Skognaturen og mennesket : skogskjøtsel og vern 8241201710 [PDF]

Zitiervorschau

Øyvind Skar og Per R. Schjerden

Skognaturen og mennesket - Skogskjøtsel og vern -

Vett&Vitenas NBR-DEPOTBIBL/OTEKET POSTBOKS 278 - 8601 MO

© Vett & Viten A/S 1997 ISBN 82-412-0171-0 Omslag: Nica Grafisk Produksjon - Jan O. Rokkan Omslagsfoto: Øyvind Skar Tegninger: Stein Davidsen, Kjell Ronald Hansen, Martin Holmer Klaus Høiland, Sigmund Huse, Jan Henrik Simonsen.

Hans Børlis dikt Granskogen blømer er hentet fra samlingen Vinden ser aldri på veiviserne. Sommermorgen i skogen er fra Hver liten ting. Harald Sverdrups dikt Bøketrær i Vestfold er fra samlingen Solhest i Berget. Dikt uten tittel er fra Tranene danser. Oddmund Føres dikt (s.145) er fra samlingen Tankekrystaller og utvalde dikt (redigert av Ola Norang). Elling M. Solheims dikt (s. 155) er fra samlingen Synnali. Haakon Lies dikt Seid er fra samlingen Ættarhaugen. Boka er godkjent av Nasjonalt læremid deisen ter i mars 1997 for bruk på studieretning for naturbruk innen skogskjøtsel både i VK1 skogbruk og VK2 allsidig skogbruk. Godkjen­ ningen er knyttet til fastsatte læreplaner av juli 1994 og juli 1995 og gjelder så lenge lære­ planene er gyldige.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Redaktør: Knut Arild Melbøe

Sats/utforming: Jan Hugo Strand Printed in Norway 1997

Utgiver: Vett & Viten A/S Postboks 203 1360 Nesbru

Forord Målet for skogbehandlingen har endret seg temmelig radikalt i løpet av de siste ti årene. Også skogbruksnæringen betrakter i dag skogen mer som en biologisk helhet - et komplisert økosystem - enn som en samling tømmertrær. Målsettingen med skogbehandlingen blir tosidig: både forvaltning av skogen som rå stoffressurs og ivaretakelse av skogens biologiske mangfold. På det sistnevnte området står det fortsatt mye igjen å gjøre. Denne læreboka i skogskjøtsel er beregnet på naturbruklinjen i den videregående skolen. Den dekker læremålene innen skogskjøtsel både VK1 skogbruk og VK2 allsidig skogbruk og skogbrukslære på VK2 allsidig land­ bruk (med unntak av 2 b-c, 2 e-g, 5 a og 5 c). Boka tar blant annet sikte på å sette elevene i stand til å kunne utføre en skogskjøtsel som både er stedstilpasset og egnet til å ivareta det biologiske mangfoldet i skogen, og som samtidig tar sikte på økonomisk interessante løsninger. Vi har funnet det riktig å ta utgangspunkt i det tradisjonelle bestandsskogbruket. Boka gir også en historisk oversikt over skogens og skogbrukets utvikling i Norge. Videre inneholder boka en kort oversikt over skog og skogbruk i global sammenheng. Når det gjelder skogtrærne, har vi, i tillegg til biologiske forhold, også tatt med en del om trærnes plass i folkelig tradisjon. En viktig del av læreboka er presentasjonen av skogbehandlingen i et konkret skogområde, «økoskogen» i Fyresdal. Vi har forsøkt å bygge opp boka slik at lærerne kan ta ut enkelte kapitler dersom de skulle finne at boka blir for omfattende i forhold til de undervisningstimene som står til dispo­ sisjon. Vi takker alle som har bidratt med muntlige og skriftlige kilder. En spesiell takk til Knut Arild Melbøe, forlaget Vett & Viten, for godt samarbeid om til­ rettelegging av stoffet. Fyresdal

Kongsberg

Øyvind Skar

Per R. Schjerden

Innhold I INNLEDNING II

2 VERDENS SKOGER 15 Skogsoner 15 - Tropiske skoger 16 - Subtropiske skoger (laurbærskog) 17 - Tempererte skoger 18 - Boreale barskoger 18 Hvor mye skog finnes på jorda? 19 Skogens betydning for ver­ denssamfunnet 20 - Historisk utvikling 20 - Planteproduksjon 22 - Nyttevekster 23 - Arter/genforråd 23 - Vannhusholdning 23 -Klima 23 Avskoging 23

3 SKOG I NORGE 27 Treslagenes innvandrings­ historie 27 Dagens skogbilde 28 - Arealfordeling 28 - Barskoger 30 - Lauvskoger 31

4 SKOGTRÆR 33 Bartrær 34 - Vanlig gran 34 - Furu 38 - Einer 41 - Barlind 42 Lauvtrær 43 - Bjørkeslekta 43 - Oreslekta 45 - Osp 47 - Eikeslekta 50 -Bøk 52 Hardføre lauvtreslag 54 - Rogn 54 -Selje 55

-Hegg 55 Varmekjære treslag 58 -Ask 58 -Alm 59 - Lind 62 - Lønn 62 - Hassel 63 - Søtkirsebær 64

5 ØKOSYSTEMET SKOG 67 Karakteristikk av skog 67 Hva kan urskog fortelle oss? 72 - Urskog og kulturskog 76 Stoffomsetning og næringsnett 77 - Ekstern og intern sirkulasjon 77 - Strøfall 79 - Næringsnett 80 Livet i jorda 81 Skog og myr 84 Abiotisk miljø i skog 89 - Makroklima 89 - Lokalklima 91 - Mikroklima 93 - Lyset i skog 94 - Edafiske miljøfaktorer (jordbunnsforhold) 97 - Temperatur i skog 98 -Luft 104 - Vann og nedbør 109 Toleransegrenser og vekstfak­ torene 112

6 SKOGTYPERVEGETASJONSTYPER 115 Lavskog 118 Røsslyng-blokkebærskog 118 Bærlyngskog 119 Blåbærskog 119 Småbregneskog 120 Storbregneskog 120 Lågurtskog 122 Høgstaudeskog 122 Plantesamling 123

7 BIOLOGISK MANGFOLD OG SKOGVERN 125 Hva mener vi med biologisk mangfold? 125 - Norsk biologisk mangfold 126 Verneplaner for skog 127 - Hvorfor barskogvern? 128 - Skogbruksnæringen og bio­ logisk mangfold 130 Nøkkelbiotoper 130 - Hva er en nøkkelbiotop? 130 - Eksempler på nøkkel­ biotoper 131 Luftforurensninger og skogvern 135 - Giftige gasser 139 - Forsurning 142

8 SKOGENS BRUKSHISTORIE 145 Fra de eldste tider 145 Skogbruk i historisk tid 147 - Vikingtid og middelalder 147 - Bergverksdrift og trelasteksport 148 -1800-tallet 149 - Vårt århundre 151

9 SKOGBESTAND - STRUK­ TUR OG DYNAMIKK 155 Inndeling av skogen i bestand 155 Egenskaper ved skogbestand 156 Bestandsdynamikk 163 Omløpstider og hogstmodenhet 165

10 BESTANDSSKOGBRUK OG SKJØTSELSTEKNIKK 171 Faser og skjøtselsteknikk 171 Foryngelseshogster 172 - Frøtrestillingshogst 172 - Skjermtrestillingshogst 173 - Gruppehogst 175 - Kanthogst 176 - Bledningshogst 177

-Snauhogst 178 - Flatebrenning 179 Fjellskoghogst 180 Skogkultur 182 - Stell av foryngelsesfelter 182 - Markflekking (markberedning) 182 - Planting og såing 183 - Grøfting av torvmarker 186 - Gjødsling av skog 189 - Bruk av kjemiske midler 194 Ungskogstell 197 - A arbeide med eller mot naturen 197 - Avstandsregulering og kvisting 202 Tynning 208 - Tynningsmåter 209 - Virkninger av tynning 212 - Tynningsstyrke og -intervall 214 - Praktiske hensyn ved tynningshogst 217 - Allmenne flerbrukshensyn ved tynning 219

I I SKOGBRUK OG SKJØTSEL IVÅRTID 223 Den driftstekniske revolu­ sjonen 223 Søkelys på dagens skogbruk 224 - Landskapsestetiske virkninger av skjøtsel og drift 226 - Miljøskader av mekanisering og store maskiner 227 - Veier, tung transport og ferdsel 229 - Virkninger av snauflater på plante- og dyreliv 233 - Virkninger av snauhogst på lokalklima og jordbunn 235 - Bruk av biocider (kjemiske preparater) 238 - Monokulturer med ensaldrete og «enfoldige» granåkre 239 Skogbruk, arbeidsplasser og bosetting 241 Skogbruksplaner - miljøhensyn og flerbruk 242

Alternative former for skjøtsel og bruk 243 - Hva er det vi ønsker? 244 - Valg av metoder 248 - Eksempel på et økologisk basert skogbruk (naturskogbruk) og «økoskog» 250

12 FLERBRUK OG LOVVERK 259 Skogbruk og friluftsliv 259 - Skogbruksloven 259 - Kort om tiltak 261 Skog og vilt 261 - Kort om tiltak 261 Skogskjøtselen og markedsopinionen 263 - Miljøsertifisering av skogbruk 264

LITTERATUR 267 STIKKORDLISTE 269

I Innledning Et folk uden Skovland er nesten like ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser.

P. Chr. Asbjørnsen fra fortellingen En vestlandsk skovdal

Stammen i ordet skog er det oldnordiske verbet «skaga», som betyr å rage opp (løfte seg, reise seg opp). Det er et ordmalende uttrykk, som på en illu­ strerende måte beskriver hvordan skogen visuelt trer fram i terrenget og karakteriserer landskapet. Av alle landøkosystemer (terrestriske økosystemer) er skog det mest kom­ plekse. Uten begrensende miljøfaktorer ville alle landområder være skog i en eller annen form. Når skog ikke finnes overalt, skyldes det i hovedsak man­ gel på vann (nedbør) eller mangel på varme. Globalt sett er vann den største mangelfaktoren, slik at skogen må gi tapt mot savanner, stepper og ørkener. Mot snaufjell (høyfjell) og polarområder, der vi har alpine og polare skog­ grenser, stopper skogen på grunn av mangel på varme og lave sommertem­ peraturer. Noen områder er skogløse som følge av mangel på løsmasser og jordsmonn, og der har vi edafiske skoggrenser. I dag utgjør trær ca. 75 % av all biomasse på jorda. Etter at mennesket trådte inn på arenaen, er den naturlige utbredelsen av skog sterkt redusert. Det meste av avskogingen foregår nå i tropiske regn­ skoger. Fra før er store deler av Asia og Europa avskoget. Opprinnelig var halvparten av jordoverflaten dekket av skog. I dag er ca. 30 % skogdekket. Av de tropiske regnskogene er fjerdeparten forsvunnet, og den overveiende del av denne avskogingen har skjedd etter 1965. Vi står her ovenfor en av verdens store økokatastrofer. Det er store forskjeller fra tropiske regnskoger til tempererte lauvskoger og nordlige (boreale) barskoger. I tropeskogene finner vi jordas eldste og mest artsrike, men også mest sårbare økosystemer. Barskogene er framfor alt mer stabile og «robuste», og de er mindre utsatt for erosjon etter hogst. Begrepet skog innebærer at trærne har en viss høyde og ikke står for langt fra hverandre. Trærne påvirker lys, temperatur og fuktighet slik at det skapes et eget skogklima inne blant trærne. Trærne i skogen påvirker også jordbunnstilstanden. Men skogen består ikke bare av trær. Den gir også plass for annen vegetasjon som karplanter, sopper, lav og moser. I tillegg har også fugler, pattedyr, krypdyr og amfibier av forskjellige slag tilholdssted i skogen. Under barken, i stubben og nede i strølaget finner vi et mylder av insekter og annet såkalt lavere dyreliv. Skogen er altså et spesielt og meget mangfoldig sammensatt økosystem.

Skogen gir inntekt til skogeier og virke til treforedlingsindustrien. Vi hogger årlig ca. 10 mill, m3 trevirke som brukes til sagbruksindustri, tremasse- og cel­ luloseindustri og til brensel. Det er likevel bare om lag halvparten av hva sko­ gene våre produserer, årlig tilvekst ligger på ca. 20 mill, m3 (19,5 i 1995). 1 1925 var samlet kubikkmasse i Norge beregnet til ca. 330 mill. m3.1 1993 var dette økt til ca. 600 mill. m3. Førstehåndsverdien av tømmer og ved utgjør ca. 2,5 mrd. kr (1995). Eksportinntektene fra skogsektoren utgjorde ca. 16 mrd. kr, og skogbruket og skogsektoren sysselsatte ca. 30 000 arbeidstakere.

Figur 1 Volum av stående skog ved takseringer i 1925,1950,1958,1970 og 1984. Volumet av stående skog i 1993 er beregnet. Tallene omfatter hele landet og er angitt i millioner kubikkmeter uten bark

Men skog er altså ikke bare tømmerstokker og råstoff til sagbruk og papirindustri. Skog er et levende økosystem hvor det er et samspill mellom et utall planter og andre levende organismer som lever i et innviklet avhengighetsforhold. I dag er en rekke arter truet av et skjematisk skogbruk som ikke tar hensyn til dette samspillet. Skog og klima påvirker hverandre gjensidig. Skog påvirker vannhushold­ ningen, utjevner temperaturen, bremser vind. Skog demper virkningen av sterkt regnvær, slik at risikoen for flom og erosjon blir mindre. Skogområdene våre benyttes til turgåing både sommer og vinter. En stor del av jakta foregår i skogområder, og skogen regnes som vår viktigste viltregion. Mesteparten av bærplukking og soppsanking er knyttet til skogområdene. Endelig foregår mer idrettsbetonte aktiviteter som orienteringsløping og langrenn i skogområdene våre.

2

Skogen har gjennom mange hundre år vært en inspirasjonskilde for forfat­ tere og malere, og i vår tid også for naturfotografer. I det hele tatt kan vi se på skogen som en inspirasjonskilde for fantasien - tenk bare på hvor mange av folkeeventyrene våre som tar sitt utgangspunkt i skogen. Utdraget under er fra J.S. Welhavens dikt Lokkende toner. Der fløy en fugl over granehei som synger forglemte sange. Den lokket meg bort fra slagen vei og inn på de skyggede gange

Tirilil Tove langt, langt borte i skove

Å drive eller forvalte et skogområde krever både kunnskap og vilje til å ta vare på skogenes mangesidige betydning. Denne læreboka tar sikte på å pre­ sentere og gi råd om hvordan vi skal ta vare på de flersidige verdier som skognaturen representerer.

Welhaven er mest kjent som lyriker, men han var også en fin illustratør. Denne pennetegningen fra 1842 har tittelen Gamle trær ved Thorsøe

2 Verdens skoger Mørke og en høytidelig stillhet gir i fellesskap en følelse av fortiden, det opprinnelige, det evige nesten. De tropiske skogene er en verden der mennesket virker som en inntrenger, og evigvirkende krefter, som fra de enkleste atmosfæriske partikler bygger opp veldige mengder av vegetasjon som overskygger, ja nesten knuger jorden. Alfred Russell Wallace (Fra hans Reise til Amazonas, 1890)

Skogsoner Hvis vi beveger oss fra ekvator og nordover, vil se at skogene skifter karakter. Det samme bildet får vi dersom vi beveger oss fra ekvator og sørover. På et vegetasjonskart over jorda ser det ut som om de forskjellige typer av skog danner belter. Vi kaller disse beltene skogsoner.

FAh| I* *I |X°X| imillllHllHl EZ3

Tundra Barskog Sommergrønn lauvskog Eviggrønn, temperert lauvskog Steppe

F ? 1 Ørken ■I Fjellvegetasjon

HU Tropisk, regngrønn skog Laurbærskog Hi Tropisk regnskog

Figur 2 Oversikt over jordas vegetasjonssoner. (Etter Lerch.)

Dersom vi beveger oss fra kysten og innover mot høylandet, skifter også skogen karakter. I dette tilfelle snakker vi om skogregioner. Temperaturen avtar både mot nord og med høyden og er sammen med nedbøren den vik­ tigste årsaken til at vi får utviklet forskjellige globale skogtyper.

I samsvar med klimasonene kan vi dele jordas skoger opp i følgende skogsoner: 1 Tropiske skoger Tropisk regnskog Tropisk regngrønn skog 2 Subtropiske skoger (laurbærskoger)

3 Tempererte skoger Eviggrønn lauvskog Sommergrønn lauvskog

4 Boreale barskoger

Tropiske skoger Tropisk regnskog Når vi snakker om regnskoger, er det først og fremst de eviggrønne regnsko­ gene vi tenker på. Disse skogene er avhengig av både høy temperatur og jevn nedbør. Middeltemperaturen for året ligger rundt 25° C. Klimaet er svært fuk­ tig. Årlig nedbør fra 2000 mm til 4000 mm er relativt likt fordelt over hele året. Regnskogenes utbredelse innskrenker seg til kystlandskap med særlig stor nedbør. Bare i Amasonas, hvor grunnvannstanden delvis oppveier den begrensede nedbøren, griper regnskogen om seg på begge sider av floden og dens sideelver inn i landet. Tropisk regnskog finnes i tre hovedområder :

• Mellom- og Sør-Amerika med Amazonasområdet i Brasil som det viktigste • Vest-Afrika med Kongobekkenet som det viktigste området • Områdene rundt Indiahavet med Madagaskar i vest og land som Indonesia, Malaysia, Burma og Vest-India i øst

Det aller meste av regnskogen ligger mellom 10° n.br. og 10° s.br. Plante- og dyrelivet kan være forskjellig i de tre områdene, men felles for dem er at de utgjør jordas største artsmangfold utviklet gjennom millioner av år. Tropisk regnskog utmerker seg ved sterk etasjering. Lauvtrær dominerer, bartrær finnes ikke. Det øverste sjiktet i disse skogene består av store, spredtstående trær, 50-60 m høye. De rager opp over kronetaket, som når høyder på 30-50 m. I de nederste treetasjene opptrer skyggetålende arter. De største trærne har store rotjarer (brettrøtter), som gi trærne støtte og forankring.

Et eiendommelig trekk ved regnskogene er alle plantene som vokser på og i trærne (epifytter). Alle lysåpninger blir raskt fylt opp. Det blir sagt at den tropiske regnskogen har «horror vaccui» - skrekk for det tomme rom. Skogen er alltid grønn, og livsvirksomheten er i gang hele året. Noen tre­ slag skifter sine blad enkeltvis, hos andre kan det være greinvis utskifting av lauvet. Grønne plantedeler som når bakken, brytes raskt ned, slik at mesteparten av næringsstoffene bindes i plantene. Jordsmonnet blir dermed meget næringsfattig. Når skogbunnen mangler strølag og beskyttende undervege­ tasjon, vil de voldsomme regnskyllene føre til meget stor fare for erosjon etter hogst. Regnskogene utgjør ca. 7 % av jordas landareal, men inneholder mer enn halvparten av jordas levende organismer. Tropisk regnskog er uten sammen­ ligning den frodigste og artsrikeste av alle skogtyper. I tropeskogen spiller utnyttelse av biproduktene ofte en langt større rolle enn selve trevirket. Det kan være kautsjuk, planteoljer, frukter og medisinplanter. I fjellområder med vedvarende nedbør finner vi de såkalte montane regn­ skogene. Manggroveskogene ved kysten regnes også til regnskogene. Det er en hårdnakket myte at regnskogområdene er nettoprodusent av oksy­ gen, at de er «jordas lunger». Dette er ikke riktig, over tid er regnskogenes oksygen- og karbondioksidregnskap et nullregnskap. Det produseres like mye som det forbrukes. Men avskogingen bidrar til et økt CO2-utslipp.

Tropisk regngrønn skog Denne skogtypen har sitt utbredelsesområde mellom 20° n.br. og 20° s.br. Den finnes i Afrika, og vi har den mellom Det indiske hav og Himalaya, blant annet i India, Thailand, Burma, Laos, Kambodsja og Vietnam. Videre finnes skogtypen i Mellom-Amerika og i det østlige Brasil. Disse skogene har veksthvile i den tørre årstiden. De kalles også monsunskoger eller vinterskoger. Nedbørssyklusen bestemmer lauvfall og lauvsprett. De regnbringende havvindene (monsunvinder) kan gi et frodig vekstklima, men skogtypen viser stor variasjon etter hvor lang tørketiden er, og hvor fuk­ tig vekstiden er. Det kan være frodige, tette bestand, men også glisne skoger med gress og busker. Både de frodige monsunskogene i Himalayas skråninger og Afrikas glisne savanneskoger er eksempler på regngrønne regnskoger. Akasie- og baobabtrær er typiske for de afrikanske savanneskogene, mens teak er et viktig treslag i de øst-asiatiske skogene.

Sub-tropiske skoger (laurbærskoger) Beveger vi oss til Florida og California, til Kanariøyene, til sørskråningen av Himalaya eller til Sør-Kina, finner vi laurbærskogene. Laurbærskogen ligner den tropiske regnskogen, men artsrikdommen er mindre. Også her er klimaet varmt og fuktig, men det er større temperaturforskjell mellom årets kaldeste og årets varmeste måned. 17

Laurbærskogen har ikke brettrøtter, og det forekommer en del nåletrær, først og fremst furuarter, i denne skogsonen. Av lauvtrær kan nevnes laurbærtre, magnolia, kamfertre og forskjellige eikearter. Verdens største trær, kjempesequoiaene i Sierra Nevada i California, vokser i denne skogsonen. Disse trærne er noen av de få vekstene på landjorda som har individuelle navn, General Sherman er 83 m høyt, har en omkrets på 27 m og et kubikkinhold på ca. 1400 m3.

Tempererte lauvskoger De tempererte lauvskogene dekker et bredt belte fra ca. 20° n.br. til ca. 50° n.br. Skogsonen deles i en eviggrønn og en sommergrønn lauvskog. Eviggrønn, temperert lauvskog Når vi de siste årene har sett dramatiske fjernsynsbilder fra skogbranner i California, ved Middelhavskysten eller fra Australia, er det deler av den eviggrønne lauvskogen som brenner. Om sommeren er det tørt og varmt med lite nedbør, og slike skoger er glisne med mye krattvegetasjon. Ofte har trærne en uheldig form, og det er særlig krattformete furuarter som gir opphav til de sterke brannene. Innenfor denne sonen finner vi eviggrønne eikearter, palmer, sypresser og forskjellige furuarter. Verdens høyeste tre, eucalyptus i Australia, vokser også i denne sonen.

Sommergrønn lauvskog Store deler av Mellom-Europa hører til denne skogsonen. Middeltempe­ raturen for varmeste måned varierer mellom 15° C og 25° C. Den kaldeste måneden ligger mellom +5 og -5° C. Årlig nedbørsmengde ligger mellom 600 mm og 1500 mm. Mens hovedutbredelsen ligger mellom 30-50° n.br., fører den varme Golfstrømmen til at sonen går helt opp til 60. breddegrad i Norge. Denne skogsonen finnes bare på den nordlige halvkule og omfatter Vest- og Mellom-Europa til Ural, Øst-Kina, Japan og østlige Nord-Amerika. Dessuten er det karakteristisk for den sommergrønne lauvskogen at

• • • •

den ikke liker for varm sommer, men heller ikke for kald vinter lauvtrær dominerer, og at bladfellingen beskytter mot uttørking eik, bøk, ask, alm, osp (poppel), alm, lind og lønn er de vanligste treslagene av bartrær finner vi bare furu på tørrere lokaliteter

Boreale barskoger Størsteparten av våre norske skoger hører til denne skogtypen som strekker seg fra den tempererte lauvskogen og nord til den polare skoggrense. Sonen strekker seg over ca. 20 breddegrader.

Middeltemperatur for varmeste måned er pluss 10-20 °C , den kaldeste måneden har minus 30-50 °C. Nedbørsmengden varierer fra 300 mm til 2000-3000 mm årlig. Veksttid en er 3-5 måneder. De boreale skogene danner et sammenhengende barskogbelte gjennom Europa, Asia og Nord-Amerika. Den største delen av dette barskogområdet består av taigabeltet som strekker seg fra Sibir i øst til Norge i vest. Taigabeltet er ca. 5000 km langt og 1000 km bredt. Dominerende treslag er gran, edelgran, furu, lerk, bjørk og osp.

Hvor mye skog finnes på jorda? Oppgaver over jordas skogareal varierer fra kilde til kilde. Og det er ikke så underlig når vi vet at definisjonen på hva som er skog, varierer fra land til land, og at vurderingen av tallmaterialet kan variere fra forfatter til forfatter. Også oppgaver over tilvekst, stående volum og avgang av skogarealer vari­ erer på samme måte. Den svenske forstkandidaten Reidar Persson sier det slik i boka Den globale skogsituasjonen 1990:

«Kvaliteten i mange rapporter er begredelig. Mange skribenter er amatører. De er en gjeng entusiaster, som siterer hverandre og misforstår hverandres misforståelser. En gjetning hos en forfatter kan vandre rundt hos andre forfattere og etter en tid komme tilbake til den første forfatteren som en etablert vitenskapelig sannhet med litteratursitat og alt i orden.» Region

Totalt

Lukket skog

Apen skog

Nordamerika Europa Russland 1> Øvrig 2) Sum I-land

7490 1743 9415 1821 20472

4570 1402 7554 729 14252

2920 346 1861 1092 6225

3040 838 5979 162 10018

67 60 79 9 70

Afrika Latin-Amerika Vestasia Sørøst-Asia Kina Sum U-land Sum Jorda

5444 9957 393 3819 1620 21233 42431

2163 7435 136 2997 1340 14071 28317

3206 3206 257 962 280 7225 13450

36 27 74 234 470 1083 11101

2 4 26 8 35 5 26

Barskogandel Barskog %

1> Inkluderer landene i tidligere Sovjetunionen 2> Japan, Israel, Sør-Afrika, New Zeeland, Australia

Figur 3 Oversikt over jordas skogareal (1990) i 1000 km2. (Kilde: FAO, omarbeidet etter Persson.)

Opprinnelig skogdekke i verden anslås til 62 mill. km2. I 1990 anslo FAO at skogene dekker ca. 42 mill. km2. Av dette var ca. 28 mill, km2 «sluttet skog», det vil si skog med kronedekning på mer enn 20 %, mens ca. 13,5 mill, km2 er såkalt åpen skog med kronedekning mellom 5-20 %. Jordas totale fastlandsareal er 149 mill. km2. Hvis vi trekker fra iskapper og ferskvannsareal, utgjør landområdene ca. 130 mill, km2 eller 13 mrd. ha.

19

(Internasjonalt oppgis areal i hektar. 1 hektar er 10 da eller 0,01 km2. Vi har regnet om arealene til kvadratkilometer og håper at dette gir litt mer fattbare tallstørrelser.) Selv om tallene for hva som er skog, kan variere, viser de fleste anslagene at ca. 30 % av jordas landområder er skogbevokst i en eller annen form. Regnskogarealene alene utgjør i dag et sted mellom 7,5 og 10 mill. km2.

For å illustrere de nevnte tallstørrelsene kan det lønne seg å finne fram til noen konkrete områder på globusen: • Børgefjell nasjonalpark - ca. I 100 km2 • Norge - ca. 320 000 km2 • Tanzania - ca. I 000 000 km2

Skogenes betydning for verdenssamfunnet Historisk utvikling Skogene har stått sentralt for menneskene i all tid. I jeger- og fangstsamfun­ net har menneskene levd av det skogene har gitt av vilt (kjøtt, pelsverk, red­ skap og smykker av bein) og spiselige vekster (bær, frukt og røtter), brensel, byggemateriale og ly. Etter hvert som våre forfedre ble fastboende og jordbruket utviklet seg, måtte skogene vike. De siste 2000-3000 år har jordas skogandel stadig avtatt. I den vestlige verden har oppdyrking tatt sin del av skogområdene. En stor del av de skogarealene som ble dyrket opp tidlig, for eksempel ved Middelhavet, er degradert til halvørkner og krattområder. Trevirke ble etter hvert salgsvare og en betydelig eksportvare for enkelte land - skogen ble vik­ tig som tømmerprodusent. I de seinere årene har skogenes store verdi i globale klima- og miljøspørsmål stadig blitt forsterket. Klimaendring, forurensning, skogdød, rovhogst og svibruk etterfølges av tap av artsmangfold, erosjon, flomkatastrofer og ørken­ spredning. Avskogingen har for alvor skutt fart etter den 2. verdenskrig. I dag fokuse­ rer vi på reduksjonen av regnskogarealene. Årlig forsvinner ca. 140 000 km2 tropisk skog, av dette utgjør eviggrønne regnskogarealer ca. 50 000 km2. Men til nå har avgangen av skog vært mye større i industrilandene i den tempe­ rerte sone. Listen under viser prosentlig tap av opprinnelige vegetasjonstyper etter at jordbruk ble vanlig: • Tropisk regnskog • Tresavanner/åpen skog • Temperert skog

4-6 % 24-25 % 32-35 %

Totalt har ca. 200 mill, km2 av de opprinnelige skogene blitt borte i men­ neskehetens «jordbruksperiode». Mesteparten av denne avskogingen har skjedd etter år 1700. I dag er det imidlertid slik at skogarealene i de vestlige land vokser noe på grunn av brakklegging i jordbruket, tilplanting av myrarealer, o.l. I World Watch Instituttets årbok for 1994 ber biologen Alan Thein Durning oss gjøre følgende visuelle tankeeksperiment for virkelig å kunne begripe dynamikken i den historiske utviklingen: «Tenk deg en komprimert film av jordens utvikling sett fra verdensrommet. Tenk deg at du spiller de siste 10 000 årene så raskt at hvert årtusen tar ett minutt. I over sju minutter vil filmen se ut som et stillbilde, der landområdene på den blå planeten vår er dekket av trær. I denne perioden dekker skogen 34 prosent av land­ jorda. Bortsett fra sporadiske glimt av skogbranner er det ikke mulig å se noen naturlige forandringer i skogdekket. Jordbruksrevolusjonen, som forvandlet men­ neskets eksistens i løpet av det første minuttet av filmen, er ikke en gang synlig. Etter sju og et halvt minutt mister områdene rundt Aten og småøyene i Egeerhavet all skog. På dette tidspunktet blomstrer oldtidens greske kultur. Ellers er det lite som forandres. Etter ni minutter - for 1000 år siden - blir skogdekket glis­ sent i spredte deler av Europa, Sentral-Amerika, Kina og India. Tolv sekunder fra slutten, for 200 år siden, sprer denne uttynningen seg og legger deler av Europa og Kina øde. Seks sekunder fra slutten, for 100 år siden, blir det nordlige Amerika avskoget. Dette er den industrielle revolusjonen. Like fullt er det bare inntrådt små forandringer. Skogen dekker fortsatt hele 32 prosent av landområdene. I løpet av de siste tre sekundene av filmen - årene etter 1950 - akselererer utviklingen eksplosivt. Enorme skogområder forsvinner helt fra Japan, Filippinene, Sørøst-Asia, størsteparten av Sentral-Amerika, Afrikas horn, det vestlige NordAmerika, det østlige Sør-Amerika, det indiske subkontinent og Afrika sør for Sahara. Store branner raser i Amazonas, der det aldri var branner før. Skogen i SentralEuropa dør, forgiftet av luft og nedbør. Sørøst-Asia ser ut som en skabbete hund. Borneo er skalpert. I løpet av brøkdelene av det siste sekundet sprer avskogingen seg til Sibir og det nordlige Canada. Skogen forsvinner så raskt fra så mange områder at man skulle tro at en sverm gresshopper hadde hjemsøkt planeten. Når filmen stopper på det siste bildet, dekker trærne 26 prosent av landjorden. Tre firedeler av de opprinnelige skogområdene har fremdeles et visst skogdekke, men de uskadete skog-økosystemene er redusert til en tredel av hva de var. Resten er biologisk utpinte bestand av kommersiell tømmerskog og brokker av nyplantet skog. Nå er vi kommet fram til dagen i dag - en planet som har gjennomgått dypt­ gripende forandringer på grunn av menneskenes pengestyrte gjerninger - eller ugjerninger.»

Mange vil hevde at Durning tegner et vel dramatisk bilde av utviklingen. Selv om naturskogen i store deler av Nord-Amerika er hugget, betyr ikke det at områdene er tapt som skogområder. Skogene i Japan ble hogd hardt etter den 2. verdenskrig, men er nå i stor grad restituert. Skog og kubikkmasse øker i dag i de industrialiserte land. Men utviklingen i regnskogene er altså mer enn bekymringsfull.

Figur 4a viser tap av habitater i noen utvalgte utviklingsland. Kilde: IUCN og UNEP 1986.

Figur 4b tar for seg tap av skog i utviklingsland. Kilde: St.meld. nr. 13 1992-93

Planteproduksjon Av all organisk masse (biomasse) på landjorda er 99 % plantemateriale, eller såkalt «fytomasse» (phyton gr. = plante). Skogene inneholder mer enn 75 % av jordas fytomasse. Skogene gir oss først og fremst trevirke. Det har mange bruksområder og var et av våre første råstoff. Over 3,4 mrd. m3 trevirke blir tatt ut av verdens skoger hvert år. Omtrent halvparten går til brensel, den andre halvparten går til trelast, finer, papir og andre industriprodukter.

Den totale handelen med trevareprodukter utgjør ca. 85 mrd. US dollar per år (1990). Det er anslått at et stykke ut i neste århundre (til 2010) vil verden ha et underskudd av trevirke i størrelsesorden 2 mrd. m3.

Nyttevekster Foruten trevirke inneholder skogene et mangfold av nyttevekster som har eller kan få økonomisk verdi. Det dreier seg om spiselige vekster som sopp, nøtter og bær, om kvaeprodukter som gummisaft og om medisinplanter. Det blir anslått at bare salget av legemidler som er framstilt med utgangspunkt i plantemedisin, årlig utgjør ca. 100 mrd. US dollar. I tillegg bidrar skogene med mesteparten av plantemedisin brukt lokalt i den tredje verden.

Genforråd/arter Skogene inneholder et mangfold av arter og raser hvor det kan ligge store framtidige verdier. Et enkelt tre i regnskogen kan utgjøre et eget økosystem. Til nå kjenner vi bare en begrenset del av dette mangfoldet.

Vannhusholdning Skogene opptar regnvann og frigjør det gradvis til elvene. Slik kan flom unngås, og vannet blir tilgjengelig for lavereliggende jordbruksområder i tørre perioder. Skogene forhindrer også at jord eroderes for siden å bli vasket ut i elvene og der mudre til vannreservoarene. Dette har også mye å si for fiskerier og fiskenes gytemuligheter.

Klima Skogene hjelper til med å stabilisere klimaet ved å absorbere solstrålingen. Når skogen fjernes, vil overflaten reflektere mer av solstrålingen, slik at en større del av varmeenergien blir kastet tilbake til atmosfæren (albedoeffekten vil øke). Karbondioksid som er bundet i vegetasjonen, blir frigjort ved avskoging av de tropiske skogene. Det antas at ca. 25 % av økningen av karbondioksid i atmosfæren skyldes avskogingen av de tropiske skogene.

Avskoging Ett av de store økologiske problemene på jorda i dag er den avskoging som foregår i tropiske områder. Anslagsvis 50 000 km2 av dette er eviggrønn regn­ skog, mens ca. 100 000 km2 er forskjellige typer regngrønn regnskog.

Skogbruket får ofte skylden for avskogingen. Undersøkelser viser imidler­ tid at forskjellige former for jordbruksdrift er ansvarlig for mesteparten av skogreduksjonen.

Svijordbruk Kommersielt jordbruk Rydding for kvegproduksjon (beitemarker) Dammer, gruver, veger, bebyggelse Skogbruk Branner

45 % 15% 15 % 10-15 % 10 % 5 %

Tabellen lister opp de viktigste årsakene til avskoging i sluttet skog. (Kilde: Persson, 1990.)

