delene av Europa, med andre ord at krisen skal ha hatt sammenheng med urbaniseringsgrad og kom­ munikasjoner. Brabant og Norge, det ene tett og det andre spredt bosatt, synes å motbevise dette. Det grisgrendte Norge ser ut til å ha vært blant de hardest rammete områdene i Europa. Ole Jørgen Benedictow mener å kunne doku­ mentere at dødeligheten var like høy på landsbygda som i de større byene, men

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN

23

betraktelig lavere i de små og mellomstore byene, og muligens i de aller største. Gjenveksten skulle også arte seg forskjellig. Den startet i sør. I Frankrike var folketallet voksende fra omkring 1450. England, de nordlige Nederlandene og Nord-Tyskland lå noen tiår etter, mens veksten i nord lot vente på seg til inn på 1500-tallet. På den annen side varte oppgangen lenger der enn i sør, hvor vekst ble avløst av stagnasjon og ny tilbakegang mot slutten av 1500-tallet. Samlet synes befolkningstallene å gi grunnlag for følgende konklusjon: Mel­ lom 1300 og 1450 gjennomlevde Sør-Vest-Nord- og deler av det sentrale Europa en befolkningskrise uten sidestykke tidligere i historien. Samtidig kan Øst- og Østmellom-Europa ha økt sin befolkningsandel. Etter 1500 gjenvant imidlertid Vest-Europa sitt tidligere befolkningsnivå. Det gjaldt også for mid­ delhavslandene. Den nye veksten artet seg imidlertid ikke som en ren gjenvekst idet den førte til viktige befolkningsmessige tyngdeforskyvninger på kontinen­ tet: Helt siden oldtiden hadde Sør-Europa, og særlig middelhavslandene, utgjort Europas befolkningsmessige og økonomiske tyngdepunkt. Denne situasjonen ble for såvidt gjenskapt i en overgangsfase ca. 1450-1500, men snart forskjøv tyngdepunktet seg nordover og vestover, mot Nordsjøen og Atlanterhavet.

Fordelingen by - land Kanskje vel så interessant som spørsmålet om europeernes regionale/geografiske fordeling ca. 1300-1600, er spørsmålet om hvordan de fordelte seg mellom by og land, med andre ord graden av urbanisering. Jan de Vries regner med en gjennomsnittlig bybefolkning i Europa på 7-8 % omkring 1300. De fleste og største byene lå rundt Middelhavet, med Lombardia og Toscana som det desidert sterkest urbaniserte området. Ved begynnelsen av 1300-tallet skal rundt 26% av befolkningen i Toscana ha bodd på steder med mer enn 3000 innbyggere. Bare rundt Middelhavet kan vi med sikkerhet si at det fantes byer med 100 000 innbyggere og flere (Konstantinopel, Napoli, Firenze, Venezia og Genova), liksom de fleste byene mellom 50 000 og 100 000 lå der.3 I Vest-Europa var det bare Paris og London som kunne regnes til denne siste kategorien. Nord for Donau og Alpene var byene færre og gjennomgående mindre. D. B. Grigg hevder i boka Population growth and agrarian change at bare ca. 4% av europeerne nord for Donau og Alpene bodde i byer omkring 1300. En nordisk «storby» som Bergen kan ha nådd opp i mellom 5000 og 3 Den franske historikeren Fernand Braudel understreker i boka La Méditerranée et le Monde Méditerranéen å EEpoque de Philippe IIat dette forholdet ikke må forlede til å tro at middelhavs­ området som helhet var sterkt urbanisert. Det var bare mer urbanisert enn Europa nord for Alpene og Donau. Og dessuten hadde bykulturen dypere rotter i sør enn i nord.

24 KAPITTEL 2

Kart 2.1. Europas viktigste byer ca. 1300.

10 000 innbyggere, mens de aller største hansebyene, som f.eks. Liibeck, har ligget i overkant av 20 000. Norge har med anslagsvis 20 000 byboere av et totalt folketall på 400—450 000 ca. 1300, ligget noe i underkant av den vest­ europeiske urbaniseringsnormalen, men ikke mye. England lå så vidt over gjen­ nomsnittet med 4,5% byboere. Ser vi bort fra London var imidlertid de engel­ ske byene små og ubetydelige sammenlignet med forholdene i Nederlandene og Italia.

Ved siden av Italia var det området mellom Rhinen og Seinen som var ster­ kest urbanisert. Størst var bytettheten i Flandern hvor enkelte byer kan ha nådd opp mot 50 000 innbyggere. I de sørlige Nederlandene (tilsvarende dagens Bel­ gia) skal bybefolkningen ha utgjort ca. 30% omkring 1300. Selv om altså Europa nord for Donau og Alpene i begynnelsen av 1300-tallet var mindre urbanisert enn landene rundt Middelhavet, er det en kjensgjer­ ning at Vest- og Østmellom-Europa hadde gjennomlevd en betydelig urbani­ sering på 1000-, 1100- og 1200-tallet og faktisk halt inn på middelhavslandene. I øst ble det grunnlagt nye byer også etter 1300. Med den generelle befolk­ ningsreduksjonen i senmiddelalderen stoppet i det store og hele byveksten opp,

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN

25

Kart 2.2. BygrunnleggeIser i Østmellom-Europa i middelalderen.

både i nord og i sør. Bildet er likevel ikke entydig. Enkelte byer forsvant nesten fra kartet, andre gikk inn i en tornerosesøvn, mens atter andre blomstret opp. Mange steder møter vi nå en ny borgerlig selvbevissthet som blant annet ga seg uttrykk i storslagen byggevirksomhet. Prektige private residenser, katedraler, gildehus og rådhus reiste seg. 1300- 1400-tallets byliv og bymiljø trer faktisk klarere fram for oss enn høymiddelalderens, både i det overleverte kildemateri­ alet og i dagens europeiske bylandskap. Vi må også kunne gå ut fra at byen demografisk sett holdt bedre stand enn landsbygda, selv om pestdødeligheten i de større byene var minst like stor som på landet. I tillegg til den høye dødeligheten er det grunn til å tro at bybefolkningen heller ikke maktet å føde nok barn til å opprettholde folketallet. Vi må derfor regne med betydelig tilsig av folk fra landsbygda. Flukten til byen må igjen ha bidratt til å forsterke mangelen på arbeidskraft i jordbruket. Bak flukten til byen kan vi øyne både «push»- og «pull»-faktorer. De fleste forskerne synes like­ vel å legge vekten på bylivets fordeler og fristelser, altså «pull»-faktorene. Men også forholdene på landet kan mange steder ha drevet bøndene til byen, f.eks. krigens redsler eller ønsket om å unnslippe urimelige godsherrer. Mange steder

26 KAPITTEL 2

Kart 2.3. Europas viktigste byer i første halvdel av 1500-tallet.

i Frankrike må byen ha fortont seg som et tryggere sted enn bygda, i alle fall før 1450. Men så, fra slutten av 1400-tallet og utover, er vi vitne til en ny sterk vekst i byenes folketall over hele Vest-, Nord- og Sentral-Europa. Jan de Vries mener at byenes andel av befolkningen i gjennomsnitt kan ha steget til ca. 10% rundt 1500, og at den økte befolkningsandelen skyldtes et skarpt fall i folketallet på landsbygda. I det hele tatt regner han med en sterkere gjenvekst i byene enn på landet. I Vest- og Nord-Europa ble det også grunnlagt nye byer etter 1500. Nå ble det dessuten flere storbyer i Europa, og denne utviklingen har fortsatt fram til i dag. Hertil kommer at middelhavsområdet etter 1500 forbigås av Europa nord for Donau og Alpene. Omkring ar 1600 var tyngdepunktet definitivt plassert i Vest-Europa. I England økte byboerne sin andel med nesten 100%, fra 4,5% i 1300 til 8,4% tre hundre år senere. Men mesteparten av denne veksten kom London til gode, som vokste fra 60 000 innbyggere i 1520 til 250 000 i 1600. Også i Frankrike var det storbyvekst. Denne førte likevel ikke til at bybefolk­ ningens andel av totalbefolkningen økte så veldig mye, da det helst dreide seg

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN

27

om en fortetning omkring færre og større urbane sentra på bekostning av de mange og små. Paris sto for en mindre del av veksten her enn London i Eng­ land. Lyon firedoblet sitt innbyggertall mellom 1450 og 1550, Rouen tredoblet sitt i den samme perioden, mens mange byer fordoblet innbyggertallet. Dessuten ble det skapt nye byer i Frankrike på 1500-tallet, som f.eks. Le Havre og Nancy. Også mange tyske byer, særlig i vest og i sør som Køln, Augsburg og Niirnberg vokste betydelig, mens østersjøbyene opplevde mindre vekst eller til og med stagnasjon. Mest oppsiktsvekkende var imidlertid det som skjedde i Nederlandene. I provinsen Holland, som sammen med de andre nordlige pro­ vinsene overtok sørprovinsenes tidligere lederrolle i løpet av 1500-tallet, økte byene sin befolkningsandel fra 20,8% i 1514 til 48,9% i 1622. En tilsvarende urbanisering fant i det øvrige Europa sted først etter den industrielle revolusjon. Kort sagt: Etter 1450 gikk Europa inn i en ny vekstperiode samtidig som det øko­ nomiske og befolkningsmessige tyngdepunktet ble forskjøvet fra Middelhavet mot Atlanterhavet.

Forklaringene Dødeligheten (mortaliteten) spilte hovedrollen i befolkningsutviklingen fra slutten av 1340-årene til midten av 1400-tallet. Mange befolkningshistorikerne mener at døden var i ferd med å ta overhånd allerede ved inngangen til 1320årene. Både for England, Tyskland og Frankrike kan det dokumenteres befolk­ ningsnedgang fra det tidspunktet. Dødeligheten regnes med andre ord som umiddelbar årsak både til nedgangstendensene i begynnelsen av 1300-tallet og til befolkningsraset ved midten av århundret; og dødeligheten skal ha holdt gjenveksten i sjakk i hundreåret som fulgte. Spørsmålet er hvorfor mortaliteten kunne få så avgjørende betydning for den demografiske utviklingen. Den engelske samfunnsforskeren Thomas Malthus formulerte i begynnelsen av 1800-tallet en teori om sammenhengen mellom demografisk og økonomisk utvikling. Malthus mente at det i enhver befolkning var en iboende tendens til å vokse raskere enn det var mulig å øke matproduksjonen. Slik ville det uveger­ lig oppstå krisesituasjoner, hvor selvregulerende mekanismer som krig, epide­ mier og hungersnød gjenopprettet balansen mellom befolkning og ressurser. En slik «økologisk» modell har hatt betydelig appell til historikerne. Mange vil hevde at Europa var overbefolket omkring 1300, og at overdødeligheten skyldtes ubalanse mellom befolkning og ressurser. Mellom 1315 og 1322 ble Vest-Europa hjemsøkt av omfattende hungerskatastrofer med stor dødelighet, og det hevdes å ha vært økende sosial uro og krigshyppighet i første halvdel av århundret. Også Svartedauen (1347-1351) og de følgende pestepidemiene er

28 KAPITTEL 2

Kart 2.4. Svartedauens spredning i Europa 1347-50.4

I

blitt tolket som demografisk-økologiske regulatorer. Det må imidlertid under­ strekes at en allmenn økologisk krisetilstand vanskelig lar seg dokumentere, og at vi ved å ty til en slik økologisk teori risikerer å projisere mye av vår egen tids problematikk inn i senmiddelalderens befolkningskrise. Mange har også villet skille befolkningsutviklingen før 1347 fra den etter­ følgende. De mener at Malthus nok kan forklare krisetendensene i første halv­ del av århundret, men at han ikke strekker til når det gjelder den unike og katastrofeartede utviklingen i de følgende hundre årene. Således vil Jan de Vries skille mellom det han kaller «short term» og «long term» mortalitet. Dødelig­ heten i hundreåret etter 1347 regner han til den siste kategorien, mens hungerdødeligheten mellom 1315 og 1322 hørte til den første. Og han sier: Long term variations in mortality tended to be exogenous, that is, they were influenced more by natural or biological factors than by social and economic 4 Ifølge Ole Jørgen Benedictow kan pesten ha kommet til Norge allerede sent på året 1348, og i så fall til Østlandet. Til forskjell fra tidligere historikere, som har antatt at pesten kom til Bergen fra England senhøstes 1349 for så å spre seg til resten av landet vinteren 1350, mener altså Bene­ dictow å kunne dokumentere at pesten nådde Norge i to bølger, den første til Oslo-området og den neste til Bergen. (Benedictow 1990)

BEFOLKNINGSUTVIKLINGEN 29

ones. This argument should not be interpreted to mean that European societies were the helpless playthings of epidemiological forces. On the contrary, the weakness of the climate-harvest-mortality nexus stands as testimony to the considerable power of economic and social organization in many parts of Europe to diminish the impact of natural forces on material life. But these same societies stood powerless before infectious diseases, which had their own dynamic - their own history, so to speak. Han føyer til at:

Since conventional Malthusian theory anticipates that a mortality crisis will be followed by a vigorous revival of population, fed by numerous and early marriages, the absence of any sustained revival for over a century stands as a puzzle - or, better put, an affront. (de Vries 1994 s. 21 og 27)

Svartedauen er blitt sammenlignet med et eventuelt atomangrep på Europa. Den fremtredende franske historikeren Emmanuel le Roy Ladurie er en av tals­ mennene for en slik epidemiologisk forklaring. Her hjemme har Lars Walløe gjort seg til talsmann for lignende synsmåter. Nyere tysk, italiensk og fransk forskning kan dokumentere at pesten kom hyppigere og varte lengre enn vi har vært vant til å tro. I Frankrike f.eks. hjemsøkte den landet nesten hvert år mel­ lom 1347 og 1544, og selv om de fleste utbruddene var lokale, fikk de ofte også et regionalt eller til og med nasjonalt omfang. Den engelske historikeren John Hatcher, som også stiller seg kritisk til anvendelsen av Malthus teorier, peker på at de dokumenterbare levestandardsforbedringene i andre halvdel av 1300-tallet ikke ble fulgt av varig folkevekst. I likhet med Ladurie hevder han at pesten spilte hovedrollen i Europas befolkningshistorie i senmiddelalderen. Noen få har også hevdet at det ikke var noen befolkningskrise før 1347. Den australske historikeren H. E. Hallam avviser bestemt påstanden om at døds­ ratene var høyere enn fødselsratene mellom 1300 og 1348, i det minste i Eng­ land. Det var heller slik at fødselstall og dødstall kom i balanse, hevder han, og at befolkningskurven flatet ut. Mangel på levebrød førte til færre ekteskap eller at folk ventet med å stifte familie, og at det følgelig ble satt færre barn til ver­ den. Dette såkalte europeiske ekteskapsmønsteret kjennetegnet ved høy giftermålsalder (gjennomsnittlig mellom 21 og 27 år for kvinner, enda høyere for menn), og en relativt stor andel ugifte menn og kvinner (10% eller mer) har i moderne tid skilte den vestlige kristenhet fra resten av verden. Det har vært vanlig å se dette ekteskapsmønsteret som uttrykk for europeernes evne til å inn­ rette reproduksjonen (barnefødslene) etter tilgangen på levebrød. Demografene har gjennom flere tiår debattert spørsmålet om når dette når systemet oppsto uten å ha kommet til noen avklaring. De fleste synes likevel å helle til 1400-tal-

30 KAPITTEL 2

let som en sannsynlig opphavstid, og at det nye ekteskapsmønsteret således er å betrakte som et aspekt ved det store skiftet fra middelalder til moderne tid. Få vil være enig med Hallam i å datere opphavet tilbake til begynnelsen av 1300tallet. Uansett står teorien om det europeiske ekteskapsmønsteret, som lærer at mennesket er i stand til å regulere reproduksjonen etter ressurstilgangen, i klar motsetning til Malthus biologiske determinisme. Enten vi velger å lite på pesten eller på Malthus, forblir årsakene til den nye veksten etter 1450 et problem. Som Hatcher påpeker kan det ikke påvises noen klar sammenheng mellom levestandardsforbedring og folkevekst. Og veksten startet, ja, var så godt som avsluttet, lenge før pesten slapp taket i europeerne. Når det gjelder spørsmålet om hva som styrte folks valg av bosted, lokali­ seringen, synes næringsgeografiske og økonomiske forhold å ha veid tyngst. Vi vil derfor ha dette problemet in mente under behandlingen av den økonomiske utviklingen i Europa. I den sammenhengen skal vi også se nærmere på andre sider ved forholdet økonomi - befolkningsutvikling.

Kapittel 3 Samfunnsgruppene

Vi skal i dette kapitlet drøfte følgende spørsmål: Hvordan kan vi dele inn samfunnet i sosiale grupper? Hvordan var samfunnsgruppenes stilling og materielle standard, og hvordan var de organisert? Hvilke oppgaver fylte de forskjellige samfunnsgrup­ pene, og hvordan var forholdet mellom dem og innad i gruppene?

Den sosiale lagdelingen La oss først se nærmere på de begrepene som er mest aktuelle ved beskrivelse av sosial lagdeling (stratifisering). Klassebegrepet bygger på ideen om et grunnleggende sosialt og økonomisk skille mellom den eller de gruppene som har rådigheten over samfunnets pro­ duksjonsmidler og de øvrige, hvis arbeidskraft blir utnyttet til å opprettholde dette skillet. I samsvar med denne definisjonen sier Kåre Lunden at «Føydal­ samfunnet sosialt (sett er eit) klassesamfunn med eit hovudskilje mellom ein talmessig heilt dominerande klasse av oftast ufrie bønder, og ein relativt fåtalleg styrande overklasse med sterkt militært innslag, som lever av bøndenes materi­ elle produksjon.» (PaxLex II s. 492.) Klassebegrepet springer ut av den sam­ funnsforståelsen som vokste fram sammen med industrialiseringen og markeds­ økonomiens endelige seier på 1800-tallet. I dette nye europeiske samfunnet var det naturlig å søke til et begrep som grupperte folk etter økonomiske og produksjonsbestemte kriterier. Fram til første halvdel av 1800-tallet var imidlertid begrepet stand domine­ rende i samfunnsbeskrivelsen. Dette begrepet fikk gjennomslag i løpet av høy­ middelalderen og fortrengte fra slutten av 1200-tallet det føydale samfunnets sosiale hovedkategorier fri og ufri. Standsbegrepet hadde kirkelig opphav. Mange teologer og geistlige rettslærde hadde lenge lært at samfunnet var et organisk hele inndelt i forskjellige ordner. Den første - og fremste - ordenen, som de selv tilhørte (på samtidens latin kalt oratores, som både kan bety de som taler, og de som er talsmenn for og som ber på vegne av) skulle syte for samfun­ nets åndelige velferd. Den andre (bellatores, dvs. krigerne) skulle beskytte sam­ funnet, og den tredje (laboratores, arbeiderne) skulle produsere det som trengtes

32 KAPITTEL 3

av materielle goder. Forsåvidt kan denne samfunnsforståelsen også oppfattes som en ideologisering av faktiske økonomiske og sosiale forhold i middel­ alderen. Standsforståelsen bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og sosial evaluering. Folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Evalue­ ringsnormene var igjen rotfestet i en kollektiv sosial mentalitet. Eksempelvis var det stor prestisje forbundet med det å bære sverd, tilhøre den militære standen (det vil si adelen). Arbeid ble lavt estimert, og man kunne ikke uten videre kjøpe seg til sosial anseelse. Mang en rik kjøpmann måtte avfinne seg med lavere sosial status enn den langt fattigere adelsmannen. Med ulik stand fulgte forskjeller i rang, rettigheter og plikter. Forholdet stendene imellom ble oppfat­ tet hierarkisk. Selv om standssamfunnet kan synes statisk, bør vi være forsiktige med å oppfatte det som et slags mildere kastesystem. I virkeligheten var det atskillig sosial mobilitet mellom stendene. Dessuten er vi på 13-14- og 1500-tallet vitne til omfattende endringer med hensyn til de underliggende sosiale realitetene, blant annet ved at stendene i økende grad ble splittet i klasser. Eksempelvis var det stor sosial avstand mellom høyadelsmannen og den lavadelige knekten, mellom høygeistligheten og landsbyprestene, og mellom den vanlige bonde og borgeren. Også innenfor bybefolkningen og blant bøndene kunne forskjellene i økonomisk evne, rettigheter og sosial prestisje være betydelige. Systemets livs­ kraft bevises likevel ved at det lot seg tilpasse det mer borgerlige Europa som reiste seg på ruinene av middelaldersamfunnet. Den franske historikeren Guy Forquin opererer i boken Les soulévements populaires au moyen åge med tredelingen eliter, vanlige folk og marginaler. Med eliter tenker han på de menneskene som inntok lederposisjoner uansett standseller klassetilhørighet. Alle de andre som hørte hjemme innenfor det sosiale mønster og den etablerte samfunnsorden regner han til kategorien vanlige folk, mens marginalene var folk uten sosialt nettverk, de rotløse og de utstøtte. Hit hørte tiggerne og omstreiferne, den deklasserte og kriminaliserte adelsmannen og den bortløpne munken.

Tredjestanden Denne standen omfattet i prinsippet både byens og landsbyens folk. Klassemessig sett var imidlertid gruppa svært sammensatt og uensartet. Et hovedskille trekkes vanligvis mellom de som bodde i byen og virket der og de som tilhørte landsbygda, bøndene. Skillet var likevel ikke så skarpt som vi gjerne gjør det. I hele perioden fant det sted en betydelig innflytting til byen, slik at det stadig

SAMFUNNSGRUPPENE 33

fantes mange byfolk med bakgrunn i jordbrukssamfunnet. Med hensyn til opp­ hav, sosial status og kulturell bakgrunn sto med andre ord byens masser lands­ bygda og bøndene nær. Ikke sjelden gikk bønder og byfolk til felles aksjon mot øvrighet og makthavere. Det var også sterke økonomiske bånd mellom byen og landet. Det såkalte forlagssystemet, som besto i at byens kapitaleiere satte ut arbeid til folk på landet, illustrerer dette. Systemet fikk betydelig utbredelse i løpet av senmiddelalderen, særlig i Nederlandene og England, senere også i andre deler av Vest-Europa. Bopel i byen var altså ikke en nødvendig betingelse for å tilhøre det urbane pro­ duksjonsapparatet. Større mobilitet land-by og stadig sterkere økonomisk sammenfiltring mellom bondesamfunnets subsistensøkonomi (selvforsyningshushold) og bysamfunnets markedsøkonomi er et karakteristisk trekk ved europisk samfunnsutvikling mellom 1300 og 1600.

Bøndene Bonden som sosial kategori og begrep var et resultat av den nye samfunnsforstå­ elsen som brøt gjennom i Europa ved utgangen av høymiddelalderen. Bonde var den som produserte mat. I teorien hørte han hjemme på nederste trinn i samfunnshierarkiet. Men bondens status og innflytelse over egen hverdag kunne variere ganske mye fra region til region alt etter tradisjonen og styrkefor­ holdet mellom de forskjellige samfunnsgruppene. Generelt gikk utviklingen i retning av å styrke bondens samfunnsposisjon, i alle fall fram til slutten av 1400-tallet. Vi bruker altså bønder som fellesbetegnelse på alle de menneskene som var knyttet til landsbygda og jordbruket. I den forstand var europeere flest bønder helt fram til 1800-tallet, selv om jordbruksbefolkningens andel hadde vært synkende siden middelalderen. Samtidig sier det seg selv at de 90 eller 95 pro­ sentene som hørte til på landsbygda ikke kan ha vært noen ensartet masse, lik­ som bonde ikke er noe entydig begrep. Engelsk skiller således mellom de mer velstående farmers og de mindre velstående og sosialt lavere peasants. Dette språklige skillet finnes ikke i Skandinavia og Tyskland, hvor alle kalles bønder (Bauer), uansett økonomisk evne og sosial status. Fra serf til bonde

Allerede i høymiddelalderen hadde jordeierne begynt å omgjøre bøndenes pliktarbeid (hoveriet) til en årlig avgift, enten in natura eller i penger. Kommutasjon kaller vi dette. Inntil de første tiårene av 1300-tallet var det gode tider for jordeierne med økende priser og minskende arbeidskraftkostnader. Eloveriet hadde vært en av de tyngste byrdene som hvilte på bøndene i det føydale

34 KAPITTEL 3

Europa. Arbeidsplikten hadde markert bondens ufrie status, bundet ham til herren og til herrens jord. Kommutasjonen innebar derfor at de bøndene som fikk arbeidsplikten omgjort til en pengeavgift eller en ytelse in natura, på sett og vis ble frie. I denne «frigjøringen» av bøndene i det føydale Vest-Europa kan vi nok også ane en smitteeffekt fra de nykoloniserte områdene øst for Elben, hvor de innvandrende bøndene på 1100-1200-tallet hadde oppnådd friere og bedre kår enn de hadde hatt i vest. Selv om ikke alle bånd til herren ble brutt som følge av kommutasjon, mistet forholdet bonde-herre sitt opprinnelige innhold av total sosial, økonomisk og politisk dominans. Bonde-herre-forbindelsen fikk en snevrere økonomisk karakter. Dessuten virket kommutasjonsprosessen oppløsende på den tradisjo­ nelle storgodsdriften ved at domenejorda, det vil si den delen av godset som herren hadde drevet selv, ble stykket ut til bondebruk. Godsherrene har trolig ansett det mer lønnsomt å leie ut enn å drive selv. Og dessuten trengte de stadig mer penger for å kunne føre et standsmessig liv hjemme på slottet, i byen, eller aller helst ved hoffet. Herrene ble rentenister, mens serfene, som de ufrie bøn­ dene ofte kalles, ble frie leilendinger, mange steder endatil med arvelig bruksrett til jorda. Kommutasjonen forteller samtidig om pengenes og markedets økende betydning i bonde- og jordbrukssamfunnet mot slutten av høymiddelalderen. Tendensene til kommutasjon i Vest-Europa på 1100- og 1200-tallet utviklet seg til en allmenn prosess i 1300- og 1400-årene. Med det fikk de store massene av bønder også bedret sin rettsstilling i samfunnet. Men til forskjell fra de fore­ gående århundrene var det ikke lenger en selvvalgt løsning for jordherrene. Mange strittet imot utviklingen og forsøkte å binde bøndene til jorda med makt. Det hjalp ikke. Arbeidsmarkedssituasjonen hadde definitivt svingt i bøndenes favør. Det var blitt underskudd på arbeidskraft og overskudd på jord. Kommunalismen

