Tre og metall: materialer, verktøy, metoder 8252924255 [PDF]

Zitiervorschau

Anders Mattsson • Staffan Nilsson

materialer verktøy metoder

*^a^°natbibliotietø tepotbibtiotøet

Landbruksforlaget

Tre og metall Originalbokens tittel: Trå och metall Forfatterne og Natur och Kultur/LTs forlag, 1999

Norsk utgave: Tre og metall Forfatterne og Landbruksforlaget, 2000 ISBN 82-529-2425-5 Oversatt av Kjersti Lundemo Omslagsfoto: Lena Nessle Øvrige illustrasjoner: se side 183 Grafisk produksjon: PrePress as Forlagsredaktør: Fred Ivar Aasand

Innhold Eget utstyr

49

Maskiner

51

Maskiner til hjelp

52

9

Sikkerhet

52

Tre - et naturlig valg

10

Ergonomi

53

Treets oppbygning

10

Sager og saging

54

Rått eller tørt?

13

Høvler og høvling

56

Fiberretning

13

Fresemaskiner og fresing

58

Fuktighetsinnhold

18

Dreiebenker og dreiing

58

Tørking

19

Håndmaskiner

61

Bevegelse, krymping, svelling

21

Treslag

22

Å Arbeide i tre

65

Egenskaper

31

Utvikle trefølelsen

66

Finer

35

Forming

66

Platemateriale

36

Materialvalg

67

Forberedelser

68

Innledning

7

TRE Tre som materiale

Håndverktøy

39

Sammenføyninger

71

Verktøy i verkstedet

40

Beslag

76

Arbeidsbenker

40

Liming og fuging

78

Måling og merking

41

Pussing

80

Skjæreverktøy

42

Trenære overflatebehandlinger

82

Høvelverktøy

43

Sager

44

I treverkstedet

88

Andre verktøy

45

Tretermer

94

Verktøysliping

45

Metall

Sponfraskillende bearbeiding

141

Metall som materiale

97

Sammenføyende bearbeiding

149

Hardt, sterkt og langsomt

98

Støping

154

Arbeid i metall - en innstilling

98

Overflatebehandling

157

Hva er metall?

100

Overflatedekorering

159

Grunnstoffer

100

Legeringer

101

Maskiner og kjemikalier

164

Forskjellige metaller og legeringer

102

Verktøymaskiner

165

Gassutstyr

167

Verktøy

114

Kjemikalier

168

Verktøyet som en forsterket hånd

115

Arbeidsmiljø

170

Verktøyet som blir personlig

115

Smia og verkstedet

171

Forskjellige håndverktøy

117

Sikkerhet og beskyttelse

171

Faste verktøy og redskaper

124

I metallverkstedet

175

Metalltermer

180

Å bearbeide metall

128

Lesetips

184

Tegneteknikk og geometri

129

Stikkord

185

Formforandrende bearbeiding

130

7

Innledning Ferdigheter og skaperglede er grunnlaget for godt håndverk. Men vi trenger også et grunnmateriale å arbeide med. Dess­ uten er det viktig å bruke riktig verktøy og riktige metoder ved bearbeiding av materialet. Når man arbeider med hånd­ verk av ulike slag, er det også nødvendig å vite hvilket mate­ riale man skal velge og hvordan ulike materialer fungerer i ulike sammenhenger.

Man lærer seg ikke et håndverk bare ved å lese bøker. En stor del av kunnskapen ligger i å utføre arbeidet selv slik at man kan prøve ut forskjellige metoder og arbeidsmåter. Det er viktig å trene hånd og øye, å oppnå en følelse for materialet og verktøyet. Ved å prøve og lykkes, og å prøve og mislykkes, å vurdere resultatet - dag etter dag og år etter år - utvikles den spesielle håndverkskompetansen. Men bøker kan inspi­ rere og gi et verdifullt teoretisk grunnlag for å utvikle evner og håndlag.

Tre og metaller en grunnleggende lærebok som egner seg for videregående skoler, folkehøgskoler og andre typer håndverksutdanning, og ikke minst for alle hobbyhåndverkere.

8

Boka vil formidle de nødvendige basiskunnskapene innenfor tre- og metallhåndverk, men forfatterne ønsker også å skape nysgjerrighet og lyst til videre fordypning. Tre og metaller delt inn i en tre- og en metalldel. Begge deler innledes med en gjennomgang av forskjellige materialer som håndverkere i Norden kan komme over. Deretter behandles de forskjellige verktøytypene, redskapene og metodene som man bruker til de respektive materialene. Redaksjonen

TRE

RE SOM MATERIALE

10

TRE SOM MATERIALE

Tre - et naturlig valg Tre er et naturmateriale som står oss mennesker svært nært. I umin­ nelige tider har skogen forsynt oss med ved til bål og materiale til hus, bruer, skip, redskaper, verktøy og møbler. Vi møter tre overalt i omgivelsene våre. Det er et svært anvendelig materiale, formbart og vakkert. Tre er også holdbart og slitesterkt så lenge vi pleier og beskytter det. Det er mange forskjellige yrkesgrupper som bruker tre - båt­ byggere, instrumentmakere, møbelsnekkere, tømrere, tredreiere og mange, mange flere. Som yrkesutøver må man kjenne til treets egen­ skaper - som hardhet, krymping og bevegelse - slik at man kan ta hensyn til det ved valg av materiale og konstruksjon. Vi sier ofte at tre er et levende materiale. Det betyr at tre og tregjenstander reagerer på omgivelsenes luftfuktighet - det sveller når luftfuktigheten øker, og krymper når det blir tørrere. I dagligtale kaller vi dette treets be­ vegelse. En må alltid gi rom for at treet skal kunne reagere på miljøet rundt. Hvis vi prøver å tvinge materialet inn i unaturlige konstruk­ sjoner, kommer det til å sprenge alle grenser, både billedlig og bok­ stavelig.

Treets oppbygning ÅRRINGER Alle har sikkert en eller annen gang talt årringer på en stubbe eller tømmerstokk. Det er lett og fort gjort når årringene er tydelige og brede. Det blir vanskeligere når treet har tynne, tette årringer som nesten ikke kan skilles fra hverandre. Likevel kan man telle - med forstørrelsesglass, eller ved å skråsage virket. Man blir slått av hvor forskjellige trærne ser ut inni; stubber av samme størrelse kan ha svært varierende alder. Det man teller er treets årlige tilvekst, som egentlig gir spor av to ringer, som til sammen danner en årring. Tilveksten skjer i to etapper i løpet av året: Vårveden dannes i april-mai, mens sommerveden dannes i løpet av sommeren, fram til september.

TRE SOM MATERIALE

8 i

fine furustokker

som er felt i løpet av vinteren og skal

sages til virke tidlig på våren.

TILVEKST Tilvekst i treet skjer ved at nye celler bygges på i de ytre delene av stammen. Produksjon av nye vedceller skjer i et tilvekstlag, kam­ bium, rett innenfor silvevet, og påvirkes blant annet av arveanlegg, jordsmonn, næringstilførsel og miljøet rundt. Ettersom vårvedens celler i første rekke skal transportere vann, er cellenes oppbygning tynn med relativt store hulrom. Sommerveden skal hjelpe treet til å stå imot ytre påkjenninger som vær og vind, der­ for kreves det kraftigere cellevegger med mindre hulrom. Dette inne­ bærer at sommerveden blir hardere enn vårveden, noe man merker tydelig når man skal bearbeide materialet. Hos bærtrær skjer tilveksten først og fremst om våren. Brede år­ ringer i gran og furu inneholder følgelig mye vårved, noe som gir et lett og mykt materiale. Hvis tilveksten er dårlig i vårperioden, blir vårveden tynn, og dermed blir virket tungt og hardt. Om våren går løvtrærnes næringstilførsel i første rekke til løvproduksjon, og vårveden blir tynn. Derimot kan sommerveden få stor tilvekst i godt klima og med godt jordsmonn. Da snakker man om at

I2

TRE SOM MATERIALE

En moden furustokk

virket er hurtigvokst. Hurtigvokst løvtrevirke er hardt, og betydelig vanskeligere å bearbeide enn sentvokstende virke, som for eksempel fjellbjørk. Dette er tydeligst hos eik, alm og ask. Slik påvirker ytre be­ tingelser treets egenskaper og gir variasjon i hardheten. Et eksempel på ytre påvirkning er dannelsen av såkalt reaksjonsved. Tre som utsettes for unormal belastning, for eksempel lutende trær eller trær som vokser i en skråning, forsterker sin egen vekst på forskjellige måter hvis vi sammenligner bartrær og løvtrær. Felles er forekomsten av en eksentrisk kjerne. Bartreet utvikler sterkere år­ ringer ved større del sommerved der belastningen er størst. Tennarved dannes som en støtte til den siden som utsettes for belastningen. Hos løvtrær er det motsatt. Brede årringer bygges på ovenfor belast­ ningen med kjernen forskjøvet nedover. Reaksjonen kalles strekkved. Uansett om det dreier seg om løvtrær eller bartrær, gir denne vekstmåten et uregelmessig materiale som tørker og krymper ujevnt. Riktig utnyttet er imidlertid krokvokst materiale av derte slaget svært anvendelig, og det utnyttes framfor alt til ulike redskaper, sledemeier, kroker og lignende. I dag er det først og fremst innenfor husflids­ produksjonen at denne tradisjonen og kunnskapen lever videre.

med markert kjerne­

ved.

