163 96 116MB
Norwegian Pages 254 Year 1991
Karl Marx
Skrifter om den materialistiske historieoppfatning Oversatt av Tom Rønnow Innledning ved Jon Elster
Pax Forlag A/S, Oslo 1991
8301 MO
© Copyright Pax Forlag A/S, 1970 Omslag: Mette Tronsen Trykk: Lobo Grafiske A/S Printed in Norway ISBN: 82-530-1514-3
Innhold
Innledning................................................................................
7
Teser om Feuerbach...............................................................
53
Fra den tyske ideologi . .'............................................
56
Fra «Filosofiens elendighet» ............................................... 123 Fra Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien................ 144
Former som går forut for den kapitalistiske produksjon 174 Forord til Kritikk av sosialøkonomien............................. 215
Brev til V. I Sassulitsj og utkast til brevet .................... 220
Utgiverens anmerkninger....................................................... 242 Biografi............................
251
Innledning
I dette bind av Marx’ utvalgte verker har redaktørene samlet en del tekster som kan kaste lys over den materia listiske historieoppfatning.1 Strengt tatt kunne hele Marx’ lit terære produksjon falle inn under en slik karakteristikk, men innenfor det store marxistiske corpus finnes det allikevel noen verker som i abstraksjonsnivå og grad av generalise ring skiller seg fra de øvrige: mindre abstrakte enn de filo sofiske tekster fra ungdomsårene, men mer generelle enn de historiske, politiske og økonomiske analyser i de senere bind i dette utvalget. Jeg mener ikke med dette å si at man kan lage noe slags hierarki av Marx’ skrifter, der man fra de mer generelle avleder de mindre generelle, eventuelt anven der generelle prinsipper på mer spesielle områder. Et slikt forhold foreligger nok delvis mellom den materialistiske his torieoppfatning og en del av de konkrete økonomiske og his toriske analyser, selv om det til dette skillet ikke på noen måte svarer et klart skille mellom ulike skrifter hos Marx. Det er ikke slik at Marx i enkelte arbeider fremstår som ren historiefilosof, der de konkrete historiske begivenheter bare skal tjene som eksempler, mens andre verker er ren empi risk forskning uten noen teoretisk egenverdi. Snarere er det slik, som enhver leser av Marx vil ha merket seg, at de kon krete analyser og de teoretiske prinsipper inngår i en enhet lig fremstilling. Allikevel er det mulig og fruktbart å trekke et skille mellom de verker som først og fremst har et globalt og teoretisk siktepunkt, og de som mer i detalj tar for seg konkrete og velavgrensede historiske begivenheter. Jeg skal senere ved enkelte anledninger komme tilbake til forholdet mellom disse to typer fremstillinger hos Marx. 7
Når det gjelder forholdet mellom Marx’ filosofi og hans materialistiske historieoppfatning, kan man heller ikke si at det foreligger noe klart avlednings- eller anvendelsesforhold. I Engels’ og Lenins versjon av marxismen, som senere er blitt den offisielle sovjetiske oppfatning, inngår det helt klart et slikt forhold: Marx’ filosofi er den dialektiske ma terialisme2, og den materialistiske historieoppfatning (også betegnet som den historiske materialisme, et uttrykk som an tyder den absurde konklusjon at den ikke er dialektisk) er bare den dialektiske materialisme anvendt på sosiale og his toriske forhold. En slik fortolkning av Marx er etter hva jeg kan se uholdbar av to grunner. For det første er det bare et meget spinkelt grunnlag for å tillegge Marx en teori som den dialektiske materialisme; dette skal jeg ikke komme inn på her, men henviser til innledningen til Bind 1 i denne utgaven. For det andre er det ingen logisk sammenheng mellom den dialektiske materialisme og den materialistiske historieoppfatning. Hvis den dialektiske materialismes bæ rende prinsipp er at materien har forrang fremfor bevissthe ten, og det tilsvarende prinsipp i den materialistiske histo rieoppfatning er at den økonomiske virksomhet har forrang fremfor politisk og åndelig virksomhet, burde det være umiddelbart klart at det siste prinsippet ikke er noen av ledning fra, eller anvendelse av det første. Det er ikke en gang noen parallelisme eller strukturlikhet: det første prin sippet bør vel fortolkes slik at materien kan eksistere uten bevisstheten, men ikke omvendt; derimot er det ikke, og i alle fall ikke på samme enkle måte, en konsekvens av det andre prinsippet at den økonomiske virksomhet kan eksi stere uten at det også foreligger politisk eller åndelig virk somhet. Jeg kommer senere tilbake til dette problemet. Hvis vi regner i antall sider, er 9/io av de skrifter som er tatt med i dette bindet, slike som ikke ble offentliggjort i Marx’ levetid. Man innser da det nytteløse og ufruktbare i store deler av den debatt om Marx og marxismen som fore gikk før disse skriftene ble offentliggjort. Inntil ca. 1930 var Forordet til Kritikk av Sosialøkonomien nesten det eneste dokument der man kunne finne en generell formulering av den materialistiske historieoppfatning.3 I forhold til de nyan serte formuleringer i Den Tyske ideologi og Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien, er dette forordet uhyre grov8
tom ret , og tåler neppe vekten av alle de fortolkninger man har latt hvile på det. De posthume skriftene som er tatt med i dette bind, er alle mer eller mindre uferdige. Den Tyske Ideologi var i prin sippet ferdig til trykning (Marx og Engels fant bare ingen forlegger), men manuskriptet ble senere skadet (av «muse nes gnagende kritikk»)4. Teksten om «Former som går for ut for den kapitalistiske produksjon» har, som hele det verk den er tatt fra, karakter av å være et første råutkast. Marx skriver på tysk, engelsk og fransk om hverandre (ofte i én og samme setning), med mange gjentagelser. Allikevel er det ikke verre enn at man nesten alltid forstår hva Marx vil si, noe som ikke i samme grad er tilfelle med den Inn ledning han skrev til Grundrisse. Denne er adskillig mindre gjennomarbeidet, og har delvis form av en rekke stikkord. Når det gjelder utkastene til brevet til Vera Sassulitsj, er de åpenbart bare grove skisser. Ikke bare finner vi en rekke gjentagelser utkastene imellom, men også innenfor hvert enkelt av dem. Dette kan forekomme langtekkelig, men redaktørene har allikevel valgt å trykke dem opp i sin hel het, fordi de gir et unikt innblikk i Marx’ tankeprosesser og hans forhold til sitt stoff. Når det endelig gjelder Tesene om Feuerbach, er de her gjengitt i den form Marx ga dem, og ikke med Engels’ redaksjonelle endringer. Den eneste noe lengre ikke-posthume tekst i dette bindet er utdraget fra Filosofiens Elendighet. (I likhet med utkas tene til brevet til Vera Sassulitsj er dette verket skrevet på fransk.) På samme måte som Den Tyske Ideologi og en rekke av Marx’ andre verker, er Filosofiens Elendighet et polemisk verk, rettet mot Proudhons Elendighetens Filosofi. Marx’ kritikk av innholdet i Proudhons verk er like ubarm hjertig som hans parodi på titelen. Helt generelt må det være riktig å si at Marx som polemiker neppe har hatt sin like. Hvis vi ser bort fra hans hang til skjellsord (som er ved ro ten av en lang og trist tradisjon i kommunistisk litteratur), er indignasjon og logikk hans viktigste virkemidler; en mer potent kombinasjon lar seg vanskelig tenke. Marx’ penn er som en hvitglødende kårde, for å blande noen standardmetaforer. Når det gjelder Marx’ skrifter om historie og historie 9
skrivning, tror jeg et nyttig utgangspunkt for forståelsen kan være et skille5 mellom a) generell historiefilosofi b) typologisering c) konkret historieskrivning. Den siste form for virksomhet mestret Marx som ingen annen; den blir illustrert i de senere bind av denne utgaven. I dette bind skal vi ta for oss de to første og mer teoretiske formene for virksomhet, samt en tredje som vi kan kalle teo rien for de konkrete analyser. Marx’ generelle historiefilo sofi, eller hva man vanligvis forstår med den materialistiske historieoppfatning, kommer særlig godt frem i Den Tyske Ideologi. Hans typologisering av samfunn og utviklingsfor mer står i sentrum for utdraget fra Grundrisse og brevet til Vera Sassulitsj. Når det gjelder teorien for den konkrete historiske eller økonomiske analyse, kan jeg særlig henvise til utdraget fra Filosofiens Elendighet og Innledningen til Grundrisse. Når jeg i det følgende skal forsøke å trekke opp noen hovedlinjer ved disse ulike teoriene, kommer jeg også i stor utstrekning til å ta hensyn til andre verker, fordi det som allerede nevnt ikke er slik at Marx samlet sine teo retiske arbeider i noen få verker. I Det første spørsmålet vi bør stille oss, er om det i det hen. tatt er berettiget å tillegge Marx en teori om historien. Marx selv anvender ikke så ofte dette uttrykket. I brevet til Vera Sassulitsj snakker han lett irritert om «misforståelsen i for bindelse med min såkalte teori * 6, og i et brev av 1877 vegrer han seg mot dem som vi forvandle hans «historiske skisser» til en «historiefilosofisk teori».7 På den annen side gjelder dette en ganske bestemt sammenheng, der han ville advare mot en feilplassert teoretisk dogmatisme, og i mer ubevoktede øyeblikk skriver da også Marx til Engels om «vår teori».8 Viktigere enn dette er allikevel hva vi skal si ut fra vår språkbruk. Hvis vi til en teori stiller strenge krav til presis og enhetlig språkbruk, mulighet for etterprøving (bekreftelse eller avkreftelse) og fullstendig verdinøytralitet, er det åpen bart at Marx’ skrifter ikke kan gjøre krav på teoretisk sta10
tus. På den annen side ville heller ikke noen andre sosio logiske helhetssyn kunne overleve slike krav, som derfor på en eller annen måte må være irrelevante. Det er selvsagt mulig å forkaste muligheten av makro-sosiologiske teorier generelt, og bare tillate ulike metoder, perspektivet eller orienteringer for mikroforskning? Marxismen kunne da være én slik metode for empirisk forskning i sosialvitenskapene; den ville kunne inspirere til teoridannelse, men ikke selv være en teori. Dette er åpenbart bare en strid om ord. Hvis et sett av påstander på et høyt abstraksjonsnivå (og kanskje et lavt presisjonsnivå) kan inspirere til prøvbare teorier, skulle det ikke være noe i veien for å si at disse påstandene selv ut gjør en teori, og at den kan bekreftes eller avkreftes etter som hvor gode teorier den kan gi støtet til. På denne måten får man riktignok ingen definitiv bekreftelse av teorien, men det kan man prinsipielt ikke få med noen teori, om enn aldri så presist prøvbar. Verre er det kanskje at vi aldri kan få noen endelig avkreftelse, eller at det vi^ ta så lang tid før en slik avkreftelse fremkommer. Hvis man synes dette er mindre heldig for noe som gjør krav på å være en teori, kan man gjerne fortsette å tale om en metode, så lenge man husker på at når en metode er mer fruktbar enn en annen, må det være fordi virkeligheten er slik og ikke slik og dermed fordi én potensiell teori er sann og en annen ikke. Dette (skinn-)problemet må ikke forveksles med spørs målet om Marx selv hadde til hensikt å fremsette det vi kaller en teori, med krav til en eller annen form for prøvbarhet. (Vi så ovenfor at han selv kanskje mente å frem sette det han kalte en teori.) Annerledes uttrykt: er den ma terialistiske historieoppfatning å forstå som et sett empiriske påstander med høy grad av generalitet, eller som et sett filo sofisk begrunnede påstander med krav på en annen og mer absolutt type sannhet enn empiriske påstander prinsipielt kan påberope seg? Dette er et helt reelt problem i Marxforskningen, og det reiser seg med særlig styrke i Den Tyske Ideologi og enkelte avsnitt i Grundrisse. Problemet har sammenheng med Marx’ bakgrunn i hegelianismen. Rent generelt må det sies at forholdet mellom Hegel og Marx er enda mer komplisert enn den enorme lit teratur det har gitt støtet til, og det lar seg vanskelig sum11
mere opp ved å si at det og det verk av Marx er Hegelinspirert mens et annet ikke er det, eller at fra og med den og den dato kan vi ikke lenger spore noen påvirkning fra Hegel hos Marx. Det som særpreger Hegels historiefilosofi er at den ikke tillater noe skille mellom empirisk og filoso fisk historieskrivning: det virkelige er fornuftig og det for nuftige er virkelig.10 Dette er ikke noen lett påstand å for tolke, og jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på det. La meg bare peke på at problemet melder seg usøkt i Marx’ egne skrifter, f.eks. i Den Tyske Ideologi, der det innlednings vis heter:
Denne måten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduksjon av individets fysiske eksistens. Den er allerede en bestemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt måte å gi uttrykk for sitt liv på, en bestemt livsmåte. Slik individene ut trykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer. Hva individene er, avhenger således av de materielle vilkår for deres produksjon." «Wie die Individuen ihr Leben åussern, so sind sie.» — Det er klart at dette er en typisk folosofisk formulering, og vi har en følelse av at det ikke ville være på sin plass å begynne å se oss om for å undersøke om det faktisk er slik. Jeg tror at Marx her og flere andre steder i begynnelsen av Den Tyske Ideologi må ha tenkt i hegelianske baner, og at mange av påstandene der har hva man i filosofien kaller en transcendental karakter, det vil si at de gir mulighetsbetingelser for den historiske tilværelse. Hvis vi derimot tar en typisk påstand lenger ute i verket: «I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker»,12 kan vi med bedre samvittighet appellere til erfaringen, og jeg kunne nevne andre påstander med en enda tydeligere empirisk ka rakter. I og med at Marx selv ikke tar uttrykkelig standpunkt til dette problemet, som han sannsynligvis i det hele tatt ikke var oppmerksom på som noe problem, er det selvsagt hasar diøst å ville gjøre det for ham. La meg i alle fall peke på at det foreligger (minst) to muligheter. For det første kan vi oppfatte den hegelianske og den empiriske tankemåte som uforenlige, og bebreide Marx for at han betjener seg av dem begge. Alternativt kunne vi oppfatte dem som kom12
plementære, men bebreide Marx for at han uten varsel går fra den ene til den andre og for at han tendensiøst påberoper seg de transcendentale påstandenes absolutte karakter når han skal begrunne de empiriske. Personlig tror jeg den siste betraktningsmåten er den mest fruktbare. I stedet for det vanlige skille mellom den dialektiske materialisme og den materialistiske historieoppfatning, ville jeg foretrekke et skil le mellom det filosofiske og det sosiologiske aspekt ved den materialistiske historieoppfatning. Ved dette legger jeg meg selvsagt åpen for innvendinger om at jeg trekker grenser der Marx selv ikke ville ha gjort det, men jeg tror man van skelig kan knm me utenom nødvendigheten av et skille mel lom ulike typer begrunnelser for påstandene i f.eks. Den Tyske Ideologi, og da er det naturlig å trekke et tilsvarende skille mellom påstandene selv. Dette er ikke stedet til å gå nærmere inn på disse vanskelige problemene; la meg bare minne nm at tekstene i dette bindet ikke er konsentrert om de filosofiske aspekter ved problemstillingen. Med disse metodebetraktningene bak oss, kan vi gå over til å se nærmere på innholdet i den materialistiske historie oppfatning, og det kan være.nyttig å ta utgangspunkt i Marx’ egen karakteristikk i Den Tyske Ideologi: Dette historiesyn beror altså på at man utvikler den virkelige produksjonsprosessen, med utgangspunkt i den materielle produk sjon av selve det umiddelbare liv, og oppfatter den form for samkvem som henger sammen med denne produksjonsmåte og er frembragt av den, altså det borgerlige samfunn på dets forskjel lige utviklingstrinn som grunnlaget for hele historien; at man både fremstiller dette samfunn i dets aktivitet som stat og forklarer hvordan bevissthetens forskjellige teoretiske frembringelser og former, religion, filosofi, moral osv. kan forklares ut fra dette samfunnet, og at man følger deres utviklingsprosess på dette grunnlag, hvor man så naturligvis også kan fremstille saken i dens totalitet (og dermed også vekselvirkningen mellom disse forskjel lige sidene).13 Hvis man leser denne teksten så grundig som den for tjener å bli lest, ser man at Marx skjelner mellom en rekke ulike sjikt i samfunnet: 1. Produksjonsprosessen. 2. Samkvemsformen (det borgerlige samfunn). 3. Staten. 4. Bevissthetens frembringelser. 13
Videre ser vi at samkvemsformen er «frembragt» av den materielle produksjon, og at denne formen i sin tur er «grunn laget» for staten og for bevissthetens frembringelser, både hva det gitte samfunn og hva «utviklingsprosessen» angår. Disse påstandene utgjør uten tvil- kjernen i den materialis tiske historieoppfatning, men foreløbig er de altfor uklare til at vi helt kan forstå innebyrden av dem. Vi må gå videre til en del presiseringer, og foretar først et skifte av termino logi, for å gjøre den mer overensstemmende med den som både hos Marx og i kommentarlitteraturen er den vanligste. I stedet for uttrykk som «den virkelige produksjonsprosess» og «produksjonsmåte» ser vi senere hos Marx (og andre steder i Den Tyske Ideologi) at han taler om produktivkrefter: dette står i alt vesentlig for det allmenne teknologiske og vitenskapelige nivå slik det nedfeller seg i produksjons midlene og i arbeidernes faglige dyktighet. Begrepet om samkvemsformer svarer stort sett til det som senere blir ut trykt med betegnelsen produksjonsforhold: formene for eiendom og for regulering av produksjon. Bevissthetens frembringelser er ideologier i den utstrekning de kan føres tilbake til samfunnets klassestruktur. Den totale økonomiske prosess, det vil si den virksomhet som foregår innen visse produksjonsforhold, på grunnlag av de historisk gitte produktivkrefter og de naturgitte produksjonsbetingelser (kli ma, jordsmonn, mineralforekomster, osv.) er samfunnets økonomiske basis, eller produksjonsmåte. Politisk og ideolo gisk virksomhet tilhører overbygningen over denne basis. Alle disse bruksmåtene av nøkkel-uttrykkene i den ma terialistiske historieoppfatning har god dekning hos Marx, men det finnes dessverre også en rekke tekster som går i helt andre retninger. Marx var utrolig slurvet i bruken av disse uttrykkene, til tross for at de dannet den teoretiske ramme for hans arbeider i en periode på over 30 år. Dette er sær lig slående i Kapitalen, der uttrykkene «produksjonsbetin gelse» og «produksjonsmåte» brukes i en rekke ulike betydninger Det samme gjelder for ordet «produktivkrefter», som i Den Tyske Ideologi og Grundrisse ofte betegner helt andre slags størrelser enn de jeg nevnte ovenfor. I Kapita len forekommer uttrykket nesten bare i sammenhengen «ar beidets produktivkraft», og er da ensbetydende med pro duktivitet. 14
Jeg skal senere komme tilbake til noen slike fortolknings problemer, men la meg først ta for meg sammenhengen mel lom disse ulike begrepene slik jeg nettopp har definert dem. Med vår nye terminologi kan vi si at det ifølge teksten oven for fra Den Tyske Ideologi er en lovmessig sammenheng mellom produktivkrefter og produksjonsforhold (de første «frembringer» de siste) og mellom produksjonsforholdene og overbygningen (de første er «grunnlaget» for den siste). La oss ta for oss disse to sammenhengene etter tur. Det er ingen tvil om at Marx la stor vekt på den lov messige sammenheng mellom produktivkrefter og produk sjonsforhold. Jeg kan sitere et par avsnitt fra hans brevveks ling med Engels:
Hærens historie viser tydeligere enn noe annet det riktige i vår anskuelse av sammenhengen mellom produktivkreftene og de so siale forhold.14 ....Vår teori om at arbeidets organisasjon er be stemt gjennom produksjonsmidlet, blir ingensteder mer eklatant bevist enn i menneskenedslaktingsindustrien.15 Det er sjelden at Marx bruker uttrykk som dette (teori, bevis), og det tyder på at denne sammenhengen i hans øyne var meget viktig. Når det gjelder sammenhengens mer pre sise karakter, kan vi som en første formulering ta utgangs punkt i de berømte sentenser fra Forordet til Kritikk av So sialøkonomien: I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår mennes kene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter [...] På et visst trinn i sin ut vikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motset ning Hl de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktiv kreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.14
Til et gitt sett produktivkrefter svarer det altså et gitt sett produksjonsforhold. Dette er ikke til å få særlig forstand av, men vi skjønner litt mer av det når vi ser hvilken be tydning det skal ha at produksjonsforholdene er i motset ning til produktivkreftene og altså ikke svarer til dem. Dette betyr ifølge sitatet at produksjonsforholdene er blitt lenker for produktivkreftene, eller at produksjonsforholdene er
blitt til destruktivkrefterS 1 Dette er noe klarere, men fremde les langt fra å være helt entydig. Såvidt jeg vet sier ikke Marx noe sted helt presist hva dette begrepet om samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold skal bety, og heller ikke om hvordan man skal forstå det komplemen tære begrepet om motsetning/motsigelse (Widerspruch) mellom de to faktorene i basis. Foreligger det en motset ning når produktivkreftene ikke blir utnyttet fullt ut, på et gitt tidspunkt? Eller er kanskje kriteriet at de ikke får mak simale muligheter til å utvikle seg? Med andre ord: dreier det seg om en kortsiktig eller en langsiktig maksimering av produksjonen? Og hva er det forresten som skal maksi meres? Den totale produksjon, eller produksjonen pr. inn bygger? Eller er det kanskje tilfredsstillelsen av befolknin gens behov? Hvordan blir disse behov i så fall definert? For å kunne gi en presis betydning til begrepene om sam svar og motsetning mellom produktivkrefter og produk sjonsforhold, måtte det være mulig å besvare alle disse spørsmålene, men Marx gir oss ikke noe grunnlag for å be svare noen av dem. Og selv om disse spørsmålene var be svart, ville det fremdeles i praksis være vanskelig (for å ut trykke meg forsiktig) å avgjøre a priori hvilke produksjons forhold som svarer til et gitt sett produktivkrefter. Som en motvekt til disse kritiske bemerkningene må det sies at begrepet langt fra er uten enhver konkret betydning. Det er innlysende riktig at «privateiendommen er en nød vendig samkvemsform for et bestemt utviklingstrinn av pro duktivkreftene»18, i en forstand at ethvert forsøk på å grunnlegge en sosialistisk økonomi (i Marx’ forstand) på lavt utviklede produktivkrefter, er dømt til å mislykkes. So sialisme krever planlegning, planlegning krever høyt utvik lede kommunikasjoner, allmenn statistikk, høy grad av in dustrialisering. På samme måte er det klart at de produk sjonsforhold som bygger på slaveriet ikke lar seg forene med en høy utvikling av produktivkreftene.19 Men fra disse rent negative bestemmelser er det et langt skritt frem til den po sitive fastsettelse av de produksjonsforhold som svarer til et gitt sett av produktivkrefter. Vi kan nok alltid utelukke visse produksjonsforhold, som da blir «objektivt umulige»20, men det blir vanskelig å treffe et entydig valg blant de mu ligheter som står igjen. For å ta det eksempel Marx selv 16
var mest opptatt av, og som i vår tid har fått aktualitet på en annen måte enn et rent tankeeksperiment: det er ikke inn lysende klart at de sosialistiske produksjonsforhold svarer bedre til moderne produktivkrefter enn de kapitalistiske; derimot er det åpenbart at de begge er langt overlegne i for hold til den feudale struktur eller den stamme-økonomi som fremdeles eksisterer enkelte steder. Fra denne rene begrepsbestemmelsen må vi gå videre og spørre hva det er som gjør at produksjonsforholdene fra å være i samsvar med produktivkreftene, utvikler seg til å komme i motsetning til dem. Heller ikke her kan vi si at Marx gir noe klart svar. Det fremgår at produktivkreftene normalt vil utvikle seg friere enn produksjonsforholdene, og derfor etter en tid vil bli liggende foran dem, men mekanis mene i denne dobbelte utvikling er ikke så lette å få tak på. Marx antyder noen steder21 at også produksjonsforholdene kan utvikle seg kontinuerlig, men bare innenfor visse snevre grenser. Eiendomsforholdene har en naturlig treghet, kan vi si, som gjør at de besittende klasser vil motsette seg enhver radikal forandring. Derimot har produktivkreftene i det kapitalistiske sam funn en naturlig dynamikk. Dette gjelder bare for det ka pitalistiske samfunn, for Marx understreker ofte at dette er dynamisk og revolusjonært i sin natur på en helt annen måte enn de foregående samfunnsformer. Jeg kan f.eks. gjengi følgende avsnitt fra Det Kommunistiske Manifest (det kan i parentes bemerket også tjene til å illustrere Marx’ lite nøyaktige ordbruk):
Borgerskapet kan ikke eksistere uten en stadig revolusjonering av produksjonsinstrumentene, altså av produksjonsforholdene (sic) og altså av samtlige samfunnsmessige forhold. Derimot var den uforandrete bevaring av den gamle produksjonsmåte (sic) den første eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og beveg else, kjennetegner den borgerlige epoke i forhold til alle tidligere.22 Det kapitalistiske samfunn forutsetter en stadig økning i arbeidets produktivitet, en stadig endring av produktivkref tene, og det er da lett å forstå at disse vil endre seg hur tigere enn produksjonsforholdene. Men Marx forteller oss aldri hvorfor dette nødvendigvis må føre til en økt motset2 — Verker i utvalg Bd. 2 17
ning mellom produktivkrefter og produksjonsforhold i det kapitalistiske samfunn. I Marx’ forestilling om det sosialis tiske samfunn inngikk det nettopp en slik motsetningsfri ut vikling av produktivkreftene på grunnlag av konstante pro duksjonsforhold, slik at et og samme sett av produksjons forhold kan svare til flere sett produktivkrefter og til og med til alle produktivkrefter ut over et visst utviklingstrinn. Man kan ikke beskylde Marx for det lettvinte ordspill på «produktivkreftenes sosiale» og «produksjonsforholdenes priva te» karakter under kapitalismen; denne rent verbale motset ningen stammer fra Engels. Marx forsøker nok å vise i Ka pitalen at den kapitalistiske produksjonsmåte inneholder motsetninger, men han gjør ikke noe forsøk på å tilbakeføre disse til motsetningen (i betydningen ikke — samsvar) mel lom produktivkrefter og produksjonsforhold. Vi må med an dre ord slutte, tror jeg, at Marx på dette punkt ikke hadde tenkt tilstrekkelig gjennom hva som egentlig lå i de begre pene han gjorde bruk av. Når det gjelder de før-kapitalistiske samfunn, skulle det ikke en gang være mulig å påvise at produktivkreftene end rer seg raskere enn produksjonsforholdene, ettersom begge disse faktorene her vil ha en konservativ karakter. For å komme over denne vanskeligheten, må vi skjelne mellom de endringer i produktivkreftene som er motivert av produk sjonsforholdene og de som har en mer utilsiktet karakter. I Grundrisse understreker Marx ofte23 at tidligere samfunns former gikk under som en følge av økning i befolkningen (som selv er en produktivkraft, ifølge Marx). Dette gjelder først og fremst for det primitive fellesvesens undergang. Når det gjelder overgangen fra feudalisme til kapitalisme, skriver Marx at
Den feudale forfatning på sin side gikk under ved industrien i byene, handelen og moderne jordbruk (til og med ved enkelte oppfinnelser slik som krutt og boktrykkerpresse) ... .Utviklingen av vitenskapen alene [...] var tilstrekkelig til å oppløse dette fellesvesen.24 Et annet sted heter det at Det bymessige arbeid hadde selv skapt produksjonsmidler for hvilke de gamle laug ble en like stor hindring som de gamle grunneierforhold ble det for et forbedret jordbruk.25 18
Disse tekstene er fra 1858—59. Noen år senere skriver Marx i et brev til Engels:
Det er ingen tvil om at når vi betrakter maskinen i dens ele mentære form, så utgår den industrielle revolusjon aldri fra den bevegende kraft, men fra den del av maskinen som engelskmennene kaller the working machine, altså f.eks. ikke ved å erstatte den fot som setter rokken i bevegelse, med damp- eller vannkraft, men ved å forandre den umiddelbare spinneprosess selv og ved å fortrenge den del av det menneskelige arbeid som ikke bare er kraftutøvelse (slik som å trå rokken), men som angår bearbei delsen, den direkte innvirkning på det stoff som skal bearbei des [....] For de rene matematikere er disse spørsmålene uten interesse, men de blir meget viktige når det dreier seg om å på vise sammenhengen mellom de menneskelige samfunnsforhold og utviklingen av denne materielle produksjonsmåte. Etter på ny å ha lest gjennom mine teknologisk-historiske notater, har jeg kom met til det syn at fra det 16. til det 18. århundre, altså i den pe riode der manufakturen utvikler seg fra håndverk til egentlig stor industri, er de to materielle grunnlag for maskinindustriens frem vekst innen manufakturen — ur og møller (først kommølle, og nettopp vanndrevet) — begge overlevert fra oldtiden av. Jeg ser da bort fra oppfinnelsen av krutt, kompass og boktrykkeri — disse nødvendige forbetingelser for den borgerlige utvikling.24 Når jeg har sitert så vidt utførlig fra dette brevet, er det både for å vise hvor stor vekt Marx fremdeles la på tekno logiens betydning for samfunnsutviklingen, og for å få frem utviklingen av hans tanker i forhold til Grundrisse. (La meg i parentes bemerke at den vekt han legger på «the working machine» på bekostning av «den bevegende kraft» viser hvor nyansert hans syn nå er i forhold til det absurde slagord fra Filosofiens Elendighet: «Håndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»27) Marx sier nok fremdeles at krutt og boktrykkeri er nødvendige «forbetingelser for den borgerlige utvikling», men i 1858—59 het det at «utviklin gen av vitenskapen alene» var tilstrekkelig. I 1863 er han kommet frem til det resultat at produksjonsprosessen i den begynnende kapitalisme ikke var vesensforskjellige fra old tidens metoder. Dette blir ytterligere utdypet i Kapitalen (1867):
Vår kapitalist in spe ....må først ta arbeidskraften slik han finner den på markedet, altså også dens arbeid slik det oppsto i 19
en periode da det ennå ikke fantes noen kapitalister. Forvandlin gen av produksjonsmåten selv gjennom arbeidets underordning under kapitalen kan først oppstå senere.2* [...] Kapitalen forholder seg, som før bemerket, først likegyldig overfor arbeidsprosessens tekniske karakter,” [...] Kapitalen underordner seg først arbeidet sammen med de tekniske betingelser som det historisk inngår i. Den forandrer ikke umiddelbart produksjonsmåten selv.30
Dette er et hovedtema i kap. 11—13 av første bok av Kapitalen. De kapitalistiske produksjonsforhold (privat eiendom pluss lønnsarbeid) bygger til å begynne med på de samme produksjonsmetoder som i feudaltiden (og altså til og med i antikken, hevder Marx). Her kan vi altså ikke si at de nye produksjonsforhold oppstår som en følge av at de revolusjonerte produktivkrefter sprenger de gamle produk sjonsforhold; tvert om begynner ikke den teknologiske re volusjon før de nye produksjonsforhold er innstiftet. I Kapitalen nevner Marx fremdeles kompass, krutt og bok trykkeri,31 men uten å legge noen særlig vekt på det. Resultatet av denne utviklingen fra 1847 til 1867 er altså at dette hovedprinsippet i den materialistiske historieoppfat ning ikke kan anvendes på overgangen fra feudalismen, og at årsakene til endringen i produksjonsforholdene må søkes andre steder enn i produktivkreftenes utvikling. Marx trek ker ikke selv denne konklusjonen; tvert om fortsetter han å tale som om prinsippet hadde allmenn gyldighet. Men i sine konkrete historiske analyser var han klar over at det ikke forholdt seg slik. Her viser han, i Grundrisse såvel som i Kapitalen, at fremveksten av de kapitalistiske produksjons forhold kan føres tilbake til den situasjon der de første ka pitalister sto overfor de første lønnsarbeidere.32 Kapitalistene kan i alt vesentlig føres tilbake til handels- og ågervirksomhet, mens arbeiderne i stor utstrekning er bønder som for drives fra sine marker. Men hva er nå dette for slags genese? Er det ikke snarere hva vi kunne kalle en genealogi?^ Det er på mange måter en «umarxistisk» tanke at de kapitalistiske produksjonsforhold skulle være oppstått i et tilfeldig historisk sammentreff av omstendigheter: pengesterke handelsfolk og «frie» arbeide re, hver med sin relativt selvstendige historie.34 I Grundrisse strever Marx helt åpenbart med dette problemet, og under20
streker nærmest a priori at disse to klassene må ha den samme forhistorie:
Den samme prosess som stiller massen overfor de objektive ar beidsvilkår som frie arbeidere, har også stilt disse vilkår i egenskap av kapital overfor de frie arbeidere. Den historiske prosess var adskillelsen av hittil forente elementer — dens resultat er derfor ikke at et av disse elementer forsvinner, men at hvert av dem frem trer i negativ relasjon til det andre — den potensielt frie arbei der på den ene side, den potensielle kapital på den annen side.” Dette har kanskje en viss verdi som retorikk, men det er tvilsom historikk, og Marx er selv oppmerksom på det. Han er klar over at det i virkeligheten dreier seg om prosesser med en bare forholdsvis indirekte sammenheng. Til tross for at han i Kapitalen gjentar36 at det dreier seg om én og samme prosess, viser hans historiske fremstilling, som her er adskillig rikere og mer detaljert enn de tilsvarende be merkninger i Grundrisse (og som i parentes bemerket kom til å utøve en stor innflytelse på all senere forskning om kring kapitalismens fremvekst), at det hele var et komplisert spill av heterogene årsaker: «enclosure bilis» og beslag leggelsen av kirkegodset førte til fremveksten av et proleta riat på landsbygda; dannelsen av ågerkapital og handelskapital førte til akkumulasjon av kapital. Det vil utvilsomt være en eller annen sammenheng mellom disse forskjellige prosessene, men den er neppe så enkel at de bare skulle være to sider av samme sak. Og heller ikke noen mer indirekte sammenheng blir påvist. Vi må altså konkludere med at Marx ikke maktet å for klare overgangen fra den feudale til den kapitalistiske pro duksjon ut fra den materialistiske historieoppfatnings prin sipper. For det første må han erkjenne at denne over gangen hadde sin rot i endrete produksjonsforhold og ikke i endrete produktivkrefter; for det andre at endringene i pro duksjonsforholdene ikke hadde noen nødvendig karakter. Siden denne overgangen er det eneste «forhistoriske»37 eks empel som Marx går inn på i detalj, må man si at denne svikten gir teorien et alvorlig støt. Generelt sett tror jeg man kan si at den del av den materialistiske historieoppfatning som behandler forholdet mellom de ulike elementer i basis, 21
er mindre verdifull enn den del som tar for seg forholdet mellom basis og overbygning. Jeg skal nå ta for meg Marx’ teorier på dette punkt. Innledningsvis kan vi spørre hva det egentlig er over bygningen er ment å skulle forholde seg til og være avhengig av. Skal den forholde seg til basis som helhet, eller bare til produksjonsforholdene? I svært mange av sine oppsummer ende formuleringer38 gir Marx inntrykk av å velge det siste svaret, men innholdet i hans konkrete analyser går i den andre retningen. For hvis vi går ut fra den (forenklede) opp fatning at produksjonsforholdene i hver epoke forblir ufor andret og upåvirket av produktivkreftenes utvikling, skulle uttrykksmåten i slike oppsummeringer tilsi at overbygningen heller ikke skulle kunne forandre seg innenfor en gitt pro duksjonsmåte. Men dette er absurd: en stor del av Marx’ konkrete analyser går nettopp ut på å vise hvordan over bygningen blir stadig mer motsetningsfylt, ustabil og sår bar etter som motsetningen mellom produktivkrefter og pro duksjonsforhold blir mer akutt. Særlig gjelder dette hans analyser av forholdene i Frankrike: Klassekampene i Frank rike, Ludvig Napoleons 18 Brumaire, Borgerkrigen i Frank rike. I det første av disse verkene skriver han for eksempel.
Med en slik allmen velstand, der det borgerlige samfunns pro duktivkrefter utvikler seg så fullt som det overhodet er mulig innenfor de borgerlige forhold, kan det ikke være tale om en vir kelig revolusjon. En slik revolusjon er bare mulig i de perioder hvor begge disse faktorer — de moderne produktiv&re//er og de borgerlige produksjonsformer — står i motsetning til hverandre. De forskjellige krangler som representantene for de enkelte frak sjoner i det kontinentale ordensparti nå inngår, på en gjensidig kompromitterende måte, er fjernt fra å gi støtet til en ny revolu sjon; de er tvert om bare mulige fordi forholdenes grunnlag for øyeblikket er så sikkert.” Dette gjaldt forholdet mellom formene for politisk virk somhet og den økonomiske basis. Tilsvarende skriver Marx om forholdet mellom basis og den ideologiske virksomhet: Jo mer samfunnets normale samkvemsform og dermed den hers kende klasses betingelser utvikler sin motsetning til de fremskredne produktivkrefter, jo større derfor splittelsen innenfor den hersken de klasse og i forhold til den beherskede klasse — desto usannere blir naturligvis også den bevissthet som opprinnelig svarte til 22
denne samkvemsform, det vil si at den opphører å svare til denne samkvemsform, og desto mer synker de tidligere overleverte fore stillinger om disse samkvemsforhold, der de virkelige person lige interesser blir fremstilt som allmenne, ned til rent idealiserende fraser, til bevisst illusjon og tilsiktet hykleri *
Jeg skal ikke her gå inn på de interessante tvetydighetene i disse to tekstene. I stedet skal jeg ta for meg Marx’ teorier om politisk og ideologisk virksomhet mer i detalj, og begyn ner med hans analyse av staten. Det formidlende element mellom det abstrakte begrepet om produksjonsforholdene og den konkrete statlige virksom het er klassene. Klassene defineres ved sin eiendom og ikkeeiendom til produksjonsmidlene, og vi får en todeling i den besittende og den eiendomsløse klasse. (Senere skal vi se hvordan andre elementer i Marx’ tanke fører til en tredelt klassestruktur.) De besittende klasser vil som allerede nevnt forsøke å holde fast ved de produksjonsforhold som favoriserer dem, og de vil da organisere seg mot den eiendomsløse klasse for å beskytte sin eiendom og om mu lig legitimere den. Staten blir da ikke annet enn en «gjensi dig forsikringsordning» for den besittende klasse.41 Dette er grunntrekkene i den marxistiske teori om staten, men vi må tilføye noen viktige nyanser. Uttrykket ovenfor er hentet fra et avsnitt som i sin helhet lyder slik:
Den borgerlige stat er videre ikke annet enn borgerskapets gjensidige forsikringsordning mot sine enkelte medlemmer såvel som mot den utbyttede klasse, en forsikringsordning som blir sta dig mer kostbar og tilsynelatende stadig mer selvstendig overfor det borgerlige samfunn, fordi undertrykkelsen av den utbyttede klasse blir stadig vanskeligere.
Hvis vi generaliserer dette til ikke bare å gjelde det kapitalistiske samfunn, får vi to viktige presiseringer. For det første må staten beskytte den herskende klasse som klas se mot dens enkelte medlemmer, hvis virksomhet kunne ska de klassen som helhet. Overfor den eiendomsløse klasse har alle medlemmer av den besittende klasse felles interesser, men lenger strekker heller ikke fellesskapet seg.42 For det andre vil staten, særlig i tider hvor den undertrykte klasse vokser i antall og styrke, ha en tendens til å anta en selv stendig karakter, ikke bare overfor de enkelte medlemmer av den herskende klasse, men overfor denne klasse som hel23
het. Denne selvstendighet i statens rolle blir særlig aksen tuert i overgangsperiodene mellom to samfunnsformer. Marx gir to eksempler på dette. Det første gjelder tiden før den franske revolusjon, og generelt de siste faser før innførin gen av kapitalismen: Til oppsplittingen av interessene svarte oppsplittingen av den politiske organisering, de små fyrstedømmer og de frie riksbyer. Hvorfra skulle den politiske konsentrasjon komme i et land som manglet alle de økonomiske betingelser for konsentrasjon? Van makten i hver enkelt livssfære (man kan hverken tale om stender eller om klasser, men høyst om tidligere stender og ufødte klas ser) tillot ingen enkelt av dem å erobre den absolutte makt. Den nødvendige følge av dette var at den spesielle sfære som gjen nom arbeidsdelingen fikk seg tildelt forvaltningen av de offentlige interesser, oppnådde en enorm uavhengighet i det absolutte eneveldets tid, som her forekom i sin mest forkrøplede og halvt pat riarkalske form. I de moderne byråkratier er denne uavhengighe ten drevet enda videre. Staten konstituerte seg således til en til synelatende selvstendig makt, og i Tyskland har den helt til i dag beholdt denne stilling, som i andre land bare var forbigående.0
For det andre gjelder det i tiden umiddelbart før den so sialistiske revolusjon: I virkeligheten var [keiserdømmet i Frankrike] den eneste mu lige regjeringsform i en tid da borgerskapet allerede har mistet evnen til å beherske nasjonen og arbeiderklassen ennå ikke har tilegnet seg denne evnen.44 Det klassiske eksempel på en stat helt underordnet privat eiendommens interesser finner Marx i England og i USA i første halvdel av det nittende århundre.45 De konkrete ana lyser i Kapitalen av den engelske lovgivning gjør det alli kevel klart at denne staten har en noe mer komplisert ka rakter. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor. Disse eksemplene går ikke lenger tilbake enn til slutten av feudaltiden, men Marx mener at staten helt generelt er «en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen».46 Det er vanskelig å si om denne karakteristikken av staten skal være en definisjon eller en empirisk påstand som rent logisk sett kan være gal. Et av de få eksempler han gir på statens funksjon i tidligere tider, kan tyde på at det siste er tilfellet og at karakteristikken ovenfor ikke bare logisk sett kan være, men også faktisk er gal. I forbindelse med 24
det romerske samfunn før innføring av slaveriet som det økonomiske eksistensgrunnlag heter det i Grundrisse: Fellesskapet — som stat — er på den ene side disse frie og like privateieres innbyrdes relasjon, deres utadrettede sammenslut ning og samtidig deres garanti. På den ene side beror fellesskapet her på at dets medlemmer består av arbeidende grunneiere,, parsellbønder, på den annen side eksisterer disses selvstendighet gjennom deres innbyrdes relasjon som medlemmer av fellesska pet.47 Her får man inntrykk av at statens funksjon er å trygge hele samfunnet utad (mot andre samfunn) og ikke en del av samfunnet mot en annen del, og at det med andre ord kan finnes en nasjonalisme uten klassemotsetninger. La meg også i denne forbindelse gjøre oppmerksom på Marx’ dis kusjon i Grundrisse^ av det han kaller den asiatiske produk sjonsmåte, der staten umiddelbart har en økonomisk karak ter og der «grunnrente og skatt faller sammen», som det he ter i Kapitalen.13 Marx’ ideologiteori er kanskje den mest interessante del av hans teori. Samtidig blir den svært ofte misforstått og forvrengt, gjeme på en slik måte at den fremstår som en samling primitive og delvis selvmotsigende knep for å av væpne eventuelle motstandere ad ikke-rasjonell vei. Marx selv er ikke helt uten skyld i at dette inntrykket har fått feste, for han uttrykker seg undertiden som om han tilla annerledes tenkende en bevisst subjektiv uærlighet. Jeg skal forsøke å vise at dette bare er et marginalt element i hans tenkning på dette området. Et mulig utgangspunkt for diskusjonen kan være spørs målet om hva ideologiene skal settes i sammenheng med. Marx uttrykker seg noen ganger som om han mente at den ideologiske virksomhet må bli forstått på grunnlag av den politiske (som i sin tur har sin rot i de økonomiske forhold). Den før siterte påstanden om de herskende tanker og de herskendes tanker kan tjene som et eksempel på denne be traktningsmåten. La meg gjengi dette avsnittet mer fullsten dig:
I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tan ker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt, er også dets herskende åndelige makt. Den klasse som har midlene til den materielle produksjon til sin disposisjon, dispone25
rer samtidig over midlene til den åndelige produksjon, slik at den også stort sett har herredømmet over tankene til dem som ikke har adgang til midlene for åndelig produksjon.” Hvis vi forener denne reduksjonen av ideologi til politikk med reduksjonen av politikk til produksjonsforholdene alene (og altså ikke til motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold), får vi en modell av følgende enkle lineære type:
Prod.krefter -*■
Prod.forhold -> Politikk —> Ideologi
Den motsatte oppfatning blir da den som reduserer både politikk og ideologi direkte til motsetningen mellom produk tivkrefter og produksjonsforhold: Prod.krefter
I
Politikk
t
Prod.forhold
Ideologi
Jeg har allerede gitt noen argumenter for at det ikke er rimelig å redusere noen deler av overbygningen til produk sjonsforholdene alene. Som det fremgår av sitatet oven for, er det ikke mulig å gi like definitive argumenter for at man bør fortolke den marxistiske modell som en reduksjon av ideologiene direkte til den økonomiske basis uten formid ling gjennom det politiske nivå, men jeg tror allikevel at det er dette som representerer den mest interessante del av Marx’ ideologi-teori. Marx’ kritiske analyser av de bor gerlige sosialøkonomiske teorier (i Kapitalen og særlig i Theorien uber den M.ehrwert) bygger for det meste på reduksjoner av denne typen, og det samme gjelder hans be traktninger om kristendommens jordiske grunnlag. (Jeg ser bort fra ungdomsartikkelen «Om Jødespørsmålet»,51 som gir en reduksjon av en helt annen type — her blir religionen sett i sammenheng med motsetningen mellom staten og det økonomiske liv.) Foreløbig har vi ikke gjort annet enn å se på denne sammenhengens form, og vi må nå se mer i detalj på hvordan ideologiene henger sammen med det økonomiske liv. For det første har vi den type bevissthet som Marx, i et avsnitt jeg siterte tidligere,52 kaller «idealiserende fraser, bevisst illu26
sjon og tilsiktet hykleri». Som før nevnt er ikke Marx den som alltid gir avkall på denne type ideologiforklaringer; dette er særlig tydelig i hans utfall mot de «sykofantiske» borgerlige sosialøkonomer, slik som i hans ironiseringer over de «uproduktive» sosialøkonomers teori om at alt arbeid er produktivt.53 Hans omtaler av Malthus faller også inn under denne kategorien. Jeg tror imidlertid man skal ta seg i akt for å gi denne slurvete og litt lurvete fremgangsmåten sta tus av en teori.54 Marx selv hadde ingen anelse om at hans brevveksling og hans manuskriptnotater skulle offentliggjø res; han uttrykker seg friskt og sjikanøst på en ganske annen måte enn i de verker han selv gjorde klar til publikasjon, og der sarkasmen er rettet mot meninger mer enn mot personer. Den neste type ideologier er de som svarer til en eller annen sosial gruppes interesser. Dette er et meget viktig be grep hos Marx, og kanskje det de fleste vil forbinde med uttrykket «den marxistiske ideologiteori». Mange har opp fattet Marx som om han bare mente å si at sosiale og øko nomiske grupper ofte tar sine særinteresser for allmenninteresser, og de har sagt eller antydet at dette er en så triviell erkjennelse at den neppe fortjener å bli kalt en teori. Det er nok riktig at denne påstanden inngår i teorien, men den blir mindre triviell når vi ser på hvordan Marx innfører vik tige nyanser i bildet: Hva det virkelige innhold angår, er [Stimer] derfor forsvarer av den praktiske småborger, men bekjemper den bevissthet som svarer til småborgeren og som i siste instans reduserer seg til småbor gerens idealiserende forestillinger om det bourgeoisie han selv ikke kan nå.”
Komplementær til denne bemerkningen fra Den Tyske Ideologi er følgende viktige presisering i Ludvig Napoleons 18 Brumaire: Man må bare ikke gjøre seg den bornerte forestilling at små borgerskapet prinsipielt vil sette gjennom en egoistisk klasseinter esse. Det tror snarere at de spesielle betingelser for dets befrielse er de allmenne betingelser som danner den eneste mulige ramme for å skape et moderne samfunn og unngå klassekamp. Man må like så lite forestille seg at de demokratiske representanter nå alle er, eller svermer for shopkeepers. Hva bakgrunn og individuell stilling angår, kan de være himmelvidt forskjellig fra dem. Det som gjør dem til småborgernes representanter er at de i sitt hode 27
ikke kan komme ut over de skranker som småborgerne ikke kom mer ut over i sitt liv, og at de derfor også på det teoretiske plan blir drevet til de samme oppgaver og løsninger som småborgerne blir drevet til av materiell interesse og samfunnsmessig stilling. Dette er helt generelt forholdet mellom en klasse og dens politiske eller litterære representanter.54 Hvis vi sammenholder disse to viktige tekstene, gir de som konklusjon at en klasses ideologiske ordførere ikke selv be høver å høre hjemme i denne klassen, og at de som virke lig hører hjemme der, ikke nødvendigvis forsvarer sine egne interesser. Rent praktisk betyr dette at man hverken for enkeltpersoner eller for sosiale grupper kan redusere deres bevissthet direkte til deres plass i den økonomiske prosess. Bevisstheten er nok klassebetinget, men ikke nødvendigvis betinget av den egne klasse. Det er snarere den totale klas sestruktur, må vi tro, som avgjør hvilken bevissthetsform' som vil dominere innenfor en bestemt klasse. Dette fører oss over til den tredje form for ideologi-teori hos Marx. Ifølge denne oppfatningen er en ideologisk tenkemåte noe som pre ger hele samfunnet, og ikke bare en bestemt klasse, i den forstand at ideologiene springer ut av produksjonsmåten selv og bidrar til å forme bevisstheten hos alle økonomiske aktører — hos produksjonsmåtens forsvarere såvel som hos dens angripere. I Theorien iiber den Mehrwert viser Marx f.eks. hvordan sosialistiske kritikere av kapitalismen ikke makter å rive seg løs fra denne produksjonsmåtens ideologi:
De innrømmer faktisk [at produktivkreftenes utvikling] er et re sultat av den kapitalistiske produksjon, som derfor er en his torisk form av den samfunnsmessige utvikling, selv om det er i motsetning til den befolkningsdel som danner grunnlaget for hele denne utvikling. Her deler de — om enn på den motsatte pol — økonomenes bornerte syn, som forveksler denne utviklingens mot setningsfylte form med dens frukter. De ene vil forevige mot setningen på grunn av dens frukter. De andre er besluttet på å gi avkall på disse antagonistisk frembragte frukter, for å bli fri fra motsetninger.57 Et særlig slående eksempel på en slik betraktningsmåte finner vi i Marx’ analyser av kristendommens grunnlag:
Kristendommen med dens kultus av det abstrakte menneske og særlig dens borgerlige former som protestantisme, deisme osv., er den religionsform som passer best for et samfunn av varepro28
dusenter, hvis alminnelige samfunnsmessige produksjonsforhold medfører at produsentene[...] stiller sine privatarbeider i forhold til hverandre som likt menneskelig arbeid/ * Kristendommen er kapitalens spesielle religion. I begge gjelder bare mennesket. I og for seg er et menneske like lite og like mye verdt som ethvert annet. I det ene tilfelle er alt avhengig om det har troen, i det andre om det har kreditt.”