Selv om båndet herre—bonde løsnet, forsvant det ikke. Bonden var i senmiddelalderen fortsatt knyttet til godset, og han var underordnet en herre. I den for­ stand var bøndenes virkelighet betinget av nedarvede føydale strukturer. Men samtidig vant bondefellesskapet ny styrke i senmiddelalderen. Den tysk-sveitsiske historikeren Peter Blickle, og mange med ham, hevder at senmiddelalderen var en blomstringstid for det kommunale fellesskapet, både i by som i bygd. I boken Deutsche Untertanen sier han:

Tiden før 1300 var preget av kollektiv ufrihet for det store flertall av befolk­ ningen. Bonden rådde ikke over sitt eget arbeid, og han var politisk umyn­ dig. Etter 1800 vant individet frihet. Enkeltmennesket ble nå subjekt i den økonomiske og politiske prosess i en tiltagende industrialisert verden. Sam-

SAMFUNNSGRUPPENE 35

menholdt med dette er epoken 1300-1800 kjennetegnet ved en relativfunksjonell frihet hvor bonden fikk ansvar for eget arbeid, og hvor husfaren vant politiske rettigheter. Den institusjonelle rammen som muliggjorde og sikret dette var kommunen. Begrepet kommunalisme kan derfor tjene som en adekvat begrepsmessig bestemmelse av dette forholdet. Når vi betrakter historien nedenfra, kan derfor epoken 1300-1800 sies å stå i kommuneprinsippets tegn. Selv om dette ikke gjør krav på å være noen totalkarakteristikk av perioden, er kommunalismen som tilnærmingsbegrep jevngodt med begrepene føydalisme og absolutisme. Bondekommunens gjennombrudd i samfunnslivet ved utgangen av høymid­ delalderen oppfattes gjerne som en følge av kommutasjonsprosessen. I tysk ter­ minologi tales det om en overgang fra «Gutsherrschaft» til «Grundherrschaft». «Gutsherrschaft» kan best defineres som et godssystem hvor herren selv, eller ved sine tjenestemenn, foresto godsdriften, og hvor bøndene nærmest ble å betrakte som jordbruksarbeidere. «Grundherrschaft» innebar at herren hadde overlatt driften til bøndene og landsbyfellesskapet mot et økonomisk vederlag, f.eks. leieavgifter. Det norske godssystemet, hvor jordleien (landskylda) utgjorde det viktigste bindeleddet mellom jordbruker og jordeier, var således en form for «Grundherrschaft». Herrene lot med andre ord bøndene selv, det vil si landsbykollektivet — kom­ munen — overta ansvaret for godsdriften og livet i landsbyen. Dermed fikk bondekollektivet ansvaret for de fleste av dagliglivets anliggender. Det ble kom­ munens oppgave å opprettholde freden i lokalsamfunnet, straffe urostiftere og gripe inn i nabokonflikter eller mot enkeltmennesker som ikke ville innordne seg under fellesskapet. Landsbykollektivet ble med andre ord en rettskommune med domsmakt i alle mindre saker. Men også de større sakene som mord, brannstiftelse og tyveri, som fortsatt lå under herrens jurisdiksjon (domsmyn­ dighet) ble normalt behandlet i samvirke med kommunen. Det kommunale fellesskapet sto likeledes for jordbruksdriften, og kommunen regulerte bruken av allmenning, fellesbeiter m.m. Kommunene fikk til og med rett til selv å fast­ sette vedtekter for det felles livet i landsbyen og på godset. Fra Tyskland har vi bevart massevis av slike senmiddelalderlige «kommunelover» (Weistumer). Liksom bykommunen var bondekommunen en korporativ enhet. Alle bøn­ dene hadde rett og plikt til å møte i landsbyforsamlingen, som valgte et råd eller ei nemnd til å forestå det daglige styret. Bøndene utpekte også domsmenn til landsby- eller bygdetinget, helst seks eller tolv stykker. I de større landsbyene fantes det gjerne egne valgte tillitsmenn med ansvar for det lokale brannvernet, dyrepasset, forvaltningen av fellesressursene i utmarka osv. Gjennom valgte kirkeverger tok bøndene også del i forvaltningen av landsbykirkens gods og de

36 KAPITTEL 3

lokalkirkelige inntektene. I egenskap av menighet var kommunen et kultfellesskap. Sognepresten var sosialt sett å betrakte som en del av bondekollektivet, selv om han i formell standsmessig forstand sto utenfor bøndenes store hop. Påfallende ofte ble sogneprestene betrodd lederposisjoner når bøndene reiste seg mot herrer og øvrighet. Fremst i fellesskapet sto futen, i Tyskland kalt «Amman», «Schultheiss» eller «Vogt». Han skulle i tillegg til sin funksjon som fellesskapets fremste tillitsmann ivareta herrens interesser i lokalsamfunnet, og hadde altså en dobbeltstilling mellom øvrighet og kommune tilsvarende den norske bygdelensmannens. Futen ble derfor som oftest utnevnt av herren, som imidlertid var forpliktet til å velge én av tre, eller flere, kandidater som kommunen foreslo. Gjennom kommunene framsto bøndene som kollektive aktører i det poli­ tiske liv, og mange steder ble de representert i de nye stenderforsamlingene som vokste fram rundt omkring på kontinentet. I Tyskland skulle samvirket bondekommuner-landsherrer komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av terri­ torielle stater. Det kan således spores en intim sammenheng mellom det gamle føydalsamfunnet krise og framveksten av nye statsordninger og bondekommunalisme. Kommunalismen var imidlertid langt fra noe demokratisk system. I landsbysamfunnet regjerte som oftest en liten klikk av storbonder. Det var de som rekrutterte til verv og ombud. Dessuten var det altså snarere kollektivet enn individet som var blitt frigjort gjennom overgangen fra «Gutsherrschaft» til «Grundherrschaft». Løsrevet fra fellesskapet hadde enkeltmennesket lite å stille opp med. Og innenfor fellesskapet hersket strenge normer for sosial atferd. Mentaliteten var kollektivistisk. Det felles beste var en verdikategori av høyeste rang, og over det enkelte hushold regjerte husbonden. Peter Blickle har nok rett når han hevder at kommunalismen var særlig karakteristisk for det tyske språk- og kulturområdet i senmiddelalderen. Den spesielle situasjonen der, med et keiserdømme under avvikling og et territorielt statssystem ennå bare i sin vorden, ga rimeligvis de tyske bøndene større poli­ tisk albuerom og kulturell påvirkningskraft enn bøndene andre steder på konti­ nentet. I en del av det tyske riket dannet bøndene til og med sin egen stat i denne perioden, som den dag i dag bærer preg av sitt opphav som en kom­ munal føderasjon, nemlig Sveits. Men bondekommunalismen var ikke et eks­ klusivt tysk fenomen. Selvstyrende bondekommuner florerte også i andre land, fra de skandinaviske bygdene i nord til Pyreneenes landsbyer i sør. Kommuna­ lismen var et allment og karakteristisk trekk ved det europeiske senmiddelaldersamfunnet, men kommunens rolle og bøndenes selvråderett kunne variere. Jo sterkere den føydale tradisjonen var, jo svakere sto gjerne det kommunale felles­ skapet.

SAMFUNNSGRUPPENE 37

Levekår og sosial status

Også materielt fikk bøndene det bedre i senmiddelalderen. Det ble rikelig til­ gang på jord, samtidig som jordleien falt. Bøndene fikk mange steder også større råderett over jorda. I England f.eks. ser vi at leilendingene omsatte jorda nesten som om de skulle ha eid den. Det ble lagt få hindringer i veien for deres disposisjoner. Men salg og arveskifter måtte registreres ved godsdomstolen (the manor court), hvor den juridiske eieren tok seg betalt for å godkjenne transak­ sjonene. Mange steder i Tyskland ervervet bøndene en bruksrett som nesten var jevngod med eiendomsrett, og i Frankrike skal 40—50% av jorda ifølge Ema­ nuel le Roy Ladurie ha vært bondeeiendom ved utgangen av perioden. Lavere jordleie betydde at bonden selv kunne disponere en større del av pro­ duksjonen. Også tilleggsarbeid hos godsherren lønte seg bedre enn før, og det fant sted en betydelig reallønnsøkning for jordbruksarbeidere på 1300- 1400tallet. Og hvis bonden ikke var fornøyd med mulighetene i jordbruket, kunne han dra til byen hvor ufaglært arbeidskraft sto høyt i kurs. Spisekartet ble trolig også mer variert i denne perioden. Det ble mer kjøtt og smør og mindre grøt, og det ble plass til en vinskvett nå og da. Muligens styrket det også selvtilliten og selvrespekten at menigmanns militære betydning økte. Alt i 1302 hadde flamlenderne revet opp den franske kongens adelige elitestyrker ved Courtrai, og ved Crécy og Poitiers i 1340- og 1360-årene måtte kremen av Frankrikes føydaladel tåle nederlag overfor de engelske bueskytterne. Hundre år senere var det de tyske riddernes tur til å bite i gresset for de tsjekkiske bondemassene, og de sveitsiske bondekantonene ble fra midten av 1400-tallet storleverandører av soldater til de europeiske fyrstehærene. Frigjøring og bedre kår greide likevel ikke å viske ut de sosiale forskjellene i bondesamfunnet. Noen fikk det bedre enn andre. Enkelte bønder skaffet seg faktisk kontrollen over ganske betydelige mengder jordegods og kom til å kon­ kurrere på arbeidskraftmarkedet med de adelige jordegodseierne. Både i Eng­ land, Frankrike og Tyskland ser vi konturene av et slikt bondearistokrati. Det var som nevnt denne eliten av landsbyens bønder som rekrutterte til lokale ombud og verv, og som leide det meste av domenejorda. Enkelte av disse bondelederne aspirerte mot adelsskap, mens andre trolig kunne vise til en adelig bakgrunn. Grensen mellom landsbygdas lavadel og de fremste bøndene synes å ha vært flytende. Og det er verdt å merke seg at når bøndene aksjonerte mot urimelige jorddrotter og kravstore myndigheter, så var det dette bondearistokratiet som sto i spissen. Slik var det i Norge i 1430- og i Tyskland i 1520årene, og slik hadde det vært i England i 1381 og i Frankrike i 1350-årene. Vi må likevel veie mange av disse forbedringene i bøndenes kår mot nye stressfaktorer. Trolig møtte bøndene nå mer fysisk vold enn før og hyppigere

38 KAPITTEL 3

forsøk på vilkårlig maktutøvelse fra godsherrenes side, nettopp fordi eiernes økonomiske posisjoner var truet. Spenningen mellom føydalisme og kommunalisme var latent og førte til stadige utbrudd. I tillegg svarte stat og kirke med nye økonomiske krav for å kompensere tapet av jordegodsinntekter og for å finansiere nye og ambisiøse politiske prosjekter. Voksende byråkratier kostet penger, krig kostet penger. Det økende skattetrykket representerte noe nytt og dynamisk i samfunnet. Dertil kom krigens herjinger, som i enkelte deler av Europa økte betydelig i omfang. Særlig hardt rammet ble bøndene i Frankrike. Plyndring, bandittvesen og lovløshet hørte til hverdagen der i mer enn hundre år. Også Italia og deler av Øst-Europa ble stadig hjemsøkt av krig. Og det var folket på landsbygda som måtte lide. Generelt synes også kriminaliteten å ha økt. Voldsnivået var høyt. I det hele tatt ser det ut til at dødens nærvær har vært følt sterkere enn tidligere. Angstens betydning som sosial-psykologisk krisefaktor kan vanskelig måles, men må ha vært betydelig. Vi møter den i kunsten og vi kan ane den i både individuell og kollektiv atferd. Inn i en ny tidsalder

Mangt endret seg etter 1450. Den demografiske utviklingen snudde nå til jord­ eiernes fordel. Emanuel le Roy Ladurie hevder at høymiddelalderens økososiale system ble gjenskapt i store deler av Europa i løpet av 1500-tallet. Og, fortsetter han, bøndene ble modernismens ofre. Verst gikk det med jordbruksbefolk ­ ningen i Øst-Europa. De bøndene som på 1100- og 1200-tallet hadde koloni­ sert landet øst for Elben fikk bedre kår enn de hadde hatt hjemme i Tyskland eller Nederlandene. Det skal ha vært mer bondefrihet i øst enn i vest i høymid­ delalderen. Vi vet også at utviklingen i f.eks. Ungarn på 1300-1400-tallet sam­ svarte med den vestlige: Storgodsdrift ble erstattet av bondebruk, arbeidsplikter av avgifter. Men, på ett eller annet punkt skjedde det en drastisk endring med hensyn til de øst- og østmellomeuropeiske bøndenes situasjon. Kronologien i denne utviklingen er uklar, men senest på 1500-tallet var bondefriheten i ferd med å gå tapt i store deler av dette området. Hoveri, stavnsbånd og livegenskap ble innført i et belte fra Danmark i vest til Russland i øst, og med myndighetenes velsignelse. For igjen å ty til tysk terminologi, så kan vi si at det fant sted en utvikling fra «Grundherrschaft» til «Gutsherrschaft», fra et system preget av «Herrschaft mit Bauern» til et med «Herrschaft iiber Bauern». Adelsveldenes tid var kommet. Det er grunn til å tro at økt vesteuropeisk etterspørsel etter mat­ korn og kjøtt spilte en vesentlig rolle i denne utviklingen, med andre ord at det har vært en gjensidighet mellom urbanisering og modernisering i vest og stor­ godsdrift, adelsvelde og bondeufrihet i øst. Dette fundamentale skillet skulle komme til å bestå i mange hundre år.

SAMFUNNSGRUPPENE 39

Men selv om bøndene i vest fikk beholde friheten, ble bondesamfunnet mange steder splittet mellom en fåtallig og rik kakseklasse og en økende mengde av fattige og rotløse. Det var det nye statssamfunnets og den kapita­ listiske økonomiens representanter som nå fant det interessant å samle seg gods og investere i jordbruk. Det samme som hadde skjedd i Italia alt i høymiddel­ alderen, gjentok seg nå i Frankrike, England og Nederlandene. Kapitalismen var på vei inn i jordbruket. Med økende matvarepriser og ekspanderende mar­ ked for jordbruksprodukter, ble det lønnsomt å investere i jord. I øst var det som nevnt landadelen som profitterte på de gode tidene og benyttet mulig­ hetene til å festne grepet om bøndene og jorda. Ladurie knytter begrep som «avføydalisering» og «markedsøkonomiens endelige seier» til jordbruksutvik­

lingen i Nordvest-Europa etter 1450. Den nye typen godsdannelse og tendensen til kommersialisering av jord­ bruket førte til at de store massene av bønder tapte disposisjonsretten til jorda. De ble «gjeldsslaver» eller landarbeidere. Og bøndene ble ikke bare drevet fra den dyrkede marka. Også utmarka og allmenningene mistet de grepet på. Bøn­ dene tapte nå hevdvunne rettigheter til nye eiere og nye bruksmåter. I England f.eks. tok sauen og tekstilindustrien både åker og eng. I bokstavelig forstand gjerdet de engelske godseierne inn sine interesser på bøndenes bekostning (the enclosure movement). Thomas More, en av 1500-tallets skarpeste observatører sier i sin bok Utopia'. ...alle de fårene som før pleide å være så tamme og lette å fore, de er nå begynt å bli så grådige og ustyrlige at de endatil eter mennesker. De herjer åkrer og avfolker hus, ja sågar hele landsbyer. Overalt i landet, der hvor den fineste og derfor også den kostbareste ulla blir laget, der finner en også adels­ menn, godseiere, ja adskillige hellige abbeder, som ikke nøyer seg med den avkastningen og det utbyttet deres forgjengere pleide å få ut av eiendom­ men. Det er ikke nok for dem at de med sitt flotte latmannsliv ikke er til den ringeste nytte for landet, - de må også være til direkte skade! De dyrker ikke jorden; de gjerder alt inn til beite, de river hus, jevner landsbyer med jorden og lar bare kirkene stå igjen — til sauefjøs. Og som om ikke nok land var kas­ tet bort til jaktmark og dyrehager, forvandler disse gode herrer all bygd og dyrket grunn til ødemark.

Folkevekst, jordknapphet og prisstigning førte til forarming av de store bondemassene, og sosial degradering og avhengighet av den nye tids eliter: storborgerskap og embetsstand - gjerne forkledd i adelige og quasiføydale gevanter. Grø­ ten og mjølmaten ble igjen nokså enerådende på matseddelen. Sulten kjente de fleste. Men for mange gikk det enda verre: I økende antall ble folk tvunget ut

40 KAPITTEL 3

på veiene for å ta tiggerstaven fatt. Betleri og omstreiferi fikk et skremmende omfang på 1500-tallet, og den stadig økende dokumentasjonen av den nye tids fattigdom forteller at fenomenet fylte de bedrestilte og myndighetene med angst og gru. I England ble det til og med vedtatt en lov som satte slavearbeid som straff for omstreiferi. Den ble riktignok ikke gjennomført, men tukthusinstitusjonen ble i løpt av århundret en realitet mange steder i Europa. Neder­ landene var unntaket som bekreftet regelen: Her ga sjøfart og handel levebrød til de økende massene. Helt fram til 1650 maktet byene i Holland å absorbere det voksende befolkningsoverskuddet på landsbygda. Den sterke urbaniseringen bevirket samtidig en mer vidtrekkende modernisering og kommersialisering av jordbruket der enn i noen annen del av Europa. Hollenderne spesialiserte seg nå på meieriproduksjon, mens det økende behovet for korn og kjøtt ble sikret gjennom import fra Baltikum og Øst-Europa. Men som sagt gjorde ikke alle bøndene det like dårlig. De som på forhånd hadde skaffet seg kontroll over en del jordegods, enten som eiere eller som leiere, styrket sin posisjon. Prisrevolusjonen på mat kom også storbondene til gode. Flere av dem sluttet seg til landadelens rekker, eller tok tjeneste i staten. Den engelske gentry-klassen var en slik ekspansiv gruppe jordeiere i England på 1500-tallet. Tiden etter 1450 førte altså med seg sterkere sosial differensiering blant bøndene. Bondesamfunnet raknet ved at mellomsjiktet ble forarmet og deklassert, toppsjiktet ble høyere og fjernere, mens stadig flere falt gjennom bunnen og ut i den ytterste elendighet. Likevel, understreker Ladurie, innad i bondesamfunnet, i den enkelte landsby, oppstod det ingen klassekonflikt mel­ lom de forskjellige bondesjiktene, de som hadde og de som ikke hadde. Deri­ mot forekom det fortsatt at bøndene samlet seg til felles kamp mot «den nye tids haier», representantene for staten og pengeveldet. De utviklingslinjene som hittil er skissert, dekker selvfølgelig over enorm geografisk variasjon i bondekår og bondestand. Hverken fiskerbonden langs norskekysten, bøndene i Alpedalene eller den halvnomadiske gjeterbefolkningen mellom Sør-Frankrike og Spania passer inn her. Den utviklingen vi har tegnet, gjelder først og fremst de beste, mest sentrale og tettest befolkede jord­ bruksdistriktene i Europa. Bøndene i de næringsgeografiske utkantene, fjernt fra de politiske og administrative sentra var i større grad overlatt til seg selv. Uavhengige og upåvirkelige av det større samfunn var de imidlertid ikke. Eksempelvis valgte mange bønder langs norskekysten å flytte fra de gamle bosetningsområdene, hvor de hadde livberget seg gjennom en kombinasjon av jordbruk og fiske, ut til de beste fiskeområdene. Trolig var det markedsfor­ holdene i Europa kombinert med den hjemlige demografiske utvikling som var årsak til denne sterkere konsentrasjonen om fisket. Da italieneren Piero Querini i 1430-arene drev i land på Røst, møtte han mer velstand der enn blant

SAMFUNNSGRUPPENE 41

menigmann i Italia. Slik markedsbestemt spesialisering finner vi også andre ste­ der i Europa. Enda en sosial faktor må nevnes på tampen, nemlig familien og ætta. Slektsbåndene har tradisjonelt spilt en stor rolle i bondesamfunnene, og kombinert med landsbyens eller bygdas sosiale strata og normer, har de skapt mønstre av samarbeid eller konflikt, prestisje eller vanære, fremmet eller hemmet mobilitet, integrert eller ekskludert. Alt slikt hører med i det sosiale bildet av bondesam­ funnet, men er vanskelig å vurdere i detalj, og enda vanskeligere å samle i noen få felles trekk. Bøndene i Europa utgjorde snarere et sosialt univers enn en sosial blokk. Der hvor det var langt til byene, og hvor øvrighetspersoner og godseiere sjelden viste seg, var de gjerne kulturelt og sosialt dominerende og toneangivende. Slik var det f.eks. i de fleste norske og svenske bygdene og mange steder i de sveit­ siske fjelldalene og i Pyreneene. I mer sentrale strøk og der hvor de næringsgeografiske forholdene lå best til rette for stordrift og kommersiell utnyttelse av jordbruket, var bøndene trykket ned av adel og kirke og uten nevneverdig sosial anseelse. Trykket lettet nok atskillig i 1300-1400-årene, men kom tilbake for fullt omkring 1500, i vest med den nye økonomien og det nye statssamfunnets eliter, i øst under junkerne, landsbygdas egen adel. Undertrykkelsen antok der­ for mer arkaiske former i Polen og Preussen enn i England og Nederlandene.

Bybefolkningen Borgerskapet

Vi har til nød kunnet bruke bonde og bondebefolkning som fellesnevner for de menneskene som levde på landet og arbeidet innenfor rammene av jordbruks­ økonomien. Verre er det med begrepsparet borger og borgerskap, som upresist gjerne brukes om byens folk. Slik kan ikke vi bruke disse begrepene. Borgere var bare de som hadde del i byens borgerlige rettigheter, som altså var registrert som borgere, og som dermed hadde lov til å drive næring i byen og delta i byens kommunale liv. Skillet mellom de som var innenfor og de som sto utenfor borgerskapet ble stadig klarere i senmiddelalderen. Bare et fåtall av byens folk var borgere, og det lå makt i retten til å tildele borgerskap. Samtidig som byens privilegerte sjikt - borgerne - ble klarere avgrenset fra den øvrige bybefolkningen, fremsto byen i senmiddelalderen som en fastere kommunal korporativ enhet enn tidligere. Og med dette fulgte økt borgerlig selvfølelse, som ga seg både kulturelle og politiske utslag. Det kirkelige utdanningsmonopolet ble endelig brutt nå, hevder den tyske historikeren Edith Ennen. I de største byene var det alt på 1200-tallet blitt grunnlagt skoler for å dyktiggjøre borgerskapets sønner til borgerlig næringsvirksomhet, først og

42 KAPITTEL 3

fremst handel; og stadig flere universiteter ble avhengige av økonomisk støtte fra byen og utviklet utdanningstilbud som interesserte borgerne. Særlig jusstudiet fikk mange steder et veldig oppsving. Den nye selvfølelsen kom også til uttrykk i forbruksmønster og livsstil. Bor­ gerne ville så visst ikke stå tilbake for de gamle elitene, adelen og geistligheten. De utstyrte seg med flotte segl og prektige våpenskjold. Og mange var ytterst prangende i klesveien, ofte til adelens misunnelse og forargelse. Luksusforbruket steg påtakelig trass i økonomisk vanskelige tider. Den dag i dag vitner staselige rådhus, gildehaller og storborgerresidenser, fra Polen i øst til England i vest, om denne nye borgerlige selvbevisstheten. For ikke å glemme Nordog Midt-Italia, hvor storborgerne som byggherrer og kunstmesener, og med en hittil ukjent kulturell appetitt og bevissthet, skapte de sosiale og økonomiske forutsetningene for det kulturhistoriske fenomenet som kalles den italienske renessansen. Mens det var kirkens og føydaladelens normer og verdier som hadde domi­ nert samfunnet fram til ca. 1300, skulle borgerskapets økonomiske og politiske idealer og verdier i de følgende hundreårene spille en stadig sterkere rolle i sam­ funnsutviklingen. Dette innebar blant annet en ny form for rasjonalitet både med hensyn til økonomisk og politisk virksomhet. Gradvis ble samfunnets holdninger til den økonomiske virksomheten - alle fall den som ikke involverte manuelt arbeid — endret. Profitt og flid ble positivt ladede begreper. Også kir­ ken, som hadde stemplet all rente som åger - og dermed synd - aksepterte at den som lånte ut penger hadde rett på en «rimelig» fortjeneste. Og i likhet med økonomien og den økonomiske virksomheten fikk politikken - og med den staten - en hittil ukjent egenverdi. Senmiddelalderens politiske byråkratisering krevde et økende antall fagdyktige administratorer. Og det var først og fremst borgerskapet som ble rekrutteringsbase for den ekspanderende statsmakten, selv om også mange fra den gamle adelen nå foretrakk en administrativ fremfor en militær løpebane. Slik ga den nye staten borgerskapt sosiale avansementsmuligheter. Statstjeneste kunne til og med føre fram til adelsskap. I Frankrike ble det vanlig å skille mellom den gamle adelen (sverdadelen) og den nye embetsadelen (kjoleadelen), som hovedsakelig hadde borgerlig opphav. Adelsskap ble en honett ambisjon blant borgerne i senmiddelalderen. I Danzig så vel som i Paris etterapte borgerne adelens livsstil og levesett. Det samme fenomenet møter vi i Italia ved utgangen av middelalderen og særlig på 1500tallet. (Påfallende samtidig med at de norditalienske byrepublikkene ble om­ dannet til fyrstestater.) Likevel synes hangen til adelsimitasjon mer fernissaktig der enn nord for Alpene, hvor det trolig lå dype sosiale instinkter til grunn for borgernes adelige ambisjoner. England f.eks. maktet ikke å bygge opp slike borgerdynastier som dem vi finner i Italia, Nederlandene og de største byene på