KJERNE OG YTEVED Når treet vokser i omkrets og høyde, blir det nødvendig med en forsterkning av konstruk­ sjonen. Den innerste og eldste delen av stam­ men forsterkes ved at celleveggene øker i tyk­ kelse og hulrommene fylles med kvae og harpiks. I forbindelse med dette avtar vanntransporten i treets kjerne, og det er derfor kjer­ nen hos noen treslag får en avvikende farge. De fargeemnene som finnes i veden, skylles ikke bort slik de gjør i den vanntransporterende yteveden. Forskjellen i vanninnhold blir også stor mellom kjerne og yteved. Kjernecellenes inn­ hold av harpiks og garvesyre i kombinasjon med en relativt liten andel vann gir et stabilt og mer bestandig tremateriale enn tilsvarende yte­ ved. Furu og eik er vanlige eksempler på treslag med stor forskjell på kjerne og yteved.

TRE SOM MATERIALE

Rått eller tørt? Nysagd virke rett fra skogen eller godt tørket materiale som er lagret lenge i verkstedet - hva skal man velge? Det finnes talsmenn som ar­ gumenterer for det ene eller det andre, men det klokeste valget er snarere både-og. Det viktigste er å velge riktig materiale i hvert enkelt tilfelle. I den nordiske husflidstradisjonen ligger det mye kunnskap om råsløyd, bearbeiding av nysagd, rått materiale. Tilvirkning av gjen­ stander som skjeer, sponkurver, skåler og trau bygger helt og holdent på bruk av rått materiale ettersom egenskaper som kløyvbarhet, skjærbarhet og bøyelighet reduseres radikalt når treet tørker. Før ble mye av råmaterialet bearbeidet til det vi i dag kaller halvfabrikata. Dette tjente to formål: For det første fantes det reservedeler klare ved reparasjoner av redskaper og verktøy, for det andre fikk man den for­ delen å få arbeide i mykt materiale samtidig som tørketiden ble vesentlig redusert. Gjenstander som skjæres i rått materiale, forandrer form og fasong under tørking, noe som mange ser på som naturens bidrag til formgivningen. Hvis man ikke liker den naturlige forandringen, kan man velge den gylne middelvei og tilvirke halvfabrikata som får tørke før det skjæres helt ferdig. For eldre tiders håndverkere som drev med møbelsnekring og tre­ skjæring, var rått materiale utenkelig. For dem var regelen i stedet omfattende lagring og tørking av materialet, ofte opptil ti år. Man mente at materialets hardhet jevnet seg ut, og forskjellen mellom vårog sommerved ble mindre. I dag er det sjelden at materiale lagres så lenge, så det er vanskelig å få bekreftet denne oppfatningen.

Fiberretning Uttrykk som «fiberretning» og «skjære i medved» er vanlig blant fag­ folk, men de kan være vanskelige å forstå hvis man ikke vet noe om treets oppbygning. I en eldre håndbok beskrives fiberretningen som «valg av trådretningen». «Tråd» eller «fiber» kan være noe misvisende begreper, for det dreier seg snarere om vedceller som er lenket sam­ men i en kjede.

I3

I4

TRE SOM MATERIALE

Årringene er bygd opp av stående, spolformede vedceller som lig­

To treskjeer som viser hvor viktig det er å ta

hensyn til materialet I

den venstre har man

fulgt treets fiberretning. I den høyre har man

formet skjebladet på

tvers av fiberretningen,

noe som har ført til at det har løsnet fliser fra kanten.

ner ertebelger. Cellene inneholder og transporterer vann og nærringssalter i treets lengderetning. Retningen på treets vedceller angir treets fiberretning, som kan variere fra helt rett vekst til kraftig bøyd masurvekst. Det forekommer naturlige variasjoner i rordelen og rundt kvister i stammen. Hvis man kan lære seg å tyde veksten i tre­ et, har man muligheten til å utnytte den overlegne styrken som tre har langs fiberretningen. Man merker tydelig forskjell i styrke hvis man forsøker å brekke en fyrstikk eller en tannpirker og en treplate som er like tynn, men som er saget tvers over fiberretningen. Hvis og når tre brekker, skyldes det som regel lite hensiktsmessig material­ valg.

TRE SOM MATERIALE

15

STÅENDE ÅRRINGER Når man kløyver ved, ser man tydelig hvordan treets voksemåte på­ virker resultatet. Kløyvingvzr tidligere en vanlig framgangsmåte for å framstille virke. Hvis stokken er rett, følger kløyvingen ofte fiberretningen. Når det kløyves gjennom stokkens kjerne, kalles det radialsnitt, tilsvarende en radius på stammens sirkel. Hvis man fortsetter å dele stokken radielt, dannes det kakestykker. Når kakestykkeveden deles mellom årringene, har vi et tangentialsnitt, langs årringen.

Tegningen viser for­ skjellen mellom en

planke som er sagd

radielt (øverst) og

en som er sagd tangentielt

Moderne sagbruk har lenge framstilt virke kun ut fra en så rasjonell produksjon som mu­ lig, og resultatet har ofte blitt virke med lig­ gende årringer. Fordelen med såkalt stående virke er imidlertid flere — mindre bevegelse, økt hardhet og slitestyrke samt bedre skjærbarhet. Derfor har noen sagbruk begynt å gå tilbake til den gamle måten å sage på og produserer kvalitetsvirke.

Stokker kvortersages i et mindre sagbruk.

I6

TRE SOM MATERIALE

I en bok fra 1982, Handbok i Mekanisk teknologi, av K. Karmarsch, gis det fem råd om håndtering av trevirke, som fremdeles er aktuelle.

HÅNDTERING AV TREVIRKE 1. Mest mulig fullkommen tørking «Snekkere ser med rette en fordel deri, at bearbeide treet først efter flere års oppbevaring.» Metoden som ble anbe­ falt, var lufttørking av det oppsagde, eller i mange tilfeller håndkløyvde, vir­ ket. Nyfelte tømmerstokker ble ringbarket, gjerne i spiralform, og ende­ flatene ble forseglet med pålimt papir eller linjoljemaling. Man innså at bar­ ken hindret tørkingen og visste at helt avbarkede stokker tørket altfor fort. Stokkene skulle lagres luftig og beskyt­ tes mot regn. Stående lagring ble ansett som det mest fordelaktig. Det aller beste var at man på forhånd visste hva virket skulle brukes til slik at stokken kunne håndkløyves til emner av ønsket dimen­ sjon. Når stokken ble delt, minsket spen­ ningene ved tørkingen og gav mindre sprekkdannelse. Tiden var, og er fortsatt, den viktigste faktoren. Med langvarig tørking i gradvis varmere lokaler fikk man «mest mulig fullkommen tørking». «I varmen (i arbeidsrom med vedovn) far bare siste fase av tørkingen, særlig av tynne trestykker, foretas.»

2. Impregnering mot fuktighet Under denne overskriften diskuteres muligheten for å impregnere treet med forskjellige midler for å redusere risiko­

en for skjevhet og krymping. Man kon­ staterer at særlig kjernevirke hos bartrær har kvaestoffer som motstår luftfuktighetens påvirkning. Påstryking av oppvarmet linolje, oljefarge eller tjære reduserte treets opptak av fukt og gav dessuten en ut­ merket beskyttelse mot råte og insek­ tangrep. Hvis metoden ble brukt på tre som ikke var ferdigtørket, kunne effek­ ten bli den motsatte ettersom overflate­ behandlingen hindret fukten i å kom­ me ut fra treet, og dermed kunne det oppstå råte.

3. Formålstjenlig valg av trådretningen på arbeidet Dette avsnittet belyser en viktig del av trehåndverkerens materialforberedelse. Før sagbruk og opplagsplasser leverte sagd trevirke, var tilvirkningen en viktig del av snekkerkunnskapen. Det faktum at man ofte håndkløyvde materiale fra stokken, gav god materialkunnskap, sam­ tidig som materialet som sådan hadde bedre egenskaper enn mye av det sagde virket vi tilbys i dag. Med «trådretningen» menes fiberretningen i vir­ ket. Hvis denne fulgte retningen i gjen­ standens form, økte holdbarheten, samtidig som krymping og bevegelse også ble mindre.

TRE SOM MATERIALE

17

Noen eksempler på tre med forskjellig fiber­

retning - valbjørkas vridninger, knollens

runde form og den rett-

vokste planken. De to skråsagde trebitene viser forskjellen mellom

sentvokst og hurtigvokst virke.

