Storm på Sovjetunionen [1] 8205119023, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Russisk kavaleri bukter seg Iram over snødekket landskap ved Moskva. Riktignok var dette den mekaniserte krigførings tidsalder, men kavaleriet i Den Røde Hær skulle vise seg å være uerstattelig. Dette gjaldt særlig når været stanset motorkjøretøyene.

STORM PA SOVJETUNIONEN

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLlOr£KET

ANNEN VERDENSKRIG

M NICHOLAS BETHEU OG TIME-UFEs REDAKTØRER OVERSATT AV RICHARD BLINDHEIM Nasjonalbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG

Forfatteren: NICHOLAS BETHELL, tidligere redaksjonsmedarbeider i The Times Literary Supplement og BBC's teateravdeling. Han har oversatt en rekke bøker fra russisk, bl.a. Alexander Solzhenitsyn, og han har skrevet bøkene The War Hitler Won, en skildring av krigsutbruddet i september 1939, og The Last Secret, historien om hjemsendelsen av sovjetiske krigsfanger som britiske og amerikanske tropper sto for.

Konsulenter: Fhv. oberst JOHN R. ELTINC, USA, er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era, og var medredaktør i verket The West Point Atlas of American Wars.

THOMAS W. WOLFE et veteran i redaksjonsstaben ved The Rand Corporation og fakultetsmedlem ved Institute for SinoSoviet Studies, George Washington University. Han har sin utdannelse fra det russiske institutt ved Columbia University. I løpet av sin militære karriere tjenestegjorde dr. Wolfe bl.a. som fly-attasjé ved den amerikanske ambassade i Moskva i 1956-58. Han har skrevet boken Soviet Strategy at the Crossroads og Soviet Power and Europe (1945-1970) og har vært medforfatter i andre bokverk om sovjetisk militærforsvar og utenrikspolitikk.

HANS-ADOLF JACOBSEN. Fakultets leder for Institutt for politisk vitenskap ved universitetet i Bonn, er medforfatter av boken Anatomy of the S.S. og redaktør for Decisive Battles of World War II: The German View.

Authorized Norwegian edition © 1979 Time-Life

International (Nederland) B.V. Original English language edition published in the United States by © 1976

Elverum

i rskole BIBLIOTEKET

Time-Life Books Inc. All rights reserved. No part of this book may be reproduced in any form

or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without

prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta as, Halden 1979. ISBN 82-05-11902-3 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D. L: TO. 946-79

910.S3 Ah /

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLIOTEKET

KAPITLENE

1 Støtet mot seier 20 2 Bedratt russisk kjempe 62 3 Beleiringen av Leningrad 104 4 Reaksjon i vest 136 5 Konflikt om målsetningen 158 6 Overraskelse fra Russland 182

BILLEDREPORTASJENE Den siste Blitzkrieg 6 Russlands slu leder 32 Mannen bak panservognene 48 Den falske frigjøringen 76 Folket slår tilbake 88 Byen som nektet å dø 114 Kunsten kaller til våpen 126 For Russia, with love 146 Angriperens ildprøve 168 Den Røde Hær slår tilbake 192

Litteratur Andre bidrag Illustrasjoner Register

204 204 205 206

INNHOLD

Elverum ugyK0Ub —

BIBLIOTEKET

Tyske soldater, del av invasjonsstyrken på 152 divisjoner, venter i morgentåken på klarsignal for angrep på Sovjet.

7

EN EROBRINGSPLAN KALT BARBAROSSA Klokken 2 om natten, søndag 22 juni 1941. Det siste toget fra øst tøffet over elven Bug mot den tyske siden av den sovjetisk-tyske grensen. Atmosfæren var stille og sommerlig, den eneste lyden

forøvrig var kvekk fra froskene nede ved elven. En time senere var luften fylt av en annen og uhyggelig lyd - hylet fra tyske artilleri-

og bombekastergranater mot russiske mål. Krigen på østfronten var begynt, det samme var det kjempemessige angrepet med

navnet Operasjon Barbarossa. Fra angrepspunkter i Øst-Prøyssen og Polen, på kjøretøyer fra

sykler til tanks, svermet tre millioner tyske soldater inn i Propagandaminister ]oseph Goebbels leser Hitlers krigserklæring mot Sovjetunio­ nen over radio til det tyske hjemland.

Sovjetunionen i det som skulle bli krigshistoriens største angrep

og den siste av de tyske «Blitz»-kriger. Allerede mens Hitlers

krigserklæring ble kringkastet til det tyske folk klokken 7 om morgenen (venstre), stormet panserspissene gjennom de russiske forsvarsverkene. Ved solnedgang var tyske tanks over 80

kilometer inne på sovjetisk jord. I de neste dagene fulgte suksess på suksess. Angrepsstyrken

hadde en aura av uovervinnelighet som savnet sidestykke siden

Napoleon. Tusener av sovjetiske soldater lå døde i kjølvannet, og

tusener av andre var tatt til fange. Overfallet kom så brått at en gruppe ekserserende rekrutter i Den Røde Hær i et tilfelle ble

overrasket av tyske motorsyklister. De seierrike invasjonsstyrkene presset stadig videre, til tross

for det utmattende tempoet. Operasjonen så ut til å bli en storstilt

gjentagelse av tidligere triumfer i Polen, Be-Ne-Lux-landene og Frankrike. Infanterisoldatene marsjerte opptil 50 kilometer om

dagen, mens ingeniørvåpenet reiste broer på under ni timer.

Fremrykningen gikk så raskt at det var vanskelig å få tak i nyheter

fra fronten. Det var mest sjåførene på transportbilene, som kjørte til og fra på veiene, som holdt troppene underrettet om krigens

gang. Den 10 juli mente mange av angriperne at den endelige seieren bare var et spørsmål om dager. Noen enheter sto nå

nesten 500 kilometer fra utgangspunktet, og var klare til å angripe Smolensk.

8

Selvsikre pansergrenaderer, infanteri som fulgte stridsvognene, studerer posisjonen på det russiske kartet.

9

10

En av arbeidshestene under Operasjon Barbarossa, en Panzer III, klatrer opp elvebredden. (Tømmeret bakpå ble brukt i gjørmete områder.)

11

Lett artilleri krysser en bekk i Sør-Ukraina. Den tyske hær brukte 750000 hester i artilleriet og forsyningstjenesten under det russiske felttoget.

12

Mens ingeniørsoldater reparerer veibroen, padler en tysk avdeling over den russiske grensen.

13

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLIOTEKET

En tysk motorsykkelordonans kaster bekymrede blikk bakover mot to lavtflyvende, sovjetiske jagerfly. Bildet er tatt ved Smolensk i juli 1941. De russiske flyangrepene var for få til å stanse den tyske fremrykningen.

14

ELVERUM LÆRE BIBLIOTEKET

15

En tysk 150 mm haubits spytter flammer mot russiske stillinger.

16

IVI ^^RSKOLP

Tyskerne avanserer mot Smolensk. En gruppe pansergrenaderer forlater sine pansrede beltebiler for å renske en bondegård for sovjetiske skarpskyttere.

17

18

Slitne SS-so/dater i Ukraina stjeler litt søvn. Hele SS-divisjoner sloss i Russland. De var utstyrt med eget panser og feltartilleri, og besørget bl.a. straffeoperasjoner mot partisaner bak Ironten.

Mens den russiske byen Vitebsk står i lys lue, tar okkupantene matpause. Motet styrkes med vodka. Før de russiske styrkene trakk seg tilbake, satte de fyr på husene. Beboere som motsatte seg denne Brente jords-taktikk, ble skutt.

19

Om kvelden den 18 juni 1941 ringte en telefon på kontoret til Oberst Ivan I. Fedjuninskij, sjefen for et infanterikorps i Den Røde Hær som var stasjonert i det vestlige Ukraina ved grensen til det tysk-okkuperte Polen. En opphisset offiser i grensevakten var på

tråden. «En tysk soldat er nettopp kommet over på vår side,» sa

han. «Han gir oss meget viktige opplysninger, men jeg vet ikke om han er pålitelig.» «Vent på meg,» sa Fedjuninskij, og skyndte seg til grenseposten hvor tyskeren ble holdt. «Spør ham hvorfor han kom over til oss,»

sa han til tolken. Den unge tyskeren forklarte. Han var blitt full og hadde slått en offiser. Nå skulle han stilles for krigsrett. Han hadde alltid likt russerne, og faren hans var kommunist. «Vil mitt liv bli spart?» spurte han.

Det var et merkelig spørsmål. Hvorfor skulle russerne ville

drepe en vanlig soldat i hæren til et vennligsinnet land? Et land som regjeringen deres hadde undertegnet en ikke-angrepspakt med to år tidligere? De spurte ham. «Fordi krigen kommer snart,» sa desertøren, «og fordi den tyske hær vil bli Sovjetunionens fiende.» Klokken 4 om morgenen den 22 juni, fortsatte han,

kommer Hitlers soldater til å invadere langs hele grensen på over 3200 kilometer, fra Nordishavet til Svartehavet.

Fedjuninskij syntes opplysningene var «utrolige». Sant nok

hadde rykter om krig svirret i Vest-Ukraina, til mange ukraineres tilfredshet. De trodde tysk styre ville bli mindre besværlig enn styret til de russiske kommunister. Men bare fire dager tidligere den 14 juni - hadde det offisielle sovjetiske telegrambyrået Tass offentliggjort et kommuniké, der det het at ryktene om et

forestående tysk angrep var «fullstendig uten grunnlag». Tass Advarsler som russerne nektet å tro Førerens umettelige hunger etter «Lebensraum»

stemplet disse ryktene som «klønete propaganda fra krefter som er fiendtlig innstilt overfor Sovjetunionen og Tyskland og

En pakt mellom tyranner

interessert i en utvidelse av krigen» - med andre ord Storbritannia

Hitler spiller Judas Tid til å dele byttet

og USA. «Tyskland,» het det, «følger på samme måte som Sovjetunionen betingelsene i ikke-angrepspakten til punkt og

Blitzkrieg i særklasse Forordninger for en ubarmhjertig krig

prikke.» Obersten var forståelig nok skeptisk til desertørens fortelling.

Tyskerne venter på den sovjetiske dørterskel

Men tyskeren insisterte: «Hvis dere ikke ser noen invasjon klokken 5 om morgenen den 22 juni, ber jeg dere vennligst skyte

Stalin vil ikke akseptere fakta Forsvarerne blir tatt på sengen 22 juni 1941: den skjebnesvangre dagen

meg!» Fedjuninskij ringte generalmajor M.l. Potapov, øverstkom­ manderende for den sovjetiske Femte Armé. Potapov var ikke

imponert. «De skulle ikke tro på slike provokasjoner,» sa han. «En

STØTET MOT SEIER

tysker som frykter for sitt liv er i stand til å bable hva som

ikke møte Stalin - ikke engang utenriksminister Vjasjeslav

helst.»

Molotov. Etter en forsinkelse på to uker, tok en lavere funksjonær

Samme dag mottok Kreml en nesten identisk advarsel. I Sveits

i det sovjetiske utenriksdepartement imot Churchills melding og

hadde den hemmelige sovjetiske agenten Alexander Foote fått

bragte den videre til Stalin.

tak i en rapport om en militæroperasjon som den tyske over­

kommando kalte Barbarossa. Det dreide seg om et overrump-

Det som burde ha vært den mest overbevisende advarselen, kom fra en fremragende sovjetisk agent i Tokio ved navn Richard

lingsangrep med sikte på å ødelegge Den røde hær og gjøre Hitler til hersker over alt sovjetisk territorium vest for Ural-fjellene.

Sorge. Offisielt var Sorge en lojal nazist som arbeidet for den tyske ambassadør, men i virkeligheten drev han en kommunistisk

Foote's informasjoner var så omfattende at det tok ham fire dager å sende alle detaljer over radio til Moskva. Kjernepunktet i

spionring med kontakter i de høyeste japanske kretser. Tidlig i mai

meldingen ble mottatt 18 juni. Det lød: «Totalangrep på russisk-

avslørte Hitler sine erobringsplaner for japanerne (han ønsket at Japan skulle angripe samtidig fra øst), og like etter var Sorge

okkuperte territorier ved daggry søndag 22 juni kl. 3.15.»

orientert. 12 mai informerte spionen Moskva om at ca. 150 tyske

Disse rapportene var bare de siste av en rekke lignende

midten av februar hadde en tysk typograf, som kanskje hadde

divisjoner ville overfalle Russland den 20 juni. Tre dager senere rettet han datoen: invasjonen skulle begynne den 22 juni. Innenfor Sovjetunionen var det udiskutable tegn på at noe

anti-nazistiske sympatier, gitt en tysk-russisk ordbok til sovjetam-

stort skulle til å skje. Stadig flere tyske rekognoseringsfly ble sett

bassaden i Berlin. Ordboken ble trykt i store opplag. Den fortalte

over sovjetisk område. I midten av mai begynte tyske diplomat-

sine tyske lesere hvordan de skulle uttrykke vendinger på russisk

familier å pakke sakene sine for å reise hjem. I Leningrad avbe­

som: «Er du kommunist?» «Bring meg til formannen for kollektiv­

stilte tyske konsulatfunksjonærer dresser hos sine russiske skred­

bruket.» «Hva heter sekretæren i den lokale partikomiteen?» og

dere. Og 11 juni fikk Stalin høre at tyske ambassadefolk brente

«Hendene i været, ellers skyter jeg!» Ambassaden sendte prompte

dokumenter og gjorde seg i stand til å dra. Tre eller fire dager

boken til Moskva.

senere meldte øverstkommanderende for marinen, Admiral N. G.

advarsler som regjeringen hadde mottatt de siste månedene. I

Omtrent samtidig begynte ambassaden å sende rapporter om store forflytninger av tyske tropper og materiell fra vest til øst. En

Kusnetsov, til Molotov at tyske skip nå forlot sovjetiske havner i all hast. «Bare en idiot ville angripe oss,» svarte Molotov.

ambassadefunksjonær rapporterte i mars at disse forflytningene var vokst til en «endeløs strøm av tog med tanks, artilleri og

Enda mer oppsiktsvekkende enn de mange rapportene var det at

ammunisjon».

Stalin nektet å tro på dem. I betraktning av at Hitlers egentlige

I mars ga amerikanerne den sovjetiske Washington-ambassadøren Konstantin A. Oumanskij en kopi av Hitlers invasjonsplaner. Kopien stammet fra den amerikanske handelsattasjéen i Berlin, Sam Edison Woods. Woods hadde vært i Berlin siden 1934

og hadde utviklet et nært, men hemmelig forhold til flere anti-

nazister. En av disse ga ham planene. Den amerikanske utenriksminister Cordell Hull fortalte at den sovjetiske ambassa­

døren bleknet da han fikk se papirene.

En måned senere sendte Winston Churchill en topphemmelig melding til den britiske Moskva-ambassaden. Ambassadøren, Sir

intensjoner med Russland hadde vært offentlig kjent det siste tiåret, virket Stalins forstokkethet særlig merkelig. Allerede i Mein

Kampf - nazistpartiets bibel som Hitler skrev i 20-årene - hadde føreren gitt uttrykk for sin umettelige hunger etter Lebensraum, «for å garantere den tyske nasjon den jord og det territorium den har krav på denne verden». I sin omtale av nye landområder skrev Hitler: «Vi er nødt til å tenke først på Russland og de

tilgrensende stater.» Det var ikke bare de enorme sovjetiske naturressursene og jordbruksarealene som hadde fått Hitler til å kaste blikket østover.

Stafford Cripps, skulle personlig overbringe den til Stalin. I

Her var det også en «underlegen rase» som tyskerne kunne

meldingen het det at Hitler hadde fortalt prins Paul av Jugoslavia

utnytte. Hitler mente at de slaviske folk var rasemessig «degene­ rert» gjennom århundrene «ved innavl med mongoloide», og at de

at Tyskland ville angripe Sovjetunionen 30 juni. Men Cripps fikk

21

var «en masse av fødte slaven>. Dessuten mente han at landets

partiet skyldtes en slu opportunisme og en nådeløs undertrykkel­

politiske system var avskyelig, og at bolsjevismen var en jødisk

se av all opposisjon - også den innbilte. Stalins undertegning av

sammensvergelse. «Ethvert samarbeid med Russland er uteluk­

pakten med Tyskland var ingen vennlig gest, selv om den forvirret det sovjetiske folket som var vant til kraftig, Hitler-fiendtlig

ket,» skrev han til en annen nazist i 1932, «for på kroppen til en slavisk satan sitter det et jødisk hode.»

Hitler kom ofte tilbake til sine østlige ambisjoner. I 1933, kort

propaganda. Foruten å beskytte de vestlige grensene mens han gjorde seg ferdig med den lite påaktede grensekrigen mot Japan i

etter at han var blitt kansler, fortalte han sine militære øverst­

øst, virket den umiddelbart mer tilfredsstillende for hans terri­

kommanderende at så snart Tyskland hadde gjenvunnet sin militære styrke var hans hovedmål å «erobre nytt livsrom i øst og

toriale ambisjoner enn den gjorde for Hitler. Offisielt lovet de to landene ganske enkelt ikke å angripe hverandre, i hemmelighet

inngikk de en avtale om deling av Øst-Europa. Begge skulle få en

tvinge det til hensynsløs underkastelse».

Likevel lot han ikke sin forakt for russerne og erobringsplanene

del av Polen. Finland og de små baltiske randstatene Estland,

stå i veien for ikke-angrepspakten med Kreml, som ble underteg­

net i 1939. Pakten tjente sitt formål godt - den tillot ham å ta det

Lettland og Litauen skulle tilhøre Sovjetunionens «interesseområ­ de», unntatt en del av Litauen som var spesielt reservert for

han ønsket av Polen, samtidig som han kunne oppfylle en annen drøm: Å erobre Vest-Europa uten å bekymre seg for hva den

tyskerne. Stalin fikk også tillatelse til å ta provinsen Bessarabia fra Romania.

mektige naboen i øst måtte pønske på. En ledsagende handelsav­

Straks tyskerne var ordentlig involvert i vest, tok Stalin enda

tale med Sovjetunionen sikret også Tyskland tilførsler av mat og råvarer til krigen. Men Hitler hadde aldri betraktet pakten som

mer enn det avtalen foreskrev. Etter at disputten med Japan var

varig. 22 juni 1939, samme dag som utenriksminister Joachim von

forbi, tok han sin avtalte del av Polen i midten av september 1939.

Ribbentrop fløy til Moskva for å undertegne dokumentet,

I stedet for bare å utøve «interesse» for Finland, annekterte Sovjetunionen store deler av finsk territorium i mars 1940. Dette

erklærte Hitler for en jublende forsamling av ledende nazister: «Min pakt ble til bare for å vinne tid. Vi skal knuse Sovjetunionen.»

vinterkrigen. Hitler likte overhodet ikke dette, men han var helt

Om han hadde en likemann i slikt kynisk forræderi, så var det selvfølgelig Stalin. Den sovjetiske lederens faste grep på folket og

skjedde etter at den finske motstanden var knust i den bitre engasjert i invasjonsplanene for Frankrike og kunne ingenting gjøre.

EN HEMMELIG AGENT SOM STALIN IGNORERTE Pressekortet til den tyske journalisten Richard Sorge var trykt på japansk og tjente som dekke for en av Russlands mest vellykte spioner. Som reporter ble Sorge nær omgangs­ venn med den tyske Tokio-ambassadøren, og han hørte om Hitlers invasjonsplaner mens han tok en drink med en tysk militærattasjé. Sorge sendte opplysningene til Moskva, men meldingen ble ignorert. Som ingeniørsønn tilbragte Sorge barn­ dommen i Berlin og kjempet i den tyske hær under første verdenskrig. Etter å ha fått granatsplinter i begge ben, ble han overbevist kommunist og ville gjøre slutt på all krig og bekjempe kapitalismen for enhver pris. Da Sorge kom til japan i 1933, var han spionveteran fra Skandinavia, Storbritannia og Kina. I Tokio ledet han en gruppe på fem, som spionerte både på japanerne og tyskerne. Sorge ble arrestert fem måneder etter at han sendte sin advarsel til Stalin, og han ble hengt av japanerne i 1944. Sorges japanske pressekort identifiserer spionen som korrespondent for avisen Frankfurter Zeitung.

22

Så snart tyskerne var i gang med sin lynkrig i vest, ilte Stalin med å innlemme Estland, Lettland og Litauen (inkludert Tysklands

Føreren hadde for vane å hundse sine offiserer til underdanighet. Det var mye forakt mellom ham og offiserene av den gamle

del av Litauen) i det sovjetiske rike. Deretter slo russerne til mot

skole. De ledende, profesjonelle soldatene fnyste av denne

Romania, og okkuperte både Bessarabia og den nordlige

korporalen fra Østerrike. Hitler på sin side skjelte dem ut for å

Bukovina-provinsen. Det siste var heller ikke med i avtalen. Slik økte Sovjetunionen i omfang med over 280 000 kvadratkilometer

mangle fantasi og for å være fastlåst i sine tekniske kunnskaper. Han betraktet seg selv som et kreativt geni, som kunne forenkle

og 20 millioner mennesker på under ett år.

de mest kompliserte militære problemer. Dette hadde han

Da Frankrike vel var beseiret, vendte Hitler blikket østover

demonstrert i Østerrike, Polen, Be-Ne-Lux og Frankrike. Få kunne

igjen. Først inngikk han en avtale med finnene, som skulle føre til

motsi ham dette, men generalene hans var likevel bekymret over

tysk militært nærvær i Finland. Dette skulle advare sovjetrusserne mot nye ambisjoner i Finland. Deretter beordret han 20 tyske

det russiske vågestykket. Da sjefen for den tyske overkommando, feltmarskalk Wilhelm Keitel, uttrykte sin skepsis, svarte Hitler at

divisjoner til grensen mot Litauen, et trekk som fikk Stalin til å tilby

han ikke hadde skapt sin storslagne hær «bare for å la den råtne». Planlegningen av invasjonen i Sovjetunionen var nå i full sving.

erstatning for Tysklands del av den lille baltiske staten. Til slutt vendte han oppmerksomheten mot Romania, som skulle forsyne

den tyske krigsmaskinen med olje. Stalin var ikke tilfreds med

Men Hitler fortsatte å smile til sitt offer inntil han var klar til å angripe.

annekteringen av Bessarabia og Nord-Bukovina, og flyttet sine

I november inviterte han Molotov til Berlin for å lufte

styrker til den rumenske grensen mens han snakket om å

muligheten for at Sovjetunionen skulle slutte seg til aksemaktene

garantere landets sikkerhet. Hitler var raskere. Med aksept fra den

- Tyskland, Italia og Japan - i en fire-makts allianse. Førstesekre­

rumenske regjeringen, garanterte han for Romanias sikkerhet og

tæren ved sovjetambassaden i Berlin, V.M. Beresjkov, har fortalt

sendte soldater til landet.

om dette møtet. Da russerne ble vist inn, reiste føreren seg, gjorde

Da forholdet til Sovjetunionen stadig ble verre, besluttet Hitler at

nazi-hilsen og håndhilste deretter på de besøkende uten å si ett ord. «Å ta i den klamme hånden var som å ta på en frosk,» skrev

handlingens stund var kommet. I juli 1940 instruerte han sine ledende generaler om å forberede seg på en invasjon av

var så å si slutt, sa han. Nå var det på tide å diskutere en deling av

Beresjkov. Hitler tok straks fatt på en timelang monolog. Krigen

Sovjetunionen, en invasjon som skulle finne sted senest neste år.

krigsbyttet. Hvilken del av det britiske imperium ville russerne

«Jo snarere Russland er knust, dess bedre,» erklærte han.

foretrekke?

Noen av hans forbløffede generaler protesterte. De minnet

Da den sovjetiske utenriksministeren endelig fikk ordet,

ham om at han selv ofte hadde sitert leksen fra første verdenskrig,

ignorerte han Førerens tale fullstendig og forlangte i stedet å få vite hvorfor Tyskland hadde sendt tropper til Finland og Romania,

nemlig aldri mer å kjempe på to fronter samtidig. Hitler insisterte

på at han fortsatt holdt fast ved dette prinsippet. Det var nettopp for å unngå en krig på to fronter at han ville angripe Sovjetunionen. Storbritannia led under tyske angrep i øyeblikket, men ville bare bli sterkere med økende amerikansk støtte. I årene

uten først å konsultere Moskva i henhold til betingelsene i ikke­ angrepspakten. Føreren forsøkte å styre diskusjonen tilbake til utgangspunktet, mens han hevdet at det eneste han gjorde var å tale Sovjetunionens sak.

som kom, ville også Sovjetunionens militære muskler vokse, og i

«England er slått,» sa Hitler, selv om han innrømmet at

samarbeid med Storbritannia ville landet slå til mot Tyskland når

styrken var nådd. I øyeblikket var Russland så svakt at det kunne

det «ennå gjenstår litt å gjøre». Det britiske imperium var «førti millioner kvadratkilometer på storauksjon». Ville russerne

erobres i løpet av åtte-ti uker. «Bare spark døren inn.» sa Hitler til

være interessert i å ta en del av det indiske subkontinent som

en av sine tvilende generaler, «så vil hele råttenskapen rase sammen.» Dersom Sovjetunionen ble erobret, var han sikker på at

sin del av kaken? Molotov nektet å besvare spørsmålet. Han insisterte på at Tyskland måtte trekke seg tilbake fra Finland

et demoralisert Storbritannia ville be om fred.

og Romania, og anerkjenne sovjetisk innflytelse på Balkan og i

23

Skandinavia. Begge parter kunne like gjerne ha snakket til veggen.

Armégruppe Sør skulle sikre seg kontroll over det sovjetiske

Den siste kvelden under Berlin-møtet varslet luftvernsirenene

spiskammer, ved å angripe fra Polen over Ukraina mot Kiev.

angrep fra britiske bombefly, og Molotov måtte sammen med

Deretter skulle den trenge sørøstover for å ta det kullrike,

Ribbentrop søke ned i et tilfluktsrom. «Hvis England er slått,»

industrialiserte Donau-området. Tysktrente rumenske tropper

spurte Molotov mens bombene eksploderte utenfor, «hvorfor

ville delta i denne delen av operasjonen, og invadere kyststrøkene

sitter vi her?»

langs Svartehavet sammen med tyske enheter.

12 november, mens Molotov fortsatt var i Berlin, ga Hitler følgende direktiv til sine generaler: «Uansett utfallet av disse

Hovedanstrengelsen, eller «Schwerpunkt» som tyskerne kalte det, skulle settes inn på midtavsnittet. Fra Polen og Øst-Prøyssen

drøftingene skal samtlige forberedelser for Øst fortsette.»

skulle Armégruppe Senter smadre de russiske frontlinjer i to spisser og trenge videre mot Minsk og Smolensk. Målet var å

Invasjonsplanene var klare innen en måned etter møtet. 18 desember ble de satt ut i livet med en ordre fra Hitler som fikk

omringe og tilintetgjøre store deler av Den Røde Hær. Det oppsto uenighet mellom Hitler og noen av generalene om

navnet Direktiv 21. «Den tyske hær må være forberedt på å knuse

hva som skulle være hovedmålet for Armégruppe Senter. Selve

Sovjetrussland i et hurtig felttog,» het det innledningsvis.

Moskva lå bare 1100 kilometer fra fronten. Generaloberst Halder og feltmarskalk Walther von Brauchitsch, øverstkommanderende

Panserspissene skulle trenge dypt inn i Sovjetunionen for å avskjære og ødelegge Den røde hær, samtidig som enhver retrett

«inn i de omfattende russiske territorien> måtte forhindres. Operasjonen ble kalt Barbarossa (Rødt Skjegg), oppnavnet på den

for hæren, ville at Armégruppe Senter skulle rulle mot den

sovjetiske hovedstaden snarest mulig. De var ikke først og fremst

tyske keiser Fredrik 1. som døde under et korstog til Det Hellige

Land i det 12. århundre. Invasjonsdatoen ble satt til 15 mai 1941.

«Da de brettet ut det russiske kartet for meg trodde jeg knapt mine egne øyne,» sa generaloberst Heinz Guderian, den glimren­

de panseroffiseren som vant berømmelse under lynangrepet mot Frankrike. «Jeg gjorde ikke forsøk på å skjule min skuffelse og forakt.» Han mente at Adolf Hitlers Tyskland var enda mindre i

stand til å føre krig på to fronter enn tilfellet var i 1914. Andre høytstående offiserer hilste imidlertid direktivet med glede. Generaloberst Franz Halder trodde som Føreren at felttoget ville

ta høyst åtte til ti uker. Halder var generalstabssjef for Hæren. Krigsplanleggerne var så selvsikre at de bare bestilte vinterklær til

en femtedel av invasjonsstyrken. De var overbevist om at

storparten av styrkene ville være hjemme igjen lenge før vinteren kom. «Den forbausende raske seieren i Vest hadde forkludret hjernene til de øverstkommanderende i den grad at de hadde strøket glosen 'umulig' fra vokabularet,» skrev Guderian senere.

Angrepsstyrkene skulle trenge inn i Sovjetunionen langs tre større akser (side 28). Armégruppe Nord skulle kjøre nordøstover

fra Øst-Prøyssen mot Leningrad og dermed sikre flanken ved Østersjøen. Finland hadde gått med på å assistere på denne

fronten, ved å la finske styrker angripe russerne fra nord.

Skuddklart tysk anti-luftskyts vokter fete lagertanker i det oljerike Ploesti i Sørøst-Romania ved grensen til Sovjetunionen. Hitler lot militære «instruktører» flomme inn i den tyske satellittstaten høsten 1940 for å beskytte oljeforsyningene til den tyske krigsmaskinen. Påskuddet var opplæring av den rumenske hær. Kort etter begynte instruktørene å omgjøre sine tilholdssteder til baser for angrepet på Russland.

24

interessert i byens politiske verdi, men i dens strategiske betydning som kommunikasjonssentrum for hele Sovjetunionen.

De mente videre at en offensiv mot Moskva ville konsentrere storparten av Den Røde Hær i forsvar av byen, og dermed gi

tyskerne sjansen til å omringe og uskadeliggjøre de sovjetiske styrkene.

Folk som tyskerne regnet for akseptable - baltere, noen ukrainere og hviterussere, skulle «frelses» og «tyskifiseres». Landområdene som ble avfolket skulle koloniseres av germanske folk: dansker, hollendere, svensker, nordmenn - ja, til og med engelskmenn såsnart krigen i vest var over.

Hitler var mer opptatt av å sikre de baltiske statene og å erobre

Hitler holdt fast på at selve krigføringen også skulle være totalt hensynsløs. «Denne fienden består for en stor del ikke av soldater,

de store jordbruks- og industriområdene i sør. Han var sikker på

men av udyr,» sa han. «Dette er en tilintetgjørelseskrig.» Det skulle

at dette ville knuse den sovjetiske økonomien og føre til

ikke tas hensyn til hverken Haag-konvensjonen om krigføring

folkeopprør mot det kommunistiske styret. Etter dette ville erobringen av Moskva bli lett. Han insisterte på at Armégruppe

eller Genéve-konvensjonen om behandling av krigsfanger.

Senter skulle være forberedt på å spre styrkene, såsnart den

noen av avtalene.

hadde rensket territoriet helt til Smolensk for russiske forsvarere.

I begynnelsen av mai utstedte han to beryktede ordre. En var det såkalte «Kommissær-dekretet», som beseglet skjebnen til de

Moskva kunne vente. Det ville imidlertid ikke bli tatt noen endelig avgjørelse før Armégruppe Senter hadde nådd Smolensk.

Dette, sa han, var fordi Sovjetunionen ikke hadde undertegnet

mange politiske offiserene på alle plan i Den Røde Hær. «Kommissærer i Den Røde Hær skal ikke anerkjennes som

Også en annen form for planlegging var i gang. Den omfattet

krigsfanger og skal likvideres... De vil ikke bli ført tilbake fra

skjebnen til de sovjetiske folk og landområder såsnart de var

fronten.» Den andre ordren forbød rettslig forfølgelse av tyske

under jernhælen. Hitler var fast bestemt på at ikke engang en

soldater som drepte eller mishandlet sovjetiske sivile.

skygge av Sovjetunionen skulle eksistere vest for Ural. Halder summerte kort en av Hitlers mange taler til generalene om saken i

Mange tyske offiserer var sjokkert over disse direktivene, og gikk imot dem av moralske grunner og fordi de følte at slike ordre

sin dagbok: «Vår oppgave i Russland: Knus de væpnede styrker,

ville virke demoraliserende på soldatene. Guderian sendte ordren

riv staten i stykker.»

som fritok tyske soldater for rettslige skritt i retur til Berlin, og

Hitler utnevnte Alfred Rosenberg til å lede et nytt ministerium

underrettet sin overordnede om at han hverken ville offentliggjø­

for Østen. Rosenberg betraktet seg selv som partiets ledende

re eller adlyde den. En annen offiser, en ung mann ved navn

filosof og teoretiker. Med sine nye administrasjonsoppgaver gikk

Henning von Tresckow, oppfordret sjefen for Armégruppe Senter,

Rosenberg straks i gang med å utarbeide storslagne planer for

feltmarskalk Fedor von Bock, til å uttrykke sin skriftlige misnøye

hvordan Sovjetunionen skulle deles i mange nye, små stater som

med Kommissær-dekretet. Bock fryktet at dette ville koste ham

- selvsagt - skulle styres av ham selv. Men i den nazistiske

jobben. «I så fall,» sa Tresckow til ham, «vil Dé i det minste få en

maktkampen som stadig raste, viste han seg snart for ineffektiv,

ærefull retrett til historien.» Bock sendte sin protest. Han mistet

og den virkelige makten over Østens fremtid gikk til Heinrich

ikke jobben, men ordren sto ved makt. «Jeg venter ikke at mine

Himmler - sjefen for det statlige sikkerhetspolitiet Schutzstaffel -

generaler skal forstå meg,» sa Hitler, «men jeg venter at de skal

SS. SS skulle følge etter de regulære styrkene inn i Sovjetunionen,

adlyde mine ordre.»

og ta kontroll over land og folk etterhvert som de ble erobret.

De tyske planleggerne tenkte seg at det russiske landbruket

I løpet av de første månedene i 1941 ble tanks, artilleri og tropper

skulle fø alle de tyske styrkene. Dette betød at millioner av

trukket ut fra vesten og sendt inn i Øst-Prøyssen og Polen.

sovjetiske borgere måtte sulte, noe som passet helt med den

Uventede begivenheter i Sørøst-Europa gjorde imidlertid snart at

store planen. Folk som var rasemessig uakseptable - jøder,

oppbyggingen stanset, slik at invasjonen måtte utsettes fra

sigøynere og mange andre - skulle drepes umiddelbart. Himmler

midten av mai til 22 juni. Dette skulle vise seg å bli et

regnet kjølig ut at 30 millioner slavere alene måtte tilintetgjøres.

skjebnesvangert tilbakeslag.

25

Hitlers italienske allierte Benito Mussolini hadde bestemt seg

at han ignorerte det hele. Var han offer for en slags psykisk

for å øke glorien omkring sitt gjenfødte, «keiserlige» Roma ved å

lammelse, som gjorde det umulig for ham å handle? Eller var det

erobre Hellas. Uten å informere Hitler angrep han fra det italiensk-

andre, tungtveiende grunner til at han ikke handlet - grunner

okkuperte Albania. Grekerne, som fikk britisk hjelp, skulle vise seg sterkere, og den italienske hær svakere enn Mussolini trodde, I

som bare han kjente? I utgangspunktet virket det kanskje for Stalin som om Hitler

april 1941 fant en sint Hitler det nødvendig å ta styrker fra den

ikke ville ta Sovjetunionen mens Tyskland fortsatt lå i kamp med

russiske fronten for å hjelpe sin aksepartner i sør.