SAMFUNNSGRUPPENE 43

kontinentet. Den engelske storborgerens fremste ambisjon var å få kjøpt seg jordegods, flytte ut på landsbygda og bli gentleman. De gamle sosiale verdiene hadde fortsatt et sterkt grep på samfunnet i store deler av Europa, og skulle komme til å ha det ennå i mange hundre år. Og enkelte steder, f.eks. i Spania, synes slike arkaiske sosiale normer å ha stilt seg direkte i veien for en moderni­ sering av samfunnet. Mange steder førte borgerskapets vekst til åpne interessekonflikter mellom adel og borgere, og forsøk ad politisk og rettslig vei på å styrke standsskillene. Mest hjemmekjent er kanskje situasjonen i Danmark under Christian II (1513-1523). Hans politikk rettet seg mot høyadelens sterke stilling i staten. Blant annet knyttet han til seg en krets av borgere som politiske rådgivere. Pla­ nen var å styrke kongemakten og samtidig gjennomføre en rekke borger- og bondevennlige reformer. Dette endte som kjent med kongens fall. Adelen vant tilbake makten, og skulle komme til å beholde den helt fram til 1660. Middelalderens sosiale skiller synes i det hele tatt å ha vært sterkere og ha levd lenger i Europas utkanter (Spania/Baltikum) enn i de økonomisk sentrale og mest avanserte delene av kontinentet, hvor den sosiale mobiliteten var be­ tydelig. Paradoksalt nok kan vi si at borgernes sosiale ekspansjon i senmiddel­ alderen og deres sosiale aspirasjoner ga adelsvesenet ny eksistensberettigelse og forlenget liv i det moderne Europa. Borgerne representerte som nevnt en ny type rasjonalitet og en verdsliggjøring av mange sosiale verdier som gradvis og med varierende styrke gjennomsyret det europeiske samfunn. Noen generell sekularisering åv samfunnet sto de

likevel ikke for. Den religiøse livsanskuelsen og verdensoppfatningen var like selvfølgelig for dem som for alle andre europeere, selv om vi nok kan finne enkelte avvikere, som f.eks. politikeren og statsteoretikeren Niccold Machiavelli i Firenze. Han delte ikke den gjengse kristne samfunnsoppfatningen. Religionen synes å ha spilt en økende rolle for folk i senmiddelalderen og ut over 1500-tallet. Ikke minst på det religiøse området kommer den borgerlige selvbevisstheten til uttrykk, gjennom frivillig religiøs organisasjonsdannelse, gjennom lekmannsfromhet og gjennom større mottakelighet for nye religi­ øse ideer, ofte i opposisjon til de gamle kirkelige autoriteter. Denne religiøse opposisjonstrangen rommet forøvrig også et politisk moment, som gjør det forståelig at reformasjonen som religiøs massebevegelse i mangt var et by- og borgerfenomen. Mange europeiske byer hadde vokst fram som kirkelige administrasjonssentraT ^g'bygcisltlgKeten' med biskopen i spissen utgjorde derfor "poH^ohenTEnTég fra gammelt formynderi og avskaffe geistlige privilegier. Kon­ flikten bygeistlighet - borgerskap tilspisset seg mange steder i senmiddelalderen og kulminerte i reformasjonsstridighetene i 1520-30-årene. I et belte fra

44 KAPITTEL 3

Nederlandene i vest til de sveitsiske og sørtyske byene i øst kom reformasjonen til å stå i bykommunenes tegn. Akkurat som Luther skulle bli fyrstereformasjonens fremste ideolog i Nord-Tyskland og Skandinavia, ble Ulrich Zwingli i Zurich og senere Jean Calvin i Genéve menighetenes og bykommunenes tals­ menn. Strid og splid

Vi har hittil definert borger og borgerskap som juridisk-sosiale begrepet. Bor­ gerne var byens privilegerte sosiale sjikt — borgerne som korporasjon var egent­ lig byen i rettslig og økonomisk forstand, med andre ord: borgerskapet var kom­ munen. Kulturelt fellesskap understreket ytterligere enheten. Vi bør likevel være forsiktige med å forveksle enhet med enhetlighet. Innen borgerskapet finner vi mange steder store sosiale skiller og bitre motsetninger. De som drev handel i stort, særlig utenrikshandel, utgjorde vanligvis et aris­ tokratisk sjikt. Dette handelspatrisiatet var en fåtallig og ofte selvrekrutterende gruppe som kontrollerte byens styringsorganer. Det var de som ble valgt inn i de styrende organene, og i egenskap av rådmenn og borgermestre tegnet kom­ munen. Slike oligarkier (fåmannsvelder) utviklet seg både ved Østersjøen og ved Middelhavet. Samtidig var det slik at den sosiale spenningen i byene ofte ga seg uttrykk i kamp om de kommunale posisjonene. Småkjøpmenn og håndverksmestre, som også var borgere, og som utgjorde grunnpilarene i den indre byøkonomien, var en stadig utfordring for det rikere handelsborgerskapet. Håndverkerne var organisert i laug, og mange steder utgjorde laugssystemet en konstant opposisjon og utfordring til den egentlige kommunale organisasjonen. Denne maktkampen kunne til tider anta voldelige former. Framfor noen andre århundrer var 1300- og 1400-tallet laugenes, gildenes og bror- (søster-) skapenes tid. Slike organisasjoner sprang ut av behovet for å ivareta fellesinteresser, religiøse, næringsmessige, sosiale og politiske. Laugsvesenet vitner om en innbitt forsvarsvilje blant de midlere og lavere sjikt av borgerskapet, dels rettet mot bypatrisiatets stadig sterkere kontroll over de kommunale organene, dels mot grupper under eller utenfor. Det var heller ikke uvanlig at fag sto mot fag, laug mot laug. Kløften mellom storborgerskapet og det øvrige borgerskap ble heller større enn mindre på 1500-tallet, blant annet som følge av økonomisk vekst og økende kapitalkonsentrasjon. Hvor stor andel av bybefolkningen borgerne utgjorde, vet vi ikke. Sannsyn­ ligvis varierte det fra by til by. Men i de store og større byene synes tilsiget til befolkningsgruppene utenfor det egentlige borgerskapet å ha vært meget bety­ delig. Massene i byer som Firenze, Brugge og Køln var uten borgerlige rettig­ heter. Store sosiale forskjeller og latent sosial spenning med hyppige utbrudd preger de europeiske byene i senmiddelalderen. Sosial spaltning og spenning er et

SAMFUNNSGRUPPENE 45

hovedtema i utviklingen av senmidelalerens bysamfunn. Med vanskelige tider fulgte skarpere interessemotsetninger og skjerpet sosialt klima. Et av de mest påfallende trekkene ved denne utviklingen var oppløsningen av handverks­ næringens patriarkalske fellesskap. Lærlingene og svennene hadde tidligere vært integrert i mesterens husholdning. Lærlingen var en ung gutt som regnet med å bli svenn, og deretter mester — eller i det minste hadde utsikt til å bli det når han var blitt utlært og hadde lagt seg opp en liten startkapital. Denne enheten ble nå sprengt. Det ble vanskelig, ja nesten umulig å avansere til mester. Med skrumpende marked og økende konkurranse sluttet mestrene seg sammen for å beskytte seg mot nyetableringer i faget og holde arbeidskraftkostnadene nede. Men dermed ble det også trukket et sosialt skille gjennom håndverksbefolkningen, og det ble formulert klare interessemotsetninger mel­ lom mesteren og hans ansatte lærlinger og svenner. Lærlingen kunne nok fort­ satt bli svenn, men svennene ble bare unntaksvis mestre. Isteden ble svennene håndverksarbeidere. Det patriarkalske systemet ble erstattet av et mer uperson­ lig forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Solidaritet og fellesinteresser ble avløst av utrygghet og lønnskamp. Mange steder oppsto det egne svennelaug som faktisk fungerte som arbeiderforeninger. Det er først og fremst i de større byene at vi finner slike ansatser til et virkelig klassesamfunn i senmiddel­

alderen. Den forholdsvis sterkere lønnsveksten blant de ufaglærte er trolig også blitt oppfattet som en trussel hos de faglærte håndverkerne. Tallet på ufaglærte arbeidere ser ut til å ha økt betydelig som følge av flukten fra landsbygda. I England f.eks. tvang borgerne den voksende arbeiderbefolkningen til å bosette seg utenfor bymurene, hvor det vokste fram forslummede forsteder. Og i de aller største byene, som Firenze og Gent, hvor enkelte fag var i ferd med å ut­ vikle industriell produksjon, kan størstedelen av byboerne karakteriseres som en rettighetsløs arbeiderbefolkning. Proletarisering var et hovedtrekk i den sosiale

utviklingen i mange av Europas større byer. Som nevnt gikk menige byfolk og bønder ofte til felles aksjon mot øvrighet og utbyttere. Disse sosiale gruppene var gjerne mottakelige for radikale sosiale ideer, helst med et religiøst tilsnitt. I dette miljøet trivdes også antisemittismen, og noe senere djevleangsten og hekseforfølgelsene. De mer svermeriske utløper­ ne av reformasjonsbevegelsen, som f.eks. anabaptistene (gjendøperne), fant sine tilhengere blant byens arbeidere og småkårsfolk. Byen trakk også til seg alle slags løse eksistenser. Tiggere, kriminelle og prostituerte var faste innslag i alle de litt større byene, trolig i noen grad også i de mindre. Filleproletariatet trer klarere fram for oss i senmiddelalderen. Tigging var enna sosialt akseptabelt. Det var en kristenplikt å yte almisser, og i de fleste byene fantes det et hjelpe­ apparat i form av hospitaler og herberger for de dårligst stilte. Det forekom

46 KAPITTEL 3

også, som tilfellet var i den lille tyske byen Ziilpich i 1454, at tiggerne organi­ serte seg i et eget laug. De største og rikeste byene ser ut til å ha vært best rustet til å ta seg av dem som falt utenfor den sosiale orden, men ingen steder var hjelpetiltakene tilstrekkelige. Etter 1450 vokste fattigdommen raskt i omfang. Flere falt utenfor, og færre ble hjulpet. Byvekst betydde også forarming og for­ slumming. _____________

Adelen Den gamle militære godseiende eliten (føydaladelen) møtte flere eksistenstruende utfordringer etter 1300. Verst var trolig de økonomiske vanskelighetene. Disse skyldtes dels et drastisk fall i lønnsomheten ved kommersielt basert jord­ bruk som følge av prisfall på de viktigste jordbruksproduktene, samt økende arbeidskraftomkostninger. Dels hang de økonomiske vanskelighetene sammen med en katastrofal forringelse av kapitalverdi og eiendomsinntekter. Det er imidlertid svært vanskelig å måle omfanget av føydaladelens tap. I Norge regner vi med at de årlige jordleieinntektene, landskylda, falt med 75% målt mot nivået ca. 1300. Og vel å merke: Dette gjaldt den jorda som ble holdt i hevd, dvs. leid ut. I tillegg kom alle de gårdene som ikke kastet noe av seg fordi de ble nedlagt. Gjennomgående har trolig tapene vært mindre for godsherrene på kontinentet, selv om vi også kan finne like drastiske utslag av jordbrukskrisen der som i Norge. Hardest rammet ble de som på forhånd sto svakest, de som med nød og neppe hadde maktet å opprettholde adelig status og levesett. Enkelte slo seg ned i byene, hvor de sikret seg utkomme gjennom borgerlig næring. De giftet seg inn i de rikeste borgerfamiliene, og bidro således til den utviklingen av byaristokratier som allerede er omtalt. Men de fleste forble på landet, hvor det vokste fram et flytende sjikt mellom bønder og adel. De engelske «yeomen» hørte til dette mellomlaget, også «gentry»-gruppen kan regnes hit, skjønt den tenderte klarere oppover mot en slags lavadel, og ble definitivt adelig på 1500-tallet. Her hjemme kan de såkalte «knapene» betraktes som en parallell til det engelske

«yeomanry-gentry». Nidarosbispens setesveiner hørte også hjemme her. Først mot slutten av 1400-tallet ble igjen grensen mellom adel og ikke-adel trukket klart og entydig. Mang en lavadelsmann måtte ta til takke med bondekår og bonde­ stand, mens andre søkte å opprettholde et slags skinn av adelskap ved å gi seg en større herre i vold. Herfra rekruttene med andre ord de store jordherrene sine huskarer, godsforvaltere og tjenestemenn, men her fant også bøndene sine ledere.

Krisen førte således med seg en sterkere oppsplitting av adelen: de store ble

SAMFUNNSGRUPPENE 47

mye større, og mange holdt som sagt på å falle gjennom bunnen. I 1400-tallets Ungarn eide eksempelvis de 60 største jordeierne 40% av landsbyene. I Norge døde mange av de gamle adelsfamiliene ut på 1300-tallet, slik at mesteparten av adelsgodset ble konsentrert på noen få hender. Og i England ble det først i sen­ middelalderen skapt en virkelig høyadel («peerage»), bestående av et fåtall umå­ telig godsrike menn. Med denne utviklingen vokste det som vi har nevnt fram et klientvesen. I engelsk historiografi omtales fenomenet som bastardføydalisme. Klientvesenet styrket de aller største jordeiernes anseelse og politiske makt. Med store sveiter av væpnede huskarer kunne de terrorisere landsbygda og utfordre statsmakten. Allerede i 1330-årene hadde Magnus Eriksson forsøkt å bremse en slik utvikling i Norge. I England skulle Hundreårskrigen ytterligere bidra til å styrke dette privathærsystemet, som etter 1450 utviklet seg til en alvorlig trussel mot den engelske staten. Utviklingen kan minne om den føydale oppløsningen vi er vitne til i Frankrike på 900- og 1000-tallet, og i Tyskland fra 1100-tallet av. Den var likevel vesensforskjellig. Bastardføydalismen bygde ikke på lenet, men på lønnskontrakten og beskyttelsen. I mangt var forholdet mellom den store jordeieren og hans væpnede svenn et arbeidsgiver- arbeidstakerforhold, men forkledd i en del av den gamle føydaltidens gevanter. Med den økonomiske krisen fulgte også behovet for å understreke sosial sta­ tus. Hedrende titulatur, prangende våpenskjold, påkostede rustninger og våpen og et sterkt økende luksusforbruk, skulle tjene til å sikre sosial status, skille adel fra allmue. Fyrstene spilte på adelens snobberi og opprettet egne adelige bror­ skap for slik å knytte adelen til seg og utnytte deres sosiale instinkter til statens fordel: i England Hosebåndsordenen, i Burgund ordenen av det Gyldne Skinn, i Danmark Elefantordenen osv. Ordenene var eksklusive selskap for adelens topper. De bidro derfor til å forsterke differensieringen innen adelen. Ridderkulturen ble også mer sofistikert på 1300-tallet. Toneangivende ble hertughoffet og adelen i Burgund, som ellers også ble et kulturelt sentrum på 1400-tallet, både når det gjaldt musikk og bildende kunst. Den såkalte nederlandske renes­ sansen hører først og fremst hjemme i dette burgundiske hoffmiljøet. Det adelskulturelle preget skiller forsåvidt denne nordvesteuropiske 1400-talls«renessansen» fra den samtidige italienske, som hadde en renere borgerlig og urban bakgrunn. Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga sier at det er noe drivhusaktig over den gamle føydaladelen i senmiddelalderen. Og med en viss rett må enkelte sider ved adelskulturen kunne betegnes som forfallsfenomener. Ett er i alle fall sikkert: Det økende luksusforbruket, de stadig større kostnadene ved å opprettholde adelig status og levesett, svekket gruppens økonomiske posi­ sjon ytterligere. Gjeldsbyrdene økte. Det var slikt som ofte tvang godsherrene til å stykke ut domenejorda i bondebruk mot stadig lavere renter. Føydaladelens

48 KAPITTEL 3

krise var altså ikke bare av økonomisk karakter. Den involverte, som vi har sett, sosio-kulturelle forhold, og var slik sett en sosial identitetskrise. Men framfor alt sto føydaladelen overfor en funksjonskrise. Den gamle adelens militære eksistensberettigelse ble truet i senmiddel­ alderen fordi den tapte sitt fagmilitære monopol. Vi har allerede nevnt ridderoppbudenes nederlag ved Courtrai, Crécy og Poitiers. Selv om ridderne i bokstave­ lig forstand kom bedre rustet og sterkere tilbake etter disse første nederlagene, var det duket for nye samfunnsgrupper i militærvesenet. Ridderhærene møtte nye og harde prøvelser på slagmarken snart etter århundreskiftet, både i Frank­ rike og i Bohmen. Og mot den våpnteknologiske utviklingen på 1400-tallet kunne ingen rustning stå seg, uansett hvor solid den var laget. Omkring 1500 var det infanteriet og ildvåpnene som var i ferd med å bli dominerende. Den adelige krigskunst hadde dessuten fått et visst preg av teater. Ved hoffene spilte den seg ut i form av kunstferdige turneringer og idrettsleker. Demokrati­ seringen og teknifiseringen av militærvesenet skulle gjøre massekrig til en ny og skremmende mulighet i det moderne Europa. Framveksten av representative statsordninger og tendensen til politisk byrå­ kratisering ble også en alvorlig utfordring for den gamle adelen ved at den skapte sosiale avansementsmuligheter for folk utenfor adelens rekker, i første rekke borgerskapet. Den gamle føydaladelen hadde ingen egen institusjon til å ivareta sine interesser, slik geistligheten hadde. Men adelen hadde hatt, og hadde fortsatt til en viss grad fyrstemakten. Tidligere hadde fyrsten og hans menn konstituert det politiske samfunn egentlig forstand. I den nye staten som vokste fram rundt 1300 med dens bredere sosiale grunnlag var det etter hvert flere som gjorde krav på delaktighet i statsmakten. Og fyrstene var langt fra uinteresserte i å trekke til seg nye folk som kunne tjene som motvekt mot den gamle føydaladelens makt. Dessuten trengte fyrstene folk med faglig-administrativ kompetanse, og helst folk uten selvstendig maktbasis, folk som ville iden­ tifisere seg med fyrstens interesser og som var til å stole på. I Frankrike f.eks. lønnet kongen sine nye tjenestemenn med adelsskap. Slik ble føydaladelens politisk-administrative monopol mange steder underminert. Vi er derfor mange steder vitne til en stadig mer intens kamp om statsmakten, mellom fyrsten og magnatadelen, som ikke sjelden agerte sammen med høygeistligheten, mellom adelen og de andre samfunnsgruppene, og etter hvert også mellom høyadel og lavadel. Under kapittelet om statsmakten skal vi gå nærmere inn på dette temaet. De profesjonelle byråkratene og det de sto for, møtte i begynnelsen føydal­ adelens forakt. Arbeid i kontor og kanselli lå under dens verdighet. Utviklingen tvang likevel representantene for den gamle krigerkasten til å kvalifisere seg for en administrativ-politisk karriere. Etter en tid fremsto statstjenesten som en rimelig og standsakseptabel erstatning for den tidligere militære løpebanen.

SAMFUNNSGRUPPENE 49

Staten forente byens og landets eliter. Slik vokste det fram en statsadel eller embetsaristokrati i løpet av 1500-tallet. Adelen som en spesielt privilegert overklasse, med egne standssymboler og standskultur og med nøkkelposisjoner i stat og styringsverk, forsvant derfor ikke i løpet av 1300-1400-tallet, selv om den gamle føydaladelen fikk døds­ støtet. Snarere ble adelen styrket og bedre tilpasset den nye tids krav. Over hele Europa skulle 1500-tallet bli en adelsveldenes tid. Den ofte omtalte avføydaliseringen i senmiddelalderen innebar derfor i sosial forstand ikke at adelsvesenet ble avskaffet, men at det ble omdannet. Det moderne Europas adel representerte på sett og vis en ny og «borgerlig» mentalitet. Også i det etterreformatoriske Danmark-Norge ble faglig adminis­ trativ dyktighet, politisk innsikt, foretaksomhet og flid adelige dyder. Vi møter den nye mentaliteten i 1536, da det sammen med Christian IIFs tronbestigelse fant sted mye av et generasjonsskifte i det danske riksrådet. Og heretter ble det vanlig at danske adelssønner ble sendt på lange studiereiser til Europas universi­ teter før de rykket inn i sentrale posisjoner i staten. Men ikke alle steder i Europa ble adelen «borgerliggjort» på 1500-tallet. Øst- og Vest-Europa skilte nå lag, som vi har nevnt. Mens byen seiret i vest, seiret godsherrene i øst. I Polen f.eks. lyktes det adelen, dvs. de matvareeksporterende jordegodseierne, å få kon­ troll over staten, som de brukte til å fremme egne sosiale og økonomiske inter­ esser på bekostning av byene, borgerne og bøndene.

Geistligheten Det var geistligheten som ifølge gjengs lære skulle sørge for samfunnets ånde­ lige velferd. Ettersom menneskelivet ble målt under evighetens synsvinkel, og historien var innrettet mot et hinsidig mål, falt det naturlig å sette sjelefrelsen over den jordiske lykke og velstand. Geistligheten krevde også religionsmonopol. Bare de kunne formidle nåden, het det. Derfor plasserte samfunnsteoretikerne, som for det meste selv tilhørte geistligheten eller var «prestelærte» kir­ kens menn på de øverste trinnene av samfunnsstigen. De geistlige, det var de som i kraft av embete og vigsel representerte kirken. De kunne vende verden ryggen og leve etter en ordensregel, slik munkene gjorde, regulærgeistligheten. Eller de kunne vende sin virksomhet utover mot verden som sogneprestene, de fleste domkapitelsmedlemmene og biskopene, sekulærgeistligheten. Felles utdannelse gjennom et internasjonalt utformet utdanningssystem (universitetene), tilhørighet til og tjeneste innenfor en felles­ europeisk institusjon, alt slikt gjør det mulig å skille geistligheten, i alle fall de øvre sjiktene, ut fra de andre europeiske samfunnsgruppene.

50 KAPITTEL 3

Geistligheten, og med den kirken, var organisert som en pyramide, hvor rang, kompetanse, status, rikdom og makt var ulikt fordelt. Det hele omtales ofte litt nedsettende som «Hierarkiet». Middelalderkirken bygde på bispeembetet. Biskopens posisjon var igjen tuftet på teorien om den apostoliske suksesjon, som kan føres tilbake til senantikken. Man mente altså at biskopene var apost­ lenes direkte etterfølgere, og at de gjennom vigselen på en mystisk måte fikk overført spesielle nådegaver som Kristus i sin tid hadde gitt sine disipler. Til bispeembetet hørte tre fullmakts- eller myndighetsområdet, nemlig læremyndighet, styringsmyndighet og vigselsmyndighet. Bar en rett ordinert biskop kunne vigsle prester, kirkebygninger og kirkegårder. Uten rett viede biskoper ville alt kirkelig liv bryte sammen. Men en enkelt biskop kunne ikke alene over­ komme alt det arbeid som fulgte av bispemakten, og det ble derfor vanlig at biskopene styrte bispedømme med hjelp av et prestekollegium. Slike prestekollegier tilknyttet bispekirkene kaller vi domkapitler, og medlemmene av kapit­ lene kalles stundom korsbrødre, fordi de hadde sete i koret, eller kanniker, da de stundom var forpliktet på et reglement, en canon. Det lå store formuer både til bispeembetene og til de forskjellige stillingene og altrene i domkapitler. Også andre store bykirker kunne ha prestekollegier, som f.eks de kongelige kapellene i Oslo og Bergen. I tillegg var klosterstiftelsene ofte i eller nær ved byene. Abbe­ dene eller abbedissene der ble også regnet til eliten av geistligheten, som samlet ofte kalles for prelater. Fram til senmiddelalderen var svært mange av nordeuropas byer framfor alt kirkelige sentra som sto i geistlighetens tegn. I senmiddel­ alderen ble imidlertid geistlighetens tradisjonelle lederrolle i byen i økende grad utfordret. Teorien om den apostoliske suksesjon utgjorde altså bærebjelken i den mid­ delalderske kirkeforståelsen, som gikk ut på at mennesket bare via kirken kunne få del i den guddommelige nåde. Biskopene, abbedene og domkapitelsmedlemmene, som hørte til på toppen av samfunnet, var ofte knyttet til føydaladelen med slekts- og familiebånd. Nederst finner vi landsbyprestene, som vanligvis måtte avfinne seg med bondekår. Disse institusjonaliserte ulikhetene var nesten like gamle som kirken selv, og de var blitt klarere og fastere i løpet av høymiddelalderen. I senmiddelalderen ble ulikhetene enda større. Ikke bare ble de institusjonaliserte forskjellene sterkere markert, men også den sosiale avstanden økte. Det geistlige toppsjiktet ble rikere, mer eksklusivt, mer «klassebevisst» og verdsliggjort i senmiddelalderen, mens landsbyprestene ble fattigere. Biskopene var blant de godsrikeste i sam­ funnet, enkelte hadde til og med fyrstelig status, som f.eks. de geistlige tyske kurfyrstene (Mainz, Trier, Køln). I disse tilfellene var bispedømmene blitt terri­ torielle fyrstedømmer. Denne konsentrasjonen av rikdom og innflytelse skjedde på bekostning av de lavere nivåene ved at lokale kirkelige ressurser ble trukket

SAMFUNNSGRUPPENE

51

inn til sentrum. Blant annet ble det nå vanlig å utnevne høyere kirkelige embetsmenn som titulære sogneprester, mot at de holdt vikarer. Og disse vikarene, som var de virkelige sogneprestene, ble avspist med smuler av de inn­ tektene som lå til embetet. Slikt skapte misnøye og truet det standsmessige samholdet innen geistligheten. I alle slags sosiale protestbevegelser, som sær­ merker 1300-1400-tallet, og som gjerne fant religiøse uttrykk - og følgelig ble stemplet som kjetterske - finner vi ofte sogneprestene og andre lavere geistlige i ledende posisjoner. Landbyprestene er derfor sosialt sett å betrakte som en del av bondesamfunnseliten. Utviklingen svarer forsåvidt til den vi møter innen føydaladelen i det samme tidsrommet. Den sentraliserte kirkelige tilsettingspolitikken som for fullt slo gjennom på 1300-tallet, og som innebar at de fleste høyere kirkelige embeter ble besatt ved pavelig utnevning (provisjon), bidro trolig til å styrke ensartetheten på toppen av den geistlige pyramiden. Provisjonsvesenet bidro til at episkopatet i mange av de europeiske kirkeprovinsene ble mindre nasjonalt, i alle fall i perioder. Det var nå bispedømmene på de norske Vesterhavsøyene ble løsrevet fra erkesetet i Nidaros og gradvis knyttet til Skottland. Men den motsatte tendensen kunne også gjøre seg gjeldende, da provisjonsvesenet ofte førte til at fyrstene fikk fram sine kandidater til høyere kirkelige embeter via Kurien (pavehoffet). Kirkens byråkratisering, samt høygeistlighetens sterke tilknytning til fyrstemakt og politikk i senmiddelalderen, førte til at kirkens ledere mer og mer ble rekruttert på grunnlag av faglig-administrativ kompetanse eller sentral plas­ sering i det politiske miljø. Det var viktigere å kunne mestre den kanoniske ret­ ten enn Bibelen og kirkefedrene. Statens og kirkens eliter fikk derfor et stadig sterkere fellespreg i 1300-1400-årene, og flere fellesinteresser. Mange steder, særlig der hvor staten var forholdsvis svak, som f.eks. i Tyskland, var de ledende geistlige å betrakte som en del av den føydale godsherreklassen. Politisk gikk de ofte til fellesaksjon for å trygge felles økonomiske, sosiale og politiske interesser. Det var tilfellet i Sverige i 1430-årene, da høyadelen og høygeistligheten samlet seg til kamp mot unionskongen Erik av Pommern. Mens den sosiale differensieringen truet det standsmessige samholdet innen geistligheten, var verdsliggjøringen et tegn på geistlighetens, og med den kir­ kens, funksjonskrise. Antiklerikale holdninger bredte seg i senmiddelalderen. Det ble stilt spørsmål ved kirkens makt og geistlighetens privilegerte stilling. Organiserte lekmannsbevegelser, kjetteri og dissens florerte i senmiddelalderen. Sosialt sett ble reformasjonen forberedt på 1300- og 1400-tallet. Analogt med utviklingen på det militære området, sprengte lekfolket gradvis i stykker geist­ lighetens kultisk-religiøse monopol. Som felleseuropeisk stand forsvant geistligheten sammen med den kirkelige enhet på 1500-tallet. Enhet og enhetlighet ble avløst av mangfold, sosial domi­

52 KAPITTEL 3

nans av underordning og innordning. Særlig i de protestantiske landene, ble geistligheten mer geistlig, og sosialt sett mer enhetlig. Forkynnelse og menig­ hetsarbeid ble her viktigere enn administrasjon og politikk. Borgerskap og bon­ destand ble rekrutteringsbasis for den nye geistligheten. Samtidig ble det stilt større krav til teologisk dyktighet. Mange steder smeltet geistligheten sammen med den nye statsmaktens midlere og lavere funksjonærsjikt. Også i en rekke katolske land førte endringene på 1500-tallet til en svekkelse av geistlighetens sosiale stilling, som f.eks. i de sørlige Nederlandene. Likevel, i land som Spania, Italia og Frankrike fortsatte kirkens ledere å tilhøre samfun­ nets desiderte toppsjikt. Deres økonomiske, sosiale og politiske posisjoner ble bare i beskjeden grad berørt av voksende statsmakt. I Frankrike førte faktisk den avtalen Frans I i 1516 sluttet med paven til at det i den følgende tid ble utnevnt flere høyadelige til bispestillingene enn tidligere. I de katolske land kom de sentralkirkelige institusjonene (bispeseter, domkapitler, klostre) fortsatt til å representere en veldig økonomisk og politisk makt.