4. Behørig hensyntagen til øynenes og kjernens plassering ved deling og bearbeiding av treet Det man i overskriften kaller øynene, er løvtrærnes margstråler og bartrærnes harpikskanaler. Får å få et stabilt virke skulle delingen av stokken gjøres i radialsnittet, fra barken inn mot margen eller kjernen. Dette gav materiale i form av kakebiter, som håndboka påpeker hadde «begrensninger i den praktiske virkehåndteringen». Materialets bredde var begrenset til maksi­ malt stammens radius, og kileformen medførte dårlig utnyttelse av virket. Like­

vel var man overbevist om virkets fordeler. Høvlet virke som var tatt ut på denne må­ ten, var stabilt og kunne sammenføyes i større bredder, men da i henhold til rege­ len «kjerne mot kjerne og yteved mot yteved». Det er en regel som man gjør klokt i å følge også i dag.

5. Sammenføyning av små deler Det femte og siste rådet bygger på at tre i mindre dimensjoner ikke har samme kraft i bevegelse og krymping som større dimen­ sjoner. Det gis eksempler på sammenlimte valser til mangletre og biljardkøer.

I8

TRE SOM MATERIALE

Fuktighetsinnhold Trær som vokser, transporterer store mengder vann via rotsystemet og yteveden opp til kronen. Den delen av vannet som ikke fordamper fra bladene, går i retur, forvandlet gjennom fotosyntesen til næringsvæske, sevje, tilbake til treets silvev. Vannopptaket er stort, ei bjørk kan en varm sommerdag transportere 500—600 liter. I nysagd tilstand kan tre derfor inneholde store mengder vann. I eldre tider tok man lærdom av dette, det var vanlig å felle trær om vinteren fordi virket da inneholdt mindre vann. Da kunne tørkingen av materialet påbegynnes forsiktig de første vårmånedene før sommervarmen utsatte virket for påkjenninger. På mo­ derne sagbruk driver man nå kontinuerlige saging, også om sommeren. Materialet sages altså delvis under mindre gunstige forhold, når vann­ innholdet i treet er høyt og risikoen for sopp- og parasittangrep er stor. Tre er hygroskopisk, det reagerer hele tiden ved å oppta eller avgi vann, avhengig av luftfuktigheten. Dette gjelder både nysagd og eldre materi­ ale. Det ser imidlertid ut til at effekten blir mindre når treet blir gammelt. Fukten i tre beveger seg mot en jamvektsfuktinnhold tilpasset til lufta og miljøet rundt. Fuktighetsinnholdet beskrives i prosent, og angir hvor stor del av treets vekt som utgjøres av vann.

T ørrvektsmetoden For å beregne fuktighetsinnholdet sager man en skive endetre en meter fra enden av en planke. Mål vekten nøye, dette er råvekten. Tørk biten i ovn, ca. 100 °C og kontroller vekten med jevne mel­ lomrom. Når vekten ikke lenger forandrer seg, er tørrvekten be­ stemt. Nå kan fuktighetsinnholdet beregnes etter følgende formel: råvekt - tørrvekt , _. ------------- j-------- x 100 = tørrvekt

Et raskere og fullt pålitelig resultat får man ved hjelp av en elektro­ nisk fuktmåler. Tenk på at du skal måle i nysagd snitt, helst midt i materialet. I gamle endeflater har vannet fordampet så mye at målingen ikke blir korrekt. Beregnet etter formelen ovenfor, kan nysagd materiale ha et vari­ erende fuktighetsinnhold på fra 30 til 160—170 prosent avhengig av hvor og når målingen gjøres. Kjerneveden er tørrere enn yteveden. Fuktighetsinnholdet er også lavere i bartrær enn i løvtrær, og vinterfelt virke er tørrere enn sommerfelt virke.

TRE SOM MATERIALE

I9

Tørking Det nysagde materialet tilpasser seg langsomt til fuktigheten i lufta når tørkingen begynner. Til å begynne med fordamper vannet raskt, særlig i endetreet, der cellene er åpne og ubeskyttet. Dette kan føre til altfor raskt uttørking med spenninger og sprekker i materialet som re­ sultat. Ved å forsegle endeflaten med voks, oljemaling eller vanlig trelim kan vi redusere risikoen for sprekker. Hvis materialet tørkes som stokker, bør barken delvis tas av - flekkvis rundt eller langs stokken. Oppdeling av stokken ved saging eller kløyving er den beste måten å redusere spenningsrisikoen på. Om man velger å sage i stokken, kan dette gjøres med motorsag. Man sager da langsmed stokken og sverdspissen inn mot margen. Bare letttørkede treslag som bjørk og or kan tørkes i helstokk uten å sprekke altfor mye. Bjørk og or har lett for å «surne» hvis de blir liggende med barken på for lenge. Veden kan bli løs i enkelte partier hvis man velger denne meto­ den for tørking. Derfor lønner det seg å kløyve disse treslagene langs margen og leg­ ge dem luftig opp fra bakken med margen opp og et «lettak» til dekking. På denne må­ ten slipper fuktighet ut av virket, mens lite blir tilført. Hvis man på forhånd vet hva materialet skal brukes til, sages stokken ned til omtrent ferdige dimensjoner. Ved tørking fordamper først det frie vannet som finnes i vedcellenes hulrom. Når dette har skjedd, holder materialet et fuktighetsinnhold på 25-30 prosent, og vi sier at det har nådd fibermetningspunktet. Deretter begynner uttørkingen av det vannet som er bundet i celleveggene. Da be­ Tegningen viser hvordan forskjellig gynner treet å krympe i volum, og tør­ virke tørker avhengig av hvordan kingen går langsomt. En gammel reårringene ligger i plankene.

Endeflatene er bestrøket med oljefarge for at de grove plankene

ikke skal tørke for fort.

20

TRE SOM MATERIALE

gel sier ett års tørking per tomme virke. En sagd 50 mm tykk planke (2 tommer) trengte dermed to års tørketid. Håndteringen av det sagde materialet er en viktig prosess som krever kunnskap. Fint materiale kan bli helt ødelagt av mugg og misfarging hvis lagringen skjer ved altfor fuktige forhold og under tette presenninger. Rask tørking i altfor varme lokaler er heller ikke bra, for da kan det lett oppstå sprekkdannelser. Tre må framfor alt få tid til å tørke gradvis i oppvarmede lokaler.

Det sagde virket

ligger stablet på

30—170 25-30 12—20 6—12

prosent prosent prosent prosent

fuktighetsinnhold i voksende tre fibermetningspunkt utendørslagret virke, snekkertørt innendørs i oppvarmede lokaler, møbeltørt

opplagsplassen.

Tips for god tørking Bruk vinterfelt virke som i utgangs­ punktet har lav luftfuktighet. Del stokken opp til nesten ferdig di­ mensjon i virke med radielt snitt. Hvis dette ikke kan gjøres, bør stokken de­ les i to halvdeler. Beskytt endetreet mot rask tørking med en gang etter saging. Man bør likevel regne med endetresprekker 100 mm inn i materialet. Tørk virket i så lange lengder som mulig. Lagre det sagde materialet luftig under tak med mellomlegg, tørre lister 20x20 mm mellom hvert lag virke. Be­ skytt mot direkte sol, sterk vind, regn og snø. Skynd deg langsomt, flytt virket til gradvis varmere lokaler.

TRE SOM MATERIALE

2I

Bevegelse, krymping, svelling Vi blir stadig minnet om treets evne til å ta opp vann — dører slår seg og vinduer kan være vanskelige å lukke på regnfulle dager. Tre reage­ rer hele tiden på vann og fuktighet i lufta. Det er altså ikke bare det nysagde materialet som tilpasser seg til luftfuktigheten i miljøet. Det faktum at tre krymper ved tørking og sveller ved økt luftfuk­ tighet, og at dette skjer i forskjellig grad i de forskjellige snittene i tre­ et, er noe av det viktigste og mest grunnleggende å ta hensyn til når man arbeider med tre. Ved tørking går treets fuktighetsinnhold fra 30 prosent til 0, men i praksis trenger vi først og fremst å ta hensyn til bevegelsen i området fra 18 og ned til 6 prosent. Det viktigste er forskjellen i bevegelse innbyrdes mellom de ulike snittene. Langs fiberretningen er krymping og bevegelse stort sett ubetydelig. Yteved krymper mer enn kjer­ neved, men krympingen er begrenset til ca. 0,4 prosent. Derimot krymper tre dobbelt så mye langs årringene, i tangentialsnittet, som tvers over årringene, i radialsnittet. Årringenes stilling i virket påvirker for eksempel sammensetninger, sammenføyde treflater og konstruksjoner på en dramatisk måte. Dette er det viktig å huske. Men ved bevisst og kyndig materialvalg kan håndverkeren selv reduserer risikoen for uønskede resultater.

Virket krymper for­

skjellig i forskjellige retninger. Den mak­ simale formforan-

dringen framgår av

tegningen.

Ved sammenføyning er det viktig å ta hensyn til hvordan årringene ligger. Øverst stabil liming med stående årringer, under ustabil

liming med liggende årringer.

