Drømmen om Europa 8202133475 [PDF]

Zitiervorschau

Drømmen om Europa Amt Stefansen

J.W. Cappelens Forlag a-s

© 1992, J.W. Cappelens Forlag a.s Omslag: Marius Renberg/Séan Brewer Trykt i Tangen Grafiske Senter AS, Drammen, 1992 Innbinding: Kristoffer Johnsen, Skien

ISBN 82-02-13347-5

Til Anett

Innhold Innledning 9 Prolog 11

DEL 1 Historiens hevn 17 Kruttønna som eksploderte 24 Den vanskelige friheten 46 «Den beste sport er negermord!»

70

DEL 2 Den tunge arven 95 Honeckers fallittbo 116 Fra Solidaritet til splittelse 134 Myk revolusjon - hard hverdag 154 Gulasj-kapitalisme 170 Imperiet som falt 182

DEL 3 Et nytt jernteppe? 197 Den smertefulle gjenforeningen Det europeiske hus 232 Epilog 265 Kilder 267

212

Innledning

Kommunismens fall i Europa er den viktigste begivenheten i vår verdensdel etter den annen verdenskrig. Sammenbruddet har skjedd i to bølger: i det sovjetiske innflytelsesområdet i Østeuropa høsten 1989, og i sovjetstaten selv to år senere, noe som også førte til at Sovjetunionen gikk i graven. Denne utviklingen har også bidratt sterkt til at en annen flernasjonal føderasjon, Jugoslavia, er gått i oppløsning. Sammenbruddet for kommunismen og de direkte følgene av dette: Jemteppets fall og Tysklands samling, er i dag hovedpremisser for alle de viktigste prosessene i det nye Europa. I de fire første kapitlene vil jeg se på de problemene som ble holdt skjult under kommunismen, og som nå vender tilbake fra historiens mørke: nasjonalisme, fremmedhat og fascisme. Den tragiske borgerkrigen i det nå oppløste Jugoslavia får bred plass - det samme gjør oppsvinget av høyreekstremisme og fremmedhat i det nye Tyskland. I neste del - kapitlene fem til ti - retter jeg søkelyset på pro­ blemer som er blitt skapt av de kommunistiske regimene: en fullstendig skakkjørt økonomi, de omfattende ødeleggelsene av natur og miljø, og kanskje aller verst: de mennekelige kva­ liteter dette systemet har frembrakt. «Å endre mennesket selv, er den tyngste oppgaven vi står overfor,» sa Tsjekkoslovakias president Våclav Havel i et intervju jeg gjorde med ham. Denne tunge arven har ført til at folk i den tidligere Østblok­ ken er blitt stadig fattigere og mer misfornøyd etter at de nye, 9

demokratiske myndighetene overtok og satte i gang sine reformprogrammer. Faren for en sosial eksplosjon truer derfor nå flere av de tidligere kommunistlandene. I den siste delen - kapitlene elleve, tolv og tretten - er temaet det nye, felles Europa der både muligheter og vanske­ ligheter synes større enn på svært lenge. Den største mulighe­ ten ligger i det enestående verdifellesskapet som har oppstått i vår gamle verdensdel etter kommunismens fall. I det nye “europeiske hus” er i prinsippet alle innbyggerne enige om målene: demokrati, markedsøkonomi og frihet for enkeltmen­ nesket. Likevel ser vi at det har oppstått en rekke nye konflik­ ter og problemer som gjør fremtiden uviss. Samtidig som trus­ selen om et storangrep er borte, er det blitt større risiko for at mindre branner oppstår og sprer seg. For Europa som helhet har Jemteppets fall ført til mer trygghet og mindre stabilitet. Usikkerhet skaper også den stadig klarere fattigdomsgrensen mellom øst og vest. En massevandring vestover som følge av økonomisk sammenbrudd i de nye demokratiene i øst er det store marerittet for vesteuropeiske ledere. Og sist men ikke minst har Tysklands samling og gjeninntreden som politisk stormakt i Europa ført til betydelig bekymring. Dette var også den viktigste drivkraften i EF-landenes vedtak i Maastricht i desember i fjor om et tettere politisk og økonomisk samar­ beid. At hele denne avtalens skjebne nå er uviss etter Dan­ marks nei under folkeavstemningen i sommer, gir i dette per­ spektivet sterk grunn til bekymring. Det synes fortsatt langt frem før drømmen om et Europa i fred og fordragelighet kan bli til virkelighet.

Berlin, juli 1992 Arnt Stefansen

Prolog

Det er som om naturen selv vet hva som forestår. Tordenguden slår noen illevarslende slag med hammeren mens himmelen kler seg i svart - så blir landskapet opplyst av hissige lynblink før vannmassene slippes løs. I løpet av noen minutter er vei­ banen forvandlet til den strieste strøm. Og til tross for at vindusviskerne jobber på spreng er sikten lik null. Jeg gir opp og svinger inn til veikanten. Pokker også! Etter en lang, slit­ som dag bak rattet går jeg kanskje glipp av hele moroa. Men heldigvis: Uværet er like kortvarig som det er vold­ somt. Etter en drøy halvtime kan ferden fortsette, selv om det går ytterst trått de første milene. Radioen begynner sin sen­ ding fra den store folkefesten. Jeg forbanner værgudene og trår enda litt hardere på gasspedalen. Den velkjente sitringen i kroppen bekrefter at noe stort er i vente. Endelig ser jeg de første lysene fra hovedstaden. Presiden­ ten er allerede i gang med sin tale. «Et nytt land er født i vår gamle verdensdel,» sier han. Så lett blir det neppe, tenker jeg. Datoen er 25. juni. En skjebnedag for Europa. Jeg var i den ungarske hovedstaden Budapest da nyheten kom om at myndighetene i Slovenia og Kroatia hadde frem­ skyndet sin erklæring om uavhengighet. Ved å gå i gang ett døgn tidligere enn kunngjort tok de den jugoslaviske ledelsen på sengen. For myndighetene i Slovenia ga denne tidsgevinsten avgjørende fordeler. I motsetning til sine kroatiske naboer hadde de nemlig besluttet en øyeblikkelig løsrivelse fra staten Jugoslavia - en ren krigserklæring til generalene i

11

Beograd! I denne situasjonen hadde jeg bare én fornuftig ting å gjøre: å komme meg til den slovenske hovedstaden Ljubljana.

Jeg har derfor lagt et solid stykke Europa - Ungarn, Kroatia og det meste av Slovenia - bak meg da jeg sent på kvelden kjører inn i en by kledd i sin fineste frihetsskrud. Festkledde mennes­ ker fyller gatene med jubel og sang, og overalt vaier det blå, hvite og røde slovenske flagget - frihetssymbolet fremfor noe. På den store plassen foran nasjonalforsamlingen pågår fortsatt det store folkemøtet som jeg har fulgt gjennom bilradioen. Stemningen blir nærmest ekstatisk etter hvert som republik­ kens fremste ledere trer frem på rekke og rad. Det er en form for nasjonal masseterapi som finner sted - alle støtter og opp­ muntrer hverandre nå i den nyfødte statens skjebnestund. For alle vet så inderlig vel hvilke krefter de har utfordret. Etter den gripende sluttseremonien går feiringen over i uformelle festligheter med musikk og dans i sentrumsgatene. Jeg finner tiden moden til å komme folk litt nærmere inn på livet. En runde med båndopptageren er en takknemlig jobb denne kvelden. De aller fleste er mer enn villige til å dele sine tanker med en journalist fra utlandet. De snakker nærmest i munnen på hverandre med glød i unge ansikter. De snakker om glede og frihet - om at fremtiden er deres, selv om den blir vanskelig. Men myndighetene i Beograd da? og de militære? Kan de bli sittende rolig og se på dette? De unge ser på hver­ andre. Pause og usikre blikk. «De kan ikke sette inn Hæren. Det våger de ikke,» sier en. Tapre smil og nikk i flokken. «Nei, det våger de ikke!» Slovenia feirer sin frihet og vet ikke at panserkolonnene allerede er underveis. Jeg tenker ofte på den egenartede atmosfæren av ungdomme­ lig glede og fremtidstro jeg opplevde i den slovenske hoved12

staden denne vanne sommernatten. Ikke bare fordi det var en helt særegen personlig opplevelse, men også fordi Slovenias frihetsfest markerte slutten på en epoke i europeisk historie: slutten på en av de lengste perioder med fred i vår verdensdel i nyere tid. For neste morgen rullet den jugoslaviske Hærens stridsvogner gjennom den trassige republikken og erstattet fremtidstroen med krigens gru. Etter to år i frihetens, fredens og demokratiets tegn er til­ bakeslaget fryktelig: krig i Europa for første gang siden den annen verdenskrig...

Del 1

Historiens hevn

Men historien var ikke slutt... Lykkelig uvitende om den oppsikt hans beskjedne vitenskape­ lige arbeid skulle vekke, leverte den da ukjente amerikanske historikeren og diplomaten Francis Fukuyama sin artikkel til det utenrikspolitiske tidsskriftet The National Interest. Tids­ punktet var høsten 1989, og Fukuyama hadde gjort seg noen tanker om den begivenheten en hel verden var opptatt av i øyeblikket: kommunismens fall i Østeuropa. Normalt ville en slik artikkel ha lidd samme skjebne som de aller fleste andre i det enorme amerikanske avis- og tidsskriftmarkedet: blitt for­ bigått i tilnærmet taushet. Men av en spesiell og lite smigrende årsak ble akkurat Fukuyama sitert verden over. Artikkelen med tittelen «Historiens slutt» ble nemlig av mange fremhevet som et skoleeksempel på overfladisk historieanalyse. Francis Fukuyama slo fast at kommunismens sammen­ brudd i Østeuropa denne høsten var den definitive slutten på en 200 år gammel kamp mellom motstridende ideologier: demokrati og liberale ideer på den ene siden mot, i tur og orden: enevelde, sosialisme, fascisme og nazisme, og til slutt: kommunisme - på den annen. «Konger og potentater er fjer­ net fra sine troner. De som ennå sitter har bare symbolsk makt og lederskap. Nazismen og fascismen gikk i graven sammen med Adolf Hitlers Tredje Rike, og nå etter de gamle regime­ nes sammenbrudd i Østeuropa er også kommunismen havnet på historiens søppelplass. Liberalismen og demokratiet har triumfert - historien er slutt,» erklærte forfatteren. Og i den 17

første begeistringen over de østeuropeiske folkenes frigjøring denne historiske høsten var mange langt på vei villige til å gi ham rett, selv om det så langt fra manglet på advarsler. I etter­ tid er det blitt ytterst tvilsomt om uttrykket «Historiens slutt» er en dekkende beskrivelse av det som skjedde da Jernteppet gjennom Europa opphørte å eksistere. (At forfatteren senere har nyansert sine tanker i en bok som er blitt en betydelig suk­ sess, er en annen sak.) Utviklingen de siste par årene peker i hvert fall i retning av at 1990-årene kan bli det mest urolige tiår i Europa i hele etterkrigstiden - en periode der de mør­ keste krefter i vår verdensdels historie stikker hodet frem igjen. Snarere enn slutten på historien kan tiden etter kommu­ nismens fall i øst komme til å bli beskrevet som «Historiens hevn»! I europeisk historie de siste hundreårene er det krig og uro som har vært normaltilstanden. Perioden fra slutten av den annen verdenskrig til borgerkrigen i Slovenia og senere i Kroatia er faktisk en av de lengste perioder uten regulær krigføring i vår verdensdel i nyere tid. At denne lange freden oppsto mens halve Europa var sperret inne og verdensdelen var preget av et grotesk øst-vest-fiendebilde, er et dystert europeisk paradoks. Etter at Jernteppet falt gikk det altså bare drøye halvannet år før ver­ densdelen var «tilbake til sitt gamle jeg». Jugoslavias grusomme broderkrig er det mest tragiske eksemplet på hvilke krefter som har ligget nedfrosset i fire tiår med kommunistisk istid. Da borgerkrigen brøt løs var det som om 45 år av historien var klippet bort - som om blodet ennå ikke hadde størknet etter de bestialske ugjerningene serbere og kroater gjorde mot hverandre under den annen verdens­ krig. Så intenst og primitivt kan hatet mellom to folk i samme land være - i humanismens verdensdel i 1990-årene. Men den ekstreme nasjonalismen er langtfra noe eget jugoslavisk feno­ men. Vi har sett den i sin rendyrkede form også i Slovakia, der

18

den fascistiske Tiso-staten fra den annen verdenskrig er blitt det store forbildet for de mest ytterliggående forkjemperne for løsrivelse fra Tsjekkoslovakia, i Ungarn der ytterliggående agitatorer nå gjenoppliver drømmen om et nytt «stor-Ungam» og ikke minst: i en rekke områder av Samveldet av Uavhen­ gige Stater - det tidligere Sovjetunionen. Nasjonalismen er heller ikke noe som begrenser seg til det tidligere kommunis­ tiske Østeuropa. Spansk Baskerland og Nord-Irland er eksemp­ ler gode nok. I tillegg har nasjonalismen i øst fått gamle nasjo­ nale strenger til å vibrere på ny i en rekke andre vestlige områ­ der - som i Skottland og Wales, på den franske øya Korsika og i det tidligere så blodige konfliktområdet Sør-Tyrol i Italia. Denne «indre trusselen» mot statene i Vesteuropa er utvilsomt en av grunnene til at de vestlige regjeringene har vært så avventende med å anerkjenne nye stater i øst - som de baltiske og de tidligere jugoslaviske republikkene. For å unngå å bli misforstått vil jeg også understreke at nasjonalisme i seg selv ikke nødvendigvis er noe negativt. Barnetoget på Karl Johan 17. mai er også en form for nasjonalisme selv om vi gjeme bruker det hyggeligere ordet «nasjonalfølelse» når vi omtaler fenomenet. Opptog med vaiende slovakiske flagg i Bratislava er naturlig nok blitt gjen­ stand for ganske andre reaksjoner rundt om i verden. For ikke å snakke om hva som hadde skjedd hvis det nye, store Tysk­ land hadde markert årsdagen for den tyske samlingen med noe tilnærmet den uhemmede nasjonale fryd vi nordmenn legger for dagen på vår nasjonaldag! Det er når nasjonalfølelsen blir innestengt og undertrykket eller retter seg mot andre nasjoner og folkeslag at den blir eksplosiv og farlig.

Men vår verdensdels historie hevner seg også på andre måter enn gjennom oppblomstringen av nasjonalismen. Uhyre skremmende og tragisk er det at Europas kanskje største for­ brytelse noensinne - Holocaust - ikke synes å ha vært lærdom

19

nok for nye generasjoner. Over hele den tidligere Østblokken ser vi igjen eksempler på at jødene blir syndebukker når den økonomiske hverdagen blir vanskelig eller umulig å holde ut. Verst er det trolig i det nye Russland der en av landets mest populære politikere, superpopulisten Vladimir Sjirinovskij, åpent har truet med nye pogromer mot jødene. Men det vok­ sende jødehatet er klart synlig også i Ungarn, som har den største jødiske befolkningen i Østeuropa. Ja, til og med i Polen svarer hele 34 prosent av befolkningen i en undersøkelse at de hater jøder - dette i et land som er så godt som tømt for sin jødiske befolkning! Og i Slovakia benektet sist vinter et med­ lem av den tsjekkoslovakiske nasjonalforsamlingen at 6 milli­ oner jøder ble myrdet under den annen verdenskrig. Det skjedde i et intervju med denne forfatteren for åpent TVkamera! En annen gruppe som også opplevde sitt Holocaust sigøynerne - får en lignende behandling. Særlig skremmende er utviklingen i Romania, men tendensene til trakassering og overgrep mot sigøynerne i Tsjekkoslovakia er også økende. Arm i arm med denne utviklingen går fremveksten av nynazismen i det tidligere DDR. «Den beste sport er negermord!» sto det på en husvegg da jeg besøkte den lille byen Hoyerswerda i den østtyske delstaten Sachsen i fjor høst - og det i et område som ifølge 40 års DDR-propaganda var «rens­ ket for nazismens og fascismens gift». Nettopp Hoyerswerda er forøvrig blitt selve symbolet på fremveksten av nynazismen og fremmedhatet i den østlige delen av det nye Tyskland. Fra denne byen ble flere hundre asylsøkere fordrevet av rasistisk ramp mens befolkningen sto langs veikanten og applauderte. Sist utlendinger i Tyskland ble utsatt for så alvorlige overgrep het landets leder Adolf Hitler! Den onde med bart står for­ resten høyere i kurs enn på noe annet tidspunkt siden han for­ lot det jordiske. Hans fødselsdag blir nå regelmessig feiret med nynazistiske arrangementer i flere tyske byer - først og fremst i den østlige delen av landet. Angrep mot asylboliger er 20

blitt en del av dagens orden i det nye Tyskland. I flere tilfeller har denne uhyggelige volden, som også rammer små barn, ført til tap av menneskeliv.

Ekstrem Nasjonalisme - fascisme - rasisme - antisemittisme - nynazisme - demokratiets fiender har slett ikke gitt opp. De mørke ideologiene mange trodde var avgått ved døden i det østlige Europa lå i virkeligheten bare i dvale. Nå stikker de sine heslige hoder opp over hele dette området. Og livet selv bekrefter nok en gang at økonomisk forfall, arbeidsløshet og fortvilelse blant millionmassene er den beste grobunn for disse ondskapens evangelier.

De tre årene som er gått etter at østeuropeerne kastet sine len­ ker har også vært en klar påminnelse om hvor svake de demo­ kratiske tradisjonene er i denne delen av Europa. Med et visst unntak av Tsjekkoslovakia har samtlige land - Albania og Jugoslavia med tidligere republikker inkludert - bare opplevd demokratiet som et kort mellomspill. I Polen kom den polskkanadiske forretningsmannen og populisten Stanislav Tyminski på annenplass etter Lech Walesa i presidentvalget i desem­ ber 1990. Og i det første helt frie valg til nasjonalforsamling på mer enn 50 år ble hele 29 partier valgt inn i det nye polske parlamentet, noe som skapte en nærmest umulig politisk situ­ asjon i landet. I Ungarn har den manglende oppslutningen i flere av lokalvalgene vist at troen på at demokratiet kan gi folk et bedre liv, er ytterst sviktende. Det nå splittede Tsjekko­ slovakia har det siste året praktisert en lov som vekker dyp bekymring hos landets gode venner i vest. Ifølge denne såkalte Lustace (Renselsesloven) skal alle som har hatt posi­ sjoner under det tidligere kommunistregimet utelukkes fra offentlig tjeneste i fem år. I Romania har landets myndigheter - Den Nasjonale Redningsfronten - ført en politikk overfor opposisjonen som har fått mange regjeringer og observatører 21

til å sette store spørsmålstegn ved deres demokratiske sinne­ lag. Og sist men ikke minst: De ulykkelige albanerne måtte gå to ganger til valg før de innså at de måtte kvitte seg med det regimet som hadde gjort landet til Europas usleste fattighus. Det er disse svake demokratiske tradisjonene, kombinert med en stadig dypere økonomisk krise som følge av kommunist-regimenes fallitt som har fått mange til å bruke det skrem­ mende uttrykket «Weimarisering» om det som skjer i det øst­ lige Europa. Uttrykket henspiller på den tyske Weimarrepublikken som ble opprettet etter den første verdenskrig - en republikk som ble et tragisk mellomspill og en forutsetning for Adolf Hitlers maktovertakelse. Kjernen i Weimarrepublikkens tragedie var nettopp kombinasjonen «svakt demokrati økonomisk krise». Observatører med sans for dramatiske effekter har trukket paralleller mellom året 1992 og det dystre årstallet i europeisk historie: 1932 - året da Adolf Hitlers nazi­ parti NSDAP vant det tyske Riksdagsvalget og la grunnlaget for sin maktovertakelse i landet. Men selv om historien nesten aldri gjentar seg, så er det et faktum at den stadige forver­ ringen av levekårene i de tidligere kommunistlandene allerede har fått enkelte grupper til å vende demokratiet ryggen og etterlyse «den sterke mann». «Historiens hevn» eller en epoke med fred, samarbeid, demo­ krati og velstand i vår gamle, stridbare verdensdel? Det er 1990-årenes store spørsmål. Skyggene fra fortiden er påtreng­ ende, skremmende og mange - men mulighetene for å skape trivsel og orden i det «europeiske hus» synes på mange måter også større enn noensinne. For ikke siden den franske revolu­ sjon, som for alvor brakte nasjonalismen inn på den euro­ peiske arenaen, har det hersket større politisk harmoni mellom statene i Europa. Fiendebildene er borte og et enestående poli­ tisk verdifellesskap har inntrådt - et fellesskap der demokra­ tiet, rettsstaten og individets frihet er blitt honnørord fra

22

Atlanterhavet til Ural. På den annen side er velstandskløften mellom de to delene av vår verdensdel skremmende stor, og den øker hele tiden. En destabilisering som følge av en massevandring fra øst til vest har derfor etter manges mening over­ tatt for øst-vest-konflikten som den største trusselen mot sik­ kerheten i Europa. En folkevandring av millioner av mennes­ ker fra de tidligere Østblokklandene er i dag de vestlige statsledernes største mareritt. Samtidig opplever vi en stadig økende usikkerhet i det avgjørende spørsmålet om hvilken arkitektur det europeiske huset kommer til å få. Hovedtendensen er riktignok fortsatt at den vestlige delen organiserer seg i et stadig tettere økono­ misk og politisk fellesskap mens den østlige splittes opp i sta­ dig flere nasjonalstater. Men samtidig har den sterke skepsisen mot Maastricht-avtalen vist at folk i Vesteuropa er kommet i tvil om hvor raskt og hvor langt denne samlingen bør gå. I til­ legg viser østeuropeemes sterke ønske om å komme med i de vestlige organisasjonene at splittelse bare er en del av bildet i den tidligere Østblokken. Det er i alle fall ingen fasit på hvil­ ken av de to tendensene - samling eller oppløsning - som kommer til å seire. En dyster påminnelse i så måte er den sterke motstanden som har oppstått i det nye Tyskland mot å bli sterkere bundet til et felles Europa. Tre år etter murens fall og etter to år i frihetens bakrus er det grunn til å hevde at både farer og muligheter er større enn på svært lenge for vår gamle verdensdel. Med tragedien Jugosla­ via, kuppforsøket i Moskva og konfliktene i det tidligere Sov­ jetunionen som solid ballast og ytterst nærværende påminnel­ ser om hvor galt det kan gå, fortsetter vi videre inn i tiåret som er blitt kalt Europas tiår. Men at starten for det nye Europa er blitt langt vanskeligere enn ventet, kan man vanskelig være uenig i.

Kruttønna som eksploderte

Glimt fra en grusom virkelighet Stanken er fryktelig. Det lukter brent og kvalmende søtaktig på en gang. Plassen foran meg er mørklagt og jeg ser bare kon­ turene av det utbrente helikoptervraket som ligger i veikanten, veltet over på siden som et dødt dyr. Jeg går nærmere for å se bedre, men stanser brått da jeg sparker borti noe mykt som lig­ ger på asfalten. Den kvalmende lukten er nå mye kraftigere, og jeg greier med nød og neppe å unngå å brekke meg da jeg ser at det som ligger der er innvollene fra et menneske. Jeg har sett mer enn nok og kjører tilbake til hotellet for å skrive kvel­ dens siste nyhetsrapport - den niende eller tiende denne dra­ matiske dagen. Det er etpar-tre timer siden den første meldingen kom om at de slovenske myndighetene har skutt ned et av Hærens helikoptre. Men på grunn av det strenge vaktholdet etter nedskytningen har det først nå vært mulig å ta seg frem til stedet i utkanten av byen for å få historien bekreftet. Vår kjentmann mener å vite at det var fire serbiske soldater i helikopteret og at alle omkom. Opplysningen viser seg senere å være helt korrekt. Det er slett ikke enkelt å ta seg frem i den slovenske hovedsta­ den denne kvelden. Ljubljana er nå en beleiret by der busser og lastebiler, svære tømmerstokker og massive metallsperringer sperrer gatene og gjør all bevegelse ytterst vanskelig. Ved alle sperringer står det soldater fra det slovenske heimevernet, og både på frem- og tilbaketuren blir vi stanset flere ganger selv om vår mann kjenner de listige omveier som finnes. 24

Datoen er 27. juni 1991 og akkurat denne kvelden erklærer den slovenske forsvarsministeren Janisz Jansa i en dramatisk tale i det lokale fjernsynet at republikken er i full krig og at mange allerede er falt. Det skal senere vise seg at det drepte serbiske helikoptermannskapet er blant krigens aller første ofre. Lite aner jeg at det jeg har opplevd denne kvelden bare er de første spede tonene i en dødsmesse Europa ikke har opp­ levd maken til siden Adolf Hitlers Tredje Rike styrtet sammen våren 1945. For krigen i Slovenia blir som kjent bare en for­ siktig forsmak på de grusomhetene som skal komme - i Kro­ atia og i den etnisk mest eksplosive av de daværende jugosla­ viske republikkene: Bosnia-Herzegovina. Å gi en fullstendig oversikt over det som skjedde da krutttønna Jugoslavia eksploderte krever en bok i seg selv. Jeg vil derfor bare kort la de viktigste begivenhetene flimre forbi i form av korte nyhetsoverskrifter - i hovedsak hentet fra mine egne rapporter i TV og radio:

- 25.6.91: Slovenia og Kroatia erklærer uavhengighet. Men de kroatiske myndighetene sier de fortsatt regner republikken som en del av Jugoslavia. - 27.6.91: Krig i Slovenia, sier republikkens forsvarsminister. Mer enn 100 mennesker skal være drept eller såret. - 2.7.91: Flyangrep mot Slovenias hovedstad Ljubljana. Befolkningen i tilfluktsrommene. Den jugoslaviske Hæren truer med storoffensiv mot «utbryterrepublikken». - 4.7.91: Våpenhvile og forhandlinger mellom Hæren og det slovenske Heimevernet. Fortsatt uenighet om hvem som skal ha kontroll over de slovenske grensepostene. - 6.7.91: Krigen i Slovenia er slutt. Enighet om en avtale under møte mellom utsendinger fra EF og de stridende partene. De militære har i praksis gitt opp sitt felttog i republikken. - 7.7.91: Fredsavtale der Slovenia og Kroatia legger sine uavhengighetserklæringer «på is» i tre måneder. Men stadig

25

økende spenning og daglige trefninger i Kroatia. - 15.7.91: Kamper mellom jugoslaviske hærstyrker og kroa­ tisk heimevern. Store tap ifølge kroatisk radio. - 25.7.91: Kroatia forbereder seg på en lang og hard krig mot Serbia, sier den kroatiske forsvarsministeren. - 7.9.91: EFs Fredskonferanse om Jugoslavia starter i Haag i Nederland. Men kampene fortsetter for fullt i Kroatia. - 9.9.91: Overveldende flertall for uavhengighet ved folkeav­ stemningen i Makedonia. Men republikken vil foreløpig for­ bli en del av Jugoslavia. - 10.9.91: Serbiske styrker har kontroll over omlag en tredel av Kroatia, opplyser utenlandske observatører. Nye harde angrep mot byen Ossiek i den østlige delen av republikken. Titusener flykter fra kampområdene. - 19.9.91: Kampene fortsetter i Kroatia til tross for våpenhvileavtalen som er trådt i kraft. Mer enn tusen mennesker skal være drept hittil i konflikten. - 3.10.91: Serbia og deres nære allierte, Montenegro, tar kon­ trollen over det jugoslaviske Presidentrådet. Den serbiske ledelsen har fra nå av all makt i Jugoslavias statsledelse. - 2.11.91: Slaget om Dubrovnik raser for fullt. Flere bygninger skadd i den berømte kroatiske middelalderbyen. - 9.11.91: Den jugoslaviske ledelsen ber FN sende en freds­ bevarende styrke til Kroatia. Ny utvikling i den fastlåste kon­ flikten. - 6.12.91: Hæren angriper Dubrovnik med tungt artilleri. Store ødeleggelser på den unike middelalderbebyggelsen i den gamle bydelen. - 16.12.91: EF går med på kravet fra Tyskland om å aner­ kjenne Slovenia og Kroatia som uavhengige stater. Anerkjen­ nelsen skal skje i midten av januar 1992. - 31.12.91: Mer enn 6.000 mennesker skal ha mistet livet i borgerkrigen i Kroatia. Nye voldsomme angrep mot den kroa­ tiske byen Karlovac, sørvest for hovedstaden Zagreb. 26

- 3.1.92: De stridende partene i den jugoslaviske borger­ krigen enige om en våpenhvile. - 4.1.92: Kampene stilner i Kroatia. Bare spredte trefninger etter at den siste våpenhvilen - den femtende i tallet - trådte i kraft. - 15.1.92: Alle de 12 landene i EF anerkjenner Kroatia og Slo­ venia som egne stater. Dette markerer slutten på staten Jugo­ slavia i sin opprinnelige form. Den serbiske ledelsen fordøm­ mer EF-landenes beslutning. - 17.2.92: Serbisk leder i Kroatia som var imot FNs fredsplan avsatt. Alt klart for innsats av fredsstyrker fra FN. - 27.2.92: Serbias president Slobodan Milosevic sier at bor­ gerkrigen mot Kroatia er slutt. Men det pågår stadig mindre kamper i den østlige delen av Kroatia. - 29.2.92: Folkeavstemning i republikken Bosnia-Herzegovina. Vold og uro preger avstemningen som blir boikottet av det serbiske mindretallet. - 2.3.92: Barrikader og skyting i hovedstaden Sarajevo i repu­ blikken Bosnia-Herzegovina etter at flertallet stemte for uav­ hengighet. Det serbiske mindretallet truer med full borger­ krig. Fire av de seks jugoslaviske republikkene har nå stemt for uavhengighet. - 24.3.92: Nye sammenstøt både i Kroatia og i Bosnia-Herze­ govina. Men ingen endringer i FNs arbeid med å sette inn fredsstyrker i Kroatia. En styrke på rundt 14.000 soldater blir nå gradvis utplassert i konfliktområdene i Kroatia. - 6.4.92: EF-landene anerkjenner Bosnia-Herzegovina som en egen stat. Men Makedonia blir ikke anerkjent - uløste spørsmål i forhold til naboen Hellas er hovedårsaken. - 7.4.92: Harde kamper i Bosnia-Herzegovina. Det serbiske mindretallet erklærer et område i Bosnia som en «selvstendig serbisk republikk». - 20.4.92: Den nye staten på randen til full borgerkrig. De stri­ dende partene: serberne (støttet av den jugoslaviske Hæren) 27

på den ene siden, og muslimene og kroatene på den annen, mobiliserer og reiser barrikader over hele landet. Omfattende kamper har allerede kostet mer enn 200 menneskeliv. Nær­ mere 200.000 mennesker har flyktet fra sine hjem. - 27.4.92: Serbia og Montenegro, de to eneste av de seks opp­ rinnelige jugoslaviske republikkene som ikke har erklært uav­ hengighet, danner et «mini-Jugoslavia». Hensikten er å overta Jugoslavias plass internasjonalt, men svært få land anerkjen­ ner den «nye» staten. - 2.5.92: Borgerkrigen er et faktum. Harde kamper i den bosniske hovedstaden Sarajevo. Landets president Alija Izetbegovic blir tatt til fange av Hæren da han kommer tilbake fra en EF-konferanse i Portugal, men blir løslatt etter kraftige pro­ tester. De serbiske styrkene har satt i verk en plan om å skape «rene» serbiske områder i deler av landet. I flere områder der muslimer og kroater er i mindretall blir de drevet på flukt og deres landsbyer jevnet med jorden. - 11.5.92: Serbisk storoffensiv mot Sarajevo - trolig for å gjøre byen til en del av «den serbiske republikken» i Bosnia. Den bosniske hovedstaden blir fra nå av beleiret og utsatt for et intenst bombardement med artilleri og bombekastere. - 28.5.92: De serbiske styrkene i Sarajevo skyter med bombe­ kastere rett inn i en mengde ubevæpnede sivile som står i kø foran et brødutsalg. Rundt 20 mennesker blir drept og mer enn 150 skadd. Massakren utløser raseri og forferdelse verden over. Ugjerningen fører til at FN vedtar full økonomisk boi­ kott av «rest-Jugoslavia». - 7.6.92: Kraftig serbisk bombardement mot Sarajevo hele pinsehelgen. Mer enn 30 mennesker blir drept. Mangelen på mat, vann og medisiner blant de vel 300.000 innbyggerne er stor. Kamper også flere andre steder i landet. De serbiske styr­ kene og Hæren kontrollerer nå rundt to tredeler av BosniaHerzegovinas landområde. - 18.6.92: Kroatias president Franjo Tudjmann lover den bos28

niske ledelsen full støtte i borgerkrigen hvis det kommer en anmodning om det. - 27.6.92: Den franske presidenten Fran^ois Mitterrand besø­ ker Sarajevo. Situasjonen i den bosniske hovedstaden er kritisk - to måneders beleiring og bombardement fra de serbiske styr­ kene som har forskanset seg på høydene rundt byen. Det er nå et sterkt internasjonalt press mot de serbiske styrkene for å få åpnet flyplassen slik at hjelpeforsyninger kan bringes inn. - 29.6.92: Serberne overgir kontrollen over Sarajevo flyplass til FN. Det første hjelpeflyet kommer noen timer senere. En inter­ nasjonal luftbro gjør slutt på den mest akutte nøden i byen. - 11.7.92: Ny serbisk storoffensiv i Bosnia-Herzegovina. Daglige rapporter om «etnisk rensing» og de grusomste over­ grep mot sivilbefolkningen. Strømmen av flyktninger øker voldsomt hele juli. - 2.8.92: En buss med barnehjemsbarn blir beskutt av snik­ skyttere under evakuering fra Sarajevo. To av barna blir drept. - 4.8.92: Under begravelsen for de to barna i Sarajevo blir det skutt med bombekastere mot kirkegården. Bestemoren til en av de drepte blir såret. - 6.8.92: En britisk TV-reportasje avslører sjokkerende for­ hold i en av de serbiske fangeleirene i Bosnia-Herzegovina. Bildene av de åpenbart utsultede og mishandlede fangene øker presset på de vestlige land. - 14.8.92: FN vedtar en resolusjon som gir adgang til å bruke militær makt for å få frem humanitær hjelp til den bosniske befolkningen. Når dette skrives har vedtaket likevel ikke ført til noen form for militær intervensjon i landet. En slik glimtvis fremstilling gjengir selvsagt bare en liten flik av den bunnløse jugoslaviske tragedien. En tragedie som først og fremst handler om de frykteligste menneskelige lidelser og om materielle ødeleggelser det vil ta mange år å bøte på. Men det er vel nettopp i slike korte glimt det store publikum har 29

opplevd det hele: dramatiske TV-bilder, hardtslående avisoverskrifter og en strøm av korte nyhetsmeldinger. Så er da heller ikke den jugoslaviske konflikten av en slik art at den kan forklares innenfor rammen av de tilmålte minutter eller spaltemillimeter en journalist normalt har til rådighet.

Dømt til å mislykkes? Bare de færreste blant det store publikum har vel full oversikt over hva det besto av - landet som det siste året har gått stadig mer i oppløsning. For oversiktens skyld tar jeg derfor med en kort presentasjon av de seks republikkene som frem til 15. januar i år utgjorde staten Jugoslavia: SLOVENIA: Den klart rikeste av republikkene. Med 1,9 mil­ lioner innbyggere - 8 prosent av landets befolkning - sto Slo­ venia for nærmere 20 prosent av den samlede produksjonen. Slovenia er også det nasjonalt mest ensartede området i det tidligere Jugoslavia. Det store flertallet av befolkningen er katolsk. Hovedstad er Ljubljana med rundt 300.000 innbyg­ gere.

KROATIA: Den nest største av republikkene, med rundt 4,6 millioner innbyggere. Men bare rundt 3,4 millioner er etniske kroater - hele 600.000 er serbere. Flertallet av befolkningen er katolsk. Levestandarden var før borgerkrigen klart høyere enn landsgjennomsnittet, men lavere enn i Slovenia. Hovedstad er Zagreb med omlag 770.000 innbyggere. BOSNIA-HERZEGOVINA: Den etnisk mest sammensatte republikken. Av de omlag 4,4 millioner innbyggerne er de største gruppene slaviske muslimer (44 prosent), serbere (31 prosent) og kroater (17 prosent). Hovedstaden er Sarajevo med rundt 450.000 innbyggere.

30

SERBIA: Består av tre deler: det serbiske kjerneområdet og områdene Kosovo og Vojvodina. Serbia er den største og mest folkerike av de jugoslaviske republikkene med i alt 9,6 mil­ lioner innbyggere. Her ligger også den jugoslaviske hoved­ staden Beograd med et innbyggertall på rundt 1,4 millioner. Levestandarden i Serbia er lav - rundt 40 prosent av nivået i Slovenia. Det store flertallet av befolkningen er ortodokse kristne. Kosovo og Vojvodina var inntil 1989 selvstyrte om­ råder, men ble da satt under direkte kontroll av den serbiske ledelsen. Kosovo har 1,9 millioner innbyggere - de fleste muslimske albanere. Hovedstad: Pristina. Vojvodina har 2 millioner innbyggere. Noe over halvparten er serbere - omlag 20 prosent ungarere. Hovedstaden heter Novi Sad. MONTENEGRO: Den minste av de jugoslaviske republik­ kene både i størrelse og folketall. Av de rundt 600.000 inn­ byggerne er det store flertallet montenegrinere - en folke­ gruppe som er i nær slekt med serberne. Rundt 15 prosent er muslimer. De aller fleste montenegrinere er ortodokse kristne. Hovedstad er Titograd med vel 140.000 innbyggere.

MAKEDONIA: Fattig og forholdsvis lite utviklet jordbruks­ område. Rundt 2 millioner innbyggere. Av disse er rundt to tredeler en slavisk befolkning som kaller seg makedonere og som i all hovedsak er ortodokse kristne. Rundt 20 prosent er muslimske albanere. Hovedstad er Skopje med drøye 500.000 innbyggere.

Det nasjonale, religiøse, politiske og kulturelle lappeteppet som inntil nylig var Jugoslavia er et av de mest kompliserte temaer i internasjonal politikk overhodet. Det enkle spørs­ målet «Hvorfor skjedde tragedien?» krever derfor et særdeles sammensatt svar. Enhver forklaring synes dessuten dømt til å være omstridt i denne konflikten der følelser og fornuft har

31

vist seg ytterst vanskelig å holde adskilt. Når jeg likevel drister meg til å prøve å greie opp i noe av floken, er det i hovedsak fire hovedmomenter jeg vil trekke frem:

- Grunnleggende samfunnsmessige og kulturelle forskjeller - Historiske konflikter og gammelt hat - Politisk-/ideologiske motsetninger og interesser - Økonomiske interesser

Tvers gjennom det som var Jugoslavia gikk i størstedelen av dette tusenåret en av de mest markerte skillelinjer i Europa. Grensen mellom serbernes og kroatenes gamle kjerneom­ råder, som i all hovedsak har fulgt elven Donau, var også grenselinjen da Romerriket ble delt i en østlig-ortodoks og en vestlig romersk-katolsk del. Den samme linjen kom i rundt 500 år til å markere vestgrensen for tyrkemes storrike - Det Ottomanske Riket - som besto helt frem til den første verdens­ krig. Til dette riket hørte serberne og montenegrineme. På den andre siden av dette samfunnsmessige og kulturelle vannskillet startet det mektige keiserriket Østerrike-Ungam - den andre stormakten i området gjennom flere hundreår. Til dette riket hørte kroatene og sloveneme. På denne måten fikk de domine­ rende folkegruppene i det senere Jugoslavia tilhold i to helt for­ skjellige politiske kulturer - i fullstendig ulike sosiale verdi­ systemer. Dette skillet, mellom øst og vest, mellom katolisisme og ortodoksi - senere også mellom kristendom og islam - har vist seg å være vel så viktig som det de sørslaviske - eller jugo­ slaviske (jugo = sør) — folkene har til felles. Men frem mot siste århundreskifte var det fellestrekkene (i hovedsak etniske og språklige), og ikke forskjellene mellom disse folkene som hadde politisk høykonjunktur på Balkan. En kraftig bølge av «storslavisk nasjonalisme» bredte seg i området. «De sørslaviske folkene er én nasjon og må slåss for sin nasjonale fornyelse og frigjøring,» lød parolene fra den 32

nye bevegelsen. Denne nasjonale bølgen falt sammen med en stadig økende misnøye på hele Balkan med fremmedstyret særlig det tyrkiske. Da Det Ottomanske Riket i 1878 led et klart nederlag i krigen mot Russland, benyttet derfor flere av disse folkene - bulgarerne, rumenerne, serberne og montenegrineme anledningen til å rive seg løs fra tyrkerveldet. I de to Balkankrigene 1912 og 1913 ble så tyrkerne fordrevet fra området for godt. Men fortsatt var «Den sørslaviske nasjon» bare et slagord som syntes maktpolitisk umulig å omsette i virkelighet. For Østerrike-Ungam hadde full militær kontroll over «sine» sørslaviske områder, Slovenia, Bosnia og Kroatia, og greide også til en viss grad å demme opp for den voksende nasjonalismen gjennom løfter om økt selvstyre. En annen fak­ tor som talte imot en felles sørslavisk stat var at mange kroater så en betydelig fare for serbisk dominans i et slikt felles­ skap. Mye peker derfor i retning av at Jugoslavia hadde for­ blitt en nasjonalistisk drøm dersom ikke en hel serie begivenheter akkurat da hadde styrtet det europeiske konti­ nent ut i sin til da blodigste konflikt noensinne: den første ver­ denskrig. Alle stormaktene i Europa hadde interesser å forsvare på Balkan. En endring i den skjøre maktbalansen som rådde i området etter tyrkemes nederlag, var derfor mer egnet enn noe annet til å skape en storkonflikt. I tillegg var situasjonen i Europa preget av kraftig opprusting og en betydelig vilje blant stormaktsledeme til å bruke våpnene for å utvide sin maktstil­ ling. Det var i denne situasjonen den unge serbiske nasjonalis­ ten Gavrilo Princip avfyrte det skjebnesvangre «skuddet i Sarajevo», tok livet av den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand, og utløste skredet. For myndighetene i Wien var mordet det påskuddet de trengte for å angripe Serbia «for en gang for alle å få bukt med den sørslaviske nasjonalismen». Men dermed grep Russland inn på serbisk side og storkrigen var et faktum - en krig som altså ved en skjebnens ironi førte 33 2 - Drømmen om Europa

til at morderen oppnådde akkurat det han ønsket: en jugosla­ visk nasjonalstat. For ved krigens slutt fremsto Serbia som seierherre i området. Keiserriket Østerrike-Ungam gikk i gra­ ven og de sørslaviske folkene samlet seg under serbisk ledelse i det de kalte «Kongedømmet av serbere, slovenere og kroa­ ter». I tillegg til disse tre folkegruppene omfattet den nye sta­ ten en rekke andre folkegrupper: ungarere, albanere, bulga­ rere, grekere, rumenere, slaviske muslimer, makedonere og montenegrinere, bare for å nevne noen. Men det var langtfra noen samstemt nasjonal begeistring i den nye staten. Særlig blant kroatene og sloveneme var det en utbredt oppfatning at dette var det minste av flere onder. For andre makter, i første rekke Italia, hadde sterke ambisjoner i det samme området. Og da det ble klart at den serbiske ledel­ sen i stor grad så det nye kongedømmet som et redskap for sine egne maktambisjoner, ble skepsisen vendt til kraftige protester. Da den serbiske prinsregenten Aleksander Karadjordjevic ble innsatt som konge den 1. desember 1918, fant det sted voldsomme demonstrasjoner i den kroatiske hovedstaden Zagreb. Det samme gjentok seg da den nye Grunnloven ble offentliggjort - en lov som foreskrev en sterkt sentralistisk stat, skreddersydd for de serbiske makthaverne i Beograd. Mange kroater og slovenere følte at deres selvstendighet ble mer begrenset nå enn under Østerrike-Ungam. Konflikter, uro og voldsbruk kom altså helt fra starten av til å prege den nye staten, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Det spørsmålet mange har stilt seg det siste året: «Burde Jugoslavia i det hele tatt ha oppstått?» kan derfor ikke sies å være uberettiget. Hvor dypt mistroen og hatet mellom de jugoslaviske folkene lå, var det likevel de færreste som greide å forestille seg før den neste store tragedien rammet Europa: den annen verdenskrig. Da den nazistiske militærmaskinen slo til mot Jugoslavia i april 1941, møtte de tyske troppene og deres allierte svært

34

ulike reaksjoner fra de forskjellige folkegruppene. I Slovenia var motstanden ubetydelig, i Kroatia gikk myndighetene i allianse med okkupantene mens serbere og montenegrinere tok opp kampen og førte en heltemodig geriljakamp under general Josip Tito. Men hovedårsaken til at krigen skulle komme til å etterlate de dypeste sår de jugoslaviske folkene imellom, var den grusomme terroren som ble satt i gang mot sivile på begge sider. På kroatisk landområde bodde det en stor serbisk befolkning, og mot denne ble det nå satt i gang de frykteligste overgrep. Hundretusener av forsvarsløse mennes­ ker ble slaktet ned av morderbander som ble støttet av de nye kroatiske makthaverne - den fascistiske Ustasja-bevegelsen. Men også på serbisk side ble det satt i gang terror mot sivile, utført av en organisasjon som ikke sto tilbake for Ustasja når det gjaldt grusomheter: Tsjetnik’ene. På denne bakgrunn er det egentlig vanskelig å fatte at det overhodet var mulig å gjenreise Jugoslavia. Den kommunis­ tiske frigjøringshelten Titos autoritet og popularitet var utvil­ somt den viktigste drivkraften. På den annen side ble ikke folk akkurat spurt om hvem de ønsket å leve sammen med. I tillegg må den ekstreme nødsituasjonen etter fire års ødeleggende krig tas i betraktning. Faktum er i hvert fall at det Jugoslavia som ble bygd på ruinene av denne fryktelige terroren skulle vise seg å bli både varig og stabilt - relativt sett. Først mye senere skulle det altså vise seg at det sosiale sprengstoffet og de innebygde konfliktene bare var blitt «frosset ned» - ikke fjernet for godt. Med den nye staten oppsto også de tre nye republikkene Montenegro, Makedonia og Bosnia-Herzego­ vina. Sistnevnte var dominert av sørslavere som var gått over til islam under tyrkemes langvarige styre i området. Musli­ mene i Jugoslavia fikk dermed for første gang status som et eget folk. Titos Jugoslavia ble på mange måter en mer rettferdig stat enn forgjengeren. De enkelte republikkene fikk økt selv­ 35

bestemmelse lokalt og innflytelse sentralt. Men tross alt var det en klassisk kommunistisk ettpartistat som ble bygd opp. Demokrati i moderne, vestlig betydning var det selvsagt ikke snakk om. Likevel opplevde landet en periode med jevn vekst og forbausende få konflikter. Titos brudd med Moskva i 1948 styrket hans popularitet ytterligere - det samme gjorde den økonomiske liberaliseringen og landets «åpne dør» mot Ves­ ten. Jugoslavias alliansefrie «tredje vei» mellom sosialisme og kapitalisme var også lenge et forbilde for mange land, sær­ lig i den tredje verden. Men fra midten av 1970-tallet begynte det jugoslaviske eksperimentet å kjøre seg fast i den samme økonomiske henge­ myra som landene i den Sovjet-ledede Østblokken. Selv om visse markedsmekanismer var innført på mange områder, så viste det seg at dette bare inntil et visst nivå kunne produsere vekst og velstand. Fra nå av begynte alle viktige økonomiske indikatorer å peke i gal retning. Og samtidig med at den økono­ miske krisen satte inn for fullt, ble landet rammet av en dyp politisk krise, utløst av at landets mektige leder og stabilise­ rende kraft - president Josip Broz Tito - falt bort, i mai 1980. Med Titos død skulle det snart vise seg at de gamle konfliktene begynte å røre på seg igjen. Aller først blusset det opp i den albanske befolkningen i den selvstyrte Kosovo-provinsen. Uroen her startet våren 1981 med omfattende demonstrasjo­ ner og krav om at området måtte få status som en egen, sju­ ende jugoslavisk republikk. Men selv om kravet ble bestemt avvist og oppstanden slått brutalt ned, var dette bare begyn­ nelsen på en konflikt som dukket opp igjen med jevne mel­ lomrom utover hele 80-tallet. Kosovo-konflikten var også et høyst fremtredende symptom på en jugoslavisk allmenntil­ stand som gikk fra dårlig til stadig verre. Med økonomien i stadig raskere fall opplevde landet de neste årene en dramatisk oppløsningsprosess og en politisk destabilisering som i stor

36

grad la grunnlaget for tragedien som skulle komme. I denne prosessen økte de økonomiske ulikhetene mellom republik­ kene kraftig, Kommunistpartiet sentralt ble kraftig svekket på bekostning av partiorganisasjonene i de enkelte republikkene, og den serbiske nasjonalismen ble på ny en sentral faktor i lan­ dets politiske liv. Konfliktene ble merkbart skjerpet etter at den dynamiske politikeren Slobodan Milosevic overtok som leder for det ser­ biske kommunistpartiet i 1986. I ham fikk svært mange ser­ bere rundt om i hele Jugoslavia en talsmann som snakket det språket de ønsket å høre. På dette tidspunktet var en dyp mis­ nøye og frustrasjon i ferd med å bre seg blant den største befolkningsgruppen i den jugoslaviske republikken. Ser­ berne, som satt med kontrollen over det aller meste av landets maktapparat, følte at de var i ferd med å bli sittende som den store taperen i et spill der landet falt fra hverandre mens andre republikker - Slovenia og Kroatia - dro kraftig fra i levestan­ dard og økonomisk utvikling. Med Milosevic ble politikken overfor de andre medlemmene av føderasjonen følbart tøffere. Den nye linjen viste seg i første omgang i konflikten i Kosovo der en systematisk undertrykkelse av albanerne ble satt i gang - en prosess som endte med at parlamentet ble oppløst og all makt ble overført til de serbiske myndighetene i Beograd. En tilsvarende, om enn fredelig maktovertakelse skjedde i det andre av de selvstyrte områdene - Vojvodina. Gjennom direkte press og såkalte «spontane massedemonstrasjoner» sikret i tillegg de serbiske kommunistene seg full politisk støtte fra republikken Montenegro ved å få inn serbisk-vennlige politikere i de viktigste posisjonene. Disse manøvrene innebar tilsammen at MHlosevic og hans folk oppnådde et vik­ tig mål: stor grad av kontroll over landets øverste politiske organ, Presidentrådet. (Etter den nye forfatningen fra 1974 hadde nemlig de seks republikkene og de to områdene Kosovo og Vojvodina en representant hver i dette rådet. Med full kon37

troll over fire av stemmene kunne derfor Serbia nå blokkere ethvert vedtak i rådet, noe som skulle bli flittig brukt etter hvert som konflikten i landet ble stadig mer tilspisset.) Samtidig med disse klare maktovergrepene ble den poli­ tiske tonen merkbart mer aggressiv. En stadig klarere nasjona­ listisk retorikk ble brukt - en språkbruk som ofte hadde klar adresse til nærmere 2 millioner serbere i naborepublikkene Kroatia og Bosnia-Herzegovina. Men først og fremst var det Jugoslavias enhet Milosevic var opptatt av. Akkurat som i begynnelsen av hundreåret var denne slaviske enheten «det vannet den storserbiske nasjonalismen trenger for å svømme i», som en serbisk opposisjonell uttrykte det. Det var først og fremst Slovenia og Kroatia serber-lederens kritikk rettet seg mot. Og det er ingen grunn til å legge skjul på at utviklingen i disse to republikkene i siste del av 1980-tallet gir all grunn til bekymring, sett med serbiske øyne. Særlig Slovenia, men også Kroatia, er nå i stadig større grad i ferd med å «kjøre sitt eget løp» i forhold til de sentrale myndighetene i Beograd. Både slovenere og kroater ser nå den sentralstyrte jugosla­ viske kommandoøkonomien og ettpartistaten som en stadig mer alvorlig klamp om foten i sitt arbeid med å skape et mer velstående samfunn. For dem er Jugoslavia i ferd med å bli et politisk og økonomisk fengsel de snarest vil ut av. Et direkte brudd er likevel ingen av republikkene foreløpig modne for. Isteden øker kravene om demokratisering og en mer markeds­ rettet økonomi, en prosess særlig sloveneme allerede er godt i gang med.

Men med de frie valgene i 1990 blir konflikten og motset­ ningene satt kraftig på spissen. Valgene avslører også med all tydelighet hvor den viktigste konfliktlinjen går i det jugosla­ viske samfunnet. Av de seks republikkene er det bare Serbia og Montenegro som velger ledere som forsvarer det bestående

38

systemet. Både i Slovenia, Kroatia, Bosnia-Herzegovina og Makedonia går de borgerlig-demokratiske og nasjonalistiske partiene av med seieren - til dels med overveldende flertall. Valgene er i bunn og grunn også et «nei til Jugoslavia» fra fire av de seks republikkene - særlig viser dette seg ved valgene i Slovenia og Kroatia. Men foreløpig nøyer myndighetene i de to republikkene seg med å foreslå en ny type stat, et «forbund av uavhengige republikker», som erstatning for forbundssta­ ten Jugoslavia. Forslaget blir bestemt avvist av landets ledelse, som ser dette som et taktisk skritt i retning av å opp­ løse staten. Nå blir også den usminkede storserbiske nasjonal­ ismen tatt i bruk for fullt. Ikke bare er dette et «opprop til alle serbere om forsvar av fedrelandet». Milosevic og hans folk starter også en ren skremselskampanje overfor den store ser­ biske minoriteten - rundt 600.000 mennesker - som bor i Kroatia. I denne kampanjen blir alle midler tatt i bruk - Ustasja-terroren under den annen verdenskrig er et flittig brukt skremmebilde. Men kroatenes nyvalgte ledelse bidrar i høyeste grad til å piske opp stemningen. Den nyvalgte presidenten Franjo Tudjmann - tidligere kommunist og general - er nemlig en minst like beinhard nasjonalist som sin serbiske kollega. Allerede i valgkampen spredte Tudjmann og hans parti sterk frykt i den serbiske befolkningen med sin bruk av Ustasja-symboler og sine løfter om «kroatisering» av republikkens offentlige liv. Nå blir det stadig klarere at den nye ledelsens mål er å skape en selvstendig kroatisk stat - uavhengig av Jugoslavia. Det er i første rekke dette faktum som får den jugoslaviske konflikten til å bli akutt i løpet av den kommende vinteren og våren. Som et mottrekk til den kroatiske uavhengighetspolitikken erklæ­ rer de to viktigste serbiske områdene - Krajina i sør og en del av Slavonia i øst - seg som «selvstendige serbiske områder». Dette blir starten på en utvikling med stadig økende volds­ bruk, militarisering av befolkningen på begge sider av kon­ 39

flikten og et gjensidig hat som piskes opp til nye høyder for hver dag som går. Til denne utviklingen bidrar i høy grad eks­ treme nasjonalister på begge sider både med propaganda og våpen.

Det er likevel slovenemes stillferdige, men desto mer målbe­ visste og systematiske ferd mot uavhengighet som skal få den store kruttønna til å eksplodere. For på tvers av alle advarsler fra sentralmyndighetenes side har de nyvalgte slovenske myn­ dighetene i virkeligheten tatt sin beslutning. Detaljerte planer for «skilsmissen» med Beograd er allerede i ferd med å bli satt ut i livet: Et nytt lovverk og rettssystem blir gjort klart, et bank- og pengevesen forberedes, økonomien gjøres gradvis mer uavhengig av de sentrale myndighetene, mens det private initiativ i stadig sterkere grad oppmuntres. Og, ikke minst: Det legges detaljerte planer for den fysiske maktovertakelsen av landets grenser og det militære forsvaret mange frykter blir nødvendig. I desember 1990 gjør de slovenske myndighetene sine hensikter tindrende klare for omverden: De avholder en folkeavstemning der rundt 90 prosent av befolkningen stem­ mer for uavhengighet, og erklærer at Slovenia tar sikte på å bli en egen stat innen seks måneder. I mai 1991, året etter, holder de kroatiske myndighetene en tilsvarende avstemning og får også overveldende flertall for sin uavhengighetslinje. Det ser­ biske mindretallet boikotter avstemningen. Nå opplyser de slovenske og de kroatiske myndighetene at de vil komme med en felles erklæring om uavhengighet i slutten av juni. Dermed ligger veien åpen frem til dramaets fryktelige sluttakt.

En stat i staten En meget viktig faktor i det kompliserte jugoslaviske bildet er Hærens rolle. Allerede under den tiltagende uroen i Kroatia våren 1991 er det klare tegn til at de militære spiller på lag 40

med de serbiske myndighetene. I den kortvarige krigen i Slo­ venia og i den omfattende borgerkrigen i Kroatia har det vist seg enda klarere at de væpnede styrkene har fungert som støttespillere for interessene til den serbiske ledelsen. Men det har også vist seg at de militære i stor grad er en «stat i staten» som gir sine egne ordrer og har sine egne politiske mål. Hvilke mål har så denne mektige militærstyrken på rundt 150.000 mann? I utgangspunktet: å bevare den jugoslaviske sta­ ten slik den var under Titos ledelse, og derved forsvare sin egen maktstilling og sine privilegier. De militære hadde nemlig en helt spesiell maktposisjon i Titos Jugoslavia, som en sentral del av det politiske makt- og undertrykkelsesapparatet. (Funksjoner som overvåking, fengselsvesen og fangeleire var f.eks. en del av det militære forsvarets oppgaver.) I egenskap av presidentens og partisjefens viktigste maktbase nøt da også Jugoslavias genera­ ler og offiserer privilegier vanlige folk bare kunne drømme om. Til dette bildet hører det at Forsvaret i alle år lå på klar første­ plass når det gjaldt landets offentlige utgiftsposter. Sammensetningen av disse styrkene var imidlertid lite i samsvar med det tallmessige forholdet mellom landets ulike folkegrupper. Mens serberne og montenegrineme utgjorde drøye 40 prosent av landets folketall, var deres andel i de væp­ nede styrkene mer enn 70 prosent. For sloveneme og kroatenes del var forholdet omvendt: Andelen av folketallet var på rundt 30 prosent, mens andelen av de militære styrkene var drøye 15. Og nok en tendens: Jo høyere militær grad jo høyere var denne skjevheten. At «Den jugoslaviske folkehæren», som den offisielt heter, i stor grad ble et våpen i hendene på serberne og deres leder Slobodan Milosevic er derfor ikke overraskende, selv om mange militære kunne styre sin begeistring for den serbiske nasjonalismen som ble pisket opp. Serber-lederens grunnleg­ gende målsetning: å bevare Jugoslavia slik det var, falt likevel klart sammen med de militæres ønsker. Det var denne staten, 41

og bare den, som kunne garantere deres arbeidsplasser, deres privilegier, og i siste instans: denne militære styrkens fortsatte eksistens. I tillegg var en stor del av de fremste militære sterkt ideologisk knyttet til kommuniststaten Jugoslavia. Da oppløs­ ningen startet var derfor disse kreftene de mest urokkelige for­ svarerne av staten og systemet.