Kapittel 4 Den økonomiske utviklingen

Den økonomiske utviklingen fulgte et mønster som var påfallende likt det vi har teg­ net for befolkningen: I Vest-Europa kan vi observere krisetendenser alt ca. 1320 og full krise fa midten av århundret. For Øst-Europas del er bildet mer sammensatt. Enkelte historikere vil mene at også området mellom Østersjøen og Svartehavet var herjet av økonomisk krise i store deler av hundreåret før 1450. Men stadigflere har pekt på de positive trekkene ved østeuropeisk økonomi i senmiddelalderen, og det hevdes i dag at krisen først og fremst var et vesteuropeisk fenomen, og at situasjonen i øst snarere var preget av oppgang både for by og land. Vendepunktet kom omkring 1450 med vekst over hele kontinentet, men mest i vest, og med oppgangen i vesteu­ ropeisk økonomi fulgte grunnleggende endringer i det økonomiske system. Mellom 1450 og 1600 fikk de vesteuropeiske landene en dominerende stilling, ikke bare i forhold til det øvrige Europa, men også i forhold til den nye verden i vest, etter hvert også til den gamle lengst i øst. Grunnlaget for en eurosentrisk verdensøkonomi ble lagt i denne perioden. Vi skal her konsentrere oss om følgende spørsmål: Hva kan legges i begrepene krise og vekst, og hvordan kan disse fenomenene forklares? Hva rommer påstanden om et økonomisk systemskifte omkring 1500 — hva var egentlig nytt, hva av det eventuelt nye hadde sine forutsetninger i det gamle, og hvor mye av det gamle levde videre? I det hele tatt, hvordan kan økonomisk endring tolkes inn i den større historiske endringsprosessen som knyttes til begrepssammenstillingen middelalder/ny tid?

Jordbruket Tidsrommet 1300-1450

Jordbruksutviklingen fram til 2. halvdel av 1400-tallet oppsummeres vanligvis i uttrykket agrarkrisen. Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på at krisebegrepet som fellesnevner for de jordbruksøkonomiske endringene på 13001400-tallet favner om mer enn økonomien, og at karakteristikken dessuten innebærer et verdivalg: De økonomiske endringene vurderes ut fra interessene til de bærende økonomiske samfunnslag, og til den bestående samfunnsorden. Som vi har påpekt i kapitlet om den sosiale lagdelingen, var det trolig ikke øko­

54 KAPITTEL 4

nomisk krise for de brede lag av folket. La oss derfor slå fast at jordbruksutvik­ lingen i senmiddelalderen var krisepreget for så vidt som den førte med seg betydelige økonomiske vanskeligheter for dem som levde av å eie eller dispo­ nere jord, enten fordi det ble mindre lønnsomt å produsere jordbruksvarer for salg eller også fordi jorda - som den viktigste form for kapital - tapte i verdi. Vi har allerede sett på de sosiale konsekvensene av endringene i jordbruket, og vi skal senere vurdere virkningene av jordbruksutviklingen på det politiske sys­ tem. Her skal vi konsentrere oss om «krisefenomenene», deres bakgrunn og jordbruksøkonomiske følger. Krisefenomenene

Jordbrukets markedssituasjon har stått i sentrum for de fleste økonomiske his­ torikernes interesse. Særlig opptatt har de vært av å følge prisutviklingen på mat­ varer. Av fig. 4.1 kan vi avlese følgende hovedtendens med hensyn til den nomi­ nelle prisutviklingen på hvete i England ca. 1200-1500: Stigning fram til ca. 1330, deretter et drastisk fall fulgt av en midlertidig oppgang mellom 1350 og 1375, så ny nedgang og endelig en slags stabilisering på 1320-nivået fram til slutten av 1400-tallet. En tilsvarende tendens framgår av det mer fragmentariske prismaterialet fra Tyskland, Frankrike og Nederlandene, mens Polen inntil begynnelsen av 1400tallet synes å ha hatt en mer positiv prisutvikling på matkornet enn VestEuropa. Deretter falt også prisene i øst, hevder den tyske historikeren Wilhelm

Figur 4.1. De engelske hveteprisene 1219—1498 ifølge M. Falkus ogj. Gillingham.

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

55

Abel, som betegner utviklingen i hundreåret etter 1350 som en allmenn euro­ peisk agrardepresjon. Den danske historikeren Poul Enemark, som har gjen­ nomgått Abels kildemateriale og kildebruk, mener derimot at krisen var et overveiende vesteuropeisk fenomen, og at den ble «ledsaget av noget, der kunne ligne højkonjunkturer for Mecklenburgs, Pommerns, Preussens, Polens og Litauens kornprodukter». Den reelle prisutviklingen på matkorn har trolig vært enda mer ugunstig enn den nominelle. Over store deler av Europa falt nemlig pengeverdien drastisk som følge av stadige depresieringer (forringelse av mynten, f.eks. ved å minske sølvgehalten). Dels på grunn av kronisk sølvmangel, dels også for å forsøke å håve inn en liten ekstrafortjeneste, ble det nå vanlig praksis blant Nord-Europas fyrster å senke sølvgehalten i pengene. Håkon VI av Norge truet med dødsstraff for å få folk til å bruke den mynten han slo, forøvrig uten at det hjalp. Den engelske historikeren M. M. Postan har på grunnlag av materiale fra biskopen av Winchesters gods laget en prisindeks for hvete 1300-1479, både målt i penger og i rent sølv (tabell 4.1). Med utgangspunkt i det gjennomsnitt­ lige prisnivået 1309-19 (= 100) mener han å kunne dokumentere at den nomi­ nelle hveteprisen ble stabilisert på mellom 80 og 90 poeng for tidsrommet 1320—1479 sett under ett, men med en viss prisoppgang 1360-79. Målt i sølv falt imidlertid hveteprisen jevnt og trutt ned til 47 poeng for årene 1460—79. Og det tilsynelatende høye nominelle nivået i 1360/70-årene nådde bare opp i 89% av hvete/sølvprisen 1300-1319. Men situasjonen var ifølge Postan enda verre enn som så. Materialet fra bis­ kopen av Winchesters gods forteller nemlig også om betydelig lønnsøkning. Målt i penger økte arbeidslønningene med 88% fra 1300/19 til 1460/1479. Denne nominelle lønnsøkningen var jevn og uten tilbakeslag. Reallønnsveksten var imidlertid betydelig sterkere. Postan mener at arbeiderne hos biskopen av

Tabell 4.1. Hvetepriser 1300-1479 ifølge data fra biskopen av Winchesters gods. Etter M.M. Postan. År

i sølvpence

%

i grain sølv

%

1300-1319 1320-1339 1340-1359 1360-1379 1380-1399 1400-1419 1420-1439 1440-1459 1460-1479

7,00 6,27 6,30 7,56 5,58 6,35 6,55 5,65 6,02

100 89 90 106 80 90 93 80 86

1734 1547 1372 1508 1113 1188 1107 926 812

100 90 79 89 65 68 64 53 47

56 KAPITTEL 4

Winchester økte sin kjøpekraft med 220% mellom 1320 og 1480, når hveteprisene måles mot lønnsøkningen. En annen engelsk historiker, John Hatcher, mener å kunne påvise en gjennomgående nominell lønnsøkning på 50-75% for treskearbeidere i England ca. 1350-1450, men understreker samtidig hvor spredt lønnsmaterialet for jordbruket er. Han konkluderer likevel entydig: Det fant sted en betydelig lønnsøkning i det engelske jordbruket i senmiddel­ alderen. Spredte opplysninger fra kontinentet kan tyde på en tilsvarende utvik­ ling der. Over store deler av kontinentet, først og fremst i vest, var med andre ord storgodsdrift basert på matkornproduksjon for markedet ikke lenger lønnsomt. Men det var ikke bare pris- og lønnsutviklingen som truet den tradisjonelle godsøkonomien, også kapitalverdien sank drastisk. Det ble billigere å kjøpe jord, og fremfor alt ble det billigere å leie jord. I Norge ble landskylda (jordleien) i gjennomsnitt redusert med hele 75%. I Danmark er det dokumentert jordleiereduksjoner fra 50 til 70%, mens et landskyldfall på mellom 30 og 50% synes å ha vært vanlig i store deler av Europa. Det beregnede landskyldfallet omfatter imidlertid bare den jorda som ble holdt i hevd. I tillegg kom den delen av kapitalen som ble så godt som verdiløs, ødegårdene. En ødegård kunne være en jordbruksenhet som var forlatt, men hvor jorda i en viss utstrekning ble holdt i hevd av folk som bodde på andre bruk. Mange steder var dette et overgangsstadium til fullstendig ødelegging, som innebar at bruket i også økono­ misk forstand ble oppgitt. Likevel forekom det ikke rett sjelden at deler av slike ødegarder fortsatt kunne tjene som beitemark eller slåtteland. Derfor kan det være vanskelig å beregne det nøyaktige omfanget av ødeleggingen, særlig der hvor bøndene bodde i landsbyer. Også ødegardsprosessen var et felleseuropeisk fenomen, selv om den varierte i styrke fra land til land og fra distrikt til distrikt. Minst betydning synes den å ha hatt i Baltikum og Øst-Europa. Ellers ble omfanget av ødeleggingen først åpenbar ca. 1400, da den lange og tunge tilpas­ ningsprosessen fra midten av 1300-tallet var avsluttet. Kronologien er påfal­ lende ensartet over det meste av «ødegårdsområdet». I Norden, hvor ødegårdsproblemet er best undersøkt, regnes det med ødegårdsfrekvenser på mellom 25 og 50%. Finland derimot synes å ha fulgt det påståtte østeuropeiske mønsteret med bare ubetydelig ødelegging. Det er ellers karakteristisk for ødegardsprosessen at det var den dårligste jorda og den mest marginalt beliggende jordbruksbosetningen som ble forlatt. Slik viser bosetningsutviklingen i Norden, som i Europa forøvrig, også en konsentrasjon om den beste jorda og de mest sentrale jordbruksdistriktene, men med viktige og interessante unntak. I Norge f.eks. holdt bosetningen bedre stand ytterst mot havet enn innerst i fjorden. Fisket fikk forholdsvis større betydning enn tid­ ligere. Trolig har de kontinentale markedskreftene kombinert med hjemlige demografiske og jordbruksøkonomiske forhold bidratt til dette skiftet i boset-

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

57

Kart 4.1. Noen nordiske ødegårdsfrekvenser.1

ningspreferanser. Slike endringer i bosetningsmønsteret tyder på at det fant sted en tidligere ukjent grad av økonomisk spesialisering. Tilsvarende trekk finner vi også andre steder i Europa, noe vi skal komme tilbake til senere. Tyskland fulgte det nordiske mønsteret med opptil 40% ødelegging, men med store regionale variasjoner, som det fremgår av kart 4.2. Totalt regner Wil­ helm Abel med en ødelegging på 24%. Også i Frankrike og England ble lands­ byer fraflyttet i hopetall. Kriseforklaringene

Inntil 1945 var det en tendens til å søke rent økonomiske forklaringer på det som ble kalt senmiddelalderens økonomiske depresjon. For så vidt sto norsk forskning i en særstilling, ettersom ødegårdene og landskyldfallet alt med 1 De danske tallene gjelder landsbyer, ellers enkeltgårder.

58 KAPITTEL 4

Kart 4.2. Senmiddelalderens ødegårdsdannelse i området svarende til Tyskland

Sigvald Hasund fra 1920-årene var blitt knyttet til Svartedauen, det vil si til befolkningskrisen. De kontinentale historikerne hang imidlertid fast i sine mar­ kedsøkonomiske teorier og modeller. For dem dreide det seg om en lønnsomhetskrise for det kommersielle godsjordbruket. Og de så først og fremst penge­ systemets sammenbrudd som grunnleggende årsak til vanskelighetene på matvaremarkedet. Den monetære krisen ble igjen forklart med kronisk skort på sølv. Jordbrukskrisen ble så igjen forsterket av økende skattepress, krig, sosial uro og epidemier, ble det hevdet. Allerede i 1935 hadde Wilhelm Abel i avhandlingen Agrarkrisen und Agrarkonjunktur slått til lyd for at krisen måtte ses i sammenheng med befolkningsfall og pest. Dette synspunktet utviklet han videre i boka Die Wustungen des ausgehenden Mittelalters, som kom i 1943. Men det var først med M.M. Postans store artikkel Some Agrarian Evidence of Declining Population in the Later Middle Ages (1949) at en slik demografisk forklaring begynte å vinne gehør.

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

59

Bare en drastisk befolkningsreduksjon, hevdet Postan, kunne på en og samme tid forklare prisfall på korn og lønnsøkning i jordbruket, landskyldfall og ødegårdsdannelse. I dag er det vel neppe noen som bestrider befolkningsutviklingens grunnleggende betydning for jordbruket etter 1300. Mønsteret, både geo­ grafisk og kronologisk, er det samme for agrarkrisen som for befolkningskrisen. I tillegg kan det være grunn til å regne med lokale forhold som har bidratt til å skjerpe, eventuelt lindre, krisen, forkorte den eller forlenge den. Krigen med England bidro trolig til at enkelte strøk i Frankrike ble ualminnelig hardt ram­ met. Likeledes er det grunn til å anta at den sterke urbaniseringen i Nederlandene, rundt øvre Rhinen og i Nord-Italia motvirket et tilsvarende sammen­ brudd i det regionale kornmarkedet som det vi møter ellers i Vest- og deler av Sentraleuropa. Dessuten hadde de nederlandske byene tilgang på rug fra østersjøområdet, mens de norditalienske byene ble mindre avhengige av tilførsler fra Sør-Italia. Dette bidro igjen til å forsterke krisen i Sør-Italia og på Sicilia, hvor jordbruket hadde vært basert på kornleveranser til byene i nord. Den økono­ miske dominansen som de norditalienske byene alt i høymiddelalderen hadde fått i forhold til Sør-Italia utviklet seg nå til en kløyving av halvøya i et fattig sør og et velstående nord. Krisens varierende varighet fremstår som et problem for seg. Norske histo­ rikere har ment at oppgangen lot vente på seg mye lenger hos oss enn ellers i Europa. Forestillingen om en norsk særutvikling er neppe rett. Ikke minst blant engelske historikere har det vært en tendens til å forskyve det jordbruksøkonomiske vendepunktet der i landet oppover mot begynnelsen av 1500-tallet. Både for Norges og Englands vedkommende er det blitt hevdet at strukturendringer som følge av krisen låste fast den negative utviklingen i jordbruket. Således har Johan Schreiner for Norges del ment at omlegning fra åkerbruk til husdyrhold, kombinert med hanseatisk etterspørsel etter for norsk smør, forsinket gjenryddingsprosessen. Schreiner har imidlertid vunnet lite gehør blant sine norske kolleger, som hevder at den påståtte norske smøreksporten var minimal. Det er også blitt hevdet at et gjennomgående kaldere og fuktigere klima fra slutten av 1200-tallet kan ha bidratt til vanskelighetene i jordbruket. Men klimateorien har få tilhengere. Trolig har klimaforverringen bare hatt konsekvenser for de næringsgeografisk mest utsatte områdene. Strukturendringene

Ikke alle jordbruksproduktene falt like kraftig i pris som matkornet. Prisutvik­ lingen for kjøtt og husdyrprodukter ser ut til å ha vært langt gunstigere enn for korn. Det samme gjelder industri- og håndverksprodukter. Tilsvarende skal ullprisen ha holdt seg bedre enn kornprisen, og markedet for meieriprodukter og luksusvarer som vin og sydfrukter ble utvidet. Dette kan bare bety en ting,

60 KAPITTEL 4

nemlig at kjøpekraften jevnt over ble styrket, enten som følge av lønnsøkninger eller som følge av arv - eller for den saks skyld begge deler. Kjøtt, smør, ost, ull, tørrfisk, salt sild, vin osv. var mer etterspørselselastiske produkter enn matkornet. Og mange steder innrettet godseiere og bønder seg etter dette. Åker måtte vike for eng og beitemark. Denne type markedstilpasning er kjent fra Norge så vel som fra England, Tyskland og Frankrike. Enkelte steder kan man til og med tale om en viss grad av regional spesialisering. Tysk­ erne, danskene og ungarerne satset stadig mer på kjøtt- og livdyrproduksjon, mens engelskmennene ga relativt mer rom til sauen og ulla. I England er det forresten også dokumentert en relativ økning i byggproduksjonen, trolig som følge av at ølforbruket steg. Også i Castilla seiret nå saueholdet og saueeierne endelig over planteproduksjonen og bøndene, mens aragoneserne ga mer rom til sitrusfrukter og andre eksotiske vekster. Likeledes søkte man på Sicilia å erstatte det tapte kornmarkedet i nord ved en tilsvarende omlegning til mer luksuspregede jordbruksprodukter. Uheldigvis gjorde altså aragoneserne det samme, og dessuten skulle koloniseringen av atlanterhavsøyene i begynnelsen av 1400-tallet, med blant annet utviklingen av storstilt sukkerproduksjon på Madeira, ta bort mye av markedsgevinsten ved den søritalienske driftsomlegningen. Driftsomlegningene var til dels en konsekvens av nye etterspørselspreferanser, dels kan de også tolkes i lys av knapphet på arbeidskraft, ettersom f.eks. husdyrholdet kan ha vært mindre arbeidskraftkrevende enn åkerbruket. Dessuten var det nå blitt godt om beitemark. Fremtredende økonomiske historikere med M. M. Postan i spissen har med styrke hevdet at det europeiske jordbruket ble mer subsistensorientert i senmid­ delalderen, det vil si innrettet mot selvforsyning. I denne sammenheng viser Postan til kommutasjonsprosessen som medførte at domenejorda ble stykket opp i selvforsynte bondebruk. Bondeøkonomien skulle altså ha vunnet fram på bekostning av den tradisjonelle godsøkonomien. Synspunktet har trolig mye for seg, men er blitt kritisert for sin ensidighet. Særlig franskmannen Georges Duby har trukket fram det lokale markedets betydning for jordbruket i sen­ middelalderen. Mange steder fant det sted hva han kaller en urban konsentra­ sjon av rikdom som stimulerte til driftsomlegninger og holdt bøndene fast i markedsnettet. Byen fikk på sett og vis bedre grep om det lokale jordbruket etter 1350 enn tidligere, hevder han. Det synes å være god grunn til å regne med store regionale forskjeller. I østersjøområdet skal matvaremarkedet ha holdt seg intakt som følge av fortsatt byvekst utover 1300-tallet, samt vestlig etterspørsel etter matkorn i vanskelige år. Langs norskekysten valgte man som nevnt å satse mer på fisken, som kunne byttes mot forholdsvis billig baltisk rug. Innslaget av selvforsyning, eventuelt markedstilpasning, har trolig variert med urbaniseringsgrad, lokal kjøpekraft og

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 61

naturgitte produksjonsforhold. Dessuten holdt både økende skattepress og nyvakte behov liv i markedet. En del av bøndenes produksjon måtte under alle omstendigheter omsettes. Men kanskje enda viktigere enn å skyve jordbruket fram og tilbake langs aksen subsistensorientert-markedsorientert er det å notere

Maxima

Aritmetisk gjennomsnitt 8 7 6 5

4 3

Minima

2

I 1440

1500

1550

1600

Maxima 100 90 80 70 60 50

Aritmetisk gjennomsnitt

40

30

20

10

Minima I

1440

1500

1550

1600

Figur 4.2. a. Nominelle hvetepriser 1440—1660 målt i «regnevaluta» (money of account): femårlige gjennomsnitt av 59 hveteprisserier fra forskjellige deler av Europa, b. Hvetepriser 1440-1660 målt i gram sølv per hektoliter: tiårlige gjen­ nomsnitt av 59 hvetepriserfra forskjellige deler av Europa. Etter EP. Braudel og F.C. Spooner. Cambride 1967.

62 KAPITTEL 4

seg de betydelige strukturendringene som fant sted på 1300-1400-tallet. Høy­ middelalderens begynnende tendens til godsoppløsning akselererte etter 1300. Mange steder ble den tradisjonelle godsøkonomien avviklet. Åkerbruket ble erstattet av mer spesialisert produksjon. Grunnlaget ble lagt for en agrar arbeids­ deling i Europa. Slik kan det hevdes at agrarkrisen skapte de nødvendige forut­ setningene for senere tiders modernisering av det europeiske jordbruket, og i det hele tatt for en ny og mer urban samfunnsordning.

Fram til 1550 Prisutviklingen

Etter 1450 begynte prisene igjen å stige. Prisutviklingen på 1500-tallet karakte­ riseres gjerne som en prisrevolusjon, og spørsmålet om årsakene til den sterke inflasjonen har vært et av de mest omdiskuterte blant økonomiske historikere. Vi skal i første omgang se nærmere på jordbruksprisene. Som det fremgår av figur 4.2 steg kornprisene over hele Europa fra de siste tiårene av 1400-tallet, særlig markert var økningen etter 1500. Det engelske prismaterialet viser i tillegg at matvarene steg hurtigere og sterkere i pris etter århundreskiftet enn industri- og håndverksproduktene. Og blant jordbrukspro ­ duktene var det matkornprisene som steg mest, mer enn ulla, som fortsatt var en svært etterspurt vare i England, hvor tekstilindustrien ekspanderte utover i 1500-årene. Prisene synes å fortelle følgende: Det var atter blitt skapt et europeisk mar­ ked for matvarer. Og det at hverdagskosten steg mest i pris kan bare bety en ting, nemlig at stadig flere måtte kjøpe korn til grøt og brød. Prisutviklingen må derfor ha sammenheng med folkeveksten, eller rettere sagt, urbaniseringen, vil mange mene. På landsbygda førte folkeøkningen til gjenrydding, nyrydding og bruksdeling, dels møter vi også godssamling som følge av de bedrede mulig­ hetene for kommersiell storgodsdrift. Men ikke alt ble som før, selv om mangt ved situasjonen i slutten av 1500-årene kan minne om forholdene ca. 1300, med press på jordbruksressursene, åkerbruk og storgodsdrift. Vi har allerede sett på de demografiske og sosiale endringene på landsbygda. Derfor skal vi nøye oss med kort å peke på noen jordbruksøkonomiske konsekvenser av folke­ vekst og urbanisering. Moderniseringens konsekvenser

Spesiell interesse har utviklingen i Nederlandene. Der, liksom i Nord-Italia, hadde byene holdt liv i jordbruksmarkedet. Dessuten hadde byen i disse to regi­ onene styrket sin stilling vis å vis landsbygda ved at adelsgods i stor utstrekning var kommet i borgereie eller ved at adelsmenn var blitt bymenn. Men med den

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 63

nye byveksten etter 1450 maktet ikke nederlenderne lenger å brødfø seg selv. Matkornet måtte importeres. I første omgang søkte nederlenderne til NordFrankrike, som hadde levert mye av kornet også i høymiddelalderen. Men leve­ ransene derfra var ikke tilstrekkelige, og da nederlenderne også før 1450 hadde mottatt rug fra østersjølandene, fant de snart at land som Polen og Litauen kunne levere det kornet de trengte. Etter 1500 baserte de nederlandske byene seg helt på kornimport fra øst, og da også de andre vesteuropeiske landene fikk behov for å innføre korn, kunne nederlenderne, eller helst hollenderne, etter hvert utvide markedet for baltisk rug helt sør til Italia. Den vesteuropeiske byveksten innebar en veldig stimulans til markedsorien­ tert jordbruksproduksjon der forholdene lå slik til rette. De tidligere tendensene til regional spesialisering utviklet seg nå til en fasttømret agrar arbeidsdeling i Europa. Polen-Baltikum ble kornkammeret. Danmark og deler av Tyskland ble de største leverandørene av kjøtt, huder og livdyr til byene i Nordvest-Europa, mens Ungarn fant seg en tilsvarende plass på det italienske markedet. Det var også hollenderne som i denne perioden knyttet Norge til den ekspanderende europeiske markedsøkonomien, da de her fant rikelig med godt og billig tre­ virke. Vi fikk et jordbrukende og råvareproduserende Europa i nord og øst og et urbant ferdigvareproduserende Europa i vest og sør. Det faktum at nederlenderne ikke lenger behøvde å produsere korn, samt det forhold at mye av jorda ble kontrollert fra byene, av folk som hadde samlet seg kapital, førte til at nederlandsk jordbruk ble modernisert i løpet av 1500tallet. Store midler ble satt inn i tørrlegging av havbunn (fig. 4.3), nye drifts­ måter ble utprøvd, ny teknologi ble utviklet. Det ble skrevet bøker om hvordan jordbruket kunne forbedres. Ost ble nå en nederlandsk spesialitet. Neder­ lenderne grunnla det moderne meieribruket på 1500-tallet. Som de første i Nord-Europa utviklet de et spesialisert salgsjordbruk ved utgangen av senmid­ delalderen. Mye av det samme hadde forøvrig alt funnet sted i Nord-Italia, hvor byenes kapitaleiere på 1300-tallet hadde begynt å interessere seg for jordbruket. Den nederlandske jordbruksrevolusjonen på 1500-tallet skulle imidlertid bli et enestående tilfelle i Nord-Europa, betinget av områdets spesielle sosiale og næringsmessige struktur. Det franske jordbruket ble gjenstand for en til­ svarende modernisering først på 1700-tallet, det engelske noe tidligere, men forutsetningene for dette ble både i England og Frankrike skapt på 1500-tallet. Jordbruksekspansjonen i nord og øst førte ikke med seg noen tilsvarende modernisering. Det polske åkerbruket f.eks. var meget primitivt, og skulle for­ bli det ennå i flere hundre år. Arealproduktiviteten var lav. Det var heller ikke noe større incitament til jordbruksmodernisering i de kornproduserende lan­ dene i øst hvor det var godt om jord. Dessuten kom de østeuropeiske bøndene nå i godsherrenes vold. Vi kan således se en intim sammenheng mellom urbani-

64 KAPITTEL 4

Figur 4.3. Omfanget av havbunnsdreneringen i Nederlandene 1200—1900.

sering, jordbruksmodernisering og industrialisering i vest og adelsvelder med storgodsdannelse og bondeufrihet i øst. En av de viktigste forutsetningene for den relativt tidlige jordbruksmoderniseringen i Vest-Europa var det skiftet i jordeiendomsforholdene som fant sted etter 1450. I økende grad kjøpte borgerskapet opp adelsgods, eller tvang gjeld­ bundne bønder til å avstå sine bruk. Emmanuel le Roy Ladurie taler om «den nye tids haier, representantene for plutokratiet (pengeveldet) og staten». Embetsmenn, nyadel og borgere samlet gods, ikke bare for å sylte ned penger i en kapital som nå forrentet seg bedre enn tidligere, men i første rekke for å pro­ dusere mat for markedet. Og i økende grad gjorde det offentlige seg til tals­ mann for de nye eiernes interesser, på bøndenes bekostning. Nye eiendomsbe­ greper, nye lover, ny rettspraksis og nye bruksmåter underminerte gammel sedvane og hevdvunne retter. Vi skal avslutningsvis knytte noen merknader til et spesielt engelsk fenomen, som på mange måter kan stå som en merkelapp på jordbruket der i 1500-årene,

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 65

den såkalte inngjerdingsprosessen, the enclosure movement. Alt på 1300-tallet hadde man i England begynt å gjerde inn jord for å skille beitemark fra dyrket mark. Den økende interessen for ullproduksjon var bakgrunnen for dette. Så lenge det var jord nok bød ikke inngjerdingene på noen problemer. Annerledes ble det på 1500-tallet. Da oppsto det igjen jordknapphet, samtidig som markedet ekspanderte både for ull og korn. Inngjerdingene skapte nå enorm forbitrelse blant menigmann og bidro til å øke den allerede spente sosiale situasjonen i landet. Enkelte hevdet at sauen spiste opp maten for folk. Også myndighetene tok situasjonen svært alvorlig. Noen få historikere har hevdet at problemet både den gang og siden er blitt overvurdert. Dette kan vi vanskelig ta standpunkt til. Men sikkert er det at inngjerdingsprosessen på 1500-tallet ble uttrykk for en interessekonflikt mellom bønder og godseiere, mellom korn og ullprodusenter. Og bak denne konflikten øyner vi igjen et hovedtema i moderne jordbrukshistorie, nemlig den stadig sterkere integrasjon mellom en ekspanderende og differensiert markedsøkonomi og den tradisjonelle bondeøkonomien. Byen var i ferd med å fa overtaket.