Selv om skogsdriften i de fleste områder utføres som en eller annen form for plukkhogst, er problemet at skogsdriften fører med seg vegbygging og øde­ leggelse av den skogen som står i nærheten av de trærne som har tømmerverdi. Fra Amazonas kan vi nevne et eksempel hvor det at 3 % av trærne i et område ble fjernet, førte til at 54 % ble revet opp med rot. For hvert tiende hektar som ble hogd, ble 14 hektar ødelagt. Når skogbruket har åpnet områ­ dene med veier, følger ofte jordbruket etter. Også regnskogene har en viss evne til å regenere eller komme seg igjen. Det kan skje raskt hvis inngrepet arealmessig er lite. Det opprinnelige svibruket etterlignet egentlig regnskogenes naturlige måte å fornye seg på, mens ryd­ ding av store områder ofte vil overføre frodig regnskog til lavproduktive gressområder eller i verste fall til halvørkner. En tragisk sidevirkning av avskogingen av de tropiske skogområdene er urbefolkningenes skjebne. Ved siden av de menneskelige tragediene som oppstår når indianerstammer i Sør-Amerika og tilsvarende befolkninger i andre deler verden blir fordrevet fra sine leveområder, mister verdenssam­ funnet spesielle og unike kulturer, og vi taper verdifull kunnskap om bruk av dyr og plantearter. Antakelig er det få utviklingsland som har noe ønske om å ødelegge sine regnskoger. Årsaken til avskoging er sikkert flere ( korrupsjon, feil økonomisk politikk, uheldige støtteordninger), men to hovedgrunner peker seg ut: befolkningsøkning og utenlandsgjeld. For å lette befolkningstrykket og øke matproduksjonen er det nødvendig å dyrke opp tropisk skog, og for å få uten­ landsk valuta er det nødvendig å selge tømmer. Det er også viktig å merke seg at bakgrunnen for avskoging vil variere fra land til land. Og i vår vestlige bekymring for regnskogene bør vi ikke glemme at den største avskogingen som har skjedd på jorda, er foretatt i de nåværende industrialiserte land. Dessuten står disse landene for en økende andel av avskogingen i tropiske områder, f. eks. USA i Brasil og Japan på de Ostindiske øyer.

Oppgaver 1 Forklar hva skogområdene betyr for oss. 2 Hva kan forklaringen være på at både kubikkmasse og tilvekst har økt i norske skoger etter århundreskiftet? 3 Hvilke skogsoner finner du hvis du går fra fra ekvator og nordover? 4 Hva er hovedforklaringen på at vi får forskjellige skogsoner når vi går sør­ fra og nordover? 5 Hvilke andre verdier enn tømmer har regnskogene? Hvilken betydning kan disse produktene og funksjonene få for bevaring av regnskogene?

3 Skog i Norge Treslagenes innvandringshistorie For ca. 13 000 år siden hadde innlandsisen trukket seg så langt tilbake at de ytre kyststrøk på Jæren og nordover var blitt isfrie. Ca. 10 000 år f.Kr endret klimaet seg slik at det ble livsvilkår for de første trærne. Først kom vierartene, så dunbjørk. På Jæren er det også funnet spor etter hengebjørk. Perioden kalles subarktisk og varte til ca. 8000 år f.Kr. I den preboreale perioden fra ca. 8000 til 7000 år f.Kr. fikk vi en rask av­ smelting av innlandsisen. Dunbjørka fulgte på etter hvert som innlandsisen smeltet. Osp og tindved dukket også opp i denne perioden. Forekomstene av lavlandsbjørk økte. Perioden kalles også bjørkeperioden. I tidsrommet fra 7000 til 5500 år f.Kr. (den boreale periode) ble klimaet varmere. Furu dominerte sammen med hassel og fortrengte etter hvert bjør­ ka. Vi kaller denne perioden furuperioden. Gråor gjorde sitt inntog. På slutten av perioden kom edellauvtrær som alm, svartor og eik. Perioden fra 5500 til 3000 år f.Kr. hører til den atlantiske perioden, som var relativt varm og fuktig. Vi snakker om eikeperioden, men også svartor, alm, ask og lind tar Østlandsområdet i besittelse. Furua ble fortrengt til magrere områder. Sommertemperaturen i Oslområdet var antakelig ca. 1,5-2,0 grader varmere enn i dag og vintertemperaturen ca. 2 grader høyere. Historisk

Eldre steinalder

Yngre steinalder

Bronsealder

Jernalder Middelalder

Nåtid

tidsalder

År (før og

9000

8000

7000

6000

5000

4000

3000

2000

1000

0

1000

2000

etter Kr.f.) Klimaperiode

Senglasial

Preboreal

Boreal

Atlantisk

Subboreal

Subatlantisk

Klima

Temperaturøkning.

Varmere

Skandinavia

Varmt, fuktig

Varmt, tørt

Kjøligere, fuktig

Hassel

Eik, alm, lind

Ask

Gran

Avsmelting tiltar

nesten helt isfritt. Varmt, tørt

Innvandring

Først bjørk, dvergbjørk,

av treslag

vier. Senere furu, hegg, rogn, osp

Dominerende

Åpne, savannelignende

Vistrakte,

Mye bjørkeskog,

Østlandet og Sørlandet: Store

Mer bjørk og furu.

Granskogen tar over.

skogtyper

bjørkeskoger. Noe furu

åpne

men store områder

edelløvskogen

Jæren: Vidstrakte eikeskoger.

Varmekjære

bjørke­

preget av furuskog.

Vestlander: Bjørk.

Rundt Oslofjorden: Ask blir

løvtrær trenges sydover.

skoger.

Noe hassel

Nord-Norge: Furu og bjørk.

vanligere.

Tregrensen synker

3000 f. Kr.: Første jordbruk.

Jernalder: Vinterfor nødvendig.

Noe furu

Hardangervidda: Store deler

dekket av furuskog

Menneskets

Jeger- og samlerkultur. Skogen påvirkes lite av mennesket

bruk av

Yngre steinalder: Svirydding

Omfattende slåttemarker, lauving.

skogen

av skog til åker og beite.

Vestlandsskog blir til lyngheier.

Bronsealder: Rikt jordbruk og

Utvikling av kulturlandksaper.

husdyrhold. Flere kornsorter

Middelalder: Ekspansjon i jordbruk. Økt hogst (lafteteknikk, oppgangssag).

Nåtid: Industriskogbruk, flatehogster (bestandsskogbruk)

Figur 5 Norske skogers utvikling fra istiden fram til i dag. (Etter Berntsen og Hågvar, 1991.)

I neste periode (den subboreale) som varte fra 3000 til 500 år f.Kr., ble kli­ maet noe tørrere, og dermed også gunstigere i kyststrøkene på Vestlandet og nordover - edellauvskogen spredde seg. Eika fortrengte furua ytterligere i Østlandsområdet, og ask og lønn utvidet sitt område. Furua dekket en del fjellområder som i dag er snaufjell, og vi regner at furua gikk 200-300 m høyere enn i dag. På slutten av den subboreale perioden fikk vi en klimaforverring, og grana begynte sin innvandring fra øst. Furua går tilbake i fjellområdene, og fjell­ bjørka begynner å ta over. Den subatlantiske perioden begynte ca. 500 år f.Kr. og varer fremdeles. Nedbøren økte, sommertemperaturen falt, og vintrene ble kaldere. Grana spredde seg, furua forsvant fra fjellområdene, og edellauvskogen gikk tilbake. Vi fikk utviklet lyngheier på ytre deler av Vestlandet. Granekspansjonen har ikke gått særlig fort. I Trøndelag kom grana til Lierne ca. 400 år e.Kr. og nådde Trondheimsområdet på 1300-tallet, omtrent samtidig med at den kom til Øst-Telemark. Det yngste av treslagene våre er bøk, som kom til Vestfold ca. 500 år f.Kr.

Dagens skogbilde Fordeling Antall km2 Skogareal i alt

Prosent av

Prosent av

landarealet

skogarealet

119 200

36,8

100,0

Barskog

66 207

20,4

55,5

Løvskog

52 993

16,4

44.5

Fjellbjørkeskog

29 560

24,5

Skog under barskoggrensen

89 640

9,1 27,7

75,2

Produktiv skog

69 900

21,6

58,6

Barskog

53 480

16,5

44,9

Løvskog

16 420

5,1

13,8

19 740

6,1

16,6

Annen skog

Figur 6 Tabellen viser skogarealer i Norge i prosent av land- og det totale skogarealet. (Kilde: NTJOS, 1994.)

Totalt dekker skogen ca. 37 % av skogarealet i Norge. Det utgjør ca. 120 000 km2 (119 200 km2). Det produktive skogarealet utgjør i 1997 ca. 72 000 km2 eller ca. 22 % av landarealet.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Fjellbjørkskoger

Kystnære bjørkeskoger Kystnære edelløvskoger Øst-Norske edelløvskoger

Øst-Norske løvskoger

Fjellbarskoger Nordlige barskoger

Kystnære furuskoger Kystnære granskoger

Øst-Norske barskoger

Figur 7 Ulike skogtyper i Norge. (Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.)

• Barskoggrenser) er den høydegrensen der bartrærne på grunn av ugunstige klimaforhold på de ovenforliggende arealene vokser så spredt at de ikke til­ fredsstiller kravet til skog. Kravet til skog er at det skal være minst 6 trær per dekar som er eller kan bli 5 m høye.Trærne skal stå rimelig fordelt på arealet. (Jevnt fordelt gir dette en avstand på ca. 13 m.) • Grensen for produktiv skog går der vi har en virkesproduksjon på mindre enn 0,1 m3 per dekar årlig.

29

Skogen kan deles inn på forskjellige måter: • • • •

etter etter etter etter

hovedtreslag (barskog/lauvskog) voksested (vegetasjonstyper) klima (vegetasjonsregioner) produksjon (produktiv/uproduktiv)

Tradisjonelt har vi foretatt en hovedinndeling i barskog/lauvskog. De siste årene har det blitt vanlig å foreta en ytterligere differensiering innenfor disse hovedgruppene.

Barskoger Barskogene utgjør ca. 56 % av det totale skogarealet og om lag 77 % av det produktive skogarealet. Granarealene utgjør 44 % av det produktive arealet, mens furu utgjør 33 %.

Øst-Norges barskoger Disse områdene omfatter det meste av barskogarealet her i landet. De har mange ulike utforminger med gran som det dominerende treslaget. Furu er knyttet til lavere boniteter og løsmasseavsetninger, mest i tørre innlandsom­ råder. Gran og furu danner ofte blandingsskoger. Vi har lauvtreinnblanding med bjørk som det viktigste lauvtreslaget.

Kystnær furuskog Kystnær furuskog er barskogen langs kysten av Vest- og Nord-Norge. Vi skiller mellom en indre og ytre type langs kysten av Vest-Norge, den ytre strekker seg oppover i Nord-Norge. Den ytre finnes i områder med moderate ned­ børsmengder, mens den indre typen finnes i de mest nedbørrike områdene i landet.

Kystnær granskog Kystnær granskog er granskogen langs kysten av Midt-Norge. Områdene har milde vintrer og rikelig med nedbør. Ettersom granskogen er vesentlig tettere og mer skyggefull enn furuskogen, finner vi her skogtyper som ikke bare skiller seg fra furuskogen, men også fra andre granskogtyper. Skogmiljøene her kjen­ netegnes av et stort innslag av arter som krev­ er svært høy luftfuktighet, det vil si spesielle lav-, sopp- og insektsarter. Deler av denne typen kalles «boreal barskog» i nyere termi­ nologi.

Figur 8 Utbredelse av den bore­ ale regnskogen. Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Nordlige barskoger Nordlige barskoger er furuskogene i Troms og Finnmark. Disse skogene har mye til felles med fjellbarskogene. Vi finner verdens nordligste furuskog på 70° 10' n.br. i Stabbursdalen i Finnmark.

Fjellbarskogene Fjellbarskogene finner vi opp mot fjellet, der klimaet begrenser foryngelse og produksjon. Karakteristisk for denne skogen er blant annet en økende andel myr og våtmark opp mot barskoggrensen. Gran dominerer fra Aust-Agder nordøstover til Østerdalen og videre nordover til Saltfjellet. I de indre deler av Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge, nord for Saltfjellet, dominerer furusko­ gen. Arealet av fjellbarskogen utgjør ca. 30 % av barskogen i Norge.

Lauvskoger Lauvskog utgjør om lag 23 % (16 400 km2) av det produktive skogarealet. Bjørk er hoved treslaget. Edellauvskogen dekker om lag 1100 km2 og utgjør ca. 1,5 % av produktivt skogareal.

Fjellbjørkeskogen Fjellbjørkeskogen danner i store deler av landet skoggrensen mot fjellet. Det er også denne skogen som danner den nordlige (polare) skoggrense i Finnmark. Skogtypen er i dag lite utsatt for inngrep, men var tidligere sterkt utnyttet i seterdriften. Fjellbjørkeskogen utgjør ca. 30 000 km2.

Type

Truethet

Trusler

Truede/sårbare plantearter

Kalkfuruskog

Stor, særlig i pressområder rundt Skiensfjorden og på Ringerike. Oslofjord-området

Utbygging, kalkbrudd, hogst, slitasje

Rød skogfrue (V) Bittergrønn (V)

Rik granskog

Meget stor for lite berørte områder, spesielt i lavlandet

Hogst, utbygging, skogsbilveier

Huldrestry (V+)

Kystgranskog

Meget stor

Hogst, skogsbilveier

Granfiltlav (E) Gullprikklav (V)

Sumpskog

Meget stor

Drenering, hogst, treslagskifte

Vasstelg (V)

Flommarkskog og -kratt

Stor langs elver i viktige jord­ bruks- og utbyggingsstrøk

Vassdragsregulering, forbyg­ ging, veibygging, drenering og oppdyrking, masseuttak

Russearve (V)

Gråorskog

Meget stor for gamle, velut­ viklete bestander, særlig langs elver i jordbruks- og utbyggingsstrøk

Veibygging forbygging, drener­ ing, hogst, oppdyrking, treslagskifte i lier

Ingen karplanter

Edellauvskog

Varierende. Stor for potensiell granplantemark og i press­ områder

Utbygging, veibygging, opp­ dyrking, treslagskifte, opphør av gamle driftsmetoder

Moderat for kystbjørkeskog, liten for fjellbjørkeskog

Hogst og treslagskifte, turistog fritidsutbygging

Bregne- og høgstaudebjørkeskog

Ingen karplanter

Ingen karplanter

Figur 9 Status for ulike skogtyper med truede og sårbare plantearter. E = truet. V = sårbar. V+ - hensynkrevende. Kilde: DN, 1992 3l

Kystnære bjørkeskoger Kystnær bjørkeskog finnes langs vestkysten av Norge. I de ytterste kyst­ strøkene og i Nord-Norge har de kystnære bjørkeskogene mye felles med fjellbjørkeskogene. I denne sonen har det foregått et utpreget treslagskifte fra bjørk til gran i form av skogreising.

Kystnære edellauvskoger Kystnære edellauvskoger finner vi fra Rogaland til sørlige deler av Nordland. De utgjør om lag 1 /3 av det totale edellauvskogarealet. Her er det et stort innslag av kystplanter som skiller disse skogene fra de andre edellauvskogene. Skogtypen er utsatt for planting av gran.

Andre edellauvskoger Til denne gruppen regnes edellauvskogene på Sør- og Østlandet. På Sørlandet finner vi en hovedutbredelse med ulike utforminger av eikeskoger. Bøkeskoger finner vi bare i Vestfold. På Sør- og Østlandet finner vi alm-lindeskoger. Også disse edellauvskogene er i dag utsatt for planting av gran.

Oppgaver 1 Når begynner de første skogtrærne å komme til Norge? Hvilke treslag var det? 2 Hvilken forandring skjer i norske skoger for for ca. 7000 år siden? 3 Hva er spesielt med grana i innvandringssammenheng? 4 Hvor stor del av landet regner vi er dekket av skog? Hvor mye av dette er produktiv skog? 5 Hva mener vi med produktiv skog? 6 Gi en oversikt over hovedinndeling av barskogene på landsbasis.

4 Skogtrær Bekranste, høye ætling av den gran, som først de gother gav den djerve kunstmodell til katedral på katedral, til Notredamens høyportal, til Munstren, til Vestminsterhall til Pisas tårn på hell!

Deg venter feige øks ved rot som Herkules i drageblod du dør i seige ild. Dog dø du stolt, min gran! thi vit: Europas kraft ei rekker dit å forme slik en pyramid, som være kan ditt bild.

Her i den skumle dag forglemt du sørgende i skyen gjemt din stolte isse har. Du speider mørk deroven hen mot graneformete tårn av sten, og kjenner sukkende igjen et billed av din far.

Klag ei; thi mangt et hjerte, der modell for himmeldomer er, ukjent, i pjalter slår. Tungsindig sitter på sitt fjell, en ledig helt, en ubrukt Tell; en Byron titt, en Platos sjel i folkets sverm forgår.

Utdrag fra Henrik Wergelands dikt Til en gran

Klimamessig tilhører størstedelen av våre skoger den boreale (nordlige) skogsone. Her dominerer bartrærne gran og furu. Sørspissen av landet tilhører den tempererte sone med naturlig forekomst av varmekjære lauvtrær som eik, ask, bøk og lind. Også her finner vi furu, mens grana opptrer mer spo­ radisk i denne sonen. I områdene mellom temperert og boreal skogsone finner vi overgangssoner hvor andelen av edellauvskog avtar og granandelen øker. Skogtrærnes temperaturkrav angis vanligvis i forhold til tetratermen (tetra = fire).Tetratermen kan defineres som gjennomsnittstemperaturen for juni, juli, august og september.

De norske skogene inneholder et fåtall treslag. I barskogområdene er det først og fremst gran og furu som danner rene bestand og blandingsbestand, mens lauvtrær som bjørk, osp og or opptrer som mindre bestand og som utfyllingstrær. På Sørlandet finner vi skogområder hvor eik dominerer, mens vi i Vestfold finner større, rene bestand av ask og bøk. Dunbjørk danner store, sammenhengende skogområder mot fjellet. Ellers opptrer lind, alm, lønn, rogn og barlind som småbestand og som enkeltrær. Som en kontrast kan nevnes at 100 da regnskog kan omfatte 50-100 forskjellige treslag. Det skal være registrert noe slikt som 50 000 treslag i de tropiske skogene.

Bartrær Bartrærne hører til de nakenfrøete, det vil si at frøet ikke er omgitt av en fruktknute, men sitter nakent på et skjell. Blomstene er alltid enten hånlige eller hunlige. De aller fleste bartrær er sambu, det vil si at vi finner både hann- og hunnblomster på samme treet. Unntaket hos oss er barlind, som er særbu.

Vanlig gran (Picea abies) Granslekta teller ca. 40 arter som alle finnes på den nordlige halvkule. Vanlig gran har en nordlig og østlig utbredelse i Europa. Den forekommer i fjelltrak­ ter i Mellom-Europa, men viltvoksende gran mangler i Frankrike, Portugal, Spania, Belgia, Nederland, Storbritannia og Danmark.

Utbredelse Til Norge kom grana østfra for ca. 2000 år siden. Den er vanlig på Østlandet, i Trøndelag og i søndre del av Nordland. Naturlig gran finnes nord til Saltfjellet. På Vestlandet finnes det bare spredte forekomster av naturlig gran, bortsett fra en større forekomst på Voss. I Finnmark har grana vandret inn fra øst. Her finner vi spredte forekomster ved Karasjok og i Pasvik ved Neiden, Norges og verdens nordligste forekomst (69° 32'). I Norge utgjør gran ca. 53 % av samlet kubikkmasse. Hedmark er vårt vik­ tigste granfylke med 22 % av landets kubikkmasse.

Utbredelseskart for gran

Skogtrær o

Figur 10a Gran. Tegning: Stein Davidsen

Krav til vekstforhold Grana krever god, næringsrik jord med frisk fuktighet. På mager, tørr jord vokser den sent. På kalkrik mark vokser grana raskt, men den er utsatt for råte (særlig rotråte). Tetratermkrav for vekst angis til 8,4 °C, mens frømodningskravet ligger på 9,5 °C. Grana er skyggetålende og trives med høy luftfuktighet.

Formering Grana er sambu. Den blomstrer og setter kongler fra 20-årsalderen, i bestand sjelden før i 50-årsalderen. Frøårene kommer gjerne i perioder med 3-4 års mellomrom i Sør-Norge, mens det er lengre tidsintervaller i fjellskogen og i den nordlige delen av landet. Rike frøår opptrer gjerne med 10-12 års mel­ lomrom. Frøet blir vanligvis modent i oktober. Konglene slipper frøet fra januar til mars. Frøformering er det normale, men vegetativ formering er vanlig i fjell­ skogen. Grana vokser bra i surt miljø. Ved treslagsskifte til gran vil skogbunnen etter hvert bli surere. Grana har flatrot og er derfor utsatt for vindfelling.

Økologiske forhold Grana kan under gunstige forhold bli over 30 m, den høyeste grana som er målt i Norge, var 48 m. Gran kan bli 400-500 år gammel. Hogstmodenhetsalderen ligger på 50-100 år. Granskogen er hovedsakelig knyttet til følgende fem vegetasjonstyper: • • • • •

blåbærtypen småbregnetypen storbregnetypen lågurttypen høgstaudetypen

På grana lever en rekke lavarter. De bruker grana som feste og henter stort sett næring fra lufta. De påvirker derfor ikke granas vekst. Av viltartene er det egentlig bare smågnagerne som kan skade grana, og da er det snakk om gnag på små granplanter. Hjort kan skade ung gran ved at den feier av geviret og ved beiting av smågran. Elg kan også beite smågran, mens storfugl beiter granknopper. I Sverige beiter de tette rådyrstammene også små granplanter.

En rekke insektarter er knyttet til gran. Gransnutebillen (Hylobius abietis) angriper unge planter og kan drepe dem gjennom gnag i rothalsen. Dette er et stort problem ved utplanting av gran. På slutten av 70-årene hadde vi voldsomme angrep i eldre granbestand av den store granbarkbillen (Ips typographus). Den angriper trær som er svekket av tørke eller vindfall. Blir det store mengder av slikt virke, kan granbarkbillen opptre i så store mengder at den også kan drepe stående, frisk skog. Både nåler og kongler kan angripes av et vidt spekter av insektarter. Insektene kan periodevis gjøre skade på grana, men soppene betyr nok betraktelig mer som permanent skadegjører. Det er særlig rotkjuken (Heterobasidion annosum) som er årsak til rotråte. Rotråten ødelegger tømmer

Figur 10b Toppråtesoppen angriper grana på alle de steder hvor barken er såret og veden blottet. Tegning: Stein Davidsen

Figur 10c Rotsopp. Tegning: Stein Davidsen

for mange millioner kroner hvert år. Honningsoppråten (Armellaria mellea) gjør også stor skade i granskog. Ved skader på stammen eller etter toppbrekk kan grana angripes av toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum).

Plass i folkelig tradisjon Granas navn, Picea abies, er avledet av det greske pix, som betyr bek (som man fikk fra harpiks), og abies, som egentlig betyr edelgran. Det var den store svenske botanikeren Linné som kom i skade for å bytte om de to granartene da han utarbeidet sitt botaniske system. Til tross for den dominerende rollen gran har i Norden, har den liten plass i mytologien, trolig på grunn av sein innvandring. Når det gjelder folkelig tradisjon, ser vi hvordan eventyrene plasserer troll og andre mystiske vesener i de mørke og dystre granskogene. Ved siden av bjørk er den Nordens tre. Svenske vitenskapsmenn påstår at vi har et hat-kjærlighet-forhold til gran. Når dikteren fabulerer om å «brøyte seg rydning i svarteste skog», ser vi for oss en mørk, tett granskog. Men Hans Børli ser granas skjønnhet i diktet Granskogen blommer: «Grana blømmer fint i år», sier skogsfolk de møtes på stien, stanser og er mennesker for hverandre med dette stille gledeslyset i øynene. Et vær av fruktbarhet slører liene. Okergult pollen fra vindens såmannshender fyker over moene, legger seg på lyng og stein som slam etter solflom, - de skrukkete gamle støvlene mine får ansikter som kinesiske vismenn.

Og rusler jeg heimover i kveldingen, skinner røde lys over meg, høge lamper med veken ned i jordmørket, ned i oljeskåler av gnistrende granitt. Det er som jeg kjenner trerøttenes ytterste fine sugehår røre uendelig varsomt ved hjertet mitt, som søkte de også der i blodmørket livets kilder av lys.

Furu (Pinus sylvestris) Utbredelse Furuslekta inneholder ca. 80 arter som alle finnes på den nordlige halvkule. Furua er det av våre treslag som har størst utbredelse. I Norge forekommer furu naturlig i alle landsdeler. Furua finnes i store deler av Europa og NordAsia i ett belte nesten til Stillehavskysten. Norges og verdens nordligste furuskog finnes i Stabbursdalen. Den nordligste forekomsten av furutrær finner vi i Børselvdalen i Kistrand (70° 22' n.br.). Furua er vårt nest viktigste treslag med 28 % av samlet kubikkmasse.

Utseende Furua har rett, gjennomgående stamme med greinkranser som nydannes hvert år. Unge furuer har gulgrå glatt bark. Når treet blir eldre, dannes den karakteristiske skorpebarken nederst på stammen. Nålene er runde i tverrsnitt, sitter i knipper på to og to og felles etter 3-4 år. På Vestlandet kan de sitte på i 5-7 år. Kronetypen kan variere. En smalkronet type dominerer i nord, mens den bredkronete typen er vanligere i sør. Begge typene går imidlertid om hveran­ dre. Ved tynning og til frøtrær bør den smalkronete typen velges ut. Furua har pelerot, og det gjør at den er stormsterk.

Figur Ila Furu. Tegning: Stein Davidsen

Utbredelseskart for furu

Krav til vekstforhold Furua er et nøysomt treslag. Den trives bra på sandmoer og på utvasket morenejord. På næringsrik jord med frisk fuktighet vokser den raskt, men kvaliteten blir dårligere enn på magrere marker. Tetratermen for vekst ligger på 8,4 °C, tetraterm for frømodning ligger på ca. 10 °C.

Formering Furua er sambu, men enkelte trær har overvekt av hannblomster eller hunnblomster. Det er det viktig å ta hensyn til ved valg av frøtrær. Furua blomstrer fra mai til juni, ca. to uker etter grana. I fri stilling setter furua frø fra 15-årsalderen, i bestand en gang mellom 30 og 50 år. Furukonglene er først modne om høsten året etter blomstring, og frøene slippes ut i april året etter. Furua produserer vanligvis frø hvert år. Furua er lyskrevende. Småplantene tåler skygge, men lyskravet stiger med økende alder. For å få kvalitetsvirke bør furua stå tett i ungdommen, slik at den utvikler smekre greiner.

Økologiske forhold Furua kan bli gammel, 300-400 år er ingen sjeldenhet, sannsynligvis kan den bli 700-800 år gammel. Den blir ikke så høy som grana, men på Nordmøre er det målt furu med høyder opp til 40 m.

Furua trives best på midlere boniteter. På høye boniteter får den ofte grove kvister og dårlig stammeform. På de høyeste bonitetene vil den bli utkonkur­ rert av gran eller forskjellige lauvtreslag. Furua har stor landskapsmessig betydning fordi den kan utvikle maleriske trær på bergknatter og impedimentområder hvor andre treslag bare opptrer som kratt. På slike voksesteder finner vi ofte beitefuruer for storfugl. Både storfugl og elg spiser furubar om vinteren. Elg beiter unge trær, og det har ført til at det etter hvert har blitt vanskelig, for ikke å si umulig, å få opp ny furuskog i mange distrikter. Furua trives best i solrike sør- og vesthellinger. Nedbryting av furuvirket går seint, fra 100 til 300 år, avhengig av fuktigheten på stedet. Det er få insek­ ter og sopper som sprer seg fra dødt til friskt furuvirke, så det har liten hen­ sikt å ta ut dødt trevirke fra skogen. Følgende fire vegetasjonstyper er typisk furumark:

• • • •

furumyrskog lavskog røsslyng- og blokkebærskog bærlyngskog

Figur 11b Utviklingen av furuskyttesoppen. Tegning: Stein Davidsen

Både sopper og insekter kan gjøre skade på furua. Snøskyttesoppen (Phacidium infestans) angriper nålene på ungfuru, særlig i høyereliggende skog. Det er nålene under snødekket som blir angrepet. I andre områder angripes furua av furuskytten (Lophodermium seditiosum). Begge soppartene kan gjøre det vanskelig å få opp ny foryngelse. Eldre furu kan angripes av tyritopp (Peridermium pini), som gir tørre, harpiksimpregnerte sår på stammen eller tørre topper (tyritopp). Stokkjuken (Phellinus pini) angriper eldre furu, særlig i høyereliggende strøk.

Figur 11c Stokkjuken. Tegning: Stein Davidsen

Skogtrær

Furua er periodevis utsatt for nålespisende insekter. I begynnelsen av 1980årene opplevde Enebakk-Follo-området et angrep av den røde furubarvepsen (Neodiprion sertifer). Lignende angrep er også funnet på furu på Vestlandet. Furuspinneren (Dendrolmus pini) angrep store deler av furuskogen i Elverumsområdet ved århundreskiftet. Margborere (Blastophagus) og furuskuddvikler (Evetria buoliana) angriper skuddene på ungskog av furu. Også gransnutebillen angriper, til tross for navnet, unge furuplanter. Men den største trusselen mot furuforyngelsen i dag er den store elgstammen.

Figur lid Knekkesykens utviklingsstudier. Tegning: Stein Davidsen

Utnyttelse Furua har kjerneved og malme. Trevirket brukes til skurlast, stolper, kryssfiner og laftetømmer. Smådimensjonene går hovedsakelig til sulfatcellulose og sponplater. Spesialsortimenter av furu blir godt betalt. Sagtømmerprisen er høyere enn for gran, mens slipprisen ligger lavere enn for gran.

Plass i folkelig tradisjon Pinus er det romerske navnet på furu, silvestris kommer av silva, som betyr skog. Det svenske ordet tall kommer fra det indoeuropeiske ordet tel (jf. det engelske ordet tall), som betyr å løfte eller reise seg. Vi har ordet i dialektbetegnelser som toll, telle, taill. I eldre tider var furu hovedvirket både til laftehus og til båter. Rottægene ble brukt til kurvfletting, nyskuddene ble brukt mot skjørbuk om vinteren. Blomsterstøvet skal ha blitt brukt til barnepudder. Og bast og innerbark ble brukt til barkebrød. Terpentin ble utvunnet gjennom å bore hull i stammen. Furu var råmateriale for trekull og tjærebrenning. Store, gamle furuer kunne ha en magisk betydning. I Sverige hadde man såkalte bortsåttertaller som kunne ta bort sykdom. Store furuer i grenselinjen mellom to eiendommer ble ofte brukt som grensetre.

Einer Quniperus communis) Einer har større utbredelse enn noe annet bartre på jorda. Den finnes i Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. I Norge er den vanlig over hele landet og går opp til over 1700 meters høyde i Jotunheimen.

Eineren er normalt buskformet, men kan på gode vokseplasser bli et tre på godt over 15 m. Norges høyeste målte 19 m. Lyskravet er stort. Eineren er van­ lig på lyngheier og i åpne furu- og bjørkeskoger. Den trives i områder med rikelig nedbør og høy luftfuktighet. Einerbæret er en kongle som er sammensatt av tre fruktblad. Den er grønn første året, blåsvart andre året. Einerbæret er rikt på eteriske oljer og brukes i medisiner og ved framstilling av brennevin (gin og genever). Eineren kan oppnå en alder på nærmere 2000 år. Einerbaret beites av hjortevilt. Einerveden er meget varig og er derfor utmer­ ket til gjerdestolper. Tidligere ble den brukt til forskjellige former for husgeråd. I dag brukes einer en del i suvenirproduksjon. Eineren er verdifull som jord forbedrer.

Plass i folkelig tradisjon Juniperus var romernes navn på einer, communis betyr alminnelig. Selv om eineren vanligvis ikke blir så stor av vekst, ruver den godt i folketradisjonen. Det lille trekantete merket i bærspissen der kongleskjellene møtes, ble i tidlig kristen tid tolket som et kors. Tegnet var i nordisk mytologi tolket som Tors hammer. Hammeren og seinere korset har gitt eineren en sentral plass i folke­ tradisjonen. Når kjøtt og fisk ble røkt med einerbar, hadde det antakelig en magisk virkning. Ved juletider ble gulvene strødd med einerbar, og en einerkvist over døra brakte lykke eller snarere vernet mot onde makter. Avkok av baret, einerlåg, ble brukt til rensing og vask. Og når vi i jula syn­ ger: «Så går vi rundt om en enerbærbusk», tar vi egentlig del i en tradisjon som sannsynligvis går tilbake til førkristen tid.

Barlind (Taxus baccata) Barlind vokser på et begrenset område i Norge. På Østlandet går den nord til Krødsherad og til Feiring i Akershus og videre inn til Dalen i Telemark. Den finnes langs kysten fra Oslofjorden til Molde, på Vestlandet går den inn til Suldal og Granvin. Ellers forekommer barlind over store deler av Europa og Asia. Barlind er meget skyggetålende og vokser langsomt. Den trives best på noe fuktig, kalkrik jord. Barlind kan bli 2000-3000 år gammel. Virket er meget varig og brukes i dag til finere snekkervirke. I jernalderen ble barlind brukt til buer. 80 % av buene fra vikingtiden, som er funnet i danske myrer, er lagd av barlind. Også i dag blir konkurransebuer framstilt av barlind. Baret brukes til dekorasjoner. Nåler og kvister og frø inneholder et alkaloid (taxin) som er giftig. Frøkappen er ikke giftig, og spredning av frø kan derfor skje ved hjelp av fugler. Taxin har de siste årene blitt brukt i kreftbehandling. Barlind brukes som prydtre i parker og hager. Treet tåler godt beskjæring. Det setter stubbeskudd og kan formere seg ved avleggere og stiklinger.

Lauvtrær Lauvtrærne hører til de dekkfrøete plantene. Frøene blir utviklet inne i en frukt. Det kan være nøtt, stein-, kapsel- eller kjernefrukt. Blomstene kan være enkjønnete eller tvekjønnete. Trærne er enten særbu eller sambu. Lauvtrærne har vegetativ formering i tillegg til frøformering. Stubbeskudd er vanlig, enkelte trær setter også rotskudd.

Bjørkeslekta Vi har tre arter i bjørkeslekta i Norge: dunbjørk eller vanlig bjørk (Betula pubescens), hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula verrucosa) og dvergbjørk (Betula naua).

Dvergbjørk Dvergbjørka vokser på enkelte myrer i lavlandet og er vanlig i snaufjellet (lavfjellsbeltet). Den er nærmest krattlignende og utvikler seg aldri til trær. Den omtales derfor ikke nærmere her.

Dunbjørk og hengebjørk De to skogdannende bjørkeartene slås ofte sammen i oversikter over bjørk i Norge. Likhetstrekkene er mange, og derfor omtales begge artene samlet også her.

Figur 12a Dunbjørk eller vanlig bjørk (Betula pubescens). Tegning: Stein Davidsen

Figur 12b Hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula verrucosa). Tegning: Stein Davidsen

Begge bjørkeartene finnes over store deler av Europa og nordlige del av Asia. Dunbjørka går lenger øst enn hengebjørka. Dunbjørka finnes over hele landet fra kysten opp mot fjellet. Myrbjørk (Betula pubescens pubescens) og fjellbjørk (Betula pubescens tortuosa) skilles gjerne ut som egne underarter. Fjellbjørka danner skoggrensen mot fjellet i størstedelen av landet. Dunbjørka har eggformete, spisse blad med enkelt sagtannet bladrand. Navnet dunbjørk henspiller på at de yngste skuddene har dunhår. Hengebjørka er et lavlandstre som finnes på Østlandet og i indre kyststrøk til Nordland. Spredte forekomster finnes også i Saltdal og Pasvik. I Østlandsområdet er det registrert hengebjørk opp i 500-700 meters høyde (Hallingdal). Hengebjørka har spissere blader med dobbelt sagtanning, unge skudd har små vorter. Begge treslagene har hovedstamme med hvit glatt bark (never) med mørkere striper av korkbark, eldre individer av hengebjørk får mørk korkbark nederst på stammen. For begge bjørkeartene gjelder at rota er sterkt for­ greinet og kan gå ganske dypt. Bjørka kan bli opptil 300 år gammel. Veden er gulhvit og uten malme.

Formering Bjørka blomstrer tidlig på våren. De lange gule hannraklene er godt synlige ytterst på unge kvister, mens de gulgrønne hunnraklene er mindre og sitter lenger inne. Frøene er modne ut på ettersommeren, og frøproduksjonen er som regel god. Hengebjørka kan formere seg vegetativt ved stubbeskudd, mens dunbjørka setter både stubbe- og rotskudd.

Vekst krav Dunbjørka er svært hardfør, med tetratermkrav på minst 7,5 °C, mens hengebjørka er mer varmekrevende (tetratermkrav 10,1 °C). Begge er lyskrevende pionertrær. Hengebjørka trives best på dyp, moldrik jord med frisk fuktighet, men kan også greie seg godt på tørr jord. Hengebjørka har høy produksjon i ungdommen, men veksten avtar raskt ved 40-årsalderen. Produksjonen per dekar blir lav fordi bjørka på grunn av lyskravet ikke kan stå særlig tett.