Men selv om de som ønsket å bevare Jugoslavia satt med til­ synelatende uovervinnelige maktmidler i sine hender, har de altså definitivt tapt sin første skanse: landets opprinnelige enhet. Det store spørsmålet er i skrivende stund om resultatet av den grusomme borgerkrigen i Bosnia-Herzegovina kan bli at drømmen om et «Stor-Serbia» langt på vei blir til virkelig­ het. De serbiske styrkene kontrollerer i øyeblikket mer enn to tredeler av landet, og selv om den serbiske ledelsen i Beograd gjør sitt ytterste for å markere avstand til sine blodsbrødre i Bosnia-Herzegovina er det få som tviler på at den selvopp­ nevnte «serbiske republikken» i Bosnia vil bli en del av Serbia dersom myndighetene i Sarajevo kapitulerer. Langt mer uviss er fremtiden for de «serbiske» områdene i Kroatia etter at FNstyrkene nå er på plass og den jugoslaviske hæren har trukket seg tilbake. Men selv om det fortsatt er dyp uenighet om hva som skal skje med de tre områdene der den serbiske befolk­ ningen er i klart flertall, tror bare de færreste at disse delene av Kroatia kan bli innlemmet i det nye «rest-Jugoslavia». Mye av forklaringen på Bosnia-Herzegovinas tragedie er at dette på mange måter var «siste stasjon» for den en gang så mektige «Folkehæren». I dette området sto nemlig hovedstyrken av denne hæren - rundt 100.000 mann. Her ble det bygd opp enorme baseområder, underjordiske depoter og flyplasser. Her anla Ti to rundt 60 prosent av det tidligere Jugoslavias våpenindustri. Hærsoldatene hadde derfor i høyeste grad fel­ les interesser med de bosniske serberne i deres motstand mot at Bosnia-Herzegovina løsrev seg og ble en egen stat. Største42

delen av denne styrken og det aller meste av utstyret befinner seg fortsatt i Bosnia, selv om myndighetene i Beograd i som­ mer foretok en «offisiell tilbaketrekning» av Hæren til Serbia. Uten denne formidable styrken og dens avanserte våpen ville trolig serberne i Bosnia ha hatt store vanskeligheter med å sikre seg noe militært overtak over de kroatiske og muslimske styrkene. Bosnia-Herzegovinas utsikter til å overleve som stat synes i øyeblikket svært usikre. De serbiske styrkene, støttet av hærsoldatene, har i realiteten nådd sine militære mål, selv om kampene om Sarajevo og andre muslimsk/kroatiske områder fortsetter for fullt. Mange kommentatorer spår nå at krigen etter hvert vil få stadig sterkere preg av partisankrig både av geografiske årsaker, og fordi serberne i praksis er alene om å disponere fly og tunge våpen. Et åpent spørsmål i den videre utviklingen er hvordan omverdenen vil reagere. Til nå har både vestlige og islamske land vært entydig tilbakeholdne, selv om sistnevnte synes å ha størst vanskeligheter med å leve med grusomhetene som blir begått mot muslimene i BosniaHerzegovina. En annen usikkerhetsfaktor er Kroatias opptre­ den. I en situasjon med nær forestående oppløsning av den unge bosniske staten vil de kroatiske myndighetene utvilsomt være på plass for å sikre seg «sin del av kaka». Opprettelsen av en «kroatisk republikk» nå i sommer er et uttrykk for at en deling av Bosnia-Herzegovina mellom serbere og kroater langtfra er noen usannsynlig utgang på borgerkrigen. Den bosniske borgerkrigen har mye av de samme elemen­ tene som den i nabolandet Kroatia, men er enda mer innfløkt og grusom fordi de tre største folkegruppene er vevd sammen i et sosialt mønster der de nasjonale skillelinjene i like stor grad går tvers gjennom familien eller mellom naboer, som mellom ulike bosetningsområder. Forslaget om å dele landet opp i delvis selvstyrte områder, såkalte kantoner, har da heller ikke vist seg å føre frem. 43

Og mens rapportene om ugjerningene og de fryktelige lidelsene for menneskene som bor i Bosnia-Herzegovina fyl­ ler verden med opprør og følelse av avmakt har ekspertene allerede utpekt neste offer for den ulykkelige storslaviske drømmen: Kosovo-provinsen. Svært mye tyder på at eksper­ tene får rett. Det vil i så fall føye seg inn i et grotesk mønster: Både Kroatias og Bosnia-Herzegovinas ragnarokk er nemlig blitt nøyaktig forutsett og varslet - god tid i forveien! Dette er i første rekke et lite ærerikt paradoks for Europas stormakter og det felles sikkerhetssystemet de har gått i spissen for å bygge opp etter Jemteppets fall. Jugoslavia-konflikten har da også med all tydelighet vist hvor mye som gjenstår av dette arbeidet. Tragedien Jugoslavia har angått oss alle, kanskje særlig fordi konflikten så nådeløst har avslørt hvor mye som gjenstår før ordene fred og demokrati uten videre forbindes med vår gamle verdensdel. Dette har også vært en total krig, der det aller verste i menneskene er blitt lagt åpent. Jeg vil her gjengi noen betraktninger den danske skribenten Carsten Jensen har gjort seg etter et opphold i det krigsherjede Kroatia. Utdraget er å finne i Jensens bok «Av en astmatisk kritikers bekjennelser» (Forlaget Samleren, København): «Kulturen var blitt et omhyggelig utvalgt militært mål og katedralene gjenstand for presisjonsskyting. I alle ødelagte byer og landsbyer jeg besøkte, var kirken den mest ødelagte av samtlige bygninger. Det var ingen militære mål den angri­ pende hær kunne rette sine kanoner mot. Med sikkert instinkt traff den i stedet sin motstanders livsnerve, og jeg kunne ikke se annet enn at det egentlige formål med disse bombardemen­ tene var å gjøre det umulig for kroatene overhodet å være et folk, å berøve dem deres historie og de spor de hadde satt i landskapet for å hindre dem i å skape seg en fremtid...»

44

Det jugoslaviske dramaet er det mest uhyggelige eksemplet på hvilke krefter nasjonalismen kan utløse. Den vakre friheten som avløste diktaturene i øst er også en vanskelig og farlig fri­ het. Men Jugoslavia er langt fra alene. I en rekke områder i det tidligere Sovjetunionen har vi opplevd mye av det samme. Nå har det nasjonalistiske sprengstoffet bidratt til at også den tre­ dje av den tidligere Østblokkens flernasjonale forbundsstater - Tsjekkoslovakia - er i ferd med å gå i oppløsning. I det neste kapittelet vil jeg se nærmere på den nye nasjonalismen i Europa.

Den vanskelige friheten

En grav i Bratislava Den ekstreme nasjonalismen har mange ansikter: istykkerskutte mennesker og utbombede hus et sted i Bosnia-Herze­ govina - uskyldige ofre for en massakre i Nagomo-Karabakh - slovakiske ekstremister som roper hatefulle skjellsord til landets president. For meg er nasjonalismen et annet og ytterst fredelig bilde: en gammel kvinne med foldede hender foran en grav i utkanten av den slovakiske hovedstaden Bratislava. På gravsteinen står følgende tekst: Dr. Josef Tiso - 1887-1947. Kvinnens navn er Maria Kozankova - pensjonist. Hun bor like ved og besøker graven minst en gang i uka, legger ned friske blomster, tenner et lys og minnes den døde med en kort bønn. Maria Kozankova kjente ikke mannen i graven - traff ham bare såvidt etpar ganger, ved rene tilfeldigheter. Likevel tilber hun ham over alt på denne jorden. «Det er en historisk oppgave overfor mitt folk å ære hans minne,» sier hun fast og høytidelig. Og mannen som hviler her i utkanten av republikkens hovedstad har ganske riktig spilt en historisk rolle i Slovakias historie. Josef Tiso var nemlig president i den eneste selvsten­ dige slovakiske staten som har eksistert i nasjonens ellevehundre år lange historie. Men Maria Kozankova tilber en mann som satt med hovedansvaret for at rundt 57.000 slova­ kiske jøder ble sendt til nazistenes gasskamre. Den staten Josef Tiso ledet var nemlig en fascistisk stat — en stat på Adolf Hitlers nåde. Den slovakiske presidenten ble da også tiltalt

46

som krigsforbryter og hengt etter krigen. Hvilke følelser er det så den gamle kvinnen har for denne mannen: «Jeg tror jeg har de samme følelsene som de fleste andre slovaker. Vi husker hans ånd og hans omsorg. Nå kan vi bare gråte og beklage at han ikke ble værende hos oss. Vi er belastet som generasjon. Vi skulle ha protestert. De kunne ikke ha tatt livet av oss alle sammen. Vi skulle ha vist at vi sto bak ham. Derfor gråter vi nå og gjør alt for å lette vår samvittighet for at vi lot ham dø.» Og den sortkledde kvinnen greier ikke å holde tårene til­ bake. Hvor mange slovaker det er som deler hennes sorg er umulig å si. Faktum er i hvert fall at kirkeklokkene ringte i protest over hele republikken da Tiso ble hengt i 1947. Hans siste ord var: «Jeg dør som martyr i kampen mot bolsjevis­ men. Jeg gir mitt liv for Slovakias frihet!» Josef Tiso er blitt det viktigste symbolet for den ekstreme nasjonalismen som har utviklet seg i den slovakiske republik­ ken de siste par årene. Men også de mer moderate nøler med å tegne et entydig negativt bilde av den tidligere lederen. Og selv de som tar fullstendig avstand fra ham, minner om at de seks årene med selvstendighet har en viktig symbolsk plass i nasjonens liv. «Det var en forbryterstat, men det var tross alt et uavhengig Slovakia,» har jeg hørt fra mange i den slovakiske hovedstaden. Hans ånd er altså fortsatt høyst nærværende, denne katolske presten som ble Adolf Hitlers forbundsfelle, selv om dette utvilsomt er en beslastning for den selvstendige slovakiske staten som nå er i ferd med å bli dannet.

Den slovakiske nasjonalistbevegelsen er et mangehodet troll. Det sinteste av hodene kaller seg Slovakias Folkeenhet og har det siste året ofte vært å se på torget i Bratislava med sine transparenter og løpesedler. Flere av disse ungdommene var med på å sjikanere president Våclav Havel under hans opptre­ dener i Bratislava, noe de skrøt åpenlyst av da jeg traff dem 47

under et besøk i vår. To av dem var ekstra stolte: De er nemlig blitt innbrakt av politiet og har fått store bøter. Men det er langt fra bare de unge og sinte som samles her i sentrum av den slovakiske hovedstaden. Mange eldre men­ nesker som opplevde Tiso-staten støtter bevegelsen og gir høylytt uttrykk for hvor mye bedre alt var dengang. De vet neppe hvilket ideologisk tankegods som dominerer i partiets indre kjerne. Sjefsideologen — «Den lokale Gobbels» - er en fyldig kar i trettiårene som kaller seg Karel - en vennlig fyr som gjeme vil legge frem sine politiske tanker for en journa­ list fra utlandet. Over et kafébord utpå kvelden forteller han ivrig om sine studier av nordisk historie. De norske vikingene har han lest mye om og funnet inspirasjon hos, får jeg vite. Og han er selvsagt en varm beundrer av Bjørnstjerne Bjørnson, som var en fremtredende talsmann for slovakenes sak ved århundreskiftet. De nordiske/ariske og de slaviske folkene må stå sammen - ja, egentlig er de ett folk, fastslår Karel, og lan­ serer en omfattende og høyst hjemmestrikket raseteori som jeg ærlig talt har noe vanskelig for å se sammenhengen i. At dette er reinspikka fascisme og rasisme er det likevel ikke van­ skelig å fatte. Karel har laget sitt eget slagord som han frem­ fører med et stolt smil: «Multikulturell betyr multikriminell» - det er blandingen av ulike folk og raser som er roten til alt ondt! Men intervjues vil han ikke. Det overlater han til «føre­ ren» - partileder Stanislav Panis. Og herr Panis ankommer. Som type kunne han ha vært leder for heiagjengen til det lokale fotballaget. I virkeligheten er mannen medlem av den tsjekkoslovakiske nasjonalforsam­ lingen. Og for en TV- og radiojoumalist er herr Panis sant å si et funn. Flittig sekundert av sin partifelle ser han med dødsforakt rett inn i kamera og snakker «rett fra levra». Mannen viser seg å være en skikkelig populist med sans for primitiv demagogi: «President Havel er en typisk okkupasjonsleder som 48

behandler Slovakia som en koloni eller en okkupasjonssone. Han reiser verden rundt og mottar priser istedenfor å gjøre noe med forholdene i sitt eget land. Det er visstnok nå bare Elena Ceausescu som har mottatt flere internasjonale utmerkelser enn herr Havel!» skriker Panis, og setter vår lydtekniker på store prøvelser. Hva mener han så om tidligere president Tiso? «Josef Tiso var den største i Slovakias historie, en mann som for første gang gjorde det mulig for slovakene å leve i sin egen stat. Tiso forhindret at Polen og Ungarn delte Slovakia mellom seg,» sier Panis, som hevder at den tidligere presidenten var en av de ytterst få som våget å trosse Hitler når det oppsto uenighet. «Jeg tviler på at vår nåværende president hadde gjort det samme i en tilsvarende situasjon,» sier han. «Men hva med behandlingen av jødene i den staten Tiso ledet?» «Jødene er ikke verdens navle. Men når du først spør, så er det gitt et helt galt bilde av det som skjedde. Tiso beskyt­ tet jødene, og det var takket være ham at ikke flere ble depor­ tert. Forøvrig stiller jeg meg ytterst tvilende til opplysning­ ene om at 6 millioner jøder ble drept under den annen ver­ denskrig. Med de tekniske muligheter som fantes på den tiden er dette tallet usannsynlig høyt. Jeg er sikker på at sannheten vil komme for dagen før eller senere,» sier Stanislav Panis. Den siste uttalelsen kan komme til å koste ham dyrt. Da intervjuet ble sendt i NRK-Utenriksmagasinet, reagerte den tsjekkoslovakiske ambassaden i Oslo med å sende en utskrift til sine utenriksmyndigheter i Praha. Der ble saken beordret etterforsket. I skrivende stund er utfallet uvisst. Men påstandene om at Josef Tiso bidro til å forhindre at jøder ble deportert, er Panis ikke alene om. Også blant historikerne har det vært en viss uenighet om presidentens rolle i dette svarteste kapittelet i Slovakias historie. Tvilerne har blant 49

annet vist til at det i Vatikanets arkiver finnes hemmelige dokumenter om hva som skjedde. Men i en omfattende artik­ kel i den ytterst velrenommerte tyske avisen Die Zeit 19. sep­ tember 1991 blir hovedpunktene i dette materialet lagt frem, uten at dette styrker forsvaret av Tiso - tvert imot. I artikkelen blir det blant annet vist til et brev, datert 8. november 1944 fra Tiso (som altså var katolsk prest) til daværende pave - Pius 12. Der forsvarer den slovakiske presidenten deportasjonen av jøder med: «...vår takknemlighet og trofasthet overfor tys­ kerne, som ikke bare har tillatt og anerkjent vårt folks natur­ lige rett til eksistens, uavhengighet og nasjonal frihet, men som også støtter oss i kampen mot våre fiender, tsjekkere og jøder.» Men ekstremt nasjonalistiske og fascistiske grupper som Slovakias Folkeenhet er på ingen måte representative for de rundt 5 millioner slovakene. Det viste seg klart under valgene til ny nasjonalforsamling sist sommer. Likevel gjorde valgene det klart at selve grunntanken, om å danne et uavhengig Slovakia, står langt sterkere enn noen hadde trodd på forhånd. Hvor stor grad av uavhengighet slovakene egentlig ønsker er likevel usikkert. Det eneste av de seriøse partiene som konsekvent har gått inn for å bryte med Praha, Slovakias nasjonale parti (SNS), fikk nemlig bare 8 prosent av stemmene. Hvilken poli­ tikk står så dette partiet for? Er det isolasjon og separatisme som er målet? Partiets leder Josef Prokes sa det slik da jeg intervjuet ham i partiets hovedkvarter i Bratislava i sommer: «Vår idé om uavhengighet er ikke en idé om at slovakene skal isolere seg. Vi ser på uavhengigheten som et godt utgangspunkt for å samarbeide med alle andre. Det frie Slova­ kias grenser skal ikke være til noe hinder for fri bevegelse av mennesker, varer osv.» At den siste setningen synes å være sterkt inspirert av EFs «fire friheter», er ingen tilfeldighet. Josef Prokes og hans parti 50

er varme tilhengere av at et uavhengig Slovakia skal bli med­ lem av Det europeiske fellesskapet. EF-medlemskap er også et uttalt hovedmål for partiet som ble den store seierherren under valget i den slovakiske republik­ ken nå i sommer: Bevegelsen for et demokratisk Slovakia. Partiets leder Vladimir Meciar er Slovakias klart mest popu­ lære politiker og blir utvilsomt den klare lederskikkelsen i den nye slovakiske staten. Meciar har spilt et infløkt taktisk spill i den tsjekkisk-slovakiske konflikten, og det har vært vanskelig å få tak på hvilken løsning han egentlig har gått inn for. Etter å ha intervjuet ham tre ganger det siste året mener jeg å kunne oppsummere hans ideer som følger:

- Anerkjennelse av Slovakia som en egen statsrettslig enhet. o

- A inngå en traktat med tsjekkerne om et statsforbund der sentrale funksjoner som forsvars- og sikkerhetspolitikken og valuta er felles. Meciar ønsker altså primært å beholde en tsjekkoslovakisk «overbygning». - Full bevegelsesfrihet for mennesker, varer, tjenester og kapital. - Å bli medlemmer i EF på lik linje med tsjekkerne. Men i praktisk politikk har det altså vist seg umulig å få til en slik løsning. Den utløsende årsaken var sommerens valg, som gjorde Meciars klare motpol, finansminister Våclav Klaus, til politisk lederskikkelse i den tsjekkiske republikken. Klaus og hans parti Borgerligdemokratene gikk nemlig til valg på et klart løfte om å bevare den tsjekkoslovakiske staten i sin opp­ rinnelige form - altså som en forbundsstat (føderasjon) med en sterk sentralmakt. Dermed ble forhandlingene om landets

51

fremtid en sak mellom to politiske ledere som hadde et helt motstridende syn på hva slags stat tsjekkere og slovaker skulle leve i. Dermed skjedde det paradoksale at to ledere som begge ønsket å unngå å splitte landet måtte konstatere et dette var den eneste mulige løsningen. Det enkleste bildet på dette para­ dokset er vel ektefellene som ønsker å fortsette å leve sam­ men, men som er fundamentalt uenige om hvordan. Hvis den ene krever «full frihet» og den andre full trofasthet, er det som kjent stor sannsynlighet for at samlivet sprekker selv om begge egentlig ønsker å fortsette det.

Hva er så de underliggende årsakene til at det tsjekkoslova­ kiske «ekteskapet» gikk over styr? Alle meningsmålinger har jo vist at bare et mindretall ønsker en splittelse. Svaret må tro­ lig søkes på flere plan: i den internasjonale situasjonen, i innen­ rikspolitiske forhold og i forholdet mellom de to folkegrup­ pene. For å starte med det siste så er det to sider ved denne kon­ flikten som må holdes adskilt: Selv om et flertall av slovakene rygger tilbake for et brudd med tsjekkerne, er det i høyeste grad stemning for en kraftig styrking av Slovakias selvbestem­ melse. Mange slovaker sier de føler seg som annenrangs bor­ gere i dagens Tsjekkoslovakia. «Det er uriktig å si at vi blir undertrykket eller diskriminert av tsjekkerne, men vi merker klart at de føler seg overlegne og bedre enn oss,» har jeg flere ganger fått høre under mine besøk i Slovakia. Og sant å si er det mitt inntrykk at mange tsjekkere har grunn til å føle seg truffet av slike påstander. Det er i denne frodige grobunnen de poli­ tiske konfliktene har blomstret så kraftig det siste året. Ethvert forsøk på å finne en løsning innenfor rammene av den nåvæ­ rende tsjekkoslovakiske staten har altså vist seg nytteløst. Par­ tier og enkeltpolitikere har drevet sitt intrigespill - mistro, mis­ forståelser og litt for store ego utfyller et bilde av det politiske miljøet i det nye, frie Tsjekkoslovakia som ikke er særlig vak­ kert. I tillegg kommer konflikten på et tidspunkt som er gunstig 52

for de som ønsker splittelse. Etter at de vestlige land nølte lenge med å anerkjenne nye stater, har det siste året vært den rene flodbølgen i så måte. Dette har åpenbart styrket den slo­ vakiske uavhengighetsbevegelsen, og har opplagt gjort tanken på brudd med Praha mindre skremmende for slovaker flest.

Myten om sovjetmennesket De redselsslagne menneskene er sjanseløse da våpnene spiller opp. I løpet av noen minutter er det avsidesliggende fjellpasset forvandlet til et blodig helvete. Da skuddsalvene fra de tungt bevæpnede soldatene endelig opphører ligger mer enn ett hundre døde og døende kvinner og bam igjen på slakte­ plassen. Stedet er et område i enklaven Nagomo-Karabakh i den tid­ ligere sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Ofrene for denne mas­ sakren er aserbajdsjanske sivile på flukt fra kampene i området. Gjerningsmennene: armenske geriljasoldater. Denne forbryt­ elsen, som fant sted i slutten av februar i år er et av de mest groteske utslagene av den fire år lange konflikten mellom naborepublikkene Armenia og Aserbajdsjan. Men det finnes en rekke tilsvarende eksempler, og aserbajdsjanerne har såvisst ikke stått tilbake for sine motstandere når det gjelder grusomheter og overgrep mot sivile - heller tvert imot. Tragedien Nagorno-Karabakh har sterkere enn noe annet avslørt en av de største løgnene i den tidligere så mektige sovjetstatens propagandamaskineri: myten om sovjet-mennesket som en historisk arvtaker etter de tallrike nasjonalite­ tene som inngikk i denne statsdannelsen. Konflikten om Nagomo-Karabakh er da også en direkte arv fra Josef Stalin - den sovjetiske nasjonalitetspolitikkens far. For selv om det omstridte fjellområdet i all hovedsak var og er bebodd av kristne armenere, valgte Stalin å innlemme det i det muslim­ ske Aserbajdsjan. Da spørsmålet sto på dagsorden i 1921,

53

satt den senere diktatoren som Folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål, noe som ga ham uinnskrenket makt i slike saker. Og som den iskalde strateg han var, la Stalin størst vekt på rene maktpolitiske hensyn - i dette tilfelle ønsket om å blidgjøre Tyrkia, som ble sett på som en militær trussel mot den unge bolsjevikstaten. I protokollen fra møtet der vedta­ ket ble gjort heter det likevel at «behovet for å etablere fred mellom muslimer og armenere» var overordnet alt annet en formulering som altså er havnet i et ytterst grelt historisk lys!

Konflikten om Nagomo-Karabakh er, med unntak av bor­ gerkrigen i Jugoslavia, den blodigste i det nye Europa. Rundt 2.000 mennesker har mistet livet i de drøye fire årene denne uforsonlige striden har pågått - titusener er flyktet fra sine hjem. Dette var også den første nasjonalitetskonflikten som kom til overflaten da tidligere president Mikhail Gor­ batsjov satte i verk sin historiske åpenhetspolitikk etter maktovertakelsen i 1985. Senere har det altså med all mulig tydelighet vist seg at dype nasjonale konflikter har «over­ vintret» i de aller fleste av republikkene i det kommunis­ tiske Sovjetunionen. Da undertrykkelsesapparatet lettet på trykket og etter hvert forsvant, har disse gamle motsetning­ ene spredd seg som præriebranner. I et Europa der selvstendighetskrav og nasjonalisme er blitt et svært fremtredende trekk er det derfor all grunn til å hevde at utviklingen i det tidligere Sovjetunionen er det som gir aller størst grunn til bekymring. For oversiktens skyld vil jeg i det følgende kort gjennomgå de viktigste konfliktene i den europeiske delen av det tidligere Sovjetimperiet. Som man vil se er det nasjonale konflikter innad i - og til dels mellom - samtlige av de tidligere sovjet­ republikkene i dette området:

54

LITAUEN: Erklærte seg i mars 1990, som den første av de daværende sovjetrepublikkene, som en uavhengig stat. Erklæringen førte til et intenst politisk, økonomisk og mili­ tært press som nådde sitt høydepunkt i januar 1991 da sovje­ tiske militæraksjoner i den litauiske hovedstaden Vilnius kostet 14 mennesker livet. Under det mislykkede statskuppet i Sovjetunionen i august 1991 benyttet de litauiske myndig­ hetene anledningen til den endelige løsrivelsen fra sovjetsta­ ten. Litauen ble heller ikke med i Samveldet av Uavhengige Stater, som etterfulgte Sovjetunionen. Situasjonen i landet er likevel fortsatt sterkt preget av den 50 år lange dominansen fra Moskva. Det viktigste konfliktspørsmålet i forholdet til det nye Russland er striden om tilbaketrekningen av de tid­ ligere sovjetstyrkene som fortsatt står i landet. I tillegg har en ny/gammel konflikt dukket opp: forholdet mellom litauerne og de mange polakkene som fortsatt bor i landet en arv fra Polens sterke historiske dominans i dette området. Det polske mindretallet i Litauen mener seg kulturelt under­ trykket og har fått sterk støtte i sitt syn fra myndighetene i Warszawa. LATVIA: Har i stor grad fulgt samme vei som Litauen mot sin nåværende status som et selvstendig land utenfor Samveldet av Uavhengige Stater. Erklærte selvstendighet i 1990, løsrev seg fra Sovjetunionen etter kuppet i august 1991 og har også en konflikt gående med Russland om tilbaketrekning av trop­ per. Den store russiske befolkningen i Latvia er også kilde til betydelige motsetninger innad i landet. ESTLAND: Har hatt en utvikling i all hovedsak parallell til de to andre baltiske statene, og står også overfor problemet med omfattende tidligere sovjetstyrker. Det er også store nasjonale problemer i forholdet mellom esterne og det russiske mindre­ tallet i landet, som mener seg språklig og kulturelt diskrimi­

55

nert gjennom de lovendringene som er gjennomført av de nye myndighetene. MOLDOVA: Et annet brennpunkt for nasjonal uro det siste året. Konflikten mellom det rumenske flertallet og det slaviske mindretallet (hovedsakelig russere) har ført til blodige sam­ menstøt som har kostet flere hundre mennesker livet. Landets navn, Moldova, er den rumenske oversettelsen av det russiske «Moldavia» som den tidligere sovjetrepublikken het. Rus­ serne har tatt makten i den delen av Moldova som ligger øst for elven Dnestr og har proklamert sin egen «Dnestr-republikk». I kampen mot sentralmyndighetene har de fått hjelp av tusener av etterkommere etter de legendariske kosakkene - et krigerfolk som hadde områdene ved elvene Don i det sørlige Russland og Dnepr i Ukraina som sitt historiske område. I til­ legg har Moldova en annen viktig minoritetsgruppe - gagauzeme - innenfor sine grenser. Gagauzeme, rundt 140.000 i tal­ let, er en tyrkisk folkegruppe som har proklamert sitt område i den sørlige delen av landet som uavhengig. Alt i alt finnes det rundt 50 minoriteter i dette lille landet. Moldova er medlem av Samveldet av Uavhengige Stater, men sterke krefter i landet arbeider for en gjenforening med Romania, som dette området tilhørte før den annen verdenskrig. Både det daværende Mol­ davia og de tre baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen som et ledd i den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten (Molotov-Ribbentrop-pakten) fra 1939. At Baltikum står utenfor det nye Samveldet og Moldova er et tvilende medlem, har derfor sine klare historiske årsaker.

UKRAINA: Konflikten mellom Ukraina og Russland i en rekke sentrale spørsmål er den sterkeste trusselen mot det nye Samveldet av Uavhengige Stater. Det viktigste nasjonale spørsmålet gjelder herredømmet over Krimhalvøya ved Svartehavet som Nikita Khrustsjov overførte fra Russland til 56

Ukraina i 1954. Flertallet av den russiske befolkningen på Krim krever nå at området blir tilbakeført, og har betydelig støtte hos de russiske myndighetene. Konflikten mellom de to stormaktene omfatter også spørsmålet om hvem som skal kontrollere atomvåpnene på ukrainsk jord og økonomiske spørsmål. Et annet viktig konfliktspørsmål: kontrollen over den viktige Svartehavsflåten, ser nå ut til å være løst. Det er også betydelige spenninger mellom ukraineme og den store russiske befolkningen i republikken. Sterke nasjonalistiske strømninger i den ukrainske nasjonen går i retning av fullt brudd med det nye Samveldet.

RUSSLAND: I tillegg til den alvorlige konflikten med Ukraina står de russiske myndighetene overfor nasjonale utfordringer i sitt eget land som ikke står mye tilbake for de som bidro til å sprenge det sovjetiske supermaktsimperiet. Bare i Russland finnes det rundt 40 etniske hovedgrupper, og landet har ikke mindre enn 20 selvstyrte områder innenfor sine grenser. To av disse - Tatarstan sørøst for Moskva og Tsjetsjen-Ingusjetia i Kaukasus - har erklært seg som uav­ hengige fra Russland etter folkeavstemninger. (Senere har rik­ tignok Ingusjetia brutt med tsjetsjeme og sluttet seg til Russ­ land igjen.) Myndighetene i Moskva frykter at tendensene til splittelse bare er begynnelsen på en prosess som kan true hele den russiske statsdannelsen, som et imperium alene i kraft av sin veldige størrelse og sitt etniske og kulturelle mangfold. En annen kraftig hodepine for den russiske ledelsen er de millio­ ner av russere som bor i de andre av de tidligere sovjetrepu­ blikkene - nok en arv etter den sovjetiske nasjonalitets- og maktpolitikken som bevisst tok sikte på å styrke sentralmak­ ten gjennom et stort russisk befolkningsinnslag i alle deler av landet. Det har dessuten falt mange russere tungt for brystet at Russlands historiske hovedstad Kiev nå tilhører en annen stat.

57

KVITERUSSLAND: Selv om det var Kviterussland, sammen med Russland og Ukraina, som gikk i spissen for et nytt stats­ forbund på ruinene av Sovjetunionen, er det nå betydelig skepsis i landet mot det nye Samveldet. Mange ser dette sam­ arbeidet som en fortsettelse av det gamle og som et hinder på veien mot et moderne, demokratisk samfunn etter vesteuro­ peisk mønster. «Russifiseringen» har også her vært omfat­ tende, og mistroen overfor russerne er i høyeste grad til stede. I tillegg er det et stort polsk mindretall i landet som i likhet med sine nasjonale brødre og søstre i Litauen (og til dels i Ukraina) føler seg diskriminert i den nye staten.

GEORGIA: Har ved siden av Nagomo-Karabakh og Moldova vært åsted for de mest blodige urolighetene i den europeiske delen av det tidligere Sovjetunionen. Og selv om de hardeste sammenstøtene i første rekke har vært en maktkamp mellom tilhengere og motstandere av tidligere president Zviad Gamsakhurdia, så spiller også her nasjonale konflikter en vesentlig rolle. De to viktigste konfliktområdene er de selvstyrte områdene Sør-Osetia, som ønsker gjenforening med Nord-Osetia i Russland, og Abkhasia ved Svartehavet, som vil gå sammen med oseteme og tsjetsjeneme (se RUSS­ LAND) i et nytt Nord-Kaukasus. Den eldgamle kulturnasjo­ nen Georgia har altså fått en svært vanskelig start på sitt nye liv som selvstendig stat. «Historiens hevn» er altså et begrep som passer ekstra godt på de tilsynelatende håpløse nasjonale flokene folkene i det tid­ ligere Sovjetunionen nå må stri med. Og fordi syndene mot folkenes selvbestemmelse har vært ekstra store nettopp i dette området, kan denne hevnen vise seg å bli hardere enn noen andre steder i det nye Europa.

58

Folkeretten - folkenes fengsel? «Hvorfor vil dere ikke anerkjenne oss? At Vesten sitter på gjerdet nå er en ren invitasjon til Hæren om å bruke makt.» Min slovenske venn slår oppgitt ut med armene og ser nær­ mest anklagende på meg. Her, midt i Slovenias beleirede hovedstad med borgerkrigen i full gang rundt oss, føler jeg meg sant å si litt beklemt over problemstillingen. «Jeg kan naturligvis ikke svare for den norske regje­ ringen,» sier jeg, for å gardere meg mot en fortsatt temmelig utbredt oppfatning i det østlige Europa når det gjelder folk i min stilling. Høyst personlig gir jeg likevel uttrykk for at jeg har vanskelig for å se noen perspektiver i de jugoslaviske myndighetenes forsøk på å holde fast på den slovenske repu­ blikken med brutal våpenmakt. Slovenia har en homogen befolkning, altså ingen minoritetsproblemer, og har gjort meget skikkelige forberedelser til sin uavhengighetserklæring den 25. juni 1991. Men på dette tidspunktet er det fortsatt en massiv mistro blant vestlige regjeringer mot å anerkjenne nye stater. Fortsatt er det sovjetiske imperiet intakt, og fortsatt består Jugoslavia som den samme flernasjonale føderasjonen Tito skapte etter den annen verdenskrig. Ikke minst har de bal­ tiske statene smertelig fått erfare hvor vanskelig det er å oppnå internasjonal anerkjennelse, selv fra stater som uttrykker den største sympati for deres frihetskamp. De neste månedene skal Slovenia, og også naborepublikken Kroatia, gjøre nøyaktig de samme erfaringene. Respekten for andre lands grenser er et hovedprinsipp i det internasjonale samfunnet. Slik har det vært siden de første nasjonalstatene ble dannet på slutten av Senmiddelalderen. Men innholdet i dette hovedprinsippet har gjennomgått en interessant og viktig historisk utvikling. Det opprinnelige begrepet: «Folkenes Rett» - Latin: «ius gentium» - rettet seg nemlig mot den enkelte nasjonalitet (folkegruppe) og dens rett

59

til politisk og kulturell uavhengighet og selvbestemmelse. Dagens begrep «Internasjonal Rett» - «International Law» handler derimot om forholdet mellom stater, der prinsipper som «ikke-innblanding» og «grensers ukrenkelighet» er helt sentrale. Og siden grensene i Europa bare delvis stemmer overens med grensene for de enkelte folkenes bosetning, er det her duket for grunnleggende konflikter. Særlig gjelder dette den østlige halvdelen av Europa der folkene i langt min­ dre grad enn i Vesteuropa har konsolidert seg i etnisk homo­ gene nasjonalstater. Det kommunistiske eksperimentet, med sin sterkt anti-nasjonale ideologi, har selvsagt bidratt vesent­ lig til denne utviklingen. I så måte bør det ikke være noen overraskelse at det har oppstått en bølge av nasjonalisme i de tidligere kommunistlandene. I mange - kanskje de fleste til­ feller - dreier det seg egentlig om en rettighet som de fleste folk i Vesteuropa har hatt i generasjoner og ser på som en selv­ følgelig del av sin frihet og sitt demokrati. Men det internasjo­ nale samfunn har altså bidratt til å bremse denne prosessen og det i en grad som er blitt oppfattet som både urimelig og urettferdig av de nasjoner som har prøvd å bryte ut av sine politiske fellesskap og danne sine egne stater. De etablerte sta­ tenes felles omgangsregler og formelle internasjonale retts­ prinsipper viste seg lenge å veie tyngre enn all verdens sym­ pati og støtte til folkegrupper som erklærte sin uavhengighet og kjempet om statlig anerkjennelse. USAs og Vesteuropas forhold til oppløsningsprosessen i Sovjetunionen er ett eksempel. EFs forhold til Slovenia og Kroatia er et annet, selv om situasjonen i Kroatia med rette ble vurdert som spesielt vanskelig på grunn av konfliktens art og det store serbiske mindretallet i republikken. Men selv i områder der det fore­ gikk åpenbare overgrep og brudd på menneskerettighetene, som i Baltikum, forble hensynet til sentralmyndighetene lenge det avgjørende for statene i Vesten. Det er derfor grunn til å spørre om ikke denne respekten for det bestående, denne 60

lojaliteten overfor spillereglene i det internasjonale samfunn, til tider har gått på bekostning av helt grunnleggende verdier vi vestlige land sterkt bekjenner oss til - i første rekke men­ neskerettighetene. Et paradoks er det i så fall at det vi fortsatt kaller «Folkeretten» er blitt en rett for enkelte lands regje­ ringer til å undertrykke folkeslag og enkeltmennesker innen­ for sine grenser. Satt på spissen: «Internasjonal Rett» er på kollisjonskurs med menneskerettighetene. Vestlige regjeringer vil selvsagt møte en slik påstand med argumentet om at stabilitet er det overordnede målet, fordi stabliliteten tjener freden og sikkerheten - de viktigste av alle menneskerettigheter. Dette er et meget tungtveiende argu­ ment, som utvilsomt bygger på en virkelig og dypfølt bekym­ ring for hva som kan skje når man går til det drastiske skritt å anerkjenne nye statsgrenser. Historien gir da også de mest dystre eksempler på hva grenseendringer i Europa kan føre til. Argumentet har likevel en svakhet: Det forutsetter at det å bevare en statsdannelse i sin eksisterende form virkelig inne­ bærer større stabilitet enn løsrivelse av enkelte deler, eller oppløsning av hele statsdannelsen. Både i tilfellet Jugoslavia og når det gjelder Sovjetunionen har dette vist seg å være ytterst tvilsomt - hovedsakelig fordi det her dreide seg om fel­ lesskap som bygde på tvang og brutal undertrykkelse. «Det vokser sammen det som hører sammen,» sa Willy Brandt ved Berlinmuren den 10. november 1989. Det som ikke hører sammen bør kanskje heller ikke verdenssamfunnet se som sin oppgave å bevare. I ettertankens kranke blekhet kan dette synes som en temmelig opplagt sannhet. Men da glemmer man kanskje at det måtte en helt ekstrem situasjon til før nye stater ble opptatt i «det gode selskap». Frem til det mislykkede statskuppet i Sovjetunionen i august 1991 var det nemlig en massiv internasjonal motvilje mot slik anerkjennelse. Under kuppet ble som kjent de tre baltiske statene anerkjent. Men også etter at kuppmakeme var beseiret, var skepsisen stor 61

blant regjeringene i vest mot å satse på den som åpenbart fremsto som «fremtidens mann» - den russiske presidenten Boris Jeltsin. Det var først da Sovjetstaten la seg selv i graven at denne linjen ble definitivt oppgitt og de tidligere sovjetre­ publikkene ble anerkjent som nye stater. Den samme tenden­ sen har vi altså sett i Jugoslavia, der et flertall av EF-landene lenge inntok en ytterst skeptisk holdning til anerkjennelse av «utbryterne» Slovenia og Kroatia. I dette tilfellet kom aner­ kjennelsen fra EF som et resultat av det mange oppfattet som utilbørlig press fra de tyske myndighetene. Den langvarige tautrekningen om anerkjennelse av Makedonia har gitt nok et eksempel på at nye stater som søker internasjonal anerkjen­ nelse står svakt overfor hensynet til etablerte stater. Her er det Hellas som har stilt seg i veien med sitt krav om at Makedonia må døpe om landet sitt fordi navnet tilhører et historisk område i Hellas. De greske myndighetene begrunner dette med frykt for at Makedonia i fremtiden kan komme med terri­ toriale krav i dette området. Begrunnelsen blir sett på som ytterst tvilsom av internasjonale observatører.

Hensynet til minoritetene har vært et helt sentralt moment i debatten om anerkjennelse av nye stater. I mange tilfeller har det nemlig vist seg at små befolkningsgrupper innenfor en nasjon som kjemper for statlig anerkjennelse har vært enda mer skeptisk enn det internasjonale samfunn til en slik utvik­ ling. Serberne i Kroatia og Bosnia-Herzegovina er det mest ekstreme eksemplet på dette. Andre eksempler er de russiske minoritetene i Baltikum og andre land i Samveldet av Uav­ hengige Stater, armenerne i Nagomo-Karabakh i Aserbajd­ sjan, og det ungarske mindretallet i Slovakia. Til en viss grad har nok omverdenen brukt disse minoritetene som et alibi for sin egen skepsis til å anerkjenne nye stater. Men det er ingen tvil om at utviklingen i disse delene av det nye Europa har for­ verret situasjonen for mange minoriteter, og kanskje særlig: 62

skapt stor frykt for en forverring. Å bruke dette som et avgjø­ rende argument mot at et folk skal få sin selvstendighet, er likevel i de fleste tilfeller urimelig - særlig fordi det finnes minoriteter i de fleste vestlige land som slett ikke er tilfreds med tingenes tilstand, uten at dette gir grunnlag for å sette spørsmålstegn ved vedkommende staters eksistensberetti­ gelse. Det er også viktig å skille mellom nasjoner og minoriteter. Utsagn som: «Skal enhver minoritet få sin egen stat?» tyder på betydelig forvirring på dette punktet. Det er selvsagt ingen som krever eller tror at det ungarske mindretallet i Serbia, den polske minoriteten i Litauen eller tyskerne i Polen skal danne sine egne nasjonalstater. Det viktige her er at disse og tilsva­ rende grupper sikres skikkelige minoritetsrettigheter av sitt lands myndigheter. Eksplosivt blir minoritetsspørsmålet i de tilfeller der et mindretall vil bryte ut og bli en del av modernasjonen - som i Bosnia-Herzegovina, i Kroatia og i Nagomo-Karabakh.

Landene i Vesteuropa - EF-landene spesielt - har hatt en avgjø­ rende innflytelse på spørsmålet om å anerkjenne nye stater i det østlige Europa. Myndigheter i andre verdensdeler har stort sett rettet seg etter sine vesteuropeiske kolleger i dette spørsmålet. Det gir Vesteuropa et helt spesielt ansvar. Det vestlige Europa må i denne sammenhengen sies å ha vært en bremsekloss regjeringene i disse landene har vært - og er - svært skeptiske til å oppmuntre selvstendighets- og uavhengighetskamp i sin egen verdensdel. En ytterligere forklaring på dette er det faktum at så godt som samtlige større stater i det vestlige Europa har sine egne uløste nasjonalitetsproblemer å hanskes med. Jeg vil i det følgende se nærmere på de viktigste av disse konfliktene, som med få unntak har hentet næring fra den nasjonale opp­ blomstringen i den østlige delen av det nye Europa: 63

Brenner-passet på grensen mellom Italia og Østerrike - 15. sep­ tember 1991. Flere tusen mennesker deltar i en demonstrasjon med krav om gjenforening av de to områdene som ligger på hver sin side av grensen: delstaten Tyrol i Østerrike og regio­ nen Alto Adige (Sør-Tyrol) i Italia. Mange av demonstrantene krever også at det dannes en selvstendig tyrolsk stat. Særlig for italienske myndigheter er protestene som et spøkelse fra en vond fortid. For nærmere 30 år siden var nemlig denne nord­ ligste regionen i landet en kruttønne av nasjonalistisk vold, der mer enn 40 mennesker ble myrdet og mer enn 100 offent­ lige eiendommer ble satt i brann før det hele roet seg, høsten 1964. Men også i Wien blir denne nasjonale manifestasjonen fulgt med bekymrede blikk. Sør-Tyrol ble overført fra Østerrike til Italia i 1919. Det var Versaillestraktaten, oppgjøret etter den første verdenskrig, som fastslo dette. Dermed ble en tysk-språklig befolkning på flere hundre tusen mennesker med et pennestrøk overført til en annen kulturkrets - noe som altså skulle vise seg å skape dype og varige vanskeligheter. Under Mussolinis fascist-diktatur forsøkte man å løse problemet ved tvangstiltak, som å forby tyskundervisning og å gi alle gater italienske navn. Til og med tyske navn på gravsteiner ble endret! Men disse overgrepene bare økte samholdet og motstanden i befolkningen, noe som førte til at myndighetene, etter den annen verdenskrig, måtte gi løfter om utstrakt selvbestemmelse for Sør-Tyrol. Det ble imidlertid med løftene, og etter nærmere to tiår med økende uro og stadig sterkere misnøye mente de mest ytterliggående sørtyroleme at bare ekstreme midler kunne få myndighetene i Roma til å innfri det de hadde lovet. Midlet som ble brukt var å sette offentlige eiendommer i brann. Nesten hver eneste natt i flere måneder sto flammene høyt over hustakene i hovedsta­ den Bolzano og skapte en uhyggelig stemning i byen. Deretter startet drapene på politifolk. Nærmere 40 av dem ble myrdet før myndighetene greide å knuse selvstendighetsbevegelsen. I 64

ettertid er det riktignok blitt hevdet at italiensk sikkerhets­ politi utførte mange av drapene for å undergrave uavhengig­ hetskampen. Men uansett førte den ekstreme volden og øde­ leggelsene til at myndighetene ga Sør-Tyrol-problemet høyeste prioritet og gikk med på en avtale som sikret en rela­ tivt stor grad av selvstendighet. Men nasjonalismen i Sør-Tyrol var altså ikke død. Demon­ strasjonen i Brenner-passet var et foreløpig høydepunkt i et stadig mer høylytt krav om økt selvstyre - eventuelt løsrivelse fra den italienske staten. I månedene etterpå foregikk det en intens politisk aktivitet blant myndighetene for å finne en løs­ ning det tysktalende flertallet i regionen kunne godta. Resulta­ tet av denne aktiviteten ble en avtale som ble inngått i sommer - om sterkt selvstyre og omfattende minoritetsrettigheter. Konflikten ser altså ut til å være løst - i alle fall i denne omgangen. Likevel har dette vært en alvorlig lekse for italie­ nerne om at nasjonalismen i det østlige Europa er en brann som uhyre raskt brer seg over gjerdet til naboen. Og uansett løsning for Sør-Tyrol er det all grunn til å tro at kontaktene med tyroleme i Østerrike bare blir styrket ytterligere i tiden fremover. Fortsatt er et «gjenforenet Tyrol» målet for mange. Men Sør-Tyrol er ikke den eneste nasjonale hodepine myn­ dighetene i Roma har å stri med. Nasjonalistpartiet Lombardligaen har nemlig satt frem krav om at det nordlige Italia skal bli et område med omfattende selvstyre og kontroll over egne ressurser. Partiet, som fikk rundt 10 prosent av stemmene ved valget til ny nasjonalforsamling i vår, målbærer dermed en utbredt oppfatning blant italienerne i nord om at de betaler en urimelig stor del av utgiftene i den fattige, sørlige delen av landet. Lombard-ligaens leder Umberto Bossi har truet med å opprette en ny republikk i nord, og foreslår rett og slett å dele Italia i tre deler!

Skottland er et annet område der nasjonale strenger på ny er 65 3 - Drømmen om Europa

blitt slått an. På en grobunn av misnøye over den sterke sen­ tralstyringen fra London har det de siste par årene vokst frem en sterk nasjonal bevegelse som krever økt skotsk selv­ bestemmelse. De mest ytterliggående, som Det Skotske Nasjonalistpartiet (SNP), ønsker til og med fullt brudd med Storbritannia. Partiet understreker likevel at de ikke ønsker isolasjon. Et selvstendig Skottland som medlem av EF ved siden av Storbritannia er SNPs mål. Så drastisk er det likevel bare et mindretall som ønsker å gå til verks. Men tre firedeler av skottene sier at de er misfornøyde med dagens britiske union, som ble inngått så tidlig som i 1707. Økt kontroll over egne ressurser og egen utvikling synes derfor å være et sam­ lende krav i den skotske befolkningen. At Skottland har rundt 80 prosent av EFs oljeressurser på sitt område, gir naturlig nok en ikke ubetydelig selvbevissthet. En viktig kampsak er å få en egen skotsk nasjonalforsamling med betydelige fullmakter, men uten at man bryter med den britiske staten. Hånd i hånd med den skotske nasjonalbevegelsen går en tilsvarende bevegelse i en annen av de fire medlemmene i sta­ ten Storbritannia, nemlig Wales. Også waliserne har fått sitt nasjonalistparti - Plaid Cymru - og de to partiene har et nært samarbeid. De walisiske nasjonalistene er likevel mer forsik­ tige med å kreve fullt brudd med London og liker bedre ordet selvstyre. Men et utbredt krav om større politisk kontroll over eget område har waliserne til felles med skottene. I tillegg til oppblomstringen av nasjonalisme i Skottland og Wales fortsetter den bitre og blodige konflikten i Nord-Irland. Terrorvirksomheten til IRA er fortsatt en høyst nærværende og blodig faktor i det britiske samfunnet. Den konservative britiske regjeringen står altså foran store nasjonale utford­ ringer i tiden fremover. Myndighetene i Spania har mye av de samme problemene som sine EF-kolleger i London. Parallellen til Nord-Irland66

konflikten og IRA er som kjent terrororganisasjonen ETA, som har som erklært mål å løsrive regionen Baskerland fra den spanske staten. Også det siste året har ETAs terror kostet et stort antall mennesker livet. Men det er et klart mindretall av baskerne som støtter denne virksomheten, selv om selvstendighetskravet står sterkt. Mange mener at ETA svekker kam­ pen for selvstendighet, og at en stans i terrorvirksomheten ville føre til et kraftig nasjonalistisk oppsving i denne nordlige regionen i landet. Det baskiske nasjonalistpartiet Partido Nacionalista Vasco, som tar klart avstand fra ETA-terroren, har rundt 70 prosent av de rundt 2 millioner innbyggerne i Baskerland bak seg. Partiet går inn for å bryte med den span­ ske staten. Men i partiets lokaler henger et EF-flagg med 13 stjerner - den trettende for Baskerland. Også her ser vi altså at ønsket om å løsrive seg fra nasjonalstaten går hånd i hånd med et positivt syn på et større europeisk fellesskap. Stikkordet her er «Regionenes Europa», et begrep jeg kommer tilbake til i det siste kapittelet i denne boken: «Det europeiske hus - samling eller splittelse?» «Regionenes Europa» er også et hedersbegep for en annen av de 17 regionene som utgjør staten Spania - nemlig Katalonia, som ligger i nordøst og har Barcelona som hovedstad. Her spiller det konservative nasjonalistpartiet Convergencia i Unio en klar hovedrolle. Partiet er det klart største i Katalonia og vant i vår sin fjerde regionale valgseier på rad. Men selv om selvstendighet er partiets uttalte mål, har dets ledere behendig unngått det betente spørsmålet om brudd med sentralmyndig­ hetene i Madrid. Den spanske regjeringen har nemlig bestemt avvist ideen om å se Katalonia som en ny stat i EF, og dermed er interessen for løsrivelse heller lunken i en befolkning der den nasjonale selvbevisstheten er meget sterk. Isteden snak­ ker man om Katalonia som en egen nasjon, en region i EF eller til og med et land, men unngår omhyggelig å sette kravet om en egen statsdannelse på dagsorden. Regionen Katalonia har

67

nemlig i løpet av de drøye 12 årene med EF-medlemskap opp­ levd en enestående økonomisk oppgangstid. En fremtid i europeisk islolasjon er derfor en for høy pris å betale for de nasjonale ambisjonene, mener folk i regionen - at de i sine hjerter tilhører Katalonia og ikke Spania, er likevel et faktum spanske myndigheter må leve med. I denne oversikten over nasjonale bevegelser og konflikter i det vestlige Europa vil jeg også nevne nasjonalismen på Middelhavsøya Korsika, som tilhører Frankrike, og de sterke mot­ setningene mellom den valonske (fransktalende) og den flam­ ske (flamsktalende) befolkningen i Belgia. Sistnevnte blir ofte uttrykt i følgende spissformulering: «French in the parlour flamish in the kitchen» (Fransk i stuen - flamsk på kjøkkenet) - underforstått: det flamske språket er mindreverdig i forhold til det franske.

Storbritannia og Frankrike - Spania og Italia - Belgia og Østerrike - alle har de sine nasjonale problemer å stri med. At dette ikke nettopp forsterker lysten til å oppmuntre fremvek­ sten av nasjonale bevegelser i den østlige delen av Europa, er høyst forståelig. Betegnende er det i så måte at den staten som synes å ha minst nasjonalt sprengstoff innnenfor sine grenser, nemlig Tyskland, også har vist sterkest vilje til å anerkjenne nye stater i øst. Men som vi har sett: Det er ikke separatisme og isolasjon som står på programmet for dem som ønsker selvbestemmelse og uavhengighet. Både i den østlige og den vestlige delen av vår verdensdel finner vi et sterkt ønske hos «utbryterne» om tilhørighet til et annet fellesskap - nemlig det europeiske. Drivkraften i det nasjonale opprøret er misnøyen med det poli­ tiske fellesskapet disse folkene i øyeblikket befinner seg i. Men til tross for at kampen for selvstendighet i de fleste til­ feller kan være både rettferdig og forståelig, innebærer den 68

betydelige farer for konflikt, ustabilitet og ny urett. Det inter­ nasjonale samfunnet står derfor overfor nye vanskelige over­ veielser i tiden som kommer. Friheten kom til folkene i Østeuropa gjennom åpningene de selv laget i det forhatte Jernteppet. Men friheten har mange ansikter og kan være vel så vanskelig å hanskes med som det klare fiendebildet de tidligere sto overfor. En av frihetens van­ skeligste sider er å forstå og akseptere dens begrensningen Frihet for meg til å gjøre alt jeg vil, kan bety ufrihet for naboen som må leve med følgene. Nasjonalismen er, som vi har sett, en side av «den vanskelige friheten». I det neste kapittelet vil jeg se på en annen: det økte fremmedhatet og den høyre­ ekstreme bølgen som har oppstått etter Jemteppets fall.

«Den beste sport er negermord!» En by ved navn Hoyerswerda Bildene er som hentet fra de mørkeste kapitler i Tysklands his­ torie. Som en krøtterflokk blir de vettskremte menneskene geleidet forbi den hatefulle flokken. Det er rundt 150 av dem rumenere, jugoslaver, vietnamesere og mosambikere - mange kvinner med små barn på armen. Noen har bare rukket å kaste en badekåpe over skuldrene og hutrer i den kalde høstkvelden. Sine få eiendeler sleper de med seg hulter til bulter inn i de ventende bussene, mens skjellsordene hagler. «Negersvin!», «Jævla utlendinger!», «Få svina ut!». En stein kastes mot et av bussvinduene og senderen sky av glassplinter rett i ansiktet på en ung vietnamesisk gutt. Noen roper til sjåførene at de må kjøre straks. Og da den lille kolonnen setter seg i bevegelse stiger et brøl av begeistring fra mengden. Det klappes og pipes og jubles. «Endelig er vi kvitt dem!» roper en kvinne i 50årene og sier det alle mener. Stedet er Hoyerswerda, en liten by i delstaten Sachsen i den sørøstlige delen av det tidligere DDR. De rystende scenene ved asylmottaket her i Miintzerstrasse er bare siste akt av en serie med overgrep den siste tiden. Nynazister og andre høyre­ ekstreme, godt hjulpet av vanlig pøbel fra byen, har hver kveld og natt den siste uken angrepet asylboligene med steiner og brannbomber. Politiet har klaget på dårlig bemanning og har stort sett kommet til åstedet når ugjerningene var avsluttet. Nå har altså de lokale myndighetene kastet inn håndkleet: «Vi kan ikke lenger garantere asylsøkernes sikkerhet!» Mobben som

70

gleder seg over de fremmedes avreise består i all hovedsak av mennesker man slett ikke forbinder med nynazisme eller høyre­ ekstremisme. Det er vanlige kvinner og menn i alle aldre - fra tenåringer til folk på nærmere seksti. Men denne kvelden, i slut­ ten av september 1991, danner de et fellesskap så primitivt og menneskefiendtlig at byen de bor i blir gjort til et monument over fremmedhat og ekstremisme i det nye Europa.

«Den beste sport er negermord!» Teksten står skrevet med store svarte bokstaver på bussholdeplassen midt i sentrum av Hoyerswerda. Tre dager er gått siden byens navn ble et begrep verden over - ble et annet ord for rasisme. For mange er dette blitt selve kronbeviset på at det nye Tyskland er et land det er all grunn til å holde et vaktsomt øye med. Hoyerswerda er en stygg by. Med sine nitriste betongblokker og sin totale mangel på varme og trivsel er den prototypen på det kommunistiske nybyggersamfunn - stampet opp av jorden en gang på 60-tallet for å bidra til en eller annen femårsplan. Dette i tillegg til en skyhøy arbeidsløshet og et minimum av sosiale tilbud er selv­ sagt en førsteklasses grobunn for misnøye, aggresjon og jakt på syndebukker. Byens kristeligdemokratiske ordfører forkla­ rer behandlingen av asylsøkerne slik: «Den kortsiktige årsaken er mangel på penger til politi­ vakthold for å kunne gi våre gjester beskyttelse. Den langsik­ tige årsaken er at denne byen totalt mangler et normalt fritidsog rekreasjonstilbud til ungdom og andre. Det er en kunstig industriby grunnlagt av DDR-regimet uten tanke på at men­ nesker trenger mer enn en arbeidsplass og et sted å sove og spise for å kunne trives,» sier ordfører Ulf Scholtz. Og forklaringene vi får blant folk på gata er de vanlige og trivielle: «De fremmede fikk alt opp i hendene.» «De arbeidet ikke, men gikk likevel bedre kledd enn oss!» «De var frekke og uhøflige.» Rasisme og fremmedhat? - langt ifra! Ingen ting kunne være dem fjernere. 71

Utlendinger er blitt fordrevet fra sine hjem og kjeppjaget ut av byen. En så dårlig behandling har ikke fremmede raser og kul­ turer fått i Tyskland siden landets leder het Adolf Hitler. Hvor­ dan kan slikt skje i et land med en så tung arv i forholdet til andre folk og kulturer? var mitt naturlige spørsmål da jeg kom til byen. Men i møtet med trivialitetene og de dagligdagse for­ klaringene blir perspektivet skremmende lett borte. Et spesielt forhold gjør det likevel mulig for meg å komme et stykke bak fasaden. Både ordføreren og andre jeg møter viser nemlig til en gruppe utlendinger som fortsatt bor i byen — mosambikere og vietnamesere som kom hit på 80-tallet som ledd i samar­ beidet mellom DDR og deres «sosialistiske broderland». «Disse gjestearbeiderne er nå fullt ut integrert i samfunnet og trives godt,» bedyrer ordfører Scholtz. Jeg føler meg ikke overbevist og drar for å finne «de integrerte». Da jeg langt om lenge finner frem til det avsidesliggende hybelhuset hvor de er stuet sammen, blir mine dystre anelser til visshet. På trappen foran en bygning med smadrede vinduer og tydelige merker etter brannbomber finner jeg en flokk livredde ungdommer fanger i sine hjem av frykt for nye overgrep. I mange år har de levd og arbeidet i Hoyerswerda. De ligger ikke samfunnet til byrde. De er enkelt, nærmest fattigslig kledd, og virker alt annet enn frekke og uhøflige. Likevel merker de nå hatet så sterkt at de frykter for sine liv. Den 27 år gamle Andreas Atomane fra Mosambik sier det slik: «Vi er redde - vi er virkelig livredde. Å gå ut om kvelden alene er det rene selvmordet. Skal vi ut og handle går vi alltid flere sammen. Jeg har bodd her siden 1988 og har aldri merket noe fiendskap fra lokalbefolkningen. Men de siste ukene er det blitt helt fryktelig.» En eldre kvinne fra Hoyerswerda hjelper de fortvilte ung­ dommene, trøster dem og prøver å forklare dem at de har støtte fra mange i byen. Hun er dypt ulykkelig over det som har skjedd og sier hun skammer seg:

72

«Jeg vet ikke om det er skinheads, høyreekstreme eller bare vanlige, dumme ungdommer som nå sprer angst og skrekk over hele byen. Dessverre har de støtte fra svært mange inn­ byggere - riktignok ikke fra alle. Men uansett er det nå like ille som i nazitiden!»

På Tivoliplassen i utkanten av byen holder byens harde kjerne av høyreekstreme til. I en bisarr virkelighet, mellom karusel­ ler og popcomselgere, raver de rundt med sine medbrakte ølflasker og provoserer med nazihilsener og ubehøvlede til­ rop. Foran vårt TV-kamera blir de noe mer forsiktige, men ikke mer enn at de skryter åpent av at de har fjernet «de svarte svina». «Folk her i byen støtter oss - de sier vi har gjort alle en stor tjeneste,» sier gjengens leder, som kaller seg Wolfgang. Han vil også gjeme gi et intervju, og kommer med en rørete fremstilling av sitt syn på andre raser og folkeslag. Interessant og dypt skremmende er likevel den utrolige menneskeforakt han legger for dagen - det bruneste grums jeg noensinne har hørt fra et menneske. En liten smakebit: «Send dritten tilbake dit de hører hjemme. Send dem til­ bake til jungelen de kom fra, der de driter under buskene. Før negeren kom til oss visste han ikke engang hva et toalett var for noe!» Hoyerswerda er blitt et begrep. Men ugjerninger mot asyl­ søkere er byen langt fra alene om. Bare i fjor ble det utført rundt 1300 høyreekstremistiske anslag mot asylsøkere og andre utlendinger i Tyskland. Tallet var dermed ti ganger så stort som året før. Og det tidligere DDR var slett ikke alene om disse voldshandlingene, selv om andelen av overgrep i øst var langt større enn folketallet skulle tilsi. Denne utviklingen har fortsatt også dette året, selv om omfanget ser ut til å være noe mindre. Det var utover sommeren og høsten 1991 at volden mot utlendinger virkelig begynte å tilta i styrke - en utvikling 73

som ble fulgt nøye av utenlandske korrespondenter og obser­ vatører. Om morgenen den 16. august rapporterte jeg følgende i NRK-Radios Utenrikssending: Polakker og kommunister, sovjetsoldater, jøder, homosek­ suelle og prostituerte - men fremfor alt: mørkhudede utlen­ dinger. Det er dem de hater - det er dem de forfølger og tra­ kasserer, nynazistene i den tidligere kommuniststaten DDR. «Nazi-heavys», «SS-øst» og «Zyklon B», er navnene på tre slike nazigrupper. Den siste er oppkalt etter gassen som tok livet av millioner av jøder i Auschwitz og andre konsentra­ sjonsleire under den annen verdenskrig. Ingen vet riktig hvor mange det er av dem. Rundt 15.000 lyder de fleste uoffisielle anslag. Tysk politi har noe over 2.000 i sine kartoteker, og vil ikke spekulere noe utover det. Men flere kommentatorer har antydet at så mye som 5 prosent av befolkningen i det østlige Tyskland i større eller mindre grad sympatiserer med de eks­ treme høyrekreftene. Overfall på asylmottak, overgrep og ekstrem vold mot fargede utlendinger - i to tilfeller med døden til følge, trakassering, skjending av krigsminnesmerker, fotballbråk og demonstrasjoner. Det er noen av stikk­ ordene for nynazistenes aktiviteter de siste månedene. Og ten­ densen er klar: Virksomheten tiltar hele tiden både i styrke og omfang, selv om tyske myndigheter gang på gang har sagt at dette er en utvikling som ikke kan tolereres. Lederen for jødene i Tyskland, Heinz Galinski, er den som sterkest har advart mot det økte fremmedhatet - han er alt annet enn for­ nøyd med myndighetenes innsats for å løse problemet. Men hvorfor akkurat i Øst-Tyskland, i en befolkning som kanskje mer enn noen annen er opplært til å hate de brune kreftene? Kanskje ligger noe av svaret nettopp her. Det mente i hvert fall den kjente østtyske forfatteren Stefan Heym da jeg intervjuet ham for en tid siden: «Nazismen var fiende nummer én for DDRs kommunistre­ gime. For en ungdom som hater sine myndigheter er det natur74

lig å protestere ved å hylle det disse myndighetene hater mest,» mente altså Stefan Heym. Og uansett forklaring: Frem­ medhatet øker i takt med arbeidsløsheten her i det tidligere DDR. Frykten øker i asylmottakene mens politiet synes både umotivert og handlingslammet. I nazi-hovedstaden Dresden er trakassering av utlendinger blitt en del av hverdagen. Det de østtyske nynazistene synes å mangle er en virkelig politisk lederfigur - får de det kan de bli virkelig farlige.