Storbritannia, eller mens russerne jevnt og trofast forsynte

I mellomtiden bygget tyskerne opp kontroll over Balkan

tyskerne med så mye av det de trengte til krigen. Mellom februar

gjennom diplomatiske avtaler, som ble inngått under sterke

1940 og juni 1941 sendte Sovjetunionen 1 500 000 tonn hvete til

trusler. 25 mars ble det undertegnet en pakt som bragte

Tyskland, 2 000 000 tonn oljeprodukter og store forsyninger av

Jugoslavia inn i den tyske leir. Bare to dager senere styrtet antinazisistiske jugoslaver den tyskvennlige regjeringen, opphevet

krom, mangan-malm og andre mineraler. Russland kjøpte til og med kobber fra De Forente Stater og sendte det videre til

pakten og erstattet den med en sovjetisk-jugoslavisk vennskaps-

Tyskland. Mens den tyske troppeoppbyggingen i øst pågikk, kan

avtale. Den rasende Hitler sendte forsterkninger sørover for å ta

Stalin ha vært hellig overbevist om at dette i virkeligheten var et

knekken på de gjenstridige jugoslavene. Plutselig oppdaget

skalkeskjul for den egentlige nazi-planen: en invasjon av

russerne at de risikerte en militær konfrontasjon med tyskerne. 5

Storbritannia. Det samme trodde faktisk mange vestlige observa­

april forklarte den russiske regjeringen i all hast sine jugoslaviske

tører.

venner at avtalen selvfølgelig ikke innebar noen militære forpliktelser fra sovjetisk side. Dagen etter marsjerte tyskerne inn i

Jugoslavia.

Men Stalin kan ikke ha latt seg lure for lenge, og det er beviser for at han innrømmet faren for et angrep. 5 mai 1941 holdt han en tale for et nyeksaminert russisk krigsskole-kull. Talen fikk

De tyske operasjoner mot Jugoslavia og Hellas var vel utført,

følgende overskrift i det sovjetiske partiorganet Pravda: «Vi må

hurtige og meget vellykte. Innen utgangen av april hadde begge

være forberedt på å møte enhver overraskelse.» Artikkelen kom

land kapitulert. Nå kunne Hitler igjen rette oppmerksomheten mot Operasjon Barbarossa.

journalist og historiker Alexander Werth, som tilbragte krigsårene

ikke med nærmere forklaringer. Den russisk-fødte britiske

Den tyske moralen var på topp. Tre millioner soldater i 148

i Moskva, intervjuet imidlertid de nye russiske offiserene som

divisjoner - omlag 80 prosent av den tyske hæren - sto ved den

hadde hørt Stalins tale. Ifølge Werth innrømmet Stalin at en krig

russiske grensen og ventet på marsjordre. Nitten av disse var panserdivisjoner og klare til å kjøre over 2400 tanks gjennom og

med Tyskland syntes uunngåelig - bolsjevismen og fascismen var tross alt naturlige fiender - og dersom det ikke kom før, ville

rundt fienden i det samme lyntempo som hadde overrumplet

Sovjetunionen kanskje starte den i 1942. Men i øyeblikket, sa

polakker og franskmenn. Ytterligere 14 var motoriserte infanteri­

Stalin, var Den Røde Hær dårlig trent og utstyrt, og en utsettelse

divisjoner, som kunne forflytte seg like raskt som panserstyrkene og støtte disse i den nye superversjonen av Blitz-krigen. I tillegg

ville gi ham en sjanse til å bygge opp den militære styrken. Hvis

deltok 14 rumenske divisjoner i invasjonen, mens 20 finske divisjoner ble kastet inn tre dager etter at angrepet satte inn.

vinteren hindre et tysk angrep inntil våren 1942.1 en advarsel til

Langs grensen siktet allerede 6000 tunge tyske kanoner seg inn

august». Dersom dette var hans resonnement, er det som senere så ut

mot sine mål, mens besetningene på over 2000 krigsfly i det tyske

man klarte å holde tyskerne tilbake noen få måneder, ville sitt publikum sa Stalin at den farligste perioden var «fra nå og til

Luftwaffe ble briefet lenger bak ved hjelp av fotografier fra rekognoseri ngsf lyene.

til å være dumhet og selvbedrag i det minste delvis forståelig.

Og hva med Stalin? Hvordan reagerte han på det faktum at

angrep - ville bli å fremme nye krav overfor Sovjetunionen. Et

nesten hele den tyske hær sto på trappen? Utrolig nok, så det ut til

ultimatum var tross alt det vanlige fra Førerens side før han

Stalin kan ha overbevist seg selv om at Hitlers første trekk - før et

Den sovjetiske utenriksminister Vjasjeslav Molotov (nummer tre fra venstre) krysseksaminerer Hitler og adjutantene hans i Berlin i november 1940. Russerne var invitert for å drøfte et forslag om at de skulle slutte seg til aksemaktene Tyskland, Japan og Italia. De diplomatiske forbindelsene ble spent til bristepunktet over krystall- og porselensserviset da Molotov stilte det ene ubehagelige spørsmålet etter det andre om Hitlers innblanding i Finland og Romania. «Ingen utenlandsk gjest hadde snakket slik til Hitler tidligere i mitt nærvær,» fortalte Førerens tolk senere.

26

overtok et nytt land. Slik kan det ha virket som en fordel for

Russland å gi noe etter, å oppgi litt territorium, å love Tyskland mer hvete eller råvarer for å vinne tid. Det som Sovjetunionen ikke hadde råd til, tenkte Stalin, var å

la seg provosere på noe vis, slik at Hitler kunne rettferdiggjøre en invasjon. Det er derfor mulig at Stalin bevisst lot som om han

overhørte advarslene, og at han satte sovjetrussernes fremtid inn

Hitler en lett sjanse til å bekrefte at heller ikke Tyskland ønsket krig. Men svaret var stillhet. Kommunikeet ble ikke engang

offentliggjort i Tyskland. Den tyske propagandam i nister Joseph

Goebbels var en av de få tyskere som leste det, og han skrev i sin dagbok: «Stalin skjelver.» Tass-kommunikeet reduserte neppe kampviljen hos tyskerne, men det hadde nøyaktig den virkningen på Den Røde Hær.

på at han kunne kjøpe seg fred med Hitler ved forsonende handlinger.

Oberst I. G. Starinov var på besøk ved grensen i vest, og fikk høre

Stalin var urokkelig når det gjaldt tyske fly som krenket

militærdistriktet, generalløytnant N. A. Klich, at kommunikeet hadde skadet den sovjetiske kampberedskapen. Starinov la

sovjetisk luftterritorium, de skulle ikke beskytes. Han ba sine handelskommissærer fremskynde leveransene av olje og andre

av sin gamle venn, artillerikommandanten for det vestlige

forsyninger til tyskerne, selv om tyske ferdigvarer som russerne

merke til russiske soldater med kofferter på en jernbanestasjon ved grensen. En annen offiser beklaget seg for Starinov: «Bare for

hadde krav på i henhold til avtalen ble holdt tilbake. Uten engang

noen få dager siden sov de med støvlene på, nå får de reise på

å være spurt av Hitler, stengte Stalin Moskva-ambassadene til

permisjon. Hvorfor? Jo, på grunn av denne Tass-erklæringen.» Denne samtalen fant sted lørdag 21 juni 1941, bare én dag før

Jugoslavia og Hellas i mai og anerkjente dermed den tyske for hans eget folk, var det at han fortsatte med å tilbakevise

invasjonen fant sted. Det var nesten ikke ett sted langs fronten hvor russerne var

krigsfaren og forby alle forsvarstiltak Tyskland kunne oppfatte

forberedt på et angrep. Lastebilene og traktorene som trakk

som fiendtlige.

Klichs kanoner var kjørt tilbake og satt inn i arbeidet med å bygge

okkupasjonen av de to land. Men aller viktigst, og mest beklagelig

Et Tass-kommuniké 14 juni var den første offentlige innrøm­

forsvarsverk. Klich klagde til sin nærmeste overordnede, men fikk

melse av krigsryktene. Kommunikeet understreket Sovjetunio­

til svar: «Ingen grunn til panikk, sjefen er informert om det hele.»

nens fredelige hensikter. Stalin lot det trolig offentliggjøre for å gi

Ved flybasene langs grensen var det sovjetiske flyvåpenet i gang

27

28

med et rutinemessig natt-øvingsprogram. Før 21 juni manglet

Senere samme dag samlet tyske tropper seg langs hele grensen

flygerne søvn og flyene bensin. Soldatene som skulle forsvare den viktige grensebyen Brest var spredt i hele området på sommer-

for å høre sine øverstbefalende lese en erklæring fra Føreren.

øvelser. I det baltiske militærdistriktet forsøkte kommandanten,

hele den europeiske sivilisasjon og kultur.» (Halder beskrev denne erklæringen i dagboken sin som et «langdrygt manifest».

generaloberst Fjodor I. Kusnetsov, å manøvrere sine store kano­ ner i forsvarsposisjon. Men han manglet både kjøretøyer og

ammunisjon. Bare i Kiev-området i det sørlige militærdistriktet var det noe som lignet på virkelig beredskap. En uke tidligere hadde distriktskommandanten i Kiev, general­ oberst M. P. Kirponos, informert Moskva om at en tysk

«Historiens største styrke skal nå i aksjon,» het det, «for å redde

Infanterisoldatene begynte å tulle riflene inn i ulltepper for å unngå avslørende skramling, og streng radiotaushet ble innført.

Men det var ikke mulig å dempe lyden av stridsvogner, personell­ kjøretøyer, selvdrevet artilleri og lastebiler som kjørte i angrepsposisjon. Engstelige russiske offiserer på den andre siden av

styrkeoppbygging var i gang på den andre siden av grensen. Han

grensen rapporterte snart at stadig flere, rusende tyske motorer

foreslo å evakuere 300 000 sivile og å bemanne endel ferdige forsvarsinstallasjoner. Han fikk beskjed om at «det blir ingen krig»,

var å høre. Og fra Grodno, nordvest for Brest, kom det melding om at tyskerne fjernet sine egne piggtrådsperringer for å åpne

men 19 juni sendte forsvarsminister Semjon K. Timosjenko en ordre som kastet tvil over skråsikkerheten i denne beskjeden.

veien østover. Da Stalin fikk meldingene fra fronten den siste dagen før

Kirponos fikk ordre om å flytte sitt hovedkvarter og forberede seg

angrepet, forsto han øyensynlig at spillet var tapt, og at

på et overrumplingsangrep. Men selv ikke da ga Timosjenko ordre

forsoningspolitikken ikke hadde virket. Men han klynget seg

om å sette styrkene i dette avsnittet i alarmberedskap.

fortsatt til et svakt håp om at Hitler bare forsøkte å provosere en

reaksjon fra Den Røde Hær, som kunne gi tyskerne en På den tyske siden av grensen var alt klart. I hærens hovedkvarter

unnskyldning for å angripe. Klokken 14 ga han ordre om

skrev generaloberst Halder de første linjer i dagboken for 21 juni:

bemanning av antiluftskytset i Moskva, men bare med 75 prosent

«Kodeordet Dortmund er kommet.» Dette ene ordet, navnet på

beredskap. (Sjefen for Moskvas militærdistrikt general I. V.

en tysk by i Ruhr-distriktet, var signal fra Hitler om at Operasjon

Tjulenev, tok sjansen på å få Stalins vrede over seg og mobiliserte

Barbarossa skulle settes i verk. Føreren selv forlot Berlin i et spesialtog som skulle til et godt kamuflert sted ved Rastenburg i

forsvarsminister Timosjenko, som ønsket å sette grensestyrkene i

Øst-Prøyssen. Dette skulle bli hans kommandopost. Guderian ventet på vestbredden av elven Bug med sine tanks.

likevel til full beredskap.) Klokken 17 konfererte Stalin med

alarmberedskap og sette de fullstendige forsvarsplanene i verk. Men Stalin nektet. De måtte være veldig forsiktige, sa han, for ikke

Endel av dagen tilbragte han med å betrakte den formidable Brest-festningen på den andre siden. Han hadde allerede erobret

å skape «ubegrunnet panikk».

festningen en gang - fra polakkene to år tidligere - og nå måtte

som beordret de militære sjefer i grensetraktene til å sette

han ta den igjen. Men denne gangen var det fra sovjetrusserne,

styrkene i kampberedskap og innta forsvarsverkene. Men dette

som hadde fått festningen som en del av krigsbyttet etter ikke­ angrepspakten av 1939. Guderian hadde fått et infanterikorps

måtte skje i hemmelighet, slik at tyskerne ikke fikk noen

til å angripe festningen med. Stridsvognene skulle kjøre forbi på

mot å besvare provokasjoner «som kunne føre til alvorlige

begge sider. Han noterte med tilfredshet at russerne i fortet

komplikasjoner». Til slutt i Stalins første direktiv ble det gitt klar beskjed om at «ingen andre skritt» måtte tas «uten spesiell ordre».

marsjerte til militærmusikk, uten tegn til bekymring for det som

Senere på kvelden ga Stalin etter. Han ga tillatelse til et direktiv,

unnskyldning til å angripe. Offiserene i Den Røde Hær ble advart

skulle skje. Mulighetene for suksess virket så store at Guderian et

Direktivet gikk ut klokken 12.30, søndag 22 juni, mindre enn tre

øyeblikk vurderte å avbestille artilleri i Iden, som skulle innlede

timer før det fastsatte tidspunktet for invasjonen.

angrepet i hans sektor. Men han besluttet å opprettholde ilden,

bombardementet kunne spare ham for endel tap i rekkene.

De russiske offiserne ble forvirret av ordren, og ba om ytterligere opplysninger. En forespørsel fra R. Ja. Malinovskij,

22 juni 1941 startet den nøye planlagte lynkrigen med kodenavnet Barbarossa i fire hovedangrep, som strakte seg langs en front fra Karelen til Svartehavet. Hovedformålet var å nå en linje fra Arkangelsk over Stalingrad til det Kaspiske Hav. Med i angrepsstyrken var Armégruppe Nord, som kjørte mot Leningrad, Armégruppe Senter, som angrep i to kolonner mot Smolensk, og Armégruppe Sør, som hadde i oppdrag å slå ut Kiev og besette Ukraina.

29

dengang sjef for et armékorps i sørvest og senere sovjetisk

av den tyske angrepsbølgen.

forsvarsminister, var typisk: «Kan vi åpne ild dersom fienden invaderer vårt territorium?» spurte han. Svaret fra Moskva: «Reager

forvirringen som oppsto brøt sambandet sammen, kommando-

ikke på provokasjoner og åpne ikke ild.» De russiske offiserene i distrikter med dårlige kommunikasjoner fikk ingen sjanse til å be

Det plutselige og massive slaget rystet Den Røde Hær. I poster forsvant sporløst, og hele divisjoner gikk i oppløsning.

om forklaringer. De var døde allerede før direktivet nådde fram.

Tyske radiooperatører kunne med skadefryd avlytte desperate russiske meldinger: «Staben til Tredje Armé utslettet. Send

Natten mellom 21 og 22 juni er årets korteste og høydepunktet i

skal vi gjøre?» Svaret fra det sovjetiske hovedkvarteret på en slik

perioden som kalles «hvite netten> i det nordlige Russland, fordi

melding var: «Dere må være gale. Og hvorfor sendte dere ikke

solen aldri går ned. Langs det sentrale avsnittet av grensen var det

meldingen i kode?»

langtrekkende jagerfly,» og stadig om igjen: «Vi blir beskutt. Hva

bare et par timers virkelig mørke den natten, og offiserene var

I Moskva var forvirringen blandet med undring. Klokken 3.15

sent oppe for å feire midtsommeren. Øverstkommanderende for det vestlige militærdistriktet, general Dimitrij Pavlov, befant seg i

fikk admiral Kusnetsov vite av sjefen for Svartehavsflåten at tyske fly bombet Sevastopol. Kusnetsov prøvde forgjeves å få tak i

offisersmessen i Minsk for å se en komedie av den populære

Stalin, og fikk tilslutt gitt beskjed til en av hans nærmeste

russiske forfatter Aleksander E. Kornesjuk. Under forestillingen

medarbeidere, en skeptisk Georgij Malenkov. Senere fikk Kusnet­

dukket etterretningsoffiseren opp og hvisket ham noen ord i øret.

sov vite at Malenkov hadde ringt til Sevastopol for å sjekke at

«Det er ikke mulig,» svarte Pavlov. Han snudde seg til sin

meldingen var sann.

nestkommanderende, general Ivan V. Boldin, og sa at beskjeden

Da Timosjenko fikk høre om angrepet, konsulterte han Stalin

var noe «tull» om tyskere som skjøt mot mål over grensen. Mens Pavlov fortsatte å se forestillingen, gikk sabotører til

og ringte så til hovedkvarteret for det vestlige militærdistriktet

aksjon mot telefonlinjer, vaktposter og ubevoktede militærkjøretøyer. Sabotørene hadde infiltrert Pavlovs distrikt i løpet av de siste månedene. Fra vestbreddene av grenseelvene dyttet tyske

i Minsk. «Ingen skal foreta seg noe mot tyskerne uten vår til­ latelse,» sa han til Pavlovs stedfortreder, general Boldin. «Kamerat Stalin har forbudt vårt artilleri å åpne ild.»

«Det er ikke mulig!» ropte Boldin i telefonen. «Våre styrker er på

soldater flytende broseksjoner ut i vannet. I den ene enden av

retrett. Hele byer står i brann. Overalt blir folk drept.» Ordren sto

den viktige veibroen i Koden ropte de tyske soldatene til sine

ved makt, var svaret Timosjenko ga.

russiske «kolleger» på den andre siden at de måtte komme fram

I mellomtiden ble den sovjetiske ambassadør V. G. Dekanosov

«for å diskutere viktige saker». Da de sovjetiske grensevaktene dukket fram, meiet tyskerne dem ned.

og førstesekretær V. M. Beresjkov innkalt til det tyske utenriksde­

Ca. klokken 3 om morgenen lød det som torden da 6000 tyske

blitzer fra tyske nyhetsfotografer. Det var åpenbart at de ble brukt i en eller annen nazistisk propaganda-sammenheng. Da de møtte

kanoner startet sitt bombardement av russiske forsvarsstillinger, forsyningsdepoter og militærbrakker langs hele grensen. Samtidig

partement i Berlin. Ved inngangen ble de blendet av lyskastere og

utenriksminister von Ribbentrop innenfor, lurte de på om han var

svermet fly fra Luftwaffe innover og slapp sine bomber over

beruset. Ministerens øyne var rødsprengte og tåkete, og han

flyplasser, såvel som andre militære og sivile mål. Ved middag

hadde Luftwaffe uskadeliggjort 1200 russiske krigsfly - 800 av

svaiet svakt. Han snublet i ordene da han fortalte at russiske soldater hadde krenket den tyske grensen. Tyskland var blitt

dem på bakken, mens bare 10 tyske fly var skutt ned.

tvunget til «forsvarstiltak» mot denne sovjetiske «aggresjonen».

Ved Bug-elven ble de russiske troppene overrumplet av tyske

«Dette er løgn,» svarte den russiske ambassadøren. «De vil

angrepsstyrker til fots og på motorsykler før de rakk å forsvare

angre for angrepet på Sovjetunionen. Dette skal stå Dem dyrt.»

seg. Stridsvognene begynte å rulle over mot østbredden av elven,

Russerne snudde seg for å gå. Ved døren ble de stanset av

uten å møte særlig motstand. Enkelte steder, og særlig i sør, klarte russiske grensevakter å bite skikkelig fra seg før de ble overveldet

angrepet.»

30

Ribbentrop, som hvisket, «Fortell Moskva at jeg var imot

På dette tidspunkt var panserspissene til samtlige tre tyske armégrupper flere kilometer inne på sovjetisk område. Den Røde

Syria og Atlanterhavet. Det ble meldt om tyske bombetokter mot Skottland, og værmeldingen markerte slutten på nyhetssendinge­

Hær ble isolert i lommer, og samlet opp av tysk infanteri som

ne. Men folkemengden på torget ble stående. De ventet på det de

fulgte etter stridsvognene. Luftwaffe fortsatte flyangrepene med samme intense styrke.

var sikre på ville komme - en spesiell kunngjøring som skulle forklare hva som hadde skjedd, hvorfor de var blitt bombet, om Sovjetunionen nå var i krig. Men neste post på programmet var

Oberst Starinov - som hadde sett soldater reise hjem på permisjon dagen før krigen begynte - befant seg midt i angrepet

morgengymnastikken.

mot hovedkvarteret til Fjerde Armé i Kobrin ved Brest. «Bombene

«Ut med armene,» sa hallomannen i Moskva. «Bøy og tøy! Slik

falt med gjennomtrengende hyl,» erindret han senere. «Smellene

ja. Opp, ned, opp, ned. Mer! Det var bedre.» En mann spyttet i

fylte luften og smertet i ørene. Tykke, svarte søyler av røyk veltet

forakt. Lytterne trakk seg tilbake. De var enda mer sjokkert over

opp. Et eller annet sted skrek en kvinnestemme i hysterisk og

nyhetssendingen, ifølge Starinov, enn de hadde vært over de tyske Stukas - stupbomberne.

uutholdelig desperasjon.» Moskva-kringkastingen fra en radio på Stortorget i Kobrin og

Den blodigste krigen i moderne historie var begynt. 20 millioner sovjetiske borgere skulle dø i konflikten. Men Stalin

bragte folkemengden som hadde samlet seg der til taushet. Det

nølte fortsatt med å innrømme det, selv overfor de menneskene

Kort etter at bombingen opphørte, lød kjenningsmelodien til

var 6-nyhetene. «Folk holdt pusten mens de ventet på å høre hva

som ble angrepet. Da han klokken 7.15 ga en ordre som endelig

Moskva hadde å si,» forteller Starinov. Først kom de vanlige

tillot soldatene å bekjempe inntrengerne, ga han samtidig streng

meldingene om resultatene som sovjetiske jordbrukere og

beskjed om at Den Røde Hær ikke skulle krysse den tyske

arbeidere hadde oppnådd. Kornhøsten var i modning, og

grensen. Men da var ikke lenger Den Røde Hær i stand til å trosse

fabrikkproduksjonen lå foran skjema. Så fulgte krigsnyheter fra

en ordre.

31

En tilfreds Stalin står ved den tyske utenriksminister Ribbentrops side mens Molotov undertegner den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i 7939.

33

DEN HEVNGJERRIGE KOBAS VEI MOT TOPPEN Sommeren 1923 var Stalin midt oppe i en kamp om makten i kommunistpartiet. I et sjeldent ærlig øyeblikkelig fortalte han en kamerat hvordan han foretrakk å ta seg av fiendene sine: «Å velge sitt offer, å planlegge planen i detalj, å slukke en uforsonlig

hevntørst, for så å gå til sengs - intet i verden er mer behagelig.» Dersom dette var tilfelle, må livet ha artet seg meget behagelig

for den mørke og innesluttede mannen som ble den mektigste og mest vellykte diktator i sin tid. I løpet av de tre tiårene han styrte,

valgte han sine ofre med iskald ubarmhjertighet. Millioner av både virkelige og innbilte fiender ble eliminert.

Josef Vissarionovich Djugasjvili var født av bondeslekt i 1879 i det tsaristiske Georgia. Han bestemte seg for å bli prest, men ble

utvist fra det teologiske seminar 20 år gammel for å ha lest radikal litteratur. Han gikk under jorden i 1901, og tilbragte de neste 16

årene i den revolusjonære bevegelsens skyggefulle verden mens han agiterte for streiker, organiserte terroristvirksomhet og utga

sosialistiske kampskrifter under signaturen «Koba» (Den ustyrlige). Den unge Stalin (i midten bakerst) med klassekamerater på landsbyskolen. Han fikk bra karakterer, men ble sett på som en bølle.

Han ble ofte fengslet og forvist til Sibir seks ganger. Under en periode i frihet organiserte han oljearbeiderne i Baku på Svartehavskysten, og her valgte han psevdonymet Stalin, eller Stålmannen. Få av hans revolusjonære overordnede likte den gåtefulle og

spotske Stalin. V. I. Lenin var rasende for hans brutale måte å slå

ned et opprør på i Georgia i 1921, og kalte ham en «forsimplet,

brutal bølle». Erkerivalen hans, Leo Trotsky, betraktet ham med en

farlig feilvurdering som «partiets mest eminente middelmådighet». Stalin manipulerte sine motstandere gjennom list og svik, og da Lenin døde i 1921 overtok han statsroret. Et terrorvelde fulgte,

med likvidering av bønder som motsatte seg kollektiviseringen, partifeller som viste det minste tegn til uavhengighet og utrenskning av en rekke av de beste offiserene i Den Røde Hær.

«Når skal De holde opp med å ta livet av folk?» spurte Lady Nancy Astor ham en gang under et besøk i Moskva. «Når det ikke er nødvendig lenger,» svarte Stalin.

Aiiirrx

Under bildet av Karl Marx i kontoret i Kreml ser diktatoren mildt på fotografen under en pause i arbeidet.

Politipapirer, som dette arkivkortet fra tsarmyndighetene i 1910, beskriver Stalins fysiske særtrekk: Et ansikt som var arret av vannkopper i barndommen, en stiv og kortere venstre arm og to tær på venstre fot som var sammenvokst.

fitii

w® fat.it,f

Stalin er merket med kryss på bildet av politisk forviste i den sibirske landsbyen Kureika i 1903. Stalin skrev herfra: «På dette forlatte stedet er naturen bare stygg - og jeg blir drevet av en tåpelig lengsel etter et skikkelig landskap.»

I TSARENS FENGSLER OG FORVISNING TIL SIBIR I tiåret som gikk forut for revolusjonen i 1917, vekslet Stalins liv mellom opphold i Tsarens fengsler, politisk eksil og sosialistisk agitasjon. I Sibirs strenge ødemarker pilket han stør gjennom isen og førte endeløse diskusjoner om sosialistiske dogmer med sine eksil-kamerater. Da Tsaren abdiserte tok den 38-årige, fremtidige diktatoren toget til Petrograd (sene­ re Leningrad). Her sluttet han seg til de revolusjonære rekker i den blodige, tre år lange borgerkrigen som førte til at bolsjevike­ ne ble Russlands nye herskere.

I 1912, året han ble innvalgt, i den kommunistiske sentralkomiteen, var Stalin med på nok et politifoto. Til tross for at han ofte ble arrestert, fryktet kameratene hans at han samarbeidet med det beryktede hemmelige politiet, Okhrana.

En bedagelig spasertur til det revolusjonære hovedkvarteret i Petrograd tidlig på 20-tallet forteller intet om hevnen som skulle komme. Stalins kamerater ble torturert til å avgi falske tilståelser, ydmyket i parodiske rettssaker og senere henrettet på hans ordre.

37

Lenin virker rolig og avslappet mens han mottar Stalin hjemme i Moskva-forstaden Corki. Bildet er tatt i august 1922 mens Lenin kommer seg etter det første av tre hjerneslag. Den geskjeftige Stalin husket på å ta med fotograf, og bildet ble senere spredt i milliontall.

MOT MAKTENS TINDER I HÆLENE PÅ LENIN I 1923 lå Lenin, revolusjonens sjefsarkitekt, lammet og stum etter et slag. Stalin utnyttet dette vakuum i lederskapet til å samle allierte for maktovertagelsen i partiet. Med en impo­ nerende sans for forræderi splittet han rivale­ ne og uskadeliggjorde dem en for en. Trotsky og mindre betydelige fiender ble avsatt. Lenin var mistenksom overfor Stalin til det siste, men han var ute av stand til å blande seg inn eller komme med kritikk som kunne ha stanset Stalin og spart Russland for mange års elendighet. Ironisk nok var det Stalins forherli­ gelse av Lenin, hans falske troskap til denne tilbedte mannen - som illustrert på tegningen til høyre - som senere hjalp ham med å knuse opposisjonen og styrke bildet av ham som den åpenbare arvtager etter revolusjonens far.

38

Med et alvorlig håndtrykk hilser Lenin og Stalin på hverandre ved den finske kystbyen Rasliv, der Lenin tilbragte sommeren 1917 i skjul for det russiske statspolitiet. Stalin var kontaktmann mellom Lenin og de andre bolsjevikene.

Lenin proklamerer den nye sovjetiske regjering for en ekstatisk folkemengde ved Smolnijinstituttet i Petrograd 25 oktober 1917. Stalin, som egentlig spilte en mindre rolle i begivenhetene, står bak ham.

Foran bysten av Lenin taler Stalin til den 16. partikongressen sommeren 1930. Hans brutale kollektivisering av landbruket, masseutryddelsene og utsultingen av gjenstridige bønder var da allerede begynt.

Stalin patter tankefullt på pipen mens Lenin leser telegrafstrimmelen med nyheter om bolsjevikenes fremgang under borgerkrigen i Russland etter at Tsaren abdiserte. Tegningen ble laget for å fremskynde en allianse mellom Lenin og Stalin.

DIKTATOREN BLE TILBEDT SOM LANDSFADER Før utbruddet av annen verdenskrig var de sovjetiske masser urokkelige i sin tro på Stalins ufeilbarlighet. Hans enkle og direkte stil appel­ lerte til folk flest, og gjorde ham til en langt mer akseptabel leder enn de intellektuelle og sofistikerte partifellene han kom til makten sammen med.

40

...___________

. _ ________ _____________

verk utrenskningene i Den Røde Hær, som kostet tusener av offiserer livet.

En gang ble han beskrevet som «en tørr, hjerterå maskin uten sjel» av en revolusjonær kamerat. Her er den vanligvis strenge og alvorlige Stalin knipset i et sjeldent spøkefullt øyeblikk i slutten av 30-årene.

EN KIKK BAK MASKEN Selv om privatlivet til Josef Stalin ble beriket av goder som ikke kom landsmennene til del, var det også preget av tragedier. Stalin nøt vin fra sitt hjemlige Georgia og kunne hvile ut på sine forskjellige landsteder. Men han møtte også personlig sorg. Hans første hustru, Jekaterina, døde i 1907 av lungebetennelse, mens Nadesjda, kone num­ mer to, tok sitt eget liv i 1932 i fortvilelse over mannens brutalitet. Da han fikk høre at den eldste sønnen Jakov hadde gjort et mislykket selvmordsforsøk i 24-årsalderen, kunne dikta­ toren ikke skjule sin forakt. «Hal» utbrøt han. «Han klarte ikke engang å skyte rett.»

En sliten Stalin slapper av på en sofa tidlig i 30årene. Å ligge slik og lese var en av diktatorens yndlingsbeskjeftigelser, ifølge.datteren Svetlana.

SLUTTEN FOR STALINS FIENDER Før de store utrenskningene sa en opphisset kamerat til Stalin: «Du skal vel ikke spille blodet til gamle bolsjeviker?» Diktatoren siterte bibelen da han svarte: «Husk dette, Abel. De som ikke er med meg, er mot meg.» I midten av 30-årene mente Stalin at alle som ikke sluttet fullt opp om ham var fiender. Han var fast bestemt på å knuse alle tegn til uavhengighet i partiet og satte i gang Jesjovsjina, de store utrenskninger. Høyere partifunk­ sjonærer som falt i unåde hos ham, sto overfor fengsling, tortur, rettssaker og henrettelse. Det hemmelige politiet, NKVD, hadde kontakter overalt og henrettet tusener av statstjeneste­ menn, leger, ingeniører og andre akademike­ re. Stalin sparte ingen - ikke engang sine nærmeste - og innen 1938 var omlag syv millioner russere falt som ofre.

En avslappet Stalin besøker et kollektivbruk i 1934 sammen med datteren Svetlana og «kronprinsen» Sergei Kirov. Senere samme år (nederst til venstre) går Stalin etter kisten med Kirov, etter selv å ha besørget attentatet mot sin tidligere venn.

i

En smilende Grigorij Ordsjonikidse (øverst til høyre i pelslue) står stolt ved siden av sin gamle kamerat fra Georgia, Stalin. Syv år senere ga diktatoren ham valget mellom selvmord eller henrettelse. Han valgte det første, og Stalin (nederst til høyre) var en av kistebærerne.

44

Stalin, den heroiske krigfører, er avbildet med kikkert ved Moskvafronten i desember 1941. Sannheten er at han sjelden besøkte soldatene i leiten. Den sovjetiske krigføringen ble ledet fra kontorene i hjertet av Kreml.

46

47

Dypt inne på fiendtlig territorium betrakter panser-pioneren, generaloberst Heinz Guderian, sine tanks under fremrykning.

49

NYTENKER MED EN BESETTELSE Den tyske invasjonen i Sovjetunionen bragte med seg en av krigens djerveste og mest oppfinnsomme offiserer, skaperen av

de tyske panserstyrkene og hovedeksponenten for lynkrigtaktikken, generaloberst Heinz Guderian. Guderian var soldat-

sønn, og var med i første verdenskrig. Der ble han forferdet over tapene i den stillestående skyttergravs-krigen. «Bare bevegelse

fører til seier,» sa han. Denne gamle militære læresetningen ga han

nytt innhold, ved å peke på at den moderne forbrenningsmotoren og det gamle panserprinsippet måtte kunne forenes for å

oppnå maksimal effekt. Guderian var som besatt av stridsvognens muligheter. På en tid

da Versailles-traktaten ennå forbød tyskerne å opprette en effektiv hær, forhørte han overlevende fra tank-slagene i første

verdenskrig, studerte franske lærebøker og leste skriftene til den

britiske eksperten, general J. F. C. Fuller. som taktikk-lærer på stabsskolen propaganderte han for stridsvognen som fremtidens Sekond-løytnant Guderian (til venstre), her med familien i Lorraine, syntes han var heldig som fikk tjenestegjøre i farens infanteribataljon i 1908.

våpen. Som radikaler blant konservative offiserer gikk han inn for

at hæren skulle utstyres ikke bare med tanks, men også med motorisert artilleri og infanteri som sammen kunne slå hurtig knock out på fienden. Som uforbederlig optimist fant han seg tålmodig i å bruke «tanks» av papp og blikk på øvelser, men han

ga aldri fra seg en sjanse til å beseire offiserer av den gamle skole

som ikke trodde at maskiner var til å stole på i en krig. Da Hitler tidlig i 1934 så en oppvisning av prototyper på

panservogner, utbrøt han: «Dette er hva jeg trenger! Dette er hva jeg vil ha!» Guderians drømmer om lynkrig virket straks mer

realistiske. Men det var ikke før Hitler fikk se en polsk artilleriavdeling som var sønderskutt av tyske tanks i 1939, at denne formen for krigføring fikk den tyske regjeringens fulle

velsignelse. («Var det stupbomberne våre som gjorde dette?» spurte Føreren. «Nei, stridsvognene våre,» svarte Guderian stolt.)

Angrepet med panserspisser mot Polen ble etterfulgt av den knusende lynkrigen mot Frankrike åtte måneder senere. Men den

hardeste prøven for panservåpenet - og til å begynne med den mest vellykte - skulle bli felttoget mot Sovjetunionen.

50

Cuderian var like mobil som styrkene sine, og ledet angrepet i Frankrike fra sin spesielle kommandovogn, som var utstyrt med kodemaskin og radio.

51

52

Tanks-etterligninger - blikkplater montert på små personbiler - under en demonstrasjon i Tyskland i 1932. Selv om de virket latterlige, var de langt bedre enn papp-skivene drevet med muskelkraft som ble brukt tidligere (høyre). Modellene ga Guderian anledning til å praktisere stridsvogntaktikk, samtidig som tyskerne i all hemmelighet uteksperimenterte virkelige tanks. Disse sto oppført i våpenlistene som traktorer.

'W

53

54

Guderians tidligste panser-modell, en lett stridsvogn, ruller forbi podiet med forsvarsministeren, øverstkommanderende for hæren og øverstkommanderende for marinen på forsvarets dag i Nurnberg i 1936. Stridsvognene var utstyrt med to maskingevær, veide 5,4 tonn, hadde et mannskap på to og kunne kjøre med en fart av vel 35 kilometer i timen på vei.