Mange andre bemerkninger om kristendommen går i sam me retning, og man ser derfor hvor misvisende det egentlig er å karakterisere religionen som opium for folket.60 Når kris tendommen påtvinger seg med særlig styrke i den kapita listiske produksjonsmåte, er det fordi den kan fremvise en strukturell likhet med denne produksjonsmåte og ikke fordi den herskende klasse mer eller mindre bevisst og kynisk skulle bruke den for å bedøve den undertrykte klasse med løfter om et bedre liv etter døden.61 Mot de som betrakter kristendommen på denne måten, ville Marx kunne rette den samme innvending som han i en økonomisk sammenheng retter mot sosialisten Hodgskin:
Hodgskin oppfatter dette som et rent subjektivt falskneri, og mener at det bak dette skjuler seg den utbyttende klasses inter esse og bedrag. Han ser ikke hvordan denne forestillingsmåten springer ut av de reelle forhold selv.42 For å gjøre dette bildet fullstendig, og for å vise at Marx selv i sine ungdomsår ikke sto helt fremmed for en form for «kjempende ateisme», kan det være på sin plass å sitere et indignert avsnitt fra Der Kommunismus des «Rheinischen Beobachters»:
Kristendommens sosiale prinsipper har rettferdiggjort antik kens slaveri, forherliget middelalderens livegenskap og forstår seg i nødsfall, om enn med jammerlig mine, også på å forsvare under trykkelsen av proletariatet. Kristendommens sosiale prinsipper preker nødvendigheten av en herskende og en undertrykt klasse, og har ikke annet å gi den siste enn det fromme ønske om at den fromme skal være veldedig. Kristendommens sosiale prinsipper postulerer den «konsistorialrådige» utvisking av alle skjensler i himmelen, og rettferdiggjør derved at disse skjensler fortsetter her på jorden. •••• Kristendommens sosiale prinsipper preker feighet, selvforaktelse, fornedrelse, underkastelse, ydmykhet — kort sagt alle kanaljens 29
egenskaper, mens proletariatet ikke vil la seg behandle som kanalje og har mer bruk for sitt mot, sin selvfølelse, sin stolthet og sin uavhengighetsfølelse enn for sitt brød. Kristendommens sosiale prinsipper er duknakkerske, og prole tariatet er revolusjonært.43 Det er unektelig noe kunstig over dette skillet mellom ulike ideologi-begreper hos Marx, og jeg har bare foreslått det som et pedagogisk hjelpemiddel, og skal nå begynne å trek ke det tilbake. Jeg har allerede sagt at den første form for ideologi-kritikk eller ideologi-reduksjon ikke kan gjøre krav på noen teoretisk status. Når det gjelder de to andre for mene, er det rimelig å anta at den allmenne ideologi som henger sammen med en gitt produksjonsmåte, vil begunstige opprettholdelsen av denne produksjonsmåte, og at den der for svarer til interessene hos den klasse som i denne produk sjonsmåte er den herskende og den besittende. Men hva så med interessene til de klasser som ikke er herskende i den gitte produksjonsmåte? Hvilket uttrykk vil de få? Dette blir i en viss utstrekning et terminologisk spørs mål. Når det gjelder interessene til den synkende klasse, det vil si til den klasse som var herskende i den foregående produksjonsmåte, er det et fritt valg om man vil kalle deres uttrykk for ideologiske eller ikke. Selv vil jeg kalle disse ut trykkene for falsk bevissthet,M og skjelne dem fra ideologiene. Marx selv legger en viss vekt på dette skillet, selv om han ikke bruker den samme terminologi: De juridiske former hvori disse økonomiske transaksjoner frem trer som interessentenes viljeshandlinger, som en ytring av deres felles vilje og som en kontrakt staten kan tvinge gjennom overfor partene, kan som rene former ikke bestemme dette innhold selv. De bare uttrykker innholdet. Innholdet er riktig (gerecht) hvis det svarer til produksjonsmåten, er adekvat i forhold til den. Det er uriktig hvis det står i motsetning til den. Slaveri på grunnlag av den kapitalistiske produksjon er uriktig.45 Helt generelt sier Marx at motsetningene i den materielle produksjon gjør det nødvendig med en overbygning av ideologiske stender, hvis virksomhet — enten den er god eller dårlig — er god, fordi den er nødvendig.44
Ideologiene er altså hva Marx kaller for «historisk be rettigede illusjoner»67 eller «samfunnsmessig gyldige»68, og adskiller seg i denne forstand fra den falske bevissthet, som 30
ikke har denne relative form for berettigelse eller gyldighet. Felles for ideologisk og falsk bevissthet er det allikevel at det dreier seg om illusjoner, og de står i denne henseende begge i motsetning til hva vi kan kalle sann bevissthet, som representeres av den stigende klasse i samfunnet, det vil si den klasse som har gjennomføringen av den «neste» pro duksjonsmåte som sin interesse. Bakgrunnen for en slik påstand er en forestilling om at en bevissthetsform er sann eller korrekt hvis den represen terer hele samfunnets interesser og ikke bare særinteressene til en enkelt klasse. (Det er klart at dette er en noe proble matisk tanke, fordi «hele samfunnets interesser» ikke lar seg lokalisere på en like enkel måte som de ulike klassers særinteresser.) Marx gir i Den Tyske Ideologi sin begrun nelse for at en stigende klasse qua stigende kan gjøre krav på å representere hele samfunnet: Enhver ny klasse, som tar den tidligere herskende klasses plass, er nemlig — for å kunne realisere sin målsetting — nødt til å fremstille sine interesser som alle samfunnsmedlemmers fel les interesser, eller idémessig uttrykt: å gi sine tanker en generell form, å fremstille dem som de eneste fornuftige og allment gyl dige. Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av, fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele sam funnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse. Den kan gjøre dette fordi dens interesser i begynnelsen virkelig langt på vei faller sammen med alle de andre ikke herskende klassers interesser og under pres set fra de hittil herskende klasser ennå ikke har kunnet utvikle seg som en særinteresse til en spesiell klasse [.... ] Hver ny klasse etablerer derfor sitt herredømme på en bredere basis enn de tid ligere herskende klasser, og det fører på den annen side til at den ikke herskende klasses motsetningsforhold til den nå herskende klasse utvikler seg desto skarpere og dypere [.... ] Hele denne illusjonen om at en bestemt klasses herredømme bare er visse tan kers herredømme bortfaller naturligvis av seg selv så snart klasseherredømmet i det hele tatt slutter med å være samfunnets organi sasjonsform, så snart det altså ikke er nødvendig lenger å frem stille en særinteresse som en allmenn interesse eller det «allmen ne» som det herskende.4* Siden proletariatet er den eneste av historiens klasser som ikke tar sikte på å opprette sitt eget klasseherredømme, men tvert om vil avskaffe alle klasseskiller, blir det klart — me 31
ner Marx — at proletariatets bevissthet er helt fri fra en ideologisk karakter. Marx bygger her selvsagt ikke på pro letariatets subjektive hensikt og ønsker — det ville være et dypt «umarxistisk» perspektiv —, men på hva han mente var en vitenskapelig begrunnet påstand om det motsetningsfrie forhold mellom produktivkrefter og produksjonsforhold i den kommunistiske produksjonsmåte. Denne tredelingen i falsk bevissthet, ideologi og sann be vissthet er noe av det mest karakteristiske for marxismen, og vi skal se at den har sin parallell på andre plan enn det ideologiske. Før vi forlater den marxistiske ideologi teori, kan det imidlertid være på sin plass å undersøke hvilken type fakta teorien skal omfatte. Jeg har i tankene mulighe ten for å anvende teorien på enkeltstående og isolerte bevissthetsprodukter eller personer. I Kapitalen har Marx f.eks. følgende velkjente karakteristikk av Aristoteles:
Fordi det greske samfunn hvilte på slavearbeid og derfor hadde ulikhet mellom menneskene og mellom deres arbeidskrefter som sitt naturgrunnlag, kunne ikke Aristoteles lese ut av verdiformen selv at alle arbeider i vareverdiens form blir uttrykt som likt og dermed som likeverdig menneskelig arbeid. Verdiuttrykkets hem melighet — at alle arbeider er like og like gyldige fordi og forsåvidt de er menneskelig arbeid overhodet — kan bare dechiffreres så snart begrepet om den menneskelige likhet allerede besitter en fasthet som en folkelig fordom. Men det er først mulig i et sam funn der vareformen er arbeidsproduktets allmenne form, og der menneskenes forhold til hverandre som varebesittere derfor også er det herskende samfunnsmessige forhold. Aristoteles’ geni vi ser seg nettopp at han i varenes verdiuttrykk ser et likhetsforhold. Bare de historiske skranker i det samfunn han levde i, forhindret ham i å finne ut hva dette likhetsforhold «i sannhet» består i.70 Jeg tror dette ut fra Marx’ egne prinsipper må være en illegitim bruk av ideologibegrepet. Den materialistiske his torieoppfatning er først og fremst en teori om sosiale stør relser, og den kan prinsipielt ikke gjøre krav på å forklare enkeltindividenes virksomhet, enten det gjelder det økono miske, det politiske eller det idémessige plan. Marx formu lerer så vidt jeg vet aldri dette prinsippet uttrykkelig, men det følger uten videre av teoriens ramme. Som et indisium (av mange) kan man merke seg hvordan han i Den Tyske
Ideologi hyppig bruker uttrykk som «gjennomsnittlig» og «i gjennomsnittet».71 Karakteristikken av Aristoteles ville ha vært forenlig med dette prinsippet (som inngår i enhver definisjon av sosiologi og samfunnsvitenskap) hvis Marx hadde sagt at det greske samfunn aldri kunne ha akseptert en slik tanke som den han sier at Aristoteles aldri kunne ha tenkt. Det er en slik for mulering han bruker når han et annet sted i Kapitalen kom menterer Aristoteles:
Aristoteles’ definisjon er egentlig at mennesket av naturen er statsborger. Den er like karakteristisk for den klassiske oldtid som Franklins definisjon at mennesket av naturen er verktøylagende (a tool-making animal) er karakteristisk for yankee-dommen.” Tilsvarende sier Marx i sin omtale av Kant73 at hans filo sofi er karakteristisk for det tyske småborgerskap. Han sier at Kant ikke «bemerket» visse sammenhenger, men det er et langt skritt fra en slik faktisk påstand til den teoretiske på stand at han ikke skulle ha kunnet bemerke dem. Etter denne metodologiske digresjonen, som kanskje kan bidra til å svekke en vanlig misforståelse av marxismen, skal jeg vende tilbake til et problem jeg flere ganger har vært inne på: spørsmålet om en todeling kontra en tredeling av samfunnet. Den vanligste oppfatning av marxismen går utvilsomt ut på å se den som en teori om en streng todeling. Marx’ skrifter gir da også rikelig dekning for en slik for tolkning, med de mange henvisninger til de to klasser i samfunnet: den herskende og den undertrykte, den besitten de og den eiendomsløse. Men hvis vi tar for oss det kapitel i Kapitalen der Marx skulle ta for seg klassebegrepet (han kom bare en side før manuskriptet bryter av), ser vi at det begynner slik:
Eierne av den blotte arbeidskraft, eieme av kapital og grunn eierne, hvis respektive inntektskilder er arbeidslønn, profitt og grunnrente, altså lønnsarbeidere, kapitalister og grunneiere, Han ner de tre store klasser i det moderne samfunn, som hviler på den kapitalistiske produksjonsmåte.74 Denne tredelingen i grunneiere, kapitalister og lønnsar beidere får i et annet perspektiv form av en tredeling av samfunnet i synkende, herskende og stigende klasse. Som korrelat får vi tredelingen i falsk bevissthet, ideologisk be3 — Verker i utvalg Bd. 2 33
vissthet og sann bevissthet; alle disse tredelingene hviler igjen på det grunnleggende skille mellom den feudale, den kapitalistiske og den sosialistiske produksjonsmåte. Marx ut arbeider ingen steder denne betraktningsmåten i detalj og for dens egen skyld, men det ligger til grunn for svært man ge av hans konkrete analyser. Og det bør ikke forbause oss, ettersom modellen med en enkel todeling på alle plan er for primitiv til at den lar seg anvende tilfredsstillende. På det politiske plan er det for eksempel klart at et så grunnleg gende begrep som en koalisjon forutsetter en tredeling og ikke en todeling. La meg gi noen eksempler på dette. I sine skrifter frem til omkring 1848 var Marx svært opp tatt av Tysklands tilbakeliggende stilling i Europa. Alle rede i ungdomsartikkelen Kritikk av den Hegelske Rettsfi losofi75 stiller han spørsmålet om en borgerlig revolusjon mot de feudale samfunnsforhold i Tyskland var mulig. Han be svarer spørsmålet negativt,76 og forsøker å vise at forandring i Tyskland bare kan skje gjennom en sosialistisk revolu sjon. I sine mange artikler i Neue Rheinische Zeitung i 1848 utdyper han dette synet og forklarer hvorfor det tyske borgerskap foretrekker å alliere seg med adelen mot arbei derklassen, i stedet for alliere seg med arbeiderklassen mot adelen, slik det franske borgerskapet gjorde det i 1789: Det tyske bourgeoisie hadde utviklet seg så tregt, feigt og lang somt at i det øyeblikk det sto truende overfor feudalisme og abso lutisme, så det proletariatet og alle fraksjoner i borgerskapet hvis interesser og idéer er beslektet med proletariatets, stå truende over for det selv.... Det preussiske bourgeoisie var ikke, slik som det franske i 1789, den klasse som representerte hele det moderne sam funn overfor det gamle samfunns representanter, konge og adel.77 I Kapitalen anvender han det samme begrepsskjema på den politiske utvikling i England i første halvdel av forrige århundre. Omkring 1844—46 var det i England en intens politisk virksomhet, på to fronter. Kapitalister kjempet mot grunneiere i kampen for å få opphevet beskyttelsestollen på kom; arbeidere kjempet mot kapitalister for å få innført titimers dagen. Denne dobbelte motsetning skapte et intrikat politisk spill: Fabrikantklassens ordførere og ideologiske ledere påbød en forandret holdning og et forandret språk overfor arbeiderne. De 34
hadde åpnet felttoget til avskaffelse av komlovene, og trengte arbeidernes hjelp for å seire! De lovet ikke bare å fordoble brød skivene, men også å ta ti-timers loven med inn i frihandelens tusenårsrike.... Og endelig tordnet teoriene, som var berørt i sin helligste interesse — grunnrenten —, mot fiendens «infame prak *. 7* [....] Undersøkelseskommisjonen fra 1862 foreslo en ny sis regulering for bergverksindustrien, en industri som skiller seg fra alle andre ved at grunneiernes og de industrielle kapitalisters inter esser her går hånd i hånd. Motsetningen mellom disse to inter esser hadde begunstiget fabrikklovgivningen; fraværet av denne mtsetningen er tilstrekkelig forklaring på at bergverkslovgivnin gen ble forhalt og sjikanert.”[....]. Tiden umiddelbart før opphevelsen av kornlovene kastet nytt lys over landarbeidernes stilling. På den ene side var det i de bor gerlige agitatorers interesse å vise hvor lite disse beskyttelseslo vene beskyttte de virkelige kornprodusenter. På den annen side skummet det industrielle bourgeoisie av raseri over grunnaristokratenes avsløring av forholdene i fabrikken, over disse grunnfordervede, hjerteløse og fornemme lediggjengeres affekterte sympati med fabrikkarbeidernes lidelser og deres «diplomatiske iver» for fabrikklovgivning. Et gammelt engelsk ordspråk sier at når to ty ver ryker i tottene på hverandre, kommer det alltid noe nyttig ut av det. Og den støyende, lidenskapelige krangel mellom de to fraksjoner av den herskende klasse om hvilken av dem som utbyt tet arbeiderne på den mest skamløse måte, ble da også sann hetens fødselshjelper.80 Det generelle prinsipp som ligger til grunn for disse ana lysene, er at kapitalismen i en viss forstand blir svakere jo sterkere den blir; jo mer den klarer å overvinne restene av feudalismen, desto mer sårbar blir den for angrep fra ar beiderklassen:
Borgerskapets naturlige motsetning til folket begynner naturlig vis først så snart borgerskapet opphører å stå i motsetning til kir ken og adelen. * 1 Det samme prinsippet gjelder på det rent økonomiske om råde. Så lenge kapitalismen kan ekspandere på bekostning av den feudale produksjonsmåte, ved å ekspropriere de in effektive feudale produsenter til fordel for den mer rasjo nelle kapitalistiske drift, er kapitalismen levedyktig og sterk, selv om den kanskje ikke dominerer tallmessig i samfunnet. Men i det øyeblikk kapitalismen mister det Marx med et ma35
lende uttrykk kaller dens «sikkerhetsventil»,® begynner dens indre motsetninger å utfolde seg. Dette gjelder særlig for lo ven om den synkende profittrate, hvis mekanismer først be gynner å virke når kapitalistene ikke lenger kan investere profitten i de ikke-kapitalistiske grener av produksjonen. Og den sosialistiske produksjonsmåte er ikke bare et «spøkelse som går over Europa»;83 den antar konkret form i arbeidernes sammenslutninger og kooperativet:
Den kapitalistiske aksjebedrift er i like høy grad som kooperativfabrikkene å betrakte som overgangsformer fra den kapitalis tiske produksjonsmåte, bare at motsetningen oppheves positivt i de ene og negativt i de andre. * 4
Konklusjonen på disse betraktningene blir at den totale «samfunnsformasjon»85 ikke uten videre kan identifiseres med en bestemt produksjonsmåte og dens overbygning. Begrepet om en produksjonsmåte er et idealtypisk begrep, som prin sipielt ikke kan realiseres i en slik ren form. Den konkrete samfunnsformasjon i sin totalitet vil bli definert av den dia lektikk mellom fortid, nåtid og fremtid — den foregående, den herskende og den kommende produksjonsmåte — som jeg har forsøkt å vise i enkelte av dens aspekter. Denne be traktningsmåten er på den ene side fleksibel nok til å kunne forklare de mer kompliserte fenomener på det politiske og det ideologiske plan; på den annen side har den en tilstrek kelig klar struktur til at den ikke behøver å forfalle til ren kasuistikk. Man har ofte undret seg over en tilsynelatende motsething mellom Marx’ generelle prinsipper og hans langt mer nyanserte fremstillinger av konkrete historiske forløp. Ut fra den foregående diskusjon skulle det være klart at jeg mener det er mulig å oppheve denne motsetningen, ved å legge vekt på skillet mellom en produksjonsmåte og en omfattende samfunnsformasjon: innenfor hver enkelt pro duksjonsmåte vil man ha en dikotomi mellom besittende og eiendomsløse klasser, men den totale samfunnsformasjon vil ha en mer komplisert struktur fordi den nettopp består -av flere slike produksjonsmåter som står i et nærmere be stemt motsetningsforhold til hverandre. Det siste spørsmålet som reiser seg i forbindelse med den politiske og ideologiske overbygning gjelder dens selvsten dighet i forhold til basis. Her må man, tror jeg, skjelne mel36
lom flere ulike aspekter. Det første spørsmål man kan stille, gjelder muligheten av en basis som ikke skulle ha noen over bygning knyttet til seg. Det er en vanlig innvending mot den materialistiske historieoppfatning å si at en slik forestilling er absurd: kan det tenkes en menneskelig produksjon uten slike andre menneskelige aktiviteter som f.eks. åndelig virk somhet? Som nevnt innledningsvis er det ingen grunn til å tillegge Marx et slikt syn, og den materialistiske historieopp fatning gir ikke økonomien samme type forrang fremfor åndelig virksomhet som den dialektiske materialisme tilleg ger materien i forhold til bevisstheten. Det kan ikke tenkes noen materiell produksjon uten åndelig virksomhet, men den ne virksomheten behøver ikke å stivne til ideologi, til fasttømrede tankesystemer som kommer til å beherske indivi dene uavhengig av deres vilje og hensikt:
Hos et individ hvis liv omfatter en stor krets av mangfoldige virksomheter og praktiske forhold til verden, som altså fører et mangesidig liv, har tenkningen den samme karakter av universa litet som enhver annen livsytring hos dette individ. Individet fik serer seg ikke som abstrakt tenkning, og heller ikke er det nødven dig med noen vidløftige refleksjonskunststykker når det går fra tenkning over til en annen livsytring. Tenkningen er alltid på for hånd et moment i individets totale liv, et moment som forsvinner og reproduseres etter behov. * Det samme gjelder for den politiske virksomhet. Marx be nekter ikke at ethvert samfunn må ha en eller annen form for regulering av de mellommenneskelige forhold, men han benekter at dette nødvendigvis må ta form av noe som eksi sterer uavhengig av individene. I det kommunistiske sam funn vil «bokførsel» erstatte den statlige virksomhet. Jeg går ikke her inn på spørsmålet om hvor realistisk dette synet er, men vil bare understreke det prinsipielle poeng at overbyg ningens elementer ifølge Marx kan oppheves definitivt hva deres form angår (qua overbygning), mens innholdet (qua f.eks. åndelig virksomhet) er uløselig knyttet til enhver form for menneskelig samvirke. Generelt sier Marx:
Det bestående som kommunismen skaper, er således den virke lige basis for å umuliggjøre alt som består uavhengig av indivi dene, i den utstrekning allikevel ikke er annet enn et produkt av individenes samkvem hittil. * 7 La meg her innskyte at denne karakteristikken av et sam37
funn uten stat kanskje kan kaste lys over den generelle de finisjon av staten. Hvis staten er menneskenes egen regu lerende virksomhet i den utstrekning den underordner seg menneskene i stedet for å bli underordnet dem, blir det åpenbart logisk mulig å ha en stat selv i de samfunn der det ikke eksisterer klasseherredømme. Vi så ovenfor at visse former for opprinnelig fellesvesen kanskje kunne tjene som eksempler på en slik stat, og denne muligheten bestyrkes i lys av følgende tekst fra Grundrisse: Da individene i det kapitalistiske samfunn hverken er underord net under et naturlig fellesvesen, eller på den annen side under ordner fellesvesenet under seg i et bevisst fellesskap, må det eksi stere overfor dem, som uavhengige subjekter, i form av noe like uavhengig, ytre, tilfeldig og tingaktig Spørsmålet om overbygningens selvstendighet eller uselvstendighet kan også stilles på en annen og mer vanlig måte. Det går da ut på a) om overbygningen kan utvikle seg uav hengig av utviklingen i basis, og b) om overbygningen til og med kan innvirke j)å utviklingen i basis. Jeg begynner med det første. Hva den rene Marx-fortolkning angår, er dette et kom plisert problem. Han uttrykker seg ofte som om overbygnin gen og da særlig de ideologiske forhold, var fullstendig uselvstendige i forhold til basis: Moral, religion, metafysikk og annen ideologi og de dertil sva rende bevissthetsformer mister dermed sitt skinn av selvstendig het. De har ingen historie, de har ingen utvikling, men mennes kene, som utvikler sin materielle produksjon og sitt materielle sam kvem utvikler med denne virkelighet også sin tenkning og sin tenknings produkter.”
De har ingen historie — slik kan vi resymere tesen om ideologisk uselvstendighet. Det er bare produksjonen som har en historie, og de ideologiske former skifter etter hvert som produksjonsmåtene avløser hverandre, men de utvikler seg ikke. Når det gjelder forholdet mellom den politiske utvikling og utviklingen i basis, kjenner jeg ikke til noen ut talelser som er like drastisk entydige. Når Marx ofte, som vi så ovenfor, taler om statens mer eller mindre selvstendige karakter, gjelder dette ikke selvstendighet i den forstand vi nå diskuterer; det gjelder ikke spørsmålet om staten kan ut vikle seg selvstendig, men om den er i stand til å handle 38
selvstendig. Når staten under det absolutte enevelde kunne handle mer selvstendig enn under f.eks. kapitalismen i Eng land år 1800, må dette ikke forveksles med spørsmålet om det absolutte eneveldet hadde utviklet seg uavhengig av den økonomiske utvikling. Det er rimelig å tro at Marx hel ler ikke ville tillegge staten noen mulighet for en selvsten dig utvikling, og at han ville si at politisk historie er et like absurd begrep som idéhistorie. Det er ikke noen innvending mot dette hvis man peker på at de politiske og ideologiske institusjoner i sitt vesen er trege, og at de ikke kan forandres fra en dag til den neste. Marx er helt klar over at
rettigheter og lover kan nedarves (sich forterben), men da er de heller ikke herskende lenger, bare nominelle *
Man kan nok kalle denne egentyngden for en mulighet til selvstendig utvikling, men for meg forekommer dette å være en lite rimelig språkbruk. Når deler av overbygningen ned arves, blir de ikke utviklet; tvert om vil de etter en tid visne fordi de er revet løs fra sitt materielle grunnlag. Spørsmålet om overbygningens innvirkning på basis, er også vanskelig å besvare definitivt ut fra Marx’ tekster. I en viss forstand er slik innvirkning en helt selvsagt ting: Mennesket selv er grunnlaget for sin materielle produksjon, som for enhver annen produksjon han utøver. Alle omstendigheter som påvirker mennesket, produksjonens subjekt, modifiserer altså mer eller mindre alle hans funksjoner og aktiviteter, altså også hans funksjoner og aktiviteter som skaper av den materielle rikdom, va rene. I denne henseende kan man i virkeligheten påvise at alle menneskelige forhold og funksjoner, hvordan og hvor de nå måt te fremstille seg, har innflytelse på den materielle produksjon, og griper mer eller mindre bestemmende inn på den. * 1 I denne henseende, sier Marx. Det er rimelig å tro at man da i en annen henseende ikke kan «påvise at alle menneske lige forhold har innflytelse på den materielle produksjon». Det er ikke lett å vite hva Marx hadde i tankene, men jeg kan forestille meg at han siktet til det enkle og innlysende faktum at menneskelig handling ikke skjer automatisk eller instinktmessig, men bevisst og målrettet. Dette krever moti vasjon: altså ideologier; regulering: altså en stat. For at f.eks. den kapitalistiske akkumulasjon skal kunne finne sted, må 39
kapitalisten leve etter et visst nøysomhetsideal, som forut setter en ideologisk motivasjon. Arbeiderne blir mindre opp rørske hvis de kan trøste seg med religion; staten hindrer produksjonen fra å . bryte sammen i anarki, osv. Alt dette betyr bare at de politiske og de ideologiske forhold støtter opp under og opprettholder dén produksjonsmåte som er deres grunnlag, i en form for funksjonell feedback-prosess. Man må skjelne mellom genetiske betingelser og funksjonelle betingelser; mellom betingelser for at noe skal kunne opp stå og betingelser for at det skal kunne opprettholdes. En helt annen form for innflytelse ville det derfor være hvis f.eks. den ideologiske virksomhet skulle kunne gripe inn på en måte som bidro til å forandre, og ikke bare til å for sterke og forlenge, det gitte materielle grunnlag. Men for at en slik innvirkning skulle være mulig, måtte overbygningen på forhånd ha utviklet seg fra å være overbygning til den gitte basis, og vi har nettopp sett at dette ifølge Marx ikke kan finne sted. Hvis vi tar for oss eksemplet med den selv stendige stat under det absolutte enevelde (eller under det annet keiserdømme i Frankrike), betyr ikke statens selvsten dighet at den kan forandre produksjonsmåten selv. Tvert om vil statens forholdsvis vide virkefelt svare til og opprettholde produksjonsmåtens indre motsetninger: når staten opptrer selvstendig overfor alle klasser, vil ingen av dem uten vi dere kunne avgjøre situasjonen til sin fordel, slik at mot setningen mellom dem vil opprettholdes. Vi ser altså at i en del forholdsvis trivielle betydninger kan overbygningen oppfattes som «selvstendig» i forhold til basis, men at den ikke har den mer reelle form for selvsten dighet som ville gå ut på evnen til autonom utvikling og inn virkning på basis. I lys av den marxistiske revolusjonsteori finnes det en nærliggende innvending til dette: man har ofte bemerket at den vekt Marx legger på den revolusjonære bevissthet som én av revolusjonens betingelser, viser hvor dan det ideologiske nivå kan ha aktiv og forandrende inn virkning på produksjonsmåten. Men dette er å overse det avgjørende punkt at den revolusjonære bevissthet qua re volusjonær nettopp ikke er ideologisk; den er tvert om et uttrykk for det jeg har kalt sann bevissthet, fordi den er bevisstheten til den stigende klasse i samfunnet. Dette viser kanskje tydeligere enn noe annet at Marx ikke fremsetter 40
et generelt prinsipp om at den åndelige virksomhet må være sekundær i forhold til den økonomiske; dette forholdet gjel der bare for den stivnede og ideologiske form for åndelig virksomhet. Man har sagt at i det kapitalistiske samfunn er det de økonomiske forhold som bestemmer bevisstheten, mens forholdet i det kommunistiske samfunn vil være det omvendte; dette går nok lenger eim hva Marx selv sa, men det treffer allikevel noe vesentlig ved hans tankemåte. Jeg håper det etter hvert er blitt klart at Marx’ ideologiteori er så subtil og nyansert at den unndrar seg i det minste de helt elementære innvendinger man kan reise, og har reist mot den. Med dette er det ikke sagt at den på alle måter er korrekt; tvert om tror jeg Marx sterkt undervurderte det faktum at det ideologiske nivå har sin egen logikk som kre ver muligheten for en selvstendig utvikling. Allikevel tror jeg den marxistiske teori, slik jeg her har rekonstruert den på grunnlag av et adskillig mindre systematisk sett av teks ter, fremdeles er den mest fullstendige og mest interessante av de helhetsteorier som er lagt frem på det område som vanligvis kalles kunnskapssosiologi. I alle fall var det den første, hvilket i seg selv sikrer den en plass i samfunnsvitenskapenes historie.92 Den marxistiske teori om staten har etter mitt syn ikke krav på den samme interesse, både fordi den er mindre ut arbeidet, fordi den er mindre overbevisende og fordi den var mindre revolusjonerende da den ble satt frem. Først og fremst er den uklar fordi Marx aldri definerer staten, med det resultat at man aldri vet om hans mange karakteristikker av staten gjelder per definisjon, om de har en transcenden tal begrunnelse eller om de skal oppfattes som empiriske ge neraliseringer. Når dette er sagt, bør det tilføyes at Marx * konkrete analyser av den borgerlige stat representerer et av høydepunktene i hans produksjon, men det er et langt skritt fra dem og til en generell teori om staten i et sosiologisk perspektiv. Når det endelig gjelder Marx’ analyser av de indre for hold i basis, må man skjelne mellom de rent sosialøkono miske analyser av kapitalismen, slik de legges frem i Ka pitalen, og de mer generelle teoretiske fremstillinger av forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Jeg har allerede forsøkt å vise at disse teoriene er så uklare 41
og så vanskelige å anvende at deres verdi er tvilsom. Også her er det imidlertid grunn til å understreke at Marx innen for mer begrensede områder gjorde et banebrytende arbeid: det er nok å nevne hans studier av den teknologiske logikk under kapitalismen og hans undersøkelse av kapitalismens tidlige historie. Om han ikke maktet å sette opp en overbe visende helhetsteori, så kan det trygt sies at ingen etter ham er kommet noe nærmere dette målet. Når det gjelder Kapitalens spesifikt økonomiske argumenter, vil de bli tatt opp i bind 5—7 av denne utgave.
II I fremstillingen ovenfor av den materialistiske historieopp fatning vil leseren kanskje ha merket seg at store deler av Marx’ generelle teori i min diskusjon antok form av en ge neralisering av hans uttalelser om det kapitalistiske samfunn. Jeg har forsøkt å bare gjøre dette der det forekom meg å være legitimt, men det er langt fra sikkert at det har lyk kes meg. Jeg vil ikke gå så langt som dem som har hevdet at den materialistiske historieoppfatning bare er ment å gjelde for det kapitalistiske samfunn 93 I Kapitalen avviser Marx så uttrykkelig som mulig en slik fortolkning.94 På den annen side var det selvsagt det kapitalistiske samfunn som sto i sentrum for Marx’ undersøkelser, og vi har ingen ana lyser av før-kapitalistiske samfunn med den samme konkrete og detaljerte karakter som f.eks. analysene av revolusjonene i 1848. Derimot gir Marx oss en rekke typologiseringer av slike før-kapitalistiske samfunnsformer. I abstraksjonsnivå ligger de som før sagt et sted mellom de allmenne prinsip per og de konkrete undersøkelser av tid- og stedfestede be givenheter, og vi må nå se nærmere på hva slags status det er rimelig å tillegge dem. Det viktigste spørsmål er om disse typologiseringene også danner en periodisering, det vil si om de skal kunne ordnes etter hverandre i tid på en entydig måte, slik at ethvert samfunn må gjennomløpe alle formene i en bestemt rekkefølge. Et bekreftende svar på dette spørs målet gir oss hypotesen om historiens uni-lineære utvikling. Historiefilosofiens historie kan fremvise en rekke eksempler på forsøk på uni-lineære periodiseringer, og det er vanlig å 42
la den marxistiske typologisering få en fremtredende plass blant disse I Forordet til Kritikk av Sosialøkonomien skjelner Marx mellom
asiatiske, antikke, feudale og moderne borgerlige produksjonsmåter som progressive epoker av den økonomiske samfunnsforma * sjon.” I Grundrisse (avsnittet om «Former som går forut for den kapitalistiske produksjon»96) finner vi et noe annet skille hva de før-feudale produksjonsmåter angår. I tillegg til den asia tiske og den antikke form for felleseiendom innføres her den germanske, som i en videreført form danner det teo retiske grunnlag for Marx’ analyser i brevutkastene til Vera Sassulitsj. Vi kan fare lett over den germanske produksjonsmåte, som ikke har noen sentral plass i Marx’ tekster, hvilket gjenspeiler seg i at den er utelatt i oppsummeringen fra 1859. Når det gjelder den antikke produksjonsmåte, synes Marx her undertiden å skjelne mellom to former: før og etter innføringen av slaveriet.97 Den første av disse former skulle da ha form av et fellesvesen, mens den andre allerede har en klar klasseform. Denne distinksjonen kommer ikke klart frem i teksten fra Grundrisse nedenfor, men den ligger nok til grunn for enkelte av Marx’ bemerkninger der. Karakteristisk for den antikke produksjonsmåte i begge dens for mer er at den er konsentrert om byene, med en bestemt form for symbiose mellom by og land 96 Marx’ analyser av den asiatiske produksjonsmåte har hatt en enorm innflytelse de siste 50 år. Karakteristisk for denne produksjonsmåten er a) en sterk og sentralisert stat, nød vendig for å kunne oppføre og vedlikeholde de enorme vanningsanlegg som er grunnlaget for de asiatiske sam funn, b) på den motsatte pol en liten og integrert landsbykommune, med lite skille mellom håndverk og jordbruk. I tillegg til disse produksjonsmåtene kommer den feudale, den kapitalistiske og den sosialistiske. Marx sier ikke så svært mye om den indre struktur og det definerende prin sipp i den feudale økonomi, som for ham først og fremst var av interesse i den utstrekning den skapte — og hemmet — den kapitalistiske produksjon. Karakteristisk for det feudale 43
system var a) at arbeideren hadde en viss begrenset eien dom til produksjonsmidlene, b) et personlig avhengighets forhold mellom mester og svenn, mellom slottsberre og liv egen; c) utsuging av merverdi i form av direkte arbeid eller i form av produkter." Det er rimelig å skjelne mellom to utviklingsfaser i den kapitalistiske produksjon: manufakturfasen og storindu strien. De skiller seg fra hverandre ved at bare den siste er i stand til å revolusjonere produktivkreftene, mens den første anvender kapitalistiske produksjonsforhold på det overleverte tekniske grunnlag, som vi har sett. Den mest utviklede av disse to former kaller Marx for «den spesifikt kapitalistiske produksjonsmåte».100 Den sosialistiske produk sjonsmåte er i likhet med det gamle fellesvesen basert på fel les eiendom til produksjonsmidlene, men til forskjell fra dem er den basert på en høy utvikling av produktivkreftene, hvil ket vil si at formene for regulering av produksjonen ikke er de samme. For den tilnærmede fullstendighets skyld skal jeg nevne at Marx bemerker101 at de forhistoriske epoker også er inn delt på teknologisk grunnlag, i stenalder, bronsealder og jernalder. Endelig kan jeg gjøre oppmerksom på at Marx enkelte steder102 innfører begrepet om den enkle vareproduk sjon, som er den produksjonsmåte der de selveiende produ senter utveksler sine varer med hverandre på markedet. Ifølge Marx har denne produksjonsmåten eksistert «i po rene» på samfunnet (dvs. marginalt) gjennom alle tider, selv om den ingen steder er blitt den dominerende i sam funnsformasjonen. Hvis vi ser bort fra de produksjonsmåler som ble nevnt i det foregående avsnitt, får vi etter dette følgende histo riske produksjonsmåler, eller produksjons/orzwer hvis man foretrekker et mer nøytralt uttrykk:
1. Fellesvesen a) Asiatisk b) Antikt c) Germansk 2. Slaveproduksjon («den antikke produksjonsmåte») 3. Feudal produksjon 4. Manufaktur 44
5. Spesifikk kapitalistisk produksjonsmåte 6. Den sosialistiske produksjonsmåte. Dette kunne i seg selv synes å danne en periodisering av historien, men Marx sier aldri eksplisitt at alle disse for mene for fellesvesen vil gå over i formene 2—6. Det er særlig den asiatiske produksjonsmåte som er problematisk fra dette synspunkt. Marx sier enkelte steder at denne går over i «det klassiske fellesvesen», det vil si i den antikke produksjonsmåte før slaveriet ble innført,103 men det er van skelig å forene dette med de fleste av hans andre uttalelser, der han sterkt betoner at den asiatiske produksjonsmåte holder seg lengre og er mer stabil enn noen andre former for fellesvesen.10* I sine berømte artikler om «The British Rule in India» antyder Marx meget sterkt at den asiatiske pro duksjonsmåten kunne ha holdt seg evig i India hvis den ikke var blitt revet opp av de engelske kolonisatorer.105 Denne siste tanken kunne synes å være merkelig «umarxistisk», fordi den tillegger den indiske utvikling form av en genealogi og ikke av en genese, for å bruke to uttrykk jeg innførte tidligere. Fordi denne problematikken er egnet til å kaste lys over periodiserings-spørsmålet, kan det være nyttig å stoppe opp et øyeblikk. En tilsvarende bruk av genealogi-begrepet finner vi i Marx’ bemerkninger om utviklingen av den germanske land kommune, i brevutkastene til Vera Sassulitsj. Disse bemerk ningene er ikke helt sammenliknbare med diskusjonen i Grundrisse fordi Marx i mellomtiden hadde lest Morgans epokegjørende Ancient Society (1877),106, men det er klart at han tar utgangspunkt i en produksjonsmåte som er be slektet med det han i 1858—59 kalte den germanske form for fellesvesen. Emnet for brevene er den russiske bykom mune, som i Germania utviklet seg fra en mer arkaisk type, den var her et produkt av en helt naturlig tilstand i stedet for å bli innført i fer dig tilstand fra Asia.1*7 Det spørsmål Marx skulle besvare, var om denne bykom munen kunne danne grunnlaget for en sosialistisk utvikling i Russland, eller om Russland som de andre europeiske land måtte gå veien om den kapitalistiske utvikling. Alle45
rede i 1877 hadde Marx i et brev til et russisk tidsskrift sagt at den siste muligheten ikke var noen nødvendig følge av hans teori;108 eller rettere sagt attban vegret seg mot at hans «historiske skisser av kapitalismens fremvekst i Vest-Europa» blir forvandlet til en «historiefilosofisk teori». I brevut kastene til Vera Sassulitsj går han nærmere inn på dette problemet; sannsynligvis følte han sterkt det politiske ansvar som hvilte på ham. Det gjaldt ikke en fin teoretisk nyanse, men et avgjørende valg av politisk strategi. Paradoksalt nok ble hans råd om å satse på landkommunen til å begynne med ikke fulgt av de russiske kommunister, med Lenin i spissen. I 1917 var Lenin allikevel realist nok til å gripe muligheten for en kommunistisk revolusjon uten å spørre seg om dette var i overensstemmelse med hva han før hadde sagt. Jeg tror man kan merke at det er en noe svekket Marx som skrev disse utkastene. De inneholder visse typer mora listiske og rasjonalistiske argumenter som han neppe ville ha tillatt seg tidligere, som når han skriver at det russiske samfunn «skylder» landkommunen sin støtte,109 eller at kom munenes isolerte stilling, som kunne synes å være til hinder for en sosialistisk revolusjon, kan oppheves ad rent ad ministrativ vei.110 Allikevel er hans hovedresonnement inter essant nok: det går ut på at Russland kan nyttiggjøre seg sin tilbakeliggende stilling til å lære av de mer avanserte nasjoner og unngå deres tragiske utvikling: Hvis Russland hadde vært isolert i verden, hvis det for egen regning skulle utvikle de økonomiske landevinninger som VestEuropa bare har ervervet gjennom en lang rekke utviklinger, fra ur-fellesskapene eksisterte og frem til dagens tilstand, ville det ikke, i alle fall ikke etter min oppfatning, være noen tvil om at de russiske kommuner uvegerlig ville være dømt til undergang sam men med utviklingen av det russiske samfunn. Men situasjonen for den russiske kommune er helt forskjellig fra situasjonen i Ves tens urfellesskapsformer. Russland er det eneste land i Europa hvor felleseiendommen har holdt seg i stor nasjonal skala, men samtidig eksisterer Russland i et moderne historisk milja, samti dig med en høyere kultur, det har forbindelse med verdensmar kedet hvor den kapitalistiske produksjon er fremherskende. Ved at det tilegner seg denne produksjonsmåtes positive resultater, kan det altså være i stand til å utvikle og omforme sin landsbykommunes ennå arkaiske form i stedet for å tilintetgjøre den.,u 46
Den første setningen i dette sitatet\ må åpenbart bygge på en «historiefilosofisk teori».112 Man kan derfor ikke si at hans råd uten videre står i strid med hans tidligere oppfatning; tvert om kunne man hevde at det representerer en teoretisk nyvinning, som foregriper Lenins begrep om kapitalismens ujevne utvikling i ulike land. Forholdet er allikevel ikke så enkelt. Det er nemlig van skelig å forstå hvordan begrepene om genese og genealogi skal kunne sameksistere innenfor en og samme historieopp fatning. Hvis man først tillater forekomsten av genealogiske historieforklaringer ett sted, blir det vanskelig å nekte be rettigelsen av slike betraktningsmåter andre steder. Hvis man velger det rette perspektiv, kan enhver historisk prosess fremtre som en genealogi, som et sammenfall av en rekke ulike og uensartede omstendigheter, hver med sin relativt selvstendige forhistorie. Tilsvarende kan man velge perspek tivet slik at enhver prosess får form av en genese; selv en verdenshistorie kan skrives i et hegeliansk perspektiv. Men det er vanskelig å forstå hvordan man skulle kunne si at enkelte prosesser egner seg bedre for et genealogisk enn for et genetisk perspektiv. Dette var en metodologisk digresjon; la meg nå vise hvor dan Marx selv mot slutten av sitt liv arbeidet med disse problemene. I det brev til et russisk tidsskrift jeg har nevnt tidligere, heter det: Flere steder i Kapitalen henviste jeg til den skjebne som inn hentet plebeierne i det gamle Rom. Det var opprinnelig frie bøn der som bodde på sitt eget stykke land, hver på egen regning. I løpet av den romerske historie ble de ekspropriert. Den samme ut vikling som skilte dem fra deres produksjons- og livsmidler, inn befattet ikke bare dannelsen av den store grunneiendom, men også av store pengekapitaler. Så fantes det en vakker dag på den ene side frie mennesker, som var blottet for alt annet enn sin arbeids kraft, og på den andre side, til å utbytte dette arbeid, besitteme av all denne ervervede rikdom. Hva skjedde? De romerske pro letarer ble ikke lønnsarbeidere, men en mob av dagdrivere, enda mer foraktelige enn de såkalte «poor whites» i sydstatene i De Forente Stater, og på den annen side utviklet det seg ikke en kapi talistisk produksjonsmåte, men en som hvilte på slaveri. Slående analoge begivenheter, som imidlertid fant sted i ulikt historisk miljø, førte altså til helt forskjellige resultater. Når man har stu47
dert hver av disse utviklinger for seg og deretter sammenholdt dem, finner man lett nøkkelen til dette fenomen, men man vil aldri klare det med den universalnøkkel som består i en allmenn historiefilosofisk teori, hvis store fortrinn ligger i å være overhistorisk.,u
Dette brevet gir uttrykk for en enda mer markert empi risme enn brevutkastene til Vera Sassulitsj noen år senere. Vi får inntrykk av at Marx har nærmet seg et tradisjo nelt syn pa historien: en lang rekke sammenfall av omstendigheter, med resultater som må forklares ved å vise til be givenheter uten noen indre sammenheng med hverandre Som før sagt er dette ikke i noen motsetning til den gene tiske metode; det dreier seg bare om et annet perspektiv. Man kan derfor si at brevutkastene til Vera Sassulitsj står i en noe ustabil mellomstilling mellom de to perspektivene, ettersom Marx her søker å gi en genealogisk forklaring på hvordan den russiske landkommune kan overleve, samtidig som han antyder en genetisk forklaring på hva som ville ha skjedd dersom Russland hadde fått utvikle seg isolert. Dette brevet fra 1877 fører oss også inn i et annet problem Marx arbeidet mye med: hvorfor gikk ikke den antikke stat direkte over i en kapitalistisk økonomi, i stedet for å synke ned i middelalderens mørke? Han behandler problemet i Grundrisse,men kommer heller ikke her med noen detaljert forklaring. Av hans diskusjon her og andre steder får man imidlertid inntrykk av at han utelukker en slik utvikling for di slaveholdet i antikken er prinsipielt uforenlig med de kapitalistiske produksjonsforhold, som bygger på frie arbei dere, det vil si arbeidere som fritt kan bli ansatt og oppsagt. Han er også inne pa en rekke andre faktorer som gjør seg gjeldende i denne sammenheng.116 Denne periodiseringen av historien kan altså ikke betrak tes som uni-lineær, ettersom den tillater kulturell og øko nomisk diffusjon fra et land til et annet, noe som kan gjøre det mulig for enkelte land å hoppe over enkelte utviklings trinn. Rent abstrakt kan man til og med tenke seg at det ikke finnes noe enkelt land som har gjennomløpt alle trinn, selv om det selvfølgelig gjelder at hvert enkelt trinn må være realisert i et eller annet land. Et gitt land behøver ikke å gjennomløpe alle trinn og historien er derfor ikke .entydig;
men de trinn som blir gjennomløpt, må følge etter hverandre i en bestemt rekkefølge, og historien er derfor i denpe for holdsvis svake betydning lineart. Dette betyr åpenbart at man erstatter de tilstrekkelige betingelser med nødvendige betingelser, og historien må leses bakover og ikke forover.117 Perspektivet er nok mer realistisk enn det strengt uni-lineære, men samtidig mer problematisk fordi det ser bort fra at be grepet om diffusjon eller kulturpåvirkning ikke alene kan forklare historisk endring: det er nok å peke på alle de på virkninger som blir avvist. Hvis ikke påvirkningen tar form av en direkte erobring, må vi alltid forklare at den blir god tatt av mottakerlandet, og en slik forklaring må henvise til genetiske struktur-elementer. La meg til slutt nevne at vi hos Marx også støter på noen periodiseringer av historien gv en noe annen type, nærmere bestemt periodiseringer med et hegeliansk tilsnitt. For det første har vi en tredeling av historien i perioder med per sonlig avhengighet (til og med feudaltiden), perioder med personlig uavhengighet, men tinglig avhengighet (kapita lismen) og endelig det kommunistiske samfunn med full uavhengighet.118 For det andre har vi en noe forskjellig inn deling i perioder med primitiv felleseiendom, perioder med ulike former for privateiendom og endelig den utviklede kommunistiske form for felleseiendom.119 Disse inndelingene av historien har formen tese-antitesesyntese, og har en langt mer abstrakt karakter enn de andre begrepene vi har tatt for oss. Man kan mene hva man vil om denne teologiske form for «super-historie»; personlig mener jeg den er fullstendig verdiløs. Ikke bare fordi det primitive fellesvesen er mye av en myte og fordi det kom munistiske fellesvesen ennå ikke har materialisert seg, men først og fremst fordi disse tankeskjemaene så tydelig viser hvordan en genetisk betraktningsmåte kan forfalle når den mister kontakten med de konkrete historiske realiteter.