22

TRE SOM MATERIALE

Treslag Agnbøk. Agnbøk er et av de hardeste treslagene i Norden. Veden er hvitaktig grå med svakt

markerte årringer, noe som kan danne bølgemønster i endetreet. På grunn av fargen kalles agnbøk ofte hvitbøk, men den tilhører hasselfamilien og har ikke noe slektskap med vanlig bøk. Virket har relativt stor bevegelse ved tørking og når luftfuktigheten skifter. Agnbøken har tidligere blitt brukt til snekkerklubber, tre-

høvler, benkkroker, valser og akslinger (for eksempel på gårdsredskaper og i industrien).

I dag brukes agnbøk først og fremst til dreide gjenstander og verktøy.

Alm. Alm gir et middels hardt møbelvirke som har en klar grense mellom den brunaktige kjer­ neveden og den ofte smale, gulhvite yteveden. Radielt sagd almvirke har svært tydelige margstråler med skimmer. Det kan ofte forekomme grønne spetter i den brune kjerneveden. Tydelige

årringer og åpne porer gir materialet karakter. Yteveden regnes som sekunda og bør unngås. Almetre var et vanlig møbelvirke på 1940- og 1950-tallet, men i dag er det relativt uvanlig. Hl tross for sin hardhet er det et lettbearbei-

det materiale, men ved bearbeidingen opp­ står det et fint støv som kan være plagsomt for åndedrettsorganene.

TRE SOM MATERIALE

23

Ask. Ask er et hardt treslag med svært gode egenskaper. Det er stabilt, slitesterkt, seigt og elastisk

med god bøyelighet. Hele stokken brukes, både den lyse, gulaktige yteveden og den mørkere brune kjerneveden. Overflaten har åpne porer, og årringene er tydelige. Striper og spetter av kjer­ neved kan danne vakre mønster i treet. Virket er lett å bearbeide forutsatt at man bruker skarpe verktøy. Ved bearbeiding oppstår det en svakt søtaktig, svært spesiell duft. Ask kan brukes til forskjelligste formål - møbler, dreide gjen­

stander, redskap, verktøyskaft og deler i vogn­ hjul, båter og til og med i fly.

Bjørk. Bjørk er et av våre vanligste og mest brukte trær. Før brukte man nesten alle deler av bjør­ ka, blant annet ble røttene brukt til kurver, never til taktekking, ris til koster og løv til for eller far­ ging. Det lyse, hvitaktige virket brukes i dag til møbler og snekrede gjenstander. Veden er homo­

gen, fast og elastisk. Det er et middels hardt materiale med svakt markerte årringer. To vanlige bjørkearter er hengebjørk, som ofte kan ha en svært flammeaktig struktur, og vanlig bjørk, som har en rettere struktur. Vi har også valbjørk (se bilde s. 17) som har små vridninger inne i veden.

Den er populær til knivskaft og lignende ettersom strukturen er svært dekorativ. Overvekst, skjulte kvister og svarte løskvister kan være et pro­

blem når man skal arbeide med bjørk. Hvis bjørketreet er svært flammet, kan det også

være vanskelig å bearbeide.

24

TRE SOM MATERIALE

Bøk. Bøketre er jevnt brunt eller svakt rødaktig, homogent, hardt og slitesterkt. Et karakte­ ristisk trekk er de mørke margstrålene som synes tydelig som små prikker og streker i over­ flaten. Bøk er velegnet til buede tremøbler ettersom det er både elastisk og bøyelig. Virket et

smak- og luktfritt og nyttes derfor også i gjenstander som brukes til mat, for eksempel taller­ kener, skjærefjøler og ispinnen Bøketre er

lett å bearbeide, men bør sages og tørkes nøye for å unngå spenninger og bevegelser i materialet.

Eik. Eikevirke er tungt og fast. Kjerneveden, som utgjør størstedelen av stokken, er gråbrun til mørkebrun. Yteveden, som regnes som sekunda, er lyst gulaktig. Årringene er klart mar­

kert og overflaten har tydelige, åpne porer. Margstrålene synes som streker i endetreet og brer seg ut i flammeaktige mønster i radielt sagde overflater. Eiketreets store innhold av garvesyre

gjør det svært bestandig mot råte. Sagd eikevirke er tungtørket, særlig i grovere dimensjoner.

Eangsom og forsiktig tørking anbefales. Eiketre brukes først og fremst i båtbygging og treskjæring samt til møbler, dører, trap­ per og gulv.

TRE SOM MATERIALE

25

Einer. Einer er et velduffende materiale som mange kanskje kjenner til fra skolesløydens smør-

kniver. Veden er vakkert tegnet med gulhvit yteved og mørkere brun kjerneved. Den har tette,

men tydelige årringer og homogen overflate. Einer er en busk, men den kan fa trelignende ka­ rakter og en stammediameter opp mot 150-200 mm. Einertre, som er seigt og bøyelig, er om­

trent like hardt som or. Innenfor trearbeid brukes einer til dreiing, treskjæring, til øltønner og andre gjenstander for oppbevaring av mat og drikke. For møbelsnekkeren kan det aroma­

tiske treet utnyttes i små esker og skrin.

Furu. Furuvirket er middels mykt og består av rødaktig, svært bestandig kjerneved og lyse­

gul yteved med betydelig dårligere egenskaper. Treet har årringer med markert grense mellom vår- og sommerved. I radialsnittet kan man ane margstråler som et skimmer i overflaten.

Furu er, sammen med bjørk, vårt mest brukte tremateriale. Bestandigheten gjør at det kan

brukes innenfor bygningssnekring og båtbygging. For møbelsnekkeren er furu et svært lettbearbeidet og godt egnet materiale. Furu kan også brukes i sveipte esker og til finsnekring, men treets innhold av terpentin gjør at man ikke bør lagre mat i gjenstander av furu.

0^

26

TRE SOM MATERIALE

Kirsebær. Kirsebærtre er middels hardt med en varmgul til honningfarget tone. Årringene er tydelige, og virket har ofte svært vakre tegninger. Det kan forekomme gulgrønne innslag i

virket. Våre hjemlige kirsebærtrær gir ikke store dimensjoner sammenlignet med importert

kirsebærtre fra Europa og Amerika. Kirsebærtre er et eksklusivt materiale som brukes til fine­ re møbler, gulv og veggpanel. Moreller og søtkirsebær er i slekt med kirsebær. Tre av disse er lett å bearbeide og egner seg til skje­ er, sleiver og dreide gjenstander.

Lind. Linden gir et mykt, svært lettskåret virke. Det er hvitaktig til lysegult med knapt syn­ lige årringer og liten eller ingen forskjell mellom yteved og kjerne. Overflaten er homogen

med finporet struktur, og margstrålene gir et visst skimmer. Lindevirke egner seg godt til tre­ skjæring. Det brukes først og fremst til utskårne detaljer på klokker, møbler og speil samt til

skulpturer. Det egner seg imidlertid ikke så godt som rent møbelmateriale.

TRE SOM MATERIALE

27

Lønn. Lønnevirke er på samme måte som askevirke svært allsidig og anvendelig. Veden er hvit til lysegul, av og til med mørkere, brunaktig kjernetegning. Brungrønne innslag fra kjernetegningen kan forekomme i den lyse veden. Et karakteristisk trekk er de skimrende margstrålene som framtrer i den radielle overflaten. Virket er homogent, tungt og relativt hardt.

Det brukes til finere møbler, dreide gjen­ stander, verktøy, musikkinstrumenter og lignende. Treet er lett å bearbeide, farge og overflatebehandle.

Or. Man skiller mellom svartor og gråor i voksende tilstand. Svartor gir større virkedimen-

sjoner. 1 de senere årene har or fått en større plass i møbelproduksjon. Nysagde orestokker kan lett skilles fra andre treslag på grunn av de karakteristiske endeflatene. Tørket virke har

en gulaktig til varmt rødaktig fargetone uten markert kjerneved. Orevirke kan forveksles med

bjørkevirke, men er lettere og mykere. I radielt sagd materiale blir margstrålene relativt fram­ tredende. Orevirke betegnes som stabilt og formsikkert. Tradisjonelt har or blitt brukt til støpemodeller, blindtre, lamellskiver og tre-

skosåler.

28

TRE SOM MATERIALE

Osp. Ospetre er dessverre et undervurdert materiale. Ospa vokser fort og sprer seg lett, noe som gjør at mange betrakter den som ugress. Veden, som er hvitaktig uten markerte årringer

eller kjerneved med annen farge, er svært lett, myk, elastisk og langfibret. Ospetre brukes først og fremst til tannpirkere samt til benker og panel i badstuinnredninger. For trearbeide-

ren kan ospa godt brukes til sveipte esker og

til trau. Derimot er den lire egnet for dreiing ettersom de lange fibrene gir en lodden overflate.

Pære. Vårt nordiske pæretre skifter i farge fra ytevedens gråaktige til kjernevedens rosa og vinrøde nyanser. Importert pæretre er mer homogent i fargen. Veden er middels hard, tett og

fmporet. Pæretre brukes til finere møbler, dreide gjenstander og musikkinstrumenter. Tradi­ sjonelt har svartbeiset pæretre blitt brukt som erstatning for ibenholt, og også til stempler og

bokstavtyper til trykkeriet.