Byene og handelen Tidsrommet 1300-1450 Tida fram til ca. 1450 karakteriseres også som ei krisetid for den ikke-agrare økonomiens del, men bildet her er mer sammensatt, mer motsetningsfylt enn for jordbrukets vedkommende. Krisefenomenene i den internasjonale handelen er for så vidt tydelige nok. Vi har allerede gjort rede for problemene på det internasjonale matvaremarkedet og tendensene til agrar arbeidsdeling mellom landene på kontinentet. Også den industribetonte produksjonen ble rammet av markedssvikt. Tekstilindustrien, som Gent, Brugge og Ypres i de sørlige Nederlandene og Firenze i Italia hadde bygd mye av sin velstand på, ble rammet av krise. Riktignok økte engelskmennene sin kledeshandel i det samme tidsrom­ met. Men denne økningen var mindre enn den samtidige nedgangen i en enkelt nederlandsk by som Ypres. Dessuten bidro utviklingen av en egen eng­ elsk tekstilindustri til å forsterke vanskelighetene i det flamske næringslivet, som i tillegg til markedssvikt slet med råvareknapphet. Problemet forplantet seg videre til Firenze, som i betydelig utstrekning hadde basert seg på foredling av de ullstoffene Nederlandene leverte. På den annen side åpnet mulighetene seg for de kastiljanske saueeierne, som både styrket sin stilling på det europeiske markedet og samtidig grepet om den hjemlige økonomien. Likeledes kan det dokumenteres en nedgang i vineksporten fra Bordeaux i løpet av 1300-tallet, og utvinningen av edelmetaller, særlig sølv, ble sterkt redu­

66 KAPITTEL 4

sert. Dette førte igjen til kronisk skort på myntmetaller i store deler av Europa nord for Alpene. Bedre ble det ikke av at det hele tida fløt en strøm av gull og sølv fra Nord-Europa og sørover til middelhavsområdet - først og fremst Italia, som igjen drenerte strømmen østover, til Asia via Midtøsten. Helt fram til utgangen av middelalderen hersket det en negativ handelsbalanse mellom Europa og Østen, til Østens fordel og med påtakelige skadevirkninger i VestEuropa, særlig nord for Alpene. De fleste nordeuropeiske lands pengesystemer kom fullstendig i ulage på 1300-tallet, og enkelte steder, som i Norge, opphørte den nasjonale mynten i virkeligheten å eksistere. Først engelske, men snart tyske penger overtok her markedet. Det monetære kaoset var som nevnt en del av krisebildet. Selv om det er umulig å gi statistisk uttrykk for krisen i den internasjonale handelen, hersker det enighet om at vareomsetningen ble mindre etter midten av 1300-tallet, at markedet - i alle fall for mange av de tradisjonelle vareslagenes del - krympet, og at lønnsomheten for mange handelsmenn ble dårligere. Når det gjelder spørsmålet om den europeiske byøkonomien i sin alminnelighet var kriserammet i tida fram til ca. 1450, er det mindre enighet. Fremtredende øko­ nomiske historikere som M. M. Postan, R. S. Lopez og H. A. Miskimin hevder at den økonomiske krisen var allmenn fra begynnelsen av 1300-tallet til midten av 1400-årene. Postan viser til lønnsstigningen og prisfallet på byens egne pro­ dukter. Lønnsomhetsproblemene rammet med andre ord ikke bare jordbruket. Han viser også til arbeidskampene og den sosiale uroen, som skapte alvorlige vanskeligheter for produksjonen i mange av de største byene, og til den økende tendensen til proteksjonisme, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Byene lukket seg mot konkurranse utenfra, hevder han. Pionerånden fra 1100—1200-tallet måtte vike for beinharde forsvarsholdninger. Og innad søkte borgerne å dempe lønnsomhetsproblemene gjennom avtaler yrkesbrødrenø imellom om standarder, priser og lønningen Mot dette har Georges Duby og Carlo M. Cipolla innvendt at en krise i den internasjonale handelen ikke nødvendigvis betydde at det lokale og regionale markedet brøt sammen. Dessuten varierte evnen til omstilling sterkt, likeså hangen til proteksjonisme. Cipolla vil til og med mene at den store dødelighe­ ten i 1300-1400-årene økte produksjonen pr. hode, og at økende forbruk og nye etterspørselspreferanser, samt større mobilitet, innebar en veldig stimulans for hy^l^onornjicn. Stik skal elet ved utgangen åv'middelalderen ha oppstått et

betydelig vekstpotensiale i europeisk økonomi, hevder han. De fleste østeuro­ peiske historikere vil mene at både Bohmen, Polen, Ungarn og Baltikum opp­ levde byblomstring mellom 1300 og 1450. Ifølge Henry Samsonowicz var det i denne perioden at landene i Østmellom-Europa halte inn på og innhentet de vesteuropeiske.

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

67

I forhold til prisnivået ca. 1300 kan det dokumenteres prisfall også for mange av byens produkter, og dessuten lønnsøkningen Men som vi alt har påpekt, var prisutviklingen på byens egne produkter gjennomgående gunstigere enn landsbygdas. Ergo ble håndverksproduktene stadig dyrere i forhold til jord­ bruksproduktene, og de ble fortsatt etterspurt. Markedet forsvant altså ikke, selv om det trolig ble mindre. I en tyveårsperiode etter Svartedauen kan det til og med spores prisstigning, sannsynligvis som følge av at de gjenlevende fikk mer å rutte med. Det er også påvist — og her har vi et atferdstrekk som føyer seg pent inn i det sosialpsykologiske krisebildet vi tidligere har tegnet — at den nyvunne rikdommen gikk til forbruk framfor investeringer. Man valgte altså å leve seg ut i nået istedenfor å satse på framtida. Men selv om denne såkalte arveeffekten fortok seg, vil altså enkelte mene at det i mange byer ble en sterkere kapitalkonsentrasjon enn tidligere. Til dette bidro også det økende statlige og kirkelige skattepresset. Økonomisk sett kan det altså hevdes at byøkonomien ble styrket Lfiarhold til os på bekostning avTordKruket. Byerié bidroTroIig tilå. forverre jordbrukskri-

sen, ettersom byeft'h‘addt"sfadig større fortjenestemargin på sine varer i forhold til jordbrukets, samtidig som byen tappet landsbygda for arbeidskraft og presset arbeidskraftkostkostnadene opp. Enkelte steder, som i Nord-Italia, skaffet byen seg fullstendig og suverent herredømme over landet, mens de nederlandske byene nøyde seg med den økonomiske kontrollen over de omkringliggende jordbruksområdene. Slik sett kan urbaniseringen etter 1450 sies å ha hatt som nødvendig forutsetning det endrede forholdet mellom by—land som var skapt i det foregående hundreåret. Dessuten var det stor forskjell på Europas byer. Noen blomstret, mens andre forfalt til landsbynivå og landsbystatus. Byutvik­ lingen i England synes spesielt motsetningsfylt, men er langt fra unik. Den nye tekstilindustrien skapte vekstbetingelser for enkelte byer, særlig i Øst-England, mens andre nærmest ble redusert til landsbyer./Også politisk gunst eller ugunst

kunne være en avgjørende faktor i spørsmålet om nedgang eller oppgang, like­ ledes økende eller minkende administrativ betydning. Krig eller fred, beliggen­ het og kommunikasjoner var også viktige faktorer i byutviklingen.ISlikt kunne

byen og byens folk bare i liten grad influere på. Det samme gjaldt befolknings­ utviklingen og det monetære kaoset. Krise eller ikke krise; byen som fenomen styr­ ket trolig sin stilling i det europeiske samfunnet i senmiddelalderen. Den urbane kulturen ble ikke svekket, slik tilfellet hadde vart i nedgangsperioden etter Romerri­ kets fall tusen år tidligere, snarere var det tvert imot. Det europeiske handelssystemet

To innhav, Middelhavet og Østersjøen hadde siden slutten av 1100-tallet dan­ net hovedaksene i det europeiske handelssystem. Tidligere hadde middelhavs­

68 KAPITTEL 4

området vært nokså enerådende som økonomisk — og kulturelt — sentrum i Europa, selv om skandinavene på 800/900-tallet hadde vist at Østersjøen kunne tjene som et alternativt bindeledd mellom Vest-Europa og Østen i fall Middelhavet skulle bli stengt. Men det var først i høymiddelalderen, og som en følge av den tyske koloniseringen av området øst for Elben med tilhørende bygrunnleggelser, at Østersjøen utviklet seg til Europas annet middelhav. I 1100-1200-årene hadde den økonomiske kontakten mellom disse to områdene for en stor del vært indirekte, via mellommenn. Og handelen mellom Baltikum og Middelhavet hadde vært landbasert. De årlige markedene i Nord-Frankrike, de såkalte Champagnemessene, hadde spilt en sentral rolle i det europeiske varebyttet. Der hadde de italienske, nederlandske og vesttyske kjøpmennene satt hverandre stevne. Da Filip IV av Frankrike i begynnelsen av 1300-årene valgte å la Champag­ nemessene lide beskatningsdøden, var de alt i ferd med å tape sin sentrumsrolle i det intereuropeiske handelsnettet. Dels skyldtes dette at de italienske og tyske kjøpmennene valgte å sitte hjemme og handle via faste representanter i de stør­ ste vesteuropeiske byene, dels at italienerne rundt århundreskiftet våget seg utenfor Gibraltar med sine smekre galeier. Genueserne var først ute. De fant forresten ikke bare leia til London, Brugge og Gent, men også lenge glemte øyer ute i Atlanterhavet, øyer som i det følgende hundreåret skulle bli tatt i besittelse av Portugal og Spania. Slik ble det opprettet direkte kontakt mellom Middelhavets og Østersjøens handelsmenn. Dette styrket Flanderns posisjon som bindeledd mellom Østersjøen og Middelhavet, eller rettere sagt mellom hanseater og italienere. Fra Flandern gikk det igjen en avstikker over til Eng­ land, liksom tyskerne hadde et sidespor som løp opp gjennom de danske sund til Norge. Mesteparten av interesse i det internasjonale varebyttet fram til andre halvdel av 1400-tallet skulle finne sted langs de rutene som her er skissert. Italienerne

Fram til 1450 var det de norditalienske byene som dominerte europeisk handel. Genova, Venezia, Firenze og Milano lå langt foran alle de andre europeiske byene med hensyn til økonomisk styrke og økonomisk kultur. Mangt av det som etter 1450 skulle slå gjennom i Vest-Europa, og som gjerne knyttes til den nye tid, ble utviklet i de norditalienske byene mellom 1250 og 1450. Økono­ misk sett ble det moderne Europa født sør for Alpene i denne perioden. Italie­ nerne skulle bli nordeuropeernes læremestre i økonomien som i så mye annet. Senmiddelalderen kan oppfattes som en blomstringstid for norditaliensk økonomi, på tross av alle problemene. Det var nå Venezia, Firenze og Milano utviklet seg fra bykommuner til bystater og delte det norditalienske fastlandet seg imellom. Til forskjell fra de nordtyske byene, som valgte å møte de vanske­

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

69

lige tidene samlet, lå de italienske byene i stadige feider fram til 1450-årene. Venezia og Genova var dertil å betrakte som imperialistiske makter, med kolo­ nier på Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. Akkurat i 1300-1400-årene måtte genueserne vike noe tilbake for Venezia. Derimot opplevde Genova en økonomisk renessanse i begynnelsen av 1 500-tallet i nært samarbeid med den nye stormakten Spania, og det på et tidspunkt da økonomisk nedgang og mot­ gang i stadig sterkere grad slo innover de andre norditalienske byene. Kulturelt ga d^øjænomiskgj^omstring^segiitxrykk i den italienske renessansen. Venezia var den dominerende handelsbyen. Den levde stort på salgav 0'sténs luksus. Det var for å sikre handelsveier og trygge tilførsler at venetianerne hadde skaffet seg politisk og militært fotfeste i det gamle Bysants og Midtøsten. Veien østover hadde fra tidlig middelalder utgjort hovednerven i Venezias næringsliv. Derfor skulle tyrkerne komme til å bli venetianernes hovedmotstan­ dere i det østre Middelhavet etter hvert som de fylte tomrommet etter Det bysantinske rike i Lilleasia og på Balkan. En etter en ble handelsveiene østover stengt etter 1450. Det var likevel ikke tyrkerne, men portugiserne, som ble den alvorligste trusselen mot venetianernes innbringende luksushandel, særlig krydderhandelen. Disse varene kunne portugiserne fra begynnelsen av 1500-årene skipe direkte til de nordeuropeiske kundene, og til langt lavere priser enn italie­ nerne. Mens Venezia var handelsbyen, var Firenze den store, og kanskje eneste vir­ kelige, industribyen i Europa. Der var titusener beskjeftiget med produksjon av tekstiler, i hovedsak finere ullstoffer. Som vi alt har sett ble dette markedet øde­ lagt i løpet av 1300-tallet. Heller ikke kunne nederlenderne lenger levere til­ strekkelig med halvfabrikata til den florentinske industrien. Disse problemene ble søkt løst ved omlegning til enda mer luksusbetont produksjon, som fløyel, brokade og silke. I det hele tatt lå mye av italienernes økonomiske styrke i at de kunne levere sterkt etterspurte, og trolig relativt sett stadig sterkere etterspurte luksusartikler. Vi har tidligere omtalt adelens økende hang til luksus og overfor­ bruk midt oppe i elendigheten. Den internasjonale markedskrisen gjaldt for­ trinnsvis næringsmidlene og massevarene, ikke luksusen. I forhold til vesteuro­ peerne styrket italienerne sin økonomiske posisjon etter 1300. Verdistrømmen gikk bare en vei. Alt i samtiden ble det klaget over at italienerne tappet de nord­ europeiske landene for edelmetaller og penger. Milano var Europas fremste våpensmie. Heller ikke i den bransjen ser det ut til å ha vært noen krise i senmiddelalderen. Det var de dyreste og fineste våp­ nene som ble produsert i Milano, som også på andre områder var berømt for sine luksusbetonte håndverksprodukter. Så langt de enkelte byenes spesialiteter: Alle levde de av å produsere og selge kostbare kunst- og håndverksgjenstander, klær og Østens luksus. Men kanskje

70 KAPITTEL 4

vel så viktig som denne handelen var italienernes dominans i den internasjonale finansverden. Handelsvirksomhet og.,bankyirksomhet ble to sider av samme jak. Ingen andresteder~fantesislik kapitalkonsentrasjon som FTlord-Italia, og

ingen andre steder fantes det folk med så vidtfavnende økonomiske interesser. Sansen for profitt og kapitalakkumulasjon, for investering og langsiktig økono­ misk planlegging, synes å ha vært tidligere og sterkere utviklet der enn i NordEuropa. Alt i høymiddelalderen hadde italienerne skaffet seg de nødvendige tekniske hjelpemidlene for omfattende internasjonal økonomisk virksomhet. Dobbelt bokholderi f.eks., som først ble utbredt nord for Alpene på 1500-tallet, var i bruk i Italia lenge før 1300. Kreditt- og pengevesenet var også langt bedre utviklet sør for Alpene. Og dette merkantilt-tekniske overtaket ble sna­ rere styrket enn svekket i 1300-1400-årene. Etter hvert skulle florentinerne fremstå som de ledende i den internasjonale bankverden. Rundt om i de viktigste europeiske handelsbyene etablerte de store italienske handelshusene bankfilialer og representasjoner. Og Flandern som det sentrale knutepunktet ble Europas fremste lånemarked. Lederposisjonen i den internasjonale finansverden ga italienerne ytterligere muligheter til å tappe nordeuropeiske ressurser. Mot lån til den engelske kronen kunne de eksempel­ vis betinge seg billige og sikre leveranser av ull, eller kreve begunstigelser av for­ skjellig slag. Internasjonal lånevirksomhet, særlig til Nord-Europas fyrster, kunne gi enorm fortjeneste, men også ruinerende tap. Da Edvard III av Eng­ land i 1340-årene innstilte alle sine gjeldsnedbetalingen og slik sanerte den eng­ elske statsgjelden, røk de to florentinske finansgigantene Bardi og Peruzzi. Der­ fra forplantet rystelsen seg videre inn i norditaliensk næringsliv. Konkursene i 1340-årene var en lekse italienerne søkte å dra lærdom av, liksom de generelt søkte utveier for bedre å leve med internasjonal økonomisk krise. Blant annet gjaldt det nå å spre risikoen, finne fram til selskapsformer og organisere de økonomiske tiltakene slik at et tap ikke nødvendigvis behøvde å føre til katastrofe. Venetianerne satset på å styrke offentlige økonomiske institu­ sjoner. Handelsflåten ble et statsforetak, og staten tok på seg forsikringsfunksjoner, ja hele republikken ble et enormt kommunalt handelsforetak drevet av et fåtall familier. Politikk og næringsvirksomhet gikk opp i en høyere enhet i den oligarkiske forfatningen som i begynnelsen av 1300-årene fikk sin endelige form i Venezia. Ettersom den sosiale situasjonen var mer spent i Firenze enn i Venezia, og de politiske motsetningene blant byens ledende menn betydelige, satset florentinerne mer på a styrke de private organisasjonsformene. Vi har tidligere nevnt at det innen tekstilindustrien ble dannet sterke arbeidsgiver­ foreninger. Familiefirmaet med mer eller mindre uavhengige datterselskaper over hele Europa, ble nå den mest utbredte firmaformen. Slik ble risikoen spredd og kontrollen sikret. Og istedenfor å farte omkring, kunne kjøpmen­

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

71

nene sitte hjemme og administrere en stadig mer vidtfavnende økonomisk virk­ somhet. Men en ting lærte italienerne ikke av Bardi- og Peruzziaffærene, nemlig å være forsiktige med å gå i makkerskap med Nord-Europas fyrster. Utsiktene til stor gevinst, og til på denne maten å få kontroll over viktige markeder og res­ surser, var for fristende. Det kan neppe understrekes sterkt nok at senmiddelal­ deren er preget av en stadig sterkere sammenfiltring mellom statsmakt og inter­ nasjonal privat kapital. Og gjennom økte skatter og næringsavgifter ga fyrstene sikkerhet for og dekning av lån på det internasjonale markedet. Resultatet var helst kronisk offentlig fmansnød, som igjen forsterket de økonomiske vanske­ lighetene, skapte politisk ustabilitet og nørte ytterligere opp under den sosiale spenningen. Makkerskapet mellom statsmakt og internasjonalt plutokrati kan forøvrig sies å være en av hovedpillarene i det moderne Europas historie og et kjennetegn ved europeisk økonomisk og politisk kultur fra senmiddelalderen og fram til vår tid. En samarbeidspartner viste seg imidlertid å være mer pålitelig for den itali­ enske kapitalen enn de nordeuropeiske fyrstene, nemlig paven, det vil si den europeiske kirkeledelsen. Ingen institusjon var mer internasjonal enn kirken. Ingen i hele Europa hadde så vidt forgrente økonomiske interesser og veldige ressurser som den. Særlig etter at avignonpavene hadde utviklet en pågående og rasjonell beskatningspolitikk, en såkalt kirkelig fiskalisme, omkring 1330, og dermed internasjonalisert Kuriens økonomi i en grad som var ukjent i høymid­ delalderen, utviklet det seg en slags symbiose mellom italienske handelshus og kirken. Det var særlig medicierne i Firenze som ved å forpakte og kreve inn pavelige inntekter skaffet seg midler til investeringer og utlån. To medicier ble forøvrig paver, og det skulle bli knyttet slektskapsbånd mellom Medici-familien og det franske kongehus. Hanseatene.

Detyar erkjennelsen ayjøkonomiske^felled-nreresser ogTrhover forj?olitisk slag­ kraft som på 1300-tallet førtetiT atde nordtyske byene-sluttet seg sammen i det vi kalleyDen tyske mm sa.,eller bare Hansaen., Dette byfellesskapéf var en vide­ reføring av det samarbeidet kjøpmenn fra disse byene hadde utviklet i løpet av 1200-tallet. På det meste, og i den perioden som regnes for Hansaens blom­ stringstid (de siste tiårene av 1300-tallet), omfattet forbundet bortimot 200 byer fra de aller nordligste Nederlandene i vest til Finskebukta i øst. De fleste byene lå ved kysten, men også betydelige innlandsbyer som f.eks. Koln var med. I sentrum av forbundet lå de vendiske stedene med Ltibeck i spissen. Mange har ment at Hansaen utviklet seg av aksen Liibeck-Hamburg. Disse to byene kontrollerte nemlig den viktigste handelsveien mellom Østersjøen og

72 KAPITTEL 4

Nordsjøen. Den såkalte omlandsfarten opp gjennom de danske sund og rundt Jylland hadde riktignok vært i jevn vekst siden midten av 1200-tallet, men var på 1300-tallet ennå forholdsvis lite brukt. Det var mest skuter som skulle til Oslo, Tønsberg eller Bergen som sto opp gjennom danske farvann. Alt på slut­ ten av 1200-tallet var det imidlertid blitt vanlig at tyskerne seilte direkte fra Bergen til havner i Sørøst-England, som Kings Lynn, Boston og Hull, derfra til Flandern og så rett tilbake til Østersjøen. Snart overtok de utenrikshandelen mellom Norge og England. Men dette var likevel bare en birute. Hovedveien til Vest-Europa gikk i 1300-årene fortsatt over landtungen mellom Liibeck og Hamburg. Og fram til midten av 1400-tallet synes Liibecks uoffisielle lederstil­ ling innen forbundet å ha vært akseptert. Forbundet var ellers svært løst organisert. Noe egentlig sekretariat fantes ikke, og hansedagene i Liibeck var sjelden fulltallige. Men byene viste en be-

Kart 4.3. Hanseatenes handelsnett.