Økologiske forhold Bjørka slipper relativt mye lys og varme ned til bakken, noe som gir grunnlag for et rikt plante- og dyreliv. Ung bjørk beites blant annet av elg, hjort og rådyr. Fjellbjørk er en viktig beiteplante for rype. Eldre bjørker beites av orrfugl. Bjørkevirket omsettes raskt og gir livsmuligheter for et mylder av insekter og sopper. Dødt bjørkevirke er derfor viktig for biologisk mangfold. Også bjørkestrøet er lett omsettelig. Næringsinnholdet er relativt stort og gir mold med gunstig pH. Bjørk er derfor en viktig jordforbedrer. Med sin hvite bark pynter bjørka opp i landskapet.

Plass i folkelig tradisjon Betula kommer av latin bitumen, som betyr tjære. Dunbjørkas pubescens betyr hårete, og lavlandbjørkas verrucosa betyr vorte. Nana betyr liten eller kortvokst. Bjørkevirket ble brukt til kiler, økseskaft, knivskaft og sleiver. Kvistene ble brukt til sopelimer og ris. Never var underlag for torvtaket, men ble også brukt til sko, korger, neverkonter, smøresker osv. Lut lagd av bjørkeaske ble brukt som vaskemiddel, og trekullet var råvare ved kruttframstilling. Bladene gir gul farge, eller grønn hvis de blandes med indigo. Og bjørkesaften ble betraktet både som styrkende og helsebringende. Den var forresten mer sukkerholdig jo lenger opp på stammen den ble tappet. Mens gran forbindes med det dystre og mørke, gir bjørka en assosiasjon til det lyse og sommerlige. Bjørka er Russlands tre framfor noen, men den er også Nordens symboltre. J.C. Dahls maleri Bjerk i storm er vel det mest kjente norske maleriet av et enkelttre. Det er tolket som et symbol på norsk natur.

Oreslekta I oreslekta finner vi to arter: gråor (Almis incana) og svartor (Alnus glutinosa). Or utgjør ca. 7 % av landets lauvskogmasse, det vesentligste er gråor. Stående kubikkmasse er ca. 4,5 mill. m3. Selv om oreartene er nære slektninger, er det stor forskjell på de to tresla­ gene. Begge treslagene er sambu og har enkjønnete blomster som sitter i rak­ ler. Hunnraklene er små kongler og inneholder en nøttefrukt. Konglene er først røde, og blir så grønne, før de blir brune når de er modne.

Figur 13a Gråor. Tegning: Stein Davidsen

Oreartene står i en særstilling blant våre skogtrær ved at de kan nyttiggjøre seg fritt nitrogen fra lufta. Ora har symbiose med en strålesopp som lever i knoller på orerøttene. Denne soppen tar opp fritt nitrogen fra jordlufta og gir ora nitrogen i bytte for karbohydrater og mineraler fra ora. Ora feller bladene grønne og er på den måten en god jordforbedrer. Det er bakgrunnen for uttrykket: «Ora er granas amme.» Gråoras raske vekst gjør at den kan bli et interessant tre i leireområder hvis en baserer seg på korte omløpstider.

Gråor Gråor er vanlig over store deler av landet bortsett fra nordre og østre Finnmark. Globalt finner vi gråora i det boreale barskogbeltet. Den er hard­ før, tetraterm angis til 7,7 °C. Lyskravet er stort, noe mindre enn for bjørk. Gråora liker seg best på leirblandet, kalkrik jord med frisk fuktighet. Karakteristiske voksesteder er langs åkerkanter og i bekkedaler med frisk fuktighet. Gråor har rask ungdomsvekst, som avtar når treet når en høyde på 18-20 m. Gråor brukes til ved, brennverdien er omtrent som for gran. Tømmer av gråor brukes også i sponplater og halvkjemisk masse. Gråora skades lite ved beite. Av viltartene er det bare jerpe som utnytter gråora. Treet er en utpreget pionerart, noe som er viktig for å hindre erosjon, særlig i leirområder.

Svartor Svartora har en mer begrenset utbredelse enn gråora og hører med til de varmekjære treslagene. Tetraterm angis til 12,4 °C. Den har større lyskrav enn gråora, særlig i ungdommen. Vi finner svartor på Østlandet opp til Rendalen og i kyst og fjordstrøk nord til Fosnes i Nord-Trøndelag. Svartora trives best på dyp, leirblandet, kalkholdig jord med stort vann­ innhold. Slike vokseplasser finnes langs bekker og daldrag med friskt sig av næringsrikt vann. Men svartora kan også vokse ganske bra på steder med høyt, stillestående grunnvann.

Figur 13b Svartor. Tegning: Stein Davidsen

Svartor blir et større tre enn gråor og har rundere, butte blader og svart oppsprukket bark. Treet opptrer ofte i små klynger, og det skyter stubbeskudd. Hvis svartor fristilles for brått, har treet en tendens til å sette vannris. Virket av svartor er ofte flammet og derfor ettertraktet som møbelvirke. Fordi treet trives i sumpete områder, er det verdifullt for det biologiske mang­ foldet.

Plass i folkelig tradisjon Alnus er det romerske navnet på or. Glutinosa betyr klebrig, og incana betyr hvitgrå. Svartora har ved som er godt egnet til møbelvirke og til veggpanel. Gråoras ved er løsere. Under krigen ble gråorved brukt til generatorknott.

Osp (Populus tremula) Osp er den eneste viltvoksende representanten for poppelslekten i Norge. Flere utenlandske poppelarter er innført til Norge.

Utbredelse Osp vokser over det meste av Europa og finnes i et bredt belte gjennom Asia fram til Stillehavet. Ospa finnes også i den nordligste delen av Tunis. I Norge finner vi ospa over størsteparten av landet under tregrensen, enten i holt eller som enkelttrær.

Utseende Ospa har gjennomgående vekst og får god stammeform sammenlignet med de andre lauvtrærne våre. Stammebarken er grågrønn og glatt, eldre trær får ofte skorpebark. Karakteristisk for ospa er de runde bladene, som sitter på en flattrykt bladstilk, som skjelver for det minste vindpust.

Figur 14 Osp. Tegning: Stein Davidsen

Krav til vekstforhold Ospa klarer seg med en tetraterm på 7,6 °C. Den regnes for vårt mest lyskrevende treslag. På mager jord vokser den seint og angripes av råte. Best utvikling får den på næringsrik jord med frisk fuktighet. Ospa setter frø fra 20-årsalderen. Den blomstrer på bar kvist. Hannraklene og hunnraklene sitter på hvert sitt tre. Frukten er en kapsel med mange små frø med frøull. Osp forynger seg lettest ved rotskudd. For å hindre ospeoppslag kan en søyre (ringbarke) de store ospene noen år før hogst slik at næringstransporten ned til rota stoppes. Men hvis en ønsker å produsere ospetommer, kan selvføl­ gelig det rike ospeoppslaget være en fordel. Ospeveden er hvit, lett og har brennverdi omtrent som for gran. Ospetømmeret går mest til tremasse, cellulose og sponplater. Ospeskog er aktuell som energiskog. Osp brukes også en del som panel. Tidligere gikk den beste ospa til fyrstikkproduksjon. Osp er et vakkert innslag i landskapsbildet, særlig i høstfarger. Osp er også et viktig treslag for mange viltarter. Den er beiteplante for elg og rådyr. For hulrugerne er ospa et meget viktig treslag.

Plass i folkelig tradisjon Populus betyr folk på latin, og tremula betyr den som skjelver. Vi kjenner uttrykket «å skjelve som et ospelauv.» De skjelvende bladene har satt folkefantasien i sving. En forklaring er at ospevirke ble brukt i Kristi kors, og at ospa derfor var dømt til å skjelve til verdens ende. En annen forklaring er at Kain slo Abel i hjel med en ospekubbe. I Sverige sa man at ospa skalv ved tanken på fyrstikkfabrikkene i Jønkøping. Abbor og fjellørret beit når ospas blad var store som museører. Når de var blitt store som en toøring (50-øring i dag), var det tid for å slippe kuene på beite. For å få hestene feite og blanke før de skulle selges på markedet, ble de fdret med ospebark. Ospevirket er rettkløvd og ble brukt til takspon, esker, trebøter og kubbestoler. Det trekker lite vann og ble også brukt til båtbord og konstruk­ sjoner under vann. Osp er også bestandig mot husbukk. Garn blir farget svart av ospebarken og sterkt gul av lauvet. Linné karakteriserte ospa slik: «Dirrende, rasktvoksende, rotkrypende, danner lunder og er behagelig for hester og sauer». (Arbor tremula, festinans, repens, lucus constituens, equis et ovibus grata.)

Regndråper på en bjørkekvist en tidlig høstmorgen. Foto: Øyvind Skar

49

Eikeslekta Hos oss vokser to representanter av eikeslekta: sommereik (Quercus robur) og vintereik (Quercus petrea). Begge eikeartene er utbredt i Europa, bortsett fra i de tørreste delene av Portugal og Spania. Sommereika går lenger østover enn vintereika. Hovedområdet for eika i Norge er Agderfylkene. Her finner vi områder med rene eikebestand. På Østlandet vokser det eik nord til Mjøstraktene. Langs vestlandskysten vokser det spredte eikeforekomster nord til Møre. Det er sommereika vi finner i utkanten av utbredelsesområdene. Vintereika er mer knyttet til kyststrøkene. Artene kan skilles på bladstilken, som hos sommereika er kort (4-8mm), mens vintereika har en bladstilk på 10-20 mm. Stammen på sommereik har en tendens til å forsvinne i krona. Greinene går brått over i mindre kvister, krona virker åpen fordi bladene og småkvistene sitter i klynger. Stammen hos vintereik går opp gjennom krona, greinene går gradvis over i mindre kvister. Vintereika beholder lauvet utover vinteren, derav navnet. De to eikeartene kan krysses med hverandre, selv om hybrideik er sjelden. De to eikeartene behandles her samlet. Eika i Norge vokser i utkanten av sitt naturlige utbredelsesområde. Kravet til tetraterm er 12,6 °C. Eika er lyskrevende. Den har pålerot og er stormsterk, og den må ha næringsrik jord for å trives. Eika vokser raskt i ungdommen, høydeveksten avsluttes ved 100-årsalderen, men diametertilveksten fortsetter, og eika kan bli mer enn 1000 år gammel. For å produsere kvalitetstømmer må en regne med omløpstider fra 100 til 150 år. Eika setter stubbeskudd, men forynger seg helst ved frøsetting (eikenøtter). Eikeartene er sambu. Blomstene sitter i rakler som kommer fram ved lauvsprett. Frøet er en nøtt.

Figur 15a Sommereik. Tegning: Stein Davidsen

Figur 15b Illustrasjon fra en håndbok for skipsbyggere. Den gav veiledning om valg av egnet virke til de forskjellige delene av skipet

Eika har rødbrun til blågrå malme, yteveden er gulhvit. Eikevirket er tungt, hardt og slitesterkt og blir benyttet til parkett, møbler og gjerdepåler. Brennverdien er høy Eik beites av hjortedyr. Den angripes av en del insekter, men er sterk mot råtesopper. Store, gamle eiketrær med vid krone setter et sterkt preg på landskapsbildet. Eika er det treslaget som er viktigst for det biologiske mangfoldet langs kysten på Øst- og Sørlandet. Særlig store, hule eiker med dyp sprekkebark er rike på insekter. Eikenøttene er ettertraktet for nøtteskrike og andre fugler.

Plass i folkelig tradisjon Quercus skal ha sammenheng med det greske ordet kratos, som betyr kraft, makt og fasthet. Robur kan oversettes med hard trestamme, styrke, hardhet. Petrea kan oversettes med steinet, den som vokser på berg. Navnet eik kom­ mer av gammelnordisk igja, som skal bety respekt, vørnad. Eik er også sett på som symbolet på kraft, styrke og alder. Et eksempel på det er Edvard Munchs bilde Historien i Universitetes aula. Eikas størrelse og harde virke har blitt brukt til mange formål. I seilskutetiden var det framfor alt materialet til skipsbyggingen. Til et linjeskip gikk det med ca. 2000 store eiker. Men eik ble også brukt til møbler, hjuleiker, ploger og matfat. Av bark og blad ble det framstilt garvesyre som ble brukt til garv­ ing og beredning av skinn. Eikenøtter var et viktig for for grisene. I antikken var eika treet til guden Zevs. Han var tordenguden og hadde sin opprinnelse i tordentreet, eika. Eika treffes nemlig tre ganger så ofte av lynnedslag som furu og ti ganger så ofte som bøk. I nordisk mytologi var det da naturlig at eika ble Tors tre. De store eikene ble ofte ansett som hellige, samtidig som de hadde kontakt med de underjordiske, for eksempel Vetteeika i Birkenes. En del av de største og eldste eikene er fredet som naturminne, et eksempel er Den gamle mester i Krødsherad.

Bøk (Fagus silvatica) Bøk innvandret samtidig med gran for ca. 2500 år siden. Bøk har omtrent samme temperaturkrav som ask og lind, men bøken skyter tidlig om våren og er særlig utsatt for vårfrost. I tillegg krever bøken relativt stor fuktighet og finnes derfor først og fremst i områder nær kysten. Vestfold er bøkefylket i Norge. Her finner bøken et varmt klima med lang veksttid. Men spredte bøkeforekomster finnes også langs kysten til Grimstad. En isolert forekomst på Seim i Nordhordland er antakelig plantet i vikingtiden. Når bøken ikke har spredt seg mer i løpet av 2000 år, har det delvis sam­ menheng med temperaturkravet, men særlig med frøutformingen. Bøkenøttene er tunge og havner sjelden langt fra treet, i motsetning til granas lette frø. For å utvikle kvalitetsstammer krever bøk kalkholdig, moldrik jord med frisk fuktighet. Bøken er skyggetålende og vil etter hvert «skygge» ut andre treslag. Den vokser langsomt i ungdommen, er ofte slengete, men vil med tiden rette seg opp. De høyeste bøkene i Norge kan bli ca. 35 m. En tett bøkeskog krever så mye lys at det blir lite igjen til undervegetasjo­ nen. Enkelte har derfor beskrevet den som en «botanisk ørken». Det gjør imidlertid at bøkeskogen er godt egnet til turbruk.

Figur 16 Bøk. Tegning: Stein Davidsen

52

Plass i folkelig tradisjon Fagus kommer av fagein, som betyr å spise og henspiller på bøkenøttene. Silvatica kan oversettes med «det som vokser i skogen». I Vestfold heter tre­ slaget bok, som også er det svenske navnet. Bok er et opprinnelig navn for tre. Når runene ble ristet, var det oftest i treplater. Runetegnene ble betegnet bok­ staver, og etter hvert ble bokstavene samlet i en bok. Veden er utmerket som brensel, men ble også brukt til parkett, møbler, redskapsskaft og båtkjøler. Av bøkenøttene ble det presset lampeolje. De pressede nøttene ble brukt til dyrefor eller malt og blandet i brødmjølet. I Skåne heter det at «bøkenøttene er også et utmerket for for grisen, selv om flesket blir løsere og mindre vakkert enn for av eikenøtter. I smaken ligner de kastanjer og kan spises når de blir ristet, men forårsaker en slags rus. Dette merkes også hos griser som beiter i bøkeskogen. De kan bli småfulle og farlige å gå nær.» Bøken var også et hellig tre, en bøkekvist beskyttet mot ulykke. Det skal ha sammenheng med at lynet sjelden slår ned i et bøketre. Et spesielt trekk ved bøken er at bladene fyller ledige rom, slik at det blir en helt spesiell halvmørk stemning inne i en bøkeskog. Bøken er Danmarks nasjonaltre. I samlingen Solhest i berget av Harald Sverdrup finner vi diktet Bøketrær i Vestfold: Bøkeløvet spruter ut som vannrett grønne flak fra en opplyst fontene. Hver vinter venter barn og voksne på at Bokemoa springer ut til syttende mai i Stokke.

Mellom høye trær har menns makt nedfelt seg på tinget. I dag står stammene med utskårne navn og hjerter. Et verdig sted å bli unnfanget, under svarte blad i måneskinn. Eller med sollys gjennom bøkeløv.

Bøkeskog. Tegning: Kjell Ronald Hansen

Hardføre lauvtreslag De hardføre lauvtrærne som omtales her, danner sjelden større bestand, men finnes i grupper eller som enkelttrær i skogene våre.

Rogn (Sorbus aucuparia) Rogn vokser i skogområder over hele landet. Oftest er det et lite tre med kort hovedstamme og store greiner. Rogna er dessuten et hardført, frostherdig og nøysomt treslag. Tetratermen er angitt til 7,7 °C. Rogn har vanligvis pælerot og er stormsterk. Rognetreet har hvite, tvekjønnete blomster i halvskjerm. Blomstene bestøves av insekter. Frøene blir spredd av fugler. Rogn formerer seg vanligst ved stubbeskudd, men kan også sette rotskudd. Rogn er et pionertre som kommer raskt opp på hogstflatene. Det er en vik­ tig beiteplante for elg og rådyr. Bærene spises av fugler som trost, kråkefugler og sidensvans. Rogn spiller en viss rolle som vind- og erosjonsvern og som tuntre på værharde steder i Nord-Norge.

Plass i folkelig tradisjon Sorbus er avledet av latin sorbere, som betyr å drikke. Aucuparia kommer av avis, som kan oversettes med fugl, og capere, som betyr å fange. Det siste hen­ spiller på at rogn var brukbar til fuglefangst. Gråtrost (kramsfugl) ble fanget i nett når den kom for å spise rognebær. Ordet rogn er avledet av rønn, som betyr rød. Rognens harde og sterke virke ble brukt til økseskaft, orv (ljåskaft) og sælapinner. Bark, kvister og lauv ble brukt til kufor og bærene til høns- og grisefor. Men bærene ble framfor alt brukt (og brukes) til marmelade, gele, syltetøy og likør. Bladene kan brukes til te. Garn farges rødgult av rognebæret, mens barken gir en gulgrå farge som tidligere ble brukt til å farge fiskegarn med. Vekster med røde blad eller frukter tilskrives magiske egenskaper i mange opprinnelige kulturer. Også i Norden har det knyttet seg mange underlige forestillinger til rogn. Rogn forbindes med trolldom. Med en rognekjepp var man beskyttet mot hekser og spøkelser. Et rognebord i båten beskyttet mot forlis. Særlig er det knyttet trosforestillinger til flogrogn, som er rogn som spirer i eldre trær, for eksempel styvningstrær av alm. Via luftrøtter klarer rognen å få kontakt ned til bakken. Det er hevdet at det var en flogrogn guden Balder ble skutt med, og ikke en misteltein. Det het også at rogn og einer var fiender og ikke måtte brukes sammen. En kløvsal som hadde rogn på den ene siden og einer på den andre, ville ikke balansere. - At det er et slags motsetnings­ forhold mellom rogn og einer, viser seg i alle fall i det faktum at en snyltesopp er vertsvekslende mellom de to, noe som gir rogna et utrivelig utseende med rustrøde flekker på blad og bær.

Selje (Salix caprea) Selje vokser spredt i skogen og i kulturlandskapet nesten overalt i landet. Voksested er ofte i skogbryn og ved jordekanter. Krav til tetraterm er 7,6 °C. Selja er insektbestøver. Det er egne hann- og hunntrær. Den blomstrer på bar kvist, hannraklene er gule, og hunnraklene er grønne (gåsunger eller kattelabber). Selja skyter stubbeskudd og er lett å formere med stiklinger. Seljeveden har gulhvit yte og rødbrun malme. Den kan brukes til brensel og sponplater. Tynne seljestammer lar seg splitte med kniv og har vært brukt til forskjellige kurvflettingsarbeider. Selje har også vært brukt til tønnebånd. Selje er et pionertre som kommer lett på hogstflatene. Seljebarken avgir næringsstoffer når den blir våt. Det fører til at gamle seljestammer ofte er overgrodd med næringskrevende lavarter. Til slekta Salix hører også vierartene. Alle salixartene er viktige beiteplanter for mange viltarter.

Plass i folkelig tradisjon Salix betyr selje, og caprea kommer av capra, som betyr geit. Selja er uløselig knyttet sammen med vårstemning. Når kattelabbene eller gåsungene står og lyser gule mot smeltende snø, vet vi at vinteren synger på siste verset. Og seljefløytens spede toner er selve inkarnasjonen av våren. Det er vel få steder i vår litteratur hvor dette kommer vakrere fram enn i Jakob Sandes Fløytelåt (her i utdrag): Selja står saftgrøn og sevjemjuk, kvistfri og ferdig til fløytebruk for hage små gutehender. Tonen kjem smygande mjuk og var, aukar i kraft og får døyvde svar langt borte frå andre grender. Småfuglen tagnar i skogen då. Undrande sit han og lyder på og gløymer seg lange stunder.

Hegg (Prunus padus) I Norge finnes hegg sporadisk nord til Hammerfest. Heggen er buskformet, av og til treformet, med kort hovedstamme og kraftige greiner. Den trives best i litt fuktig, humusrik og god jord i kratt og skoglier og langs bekker, og i blanding med andre treslag. Vi finner den ofte i randsonen mot innmark. Heggen er relativt skyggetålende. Temperaturkravet er som for rogn. Heggen har tvekjønnete blomster som sitter i klaser. Heggebæret er en stein­ frukt som blir spredt med fugler. Det er blant annet brukt til likører. Hegg kan også formere seg vegetativt med stubbeskudd. Heggeveden brukes først og fremst til brensel. Hegg gir en viss beskyttelse mot erosjon i elve- og bekkekanter. På grunn av bitre smaksstoffer i bark og ved er hegg godt beskyttet mot beitedyr. Den er vert for soppen lokkrust, som går på grankongler og havrebladlus, og angriper åker og eng.

Heggen er forsommerens tre. Vi kjen­ ner den blant annet fra H. Egedius' maleri Heggen og A. O. Vinjes dikt Varen (til musikk av Grieg): Enno ein gong fekk eg ve tren å sjå for våren å røma. Heggen med tre som det blomar var på eg atter såg bløma.

Heggekvist i blomst. Foto: Øyvind Skar

Rogn og osp i høstdrakt. Foto: Øyvind Skar

Askekvist. Foto: Øyvind Skar

Eik. Foto: Øyvind Skar

Varmekjære treslag Felles for de varmekjære treslagene er at de har et krav til tetraterm på omkring 12,5 °C. Det begrenser veksten til kyststrøkene og områder med gun­ stig vekstklima på Østlandet. Svartor, eik og bøk er behandlet tidligere, her skal vi kort omtale ask, alm, lind, lønn og hassel.

Ask (Fraxinus exelsior) Ask er et velkjent treslag i kulturlandskapet på Østlandet opp til Ringsaker og langs kysten opp til Frosta i Trondheimsfjorden. 27 % av all ask i landet finner vi i Vestfold. Asken kan bli et stort tre med rak stamme og grågrønn bark. Karakteristisk for ask er de store, kullsvarte vinterknoppene. Ask blomstrer på bar kvist, frukten er en liten nøtt som sitter på en propellformet frøvinge. Den henger ofte på treet lenge utover vinteren. Ask for­ merer seg også ved stubbeskudd. Unge askeplanter er følsomme for konkur­ ranse fra gras og skades lett av beitende husdyr. Ask er et krevende treslag som bare finnes på frisk, god moldjord. På høye boniteter kan ask danne bestand. Veden er hard og har gode styrkeegenskaper. Ask blir spesielt nyttet til møbler og parkettproduksjon. Tidligere var ask et verdifullt vinterfdr for husdyra. Fortsatt kan vi finne slike styvingstrær eller «lauvkaller» i jord­ bruksområdene. Skog med mye ask, spesielt med grove trær, er rike biotoper for planter og dyr.

Plass i folkelig tradisjon Fraxinus var romernes navn på ask, exelsior betyr høy eller anselig (tenk på ordet eksellense). Ask var den gammelnorske betegnelsen på spyd. Et skrin lagd av ask ble kalt en eske, eller ask på dialekt. Virket er usedvanlig seigt og har blitt brukt til møbler, ski, årer, redskapskaft og hjulakslinger. I gamle dager ble det brukt til forskjellige typer våpen, blant annet spyd. Men framfor alt var asken verdenstreet Yggdrasil i den nor­ røne mytologi (se rammeteksten på neste side). Asken hadde et vidt bruksregister. Lauv og ris var godt husdyrfor. Tjære fra destillasjon av askekvister, «askemitl», ble brukt både utvortes og innvortes i folkemedisinen. Etterspørselen etter askefliser til askeavkok nådde et nærmest hysterisk høydepunkt så seint som i 1980-årene. Ask er det siste av våre edellauvtrær som får lauv om våren, den springer ut sist i mai. Regelen om at «springer eik før ask, blir det plask, springer ask før eik blir det steik,» er antakelig utformet av en ekte pessimist. Ifølge professor Knut Fægri fungerer verset bedre som værspådom i England, hvor «ash og oak» rimer på «splash og soak».

Sagt om Yggdrasil o

Yggdrasil vokser i Åsgård med grener som brer seg ut over hele verden og over himmelen. Under Yggdrasil holder gudene ting hver dag. For å komme til tingplassen rider gudene over regnbuebroen, Bifrost. De tre rottene står henholdsvis hos æsene, hos rimtussene og i Nivlheim. Under den siste er en kilde som heter Kvergjelme. Der kryr det av ormer. En av dem, Nidhogg, ligger og gnager påYggdrasils rot. Mimesbrønnen er ved den roten som ligger i rimtussenes verden. I denne brønnen er visdom og kunnskap. Odin har pantsatt Gjallarhorn til Mime, som drikker av brønnen hver morgen. Odin har også pantsatt sitt ene øye til Mime for selv å få lov til å drikke av brønnen. Den tredje kilden er ved æsenes rot. Den heter Urdarbrønnen. Navnet har den fått etter Urd, en av de tre nornene som sitter og spinner skjebnetråder. De to andre heter Skuld ogVerdande. Det bor to svaner i denne brønnen. I treets topp sitter det en klok ørn. Ekornet Ratatosk springer uavlatelig opp og ned på treet og bærer ørnens ord til Nidhogg. De fire hjortene Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro spiser knopper av treet, mens geita Heidrun beit­ er blader. Duggen som faller fra treet på jorda, kalles honningfall, herfra får biene næring.

Alm (Ulmus glabra) Alm vokser i det samme geografiske området som ask, men finnes også spredt oppover i Nordland, nordgrensen går i Beiarn. Den har litt lavere tem­ peraturkrav (tetraterm 11,2 °C) enn de andre varmekjære lauvtrærne våre. Almen finnes i solrike bergskrenter i Sør-Norge og skal være funnet helt opp til 935 moh. Det er et stort og høyreist tre med grov stamme. Alm blomstrer før lauvsprett, den blir vindbestøvet og har et karakteristisk vingefrø som er modent samme sommer. Alm forynger seg også ved rotskudd. Alm trives spesielt godt i varme lier og rasurer med godt jordsmonn. Ofte finnes alm i blanding med andre treslag som hassel og lind. Virket er sterkt og seigt med vakre tegninger og blir brukt til møbelpro­ duksjon og parkett. Gamle «almekaller» er levested for mange smådyr, sopp, lav og moser. Almen er truet over store deler av Europa på grunn av almesyken. Årsaken er en sopp som tetter igjen ledningsvevet i trærne slik at vanntransporten stopper opp. Soppen overføres med enn barkbille. I størstedelen av Sør-Norge er almen angrepet av almesyken.

Almelia i Arstad. Foto: Per R. Schjerden

Plass i folkelig tradisjon Ulm og alm er egentlig samme ordet. Betydningen er usikker, muligens kom­ mer det av brensel. Glabra betyr glatt. Almevirke har blitt brukt til vognhjul, ski, likkister og båtkjøler. Men almen var først og fremst nyttig som mat for krøtter og mennesker. De fleste almer på landsbygda bærer preg av lauing, såkalte styvingstrær eller lauvkaller. Ifølge professor Fægri var almen i mange distrikter for god til krøttera, og innerbarken av alm ble brukt til å drøye melet i uår. Almebarken gir dessuten fra seg et slim som binder mel av dårlig korn. Dagens almesyke hadde antakelig vært en katastrofe i det gamle bondesamfunnet. Almen har ikke hatt noen spesielt stor plass i folketroen, men i Småland i Sverige vet vi at alm fungerte som såkalt vårdtre, det vil si tre som beskyttet mot onde makter: «I Løshult var vårdtreet en alm som huggs i villan och fyllan av en drucken bonde. Men han fick sedan ingen ro, varken natt eller dag.»

Lønnekvist. Foto: Øyvind Skar

Almekvist. Foto: Øyvind Skar

61

Lind (Tilia cordata) Lind finnes i et belte langs kysten av Sør-Norge opp mot Sunnmøre og spredt videre mot Nordmøre. En liten forekomst på Brønnøy i Nordland er verdens nordligste forekomst av naturlig lind. Lind danner sjelden rene bestand i Norge, men forekommer helst enkeltvis mellom annen skog. Lind er særlig vanlig i bratte urer, ofte sammen med alm, hvor andre treslag vanskelig kan klare seg. Veden er hvit, lett, myk og meget homogen. Den er derfor ettertraktet til treskjæring. Lindeblomster tiltrekker honningbier og er råstoff for lindete, som skal være slimløsende. Lind er stormsterk og kan brukes som letre i lebelter. En rekke sopper og insekter er knyttet til lind, den har således en viktig funksjon som en del av vårt biologiske mangfold. Lind er utsatt for beiting av storfe, hest og sau. Også rådyr setter pris på bark og unge skudd. Det kan gjøre det vanskelig å få opp naturlig foryngelse av lind. Lind er jordforbedrende, da bladene er kalkrike og brytes raskt ned.

Plass i folkelig tradisjon Tilia kommer antakelig av gresk tilos, som betyr fiber, mens cordata betyr hjerteformet og henspiller på bladenes form. Lind henger antakelig sammen med bruken av lindebasten. Den lette og hvite veden er spesielt egnet til treskjæring. I gamle dager var lind «lignum sacrum» - den hellige veden. Veden ble brukt til helgenbilder og krusifikser. Trekull av lind var godt egnet til kulltegninger. Olje fra frøene minner om mandelolje. Av blomstene kan man trekke en te som virker svette- og urindrivende og slimløsende, og som stiller kramper. Av basten ble det framstilt matter, sekker, kurver og tau. Også linden hadde overnaturlige egenskaper. Fra Sverige fortelles det at «allmuen anser linden som hellig, og den regnes til botrærne, det er slike trær som alfer, nisser og vetter elsker å besøke. Man har respekt for slike trær, og holder seg unna dem etter at solen har gått ned.» Lind tåler beskjæring utrolig godt og setter villig nye skudd selv om den blir skåret rett av. Det er nok hovedgrunnen til at den har vært et yndet park­ tre.

Lønn (Acer platanoides) Naturlig lønn finner vi først og fremst på Østlandet nord til Fåberg og opp til Alvdal, vestover langs kysten til Lyngdal. Lønn krever næringsrik jord med frisk fuktighet. Lønn har fastrot. Lyskravet er middels. De brede bladene med fem spisse fliker er velkjent. Lønn er flerbu med gulgrønne blomster i skjermlignende kvaster. Lønnetreet blomstrer på bar kvist. Frukten deler seg i to delfrukter med hver sin lange vinge eller «lønnenese».

Plass i folkelig tradisjon Acer betyr skarp. Vi finner ordet igjen i akasie, som vokser på de østafrikanske savannene. Platanoides betyr platanlignende. Vår viltvoksende lønn er altså en spisslønn, i motsetning til parktreet platanlønn. Lønnens gule til rødaktige ved har vært brukt til møbelvirke og er fortsatt ettertraktet til det. Barken gir garn en brunrød og gul farge. Det skal kunne tappes lønnesaft for sirupskokning også av vår lønn, men i motsetning til de amerikanske lønneartene produserer vår lønn beskjedent med saft. Lønnen er Canadas nasjonaltre.

Hassel (Corylus ave II an a) Hassel er vanlig langs kysten opp til Møre og finnes i ytre kyststrøk videre til Nordland. Nordgrensen går i Steigen. I Sør-Norge kan den nå opp i ca. 500 meters høyde. Hassel er varmekrevende, den trives best sammen med andre trær og busker i lysåpne plantesamfunn. Vi finner den gjerne i skogkanter og i bratte, steinrike, sørvendte skråninger. Den etablerer seg gjerne i halvskygge, men må ha mye lys for å sette rikelig med nøtter. Hasselen blomstrer på bar kvist og er vindbestøver. Nøttene som faller ned om høsten, spirer året etter. Hassel formerer seg vegetativt ved stubbeskudd, ved skudd ved rothalsen (basalskudd) og ved avleggere. Hassel blir vanligvis buskformet og 3-7 m høy. Tidligere ble unge, rette skudd av hassel brukt til hummerteiner og annet flettverk, og til tønnebånd. Grunneierens rett til nøtter er beskyttet i straffeloven § 399, men med et unntak i § 400 : «Den som på uinnhegnet sted plukker vilde Nødder, som på Stedet fortæres, eller vilde Bær, Sop, eller Blomster eller opptager Rødder af vilde Urter, bliver ikke at straffe.» Hasselbladene er næringsrike og fungerer som jordforbedrere.

Plass i folkelig tradisjon Corylus er romernes gamle navn på hassel. Avellana skal henspille på en oltidsby Avella, som skal være kjent for sin hasselnøttdyrking. Et norsk skogstre som produserte spiselige nøtter, måtte nødvendigvis gi en spesiell posisjon blant våre skogtrær. Ved utgravinger på bryggen i Bergen er det funnet store mengder hasselnøttskall. En hasselskog var regnet for en stor herlighet. Norske hasselnøtter ble både solgt innenlands og eksportert. Og hasselens økonomiske betydning var da også så stor at nøttene er beskyt­ tet, som vi nettopp nevnte, i nåværende straffelov fra 1902. Oppslag eller renninger av hassel ble brukt til forskjellige tønnebånd og fisketeiner. Og det gamle navnet på renningene var teinung eller tennung. Redskapet fikk altså navn etter materialet. I dagens skogbruk er tennung blitt et fellesnavn på alt lauvoppslag. Hasselen stod også under gudenes beskyttelse, den var et hellig tre. Tingplassen ble innhegnet med hasselkjepper. Og fant man hasselormen som lev­ de under hasselbusken, kunne man forstå alle dyrs tale og gjøre seg usynlig.

Søtkirsebær (Prunus avium) Dette treslaget omtales vanligvis ikke blant norske treslag. Det er faglig uenighet om treslaget opprinnelig er viltvoksende i Norge, eller om det er innført av mennesker. Treet omtales også som villmorell. I forbindelse med utnyttelse (tilplanting) av tidligere innmark er treslaget blitt aktuelt de seinere årene. Det forekommer fra Østfold til Trøndelag, hov­ edsaklig langs kysten. Treslaget regnes blant de varmekjære og er ømfintlig for vår- og høstfrost. Vinterkulde tåles bra. Søtkirsebær vil helst ha dyp, næringsrik, gjerne kalkholdig jord som er godt drenert. Det er lyskrevende, men tåler skygge de første årene. Voksestedet bør ikke være for tørt. Treet utvikler pelerot på dyp jord, men får flatrot på leirgrunn. Foryngelsen skjer ved frø, som spres med fugler. Unge trær setter rikelig med stubbeskudd, men kan også sette rotskudd hvis røttene blir skadet, eller hvis rotsystemet ligger grunt. Kirsebærtrær i Norge er utsatt for kirsebærflua, som gjør bærene uspiselige. Insektet går også på ledd ved. Et slikt angrep førte i 1993 til at en rekke kommuner i Hardanger ble erklært som karanteneområder, og det ble forbudt å plante søtkirsebær innenfor disse områdene. Et annet problem er at treslaget vil være utsatt for skadebeiting fra hjortedyr. Kirsebærtreet er et vakkert tre som lyser opp i vårskogen i blomstringsperio­ den. Også høstfargene i rødt og gult er et vakkert innslag i landskapet. Treet pynter opp i randsonene i kulturlandskapet. Bladene er næringsrike og brytes raskt ned. Virket er etterspurt som møbelvirke og til finerproduksjon. Veden er lettkløyvd, brenner med behagelig duft og har høy brennverdi i forhold til vol­ umet.