III Marx’ Innledning til Grundrisse er fascinerende i sin gåte fulle uklarhet og flertydighet; mange av hans bemerkninger kaster lys over de problemer jeg har berørt ovenfor, eller 4 — Verker i utvalg Bd. 2 49
åpner for helt nye perspektivet og innfallsvinkler. (Den har forsåvidt mye til felles med hans Teser over Feuerbach, en tekst som er enda mer gåtefull i sin knapphet og som — nettopp derfor? — har hatt en enda større historisk betyd ning.) Her skal jeg imidlertid bare ta for meg det tredje avsnitt i denne Innledningen: «Sosialøkonomiens metode».120 Denne titelen er noe misvisende, forsåvidt som det dreier seg om en metode med et større anvendelsesområde enn det rent sosialøkonomiske; den kan like gjerne anvendes på historiske analyser. Marx gir her hva man kunne kalle teo rien for den konkrete analyse, og hvis Lenin hadde rett i at den konkrete analyse av en konkret situasjon er marxis mens sjel, blir det klart at det er et viktig problem som be røres. Marx vil avgrense seg både fra de abstrakte hegelianske metoder og fra de i bunn og grunn like abstrakte empiristiske metoder. I forbindelse med de siste sier Marx at: Det synes å være riktig å begynne med det reelle og det kon krete, med den virkelige forutsetning, altså f.eks. i økonomien med befolkningen, som danner grunnlaget og subjektet for hele den samfunnsmessige produksjonsprosess.121 Den empiriske, eller empiristiske metode går altså ut på å begynne med det som forekommer oss å være umiddel bart gitt og prøve å beskrive det slik det er gitt oss. Marx følger nå Hegel så langt at han forkaster denne fremgangs måten, slik også Hegel forkaster den i første kapitel av Åndens Fenomenologi, med en sarkastisk bemerkning om at denne tanke tror seg å være rikest der den er på det aller fattigste; tror seg å være konkret der den er det mest ab strakte av alt. Hegels konklusjon blir at all kunnskap må uttrykkes ved hjelp av det allmenne og begrepsmessige, hvil ket vil si at man må gå lenger enn til det som er umiddel bart gitt. Marx uttrykker det slik, i fortsettelsen av teksten ovenfor: Men ved nærmere ettersyn viser dette seg som galt. Befolknin gen er en abstraksjon når jeg f.eks. ser bort fra klassene den består av. Disse klassene er på sin side også et tomt ord når jeg ikke kjenner til de elementer de er basert på, f.eks. lønnsarbeid, kapi tal, osv. Disse forutsetter på sin side bytte, arbeidsdeling, pri ser osv. Kapital f.eks. uten lønnsarbeid er ingenting, uten verdi, 50
penger, pris m.v. Hvis jeg altså begynte med befolkningen, ville det være en kaotisk forestilling om helheten, og ved en nærmere bestemmelse ville jeg analytisk komme til stadig enklere begreper; fra det forestilte konkret^ til stadig tynnere abstrakter, inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser. Og derfra ville reisen begynne bakover igjen, inntil jeg til slutt kommer frem til befolk ningen igjen, men denne gang ikke til en kaotisk forestilling om en helhet, men en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjo ner.122 Den hegelianske metode kan nå karakteriseres som en metode der man nøyer seg med tilbakereisen, som Marx kal ler den, i tro om at den er en fremreise; det vil si uten å ville foreta den delen av reisen som går fra det konkrete til det abstrakte. Slik Marx oppfatter Hegels metode, karak teriseres den ved et forsøk på å ville «dedusere» verden ut fra abstrakte prinsipper: fullvoksen ut av Atenes panne, kunne man si med et lite mytologisk kunstgrep. Det var ikke første gang Marx kritiserte dette aspektet ved Hegels filosofi (slik han oppfattet den: tilføyelsen er nødvendig, her som så ofte ellers i Marx’ kritikk av Hegel). I Filosofiens Elendighet har vi en kritikk som i alt vesent lig går i samme retning,123 og denne igjen har sin rot i en kjent tekst fra ungdomsskriftet Den Hellige Familie: Hvis jeg ut fra virkelige epler, pærer, jordbær, mandler Hanner meg den allmenne forestilling «frukt», når jeg går videre og inn biller meg at den abstrakte forestilling «frukt» som jeg har vunnet ut av de virkelige frukter, er et vesen som eksisterer utenfor meg, ja at den er eplets og pærens sanne vesen etc., så erklærer jeg — spekulativt uttrykt — «frukten» for å være «substans» til pæ ren, eplet, mandelen. Jeg sier altså at det for pæren er uvesent lig å være pære, for eplet uvesentlig å være eple......... Etter at spekulasjonen ut fra de forskjellige virkelige frukter har Hannet abstraksjonens «en frukt» — «frukten» —, må den nå, for å kom me frem til skinnet av et virkelig innhold, på en eller annen måte forsøke å komme fra «frukte»», fra substansen og tilbake til de virkelige forskjelligartede profane frukter, til pæren, eplet, man delen etc.124
Teksten fortsetter i samme retning, på mange måter helt parallelt med innledningen fra 1858. Innvendingen mot den hegelianske metode kan for oss idag synes å være selvfølgelig, eller kanskje til og med litt bisarr: vi har vanskelig for å tro at noen kan ha delt det syn 51
Marx tillegger Hegel. Kanskje hadde han særlig unghegelianemes Hegel i tankene. Derimot er det sikkert nok at hans advarsel mot empiristiske metoder i samfunnsvitenskapene den dag idag rører ved at de viktigste punkter i den teo retiske debatt i disse vitenskaper.
Etter å ha lest gjennom denne innledningen, blir jeg slått av hvor mange nyanser og detaljer som går tapt i forhold til det Marx selv skriver. Først og fremst har jeg en følelse av at disse abstrakte logiske skjemaer har lite med den vir kelige Marx å gjøre. Han var besatt av det konkrete; teorien måtte alltid være legemliggjort. Med eller mot hans vilje har allikevel hans teoretiske prinsipper satt sitt dype preg på minst tre av samfunnsvitenskapene: historie, sosiologi og sosialøkonomi. Forståelsen av Marx som teoretiker er en inn fallsport til alle disse vitenskapene, og til tenkning om sosiale forhold rent generelt. Og en innfallsport til marxismen selv, tatt i vid forstand som en politisk og tankemessig strøm ning som dominerer vår tid. Det ville ikke være i Marx’ ånd hvis man lot disse teoretiske diskusjonene få en alt for stor betydning i seg selv; på den annen side må de gjennomføres på sine egne premisser. Jeg kan ikke understreke sterkt nok at leseren etter å ha lest tekstene i dette bindet, må gå videre til de konkrete analyser av kapitalismens historie og forhis torie. Deretter kan han på ny vende tilbake til metodetekstene, og først da vil han få den fulle forståelse av dem.
Teser om Feuerbach1*
Hovedmangelen ved all materialisme hittil — Feuerbacha medregnet — er at tingen, virkeligheten, sanseerfaringenes verden, bare oppfattes som objekt eller anskuelse; ikke som konkret menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjek tivt. Derfor ble den virksomme siden utviklet abstrakt av idealismen, i motsetning til materialismen — idealismen kjenner ikke den virkelige, konkrete virksomhet som sådan. Feuerbach vil ha sanselige objekter, som virkelig er forskjel lige fra tankeobjektene; men han oppfatter ikke den men neskelige virksomhet selv som objektiv virksomhet. Han be trakter derfor i «Wesen des Christentums» bare den teo retiske innstilling som det ekte menneskelige, mens praksis oppfattes og fastholdes bare i sin skittent jødiske uttrykks form. Han forstår derfor ikke betydningen av den «revolu sjonære», den «praktisk-kritiske» virksomhet.
Spørsmålet om hvorvidt den menneskelige tenkning kan tilkjennes objektiv sannhet er ikke et teoretisk, men et prak tisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sin tenkning* sannhet, dvs. dens virkelighet og makt, dens dennesidighet. Striden om tenkningens virkelighet eller ikke-virkelighet — hvor tenkningen er isolert fra praksis — er et rent skolas tisk spørsmål.
* De nummererte noter er satt av redaksjonen, og er samlet bak i boken. Noter merket «*» er heretter satt av Marx. Inn skudd i enkel hakeparentes [ ] er satt av redaksjonen. 53
3 Den materialistiske læren om omstendighetenes forandring og oppdragelsen glemmer at omstendighetene må forandres av menneskene og at oppdrageren selv må oppdras. Den må derfor dele opp samfunnet i to deler, hvorav den ene er opphøyet over samfunnet. Dette at forandring av omstendighetene og den mennes kelige virksomhet eller selvforandring faller sammen, kan bare oppfattes og rasjonelt forstås som revolusjonær prak sis.
4 Feuerbach går ut fra den religiøse selv-fremmedgjøring som en kjensgjerning, fra verdens dobbelthet som en reli giøs og en jordisk verden. Hans arbeid består i å oppløse den religiøse verden i dens jordiske grunnlag. Men at det jordiske grunnlag løsriver seg fra seg selv og lager seg et selvstendig rike i skyene, lar seg bare forklare ut fra dette jordiske grunnlags opprevethet og selvmotsigelse. Selve det te grunnlag må altså både forstås i sin motsigelse og revo lusjoneres praktisk. Etter at f.eks. den jordiske familie er avslørt som hemmeligheten bak den hellige familie, må den første selv tilintetgjøres teoretisk og praktisk.
5 Feuerbach, som ikke er tilfreds med den abstrakte tenk ning, ønsker anskuelsen; men han oppfatter ikke sansemessigheten som praktisk menneskelig-sanselig virksomhet.
6 Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold. Feuerbach, som ikke går inn på noen kritikk av dette vir kelige vesen, er derfor nødt til 54
1) å abstrahere fra det historiske forløp og å fiksere det religiøse sinn for seg, og å forutsette et abstrakt — isolert — menneskelig individ; 2) vesenet kan derfor bare oppfattes som «art», som en indre, stum alminnelighet som forbinder de mange indivi det på en naturlig måte. 7
Feuerbach ser derfor ikke at det «religiøse sinn» selv er et samfunnsmessig produkt og at det abstrakte individ som han analyserer, hører til en bestemt samfunnsform.
8
Alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle myste rier som forleder teorien til mystisisme, finner sin rasjonelle løsning i den menneskelige praksis og i forståelsen av den ne praksis. 9
Det høyeste den anskuende materialisme driver det til, dvs. den materialisme som ikke begriper sansemessigheten som praktisk virksomhet, er en beskuelse av de enkelte individer og av det borgerlige samfunn. 10
Den gamle materialismes standpunkt er det borgerlige samfunn, den nye materialismes standpunkt er det mennes kelige samfunn eller den samfunnsmessige menneskehet. 11 Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kom mer an på å forandre den.
55
Fra dea tyske ideologi1
Forord Menneskene har hittil alltid gjort seg feilaktige forestillinger om seg selv, av det de er eller skal være. Etter sine forestil linger om Gud, om normalmennesket osv. har de innrettet ' sine forhold. Deres hodes frembringelser er vokset dem over hodet. De, skaperne, har bøyet seg for sine skapnin ger. La oss befri dem for de hjernespinn, de ideer, de dog mer, de innbilte vesener under hvis åk de synker hen. La oss gjøre opprør mot dette tankenes herredømme. La oss lære dem å erstatte disse innbildninger med tanker som svarer til menneskets vesen, sier den ene, la oss innta en kritisk hold ning til dem, sier den andre, la oss få dem ut av hodet, sier den tredje, — og den bestående virkelighet kommer til å styrte i grus. Disse uskyldige og barnslige fantasier utgjør kjernen i den nyere unghegelske filosofi, som ikke bare blir mottatt med skrekk og ærefrykt av publikum, men som også frem bys av de filosofiske heroer selv med en høytidelig bevisst het om verdensomveltende farlighet og forbrytersk hensyns løshet. Første bind2 av denne publikasjon tar sikte på å av sløre disse fårene som tror de er ulver og som blir tatt for ulver, å vise hvordan de bare på en filosofisk måte etterbreker de tyske borgeres forestillinger, hvordan disse filosofiske avleggeres skryt bare gjenspeiler de virkelige tyske tilstanders fattigslighet. Det tar sikte på å blamere og avkle den filosofiske kamp med virkelighetens skygge, som tiltaler det drømmende og halvsovende tyske folk. En dristig mann innbilte seg en gang at menneskene bare druknet i vann fordi de var besatt av tyngdens tanke. Bare de fikk denne forestillingen ut av hodet, f.eks. ved å erklære 56
den for å være en overtroisk, en religiøs forestilling, ville de være høyt hevet over alle farer fra vannets side. Hele sitt liv bekjempet han tyngdens illusjon, om hvis skadelige følger hver eneste statistikk ga ham nye og tallrike beviser. Denne dristige mann var typen på den nye tyske revolu sjonære filosof.
Del I. Feuerbach Motsetningen mellom materialistisk og idealistisk livssyn.
Innledning
Etter det tyske ideologer kan fortelle, har Tyskland i de senere år gjennomgått en omveltning uten like. Det hegelske systems forråtnelsesprosess, som begynte med Strauss, har utviklet seg til en verdensgjæring som alle «fortidens mak ter» er blitt trukket inn i. I det alminnelige kaos er det opp stått mektige riker for snart å gå til grunne igjen, er det på kort tid dukket opp helter som så ble kastet ut i mørket igjen av dristigere og mektigere rivaler. Det var en revolu sjon som fikk den franske til å virke som en barnelek, en verdenskamp som fikk diadokenes3 kamp til å blekne i sam menligning. Prinsippene fortrengte hverandre, tankeheltene overgikk hverandre i en uhørt fart, og i de tre årene 1842— 45 foregikk det i Tyskland en større opprydning enn ellers i løpet av tre århundrer. Alt dette skal ha utspilt seg i den rene tanke. Det dreier seg riktignok om en interessant foreteelse: den absolutte ånds forråtnelsesprosess. Etter at den siste livs gnisten var sluknet, gikk de forskjellige bestanddeler av dette dødsbo i oppløsning, inngikk nye forbindelser og dan net nye substanser. De filosofiske industrifolk, som hittil hadde levet av å utbytte den absolutte ånd, kastet seg nå over de nye forbindelsene. Hver av dem gikk med størst mu lig flid inn for salget av den andel han hadde fått tal$ i. Dette kunne ikke skje uten konkurranse. Til å begynne med ble den drevet i nokså borgerlige og solide former. Senere, 57
da det tyske marked var mettet og varen tross alle anstren gelser ikke fant gjenklang på verdensmarkedet, ble forret ningen etter vanlig tysk manér ødelagt ved fabrikk- og kvasiproduksjon, dårligere kvalitet, forfalskning av råstoffet og etikettene, fingerte innkjøp, vekselrytteri og et kredittsy stem som savnet ethvert reelt grunnlag. Konkurransen mun net ut i en forbitret kamp som nå blir lovprist og oppkonst ruert som et verdenshistorisk omslag, som opphav til de stør ste resultater og landevinninger. For riktig å kunne vurdere dette filosofiske markskrikeri, som selv i den ærbare tyske borgers bryst har vekket til live en behagelig nasjonalfølelse, for å kunne anskueliggjøre småligheten og den lokale bomerthet som hele denne unghegelianske bevegelse er preget av, og især den tragikomiske kontrasten mellom det disse helter virkelig har utrettet og illusjonene om deres prestasjoner, er det nødvendig en gang å se på hele spetaklet fra et synspunkt som ligger uten for Tyskland.
A. Ideologien overhodet, i særdeleshet den tyske Den tyske kritikk har aldri forlatt filosofiens grunn, heller ikke i sine nyeste anstrengelser. Langt fra å undersøke sine allmenn-filosofiske forutsetninger, er alle dens spørsmål til og med vokst fram på et bestemt filosofisk system, nem lig det hegelske. Ikke bare i svarene, men allerede i selve spørsmålene lå en mystifikasjon. Denne avhengighet av He gel er grunnen til at ingen av disse nyere kritikere har gjort så mye som et forsøk på en omfattende kritikk av det he gelske system, selv om hver av dem aldri så meget påstår at han er kommet lenger enn Hegel. Deres polemikk mot Hegel og mot hverandre begrenser seg til at hver av dem plukker ut en side av det hegelske system og så retter den både mot hele systemet og mot de sider som de andre har plukket ut. I begynnelsen tok man ut rene, uforfalskede he gelske kategorier, som substans og egenbevissthet, senere profanerte man disse kategorier med verdslige navn som art, den eneste, mennesket m.v. Den samlede tyske filosofiske kritikk fra Strauss til Stimer begrenser seg til kritikken av de religiøse forestillin58
gene. Man tok sitt utgangspunkt i den virkelige religion og den egentlige teologi. Hva som skulle være religiøs bevisst het, religiøs forestilling, ble definert forskjellig i det videre forløp. Fremskrittet besto i å innordne de angivelig frem herskende metafysiske, politiske, rettslige, moralske og andre forestillinger under de religiøse eller teologiske forestillingers sfære: videre i å erklære den politiske, rettslige, mo ralske bevissthet for religiøs eller teologisk bevissthet, og det politiske, rettslige, moralske menneske, i siste instans «men nesket», for religiøst. Religionens herredømme ble forutsatt. Etter hvert ble ethvert bestående forhold erklært for å være et religiøst forhold og gjort til kultus, kultus av retten, kul tus av staten m.v. Overalt hadde man bare med dogmer og troen på dogmer å gjøre. Verden ble kanonisert i stadig stør re utstrekning, inntil endelig den erverdig Sankt Max kun ne erklære den for hellig en bloc og dermed avferdige den en gang for alle. Gammelhegelianeme hadde begrepet alt så snart det var blitt ført tilbake til en hegelsk logisk kategori. Unghegelianerne kritserte alt idet de la religiøse forestillinger inn i det eller erklærte det for teologi. Unghegelianeme var enige med gammelhegelianeme i troen på religionens, begre penes, det almenes herredømme i den bestående verden. For skjellen er at de førstnevnte bekjemper usurpasjonens herre dømme, mens de sistnevnte feirer det som legitimt. Siden for disse unghegelianeme forestillingene, tankene, begrepene, i det hele produktene av bevisstheten — som de hadde selvstendiggjort — fremstår som menneskenes egentlige lenker, på samme måte som gammelhegelianeme betraktet dem som det menneskelige samfunns sanne bånd, er det innlysende at unghegelianeme også bare kan kjempe mot disse bevissthetens illusjoner. Fordi menneskenes for hold, alt hva menneskene gjør og beskjeftiger seg med, deres lenker og begrensninger i deres fantasi er produkter av de res bevissthet, retter unghegelianeme helt konsekvent det moralske postulat til menneskene at de må skifte ut sin nå værende bevissthet med den menneskelige, kritiske eller egoistiske bevisstheten og dermed fjerne det som står hind rende i veien for dem. Dette krav om å forandre bevisst heten munner ut i kravet om å fortolke det bestående 59
på en annen måte, dvs. å anerkjenne det ved hjelp av en annen fortolkning. De unghegelianske ideologer er til tross for sine angivelig «verdensrystende» fraser de største kon servative. De yngste av dem har funnet det rette uttrykk for sin virksomhet når de påstår at de bare kjemper mot «fraser». De glemmer bare at de selv ikke setter annet enn fraser opp mot disse frasene og at de på ingen måte bekjemper den virkelige bestående verden hvis de bare bekjemper denne verdens fraser. De eneste resultater som denne filosofiske kritikk har kunnet oppvise var enkelte, dessuten ensidige, religionshistoriske opplysninger om kristendommen; alle dens øvrige påstander er bare videre utbroderinger av deres på stand om å ha prestert verdenshistoriske oppdagelser i og med disse ubetydelige opplysninger. Det har ikke falt en eneste av disse filosofene inn å spørre etter sammenhengen mellom den tyske filosofi og den tyske virkelighet, etter sammenhengen mellom deres kritikk og de res egne materielle omgivelser. Forutsetningene som vi begynner med, er ikke vilkårlige, det er ikke dogmer, men virkelige forutsetninger som man bare i innbilningen kan abstrahere fra. Det er de virkelige individene, deres handlinger og deres materielle livsvilkår, både dem de fikk overlevert og dem de produserte ved sin egen aktivitet. Disse forutsetninger lar seg altså konstatere ad ren empirisk vei. Den første forutsetning for all menneskelig historie er na turligvis eksistensen av levende menneskelige individet. Den første kjensgjerning man kan fastslå er således disse individets kroppslige organisasjon og deres derav betingede forhold til den øvrige natur. Vi kan her selvsagt hverken komme nærmere inn på selve menneskenes fysiske beskaf fenhet eller på de naturvilkår menneskene forefant, altså de geologiske, oro-hydrografiske, klimatiske og andre forhold. All historieskrivning må ta sitt utgangspunkt i disse natur lige grunnlag og de modifikasjoner de i historiens løp har gjennomgått som følge av menneskenes aktivitet. Man kan velge bevisstheten, religionen eller hva man vil for å karakterisere skillet mellom mennesker og dyr. Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt
60
som er betinget av deres kroppslige organisasjon. Idet men neskene produserer sine livsfornødenheter, produserer de in direkte selve sitt materielle liv. Måten som menneskene produserer sine livsfornødenheter på, er først og fremst avhengig av arten av de livsfornøden heter de forefinner og som må reproduseres. Denne maten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduk sjon av individets fysiske eksistens. Den er allerede en be stemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt måte å gi uttrykk for sitt liv på, en bestemt livsmåte. Slik indi videne uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produ serer og hvordan de produserer. Hva individene er av henger således av de materielle vilkår for deres produksjon. Denne produksjon inntrer først i og med befolkningsøk ningen. Den forutsetter et samkvem mellom individene. For men for dette samkvem er igjen betinget av produksjonen. De innbyrdes relasjoner mellom forskjellige nasjoner er avhengig av hvor langt hver av dem har utviklet sine pro duktivkrefter, arbeidsdelingen og de interne kommunikasjo ner. Dette er alminnelig anerkjent. Men ikke bare en na sjons forhold til en annen nasjon, men også hele denne nasjons interne struktur er avhengig av hvilket utviklings trinn dens produksjon og dens interne og utadvendte sam kvem har nådd. Hvor langt en nasjons produktivkrefter er utviklet, kommer tydeligst til uttrykk ved den grad arbeids delingen har utviklet seg. Hver ny produktivkraft som ikke bare er en ren kvantitativ utvidelse av allerede kjente pro duktivkrefter, f.eks. oppdyrking av landområder, resulterer i en ny utforming av arbeidsdelingen. Arbeidsdelingen innen en nasjon fører i første omgang til at det industrielle og kommersielle arbeid skilles fra jord bruksarbeidet og dermed til adskillelse av by og land og til interessemotsetningen mellom dem. Den videre utvikling fører til at det kommersielle arbeid skilles fra det industrielle. Samtidig utvikles gjennom arbeidsdelingen innen disse for skjellige bransjer igjen forskjellige avdelinger blant indivi dene som samarbeider med sikte på bestemte arbeider. Disse forskjellige avdelingers stilling i forhold til hverandre er betinget av jordbrukets, det industrielle og det kommersielle
61
arbeids driftsmåte (patriarkat, slaveri, stender, klasser). Ved utviklet samkvem kommer de samme forhold til uttrykk i forholdene mellom de forskjellige nasjoner. Arbeidsdelingens forskjellige utviklingstrinn er like mange forskjellige former for eiendom; det trinn arbeidsdelingen til enhver tid har nådd, bestemmer med andre ord også individenes innbyrdes forhold med hensyn til materiale, in strument og arbeidets produkt. Den første form for eiendom er stamme-eiendommen. Den svarer til et lite utviklet trinn av produksjonen, hvor et folk livnærer seg ved jakt og fiske, kvegoppdrett og i beste fall ved åkerbruk. I sistnevnte tilfelle forutsettes store områder med udyrket mark. Arbeidsdelingen er ennå lite utviklet på dette trinn og er begrenset til en utvidelse av den natur lige, opprinnelige arbeidsdelingen man har innen familien Den samfunnsmessige struktur er dermed også begrenset til en utvidelse av familien: patriarkalske stammehøvdinger, un der dem stammens medlemmer og til slutt slavene. Slaveriet 5010 bgger latent i familiestrukturen — utvikler seg først etter hvert i og med befolkningsøkingen og behovsøkingen og med utvidelsén av det utadvendte samkvem, både i form av krig og i form av byttehandel. Den andre formen er den antikke kommune- og stats eiendom, som i det vesentlige er et resultat av at flere stam mer forenes til en by ved avtale eller erobring og hvor sla veriet fortsatt består. Parallelt med kommune-eiendommen utvikles allerede den bevegelige og senere også den faste privateiendom, men foreløpig som en atypisk form som er underordnet kommune-eiendommen. Statsborgerne har bare i fellesskap makten over sine arbeidende slaver og er alle rede av den grunn bundet til kommune-eiendornmens form. Det er de aktive statsborgeres felles privateiendom, og i sitt forhold til slavene er statsborgerne tvunget til å forbli i den ne opprinnelige form for sammenslutning. Derfor forfaller hele samfunnets struktur, som er basert på dette forhold, og dermed folkets makt i samme grad som især den faste pri vateiendom utvikler seg. Arbeidsdelingen er allerede kom met lenger i sin utvikling. Vi finner allerede motsetningen mellom by og land, senere motsetningen mellom stater som representerer byinteressene og stater som representerer 62
landinteressene, og innenfor byene selv finner vi motsetnin gen mellom industri og sjøhandel. Klasseforholdet mellom borgere og slaver er fullt utviklet. Det at erobringen er en kjensgjerning synes å være i strid med hele denne historieoppfatning. Man har hittil gjort voldsanvendelse, krig, plyndring, rovmord m.v. til historiens drivende kraft. Vi kan her bare innskrenke oss til hoved punktene og tar derfor bare det slående eksempel, ødeleg gelsen av en gammel sivilisasjon gjennom et barbarisk folk og den derpå følgende utviklingen av en ny struktur av samfunnet helt fra bunnen av. (Roma og barbarene, Feudalitet og Gallia, Det østromerske rike og tyskerne). For det erobrende barbarfolket er selve krigen fremdeles, som allerede antydet, en regulær form for samkvem som utnyt tes med desto større iver etter hvert som befolkningsøkingen under den tradisjonelle og for dem eneste mulige pro duksjonsmåten skaper behov for nye produksjonsmidler. I Italia derimot hadde konsentrasjonen av jordeiendommen (forårsaket foruten av oppkjøp og gjeld også ved arv, idet det utsvevende livet og de sjeldne giftermål førte til at de gamle slektene etter hvert døde ut og deres eiendom tilfalt de få) og omleggingen av disse eiendommene til beite (forårsaket foruten av de fremdeles gjeldende økonomiske årsaker også av import av kom som var røvet eller innkrevet som tributt slik at etterspørselen etter italiensk kora gikk ned) ført til at den frie befolkningen nesten var forsvun net, mens slavene stadig igjen døde ut og måtte erstattes med nye. Slaveriet var fortsatt grunnlaget for hele produk sjonen. Plebeierne, som sto midt mellom de frie menn og slavene, kom aldri lenger enn til å bli et filleproletariat. I det hele tatt kom Roma i sin utvikling aldri ut over bystadiet og hadde nesten bare politiske forbindelser med pro vinsene, og en slik forbindelse kunne selvsagt også avbry tes igjen ved politiske begivenheter. — I og med utviklingen av privateiendommen oppstår her til å begynne med de samme forhold som vi kommer til å finne igjen ved den moderne privateiendommen i langt større målestokk. På den ene siden konsentrasjonen av pri vateiendommen som begynte svært tidlig i Roma (den liciniske åkerbruksloven er et bevis på det) og som etter bor-
63
gerkrigene og især i keisertiden foregikk i et meget hurtig tempo; på den andre siden i forbindelse hermed forvand lingen av de plebeiiske småbrukerne til et proletariat, som imidlertid i sin mellomstilling mellom besittende borgere og slaver ikke kom så langt som til en selvstendig utvikling. Den tredje formen er den feudale eller standseiendommen. Mens oldtiden hadde byen og dens begrensede område som basis, hadde middelalderen landsbygda som utgangs punkt. Det var den lave befolkningstetthet med spredning over store landområder og uten noen større tilvekst fra erob rernes side som lå til grunn for dette avvikende utgangs punkt. I motsetning til Hellas og Roma begynner den feu dale utvikling derfor på et betydelig større landområde, som var blitt forberedt gjennom de romerske erobringer og den utbredelse av jordbruket som i begynnelsen var knyttet til dem. Det romerske rikes siste århundrer, som er preget av forfall, samt erobringen gjennom barbarene, ødela en meng de produktivkrefter; jordbruket var gått tilbake, industrien forfalt på grunn av manglende avsetningsmuligheter, han delen var sovnet inn eller avbrutt med makt, befolkningen var gått tallmessig tilbake både i byene og på landsbygda. Disse bestående forhold og den derav betingede måten erob ringen ble organisert på førte under påvirkning av den ger manske hærordning fram til den feudale eiendom. På sam me mate som stamme- og kommune-eiendommen er også den basert på et fellesskap, men overfor dette fellesskap står ikke som i oldtiden slavene, men de livegne små bøndene som den umiddelbart produserende klasse. Samtidig med den fullstendige utviklingen av feudalismen oppstår mot setningsforholdet til byene. Jordeiendommens hierarkiske struktur og de væpnede styrker som oppsto i forbindelse med den, ga adelen makt over de livegne. Denne feudale struktur var på samme måte som den antikke kommuneeiendom en sammenslutning overfor den undertrykte pro duserende klasse; det er bare sammenslutningens form og forholdet til de umiddelbare produsentene som var forskjel lig fordi det forelå forskjellige produksjonsvilkår. Til denne feudale struktur av jordeiendommen svarte i byene den korporative eiendom, håndverkets feudale orga nisasjon. Eiendommen besto her hovedsakelig i hver enkelts
64
arbeid. Nødvendigheten av en sammenslutning mot den or ganiserte røveradel, behovet for felles markedshaller i en tid hvor den industridrivende samtidig var kjøpmann, den øken de konkurranse fra rømte livegne som søkte til de oppblomstrende byene og hele landets feudale struktur førte til at det ble dannet laug; de små kapitaler som enkelte hånd verkere etter hvert sparte seg opp og deres stabile antall i en voksende befolkning førte til utviklingen av svenne- og lærlingevesenet som i byene resulterte i et lignende hierarki som på landsbygda. Den vesentlige eiendom besto således i feudaltiden på den ene siden av jordeiendom med dertil knyttet livegen skap og på den andre siden av eget arbeid med liten kapital som hersket over svennenes arbeid. Strukturen var på beg ge områder betinget av de primitive produksjonsforhold — den lite utviklede, primitive jorddyrking og den hånd verksmessige industri. I feudalismens blomstringstid var det bare i liten utstrekning tale om noen deling av arbeidet. Hvert land hadde motsetningen mellom by og land innen sine grenser. Den standsmessige oppdelingen var riktignok høyst utpreget, men utenom skillet mellom fyrster, adel, geistlighet og bønder på landet og mestere, svenner, lærlin ger og noe senere også daglønnpøbelen i byene foregikk ikke noen større arbeidsdeling. I jordbruket ble den hindret av parselldyrkingen, som ble supplert av bondens egen husindustri, og i industrien var arbeidet innen det enkelte hånd verk i det hele tatt ikke delt og mellom de enkelte håndverk innbyrdes svært lite. Delingen av industri og handel ble overtatt i eldre byer, men utviklet seg først senere i de nyere, da byene opprettet forbindelse med hverandre. Både for jordadelen og for byene var det et behov å slutte større landområder sammen til feudale kongeriker. Den hers kende klasses, adelens, organisasjon hadde derfor overalt en monark som øverste leder. Vi har altså denne kjensgjerning: Bestemte individer, som er produktivt virksomme på en bestemt.måte, oppretter disse bestemte samfunnsmessige og politiske forhold. Den empiriske iakttagelse må i hvert enkelt tilfelle empirisk og uten noen som helst mystifikasjon og spekulasjon påvise sammenhengen mellom den samfunnsmessige og politiske 5 — Verker i utvalg Bd. 2
65
strukturen og produksjonen. Den samfunnsmessige struktur og staten oppstår alltid ut fra bestemte individers livspro sess; men det er ikke individer slik de måtte fremstå i egen eller andres forestilling, men individet slik de virkelig er, dvs. slik de arbeider, produserer materielt, altså slik de er virksomme innen bestemte materielle grenser, forutsetnin ger og vilkår som er uavhengige av deres egne ønsker. Produksjonen av idéer, forestillinger og bevisstheten er til å begynne med umiddelbart flettet sammen med den materielle virksomheten og med menneskenes materielle sam kvem, som det virkelige livs språk. Menneskenes forestillingsverden, tenkning og åndelige samkvem fremstår her ennå som et direkte utslag av deres materielle adferd. Det samme gjelder for den åndelige produksjon slik den kom mer til uttrykk i et folks politikk, lovgivning, moral, reli gion, metafysikk osv. Menneskene er produsenter av sine forestillinger, idéer osv., de virkelige, arbeidende mennes kene, slik de er betinget av en bestemt utvikling av sine produktivkrefter og det dertil svarende samkvem opp til dets mest omfattende formasjoner. Bevisstheten kan aldri være noe annet enn den bevisste væren, og menneskenes væren er deres virkelige livsprosess. Når menneskene og deres for hold i hele ideologien synes å være stilt på hodet, som i et camera obscura, er denne foreteelse en følge av deres his toriske livsprosess på samme måte som det at gjenstandene blir satt på hodet på netthinnen, er en følge av deres fys iske livsprosess. I rak motsetning til den tyske filosofi, som stiger fra himmelen og ned på jorden, stiger man her opp fra jorden mot himmelen. Man tar med andre ord ikke utgangspunkt i det menneskene sier, innbiller seg og forestiller seg, heller ikke i påståtte, tenkte, innbilte, forestilte mennesker, for så å komme fram til det skinnbarlige menneske; man tar sitt utgangspunkt i de virkelig virksomme mennesker og deres virkelige livsprosess, og med dette utgangspunkt fremstilles også utviklingen av denne livsprosess’ ideologiske refleks og ekko. Også tåkedannelsene i menneskenes hjerne er nødven dige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk og som er knyttet til materielle forut setninger. Moral, religion, metafysikk og annen ideologi og 66
de dertil svarende bevissthetsformer mister dermed sitt skinn av selvstendighet. De har ingen historie, de har ingen ut vikling, men menneskene, som utvikler sin materielle produk sjon og sitt materielle samkvem utvikler med denne sin vir kelighet også sin tenkning og sin tenknings produkter. Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten.4 Med den første betraktningsmåte går man ut fra bevisstheten som om den var det levende individ, etter den andre synsmåten som er i samsvar med det virkelige liv, går man ut fra de virkelige, levende indivfder selv og betrakter bevisstheten bare som deres bevisst het. Denne betraktningsmåten er ikke forutsetningsløs. Den tar utgangspunkt i de virkelige forutsetninger og slipper dem ikke et øyeblikk av syne. Dens forutsetninger er menneskene, ikke isolert og abstrakt, men i deres virkelige, empirisk an skuelige utviklingsprosess under bestemte vilkår. Så snart denne aktive livsprosessen blir fremstilt, slutter historien å være en samling av døde fakta — som hos de fremdeles ab strakte empirikere — eller en innbilt handling av innbilte subjekter, slik det er tilfelle hos idealistene. Der hvor spekulasjonen slutter, ved det virkelige liv, be gynner således den virkelige, positive vitenskap, fremstil lingen av menneskenes praktiske virksomhet og praktiske utviklingsprosess. Frasene om bevisstheten utgår, virkelig vi ten må tre i deres sted. Den selvstendige filosofi mister med fremstillingen av virkeligheten sitt eksistensmedium. I dens sted kan i beste fall tre en sammenfatning av de almene re sultater som lar seg abstrahere fra betraktningen av men neskenes historiske utvikling. Isolert, atskilt fra den virke lige historien, har disse abstraksjonene ingen som helst verdi. De kan bare tjene til å lette ordningen av det historiske ma teriale, til å antyde de enkelte lags rekkefølge. Men de gir på ingen måte — som filosofien — noen oppskrift eller noe skjema som de historiske epoker kan skjæres til etter. Vanskeligheten begynner tvertimot først i det øyeblikk man tar fatt på studiet og ordningen av materialet — enten det dreier seg om en forgangen epoke eller om nåtiden —, på den virkelige fremstilling. Overvinnelsen av disse vanskelig hetene er betinget av forutsetninger som ikke kan utredes
67
her, men som først fremgår som et resultat av studiet av den virkelige livsprosess og individenes handling i enhver epoke. Vi skal her ta for oss noen av disse abstraksjonene som vi har bruk for overfor ideologien, og vi skal forklare dem ved hjelp av historiske eksempler.
(1) . Historie
Hos de forutsetningsløse tyskere må vi begynne med å fast slå den første forutsetning for all menneskelig eksistens, alt så også for all historie, nemlig den forutsetning at men neskene må vatre i stand til å leve for å kunne «lage his torie». For å kunne leve trenger man imidlertid fremfor alt mat og drikke, bolig, klær og endel annet. Den første his toriske handling er altså fremstillingen av midlene for å kunne tilfredsstille disse behov, produksjonen av selve det materielle liv, og dette er en historisk handling, et grunn vilkår for all historie, som fremdeles på samme måte som for årtusener siden, må oppfylles hver dag og hver time bare for å holde liv i menneskene. Selv når sanseverdenen reduseres til en stokk, til et minimum, som det gjøres av den hellige Bruno, forutsetter det den handling som består i å produsere denne stokken. Det første ved enhver historisk betraktningsmåte er således at man iakttar denne grunnleg gende kjensgjerning i hele sin betydning og hele sitt omfang og lar den komme til sin rett. Dette har tyskerne som kjent aldri gjort, og derfor har de aldri hatt noen jordisk basis for historien og som følge derav heller aldri noen historiker. Franskmennene og engelskmennene har tross alt — selv om også de oppfattet sammenhengen mellom denne kjensgjer ning og historien høyst ensidig, især sålenge de var innfanget i den politiske ideologi — gjort de første forsøk på å gi historieskrivningen en materiell basis, idet de som de første skrev historien om det borgerlige samfunn, om handelen og om industrien. — Det neste er at selve det tilfredsstilte første behov, tilfredsstillelsens handling og det allerede ervervede instrument for tilfredsstillelsen fører til nye behov, — og dette å skape nye behov er den første historiske handling. Her ser man straks av hvilken art tyskernes store historiske 68
visdom er, som der hvor den ikke har noe positivt materiale lenger og hvor det hverken forhandles teologisk, politisk eller litterær nonsens, ikke lar det skje noen historie, men den «forhistoriske tid», uten imidlertid å opplyse oss om hvor ledes man fra denne «forhistoriens» nonsens kommer over i den egentlige historie, — til tross for at dens historiske spekulasjon på den annen side ganske spesielt kaster seg over denne «forhistorien», fordi den der tror seg trygg for inngrep av «rå kjensgjerninger» og samtidig fordi den her kan gi sine spekulative drifter fritt løp og kan sette opp og forkaste hypoteser i tusenvis. — Det tredje forhold som her helt fra begynnelsen trer inn i den historiske utvikling er det at menneskene, som daglig gjenskaper sitt eget liv, be gynner å skape andre mennesker, å forplante seg — for holdet mellom mann og kvinne, foreldre og barn, familien. Denne familie, som i begynnelsen er det eneste eksisterende sosiale forhold, blir senere, når stigende behov skaper nye samfunnsmessige forhold og den økte befolkning skaper nye behov, til et underordnet forhold (unntatt i Tyskland) og må deretter behandles og utvikles etter de eksisterende em piriske data, ikke etter begrepet «familien», slik man pleier å gjøre det i Tyskland. * For øvrig må disse tre sidene ved
* Husbygging. Hos de ville sier det seg selv at hver familie har sin egen hule eller hytte, som hver familie hos nomadene har sitt atskilte telt. Denne atskilte husholdning blir gjennom den vi dere utvikling av privateiendommen bare gjort enda mer nødven dig. Hos jordbruksfolkene er felleshusholdning like umulig som felles dyrking av jorden. Et stort fremskritt var opprettelsen av byer. I alle tidligere perioder var derfor opphevelsen av den at skilte husholdning, som ikke lar seg skille fra opphevelsen av privateiendommen, umulig nettopp fordi de materielle betingelser ikke forelå. Opprettelsen av en felles husholdning forutsetter ut vikling av maskineri, benyttelse av naturkrefter og mange andre produktivkrefter —f.eks. vannledninger, gassbelysning, damp oppvarming, etc., opphevelse av [motsetningen] mellom by og land. Uten disse betingelser ville den felles husholdning ikke selv vere en ny produksjonskraft, den ville mangle ethvert materielt grunn lag, hvile på et rent teoretisk fundament — det vil si at den bare ville vere et grille og ikke kunne drive det lenger enn til en klosterhusboldning. — De foreliggende muligheter viste seg i sammenflyttingen til byer og i bygging av felles hus til enkelte bestemte 69
den sosiale aktivitet ikke oppfattes som tre forskjellige trinn, men bare som tre sider, eller for å uttrykke det klart for tyskerne, tre «momenter» som har eksistert fra historiens begynnelse, fra de første mennesker levde, og som også i vår tid gjør seg gjeldende i historien. — Produksjonen av livet, både av det egne liv i arbeidet og av fremmed liv i forplant ningen, fremstår allerede straks som et dobbelt forhold — på den ene siden som et naturlig, på den andre siden som et samfunnsmessig forhold, — samfunnsmessig i den forstand at det her er tale om et samvirke mellom flere individet, uan sett under hvilke vilkår, på hvilken måte og til hvilket for mål det skjer. Herav fremgår at en bestemt produksjonsmåte eller et bestemt industrielt utviklingstrinn alltid er forbundet med en bestemt måte å samarbeide på eller med et bestemt samfunnsmessig utviklingstrinn — og denne måten å sam arbeide på er i seg selv en «produktivkraft», — at mengden av de produktivkrefter menneskene har adgang til betinger den samfunnsmessige tilstand og at således «menneske hetens historie» alltid må studeres og bearbeides i sammen heng med industriens og byttehandelens historie. Men det er også klart hvorfor det i Tyskland er umulig å skrive en slik historie, fordi tyskerne ikke bare mangler oppfatnings evne og materiale, men også den nødvendige «sansemessige visshet», og fordi man på den andre siden av Rhinen ikke kan gjøre noen erfaringer om disse ting siden det ikke skjer noen historie der lenger. Man ser altså helt fra begynnelsen en innbyrdes materialistisk sammenheng mellom menneske ne, en sammenheng som er betinget av behovene og produk sjonsmåten og som er like gammel som menneskene selv, — en sammenheng som antar stadig nye former og som på den måten blir «historie», selv uten at det eksisterer noe slags politisk eller religiøst nonsens som skulle holde men neskene ekstra sammen. — Først nå, etter at vi har sett på fire momenter, fire sider ved de opprinnelige historiske for hold, finner vi at mennesket også har «bevissthet». Men heller ikke det som noe på forhånd gitt, som «ren» bevisst het. «Ånden» bærer fra begynnelsen av den forbannelsen i
formål (fengsel, kaserner osv.). Det sier seg selv at opphevelsen av den atskilte husholdning ikke er til å skille fra opphevelsen av familien. 70
seg å være «befengt» med materie, som her opptrer i form av luftlag i bevegelse, toner, kort sagt språket. Språket er like gammelt som bevisstheten, —språket er den praktiske bevissthet som også eksisterer for andre mennesker og som således også for meg først da virkelig eksisterer, og språket oppstår — på samme måte som bevisstheten — først ut fra behovet og nødvendigheten av samkvem med andre mennes ker. Hvor det eksisterer et forhold, eksisterer det for meg, dyret «forholder» seg ikke til noenting, det forholder seg i det hele tatt ikke. For dyret eksisterer ikke dets forhold til andre som forhold. Bevisstheten er således helt fra begyn nelsen et samfunnsmessig produkt og fortsetter med å være det sålenge det fins mennesker. Bevisstheten er til å begynne med selvsagt bare bevissthet om de nærmeste sansemessige omgivelser og bevissthet om den primitive sammen heng med andre personer og ting utenfor individet som be gynner å bli seg bevisst; den er samtidig en bevissthet om naturen, som i første omgang står for menneskene som en fullstendig fremmed, allmektig og uangripelig makt som menneskene forholder seg rent dyrisk til, som de lar seg imponere av som kveg; altså en rent dyrisk bevissthet om naturen (naturreligion). — Man ser her straks: Denne na turreligion eller denne bestemte holdning overfor naturen er betinget av samfunnsformen, og omvendt. Her som over alt ellers kommer identiteten av natur og menneske også til uttrykk deri at menneskenes primitive holdning overfor na turen betinger deres primitive holdning overfor hverandre, og at deres primitive holdning overfor hverandre betinger deres primitive holdning overfor naturen, nettopp fordi na turen ennå nesten ikke er historisk modifisert; på den annen side bevissthet om nødvendigheten av å tre i forbindelse med individene i omverdenen, begynnelsen til bevisstheten om at mennesket i det hele tatt lever i et samfunn. Denne begyn nelsen er like dyrisk som selve det samfunnsmessige liv på dette utviklingstrinn, det er en ren flokkbevissthet, og men nesket skiller seg fra fåret bare ved at bevisstheten hos mennesket trer istedenfor instinktet eller at dets instinkt er bevisst. Denne saueflokk- eller stammebevissthet gjennom går en videre utvikling og utforming gjennom økt produk tivitet, gjennom stigende behov og gjennom det som ligger 71
til grunn for begge disse tingene: befolkningsøkningen. Der med utvikles arbeidsdelingen, som opprinnelig ikke var noe annet enn en deling av arbeidet under kjønnsakten, og der etter den arbeidsdeling som ga seg av seg selv eller «opp rinnelig» på grunn av naturlige anlegg (f.eks. fysisk styrke), behov, tilfeldigheter m.v. Arbeidsdelingen blir først til den virkelige deling fra det øyeblikk hvor det oppstår en de ling av det materielle og det åndelige arbeid. Fra dette øye blikk kan bevisstheten virkelig innbille seg at den er noe annet enn den bestående praksis’ bevissthet, at den virkelig forestiller noe uten å forestille noe virkelig; — fra dette øye blikk er bevisstheten i stand til å emansipere seg fra verden og å gå over til dannelsen av den «rene» teori, teologi, filo sofi, moral osv. Men selv når denne teori, teologi, filoscfi, moral osv. kommer i motsetning til de bestående forhold, kan dette bare skje ved at de bestående samfunnsmessige forhold er kommet i motsetning til den bestående produktivkraft, hvilket innen en bestemt nasjonal krets av forhold også kan skje ved at denne motsetning ikke oppstår innen dette nasjonale område, men mellom denne nasjonale be vissthet og praksis hos andre nasjoner, dvs. mellom en na sjons nasjonale og almene bevissthet. Fordi denne motset ning tilsynelatende bare fremtrer som en motsetning in nenfor den nasjonale bevissthet, vil denne nasjon... .5 Forøvrig kan det være det samme hva bevisstheten foretar seg på egen hand, vi får av hele denne skitten bare det ene resultat at disse tre momenter, produktivkraften, den samfunnsmessige tilstand og bevisstheten kan og må kom me i motsetning til hverandre, fordi arbeidsdelingen har gjort det mulig og også i virkeligheten har ført til at den åndelige og den materielle virksomhet, at nytelse og arbeid, produksjon og konsumpsjon tilfaller forskjellige individet, og muligheten for at de ikke kommer i motsetning til hver andre bare ligger i at arbeidsdelingen blir opphevet igjen. Det sier seg forøvrig selv at ord som «spøkelser», «bånd», «høyere vesen», «begrep», «betenkelighet» bare er det idea listiske åndelige uttrykk, tilsynelatende en forestilling hos det enkelte individ, en forestilling om høyst empiriske len ker og begrensninger innen hvilke livets produksjonsmåte og
72
den dermed sammenhengende form for samkvem beveger seg. I og med arbeidsdelingen, som danner grunnlaget for alle disse motsigelser og som på sin side igjen beror på den opprinnelige arbeidsdeling innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, som igjen står i motsetning til hverandre, oppstår samtidig også /ordelingcn, vel å merke den både kvantitativt og kvalitativt ulike fordeling av arbei det og dets produkter, altså eiendommen, som foreligger i sin spire, i sin første form allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. Det riktignok ennå meget pri mitive og latente slaveri i familien er den første eiendom, som forøvrig allerede her helt ut svarer til de moderne økonomers definisjon, hvoretter eiendom er disposisjonsrett over fremmed arbeidskraft. Forøvrig er arbeidsdeling og privat eiendom identiske uttrykk, — i det ene sier man med hensyn til virksomheten det samme man med det andre sier med hensyn til virksomhetens produkt. — Videre får man i og med arbeidsdelingen samtidig motsetningen mellom det enk elte individs eller den enkelte families interesser og de felles interesser til alle individer som lever i samkvem med hver andre, og denne felles interesse eksisterer ikke bare i fore stillingen, som noe «ålment», men først i virkeligheten som individenes gjensidige avhengighet, hvor arbeidet er delt mellom dem. Og endelig gir arbeidsdelingen allerede det første eksempel på at sålenge menneskene lever i det pri mitive samfunn, sålenge altså splittelsen mellom den indi viduelle og den felles interesse eksisterer, sålenge altså virk somheten ikke er delt på frivillig basis, men på naturbetinget opprinnelig grunnlag, vil menneskets egen gjerning bli til en fremmed makt, som står mot mennesket, en makt som under trykker mennesket istedenfor at mennesket hersker over den. Så snart nemlig arbeidet begynner å bli delt, har enhver sitt bestemte, eksklusive virksomhetsområde som blir på tvunget ham og som han ikke kommer ut av; han er jeger, fisker eller gjeter eller kritisk kritiker og må fortsette med å være det h'ds han ikke vil miste midlene til å opprettholde livet, — mens i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvil ken retning han vil, regulerer samfunnet den almene pro73
duksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster — uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. Denne fikseringen av den sosiale virksomhet, denne konsolideringen av vårt eget produkt til en tinglig makt over oss, som vokser ut av vår kontroll, som krysser våre forventninger og ødelegger våre beregninger, er et av hovedmomentene i den historiske utvikling frem til vår tid; nettopp ut fra denne motsetning mellom den individuelle og den felles interesse får felles interessen sin egen skikkelse som stat, adskilt fra de vir kelige sær- og fellesinteresser og samtidig som et illusorisk fellesskap. Som sin reelle basis har denne stat imidlertid all tid de bånd som finnes i ethvert familie- og stamme-konglomerat, som kjøtt og blod, språk, arbeidsdeling i større måle stokk og andre interesser, — og i særdeleshet, som vi skal utvikle senere, de allerede gjennom arbeidsdelingen betin gede klasser som skiller seg ut i enhver slik menneskemasse og hvorav den ene behersker alle de andre. Herav følger at alle kamper innen staten, kampen mellom demokrati, aristo krati og monarki, kampen om stemmeretten osv. ikke er an net enn de illusoriske former som de virkelige kamper mel lom de forskjellige klasser føres i (noe de tyske teoretikere ikke har den ringeste anelse om, til tross for at de har fått god anledning i «De tysk-franske årbøker»6 og i «Den hel lige famihe»); herav følger videre at enhver klasse som streber etter makten, selv om dens herredømme — slik det er tilfelle for proletariatets vedkommende — betinger opp hevelsen ay hele den gamle samfunnsform og av herredøm met i det hele tatt, først må erobre den politiske makt for igjen å kunne fremstille sin interesse som den almene, noe den er tvunget til i føn?e omgang. Nettopp fordi indivi dene bare søker sin egen interesse, som for dem ikke faller sammen med fellesinteressen, og i det hele tatt det almene er en illusorisk form for fellesskap, blir denne interessen gjort gjeldende som en for dem «fremmed», av dem «uavhen gig», en i seg selv igjen spesiell og særegen «almen»-interesse, eller de må selv møtes i denne spaltning,7 slik det er tilfelle i demokratiet. På den annen side gjør da også den 74
praktiske kamp mellom disse særinteresser, som alltid vir kelig står mot de felles og illusorisk-felles interesser, den praktiske inngripen og kontroll fra den illusoriske «felles»interesse i form av en stat nødvendig. Den sosiale makt, dvs. den mangedoblede produktivkraft som oppstår på grunn av arbeidsdelingen og det derav følgende samvirke mellom de forskjellige individer, fremtrer for disse individer — fordi samvirket selv ikke er frivillig, men oppstått i en naturgitt, primitiv utvikling — ikke som deres egen, forenede kraft, men som en fremmed makt som står utenfor dem; de vet ikke hvor den kommer fra og hvor den beveger seg hen, de kan altså ikke lenger beherske den; denne makt gjennomgår nå tvertimot en rekke særegne faser og utviklingstrinn som er uavhengige av menneskenes ønsker og handlinger, ja som først dirigerer disse ønsker og handlinger. Denne «fremmed gjøring», for nå å tale forståelig for filosofene, kan selvsagt bare oppheves under to praktiske forutsetningen For at den skal bli en «utålelig» makt, dvs. en makt man gjør revolu sjon mot, er det nødvendig at den har gjort menneskehe tens masse absolutt «eiendomsløs», og det i motsetning til en eksisterende verden av rikdom og dannelse, noe som for utsetter en betydelig økning av produktivkraften — en høy grad av dens utvikling; på den andre siden er denne utvik ling av produktivkreftene (som samtidig fører frem til den empiriske eksistens som foreligger i menneskenes verdenshistoriske istedenfor bare deres lokale tilværelse) en abso lutt nødvendig praktisk forutsetning også fordi uten den ville bare mangelen bli gjort alminnelig og således med nødstil standen hele striden om det nødvendige begynne på nytt, og man ville få hele den gamle driten opp igjen; videre fordi bare med denne universelle utvikling av produktivkreftene kan et universelt samkvem mellom menneskene oppstå, et samkvem som frembringer den «eiendomsløse» masse sam tidig i alle folk (alminnelig konkurranse), som gjør hvert folk avhengig av omveltningene i de andre og som endelig setter verdenshistoriske, empirisk universelle individer i ste det for de lokale. Uten dette kunne 1) kommunismen bare eksistere som en lokal foreteelse; ville 2) samkvemmets mak ter ikke ha kunnet, utvikle seg som universelle og derfor utålelige makter, de ville fortsatt ha vært hjemlig-overtroiske 75
«omstendigheter», og 3) ville enhver utvidelse av samkvem met oppheve den lokale kommunismen Kommunismen er empirisk bare mulig som en handling fra de herskende folks side på «en gang» eller samtidig, noe som forutsetter produktivkraftens og det dermed sammen hengende verden ssamkvemmets universelle utvikling. Hvordan ville ellers f.eks. eiendommen i det hele tatt kunne ha en historie og fremtre i forskjellige former, hvordan kunne eksempelvis jordeiendommen alt etter de forskjellige foreliggende forut setninger i Frankrike utvikle seg fra parsellering til sentralisasjon på få hender og i England fra sentralisasjon på få hender i retning av parsellering, slik det i dag faktisk er tilfelle? Eller hva kommer det av at handelen, som jo ikke er annet enn bytte av produktene fra forskjellige individer og land, gjennom forholdet mellom etterspørsel og tilgang behersker hele verden — et forhold som, slik uttrykker en engelsk økonom det, svever over jorden som den antikke skjebne og med usynlig bånd fordeler lykke og ulykke blant menneskene, grunnlegger riker og tilintetgjør riker, lar fol keslag oppstå og gå til grunne, — mens forholdet mellom etterspørsel og tilgang i og med opphevingen av basisen, av privateiendommen, i og med den kommunistiske ordningen av produksjonen og dermed avskaffelsen av fremmedheten som menneskene står i overfor sitt produkt, vil oppløse seg i intet, slik at menneskene får varebyttet, produksjonen og deres innbyrdes forhold under sin makt igjen? Kommunismen er for oss ingen tilstand som skal virkelig gjøres, intet ideal som virkeligheten har å rette seg etter. Vi benevner som kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstand. Vilkårene for denne be vegelse gir seg ut fra den forutsetning som foreligger nå. Forøvrig forutsetter massen av bare arbeidere — som i mengder er avskåret fra kapital eller fra en eller annen begrenset tilfredsstillelse — og dermed den kjensgjerning at tapet av selve dette arbeid som et trygt livsgrunnlag, ikke lenger er tidsbegrenset eller forbigående på grunn av konkurransen at det foreligger et verdensmarked. Proletariatet kan alt*å bare eksistere verdenshistorisk, på samme måte som kom munismen og dens aksjon bare kan forekomme som en «ver denshistorisk» eksistens. Individenes verdenshistoriske eksi-
76
stens, det er en individenes eksistens som er umiddelbart knyttet sammen med verdenshistorien. Den form for samkvem som er betinget av og pi sin side igjen betinger alle de produktivkrefter som har foreligget pi alle tidligere historiske trinn, er det borgerlige samfunn som — som det fremgår av det som er sagt foran — har den enkelte familie og den sammensatte familie, det såkalte stam mevesen som forutsetning og grunnlag og hvis nærmere de finisjon er omtalt tidligere. Det viser seg allerede her at det te borgerlige samfunn er det sanne brennpunkt og den sanne arena for all historie, og det viser seg også hvor me ningsløs den tidligere historieoppfatningen er som neglisjerer de virkelige forhold og begrenser seg til høytidelige Hauptund Staatsaktionen.8 Hittil har vi hovedsakelig bare betrak tet den ene side av den menneskelige virksomhet, bearbei delsen av naturen gjennom menneskene. Den andre side, be arbeidelsen av menneskene gjennom menneskene .. .* Det borgerlige samfunn omfatter individenes totale ma terielle samkvem innen et bestemt utviklingstrinn av produk tivkreftene. Det omfatter hele utviklingstrinnet * kommersielle og industrielle liv og går forsåvidt ut over statens og na sjonens grenser, til tross for at det på den annen side utad gjør seg gjeldende som nasjonalitet og innad må bygge opp en struktur som stat. Ordet borgerlig samfunn oppsto i det attende århundre, da eiendomsforholdene allerede hadde vokst ut av de antikke og middelalderske fellesskapsformer. Det borgerlige samfunn som sådant utvikler seg først med borgerskapet som klasse; den samfunnsmessige organisasjon som utvikler seg umiddelbart ut fra produksjonen og sam kvemmet og som til alle tider danner grunnlaget for staten og den øvrige idealistiske overbygning, er imidlertid stadig blitt betegnet med det samme navn.