TRE SOM MATERIALE

29

Rogn. Rogn og den edlere slektningen svensk asal er svært anvendelige treslag. Rognens vir­ ke er noe mykere enn virke av svensk asal, men begge er homogene og finporete. Begge tre­ slag har lys, gulaktig yteved med klart avgrenset gråbrun kjerneved. Årringene er markerte, og margstrålene er synlige og skimrende. I naturalhusholdningen ble rogn og svensk asal

Selje. Seljevirket er mykt og elastisk. Fargen i yteveden er lysegul med en klar avgrensning

mot den honninggule kjerneveden. Over­

flaten er fmporet, og årringene er lette å skille. Seljevirke har ingen betydning som møbelvirke, men er svært godt egnet til tre­ skjæring. Sveipte esker, trau og skjeer lages

ofte av selje.

30

TRE SOM MATERIALE

Tredyr av Hans Magnus Meinke.

TRE SOM MATERIALE

Egenskaper Kunnskapen om de forskjellige treslagenes egenskaper er viktig for alle trehåndverkere. Båtbyggeren, møbelsnekkeren og treskjæreren har helt forskjellige utgangspunkt i arbeidet sitt, og derfor forskjelli­ ge ønsker når det gjelder treslagenes hardhet, bøyelighet, bestandig­ het og utseende. Utvalget av norske treslag er stort nok til å dekke de mest skiftende behov, men valgmulighetene øker ved at vi også im­ porterer en del treslag. Trender og moter påvirker valget av materiale, i første rekke i møbelbransjen. I takt med at bevisstheten rundt miljø­ et blir større, kan man se at våre hjemlige treslag blir stadig mere brukt. Båtbyggere og særlig treskjærere har tradisjonelt alltid arbeidet med norske treslag, og valg av materiale er gjort først og fremst ut fra de ulike treslagenes egenskaper.

VARIGHET Med varighet mener vi treets motstandsevne mot råte. Tre som mate­ riale har som regel dårlig varighet. Tre brytes raskt ned hvis det får stå ubeskyttet for vær og vind. Men det finnes fantastiske eksempler på trematerialets varighet. Osebergskipet ble gravd fram i 1904 etter å ha ligget i leire siden vikingtiden. Alt eikevirke var intakt og tillot re­ konstruksjon av fartøyet. Krigsskipet Vasa hvilte på havbunnen uten­ for Stockholm i over 300 år før det ble tatt opp. En vannledning av almevirke som ble nedlagt i London på 1600-tallet, er gravd fram i moderne tid, helt uskadd. Forklaringen på disse tilfellene er delvis treslagenes gode egenskaper, men også at materialet var beskyttet mot luft, og dermed oksygenets påvirkning. For båtbyggerne var det tidligere kjernevirke av eik som var det fornemste materialet. Yteveden på eika ble ikke brukt, den er følsom for angrep av forskjellige slag og regnes som sekunda materiale. Furuas kjerneved og yteved kan på samme måte som hos eika be­ skrives som to forskjellige treslag når det gjelder varighet. Kjernevir­ ke av furu var for eksempel det eneste alternativet til vindustilvirkning i gamle dager. Før ble fine furuer langbarket på rot for at hele stammen skulle bli impregnert med harpiks og kvae når treet forsøk­ te å lege skadene. Metoden kalles katning og gav prima bygningstømmer når trærne ble felt 5—6 år senere. Slik fikk virket en impreg­ nering som stod godt imot framtidige råteangrep. Forskjellige typer

3I

32

TRE SOM MATERIALE

overflatebehandling med tretjære og linolje beskyttet treet på en na­ turlig måte og forbedret virkets varighet ytterligere.

SKJÆRBARHET

To blomsterornamenter skåret i furu og spikket

«gubbe» i lind

samt treskjærer-

jern i forskjellige former, noen i et spesialsydd linfutteral.

Trehåndverkeren velger sitt virke med blant annet den målsetting å få maksimal skjærbarhet i materialet. Dette er spesielt viktig når det gjel­ der arbeid med håndverktøy, for eksempel ved håndhøvling og tre­ skjæring. Også maskinarbeid som høvling, saging og fresing påvirkes av materialvalget. Til en viss grad handler det om å gjøre det enkelt for seg selv. Hvis det er mulig, bør man velge bort vanskeligheter som liggende årringer, kvister, flammet kryssvekst, sprø treslag eller skif­ tende hardhet på grunn av ujevn vår- og sommerved. Blant norske treslag er lind, bjørk og eik vanlige eksempler på materiale for treskjæring. Bjørk, og særlig eik, er relativt hardt mate­ riale som det går fint å skjære i. Lind og lignende treslag som or, selje og osp, er mykere og brukes til utskårne detaljer på møbler og til husflidsformål og trefigurer. Men selv et treslag som er lett å skjære i, kan

TRE SOM MATERIALE

33

skape vanskeligheter hvis årringene ligger feil, altså parallelt med den flaten som skal skjæres. For en treskjærer er det viktig å velge stående årringer i det materialet som skal skjæres, særlig når det gjelder tre­ slag med markert forskjell i hardhet mellom vår- og sommerved.

BØYELIGHET - BUEDE DETALJER Behovet for materiale til buede detaljer oppstår før eller senere, uan­ sett om man er snekker eller båtbygger. I den gamle tradisjonen lær­ te man å utnytte treets naturlige voksemåte. Den nedre delen av rot­ stokken med naturlig styrke og bøyd vekst utnyttes til deler i stoler, mens hovedroten og selwokste kroker utnyttes til konsoller og lig-

Forskjellige eksempler på bøyde former - naturlig krokvekst, limtre og basing.

nende. Trearbeideren ble flink til å se og utnytte mulighetene med det selwokste bøyde materialet. Båtbyggeren var også en håndverker med stort behov for bøyd materiale. For å sikre tilgang på slikt mate­ riale, kunne båtbyggeren påvirke det voksende treet ved å binde top­ pen ned mot jorden slik at treet vokste i en naturlig bøy og på den måten gav ønsket form på materialet. I rå, nysagd tilstand er tre svært formbart. Vanninnholdet i treet gjør materialet elastisk og formbart. I den gamle sløydtradisjonen brukte man dette først og fremst til sveipte esker, bærehåndtak på kurver og skitupper som bøyes opp. Etter tørkingen var cellestrukturen stabilisert, og materialet beholdt den bøyde formen. For møbelindustrien er masseproduksjon av buede møbler ett pro­ blem. Det å finne materiale til buede bein og ryggdetaljer på stoler er

34

TRE SOM MATERIALE

Rammen f>å et rundt bord som

er formet ved

hjelp av kryss­ liming.

vanskelig selv når det bare er noen få som skal lages, og det er umulig når det skal produseres tusentalls stoler. En måte å forsterke bøyde former på, er kryssliming Da limer man sammen kortere trebiter på samme måte som mureren bygger opp en murvegg. Det trengs minst tre lag. Østerrikeren Thonet fant opp en måte å bøye tre på som revo­ lusjonerte møbelindustrien. Ved basning kunne han bøye rundstaver av prima, rettvokst bøkevirke til de formene han ønsket. Basningen in­ nebar at materialet ble mykgjort med vanndamp før det ble fiksert mot stållinjaler i lengderetningen. Treet med stållinjalen ble siden presset i ønsket form mens det ennå var varmt og formbart. Stållinjalene gjorde at cellene ble kom­ primerte i bøyingen i stedet for å forlenges. Dette er i dag en svært anerkjent og velegnet metode in­ nenfor møbelindustrien. Thonetstoler er blitt et begrep. Også den finske formgiveren Alvar Aalto er kjent for sine buede møbeldetaljer. Hans navn forbin­ des ofte med limtre. Aalto brukte metoden på en konstruktiv og este­ tisk måte. Metoden bygger i hovedsak på moderne, holdbart lim. Rette lameller limes i ønsket form under høyt presstrykk. Når limet tørker, beholder tredetaljen sin form. Tykkelsen på lamellene tilpas­ ses etter hvordan treet skal bøyes. Ved skarp bøy brukes 0,8 mm finer i så mange lag som det trengs for å få ønsket tykkelse. For detaljer med mindre bøy kan lamelltykkelsen økes. Hvis limtredetaljen skal slipes eller høvles etterpå, kan de ytterste lamellene gjøres tykkere for å unngå at man kommer ned på limfugen. Limtre kan utføres mot en enkelt pressmal med fordelt punkttrykk eller mer nøyaktig med doble pressmaler, såkalt hann og hunn. Det kreves stor nøyaktighet ved tilvirkning av pressmalen for at den skal gi tilstrekkelig press­ trykk ved limingen. Det må tas hensyn til de inngående delenes tykkelse når pressmalen skal tilvirkes for at radier og kurver skal stemme.