Gran i blomst. De krapplekkrøde hnnnblomstene sitter alle i endeskudd. Foto: Øyvind Skar 64

Gran

Furu

Tetraterm (vekst/frømodning) Frøproduksjon Maksimal alder/høyde Lyskrav Andel av norsk barskog Jordbunnskrav Rotsystem

Oppgaver 1 Skriv av tabellen over og sett inn det som er karakteristisk for de to tresla­ gene. Utvid gjerne tabellen med andre karakteristika eller lag en tilsvarende tabell for andre treslag. 2 De varmekjære lauvtrærne skilles gjerne ut som en egen gruppe. Hvilke treslag dreier det seg om? Hvor går temperaturskillet i forhold til de andre lauvtrærne? Hvilke av edellauvtrærne regner vi er skogsdannende i Norge? 3 Hvilke av disse trærne er lyselskende: gran, furu, vanlig bjørk, bøk, hassel, alm, svartor? 4 Gjør rede for de viktigste økologiske- og bruksmessige egenskaper for lavlandsbjørk. 5 Hvilke av skogtrærne våre er viktige for viltet? Sett opp en tabell med utvalgte skogtrær og sett inn viltarter som er knyttet til vedkommende tre, og hvilke deler av treet som utnyttes. 6 Hvilken tetraterm har rogn, vanlig bjørk, hegg, osp og or?

5 Økosystemet skog Gjennom den kjølige demringen dilter en rev heim til hiet. Ei nydrept røy i revekjeften soper sidt med vingene over måsan, det prasler av doggdrøpp mot tørt fjorårslauv: Den raue røveren flyter ledig fram gjennom villbring og hveingras som svikter unna og gir veg, retter seg oppatt med kvite blink i vinden. Utdrag fra Hans Børlis dikt Sommermorgen i skogen

Karakteristikk av skog Variasjonene innenfor barskogområdene er store. I Norge har vi mange vari­ anter av skogtyper, fra varmekjær lauvskog ved kysten i sør - gjennom mang­ foldig blandingsskog i ulike landsdeler - til fjellskog i «skogens kampsoner» mot fjellet og mot nord. Derfor er det ikke mulig å gi én fullt dekkende karak­ teristikk av skog. Vi får nøye oss med å beskrive noen fellestrekk ved struk­ tur og funksjon i skogøkosystemet. Vi skal også se litt på de økologiske sam­ menhengene og vekselvirkningene mellom abiotiske miljøfaktorer og biotiske deler av skogøkosystemet. Skog som økosystem er først og fremst preget av tredominansen. Strukturmessig finner vi en mer eller mindre utviklet vertikal sjiktning, der vi kan skille mellom tre-, busk-, felt- og bunnsjikt og underjordiske sjikt (jordprofil). Denne sjiktningen gjør seg gjeldende både for planter, dyr og mikroorganismer. For eksempel lever fugl og luftinsekter mest i tre- og busksjiktet, pattedyr i buskog feltsjiktet, jordinsekter og ormer i det underjordiske sjiktet, der også mikroflora og mikrofauna spiller en dominerende rolle.

I det hele tatt inneholder skogøkosystemet et rikt variasjonsmønster av økolo­ giske nisjer og mikrobiotoper, der organismer lever ved siden av hverandre (trær), på hverandre (treboende lav og moser eller epifytter), i hverandre (mykorrhiza, råtesopp) og av hverandre (dyr). Skog er med andre ord sammensatt av en mengde organismesamfunn til et avansert økosystem. Biomassen i skog er gjennomgående langt større enn i andre økosystemer. Trær utgjør om lag 75 % av all biomasse på landjorda, og en overveiende del av bio­ massen består i det hele tatt av grønne planter (autrofer eller primærpro­ dusenter). Forholdet mellom planter og dyr avhenger mye av skogtype og av 67

Figur 17 Skogen - et avansert økosystem. Tegning: Jan Henrik Simonsen

hvilket utviklingsstadium skogen er i (suksesjonsfasen). I produktive stadier eller faser med høy netto primærproduksjon kan plante/dyr-forholdet komme opp i 50 :1. Det er svært høyt, sammenlignet med andre økosystemer. Total biomasse i skog kan bli 20-50 tonn tørrstoff per dekar. Produksjonsevnen (boniteten) varierer mye med klima og jordbunnsforhold. Under gunstige betingelser er det bare brakkvannsområder (estuarier) og korallrev som kan vise høyere produktivitet. Tropisk regnskog har særlig høy stoffomsetning og produksjon i forhold til biomassen. Den overjordiske pro­ duksjonen er målt til over 2000 kg tørrstoff per dekar årlig, som er om lag det dobbelte av hva en høybonitets granskog i Norge kan oppvise.

Figur 18 Når det oppstår glenner i tropisk skog etter stormskader eller svibruk, vokser skogen til igjen etter hvert og blir omtrent slik den var. Når all trevegetasjon avvirkes over storre områder, oppstår ubotelige skader på jordsmonnet med erosjon, tørke og oppsprekking til følge. Det som en gang var jordas eldste og mest artsrike økosystem, blir erstattet av kratt og busker i et fattig landskap. Tegning: Stein Davidsen

I tropeskog finnes en overveiende del av næringskapitalen og biomassen i overjordiske sjikt. Sammen med store nedbørsmengder og tap av jordsmonn ved erosjon er dette hovedårsaker til at slik skog er mer sårbar enn skog på våre breddegrader. Boreale barskoger har relativt stor økologisk bufferevne, det vil si stor stabilitet og motstandsevne mot ytre påvirkninger, som hogstinngrep, vind, jorderosjon med mer. Dette henger sammen med stabilt jordsmonn og moderate (tempererte) klimaforhold. Særlig i relativt seine utviklingsstadier gir nordlige barskoger inntrykk av å være «trege og lite påvirkelige». Når tresjiktet og vertikalstrukturen brytes raskt ned, som ved storm, brann og snauhogst, blir den økologiske bufferevnen satt på prøve, og da kan det ta lang tid for økosystemstrukturen å bygge seg opp igjen. Underveis vil noe av det fysiske og kjemiske miljøgrunnlaget gå tapt, arter går tilbake eller forsvinner, og nye organismesamfunn tar over. Som regel er disse endringene - i motsetning til større inngrep i tropisk skog - av midlertidig karakter. Økologiske suksesjoner oppstår som følge av ulike avbrudd eller inngrep i skogen. Det kan være naturgitte årsaker, som skogbrann etter lynnedslag, stormskader, ras, masseangrep av insekter, masseuttak og lignende. Ofte er mennesket årsak til nedbryting av økosystemstrukturen, for eksempel ved ildspåsetting (jf. svibruk), snauhogst eller oppdyrking. Når et avbrudd eller inngrep er så kraftig at både vegetasjonsdekket og organisk jord forsvinner, for eksempel ved gjentatt skogbrann, jordras og gravearbeid, begynner vegetasjonsetableringen og oppbygningen av økosys­ temet på nytt. Det samme skjer i stort format etter istider (postglasiale peri­ oder). I slike tilfeller utløses primærsuksesjoner, med nyetablering av både flora og fauna gjennom flere suksesjonsfaser. Den første er en pionerfase som tar lang tid. Molekylært nitrogen (N2-gass) fra atmosfæren skal bindes ved hjelp av nitrogenfikserende bakterier, organ­ isk materiale og jordsmonn skal bygges opp, og nye organismesamfunn skal utvikles i retning av skog. Tilgroingshastigheten vil avhenge av hvor store arealer det dreier seg om, og muligheter for spredning og spiring av pionerarter. Dersom avbrudd eller inngrep er av svakere art, slik at mer eller mindre av vegetasjonsdekket og organisk jord er intakt, utløses sekundærsuksesjoner. Det er tilfelle etter svak skogbrann (toppbrann), vindfellinger, insektangrep og hogst. Da går suksesjonene raskt fra pionerfase til konsolideringsfase, og pionerarter avløses av konsolideringsarter, noe som er lett å observere på vege­ tasjonsdekket. I barskogtyper viker gras og urter til fordel for lyng, busker og lauvtrær. Et typisk trekk er at nitrogenelskende planter (nitrofiler) som geitrams, bringebær og nesler går tilbake, samtidig som lauvtrær vokser til, både ved frøformering og ved vegetativ formering. På et noe seinere stadium kommer bartrær inn i bildet, ofte under og mellom lauvtrærne. Da er skogen i ferd med å utvikle seg videre mot en klimaksfase.

70

Økosystemet skog

Figur 19 To ulike suksesjonsforløp etter flatehogst. I eksempel 1 er humus- og feltsjiktet redusert, suksesjonen tar lang tid og løper gjennom mange faser mot klimaks. 1 eksempel 2 er humus- og feltsjiktet intakt, og suksesjonene går raskere og gjennom flere faser. (Etter Kielland-Lund.)

På våre breddegrader domineres klimaksfasene som regel av bartrær. Det kan være furu eller gran, eller furu og gran i blanding, avhengig av jordbunn og klimaforhold. Mer unntaksvis er disse fasene dominert av lauvtrær, slik som i varmekjære lauvskoger langs kysten sør i landet og i fjellbjørkeskogen. Dette kalles paraklimaks. Gjennom en ofte lang fase med subklimaks utvikler naturskogen seg mot en relativt stabil klimaksfase. I denne foreløpige sluttfasen er skogen karakteri­ sert ved at total biomasse har nådd maksimum. Artsantallet er relativt høyt (mange økologiske nisjer), vertikalstrukturen er utviklet, både i jord og i luftrom, og netto primærproduksjonen er tilnærmet lik null. Kort sagt er skogøkosystemet «oppfylt» og i labil balanse. Dette temaet skal vi ta opp igjen i omtale av bestandsskogbruk og i drøfting av foryngelsesmetoder i skog­ bruket. Dersom det så langt ikke har skjedd inngrep eller avbrudd og naturlige suksesjoner får fortsette, vil strukturen før eller siden brytes ned på forskjellig vis. Hvordan det skjer, og hvordan økosystemet igjen forynger seg, avhenger først og fremst av skogtype og klimaforhold. Tilfeldigheter med vær og vind eller angrep av organismer - fra insekter til mennesker - vil ofte utløse raske avbrudd og nye suksesjoner.

71

Hva kan urskog fortelle oss? Urskog er skog som ikke eller i ubetydelig grad er påvirket av mennesker. Naturskog er i denne boka definert som skog påvirket av hogst eller annen menneskelig virksomhet, men hvor foryngelse har skjedd naturlig, med lukkede hogster og stedegent genmateriale. Kulturskog er skog som er etablert ved hjelp av åpne hogster og skogkultur (planting osv.), eller som på annen måte har endret karakter ved innføring av ikke stedegent materiale eller stoff, for eksempel gjødsling eller sprøyting. Urskog er interessant på mange måter og av flere grunner. Den gir oss eksempler på hvordan skog har sett ut før mennesket kom inn på arenaen, og den representerer en naturarv som er uerstattelig. Urskog gir oss unike, tidløse opplevelser.

Skogtroll av Theodor Kittelsen. Urskog er også eventyrskog som gir fantasien næring. Troll er en truet art. Skal vi beholde de siste restene, må vi ikke snauhogge, for troll tåler ikke sol!

Urskogsinteriør. I slik urskog er det totale mangfoldet stort - fra mikroorganismer til alle skogens planter, dyr og troll! Foto: Øyvind Skar

Ved å studere urskog kan vi over tid finne ut noe om hvordan skognaturen selv forandrer seg og fungerer. På samme tid er den et levende, økologisk laboratorium som kan gi oss nyttige kunnskaper og erkjennelser. Mye av dette kan tas i bruk i praktisk skogskjøtsel og forvaltning av skogområder. Urskog representerer også genbanker og friområder for sjeldne og truede arter av planter og dyr.

Urskogområdene i verden krymper fra år til år. I Norge er noen små områder tilbake, som naturreservater og i nasjonalparker. Etter snart 100 år med forsøk på urskogvern er bare 0,2-0,3 % av skogarealet sikret. De restene som nå er igjen, finnes helst i fjerne fjellskoger og i spesielt ulendt terreng. En stor svakhet er at de små verneområdene mangler buffersoner, slik at påvirkninger fra omkringliggende områder blir for store til at urskogen kan fungere som et intakt økosystem og referanseområde. Det største gjenværende urskogområdet i Norge er Øvre Pasvik nasjonal­ park med sine 63 km2. Der er den eneste grundige undersøkelsen av norsk urskog utført i begynnelsen av 1960-årene. En av mange interessante innsik­ ter herfra er at foryngelsen i stor grad foregår i ulike utviklingsstadier (suksesjonsfaser) og på små arealer. I mindre grad forynger skogen seg på store flater oppstått etter katastrofeartete avbrudd, som skogbrann, stormfellinger eller insektangrep. Bortsett fra øyer i de mange innsjøene og ute på store myrer har det til ulike tider vært skogbrann i denne branneksponerte furuskogen, slik vi kjenner det fra tilsvarende lav- og lyngrike furuskoger ellers i landet. I de fleste tilfeller ser det ut til at brannene slukkes forholdsvis raskt av regnskyll etter lynnedslag, såkalte «våte lyn». Brannlyrer på over­ levende, flere hundre år gammel furu forteller om dette. I seine utviklingsstadier (oppløsningsfaser) øker innslaget av tørrfuru (gadd) og læger.

Figur 20 Strukturprofil fra nasjonalparken i Øvre Pasvik. Dette er et eksempel på aldersfasen i tørr og mager furuskog. (Kilde: Meldinger fra NLH, Vol. 44, 31,1965. Tegning: Sigmund Huse

illist

Et annet eksempel på foryngelse av urskog har vi fra naturreservatet Elferdalen, Lisleherad i Telemark. Navnet skal bety Eldfardalen, som tyder på tidligere skogbrann. De største furuene har alle en alder på ca. 270 år og er sannsynligvis resultat av gjenvekst i et gunstig spireleie etter brannen. Under de gamle furuene vokser i dag gran opp, slik at skogen har preg av sjiktet barblandingsskog.

Figur 21 Strukturprofil fra Elferdalen naturreservat. Tegningen viser vertikal- og horisontalprofilet i en barblandingsskog med gammel furu som overstander og gran i lavere etasjer. (Kilde: Norsk Skogbruk, nr. 4,1964.) Tegning: Sigmund Huse

75

f-------------------Et tredje eksempel fra Drangedal i Telemark er naturreservatet Skultervassåsen. Barskogen har her et rikt innslag av varmekjære lauvtrær, der eik dominerer. Her finnes blandingsskog i ulike varianter og faser, med stort arts­ mangfold. Av spesiell interesse er kjempestore eksemplarer av barlind og trolig landets høyeste osp med sine 35 m. I dette området på 340 dekar er det i alt registrert 178 arter av høyere planter, 131 mosearter og 121 sopparter. Tilsvarende artsmangfold i faunaen gir området stor verneverdi. Natur­ geografisk ligger reservatet i overgangen mellom nordlige barskoger og sørlige edellauvskogen Slike artsrike urskoger er mangelvare i Norge.

Urskog og kulturskog Forskjellene mellom urskog og utpreget kulturskog er mange. Kort kan de oppsummeres slik: Urskogen: • ikke eller ubetydelig påvirket av mennesket • stort artsmangfold av planter, dyr og mikroorganismer • relativt få individer av hver art • stor genetisk variasjon innenfor artene • langvarige suksesjoner (omløp) - med unntak for raske avbrudd • mye tørt og dødt organisk materiale under nedbryting • naturlig foryngelse på ulike vis (kontinuitetsforyngelse og katastrofeforyngelse) • som regel flersjiktet og fleraldret struktur • komplekse næringsnett og mange økologiske nisjer • lokal stoffsyklus - med mindre unntak • relativt høy økologisk buffer

Kulturskogen: • sterkt påvirket og omformet av mennesket • relativt lite artsmangfold • relativt stort individantall av hver art • til dels nye, innførte arter og raser • redusert genetisk variasjon, spesielt i monokulturer • avbrutte suksesjoner ved flatehogst • mye ungskog, lite tørt og døende virke • kulturforyngelse ved planting • oftest ensaldrete og enetasjete bestand • enklere næringsnett og færre økologiske nisjer • biomasse og næringsstoffer tas ut ved hogst avhengig av metode • redusert økologisk bufferevne

76

Økosystemet skog

Stoffomsetning og næringsnett i skog Ekstern og intern sirkulasjon Vi kan skille mellom intern og ekstern sirkulasjon av næringsstoffer hos planter. Skogtrær har relativt stor intern sirkulasjon ved at næringsstoffer, for eksem­ pel nitrogen, trekkes inn og lagres før blad- og nålefall om høsten, slik at de kan tas i bruk igjen umiddelbart i neste vekstsesong. De fleste bartrær behold­ er dessuten flere årganger med nåler året rundt. I sørligere skogsoner på jorda lever tilsvarende evigggrønn lauvskog. Ekstern stoffsirkulasjon kan være sedimentær eller atmosfærisk i form av gasser. Den sedimentære næringssirkulasjonen går fra trær og andre organismer til jord i form av strøfall. Etter nedbryting (dekomposisjon) blir stoffene tatt opp gjennom røttene igjen, oppløst i jordvannet og ved hjelp av osmose og ionebytte ført tilbake til cellene. Noe av næringsstoffene vil gå tapt ved erosjon og utvasking. Tap av mineralnæring blir kompensert ved mineralisering fra berggunn og løsmasser. Eksempel på grunnstoff som følger dette mønsteret, er kalium. Den atmosfæriske næringssirkulasjonen går fra organismene til luft (både til jordluft og til atmosfæren) under de fundamentale prosessene fotosyntese og respirasjon (ånding). Fra et felles lufthav blir stoffene tatt opp igjen i organis­ mene i molekylær gassform. Dette er utpreget for oksygen og karbon, bundet i karbondioksid (CO2).

Figur 22 Forenklet skjema over karbonkretsløpet. Tallene angir milliarder tonn karbon per år (gang med 3,7 for d få tonn CO2). De tynne tallene angir naturlig omsetning før den industrielle perioden, de fete tallene angir menneskeskapte (antropogene) utslipp. (Etter Hubendick.)

2

Figur 23. Sterkt forenklet skjema over nitrogenets kretsløp. Plantene tar opp ammonium (NH4) og nitrationer (NO3) (1). Bundet nitrogen føres gjennom økosystemet og frigjøres gjennom bakteriell nedbrytning av urin og døde plante- og dyrerester (3), det dannes ammonium (NH4). Ammonium kan på nytt gå inn i kretsløpet (5,1)- Det kan også oksy­ deres til nitrit (N02) og videre til nitrat (NO3) gjennom bakterielle prosesser (4). Nitrationer kan på nytt gå inn i kretsløpet (6,1). Prosessen blir hemmet i sure jordarter, nitrogen utvaskes av systemet (11) og går tilbake til lufta som nitrogengass (10). (Ved oksygenmangel kan bakteriell denitrifikasjon resultere i ammoniakk (NH3) som går ut i systemet). Nitrogen fra lufta blir tilgjengelig for plantene gjennom nitrogenfikserende organismer som strålesopp på orerøtter, symbiotiske bakterier på erteplanter og en rekke skogstrær og blågrønnalger i vann (7) eller gjennom lynnedslag (8). I dag tilføres nitrogen også gjennom industrielt framstilt kunstgjødsel (9). (Etter Hubendick.)

De fleste grunnstoffene går inn i kombinerte kretsløp. For eksempel har karbon også et sedimentært kretsløp (jf. karbonet som inngår i cellulose - trefibrer). Nitrogen sirkulerer både sedimentært med strøfall og i gassform (N2) til atmosfæren, for så å bli bundet organisk igjen i jorda ved hjelp av nitrogenfikserende mikroorganismer.

I nordlige barskoger lagres mye næring i organismenes underjordiske organ­ er og i dødt organisk materiale i råhumus og torv. Nitrogenkapitalen er for eksempel stor i forhold til den nitrogenmengden som omsettes i stoffkretsløp, og omsetningshastigheten er liten. Dette har sammenheng med kjølig klima, sur jordbunn, surt strøfall og råhumusdannelse, der sopper dominerer som nedbrytere (dekompositører) av organisk materiale. Alt dette gjør at stoffom­ setningen går tregt. På myr (torvmarker) forsterkes dette som følge av oksy­ genmangel, idet høytstående grunnvann blokkerer for jordluft. Mennesket påvirker både stoffkapital og stoffomsetning i skog ved forskjel­ lige bruksmåter og kulturer, som brenning, hogst, drenering og gjødsling. Med sur nedbør tilføres blant annet nitrogen og svovel som salpetersyre og svovelsyre. Dette er sterke syrer som har både gjødslingseffekt og forsurningseffekt i jordbunnen, med blant annet ionebytte og utvasking av næringsstoffer. Dette ser vi mer på i andre kapitler.

Økosystemet skog

Strøfall Strøfallet skriver seg fra tre- og bunnvegetasjon, og dyrelivet har også sitt strø­ fall. Som regel regner en bare med strøfall fra overjordiske arter og organer. Mengden og kvaliteten av strøet er viktig for humustilstand og stoffomset­ ning. Mengden varierer med skogtilstand, slik at tette og unge trebestand har relativt stort strøfall. Glissen og gammel skog har mindre strøfall fra trevegetasjon, mens strøfallet fra bunnvegetasjon øker. I forhold til treproduksjonen (tilveksten) har yngre, veksterlig skog relativt lite strøfall. Den er med andre ord mer effektiv enn eldre skog som har stagnert i vekst. I tett skog spiller strøfallet fra bunnvegetasjon en underordnet rolle. Som regel utgjør det under 10 % av totalt strøfall. I glissen skog og på snauflater øker denne andelen mot 100 %, samtidig som kvaliteten på strøet endrer seg avhengig av skogtype. I norske skoger utgjør strøfallet regnet i tørrstoff per dekar fra ca. 100 kg til ca. 300 kg årlig. Strøkvaliteten varierer med voksested og skogtype. Lauvskog har under gunstige klima- og jordbunnsforhold mer næringsrikt strø enn barskog på sure råhumusmarker. Både berggrunns- og kvartærgeologien spiller her en fundamental rolle når det gjelder tilgangen på mineralnæringsstoffer som kalium, natrium, magnesium og kalsium. Innholdet av alkaliske (basiske) stoffer er særlig viktig, fordi det fremmer mikroorganisk aktivitet. Stoffomsetningen kommer da inn i en «god sirkel» med gunstige jordbunns­ forhold og økt bufferevne mot forsurning.

Lauvskog på våre breddegrader har som regel et markert fargeskifte før lauv­ fall. Gjennom vinteren og fram til lauvsprett neste vår er klimaet i lauvskog ganske likt klimaet i åpent landskap. Før lauvet spretter, blomstrer mange urter i tidlige vårdager, for eksempel blåveis og hvitveis. I sommerhalvåret har lauvskogen et gunstig lysklima (halvlys) som sammen med relativt næringsrikt strøfall bidrar til stort biologisk mangfold.

jvl Fosfor i__ ! Nitrogen

Figur 24 Næringssirkulasjonen i veksterlig furu- og bøkeskog. Tallene angir kilogram per hektar og år. (Etter Dengler.)

Bartrær feller den eldste nåleårgangen hvert år, men dette er lite synlig, fordi det skjer over en lengre del av vekstsesongen, og fordi flere nåleårganger sit­ ter på til enhver tid. Dette er med på å gi oss mange bilder og opplevelser av barskog og lauvskog til ulike årstider. Samtidig vet vi at det inne i skogen og nede i jorda finnes en mengde ulike arter og organismesamfunn som på forskjellig vis har tilpasset seg årsrytmene i vårt klima.

Næringsnett De ulike skogtypene og organismesamfunnene i skog inneholder allsidige næringsnett, mer eller mindre komplekse. I hovedsak blir det skilt mellom primærkonsumenter, ulike typer av konsumenter i predatorkjeder (konsumentkjeder), nedbrytere (dekompositører) i saprofyttkjeder og parasitter i parasittkjeder.

Økologisk sett er det bare primærprodusentene - det grønne vegetasjonsdekket - som produserer stoff, og der legges også grunnlaget for skogpro­ duksjon. Det spesielle ved skog er at trær dominerer så sterkt i miljøet. Samtidig er trærne i høy grad med på å danne det ernæringsmessige grunnlaget for en rekke organismer - fra dype jordlag til de høyeste tretopper. I dette kapittelet om skogøkosystemet er høyere dyreliv ikke behandlet. Skogen som leveområde for viltarter blir omtalt seinere i boka (se kapittel 11 og 12). Ellers vises det til litteratur i viltstell.

Figur 25 Forenklet skjema over næringsnett i skog. (Etter Baadsvik.)

Livet i jorda En sentral rolle i stoffomsetningen i jord spiller den store mengden av nedbry­ tere (dekompositører, saprofytter). De representerer jordas og økosystemenes fordøyelsesapparat og omfatter alt fra ormer, midd og spretthaler til bakterier og sopper. Meitemarker (fåbørstemark) og bakterier er vanligst i lauvskog med brunjord. I slik jord går stoffomsetningen relativt raskt, og nedbrytningen fører til at stoffene omdannes til lett opptakbar næring. Nitrit- og nitratbakterier omdanner for eksempel ammoniumforbindelser til nitrit og nitrat. I sur barskog med podsoljord (jord med et utvaskings- og utfellingssjikt) er det sopp som dominerer som nedbrytere. Mange av de pore- og skivesoppene vi ser som fruktlegemer om høsten, og som blir plukket og spist som matsopp, sprer sitt mycel til et nærmest endeløst nettverk i den organiske jorda. Der bryter mange av dem ned gamle røtter og strøfall til enklere forbindelser, som igjen kan tas opp som næring gjennom planterottene. Bartrær er i stand til å ta opp ammoniumkationer i jord med pH-verdier mellom 4 og 5.

Figur 26 Her ser vi et utvalg av sopp i barskog, øverst: råtesoppene ildkjuke og stubbeskjellsopp, i midten: strøsoppene sandmorkel, seigsopp og røyksopp. Nederst ser vi (fra venstre) slørsopp, matriske og brunskrubb. Tegning: Stein Davidsen

Noen poresopper lever på trær. Disse soppene har fruktlegemer som kalles kjuker. De fleste lever på og i stubber eller døde og nedfalne trær, for eksem­ pel rødrandkjuke. Andre, som rotkjuke og honningsopp, vokser på levende og delvis skadete trær. De står på overgangen til parasittiske sopper.

Parasittsoppene tar næring fra levende organismer - de snylter. De er ofte mikroskopisk små arter, slik som mjøldoggsopper, rustsopper og sotsopper. Som regel tar ikke parasittene livet av verten - det er de ikke tjent med! Men noen har tilpasset seg slik at de fortsetter som saprofyttsopper (nedbrytere) når verten dør. Symbiotiske sopper lever sammen med andre organismer til felles beste. Lav er en symbiose mellom sopp og alger. Mykorrhiza-soppene hører med til de aller mest utbredte og betydningsfulle i barskogjord. Mycelet til disse sop­ pene ligger som et nettverk rundt trærnes røtter og sender sopphyfer gjen­ nom rotbarken inn i vedcellene. Der suger de opp sukkerstoffer (karbohy­ drater), som treet har produsert ved fotosyntese, og sender tilbake mineralnæringsstoffer som trærne ellers ville ha vansker med å ta opp.

Figur 27 Smårotter med og uten mykorrhiza-sopp og tverrsnitt av en rot omgitt av mykorrhiza-mycel. Tegning: Stein Davidsen

Denne «byttehandelen» er uhyre viktig for stoffomsetning i barskog. Symbiosen er også utbredt på lauvtrær og på lyng og flerårige vekster innover i fjelltraktene. Verdens minste «tre», fjellmo eller musøre, har også sopprot av mykorrhiza. De fleste mykorrhiza-soppene hører med til kjente hattsopper (rør- og skivesopper), for eksempel kantareller, steinsopp, rødskrubb, smørsopp og risker. Mest tallrike er slørsoppene. Mange er spiselige, noen også giftige, slik som hvit og grønn fluesopp.

Figur 28 Illustrasjonen viser «byttehandelen» mellom sopp og trær. Noen av soppene er avhengige av gammelskog. Tegningen viser også et eksempel på en snylteplante, vaniljerot. Den mangler klorofyll som er nødvendig for fotosyntese, og suger sukker fra trerøttene uten å yte noe tilbake. Tegning: Klaus Høiland

Noen sopper har spesialisert seg på fiksering av molekylært nitrogen i jordlufta. Det gjelder i enda større grad bakterier i mindre sur jord. I jordbruks­ landskap finnes en mengde knollbakterier, blant annet på belgvekster, som fik­ serer nitrogen. Også i skog finnes nitrogenfikserende mikroorganismer: Mest kjent er sopprot på or. Den gjør at treet kan felle lauvverket om høsten uten å trekke nitrogenet tilbake - ora har grønt lauvfall - og jorda i oreskog blir der­ for nitrogenrik. På lyngmarker kan skogplanter få en stureperiode etter utplanting, inntil mykorrhiza har etablert seg på røttene. De nitrogenfikserende mikroorganismene har spilt og spiller en funda­ mental rolle i oppbyggingen av nitrogenkapitalen i skog ved at de er i stand til å trekke deler av det store lageret av nitrogengass i atmosfæren (totalt 78 % av gassene der) inn i den organiske delen av økosystemet. I gammel, tett og mosegrodd skog finner vi mykorrhiza-sopper som blir sjeldnere etter sterke hogstinngrep. Det gjelder blant annet sauesopp, piggsopper og slørsopper. Noen sjeldne arter er bare funnet i urskog med kontinuitetspreg (varighetspreg). Flere av disse er piggsopper, som er følsomme både for hogstinngrep og for luftforurensninger. Andre sjeldne sopper er vedboende, saprofyttiske arter.

83

Luftforurensning

Figur 29 Sopp, moser og lav, det vil si flertallet av de norske planteartene, står overfor mange trusler. Figuren viser at skogbruket, det vil si flateskogbruket, som arealmessig utgjør den overveiende delen, er en like stor trussel som alle andre faktorer tilsammen. (Etter Høiland.)

På samme måte som mange beiteplanter er noen sopper avhengig av beite og slått. Slike sopper finnes bare på beite- og slåttemarker, til dels i kombinasjon med gammelskog. Når slike gamle kulturlandskap går ut av bruk og gror i gjen, plantes til eller dyrkes opp, forsvinner disse kulturbetingete artene. De er avhengige av den tradisjonelle bruken. Et eksempel på dette er beitesjampinjong.

Skog og myr Myr er mest utbredt i nordlige, humide (fuktige) områder på jorda. I store deler av verden ellers er myr en ukjent naturtype. Når grunnvannstanden blir stående høyt, går nedbrytingen av organisk materiale så langsomt og ufullstendig at det akkumuleres og blir til torv. Den direkte årsaken til torvdannelse er mangel på oksygen. De bakenforliggende årsakene er mange. Etter dannelsesmåten blir det skilt mellom disse myrtyp­ ene:

• gjengroingsmyr (topogen myr), som skyldes gjengroing av tjern • sigevannsmyrer (soligene myrer), som skyldes tilførsel av sigevann • nedbørsmyr (ombrogen myr), som skyldes stor nedbørtilførsel

A

SIGNATURFORKLARING

Ombrogen torv

Minerogen torv

Mineraljord

Vann

Sjøgytje

Figur 30 Snitt gjennom nedbørsmyr (A), sigevannsmyr (B) og gjengroingsmyr (C). Til høyre nedbørsmyr sett ovenfra med et sentralt beliggende myrplan og en sigevannspreget «lagg» omkring. Pilene angir dreneringsretningen. (Etter Sjørs, 1956 og Moen, 1970.)

Gjennom suksesjoner utvikler myrer seg og endrer karakter. I seine faser går gjerne midtpartiet i retning av nedbørsmyr etter hvert som forbindelsen med sigevannet blir brutt, mens myrkantene fortsatt har sigevannspreg. På lang sikt vil skog etablere seg, først på de tørreste partiene. Store klimaendringer kan snu disse suksesjonene, slik at skog igjen utvikler seg over fuktskog til myr. Det skjedde i Norden ved overgangen fra subboreal til subatlantisk tid for ca. 2500 år siden.

Etter næringsinnhold i myra skiller vi i hovedsak mellom minerotrofe og ombrotrofe myrer. De ombrotrofe er næringsfattige, selv om nedbøren i dag bringer med seg næringsstoffer, spesielt nitrogen. De minerotrofe har forskjel­ lig næringsstatus (trofigrad) avhengig av mengden og kvaliteten på sigevan­ net. Kommer tilsigene fra et nedbørfelt med næringsrike og kalkholdige bergarter, får vi en næringsrik og artsrik myr - og omvendt. Myra er med andre ord som et speilbilde av nedbørfeltet. For artsrikdommen betyr kalkinnholdet svært mye. Kalkrike (kalsikole) myrer er svært artsrike og kan inneholde sjeldne arter. Slik omfatter minerotrofe sigevannsmyrer et stort reg­ ister fra fattigmyrer til rikmyrer.

Figur 31 Suksesjonstrinn fra tjern til myr til skog. Hastigheten i gjengroingsprosessen avhenger av hydrologi, klima og næringsforhold i området. Tegning: Stein Davidsen

Dette skogstjernet gror langsomt igjen. Gjennom årtusener har torvmoser bygd seg opp og utover i tjernet, fra venstre til høyre midt på bildet. Der veien i dag går rundt tjernet på fastmark, var det myr tidligere. Foto: Øyvind Skar

Myrvegetasjonen er tilpasset høytstående grunnvann og et torvlag som kan være 30 cm tykt eller mer. Torvmoser (Sphagnum-arter) er spesialister på myr, og spesielt bunnsjiktet på nedbørsmyr domineres av slike moser. De har en enorm vannkapasitet og er tørkesterke. Mosefloraen inneholder i det hele tatt gode karakterarter og skillearter til karakterisering av myrtypen. Også andre artsgrupper, som gras og halvgras (starr o.l.), urter og lyngarter er med og karakteriserer myrene. Næringsrike og kalkrike myrer hører med til de mest artsrike og mest interessante botaniske naturtypene vi har. Til tider kan myrer framtre lokalklimatisk som kaldluftselver (sigevannsmyrer) og kaldluftsjøer (topogene myrer), og torvjord kan være kald på grunn av varmetap. I varmeperioder har myrtjern og myrpytter (høljer o.l.) uvanlig høye temperaturer. Myrene er viktige biotoper for en rekke dyrearter, særlig er store deler av fuglefaunaen knyttet til tjern og våte partier, for eksempel smålom og trane. De er også kjernebiotoper for forplantning og oppvekst av skogsfugl, ikke minst orrfugl. Den rike insektsproduksjonen på myrene benyttes av mange ulike arter - fra plantene soldogg og tettegras til skogsfuglkyllinger og flag­ germus. Sommerstid trekker gjerne hjortedyr som elg langsetter myrdrag, der de finner saftig og godt beite.

Overgangen fra myr til skog kan være markert, men ikke sjelden finner vi jevne, gradvise overganger fra myr til fuktskog til fastmarkstyper. Langs en slik linje (gradient) vil vi se samsvar mellom næringsinnhold i sigevannet og i myra. Fra skogene omkring myra vil det være en netto transport av strøfall til myrplanet, som over tid innebærer et betydelig organisk tilskudd. Når torvtykkelsen er under 30 cm, vil trevegetasjonen etablere seg så sterkt at området kalles myrskog, sumpskog eller fuktskog. Slik skog utgjør ganske små arealer, men de er desto viktigere som biotoper og verneverdige ele­ menter i skoglandskapet. Myrjord er brukt til mange formål, til strøtorv, veksttorv og brenntorv, og torvmoser er brukt som isolasjonsmateriale i blant annet tømmerhus. I skogfattige områder langs kysten av Norge og nordpå har torv i stor grad erstat­ tet trevirke som energikilde. Men myrer er unike også som natur- og kulturhistoriske arkiv blant annet når det gjelder pollenanalyser og oldtidsfunn. Totalt sett er det derfor mange grunner til at det vi har igjen av myr i Norge, bør vernes, eller i det minste undersøkes nærmere før det eventuelt blir foretatt inngrep i det naturlige miljøet. Skogbruket og landbruket i det hele tatt har et særlig ansvar i forhold til konsekvensene av oppdyrking og skogreising på myr. Dette gjelder også andre typer av våtmarker, som fuktskog og deltaområder.

Figur 32 Oversikt over myr i Norge. Tallene er fra 1976. Siden 1976 har imidlertid myrgrøftingen vært beskjeden, samtidig som arealet av fredet myr har økt. 1 1992 var ca. 450 km2 myr fredet som myrreservat, mens ca. 700 km2 var vernet som myr i nasjonalparker, tinder og over skoggrensen. Totalarealet vernet myr er i dag (1997) om lag 1200 km2. Kilde: Miljøverndepartementet , 1976 og DN, 1997

Abiotisk miljø i skog Makroklima Naturgeografisk er det makroklimaet (værlagsklimaet) som bestemmer utbredelsen av skogsoner og -regioner, både globalt og i Norge. Det gjen­ speiler seg i skogens utbredelse fra sør til nord, fra kyst til innland og fra lav­ land til fjells. Innenfor de enkelte sonene og regionene har lokalklima og geologi utformet en rekke skogtyper, som til sammen gir et stort mangfold av skogøkosystemer.