(2) Om bevissthetens produksjon
I historien hittil er det imidlertid en empirisk kjensgjerning at de enkelte individer etter hvert som de utvider sin virk somhet til en verdenshistorisk virksomhet, stadig mer er blitt kuet under en for dem fremmed makt (og dette trykket fore-
stiller de seg så som en sjikane fra den såkalte verdensånd osv.), en makt som er blitt stadig mer massiv og som i siste instans fremtrer som verdensmarked. Men det er like meget empirisk motivert å hevde at med omveltningen av den bestående samfunnsmessige tilstand gjennom den kom munistiske revolusjon (mer herom senere) og den dermed identiske oppheving av privateiendommen, vil denne i de tyske teoretikeres øyne så mysteriøse makt bli oppløst og deretter befrielsen av hvert enkelt individ bli virkeliggjort i samme grad som historien helt ut blir en verdenshistorie. At individets virkelige åndelige rikdom er helt avhengig av rikdommen i dets virkelige forhold og relasjoner, skulle være klart etter det som er sagt. De enkelte individet vil først på den måten bli befridd for de forskjellige nasjonale og lokale hindringer, komme i praktisk forbindelse med hele verdens produksjon (også den åndelige) og bli satt i stand til å skaffe seg muligheten til å nyte denne allsidige pro duksjon fra hele jorden (menneskenes skaperverk). Den altomfattende avhengighet, denne naturgitte form for verdenshistorisk samvirke mellom individene, blir gjennom denne kommunistiske revolusjon forvandlet til kontroll og bevisst herredømme over disse makter som, skapt av men neskenes gjensidige påvirkning, hittil har imponert og be hersket dem som absolutt fremmede makter. Dette syn kan nå igjen oppfattes spekulativt-idealistisk, dvs. fantastisk som «artens selvproduksjon» («samfunnet som subjekt»), og dermed kan man forestille seg den på hverandre følgende rekken av individer, som står i en innbyrdes sammenheng, som et eneste individ som fullbyrder det mysterium å skape seg selv. Det viser seg her at individene riktignok skaper hverandre, både fysisk og åndelig, men de skaper ikke seg selv, hverken i den hellige Brunos meningsløshet eller i be tydningen av «den eneste», den «perfekte». Dette historiesyn beror altså på at man utvikler den vir kelige produksjonsprosessen, med utgangspunkt i den ma terielle produksjon av selve det umiddelbare liv, og oppfatter den form for samkvem som henger sammen med denne produksjonsmåte og er frembrakt av den, altså det borger lige samfunn på dets forskjellige utviklingstrinn som grunn laget for hele historien; at man både fremstiller dette sam-
78
funn i dets aktivitet som støt og forklarer hvordan alle be vissthetens forskjellige teoretiske frembringelser og former, religion, filosofi, moral osv. kan forklares ut fra dette sam funnet, og at man følger deres utviklingsprosess på dette grunnlag, hvor man så naturligvis også kan fremstille sa ken i dens totalitet (og dermed også vekselvirkningen mel lom disse forskjellige sidene). Dette historiesyn behøver ikke, slik det er tilfelle med den idealistiske historieoppfat ning, å lete etter en kategori for hver periode, det blir hele tiden stående på historiens virkelige grunn, det forklarer ikke praksis ut fra idéene, men idéformasjonene ut fra den materielle praksis og kommer i samsvar hermed til det resul tat at alle bevissthetens former og produkter ikke kan opp løses ved åndelig kritikk, ved oppløsning i «egenbevissthet» eller forvandling til «spøkeri», «spøkelser», «fikse idéer» m.v., men bare ved den praktiske omveltning av de reelle samfunnsmessige forhold som disse idealistiske floskler er utgått fra, — at ikke kritikken, men revolusjonen er histo riens drivende kraft, også når det gjelder religionens, filo sofiens og annen teoris historie. Det viser at historien ikke ender med å oppløse seg i «egenbevisstheten» som «ånd av ånd», men at det på hvert trinn i den finnes et materielt re sultat, en sum av produktivkrefter, et historisk oppstått for hold til naturen og innbyrdes mellom individene, som hver generasjon får overlevert fra den forrige, en mengde av produktivkrefter, kapitaler og omstendigheter som på den ene siden blir modifisert av den nye generasjon, men som på den annen side også bestemmer dens egne livsvilkår og gir den en bestemt utvikling, en bestemt karakter, — at altså omstendighetene like meget skaper menneskene som men neskene skaper omstendighetene. Denne sum av produktiv krefter, kapitaler og sosiale samkvemsformer, som hvert in divid og hver generasjon overtar som noe gitt, er det reelle grunnlag for det filosofene har forestilt seg, apoteosert og bekjempet som «substans» og «menneskets vesen», et reelt grunnlag som ikke det minste forstyrres i sine virkninger og innflytelser på menneskenes utvikling ved at disse filo sofene gjør opprør mot det som «egenbevissthet» og «de eneste». Disse gitte livsvilkår som de forskjellige generasjo ner overtar, avgjør også hvorvidt den periodisk i historien 79
tilbakevendende revolusjonære rystelse kommer til å bli sterk nok eller ikke til & kunne omstyrte basisen for alt bestående, og hvis disse materielle elementene for en total omveltning, nemlig på den ene siden de eksisterende produktivkrefter, på den andre siden dannelsen av en revolusjonær masse, som gjør revolusjon ikke bare mot enkelte vilkår innen det gamle samfunn, men mot selve den gamle «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten» den bygger på, hvis disse materielle elementene ikke er til stede, så er det totalt likegyldig for den praktiske utvikling om idéen om denne omveltning har vært uttalt hundre ganger, — noe som kommunismens his torie beviser. All historieoppfatning hittil har enten helt latt være å ta hensyn til denne virkelige basis for historien eller betraktet den som en bisak som ikke har noen som helst sammenheng med det historiske forløp. Historien må derfor alltid skrives etter en målestokk som ligger utenfor den selv; den virkelige livsproduksjon fremstår som urhistorisk, mens det historiske fremstår som noe atskilt fra det daglige liv, som noe ekstraoverjordisk. Menneskenes forhold til naturen er dermed ute lukket fra historien, og man får motsetningen mellom natur og historie. Ut fra dette syn så man i historien bare politiske Haupt- und Staatsaktionen’ og religiøse og i det hele teore tiske kamper, og man måtte spesielt ved betraktningen av hver epoke dele denne epokes illusjoner. Hvis f.eks. en epoke innbiller seg at den er bestemt av rent «politiske» eller «re ligiøse» motiver, til tross for at «religion» og «politikk» bare er former for de virkelige motiver, vil epokens historieskri vere akseptere denne oppfatning. Disse bestemte menneskers «innbilning», deres «forestilling» om sin virkelige praksis for vandles til den eneste bestemmende og aktive makt som be hersker og bestemmer disse menneskers praksis. Når den primitive form som arbeidsdelingen hadde hos inderne og egypterne, hos disse folk fører til at kastevesenet oppstår i stat og religion, så tror historikeren at kastevesenet er den makt som har frembrakt denne primitive samfunnsmessige form. Mens franskmennene og engelskmennene iallfall hol der seg til den politiske illusjon, som dog står virkeligheten nærmest, beveger tyskerne seg i den «rene ånds» område og gjør den religiøse illusjon til historiens drivende kraft. 80
Den hegelske historiefilosofi er den siste konsekvens av hele denne tyske historieskrivingen, dens «reneste uttrykk», hvor det ikke dreier seg om virkelige, ikke engang om politiske interesser, men om rene tanker, som da også har åpenbart seg for den hellige Bruno som en rekke «tanker» hvor den ene spiser opp den andre og til slutt går under i «egenbevisstheten»; og enda mer konsekvent måtte dette historiske forløp for den hellige Max Stimer, som ikke vet noenting om hele den virkelige historie, fremstå som en ren «ridder»-, røver- og spøkelseshistorie, hvis visjoner han naturligvis bare kan redde seg fra gjennom «uhelligheten». Dette syn er virkelig religiøst, det fremstiller det religiøse menneske som urmennesket som all historie har sitt utspring i, og setter i sin innbilning den religiøse fantasiproduksjon i ste det for den virkelige produksjon av livsfornødenheter og av livet selv. Hele dette historiesyn samt dets oppløsning og de derav følgende skrupler og betenkeligheter er et rent nasjo nalt anliggende for tyskerne og har bare lokal interesse for Tyskland, som for eksempel det viktige spørsmål som i det siste er behandlet gjentatte ganger: hvordan man egentlig kommer «fra gudsriket til menneskeriket», som om dette «gudsrike» noen gang har eksistert noe annet sted enn i innbilningen og de lærde herrer ikke hele tiden, uten å vite det har levet i «menneskeriket» som de nå leter etter veien til, — og som om det vitenskapelige tidsfordriv — for annet er det ikke — å ville forklare denne skydannelses kuriosum, ikke nettopp omvendt lå i å påvise hvordan den oppsto ut fra de virkelige jordiske forhold. I det hele tatt dreier det seg hos disse tyskerne alltid om å oppløse det nonsens man forefinner i en annen fiks idé, dvs. å for utsette at hele dette nonsens overhodet har noen spesiell mening som man må finne ut, mens det i virkeligheten bare dreier seg om å forklare disse teoretiske frasene ut fra de be stående virkelige forhold. Den virkelige, praktiske oppløs ning av disse frasene, utryddingen av disse forestillinger fra menneskenes bevissthet, kan som sagt bare skje gjennom forandrede forhold, ikke gjennom teoretiske deduksjoner. For massen av menneskene, dvs. for proletariatet, eksisterer ikke disse teoretiske forestillingene, og for dets vedkommen de behøver de da heller ikke å bli oppløst, og om denne 6 — Verker i utvalg Bd. 2
81
massen noen gang har hatt hoen teoretiske forestillinger, f.eks. religion, er disse for lengst blitt oppløst av forhol dene. — Det rent nasjonale ved disse spørsmål og løsnin ger viser seg dessuten i at disse teoretikeme for fullt alvor tror at fantasifostre som «gudsmennesket», «mennesket» osv. har presidert for historiens enkelte epoker, — den hel lige Bruno går til og med så langt som å påstå at bare «kri tikken og kritikerne har laget historien» — videre i at de, når de selv går i gang med historiske konstruksjoner, fort hopper over alt som har vært tidligere og fra «det mongol ske» straks går over til den egentlige «innholdsrike» histo rien, nemlig historien om de Halle’ske og Tyske Årbøker10 og oppløsningen av den hegelske skole i en alminnelig kran gel. Alle andre nasjoner, alle virkelige begivenheter blir glemt, theatrum mundi11 begrenses til bokmessen i Leipzig og «kritikkens», «menneskets» og «den enestes» innbyrdes stri digheter. Og når teorien en gang prøver å behandle virke lige historiske emner, som f.eks. det attende århundre, gir den bare forestillingenes historie, løsrevet fra kjensgjerninger og praktiske utviklinger som ligger til grunn for dem, og selv det bare for å kunne fremstille denne tiden som et ufullkomment forstadium, som en ennå primitiv forløper for den sanne historiske tid, dvs. tiden for den tyske filosofkamp i årene 1840/44. Det er i samsvar med dette formål, nemlig å skrive en tidligere historie for at en uhistorisk per sons berømmelse og dens fantasterier skal kunne lyse desto sterkere, at man lar være å nevne alle virkelige historiske begivenheter, selv de virkelig historiske politiske inngrep i historien, og isteden leverer en fortelling som ikke bygger på studier, men på konstruksjoner og litterære sladderhis torier, slik det ble gjort av den hellige Bruno i hans nå glemte historie om det 18. århundre. Disse høyttravende og høytflyvende tankekremmere, som tror at de er uendelig høyt he vet over alle nasjonale fordommer, er altså i virkeligheten enda mer nasjonale enn ølfilistrene som drømmer om Tysklands enhet. De anerkjenner i det hele tatt ikke andre folks gjetninger som historiske, de lever i Tyskland, med Tyskland og for Tyskland, de gjør Rhinsangen om til en re ligiøs sang og erobrer Alsace og Lorraine idet de stjeler fra den franske filosofi istedenfor fra den franske stat, og
82
germaniserer franske tanker istedenfor franske provinser. Herr Venedey er en kosmopolitt sammenlignet med de hellige Bruno og Max, som i teoriens verdensherredømme proklamerer Tysklands verdensherredømme. Denne diskusjonen viser også i hvor høy grad Feuerbach tar feil når han (Wigands Vierteljahrsschrift, 1845, bind 2) i kraft av kvalifikasjonen «alminnelig menneske» er klærer seg for kommunist og gjør «kommunist» til et predi kat av mennesket og på den måten mener å kunne forvandle ordet kommunist, som i den bestående verden betegner en tilhenger av et bestemt revolusjonært parti, igjen til bare en kategori. Hele Feuerbachs deduksjon med hensyn til men neskenes innbyrdes forhold går bare ut på å bevise at men neskene trenger hverandre og alltid har trengt hverandre. Han vil etablere bevisstheten om denne kjensgjerningen, han vil altså, som de andre teoretikere, bare fremskaffe en rik tig bevissthet om et bestående faktum, mens det for de vir kelige kommunister kommer an på å omstyrte dette beståen de. Forøvrig anerkjenner vi fullt ut at Feuerbach, når han prøver å frembringe bevisstheten om nettopp denne, kjens gjerning, går så langt som en teoretiker i det hele tatt kan gå uten å slutte å være teoretiker og filosof. Men det er betegnende at de hellige Bruno og Max straks setter Feuerbachs forestilling om kommunisten i stedet for den vir kelige kommunist, noe som til dels gjøres for at de også kan bekjempe kommunismen som «ånd av ånd», som filosofisk kategori, som jevnbyrdig motstander, — og når det gjelder den hellige Bruno også ut fra pragmatiske interesser. For å gi et eksempel på hvordan Feuerbach både anerkjenner og i likhet med våre motstandere fremdeles misoppfatter det be stående, minner vi om det stedet i «Philosophie der Zukunft» hvor han utvikler tanken at en tings eller et menneskes væren samtidig er dets vesen, at et dyrisk eller menneskelig individs bestemte eksistensforhold, levemåte og virksomhet er det ele ment hvor dets «vesen» føler seg tilfredsstillet. Her blir ut trykkelig ethvert unntak oppfattet som en uheldig tilfeldig het, som en abnormitet det ikke er noe å gjøre ved. Når altså millioner av proletarer på ingen måte føler seg tilfreds stillet i sine leveforhold, når deres «væren» ikke på den fjerneste måte svarer til deres «vesen», så ville dette ifølge
83
den siterte passasje væte en uunngåelig ulykke, som man rolig måtte finne seg i. Men disse millioner proletarer eller kommunister tenker på en helt annen måte, og dette vil de bevise når deres tid kommer, når de bringer sin «væren» i harmoni med sitt «vesen» på en praktisk måte, gjennom en revolusjon. I slike tilfelle taler Feuerbach derfor aldri om menneskeverdenen, men tar hver gang sin tilflukt i den ytre natur, og nettopp i den natur som ennå ikke er brakt under menneskenes herredømme. Men med hver ny oppfinnelse, med hvert fremskritt i industrien blir det revet løs et nytt stykke fra dette område, og den grunn der det vokser eksemp ler på slike Feuerbach’ske setninger, blir derfor stadig mindre. Fiskens «vesen» er dens «væren», vannet, for å stoppe opp ved denne ene setning. Elvefiskens «vesen» er vannet i en elv. Men dette opphører å være dens «vesen», det blir et eksistensmedium som ikke lenger passer for den, så snart denne elv blir underlagt industrien, så snart den blir forurenset gjennom fargestoffer og andre avfallsstoffer, beferdet med dampskip, så snart vannet blir ledet i kanaler der man kan ta fra fisken dens eksistensmedium bare ved å tappe det ut. Denne forklaring på alle slike motsigelser som en uunngåelig abnormitet, er i bunn og grunn ikke forskjel lig fra den som den hellige Max Stimer gir til de utilfredse, nemlig at denne motsigelse er deres egen motsigelse, disse dårlige tilstander deres egne dårlige tilstander — hvorved de enten kan la seg berolige, eller beholde sin egen motvilje for seg selv, eller driste seg til et fantastisk opprør; like så lite forskjellig er det fra den hellige Brunos bebreidelser, som går ut på at disse ulykkelige tilstander kom i stand ved at vedkommende ble sittende fast i «substansens» skitt, ikke kom videre til den «absolutte selvbevissthet» og ikke har erkjent disse dårlige tilstander som ånd av deres ånd. Vi vil naturligvis ikke gi oss det besvær å forklare våre vise filosofer at «menneskets» «frigjøring» ikke er kommet et eneste skntt videre når de oppløser filosofi, teologi, sub stans og hele søplet i «selvbevisstheten», når de befrir men nesket fra det herredømme av fraser det trellet under; at det ikke er mulig å gjennomføre en virkelig frigjøring på andre måter enn i den virkelige verden og med virkelige mid ler, at man ikke kan oppheve slaveriet uten dampmaskin
84
og spinne-Jenny, at man ikke kan oppheve livegenskapet uten forbedret åkerbruk, at man overhodet ikke kan frigjø re menneskene så lenge de ikke er i stand til å skaffe seg mat og drikke, bolig og klær i tilstrekkelig kvalitet og kvan titet. «Frigjøringen» er en historisk handling, ingen tankehandling, og den blir bevirket av historiske forhold, gjen nom tilstanden i industri, handel, åkerbruk, samkvemsformer....12 .... og deretter, etter deres forskjellige utviklingstrinn, vrøv let om substans, subjekt, selvbevissthet og ren kritikk akku rat som det religiøse og teologiske vrøvl, og avskaffer det deretter igjen, når det er langt nok utviklet. I et land som Tyskland, der det bare foregår en ussel historisk utvikling, erstatter naturligvis disse tankeutviklinger, disse forklarte og handlingsløse sjofelheter mangelen på den historiske, og' setter seg derfor fast og må bekjempes. Men det er en kamp av ren lokal betydning.13 ... .i virkeligheten og for den praktiske materialist, dvs. for kommunisten dreier seg om å revolusjonere den bestående verden, å angripe de ting som forefinnes praktisk, å forandre dem. Når det hos Feuerbach av og til dukker opp den slags meninger, går de aldri lenger enn til isolerte anelser, og de påvirker hans almene synsmåter altfor lite til at de her kaa komme i betraktning som annet enn utviklingsdyktige spirer. Feuerbachs «oppfatning» av den sansemessige verden be grenser seg på den ene siden til en ren betraktning av den og på den annen side den rene følelse, han sier «mennesket» istedenfor de «virkelige, historiske mennesker». «Mennes ket» er i virkeligheten «tyskeren». I det første tilfelle, ved betraktningen av den sansemessige verden, støter han nød vendigvis på ting som er i strid med hans bevissthet og hans følelse, som forstyrrer den av ham antatte harmoni mellom alle deler av den sansemessige verden og især mellom men nesket og naturen. * For å få disse tingene ut av verden må han ty til et dob-
* Feilen er ikke at Feuerbach underordner det overfladiske, sansebedraget, under den sansemessige virkelighet man kan fast slå ved en nøyaktig undersøkelse av de sansemessige kjensgjerninger, men at han i siste instans ikke kan bli ferdig med sanseligheten uten å betrakte den med «øynene», dvs. gjennom brillene til filoaofen. 85
belt syn, som deler seg i et profant syn, som bare ser det «opplagte», og et høyere, filosofisk syn som oppfatter tin genes «sanne vesen». Han ser ikke at den sanselige verden som omgir ham ikke er en ting som har vært der fra all evig het og alltid er seg selv lik, men et produkt av industrien og samfunnstilstanden, et historisk produkt, resultatet av en lang rekke generasjoners virksomhet, hvor hver generasjon sto på skuldrene til den forrige, videreutviklet dens indu stri og dens samkvem og modifiserte den sosiale ordningen etter de endrede behov. Selv gjenstander som må henregnes til den enkleste «sansevisshet» er bare blitt til gjennom den samfunnsmessige utvikling, industrien og handelssamkvemmet. Kirsebærtreet ble, på samme måte som nesten alle frukt trær, som kjent først for noen få århundrer siden gjennom handelen plantet om til våre breddegrader, og således ble først gjennom denne handling i et bestemt samfunn og til en bestemt tid kirsebærtreet til Feuerbachs «sansevisshet». Forøvrig blir ved denne forståelse av tingene slik de virke lig er og er blitt til, ethvert dypsindig filosofisk problem ganske enkelt løst opp i et empirisk faktum, noe vi skal kom me nærmere inn på senere. For eksempel faller det viktige spørsmål om menneskets forhold til naturen .(eller endog, som Bruno sier (s. 110), «motsetningene i natur og his torie», akkurat som om det var to adskilte «ting» og men nesket ikke alltid har en historisk natur og en naturlig his torie foran seg), som alle de «uutgrunnelige høye verker» om «substans» og «egenbevissthet» er fremgått av, fra hver andre av seg selv, når vi vet at den høyt berømmede «men neskets enhet med naturen» alltid har vært til stede i indu strien og i hver epoke har vært til stede på en eller annen måte, alt etter industriens mer eller mindre fremskredne ut vikling, på samme måte som menneskets «kamp» mot naturen fram til utvikling av dets produktivkrefter på en tilsvarende basis. Industri og handel, produksjon og bytte av livsfor nødenheter betinger på sin side og blir samtidig i sin drifts form betinget av distribusjonen og de forskjellige samfunns messige klassers struktur, —’og det er grunnen til at Feuer bach i Manchester f.eks. bare ser fabrikker og maskiner hvor det for hundre år siden bare fantes spinnehjul og vevstoler, eller at han i Campagna di Roma bare oppdager beitemarker 86
og sumper hvor det på Augustus’ tid bare fantes vinmarker og romerske kapitalisters villaer. Feuerbach taler især om naturvitenskapens syn, han nevner hemmeligheter som bare åpenbares for fysikerens og kjemikerens øyne; men hvor sto naturvitenskapen uten industri og handel? Selv denne «rene» naturvitenskap får jo både sitt materiale og sin målsetting først gjennom handel og industri, gjennom menneskenes sansemessige virksomhet. Denne virksomhet, dette konti nuerlige sansemessige skapende arbeid, produksjonen, er i den grad hele den sansemessige verdens grunnlag, slik den ne verden eksisterer i dag, at Feuerbach — om denne virk somhet ble avbrutt bare for ett år — ikke bare ville finne en voldsom forandring i den naturlige verden, men snart ville savne hele menneskeverdenen og sin egen evne til å be trakte, ja hele sin egen eksistens. Riktignok opprettholdes her den ytre naturs prioritet, og riktignok finner alt dette ikke anvendelse på de opprinnelige, ved generatio aequivoca14 frembrakte mennesker; men denne distinksjon er bare av be tydning når man ser på mennesket som noe adskilt fra na turen. Forøvrig er denne natur som går forut for den men neskelige historie jo ikke den natur Feuerbach lever i, ikke den natur som i dag — kanskje med unntak av enkelte au stralske koralløyer av nyere opprinnelse — ikke lenger eksi sterer noe sted og således heller ikke eksisterer for Feuer bach. — Feuerbach har riktignok det store fortrinn fremfor de «rene» materialister at han innser at også mennesket er en «sansemessig gjenstand»; men bortsett fra at han bare oppfatter det som «sansemessig gjenstand» og ikke som «sansemessig virksomhet», fordi han også her holder seg i teorien, og ikke oppfatter menneskene i deres faktiske sam funnsmessige sammenheng og under deres virkelige livsvil kår, som har gjort dem til det de er, kommer han aldri frem til de virkelig eksisterende, virksomme mennesker, men blir stående ved abstraktet «mennesket»; han kommer ikke len ger enn til en følelsesmessig anerkjennelse av det «virke lige, individuelle, levende menneske», dvs. han kjenner ingen andre «menneskelige forhold» «fra menneske til men neske» enn kjærlighet og vennskap, og det i en idealisert form. Han kommer ikke med noen kritikk av de nåværende livsforhold. Han kommer altså aldri så langt at han oppfat 87
ter den sansemessige verden som den samlede levende og sansemessige virksomhet som utføres av de individer som utgjør denne verden, og når han f.eks. istedenfor friske men nesker ser en samling av skrofuløse, overarbeidede, tæringsyke og sultende mennesker, blir han da nødt til å ty til det «høyere syn» og den ideelle «utjevning i arten», altså til å falle tilbake til idealismen nettopp på det punkt hvor den kommunistiske materialist ser både nødvendigheten av og forutsetningen for en omforming av både industrien og den samfunnsmessige struktur. I den utstrekning Feuerbach er materialist, forekommer ikke historien hos ham, og i den utstrekning han tar historien med i betraktning, er han ikke materialist. Hos ham faller materialisme og historie helt fra hverandre, noe som forøvrig allerede er forklart ved det som er sagt tidligere. Historien er ikke annet enn de enkelte generasjoners rek kefølge, hvor hver generasjon utnytter de av alle tidligere generasjoner etterlatte materialer, kapitaler og produktiv krefter og således på den ene siden fortsetter den overtatte virksomhet under helt forandrede forhold og på den annen side modifiserer de gamle forhold med en helt forandret virksomhet; dette kan nå spekulativt forvrenges dithen at den senere historie blir gjort til formål for den tidligere, at man f.eks. mener at oppdagelsen av Amerika skulle tjene det formål å hjelpe den franske revolusjon frem til gjen nombrudd, slik at historien får sine helt spesielle formål og blir en «person ved siden av andre personer» (som: «egenbevissthet, kritikk, den eneste» osv.), mens det man beteg ner med ordene «bestemmelse», «formål», «spire», «idé» i den tidligere historie ikke er annet enn en abstraksjon fra den senere historie, en abstraksjon fra den aktive påvirk ning som den tidligere historie utøver på den senere. — Jo mer nå i løpet av denne utvikling de enkelte sirkler som på virker hverandre, utvider seg, jo mer de enkelte nasjonaliteters opprinnelige isolasjon blir brutt gjennom utviklet pro duksjon, samkvem og derav helt naturlig oppstått arbeids deling mellom forskjellige nasjoner, desto mer blir historien til verdenshistorie; når det således f.eks. i England blir opp funnet en maskin som gjør utallige arbeidere i India og Kina arbeidsløse og omstyrter disse rikers hele eksistensform, blir 88
denne oppfinnelsen til en verdenshistorisk begivenhet; et an net eksempel: Sukkeret og kaffen beviste sin verdenshistoriske betydning i det nittende århundre ved at den mange len på disse produkter, som oppsto som folge av Napoleons kontinentalsystem, fikk tyskerne til å gjøre opprør mot Na poleon og således ble det reelle grunnlag for de ærefulle frihetskrigene i 1813. Herav følger at denne forvandlingen av historien til verdenshistorie ikke er en ren abstrakt pres tasjon fra «egenbevissthetens», verdensåndens eller et an net metafysisk spøkelses side, men en helt materiell, empi risk påviselig handling, en handling som hvert individ le verer bevis for når det går og står, spiser, drikker og kler seg. — I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende ma terielle makt er også dets herskende åndelige makt. Den klasse som har midlene til den materielle produksjon til sin disposisjon, disponerer dermed samtidig over midlene til den åndelige produksjon, slik at den også stort sett har herre dømmet over tankene til dem som ikke har adgang til mid lene for åndelig produksjon. De herskende tanker er ikke annet enn det idémessige uttrykk for de herskende mate rielle forhold, ikke annet enn de herskende materielle for hold formet i tanker; altså de forhold, som nettopp gjør den ene klasse til den herskende, altså nettopp deres herredømmes tanker. De individer som utgjør den herskende klasse har blant annet også bevissthet, og derfor tenker de; i den utstrekning de hersker som klasse og bestemmer en historisk epoke i hele dens omfang, er det klart at de gjør dette helt ut, at de således også hersker som tenkende individer, som produsenter av tanker, og at de regulerer produksjonen og distribusjonen av sin tids tanker; at med andre ord deres tan ker er epokens herskende tanker. I en tid og i et land, for eksempel hvor kongemakt, aristokrati og borgerskap kjem per om makten, hvor altså makten er delt, fremstår som herskende tanke doktrinen om maktens deling, som så kunn gjøres som en «evig lov». — Arbeidsdelingen, som vi alle rede tidligere har truffet på som en av hovedkreftene i his torien, kommer nå også til uttrykk innen den herskende klasse som en deling av det åndelige og det materielle ar-
89
beid, slik at innen denne klasse den ene del opptrer som denne klasses tenkere (klassens aktive, skapende ideologer, som gjør utformingen av denne klasses illusjon om seg selv til hovednæringsvei), mens de andre forholder seg mer pas sivt og reseptivt til disse tankene, fordi de i virkeligheten er denne klasses aktive medlemmer og har mindre tid til å gjøre seg illusjoner og tanker om seg selv. Innen denne klas se kan denne spaltning til og med utvikle seg til et slags motsetningsforhold og fiendskap mellom de to delene, som imidlertid faller bort av seg selv ved ethvert praktisk sammenstøt hvor klassen selv er i fare, og da forsvinner også skinnet av at de herskende tanker ikke skulle være den herskende klasses tanker og skulle ha en makt som er ad skilt fra denne klasses makt. Eksistensen av revolusjonære tanker i en epoke forutsetter allerede eksistensen av en re volusjonær klasse, om hvis forutsetninger det nødvendige allerede er sagt ovenfor. Hvis man nå i sitt syn på det historiske forløp løsriver den herskende klasses tanker fra den herskende klasse, hvis man selvstendiggjør tankene og blir stående ved at i en epoke var det de eller de tanker som * var fremherskende, uten å bry seg om vilkårene for produksjonen og om pro dusentene av disse tanker, hvis man altså ser bort fra de individer og verdenstilstander som lå til grunn for tankene, kan man f.eks. si at i den tiden aristokratiet hadde makten, var det begrepene ære, troskap m.v., og i den tid borgerska pet hadde makten, var det begrepene frihet, likhet osv. som var fremherskende. Stort sett er det nettopp det den hers kende klasse innbiller seg. Dette historiesyn, som er felles for alle historieskrivere især siden det attende århundre, vil nødvendigvis støte på det fenomen at det er stadig mer ab strakte tanker som er fremherskende, dvs. tanker som sta dig mer antar en generell form. Enhver ny klasse, som tar den tidligere herskende klasses plass, er nemlig — allerede for å kunne realisere sin målsetting — nødt til å fremstille sine interesser som alle samfunnsmedlemmers felles inter esser, eller idémessig uttrykt: å gi sine tanker en generell form, å fremstille dem som de eneste fornuftige og ålment gyldige. Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av, fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men 90
som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse. Den kan gjøre det fordi dens interesser i begynnelsen virke lig langt på vei faller sammen med alle de andre ikke hers kende klassers felles interesser og under presset fra de hittil herskende forhold ennå ikke har kunnet utvikle seg som en særinteresse til en spesiell klasse. Dens seier er derfor nyt tig også for mange individer som hører til de øvrige klasser, som ikke når frem til makten, men bare forsåvidt den nå setter disse individer i stand til å heve seg opp og inn i den hers kende klasse. Da det franske borgerskap styrtet aristokra tiets herredømme, gjorde det det derved mulig for mange proletarer å heve seg over proletariatet, men bare i den ut strekning de gikk over til borgerskapet. Hver ny klasse etab lerer derfor bare sitt herredømme på en bredere basis enn de tidligere herskende klasser, og det fører på den annen side til at den ikke herskende klasses motsetningsforhold til den nå herskende klasse utvikler seg desto skarpere og dy pere. Begge deler fører til at den kampen som må føres mot denne nye herskende klasse utvikler seg i retning av en mer avgjort og radikal negasjon av de tidligere samfunns tilstander enn noen tidligere klasse som strebet etter makten har kunnet gjøre det. Hele denne illusjonen om at en bestemt klasses herredøm me bare er visse tankers herredømme bortfaller naturligvis av seg selv så snart klasseherredømmet i det hele tatt slutter med å være samfunnets organisasjonsform, så snart det altså ikke er nødvendig lenger å fremstille en særinteresse som en almen interesse eller «de‘t almene» som det herskende. Etter at de herskende tanker først er blitt skilt fra de hers kende individer, og især fra de forhold som oppstår ut fra et visst trinn i produksjonsmåten, og man på den måten er kommet til det resultat at det alltid er tanker som hersker i historien, er det meget lett ut fra disse forskjellige tanker å abstrahere «tanken», idéen osv. som det fremherskende i historien og dermed å oppfatte alle disse enkelte tanker og begreper som «selvbestemmelser» av det begrep som ut vikler seg i historien. Da er det også naturlig at alle men neskenes forhold kan avledes av begrepet «mennesket», det innbilte menneske, menneskets vesen, mennesket. Det er det 91
den spekulative filosofi har gjort. Hegel innrømmer selv mot slutten av historiefilosofien at han har «betraktet be grepets utvikling alene» og at han i historien har fremstilt den «sanne teodicé». Man kan nå igjen komme tilbake til produsentene av «begrepet», til teoretikeme, ideologene og filosofene, og da kommer man til det resultat at filosofene, de tenkende som sådanne, alltid har hersket i historien, — et resultat som allerede ble uttalt av Hegel, som vi har sett. Hele kunststykket å påvise åndens overherredømme i his torien (hierarki hos Stirner) er således begrenset til følgende tre bestrebelser: Nr. 1. Man må skille tankene til dem som av empiriske grunner, under empiriske vilkår og i egenskap av materielle individer er de herskende, fra disse herskende og dermed anerkjenne tankenes eller illusjonenes herredømme i histo rien. Nr. 2. Man må bringe en orden i dette tankeherredømme og påvise en mystisk sammenheng mellom de til enhver tid herskende tanker, noe man får til ved å oppfatte dem som «begrepets selvbestemmelse» (dette er mulig fordi disse tan kene på grunn av sitt empiriske grunnlag virkelig har inn byrdes sammenheng og fordi de, oppfattet som bare tanker, blir til selv-distinksjoner, til distinksjoner utført av tenk ningen ). Nr. 3. For å fjerne det mystiske utseende som dette «seg selv bestemmende begrep» har, gjør man det om til en per son — «egenbevisstheten» — eller, for å virke riktig ma terialistisk, til en rekke personer som representerer «begre pet» i historien, til «de tenkende», «filosofene», ideologene, som så igjen oppfattes som fabrikanter av historien, som «vokternes råd», som de herskende. Dermed har man fjernet samtlige materialistiske elementer fra historien og kan la sin spekulative ganger få frie tøyler. Mens i dagliglivet hver eneste kremmer meget godt kan skjelne mellom det noen utgir seg for å være og det ved kommende virkelig er, er vår historieskrivning hittil ikke nådd frem til denne trivielle erkjennelse. Den tror hver epoke på dens ord, hva den sier og innbiller seg om seg selv. Denne historiemetode, som fortrinnsvis har vært frem herskende i Tyskland må utvikles ut fra sammenhengen med
92
ideologenes illusjon i det hele, f.eks. juristenes, politiker nes (blant dem også de praktiske statsmenns) illusjoner, ut fra disse folks dogmatiske drømmerier og fordreininger, — en illusjon som ganske enkelt kan forklares ut fra deres prak tiske livsstilling, deres yrke og ut fra arbeidsdelingen.