TRE SOM MATERIALE

35

Finér Finer er tynne plater av massivt tre. Tykkelsen kan variere fra 0,5 mm til ca. 2 mm, avhengig av treslag og framstillingsmetode. Man har lenge brukt finér innenfor møbelindustrien for å pryde store flater med eksklusivt og dyrebart materiale. Håndverksmessig ble finér tid­ ligere framstilt ved saging med handsag, noe som var en tidkrevende og vanskelig metode. Datidens finér hadde sjelden mindre tykkelse enn 2-3 mm. Med de mulighetene vi har i dag, kan finér framstilles med nøyaktig tykkelse på tiendedelen av en millimeter. Vanlige mål på dagens finér er 0,6-0,8 mm. Nå, som før, kan den enkelte snekker sage sin egen finér, men nå gjøres det ved hjelp av en nøyaktig innstilt båndsag. Men det er van­ ligere at nåtidens snekkere bruker industrielt framstilt finér. I indu­ striell framstilling brukes det enorme skjæremaskiner som skiver opp stokker som er gjort myke ved hjelp av vanndamp, eller skjærer ark Finéringsteknikken gir mulighet til parkettlegging

med vekslende fiberretning på

bøyde overflater, som på dette

veggskapet.

36

TRE SOM MATERIALE

av en roterede stokk. Disse to metodene gir forskjellige typer finer. Knivskåret finer har stående årringer og ganske rolige tegninger, og brukes til møbler og innredning. Ark som er skrelt av roterende stok­ ker, har liggende årringer og svært flammede tegninger. Den brukes først og fremst i møbelplater og kryssfinér. Metoden med fmér medførte at man kunne utnytte eksklusivt materiale på en økonomisk måte. Til å begynne med ble finéren limt direkte på billigere massivt tre, ofte or eller furu, slik at siden med finer vendte ut. Metoden var risikofylt fordi bevegelsen mellom treflatene kunne skape spenninger. Finer framstilt på riktig måte redu­ serer bevegelsen i treet, og konstruksjoner som ikke er mulige i mas­ sivt tre, kan framstilles ved hjelp av finer. For at flatene ikke skulle sprekke eller bukte seg, begynte man å legge finer også på baksiden, såkalt kontrafinéring. Man la da to finérplater mot hverandre og lim­ te disse for å motvirke spenningen i virket. Mer avansert finérlegging ble utviklet etter hvert og førte til at man kunne veksle treets fiber­ retning i parkettlegging og saget mønsterlegging, intarsia. Intarsia kunne gi fantastisk komponerte bilder i forskjellige treslag, men også andre materialer ble brukt, for eksempel skilpaddeskall og skjell. For å kunne legge disse materialene i forskjellige retninger krevdes sperrefinéring: Ett eller flere lag fmér ble lagt under overflatefinéren for å sperre eventuelle bevegelser i underlaget. Finérteknikken ble svært populær, spesielt på 1700-tallet, og den fikk egne yrkesutøvere, ebenister.

Platemateriale Med bruken av finer kom også behovet for platemateriale som skul­ le være billig, holdbart og stabilt. Det tidligste platematerialet var lister eller lameller løst satt sammen og overflatefinért til lamellplater. Med moderne metoder og høyteknologi framstilles det i dag platemateriale med forskjellige egenskaper. Det tilvirkes som regel i standardmålene 2440x1220 mm eller 2500x1200 mm. Halverte plater forekommer også, da med målene 1220x1220 mm eller 1250x1200 mm. Det forekommer variasjoner hos forskjellige pro­ dusenter. Vær klar over at platemateriale som skal fineres, må ha god kvali­ tet. Kontroller platens overflater og pass på at det ikke finnes ulimte

TRE SOM MATERIALE

lag, såkalte blemmer. Dra fingertuppene forsiktig over begge sidene på platen. Hvis det finnes blemmer i platen, oppstår det en svak, hvesende lyd som avslører ulimte lag. Dette gjelder først og fremst laminatplater, men metoden kan også brukes på plywood.

Forskjellige typer platemateriale -

lamelltre, masonit, sponplate,

MDF-plate og plywood.

FIBERPLATER Masonit, insuliteog MDF (medium density fiberboard) er eksempler på relativt overflateharde fiberplater som består av komprimert trepulver. Slike plater kan fineres uten underliggende sperrefmér. Når man vil lage en svært lys overflatefmér, brukes en lys sperrefmér, grunnfmér, som hindrer det mørke underlaget i å synes selv om overflatefméren pusses tynn. MDF brukes mye innenfor industritilvirkning av dører og inn­ redning fordi overflatehardheten gir et godt underlag for sprøytelakkering.

37

38

TRE SOM MATERIALE

SPONPLATER Sponplater består av trespon som blir påsprøytet lim og komprimert under høyt presstrykk. Platen har en porøs kjerne med hardere ytterflater på begge sider. Strukturen i materialet gjør at kantene lett flises opp, så det er nødvendig med kantlisting av massivt tre. Sponplater er billig materiale som brukes mye i finerte og sprøytelakkerte platemøbler og skapstammer. Sponplater er imidlertid relativt svake, og når de utsettes for belastning, bøyes eller brekker de lett.

KRYSSFINÉR (PLYWOOD) Kryssfinér (Plywood er et produktnavn) er et stabilt og noe dyrere platemateriale som består av flere lag finer. Finérplatene er limt i et ulikt antall lag, minst tre, og hvert lag legges med fiberretningen vin­ kelrett på det underliggende lags fiberretning. Plywood finnes i ulike dimensjoner og kvaliteter. Standardtykkelsene ligger mellom 3 mm og 24 mm. Såkalt flyplywood tilvirkes i tykkelser fra 0,4 mm til 3 mm. Det vanligste materialet i kryssfinér er bjørk og furu, men andre treslag kan også forekomme, for eksempel bøk, teak og mahogny. Kryssfinér finnes i ulike kvaliteter, og de er klassifisert på grunn­ lag av hva slags finér som er brukt, hvordan limingen er gjort og hvordan flatene ser ut. Kvalitet B er en høykvalitetsplate med bare mindre feil, små sprekker og mindre kvister. Kvalitet B—B tillater fle­ re defekter, men de skal være reparert med plugg eller sparkel. Kvali­ tet X er en plate med kvisthull og sprekker som det ikke er gjort noe med. En vanlig kvalitet er B-X, med en side av høy kvalitet og en bakside med dårligere kvalitet.

LAMINAT Som underlag for finere finérarbeid kan vi bruke ulike typer laminat. Laminatplater består av en kjerne av staver eller lameller finért på begge sider med et tykt grunnfinér. Platens finér har fiberretningen vinkelrett mot lamellene. Liten avstand mellom lamellene gjør at platen blir stabil, og at bevegelsen i materialet reduseres. Platen skal sages med lengste mål i lamellenes lengderetning for å fa best mulig bæreevne og styrke. Overflatefinér blir da riktig i forhold til møbe­ lets utseende og platens konstruksjon. Vanlige tykkelser på laminat er 16, 18 og 22 mm. Materialet er ofte or, bjørk eller furu.

40

HANDVERKTØY

Verktøy i verkstedet I de fleste verksted finnes det både håndverktøy av forskjellig slag og en del maskiner. I dag bruker en trehåndverker ofte maskiner, men det betyr ikke at man utelukker bruk av håndverktøy. I mange tilfel­ ler kan det være både raskere og bedre å bruke håndverktøy i stedet for en maskin. Som regel er det imidlertid slik at man i arbeidet i et verksted veksler mellom maskiner og håndverktøy. Etter det grunnleggende maskinarbeidet er det ofte nødvendig å foreta sluttbehandlingen med håndverktøy. Med en fm pusshøvel skjærer man for eksempel bort spor av maskinens kutterslag. Overflaten blir da skåret i hele lengden, treet framheves i sin klare glans og håndverkeren har satt sitt personlige preg på gjenstanden. Samtidig sparer han kostnader, slipepapir og tid til pussing.

Arbeidsbenker Snekkerens høvelbenk er en viktig forutsetning for at arbeidet skal kunne utføres korrekt. Høvelbenken har, som mange andre av snek­ kerens verktøy, sett likedan ut de siste 400—500 årene. Hvis en hø­ velbenk blir behandlet riktig, kan den brukes i mange generasjoner. Man bør pusse den og sette den inn med linolje noen ganger i året.

Ta vare på høvelbenken • La aldri verktøy ligge med eggen mot høvelbenken, bruk beskyttelsesplater mellom høvelbenken og verktøyet. • Klem aldri metall i framtanga eller baktanga uten å beskytte over­ flaten med kork eller masonit. • Lim aldri på en høvelbenk. Tørket lim gir trykkmerker på fastspente arbeidsstykker.

Et godt supplement til høvelbenken er trillevogner i to plan. Der kan materiale og pågående arbeider lagres, og vognene kan rulles til side når man ikke arbeider med de gjenstandene som ligger der. Man kan også bruke vognene som arbeidsbord når man limer eller overflatebehandler.

HANDVERKTØY

4I

Det aller beste limeresultatet får man hvis man bruker et eget limbord til slikt arbeid.