Figur 33 Linjer som går gjennom områder med samme veksttid, omregnet til havets nivå med faktor 8 dager per 100 meter. Veksttiden er definert som antall dager med normal døgnmiddeltemperatur over +6 °C

De totale klimaforskjellene i Norge har sammenheng med vårt langstrakte land, de relativt store høydeforskjellene og de til dels utpregete skillene mel­ lom kyst- og innlandsområder. Det er store økologiske sprang fra varmekjære lauvskoger i sørlige kysttrakter til fjellskoger og fra kystbarskoger til skog­ typer i innlandet. Forskjellene mellom kyst- og innlandsklima (maritimt og kontinentalt klima) er i Sør-Norge markert med Den kaledonske fjellkjedefoldningen (Langfjella m.m.). Dette forsterker forskjellene mellom Vestlandet og Østlandet, både når det gjelder makroklima, jordbunnsforhold og naturtyper. Kystklimaet er karakterisert med mye vind, stor luftfuktighet, mye nedbør (mest om vinteren), relativt små temperatur­ svingninger og med lang vår og høst. Innlandsklimaet har jevnt over mindre vindstyrker og tørrere luft, mindre nedbør (minst om vinteren, og da som snø), større temperatursvingninger over døgnet og året og relativt kort vår og høst.

Figur 34 Fordeling av årsnedbør i Norge, målt i millimeter. Kartet viser tydelig at nedbøren er vesentlig større i kyststrøk enn i innlandet, og at østlige områder ligger i «regnskygge» for nedbørsvinder fra vest. De mest nedbørrike områdene på Vestlandet har om lag ti ganger så mye nedbør som de tørreste østafjells. (Kilde: Børset.) Nedbør i mm

500

750 1000

1500 2000

2500

Rikelig med vann og lang vekstsesong gir relativt høy skogproduksjon i kysttrakter, mens mangel på direkte solstråling (insolasjon) gjør at skoggrensene går relativt lavt. Omvendt har innlandstrakter både ly og mye direkte sol­ stråling som trekker skoggrensene oppover, mens mangel på fuktighet og kort vekstsesong ofte begrenser produksjonen. Norge har også overgangstyper og spesielle klimatyper som fjordklima og fjellklima. Fjordklimaet kan karakteriseres som en overgangsform mellom kystklima og innlandsklima, med spesielle særpreg. Fjellklimaet er blant annet karakterisert med relativt mye lys, mye og sterk vind og lave tempera­ turer med til dels store ekstremer.

Figur 35 Forskjellen på en typisk kyststasjon og en innlandsstasjon representert ved Bergen og Nesbyen. Temperaturforskjellene over året er langt større på Nesbyen, og årsnedbøren er en brøkdel av hva den er i Bergen

Lokalklima Lokalklima oppstår i høytrykksituasjoner og utformes av topografi, vegetasjon og ulike overflateformer. Det er karakterisert ved lokale luftstrømninger og temperaturforskjeller, fra dalbunn til fjells, fra vann til fastmark, fra friland til skog. Når lavtrykk og høydevinder bryter inn, blåser lokalklimaet bokstavlig talt bort. Luftforurensninger og lokalklima henger ofte nøye sammen.

Figur 36 Midt på bildet ser vi en dallomme og en «flaskehals». Fjelluft kommer flytende langs dalaksen og demmes opp i dallommen. Det betyr frostfare. Tegning: Stein Davidsen

Vi finner de varmekjære vekstene omtrent midt i dalsiden. I Mellom-Europa er denne sonen identisk med bøkebeltet og blir vanligvis kalt den varme lisone. I Nansens reiseskildringer fra Østsibir finner vi beskrivelser om tun­ dra og permafrost i Amurs brede dalbunn, mens de i dalsidene drog gjennom frodig eikeskog. Vi har tilsvarende forhold i norske daler.

Figur 37 Karakteristikk av lokalklimaet i et daltverrsnitt etter Stertens system. Vo = vindstille, = lett vind, V2 = mye vind, T+ = høy temperatur, T- = lav temperatur, F+ = fuktig, F- = tørt.

Mikroklima Mikroklima er lokalklima på mikronivå, for eksempel rundt en stubbe eller inntil en bergvegg. Det er også registrert i vertikalsnitt fra jordbunn opp gjen­ nom vegetasjonssjiktene. 1 et lokalklimaområde finnes utallige mikroklimavarianter. Bioklima er klimaet i organismenes umiddelbare nærhet, helt inn på «hud og hår». Det er egentlig dette klimaet som har direkte biologiske virkninger, og som er særlig økologisk interessant.

Figur 38 Tverrsnittet viser et eksempel på klimavarisjoner i et dalføre med indekser etter Stertens system. Tegning: Stein Davidsen

Med litt erfaring kan lokalklima tolkes i terrenget ved hjelp av topografiske kart. Det er gjort atskillige økologiske undersøkelser i Norge og andre land når det gjelder lokal-, mikro- og bioklima, ikke minst i skog, som vi kan dra nytte av når det gjelder skogskjøtsel og annen naturbruk. Det gir oss større sjanser til å treffe riktige valg. Skog har stor biomasse med betydelig vertikal og horisontal utstrekning. Det gjør at skogen virker tilbake på de abiotiske miljøfaktorene og modifise­ rer dem. Resultatet blir at vi får et eget skogklima og en egen skogjord. Det betyr også at endringer i skogøkosystemet har konsekvenser for hele miljøet, også klimatiske og jordbunnsmessige forhold. Det er viktig å ha dette for øye ved alle inngrep i og skjøtsel av skog.

Lyset i skog Den lysmengden som når overflaten av et vegetasjonsdekke, varierer med breddegrad, høyde over havet, topografi (eksposisjon), værlag, årstid og døgntid. I sommerhalvåret blir nordlig beliggenhet kompensert med lange dager. Høytliggende områder (fjellskog) har relativt store lysstyrker, på grunn av tynnere atmosfære. I nordvendte lier og i tett skog er den totale lysmeng­ den sterkt redusert i forhold til soleksponerte lokaliteter, og mesteparten er diffust lys.

Figur 39 Skjematisk framstilling av skyggevirkninger fra et tre og av lysmengder per fla­ teenhet etter som terrenget heller. (Etter Myhrvold.)

0.1

1.0

10

100%

Figur 40 Figuren viser hvordan lystilgangen (angitt i prosent) øker fra markvegetasjonen til over trekronene. (Etter Børset.) Tegning: Stein Davidsen

Lysklimaet i skog og på friland er høyst forskjellig. I tett skog er lys en man­ gelvare eller en såkalt minimumsfaktor. Trær kvister seg opp (selvkvisting), vesentlig på grunn av lysmangel, og lyselskende planter forsvinner. Det aller meste er da diffust lys. I skogbestand skiller vi ellers mellom over-, side- og underlys, etter hvordan lyset faller inn. Dette er avhengig av tetthet, treslag og bestandsstruktur.

Figur 41 Figuren viser hva vi forstår med over-, side- og underlys. Særlig inne i tette bestand er den totale lysmengden redusert, og relativt mye er diffust, indirekte lys. Tegning: Stein Davidsen

Når skyggetålende trær plutselig blir fristilt, tørker de ofte fordi de ikke greier omstillingen i lysklima. Det gjelder for eksempel gran, som på grunn av mye skyggenåler (5-6 årganger) og bare én årgang lysnåler, trives best i dempet lys og assimilerer best ved ca. 30 % av fullt lys. Tilsvarende gjelder også «skyggeog halvskyggeplanter» i skogbunnen, for eksempel gaukesyre og blåbærlyng. Når skog snauhogges, oppstår en plutselig endring i lysklima, som får dramatiske virkninger for både planter og dyr. Særlig i områder og på lokaliteter med mye direkte solstråling får de åpne flatene ekstremt høye dagtemperaturer i sommerhalvåret, noe som gir umiddelbare skade­ virkninger og over tid uttørking. Skyggeplanter reduseres eller forsvinner, og lyselskende arter overtar (grasarter osv.).

I skogskjøtselen er det viktig å kjenne til de ulike artenes toleransegrenser for lys (lyskrav og skyggekrav). I bunnvegetasjonen har forskjellige artsgrup­ per avtakende lysbehov i denne rekkefølgen: grasarter - urter - karsporeplanter (bregner) - bærlyng - moser - encellete alger og sopper. På de mest skyggefulle stedene i tette granbestand mangler planter, og vi får strødekke. Slik gir bunnvegetasjonen i skog en god indikasjon på lysforholdene nede ved bakken. Lyset har en rekke fysiologiske virkninger på trær. Det kan påvirke spiring av frø. Lyselskende trær som furu spirer raskere og bedre i lys enn i mørke, mens det betyr mindre for skyggetålende arter. Vekststoffer (auxiner) som regulerer skuddstrekning hos planter, påvirkes av lyset, slik at sideknopper og endeknopper får forskjellig skuddutvikling. For trær med sterkt framherskende toppskudd (stor appical dominans), som bartrær og osp, resulterer dette i en gjennomgående, rett stammeform. Andre treslag, som selje, hassel og hegg, får mer kraftform. Fototropisme (heliotropisme) er planters evne til å vokse mot lyset. Greiner, kroner og stammer kan av denne grunn bøye seg mot lysåpninger og bli krokete. Mest utpreget er dette hos unge pionertrær.

Når det gjelder daglengde (fotoperiode), påvirkes skogvegetasjonen gjennom - avbrudd i hviletilstanden - skuddstrekning - diametertilvekst - lauvfall - frostresistens - blomstring - frøspiring

I dyrelivet har daglengden tilsvarende effekter på - pelsskifte - brunst og parring - migrasjoner (fugletrekk osv.) - dvaletilstand - døgnrytmer - næringsopptak Vi mennesker er også påvirket av lys og fotoperioder, særlig av forskjeller i daglengde fra sommer til vinter. Blant annet virker det på søvnbehovet og på fysiske aktiviteter. For friluftsliv og rekreasjon er sollyset av stor verdi. Av og til kan det bli for mye lys og for varmt. Da kan det være bra å søke inn i skyggefulle skoger.

Edafiske miljøfaktorer (jordbunnsforhold) Berggrunns- og kvartærgeologi danner bokstavlig talt det fysiske grunnlaget for de miljøfaktorene som er knyttet til jorda (edafiske miljøfaktorer). Mineraljorda er fordelt som løsmasser over fast fjell og er resultatet av kvartærgeologiske prosesser, der is, vann og tyngdekraft samtidig har formet landet. Næringen i mineraljorda er i utgangspunktet bestemt av berggrunnsgeologien. På geologiske kart kan vi både regionalt og til dels lokalt vurdere kvaliteten av jorda på grunnlag av berggrunn og løsmasser. For eksempel består berggrunnen i grunnfjellsområder overveiende av gneis og granitt, som gir et relativt næringsfattig og surt jordsmonn. I kambrosilurområder er berggrun­ nen mer næringsrik og kalkholdig og inneholder skiferbergarter som forvitrer lettere. Eruptivbergarter er en tredje gruppe som har bergarter av mer veks­ lende karakter. Det er grunn til å understreke at de lokale variasjonene kan være store. For eksempel kan grunnfjellområder også inneholde gamle lavabergarter av mer basisk karakter. Etter dannelsesmåte skilles det mellom sedimentær jord, morenejord og forvitringsjord eller skredjord. Disse ulike jordartene har forskjellige fysiske egenskaper, noe som har betydning for jordkvaliteten, blant annet når det gjelder poreinnhold og vannkapasitet.

Et podsolprofil med råhumus, utvaskningssjikt (bleikjord- og podsolsjikt) og utfellingssjikt. Den okerbrune fargen skyldes jernutfelling. Foto: Øyvind Skar

Jorddybden er i stor grad bestemt av topografien. Konvekse former, som åser, koller og høydedrag har i de fleste tilfeller tynt jordsmonn, med unntak av rullesteinsåser. Nedre deler av lier, søkk og dalbunner har dypere jordsmonn. Jorddybden spiller en rolle for rotfeste, spesielt for store trær, og indirekte gjennom muligheter for vann- og næringsopptak. Fysiologisk jorddybde er den dybden planterottene når ned til. Tilsvarende brukes begrepet rotsjikt eller rotsone. Over mineraljorda ligger organisk jord, som er resultat av jordsmonndannelse over lang tid, ved samspill mellom jordart, klima og organismer. Under gunstige (næringsrike og basiske) forhold går jordsmonndannelsen i retning av mold i humusdekket og brunjord i jordprofilet. Under ugunstige og sure forhold akkumuleres råhumus i toppen av profilet, og dannelse av humussyrer fører til at stoffer transporteres nedover i jorda. Det utvikles podsolprofil med et utvaskingssjikt (podsolsjikt) og et utfellingssjikt. Der grunnvannet står høyt, dannes torvjord med sumpjordsprofil. I fuktskog (sumpskog) forekom­ mer overgangsformer som hemipodsolprofil. I jordsmonndannelsen som i andre økologiske prosesser spiller lokal-, mikro- og bioklima en betydelig rolle. Det totale atmosfæriske miljøet er dessuten en viktig del av vår hverdag og vår fritid, og det spiller ofte en avgjørende rolle for organismers eksistens og formering.

Temperatur i skog Selv om stedegne arter og raser er tilpasset klimaforholdene, er temperaturen en sterkt begrensende faktor for organismenes vekst og formering. Skogenes utbredelse mot polare og alpine områder er først og fremst begrenset av som­ mertemperaturene. Disse temperaturene bestemmer både vekst og formering. Sommervarmen kan uttrykkes på forskjellig vis: o

• Arsmiddeltemperatur gir i beste fall et grovt bilde av varmeklimaet, da den ikke sier noe spesifikt om temperaturforholdene i vekstsesongen. • Vegetasjonstermer forteller noe mer. Tetratermen, som er middeltempera­ turen for månedene juni, juli, august og september, passer best for nordlige og høyereliggende trakter med sein vår. Pentaterm passer bedre for sørlige og lavere trakter, der mai måned også er med i middeltemperaturen.

• Vegetasjonsperioden kan defineres med forskjellige minimumsterskler for vekst, avhengig av hvilke arter det dreier seg om. Vanlig er å bruke +6 °C for sammenlignbare verdier. Vegetasjonsperiodens lengde avgrenser vek­ sten for både planter og dyr og spiller en rolle blant annet ved formering og forflytninger (trekk).

• Varmesummen (V) gir et kvantitativt uttrykk for varmeklimaet: V k t at

= = = -

at (t - k) nulltrinn (f.eks. +6 °C) aktuelle temperaturer antall timer på hvert temperaturtrinn

Dette uttrykket forutsetter en lineær funksjon mellom temperatur og tem­ peratureffekt. Nå har det vist seg at dette bare har tilnærmet gyldighet innenfor små temperaturintervaller. Funksjoner for trærnes vekst viser for eksempel krumme kurver i det underoptimale temperaturområdet, slik at effekten per grad øker med høye temperaturer.

• Ekstremtemperaturer og amplituder kan slå sterkere ut enn det middeltem­ peraturer gir uttrykk for. Organismens toleransegrense på tempera­ turskalaen vil da være avgjørende for dens eksistens og utbredelse. • Vekstenhet er et direkte uttrykk for forholdet mellom temperatur og vekst, framstilt som matematisk funksjon eller kurve. Den ble i sin tid bestemt ved forsøk som tok for seg temperatureffekten på gran i Hirkjølen forsøk­ sområde, for øvrig etter langvarige og grundige undersøkelser i fjellskog. Biologen Elias Mork definerte en vekstenhet som den effekt lufttempera­ turen har på skuddstrekningen hos gran (høydevekst) når middeltempera­ turen i de seks varmeste timene på dagen er +8 °C . Dette er det mest direk­ te og konkrete uttrykket som er funnet for varmens biologiske effekt i skog.

Frostskader oppstår mest vår og høst når trærne ikke er i vinterhvile. Plutselige vekslinger mellom milde og kalde perioder vil da virke uheldig på knopper og skudd. På frossen mark kan det i milde perioder forekomme varmeskytte, som betyr uttørking som følge av vannmangel. Det er vanligst i skyggefulle myrkanter. Frostskader kan også ha karakter av langsgående sprekker på trestammer. Når de dannes plutselig, kan vi høre skarpe smell i vinterkulda. Andre frostskader er oppfrost av småplanter og andre følger av telehiv.

Figur 42 Skjematisk illustrasjon av årstidene og vegetasjonsperioden. Vinter har døgnmiddeltemperaturer under 0 °C. Tilsvarende har vår og høst mellom 0 °C og 10 °C, mens som­ meren har over 10 °C. (Etter Skar)

Temperaturene på meteorologiske målestasjoner registreres inne i temperaturhytter 2 m over bakkenivå. I virkeligheten er det en mengde lokale vari­ asjoner i disse meteorologiske verdiene, med store utslag mot både pluss og minus. En hovedregel er at det er varmest om dagen nede ved jordoverfla­ ten eller i vegetasjonsdekket, fordi det er der solenergiomsetningen foregår. Der omdannes solstrålingen til varmeenergi, mens lufttemperaturene opp­ står ved mørk tilbakestråling (langbølget stråling). Om natta skifter energibalansen,og når avkjøling har pågått lenge nok, blir det kaldest nede ved bakken. Temperaturamplitudene over døgnet og året blir derfor størst i bakkenivå, eller i toppen av vegetasjonsdekket. Tilførsel av relativt tung kaldluft vil ytterligere senke minimumstemperaturene i bakkenivå.

På lokaliteter med temperaturinversjoner (kaldluftsjøer) er frostfaren spesielt stor. Det samme er tilfelle langs elver og bekkedrag med tilførsel av kaldluft fra høyere trakter. Slike kaldluftselver oppstår også ved stripe- eller beltehogster på tvers av kotene, det vil si opp-ned i liene, særlig i fjellskog der det åpnes for kaldluft fra fjellet.

Temperaturer °C Figur 43 Eksempel på temperaturforskjeller fra jordbunnen, gjennom vegetasjons- og snødekket opp til lufta. Smågnagere og andre, mindre dyr overvintrer under snøen. Hønsefugler, som orrfugl og rype, går i dokk og lar seg snø ned ved sterk kulde. (Etter Taksdal.) Tegning: Stein Davidsen

Figur 44 Frostutsatte steder i skog. A: Opphoping av kaldluft foran en tett skogkant i en skråning. B: Liten renne i en skråning. C: Opphoping av kaldluft i en forsenkning på flat mark. D: Kaldluft i en liten åpning i bestandel. (Etter Børset.) Tegning: Stein Davidsen

I sommerhalvåret er det på friland store temperaturforskjeller fra jord, gjen­ nom bakkenivå og opp gjennom vegetasjonsdekket til atmosfæren. I skog dempes disse forskjellene på grunn av skjermvirkning. Det temperaturaktive sjiktet med inn- og utstråling finnes i trærnes kronenivå. Resultatet er lavere dagtemperaturer og høyere nattetemperaturer enn på friland. Denne skjermvirkningen har stor betydning for bunnvegetasjon og småplanter og for dyre­ livet i skogen. Den spiller også en rolle for jordtemperaturen, både direkte og indirekte gjennom snødybder og teledannelse. Varme- og tørkeskader kan oppstå på soleksponerte, åpne flater og i sørvestvendte bestandskanter i klarvær med sterk solstråling. Mikroklimaet på organismenes overflater (jf. bioklimaet) kan da komme opp i temperaturer på 50-60 °C, for eksempel i et mosedekke og i barken på trær. Frø og småplanter er da utsatt for skader, og det kan forekomme barkbrann på trær med tynn bark, slik at deler av barken og sevjelaget (kambiet) tørker.

Trærnes vekst påvirkes av lufttemperaturen gjennom fotosynteseprosessen og av jordtemperaturen gjennom næringsopptak. De kjemiske og fysiologiske prosessene går raskere med stigende temperaturer inntil optimum for vekst, der netto primærproduksjon er på topp. Ved høyere temperaturer øker respi­ rasjonen (åndingen) mer enn brutto primærproduksjonen, og veksten avtar. Bildet kompliseres ved at lysstyrker, CO2-innhold i luft og vanntilgang i høy grad er med og bestemmer veksten. Slike faktorer kan også forskyve temperaturoptimum for vekst. Når det gjelder høydeveksten (toppskuddlengder), viser det seg at vær­ forholdene sommeren før betyr mest. Da dannes knoppene med opplags­ næring. Men også været (temperatur og nedbør) i skuddstrekningsperioden har betydning. I fjellskog og nordpå er temperaturen en avgjørende faktor for både vekst og frøsetting (jf. resultater fra Hirkjølen forsøksområde og defini­ sjon av vekstenheter). Temperaturen i sevjetiden (mai-august) betyr mest for diametertilveksten samme året. Korrelasjonen mellom temperatur og diametertilvekst forutsetter at tilgangen på vann ikke er for knapp, slik tilfelle kan være ved forsommertørke. Høyere temperaturer kan da bidra til ytterligere vannmangel, transpirasjonsstress og redusert vekst. Dette er et eksempel på samspill mellom vekstfaktorene. Som for høydetilvekst er det særlig i nordlig og høytliggende skog at temperaturen er en avgjørende minimumsfaktor. Arringbreddene på et tre gjenspeiler vekstforholdene fra år til år og brukes til bestemmelse av både alder og tilvekst. Ved årringanalyser (dendrokronologi) kan en finne ut noe om klimasvingninger i tidligere tider, for eksempel ved hjelp av spredtstående, gammel fjellfuru. Trekronologi kan gi oss opplys­ ninger om alder på gamle tømmerbygningen Frøsetting på trær omfatter prosessene fra anlegg av blomsterknopper til ferdig modent frø. Furuarter bruker tre år på dette: anleggsår, blomstringsår og modningsår. De fleste treslag, deriblant gran, bruker to år, idet blom­ strings- og modningsår faller sammen. Temperaturen i anleggsåret avgjør differensieringen mellom blomster­ knopper og vegetative knopper, slik at høyere temperaturer øker antall blom­ sterknopper. En rekke andre økologiske faktorer spiller også inn, som alder og tetthet i skogen, tørkeeffekter og C/N-forholdet i jorda. Overskudd av karbo­ hydrater i forhold til nitrogenforbindelser trekker i retning av blomstringsinduksjon. Omvendt trekker nitrogenoverskudd i retning av mer vegetativ knoppdannelse og vekst. Frømodning og frøspiring er avhengig av visse minimumstemperaturer i sommerhalvåret for ulike treslag. Når vi finner skog høyere mot fjellet og lenger mot nord enn det middeltemperaturene skulle tilsi, henger det sam­ men med gunstige temperaturekstremer to eller flere år på rad, det vil si gun­ stige blomstringsår og frømodningsår. For selve spireprosessen spiller ofte fuktigheten i spireleiet en avgjørende rolle. Lokal- og mikroklima kan gi store utslag i forbindelse med frømodning, samtidig som lokale klimaforskjeller bidrar til utvikling av provenienser (kli­ maraser) og økotyper. Dette medfører genetisk variasjon og lokaltilpasninger innenfor de enkelte artene.

Jordtemperaturen Den solenergien som ikke blir reflektert tilbake fra jordoverflaten eller omformet i vegetasjonsdekket, ledes ned i jorda og blir jordvarme som kom­ mer jordboende organismer og røtter til gode. Svingningene i jordtemperatur gjennom døgnet og året er mindre enn i overflaten, og de avtar nedover i jordprofilet. Vanninnholdet i jorda påvirker jordvarmen. Fordi vann har stor egenvarme og varmekapasitet, blir fuktig jord seint oppvarmet, men holder til gjengjeld lenge på varmen. Jordvannet demper med andre ord på temperatur­ svingninger. Mye vann i overflaten, slik som i fuktskog og på myr, gir høy luftfuktighet ved fordampning. Temperaturene i jord og jordvann er som regel underoptimale for trærnes vekst. Høyere temperaturer stimulerer den mikrobiologiske aktiviteten i jorda. Næringsstoffer (ioner) løses lettere opp i jordvannet, osmose og ionebytte effektiviseres og næringsopptaket går lettere og raskere. Bunnvegetasjon og råhumus virker varmeisolerende og demper temperatursvingningene i jorda på lignende måte som trevegetasjon. I tett skog med lite bunnvegetasjon og liten snødekning kan jordvannet fryse til is i kuldeperioder, og vi får teledannelse. Når telen sitter lenge i utover våren, vil det forkorte vekstsesongen. Tele kan også føre til oppfrost (telehiv), som lett ska­ der røtter og småplanter. I skog med moderat tretetthet, for eksempel i tynnede bestand, betyr teledannelse mindre. Under et porøst, tykt snølag vil jorda holde seg telefri - forutsatt at det ikke på forhånd har vært barfrost.

Figur 45 Figuren viser hvordan uttynning i tett småskog virker på snødybde og tele. (Etter Ronge.)

Luft Luftfuktigheten i norske skoger, målt til ca. 70-80 % relativ luftfuktighet, reg­ nes som gunstig. På grunn av moderate temperaturer og lite vind er dette vesentlig høyere enn på friland. Når fuktigheten nærmer seg metningspunk­ tet (100 %), slik som i gammel, tett skog og i urskog, øker bevoksninger av kryptogamer, særlig mosearter. Omvendt fører tørr luft til større fordunstning og transpirasjon, slik at frø og tørkesvake planter dør. Faren for skogbrann er spesielt stor på vårparten før saftig markvegetasjon har innfunnet seg, og ellers under forsommertørke.

Gassinnholdet i luft Nitrogen Oksygen Karbondioksid

har normalt en slik fordeling: ca. 78 % Vanndamp ca. 21 % Edelgasser ca. 0,03-0,04 %

ca. 0-4 % ca. 0,3-0,4 %

Nitrogen finnes ikke i berggrunn og mineraljord - det er ikke et mineralnæringsstoff. Kilden til opptak av nitrogen i den biotiske delen av økosys­ temet er det store atmosfærelageret. 1 skogene inngår nitrogen i organiske forbindelser både i planter og dyr, for eksempel i klorofyll og proteiner. Selve bindingsprosessen (fikseringen) foregår fortsatt via sopper og nitrogenfik­ serende mikroorganismer som blågrønnalger og bakterier. Vi har nevnt eksempelet med sopprot på or, som kan ses på røttene. Noe nitrogen tilføres også jorda med lyn og nedbør. Ved denitrifikasjon går nitro­ genet tilbake til atmosfærelageret. Nitrogen følger også med sigevannet ned til grunnvannet. Så lenge grunnvannet ikke har atmosfærekontakt eller blir luftet ut, vil det være overmettet med molekylært nitrogen (N2). Oksygen blir frigjort fra grønne planter til atmosfæren ved fotosyntese. Det tas opp ved respirasjon både av planter, dyr og mikroorganismer. Atmosfærens oksygenlager er bygd opp gjennom milliarder av år av primær­ produsentene. Det meste av oksygenfrigjøringen er knyttet til algegrupper i verdenshavene som sedimenterer på store dyp, der de ikke nedbrytes anaerobt og heller ikke forbruker oksygen. Karbondioksid dannes ved organismenes ånding og ved all forbrenning. Når fossile, karbonrike lagre av kull, olje og gass forbrennes, frigjøres store mengder karbondioksid. Disse lagrene, som er dannet ved fotosyntese gjen­ nom milliarder av år, brukes opp i løpet av kort tid - i geologisk målestokk nærmest momentant. Karbondioksidinnholdet i atmosfæren har i industrialisert tid økt med 10-20 %. Isolert sett er dette gunstig for planteproduksjon og tilvekst i skog, fordi CO2 er en absolutt minimumsfaktor ved fotosyntesen. Betenkelighetene ligger først og fremst i den forsterkede drivhuseffekten som CO2-utslipp med­ fører. En rekke andre «drivhusgasser» bidrar til dette. Naturlig tilføres atmo­ sfæren CO2 fra jordas indre gjennom vulkanutbrudd med ujevne mellomrom, og tidlig i jordas historie var CO2-innholdet langt høyere. Mye av dette kar­ bonet er i dag bundet i biomasse og i fossiler som geologiske avleiringer, både under kontinenter og under havbunn. Det økte tempoet i karbonfrigjøringen fra disse lagrene foregår uten at vi har full oversikt over konsekvensene.

CO2-gass er noe tyngre enn luft og har derfor en tendens til å legge seg i bakkenivå. Mikroorganismenes ånding i jordbunnen (jordbunnsånding) bidrar til å øke konsentrasjonen av den, særlig i lukket skog med lite vind. Karbondioksidinnholdet kan da komme opp mot 0,04 %. Dette har stor betyd­ ning for bunnvegetasjonen, men spiller liten rolle for større trær, hvor assimilasjonsapparatet finnes høyt i kronesjiktet. Karbon er verdens største energibærer. I trær er dette grunnstoffet bundet i ca. 50 % av vedens tørrstoff som karbohydrater (cellulose). Vedens tørrstoff er en viktig, fornybar energikilde.

Luftforurensninger Luftforurensninger har i lange tider gjort skader på skog, og da vesentlig rundt bergverksindustri med utslipp av svovel i form av svoveldioksid (SO2). I Norge har vi også hatt store, lokale skogskader og skogdød rundt alumini­ umsverk i nyere tid, ved utslipp av fluor i form av hydrogenfluorid (HF), særlig i Årdal i Sogn og i Sunndalsøra.

Fluorskadet furu. Den ene er død, den andre er døende. Foto: Øyvind Skar

I våre dager har luftforurensningene fått økende internasjonal karakter. Utslipp av svovel og nitrogen som følge av forbrenning av fossil energi (kull, olje og gass) fører til sur nedbør, som blant annet inneholder svovelsyre (H2SO4) og salpetersyre (HNO3). Disse syrene kan bli ført med vind og falle ned som sur nedbør langt borte fra utslippsstedene. Skog og vassdrag i grunnfjellsområder i Sør-Norge ligger utsatt til. Virkninger av slike langtransporterte luftforurensninger er komplekse («multiple stress syndrom») og lite klarlagt, men vi vet blant annet at det fører til tap av kalsium og andre viktige kationer ved ionebytte og utvasking fra jordbunnen. Gasser, nedfall og avsetninger over korte avstander fra utslippsstedet gir lettere påviselige skader på skog. Forskjellige stoffer, blant annet ozon (O3), gir da påviselig skogdød. En del lavarter er særlig ømfintlige for slike luft­ forurensninger. Naturvernspørsmål knyttet til ulike typer av forurensninger blir nærmere behandlet i kapittel 7.

Vind Vind er luft i bevegelse. Uten vind ville det ikke vært liv på kontinentene, fordi vann tilføres med havvinder. Vindvirkninger er av både mekanisk og fysiologisk art. Ved moderate vindstyrker dominerer de posistive virkningene på organismer, mens skadene øker med større vindstyrker. De store trykksystemene i atmosfæren fører med seg høydevinder. De kan komme opp i katastrofale vindstyrker, særlig i åpne landskap, som på havet og i fjellet. Lokalvinder oppstår i værsituasjoner med høytrykk, som følge av lokale temperatur- og trykkforskjeller. I innlandet dreier det seg om fjellvind, der kaldluft flyter nedover i liene om natta, og dalvind, som stiger oppover daler og lier om dagen. Pålands- og fralandsvind og solgangsbris er andre typer av lokalvinder, som kan være svake luftninger. På grunn av forskjeller i soloppvarming blåser vinden fra skog til friland om dagen - og omvendt om natta.

Figur 46 Figuren viser virkningen av en tett stormkappe (øverst) og en glissen (nederst). I det øverste tilfellet tvinges lufta oppover med fare for at den slår ned igjen på baksiden. Den glisne skjermen nederst siler vinden bedre og gir bedre le. (Etter Børset.) Tegning: Stein Davidsen

Terreng og vegetasjon demper vind og styrer til en viss grad vindretningene. Ved skogbehandling og leplantninger kan vi motvirke vindskader og frost. Bestandskanter og lehegn bør bygges opp med skråplan for å unngå stormskader i form av rotvelting (vindfall), stammebrekk osv. Over snauflater får vinden fritt spillerom og kan gjøre store skader, både i skogkantene og lenger inne i skogen, når den får tak. Det er viktig å bygge opp vindsterke skoger. Med kuling styrke oppstår skader på vindutsatt skog. Ved sterkere vind­ styrker er det lite vi kan gjøre når uværet først setter inn. Norske skoger er ikke av de mest vindutsatte, men vi har flere eksempler på stormkatastrofer, for eksempel «gælnnatta» i 1837, da store deler av granskogen i Trøndelag og Nordland blåste ned. Stormskader gir store økonomiske tap, og nedblåste trær (rotvelter) er farlig, både under og etter hogst, fordi de plutselig kan klappe i bakken. Ukyndige bør ikke komme i nærheten av slike rotvelter, og hogst og utkjøring må utføres med store sikkerhetsmarginer. På sikt vil organismer dra nytte av vindfall og læger. Moser, sopp og lav, maur, insektlarver og spetter finner nye næringsbiotoper, og skogsfugl finner badeplasser i mineraljord. Men skadeinsekter som bark­ biller dukker også fort opp, og for skogeieren kan det bli store økonomiske tap. Selv om trær ikke blåser ned, blir de utsatt for rotn/kking, særlig i skog­ kantene, og på gran fører det Trandhelm: Blandingsskog er et av tiltakene ofte til råteskader, insekt­ som kan motvirke stormskader 1 skogen. Det hevder Direktoratet lor naturforvaltning (DN) angrep og tørke. i en ny rapport om hvordan okt stormaktivitcl I områder med mye vind kan komme til å påvirke norsk natur. påvirkes stamme- og kroneforDet er FN s klimapanel som spår økt stormen. Fjellfuru får vindekspomaktivitet som følge av en økning i den glo­ bale middeltemperaturen. Flere vindfelta tre nerte, skjeve og faneformete og mer skade på tretopper og trerøtter i sko­ kroner, som forteller om gen er sannsynlige konsekvenser av økt storherskende vindretning. Ved maktivitet, skoggrensene kan tretopper langs kysten kan man regne med at sjø&ali blir spredd lengre innover i lendet, der natu­ tørke ut som resultat av vindren fra før Ikke har tilpasset seg saltet i ned­ slit. I ytre kysttrakter får trær børen. Sj øsa lt et kan komme til å skade vege­ lignende skjeve og krokete tasjon og dyreliv. Kndringer som følge av økt siormaktivltet er former. Vind bidrar også til likevel ikke bare negativt for naturen. Ned­ transpirasjonsstress og fysiolo­ blåste tre kan føre til at sopp og insekter får gisk uttørking, oftest i bedre livsvilkår. (Nationen) forbindelse med teledannelse. Faksimile fra Nationen: Blandingsskog mot storm­ Dette kalles vindsviing.

Blandingsskog mot stormskader

skader

i Nyttevirkninger av moderate vinder er overveiende i forhold til vindskader. Noe av det viktigste er knyttet til skogtrærnes formering gjennom spredning av pollen og frø. Nyttevirkningene av vind i skogøkosystem kan oppsum­ meres slik:

• den fører nedbør inn over kontinentene • den transporterer vekk kaldluft og eventuelle forurensninger • den sprer pollen og frø • den bidrar til åpning av kongler • den har flere fysiologiske virkninger ved at den utjevner karbondioksydinnhold og fuktighet i lufta, og den er med og regulerer transpirasjon og vannopptak hos planter og dyr

Disse vindeksponerte og faneformete kronene på en senkergruppe av gran viser den hersk­ ende vindretningen og vindslit midt på stammen, som markerer gjennomsnittlig snødybde. Foto: Øyvind Skar

Vann og nedbør Vann har et stort og flere mindre kretsløp. Den nedbøren som faller ned over et felt, tar flere veier. Noe fordunster fra overflater, noe tas opp av planter og går tilbake til atmosfæren ved transpirasjon, noe går mot vassdrag og hav som overflatevann, og noe synker ned gjennom jorda som sigevann ned til grunnvannsmagasinet. Den vannmengden som blir igjen i jord (jordvann) og organismer (organisk bundet vann), er en relativt liten, men svært sammen­ satt og viktig del av hele vannmengden i det store hydrologiske kretsløpet. Vannforbruket gjennom vegetasjonsdekket i sommerhalvåret er et nød­ vendig «luksusforbruk», spesielt i høye trær, der vannet skal «løftes» flere 10metere opp mot trekronene. En stor bjørk kan for eksempel ta opp 200-300 liter vann daglig. Vanninnholdet i planter og dyr er også relativt høyt, særlig i unge individer. Menneskekroppen inneholder 60-70 % vann.