B. Ideologiens virkelige basis (1) Samkvem og produktivkraft
Den største delingen av det materielle og det åndelige ar beid er skillet mellom by og land. Motsetningen mellom by og land tar til med overgangen fra barbariet til sivilisasjo nen, fra stammevesenet til staten, fra stedet eller distriktet til nasjonen, og fortsetter gjennom hele sivilisasjonens his torie frem til våre dager. («Anti Com-Law League»). I og med byen oppstår også nødvendigheten av å ha en admi nistrasjon, et politi, skatter m.v., kort sagt et kommunevesen og dermed politikk i det hele tatt. Her ser man for første gang befolkningens oppdeling i to store klasser som har sitt umid delbare grunnlag i arbeidsdelingen og i produksjonsinstru mentene. Byen i seg selv er en konsentrasjon av befolknin gen, av produksjonsinstrumentene, av kapitalen, av nytel sene, av behovene, mens landsbygda er et uttrykk for det motsatte — isolasjon og avsondrethet. Motsetningen mellom by og land kan bare eksistere der hvor det er privateien dom. Den er det skarpeste uttrykk for individets under ordning under arbeidsdelingen, under en bestemt virksom het som påtvinges individet, en underordning som gjør den ene til et sneversynt by-dyr og den andre til et sneversynt land-dyr og som daglig på nytt skaper motsetningen mel lom deres interesser. Igjen er arbeidet hovedsaken, makten over individene, og sålenge den eksisterer, må også privat eiendommen eksistere. Opphevelsen av motsetningen mel lom by og land er et av de første vilkår for fellesskapet, et vilkår som igjen er avhengig av en mengde materielle for utsetninger og som ikke kan oppfylles bare med viljen, som alle vil se ved første blikk. (Disse vilkårene må utvikles.) Skillet mellom by og land kan også oppfattes som et skille mellom kapital og jordeiendom, som begynnelsen til en av 93
jordeiendommen uavhengig eksistens og utvikling av kapi talen, en eiendom som har sin basis utelukkende i arbeidet og i varebyttet. I byene, som i middelalderen ikke ble overtatt ferdige fra den tidligere historien, men ble dannet av livegne som var blitt frie, var hvert individs spesielle arbeid dets eneste eien dom, foruten den lille kapital det hadde med seg og som ikke besto av stort annet enn det nødvendige verktøy. Konkur ransen fra rømte livegne, som stadig strømmet til byene, landsbygdas uopphørlige krig mot byene og dermed nød vendigheten av en organisert krigsmakt i byene, båndet som besto i felles eiendom til et bestemt arbeid, behovet for felles bygmnger for salg av sine varer i en tid hvor håndverkerne samtidig var forhandlere og i denne forbindelse utesteng ning av uvedkommende fra disse bygninger, interessemot setningene mellom de enkelte håndverkere, nødvendigheten av en beskyttelse av det møysommelig tillærte arbeid og hele landets feudale organisasjon, førte til at arbeiderne i hvert enkelt håndverk sluttet seg sammen i laug. Vi behøver ikke her å komme inn på laugvesenets mangesidige modifika sjoner som skyldtes den senere historiske utvikling. De livegnes flukt inn til byene var noe som fortsatte uavbrutt gjen nom hele middelalderen. Disse livegne, som på landsbygda ble forfulgt av sine herrer, kom enkeltvis til byene, hvor de fant en organisert kommune som de var maktesløse over for, og hvor de måtte underkaste seg den stilling som be hovet for deres arbeid og deres organiserte konkurrenters interesser i byen anviste dem. Disse arbeidere, som kom enkeltvis inn i byene, kunne aldri utvikle seg til en makt; enten kunne de et laugsmessig arbeid, som måtte læres, og da tok laugsmestrene makten over dem og organiserte dem etter sine interesser; eller de hadde et arbeid som ikke måtte læres og som derfor ikke hørte inn under noe laug, men gjaldt som ulært daglønnarbeid, og da kom de aldri så langt som til noen organisasjon, de forble uorganisert pøbel. Behovet for daglønnarbeid i byene skapte pøbelen. — Disse byene var virkelige «foreninger», skapt gjennom det umid delbare behovet og omsorgen for eiendommens beskyttelse og for å mangedoble de enkelte medlemmers produksjons midler og forsvarsmidler. Pøbelen i disse byene, sammen 94
satt av individet som var kommet enkeltvis, som var frem mede for hverandre og som sto uorganisert overfor en or ganisert og væpnet makt som holdt nøye øye med dem, had de ingen som helst makt. Svennene og lærlingene var i hvert enkelt håndverk organisert slik det best svarte til meste rens interesser; det patriarkalske forhold de sto i til sin mes ter ga denne en dobbelt makt: på den ene siden hans direkte innflytelse på svennenes hele liv, og på den annen side fordi det for svennene som arbeidet hos samme mester dreide seg om et virkelig bånd som holdt dem sammen i forholdet til svennene hos andre mestere og skilte dem fra disse; og endelig var svennene knyttet til den bestående orden gjen nom sine egne interesser, — ønsket om selv å bli mester. Mens således pøbelen i det minste gikk så langt som til enk elte opprør mot hele den bymessige ordningen, selv om slike opprør på grunn av maktesløshet ble uten enhver virkning, kom svennene aldri lenger enn til små stridigheter innen de enkelte laug, stridigheter av den art som hører til selve laugsvesenets eksistens. Alle de store opprør i middelalderen hadde sitt utspring på landet, men heller ikke de førte til noen som helst resultater, takket være splittelse blant bøn dene og deres derav følgende primitivitet. Arbeidsdelingen i byene mellom de enkelte laug var ennå helt naturgitt og lite utviklet, og mellom de enkelte arbeidere innen laugene var den i det hele tatt ikke gjennomført. Hver eneste arbeider måtte beherske en hel rekke arbeids former og måtte klare å lage alt det som kunne lages med hans verktøy; det begrensede samkvem og mangelen på for bindelse mellom de enkelte byer, den lave befolkningstetthe ten og de snevre behovene ga ikke grunnlag for en ytterli gere arbeidsdeling, og derfor måtte enhver som ville bli mes ter, beherske hele sitt håndverk. Derfor finner man hos mid delalderens håndverkere ennå en viss interesse for deres spesielle arbeid og for en slik ferdighet som kunne utvikle seg til en slags snever kunstsans. Derfor gikk middelalde rens håndverker også helt opp i sitt arbeid, han sto i et hyg gelig tjenerforhold til det og var mye mer underordnet un der sitt arbeid enn den moderne arbeider som arbeidet er likegyldig for. Kapitalen i disse byene var en opprinnelig, primitiv kapi
95
tal som besto i boligen, verktøyet og en naturlig, nedarvet kundekrets, og denne kapitalen måtte på grunn av Ete ut viklet samkvem og manglende sirkulasjon gå i arv fra far til sønn som uomsetteEg. Den var ikke Ek den moderne kapital, som kan vurderes i penger, og hvor det er like gyldig om den er satt inn i den ene eller den andre saken; det var en kapital som var umiddelbart knyttet ti! eierens spesielle arbeid og som ikke kunne skilles fra det, og forså vidt en r/^wdrkapital. Det neste trinn i arbeidsdeEngen var deEngen av pro duksjon og distribusjon, dannelsen av en egen klasse av kjøpmenn, et skille som ble overtatt i de historiske, tradi sjonelle byene (bl.a. med jødene), og som utviklet seg meget snart i de nye byene. Dermed hadde man fått muligheten for en utvidelse av handelsforbindelsene ut over den nær meste krets, en muEghet hvis virkeliggjørelse var avhengig av de bestående kommunikasjonsmidlene, av hvor stor sik kerheten var på landet alt etter de politiske forhold (i hele middelalderen drog som kjent kjøpmennene omkring i væp nede karavaner) og av de mer eller mindre utviklede be hov i de områder som var tilgjengelige, noe som igjen var betinget av kulturtrinnet på hvert sted. — I og med at handelen ble tatt hånd om av en egen klasse og kjøpmen nene utvider den ut over de nærmeste omgivelser, inntrer straks en vekselvirkning mellom produksjon og handel. Byene kommer i forbindelse med hverandre, det bringes nytt verktøy fra en by til en annen, og deEngen mellom produk sjon og distribusjon fremkaller snart en deling av produksjonen mellom de enkelte byer, og hver av dem utbygger snart en dominerende industrigren. Den tidEgere begrens ningen til lokaEteten begynner så smått å forsvinne. Borgerne i hver by var i middelalderen nødt til å slutte seg sammen mot landadelen for å forsvare sitt Ev; utvi delsen av handelen og opprettelsen av kommunikasjonene fikk de enkelte byer til å bli kjent med andre byer som had de kjempet frem de samme interesser mot den samme mot stander. Av disse mange borgerskap i de enkelte byer opp sto først Ett etter Ett borgerklassen. De enkelte borgeres Evsvilkår ble som følge av motsetningen mot de bestående forhold og som følge av den derav betingede arbeidsmåte
96
samtidig vilkår som var felles for dem og uavhengige av hver enkelt. Borgerne hadde skapt disse vilkår i den ut strekning de hadde løsrevet seg fra det feudale bånd, og de selv var skapt av disse vilkår i den utstrekning de var be tinget av sitt motsetningsforhold til det feudalsystem, som de fant seg stillet overfor. I og med forbindelsen mellom de enkelte byene utviklet disse felles vilkår seg til klassevilkår. De samme vilkår, den samme motsetning, de samme inter esser måtte stort sett også fremkalle samme skikk og bruk overalt. Borgerskapet selv utvikler seg først etter hvert sam men med sine vilkår, det spaltes opp i forskjellige fraksjoner etter arbeidsdelingen, og det absorberer til slutt alle eksi sterende besittende klasser i seg (mens det utvikler majori teten av de eksisterende eiendomsløse og en del av den tid ligere besittende klasse15 til en ny klasse, nemlig proletaria tet) i samme grad som all eksisterende eiendom blir gjort til industriell og kommersiell kapital. De enkelte individet danner bare en klasse forsåvidt som de må føre en felles kamp mot en annen klasse; forøvrig står de Innbyrdes fiendt lig overfor hverandre i konkurransen. På den annen side får klassen en større grad av selvstendighet overfor indivi dene, slik at disse får anvist sin livsstilling og dermed sin personlige utvikling av klassen og underordnes under den. Det er samme foreteelse som de enkelte individets underord ning under arbeidsdelingen, en foreteelse som bare kan fjer nes ved at privateiendommen og lønnsarbeidet selv opphe ves. Hvordan denne individenes underordning under en klasse samtidig utvikler seg til en underordning under alle slags forestillinger osv., har vi allerede antydet flere gan ger. — Det er utelukkende avhengig av samkvemmets omfang, hvorvidt en produktivkraft som er skapt på det lokale plan, især en oppfinnelse, går tapt for den senere utvikling dier ikke. Sålenge det ikke fins noe samkvem utover det umid delbare naboskap, må hver oppfinnelse gjøres særskilt på hvert sted, og rene tilfeldigheter, som invasjon av barbariske folkeslag og selv alminnelige kriger kan være nok til at et land med utviklede produktivkrefter og behov kommer dit at det må begynne forfra igjen. I den opprinnelige historie måtte hver eneste oppfinnelse gjøres på nytt hver dag, og 7 — Verker i utvalg Bd. 2
97
uavhengig av hverandre på hvert sted. Hvor lite trygge ut viklede produktivkrefter er mot den totale undergang selv ved en forholdsvis meget omfattende handel, ser man hos fønikeme, hvis oppfinnelser for størstedelen gikk tapt for lange tider etter at denne nasjon ble fortrengt fra handelslivet, gjennom Alexanders erobringer og det derav følgende forfall. Det samme gjelder f.eks. for middelalderens glass maleri. Først nAr samkvemmet er blitt til verdenshandel med sin basis i storindustrien og alle nasjoner er blitt trukket inn i konkurransekampen, er de skapte produktivkrefters va righet sikret. Arbeidsdelingen mellom de forskjellige byene førte i neste omgang til at manufakturene oppsto, produksjonsgrener som var vokst ut av laugsvesenet. Manufakturenes første opp blomstring — i Italia og i Flandern — hadde samkvemmet med andre nasjoner som sin historiske forutsetning. I andre land — f.eks. England og Frankrike — var manufakturene til å begynne med begrenset til hjemmemarkedet. Foruten de nevnte forutsetninger krever manufakturene en frem skreden konsentrasjon av befolkningen — især på landsbyg da — og av kapitalen, som til tross for laugslovene begynte å bli samlet dels i laugene, dels hos enkelte kjøpmenn. Det arbeid som fra begynnelsen forutsatte bruken av en maskin, selv om den er aldri så primitiv, viste seg snart å være det mest utviklingsdyktige. Veveriet, som tidligere ble utført av bøndene på landsbygda som en bibeskjeftigelse for å skaffe seg de nødvendige klær, var det første arbeid som fikk en impuls og en videre utvikling gjennom utvidelsen av samkvemmet. Veveriet var den første og fortsatte med å være den viktigste manufakturgren. Den stigende befolk ning førte til økt etterspørsel etter bekledningsstoffer, den opprinnelige kapital begynte å bli akkumulert og mobilisert gjennom hurtigere sirkulasjon, luksusbehovet vokste frem på dette grunnlag og ble fremmet ved den gradvise utvi delsen av samkvemmet, og alle disse faktorene ga veveriet en kvantitativ og kvalitativ impuls som rev det ut av den produksjonsform som hadde vært fremherskende inntil da. Ved siden av bøndene som vevet og fremdeles vever til hus bruk, oppsto i byene en ny klasse av vevere, hvis produk ter var bestemt for hele hjemmemarkedet og også for uten98
landske markeder. — Veveriet, et arbeid som i de fleste til felle krever liten ferdighet og som snart ble delt opp i uen delig mange grener, var etter hele sin karakter i strid med laugsvesenets lenker. Veveriet ble derfor også som regel drevet i landsbyer og småbyer hvor det ikke fantes noen laugsmessig organisasjon; meget snart utviklet disse små stedene seg til landets mest blomstrende byer. — Sammen med den laugsfrie manufaktur ble også eiendomsforholdene forandret. Det første fremskritt ut over den opprinnelige, standspregede kapital skyldtes kjøpmennene som egen yr kesgruppe, hvis kapital fra begynnelsen av var mobil, altså kapital i ordets moderne betydning, i den utstrekning man kan bruke en slik betegnelse under de daværende forhold. Det neste fremskritt kom med manufakturen som igjen mo biliserte en stor del av den opprinnelige kapital og i det hele tatt økte den mobile kapitalmasse i forhold til den opp rinnelige, naturgitte. — Manufakturen ble samtidig et til fluktssted for bøndene mot laugene, som enten holdt dem utenfor eller betalte dem dårlig, på samme måte som laugsbyene tidligere hadde vært et tilfluktssted for bøndene mot landadelen Som undertrykte dem. Samtidig med den begynnende manufaktur var det en periode med et utstrakt omstreifervesen, forårsaket av at de feudale troppestyrkene ble oppløst, de sammenraskede hæ rene som hadde tjent under kongene ble dimittert, videre av forbedret jordbruksteknikk og utleggingen av store jord områder til beite. Allerede dette viser hvor nøye omstreifervesenet henger sammen med feudalismens oppløsning. Enk elte epoker med slike foreteelser hadde man alt i det 13. år hundre, men alminnelig utbredt blir omstreifervesenet først i slutten av det 15. og begynnelsen av det 16. århundre. Disse omstreiferne, som var så tallrike at bl.a. Henrik VIII av England lot 72 000 av dem henge, ble først med de største vanskeligheter og den ytterste nød etter lang motstand brakt så langt at de arbeidet. Den hurtige oppblomstring av manufakturbedriftene, især i England, absorberte etter hvert disse omstreiferne. — Med manufakturens oppblomstring kom de forskjellige nasjoner i et konkurranseforhold til hverandre, en handelskamp som ble utkjempet med kriger, beskyttelsestoll og prohibisjonstiltak, mens nasjonene tidli99
gere, i den utstrekning de hadde forbindelse med hver andre, drev med fredelig varebytte. Handelen har begynt å få politisk betydning. Manufakturen medførte også et endret forhold mellom arbeider og arbeidsgiver. I laugene hadde man fortsatt det patriarkalske forhold mellom svenn og mester,' i manufak turen ble dette avløst av et pengeforhold mellom arbeider og kapitalist, et forhold som på landsbygda og i småbyene beholdt et visst patriarkalsk preg, men som i de større egent lige manufakturbyene meget snart mistet ethvert patriar kalsk innslag. Manufakturen og i det hele tatt bevegelsen i produksjonen fikk et enormt oppsving med den utvidelsen av samkvem met som inntrådte da Amerika og sjøveien til India ble opp daget. De nye produktene som ble importert fra disse land, især mengden av gull og sølv som ble satt i sirkulasjon og som endret klassenes innbyrdes forhold totalt og rammet både den feudale jordeiendom og arbeiderne hardt, oppda gelsesreisene, kolonisasjonen og først og fremst den nå mu lige og for hver dag mer utpregede utvidelse av marke dene til et verdensmarked, innledet en ny fase i den his toriske utvikling som vi ikke skal komme nærmere inn på her. Gjennom kolonisasjonen av de nyoppdagede land fikk handelskampen mellom nasjonene ny næring, den ble utvi det og ført med større intensitet. Utvidelsen av handel og manufaktur påskyndet akkumu lasjonen av den mobile kapital, mens den opprinnelige kapi tal i laugene, som ikke ble stimulert til økt produksjon, holdt seg stabil eller avtok. Det var handel og manufaktur som skapte storborgerskapet, i laugene var det småborgerska pet som samlet seg og som nå ikke lenger hersket i byene som før, men måtte bøye seg for de store kjøpmenn og manufakturdrivende. Derav kommer forfallet av laugene i det øyeblikk de kom i berøring med manufakturen. Forholdet mellom nasjonene utviklet seg i den epoken vi her har omtalt i to former. I begynnelsen førte den begren sede mengde sirkulerende gull og sølv til at eksport av disse metallene måtte forbys; og industrien, som var blitt en nødvendighet for å beskjeftige den stadig økende befolkning og som for det meste var innført fra utlandet, kunne ikke
100
friare seg uten privilegiene, som selvsagt ikke bare var rettet mot den innenlandske konkurransen, men hovedsakelig mot den utenlandske. Det lokale laugsprivilegium ble i disse opp rinnelige restriksjoner utvidet til å gjelde hele nasjonen. Tol len oppsto som en videreføring av de avgifter som feudalherrene påla kjøpmennene som reiste gjennom deres om råde, som sikkerhet mot plyndring; slike avgifter ble senere også innkrevet av byene, og da de moderne stater oppsto, var slike avgifter det mest nærliggende middel å skaffe pen ger til statskassen med. — Det at det amerikanske gull og sølv dukket opp på de europeiske markeder, industriens grad vise utvikling, handelens hurtige oppsving og som følge der av oppblomstringen av det ikke laugsbundne borgerskap og av pengene førte til at disse tiltak fikk en annen betydning. Staten, som for hver dag hadde vanskeligere for å unn være pengene, opprettholdt forbudet mot gull- og sølveksport av fiskalhensyn; borgerne, som betraktet de nye penge mengder markedet ble oversvømt med som et hovedobjekt for oppkjøp og hamstring, var vel fornøyd med denne ord ningen; de tidligere privilegier ble solgt for penger og var blitt en inntektskilde for regjeringen; i toll-lovgivningen inn førte man eksporttoll, som hadde rent fiskale formål og som for industrien bare betydde en hindring. — Den andre perioden begynte i midten av det syttende år hundre og varte nesten til sluttep av det attende. Handel og skipsfart hadde gjennomgått en større ekspansjon enn manufakturen, som spilte en sekundær rolle; koloniene be gynte å bli sterke konsumenter, og de enkelte nasjoner delte gjennom langvarige kamper det nyåpnede verdensmarked mellom seg. Denne perioden tar til med navigasjonslovene og kolomalmonopolene. Innbyrdes konkurranse mellom nasjo nene ble eliminert så langt det var mulig ved tariffer, restrik sjoner og traktater; og i siste instans ble konkurransekam pen utkjempet og avgjort ved kriger (især sjøkriger). Den nasjon som var mektigst på havene, engelskmennene, be holdt sin overvekt i handel og manufaktur. Allerede her har man en konsentrasjon på ett land. — Manufakturen var fortsatt beskyttet med beskyttelsestoll på hjemmemarkedet, differensial-tollsatser mest mulig i utlandet. Bearbeidelsen ved hjelp av monopoler på kolonialmarkedene, og ved hjelp 101
av landenes egne materialer ble begunstiget (ull og lin i England, silke i Frankrike), eksport av innenlandsk råstoff ble forbudt (ull i England), og utførselen av importert rå stoff ble neglisjert eller undertrykt (bomull i England). Den nasjon som var den ledende sjøhandels- og kolonialmakt, sikret seg naturligvis også den største kvantitative og kvali tative ekspansjonen i manufakturen. Manufakturen kunne overhodet ikke klare seg uten en slik beskyttelse, fordi den som følge av de minste endringer i andre land kunne miste sitt marked og bli ruinert; den har lett for å oppstå i et land under noenlunde gunstige vilkår, og den kan av samme grunn fort gå til grunne igjen. På grunn av den måten den ble drevet på især i det attende århundre på landsbygda, er manufakturen så sterkt sammenvokst med mange indivi dets livsvilkår, at intet land kan risikere å sette dens eksi stens på spill ved å tillate fri konkurranse. Den er derfor, i den utstrekning den utvikler seg så langt at den arbeider for eksport, helt avhengig av handelens utvidelse eller be grensning og påvirker på sin side handelen bare i liten ut strekning. Derav dens sekundære betydning, og derav kjøp mennenes sterke innflytelse i det 18. århundre. Det var kjøp mennene og fremfor alt skipsrederne som mer enn noen andre gikk inn for statsbeskyttelse og monopoler; riktignok krevde og fikk også de manufakturdrivende beskyttelse, men med hensyn til politisk betydning sto de fortsatt tilbake for kjøp mennene. Handelsbyene, især havnebyene, ble noenlunde si viliserte og storborgerlige, mens det største småborgerska pet fortsatt ga fabrikkbyene deres preg. Jfr. Aikin o.a. Det attende århundre var handelens århundre. Pinto sier dette uttrykkelig: «Handelen er århundredets kjennetegn», og «i den senere tid er det ikke lenger spørsmål om annet enn handel, skipsfart og flåte». *
* Kapitalens bevegelse foregikk riktignok hurtigere enn før, men dog fremdeles forholdsvis langsomt. Verdensmarkedets opp deling i enkelte deler, hvorav hver ble utbyttet av en særskilt na sjon, elimineringen av konkurransen mellom nasjonene, selve pro duksjonens ubehjelpelighet og pengevesenets ufullkommenhet hindret sirkulasjonen sterkt. Følgen var en kremmeraktig, gjerrig og smålig ånd som ennå preget kjøpmennene og hele handelslivet. 102
Denne periode er også kjennetegnet ved at eksportforbudene for gull og sølv ble opphevet, ved at pengehandelen, bankene, statsgjelden, papirpengene, aksje- og fondsspeku lasjonene, børshandelen med allejslags artikler og i det hele tatt pengevesenet oppsto og utviklet seg. Kapitalen mistet igjen en stor del av sin gamle primitivitet. Den kontinuerlige konsentreringen av handel og manufak tur på ett land, England, i løpet av det 17. århundre skapte for dette land etter hvert et relativt verdensmarked og der med en etterspørsel etter landets manufakturprodukter, som ikke lenger kunne dekkes med de produktivkreftene som fantes tidligere. Denne etterspørselen, som vokste produk tivkreftene over hodet, var den drivende kraft som frem kalte privateiendommens tredje periode siden middelalderen, idet den frembrakte storindustrien — anvendelsen av elementærkrefter til industrielle formål, maskineriet og en sterkt differensiert arbeidsdeling. De øvrige vilkår for denne nye fase — konkurransens frihet innen nasjonen, utviklingen av den teoretiske mekanikk (den av Newton fullendte mekanikk var i det hele tatt den mest populære vitenskap i det 18. år hundres Frankrike og England) osv. — forelå allerede i England. (Den frie konkurransen innen nasjonene måtte overalt erobres gjennom en revolusjon — 1640 og 1688 i England, 1789 i Frankrike.) Konkurransen tvang snart hvert land som ønsket å beholde sin historiske rolle, til å be skytte sine manufakturer ved hjelp av nye tolltiltak (de gam le tollbestemmelser hjalp ikke lenger mot storindustrien) og til deretter å innføre storindustri under beskyttelsestoll. Til tross for disse beskyttelsestiltak gjorde storindustrien kon kurransen universell (den er praktisk handelsfrihet, beskyttelsestollen er bare en øyeblikkshjelp, et mottrekk innen handelsfriheten), skapte kommunikasjonsmidlene og det moderne verdensmarked, underla seg handelen, forvandlet all kapital til industrikapital og la dermed grunnen for hur tig sirkulasjon (pengevesenets utvikling) og kapitalenes sentralisasjon. Gjennom den universelle konkurranse tvang Sammenlignet med de manufakturdrivende og ikke minst med håndverkerne var de riktignok storborgere, men sammenlignet med neste periodes kjøpmenn og industridrivende var de småbor gere. Jfr. A. Smith. 103
den alle individer til største innsats av energi. Den tilintet gjorde, sålangt det var mulig, ideologien, religionen, mo ralen osv., og hvor dette ikke var mulig, gjorde den disse tingene til løgn. Den skapte forsåvidt først den egentlige verdenshistorien, idet den gjorde hver eneste siviliserte na sjon og hvert individ innen disse nasjonene avhengig av hele verden når det gjaldt å tilfredsstille behovene, og tilintet gjorde den tidligere opprinnelige avsondrethet som enkelte nasjoner hadde levd i. Den underordnet naturvitenskapen under kapitalen og fjernet det siste skinn av naturgitthet fra arbeidsdelingen. Den tilintetgjorde i det hele tatt det naturgitte i den utstrekning dette er mulig på arbeidets om råde og oppløste alle naturgitte forhold i pengeforhold. I stedet for de naturlig fremvokste byene skapte den de mo derne store industribyene som oppsto fra en dag til den neste. Hvor denne store industrien fikk fotfeste, ødela den håndverket og i det hele tatt alle tidligere former for in dustri. Den fullførte handelsbyens seier over landsbygda. Dens første forutsetning er det automatiske system. Dens utvikling frembrakte en mengde produktivkrefter, og for disse produktivkrefter ble privateiendommen en lenke på samme måte som lauget ble det for manufakturen og den lille, landlige bedrift ble det for håndverket i dets utviklingsperiode. Disse produktivkreftene får under privateien dommen bare en ensidig utvikling, de blir ri! destruktivkrefter for flertallet, og mange slike krefter kan overhodet ikke bli brukt under privateiendommen. Den skapte generelt sett overalt de samme forhold mellom samfunnets klasser og tilintetgjorde dermed den enkelte nasjonalitets særegenhet. Og endelig — mens borgerskapet i hver nasjon ennå be holder særskilte nasjonale interesser — skapte storindu strien en klasse som i alle nasjoner har de samme interesser og hvor nasjonaliteten allerede er ødelagt, en klasse som virkelig er blitt kvitt hele den gamle verden og samtidig står mot den. For arbeideren gjør den ikke bare forholdet til kapitalisten, men selve arbeidet til noe uutholdelig. Det er klart at storindustrien ikke utvikles til samme nivå på hvert eneste sted i et land. Men dette stanser ikke prole tariatets klassebevegelse, fordi de av storindustrien frem brakte proletarene stiller seg i spissen for denne bevegelsen
104
og river hele massen med seg, og fordi de arbeidere som er utelukket fra storindustrien, nettopp som følge av storindu strien får enda dårligere livsvilkår enn de arbeidere som ar beider i storindustrien selv. På samme måte påvirker de land, hvor det har utviklet seg en storindustri, de mer eller mindre ikke-industrielle land, forutsatt at disse gjennom verdens samkvemmet er blitt revet med i den universelle konkurran * sekampen. Disse forskjellige former er like mange former for orga nisasjon av arbeidet og dermed av eiendommen. I hver pe riode hadde man en forening av de eksisterende produktiv krefter i den utstrekning den var blitt nødvendig ut fra be hovene.
(2) Statens og rettens forhold til eiendommen.
Den første form for eiendom er — både i antikken og i mid delalderen — stamme-eiendommen, hos romerne hovedsa kelig på grunnlag av krig, hos germanerne på grunnlag av kvegavl. Hos de antikke folk, hvor flere stammer bor sam men i en by, fremtrer stammeeiendommen som statseiendom og den enkeltes rett til denne som ren besittelse («possession»), som imidlertid er begrenset til jordeiendom, slik det var tilfelle for stamme-eiendommen i det hele tatt. Den egentlige privateiendommen begynner både hos de gamle og de moderne folkeslag med den bevegelige eiendom. — (Sla veri og fellesskap) (dominium ex quitritum). I de nasjoner * Konkurransen isolerer individene, ikke bare borgerne, men i enda høyere grad proletarene fra hverandre, til tross for at den bringer dem sammen. Derfor tar det lang tid før disse individene kan forene seg, helt bortsett fra at en slik forening — hvis den ikke skal være rent lokal — forutsetter at de nødvendige midler, de store industribyene og de billige og hurtige kommunikasjonene først må være skapt av storindustrien; derfor kan enhver organi sert makt som står overfor disse individer som lever isolert og un der forhold som daglig reproduserer denne isolasjon, først be seires etter langvarige kamper. A forlange noe annet ville være det samme som å forlange at konkurransen ikke eksisterte i denne bestemte epoke av historien eller at individene skal la være å ta hensyn til forhold som de i sin isolasjon ikke har kontroll over.
105
som vokste frem av middelalderen utvikler stamme-eiendommen seg gjennom forskjellige trinn —- feudal jordeiendom, korporativ bevegelig eiendom, manufakturkapital — og frem til den moderne, av storindustrien og den universelle konkurranse betingede kapital, den rene privateiendom, som har kvittet seg med ethvert skinn av fellesskapspreg og som har utelukket enhver påvirkning fra statens side på eiendom mens utvikling. Til denne moderne privateiendom svarer den moderne stat, som gjennom skattene etter hvert kjøpes av de private eiere, som gjennom systemet med statsgjeld kommer helt i deres hånd og hvis eksistens gjennom stats papirenes oppgang og nedgang på børsen er blitt helt av hengig av den kommersielle kreditt som privateieme, bor gerne, yter den. Borgerskapet er allerede fordi det er en klasse, og ikke lenger en stand, nødt til å organisere seg i nasjonal målestokk og ikke lokalt, og til å ikle sine gjennom snittsinteresser en almen form. Gjennom privateiendommens emansipasjon fra fellesskapet har staten utviklet seg til å få en særskilt eksistens ved siden av og utenfor det borger lige samfunn; men den er ikke annet enn den form for orga nisasjon som borgerskapet nødvendigvis kommer frem til for både utad og innad å skape en gjensidig garanti for sin eiendom og sine interesser. Statens selvstendighet forekom mer i dag bare i slike land hvor stendene ikke fullt ut har utviklet seg til klasser, hvor stendene, som er forsvunnet i de fremskredne land, fremdeles spiller en rolle og hvor det eksisterer en blanding og hvor av den grunn ingen del av befolkningen kan få det fulle herredømme over de andre delene. Dette er især tilfelle for Tysklands vedkommende. Det mest fullendte eksempel på den moderne stat er NordAmerika. Nyere franske, engelske og amerikanske forfat tere gir alle uttrykk for at staten bare eksisterer for privat eiendommens skyld, slik at dette også er gått inn i den al minnelige bevissthet. Siden staten er den form i hvilken individene som hører til en herskende klasse gjør sine felles interesser gjeldende og hvor hele det borgerlige samfunn i en epoke finner sitt samlende uttrykk, vil alle felles institusjoner også bli formid let gjennom staten, — de vil få en politisk form. Derav illu sjonen om at lovgivningen beror på viljen, vel å merke på 1Q6
en vilje som er løsrevet fra sin reelle basis, den /rie viljen. På samme måte reduseres så retten til å være selve lovgiv ningen. Privatretten utvikler seg samtidig med privateiendommen ut fra oppløsningen av det naturgitte fellesskap. Hos ro merne forble utviklingen av privateiendommen og privatret ten uten videre industrielle og kommersielle konsekvenser, fordi hele deres produksjonsmåte forble den samme. Hos de moderne folk, hvor det feudale fellesskapsvesen ble opp løst gjennom industri og handel, begynte med privateien dommens og privatrettens oppståen en ny fase som hadde mulighetene til en videre utvikling i seg. Allerede den første byen som i middelalderen drev med utstrakt sjøhandel, Amalfi, skapte også sjøretten. Såsnart industrien og han delen, først i Italia og senere også i andre land, utviklet privateiendommen videre, ble også den utviklede romerske privatretten tatt opp igjen og gjort til autoritet. Da senere borgerskapet hadde fått så stor makt at fyrstene tok seg av deres interesser for ved hjelp av borgerskapet å styrte feudaladelen, begynte i alle land — i Frankrike i det 16. år hundre — den egentlige utviklingen av retten, som i alle land med unntak av England skjedde på basis av romer retten. Også i England måtte man trekke inn romerske retts prinsipper for å kunne utvikle privatretten videre (især når det gjaldt den bevegelige eiendom). (Man må ikke glemme at retten har like lite en egen historie som religionen). I privatretten uttales de bestående eiendomsforhold som resultat av en almen vilje. Selve «jus utendi et abutendi»16 gir på den ene siden uttrykk for den kjensgjerning at privateien dommen er blitt helt uavhengig av fellesskapet, og på den annen side for den illusjon at selve privateiendommen skulle bero bare på privatviljen, på den vilkårlige disposi sjon over tingen. I praksis hadde «abuti»17 meget snevre øko nomiske grenser for privateieren, hvis han ikke ville la sin eiendom og dermed sin «jus abutendi» gå over i andre hen der, fordi jo i det hele tatt tingen, sett bare i relasjon til hans vilje, slett ikke er noen ting, men først i samkvemmet og uavhengig av retten til en ting blir til virkelig eiendom (et forhold, noe filosofene kaller for en idé). — Denne juri diske illusjon, som reduserer retten til den rene viljen, fører
107
i eiendomsforholdenes videre utvikling nødvendigvis til at noen kan ha juridisk eiendomsrett til en ting uten å ha selve tingen. Hvis f.eks. gjennom konkurransen grunnrenten på en jordeiendom fjernes, har eieren riktignok sin juridiske eien domsrett og også «jus utendi et abutendi». Men han kan ikke foreta seg noe med den, han eier ingenting i egenskap av eier av en jordeiendom, hvis han ikke ellers er i besit telse av kapital for å kunne dyrke sin jord. Ut fra den samme illusjon hos juristene kan det forklares at det for dem og i det hele tatt for enhver lovtekst (kodeks) er helt tilfeldig at individer trer i relasjon til hverandre^ f.eks. ved inngåelse av kontrakter, og at de oppfatter slike relasjoner som om man etter ønske kan inngå dem eller la være og hvis innhold helt og holdent beror på kontrahentenes individuelle vilkårlighet. — Hver gang det gjennom industriens og han delens utvikling har dannet seg nye former for samkvem, f.eks. forsikringsselskaper og lignende, var retten nødt til å innlemme dem i systemet for eiendomserverv.
Intet er mer utbredt enn forestillingen om at det i historien hittil bare gjaldt å ta. Barbarene tar Romerriket, og med denne kjensgjerningen at de tok, forklarer man overgangen fra antikken til feudalt iden. Men når barbarene tar, kommer det an på om den nasjon som blir tatt har utviklet industrielle produktivkrefter, slik det er tilfelle i de moderne nasjoner, eller om dens produktivkrefter hovedsakelig beror på for ening og fellesskap svesen. Videre er det viktig hva slags gjenstand som blir tatt. En bankiers formue, som består i papirer, kan i det hele tatt ikke bli tatt uten at den som tar underkaster seg det erobrede lands produksjons- og samkvemsforhold. Det samme gjelder for hele industrikapitalen i et moderne industriland. Og endelig vil det overalt snart være slutt på å kunne ta, og når det ikke er mer å ta, må man begynne å produsere. Av denne meget snart inntredende nødvendighet av å produsere følger at den form for fellesskap, som erobrerne oppretter når de bosetter seg, enten må være i samsvar med det utviklingstrinn av produk tivkreftene slik de forefinner dem, eller at den — hvis dette
108
ikke er tilfelle — må endre seg i samsvar med produktiv kreftene. På den måten kan man også forklare den kjens gjerning som man vil ha lagt merke til overalt i tiden etter folkevandringen, at trellen var herre og at erobrerne meget snart overtok språk, dannelse og skikk og bruk fra de erob rede. Feudalsystemet ble på ingen måte medbrakt ferdig ut viklet fra Tyskland; det hadde sin opprinnelse på erobrer nes side i hærvesenets krigerske organisasjon under selve erobringen, og det utviklet seg etter erobringen under på virkning av de produktivkrefter man fant i de erobrede land, og først da ble det til det egentlige feudalvesen. I hvor høy grad denne form var betinget av produktivkreftene ser man av mislykte forsøk på å få satt igjennom andre former som hadde sin opprinnelse i gammelromerske reminisenser (Karl den store osv.).
(3) Primitive og siviliserte produksjonsinstrumenter og eiendomsformer™
Av det første følger som forutsetning en utviklet arbeids deling og en utstrakt handel, av det andre følger lokalite ten. I det første tilfellet må individene være samlet, i det andre finner de foruten de gitte produksjonsinstrumen tene også seg selv som produksjonsinstrument. Her kommer således forskjellen mellom de naturgitte, primitive produk sjonsinstrumenter og de av sivilisasjonen skapte til syne. Jorden (vannet osv.) kan betraktes som naturgitt produk sjonsinstrument. I det første tilfelle, når det gjelder det naturgitte produksjonsinstrument, underordnes individene under naturen, i det andre tilfelle under et arbeidsprodukt I det første tilfellet fremstår derfor også eiendommen (jord eiendommen) som et umiddelbart, naturgitt herredømme, i det andre tilfellet som arbeidets, spesielt det akkumulerte ar beidets, kapitalens herredømme. Det første tilfelle forutsetter at individene selv hører sammen gjennom et eller annet bånd, enten det er familien, stammen, selve jorden osv., mens det andre tilfelle forutsetter at de er uavhengige av hverandre og bare holdes sammen av varebyttet. I det første tilfelle er byttet hovedsakelig et bytte mellom menneskene og naturen, 109
et bytte hvor den enes arbeid byttes mot den andres pro dukter; i det andre tilfelle er det i det vesentlige et innbyrdes bytte mellom menneskene. I det første tilfelle strekker den gjennomsnittlige menneskelige fornuft til, kroppslig og ån delig arbeid er ikke delt ennå; i det andre tilfelle må delin gen mellom kroppslig og åndelig arbeid allerede være full byrdet i praksis. I det første tilfelle kan eierens herredømme over de eiendomsløse bero på personlige forhold, på et slags fellesskapsvesen, i det andre tilfelle må dette herredømme ha antatt en tinglig form i noe nytt, nemlig i pengene. I det første tilfelle eksisterer den lille industri, men under ordnet under bruken av det naturgitte, primitive produksjons instrument og derfor uten fordeling av arbeidet blant for skjellige individer; i det andre tilfelle eksisterer industrien bare gjennom og i kraft av arbeidsdelingen. Vi har hittil tatt vårt utgangspunkt i produksjonsinstru mentene, og allerede her viste det seg at privateiendom var en nødvendighet for visse industrielle utviklingstrinn. I den ekstraktive industri faller privateiendommen ennå helt sammen med arbeidet; i den lille industri og i alt jordbruk man har hatt hittil, er eiendommen en nødvendig konse kvens av de eksisterende produksjonsinstrumenter; i storin dustrien er motsetningen mellom produksjonsinstrument og privateiendom først dens produkt, og den må da allerede være høyt utviklet. Først i og med storindustrien er opp hevelsen av privateiendommen mulig. I storindustrien og i konkurransen er individenes samtlige eksistensvilkår, forutsetninger og fensidigheter smeltet sam men i de to enkleste formene: privateiendom og arbeid. I og med pengene trer enhver form for samkvem og samkvemmet i seg selv frem som noe tilfeldig for individene. Derfor ligger det allerede i pengenes vesen at alt samkvem hittil bare har vært et samkvem mellom individene under bestemte vilkår, ikke et samkvem mellom individene som individer. Disse vilkårene er blitt redusert til to: akkumulert arbeid eller privateiendom, eller virkelig arbeid. Hvis et av disse to vil kårene bortfaller, stopper samkvemmet opp. De moderne økonomer, f.eks. Sismondi, Cherbuliez m.fl.» setter selv «as sociation des individus» opp mot «association des capitaux».15 På den annen side er individene selv fullstendig underord-
110
net under arbeidsdelingen og på den måten blitt helt av hengig av hverandre. I den utstrekning privateiendommen innenfor arbeidet står som motpol til arbeidet, utvikler den seg ut fra akkumulasjonens nødvendighet, og i begynnel sen har den fortsatt fellesskapets form; i løpet av den vi dere utvikling nærmer den seg imidlertid mer og mer privat eiendommens moderne form. I og med arbeidsdelingen har man helt fra begynnelsen også en deling av arbeidsvilkå rene, av verktøyet og materialene, og dermed oppdelingen av den akkumulerte kapital mellom forskjellige eiere og som følge derav spaltningen mellom kapital og arbeid og mellom eiendommens forskjellige former. Jo mer arbeidsde lingen utvikler seg og jo mer akkumulasjonen øker, desto skarpere fremtrer denne spaltningen. Arbeidet selv kan bare eksistere under forutsetning av at denne spaltningen er til stede. Herav kan man utlede to kjensgjeminger. For det første fremtrer produktivkreftene som helt uavhengige og løsrevet fra individene, som en egen verden ved siden av individene, noe som har sin grunn i at individene, hvis krefter de er, er splittet og eksisterer i motsetning til hverandre, mens disse kreftene på den annen side bare er virkelige krefter i disse individers samkvem og sammenheng. Altså på den ene siden en totalitet av produktivkrefter, som på en måte har antatt en tinglig, en objektiv form og for individene ikke lenger er individenes, men privateiendommens krefter, og derfor in dividenes krefter bare såfremt disse individene er eiendomsbesittere. I ingen tidligere periode hadde produktivkreftene fått en så likegyldig form for individene i egenskap av indi vider, fordi deres samkvem i seg selv befant seg på et mer primitivt trinn. På den annen side står disse produktivkref tene overfor majoriteten av individer, som disse kreftene er løsrevet fra og som derfor er blitt berøvet ethvert virkelig livsinnhold, som er blitt abstrakte individer, men som først derved blir satt i stand til å komme i forbindelse med hver andre som individer. Den eneste sammenheng individene har med produktiv kreftene og med sin egen eksistens, arbeidet, har for dem mistet ethvert skinn av egenvirksomhet og opprettholder deres liv bare ved at det forkrøbler det. Mens egenvirksom-
111
het og produksjon av det materielle liv i tidligere perioder var atskilt ved at de tilfalt forskjellige personer, og pro duksjonen av det materielle liv på grunn av individenes pri mitivitet ennå gjaldt som en underordnet form for egenvirksomhet, er disse to tingene nå i den grad revet fra hver andre at det materielle livet overhodet fremtrer som for mål, og produksjonen av dette materielle liv, arbeidet (som er den i dag eneste mulige, men som vi ser negative form for egenvirksomhet) som middel. Det er altså nå kommet så langt at individene må tilegne seg den eksisterende totalitet av produktivkrefter, ikke bare for å nå frem til egenvirksomhet, men rett og slett for å sikre sin eksistens. Tilegnelsen er først og fremst betinget av den gjenstand som skal tilegnes — nemlig produktivkreftene som har utviklet seg til en totalitet og som bare eksisterer innen et universelt samkvem. Tilegnelsen må altså allerede sett fra den siden ha en universell karakter, en karakter som svarer til produktivkreftene og til samkvemmet. Tilegnelsen av disse kreftene i seg selv er ikke annet enn utviklingen av de individuelle evner som svarer til de materielle produk sjonsinstrumenter. Tilegnelsen av en totalitet av produk sjonsinstrumenter er allerede av den grunn en utvikling av en totalitet av evner hos individene selv. Videre er tilegnel sen betinget av de individer som gjennomfører den. Bare nåtidens proletarer, som er utestengt fra enhver egenvirk somhet, er i stand til å få tvunget igjennom sin fulle, ikke lenger primitive egenvirksomhet, som består i tilegnelsen av en totalitet av produktivkrefter og i den derav betingede ut viklingen av en totalitet av evner. Alle tidligere revolu sjonære tilegnelser var primitive; individer, hvis egenvirk somhet var begrenset gjennom begrensede produksjonsin strumenter og begrenset samkvem, tilegnet seg dette begren sede produksjonsinstrument og kom derfor heller ikke len ger enn til en ny begrensethet. Deres produksjonsinstrument ble deres eiendom, men de selv var fortsatt underlagt ar beidsdelingen og sitt eget produksjonsinstrument. Ved alle tilegnelser hittil forble en masse av individer underlagt et eneste produksjonsinstrument; ved overtagelsen gjennom proletarene må en masse av produksjonsinstrumenter under legges hvert individ, og eiendommen må tilfalle alle. Det 112
moderne universelle samkvem kan ikke underlegges indivi dene på annen måte enn ved at det underlegges alle. — Til egnelsen er videre betinget av den måten den må fullføres på. Den kan bare gjennomføres gjennom en forening, som på grunn av proletariatets karakter bare kan være univer sell, °g gjennom en revolusjon, hvor på den ene siden den tidligere produksjons- og samkvemsforms og den samfunns messige strukturs makt blir styrtet, og hvor på den annen side proletariatets universelle karakter og dets til gjennom føringen av tilegnelsen nødvendige energi utvikler seg og proletariatet kvitter seg med alt som ennå er igjen etter dets tidligere stilling i samfunnet. Først på dette trinn faller egenvirksomheten sammen med det materielle liv, i samsvar med individenes utvikling til to tale individer og frigjøring fra primitivitet; dermed blir det en overensstemmelse mellom arbeidets forvandling til egenvirksomhet og det tidligere betingede samkvems for vandling til samkvem mellom individene som sådanne. I og med at de forente individer tilegner seg de totale produk tivkreftene, opphører privateiendommen. Mens i historien hittil alltid et særskilt vilkår fremtrådte som tilfeldig, er nå individenes avsondring, hvert individs særskilte privatnæring, blitt tilfeldig. De individer som ikke lenger er underlagt arbeidsdelin gen, forestilte filosofene seg som et ideal under betegnelsen «mennesket», og hele den prosessen vi har utviklet har de oppfattet som «menneskets» utviklingsprosess, slik at indi videne på hvert historisk utviklingstrinn hittil ble fremstilt som «mennesket», — mennesket som historiens drivende kraft. Hele prosessen ble fortolket som «menneskets» fremmedgjøringsprosess, og det kommer av at den tidligere periodes gjennomsnittsindivid alltid ble fremstilt som om det var den senere periodes gjennomsnittsindivid, og at man tilla det tidligere trinn det senere trinns bevissthet. Ved den ne forvrengning, som helt fra begynnelsen abstraherer fra de virkelige vilkår, lot det seg gjøre å forvandle hele historien til bevissthetens utviklingsprosess.
8 — Verker i utvalg Bd. 2
113
Endelig kommer vi ut fra den fremlagte historieoppfat ning til følgende resultater: 1)1 produktivkreftenes utvik ling kommer man frem til et trinn hvor det frembringes pro duktivkrefter og samkvemsformer som under de bestående forhold bare gjør skade, som ikke lenger er produktivkref ter, men destruktivkrefter (maskineri og penger), — og i sammenheng hermed vokser det frem en klasse som skal bære alle samfunnets byrder uten å nyte dets fordeler, som trenges ut av samfunnet og inn i et avgjort motset ningsforhold til alle andre klasser; en klasse som utgjør fler tallet av alle samfunnsmedlemmer og hvor bevisstheten om nødvendigheten av en grundig revolusjon, den kommunis tiske bevissthet, har sitt utgangspunkt, — en bevissthet som selvsagt også kan danne seg blant de øvrige klasser ut fra et studium av denne klasses stilling; 2) de vilkår under hvil ke bestemte produktivkrefter kan brukes, har sitt utspring i en bestemt samfunnsklasses herredømme, hvis sosiale makt, utgått fra dens eiendom, får sitt prafc/H&-idealistiske uttrykk i den til enhver tid herskende statsform, og derfor er enhver revolusjonær kamp rettet mot en klasse som inn til da har hatt makten; 3) i alle tidligere revolusjoner har virksomhetens karakter vært urørt, det har bare dreiet seg om en annen distribusjon av denne virksomhet, en ny for deling av arbeidet til andre personer, mens den kommunis tiske revolusjon retter seg mot virksomhetens karakter hit til, fjerner arbeidet i sin nåværende form som lønnsarbeid og opphever alle klassers herredømme sammen med klas sene selv, fordi den drives frem av den klasse som i sam funnet ikke lenger regnes som klasse, ikke anerkjennes som klasse og allerede er et uttrykk for oppløsningen av alle klasser, nasjonaliteter osv. innen det nåværende samfunn; 4) både til frembringelse av denne kommunistiske bevissthet i massemålestokk og til gjennomføring av selve saken er det nødvendig å forandre menneskene i massemålestokk, og en slik forandring kan bare skje i en praktisk bevegelse, i en revolusjon; revolusjonen er altså ikke bare nødvendig fordi den herskende klasse ikke kan styrtes på noen annen måte, men også fordi den styrtende klasse bare i en revolu sjon kan komme så langt at den kvitter seg med hele den gam le dritten og blir i stand til å grunnlegge samfunnet på nytt.
114
(c) Kommunisme. — Produksjon av selve samkvemsformen
Kommunismen adskiller seg fra alle tidligere bevegelser ved at den omvelter grunnlaget for alle tidligere produksjons- og samkvemsforhold og for første gang bevisst behandler alle naturgitte forutsetninger som noe som er skapt av tidligere mennesker, fratar disse forutsetninger sin primitivitet og un derlegger dem de forente individers makt. Dens innføring er derfor i det vesentlige en økonomiske foreteelse, det er opprettelsen av de materielle vilkår for denne forening; der med gjøres de eksisterende vilkår om til vilkår for at in dividene kan forenes. Det bestående som kommunismen ska per er således den virkelige basis for å umuliggjøre alt som består uavhengig av individene, i den utstrekning dette be stående allikevel ikke er annet enn et produkt av individenes samkvem hittil. Kommunistene behandler altså i praksis de av den tidligere produksjon og det tidligere samkvem frembrakte vilkår som uorganiske, dog uten å innbille seg at det skulle ha vært de tidligere generasjoners plan eller bestemmelse å levere dem et materiale og uten å tro at disse vilkår var uorganiske for de individer som skapte dem. Forskjellen mellom personlig individ og tilfeldig indi vid er ingen begrepsmessig forskjell, men et historisk fak tum. Denne forskjell har forskjellig innhold i de forskjellige tidsavsnitt, f.eks. standen som noe tilfeldig for individet i det 18. århundre, mer eller mindre også familien. Det er en forskjell som ikke vi skal gjøre for hver tidsperiode, men en forskjell som hver tidsperiode selv foretar blant de for skjellige elementer den forefinner, vel og merke ikke be grepsmessig, men tvunget av materielle sammenstøt i selve livet. Det som for en senere tid fremstår som tilfeldig, i mot setning til hva det gjorde for en tidligere tid — dette gjel der også for de elementer som er blitt overlevert fra den tid ligere perioden —, er en samkvemsform som svarte til et be stemt utviklingstrinn av produktivkreftene. Produktivkreftenes forhold til samkvemsformen er samkvemsformens forhold til individenes virksomhet eller beskjeftigelse. (Grunnformen for denne virksomheten er selvsagt den materielle, som alle andre virksomhetsformer, åndelige, politiske, religiøse osv. 115
er avhengige av. Den forskjellige utforming av det mate rielle liv er naturligvis til enhver tid avhengig av de behov som er utviklet, og både produksjonen og tilfredsstillelsen av disse behov er i seg selv en historisk prosess som man ikke finner hos sauer eller hunder (Stimers stivnakkede ho vedargument adversus hominem)? til tross for at sauer og hunder i sin nåværende form riktignok er produkter av en historisk prosess, dog uten at de vet det). De vilkår under hvilke individene har samkvem med hverandre sålenge mot setningen ikke er oppstått ennå, er vilkår som hører til deres individualitet, de er ikke noe utvendig; det er vilkår, under hvilke disse bestemte, under bestemte forhold eksisterende individer alene kan produsere sitt materielle liv og det som henger sammen med det, det er altså vilkår for deres egen virksomhet og blir produsert av denne egenvirksomhet. Det bestemte vilkår som de produserer under, svarer således, sålenge motsetningen ennå ikke er inntrådt, til deres virke lige betingethet, deres ensidige tilværelse, hvis ensidighet først viser seg ved at motsetningen oppstår og således eksi sterer for de som lever senere. Da fremstår dette vilkår som en tilfeldig lenke, og da blir bevisstheten om at det er en lenke også tilskrevet tidligere tider. Disse forskjellige vil kår, som først fremstår som egenvirksomhetens vilkår og se nere som lenke for den, danner gjennom hele den historiske utvikling en sammenhengende rekke av samkvemsformer, hvis sammenheng består i at det i stedet for den tidligere samkvemsform, som er blitt en lenke, kommer en ny form, som er i samsvar med de utviklede produktivkrefter, og så ledes med den fremskredne karakter av individenes egen virksomhet, en form som i sin tur igjen blir til en lenke og så erstattes av en annen. Siden disse vilkårene på ethvert trinn svarer til produktivkreftenes samtidige utvikling, er deres historie samtidig historien til produktivkreftene som utvik ler seg og som blir overtatt av hver ny generasjon og der med historien til utviklingen av individenes krefter. Da denne utvikling foregår ubevisst og ut fra naturgitte forutsetninger, altså ikke er underlagt en helhetsplan fra frie, forente individer, utgår den fra forskjellige steder, stammer, nasjoner, arbeidsgrener osv., som hver for seg til å begynne med utvikler seg uavhengig av de andre og først
116
etter hvert kommer i forbindelse med hverandre. Videre foregår denne utvikling meget langsomt; de forskjellige trinn og interesser blir aldri fullstendig overvunnet, de blir bare underordnet den seirende interesse og fortsetter å eksistere ved siden av denne i århundrer. Herav følger at selv innen en nasjon har individene helt forskjellige utviklinger, også om man ser bort fra deres formuesforhold, og at en tidligere interesse, hvis tilhørende samkvemsform allerede er blitt for trengt av en form som svarer til en senere interesse, ennå i lang tid kan være en maktfaktor i det tilsynelatende felles skap som har selvstendiggjort seg overfor individene (stat, rettsordning), en maktfaktor som i siste instans bare kan brytes ned gjennom en revolusjon. Dette gir også en for klaring på hvorfor bevisstheten i relasjon til enkelte punkter hvor en mer generell sammenfatning er mulig av og til kan se ut til å være kommet lenger enn de samtidige empiriske forhold, slik at man i en senere epokes kamper kan støtte seg til tidligere teoretikere som autoriteter. — Derimot går utviklingen meget hurtig i land som i en allerede utviklet historisk epoke begynner på nytt, slik det er tilfelle i NordAmerika. Slike land har ingen andre naturgitte forutsetnin ger utenom de individene som bosetter seg der og som er blitt foranlediget til å gjøre dette av samkvemsformene i de gamle land, som ikke svarte til deres behov. De begynner altså med de mest fremskredne individer fra de gamle land og derfor med den utviklede samkvemsform som svarer til disse individene, ennå før denne samkvemsform kan slå igjennom i de gamle land. * Dette gjelder for alle kolonier med mindre det dreier seg om rene militærbaser eller han delsstasjoner. Kartago, de greske koloniene og Island i det 11. og 12. århundre er bevis på dette. Et lignende forhold har vi ved erobringer, når det erobrede land får overlevert en samkvemsform som er blitt ferdig utviklet i et annet land; mens denne form i sitt hjemland ennå er beheftet med inter esser og forhold fra tidligere epoker, kan den her få sitt
* Personlig energi hos individer i enkelte nasjoner — tyskere og amerikanere — energi allerede gjennom rasekrysning — derfor tyskerne forkrøblet — i Frankrike, England osv. fremmede folk omplantet til en allerede utviklet, i Amerika til en helt ny grunn, i Tyskland den opprinnelige befolkning som rolig ble sittende. 117
fulle gjennombrudd, uten hindringer, allerede for å sikre erobrerne varig makt. (England og Napoli etter den nor manniske erobring, hvor man fikk den mest fullendte form for feudal organisasjon). Alle sammenstøt i historien har således etter vår oppfat ning sin opprinnelse i motsetningen mellom produktivkref tene og samkvemsformene. Det er forresten ikke nødvendig at denne motsetning, for å resultere i en kollisjon i et land, må være satt på spissen i dette landet selv. Konkurransen med industrielt utviklede land, som er et resultat av det utvi dede internasjonale samkvem, er tilstrekkelig for å fremkalle en lignende motsetning i land med mindre utviklet industri (f.eks. det latente proletariat i Tyskland, som kom til syne gjennom konkurransen fra den engelske industri). Denne motsetning mellom produktivkreftene og samkvemsformen, som — som vi har sett — allerede har fore kommet flere ganger i historien hittil, uten imidlertid å sette dens grunnlag i fare, måtte hver gang komme til utbrudd i en revolusjon, og da antok den samtidig flere sideformer, som en kollisjonenes totalitet, kollisjoner mellom forskjellige klas ser, som bevissthetens motsetning, idékamp osv., politisk kamp osv. Ut fra et snevert syn kan man da plukke ut en av disse sideformer og betrakte den som basis for disse re volusjoner, noe som er desto lettere som de individer som revolusjonen utgår fra, alt etter sin dannelsesgrad og det historiske utviklingstrinn selv gjør seg illusjoner om sin virksomhet. Forvandlingen av de personlige maktforhold til tinglige gjennom arbeidsdelingen kan ikke oppheves ved at man kvitter seg med den alminnelige forestilling om sammenhen gen, men bare ved at individene igjen underlegger seg disse tinglige maktene og opphever arbeidsdelingen. Dette er ikke mulig uten fellesskapet. Først i fellesskap med andre har hvert individ midlene til å kunne utvikle sine anlegg i alle retninger; først i fellesskapet kan altså den personlige fri het bli virkelighet. I de surrogatet for fellesskap man har hatt hittil, i staten osv., eksisterer den personlige frihet bare for de individer som har utviklet seg innen forhold som gjelder for den herskende klasse, og bare i den utstrekning de tilhø rer denne herskende klasse. Det tilsynelatende fellesskap som
118
individene hittil har sluttet seg sammen i, har alltid selvstendiggjort seg overfor dem og har, siden det var en forening av en klasse overfor en annen klasse, samtidig for den hers kende klasse ikke bare vært et helt illusorisk fellesskap, men også en ny lenke. I det virkelige fellesskap oppnår indivi dene i og gjennom sammenslutningen samtidig sin frihet. — Det fremgår av hele den tidligere utvikling at det fellesskapsforhold som individene i en klasse inngikk og som var betinget av deres felles interesser overfor tredjemann, alltid har vært et fellesskap som disse individer bare tilhørte som gjennomsnittsindivider, bare i den utstrekning de levde un der sin klasses eksistensvilkår, et forhold som de hadde del i ikke som individer, men som klassemedlemmer. Når det gjelder de revolusjonære proletarers fellesskap er det der imot akkurat omvendt, idet de tar sine og alle samfurmsmedlemmers eksistensvilkår under sin kontroll; her deltar indi videne som individer. Det er nettopp foreningen av indivi der (selvsagt innen rammen av de forutsetninger som de i dag utviklede produktivkreftene gir) som legger vilkårene for individenes frie utvikling og bevegelse under deres kon troll, vilkår som hittil har vært overlatt til tilfeldighetene og som hadde selvstendiggjort seg mot de enkelte individene nettopp ved å skille dem som individer, gjennom deres nød vendige forening som var betinget av arbeidsdelingen og som gjennom adskillelsen var blitt et bånd for individene som føltes fremmed for dem. Den tidligere forening var bare en (på ingen måte vilkårlig, slik det blir fremstilt i «Contrat sodal», men en nødvendig) forening (jfr. f.eks. opprettelsen av den nord-amerikanske stat og de sør-amerikanske repu blikker) om disse vilkår, og innen disse vilkår var så indi videne overlatt til tilfeldighetene. Denne retten til innenfor visse vilkår uforstyrret å kunne glede seg over tilfeldighe ten, har man hittil kalt for personlig frihet. — Disse eksi stensvilkårene er selvfølgelig bare de til enhver tid forelig gende produktivkrefter og samkvemsformer. — Hvis man betrakter denne utvikling av individene i de fel les eksistensvilkår for stendene og klassene, slik de historisk følger på hverandre, og de alminnelige forestillinger som der med pådyttes dem, filosofisk, da kan man riktignok lett kom me til å innbille seg at det er arten eller mennesket som har
119
utviklet seg i disse individer, eller at de har utviklet men nesket; en innbilning som kan tjene til å gi historien noen kraftige ørefiker. * Man kan da oppfatte disse forskjellige stender og klasser som spesifikasjoner av det almene uttrykk, som undergrupper av arten, som utviklingsfaser av mennes ket. Denne underordning av individene under bestemte klas ser kan ikke oppheves før det har oppstått en klasse som ikke lenger har noen særskilt klasseinteresse å kjempe igjennom mot den herskende klasse. — Individene tok alltid sitt utgangspunkt i seg selv, men naturligvis i seg selv innen sine gitte historiske vilkår og forhold, ikke i det «rene» individ i ideologenes forstand. Men i løpet av den historiske utvikling og nettopp som følge av den innenfor arbeidsdelingen uunngåelige selvstendiggjøringen av de samfunnsmessige forhold oppstår det en forskjell mellom de enkelte individers liv i den utstrekning det er personlig og underlagt en eller annen gren av arbeidet og de dertil hørende vilkår. (Dette må ikke oppfattes slik at f.eks. pensjonisten, kapitalisten osv. slutter med å være personer; men deres personlighet er betinget og bestemt av ganske be stemte klasseforhold, og forskjellen kommer først til syne i motsetningen til en annen klasse, og for dem selv kommer den først til syne når de er bankerott). I standen (og enda mer i stammen) er dette forhold mer skjult, en adelsmann forblir alltid en adelsmann, en borger forblir alltid borger bortsett fra hans øvrige forhold, — en kvalitet som ikke kan skilles fra hans individualitet. Forskjellen mellom personlig individ og klasseindivid, livsvilkårenes tilfeldighet for indi videt, opptrer først i og med den klasse som selv er et pro dukt av borgerskapet. Konkurransen og individenes innbyr des kamp produserer og utvikler først denne tilfeldigheten som sådan. I forestillingen er derfor individene urder bor gerskapets herredømme friere enn før, fordi deres livsvilkår fremstår som tilfeldig for dem; men i virkeligheten er un* Den påstanden som forekommer så ofte hos Sankt Max, at enhver er alt det han er gjennom staten, er i grunnen det samme som å si at en borger bare er et eksemplar av borger-arten, en på stand som forutsetter at borgernes klasse allerede har eksistert tidligere enn de individer som har konstituert den. 120
derlagt tinglig makt. Forskjellen sammenlignet med standen kommer tydelig fram i borgerskapets motsetning overfor proletariatet. Da byborgernes stand, korporasjonene osv. oppsto i motsetning til landadelen, fremsto deres eksistens vilkår, den bevegelige eiendom og håndverksarbeidet, som hadde vært latent til stede allerede før adskillelsen fra det feudale forbund, som noe positivt som ble gjort gjeldende mot den feudale jordeiendom, og det antok derfor til å be gynne med også den feudale form på sin egen måte. Rik tignok betraktet de rømte livegne sitt tidligere forhold som livegne som noe for sin personlighet tilfeldig. Men da gjorde de bare det samme som enhver klasse gjør når den frigjør seg fra sine lenker, og da frigjorde de seg ikke som klasse, men enkeltvis. Videre kom de seg ikke ut av stendervesenets område, de dannet bare en ny stand, de bibeholdt sin tid ligere arbeidsmåte også i sin nye stilling og utviklet den videre, idet de frigjorde seg fra sine tidligere lenker som ikke lenger svarte til det utviklingstrinn de hadde nådd. * — Når det gjelder proletarene derimot er deres eget livsvilkår, ar beidet, og dermed samtlige eksistensvilkår i dagens sam funn, for dem blitt noe tilfeldig som de enkelte proletarer ikke har noen kontroll over og som ingen samfunnsmessig organisasjon kan gi dem kontroll over, og motsetningen mellom den enkelte proletars personlighet og det livsvilkår som er påtvunget ham, arbeidet, trer klart frem for ham selv, især siden han jo blir ofret allerede fra ungdommen av og ikke har noen sjanse til innen sin klasse å nå frem til vilkår som bringer ham over i den andre klassen. — Mens altså de rømte livegne bare fritt ville utvikle og gjøre gjel-
* NB. Man må ikke glemme at allerede de livegnes nødven dighet av å eksistere og umuligheten av et omfattende næringsliv, og i forbindelse dermed fordelingen av jordandeler til de liv egne, meget snart reduserte de livegnes forpliktelser overfor feudalherren til et gjennomsnitt av naturleveranser og hoveritjeneste, som gjorde det mulig for den livegne å akkumulere bevegelig eiendom og dermed lettet hans flukt fra sin herres eiendom og gav ham en sjanse til å klare seg som byborger; på den måten utviklet det seg graderinger blant de livegne, slik at rømte livegne allerede er halvveis borgere. Videre er det i denne forbindelse inn lysende at livegne bønder som behersket et håndverk hadde de største sjanser til å erverve seg bevegelig eiendom. 121
dende sine allerede eksisterende livsvilkår og derfor i siste instans bare kom frem til det frie arbeid, må proletarene, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sitt eget tidligere eksistensvilkår, som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet.