55

Guderian (nummer to fra høyre) bøyer seg over et kart av det besatte Polen sammen med andre tyske offiserer og en sovjetisk kommissar i Brest. Sovjetunionen var da bundet til

56

RASKE HEINZ SKYNDER PÅ I Polen og Frankrike fikk Cuderian sine første sjanser til å prøve teoriene i praksis. 11939 skar stridsvognene hans gjennom den polske korri­ doren til Øst-Prøyssen, mens tusener av fiendtlige soldater lå forbikjørt i kjølvannet. I Frankrike kjørte «Raske Heinz», som han ble kalt, de 650 kilometrene gjennom Ardennene til kanalkysten på 17 dager og 17 nesten søvnløse netter. Deretter angrep han øst for Paris og sørover. Panservognene overrumplet franskmennene fullstendig med sitt høye tempo. Selv den tyske overkommandoen stilte seg tvilende, da Guderian meldte over radio til Berlin at han befant seg ved den sveitsiske grensen.

Guderian hilser stivt på to offiserer som er tatt til fange under felttoget i Frankrike. Ved å beseire den franske hæren på under en måned, klarte panserstyrkene det som hele den tyske hær ikke maktet i løpet av fire år under den forrige krigen

Mand gjennom ikke-angrepspakten, som ble undertegnet i august 1939.

57

DEN AVGJØRENDE PRØVE Guderian mente det ville være skjebnesvan­ gert for Tyskland å kjempe en krig på to fronter, og han var sjokkert da han fant ut at Hitler vurderte å angripe Sovjetunionen. Til tross for sin skepsis begynte han å forberede seg ved å studere Napoleons felttog mot Russland i 1812. «Jeg gjorde det helt klart for soldatene mine at felttoget som lå foran dem, ville bli langt vanskeligere enn det de hadde

vært med på i Polen og i Vesten,» skrev han senere. Det var langt flere russiske enn tyske tanks, men storparten av de russiske var foreldet. Guderian stolte på at de nye tyske modellene ville oppveie forskjellen. Overfor de andre generalene insisterte han på at åpningsangrepet måtte gjøres med panserdivisjoner frem­ for infanteri, slik at dype gjennombrudd ble oppnådd hurtigst mulig. Argumentene hans seiret og førte til tysker­

nes oppsiktsvekkende militære suksess i star­ ten. Senere kjørte imidlertid angrepet seg fast, med tanks og soldater bare 15 kilometer fra Moskva. Dette skulle bli det nærmeste tysker­ ne kom, før russerne drev dem tilbake.

Guderian (i midten) stanser raskt i Roslavl i august 1941 for å drøfte neste fase i fremrykningen. Motorisert artilleri kjører forbi i bakgrunnen.

58

Tre dager og 150 kilometer inne på sovjetisk område. Guderian klatrer ned i en Panzer IV for å kjøre gjennom ingenmanns-land sørvest for Minsk til en konferanse med sjefen for sin 18. panserdivisjon. Guderian mente at «bare ledere som kjører foran soldatene får innflytelse på resultatet», og utsatte seg selv gjentatte ganger for fiendtlig ild mens han ledet angrepet i Sovjetunionen.

59

Pansrede personellkjøretøyer merket med den stolte «G» for Guderians pansergruppe kjører infanterisoldater østover i Russland sommeren 7947. / løpet av de tre

60

første ukene i det russiske felttoget tilbakela Cuderians tanks og motoriserte styrker over 650 kilometer, med en hastighet på opptil 115 kilometer om dagen.

61

Russernes uforberedthet om morgenen 22 juni 1941 var enda

langt mer alvorlig enn hva de ubemannede forsvarsposisjonene

og det immobile artilleriet skulle tilsi. Den Røde Hær var i elendig forfatning allerede før tyskerne begynte å skyte. Selv om dette var

verdens største hær med ca. 5 millioner mann, var den dårlig utstyrt og lite effektiv. Den hadde også vært gjennom to harde

tiår under Stalin, og nå var den utarmet, demoralisert og uten sine beste militære ledere. Fra fødselen i 1918 hadde Den Røde Hær utviklet seg som noe

av en bastard, med stadige rivninger mellom militære realiteter og

de politiske dragningene som rystet og formet den nye kommuniststaten. Leon Trotsky ble utvalgt av Lenin til å forme den nye hæren. Han tok enkelte skritt for å oppnå militær

perfeksjon, men samtidig godkjente han andre skritt som nesten

garanterte at denne perfeksjonen aldri ville bli oppnådd. Trotsky fornærmet mange kommunister ved å erklære at

offiserene ville bli utnevnt og ikke valgt, slik tilfellet var under revolusjonen. Det var greit nok den gang, sa han, at bolsjevikene

forlangte valg på offiserer, fordi målet da var å bryte ned den gamle Tsar-hæren. Denne fremgangsmåten ville imidlertid ikke

nytte nå, når hensikten var å reise en egen, effektiv hær. Det var en fornuftig avgjørelse.

For å sikre lojaliteten blant offiserene - fire av fem hadde nemlig tjenestegjort i den forrige hæren - innførte Trotsky kommissær-systemet. Dette betød at en kommunistisk, politisk

offiser skulle dele ansvar med enhver militær sjef på ethvert plan.

Den profesjonelle soldaten kunne ikke handle uten klarsignal fra

partiets vakthund, hvis underskrift også var nødvendig for å gjøre En hær ødelagt av politikk

en ordre gyldig. Denne merkelige praksis stred imot et grunnleg­

De manglende forberedelsers høye pris

gende militært prinsipp, nemlig kommando-enhet. Dette skulle

Umulige ordre fra Kreml

Panzer-prinsippet: «Hold fram!»

offiserene i Den Røde Hær få erfare bittert i 1941. Den nye hæren gjorde også andre innrømmelser overfor den

Den tyske knipetangen lukker seg

nye tid. De militære gradene ble avskaffet, i stedet fikk offiserene

Seierherrens forbløffende gevinst

titelen «militære spesialister». I teorien var alle grader like - offise­

Dårlige kart, dårlige veier, en brysom Fører

rer og menige titulerte hverandre som «kamerat». Hilseplikten ble

Smeltedigelen som formet Den Røde Hær

opphevet. Men Trotsky nektet å gå med på forslag om at den

Stalins Brent Jord-politikk

Røde Hær skulle anta en helt ny «marxistisk» militærdoktrine, som

Katastrofen ved Smolensk

avviste de strategiske og taktiske prinsippene som vestlige forsvar

Hitler ombestemmer seg

brukte. Når det ble spørsmål om krig, sa han, trengte kommunis­ tene velprøvde teknikker like meget som kapitalistene gjorde det.

BEDRATT RUSSISK KJEMPE

Under en periode i 30-årene da Russlands sikkerhet syntes

Flerparten av Stalins ofre, som Tukhasjevski, ble anklagd for

truet av både Japan og Tyskland, fikk Den Røde Hær ny prestisje

høyforræderi - dvs. spionasje for Tyskland. Helt i begynnelsen

og gjennomgikk forandringer til det bedre med Stalins velsignelse.

sørget en effektiv propaganda for at offiserskollegene godtok

Lønningene ble tredoblet over en fem-årsperiode. I 1934 ble

denne forklaringen. En divisjonssjef i Ukraina, Aleksander V.

autoriteten til de politiske kommissærene i hæren vesentlig

Gorbatov, sa det slik: «For hver arrestasjon ble det vanskeligere å

svekket. Nå ble de «rådgivere» med vetorett. Ett år senere ble de

tro på anklagene mot disse menn om lojalitetsbrudd, sabotasje

millitære gradene og hilseplikten gjeninnført, og det hemmelige

og forræderi.»

politiet fikk forbud mot å arrestere offiserer i hæren uten

Da Gorbatovs overordnede, general Pjotr P. Grigorijev, ble

forsvarsministerens tillatelse. 11936 ble det innført en ny lov som

arrestert, tok han ordet på et partimøte. «Jeg har kjent kamerat

innførte tvungen verneplikt for alle sovjetborgere. Tidligere

Grigorijev i over 14 år,» sa han. «Grigorijev har aldri på ett eneste

utgjorde bare bønder og arbeidere rekkene. Nå økte hæren

punkt gått imot partiets politikk. Han var en av de beste militære

kraftig i omfang, og endelig så den ut til å kunne bli en effektiv

sjefer i hele hæren.» For denne lojaliteten mot sin sjef havnet

forsvarer av Sovjetunionen. Men så gikk Stalin til aksjon.

Gorbatov snart i fengsel, der han ble torturert gjentatte ganger.

Et hint om diktatorens misnøye med hæren fikk man i mai

Han fikk papir og blyant «for å tilstå sine forbrytelsen>, men

1937, da han gjeninnførte kommissær-systemet på de høyere

insisterte på at han ikke hadde noe å tilstå. Offiserskollegene han

plan. Stalins endrede holdning skyldtes trolig den økende

møtte i de overfylte cellene mente han var gal, fordi han ikke

misnøyen blant offiserene mot tvangs-kollektiviseringen av

gjorde som dem og diktet opp historier om forræderi både her og

jordbruket. Dette hadde allerede ført til mye uro og vanskelighe­

der for å slippe tortur. Han svarte at han ville heller dø enn å gi

ter på landsbygda. Offiserne i Den Røde Hær gikk imot fordi

falskt vitnesbyrd. Gorbatov var heldig - han ble ikke skutt, men

moralen blant soldatene var sterkt synkende. De fleste soldater

sendt til Sibir.

var jordbrukere, som nå fikk jorda beslaglagt av staten. Stalin var

Den store utrenskningen ødela ånden i Den Røde Hær.

trolig også lite glad for det faktum at nesten alle militære sjefer var

Storparten av dem som slapp unna, følte at servilitet var den

menn han ikke hadde utnevnt. Noen torde til og med å stemme

eneste redningen. De begynte å sky ethvert initiativ. «Sjefen vet

imot ham i Sentralkomiteen. (Innen 1937 var de fleste offiserer i

best,» var standard-uttrykket til selv de høyeste offiserer. Frykten

hæren kommunister, og mange hadde ledende verv i partiet.)

for feilgrep lammet oppfinnsomheten fullstendig, og førte til

Uansett hvilke grunner han hadde, gikk Stalin nå i gang med en

endel tilbakeslag. Syv mekaniserte armékorps som var opprettet

hevn som skulle omforme hæren slik han ville. 11 juni 1937 ble

etter de siste militære ideer, ble oppløst og reorganisert i mindre

marskalk Mikhail N. Tukhasjevski - en av hjernene bak Den Røde

brigader og oppblandet med infanteri.

Hær - arrestert sammen med syv andre førende offiserer og tiltalt

Svært få topp-offiserer i den nye hæren hadde noen

for høyforræderi. De åtte ble stilt for retten, dømt samme dag, og

krigserfaring. Under fengselsoppholdet lurte Gorbatov på hvor­

henrettet den neste. Dermed begynte utrenskningen i Den Røde

dan Russland kunne forsvares med gårsdagens bataljonssjefer

Hær. Den skulle vare i halvannet år - nok til at Stalin kunne

som divisjonssjefer, og tidligere divisjonssjefer som ledere for hele

eliminere 35 000 offiserer.'Halvparten tilhørte toppsjiktet. Blant

armeer. Da en omprøving av saken førte til at Gorbatov ble løslatt

ofrene var tre av fem marskalker, 13 av 15 armésjefer og 220 av

og gjeninnsatt i 1941, var det ikke mange kjente ansikter å se i

406 brigadesjefer. Helt på toppen likviderte eller fengslet Stalin 75

hæren. Da tyskerne invaderte landet skrev han: «Min tidligere

av de 80 medlemmene i Det øverste militære råd, og samtlige 11

frykt var ikke blitt mindre: hvordan skulle vi klare å slåss når vi

vise-forsvarsministre. Regnet i prosenter virker utrenskningene

hadde mistet så mange erfarne offiserer allerede før krigen var

om mulig enda mer skremmende: 90 prosent av generalene ble

begynt?»

utryddet og 80 prosent av oberstene. Ikke mange kriger ville ha

påført den militære ledelsen så store tap.

Den Røde Hær var like mangelfull når det gjaldt utstyr som

63

lederskap. Mye av artilleriet og forsyningstransporten var avhen­

sine mekaniserte korps. Nå skulle 20 nye stridsvogn-korps stå

gig av samme trekkraft som Tsar-hæren brukte i det 19. århundre:

klare til kamp innen oktober 1941.

hester. I panserkrigens tidsalder var Sovjetunionen det eneste

Den Røde Hær led også av et annet handicap, og det var

større land som fortsatt hadde et stort kavaleri - 30 hele

mangel på koordinering og samarbeid. «Togrutene er kaotiske,

divisjoner med omlag 210 000 ryttere. Den Røde Hær hadde

biltransport er hardt å oppdrive til rett tid og sted, bensinforsynin-

24 000 tanks, men med unntak av 1500 var alle små og foreldet.

gene svikter og ingen har noen klar forestilling om når noe vil

De færreste hadde radioutstyr, og mannskapene manglet trenin­

ankomme,» het det i en britisk etterretningsrapport tidlig i 1941.

gen og dyktigheten til sine tyske motparter. Uansett, så var bare

Da tyskerne slo til, var hele den russiske militærmaskinen midt

27 prosent av de russiske stridsvognene i fullt kjørbar stand da

oppe i en omorganiseringsprosess, som også kunne ha gjort en

invasjonen kom.

mer effektiv hær sårbar.

Lastebiler var det altfor få av, og pansrede personellkjøretøyer

Det Sovjetunionen selvfølgelig hadde, var arbeidskraft. Den

fantes ikke. Når sovjetiske tanks rykket fram, måtte de stanse og

sovjetiske befolkningen på 190 millioner var tre ganger større enn

vente på infanterisoldatene som marsjerte bak. Stabsbiler og

Tysklands, og Den Røde Hær var langt større enn hva det tyske

motorsykler var også mangelvare. Dersom en offiser ønsket å

etterretningsvesenet trodde. Tyskerne regnet med at sovjethæren

sende en skriftlig melding, måtte han ofte bruke en stridsvogn

i det europeiske Russland besto av 213 divisjoner, mens de innen

som transportmiddel.

august 1941 skulle komme til å møte minst 360 russiske

Det sovjetiske flyvåpenet var like primitivt og mangelfullt

divisjoner.

utstyrt. Det besto av 12 000 fly, men av disse var 80 prosent

En annen ting som russerne hadde mer enn nok av, var

foreldet. De gamle jagerflyene, som det var flest av, hadde en

dessverre en ikke liten selvtillit - i alle fall før krigen mot Finland.

toppfart på under 500 kilometer i timen. Mange var todekkere. Til

Til da hadde de sett på sin Røde Hær som uslåelig, som

sammenligning klarte de tyske Messerschmitfene nærmere 600

verdensrevolusjonens mektige kraft. En roman av Nikolai N.

kilometer i timen. Få av flyene hadde radio - flygerne måtte bruke

Sjpanov som ble utgitt før ikke-angrepspakten ble undertegnet,

håndsignaler og andre bevegelser for å kommunisere. Vedlikehol­

het: «Det første angrepet - beretningen om den fremtidige

det av russiske fly besto ifølge en amerikansk observatør av å

krigen.» Den beskrev hvordan sovjetiske fly slo tilbake et tysk

skifte ut flyene med nye etterhvert som de gikk i stykker.

luftangrep mot Sovjetunionen på under en halvtime, for deretter

Den dårlige tilstanden i de sovjetiske styrkene var kommet

å bombe den tyske industrien sønder og sammen på under én

klart til uttrykk vinteren 1939-40, da russerne invaderte Finland.

dag. Boken ble en del av pensum i den sovjetiske offisersutdan-

For å slå finnene, som hadde en hær på bare 200 000 mann, måtte

nelsen. Slik hovenhet hadde offisiell velsignelse selv etter krigen

Sovjetunionen bruke over én million mann. I løpet av de fire

med Finland. En sovjetisk offisershåndbok, som ble utgitt i 1939,

månedene krigen varte, skjøt russerne åtte millioner granater, tre

var fortsatt gyldig i 1941 og beskrev «hvordan vinne en

for hver finne. Den Røde Hær innrømmet 200 000 tap, selv om

avgjørende seier med små tap». Ordet forsvar var knapt nok

vestlige observatører mente tallet var langt høyere. Det sies at en

nevnt. Enhver forsvarsoperasjon ville bli lokal og forbigående,

sovjetisk general på ett tidspunkt av krigen - før den russiske seier

fordi Den Røde Hær var i stand til å ta offensiven og føre krigen på

var sikret - skal ha uttalt at «vi har vunnet nok land til å begrave

fiendens jord.

våre falne». Etter den endelige seieren over finnene i mars 1940 forsøkte

Den 22 juni 1941 var imidlertid russerne midt oppe i en

Stalin i all hast å modernisere sine væpnede styrker. Nye tanks og

forsvarskrig på egen jord, og alle manglene i de militære styrkene

raskere fly kom ut fra fabrikkene så fort samlebåndene klarte å

var plutselig fullt synlige. Resultatet var en katastrofe. Samme

rulle. Russerne hadde lagt merke til panservåpenets fremgang i

ettermiddag fikk generalløytnant i flyvåpenet 1.1. Kopets ordre om

Vest-Europa i 1940, og skjønte nå hvor feil de tok da de oppløste

å bombe fienden. Kopets etterkom lojalt denne ordren, selv om

Sovjetiske jagerfly, som er beskutt av tyske fly, står skadet igjen på en okkupert flybase. Flyene ble tatt på bakken fordi Stalin ikke ga det sovjetiske flyvåpenet tillatelse til å ta av før tyskerne hadde bombet flyplassene i fire timer. Flere hundre russiske fly ble ødelagt. Også senere, da Stalin ga ordre om å lette, ble mange fly skutt ned eller skadet på grunn av mannskapenes mangelfulle trening.

64

alle jagerflyene hans da var ødelagt og bombeflyene måtte

men ble snart så stor at den hindret Den Røde Hær i å få fram

angripe uten eskorte. Med beundringsverdig mot fløy de russiske

forsterkninger på veiene.

pilotene av gårde i sine langsomme lljusjin og Tupolev-bombefly,

Lenger sør befant styrkene til general Dimitrij Pavlov seg langt

bare for å bli skutt ned av tyske Messerschmitt-jagere. Felt-

fremme i et sovjetisk område, som ble kalt Bialystok-fremspringet.

marskalk Albert Kesselring i Luftwaffe sa det var «like lett som

Dette var en landtunge som gikk vestover inn i det tysk-

barnedrap» å skyte i stykker de russiske flyene. Innen krigen var to dager gammel, hadde Kopets mistet alle sine bombefly og der­

vestlige militærdistriktet i fare for å bli omringet av panserstyrkene

etter tatt sitt eget liv.

til feltmarskalk Feodor von Bock, som skar inn i sovjetisk

Blant russerne på bakken var kaoset like fullstendig. I det

okkuperte Polen sør for Øst-Prøyssen. Her sto tre armeer fra det

territorium bak dem fra fremspringets nordlige og sørlige flanker.

baltiske militærdistriktet, hvor generaloberst Fjodor I. Kusnetsov

Pavloys hovedkvarter lå i Minsk, og han hadde ikke hørt noe fra

bare hadde to armeer å forsvare seg med, rykket den tyske

sine frontlinje-avdelinger siden angrepet. På formiddagen sendte

feltmarskalk Wilhelm Ritter von Leeb's Armégruppe Nord fram

han sin stedfortreder, general Ivan V. Boldin, med fly til Bialystok

med lynfart. Storparten av de russiske styrkene de møtte på

for å finne ut hva som var skjedd.

skogsbilveiene i Litauen flyktet i panikk. De mange tusen russere

Fra luften kunne Boldin se jernbanestasjoner, tog og lagerbyg­

som hadde slått seg ned i Litauen etter den sovjetiske

ninger bli bombet uten motstand. Han landet på en liten flyplass

maktovertagelsen året i forveien, tok med seg det de kunne og

ved Bialystok, og hadde ikke gått mer enn et par hundre meter fra

flyktet østover. De visste at de hadde få sjanser dersom de ble tatt

flyet da ni tyske Junkers-maskiner dukket opp og ødela samtlige

av tyskerne - eller av russiskhatende litauere. Flyktningestrøm­

fly på plassen, også hans eget.

65

Han stoppet en lastebil med russiske soldater og ba dem kjøre

sikkerhetspoliti

NKVD

enn

de

var

for

Hitlers

armeer.

til hovedkvarteret for den tiende armeen. Soldatene advarte mot

I Kievs militærdistrikt lenger sør klarte de russiske styrkene til

tyskerne, som skjøt på alt som beveget seg og slapp fallskjermje­

generaloberst M. P. Kirponos å yte bedre motstand mot den tyske

gere overalt i området. På veien møtte Boldin hundrevis av

offensiven. («Det er glimrende,» skrev den tyske hærstabssjefen

flyktninger. Han stanset en stor Zis-101 limousine. Inni satt en

Franz Halder i dagboken sin. Dersom russerne ikke trakk seg

lokal partioffiser med kone, barn og eiendeler - deriblant en

tilbake, var det større sjanser til å få dem omringet.) Hovedtyng­

gummiplante. Boldin skjelte mannen ut for å tenke på en

den av Den Røde Hær var konsentrert i Ukraina. Likevel var

gummiplante, mens landsmennene døde omkring dem. Et par

styrkene her som ellers nesten lammet på grunn av det dårlige

minutter senere ble Zis-bilen truffet av maskingevær-ild fra et

utstyret. «Ofte kunne soldatene ikke engang grave seg ned, fordi

tysk fly, og samtlige som satt i den ble drept.

de manglet de enkleste redskaper,» skrev oberst Ivan I. Fedjunin-

Det var først ved solnedgang at Boldin nådde fram til

skij, som var sjef for et infanterikorps i Vest-Ukraina. «Av og til

hovedkvarteret, som besto av to telt, et bord og et par stoler i

måtte skyttergravene graves ut med hjelmer fordi spader ikke

utkanten av en skog ca. 13 kilometer fra Bialystok. Han spurte

fantes.» Det var ikke mye håp om å stanse feltmarskalk Gerd von

kommandanten, generalmajor K. D. Golubev, hvorfor hoved­

Rundstedts Armégruppe Sør, som allerede hadde trengt seg inn i

kvarteret i Minsk ikke hadde hørt fra ham. Golubev fortalte at

Ukraina sør for det enorme myrlandet Pripyat. En nesten desperat

telefonlinjene var ødelagt og at det var umulig å få radioforbindel-

motstand var nødvendig for å stanse den tyske fremrykningen.

se. Fortsettelsen var bare elendighet. Hans biler og tanks manglet

Kirponos' vise-stabsjef, generalmajor I. K. Bagramian, forsto

drivstoff fordi Luftwaffe hadde skutt i stykker bensinlagrene.

dette. Derfor var undringen hans stor da han mottok en ordre fra

Ammunisjonen han var lovet hadde ingen sett. Stridsvognene

Timosjenko om kvelden den 22 juni. Kirponos fikk ordre om å

hans var gamle og «bare brukbare til å skyte spurver med». «Mine

«omringe og ødelegge den fiendtlige styrken» samt å erobre

menn kjemper som helter,» sa Golubev, «men hva kan de gjøre

Lublin, en polsk by på tysk side av grensen, innen to dager.

mot tanks eller fly?»

Bagramian leste ordren høyt for stabssjefen i Kievs militærdistrikt,

Nå ble radiokontakten med Minsk gjenopprettet. Boldin kunne

for å fortelle at styrkene hans knapt nok var i stand til å forsvare

såvidt høre stemmen til Pavlov. Forsvarsminister Semjon K.

områdene sine, og at de langt mindre kunne rykke fram og

Timosjenko, som åpenbart var uten begreper om hva som

okkupere Lublin i overimorgen. Kirponos reagerte med sitt

generalløytnant M. A. Purkajev. Sammen gikk de så til Kirponos

skjedde på fronten, hadde gitt ordre om et generelt motangrep.

instinkt som veldressert topp-offiser. Han sendte bud på sin

«Her følger ordren,» sa Pavlov. «Tilintetgjør fienden med et

politiske kommissær, Nikolai N. Vasjugin.

motangrep. Beordre Golubev til å okkupere Osowiec, Visna, Beisk

Vasjugin var ingen offiserenes venn. Sin høye posisjon hadde

og Kleszczele.» Alle var byer bak den tyske frontlinjen. «Alt dette

han fått som takk for innsatsen under utrenskningene, da han var

må gjøres i kveld,» la Pavlov til. Da Boldin innvendte at dette var

mer enn villig til å oppgi navnene på «suspekte» offiserer. Da

umulig, at det ikke var spørsmål om å få de herjede russiske

Purkajev forsøkte å antyde at det klokeste ville være å trekke seg

styrkene over på offensiven, ble han avbrutt av Pavlov: «Jeg har

tilbake og samle styrker til et motangrep, stilte Vasjugin

ikke mer å tilføye. Se å få oppdraget utført.»

spørsmålstegn ved lojaliteten hans. «Du har fått ordren,» insisterte

Boldin lurte på hvor virkelighetsfjern det gikk an å bli. I

Vasjugin, «nå må du få den utført.» Kirponos følte den uuttalte

virkeligheten forsto nok Pavlov situasjonen klart, men han var

truselen mot seg selv, og ga etter. To dager gikk før noe

redd for at en eneste motforestilling ville pådra ham Stalins vrede.

motangrep kom i stand, og da skulle det koste mange russiske liv

Han hadde vært vitne til utrenskningene. Sovjetiske generaler

å sinke tyskernes fremmarsj. Det var aldri det ringeste håp om

flest ville heller gi en umulig ordre enn å risikere anklager om

noe fremstøt mot Lublin.

nøling og manglende lojalitet. De var reddere for Stalin og hans

66

Offiserene ved fronten var engstelige for å rapportere om

tingenes egentlige tilstand. Derfor antok man i Moskva at ordrene

kortvarig motstand fra 300 russiske tanks. Men russerne var ferske

allerede var utført, og at en større motoffensiv var i gang. Klokka

og utrente i armert krigføring. De kastet bort mange liv i

20 den 22 juni vurderte den sovjetiske generalstabssjefen,

gjentagne frontalangrep, inntil de erfarne tyskerne drev dem ut i

marskalk Georgij K. Sjukov, situasjonen som «mer enn tilfredsstil­

en sump med et flankeangrep. Russerne mistet 185 stridsvogner

lende, fordi fienden er slått tilbake». På den tyske siden av fronten

og tyskerne fortsatte mot Dvina.

betraktet Halder situasjonen på en ganske annen måte. Nå gikk

Til høyre for Reinhardt kjørte general Erich von Manstein sitt

det så bra for invasjonsstyrkene at han kunne notere i dagboken

panser-korps mot Dvinsk mens russerne flyktet i alle retninger.

for 24 juni: «Hele slagets utvikling går nøyaktig etter planen.»

Dvinsk var det mest strategiske sted langs den 250 meter brede

I nord feide armégruppen til Leeb mot Dvina-elven, den eneste

Dvina-elven, med både jernbane- og veibro. «Hold fram!» ropte

hindringen før målet - Leningrad. Ved den litauiske landsbyen

Manstein fra det åpne tårnet på kommandovognen da offiserene

Raseinjai møtte general Georg-Hans Reinhardts panser-korps

rapporterte om fremgangen, «Hold fram!» Tidlig på morgenen 26

Triumferende SS-soldater feirer tyskernes første seire i Russland under Operasjon Barbarossa med champagne. Invasjonsstyrkene var sikre på at felttoget snart ville være forbi, etter å ha trengt nesten 450 kilometer inn på sovjetisk territorium i løpet av den første uken. En del av soldatene gledet seg til en snarlig hjemtur, mens andre regnet med å bli i landet og dyrke den rike jorden.

67

juni var panserspissene hans 300 kilometer inne i Sovjetunionen

og bare 7 kilometer fra broer som førte over elven til Dvinsk.

interessant historisk tilfeldighet».

Guderian forflyttet seg så hurtig at han ofte overrasket fienden

Tyskerne fryktet at et angrep ville få russerne til å sprenge

såvel som seg selv. På én enkelt dag, 24 juni, brukte han personlig

broene. Derfor stanset de for å begynne på det som skulle bli

maskingeværet på sin pansrede kommandovogn til å rydde en

invasjonens dristigste og mest vellykte krigslist. En ingeniørtropp

russisk veisperring, han ble beskutt av en sovjetisk stridsvogn på

på 30 mann klatret opp i fire erobrede russiske lastebiler, som ble

kloss hold (en general som var sammen med ham ble drept), og

kjørt av tyskere i russisk uniform. Tre av bilene kjørte i full fart mot

han kjørte ved en feiltagelse rett gjennom en stor avdeling

veibroen ved Dvinsk. De passerte en vaktstyrke på ca. 50 russiske

russiske infanterisoldater som holdt på med å klatre ned fra

soldater, som vinket dem forbi. Antagelig trodde de at det var

lastebilene sine. Russerne ble så forbløffet over å se en tysk

sårede kamerater på lastebilene.

general midt iblant seg at de glemte å skyte. «De må ha gjenkjent

Da den første bilen nærmet seg broen, ble den stanset av en russisk vaktpost. Tyskeren stanset først nesten opp, men ga så full gass, kjørte russeren ned og raste over broen. Den andre

lastebilen fulgte på. Mens soldatene fra de to første bilene hoppet ut og begynte å uskadeliggjøre sprengladningene på broen,

stormet tyskerne fra den tredje bilen ned og drepte de resterende russiske vaktpostene. Men snart dukket det i begge ender av broen opp flere russere med maskingevær. Tyskerne mistet fem

mann i den intense skuddvekslingen som fulgte, men etter 20 minutter ankom en større tysk styrke og sikret broen - uskadd.

Den fjerde lastebilen hadde kjørt til en jernbanebro. Men der ble tyskerne i russiske uniformer gjenkjent som tyskere og måtte kjempe seg over broen. Russerne klarte å detonere en spreng­

ladning, men den gjorde liten skade. Kort etter var Mansteins stridsvogner over elven og i gang med

heftige gatekamper inne i Dvinsk. Kampene var intense, men innen kvelden kom, var byen erobret av tyskerne. Krigen var bare

fire dager gammel og de tyske styrkene utgjorde allerede en trusel mot Leningrad, som lå ca. 500 kilometer borte. I Hviterussland var fremgangen til Armégruppe Senter enda

mer dramatisk. To panserspisser - generaloberst Hermann Hoths

3. pansergruppe nord for Bialystok-fremspringet og generaloberst Guderians 2. pansergruppe i sør - trengte raskt gjennom de svake sovjetiske forsvarsstillingene og flyttet seg østover som en

kjempemessig klo. Denne kloen skulle lukke seg om Minsk, over 300 kilometer inne på sovjetisk territorium. Dersom denne

knipetangs-manøvren ble vellykket, ville den lukke Pavlovs tre

russiske armeer inne i Bialystok-området. Hoth tok Vilna 24 juni,

samme dato som Napoleon gjorde det under sin invasjon av Russland i 1812. Dette beskrev Halder i sin dagbok som «en

68

meg, fordi russiske aviser bragte meldingen om min død like etter,» sa Guderian senere.

Innen 26 juni var hans tanks 280 kilometer inne i Russland og

skulle besøke den dagen invasjonen tok til. Han startet et

100 kilometer sør for Minsk. Både Guderian og Hoth, hvis tanks nå

motangrep mot nordøst 24 juni i et forsøk på å bryte ut. Han

sto nord for Minsk, ønsket å fortsette ca. 300 kilometer lenger øst

brukte både stridsvogner og kavaleri i angrepet, som imidlertid

og knipe tangen igjen ved Smolensk for å omringe enda flere

ble slått tilbake av tysk infanteri og panservern-kanoner.

russiske divisjoner. Men Hitler var redd for at russerne kunne

På dette tidspunkt fattet Pavlov en lite overveid og skjebne­

bryte ut dersom de tyske linjene var for tynne, og insisterte på at

svanger beslutning. Han var etter alt å dømme ikke klar over den

de skulle samles om Minsk.

tyske panser-knipetangen og forsøkte samtidig å imponere Stalin

I mellomtiden foretok infanteriet i to tyske armeer sin egen,

med sin energi og besluttsomhet. Det han gjorde var å sende sine

mindre knipetangsmanøver innenfor panser-knipetangen for å

siste reserver ut fra Minsk for å angripe det tyske infanteriet. Han

omringe de russiske styrkene ved grensen. De samlet seg fra nord

flyttet styrkene sine vestover, og lot Minsk være nesten uten

og sør mot et punkt omtrent halvveis mellom Bialystok og Minsk.

forsvar. Da tyskerne nærmet seg byen med sine stridsvogner,

General Bold in befant seg midt inne i området med armeene han

måtte de få russiske soldatene som var igjen, bruke Molotovcocktails i mangel på artilleri.

Minsk falt for Hoths styrker 26 juni, og neste dag klappet fellen igjen da Guderian rykket inn fra sør. 28 juni lukket infanteri-

tangen seg om de russiske armeene vest i Bialystok-området.

Sovjetrusserne i de to lommene sloss for livet og kastet seg mot

angriperne i blodige, men håpløse motstøt. Noen få enheter klarte seg imidlertid, dg Boldin klarte i august å ta seg fram til egne

rekker 600 kilometer lenger øst. Men storparten av russerne, som

var under voldsom beskytning fra tyske fly og artilleri, overga seg i løpet av et par dager. For tyskerne var det en storartet fangst: Omlag 300 000 fanger, 2500 tanks og 1500 kanoner. Fem

sovjetiske armeer - 22 infanteridivisjoner og motstykket til syv

stridsvogn-divisjoner og seks mekaniserte brigader - var slått ut av krigen på litt over en uke.

Pavlov selv kom seg ut av Minsk-distriktet ved å flytte hovedkvarteret ca. 160 kilometer lenger øst til Mogi lev. Stabsjef Sjukov fikk vite om katastrofen gjennom de triumferende, tyske

radiosendingene og ringte Pavlov fra Moskva 30 juni. «Er det noen grad av sannhet,» spurte Sjukov, «i de tyske påstander om at de har omringet to armeer øst for Bialystok?» Pavlov måtte svare et

bedrøvelig ja, at det var «en stor grad av sannhet». Sammen med sine nærmeste offiserer ble han øyeblikkelig innkalt til Moskva og

henrettet. Den samme dagen - 30 juni - var en festdag i den tyske hærens overkommando ved Berlin. Det var Halders 57-årsdag og

lykkønskningene ble ispedd gratulasjoner over fremgangen. Føreren selv var tilstede som en personlig gest i anledning

Operasjon Barbarossas suksess så langt. Hitler hadde god grunn

Noen av de over 100000 russiske soldatene som ble tatt til fange under slaget ved Smolensk blir samlet opp av tyskerne. Minst en tredjedel av fangene døde av sykdom og sult - delvis på grunn av forsyningsmangel i fangeleirene og delvis fordi tyskernes bevisst overså dem. Hitler hadde overbevist soldatene sine om at det russiske folket besto av undermennesker.

69

til å være fornøyd. Selv i Ukraina, hvor det russiske forsvaret klarte

stramt skjema. I Litauen hendte det en gang at en konvoi på 2000

å gjøre fremrykningen relativt langsom, hadde panservåpenet

lastebiler med telefonstolper og annet gods ignorerte ordre, og

trengt nesten 100 kilometer inn på sovjetisk territorium i løpet av

stengte den eneste brukbare veien i området i timevis for en

fire dager. Halder var full av selvtillit. 3 juli 1941 skrev han i

panserdivisjon under fremrykning.

dagboken: «Det er trolig ingen overdrivelse å si at vi har vunnet det russiske felttoget på to uker.»

Den tyske fremrykningen ble hindret av veier, klima og terreng. I tørt vær ble det virvlet opp store støvskyer, som stanset

motorene og plaget infanterisoldatene. En tysk soldat i Ukraina,

Men til tross for den nesten overraskende fremgangen i krigens

Helmut Schreiber, fortalte om hvordan motorsykkel-avdelingen

første dager sto tyskerne nå overfor en rekke problemer, som ble

hans kjørte i grøften i panikk da de så skyggen av en russisk

alvorligere for hver dag. Etterretningstjenesten fungerte dårlig, og

stridsvogn gjennom støvet. De kom seg beskjemmet opp på

kartene var elendige. «Veiene som var merket med fine og tykke

veien igjen da de så at «stridsvognen» var møkkalasset til en

røde streker på kartet, viste seg å være nærmest ubrukelige,» sa

russisk bonde. Når det regnet, var fotsoldatene glad for å få vasket

Rundstedt. Og noen ganger fantes det ikke veier overhodet.

av seg støvet, mens lastebiler og tanks kjørte seg fast i gjørmen).