Figur 47 Figuren viser vannets veier etter nedbør i et skogområde. Noe av vannet har et lokalt kretsløp, noe går til det store hydrologiske kretsløpet. En relativt liten del bindes organisk. (Etter Baker.) Tegning: Stein Davidsen

_________________________________________________ —----------------- .—-_ —________________ I slettelandskap er det påvist at skog løfter luftmasser med høy luftfuktighet tilstrekkelig til at det avgis nedbør i ellers tørre områder. Både bunn- og trevegetasjon fanger opp og holder tilbake en del av ned­ børen. Det kalles intersepsjon. Den er avhengig av skogens tetthet, treslag, årstid, nedbørens varighet og intensitet, vindforhold osv. Noe av intersepsjonen fordunster direkte (evaporasjon), resten renner av fra trekronene eller langs greiner og stamme. Evapotranspirasjon er summen av evaporasjon og transpirasjon i et nedbørfelt. Evapotranspirasjonen er altså det totale vanntapet til atmosfæren. Den er avhengig av relativ luftfuktighet, temperatur og vind.

Ser vi på et nedbørfelt gjennom en periode, et år eller en årrekke, vil vannbalanseligningen gi oss en oversikt over «vannets veier» i nedbørfeltet:

N = E + A ± delta M N = årsnedbør til nedbørfeltet E = evapotranspirasjon A = avløp (vannavrenning) ± delta M = endringer i vannmagasin (grunnvann og innsjøer)

I skogøkosystem finnes ulike varianter av lokale «minikretsløp», det vil si mindre vannkretsløp som er betinget av skogtype og skogtilstand. Felles trekk er at den totale evapotranspirasjonen og vannmagasineringen er større enn på friland, og avrenningen tilsvarende mindre. Trevegetasjon bruker under ellers like forhold mer vann enn bunnvegetasjon og henter vann fra dypere sjikt. Både overjordiske og underjordiske deler av trær har dessuten stor vannkapasitet. Dette betyr at vannavrenningen fra skogområder er mer stabil og av bedre kvalitet enn på friland og snauflater. Skog hindrer også flomskader, skred og erosjon.

Figur 48 Figuren viser hvor stor del av nedbøren som holdes tilbake (intersepsjon) i ulike bestand og ved ulike nedbørsmengder. Jo større nedbørsmengder, jo mer slipper gjennom trekronene. Stor nedbørsintensitet og mye vind gjør også at mer nedbør når ned til jord­ overflaten. (Etter Lukkala.)

I skogkanter er nedbør- og fuktighetsforhold avhengig av vertikaltetthet, eksposisjon og vindretning. På vindbeskyttete, skyggefulle lokaliteter får vi duggfall og rimdannelse, som bidrar til fuktighet i bakkenivå. Soleksponerte og vindutsatte skogkanter med liten vertikaltetthet er utsatt for tørkeskader. Det er viktig å kjenne til slike lokale forhold med tanke på stedstilpasset skogskjøtsel. Intersepsjonen spiller stor rolle for snøforholdene i skogen. I barskogbestand blir snødybden mindre og snøen mer sammenpakket enn i lauvskog og på åpne flater. Langs nordvendte bestandskanter og små åpninger blir det relativt mye snø og sein avsmelting, mens det inne i tette bestand samtidig kan være barmark eller bare et tynt, hardt snølag. Som vi har sett i avsnittet om temperatur i skog, kan dette føre til dyp teledannelse.

Skadevirkninger kommer helst med store mengder våt og tung snø. Særlig unge trær og individer med usymmetriske kroner er da utsatt for nedbøyning, toppbrekk og stammebrekk. Kulde med ising og påfølgende vind forsterker skadene. I overgangssoner mellom kyst- og innlandsklima og i fjellskog er snøbrekk vanlig. Et karakteristisk trekk ved fjellskog er deformerte, krokete stammer som følge av snøtrykk, særlig på fjellbjørk i bratte lier (jf. betegnelsen «Betula tortuosa», som betyr vridd bjørk). Mekanisk slit og sliping ved vinddrift av snø og isnåler former trevegetasjonen ved skoggrensene, og dette kan brukes til tolkning av gjennomsnittlig snødybde.

Her helt oppe ved skoggrensen ser vi krokete stammer i fjellbjørkeskog som følge av snøtrykk. Foto: Øyvind Skar

Etter snøbrekk oppstår sekundærskader som følge av krok og dårlig stammeform. Vi må også regne med råteangrep i bruddstedet, for eksempel toppråte på gran. Snø- og isbrann rammer bunnvegetasjon og småplanter og er en følge av høy respirasjon og vanntap ved sein avsmelting. I høyereliggende skog­ trakter er furu utsatt for snøskyttesopp, som utvikler seg i porøs og luftig snø på ettervinteren og våren. I sommerhalvåret kan sterk nedbør (regnskyll) skade blomster og frukter og slå av knopper og små skudd. 1 enda høyere grad gjelder dette haglskurer. Sur nedbør og andre forurensninger blir omtalt i kapittel 7.

Grunnvann Der hvor grunnvannsspeilet når opp i rotsonen, har det direkte betydning for trærnes vann- og næringsopptak. Står det lavere, kan trær med dyptgående røtter, for eksempel furu og eik, hente opp grunnvann kapillært, forutsatt at jorda har god kapillær ledningsevne, det vil si med en finkornet og tilstrekke­ lig porøs struktur. Grunnvannsnivå opp mot overflaten fører til forsumpning. I moderate tilfeller får vi da fuktskog (sumpskog), og i mer ekstreme tilfeller blir resultatet torvdannelse - med torvjord og myr til følge. Beliggenhet og endringer i grunnvannsspeilet er av betydning for skogskjøtselen. Derfor søker vi ved hogstinngrep å unngå at nivå og avren­ ning utvikler seg ugunstig (jf. kapittel 10 om grøfting av torvmarker og skjerm trestillingshogst).

Toleransegrenser og vekstfaktorene De enkelte artene har sine genetisk bestemte toleransegrenser (tdlegrenser) for eksistens og formering. Uten interspesifikk konkurranse (konkurranse mel­ lom arter) eller andre interaksjoner vil arten vise sine fysiologiske toleranse­ grenser, for eksempel i monokulturer eller i veksthus. 1 et naturlig miljø vil disse grensene som regel være innsnevret og til dels forskjøvet som følge av interaksjoner. Vi snakker da om økologiske toleransegrenser.

I vernearbeid er det viktig å kjenne de ulike artenes øvre og nedre tole­ ransegrenser for ulike miljøfaktorer, særlig for sjeldne og truede arter, og sam­ tidig være på vakt når det skjer miljøendringer. I vår skogbehandling er det dessuten viktig å kjenne optimum for vekst og formering, særlig for de treslag og viltarter som er av økonomisk betydning og interesse for oss. En mengde forsøk og erfaringer har vist at utviklingen av en art eller en populasjon aldri er avhengig av bare en miljøfaktor. Det er samspillet og den samlede miljøpåvirkningen som er bestemmende. Det gjelder både overlev­ ing, vekst og formering. Dette er det viktig å huske på i miljøarbeid, for eksempel når det gjelder spørsmål om forsurning av skog bruk av kjemiske preparater.

Shelfords toleranselov sier at organismenes utbredelse og vekst har både en øvre og en nedre toleransegrense for miljøfaktorer eller stoffer. Den er en faglig konstatering av ordtaket om at «for mye og for lite forderver alt».

Figur 49 Shelfords toleranselov tar for seg fysiologiske og økologiske toleransegrenser for en art. Vernemessig er det best å holde trygg avstand fra toleransegrensene. Produksjonsmes­ sig kan det bli aktuelt å optimalisere miljø- og vekstfaktorene for økonomisk viktige arter, det vil si å påvirke de steileste delene av toleransekurvene der tilveksten (biomasseøkningen) er størst. (Etter Skar.)

Mitscherlichs virkningslov sier at vekst og biomasse i en polulasjon begrenses av alle underoptimale faktorer, og at miljøfaktorer kan vikariere eller erstatte hverandre i noen grad. For eksempel kan mangel på lys til en viss grad kom­ penseres med rikelig tilgang på vann og næring. Likevel er det oftest rasjonelt å rette oppmerksomheten mot den eller de miljøfaktorene som er sterkest i minimum, da en optimalisering av dem gir størst effekt på overleving og vekst. Men dette er også et økonomisk spørsmål. Dersom en eller flere miljøfaktorer ligger i nærheten av minimum eller maksimum på toleransekurven for en art, kan det være at vekstfaktorenes virkningslov ikke gjelder. Tyskeren Liebig har formulert dette forholdet i sin minimumslov, som sier at veksten (produksjonen) er bestemt av den miljøfak­ toren (vekstfaktoren) som er lengst unna optimum. Liebigs lov er med andre ord en unntakslov. Det økologiske samspillet mellom abiotiske miljøfaktorer og organismene gjør det vanskelig å forutsi alle virkningene av inngrep og endringer i natur­ miljøet. Det er dessuten vanskelig, tidkrevende og kostbart å skaffe til veie alle nødvendige opplysninger, ikke minst fordi lokale forhold kan variere mye og spille en avgjørende rolle. Dette gir grunn til varsomhet, tilbakeholden­ het og omtanke i vår skjøtsel og bruk av skognaturen.

Figur 50 Hvor mye vann kan vi ha i tønna? «Liebigs tønne» er et forenklet bilde av Liebigs minimumslov. Den gjelder bare når en miljø- eller vekstfaktor er særlig knapp, når den nesten helt mangler, for eksempel ved sterk kulde, eller når det er svært mørkt, tørt eller surt. Tegning: Stein Davidsen

Oppgaver 1 Sett opp en samlet karakteristikk av skog som økosystem. Gi deretter en oversikt over ulike typer av skog, regionalt og lokalt og forklar årsaker til disse ulikhetene. 2 Ta et litteratursøk på temaet urskog. Finn ut hva vi har av urskog i Norge, hva slags skogtyper som er representert, og hva som er foretatt av under­ søkelser i disse urskogene. Hvilke kunnskaper kan vi trekke ut av under­ søkelsene? 3 Velg ut noen skogtyper der dere får tillatelse til å drive registreringen Legg opp til gruppevise undersøkelser med disse skogtypene som tema. Undersøkelsene bør omfatte jordbunnsforhold, lokalklima, vegetasjon og dyreliv. Resultatene settes sammen, og på grunnlag av dem diskuterer dere de økologiske sammenhengene. Bruk gjerne egne illustrasjoner (grafiske framstillinger, tegninger, fotografier). 4 Legg opp til et tilsvarende program for ulike myrtyper som for skog i opp­ gave 3. Til slutt kan dere samlet legge fram alle resultatene og sammenligne skog og myr som økosystem. Oppgaven kan gjøres både inne og ute i marka. 5 Drøft følgende utsagn av Olav Skulberg i forhold til økosystemet skog: «Hvis mikroorganismene ikke blir relevant inkludert i økologiske vur­ deringer, er det (som) å oppfatte katedralen som utelukkende bestående av tårn og spir.»

6 Skogtyper vegetasjonstyper Vi har tidligere i boka sett at klima og topografi bestemmer hvilke skogsoner vi får på jorda. Også hovedinndelingen av skog i Norge er bestemt av klima­ tiske og topografiske faktorer. Skogen i Norge oppdeles i vegetasjonstyper etter hvilke skogtrær som dominererer, og den undervegetasjonen som finnes. |Lavskog 5 %

| Røsslyng-blokkebærskog 5 %

| Bærlyngskog 23 % |Blåbærskog 35 %

I Småbregneskog 12 %

| Storbregneskog 3 %

| Lågurtskog 9 % I Høgstaudeskog 4 %

| Andre typer 4 %

Diagrammet viser vegetasjonstyper med prosentlig arealfordeling. (Kilde: Landsskogtakseringen.)

Vegetasjonstypene gjenspeiler de økologiske forholdene på voksestedet. De artene vi finner i skogbunnen, er ikke kommet dit tilfeldig. Sammensetningen av vegetasjonen er resultatet av en konkurranse hvor de planter som er best tilpasset de lokale miljøfaktorene, vil overleve. Enkelte planter er meget spe­ sifikke i sitt krav til voksesteder og kan derfor fortelle mye om voksestedet. De har med andre ord smale toleransegrenser for ulike miljøfaktorer. Slike arter kalles karakterarter. Særlig viktig er den gruppen av karakterarter som kalles indikatorarter. De hjelper oss til å skille nærstående plantesamfunn eller vegetasjonstyper fra hverandre. Arter som furumose, blåbær og røsslyng har relativt vide toler­ ansegrenser og finnes på flere vegetasjonstyper. Ellers kan vi merke oss at

• typiske arter har større forkjærlighet til en bestemt vegetasjonstype enn til andre, men de er ikke nødvendigvis vanlige eller dominerenede • konstante arter er slike som forekommer i minst 60 % av analysene for ved­ kommende vegetasjonstype Vegetasjonstypene kan fortelle oss noe om det biologiske mangfoldet, om trærnes vekstvilkår (produksjon) og om mulighetene for å få opp foryngelse etter en hogst. Vegetasjonstypene er utgangspunktet for det vi i dag kaller «stedstilpasset skogskjøtsel». IS

Lavfuruskog. Foto: Øyvind Skar

Furusumpskog. Foto: Øyvind Skar

Blåbærskog. Foto: Øyvind Skar

Storbregneskog. Foto: Øyvind Skar

117

Lavskog Skogtypen finnes på næringsfattig mark med liten nedbør og er mest utbredt i typiske innlandsstrøk. Undergrunnen kan enten være grus- og sandmoer eller grunnlendt mark på næringsfattige bergarter. Lavskogen virker åpen. Busksjiktet mangler, feltsjiktet med lyngarter er glissent, mens lav- og mosesjiktet er velutviklet. Det dominerende treslaget er furu med noe bjørk imellom. Ellers ser vi et utvaskingsprofil med tydelig bleikjordssjikt gode forhold for naturlig foryngelse liten produksjon av trevirke at lavsanking betyr en del økonomisk i enkelte områder et lite utviklet biologisk mangfold (18-24 plantearter) at åpen skog og begrenset næringstilgang gjør lavtypen viltfattig typiske arter som lavskrike, korsnebb. Kraggfuruer er beitetre for storfugl hogstformer som småflatehogst og plukkhogst dominerende arter: furu, tyttebær, krussigdmose, furumose, lys og grå reinlav • typiske arter: kvitkrull, vegnikkemose, rabbesigdmose, kjempesigdmose (gammelskog), og vaniljerot (sjelden, gammelskog) • konstante arter: røsslyng, fjellkrekling, kvitrull, islandslav og små reinlavarter • skillearter: mer lav enn moser mot andre vegetasjonstyper • • • • • • • • •

Røsslyng-blokkebærskog Røsslyng-blokkebærskogen er næringsfattig som lavskogen, men oppstår i områder med større jordfuktighet. Den finnes i høyereliggende åstrakter med kjølig og kaldt klima og i kystnære strøk med mye nedbør. Den består av en åpen ujevn furuskog med innblanding av kragg-gran, einer og noe bjørk. Et sikkert kjennetegn er en tykk, ofte gyngende råhumusmatte. Vegetasjonen er dominert av lyngarter som røsslyng, blokkebær og til dels blåbær. Den seine nedbrytingen gjør at vi får tykke råhumusmatter. Stubber og steiner blir overgrodd med lyng og mose. Naturlig foryngelse kan være vanskelig på grunn av den tykke råhumusmatten. På tørrere steder i lavlandet kan frøtrestilling gi brukbar foryngelse. I høytliggende skog kan markberedning ha en gunstig effekt. Det er viktig å ta vare på det som måtte finnes av forhåndsgjenvekst. Etter hogst vil røsslyng komme sterkere inn. Ellers ser vi • antall plantearter angitt til 25-35, noe mer enn for lavtypen • storfugl, orrfugl og andre arter som bruker lyng som beiteplanter • dominerende arter: furu, blokkebær, røsslyng, fjellkrekling, blåbær, tytte­ bær, furumose reinlav og islandslav • typiske arter: furu, blokkebær (skinntryte), røsslyng, fjellkrekling og furutorvmose • konstante arter: gran, dunbjørk, stormarimjelle, smyle, etasjemose, bergsigdmose og ribbesigdmose

Skogtyper - vegetasjonstyper w

Bærlyngskog Bærlyngskogen består av furu i blanding med gran. Vegetasjonstypen er van­ lig på mager morenemark eller sandjord. Skogbunnen er dekt med lyng og moser, som regel med innslag av lav. Denne typen finnes over størstedelen av landet, og den utgjør omtrent fjerdeparten av vårt produktive skogareal. Typiske bærlyngskoger finnes på breelvavsetninger. Humustykkelsen vil variere med nedbør og temperatur. Ellers ser vi • et typisk jernpodsolprofil • at linnea og etasjemose kommer inn. Blåbær kan dominere feltsjiktet • at bærlyngskog lar seg lett forynge naturlig, enten ved frøtrestillingshogster, skjermstillingshogster eller ved fristilling av naturlig gjenvekst • at elgen trives godt, noe som kan gjøre det vanskelig å få opp ny furu. Det er viktig å ta vare på alternative beiteplanter • at bærlyngskogen, særlig i glissen utgave, er en viktig biotop for storfugl • dominerende arter: furu, gran, blåbær, tyttebær, furumose, krussigdmose og fjærmose • typiske arter: furuvintergrønn, knerot, skogjamne (ikke vanlig), tyttebær og krussigdmose • konstante arter: røsslyng, linnea, etasjehusmose, ribbesigdmose, fjærmose, lys reinlav og grå reinlav

Blåbærskog Blåbærgranskog er vår vanligste vegetasjontype. Den finnes over hele landet og utgjør ca. 1/3 av det produktive skogarealet. Blåbærskogen tar over for bærlyngskogen der marka blir litt rikere på finstoffmateriale og plantenæring. I Sør-Norge er gran hoved treslaget, på Vestlandet og i Nord-Norge finner vi furu. Av lauvtrær finner vi bjørk, rogn, selje og osp. Skogbunnen er dekt av blåbærlyng og husmoser. Forskjellige former for bregner kommer inn i blåbærskogen. I tett skog er det lite lyng, her finner vi sammenhengende mosedekke. Der det er tilstrekkelig lys, finner vi blåbær. Etter hogst kommer smyle inn og blir fort dominerende på hogstflater. Typen egner seg for naturlig foryngelse, frøtre- eller skjermstillinger. Tykkelsen på humussjiktet vil variere med tem­ peratur og nedbør. Blåbær er viktig for viltet. Her finner vi hare, skogshøns, rådyr og hjort på Vestlandet og elg på Østlandet og i Trøndelag. Spesielt er blåbærlyng i eldre, halvåpen skog verdifull. Smyledekket gir skjul og næring for forskjellige smågnagere, som igjen er mat for røyskatt, snømus, rev og rovfugler som ugler og musvåk. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, blåbær, smyle, etasjehusmose, furumose, fjær­ mose og blanksigdmose • typiske arter: maiblom, skogsstjerne, hårfrytle, stri kråkefot og blanksigdmose • konstante arter: furu, rogn, tyttebær, maiblom, skogstjerne, stormarimjelle, linnea og hårfrytle

Småbregneskog Småbregneskogen er karakterisert med frisk fuktighet og kjølig lokalklima. Den er vanlig i øst- og nordvendte lier med lite varme. Småbregneskogen er typisk granmark i Sør-og Midt-Norge, mens vi finner furu- og dunbjørk på Vestlandet og i Nord-Norge. Arter som gaukesyre, hvitveis og engkvein skiller den fra blåbærskogen. Av bregnene er fugletelg og hengeving typiske. Blåbærlyng forekommer. Bunnsjiktet har furumose, etasjehusmose og grantorvmose. Muligheten for naturlig foryngelse er gode i småbregneskogen. Aktuelle foryngelsesmetoder er skjerm-, småflate- og kanthogst. Åpne hogster kan også komme på tale. Der råhumusmatta er tykk, vil planting være nødvendig. Ellers finner vi

• dominerende arter: gran, blåbær, maiblom, smyle, fugletelg, furumose, etasjehusmose og gåsefotskjeggmose • typiske arter: gaukesyre, hvitveis, engkvein, hengeving og sauetelg • konstante arter: rogn, tyttebær, gaukesyre, hvitveis, linnea, skogstjerne, hårfrytle og stri kråkefot

Storbregneskog Storbregneskogen vokser på flate leirjordsområder med høytstående grun­ nvann eller i høytliggende lier med sigevann. Hoved treslaget er gran. Av lauvtreslagene er or og bjørk vanlig. Undervegetasjonen er en frodig blanding av bregner, gras og store urter. I de fuktigste partiene finner vi torvmoser. Hogst vil åpne for lys ned til skogbunnen og gi oppslag av urter, bregner og lauvkratt. Hjelpetiltak i form av rydding eller sprøyting kan være nød­ vendig for å få opp ny skog. Typiske arter er skogburkne, sauetelg, turt, bringebær, gaukesyre, skogstjerneblom, tyrihjelm og skogstorkenebb. Av moser kan vi finne kravfulle arter som fagermoser. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, gaukesyre, skogburkne, sauetelg, hengeving og prakthinnemose • typiske arter: skogstjerneblom, skogburkne, sauetelg, skyggehusmose og fjærkransmose • konstante arter: rogn, gråor, bringebær, blåbær, skogstjerne, linnea, hvitveis, maiblom, sølvbunke, smyle, hårfrytle, fugletelg, stri kråkefot, skogsnelle og blanksigdmose

120

Småbregneskog. Foto: Øyvind Skar

Høgstaudeskog. Foto: Øyvind Skar

Lågurtskog Lågurtskogen krever næringsrik, veldrenert jord og gunstig klima. Under marin grense finnes lågurtskogen i leirbakker og solfylte lisider. Høyere opp og lenger nord blir kravet til jordkvaliteten strengere. Gran er hovedtreslaget i Østlandsområdet og i Trøndelag, mens furu over­ tar vest og nord i landet. Lengst i sør finner vi eik og bøk. Innblanding av lauvtrær er vanlig. Bunnsjiktet har mye urter og gras, mosesjiktet er glissent. Lav mangler helt. Typiske arter er skogfiol, markjordbær, legeveronika, blåveis og bregner som ormetelg. I tillegg finner vi mange av artene fra småbregneskogen, som gaukesyre, hvitveis og fugletelg. Det biologiske mangfoldet er rikt. Etter hogst spirer bringebær og geitrams, gras- og urtevegetasjon opp på feltet. Marka kan være vanskelig å forynge naturlig. Naturlig foryngelse må i tilfelle skje ved hjelp av en eller annen form for skjerm. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, blåbær, gaukesyre, etasjehusmose og furumose • typiske arter: skogsveve, småmarimjelle, markjordbær, teiebær, skogfiol, hengeaks, fingerstarr, ormetelg og storkransmose • konstante arter: rogn, tyttebær, skogfiol, skogstjerne, skogsveve, små­ marimjelle, markjordbær, maiblom, nikkevintergrønn, gullris, legeveroni­ ka, hvitveis, linnea, hengeaks og storkransmose

Høgstaudeskog Høgstaudeskogen finnes på næringsrik skogsmark med tilførsel av friskt, næringsrikt sigevann. Her finnes en artsrik vegetasjon med høye urter, gras og lauv. Stauder som tyrihjelm, mjødurt og turt er typiske for denne typen. Feltsjiktet er svært frodig og høyvokst, mosesjiktet er mer glissent. Høgstaudeskogen er den mest produktive barskogtypen vår. Jordprofilet er brunjord. I barskogområdene er dette typisk granmark. Planting av gran vil kreve hjelpetiltak for å hindre at vegetasjonen kveler granplantene. Ved foryngelse av høgstaudemark er det viktig å ta vare på skjermtrær av lauv, slik at de kan gi en skjermvirkning. Snauhogst kan gi utvasking av næringsstoffer, frostproblemer og oppblomstring av urter og gras. Ellers finner vi • dominerende arter: gran, tyrihjelm, gaukesyre, hengeving, storkransmose og etasjehusmose • typiske arter: olavsstake, enghumleblom, mjødurt, legevintergrønn og perlevintergrønn • konstante arter: rogn, blåbær, tyttebær, småmarimjelle, teiebær, skogfiol, skogstjerne, maiblom, skogstorkenebbb, engsoleie, markjordbær, hvitveis, gullris, hengeaks, sølvbunke, engkvein, hårfrytle, skogburkne, fugletelg, rosettmose, prakthinnemose og fjærkransmose

Plantesamling Plantesamlingen eller herbariet kan ha flere siktemål. I skogbruksfaget er den et hjelpemiddel til å bestemme vegetasjonstypene, til å kjenne igjen lauvtrærne eller til å kjenne igjen problemugras på hogstflatene. Som et mini­ mumskrav bør samlingen bestå av 50 planter som vokser i lokalområdet til skolen. I lavlandet i Sør-Norge med stor variasjon av lauvtrær kan det være aktuelt å samle inn kvist med blader fra 10 lauvtreslag og 40-50 merkeplanter fra vegetasjonstypene. Plantesamlingen kan enten bestå av tradisjonelt pressede planter eller papirfotografier (negativ film) i farger eller fargelysbilder (slides) ordnet i kassett. Hvis plantesamlingen leveres som slides, må det utarbeides en skriftlig oversikt på samme måte som for herbariet.

Framgangsmåte for oppsetting og ordning av plantene 1 Plantene ordnes etter vegetasjonstyper i rekkefølge fra lavskog til høgstaudeskog. 2 Plantene bestemmes med norsk familie og artsnavn. Artsnavn benevnes også på latin. 3 Funnsted noteres ned. 4 Tidspunkt (dato og år) må alltid noteres. 5 Det føres opp om planten er en karakterplante (merkeplante), en konstant art eller en typisk art. 6 Plantene monteres på enkeltark som kan settes inn i en ringperm.

Hjelpemidler Ute i felten: Flora, enten en fargeflora eller Lids flora over norske planter. En enkel feltbok anbefales. Skogbrukets kursinstitutt, Honne, har lagd en som heter: Vegetasjonstypen Felthåndbok. Oppbevar gjerne plantene i en avis inntil du kommer inn. Noter plantenavn, funnsted og vegetasjonstype sammen med planten. Inne: Legg plantene i et porøst papir, aviser er bra. Flere aviser med planter i kan legges oppå hverandre. Øverst legges en finerplate med bøker eller en stor stein til vekt.

Tegning: Hermod Karlsen Eksempel på tekst på plantearket: Artsnavn : Maiblom Latinsk navn: Maianthemum bifolium Familie: Liljefamilien Funnsted: Kreklingskogen Dato: 5/6-96 Vegetasjonstype: Blåbærskog Indikatorart: x Dominerende art: Konstant art: x Funnet av :

123

Jf

-

.

—

—

Oppgaver 1 Hvilke er de tre vanligste vegetasjonstypene regnet etter areal? 2 Gi en kort oversikt over forskjellen på lavtype og høgstaudetype. 3 Sett opp en tabell hvor du viser tre planter som skiller bærlyngskog fra blåbærskog og blåbærskog fra småbregneskog. 4 Hvilke av vegetasjonstypene er godt egnet for naturlig foryngelse? 5 Hvilke er meget vanskelige med hensyn til naturlig foryngelse? 6 Hvilken annen økonomisk interesse enn tømmer er knyttet spesielt til lavskogen?

Røsslyng: Foto: Øyvind Skar

4

7 Biologisk mangfold og skogvern Dør fisk dør fugl dør furu

dør folk Harald Sverdrup

Hva mener vi med biologisk mangfold? FNs konvensjon om biologisk mangfold ble underskrevet av 157 land under Rio-konferansen i 1992 og trådte i kraft i desember 1993. Norge var en av underskriverne. Med biologisk mangfold mener vi både variasjonen av økosystem, de enkelte artene og arvemessig variasjon innenfor de forskjellige arter. Vi kan således skille mellom

1 økosystemmangfold eller variasjon i og mellom biotoper og samfunn og de økologiske prosesser i disse systemene 2 artsmangfold eller antall arter og deres innbyrdes antallsfordeling 3 genetisk mangfold eller den genetiske variasjon innenfor arter eller bestander Antall arter Organismegrupper Sopp Lav Moser Karplanter Insekter Saltvannsfisk Ferskvannsfisk Amfibier Krypdyr Fugler Landpattedyr Havpattedyr

I Norge

1 verden

69 18 16 232 +840 10 8 4 6 9 4

000 000 600 000 000 600 400 200 300 040 000 113

Antall

Prosent

000 800 056 800 000 150 41 5 5 272 57 18

7,2 10,0 6,4 0,6

5 1 1 1 15

1,8 1,4 0,5

0,1 0,08 3,0 1,4 15,9

Antall fugler i Norge gjelder hekkende arter, inkludert Svalbard.

Figur 51 Oversikten over viser artsmangfoldet i Norge sammenlignet med verden ellers. Kilde: DN-rapport 82/8A

Norske politikere har sagt seg enig i at vi skal forvalte våre naturressurser på en bærekraftig måte. Litt forenklet kan vi si at vi dermed har som målsetting å overlate kommende generasjoner et norsk skoglandskap som er minst like verdifullt og innholdsrikt som dagens landskap. Målsettingen gjelder ikke bare skogens evne til å produsere trevirke (stående kubikkmasse og tilvekst), men også skogenes innhold av andre levende organismer. Hvorfor er det viktig å bevare det biologiske mangfoldet? De viktigste grunnene kan oppsummeres slik:

1 Økologisk nødvendighet. Vi har bare et overfladisk kjennskap til det biolo­ giske samspillet mellom artene. 2 Manglende kunnskap. Vi kjenner i dag ca. 1,5 mill, arter, og vi regner med at det finnes ca. 10 mill. Vi vet ikke hva vi mister. 3 Indikatororganismer. Endring i spesielle arter kan gi beskjed om miljø­ forstyrrelser. 4 Kilde til vekstforedling. Genmateriale fra ville planter er nødvendig for å forbedre våre kulturplanter. 5 Basis for framtidige medisiner. Ca. 40 % av dagens medisiner kommer fra ville planter. Ville planter er et skattkammer for framtidige medisiner. 6 Etiske og moralske grunner. Vi har ikke rett til å utrydde det naturen har skapt gjennom millioner av år. 7 Kilde til kreativitet og inspirasjon. Mangfoldet gir mennesket etiske, intellek­ tuelle og følelsesmessige impulser. 8 Basis for næringslivet. Ville dyr og planter har vært menneskets viktigste ressurs for å overleve.

Norsk biologisk mangfold Artsmangfold I forhold til sørligere områder er Norges fauna artsfattig. Generelt gjelder det at artsrikdommen minker dess lenger vi fjerner oss fra ekvatorområdene. Men Norge har et rikt utvalg av lav, sopp og moser. Vi regner at Norge har 5000 av verdens 51 000 sopparter, 1800 av verdens 18 000 lavarter og 1000 av verdens 16 000 mosearter. En stor del av disse artene er knyttet til skogområ­ dene.

Genetisk mangfold Våre plantearter har hatt en relativt kort tidsperiode til å utvikle forskjellige arvemessige raser. Vi vet imidlertid fra skogforskningen at både gran og furu har utviklet stor variasjon i klimaraser (provenienser). Dette er bemerkelses­ verdig når det gjelder gran som har eksistert mindre enn 2000 år i Norge. Det er rimelig å tro at også andre plantearter har utviklet stedstilpassede arveegenskaper som bør beskyttes. Vi vet imidlertid lite om dette i dag.

Biologisk mangfold og skogvern

Økosystemmangfold Norge har en variert topografi. Også nedbørforhold og jordbunnsforhold vek­ sler fra sted til sted. Det gjør at vi i Norge får store og raske vekslinger mel­ lom økosystemene, som igjen fører til at vi har et meget spesielt og variert skogbilde. I internasjonal sammenheng har Norge noen barskogtyper som er helt unike. Det gjelder særlig de oseaniske (kystnære) og de nordlige barskogtypene. I europeisk sammenheng har vi også svært verneverdige områder med kalkfuruskog, trange bekkekløfter i Gudbrandsdalen og lite påvirkede fjellskoger. Langs vestkysten av Norge møter skogen sin grense mot mot havet. I MidtNorge går granskogen helt ut til kysten, noe som er sjelden i europeisk sam­ menheng. Gran regnes som et typisk innlandstre, og vi må helt til vestkysten av Amerika for å finne lignende områder. Grana her i landet ekspanderer fort­ satt vestover. Av kystnær barskog i Vest-Norge er det områder med furuskog som møter havet. Disse skogsamfunnene viser også helt spesielle særtrekk. Norges nordligste forekomster av naturlig granskog finner vi i Dunderlandsdalen, men vi finner enkelttrær i Finnmark. I Finnmark finner vi verdens nordligste furuskoger. Kalkfuruskogene er knyttet til kalkrike områder. Slike områder preges av stor variasjon med sprekker, forsenkninger og rygger. Dette skaper en høy grad av økologisk mangfold, og planter fra et vidt økologisk spekter inngår. En stor del av områdene er knyttet til lokalklimatiske gunstige områder der jorda varmes raskt opp (rygger, rasmarker, brattkanter). Kalkfuruskogen skiller seg ofte ut som øyer av gras- og urterike furuskoger i et ellers fattig skogland­ skap. Norge og Sverige (og deler av Estland) utgjør et isolert kjerneområde for kalkfuruskog i Europa. I europeisk sammenheng er kalkfuruskogene i Norge og Sverige unike og skiller seg ut fra kalkfuruskogene ellers i Europa. I våre sørlige kyststrøk finnes dessuten verdens nordligste edellauvskoger (varmekjære lauvskoger). Disse har også internasjonal verneverdi.

Verneplaner for skog Allerede i 1960-årene satte myndighetene i gang med en verneplan for edel­ lauvskog. I stortingsmeldingen Naturvern i Norge ble det i 1980 bebudet en verneplan for barskogområder. Det å ta vare på det spesielle, det sjeldne og unike er et verneargument som det er lett å få forståelse for. Men at det skal være nødvendig å verne «van­ lige» granskogområder er det kanskje verre å forstå. Hovedhensikten med barskogvern består i å skaffe oss en del referanseom­ råder som kan fortelle oss hvordan norsk skognatur ser ut, og hvordan den utvikler seg uten menneskets påvirkninger. Referanseområdene vil kunne danne bakgrunn for å forstå konsekvensene av våre inngrep, spesielt gjennom moderne skogsdrift. Verneområdene vil også bli de siste rester av urørt skog for kommende generasjoner. Men egentlig er det mange motiver - noe den brede diskusjonen om vernearbeidet også har vist - som ligger bak behovet for barskogplanene.

I

_____________________________________________________ _ ____________________

Hvorfor barskogvern? Under har vi listet opp de viktigste vernemotivene for våre barskoger:

• Naturskog er genbanker. Vern av genressurser er et sentralt motiv i verne­ arbeidet. Mange arter knyttet til urørte skogmiljøer kan komme til nytte. Avlsarbeidet med skogtrær er avhengig av det råmaterialet som ligger i mangfoldet av naturlige genotyper. Genbevaring knytter seg til flora og fauna generelt. Fredning i form av reservater er ett virkemiddel i genbevaringen. • Naturskog er referanseområder. Skogområdene er under stadig påvirkning. Det moderne skogbrukets virkning på flora, fauna, vannkvalitet osv. kan bare avklares gjennom sammenligning med urørt/lite berørt skog. • Naturskog er «økologiske laboratorier» for forskning og undervisning. Mange grunnforskningsoppgaver er knyttet til urørt skog. Trærne oppnår her sin maksimale levealder, og seine suksesjonsstadier er vanlig. Dyre- og plantearter kan studeres under naturlige betingelser. De urskogpregete skogområdene kan inneholde sjeldne planter og dyr og vil kunne gi rom for truede dyre- og plantearter. • Naturskog gir verdifull naturopplevelse. Naturskog, for ikke på snakke om urskog, gir en spesiell naturopplevelse med elementer av tidløshet og vill­ mark. Her når trærne sine største dimensjoner, og her vet vi at skogbildet er framkommet gjennom naturens egne prosesser. Vi kan få et innblikk i et skogbilde slik det en gang var i Norge.

• Naturskog er en del av vår naturarv. Urørte skogområder er naturhistoriske dokumenter, som hører til vår felles naturarv. På lik linje med vår kultur­ arv er naturarven en viktig del av vår nasjonale identitet. Urskog med innslag av myrer inneholder lagret informasjon om skogens utviklingshis­ torie.