Måling og merking Selv de aller enkleste konstruksjoner i tre krever en eller annen form for måling og merking eller markering. Lengde, bredde og tykkelse regnes alltid i millimeter, og vinkler graderes etter sirke­ lens 360 grader. Verktøyet til dette kan være mer eller min­ dre avansert, det viktige er presisjon og lettleste skalaer. En rett vinkel er 90 grader, og vinkelen som måler dette skal være helt nøyaktig. Det fin­ nes vinkelhaker som tilvirkes med stor nøyaktighet. Be­ handle disse verktøyene med forsiktighet, en vinkelhake som mistes på et hardt gulv, kan bli unøyaktig. Man kan kontrollere den rette vinkelen på gamle vinkelhaker ved å legge vinkelhaken mot en helt rett kant, dra et skarpt riss etter vinkelbenet, og deretter vende vinkelhaken en halv gang. Nå skal vinkelbenet ligge parallelt med risset hvis vinkel­ haken er 90 grader. Skyvelare og stållinjal regnes også som presisjonsverktøy som bør håndteres med samme forsiktighet som vinkelhaken. For større ar­ beider kreves det målebånd eller tommestokk. Svært anvendelig er også en målestav som hjelp i arbeidet. Den lages av en list med påtegnede lengdemål i skala 1:1. Lager vi for eksempel en stol, kan leng­ den på forbena og bakbena markeres sammen med mål for skruehull og lignende. Markeringene gjøres med skarpkvesset markeringsblyant i de til­ fellene der overflatene skal etterbehandles. Blyantmarkeringer kan få et uønsket feste i visse treslag. I disse tilfellene kan en fm fyllepenn være bedre. Et knivriss kan for eksempel være til hjelp ved sammen-

Eksempler på måleverktøy -

tommestokk,

skyvelære, vinkel­

hake, stållinjal, smygvinkel, grad­

måler og måle­ bånd.

42

HÅNDVERKTØY

setninger. Risset markerer tydelig og skarpt hvor sagen eller stem­ jernet skal settes ned, og det leder verktøyet i riktig retning fra starten av. Derfor er det viktig at riss virkelig blir skåret, og ikke bare skrapte markeringer. Rissmål og rissekniver skal ha skarp egg for å skjære en skarp og brukbar risslinje.

Skjæreverktøy En stor og viktig gruppe verktøy som trehåndverkeren ikke greier seg uten, er skjæreverktøy. Ved innkjøp av slike verktøy bør en legge vekt på kvalitet snarere enn kvantitet. Du bør stille store krav til verk-

Forskje/lige typer

stemjern og tre-

skjærerjern. Lengst

fram et spesielt japansk stemjern.

tøyets evne til å beholde eggen kvass ved utstemming og hugging i harde treslag. For snekkeren er stemjern og lokkbeitel de vanligste, mens treskjærere bruker treskjærerjern i forskjellige former. Mengden skjæreverktøy øker raskt hvis vi tar med verktøy for arbeid i rått tre. Kniver, økser, huggjern, båndkniver, og skeikniver er spesielt nyttige for trearbeideren. Skarphet og kvalitet kan bare avgjøres når vi arbeider med verk­ tøyet. Vi bør begynne med å anskaffe enkelte verktøy av et fabrikat og prøve oss fram for å se om verktøyet beholder skarpheten i for­ skjellige situasjoner. Skjæring med skarp eggvinkel eller hugging med klubbe tar på verktøyet. Rimelig verktøy trenger ikke å være dårlig, og eldre jern er ikke nødvendigvis best, man må prøve seg fram til det verktøyet som passer ens egen hånd og ens egen produksjon. Verktøyets utforming og overflatefmish avslører til en viss grad hvor godt verktøyet er laget. Grovt slipte overflater og dårlig tilpassede de­ taljer tyder ikke på godt verktøy.

HANDVERKTØ>

Det går an å kjøpe startpakker med et sett verktøy som produsen­ ten har valgt ut. Men dette er ofte et dårlig alternativ ettersom det gjerne er ett eller flere jern med i pakken som sjelden kommer i bruk. Pakkeprisen blir derfor dyrere enn hvis vi bare kjøper de jernene vi virkelig vil ha. Kjøp av verktøy er en stor og betydningsfull investe­ ring for framtiden, så regelen om å «skynde seg langsomt» kan være et godt råd.

Høvelverktøy Tradisjonelt regnes høvelen som snekkerens viktigste verktøy. Den tradisjonelle høvelen er laget av tre og har ikke forandret form og ut­ seende siden 1500-tallet. I takt med at moderne jernhøvler erstatter de eldre trehøvlene også i skolesløyden, blir kunnskapen om og bru­ ken av trehøvler stadig sjeldnere. Støpejernshøvler har lett stillbare stillinger for høvelstålet og et materiale som ikke blir påvirket av luftfuktighet. En trehøvel er føl­ som for fuktforandringer, og høveljernet stilles inn ved hjelp av små slag med klubbe eller hammer, noe som krever øvelse. For den kyn­ dige snekker er ikke dette noe problem. Trehøvelen er det dessuten mulig å tilvirke og utforme selv. Fordelene med håndhøvler er flere. En godt innstilt høvel be­ arbeider treoverflaten i hele lengden og høvler bort kutterslag etter maskinhøvling. Ved foghøvling gir dette usynlige limskjøter. Høve­ len kan også behandle treoverflaten med tiendedeler av en milli­ meter. Dette gir for eksempel god kontroll ved tilpassing av dører og skuffer. I grunnutstyret inngår gjerne pusshøvelog rubank, men det finnes også en mengde små, anvendelige høvler for spesielle arbeidsopera­ sjoner. Støthøvelen har en lavt stilt skjærevinkel, noe som gjør den egnet til høvling i tverrtre eller medtre. Høvelen er spesielt egnet til høvling av endeved og tilpasning av gjærede hjørner. Semshøvelen har høveljern som er like bredt som høvelsålens bred­ de. Fint stilt kan høvelen dermed komme inntil kanter og over­ ganger. Den fungerer også utmerket som en falshøvel. Grunthøvelen finnes i liten og stor modell. Grunthøvelen høvler bunnen av en utsparing til ønsket dybde. Den mindre grunthøvelen

43

44

HÅNDVERKTØY

brukes ved utsparinger for mindre, innfelte beslag, som lås og hengs­ ler, mens den større brukes til store og dype utsparinger for låskasser eller i gradspor.

Sager

Håndsaging med

japansk sag.

Denne verktøygruppen har svært skiftende utseende og funksjon. Vi skiller mellom kappende og kløyvende sager. Forskjellen ligger mest i tennenes utforming. En kappende sag har skjærende sagtenner, mens en kløyvende har sagtenner som er utformet mer som høveltenner. Sagen kan være en rammesag, buesag, svans, ryggsag eller stikksag. Moderne håndmaskiner som motorsager, stikksager og rimelige handsager reduserer behovet for handsager, så særlig fmtannede sager for sammensetninger er vanskelige å finne i dag. For sager til møbelsnekring er det i første rekke svært fmtannede japanske sager som be­ gynner å bli vanlige, samt fine ryggsager av engelsk fabrikat, såkalt dovetailsaws. Hvis man vil ha et enda finere snitt, kan sager for hobbyarbeider være et godt alternativ.

HÅNDVERKTØY

45

Andre verktøy Foruten de verktøyene vi allerede har tatt for oss, har vi først og fremst bruk for filer og rasper. Filer er inndelt etter grovhetsgrad. Fin, middels fin, middels grov og grov er vanlige betegnelser. Fila kan være enkelthugd med diagonale spor, enkelgrad. Hvis huggingen er gjort fra to ulike vinkler, kalles det dobbelgrad. Den groveste er raspegrad, som igjen har flere inndelinger — fm, middels grov eller grov. Behandlingen med filer og rasper i treet kan være effektiv, særlig i be­ sværlige treslag der det er stor risiko for utslag hvis vi bruker skjære­ verktøy.

Verktøysliping I alle former for trehåndverk er sliping av verktøy en naturlig del av arbeidet. Dette betraktes av mange som besværlig, vi føler at vi kaster bort tid. Det er sant at sliping krever mye øvelse hvis vi skal bli riktig dyktige, men det finnes en del hjelpemidler både for sliping og bry­ ning. Den håndsveivde slipesteinen er ikke lenger den eneste mulig­ heten for å få kvasse verktøy. I dag finnes det en mengde alternativ å velge mellom. Uansett hva man velger som slipeutstyr, er det en viktig investering, og en forutsetning for et godt resultat i arbeidet. Sliping består av to for­ skjellige operasjoner, vi kan kalle det forming og vedli­ kehold. Verktøyet må først av alt slipes til en grunnleg­ gende og formålstjenlig eggform. Når dette er gjort, skal denne formen etter hvert vedlikeholdes for å holde seg skarp og brukbar. Det skjer ved bry­ ning. Slipingen går lettere hvis verktøyet allerede fra

Sliping av høvelstål

med egnet slipej'gg-

46

HANDVERKTØY

produsentens side har fått riktig form. Men egne ønsker og individu­ elle arbeidsmåter gjør at vi kan trenge å slipe verktøyet på en annen måte. Derfor er det en stor fordel å kunne slipe verktøyet sitt selv.