Tyskerne kalte de gode veiene for Rollbahn - rullebaner - og

Den sovjetiske geografien gjorde fronten stadig bredere

fordelte dem etter en streng prioritering. Under sin fremrykning i

etterhvert som tyskerne rykket fram. Snart ble mellomrommene

det baltiske området fikk Manstein tildelt kun én Rollbahn for sine

mellom de tyske fremstøtene større, og dette gjorde det mulig for

tre divisjoner. Til sammenligning kunne divisjonene ofte få hver

regulære russiske avdelinger og hastig opprettede partisangrup-

sin gode vei under lynkrigen i Vest-Europa året i forveien. I

per å angripe de tyske flankene.

Russland måtte trafikken overvåkes nøye og fordeles etter et

70

Ironisk nok ble tyskerne også angrepet av sin egen Fører, Adolf

Hitler. Strategien ble etterhvert mer avhengig av Førerens daglige

med å drepe russiske krigsfanger og sivile. Sjefen for en av disse

og bekymrede ordre, enn av forutbestemte planer. I dagboken sin

SS-gruppene, Otto Ohlendorf, innrømmet under Nurnberg-pro-

omtalte Halder disse som «Førerens engstelser». Hitler blandet seg

sessen etter krigen at gruppen hans alene drepte 90 000 russere

i krigføringen helt ned på korps-nivå, og kunne ofte forlange

det første året. Gruppen besto av 500 mann. Myrderiene overgikk

plutselige omdisponeringer av hele divisjoner. Føreren og genera­

alt, selv etter nazi-mål. På en dag tok SS 280 fanger ut av fengselet

lene kranglet uavbrutt om hva som burde bli neste skritt. De

i Minsk, stilte dem opp langs en grøft og skjøt dem ned. Men fordi

militære sjefene i det baltiske frontavsnittet ønsket å prioritere

grøften ennå ikke var full, tok de nok 30 mann fra fengselet og

ødeleggelse av de fiendtlige styrkene høyest, men Hitler ivret etter

skjøt dem også. Blant disse var 23 faglærte arbeidere fra Polen,

å erobre Leningrad og ønsket ingen forsinkelser. I Hviterussland

som var kommet for å hjelpe tyskerne og som bodde midlertidig i

ville han at Hoth og Guderian skulle avslutte knipetangsmanøv-

fengselet på grunn av husmangel.

ren lenge før Minsk, og han måtte overtales til å oppgi dette.

Også frykten for egne herrer inspirerte russerne til fanatiske

Tyskernes største problem var imidlertid den russiske mot-

anstrengelser. Stalins henrettelse av Pavlov var en påminnelse om

standsviljen, som til tross for dårlig organisering og uforberedthet

brutaliteten som hersket i Den Røde Hær. Kirponos' kommissær,

nå ble sterkere og sterkere langs fronten. De russiske soldatene

Vasjugin, kunne oppmuntre sjefen for et armékorps med disse

kunne nok oppgi forsvarsstillingene og flykte, men havnet de i en

alternativene: «Hvis du okkuperer Dubno innen i kveld, får du

felle sloss de gjerne en desperat kamp til siste mann. Dette kostet

medalje. Hvis ikke, skyter vi deg.» Slike trusler virket selvfølgelig

også mange tyske liv. En illustrasjon av den økende motstandsvil-

demoraliserende, men de stimulerte også til innsats mot de mest

jen var det russiske forsvaret av den gamle grensefestningen i

håpløse odds. Vasjugin selv levde og døde etter de samme krav

Brest. Guderians panservogner hadde kjørt forbi festningen og

som han stilte til andre. 30 juni ledet han en pansergruppe ut i en

overlatt til infanteriet å ødelegge den. Russerne klarte å motstå en

sump og mistet samtlige kjøretøyer. Han forsto godt hvilken

ukes intenst angrep, og hver eneste tysk storm ble slått tilbake.

brøler han hadde gjort, og begikk straks selvmord.

Først den 29 juni måtte de 7000 russiske forsvarerne, mange av

De russerne som lot seg ta til fange av tyskerne, ble sett på som

dem med kone og barn, overgi seg. Da var festningen på det

forrædere av myndighetene. Selv om de klarte å rømme og ta seg

nærmeste sprengt i småbiter. Men selv etter overgivelsen var det

tilbake til egne rekker, risikerte de å bli fengslet eller henrettet.

mindre grupper som holdt stand i de mange irrgangene under

Familiene til russiske krigsfanger ble fratatt matrasjonene sine, og

fortet. Enkelte skrev sine siste ord på murveggene i kjellerne.

dette var ofte ensbetydende med sultedøden. Da Stalins eldste

Signaturen «Ivanov» beskriver sin skjebne slik: «Tyskerne er

sønn Jakov ble tatt til fange i 1941, lot diktatoren svigerdatteren

innenfor. Jeg har én håndgranat igjen. De skal ikke få meg

Julia fengsle fordi han trodde sønnen hadde overgitt seg med vilje

levende.»

og at hustruen var delaktig i et komplott. Stalin løslot henne igjen

Hitler hadde endel av skylden for denne russiske utholdenhe­

i 1943, da han forsto at det ikke var snakk om forræderi.

ten. Hans beryktede kommissær-dekret, som forlangte alle

Men ikke all russisk motstandsvilje skyldtes frykt. Kjærligheten

offisers-fanger henrettet, ble i praksis anvendt på alle medlemmer

til fedrelandet motiverte også soldater, partisaner og sivile. Styr­

av kommunistpartiet eller jøder. Tusener visste at de ikke hadde

ken i denne patriotismen var velkjent for Stalin, og han appellerte

noe å vinne ved å overgi seg. De politiske offiserene klarte

til den i en radiotale 3 juli. Dette var hans første offentlige ytring

dessuten å overbevise soldatene om at også de ville bli henrettet

siden invasjonen begynte. I 11 dager hadde tausheten hans

og drept, dersom de ble tatt til fange.

bekymret sovjetrusserne og skapt undring i verden forøvrig. Det gikk rykter om at han befant seg i et slags sjokk, deprimert og

Historiene om tyske grusomheter - og mange av dem var sanne -

full. Endelig fremsto han igjen som den sovjetiske leder med

spredte seg raskt i Den Røde Hær i krigens første fase. De spesielle

sin radiotale.

tyske SS-gruppene med navnet Einsatzgruppen arbeidet for fullt

«Kamerater, borgere, brødre og søstre, krigere i hæren og i flåten,» begynte han. «Jeg taler til dere, mine venner.» Aldri før

Tyske kurerer kjører sine motorsykler gjennom rekker av militærkjøretøyer på en overfylt russisk landevei. Det var få gode veier, og Guderian kunne ikke stole på flere enn to under fremstøtet mot Smolensk. Likevel klarte han å få fram ca. 27 000 panserkjøretøyer og 60 000 andre kjøretøyer med ammunisjon, drivstoff, forsyninger og personell til dette målet.

71

hadde Stalin talt til folket i slike varme vendinger - og han gjorde

falske overgivelsene, var det mange tyske soldater som skjøt alle

det aldri igjen. Stemmen hans var lav og haltende, men den gikk

russere som prøvde å overgi seg.

rett til hjertet på lytterne. Mange husket Stalins ord lenge etter krigen.

Men selv i Ukraina, hvor russerne sloss hardest og mest effektivt,

«Fienden,» fortsatte han, «er ute etter å ta det landet vi har

klarte de ikke å oppholde den tyske kjempen så lenge.

svettet for å dyrke, vårt korn og vår olje.» Han erklærte at

Hovedanstrengelsen til den tyske Armégruppe Sør var fremstøtet

Sovjetunionen nå utkjempet en «nasjonal, patriotisk krig, en

til generaloberst Ewald von Kleists 1. pansergruppe tvers over

frihetskrig for fedrelandet». Han minnet om hvordan russerne

Ukraina fra nordvest til sørøst. Målet var å komme bak den

hadde forsvart seg mot Napoleon, og ba sine landsmenn om å

sovjetiske hovedstyrken, avskjære muligheten for retrett mot øst

bruke den samme Brent Jord-taktikken som dengang, fremfor å

og deretter knuse den. En mindre tysk og rumensk styrke skulle

avgi noe territorium til tyskerne.

krysse grensen fra Romania, og hjelpe til med å drive russerne inn

«Fienden,» sa han, «må ikke få en eneste maskin, en eneste jernbanevogn, ett eneste pund med korn, en eneste liter med

i fellen. Russerne ga tyskerne en hard kamp. Den sovjetiske Femte

drivstoff. All verdifull eiendom som ikke kan reddes, må

Armé under generalmajor M. I. Potapov, som var blitt drevet

ødelegges. Sabotasjegrupper må opprettes for å drive geriljakrig

nordøstover inn i myrlandet Pripyat av den første tyske

overalt.»

angrepsbølgen, kom nå ut fra gjemmestedet sitt og rettet en

Enten det skyldtes patriotisme eller frykt, fikk sovjetiske

rekke brutale motangrep mot fiendens nordflanke. Ett tysk

soldater snart rykte for sitt mot. Selv Hitler, som hadde slik forakt

regiment mistet en fjerdedel av soldatene til Potapovs styrker i

for «de slaviske undermennesker», måtte innrømme dette. I

løpet av to dager.

krigens første uker skrev han i et brev til Mussolini at «russerne

Russerne på retrett gravde seg ned, sloss til de nesten var

kjemper med en vanvittig fanatisme, og sprenger snarere seg

overmannet, trakk seg tilbake og gravde seg ned igjen. Den Røde

selv i luften enn å overgi seg». Ifølge Hitler gikk russerne til

Hær hadde ingen skrupler med å etterlate en baktrapp som visste

motangrep «med den primitive brutaliteten til et dyr, som

den måtte dø, for å dekke tilbaketrekningen for hovedstyrken. I

skjønner at det er fanget og kaster seg i blindt raseri mot veggene i

Ukraina måtte tyskerne betale dyrt for hver kilometer de

buret».

avanserte. «Det ble tynnere i rekkene våre for hver dag som gikk,»

Ryktene om den russiske fanatismen svirret blant de tyske

sa sjefen for et infanteriregiment i Sørvest-Ukraina, oberst

troppene. Ett fortalte om mannskapet i en brennende stridsvogn

Dietrich von Choltitz. «Etterhvert dukket det opp talløse krigskir-

som fortsatte skytingen til de omkom i flammene, ett annet om

kegårder langs veiene.»

en russisk flyger som styrtet det skadde flyet sitt i et tysk

Til tross for den russiske motstanden, sto tre armeer i fare for å

bensinlager fremfor å hoppe ut. Det ble sagt at russiske kvinner og

bli avskåret av den tyske panser-fremrykningen i Nordvest-

barn kjempet i forreste rekke, og mange historier verserte om

Ukraina allerede 30 juni. Det virket som om Stalin og sjefene for

vakre tenåringspiker som lå døde på slagmarken.

Tyskerne begynte ganske snart å beklage seg over at Den Røde

Den Røde Hær endelig hadde bestemt seg for at det var klokere å

redde hærstyrker enn landområder. Kirponos' gamle Kiev-

Hær ikke fulgte «spillereglene», og at den brukte «asiatiske tricks»

militærdistrikt hadde nå fått navnet Sørvest-fronten i en hastig

som lå under verdigheten til virkelige soldater. Det ble påstått at

omorganisering av den sovjetiske kommandostrukturen, og han

russerne pleide å ligge tilsynelatende døde på bakken, for så å

fikk tillatelse til å trekke styrkene sine 250 kilometer tilbake mot

sprette opp og ta livet av tyske soldater som passerte. Eller at de

øst for å opprette en ny forsvarslinje. Men innen 8 juli var også

kunne vifte med hvite flagg, for så å åpne ild mot tyskerne som

denne linjen gjennombrutt, og tyskerne sto bare 150 kilometer

kom for å ta dem til fange. Dette ble skrekkhistorier på

fra Kiev, den historiske hovedstaden i Ukraina og den tredje

slagmarken, som førte til mer hat og barbari. Etter å ha hørt om de

største byen i Sovjetunionen. Noen tyske generaler gikk inn for et

Stalins sønn fra første ekteskap, jakov Djugasjvili, er tatt til fange ved Smolensk og venter på å bli fløyet avsted til-forhør. Tyskerne betraktet ham som en gevinst, men Stalin gjorde det ikke. Da Jakov bodde i Moskva før krigen ble han tyrannisert av faren. Senere, da tyskerne foreslo å utveksle ham med en tysk krigsfange, avslo Stalin.

72

lynangrep mot byen, men Hitler sa nei og ga ordre til fortsatt

nyopprettet Fjerde Panserarmé. Stridsvognene måtte vente på at

fremrykning mot sørøst.

tysk infanteri tok dem igjen. «Jeg fortalte ham at forberedelsene

Russernes anstrengelser hjalp lite mot styrken i den tyske

var kommet for langt til å bli avblåst,» skrev Guderian senere. Han

offensiven. Tidlig i august hadde panservognene til Kleist og tysk

hadde samlet sine tanks for angrepet, og dersom forflytningen

infanteri som kom over grensen fra Romania, omringet 20 russis­

ikke skjedde raskt, ville de bli funnet og angrepet av det som var

ke divisjoner. Denne såkalte Uman-lommen ga tyskerne et krigs­

igjen av det sovjetiske flyvåpenet. Motvillig måtte Kluge gi etter.

bytte på 300 tanks, 800 kanoner og 103 000 krigsfanger. Med

«Deres operasjoner,» sa han til Guderian, «henger alltid i en tynn

unntak av selve byen Kiev og en isolert forlegning som skulle for­

tråd!»

søke å holde havnebyen Odessa ved Svartehavet, trakk Den

Men operasjonen lønte seg. Halders dagbok forteller historien:

Røde Hær tilbake sine gjenværende styrker fra Ukraina vest for

11 juli: «Guderian har krysset til østbredden av Dnepr.» 12 juli:

Dnepr innen utgangen av august. Barbarossa kunne notere seg

«God fremgang i Guderians sektor.» 13 juli: «Guderians angrep

for nok en stor suksess.

utvikler seg forbausende godt.» 14 juli: «Guderians angrep har

Dette var imidlertid nesten for en fotnote å regne i forhold til

gjort forbløffende fremgang.» 15 juli: «Guderians angrep har vært

den seieren som Armégruppe Senter oppnådde i samme tidsrom,

utrolig vellykket, Smolensk ble nådd allerede klokken 10 i

i området russerne nå kalte for Vestfronten. Guderian hadde stått

morges.»

stille i over en uke i Minsk-området, mens han ventet på ordre om

Smolensk-operasjonen var enda en knipetang-manøver, ved

å krysse Dnepr-elven mot Smolensk. 7 juli fryktet han at

hjelp av Hoths pansergruppe som rykket fram mot byen langs en

ytterligere venting ville bety et styrket russisk forsvar langs elven.

nordlig rute gjennom Vitebsk. De sovjetiske styrkene i området

Derfor ga han ordren selv, og ba pansergruppen om å gjøre de

vaklet fortsatt etter den tyske omringelsen av Minsk to uker i

nødvendige forberedelser til å krysse Dnepr.

forveien. Gorbatov, offeret for utrenskningene som var satt fri fra

To dager senere kom feltmarskalk Gunther von Kluge til

fengsel for å lede et infanterikorps, var lamslått over den elendige

Guderians hovedkvarter med krav om at operasjonen ble avblåst.

kampmoralen blant soldatene som skulle forsvare Vitebsk.

Kluge hadde fått kommando over både Guderian og Hoth i en

Såsnart det tyske artilleriet begynte å skyte, flyktet hans fremste

73

regiment på 1500 mann i samlet flokk bakover. Gorbatov jaget

soldater. Under et besøk langs den utsatte frontlinjen i avsnittet,

dem personlig tilbake og ga ordre til at de skulle grave seg ned,

fikk han øye på en såret russer som ble pleiet av en sanitetssoldat.

men da han kom tilbake et par timer senere hadde de desertert

«Da jeg gikk bort til dem bet den sårede tennene sammen,»

igjen. Mennene hadde trampet ned en bred sti i gresset, og da han fulgte etter nok en gang fant han mange av dem i små

tårer. Da han hørte oss snakke, åpnet han sine store, grå øyne og

grupper. «Jeg forbannet og æreskjelte dem, beordret dem tilbake

sa som for å rettferdiggjøre seg selv: Jeg gråter ikke av smerte. Jeg

fortalte Gorbatov. «Øynene hans var lukket og kinnene våte av

og så på mens de motvillig snudde den riktige veien, og så dro jeg

gråter fordi jeg lovet meg selv ikke å dø før jeg hadde drept fem

videre for å samle opp den neste gruppen. Alt dette virket som en

fascister/ Sanitetssoldaten sa raskt - han var redd for at det

vond drøm på meg som nylig var kommet tilbake til hæren. Jeg

kunne være for sent - 'Fem! Du drepte femti med det

kunne ikke tro mine egne øyne.»

maskingeværet. Jeg så dem stupe under salvene dine/» Gorbatov

Men Gorbatov ble også vitne til stort heltemot blant sine

NAPOLEON SKAPTE PRESEDENS Nøyaktig 129 år før Hitler angrep Russland, startet Napoleon Bonaparte et lignende even­ tyr med samme uforskammede frekkhet. Som Hitler var Napoleon sikker på at han kunne knuse Russland på noen uker. Da keiseren endelig fikk øye på den blendende byen Moskva i september, syntes seieren sikret. Dette historiske øyeblikk, slik det er skildret i bildet til høyre, skulle bli svært flyktig. Da Napoleon kom inn i Moskva var byen nesten forlatt. En rekke branner forvandlet snart mesteparten til ruiner. Fredstilbudene hans gjorde ikke noe inntrykk på Tsar Aleksander den 1. Slik narret forlot Napoleon Moskva, og tidevannet begynte å snu. Russerne pinte og plaget soldatene hans, forsyningslinjene brøt sammen og en streng vinter begynte å nærme seg. Med disiplinen i oppløsning gjorde fransk­ mennene en desperat tilbaketrekning. De var helt uforberedt på redslene som ventet. Franske soldater i tusentall døde av frostska­ der og tyfus, de druknet i elvene og frøs ihjel i snødrivene. Under tredjeparten av Napoleons hær på en halv million mann overlevde. Senere innrømmet han at han ikke hadde forstått Russlands velde. «Hun renner ubesværet over deg,» skrev han. «Hvis hun taper, trekker hun seg tilbake til midten av isen til sine allierte, døden og ødeleggelsen, så kan hun plutselig komme tilbake igjen. Minner hun ikke om den mytiske Hydra, som bare kunne overvinnes i nærkamp?... Vi forsøkte, men det var et klossete forsøk, det må jeg innrømme.»

74

visste ikke om sanitetsmannen fortalte sannheten eller om han

bare forsøkte å trøste en døende mann, men da den sårede

siden av elven. Og i det midtre frontavsnittet sto de ikke mer enn

soldaten hørte dette sluttet han å gråte og døde fredfullt.

250 kilometer langs en betongvei fra hjertet av Russland: Moskva.

Panservognene til Hoth lukket sin knipetang ved Smolensk 16

Den Røde Hær var overbevist om at Moskva ville bli det neste

juli. Da var to russiske armeer og hundrevis av mindre enheter,

målet for tyskerne og kalte nå inn ferske rekrutter fra hele

som hadde sluppet unna ved Minsk, tatt i fellen. Timosjenko var

Sovjetunionen. Disse rekruttene fikk tildelt våpen, og ble postert

nå øverstkommanderende for denne livsviktige fronten, etter en

langs veien mellom Smolensk og Moskva. Her ventet man at

ommøblering der han hadde gitt opp stillingen som forsvars­

tyske tanks ville rykke fram når som helst.

minister. Han satte nå i gang med en serie av desperate mot­

Storparten av de tyske generalene ønsket ganske visst å kunne

angrep fra sør og øst for å bryte ut av den tyske omringningen.

imøtekomme denne russiske forventningen. Guderian hadde

Men pansergrepet holdt inntil tysk infanteri rakk fram tidlig i

moro av å se sine soldater sette opp håndmalte veiskilt øst for

august for å gjøre jobben ferdig. Fra dette området ved Smolensk

Smolensk med påskriften «Til Moskva». Sammen med Hoth,

tok tyskerne 100 000 fanger, 2000 tanks og 1900 kanoner. I løpet

Halder og mange andre tyske offiserer, trodde han at den

av måneden ble mer av den russiske angrepsstyrken omringet og

fullstendige seieren var innen rekkevidde bare de slo til

tatt til fange, slik at tallet på krigsfanger i Smolensk-operasjonen

umiddelbart. Med et fremstøt mot Moskva mente de å kunne

nådde opp i 138 000.

utrydde det som var igjen av Den Røde Hær.

I løpet av to måneders krig hadde Russland og Den Røde Hær

rykke fram mot Moskva sent i juli, beordret han Hoth mot nord

betalt en monumental pris for å ha vært dårlig forberedt. Nesten

for å hjelpe til med erobringen av Leningrad, og Guderian til å

én million soldater var tatt til fange, og ytterligere 700 000 var

sette kursen for Ukraina. «Dette betød at pansergruppen min ville

Men Hitler hadde andre planer. Selv om han tillot infanteriet å

drept eller såret. Fienden kontrollerte nå, rundt regnet, de

rykke fram i sørvestlig retning,» bemerket Guderian med avsky,

vestligste 800 kilometerne av Sovjetunionen. I det baltiske

«det vil si mot Tyskland.» Halder forsøkte forgjeves å overtale

området var tyskerne rykket fram fra Dvina og presset nå på mot

Hitler til å forandre mening. Men Føreren hadde bestemt seg,

en raskt sammensatt russisk forsvarslinje som gikk gjennom Luga,

«fiende eller ingen fiende, eller for den saks skyld noen andre

bare drøye 150 kilometer fra Leningrad. I sør hadde de erobret

hensyn. Akkurat nå bryr Føreren seg ikke om Moskva, det eneste

halvparten av kornkammeret i Ukraina og befant seg nå ved

han tenker på er Leningrad».

Dnepr, klar til å angripe det industrialiserte området på den andre

75

Ukrainske kvinner, overbevist om at den tyske hær er kommet for å befri dem fra den ateistiske kommunismen, hilser soldatene med religiøs heftighet.

77

TYSKERNE RIR PÅ VELKOMSTBØLGEN «I hver eneste landsby ble vi druknet i blomster, som var enda vakrere enn dem vi fikk da vi kjørte inn i Wien.» Dette skrev en

tysk soldat da regimentet hans rykket inn i det vestlige Ukraina i juni 1941. Blomster var bare en del av velkomsten. Landsbybe­ To ukrainere lufter sitt kommunist-hat ved å knuse en statue av Lenin med slegge, før de velter den med et rep.

folkningene bragte mat og drikke til nykommerne, hilste dem

med balalaika-musikk og satte opp transparenter, som hilste frigjørerne med slagordet: «Det ukrainske folket takker sine

frigjørere, den tapre tyske hær. Heil Adolf Hitler!»

Folk i Vest-Ukraina mente de hadde grunn til å juble. Tysk radiopropaganda hadde oppmuntret dem til å tro at Hitler ville

gjenopprette en uavhengig stat i Ukraina. Vest-Ukraina hadde ikke vært sovjetisk område lenger enn fra 1939, da Stalin tok det

fra Polen. Innbyggerne hatet kommunistregimet, som hadde stengt kirkene og utryddet overklassen.

Det var også mange i det sovjet-dominerte Øst-Ukraina som

delte dette hatet. Der hadde Stalin i årenes løp utrensket lokale tjenestemenn og intellektuelle, brutalt tvunget igjennom kollekti-

visering av landbruket og beslaglagt så mye av kornhøsten at

befolkningen sultet i en periode. Derfor så også folk i det østlige Ukraina med håpefulle øyne på erobrerne.

I begynnelsen levde okkupantene opp til befolkningens

forventninger. Tyskerne gjenåpnet kirkene, satte krigsfanger på

frifot og lot folk drive mer privat jordbruk. Da separatistene opprettet en ny, nasjonal regjering like etter invasjonen, gjorde

ikke tyskerne umiddelbare tegn til å motarbeide den.

Men sannheten var at Hitler ikke så på Ukraina som en alliert i krigen mot Sovjetunionen. Han visste at Ukraina, som var

sovjetisk matkammer og et viktig industriområde, kunne brødfø og forsyne tyskerne og samtidig gi Lebensraum - livsrom - til ariske nybyggere. Mens de tyske styrkene tok mer og mer av Ukraina, planla han hvordan «denne store kaken» skulle «deles på

en praktisk måte». Slik kunne Føreren «1) okkupere den, 2)

administrere den, 3) utnytte den».

78

Bondefolk i ukrainske drakter kaster blomsterbuketter til smilende, tyske soldater.

79

I

' Alfred Rosenberg, Riksminister for de okkuperte østlige områdene og ideologen bak nazistenes rasepolitikk, mottar blomster fra vennligsinnete ukrainere.

80

Kvinner og barn blander seg med tyske soldater på landsbytorget for å høre militærorkesteret spille.

En ortodoks prest og ukrainske sympatisører lytter bifallende til en tysk offiser som leser en kunngjøring. Hæren benyttet seg av ukrainernes respekt for kirken ved å bruke prekestolen til å spre direktiver og propaganda.

81

82

OG SÅ-DEN BRUTALE FORANDRING I Ukraina oppsto det ganske snart misnøye med tyskerne. Fem dager etter at ukrainerne hadde opprettet sin sep.aratist-regjering, ble den avsatt og tilhengerne arrestert av SS. Hitler delte i stedet Ukraina i fire. Han ga den sørlige delen til sine rumenske allierte, vesten la han til det okkuperte Polen, mens han gjorde de sentrale delene til en enhet under sivil administrasjon, med navnet Reichskommissariat Ukraina. Resten ble satt under hærens kontroll. Men verre ting enn oppstykking av landet ventet ukrainerne. Dersom de skulle gi Lebensraum til arierne, måtte befolkningstallet ned. Og ingen passet bedre til denne oppga­ ven enn nazibyråkraten Erich Koch. «Mine herrer,» pleide Koch å si skrytende til sine medhjelpere, «jeg er kjent som en brutal hund. Det var derfor jeg ble utnevnt til Reichskommissar for Ukraina. Jeg venter den ytterste strenghet mot den innfødte befolkningen av dere.» Koch var metodisk i sitt arbeid. Først utryddet hans underordnede og SS i samar­ beid jødene, så fulgte andre ukrainere - oftest uten påskudd. Slik het det i et offisielt skriv: «En radiosender i Kiev er skadet med vond vilje. Siden kjeltringen ikke kunne oppspores, ble 400 mann fra Kiev skutt.» Kochs folk brukte også andre brutale metoder for å avfolke Ukraina. Med hensikt forsømte han alle hygieniske tiltak for å spre smitte, samtidig som han forbød mattransporter til vanskeligstilte områder. Deler av befolk­ ningen ble også sendt på slavearbeid til Tyskland. Fra Kiev alene ble 38 000 mennesker sendt av gårde i kuvogner. HØpB «Det finnes ikke noe Ukraina,» sa Koch. «Vi må huske på at vi er herrefolket.»

En kvinne leter etter sin mann blant gisler som tyskerne har henrettet. De var ikke de eneste som drepte ukrainere. Etter invasjonen slaktet kommunistene tusener av nasjonalister i det vestlige Ukraina, og et par dager senere reagerte nasjonalistene ved å myrde mange kommunister.

83

Ukrainere dingler fra galgen i Nikolajev, et sentrum for undergrunnsvirksomhet.

Naboene tvinges til å se på mens tyskerne pisker en bonde de mener har sluntret unna.

84

En fortvilet kvinne ser på mens huset brenner. Tyskerne satte ofte fyr på hjemmene til folk som motsatte seg deportasjon. Befolkningen brente også sine egne hus i henhold til Stalins ordre om ikke å la noe som fienden kunne benytte være igjen.

85

Desillusjonerte sivile slutter seg til styrker fra Den Røde Hær på retrett. Selv om nazistenes barbari drev mange ukrainere på flukt, var det mange som flyktet fordi de hadde tro på den sovjetiske sak.

86

87

FOLKET SLÅR TILBAKE

En partisansoldat øver seg på en Moisin 7,62 mm rifle, det russiske standardvåpenet, mens en kvinnelig kamerat ser på.

89

DEN UFORSONLIGE KRIG BAK FIENDENS LINJER 3 juli 1941 talte Stalin til folket i radio. «I de okkuperte områdene,» sa han, «må fienden og alle hans medløpere forfølges og utslettes,

og all deres virksomhet må forpurres.» Innen utgangen av året var

det 30 000 partisaner, før sommeren neste år var tallet vokst til 150 000. Selv om enkelte russere sluttet seg til partisanavdelingeEn av de mest berømte partisanlederne var Sidor A. Kovpak, en underordnet sovjetisk funksjonær, som ledet et regiment ved Ukrainas nordlige grense.

ne for å unnslippe tysk arbeidstjeneste, gjorde de fleste det av

fedrelandskjærlighet eller hat til tyskerne. En partisan omtalte kameratene sine slik: «Det var ikke en eneste person som hadde

familie hvor det ikke var spilt blod. Disse menneskene ble drevet av ett eneste ønske - å drepe tyskere.» Partisanene var for det meste konsentrert i Hviterusslands

skoger, mot grensen til Polen og i Ukraina. De angrep tyskernes bakre linjer fra skjulestedene sine, de drev etterretning om troppebevegelser, sprengte broer og jernbanelinjer, ødela tele­

fon- og telegrafsambandet og satte fyr på fiendens depoter. Til å begynne med var virksomheten hemmet av mangel på våpen og

radioutstyr, samt av fiendtlig innstilte landsbyfolk som forrådte dem. Men etterhvert som den sovjetiske overkommandoen

sendte forsyninger med fly og bøndene ga dem mat og husly, tok virksomheten seg raskt opp.

Selv om partisanene aldri kunne møte større enheter i kamp, viste de seg å bli en evig trusel for det tyske Wehrmacht. Tyskerne fant å måtte advare sine soldater: «Vi tyskere gjør den feil at vi

tror det ikke er noen krig sålenge det ikke pågår offensive eller defensive operasjoner. Men krigen pågår... selv når vi koker poteter og når vi legger oss ned for å sove. En soldat må alltid og

overalt ha våpenet sitt på seg.»

Flerparten av bildene på disse sidene stammer fra russiske kilder. Det er ikke mulig å si om alle er autentiske og fra fronten.

Russiske krigsfotografer kunne ikke unngå å arrangere bilder av og til, og noen få av bildene på de neste sidene kan være slike.

Men de fleste er utvilsomt ekte.

90

Med sirlig oppstablede våpen lytter partisansoldatene til dagsordren, før de deles opp i en sprengningsgruppe og en reservegruppe.

91

Et bondepar leverer kjempebrød til sultne partisaner i en sump i Hviterussland. Partisanen til høyre rekker fram en leirkrukke som skal fylles med mat.

92

DESPERASJON I EN SKYGGEVERDEN Partisanene slo leir i skogene, hvor de overnat­ tet godt kamuflert, ofte med regnvann til knærne. Under marsj hvilte de på skjulte steder - i kratt og i tørrere deler av sumpene. Partisanene måtte stort sett stole på natu­ ren når det gjaldt mat. De sanket poteter fra utbrente landsbyer, spiste hestekadavre og plukket det de kunne av sopp og bær. Mange partisaner fikk skjørbuk og pel lagra. Probleme­ ne ble ikke mindre av den kritiske mangelen på medisiner. Kampsår måtte ofte desinfiseres med vodka og forbindes med brukte banda­ sjer.

En besluttsom kvinne står vakt mens kameratene hviler ut i et skogholt etter et raid. Partisanene var alltid i kampberedskap, og sov med granater og rifler i nærheten.

93

Q4

Partisanstyrker på marsj gjennom skogen mot målet, med våpen på skulderen og splint-granater i beltet.

95

TAKTIKK FOR Å LAMME FIENDEN Partisanene kjempet med de våpen de kunne få tak i. De kastet håndlagede Molotovcocktails - flasker med bensin - mot lastebi­ ler. De slo til mot tyske konvoier og forsyningsdepoter, og forsynte seg med våpen fra slagmarken. Stillhet, bedrag og overraskelse var kjenne­ tegn for operasjonene. Mang en fiendtlig motorsyklist ble stanset av ståltråd over veien. Tyske tanks som skjulte seg i skogen ble omringet av flammer når partisanene satte fyr på trærne. Og minst én gang ga broen etter da et fiendtlig kjøretøy passerte. Partisanene hadde saget pilarene over.

96

Mens kameratene holder utkikk, fester to partisaner en sprengladning til et jernbanespor ved Moskva. En bruker kniven for å hule ut under skinnen, mens den andre gjør seg klar til å feste ladningen.

En partisan fester detonatoren til sprengladningen under et brofeste. Kameraten speider etter tyskere. Sabotasje mot broer var en av partisanenes mest effektive virksomheter.

En sabotasjegruppe flykter etter å ha satt fyr på et godstog og knust en jernbanepens ved et tysk forsyningsdepot. Pensen (i forgrunnen) var et viktig mål, fordi den var vanskelig å reparere.

97

98

Partisanene var alltid på jakt etter våpen. Her stjeles våpenet fra en død tysker under fremrykningen.

99

En eldre russisk partisan, tatt til fange av tyskerne og bundet til en påle, får medfølende blikk fra folk på gaten.

100

EN GRUSOM SKJEBNE FOR DEM SOM BLE TATT Tyskerne fikk et spesielt hat til partisanene. De satte opp galger i hver eneste landsby, som en påminnelse om hvilken skjebne de som gjorde motstand kunne vente seg. Men de offentlige henrettelsene virket nesten milde, sammenlig­ net med torturen som enkelte ble utsatt for. Tyskerne brakk fingre, brente fotsåler eller skar endog brystene av kvinnelige fanger før det endelige skuddet eller slaget kom. Enhver som bare ble mistenkt for å hjelpe partisanene, risikerte en grusom død. I én partisan-vennlig by satte tyskerne fyr på alle hus, før de åpnet ild mot samtlige dører og vinduer for å sikre at ingen kom seg ut i live. Ofte kunne tyskerne beskylde uskyldige sivile for å være partisaner eller partisan-tilhengere. Disse ble slaktet med kaldt blod. Hitler bifalt dette. «Denne partisankrigen har sine forde­ ler,» sa han til sine nærmeste, «Den gir oss sjansen til å utrydde enhver som er imot oss.»

Tyskerne paraderer tre hviterussere gjennom gatene (øverst). En blir tvunget til å gå med en plakat, som forkynnér på tysk og russisk: «Vi er partisaner som har skutt mot tyske soldater.» De fordømte blir ført til skafottet, hvor de blir hengt mens bødlene rolig ser på.

101

Zoja Kosmodemjanskaja, utnevnt etter sin død til Heltinne av Sovjetunionen, var et 18 år gammelt medlem av ungkommunistene, som sluttet seg til partisanene. Zoja satte fyr på en tysk stall for å trekke virksomheten vekk fra en større partisanoperasjon. Hun ble tatt til fange og brutalt henrettet i november 1941.

102

Liket av partisanen Zo/a Kosmodem/anska/a, torturert, mishandlet og henrettet, ligger frosset i snøen i landsbyen Petrisjevo ved Moskva.