Fra «Filosofiens elendighet»1 Annet kapittel
Sosialøkonomiens metafysikk § 1. Metoden Vi er midt i Tyskland nå; Vi kommer til å måtte beskjef tige oss med metafysikk, hvor og mens vi beskjeftiger oss med sosialøkonomi. Og også her følger vi bare herr Proudhons «motsigelser». For et øyeblikk siden tvang han oss til å snakke engelsk, til selv å bli litt engelskmann. Nå er sce nen forandret. Herr Proudhon flytter oss over i vårt kjære fedreland og tvinger oss til mot vår vilje å opptre i vår egenskap av tysker igjen. Når en engelskmann forvandler menneskene til hatter, så forvandler tyskeren hattene til idéer. Engelskmannen er Ricardo, den rike bankier og utmerkede økonom. Tyskeren er Hegel, simpel professor i filosofi ved universitetet i Berlin. Ludvig XV, den siste absolutte konge og representant for det franske kongedømmes forfall, hadde en livlege som var Frankrikes første økonom. Denne lege, denne økonom, repre senterte det franske borgerskaps forestående og sikre seier. Legen Quesnay har gjort sosialøkonomien til vitenskap; han har sammenfattet den i sin berømte «Økonomisk tablå». Foruten de tusenogen kommentarer som er blitt publisert til dette tablå, har vi en fra Quesnay selv. Det er «Analysen av det økonomiske tablå» med et tillegg «syv viktige be merkninger». Herr Proudhon er den annen doktor Quesnay. Han er metafysikkens Quesnay i sosialøkonomien. Nå kan ifølge Hegel metafysikken, hele filosofien, sam menfattes i metoden. Vi må derfor prøve å klarlegge herr Proudhons metode, som er minst like dunkel som det «Øko nomiske tablå». Vi skal derfor komme med syv mer eller mindre viktige bemerkninger. Hvis herr doktor Proudhon 123
ikke er fornøyd med våre bemerkninger, kan han leke Abbé Baudeau og selv gi «forklaringen på den økonomiskmetafysiske metode.»
Første bemerkning «Vi gjengir ikke historien kronologisk, men etter ideenes rekkefølge. De økonomiske faser eller kategorier opptrer i sin manifestasjon snart samtidig, snart i feil rekkefølge.... De økonomiske teorier har like meget sin logiske rekkeføl ge og sin struktur i fornuften; vi smigrer oss med å ha opp daget denne ordning.» (Proudhon, bd. I, s. [ 145-J146). Proudhon har helt sikkert villet gi franskmennene en skrekk i livet ved å kaste kvasi-hegelske fraser i hodet på dem. Vi har altså å gjøre med to menn: først herr Proudhon og så Hegel. På hvilken måte utmerker herr Proudhon seg sammenlignet med andre økonomer? Og hvilken rolle spil ler Hegel i herr Proudhons sosialøkonomi? Økonomien fremstiller de borgerlige produksjonsforhold, arbeidsdelingen, kreditten, pengene osv. som faste, uforan derlige, evige kategorier. Herr Proudhon, som forefinner disse kategorier i ferdig tilstand, vil forklare oss hvordan disse kategorier, prinsipper, lover, idéer, tanker dannes og frembringes. Økonomene forklarer oss hvordan man produserer under de ovennevnte gitte forhold; men det de ikke forklarer oss, er hvordan disse forhold selv produseres, dvs. den historiske bevegelse som kaller dem til live. Herr Proudhon, som opp fatter disse forhold som prinsipper, som kategorier, som abstrakte tanker, behøver bare å bringe disse tanker, som allerede foreligger i alfabetisk rekkefølge bakerst i enhver avhandling om sosialøkonomi, i en bestemt orden. Øko nomenes materiale er menneskenes aktive og handlende liv; herr Proudhons materiale er økonomenes dogmer. Men så snart man ikke følger produksjonsforholdenes historiske ut vikling — og kategoriene er bare det teoretiske uttrykk for dem —; så snart man i disse kategorier bare ser idéer som har oppstått av seg selv, tanker som er uavhengige av de virkelige forhold, er man — enten man liker det eller ikke
124
— nødt til å forflytte disse tankers opprinnelse over i den rene fomufts bevegelse. Hvordan produserer den rene, evige, upersonlige fornuft disse tankene. Hva gjør den for å produsere dem? Hadde vi hatt herr Proudhons fryktesløshet i saker som angår Hegelianismen, ville vi si: Den atskiller seg i seg selv fra seg selv. Hva betyr det? Siden den upersonlige for nuft utenom seg hverken har noen grunn den kan stille seg på (poser), eller et objekt den kan stille seg opp mot (opposer), eller et subjekt den kan forbinde seg med, ser den seg nødt til å slå kollbøtte og til å ponere, opponere og komponere seg selv — posisjon, opposisjon, komposisjon. For å si det på gresk, har vi tese, antitese og syntese. For dem som ikke kjenner til Hegels språk, tar vi med signingsformelen: affirmasjon, negasjon, negasjonens negasjon. Det kan man si er klar tale. Det er riktignok ikke hebraisk, om herr Proudhon tillater; men det er språket til denne så rene fornuft skilt fra individet. Istedenfor individet og dets al minnelige måte å snakke og tenke på, har vi bare denne alminnelige måte i sin renhet, uten individet. Er det noe rart at hver ting i sin siste abstraksjon — for det dreier seg om abstraksjon, ikke om analyse — fremstil ler seg som logisk kategori? Er det noe rart at man, når man etter hvert dropper alt som utgjør individualiteten til et hus, når man ser bort fra de bygningsmaterialer det består av, fra den form som utmerker det, at man da til slutt bare har et legeme foran seg; at man, når man ser bort fra dette legemes konturer, til slutt bare har et rom; at man, når man endelig abstraherer fra dette roms dimensjoner, til slutt ikke har noe annet igjen enn kvantiteten i seg, kvantitetens lo giske kategori? Hvis vi på den måten abstraherer konse kvent, fra ethvert subjekt, fra alle dets levende eller døde angivelige tilfeldigheter, mennesker eller ting, da har vi rett til å si at man i den siste abstraksjon bare får igjen de lo giske kategoriene som substans. Således har metafysikerne, som innbiller seg å analysere ved hjelp av slike abstraksjo ner, og som tror at de trenger desto dypere inn i gjenstan dene jo mer de fjerner seg fra dem, — disse metafysikerne har på sin side rett til å si at denne verdens ting bare er bro derier på et lerret, dannet av logiske kategorier. Der har 125
vi forskjellen mellom filosofen og den kristne. Den kristne kjenner bare inkarnasjonen av logos,2 til tross for logik ken; filosofen kommer ikke noen vei med inkarnasjonen. At alt som eksisterer, at alt som lever på jorden og i vannet, gjennom abstraksjon kan reduseres til en logisk kategori, at man på denne måten kan drukne hele den virkelige ver den i abstraksjonenes verden, de logiske kategoriers verden, er det noe å forundre seg over? Alt som eksisterer, alt som lever på jorden og i vannet, eksisterer bare, lever bare ved hjelp av en eller annen be vegelse. Således produserer historiens bevegelse de sosiale relasjoner, den industrielle bevegelse gir oss de industrielle produktene, osv. På samme måte som vi gjennom abstraksjon har forvand let hver ting til en logisk kategori, behøver man bare å akstrahere fra de forskjellige bevegelsers forskjelligartede egen skaper for å komme frem til bevegelsen i abstrakt tilstand, til den rent formelle bevegelse, til bevegelsens rent logiske formel. Har man først funnet alle tings vesen i de logiske kategorier, så innbiller man seg i bevegelsens logiske for mel å finne den absolutte metode, som ikke bare forklarer alle ting, men som også omfatter tingenes bevegelse. Dette er den absolutte metode, som Hegel beskriver slik: «Metoden er den absolutte, den eneste, den høyeste, uen delige kraft som ingen ting kan motstå. Den er fornuftens tendens til å finne seg selv igjen, gjenkjenne seg selv, i hver ting.» («Logikk» bd. III (s. 320—321)? Når hver ting er blitt redusert til en logisk kategori og hver bevegelse, hver produksjonsakt til metoden, så følger derav av hver sammenheng mellom produkter og produk sjon, mellom ting og bevegelse, reduseres til anvendt meta fysikk. Det Hegel har gjort for religionen, retten osv., prøver herr Proudhon å gjøre for sosialøkonomien. Hva er så denne absolutte metode? Bevegelsens abstrak sjon. Hva er bevegelsens abstraksjon? Bevegelsen i abstrakt tilstand. Hva er bevegelsen i abstrakt tilstand? Den rent logiske formel for bevegelsen eller den rene fomufts beve gelse. Hva består den rene fomufts bevegelse i? Å sette seg selv, sette seg selv opp mot seg selv og til slutt igjen å sette
126
seg i ett med seg selv, å formulere seg som tese, antitese, syntese, eller endelig å sette seg selv, negere seg og negere sin negasjon. Hvordan klarer fornuften å fremstille seg, å sette seg som en bestemt kategori? Det er fornuftens og dens apologeters
egen sak. Men en gang kommet så langt som å sette seg som tese, spaltes denne tese, ved at den setter seg mot seg selv, i to motstridende tanker, i positiv og negativ, i Ja og Nei. Kam pen mellom disse to motsatte elementer, som ligger i anti tesen, danner den dialektiske bevegelse. Ja’et blir til Nei, Nei’et blir til Ja, Ja’et blir samtidig Ja og Nei, Nei’et blir samtidig Nei og Ja; på denne måten holder motsetningene hverandre i balanse, de nøytraliserer hverandre, de opp hever hverandre. Sammensmeltingen av disse to motstri dende tanker danner en ny tanke, deres syntese. Denne nye tanke spalter seg igjen i to motstridende tanker, som på sin side igjen danner en ny syntese. Av denne avlingsprosess vokser det frem en gruppe av tanker. Denne tankegruppe følger samme dialektiske bevegelse som en enkelt kategori og har en motsatt gruppe som antitese. Ut fra disse to tankegrupper oppstår en ny tankegruppe, syntesen av begge. På samme måte som gruppen oppstår ut fra de enkle kategoriers dialektiske bevegelse, oppstår ut fra gruppenes dia lektiske bevegelse rekken (serien) og ut fra serienes dialek tiske bevegelse hele systemet. Man kan anvende denne metode på sosialøkonomiens ka tegorier, og man får sosialøkonomiens logikk og metafysikk, eller med andre ord: Man har oversatt de i hele verden kjente økonomiske kategorier til et lite kjent språk, hvor de ser ut som om de nettopp flunkende nye er sprunget ut av et rent fornuftshode; på den måten synes disse kategoriene å produsere hverandre, lenke seg sammen og løse seg fra hverandre, bare ved hjelp av den dialektiske bevegelses virksomhet. Leseren behøver imidlertid ikke å bli redd for denne metafysikk med hele dens stillas av kategorier, grupper, serier og systemer. Tross alt det slitsomme arbeid, som herr Proudhon bruker for å klatre opp på høyden til dette motsetningenes system, kommer han aldri lenger enn til de to første trinn av den enkle tese og antitese; og selv 127
disse har han bare besteget to ganger, og en av gangene falt han attpå til ned på ryggen. Dessuten har vi hittil bare diskutert Hegels dialektikk; vi skal senere se hvordan herr Proudhon makter å redusere den på det ynkeligste. Således er for Hegel alt som har skjedd og som fortsatt skjer, nøyaktig det som foregår i hans egen tenkning. Således er historiens filosofi nå bare filosofiens, hans egen filosofis, historie. Det finnes ingen «historie etter tidens orden» mer, men bare «idéenes på hverandre følgen i fornuften.» Han tror at han kan konstruere verden ved hjelp av tankens bevegelse, mens han bare systematisk re konstruerer de tanker som er i hvermanns hode og klassifi serer dem etter den absolutte metode.
Annen bemerkning De økonomiske kategoriene er bare de teoretiske uttrykk, abstraksjonene, for de samfunnsmessige produksjonsforhold. Herr Proudhon setter som ekte filosof tingene på hodet og ser i de virkelige forhold bare manifestasjonen av disse prinsippene, disse kategoriene som slumret i skjødet til «men neskehetens upersonlige fornuft», — som igjen herr Proud hon, filosofen, forteller oss. Herr Proudhon, økonomen, har oppfattet ganske godt at menneskene lager klede, lerret, silkestoffer under bestemte produksjonsforhold. Men det han ikke har forstått er at disse bestemte sosiale forhold like meget er menneskenes pro dukt som klede, lerret osv. De sosiale forhold henger nøye sammen med produktivkreftene. Når menneskene erverver nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av produksjonsmåten, av måten å skaffe seg livets opphold på, forandrer de alle samfunnsmessige forhold. Håndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalis ter. Men de samme mennesker som former de sosiale forhold i samsvar med sin materielle produksjonsmåte, former også prinsippene, idéene, kategoriene i samsvar med sine sam funnsmessige forhold.
128
Disse ideene og kategoriene er således like lite evige som de forhold de er et uttrykk for. De er historiske, forgjenge lige, forbigående produkter. Vi lever midt i en stadig bevegelse med vekst av produk tivkreftene, tilintetgjørelse av sosiale forhold, dannelse av idéer; ubevegelig er bare abstraksjonen fra bevegelsen, — «mors immortalis», (den udødelige død).
Tredje bemerkning
Produksjonsforholdene i ethvert samfunn danner et hele. Herr Proudhon betrakter de økonomiske forhold som like mange sosiale faser som produserer hverandre, hvorav den ene gir seg av den andre, som antitesen av tesen, og som i sin lo giske rekkefølge virkeliggjør menneskehetens upersonlige fornuft. Det eneste som er galt ved denne metode er at herr Proud hon, når han vil undersøke en enkelt av disse fasene for seg, ikke kan forklare den uten å komme tilbake til de øvrige samfunnsmessige forhold, til tross for at han ennå ikke har latt disse forhold oppstå ved hjelp av sin dialektiske beve gelse. Når herr Proudhon så ved hjelp av den rene fornuft går over til frembringelsen av de andre fasene, later han som om han har nyfødte barn foran seg og glemmer at de er like gamle som den første. Således kunne han, for å komme frem til konstituering av verdien, som for ham er grunnlaget for all økonomisk ut vikling, ikke unnvære arbeidsdelingen, konkurransen osv. I serien, i herr Proudhons fornuft, i den logiske rekkefølge foreligger derimot disse relasjoner ennå ikke. Så snart man oppfører et ideologisk systems bygning med sosialøkonomiens kategorier, forvrir man lemmene i det sam funnsmessige system. Man forvandler samfunnets forskjel lige delområder til like mange atskilte samfunn, hvorav det ene opptrer etter det andre. Hvordan kan i det hele tatt be vegelsens, rekkefølgens, tidens logiske formel alene forklare samfunnslegemet, hvor alle relasjoner eksisterer samtidig og støtter hverandre?
9 — Verker i utvalg Bd. 2
129
Fjerde bemerkning Vi skal nå se hvilke forandringer herr Proudhon foretar med Hegels dialektikk når han anvender den på sosialøkonomien. For herr Proudhon har hver økonomisk kategori to si der, en god og en dårlig side. Han ser på kategoriene som spissborgeren ser på historiens store menn: Napoleon er en stor mann, han har gjort mye godt, han har også gjort mye galt. Den gode side og den dårlige side, fordelen og ulempen under ett danner for herr Proudhon motsigelsen i hver øko nomisk kategori. Problem som må løses: Å bevare den gode side og fjerne den dårlige. Slaveriet er en økonomisk kategori så god som noen an nen. Den har altså også sine to sider. La oss nå ikke opp holde oss ved den dårlige siden, men snakke om slaveriets vakre side. Det dreier seg her vel å merke bare om det direkte slaveri, om de svartes slaveri i Surinam, i Brasil, i Nord-Amerikas Sørstater. Det direkte slaveri er hjørnestenen i den borgerlige indu stri, akkurat som maskinene, kreditten osv. er det. Uten sla veri ingen bomull; uten bomull ingen moderne industri. Bare slaveriet har gitt koloniene sin verdi; koloniene har skapt verdenshandelen; og verdenshandelen er en forutsetning for storindustrien. Således er slaveriet en økonomisk kategori av største viktighet. Uten slaveriet ville Nord-Amerika, det mest avanserte land, bli forvandlet til et patriarkalsk land. Stryk NordAmerika fra verdenskartet, og man får anarkiet, det full stendige forfall i handel og moderne sivilisasjon. La slave riet forsvinne, og dere stryker Amerika fra verdenskartet. Således har slaveriet, fordi det er en økonomisk kategori, alltid figurert i folkenes institusjoner. De moderne folk har bare klart å maskere slaveriet i sine land, mens de har inn ført det i utilsløret form i den Nye Verden. Hvordan vil herr Proudhon gå frem for å redde slaveriet? Han ville stille problemet: å bevare denne økonomiske kategoris gode side og utslette den dårlige.
130
Hegel har ingen problemer som må stilles. Han kjenner bare dialektikken. Herr Proudhon har fra Hegels dialektikk bare talemåten. Hans egen dialektiske metode består i et dogmatisk skille mellom godt og ondt. La oss ta herr Proudhon selv som kategori; Ia oss under søke hans gode og hans dårlige side, hans fordeler og ulem per. Mens han har den fordel frem for Hegel at han stiller problemer, som han forbeholder seg å løse til menneskehe tens beste, har han ulempen av fullstendig ufruktbarhet så snart det dreier seg om å kalle en ny kategori til live gjen nom den dialektiske avlings prosess. Det som utgjør den dia lektiske bevegelse, er nettopp at de to motsatte sider eksi sterer ved siden av hverandre, deres strid og deres sammen smelting i en ny kategori. Så snart man stiller opp proble met å utslette den dårlige side, kutter man over den dia lektiske bevegelse. Det er ikke kategorien lenger, som her, ifølge sin motsigelsesfulle natur, setter seg selv og setter seg opp mot seg selv; det er herr Proudhon som drar seg frem og tilbake mellom de to sidene, som sliter seg ut og plager seg. Således fanget i en blindgate, som det er vanskelig å komme ut av med tillatte midler, gjør herr Proudhon plut selig et kjempemessig krafthopp som med ett eneste til løp flytter ham over i en ny kategori. Og nå avsløres for hans forbausede øyne fornuftens rekkefølge. Han tar den første og beste kategori og tillegger den vil kårlig den egenskap å rette på ulempene ved den kategori som han skal renvaske. Således fjernes skattene, hvis vi altså skal tro herr Proudhon, ulempene ved monopolet; handelsbalansen fjerner ulempene ved skattene; grunneiendommen fjerner ulempene ved kreditten. Ved at han på denne måten tar de økonomiske katego riene enkeltvis for seg og av den ene lager en motgift mot den andre, klarer herr Proudhon med dette miksmaks av motsetninger og motmidler for motsetninger å lage to bind motsetninger, som han ganske riktig gir tittelen: «De øko nomiske motsetningers system».
131
Femte bemerkning
«I den absolutte fornuft er alle disse idéene ... .like enkle og generelle.... I virkeligheten når vi bare frem til viten skapen ved at vi bygger opp våre idéer til et slags stiUas. Men sannheten i seg selv er uavhengig av disse dialektiske figurer og fri for vår ånds kombinasjoner.» (Proudhon, bd. II s. 97). Der ser vi plutselig at sosialøkonomiens metafysikk ved en helomvending, hvis hemmelighet vi nå kjenner, er blitt en illusjon! Aldri har herr Proudhon talt sannere. Ganske rik tig, fra det øyeblikk hvor den dialektiske prosess’ bevegelse reduserers til den enkle prosedyre å sette godt og ondt opp mot hverandre, å stille problemer som går ut på å utslette det dårlige og å forskrive en kategori som motgift mot en annen, fra det øyeblikk har ikke kategoriene noen sponta nitet mer; idéen «fungerer ikke lenger», det er ikke liv i den lenger. Fra nå av hverken setter eller oppløser den seg i kategorier. Kategorienes rekkefølge har forvandlet seg til bare et stillas. Dialektikken er ikke lenger den absolutte fornufts bevegelse. Det finnes ingen dialektikk lenger, det fin nes i beste fall bare ren moral. Da herr Proudhon snakket om rekkefølgen i forstanden, om kategorienes logiske rekkefølge, erklærte han positivt at han ikke ville gi historien i den kronologiske ordning, det vil ifølge herr Proudhon si den historiske rekkefølge i hvil ken kategoriene har åpenbart seg. Alt foregikk for ham den gangen i fornuftens rene eter. Alt skulle avledes av denne rene eter ved hjelp av dialektikken. Nå, når det gjelder å sette denne dialektikk om i praksis, lar fornuften ham i stik ken. Herr Proudhons dialektikk tillater seg et lite knep mot Hegels dialektikk, og herr Proudhon er nødt til å meddele oss at den ordning i hvilken han gir oss kategoriene, ikke lenger er den orden som de utvikler seg i. Den økonomiske utvikling er ikke lenger den rene fomufts utvikling. Hva er det egentlig herr Proudhon gir oss? Den virkelige historie, dvs. etter herr Proudhons oppfatning den rekkeføl ge som kategoriene tidsmessig har åpenbart seg i? Nei. His torien slik den foregår i selve idéen? Enda mindre. Altså 132
hverken kategorienes profane historie eller deres hellige his torie! Hvilken historie er det da han gir oss? Hans egne motsigelsers historie. La oss se hvordan de marsjerer og sleper herr Proudhon etter seg. Før vi går i gang med denne undersøkelse, som foranle diger den sjette viktige bemerkning, skal vi komme med en mindre viktig bemerkning. La oss en gang anta med herr Proudhon at den virkelige historie etter kronologisk orden er den historiske rekkefølge i hvilken idéene, kategoriene, prinsippene har åpenbart seg. Hvert prinsipp har hatt sitt århundre hvor det avslørte seg. Autoritetsprinsippet hadde f.eks. det 11. århundre, mens in dividualismens prinsipp hadde det 18. Rent logisk hører år hundret til prinsippet, ikke prinsippet til århundret. Med andre ord: prinsippet lager historien, det er ikke historien som lager prinsippet. Når man så spør seg selv, for å redde både prinsipper og historien, hvorfor dette prinsipp har åpen bart seg akkurat i det 11. eller det 18. århundre og ikke i et eller annet annet århundre, ser man seg nødvendigvis tvunget til å undersøke i detalj, hvem menneskene i det 11. og det 18. århundre var, hva som var deres behov, deres produktiv krefter, deres produksjonsmåte, produksjonens råstoffer, hvordan det endelig forholdt seg med relasjonene fra men neske til menneske som var et resultat av alle disse eksi stensvilkår. A gå til bunns i alle disse spørsmål, betyr ikke det å utforske den virkelige, den profane historie til men neskene i ethvert århundre, å fremstille disse mennesker slik de samtidig var forfattere av og skuespillere i sitt eget dra ma? Men fra det øyeblikk hvor man fremstiller menneskene som sin egen histories skuespillere og forfattere, er man ad en omvei kommet tilbake til det virkelige utgangspunkt, for di man har droppet de evige prinsipper man hadde tatt sitt utgangspunkt i. Men herr Proudhon har ikke en gang våget seg langt nok frem på den tverrveien som ideologien slår inn på for å nå frem til historiens store hovedvei.
Sjette bemerkning La oss slå inn på tverrveien sammen med herr Proudhon. 133
Vi vil anta at de økonomiske relasjoner, betraktet som uforanderlige lover som evige prinsipper som ideelle kate gorier, har eksistert tidligere enn de aktive og handlende mennesker; vi vil til og med anta at disse lover, disse prin sipper, disse kategorier helt fra tidens begynnelse har so vet i «menneskehetens upersonlige fornuft». Vi har allerede sett at det med disse uforanderlige evigheter ikke finnes noen historie lenger; det finnes i. høyden en historie i ideen, dvs. den historie som speiler seg i den rene fomufts dialektiske bevegelse. Men når herr Proudhon sier at idéene i den dia lektiske bevegelse ikke «differensierer» seg lenger, har han strøket ut både bevegelsens skygge og skyggenes bevegel se, ved hvis hjelp man til nød kunne ha fått til noe som så ut som historie. Istedet gir han historien skylden for sin egen avmakt, han skyver skylden over på alt, endog det franske språk. «Det er altså ikke helt riktig», sier herr Proudhon, filoso fen, «å si at noe skjer, at noe blir produsert: Både i sivilisa sjonen og i verdensaltet har alt eksistert, har alt virket fra begynnelsen.... Det forholder seg på samme måte med hele sosialøkonomien.» (Bd. II, s. 102). Så veldig er den skapende kraft til de motsigelser som virker på herr Proudhon og som lar ham virke at han der, hvor han vil forklare historien, ser seg nødsaget til å for nekte den, at han der, hvor han vil forklare de sosiale forholds rekkefølge, nekter at noe kan skje, at han der, hvor han vil forklare produksjonen i alle dens faser, bestrider at noe kan produseres. Således eksisterer for herr Proudhon hverken historie eller ideenes rekkefølge, og allikevel eksisterer fortsatt hans bok; og nettopp denne bok er, etter hans egne ord, «historien om ideenes rekkefølge». Hvordan skal man finne en formel — for herr Proudhon er en formelens mann — som gjør det mulig for ham med ett sprang å hoppe over alle sine mot sigelser? Til dette formål har han oppfunnet en ny fornuft, som hverken er den rene og jomfruelige absolutte fornuft eller den alminnelige fornuft hos menneskene som opptrer og handler i de forskjellige århundrer, men en helt eiendomme lig fornuft, fornuften hos samfunnet som person, hos men134
neskeheten som subjekt, som i herr Proudhons penn av og til også presenterer seg som «samfunnets genius», som «al men fornuft» og til syvende og sist som «menneskehetens fornuft». Denne fornuft, som pynter seg med så mange navn, avslører seg imidlertid ved enhver anledning som herr Proud hons individuelle fornuft med sine gode og sine dårlige si der, sine motgifter og sine problemer. «Den menneskelige fornuft skaper ikke sannheten», som skjuler seg i den absolutte, evige fomufts dyp. Den kan bare avsløre den. Men de sannheter den hittil har avslørt, er ufullstendige, utilstrekkelige og som følge derav motsi gende. Således er også selve de økonomiske kategorier bare sannheter som er blitt oppdaget og avslørt av menneskehe tens fornuft, av samfunnets genius, og de er derfor også ufullstendige og bærer motsetningens kime i seg. Før herr Proudhon så samfunnets genius bare de motsetningsfylte elementer, men ikke den enhetlige syntetiske formel, som begge samtidig er nedlagt i den absolutte fornuft. De øko nomiske forhold er imidlertid ikke annet enn virkeliggjørin gen på jorden av disse utilstrekkelige sannheter, disse ufull stendige kategorier, disse innbyrdes motstridende begrep, og derfor er de også i seg selv motsetningsfulle og frembyr de to sidene, hvorav den ene er god, den andre dårlig. Å finne hele sannheten, begrepet i hele dets fylde, den syntetiske formel som opphever motsigelsen, det er oppgaven for samfunnets genius. Derfor er denne samme genius i herr Proudhons innbilning blitt jaget omkring fra den ene kate gori til den andre, uten at den hittil med hele sitt batteri av kategorier har maktet i fravriste Gud, den absolutte fornuft, noen syntetisk formel. «Først fremsetter samfunnet (samfunnets genius4) et første faktum, en første hypotese...., en sann aniinomi, hvis mot setningsfylte resultater utvikler seg i sosialøkonomien på samme måte som deres konsekvenser kunne ha vært avledet i ånden; slik at den industrielle utvikling, idet den helt ut følger idéenes avledning, deler seg i to retninger, en retning med nyttige og en retning med ødeleggende virkninger.... For å konstituere dette prinsipp med sine to ansikter på en harmonisk måte og for å oppheve denne motsigelse, iar samfunnet et annet prinsipp oppstå av det første, som snart 135
blir fulgt av et tredje, og dette kommer til å bli veien for samfunnets genius helt til den etter å ha uttømt alle sine motsigelser — jeg forutsetter, selv om det ikke er bevist, at motsigelsen i menneskeheten en gang vil ta slutt — med ett sprang kommer tilbake til alle sine tidligere posisjoner og løser alle sine oppgaver i en eneste formel.» (Bd. II, s. 133). På samme måte som tidligere motsetningen ble til motgift, blir nå tesen til hypotese. Denne ombytting av ord kan ikke forbause oss når det gjelder herr Proudhon. Menneskehe tens fornuft, som er alt annet enn ren, idet dens synskrets er begrenset, støter for hvert skritt på nye oppgaver som skal løses. Hver ny tese som den oppdager i den absolutte fornuft og som er den forrige teses negasjon, blir for den til syntese, som den nokså naivt betrakter som løsningen på den aktuelle oppgave. Slik plager denne fornuft seg i stadig nye motsigelser, inntil den når frem til slutten på disse mot sigelser og oppdager at alle dens teser og synteser ikke er annet enn innbyrdes motsigende hypoteser. I sin forbløffelse «kommer» den menneskelige fornuft, «samfunnets genius, med ett sprang tilbake til alle sine tidligere posisjoner og løser alle sine oppgaver i en eneste formel». Denne eneste formel er forresten herr Proudhons veritable oppdagelse. Den er den konstituerte verdi. Hypoteser setter man bare frem med sikte på et bestemt mål. Det mål samfunnets genius, som taler gjennom herr Proudhons munn, i første rekke har satt seg, var utslettelsen av det dårlige fra hver økonomisk kategori, for bare å ha igjen det gode. For ham er dette gode det høyeste gode, det sanne praktiske mål — likheten. Og hvorfor foretrakk samfunnets genius likheten frem for ulikheten, broderligheten, katolisismen, kort sagt hvert annet prinsipp? Fordi «menneskeheten har virkeliggjort et slikt antall spesielle hy poteser etter hverandre, bare med henblikk på en høyere hypotese», som nettopp er likheten. Med andre ord: fordi likheten er herr Proudhons ideal. Han innbiller seg at ar beidsdelingen, kreditten, verkstedet, kort sagt alle økono miske forhold bare er blitt oppfunnet til beste for likheten, og allikevel har de til slutt vist seg å skade den. Når his torien og herr Proudhons fiksjon motsier hverandre for hvert 136
skritt, slutter han herav at det foreligger en motsigelse. Men hvis det består noen motsigelse, består den baje mellom hans fikse idé og de virkelige begivenheter. Fra nå av er den gode side ved et økonomisk forhold all tid den som bekrefter likheten, den dårlige side er den som fornekter likheten og styrker ulikheten. Hver ny kategori er en hypotese som samfunnets genius har satt frem med sikte på å utslette den ulikhet som ble skapt av den foregående hypotese. Med ett ord: Likheten er den opprinnelige hen sikt, den mystiske tendens, det providensielle mål, som sam funnets genius stadig har for øye når den roterer rundt i de økonomiske motsigelsers sirkel. Derfor er også forsynet det lokomotiv som setter bedre fart i herr Proudhons øko nomiske utrustning enn hans luftige, rene fornuft. Han har viet forsynet et helt kapitel, som kommer etter kapitlet om skattene. Forsyn, providensielt mål, det er det store ord man bru ker i dag for å forklare historiens gang. I virkeligheten for klarer ikke dette ordet noe som helst. Det er i høyden en retorisk form, en av de mange måter å omskrive kjensgjerninger på. Det er en kjensgjerning at grunneiendom men i Skottland fikk ny verdi gjennom industriens utvikling, denne industrien åpnet nye markeder for ullen. For å kunne produsere ull i stor skala, måtte man forvandle åkerland til beiteland. For å kunne gjennomføre denne forandring, måtte man konsen trere godsene. For å kunne konsentrere godsene, måtte man avskaffe de små forpakterbruk, jage tusenvis av forpaktere fra deres hjem og erstatte dem med noen gjetere som gje ter millioner av sauer. Således hadde grunneiendommen i Skottland som følge av suksessive forandringer det resul tat at mennesker ble jaget av sauer. Man kan nå si at det var det providensielle mål for grunneiendommens institu sjon i Skottland å la mennesker bli fortrengt av sauer, da har man bedrevet providensiell historie. Det er riktig at tendensen mot likhet er særegen for vårt århundre. Den som na sier at de foregående århundrer med helt forskjellige behov, produksjonsmidler osv. providen sielt virket for likhetens virkeliggjøring, setter først vårt år hundres midler og mennesker i stedet for tidligere århund137
rers midler og mennesker øg glemmer den historiske beve gelse der de på hverandre følgende generasjoner har om formet de resultater tidligere generasjoner hadde nådd. Øko nomene vet meget godt at den samme ting som for den ene er et forarbeidet produkt, for den annen er råstoff for ny produksjon. La oss anta, slik herr Proudhon gjør det, at samfunnets genius har skapt eller rettere sagt improvisert feudalherrene i den providensielle hensikt å forvandle rentebøndene til ansvarsfulle og likestilte arbeidere; da vil vi ha full ført en ombytting av mål og personer som er en verdig pa rallell til det forsynet som innførte grunneiendommen i Skott land for å tillate seg den ondskapsfulle fornøyelse å erstatte mennesker med sauer. Men siden herr Proudhon har en så kjærlig interesse for forsynet, vil vi henvise ham til «Sosialøkonomiens historie» av herr de Villeneuve-Bargemont, som også flyr etter et providensielt mål. Dette mål er ikke lenger likheten, men katolisismen.
Syvende og siste bemerkning Økonomene går frem på en eiendommelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Feudalismens institusjoner er kunstige institusjoner, borgerska pets institusjoner er naturlige. Her ligner de på teologene som også skjelner mellom to slags religioner. Hver religion som ikke er deres egen, er menneskenes oppfinnelse, mens deres egen religion er Guds åpenbaring. Når økonomene sier at de nåværende forhold — den borgerlige produksjons forhold — er naturlige, gir de dermed uttrykk for at det er forhold hvor rikdommens produksjon og utviklingen av produktivkreftene skjer etter naturlovene. Dermed er disse forhold selv av tiden uavhengige naturlover. De er evige lover som alltid skal regjere samfunnet. Således har det vært en historie, men nå er det ingen historie mer; det har vært en historie, fordi det har eksistert feudale innretninger og fordi man i disse feudale institusjoner finner produksjons forhold som er helt forskjellige fra produksjonsforholdene
138
i det borgerlige samfunn, som økonomene vil se som naturlige og derfor som evige. Også feudalismen hadde sitt proletariat — de livegne — som inneholdt spiren til borgerskapet. Også den feudale produksjon hadde to antagonistiske elementer, som man like ledes betegner som den gode og den dårlige siden ved feu dalismen, uten å ta hensyn til at det alltid er den dårlige siden som til slutt går av med seiren over den gode siden. Det er den dårlige siden som kaller bevegelsen til live, som lager historien ved at den fører til kamp. Hvis økonomene under feudalismens herredømme, begeistret av de ridderlige dyder, av den vakre harmoni mellom rettigheter og plikter, av det patriarkalske liv i byene, av hjemmeindustriens blom string på landsbygda, av utviklingen i den i korporasjoner og laug organiserte industri, kort sagt av alt som utgjør den vakre side ved feudalismen, hadde stilt seg problemet å ut slette alt som kaster en skygge over bildet — livegenskap, privilegier, anarki — hvor ville de ha kommet hen med det? Man ville ha ødelagt de elementer som fremkalte kampen, man ville ha kvalt borgerskapets utvikling i sin spire. Man ville ha stilt seg det absurde problem å slette ut historien. Da borgerskapet var kommet ovenpå, var det ikke spørs mål om hverken den gode eller den dårlige side ved feuda lismen. Produktivkreftene, som gjennom borgerskapet hadde utviklet seg under feudalismen, kom i dets besittelse. Alle gamle økonomiske former, de privatrettslige relasjoner som svarte til dem, den politiske tilstand som var det offisielle uttrykk for det gamle samfunn, ble brutt ned. Hvis man således vil bedømme den feudale produksjon riktig, må man betrakte den som en produksjonsmåte basert på motsetningen. Man må vise hvordan rikdommen ble produsert innen rammen av denne motsetning, hvordan pro duktivkreftene utviklet seg samtidig med striden mellom klassene, hvordan en av disse klasser, den dårlige side, det samfunnsmessige onde, stadig øket inntil de materielle vilkår for dens frigjøring var modnet. Viser ikke dette ty delig nok at produksjonsmåten, forholdene som produktiv kreftene utvikler seg under, er alt annet enn evige lover, men at de svarer til en bestemt utviklingstilstand hos men neskene og deres produktivkrefter og at en forandring i men-
139
neskenes produktivkrefter nødvendigvis må medføre en for andring av deres produksjonsforhold? Siden det først og fremst gjelder ikke å bli utelukket fra sivilisasjonens fruk ter, de ervervede produktivkrefter, blir det nødvendig å bry te ned de tradisjonelle former under hvilke de ble skapt. Fra dette øyeblikk blir den revolusjonære klasse konserva tiv. Borgerskapet begynner med et proletariat som selv er en rest av feudalismens proletariat. I løpet av sin historiske ut vikling utvikler borgerskapet nødvendigvis sin antagonistiske karakter, som ved dets første opptreden forefinnes mer eller mindre tilslørt, bare i latent tilstand. I samme grad som bor gerskapet utvikler seg, utvikles i dets skjød et nytt prole tariat, et moderne proletariat: Det oppstår en kamp mellom proletarklassen og borgerklassen, en kamp som — før den på begge sider blir fornemmet, bemerket, vurdert, forstått, innrømmet og endelig åpent proklamert — foreløpig bare kommer til uttrykk i delvise og forbigående konflikter, i ødeleggelseshandlinger. På den annen side: mens alle som tilhører det moderne borgerskap har samme interesse i den utstrekning de danner en klasse overfor en annen klasse, har de motsatte, motstridende interesser, så snart de står overfor hverandre. Denne interessemotsetning er et resultat av de økonomiske vilkår for deres borgerlige liv. Det blir derfor klarere for hver dag at de produksjonsforhold, in nen hvis ramme borgerskapet beveger seg, ikke har en en hetlig, enkel karakter, men en dobbeltsidig; at under de sam me forhold hvor rikdommen produseres, produseres også elendigheten; at det under de samme forhold hvor produk tivkreftene utvikles, også utvikles en kraft som produserer undertrykkelse; at disse forhold bare produserer den borger lige rikdom, dvs. borgerklassens rikdom ved fortsatt å til intetgjøre rikdommen til enkelte medlemmer av denne klasse og ved å skape et stadig økende proletariat. Jo mer denne motsetningsfylte karakter trer frem i dagen, desto mer kommer økonomene, de vitenskapelige represen tanter for den borgerlige produksjon i motsetning til sine egne teorier, og det dannes forskjellige skoler. Vi har de fatalistiske økonomer, som i sin teori stiller seg like likegyldig overfor det de kaller den borgerlige pro140
duksjonsmåtes onder, som borgerne selv i praksis stiller seg overfor lidelsene til de proletarer som hjelper dem med å erverve rikdommene- Innen denne fatalistiske skole finnes klassikere og romantikere. Klassikerne, som Adam Smith og Ricardo, representerer et borgerskap som, ennå i kamp mot restene av det feudale samfunn, bare arbeider for å rense de økonomiske forrold for de feudale flekker, øke produk tivkreftene og gi industrien og handelen nye drivkrefter. Proletariatet deltar i denne kamp og kjenner, absorbert som det er av dette febrilske arbeid, bare forbigående, tilfeldige lidelser og betrakter dem også som sådanne selv. Øko nomer som Adam Smith og Ricardo, denne epokes histori kere, har bare den misjon å påvise hvordan rikdommen er verves under den borgerlige produksjons forhold, å formu lere disse forhold i kategorier, i lover, og å påvise i hvilken grad disse lover, disse kategorier for rikdommens produk sjon er det feudale samfunns lover og kategorier overlegne. Elendigheten er i deres øyne bare den smerte som ledsager enhver fødsel, både i naturen og i industrien. Romantikerne hører vår epoke til, hvor borgerskapet står i et direkte motsetningsforhold til proletariatet, hvor elendig heten øker i samme store skala som rikdommen. Økonomene blærer seg da som blaserte fatalister og kaster fra sitt opp høyde standpunkt et stolt og foraktfullt blikk ned på de menneskelige maskiner som produserer rikdommen. De gjen tar alt det deres forgjengere har utredet, men den indif ferente holdning som hos dem var naivitet, er hos roman tikerne koketteri. Så kommer den humanitære skole som tar den dårlige side ved vår tids produksjonsforhold alvorlig. For å berolige sin samvittighet prøver denne skole å skjule de virkelige kon trastene så godt det lar seg gjøre; den beklager oppriktig proletariatets nød og borgerskapets tøylesløse indre konkur ranse; den gir arbeiderne det råd å være moderate, å arbeide flittig og å avle få barn; den anbefaler borgerne å tenke seg om i sin produksjonsiver. Hele denne skoles teori består i endeløse skiller mellom teori og praksis, mellom prinsippene og resultatene, mellom ideen og dens anvendelse, mellom innhold og form, mellom vesen og virkelighet, mellom rett og kjensgjerning, mellom den gode og den dårlige side. 141
Den filantropiske skole er den fullbyrdede humanitære skole. Den fornekter motsetningens nødvendighet, den vil gjøre alle mennesker til borgere; den vil virkeliggjøre teo rien i den utstrekning den atskiller seg fra praksis og ikke innbefatter antagonismen. Selvsagt er det lett i teorien å abstrahere fra motsigelsene som man støter på for hvert skritt i virkeligheten. Denne teori ville så bli den idealiserte virkelighet. Filantropene vil altså opprettholde de kate gorier som er et uttrykk for de borgerlige forhold, uten den motsigelse som utgjør deres vesen og som er uatskillelig fra dem. De innbiller seg for alvor å bekjempe den bor gerlige praksis, og de er mer borgerlige enn de andre. Som økonomene er de vitenskapelige representanter for borgerklassen, er sosialistene og kommunistene teoretikeme for proletariatets klasse. Så lenge proletariatet ikke er til strekkelig utviklet til å kunne konstituere seg som klasse og kampen mellom proletariat og borgerskap derfor ennå ikke er av politisk karakter; så lenge produktivkreftene innen selve borgerskapets ramme ikke er tilstrekkelig utviklet til at de materielle vilkår kan skinne igjennom, som er nødvendige for proletariatets frigjøring og opprettelsen av et nytt samfunn, — er disse teoretikerne bare utopister som, for å avhjelpe de undertrykte klassers behov, tenker ut systemer og leter etter en gjenfødende vitenskap. Men etter hvert som histo rien skrider frem og proletariatets kamp får tydeligere kon turer, behøver de ikke lenger å lete etter vitenskapen i sitt hode; de skal bare avlegge regnskap over det som foregår for øynene på dem og gjøre seg til talerør for det. Så lenge de leter etter vitenskapen og bare lager systemer, så lenge de står i begynnelsen av kampen, ser de i elendigheten bare elendighet, uten å oppdage dens revolusjonære, omveltende side, som kommer til å styrte det gamle samfunn i grus. Fra dette øyeblikk blir vitenskapen et bevisst produkt av den historiske bevegelse, og den har sluttet å være doktrinær, den er blitt revolusjonær. La oss vende tilbake til herr Proudhon. Hvert økonomiske forhold har en god og en dårlig side; det er det eneste punkt hvor herr Proudhon ikke slår seg selv på munnen. Den gode side ser han fremhevet av øko nomene, den dårlige ser han anklaget av sosialistene. Fra 142
økonomene låner han de evige forholds nødvendighet; fra sosialistene låner han illusjonen av bare å se elendighet i elendigheten. Han er enig med dem begge, og her prøver han å støtte seg til vitenskapens autoritet. Vitenskapen re duseres for ham til den dvergaktige dimensjon av en viten skapelig formel; han er mannen som er på jakt etter formler. Dermed smigrer herr Proudhon seg av å ha gitt en kritikk både av sosialøkonomien og av kommunismen — han står langt under begge. Under økonomene, fordi han som filosof med en magisk formel i hånden tror å kunne tillate seg å komme inn på rent økonomiske detaljer; under sosialistene, fordi han hverken har nok mot eller nok innsikt til å løfte seg over borgerhorisonten, om det så bare var spekulativt. Han vil være syntesen, og han er en sammensatt feilta gelse. Han vil som en vitenskapens mann sveve over borgere og proletarer; han er bare småborgeren som bestandig kas tes frem og tilbake mellom kapital og arbeid, mellom so sialøkonomi og kommunisme.