Og utover høsten ble situasjonen bare verre og verre inntil voldsbølgen nådde sitt høydepunkt rundt årsdagen for den tyske samlingen — den 3. oktober. I Dagsrevyen denne dagen rapporterte jeg følgende: I Tyskland har det i dag vært nye overgrep mot en rekke asylmottak over hele landet. Minst 14 asylsøkere skal være skadd i overfallene. I Bremen ble to mennesker skadd da en brannbombe ble kastet inn i et mottak for asylsøkere fra Afrika. Det er i alt meldt om 16 overgrep mot asylsøkere i løpet av dagen. To libanesiske barn skal ha fått livstruende brannskader etter at en gruppe høyreekstreme satte fyr på et asylmottak i Diisseldorf. Den siste uken er det rapportert om nærmere 60 overfall mot utlendinger, noe som har kastet en dyster skygge over dagens markering av ettårsdagen for Tysk­ lands samling. Her i Berlin har det vært kraftige sammenstøt mellom politi og flere hundre venstreradikale som protesterte mot behandlingen av asylsøkerne. Det var ventet demonstra­ sjoner i hovedstaden også fra de høyreekstreme, men de har isteden aksjonert i byene Cottbus og Gera i den sørlige delen av det tidligere DDR. 40 nynazister ble arrestert i disse aksjo­ nene, opplyser politiet.

Årsakene til det voldsomme oppsvinget i fremmedfiendtlighet i den tidligere kommuniststaten DDR er mange og sammen­ satte. Forfatteren Stefan Heym ser altså dette i stor grad som 75

en protestbølge. Noen har sågar kalt det en omvendt og dypt reaksjonær utgave av 1968-opprøret — i dette tilfelle mot en foreldregenerasjon som støttet eller godtok et forbrytersk regime, og med en uskyldig tredjepart som syndebukker. Det blir i hvert fall hevdet at en påfallende stor del av de aktive nynazistene er bam av tidligere fremtredende partifolk. De fleste eksperter legger likevel mest vekt på at innbyg­ gerne i det tidligere DDR er blitt uten den «vaksinen» mot nazistisk tankegods som tyskerne i vest har fått. Mens det vesttyske samfunnet har tatt et uhyre grundig oppgjør med sin fortid, fikk DDR-borgeme høre at «nazistene var de andre». I propagandaen mot fascismen var det hele tiden forutsatt at dette var en trussel som kom utenfra - nærmere bestemt fra dødsfienden Vest-Tyskland. At slike ideer også skulle ha gro­ bunn i det sosialistiske DDR var en tanke så forkastelig at få eller ingen våget å gi offentlig uttrykk for den. Nå kommer altså regningen for DDR-regimets forsømmelser. Og i ettertid er det blitt kjent at tendensen til oppsving i fremmedhat og nynazisme ble tydelig lenge før murens fall. Av hemmelige rapporter til kommunistpartiets ledelse går det nemlig frem at omfanget av slike aktiviteter ble femdoblet i løpet av 80-tallet. Men den østtyske offentligheten forble selvsagt uvitende om denne utviklingen.

Den viktigste utløsende faktor for fremmedhatet i det østlige Tyskland er selvsagt det økonomiske sammenbruddet etter DDR-statens fall. Med rundt en tredel av befolkningen uten fast jobb har det naturlig nok oppstått enorme økonomiske og sosiale problemer. Svært mange ungdommer føler at de er uten fremtidsutsikter og er rotløse i en fullstendig ny virke­ lighet. Disse problemene forsterkes av de ofte trøstesløse bomiljøene man finner i det tidligere DDR - eksemplet Hoyerswerda er nevnt. Sosialsjef Heinrich Sosalla i Magdeburg, hovedstaden i den østtyske delstaten Sachsen-Anhalt, 76

sier det slik, i et intervju med tidsskriftet Newsweek 29. juli 1991: «De siste årene har disse ungdommene sett sine foreldre miste jobbene sine, lærerne deres er blitt byttet ut, deres poli­ tiske ledere er blitt satt i fengsel. De er derfor på desperat jakt etter en eller annen form for autoritet.» Denne autoriteten har de altså i mange tilfeller funnet i nynazistiske og andre høyreekstreme lederskikkelser i ung­ domsmiljøene. Dermed er jakten på syndebukkene i gang det klassiske kjennetegnet på et samfunn som ikke har det godt med seg selv. At nettopp det østlige Tyskland er blitt et skrekkens eksempel når det gjelder overgrep mot fremmede, er likevel et paradoks. Dette området har nemlig bare rundt 80.000 fremmede i sin befolkning. Det gir en prosentandel på rundt 0,5 - den laveste i hele Europa.

«Det heslige nye Tyskland!» «Vi må bli kvitt alle disse utlendingene. Det er de som er det største problemet her hos oss!» Mannen ser mistenksomt på meg. «Hvor kommer De fra forresten? - Fra Norge, ja det er jo noe helt annet.» Jeg nikker tilmålt og er ikke særlig interessert i å utdype temaet - til det har jeg hørt synspunktet litt for mange ganger det drøye året jeg har vært NRKs korrespondent i Tyskland. Jeg er i Stuttgart, hovedstaden i delstaten Baden-Wiirttemberg i det sørvestlige hjørnet av Tyskland. Det er en vennlig og avslappet stemning her i sør - helt annerledes enn i det hek­ tiske og til dels aggressive Berlin. De lever også godt her nede i «mønsterstaten» som den kalles. I økonomisk styrke ligger de på topp i hele Tyskland. De lager noen av verdens beste biler og elektroniske produkter. De eksporterer mer enn noen andre delstater. Og arbeidsløsheten er den laveste i landet. I 77

denne verden av velstand og vennlighet blir virkningen av et slikt usminket fremmedhat forbløffende og voldsom. Meningsmålingene foran valget som skal holdes om få dager viser riktignok at de ekstreme høyrepartiene kan komme til å gå markert frem. Likevel blir jeg overrasket over hvor utbredt mistroen overfor fremmede er. Det store flertallet jeg treffer under min rundspørring tar riktignok avstand fra slike hold­ ninger, men overraskende mange er i bunn og grunn enige med mannen som hater utlendinger og liker nordmenn. Det så godt som alle har til felles er en grunnleggende mis­ nøye med utviklingen i det nye Tyskland. De har fått mindre å rutte med fordi gjenoppbyggingen i det tidligere DDR har dre­ vet priser, skatter og avgifter i været. Det er blitt vanskeligere å skaffe seg bolig til en overkommelig pris. Arbeidsløsheten øker, selv om den fortsatt er lav. Og man er redd for hva som vil skje når den tyske marken, selve symbolet for velstand og fremgang, om noen år skal erstattes med EF-valutaen ECU — «esperantopengene», som en politiker i nabostaten Bayern har uttrykt det. Det går ikke så bra for folk lenger, selv her i tek­ nologiens høyborg. Og syndebukkene er overalt rundt dem: jugoslaver og kroater, rumenere og tyrkere - det er bare å velge. Og folk i Baden-Wurttemberg velger - så det gir gjenlyd over hele Europa. På valgdagen den 5. april 1992 får de høyre­ ekstreme partiene tilsammen mer enn 12 prosent av stemmene - over dobbelt så mye som på meningsmålingene. Blant unge menn (under 25 år) er oppslutningen om de ekstreme på rundt 20 prosent! Republikanerne, det klart ledende partiet på ytre høyre fløy, blir det tredje største i delstatforsamlingen. (Vi snakker her om Tysklands tredje største delstat med rundt 9,5 millioner innbyggere.) De to store folkepartiene, Kristelig­ demokratene og Sosialdemokratene, går begge kraftig tilbake. Men Baden-Wurttemberg er ikke alene med sin fremmedfrykt og sitt fremmedhat. Den samme dagen holdes et annet valg i 78

en helt annen del av Tyskland: i delstaten Schleswig-Holstein helt i nord. Også her går de høyreekstreme kraftig frem og tar rundt 7,5 prosent av stemmene. Her er det den såkalte Tyske Folkeunion som er sterkest av de ekstreme, og partiet blir valgt inn med klar margin i det nye parlamentet. Og selv om Den Tyske Folkeunionen har mindre oppslutning enn Repu­ blikanerne i sør, så er partiets politikk desto mer skremmende. Anført av en av de tyske nynazistenes og høyreekstremistenes sjefsideologer, dr. Gerhard Frey, forfekter partiet rått frem­ medhat og den usminkede fascisme. I partiets avis Deutsche National Zeitung finnes det nok av eksempler på hvilket tan­ kegods som rår. Noen eksempler fra en utgave, høsten 1991: «Utlendinger myrder i Tyskland!» lyder hovedoppslaget med røde bokstaver. Historien er at en gjeng med tyrkere skal ha drept en tysk ungdom. Domstolens klare frifinnelse av tyr­ kerne fnyser bare avisen av. På førstesiden er det også et opp­ rop om å kjempe mot den økte strømmen av asylsøkere til Tyskland - overskrift: «Er Tyskland i ferd med å bli et sigøynerland?» Inne i avisen manes det til kamp for at den opprin­ nelige teksten til den tyske nasjonalhymnen må komme til heder og verdighet igjen. Den starter som kjent med ordene: «Deutschland, Deutschland iiber alles - iiber alles in der Welt!» - Tyskland er alle andre land overlegen. Etter den annen verdenskrig ble de to første versene i teksten sløyfet, og i dag er det som kjent det tredje verset, om «enighet og rett og frihet» som synges. En annonse i avisen tilbyr også plateinn­ spillinger der alle de tre versene av Tysklandshymnen er med. Gamle soldatsanger er også å få kjøpt gjennom avisens annonsespalter: «Når vi marsjerer!» lyder en av titlene det fristes med. «Sanger vi engang sang. Populære soldatsanger» er et annet tilbud. Og for de som søker «den egentlige sannheten» om den annen verdenskrig, anbefales boken «De som hadde den egentlige skylden for krigen» med «sensasjonelle avslø­ ringer som setter skyldspørsmålet i forbindelse med krigen i et 79

helt nytt lys», som det heter i annonsen. Et annet tilbud er his­ toriske tyske kart - selvsagt fra tiden da Øst-Preussen (nåvæ­ rende Russland), Pommem og Schlesien (nåværende Polen), og Sudetenland (nåværende Tsjekkoslovakia) tilhørte Tysk­ land. Slik er altså det politiske tankegodset til partiet som fikk mer enn 6 prosent av stemmene under delstatsvalget i Schleswig-Holstein, våren 1991. «Det er stambordet på ølkneipa Den Tyske Øm i Kiel som har flyttet inn i Parlamentet,» skrev den verdenskjente tyske avisen Die Zeit i sin kommentar etter valget. Men heller ikke republikanerne i Baden-Wurttemberg går av veien for umiskjennelig fremmedhat. Hele 16 av de 32 sidene i partiets program er viet temaet de har kalt «utlen­ dinger, asylanter og forbrytere».

De to tyske delstatsvalgene i april 1991 slo en gang for alle fast at skepsis, uvilje og hat overfor utlendinger langt fra begrenser seg til den harde kjeme av høyreekstreme. Valgene viste også at slike holdninger er langt mer utbredt blant tys­ kerne i vest enn det politikere og observatører trodde. Frem til disse valgene var det fremmedhatet og volden mot utlendinger i det østlige Tyskland som fikk det aller meste av oppmerk­ somheten. Det er særlig en sak som forklarer den forbløffende fremgangen for de ekstreme høyrepartiene i Baden-Wiirttemberg og Schleswig-Holstein. Det rike Tyskland — en magnet på mennesker på leting etter en bedre fremtid — har nemlig ver­ dens mest liberale asyllovgivning. Som eneste land har Tysk­ land retten til politisk asyl nedfelt i selve grunnloven. I para­ graf 16 heter det at «politisk forfulgte har rett til asyl». Uansett hvor tvilsom en asylsøknad er, må derfor tyske myndigheter underkaste den full behandling. Og i det omstendelige tyske byråkratiet har dette vist seg å ta svært lang tid - opptil to-tre år. I mellomtiden har den tyske staten ansvar for å gi søkeren husrom og forpleining. Når statistikken i tillegg viser at hele 80

85 prosent av de som ber om politisk asyl får avslag - med­ regnet de som går rettens vei - er det ingen overraskelse at paroler som «Ut med asylsvindleme!» treffer godt, særlig når den tyske krybba er blitt tommere. Da de vidtrekkende asylbestemmelsene ble tatt inn i den vesttyske grunnloven etter den annen verdenskrig, var begrunnelsen at tyskerne hadde et spesielt ansvar for verdens forfulgte. Men da Jernteppet falt i 1989, startet en utvikling som har fått et flertall av tyskerne til å hevde at slike bestemmelser er ubrukelige i en ny europeisk virkelighet. I 1992 regner man med at 500.000 mennesker vil søke politisk asyl i Tyskland. Og flere meningsmålinger de siste månedene har vist at tyskerne i vest ser tilstrømningen av utlendinger som det største problemet i landet. I det østlige Tyskland kommer dette spørsmålet langt ned på listen over problemer, noe som kanskje først og fremst sier noe om en svært ulik virkelighet i de to delene av det nye Tyskland. Men skremmende mange både i øst og vest har altså pekt ut utlen­ dingene - først og fremst de fargede - som syndebukker for alt som går galt. Hvor dypt stikker så disse holdningene? Hva er ideologisk rasisme og nynazisme? Hva er frykt og generell motvilje over­ for fremmede? Og hva er et banalt behov for å finne en synde­ bukk for sine hverdagsfrustrasjoner? De ulike holdningene går selvsagt over i hverandre. Det er likevel viktig å skjelne mellom nynazisten som kjemper for et raserent Tyskland, og den frustrerte arbeideren i Stuttgart som stemmer på Republi­ kanerne fordi han er like oppgitt over Sosialdemokratene som over Kristeligdemokratene. Det er viktig nettopp fordi det er de høyreekstremes hovedtaktikk å fange opp slike velgere ved å kjøre frem saker som bare et lite stykke på vei forteller hva partiet egentlig har som mål. Asylspørsmålet driver altså i øyeblikket skremmende mange tyskere i armene på de høyre­ ekstreme partiene. Dette er neppe et uttrykk for et utbredt fremmedhat i den tyske befolkningen - snarere en protest mot

81

og et varsko til de etablerte partiene. Den kjente østtyske for­ fatteren Christoph Hein mener at tyskerne ikke har motvilje mot asylsøkerne fordi de er fremmede, men fordi de er fattige og truer den tyske velstanden. I ukemagasinet Der Spiegel (nr. 50/1991) skriver Hein et slags «brev til de fremmede»: «Nei, vi er ikke fiendtlig overfor dere utlendinger. Vi fryk­ ter ikke deres hudfarge eller religion. Og deres kultur, som er fremmed for oss, respekterer vi og interesserer oss for. Men vi hater fattigdommen. Og det er dessverre sant at mange av dere er svært fattige. Vi frykter basillene fra deres fattigdom, vi er redd for å bli smittet. Vi har en panisk angst for å bli fattige. I så måte er det oss fullstendig likegyldig om det mennesket som har denne basillen er en utlending eller en tysker.» Beskrivelsen er kanskje preget av en viss litterær omtrentlighet, og omfatter i alle fall ikke den harde kjeme av nynazister og andre aktive høyreekstreme. For dem er målet helt klart: et raserent Tyskland. Blandingskulturene eller «multi-kulturene» er en sikker oppskrift på kaos, konflikter og tilbakegang, lyder budskapet. Hvor omfattende er så denne bevegelsen i det nye Tyskland? Ifølge den velrenommerte avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (13. mars 1992) finnes det tilsammen 69 slike organisasjoner i de to delene av landet. Det samlede medlems­ tallet er knapt 40.000. Den største av disse organisasjonene er Deutsche Volksunion, som altså nå er representert i delstatsforsamlingen i Schleswig-Holstein. Partiet kom også inn i parla­ mentet i delstaten Bremen etter valget høsten 1991, og har i alt rundt 24.000 medlemmer. Det Tyske Nasjonalsosialistiske Parti har omlag 6.000 medlemmer, mens den såkalte Tyske Liga for Folk og Hjem har et medlemstall på drøye 800. Verdt å merke seg i denne fremstillingen er det at det største av partiene på ytre høyre fløy, Republikanerne, ikke blir oppfattet som høyreek­ stremister, til tross for et klart fremmedfiendtlig program. Like­ vel er altså de brune kreftene fortsatt en meget liten gruppe, i en befolkning på mer enn 78 millioner mennesker.

82

«Det heslige nye Tyskland!» var overskriften som fylte hele førstesiden på Berlin-avisen Die Tageszeitung dagen etter at asylsøkerne i Hoyerswerda var fordrevet. Et sterkt uttrykk i et land der fremmedhatet neppe er mer utbredt enn i mange andre land i Europa. Men historien veier tungt i vektskålen. Også nye generasjoner av tyskere må finne seg i en helt spesi­ ell oppmerksomhet fra verdenssamfunnet på dette området, etter naziregimets ufattelige ugjerninger. Det tyske samfunnet er seg da også uhyre bevisst dette forholdet, noe nevnte avisoverskrift er et eksempel på. Den venstreradikale Die Tageszeitung er kanskje mer enn noen annen tysk avis et direkte talerør for utlendinger. I inter­ vjuer, artikler og dikt setter de fremmede selv ord på sin tyske hverdag - i mange tilfeller ytterst tankevekkende lesning for den som aldri har følt det nakne fremmedhatet på kroppen. Hvor brutal hverdagen kan være viser følgende dikt, skrevet av tyrkeren Salah Yousif, bosatt i Berlin. Diktet ble trykket 9. november 1991 - på årsdagen for Berlinmurens fall. (Forfat­ terens oversettelse - noe forkortet.)

Tyrkeren Akhmed

Akhmed tyrkeren - Akhmed araberen - Akhmed negeren avskummet. Øynene spruter hat - det gamle hatet - som brente millioner, men som likevel forbløffer sine nye ofre. Hva synes du Akhmed, om de siviliserte tyskere - om Kant og Hegel og Giinther Grass - om kulturell arv - om Brandt og hans mange år i utlandet?

83

Ubønnhørlig hvisker øynene og leppene, og pannen skriker: Forsvinn!

Hva vil du her, Akhmed? De elsker ingen - bare katter og hunder, på én betingelse: Det må være deres katt og deres hund! Og hver gang krisen kommer blir kulene avfyrt, Akhmed, mot oss...

Brun bølge i nytt Europa «Kommunismens fall betydde en ny sjanse for høyreradikalis­ men. På papiret var nynazisme, fascisme og antisemittisme forbudt i alle de kommunistiske landene, men myndighetene gjorde ikke alltid bruk av dette forbudet. I alle fall var disse ideene hele tiden nærværende.» Mannen foran meg snakker langsomt og intenst. Sin høye alder til tross er han krystallklar i sine resonnementer. Hans fryktelige personlige erfaringer med de brune kreftene har ikke fratatt ham evnen til avstand - til å analysere fenomenet nøkternt og kjølig. Hans navn er Simon Wiesenthal. Han og hans hustru var de eneste i familien som overlevde Holocaust. Hele sitt liv har han viet til å holde minnet om det ufattelige levende for nye generasjoner, og ikke minst: til å oppspore bødlene. Han er 83 år nå, men fortsatt i full vigør. Hans kontor i Wien er beskjedent - vaktholdet likeså. Bare en enslig politi­ mann vokter inngangsdøren til den verdensberømte nazi-jegeren. Hvordan reagerer han så på at «historien tar hevn» - at de menneskefiendtlige ideene er på offensiven igjen, 50 år etter Holocaust? «Jeg er ikke overrasket,» sier han med et trist smil. «Med kommunismens fall sa folk med høyreekstreme ideer til seg selv: ‘Nå er det ingen kommunisme lenger - nå kan vi alle si

84

vår mening.’ Og det som tidligere var en forbrytelse forvand­ let seg til en meningsytring. Følgene av det ser vi i det tidligere Sovjetunionen, vi ser det i Polen, og vi har i den senere tid sett det i Ungarn og naturligvis i Slovakia osv.»

Tyskland er bare ett av svært mange eksempler på fremvek­ sten av nynazisme og fremmedhat etter Jemteppets fall. I samtlige land i den tidligere Østblokken har vi sett en økende tendens til overgrep mot - og trakassering av - fremmede, åpen antisemittisme, grov diskriminering av sigøynere og fremvekst av rene fascistiske og rasistiske grupper og partier. Denne utviklingen har åpenbart bidratt til det markerte opp­ svinget slike krefter har hatt også i det vestlige Europa. I land etter land har høyreekstreme og sterkt høyreorienterte partier gått kraftig frem i regionale og nasjonale valg det siste året. Størst suksess har det østerrikske Frihetspartiet hatt. I delstatsvalget i Wien i fjor høst fikk partiet, som ledes av den dyktige populisten Jorg Haider, hele 22,5 prosent av stemmene og ble nest største parti i hovedstaden. En annen dyktig populist, franske Jean-Marie Le Pen, gjorde det også svært godt da det ble holdt regional valg i Frankrike i mars i år. Hans parti, Nasjonal Front, fikk tilsammen 13,9 prosent av stemmene. Og som nevnt: De tyske Republikanerne, ledet av den tidligere SS-offiseren Franz Schonhuber, ble tredje største parti med 10,9 prosent av stemmene ved delstatsvalgene i Baden-Wurt­ temberg i april i år. Hvor alvorlig ser så Simon Wiesenthal på denne utviklingen? «La oss se litt nærmere på fenomener som Haider, Schon­ huber og Le Pen. Hva har de til felles? At de alltid sier hva de ikke vil! Til nå har jeg ikke fra noen av dem hørt et konkret program, et positivt program - det og det vil jeg. Disse folkene er de typiske populister, med et velutviklet gehør for hva som bekymrer og opprører folk flest. Nå gjør de seg til talsmenn for denne misnøyen - retter kritikken mot de ansvarlige partiene. 85

De har altså kun et negativt program. Men Gud vet hvor lenge de kan holde velgerne stangen på denne måten. Før eller senere må de stå frem med en samlet politikk - egne ideer om hvilket samfunn de ønsker å skape. I det øyeblikket er det også slutt på fremgangen, det er jeg overbevist om. Men i mellom­ tiden kan de gjøre svært mye skade - ikke minst overfor men­ nesker fra fremmede raser og kulturer. Derfor må de demo­ kratiske partiene anstrenge seg enda mer for å komme denne utviklingen i møte. Og for meg er det en resept som er vikti­ gere enn alle andre: bekjempe arbeidsløsheten blant unge mennesker. Dette er i mine øyne selve kardinalspørsmålet. Unge mennesker som er uten arbeid spør seg alltid hvem som har ansvaret. Derfor er de svært mottakelige når en Schonhuber, en Haider eller en Le Pen forteller dem hvem som er de ansvarlige. Det er ikke, la oss si eldre som blir lovet høyere pensjon som vil være drivkraften i et ekstremistisk parti, men de unge som ikke har noen jobb å gå til.»

Og nettopp Wiesenthals hjemland Østerrike synes å være det landet der nynazisme og fremmedhat har aller størst grobunn i øyeblikket. I januar i år ble det avslørt at en høyreekstremistisk gruppe som kalte seg Wehrsportgruppe Trenck drev regu­ lære militærøvelser i området rundt Wien. Kledd i sportsantrekk for å vekke minst mulig oppsikt drev de utstrakt våpen­ trening og øvelser i terrorangrep mot landets ledelse. Da politiet slo til, fant de et helt arsenal av våpen og planer for å styrte den østerrikske regjeringen. Målet var intet mindre enn å etablere «en ny nazistisk orden i Europa», fortalte medlem­ mene i forhørene med politiet. Det viste seg også at gruppen samarbeidet med en tilsvarende organisasjon i nabolandet Ungarn, og at de hadde kontakter med nynazister i Tyskland. Avsløringene fikk voldsom oppmerksomhet, til dels også i utlandet, og førte til krav om rettslige oppgjør med den harde kjerne av nynazister og ideologer. Dette har blant annet ført til 86

at to av de fremste lederskikkelsene i den europeiske nynazistbevegelsen er blitt arrestert og dømt til fengselsstraffer. En av de tre topplederne for nynazistene i Tyskland og Øster­ rike, Gottfried Kiissel, ble stilt for retten og dømt som en direkte følge av arrestasjonen av medlemmene i Wehrsportgruppe Trenck. Forfatteren og avisutgiveren Gerd Honsik ble dømt for sin kampanje for å bevise at Holocaust ikke har funnet sted. Honsik har blant annet skrevet boken «Frifinnelse av Hitler» og regnes som en av de fremste ideologer i den internasjonale nynazistbevegelsen overhodet. Sammen med den britiske his­ torikeren David Irving har han stått i spissen for den såkalte «Revisjonisme»-kampanjen, der målet nettopp er «å føre viten­ skapelige bevis» for at det ikke fant sted massemord i naziste­ nes konsentrasjonsleire under den annen verdenskrig. «Auschwitz-løgnen» er det sentrale slagordet i denne sam­ menhengen. Hvor omfattende er så den nynazistiske og høyreekstreme bevegelsen i Østerrike? En av landets fremste eksperter på dette spørsmålet er dr. Wolfgang Neugebauer. Han er vitenskapelig leder for Den Østerrikske Motstands­ bevegelsens Arkiv i Wien, og ga dette svaret da jeg intervjuet ham for NRK-Fjemsynets Utenriksmagasin i vår: «Vi må skille mellom ulike kategorier. Det finnes en liten, sterkt ideologisk gruppe av svært aktive nynazister - neppe mer enn hundre. Rundt denne kjernen finnes det en større krets av ungdommelige sympatisører som står bak militante og vol­ delige aksjoner - i hovedsak rettet mot utlendinger. Tallet er vanskelig å anslå. I tillegg kjenner vi til en rekke miljøer dominert av tidligere nazister - veteranklubber og lignende. Det samlede medlemstallet er sikkert mange tusen. Hvor stor støtte slike ideer i dag har i befolkningen vet vi ikke, men ved presidentvalget i 1980 stilte det én kandidat, dr. Norbert Burger, med et nynazistisk program og fikk rundt 140.000 stem­ mer - 3 prosent av de avgitte stemmene.

87

Det som bekymrer dr. Neugebauer mest er likevel den sterkt økende oppslutningen om Frihetspartiet og deres leder Jorg Haider. De siste to årene har partiet gått fra seier til seier, og nådde sitt foreløpige høydepunkt ved det nevnte delstatsvalget i Wien i fjor høst. Det er den sterkt økende tilstrømningen av mennesker fra øst etter Jemteppets fall som i første rekke har gitt partiet vind i seilene. Økonomiske problemer og en sterk økning i arbeidsledigheten har gjort det mulig for Haider og hans folk å piske opp en bølge av uvilje mot fremmede og derved oppnå sterk fremgang for partiet. I øyeblikket ligger oppslutningen på mellom 15 og 20 prosent på landsbasis. Dr. Neugebauer er for sin del ikke i tvil om at Jorg Haider har klart nynazistiske oppfatninger, men innrømmer at dette er vanske­ lig å bevise. Et klart uttrykk for slike holdninger var likevel Haiders uttalelser om at Adolf Hitlers regjering hadde «en korrekt sysselsettingspolitikk». Den uttalelsen kostet ham jobben som statsminister i hjemstaten Kåmten og ble et kraf­ tig tilbakeslag. Men at Jorg Haider likevel er en fremtidens mann i østerriksk politikk er alle observatører enige om. Hva er så forklaringen på at nettopp Østerrike fremhever seg når det gjelder høyreekstreme tendenser? I første rekke at landet har unnlatt å ta oppgjør med sin opptreden under den annen verdenskrig. Det faktum at Østerrike ønsket Adolf Hit­ ler velkommen og aktivt støttet nazi-Tyskland under krigen, ble i ettertid til myten om at landet var det første offer for nazismens erobringer. Simon Wiesenthal er ikke overrasket over utviklingen: «Vi har sett dette komme. De to store partiene - Sosial­ demokratene og det konservative Folkepartiet har hele tiden vært mest opptatt av å sikre seg stemmene til en så stor del som mulig av de tidligere nazistene. Vi snakker her om 670.000 registrerte, voksne medlemmer av nazipartiet. Det betyr altså i praksis minst 600.000 familier. Intet parti kunne etter krigen oppnå flertall uten en stor del av stemmene fra 88

denne delen av befolkningen. Med stilltiende samtykke fra de to store partiene kom derfor disse folkene inn i nye posisjoner og ble etter hvert en så viktig del av det nye samfunnet at et oppgjør med det som skjedde under krigen ble umulig. Det er denne uretten og denne forsømmelsen vi nå betaler prisen for.» Det var valget av Kurt Waldheim til ny president i landet i 1986 som for alvor brakte østerrikemes fortid til overflaten i det internasjonale mediebildet. Men avslutningen av Waldheim-epoken nå i sommer har altså falt sammen med en utvik­ ling som viser at denne fortiden fortsatt i sterk grad preger hverdagen i Adolf Hitlers fødeland. Jemteppets fall har altså på flere måter bidratt til de ekstreme høyrekreftenes oppsving i Europa. Sterkest ser vi det i de tid­ ligere Østblokkstatene selv. Jeg vil i det følgende nevne noen uttrykk for denne skremmende utviklingen: POLEN: Markert oppsving i antisemittisme, til tross for at det bare finnes rundt 10.000 jøder igjen i landet som før den annen verdenskrig hadde verdens største jødiske befolkning. Jødiske kirkegårder er blitt utsatt for gravskjending, og det er en rekke ganger blitt malt antijødiske slagord på synagogen i Warszawa.

TSJEKKOSLOVAKIA: De nærmere 800.000 sigøynerne, den største minoriteten i landet, er i stor grad blitt gjort til syndebukker for de store økonomiske problemene etter kommunismens fall. Høyre­ ekstreme ungdomsbander har ved en rekke anledninger angre­ pet og banket opp sigøynere, som generelt blir sett på med stor mistro og forakt av flertallsbefolkningen. Tre firedeler av inn­ byggerne i Tsjekkoslovakia sier at de ikke vil ha en sigøyner til nabo. Det er også klare tegn til økt antisemittisme i landet. Fremvekst av grupper både i den tsjekkiske og slovakiske 89

delen av landet med klare fascistiske og rasistiske ideer på programmet. I Slovakia-republikken er det også betydelig mistro overfor det ungarske mindretallet på rundt 600.000 mennesker. Ungareme har derfor advart kraftig mot den uav­ hengige slovakiske staten som nå er i ferd med å bli dannet. UNGARN: Generell oppblomstring av fremmedhat og nynazistiske grup­ per. Antisemittisme og økende hat mot sigøynerne, som er den klart største minoriteten i landet. (Trolig nærmere 1 million mennesker.) Ungarn har også den største jødiske minoriteten i Sentral-Østeuropa.

ROMANIA: Omfattende og grov diskriminering av sigøynere. Denne sigøynerbefolkningen er den klart største i verden og teller trolig 2-3 millioner. Den nasjonalistiske og fascistiske organi­ sasjonen Vatra Romanesca (Romanias ame) står i spissen for en skremmende hatbølge mot sigøynerne, som for svært mange rumenere er ensbetydende med «tyver og kjeltringer». Det ungarske mindretallet i Transsilvania er også utsatt for fremmedhat og diskriminering fra det rumenske flertallet.

BULGARIA: Diskriminering av den store tyrkiske minoriteten i landet. DET TIDLIGERE SOVJETUNIONEN: Trolig det største potensiale for fremmedhat og etniske kon­ flikter i hele det nye Europa. Det økonomiske sammenbruddet gir næring til oppblomstringen av fascistiske og andre høyre­ ekstreme grupper. De uløste nasjonale spørsmålene er en voldsom drivkraft til økt hat folkene imellom. Kraftig opp­ sving i antisemittisme over store deler av dette området. Den russisk-nasjonalistiske og rasistiske organisasjonen Pamjat 90

(Minne) går i spissen for økt hat til og forfølgelse av jøder. I denne utviklingen spiller også den høyreekstreme nasjonalis­ ten Vladimir Sjirinovski en viktig rolle. På et program der fremmedhat og storrussisk sjåvinisme var hovedinnholdet, fikk han hele 6 millioner stemmer under fjorårets frie valg i Russland. En brun bølge skyller over Europa. He’s dead but he won’t lie down. Men denne gangen er vi forberedt - histo­ rien vil ikke gjenta seg. De brune er ikke sterke nok til å ta makten - de truer ikke oss og vår måte å leve på. Så hvorfor all denne oppmerksomheten? Spørsmålet uttrykker betydelig menneskeforakt. For hver dag lever tusener av fremmede i frykt for sine liv - for at en brannbombe skal bli kastet gjen­ nom vinduet der deres barn sover - for at nye grenser skal stenges og frata dem deres siste mulighet til et bedre liv. For frie mennesker i et fritt land behøver dette slett ikke å være noe problem - man kan rett og slett bare snu ryggen til. Men i det øyeblikket går man også over den broen som skiller det samfunnet som ivaretar de mest grunnleggende ideer om men­ neskeverd fra det som ikke gjør det. De fremmede har riktig­ nok også et betydelig ansvar for å skape et fellesskap som fun­ gerer. For dersom et samfunn skal kunne opprettholdes, er det avhengig av visse felles verdier og en viss nasjonalfølelse. Men forholdet til nye landsmenn er ikke bare et grunnleg­ gende moralsk spørsmål. Det er også et spørsmål om å forstå sitt eget lands beste ut fra ren egennytte. For vellykkede samfunn står ikke på stedet hvil. De trenger hele tiden fornyelse og nye impulser. Selv de mest vellykkede samfunn og kulturer må til­ passe seg og utvikle seg for å unngå å sakke akterut i en verden i rask bevegelse. Det er i blandingen av kulturer, ikke i isolasjon, at nasjoner blir interessante og vellykkede. Derfor må også inn­ vandrere legge fra seg noe av sin kulturelle bagasje når de kom­ mer til et nytt hjemland. Og de som allerede bor i landet må ta imot og ta vare på det beste av det nykommerne bringer med seg. Håpet for menneskeheten ligger i samarbeid - ikke i splittelse.

91

Del 2

Den tunge arven

«Å skape sosialisme av kapitalisme er enkelt - det er som å knuse egg og lage en omelett. Å skape kapital­ isme av en eller annen form for sosialisme er mye mer komplisert - omtrent så vanskelig som å lage egg av en omelett!» - Vadim Bakatin, russisk politiker -

o

A endre mennesket selv... «Vi som kommer fra næringslivet i vest vet jo at det er marke­ det som må være utgangspunktet for hva vi foretar oss. Det er kunden som bestemmer hva som skal kjøpes og hvordan pro­ duktene skal være. Vi kan ikke, slik man har gjort her i Østeu­ ropa i fire tiår, starte med å spørre oss selv hva vi ønsker å pro­ dusere! Det er her den største forskjellen ligger - i skiftet fra planøkonomi til markedsøkonomi.» Den norske forretningsmannen Trond Magnussen vet hva han snakker om. Få, om i det hele tatt noen nordmann, har fått en bedre mulighet til å oppleve på nært hold hvilke problemer som oppstår når en statsdirigert kommandoøkonomi skal omdannes til markedsøkonomi. Da det mektige tyske bilkonsemet Volkswagen kjøpte den tsjekkoslovakiske bilfabrikken Skoda, var det nemlig han som ble bedt om å gå inn i toppstil­ lingen som eksportsjef. Stillingen innebærer et hovedansvar for en investering på svimlende 8 milliarder tyske mark - mer

95

enn 30 millarder norske kroner. Fra sitt kontor i Mlada Boleslav, den såkalte Skoda-byen utenfor Praha, leder dermed Trond Magnussen det største prosjektet vestlig industri til nå har satt i gang i den tidligere Østblokken. Nordmannens van­ skelige oppgave blir altså å sørge for at den ikke altfor presti­ sjetunge Skodaen får sitt gjennombrudd på det internasjonale marked. Da vi intervjuet ham for NRK i den tsjekkoslova­ kiske hovedstaden i februar i år, innrømmet han at han opp­ levde en avgrunn av forskjell i arbeidsmentalitet mellom den tsjekkoslovakiske og den vestlige arbeider: «Innstillingen blant arbeiderne her er i stor grad at de har en jobb for jobbens egen skyld, ikke fordi de skal produsere noe som noen kan tenke seg å kjøpe. En slik innstilling frykter jeg det kan ta en hel generasjon å bli kvitt,» sa den norske forret­ ningsmannen. Et halvt år tidligere kom landets president Våclav Havel med et tilsvarende hjertesukk da vi intervjuet ham på Hradcany-slottet - hans residens i Praha: «Å endre mennesket selv er den vanskeligste oppgaven vi står overfor...» To stemmer - med høyst ulik bakgrunn og ytterst forskjellig ståsted, men med samme konklusjon. Landene bak det tidli­ gere Jernteppet har fått en arv som ikke bare de, men hele det nye Europa må slite med i mange år fremover. En håpløst inef­ fektiv statsindustri må erstattes med et moderne næringsliv. Sosialistiske eiendomsforhold skal vike plassen for den pri­ vate eiendomsretten. Og altså, aller verst: I et system som styrte menneskenes liv fra vugge til grav er selve egeninitiati­ vet og arbeidsmoralen i stor grad gått tapt. Det anerkjente tids­ skriftet The Economist oppsummerer problemene i følgende spissformulering: «Hver dag går millioner av mennesker til feil arbeidssted som ligger på feil sted og produserer de gale varene»! 96

Det økonomiske eksperimentet som nå pågår fra Elben til Stil­ lehavet er unikt i historien. Aldri før har et samfunn gått over fra plan- til markedsøkonomi - fra kommunisme til kapital­ isme. Dette er også kjernen i de enorme problemene man står overfor og som til nå bare har gjort deltakerne i dette ufrivil­ lige prosjektet fattigere, mindre produktive, i stor grad arbeidsløse og i enda større grad bitre og tvilende til om det i det hele tatt er bryet verdt. At arvtakerne etter det polske kom­ munistpartiet var nær ved å vinne landets første helt frie valg til ny nasjonalforsamling på mer enn 50 år, er et ytterst talende uttrykk for denne tvilen. Det har slett ikke manglet på gode råd om hvordan man skulle gå frem - verken fra det som finnes av egen fagkunnskap eller fra en veritabel hær av eksperter og gode hjelpere fra den tidligere så foraktede, kapitalistiske Ves­ ten: «Slipp prisene fri og få inflasjonen under kontroll først deretter kan man gå i gang med å privatisere statsbedriftene,» mener enkelte. «Få industrien over på private hender så fort som mulig og for enhver pris - i verste fall gratis. Det vil fjerne maktgrunn­ laget for det gamle og reformuvillige byråkratiet,» hevder andre, som blir sterkt imøtegått av de som frykter at en slik fremgangsmåte vil skape bitterhet i befolkningen og svekke oppslutningen om reformene. Etter tre år med prøving og feiling er konklusjonen stort sett den at det er akkurat det man må gjøre: prøve og feile. Økonomene både i øst og vest er i all hovedsak enige om at det eneste som kan frembringe en fornuftig oppskrift på en slik økonomisk overgang er livet selv og de økonomiske erfaring­ ene man høster under marsjen. «Uansett hvor mange opplysninger vi legger inn i en slik økonomisk modell er det altfor mange usikkerhetsmomenter. Det er bedre å gå i gang med de enkelttiltak man mener er rik­ tige, og justere kursen etter hvert som man høster erfaringer 97 4 - Drømmen om Europa

med hva som bør gjøres når og i hvilket omfang, skriver fagredaksjonen i The Economist 21. september 1991. Til nå har den viktigste erfaringen for de nye demokratiene vært at den oppgaven de har tatt fatt på er langt vanskeligere enn noen trodde på forhånd. Og overraskende nok var det den tidligere DDR-staten som først skulle gjøre seg denne smerte­ fulle erfaringen. Overraskende både fordi DDR alltid var «best i klassen» av de østeuropeiske kommunistlandene, og særlig fordi dette området ble regnet som ytterst privilegert i kraft av sin tilhørighet til det nye Tyskland. Men til tross for kjempeinnsprøytingene fra den velfylte tyske statskassa opp­ levde tyskerne i øst til sin forferdelse en økonomi i fritt fall det første året etter den tyske samlingen. Sammenbruddet var tro­ lig det raskeste noe område av verden noen gang har opplevd i fredstid. Et eneste tall er nok til å beskrive omfanget av dra­ maet: På et drøyt år mistet rundt en tredel av landets arbeids­ styrke sin faste jobb! At erfaringene fra den østtyske snuoperasjonen har hatt en ytterst skremmende innvirkning på de andre tidligere Østblokkstatene som måtte klare seg uten kjempeinnsprøytinger av D-mark, sier seg selv. Det har da også vist seg at alle har fått de samme problemene, bare i mindre målestokk: en sterk ned­ gang i produksjon og kjøpekraft, kraftig prisstigning og en voldsom økning i arbeidsløsheten, som var et ukjent begrep under kommunistregimene. Det som har vist seg å by på de største problemene er opp­ gaven med å privatisere de utallige store og håpløst ineffek­ tive statsbedriftene - selve grunnfjellet i landenes økono­ miske liv. Det har slett ikke manglet på vilje eller ideer: man har forsøkt å selge bedriftene på auksjon, å gi dem tilbake til tidligere eiere, å selge dem til utlandet, eller å gjøre alt folket til aksjeeiere, slik de tsjekkoslovakiske myndighetene har sat­ set på gjennom sin såkalte kupongprivatisering (se kapittelet

98

Myk revolusjon — hard hverdag). Men nærmere tre år etter at de gamle regimene ble kastet, er konklusjonen at resultatet av privatiseringsbestrebelsene står i en deprimerende kontrast til innsatsen. Bare et fåtall av de store statsbedriftene er kommet på private hender, med unntak av det tidligere DDR der det statlige Treuhand-selskapet er kommet godt i gang med å skaffe den østtyske industrien nye eiere. Det er nemlig langt fra slik at investorene står i kø for å sikre seg en plass i det nye sentral-østeuropeiske markedet - til tross for at det er snakk om et marked med hele 100 millioner mennesker. Særlig skuf­ fende for de nye myndighetene i disse landene er det at uten­ landsk kapital nærmest har sviktet totalt. Hovedgrunnen er ganske enkelt at de aller fleste investorer rygger tilbake for usikkerheten og de enorme problemene som er knyttet til en slik investering. På den annen side er det viktig å være klar over hvilken enorm privatiseringsoppgave man egentlig står overfor. Etpar sammenligninger setter det hele i et skrem­ mende perspektiv:

- Da Storbritannias statsminister Margareth Thatcher satte i verk sin omtalte og omstridte privatisering av store britiske statsbedrifter, var det i alt 20 bedrifter som ble privatisert deres samlede produksjon utgjorde rundt 5 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. (Summen av alle varer og tjenester som blir produsert i landet i løpet av ett år.) - Verdens største privatiseringsprosjekt før Jemteppets fall var den chilenske diktatoren Augusto Pinochets privatisering av landets statsbedrifter etter militærkuppet i 1973. Der gikk 470 bedrifter over fra statlige til private hender i løpet av en 15-årsperiode. Disse bedriftene sto for 24 prosent av landets totale produksjon. - I tidsrommet 1980 til 1987 - en periode der svært mange 99

regjeringer trakk den slutning at det var fordelaktig å privati­ sere statsbedrifter - var det i hele verden mindre enn 1.000 slike bedrifter som gikk over på private hender. I den tidligere Østblokken (utenom Sovjetunionen) var situa­ sjonen slik da de gamle regimene falt:

- Tsjekkoslovakia hadde omlag 4.800 statsbedrifter, som sto for 97 prosent av landets samlede produksjon. Tilsvarende tall for de andre landene: DDR: drøye 10.000 bedrifter og 97 pro­ sent av totalproduksjonen. Ungarn: 2.300 bedrifter og 86 pro­ sent av samlet produksjon, og Polen: 7.500 statsbedrifter - 82 prosent av totalproduksjonen. Romania hadde omlag 50.000 og Bulgaria rundt 5.000 statsbedrifter som også sto for den alt overveiende delen av landenes bruttonasjonalprodukter. Til dette bildet hører altså det faktum at de tidligere kommu­ nistlandene totalt mangler et markedsøkonomisk system som ramme for sin privatisering. Likevel håper både polske, un­ garske og tsjekkoslovakiske myndigheter å ha privatisert halvparten av sine statsbedrifter innen utgangen av 1994. Med den farten de har holdt til nå vil de nå sitt mål i løpet av omlag 30 år, ifølge vestlige økonomer! En lang og smertefull over­ gangsperiode må disse landene uansett regne med. Enda van­ skeligere blir overgangen for landene på Balkan og for statene i den tidligere Sovjetunionen. I denne perioden vil det store flertallet av disse statsbedriftene bli et gigantisk pengesluk og en alvorlig klamp om foten på de nye myndighetene. Jeg stil­ ler derfor spørsmålet: Hva skjer i slike statsbedrifter i en over­ gangstid mellom plan- og markedsøkonomi? Under kommunismen ble de ansattes lønninger fastsatt sentralt - det samme ble prisene, hvilke produkter man skulle fremstille og hvor mye man skulle produsere. I et slikt system

100

hadde verken ledere eller ansatte noen drivkraft til å være kre­ ative eller produktive utover de mål produksjonsplanen satte. Økt innsats eller gode ideer førte ikke til høyere lønn eller andre fordeler. Arbeiderne hadde heller ikke muligheter til å føre lønnskamp fordi fagforeningene var under regimets kon­ troll. På den annen side var arbeidsplassen sikret fordi ideolo­ gien ikke tillot arbeidsløshet. Etter maktskiftet og i påvente av å bli privatisert blir disse bedriftene styrt i fellesskap av arbeiderne og ledere de har valgt eller støtter. Foretakene blir i all hovedsak holdt i live på grunn av sine mange ansatte. Å få til lønnsomhet er i de aller fleste tilfeller en umulig oppgave, selv om det gamle syste­ mets tvangstrøye er borte. I denne situasjonen, der både ledere og ansatte vet at de sitter på et konkursbo, oppstår en ytterst skadelig økonomisk mekanisme. Drivkreftene hos ledere og ansatte er i prinsippet ikke større enn under det gamle syste­ met, samtidig som den sentrale kontrollen med lønninger og andre fordeler er borte. Resultatet er i hovedsak som følger:

- Lønningene øker kraftig fordi det er innført frie priser. - Tal­ let på ansatte blir i store trekk som før. - Produksjonen er like lite effektiv som før.

Disse storbedriftene gjør derfor et dramatisk innhugg i en allerede farlig slunken felleskasse, og er den kanskje største trusselen mot reformprogrammene i den tidligere Østblokken. Industriproduksjonen i hele den tidligere Østblokken har sunket dramatisk etter at Jernteppet falt. Når det østlige Tyskland nå opplever et vendepunkt og en svak oppgang, må man være klar over at dette skjer fra et meget lavt nivå: rundt en tredel av den produksjonen DDR-staten hadde i sitt siste leveår. I beste fall kan de ledende reformlandene Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia (trolig bare den nye tsjekkiske sta-

101

ten) være tilbake på «før-revolusjonsnivå» i sin produksjon så sent som i 1996. Den samme utviklingen har vi sett når det gjelder investeringen Nok et uttrykk for - og en sterkt med­ virkende årsak til - det økonomiske sammenbruddet i øst er det dramatiske fallet i handelen mellom landene, særlig etter at COMECON - Østeuropas fellesmarked - ble oppløst sommeren 1991: Gravølet over det 42 år gamle økonomiske samarbeidet ble holdt uten nevneverdig sorg i den ungarske hovedstaden Budapest i slutten av juni 1991. Av de opprinnelige 10 med­ lemmene var det ett som manglet - DDR hadde ytterst gyldig fraværsgrunn ettersom landet hadde opphørt å eksistere ved den tyske samlingen. Men selv om COMECON hadde vært en slags klubb for arbeidsdeling mellom kommunistland, og som sådan hadde utspilt sin rolle, bidro oppløsningen til det dra­ matiske fallet i handelen mellom disse landene. Viktigst av alt for de nye demokratiene i øst var det at det sovjetiske marke­ det i stor grad falt bort, noe som selvsagt også hadde sammen­ heng med at det skjedde et økonomisk sammenbrudd også i den sovjetiske økonomien. Både de polske, de tsjekkoslova­ kiske og de ungarske myndighetene anslår at reduksjonen i handelen med Sovjetunionen forklarer mellom en tredel og halvparten av det fallet de har opplevd i sin industriproduksjon de siste årene. I tillegg falt det viktige DDR-markedet bort da den vest­ tyske marken ble innført i forbindelse med den såkalte Øko­ nomi- og valutaunionen mellom de to tyske statene 1. juli 1990. Da DDR-myndighetene fra denne datoen begynte å kreve betaling i hard vestlig valuta, ble dette markedet like utilgjengelig for statene i øst som om de høyeste tollmurer var blitt reist. Over natten opphørte et omfattende og vel innarbei­ det handelssamarbeid å eksistere.

102

«Operasjon uten bedøvelse!» «Du kan innføre en svært markedsorientert økonomi her med svært harde sparetiltak. Men det betyr også en sannsynlighet for en sosial eksplosjon.» «Frykter du det?» «Ja, jeg gjør det. Og for å hindre en slik sosial eksplosjon må vi kombinere en liberal økonomisk politikk med en sterk følelse for signalene fra folkedypet. I øyeblikket er disse sig­ nalene så sterke at det vil være katastrofalt ikke å ta hensyn til dem.» De dystre vurderingene kommer fra Piotr NovinaKonopka, generalsekretær i Demokratisk Union, partiet som skal vise seg å vinne Polens første helt frie valg til ny nasjo­ nalforsamling på mer enn 50 år. Nå i valgkampen, i slutten av oktober 1991, er det dilemmaet Novina-Konopka peker på det mest sentrale temaet. Men problemet er ikke spesielt for Polen. Over hele den tidligere Østblokken kommer de nye myndighetene før eller senere til nøyaktig den samme skille­ veien. Til tross for en viss fremgang i reformene blir det etter hvert klart for alle at prisen er skremmende høy - kanskje for høy... Ved inngangen til 1992 var tilsammen rundt 5 millioner mennesker helt uten arbeid i de tidligere Østblokklandene, ifølge offisielle tall. I det østlige Tyskland (Eks-DDR) var rundt 1 million (13%) ledige, i Polen 2,1 millioner (11%), i Tsjekkoslovakia 520.000 (6,6%), i Ungarn 400.000 (8,3%), i Romania 300.000 (4,4%) og i Bulgaria 500.000 (10 %). Enkelte av disse tallene er ikke i seg selv så skremmende - alt­ for mange nordmenn opplever jo det samme problemet i sin hverdag. Men av to årsaker er situasjonen i Sentral-Østeuropa langt mer dramatisk. For det første fordi arbeidsløshetstallene i dette området har steget nesten fra null i løpet av bare to år det apparatet som står til rådighet for de som rammes kan der­ 103

for på ingen måte måle seg med det norske. Dernest fordi alle prognoser viser at ledigheten i øst vil fortsette å stige kraftig i hvert fall hele dette året. Ved inngangen til 1993 er det derfor all grunn til å regne at de arbeidsløses hær har vokst fra 5 mil­ lioner til 8-9. Flere av landene vil derfor oppleve en ledighet på mellom 15 og 20 prosent, spår det anerkjente Institutt for sammenlignende økonomiske studier i Wien. Og ekspertene ved instituttet tror dette bare er en forsmak på hva som vil skje i statene i det nye Samveldet av Uavhengige Stater etter hvert som de økonomiske reformene der begynner å virke. Men heller ikke de heldige som har arbeid, har særlig grunn til å glede seg over den økonomiske utviklingen etter at kom­ munistregimene ble fjernet. For lønningene deres har på ingen måte greid å holde følge med prisene, som formelig eksplo­ derte da myndighetene opphevet sin kontroll med dem. I Polen, som var først ute med sin økonomiske hestekur, har folks kjøpekraft sunket med utrolige 40 prosent på rundt tre år. At polakkene har vist stor oppfinnsomhet i sin innsats for å skaffe seg det daglige brød og mer til, er en annen historie (se kapittelet Fra Solidaritet til splittelse). Det startet egentlig bedre enn mange hadde fryktet for den polske reformguruen Leszek Balcerowics - finansministeren i den regjeringen som overtok makten etter kommunistene høs­ ten 1989. Allerede tre måneder etter at det nye reformprogrammet ble satt i verk (ved årsskiftet 1989/90), var den øde­ leggende inflasjonen brakt ned fra svimlende 78,6 til utrolige 1,2 prosent. Og den polske valutaen - den tidligere så foraktede slotyen - ble på rekordtid like hard som en amerikansk dollar og en tysk mark. Samtidig dukket det opp et utall av små privatforetak som på kort tid greide det som det gamle regimet aldri maktet: å skaffe folk de varene de trengte - i rikelig utvalg og av skikkelig kvalitet. Enhver som har opp­ levd det kommunistiske Warszawas trøstesløse butikkhyller 104

og utstillingsvinduer og sett de enda mer trøstesløse køene folk måtte stå i for å skaffe seg disse dårlige varene, forstår uten videre hvilken innvirkning denne forvandlingen hadde på folk. At prisene samtidig steg kraftig på de fleste produkter, greide - i første omgang - bare til en viss grad å legge en dem­ per på folks tilfredshet. Nå lå i hvert fall varene der rett foran øynene på dem - så fikk det våge seg at det foreløpig var smått med penger å kjøpe for, mente polakkene og ga sin fulle støtte til Balcerowics og hans reformer. Men det skulle snart vise seg at disse første, vellykkede reformtiltakene ga et falskt bilde av hvilke vanskeligheter lan­ det hadde foran seg. For, som tidligere nevnt: da myndighe­ tene tok fatt på den neste store oppgaven: privatisering av de store statsbedriftene, ble det snart klart at overgangen til mar­ kedsøkonomi ville bli langt vanskeligere enn ventet. For hele Balcerowics-planen forutsatte i bunn og grunn at en slik over­ gang kunne skje meget raskt - kanskje i løpet av bare 2-3 år. For en så kort tidsperiode var det all grunn til å forvente at folk ville finne seg i svært mye - i visshet om at de snart hadde noe bedre i vente. Nå viste det seg at hestekuren kunne bli langva­ rig og at byrdene trolig ville bli enda større enn myndighetene hadde trodd. Uttrykk som «operasjon uten bedøvelse» og «sjokkterapi på ubestemt tid» ble brukt av kommentatorene, både i Polen og i de andre Østblokkstatene der man hadde gjort nøyaktig de samme erfaringene. Den tsjekkoslovakiske økonomen Valtr Komarek, som var visestatsminister i den før­ ste regjeringen etter 89-revolusjonen, kom med følgende sterke advarsler i avisen The International Herald Tribune 7. januar 1992: «En alvorlig feil blir nå gjort i Østeuropa og i den tidligere Sovjetunionen, en feil som vil få enorme og fryktelige følger for millioner av mennesker. Jeg snakker om ‘sjokkterapien’ som metode for å få til en økonomisk omdanning - en metode som i all hovedsak er den samme som den Russland tok i bruk 105

i forrige uke. (Komarek sikter her til den russiske regjeringens innføring av frie priser fra 1. januar 1992.) Sjokkterapien, som er utviklet av vestlige lenestol-økonomer, går ut på å gjen­ nomføre en fullstendig overgang fra plan- til markeds­ økonomi på relativt kort tid - vanligvis to til tre år,» skriver Komarek, som minner om at «sjokkterapien» er en teori som aldri tidligere er prøvd ut i virkeligheten. Hans konklusjon er som følger: «Det er på tide å ta sjokkterapien opp til grundig revurde­ ring. Vi må fortsette den debatten som nå er satt i gang og også få de vestlige land til å innse de kritiske sosiale følgene det kan få å fortsette på samme kurs som nå.» Utviklingen de siste månedene har vist at Komareks advarsler blir lyttet til av stadig flere i de tidligere Østblokklandene. Men de stadig økende problemene til tross: Det er med få unntak ingen uenighet i de nye demokratiene i øst om at arbei­ det med å fjerne det gamle systemet må fortsette og at en mar­ kedsøkonomi er målet. Uenigheten går nå i stadig sterkere grad på hvilken type markedsøkonomi man skal velge: Til nå har de store forbildene vært den Thatcher-inspirerte modellen med klokketro på de frie krefters spill, og den tyske (Sosial Markedsøkonomi) som overlater svært mye til markedet, men også legger stor vekt på et sosialt sikkerhetsnett. Nå tas det til orde for at den utskjelte staten fortsatt må spille en viktig rolle for å sikre folks velferd, etter at den «skandinaviske» model­ len ble klart avvist av velgerne i øst under de første frie val­ gene i 1990. At folkene i de tidligere kommunistlandene i før­ ste omgang benyttet sjansen til å si nei til alt som smakte av sosialisme og statsdirigering, var som man kunne vente. For ingen kan vel bebreide folkene i øst at de var mer opptatt av muligheter enn problemer etter å ha satset liv, helse og fremtid på å fjerne et mektig og forhatt system. Like lite overraskende er det at tre års bekjentskap med markedskreftene har økt for106

ståelsen for de sosiale sidene av saken. For at det frie marke­ det i høyeste grad har sine nattsider, er gammel lærdom for oss som har levd med det en stund. Nå - tre år etter at Østeuropa fikk sin folkevår - har våre naboer i øst høstet de samme erfa­ ringene: at den funklende Mercedesen og suppekjøkkenet er to sider av samme sak - Diors luksus og tiggeren på hjørnet likeså. Og kanskje føler de også at de har mistet noe underveis - noe som handler om samhold - om å bry seg om hverandre? For, akkurat som oss, vet de nå at det tiljublede frie markedet, der prisen skapes av interessen for det man har å tilby, i sin ytterste konsekvens har noe umenneskelig over seg - noe som strider mot det kanskje beste i oss - selve vår rettferdighets­ sans. Ikke det? Vel - vi kan sikkert være enige om at bare de usleste og grusomste av oss selger mat eller medisiner til grov overpris til en som sulter eller er syk. Et ekstremt eksempel? Javel. Men det er heller ikke særlig moralsk å selge noe til en god venn for ti eller hundre ganger det man har kjøpt det for, selv om han er villig til å betale så mye. Vi snakker i begge til­ feller om selve kjernen i kapitalismen og det frie marked: prin­ sippet om at riktig pris på en vare er det markedet er villig til å betale for den. Vår forargelse når vi nå kommer til den tidli­ gere Østblokken og oppdager at enkelte skor seg skamløst på folk fra Vesten er i så måte et tankevekkende paradoks. I bunn og grunn blir vi sinte over at våre naboer i øst har tatt det frie markedet på alvor. Den fri og uhemmede kapitalismen er en brutal virkelighet - ingen sorgløs vandring frem mot velstand og lykke. At de dyktigste kapitalistene - de som ivrigst av alle preker frimarkedets evangelium - gjør alt for å unndra seg den brysomme konkurransen gjennom sine karteller og monopoler, bekrefter kanskje bedre enn noe annet denne sannheten. For å sette det hele på spissen: Frie mennesker velger ikke det frie markedet. Det er det frie markedet som velger dem. Og godt er det. For, alle problemer til tross: Til nå har ingen funnet opp et system

107

som er bedre eller like godt egnet til å skape den velstand et samfunn trenger for å imøtekomme sine innbyggeres ønsker og behov. Folkene i øst har knust den forhatte kommunistiske lampen og sluppet den lumske kapitalistiske ånden ut i frihet. Etter tre år har den allerede foretatt seg mye både på godt og vondt særlig det siste. Hovedoppgaven nå blir, akkurat som hos oss i Vesten, å disiplinere dette uhyret uten at det mister sin kraft og sine gode egenskaper. Men selv om livet i øst på mange måter er blitt langt vanskeli­ gere enn i Jemteppets tid, så har skuffelsen og misnøyen i for­ bløffende liten grad gitt seg utslag i sosial uro. Folks tålmodig­ het og evne til å holde ut har vært ytterst imponerende. Bare noen ganske få - i all hovedsak de som hadde betydelige privi­ legier - ønsker seg tilbake til det gamle. Det forteller kanskje mest av alt hvor forhatt de tidligere regimene var, men også om en sterk forståelse av at det egentlig ikke finnes noen annen vei å gå. I det tidligere DDR var det riktignok tilløp til et opprør da det verste økonomiske sammenbruddet kom, våren 1991. Men etter en kraftig bølge av demonstrasjoner med trusler om å gjøre «en ny DDR-revolusjon», døde protestene i all hovedsak ut. De politiske utslagene for regjeringen Kohl var likevel store: Ifølge meningsmålingene mistet Kohl rundt en tredel av sine velgere i den østlige delen av Tyskland denne våren. I Polen har det vært omfattende streiker, men noe opprør er det for sterkt å kalle det. Både her og i Ungarn har misnøyen hovedsakelig kommet til uttrykk ved en stadig lavere delta­ kelse i valg - mindre enn 50 prosent ved de siste valgene. Ikke overraskende er det i landene på Balkan vi har sett de mest alvorlige utslagene av sosial misnøye. Dette «andre Europa» har jo tradisjonelt vært det mest urolige hjørnet i vår verdensdel, med flere etniske konflikter og svakere demokra­ tiske tradisjoner enn resten av det europeiske kontinentet. I 108

begge de to tidligere Østblokkstatene, Romania og Bulgaria, har de nye myndighetenes forsøk på en overgang til markeds­ økonomi blitt møtt med sterke protester. Mest dramatisk har vi sett dette i Romania, der landets gruvearbeidere tvang regje­ ringen til å gå av høsten 1991. Etter å ha forsvart de nye myn­ dighetene, Den nasjonale redningsfronten, mot opposisjonen i en blodig aksjon i landets hovedstad et drøyt år tidligere, vendte de militante gruvearbeiderne seg nå mot myndighetene selv. I tusentall kom de fra kullfeltene i den vestlige delen av landet inn til hovedstaden Bucuresti - en fryktinngytende hær som fikk regjeringen og president Ion Iliescu til å lytte godt til deres protester mot forverret levestandard og dårlige arbeids­ forhold. Arbeiderne ble da også raskt lovet en bedring på disse områdene, men presidenten måtte også ofre sin dyktige stats­ minister Petre Roman for å bringe orden i rekkene.