• Naturskog har egenverdi. Det er i dag økende forståelse for at urørt natur, med tilhørende flora og fauna, har en egenverdi, og at slik natur bør bevares selv når det ikke knytter seg direkte økonomiske nytteverdier til den. I retningslinjene som Miljøverdepartementet har satt opp for vernearbeidet, ble følgende vernemotiver prioritert: genbanker, sjeldne/truede arter, refer­ anseområder og «økologiske laboratorier» til forskning og undervisning.

Barskogutvalgets opprinnelige forslag til verneplan for barskog omfattet primært et samlet areal på ca. 900 km2 produktivt skogareal (1300 km2 total­ areal), subsidiært et forslag på 350 km2 produktivt areal (550 km2 totalareal). 900 km2 ble ansatt som det faglig ønskelige, 350 km2 som det politisk mulige. Stortinget vedtok så verneplanen med et areal på 295 km2. I 1995 vedtok Stortinget å utvide barskogplanen med ca 120 km2.

Naturskog. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson

Skogbruksnæringen og biologisk mangfold Vi ser at tradisjonelt vern i form av reservater etter naturvernloven bare kan og vil utgjøre en beskjeden del av Norges skogareal. Også i framtiden skal vi drive skogbruk på mesteparten av det produktive skogarealet. Et meget vik­ tig spørsmål blir da hva den enkelte skogeieren kan gjøre for å ta vare på de verdiene som skogen representerer. Eller litt forenklet sagt, hva kan sko­ geieren gjøre for best mulig å ta vare på det biologiske mangfoldet som finnes i nettopp hans eller hennes skog? Her vil vi peke på noen viktige tiltak: • I områder hvor det skal tas ut tømmer, er det viktig å legge til rette for driftsmetoder som ikke gir markskader og fører til erosjon • Ved valg av skogskjøtselsmetoder, med satsing på naturlig foryngelse der det er mulig, kan en bidra til å bevare det biologiske mangfoldet • Valg av viltvennlige skjøtselsmetoder • Ta vare på nøkkelbiotoper

Nøkkelbiotoper Hva er en nøkkelbiotop? En nøkkelbiotop er en lokalitet der det forekommer en naturtype eller en spe­ siell naturtilstand som er av betydning for det biologiske mangfoldet i sko­ gen. Det kan for eksempel være • en lokalitet hvor det forekommer en eller flere sjeldne arter • en sjelden lokalitet i et område eller et bestand • forekomster av urørt skog

I slike områder vil vi ofte kunne finne arter som er karakterisert som sjeldne, sårbare eller truede. I stedet for å gå rundt med floraen for å lete etter bestemte truede arter, vil det være enklere å merke seg elementer som disse artene er avhengig av, det kan være nedfalne gamle trær, høye stubber eller mosegrodde steiner (nøkkelelementer). Det er også mulig å benytte arter med spesielle miljøkrav som tegn på et områdes kvalitet (indikatorarter). Viktige nøkkelbiotoper vil ofte være fuktige eller lite tilgjengelige områder. Altså områder hvor det ikke har vært drevet moderne skogsdrift. Slike områder kaller vi kontinuitetsskog.

Kontinuitetsskog Kontinuitetsskog er områder hvor det finnes mye dødt virke fordi det ikke har vært utført hogst på lang tid. Det går an å skape kontinuitetsskog ved ikke å hogge slik at mengden med dødt virke etter hvert vil øke. Flersjiktet eldre skog er verdifull for de arter som er tilknyttet gammel skog. Ved eventuelt uttak av tømmer i slik skog bør hogsten etterligne sko­ gens egen dynamikk, det vil si at uttaket bør skje i små grupper på 5-200 trær. Det kan til en viss grad opprettholde en flersjiktet struktur. Restaurering av kontinuitetsskog er gjennomførbart, men kan ta fra 100-300 år. 130

Eksempler på nøkkelbiotoper Nøkkelbiotopene kan variere mye i størrelse, fra 2-3 dekar og opp til 50-100 dekar. Innenfor små nøkkelbiotoper bør det overhodet ikke foretas inngrep. Her skal vi ta for oss følgende nøkkelbiotoper: -

bekkekløfter og ravineskog rikmyr gransumpskog eldre lauvdominerte biotoper edellauvskog bergskrenter og rasmarker gammel brannpreget furuskog

Bekkekløfter og ravineskog Ravineskoger finnes fortrinnsvis langs større vassdrag i lavlandet under marin grense. Ravineskogene går ofte over i sumpskoger eller flommarker og hagemarksskoger. I ravineskogene dominerer gjerne treslag som gråor, hegg, osp eller gran. Mange av de lauvskogdominerte ravinene er gjengrodd kulturmark etter tidligere husdyrbeiting. Disse typene vil kunne utvikle seg til kontinuitetsskoger i løpet av 50-100 år. Barskog i trange bekkekløfter er ofte urørt og har et helt spesielt plante- og dyreliv som er avhengig av et fuktig og skyggefullt miljø. I bekkekløftene finner en generelt en helt annen artsrikdom enn i barskogen omkring, men to bekkekløfter kan være høyst forskjellige, avhengig av jordbunnsforhold, lys, temperatur og fuktighetsforhold. Gudbrandsdalen står i en særstilling med hensyn til floraen i bekkekløfter. Her finnes arter som ikke forekommer andre steder i Skandinavia.

Rikmyr De nordiske myrene regnes som tilfluktsted for mange arter som er sterkt truet eller allerede forsvunnet i andre deler av Europa. Rikmyrene er knyttet til næringsrikt sigevann. Særlig på kambrosilurområdene i Oslofeltet finnes det ennå rester av slike næringsrike myrer. Størsteparten av myrene i disse områ­ dene er grøftet for oppdyrking eller skogplanting. På rikmyrene finner vi blant andre flere av orkideartene våre. Rikmyrene bør ikke grøftes, men en forsiktig rydding kan være en fordel for å hindre gjengroing.

Gammel, brannpreget furuskog Tørre, skrinne furudominerte marker har ofte blitt utsatt for skogbrann. Lynnedslag har vært den viktigste brannårsaken. Skader i stammeskiver på flere hundre år gamle furutrær indikerer at sko­ gen har brent relativt regelmessig. Tykk skorpebark som kan følges langt opp til krona, har gjort at trærne har overlevd. Disse skogene er ikke særlig art­ srike, men de kan gi livsmuligheter for en del sjeldne arter som ulvelav og furustokkjuke. Ferske skogbrannområder kan gi livsmuligheter for en del spe­ sialiserte insekter. Tørre trær på rot gjør miljøet verdifullt. 131

Klynger og holt med spesielle treslag For viltet vil holt eller klynger med trær være mer verdifulle enn enkelttrær spredt utover. Det gjelder særlig ospeholt, som betyr mye for hullrugere. Også for insekter og sopper bør slike forekomster pleies slik at en kan opprettholde en kontinuitetsskog. Det samme gjelder beitefuruer for storfugl, som vi gjerne finner på relativt lite produktive rygger og rabber. Også rasurer med edellauvskog representer spesielle lokaliteter som bør tas vare på av hensyn til det biologiske mangfoldet.

Bergskrenter og rasmarker Slike områder har ofte vært nærmest utilgjengelige for skogsdrift. Her finner vi derfor ofte gamle trær og læger (nedfalne trær) som har fått ligge i fred. Skrenter mot nord har mye skygge og høy luftfuktighet. På loddrette bergvegger kan det vokse fuktighetskrevende moser, lav og bregner. Relativt sjeldne arter kan vi finne på fjellvegger som blir overrislet av sigevann, og på skrenter med kalkstein eller annen næringsrik berggrunn. Under bergskrenter hvor vi finner forvitringsjord og ofte gunstig fuktighet, kan vi også finne næringskrevende arter. Skrenter mot sør vil ofte ha et bra lokalklima. Her kan planter og insekter overleve langt nord for sitt vanlige utbredelsesområde. Alm og lind er eksempler på det.

Kløfter og bergskrenter kan gi naturgitte nøkkelbiotoper. Foto: Tore Hauger

Eldre lauvdominerte biotoper Etter brann og flatehogster får vi en naturlig lauvskogfase. I barskogområder vil gran etter hvert avløse lauvtrærne. Lauvskogfasen kan vare 50-100 år. I bestand skogbruket vil eldre, lauvdominerte arealer være sjeldne. Slike områder er spesielt verdifulle når det gjelder biologisk mangfold. Det gjelder med hensyn til både insektarter og fugleliv. Lauvskog med spor etter brann er et meget sjeldent innslag i norske skoger.

Gransumpskog Dette er mark hvor grunnvannet står så høyt at skogproduksjonen er redusert. Vi finner den i søkk eller i kantsoner mot vann og myr. Skogen er flersjiktet og fleraldret med stående, råtne trær og liggende, død ved i forskjellige nedbrytingsfaser. Sjeldne vedboende sopper, lav og moser er knyttet til gammel skog på fuktig mark. Dersom vannet i grunnen er stille­ stående og oksygenfattig, vokser gjerne sneller, starr, blokkebær og blåbær på et teppe av torvmoser og bjørnemose. Gransumpskoger med næringsrikt sigevann er høyproduktive og har en rik flora med storvokst gress og mange starrarter. Gransumpskogen utgjør et vik­ tig leveområde for insekter og har dermed stor betydning for skogsfuglens kyllinger de første leveukene. I eldre skogbrukslitteratur har gransumpskog og annen sumpskog tradisjonelt vært kalt vassjuk skogsmark.

Våtlendt skogsmark er skogproduserende mark med naturlig høy vannstand. Det gir grunnlag for en helt annen artssammensetning enn tørrere marktyper som kan finnes i skogen omkring. Hvis områdene i tillegg er skyggefulle og nordvendte, vil de ofte naturlig inneholde en del sjeldne arter. Foto: Tore Hauger

Nøkkelbiotoper knyttet til edellauvskog De varmekjære lauvtrærne våre er interessante både som enkelttrær og som skog. Det er først og fremst eik og bøk som danner skog over større områder, mens ask i enkelte deler av landet også opptrer i større bestand. Edellauvskog på gunstige lokaliteter har vært utsatt både på grunn av oppdyrking og ved treslagskifte til gran. En del av edellauvskogen er vernet gjennom verneplanene for edellauvskog som nå er gjennomført i de fleste av fylkene våre. Ettersom edellauvskogen er knyttet til klimatisk gunstige områder med høy bonitet, vil den representere et biologisk mangfold som skiller seg fra barskogens. Jordsmonn, undervegetasjon og tidligere utnyttelse vil variere mye for de enkelte treslagene.

Eikeskog Eikeskoger finnes først og fremst på Sørlandet. Her finnes den både på gode og dårlige boniteter. Gammel eikeskog inneholder nesten alltid et større antall truede arter. Mange sjeldne insektarter er knyttet til død eikeved. Soppfloraen er også meget spesiell, og tettheten av kjuker og hattsopper kan være meget stor i enkelte eikeskoger. Alle eikeskogene som inneholder gamle, store trær eller død ved, kan karakteriseres som verdifulle nøkkelbiotoper. Enkelttrær inne i andre skog­ typer eller trær som er knyttet til kulturlandskapet, er viktige nøkkelele­ menter. I eikeskoger på god mark bør det spares noen «evighetstrær». Det vil gi livsbetingelser for arter som har dårlige forhold i unge eikebestand. Også store eiker som står åpent i kulturlandskapet, er verdifulle biotoper for mange laverestående dyr og planter.

Edellauvskog med alm, ask lønn og hassel Disse treslagene danner oftest bestand mer enn skog. Felles for treslagene er at de danner næringsrikt strø, og at de gjerne finnes på høye boniteter. Bestandene er gjerne sterkt kulturpåvirket, og en rekke av disse treslagene hadde større betydning i jordbruket og i husfliden enn som tømmer. I lavlandet var treslagene ofte lokalisert til beitemarker og slåttenger. Karakteristisk her var styvede trær (lauvkaller) i forbindelse med lauving. I dalstrøk og på Vestlandet finner vi disse treslagene ofte lokalisert til rasurer. Gamle trær er artsrike elementer som bør få stå i fred. Gamle lauvkaller bør styves slik at krona ikke blir for stor.

Bøkeskoger Bøken er det yngste skogstreet vårt. Bøkeskogene finner vi først og fremst i Vestfold. Naturbøkeskogen inneholder død ved i mange nedbrytingsfaser, og trær med store dimensjoner som ofte er hule. Slike skoger er svært sjeldne i Norge, og alle områder med slik skog bør betraktes som verdifulle nøkkelbiotoper og derfor spares.

Luftforurensninger og skogvern Skogøkosystemet påvirkes av en rekke fysiske og kjemiske faktorer, både naturlige og menneskeskapte. Klimafaktorer som frost, tørke og vind, endringer i jordbunnsforhold, sopp og insektangrep, og ikke minst skogbehandling og tekniske inngrep, utgjør i sum betydelige stresspåkjenninger. Luftforurensninger som stressfaktor er knyttet til gruvedrift og indu­ strialisering og til de aktivitetene som teknosamfunn fører med seg i form av utslipp fra fabrikker, transportmidler osv.

Figur 52 Manions skrantingsspiral. I et sammensatt skadebilde kan vi skille mellom bakenforliggende årsaker og utløsende faktorer. Ser vi det naturlige og menneskeskapte miljøet under ett, kan svekkelse av skog og eventuell skogdød illustreres med Manions skrantingsspiral

Den delen av skadebildet som skyldes luftforurensninger, kan ha fire hoved­ typer av årsaker: 1 Ozonkonsentrasjoner over visse nivåer skader trærnes nåler og blad, som blir synlig ved misfarging og døde flekker. Assimilasjonsapparatet blir redusert, og trærnes transpirasjon, stoffomsetning og vekst blir redusert. 2 Sur nedbør fører blant annet med seg stoffer som virker forsurende, i form av sterke syrer - svovelsyre og salpetersyre. Næringsstoffer som kalsium og magnesium vaskes ut fra nåler og blad eller fra jordsmonnet. Sterk forsurning kan frigjøre giftige aluminiumioner som skader trærnes røtter og hindrer næringsopptak. Mangelsymptomer er misfarging av blad og nåler, og vekst og vitalitet reduseres.

3 Store nitrogentilførsler øker tretilveksten, men forårsaker samtidig økt behov for andre nær­ ingsstoffer. Særlig på magre marker kan da mangelsymptomer gjøre seg gjeldende, og trær­ nes toleranse mot klimapåkjenninger og skadegjørere blir mindre. 4 En rekke kjemiske stoffer, blant annet tung­ metaller som bly, kvikk­ sølv og kadmium, har giftvirkningen Det kan skje ved direkte skader på trærnes røtter eller ved at næringsopptaket gjennom mykorrhizasopp på røttenes fine rotsystem blir hemmet.

Figur 53 Skade på to grantrær hvor det ene har en fulltett krone i den grad voksestedet tillater, mens det andre har en tydelig redusert krone. Kilde: Skogskader, As, 1991. Foto: Dan Aamlid

Figur 54 Her ser vi misfarging av bjørk - z form av nekrotiske partier langs bladrand og mellom bladnervene - forårsaket av akutt tørke. Kilde: Skogskader, As, 1991. Foto: Halvor Solheim

Figur 55 Ved sviskader forårsaket av fluorid er det typisk at svidningen skjer i enden av transportbanen for saftstrømmen. Her er fluorid konsentrert i dødelig dose. Overgangen til grønn nåledel innenfor er markert med et mørkt belte. Kilde: Skogskader, As, 1991. Foto Dan Aamlid

Når to eller flere av disse årsaksfaktorene virker sammen, øker faren for skogskader og dødelighet. Fra Mellom-Europa kom det på slutten av 1970årene meldinger om slike «nye skogskader». Gulfarging og glisne trekroner ble observert på flere treslag, som bøk, eik, furu, gran og edelgran. Dette førte til at det ble iverksatt omfattende forskningsprogram og overvåkning av skog i flere land. I Norge ble Overvåkingsprogram for skogskader startet i 1984, der Norsk institutt for skogforskning (N1SK), Norsk institutt for luftforskning (N1LU) og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (N1JOS) deltar. Dette programmet er en del av den internasjonale overvåkningen som er etablert under FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE), og som omfat­ ter fem hovedområder: 1 Skogøkologiske studier på faste flater i hvert fylke, i alt 19 lokaliteter, med analyser av jord, vann og vegetasjon 2 Maling av forurensninger i skog, med analyser av luft og nedbør på overvåkingsflatene og på andre stasjoner

3 Registreringer av skogens tilvekst og vitalitet, som foregår på utvalgte prøve­ flater, knyttet til systematiske takseringer av norske skoger (Landsskogtakseringen) 4 Lokale overvåkingsflater for de enkelte fylkene, der skogbruksetaten også er med i registreringsarbeidet på i alt 770 flater med ca. 47 000 trær

5 Brannkorpstjenesten ved NISK ser på «nye skogskader» i tilknytning til andre forsøksflater og rutiner

Vitaliteten på trær vurderes ut fra kronetetthet og kronefarge etter prosentskalaer. Fargene beskrives som normal grønn, noe gul, middels gul og sterk gul krone. På de intensive overvåkingsflatene foretas en rekke detaljerte registreringer og analyser. Det dreier seg om trærnes volum og tilvekst, vegetasjonsanalyser - spesielt lav og alger, nedbør i og utenfor flatene, avrenning, strøfall, analyser av jordvann, mikroflora og -fauna. Mange av de «normale skogskadene» kan forvekseles med de «nye skogskadene». For eksempel kan misfarging av bjørkeblad som følge av tørke ligne mye på skader forårsaket av svovel- eller fluorgass. Det er derfor nød­ vendig å kjenne også de normale skadesymptomene for å unngå forvek­ slinger. Kjemiske tester vil gi sikre svar.

For luftforurensningsskadene går det et viktig skille mellom direkte og indi­ rekte påvirkninger. I hovedsak kan vi sette skillet slik:

1 Direkte påvirkninger, som enten forårsakes av gasser som trenger inn i spalteåpningene i bladene eller nålene, eller av tørravsetninger og våte avset­ ninger i dråpeform som gjør direkte skade. Slik forurensning skjer over relativt korte avstander fra utslippsstedet, og er den hovedtypen av luft­ forurensninger som forårsaker størst akutt skogdød. Det er dette vi ser store og stygge utslag av rundt industrianlegg i store deler av den vestlige, industrialiserte verden - ikke minst i Europa. 2 Indirekte påvirkninger, som ofte forekommer som langtransporterte luft­ forurensninger i form av sur nedbør. Påvirkningene foregår her stort sett gjennom jord og røtter og har mer langsiktig karakter. Det er vanskelig å påvise umiddelbare skader og skogdød, men vi må regne med negative virkninger over tid som følge av utvasking av næringsstoffer, redusert bufferevne i jorda og forskyvning av den økologiske balansen i skogøkosystemet.

Giftige gasser Noen av de mange gassene som slippes ut fra industrier, forbrenningsmotorer osv, er mer giftige enn andre og forårsaker større akutt dødelighet på vege­ tasjon enn alle andre utslipp til atmosfæren. Dette gjelder i første rekke ozon, svoveldioksid og hydrogenfluorid. Ozon (O3) er en blåfarget, giftig gass som dannes ved kjemiske reaksjoner mel­ lom nitrøse gasser (NOX) og hydrokarboner i atmosfærisk bakkenivå under påvirkning av sollys. Ozon-konsentrasjoner høyere enn ca. 120 mg O3 per kubikkmeter luft oppstår som følge av forbrenning av fossil energi, blant annet fra en stadig økende biltrafikk.

Svoveldioksid (SO2) er en fargeløs gass med stikkende lukt, som dannes når fossile, svovelholdige karbonlagre forbrennes. Noen olje- og kulltyper (brunkull) er særlig svovelrike. Luft i byer og industriområder inneholder høye SO2-konsentrasjoner med mange skadelige virkninger - fra korrosjonsskader på bygninger og kunstverk til helseskader på mennesker og skogdød. Svoveldioksidskader på skog er kjent fra lang tid tilbake, lokalisert til områder rundt bergverksindustri og gamle industribedrifter. I de seinere år er store sviskader av svoveldioksid blitt kjent fra områder rundt de enorme industriområdene ved Nikel på Kolahalvøya. Skader gjør seg gjeldende også på norsk side av grensen. Sviskadene ytrer seg som rødbrune flekker på blader i kontrast mot grønne, tilsynelatende friske partier - inntil hele bladverket avfarges og treet dør. Hydrogenfluorid (HF) er en lyseblå gass med søtaktig lukt. Gassen frigjøres fra smelteovner under framstilling av aluminium. Rundt aluminiumsverk på Vestlandet har gassen forårsaket store skader og dødelighet både på planter °g dyr-

Forsøk i seinere tid har vist at høye konsentrasjoner av ozon har dra­ matiske virkninger på vegetasjonsdekket. Trærnes blader og nåler får gulbrun misfarging, og dødelighet inntreffer så raskt at det ikke er tvil om årsaksforholdet. Ozon er med andre ord en svært sterk plantegift. I denne sammenhengen er det et paradoks at den samme gassen danner et livsnødvendig O3-sjikt i atmosfæren, 20-40 km over jord­ overflaten, fordi dette sjiktet absorberer skadelig ultrafiolett lys. Ozonproblematikken er ett av mange eksempler på at mennesket ikke har oversikt og kontroll med konsekvensene av sin livsform. Ozonskadene gir også grunn til å rette søkelys på våre egne gassut­ slipp fra utallige forbrenningsmotorer. Figur 56 Her er gulfarging og misfarging forårsaket av den sterke plantegiften ozon. Granplanten på bildet er tilført ozon som del av et eksperiment. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Figur 57 Sviskade forårsaket av svoveldioksid. Svidningen skjer i bladrand og mellom bladnervene hos bjørk. Kilde: Skogskader, Ås, 1991. Foto: Dan Aamlid

Skaden på skogtrær ytrer seg noe forskjellig. Furu får såkalt spissnekrose. Det vil si at nålene avfarges fra nålespissen og innover, med en mørk overgangssone mot grønn nåledel. Vi kan se en uttørkingseffekt, samtidig som transpirasjon og vannopptak reduseres. Fluorkonsentrasjoner på mer enn det tidobbelte av normalt kan da måles i barmassene, det vil si opptil 100 ppm for sterkt angrepne nåler. Resultatet blir da skogdød. Gran får jevnere avfarging av nålene. Lauvtrær får vari­ anter av flekkvis avfarging og sviskader langs bladranden. På grunn av årlig lauv­ fall er lauvskog generelt mer motstandsdyktig mot fluorgass enn norske bartrær. Tilsvarende gjelder lerketrær, som også har årlig nålefelling. Viltarter og husdyr som beiter fluorholdig vegetasjon får akkumulert fluor i skjelett og tannsett. Som følge av forstyrret kalsiumomsetning stivner dyra i leddene og får store problemer med beveg­ else og næringsopptak. Dette kalles fluorose. Rundt aluminiumsverk i Ardal og Sunndal er husdyrholdet nedlagt, og hjortestammene har vært på grensen av å dø Figur 58 Strøsamling skjer ved hjelp av ti tilfeldig utsatte frøsamlere. Når kronene blir mer glisne må ut på grunn av fluorose. dette nødvendigvis gjenspeiles i et økende strøfall. Fluorskader på skog og Kilde: Skogskader, As, 1991. Foto Dan Aamlid dyreliv økte i Norge fra oppstarting av aluminiumsin­ dustrien etter 2. verdenskrig fram til ca. 1970. Siden er det satt i verk rensetil­ tak som har begrenset videre skader. Men den gamle, døde naturskogen lar seg ikke rekonstruere, og fortsatt er det slik at folk ikke bør spise grønne planter i skadeområdene. o

Forsurning Når det gjelder vurdering av forsurningsskader på skog, er det bra å være klar over at det meste av våre skogområder er naturlig sure miljøer. Naturlige forsurningsprosesser har pågått i boreale barskoger siden den siste istiden, og humussyrer har senket pH til et nivå som til dels ligger under nivået for sur nedbør (pH om lag 4,5). Vannøkosystemer er på mange måter mer utsatt. Likevel er det klart at de sterke syrene i nedbøren i perioder gir raske senkninger av pH i vegetasjonsdekke og jordsmonn. Det norske skogovervåkingsprogrammet har for eksempel gjennom strøsamling (se figur 58) vist at skogens vitalitet er redusert de seinere årene. Prosenten av fulltette kro­ ner var for eksempel redusert fra 55 % i 1989 til 45 % i 1993. Det er sikrest å regne med at noe av dette kan skyldes sur nedbør.

Figur 59 Det innsamlede prøvematerialet kan også bestå av mykorrhiza på granrøtter. Kilde: Skogskader, As, 1991. Foto: Dan Aamlid

Kalking av skog er et uhyre kostbart tiltak. I dag blir det kalkulert med at det i gjennomsnitt vil koste 200-300 kr per dekar å kalke skog i Norge. Det blir også stilt spørsmål ved uheldige virkninger av kalking, ved at nitrogen frigjøres fra jordsmonnet, som igjen kan virke belastende på vassdrag og kystnære havområder. Kalking kan også få uønskete virkninger på bunn­ vegetasjonen ved plutselige miljøendringer og artsforskyvninger.

Luftforurensninger rammer både vernet og uvernet skog, og det er begrenset hva vi kan gjøre lokalt. Forskere mener at et større innslag av lauvtrær, særlig bjørk, er den beste og billigste måten å motvirke forsurningsvirkninger i barskog på. Dette blir det også pekt på i kapitlene om alter­ nativ skogskjøtsel. Det aller beste på sikt er naturligvis å «gripe ondet ved roten» - det vil si å redusere de totale utslippene av skadelige stoffer til luft, slik at skog og annen natur - inkludert mennesket - kan komme i økologisk balanse. Dette er en stor utfordring til politikerne i industrivekstsamfunnet.

Oppgaver 1 Forklar hva vi legger i begrepet biologisk mangfold. 2 Hvorfor er det viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet? 3 Hvilke vernemotiver har vært framme med hensyn til planene for barskogvern? 4 Hva er en nøkkelbiotop? 5 Forklar hovedprinsippene i Manions skrantingsspiral. 6 Hvilke typer av luftforurensninger kan skade skogtrærne? 7 Hva er forskjellen på direkte og indirekte virkninger av luftforurensninger? 8 Hvordan virker bakkenært ozon på skogtrærne?

8 Skogens brukshistorie Du spør meg kan hende kvifor eg skjer, kven eg gagnar med det - og kva nytte det gjer. Under tvil skal eg gi deg mitt einfeldte svar: Dn lyt skape eitkvart med dei evner du har. Det er i vårt indre ein trong etter det å få skape i ord - eller forme i tre. Utdrag fra diktet Tankar over eit emne av tre av Oddmund Føre

Bildet viser en hulvei ved Fossum i Steinkjer som har vært brukt helt opp til vår tid. Her er den synlig - ingen maskin har fått lov til å slette disse sporene. Foto: Ingrid Smedstad

Fra de eldste tider Mennesket har alltid hatt et nært forhold til skog. I «tidenes morgen» forlot vi de store skogene og begav oss ut i mer åpne landskap. Men kontakten med skognaturen har vi aldri helt forlatt. Skog og trær har gitt oss næring, ly og varme. Da innlandsisen langsomt smeltet i Skandinavia for 10-12 000 år siden, ful­ gte skogen etter og mennesket med den. Langs kysten, mot høyfjellet og i nord kom steinaldermennesket, og med det de første sikre spor av men­ neskelig virksomhet - fiske, jakt og veiding. Men både da og nå søker vi gjerne tilbake dit vi en gang kom fra. I varme perioder etter siste istid var store deler av dagens fjellområder skog­ kledt, hovedsakelig med bjørk og furu, og i lavere trakter i Sør-Norge domi­ nerte varmekjære lauvtrær. I det meste av forhistorisk tid kunne derfor men­ nesket streife omkring i vidstrakte, mangfoldige og urørte skoger, i et gunstig klima og med et rikt dyreliv.

Figur 60 Kartet viser hvor det er funnet tynnakkete flintøkser i Sør-Norge, datert til yngre steinalder. Øksa er et urgammelt redskap brukt til hogst av brennved og rydding av skog for akerbruk og husdyrbeite. Ut fra funnene kan vi si at jordbruket først vant innpass omkring Oslofjorden, der det var mye lett dyrkbar jord å ta i bruk. (Etter Næsheim.)

Skogens brukshisto w w

Først i yngre jernalder og bronsealder, for 3-5000 år siden, fikk vi de første spor av husdyrhold og forfly tningsjordbruk (halvnomadisme), etter hvert også jordbruk med fast bosetting (bønder). Men befolkningsmengden var liten, og det tok ennå lang tid før mennesket i større grad kom til å prege skogland­ skapet. Da ilden ble tatt i bruk, fikk vi den første store revolusjonen i menneskets naturpåvirkning. Afrikas slettelandskap er i en viss grad preget av svibruket, og i Norden etterlot det seg åpne partier, som etter hvert grodde igjen når åkerdyrkeren drog videre med sitt såkorn og sin buskap. I perioder satte svi­ bruket sterkt preg på deler av skoglandskapet, og så seint som på 1600-tallet var det strenge restriksjoner på denne formen for korndyrking. Det het blant annet at «skogfinner måtte fanges, levende eller døde».

Ved overgangen til jernalderen kom en dramatisk klimaendring med kjøligere og fuktigere vær, som førte til store konsekvenser for alt plante- og dyreliv. Skoggrensene trakk nedover i liene, og de varmekjære skogtypene ble sjeld­ nere, samtidig som grana begynte sin innvandring fra nordøst. Alt dette måtte få betydning for menneskets bruk av skognaturen. Det som preger naturbruken det første årtusenet av vår tidsregning, er den videre utviklingen av jordbruket. Vi fikk et indre og et ytre landnåm, som kom til å gjenspeile seg både langs kysten og i innlandet. Jordbrukslandskapet tok form som åpne, lyse mosaikker i skogen med beitemarker omkring, og langs kysten oppstod lyngmarker som følge av hogst og lyngbrenning, slått og beite. Alt i vikingtiden (800-1000 e.Kr.) ble ytre kyststrøk på Vestlandet og Island avskoget. Framstilling av jern ved myrmalmblåstring var epokegjørende for utformin­ gen av jordbrukskulturen i jernalderen, og redskaper som plog og ljå gjorde det vesentlig lettere med oppdyrking, slått og lauving. Selve malmblåstringen førte til stort virkesbehov, og i fjellskogtraktene ble seterdrift årsak til bety­ delig avskoging og landskapsendring. I tillegg økte behovet for trevirke og emner til hus- og båtbygging og til redskaper og utstyr på gårdene. Alt dette gav mange varianter av kulturlandskap, samtidig som skogene omkring fikk en mer åpen struktur som følge av nye bruksmåter.

Skogbruk i historisk tid Vikingtid og middelalder Trevirke har vært den sentrale energikilden fra de eldste tider og er det fort­ satt i store deler av verden, både direkte som brennved til matlaging og opp­ varming og indirekte til kullbrenning (trekull), tjærebrenning, saltkoking osv. I Norge har saltkoking vært vanlig langs kysten, og tjærebrenning var så van­ lig at det i 1643 kom forbud mot å bruke annet virke enn røtter og vindfall av hensyn til faren for avskoging. Langs kysten har dessuten skog- og lyngbren­ ning vært svært utbredt og bidratt til åpne, skogløse landskap helt fram til vår tid. 4

Emner av trevirke ble brukt til nesten alt av redskap og utstyr. Lafteteknikken tok vikingene med seg fra Russland, og til laftetømmer ble det tatt ut atskillig gammel malmfuru. Det er et eksempel på plukkhogst, som i lange tider har vært knyttet til gårdsskogbruket. Vikingene seilte også med rundtømmer til Island og Nordsjølandene, og eksporten av tømmer og «hoggenbord» økte på gjennom middelalderen fram mot svartedauden.

Gjennom vikingtiden og norsk (nordisk) middelalder (1000-1500 e.Kr.) fort­ satte også ekspansjonen i jord- og husdyrbruket i takt med befolkningsøknin­ gen. I hele Europa hersket en stemning av «ora et labora» (be og arbeid), hvor skogsmark sakte, men sikkert ble forvandlet til tykk matjord og lauvskogene erstattet av praktfulle kulturlandskap. I den samme perioden ble grana dominerende over store deler av Trøndelag og Østlandet. På slutten av middelalderen lettet så trykket på skognaturen enormt som følge av svartedauden (fra 1348). Vi fikk ødemarker - der skogen igjen vandret langsomt inn. Mange av disse markene ble siden tatt i bruk til husdyrbeite og slått, da seterlivet fikk en renessanse på 1600-tallet og framover mot nyere tid.

Bergverksdrift og trelasteksport På midten av 1500-tallet kom de første norske bergverkene (kopperverk) i drift, og på 1600-tallet fikk vi sølvverket på Kongsberg og kopperverket på Røros. Skogene rundt bergverkene ble sterkt redusert, ved avskoging og delvis ved forurensning. På den høytliggende Rørosvidda har det tatt århundrer før sko­ gen nå langsomt kommer tilbake. Fossesaga (oppgangssaga) kom også i bruk i Norge på 1500-tallet, en teknisk revolusjon som førte til at Norge ble verdens største trelasteksportør i om lag 300 år. I løpet av 100 år var eksporten økt med 5000 % (!), og trelast ble Norges viktigste eksportnæring. Det hadde sammenheng med store ressurser av skog og vannkraft og med kort transportvei fra sørnorske havner til land med stort behov og mangel på trelast. Trelasten ble brukt til en rekke formål, blant annet til kullgruver og til skips- og husbygging. Et eksempel er London by, som brant i 1666, og som i stor grad ble gjenoppbygd av norsk trevirke.

Sterkest gikk det ut over skogene nær nedre deler av vassdragene i SørøstNorge. På Sørlandet ble eikeskogen overavvirket fordi eiketømmer var sterkt etterspurt til skipsbygging og eikebarken til garving. Det oppstod frykt for skogmangel, og i 1647 finnes blant annet et skriv fra kong Kristian 4. om «skovenes udhuggelse på de fleste steder». Han trengte mastetrær for mari­ nen og sine krigføringen Likevel var det i hans tid (1645) at Norge mistet sko­ gene i Jemtland og Herjedalen til Sverige. Det var lenge de største dimensjonene som ble etterspurt, for eksempel tolv toms toppdiameter som minimum for skurtømmer. Resultatet av det ble dimensjonshogster, med gjensetting av mindre og yngre trær. Det er verdt å merke seg at dette sjelden førte til snauflater, og det finnes dimensjonshogd skog som har vokst til igjen og blitt bra, virkesrik naturskog. Men ofte ble det nok ujevn tetthet.

På dette fotoet fra Øylo i Valdres fra omkring 1900 ser vi en fossesag. Det var like før den moderne vannkraftutbyggingen begynte, bygdesagbruket holdt ennå stand samtidig som skogindustrien utviklet seg. Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

1800-tallet På midten av 1800-tallet kom en ny teknisk revolusjon. Dampsaga overtok i stor grad etter fossesaga, slik at det kunne skjæres trelast året rundt. Og ikke minst gjorde tresliperiene og cellulosefabrikkene sitt inntog i norske vassdrag, fra århundreskiftet også papirfabrikker. Dette åpnet for avsetning av små dimensjoner i form av massevirke, som fikk epokegjørende betydning for skjøtsel og drift av norske skoger. Fløtning av tømmer, som i mindre målestokk tok til alt i middelalderen, ble nå dominerende og gjorde det mulig å avvirke skog også i fjerntliggende inn­ landsområder. Med hest ble barket massevirke (sliptømmer) og skurtømmer kjørt på vinterføre til vassdrag og fløtet videre i vårflommen. Fra 1903 ble dette organisert i en fellesfløtning, som av flere grunner ble avviklet i 1960årene i de fleste vassdragene. Tømmerfløtningen er en interessant del av norsk naturbrukshistorie, og det knytter seg mange kulturminner til den i form av fløtningsdammer (jf. navn som Stemmetjern), ledeskjermer av stein, tømmerhengsler, lensekar og andre innretninger. Avsetningen av massevirke kom i det hele til å prege skogene i langt større omfang, og skogbruket ble hovednæring i mange bygdesamfunn.

Dette maleriet av f.Fr. Eckersberg gir et tidsbilde av tradisjonell skogsdrift med hestekjøring, måling og merking av tømmer. Tømmeret er kjørt ned til elva for å ligge der til isen smelter.