103

4 september 1941 sendte Stalin beskjed til Churchill: Fienden sto ved Leningrads port. Det Stalin ikke fortalte den britiske

statsministeren var at tyskerne hadde erobret jernbane-knutepunktet Mga 40 kilometer sørøst for byen fem dager tidligere, og

at det ikke lenger var noen jernbaneforbindelse mellom Lenin­ grad og Moskva. Heller ikke fortalte han Churchill at han faktisk

overveide om han skulle overgi byen. Leningrad, den gamle Tsar-hovedstaden (St. Petersburg) og

Russlands vakreste by, var offer både for geografien og for en pragmatisk militær strategi. Da russerne trakk seg tilbake i en

kjempemessig, sammensluttende halvsirkel mot Moskva, lå Leningrad utsatt til for tysk angrep. Byen var spesielt sårbar på

grunn av beliggenheten på det smale, karelske eide, med

Finskebukten på den ene siden og Ladoga-sjøen på den andre.

Finske styrker fra nordøst og tyske fra vest kunne med letthet

blokkere landforbindelsen. 21 juli hadde Hitler besøkt hovedkvarteret til sjefen for Armégruppe Nord, feltmarskalk Wilhelm Ritter von Leeb, i Latvia, og forlangt at Leningrad skulle gjøres raskt unna. I slutten av måneden satte Leeb og forsterkninger fra det 8. luftkorpset i gang

med å omringe byen. Planen var å avskjære Luga-linjen, et

festningssystem langs Luga-elven sørvest for byen, for så å slutte seg sammen med finnene. Han disponerte 29 divisjoner, russerne

15. Offensiven tok til 8 august. 13 august erobret tyskerne den

gamle byen Novgorod på hovedveien mellom Leningrad og Moskva. Luga-linjen ble avskåret, og de russiske forsvarerne

tvunget til en uryddig retrett. «Et siste fremstøt,» sa Leeb til sine

soldater, «så vil Armégruppe Nord feire seieren.»

Fienden står ved Leningrads port

25 august erobret tyskerne Chudovo, på hovedbanen mellom

Evakuering som nesten ble katastrofe

Moskva og Leningrad. Fem dager senere inntok de Mga, og 8

Tyskerne strammer løkken

september, fire dager etterat Stalin sendte sin beskjed til

Marskalk Sjukov kommer til

Churchill, gikk de inn i Shlisselburg, 40 kilometer øst for byen og i

Byen skulle sprenges

det sørvestre hjørne av Ladoga-sjøen.

Den skrøpelige livlinen

Leningrad og landtungen mellom Finskebukten og Ladoga-

Kamp mot sulten med sagmugg, lim og rotter

sjøen var nå avskåret fra alle kanter, omringet enten av fiendtlige

«Død, død og atter død»

styrker eller av vann. Etter 8 september hadde byen ingen

Rapporter om kannibalisme Veier av is

forbindelse med omverdenen, annet enn luftveien eller over innsjøen.

MSHIæ

Selve byen var nå preget av hektisk virksomhet. Forberedelse-

BELEIRINGEN AV LENINGRAD

ne til en innbitt motstand hadde pågått i to måneder.

til Sortirovasjnaja eller Rybatskaja, eller en sånn plass, hvor

Mesteparten av byens arbeidsføre menn var allerede mobilisert

togene blir stående på sporet, åtte-ti tog om gangen. Der står de

ved fronten, og flere hundre tusen kvinner i alle aldre ble nå satt i

i tre dager, fem dager, én uke og venter på å bli sendt av gårde

arbeid med forsvarsverkene. Disse kvinnene tilbragte sommeren

hvert øyeblikk. Folk får ikke kontakt med slektningene, som tror

med å grave skyttergraver, bygge bunkers og reise tanksperringer.

at de har reist for lenge siden.»

En kvinne som dengang var 57 år fortalte senere at hun spadde

Selv da faren for angrep virket overhengende, var det mange

hardpakket jord 12 timer om dagen i 18 samfulle dager. Alle

som ikke ville dra, det ble ikke regnet for god tone. Den offisielle

parker og plasser struttet av anti-luftskyts, og kanoner ble satt

«Historien om Sovjetunionens store patriotiske krig» innrømmer

opp på de høyeste bygningene. Batterier ble stasjonert på

at slik misforstått patriotisme faktisk ble oppmuntret av myndig­

øyene i Neva-elven, og krigsskipene på havnen ble forsterket for å

hetene. «Ofte hørte man tjenestemenn si at våre folk er klar til å

ta imot de ventede luftangrepene. Innen august hadde befolknin­

grave skyttergraver helt fram til frontlinjen, men de ønsker ikke å

gen i Leningrad bygget tilfluktsrom for 918 000 mennesker, og

forlate Leningrad!» Mange av byens innbyggere omtalte folkene

skyttergraver som kunne romme ytterligere 672 000. Men dette

som reiste som «rotter». En jødisk familie, som var bekymret for

holdt ikke for mer enn halvparten av innbyggerne.

tyskernes antisemittiske virksomhet, og som søkte om evakue-

Da sovjetiske styrker erobret noen gass-granater fra den tyske

ringstillatelse, ble arrestert. Familien ble anklagd for «å ha spredt

Armégruppe Nord, rettet byens ledere en advarsel til befolknin­

defaitistiske rykter ved å si at byen vil falle i tyskernes hender».

gen om hvilke «usle metoder» som kunne ventes fra «Hitlers

Den evakueringen som fant sted, gjorde lite for å lette på

banditten> når angrepet kom. Som svar på denne truselen klarte

Leningrads byrde. Like fort som folk reiste, flommet nye

byen på et eller annet vis å skaffe til veie gassmasker til storparten

flyktninger inn i byen foran de tyske styrkene i vest og den finske

av befolkningen.

hær i nord.

Mobiliseringen var ikke uten byråkratiske problemer. På ett

Leningrads ledere var bekymret for en potensiell femte

tidspunkt ble selv produksjonen av Molotov-cocktails forpurret,

kolonne innenfor byens grenser. Byen hadde - i likhet med

fordi byens myndigheter ventet på tillatelse fra Moskva til å la en

Moskva - endel tyske sympatisører, eller mer presist: anti-

flaskefabrikk gå over til en ny flasketype. Men de verste utslagene

kommunister. En kvinne skrev i dagboken: «Er det virkelig

av byråkrati rammet byens barn. Toglaster med barn var eva­

frigjøringen vår som nærmer seg? Uansett hvordan tyskerne er -

kuert fra Leningrad i juni og juli til byer som Pskov og Novgorod.

så kan det ikke bli verre... Tilgi meg, Gud!» Under de rådende

Selv da fiendtlige angrep mot jernbanen drepte noen av barna,

omstendigheter er det ikke til å undres over at mange i Leningrad

fortsatte togtransportene med barn i samme retning - under

utviklet en besettelse om «forrædere.» Blant mye annet var det en

offentlig administrasjon. Tilslutt ble de fleste bragt tilbake til

utbredt tro at byen var full av fiendtlige agenter, som skjøt opp

Leningrad, og det endte med at barna ble kjørt med tog østover

lysbluss for å dirigere Luftwaffe til målet. Det folk i virkeligheten

til Kirov og Sverdlovsk. Men også da ble togene ofte forsinket

så, var det sovjetiske anti-luftskytset.

på sidespor i dagevis, mens foreldrene engstet seg for hvor barna

Da tyskerne kom nærmere klaget stabssjefen i Leningrad,

var og hvor de skulle. Da tyskerne nådde Leningrads utkanter

general D. N. Nikisjev, til generalstabssjefen i Den Røde Hær,

på sensommeren, var det fortsatt bortimot en halv million barn

Noris M. Shaposjnikov, over at han ikke hadde noen reserver, og

igjen i byen.

at selv det minste tyske gjennombrudd bare kunne stoppes ved

Det var også forsøk på å evakuere byens eldre borgere, de

et slumpetreff. 20 august kunngjorde den lokale partisjefen

«unyttige munner», som ikke kunne brukes i forsvaret av byen. Også dette prosjektet endte nesten med katastrofe. En sovjetisk

Andrei A. Sjdanov, at hele byens befolkning skulle få elementær opplæring i granatkasting og gatekamp. «Enten kommer Lenin­

tjenestemann fortalte senere om dette kaoset: «De blir samlet

grads arbeidere til å ende som slaver, med de beste av dem

sammen, lastet på togene, og sendt ti eller tolv kilometer av gårde

henrettet,» erklærte han, «eller så skal vi gjøre byen om til

105

fascistenes gravplass.» Planer ble utarbeidet for å forsvare byen

poster, evakuere barn og gamle og la resten sulte ihjel, og tilslutt

gate for gate, hus for hus.

ødelegge byen og overlate den til finnene.

Det var bare én eventualitet Leningrad ikke var forberedt på -

Endelig den 12 august ga Hitler Armégruppe Nord ordre om å

og det var nøyaktig den som Hitler hadde bestemt seg for:

omringe Leningrad og slutte seg til finnene som kom fra nord. Når

beleiring.

byen var avskåret fra forsyninger, skulle den bombes, beskytes og overlates til å dø i løpet av vinteren.

Bak beslutningen lå det kald logikk. En vinter-beleiring ville

Tidlig i juli, da den tyske lynkrigen raste over Russland, skrev

medføre minst en million døde av sult - og det ville ødelegge den

generaloberst Halder i sin dagbok at «det er Førerens faste

sovjetiske moralen mer enn om byen overga seg. Den tyske hær

beslutning å jevne Moskva og Leningrad med jorden og gjøre

ville bli spart for de store tapene i et direkte angrep, og

dem ubeboelige, slik at vi slipper å sørge for mat til befolk­

epidemiene som ganske sikkert ville oppstå etter byens sammen­

ningen gjennom vinteren». Da tyskerne nærmet seg byen,

brudd. Tyskerne ville heller ikke bli nødt til å brødfø en befolkning

bestemte Hitler seg for at han ikke ville følge vanlig praksis med å

på tre millioner. Dessuten ville en antatt strøm av utsultede

la byen overgi seg og deretter okkupere den militært. Sammen

flyktninger østover i Sovjetunionen til våren bety kaos på

med generalene vurderte han flere andre alternativer: kanskje

sovjetisk side og dermed hjelpe den tyske hæren. Alt virket

skulle de lukke byen inne bak elektriske gjerder og maskingevær-

veloverveid og fornuftig.

106

Selv om forsvarsverkene i Leningrad var utbygd så godt som

området på 16 mål overtent. Mel og fett brant eksplosivt og kastet

mulig, var byen helt uforberedt på beleiring. Det var ikke

et kraftig rødt skjær over himmelen, som imidlertid bare tiltrakk

før i slutten av august at byens myndigheter begynte å bekymre

nye brannbomber fra tyske fly.

seg for de svinnende matforsyningene. I juli, da rasjonering ble

Hele brannvesenet på 168 enheter ble sendt til Badajev, og

innført i alle større sovjetiske byer, var det ikke verre i Leningrad

flere tusen andre branner ble oversett. Brannfolkene klarte ikke å

enn andre steder. Arbeiderne fikk 800 gram brød om dagen og

utrette mye. Hele sukkerforsyningen i byen på 2500 tonn smeltet

2200 gram kjøtt i måneden, og det var mel, sukker og fett nok.

og flommet ned i kjellerne. Der størknet det til en sukkertøy-aktig

Restaurantene var stadig åpne, med delikatesser som russisk

substans, som senere ble solgt til byens innbyggere i den formen.

krabbe og kaviar på menyen.

Men i slutten av august oppdaget Leningrads forsvarere at de

Nesten alle andre matvarer gikk med i brannen. Seks dager etter

bombingen, den 2 september, var brødrasjonen til arbeiderne

knapt hadde en måneds forsyninger igjen. 29 august ble det

skåret ned til 600 gram pr. dag. 10 dager senere var den nede i 500

sendt telegram etter kriserasjoner til Moskva. Disse skulle sendes

gram.

med tog til Ladoga-sjøens østbredd, og derfra videre med båt på Neva til byen. Etter få dager sto imidlertid tyske styrker langs

Etter krigen var det vanlig å høre folk i Leningrad klage over at

elvens sørlige bredd, og maten kunne ikke sendes. Russerne holdt

de fikk liten hjelp fra Moskva den første tiden. Dette skyldtes til en

fortsatt Osinovets, en endestasjon for jernbanen på vestbredden

viss del marskalk Kliment E. Vorosjilov, øverstkommanderende

av sjøen. Derfor kunne mindre partier sendes med tog og båt,

for Leningrad-fronten. Vorosjilov var svært tilbakeholdende med

men havneanleggene var ikke tilstrekkelige til å ta imot større

å sende dårlige nyheter til Stalin, av frykt for reaksjonen. I stedet

partier. Dessuten var de tyske bombeflyene ikke mer enn noen

for å sende slike meldinger til overkommandoen, foretrakk han å

minutters flytid unna.

vente og håpe på at situasjonen skulle bedre seg.

De militære ledere i Leningrad håpet fortsatt på å gjenerobre

Det var med god grunn at Vorosjilov fryktet Stalins vrede. Det

Mga og gjenopprette jernbaneforbindelsen over land. Men

var han som hadde mistet Shlisselburg og det livsviktige jern-

fienden hadde oppdaget verdien av dette og forsterket raskt det

baneknutepunktet i Mga. Og det gjorde ikke tingene bedre at han

viktige knutepunktet. Innen september rykket tyskerne fram mot

hadde unnlatt å rapportere disse tapene. Da Stalin oppdaget

Volkhov og Tikhvin, som begge lå på jernbanelinjen mellom

hva som var hendt, forlangte han en forklaring, og kort etter ble

Ladoga-sjøen og landet østenfor. Hvis noen av disse stedene falt,

Vorosjilov fratatt sin kommando. Stalin var fast besluttet på å

ville det være umulig å få fram forsyninger i det hele tatt, selv over innsjøen.

forsøke å redde byen. 8 september ble marskalk Georgij K. Sjukov, som hadde fått

4 september begynte tyske artillerigranater å falle i byen.

æren for å ha sinket den tyske fremmarsjen i de sentrale deler av

Artilleriangrepene fortsatte nesten uavbrutt, og innen utgangen

Sovjetunionen, innkalt fra Jelnja til leiligheten i Kreml som var

av november var byen blitt utsatt for 272 artilleri-bombardemen-

selve nervesenteret i det sovjetiske forsvaret. Der ventet en

ter på ialt 430 timer. Før året var omme skulle tallet på granater

velkomstkomité, som besto av utenriksminister Vjasjeslav Molo-

mot Leningrad komme opp i 30154.

tov, Stalins «høyre hånd» Georgij Malenkov og flere andre med­

6 september angrep tyske bombefly for første gang, og to

lemmer av politbyrået.

dager senere fikk byens borgere gjennomgå et massivt angrep der

Stalin gratulerte ham og spurte:

bølge etter bølge av Junkers-fly slapp tusener av brannbomber.

«Hvor reiser du nå?»

Med dette var Leningrad tildelt et lammende slag. Bombingen

«Tilbake til fronten,» svarte Sjukov.

satte fyr på Badajev-lagrene, der mye av matforsyningene var

«Hvilken front?» spurte Stalin.

oppbevart. Lagerbygningene var treskur, som sto tett inntil hverandre. Flammene spredte seg raskt, og snart var hele

Forbløffet, men samtidig klar over hvorfor han var blitt innkalt, sa Sjukov: «Til den du mener er nødvendig.»

Den 900 dager lange beleiringen av Leningrad begynte etter at tyske og finske tropper hadde kjempet seg fram til byens utkanter og okkupert de røde feltene på kartet høsten 1941. Tyskerne brøt jernbaneforbindelsene sørover til Luga og østover til Tikhvin og Moskva. Under beleiringen ble forsyningene bragt til byen via Zaborje-veien til Novaja Ladoga, og derfra over den frosne Ladoga-sjøen til Osinovets. En annen rute gikk fra Kabona til Kokkorevo på Leningrad-siden.

107

«Så reis til Leningrad,» sa Stalin til ham. «Byen er i en nesten håpløs situasjon.»

noen avskjedsord til offiserene sine: «Jeg er gammel, og slik må

det være. Dette er ikke borgerkrigen. Denne må utkjempes på

Det eneste Sjukov spurte om, var å få ta med et par generaler,

en annen måte.» Han reiste til flyplassen og fløy til Moskva. Han

fordi - som han diplomatisk formulerte det - han måtte avløse

ventet å bli henrettet. I virkeligheten sparte Stalin livet til sin gamle

sine «utkjørte kommandantene

kamerat fra borgerkrigens dager, og Vorosjilov ble president i

«Ta hvem du vil,» svarte Stalin.

Sovjetunionen i 1953.

9 september reiste Sjukov med fly fra Moskva til Leningrad.

En av Sjukovs stabsoffiserer forsøkte å skaffe seg et overblikk

Stalin ønsket ham farvel, og sa: «Ta denne beskjeden og gi den til

over situasjonen i Leningrad da han spurte sjefen for den 42.

Vorosjilov.» På papiret sto det ganske enkelt: «Overlat komman­

armé, generalmajor F. S. Ivanov, hvor frontlinjen var. «Jeg vet ikke

doen over fronten til Sjukov, og fly øyeblikkelig til Moskva.»

hvor den er. Jeg vet ingenting,» repliserte Ivanov. Sjukov avsatte

Flyet med Sjukov og følget hans krysset Ladoga-sjøen med

ham. Andre generaler ble bombardert med spørsmål og truet

to Messerschmitt-jagere i hælene, og landet på Leningrad-

med krigsrett. Sjukov var en hard mann, støpt etter Stalins

flyplassen. Sjukov var forbitret over det manglende luftforsvaret

modell. Men det var hva Leningrad trengte. Han tyranniserte

da han presenterte seg i Smolny, hovedkvarteret for Leningrad-

mange av sine mer saktmodige kolleger til randen av fortvilelse,

fronten. Han ble stoppet ved porten av vaktpostene, som

men skjerpet samtidig byens motstandskraft.

forlangte å se passerseddelen hans.

Leningrads situasjon var desperat, som Stalin hadde sagt.

«jeg identifiserte meg,» skrev Sjukov senere i sine memoarer,

Tyske fly bombet byen, tyske granater slo stadig ned og

«men selv det hjalp ikke. En ordre er tross alt en ordre.» Den nye

panserstyrkene sto bare 15 kilometer fra sentrum. En av byens

øverstkommanderende ventet ved porten i et kvarter før det kom

innbyggere sa det senere slik: «Det var forferdelig å tenke på, men

beskjed om at han kunne passere.

da måtte vi vurdere muligheten av å se tyskerne i Vinterpalasset,

Sjukov ringte så til Moskva i Vorosjilovs nærvær og sa: «Jeg

samtidig som vi beskjøt dem fra festningen på den andre siden av

akter å gå mer aktivt fram enn min forgjenger gjorde.» Vorosjilov

Neva.» Leningraderne var vant til å stå i lange matkøer, bare for å

forlot rommet uten et ord. Men før han forlot byen kom han med

løpe i dekning når bombeangrepene kom. «På vei til og fra

DØDENS DAGBOK Den knappe historien om tragedien til en enkelt familie under den to og et halvt år lange beleiringen av Leningrad er møysommelig nedtegnet i kladdeboken til skolepiken Tanja Savisjeva, en 11-åring som bodde sammen med familien sin i en leilighet i byens sentrum. Tanjas familiemedlemmer døde en etter en, etterhvert som matforsyningene svant og det tyske bombardementet økte. «Sjenja døde 28 desember, 12.30 om dagen, 1941. Babusjka døde 25 januar, klokken 3,1942. Leka døde 17 mars klokken 5 om morgenen, 1942. Dedja Vasja døde 13 april, klokken 2 om natten, 1942. Dedja Lesja, 10 mai, 4 om ettermidda­ gen, 1942. Mamma, 13 mai, 07,30,1942. Alle døde. Bare Tanja er igjen.» Man trodde at Tanja selv døde etter å ha skrevet sitt siste ord i boken. Men senere ble det oppdaget at hun, i likhet med mange andre, var blitt evakuert fra byen i midten av 1942. Hun ble sendt på barnehjem, men her døde hun sommeren 1943 av kronisk dysen­ teri som hun pådro seg under beleiringen.

108

Tanja Savisjeva, hvis dagbok (til venstre) fortalte om dødsfallene til seks familiemedlemmer, ble overlevd av en eldre søster og bror som ikke var i Leningrad under beleiringen. Søsteren vendte tilbake til familiens leilighet i 1944, og fant Tanjas dagbok der i en eske med morens brudekjole.

arbeidet var det vanlig å måtte forlate trikken tre-fire ganger for å

fra 4. pansergruppe sett ved Moskva, og ryktene var bekref­

søke dekning,» fortalte en av de overlevende. «Vi ventet, vi

tet.

forberedte oss, men var det egentlig noen som hadde trodd at det

ville bli slik?»

Dette var en overraskende utvikling for Stalin såvel som for

Den bitre beslutningen ble nå fattet om at ingenting av verdi

Sjukov, og det representerte en ny utfordring. På kort sikt betød

skulle være igjen dersom byen falt. Sprengladninger ble plassert

det at presset på Leningrad var blitt mindre. Men på den annen

på alle broer, fabrikker, institusjoner og skipene i Østersjø-flåten.

Hele områder ble underminert, og detonatorene ble koblet til en

side ville Moskva få føle tyngden i den tyske offensiven. For Stalin var det nå et spørsmål om prioritering. Å sende styrker til

felles strømkrets. 16 september stilte en artikkel i Leningrad

Leningrad for å bryte blokaden der, ville gjøre Moskva mer utsatt.

Pravda det spørsmålet som alle tenkte på: «Leningrad - et være

Leningrad var revolusjonens fødested, men Moskva var selve

eller ikke være?»

hjertet i Sovjetunionen.

Hver eneste fabrikk hadde en frivillig vaktstyrke, men mangel

5 oktober fikk Sjukov denne meldingen til sitt hovedkvarter:

på våpen gjorde at noen måtte nøye seg med spader. Gatene

«Stalin ønsker å tale med frontkommandanten på direkte linje.»

hvor tyskerne var ventet å komme i de sørlige bydelene ble

Sjukov gikk til kommunikasjonsrommet og stilte seg ved siden av

sperret med betongkonstruksjoner, piggtråd og stålkasser som

teleks-operatøren. Stalins beskjed tikket inn: «Jeg har bare ett

fikk navnet «Vorosjilov-hoteller». Det var portforbud klokken 10

spørsmål: kan du ta et fly og komme til Moskva?»

hver kveld. Politiet jaktet på fiendtlige agenter, som var få, og på

Sjukov overlot kommandoen til adjutanten, Ivan Fedjuninskij,

svartebørs-haier, som var mange. Politiet lette også etter

og fløy til Moskva 7 oktober. Han ble møtt av Stalins livvakt, som

forfalskede pengesedler og rasjoneringskort, som angivelig ble

forklarte at øverstkommanderende hadde influensa. Deretter ble

sluppet ned over byen av Luftwaffe for å skape forvirring. Det

han kjørt i stor fart til leiligheten i Kreml, hvor Stalin hilste ham

Luftwaffe med sikkerhet gjorde var å slippe flygeblad, som lovet å

med et kort nikk. Stalin studerte et kart over slagmarken ved

spare livet til dem som drepte sine ledere og overga seg. Men fordi

Moskva. Tyske stridsvogner var brutt gjennom de russiske

politipatruljene ofte skjøt folk som ble funnet med flygeblad på

forsvarslinjene ved Vyazma, vest for Moskva. De nærmet seg nå

seg, var det svært få som plukket dem opp.

den russiske hovedstaden fra alle kanter.

17 september ga Sjukov en ordre til armeene som forsvarte

«Se på dette,» sa Stalin, mens han pekte på kartet. «En meget

Leningrad: Fra nå av ville enhver retrett bli sett på som en

alvorlig situasjon har utviklet seg.» Han beordret Sjukov til fronten

forbrytelse mot fedrelandet. Straff: Døden. Metodene til Sjukov

for å vurdere situasjonen. «Ring meg derfra, nårsomhelst, dag eller

var rå, men effektive. (Det finnes ingen beviser for at Sjukov

natt,» sa han. «Jeg venter å høre fra deg.»

gjorde alvor av truslene.)

Sjukov var utslitt etter turen fra Leningrad, og hadde ikke fått

På tysk side hadde den 4. pansergruppen fått ordre om å

mer enn en kopp té å styrke seg på. Likevel kjørte han avsted i

forlate Leningrad-fronten, den skulle nå angripe Moskva fra

natten til fronthovedkvarteret utenfor byen, mens han brukte

nordsiden. Nå som Leningrad var beleiret, skulle byen overlates til

lommelykt for å studere kart og meldinger. Hver gang han duppet

å dø, slik planen var. Etter at panserstyrkene var reist, spådde

av, beordret han sjåføren til å stanse. For å våkne igjen løp han en

Halder at situasjonen ville låse seg ved Leningrad-fronten - «inntil

stund langs veien. Klokken 2.30 neste morgen var han klar til å

sulten begynner å virke som vår allierte».

avgi rapport, og ringte til Kreml. Stalin satt oppe og ventet. Sjukov

Snart kom sovjetiske etterretningsrapporter om at tyske pan-

fortalte at tyske tropper raskt nærmet seg den svake forsvarslinjen

serstyrker forflyttet seg sørover. Stridsvognene ble lastet på

Mozhaisk og truet med et gjennombrudd til Moskva. Sjukov

jernbanevogner og kjørt i retning Moskva. Sjukov trodde ikke på

anbefalte at alle tilgjengelige styrker skulle settes inn langs denne

disse meldingene. På ham virket de som forsøk på å gi Leningrad

forsvarslinjen. To dager senere fikk Sjukov ordre om å lede

en falsk trygghetsfølelse. Men etter et par dager ble tanks

forsvaret av Moskva. Leningrad måtte klare seg uten ham.

109

På kort sikt ble Leningrad reddet av Hitlers beslutning om ikke å

jeg forstår ikke hvorfor jeg har satt meg, Og plutselig forsto

angripe, men i virkeligheten var byens lidelser knapt begynt. Nå

jeg... det var så grusomt og avskyelig... å dø, men av hva? Ikke

var hunger og kulde dødsfienden, ikke den tyske hæren. Livlinjen

av en granatsplint, ikke av en bombe, men av sult. Denne tanken

gikk mot øst over Ladoga-sjøen. På sjøens andre bredd, i Novaja

gjorde meg så kvalm, så elendig at jeg for opp - jeg aner ikke hvor

Ladoga, var byen fortsatt forbundet med Russland forøvrig. Men

jeg fikk styrken fra - og løp vekk.»

dette var en tynn og utsatt livlinje. I løpet av de få ukene fra midten av september til midten av november, klarte lekterne

forbindelse med matmangelen. Til en viss grad skyldtes dette at

på sjøen å levere 25 000 tonn mat. Det tilsvarte 450 tonn om

slike aksjoner ville ha medført døden. Men det skyldtes nok mest

Men dette var isolerte hendelser. Det var ingen opptøyer i

dagen, men for å overleve trengte byen minst 1000 tonn om

Leningradernes seige lojalitet. De forsto hvorfor det var matman­

dagen. Likevel var det til hjelp. Mannen som ledet matforsynin­

gel, og de var fast besluttet på å holde ut.

gen i Leningrad, Dimitrij V. Pavlov, skrev: «De 25 000 tonnene var

20 november ble rasjonene skåret ned til bunn-nivået: 250

bare en brøkdel av hva som trengtes, men det gjorde det mulig

gram brød om dagen for kroppsarbeidere, en tredjedel av det som voksne normalt trenger, og halvparten av dette igjen for

for Leningrad å holde ut i 20 dager til. Og i en beleiret festning

teller hver eneste dag.»

kontorfunksjonærer, deres familier og barn. Myndighetene i byen

Men hele byens befolkning, tre millioner mennesker, kom til å

forsøkte å finne fram til materstatninger. Alt ble vurdert, uansett

dø dersom ikke større matforsyninger ble skaffet til veie. 12

hvor motbydelig det kunne virke, sålenge det var fordøyelig og

oktober fikk byens 3000 partifunksjonærer i oppdrag å sjekke

inneholdt kalorier. Tyske bombefly hadde senket flere lastepram-

samtlige rasjoneringskort. Innbyggerne måtte møte opp personlig

mer med mat ved vestbredden av innsjøen. Dykkere ble sendt

for å vise fram kortene og bevise at de var rettmessige innehavere.

ned, og kornet ble berget på land. Det var muggent og smakte

Pavlov fikk bekreftet mistankene sine, enkelte brukte rasjo-

vondt, men det inneholdt fortsatt næring og ble brukt til deig i

neringskortene til venner eller slektninger som hadde forlatt byen

byens bakerier.

eller mistet livet. Partifolkene var også på utkikk etter forfalskede rasjoneringskort.

Dyrefor ble spist av mennesker, dyrene måtte nøye seg med

Militærrådet i Leningrad innførte dødsstraff for de fleste

det som menneskene ikke kunne fordøye - blader og gress.

De merkeligste råvarer ble forsøkt, til og med sagmugg.

misbruk av rasjoneringskortene. En kvinne, som arbeidet på et

Botanikere pekte på at enkelte vanlige planter var spiselige. Byens

trykkeri, ble tatt med 100 kort på seg og skutt på flekken. Etter

omegn ble finkjemmet for brennesler, som kunne brukes til

den 18 oktober ble rasjoneringskort som ikke var stemplet av

næringsrik suppe. Verdifulle planteløk forsvant fra byens botanis­

partifunksjonærene erklært ugyldige. Det kom for dagen at

ke hage.

bortimot 300 000 ulovlige kort hadde vært i bruk. Nå ble

matfordelingen adskillig mer rettferdig.

Matmangelen var imidlertid blitt så prekær at det oppsto

Over hele byen ble varelagrene trålet for mat. I en lagerbyg­ ning ble det funnet 2000 tonn med innvoller av sau. Dette ble

omgjort til en slags gelé, tilsatt krydder og solgt som del av

voldsomheter. Eldre mennesker ble slått ned og ranet for

kjøttrasjonen. Folk satte opp feller for hunder og katter, kråker og

brødrasjonene. Mange ungdommer var så herjet av sult at de stjal

spurver, rotter og mus. Dette kokte de suppe på, med tilsetning

brødrasjonene ut av munnen på hverandre. Et øyenvitne skildret

av hårkrem, vaselin eller lim. Alt ble gjort for å få ekstra næring.

en situasjon utenfor et bakeri slik: «En ung gutt nappet brødet ut

Dagboken til en kvinne i Leningrad viste at hun levde på brød,

av hendene på en kvinne og spiste det opp. Hun dengte løs på

saltvann og kokt lim.

ham med nevene, men hun var for svak og måtte se på mens

brødet forsvant. Hun gråt som et barn.»

En mann beskrev en suppe som var kokt på «grå kål» - en hard, tre-aktig substans som ble kokt i saltvann uten noe fett, og som

En desperat kvinne beskrev sultens dødelige virkning i

luktet avskyelig. Mannen serverte denne retten for de ansatte på

dagboken: «Plutselig satte jeg meg ned i en snøfonn. Jeg sitter, og

en kraftstasjon. Matsalen ble fylt av stanken, og folkene måtte

spise «uten å puste».

Tre Leningradere trekker en kjerre med lik inn på Volkovo-gravlunden, som allerede ér fylt med ubegravde døde. Mens byen var beleiret vinteren 7947 var jorden så hardfrosset at det måtte dynamitt til for å lage graver. Det lille som var av ved måtte brukes til brensel, det ble derfor ikke snekret noen kister.

110

Tallet på omkomne i Leningrad begynte å stige. Stadig flere

sovjetiske historiebøker eller memoarer. Men det er tallrike

døde av sult. Ifølge forsiktige, offisielle beregninger døde 11 000 i

skildringer fra russiske kilder som antyder at sulten tvang folk i

november og 53 000 i desember. Selv arbeiderne som fikk de

Leningrad til kannibalisme. Ifølge disse kildene ble kannibalismen

største rasjonene døde i tusentall. En fabrikksjef sa det slik:

praktisert på døde til å begynne med. Så fulgte tilfeller hvor

«Mange arbeidere kom til kontoret mitt og sa: 'Sjef, i dag eller i

mennesker ble slått i hjel i desperasjon etter mat. Endelig var det

morgen er jeg død/ Vi sendte dem til sykehuset, men de døde

meldinger om rent salg av menneskekjøtt. Det ble fortalt om

alltid.» Byens skjebne ble beskrevet på denne måten i en dagbok:

velfødde soldater, som ble drept når de kom hjem til byen fra

«Død ... død ... Overalt død ... I Leningrad er det bare en ting

fronten. Soldatene beveget seg etterhvert bare i bevæpnede

som skjer - død ... Leningrad dør. Sakte og pinefullt... Leningrad

grupper. Ryktene ville ha det til at barn begynte å forsvinne, og

blir utryddet.»

foreldrene holdt barna sine vekk fra gatene. Andre historier

Ingen hadde krefter til å begrave de døde. Graverne var for

verserte om velfødde bander med kannibaler, og slike historier

svake til å hakke hull i den frosne jorden. Når noen døde, ble liket

bidro sterkt til uhyggen som spredte seg. Enhver som så sunn ut

svøpt i et klede og slept til gravplassen på en barnekjelke.

var mistenkelig - det samme var de små kjøttkakene som fortsatt

Ingeniørsoldater ble innkalt fra fronten for å sprenge ut

kunne kjøpes til blodpris på svartebørsen.

massegraver. Rett som det var oppdaget myndighetene at kjøttstykker var skåret vekk fra likene.

Dette var en av sidene ved beleiringen som ikke omtales i

Etter som året gikk gjorde kulden det bare verre for befolkningen i Leningrad. Olje- og kullforsyningene minket raskt, og i slutten av

111

september var det slutt på sentralfyringen. Nå frøs vannledninge­

var det når det ikke lenger var togforbindelse med noen annen

ne til og gjorde slutt på drikkevannet. Folk måtte heretter hente

russisk by?

skittent elvevann fra Neva i bøtter.

Sovjetiske styrker, militære såvel som sivile, ble mobilisert for

Tømmeret ble lastet på en smalsporet jernbane, som de selv

en kraftanstrengelse i området øst for Leningrad. Det var to målsetninger med dette: Å gjenerobre Tikhvin, og å bygge en ny

hadde bygd. Ved var nå den eneste fyringskilden, og i utkantene

vei fra Zaborye til Novaja Ladoga. Dette var endepunktet for

av byen ble fraflyttede trehus hogd ned og brukt til brensel. Snart

jernbanen fra Moskva.

Kvinner og ungjenter ble sendt til skogs for å hugge ved.

ble yttertøyet brukt døgnet rundt av Leningraderne.

Om den første målsetningen var opplagt, så var den andre

Men uansett hva de forsøkte, led folk forferdelig i den strenge

bortimot utrolig. Veien ville bli en over 300 kilometer lang «sirkel»

kulden. En student forteller om den konstante frysingen: «Man

gjennom skog, myrland og enkelte små landsbyer. Likevel sto en

står opp med den, går omkring med den og legger seg med den.

slags vei klar den 6 desember. Den fortjente egentlig ikke

Den ser ut til å sitte fast under huden, den går gjennom marg og

betegnelsen vei, men i det minste var det ryddet en sti. Hundrevis

ben, og noen ganger virker det som om den også trenger inn i

av nedlastede biler ble øyeblikkelig sendt langs «veien» til Novaja

hjernen. Dét er ikke mulig å slippe unna.» Mange mennesker frøs

Ladoga.

ihjel før de rakk å sulte ihjel.