Et enda verre eksempel på hva som kan skje i kjølvannet av de kommunistiske diktaturene har vi sett i et land som lå utenfor Sovjetunionens maktområde, nemlig Albania. Dette tidligere så lukkede landet - «sosialismens fyrtårn» som det ble kalt av begeistrede unge norske revolusjonære - har minst av alle vist seg å være i stand til å hanskes med arven fra det gamle. Ut­ over våren har nøden og varemangelen formelig fått landet til å eksplodere i vold og lovløshet. Hemningsløs korrupsjon, plyndring, ran og drap er blitt hverdagen for disse mest ulyk­ kelige av alle europeere som ble ofre for kommunismens eksperimenter.

Et forgiftet testamente «Den snikende frykten som var der hele tiden tok fra oss mye av gleden ved å sette et bam til verden. Nå tør vi rett og slett ikke å bo her lenger.» Det unge ekteparet ser dypt fortvilet ut, og kvinnen er nær 109

ved å begynne å gråte når hun snakker om den lille som sover søtt og lykkelig uvitende om verdens ondskap i vognen foran henne. Vi er i den lille byen Litomerice i det nordvestlige Tsjekkoslovakia. Dette området - det nordlige Bohmen - er et av de mest forurensede i hele Europa. På rådhuset i Litomerice kan innbyggerne hver dag avlese hvor mye svoveldioksyd det er i lufta. Når tallet på veggen er for høyt, blir skolen og bar­ nehagen stengt og barna holdt innendørs - det skjer både titt og ofte, blir vi fortalt. Ødeleggelsen av natur og miljø er en av de dystreste sidene ved den arven de gamle regimene i Østeuropa etterlot seg. I land etter land sitter de nye myndighetene med et miljøpro­ blem de ennå bare har delvis oversikt over - for ikke å snakke om mulighetene til å få gjort noe med elendigheten. Her er situasjonen i noen korte glimt: POLEN: 65 prosent av elvene ødelagt av giftige tungmetaller og annen forurensing. 50 prosent av skogen død eller alvorlig skadd. 11 prosent av landet erklært som økologisk katastrofe­ område. I dette området bor omlag 35 prosent av landets rundt 38 millioner innbyggere.

Eks-DDR: 80 prosent av elvene forgiftet. En tredel av befolk­ ningen risikogruppe for sykdommer som følge av miljøska­ der. Selv med enorme investeringer fra de tyske myndighete­ nes side er det ventet å ta flere tiår å utbedre de mest alvorlige miljøskadene.

TSJEKKOSLOVAKIA: 30 prosent av skogen død - ytterli­ gere 20 prosent sterkt skadd. En tredel av befolkningen i den vestlige delen av landet utsatt for helsefarlig forurensing. Stikkprøver av morsmelk innført i enkelte områder av frykt for alvorlig forgiftning av spedbarn. 110

UNGARN: Lufta i hovedstaden Budapest har i rushtiden et konsentrat av skadelige gasser som er 30 ganger høyere enn internasjonale faregrenser.

ROMANIA: 80 prosent av vannet i grunn og elver farlig å drikke for mennesker. 30 prosent av dyrket mark ødelagt av erosjon.

BULGARIA: 80 prosent av jorda skadd av nedbryting fra vind og vann. 158 planteslag, 62 fuglearter og 26 fiskeslag truet med å bli utryddet. SAMVELDET AV UAVHENGIGE STATER: 100 av de stør­ ste byene har en luftforurensing som er farlig eller skadelig høy for mennesker. 59 prosent av skogen død eller skadd.

Dette er prisen de kommende generasjoner må betale for en vanvittig og hensynsløs industri- og landbrukspolitikk der tung­ industriens produksjonsplaner alltid veide tyngre enn hensynet til natur og miljø. Og selv om kunnskapen om - og forståelsen for - miljøproblemene økte de siste årene før regimene falt, så var de tiltak som ble satt i verk fullstendig utilstrekkelig i for­ hold til den virkeligheten man sto overfor. Og for de nye myn­ dighetene er utgangspunktet det dårligst tenkelige for å komme ondet til livs: En opprydding og en omlegging av det omfang det her er snakk om er ikke engang til å tenke på i den økono­ miske virkeligheten de sentral-østeuropeiske landene befinner seg - for ikke å snakke om statene i det tidligere Sovjetunionen. En innsats som monner mot miljøskadene er det foreløpig bare det tidligere DDR som har fått gleden av. Men også for den solide tyske økonomien er det altså snakk om tyngende investeringer og et svært langvarig oppryddingsarbeid. At løsningen på de enorme miljøproblemene videre østover dermed ligger svært langt inn i fremtiden, synes derfor helt klart. 111

Et annet dystert monument over en feilslått industri- og ener­ gipolitikk er de mange - og i flere tilfeller ytterst farlige atomkraftverkene rundt om i det østlige Europa. Disse kraft­ verkene var i sin tid en stor triumf for sovjetisk teknologi og vitenskap og et viktig bidrag til Østblokkstatenes sterkt energikrevende industri. Etter Tsjemobyl-ulykken i april 1986 er det imidlertid blitt klart at sikkerheten ved disse verkene i mange tilfeller er skremmende dårlig, noe verden fikk en ny påminnelse om i mars i år da radioaktive stoffer lekket ut etter et uhell ved kraftverket i Sosnovy Bor ved St. Petersburg. At dette kjernekraftverket er av samme type som det i Tsjernobyl (med såkalte RBMK-reaktorer) gjorde selvsagt hendelsen ekstra dramatisk. Det er likevel antatt at utslippene var for små til å gjøre skader på mennesker og miljø. Det finnes i alt 58 atomkraftverk i den tidligere Østblok­ ken, alle av sovjetisk fabrikat. Av disse er 16 i en slik forfat­ ning at de må stenges øyeblikkelig, mener en av de fremste ekspertene i verden på området, lederen for det tyske Siemens-konsemet, Heinrich von Pierer. Han ledet tidligere den vestlige ekspertgruppen som fikk i oppdrag å komme med for­ slag til forbedring av sikkerheten ved disse verkene. I et inter­ vju med det tyske tidsskriftet Wirtschaftswoche i februar i år sier von Pierer at ytterligere 10 av kjernekraftverkene i øst er umulig å gjøre sikre, selv med omfattende og kostbare tiltak. Men foreløpig er det bare ett av de 58 verkene som er stengt: Greifswald-verket ved Østersjøen i det tidligere DDR. Tyske myndigheter har gått i spissen for et omfattende program for å bedre sikkerheten for atomkraftverkene i det østlige Europa. Under de rike industrilandenes økonomiske toppmøte i Mun­ chen i sommer ble det enighet om et slikt internasjonalt pro­ gram, men det ble ikke satt av konkrete summer til formålet. En mindre dramatisk, men ikke mindre viktig og vanskelig arv fra de gamle regimene er spørsmålet om eiendomsrett i 112

den tidligere Østblokken. En grunnleggende ledetråd i utvik­ lingen i Sovjetunionen og resten av den kommunistiske Øst­ blokken var jo marxismens hovedtese om at staten hadde eien­ domsretten til «produksjonsmidlene» (j°rd og skog, bygninger og maskiner). Den nådeløse fasthet som ble lagt for dagen i virkeliggjøringen av dette prinsippet, har som kjent bidratt sterkt til historiens harde dom både over systemet og ideologien. Det er derfor ingen overraskelse at det nå byr på kjempeproblemer å sette hele denne prosessen i revers. Hovedprinsippet er forsåvidt enkelt nok: Eiendommer og verdier skal gis tilbake til de som eide dem før de ble konfiskert av kommunistene. (Eventuelt til de tidligere eiernes etterkom­ mere.) I praksis er dette likevel en til dels uløselig floke, som har skapt store problemer både for enkeltmennesker og myn­ digheter:

- Den ytterst turbulente situasjonen i Europa i årene rundt den kommunistiske maktovertakelsen gjør det til et avgjørende spørsmål hvilket tidspunkt man tar utgangspunkt i. I Tsjekko­ slovakia er det for eksempel blitt et avgjørende spørsmål om det er eierne fra 1945 eller fra 1948 som skal være utgangs­ punktet. I løpet av disse tre årene, frem til kommunistenes maktovertakelse, ble nemlig tusener av mennesker som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene drevet fra sine eien­ dommer. Særlig sterkt rammet dette den ungarske befolk­ ningen i Slovakia og de såkalte Sudettyskeme, som ble for­ drevet fra landet. - Mange av de nye eierne har kjøpt sine eiendommer på fullt lovlig vis av myndighetene - ofte uten kjennskap til tidligere eiendomsforhold. De har også i mange tilfeller bygd hus på eiendommen eller gjort store investeringer. Særlig i det tidligere DDR har det vakt voldsom bitterhet at tidligere eiere eller deres etterkommere har kommet fra vest og gjort krav på det hele. 113

- De vanskelige juridiske spørsmålene som ofte er knyttet til slike saker har skapt store problemer når det gjelder å få i gang ny økonomisk virksomhet. Mange vestlige investorer har gitt opp store prosjekter i øst fordi det har vært umulig å få avklart eiendomsspørsmålene innen rimelig tid. De tyske myndighe­ tene har forsøkt å løse dette problemet med å innføre prinsip­ pet om at eiendomsspørsmål ikke skal stå i veien for ny virk­ somhet og nye arbeidsplasser, men dette viste seg å være van­ skelig å gjennomføre i praksis. Som et siste eksempel på den arven de gamle regimene har etterlatt seg - et noe kuriøst «miljøproblem»: «Vi sees på arbeidskontoret!» har en vittig sjel skrevet med kritt på stålfundamentet der de to figurene står. Utsiktene er slett ikke lyse for sosialismens stamfedre Karl Marx og Friedrich Engels der de står på sin sokkel bak bygningen som tidli­ gere huset DDRs nasjonalforsamling. For yrkesgruppen «sosialistisk ideolog» er langt fra den mest etterspurte på det beinharde østtyske arbeidsmarkedet om dagen. Men foreløpig står de nå der «og ser ut som et pensjonistektepar», som en redaktør i Øst-Berlin tørt bemerket i en reportasje jeg laget for Dagsrevyen. Monumentene som de gamle regimene reiste med så stor iver over hele «sin» del av Europa er også en del av arven de nye regimene har fått i fanget. Men all sin symbolvirkning til tross: Dette er noe av det letteste de nye myndighetene har å hanskes med, selv om det i mange tilfeller er snakk om enorme steinkolosser som det koster både tid og penger å få fjernet. Det fikk ikke minst myndighetene i den tidligere sov­ jetrepublikken Ukraina erfare da de skulle kvitte seg med sitt gigantiske Lenin-monument i sentrum av hovedstaden Kiev. Det viste seg etter hvert at kolossen var forankret langt nede i selve steingrunnen og at en dynamittsalve trolig ville få hele 114

undergrunnsstasjonen like ved til å rase sammen. Men med list og lempe og tiden til hjelp måtte den gamle avgud gi opp også her. I andre hovedstader pågår det fortsatt diskusjoner om hva man skal ta vare på av det gamle. Særlig gjelder dette Berlin, der myndighetene er opptatt av å beholde sporene etter alle epoker i byens dramatiske historie - også de negative. Så kanskje får Marx og Engels bli på sin sokkel. De vittige sjeler med kritt har i hvert fall lagt inn ett godt ord for dem med en ny påskrift: «Vi er uskyldige!»

Honeckers fallittbo

Et helt land på skraphaugen To av dekkene mangler. Vindusrutene er knust. Den er bulkete og full av rust der den står henslengt i en grøftekant i utkanten av Øst-Berlin. Den kasserte Trabanten eller «Trabbien» er det kanskje mest typiske tidsbilde i det tidligere DDR våren 1991. Symbolikken er slående: for Trabbien ble, som DDR-staten selv, aldri annet enn et mislykket forsøk på å skape noe eget østtysk - en identitet som kunne rettferdiggjøre adskillelsen fra tyskerne på den andre siden av Jernteppet. På hjemmebane ble den et lett bytte for den ukuelige folkehumoren - på den andre siden av grensen et hjelpeløst offer for grov spott og overbærende forakt. Trabbien har de fleste av det avdøde DDRs mest fremtredende egenskaper: Teknologien er håpløst foreldet, design og komfort er lite egnet til å glede mennesker, og den er hensynsløst forurensende. Og på samme måten som tusener av Trabbier ble vraket etter at Tyskland ble samlet, ble i praksis hele det som hadde vært staten DDR ganske enkelt kastet på skraphaugen.

«Jeg kjøper østvarer så ofte som mulig. Hvis de er lagt ut til salg, kjøper jeg dem. Men dessverre finner jeg svært, svært sjelden slike varer. Når jeg spør etter varer som er produsert i øst, får jeg som svar at forretningene ikke vet hvor de skal få tak i dem.» Vi er på kjøpesenteret Kaufhaus am Aleks på Aleksanderplass i det tidligere Øst-Berlin. Den middeladrende kvinnen 116

foran oss er oppgitt og peker rundt seg for å underbygge det hun har å fortelle. Nå - våren 1991 - er sammenbruddet i det som var DDR nesten blitt en folkesykdom. Vissheten om at den staten de inntil nylig levde i var en fiasko fra ende til annen, har ført til den nærmest totale avvisning av alt som kan forbindes med den. Fine, ferske grønnsaker fra kollektivbru­ kene rundt Berlin blir liggende urørte i hyllene - folk vil hel­ ler ha det som kommer i plast fra det vestlige Tyskland. Vest­ lig kjøtt, vestlige egg, vestlig frukt går unna som varmt hvete­ brød, mens østvarene blir oversett med forakt. Og apropos brød: Til og med brødvarene blir nå fraktet fra bakeriene i det gamle Vest-Berlin til butikkene i den østlige delen av byen. I hele det enorme varehuset - et av de største i det østlige Tysk­ land - finner vi knapt en eneste vare som er produsert i det tid­ ligere DDR. Slik er situasjonen - bare noen måneder etter den tyske gjenforeningen. De akutte problemene starter allerede ett år tidligere. Den 1. juli 1990 trår den såkalte Økonomi- og Valutaunionen mel­ lom Øst- og Vesttyskland i kraft - den økonomiske sammen­ slåingen av de to tyske statene er dermed et faktum. Fra denne dagen opphører den østtyske valutaen, «øst-marken», å eksis­ tere som gangbar valuta, og den vesttyske marken blir fellesvaluta for de to tyske statene. Jeg har tidligere nevnt at det øst­ tyske markedet dermed blir uaktuelt for de tradisjonelle han­ delspartnerne i øst. Men dette er bare ett av flere resultater da dette «jordskjelvet» rammer landets økonomiske liv og der­ med alle som bor der. Den 2. juli vokner østtyske bedrifter opp til en helt ny økonomisk hverdag. En hverdag der de ansatte skal betales i hard vestlig valuta, istedenfor en øst-mark som var 8-10 ganger mindre verdt. For å betale dette må prisene økes kraftig, noe som for det første fører til at landets egne innbyggere i stor grad bruker sine nyanskaffede vest-mark til å kjøpe varer fra Vest-Tyskland, for det andre til at produktene blir så godt som umulige å få solgt i utlandet - både i øst og 117

vest. Dermed starter et økonomisk ras ingen stat noensinne har opplevd maken til i fredstid. Allerede på forsommeren 1991 er nærmere en tredel av en arbeidsstyrke på omlag 9 mil­ lioner mennesker uten fast jobb. Rundt 800.000 er helt arbeidsløse, mens resten går på ulike arbeidsmarkedstiltak. Situasjonen er verre enn i 30-årenes Tyskland, før Adolf Hit­ ler kom til makten! Valutaunionen var i første rekke politisk begrunnet - en nødvendighet for regjeringen Helmut Kohl hvis den skulle greie å gjennomføre sin plan om en rask samling av de to tyske statene. De brutale økonomiske følgene av en slik «sjekk­ behandling» var derfor til en viss grad kjent. Men bare til en viss grad. For det fantes neppe et eneste menneske, verken i de to tyske statene eller andre steder, som på forhånd forsto hvor dårlig det egentlig sto til med DDR-statens økonomi. Da dette flaggskipet i Østblokkens økonomiske liv for første gang ble utsatt for de frie krefters vær og vind, gikk det til bunns så raskt at bare et mindretall av de som var med (les: bedriftene) rakk å komme seg i livbåtene. At sjokket ble så stort som det ble, hadde i første rekke DDR-ledelsen selv skylden for. De til dels imponerende produksjonsresultatene viste seg nå i stor grad å være en ren forfalskning. Tallene var i svært mange til­ feller kraftig oppjustert fordi DDRs økonomiske virkelighet egnet seg dårlig i Honecker-regimets propaganda. Under valgkampen foran det fellestyske valget i desember 1990 snakket forbundskansler Helmut Kohl om «et blomst­ rende landskap» i det østlige Tyskland. Dette var et uttrykk som falt i ytterst god jord hos en befolkning som lengtet intenst etter et bedre liv. At kanslerens visjon lå et stykke inn i fremti­ den og at han også kom med klare advarsler om de vanskelig­ hetene som lå foran dem, la velgerne i øst mindre merke til. Da Kohl innkasserte en knusende valgseier, med særlig stor opp­ slutning i det østlige Tyskland, hadde han derfor skaffet seg en

118

farlig stor «fallhøyde» gjennom de forventninger som var skapt hos innbyggerne i denne delen av landet. Skuffelsen da sammenbruddet kom førte da også til at raseriet overfor myn­ dighetene ble ekstra voldsomt. Kohl, som for noen måneder siden var en folkehelt blant tyskerne i øst, ble nå den store syn­ debukken. I løpet av et halvt år mistet han, ifølge meningsmå­ lingene, mer enn en tredel av alle sine velgere i denne delen av Tyskland. At Sosialdemokratene - det største opposisjonspar­ tiet - heller ikke på noen måte hadde forutsett det som skjedde, var det nesten ingen som snakket om. Som det gjeme er i poli­ tikken var det regjeringen som fikk all skylden for elendighe­ ten. Til og med det forhatte DDR-regimet, som alle visste var roten til problemene, gikk nå til en viss grad skuddfri - så vold­ somt ble stemningen pisket opp utover våren 1991. Men hva skulle de nå egentlig gjøre, de hundretusener som ble satt på gata og så sine lokalsamfunn falle fra hverandre nærmest over natten? For trauste østtyske arbeidsfolk var det hele som en vond og uvirkelig drøm. Det frie markedet de hadde ønsket hjertelig velkommen i frie valg hadde nå tatt fra dem jobbene deres. Så hva annet kunne de gjøre enn å gå ut på gata og slåss igjen - mot nye myndigheter for en bedre fremtid? «Kohl må gå av!» «Vi knuste et diktatur - nå har vi fått et annet i stedet!» «Skal bare de sterkeste overleve?» Plakatene og transparentene fyller gatene med politisk krutt. Vi er i Leip­ zig - «DDR-revolusjonens vugge». Det var de såkalte mandagsdemonstrasjonene i denne byen i det sørlige DDR som utløste opprøret som feide den mektige østtyske politistaten over ende høsten 1989. Nå har innbyggerne i Leipzig stilt seg i spissen for et nytt opprør - mot myndighetene i Bonn. Med massevis av politisk symbolikk i ryggen går flere tusen men­ nesker gjennom gatene og krever «en ny DDR-revolusjon». I en appell oppfordrer industriarbeideren Claus Påtzold til «faste mandagsdemonstrasjoner helt til den økonomiske ned119

gangen snus til oppgang». På dette tidspunktet - i slutten av mars 1991 - tyder prognosene på at ufattelige 4,5 millioner mennesker, halvparten av arbeidsstyrken i det østlige Tysk­ land, kan bli uten arbeid i løpet av året. At «revolusjonsbyen» Leipzig nå oppfordrer til «en ny DDR-revolusjon», som en av talerne uttrykker det, er derfor et ytterst skremmende budskap for myndighetene i det nye Tyskland. Og demonstrasjonen i Leipzig er langt fra den eneste: I Berlin, Dresden, Erfurt, Eisenhiittenstadt og Brandenburg går også titusener ut i gatene og krever Helmut Kohls avgang. I den sterkt kriseram­ mede industribyen Erfurt deltar 85.000 mennesker i en demonstrasjon den 22. mars - den største massemønstringen i «DDR» siden revolusjonen i 1989. Og meningsmålingene bekrefter inntrykket av en befolk­ ning i de største vanskeligheter og den dypeste fortvilelse. En undersøkelse i Berliner Zeitung den 16. mars viser at 38,7 pro­ sent av tyskerne i øst mener de har det verre nå enn for ett år siden da de fortsatt var DDR-borgere. Ledende opposisjons­ politikere hevder at situasjonen er blitt så alvorlig at den er en trussel mot selve demokratiet. Og på alle politiske menings­ målinger faller Helmut Kohls Kristeligdemokratiske parti som en stein. Samtidig fortsetter strømmen av tyskere fra øst til vest. Rundt 10.000 mennesker flytter til det vestlige Tysk­ land hver måned. Gjennomgående er dette den best kvalifi­ serte arbeidskraften - de som trenges mest for å skape det «blomstrende landskap» forbundskansleren har lovet de som bor i den østlige delen av det nye Tyskland. Og aller verst: Den voldsomme arbeidsløsheten og de økonomiske problemene fører til en uhyggelig økning i tallet på selvmord. I en artikkel i ukemagasinet Der Spiegel våren 1991 opplyser politikommissær Hannes Bauer at dette tallet er blitt mer enn tidoblet de siste månedene!

«Treuhand» er et ord ingen østtysker kan stille seg likegyldig 120

til i de smertefulle månedene da alt faller sammen. Den såkalte Treuhand-anstalt er den organisasjonen som på vegne av tyske myndigheter har ansvaret for å få den tidligere statsdrevne DDR-økonomien over på private hender. Treuhandanstalt er dermed verdens største eierselskap, med ansvaret for opprinnelig rundt 9.000 bedrifter, jord- og skogeiendom­ mer. Men i motsetning til vanlige konserner er altså målet på Treuhands suksess i hvilken grad selskapet greier å få solgt sine virksomheter. Dermed sitter Treuhand på et politisk vep­ sebol der hvert enkelt salg er garantert å føre til misnøye, pro­ tester, og svært ofte: til dyp menneskelig ulykke. At Treuhand, som direkte oversatt betyr «trofast hånd», er inderlig forhatt av millioner av østtyskere er derfor som man kan vente. Et av de mest brukte symboler under demonstrasjonene i øst denne våren er tegningen av noen Treuhand-ansatte som velter en gammel Trabant utfor et stup... «Først sørger de for at bedriftene går overende slik at alle mis­ ter jobben. Deretter kan en eller annen investor overta det hele for en billig penge og starte på nytt med et minimum av ansatte. Treuhand er ikke på arbeidsfolks side, de bryr seg egentlig ikke det minste om hvordan det går med oss. Bare bedriftene blir privatisert, er det likegyldig om vi mister job­ ben og blir stående på gata. Det er min mening om Treuhand!» Arbeideren Volkmar Lange demonstrerer sammen rtied sine kolleger foran Treuhand-anstalt i Øst-Berlin. Hans mistro til de som arbeider i kontorene innenfor er avgrunnsdyp. Volk­ mar Lange arbeider i elektronikkbedriften EPW i byen Neuruppin noen mil nordvest for Berlin. Denne bedriften er i lik­ het med de aller fleste andre kommet i store vanskeligheter, og Treuhand er akkurat nå i ferd med å avslutte sin utredning om bedriftens fremtid. Dagen etter - på selve skjebnedagen for de 2.500 ansatte - besøker jeg EPW i Neuruppin sammen med mitt tyske TV-team for å lage en reportasje for Utenriksmaga121

sinet. Vi kommer til en typisk DDR-by - stygg, grå og uper­ sonlig - en by der de rundt 25.000 innbyggerne er sterkt avhengige av den bedriften som akkurat denne dagen får avsagt sin dom av den mektige Treuhand-anstalt. Stemningen blant de ansatte er uhyre dyster - få eller ingen tror det kan lykkes å redde de 2.500 arbeidsplassene. Det beste de tør håpe på er en slags «minimumsløsning» der virksomheten fortset­ ter med noen få hundre ansatte. Alternativet er klart for alle: full nedleggelse. I DDR var EPW en prestisjebedrift. Dens produkter: data­ maskiner, TV og radioapparater og husholdningsmaskiner var noe av det beste som var å få kjøpt på det østtyske markedet. Men i konkurranse med det beste i vestlig og japansk tekno­ logi er situasjonen på kort tid blitt håpløs. Da vi blir vist rundt i de ulike produksjonsavdelingene, blir vi likevel forbløffet over hvor moderne mye av utstyret er. Noe av det ble kjøpt i Sveits bare noen måneder før DDR-revolusjonen startet. Uten å være eksperter på området gir vi alle uttrykk for en viss for­ undring over at dette utstyret ikke lenger skulle kunne brukes til noe fornuftig. Dette er selvsagt bemerkninger som faller i ytterst fruktbar jord hos vår omviser, en ingeniør som har sine meget klare oppfatninger om «hva som egentlig ligger bak». «Det er politiske og ikke økonomiske grunner til at man ikke lenger vil satse på denne bedriften. Mye av utstyret er, som dere selv ser, topp moderne. Men det er ingen interesse hos myndighetene for å satse på noe som er bygd opp under DDR-staten,» hevder vår omviser, som ikke vil la seg inter­ vjue eller «ha sitt navn i avisen». Da vi er ferdige med omvisningen og har tatt våre bilder, får vi beskjed om at Treuhand har besluttet en løsning med redusert drift og en minimumsbemanning på noen få hundre ansatte. Meldingen vekker liten begeistring. For det store fler­ tallet av de som arbeider ved EPW betyr dette farvel med en arbeidsplass de har hatt mesteparten av sitt yrkesliv. Og byen

122

Neuruppin med sine 25.000 sjeler går en høyst usikker frem­ tid i møte.

Jeg besøkte mange arbeidskontorer i mitt første år som NRKs korrespondent i Berlin. I Dresden og Berlin - i Gdansk og Warszawa - i Praha og Bratislava: Det var ved arbeidskonto­ rene jeg for alvor fant tragedien bak tallene og de sterke ordene som ble brukt for å beskrive det økonomiske dramaet som var i gang i den tidligere Østblokken. Selv en som har vært lykkelig forskånet, forstår at det er fryktelig å miste job­ ben uten utsikter til en ny. Men å møte mennesket ansikt til ansikt og få høre om alle de utallige store og små problemene hun eller han står overfor - både økonomisk og menneskelig er noe ganske annet. Mine mange samtaler med arbeidsløse har i hvert fall lært meg en viktig ting: Arbeidsløshet er ikke tall. Det er menneskelig nedverdigelse, sorg og fortvilelse det er menneskeskjebner som aldri er like og som derfor aldri kan summeres opp og bli til statistikk uten at virkeligheten forenkles til det ugjenkjennelige. Særlig godt husker jeg et møte med en kvinne tidlig i 50årene som jeg traff ved et arbeidskontor i Øst-Berlin. Hun var nettopp blitt sagt opp fra en kontorjobb i et stort entreprenørfirma - en stilling hun hadde hatt i hele sitt yrkesaktive liv. Helt knust satt hun der i den trøstesløst lange rekken av arbeidssøkende og greide knapt å holde tårene tilbake. For denne kvinnen var mulighetene til å komme tilbake i aktivt arbeid lik null, og hun visste det trolig - innerst inne. Kvinner og de over 50 år er nemlig de to gruppene som er blitt hardest rammet av sammenbruddet i det østlige Tyskland. Det er også mennesker som er fylt 50 som står for de mest tragiske tallene på den nevnte selvmordsstatistikken... En av de som mistet jobben denne våren var en god venn av meg - journalisten og kulturredaktøren Christoph Funke i avi-

123

sen Der Morgen. Da jeg traff ham første gang, hadde Berlin­ muren nettopp falt og jeg var i Øst-Berlin for å lage reportasjer for Dagsrevyen. Jobben var ikke enkel fordi tusenvis av uten­ landske journalister sloss om intervjuobjektene i DDR-hovedstaden. Jeg hadde merket meg avisen Der Morgen fordi den som første DDR-avis krevde at landets regjering skulle gå av midt under revolusjonen. At en viktig støttespiller for regimet skulle komme med et slikt utspill, var ikke bare uhørt, det var også ytterst dristig - for fortsatt var det helt uvisst hvordan det mektige regimet kom til å reagere på det stadig sterkere pres­ set fra opposisjonen. Et utall telefoner brakte på det rene at artikkelforfatteren het Funke og at han var villig til å gi et intervju til NRK. Mannen så, sant å si, ut som en nokså farge­ løs byråkrat, og jeg husker godt min forbløffelse da han med sin karakteristiske, tørre veltalenhet fratok det bestående regi­ met enhver fremtid og livsberettigelse. Senere ble det flere møter, og jeg lærte å sette stor pris på dette milde og uhyre kunnskapsrike mennesket. Men i midten av mars 1991 raste alt sammen. Det mektige Springer-konsemet som hadde kjøpt avisen hans ga beskjed om øyeblikkelig stans i driften. Den nådeløse løssalgskonkurransen som hadde oppstått på det øst­ tyske avismarkedet hadde skapt panikk i Springer-ledelsen, og Der Morgen ble ofret til tross for klare avtaler om at avisen skulle drives i minst tre år før man tok stilling til den videre virksomheten. Det var et fullstendig nedbrutt menneske jeg møtte på det lille kontoret i avisens sjette etasje der jeg hadde vært mange ganger tidligere. «Vi ønsket oss frihet fra et ondt regime. Gud hjelpe meg for en frihet!» sa min venn med tårer i øynene. Med sin østtyske bakgrunn og i en alder av 52 år har han ikke den minste sjanse til å komme tilbake til sitt yrke.

124

I STASIs skygge New Wollenberger blir fylt av kald uhygge over det hun leser. Det er som om ordene strømmer ut fra papiret, legger seg rundt halsen hennes og forsøker å kvele henne. Det er sitt eget liv hun leser om - hennes gjøren og laden - hennes tanker og meninger - hennes gode og dårlige sider, beskrevet ned til den mest intime detalj. Hun gjenopplever søndagsturer, politiske møter, feriereiser og familieselskaper - ingen minnebok kunne ha vært ført mer nøyaktig og samvittighetsfullt. Selv småepisoder som ligger langt tilbake i tiden er med. «Hun levde i et lidenskapelig og harmonisk ekteskap,» leser hun. «Hennes familie betydde svært mye - særlig de tre barna Philipp, Jacob og Jonas,» blir det slått fast. Vera Wollenberger sit­ ter i et bibliotek i Øst-Berlin og leser det som kunne ha vært hennes selvbiografi. Men den er skrevet uten at hun hadde noen anelse om det - av mennesker hun aldri noen gang har møtt. Vera Wollenberger opplever noe svært få opposisjonelle noe sted i verden har fått anledning til: å lese i detalj hva det hemmelige politiet i den staten hun levde i hadde skrevet om henne i sine kartoteker. For da DDR-staten falt sammen, skjedde det så raskt at den forhatte sikkerhetstjenesten STASI ikke rakk å ødelegge mer enn en liten del av sitt veldige overvåkningsarkiv. Vera Wollenberger er folkevalgt i den tyske nasjonalforsamlingen - Forbundsdagen - for De Grønne i det østlige Tyskland. I kraft av sitt verv og sin fortid som fremtre­ dende opposisjonell i DDR er hun en av de første som får se «sin STASI-mappe» etter at arkivene ble åpnet ved nyttår 1992. Men dette privilegiet kunne hun utvilsomt ha vært for­ uten. Møtet med STASI-arkivene skal nemlig føre til en fryk­ telig oppdagelse... Det er en kildehenvisning som går igjen i en rekke av de dokumentene som ligger i fru Wollenbergers fyldige arkiv125

mappe: «IM Donald». IM er en forkortelse for «Inoffisieller Mitarbeiter» - Uoffisiell Medarbeider - STASIs betegnelse på de som forrådte sine medborgere. I et eget arkiv finnes det en fullstendig oversikt over hvem som skjuler seg bak de ulike kodenavnene. Der får Vera Wollenberger bekreftet sin gru­ somme mistanke: «IM Donald» er Knud Wollenberger - man­ nen hun har vært gift med de siste 20 årene! «Tankepolitiet» kalte den berømte forfatteren George Orwell det i sin like berømte roman «1984». Tankepolitiet var selve kjernen i Orwells skrekkvisjon for det overvåkingssamfunnet han forutså da han skrev boken - så tidlig som i 1948. Nå etter at DDR-statens innerste hemmeligheter er avslørt, kan vi slå fast at tankepolitiet var en realitet i året 1984. Winston og Julia - hovedpersonene i Orwells roman - gikk rundt lys levende og opplevde akkurat det skrekksamfunnet forfatteren hadde spådd - i hver bygd og hver by i det som kalte seg «Arbeiderog bondestaten DDR». DDRs Ministerium Fur Statssicherheit - forkortet STASI var trolig den mest effektive overvåkingstjeneste verden har sett. Hele 100.000 mennesker var ansatt i den fryktede og for­ hatte organisasjonen. I tillegg var det mer enn 500.000 «Uof­ fisielle Medarbeidere» - vanlige mennesker på alle samfun­ nets områder som jevnlig ga opplysninger til STASI om sine medborgere, venner, slektninger og familiemedlemmer. Seks millioner mennesker - mer enn en tredel av DDRs befolkning fikk sin mappe i STASIs mammutarkiv - et arkiv som utgjorde 200 kilometer med arkivhyller. Det manglet derfor ikke på advarsler da all denne djevelskapen ble sluppet løs på folk ved årsskiftet 1991/92. Det første halvåret etter at arkivene ble åpnet har da også i høyeste grad vist at advarslene var beretti­ get. Tilfellet Vera Wollenberger er bare ett av mange eksemp­ ler på hvilke groteske hemmeligheter som nå kommer for en

126

dag. Og vi har åpenbart bare sett begynnelsen. For foreløpig har bare en brøkdel av de mange hundre tusen som har bedt om det, sluppet til i køen. Og allerede har arkivenes innhold ført til en uhyggelig stemning av hat, mistenkeliggjøring og hevnlyst. Folk har begått selvmord, karrierer ødelegges, og mer eller mindre underbygde avsløringer har kommet på løpende bånd. Blant alt det dystre arvegodset kommunistregi­ mene i Østeuropa etterlot seg, kan derfor STASIs hemmelig­ heter vise seg å bli noe av det mest ødeleggende.

Og samtidig med at skyggen fra STASI fortsetter å formørke livet til folk i det tidligere DDR viser det seg at det er svært vanskelig å få tatt noe rettslig oppgjør med de som utførte organisasjonens skitne arbeid. Det viser seg tvert imot at mange tidligere STASI-medarbeidere greier seg bedre i det nye Tyskland enn hundretusener av arbeidsfolk som mister jobben i det økonomiske jordskjelvet som har etterfulgt den tyske samlingen. At arbeidsløse ofre for STASIs overvåkning og overgrep møter sine tidligere plageånder på gata, på vei til en ny jobb, er naturligvis den rene oppskrift på konflikter og misnøye. Og for å gjøre den tragiske farsen fullkommen går det faretruende tregt med å få behandlet de mange tusen erstat­ ningssakene fra de som ble ofre for alvorlige overgrep fra DDR-myndighetene. Det er mot denne bakgrunnen man må se de voldsomme reaksjonene blant tyskerne i øst da mannen som var øverste sjef for det hele - DDRs president og partisjef Erich Honecker - ble regelrett smuglet ut av landet av sine KGB-venner og fløyet i tilsynelatende sikkerhet i Moskva. Etter Sovjetunio­ nens oppløsning ble han som kjent tatt under vingene til sine gamle venner i den chilenske ambassaden i byen, men måtte i sommer finne seg i å bli brakt tilbake til Tyskland. Et vanvittig paradoks er det uansett at Erich Honecker skulle bli DDR-statens siste ambassadeflyktning. Kontrasten til de tusener av 127

fortvilte østtyskere som tok seg inn i den vesttyske ambassa­ den i Praha høsten 1989 er nesten for utrolig! Forventningene blant Honeckers tidligere undersåtter om å få ham dømt synes likevel å være ytterst dempet. De DDR-ledeme som hittil er brakt for retten av tyske myn­ digheter synes i hvert fall ikke å ha særlig mye å frykte. Det beste eksemplet i så måte er STASI-sjefen selv - general Erich Mielke. Helt fra 1957 og frem til DDR-regimets fall høsten 1989 var Erich Mielke øverste sjef for STASI. I hele 32 år satt han altså med hovedansvaret for en organisasjon som formør­ ket millioner av menneskers liv - som fengslet og torturerte, overvåket og trakasserte, truet og manipulerte en hel befolk­ ning. Men da rettssaken mot denne «fryktens mester», som han ble kalt, startet i Berlin i februar i år var hans ansvar som STASI-leder overhodet ikke med i tiltalen! Den tyske påtalemyndigheten har et kjempeproblem når den prøver å få dømt den tidligere DDR-ledelsen. Det tyske lovverket har nemlig ingen bestemmelser som rammer denne type overordnet ansvar for urett og forbrytelser. «Vår strafferett har ingen paragrafer som dekker noe slikt som kollektiv urett begått av et lands myndigheter,» sier Ber­ lins justisminister Jutta Limback i et intervju med ukemagasinet Der Spiegel. Og hun legger til: «Jo mer fryktelig forbry­ telsen er, jo mer maktesløst er rettsapparatet. Vi opplevde akkurat det samme etter 1945.» Individuell skyld må altså bevises. Derfor opplevde man det tilsynelatende meningsløse at STASI-sjefen ble tiltalt for å ha skutt to politimenn så langt tilbake som i 1931. Og for å gjøre paradokset fullkomment: Det var en anklage fra de nazistiske myndighetene i 1934 som ble lagt til grunn for rettsbehandlingen! Men tre uker tidligere ble den 27-år gamle Ingo Heinrich, tidligere østtysk grensesoldat, dømt til tre og et halvt års ubetinget fengsel for å ha skutt og drept en ungdom

128

som prøvde å flykte over Berlinmuren. Bestemmelsen som lå til grunn for Heinrichs ugjerning var det såkalte «Schiessbefehl» (Skyteordre) fra 1974 - ordren om å skyte de som prøvde å flykte fra DDR. Denne bestemmelsen, som førte til at rundt 200 mennesker ble drept ved Berlinmuren og ved gren­ sen mellom DDR og Vest-Tyskland, ble gjort av DDRs For­ svarsråd, der Erich Honecker satt som formann og Erich Mielke som medlem. «Skrivebordsmordeme», de som var hovedansvarlige for DDR-statens forbrytelser, går fri - «fotfolket» som utførte ordrene blir dømt til lange fengselsstraffer. STASI-folk og andre som var urettstatens håndlangere klarer seg bra - ærlige arbeidsfolk som ble ofre for systemet mister jobben og blir gående i årevis uten å få sin oppreisning fra myndighetene. Dette er det uheldige inntrykk som har festet seg hos svært mange vanlige mennesker i det østlige Tyskland. Og selv om slike oppfatninger bare er delvis riktige, kan de lett utvikle seg til farlig politisk sprengstoff i en situasjon som i utgangspunk­ tet er preget av dype økonomiske og sosiale vanskeligheter.

Et blomstrende landskap? «Vi har allerede fått en masse oppdrag for 1992. Og vi ser jo overalt rundt oss hvor mye det gjenstår å gjøre, så jeg er opti­ mist og har stor tro på at det blir nok å ta seg til også i tiden fremover!» Disponent Rickard Porstein i firmaet «Tak og Asfalt» smi­ ler fra øre til øre og må haste videre til nye gjøremål. Vi er i Dresden helt sør i det tidligere DDR. Nå, ved inngangen til 1992, er dette en by kledd i byggestillaser og dominert av svære byggekraner - en by der brølet fra pressluftbor og duren fra bulldozere er det første en besøkende hører. Byggevirk­ somheten her i Dresden har økt voldsomt de siste månedene,

129 5 - Drømmen om Europa

og investeringene skyter fart. Det dukker opp stadig nye fir­ maer, særlig innen alle former for tjenesteyting - fra optikere til gatekjøkken og moderne forretninger med de mest fris­ tende vareutvalg. Det går også stadig raskere unna med å pri­ vatisere de ulønnsomme statsbedriftene fra DDR-tiden. Etter at produksjonen har falt kraftig helt siden det gamle regimet mistet makten, har den nå stabilisert seg og er sågar i ferd med å stige svakt. Aviser og tidsskrifter, blant andre det velrenom­ merte britiske tidsskriftet The Economist bruker uttrykket «Boomtown» - en by i eksplosjonsartet økonomisk vekst. Hva er dette? Har Helmut Kohls visjon om «et blomstrende landskap» likevel blitt til virkelighet, og det på kortere tid enn noen hadde drømt om? Så vel er det nok ikke. For selv om det på flere områder allerede er forbausende klare tegn til bedring, så er det fortsatt en lang vei å gå, både for Dresden og resten av det østlige Tyskland. Dette bekrefter Kurt Biedenkopf, som er statsminister i delstaten Sachsen, der Dresden er hovedstad. I et intervju jeg gjør med ham for NRK tar han bestemt avstand fra uttrykk som «Boomtown»: «Dette sier mest av alt noe om vestlige mediers ønsker om å uttrykke seg i overdrivelser. For et halvt år siden sa man at alt gikk galt her. Nå snakkes det om ‘Boomtown’. Jeg fore­ trekker en mer balansert bedømmelse. Vi ser hyggelige frem­ skritt når det gjelder nyinvesteringer, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har likevel all grunn til å tro at den veksten vi nå ser vil forsterke seg utover i 1992.» Kurt Biedenkopf, som er vesttysker, var tidligere general­ sekretær i Helmut Kohls parti Kristeligdemokratene. Han var av mange spådd en lysende karriere i parti og stat, men ble satt utenfor etter å ha kommet i konflikt med den mektige kansle­ ren. Kurt Biedenkopf dro isteden østover etter at Jernteppet falt og blir nå regnet som den kanskje dyktigste av lederne i det tidligere DDR.

130

Det forbausende raske oppsvinget er et resultat av voldsomme investeringer fra den tyske statskassen og delvis fra private selskaper. Bare i 1991 blir det investert mer enn 60 milliarder D-mark - mer enn 235 milliarder kroner i det østlige Tysk­ land. Dette er trolig den mest omfattende investering pr. inn­ bygger i noe område av verden noensinne. I dette programmet spiller Treuhand-anstalt en soleklar hovedrolle. Treuhand pri­ vatiserer nå mer enn 100 bedrifter hver uke. Av de 9.000 virk­ somhetene organisasjonen overtok ansvaret for, er allerede mer enn 4.000 kommet på private hender. Et imponerende resultat når man ser på hvilke problemer de andre tidligere Østblokklandene har med å privatisere sine statsbedrifter. Men medaljen har i høyeste grad sin bakside. For det er en viktig utviklingstendens som fortsatt peker i riv, ruskende gal retning: arbeidsledigheten. Selv om de omfattende investe­ ringene skaper mange nye arbeidsplasser hver dag i det østlige Tyskland, så er det enda flere som blir borte som følge av at et stadig økende antall ulønnsomme statsbedrifter går overende. Den eksplosjonen i arbeidsledigheten som mange spådde et halvt år tidligere har riktignok på ingen måte funnet sted. Fort­ satt er det rundt en tredel av arbeidsstyrken som er uten fast jobb. Men tallet på helt arbeidsløse har steget jevnt og trutt fra rundt 800.000 på vårparten 1991 til en drøy million i desember. Og ved årsskiftet utløper arbeidsmarkedstiltakene for hundretusener av mennesker, med dramatiske følger: I et eneste sprang går tallet på arbeidsløse opp i 1.340.000, noe som bringer ledighetsprosenten opp fra 11,8 til skremmende 17 prosent - den høyeste i hele den tidligere Østblokken. Og alle prognoser går ut på at dette tallet vil stige i hvert fall til utpå høsten 1992. Problemene er altså langt fra over, selv om politikere og økonomiske eksperter er enige om at bunnen er nådd i den økonomiske utviklingen. For regjeringen Helmut Kohl og dens forlengede arm i øst - Treuhand-anstalt - vanker det derfor fortsatt høylytte fy-rop, selv om grunnlaget for den

131

varslede «nye DDR-revolusjonen» er borte. Treuhands presi­ dent, den beinharde forretningskvinnen Birgit Breuel, er trolig det østlige Tysklands mest forhatte person, selv om den job­ ben hun utfører gir resultater som peker i klart riktig retning. Jeg møtte Birgit Breuel til et intervju like før årsskiftet. Treuhand-anstalt hadde da nettopp flyttet inn i sine nye loka­ ler i Berlin - i et bygg som forøvrig har fått med seg det meste i tysk historie dette hundreåret. I nazi-Tyskland var bygningen hovedkvarter for det tyske flyvåpenet - Hermann Gorings fryktede Luftwaffe. I DDR-tiden var dette «Haus der Ministerien» - kontorer for størstedelen av den østtyske statsadminis­ trasjonen. Og nå altså hovedkvarter for selskapet som skal avvikle restene av DDRs planøkonomi og gjeninnføre kapital­ ismen. Birgit Breuel er en kvinne i femtiårene - myndig og direkte, men ikke uvennlig. Til tross for et umenneskelig arbeidspress prioriterer hun pressen høyt og gir flere person­ lige intervjuer enn de fleste andre på hennes nivå i det tyske samfunnet. Hvordan opplever hun så å sitte med ansvaret for et program som har satt mer enn en million mennesker på gata? «Beslutningene om å stenge bedrifter og si opp folk er for meg fryktelig vanskelige. Men hvis jeg skulle sove dårlig for hver gang jeg tok en slik beslutning, måtte jeg få meg en helt annen jobb. Jeg er helt overbevist om at den veien vi har slått inn på er den riktige — så smertefull den enn er. Hvis vi ikke greier å få nytt liv i bedriftene og derved skape varige og sikre arbeidsplasser, går det galt for de som jobber i de gamle stats­ bedriftene uansett.»

Et tidsbilde i det østlige Tyskland - våren 1992: En ung mann går forbi meg på gata i Berlin. På jakkeslaget bærer han føl­ gende erklæring: «Jeg kjøper østvarer!» Så enkelt og så klart kan vendepunktet avleses. For et år siden var et slikt jakke­ merke en utenkelighet. Nå finnes det til og med egne butikker 132

i Berlin som bare selger varer som er produsert i det østlige Tyskland. Det tidligere DDR er kommet til et vendepunkt, selv om problemene altså fortsatt er skremmende store. For 50åringen som mister jobben er det en fattig trøst at det går i rik­ tig retning, og ifølge de fleste eksperter vil det ta opptil ti år før det østlige Tyskland er på samme økonomiske nivå som det vestlige. At prisen for dette også etter hvert blir farlig høy for de som skal betale regningen: skattebetalerne i den vestlige delen av landet, er et problem jeg vil se nærmere på i et senere kapittel (se kapittelet Den smertefulle gjenforeningen).

Fra Solidaritet til splittelse

Look to Poland! Den myndige klangen fra messingklokka på veggen får sum­ mingen i lokalet til å forstumme som ved et trylleslag. Alles blikk retter seg mot den spinkle, velkledde mannen på podiet. Det er en broket forsamling: forretningsfolk med profitt i blik­ ket, nyhetshungrige journalister fra inn- og utland, og vanlige polakker som er her av ren og skjær nysgjerrighet. Da de før­ ste tallene kommer opp på den store elektroniske tavlen bak dirigentbordet, går det et sus gjennom rommet - noen av de dresskledte gratulerer hverandre, andre ser stivt foran seg med sammenpressede lepper. Den mest kapitalistiske av alle insti­ tusjoner - børsen - har gjort sitt inntog i det tidligere kommu­ nistiske Polen. Det starter ytterst forsiktig. Bare fem selskaper - alle tidli­ gere store statsselskaper - er registrert. Det er børsen som symbol på en ny tid de polske myndighetene i første rekke er opptatt av. Etter et år eller to kan det bli mer vei i vellinga, tror de. Da har også mange polakker skaffet seg innsikt og ferdig­ heter i børsens og finansmarkedets innfløkte verden. Og apro­ pos symboler: Plasseringen av børsen er i seg selv et hem­ ningsløst paradoks: I dette lokalet, der det frie markedet nå får sitt klareste uttrykk, tok Kommunistpartiets mektige Sentral­ komité tidligere sine eneveldige beslutninger om landets fremtid. Datoen er 15. april 1991 - en historisk dag for Polen. Noen ønsket til og med å gjøre paradokset enda mer fullkom­ ment, og foreslo 1. mai som åpningsdag! 134

Et drøyt år etter at myndighetene satte i gang sin mye omtalte økonomiske sjokkterapi, har det polske samfunnet gjennom­ gått en forvandling som bare kan kalles forbløffende. Butikk­ vinduene bugner av varer av førsteklasses kvalitet. Fargerike utstillinger, reklameplakater og navneskilt har erstattet de triste og grå. Køene er borte. Og betjeningen i forretningene og på de utallige nye kafeene og restaurantene er vennlig og serviceinnstilt. Hele atmosfæren i landet bærer preg av ny optimisme og økt selvbevissthet på vegne av sitt eget sam­ funn. Og for de polske kvinnene, som i hovedsak sto for fami­ liens innkjøp, betyr endringene i virkeligheten en revolusjon i livskvalitet og levesett. Tidligere var livet i stor grad en evig jakt på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Ikke slik å forstå at folk sultet eller led noen egentlig nød. Men alle var hele tiden på jakt etter noe - fra skikkelig kjøtt eller fine grønnsaker til en vaskemaskin som fungerte. Den polske hus­ mor måtte derfor alltid være på utkikk - den store handlevesken og pengebunken var med på ferden uansett hvilket ærend hun hadde. For plutselig kunne det dukke opp noe hun trengte eller ønsket seg, og da gjaldt det å raske med seg: kjøtt eller pølser i kilovis - frukt og grønnsaker, så mye hun kunne bære. Hun ble dessuten behandlet ytterst uhøflig av de nesevise ekspeditørene som regjerte over mangelvarene. Den mest nedverdigende oppførsel måtte hun finne seg i. A komme på kant med maktmenneskene bak disken kunne gjøre det enda vanskeligere å få tak i det hun trengte. Og skulle hun og resten av familien en sjelden gang på restaurant eller kafé måtte de beregne et solid ekstrautlegg som bestikkelse til den allmek­ tige hovmesteren og hans håndlangere. Hvis ikke, var plutse­ lig alt opptatt selv om lokalene var aldri så tomme. Maten var dessuten av svært varierende kvalitet. Også de som kjøpte inn råvarene og folkene på kjøkkenet hadde i høyeste grad oppfat­ tet at kundene var til for deres skyld og ikke omvendt... o

135

De bemerkelsesverdige endringene skyldes i hovedsak to til­ tak fra den Solidaritet-dominerte regjeringen som overtok makten etter det tidligere kommunistregimet. Fra 1. januar 1990 blir prisene på nesten alle varer sluppet fri, samtidig som det blir gitt adgang til å åpne private forretninger. Mer skal det ikke til før tusener av privatbutikker og salgsboder med alle de varer folk kunne ønske seg dukker opp over hele landet. I løpet av utrolige tre måneder er tiår med ørkesløs, uproduktiv og fornedrende køståing ganske enkelt blitt en saga blott. På nesten like kort tid presterer myndighetene en annen bedrift som også bare de færreste hadde trodd var mulig: å gjøre lan­ dets valuta - slotyen - stabil, etter en årlig inflasjon på mer enn 2.000 prosent de siste årene før kommunistregimet ga fra seg makten. I løpet av det første halvåret av 1990 må en hel «yrkesgruppe» - tusener av mennesker som hadde livnært seg av ulovlig pengeveksling - erkjenne at det ikke lenger er mar­ ked for deres geskjeft. Resultatene av Polens «sjokkterapi» for overgang fra plantil markedsøkonomi blir fulgt med intens oppmerksomhet i hele den tidligere Østblokken. Lykkes polakkene, har de andre landene i området en uhyre viktig erfaring å bygge sin økono­ miske reformpolitikk på. «Look to Poland» - «se og lær av polakkene» - blir et slagord hos myndighetene fra Sofia via Praha til Moskva. Men også i andre deler av verden blir det lagt merke til hva som skjer. Internasjonale kommentatorer kaller det polske reformprogrammet «verdens viktigste øko­ nomiske eksperiment». De polske myndighetene får også mange klapp på skuldrene av ekspertene i viktige internasjo­ nale fora som Verdensbanken og Det Internasjonale Penge­ fondet. Denne honnøren skal etter hvert gi seg ytterst hånd­ faste utslag: Den såkalte Paris-klubben av kreditorland beslut­ ter nemlig å slette halvparten av Polens skyhøye utenlandsgjeld, på hele 190 milliarder kroner. Det er første gang i historien at andre enn fattige utviklingsland blir gjen-

136

stand for en slik gunst. «Polen er i gang med en overgang til markedsøkonomi verden aldri har sett maken til - derfor har vi tatt denne uvanlige beslutningen,» heter det i vedtaket fra kre­ ditorlandenes møte. Og på det såkalte «russermarkedet» ved en fotballstadion i utkanten av Warszawa kan man observere et annet uttrykk for at Polen allerede hadde tatt et langt skritt i retning av den for­ jettede Vesten. Der samler det seg hver dag tusener av tilrei­ sende selgere fra det som fortsatt heter Sovjetunionen. Med bil, tog og fly har de tatt seg frem fra store deler av det sovje­ tiske imperiet. Så langt borte fra som Kasakhstan i SentralAsia kommer to unge kvinner jeg snakker med på markedet. En vandring rundt på dette markedet bringer meg sant å si i sterk tvil om den økonomiske vurderingsevnen hos de som har rigget seg til her. For det de har å selge er med respekt å melde det en normalt kvalitetsbevisst «vestborger» ville ha kalt skrot: smykker av type juggel, klær av meget dårlig kvalitet og russisk kaviar i en emballasje man ikke bør kjøpe hvis man er ute etter den ekte utgaven. At publikums interesse heller ikke synes å være påtrengende, styrker min frykt for at de stakkars selgerne har dratt den lange veien forgjeves. Men en ung mann fra det som på dette tidspunktet fortsatt heter Leningrad gir meg en rask forklaring: «Selv om salget går dårlig - la oss si at vi selger bare en eller to ting om dagen - så blir det en inntekt i polske sloty på et sted mellom 50 og 100 dollar i løpet av tre-fire uker. Siden slotyen nå kan veksles i hard valuta, kan vi ta med oss hjem dette beløpet i dollar eller tyske mark. Der kan vi veksle disse pengene i 3.000-5.000 rubler - mer enn en halv årslønn for en sovjetisk arbeider på gjennomsnittslønn!» Men den skinnende polske medaljen har i høyeste grad sin bakside. For drivkraften i den kraftige oppblomstringen av butikker og markeder er selvsagt det faktum at det er penger å 137

tjene. Det betyr at prisene er langt høyere enn i de gamle statsbutikkene og at folk derfor har fått langt mindre å rutte med. For lønningene holdes under stram kontroll av myndighetene - en ukontrollert lønnsvekst ville selvsagt føre til voldsom inflasjon og kullkaste hele reformprogrammet. Folk kan altså bare til en viss grad utnytte de mulighetene det nye vareutval­ get gir. I tillegg viser det seg, som tidligere nevnt, at oppgaven med å privatisere de store statsbedriftene byr på langt større problemer enn noen hadde ventet. Årsakene til dette er mange og sammensatte:

- Utenlandske investorer er skeptiske og avventende. - Polske kapitalinteresser er bare unntaksvis sterke nok til å gå inn i prosjekter av den størrelse det her dreier seg om.

- Arbeiderne ved bedriftene har ikke kapital til å overta driften. - Det polske bankvesenet er svært dårlig utviklet og kan bare i begrenset grad gi lån til større investeringer.

Med dette problemet «som en møllestein rundt halsen» på de nye myndighetene mister det dristige reformprogrammet etter hvert mye av sin fremdrift. Selv om det skapes hundretusener av arbeidsplasser i den nye detaljhandelen, forsvinner det langt flere jobber i bedrifter som ikke kan konkurrere på det nye markedet. I tillegg er de største statsbedriftene et rent pengesluk for den offentlige økonomien. De har rett og slett for mange ansatte til at det er politisk mulig å slå dem konkurs. Etter et drøyt år med økonomisk sjokkterapi har arbeidsledig­ heten steget fra null til mer enn en million. I løpet av våren 1991 må ytterligere 300.000 mennesker forlate jobbene sine, og i slutten av juli blinker varsellampene faretruende i det pol­ ske arbeidsministeriet: arbeidsløshet: 1.750.000. Hvetebrøds­ 138

dagene er definitivt over for de n|ye myndighetene. I mellom­ tiden har misnøyen gitt seg sterke uttrykk på en rekke områder i det polske samfunnet. Stojadla, utenfor Warszawa i mars 1991: Rundt 100 bønder med rød-hvite polske flagg blokkerer innfartsveien til hoved­ staden med sine traktorer og lastebiler. Tusener av yrkesbrødre og -søstre er i gang med lignende aksjoner over hele Polen. For bøndene er trolig den yrkesgruppen som er kommet dår­ ligst ut av alle under det økonomiske reformprogrammet. Selv om den polske bondestanden var den eneste i Østblokken som bare i liten grad ble offer for kommunistenes kollektivisering, så var den kraftig subsidiert av det gamle regimet. Med bort­ fallet av disse subsidiene stiger prisene på matvarer kraftig, samtidig som en flom av vestlige landbruksvarer kommer inn på det polske markedet. Dermed starter et ras av konkurser, og for de som klarer seg er utsiktene meget dystre. Men de polske myndighetene står steilt på sin linje med å tillate fri flyt av utenlandske varer - derved håper de etter hvert å få økt forstå­ else for sitt krav om økt adgang til det vesteuropeiske marke­ det. Daværende landbruksminister Slawomir Gburczyk sier det slik, da jeg intervjuer ham i Warszawa i begynnelsen av april: «Jeg har stor forståelse for bøndenes situasjon, men i øye­ blikket har regjeringen ingen planer om å endre sin politikk.» Så enkelt kunne man altså avvise massive krav fra en gruppe som utgjør nærmere 40 prosent av landets yrkesbe­ folkning! Warszawa i mai 1991: Byens borgermester truer med å erklære hovedstaden som «økologisk katastrofeområde». Årsak: Byens søppelkjørere har streiket en hel uke, og stin­ kende avfall ligger strødd overalt, til glede for rotter og insek­ ter og til dyp fortvilelse for beboerne. Helsevesenet advarer

139

mot alvorlig helsefare hvis streiken fortsetter bare noen få dager til. Søppelkjørerne krever en lønnsøkning på 100 pro­ sent, noe som myndighetene avviser som en umulighet. Etter kraftige trusler og en betydelig lønnskompensasjon fra myn­ dighetenes side blir det likevel en løsning på konflikten etter noen dager.