Fra Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien1
Innledning2 1. Produksjon, konsumpsjon, distribusjon, bytte (sirkulasjon) 1. Produksjon
a) Det foreliggende emne til å begynne med den materielle produksjon. Utgangspunktet er naturligvis individer som produserer i et samfunn, og derfor individenes samfunnsmessige bestemte produksjon. Den enslige og isolerte jeger og fisker, som Smith og Ricardo begynner med, hører hjemme i de fantasiløse innbilninger man finner i 1700-tallets robinsonader, som på ingen måte — slik kulturhistorikeme innbiller seg — bare gir uttrykk for en reaksjon mot overforfinelse og en tilbakevenden til et misforstått naturliv; like lite som Rousseaus contrat social, som bringer de av naturen uavhengige subjekter i forhold til og i forbindelse med hverandre, beror på en slik naturalisme. Dette er bare blendeverk, de små og store robinsonaders estetiske blendverk. Det er tvertimot en foregripelse av det «borgerlige samfunn», som var i sin vorden i det 16. århundre og som gjorde kjempeskritt frem mot sin modning i det 18. århundre. I dette den fri konkurranses samfunn fremstår den enkelte som løst fra naturbåndene m.v., som i tidligere historiske epoker gjorde ham til et tilbehør av et bestemt og avgrenset menneskelig konglome rat. For det 18. århundres profeter, på hvis skuldre Smith og Ricardo fremdeles står, er dette individ fra det 18. år hundre — på den ene side et produkt av den feudale samfunnsforms oppløsning og på en annen side av de nye produktivkreftene som har utviklet seg siden det 16. århun dre — et ideal, et ideal som skal ha vært virkelighet i for tiden. Ikke som et historisk resultat, men som utgangspunkt for historien; fordi det for dem er det naturgitte individ, i 144
samsvar med deres forestilling om den menneskelige natur, ikke et av historien utviklet, men et av naturen gitt individ. Denne feiltagelse har man hittil kunnet iaktta i hver ny epoke. Steuart, som i mange henseender, i motsetning til det 18. århundre og i egenskap av aristokrat står mer på his torisk grunn, har unngått denne enfoldighet. Jo lenger tilbake vi går i historien, desto mer fremtrer in dividet, og dermed også det produserende individ, som uselvstendig, som del av en større helhet: først ennå på en helt naturlig måte i familien og i utvidelsen av familien, stammen; senere i de forskjellige former for fellesskap som oppsto som et resultat av motsetningen mellom og sam mensmeltningen av stammene. Først i det 18. århundre, i det «borgerlige samfunn», møter den enkelte de forskjellige for mer for samfunnsmessig sammenheng som et rent middel for hans private formål, som en ytre nødvendighet. Men den epoke som frembringer dette syn, tanken om den iso lerte enslige, er nettopp epoken med de inntil nå mest ut viklede samfunnsmessige (ut fra dette syn alminnelige) for hold. Mennesket er i ordets egentlige betydning et «zoon politikon», ikke bare et omgjengelig dyr, men et dyr som bare kan individualisere seg i samfunnet. Den isolerte ens liges produksjon utenfor samfunnet — en raritet, som vel kan inntreffe med et sivilisert menneske som allerede har samfunnskreftene som et dynamisk element i seg, om det ved rene tilfeldigheter blir etterlatt i ødet — er en like stor umulighet som utviklingen av et språk uten individer som lever sammen og snakker sammen. Det er ingen grunn til å dvele ved dette. Det hadde i det hele tatt ikke vært noen grunn til å berøre dette punkt, hvis ikke det nonsens, som ennå hadde mening og innhold hos folkene i det 18. år hundre, av Bastiat, Carey, Proudhon osv. for fullt alvor var blitt trukket inn i den mest moderne økonomi igjen. For Proudhon og andre er det selvsagt behagelig å utvikle opp rinnelsen av et økonomisk forhold, hvis historiske pppståen han ikke kjenner, historiefilosofisk på den måten at han mytologiserer: Adam eller Prometeus har fått ideen fullt fer dig, deretter er den blitt innført osv. Intet er kjedeligere og tørrere enn fantaserende banaliteter. Når det er tale om produksjon, er det altså alltid tale om
10 — Verker i utvalg Bd. 2
145
produksjon på et bestemt samfunnsmessig utviklingstrinn, — om samfunnsindividers produksjon. Det kunne derfor se ut som om vi, for i det hele tatt å kunne tale om produk sjon, enten må følge den historiske utviklingsprosess i dens forskjellige faser eller fra begynnelsen av erklære at vi har å gjøre med en bestemt historisk epoke, altså f.eks. med den moderne borgerlige produksjon, som faktisk er vårt egentlige emne. Alle epoker i produksjonen har imidlertid visse felles kjennetegn, visse felles bestemmelser. Produk sjonen i alminnelighet er en abstraksjon, men en forstandig abstraksjon, såfremt den virkelig fremhever og fikserer det som er felles og dermed sparer oss for gjentagelser. Men dette almene, eller det man ved sammenligning finner som noe felles, er i seg selv mangfoldig, noe som splittes opp i forskjellige bestemmelser. Noe av dette hører hjemme, i alle epoker; annet er felles for noen av dem. Enkelte bestemmel ser vil være felles for den mest moderne epoke og den eldste. Ingen produksjon vil kunne tenkes uten dem; når imidlertid de mest utviklede språk har lover og bestemmelser til felles med de minst utviklede, så er det nettopp forskjellen fra disse almene fellestrekk som utgjør deres utvikling. De bestem melser som gjelder for produksjonen i det hele tatt må skilles ut for at man ikke skal glemme den vesentlige for skjellighet på bekostning av enheten, — som allerede gir seg selv ut fra det forhold at subjektet, nemlig menneskeheten, og objektet, nemlig naturen, er de samme. Det er i denne forglemmelse man finner hele visdommen hos de moderne økonomer som beviser de bestående sosiale forholds uforgjengelighet og harmoni. F.eks. ingen produksjon er mulig uten et produksjonsredskap, om det så bare er hånden In gen mulig uten forutgående, opphopet arbeid, om det så bare er ferdigheten som gjennom gjentatt øvelse er samlet og konsentrert i det primitive menneskes hånd. Kapitalen er blant andre ting også et produksjonsinstrument, den er også tidligere, objektivisert arbeid. Altså er kapitalen et ål ment, evig naturforhold; dvs. når jeg først sløyfer det spesi fikke, det som først gjør «produksjonsinstrument», «opp hopet arbeid» til kapital. Produksjonsforholdenes hele his torie fremstår derfor f.eks. hos Carey som en forfalskning, skapt av regjeringene ut fra ren ondskap.
146
Hvis det ikke finnes noen produksjon i sin alminnelighet, finnes heller ingen alminnelig produksjon. Produksjonen er alltid en spesiell produksjonsgren, — f.eks. jordbruk, feavl, manufaktur osv. — eller den er totalitet. Men sosialøkonomi er ikke det samme som teknologi. Forholdet mellom den al mene bestemmelse av produksjonen på et gitt samfunnsmes sig, trinn og de spesielle produksjonsformer må utvikles på annet sted (senere). Endelig er produksjonen heller ikke bare spesiell. Det er alltid bare et visst samfunnselement, et samfunnsmessig sub jekt, som er beskjeftiget i en større eller mindre totalitet av produksjonsgrener. Den vitenskapelige fremstillings forhold til den reelle bevegelse, hører heller ikke hjemme her ennå. Produksjon i alminnelighet. Spesielle produksjonsgrener. Produksjonens totalitet. Det er blitt mote å innlede økonomien med en alminnelig del, — og det er nettopp den som figurerer under tittelen «produksjon» (jfr. f.eks. J. St. Mill) —, hvor man behand ler de almene vilkår for all produksjon. Denne almene del består eller skal angivelig bestå: 1. av de vilkår, uten hvilke produksjon ikke er mulig. Den skal m.a.o. i virkeligheten ikke gi annet enn de vesent lige momentene for all produksjon. I virkeligheten reduseres imidlertid dette, som vi skal se senere, til noen meget enkle bestemmelser som tverres ut i banale tautologier; 2. av de vilkår som mer eller mindre fremmer produksjo nen, som f.eks. Adam Smiths fremadskridende og stagnante samfunnstilstand. For å løfte dette, som hos ham har sin verdi som en åndrik bemerkning, opp på et vitenskapelig plan, ville det kreves undersøkelser av periodene etter gra dene av produktivitet i de enkelte folks utvikling, — en un dersøkelse som ligger utenfor emnets egentlige ramme, men som i den utstrekning den inngår i emnet, bør plasseres i sammenheng med utviklingen av konkurranse, akkumulasjon m.v. I sin almene formulering går svaret ut på den almene konstatering at et industrielt folk har nådd høyden av sin produksjon i det øyeblikk hvor det i det hele tatt har nådd sitt historiske høydepunkt. In fact. Et folks industrielle høy depunkt, så lenge ennå ikke gevinsten, men det å vinne er hovedsaken. Såfremt yankeene over engelskmennene. Eller: 147
at f.eks. bestemte raser, anlegg, klimaforhold, naturforhold som beliggenhet i forhold til sjøen, jordens fruktbarhet osv. er gunstigere for produksjonen enn andre. Det går igjen ut på den tautologi at rikdom skapes lettere alt etter som dens elementer subjektivt og objektivt er til stede i større utstrekning. Det er imidlertid ikke alt dette det egentlig dreier seg om for økonomene i denne almene del. Produksjonen skal — jfr. f.eks. Mill — i motsetning til distribusjonen osv. frem stilles som bestemt av evige, av historien uavhengige natur lover, og ved denne anledning blir så i all stillhet borger lige forhold postulert in abstracto som uforanderlige natur lover for samfunnet. Dette er det mer eller mindre bevisste formål med hele prosedyren. Ved distribusjonen skal der imot menneskene ha tillatt seg en god del vilkårlighet. Helt bortsett fra den plumpe atskillelsen av produksjon og dist ribusjon og deres faktiske innbyrdes forhold, må det uten videre være innlysende at det — så forskjelligartet distri busjonen enn måtte være på forskjellige samfunnstrinn — like godt som ved omtalen av produksjonen måtte være mu lig å hente frem felles bestemmelser, og at det like godt måtte være mulig å blande sammen eller oppheve alle histo riske forskjeller i almen-menneskelige lover. Slaven, den liv egne, lønnsarbeideren mottar f.eks. alle et kvantum nærings midler som gjør det mulig for dem å eksistere som slave, som livegen, som lønnsarbeider. Erobreren, som lever av tributt, embetsmannen, som lever av skattene, grunneieren, som le ver av renten, munken, som lever av almisser, eller presten, som lever av sin tiende, — alle får de en kvote av den sam funnsmessige produksjon som bestemmes etter andre lover enn den kvote som tilfaller slaven osv. De to hovedpunkter som alle økonomer setter opp under denne rubrikk er: 1. eien dom; 2. sikring av denne ved hjelp av rettsvesen, politi osv. Det kan gis et meget kort svar på dette: ad. 1. All produksjon er tilegning av naturen fra indivi dets side innen og ved hjelp av en bestemt samfunnsform. Sett på den måten er det en tautologi å si at eiendom (til egning) er et vilkår for produksjonen. Direkte latterlig er det imidlertid herfra å ta et sprang over til en bestemt form for eiendom, f.eks. privateiendommen. (Som dertil er en
148
motsetningsfylt form, som også forutsetter ikke-eiendom som et vilkår). Historien viser tvertimot felleseiendommen (f.eks. hos inderne, de slaviske folk, de gamle keltere osv.) som den opprinnelige form, en form som ennå i lang tid spilte en viktig rolle i form av en slags almenningseiendom. Spørsmålet hvorvidt rikdommen utvikler seg bedre under den ene eller den andre form for eiendom, er her i det hele tatt ikke berørt ennå. Men at det ikke kan være tale om noen produksjon, altså heller ikke om noe samfunn, hvor det ikke forekommer noen form for eiendom, er en tautologi. En til egning som ikke gjør noe til eiendom er en contradictio in subjecto. ad. 2. Sikring av det som er ervervet osv. Når disse tri vialiteter reduseres til sitt egentlige innhold, gir de uttrykk for mer enn predikantene er klar over. Nemlig at enhver form for produksjon frembringer sine egne rettsformer, sin egen regjeringsform osv. Det plumpe og begrepsløse ligger nett opp i at ting som hører organisk sammen, blir satt i forhold til hverandre på en helt tilfeldig måte, i en ren refleksjonssammcnheng. De borgerlige økonomene har bare en svak anelse om at det går bedre å produsere med det moderne politi enn med neveretten f.eks. De glemmer bare at også neveretten er en rett, og at den sterkeres rett i en annen form fortsatt består, også i «rettsstaten». Når de samfunnsmessige tilstander som svarer til et be stemt trinn i produksjonen først er i sin vorden, eller når de allerede begynner å gå til grunne, inntrer selvsagt forstyr relser i produksjonen, selv om det kan skje i ulik grad og med forskjellige virkningen For å sammenfatte: det finnes bestemmelser som er felles for alle produksjonstrinn, som av tenkningen fikseres som almene; men de såkalte almene vilkår for all produksjon er ikke noe annet enn disse abstrakte momentene, med hvilke intet virkelig historisk produksjonstrinn kan forstås.
2. Produksjonens almene forhold til distribusjon, bytte, konsumpsjon.
Før vi går inn på en nærmere analyse av produksjonen,
149
er det nødvendig å kaste et blikk på de forskjellige rubrikker som økonomene setter opp ved siden av den. Forestillingen som ligger klart i dagen: I produksjonen til egner (frembringer, former) samfunnsmedlemmene natur produktene for det menneskelige behov; distribusjonen be stemmer det forhold hvori den enkelte er delaktig i disse produktene; byttet tilfører ham de spesielle produkter hvor han vil omsette den kvoten som distribusjonen har tildelt ham; i konsumpsjonen blir produktene endelig gjenstand for nytelse, for individuell tilegning. Produksjonen frem bringer de gjenstander som svarer til behovene; distribu sjonen fordeler dem etter samfunnsmessige lover; byttet for deler igjen det som allerede er fordelt etter de enkelte be hov; i konsumpsjonen trer produktet endelig ut av denne samfunnsmessige bevegelse, det blir direkte gjenstand og tjener for det enkelte behov og tilfredsstiller det i nytelsen. Produksjonen fremtrer således som utgangspunkt, konsump sjonen som sluttpunkt, distribusjon og bytte står i midten, som i seg selv igjen er av dobbelt natur, idet distribusjonen bestemmes som det moment som utgår fra samfunnet, byttet som det moment som utgår fra individet. I produksjonen objektiviseres personen i konsumpsjonen3 subjektiviseres tin gen; i distribusjonen overtar samfunnet i form av almene, herskende bestemmelser formidlingen mellom produksjon og konsumpsjon; i bytteprosessen formidles de gjennom indi videts tilfeldige avgjørelser. Distribusjonen bestemmer forholdet (kvantumet) for til delingen av produktene til individet; byttet bestemmer de produkter som individet krever sin i distribusjonen tildelte andel i. Produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon danner så ledes et regelrett sluttet hele; produksjon er det almene, dist ribusjon og bytte er det spesielle, konsumpsjon er det enkel te, hvor det hele sluttes sammen. Det er riktignok en sam menheng, men en triviell sammenheng. Produksjonen er be stemt av almene naturlover; distribusjonen av samfunnsmessig tilfeldighet, og den kan derfor ha en mer eller mindre fremmende virkning på produksjonen; byttet ligger mellom de to som en formell samfunnsmessig bevegelse, og kon sumpsjonens avsluttende akt, som ikke bare oppfattes som
150
det endelige mål, men også som det endelige formål, ligger egentlig utenfor økonomien, bortsett fra at den virker tilbake på utgangspunktet igjen og innleder hele prosessen på nytt. Motstanderne av sosialøkonomene — enten det er mot standere innenfor eller utenfor deres område —, som be breider dem at de på en barbarisk måte river fra hverandre det som hører sammen, står enten på samme plan som dem eller lavere. Intet er mer utbredt enn den bebreidelse at øko nomene i for stor grad betrakter produksjonen utelukkende som mål i seg selv. Det kommer like mye an på distribu sjonen, heter det. Denne bebreidelse bygger nettopp på den økonomiske forestilling at distribusjonen eksisterer som en selvstendig, uavhengig affære ved siden av produksjonen. Eller det blir sagt at momentene ikke oppfattes i sin enhetlighet. Akkurat som om denne atskillelsen ikke har tatt veien fra virkeligheten og inn i lærebøkene, men omvendt fra lærebøkene og inn i virkeligheten, og som om det her dreiet seg om en dialektisk utjevning av begreper, og ikke om oppløsningen av reelle forhold! a) (Produksjon og konsumpsjon) Produksjonen er umiddelbart også konsumpsjon. Dobbel konsumpsjon, subjektivt og objektivt: individet, som under produseringen utvikler sine evner, bruker dem også opp, for tærer dem i produksjonsakten, på samme måte som den na turlige avlingsprosessen er en konsumpsjon av livskraft. For det annet: konsumpsjon av produksjonsmidler, som bru kes og slites ned og til dels (f.eks. ved fyring) oppløses i de alminnelige elementene igjen. Likeledes konsumpsjon av rå stoff, som ikke beholder sin opprinnelige form og tilstand, men som tæres opp. Produksjonsprosessen i seg selv er der for på alle trinn også en konsumpsjonsprosess. Men dette medgir økonomene. Produksjonen som umiddelbart identisk med konsumpsjonen, konsumpsjonen som direkte sammen fallende med produskjonen, kaller de produktiv konsump sjon. Denne identitet av produksjon og konsumpsjon mun ner ut i Spinozas tese: determinatio est negatio 4 Men denne bestemmelse av den produktive konsumpsjon velges bare for å skille den konsumpsjon som er identisk med produksjonen, fra den egentlige konsumpsjon, som tvertimot oppfattes som en tilintetgjørende motsetning til
151
produksjonen. La oss altså se på den egentlige konsumpsjon. Konsumpsjonen er umiddelbart også produksjon, på sam me måte som i naturen konsumpsjon av elementene og de kjemiske stoffer er en produksjon av planten. At mennes ket ved hjelp av ernæringen f.eks., en form for konsumpsjon, produserer sin egen kropp, er innlysende. Det gjelder imid lertid for enhver form for konsumpsjon som på en eller an nen måte er med på å produsere mennesket i en eller annen retning. Konsumptiv produksjon. Men, sier økonomene, den ne med konsumpsjonen identiske produksjon er en produk sjon nummer to, som oppstår ut fra tilintetgjørelsen av det første produkt. I den første objektiviseres produsenten, i den andre personifiseres den av ham skapte ting. Altså er denne konsumptive produksjon — til tross for at den er en umiddel bar enhet av produksjon og konsumpsjon — vesenforskjellig fra den egentlige produksjon. Den umiddelbare enhet, i hvilken produksjonen faller sammen med konsumpsjonen og konsumpsjonen med produksjonen, opprettholder deres umiddelbare dobbelthet. Produksjonen er altså umiddelbart konsumpsjon, konsump sjonen er umiddelbart produksjon. Hver av dem er direkte sin motsetning. Samtidig foregår imidlertid en formidlende bevegelse mellom de to. Produksjonen formidler konsump sjonen, hvis materiale den skaper og som uten den ikke ville ha noe objekt. Men konsumpsjonen formidler også produk sjonen, idet den for produktene skaffer til veie det subjekt som de er produkter for. Produktet får først i konsump sjonen sin siste finish. En jernbane som ingen reiser med, som altså ikke slites, ikke konsumeres, er bare en poten siell jernbane, ikke en virkelig jernbane. Uten produksjon in gen konsumpsjon; men heller ingen produksjon uten kon sumpsjon, idet produksjonen da ville være uten hensikt. Konsumpsjonen produserer produksjonen i dobbel for stand, 1. ved at produktet først i konsumpsjonen blir et virkelig produkt. En kjole blir f.eks. først en virkelig kjole når noen tar den på seg; et ubebodd hus er i virkeligheten ikke noe virkelig hus; produktet som produkt, til forskjell fra den rene naturgjenstand, bekrefter seg, blir, først i konsump sjonen. Først ved at konsumpsjonen oppløser produktet, gir 152
den det the finishing stroke, produktet er nemlig produkt ikke som objektivisert virksomhet, men bare som gjenstand for det virksomme subjekt; 2. ved at konsumpsjonen skaper behov for ny produksjon, altså ved at den skaper det ideelle, i siste instans drivende motiv for produksjonen, som er dens forutsetning. Kon sumpsjonen skaper drivkraften for produksjonen; den skaper også den gjenstand som er virksom i produksjonen som formålsbestemmende. Når det er klart at produksjonen i det ytre frembyr gjenstanden for konsumpsjonen, må det være like klart at konsumpsjonen ideelt frembyr gjenstanden for produksjonen, som et indre bilde, som behov, som drivkraft og formål. Den skaper gjenstandene for produksjonen i en ennå subjektiv form. Uten behov ingen produksjon. Men det er konsumpsjonen som reproduserer behovet. Til dette svarer fra produksjonens side at den 1. leverer materialet, gjenstanden til konsumpsjonen. En konsumpsjon uten gjenstand er ingen konsumpsjon; sett i denne retning skaper, produserer produksjonen konsump sjonen. 2. Men det er ikke bare gjenstanden som produksjonen leverer til konsumpsjonen. Den gir konsumpsjonen også dens bestemthet, dens karakter, dens finish. På samme måte som konsumpsjonen gir produktet dets finish som produkt, gir produksjonen også konsumpsjonen dens finish. For det første er ikke gjenstanden en gjenstand i sin alminnelighet, men en bestemt gjenstand, som må konsumeres på en be stemt måte, en måte som igjen formidles av selve produk sjonen. Sult er sult, men en sult som tilfredsstilles av kokt kjøtt, spist med kniv og gaffel, er en annen sult enn den som kjører i seg rått kjøtt ved hjelp av hender, negler og tenner. Ikke bare gjenstanden for produksjonen, men også konsumpsjonsmåten produseres således av produksjo nen, ikke bare objektivt, men også subjektivt. Produksjo nen skaper altså konsumenten. 3. Produksjonen leverer ikke bare et materiale til behovet, men også et behov for materialet. Når konsumpsjonen trer ut av sin første naturprimitivitet og umiddelbarhet — og opp holdet i denne tilstand ville i seg selv være et resultat av en produksjon som befinner seg i naturprimitiviteten —, er den
153
selv som drift formidlet av gjenstanden. Det behov den feler for denne gjenstand er oppstått ved oppdagelse av den. Kunstgjenstanden skaper — på samme måte som ethvert an net produkt — et publikum med sans for kunst og evnen til å nyte skjønnhetsinntrykk. Produksjonen produserer såle des ikke bare en gjenstand for subjektet, men også et sub jekt for gjenstanden. Produksjonen produserer således konsumpsjonen 1. ved at den skaper materialet for den; 2. ved at den bestemmer konsumpsjonsmåten; 3. ved at den frembringer produktene — som først ble fremstilt i gjenstands form — som et be hov i konsumenten. Den produserer således gjenstanden for konsumpsjonen, formen for konsumpsjon, drivkraften for konsumpsjonen. På samme måte produserer konsumpsjonen produsentenes anlegg ved at den stimulerer ham som et formålsbestemmende behov. Identitetene mellom konsumpsjon og produksjon frem trer altså på tre måter: 1. Umiddelbar identitet: Produksjonen er konsumpsjon; konsumpsjonen er produksjon. Konsumptiv produksjon. Produktiv konsumpsjon. Sosialøkonomene kaller begge deler for produktiv konsumpsjon. Men de gjør allikevel en for skjell. Den første figurerer som reproduksjon; den andre som produktiv konsumpsjon. Alle undersøkelser av den første er undersøkelser av produktivt og uproduktivt ar beid; undersøkelsene av den andre er undersøkelser av pro duktiv eller ikke-produktiv konsumpsjon. 2. Ved at hver av dem fremtrer som middel for den andre; formidles av den; noe som uttrykkes som deres gjensidige av hengighet; en bevegelse hvorigjennom de settes i relasjon til hverandre og synes uunnværlige for hverandre, mens de allikevel fortsetter å være utvendige i forhold til hverandre. Produksjonen skaper materialet som en utvendig gjenstand for konsumpsjon, konsumpsjonen skaper behovet som en indre gjenstand, som formål for produksjonen. Uten pro duksjon ingen konsumpsjon; uten konsumpsjon ingen pro duksjon. Figurerer i økonomien i mange former. 3. Produksjonen er ikke bare umiddelbart konsumpsjon, og konsumpsjonen ikke bare'umiddelbart produksjon; heller ikke er produksjonen bare et middel for konsumpsjonen og
154
konsumpsjonen er ikke bare formål for produksjonen, dvs. at hver av dem leverer den andre gjenstand, produksjonen den utvendige til konsumpsjonen, konsumpsjonen den tenkte til produksjonen; men hver av dem er ikke bare umiddel bart den andre, heller ikke noe som bare formidler den andre, men hver av dem skaper, ved at den fullbyrder seg selv; den andre; seg selv som den andre. Konsumpsjonen fullbyrder først produksjonsakten ved at den fullfører produktet som produkt, ved at den oppløser det, fortærer dens selvsten dig tinglige form; ved at den forsterker det i produksjo nens første handling utviklede anlegg til ferdighet gjennom behov for gjentagelse; den er altså ikke bare den avslut tende handling, hvorved produktet blir produkt, men også den handling, hvorved produsenten blir produsent. På den annen side produserer produksjonen konsumpsjonen ved at den skaper en bestemt konsumpsjonsmåte, og videre ved at den skaper impulsen til konsumpsjon, selve konsumpsjonsevnen som behov. Denne siste under 3 nevnte identitet for klares i økonomien ofte i forholdet mellom etterspørsel og tilbud, mellom gjenstander og behov, mellom samfunnsmes sig frembragte og naturlige behov. Heretter er for en hegelianer intet enklere enn å sette produksjon og konsumpsjon som identiske. Og dette ble ikke bare gjort av sosialistiske belletrister, men også av prosaiske økonomer, f.eks. av Say, som sier at når man betrakter et folk, er dets produksjon dets konsumpsjon. Eller også menneskeheten in abstracto. Storch har påvist det feilaktige hos Say, idet et folk f.eks. ikke konsumerer sitt produkt i sin helhet, men også lager produksjonsmidler osv., fast kapi tal osv. Å betrakte samfunnet som et enkelt subjekt er dess uten en gal måte å betrakte det på, — en spekulativ måte. Hos et subjekt fremtrer produksjonen og konsumpsjonen som momenter ved en og samme handling. Det viktigste er her bare fremhevet, at når man betrakter produksjon og konsumpsjon som et subjekts eller enkelte individets virk somhet, fremstår de i alle fall som momenter i en prosess hvor produksjonen er det virkelige utgangspunkt og derfor også det overskyggende moment. Konsumpsjonen som nød vendighet, som behov, er selv et indre moment i den pro duktive virksomhet. Men den sistnevnte er utgangspunktet
155
for realiseringen og derfor også dens overskyggende mo ment, den handling hvor hele prosessen skjer på nytt. Indi videt produserer en gjenstand og vender gjennom dens konsumpsjon tilbake til seg selv, men som produktivt indi vid, et individ som reproduserer seg selv. Konsumpsjonen fremstår således som et moment av produksjonen. I samfunnet er imidlertid produsentens forhold til pro duktet, så snart det er ferdig, av utvendig art, og dets tilbakevenden til subjektet er avhengig av dets forhold til andre individer. Subjektet blir ikke umiddelbart produktets eier. Heller ikke er den umiddelbare tilegning dets formål når det produserer i samfunnet. Mellom produsentene og produktene trer distribusjonen, som gjennom samfunnsmes sige lover bestemmer dets andel i produktenes verden, som altså trer mellom produksjonen _og konsumpsjonen. Står nå distribusjonen som en selvstendig sfære ved si den av og utenfor produksjonen? b) (Produksjon og distribusjon) Når man betrakter de alminnelige økonomiske systemer er det først og fremst påfallende at alt der oppfattes i dob bel forstand. I distribusjonen f.eks. figurerer grunnrente, arbeidslønn, rente og profitt, mens man i produksjonen har jord, arbeid, kapital som produksjonens aktive elementer («Agenten»). Når det gjelder kapitalen er det umiddelbart innlysende at den oppfattes dobbelt, 1. som aktivt produksjonselement; 2. som inntektskilde; som bestemmende be stemt distribusjonsform. Rente og profitt figurerer derfor også som sådanne i produksjonen, forsåvidt som de er for mer hvori kapitalen formerer seg, vokser, altså momenter i selve dens produksjon. Rente og profitt som distribusjons former forutsetter kapitalen som aktivt element for produk sjonen. De er distribusjonsmåter som har kapitalen som ak tivt produksjonselement som en forutsetning. De er på sam me tid produksjonsmåter for kapitalen. Arbeidslønn er på samme måte det under en annen rub rikk betraktede lønnsarbeid: den bestemmelse som arbeidet her har som aktivt produksjonselement, fremtrer som distribusjonsbestemmelse.' Hvis arbeidet ikke hadde vært be stemt som lønnsarbeid, ville dfen måten det er delaktig i pro duksjonen på ikke fremtre som arbeidslønn, som f.eks. i sla-
1%
veriet. Endelig forutsetter grunnrenten, for straks å ta med den mest utviklede form for distribusjon der grunneien dom men er delaktig i produktene, den store grunneiendom (egentlig den store agrikultur) som aktivt produksjonselement, ikke jorden rett og slett, like lite som lønnen forutset ter arbeidet rett og slett. Distribusjonsforholdene og -måtene fremtrer derfor bare som de aktive produksjonselementenes bakside. Et individ som deltar i produksjonen i form av lønnsarbeid, er i form av arbeidslønn delaktig i produktene, i produksjonens resultater. Distribusjonens struktur er full stendig bestemt av produksjonens struktur. Distribusjonen er selv et produkt av produksjonen, ikke bare med hensyn til gjenstanden, idet bare produksjonens resultater kan dist ribueres, men også når det gjelder formen, idet den spesielle form for deltagelse i produksjonen bestemmer den spesielle form for distribusjon, måten man deltar i distribusjonen på. Det er absolutt en illusjon å tale om jorden i produk sjonen og om grunnrenten i distribusjonen osv. Økonomer som Ricardo, som er blitt kritisert for at de bare hadde produksjonen for øye, har derfor bare bestemt distribusjonen som gjenstand for økonomien, fordi de in stinktivt oppfatter distribusjonen som det tydeligste uttrykk som de aktive produksjonselementene i et gitt samfunn ma nifester seg i. For det enkelte individ fremstår naturligvis distribusjo nen som en samfunnsmessig lov som betinger dets stilling i produksjonen, innen hvis ramme det produserer, som altså går forut for produksjonen. Individet har fra begynnelsen ingen kapital, ingen grunneiendom. Det er fra fødselen hen vist til lønnsarbeid gjennom den samfunnsmessige distribu sjon. Men selve denne henvisthet er et resultat av at kapi talen, grunneiendom eksisterer som selvstendige aktive ele menter i produksjonen. Ser man på hele samfunn, synes distribusjonen i enda en retning å gå forut for produksjonen og bestemme denne; likesom som et førøkonomisk faktum. Et erobrerfolk fordeler landet blant erobrerne og innfører dermed en bestemt form for distribusjon og form for grunneiendom: bestemmer der med produksjonen. Eller det gjør de erobrede til slaver og gjør dermed slavearbeidet til grunnlag for produksjonen.
157
Eller et folk knuser den store grunneiendom til parseller gjennom revolusjon; det gir gjennom denne nye distribusjon produksjonen en ny karakter. Eller lovgivningen foreviger grunneiendommen i visse familier eller fordeler arbeidet som arvelig privilegium og fikserer det på den måten kastemessig. I alle disse tilfellene, som alle er historiske, synes distribusjonen ikke å være strukturert og bestemt av pro duksjonen, men produksjonen av distribusjonen. Etter den mest trivielle oppfatning synes distribusjonen å være en distribusjon av produktene, og dermed fjernere fra og på en måte selvstendig overfor produksjonen. Men før distribusjonen er en distribusjon av produkter, er den: 1. distribusjon av produksjonsmidlene og 2., noe som er en yt terligere bestemmelse av samme forhold, en distribusjon av samfunnets medlemmer på de forskjellige grener av produk sjonen. (Individenes underordning under bestemte produk sjonsforhold). Distribusjonen av produktene er åpenbart bare et resultat av denne distribusjon, som omfattes av selve produksjonsprosessen og bestemmer produksjonens struk tur. Å betrakte produksjonen isolert fra den tilhørende dist ribusjon er åpenbart en tom abstraksjon, mens omvendt distribusjonen av produktene gir seg av seg selv i og med denne distribusjon som opprinnelig utgjør et moment i pro duksjonen. Ricardo, som la vekt på å forstå den moderne produksjon i sin bestemte sosiale struktur, og som er produk sjonens økonom par excellence, erklærer nettopp ikke pro duksjonen, men distribusjonen for å være det egentlige emne for den moderne økonomi. Her har man igjen økonomenes banalitet når de utvikler produksjonen til en evig sannhet, mens de forviser historien til distribusjonens område. I hvilket forhold denne distribusjonen, som selv bestem mer produksjonen, står til denne, er åpenbart et spørsmål som hører inn under selve produksjonen. Hvis man ville si at siden produksjonen må ha sitt utgangspunkt i en viss dist ribusjon av produksjonsmidlene, må distribusjonen i denne henseende gå forut for produksjonen og danne en forutset ning for den, kan det svares at produksjonen faktisk har sine vilkår og forutsetninger som utgjør momenter av den. Disse kan ved første blikk se ut som naturgitte. Gjennom selve produksjonsprosessen omdannes de fra å være naturgitte til
158
å bli historiske momenter, og når de for en periode fremtrer som en naturlig forutsetning for produksjonen, har de for en annen periode vært dens historiske resultat. Innen selve produksjonen forandres de stadig. Bruken av maskineri for andret f.eks. både distribusjonen av produksjonsmidler og av produktene. Selve den moderne store grunneiendom er et resultat både av den moderne handel og den moderne industri samt av anvendelsen av denne i jordbruket. De ovenfor berørte spørsmål oppløses i siste instans i spørsmålet om hvordan almenhistoriske forhold griper inn i produksjonen og dens forhold til den historiske bevegelse overhodet. Spørsmålet hører åpenbart hjemme i diskusjonen om og utviklingen av selve produksjonen. I den trivielle form, som disse spørsmålene ble formulert i ovenfor, kan de imidlertid besvares ganske kort. Ved alle erobringer foreligger tre muligheter. Erobrerfolket under kaster det erobrede folk under sin egen produksjonsmåte (f.eks. britene i Irland i dette århundre og delvis i India); eller det lar det gamle bestå og nøyer seg med tributter (f.eks. tyskerne og romerne); eller det inntrer en vekselvirk ning som fører til noe nytt, en syntese (til dels i de ger manske erobringene). I alle tre tilfelle er det produksjons måten, enten den erobrerfolket innfører, eller det beseirede folks produksjonsmåte eller den som oppstår av en sam mensmeltning av de to, som er bestemmende for den nye distribusjon som oppstår. Selv om denne distribusjon ser ut som en forutsetning for den nye produksjonsperiode, er den selv igjen et produkt av produksjonen, ikke bare av den historiske produksjon i sin alminnelighet, men av den bestemte historiske produksjon. Mongolene med sine ødeleggelser i Russland handlet f.eks. i samsvar med sin produksjon, fedriften, hvor store ubebodde områder var et hovedvilkår. De germanske barbarer, hvor åkerbruk med livegne og et isolert liv på landet var den tra disjonelle produksjon, kunne desto lettere underkaste de ro merske provinser under disse vilkår som den her foregåtte konsentrasjon av grunneiendommen allerede hadde fortrengt alle eldre jordbruksformer. Det er en hevdvunnen forestilling at man i visse perioder bare levde av rov. For å kunne røve, må det imidlertid være 159
noe å røve, altså produksjon. Og selve rovets art er igjen bestemt av produksjonens art. En nasjon av børsspekulan ter kan ikke røves på samme måte som en nasjon av gje tere. Når det gjelder slaver, er det selve produksjonsinstru mentet som røves. Men da må produksjonen i det land det røves for være organisert slik at slavearbeid passer, eller man må (som i Sør-Amerika osv.) skape en produksjons måte som er i samsvar med slavearbeid. Lover kan forevige et produksjonsmiddel, f.eks. jord, i vis se familiers eie. Disse lovene kan bare få økonomisk betyd ning såfremt den store grunneiendom står i et harmonisk forhold til den samfunnsmessige produksjon, som f.eks. i England. I Frankrike ble det drevet jordbruk i små enheter, til tross for den store grunneiendom, og denne ble derfor også smadret av revolusjonen. Men en forevigelse av f.eks. parselleringen gjennom lover? Til tross for disse lovene blir eiendommen igjen konsentrert. Lovenes innflytelse når det gjelder å opprettholde distribusjonsforhold, og dermed deres innflytelse på produksjonen, må undersøkes særskilt.
c) Til slutt bytte og sirkulasjon. Selve sirkulasjonen bare et bestemt moment i byttet eller også byttet sett i sin totalitet Forsåvidt som byttet bare er et formidlende moment mel lom produksjon og den av denne bestemte distribusjon på den ene side og konsumpsjonen på den annen side, forsåvidt som imidlertid sistnevnte selv fremtrer som et moment i pro duksjonen, omfattes åpenbart også byttet av sistnevnte som et moment. Det er for det første klart at bytte av virksomhet og ev ner, som foregår i selve produksjonen, direkte hører til den ne og utgjør en vesentlig bestanddel av den. Det samme gjelder for det annet for bytte av produkter i den utstrek ning det er et middel til fremstilling av det ferdige produkt som er bestemt for umiddelbar konsumpsjon. For det tredje er den såkalte exchange mellom forretningsfolk både etter sin organisasjon helt ut bestemt av produksjonen og i seg selv en produserende virksomhet. Byttet fremtrer uavhengig 160
ved siden av og indifferent i forhold til produksjonen bare i siste stadium, hvor produktene byttes umiddelbart for kon sumpsjonen. Men 1. intet bytte uten arbeidsdeling, enten denne er naturgitt eller selv allerede et historisk resultat; 2. privatbytte forutsetter privatproduksjon; 3. byttevirksomhetens intensitet, utbredelse og art er bestemt av produk sjonens utvikling og struktur. F.eks. bytte mellom by og land, bytte på landsbygda, innen byen osv. Byttet viser seg således i alle dets momenter å være enten direkte en del av produksjonen eller bestemt av den. Det resultat vi kommer til er ikke at produksjon, distribu sjon, bytte, konsumpsjon er identiske, men at de alle er ledd i en totalitet, forskjelligheter innen en enhet. Produk sjonen griper over i seg selv i dens motsetningsfylte be stemmelse, og den griper over i de andre momentene. Med den begynner prosessen alltid på nytt. At bytte og konsump sjon ikke kan være det som griper avgjørende inn, sier seg selv. Det samme gjelder for distribusjonen som distribusjon av produkter. Distribusjonen av de aktive produksjonselementene er imidlertid selv et moment i produksjonen. En bestemt produksjon bestemmer således en bestemt konsump sjon, distribusjon og bytteform, de bestemte innbyrdes for hold mellom disse forskjellige momenter. Riktignok blir også produksjonen i sin ensidige form på sin side bestemt av de andre momentene. Når f.eks. markedet, dvs. området for bytteprosessen, utvider seg, vokser produksjonen i om fang og endrer struktur. I og med en endring i distribusjo nen forandres produksjonen; f.eks. med konsentrasjon av kapitalen, forskjellig distribusjon av befolkningen på by og land osv. Endelig bestemmer konsumpsjonsbehovene pro duksjonen. Det foregår en vekselvirkning mellom de for skjellige momentene. Det er tilfelle i enhver organisk helhet.