Mens gradestokken sank i løpet av november og folk krøp

Lastebilene kunne ikke tilbakelegge mer enn 40 kilometer om

dagen. Det tok 14 dager for en konvoi å kjøre fram og tilbake til

sammen i de iskalde leilighetene, var det noen som forsto at

Novaja Ladoga. Enkelte steder var det så trangt at to biler ikke

kulden også kunne bli deres allierte. Det eneste som kunne redde

kunne passere hverandre, og bratte bakker gjorde kjøringen

dem nå var isen - isen på Ladoga-sjøen. Den utgjorde nå en solid

vanskelig på det glatte føret. På én strekning kjørte 350 biler seg

vei til Russland forøvrig.

fast. En slik hinderbane kunne ikke bidra mye til Leningrads

Meteorologene kunne ikke forutsi hvor snart sjøen ville fryse

redning. Heldigvis ble det ikke påkrevd, for den 9 desember ble

til. Noen år la ikke isen seg før i januar. Det ville være for sent

også den første målsetningen innfridd. Sovjetiske styrker under

dette året. Innen januar ville nesten hele befolkningen være

general Kirill Meretskov gjenerobret Tikhvin.

omkommet. Fire tommers is var nok for en mann eller en hest

Midt i. november hadde isen begynt å legge seg på Ladoga-

uten last, åtte tommer var tilstrekkelig for en lastebil med ett

sjøen. 17 november la to grupper i vei til fots over isen. De hadde

tonns last. En dag med 15 kuldegrader ville gi fire tommer med is,

redningsvester og var bundet sammen med tau

åtte dager med samme temperatur ville gi 12 tommer - eller nok

kjepper i isen med et par meters mellomrom for å markere vei

til å bære en hel konvoi.

over innsjøen. Isen bar, men et par steder var det ennå åpent

Myndighetene i Leningrad visste ikke bare dette, de hadde

De stakk

vann, og veien måtte legges utenom. Det tok folkene 18 timer til

også lagt planer for å benytte den tilfrossede innsjøen. Situasjo­

Kabona, som lå 30 kilometer over sjøen fra Osinovets. Et par timer

nen ble verre for hver dag som gikk. Noen få forsyninger var

senere fulgte en offiser etter til hest. Han fulgte den oppmerkede

kommet til byen tidlig på høsten. De var kommet med tog til

veien og kom fram til Kabona på fire timer. Et par dager senere

Tikhvin, øst for Leningrad, kjørt til Ladoga-sjøen og fraktet med

kjørte en sovjetisk general samme rute i en liten personbil.

prammer derfra. Men i oktober hadde en tysk styrke under

Da matrasjonene i Leningrad hadde nådd bunn-nivået 20

general Rudolf Schmidt kuttet denne forsyningslinjen, og 9

november, var isen blitt tykkere, og samme dag dro en kolonne

november var Tikhvin falt. Nå var det ikke lenger noen landverts

med hestesleder til Kabona. De kom tilbake fullastet med tørrmat.

forbindelse. Noen få tonn med tørket mat ble fløyet daglig til

Dette var en begynnelse, men slett ikke svaret på Leningrads

Leningrad, men dette var langtfra nok. Også dette tilskuddet ble

problemer. Sledene kunne ikke frakte annet enn varer som

redusert da tyskerne bombet flyplassen i Novaja Ladoga på

allerede var lagret i Novaja Ladoga og bragt med slede til Kabona.

østsiden av innsjøen. Og når sjøen endelig frøs til - hvilken hjelp

Det var ikke store lasten en slede kunne få med seg. Selv med

112

tusen sleder over isen daglig, kunne ikke mer enn 1000 tonn

mennesker evakuert med båt over Ladoga-sjøen. En oljeledning

leveres. Før krigen var det daglige melforbruket alene på 2000

ble lagt på sjøbunnen sammen med en strømkabel. I mars var

tonn i Leningrad. Dette var kuttet ned til et sultenivå på 500 tonn.

ikke maten lenger noe stort problem, og takket være livlinjen over

Leningrad trengte ikke bare 1000 tonn mel og annen mat, men

Ladoga kunne rasjonene faktisk settes høyere i Leningrad enn i de

også olje, våpen og ammunisjon.

22 november ble tyngre motorkjøretøyer brukt for første gang

på innsjøen. Seksti lastebiler dro over isen den natten, lastet med

andre delene av landet. Fortsatt døde Leningraderne av sultens

ettervirkninger, men nå var mat og medisiner tilgjengelig og dødshyppigheten sank mot det normale.

33 ton mel. Men tonnasjen som ble kjørt over sjøen, var langtfra

nok, og i slutten av måneden ble transporten sinket av et uventet

Ingen vet hvor mange som mistet livet den vinteren i Leningrad.

mildvær.

Det offisielle tallet er 264 000. Men dette tallet ble oppgitt i Stalin-

Vendepunktet kom 9 desember, med russernes gjenerobring

tiden, da lidelsene i Leningrad ble noe bagatellisert. De fleste

av Tikhvin, som åpnet jernbaneforbindelsen til Novaja Ladoga og

vestlige historikere er enige om at over én million mennesker

andre havner på østbredden. Men tyskerne hadde sprengt

døde av sult under hele beleiringen av Leningrad, og at flere

samtlige jernbanebroer, og russerne brukte nesten en måned på å

hundre tusen andre ble drept av bomber, granater eller geværild.

reparere dem. 23 desember ble rasjonene økt noe, men

Til sammenligning var de samlede tapene for USA og Storbritan­

befolkningen sultet fortsatt. I januar begynte isen å gjøre skikkelig

nia under hele annen verdenskrig på under 800 000 mennesker.

nytte for seg. Et sidespor ble bygd fram til Kabona slik at godset kunne fraktes direkte dit, og flere veier ble åpnet over isen.

Leningrad skulle forbli beleiret. Men forsyningsveiene var

åpnet for godt. Livet vendte tilbake til noe nær det normale.

På det mest hektiske kjørte opptil 400 tre-tonns lastebiler over

Avisene begynte å komme ut igjen. Teatre og kinoer åpnet

isen hver eneste dag. De bragte ikke bare med seg livsviktige

dørene. Og Leningrad-Filharmonien kunne fremføre Dimitri

forsyninger, de ble også brukt til å evakuere endel av byens

Sjostakovitsj' Syvende (Leningrad-) Symfoni for en fullpakket

innbyggere -11 000 i januar, 117 000 i februar, 221 000 i mars og

konsertsal 9 april 1942.

163 000 i april. På grunn av denne evakueringen - og fordi så

Krigens fokus skiftet til andre byer - Moskva, Stalingrad. Ikke

mange var omkommet - ble situasjonen bedre for de gjenværen­

før Den Røde Hær startet sitt massive motangrep skulle tyskerne

de. Det ble færre munner å mette og mer mat. 24 januar ble

trekke seg tilbake fra sin beleiring av Leningrad. Men det var ikke

brødrasjonen til byens arbeidere satt opp igjen til 400 gram, og 11

før 27 januar 1944 at fyrverkeriet kunne spille opp på nattehim­

februar ble den økt igjen. I løpet av våren og sommeren ble nok en halv million

melen, for å markere slutten på Leningrads 900 dager lange smerte.

113

BYEN SOM NEKTET A DØ

Leningradere dekker til statuen av byens grunnlegger, Tsar Peter den Store, før tyskernes 900 dager lange beleiring.

KAMPEN FOR Å OVERLEVE Da Hitlers armeer trakk en ring rundt Leningrad i september 1941,

var byens befolkning nesten umiddelbart truet av sultedøden.

Bare én forsyningslinje var åpen, og den gikk over Ladoga-sjøen i

nærheten. I begynnelsen av november var brødrasjonen redusert til 200 gram daglig for barn og 400 gram for voksne arbeidere.

Ernæringsspesialister regner med at en voksen kroppsarbeider Tanks med slagordet «Vi vil forsvare Oktoberrevolusjonens seier!» ramler over Leningrads brostein på vei mot slaget.

trenger minimum 3000 kalorier om dagen. 400 gram brød gir ikke mer enn 500 kalorier. Andre vitale matvarer som sukker, fett, kjøtt

og korn var mangelvare. For å holde skjørbuken i sjakk, måtte byens myndigheter la Komsomol, ungkommunistene, samle inn

40 billass med barnåler. Av dette ble det utvunnet vitaminer til den sultende befolkningen.

Noen Leningradere kokte suppe på klesknapper av oksehorn,

andre tygget kokt lær eller stekte pannekaker på sagmugg og

tapet-lim, mens atter andre spiste bark. En sovjetisk admiral lot konen til en venn få svinelærsmappen sin. «Et par dager senere,» fortalte han, «mottok jeg en eske som inneholdt et lite stykke med

relativt spiselig zsvin i aspikk'.» Sammen med dette hadde kvinnen sendt mappens metalldeler, for å forsikre ham om at de ikke var

gått med til maten - og for å fortelle at hun ikke hadde mistet sin humoristiske sans.

Sulten tvang enkelte til ekstreme handlinger. En pike trakk ut

gulltennene på sin døde far, for å ha noe å prute med på svarte­

børsen. To barn kunne fortelle dette: «Mamma og pappa døde, og så gjemte bestemor og vi likene deres på loftet, og nå har vi

fem rasjoneringskort på tre personer.» Men det var også eksemp­ ler på at folk delte det lille de fikk. En mann, som ga dagsrasjonen

sin til kona under påskudd av at det var en ekstrarasjon for stor produktivitet, innrømmet i sin dagbok: «Det var første gang jeg

løy om noe til Elisaveta.»

Da beleiringen tok slutt, var tusener døde av sult. At ikke flere mistet livet skyldtes Leningradernes seiglivethet. «Hvis man lager

negler av disse menneskene,» skrev en av dem under beleiringen, «så vil det ikke finnes hardere negler i verden.»

116

Ved var eneste brensel i byen. Her trekker en ung pike, innpakket i vinterklær, en stabel forbi en plakat med påskriften «Død over barnas drapsmenn!»

117

FORBEREDELSER TIL ANGREP Sommeren før beleiringen mobiliserte myn­ dighetene i Leningrad alle arbeidsføre borgere for å delta i forberedelsene til det ventede tys­ ke angrepet. Over en million mennesker ble utkalt for å grave skyttergraver, sette opp piggtrådgjerder og tanksperringer. Offentlige

dokumenter ble ødelagt, og i byens største kulturelle landemerke, Eremitasjen, ble uvur­ derlige kunstgjenstander pakket i kasser og sendt til Sverdlovsk, over 1500 kilometer borte. I mellomtiden ble tre frivillige divisjoner, eller Opolsjenia, satt opp og sendt til fronten for å hjelpe Den Røde Hær med å stanse tyskernes fremmarsj. Storparten av de 30 000 frivillige soldatene var fabrikkarbeidere med

En kvinnelig arbeidsbrigade reiser tanksperringer utenfor byen.

Frivillige soldater fra Kirov-fabrikkene marsjerer under triumfbuen til minne om Russlands seier over Napoleon.

118

liten eller ingen militær erfaring. Det var altfor få rifler, bare et par maskingeværer og lette artillerikanoner. Til tross for dårlig utrustning og mangelfulle forberedelser, ble folkene sendt til fronten. En av divisjonene, som kom fra stridsvognfabrikken Kirov, reiste av gårde fire dager etter at den var dannet. «Det er ingen hemmelighet,» sa fabrikkdirektøren se­ nere, «at en stor del av denne arbeiderdivisjonen aldri kom tilbake.»

Russiske og klassiske romerske vaser og statuer fyller kjelleren i Eremitasjen lør evakueringen. Museet ble utsatt lor 34 flyangrep, men de mest kostbare skattene blant dem Da Vinci's Madonna Litta og Rembrandts Hellige Familie — ble reddet ved evakueringen.

119

DE LEVENDE OG DE DØDE Vinteren 1941-42 var gatene i Leningrad strødd med lik. Råtnende lik lå overalt, i gater, kjellere og portrom. Sykehusene var overfylt med døde, og gravlundene var fylt til randen. Tyske granater tok mange liv. Men sulten var en enda dødeligere fiende. Brød ble så sjelden vare at folk ble nærmest hypnotisert av det. «Brød kan spises på forskjellige måter,»

120

var det en som skrev. «Man kan spise det ved å brekke av en bit, eller ved å bryte smuler. Andre skjærer brødet, noen i tynne og gjennomsiktige skiver, og andre i tykke firkan­ ter. Alle er enige om at skorpen er mest mettende. De tankeløse spiser brødet før de har forlatt bakeriet, de andre - som er i mindretall - deler rasjonen i tre: frokost, lunsj og middag. Å vite at man kan spise sitt eget

brød med en gang, for så å hindre seg selv i å gjøre det, er en heltegjerning.»

Mens granatene slår ned like ved, ligger omkomne på Leningrads hovedgate Nevskij Prospekt. Tyskerne brukte sitt tyngste artilleri, deriblant 420 mm kanoner montert på jernbane­ vogner, med en rekkevidde på 27 kilometer. Fabrikker, kontorbygg og lagre fikk størst skader.

Ett av beleiringens talløse ofre slepes av gårde til en overfylt gravlund.

Lemlestede barn - blant de 33 000 Leningraderne som ble såret under kampene - venter på sykehusbehandling.

121

En sultende innbygger tviholder på brødrasjonen. Brødet i Leningrad var ofte bakt av ingredienser som muggent korn, cellulose og bomullsfrø.

122

Leningradere studerer ivrig oppslagstavlen med tilbud om klær, møbler, smykker og andre verdisaker i bytte med mat. På slike markeder kunne et flygel gå for noen få skiver grovt brød. Innen utgangen av 1941 var det så lite mat at slike tilbud nærmest var uten interesse.

Denne mannen er for svak til å gå, og må trekkes på kjelke gjennom gatene av ledsagersken.

123

EN SKJØR UVLINJE OVER EN FROSSEN SJØ Den farlige transportveien over Ladoga-sjøen var det eneste håpet Leningraderne hadde for å overleve. Lekterne brukte 16 timer på overfarten fra Novaja Ladoga på innsjøens østbredd, til havnebyen Osinovets på vestsi­ den, som hadde jernbaneforbindelse med

Leningrad. De saktegående fartøyene var innbydende mål for tyske fly. Stupbombere senket 24 lasteprammer under de to første månedene av beleiringen. I gjennomsnitt klarte ikke båtene å frakte mer enn en tusendedel av det byen trengte av mat daglig. Da innsjøen frøs til i november og biler kunne settes inn, økte forsyningene i omfang. Men også bilkonvoiene ble bombet og beskutt av tyske fly, dessuten hendte det at bilene gikk

Hestesleder frakter sekker med matvarer til Leningrad over isen på Ladoga-sjøen.

Arbeiderne i en havn på Leningrad-siden laster proviant på jernbanevogner.

124

gjennom isen. Ruten måtte forandres ustanse­ lig etterhvert som isen gikk opp, og flere hundre provisoriske broer måtte reises over råkene. I snøstormene kom mange biler ut av kurs og sjåførene frøs ihjel. Mer enn 1000 biler gikk tapt på Ladoga-sjøen, men likevel ble veien holdt åpen. Tilslutt skulle det vise seg at den ble byens redning.

Forsyningsbiler snegler seg over isen en vinternatt. Sjåførene kjørte med lyset på, fordi erfaringen viste at tyske fly fant dem likevel Flygerne slapp ut lysbluss for å lyse opp sine mal.

125

___________ _

o

KUNSTEN KALLER TIL VÅPEN

FIENDEN SETTES TIL VEGGS» Fire dager etter den tyske invasjonen i Sovjetunionen kom den

russiske kunstneren Mikhail Sjeremnykh til det offisielle telegram­ byrået Tass med en kraftig karikatur-plakat av en tysker i uniform.

Dette arbeidet ble straks offentliggjort, og var det første av en serie sovjetiske krigsplakater som ble berømt om ikke for sine

oppfinnsomme budskap, så for en kraftig og visuell form. Bare to dager før Sjeremnykh gikk til Tass hadde Moskvas

regjeringsstøttede kunstner- og forfatterforening vedtatt å blåse nytt liv i plakatkunsten. Omlag 80 diktere og forfattere og 125

bildende kunstnere, mange av dem velkjente for offentligheten,

svarte raskt på denne utfordringen. Plakatene deres fikk snart navnet «Tass-vinduer», det samme navnet som ble brukt under revolusjonen på politiske plakater i telegrambyråets vinduer.

Etter som månedene gikk, hang plakatene overalt - på vegger, gjerder og i mange hjem. Opplaget nådde 100 000 før to Medlemmer av Moskvas kunstner- og forfatterforening maler stensil-plakater. Sterke farger ga motivene effekt.

måneder av krigen var gått. I begynnelsen arbeidet kunstnerne i Moskva. Men snart sluttet

de seg til de russiske frontavdelingene for å observere kampene, og for å la samværet med soldatene gi tegningene et autentisk preg. Arbeidene ble etterhvert stadig mer sofistikerte. De første plakatene var enkle karikaturer i primærfarger, trykt på stensil. Senere utgaver var ofte fargerike malerier. Ved krigens slutt var

over 1500 forskjellige plakater utgitt. Motivene varierte fra karika­ turer av fienden til heroiske portretter av sovjetiske soldater,

marinegaster og partisaner i kamp. Arbeidere i fabrikker og i land­ bruket gikk også igjen. Den kanskje mest overraskende utviklingen fant sted etter en tale av Stalin i november 1941. I talen manet han fram den

russiske patriotismen ved å gjenopplive historien, og for første gang siden revolusjonen kunne kunstnerne benytte store russiske

helter fra tidligere tider i sitt arbeid. Heltene fra Tsarens keiserlige hær figurerte i bakgrunnen på plakatene til Den Røde Hær, og

snart var fedrelandsarven knyttet sammen med forsvaret av det kommunistiske Sovjetunionen.

128

EEN HEMEUKNI3EEPEM!

yHMHTOHHTb rMTJIEPDHCHyK] APMMHJ-MOHdHO HflDJlfflHO. En gjennomboret tiger med hakekorset illustrerer slagordet: «Drep det tyske udyret. Knus Hitlers hær.»

129

SATIRISKE SALVER MOT HITLER De mest populære krigsplakatene i Russland var de grove karikaturene signert «Kukryniksy». Dette var en sammensetning av forbok­ stavene i navnene til de fire kunstnerne Kuprianov, Krylov og Nikolai Sokolov, som fikk Stalin-prisen i 1942 for beste politiske satire. Hitler var yndlingsmotivet, og på teg­ ningene var Føreren ikke så mye en farlig og brutal fiende som en tåpelig idiot. Humoren var grovkornet, og nazi-soldatene ble fremstilt som hyener og lusete slasker. Hitlers generaler bygget karrierene sine på skjelettene til sine egne soldater, mens sovjetrusserne utmanøv­ rerte fienden hver eneste gang.

De sterke hendene til en russisk soldat bruker knipetang på Hitlers klør. Inspirasjonen til denne Kukryniksy-tegningen var den mislykte tyske knipetangsmanøvren mot Moskva i 1941.

En russer slår tilbake en Napoleon-aktig Hitler med geværkolben, mens hans historiske likemann slår tilbake den franske keiseren i 1812. Teksten lyder: «Napoleon ble beseiret. Det samme blir den innbilske Hitler.»

130

«Hva skal vi gjøre?» spør generalen som er kommet tilbake fra Russland. På hodet svarer Hitler: «Gi meg en sjanse til å samle tankene.»

131

NYTT MOT HENTES FRA RUSSLANDS HISTORIE Plakatkunstnerne kombinerte ofte temaer og skikkelser fra Tsar-tiden med kommunisttidens. Av og til fremsto noen underlige sammensetninger, som på plakaten nedenfor. Den vekker ikke bare til live partisangeneralen V. I. Sjapajev, som ledet kommunistiske solda­ ter mot Tsarens styrker, men også Aleksander Suvorov, en general, feltmarskalk og prins fra det 18. århundre. Suvorov jagde Napoleons hær på flukt i Italia, og tjenestegjorde under Katarina den Store og hennes sønn, Tsar Paul den 1.

«Fremover! Vestover!» er appellen på denne plakaten. Marinegastene var viktige i plakatkunsten, fordi mytteriene på Tsarens skip ga støtet til bolsjevik-revolusjonen i 1917.

BHEPEA! U 3JUUA!

Kommunismens røde stjerne på soldathjelmene går sammen med en oppfordring til «Suvorovs sønnesønner, Sjapajevs barn». De to var sovjetiske helter.

132

ROA 3HAMEHEM AEHMHA -BPIEDEA K nOSEAE!

HEROISKE KVINNER PÅ HJEMMEFRONTEN

En alvorlig bondekvinne holder maskinpistolen i en hånd og en korn bunt i den andre. «Soldat, svar fedrelandet med seier,» er teksten.

Plakatene anerkjente kvinnene fullt ut for deres bidrag til kampen. Før Hitler gikk inn i Sovjetunionen i 1940, var den samlede ar­ beidsstokken på over 31 millioner. I november 1941, da de fleste menn var mobilisert, var tallet sunket til 19,8 millioner. Nå måtte kvinnene tette hullene. Ved utgangen av krigen var 51 prosent av arbeiderne oi indu­ strien kvinner.

BDMH.OTBETb POflHHE Fl 134

En russisk kvinne kjører skurtreskeren under kornhøsten. Plakaten er en oppfordring til arbeiderne i landbruket: «Mer brød til fronten og baktroppen. Driv innhøsting til siste korn.»

o

o

135

Mens de tapte slag etter slag, begynte russerne å lure på hvordan

Storbritannia og De Forente Stater kunne bidra til å lette presset. Det som trengtes - og trengtes øyeblikkelig - var våpen og forsyninger som gjorde Den Røde Hær i stand til å fortsette

kampen. Men hittil hadde Storbritannia og USA gjort lite annet enn å fore sovjetrusserne med fagre ord og løfter. Statsminister Winston Churchill var helt fra begynnelsen opp­ merksom på behovet for å støtte Sovjetunionen. Også før inva­

sjonen hadde Churchill forstått at et tysk angrep på Sovjet­

unionen ville være til britenes fordel. Han visste at dersom rus­ serne kunne holde stand i mer enn et par uker, så ville presset på Storbritannia lette betydelig. Men skulle Russland holde ut,

trengte landet hjelp. Dette var en sjanse som ikke måtte tapes. Men i hvilken form skulle støtten gis, hvor mye skulle de få og hvordan skulle den leveres? Like før invasjonen hadde han fortalt

sine middagsgjester på landstedet Chequers at angrepet var nær

forestående, og at Storbritannia og De Forente Stater i fellesskap

måtte gjøre alt de kunne for å hjelpe Sovjetunionen med mot­ standen. Senere spurte John Colville, hans privatsekretær, hvor­

dan han som innbitt anti-kommunist kunne få seg til å hjelpe

Sovjetunionen.

Det var et saklig spørsmål. Som britisk krigsminister under den russiske revolusjonen hadde Churchill vært kompromissløs i sin

støtte til de hviterussiske armeene og en lidenskapelig motstander av bolsjevismen, som han beskrev som «motbydelig idioti» og en «epidemisk infeksjon». Det russiske angrepet på Finland vinteren

1939-40 hadde ikke gjort hans avsky for kommunistene mindre.

Churchill forsvarer djevelen

Statsministerens svar til Colville var utvetydig. «Jeg har bare ett

Gårsdagens fiende, dagens venn

formål,» sa han, «og det er å ødelegge Hitler, noe som vil gjøre livet

De allierte ser mørkt på Russlands sjanser

mitt betydelig enklere. Dersom Hitler invaderte helvete, ville jeg i

Vestlige kommunister gjør helomvending

det minste omtale djevelen i fordelaktige vendinger i Underhu­

En arv av mistanke

set.»

Rop om hjelp fra Moskva

Da nyheten om det tyske angrepet på Russland nådde

Stalin skriver handleliste

Chequers morgenen etter, forberedte Churchill seg omgående på

De allierte lover støtte

en reaksjon som skulle kringkastes av BBC. «Jeg hadde ikke den

En felles britisk-sovjetisk operasjon i Iran

ringeste tvil,» erindret han senere, «om hvor vår plikt og vår

Sovjetiske krav om en andre front

politikk måtte ligge.» Millioner av mennesker i Storbritannia og

Churchill blir sint

USA hørte talen han holdt den kvelden, en tale som gjorde

Et løfte om hjelp som gjorde Stalin blid

Churchills oppfatninger til offisiell britisk politikk.

«Ingen har vært en mer konsekvent motstander av kommunis-

REAKSJON I VEST

men de siste 25 årene enn jeg,» erklærte han. «Jeg vil ikke fornekte

Russland betød at britene måtte gjøre store ofre på en tid, da de

ett eneste ord jeg har sagt om den. Men alt dette blekner mot det

ikke kunne unngå å undres hvor snart de igjen ville bli hovedmål

som nå kommer til syne.» Angrepet på Sovjetunionen, erklærte

for Hitler.

han, var bare et forspill til et invasjonsforsøk mot de britiske øyer

I tillegg til dette var transporten et problem. Mens de tyske

og en undertvingning av den vestlige halvkule. «Russernes fare er

styrkene i Sovjetunionen kunne forsynes med fly, tog og bil fra

derfor vår fare, og De Forente Staters fare.»

europeiske baser, måtte forsyninger fra Storbritannia og Amerika

Storbritannia, sa Churchill, hadde kun ett mål. «Intet kan få oss

sendes til Russland over den lange Stillehavs-ruten til Vladivostok

fra dette - intet. Vi vil aldri underhandle, vi vil aldri forhandle med

og over Nord-Atlanteren til Murmansk og Arkangelsk. Dessuten

Hitler eller noen av banden hans. Vi skal bekjempe ham på land,

var det altfor få skip, fordi krigen i Atlanterhavet tok stadig flere

vi skal bekjempe ham på sjøen, vi skal bekjempe ham i luften,

britiske handelsskip og marinefartøyer.

inntil vi med Guds hjelp har befridd jorden for hans skygge og

En direkte, militær intervensjon på kontinentet for å lette noe

befridd jordens folk fra hans åk. Ethvert menneske eller land som

av presset på Den Røde Hær ville by på enda større problemer. De

kjemper mot nazismen vil få vår støtte.»

britiske styrkene var bundet på hjemmefronten, i de vestlige

President Roosevelts reaksjon på angrepet var, om ikke så

ørkenområder og i Midt-Østen, og forberedte seg på å forsvare

velformulert, så like positiv. Dagen etter at Churchill hadde talt,

Malaysia-området. En ilandstigning på franskekysten ville bety et

kom fungerende utenriksminister Sumner Welles sammen med

møte med minst fire ganger så mange divisjoner som britene

Roosevelt. Møtet resulterte i en kunngjøring som var et ekko av

hadde håp om å mønstre. Foruten en overlegenhet til sjøs og i

Churchills: «Ethvert forsvar mot Hitler, enhver samling av styrkene

luften, ville dette, ifølge Churchill, kreve «en kjempemessig

som er imot Hitler, uansett hvorfra de måtte komme, vil påskynde

armada av spesialkonstruerte landgangsfartøyer» som ennå bare

det endelige fall for de nåværende tyske ledere, og vil dermed

befant seg på beddingen.

bidra til vårt eget forsvar og sikkerhet.»

Selv om de nødvendige troppestyrker og forsyninger til en slik

Men kunngjøringer om en vennligsinnet politikk overfor

militæroperasjon hadde vært tilgjengelige, var opinionen i

Sovjetunionen, og det å gjennomføre en slik politikk, var to

Storbritannia og USA ennå ikke tilstrekkelig moden for en storstilt

forskjellige ting. Uansett hvor mye statslederne i Storbritannia og

hjelp til Sovjetunionen. Stalins brutale utrenskninger og den

USA måtte hilse den russiske krigsdeltagelsen velkommen, var Stalins plutselige rolleforandring til en alliert en blandet velsig­

tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939 hadde sådd mistillit nok til å forstyrre forbindelsene mellom de vestlige demokratier

nelse.

og Sovjetunionen for resten av krigen. Under de pragmatiske

Det viktigste spørsmålet nå var hvor lenge Russland kunne gjøre motstand. Ledende militæreksperter både i Storbritannia og

holdningene til Roosevelt og Churchill lå det skarpe skillelinjer i befolkningene.

i USA var overbevist om at russerne ville bli slått ut av krigen i

I USA betraktet konservative og isolasjonistiske krefter krigen

løpet av seks til åtte uker, og at dette ville gi Hitler sjansen til å

mellom Russland og Tyskland som en konflikt mellom to like

sette inn hovedangrepet mot vest. Var det klokt å sende materiell

ondsinnete og foraktelige nasjoner. Senator Bennett Champ

til Russland dersom det bare kom til å falle i hendene på

Clark, demokrat fra Missouri, ga kraftig uttrykk for sitt syn. «Dette

nazistene? Og hvor skulle slike forsyninger komme fra? Mye av det

er et tilfelle av at revolusjonene spiser sine egne,» sa han. «Stalins

utstyret som Stalin ville trenge, eksisterte simpelthen ikke.

hender er like blodige som Hitlers. Jeg synes ikke vi skal hjelpe

Hitlers felttog i vest, nederlaget ved Dunkirk og Slaget om

noen av dem.» Senator Burton K. Wheeler, demokrat fra Montana

Storbritannia - alt dette var ferske hendelser som hadde tæret

og en ledende isolasjonist i Senatet, sa det slik: «Nå kan vi bare

hardt på de britiske ressursene. Først i det aller siste hadde britene

overlate til Joe Stalin og de andre diktatorene å utkjempe det seg

begynt å erstatte tapene med våpen fra egne fabrikker og med militærhjelp fra De Forente Stater. Å sende forsyninger til

lenger: «En kommunistisk seier i verden,» erklærte han, «ville være

imellom.» Ohio's republikanske senator Robert A. Taft gikk enda

137

langt farligere for De Forente Stater enn en fascistisk seier.»

De pro-tyske holdningene til kommunister i USA og Storbri­

stadig sterkere krav om større forsyninger.

Forståelig nok var det offisielle Storbritannia harmfullt over

tannia inntil angrepet på Sovjetunionen hadde ikke oppmuntret

russernes holdning både før og etter invasjonen. Slik Churchill så

til mye sympati for russernes sak. Helt siden undertegningen av

det, hadde «den sovjetiske regjering og den kommunistiske

ikke-angrepspakten hadde de Moskva-dominerte kommunistbe­

maskinen» helt fram til øyeblikket da Hitler gikk til angrep, «vist en

vegelsene i begge land gjort alt de maktet for å sinke

total mangel på interesse for skjebnen til vestmaktene, selv om

krigsanstrengelsene mot tyskerne, alt fra å forstyrre fabrikkpro-

dette innebar ødeleggelsen av den andre fronten som de snart

duksjonen til å oppmuntre soldatene til flukt.

skulle rope etter». Helt til Hitlers angrep hadde de sett på de

Nå ble de overrumplet av begivenhetene og gjorde en rask

alliertes vanskeligheter «med iskald fatning». Mens de tyske

helomvending. Robert Sherwood, som var dramatiker og forfatter

armeene rykket fram i Vest-Europa fortsatte sovjetrusserne å

av Roosevelts taler, var tilstede på et «Fight for Freedom»-møte i

sende økonomisk hjelp til Tyskland og med å propagandere mot

New York den dagen invasjonen fant sted. På vei inn til møtet

Storbritannia og Amerika. Det skulle sjeldent mot og statsmanns­

måtte han passere kommunistiske demonstranter, som viftet

kunst til - basert på en sunn egeninteresse - for at demokratiene

med plakater der han og hans likesinnete ble fordømt som

skulle kunne hjelpe gårsdagens fiende.

redskaper for Storbritannia og finansfyrstene i Wall Street. Da han

forlot kjempemøtet halvannen time senere var protestantene

Mot denne bakgrunnen av krysspress, gjensidig mistillit og tvil om

borte. Kommunistene hadde fordøyd nyheten om det tyske

russernes militære evne forsøkte Storbritannia og USA å bestem­

angrepet, trukket demonstrantene tilbake og avblåst en planlagt

me hvordan de best kunne støtte Sovjetunionen. Churchill hadde

fredsmarsj til Washington. Neste dag ble den kommunistiske

allerede den 23 juni bedt sine militære sjefer vurdere et

avisen Daily Worker, som var anti-britisk, anti-intervensjonistisk

avledningsangrep på franskekysten, slik at tyskerne ble nødt til å

og anti-Roosevelt, plutselig pro-britisk, intervensjonistisk og pro-

omdirigere endel av sine massive styrker fra østfronten. Men

Roosevelt.

sjefene for de britiske våpengrenene og etterretningstjenesten

Kommunistene i Storbritannia var ikke like snare med sin

gikk blankt imot. Churchill selv ville nødig virke som om han

helomvending. De delte fortsatt ut pamfletter med angrep mot

forhastet seg. Han kunne vanskelig sette igang et større

Churchill og hans «imperialistiske krig» da invasjonen fant sted.

foretagende, med tap av britiske liv uten at noe ble oppnådd.

Men snart fant de dystre forbindelser mellom invasjonen og

Mens debatten fortsatte, trengte de tyske panserstyrkene

fallskjerm-landingen til Hitlers stedfortreder Rudolf Hess i Skott­

stadig dypere inn på russisk territorium. Mot slutten av juni ba

land måneden i forveien, og til Hess' fåfengte forsøk på å inngå en

den sovjetiske London-ambassadøren Ivan M. Maisky forsynings-

separatfred med Storbritannia. Kommunistene betraktet det

minister Lord Beaverbrook og utenriksminister Anthony Eden om

tyske angrepet som en «fortsettelse av de hemmelige trekk som er

å opprette en andre front for å tvinge tyskerne til å dele styrkene

gjort bak kulissene under oppdraget til Hess», og advarte folket

sine i to separate hovedavsnitt. Anmodningen ble avslått.

mot «den reaksjonære overklassen, som med alle midler forsøker

Churchill var grepet av russernes skjebne og ville gjerne finne

å nå fram til en forståelse med Hitlen>. Det var ikke før den 25 juni,

en måte å støtte dem på. Han foreslo at britene skulle sende en

tre dager etter invasjonen, at de britiske kommunistene ble klar

militærgruppe til Moskva for å vurdere situasjonen og koordinere

over realitetene og kunngjorde at de ville støtte regjeringen i

de britiske og russiske krigsanstrengelsene. Russerne ble til

krigsanstrengelsene. Partiaktivistene oppga forsøkene på å sabo­

gjengjeld invitert til å . sende en egen delegasjon til London.

tere produksjonen i fabrikkene, og begynte i stedet å oppfordre til

Sovjetlederne gikk med på denne utvekslingen.

en andre front - et britisk angrep på det europeiske fastlandet for

General Noel Mason-MacFarlane, en fremtredende ekspert på

å lette presset på Russland. Dette var en oppfordring som Stalin

tysk taktikk, ble utpekt som leder for den britiske delegasjonen.

skulle gjenta til stadighet i månedene fremover, sammen med

Sammen med den britiske ambassadøren Sir Stafford Cripps

Harry Hopkins (til venstre), et halvt hode høyere enn verten, under besøket hos Stalin i juli 1941 som Roosevelts spesielle utsending. Hopkins skulle vurdere russernes situasjon, og tilbragte åtte timer i samtaler med den sovjetiske, lederen. «Stalin snakket hurtig russisk til meg, overså tolken, og så meg rett inn i øynene som om jeg forsto hvert ord han sa,» rapporterte Hopkins.

138

ankom han til Moskva 27 juni. Utenriksminister Vjasjeslav

vurdere støtten på. Men det virket som russerne var mistenk­

Molotov innkalte straks Cripps, og forlangte å få vite nøyaktig

somme overfor britenes motiver, og de var lite villige til å gi opp­

omfang av hjelpen britene kunne tenke seg å gi. Var britene for

lysninger om hva som skjedde på fronten. Cripps fikk inntrykk av

eksempel villige til å undertegne en politisk såvel som en militær

at Sjukov - som ikke viste tegn til interesse for Storbritannias egen

avtale? Chripps mente det var for tidlig å drøfte en politisk

skjebne - var «ute etter alt han kunne få, pg uten noe å prute med

avtale, og pekte på at det eneste som for tiden bandt de to

kom vi ikke til å oppnå noe».

nasjonene sammen var et felles hat til Hitler og at det nye

30 juni rettet Molotov en direkte appell til Cripps om en andre

forholdet deres ikke var mer enn fem dager gammelt. Det ville

front. Cripps avslo høflig. Men forsøk ble gjort på å tilfredsstille

være å foretrekke, sa han, at de ventet med «å forsøke å fastsette

russerne. 12 juli undertegnet Cripps og Mason-MacFarlane en

de politiske forbindelser i form av en skriftlig avtale» til de hadde

britisk-sovjetisk pakt, som blant annet bandt de to nasjonene til

lært å stole på hverandre.