I slutten av mai opplever myndighetene det til nå mest alvor­ lige utslaget av den økende misnøyen i befolkningen. Nå er det ingen ringere enn fagforbundet Solidaritet - selve grunn­ fjellet i det polske samfunnet - som markerer at sjokkterapien er blitt for kraftig for store grupper. Ved 50 av de største fabrikkene i landet legger de ansatte ned arbeidet i en politisk én-times streik, mens 10.000 Solidaritet-medlemmer demon­ strerer i Warszawa med slagord som «Stans ødeleggelsen av Polens industri og landbruk!» Kravet er i første rekke bedre økonomiske kår for de arbeiderne som er blitt hardest rammet av reformpolitikken. Men mange mener rett og slett at myn­ dighetene går for fort frem og at «sjokkterapi» ikke er veien å gå for det polske samfunnet. Det er første gang siden kommunistregimets fall, høsten 1989, at Solidaritet går ut mot sine egne. Landets statsminister Jan Krzysztof Bielecki og mange av hans ministre var aktive Solidaritet-medlemmer under de mørke årene da organisasjonen var forbudt, og beslutningen om en direkte konfrontasjon med de nye myn­ dighetene har vært svært vanskelig å ta for ledelsen i Solidari­ tet. Men paradoksalt nok er det nettopp hovedtyngden av Soli­ daritets medlemmer - ansatte ved de store statsbedriftene som rammes hardest av det kraftige fallet i kjøpekraften og av den økende arbeidsledigheten. Dersom den berømte fagorga­ nisasjonen, som tidligere hadde nærmere 10 millioner med­ lemmer, skal ha håp om å motvirke frafallet og den økte mis­ nøyen i sine rekker, må de markere avstand til de som sitter på toppen. Et kraftig varsel til myndighetene er aksjonen utvil­ 140

somt, og Solidaritets talsmann Andrzej Adamczyk oppsum­ merer det hele slik: «Aksjonen ble slik vi hadde planlagt - vi er fornøyd. Nå forventer vi at regjeringen går gjennom våre krav og begynner å sette dem ut i livet.» Men all misnøye til tross: Fortsatt viser meningsmålingene en sterk støtte til regjeringens politikk. Bare rundt en firedel sier på dette tidspunktet at de er sterkt kritiske til reformene. Og både Lech Walesa, som ble valgt til president i desember året før, og statsminister Bielecki har et solid flertall av befolk­ ningen i ryggen. Det skal likevel vise seg at dette bare er begynnelsen på polakkenes harde vei mot det velstående sam­ funnet de ønsker seg. For den økonomiske krisen blir bare verre og verre utover sommeren og høsten, og problemene forsterkes hele tiden av en stadig dypere politisk splittelse i landet.

Adjø solidaritet! «Start intervjuet med noe hyggelig, Nobelprisen for eksem­ pel. Vent med å snakke om de økonomiske problemene, så gir kanskje presidenten deg litt mer tid.» Lech Walesas pressesjef Andrzej Drzycimski gir meg noen raske råd mens vi rigger opp utstyr og forbereder oss til NRKintervju med den polske statssjefen. Stedet er Belveder-slottet i Warszawa - en elegant, hvitmalt bygning fra 1800-tallet. Vaktholdet foran bygningen er omfattende, men vårt lille følge bestående av et TV-team fra Berlin og undertegnede blir bukket inn under full militær honnør. En skarve menig fra den norske hær blir nesten beklemt over en slik oppmerksomhet. Etter grundige sikkerhetskontroller og ikke så lite venting er alt klart. «God dag og velkommen!» sier Walesa på polsk. Hånd-

141

trykket er fast og hele mannen utstråler besluttsomhet, kraft og myndighet. Å møte en legende ansikt til ansikt for første gang er noe ganske spesielt. Pressesjefens råd har sant å si gjort meg noe usikker, og jeg bestemmer meg for å åpne litt forsiktig - for alle tilfellers skyld. Jeg starter med noen fraser om at nobelprisvinneren Lech Walesa fortsatt er populær blant nordmenn, og jeg vil vite om det er noe nytt om hans lenge planlagte reise til Norge. Det er det ikke. Det viser seg imid­ lertid snart at presidenten ikke har det minste imot å snakke om Polens dype økonomiske vanskeligheter. Han kommer faktisk inn på temaet før jeg rekker å stille de spørsmålene jeg har på blokka. Nå - i september 1991 - er det dristige polske eksperimentet i ferd med å kjøre seg fast i en hengemyr av arbeidsløshet og fallende levestandard. «Vi er kommet til en korsvei,» sier Walesa. «Vår finansmi­ nister Leszek Balcerovics har gjort en strålende jobb med å bringe landets finanser inn på riktig spor - resultatene ser vi overalt rundt oss. Nå trenger vi en ny Balcerovics som kan ta seg av de sosiale problemene som er oppstått som følge av denne politikken. Disse problemene er nå så store at hele reformpolitikken vil bryte sammen hvis vi ikke tar hensyn til dem.» Presidentens svar er ordrike og han gestikulerer kraftig for å understreke det han sier. Han er ivrig og vennlig, og synes ikke å ha noen planer om å avspise oss med et kort intervju. Jeg blir en smule irritert over pressesjefens opptreden. Han har jo klart antydet overfor en utenlandsk journalist at landets president ikke tåler ubehagelige spørsmål - noe som altså ikke synes å stemme. Derved underbygger han en oppfatning som på dette tidspunktet er i ferd med å bli ytterst utbredt: at den tidligere Solidaritet-lederen og nobelprisvinneren er på vei til å utvikle seg til den rene diktator og derfor er kommet i kon­ flikt med alle sine tidligere Solidaritet-venner. Jeg bestemmer meg for å gå rett på sak: 142

«Herr President: Deres politiske motstandere beskriver Dem som autoritær og herskesyk. Hva er Deres kommentar til slike uttalelser?» Det blir dryppende stille i rommet. Jeg kan formelig høre hvordan de tilstedeværende holder pusten av forskrekkelse. Bare Walesa selv synes uberørt, og gir en lengre forklaring på hvorfor hans forhold til gamle kolleger og venner er blitt sta­ dig mer anstrengt. Han nevner spesielt tidligere statsminister Tadeusz Mazowiecki, som var hans motkandidat ved presi­ dentvalget året før. For en utenforstående er det selvsagt umu­ lig å vurdere hvem som har hovedansvaret for at forholdet mellom de to er blitt så vanskelig. For meg er det viktigste at mitt spørsmål blir godtatt og utførlig besvart. En virkelig auto­ ritær og diktatorisk statssjef ville trolig ha reagert helt anner­ ledes. Splittelse - det er ordet som kanskje best av alt beskriver sit­ uasjonen i det polske samfunnet høsten 1991. Det er splittelse i det politiske miljøet, der Solidaritets folk for bare to år siden sto skulder ved skulder klare til å bygge opp et moderne og demokratisk samfunn på ruinene av det kommunistiske eksperimentet. Det er splittelse i en befolkning der noen tjener seg søkkrike mens andre tigger på gatehjørnet og sover under broene i den polske hovedstaden. Det er splittelse mellom myndighetene på den ene siden, og de stadig flere som ser større ulemper enn fordeler ved det økonomiske reformpro­ grammet. Ja, ikke engang den katolske kirken, som mer enn noe annet samlet polakkene under det gamle regimet, går nå skuddfri: Både i abortsak og kvinnepolitikk må nå kirkens menn tåle harde angrep. I et samfunn der ordet Solidaritet fikk et innhold som var langt sterkere enn det opprinnelige, kan stemningen nå best uttrykkes i en norsk filmtittel fra 80-tallet: «Adjø solidaritet»!

143

I de internasjonale nyhetsmeldingene er det først og fremst splittelsen mellom tidligere Solidaritet-venner som domine­ rer. At det har dannet seg flere politiske partier og fløyer med utspring i fagbevegelsen Solidaritet, er ingen overraskelse. Det er de uforsonlige konfliktene i kjølvannet av denne utvik­ lingen som forbløffer og skuffer de mange som med beund­ ring fulgte de opprørske polakkene i deres kamp mot under­ trykkerne. Problemene starter mens Lech Walesa ennå er for­ mann for Solidaritet. Som leder for fagbevegelsen kommer han raskt i en vanskelig dobbeltrolle: På den ene siden støtter han selvsagt en regjering utgått fra Solidaritet. På den annen side kan han ikke godta at situasjonen etter hvert blir uholdbar for hundretusener av de fagorganiserte han er leder for. I denne situasjonen blir forholdet mellom Solidaritet-sjefen og regjeringen stadig mer anstrengt. Motsetningene dreier seg også om kulturforskjeller. De intellektuelle i Solidaritet, som nå dominerer regjeringen, parlamentsgruppen, og deler av pressen og kulturlivet, har ingen høye tanker om Walesa som politisk tenker og strateg, selv om de har stor respekt for hans åpenbare politiske instinkt og evne til å løse konflikter. Striden har i tillegg en geografisk dimensjon: intelligentsiaen i Wars­ zawa, Warszawka, som den kalles, på den ene siden - mot den uskolerte elektrikeren Walesa og hans støttespillere fra Østersjø-byen Gdansk på den annen. Og da Lech Walesa sommeren 1990 erklærer at han ønsker å bli landets nye president, går motsetningene over i direkte konfrontasjon: Mannen som peker seg ut som Walesas hoved­ motstander er nemlig hans gamle venn og medarbeider, stats­ minister Tadeusz Mazowiecki. I valgkampen får Mazowiecki støtte fra det overveiende flertallet av tidligere Solidaritet«kjendiser», noe som fører til at det er en sterkt isolert Lech Walesa som overtar presidentembedet - i desember 1990.

På dette tidspunktet er det nye Polen kommet i en ytterst para144

doksal situasjon. Landet som sommeren 1989 holdt de første delvis frie valg i et kommunistland noensinne, og som har gått i spissen for de økonomiske reformene i Østeuropa, er nå det eneste landet i dette området som ennå ikke har hatt helt frie valg til nasjonalforsamling. I det «demokratiske» Polen er det i virkeligheten bare et mindretall - 35 prosent - av medlem­ mene i parlamentet som er valgt av folket. Resten er kommet inn i kraft av sitt medlemskap i - eller sin støtte til - det partiet som fortsatt rådde da valget ble holdt: Kommunistpartiet. Denne situasjonen setter nå landets nye president alt inn på å få slutt på. Men det skal snart vise seg at dette blir en vanskelig oppgave. For et forslag om nyvalg er det ingen andre enn par­ lamentet som kan godkjenne. Og siden bare et fåtall av de som sitter der kan ha noe håp om å bli gjenvalgt, er selvsagt interes­ sen for et slikt valg ytterst laber. Resultatet blir derfor en nær­ mest endeløs tautrekning mellom president Lech Walesa og nasjonalforsamlingen, Sejmen - først om tidspunktet for val­ get - deretter om valgreglene. Dette fører til at det går nesten ett år fra presidentvalget er unnagjort til et demokratisk parla­ ment kan velges. Og de valgreglene som til slutt blir vedtatt skal vise seg å bidra sterkt til at den nye nasjonalforsamlingen blir så splittet at det er nesten umulig å få satt sammen en ny regjering i landet. I mellomtiden hoper lovforslag og andre viktige saker seg opp i parlamentet. Lover som er av vital betydning for fremdriften i økonomien blir liggende i måneds­ vis uten å bli behandlet. Presidenten ber om spesialfullmakter for regjeringen for å hindre sammenbrudd i statens finanser, men får avslag. Statsministeren truer med å gå av, men avskjedssøknaden blir avvist av parlamentet. Polens politiske liv er inne i en håpløs situasjon samtidig som den økonomiske sjokkterapien viser stadig sterkere bivirkninger.

Det er i denne situasjonen en ytterst celeber gjest kommer til landet: pave Johannes Paul II. Den polskfødte paven var, ved 145

siden av fagorganisasjonen Solidaritet, det fremste symbolet på motstanden mot det forhatte kommunistregimet. Det er i dag ingen som vil bestride at hans faste opptreden under sine besøk i hjemlandet i 1979, 1983 og 1987 hadde avgjørende betydning for den utviklingen som førte til at Solidaritet kunne overta makten. Men heller ikke pavens og den katolske kirkens stilling er nå uberørt av splittelsen og den dype krisen i det polske samfunnet. Svært mange polakker er direkte mis­ fornøyd med kirkens opptreden i mange sammenhenger. Kir­ kens menn (det er fortsatt bare menn) blander seg altfor mye inn i daglige politiske spørsmål og har for mye makt, sier 65 prosent av polakkene i en meningsmåling sommeren 1991. Og i en viktig sak er Polens katolske kirke på direkte kolli­ sjonskurs med flertallet av landets befolkning: spørsmålet om fri abort. Til tross for at mellom 60 og 80 prosent av polakkene vil beholde den retten til fri abort de hadde under kommunist­ regimet, går nå kirken, delvis støttet av de nye myndighetene, sterkt inn for et forbud. Paven kommer derfor rett inn i et politisk minefelt da han gjør sin første reise til hjemlandet etter det gamle regimets fall. Og den høye gjest bidrar ikke nettopp til å roe gemyttene i abortsaken. På møte etter møte tordner han mot «de som viser mangel på ansvar i et spørsmål av så grunnleggende betydning». Ikke nok med det: På et av de mange folkemøtene sjokkerer han sine landsmenn ved å sammenligne abort med nazistenes jødeutryddelser - Holocaust. «600.000 aborter hvert år her i landet har skapt en massekirkegård av ufødte menneskebarn. En slik forbrytelse kan sammenlignes med de verste overgrep i vårt århundre, som Holocaust,» tordner paven. Utfallet vekker voldsom harme, og får utvilsomt enda flere til å stille seg kritisk til kirkens fremferd. Og lederen for jødene i Tyskland, Heinz Galinski, sier han vil ha seg frabedt «at jødenes skjebne blir misbrukt for å oppnå politiske mål»! Paven advarer også sine landsmenn mot å bli for opptatt av

146

vestlig materialisme. «Det er et spørsmål om sivilisasjon eller ikke-sivilisasjon - om kultur eller ikke-kultur,» erklærer han, og mener Polen står overfor følgende valg: «En sisteplass blant forbrukersamfunnene eller et samfunn der det beste i europeisk kultur er ivaretatt». Men avstanden er trolig lang fra pavens polske drøm til polakkenes virkelighet. For penge­ lense og forbrukshungrige polske borgere har ganske sikkert helt andre prioriteringer for det samfunnet de er i ferd med å skape enn sin berømte landsmann. Og pavens slagord «et samfunn i balanse mellom marked og solidaritet» har neppe noen sjanse ettersom førstnevnte allerede synes å ha fått et overtak som vanskelig kan la seg innhente.

Den polske splittelsen viser seg også klart i det partilandskapet som avtegner seg utover i valgåret 1991. Hele 68 partier er registrert etpar måneder før valget, som skal holdes i slutten av oktober. Av disse er 27 store nok til å stable på beina et landsomfattende valgkampapparat. De mest kjente partiene er alle utgått fra fagbevegelsen Solidaritet: det venstreorienterte Demokratisk Union, med tidligere statsminister Tadeusz Mazowiecki som leder; sentrumspartiet Sentrumsalliansen, som står president Lech Walesa nærmest; og de høyreliberale Liberaldemokratene under ledelse av statsminister Jan Krzysztof Bielecki. Det som er igjen av den opprinnelige fag­ bevegelsen Solidaritet stiller også til valg, men den nye lede­ ren, Marian Krzaklewski, understreker at det ikke er aktuelt for organisasjonen å gå inn i noen regjering. To partier med bakgrunn i det tidligere regimet - Bondepartiet og Venstrealliansen - stiller også opp, men få observatører levner dem sær­ lig store sjanser. Adskillig større spenning knytter det seg til den polsk-kanadiske forretningsmannen Stanislaw Tyminski og hans «Parti X». Denne demagogen og superpopulisten fikk flere stemmer enn Mazowiecki og truet selveste Lech Walesa ved presidentvalget. Tyminskis misnøyepolitikk er som hånd 147

i hanske i den stemningen som rår i landet i månedene frem mot valget, og mange frykter et sterkt resultat for partiet. Men «Parti X» blir aldri med i Polens frie valg til nasjonalforsam­ ling. På grunn av juks under innsamlingen av underskrifter ved registreringen foran valget blir partiet fradømt retten til å stille opp. En rasende Tyminski forlater landet tre uker før polakkene går til valgurnene. Samtlige meningsmålinger tyder på at Demokratisk Union kommer til å vinne valget, men partiet ser ikke ut til å kunne få mer enn rundt 20 prosent av stemmene. Forøvrig spriker målingene voldsomt og det er umulig å danne seg noe sikkert bilde av valgutfallet. Utsiktene til å kunne danne en stabil regjering etter valget synes langtfra å være de beste. Og det som bekymrer myndighetene aller mest: Alle forhåndsundersøkelser tyder på at valgdeltakelsen kommer til å bli katastro­ falt lav - trolig mindre enn 50 prosent!

Polsk riksdag Warszawa 27. oktober 1991, klokka 20. Valglokalene har nettopp stengt etter det frie valget til ny nasjonalforsamling, og det første tallet som kommer opp på TV-skjermen er full­ stendig ubegripelig: Demokratisk Union: 14 prosent av stemmene. Har valgets store favoritt lidd et katastrofalt nederlag? Eller har det velrenommerte tyske instituttet som har laget denne første prognosen bommet fullstendig? Ingen av delene - skal det vise seg. De andre partiene som etter hvert kommer opp på skjermen har enda lavere oppslutning. Slik observatørene har spådd og polske myndigheter har fryktet, er det et utall av partier som ligger an til å bli repre­ sentert i den nye nasjonalforsamlingen. Den neste progno­ sen, en drøy time senere, bekrefter i all hovedsak de første tallene. Sannsynligheten for å få det arbeidsdyktige parla­ mentet og den handlekraftige regjeringen landet trenger 148

synes allerede å være lik null. I mine rapporter til kveldsnyhetene i radio og TV spår jeg en «polsk riksdag» - en kao­ tisk nasjonalforsamling der alle forsøk på konstruktivt ar­ beid drukner i splittelse og enkeltmarkeringer. President Lech Walesa kommer på skjermen. Han ser enda dystrere ut enn han har gjort de siste månedene. «Dette er en tragedie for Polen,» er hans første kommentar. Og da de ferdige resultatene foreligger, er tragedien full­ kommen. Virkeligheten er enda verre enn de første progno­ sene tydet på:

- Polens største parti, Demokratisk Union, har fått bare 12,2 prosent av stemmene. - Venstrealliansen - det tidligere kommunistpartiet - var så nær ved å bli landets største parti som overhodet mulig, og ender på 12,1 prosent. Tilsammen har Venstrealliansen og Bondepartiet - de to partiene som står det gamle regimet nærmest - fått hver femte stemme under valget. - Et ekstremt nasjonalistisk parti: Konføderasjonen for et uavhengig Polen, gjør et oppsiktsvekkende godt valg og får større oppslutning enn regjeringspartiet Liberaldemokratene. - Øldrikkemes parti kommer inn i det nye parlamentet med 13 representanter. - Hele 29 partier er valgt inn i den nye nasjonalforsamlingen.

Og aller verst: - Valgdeltakelsen var lavere enn noen hadde våget å spå: 42,7 prosent! Det er skuffelse og sinne, likegyldighet og fremmedgjøring som er valgets egentlige vinnere. De ekstreme partiene og de tidligere kommunistene har gjort det langt bedre enn ventet. De som har styrt landet etter kommunismens fall har fått et 149

kraftig tilbakeslag. Og fremfor alt: Den største taperen er valget og demokratiet selv. Nærmere tre av fem polakker satt hjemme under dette første helt frie valget til ny nasjo­ nalforsamling i landet på hele 63 år! Valget etterfølges som ventet av en nærmest endeløs tautrekning om landets nye regjering. Både Solidaritet-veteranen Bronislaw Geremek og den sittende statsministeren Jan Krzysztof Bielecki må i tur og orden avslutte sine regje­ ringsoppdrag uten hell. Et forslag fra president Lech Walesa om selv å bli regjeringssjef blir bryskt avvist av de folke­ valgte. Og den eneste som et flertall i det nye parlamentet kan samle seg bak, den tidligere Solidaritet-advokaten Jan Olszewski, er ikke ønsket av presidenten. Ukene går og situasjonen er like fastlåst. Og under det hele tikker en klok­ ke alle berørte parter er seg ytterst bevisst: Dersom den nye regjeringen ikke er på plass innen tre måneder, må hele val­ get annulleres og nasjonalforsamlingen velges på nytt. Men i begynnelsen av desember gir president Walesa etter for presset og gir Olszewski regjeringsoppdraget. Og etter nok en dramatisk runde der også dette forsøket er nær ved å gå i vasken, kommer den nye regjeringen endelig på plass og kan godkjennes av de folkevalgte. Datoen er 23. de­ sember - nesten to måneder er gått siden valget! «Jeg har vært uten arbeid i tre måneder. Min mann går på korttidsarbeid og kommer trolig til å miste jobben med det første. I øyeblikket ser jeg intet håp om ny jobb for noen av oss. Hvordan det skal gå med oss, med barna, med hus og hjem makter jeg nesten ikke å tenke på lenger.» Den unge kvinnen i den lange køen på arbeidskontoret heter Izabela Klimowics. Hennes skjebne deles av titusener av mennesker her i byen Lodz - etpar timers kjøretur sørvest for hovedstaden Warszawa. Denne byen har nemlig den høy­ este arbeidsløsheten i hele Polen - mer enn 20 prosent. Lodz 150

er på mange måter et skoleeksempel på de problemene som har utviklet seg i landet utover sommeren og høsten 1991. Tidligere var dette en velstående by etter polsk målestokk. Det var tekstilproduksjonen for det russiske markedet som la grunnlaget for dens velstand i slutten av det forrige århund­ ret. Men nettopp avhengigheten av dette markedet ble byens forbannelse da det østeuropeiske handelssamarbeidet brøt sammen etter kommunismens fall. Nå er de tradisjonsrike spinneriene og veveriene nesten like tomme som ordrebøke­ ne, og arbeidsledigheten har eksplodert de siste månedene. Sammenbruddet i det sovjetiske markedet er den viktigste enkeltgrunnen til det som etter hvert er blitt hovedproblemet i den polske økonomien: et voldsomt fall i etterspørselen for de store statsbedriftene - mange av dem med flere titusener ansatte. I løpet av høsten passerer tallet på arbeidsløse i lan­ det det magiske tallet alle har fryktet: 2 millioner. Og som det frie valget med all tydelighet viser: Folks tro på sine myndigheter er nå på et lavmål. Men selv om protest og apa­ ti er de viktigste trekk under valget, er det også fremmet ett klart og konkret politisk krav: Hensynet til markedet må fra nå av i sterkere grad avveies mot de belastningene og pro­ blemene enkeltmennesket blir påført. Etter to år med økonomisk sjokkterapi er altså det polske reformprogrammet kommet til en korsveg. Alle er enige om at mye positivt er oppnådd. Men det er heller ingen som kan benekte at de økonomiske og sosiale ulempene er enorme. En meningsmåling utført for den polske avisen Warszaw Voice like før valget i oktober, viste at 30 prosent av polak­ kene trodde situasjonen ville bli bedre om ett år. Omtrent like mange trodde den ville bli verre. En tilsvarende måling som avisen presenterte i mars 1992 viste at de som trodde på bedring nå bare utgjorde 20 prosent, mens pessimistene var blitt langt flere: 39 prosent. De offisielle tallene for kjøpekraft og levestandard er nå 151

så lave at den eneste grunnen til at den fryktede sosiale eks­ plosjonen uteblir, etter alt å dømme er polakkenes velkjente evne til å «fikse og trikse». Denne antakelsen ble langt på vei bekreftet av flere fremstående personer jeg snakket med under valgkampen. Sentrumsalliansens talsmann Jacek Maziarski uttalte like godt for åpent TV-kamera at den svarte økonomien er i voldsom vekst og utgjør omlag en tredel av all økonomisk virksomhet i landet: «Under kommunismen utgjorde den svarte økonomien mellom en sjudel og en seksdel av den totale økonomiske virksomheten. Hvis jeg sier at denne virksomheten nå utgjør en mer enn dobbelt så stor del av totalen, føler jeg meg på trygg grunn,» sier Maziarski og ser inn i kamera uten å blunke! Men selv om tvilsom eller ulovlig geskjeft er et økono­ misk sikkerhetsnett for polakkene, så er det ikke nettopp med på å minke misnøyen i samfunnet. For ikke alle har res­ surser, muligheter eller moral til å livnære seg på ulovlig­ heter, og myndighetenes lunkne interesse for denne delen av samfunnslivet bidrar selvsagt til de sterkt økende økonomis­ ke og sosiale forskjellene i det nye Polen. Mens noen kjører den dyreste Mercedesen som finnes på markedet, står slitne pensjonister på gatehjørnet og selger blomster eller hånd­ arbeid for å greie de daglige utgiftene. Og midt i det hele krangler politikerne så fillene fyker for å stake ut en ny kurs. For nå står alt det landet har oppnådd etter kommunismens fall på spill. Å slakke for mye av på reformtempoet - å øke lønningene og de sosiale ytelsene eller å satse mer på ulønnsomme arbeidsplasser — kan velte hele reformprogrammet. Å fortsette som hittil vil med stor sikkerhet føre til en sosial eksplosjon. Valget er grunnleg­ gende - for Polen, for den tidligere Østblokken som helhet for hele det nye Europa. Og utover våren og sommeren 1992 blir den polske beslutningskrisen bare dypere og dypere.

152

Regjeringen Olszewskis levetid viser seg å bli kort - i be­ gynnelsen av juni blir den kastet av parlamentet etter et mis­ tillitsforslag fra president Lech Walesa. Fire uker senere må presidentens egen kandidat, Bondepartiets leder Waldemar Pawlak, gi opp sitt regjeringsoppdrag, noe som baner vei for den ukjente kvinnelige juristen Hanna Suchocka fra partiet Demokratisk Union. Hvor lang levetiden for hennes sjupartikoalisjon blir, er et helt åpent spørsmål. Og mens politikerne strides, halter det polske samfunnet videre - mot hva?

Myk revolusjon - hard hverdag o

Atte millioner kapitalister! «Er det ditt mål å gjøre alle tsjekkere og slovaker til kapita­ lister?» Mannen foran oss - økonomiministeren i den tidligere kommuniststaten Tsjekkoslovakia - blir på ingen måte brakt ut av fatning. For den unge og dynamiske Vladimir Dloughy er kapitalisme et honnørord, og svaret kommer med et smil: «Javisst. Vi bygger et kapitalistisk samfunn i dette landet. Jeg ser ingen grunn til å legge for mye vekt på den ideolo­ giske siden av saken. Det er ingen tvil om at kapitalismen fører med seg mange problemer, men vi må bare oppsumme­ re 40 års sosialisme som et fullstendig mislykket mellom­ spill. Nå går vi tilbake til det frie markedet med alle de posi­ tive og negative sider det fører med seg. Men trolig - nei helt sikkert! - finnes det ingen alternativer.» Intervjuet med daværende økonomiminister Dloughy fin­ ner sted i begynnelsen av februar 1992. På dette tidspunktet er de tsjekkoslovakiske myndighetene i gang med et prosjekt som er helt enestående i verden - i den form og det omfang det her er snakk om. For å prøve å få fortgang i den vanske­ lige privatiseringen av statsbedriftene har regjeringen lansert det den kaller «kupongprivatisering». Prosjektet innebærer at mer enn 8 millioner hefter med såkalte «vouchere», eller kuponger, er lagt ut for salg til publikum. Disse kupongene kan så kjøperen løse inn i aksjer i de statsbedriftene som skal privatiseres. Bare tsjekkoslovakiske statsborgere over 154

18 år kan kjøpe kuponger, og hver person kan kun kjøpe ett av de gule heftene som er påført signaturen til landets finansminister og som koster 1000 tsjekkoslovakiske kroner - omlag 230 norske. Etter en lunken interesse da ideen blir lansert i november 1991, er jakten på kupongene i midten av januar blitt den rene farsott. Fra landsende til landsende, i det sureste vintervær, bukter køene seg lange foran postkontorene der salget foregår. I opptil tre-fire timer står folk i kø for å være med på det en avis i Bratislava kaller «verdens største kasino». Og allerede før fristen går ut 1. februar er alt utsolgt. Tsjekko­ slovakia har på papiret fått mer enn 8 millioner aksjeeiere av en voksen befolkning på 11,3 millioner! (Tallet er trolig noe overdrevet fordi mye tyder på at spekulanter har greid å sikre seg endel av kupongene.) Uansett er resultatet forbløf­ fende, og myndighetene er ytterst fornøyd. Men det mangler heller ikke på advarsler. For det første fordi hovedgrunnen til at interessen tar seg så kraftig opp er at det blir dannet et stort antall investeringsfond, som tilbyr seg å kjøpe opp folks kuponger mot løfte om en viss andel av et eventuelt aksjeutbytte. Mange av disse fondene lokker med rene eventyrfortjenester - opptil 10-15 ganger innsatsen i løpet av det første året! Den største skepsisen retter seg li­ kevel mot selve ideen om å la markedet så til de grader rå når det dreier seg om den videre skjebnen til nærmere 1200 bedrifter med flere hundre tusen arbeidsplasser. Andre igjen er bekymret for at mange mennesker rett og slett kaster pen­ gene sine ut av vinduet. 1000 tsjekkoslovakiske kroner er tross alt mer enn en gjennomsnitts brutto ukelønn, og hos mange av de som kaster seg ut i aksjeeventyret er nok kunn­ skapen om den eller de bedriftene de investerer i ytterst mangelfull. En stor del av bedriftene som legges ut for salg er sterkt nedslitt og forgjeldet, og i de aller fleste tilfeller er det nødvendig med omfattende investeringer før det eventu­ 155

elt kan bli noe overskudd å hente. Men finansminister Våclav Klaus er ikke i tvil: «Vi må være tålmodige. Vi har ikke noe annet valg enn å handle raskt.» Og mange økonomer både i Tsjekkoslovakia og i utlandet er villige til å gi ham rett. «Kupongprivatiseringen er en far­ lig sjanse å ta. Det kan gå svært galt. Men det er enda farli­ gere å vente og la de gamle kommunistiske statsbedriftene kvele hele reformprogrammet,» er et omkved som går igjen. «Nei, nei. Jeg forventer ikke et mirakel eller å tjene store be­ løp. Men jeg tror kanskje jeg kan tjene penger hvis jeg satser riktig - ikke nå, men la meg si om 20 år.» Den 35 år gamle Pavel Lasak avviser energisk alle antyd­ ninger om at han tror på økonomiske mirakler der han står i en av kupongkøene i den tsjekkoslovakiske hovedstaden. Han har bestemt seg for å investere i matvarebransjen. «Mat må folk ha uansett hvor galt det går,» smiler han skjevt. «Men er dette den beste måten å privatisere den tsjekko­ slovakiske økonomien på?» «Kanskje ikke den beste. Men myndighetene har tydelig­ vis ikke noe valg hvis de skal få statsbedriftene til å bli ef­ fektive og lønnsomme. Jeg tror i hvert fall dette er en mye bedre løsning enn å selge billig til utlandet. En slik løsning tror jeg hadde ført til at folk hadde følt seg ydmyket og min­ dreverdige. Sånn sett er dette en psykologisk riktig måte å gjøre det på. Men hvordan det går er jo helt uvisst,» sier Pavel Lasak. Foran ham er det fortsatt lang kø av Praha-borgere som venter på å ta steget inn i aksjeeiernes verden.

De tsjekkoslovakiske myndighetenes kupongprivatisering er den mest omfattende og drastiske privatisering av økono­ mien noe tidligere kommunistland har satt i gang. Med dette dristige prosjektet håpet regjeringen å få til et definitivt

156

brudd med den kommunistiske kommandoøkonomien. Og til myndighetenes forsvar skal det sies at dette drastiske pro­ sjektet først ble satt i verk etter at de hadde prøvd det meste annet for å få nytt økonomisk liv inn i de gamle statsbedrif­ tene: å selge dem på auksjon, å selge dem til utlandet og å gi dem tilbake til tidligere eiere eller deres etterkommere. Mange kommentatorer mente også at Tsjekkoslovakia gjen­ nom kupongprivatiseringen ville overta Polens rolle som veiviser for de økonomiske reformene i den tidligere Øst­ blokken. Det ble i den forbindelse også pekt på at tsjekkerne og slovakene hadde en klar fordel fremfor polakkene ved at landet var i en langt bedre økonomisk forfatning enn Polen da de gamle regimene falt. Et slikt synspunkt kan jeg uten videre underskrive på, etter mange besøk i de to landene de siste årene under kommunismen: Å besøke de to kommunistiske hovedstadene Praha og Warszawa de siste årene før revolusjonen var alltid en studie i paradokser og motsatte inntrykk. Mens tsjekkerne og slo­ vakene levde under langt mer trykkende politiske forhold enn sine polske brødre og søstre, så var den tsjekkoslovakis­ ke hovedstaden det rene forbrukerparadiset sammenlignet med den polske. Mens køer og elendig vareutvalg som tid­ ligere nevnt var polakkenes hverdag, kunne folk i Praha og andre tsjekkoslovakiske byer få tak i det meste av det de trengte og av brukbar kvalitet uten nevneverdig venting. (Dette betyr selvsagt ikke at Tsjekkoslovakia på noen måte kunne måle seg med vestlige land hva vareutvalg angikk.) Og bak disse synlige tegnene på store økonomiske forskjel­ ler fant man enda viktigere uttrykk for at det forhatte Milos Jakes-regimet hadde en langt mer ordnet økonomi enn sine partivenner i den polske hovedstaden. Den mest dramatiske forskjellen var at det polske regimet etterlot seg en svim­ lende utenlandsgjeld - mer enn 250 milliarder kroner - den høyeste i hele Østeuropa, mens det kommunistiske Tsjekko-

157

slovakia var nesten gjeldfritt da regimet falt. For ordens skyld bør det vel understrekes at det ikke var Jakes-regimets dyktighet eller særlig stor inkompetanse hos de polske myn­ dighetene som var årsaken til disse forskjellene. Den viktig­ ste grunnen var ganske sikkert at Tsjekkoslovakia hadde langt sterkere økonomiske tradisjoner. Ved utbruddet av den annen verdenskrig var landet en fremtredende industrinasjon i Europa. Det er også blitt hevdet at Tsjekkoslovakias lave utenlandsgjeld rett og slett var et resultat av at kommunistre­ gimet var så handlingslammet at det ikke engang våget å ta opp gjeld for å sette i gang nye prosjekter! Uansett årsaker var det med klare fordeler i forhold til sine polske venner at Våclav Havel og hans mannskap kun­ ne ta fatt på sin oppgave. Likevel var hovedproblemene i all hovedsak de samme: en stivbeint og ineffektiv statsdrevet økonomi med nedslitte fabrikker, lav produktivitet og ar­ beidsmoral og med enorme natur- og miljøødeleggelser. De lovende resultatene av den polske regjeringens økonomiske sjokkterapi førte da også til at myndighetene i Praha i all ho­ vedsak fulgte den samme oppskriften. Den 1. januar 1991 nøyaktig ett år etter polakkene - ble den tsjekkoslovakiske hestekuren satt i verk, med finansminister Våclav Klaus som sjefsideolog. Prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri, og akkurat som i Polen førte dette til voldsom prisøkning, yrende handelsaktivitet på gater og torg, og en sterk opp­ blomstring av småbutikker. Valutaen - tsjekkoslovakiske kroner - stabiliserte seg nokså raskt, nøyaktig slik den pol­ ske slotyen hadde gjort. Og det skulle snart vise seg at de polske erfaringene også stemte når det gjaldt inflasjonen. Etter bare fem måneder var prisstigningen brakt ned til nær­ mere null - fra rundt 25 prosent i januar. Likevel sank folks kjøpekraft med hele 20 prosent i reformenes år null - 1991! Og de store statsbedriftene viste seg altså å bli en like stor hodepine i regjeringskontorene i Praha som i Warszawa. Det

158

ble snart klart at disse bedriftene raskt vil bukke under uten de enorme økonomiske overføringene fra staten. Arbeidsledigheten stiger raskt etter at sjokkterapien blir satt i verk, og i Tsjekkoslovakia har den en spesiell side som skal vise seg å medvirke til den dramatiske utviklingen som skal komme: Ledigheten er nemlig ytterst skjevt fordelt mel­ lom den tsjekkiske og den slovakiske delen av landet. En samlet ledighet på rundt 7 prosent sommeren 1992 fordeler seg slik: rundt 4 prosent i de tsjekkiske områdene Bohmen og Måhren og mer enn 12 prosent i den slovakiske delrepublikken. Dermed kan slovakene med god grunn hevde at de betaler den høyeste prisen for overgangen fra plan- til mar­ kedsøkonomi. Den viktigste grunnen til dette er at en ufor­ holdsmessig stor del av storindustrien i det kommunistiske Tsjekkoslovakia lå i Slovakia. Særlig gjaldt dette de gigan­ tiske våpenfabrikkene. Våpenproduksjonen var nemlig et flaggskip for landet i det østeuropeiske industrisamarbeidet. Men med avslutningen av den kalde krigen og den kraftige nedrustningen i Europa blir nettopp slike fabrikker, som tid­ ligere sikret arbeidsplasser og aktivitet, noe av det minst at­ traktive som tenkes kan. Jeg besøkte en slik fabrikk på ny­ året 1991: Den enorme ZDS-Dubnica, som ligger noen mil nordøst for den slovakiske hovedstaden, hadde i sine velmaktsdager hele 15.000 ansatte. Under mitt besøk er tallet nede i 13.000, og nye tusener er permittert og har lite eller intet håp om nytt arbeid ved bedriften. ZDS-Dubnica har fått en i praksis umulig oppgave: I løpet av to år skal 90 prosent av virksom­ heten over fra våpenproduksjon til sivil produksjon! Det har myndighetene i Praha bestemt. Bedriftens ledelse rister bare på hodet og erklærer at «dette er galskap». Og som jeg sier i min reportasje i NRK - Utenriksmagasinet: «Ikke å undres over at de ansatte pusser kanonløpene! På den annen side har slovakene klare økonomiske fordeler av sitt ekteskap

159

med tsjekkerne - særlig gjennom de omfattende statlige overføringene fra den tsjekkiske delen av landet. De økono­ miske problemene og den store arbeidsløsheten i den østlige republikken forsterker kraftig den mistro som allerede finnes mellom de to folkene - en mistro som snart skal slå ut i det mest alvorlige av alle problemer det unge tsjekkoslovakiske demokratiet står overfor: spørsmålet om de to folkene over­ hodet skal fortsette å leve i samme stat!»

Et sårbart demokrati Lustrace er det tsjekkiske ordet for renselse. Ordet beskriver også et av de mest bemerkelsesverdige fenomener i det unge tsjekkoslovakiske demokratiet. Lustrace er nemlig navnet på en lov som betyr at det nye Tsjekkoslovakia går lenger enn noe annet tidligere kommunistland i oppgjøret med det gam­ le regimet. Det er landets offentlige etater som skal renses for folk som var en del av - eller støttespillere for - det tid­ ligere regimet. Det er stor enighet i det tsjekkoslovakiske samfunnet om at det er uakseptabelt at de samme maktmen­ neskene som har tjent det forhatte kommunistregimet fort­ satt sitter i viktige offentlige posisjoner. De nye myndighete­ nes oppfordring til de titusener, kanskje hundretusener dette gjelder om å trekke seg frivillig har nemlig hatt svært liten virkning. Regjeringens forslag til en slik lov vekker da heller ingen særlig oppmerksomhet, verken innenlands eller i utlandet da den blir lansert høsten 1991. Men under behandlingen i par­ lamentet kommer den sterke høyrefløyen blant de folkevalg­ te med forslag til en drastisk skjerpelse av lovforslagene. Og til statsministerens og president Våclav Havels forferdelse er det denne utgaven av den nye loven som blir vedtatt. «Renselsesloven» kommer derfor til å innebære at alle som er ansatt i en offentlig stilling i Tsjekkoslovakia skal

160

utelukkes for fem år dersom de i tidsrommet fra kommunis­ tenes maktovertakelse i 1948 til «fløyelsrevolusjonen» i 1989 har hatt følgende stillinger eller funksjoner:

— Lederfunksjoner i kommunistenes lokale eller sentrale partiorganisasjon. - Stilling i den kommunistiske Folkemilitsen. - Stilling i kommunistregimets Sikkerhetstjeneste. I tillegg rammer loven alle som har samarbeidet med eller gitt opplysninger til Sikkerhetstjenesten. Kilden for slike opplysninger er denne tjenestens eget arkiv, som nå er i de nye myndighetenes varetekt. Det er særlig på to punkter den nye «renselsesloven» blir møtt med kritikk og forferdelse - særlig blant det nye Tsjekkoslovakias mange gode venner i Vesten: Loven baserer seg nemlig på «kollektiv skyld», og den synes å se bort fra prin­ sippet om at «tvilen kommer tiltalte til gode». Dermed er den på farlig kollisjonskurs med to av rettsstatens grunnleg­ gende prinsipper. Ifølge «renselsesloven» er man skyldig i kraft av den organisasjonen man har tilhørt, uansett hvor lenge man har tilhørt den, og uavhengig av hva man har fo­ retatt seg i sitt arbeide. Og man må selv bevise sin uskyld dersom egne opplysninger er i strid med det som står skrevet i Sikkerhetstjenestens kartoteker. Loven gjør bare ett vesent­ lig unntak: perioden fra 1. januar 1968 til 1. mai 1969 - noe som på papiret fritar de som prøvde å innføre det som er blitt kalt «sosialisme med et menneskelig ansikt». Men dette er bare på papiret. For de som gikk i spissen for Prahavåren satt jo i høye stillinger også før 1968. «Det var jo nettopp derfor de kunne sette i gang reformene,» innvender lovens kritikere. Prahavårens leder Alexander Dubcek, som på dette tids­ punktet sitter som president i landets parlament, avviser 161 6 - Drømmen om Europa

også med forakt å skrive under den nye loven. President Våclav Havel er også ytterst kritisk, slik loven er blitt etter behandlingen i parlamentet, men skriver likevel under. Iføl­ ge Grunnloven har han forøvrig ingen myndighet til å stanse et slikt lovvedtak i nasjonalforsamlingen. Det han kunne ha gjort var å demonstrere sin uenighet. Under et besøk i Praha på nyåret 1992 møtte jeg en av dem som har fått føle på kroppen hvordan den tsjekkoslovakiske «renselsen» kan fungere. Jan Kavan var student i Storbritan­ nia da Prahavåren ble knust i 1968, og ble derfor boende i landet de neste 20 årene. Han var i hele denne perioden en aktiv støttespiller for opposisjonen mot kommunistregimet, og under revolusjonen høsten 1989 kom han tilbake til hjemlandet og ble valgt inn i den første frie nasjonalforsam­ lingen i det nye Tsjekkoslovakia. Men da den såkalte «17. november-kommisjonen», som forvalter den nye loven, starter sitt arbeid, finner den en arkivmappe med opplysninger om Jan Kavan i Sikkerhetstje­ nestens arkiv. Kommisjonen hevder at dokumentene i map­ pen beviser at den tidligere opposisjonelle var kontaktmann for en av tjenestens agenter. Kavan innrømmer at han hadde kontakt med en undervisningsattaché ved den tsjekkoslova­ kiske ambassaden i London, men sier dette var en naturlig del av hans verv som leder for det tsjekkoslovakiske stu­ dentforbundet i Storbritannia. «Det var overhodet ingen grunn for meg til å tro at denne mannen arbeidet for Sikker­ hetstjenesten,» sier Kava. Det er særlig tre forhold som gjør tilfellet Jan Kavan graverende:

- Diplomaten, som altså viste seg å være agent, støttet åpent Alexander Dubcek, og ble hjemkalt etter Prahavåren. Etter dette tidspunktet er det ingen opplysninger om Jan Kavan i Sikkerhetstjenestens arkiver.

162

- Vedkommende diplomat har i lukket rett i forbindelse med Kavan-saken erklært at han ikke har noen grunn til å tro at den daværende studentlederen forsto at han snakket med en agent. - President Våclav Havel, som kjente Jan Kavan fra tiden da de begge arbeidet i opposisjon, har under fire øyne sagt til Kavan at han tror på hans historie. Jan Kavan har derfor avvist oppfordringen om å forlate par­ lamentet. Loven gir bare adgang til å avsette offentlig ansat­ te. Likevel har saken vært en fryktelig belastning for den tid­ ligere opposisjonelle og hans familie. Økonomisk er situa­ sjonen også i ferd med å bli helt uholdbar, fordi han har gitt opp sin, etter tsjekkoslovakiske forhold, høye lønn som fol­ kevalgt for å unngå å bli mistenkt for å klamre seg til tabu­ retten av økonomiske grunner. Det som plager ham mest er likevel den grunnleggende mistroen han blir møtt med: «Opplysningene og vurderingene til den kommunistiske sikkerhetstjenesten, som man ellers omtaler som en gangsterorganisasjon, blir tatt mer alvorlig og oppfattet som mer pålitelige enn mine ord. Det er for meg et rystende brudd med de rettsprinsipper jeg alltid har beundret i de vesteuro­ peiske land. Det bryter med prinsippene om en rettferdig rettsbehandling - om at tvilen skal komme tiltalte til gode.» «Hva ønsker egentlig de som har vedtatt denne loven?» «Mange av disse folkene ser denne loven som et rent politisk eller ideologisk redskap. De ser den som et våpen som kan brukes - ikke bare mot Kommunistpartiet og tid­ ligere regimefolk, men mot hele venstresiden i det nye Tsjekkoslovakia. Jeg frykter at den sterke høyrefløyen i par­ lamentet nå misbruker den atmosfæren av misnøye og skuf­ felse som har oppstått som følge av at folks levekår er blitt vesentlig forverret etter at de nye myndighetene overtok makten. Dette er et uhyre farlig spill. For mange viser et

163

skremmende ønske om å la sin frustrasjon gå ut over noen om å hevne seg skikkelig på de gamle makthaverne som har ødelagt landet. Ironisk nok finner vi i første rekke dette hevnbehovet hos de som var passive under kommunistregi­ met - ikke hos de som opponerte, risikerte sin frihet og ble arrestert og forfulgt som opposisjonelle,» avslutter Jan Ka­ van. I løpet av våren 1992 blir «renselsesloven» en stadig stør­ re belastning internasjonalt for myndighetene i Praha. Euro­ parådet erklærer at «loven i sin nåværende form er i strid med Den Europeiske Menneskerettserklæringen» og Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen ILO krever loven fjer­ net eller endret fordi den er et klart brudd på organisasjonens paragraf 111 om diskriminering i arbeid. Men til tross for dette sterke presset, og til tross for president Våclav Havels sterke oppfordringer til de folkevalgte, blir loven stående helt frem til valget i juni 1992. Hva den nye nasjonalforsam­ lingen vil foreta seg i den forbindelse, er uvisst. Men dikterpresidenten har en langt tyngre oppgave å stri med i forhold til de folkevalgte denne vanskelige vinteren: konflikten mellom den tsjekkiske og den slovakiske delrepublikken. For selv om meningsmålingene viser at et klart flertall av slovakene er negative eller skeptiske til å bryte ut og danne sin egen stat, så viser det seg helt umulig å få til en politisk enighet om hvordan de to folkene skal leve sammen. Våclav Havel går hardt ut i denne saken allerede ved åpningen av par­ lamentets høstsesjon i september. I en dramatisk, og til den nøkterne Havel å være, ytterst uvanlig tale, truer presidenten med å gå av dersom de folkevalgte fra de to delrepublikkene ikke greier å løse denne konflikten «på en sivilisert måte», som han sier. «Enten må vi samle oss om en løsning som betyr at vi kan bygge en ny rettsstat sammen, eller bli enige om å gå hver vår veg og finne fornuftige løsninger for vårt videre sam­ arbeid,» sa Havel, som erklærte seg villig til å holde folke164

avstemning i de to delrepublikkene over spørsmålet. Men presidentens rop i skogen gir bare et usammenheng­ ende og høyst forvirrende talekor som svar, og utover vinte­ ren skal det vise seg at ordet «sivilisert» er lite dekkende for den politiske farsen som utspiller seg. Forslaget om en fol­ keavstemning blir effektivt sabotert av de som ikke ser seg tjent med det - det vil si de slovakiske folkevalgte. Og alle forslag til en ny tsjekkoslovakisk grunnlov faller på stein­ grunn. Det samme gjør Havels desperate appell til de folke­ valgte om å få spesialfullmakter - noe som betyr rett til å oppløse parlamentet og styre som enehersker frem til valget. 13 plenumsdebatter i nasjonalforsamlingen og utallige krisemøter senere er det klart at den nasjonale floken ikke kan løses før landets befolkning går til urnene for å velge sine nye ledere. Valget den 5. og 6. juni 1992 kommer der­ for til å dreie seg om selve eksistensen for Tsjekkoslovakia som stat. Slovakia-spørsmålet og konflikten om «renselses­ loven» er begge klare eksempler på at Tsjekkoslovakias statssjef er sterkt politisk svekket - både i forhold til nasjo­ nalforsamlingen og til de to delrepublikkenes parlamentet. Våren 1992 er president Havel i den paradoksale situasjon at hans popularitet fortsatt er skyhøy - mellom 80 og 90 prosent, ifølge meningsmålingene - mens den politiske makten er i ferd med å glippe ut av hendene hans. Hoved­ grunnen til dette er at landets grunnlov fortsatt er et lappe­ teppe av gammelt og nytt - av kommunistregimets og det nye demokratiets lover. I dette bildet er presidentens plass fortsatt et produkt av det gamle regimets syn på landets statsoverhode som en symbolsk figur. Men Havels svekkede stilling er også et resultat av den tsjekkisk-slovakiske kon­ flikten, som fra nå av overskygger alle andre spørsmål i samfunnet. Dikterpresidentens rakryggede kamp for å holde landet sammen skal da også vise seg å bli hans bane som Tsjekkoslovakias statssjef.

165

Da valgkampen starter foran det nye Tsjekkoslovakias andre frie valg, er den politiske atmosfæren fullstendig annerledes enn ved valget to år tidligere. Ved det historiske valget i 1990 var det ingen valgkamp i vanlig forstand - til det var oppslutningen om - og begeistringen for - revolusjonsfronten Borgerforum og det slovakiske søsterpartiet Borgere mot vold for stor. Det var riktigere å snakke om en slags massemønstring til støtte for demokratiet. Denne gangen er det helt annerledes. For det første fordi det partipolitiske land­ skapet er fullstendig endret. For det andre fordi begeistringen og enigheten har veket plassen for beinhard strid partiene imellom, og ikke minst: for en dyp konflikt mellom de to delene av landet. Borgerforum var i likhet med Solidaritet i Polen intet politisk parti. Det var en revolusjonær masseorganisasjon der medlemmene bare hadde én ting til felles: ønsket om å bli kvitt det forhatte kommunistregimet. Da dette ønsket var oppfylt, skjedde nøyaktig det samme som i Polen: Den brede fronten ble splittet i en rekke politiske partier - i hovedsak etter mønster fra en tradisjonell vestlig partiskala. Allerede i februar 1991 var denne splittelsen et faktum. I første om­ gang ble Borgerforum delt i to: høyrepartiet Borgerligdemokratene med finansminister Våclav Klaus som formann og sentrumspartiet Borgerbevegelsen, ledet av utenriksminister Jiri Dienstbier. Senere oppsto Den borgerligdemokratiske allianse, med økonomiminister Vladimir Dloughy som den ledende skikkelsen. Atter andre av de opprinnelige medlem­ mene av Borgerforum sluttet opp om Sosialdemokratene. I Slovakia skjedde nøyaktig det samme: Borgerforums søster­ parti Borgere mot vold ble oppløst etter at dets fremste poli­ tiker, den slovakiske statsministeren Vladimir Meciar meldte seg ut og dannet sin Bevegelse for et demokratisk Slovakia. Andre medlemmer i Borgere mot vold dannet det lille høyre­ partiet Borgerlig-demokratisk Union, mens atter andre slut­

166

tet seg til Kristeligdemokratene eller Sosialdemokratene. Til de sistnevnte hørte Prahavårens legendariske leder Aleksan­ der Dubcek. Da tsjekkerne og slovakene gikk til valgurnene den 5. og 6. juni hadde de derfor et bredt spekter av partier å velge mellom. Mer enn 40 partier stilte til valg, på hele skalaen fra høyreekstreme, via liberale, borgerlige og sentrumspartier til sosialdemokrater og kommunister. Og alle meningsmålinger viste en klar forskjell i politisk oppfatning mellom landets to republikker - den tsjekkiske og den slovakiske. Mens tsjek­ kerne syntes å slutte opp om høyrepartiet Borgerligdemokratene og dets budskap om raske økonomiske reformer og en sterk sentralmakt, viste målingene at slovakene foretrakk den venstrenasjonalistiske Bevegelsen for et demokratisk Slovakia som stilte til valg på et program om langsommere reformer og et uavhengig Slovakia i et løst tsjekkoslovakisk statsforbund.

«Splittelse» - det var ordet som dominerte kommentarene etter det tsjekkoslovakiske valget. For velgernes dom var det verst tenkelige utgangspunkt for de som ønsket å bevare sta­ ten Tsjekkoslovakia. Borgerligdemokratene ble nemlig klar vinner i den tsjekkiske republikken med rundt 34 prosent av stemmene, mens Bevegelsen for et demokratisk Slovakia vant i sin del av landet med rundt 33,5 prosents oppslutning. Venstresiden: Sosialdemokrater og tidligere kommunister ble nest størst med tilsammen rundt 20 prosent av stemmene i begge republikker. De to valgvinneme ble største og neststørste parti på landsbasis, noe som også gjorde situasjonen i det nasjonale parlamentet i Praha helt fastlåst. Allerede det første møtet mellom de to seierherrene, tsjekkeren Våclav Klaus og slovaken Vladimir Meciar viste da også klart at det ikke var noe grunnlag for å forene de to partienes synspunk­ ter på Tsjekkoslovakias fremtid som stat. Etter flere møter

167

ble konklusjonen at en overgangsregjering skal ta seg av de praktiske spørsmålene med en deling av landet, og at parlamentene i de to republikkene skal avgjøre saken. President Våclav Havel fikk aldri gjennomslag for sitt forslag om en folkeavstemning i dette spørsmålet. Dette til tross for at den populære statssjefen satte hele sin moralske autoritet inn på å få til en slik løsning. Den slovakiske nasjo­ nalforsamlingens «prinsippvedtak» om suverenitet somme­ ren 1992 førte som kjent til at han trakk seg fra sin stilling. Da satt han riktignok allerede på oppsigelse etter å ha tapt avstemningen om gjenvalg, i slutten av juni. Dikterpresidenten Havel, som ledet den tsjekkoslovakiske «fløyelsrevolusjonen» har dermed gitt en noe spesiell bekreftelse på den 200 år gamle sannheten om at «revolusjonen eter sine barn».

Staten Tsjekkoslovakia vil altså neppe kunne gjennomføre sin historiske vandring «tilbake til Europa» — for å bruke eks-president Våclav Havels egen formulering. (Et uttrykk som forøvrig er blitt adoptert av ledere i hele den tidligere Østblokken.) Det unge demokratiet ser altså nå ut til å bli brutalt avbrutt i sitt viktige reformprogram. Hva som skjer med den dristige kupongprivatiseringen er uvisst, selv om de tsjekkiske myndighetene har gitt klart uttrykk for at pro­ grammet skal fullføres. Et annet stort usikkerhetsmoment er forholdet til vestlige organisasjoner, i første rekke EF, der Tsjekkoslovakia er forespeilet medlemskap rundt tusenårs­ skiftet. Det største usikkerhetsmomentet er likevel i hvilken grad Slovakia er i stand til å stå på egne bein. Tsjekkerne mener dette vil gå svært dårlig, og har i betydelig grad lykkes i å på­ virke utenlandske observatører til å mene det samme. Men det er ingen tvil om at denne fattigste og minst utviklede delen av Tsjekkoslovakia vil møte enorme økonomiske utfordringer dersom det endelige bruddet kommer. Den omfattende våpen168

industrien og annen storindustri som ble bygget opp under kommunistregimet har altså allerede vist seg å bli en møllestein rundt halsen på Slovakia. Når den tsjekkoslovakiske sta­ ten nå etter alt å dømme går over i historien, er det i alle fall ingen grunn til å tvile på at det blir den østligste av de to nye statene som blir sittende med de største problemene.

Gulasj-kapitalisme

Porten til Østeuropa Den lange køen gjør meg øyeblikkelig nysgjerrig. Dette er da ikke mulig? - ikke to år etter kommunismen og i et land som ble kalt «Østblokkens forbrukerparadis». De som står der i lang, lang rekke foran en forretning i sentrum av den ungarske hovedstaden Budapest ser forsåvidt ikke ut som de hører hjemme i en østeuropeisk kø - snarere i en diskotekkø i Vesten. Moderne, vestlige moteklær over hele linjen, såvidt jeg kan se. Det hele blir mer og mer uforståelig. Det er joggesko og annet sportsutstyr som lokker bak utstillingsvinduene. Produsenten er den fremste i verden på området. Men da jeg får se prisene, går sammenhengen plutselig opp for meg: Dette er ungdommer fra Vesten - på handletur i øst! Og ganske riktig: I køen får jeg opplyst at de som står der er fra Østerrike, og at det slett ikke er uvanlig å dra over grensen til Ungarn for å kjøpe vestlige kvalitetsvarer, fordi prisene er så mye lavere. Jeg er i Vaci Utca - Budapests og Ungams handlegate nummer én. Nå - sommeren 1991 - er det bare prisene som avslører at dette tidligere var en del av Østblokken. Nedover den travle gågata midt i sentrum av den ungarske hoved­ staden ligger toppmodeme forretninger på rekke og rad og lokker med alt det en moderne storby i Vesten har å tilby. Likevel er kontrasten til det gamle langt mindre slående her enn i andre tidligere østblokkhovedsteder. For Budapest var allerede mange år før Jemteppets fall noe helt spesielt i den

170

kommunistiske verden. Så tidlig som i 1968 gikk nemlig Janos Kadar-regimet i gang med en forsiktig utprøving av «kapitalistiske» elementer i sin økonomi - litt mer frie hen­ der for bedriftslederen og bonden - en viss konkurranse på enkelte områder - en smule luft under vingene for det per­ sonlige initiativ. Mye økonomisk frihet var det aldri snakk om. Aldri noe som kunne mishage storebror i øst. Men nok til at landet opplevde en økonomisk fremgang som ikke minst Sovjetunionen selv bare kunne drømme om. Nok til å få smigrende betegnelser som «kommunismens utstillingsvindu» og «Østblokkens forbrukerparadis». Denne «Gulasj-kommunismen», ungaremes noe spesielle måte å praktisere sosialismen på, ga dem, naturlig nok, klare fordeler da kapitalismen og det frie marked for alvor ble satt på dagsorden. Men det betyr på ingen måte at oppgaven er enkel. For selv om polakkene med sin trøstesløse varemangel og sin hyperinflasjon hadde et langt dårligere utgangs­ punkt, så er problemene i prinsippet de samme: Det aller meste må bygges opp fra bunnen av: Lovverk, finansinstitu­ sjoner, kapital og markedsmekanismer må på plass. Uten­ landsk kapital må trekkes inn. Og tusener av ineffektive, umoderne, nedslitte og sterkt forurensede statsbedrifter må saneres eller aller helst privatiseres. Men tre år etter at Un­ garn offisielt opphørte å være en sosialistisk stat, er det all grunn til å hevde at landets myndigheter i stor grad har ut­ nyttet de fordelene de hadde i utgangspunktet. For selv om det meste gjenstår, og selv om den materielle situasjonen for de aller fleste fortsatt er dårligere enn under kommunismen, så er lyset allerede å se i enden av den lange tunnelen. Dette året ser det ut til å bli det definitive vendepunktet til det bedre, og alt tyder på at neste år vil bringe et klart oppsving. Aller mest gledelig for ungareme er det at utenlandsk kapital har vist langt større interesse for dem enn for noen andre av landene i den tidligere Østblokken. Av de nærmere 80 mil171

liarder kronene som er investert i dette området etter Jemteppets fall, er mer enn halvparten havnet i lille Ungam. Ikke å undres over at vestlige forretningsfolk kaller magyarenes land «Porten til Østeuropa». Nærmere 10.000 såkalte «joint ventures» (ungarsk/utenlandske fellesbedrifter) er blitt registrert - med deltakelse fra flere av gigantene i vestlig og japansk storkapital: General Motors, General Electric, Ford, Elektrolux, Suzuki og Nestlé. Det er tyske, amerikanske og østerrikske firmaer som står for hovedtyngden av de uten­ landske investeringene.