Til Ulm, Milano og Genova

▲

Korn

★

Salt

□

Melkeprodukter

■1

Voks

Pelsverk

imi

$ 9 T

Tømmer

0

Skogsprodukter

Vin

01

Tørrfisk Sild

Til Augsburg, Innsbruck og Venezia

Til Wien Og Venezia

Lintøy, lin

Ull

■I

Klede Jern

Kopper

Sølv Rav

o

Viktige hansebyer

®

Kontor

O

—

Byer utenfor hanseforbundet Viktige hanseatiske handelsveier

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

73

tydelig evne til politiske og militære fellesaksjoner når det trengtes. Av størst betydning var de fellesrepresentasjonene — kontorene og faktoriene — som sted­ ene etablerte i de viktigste besøksbyene. For kontorene krevde Hansaen ekstraterritorialitet, noe som innebar en slags form for suverenitet på fremmed territorium, med egne lover, uavhengige styringsorganer, egen indre jurisdik­ sjon, samt særfordeler av forskjellig slag. De som gjorde tjeneste ved et slikt kontor fikk heller ikke lov til å gifte seg. Hansestedene våkte over sin uav­ hengighet. Bare i de aller viktigste besøksbyene ble det etablert kontorer. I alt var det fire hansekontorer, som gjennom sin plassering i Novogorod, Brugge, Bergen og London markerer de viktigste økonomiske interesseområdene for Hansaen. (Bergenskontoret skal ha blitt opprettet omkring 1350.) I de øvrige besøksby­ ene nøyde Hansaen seg med mindre representasjoner, såkalte faktorier. Det var fellesinteressene i vareskiftet mellom østersjøområdet og Vest-Europa som bandt stedene sammen. Faktisk etablerte Hansaen en slags monopolstilling i denne handelen, samtidig som fellesskapet ga styrke til å utnytte nordiske og baltiske ressurser. Politisk utpressing i form av blokadetrusler, selvtekt o.l. fore­ kom ofte. Stedene vek heller ikke tilbake for krig. Nordtyskernes handel var dominert av de omfangsrike og tunge varene. Mens italienerne var kjent for sine smekre galeier, var det de bredbunnede kog­ gene som kjennetegnet de nordtyske kjøpmenn. Mye av Hansaens handel var sikkert langt mindre profitabel enn italienernes. Likevel var salt sild fortsatt populær mat i Europas byer. Og tørrfisk, skipstømmer, tjære og hamp til tau var også etterspurt. Det var også hanseatene som introduserte det baltiske kornet på det vesteuropeiske markedet, som sikret regelmessige forsyninger til fiskerne i Nord-Norge, og som i vanskelige tider kom de nederlandske byene til unnset­ ning. Liibeck hadde dertil kontroll over de viktige saltleiene ved Liineburg. Dessuten fantes det også viktige innslag av luksusbetonte artikler i stedenes eksport, særlig fra russisk område: pelsverk, honning (som var et meget viktig søtningsmiddel før sukker for fullt fikk innpass i husholdningen), voks og rav. Miskimin regner med at Hansaen hadde en positiv handelsbalanse med Vest-Europa, og at nordtyskerne sto seg bedre i forhold til italienerne enn eng­ elskmenn og franskmenn.. Hansaen var likevel klart underlegen, økonomis^_ sett. Lfnrhold til Nord-Italia, selv om nettopp evnen til å samarbeide og å virke i fellesskap gjorde de nordtyske byene tif den neststerkeste handelsmakt i Europa, og den absolutt dominerende i de nordlige delene av kontTnentenTTer '

var velstand i hansebyene på 1300-1400-tallet. Denne velstanden ga makt og muligheter til maktutfoldelse, også noe av maktens arroganse. Vi forbinder gjerne borgerlig selvsikkerhet med byer som Liibeck, Stralsund, Wismar og Danzig. Vi savner imidlertid den pralende rikdommen som florentinerne og

74 KAPITTEL 4

venetianerne stilte til skue. Men der var også de sosiale skillene større og spen­ ningene sterkere enn i nord, i alle fall før 1450. Nederlenderne

Nederlandene, eller rettere sagt de sørlige provinsene, først og fremst Flandern, var altså bindeleddet mellom Østersjøen og Middelhavet. Ved siden av NordItalia var dette det tettest folkesatte og sterkest urbaniserte området i Europa. Inntil begynnelsen av 1300-tallet hadde Vest-Europas mest aktive handelsmenn holdt til her. De hadde vært de fremste i handelen på England, og fremfor noen andre var det nederlenderne som hadde møtt italienerne på de nordfranske messene og videreformidlet middelhavsområdets og Østens varer til Nord- og Vest-Europa. Ved siden av at flamlenderne var fremst i vesteuropeisk handel, var det meste av Nord-Europas tekstilproduksjon konsentrert til de sørlige Nederlandene. Industri og aktiv utenrikshandel hadde vært fundamentet for nederlendernes rikdom. Både sosialt og økonomisk skulle de sørlige Nederlandene gjennomleve store omkalfatringer etter 1300. Flere krefter virket her i forening. Beliggenheten mellom Frankrike og England, som i mesteparten av perioden 1337-1450 var i Kart 4.4. Nederlandenes tekstilbyer i middelalderen.

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

75

krig, avhengigheten av engelske ulleveranser og samtidig den formelle franske lensoverhøyheten over Flandern, skapte et dilemma som bare kunne løses med tap. Som vi har sett ble den gamle tekstilindustrien kvalt i løpet av 1300-tallet. Ulleveransene ble usikre, engelskmennene utviklet selv en konkurrerende tek­ stilindustri, og markedet for ulltekstiler ble meget vanskelig. Men nedgang for de gamle industrisentrene betydde ikke nødvendigvis at Nederlandene falt ut som hovedområde i Nordvest-Europas tekstilnæring. Nye og mer markedstilpassede produkter ble forsøkt utviklet, og andre byer, helst de mindre, og helst de som lå lenger nord, forsøkte seg på markedet. Her skulle nå grunnlaget legges for senere industriell blomstring. Næringen var likevel preget av kronisk krise fram til ca. 1450. Fra slutten av 1300-tallet grep også en annen ytre politisk faktor inn i neder­ landsk næringsliv, nemlig hertugene av Burgund, som i det følgende århundret satte seg som mål å innlemme et samlet Nederlandene i et nytt rike mellom Frankrike og Tyskland, fra Nordsjøen og ned til Alpene. På godt og vondt skulle burgunderhertugene og deres arvtakere, habsburgerne, i de følgende to hundreårene hemme og fremme nederlandsk næringsliv. Men også indre­ politiske faktorer var i høy grad aktive i den økonomiske utviklingen i Neder­ landene i senmiddelalderen. Særlig de større byene i sør var hjemsøkt av arbeids­ kamper og sosial uro med ødeleggende virkninger for næringslivet, i første rekke tekstilindustrien. Da italienerne på 1300-tallet fant ut at de både billigst og best selv kunne bringe sine varer til Nederlandene og der fallby dem til de vest- og nordeuropeiske kundene, falt mye av grunnlaget for nederlendernes aktive deltakelse i europeisk utenrikshandel vekk. Begge hovedpillarene for Flanderns velstand ble ødelagt i løpet av 1300-tallet. Når området likevel fikk beholde sin økonomiske lederposisjon i Vest-Europa, skyldtes dette nettopp funksjonen som knute­ punkt mellom Baltikum og middelhavsområdet. Transittfunksjonene og andre økonomiske tjenestefunksjoner, samt de ringvirkningene disse hadde på den lokale økonomien, ble nå grunnlaget for Nederlandenes velstand fram til hol­ lenderne på 1600-tallet gjorde de nordlige provinsene til en handelsmakt av verdensformat. Byer som Brugge og Gent ble Europas fmanssentra. Her møttes fyrster og kjøpmenn fra alle Europas kanter. Her plasserte italienere og hansea­ ter sine viktigste representasjoner. Slikt stimulerte bylivet. Sporene etter senmiddelalderens økonomiske blomstring ses ennå i form av rådhus, gildehus og kirker i Gent, Brugge, Brussel og mange andre steder i Nederlandene.

7f)

KAPITTEL 4

Fram til 1550 Etter 1450 skulle det bli betydelige omkalfatringer på det økonomiske kartet. Selv om italienerne fram til 1490-årene fortsatt hadde økonomisk fremgang, og dessuten for en stakket stund opplevde politisk stabilitet, gikk deres lederposi­ sjon i europeisk økonomi tapt. Også flamlenderne og hanseatene måtte aksep­ tere å bli distansert av nye byer og andre regioner. Bak disse omkastningene i det økonomiske landskapet kan vi skimte kompliserte sammenhenger av poli­ tisk, demografisk så vel som av renere økonomisk art. Den franske invasjonen i Italia i 1494 og de følgende femti årene med stormaktsrivalisering og krig på italiensk jord, tyrkernes fremrykning i Midtøsten, Lilleasia, på Balkan og i Nord-Afrika, samt portugisernes åpning av sjøveien rundt Afrika til Østen fjernet grunnlaget for norditalienernes økonomiske hegemoni. Brugge og Gent kom i ugunst hos burgunderne/habsburgerne. De valgte isteden å favorisere Antwerpen, som oppnådde en meget sentral plas­ sering i det nye europeiske handelsnettet. I første halvdel av 1500-tallet overtok derfor Brabant den posisjon Flandern hadde hatt i internasjonal handel. Hansaforbundet slo sprekker da særinteressene vokste seg sterkere enn fellesinteres­ sene. Særlig gikk dette ut over Liibeck, som nå mistet sin dominerende stilling blant østersjøbyene. Liibecks lederstilling hadde forøvrig lenge stått utsatt til som følge av den voksende trafikken opp gjennom de danske sund og rundt Jylland. Også statsveksten i området bidro til at Hansaen i stadig mindre grad maktet å gjøre sine interesser gjeldende. Alt i 1490-årene var de blitt jaget fra Novogorod av Ivan III Vasiljevitsj, og de tyske landsfyrstene truet hansebyenes autonomi. Med Christian IILs seier i den danske borgerkrigen som kalles Grevefeiden (1534-1536) var det også slutt på hanseatenes dominerende stilling i dansk økonomi. Liibeck, som lenge hadde følt seg utfordret av nederlenderne, hadde ved å intervenere i de danske tronstridighetene etter 1533 satset alt på et kort og tapt. I Bergen skulle det likevel drøye enda et par tiår før hanseatene måtte gi opp sin særstilling. Dessuten førte hansaens tradisjonelle tilknytning til Brugge og Flandern til at østersjøtyskerne også kom i bakevja på det vesteu­ ropeiske avsnittet. Det var i første rekke hollenderne som skulle komme til fylle tomrommet etter hanseatene i Baltikum og Nordsjøområdet, fulgt hakk i hel av engelsk­ mennene. Det var som nevnt hollenderne som knyttet polsk-litauisk og russisk jordbruk til det ekspanderende vesteuropeiske markedet, til ugunst for byene rundt Østersjøen (med et par unntak som f.eks. Danzig) og til gunst for land­ adelen (junkere og bojarer). Det var også hollenderne som tok silda, som nå flyttet sine gyteplasser fra Østersjøen til Nordsjøen, og det var hollenderne, med sitt voksende behov for trevirke til skipsbyggeri og byvekst som knyttet

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

17

Norge, og da i første rekke de sørlige landsdelene, til det nye vesteuropeiske handelsnettet. Det var likevel tida etter 1550 som skulle bli hollendernes glanstid. Prisrevolusjonen

Som vi alt har nevnt var den sterke prisstigningen, eller prisrevolusjonen, som enkelte har valgt å kalle den, det fremste tegnet på den nye oppgangstiden. Alle priser steg, men matvareprisene steg raskest og mest. Prisstigningen forteller om pengene og markedets endelige gjennombrudd i europeisk økonomi. Årsakene til prisstigningen har vært av de mest omdiskuterte spørsmål i tidlig moderne økonomisk historie. I mellomkrigstida ble det vanlig å mene at prisstigningen i første rekke skyldtes strømmen av amerikansk gull og sølv som spanjolene sprøytet inn på det europeiske markedet. Amerikaneren Earl J. Hamilton var den fremste eksponenten for dette synet. Den sterke prisstigningen skal igjen ha ført til det økonomene etter J.M. Keynes kaller profittinflasjon: Med stadig økende priser og relativt stadig minskende produksjonsomkostninger økte pro­ fitten, som igjen ble investert i produksjonsmidler og nye foretak. Resultatet var sterk økonomisk vekst, med følgende modernisering av næringslivet i Europas nordvestre hjørne. Spania forskuslet sjansene til å modernisere sitt eget næringsliv ved hjelp av sølvet og gullet fra den nye verden. Bare ca. 20% gikk til den span­ ske kronen, og svært lite av dette kom spansk næringsliv til gode. De resterende 80% havnet hos utenlandske kreditorer. Det amerikanske sølvet ble i hovedsak skuslet bort på forbruk eller investert i krig og politisk prosjekter. Spanias arkaiske sosiale struktur, kultur og mentalitet sto i veien for nødvendig moder­ nisering, hevdes det. Korstogsidealer og krigerdyder rådde grunnen, de store massene var undertrykt og forarmet, mens byene i stigende grad måtte se sine interesser ofret til fordel for utlendinger, genuesere, sørtyskere og nederlendere. Teorien om det amerikanske sølvet som den fremste vekstimpuls i europeisk næringsliv fram til ca. 1600 har imidlertid ikke blitt stående uimotsagt. Faktisk er det vel bare med svært store modifikasjoner at noen i dag vil ty til det ameri­ kanske sølvet for å forklare den nye oppgangen. Som det kan avleses av tabell 4.2, var sølvimporten knapt nevneverdig før 1530-årene. Det var først etter 1560 at sølvstrømmen fikk et bemerkelsesverdig stort omfang. Ettersom prisoppgangen er merkbar allerede i annen halvdel av 1400-tallet, kan altså det spansk-amerikanske sølvet hverken forklare oppgangens begyn­ nelse eller utviklingen fram mot midten av 1500-tallet. I dag er det vanlig å mene at folkeveksten var det viktigste vekstincitamentet i europeisk økonomi i hundreåret etter 1450. Matvareprisene økte da også sterkere enn prisene på håndverks- og industriprodukter. Men det kom også mer penger i omløp. Det ble bedre om sølv, kanskje som en følge av at folk var blitt villige til å smelte om

78 KAPITTEL 4

Tabell 4.2. Den spanske sølvimporten (i kilogram) ca. 1500-1660 ifølge E.J. Hamilton. År

1503-1510 1511-1520 1521-1530 1531-1540 1541-1550 1551-1560 1561-1570 1571-1580 1581-1590 1591-1600 1601-1610 1611-1620 1621-1630 1631-1640 1641-1650 1651-1660

sølv

gull — —

1 2 2 2 2 2 1 1

148 86 194 177 573 303 121 942 859 118 592 103 028 707 627 213 631 192 256 145 339 396 760 056 431 443 257

4 965 9 153 4 889 14 466 24 957 42 620 11 531 9 429 12 102 19 451 11 764 8 866 3 890 1 240 1 549 469

sine kandelabre og drikkebegre etc., altså at holdningene til de materielle verdi­ ene skal ha endret seg. Viktigst var det nok likevel at den europeiske sølvutvinningen på ny tok seg opp. Ved siden av folkeveksten regnes i dag sølvtilstrømningen, og dermed den større pengemengden som kom i sirkulasjon, som den viktigste stimulans i europeisk økonomi i overgangen mellom middelalder og ny tid. Sølvet fører oss derfor i første omgang tilbake til europakartet. Det økonomiske Europakartet ca. 1500

Sølvet kom fra Østmellom-Europa, fra Ungarn, Tyrol, Østerrike og Bohmen.2 Som følge av sølvet fikk donauområdet større betydning i europeisk økonomi enn før. Det var også nå, fra slutten av 1400-tallet, at fyrstehuset Habsburg planmessig gikk inn for å bygge ut fyrstemakten i området. Keiser Maximilian I (1459-1519, tysk konge fra 1486) er av mange tyske historikere blitt beskyldt for å ha ofret det tyske folk og det tyske riket til fordel for det multinasjonale donaumonarkiet. Donauområdets økende økonomiske betydning kom ikke minst de sørtyske byene Augsburg og Niirnberg til gode. Augsburg ble sete for et av Europas aller mektigste handelshus og bankierfirmaer, nemlig Fugger. 2 Joachimsthal nordvest for Praha var et av de viktigste stedene for utvinning av sølv i Bohmen. Der begynte man å slå en sølvmynt i 1519, som fikk navn etter stedet. Joachims-thaleren vant hurtig utbredelse over hele det tyske riket og ble mønstergivende også for pengesystemet i mange av nabolandene. Alt i 1537 ble det slått såkalte joachimsthaler, eller jacobsdaler i Danmark, og fra 1544 skulle daleren bli hovedmynten i Danmark og Norge.

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

Kart 4.5. De viktigste handelsnettene i Europa i første halvdel av 1500-tallet. a. Fuggernes interesse­ område. b. Lyons kontaktnett, c. Antwerpens sentrumsplassering.

Det var imidlertid ikke bare kontakten med donauområdet som økte Sør-Tysklands betyd­ ning i europeisk handel etter 1450. Også den landverts for­ bindelsen sørover til Milano og Venezia var blitt stadig viktigere, og denne ruten ble dominert av sørtyske kjøpmenn med huset Fugger i spissen. Det var italiahandelen som hadde gitt fuggerne mulighet til å samle seg kapital, som de nå kunne pløye inn i sølvgruvene i øst. Fra Augs­ burg gikk igjen en hovedrute til den nye økonomiske metropo­ len, Antwerpen. Men ikke bare beliggenheten, også holdning­ ene, tilpasningsevnen, favoriserte Augsburg og Ntirnberg framfor f.eks. Liibeck. Hansebyene, som følte at de kjempet med ryggen mot veggen, lukket seg til over­ for utlendinger og nykomlinger, mens byene i sør var mer liberale og åpne. Sør-Tyskland ble således knutepunktet mellom Vest-, Østmellom-Europa og Nord-Italia etter 1450. På tilsvarende måte ble Lyon handels- og kommunikasjonssentrum mellom det vest­ lige Middelhavet og NordvestEuropa. I begge tilfellene samlet

79

80 KAPITTEL 4

trådene seg i Antwerpen, som ble koordinasjonspunkt for all internasjonal han­ del. Antwerpen ble nemlig også sentrum for portugisernes krydder- og orienthandel, liksom spanjolene fant det hensiktsmessig å fallby den nye verdens varer der. Som en følge av disse sentrale handelsfunksjonene ble Antwerpen også Europas finanssentrum i første halvdel av 1500-tallet. Utviklingen av Antwerpen — liksom den nye internasjonale handelen i sin alminnelighet - har også en interessant politisk side, nemlig den tidligere nevnte og stadig sterkere sammenfiltringen mellom internasjonal politikk og interna­ sjonale kapitalinteresser. Italienerne hadde vist veien, nå fulgte andre etter, først og fremst sørtyskerne. Fuggerne overtok nå mediciernes plass ved pavehoffet, og gjennom samarbeidet med Habsburg skaffet de seg en unik posisjon i den nye verdensøkonomien. Alliansen ble grunnlagt allerede under keiser Maximilian, som trengte kapital for å realisere sine politiske planer i donauområdet. Fuggernes internasjonale gjennombrudd kom for alvor med Maximilians søn­ nesønn Karl, som i 1519 forente de habsburgske arvelandene i øst med hertugdømmet Burgund (inklusive Nederlandene) og de spanske kongedømmene Aragon og Castilla. Hertil kom Castillas kolonier i den nye verden. Endelig ble Karl valgt til tysk keiser, og etter ti år hadde han også fått hånd om det meste av Italia. Karl V trengte fuggere, og fuggerne trengte habsburgere. Mot lån til krig og stormaktspolitikk fikk storfinansen hånd om sølvgruvene i Bohmen så vel som i Bolivia, samt privilegier og beskyttelse. Den europeiske privatkapitalen ble verdensomspennende i første halvdel av 1500-tallet og opererte i forståelse med de nye europeiske makthaverne. Foruten de interne europeiske tyngdeforskyvningene etter 1450, fra Middel­ havet mot Atlanterhavet, fra Østersjøen mot Sør-Tyskland og Donau, førte den nye tid med seg en enorm utvidelse av europeernes økonomiske operasjonsfelt i og med Portugals og Spanias ekspansjon. Ikke minst dette bidro til at Atlanter­ havet for godt skulle overta Middelhavets tidligere lederstilling i europeisk øko­ nomi. Den europeiske ekspansjonen

Det var italienerne som var først ute med å utforske øyene i havet vest for Gibraltar og Nordvest-Afrika. Men snart overlot de plassen til portugiserne, som begynte å kolonisere Azorene og Madeira i begynnelsen av 1400-tallet. Madeira ble storprodusent av sukker og søt vin, til skade for Sicilia og Sør-Italia, som vi alt har nevnt. Det var likevel ikke kolonisering og jordbruk som skulle karakterisere portugisernes ekspansjon sørover langs Vest-Afrikas kyst, men plyndring og handel. Kanskje var det Afrikas gull og kostbarheter som i utgangspunktet drev portugiserne, kanskje var det også religiøse motiver, og kanskje en god porsjon med eventyrlyst og vitebegjær. Ved å gå inn i Afrika fra

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 81

vestkysten kunne man falle araberne og islam i ryggen, og slik etablere en ny kristen front. Kombinasjonen av politisk ekspansjonisme og misjonsiver parret med økonomiske interesser hadde dype røtter i Europa. Korstogstradisjonen sto særlig sterkt i landene sør for Pyreneene, som siden 700-tallet hadde oppfattet seg som kristenhetens bolverk mot islam. Helt fram til 1492 holdt maurerne sørspissen av den iberiske halvøy. Dessuten hadde ingen europeiske stater en så gunstig geografisk utgangsposisjon for ekspansjon sørover langs Afrikakysten

som Portugal. Etter 1450 ble de portugisiske framstøtene sørover kombinert med en mer bevisst plan om å åpne sjøveien til India rundt Afrika med tanke på kommersi­ ell utnyttelse av Østens rikdommer. Som kjent rundet Bartolomeu Diaz sør­ spissen av Afrika i 1488, og ti år senere foretok Vasco da Gama det endelige fremstøtet mot India. I løpet av det neste tiåret hadde portugiserne også satt seg fast i Sørøst-Asia, på Java og Molukkene. Det handelsimperiet portugiserne bygde opp i første halvdel av 1500-tallet hadde mye til felles med Venezias i det indre Middelhavet og ved Svartehavet. Ved etablering av militære støttepunkter langs Afrikakysten og i Østen søkte portugiserne å kontrollere den nye handels­ veien mellom Europa og Asia, og å sikre optimal eksploatering av de nye områ­ dene. Noen storstilt kolonisering kunne det i denne omgang ikke bli tale om,

med unntak av atlanterhavsøyene. Noe annerledes skulle det arte seg i den nye verden. Hit kom forøvrig portu­ giseren Cabral alt i 1500, og tok det landet som senere skulle få navnet Brasil i besittelse for den portugisiske krone. Først i 1530-årene begynte imidlertid den virkelige økonomiske utnyttelsen av dette området, noe som igjen forutsatte kolonisering, oppdyrking av landet, anleggelse av plantasjer, etablering av en koloniadministrasjon osv. I 1547 begynte portugiserne også å sende slaver over havet fra Vest-Afrika til Brasil, og fra nå av skulle slavehandelen bli en av Portugals viktigste inntektskilder. Men før 1550 spilte ikke den amerikanske kolo­ nien noen fremtredende rolle i portugisisk økonomi. Portugisernes åpning av sjøveien til Østen førte til at krydder og annen luk­ sus fra nå av kunne fraktes sikrere og leveres i større kvanta til lavere pris på det europeiske marked. Skadelidende ble i første omgang italienerne og det ara­ biske mellomhandlerleddet. Noen europeisk utbytting av Østen var det ennå ikke tale om, selv om portugiserne demonstrerte Europas nyvunne teknologiske og militære styrke overfor de gamle kulturlandene i øst. En europasentrert ver­

densøkonomi var i sin vorden. Vi har pekt på likhetene mellom Portugals og Venezias handelsvelder. Genova og Hansaen kunne også vært nevnt i denne forbindelsen. Vi har også vist til slektskapet mellom Portugals ekspansjon og middelalderens korstogsbevegelse. Det er likevel en interessant forskjell mellom den nye tids europeiske

82 KAPITTEL 4

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 83

imperialisme og middelalderens. Det var den moderne statsmakten som fra nå av skulle være entreprenør for europeiske markedsinteresser. Med den nye ekspansjonen gikk kapital og politikk opp i en høyere enhet i løpet av 1500tallet. Den spanske ekspansjonen skulle arte seg ganske annerledes enn den portu­ gisiske. Også Spania, eller rettere sagt det ene av de forente kongedømmene, Castilla, hadde etablert seg i Atlanterhavet før Colombus la ut på sin berømte ferd i 1492. I 1479 hadde Portugal anerkjent spansk herredømme over Kanari­ øyene. Likevel var det først etter århundreskiftet at den spanske ekspansjonen kom ordentlig igang. Fram til 1492 hadde spanjolene vært opptatt av å gjenero­ bre de siste restene av mauriskkontrollert territorium nord for Gibraltar, mens resten av 1490-årene og de første årene av 1500-tallet gikk med til å motstå fransk ekspansjonisme i Vest-Middelhavet og Italia. Det nye kontinentet i vest egnet seg imidlertid ikke til merkantil utnyttelse på samme måten som landene i Asia. De første spanjolene som kom over til Amerika var mer krigere enn handelsmenn. De var mer innstilt på erobring og plyndring enn på å skape et marked som europeisk handel kunne leve av og på. Disse såkalte conquistadorene (erobrerne) og de sykdommene de førte med seg ødela på forbausende kort tid den nye verdens gamle sivilisasjoner. Etter con­ quistadorene måtte derfor Amerika bygges på nytt om det skulle gi økonomisk gevinst for de nye makthaverne. Men dette tok tid. Byer skulle bygges, planta­ sjer beplantes, gruver graves og samfunn sikres. Først ved midten av 1500-tallet var det skapt et nytt Spania hinsides havet. Da fikk imidlertid Europa for fullt merke virkningene av at Spania var blitt en verdensmakt, økonomisk, politisk

og militært.

Økonomisk systemskifte?