«å gi hverandre assistanse og støtte av alle slag i den pågående

Men hva så med militær støtte?, spurte Molotov. Det, repliserte Cripps, var et spørsmål som måtte tas opp med militærdelegasjonen.

krigen mot Hitler-Tyskland». Fra britisk synspunkt sett var pakten bevis nok for Storbritan­ nias ærlige hensikter. Men russerne var fortsatt mistenksomme. I

Neste dag oppsøkte Cripps og Mason-MacFarlane den sov­

forhandlingsmøtene om militære saker ble Mason-MacFarlane

jetiske forsvarsministeren, marskalk Semjon K. Timosjenko og

kjølig, men høflig behandlet. Russerne ga lite informasjon fra seg

marskalk Georgij K. Sjukov, stabssjefen for Den Røde Hær.

om krigen som var bryet verdt å rapportere hjem til London, og

Mason-MacFarlane ønsket informasjon om den russiske militær-

klagde ustanselig over at britene ikke gjorde noe for å hjelpe dem.

situasjonen for å kunne gi de britiske stabssjefene et grunnlag å

19 juli fikk Churchill det første direkte svar fra Stalin på flere

noter han hadde sendt. Stalin krevde selv en andre front. Dagen

etter telegraferte Churchill til den sovjetiske lederen, og fortalte at en britisk landgang i Frankrike var nøye overveid, men forkastet

som umulig. Tyskerne sto fortsatt med 40 divisjoner i Frankrike, og hele franskekysten struttet av kanoner, piggtråd, bunkers og miner. «Å forsøke en ilandstigning ville være ensbetydende med

et blodig tilbakeslag,» sa Churchill. «Alt ville være slutt før tyskerne fikk flyttet en eneste enhet fra fronten i øst.» Sannheten var at Churchill kunne lite gjøre for å tilfredsstille

Stalin eller hjelpe russerne. Som en avledningsmanøver hadde

han allerede økt tallet på fly som fløy natt-tokter mot Tyskland fra 200 til 250. De militære sjefene var endog motvillige da han foreslo en å sende en mindre britisk flåtestyrke til de arktiske far­

vann, for å kjempe sammen med den sovjetiske marinen der.

Likevel kunne ikke Storbritannia la et folk i stikken, som med

Churchills ord «hadde bevist at de var verdt å støtte». I den siste uken av juli, da Russland hadde kjempet i over en måned, informerte Churchill Stalin om at han ville sende Sovjetunionen

vitale forsyninger som tinn, gummi, ull, bly og 200 amerikanske

Tomahawk-jagerfly. «Dette til tross for at våre flyressurser blir

139

betydelig forverret,» som han understreket overfor den sovjetiske

beskjeder til Stalin. Den ene var fra Roosevelt og uttrykte «den

lederen. Leveransen skulle også omfatte to til tre millioner par

store beundring som alle i De Forente Stater føler for heltemotet

militærstøvler til Den Røde Hær.

som det russiske folket har utvist», og inneholdt også anmodning

Den utilstrekkelige britiske hjelpen var like pinlig for Churchill

om en nøyaktig beskrivelse av Russlands mest akutte behov. Det

som den var skuffende for Stalin, men dette var alt som kunne

andre var fra Churchill. «Fortell ham,» sa Churchill, «at Storbritan­

gjøres tilgjengelig i øyeblikket.

nia har kun én ambisjon, kun ett ønske - å knuse Hitler. Fortell

ham at han kan stole på oss.»

På den andre siden av Atlanterhavet begynte De Forente Stater

Hopkins hadde to lange samtaler med Stalin, og hver av dem

også å bli klar over at noe måtte gjøres. 8 juli hadde den

varte i fire timer. Som mange andre vestlige ledere, ble han impo­

sovjetiske ambassadøren i Washington, Konstantin A. Ouman-

nert både av Stalins mektige personlighet og av hans fysiske frem­

skij, levert en handleliste til fungerende utenriksminister Welles,

toning. «Ingen mann kan glemme bildet av den russiske diktator,»

som omfattet våpen og utstyr til en verdi av nesten to milliarder

skrev Hopkins senere, «- en streng, robust, besluttsom skikkelse i

dollar, deriblant 3000 jagerfly, 3000 bombefly, 20 000 luftvern­

støvler som skinte som speil, med tykke, side bukser og en vel-

kanoner, samt store mengder industriutstyr, flybensin, smøreolje

sittende skjorte. Han bar ingen distinksjoner, hverken sivile eller

og råvarer.

militære. Han var tettbygd, og lignet enhver fotballtreners drøm

Den amerikanske krigsproduksjonen var ennå ikke satt i

av en dribler. Hendene var store, og like harde som hjernen.»

høygir, og den sovjetiske innkjøpslisten var klart urealistisk.

Med uventet oppriktighet summerte Stalin opp den militære

Oumanskij fikk forsikringer om at anmodningen hans ville få høy

situasjonen for Hopkins. Han følte, sa han, at tyskerne hadde

prioritet og en forsvarlig behandling, men privat innrømmet

undervurdert russernes styrke og at de manglet tropper nok til å

Welles at industriproduksjonen bare tillot «meget beskjedne

gjennomføre en vellykket offensiv og samtidig sikre sine lange

leveranser til Russland over det neste året».

forsyningslinjer. Han avslørte at Den Røde Hær allerede møtte

Leveransene var virkelig beskjedne. Mangel, byråkratisk som­ mel og interdepartemental krangel skapte forsinkelser som sto i

nye tyske divisjoner ved fronten, til tross for at krigen bare hadde pågått i seks uker.

sterk kontrast til den raske utviklingen på den russiske fronten. I

Dette måtte bety at kampene krevde store tyske tap, og at

slutten av juli var det ikke utskipet varer for mer enn sju millioner

forsterkninger var påkrevd. Med et skjevt blikk la han til at

dollar, og man ventet ikke å få avsted mer enn 29 millioner dollar i

tyskerne allerede hadde funnet ut «at det å flytte mekaniserte

varer innen oktober.

styrker gjennom Russland er svært forskjellig fra det å flytte dem

I juli var situasjonen blitt så desperat at Harry Hopkins, som var

over boulevardene i Belgia og Frankrike».

på besøk i London som Roosevelts personlige representant,

Men Stalin bagatelliserte ikke truselen mot Sovjetunionen. De

besluttet at noe måtte gjøres, og det snart, for å overbevise

tyske styrkene var velorganiserte og velutstyrt, med store reserver

russerne om at amerikanerne mente alvor med sine langsiktige

av mat, soldater, drivstoff og andre forsyninger. Han var likevel

forsyninger. Det var også av største betydning å få et nøyaktig

sikker på at om russerne måtte gi fra seg mer land, så ville de

bilde av forholdene og utsiktene på fronten, fordi alle britiske og

likevel klare å holde Moskva, Leningrad og Kiev til vinteren kom.

amerikanske leveranser måtte bygge på anslag over hvor lenge

Da ville været stanse den tyske fremrykningen.

Sovjetunionen kunne holde stand. Mason-MacFarlane hadde

Den sovjetiske lederen var oppriktig i sine vurderinger av

fått lite informasjon, en uformell personlig henvendelse til Stalin

fremtidsutsiktene. Han mente at krigens gang i Russland var

ville kanskje gi bedre resultat. Hopkins ba Roosevelt om tillatelse

avhengig av forsyningene til Den Røde Hær våren 1942, når

til å reise til Moskva.

kampene ganske sikkert ville bli mer intense. Flere ganger i løpet

Presidenten gikk med på dette, og den aldrende og sykelige

av samtalen understreket han for Hopkins de kritiske manglene

Hopkins reiste til Moskva 27 juli. Med seg hadde han to personlige

Alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA ga. støtet til en rekke karikaturtegninger i de fire landene som var direkte berørt. I dette utvalget feirer en britisk tegning alliansen med et vennlig håndtrykk, en tysk kommentar viser Stalin som den russiske bjørn og Churchill som den britiske løve, en russisk tegning viser'et Europa i lenker som skal frigjøres av sverdene til USA, Storbritannia og Russland og har teksten «Europa skal bli fritt», mens det amerikanske bidraget viser Storbritannia og De Forente Stater som uventet får selskap av en ny sengekamerat.

140

Great Britain

Russia

United States

141

som plaget hæren. Og han noterte en våpen liste på et lite

2 august ga den amerikanske administrasjonen offisiell beskjed

papirstykke, som Hopkins skulle vise Roosevelt. Han trengte lette

til de sovjetiske myndighetene gjennom Oumanskij om at «De

og middels luftvernkanoner, maskingevær, rifler, aluminium til

Forente Staters regjering har besluttet å gi all mulig økonomisk

flyindustrien og høyoktan flybensin.

støtte, med det formål å styrke Sovjetunionen i sin kamp mot den

Den amerikanske ambassadøren i Moskva, Laurence A.

væpnede aggresjonen».

Steinhardt, sendte en foreløpig, telegrafisk rapport om samtalene

I mellomtiden var Hopkins reist fra Moskva. Med seg hadde

til Washington. 1 august tok Roosevelt støttespørsmålet i sin fulle

han 90 sider notater om russernes behov og utsikter, og en

bredde opp på et regjeringsmøte. Mens han raste over den

overbevisning om at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen med

administrative forvirringen og det byråkratiske sommelet som

det første. Reisemålet hans var det britiske slagskipet Prince of

hadde forsinket leveransene til Russland, pekte han på at USA

Wales. Skipet lå for anker ved den britiske marinebasen Scapa

hadde utrettet minimalt hittil for å levere de nødvendige våpen

Flow, og forberedte seg på en tur til Newfoundland og et

og forsyninger. Finansminister Henry Morgenthau noterte at

betydningsfullt møte mellom den amerikanske presidenten og

presidenten «kjørte i vei på en måte vi aldri hadde sett før. Han var

den britiske statsministeren.

rasende. Han sa at han ikke ville høre om hva som var i ordre,

På flyturen mellom Arkangelsk og Scapa Flow fløy Hopkins i

men at han ville høre hva som var på vannet». En management-

kraftig motvind i 24 timer og ble beskutt av en uidentifisert

ekspert, Wayne Coy, ble utnevnt som leder for det russiske

jager utenfor den sovjetiske nordkysten. Hoplins led av kreft

hjelpeprogrammet. «Sett igang som en veps under sadelen, og få

i ung alder, og hadde fått fjernet en stor del av magen. Han hadde

tingene unna,» sa presidenten til ham.

vanligvis med seg en koffert med livsviktige medisiner.

142

På en eller annen måte var imidlertid kofferten blitt gjenglemt i

nabolandet Irak var den pro-tyske regjeringen nylig tvunget til å

Moskva, og innen han rakk fram til den britiske marinebasen var

gå av, og en rekke fremtredende britisk-fiendtlige arabere hadde

han blitt alvorlig syk. Etter at han var satt ombord i Prince of

søkt tilflukt i Iran. Flere hundre tyske agenter var angivelig også i

Wales, spiste han middag og falt så sammen i admiralens lugar,

virksomhet i Iran, og samarbeidet med de mektige stammene for

omtåket av sterke medisiner.

å sette dem opp mot britene. Den sterke britiske innflytelsen i

Tre dager senere kom Churchill ombord, og skipet seilte til

landet hadde lenge vært en irritasjonskilde.

Atlanterhavserklæringens møte i Placentia Bay på Newfoundland,

Churchill var bekymret for at økt tysk innflytelse kunne true de

hvor statsministeren og presidenten møttes ansikt til ansikt for

viktige oljefeltene og raffineriet i Abadan ved Den persiske Gulf,

første gang under krigen.

som ble administrert av britene. Han var også opptatt av å

Like etter at det fire dager lange møtet var begynt, fikk

beskytte den trans-iranske jernbaneforbindelsen mellom havne­

Roosevelt en førstehånds-orientering av Hopkins om samtalene

byen Abadan og byen Julfa på den sovjetiske grensen. Den kunne

med Stalin. Senere ga han de britiske og amerikanske stabene en

bli en hurtig forsyningsrute til Russland, uten faremomentene ved

orientering om den alvorlige, men langt fra håpløse militære

den nordlige skipsruten som gikk gjennom farvann med tyske

situasjonen i Russland. Inspirert av det de hørte, ble de to lederne

ubåter. Sterke anmodninger om å utvise de tyske agentene ble

enige om å få istand en konferanse med russerne snarest mulig,

sendt til Sjahen. Han svarte den 21 august at en slik handling ikke

vurdere landets behov nøye og finne den mest praktiske måten å

ville være i overensstemmelse med landets høytralitet.

løse problemene på.

Storbritannia og Sovjetunionen fant nå ut at de ikke hadde noe annet valg enn å invadere Iran. Styrkene som trengtes var for

Ironisk nok bidro Atlanterhavserklæringens møte til en forverring

hånden. En britisk-indisk divisjon var stasjonert i nærheten av

i forholdet til Russland. Offisielt hilste Sovjetunionen møtets er­

Abadan, og andre britiske styrker, noen med stridsvogner, befant

klæring velkommen. Erklæringen understreket Storbritannia og

seg i Irak på Irans vestlige grense. Russiske soldater var stasjonert i

USA's faste forpliktelse til å «bryte ned det nazistiske tyranni» og

det sovjetiske Aserbaidsjan ved grensen i nord.

til «å forsvare rettighetene til alle folk som selv velger den

Tidlig på morgenen 25 august oppsøkte de britiske og

regjeringen de ønsker å leve under». Men uoffisielt var sovjetrus­

sovjetiske ambassadørene i Teheran den iranske statsminister Ali

serne forbitret over at erklæringen ikke inneholdt noen referanse

Khan Mansur, for å fortelle at styrkene deres sto klar til å okkupere

til Sovjetunionen. De var også fornærmet over at Roosevelt og

landet hans. Irans sikkerhet var truet, sa de, av de tyske agentenes

Churchill, uten å konsultere dem, hadde sett seg i stand til å be­

nærvær. Samme morgen landet en britisk infanteribrigade i

skrive i Atlanterhavserklæringen hvordan de mente etterkrigs­

Abadan og beslagla det livsviktige raffineriet der. Britene rykket så

tidens verden burde se ut. Videre virket det underlig på russerne

fram mot Teheran. På veien møtte de endel motstand, særlig ved

at amerikaneren og engelskmannen hadde tid til å gjøre lange

de trange fjellpassene, men motstanden var ikke nok til å stanse

sjøreiser mens fienden herjet Den Røde Hær. Aktivt militært

dem. Sovjetrusserne kom inn i landet fra nord og sluttet seg til

samarbeid fra både USA og Storbritannia ville vært langt mer

britene. Før tre dager var gått, hadde de iranske styrkene overgitt

passende.

Storbritannia hadde faktisk allerede tatt de første skritt for å

seg. Churchill forklarte operasjonen med at «Storbritannia og

bidra med et slikt samarbeid. Det dreide seg om det som skulle bli

Sovjetunionen kjempet for sine liv». Og han siterte det latinske

en viktig, men ofte glemt episode fra krigen: den britisk-sovjetiske

ordtaket «Inter Arma silent leges» -1 krig tier loven. Raffineriet og

invasjon av Russlands nabo i sør - Iran.

oljefeltene var sikret, de tyske agentene var arrestert, og

Det syntes å være god grunn til å bringe dette landet under

jernbaneforbindelsen var gjort tilgjengelig for transport til

alliert kontroll. Irans hersker og grunnlegger av Pahlavi-dynastiet,

Sovjetunionen. Før krigens slutt rullet ca. fem millioner tonn

Reza Sjah Pahlavi Kabir, ble mistenkt for å ha tyske sympatier. I

krigsutstyr nordover langs dette sporet.

Flygere i Royal Air Force filmes av takknemlige russere. Flygerne var del av en skvadron som ble sendt til Nord-Russland for å avverge et tysk angrep fra Norge og Finland. Britene lærte russiske piloter å fly sine Hurricane-jagere, og etterpå ble flyene gitt til russerne.

143

I betraktning av den vellykkede, felles britisk-sovjetiske operasjo­

gen om en øyeblikkelig andre front.

nen virket Churchill overrasket da Maisky igjen oppsøkte Eden i

Churchill sendte et telegram til Stalin samme kveld, med løfte

slutten av august, for å drøfte «faren for økende mistro mellom

om regelmessige forsendelser av fly, tanks, gummi, aluminium og

våre to land». Han viste til at landet hans hadde tapt 700 000

tøyer, men han understrekte påny at «operasjoner som bare fører

menneskeliv de siste to månedene, og at Sovjetunionen - det

til kostbare nederlag, uansett hvor velmente de er, hjelper ingen

felles foretagendet i Iran medregnet - ennå ikke hadde mot­

andre enn Hitler».

tatt den støtte som landet trengte mest, nemlig en landgang i

Fra Moskva sendte Cripps nå telegram til Churchill, der han ga

Frankrike. Eden minnet ham om at Storbritannia kjempet krigen

uttrykk for at Stalins note var «en helt oppriktig beskrivelse av

alene i ett år, ble tvunget til å konsentrere seg om å overleve og

situasjonen». Samtidig innrømmet han at han var sjokkert over at

ikke lenger var i stand til å gi seg i kast med nye vågestykker.

Storbritannia ennå ikke hadde åpnet noen ny front. «Dersom vi

4 september gikk Maisky direkte til Churchill med en beskjed

ikke nå i siste minutt gjør overmenneskelige anstrengelser,» sa

fra Stalin. Den sovjetiske lederen hadde ignorert Edens svar til

han, «vil vi miste hele verdien av enhver russisk front, i det minste

Maisky, og ba nok en gang om en andre front. Stalin var glad, het

for lengre tid og muligens for godt.»

det i noten, for den vellykkede operasjonen i Iran. «Men Persia er

Churchills svar til Cripps var summarisk når det gjaldt punktet

bare en episode. Krigen vil selvfølgelig ikke bli avgjort i Persia.»

om overmenneskelige anstrengelser: «De mener antagelig en

Den Røde Hær hadde lidd store tap den siste uken, og den eneste

anstrengelse som overgår både tid, rom og geografien. Dessverre

løsningen på den alvorlige situasjonen på den russiske krigsfron-

er vi nektet slike attributter.» Han gjorde det klart at han var

ten var en ny front, som kunne trekke mellom 30 og 40 tyske

sympatisk innstilt til de sovjetiske kravene og Cripps forsøk på å

divisjoner vekk fra øst. I tillegg trengte Stalin «minimum fire

hjelpe russerne, men han gjentok at «ingenting som vi kan gjøre

hundre fly og fem hundre tanks i måneden». Stalin var klar over at

eller kunne ha gjort, kan innvirke på den fryktelige kampen som

denne meddelelsen ville tynge Churchill, men hva skulle han

raser på den russiske front».

gjøre under de rådende omstendigheter? Russland sto overfor en

Presset på Churchill økte for å handle på Sovjetunionens

«dødelig plage» og kunne bli slått uten den nødvendige hjelp.

vegne. Avisene antydet at det bare var latskap eller maqglende

Maisky minnet Churchill om at Russland sto alene imot den tyske

besluttsomhet i regjeringskontorene i Whitehall, som hindret en

offensiven i 11 uker. Slaget som nå utviklet seg, sa han,

øyeblikkelig britisk invasjon mot fiendens «symbolske styrker» i

representerte et vendepunkt. Hvordan kunne Storbritannia vinne

Frankrike.

krigen hvis Russland ble slått? Churchill, som ble forbannet over den truende undertonen i

Men de britiske militærekspertene ville fortsatt ikke høre av

Maiskys appell, snakket nå uvanlig direkte til den sovjetiske

det. Churchill fortsatte presset mot stabssjefene for å utforske enhver mulig angrepsvinkel, men han fant at de var like steilt og

ambassadøren, som han hadde kjent i årevis. «Husk,» sa han, «at

overbevisende imot enhver større avledningsmanøver. 6 septem­

for bare fire måneder siden visste ikke vi på denne øya om dere

ber het det i en kortfattet etterretningsrapport: «Vi har undersøkt

ville komme med i krigen på tyskernes side. Vi regnet faktisk dette

større operasjoner til minste detalj, fra Murmansk til Bordeaux.

for ganske sannsynlig, men selv da var vi sikre på å vinne til slutt.

Intet ser ut til å være mulig uten å skape en større katastrofe.» Det

Vi hadde aldri trodd at vår fortsatte eksistens var avhengig av

meste som ekspertene kunne foreslå, var en strå-invasjon av

deres handlinger på noen måte. Uansett hva som skjer, uansett

Cherbourg-halvøya, samt å sette ut nye rykter om en forestående

hva dere gjør, har dere av alle ingen grunn til å komme med

invasjon i Nord-Norge.

bebreidelser mot oss.»

Da Churchill fortsatte i lignende ordelag, utbrøt den skamfulle

Tre-maktskonferansen, som det ble enighet om på Atlanter-

ambassadøren: «Mer ro, vennligst, min kjære „Hr. Churchill!»

havserklæringens møte, kom sammen i Moskva i slutten av

Deretter modererte russeren seg, men han oppga ikke anmodnin­

september. Møtet var avgjørende for Sovjetunionens sjanser til å

144

overleve. Hopkins' helsetilstand var blitt verre, og Roosevelts

tanks i måneden - et land som produserer mer enn 50 000 tonn?»

spesielle utsending i Storbritannia, Averell Harriman, ble utpekt til

Da Harriman forsøkte å forklare hvor lang tid det tok å øke

å erstatte ham ved forhandlingsbordet. Lord Beaverbrook

kapasiteten på den spesielle typen stål, svarte Stalin bryskt: «Det

representerte Storbritannia.

er bare å legge til legeringer.»

De to kom sammen med Stalin tre ganger. De fant ham

Den russiske statsministeren var mindre stri og mistenksom på

humørsyk og uberegnelig. Dette var ingen overraskelse, for

det avsluttende møtet neste kveld. Deltagerne gikk over russer­

Churchill hadde mottatt «mange avvisende og få vennlige ord» i

nes militære behov punkt for punkt. Da møtet var slutt, hadde de

sin lange telegrafiske korrespondanse med den sovjetiske

vestlige representantene garantert å sende Sovjetunionen omlag

lederen. Det virket på ham som om «den sovjetiske regjering

en milliard dollar i forsyninger mellom 30 september 1941 og 30

syntes de gjorde oss en stor tjeneste ved å slåss for sine egne liv i

juni 1942. Dette skulle omfatte 400 fly og 500 tanks hver måned,

sitt eget land». Denne holdningen gjennomsyret konferansen i

1256 luftvernkanoner, 5000 jeeps, jagere og lastebiler, speider-

Moskva.

vogner og piggtråd, medisinske forsyninger og skjellakk, mat og

Under åpningsmøtet ble Beaverbrook og Harriman tatt

råvarer, og 400 000 par militærstøvler i måneden. Denne endelige

hjertelig nok imot av Stalin og gitt en orientering om den militære

overenskomsten fikk den forretningsmessige Stalin til å stråle som

situasjon. Men da de kom sammen igjen neste dag, merket

«sol etter regn», ifølge Beaverbrook.

Beaverbrook seg at Stalin «var meget rastløs, gikk omkring og

Bare 130 000 tonn forsyninger ble sendt til Russland i løpet av

kjederøkte, så ut til å være under en intens belastning». Den

de neste to månedene, og dette var langt fra det som var lovet.

britiske delegaten overrakte Stalin et viktig brev fra Churchill, og

Besværlig byråkrati og de lange, usikre forsyningslinjene forsinket

ventet på at han skulle lese det - men brevet forble uåpnet.

fortsatt leveransene. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i

Under samtalene «rablet den russiske lederen ustanselig talløse

desember 1941, som bragte De Forente Stater inn i krigen, svant

tegninger av ulver på et papir, og fylte ut bakgrunnen etterpå med

forsyningene til Russland hen for en periode. Neste vår tok

en rød blyant». Han avbrøt møtet tre ganger for å telefonere, og

leveransene seg imidlertid kraftig opp igjen. Innen utgangen av

han slo numrene selv. Utsendingene fikk ingen forklaring. På

krigen hadde De Forente Stater sendt forsyninger for mer enn 11

dette tidspunkt angrep tyskerne i retning Moskva, og Beaver­

milliarder dollar til Sovjetunionen. Noe gikk via den nordatlantis­

brook forsto av Stalins oppfarenhet at han hadde fått dårlige

ke ruten til de sovjetiske havnebyene Murmansk og Arkangelsk,

nyheter.

noe gjennom Iran, og noe gikk også over Alaska.

«Den kvelden,» berettet Harriman senere, «var meget vanskelig.

Men vinteren 1941-42 kom den første strømmen av livsvik­

Stalin ga inntrykk av å være sterkt misfornøyd med de tilbud vi

tige varer for sent fram til å hjelpe Den Røde Hær i kampen om

kom med... Det virket som han mente at vi ønsket å se

Leningrad, Moskva og selve Sovjetunionen. Svaret på det tyske

sovjetregimet ødelagt av Hitler, at vi ellers ville ha tilbudt mer

angrepet i disse kritiske dagene ble avgjort av russerne alene: Bruk

hjelp.» En gang snudde han seg mot Harriman og sa: «Hvorfor kan

av egne ressurser på egne slagmarker, og spredt støtte fra de

ikke De Forente Stater gi meg mer enn 1000 tonn armert stål til

vestlige demokratier.

145

ysøft IfSRa >3MS®'

W«t vfl* 4fe^ 1 s w®? vi ^as sk ■« * i.iiwjwefc WM

Entusiastiske arbeidere ved en tanks-fabrikk i London heiser det britiske og sovjetiske flagget og sender en solidarisk hilsen til russerne. Panservognene ble laget for Sovjetunionen.

147

ET PLUTSELIG STEMNINGSSKIFTE «Tverr, knurrende og begjærlig, og inntil nylig uinteressert i om vi kom til å overleve.» Slik beskrev Winston Churchill Storbritannias nye allierte i krigen, Sovjetunionen. Landet var som kjent

Tysklands allierte inntil det tyske angrepet kom. Men Churchill På denne britiske plakaten, som ble offentliggjort like etter det tyske overfallet, blir en britisk konvoi eskortert til havn i Murmansk av russiske fly.

var villig til å la dette være glemt og i stedet tilby Russland «alt

som vi tør unnvære». Likevel vokste tilliten svært langsomt fram.

Etter at den britisk-amerikanske militærdelegasjonen reiste til

Moskva i slutten av september 1941 for å drøfte alliert hjelp til de beleirede russerne, verserte det en historie om en britisk marine­ soldat som ble vist rundt i Moskva av en russer. «Dette,» fortalte

guiden, «er Eden Hotell, tidligere Ribbentrop Hotell. Her er Churchill-gaten, tidligere Hitler-gaten. Her er Beaverbrook jern­

banestasjon, tidligere Goring-stasjonen. Vil du ha en sigarett,

kamerat?» Marinesoldaten svarte: «Takk, kamerat, tidligere kjøter.» Etterhvert som de sovjetiske nederlagene ble stadig flere, ble britenes holdning overfor Sovjetunionen mer medlidende. «Det

er ingen i dette landet som ikke er dypt beveget av det forferde­

lige dramaet som utspiller seg i Russland,» skrev Churchills hustru. Britene var klar over at russernes kamp sørget for å

holde tyske bombefly borte fra Storbritannia, og de viste sin

deltagelse på mange måter. Arbeiderne sluttet entusiastisk opp om regjeringens oppfordring om å la alle tanks og alle deler til

tanks som ble produsert i løpet av en uke, gå til Den Røde Hær. Et frivillig hjelpefond for Russland ble opprettet, og overalt ga folk sine bidrag til innkjøp av medisinske forsyninger. I USA - hvor en gallupundersøkelse i juli 1941 viste at 72

prosent av befolkningen ønsket russisk seier over Tyskland -

gjorde befolkningen hva de kunne for å lette russernes byrde. En fagforening i konfeksjonsindustrien samlet inn penger for å kjøpe røntgenutstyr, mens andre samlet inn penger på gatene. Tusenvis

av mennesker strømmet til støttedemonstrasjoner i New York og andre større byer og ga det de kunne til mat, klær og medisinske forsyninger.

148

Amerikansk funksjonær undersøker sekker med forsyninger som skal til Moskva. USA sendte fire millioner tonn mat til Sovjetunionen i løpet av krigen.

149

MOSCOVi

BEVA s,

OPERA MUS1CAL HUMORESO^r

Skiltet på Coliseum-teateret i London annonserer et nytt musikalsk show, med den russiske ballerina Dela Lipinskaja som stjerne.

150

Den sovjetiske ambassadør Ivan Maisky (ved mikrofonen) åpner en russisk h/elpekampanje. Lenins tidligere bolig i London ble fredet ved anledningen.

London-mannekeng med nytt motepåfunn - skjerf med hammer og sigd.

Det kommer på moten blant britene å lære russisk.

151

En gigantisk «V» henger over podiet under støttedemonstrasjonen i Madison Square Carden. 20000 mennesker var tilstede.

152

Filmstjernene Cary Grant, jean Arthur og Ronald Colman snakker med en russisk militærattasjé i Columbia-studioet i april 1942.

AMERIKA VISER SIN STØTTE Da amerikanerne fikk forståelse for russernes skjebne, skyllet en sympatibølge over landet. Store arrangementer ble holdt for å demon­ strere støtte og reise penger. Et massemøte i Boston trakk 10 000 mennesker, et annet i New York fylte Madison Square Garden (til venstre). Forfatterne i Hollywood produserte manus om Sovjetunionen, systuene laget russiske flagg for filmstudioene, skuespillerne brukte falske russiske skjegg, og folk holdt russiske kostymeball. Klesbutikkene solgte klær i rus­ sisk stil, en kinesisk restaurant ble til et russisk te-hus og Ritz cocktailbar ble omdøpt til «Volga».

Forfatteren Erskine Caldwell skriver manus til en film basert på den tidligere amerikanske ambassadør Joseph E. Davies' bok «Mission to Moscow». Caldwell, som hadde vært i Russland som krigskorrespondent, var en av mange eksperter som ble ansatt for å lage filmer om Sovjetunionen.

153

Amerikanske stuere laster lette bombefly ombord i et handelsskip som skal til Russland over NordAtlanteren. Flyene var blant de 15000 som ble skipet fra USA for å styrke det sovjetiske flyvåpenet. Sammen med flyene ble det sendt 5700 reservemotorer og 4100 propellere.

154

Britiske Mark 11A-tanks var en del av invasjonsstyrken i Iran i august 1941. Styrkene tok kontroll over jernbanen som skulle frakte materiell til Russland. Fire millioner tonn våpen og utstyr til Den Røde Hær ble sendt med tog gjennom Iran.

155

Søtsakene var en gave til Sovjetunionen fra Vesten, og ble delt ut på 24-årsdagen til Den Røde Hær.

157

23 august 1941 forlot generaloberst Heinz Guderian sin 2.

pansergruppe på den russiske front, og fløy tilbake til Tyskland på et sjeldent oppdrag. Panser-sjefen ville oppsøke Hitler og forsøke å overtale ham til å forandre slagplan. Det siste direktivet fra Hitler beordret de tyske styrkene til å

besette hele Ukraina. Armégruppe Senter - styrkene som besatte Smolensk 15 juli og siden ventet på ordren om å fortsette til

Moskva - skulle omdirigeres. En liten del skulle rykke nordover for å delta i beleiringen av Leningrad, mens hele 14 divisjoner skulle sette kursen sørover. Så godt som samtlige tyske generaler ved fronten så på Hitlers

ordre som et feilgrep. De ville fortsette fremrykningen mot Moskva, senteret for Sovjetunionens militære, politiske og

industrielle makt, og knutepunktet for vei- og jernbanenettet. Denne konflikten mellom Hitler og generalene hans om en

målsetning var ikke noe nytt, uenigheten var stor helt fra det russiske felttoget tok til. I juli hadde Hitler nektet Armégruppe Sør å marsjere mot Kiev, hovedstaden for det området han nå ønsket å besette med store styrker. I begynnelsen av august hadde han gitt Leningrad førsteprioritet. Nå hadde han ombestemt seg igjen.

Etter en oppmuntrende start, viste krigen seg nå å bli hardere og mer kostbar i liv og materiell enn noen hadde ventet. I slutten

av august var de tyske tapene kommet opp i 94 000 falne og 346 000 sårede. Men seieren virket fortsatt oppnåelig. De russiske styrkene vaklet etter slaget ved Smolensk. De tyske generalene

mente at denne situasjonen best kunne utnyttes ved å sette kursen direkte for Moskva. En omvei mot sør hadde de ikke råd til mens årets fineste måneder passerte. En slik omvei ville neppe

sette dem istand til å omgruppere og angripe Moskva før kulden Uvelkomne direktiver fra hovedkvarteret

satte inn - og den russiske vinteren var kjent for å være streng.

Forsøk på å få Hitler til å ombestemme seg

Generalene hadde enkelte støttespillere i den tyske overkom­

Hitler overhører generalene

mandoen. Sjefen for hærens generalstab, generaloberst Franz

«Hold ut, og dø om nødvendig»

Halder og hærens øverstkommanderende, feltmarskalk Walter

Den tyske potten: 665 000 fanger

von Brauchitsch, hadde ifølge Halder «tilbragt fem uker med å

En tyfon rettet mot Moskva

argumentere for angrepet mot Moskva». 18 august la de fram en

Panikk i hovedstaden

angrepsplan for Hitler. Planen ble avvist av Føreren. Men Halder

Den uovervinnelige hæren kjører seg fast

nektet å gi opp. Han reiste til hovedkvarteret for Armégruppe

Et pinefullt glimt av tårnene i Kreml

Senter i Novy Borisov ved Minsk, og holdt der et møte som skulle

Tyskerne trekker seg tilbake

bli en siste anstrengelse for å redde Moskva-planen. Til dette møtet innkalte han sjefen for Armégruppe Senter, feltmarskalk

KONFLIKT OM MÅLSETNINGEN

Fedor von Bock, hans nærmeste underordnede i panservåpenet

Guderian senere. «Jeg forsøkte å påvise hvordan en seier i denne

og hæren - feltmarskalk Gunther von Kluge, generaloberst Adolf Strauss, generaloberst Maximilian Freiherr von Weichs, og

avgjørende retningen, og den følgende tilintetgjørelsen av fiendens styrker, ville gjøre erobringen av de ukrainske industri­

selvfølgelig Guderian. Halder spurte de tilstedeværende offiserene

områdene til en lettere oppgave.» Han insisterte på at så snart

hva som kunne gjøres for å få Føreren til å skifte standpunkt.

tyskerne var kommet til kommunikasjonssenteret Moskva, ville

Halder selv mente at en av møtedeltagerne skulle oppsøke Hitler,

det bare være «å forsyne seg med resten».

og legge fram de relevante fakta for ham i egenskap av general fra

fronten. Loddet falt på Guderian.

Guderian avsluttet sitt innlegg med en inntrengende appell om

at «alle andre hensyn, uansett hvor viktige de kan se ut, må

Han var den rette mann for oppdraget. Som prøysser var han

underordnes den ene vitale nødvendigheten» - å erobre Moskva.

oppvokst med en tradisjon som tillot en diskusjon med selve kon­

Hitler hadde lyttet i taushet, men var nå klar med et

gen, om saken var viktig nok. Han hadde gjort Hitlers bekjentskap

lidenskapelig svar. Han sprang bort til et kart på veggen,

allerede i førkrigstiden, da han var tilstede i operaen i Førerens

gestikulerte mot Ukraina, og snakket med høy og inntrengende

selskap. Han var velkjent i overkommandoen som en glitrende

stemme. Han sa at råvarene og landbruket i dette området var av

taktiker, og flere av kollegene i hæren regnet med at han snart

avgjørende betydning for krigen, i likhet med industrien i Donau-

ville bli forfremmet. Det talte også til hans fordel at han var meget

området. Han understrekte at Sovjetunionen måtte fratas alle

velartikulert. Dersom noen skulle klare å få Føreren til å

oljeforsyninger fra Kaukasus, og at tyskerne måtte sikre seg

ombestemme seg, virket Guderian som den mest sannsynlige.

kontroll over Krim-halvøya, som russerne brukte som «hangar­

Guderian var ikke før kommet til reisemålet, før han møtte sin

skip» mot de viktige oljefeltene i Romania. «Mine generaler vet

første hindring. Utenfor de grå betongbygningene i eikeskogen hvor Hitler hadde sitt krigshovedkvarter ble han møtt av Brau-

ingenting om krigens økonomiske aspekter,» ropte Hitler. Matvarer, industri, olje og en åpning lenger mot øst - dette var

chitsch, som hadde utarbeidet Moskva-planen sammen med

Hitlers ambisjoner. Offiserene i felten, som måtte gjennomføre

Halder. Nå virket det som om Brauchitsch hadde mistet motet -

disse erobringene for ham, mente at dette var å sette vognen

noe som ikke var uvanlig i Hitlers omgivelser. Han hilste Guderian

fremfor hesten. Økonomiske betraktninger var akademiske inntil

slik: «Jeg forbyr deg å nevne Moskva-spørsmålet for Føreren.

fiendens nervesenter ble lammet, og det betød at Moskva måtte

Operasjonen i sør er beordret. Problemet nå er ganske enkelt

erobres først.

hvordan den skal utføres.»