En ekstra tung arv etter det gamle regimet er gjelden til ut­ landet. Da den ungarske reformpolitikken begynte å gå på tomgang i siste halvdel av 1980-tallet, lånte Kadar-regimet enorme pengesummer i utlandet for å forsøke å skjule hvor dårlig det egentlig sto til. Da regimet falt, var derfor uten­ landsgjelden oppe i svimlende 130 millioner kroner. Av øst­ statene lå bare Polen foran på denne lite hyggelige ranking­ lista. Og regnet pr. innbygger lå de 10,7 millioner ungareme helt på topp! Men også denne tunge økonomiske arven har de dyktige ungareme greid å hanskes med - ja, til og med snudd til noe positivt! For ved å markere seg som det østlige Europas mest punktlige betaler av gjeld har landet skapt en tillit hos vestlige myndigheter og andre kreditorer som utvil­ somt har bidratt til interessen fra utenlandsk kapital. De ungarske myndighetene er også kommet bedre i gang med å privatisere de store statsbedriftene enn regjeringene i Praha og Warszawa. I skrivende stund er rundt en firedel av disse bedriftene kommet på private hender. Men det er tegn som tyder på at arbeidet nå går stadig tyngre. (Dette er på ingen måte overraskende, ettersom en slik privatisering all­ tid går lettest i starten når investorene kan velge blant de foretakene det er størst mulighet for å gjøre lønnsomme.) Når det gjelder fremveksten av små privatfirmaer er det deri172

mot ingen stagnasjon å spore. Markeder og småforretninger blomstrer som aldri før og bidrar til et vareutvalg det i hvert fall ikke er noen grunn til å klage over. På drøye to år er det for eksempel registrert nærmere 30.000 såkalte «bilhandlere» - folk som kjører rundt i sine varebiler eller camping­ vogner og selger varene direkte til publikum. Det katastrofale fallet i østhandelen - hovedsakelig som følge av sammenbruddet i det sovjetiske markedet - rammet Ungarn like kraftig som de andre tidligere COMECON-landene. Men ungareme har i større grad enn noen andre greid å kompensere for de enorme tapene ved å øke sin eksport til de vestlige land. Ifølge avisen International Herald Tribune (17.12.91) økte ungarske bedrifter sin eksport i hard valuta med rundt 18 prosent i 1991, og greide derved å kompensere for hele to tredeler av disse tapene! Men i likhet med andre tidligere kommunistland opplever Ungarn resultatene av sitt reformprogram som et ytterst tveegget sverd. Sett fra finans­ ministerens, den utenlandske forretningsmannens og OECDs synsvinkel går det hele i riktig retning. Sett med øynene til den vanlige ungarske kvinne og mann blir alt bare verre og verre: Varene blir stadig dyrere og lønna kan på ingen måte følge med i prisgaloppen. Arbeidsløsheten når stadig nye re­ kordhøyder og det sosiale tilbudet blir stadig dårligere. Det er dette som er den beinharde virkeligheten og alle lederes uutholdelige hodepine i det nye Østeuropa. For folk flest må det bli verre - til dels mye verre - før det kan bli bedre. Slik er den djevelske arven fra de mange årene under kommunis­ men. Men fra de som føler problemene på kroppen og sliter for å få endene til å møtes, er det umenneskelig å vente at slikt blir godtatt i lengden. Den gamle og slitte pensjonisten som står på et torg i Budapest og selger grønnsaker for å skaffe seg penger til mat, hadde rimelig nok ventet seg noe bedre da det gamle regimet ble fjernet. At han nå er skuffet og forbannet på de nye makthaverne, er høyst forståelig.

173

Men kanskje sa ikke politikerne klart nok ifra om hvilken hestekur landet måtte igjennom? Eller kanskje valgte folk å overhøre advarslene fordi sannheten var for ubehagelig? Eller var oppgaven rett og slett mye vanskeligere enn noen kunne vite på forhånd? Det siste er i alle fall tilfelle. I så måte har de ungarske myndighetene langt fra vært alene. De har for eksempel godt selskap av den tyske forbundskansle­ ren Helmut Kohl og hans regjering, som altså har høstet de bitreste erfaringer gjennom sammenbruddet i det tidligere DDR. Men politikerne og folk flest må også ta sin del av skylden for at skuffelsen og frustrasjonen er så utbredt som den er, selv i Ungarn der utsiktene tross alt er svært lovende. De ungarske myndighetene har ikke sett det som nødvendig å satse på en «sjokkterapi» av den polske typen. Prisene er frigitt gradvis og subsidiene til bedriftene er blitt fjernet litt etter litt for å hindre den eksplosive økningen i arbeidsledig­ heten som det østlige Tyskland, Polen og delrepublikken Slovakia har opplevd. Dette har åpenbart redusert mange av de mest alvorlige sosiale problemene. Men likevel er ledig­ heten når dette skrives på mer enn 8 prosent, og det er ingen grunn til å tro at kurven har nådd sitt høyeste punkt ennå. Prisstigningen har vært voldsom de siste to årene. Inflasjo­ nen lå så sent som i fjor sommer på over 30 prosent, men er nå i ferd med å stabilisere seg på under 20. Flertallet av ungarerne må likevel fortsatt nøye seg med å se og drømme når de vandrer mellom herlighetene i handlegaten Vaci Utca. Forskjellene mellom fattig og rik har forresten økt kraftig, noe som selvsagt bidrar sterkt til misnøyen. I Budapests svar på Beverly Hills, «Buda Hills», har luksusvillaene fått sel­ skap av mange nye de siste par årene. Det samme har de som lever av det de finner i søppelboksene i hovedstadens fattigste bydeler. Ungarerne er kjent for sin pessimisme og vil ikke riktig vedgå at deres reformprogram er det mest vel-

174

lykkede i den tidligere Østblokken. Og den dyrekjøpte fri­ heten de har ofret så mye for er det ingen som snakker om lenger. «Vi kan da ikke spise friheten!» sa en ung mann jeg kom i snakk med under et av mine besøk i idylliske Buda­ pest. Han har selvsagt et poeng der. Og apropos idyll så har ungareme også på det området en fordel fremfor for eksem­ pel Polen. For ikke å snakke om land som Russland og Ukraina. Vestlige forretningsfolk jeg har snakket med legger faktisk stor vekt på denne «miljøfaktoren» når de vurderer hvor de skal etablere seg i den tidligere Østblokken. «Prøv å få en dyktig medarbeider til å flytte til Warszawa eller Moskva,» sa en tysk forretningsmann til meg. «Enten nekter de plent eller så forlanger de en kompensasjon som kan skremme vettet av de som sitter på pengesekken,» lo han. «Budapest derimot. Vakker og med et langt bedre klima. En by det til og med går an å få igjennom en telefonsamtale når man måtte ønske - se det er noe ganske annet!» Ungarn er på glid selv om problemene fortsatt er meget store. Og ifølge ekspertene er altså 1993 året da det virkelig skal løsne i landet som hadde drevet kapitalisme på si i mer enn to tiår da Jernteppet falt. Denne «Gulasj-kommunismen» ble forresten elegant omdøpt da landet gikk over til kapitalismen for fullt. Det nye navnet? «Gulasj-kapitalisme» selvfølgelig!

Den lystigste brakka? Stedet heter Acsteszer - et søvnig lite tettsted som er admi­ nistrasjonssenter for en kommune ved navn Komarom-Esztergom, noen mil sørvest for Budapest. I Acsteszer og om­ egn er det liten grunn til å glede seg over den utviklingen som har funnet sted etter at kommunistregimet falt. Den sto­ re Gamma-fabrikken som i alle år ga arbeid og trygghet hal­ ter nå stygt. 500 av de ansatte har allerede mistet jobben og 175

de 300-400 som fortsatt er i arbeid frykter for hva morgen­ dagen vil bringe. Fabrikken produserer medisinsk utstyr og ulike typer elektromotorer, og har store problemer med å fin­ ne avsetning etter at det sovjetiske markedet ble borte. Land­ bruket, som er den andre hovedinntektskilden i området, har også fått store vanskeligheter etter at de statlige subsidiene ble kraftig redusert og COMECON-samarbeidet opphørte. Det er da også få som gleder seg i Acsteszer. De aller fleste ønsker sant å si de nye myndighetene og reformene deres dit peppem gror. «Vi hadde det bedre under Kadar. Vi sa og tenkte hva vi ville. Politikk interesserte oss ikke i alle fall. Og vi hadde sikre arbeidsplasser, lange ferier og billig helsetilsyn. Staten ga oss dessuten billige lån til hus og bil. Men nå!» Folk slår oppgitt ut med armene: bare elendigheten! Situasjonen og reaksjonene kunne ha vært hentet hvor som helst i den tidligere Østblokken — fra Elben til Vladivostok. I så måte er Acsteszer et skoleeksempel på problemene i øst. Men tettstedet og kommunen den ligger i er interessant også av en annen grunn. Sommeren 1991 skjedde nemlig det tra­ giske at kommunens representant i den ungarske nasjonalfor­ samlingen omkom i en ulykke, og det måtte skrives ut lokalt nyvalg. Dermed kom mistroen til de nye myndighetene opp til overflaten med en styrke som gjorde Acsteszer og kommunen Komarom-Esztergom til et begrep over hele landet. Det viste seg nemlig fullstendig umulig å få så mange mennesker til å gå til valgurnene som det loven krevde. Tre valgrunder ble holdt uten at valgdeltakelsen kom i nærheten av de 25 prosent som var nødvendig. Og da de lokale myndighetene i septem­ ber, etter fortvilte appeller til befolkningen, gjorde et siste for­ søk, var det 8 - åtte - velgere som møtte opp i Acsteszer, 1,3 prosent av de 601 som hadde stemmerett! Den samlede valg­ deltakelsen var bare på 11,2 prosent - mindre enn halvparten så stor som lovens minimumstall.

176

Valgresultatet i Komarom-Esztergom er det mest ekstreme utslaget av ungaremes skuffelse over demokratiet. Men tendensen har vist seg i en rekke andre lokalvalg de siste to årene. I mer enn 10 slike valg har det vært nødvendig med minst to valgomganger for å få den nødvendige oppslut­ ningen. Tallene vekker selvsagt dyp bekymring hos landets myndigheter - en trepartiregjering ledet av statsminister Jozsef Antall. Antall ble regjeringssjef etter at partiet han leder - Demokratisk Forum - vant en klar seier i det frie valget våren 1990, det første frie valg i Ungarn etter kom­ munistregimets fall. Men Demokratisk Forum fikk for liten oppslutning til å danne regjering alene, og resultatet ble en koalisjon med Kristeligdemokratene og Småbrukerpartiet, arvtakerne etter partiet som vant det forrige helt frie valget i Ungarn, i 1945. Den ungarske regjeringen kan på mange måter sammenlignes med en borgerlig norsk trepartiregje­ ring før EF-spørsmålet ble satt på dagsorden. Akkurat EFsaken er forøvrig det minste problemet for samarbeidet mellom de ungarske regjeringspartiene. Her er det full enighet om at fullt EF-medlemskap er målet - bekymrin­ gen ligger i at landet må vente enda noen år før dets økono­ mi er moden for et slikt samarbeid. Men det er ingen tvil om at Ungarn ligger best an av landene i øst - også på dette området. Joszef Antall, som tidligere var direktør ved det verdens­ berømte Semmelweiss-museet i Budapest, har hatt en bein­ hard tøm ved roret etter at han kom til makten for drøye to år siden. De fleste eksperter er enige om at han i all hoved­ sak har hatt en heldig hånd med de økonomiske reformene. Men kommentatorene er mer i tvil når det gjelder den poli­ tiske utviklingen. Ungarn har da også vært i en særlig utsatt situasjon, med en blodig borgerkrig i gang i nabolandet Ju­ goslavia - det nåværende Kroatia. I et intervju med min kol177

lega Andrew Nagorski i ukemagasinet Newsweek (4.11.91) kommenterer statsminister Antall situasjonen slik: «Krigen er en umiddelbar trussel fordi den pågår like ved våre grenser. Ungarsk luftrom blir til stadighet krenket. Det blir lagt ut miner ved grensen til fare for både flyktninger og gårdbrukerne i området. Den jugoslaviske hæren og de ser­ biske nasjonalistene som samarbeider med den er politisk og konstitusjonelt ute av kontroll. Den politiske faren, ikke bare for Ungarn, men for hele regionen, ligger i at kommunistiske krefter blir oppmuntret. De serbiske kommunistene er siste skanse for et system tiden har løpt fra. Deres aktiviteter er et bekymringsfullt forbilde for tilsvarende krefter i nabolandene. Dette holder hele Balkan i en tilstand av usikkerhet.» I den serbisk-kroatiske konflikten tar ungarerne derfor klart parti for Kroatia, noe som blant annet fører til at store mengder ungarske våpen havner på kroatiske hender. I dette bildet hører også den store ungarske minoriteten - mer enn en halv million mennesker - som bor i Jugoslavia. Mange av dem blir utsatt for diskriminering og forfølgelse fra serber­ nes side, hevder myndighetene i Budapest. Og i strømmen av mennesker som flykter fra krigen er det påviselig mange ungarere. Det er i denne situasjonen Antall kommer med sin sterkt omdiskuterte uttalelse om at han er statsminister ikke bare for de drøye 10 millioner ungarerne som bor innenfor de ungarske grensene, men også for fem millioner lands­ menn som bor i nabolandene Jugoslavia, Romania og Tsjek­ koslovakia! Uttalelsen vekker, som ventelig kunne være, kraftige reaksjoner hos naboene, der ungarsk dominans har vært et fremtredende trekk de siste hundreårene. Antall blir utsatt for sterk kritikk og blir beskyldt for å ha ambisjoner om å skape et nytt «Stor-Ungam». Dermed startet en tem­ melig klosset retrett, noe nevnte intervju i Newsweek gir et eksempel på: «Jeg vil være presis. Jeg sa at i juridisk betydning er jeg

178

statsminister for 10 millioner ungarske borgere, men følel­ sesmessig er jeg statsminister for alle ungarere, uansett hvor de bor. Det har vært stilt spørsmål fra nabolandene etter ut­ talelsen, men det er ikke kommet noen offisiell protest ikke én. Jeg mener det er naturlig at enhver modemasjon føler omsorg for sine barn som er bosatt andre steder!»

Heller ikke på hjemmebane har statsministeren en udelt hel­ dig hånd med den politiske utviklingen. I flere tilfeller er han blitt beskyldt for å være direkte autoritær og udemokra­ tisk. En av dem som har kritisert Antalls lederstil er den ver­ densberømte ungarske forfatteren Gyorgy Konrad. I et såkalt «Demokratisk Charta» gikk Konrad så langt som til å trekke paralleller mellom Antall og den forhatte kommunistlederen Mattias Rakosi. Så langt er likevel få ungarere villige til å gå, og de fleste kommentarer gikk i retning av at Konrad hadde tydd til visse «litterære overdrivelser» for å få frem sitt budskap. Men hovedpoenget: At statsministeren til tider «kjører et rått løp», både i forhold til sine to mindre regjeringspartnere og i forhold til en splittet opposisjon, er likevel en nokså utbredt oppfatning. Og nettopp dette oppropet fra Konrad skulle ironisk nok gi det beste eksempel på at hans kritikk hadde mye for seg. En av de som undertegnet på «Demokratisk Charta» var nemlig presidenten for Den Un­ garske Sentralbanken, Gyorgy Suranyi - med det resultat at han ble sparket på dagen! Beslutningen vakte forferdelse også fordi Suranyi hadde markert seg som ytterst profesjo­ nell i sin jobb og hadde opparbeidet stor tillit både blant un­ garske og utenlandske forretningsfolk. Gyorgy Konrad kom­ menterte hendelsen slik: «Å straffe noen for å oppfordre til større ytringsfrihet er å demonstrere hvor nødvendig en slik oppfordring er.» Men kritikken retter seg også mot regjeringens, og kanskje særlig: det største regjeringspartiets forhold til pres-

179

se og kringkasting. Mange mediefolk mener å føle mye av de samme holdningene som under det gamle regimet: «Pres­ sens oppgave er å støtte myndighetenes politikk.» Et internt rundskriv i Demokratisk Forum viser også at partiets ledelse oppfordrer til «besluttsom handling» for å få inn egne folk i ledelsen i det statlige radio- og TV-selskapet. Hva er så statsminister og partileder Joszef Antalls svar på denne kri­ tikken? I all hovedsak at dette er en type maktkamp som vi ser eksempler på over hele den demokratiske verden. «De fleste regjeringer i Vesten er minst like opptatt av å få sine folk inn i viktige stillinger i det offentlige,» sier en talsmann for Antall, som mener det holder med å gi ett eksempel: Pre­ sident George Bushs kamp for å få nominert «sin mann» Clarence Thomas som medlem i USAs Høyesterett. Og når det gjelder regjeringers ønske om å få «sine» inn i ledelsen av statlige radio- og TV-selskaper er det neppe nødvendig for en norsk forfatter å gå så langt for å finne eksempler. Demokratiets balansegang er langt fra enkel å mestre, og det er egentlig nokså selvfølgelig at de ungarske myndig­ hetene, i likhet med lederne i andre unge demokratier, fort­ satt er preget av sin fortid. Et eksempel på denne vanskelige balansegangen er spørsmålet om straff for forbrytelser som ble gjort av det tidligere kommunistregimet. Etter mønster fra den tsjekkoslovakiske «renselsesloven» foreslo regje­ ringen sist vinter en lov som skulle sørge for at «alvorlige straffesaker i perioden 1944-1990 blir etterforsket». Loven innebar en kraftig utvidelse av foreldelsesfristen for straffe­ saker og opposisjonen reagerte kraftig på det de kalte «en heksejakt som også kan brukes til å ramme politiske mot­ standere». Det siste gjaldt i første rekke Sosialistpartiet, som oppsto etter at det gamle Kommunistpartiet oppløste seg selv. Men den ungarske loven var likevel mer moderat enn den tsjekkoslovakiske. Individuell skyld skulle i hvert enkelt tilfelle bevises, og tvilen skulle komme tiltalte til gode i hen­ 180

hold til vanlige prinsipper i en rettsstat. Det ble også under­ streket at loven bare rettet seg mot «alvorlige forbrytelser som drap og høyforræderi». Men selv om «Lex ZetenyiTakacs», som loven ble kalt, kom helskinnet gjennom i nasjonalforsamlingen, så var det med betydelige skrammer. Under parlamentsbehandlingen ble det nemlig lagt frem et ytterst pinlig dokument som viste at en av de to lovmakeme, Peter Takacs, for noen år siden hadde foreslått et tilsvarende oppgjør - med kommunistregimets motstandere! Og den ungarske «Renselsesloven» kom aldri lenger enn til å bli ved­ tatt av de folkevalgte. Den ungarske presidenten Arpad Goncz ba nemlig landets Forfatningsrett se nærmere på sa­ ken, og på nyåret 1992 kom rettens klare kjennelse: «Dette strider mot landets grunnlov!»

«Den lystigste brakka i Warszawapakt-leiren» ble Ungarn kalt da landet fortsatt var en del av det østeuropeiske for­ svarssamarbeidet. Alt er som kjent relativt, og enhver som har besøkt det tidligere Østeuropa vil legge begrenset vekt på et slikt superlativ. Særlig lystig kan Ungarn i alle fall ikke sies å være i dag - etter tre år med demokrati og økonomiske reformer. Men det som trolig har gledet ungareme mest er nettopp at det militære samarbeidet med de forhatte sovje­ tiske styrkene ble avsluttet og at okkupantmakten fra 1956 trakk seg ut av landet. I så måte er folk fornøyd med sin regjering. Regjeringspartiet Demokratisk Forum kan derfor med tilfredshet se tilbake på det frie valget i 1990, der par­ tiets valgplakat ble lagt godt merke til: En fleskete sovjetisk offisersnakke med følgende tekst: «Konets tavarisji» - «Det er slutt, kamerater!»

Imperiet som falt

Et vaklende samvelde «Kjære landsmenn - medborgere. Med den situasjonen som er oppstått som følge av opprettelsen av det nye Samveldet av Uavhengige Stater, avslutter jeg mitt virke som president i Sovjetunionen.» Det kjente ansiktet virker trett. Øynene ser resignert mot oss fra TV-ruta. Mikhail Gorbatsjovs fjernsynstale onsdag den 25. desember 1991 markerer et veiskille i historien. Da presi­ denten avslutter sin tale, er den veldige sovjetstaten i virkelig­ heten lagt i graven. Like etter blir det sovjetiske flagget med hammer og sigd firt fra toppen av Kreml og erstattet med det russiske. Og dagen etter skjer den offisielle «statsbegravelsen» under et møte i den sovjetiske nasjonalforsamlingen, Det Øverste Sovjet. Oppløsningen av Sovjetunionen innebærer at det siste av ver­ denshistoriens store imperier går til grunne. Sovjetimperiets fall har skjedd i to etapper: ved Østblokkens sammenbrudd og oppgivelsen av de sovjetiske interesseområdene i den tredje verden 1988-89, og altså ved at sovjetstaten selv nå opphører å eksistere. Det var de gamle mathavemes desperate kuppfor­ søk i august 1991 som ble dødsstøtet for den tidligere kom­ munistiske supermakten. Under 3-dagers-kuppet fremsto den russiske presidenten Boris Jeltsin som landets og demokrati­ ets redningsmann, noe som ga ham anledning til å rette et knu­ sende angrep mot de to maktstrukturene som i første rekke 182

holdt landet sammen: Kommunistpartiet og KGB. Dermed lå veien åpen for Jeltsin og de demokratiske kreftene til å erstatte kommuniststaten Sovjetunionen med et løst organisert stats­ forbund, Samveldet av Uavhengige Stater (SUS).

Det nye samveldet består av 11 stater, alle tidligere republik­ ker i Sovjetunionen. Fire av de tidligere sovjetrepublikkene er ikke med: de tre baltiske statene, som erklærte uavhengighet under kuppforsøket i august, og Georgia, som sliter med store indre konflikter. Sovjetstatens etterfølger blir en svært løs organisasjon, praktisk talt uten sentrale institusjoner eller fel­ les symboler. Et råd av presidenter fra de 11 medlemsstatene er samveldets høyeste politiske organ. Det eneste faste sty­ ringsorganet er et råd av ambassadører. De fleste internasjo­ nale kommentatorer gir den nye organisasjonen liten sjanse til å bli annet enn et kort historisk mellomspill. «Medlemslande­ nes motstridende interesser og kulturbakgrunn vil føre til at de raskt går hver sin vei,» hevder de mange skeptikerne. Andre igjen mener at den økonomiske avhengigheten de tidligere sovjetrepublikkene imellom vil gjøre det vanskelig å bryte ut. Flertallet av SUS-statene selger nemlig mer enn halvparten av det de produserer til andre land i samveldet. Eksporten til land utenfor SUS ligger til sammenligning på bare rundt etpar pro­ sent av produksjonen for de fleste medlemsstatene.

Det er i første omgang spørsmålet om hva som skal skje med den enorme sovjetiske militærmaskinen som skaper strid mel­ lom medlemmene av det nye samveldet. En stående styrke på nærmere 4 millioner mann står plutselig uten fedreland, uten et flagg å kjempe under og uten noe egentlig oppdrag. For de som fortsatt drømmer om å gjenreise det gamle, må en slik styrke nødvendigvis være tiltenkt en hovedrolle. De nye sta­ tene ser derfor med stor skepsis på at et av sovjetstatens vik­ tigste maktorganer fortsatt er intakt. (Kommunistpartiet er 183

blitt forbudt og den forhatte etterretnings- og overvåkningstje­ nesten KGB er oppløst.) For det internasjonale samfunn er det selvsagt av særlig interesse at denne styrken disponerer ver­ dens største lager av kjernefysiske våpen ved siden av USA. Allerede på det første møtet etter at Sovjetunionen er opp­ løst, i Minsk i Hviterussland, erklærer flere av statene at de ønsker å oppløse denne styrken og opprette sitt eget forsvar. Allerede i februar 1992 er det klart at også Russland ønsker sin egen hær, og dermed er saken i virkeligheten avgjort. Hvordan denne oppdelingen i praksis skal foregå, skal imid­ lertid vise seg å bli et meget vanskelig spørsmål. Den mest alvorlige konflikten oppstår mellom Russland og Ukraina i spørsmålet om hva som skal skje med de omfattende flåtestyr­ kene i Svartehavet. Svartehavsflåten har sitt hovedkvarter i byen Sevastopol på Krimhalvøya, som er en del av Ukraina. De ukrainske myndighetene hevder derfor at denne styrken må inngå i det nasjonale forsvaret de ønsker å opprette. Det som gjør det hele ekstra brennbart er at Krimhalvøya selv er et hett stridstema mellom de to statene. Området ble overført fra Russland til Ukraina i 1954 under heller tvilsomme omsten­ digheter. Det var daværende partisjef Nikita Krustsjov (ukrai­ ner) som ga halvøya «som gave» til ukraineme for å markere 300 års union mellom de to nasjonene. På dette tidspunktet var det store flertallet av befolkningen på Krim russere, og Ukraina hadde ingen «historisk rett» på området. Utover vin­ teren og våren 1992 kommer det stadig klarere krav fra russisk side om at den omstridte halvøya må gis tilbake. Når dette skrives, er det fortsatt ikke blitt noen løsning på konflikten. I spørsmålet om flåtestyrkene er det likevel blitt enighet om en deling mellom de to statene.

Et annet sentralt konfliktspørsmål i det nye samveldet gjelder det økonomiske samarbeidet. Selv om statene som nevnt er svært avhengig av å handle med hverandre, er det stor uenig184

het om hvordan den økonomiske politikken skal legges opp. Også her er det Russland og Ukraina som i første rekke kom­ mer på kollisjonskurs. Konflikten gjelder først og fremst tids­ planen for overgang til markedsøkonomi. Trass i protester fra ukrainsk side beslutter den russiske presidenten Boris Jeltsin å slippe prisene fri fra nyttår 1991/92, noe som fører til at andre republikker får betydelige pengeproblemer. Forklaringen er at det er Russland som har overtatt de sovjetiske rubel-trykkeriene og at andre stater i samveldet får overført for lite penge­ sedler i en situasjon med sterkt økende priser og lønninger. I Ukraina beslutter myndighetene etter dette å innføre spesielle kuponger som erstatning for penger, og arbeidet med å innføre en egen pengeenhet settes i gang for fullt. Konflikten mellom de to viktigste statene - Russland med 147 millioner innbyggere og Ukraina med 53 millioner - er den mest alvorlige trusselen mot Samveldet av Uavhengige Stater. Men skepsis og mistro overfor giganten Russland gjør seg gjeldende også hos samtlige av de andre medlemsstatene. Dette henger i første rekke sammen med at det er den russiske staten som først og fremst knyttes til den tidligere så forhatte sovjetiske sentralmakten. Det faktum at det var den russiske presidenten som gikk i spissen for å legge Sovjetunionen i graven, synes i denne sammenhengen å ha mindre betydning. Skepsisen overfor Russland har i hovedsak tre årsaker:

- At Russland er totalt dominerende både i folketall og land­ område. (Mer enn halvparten av innbyggerne i det nye sam­ veldet bor i Russland.) - At det er Russland som tar over de fleste av Sovjetunionens funksjoner i det internasjonale samfunnet. (Det faste medlem­ skapet i FNs Sikkerhetsråd er ett eksempel.) - At russiske myndigheter ved flere anledninger gir uttrykk

185

for at de ser det som sin oppgave å forsvare rettighetene til de millioner av russere som bor i andre SUS-stater. Det er i denne sammenhengen kommet trusler om direkte våpenmakt fra Russlands side. (Hovedgrunnen til dette bosettingsmøn­ steret er en bevisst «russifiserings»-politikk fra de sovjetiske myndighetene for å øke sin politiske kontroll rundt om i lan­ det. Kasakhstan har f.eks. hele 40 prosent russere i sin befolk­ ning. Kirgistan har rundt 25 prosent, mens Ukraina har 20 prosent.)

Konflikten i Moldova (se kapittelet Den vanskelige friheten) er det kanskje mest dramatiske eksemplet på hvilke problemer forholdet mellom russere og andre nasjonaliteter kan skape. Mellom det rumenske flertallet og det slaviske (hovedsakelig russiske) mindretallet oppstår det blodige sammenstøt, noe som fører til at sistnevnte oppretter sin egen republikk, Dniestr-republikken, i den østlige delen av landet. I skrivende stund er utfallet av denne konflikten uvisst etter at myndighe­ tene i Moldova har erklært at landet er i krig med Russland. Det blir også hevdet at den russiske 14. armé i Moldova har vært innblandet i kampene. Russiske myndigheter har benek­ tet dette, men har på den annen side svart at de ikke kan se rolig på at Dniestr-republikken blir knust av moldoviske styr­ ker. Konflikten er også et skremmende eksempel på at rus­ siske styrker som fortsatt er stasjonert i store deler av den tid­ ligere Sovjetunionen kan bli dratt inn i konflikter i andre stater i samveldet. Selv om det i hovedsak ligger utenfor rammen av denne boken, vil jeg også nevne den muslimske delen av den tid­ ligere Sovjetunionen som en mulig kilde til splittelse av det nye samveldet. I et gigantisk område fra Aserbajdsjan på vest­ siden av Det kaspiske hav til Kasakhstan som grenser mot Kina og Mongolia utgjør muslimene et klart flertall av befolk-

186

ningen. Blant de rundt 60 millioner muslimene i dette tidligere muslimske kjerneområdet pågår det nå et voldsomt religiøst oppsving etter mange tiår med sentralstyring og kommunis­ tisk meningsundertrykkelse. I denne situasjonen er det natur­ lig at det pågår en orientering bort fra Moskva og i retning av de viktigste muslimske landene - Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia. Dette er også et historisk kappløp mellom de to hovedret­ ningene innen islam - de ytterliggående (fundamentalistene), i første rekke representert ved Iran, og de moderate, som Tyr­ kia og Saudi-Arabia. For Samveldet av Uavhengige Stater er likevel det viktigste at mer enn halvparten av medlemsstatene er i ferd med å orientere seg i en annen retning, religiøst og kulturelt.

Mye tyder på at de som var pessimistiske på vegne av det nye samveldet kommer til å få rett. I en overgangsperiode kan dette statsforbundet likevel fortsatt spille en stabiliserende rolle på veien fra det kommunistiske Sovjetunionen til en uviss ny virkelighet. Selv om de økonomiske reformene som er satt i gang rundt om i de enkelte medlemslandene skulle lykkes uten alvorlige tilbakeslag, er det langfra sikkert at Ves­ tens politiske og økonomiske system kommer til å dominere i hele det falne imperiet. I de store muslimske områdene av det nye samveldet er det som nevnt sterke krefter som føler seg mer tiltrukket av andre verdier. Men om dette veivalget er en kilde til bekymring hos mange i vest, så er frykten for fullt økonomisk sammenbrudd og kaos en langt større hodepine. I et drama der stadig økende fattigdom, sult og nød går hånd i hånd med manglende politisk stabilitet, nasjonalisme og en enorm militærmaskin med en usikker fremtid er det naturlig at skrekkscenariene er mange og gruvekkende. De veldige atomvåpenarsenalene og de mange kuppryktene og andre påminnelser om at det fortsatt er mange som ønsker seg tilbake til «de gode gamle dager» gjør

187

ikke akkurat utsiktene lysere. Utviklingen i det tidligere Sov­ jetunionen er med all grunn den største kilden til bekymring for det nye Europas sikkerhet og fremtid.

Russisk hestekur Scenen står som et monument over den ufattelige utviklingen byen har gjennomgått de siste årene. I området rundt den kjente leketøysbutikken Detskij mir (Barnas verden) rett over­ for det engang så fryktede KGB-hovedkvarteret i hjertet av den tidligere kommunisthovedstaden florerer nå kapitalismen i sin aller mest rendyrkede form. Tusener av mennesker har opprettet sitt lille provisoriske «utsalg» rett på gata der de til­ byr alt fra vodka og kaviar via gamle skjorter og sko til krys­ tall og moteklær i skinn. Det er et dekret fra Russlands presi­ dent Boris Jeltsin om adgang til fri gatehandel som har sluppet flodbølgen løs. Flertallet av selgerne har skaffet seg varene sine ved å stå i kø fra tidlig morgen i de statlige butikkene i byen, der prisene fortsatt er forholdsvis moderate. Resten pro­ duserer selv eller selger ut «arvesølvet» bit for bit for å holde nøden på avstand enda en stund. Moskvas «gatekapitalisme» er en ytterst synlig, men like­ vel svært beskjeden del av et økonomisk eksperiment som har historisk rekkevidde og betydning. Ved årsskiftet 1991/92 våger den russiske presidenten det spranget sovjetiske politi­ kere og økonomer har rygget tilbake for i årevis: Prisene slip­ pes fri på de aller fleste varer, og fri handelsvirksomhet til­ lates. En hel verden holder pusten av frykt for hvilke krefter som kan bli utløst. Advarslene er av en slik art at selv urkraften Jeltsin må føle beslutningen som en umenneskelig påkjen­ ning. På den annen side er utviklingen i landet nå så faretru­ ende at ethvert alternativ fortoner seg minst like lite forlok­ kende. Forbildet for den russiske «hestekuren» er det reformprogrammet de polske myndighetene satte i gang nøy-

188

aktig to år tidligere. President Jeltsin og hans regjering merker seg derfor med glede følgende uttalelse fra den polske presi­ denten Lech Walesa i hans nyttårstale ved inngangen til 1992: «Køene er forsvunnet. Butikkhyllene er fulle. Pengene har fått en fast verdi.»

Den russiske «sjokkterapien» fører som ventet til en voldsom prisøkning - 300-400 prosent bare den første måneden. Rus­ sernes gjennomsnittlige levestandard faller dermed med 1718 prosent innen utgangen av januar. Bare en enorm misnøye med det gamle systemet og en sterk visshet om at dette er den eneste veien å gå, kan forklare at det sosiale opprøret mange har spådd ikke kommer. «Vi må være tålmodige,» sier folk og viser en politisk disiplin vestlige regjeringer bare kan drømme om. Enkelte demonstrasjoner i Moskva og andre byer finner riktignok sted, men oppslutningen er beskjeden. Forsøkene på å blåse liv i de gamle kommunistiske guder er ytterst mislyk­ ket. Likevel er det helt klart at en slik økonomisk utvikling bare kan tåles over en meget kort tid. Dette er «sannhetens øyeblikk» - for Boris Jeltsin og for det nye Russland. Men, nøyaktig som i Polen, viser det seg at utviklingen begynner å snu i løpet av etpar-tre måneder. Allerede i februar begynte pengenes - rubelens - verdi å stabilisere seg etter et voldsomt kursfall da prisene ble frigitt. Og i løpet av våren begynner enkelte priser å stabilisere seg, selv om inflasjonen fortsatt ligger på rundt 30 prosent. Men prisnivået er meget høyt etter russisk målestokk. Det mest gledelige er likevel at privathandelen blomstrer og at det endelig finnes noe å få kjøpt i et land der varemangelen har vært akutt i mange år. Men bildet er selvsagt ikke entydig. Det er store forskjeller i reformutvikling mellom de ulike områdene av verdens største land - forskjellene mellom by og land er også meget store. Et av de største problemene er at hele transportsystemet er håp­ løst nedslitt. I tillegg forsvinner en stor del av varene på veien 189

mellom produsent og forbruker fordi hele distribusjonssyste­ met er sterkt dominert av mafia og gjennomsyret av offentlig korrupsjon. Den verdenskjente svenske sovjeteksperten Anders Aaslund som har vært rådgiver for den russiske regje­ ringen under utarbeidelsen av reformprogrammet, er likevel optimist. I et intervju med det svenske telegrambyrået TT våren 1992 sier han det slik: «Det er på høy tid å ta Boris Jeltsins reformpolitikk på alvor. Det vi nå ser er det store systemskiftet fra marxismenleninismen til markedsøkonomi, og jeg tror at det kommer til å lykkes.» Aaslund er helt overbevist om at den eneste veien å gå for Russland er å gjennomføre hurtige og drastiske økonomiske reformer. «En forsiktig og trinnvis fremgangsmåte vil føre til omfat­ tende korrupsjon og mafiavelde,» sier han. Den svenske eksperten tror ikke den russiske hestekuren vil føre til en sosial eksplosjon i landet, slik mange har spådd: «Det som slår meg er hvor lite sosial uro det har vært. Folk er utrolig tålmodige. De fleste virker overrasket over at de fak­ tisk har overlevd opphevelsen av priskontrollen. Folks tålmo­ dighet vil holde i enda seks til tolv måneder. Etter det må man se resultater, men det tror jeg skal gå,» sier Anders Aaslund i intervjuet med det svenske telegrambyrået.

Men de russiske myndighetene er selvsagt smertelig klar over at stabilisering av priser og pengeverdi og etablering av et pri­ vat marked for forbruksvarer, er en svært liten del av arbeidet med å innføre markedsøkonomi. For nøyaktig som i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn tårner problemene seg opp når det blir snakk om de virkelig tunge oppgavene: effektivisering av de enorme, ulønnsomme statsbedriftene og privatisering av landets jordbruk. Her stiller Russland med en dobbel ulempe i forhold til de tre landene i Sentral-Østeuropa. For det første 190

har mer enn 70 år med kommunisme renset landet fullstendig for alt som heter kjøpmannsånd og markedstradisjon. Særlig alvorlig er situasjonen i landbruket der den brutale sovjetiske kollektiviseringen i praksis har utryddet den russiske bonde­ standen: Det vil trolig derfor ta flere tiår før landet eventuelt kan innta sin rettmessige plass blant verdens ledende jordbruksnasjoner. Kontrasten til Polen, der landbruket i svært liten grad ble kollektivisert, er skrikende. For det andre er dimensjonene og dermed også problemene så utrolig mye større i et kjempeland som Russland enn i andre stater i den tidligere Østblokken. Når det gjelder det siste er det imidlertid enkelte som mener at landets størrelse og store folketall nettopp er dets styrke i reformarbeidet. En av dem er selveste sjefsarkitekten bak det russiske reformprosjektet, statsminister Jegor Gejdar. I et intervju med ukemagasinet The Economist 25. april 1992 sva­ rer han slik på spørsmålet om han frykter et sammenbrudd: «Vi tar en sjanse, en temmelig stor en. Trolig ligger våre beste muligheter til å lykkes i det faktum at Russland er meget stort. Vi kan derfor gi utenlandsk kapital spillerom uten å frykte at f.eks. tyskere eller franskmenn kjøper opp landet vårt. Det er nok til alle. Og Russland er attraktivt. Det finnes risikovillig kapital, og Russland er det beste sted man kan investere, med enorme markeder som mangler alt. Jeg tror derfor at vi vil oppleve omfattende vestlige investeringen En åpning mot vest og en integrering i resten av Europa er en his­ torisk mulighet ikke bare for Russland, men for Vesten også.»

Men for den vanlige russer må Gejdars uttalelser fortone seg som den reneste svada uten kontakt med landets virkelighet. Selv om president Jeltsins «sjokkterapi» på mange måter vir­ ker etter hensikten, så er prisen fryktelig for millioner av men­ nesker. Det rapporteres om skrikende nød, i mange tilfeller ren hungersnød, i flere deler av landet. Det mest tragiske uttrykk

191

for hvor desperat situasjonen er for mange, er en kraftig økning i tallet på selvmord. Fattige pensjonister utgjør en meget betydelig del av denne statistikken. Innføringen av markedskrefter innebærer også en kraftig nedskjæring av de enorme subsidiene til den statlige storindustrien. Dette får direkte og ytterst alvorlige følger på to områder: - Produksjonen faller «som en stein». Bare den første måne­ den etter at prisene slippes fri går den russiske industriproduk­ sjonen tilbake med hele 17 prosent. Den samlede produksjo­ nen i Russland nærmer seg raskt det nivået den hadde på 1930-tallet! - Arbeidsløsheten stiger kraftig. Som i andre kommunistland var sovjetiske borgere sikret arbeid, noe som førte til at de fleste av landets arbeidsplasser var kraftig overbemannet. Krav om lønnsomhet fører derfor til en drastisk nedskjæring av tallet på ansatte.

Likevel er dette bare en blek forsmak på hva som må komme når myndighetene slipper markedskreftene løs for fullt på den statlige storindustrien - bedrifter med titusener og hundretu­ sener av ansatte. Foreløpig holdes disse bedriftene i live med «kunstig åndedrett», det vil si at størstedelen av de statlige subsidiene opprettholdes. En drastisk fremgangsmåte her vil ifølge ekspertene hos Den internasjonale arbeidsorganisasjo­ nen (ILO) i Genéve føre til at rundt 15 millioner mennesker (15 prosent av arbeidsstyrken) står på gata i løpet av noen få måneder. Et hovedproblem i denne forbindelse er den gigan­ tiske forsvarsindustrien - regnet i antall arbeidsplasser, den klart mest omfattende i verden. Svimlende 8 millioner men­ nesker er ansatt i de rundt 2.500 forsvarsbedriftene, som inkluderer alt fra forskningslaboratorier til kanonstøperier. I en tid med avspenning og nedrustning er det naturlig at slike 192

virksomheter er de første som rammes når markedets lover gjør sitt inntog. Et ikke uvesentlig moment i denne sammen­ hengen er at denne industrien er så nært knyttet til de væpnede styrkenes interesser. Likevel har den russiske ledelsen gått hardhendt til verks, og har skåret ned utgiftene til militær pro­ duksjon med 85 prosent og til militær forskning med rundt 65. Det er ventet at dette fører til at rundt to millioner mennesker innen den russiske forsvarsindustrien står uten arbeid ved årets slutt.

Men selv om den folkelige motstanden mot reformene har vært langt mindre enn ventet, så har president Boris Jeltsin og hans medarbeidere på ingen måte fått gå uhindret frem. I lan­ dets øverste folkevalgte organ, Folkekongressen, er den gamle garde fortsatt sterkt representert, og på kongressens møte i april 1992 setter motstanderne av reformpolitikken inn et voldsomt motangrep. Etter at de folkevalgte under sitt for­ rige plenum i november 1991 ga presidenten vide fullmakter til å sette i gang radikale reformer, prøver de nå å vingeklippe både reformpolitikken og presidentens makt. Men etter storm­ fulle dager med stor dramatikk går Boris Jeltsin, som både er stats- og regjeringssjef, seirende ut av det hele. I mellomtiden har regjeringen truet med å trekke seg og overlate landets styre til sine kritikere. Et av Jeltsins trumfkort er trusselen om å gå over hodet på Folkekongressen og la folket avgjøre reforme­ nes skjebne i en folkeavstemning. Et annet argument som vir­ ker er at Vesten vil trekke tilbake sin økonomiske hjelp hvis reformprogrammet stanses. Stormakten Russland får naturlig nok det aller meste av opp­ merksomheten i den utviklingen som skjer etter Sovjetunio­ nens fall. Men det betyr ikke at reformer og ønsket om en mar­ kedsøkonomi er begrenset til den russiske staten. I prinsippet er myndighetene i de aller fleste av de tidligere sovjetrepu-

193 7 - Drømmen om Europa

blikkene enige i at dette er målet. Men som nevnt er det bety­ delig uenighet om hvordan målet skal nås. Først og fremst gjelder denne uenigheten de to største av statene i det nye samveldet, Russland og Ukraina. Det økonomiske «limet» som i første rekke holder statene sammen er en felles penge­ enhet, rubelen, og som tidligere nevnt: en omfattende innbyr­ des handel. Men i skrivende stund er den såkalte «Rubelsonen» - det området der rubelen brukes - i ferd med å brytes opp. Myndighetene i Ukraina har allerede gitt klar beskjed om at de vil innføre sin egen valuta, Grivna, i løpet av høsten. Andre stater har mer eller mindre klart antydet at de vil følge etter. Den økonomiske politikken rundt om i Samveldet av Uav­ hengige Stater bærer naturlig nok også sterkt preg av de pro­ blemene og forskjellene som finnes. Med borgerkrig og borgerkriglignende tilstander i flere områder og fortsatt sterk dominans fra representanter for det gamle regimet i mange av statene, er det innlysende at den økonomiske utviklingen er svært forskjellig. Sett i et større europeisk perspektiv er det først og fremst den økonomiske utviklingen i Russland som blir avgjørende. Vik­ tig for det nye Europa er selvsagt også reformene i Ukraina, en ny storstat i vår verdensdel med mer enn 50 millioner innbyg­ gere. Lengst fremme i reformutviklingen i det tidligere Sov­ jetunionen er likevel de tre baltiske statene, som altså ikke er med i Samveldet av Uavhengige Stater. Estland, Latvia og Litauen blir i mange sammenhenger nevnt på linje med Polen og Tsjekkoslovakia når det gjelder den økonomiske reformpo­ litikken.

Del 3

Et nytt jernteppe?

Nådegaver og høye tollmurer «Vi i vår generasjon er jo vokst opp med sympatien og med­ følelsen for de stakkars menneskene bak Jernteppet. Vi ønsket så intenst at de en gang kunne bli fri og at de kunne få nyte demokratiets goder, slik som vi forstår det. Vel, nå er vi i den situasjon at denne drømmen er i ferd med gå i oppfyllelse, men opplever altså det paradoksale at vi her i Vesten vanske­ liggjør en slik utvikling ved vår uvilje mot å slippe de nye demokratiene i øst inn på våre markeder.» Det er ingen vennskapsorganisasjon eller frittalende politi­ ker som kommer med denne kraftsalven. Mannen er tvertimot sakkunnskapen og objektiviteten selv. Vår samtalepartner Eirik Svindland er nemlig seniorforsker ved det prestisjetunge Tyske Institutt for Økonomiforskning i Berlin. Den norske forskeren har tilbrakt de siste 20 årene ved dette instituttet og produserer til daglig rapporter for tunge oppdragsgivere som EF-kommisjonen i Brussel og den tyske regjeringen. Han mener en åpning av det vesteuropeiske markedet for land­ bruksprodukter, tekstiler, stål og enkelte andre varer østfra vil være det klart mest effektive bidrag til de østeuropeiske reformprogrammene: «Men vi vet også at dersom vi går til et slikt skritt, så går det på bekostning av norske bønder - av metallindustrien i Vesteuropa, for å ta etpar eksempler. Vi får altså en konkur­ ranse som vi hittil ikke har hatt - en konkurranse som vil berøre deg og meg, direkte eller indirekte. I motsatt fall må vi 197

bare innrømme at vi, gjennom våre regjeringer kjøper oss fri fra en slik utvikling ved å gi penger eller annen hjelp ut fra det samme motto som vi hele tiden har gitt u-hjelp: Hjelp deg selv bak våre tollmurer,» avslutter den norske forskeren Eirik Svindland. «Et nytt Jernteppe» er et uttrykk som ofte er blitt brukt etter at det gamle i piggtråd og betong ble fjernet. En av de som har vært særlig krass i sin kritikk av EF og de vestlige regjering­ ene, er den polske presidenten Lech Walesa. Under mitt inter­ vju med ham høsten 1991 uttrykte han sin misnøye slik: «Vesten var med oss da vi sloss mot kommunistene. Og da vi hadde bekjempet kommunismen tjente de vestlige landene enorme summer ved at de kunne redusere sine forsvarsutgif­ ter. Men nå når vi sliter desperat med å overvinne de økono­ miske følgene av det gamle systemet, opplever vi at EF-landene og andre land i Vesteuropa stenger sine markeder for våre produkter og gjør det umulig å få hjulene i gang. Vesten skal være alene om å tjene penger - vi får ikke muligheter til det. Dette er urettferdig spill.» Men selv om Lech Walesa uttrykker seg krassere og mer populistisk enn de fleste andre, så har innholdet i hans kritikk støtte hos samtlige regjeringer i den tidligere Østblokken. Selv en mild intellektuell som den tidligere tsjekkoslovakiske statssjefen Våclav Havel har advart mot det han kaller «å gjøre folkene i øst til annenklasses europeere».

Vinneren av sommerens parlamentsvalg i Tsjekkoslovakia, tidligere finansminister Våclav Klaus, sier det slik i et intervju med avisen «The European» 25. oktober 1991: «Vi er skuffet over motviljen hos EF-landene mot å åpne sine markeder for tsjekkoslovakisk, ungarsk og polsk eksport. Jeg tror ikke det er andre presserende internasjonale oppgaver som står i veien for et slikt tiltak. Motviljen hos disse regje­ 198

ringene skyldes snarere det bedrøvelige faktum at kortsiktige særinteresser hos visse grupper i disse landene har vist seg å veie tyngre enn disse regjeringenes ekte støtte til de nye demokratiene i det østlige Europa. Vi er overbevist om at våre økonomiske reformer vil gi positive resultater uten vesentlig pengestøtte fra Vesten. Men vi trenger fri handel, noe som utvilsomt også er i det vestlige Europas interesse.»

Hva har så Vesten gjort for de tidligere Østblokklandene etter at de kastet av seg sitt kommunistiske åk? Hva er realitetene bak den beske misnøyen hos ledere som vestlige regjeringer gjeme trykker til sitt bryst og uttrykker den varmeste støtte til? I all hovedsak at de har god grunn til å være skuffet og mis­ fornøyd. For det har vist seg å være lang vei fra festtaler til vir­ kelighet når det gjelder viljen til å hjelpe det østlige Europa på fote igjen. Når det gjelder direkte hjelp, har vestlige land og banker til nå sagt seg villige til å stille rundt 220 milliarder kroner til dis­ posisjon for landene i den tidligere Østblokken (eks-Sovjetunionen ikke medregnet). Men bare en femdel (omlag 44 mil­ liarder) er gaver. Resten er kreditter, og kreditter må som kjent betales tilbake. Og av dette relativt beskjedne gavebeløpet er foreløpig bare mellom 10 og 20 prosent utbetalt, ifølge Det Internasjonale Institutt for Sammenlignende Økonomi i Wien. At enkelte regjeringer i tillegg har en noe spesiell definisjon av ordet hjelp, viser tilfellet Østerrike, der «pengehjelpen» til nabolandet Ungarn går til å bygge ny motorvei mellom Wien og Budapest. Den Europeiske Utviklingsbank i London, som skulle være selve lokomotivet for vestlige investeringer i det østlige Europa har knapt kommet ut av startgropen etter at den ble grunnlagt av 30 vestlige land i 1991. Ifølge kritikerne er denne institusjonen blitt topptung og lite effektiv med ufor­ holdsmessig store utgifter til egen drift. Det tiltaket som kanskje monner mest av støtten fra vest er 199

den såkalte Paris-klubbens vedtak om å slette halvparten av Polens skyhøye utenlandsgjeld på 190 milliarder kroner. Men heller ikke dette har i første omgang gjort livet lettere øst for det tidligere Jernteppet. Polakkene må nemlig nå innfri sine lån fullt ut, mens de tidligere hadde sterkt reduserte avdrag bare 16 prosent av det egentlige avdragsbeløpet. I tillegg har altså vestlig næringslivs interesse for de nye markedene i øst vært en dyp skuffelse for de nye myndighetene. I skrivende stund er det som tidligere nevnt bare investert rundt 80 milli­ arder kroner i det østlige Europa - av dette har altså 50 prosent av investeringene havnet i Ungarn. For å sette disse beløpene i et visst perspektiv, vil jeg trekke en parallell til et annet program for gjenoppbygging i Europa: USAs «Marshall-hjelp» til de vesteuropeiske landene etter den annen verdenskrig. Programmet pågikk i fire år, og i løpet av denne tiden fikk Europa hjelp til en verdi av nærmere 90 milli­ arder kroner etter datidens pengeverdi. Nåverdien av denne hjelpen er rundt 400 milliarder kroner - altså nesten ti ganger så mye som det østlige Europa til nå, tre år etter kommunismens fall, har fått tilsagn om. At USA også hadde klare politiske og ideologiske motiver for å gi hjelp til sine europeiske venner, er selvsagt et moment i denne sammenheng. På den annen side bør det vel være rikelig med grunner, både egennyttige og ideolo­ giske, til at Vesteuropa bør være interessert i å få det tidligere kommunistiske øst på fote igjen så raskt som mulig.

Men hovedgrunnen til østeuropeemes skuffelse er altså ikke først og fremst at investeringene og det store hjelpeprogrammet uteblir. De påpeker ganske enkelt at de finner det urimelig at EF og andre vesteuropeiske land er så lite villige til å lage åpninger i sine tollmurer for produkter østfra. Den såkalte «Europa-avtalen» - EFs assosiasjonsavtale med Polen, Un­ garn og Tsjekkoslovakia - fastsetter da også svært beskjedne importkvoter for de enkelte EF-land. 200

Det er særlig matvarer de tidligere Østblokklandene ønsker å eksportere til Vesteuropa. På dette området ligger det da også enorme muligheter, særlig i de veldige svartjordsområdene i det tidligere Sovjetunionen. De fleste landene i øst har hatt svært gode avlinger de siste par årene. Både i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Bulgaria og Romania har det vært rekordavlinger på kom. Landbruksproduktene kunne derfor ha være en reddende engel for de nye myndighetene i øst. Men det har altså vist seg umulig å få omsatt markens grøde i det disse landene trenger mest av alt: klingende vestlig valuta. Hva er så hovedgrunnen til den steile vestlige holdningen på dette området? Et av Europas ledende fagmiljøer når det gjel­ der landbruksforskning, den flernasjonale GIRA-gruppen, pekte i en rapport i fjor sommer på EF-landenes egen land­ brukspolitikk som den viktigste årsaken. «Kjernen i proble­ met er de enorme komlagrene rundt om i EF-landene - et komoverskudd verden aldri har sett maken til,» heter det i rap­ porten. På dette tidspunktet lå det rundt 30 millioner tonn kom på lager, i tillegg til 750.000 tonn kjøtt og nesten like mye smør - alt solid subsidiert av EF-landenes skattebetalere. Ifølge GIRA-gruppens rapport vil dette fortsette å vokse i minst tre år. Gruppen advarer sterkt mot en slik utvikling, sær­ lig fordi den mener det ligger an til en voldsom økning i jord­ bruksproduksjonen i det østlige Europa de nærmeste årene. «Produksjonen i dette området er nå uforholdsmessig lav, og privatisering og modernisering av landbruket vil gjøre drama­ tiske utslag, heter det i rapporten. Ekspertene i GIRA mener også at det nettopp er produksjonen av landbruksvarer som er de tidligere øststatenes store mulighet til å forbedre sin van­ skelige økonomiske stilling. «Derfor er det så viktig at EF ikke låser seg fast i sin nåværende politikk, med overproduk­ sjon og avvisning av produktene fra det østlige Europa,» heter det i rapporten, som konkluderer slik: «Dersom EF unnlater å ta hensyn til denne utviklingen, kan

201

Vesteuropa bli nødt til å betale en mye høyere pris i form av et utarmet Østeuropa med stadig større sosiale problemer og et stadig økende antall mennesker som gir seg på vandring for å søke et bedre liv i vest.» I en artikkel i Aftenposten 20. mars 1992 peker den norske økonomieksperten Ame Jon Isachsen på at åpning for import av landbruksprodukter fra Østeuropa kan ha mange positive sider - ikke bare økonomiske. Isachsen, som er professor i internasjonal økonomi ved Handelshøyskolen BI, skriver blant annet: «Den intense dyrkingen av jorden i vest skaper store for­ urensingsproblemer. Om de store og fruktbare områdene i øst igjen leverte mat til Vesteuropa, ville forurensingsproblemene bli mindre. Det skyldes at behovet for kunstgjødsel og for­ urensende plantevernmidler er mindre når velegnede jord­ bruksområder legges under plogen. Dessuten er bosetningen i disse områdene langt mer glissen enn i jordbruksområdene i vest. Det betyr at lokal forurensing har mindre skadevirkning fordi færre mennesker berøres. Om det blir sving på produk­ sjonen, blant annet i den fruktbare svartjorden sør for Balti­ kum, vil prisen på mat bli lavere i hele Europa. Mens import av mat i 1990 tok omtrent 20 prosent av all hard valuta i det tidligere Sovjetunionen, ville friere markedsadgang i vest relativt hurtig kunne føre til at landsbrukssektoren ble en sek­ tor med netto valutainntjening for bl.a. Russland, Kviteruss­ land og Ukraina.» St. Petersburg, Russland - 10. februar 1992. Fem amerikanske Herkules transportfly går inn for landing på byens internasjo­ nale flyplass. I flyenes buk ligger rundt 250 tonn mat og medi­ siner - stridsrasjoner som ble til overs etter krigen mot Sad­ dam Husseins Irak. Forsendelsen er starten på en omfattende luftbro som i løpet av to uker skal bringe rundt 2.500 tonn hjelpesendinger til kriserammede områder i Samveldet av

202

Uavhengige Stater. Luftbroen som er satt i verk av EF og USA får stor internasjonal oppmerksomhet. Da de første flyene tar av fra Frankfurt Lufthavn i Tyskland er både EF-formannen og den amerikanske utenriksministeren tilstede. Men selv om alle er enige om at det er både riktig og posi­ tivt at slike hjelpeaksjoner settes i verk, så blander det seg også kritiske røster inn i koret. «Dette får lett preg av propagandanumre som dekker over det faktum at det gjøres lite som virkelig monner for de tidligere kommunistlandene,» hevder enkelte kritikere. Ren nødhjelp er da også bare en av tre hovedtyper av støtte de russiske myndighetene har bedt om. De to andre er støtte til landets betalingsbalanse, og støtte til å stabilisere valutaen - rubelen. Førstnevnte er viktig for å hin­ dre at landet går tom for fremmed valuta og ikke kan kjøpe helt nødvendige varer fra utlandet. SistneVnte er en helt grunnleggende forutsetning for å kunne komme i gang med en effektiv reformpolitikk - både fordi det er nødvendig å stabi­ lisere kursen i forhold til en omfattende spekulasjon hjemme, og fordi pengene må sikres en rimelig kurs i utlandet. En omfattende økonomisk hjelpepakke fra de vestlige land, som ble kunngjort med brask og bram i begynnelsen av april i år, har til nå bare i ytterst beskjeden grad kommet det kriseram­ mede Russland til gode. I første omgang ble pakken på impo­ nerende 150 milliarder kroner lagt på is fordi de russiske myn­ dighetene ikke ville innfri de strenge betingelsene som ble knyttet til den. Etter det økonomiske verdenstoppmøtet (G7) i Miinchen i sommer ser det likevel ut til at de omfattende kre­ dittene etter hvert blir utbetalt, i første om gang for å bidra til å stabilisere kursen på rubelen. På lang sikt er kanskje likevel det som kalles «teknisk hjelp» det nyttigste Vesten gjør for Russland. Det vil i første rekke si opplæring og utdannelse i hvordan man skal få en markedsøkonomi til å fungere. Men med de problemene Russland og de andre statene i det tid­ ligere Sovjetunionen står overfor, er dette langtfra nok.

203

Stadig flere politikere og kommentatorer i vest tar nå til orde for «en ny Marshall-hjelp» - et kriseprogram som virkelig gir noe å bygge på. Det man til nå har satt i verk er i all hovedsak ren brannslokning. Og advarslene om hva som kan skje der­ som Vesten fortsetter å basere sin politikk overfor det østlige Europa på nådegaver og høye tollmurer, blir mer inntrengende for hver dag som går.