Kanskje har vi, fra vårt utsiktspunkt ved inngangen til det tredje årtusen og med Vestens økonomiske erfaringer det siste sekelet, hatt en tendens til å overbetone de økonomiske nydannelsene i vår del av verden for fem hundre år siden, nettopp fordi vi har en trang til å søke store sammenhenger, finne fram til opphav. Dessuten synes vi å ha en tendens til å dele inn utviklingen i avsnitt: unnfangelse, fostertilstand, fødsel, barndom, ungdomsår osv. - i historien som i menneskelivet. Slik vil mange hevde at vårt moderne kapitalistiske samfunn ble unnfanget på begynnelsen av 1000-tallet, født en gang mot slutten av 1200årene, gjennomlevde sine barndomsår på 1300—1400-tallet, gikk inn i en stormfull pubertet som slo ut med kolonisering og tidligkapitalistiske nykker ca. 1500, for endelig å oppnå voksen alder med den industrielle revolusjon omkring 1800. I dag skal vi visstnok befinne oss i alderdommen, som enkelte

84 KAPITTEL 4

ynder å kalle senkapitalismens tidsalder. Tenkemåten er frapperende; lett å fatte, lett å huske og lett å bruke. Enkelte samfunnsteoretikere - og historikere - med behov for store og enkle forståelseskategorier har nærmest skapt en kode til forståelse av europeisk samfunnsutvikling de siste tusen årene: fra føydalisme til kapitalisme. Slike totalitetsbegreper kan være forføreriske, nettopp fordi de på en og samme tid virker så enkle og selvinnlysende, setter igang så mange kjente assosi­ asjoner; i virkeligheten er de mangetydige og upresise. Derfor har vi vært forsik­ tige med å bruke begrepet føydalisme uspesifisert. Isteden har vi knyttet det til spesifikke sider av samfunnet. Vi har eksempelvis snakket om føydale strukturer under diskusjonen om forholdet godsherre-landsbyfellesskap, og vi har snakket om bastardføydalisme i tilknytning til den jordeiende overklassen i England og det klientsystemet som ble utviklet der på 1400-tallet. Når vi her kan komme til å bruke ordet kapitalisme/kapitalistisk, vil også det bli begrenset til visse nær­ mere definerte sider ved det økonomiske system 1300-1550. Først av alt er det på sin plass å understreke de gammelmodige og tilsyne­ latende uforandrede trekkene ved europeisk økonomi på midten av 1500-tallet. Ennå i flere hundreår skulle jordbruket og bondeøkonomien danne grunnlaget for europeernes levemåte. Ytre sett fant det sted få endringer i europeisk jord­ bruk før 1700. Først da ble den moderniseringsprosessen som vi har beskrevet for Nederlandenes del på 1500-tallet, som forsåvidt var gjennomført enda tidli­ gere i Nord-Italia, og som vi så vidt kan skimte konturene av i England i 1600årene, mer allmenn, selv om det ennå skulle drøye et par hundre år før den nådde kontinentets utkanter. Så langt kan de ha rett som vil hevde at det helt fram til industrialiseringen fantes to, nesten atskilte, økonomier i Europa, en_ Tende- .og jordbruksøkonomi og en by- og markedsøkonomi. Det er bare det at økonomisk sektoranalyse kan bidra til å befeste åpenbare feiltolkninger. Gam­ mel form kan fortsette å leve på tross av nytt innhold, eller endre seg på et langt senere tidspunkt. Det kan som kjent gå lang tid mellom smitte og sykdomsut­ brudd. Og jordbruket var ikke isolert, verken i Norge, Polen eller Frankrike. Jordbruket var en del av et stadig mer omfattende og komplisert økonomisk og sosialt system.

Vi har i det foregående kapitlet pekt på viktige demografiske og sosiale endringer i det europeiske bondesamfunnet 1300-1550, endringer som på lengre sikt måtte få betydelige konsekvenser for den økonomiske utviklingen. Gamle strukturer, som det føydale herregodset (seigneuriet), gikk i ogpløsning i ogjd^FjBle skapt større mobilitet både..sosialt og geografisk; gamle bånd

Etter 1450 er vi vitne til markedsøkonomiens endelige seier i Europa. Kapi­ taleierne overtok ledelsen i samfunnet, i vest representert ved borgerskapet, rik­

DEN ØKONOMISKE UTVIKLINGEN 85

tignok ofte forkledd som nyadel eller embetsmenn, i øst ved godsherrestanden. Markedet førte til ny arbeidsdeling i Europa og mellom Europa og resten av verden. Markedet fremmet modernisering eller låste fast gammelmodige pro­ duksjons- og samfunnsforhold. Med markedsøkonomien fulgte også en ny livs­ stil. Både verdensbilde og menneskesyn endret seg etter 1450, om ikke med ett slag og over alt. Markedet førte også til sterkere europeisk integrasjon, samtidig som det fremmet konflikt og regional særutvikling. Markedsøkonomiens ekspansjon innebar likeledes hyensendelige seier over landsbygda. Sefv om det

enrTåskulTe gå flere hundre år før jordbruksøkonomien alle steder var blitt full­ stendig innordnet i den større økonomien, var prosessen begynt, og ingen del av kontinentet kunne etter 1500 lenger avskjerme seg mot markedet. Det ble også skapt en ny slags gjensidighet mellom politikk og økonomi i dette tids­ rommet. Tida etter 1450 er kjennetegnet av tiltagende politisk maktkonsentra­ sjon hos mer eller mindre despotiske fyrster. Vi er samtidig vitne til økende økonomisk maktkonsentrasjon hos private kapitaleiere. Nettopp kombina­ sjonen av statsmakt og kapital synes å ha vært av grunnleggende betydning for utviklingen av europeisk hegemoni i de følgende 400 årene. Kapitalistisk kan den økonomiske utviklingen kalles i den forstand at det fant sted en stadig sterkere konsentrasjon av privat kapital i form av penger eller forholdsvis likvide verdier, kapital som ble samlet med tanke på investeringer og verdiforøkelse. Det ble nå anstendig å tjene penger for pengenes egen skyld (profittmotivet), og arbeidet ble oppvurdert. Derimot ble lediggang ansett som roten til alt ondt. Holdningsendringene kan vanskelig dateres. Den tyske sosio­ logen Max Weber har hevdet at protestantene med Luther, Zwingli og Calvin i spissen spilte en vesentlig rolle i dette økonomiske mentalitetsskiftet, da de lærte at menneskets kall var å gå ut i verden og være til nytte. Samtidig tok reformatorene skarpt avstand fra middelalderens ideal som gikk ut på at det gjaldt å vende verden ryggen og søke Gud gjennom kontemplasjon. Ifølge Weber skal 1500-tallets kombinasjon av kapitalismens ånd og protestantismens verdsliggjorte kallsetikk hatt grunnleggende betydning for vestlig samfunnsut­ vikling. Kanskje har Weber rett, eller kanskje var det stikk motsatt: at religionsendringene sprang ut av blant annet nye holdninger i samfunnet. I slike sam­ menhenger kan det være vanskelig å si definitivt hva som kom først, og hva som fulgte etter. Men endrede økonomiske holdninger kan dokumenteres lenge før reformasjonsårhundret. Alt i 1100-1200-årene begynner profittmotivet å dukke opp i italienske kilder. I løpet av 1300—1400-tallet ble slike holdninger stadig mer vanlige og akseptert. Senmiddelalderen ble den store spredningstida

for det Weber vil kalle en kapitalistisk ånd. Det var også skapt viktige tekniske og institusjonelle forutsetninger for en videre utvikling av økonomien i kapitalistisk lei: bokføringssystemer, veksler,

86 KAPITTEL 4

obligasjoner, banker og børser, bedrede kommunikasjoner, større geografiske kunnskaper, mer rasjonell offentlig forvaltning og bedre tilpassede rettsbegreper og lovregler. Det synes likevel riktigere å si at det økonomiske system i Europa ca. 1550 hadde åpenbare kapitalistiske trekk enn å hevde at det var kapitalis­ tisk. Blant annet manglet ennå en av de aller viktigste sosiale betingelsene for å kunne kalle økonomien kapitalistisk, nemlig en lønnsarbeiderklasse. Slikt fan­ tes det antydning til bare i de aller største byene. Ellers hører klassesamfunnet til industrialismens tidsalder. Det var fortsatt mye middelalder både i det sosiale og det økonomiske liv i Europa i 1550.

Kapittel 5 Det politiske europakartet

Mellom 1300 og 1550fant det sted store omkastninger i det politiske landskapet i Europa. Riker gikk i oppløsning og riker ble skapt. Riksgrenser ble tøyd, gjennomhullet og enkelte steder til og med strøket av kartet. Hensikten med dette kapitlet er å presentere de ytre trekkene i Europas politiske historie mellom middelalder og moderne tid, slik at vi kan ha noen geografisk-historiske fastpunkter å orientere oss etter når vi i de neste kapitlene skal se n&rmere på den politiske organismen og det politiske livet.

Noen innledende betraktninger Utviklingen fram mot ca. 1300 kan oppfattes som den første hovedfasen i territorialisering av politisk makt i Europa. På ruinene av det riket Karl den store samlet omkring år 800 var det vokst fram to store kongedømmer, det tyske i øst og det franske i vest. Omkring 1300 var imidlertid Tyskland mer å betrakte som en historisk ramme omkring en rekke mer eller mindre selvstendige fyrstedømmer og uavhengige bykommuner enn som et samlet rike. Også i Norden hadde det utkrystallisert seg tre kongedømmer, mens de angelsaksiske smårikene i Britannia hadde gått opp i en større politisk enhet, England. Videre hadde skottene i nord etablert sitt politiske fellesskap, mens waliserne ved århundreskiftet var brakt under effektiv engelsk kontroll. Deler av det østlige Irland (the Pale) var likeledes okkupert av den engelske kongen, mens resten av landet var preget av klanstridigheter og indre oppløsning. I Spania var mylderet av kristne småriker blitt avløst av tre større politiske enheter, kongedømmene Portugal, Castilla og Aragon, samt det lille Navarra i nordvest, som omtrent svarte til dagens spanske og franske baskerprovinser. Fortsatt holdt maurerne stand i Granada lengst sør på halvøya. I øst var situasjonen mer diffus. Noe Russland i politisk forstand fantes ennå ikke. Det gamle Kievriket ble knust av mongolene 1237-1240, og de forskjel­ lige russiske fyrstene måtte de følgende to hundre årene bøye seg for mongolsk herredømme. Lenger vest i det slaviske Europa var imidlertid situasjonen blitt mer avklart. Polakkene hadde alt lenge hatt egen konge, men riket var splittet i

88 KAPITTEL 5

en rekke mindre hertugdømmer. Litauen, som inkluderte tidligere vestrussiske områder, deriblant store deler av Ukraina og Hviterussland var i ferd med å for­ mes til et eget rike. Madjarene i Ungarn hadde også et gammelt kongedømme, mens forskjellige sørslaviske statsdannelser var i emning på Balkan i vakuumet etter det sammenskrumpende greske storriket Bysants, østromerrikets arvtaker. Og tsjekkerne lengst i vest, i overlappingsfeltet mellom germansk og slavisk sentraleuropa hadde sammen med den tyske befolkningen skapt kongeriket Bohmen. Ettersom kongene der anerkjente den tyske keiserens overhøyhet ble Bohmen regnet som en del av det tyske riket på samme måten som det gamle burgundiske riket i sørøst, også kalt kongeriket Arelat. Størstedelen av NordItalia hørte i navnet også med til det tyske riket. Moderne og nasjonalstatsorientert historieskrivning har gjerne villet se denne første territorielle konsolideringen som er naturgitt prosess, som et genu­ int uttrykk for de europeiske folkenes samfunnsbyggende evne og deres vilje til frihet og uavhengighet. Rikssamling har vi kalt det her hjemme når Harald Hårfagre og hans etterfølgere tvang trøndere, egder og opplendinger til å gi opp sin selvstendighet og akseptere de nye rikskongenes overhøyhet. Det er viktig å være klar over at rikssamlingsbegrepet slik det forekommer i nasjonal historie­ skrivning innebærer mer enn en nøktern beskrivelse av den politisk-territorielle utviklingen. I ordet rikssamling ligger det en positiv nasjonal verdidom. Men også når vi ser bort fra de nasjonale - eller endog nasjonalistiske - verdidommene og betrakter rikssamlingen som en politisk integrasjonsprosess, er riks­ samlingsbegrepet problematisk anvendt på hundreårene etter Karl den store. I mange tilfeller kan det til og med hevdes at rikssamling er en direkte misvisende karakteristikk av høymiddelalderens territorielle konsolidering i Europa. På Balkan f.eks. er vi vitne til en kombinasjon av territoriell oppløsning og ny kon­ solidering, i og med det gamle østromerske rikets forvitring. Og Italia ble split­ tet i et nordlig område under den tyske keiseren, et midtområde under pavelig herredømme og to kongedømmer i sør, Napoli og Sicilia. Innerst i Østersjøen måtte Polen avstå territorium til den tyske ordensstaten, samtidig som prøys­ sere, livlendere, baltere, kurlendere og estlendere ble tvunget til å akseptere de tyske ordensriddernes overhøyhet, akkurat som finnene måtte finne seg i svensk styre. Studerer vi det politiske Europakartet enda mer inngående, vil vi se at avgrensningen mellom de forskjellige rikene mange steder var høyst uklar. Hele Østmellom-Europa fra Østersjøen til Svartehavet var et lappeteppe av etniske grupper, nasjoner og skiftende riksgrenser. I Nord-Skandinavia var store områder fortsatt ingenmannsland i politisk forstand. Grensene var ganske enkelt ennå ikke trukket ved år 1300. Midt på halvøya lå Jemtland, som både var svensk og norsk idet jemtene aksepterte den norske kongen som sin verdslige herre og erkebiskopen i Uppsala som sin geist-

DET POLITISKE EUROPAKARTET 89

lige. Og i sør hadde den norske kongen fått hånd om det danske Nord-Halland, mens Skåne i første halvdel av 1300-tallet pendlet mellom Danmark og Sverige. Ute i Østersjøen lå Gotland, som nærmest var å betrakte som en bonderepublikk med en hanseatisk enklave i Visby, men med tradisjonell tilknyt­ ning til Sverige både kirkelig og kulturelt. De tyske riksgrensene, både mot øst, nord og vest, rommet en rekke «gråsoner». Selv om det var det trukket en slags tysk riksgrense ved år 1300, som i øst omfattet Pommern og Schlesien, samt Bohmen og Måhren, kan det «politiske» Tyskland sies å ha strukket seg helt opp mot Finskebukta . Økonomisk var østersjøområdet dominert av hansa­ byene, og politisk av Den tyske orden, som på 1200-tallet hadde satt seg fast i Preussen, og siden skulle komme i besittelse av Estland, som i år 1300 fortsatt lå under dansk herredømme. Til begrepet rikssamling svarer begrepet riksoppløsning. I motsetning til høymiddelalderen, som altså skal ha vært en rikssamlingstid, vil mange mene at senmiddelalderen var en riksoppløsningstid. Norges politiske historie etter

Kart 5.1. Europas land og riker ca. 1300.1

1 Estland, som hørte til Danmark, skulle i løpet av 1340-årene bli avstått til Den tyske orden, som hadde sin hovedbase i Preussen. Også Livland og Kurland hørte til Ordensstaten.

90 KAPITTEL 5

1319 presenteres ofte under overskriften «Norges nedgang», og med det sikter vi blant annet til demonteringen av høymiddelalderens «Norgesvelde» og lan­ dets innlemmelse i et større nordisk fellesskap. Nedgangsbegrepet er ikke verdinøytralt, men tvert imot fylt av negative nasjonale verdidommer. Slik har vi, liksom en rekke andre europeiske folk, avskåret oss fra en mer uhildet forståelse av den politiske utviklingen i senmiddelalderen. Tilsvarende nasjonalhistoriske oppfatninger er fortsatt høyst livskraftige i europeisk samfunnsdebatt, ikke bare i det østlige Europa og på Balkan, men også innenfor den europeiske unionen, f.eks. i Irland og Skottland, de spanske baskerprovinsene og Catalonia. Det ville trolig være rettere å karakterisere tida etter 1300 som en ny politisk-territoriell konsolideringsfase enn som en riksoppløsningstid. På den annen side bør vi ha in mente at historie neppe noen gang vil kunne bli en objektiv, i betydningen verdinøytral, samfunnsvitenskap. Faget vil alltid bære preg av historikernes samtid og deres politiske og faglige miljø. Spørsmålet om territoriell konsolidering dreier seg imidlertid ikke bare om ytre avgrensning. Landegrensene ca. 1300 var forholdsvis tøyelige rammer om ennå løst sammenføyde politiske samfunn. Utviklingen fram mot større territo­ riell fasthet og klarere ytre avgrensning blir derfor å betrakte som to sider av samme sak.

Vest-Europa Frankrike

Etter 1250, da den siste store tyske keiseren Frederik II av Hohenstaufen døde og etterlot seg et politisk tomrom i Tyskland og Italia, fremsto Frankrike som den ledende europeiske makt. Konsolideringen av fransk riksterritorium og arbeidet med å tøye riksgrensene løp parallelt fram til midten av 1300tallet. Alt i 1246 hadde Provence, som egentlig hørte til det tyske riket, kommet under fransk innflytelse i og med at Karl av Anjou, kong Ludvig (IX) den helli­ ges yngste bror, tok dette landskapet i besittelse uten å sverge lensed til keiseren. Selv om Provence formelt sett ble innlemmet i Frankrike først mot slutten av 1400-tallet, var denne prosessen igang allerede ved utgangen av høymiddel­ alderen. Men også det franske kongedømmet gjorde betydelige innhogg i tysk riks­ territorium fra slutten av 1200-tallet. I 1310 ble byen Lyon okkupert av franske styrker, og to år senere kom hele bispedømmet under fransk kontroll. Da hadde frigrevskapet Burgund alt i fem år vært under fransk styre. Av det gamle konge­ dømmet Arelat, som restene etter folkevandringenes burgundrike ble kalt, gjen-

DET POLITISKE EUROPAKARTET 91

Kart 5.2. Grensen mellom Frankrike og Det tyske rike ca. 1250—1350.

92 KAPITTEL 5

sto nå bare Savoie og Dauphiné. Dauphiné ble fransk i 1349.2 I første halvdel av 1300-årene hadde altså Frankrike tatt en stor jafs av det tyske rikets sørvestre hjørne. Spørsmålet var om det franske monarkiet ville greie å fordøye alt dette. Også lenger nord ble det gjort fremstøt inn på tysk territorium, mot Hainault, Elsass og Lothringen. Målet synes å ha vært Rhinen og Alpene. Ekspansjonen stoppet imidlertid opp etter 1350, dels som følge av krigen med England, som helt til 1450-årene skulle ta det meste av franskekongens opp­ merksomhet og ressurser, dels også fordi det i disse mellomliggende hundre årene vokste fram et nytt rike i grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike: Burgund-Nederlandene. Å gjøre Rhinen til fransk riksgrense ble på ny aktuell politikk etter 1450. Både Karl VIII (1470-1498), Frans I (1494-1547), Henrik II (1519-1559), Ludvig XIV (1638-1715) og Napoleon Bonaparte (1769-1821) kjempet for dette. Napoleon lyktes faktisk langt på vei, og i de harde betingelsene Frankrike dikterte Tyskland i Versailles i 1919 gjenfinner vi mange av elementene i denne rikspolitiske tradisjonen. Også på det sørlige avsnittet var grensene vage og gjenstand for press fra nord. Det gjaldt blant annet Roussillon og Cerdagne, som egentlig hørte til det østspanske kongedømmet Aragon. Og det gjaldt Navarra (dagens spanske og franske baskerprovinser), som lå meget strategisk plassert oppe i den nordvest­ lige trekanten mellom Aragon, Castilla, og den engelske kongens besittelser i Sørvest-Frankrike. Navarra hadde fram til 1134 vært i union med Aragon, men var etter en selvstendighetsperiode kommet under fransk kontroll i 1274. Med engelsk hjelp hadde imidlertid Navarra greid å løsrive seg fra fransk dominans. Men presset vedvarte. Samtidig som de franske kongene etter 1450 gjenopptok ekspansjonspoli­ tikken østover søkte de på nytt å vinne fotfeste på spansk jord. I sør som i øst medførte dette krig mellom Frankrike og naboene: Burgund-Nederlandene, den tyske keiseren og det forente Spania.3 Først ved freden i Cateau-Cambrésis i 1559 mellom Frankrike og Spania ble disse territorielle konfliktspørsmålene løst. Dermed ble det også brakt endelig klarhet i spørsmålet om Frankrikes ytre avgrensning, i denne omgangen. I sør måtte Frankrike akseptere at Spania var den sterkeste part. Den nordligste delen av Navarra ble likevel innlemmet i Frankrike, riktignok som et eget fyrstedømme under huset Bourbon. I sørøst

2 Fra da av ble det vanlig å gi dette landskapet som len til de franske tronfølgerne, som helt fram til den franske revolusjonen smykket seg med tittelen dauphin. På samme måten var forøvrig de engelske tronfølgerne siden 1301 blitt kalt Prince of Wales, etter at Edvard I hadde erobret land­ skapet. 3 Unionen mellom Castilla og Aragon i 1479, som skulle danne grunnlaget for det moderne Spania, skyldtes blant annet behovet for samhold for å kunne motstå fransk ekspansjonisme.

DET POLITISKE EUROPAKARTET 93

ble utvidelsen varig, da både Provence og Dauphiné ble anerkjent som fransk territorium. Imidlertid forble frihertugdømmet Burgund en del av det tyske riket, men underlagt de spanske habsburgerne, mens Flandern i nord, som alt i Frans Fs tid var blitt avstått til Karl V av Habsburg, skulle fortsette som en del av de spanske Nederlandene. De tidligere tyske bispedømmene Metz, Toul og Verdun ble værende under fransk herredømme. Det tok altså mellom 300 og 350 år å få avklart de franske riksgrensene. Det Frankrike vi kjenner fra moderne kart fikk i det vesentligste sin form mellom 1470 og 1560, etter at det første forsøket på ytre avgrensning ca. 1270-1350 inntil videre var blitt opp­ gitt. Hvordan forholdt det seg så med Frankrikes indre fasthet ca. 1300-1550? Etter at den ytre avgrensningsprosessen var stoppet opp ved midten av 1300tallet, ble også spørsmålet om det franske kongedømmets eksistens som suveren politisk enhet stilt på ny. Liksom i den føydale oppløsningsperioden på 9001000-tallet var det heller ikke denne gangen gitt at det franske rikskongedømmet skulle greie å vende oppløsning til ny samling. Forestillingen om Frankrike som en politisk-territoriell blokk under fullt kongelig herredømme ca. 1300 er ikke uproblematisk, selv om det meste av landet i løpet av 1200-tallet var kom­ met direkte under kongelig kontroll, blitt kongens domene, eller husmaktområde, som vi gjerne sier. Dette innebar at kongen var blitt undersåttenes umid­ delbare herre i disse områdene, og at administrasjonen der var kongens. Rundt århundreskiftet hadde de franske kongene også skapt en etter tidens forhold meget sterk sentralforvaltning til å overvåke det lokale embetsverket og vareta kongemaktens interesser utover landet. Rettspleien var i ferd med å bli sentralisert i og med opprettelsen av en fransk høyesterett (Parisparlamentet) under Filip IV med tilnavnet den smukke (1268—1314). På den annen side var Frankrike splittet i en mengde forskjellige lovområder, og skulle forbli det i hundrevis av år. Kong Filip etablerte også et eget sentralorgan for varetakelse av kongedømmets økonomiske interesser. Dessuten ble grunnlaget lagt for en ny type gjensidighet mellom konge og folk da Filip i 1302 for første gang samlet representanter for alle stendene til riksmøte. Bak dette lå fra kongens side trolig et ønske om å bli mer uavhengig av de mektige kronvasallene og å skape en motvekt mot magnatforsamlingen curia regis. Og ved hoffet i Paris hadde de kongelige juristene utviklet en teori om kongens udelte herredømme i konge­ riket. Men slike romerrettsinspirerte politiske doktriner var ennå langt fra all­ ment akseptert; i grunnen forteller de oss bare om stemningen blant kongens nærmeste rådgivere, og selvfølgelig om kongens egne ambisjoner. Han ville være rikets ubestridte herre. Utenfor husmaktområdet var kongens herredømme fortsatt av mer teoretisk karakter. Der var kongemakten på sett og vis delegert til selvstendige fyrster som bare aksepterte kongens overhøyhet i navnet. For dem var han ikke konge,

94 KAPITTEL 5

Kart 5.3. Frankrike ca. 1300.

Til kongen av England ved freden i Paris 1259

Kongelig fransk ekspansjon på tysk territorium

Omstridte områder mellom Frankrike og England

Anjou, sidelinje av det franske kongehus

Dynastisk union mellom Champagne, Navarra og Frankrike i 1284 ■ Ponthieu til kongen av England ved ekteskap 1279

£ Pavelig område, Avignon

Montpellier, del av kongedømmet Mallorca til 1349

Den fransk-tyske grense

DET POLITISKE EUROPAKARTET 95

men suzerain, som i lensretten betegnet den øverste lensherren. Disse landsfyrstene betraktet med andre ord kongen som den fremste blant likemenn. Flandern var et slikt selvstendig fyrstedømme med overveiende formell tilknyt­ ning til det franske monarkiet. Likeledes var det med Gascogne i sørvest, som den engelske kongen holdt som len under den franske krone. Og flere slike områder fantes. Men heller ikke over domenet var kongens herredømme ubeskåret. Ludvig VIII (1223-26) hadde nemlig innført den skikken å dele det kongelige husmaktområdet mellom kongssønnene, slik at den eldste skulle være konge, mens de yngre skulle forsørges ved å få hver sine stykker av farsarven som len.4 Dette såkalte apanasjesystemet var i høyeste grad levedyktig middelalderen ut, og skulle få særlig uheldige konsekvenser etter 1380, da den nye kongen Karl VI (1380-1422) viste seg fullstendig uskikket til å styre, samtidig som landet ble utsatt for sterk indre splid og nye angrep fra England. Apanasjesystemet ble i disse årene en trussel mot riksenheten. Blant annet benyttet kongens onkel Filip den dristige anledningen til å bygge et nytt rike med utgangspunkt sitt apanasjelen, nemlig hertugdømmet Burgund. Apanasjesystemets levedyktighet vitner i seg selv om den føydale tradisjonens styrke og de sterke privatrettslige forestillingene som fortsatt heftet ved fyrstemakten i senmiddelalderen. Det var i 1300-tallets Frankrike ennå langt fram til en moderne, mer upersonlig og abstrakt statsoppfatning. Mellom 1350 og 1450 opphørte kongemakten i perioder å fungere. Verst var det i 1420-årene da nesten hele landet ble okkupert av engelskmennene. Samtidig var landet herjet av stridigheter innen kongefamilien, og den regio­ nale partikularismen, som alltid hadde vært sterk, truet med å ta overhånd. I det hele tatt er det viktig å være klar over at Frankrike helt fram til revolusjonen (1789) var et heterogent land både etnisk, kulturelt og med hensyn til histo­ riske tradisjoner og institusjoner. Det var den forholdsvis sterke sentralmakten som ved utgangen av høymiddelalderen, liksom under 1’ancien regime (1600-1700-tallet), bandt de forskjellige landskapene sammen til ett rike. Ved freden i Brétigny 1361, som avsluttet Hundreårskrigens første fase, ble engelskmennene sikret herredømmet over store områder i Sørvest-Frankrike, samt viktige posisjoner i nordvest. Fra gammelt av hadde den engelske kongen sittet med Gascogne som len under den franske kronen. Det var nettopp spørs­ målet om herredømmet over dette området som alt i 1290-årene hadde ført til 4 Dette systemet ble forøvrig kopiert i Norge, da Magnus Lagabøtes yngste sønn Håkon med tit­ tel av hertug fikk store deler av Sør-Norge til underhold, samt Shetland og Færøyene. Og i 1343 ser det ut til at Håkon Magnussons dattersønn, den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson, har tenkt i lignende baner, da han lot sin yngst sønn Håkon utrope til norsk konge og den eldste, Erik, til svensk tronfølger.