3. Sosialøkonomiens metode.
Når vi betrakter et land sosialøkonomisk, begynner vi med dets befolkning, dets oppdeling i klasser, by, land og sjø, de forskjellige produksjonsgrener, inn- og utførsel, år lig produksjon og konsumpsjon, varepriser osv. Det synes å være riktig å begynne med det reelle og det 11 — Verker i utvalg Bd. 2
161
konkrete, med den virkelige forutsetning, altså f.eks. i øko nomien med befolkningen, som danner grunnlaget og sub jektet for hele den samfunnsmessige produksjonsprosess. Ved en nærmere betraktning viser dette seg imidlertid å være galt. Befolkningen er en abstraksjon, når jeg f.eks. ser bort fra klassene den består av. Disse klassene er på sin side også et tomt ord når jeg ikke kjenner til de elementer de er basert på, f.eks. lønnsarbeid, kapital osv. Disse forut setter på sin side bytte, arbeidsdeling, priser osv. Kapital f.eks. uten lønnsarbeid er ingenting, uten verdi, penger, pris m.v. Hvis jeg altså begynte med befolkningen, ville det være en kaotisk forestilling om helheten, og ved en nærmere be stemmelse ville jeg analytisk komme til stadig enklere begre pet; fra det forestilte konkrete til stadig tynnere abstrakter, inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser. Og derfra ville reisen begynne bakover igjen, inntil jeg til slutt kommer frem til befolkningen igjen, men denne gang ikke til en kaotisk forestilling om en helhet, men en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner. Den første veien er den økonomien har valgt i sin historiske utvikling. Økonomene fra 1600-tallet begynte f.eks. alltid med den levende helhet, med befolkningen, nasjonen, staten, flere stater osv; de slut ter imidlertid alltid med at de gjennom analyse finner frem til enkelte bestemmende, abstrakte, generelle relasjoner, som arbeidets deling, penger, verdi osv. Så snart disse enkelte momentene var blitt mer eller mindre fiksert og abstrahert, begynte de økonomiske systemene, som bygger seg opp fra det enkle, som arbeid, arbeidsdeling, behov, bytteverdi, til staten, byttehandelen nasjonene seg imellom og verdens markedet. Dette siste er åpenbart vitenskapelig sett den rik tige metode. Det konkrete er konkret fordi det er en sammen fatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mang foldige. I tenkningen fremstår det derfor som en prosess av sammenfatning, som resultat, ikke som utgangspunkt, til tross for at det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunkt for anskuelsen og forestillingen. Etter den første metode ble den hele og fulle forestilling forflyktiget til en abstrakt bestemmelse; etter den andre fører de abstrak te bestemmelser ad tenkningens vei til en reproduksjon av det konkrete. Hegel ble derfor offer for den illusjon at han 162
oppfattet det reelle som et resultat av tenkningen som sam ler seg i seg selv, fordyper seg i seg selv og beveger seg ut fra seg selv, mens metoden å stige opp fra det abstrakte til det konkrete bare er måten å tenke på, måten å tilegne seg det konkrete på, å reprodusere det som noe åndelig kon kret. Men på ingen måte oppståelsesprosessen av det kon krete i seg selv. Den enkleste økonomiske kategori, la oss f.eks. ta bytteverdien, forutsetter f.eks. en befolkning, en befolkning som produserer under bestemte forhold; også en viss form for familievesen, fellesskap eller statsvesen osv. Den kan aldri eksistere på annen måte enn som abstrakt, ensidig relasjon til en allerede gitt konkret, levende helhet. Som kategori fører derimot bytteverdien en forhistorisk til værelse. For bevisstheten — og den filosofiske bevissthet er å oppfatte på den måten —, for hvilken den begripende tenkning er det virkelige menneske og for hvilken derfor den oppfattende verden som sådan først er den virkelige, frem trer derfor kategorienes bevegelse som den virkelige produksjonsakt — som dessverre bare får en impuls utenfra —, hvis resultat er verden; og dette er — det er igjen en tautologi — riktig forsåvidt som den konkrete totalitet som tanketotalitet, som et tankekonkretum, faktisk er et produkt av tenkningen, av begripelsen; men ikke et produkt av det utenfor eller over anskuelsen og forestillingen tenkende og seg selv fødende begrep, men av en forarbeiding av anskuelse og forestilling i begreper. Helheten, slik den fremstår i hodet som en tankehelhet, er et produkt av det tenkende hode, som tilegner seg verden på den eneste måten som er mulig for det, en måte som er forskjellig fra den kunstneriske, den religiøse, den praktisk-åndelige tilegning av denne verden. Det reelle subjekt eksisterer fortsatt utenfor hodet i sin selv stendighet; så lenge nemlig hodet bare opererer spekulativt, bare teoretisk. Også ved den teoretiske metode må derfor subjektet, samfunnet, hele tiden være til stede i forestillin gen som en forutsetning. Men har ikke disse enkle kategoriene også en uavhengig historisk eller naturlig eksistens forut for de mer konkrete? Det kommer an på. Hegel f.eks. begynner i rettsfilosofien rik tig med besittelsen, som subjektets enkleste rettslige rela sjon. Det eksisterer imidlertid ikke noen besittelse før fa163
milien eller fat herre-knekt-forholdene, som er langt mer konkrete forhold. Derimot ville det være riktig å si at det eksisterer familier, stammeenheter, som nå bare besitter, som ikke har eiendom. Den enklere kategori fremtrer altså som et forhold av enkle familie- eller stammefellesskap i relasjon til eiendommen. I det høyere samfunn fremstår den som det enklere forhold i en mer utviklet organisasjon. Det mer kon krete substrat, det materielle grunnlag, hvis relasjon er be sittelsen, blir imidlertid alltid forutsatt. Man kan forestille seg et enkelt primitivt menneske som besittende. Men da er ikke besittelsen noe rettsforhold. Det er ikke riktig at besit telsen historisk utvikler seg til familien. Den forutsetter tvertimot alltid denne «mer konkrete rettskategori». Allike vel ville man kunne si så meget at de enkle kategorier er ut trykk for forhold hvor det uutviklede konkrete kan ha reali sert seg, uten å forutsette de mer mangesidige relasjoner eller forhold som har funnet sitt åndelige uttrykk i den mer konkrete kategori; mens det mer utviklede konkrete bibe holder den samme kategori som et underordnet forhold. Penger kan eksistere og har historisk eksistert før det fantes kapital, før det fantes banker, før det fantes lønnsarbeid osv. Sett på den måten kan man altså si at den enkleste kategori kan gi uttrykk for herskende forhold i en uutviklet helhet eller underordnede forhold i en utviklet helhet, for hold som historisk sett allerede eksisterte før helheten ut viklet seg i den retning som har fått uttrykk i en mer kon kret kategori. Forsåvidt ville gangen i den abstrakte tenkning, som stiger fra det enkleste til det kombinerte, svare til den virkelige historiske prosess. På den annen side kan man si at det finnes meget utvik lede, men allikevel historisk mindre modne samfunnsformer, hvor man kan iaktta de høyeste former for økonomi, f.eks. kooperasjon, utviklet arbeidsdeling osv., uten at det finnes noen slags penger, f.eks. i Peru. Også i de slaviske fellesskapsformer mangler pengene og byttevirksomheten, som danner grunnlaget for pengene, eller de spiller iallfall en helt uvesentlig rolle innen de enkelte fellesskap; først ved gren sen for fellesskapet, i samkvem med andre, spiller de en rolle, som det i det hele tatt er en feil å betrakte bytteprosessen som det opprinnelig konstituerende element innen fellesska-
164
pene. I begynnelsen forekommer den mer i relasjonene mel lom de forskjellige fellesskap enn som en faktor for medlem mene innen samme fellesskap. Videre: Selv om pengene me get tidlig har spilt en allsidig rolle, finner man dem i antikken som herskende element dog bare hos ensidig karakteriserte nasjoner, handelsnasjoner. Og selv i de mest utviklede na sjoner i antikken, hos grekerne og romerne, ser man penge nes fulle utvikling, som er en forutsetning i det moderne bor gerlige samfunn, bare i disse lands oppløsningsperiode. Denne helt enkle kategori fremtrer altså i sin største inten sitet historisk ikke på samfunnets mest utviklede trinn. Den gjennomsyrer på ingen måte alle økonomiske forhold. I Romerriket var f.eks. i dets høyeste utvikling fortsatt naturalskatten og naturytelsen grunnlaget. Pengevesenet var der i grunnen bare fullt utviklet i hæren. Det omfattet heller aldri arbeidet som helhet. Selv om således den enklere ka tegori kan ha hatt historisk eksistens før den mer konkrete, kan den i sin fulle intensive og ekstensive utvikling nettopp tilhøre en kombinert samfunnsform, mens den mer konkrete kategori har vært mer utviklet i et lite utviklet samfunn. Arbeid synes å være en helt enkel kategori. Også forestil lingen om arbeidet i sin alminnelighet — som arbeid over hodet — er eldgammel. Allikevel er «arbeid», oppfattet øko nomisk i denne enkelthet, en like moderne kategori som de forhold som frembringer denne enkle abstraksjon. Monetarsystemet betraktet f.eks. rikdommen ennå helt objektivt, som en isolert ting i form av penger. Sammenlignet med dette syn var det et stort fremskritt at manufaktur — eller det kommersielle system i stedet for gjenstanden betraktet den subjektive virksomhet — det kommersielle eller manufakturarbeidet — som rikdommens kilde, men fortsatt bare selve denne virksomhet i sin begrensethet som pengeskapende. I motsetning til dette system det fysiokratiske, som betrakter en bestemt form for arbeid — jordbruket — som rikdomsskapende, og objektet selv ikke lenger i for kledning av penger, men som produkt overhodet, som ål ment resultat av arbeidet. Dette produkt fremdeles i sam svar med virksomhetens begrensethet som et naturgitt pro dukt — landbruksprodukt, jordprodukt par excellence. Det var et veldig fremskritt da Adam Smith så bort fra 165
ethvert særdrag ved den rikdomsskapende virksomhet — ar beid rett og slett, hverken manufaktur eller kommersielt eller landbruksarbeid, både den ene og den andre formen. Med den rikdomsskapende virksomhets abstrakte almenhet nå også almenhet når det gjelder gjenstanden som defineres som rik dom, produkt overhodet, eller igjen arbeid overhodet, men som forhenværende arbeid, arbeid som er blitt til gjenstand. Hvor vanskelig og stor denne overgang var, fremgår av den kjensgjerning at Adam Smith selv fra tid til annen falt tilbake til det fysiokratiske system. Nå kunne det se ut som om man hermed bare hadde funnet det abstrakte uttrykk for den enkleste og aller eldste relasjon hvor mennesker— uan sett i hvilken samfunnsform det skjer — opptrer som pro duserende. Det er riktig sett fra en side. Og galt sett fra en annen. Likegyldigheten overfor en bestemt form for arbeid forutsetter en meget utviklet totalitet av virkelige arbeidsfor mer, hvor ingen enkelt form lenger er den dominerende. Således oppstår de mest generelle abstraksjoner i det hele tatt bare ved den rikeste konkrete utvikling, hvor ett frem står som felles for mange, felles for alle. Da slutter det å være tenk bart bare i en spesiell form. På den annen side er denne abstraksjon av arbeidet overhodet ikke bare et ånde lig resultat av en konkret totalitet av arbeidsformer. Like gyldigheten overfor det bestemte arbeid svarer til en sam funnsform hvor individene med letthet går over fra ett ar beid til et annet. og hvor det bestemte arbeid er tilfeldig, derfor likegyldig for dem. Arbeidet er her ikke bare i ka tegorien, men i virkeligheten blitt et middel for å skape rik dom generelt og har sluttet å være sammenvokset med indi videne som en bestemt særegenhet. En slik tilstand har nådd sin storste utvikling i den mest moderne eksistensform for borgerlige samfunn — De forente stater. Først her blir ab straksjonen av kategorien «arbeid», «arbeid overhodet», ar beid rett og slett, utgangspunktet for den moderne økonomi, sann i praksis. Den enkleste abstraksjon, som den moderne økonomi setter i spissen og som gir uttrykk for en eldgam mel, for alle samfunnsformer gyldig relasjon, fremstår altså i denne abstraksjon som praktisk sann bare som en kategori i det mest moderne samfunn. Man kunne si det slik at det som i De forente stater fremtrer som et historisk produkt, 166
f.eks. hos russerne fremstår som et naturgitt anlegg — den ne likegyldigheten overfor det bestemte arbeid. Men for det første er det en fordømt forskjell om barbarer har anlegg til å bli brukt til alt eller som siviliserte mennesker bruker seg selv til alt. Og dessuten svarer hos russerne denne likegyl dighet overfor det bestemte arbeid til den tradisjonelle bundethet til et helt bestemt arbeid som de bare kan kastes ut av gjennom påvirkning utenfra. Eksemplet med arbeidet viser på en slående måte hvor dan selv de mest abstrakte kategorier til tross for sin gyl dighet — nettopp på grunn av denne abstraksjon — for alle epoker, allikevel i denne abstraksjons bestemthet selv i like stor grad er et produkt av historiske forhold og bare har sin fulle gyldighet for og innenfor disse forhold. Det borgerlige samfunn er den mest utviklede og mest mangfoldige historiske organisasjon av produksjonen. Ka tegoriene, som gir uttrykk for dets forhold, forståelsen av dets struktur, gir derfor samtidig innsikt i strukturen og pro duksjonsforholdene i samtlige forgangne samfunnsformer, av hvis ruiner og elementer det borgerlige samfunn er oppstått og som det fremdeles inneholder delvis ikke overvunne res ter av og hvorfra det har utviklet svake antydninger til ut viklede betydninger osv. Menneskets anatomi er en nøkkel til apenes anatomi. Antydninger i retning av høyere for mer i de underordnede dyrearter kan imidlertid bare forstås når den høyere form selv allerede er kjent. Den borgerlige økonomi gir således nøkkelen til den antikke osv. Men på ingen måte slik økonomene oppfatter det, som utvisker alle historiske forskjelligheter og i alle samfunnsformer ser den borgerlige. Man kan forstå tributt, tiende osv. når man kjen ner grunnrenten. Men man kan ikke identifisere disse tingene. Siden dessuten det borgerlige samfunn selv er en motsetningsfylt form for utvikling, påtreffer man der for hold fra tidligere former ofte bare i sterk forkrøplede eller endog forvrengte former. F.eks. felleseiendommen. Hvis det derfor er sant at den borgerlige økonomis kategorier inne holder en sannhet for alle andre samfunnsformer, må dette forstås bare i en ganske bestemt mening. De kan inneholde dem utviklet, forkrøplet, karikert osv., alltid med en vesent lig forskjell. Den såkalte historiske utvikling beror i det hele 167
tatt på at den siste form betrakter de tidligere former som trinn frem mot seg selv og alltid oppfatter dem på en ensi dig måte, siden den sjelden eller bare under ganske bestemte vilkår er i stand til å kritisere seg selv — her er det selvsagt ikke tale om slike historiske perioder som oppfatter seg selv som forfallstid. Den kristelige religion ble først i stand til å bidra til en objektiv forståelse av tidligere mytologier etter at dens selvkritikk til en viss grad var til stede så å si som en mulighet. På samme måte kom den borgerlige økonomi først frem til en forståelse av den feudale, antikke, orientalske, da selvkritikken av det borgerlige samfunn hadde tatt sin be gynnelse. I den utstrekning den borgerlige økonomi ikke på ren mytologiserende måte identifiserte seg helt med forti den, lignet dens kritikk den tidligere, især den feudale, som den ennå måtte føre en direkte kamp mot, den lignet den kritikken som kristendommen øvet mot hedenskapen eller protestantismen mot katolisismen. Som i det hele tatt i enhver historisk, sosial vitenskap må man også ved utviklingen av de økonomiske kategorier all tid være oppmerksom på at som i virkeligheten så også i hodet er subjektet, i dette tilfelle det moderne borgerlige samfunn, gitt, og at kategoriene derfor gir uttrykk for eksistensformer, eksistensbestemmelser, ofte bare for enkelte sider av dette bestemte samfunn, dette subjekt, og at sosial økonomien derfor heller ikke vitenskapelig først begynner der hvor der er tale om den som sådan. Dette er viktig fordi det straks gir avgjørende holdepunkter for inndelingen. Intet kan f.eks. synes mer naturlig enn å begynne på grunnren ten, med grunneiendommen, idet den er bundet til jorden, til kilden for all produksjon og all tilværelse og til den første produksjonsformen i alle noenlunde stabiliserte sam funn — jordbruket. Men intet ville være mer feilaktig. I alle samfunnsformer er det en bestemt produksjon som bestem mer alle andres rang og innflytelse, og hvis forhold også be stemmer alle de øvrige. Det er en almen belysning som alle de andre fargene er dyppet ned i, hvor de modifiseres i sin særegenhet. Det er en egen slags eter som bestemmer den spesifikke vekt til all tilværelse som forekommer i den. F.eks. hos gjeterfolkene. (Rene jeger- og fiskerfolk ligger utenfor det punkt hvor den virkelige utvikling begynner). Hos dem 168
forekommer en viss form for åkerbruk, sporadisk. Grunneiendommen er bestemt av dette forhold. Den er felles og bibeholder denne formen mer eller mindre, alt etter som disse folk i større eller mindre grad holder fast ved sin tradisjon, f.eks. felles eiendom av slaver. Hos folk med åkerbruk og fast bosetting — denne bosetting er allerede et høyt trinn, hvor dette åkerbruk dominerer, som i de antikke og feu dale samfunn, har selv industrien og dens organisasjon og den dertil svarende form for eiendom mer eller mindre ka rakter av grunneiendom, den er enten helt avhengig av den som hos de gamle romere, eller den etterligner landsbygdas organisasjon i byen og dens forhold, slik det var tilfelle i middelalderen. Selve kapitalen har i middelalderen — i den utstrekning den ikke er ren pengekapital — som tradisjonelt håndverktøy osv. denne karakter av grunneiendom. I de bor gerlige samfunn er det omvendt. Jordbruket blir mer og mer en ren industrigren og domineres helt av kapitalen. Det samme gjelder grunnrenten. I alle former, hvor grunneiendommen dominerer, er natur-relasjonen ennå fremherskende. I de former hvor kapitalen hersker, dominerer det samfunns messig, historisk skapte element. Grunnrenten kan ikke for stås uten kapitalen. Derimot kan kapitalen forstås uten grunnrenten. Kapitalen er den alt beherskende økonomiske makt i det borgerlige samfunn. Den må være utgangspunkt og sluttpunkt og må utvikles før grunneiendommen. Når begge er blitt betraktet hver for seg, må man se på deres gjensidige relasjon. Det ville altså være ugjørlig og feilaktig å la de økono miske kategoriene følge etter hverandre i samme rekkefølge som de har vært historisk bestemmende. Deres rekkefølge er tvertimot bestemt av den relasjon de har til hverandre i det moderne borgerlige samfunn, og den er nøyaktig den omvendte av den som synes naturgitt eller som svarer til rekkefølgen i den historiske utvikling. Det dreier seg ikke om det forhold som de økonomiske forhold står i til hverandre historisk, i rekken av forskjellige samfunnsformer. Enda mindre dreier det seg om deres rekkefølge «i ideen» (Proud hon)5 (en uklar forestilling om den historiske bevegelse). Det dreier seg om deres struktur innenfor det moderne bor gerlige samfunn. 169
Den renhet (abstrakte bestemthet) i hvilken handelsfol kene — fønikerne, kartagenerne — fremtrer i den gamle ver den er gitt nettopp gjennom jordbruksfolkenes dominans. Kapitalen som handels- eller pengekapital fremtrer nettopp i denne abstraksjon hvor kapitalen ennå ikke er det domi nerende element i samfunnet. Lombarder og jøder inntar samme posisjon overfor de jordbruksdrivehde middelaldersamfunn. Et annet eksempel på den forskjelligartede stilling de samme kategorier inntar i forskjellige samfunnsformer: En av de siste former i det borgerlige samfunn: aksjeselskaper. Forekommer imidlertid også ved begynnelsen av dette sam funn i de store priviligerte monopol-handelsselskaper. Begrepet om selve nasjonalrikdommen sniker seg inn hos 1600-tallets økonomer i en slik form — en forestilling man til dels ennå finner hos 1700-tallets økonomer —, at rik dommen bare skapes for staten, men at dens makt står i for hold til denne rikdom. Dette var en ennå ubevisst hyklersk form, hvor rikdommen selv og dens produksjon presenterte seg som formål for de moderne stater og betrakter disse bare som et middel for produksjon av rikdom. Oppdelingen må åpenbart foretas slik at 1. de ålment abstrakte bestemmelser, som derfor mer eller mindre gjelder for alle samfunnsformer, dog i den ovenfor forklarte mening. 2. de kategorier som utgjør det borgerlige samfunns indre struktur og som de fundamentale klasser er basert på. Ka pital, lønnsarbeid, grunneiendom. Deres innbyrdes relasjon. By og land. De tre store samfunnsmessige klasser. Bytte mellom dem. Sirkulasjon. Kredittvesen (privat). 3. Sammen fatning av det borgerlige samfunn i form av staten. Betrak tet i relasjon til seg selv. De «uproduktive» klasser. Skatter. Statsgjeld. Offentlig kreditt. Befolkningen. Koloniene. Ut vandring. 4. Produksjonens internasjonale forhold. Interna sjonal arbeidsdeling. Internasjonalt bytte. Ut- og innførsel. Vekslingskurs. 5. Verdensmarkedet og krisene.
4. Produksjon Produksjonsmidler og produksjonsforhold. Produksjonsforhold og samkvemsforhold. Stats- og bevissthetsformer i forhold til 170
produksjons- og samkvemsforholdene. Rettsforhold. Familieforhold
Notat med hensyn til punkter som bør nevnes her og som ikke må glemmes: 1. Krig tidligere utviklet enn fred; den måten visse øko nomiske forhold som lønnsarbeid, maskineri osv. gjennom krigen og i armeene osv. ble tidligere utviklet på enn i selve det borgerlige samfunn. Også forholdet mellom produktivkraft og samkvemsforhold særdeles anskuelig i hæren. 2. Den tidligere ideelle historieskrivnings forhold til den reelle. Især den såkalte kulturhistorie, den gamle religionsog statshistorie. (Ved denne anledning kan det også sies noe om de forskjellige slags tidligere historieskrivning. Så kalt objektiv. Subjektiv (moralsk osv.). Filosofisk). 3. Sekundært og tertiært, i det hele tatt avledede, over førte, ikke opprinnelige produksjonsforhold. Internasjonale forhold spiller inn her. 4. Bebreidelse om materialisme ved dette syn. Forholdet til den naturalistiske materialisme. 5. Dialektikken i begrepene produktivkraft (produksjons midler) og produksjonsforhold, en dialektikk hvis grenser er å bestemme, og som ikke opphever de reelle forskjeller. 6. Det ujevne forhold mellom den materielle produksjons utvikling og f.eks. den kunstneriske. I det hele tatt må ikke fremskrittsbegrepet oppfattes i den alminnelige abstraksjon. Moderne kunst osv. Denne disproporsjon dog ikke så viktig og så vanskelig å forstå som innenfor selve de praktiske for hold. F.eks. i utdannelsen. De forente staters forhold til Europa. Det egentlig vanskelige punkt som her må diskute res er imidlertid hvordan produksjonsforhold som rettsfor hold kommer inn i en ujevn utvikling. Altså f.eks. den ro merske privatretts (i kriminalretten og den offentlige rett er det mindre fremtredende) forhold til den moderne produk sjon. 7. Denne oppfatning fremtrer som en nødvendig utvikling. Men tilfeldighetenes berettigelse. Hvordan. (Bl.a. også fri heten). (Kommunikasjonsmidlenes innflytelse. Det har ikke alltid eksistert noen verdenshistorie; historie som verdenshis torie resultat). 171
8. Utgangspunktet naturligvis fra naturgittheten; subjek tivt og objektivt. Stammer, raser osv. I kunsten kjent at bestemte blomstringstider på ingen måte står i forhold til den alminnelige utvikling av samfunnet, altså heller ikke av det materielle grunnlag, på en måte dens organisasjons benbygning. F.eks. grekerne sammenlignet med de moderne eller også Shakespeare. Om visse former for kunst, f.eks. eposet, til og med godtatt at de i sin historieskapende, klassiske form aldri kan produseres så snart kunst produksjonen som sådan tar til; altså at innenfor selve kunstens område visse betydelige utforminger av den bare er mulig på et uutviklet trinn i kunstutviklingen. Når dette er tilfellet i forholdet mellom de forskjellige kunstarter innen for kunstens eget område, er det allerede mindre påfallende at det er tilfelle i forholdet mellom hele kunstområdet og samfunnets almene utvikling. Vanskeligheten ligger bare i den almene formulering av disse motsigelser. Når de blir spesifisert, er de allerede forklart. La oss f.eks. ta den greske kunsts og så Shakespeares for hold til nåtiden. Kjent at den greske mytologi ikke bare er den greske kunsts arsenal, men også dens grobunn. Er den oppfatning av naturen og av de samfunnsmessige forhold, som ligger til grunn for den greske fantasi og dermed den greske mytologi, mulig med automatiske spinnerimaskiner og jernbaner og lokomotiver og elektrisk telegraf? Hvor blir det av Vulkan mot Roberts & Co., Jupiter mot lynavlederen og Hermes mot Credit mobilier (fransk forretnings bank)? Enhver mytologi overvinner og behersker og for mer naturkreftene i innbilningen og gjennom innbilningen: forsvinner altså i og med det virkelige herredømme over na turen. Hvor blir det av Fama ved siden av Printinghouse Square (Times-redaksjonen) ? Den greske kunst forutsetter den greske mytologi, dvs. naturen og den samfunnsmessige form selv allerede bearbeidet av folkefantasien på en ube visst kunstnerisk måte. Det er dens materiale. Ikke hvilken som helst mytologi, dvs. ikke hvilken som helst ubevisst kunstnerisk bearbeidelse av naturen (heri medregnet alt konkret, altså samfunnet). Egyptisk mytologi kunne aldri være grobunn eller opphav til den greske kunst. Men iall fall en mytologi. Altså iallfall ikke en samfunnsutvikling som 172
utelukker ethvert mytologisk forhold til naturen, ethvert mytologiserende forhold til den; som altså av kunstneren kre ver en fantasi som er avhengig av mytologi. Sett fra en annen side: er Akilles mulig med krutt og bly? Eller i det hele tatt «Iliaden» med trykkpressen eller endog trykkerimaskinen? Slutter ikke sang og sagn og musen nød vendigvis med boktrykkeriet, altså forsvinner ikke nødven dige vilkår for den episke poesi? Men vanskeligheten ligger ikke i å forstå at gresk kunst og epos er knyttet til visse samfunnsmessige utviklingsfor mer. Vanskeligheten er at de fremdeles gir oss en kunstnytelse og i en viss henseende går for å være norm og uopp nåelig mønster. En mann kan ikke bli barn igjen uten å bli barnslig. Men har han ikke glede av barnets naivitet, og må han ikke selv på et høyere trinn på nytt strebe etter å reprodusere dets sannhet? Lever ikke i baroenaturen i enhver epoke dens egen karakter frem i sin natursannhet? Hvorfor skulle ikke menneskehetens historiske barndom, hvor den utfoldet seg på det vakreste, utøve en evig tiltrekning, som et trinn som aldri kommer igjen? Det finnes uskikkelige barn og gammelkloke barn. Mange av de gamle folkeslag hørte til denne kategori. Grekerne var normale barn. Deres kunsts tiltrek ningskraft på oss står ikke i noen motsetning til det uutviklede samfunnstrinn den vokste ut av. Er tvertimot dets re sultat og henger uatskillig sammen med at de umodne sam funnsmessige vilkår, under hvilke den oppsto og bare kunne oppstå, aldri kan komme igjen.
173
Former som går forut for den kapitalistiske produksjon6
(Om prosessen som går forut for dannelsen av kapitalforholdet eller den opprinnelige akkumulasjon) Når fritt arbeid og dette frie arbeids innbytting i penger for å reprodusere og utnytte pengene, for å bli fortært av pengene ikke som bruksverdi for nytelse, men som bruks verdi for pengene, er en forutsetning for lønnsarbeidet og et av de historiske vilkår for kapitalen, da er atskillelsen av det frie arbeid fra de objektive vilkår for dets virke liggjøring — fra arbeidsmiddelet og arbeidsmaterialet — en annen forutsetning. Altså fremfor alt løsrivelse av arbeide ren fra jorden som sitt naturlige laboratorium — derfor oppløsning både av den lille frie grunneiendom og av den felles grunneiendom som er basert på den orientalske kommyne. I begge tilfelle betrakter arbeideren de objektive vil kår for sitt arbeid som sin eiendom; dette er den naturlige enhet mellom arbeidet og dets objektive forutsetninger. Ar beideren har derfor uavhengig av arbeidet eh objektiv eksi stens. Individet forholder seg overfor seg selv som eier, som herre over vilkårene for sin virkelighet. Det forholder seg likedan overfor de andre — og alt etter som denne forut setning er til stede med utgangspunkt i fellesskapet eller i de enkelte familier som konstituerer kommunen, — opptrer det overfor de andre som medeiere, like mange inkarnasjo ner av felleseiendommen, eller som selvstendige eiere ved siden av det selv, selvstendige privateiere, — med felles eiendommen, som tidligere absorberte alt og dominerte alle forhold, som en spesiell ager publicus ved siden av dem. I begge former opptrer individene ikke som arbeidere, men som eiere — og medlemmer av et fellesvesen som samtidig arbeider. Formålet med dette arbeid er ikke å skape verdi 174
—- selv om de kan utføre merarbeid for å kunne bytte til seg fremmede, dvs. merprodukter —; formålet er å opprett holde den enkelte eier og hans familie og felleskommunevesenet. Konstitueringen av individet som arbeider, i denne nakne form, er i seg selv et historisk produkt. I den første form for denne grunneiendom — fremtrer til å begynne med et naturgitt fellesvesen som første forutset ning. Familien og den i stammen utvidede familie, eller inn byrdes giftemål mellom familiene eller kombinasjoner av stammer. Siden vi kan anta at gjetersamfunnet, i det hele tatt vandringen har vært den første eksistensform, at stammen ikke slo seg ned på et bestemt sted, men brukte opp de beitemarker den fant — menneskene er ikke bofaste av na tur (det måtte da være i særdeles fruktbare naturomgivelser, hvor de sitter i et tre som apene og forøvrig streifer omkring som ville dyr) —, fremstår stammefellesskapet, det naturlige fellesvesen, ikke som resultat av, men som en forutsetning for den felles (temporære) tilegnelse og ut nytting av jorden. Når de endelig slår seg ned, vil det være avhengig både av forskjellige ytre, klimatiske, geografiske, fysiske osv. vilkår og av deres forskjellige naturanlegg — deres stammekarakter — hvordan dette opprinnelige felles skap blir mer eller mindre modifisert. Det naturgitte stammefellesskap eller, om man vil, hjordvesenet, er den første forutsetning — fellesskapet i blod, språk, skikker osv. — for tilegnelsen av de objektive vilkår for deres liv og dets selvreproduserende og selvobjektiverende virksomhet (virk somhet som gjetere, jegere, åkerbrukere osv.). Jorden er det store laboratorium, arsenalet, som leverer både arbeidsmid delet, arbeidsmaterialet og setet, basisen, for fellesvesenet. De forholder seg naivt overfor jorden som fellesvesenets eiendom, et fellesvesen som produserer og reproduserer seg selv i det levende arbeid. Hver enkelt opptrer bare som ledd, som medlem av dette fellesvesen som eier eller besitter. Den virkelige tilegnelse gjennom arbeidsprosessen foregår under disse forutsetninger, som selv ikke er et produkt av arbei det, men som fremtrer som naturlige eller guddommelige forutsetninger. Denne form, som er basert på samme grunn forhold, kan realisere seg selv på svært forskjellige måter. Det ligger f.eks. ikke noen motsigelse i den kjensgjerning at
175
— slik det er tilfelle i de fleste asiatiske grunnformer — den sammenfattende enhet, som stir over alle disse små fellesvesener, fremstår som den høyere eier eller som den eneste eier, mens de virkelige kommuner bare fremtrer som arve lige besittere. Siden enheten er den virkelige eier og den vir kelige forutsetning for den felles eiendom — kan denne en heten selv fremstå som noe spesielt over de mange virkelige og spesielle fellesvesener, hvor den enkelte da faktisk er eiendomsløs eller hvor eiendommen — dvs. den enkeltes for hold til de naturlige vilkår for arbeid og reproduksjon som ham tilhørende, som hans subjektivitets objektive legeme, forefunnet som uorganisk natur — synes å være formidlet til ham ved at den høyere enhet — som er realisert i despotens person som de mange fellesveseners far — avstår den til den enkelte gjennom den særskilte kommunes formidling. Merproduktet — som forøvrig blir legalt bestemt gjennom den virkelige tilegnelse gjennom arbeid — tilhører da av seg selv denne høyeste enhet. Midt i den orientalske despotisme og eiendomsløshet, som juridisk synes å eksistere der, eksi sterer således faktisk som grunnlag denne stamme- eller felleseiendom, frembrakt som regel av en kombinasjon av ma nufaktur og jordbruk innen den lille kommune, som således absolutt blir selv-oppholdende og inneholder alle vilkår for reproduksjon og merproduksjon i seg selv. En del av mer arbeidet tilhører den høyere enhet, som til slutt eksisterer som person, og dette merarbeidet gjør seg gjeldende både i form av tributt osv. og i felles arbeid til forherligelse av enheten, dels av den virkelige despot, dels av det tenkte stammevesen, guden. Denne form for kommuneeiendom kan na, i den utstrekning den virkelig realiserer seg i arbeidet, enten forekomme slik at de små kommunene vegeterer uavcngig yed siden av hverandre og den enkelte, i seg selv uavhengig, arbeider sammen med sin familie på den del som er tilvist ham; (et bestemt arbeid for felles forråd, en assuranse så å si, på den ene side, og på den annen side til dekning av selve fellesvesenets kostnader, altså til krig, gudstjeneste osv.; det herskapelige dominium i opprinnelig forstand finner man først her, f.eks. i de slaviske kommu ner, i de rumenske osv. Her har man overgangen til hoveritjeneste osv.); eller enheten kan omfatte fellesskapet i selve 176
arbeidet, som kan bli et helt system, som i Mexico og i sær deleshet i Peru, hos de gamle keltiske folk og i enkelte in diske stammer. Videre kan fellesskapet innen stammevesenet fremstå på den måten at enheten er representert i et over hode for stammefamilien eller som et innbyrdes forhold mellom famtliefedrene. Dette fører da til mer despotiske eller mer demokratiske former for fellesvesen. De felles vilkår for den virkelige tilegnelsen gjennom arbeid, vannledninger, meget viktig hos de asiatiske folk, kommunikasjonsmidler osv. fremtrer da som den høyere enhets verk — et verk ut ført av den despotiske regjering som svever over de små kommuner. De egentlige byer oppstår her ved siden av landsbyene bare der hvor det er et særdeles gunstig punkt for handel utad; eller hvor statsoverhodet og hans satraper bytter inn sine innkomster (merprodukt) mot arbeid, bruker dem som «labour-funds».7 Den annen form — og på samme måte som den første har også denne frembrakt vesentlige modifikasjoner av lo kal, historisk osv. art —, produktet av det mer bevegede, historiske liv, av de opprinnelige stammers skjebne og modi fikasjon — har også fellesvesenet som en første forutset ning, men ikke som i det første tilfelle som substans, med individene som aksidenser eller som rent naturgitte bestand deler —, den forutsetter ikke landet som basis, men byen som allerede oppstått sete (sentrum) for landbrukere (grunneiere). Åkeren fremtrer som byens territorium; ikke landsbyen som bare et tilbehør til landet. Jorden i seg selv — så mye den enn kan by på hindringer når det gjelder å bearbeide den, virkelig å tilegne seg den — byr ikke på hindringer når det gjelder å forholde seg til den som til det levende individs uorganiske natur, dets verksted, sub jektets arbeidsmiddel, arbeidsobjekt og livsmiddel. Vanske lighetene som rammer fellesvesenet kan bare komme fra andre fellesvesener, som enten allerede har okkupert grun nen og jorden eller som forstyrrer kommunen i dens okku pasjon. Krigen er derfor den store fellesoppgave, det store felles arbeid som er påkrevet, enten for å okkupere de ob jektive vilkår for den levende tilværelse, eller for å beskytte og eviggjøre denne okkupasjon. Familiekommunen er derfor til å begynne med krigsmessig organisert — som krigs- og 12 — Verker i utvalg Bd. 2
177
hærvesen, og dette er et av vilkårene for dens tilværelse som eier. Bostedenes konsentrasjon i byen er grunnlag for denne krigsmessige organisasjon. Selve stammevesenet fører til høyere og lavere slekter, en forskjell som utvikler seg enda mer gjennom blanding med undertrykte stammer osv. Kommuneeiendommen — i form av statseiendom, ager publicus — her atskilt fra privateiendommen. Den enkeltes eiendom her ikke, som i første tilfelle, selv umiddelbart kommuneeiendom, hvor den altså ikke er den enkeltes eiendom, atskilt fra kommunen; den enkelte er der bare besitter. Jo mindre faktisk den enkeltes eiendom bare kan nyttiggjøres gjennom felles arbeid — f.eks. vannledningen i orienten —, jo mer stammens rent naturgitte karakter er blitt brutt gjen nom historisk bevegelse, vandring; jo mer endelig stammen fjerner seg fra sitt opprinnelige sete og okkuperer frem med jord, altså går over i vesentlig nye arbeidsvilkår og den enkeltes energi utvikles mer — hvor den felles karakter mer fremtrer og må fremtre som en negativ enhet utad —, desto mer er vilkårene til stede for at den enkelte blir privateier av grunn og jord — den spesielle parsell —, hvis isolerte bearbeiding blir hans og hans families sak. Fellesskapet — som stat — er på den ene side disse frie og like privateieres innbyrdes relasjon, deres utadrettede sammenslutning, og samtidig deres garanti. På den ene side beror fellesskapet her på at dets medlemmer består av arbeidende grunneiere, parsellbønder, pi den annen side eksisterer disses selvsten dighet gjennom deres innbyrdes relasjon som medlemmer av fellesskapet, gjennom sikringen av ager publicus for de fel les behov og den felles berømmelse osv. Forutsetningen for tilegnelse av grunn og jord er her fremdeles at man er med lem av kommunen, men som kommunemedlem er den enkelte privateier. Hans forhold til sin privateiendom i form av grunn og jord er imidlertid samtidig hans forhold til sin væ ren som kommunemedlem, og bevaringen av ham som kom munemedlem er samtidig å bevare kommunen, og omvendt osv. Til tross for at kommunen her allerede er et historisk produkt, ikke bare faktisk, men også i bevisstheten og derfor som oppstått, er den her forutsetningen for eiendom av jor den — dvs. det arbeidende subjekts forhold til arbeidets na turlige forutsetning som noe det selv tilhørende. Denne til-
178
hørighet er imidlertid formidlet gjennom dets væren som statsmedlem, gjennom statens væren — derfor gjennom en forutsetning som betraktes som guddommelig osv. Kon sentrasjon i byen med landet som territorium; småbruksdrift som arbeider for det umiddelbare forbruk; manufaktur som huslig bierverv for konene og døtrene (spinning og veving) eller bare selvstendiggjort i enkelte bransjer (fabri osv.). Forutsetningen for fellesvesenets fortsatte beståen er opp rettholdelse av likheten blant dets frie og selvforsynte bøn der og det egne arbeid som et vilkår for at de skal beholde sin eiendom. De forholder seg som eiere til de naturlige vil kår for sitt arbeid; men disse vilkår må til stadighet gjen nom personlig arbeid virkelig settes som vilkår og objektive elementer for individets personlighet, dets personlige ar beid. På den annen side peker retningen i dette lille krigerske fellesvesen ut over disse skrankene osv. (Roma, Hellas, Jø dene osv.). «Da Augurene», sier Niebuhr, «hadde forsikret Numa om at hans valg hadde fått gudenes godkjenning, var den fromme konges første omtanke ikke tempeltjeneste, men av verdslig art. Han delte de landområdene som Romulus hadde vunnet i krigen og overlatt til okkupasjon: han inn stiftet Terminus-tjenesten. Alle de gamle lovgivere, ikke minst Moses, baserte det gode resultat av sine forordninger om dyd, rett og gode seder på landeiendom, eller i det minste sikret arvelig landbesittelse, for flest mulig av borgerne.» (Bd. I, 245, 2. utg. Romische Geschichte),8 Individet blir plassert i slike vilkår for livnæring at ikke samling av rik dom ble dets mål, men selvoppholdelse, dets egen repro duksjon som medlem av samfunnet; reproduksjonen av det selv som eier av jordparsellen og, som sådan, som medlem av kommunen. Bevaringen av kommunen er reproduksjonen av alle dens medlemmer som selvforsynte bønder, hvis merinnsats tilhører kommunene, krigens oppgaver osv. Eiendom men til det egne arbeid formidles gjennom eiendommen av arbeidets vilkår — landparsellen, på sin side garantert av kommunen, og denne sikres på sin side gjennom merarbeid i form av krigstjeneste osv. fra medlemmenes side. Kommunemedlemmet reproduseres ikke ved kooperasjon for å produsere rikdom, men ved kooperasjon i arbeidet for de fel les interesser (immaginære og virkelige) for å opprettholde 179
samholdet utad og innad. Eiendommen er quiritorium, ro mersk, privateieren er privateier bare i egenskap av romer, men som romer er han privatgrunneier. En [annen] form for de arbeidende individers eiendomsrett til naturvilkårene for deres arbeid som selvforsynte medlem mer av samfunnet, er den germanske. Her er på den ene side ikke, som i den spesifikt orientalske form, kommunemedlemmet som sådant medbesitter av den felles eiendom (hvor eiendommen bare eksisterer som kommuneeiendom, er det enkelte medlem som sådant bare besitter av en spesiell del, arvelig eller ikke, idet hver del av eiendommen ikke tilhører noe medlem for seg, men tilhører det som umiddelbart med lem av kommunen, altså direkte i enhet med den, ikke til forskjell fra den. Denne enkelte er således bare besitter. Det eksisterer bare felles eiendom, og bare privat besittelse. For men for denne besittelse i forhold til felleseiendommen kan være meget forskjellig alt etter lokale, historiske osv. for hold, alt etter som selve arbeidet utføres av den private be sitter isolert eller igjen bestemmes av kommunen eller av den over den spesielle kommune svevende enhet); heller ikke er det på den annen side slik som i den romerske, greske (kort sagt den klassisk antikke) form — her er jorden okku pert av kommunen, romersk jord; en del fortsetter å tilhøre kommunen til forskjell fra kommunens medlemmer, ager publicus i sine forskjellige former; den andre delen blir delt opp, og hver parsell av jorden er romersk ved at den er en romers privateiendom, hans domene, den andel i labo ratoriet som tilhører ham; men han er også bare romer for såvidt som han har en suveren rett til en del romersk jord. [[I antikken var bynæring og handel ringeaktet, jordbruk derimot høyaktet; i middelalderen den motsatte vurdering.]] [[Retten til bruk av kommunejorden gjennom besittelse til kom opprinnelig patrisierne; som så viderega den til sine klienter som len; tildeling av eiendom fra ager publicus til kom utelukkende plebejeme; alle assignasjoner til fordel for plebejeme og erstatning for en andel i fellesjorden. Egent lig landeiendom, unntatt området rundt byens murer, opp rinnelig bare i plebejemes hender (senere opptatte land kommuner).]] [[Den romerske plebs’ grunnvesen som et fel lesskap av jordbruksfolk, slik det er nedlagt i deres quiritariske eiendom. Antikkens folk respekterte samstemmig jord180
bruket som frie menns egentlige beskjeftigelse, som soldatens skole. Det er der nasjonens gamle stamme bevares; den forandrer seg i byene hvor fremmede kjøpmenn og nærings drivende slår seg ned og som de selv flytter til, tiltrukket av ervervet. Overalt hvor det finnes slaveri søker den frigitte sitt livsunderhold i slike forretninger hvor han ofte kan sam le rikdommer: således var også i antikken den slags forret ninger som oftest i deres hender, og derfor uverdige for borgeren: derav den oppfatning at godkjenning av hånd verkere som folk med fulle borgerrettigheter var betenkelig (hos de eldre grekere var de som regel utelukket). «Ingen romer hadde rett til å leve av handel eller håndverk.> An tikkens folk hadde intet kjennskap til noe verdig laugsvesen, slik man hadde det i middelalderbyenes historie; og selv her gikk det tilbake med den krigerske ånd, etter som laugene gikk av med seiren over slektene, og til slutt forsvant den helt; dermed også oyenes ytre respekt og frihet.]] [[Stam mene i de gamle stater var blitt grunnlagt på to måter, enten etter slekter eller etter steder. Slektsstammene gikk krono logisk forut for stedsstammene og ble nesten overalt fortrengt av dem. Deres mest vidtgående og strengeste form er kasteinstitusjonen, hvor den ene er atskilt fra den annen, uten gjen sidig rett til å gifte seg med hverandre, høyst forskjellig i verdighet; hver med et eksklusivt, uforanderlig yrke. Steds stammene svarte opprinnelig til en oppdeling av et landskap i distriktet og landsbyer; slik at en som den gang denne opp deling ble foretatt, i Attika under Kleisthenes, var bosatt i en landsby, ble innskrevet som denne landsbys «Demotes», i den stamme («fyle») hvis region landsbyen hørte til. Som regel fortsatte så hans etterkommere å høre til samme valg krets og samme stamme, uten hensyn til hvor de bodde; der med fikk også denne inndeling et anstrøk av slektsvesen. Disse romerske slekter er ikke slektninger av blodet; Cicero tilføyer som kjennetegn til felles navn avstamning fra frie menn. De romerske gentiler hadde felles sacra, opphørte se nere (allerede på Ciceros tid). Lengst holdt seg arveordningen for med-slekter som døde ut uten pårørende eller testa mente. I den eldste tid plikt for med-slektene til å hjelpe dem blant deres egne som trengte hjelp til å bære used vanlige forpliktelser. (Hos tyskerne opprinnelig overalt, lengst blant ditmarskeme). Gentes (ættene) var laug. En 181
mer alminnelig ordning enn ætteordiiingen fantes ikke i den gamle verden. Således dannet hos gæleme de adelige Campbells og deres vasaller en klan.]] Siden patrisieren i høyere grad representerer fellesvesenet, er han possessor av ager publicus og bruker den gjennom sine klienter osv. (og til egner seg den etter hvert). Den germanske kommune blir ikke konsentrert i byen; gjennom selve denne konsentra sjonen — byen som landlivets sentrum, landarbeidemes bo sted og dessuten krigføringens sentrum — har kommunen som sådan nå en ytre eksistens, til forskjell fra den enkelte. Den klassiske antikke historie er byhistorie, men historie om byer som var basert på grunneiendom og jordbruk; den asia tiske historie er en slags indifferent enhet av by og land; (de egentlig store byene må her bare betraktes som fyrste lige leire, som overbygning over den egentlige økonomiske struktur); middelalderen (germansk tid) har sitt utgangs punkt i landsbygda som historiens sete, med en videre ut vikling i motsetningen mellom by og land; den moderne [historie] er landsbygdas urbanisering, ikke som i antikken byens «landliggjøring». Ved sammenslutningen i byen har kommunen som sådan en økonomisk eksistens; selve byens tilværelse som sådan er forskjellig fra en ren mangfoldighet av uavhengige hus. Hel heten er her ikke noe som består av sine enkelte deler. Den er en slags selvstendig organisme. Hos germanerne, hvor de enkelte familieoverhoder bosatte seg i skogene, med lange avstander mellom seg, viser allerede en rent ytre betrakt ningsmåte at kommunen bare eksisterer hver gang kommunemedlemmene kommer sammen, til tross for at dens i seg værende enhet er betinget av avstamning, språk, felles for tid og historie osv. Kommunen fremstår altså som sammen slutning (Vereinigung), ikke som forening (Verein), som enighet (Einingung), hvis selvstendige subjekter er landeier ne, ikke som enhet. Kommunen eksisterer derfor faktisk ikke som stat, som statsvesen, slik det var i antikken, fordi den ikke eksisterer som by. For at kommunen skal få virkelig ek sistens, må de frie landeiere komme sammen til forsamling, mens den f.eks. i Roma eksisterer utenom disse forsamlin ger, i selve byens og dens embetsmennes tilværelse. Riktig nok forekommer også hos germanerne ager publicus, felleslandet eller folkelandet, til forskjell fra den enkeltes eien182
dom. Det er veideland, beiteland, hogstland osv., den del av landet som ikke kan deles hvis den skal tjene som produksjonsmiddel i denne spesielle form. Derimot forekommer ikke, som f.eks. hos romerne, denne ager publicus som sta tens spesielle økonomiske tilværelse ved siden av privateierne, slik at disse egentlig var priva/eiere som sådanne i den utstrekning de var avskåret, privert, som plebejeme, [fra] å bruke ager publicus. Hos germanerne synes derimot ager publicus bare å være et supplement til den individuelle eien dom, og den figurerer som eiendom bare i den utstrekning den forsvares mot fiendtlige stammer, som den ene stammes felleseie. Den enkeltes eiendom fremstår ikke som for midlet gjennom kommunen, men kommunens og kommuneeiendommens tilværelse fremstår som formidlet, dvs. som de selvstendige subjektets innbyrdes relasjon. Den økono miske helhet finnes i grunnen i hvert enkelt hus som danner et selvstendig sentrum for produksjonen (manufaktur bare som bierverv for kvinnene osv.) I den antikke verden er byen med sin utmark den økonomiske helhet; i den germanske verden er det den enkelte bolig, som selv bare er et punkt i det tilhørende landområde, ingen konsentrasjon av mange eiendommer, men familien som selvstendig enhet. I den asia tiske (iallfall fremherskende) form ikke eiendom, men bare besittelse for den enkelte; kommunen som den egentlige, vir kelige eier — altså eiendom bare som felles eiendom av jord. Hos de antikke folk (romerne som det klassiske eks empel, her er det i sin reneste, mest utpregede form), mot setningsfylt form for statseiendom og privateiendom, slik at sistnevnte formidles gjennom førstnevnte eller at førstnevnte eksisterer i denne dobbelte form. Privateieren derfor samti dig byborger. Økonomisk oppløses statsborgerskapet i den enkle form at jordbrukeren er beboer av en by. I den ger manske form er jordbrukeren ikke statsborger, dvs. ikke by boer, men grunnlaget er den isolerte, selvstendige familiebo lig, garantert gjennom sammenslutning med andre slike fa milieboliger av samme stamme og deres leilighetsvise sam menkomster i denne gjensidige garantis tjeneste, i anledning krig, religion, rettsforlik osv. Den individuelle grunneiendom fremstår her ikke som en form i motsetning til kommunens grunneiendom, heller ikke som formidlet gjennom den, men omvendt. Kommunen eksisterer bare i disse individuelle 183
grunneieres innbyrdes forhold. Kommuneeiendommen som sådan synes bare å være et felles tilbehør til de individuelle stammeseter og jordtilegnelser. Kommunen er ikke substan sen som den enkelte bare er en tilfeldig foreteelse av; den er heller ikke det almene, som i denne egenskap, både i sin forestilling og i byens eksistens og dens bymessige behov til forskjell fra den enkeltes behov, eller i sin bymessige grunn og jord som særegen tilværelse til forskjell fra kommunemedlemmets spesielle økonomiske tilværelse, er en værende enhet; men på den ene side er kommunen i seg selv som fellesskapet i språk, blod osv. en forutsetning for den indi viduelle eier; som tilværelse eksisterer den på den annen side bare i sin virkelige forsamling til felles formål, og i den utstrekning den har en spesiell økonomisk eksistens i de felles brukte veide- og beiteområdene osv., brukes den av hver individuell eier som sådan, ikke som representant (som i Roma) for staten; virkelig de individuelle eieres felles eien dom, ikke en fra den enkelte atskilt egen eksistens som eien dom til de enkelte eieres forening som by. Det det egentlig kommer an på her, er dette: I alle disse former, hvor grunneiendom og jordbruk er basis for den øko nomiske orden og hvor derfor produksjonen av bruksver dier er det økonomiske formål, individets reproduksjon i de bestemte forhold det har til sitt fellesskap som det er grunn laget for, — foreligger det: 1) Tilegnelse, ikke gjennom arbeid, men som en forutsetning for arbeidet, som arbeidets naturlige vilkår, av jorden som både det opprinnelige ar beidsinstrument, som laboratorium og som råstoffenes be holder. Individet forholder seg rett og slett til arbeidets ob jektive vilkår som til sine egne; til dem, som sin subjektivitets uorganiske natur, hvor denne subjektivitet realiserer seg selv; det viktigste objektive vilkår for arbeidet fremstår ikke selv som et produkt av arbeidet, men forefinnes som natur; på den ene side det levende individ, på den annen side jorden, som det objektive vilkår for dets reproduksjon; 2) men dette forhold til grunn og jord, til jorden, som det arbeidende individs eiendom — hvor individet derfor fra begynnelsen ikke fremstår som et bare arbeidende individ, i denne ab straksjon, men har en objektiv eksistensmåte i denne eien dom av jord, som er en forutsetning for dets virksomhet og ikke oppstår som bare dens resultat, og samtidig er en for184
utsetning for dets virksomhet, på samme måte som dets hud, dets sanseorganer, som det riktignok også reproduserer, ut vikler osv. i livsprosessen, men som på sin side er en forut setning for denne reproduksjonsprosess — er straks formid let gjennom individets naturgitte, mer eller mindre historisk utviklede og modifiserte tilværelse som medlem av en kom mune, — dets naturgitte tilværelse som medlem av en stam me osv. Et isolert individ kunne like lite ha eiendomsrett til grunn og jord som det kunne tale. Det kunne riktignok tære på dens substans, slik dyrene gjør det. Forholdet til jord som eiendom er alltid formidlet gjennom okkupasjon, frede lig eller voldsom, av jorden gjennom stammen, kommunen eller en eller annen form for naturgitt eller historisk utviklet form for fellesskap. Individet kan her aldri opptre i den punktualitet som det opptrer i som fri arbeider. Når de ob jektive vilkår for dets arbeid er forutsatt som noe som til hører det, er det selv subjektivt forutsatt som medlem av et fellesskap gjennom hvilket dets forhold til jorden er for midlet. Dets relasjon til arbeidets objektive vilkår er formid let gjennom dets tilværelse som komrounemedlem; på den annen side er kommunens virkelige tilværelse bestemt av den bestemte form for individets eiendomsforhold til arbeidets objektive vilkår. Hvorvidt denne gjennom tilværelsen i fel lesskapet formidlede eiendom fremstår som felles eiendom, hvor den enkelte bare er besitter og det ikke finnes noen pri vat grunneiendom, — eller om eiendommen forekommer i den dobbelte form av stats- og privateiendom ved siden av hverandre, men slik at sistnevnte synes å være betinget av det førstnevnte og bare statsborgeren er og må være privateier, mens på den annen side hans eiendom som statsborger samtidig har en spesiell eksistens, — eller hvorvidt ende lig felleseiendommen bare er en supplering av den indivi duelle eiendom, hvor denne danner basis og kommunen i det hele tatt ikke har eksistens for seg utenom kommunemedlemmenes forsamling og deres sammenslutning til felles formål, — disse forskjellige former for kommune- eller stammemedlemmenes forhold til stammens jord — den jord den har bo satt seg på — avhenger dels av stammens naturlige an legg, dels av de økonomiske vilkår, under hvilke de virke lig forholder seg som eiere til jorden, dvs. tilegner seg dens frukter gjennom arbeid, og dette vil igjen være avhengig av 185
klima, jordens fysiske egenskaper, den fysisk betingede måte å nyttiggjøre den på, forholdet til fiendtlige stammer eller nabostammer og de forandringer som vandringer, his toriske opplevelser osv. fører med seg. For at kommunen skal fortsette å eksistere på den gamle måten kreves en re produksjon av dens medlemmer under de forutsatte ob jektive vilkår. Selve produksjonen, økning i befolkningen (også den hører til produksjonen) opphever etter hvert disse vilkår; ødelegger dem istedenfor å reprodusere dem osv., og dermed går fellesvesenet under sammen med de eiendoms forhold det var grunnlagt på. Seigest og lengst holder seg nødvendigvis den asiatiske form. Det ligger i selve dens forutsetning; at den enkelte ikke blir selvstendig overfor kommunen; produksjonens selvforsynte krets, enhet mellom jordbruk og håndverk osv. Hvis den enkelte forandrer sitt forhold til kommunen, forandrer han derved kommunen og virker ødeleggende på den, og på dens økonomiske forut setning; på den annen side har man forandring av denne økonomiske forutsetning gjennom dens egen dialektikk, ut arming osv. Især krigsvesenets og erobringens innflytelse, som i Roma f.eks. i vesentlig grad hører til selve kommunens økonomiske vilkår, — opphever det reelle bånd den hviler på. I alle disse former er reproduksjonen av forutsatte — mer eller mindre naturgitte eller også historisk opp ståtte, men senere tradisjonelle — forhold mellom den enk elte og hans kommune, og en bestemt, for ham forutbestemt objektiv tilværelse, både i forholdet til arbeidets vilkår og til hans medarbeidere, stammefeller osv. — grunnlaget for ut viklingen, som fra begynnelsen derfor er begrenset, men som i og med skrankens opphevelse blir til forfall og under gang. Slaveriets utvikling, konsentrasjon av grunneiendommen, bytte, pengevesen, erobringer osv. hos romerne, selv om alle disse elementene inntil et visst punkt syntes å være forenlige med grunnlaget og dels bare syntes å utvide det pa en uskyldig måte, dels syntes å vokse ut av det som rent misbruk. Her kan det foregå store utviklinger innen ram men av en bestemt krets. Individene kan synes store. Men noen fri og full utvikling kan ikke tenkes her, hverken av individet eller samfunnet, fordi en slik utvikling står i strid med det opprinnelige forhold. Hos de antikke folk ser vi aldri noen undersøkelse om 186
hvilken form for grunneiendom osv. som skaper den mest produktive, den største rikdom? Rikdommen synes ikke å være produksjonens formål, til tross for at Cato vel kan undersøke hvilken måte å stelle jorden på som gir mest eller endog Brutus kan låne bort sine penger til beste rente. Un dersøkelsen går alltid ut på hvilken form for eiendom som skaper de beste statsborgere. Som mål i seg selv finner vi rikdommen bare hos de få handelsfolk — som monopoliserer den bevegelige handel — som lever i den antikke verdens porer som jødene gjorde det i middelaldersamfunnet. Nå er rikdommen på den ene side ting, virkeliggjort i ting, ma terielle produkter, som mennesket står overfor som subjekt; som verdi er den på den annen side kommando over frem med arbeid, ikke for herredømmets, men for den private ny telses osv. skyld. I alle