Frihet og nye stengsler Europa, en ganske alminnelig natt sommeren 1992: - På «Den grønne grense» mellom Ungam og Østerrike blir en sigøynerfamilie fra Romania stanset av østerrikske grense­ vakter og sendt tilbake dit de kom fra. De nye, strenge reglene for politisk asyl gjør at familien må vente utenfor Østerrikes grenser mens deres søknad om politisk asyl blir behandlet. - Utenfor en liten fiskerlandsby på Italias østkyst blir et lite fiskefartøy fanget inn av de kraftige lyskasterne til en grensepatrulje. Den lille båten viser seg å være full av albanske flykt­ ninger som bare må rette seg etter politiets ubønnhørlige ordre: Tilbake til Albania! - Ved grenseelven Oder mellom Tyskland og Polen blir tre unge russere oppdaget idet de vasser i land på tysk side. Rus­ serne prøver å flykte inn i skogen, men overgir seg da grense­ vaktene skyter i lufta og kommanderer dem til å stanse. Rus­ serne kjenner ikke sine asylrettigheter, og lar seg føre tilbake over en av grensebroene til polsk territorium. Det var Vestens velstand og verdier de satset sine liv og sin fremtid på da de feide de forhatte kommunistregimene ut i his­ toriens mørke. Nå er de blitt smertelig klar over at deres ufat-

204

telige revolusjon bare var ett av mange skritt på veien mot dette målet. Mange av dem har allerede gitt opp å skape seg en bedre fremtid i sitt hjemland - i hvert fall de nærmeste årene. «Og når velstanden ikke kommer til oss, så får vi komme til velstanden,» tenker stadig flere, og våger det store spranget mot vest. Men mange - svært mange oppdager til sin gru at døren til «paradiset» slett ikke står vid åpen. For dem som sat­ ser eiendom og alt de har for å prøve lykken i vest, kan for­ søket vise seg å bli livets største feilgrep. Det enkelte har kalt «Europas nye Jernteppe» har altså mange ansikter. Den sterkt voksende motstanden i det vestlige Europa mot «den nye folkevandringen» fra øst er kanskje det som har fått mest oppmerksomhet. Mellom 10 og 15 millioner mennesker i det tidligere Østblokken har i ulike undersøkelser de siste månedene sagt at de ønsker å flytte til Vesteuropa der­ som dagens økonomiske utvikling i deres hjemland fortsetter. I en undersøkelse som EF-kommisjonen har utført sier 2,5 millioner mennesker over 15 år at de allerede har bestemt seg for å emigrere vestover. Dette er de nakne tall det vestlige Europa må forholde seg til når de legger opp sin økonomiske politikk overfor de nye demokratiene i øst. Men foreløpig synes altså vestlige regjeringer å være mer opptatt av å tette sine grenser enn å bidra så det monner til gjenoppbyggingen i øst. De tre eksemplene først i dette avsnittet var ikke tilfeldig valgt. De tre nevnte landene, Tyskland, Østerrike og Italia, danner tilsammen «frontlinjen» på det europeiske kontinent mot det østlige Europa og har naturlig nok fått hovedtyngden av de problemene som har oppstått. Av disse tre landene står Tyskland i en særstilling, fordi landet tar imot det klart største antallet flyktninger og asylsøkere i Europa. 11991 søkte rundt 260.000 mennesker om politisk asyl i Tysk­ land. I tillegg tok landet imot rundt 300.000 innvandrere, i all hovedsak tyskere som har bodd i det tidligere Sovjetunionen 205

såkalte Volga-tyskere. I år regner man som tidligere nevnt med at tallet på asylsøkere stiger til rundt 500.000 - alt i alt ser tilstrømningen i år ut til å bli på rundt 800.000. På toppen av det hele regner tyske myndigheter med at flere titusener men­ nesker tar seg illegalt inn over grensene i løpet av året. Flere meningsmålinger har vist at et klart flertall av tyskere er imot den økende tilstrømningen og ønsker en endring av landets liberale asylpolitikk. Men å få til en endring av grunnlovens asylbestemmelser har til nå vist seg umulig. Det største regje­ ringspartiet, Kristeligdemokratene, har gått sterkt inn for en endring og har fått meget helhjertet støtte av sitt søsterparti i Bayern, Den Kristeligsosiale Union. Men det største opposi­ sjonspartiet, Sosialdemokratene, har til nå motsatt seg en slik endring. Med sitt flertall i det tyske Forbundsrådet, som har vetorett i lovsaker, kan partiet blokkere en slik lovendring. I stedet har partiet foreslått en rekke ordninger for å redusere behandlingstiden for asylsøknadene, som hittil har vært på opptil to-tre år. Blant annet har partiet tatt til orde for å opp­ rette store samleleire for asylsøkerne med et omfattende og effektivt administrativt apparat som skal kunne behandle søk­ nadene innen seks uker. Dette forslaget har i sin tur ført til sterk kritikk fordi mange mener slike leire ville være en gro­ tesk parallell til nazistenes konsentrasjonsleire. Det har like­ vel vært en klar tilnærming mellom regjering og opposisjon i dette spørsmålet, hovedsakelig i den betydning at Sosialde­ mokratene mer og mer har nærmet seg de to unionspartienes standpunkt. Det er derfor ventet en enighet med det første kanskje allerede innen dette leses. Asylspørsmålet har vært en hovedsak i tysk politikk det siste året, også fordi det er så nært knyttet til det økte fremmedhatet og den sterke fremgangen for de høyreekstreme partiene (se neste kapittel). En annen grunn til at de store partiene i tysk politikk nå begynner å få det travelt med å komme til enighet i dette spørsmålet er at grensekontrollene mellom de fleste EF-lan206

dene etter planen skal fjernes ved nyttår. Åpne grenser og en tysk asyllov som er langt mer liberal enn i de andre landene vil selvsagt trekke nye hundretusener av asylsøkere inn over de tyske grensene. En samordning av asyllovene vil derfor med stor sannsynlighet være en forutsetning for at Tyskland i det hele tatt går med på å undertegne den såkalte Schengen-overenskomsten om å sløyfe kontrollen ved grensene. Det betyr ganske enkelt at den mest sannsynlige utgangen på den intense tyske asyldebatten er at Tyskland i hovedsak oppgir sin liberale asylpolitikk. I øyeblikket har åtte EF-land: Tyskland, Frankrike, Belgia, Luxembourg, Nederland, Italia, Spania og Portugal sagt seg villige til å underskrive en avtale som kan tre i kraft fra nyttår. Mens Storbritannia, Irland, Danmark og Hellas etter pla­ nen skal slutte seg til fra årsskiftet 1994/95. Et samlet Vesteu­ ropa med en samordnet asyl- og innvandringspolitikk vil med stor sannsynlighet være et Vesteuropa som er klart mindre mot­ takelig for nye medborgere utenfra enn dagens. Kritiske røster har brukt uttrykket «Festning Europa» i denne sammenhengen. Tendensen går da også hele tiden i retning av skjerpede innreisebestemmelser på alle områder: økt bruk av visum, bøter til flyselskaper som tar med passasjerer som ikke har papirene i orden, og skjerpet politi-innsats for å hindre ulovlige grensepasseringer, for å nevne noen av tiltakene. På den store asyl- og innvandringskonferansen i Berlin høsten 1991 ble det enighet mellom de 28 deltakerlandene om en kraftig skjerpelse av grenseovervåkningen og en sterkere samordning av innreisepolitikken. Og selv om de østeuropeiske deltakerne på konferansen advarte mot «å bygge nye murer» mot øst, så var også de enige om at en masseutvandring vestover må unngås. De som forlater de tidligere Østblokklandene er da også svært ofte de unge og best kvalifiserte - de som trengs mest i de nye demokratiene når morgendagens samfunn skal bygges opp. Konferansens vert, Tysklands daværende innenriksminister Wolfgang Schåuble, oppsummerte det hele slik: 207

«Det europeiske huset blir et trist sted å bo hvis noen av rommene skal bli overfylte mens andre blir stående tomme. Vi ønsker bevegelsesfrihet og reisefrihet også i fremtiden, men dette kan ikke bety at alle skal ha rett til å bosette seg hvor de vil.» De vesteuropeiske regjeringenes ønske om en mer restrik­ tiv innreisepolitikk synes å være i overensstemmelse med folkemeningen i disse landene. Ifølge en meningsmåling som EFs statistiske kontor utførte i fjor sommer mener 51 prosent av innbyggerne i EF-landene at det er for mange innvandrere i disse landene. 34 prosent sa det er mange, men ikke for mange. Mens bare 9 prosent syntes det ikke er spesielt mange innvandrere. Det europeiske landet som til nå har gått lengst i retning av å skjerpe sine innreisebestemmelser er Østerrike. Dette er et stort paradoks, fordi det nettopp var på grensen til Østerrike de første åpningene i Jernteppet ble laget - våren 1989. De åpningene som de ungarske grensesoldatene laget ble også den fluktveien som tusener av DDR-borgere benyttet seg av i den dramatiske utviklingen som endte med Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd i Østeuropa. Og dette er bare ett eksempel på Østerrikes rolle som de østeuropeiske folkenes venn og redning. Da sovjetiske stridsvogner knuste den ungarske folkeoppstanden i 1956, benyttet hele 180.000 ungarske flyktninger østerriksk jord som gjennomfartsområde - mange av dem slo seg også ned i landet. Da Tsjekkoslova­ kias «Prahavår» led samme skjebne i 1968, kom 15.000 flykt­ ninger til Østerrike. Og under den polske krisen og unntakstil­ standen i 1981 søkte hele 20.000 mennesker tilflukt hos sine østerrikske venner. Men 1. juli 1992 ble det satt en markert sluttstrek for denne tradisjonen. Denne datoen trådte det i kraft en lov som gir adgang til å avvise enhver asylsøker som grensemyndighetene

208

ikke anser som politisk forfulgt. Søknaden blir riktignok tatt imot og oversendt de rette myndigheter for behandling. Men søkeren får ikke bli i landet til behandlingen er avsluttet, slik det har vært til nå. Det betyr i praksis at myndighetene kvitter seg med rundt 90 prosent av de nyankomne. Statistikken viser nemlig at bare 10 prosent av de rundt 30.000 asylsøkerne som årlig har kommet til Østerrike har fått innvilget politisk asyl. Men ordningen innebærer altså en klar fare for at virkelig for­ fulgte blir sendt tilbake til forfølgelse, fengsel eller død. Det drastiske tiltaket fra de østerrikske myndighetene vit­ ner om et nærmest panisk behov for å komme på offensiven i asyl- og innvandringspolitikken. Den sterkt økende misnøyen i befolkningen med denne politikken har som tidligere nevnt ført til at det høyrenasjonale Frihetspartiet har fått en voldsom vind i seilene de siste par årene. At skepsisen overfor utlen­ dinger er stor blant østerrikerne, fikk jeg klart dokumentert da jeg gjorde en rundspørring på gata i Wien i forbindelse med presidentvalget sist vår. Her er noen smakebiter fra denne rundspørringen: Kvinne i 40-årene: «Det kommer altfor mange utlendinger hit nå. Jeg har familie med to barn og har i månedsvis forsøkt å finne en ny leilighet uten å lykkes. Samtidig er det mitt inn­ trykk at det gjøres uforholdsmessig mye for utlendingene.» Mann i 50-årene: «Dette er galskap. Det er nå 200.000 utlendinger i Wien. Samtidig går 200.000 mennesker uten arbeid. Med et slikt regnestykke gir svaret på problemene seg selv!» Eldre kvinne: «Jeg er svært glad for de nye asylbestemmelsene. Alle er fornøyd med dette, ikke bare jeg. Spør hvem som helst her i Wien!»

Den mest dramatiske tilstrømningen av asylsøkere fra det øst­ lige Europa har likevel Italia opplevd. Sommeren 1991 var en hel verden av sjokkerte TV-seere vitner til et flyktningedrama 209

som minnet om DDR-flyktningenes beleiring av den vest­ tyske ambassaden i Praha høsten 1989. Denne gangen var hovedpersonene fortvilte albanske flyktninger som forsøkte å finne en nødhavn på den italienske østkysten. I skip så overfylt at de minnet om fuglefjell, tok tusener av ulykkelige spranget ut i det uvisse i håp om å skape seg et bedre liv for seg og sin familie. Men i stedet for en ny tilværelse i den forjettede Ves­ ten opplevde flyktningene et brutalt møte med den italienske ordensmakten. Den store tilstrømningen av albanere de siste månedene hadde nemlig fått italienske myndigheter til å sette en absolutt siste frist for mottak av flere flyktninger: 31. juli. Da et skip med nærmere 10.000 albanere kom til havnebyen Bari i begynnelsen av august, var derfor dramaet et faktum. I trykkende hete ble de nyankommede stuet inn på Stadion della Vittoria - byens fotballstadion - der de ble holdt som ville dyr i flere dager i påvente av å bli fraktet tilbake dit de kom fra. Italia er ellers mer opptatt av en annen utfordring når det gjelder mottak av flyktninger og innvandrere: strømmen av mennesker fra de nordafrikanske landene - det såkalte Maghreb-området. «Folkevandringen» fra øst til vest har nemlig en ytterst fremtredende parallell i Middelhavsområdet. Fattig­ dom og stor arbeidsløshet i land som Algerie, Marokko, Tuni­ sia og Mauretania får hvert år titusener til å søke en bedre fremtid - hovedsakelig i Frankrike og Italia, men også i Spa­ nia, Portugal og andre europeiske land. Dette er også den vik­ tigste forklaringen på at den franske høyrepopulisten JeanMarie Le Pen og hans parti Nasjonal Front har så sterk frem­ gang.

En folkevandring fra øst til vest i Europa som følge av et øko­ nomisk sammenbrudd i de nye demokratiene i øst - det er det store marerittet for vesteuropeiske regjeringer. Mange har omtalt dette som den største trusselen mot Europas stabilitet og sikkerhet etter at den kalde krigen ble avsluttet. Krig, 210

og sikkerhet etter at den kalde krigen ble avsluttet. Krig, nasjonalisme og dype økonomiske vanskeligheter i det østlige Europa har allerede utløst en flyktningestrøm som har ført til økt fremmedhat og høylytte krav om mottiltak på vestlig side. Et tragisk forvarsel på hva som kan være i vente er utviklingen i det tidligere Jugoslavia der borgerkrigene i Kroatia og Bos­ nia-Herzegovina har ført til den verste flyktningebølge i Europa etter den annen verdenskrig. Men å stenge østeurope­ erne ute løser selvsagt ingen problemer for det nye Europa som helhet. At de vestlige landene i tillegg forsterker proble­ mene ved å tviholde på sine tollmurer, virker skremmende perspektivløst. De økonomiske hjelpetiltakene som er satt i gang for å hjelpe europeerne i øst ut av kommunismens skygge, synes utilstrekkelige og nokså halvhjertede. Mange synes fortsatt å lukke øynene for det faktum at øst og vest nå er i samme europeiske båt.

Den smertefulle gjenforeningen «Muren i våre hoder» «Hva blir resultatet når man krysser en vesttysker med en øst­ tysker?» «En arrogant arbeidsløs!» Sitatet er hentet fra vitseboken «Der Besser Wessi» utgitt på forlaget Forum i Leipzig i det tidligere DDR. Over drøye 50 sider får tyskerne i vest - Die Wessies - gjennomgå «så øra flagrer». Østtyskerne - Die Ossies - er i denne fremstillingen enten ofre for de slemme i vest, eller de som gir igjen som for­ tjent. Etpar eksempler til: Vesttyskeren storsinnet til østtyskeren: «Dere kjemper for mer penger - vi kjemper for æren.» «Stemmer!» sier østtyskeren. «Enhver kjemper for det han mangler!» En skuffet østtysker til en vesttysker: «Dere har brutt de løftene dere ga oss.» Vesttyskeren, trøstende: «Ikke vær lei dere. Dere skal snart få nye!» Etter to års samliv er det lite igjen av hjerteligheten mellom tyskerne i øst og vest. Den ufattelige gjenforeningen ved Ber­ linmuren den 9. november 1989 er blitt et blekt og egentlig nokså uvirkelig minne. En omfattende undersøkelse som ble

212

presentert av ukemagasinet der Spiegel sommeren 1991 (nr. 30/1991) gir et skremmende bilde av hvor stor splittelsen er blitt allerede på dette tidspunktet:

- På en «sympatiskala» fra +5 til -5 gir vesttyskeme sine landsmenn i øst bare 1,1 poeng. Sympatien for franskmenn er langt høyere: 2,0 poeng, mens amerikanerne får 1,9. Ja, til og med russerne har tyskerne i vest mer til overs for enn sine egne landsmenn i det tidligere DDR! - En mer detaljert gjennomgang viser at vesttyskeme tillegger sine nye landsmenn en rekke lite smigrende egenskaper. Tys­ kerne i øst er upålitelige, late, idéløse og lite selvstendige, lyder dommen fra vestlig side.

- Østtyskerne på sin side omtaler tyskerne i vest som arro­ gante og hensynsløse. Her er noen karakteristikker som ble gitt i undersøkelsen: «Arrogante som okkupanter.» - «Ser oss tidligere DDR-borgere som nasjonens dumskaller.» - «Føler seg som seierherrer.» - «Arrogante og går over lik for å nå sine mål.» - «Regner seg som overkloke.» Berlinmuren er borte, men «muren i tyskernes hoder» er altså i høyeste grad fortsatt til stede. Den tyske gjenforeningen er ikke en prosess som ble avsluttet med Tysklands samling. Det vil trolig gå mange tiår før kløften som skilte de to delene av den tyske nasjon er helt borte. For tyskerne i øst var det et sjokk at det som skulle bli en ny tilværelse i frihet og velstand, foreløpig er blitt et mareritt av arbeidsløshet og økonomiske og sosiale problemer. For vesttyskeme som gledet seg over at den tyske drømmen om enhet i frihet så plutselig og uventet ble til virkelighet, er det en dyp skuffelse at «hundreårsoppgaven» med å samle Tyskland foreløpig bare har ført til ned­ gangstider og pessimisme. Markeringen av den første års­

213

dagen for Tysklands samling - den 3. oktober 1991 - sto der­ for i sterk kontrast til den store jubelfesten ett år tidligere. I Dagsnytts utenrikssending denne morgenen oppsummerte jeg situasjonen i følgende kommentar: Det praktfulle fyverkeriet over Brandenburger Tor - flag­ gene som steg til topps på Riksdagsbygningen - og «enighet og rett og frihet» - den tyske nasjonalhymnen fra tusen stru­ per. Vi husker ennå den gripende høytideligheten her i Berlin for nøyaktig ett år siden. Når tiden nå er kommet for å samle tråder og oppsummere denne første etappen av det nye Tysk­ lands historie, må hovedkonklusjonen bli at det har gått dårli­ gere enn de aller fleste hadde ventet. Det mangler fortsatt mye på «enighet og rett og frihet», det er svært mange tyskere vil­ lige til å underskrive på. ENIGHETEN er det i hvert fall så som så med - ettersom tyskerne i øst og vest, ifølge menings­ målingene liker hverandre mye dårligere nå enn da de levde i hver sin stat. RETTEN synes bare delvis å omfatte de tusener av ofre for den østtyske politistaten som ennå ikke har fått erstatning og oppreisning - mens mange av deres bødler fort­ satt går fri og til dels sitter i gode posisjoner. Og snakker man om FRIHET, er det neppe det ordet som ligger nærmest for titusener av mennesker som i praksis sitter som fanger rundt om i tyske asylmottak fordi de ikke tør gå ut om kveldene av frykt for overgrep og trakassering fra nynazister og andre høy­ reekstreme. Men det er likevel de enorme problemene som har oppstått i arbeidet med å få den østtyske økonomien på fote som ska­ per mest bekymring hos ettårsjubilanten Tyskland. For selv ikke de aller største pessimister forsto hvilket fallittbo som skjulte seg bak det døende Honecker-regimets stadig mer des­ perate propagandautspill. Det viser seg nå at den bunnsolide tyske økonomien vakler under de byrdene den er blitt pålagt. Mer enn 300 milliarder kroner er hittil blitt pumpet inn i det syke legemet i øst, men likevel er tegnene til bedring fortsatt 214

svært små. Det mest alvorlige utslaget av disse problemene er den voldsomme arbeidsløsheten i det østlige Tyskland. Mer enn en million mennesker er helt uten arbeid. Ytterligere to millioner går på statlig finansierte arbeidsmarkedstiltak, mens rundt 400.000 arbeider i det vestlige Tyskland og er dag- og ukependlere. Når Tysklands ledende kvinner og menn i dag samles i Hamburg for å jubilere, er det i klar erkjennelse av at Tysklands virkelige samling bare såvidt har begynt. Oppgaven med å få den tidligere kommuniststaten DDR øko­ nomisk på fote har altså vist seg å ha et omfang som har rystet selv den økonomiske giganten Vest-Tyskland i sine grunnvol­ ler. Overføringene er av en størrelsesorden neppe noen annen stat i Europa kunne ha maktet. Ifjor var utbetalingene fra den tyske statskassa på hele 140 milliarder mark - rundt 550 mil­ liarder norske kroner, altså vesentlig mer enn et helt norsk statsbudsjett. I år blir tallet enda høyere: 180 milliarder mark, eller rundt 710 milliarder kroner. Og først neste år kan man begynne å snakke om et oppsving som virkelig monner. Men skal dette oppsvinget fortsette, må pengestrømmen fra vest fortsatt holdes på et meget høyt nivå - rundt 100 milliarder mark i året - i ytterligere sju-åtte år. For tyskerne i vest har gigantoverføringene gitt seg helt konkrete utslag, i form av høyere skatter, priser og avgifter - kort sagt: mindre å rutte med. Dermed er det også sørgelig lite igjen av deres solidari­ tet med sine fattigere søstre og brødre i øst. Det kjente meningsmålingsinstituttet INFAS utførte høsten 1991 en måling der folk i det vestlige Tyskland ble stilt følgende spørs­ mål: «Hva er grensen for hvilke økonomiske ofre De er villig til å yte for borgerne i de nye delstatene (Eks-DDR)?» Svaret for to tredelers vedkommende var: «Grensen er allerede nådd!» «Teilen verbindet!» («Å dele knytter oss sammen!») har vært et flittig benyttet slagord det siste året. Slike paroler

215

egner seg i første rekke i festtaler. Ikke fordi innbyggerne i det vestlige Tyskland er uenige i det store felles mål: at den østlige delen av landet skal opp på samme økonomiske nivå som den vestlige. Det er tvert imot en overveldende oppslutning om dette målet. Problemet oppstår når en slik oppgave rammer ens egen lommebok. Da er man straks på leting etter noen andre man mener det er større grunn til å belaste. Når arbeids­ giverne snakker om å dele, tenker de først og fremst på de ansattes lønninger - når arbeidstakeren hører ordet, er det bedriftenes overskudd og lederlønningene han tenker på. Når den vesttyske solidariteten settes på konkret prøve, viser det seg at den vanskelig kan hamle opp med egoismen. Sist vår ble solidariteten satt på en slik prøve - ved det store lønns­ oppgjøret i offentlig og privat sektor i det vestlige Tyskland. (Det østlige Tyskland ligger fortsatt på bare omlag 60 prosent av lønningene i vest. I løpet av fire-fem år skal denne forskjel­ len gradvis utjevnes. Men i denne fasen har de to delene av Tyskland fortsatt hver sine fagorganisasjoner og fører adskilte tariffoppgjør.)

Det vesttyske lønnsoppgjøret 1992 skulle være det avgjørende gjennombruddet for myndighetenes oppfordringer om mode­ rasjon og solidaritet. I månedsvis gjentok kansleren og hans folk sitt budskap om at «dette året er det overhodet ikke rom for økninger i folks reallønn». Uttrykk som «økonomisk unn­ takstilstand» og «en historisk oppgave for vårt land» ble brukt for ytterligere å understreke situasjonens alvor og den enkel­ tes og fagorganisasjonenes ansvar. Likevel opplevde altså lan­ det sin mest omfattende streik i etterkrigstiden. Det var de rundt 2,3 millioner offentlig ansatte som førte an i lønnskam­ pen - tradisjonelt en gruppe som har vært svært tilbakeholdne med å gripe til streikevåpenet. Bare en gang i hele etterkrigs­ tiden, i 1974, hadde de gjennomført en storstreik. Forskjellen mellom tilbud og krav syntes å gi liten grunn til å kaste landet

216

ut i en bitter konflikt: 5,4 prosent lønnsøkning krevde de fag­ organiserte - 4,8 prosent tilbød det offentlige. Dette tilbudet var identisk med den forventede prisstigningen for 1992, og et tall arbeidsgiversiden hadde knyttet svært mye prestisje til i ukene forut for lønnsoppgjøret. Men til tross for denne beskjedne avstanden mellom partene viste det seg altså umu­ lig å finne en løsning. Den 25. april var det klart at et overvel­ dende flertall av de fagorganiserte ønsket streik. Allerede dagen før hadde et av forbundene - de postansatte - satt i gang mindre streikeaksjoner. Mandag den 27. april var så storstrei­ ken et faktum - en streik som skulle vare i elleve dager og ramme en rekke hovedfunksjoner i det tyske samfunnet: flyog togtrafikk, offentlig lokaltransport, sykehus, skoler og bar­ nehager, og sist men ikke minst: renovasjonstjenesten. Og da konflikten ble løst, viste det seg at lønnstillegget ble større enn det fagforbundene hadde krevd under forhandlingene. Men den bølgen av streiker som mange hadde fryktet i Tyskland utover sommeren uteble - hovedsakelig fordi det offentlige oppgjøret ble retningsgivende for de organiserte i privat sek­ tor. Med metallarbeiderne - Europas største fagforbund i spis­ sen - godtok forbund etter forbund et oppgjør som med stort og smått lå på nærmere 6 prosent. Nederlaget for regjeringens moderasjonslinje var et faktum, selv om mange hadde fryktet at dette lønnsoppgjøret skulle bli enda dyrere for Tyskland. Likevel bidro denne storstreiken på flere måter til å forsterke problemene med den tyske samlingen:

- Lønnsøkningene i vest fører til enda større forskjell i lønns­ nivå mellom de to delene av landet. Den vedtatte lønnsutjevningen blir altså enda dyrere. En enda raskere lønnsøkning i øst vil true en rekke små og middelstore bedrifter som allerede balanserer på grensen av sin økonomiske yteevne. - Statens, delstatenes og kommunenes utgifter øker ytterli217

gere. Det blir mindre penger til gjenoppbyggingen i det tid­ ligere DDR. - Inflasjonen øker, noe som bremser den økonomiske veksten i det vesttyske næringslivet - selve motoren i finansieringen av det hele. Folk i det vestlige Tyskland har det meget bra økonomisk. Gjennomsnittslønnen ligger på omlag 14.600 kroner pr. måned (før årets lønnsoppgjør), og skatter, priser og avgifter er til dels betydelig lavere enn i Norge. Tyske arbeidstakere har dessuten den korteste arbeidstiden (37 timer pr. uke) og de lengste feriene (6 uker pr. år) i hele EF-området. Kjøpekraften da streiken startet var forøvrig høyere enn i 1989, da Berlin­ muren falt. Hvordan kunne så de tyske arbeiderne forsvare en storstreik - i en så spesiell situasjon for landet? Delvis ved at flere av gruppene i det offentlige er blitt hengende etter i lønnsutviklingen de siste årene. Delvis ved et argument om at arbeidsgiverne har betalt en altfor liten del av kaka for gjen­ oppbyggingen i det østlige Tyskland. Begge deler har til en viss grad noe for seg. Det er også et faktum at selv forbunds­ kansler Kohl har uttrykt skuffelse over at vesttysk næringsliv har vært så avventende med å investere i det tidligere DDR. Men slike argumenter til tross: Det tyske lønnsoppgjøret 1992 er først og fremst et uttrykk for holdninger blant tyskerne i vest som gir grunn til dyp bekymring for den videre økono­ miske samlingen av Tyskland.

Den økonomiske kjempen Vest-Tyskland er blitt betydelig svekket som følge av den tyske gjenforeningen. Den østlige delen av den nye staten vil i mange år fremover forbli et gigan­ tisk underskuddsforetak. Etter et økonomisk oppsving som følge av økt etterspørsel i øst etter samlingen, har det de siste månedene vært en klar nedgang i landets brutto nasjonalpro­ 218

dukt (summen av alle varer og tjenester som blir produsert). De økonomiske problemene har også vist seg på en rekke andre områder: - Flere av Tysklands fremste bedrifter «flagger ut» og etable­ rer omfattende virksomhet i utlandet. Dette, som tidligere nærmest var et tabu i tysk næringsliv, begrunnes med høye lønninger og stadig kortere arbeidstid. - Inflasjonen øker stadig. Tyskland passerte allerede i 1991 Frankrike, for første gang etter krigen. - Budsjettunderskuddet er rekordhøyt etter tysk målestokk. I fjor var dette underskuddet på 100 milliarder DM (nærmere 400 milliarder kroner). - Utenlandsgjelden øker voldsomt. Ved utgangen av 1992 er den ventet å ligge på ufattelige 1,4 billioner DM - mer enn 5.000 milliarder kroner. (Mer enn 10 norske statsbudsjetter.) Hver innbygger i Tyskland - barn som voksne - er da belånt med mer enn 60.000 norske kroner av sin regjering.

Den mektige tyske sentralbanken - Bundesbank - har ved flere anledninger advart høylytt mot denne utviklingen. Bundesbank har en helt spesiell maktstilling i forhold til de politiske myn­ dighetene. Dens hovedoppgave er å forsvare pengenes verdi altså kursen på tyske mark - noe som har vært alt annet enn lett i en periode med et enormt lånefinansiert offentlig forbruk som har ført til stadig økende inflasjon. Sentralbankens eneste svar har vært å holde rentene på et svært høyt nivå, det høyeste i tysk etterkrigshistorie, noe som har bremset den økonomiske vek­ sten både i Tyskland og ellers i Europa. Bankens råd til regje­ ringen har imidlertid vært ytterst klart: Skjær ned på det offent­ lige forbruket eller øk skattene! Og siden kansleren dyrt og hel-

219

lig har lovet tyskerne at det ikke blir flere skatteøkninger med det første, er det bare én mulighet som gjenstår: sparing og atter sparing i stat, delstater og kommuner. I skrivende stund er det likevel temmelig uklart hvordan denne sparingen skal foregå, selv om de store overføringene til områder som kull­ industri, landbruk og skipsindustri står lagelig til for hugg. En annen mulighet som blir foreslått av Sentralbanken er å bremse overføringene østover. Argumentet er at en svært stor del av disse overføringene - mer enn 40 prosent - går direkte til forbruk og altså ikke til investeringer i industrien, bygging av veier og telefonanlegg eller til å reparere de enorme miljø­ skadene som er forårsaket av DDR-regimet. Bankens eksper­ ter påpeker at lønningene i det østlige Tyskland allerede neste år vil være på høyde med USAs (rundt 70 prosent av de vest­ tyske) mens produktiviteten bare er 10-15 prosent av den vest­ tyske. Lønningene stiger altså langt raskere enn produktivite­ ten i det østlige Tyskland, noe som selvsagt forsterker uviljen i vest mot å betale gildet. At det på denne måten også er skapt store forventninger og en ikke ubetydelig kravmentalitet også i øst, gir ikke nettopp økt spillerom for en allerede hardt pres­ set regjering.

«Muren i tyskernes hoder» synes altså å være svært vanskelig å trenge gjennom selv om den i stål og betong nå kun ruver i historiebøkene. Et ytterst symbolsk uttrykk for dette er at slag­ ordet som runget gjennom de østtyske gatene etter revolusjo­ nen «Vi er ett folk!» forlengst er erstattet med et spørsmål: «Er vi ett folk?» Og i den store tyske vitsekrigen blir poenget uttrykt på følgende måte: Vesttyskeren til østtyskeren: «Vi er ett folk!» Østtyskeren: «Det er vi også!»... 220

Fra triumf til råtne tomater Werner Zelenbinderhalle i Øst-Berlin i slutten av november 1990: Mer enn 2000 østtyskere klapper og skriker av begeist­ ring mens dundrende marsjmusikk fyller salen og skaper en fandenivoldsk atmosfære. «Helmut! Helmut!» drønner det taktfast gjennom kjempehallen der kommunistpartiets ung­ domsorganisasjon tidligere hadde sine massemøter. Entreen er en romersk keiser verdt. Hovedpersonen, forbundskansler Helmut Kohl, er på dette tidspunktet hevet over hverdagens politiske virkelighet. Mannen som har samlet Tyskland er en folkehelt her i det østlige Tyskland. Valgmøtet her i Øst-Ber­ lin er selve prikken over i-en i valgkampen foran det fellestyske valget noen dager senere. Og på den historiske valg­ dagen den 2. desember blir Helmut Kohls popularitet bekref­ tet til fulle ved en dundrende valgseier - oppslutningen i den østlige delen av det nye Tyskland er nesten like stor som i den vestlige...

Halle i delstaten Sachsen-Anhalt i det tidligere DDR, først i april 1991: Den ruvende mannen som vinker til mengden foran byens rådhus blir møtt med en øredøvende pipekonsert, så begynner egg og råtne tomater å suse gjennom lufta — flere av dem treffer. Sikkerhetsvaktene forsøker å beskytte ham, men blir skjøvet til side, og som en såret og rasende okse stor­ mer forbundskansleren frem mot demonstrantene og skriker at de er pøbler uten støtte i byens befolkning. Med hår og klær dryppende av knuste egg står den tidligere folkehelten Helmut Kohl blant sine østtyske landsmenn mens ordet «løgner» lyder taktfast fra ungdommene foran ham... «Veien er kort fra Capitol til Den Tarpéiske Klippe,» het det i det gamle Romerriket. Capitol var maktens høyborg, og like ved lå klippen der samfunnets utstøtte ble kastet utfor. Det

221

gamle ordtaket blir flittig benyttet av tyske kommentatorer våren 1991. For selv om rikssamleren Helmut Kohl fortsatt sitter på Capitol, så har han i løpet av de få månedene som er gått siden den store valgtriumfen, opplevd et forbløffende politisk fall. Misnøyen med forbundskansleren og hans regje­ ring kommer i første rekke til uttrykk ved omfattende gatedemonstrasjoner i det østlige Tyskland, ved et voldsomt fall på meningsmålingene og ved nederlaget under delstatsvalget i Kohls egen hjemstat Rheinland-Pfalz. Men dette skal vise seg å være bare begynnelsen på kanslerens motgang og store van­ skeligheter: Nye delstatsvalg ender med nye tilbakeslag, mis­ nøyen i det vestlige Tyskland topper seg i storstreiken blant offentlig ansatte våren 1992 og problemene innad i trepartikoalisjonen tårner seg opp. Det er derfor et politisk paradoks at denne mannen i skrivende stund fortsatt sitter som leder av Europas mektigste stat, og etter alt å dømme kommer til å fort­ sette å gjøre det frem til neste Forbundsdagsvalg i 1994. For mannen som utførte sitt politiske storverk ved samlingen av Tyskland er det en skjebnens ironi at det nettopp er det tid­ ligere DDR som er roten til alle de enorme problemene som etter hvert dukker opp. For selv om man vanskelig kan laste forbundskansleren for at DDR-økonomien var kjørt dypere ned i den økonomiske hengemyra enn noen ante, så er det han som får den fulle politiske belastningen når alt raser sammen i øst og en tredel av arbeidsstyrken blir uten fast jobb i løpet av bare et drøyt år. En tilsvarende del av Kohls velgere i øst - vel 30 prosent - skifter da også parti i løpet av det første halvåret etter valget. Det folk i det østlige Tyskland først og fremst anklager forbundskansleren for, er at han ikke forberedte dem på den økonomiske katastrofen. Uttalelser fra valgkampen som «ingen skal få det verre», står unektelig i en grell kontrast til den østtyske virkeligheten. Og selv om Kohl også advarte mot de vanskeligheter gjenoppbyggingen kom til å by på, så er

222

det et faktum at han uttrykte seg langt mer optimistisk foran valget enn sin motstander, Sosialdemokratenes Oscar Lafontaine. Den virkelige tabben gjør likevel Helmut Kohl da han erklærer at samlingsprosessen under ingen omstendigheter skal føre til skatteøkninger for tyskerne i vest. I februar 1991 må regjeringen krype til korset. Under en særdeles opphetet debatt i Forbundsdagen erklærer forbundskansleren at de høye utgiftene i forbindelse med krigen mot Irak gjør at det likevel blir nødvendig å øke skattene - et utspill opposisjonen øyeblikkelig betegner som «skatteløgnen». Med Sosialdemo­ kratenes klare advarsler i valgkampen i friskt minne er tyske velgere lite i tvil om hvem de tror mest på i denne saken. Kom­ mentatorene peker også på at det var direkte klønete av kans­ leren å skaffe seg dette problemet. «Hadde han utnyttet den store entusiasmen som fantes i tiden rundt den tyske sam­ lingen, hadde det trolig ikke vært noe problem å be folk yte noe ekstra for sine østtyske landsmenn,» blir det hevdet. Utover hele denne våren forteller meningsmålingene sitt tydelige språk om Helmut Kohls fallende popularitet - en utvikling som nærmest må karakteriseres som «fritt fall». Allerede i midten av mars - bare tre og en halv måned etter valget - er forskjellen mellom Kristeligdemokrater og Sosial­ demokrater redusert fra 10,5 prosentpoeng til bare 4,5. Under­ søkelsen er utført for det tyske fjernsynsselskapet ZDF, som regnes som høyresidens TV-stasjon i Tyskland. Det mest bemerkelsesverdige er likevel østtyskemes politiske helom­ vending. Etter å ha fått nesten 42 prosent av stemmene i denne delen av Tyskland under valget, får Kohls parti nå en oppslut­ ning på bare 31 prosent, ifølge målingen! En drøy måned senere viser en ny ZDF-måling at avstanden mellom de to store har krympet til bare 3 prosent i landet som helhet. På en skala som målte personlig popularitet ligger nå Helmut Kohl langt dårligere an enn Sosialdemokratenes påtroppende leder Bjørn Engholm. 223

Det store sjokket kommer likevel i midten av mai. Da viser en måling som er offentliggjort i avisen Bild am Sonntag at regjeringen ikke lenger har flertall i den tyske befolkningen. Undersøkelsen, som er utført av opinionsinstituttet Forsa, viser at de tre regjeringspartiene tilsammen haren oppslutning på 45 prosent og blir klart slått av opposisjonen, Sosialdemo­ kratene (SPD) og De Grønne, som får tilsammen 48,5 prosent. SPD er nå landets klart største parti med 43 prosent av stem­ mene, mot bare 37 prosent for Kristeligdemokratene, viser undersøkelsen. Denne tendensen bekreftes i en undersøkelse i ukemagasinet Spiegel noen dager senere. Konklusjonen synes altså klar: Helmut Kohl og hans regjering ville ha tapt hvis det hadde vært valg i Tyskland på dette tidspunktet. Helmut Kohl nølte lenge med å besøke det østlige Tyskland etter at tilbakeslagene begynte å melde seg. Da han endelig dukket opp, i begynnelsen av april, valgte han hovedstaden Erfurt i delstaten Thuringen som bestemmelsessted - en bas­ tion for kansleren og hans parti. Likevel var mottakelsen hel­ ler kjølig, og helt uten den varme hyllest den høye gjest ble til del bare noen måneder tidligere. Under det andre besøket i øst, noen dager senere, skjedde den famøse episoden der kansle­ ren ble tilgriset av demonstranter. Samtidig fortsatte de omfat­ tende gatedemonstrasjonene rundt om i det tidligere DDR med krav om at Kohl og hans regjering måtte gå av (se kapit­ telet Honeckersfallittbo). I løpet av denne stormfulle våren blir Helmut Kohl også utsatt for et kraftig angrep fra sjefen for den mektige tyske sentralbanken, Bundesbank. Under et møte i Brussel i midten av mars uttaler sentralbanksjef Karl Otto Pohl at valutaunio­ nen mellom de to tyske statene sommeren 1990, var «en kata­ strofe». Denne unionen var i praksis starten på den økono­ miske samlingen av Tyskland og et tiltak forbundskansler Kohl hadde investert stor politisk prestisje i. Stikk i strid med

224

rådene fra Bundesbank besluttet regjeringen Kohl å gi DDRborgeme en vekslingskurs på én-til-én for sine «øst-mark», til tross for at den virkelige verdien av DDR-pengene var mye lavere. Selv om dette førte til enorme problemer for den øst­ tyske økonomien (se kapittelet Honeckers fallittbo) mente Kohl at en slik løsning var helt nødvendig for å få samlet Tyskland. «Vi måtte få høyet i hus mens det ennå var tørt,» bemerker kansleren som svar på den bitende kritikken fra sen­ tralbanksjefen. Ny motgang melder seg bare etpar uker senere da Kohl får det triste budskapet om at mannen som har hovedansvaret for å privatisere og modemisere den østtyske industrien er blitt drept av terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon. Detlev Rohwedder som var toppleder for selskapet Treuhand-anstalt i Berlin blir myrdet i sitt hjem i Diisseldorf.

Det økonomiske sammenbruddet i øst og skatteøkningen i vest fører til at regjeringen Kohl i stadig sterkere grad må slåss på to fronter for sitt politiske liv. Det store dilemmaet ved en tofrontskrig er som man vet at stor innsats av ressurser på den ene fronten fører til svekkelse på den andre. Og det er som kjent av sine egne man skal ha det. Da velgerne går til valg­ urnene i Kohls hjemstat Rheinland-Pfalz den 21. april 1991, viser det seg nemlig at delstatens store sønn står meget lavt i kurs. Prestisjevalget her i det sørvestlige Tyskland ender med et sviende nederlag for Kristeligdemokratene, som har hatt regjeringsmakten i delstaten siden 1946. Opptellingen viser at bare 38,7 prosent av velgerne har støttet partiet, mot 45,1 ved valget i 1987. Sosialdemokratene gjør derimot et meget godt valg og får hele 44,8 prosent av stemmene mot 38,8 ved val­ get fire år tidligere. Dermed overtar en koalisjon av Sosialde­ mokrater og Fridemokrater makten i Kohls hjemstat, en klar advarsel til regjeringen i Bonn der nettopp Fridemokratene er Kohls koalisjonspartnere. Valget i Rheinland Pfalz får også 225 8 - Drømmen om Europa

direkte betydning for rikspolitikken. Maktskiftet fører nemlig til at Sosialdemokratene overtar flertallet i Bundesrat (Forbundsrådet) - «delstatenes nasjonalforsamling» i Bonn. Denne forsamlingen som består av representanter for regje­ ringene i de 16 delstatene i Tyskland har betydelig politisk innflytelse gjennom sin makt til å stanse lovvedtak og skatte­ vedtak som er gjort i Bundestag - den tyske nasjonalforsam­ lingen. En drøy måned senere er neste store nederlag et faktum for Helmut Kohl og hans parti. Denne gang er det velgerne i Ham­ burg som vender det største regjeringspartiet ryggen. Ved delstatsvalget i begynnelsen av juni går Kristeligdemokratene til­ bake med mer enn 5 prosentpoeng i forhold til forrige valg, mens Sosialdemokratene går kraftig frem og kan regjere alene i Hamburg etter valget. Det første året etter det fellestyske valget fortoner seg som en endeløs rekke med nederlag for landets regjering. Det største opposisjonspartiet, SPD, opplever derimot et sterkt oppsving etter sitt knusende valgnederlag i desember 1990. I hvilken grad er så Sosialdemokratene i stand til å skaffe seg politisk uttelling for sin fremgang? Svar: i svært liten grad - noe som skal gi seg dramatiske utslag i tysk politikk i månedene som kommer. Til tross for en enestående mulighet til å profittere på regjeringen Kohls tilbakeslag synes det som om det største opposisjonspartiet bruker altfor mye krefter på indre konflik­ ter til å kunne fremstå som det alternativet en frustrert befolk­ ning kan samle seg om. SPDs landsmøte i Bremen i slutten av mai 1991 er betegnende i så måte. I en situasjon der alle meningsmålinger viser at partiet har større oppslutning enn noen andre, blir landsmøtet et bikkjeslagsmål om et spørsmål de fleste tyskere oppfatter som nærmest uvesentlig sammen­ lignet med den enorme oppgaven det er å fullføre den tyske samlingen. Spørsmålet som dominerer landsmøtet gjelder 226

Tysklands rolle i internasjonale militæroperasjoner. Inntren­ gende appeller fra nestleder Wolfgang Thierse, den eneste østrepresentanten i partiledelsen, om å vende blikket mot det øst­ lige Tyskland har liten virkning. «Vi har skapt en felles stat, men splittelsen mellom de to delene er så dyp - økonomisk, sosialt og menneskelig — at vi ikke kunne ha forestilt oss det selv i våre verste mareritt,» sier Thierse, uten å vekke den store gløden på et landsmøte som er fullstendig dominert av utsendinger av det vestlige Tyskland. Ny formann i SPD blir den 51 år gamle Bjørn Engholm, regje­ ringssjef i delstaten Schleswig-Holstein. Det synes i det hele tatt som om Sosialdemokratenes frem­ gang i det alt vesentlige må forklares som et resultat av mis­ nøyen med regjeringen. SPDs støtte til demonstrantene i det østlige Tyskland, og kravene til regjeringen om å skrive ut nyvalg betegnes av mange kommentatorer som populisme og velgerfrieri. Stadig strid i ledelsen og en langdryg tautrekning i spørsmålet om hvem som skal bli partiets nye kanslerkandidat, forsterker inntrykket av SPD som et parti uten den hand­ lekraft og enhet som kreves. En annen sak som klart svekker partiet er debatten om den tyske asylpolitikken. (Se kapittelet «Den beste sport er negermord!») Det er derfor ingen stor overraskelse at det neste tyske delstatsvalget, i Bremen i slutten av september, blir et kraftig til­ bakeslag for det største opposisjonspartiet. SPD mister mer enn hver femte velger fra valget fire år tidligere, og dermed også det rene flertallet partiet har hatt de siste 20 årene. Valget i Bremen blir også en dyster forsmak på hvilke utslag de eta­ blerte partienes manglende handlekraft i asylspørsmålet skal gi. Det høyreekstreme og sterkt fremmedfiendtlige Deutsche Volksunion (Den tyske Folkeunion) går nemlig kraftig frem og får 6,2 prosent av stemmene. Og det skal komme enda større sjokk fra de tyske høyreekstreme i nær fremtid!

227

Valget i Bremen blir også et vendepunkt i forholdet mellom de to største partiene. Kristeligdemokratene opplever nemlig en av sine få virkelige oppmuntringer dette året ved en fremgang fra 23,4 til 30,7 prosent av stemmene. Fra nå av og en tid frem­ over er regjeringspartiene også foran opposisjonen på meningsmålingene. Misnøyen med regjeringen synes å være for nedadgående, særlig i det østlige Tyskland, der man ser de første klare tegn til at bunnen er nådd i den økonomiske utvik­ lingen. Men lettelsen i regjeringskontorene i Bonn skal bli kortvarig. Det viser seg for det første at vendepunktet i øst ikke gjelder arbeidsløsheten, som fortsetter å stige kraftig ut­ over vinteren 1991/92. For det andre blir det nå stadig klarere at prisen for redningsaksjonen i øst er i ferd med å anta dimen­ sjoner som truer folks levestandard i vest i flere år fremover. To dramatiske politiske begivenheter våren 1992 skal til fulle slå fast at regjeringens dype vanskeligheter langt fra er over: delstatsvalget i Baden-Wurttemberg og storstreiken blant de offentlig ansatte i det vestlige Tyskland. Ved inngangen til 1992 er den viktige industridelstaten Baden-Wurttemberg den eneste delstaten i det vestlige Tysk­ land der Helmut Kohls Kristeligdemokrater fortsatt har regje­ ringsmakten. Et tap her ved valget i begynnelsen av april vil derfor være et knusende nederlag for partiet. I tiden frem mot valget blir det derfor satt inn store ressurser både sentralt og lokalt for å sikre seieren. På CDUs avsluttende valgmøte, på Markedsplassen i sentrum av delstatshovedstaden Stuttgart, stiller kansleren personlig opp og ber inntrengende om støtte. Han advarer også spesielt mot å stemme på de høyreekstreme Republikanerne, som ligger godt an på meningsmålingene. Men ingenting hjelper. Velgerne i Baden-Wurttemberg gir Kohl og hans parti et voldsomt tilbakeslag - nesten 10 pro­ sentpoeng i forhold til forrige valg. Og, som tidligere nevnt: Republikanerne gjør et sensasjonelt godt valg og får hele 10,9 prosent av stemmene - et resultat som vekker voldsom opp228

merksomhet over hele Europa. Men Sosialdemokratene har heller ingenting å juble over. De gjør det enda dårligere enn ved det skuffende valget i 1988. De høyreekstreme har på sin side dobbel grunn til å juble. For ved et annet delstatsvalg den samme dagen, i SchleswigHolstein helt i nord, får den enda mer ytterliggående Tyske Folkeunion 6,3 prosent av stemmene og skaffer seg en plass i delstatsforsamlingen. Her er det Sosialdemokratene som går sterkest tilbake, mens Kristeligdemokratene gjør det like dår­ lig som ved katastrofevalget i 1988. De to delstatsvalgene viser en interessant tendens, som bekreftes i alle meningsmålinger utover våren og sommeren 1992:

- De to store «folkepartiene» - SPD og CDU - går kraftig til­ bake. Fra en samlet andel av de tyske stemmene på 75-80 pro­ sent faller oppslutningen nå til mellom 65 og 70.1 det østlige Tyskland ligger de to store på tilsammen bare rundt 55 prosent av stemmene.

- Det er fløypartiene - de høyreekstreme og De Grønne - som fanger opp disse stemmene. Misnøyen i det østlige Tyskland fører også til et oppsving for PDS - etterfølgeren etter det øst­ tyske kommunistpartiet. Ved lokalvalgene i Berlin i slutten av mai 1992 får PDS rundt 30 prosent av stemmene i den østlige delen av byen. For forbundskansler Kohl er det nå misnøyen i vest som er det største problemet, selv om partiet fortsatt mister oppslutning også i den østlige delen av landet. Storstreiken blant de offent­ lig ansatte i april-mai bekrefter mer enn noe annet den massive motstanden i det vestlige Tyskland mot regjeringens økono­ miske politikk. En undersøkelse fra det kjente Allensbach229

instituttet (Frankfurter Allgemeine Zeitung 8. mai 1992) viser at det nå er hele 74 prosent av tyskerne i vest som mener situ­ asjonen i landet gir alvorlig grunn til bekymring. Tallet ett år tidligere var bare 48 prosent! I det østlige Tyskland er tallet uforandret, om enn svært høyt: 80 prosent. Og på storstreikens første dag springer en politisk bombe i Bonn. Selve sjefsarkitekten bak den tyske utenrikspolitikken i nærmere to tiår, utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, kunngjør sin avgang. Den offisielle begunnelsen er at Gen­ scher er sliten etter sine mange år ved makten. Mange tolker likevel avgangen som et uttrykk for at den erfarne strategen frykter at en videre deltakelse i regjeringen Kohl kan bli en belastning for hans politiske ettermæle. «Genscher forlater det synkende skip,» er en formulering mange kommentatorer bruker i dagene etter den oppsiktsvekkende kunngjøringen. Helmut Kohl sitter i skrivende stund fortsatt på Capitol, til tross for at de fleste viktige utviklingstendenser peker i gal ret­ ning for det nye Tyskland. En sterkt økende mistro til de eta­ blerte partiene er i øyeblikket det mest fremtredende uttrykk for tyskernes misnøye med situasjonen. Men kansleren selv synes å være roen selv. «Aussitzen» - å vente og se - synes å være taktikken, ut fra tankegangen om at drastiske utspill bare kan gjøre situasjonen verre. Helmut Kohl har nemlig en avgjørende fordel fremfor sine politiske motstandere: Ved sin overlegne valgseier i 1990 skaffet han seg en oppslutning i Forbundsdagen som gjør at det i praksis er umulig å danne en tysk regjering uten Kristeligdemokratene. Ethvert alternativ krever nemlig deltakelse fra PDS, de tidligere kommunistene, noe som for de liberale Fridemokratene er politisk umulig. For de liberale er det derfor ingen løsning å «skifte hest» og alliere seg med opposisjonen, selv om mange i partiet utvilsomt ønsker en slik løsning slik situasjonen er i øyeblikket. Det eneste alternativet er i virkeligheten en storkoalisjon av Kris230

teligdemokrater og Sosialdemokrater, slik det er i Berlin, og i Baden-Wurttemberg etter valget i april. Men ingen av de to store partiene er særlig lystne på en slik løsning, som i alle fall er en nødløsning i et levende demokrati der en sterk opposi­ sjon er like viktig som en sterk regjering. Samtidig er det klart at Kohl innad i sitt parti ikke er til å rokke. Den som står nærmest til å overta er Wolfgang Schåuble, som i fjor høst ble valgt til parlamentarisk leder i For­ bundsdagen for CDU og søsterpartiet i Bayern, CSU. Men Schåuble er håndplukket av Kohl personlig, og mange mener valget har sin baktanke. Schåuble sitter nemlig i rullestol etter et attentat i valgkampen foran det fellestyske valget i 1990. Å vrake Kohl før etterfølgeren har vist at han kan mestre sitt alvorlige handicap, er en for stor sjanse å ta for partiet, mener mange kommentatorer, som hevder at kansleren og partifor­ mannen Helmut Kohl på denne måten har sikret sin posisjon frem til neste valg i 1994. Så Helmut Kohl venter og ser - frem mot det neste Forbundsdagsvalget. Kansleren setter trolig sin lit til det store regnestykket: at landet innen den tid er over kneika og at stem­ ningen har snudd. Men stadig flere tviler på at dette regne­ stykket kommer til å gå opp. Mye tyder på at Helmut Kohl kan bli mannen som gjennomførte den politiske samlingen av Tyskland, men som mislyktes med den økonomiske og sosiale.

Det europeiske hus

Sikkerhet i et nytt Europa «Vi står ikke lenger overfor den gamle trusselen om et massivt angrep. Likevel må vi være beredt fordi det fortsatt er en risiko for at den ustabilitet og spenning vi ser rundt om i det nye Europa kan sette vår sikkerhet i fare. I disse omgivelsene av uvisshet og uforutsigbare endringer vil vår allianse holde fast ved sine grunnleggende mål: stabilitet og sikkerhet.» NATOs toppmøte i Roma i desember 1991 er det viktigste siden organisasjonen ble dannet i 1949. Det står om hele den mektige forsvarsalliansens rolle og eksistens, etter at fienden den hadde som oppgave å forsvare seg mot er blitt borte. I den nye strategien som blir offentliggjort under møtet er det to ord som i all enkelhet oppsummerer det politiske jordskjelvet Europa har gjennomgått de siste årene: «trussel» og «risiko». Den kalde krigens altoverskyggende trussel: storkrigen mel­ lom øst og vest er erstattet med blodige regionale konflikter, økt nasjonalisme og en fattigdomsgrense som blir mer mar­ kert for hver måned som går. Trusselen om Ragnarok er borte, men risikoen for at mindre branner skal oppstå og spre seg har økt. For Europa som helhet er resultatet av Jemteppets fall mer trygghet, men mindre stabilitet. I løpet av bare drøye to år — fra høsten 1989 til slutten av desember 1991 - gjennomgikk Europa en av de mest omfat­ tende endringsprosesser i hele dette hundreåret. I løpet av dette korte tidsrommet fikk vår verdensdel 13 nye stater, mens

232

to forsvant. (De fleste av de nye statene ble internasjonalt anerkjent først på nyåret 1992.) Denne historiens flodbølge fjernet Jernteppet som hadde delt Europa i fire tiår, tok med seg det veldige sovjetiske imperiet og slettet DDR-staten fra kartet til fordel for et samlet Tyskland. Det kartet europeiske ledere hadde navigert etter i hele etterkrigstiden ble med ett fullstendig ubrukelig. En rad sentrale nye utfordringer dukket på kort tid opp og krevde sin løsning. En av de viktigste var å finne frem til en måte å ivareta sikkerheten og stabiliteten på i en helt ny europeisk virkelighet. I to generasjoner hadde det store fiendebildet lagt rammene for alt arbeid for fred og sikkerhet i Europa. De to store og fiendtlige militære blokkene, NATO og Warszawapakten, hadde sittet på hver sin side av Jernteppet og holdt et vaktsomt øye med hverandre - en absurd og tragisk virkelighet, men samtidig en ytterst stabil situasjon der den felles fiende i sterk grad bidro til å holde innbyrdes konflikter i sjakk på begge sider. (På østlig side var selvsagt makt og undertrykkelse den viktigste forklaringen på «samholdet».) Den danske avisen Information har oppsummert situasjonen slik: «Den kalde krigen var en genial oppfinnelse fordi den iva­ retok mange av krigens positive funksjoner uten omfattende blodbad i de høyest utviklede landene.» Etter frigjøringen av Østeuropa, Jemteppets fall og Warzsawapaktens oppløsning i påskehelgen 1991 er altså hele dette sikkerhetssystemet en saga blott. Den ene av de to enorme militærmaskinene har hendene fulle med å rydde opp etter konkursen - den andre er på ivrig jakt etter nye oppgaver som kan rettferdiggjøre dens eksistens. Spørsmålet som nå står helt sentralt i den europeiske debatt, er følgende: Hvem skal ta seg av det nye Europas sikkerhet? Med borgerkrigen i Jugo­ slavia, oppløsningen av Sovjetunionen og konfliktene i de tid­ ligere sovjetrepublikkene blir dette spørsmålet stadig mer brennbart. 233

Det er i utgangspunktet flere institusjoner som peker seg ut til en slik oppgave: NATO, Konferansen for sikkerhet og sam­ arbeid i Europa (KSSE), EF og den hittil sovende forsvars­ organisasjonen Vestunionen, og FN, som har økt sin prestisje og handlekraft sterkt etter at den kalde krigen ble avsluttet. I praksis viser det seg likevel at de alle har åpenbare svakheter, og at de har liten handlekraft i forhold til de store utfordring­ ene som oppstår: i første rekke de blodige konfliktene i Jugo­ slavia og i det tidligere Sovjetunionen.

Warszawapaktens oppløsning og de sovjetiske styrkenes til­ baketrekning fra Ungarn, Tsjekkoslovakia og (delvis) Polen fører til et akutt maktvakuum i denne delen av det nye Europa. Da jeg intervjuer den tsjekkoslovakiske utenriksministerens talsmann Michael Cemak på forsommeren 1991, kommente­ rer han situasjonen på følgende måte: «Vi føler at vi ligger mellom to giganter, Tyskland og Sov­ jetunionen. I øyeblikket føler vi ikke at vi er i fare. Men selv om vi ikke har noen fiender akkurat nå, kan dette skifte meget raskt. Særlig med henblikk på den bekymringsfulle situasjo­ nen i Sovjetunionen må vi ganske enkelt forberede oss på det verste,» sa Cemak, som på ingen måte legger skjul på at det er et medlemskap i NATO de nye myndighetene i Tsjekkoslo­ vakia ser som den beste løsningen på sine sikkerhetsproble­ mer. Og den tsjekkoslovakiske ledelsen er såvisst ikke alene om dette synet. Ungareme sier rett ut at NATO er målet, mens polakkene er noe mer forsiktige av frykt for å provosere Sov­ jetunionen. På dette tidspunktet er en utvidelse av NATOs sik­ kerhetsgarantier østover uansett helt uaktuelt, delvis fordi man på vestlig side frykter at det vil svekke president Mikhail Gorbatsjov og hans reformpolitikk og gi haukene i Kreml ytterligere luft under vingene.

234

Ønsket fra de nye demokratiene i øst om beskyttelse skal snart bli aktualisert på en ytterst dramatisk måte. Bare tre måneder etter mitt intervju med den tsjekkoslovakiske UD-talsmannen slår kuppmakeme til i den sovjetiske hovedstaden. I tre dager er det en reell fare for at hele den historiske prosessen i Øst­ europa skal bli satt i full revers. Og selv om kuppmakeme mis­ lykkes, så drar de hele sovjetimperiet med seg i fallet, noe som fører til nye store sikkerhetsproblemer i det østlige Europa. Men det dramatiske kuppforsøket fører i hvert fall til en ny holdning fra NATOs side til de nye demokratiene i øst, selv om direkte medlemskap fortsatt utelukkes. Og ironisk nok blir det nettopp landene i Østeuropa - den tidligere dødsfienden som nå bringer de beste argumentene for at alliansen fortsatt bør opprettholdes. Da Ungams statsminister Joszef Antall besøker NATOs hovedkvarter i Brussel i slutten av oktober 1991 kommer han med følgende bramfrie erklæring: «NATO er slett ikke blitt overflødig. Tvert imot er dens rolle viktigere enn noen gang,» sier Antall, som legger vekt på den rolle NATO har å spille når det gjelder å trygge sikkerhe­ ten og stabiliteten i Europa. Den ungarske statssjefen oppfor­ drer også NATO til å ta ansvaret for hele Europas sikkerhet! NATOs toppmøte i Roma den 7. og 8. desember 1991 blir altså det viktigste veiskille i alliansens historie. En helt ny strategi blir vedtatt som en konsekvens av den totalt endrede sikker­ hetssituasjonen i Europa. Men møtet markerer også en viktig utvikling i forholdet til statene i den tidligere Østblokken. De 16 NATO-landene vedtar nemlig å invitere ni land i Sentralog Østeuropa til å danne et nytt forum for sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa. På et møte i Brussel to uker senere blir det nye «Nordatlantiske samarbeidsrådet» formelt grunnlagt. Etter oppløsningen av Sovjetunionen viser det seg at også denne delen av den tidligere Østblokken ser NATO som en venn og redning i en ytterst ustabil ny virkelighet. I løpet av 235

våren 1992 øker derfor tallet på medlemmer i det nye samar­ beidsrådet til hele 35 - NATO-landene er ikke engang i flertall lenger. Både Russlands president Boris Jeltsin og Ukrainas leder Leonid Kravtsjuk har på dette tidspunktet forlengst gjort det klart at de ønsker fullt medlemskap i NATO. Tilsvarende ønsker kommer etter hvert fra samtlige land i den tidligere Østblokken - også fra de asiatiske medlemmene i Samveldet av Uavhengige Stater! Men til tross for denne enestående bekreftelsen på sin egen berettigelse rygger NATO tilbake for det store spranget inn i det tidligere fiendeland. En intens diskusjon oppstår på mili­ tært og politisk hold i Europa og USA om hvilke oppgaver alliansen bør ta på seg i et nytt Europa. «Når den frie verden blir utvidet østover må NATO følge med,» mener enkelte, mens andre advarer sterkt mot å bli dratt inn konflikter i det tidligere Sovjetunionen eller å påta seg sikkerhetsoppgaver langt inne på det asiatiske kontinentet. Det alle er enige om er at en eventuell utvidelse av NATOs ansvarsområde må skje langsomt og gradvis, og at det må stilles strenge krav til nye medlemmer. De viktigste kravene som nevnes er respekt for demokrati og menneskerettigheter, at nye medlemmer gir avkall på territorielle krav overfor andre stater, at de ikke lig­ ger i strid med andre stater, og at forpliktelsen til militær hjelp er gjensidig fra eventuelle nye medlemsland i øst. Det er like­ vel fortsatt ingenting som tyder på at NATO vil ta opp nye medlemmer eller utvide sitt interesseområde i overskuelig fremtid. Et steg i denne retningen ble likevel tatt under NATOs utenriksministermøte i Oslo i juni i år der det ble gjort et prin­ sippvedtak om å stille styrker til disposisjon for fredsbeva­ rende operasjoner utenfor NATO-området. Det ble likevel understreket at et slikt oppdrag må komme fra Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) og godkjennes av samtlige NATO-land.