96 KAPITTEL 5

spredte krigshandlinger mellom de to rikene, og da Filip VI i 1337 inndro lenet brøt krigen ut. Også andre områder enn de den engelske kongen skaffet seg kontrollen over, oppnådde en friere stilling overfor rikskongedømmet enn tidli­ gere. Det gjaldt blant annet store lens- og apanasjeområder i Midt-Frankrike. Med engelsk støtte ble Bretagne så godt som selvstendig mellom 1341 og 1364. Likeledes løsnet båndene mellom kongedømmet og grevskapene Champagne og Toulouse, mens Flanderns uavhengighet langt på vei var et faktum omkring 1370. Også fra tysk side ble det i årene etter nederlaget ved Poitiers 1356, da eng­ elskmennene tok Johan II av Frankrike til fange, gjort forsøk på å vinne tilbake noe av det som var gått tapt i slutten av 1200-årene. Den 4. juli 1365 lot keiser Karl IV seg krone til konge av Arelat i Arlés. Samtidig innsatte han hertug Amadeus av Savoie til riksvikar. Ikke siden Frederik Barbarossas tid (1152-1190) hadde det funnet sted en slik kroning. Begivenheten forble likevel bare en betydningsløs episode i forholdet mellom Tyskland og Frankrike. Faktisk ble

DET POLITISKE EUROPAKARTET 97

mye av det tapte vunnet tilbake under Karl V (1364-1380). Ved hjelp av gerilja maktet han å gjenerobre de fleste områdene som engelskmennene hadde fått kontrollen over i 1361. Den franske «statstradisjonen» som tross alt var blitt skapt i løpet av høymiddelalderen skulle vise seg å bli en viktig faktor under gjenoppbyggingen av riket i kong Karis tid. Ideen om kongen som bærer av rikets høyeste domsmakt ble holdt i hevd. De som bodde i engelskkontrollert land fortsatte å appellere til den franske kongen. Karl V lyktes også i å forsterke kongemaktens økonomiske fundament ved å fa gjennomslag for kravet om beskatning av undersåttene også i fredstid. Den franske skattestatens første gjennombrudd i 1360-70-årene skulle få vidtrekkende konstitusjonelle konse­ kvenser.

Generalstendene, som riksstendermøtet ble kalt, var i sin tid blitt sammen­ kalt for å tjene kongens politiske interesser. Ved midten av århundret søkte borgerne i Paris politisk medinnflytelse. De ønsket å gjøre generalstendene til et permanent konstitusjonelt organ. Fremstøtet ble stoppet. Prisen var på kortere

Kart 5.5. Frankrike vedfreden i Troyes 1420.

.....

Det franske kongedømmets grenser

...... Utstrekningen av de engelske besittelsene j Huset Burgunds besittelser

Husene Anjous, Orléans og Bourbons områder

98 KAPITTEL 5

sikt kongens større avhengighet av adelen, som hadde hjulpet til å underkue borgerne, og med hvis hjelp han senere kunne drive gjennom sine skattekrav. På lengre sikt vant imidlertid kongemakten større uavhengighet i samfunnet, da seieren også innebar et nederlag for konstitusjonalismen i Frankrike. Generalstendene skulle aldri få en slik plass i det politiske liv i Frankrike som til­ svarende forsamlinger fikk mange andre steder i Europa i 1300-1400-årene. Som nevnt var det tida etter 1380 som skulle bli den store utfordringen for Frankrike som samlet politisk-territoriell enhet. Det var ikke mye av det tid­ ligere riksterritoriet Karl VII (1403—1461) hadde kontrollen over ved slutten av 1420-årene. Ved freden i Troyes i 1420 ble store deler av Nord-Frankrike sikret for den engelske krone. Også engelskmennenes franske partnere, deriblant huset Burgund, fikk sikkerhet for sine territorier. Endelig ble kong Henrik V av Eng­ land, til fortrengsel for den franske dauphinen (kronprinsen) Karl (VII), godkjent som fransk riksstyrer og arving til den franske krone av kong Karl VI av Frank­ rike. Da Henrik døde i 1422 ble hans nyfødte sønn Henrik VI utropt til konge over England og Frankrike. Alt tydet på at Frankrike, liksom Tyskland og Italia, skulle utvikle seg til en historisk noe diffus ramme omkring en rekke selvsten­ dige territorielle fyrstedømmer. Nå gikk det likevel ikke slik med Frankrike som med naboene i øst og sør. Utviklingen snudde fra slutten av 1420-årene. Bort­ sett fra Calais måtte engelskmennene oppgi alt fransk territorium tidlig i 1450årene, og under Ludvig XI (1461—1483), Karl VIII (1483—1498) og Ludvig XII (1498-1515) ble de fleste mer eller mindre autonome politiske enhetene på fransk jord underlagt kronen. De små enklavene av fyrstelig selvstendighet som fortsatt skulle få eksistere fram til 1789, kom ikke til å true den gjenskapte enheten. Heller ikke ble protestantenes forsøk mot slutten av 1500-tallet på å etablere en viss grad av politisk selvstendighet i Frankrike noen varig suksess. Samling av riksterritoriet og gjenoppbygging av kongemakten løp parallelt fra 1430-årene av. På nytt ble Karl V’s skattesystem innført, og nå for godt. Det ble skapt en stående fransk hær under kongens kontroll, men i samarbeid med adelen. Byråkratiet vokste og med det kongens kompetanse og myndighet som riksstyrer. Og generalstendene ble fullstendig umyndiggjort. Kongen utviklet andre fora for kontroll over og kontakt med undersåttene, i første rekke provinsstendermøtene. Fra 1490-årene av kunne derfor de franske kongene kon­ sentrere seg om yttergrensene og om territoriell ekspansjon. Herredømmet over land og folk var da sikret, og det var dessuten av et annet slag enn middelalde­ rens, mer direkte og mer omfattende. Det var ikke mye igjen av føydaltidens suzerain omkring 1550. Kongen var i ferd med å bli «suverenen». Det var dette faktum filosofen Jean Bodin (1530-96) i 1576 ga teoretisk begrunnelse i sine seks bøker om staten («Six livres de la république»). Bodins stats- og suverenitetsbegrep leder oss således fra politikkens territorielle aspekt over til det konsti-

DET POLITISKE EUROPAKARTET 99

Kart 5.6. Gjenoppbyggingen av Frankrike 1430-1559.

। Det kongelige husmaktområde ' (domene) i 1461 Områder lagt til det kongelige domene til 1483 I Områder lagt til det kongelige domene til 1515 1 Områder lagt til det kongelige ..... domene til I 547

| Områder lagt til det kongelige domene til 1559

Burgundiske områder i 1477. Områdene på tysk side av grensen til Habsburg ved arv, de på fransk side til den franske krone Halvautonome områder

Det tyske rikets grenser Ile-de-France, det franske kongehusets (capetingernes) opprinnelige husmaktområde

100 KAPITTEL 5

tusjonelle, med andre ord det politiske systemet. Dette spørsmålet skal vi komme tilbake til i neste kapittel.

De britiske øyer Vi har allerede sett på de engelske kongenes forsøk på territoriell utvidelse øst­ over på fransk jord. Denne politikken, som med vekslende hell hadde vært ført siden normannerhertugen Vilhelm erobret av England i 1066, og som i 1420 nesten hadde ført til at den engelske kongen overtok den franske krone, endte likevel med nederlag. Etter 1450 ble den i virkeligheten tatt av dagsordenen. Fra nå av satset de engelske kongene i stedet på å bygge et storbritisk rike. Wales, som hadde mistet sin uavhengighet allerede under Edvard I (1272— 1307), og som hadde fått sitt lydrikemerke i de engelske tronarvingenes nye tit­ tel, prince of Wales, ble fullstendig innlemmet i det engelske riket i 1536. Like­ ledes kom Irland, hvor grunnlaget for engelsk dominans var lagt alt i Henrik IEs tid (1154-1189), i løpet av 1500-tallet i stadig sterkere avhengighet av den engelske krone. Skottland lyktes det imidlertid ikke engelskmennene å under­ kue, og mot slutten av senmiddelalderen ble det skotske riket konsolidert både territorielt og politisk? Skottene greide altså å motstå engelsk aggresjon i slut­ ten av 1200- og begynnelsen av 1300-årene. På tross av tradisjonelle skotskengelske motsetninger ble det på 1500-tallet knyttet dynastiske bånd mellom de to rikene, bånd som i 1603 førte til personalunion mellom Skottland og England. Det har vært vanlig å karakterisere den politiske utviklingen i England i senmiddelalder og moderne tid som vesensforskjellig fra den franske: Mens ene­ veldet fikk sin mest klassiske form i Frankrike på 1600-tallet, ble England en like utpreget representant for det konstitusjonelle monarkiet. Mange har ment at forskjellene kan føres tilbake til de to landenes ulike skjebne i senmiddel alderen. Da ble riksenheten truet og det føydale monarkiet avviklet i Frankrike. I England derimot ble den politiske enheten snarere styrket etter 1300, og den ble senere ikke alvorlig forstyrret, trass i sosial uro og oppblomstrende stormannsvelde med bastardføydalisme fra slutten av 1300-årene, ja, endog borger5 Da Christian I av huset Oldenborg i 1468 og 1469 pantsatte Orknøyene og Shetland til den skotske kongen ble også grunnlaget lagt for skotsk herredømme over disse norske øyene. Pantsettingen innebar med andre ord i første omgang ikke en overdragelse av det norske herredømmet over Vesterhavsøyene til Skottland. Norsk lov rådde på øyene helt til 1611. Men pantsettingen startet en prosess som i tidens løp førte til slik suverenitetsoverføring. Man og Hebridene var kommet under skotsk herredømme alt i 1260-årene. Den norske lensoverhøyheten der hadde imidlertid hatt liten praktisk politisk betydning. Likevel var det så sent som i 1426 blitt forhand­ let om en fornyelse av freden i Perth (1266), som dreide seg om herredømmet over øyene vest og sør for det skotske fastlandet, mellom skotske og norske myndigheter i Bergen.

DET POLITISKE EUROPAKARTET 101

krigslignende tilstander mellom 1455 og 1485 (Rosekrigene). Det nye konge­ huset som da kom på tronen, Tudor, utviklet i løpet av 1500-årene et konge­ dømme som trolig var like sterkt som det franske, men som utfoldet seg innen­ for konstitusjonelle rammer med røtter i høymiddelaldersamfunnet, og i samarbeid med nasjonalforsamlingen, parlamentet. Parlamentets historie må anses som et hovedtema i engelsk historiografi. Alt før 1300 var det i ferd med å finne den plass det senere har hatt i engelsk stats­ liv. Utgangspunktet skal ha vært høymiddelalderkongenes vasallforsamling (curia regis), som på sett og vis skulle leve videre i det såkalte Overhuset (House of Lords). I 2. halvdel av 1200-tallet ble det også vanlig å innkalle distrikts­ representanter for å få samtykke til beskatning. Dette skulle bli til Underhuset (House of Commons). Selv om parlamentet vokste fram av det engelske høy­ middelaldersamfunnet, var det i tiden etter 1300 at institusjonen fikk sin ende­ lige form og sikret sin konstitusjonelle posisjon. Denne utviklingen er i første rekke blitt forklart med kongenes økende utenrikspolitiske engasjement fra Edvard I’s tid, den omfattende krigføringen og det umettelige pengebehovet som fulgte av alt dette. Men også sosiale for­ hold er blitt trukket inn, blant annet det interessefellesskapet som utviklet seg mellom kongemakten og det nye sosiale mellomsjiktet i landet, the gentry. Det var denne lavadelen sammen med representanter for det bedre borgerskap som møtte i Underhuset. Videre er det blitt vist til at England nasjonalt sett var mer ensartet enn de fleste land på kontinentet, og at det i senmiddelalderen kan påvises en gryende nasjonalbevissthet i landet. Ikke minst krigene i Frankrike skal ha stimulert nasjonale følelser, likeså det til tider meget spente forholdet mellom den engelske riksledelsen og pavehoffet, kurien. Slik er parlamentets posisjon blitt tolket som uttrykk for økende politisk integrasjon i England i senmiddelalderen, med andre ord for nasjonalstatens gjennombrudd. (Wali­ serne og irene har neppe sett det på samme måten.) Nå var den indre politiske utviklingen i England etter 1300 så langt fra bare preget av fellesskap og harmoni. Det måtte to konstitusjonelle kriser til før kongene fullt ut ville anerkjenne parlamentets plass i forfatningen, den første i 1340, den siste i 1399. Men hverken Edvard III (1327—1377) eller Rikard II (1377-1399) var sterke nok til å greie seg uten parlamentet. Begge krisene styr­ ket det konstitusjonelle monarkiet i England.

102 KAPITTEL 5

Sentral- og Nord-Europa Det tyske rike

Til henimot midten av 1200-tallet hadde Det tyske, eller tysk-romerske, rike vært den sentrale politiske makt i Europa. Det strakte seg mellom Frankrike i vest og Polen og Ungarn i øst, og ned til Kirkestaten i sør. Historisk sett besto riket av kongedømmene Tyskland, Arelat (Burgund) og Italia. Også det tsjekkisk-tyske kongedømmet Bohmen ble regnet som en del av riket, da de vestslaviske kongene der (premyslidene) hadde akseptert keiserens lensoverhøyhet. Til gjengjeld ble de rangert fremst blant de fyrstene som skulle foreta keiservalget, de såkalte kurfyrstene. Både historisk, kulturelt og etnisk var Det tyske rike svært mangfoldig og sammensatt. Det var tradisjonen, keiseren og keisermakten som bandt det hele sammen. Men omkring 1300 var riket i ferd med å splittes opp i et mylder av

Kart 5.7. Det tyske rikes grenser ca. 1300.

• Agram

DET POLITISKE EUROPAKARTET

Kart 5.8. Burgundrikets territorielle utvikling. Filip den dristige (1363-1404) i_

Filip den godmodige (1419-67)

Karl den dristige (1467-77) Områder under burgundisk innflytelse og beskyttelse

Slag

HOLI

ELDER

Boulogm • Brussel

BRABANT

LUXEMBOUI ibourg

NEDI

Auxerre

LOTHRIl ØVRE ELSAS*

* Lyon

103

104 KAPITTEL 5

autonome politiske enheter. Riksfyrstene var blitt de virkelige territorialherrene i Tyskland. Og det var innenfor deres områder, eller land (derav begrepet landseller territorialfyrster), at den moderne statsmakten skulle komme til å utvikle seg i de følgende hundreårene. Etter 1270 var keiseren å regne som den fremste blant riksfyrstene. I keiserdømmets velmaktsdager hadde det politiske tyngdepunktet ligget i de vestlige og midtre delene av riket. Der hadde keiserne hatt sine husmaktsområder. Men gradvis var disse områdene gått i oppløsning, blant annet som følge av en liberal forleningspolitikk. Dermed forvitret det materielle grunn­ laget for keisermakten i Tyskland. Dette var noe av årsaken til at keiserne av huset Hohenstaufen (1152-1250) forsøkte å etablere en alternativ basis for keiser­ makten i Italia. Med Frederik IFs død i 1252 viste denne politikken seg å ha vært feilslått, og riket ble kastet ut i en langvarig keiserløs periode hvor det var fritt fram for de mektigste herrene. Selv om hertugdømmet Luxembourg, pfalzgrevskapet ved Rhinen og erkebispedømmene Køln, Mainz og Trier fortsatt spilte en betydelig rolle i tysk politikk omkring 1300, var de vestlige delene av riket i ferd med å miste sin tradisjonelle lederstilling. Dels skyldtes dette frag­ menteringen av territoriell politisk makt i vest, dels økende politisk press fra Frankrike. Resultatet var at det politiske tyngdepunktet ved inngangen til sen­ middelalderen ble forskjøvet mot de større fyrstedømmene i sør og øst: Bayern, Østerrike, Brandenburg og Bohmen. Disse større og mindre fyrstedømmene var omgitt av et hav av ørsmå selvstyrte enheter, mange av dem med såkalt riksumiddelbar status. Det dreide seg om en rekke byer, samt de såkalte riksridderne. Riksumiddelbarheten innebar at disse var direkte underlagt keiseren og dermed uavhengige i forhold til landsfyrster og andre regionale makthavere. Selv om tyskerne fra 1270-årene igjen samlet seg om å velge én keiser, fantes det ikke lenger noen virkelig sentral riksledelse. Det tyske rike var ikke, og hadde heller aldri vært noen stat, selv om man til tider hadde hatt sterke keisere. Riksumiddelbarhet betydde derfor autonomi, og som helhet framsto Det tyske rike ved inngangen til senmiddelalderen som et konglomerat av store og små, mer eller mindre autonome områder. Det store spørsmålet i senmiddelalderen ble hva man skulle gjøre med keiserdømmet og hvordan den historiske tradisjonen skulle fortolkes. Til indre oppløsning svarte ytre sammenskrumping. Det tyske rike (regnum Theutonicum eller Theutonicorum), eller Heiliges Romisches Reich Deutscher Nation, som det ble kalt fra 1400-tallet av, ble mindre i senmiddelalderen, sam­ tidig som det politiske Tyskland på sett og vis ble større. Vi må se litt nærmere på dette paradokset. Det var i vest og sør riket skrumpet inn, der hvor den territorielle fragmen­ teringen var sterkest. De nederlandske provinsene og frihertugdømmet Burgund

DET POLITISKE EUROPAKARTET 105

Kart 5.9. Det sveitsiske edsforbundets territorielle utvikling.

gled gradvis vekk fra keiserdømmet og inn i det nye burgtmdriket, sammen med de franske områdene Flandern og hertugdømmet Burgtmd. 1 hjørnet mellom Frankrike, Tyskland og Italia var likeledes de sveitsiske kantonene i ferd med å løsrive seg fra Det tyske rike, mens de sørvestre om­ rådene (Dauphiné, Provence og bispedømmet Lyon) var godt på vei til å bli franske. Etter 1250 ble også de politiske båndene mellom Italia og Tyskland brutt. Selv om de tyske keiserne i begynnelsen av 1300-årene gjenopptok skikken med å ruste ut italiatog for å markere keisermaktens historiske posisjon der, førte ikke det til noen gjenopprettelse av det politiske fellesskapet. Etter 1350 ble i virkeligheten den gamle tysk-italienske keiserarven skrinlagt. På sett og vis ble riket mer tysk etter 1300. Italia og italienerne ble overlatt til seg selv fram til 1490-årene, da vakuumet etter det tysk-romerske keiserdømmet bli fylt av nye stormakter og stormaktsrivalisering: Frankrike, Habsburg og de osmanske tyr­ kerne. (Mer om Italia nedenfor s. 124) Ganske annerledes artet utviklingen seg i øst, hvor den tyske innflytelsen, både økonomisk, politisk og kulturelt, hadde vært jevnt stigende siden 1100tallet, og skulle fortsette å være det utover i senmiddelalderen, rett nok med

106 KAPITTEL 5

Kart 5.10. Den tyske østekspansjonen fram til ca. 1400.

enkelte tilbakeslag i 1400-årene. Forutsetningen for tysk innflytelse i Østmellom-Europa var den koloniseringsbølgen som i løpet av høymiddelalderen hadde skjøvet grensene for tysk bosetning østover fra Elben og i retning av Finskebukta, Polen og Donaubekkenet. Det tyske befolkningsinnslaget gjorde seg særlig gjeldende i de slaviske områdene som grenset opp mot Tyskland. Lenger øst ble den tyske bosetningen mer flekkvis. Men i de nye byene som vokste fram langs Østersjøen, fra Holstein i vest til Estland i øst, og nedover Østmellom-Europa, helt ned til Balkan, store som små, ble tyskerne dominerende. Der var det tysk språk, tysk kultur og tysk byrett som rådde, i nord liibecker-rett,

DET POLITISKE EUROPAKARTET 107

lenger sør og inn i landet niirnberger-rett. Disse byene ble å betrakte som tyske kolonier i et overveiende slavisk, baltisk, eller fmskugrisk bondeland. Selv om tyskerne nå er borte fra det østlige Europa har de bidratt til å gi det østeuro­ peiske bylandskapet et uutslettelig «tysk» preg. Resultatet av denne såkalte «Drang nach Osten» var altså store etniske blandingsområder under tysk domi­ nans. Og det var landsfyrstene som hadde ført an i denne østekspansjonen, og ikke keiseren, som hadde vært opptatt i Italia. Nye områder var imens blitt lagt til Det tyske rike, Bohmen, Mecklenburg, Pommern, Schlesien o.fl. Ekspansjo­ nen etter 1300 førte som nevnt ikke med seg noen tilsvarende justering av riks­ grensene. Riket ble ikke utvidet, selv om det «politiske», dels også «økono­ miske» og «kulturelle», Tyskland fortsatte å vokse utover 1300-tallet. Vi har allerede behandlet den økonomiske siden av østekspansjonen i forbindelse med Hansaen (ovenfor s. 71-74). Her skal vi kort skissere de politiske sidene ved utviklingen. Alt på 1200-tallet hadde de tyske ordensridderne satt seg fast i Baltikum. Det fromme formålet var å omvende hedninger. I løpet av 1300-tallet konsoli­ derte de sine territorielle posisjoner innerst i Østersjøen. Polakkene ble avstengt fra kystområdene, og danskene og svenskene måtte oppgi sine besittelser rundt Finskebukta. I 1346 avsto Valdemar Atterdag Estland til Den tyske orden, rik­ tignok mot økonomisk vederlag, og i 1390 fikk ordensridderne også kontrollen over Gotland som følge av kampen mellom dronning Margareta og Albrecht av Mecklenburg om den svenske tronen. Selv om Margareta etter noen år greide å vinne tilbake Gotland, var Den tyske orden ved slutten av århundret blitt en stormakt i østersjøområdet. Den tyske trusselen førte imidlertid til politisk samling blant naboene. I 1380-årene ble det dannet en polsk-litauisk union for å demme opp for den tyske ekspansjonen. Omtrent samtidig gikk de skandinaviske kongedømmene sammen i den såkalte Kalmarunionen, som svenske og danske historikere har sett som et tiltak for å demme opp for tysk innflytelse i Norden.6 Og i 1410 påførte polakkene ordensridderne et avgjø­ rende militært nederlag ved Tannenberg. Dermed var det satt bom for videre tyske framstøt i nordøst, og etter suksessive forhandlinger og stridigheter ble det sluttet endelig fred mellom Den tyske orden og Polen i Torun (Thorn) i 1466. Denne sikret polsk overhøyhet over ordensridderne, som fikk beholde landet som len under den polske krone. Frykten for fullstendig polsk dominans førte imidlertid til at ordensridderne søkte nærmere politisk kontakt med Det tyske rike. Blant annet begynte man å velge ordensmestre blant de ledende

6 Foruten kampen om hegemoniet i Norden mellom det norsk-danske kongehuset og fyrste' huset Mecklenburg, hører tysk ekspansjon nordover fra Holstein og opp i det danske Sønderjylland, det vil si hertugdømmet Slesvig, med i dette bildet.

108 KAPITTEL 5

tyske landsfyrstene. Slik ble det på 1500-tallet knyttet et fast bånd mellom landsfyrsten i Brandenburg og Ordensstaten, som etter gjennomføringen av reformasjonen der i 1525 fikk status av arvelig hertugdømme under den polske krone (hertugdømmet Preussen). Ut av denne forbindelsen vokste på 1700tallet en av Nord-Europas nye stormakter, kongedømmet Preussen. Kart 5.11. De rivaliserende dynastiene Luxembourgs, Wittelsbachs og Habsburgs husmaktområder.

DET POLITISKE EUROPAKARTET

109

Østmellom-Europas økende betydning for tyskerne førte som nevnt med seg at også det politiske tyngdepunktet innenfor riket ble forskjøvet østover. Det var de territorielle fyrstedømmene i dette området som skulle komme til å tegne den politiske utviklingen i Tyskland — og nærområdene — fra nå av, langs Østersjøen: Holstein, Mecklenburg, Pommern og Ordensstaten, lenger inn og sørover i landet: Brandenburg, Bohmen, Bayern og Østerrike. Kampen dem imellom og nabofyrstehusene i øst om herredømmet over land og folk skulle prege Østmellom-Europa fram til den endelige delingen av området mellom Østerrike, Preussen og Russland i 1770-årene. Oppløsningen av det systemet igjen etter første verdenskrig skulle skape ny ubalanse og føre til europeisk stor­ krig. På kart 5.11 ser vi at tre dynastiblokker kjempet om hegemoniet i de østlige delene av riket, Wittelsbach, Luxembourg og Habsburg. Først ute var Habs­ burg, da Rudolf i 1273 ble valgt til keiser etter at keisertronen hadde stått ledig en tyve års tid. Hans hovedoppgave skulle det bli å forhindre at kong Ottokar II av Bohmen (1230-78 av det tsjekkiske dynastiet pfemyslidene) bygget et storrike i den østlige delen av riket, og dermed forrykket balansen mellom landsfyrstene. Da Rudolf døde i 1291 hadde han greid, i alle fall midlertidig, å stoppe framveksten av et slikt stor-Bohmen. Samtidig hadde han sikret en posisjon for seg og sine etterkommere i donauområdet, nemlig Østerrike. Rudolf hørte opprinnelige hjemme i det området som skulle bli edsforbundet Sveits, og helt fram til delingen av habsburgerveldet i en spansk og en østerriksk del i 1550årene skulle denne todelte geopolitiske orienteringen komme til å prege habsburgernes politikk. Østerrike skulle likevel bli deres hovedbase i senmiddel­ alderen, og bestrebelsene på å utvide herredømmet i Østmellom-Europa hadde førsteprioritet, i alle fall før Karl V. Også fyrstene av huset Luxembourg hørte opprinnelig hjemme i vest. Da den siste pfemysliden Venzel III ble myrdet i 1306 forsøkte Habsburg å sikre seg kongedømmet i Bohmen. Men en koalisjon av bøhmiske høygeistlige og høyadelige, samt borgerne i Praha, som fryktet for at habsburgerne kunne bli dem for mektige, søkte støtte hos keiser Henrik VII av huset Luxembourg (1308—13). Hans sønn Johan ble derfor i 1310 viet til den siste kvinnelige ætling av det gamle tsjekkiske kongehuset og deretter anerkjente som konge av Bohmen. Som arvtager etter pfemyslidene mente Johan også at han hadde krav på den polske trone, og helt fram til 1335 kjempet han for å forene Bohmen og Polen. En passant kan det være verdt å merke seg at Johan av nasjonalitet sna­ rere var fransk enn tysk, og at han deltok aktivt på fransk side i krigen mellom England og Frankrike. Han falt under slaget ved Crécy. Sønnen Karl skulle lik­ som farfaren Henrik bli tysk keiser, og i hundreåret som fulgte skulle luxem-

110 KAPITTEL 5

Kart 5.12. Ottokar Us bohmiske storrike.

ØSTERSJØEN

MECKLENBURG

Stettin»