Guderian ble vist inn i Hitlers kvarter - et enkelt rom som var

Da møtet endelig ble ferdig ved midnatt, var det Hitlers syn

som hadde seiret. Den eneste som ble overrasket var Halder, som

spartansk møblert med et bord og stoler i eik, og noen kart på

selv ikke deltok på møtet. Da han hørte resultatet, klagde han

veggen. En rekke militære toppsjefer sto ved Førerens side. På

bittert på telefonen til Bock over at Guderian hadde skuffet dem

signal fra Brauchitsch startet Guderian med noen innledende,

alle.

diplomatiske ord. Han fortalte Hitler om situasjonen ved fronten,

Guderian inntok en mer realistisk holdning. Til sine nærmeste

hvor soldatene ikke hadde hvilt en dag siden juni og hvor tapene

stabsoffiserer, Kurt von Liebenstein og Fritz Bayerlein, sa han: «Det

stadig ble større. Etter å ha hørt på dette, spurte Hitler: «Anser De

var ikke noe jeg kunne gjøre, mine herrer. Jeg ble møtt av en

at troppene deres er istand til å gjennomføre en ny, større

massiv front i overkommandoen. Alle som var tilstede nikket hver

anstrengelse?» Guderian sto klar med et utfordrende svar. «Hvis

gang Føreren sa noe, og jeg fikk ingen støtte for mine

styrkene får en større oppgave, som enhver soldat forstår

synspunkter.» Så - for å gjøre det beste ut av det - la han til: «Nå

betydningen av, er svaret ja.»

nytter det ikke å sørge over planene våre. Vi må gi oss i kast med

«De mener selvfølgelig Moskva,» innskjøt Hitler, før han ba

Guderian beskrive sitt ærend nøyere. «Jeg beskrev Moskvas geografiske betydning for ham,» fortalte

vår nye oppgave.» Dermed kastet han seg selv og pansergruppen helhjertet inn i

støtet mot Ukraina. Det første målet var Kiev, og taktikken fra nå

159

av skulle være en høyt utviklet knipetangsbevegelse. Fra de tyske

trekke seg tilbake. Stalin avslo sint. «Ikke et skritt tilbake,» beordret

stillingene i nord og i vest, skulle klørne lukke seg mot øst for

Stalin. «Hold ut, og dø om nødvendig.» Men han evakuerte

byen. Nordflanken skulle bestå av Guderians 2. pansergruppe,

Budennij med fly, og erstattet ham med generaloberst M. P.

som var midlertidig løst fra Armégruppe Senter og flyttet sørover.

Kirponos. Deretter hentet han raskt 28 divisjoner fra andre

Styrken skulle opptre sammen med Annen Armé under general­

frontsektorer og kastet dem inn i slaget.

oberst von Weichs. I likhet med Guderians panser skulle styrken

Tre dager senere sendte Kirponos' stabssjef, generalmajor M. P.

til Weichs lånes fra Armégruppe Senter til feltmarskalk Gerd von

Tupikov, melding til Moskva om at et katastrofalt nederlag var

Rundstedt, Armégruppe Sør. Sørflanken skulle bestå av 6. og 17.

umiddelbart forestående, og at det ikke kunne utsettes mer enn

Armé under henholdsvis feltmarskalk Walter von Reichenau og

et par dager. Han overdrev ikke. De to klørne i den tyske

generaloberst Karl Heinrich von Stulpnagel, og av 1. panser­

knipetangen manglet ikke fullt 50 kilometer på å klappe sammen,

gruppe under generaloberst Ewald von Kleist.

og noen av de sovjetiske styrkene forsøkte allerede å redde seg ut

Tilsammen utgjorde styrkene i denne operasjonen seks

i forvirring og panikk. Disse motoriserte divisjonene var akkurat

divisjoner med tanks, fem motoriserte og 35 infanteridivisjoner,

begynt å rulle mot den snaut 50 kilometer brede åpningen da de

eller ialt 360 000 mann. Tyskerne regnet med å møte fem

ble oppdaget av tyske rekognoseringsfly. Guderian og Kleist

sovjetiske armeer med ca. 35 divisjoner - omtrent den samme

trappet tempoet opp i håp om å tette åpningen. To dager senere

styrken. Disse hadde stått under kommando av marskalk Semjon

var det gjort, og 16 september sto to lange rekker med tanks -

Budennij helt siden den russiske revolusjonen. Han var gammel

den ene merket med store, hvite «G»'er på vognene og den andre

favoritt hos Stalin og nå øverstkommanderende for det sørvest­

med «K» - side om side ved Lokhvitsa, 200 kilometer øst for Kiev.

lige frontavsnittet.

Guderian og Kleist hadde sveiset sammen det siste leddet i en kjempemessig, 210 kilometer bred ring rundt Kiev.

Fremrykningen mot Kiev startet 25 august, en glovarm sommer­

17 september fikk de russiske forsvarerne Moskvas tillatelse til

dag. Tanks, lastebiler, vogner og støvler virvlet opp tykke støv­

retrett - men det var for sent. Inne i ringen sloss russerne - noen

skyer. Guderians panservogner gjorde oppsiktsvekkende frem­

uten våpen - for livet mot tyskerne. Kirponos ble drept i forsvaret

gang, og de russiske styrkepunktene Posjep og Novgorod-Sever-

av Kiev, det samme ble Tupikov. De gjenværende styrkene mang­

skij omtrent halvveis mellom Smolensk og målet ble erobret i rask

let en sentral kommando, og forvirringen bredte seg. Halder

rekkefølge. På to uker tilbakela de en strekning på 400 kilometer,

noterte i dagboken for 17 september at «de omringede fiendtlige

og kom så langt som til Romnij øst for Kiev. I mellomtiden trengte

styrkene rikosjerer som biljardkuler inne i ringen rundt Kiev».

Guderians motstykke på sørflanken, Kleist, seg nordover etter å

Hundretusener forsøkte desperat å flykte gjennom veggen av

ha krysset Dnepr og brutt gjennom de tette forsvarslinjene til den

tanks og infanteri. De få som klarte det, tok veien gjennom

russiske 38. armé ved Kremensjug, 275 kilometer sørøst for Kiev.

skogene, forfulgt av tyske soldater. De som falt inne i byen, fikk en

Nok en gang feilbedømte russerne de tyske intensjonene. De

makaber død mens Stalins stemme ljomet fra høyttalere i gatene.

ventet seg et angrep på Moskva. «Fra fiendens operasjoner med

Høyttalerne var satt opp for å høyne moralen blant forsvarerne,

slike avanserte og kraftige enheter sluttet jeg at han drev på med

og det var opptak av Stalins taler som ble sendt.

aktiv rekognosering,» skrev generaloberst A. I. Jeremenko, som var

Det er ikke mange russiske historiebøker som går i detalj om

sjef for den nyopprettede Bryansk-fronten sørvest for Moskva.

dette nederlaget, delvis fordi det skyldtes feilgrep i overkomman­

Overkommandoen hadde også informert Jeremenko om at

doen. Den sterkeste skildringen av de russiske soldatenes skjebne

«Guderians operasjon er rettet mot den høyre flanken på Bryansk-

skriver seg ikke fra offisielle kilder i det hele tatt, men fra en kortfattet beretning med titelen «Gjennom Natten» av Leonid

fronten - med andre ord, mot Moskva».

11 september oppfattet Budennij at tyskerne var underveis

Volinskij, som overlevde. Helten - en av de russiske soldatene

mot ham fra minst to retninger og ba Stalin om tillatelse til å

som forsøkte å bryte ut av ringen - tar seg fram sammen med tre

De uttrykksløse øynene til marskalk Semjon Mikhailovitsj Budennij, øverstkommanderende for sørvest-fronten, gir ikke noe hint om hans joviale tilbøyeligheter. Under en inspeksjonstur til et bessarabisk destilleri før krigen, kastet han den medalje-behengte uniformen og revolverne med mahognyskjefter for å hoppe uti et stort vinfat med et knippe nakne ungpiker. Budennij var Stalins yndling, og fikk lov å unnslippe den tyske beleiringen av Kiev for å vende tilbake til Moskva.

160

kamerater langs en vei som er opplyst av flammene fra to eller tre

Slike scener gjentok seg i 10 dager innenfor og utenfor ringen

tusen brennende tanks og andre kjøretøyer. Til slutt blir han

rundt Kiev. De russiske tapene var skremmende da kampene

fanget av tyskerne og samlet sammen med tusener av andre. Han blir tvunget til å se på, mens de som blir identifisert som jøder,

endelig var slutt 26 september. Fire sovjetiske armeer var utslettet, og ytterligere to var på det nærmeste tilintetgjort. Én

kommissærer og medlemmer av kommunistpartiet, blir trukket ut

million mennesker var drept, såret, tatt til fange eller forsvunnet.

av rekkene. «De ble tatt i puljer på ti og ført til siden, bak et tre,»

Tyskerne hevdet å ha tatt til fange 665 000 russere, 3718

skriver Volinskij. «Der graver de 10 første seg en felles grav, så

kanoner og 886 tanks. Stalin selv regnet tapene i mannskap og

følger en kort salve fra et maskingevær, og så kommer den neste

materiell som meget alvorlige, selv om han ikke kom med noen

puljen på 10 for å fylle den gamle graven og grave seg en ny. Slik

offisiell reaksjon. Til den britiske ambassadør Sir Stafford Cripps sa

fortsatte det til slutten. Alle døde i stillhet, unntatt en som plutse­

han likevel med sorgfull mine: «Alt som Lenin skapte, har vi tapt

lig falt om med et hjerteskjærende skrik. Han krabbet bortover

for godt.»

mot soldatene mens han bønnfalt dem om ikke å skyte. En av SS-

Hitler var triumferende og selvtilfreds. Hvilken general kunne

soldatene sparket ham i ansiktet og knuste tennene hans, og så

motsi ham nå som det viste seg at han hadde hatt rett hele tiden?

ble han trukket av gårde til retterstedet med de nakne føttene

Hærstyrkene hans hadde revet en flenge på over 300 kilometer i

slepende etter seg i støvet.

de sovjetiske forsvarslinjene. Hele Ukraina lå åpent foran dem, innbefattet Donau-bassenget, der 60 prosent av det sovjetiske

kullet, 75 prosent av koksen, 30 prosent av jernet og 20 prosent

av stålet ble fremstilt. Og bortenfor lå Kaukasus med sine rike oljekilder.

Feltmarskalk von Rundstedts Armégruppe Sør kastet ikke bort tiden med å komme videre. 24 oktober erobret hans sjette armé

under feltmarskalk von Reichenau den store industribyen

Kharkov, der russiske tanks ble produsert. Fem dager senere

stormet den 11. arme under general Erich von Manstein inn på

Krim, og innen midten av november hadde den besatt hele halvøya med unntak av byen Sevastopol. 20 november tok Kleists 1. pansergruppe den viktige havnebyen Rostov på Don, bare 40

kilometer fra stedet der elven renner ut i Azovhavet. Guderian og kollegene hans i Armégruppe Senter hadde endelig

fått sin etterlengtede ordre. Skytingen var knapt nok slutt i Kiev da

Hitler ga en ny ordre som skulle bringe dem mot Moskva. «Endelig er forutsetningene tilstede for et kraftig og endelig slag mot

fienden, som vil være utryddet innen vinteren,» het det i ordren.

«Det siste og det største slaget i år begynner i dag.» Operasjonen

fikk navnet Tyfon, skulle begynne den 2 oktober, og som vanlig ventet Hitler seg en rask knock out.

Det som senere er blitt kjent som slaget om Moskva, besto i virkeligheten av flere slag. Kampene pågikk i flere måneder langs

en front som var 400 kilometer bred og nærmere 300 kilometer

dyp, og omfattet flere dusin byer og landsbyer som lå i to brede,

161

konsentriske halvsirkler vest for den sovjetiske hovedstaden.

Bocks Armégruppe Sør ble tildelt storparten av de tyske styrkene i Russland for det kjempemessige angrepet. Riktignok

stridsvogner kunne kjøre inn i byen i kjølvannet på en trikk, som var fullpakket med sivile som skulle hjem til lunsj.

Den eneste mindre tilfredsstillende bemerkningen Halder

var divisjonene uttynnet, panserstyrkene hadde mistet tanks og

kunne notere i dagboken var den 7 oktober, da «Annen

soldatene var slitne etter de harde kampene på omveien sørover.

Panserarmé blir hindret i bevegelsene av dårlig vær> - regn og

Ikke desto mindre utgjorde styrkene totalt det formidable antall

sludd. Men Halder betraktet ikke dette som noe større problem.

av 69 divisjoner. Bock fikk igjen sin kommando over Guderians

Guderian, som var mindre optimistisk, rekvirerte samme dag en

pansergruppe - som snart skulle kalles Annen Panserarmé - og

forsyning vinterklær til soldatene sine fra hovedkvarteret. Han fikk

Weichs Annen Armé. Fra nord - der Leningrad skulle sultes ut

beskjed om ikke å komme med flere «unødvendige forespørsler»

under beleiringen - kom 4. pansergruppe under generaloberst

av samme slag.

Erich Hoepners kommando. I tillegg var det solid luftstøtte fra

feltmarskalk Albert Kesselrings 2. Flyvåpen, som hadde ca. 15 000

fly til disposisjon. Mot denne massive styrken stilte russerne 15 infanteriarmeer

med over en halv million mann. Men dette var en styrke av høyst blandet kvalitet. Den Røde Hær var tappet for så mange soldater

at hærførerne måtte klare seg med det de kunne få tak i. Noen av soldatene var analfabeter og kunne dermed ikke lese instruksjo­

ner. De var også dårlig utstyrt. En typisk bataljon på 675 mann hadde kun 295 rifler, 120 håndgranater, ni maskingevær, 145

revolvere og pistoler og 2000 Molotov-cocktails til disposisjon. Alt

så ut til å ligge til rette for nok en tysk triumf - selv «det glitrende høstværet», som den omhyggelige Halder noterte i sin dagbok.

Den tyske planen gikk ut på å erobre den sovjetiske

hovedstaden ved raskt å slå ut byene som var kommunikasjonssentra for Moskvas forsvarere. Deretter skulle russerne forfølges

helt inn i hovedstaden. To store mål på veien - Vyazma, som lå mellom Smolensk og hovedstaden, og Bryansk, som lå omtrent halvveis mellom Kiev og Moskva - skulle angripes samtidig. 3. og 4. Pansergruppe fikk i oppdrag å omringe Vyazma, og Guderian

skulle nedkjempe styrkene ved Bryansk. Guderian var den første som gjorde fremgang. Turen til

Ukraina hadde fjernet ham mer enn 240 kilometer fra styrkene

han skulle slutte seg til, og han måtte presse på for å rekke fram i tide. 30 september presterte han det mesterstykke å svinge sine

16 divisjoner fulle 90 grader til venstre.

Under fremrykningen nordøstover fra Ukraina tilbakela Gude­ rian 80 kilometer den første dagen og ytterligere 150 de

påfølgende tre. Underveis erobret han byen Orel, som fremstilte

hermetikk og filtstøvler. Russerne var så uforberedt at Guderians

Tyske soldater ringer med kirkeklokker i den historiske byen Kiev, ofte kalt Russlands lerusalem, Etter at byen falt, fant tyskerne 10000 russiske miner i kirker, museer, hoteller, telegrafstasjoner, butikker, hus og på jernbanestasjonen. De som ikke ble funnet av tyskerne utløste branner som raste i fem dager.

162

Det så ut til å være god grunn til å tro at Operasjon Tyfon ville

at «det ville fascistiske uhyret truer Moskva».

være raskt avsluttet, i likhet med felttoget i Ukraina. I løpet av en

Slike meldinger ville skape uro i ethvert samfunn, men i

uke rev Hoepner den russiske linjen i to mellom styrkepunktene

Sovjetunionen, hvor sensuren var streng, hadde de en rent

Vyazma og Bryansk, og generaloberst Hermann Hoths 3.

skremmende virkning. Moskovittene var ikke vant til å høre annet

pansergruppe omringet Vyazma. Hoth krysset Volga ved Kalinin,

enn positive uttalelser fra offisielt hold, og siden krigens

skar over den vitale jernbaneforbindelsen mellom Leningrad og

begynnelse hadde de vent seg til å se alle nyheter i det verst

Moskva og gikk i stilling 110 kilometer nordvest for Moskva. For

tenkelige lys. Gjennom rykteflommen hadde de hørt om Kievs

tyskerne så det ikke ut til å være noe i veien for en ny seier.

fall, som myndighetene hadde omtalt som åsted for harde

kamper, og de visste også når Orel falt. I strømmen av alvorlige Inne i Moskva så det like illevarslende ut for russerne. Sikringstil­

kunngjøringer den andre uken i oktober trakk befolkningen den

takene som var satt i verk i byen tidligere, virket plutselig

slutning at Moskvas fall var umiddelbart forestående.

utilstrekkelige til å holde de tyske angrepsstyrkene unna. Da

16 oktober ble byen grepet av massepanikk, og innbyggerne

Stalin kalte marskalk Georgij K. Sjukov tilbake fra Leningrad og

begynte å flykte over hals og hode. Alle veier mot øst ble fylt til

satte ham til å lede byens forsvar, ga han denne ordren:

trengsel i løpet av et par timer av offisielle biler, hestekjerrer og

«Organiser vestfronten og handle raskt!» Sjukov gjorde akkurat

fotgjengere. Jernbanestasjonene ble nedrent, og skinnene var

det. Han gjorde et overblikk over byens forsvarsverker, stablet

overfylt med tog. Toget som evakuerte det diplomatiske korps til

sammen 90 000 nye reserver, og posterte dem langs den 250

Kuibisjev brukte 5 dager på den 800 kilometer lange turen.

kilometer lange Mozhaisk-linjen. Linjen var oppkalt etter ett av

Inne i byen forsvant busser og drosjer, og undergrunnsbanen

nøkkelpunktene, en by som lå 95 kilometer vest for Moskva.

gikk med ujevne mellomrom. Butikker og forlatte hus ble plyndret

Arbeiderbrigader ble mobilisert inne i Moskva, en for hver av de

av folk som tok det de fant. En iakttager fortalte senere om synet

25 distriktene som byen ble inndelt i.

av noen menn som løp bortover gaten med lange remser av pøl­

Andre tiltak avslørte russernes usikkerhet med hensyn til om

ser over skuldrene, en annen husket en lastebil som veltet mens

Moskva kunne overleve det tyske angrepet. Regjeringen begynte

folk sloss om lasten av hermetiske varer. Enkelte forretnings­

å evakuere fabrikker som fremstilte livsviktige varer, sammen

drivende ga villig vekk fra seg mat og andre varer, de syntes det

med enkelte statsinstitusjoner som seddeltrykkeriene og det

var bedre å gi det til sine bysbarn enn å la det falle i hendene på

hemmelige politiet. Det diplomatiske korps fikk plutselig beskjed

de tyske invasjonsstyrkene. Det var ingen som kunne gjenopp­

om å flytte til Kuibisjev, 800 kilometer mot øst. Universitetet ble

rette lov og orden, for politiet hadde opphørt å fungere.

stengt, det samme ble Vitenskapsakademiet og museene. Mens dette skjedde, begynte den partikontrollerte pressen for

Partimannen V. P. Pronin var ventet å holde en kringkastingsta-

le, men den ble utsatt gjentatte ganger i to dager. Da han endelig

første gang å innvie folket i den alvorlige situasjonen som landet

kom med en kunngjøring 18 oktober, var det ordre om at alle

sto overfor. Pravda og andre aviser meldte 7 oktober om den

gjenværende skulle forbli i byen. Dessuten ga han et forsonende

tyske fremrykningen mot Vyazma og Bryansk. 8 oktober

løfte om at over 200 butikker ville bli gjenåpnet for å sikre mat­

kunngjorde de at Orel var falt. (Dette skjedde i virkeligheten den

tilgangen. Samme dag avviste regjeringsorganet Izvestia ryktene

3.) Den 10 skrev Pravda at «Sovjetenes land, vårt folk og dets

om at lederne i Kreml var iferd med å forlate byen. Avisen slo

bedrifter er i fare.» 14 oktober hadde alle Moskvas aviser for første

fast at regjeringen var «ugjenkallelig besluttet» på å forsvare

gang kjempeoverskrifter med advarsler om angrepet. «Den ville

Moskva «til siste blodsdråpe». En annen partimann, A. S. Sjerba-

fienden,» sto det ett sted, «raser avsted mot landets hjerte.» Den

kov, kunngjorde over radio at Stalin ville forbli på post i Kreml.

16 oktober, like etter at Hoepners 4. pansergruppe var brutt

Den 19 oktober erklærte et dekret fra Stalin byen for beleiret.

gjennom de russiske linjene ved Mozhaisk, meldte avisene uten å

Portforbud fra midnatt til fem om morgenen ble innført sammen

nevne sted at forsvarsverkene var gjennombrott. Nå skrev Pravda

med militær unntakstilstand. Enhver som oppfordret til uro ville

163

bli henrettet. Veisperringer ble satt opp for å hindre flere i å flykte,

stolte tyske panserkommandantene se sine våpen bli utklasset. T-

og en spesialstyrke fra NKVD kom tilbake for å gjenopprette lov

34 hadde skrå armeringsplater som avviste tyskernes granater og

og orden.

brede belter som tok seg fram gjennom alt terreng. Vognen var

Kunngjøringen om Stalins nærvær i byen og innføringen av

utstyrt med en kraftig 76 mm kanon, som kunne lamme en tysk

militær unntakstilstand bremset på panikken og la en viss demper

tank med ett eneste skudd. Ved slaget om Mtsensk utenfor Tula

på folks frykt. Hovedstaden fikk nytt liv, og befolkningen ble

led tyskerne for første gang større tap i panservogner enn

preget av besluttsomhet. Dette kom til syne i en febrilsk virksom­

russerne. «Russernes tanks er så mobile at de kan klatre opp en

het med å styrke forsvarsverkene - bygging av tanksperringer,

skrent eller krysse en myr på kort hold før vi får dreid på tårnet,»

skyttergraver og piggtråd sperringer i og omkring Moskva.

skrev en av folkene til Guderian etter å ha sett T-34 i aksjon. «Når

de treffer en av våre panservogner høres ofte en lang, kraftig Selv om de befant seg i en farlig knipe, hadde moskovittene

eksplosjon, og et brøl når drivstoffet brenner. Et brøl som, takk

mindre grunn enn de trodde til å frykte et tysk angrep. Tyskerne

Gud, er for kraftig til at vi kan høre mannskapets skrik.»

var i store vanskeligheter - ikke minst gjaldt dette de russiske

Den tyske overkommandoen vendte det døve øret til, selv om

veiene, eller mangelen på slike. Det fantes bare 3 større veier for

generalene sendte gjentagne rapporter om økende motstand og

de 69 divisjonene som Hitler hadde sendt i retning Moskva fra

dårlige værforhold. 28 oktober ga Hitler ordre til Guderians Annen

Smolensk, Leningrad og Kiev. Dette betød at storparten av

Panserarmé om at «hurtiggående enheter skal ta broene over

infanteriet måtte marsjere over åpent land, med det hestedrevne

Oka-elven øst for Serpukhov» - et mål som ennå lå 120 kilometer

artilleriet etter seg. Veiene var i elendig forfatning. Den asfalterte

borte. «Det fantes ingen hurtiggående enheter lenger,» skrev

veien som gikk nordover fra Orel til Tula, ga etter under vekten av

Guderian bedrøvelig mange år senere. Styrkene klarte ikke mer

Guderians stridsvogner. Fremrykningen sakket opp mens inge-

enn 15 kilometer om dagen nå. Kluges generalstabssjef, general

niøravdelingene lappet på veien.

Gunther Blumentritt, som satt i gjørmen med den fjerde armeen

Veiene - og «sølebanene» som kaltes for veier - var dårlige nok på sitt beste. I høstmånedene ble de vanligvis ufremkommelige.

bare 65 kilometer sørvest for Moskva, skrev: «Alle sjefene spør nå,

'Når skal vi stanse?'»

Oktoberregnet som Halder nonchalant omtalte i sin dagbok var

Ikke før de nådde Moskva, insisterte Hitler.

begynnelsen på et langvarig striregn, som gjorde veiene til

I midten av november var temperaturen falt nok til at gjørmen

sigende hengemyrer og jordene til meterdyp gelé. Sølen trakk til

frøs. Men selv om kulden lovet nye plager for soldatene, var det

seg kanoner og utstyr, sugde støvlene av soldatene og stoppet

gode nyheter for offiserene i hovedkvarteret at tanks og lastebiler

kjøretøyene. Lastebiler og vogner sank i til akslingene, hestene

igjen kunne kjøre. På bakgrunn av dette innkalte Halder den 13

forsvant nedi til buken. Selv der hvor stridsvogner og fotsoldater

november stabssjefene til hovedkvarteret for Armégruppe Senter

kunne ta seg fram, ble fremrykningen av liten verdi. Forsyningene

i Orsha, angivelig for å diskutere neste skritt.

ble stående igjen lenger bak. Stridsvognene stanset av mangel på

Med få unntak gikk de inn for å bite seg fast for vinteren.

drivstoff, våpnene tiet av mangel på ammunisjon og soldatene

Liebenstein, som talte på vegne av Guderians Annen Panserarmé,

sultet av mangel på mat. 29 oktober kunne sjefen for en

utbrøt at dette ikke var mai måned, og at den raske fremgangen

infanteriavdeling melde at soldatene hans ikke hadde fått

om våren ikke kunne kopieres i det kalde været. De fleste av

brødrasjoner siden 20 oktober.

Guderians offiserskolleger delte dette synet. Men deres over­

Og som om de håpløse veiene ikke var nok, møtte tyskerne

ordnede, feltmarskalk von Bock, dannet et viktig unntak. Bock

snart nye problemer. På veien til Tula fikk Guderian sitt første,

var blitt utpekt til å erobre Moskva helt i begynnelsen av det

forstyrrende møte med T-34, en ny og dødelig stridsvogn som

russiske felttoget. Siden juli måned hadde han opplevd altfor

russerne hadde utprøvd i løpet av sommeren. I oktober ble den

mange utsettelser fra høyeste hold, om og om igjen måtte han

satt i aktiv tjeneste med lammende effekt. Plutselig måtte de

utlevere styrkene sine til eventyr i nord og i sør. Nå som tiden

164

endelig var kommet og målet virket så nært, aktet han ikke å gi

Georg-Hans Reinhardt hadde overtatt fra Hoth - krysse Moskva-

opp. I alle fall var Halder kommet til møtet væpnet med et nytt

Volga kanalen og dreie sør for Moskva. Fra midten skulle den

direktiv fra Hitler om å gjenoppta fremrykningen mot Moskva.

fjerde armeen og den fjerde pansergruppen gjøre frontalangrep

«Det er Førerens ønske,» uttalte han summarisk.

mot byen.

Planen var ærgjerrig, og det var mye å forlange av soldater som Og så rykket tyskerne videre. Planen denne gangen var at

var herjet av sult, kulde, lus og mangel på hvile. «Jeg kan ikke

Guderians panserstyrker skulle besette Tula og flyplassen der, og

forstå hvordan vi skal få orden på sakene innen våren kommer,»

så fortsette nordover i en sirkel bak Moskva. I nord skulle den

skrev Guderian i et brev til sin kone. Men en slik oppriktighet

niende armeen og den tredje panserarmeen - som general

kunne han ikke tillate seg overfor soldatene. «Ett stort løft nå, ett

En raskt sammenkalt arbeidsbrigade av kvinner og gamle menn graver en dyp grøft for å stanse de tyske panserstyrkenes fremrykning mot Moskva. Over 100 000 moskovitter arbeidet febrilsk fra oktober til november med å grave grøfter og reise sperringer. Da arbeidet var gjort hadde grøftene en utstrekning på over 160 kilometer.

165

støt videre fremover, og vi slipper store lidelser i året som

Gjennom hele november var forholdene blitt verre for troppene.

kommer,» sa han til dem i et desperat forsøk på å holde hjulene

Da den første forsendelsen av vinterfrakker ankom til Tredje

igang.

Panserarmé, inneholdt den kun én frakk til hvert kanon-mann-

Men anstrengelsen var forgjeves. I dette andre fremstøtet

skap, til tross for at det hadde vært svært kaldt i flere uker. En

nådde en bataljon forstads-landsbyen Gorki, en annen sprengte

forventet matforsyning til hovedkvarteret for Fjerde Armé viste

jernbanestasjonen i Lobnia, bare 15 kilometer fra bygrensen.

seg å være to tog med frostsprengte vinflasker.

Bock, som kjørte i spissen for styrkene, kom så nær målet at han kunne se spirene i Kreml gjennom kikkerten. Dette var det nærmeste tyskerne skulle komme Moskva.

Helt siden møtet i Orsha hadde generalene i felten sendt

skriftlige appeller til Hitler om å få grave seg ned. Alle ble avvist, og så sent som i desember ga Føreren ordre til å fortsette

Russiske skolebarn sitter på en tømmerstabel og ser med interesse på tyske kjøretøyer som tar seg fram i sølen. Tømmerstokkene ble brukt når veiene var ufremkommelige. Flere hundre kilometer med slike tømmerveier ble lagt før høstregnet ga seg.

166

fremrykningen. Men nå hadde troppene fått nok. I løpet av de

på toppen ikke forstått at vi er for svake til å forsvare oss.»

beinharde månedene siden Operasjon Tyfon startet, hadde den

For første gang under den andre verdenskrigen tenkte de

tyske fronten flyttet seg mindre enn 160 kilometer. Tapene var

aggressive tyske offiserer defensivt, etter å ha vært så lenge på

nådd opp i en kvart million. Panserstyrkene var redusert med to

offensiven. Hitler hadde glemt å regne med været, terrenget,

tredjedeler. De militære sjefene bestemte seg nå en etter en for å

viljestyrken i det russiske folket og begrensningene i sine egne

treffe sine egne beslutninger, uansett hvilke direktiver som kom

ressurser. Han la skylden for nederlaget som åpenbarte seg på

fra hovedkvarteret.

generalene, hvis råd han hadde nektet å lytte til. Før året var

Natten til 5 desember trakk Guderian sine fremste avdelinger

omme lot han raseriet få utløp ved å frata Guderian og Hoepner

tilbake til en linje like sør for Tula, hvor terrenget egnet seg for

kommandoene. Samme skjebne fikk Brauchitsch, Rundstedt,

forsvar. Samme natt oppga Hoepners fjerde panserarmé og

Bock - over 30 generaler til sammen. Men uansett hva han nå

Reinhardts tredje, som lå like nordvest for den sovjetiske

gjorde, var det sannheten han sto overfor: Angrepet på Moskva

hovedstaden, sine angrep. «Førerens befaling,» skrev Guderians

hadde slått feil.

stabssjef Liebenstein foraktelig, «samsvarer overhodet ikke med

Russerne på sin side var allerede i gang med å utnytte tysker­

virkeligheten. Til tross for alle henvendelser og rapporter, har de

nes svakheter. Nå forandret de taktikken fra forsvar til motangrep.

167

ANGRIPERENS ILDPRØVE

En endeløs rekke av tysk infanteri trekker seg tilbake i ulende snøstorm over slettene ved Moskva. En vennligsinnet hund ser på.

169

GENERAL VINTER TAR KOMMANDOEN Den tyske overkommandoen ventet en seierrik avslutning på

krigen med Russland innen høsten 1941 var slutt. Men da den Tyske soldater skuffer vei gjennom dypsnøen. Under denne snøen satt telen halvannen meter ned i jorden.

første snøen falt på de store slettene vest for Moskva i oktober, var invasjonsstyrkene fortsatt langt fra seieren. Nå kom «General

Vinter» - som først russerne og så tyskerne kalte den - og hæren

viste seg å være fullstendig uforberedt. Regnværet tidlig på høsten hadde gjort veiene til hengemyrer,

som stanset de tyske forsyningsbilene i ukevis. Så sank gradestok­

ken, og snart måtte lastebilene hakkes løs fra den stivfrosne gjørmen. Vinden gjorde at temperaturen ofte falt til under 30 minusgrader. Vannet frøs i kjelene på lokomotivene, oljen stivnet i kjøretøyene, fettet frøs i våpnene og den mekaniserte tyske hær

måtte bruke hester for å få løs sine tanks.

Sårede infanterister døde ofte hvor de falt, ikke av skadene, men av sjokk og kulde. Mange flere frøs ihjel i hospitaltogene som

kjørte seg fast i snødrivene. Soldatene var på konstant vakt mot tegn til frostskader, likevel pådro tyskerne seg nesten 113 000 slike skader. Forsyningene uteble, og infanterikompaniene måtte

sende patruljer ut på leting etter mat. Oftest kom de tilbake med frosne poteter. Av og til gikk en hest med til mat. Varme frakker

og støvler var mangelvare. Mange måtte kjempe seg gjennom

vinteren i bomulls-undertøy og sommeruniform. En råkald desemberdag ble de stivfrosne leggene til 73 døde russiske

soldater skåret av nedenfor kneet, stappet i ovner og tint til de varme filtstøvlene kunne gis til 73 tyske soldater. Moskvakringkastingen meldte med fryd om tyske soldater som var tatt til

fange iført pelskåper, damejakker og endog silke-undertøy. Vinterens pinsler ble omtalt i dagboken til Wilhelm Pruller, en

utskrevet soldat fra Wien og en glødende nazist som ble løytnant

i det motoriserte infanteriet. Sitater fra denne dagboken ledsager mange av de tyske fotografiene i dette avsnittet.

Hester og menn trekker seg tilbake forbi en russisk landsby. Wilhelm Pruller, en av offiserene som klarte å overleve den harde vinteren, skrev 7 desember 1941: «Igår var det 32 kuldegrader. Det kommer til å bli verre. Landsbyene foran oss er svidd av, slik at russerne ikke kan bruke dem mot oss. I åsene bak oss blir det bygd bunkers som forsvarslinje til vinteren. Vi kommer trolig til å brenne alle landsbyene bak oss.»

170

171

172

Tysk soldat med hest strever i snøen. «Ikke noe kjøretøy kan komme seg herfra til Shchigry - det er syv kilometer,» skrev Pruller. «Ingen hestevogner heller, for dyrene synker i til buken i snødrivene.» Nesten 100000 av de tyske hestene døde i løpet av vinteren. Skrottene ga mat til de sultne troppene.

173

Pansersoldater bruker hakke og spade for å få løs en kamuflert stridsvogn fra 5. panserdivisjon.

Tyske tropper strever for å komme videre i snøværet før russerne tar dem igjen under retretten fra Moskva i desember 1941.

174

En tysk infanterisoldat legger bredsiden til for å få en vogn løs fra snøen på en av de primitive russiske veiene.

175

En tysk patrulje stanser i skogen og slukker tørsten med snø. Forsvinningsdrakter som dette var sjeldne, fordi Hitler prioriterte forsyninger av ammunisjon og drivstoff.

176

Tyskere i en skyttergrav flokker seg om bålet for å holde varmen.