SLIPEFAS

Bryning av kniv med japansk

vannbryne.

Den delen av verktøyet som bearbeides mekanisk for å få fram den kvasse eggen, kalles slipefas. Eggen kan være enkeltsidig, som på stem­ jern og høveljern. Hvis eggen slipes på begge sider, kalles den dobbeltsidig, som på økser og kniver. I beste fall er slipefasens overflate jevnt bearbeidet med en større eller mindre konkav skålform som kommer av at slipingen er gjort mot en rund slipestein eller et plant slipebånd. Hvis slipingen utføres mindre nøyaktig, oppstår det fasettsliping, og slipefasen får et ujevnt ut­ seende, eller konkav sliping — i begge til­ feller med en dårligere virkning i treet. Grunnlaget i spikking og skjæring ligger i det faktum at man utnytter slipe­ fasen på verktøyet som en anleggsflate og en støtte. Med en velformet slipefas blir denne støtten jevn, og skjæringen blir mer presis. Sammenlign med en kjelke som har meiene i kontakt med underlaget. Kjøreturen har da alle forutsetninger for å bli behagelig.

HÅNDVERKTØY

Forskjellige eksempler på slipefaser: Helt rett slipefas, 27 graders eggvinkel. Slipt på slipeskive eller slipebånd. Fordeler: Gir holdbar egg, jevn støtte ved skjæring og spikking. Ulemper: Tidkrevende bryning fordi hele slipefasen brynes.

Konkav slipefas, 17 graders eggvinkel, slipes på rund slipestein, 150-250 mm. Brynes med støtte av den uthulte slipefasen som en skøyte med to stål. Fordeler: Lett og rask å slipe og bryne. Gir bra støtte ved skjæring. Ulemper: Noe mindre holdbar enn den rette slipefasen. Kan bore seg ned i treet hvis uthulingen blir for stor.

Slipefas med mikrofas, 22 graders slipefasvinkel og 27 graders eggvinkel. Slipes 22 grader på slipestein eller slipebånd og brynes 27 grader med brynestøtte eller på frihånd. Fordeler: Skjærer bra ved stemming, drar ikke skrått i materialet. Lett å bryne, trenger ikke å slipes ofte. Ulemper: Uegnet ved spikking og dreiing der det trengs støtte av slipefasen.

47

48

HÅNDVERKTØY

EGGVINKEL

Ved hjelp av en vinkelmåler i

messing kan man

lett kontrollere

eggvinkelen på

Som trehåndverkere vil vi ha verktøy med maksimal skarphet, noe som lett kan lokke den uerfarne til å slipe eggen svært skarp. Eggen blir da riktignok kvass, men den holder dårlig. Holdbar­ heten i eggen henger sammen med kvali­ teten på verktøystålet og belastningene fra treet. Et verktøy til å hugge i eik med krever en buttere eggvinkel enn verktøy for å skjære i mykt lindetre. For trehåndverk anbefales eggvinkler i området 22-30 grader. En enkel måte å kontrollere verktøyet sitt på, er å bruke en vinkelmåler. Hvis verktøyet har pas­ sende eggvinkel for det treslaget som bearbeides, men eggen likevel blir skadet, er det grunn til å ha mistanke om at verktøyet er av dår­ lig kvalitet.

verktøyet

VERKTØY OG VARME Uten å bli altfor teknisk kan man si at de fleste skjærende eggverktøy i et snek­ kerverksted består av stål med varieren­ de innhold av karbon. Hvis karboninn­ holdet er lavere enn 0,5 %, kalles materialet bløtt stål. Bløtt stål lar seg ikke herde, men det er et ypperlig mate­ riale å smi. På grunn av den lave prisen og smiegenskapene ble bløtt stål tidlige­ re brukt til det meste av verktøy, unn­ tatt til eggdelen. Slitasjen på eggen krev­ de et hardere materiale, noe man fikk ved et høyere karboninnhold i stålet. Det var nødvendig med et karboninn­ hold på 0,5—1,7 % for at stålet skulle kunne herdes. Stål med dette karbon­ innholdet kalles betegnende nok verktøystål. Tradisjonelt var dette materialet

dyrt og mindre tilgjengelig enn bløtt stål, og det er en av forklaringene til at man kombinerte disse materialene i så­ kalte laminerte verktøy. En annen grunn var fordelen med det myke stålet som omsluttet det harde verktøystålet. En stor del av verktøyets slipefas bestod av dette myke materialet, som dels var lettere å slipe på de hånddrevne slipe­ steinene og dels tok opp belastningen ved skjæringen, og framfor alt huggingen, på en god måte. Lamineringen av verktøyet kunne gjøres på en så god måte at grensen mellom de ulike mate­ rialene knapt var synlig. Situasjonen er omvendt i dag, fordi kostnadene for arbeidstid som regel er høyere enn kostnadene for materialet.

HÅNDVERKTØY

Eget utstyr I en trehåndverkers verktøyskap inngår forskjellige verktøy. Nøyaktig hva som finnes der, er først og fremst avhengig av hvilket område virksomheten er rettet mot. Med årene kan antall verktøy bli høyt, men det kan være dyrt å anskaffe alt verktøy på en gang. Det er vik­ tig å velge akkurat det verktøyet man trenger til å begynne med og så supplere etter hvert. Et forslag til utstyr for en møbelsnekker finner du på neste side. Hvis man vil arbeide med rått virke, er det nødven­ dig å supplere med økser, huggjern, båndkniver, skeikniver og skulpjern av forskjellige slag. I det personlige utstyret inngår det en del verktøy som man vil ha lett for hånden. Det er først og fremst måleverktøy man trenger ved forberedelse og framtaking av materialet og ved ulike arbeidsopera­ sjoner i maskinverkstedet. Vi sparer mye tid hvis det personlige verk­ tøyet er på plass når vi trenger det. Det finnes ulike løsninger for å bære med seg dette verktøyet mens vi arbeider — i et verktøybelte av lær, i en verktøyvest eller i en tradisjonell snekkerbukse. Smak og be­ hag avgjør hva vi velger, men det skal være bekvemt å arbeide sam­ tidig som vi har verktøyet lett tilgjengelig.

Forslag til personlig verktøy: Målebånd eller tommestokk

Vinkelhake Skyvelære med millimeterskala Tømmermannsblyant og skriveblyant

Kniv

49

50

HANDVERKTØY

Forslag til innhold i et verktøyskap for møbelsnekkere: stemjern i forskjellige bredder lokkbeitel treskjærerjern av for­ skjellige slag sløydkniv pusshøvel rubank støthøvel semshøvel sponhøvel grtmnkloss sikling palettsikling siklingsstål

vinkelhaker smygvinkel gradvinkel skyvelære stållinjal målebånd eller tommestokk pennstrykmål (med­ drager) strekmål rissespiss (rissnål) sirkelpasser for blyant fintannet sag rund treklubbe plastklubbe

pennhammer skrutrekkere stjerneskrutrekkere håndforsenker maskinforsenker modellbor borsats knivbryne beskyttelsesbriller hørselvern kombirasp halvrund fil anleggsfil jernfil stålbørste

ASKIMER

52

MASKINER

Maskiner til hjelp Maskiner for bearbeiding av tre gjør snekkerens hverdag betydelig lettere; uten dem ville arbeidet ha vært tungt, arbeidskrevende og tid­ krevende. Hvis snekkeren bruker maskinhøvel og sirkelsag for å fer­ digstille materialet i rett format og riktige dimensjoner, er mye tid spart i forhold til det som ville kreves hvis alt skulle gjøres for hånd. Med maskiner blir det også lettere for den enkelte håndverker å dri­ ve lønnsomt. Men i alt håndverk er det slik at det beste er en kombi­ nasjon av maskiner og håndverktøy for å få ønsket resultat.

Sikkerhet Ut fra et sikkerhetssynspunkt er godt vedlikeholdte maskiner med skarpe egger sikrere enn slitte maskiner ettersom matingen av mate­ rialet da krever mindre kraft. Dessuten tar hver arbeidsoperasjon kortere tid, og resultatet blir bedre. Ved alt arbeid med maskiner gjelder det å beskytte seg mot farlige situasjoner. Vanligvis skjer ulykker når det er stress og uforsiktighet som styrer arbeidet.

For at arbeidet skal fungere godt og være sikkert, er det viktig å tenke på følgende:

Planlegg arbeidet, og arbeid ikke under tidspress. Unngå lange, sene arbeidsøkter.

Bruk foreskrevet beskyttelse til maskiner og verktøy. Hold egger, blader og jern skarpe.

Rengjør og smør arbeidsflatene jevnlig. Bruk mateverk hvis det er mulig, en enkel skyvekloss kan redde fingrer.

Bruk beskyttelsesbriller og hørselvern, og ved behov en støvmaske.

Unngå løse og hengende klær som kan sette seg fast i maskiner og forårsake ulykker.

Sett opp langt hår og ta av halskjeder, klokker og ringer.

MASKINER

53

BILD 3 c. G-ingstående etAllning -vad hyfling. (Hyfve.n L4n