236

NATO står altså fortsatt meget sterkt - særlig som følge av den positive interessen fra sine tidligere fiender i øst. Men kan denne posisjon i lengden opprettholdes uten at alliansen tar på seg en større sikkerhetsoppgave i det samlede Europa? Svært mange eksperter mener nei, og viser i første rekke til at NATOs hovedoppgave med å sikre fred og stabilitet får liten mening når de store stabiliseringsbehovene ligger i en del av Europa der alliansen ikke ønsker å ta på seg oppgaver. De aller fleste er likevel enige om at det ikke er noen grunn til å for­ haste seg med å legge organisasjonen i graven. Til det er for­ holdene i det nye Europa altfor usikre. Noen argumenter som ofte nevnes for å beholde NATO er følgende:

- NATO er den eneste virkelige sikkerhet for at USA fortsatt er tilstede i Europa som stabiliserende faktor og sikkerhetsga­ ranti. Det er likevel betydelig uenighet mellom de store NATO-landene om hvor omfattende USAs sikkerhetspoli­ tiske rolle i vår verdensdel bør være i fremtiden. Men det er stort sett enighet om at et militært nærvær er ønskelig i over­ skuelig fremtid. De små nabolandene til det nye store Tysk­ land ser også USA som en motvekt de gjeme vil beholde inn­ til videre. Det er uansett klart at amerikanerne vil trappe ned sitt engasjement i Europa kraftig. I løpet av en femårsperiode skal etter planen de fleste av de 375.000 soldatene som sto i Europa da Jernteppet falt være trukket tilbake.

- NATO er den eneste flernasjonale militære maktfaktor i det vestlige Europa. NATO har soldater, en førsteklasses forsy­ ningstjeneste, en effektiv kommandostruktur og lang erfaring i militær trening og militært samarbeid. Vedtaket i Oslo om å stille noe av denne ressursen til disposisjon i fredens tjeneste viser veien å gå: et samarbeid mellom NATO og KSSE (Den europeiske sikkerhetskonferansen), der hele Europa er med.

237

- Russland og de andre statene i Samveldet av Uavhengige Stater besitter fortsatt en enorm militær styrke som på toppen av det hele sitter med de største lagre av atomvåpen og kje­ miske våpen i verden, ved siden av USA. Med de ustabile for­ holdene som rår i dette området vil det være den rene hasard å oppløse NATO og derved avvikle USAs engasjement i Vest­ europa. Det er også stor frykt for at den tidligere sovjetiske atomteknologien skal falle i hendene på militante regimer i den muslimske verden, i første rekke Saddam Husseins Irak. - Det koster forholdsvis lite å opprettholde NATOs organisa­ sjon. Av totale forsvarsutgifter for de europeiske NATO-landene på rundt 500 milliarder kroner utgjør utgiftene til NATOs administrasjon bare rundt 3 milliarder - altså noe over en halv prosent. Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) er altså en annen sentral aktør i arbeidet med en ny sikkerhets­ ordning i vår verdensdel. Det er denne organisasjonen som først og fremst samler det nye Europa. I skrivende stund er hele 52 stater medlemmer av KSSE - for bare et drøyt år siden var tallet 34! Det er ingen tilfeldighet at nettopp denne organi­ sasjonen har fått en slik rolle. De historiske endringene i Europa er nærmest et speilbilde av KSSEs mål og visjoner slik de ble nedfelt i den historiske Helsingforsavtalen landene i øst og vest undertegnet i 1975. Det er også grunn til å hevde at ånden fra Helsingforsavtalen har bidratt til de historiske endringene vi har sett de siste årene. Da Jernteppet falt, sto derfor KSSE som en fiks ferdig alleuropeisk samarbeidsorga­ nisasjon med stor prestisje både i øst og vest - et selvsagt sted å diskutere ideene om et felles europeisk hus. KSSE var derfor også det naturlige forum for det historiske Paris-toppmøtet i november 1990. På møtet, der toppledere for alle de 34 med­ lemslandene deltok, ble det undertegnet et såkalt «Paris-char-

238

ter» - et dokument som formelt markerte slutten på det delte Europa. Avtalen godkjente også samlingen av Tyskland, slo fast at det nye Europas grenser skal være uendret, og bekreftet enighet om store nedskjæringer i lagrene av konvensjonelle våpen. (Dvs. ikke-atomvåpen. Det er også gjort avtaler om omfattende nedskjæringer av atomvåpenlagrene - hovedsake­ lig direkte mellom de to supermaktene USA og Sovjetunio­ nen. Disse avtalene er i all hovedsak blitt respektert av de fire atommaktene i Samveldet av Uavhengige Stater: Russland, Ukraina, Kasakhstan og Kviterussland. Nå i sommer ble det også gjort avtaler om nedskjæringer som går betydelig lenger enn det supermaktene opprinnelig ble enige om.)

«Det viktige er at samtlige europeiske land, i tillegg til USA og Kanada kan sitte ved samme bord og sammen planlegge fremtiden for vår verdensdel. Slik skaper vi en tillit landene imellom som kan være helt avgjørende når problemene opp­ står.» Ordene kommer fra utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Stedet er Berlin, i midten av juni 1991. KSSE-landene holder sitt første såkalte ministerrådsmøte, et forum som ble opprettet under toppmøtet i Paris. Utenriksministerens hen­ visning til «samtlige europeiske land» bygger på det faktum at Albania, som siste land i Europa, er blitt tatt opp som medlem ved konferansens start. Og hans ord om å skape tillit før pro­ blemene oppstår, skal vise seg å være skremmende aktuelle. Bare en uke senere eksploderer den jugoslaviske kruttønna, noe som skal sette Europas nye sikkerhetsordninger på en prøve de på ingen måte består. Det mest konkrete som skjer på Berlin-møtet er opprettel­ sen av en såkalt konfliktløsningsmekanisme som skal tre i kraft dersom det oppstår en krisesituasjon i ett eller flere av medlemslandene. Vedtaket innebærer at det skal opprettes et «Senter for konfliktavverging» i Wien. Dette senteret skal i 239

første rekke ha som oppgave å føre sammen konfliktparter og megle i striden mellom dem. Det skal, som nevnt, meget raskt vise seg at det er et stort behov for en slik mekanisme, men i tilfellet Jugoslavia er den altså fullstendig utilstrekkelig. Den blodige konflikten i Jugoslavia og KSSEs avmakt står da også helt sentralt på det neste ministerrådsmøtet - i Praha i månedsskiftet januar/februar 1992.1 sin åpningstale går kon­ feransens vert - Tsjekkoslovakias president Våclav Havel sterkt inn for å øke organisasjonens evne som en virkelig sik­ kerhetsfaktor i det nye Europa. Presidenten advarer mot å la KSSE bli en debattklubb som bruker all sin energi på å finne formuleringer alle kan godta, og han foreslår å opprette en egen fredsbevarende styrke under organisasjonens ledelse. Møtet er det første etter at Sovjetunionen ble oppløst, noe som innebærer at KSSE tar opp hele 10 nye medlemmer - alle tid­ ligere sovjetrepublikker. Noen realitetsdrøfting av Havels for­ slag om en fredsstyrke blir det ikke på konferansen, men det er full enighet om at det må mer handlekraft til hvis organisasjo­ nen i fremtiden skal kunne spille en viktig rolle i et felles euro­ peisk sikkerhetssystem.

«Er KSSE i ferd med å bli et venteværelse for tidligere Østblokkstater som egentlig vil inn i NATO og EF?» Spørsmålet er blitt stilt flere ganger de siste månedene og bør slett ikke avvises. Selv om organisasjonen fortsatt har sin misjon som møteplass og tillitsskaper, viser det seg at den er uten evne til å løse de konfliktene som virkelig truer det nye Europas sik­ kerhet. KSSE-toppmøtet i Helsingfors i sommer ga ingen løf­ ter om at dette vil endre seg i nær fremtid. Det som likevel gir håp om at organisasjonen kan bli mer handlekraftig og derved kan spille en viktigere rolle for Europas sikkerhet, er som nevnt en fortsettelse og utvidelse av samarbeidet med NATO. «Etter vår mening er det viktig at vi europeere nå, gjennom 240

konkrete vedtak og organisatoriske tiltak, klart viser at vi ønsker å ta et større ansvar når det gjelder sikkerhet.» Erklæ­ ringen kommer fra den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og Frankrikes president Fran^ois Mitterrand i et brev til ledelsen for EFs ministerråd i midten av oktober 1991. Bak denne generelle oppfordringen ligger et av de mest bemer­ kelsesverdige sikkerhetspolitiske initiativer i Europa etter Jemteppets fall. De to stormaktene foreslår nemlig å opprette en felles militær styrke som skal være kjernen i en ny euro­ peisk hær. Planen om et fransk-tysk «Eurokorps», som det blir kalt, blir øyeblikkelig imøtegått av den britiske regje­ ringen, mens myndighetene i USA inntar en ytterst lunken holdning. Etter hvert deler EF-landene seg i synet på det nye initiativet: Belgia, Luxembourg, Spania og Italia erklærer at de kan tenke seg å bli med i en slik hærstyrke, mens Storbri­ tannia får følge av Nederland og Danmark i sin kritiske hold­ ning. Det fransk-tyske utspillet viser klarere enn noe annet at det finnes to grunnleggende syn på hvordan Europa skal løse sine sikkerhetsproblemer: ett som går i retning av at dette er en oppgave europeerne selv i all hovedsak må løse, og et annet som fremhever USAs fortsatte rolle og nærvær i Europa. Den første gruppen ser EF og Vestunionen som fremtidens sikker­ hetspolitiske hovedaktør, mens den andre setter sin lit til NATO og KSSE. (Dette gir likevel ikke noe fullstendig bilde av situasjonen, fordi det i tillegg finnes mellomløsninger og kombinasjoner som har sine sterke støttespillere og tals­ menn.) EF og den nært tilknyttede forsvarsorganisasjonen Vest­ unionen er den tredje av de store aktørene på den sikkerhets­ politiske scenen i Europa etter den kalde krigen. At Tyskland og Frankrike går i spissen for å danne en europeisk hær, viser klart at EF har meget store ambisjoner på dette området, selv om den tyske ledelsen gjør store anstrengelser for å bedyre sin 241

fulle oppslutning om NATO og sitt nære vennskap med USA. Det er den hittil sovende organisasjonen Vestunionen som er utpekt til rollen som EFs militære arm. Vestunionen ble eta­ blert allerede i 1948, men gikk «i dvale» til fordel for NATO og har siden bare eksistert på papiret. Men da den kalde krigen ble avblåst, ble den hentet frem igjen som et nyttig forsvarspolitisk redskap for de ni medlemslandene: EF-statene med unntak av Danmark, Irland og Hellas. Og på forsvars- og utenriksministermøtet i Bonn i juni i år ble Vestunionen definitivt brakt inn på Europas sikkerhets­ politiske arena. Møtet vedtok nemlig å opprette den euro­ peiske hærstyrken Frankrike og Tyskland har tatt initiativet til. Det ble dessuten enighet om å ta på seg oppgaver med å stanse konflikter, i tillegg til fredsbevarende operasjoner og humani­ tære oppdrag. Dermed åpner Vestunionen for langt mer kre­ vende oppdrag enn NATO, som bare har sagt seg villig til å delta i rent fredsbevarende oppdrag.

Konturene av to konkurrerende sikkerhetsstrukturer i det nye Europa er klare: NATO og KSSE på den ene siden - EF med Vestunionen på den annen. På lengre sikt er det grunn til å tro at den ene av dem blir overflødig - sannsynligvis førstnevnte. På kort sikt behøver likevel ikke en slik «konkurranse» å være negativ. Det er nemlig stor vilje til å samordne ressursene og dele på oppgavene. Og som krigshandlingene i eks-Jugoslavia og det tidligere Sovjetunionen har vist i all sin gru: I vårt usta­ bile nye Europa er det nok av sikkerhetsoppgaver å gå løs på. At FN har spilt en viktigere rolle i det jugoslaviske dramaet enn noen av de nevnte organisasjoner er i så måte et paradoks. Det avgjørende er derfor at Europa etter hvert er i stand til å bygge opp et eget sikkerhetssystem som fungerer - hva det kaller seg er helt underordnet.

242

Makten i midten De veldige endringene i vår verdensdel de siste årene har brakt en europeisk stat i en særstilling: det nye, store Tyskland suveren i økonomisk styrke, og med større politisk tyngde enn noen gang tidligere i fredstid. Beliggenheten - midt i Europa, med flere naboland enn noen annen europeisk stat - gjør bil­ det komplett. Selv et land med den fredeligste historie ville ha blitt fulgt vaktsomt under slike forutsetninger. I tilfellet Tysk­ land er oppmerksomheten formidabel. Den gjenforente tyske staten har rundt 78 millioner innbyggere - nesten halvannen gang så mye som Italia, Frankrike og Storbritannia. Det som skremmer mange er først og fremst at den tyske samlingen skjer så utrolig raskt. Bare i løpet av noen uker våren 1990 blir i realiteten hele dette enorme politiske problemkomplekset brakt i havn. Da samlingen skjer - ved en storslagen seremoni ved Brandenburger Tor i Berlin 3. oktober 1990 - har det gått mindre enn ett år siden Berlinmuren ble åpnet. Ikke å undres over at advarslene er mange, særlig fra den eldre generasjon europeere. Men det er trolig ingen som føler vekten av historien og respekten for den nye oppgaven mer tyngende enn den tyske ledelsen selv. Det skal da også snart vise seg at den første klare internasjonale kritikken mot det nye Tyskland går på at landet er for passiv i sin utenrikspolitikk. Da USA, i spissen for en unik allianse av gamle fiender, i januar 1991 går til angrep på diktatoren Saddam Husseins Irak, står det samlede, store Tyskland på sidelinjen. Mens en ny verdensorden settes på sin viktigste prøve, viser tyske myndigheter til landets grunnlov og avviser å sende sine unge menn i krigen. En solid sjekk, på 20 milliarder mark (nærmere 80 milliarder kroner), kan bare delvis dempe kritikken fra USA og Storbritannia. En britisk avis kommer med følgende bredside: «De tyske myndig­ hetene er noen feiginger som betaler seg fri mens våre gutter 243

kjemper og dør i ørkenen.» For tyskerne er det hele et gigan­ tisk paradoks. «Her har vi brukt to generasjoner på å kvitte oss med vårt militaristiske stempel og så blir vi kritisert for å være for fredelige,» sukker en tysk aviskommentator. Forbundskansler Helmut Kohls svar på kritikken er å fore­ slå en grunnlovsendring slik at tyske soldater kan ta del i til­ svarende internasjonale militæraksjoner. Men forslaget har ennå ikke fått gjennomslag. Kritikken og Kohls utspill fører likevel til den første store politiske debatten i det nye Tyskland om hvilken utenrikspolitisk rolle landet skal spille. Saken blir blant annet det viktigste stridsspørsmålet på Sosialdemokrate­ nes kongress i Bremen i mai 1991. SPD vedtar her et kompro­ miss som innebærer at Tyskland kan delta i rene fredsbeva­ rende operasjoner i FN-regi. Men til nå har det ikke lyktes å forene regjeringens og opposisjonens syn på disse spørsmå­ lene. De første månedene etter samlingen kan Tyskland best beskrives som en forvirret kjempe som på ingen måte har fun­ net sin plass i en ny verden.

Men det skal ikke ta lang tid før kjempen blir seg sin nye makt og rolle bevisst. Det er i første rekke borgerkrigen i Jugoslavia som markerer vendepunktet i det nye Tysklands utenrikspoli­ tikk. Allerede under den kortvarige krigen i Slovenia i måneds­ skiftet juni/juli 1991 fremstår de tyske myndighetene som sterke støttespillere for «utbryterne». Og da konflikten går over i den grusomme broderkrigen i Kroatia, blir den tyske kritikken av makthaverne i Beograd bitende skarp. Det er særlig spørs­ målet om anerkjennelse av de to nye statene som vekker inter­ nasjonal strid. I EF fører dette til en tankevekkende splittelse med de gamle arvefiendene Tyskland og Frankrike som viktig­ ste motpoler. Franske kommentatorer unnlater ikke å minne om nazi-Tysklands nære samarbeid med «den ene parten i konflik­ ten» (Slovenia og Kroatia), og de franske myndighetene legger ikke skjul på sin mistro overfor det nye tyske diplomatiet på 244

Balkan. Økt tysk innflytelse på Balkan i kjølvannet av et opp­ løst Jugoslavia er intet lite spøkelse for myndighetene i Paris. Men også i andre sammenhenger opptrer det nye Tyskland med stadig økende selvbevissthet på den internasjonale arena. Dette gjelder blant annet spørsmålet om hvordan de vestlige land skal opptre overfor de nye demokratiene i Sentral-Østeuropa og overfor et Sovjetunionen i rask oppløsning. Her fremstår Tyskland som Østeuropas beste venn og fremste tals­ mann i vest. I EF og andre vestlige fora er det myndighetene i Bonn som går i spissen for å legge forholdene til rette for Østblokklandene og for å trekke dem med i det vestlige samarbei­ det. Den tyske regjeringen er også den fremste pådriveren når det gjelder økonomisk hjelp til gjenoppbyggingen i den tid­ ligere Østblokken. Denne rollen kan Tyskland med god sam­ vittighet spille - landet er nemlig den klart største bidragsyte­ ren til reformene i øst. Kritiske bemerkninger begynner å falle om at Tyskland er i ferd med å markere seg for sterkt på den internasjonale arena. Antydninger fra forbundskansler Kohl om at tysk språk må inn i EF-systemet på linje med fransk og engelsk, og ytringer fra hans partifeller i Bayern om at Tyskland må få fast plass i FNs Sikkerhetsråd bidrar til den økte skepsisen. Men bekym­ ringen og de spede innvendingene skal snart vokse til et protestkor. I løpet av noen få hektiske dager i desember 1991 fremstår Tyskland, i tre uhyre viktige saker, på en måte som bryter kraftig med tysk etterkrigstradisjon: -10. desember avsluttes det historiske EF-toppmøtet i Maast­ richt i Nederland. Møtet gjør vedtak av vidtrekkende betyd­ ning for det nye Europa - om en økonomisk og politisk union. Den viktigste drivkraften bak vedtakene er det nye Tyskland. Det mest konkrete vedtaket, om en pengeunion og en felles EF-valuta senest innen 1999, er sterkt preget av det tyske synet på hvordan pengepolitikk skal drives.

245

- 16. desember: EFs utenriksministre møtes i Brussel. Møtet offentliggjør en politisk bombe: EF-landene er i prinsippet blitt enige om å anerkjenne Slovenia og Kroatia som uav­ hengige stater. Det blir snart klart at vedtaket er et resultat av et voldsomt press fra den tyske regjeringen.

-19. desember: Den tyske sentralbanken setter opp rentene med 0,5 prosent til det høyeste nivå siden den nye D-marken ble innført i 1948. Dette blir gjort på tross av kraftige advars­ ler fra Tysklands venner og samarbeidspartnere i Europa. I løpet av ett døgn følger de fleste vesteuropeiske stater etter - i de fleste tilfeller sterkt motvillig. Dyrere penger betyr som kjent mindre investeringer og dermed stor fare for økt arbeids­ løshet, noe som for flere av disse landene allerede er et meget alvorlig problem.

Og reaksjonene lar som nevnt ikke vente på seg. Det nye «Stor-Tyskland» blir gjenstand for utallige bekymrede kom­ mentarer verden over. Det er nå ettertrykkelig slått fast at mer­ kelappen «politisk dverg», som i alle år ble brukt på den vest­ tyske staten, overhodet ikke er anvendelig for det samlede Tyskland. Men de tyske myndighetene gjør uomtvistelig også mye for å berolige sine europeiske naboer. Særlig gjelder dette de tid­ ligere Østblokklandene, der den endelige sluttstreken for den annen verdenskrig uteble som følge av kommunisme og kald krig. I løpet av knapt halvannet år etter den tyske samlingen inngår den tyske regjeringen historiske avtaler om vennskap og samarbeid både med Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia. Avtalen med myndighetene i Praha viser klart at skyggene fra fortiden fortsatt er høyst nærværende - nesten fem tiår etter krigens slutt. Stridens eple er nemlig de såkalte Sudet-tyskeme, som ble fordrevet fra Tsjekkoslovakia til Tyskland etter

246

den annen verdenskrig. Utvisningen var en hevn for naziTysklands okkupasjon av - og ugjerninger i - Sudetenland i det nordvestlige Tsjekkoslovakia. De forviste og deres etter­ kommere har aldri godtatt sin skjebne og krever nå å få sine eiendommer tilbake, noe myndighetene i Praha har avvist kategorisk. Så brennbart er spørsmålet at det ganske enkelt blir holdt utenfor hele vennskapsavtalen, som blir underskre­ vet med pomp og prakt i den tsjekkoslovakiske hovedstaden i slutten av mars 1992. Avtalen betyr likevel at grensene mel­ lom de to land blir fastlagt for godt og at samarbeidet utvides på en lang rekke økonomiske og kulturelle områder. Heller ikke vennskapsavtalen med Polen er uten historiske overtoner. Det ble riktignok klart allerede før den tyske sam­ lingen at grensen som ble trukket etter den annen verdenskrig - den såkalte Oder-Neisse-grensen - kom til å bli godtatt av det nye Tyskland. Det er likevel fortsatt uløste spørsmål knyt­ tet til den tyske befolkningen som fortsatt bor i Polen. Men i avtalen som blir undertegnet i Bonn i midten av juni 1991 er det gitt rettslige garantier som dette mindretallet er fornøyd med. Dermed markeres «slutten på århundrers bitterhet mel­ lom tyskere og polakker», som den polske regjeringssjefen Jan Krzysztof Bielecki uttrykker det. Enorme tidligere tyske områder - en tredel av det nåværende Polen - er dermed defi­ nitivt på polske hender. I tillegg går som nevnt de tyske myndighetene i spissen når det gjelder vestlig hjelp østover. Pr. idag kommer nærmere halvparten av all vestlig hjelp til den tidligere Østblokken fra Tyskland. Men det skal altså vise seg at «den økonomiske kjempe» tar på seg for store oppgaver. Gjenoppbyggingen av det østlige Tyskland, det tidligere DDR, skal vise seg å bli en oppgave som får selv den bunnsolide vesttyske økonomien til å knake i sammenføyningene. Dette skal bidra sterkt til en utvikling

247

som gir omverdenen større grunn til bekymring enn en ny og mer selvbevisst tysk utenrikspolitikk. I kjølvannet av den dype økonomiske krisen i det østlige - og den synkende leve­ standarden i det vestlige - Tyskland kommer det snart skrem­ mende signaler: Et kraftig oppsving i fremmedhat og ny­ nazisme, og økt motstand mot å knytte Tyskland nærmere til resten av Europa. Oppsvinget i fremmedfiendtlige aksjoner starter som tid­ ligere omtalt på sensommeren 1991 og tiltar i styrke utover høsten. Det er på dette tidspunktet ennå ikke klart hvilken støtte de høyreekstreme har i den tyske befolkningen, selv om meningsmålingene tyder på at svært mange har forståelse for overgrepene mot asylsøkere og andre utlendinger. Men tre delstatsvalg høsten og våren 1991/92 viser altså at det er snakk om et markert oppsving for partiene på ytterste høyre fløy. Og selv om misnøyen med den økonomiske utviklingen etter alt å dømme er hovedårsaken til denne utviklingen, så har den også klare innslag av nasjonalisme og skepsis mot at Tyskland skal gi fra seg for mye makt og nasjonal identitet til overnasjonale organer. I januar 1992 - bare en drøy måned etter EF-toppmøtet i Maastricht - viser en undersøkelse som det amerikanske Rand Corp, har foretatt at et flertall av tyskerne er uenige i ved­ takene om en økonomisk og politisk union. Det er særlig beslutningen om å innføre en felles europeisk valuta som vek­ ker misnøye. Bare 44 prosent av tyskerne ønsker å gi opp mar­ ken til fordel for den felleseuropeiske ECU, viser undersøkel­ sen. Men skepsisen handler ikke bare om frykt for tap av øko­ nomisk trygghet og nasjonal identitet. Det er også et klart ønske om å minske NATOs rolle - i første rekke ved en mas­ siv tilbaketrekning av de amerikanske styrkene. Hele 60 pro­ sent av tyskerne vil at USA skal trekke alle sine styrker ut av Europa, viser målingen som er offentliggjort i avisen Interna­ tional Herald Tribune 30. januar 1992.

248

Utover våren og sommeren 1992 blir tyskernes Europaskepsis bekreftet i flere meningsmålinger. Det er også klare tegn til at de etablerte politiske partiene taper terreng til fordel for de høyreekstreme, samtidig som angrepene mot asylsø­ kerne fortsetter. Det er en utbredt misnøye i det tyske samfun­ net - tre år etter at Tyskland ble samlet.

Utfordringene for det tyske demokratiet er blitt klart større etter at Muren falt. Jakten på syndebukker er et klassisk symp­ tom i samfunn som ikke har det helt godt med seg selv. Den tyske krybba er blitt tommere og de mørke kreftene på ytterste høyre fløy seiler altså i medvind. Fellestrekkene med det sam­ funnet som brakte Hitler til makten er til stede, men forskjel­ lene er langt større og flere. Den onde ånden fra fortiden vil likevel ikke helt slippe taket og er fortsatt en kilde til usikker­ het og mindreverdighetskomplekser hos tyskerne. På den annen side er det intet annet folk som har gjort så grundig arbeid for å ta et oppgjør med sin fortid. Et fjerde rike? Det er en forpliktelse overfor historien å stille spørsmålet. Flere tegn i tiden gir altså klar grunn til bekymring. Men likevel: Foreløpig er det ingen grunn til å frykte en slik utvikling - det tyske demokratiet er bunnsolid. For det nye Europa er det store Tyskland uansett en helt sen­ tral utfordring. Dette er også den viktigste drivkraften i den raske samlingsprosessen EF-landene vedtok i Maastricht, men som har møtt så kraftig motbør (se neste avsnitt: Europa - samling eller splittelse?). Mange spør seg nå med god grunn om det er Maastricht-kritikemes mening å forkaste EFs histo­ riske erfaring og la et mektig, samlet Tyskland stå igjen alene i hjertet av Europa. Dagens tyske ledere satser sterkt på å skape et «europeisk Tyskland» og derved unngå faren for «et tysk Europa» (et sitat fra forfatteren Thomas Mann). I denne prosessen har forbundskansler Helmut Kohl og hans folk gått langt for å få til en løsning som knytter Tyskland til Europa

249

med bånd som er sterke nok til å tåle eventuelle fremtidige påkjenninger. At kansleren er villig til å ofre selve symbolet på tysk velstand og fremgang - marken - for å oppnå dette, er det beste beviset på at han mener alvor. Men Kohls landsmenn er altså langt mer skeptiske, noe som har skapt et stort demo­ kratisk dilemma: Skal det tyske folkedypet få avgjøre dette spørsmålet, som i høyeste grad angår hele Europas fremtid? Den tyske regjeringen mener nei, og er i liten grad blitt kriti­ sert for det. Det er i hvert fall liten tvil om at neste generasjon tyskere vil være enda mindre villig til å «legge sin valuta på Europas alter», som Aftenpostens Tysklands-korrespondent Nils Morten Udgaard uttrykker det i Aftenposten 12. juni 1992: «‘Tyskland er som været,’ sier forbundskansler Helmut Kohl - et faktum man bare må lære seg å leve med. Sant nok. Men den som er blitt rammet av værgudenes raseri må i frem­ tiden ta sine forholdsregler. I så måte har dette århundret gitt Europa dobbel grunn til å være på vakt. Derfor er det fortsatt slik at når Tyskland snakker om fremtiden, tenker resten av Europa på fortiden.»

Europa - samling eller splittelse? Tre tidsbilder fra det nye Europa det siste året: - Maastricht, Nederland - 9. og 10. desember 1991: De 12 EFlandene blir enige om å styrke sitt økonomiske og politiske samarbeid. Det er forlengst vedtatt at et fullt utviklet felles marked med fri bevegelse for personer og penger, varer og tje­ nester skal tre i kraft fra 1993. På Maastricht-møtet blir det enighet om at alle medlemsland før tusenårsskiftet skal ta i bruk den samme pengeenheten. I tillegg fortsetter samord­ ningen av landenes politikk på en lang rekke områder. Kon­ turene av en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan klart skimtes. 250

- Moskva, Sovjetunionen - 25. desember 1991: President Mikhail Gorbatsjov erklærer Sovjetunionen for oppløst. Ver­ dens største stat har opphørt å eksistere. På ruinene oppstår det sju nye europeiske land, i tillegg til de tre baltiske statene som løsrev seg noen måneder tidligere. Samtidig er en annen føde­ ral, flernasjonal stat: Jugoslavia, i ferd med å bli slitt i stykker av en grusom borgerkrig.

- København, Danmark - 2. juni 1992: Det danske folket sier nei til Maastricht-avtalen i en folkeavstemning. Det overras­ kende resultatet får EF til å ryste i sine grunnvoller. Danskenes nei bekrefter at det er stor skepsis blant innbyggerne i EF-landene til vedtakene i Maastricht. I Tyskland viser menings­ målingene at et knapt flertall er mot avtalen. I Frankrike blir det besluttet å holde folkeavstemning om saken. Samling eller splittelse? Det er det store spørsmålet for det nye Europa tre år etter Jemteppets fall. Det delte Europa er i grove trekk erstattet av en verdensdel med to ansikter: ett som kjen­ netegnes ved at nasjonalstatene går sammen i et stadig tettere økonomisk og politisk fellesskap. Et annet som preges av split­ telse, oppløsning av stater og sterke nasjonalistiske stemningen Men dette bildet er langtfra entydig. Det danske nei og den generelle skepsisen mot vedtakene i Maastricht er bare ett uttrykk for at tendensen er sprikende. Et annet er de tidligere Østblokkstatenes sterke ønske om å ta del i det vesteuropeiske fellesskapet. I bunnen av alle konflikter og motstridende trekk ved det nye Europa ligger likevel et enestående verdifellesskap. Demokrati, markedsøkonomi, rettsstat og respekt for enkelt­ mennesket er honnørord fra Biskaya til Ural. Dette gir håp, selv om det gjenstår mye før disse verdiene er omsatt i praksis.

EF-toppmøtet i Maastricht blir på forhånd utropt til den kan­ skje viktigste begivenheten i Europa etter Jemteppets fall. 251

Flere kommentatorer snakker om «et vendepunkt i Europas historie». Stilt overfor slike forventninger blir møtet et anti­ klimaks. Mange observatører betegner Maastricht-avtalen som en «intensjonsavtale», fordi resultatene i så stor grad avhenger av den videre utviklingen i EF og i Europa forøvrig. Likevel blir det tatt beslutninger som klart fortjener betegnel­ sen historisk, særlig når det gjelder det økonomiske samarbei­ det mellom EF-landene. Hva blir det egentlig enighet om på møtet i Maastricht den 9. og 10. desember 1991? Kort oppsummert: A arbeide for det EF selv kaller «en økonomisk og politisk union». De viktigste elementene i dette er som følger: o

- En europeisk pengeunion og en europeisk sentralbank. Fra 1997, eller senest i 1999, skal folk i EF bruke den felles euro­ peiske ECU istedenfor dagens penger. Det skal i den forbin­ delse opprettes en europeisk sentralbank etter tysk mønster det vil si med stor uavhengighet i forhold til politikerne når det gjelder å forsvare pengenes verdi. (Det er likevel knyttet strenge betingelser til de land som skal delta i den nye penge­ unionen: Inflasjonen må ikke være mer enn 1,5 prosent høyere enn gjennomsnittet for de tre EF-landene som har lavest pri­ søkning. Det årlige budsjettunderskuddet må være mindre enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (Summen av alle varer og tjenester som blir produsert i landet i løpet av ett år). Ren­ tenivået må ikke være mer enn to prosent høyere enn gjen­ nomsnittet for de tre landene som har lavest rente. Og uten­ landsgjelden må være mindre enn 60 prosent av bruttonasjo­ nalproduktet. I tillegg må valutakursen ha vært stabil og det må ikke ha skjedd devalueringer de siste to årene. De strenge kravene betyr paradoksalt nok at selv ikke Tyskland er kvali­ fisert til å delta i pengeunionen. Når avtalen blir underskrevet er det bare Frankrike, Luxembourg og Danmark som «passe­ rer nåløyet». Storbritannia har ikke forpliktet seg overfor avtalen. 252

- Det blir enighet om å utvikle EF i retning av «en politisk union». Hovedelementene i denne fremtidige unionen skal på lang sikt bli en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og på enda lengre sikt: en felles forsvarspolitikk. Formuleringene som blir vedtatt er lite konkrete og det er ikke angitt noen tids­ plan. Ordet «føderasjon» (forbundsstat) er utelatt i avtaletek­ sten etter krav fra land som frykter en utvikling i retning av en europeisk «superstat» - det som er blitt kalt «Europas forente stater». Det utvannede kompromisset som blir vedtatt er ikke bare et uttrykk for uenighet om hvor langt det nåværende EF skal gå i retning av politisk samling, men også for den usik­ kerheten som rår når det gjelder alle de nye medlemslandene man regner med blir opptatt i nær fremtid. I vedtaket ligger det også et klart ønske om at EFs folkevalgte forsamling - Euro­ paparlamentet - må få økt makt i organisasjonen. En hoved­ kritikk mot EF er jo at organisasjonen preges av «demokratiunderskudd» - det vil si at den folkevalgte kontrollen er for dårlig. For å understreke EFs respekt for enkeltstatene og enkeltmennesket blir det senere så omtalte «subsidiaritetsprinsippet» knesatt. Det innebærer at alle EF-vedtak skal gjø­ res «så nær den enkelte innbygger som mulig». I tillegg gjøres det en rekke enkeltvedtak, som:

- Å innføre et fremtidig EF-statsborgerskap for innbyggerne i medlemslandene for å styrke den enkeltes rettigheter. Dette innebærer blant annet at EF-borgere som bor i et annet land enn sitt hjemland får stemmerett der de bor. - Å fremme interessene til arbeidstakerne i EF ved å styrke den såkalte «sosiale dimensjon». Også her velger Storbritan­ nia å gå sin egen vei, noe som forøvrig hindrer at hele topp­ møtet bryter sammen.

253

Med utgangspunkt i medlemslandenes egne forventninger ble EF-toppmøtet i Maastricht verken en suksess eller en fiasko, selv om deltakerne naturlig nok gjorde sitt beste for å frem­ stille det som det første. Med unntak av vedtaket om en penge­ union var resultatet sterkt preget av kompromisser og gene­ relle vendinger som alle mente å kunne leve rimelig godt med. I ettertid må man karakterisere dette som en skremmende mangel på følelse for hvilke stemninger som rår blant vanlige folk i EF-landene. Det skulle som nevnt ikke ta mange ukene før det ble klart at Maastricht-avtalen slett ikke var vel i havn etter at toppmøtet var over og den offisielle undertegnelsen var gjort noen uker senere. Det er altså tyskerne som først slår an misnøyens strenger. «Kohl har solgt D-marken og fått lite igjen!» forkynner boulevardavisen Bild Zeitung etter at vedtakene i Maastricht er et faktum. Dermed er den tyske EF-freden brutt. Det viser seg som tidligere nevnt at et flertall av tyskerne er helt uenige med sine talsmenn på Maastricht-møtet når det gjelder vedtaket om en europeisk pengeunion. Det viser flere meningsmålinger utover våren og sommeren 1992. Men dette er bare ett av mange uttrykk for en sterk skepsis i det tyske samfunnet overfor Maastricht-avtalen og til tysk EF-politikk i sin alminnelighet:

- Det er de tyske delstatene som kommer med den første klare advarselen til regjeringen i Bonn. Delstatene, som tradisjonelt har hatt stor makt i tysk politikk, frykter nå at denne makten blir undergravet gjennom et stadig sterkere EF. Delstatsregjeringene krever derfor en endring av den tyske grunnloven slik at de får medbestemmelse i EF-vedtak som gjelder overføring av nasjonal makt til EF. Riset bak speilet er at Forbundsrådet - delstatenes nasjonalforsamling - nekter å stemme for Maas­ tricht-avtalen når den skal behandles av de tyske folkevalgte.

254

- Flere ledende politikere i SPD - det største opposisjonspar­ tiet - truer også med å gå imot Maastricht-avtalen. Den mest fremtredende er nestformann og tidligere kanslerkandidat Oskar Lafontaine som er særlig kritisk til at Tyskland vil gi opp D-marken uten tilsvarende konkrete vedtak når det gjel­ der en politisk union i EF. Trusselen fra Lafontaine og andre i SPD om å stanse hele avtalen i Forbundsdagen synes likevel å ha liten oppslutning i partiet. - Utfallet av de tidligere nevnte delstatsvalgene i BadenWurttemberg og Schleswig-Holstein i april 1992 er også et uttrykk for den økte EF-skepsisen. De høyreekstreme vinner frem med sin nasjonalistiske politikk, mens Helmut Kohls Kristeligdemokrater går sterkt tilbake. - I Tysklands nest største delstat Bayern, der Kristeligdemo­ kratenes søsterparti Den Kristeligsosiale Union har makten, er misnøyen ekstra sterk over at tyskernes stolthet, marken, skal bli borte. Delstatens frittalende miljøminister Peter Gauweiler er ikke snauere enn at han i full offentlighet betegner den nye felleseuropeiske valutaen ECU som «esperantopenger».

- 62 fremstående tyske økonomer, hovedsakelig professorer fra tyske universiteter, legger frem en omfattende rapport der konklusjonen er at avtalen om en europeisk pengeunion er en dårlig avtale. «Avtalen er forhastet og for lite gjennomtenkt til at resultatet kan bli vellykket,» heter det i rapporten. Det er først etter Maastricht-møtet at denne viktige debatten starter. Tyske myndigheter innrømmer nå forfjamset at de «undervurderte markens betydning som symbol for tysk vel­ stand.» Forut for det viktige EF-toppmøtet, der en slik debatt naturlig hørte hjemme, ble slike spørsmål praktisk talt ikke diskutert i den tyske offentligheten. «Regjeringen har over­ 255

hodet ikke gjort hjemmeleksen sin foran Maastricht-møtet,» er den bitende kommentaren fra opposisjonen. Men de tyske myndighetene er i så måte langt fra alene: det skal vise seg at flere EF-regjeringer opplever en blåmandag etter Maastricht:

FRANKRIKE: Vedtakene om en «politisk union» fører til bety­ delig frykt for at landet avstår for mye av sin nasjonale suvere­ nitet til EF. Denne frykten er en av de viktigste forklaringene på det nasjonalistiske partiet Nasjonal Fronts sterke fremgang ved regionalvalgene i mars i år. Men det kommer også kritikk mot Maastricht-avtalen fra fremtredende representanter for de eta­ blerte partiene med forslag om å endre noen av vedtakene. ITALIA: Bekymring for at de strenge kravene til en penge­ union definitivt skal plassere landet i økonomisk B-klasse i Europa. HELLAS: En generell folkelig skepsis mot EF forsterkes av vedtakene om en pengeunion. Enkelte politikere karakterise­ rer kravene til medlemskap som en «utidig innblanding» i lan­ dets egne saker.

DANMARK og IRLAND har besluttet å holde folkeavstem­ ning over Maastricht-traktaten, noe som fører til en intens debatt i de to landene - en debatt som klart viser hvor omstridt avtalen i virkeligheten er blant folk flest. Myndighetene i Storbritannia, som fikk «mest kjeft» på Maas­ tricht-møtet på grunn av sine sololøp i flere viktige spørsmål, kommer paradoksalt nok best ut av det i forhold til sine lands­ menn. I motsetning til ledelsen i de andre EF-landene hadde den britiske regjeringen gjort et meget grundig forarbeid med å finne ut hvilke vedtak den kunne komme tilbake til sine vel­ gere med.

256

De fleste meningsmålinger etter Maastricht-møtet tyder på at det er flertall for avtalen i alle medlemslandene. Det er like­ vel en viktig svakhet ved de fleste målingene: at andelen «vet ikke»-svar er svært høy - i flere tilfeller mer enn 50 prosent! All tvil og kritikk til tross: Det er få, om i det hele tatt noen, på ledende EF-hold som for alvor tror at noen av medlemslande­ nes befolkninger eller nasjonalforsamlinger skal forkaste noe så fundamentalt som vedtakene i Maastricht. Den danske fol­ keavstemningen den 2. juni 1992 skal derfor bli en politisk vekker den mektige organisasjonen knapt har opplevd maken til i sin 35-årige historie!

Danmarks nei til Maastricht-avtalen sender sjokkbølger gjen­ nom hele Europa. Med et flertall på 50,7 prosent - en margin på fattige 24.000 stemmer - gjør lille Danmark det umulige mulig i et EF som har lagt opp til et høyt spill om sin egen fremtid. Vedtakene i Maastricht er nemlig en ren utvidelse av «EFs grunnlov», Romatraktaten. Det betyr at skjebnen til den historiske avtalen fra Maastricht avhenger av de samme forut­ setningene som Roma-traktaten selv: godkjennelse fra samt­ lige medlemsland. Det danske nei har derfor kastet Det euro­ peiske fellesskapet ut i en av dets mest alvorlige kriser noen­ sinne. Ikke å undres over at den første reaksjonen fra EF er et patetisk forsøk på å late som om ingen ting har skjedd. «For en pasient som er i sjokk er det helt riktig å holde seg i ro,» kom­ menterer en britisk avis ironisk. Og det er unektelig 12 politisk sjokkskadde EF-utenriksministre som kommer til Oslo to dager etter at danskenes nei er et faktum. «Vi fortsetter med fornyet kraft!» erklærer riktig­ nok den sittende formannen i EFs ministerråd, den portugi­ siske utenriksministeren Joåo Deus de Pinheiro ved ankom­ sten. Men ingen polemikk kan dekke over den dramatiske situasjonen som har oppstått. (At toppolitikerne i EF kommer sammen i Oslo, skyldes at NATO holder sitt utenriks257 9 - Drømmen om Europa

ministermøte i den norske hovedstaden. Det viktige NATOmøtet blir naturlig nok fullstendig overskygget av den nye situasjonen i EF.) Når EFs utenriksministre setter seg til for­ handlingsbordet på SAS-hotellet i Oslo står de i hovedsak overfor tre mulige løsninger på det dilemmaet de er havnet i:

- Å «starte på nytt». Det vil si å erklære Maastricht-avtalen for nedstemt og starte forhandlinger om en ny og revidert avtale. Mange kommentatorer hevder at dette er den eneste holdbare løsningen hvis EF skal ta sitt eget lovverk på alvor.

- Å finne en måte å omgå Danmarks nei på, slik at Maastrichtavtalen kan vedtas av de 11 andre EF-landene og bare gjelde for dem. Ifølge kommentatorene er dette et svært tvilsomt lov­ messig farvann. En slik løsning ville også gjøre Danmarks fortsatte medlemskap i EF ytterst usikkert. o

- A fortsette behandlingen av Maastricht-avtalen i de andre EF-landene «som om ingenting er hendt», i håp om at dan­ skene skifter mening og sier ja i en ny folkeavstemning. Det snakkes også om å finne ett eller flere punkter i Maastrichtavtalen som er særlig upopulære blant danskene og la dem ta stilling til resten av avtalen. Storbritannia har jo allerede reser­ vert seg mot viktige vedtak. Det som gjør dette svært vanske­ lig er at ingen vet hva danskene sa nei til den 2. juni. Som ven­ tet sier EFs Oslo-møte bastant nei til mulighetene for å refor­ handle avtalen. «De ulike vedtakene er så sterkt sammenflettet at en endring ville bringe oss i et håpløst uføre,» er hovedinn­ vendingen. Det er også liten stemning for å lukke døren defi­ nitivt for danskene ved å danne en slags «Maastricht-minusén»-avtale. Konklusjonen blir derfor at «vente og se»-løsningen er den eneste mulige i øyeblikket, selv om alle er fullt innforstått med at det har oppstått en betydelig «smittefare» i

258

delig «smittefare» i EF etter at Danmark vendte tommelen ned for traktaten fra Maastricht. Og nervene hos EF-ledeme blir ikke mindre spent når den franske presidenten Frangois Mitterrand «øker fallhøyden» ytterligere ved å erklære at spørsmålet om Frankrikes tilslutning til Maastricht skal avgjøres ved en folkeavstemning. Men selv om regjeringene i EF-landene og EF-byråkratene i Brussel i all hovedsak opplever den danske folkeavstem­ ningen som en kraftig blåmandag, så er den generelle reaksjo­ nen langt fra bare negativ. «Takk Danmark!» lyder overskrif­ ten i en kommentar den kjente tyske utenrikskommentatoren Josef Joffe har skrevet for norske Verdens Gang (VG — 5.6.92). Joffe, som er utenriksredaktør i storavisen Siiddeutsche Zeitung mener i likhet med mange andre at danskene både har gjort Europa og demokratiet en tjeneste ved å få EF-ledelsen til å ta den folkelige motstanden mot Maastricht-avtalen på alvor. Den tyske kommentatoren konkluderer sin artikkel slik: «I stedet for å forkaste det danske nei, burde ledere som Kohl og Mitterrand lytte nærmere til stemmene fra sine egne velgere. A fortsette som om ingenting har skjedd går bare ikke. For det er ikke bare danskene som sier: Tkke dette Europa, og ikke nå.’ Det er tvil og motstand overalt. Vi burde takke danskene. A tenke gjennom opplest og vedtatt Europa­ politikk på nytt burde ha vært gjort forlengst.» Avisen International Herald Tribune kommenterer på lederplass 6. juni 1992 det danske nei slik: «Denne folkeavstemningen er det hittil klareste uttrykk for at europeerne er bekymret når det gjelder å oppgi suverenitet til en overnasjonal sentralmakt. I flere land er denne følelsen forsterket av en mistanke om at et samlet Europa blir dominert av Tyskland og andre mektige stater.» Ja selv EF-kommisjonens mektige president Jacques o

o

259

Delors kommer etter hvert til den erkjennelse at EF må frem­ stå med et mer menneskelig ansikt hvis nye tilbakeslag skal unngås. Under EF-parlamentets drøfting av situasjonen etter den danske folkeavstemningen erklærer Delors at han vil arbeide for større åpenhet og et mer forståelig budskap fra EFledelsen til innbyggerne i fellesskapet.

Løftet om å bli mer lydhør for vanlige menneskers ønsker og behov blir også gjennomgangsmelodien på det første EFtoppmøtet etter Danmarks nei - i Lisboa i slutten av juni. I mellomtiden har velgerne i Irland bedret stemningen et par hakk ved sitt klare ja til Maastricht-avtalen i folkeavstem­ ningen den 18. juni. Likevel er det fortsatt helt uklart hvordan man skal forholde seg til det faktum at danskene har gjort det umulig å oppnå enstemmighet. Det blir som ventet enighet om å utsette spørsmålet til saken har vært til behandling i alle medlemslandene - etter planen innen årsskiftet. Møtet vedtar likevel å gå offensivt til verks når det gjelder opptak av nye medlemsland. Dette er i strid med det de fleste observatører spådde etter at «det danske sjokket» var et faktum. I vedtaket fra Lisboa-møtet heter det at «EØS-avtalen har åpnet veien for at vi raskt kan innlede forhandlinger om utvidelse av EF til også å omfatte EFTA-land som søker medlemskap». Dette gjelder i første rekke Østerrike, Sverige, Finland og Sveits, som allerede har søkt, men utelukker altså ikke Norge som etter planen vil søke etter at Arbeiderpartiet har holdt sitt landsmøte i november. Det er likevel en klar tendens i alle disse landene til at motstanden mot EF-medlemskap øker etter Danmarks nei til Maastricht-avtalen. Også på dette området er altså EFs fremtid preget av en økende usikkerhet. Bildet av et EF «på skinner», urokkelig på vei mot en stadig tettere økonomisk og politisk integrasjon, ble knust av de dan­ ske velgerne den 2. juni 1992. Riktignok har utviklingen i EF 260

alltid gått i rykk og napp, men utfordringene denne gangen er større og annerledes enn tidligere. For det første dreier det seg om en protest nedenfra - en skepsis blant vanlige folk, som ifølge meningsmålingene finnes i større eller mindre grad i alle medlemslandene. For det andre var, som tidligere nevnt, den viktigste drivkraften i Maastricht-vedtakene et sterkt ønske om å utnytte entusiasmen etter Jemteppets fall til å binde det nye, store Tyskland med sterke bånd til et tett euro­ peisk fellesskap. Denne entusiasmen er det allerede fint lite igjen av, særlig blant tyskerne selv. I så måte kan Europa være i ferd med å tape en historisk sjanse. Folkeavstemningen i Frankrike er den neste trusselen mot Maastricht-avtalen. I til­ legg er det stadig økende motstand i de rike EF-landene mot kjempeoverføringene til de mindre velstående. Dette er en utvikling som raskt kan undergrave de søreuropeiske landenes begeistring for et stadig tettere fellesskap. Hvor står så de nye demokratiene i øst i dette bildet? Forelø­ pig: i all hovedsak på sidelinjen. Polen, Ungam og Tsjekko­ slovakia har riktignok undertegnet såkalte assosiasjonsavtaler med EF, noe som innebærer at de tre landene gradvis blir med i en frihandelssone. Avtalene skal gjelde i ti år - deretter reg­ ner både EF og myndighetene i de tre tidligere Østblokkstatene med at tiden er moden for fullt medlemskap. Men når det gjelder de andre statene i den tidligere Østblokken, er ønsket om EF-medlemskap langt sterkere enn mulighetene. De bal­ tiske statene og Slovenia ligger trolig først i løypa, mens sta­ ter som f.eks. Russland foreløpig sliter med økonomiske pro­ blemer som utelukker en tilslutning til Det europeiske felles­ skapet i overskuelig fremtid. Til tross for EFs dype vanskeligheter er det altså fortsatt denne organisasjonen de tidligere Østblokkstatene knytter sitt håp til. Det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg selv om EF skulle mislyk­ kes i sine ambisjoner fra Maastricht. 261

Jemteppets fall har på kort tid endret hele «arkitekturen» i Europa. I påvente av et opptak i «det gode selskap» i vest - i første rekke EF - søker de tidligere Østblokkstatene nye fel­ lesskap. I enkelte tilfeller dreier det seg om samarbeid som har lange historiske tradisjoner, men som er blitt umuliggjort i et blokkdelt Europa:

- Landene rundt Østersjøen har innledet et samarbeid som av enkelte sammenlignes med Middelalderens Hansaforbund. Et årlig toppmøte er blitt innført, der utenriksministrene for de 10 landene som ligger rundt Østersjøen deltar. Et interessant moment i denne sammenhengen er at den økonomisk viktigste delen av dette området, det nordlige Tyskland, har opplevd et kraftig oppsving etter at Jernteppet falt og området fikk sitt historiske oppland tilbake.

- Landene i det «nye» Sentraleuropa har slått seg sammen i den såkalte Hexagonalen - sekslandsforbundet. Etter oppløs­ ningen av Jugoslavia er bare fem av statene: Polen, Tsjekko­ slovakia, Ungarn, Østerrike og Italia med, men det drøftes nå om Slovenia og Kroatia skal med isteden. Handel og samferd­ sel er viktige samarbeidsområder. - Svartehavsforbundet er et tredje eksempel på at avslut­ ningen av den kalde krigen har åpnet for nye fellesskap. 11 stater i området rundt Svartehavet har gått sammen i det de ønsker skal bli såvel et nytt fellesmarked som et forum for løs­ ning av de blodige etniske konfliktene i flere av medlemssta­ tene. Følgende stater skrev under på den såkalte Bosporuserklæringen nå i sommer: Russland, Ukraina, Moldova, Geor­ gia, Armenia, Aserbajdsjan, Romania, Bulgaria, Albania, Hellas og Tyrkia.

262

Men slike nye allianser oppstår ikke bare mellom stater. Det nye Donau-forbundet består av en blanding av tyske og øster­ rikske delstater, regioner i Ungarn og Romania og egne stater som Moldova og Kroatia. At Tsjekkoslovakia ikke er repre­ sentert som stat, men ved sine to delstater, er også verdt å merke seg ettersom forbundet ble dannet allerede i 1990. Slike nye sammenslutninger, på tvers av såvel tidligere politiske skillelinjer som statsgrenser, er et uttrykk for et feno­ men som er blitt omtalt som «regionenes Europa». Tyske del­ staters ønske om mer selvstendighet i et nytt Europa er et annet uttrykk for dette. (Flere av de tyske delstatene er forøv­ rig på størrelse med et middelstort europeisk land. Den største av dem, Nordrhein-Westfalen, har omlag like mange innbyg­ gere som hele Skandinavia - rundt 17 millioner.) Ekspertene er enige om at samarbeid innen regioner, på tvers av lande­ grenser, kommer til å bli stadig viktigere i fremtidens Europa. Mange mener også at nasjonalstatene i årene fremover kom­ mer til å få stadig mindre makt, til fordel for regioner og over­ nasjonale organisasjoner.

Men til tross for en klar vilje til samarbeid bak det tidligere Jernteppet, er det først og fremst et bilde av krig, konflikt og oppløsning som avtegner seg. Jugoslavias ragnarokk - blo­ dige konflikter i flere av de tidligere sovjetrepublikkene - opp­ løsning av alle de tre flernasjonale føderasjonene i Europa: den sovjetiske, den jugoslaviske og den tsjekkoslovakiske. Flere eksperter peker nå på faren for at konfliktene og oppløs­ ningstendensene kan smitte over til det vestlige Europa - i form av økt nasjonalisme og ny spenning mellom stormak­ tene. Den kjente forskeren John Kristen Skogan (Norsk Uten­ rikspolitisk Institutt) advarer mot dette i en kronikk i Aften­ posten. Skogan peker på to forhold som gir grunn til bekym­ ring: «Endringene i Østeuropa kan for det første gi tendenser til 263

selvhevdelse, friere spillerom også i vesteuropeisk politikk tendenser som tidligere ble holdt i sjakk av trusselen fra øst og nødvendigheten av å stå sammen mot den. Dette kan på enkelte felter føre til holdningsforskyvninger og virke i ret­ ning av å dreie den politiske utviklingen i Vesteuropa inn på nye spor. For det annet vil vesteuropeiske land på forskjellig vis bli direkte involvert i det som skjer i øst, i noen tilfeller kanskje i konkurranse med hverandre... Krisen i Jugoslavia er en påminnelse om det. Vanskeligheter og uoverensstemmelser i øst kan smitte over på vesteuropeisk politikk og gjøre den også mindre forutsigbar.»

Et helt nytt Europa er i ferd med å vokse frem - et Europa der ideologiske motsetninger og dyp mistro mellom stormaktene er erstattet av et felles verdisyn. Mulighetene for fred, vel­ stand og samarbeid for vår stridbare verdensdel er større enn kanskje noen gang før. Men problemene er også blitt større. Skyggene fra fortiden er tilbake og blander seg med den tunge arven fra kommunistregimenes undertrykkelse og økono­ miske vanskjøtsel. Vil Europa ta vare på denne enestående sjansen til å bryte med sin fortid? Eller vil splittelse, mistro og hat nok en gang seire over de kreftene som ønsker å bygge bro og legge konfliktene bak seg? Tre år etter at folkene i øst brøt sine lenker og la veien åpen for et samlet Europa, er frihetsjubelen erstattet av sterke faresignaler - først og fremst i om­ rådene vi inntil nylig kalte Jugoslavia og Sovjetunionen, men også fra andre deler av den tidligere Østblokken, der en sosial eksplosjon på ingen måte kan utelukkes. Når det vestlige Europa i tillegg preges av at solidaritet og toleranse stadig svekkes til fordel for egoisme og nasjonale hensyn, er utfallet langt fra gitt.

Epilog

Den europeiske drømmen er noe for seg selv - helt ulik for eksempel den amerikanske, the American dream, om rikdom og berømmelse. Den europeiske drømmen er født i smerte, av en historie full av kriger, konflikter og råskap - et speilbilde av det nasjonale lappeteppet som oppsto nettopp her i den gamle verdensdelen. Vi brakte vår vitenskap og våre oppfinnelser til en hel ver­ den, men brukte store deler av vår kunnskap og våre krefter på å ødelegge hverandre. Årstall lysende av håp ble til dystre monumenter over våre tapte muligheter: 1814/15 - 1918 1945. Først da halve Europa ble innesperret og folkene i øst og vest ble holdt som gisler under trusselen om kjernefysisk utslettelse, greide vi å holde en slags fred med hverandre. Så falt ufrihetens skanser og den bisarre freden ble til en ekte fred - i frihet - og håpet ble tent atter en gang. Men historien var ikke død - den hadde bare hvilt seg en stakket stund. Igjen flammet hatet mellom folkene - hatet fra fortiden - som drepte millioner. Så var de brune tilbake fra skyggene, på jakt etter sitt evige bytte: syndebukkene. Og da det mektige sovjetimperiets røde flagg gikk ned, var vi der igjen - eller er det likevel helt annerledes denne gangen? Europa har fått en enestående sjanse til å oppfylle sin gamle drøm om fredelig sameksistens mellom folkene. Et felles europeisk hus skal reises på ruinene av vår delte verdensdel og som vern mot nye stormaktskonflikter, forsikrer statsledere i øst og vest. Men handling veier som alltid så mye tyngre enn o

265

ord. Tre år etter at den kalde krigen var over må vi allerede erkjenne at spørsmålet ikke lenger er når Europa er samlet i fred, frihet og velstand, men om vi i det hele tatt kommer til å lykkes. Drømmen om Europa ble sann da Berlinmuren falt. Er den likevel bare en illusjon?

Kilder

I arbeidet med DRØMMEN OM EUROPA har jeg i hovedsak benyttet personlige kilder: intervjuobjekter og samtalepart­ nere jeg har møtt i mitt arbeid som NRKs korrespondent i Berlin. Andre viktige kilder har vært: - Telegrambyråene Reuter, Deutsche Presseagentur, Agence France Press, Associated Press og Norsk Telegrambyrå, over NRKs database Basys. - Tyske TV- og radiostasjoner. - Følgende aviser og tidsskrifter: Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Siiddeutsche Zeitung, Der Spiegel, Die Welt, Berliner Morgenpost, Berliner Zeitung, Die Tageszeitung, Wirtschaftswoche, Die Presse, Der Standard, The Warszaw Voice, The Hungarian Observer, Pravda, Moskovskie Novosti, The International Herald Tribune, El Pais, The European, The Economist, Newsweek, Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang. I tillegg har jeg hatt stor nytte av Radio Free Europe/Radio Liberty’s ukentlige «Research Report» fra den tidligere Østblokken.

- Sentrale bøker: Hoffmann/Kramer: Der Umbau Europas, Fischer 1991. Glenny: The rebirth of history. Penguin 1990. Furkes/Schlarp: Jugoslawien: Ein Staat zerfållt. Rowohlt 1991. 267

Ash: We the people. Cambridge 1990. Serwuschok/Ddlle: Der Besser Wessi. Forum Verlag Leip­ zig 1991. Schabowski: Das Politbiiro. Rowohlt 1990. Dienstbier: Tråumen von Europa. Rowohlt 1986. Noreng: Tysklands rom i det felles europeiske hus. Asche­ houg 1990. Gadamer: Den europeiske arven. Cappelen 1991. Div.forf.: Im Osten erwacht die Geschichte. DVA-Stuttgart 1990. Johansen: Skumring i øst. Aschehoug 1991.