Frykten for overavvirkning og avskoging økte gjennom 1600- og 1700-tallet. I 1652 ble det tilsatt en generalinspektør for skogene sønnafjells, og det ble ned­ satt flere skogkommisjoner. Allerede i 1739 kom den første offentlige skogad­ ministrasjonen, med generalforstamt på Kongsberg, ledet av brødrene Frank Philip og Johan Georg von Langen. Det var tyske forstfolk som trakk opp ret­ ningslinjer for et utholdende skogbruk. De var der i 5 år, men vant ikke fram med sine synspunkter, og generalforstamtet ble oppløst i 1746. På midten av 1800-tallet fikk vi en offentlig norsk skogadministrasjon, med forstfolk utdannet i Tyskland, som har vært et foregangsland når det gjelder skogskjøtsel og kulturskogbruk - på godt og vondt. En skogkommisjon av 1849 tegner et dystert bilde av skogtilstanden, sett ut fra ønsket om store dimen­ sjoner og høy produktivitet. Dette kom etter hvert i konflikt med nye avset­ ningsmuligheter og økt avvirkning i siste halvdel av 1800-tallet. Fortsatt ble det sett mer på hva som skulle tas ut, enn hva som burde stå igjen og foryn­ ge skogen.

En av pionerene for en bedre skogskjøtsel var Peter Christen Asbjørnsen, som alt i 1855 gav ut en skogbrukslære, Om Skovene og om et ordnet Skovbruk i Norge. Han var en allsidig mann, mest kjent som vår store samler og forteller av sagn og eventyr. Han var en av de første som forstod og formidlet andre verdier knyttet til skognaturen enn de økonomiske.

Vårt århundre

Skolebarn på skogplanting i 1904. Det lå mye idealisme bak «skogsaken»- tanken var i god bjørnsonsk ånd: «End om vi klædte fjældet?» Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

Omkring århundreskiftet ble det etablert skogfaglige institusjoner, som har hatt stor betydning i vårt århundre. Alt i 1876 ble Statens skogskole på Kongsberg opprettet som den første i Norge. Videre fikk vi Det norske skogselskap i 1893, Løten forskningsstasjon i 1908, Vestlandets forstlige forsøksstasjon i 1916 og Det norske skogforsøksvesen i 1917 (seinere Norsk institutt for skogforskning). Etter hvert har det også utviklet seg et skogvitenskapelig miljø ved Norges Landbrukshøgskole. I 1916 skrev professor Agnar Barth en artikkel han kalte «Norges skoger med stormskritt mot undergangen». Da landsskogtakseringen startet sine registreringer i 1919, viste det seg etter hvert at så ille var det likevel ikke, selv om det mange steder var glissen tresetting og dype kroner - såkalt grønn løgn. Det ble også klart at virkesproduksjonen kunne økes betydelig gjennom ulike skjøtselstiltak. Men måten å gjøre dette på var det fortsatt stor uenighet om, og i løpet av 1930-årene fikk vi en langvarig og opphetet debatt, med de to kamphanene Agnar Barth og Erling Eide i spissen, slik det gjenspeiler seg i en rekke artik­ ler i Tidsskrift for Skogbruk. Uenigheten lå særlig i spørsmålet om foryngelsesmetoder og bestandsoppbygning. I hovedtrekk var det slik at Barth ønsket fleraldrete og sjiktete bestand, mens Eide forsvarte åpne hogster, gjerne med planting og oppbygging av jevne, ensaldrete bestand. I ettertid kan vi si at begge forfektet varianter av bestandsskogbruket, der målsettingen var å øke skogproduksjonen (masseproduksjonen) og det økonomiske utbyttet.

Dette var også hovedformålet i skogloven av 1932, selv om verneaspektet også kom fram, blant annet i forhold til behandling av fjellskog. Med denne loven fulgte også et skogoppsyn, som arbeidet mye i felt ute i distriktene, og derfor fikk stor innflytelse på skogskjøtselen. I de økonomisk vanskelige 30-årene fikk skogbruket merke avset­ ningsvansker og lave tømmerpriser. «Nødsarbeid» ble satt i gang med omfat­ tende renskningshogst og håndgrøfting av myr. Mer eller mindre gjengrodde grøfter vitner om det. 11937 la skogdirektøren fram en skogreisningsplan (kul­ tiveringsplan) med opplegg for frøforsyning og skogplanting. Under 2. verdenskrig ble det drevet ut mye brennved (reisved) og smådimensjoner (kubb). På slutten av okkupasjonsårene ble det også drevet hogst på store furudimensjoner, såkalte «tyskerhogster». Et spesielt sortiment var «generatorknott», som var kortkappet og kløyvd orevirke. I mangel av bensin ble det brukt som drivstoff, blant annet til lastebiler. I en periode ble det også levert granbark til garving, flekket i sevjetiden. Som i landbruket ellers hadde mye av aktivitetene i skog og mark i krigsårene karakter av selvberging. Eksempler på det er vedhogst og bær­ plukking. I snørike vintrer var det ganske rolig i disse årene, og maskinell drift hadde ennå ikke brutt stillheten i skogen. Først i etterkrigstiden slo bestandsskogbruket for alvor gjennom i Norge.

Tyttebær var et viktig skogsprodukt i krigsårene og har alltid vært en viktig del av natural­ husholdningen. Foto Øyvind Skar

I usle kojer/på strå og bar/lan far/og far hass far. Utdrag fra Kont-Jo av Hans Børli. Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum

Oppgaver 1 Ta kontakt med en historielærer med sikte på et tverrfaglig oppgavearbeid med skogbrukshistorie som tema. Kildestoff kan finnes både i litteratur og i lokalsamfunnet. Eldre mennesker med tilknytning til skogbruksmiljøet er særlig verdifulle kilder. 2 Søk kontakt med et historielag eller et lokalt museum (bygdemuseum eller lignende) som kan hjelpe til med å skaffe stoff om tømmerfløting. Hvis det finnes et gammelt fløtningsvassdrag i nærheten, kan det legges opp til gruppearbeid, der vassdraget eller deler av det befares, gjerne med hjelp av kjentfolk. Ta fotografier, lag skisser, tegn inn på kart og beskriv det som finnes av kulturminner etter tømmerfløting. 3 Prøv å skaffe til veie ulike typer av økser og håndsager som har vært i bruk i distriktet, eventuelt også tegninger og fotografier av slike. Gjør tilsvarende med ulike typer av motorsager. Se nærmere på hvordan hogstredskaper ble brukt tidligere, og hva de kan brukes til i dag. Prøv dem ute i terrenget under betryggende forhold. Tenk arbeidsteknikk og sikker­ het!

9 Skogbestand struktur og dynamikk Nå står den fager og løfter krona i dagen som er. Solgangsbrisen har helsing og budskap frå andre trær. Torva er snudd om seig og trassig den stritta imot. I malmfurususet har ungskogen rønni og festa rot.

Utdrag fra Elling M. Solheims dikt Malmfurua på høgda

Inndeling av skogen i bestand Siden bestandsskogbruket ble introdusert i Norge i 1930-årene, er bestandet blitt et sentralt begrep i planlegging, skjøtsel og drift av skog. Vi kjenner uttrykket fra botanisk og zoologisk økologi, der det på det nærmeste tilsvarer en populasjon. I økologien betyr en populasjon eller en bestand en gruppe individer av en art som lever i kontakt med hverandre, og som er forplantningsdyktige. I skogbruket brukes begrepet et bestand om et skogområde med visse fellestrekk, som kan avgrenses mot områdene omkring. Det betyr at skogbe­ stand omfatter mer enn populasjoner av trær, det inkluderer skogsamfunn og i prinsippet hele økosystemet. Det er viktig å holde fast ved dette hvis vi ønsker at vern, skjøtsel og drift av skog skal ta hensyn til all natur i området. Fokuserer vi ensidig på et trebestand, fører det lett til at vi «ikke ser skogen for bare trær».

Et skogbestand skal i utgangspunktet være en skjøtselsmessig enhet. Det innebærer en viss ensartethet (homogenitet) når det gjelder naturgitte forhold, som topografi, jordbunnsforhold, lokalklima, artssammensetning, alder, tetthet og struktur i tresjiktet. Jo større et bestand blir, jo mer sammen­ satt (heterogent) blir det. Særlig gjelder det i områder med hyppige og store variasjoner i naturgitte forhold, slik vi ofte finner det i Norge. Ønsker vi å beholde disse naturlige variasjonene og mosaikkene i landskapet, må vi der­ for operere med relativt små bestand. Det har vært vanlig å bruke disse betegnelsene: • små bestand: 2-20 dekar • mellomstore bestand: 20-100 dekar • store bestand: over 100 dekar

155

Skogbestand i et mosaikklandskap. I forgrunnen og opp mot innmarka ses varianter av lauvskog, til venstre, nede i dalen, mørk granskog. Til høyre en kolle med furuskog. Foto: Øyvind Skar

I den seinere tid er det blitt mer vanlig med mellomstore og store bestand. Dette er styrt av den teknologiske utviklingen, med store maskiner og store drifter, mer enn av hensynet til naturgitte forhold. Mindre enheter enn bestand kalles gjerne grupper, holt og klynger. Begrepet lund er mest knyttet til kulturlandskapet, for eksempel bjørkelunder. Åker­ holmer er isolerte skogforekomster (øyer) i åkerlandskap. Overgangssoner mellom innmark og skog kalles randsoner (kantsoner). Alt dette utgjør landskapselementer som har stor betydning for arts- og strukturmangfold og for estetiske kvaliteter i landskapet.

Egenskaper ved skogbestand Fra økologien vet vi at plantesamfunn gjenspeiler de fleste naturforhold i et område. Slik er det også med skogplantesamfunn (skogtyper). Derfor bør skog­ typene danne det økologiske grunnlaget for bestandsinndeling, foryngelse og stell av skog. Landsskogtakseringens vegetasjonstyper ble i sin tid utformet med primær hensikt å danne retningslinjer for naturlig foryngelse av skog, og de er i stor grad brukt som indikatorer for skogbonitet (jf. kapittelet om norske skogtyper). Nå er det slik at skogøkosystem først og fremst er dominert av trær, og tresjiktet er det viktigste i et produksjonsskogbruk. Det meste av skogfaglige (forstlige) uttrykk er knyttet til trærne, og vi skal se litt på slike uttrykk som karakteriserer skogbestand.

Fleretasjet og fleraldret blandingsbestand av furu, bjørk og gran og med et busksjikt av einer. Foto: Øyvind Skar

Skogbonitet er definert som potensiell treproduksjon i et område (bestand), eller med andre ord områdets treproduserende evne under optimale bestandsforhold. Den oppgis tallmessig som produksjonsvolum i kubikkme­ ter per dekar årlig. De enkelte treslagene har ulik evne til å utnytte vek­ stvilkårene, og det er utarbeidet produksjonstabeller og -kurver for de van­ ligste norske treslagene som gran, furu, bjørk og osp.

I praktisk skogbruk er det vanlig å benytte bonitetsklasser, ofte med en enkel inndeling i høy, middels og lav bonitet. Landsskogtakseringen hadde tradi­ sjonelt fem bonitetsklasser. De er nå erstattet med et boniteringssystem som uttrykkes ved overhøyden i bestandet ved brysthøydealder 40 år. I dette sys­ temet har for eksempel gran åtte bonitetsklasser (G6-G26) og furu seks bonitetsklasser (F6-F20). Overhøyden er vanligvis definert som middel av de hundre høyeste trærne i bestandet, og brysthøydealder er alder over brysthøyde (1,3 m over stubbenivå). Overhøyde benyttes fordi den er temmelig uavhengig av bestandstetthet (tretetthet) i motsetning til trærnes diameter. Trehøyden i forhold til alderen er med andre ord et godt uttrykk for boniteten. I praksis måler vi høyder og brysthøydealdere på et representativt utvalg av trær i bestandet og bruker dette som innganger i boniteringstabellene eller kurvene. Dersom det mangler trær til bonitering, for eksempel på snauflater eller skogreisingsmarker, kan vegetasjonstypen (markvegetasjonen) brukes som bonitetsindikator. Det gir oss imidlertid ikke direkte tallmessige uttrykk og er mer usikkert jo nærmere vi kommer skoggrensene.

Figur 61A Bonitetskurver for gran. (Etter Tveite.)

Brysthøydesider

Figur 61B Bonitetskurver for furu. (Etter Tveite.)

I kupert terreng vil det være mange lokale bonitetsvariasjoner, primært som følge av hyppige variasjoner i vekstvilkår. I lilende er det en hovedtendens til at boniteten øker fra toppen av åsen til nederst i lia, der det er dypere jordsmonn og mer sigevann. Over tid er boniteten relativt stabil, men den blir påvirket av vær og klimaendringer. Mennesket påvirker boniteten i begge retninger. Snauhogster, uttak av bark og barmasser og ensartete barskogbestand vil i det lange løp senke boniteten, mens drenering og gjødsling hever den midlertidig.

Figur 62 Produksjonsevne for noen skogtyper i Telemark i ulik høyde over havet. (Etter Kielland-Lund.)

Den aktuelle produksjonen (tilveksten) vil ofte ligge under den potensielle (boniteten) på grunn av mangelfull («feil») treslagssammensetning, underoptimal tretetthet, gammel skog osv. Slike forhold kan vi i stor grad påvirke gjennom skogskjøtselen. Treslagssammensetning og bestandsstruktur gir oss et direkte, visuelt inntrykk av skogbestandet. I naturskog finner vi nesten alltid flere treslag i blanding. Bare de magreste og tørreste furuskogtypene har ett enerådende, dominerende treslag, men også der finner vi spredte innslag av andre arter i tre- og busksjikt, som bjørk, osp og einer. På midlere skogtyper dominerer blandingsskog av furu og gran, ofte isprengt lauvskog. De frodigste skog­ typene og høyeste bonitetene består som regel av lauvblandingsskog eller gran og lauvtreslag i blanding.

Figur 63 Bonitetskurver for lavlandsbjørk (heltrukne linjer) og for vanlig bjørk (stiplede linjer). (Etter Tveite.)

Såkalte reine bestand er bestand der hovedtreslaget utgjør minst 70-80 % av volumet. Andre treslag kan da være innblandet eller isprengt. Blandingsforholdet kan oppgis med forholdstall for de enkelte treslagene, for eksempel 0,6F (furu), 0,3G (gran), 0,1 B (bjørk). I naturskog vil blandingene gjerne være permanente (varige), mens det i kulturskog oftest dreier seg om temporære (midlertidige) blandinger, for eksempel midlertidig lauvskjerm over granplanting. Blandingsskoger og uensaldrete bestand har to- eller fleretasjet vertikalstruktur. Eksempler på det er fleraldret furuskog, gran under furu, gran under bjørk, or og andre lauvtrær, furu som overstandere i fjellbjørkeskog, og bledningsstruktur i granskog. Slike sjiktete blandingsskoger byr på mange økolo­ giske nisjer og stort artsmangfold. Det betyr stor økologisk bufferevne, det vil si at de er mindre utsatt for skader og sykdommer, som råte, insektangrep og stormskader. Vertikalstrukturen i et bestand kan deles inn i tre sjikt (standarden er gitt av IUFRO - International Union of Forest Research Oganization): • et oversjikt (over 2/3 av overhøyden) • et mellomsjikt (2/3-1/3 av trehøyden) • et undersjikt (under 1/3 av trehøyden)

Overhøyden defineres her som middelhøyden av de ti høyeste trærne per dekar. Enetasjet struktur finner vi i monokulturer, som granplantinger. De er kalt skogbrukets åkerlandskap. I naturskoger kan lignende finnes i ensartete furuskoger og unntaksvis i overtette, fastvokste granbestand («stavagranskog»).

Figur 64 Øverst ser vi et enetasjet granbestand, i midten et toetasjet blandet bestand, ned­ erst et fleretasjet blandet bestand. Tegning: Stein Davidsen

Tetthet og bestandsutvikling henger nøye sammen. Tretettheten i et bestand kan uttrykkes på mange måter, for de enkelte treslagene og totalt. Et enkelt uttrykk for tetthet er treavstand eller treantall per arealenhet (dekar, hektar). Treavstanden eller treantallet kan lett registreres og sammenlignes med normaltall for ulike stadier (aldere) og kan blant annet komme til nytte når det gjelder vurdering av tynningsinngrep i bestandet. Ellers skal vi merke oss følgende begreper og definisjoner:

• Grunnflatesummen er summen av trærnes grunnflater i brysthøyde og måles enkelt ved hjelp av relaskop. Sammen med høydemålinger gir grunnflatesummen grunnlag for å bestemme stående volum (kubikk­ masse) i bestandet. • Stående volum er et viktig begrep når det gjelder taksering og vurdering av skog. Det kan også sammenlignes med normaltall i produksjonstabeller, for ulike treslag, boniteter og aldere. • Trærnes kroneprojeksjon får vi ved å summere arealet av alle trekroner, pro­ jisert ned i horisontalplanet. Det uttrykkes i prosent av totalarealet og kan i sjiktete bestand bli over 100 %, som følge av overlapping (jf. eksempler på strukturanalyser). • Stammetallsfaktoren (stammetallsindeksen) er gjennomsnittlig treavstand i prosent av overhøyden i bestandet:

F = gjennomsnittlig treavstand

S % = F • 100

TT

H = overhøyden

Når stammetallsfaktoren er lav, betyr det at tretettheten er stor i forhold til trehøyden - og omvendt. På den måten beskrives tretettheten uavhengig av bestandets utviklingstrinn (alder).

• Nullruteprosenten brukes til å vurdere tetthet i ungskog. Det legges ut 2 x 2 m2 ruter i et bestemt mønster (rutenett) i bestandet. Antall ruter uten ungtrær i prosent av totalt antall ruter er da nullruteprosenten. Dette blir et x X X 0 X uttrykk for det vi kaller utgangstetthet i X * X et bestand. I praksis kan denne tet­ 4- * theten fastsettes skjønnsmessig i 10X * X 0 4c x deler av «normal» tetthet, som settes til t* 1,0. Glisne bestand får verdier under 1,0 4 Xx X X og tette bestand verdier over 1,0. 0 X

*

*

X

X

X

0

X

0

0

x

X *

X x

X

x

Figur 65 Et eksempel på registrering av nullruteprosent. Hver rute er 2x2 m2.1 dette til­ fellet blir nullruteprosenten 24 %.

I praksis kan vi undersøke planteantallet på et felt ved å slå en sirkel med en 3,99 m lang stang (r = 3,99) eller med en 5,64 m lang snor (r = 5,64). Disse sirklene blir i det første tilfellet 50 m2, i det neste tilfellet 100 m2. Det planteantallet vi har innen­ for disse sirklene, multipliseres med henholdsvis 20 og 10 slik at vi får planteantallet per dekar. Figur 66 Telling av plantetetthet Det bør legges ut flere sirkler, avhengig av størrelsen på flaten og ujevnheten i gjenveksten. For større flater kan de legges ut systematisk etter et bestemt mønster. På mindre flater kan sirklene gjerne plasseres etter subjektiv vurdering, med sikte på et representativt utvalg av tette og glisne partier. Vi teller bare med planter som er så friske og levedyktige at de vil fylle sin plass i det framtidige bestandet. Tretettheten i skogbestand har til enhver tid betydning for treproduksjonen (tilveksten) i bestandet og for kvaliteten av det produserte virket. I glisne bestand utnyttes ikke boniteten (produksjonsmulighetene), og vi får løst, svakt og kvistete virke. Særlig gjelder dette granskog. I overtette bestand får vi mye smådimensjoner og lite verdifullt virke. Produksjonsmessig er det der­ for viktig å avpasse tettheten etter treslag og treslagssammensetning, bonitet og utviklingstrinn om vi vil oppnå den høyeste verdiproduksjonen. Fordi trærne i høy grad dominerer i skogøkosystemet, får tettheten betyd­ ning også for andre organismer og for det uorganiske miljøet (lys, luft, tem­ peratur og fuktighet), for jordbunnsforhold og mikroorganismer, for stoffom­ setning og bunnvegetasjon. Det betyr at biotoper og dyreliv også påvirkes av tettheten. Plutselige endringer i bestandsstruktur får dramatiske følger for både plante- og dyrelivet, slik som vi ser det ved store flatehogster.

Bestandsdynamikk Skogtypene gjennomgår ulike utviklingsstadier (faser), slik vi ser det i naturskoger, spesielt i urskogområder. Når skog forynger seg naturlig, kan det skje raskt, nærmest eksplosivt som ved brann i furuskoger, eller langsomt og suksessivt som ved oppløsning av bestandsstrukturen i gammel barblandingsskog. I visse skogtyper, som i fjellbjørkeskog, edellauvskoger og granskog på høy bonitet, foregår foryngelsene på små arealer, slik at fasevekslingene ofte blir lite markerte, og vi kan få bledningsstruktur med fleraldret og fleretasjet skog. Mye tyder på at sukesesjonene kan skifte karakter fra et omløp til et annet, avhengig av hva som utløser avbrudd og foryngelse av skogøkosystemet.

Ekstreme værforhold og klimaendringer kan for eksempel være årsak til slike mer eller mindre tilfeldige variasjoner. Når vi skal forynge skog naturlig, bør vi vite noe om hvordan de økologiske suksesjonene forløper på ulike skogtyper, slik at vi kan arbeide med naturen og oppnå en vellykket foryngelse. En naturlig foryngelse vil da ha stort treantall (liten nullruteprosent). Selv om den i begynnelsen kan virke ujevn, vil den gjerne tette seg raskt, slik at vi får en sjiktet og tett gjenvekst, som ofte består av flere treslag. Utgangssituasjonen for kulturbestand er som regel snauhogst (flatehogst) med planting av ett eller to treslag, med avstander 2-3 m eller mer. Det tar da lang tid før bestandet slutter seg sammen (sammenslutning i rot- og kronerom), og det tåles lite avgang. Særlig i ungskogfasen og i indre stammedeler får slike bestand løst og kvistete virke. Foryngelsesmåten er i det hele tatt viktig for den videre bestandsutviklingen og for virkeskvaliteten. Når sammenslutningen finner sted, vil konkurransen mellom individer (interspesifikk konkurranse) begynne, både i rot- og kronerom. Markvegetasjonen reduseres, og vi får etter hvert et strødekke med noe mose og spredte innslag av lyngarter eller urter. Gaukesyre er et eksempel på en slik skyggetålende urt. En slik utvikling er mest typisk i tette, ensaldrete granbestand, der annen vegetasjon stort sett er konkurrert ut. Blandingsskoger og lauvskoger beholder i større grad artsman­ gfoldet.

Her ser vi et eksempel på selvkvisting og selvtyniling i overtett gammelskog. Foto: Øyvind Skar

Selvkvisting tar til når de neder­ ste og eldste greinene får for lite lys. Fotosyntesen blir redusert, slik at bruttoprimærproduksjonen blir mindre enn respirasjo­ nen, og nåler eller blad faller av. For virkeskvaliteten er dette gunstig så lenge selvkvistingen ikke fører til at trekronene blir for små og assimilasjonsapparatet svekkes. Det er uheldig for trærnes diametertilvekst og dimensjonsutvikling og for sta­ biliteten i bestandet. Selvtynning utgjør neste fase i bestandsdynamikken. Den er et resultat av økt individuell konkurranse og fører til at de minste og svakeste individene dør ut. Avgangen i treantall kan bli over 50 % i tette bestand, mens avgangen i volum stort

sett ligger på 10-30 %. Graden av selvtynning varierer med treslag, bonitet, utgangstetthet og klimaforhold. Under ellers like forhold har lyselskende treslag sterkere selvtynning enn skyggetålende. I denne fasen går virke tapt som ellers kunne vært tatt ut ved tynningshogst.

Sjiktningen (vertikalstrukturen) i et bestand avhenger av utgangsstrukturen, men også av spredningsevnen, som er treslagenes evne til å spre seg (fordele seg) på ulike dimensjoner (diametere og høyder). Furu og osp har for eksem­ pel stor spredningsevne. Det ytrer seg ved at noen stammer blir dominerende. De undertrykker og utkonkurrerer andre stammer og får selv relativt grov kvist og stor diametertilvekst med mindre god stammeform. Treslag med liten spredningsevne, som gran og ask, får mindre dimensjonsforskjeller og kan i overtette, enetasjete bestand «vokse seg fast» hvis de ikke tynnes. På høye boniteter og under gunstige klimaforhold gjør spredningsevnen seg sterkere gjeldende. Slike forhold trekker i retning av vertikalsjiktning. Blandingsbestand i naturskoger har utpregete ver tika Istrukturer, med toeller fleretasjete bestand. Når urskoger og andre naturskoger forynger seg selv, brytes bestandsstrukturene ned på forskjellig vis. Det samme gjelder oppbyggingen. Forståelsen av dette, av økologiske suksesjoner og av bestandsdynamikk, er grunnleggende for praktisk skogskjøtsel. Vi tar fatt igjen i dette stoffet i forbindelse med valg av foryngelsesmetoder og stell av skogbestand i kapit­ tel 10.

Omløpstid og hogstmodenhet Når økologiske suksesjoner får gå sin gang uten menneskelige inngrep, tar det lang tid, ofte mange hundre år, før økosystemet forynger seg og kommer tilbake i tidligere faser. Særlig subklimaksfasen varer lenge. Økosystemet er da i ferd med å «fylle seg», tilveksten har kuliminert, biomassen (volumet) er på topp, og alle økologiske nisjer er tatt i bruk. Klimaksfasen kan betraktes som en stagnasjonsfase, da bruttoprimærproduksjon stort sett balanserer med respirasjonen - med økologisk stabilitet og balanse til følge. I forfallsfasen er respirasjonen og stoffnedbrytere (dekompositører) blitt dominerende, og bestandstrukturen løses opp og brytes ned på forskjellig vis. Dette gir grunnlag for foryngelse og nye generasjoner med ungskog. Så langt vi kjenner til, er det store variasjoner mellom ulike skogtyper, både når det gjelder omløpstider, faseforløp og typer av foryngelse. For eksempel forynger tørre furuskoger seg ved brann (lynnedslag osv.) hurtig og drama­ tisk, mens fuktige granskoger kan stå lenge i klimaksfasen. De får da karak­ ter av kontinuitetsskog. Forskjellene mellom skogtyper skyldes delvis abiotiske miljøfaktorer (jordbunn og klima), delvis treslagenes økologiske egenskaper. Unntaksvis kan lyselskende treslag (pioner- og konsolideringsarter) danne stabile paraklimaks. Det gjelder for eksempel fjellbjørkeskog i Norge naturen er mangfoldig.

Figur 67 Skjematisk illustrasjon av suksesjonsfaser i skog og avbrudd med foryngelseshogst. Produksjonsskogbruket opererer innenfor en mindre del av naturlige omløp. I dag finner vi bare unntaksvis de andre fasene i norske skoger. (Etter Skar.)

I produksjonsskogbruket tas det sikte på å bringe bestandet inn i de fasene av økologiske suksesjoner som gir størst tilvekst, det vil si i området der differ­ ansen mellom bruttoprimærproduksjonen og respirasjonen er størst. Det er tilfelle i pioner- og konsolideringsfaser med ungskog. Produksjonstenkningen som ligger til grunn for denne strategien, medfører vesentlig kortere omløp enn de naturlige og en forskyvning av skogbildene fra gammelskog mot ungskog. Konsekvensene av dette for det totale skogmiljøet og for det biologiske mangfoldet i skog blir behandlet i andre kapitler, særlig i kapittel 11.

Figur 68 Skjematisk illustrasjon av produksjonsskogbrukets operasjonsfelt innenfor ungskogfaser der volumøkningen (tilveksten) er størst, det vil vi på den bratteste delen av kurven

166

Skogbestand - struktur og dynamikk

Hogstmodenhet etter masseprinsippet gir informasjon om når det lønner seg å forynge skogbestandet for å oppnå maksimal masseproduksjon. Utgangs­ punktet for å bestemme hogstmodenhetsalder er da volumtilveksten i bestandet. Når den årlige volumtilveksten (løpende tilvekst) synker under middeltilveksten (gjennomsnittet av løpende tilvekst), vil bestandet være hogstmodent etter masseprinsippet fordi middeltilveksten da kuliminerer. Hovedhogst (sluttavvirkning, foryngelseshogst) før eller etter dette tidspunktet vil gi lavere totalproduksjon i volum. Tilvekst m3/år/ha 11

10 9 8 7 6 5

4 3

2 1

Figur 69 Eksempel på hogstmodenhet i furubestand etter masseprinsippet, bonitet H40 = 17, fire tynninger. Der kurven for årlig løpende tilvekst (A) faller under middeltilveksten (B), kulminerer middeltilveksten - her ved ca. 80 år. (Etter Brantseg og Braastad.)

Bonitet H40

23

20

17

14

11

8

6

GRAN Hogstmodenhetsalder i år

70

80

90

100

110

(120)

(140)

Produksjonsevne i m3/ha/år

12,0

9,5

7,5

5,5

3,5

2,0

1,2

FURU Hogsmodenhetsalder i år

—

80

90

100

120

140

(160)

Produksjonsevne i m3/ha/år

-

9,0

7.0

5,0

3,5

2,0

1,2

BJØRK Hogstmodenhets­ alder i år

40

50

60

65

85

110

-

Produksjonsevne i m3/ha/år

8,5

6,5

5,0

3,5

2,5

1,5

-

Figur 70 Av tabellen ser vi at hogstmodenhetsalderen for de vanligste treslagene i Norge, gran, furu og bjørk, varierer fra 40 til 160 år, avhengig av treslag og bonitet. Produksjonsevnen er fra om lag 1 m3 (1,2 m3) til over 10 m3 (12 m3) per hektar årlig. Dette gjelder stammevirke. (Etter Braastad.) 167

Alder ved hovedhogst tilsvarer produksjonstiden. Dersom vi har ventetid (foryngelsestid) på ny ungskog (gjenvekst), legges den til, og vi har bestandets omløpstid: Omløpstid = produksjonstid + ventetid Omløpstiden varierer med bonitet og treslag. Høyere bonitet gir kortere omløpstid og omvendt, og tilvekstkurvene viser forskjellig forløp for ulike treslag. For eksempel kuliminerer middeltilveksten tidligere for osp enn for gran, det vil si at osp får kortest omløpstid. I blandingsbestand blir det som regel hoved treslaget som blir bestemmende for omløpstiden.

Kurven for middel tilvekst er ganske flat omkring kuliminasjonstidspunktet, derfor spiller det mindre rolle om hovedhogsten skjer noen år før eller etter dette tidspunktet. Økonomisk sett vil det ofte lønne seg å forlenge omløpsti­ den, fordi vi da kan få økt verditilvekst på store dimensjoner i sluttfasen. Det gjelder særlig furu og andre trær som gir kvalitetsvirke. Tømmerpriser og prisspenning (prisforskjell mellom sortimenter) spiller også en rolle for avvirkningstidspunktet, og tetthet og sunnhetstilstand kan være avgjørende både når det gjelder tidspunkt og metode for foryngelse. Hele skogen sett under ett blir det da helst spørsmål om relativ hogstmodenhet, det vil si i hvilken rekkefølge de hogstmodne bestandene bør forynges. Hogstklasser er en form for aldersklasser, der omløpstiden deles inn i utviklingsstadier. Det gir grunnlag for klassifisering og registrering av bestand. I praktisk skogskjøtsel gir det oversikt over skogtilstand og aktuelle behandlingsprogrammer. Etter landsskogtakseringen brukes tradisjonelt denne inndelingen i hogst­ klasser: I

Skog under foryngelse

II

Forynget småskog

III

Yngre produksjonsskog

IV

Eldre produksjonsskog

Da hogstmodenhetsalder og omløpstid øker med synkende bonitet og omvendt, blir aldersgrensene mellom hogstklasser tilsvarende bonitetsavhengig. Et viktig behandlingsmessig skille er grensen mellom hogstklasse II og III. Da blir dimensjonene så store at det kan være aktuelt med første­ gangs tynningsinngrep. I bestandsbeskrivelsene gis det gjerne informasjoner om skogtilstanden i tillegg til hogstklassene, spesielt opplysninger om tetthet og variasjoner innenfor de enkelte bestandene.

I68

uktur og dynamikk

Hogstmodenhet etter masseprinsippet har sin begrensning i at det legges ensidig vekt på virkesproduksjon, eventuelt justert med kortsikitge bedrifts­ økonomiske vurderinger, der forrentning av kapital står sentralt. Samfunnsøkonomiske omløpsprinsipper og miljømessige hensyn blir da i stor grad tilsidesatt. I neste kapittel skal vi se på ulike skjøtselsmetoder med utgangspunkt i skogbestand og bestandsskogbruk.

Oppgaver 1 Gi en oversikt over hvilke hjelpemidler som brukes ved tremåling og skogmåling. Skaff til veie det som er mulig av slike hjelpemidler (kjøp, lån), og få demonstrert bruken. Gruppevis trening i bruk av utstyret er bra. Ved måling og bestemmelse av trehøyder, diameter, tetthet og volum osv. kan det gjerne arrangeres «tippekonkurranser» for å oppøve skoglig skjønn. 2 Velg ut en del ulike skogbestand. Hver gruppe får et bestand der de beskriver ulike bestandsforhold: skogtype, treslagssammensetning, struk­ turer, alderssammensetning osv. Forsøk å forklare bestandssituasjonen ut fra den skogbehandlingen bestandet har fått. 3 Velg ulike skogtyper gruppevis på grunnlag av skrevet stoff i denne boka og ellers og beskriv for samme skogtypen så langt det er mulig: a økologiske suksesjoner i urørt skog (urskog) b sekundærsuksesjoner i bestandsskogbruket Pek til slutt på typiske forskjeller mellom disse suksesjonene. 4 Sammenlign lauvskog- og barskogbestand når det gjelder omløpstider, jordbunnsforhold, stoffomsetning, lokalklima og estetiske virkninger. Summer opp fordeler og eventuelle ulemper ved lauvinnblanding i barskogbestand. 5 Oppsøk en varmekjær lauvskog, beskriv skogtypen, gjerne med illu­ strasjoner, og forklar sammenhenger mellom jordbunnsforhold, lokalklima og skogtype. Prøv å finne ut om skogtypen er kulturpåvirket, og hva kul­ turpåvirkningen eventuelt består i. Alternativet til varmekjære lauvskog kan være fjellbjørkeskog i setertrakter.

10 Bestandsskogbruk og skjøtselsteknikk Tretette skogar svagar og susar um myrar og moar. Løkar og tjørn blånar bleike som tunglynde smil i døkke dalar. Utdrag fra diktet Seid av Haakon Lie

Faser og skjøtselsprogram I et bestandsskogbruk skal hvert enkelt bestand være en skjøtselsmessig og driftsmessig enhet. Innenfor denne enheten skiller vi mellom to hovedfaser: en foryngelsesfase og en produksjonsfase. Tilsvarende skiller vi mellom foryngelseshogster (hovedhogster eller sluttavvirkning) og produksjonshogster eller tynninger. I hovedsak får vi da disse arbeidsoppgavene gjennom en omløpstid:

Foryngelseshogster

Ungskogstell

Tynningshogster

Skogkultur

Foryngelsesfase

Produksjonsfase

(± ventetid)

(produksjonstid)

1^--------------------------------- Omløpstid

-------------------------------------------------------►!

Ventetiden kan være både positiv og negativ. Når vi planter umiddelbart etter foryngelseshogspfår vi en negativ ventetid som tilsvarer plantenes alder ved utsetting, forutsatt at plantingen lykkes. Må vi vente på tilfredsstillende gjenvekst ved naturlig foryngelse, blir ventetiden positiv og omløpstiden forlenges. Forhåndsgjenvekst ved naturlig foryngelse virker motsatt. Slik er ventetiden knyttet til valg av foryngelsesmetode.

171

Foryngelseshogster (hovedhogster) Skog forynger seg naturlig ved frøformering eller ved vegetativ formering (stubbeskudd og rotskudd). Våre bartrær benytter seg mest av frøformering, med unntak av gran i skoggrensetraktene (fjellgranøkotyper) som regelmes­ sig danner kloner (senkergrupper). De fleste lauvtrær kan formere seg både generativt (med frø) og vegetativt. Naturlig foryngelse av skogbestand foregår helst i form av lukkede hogster, det vil si at vi beholder et nødvendig antall trær på foryngelsesarealet i form av frøtrær eller skjermtrær, tilpasset ulike skogtyper. På små arealer kan naturlig foryngelse oppnås ved skjermvirkninger og frøkasting fra bestandskanter omkring foryngelsesfeltet. Lyselskende lauvtrær formerer seg villig etter hogst som stubbeskudd og rotskudd. Forberedelseshogst har nærmest karakter av en sterk siste gangs tynning. Hovedhensikten er å fremme god frøsetting på gjenstående trær og forberede spireleiet. Samtidig kan vi prioritere utvalg av treslag og oppnå en ekstra kvalitetstilvekst i sluttbestandet. I jevne bestand som tidligere er gjennomtynnet, vil det som regel ikke være aktuelt med forberedelseshogst.

Frøtrestillingshogst Frøtrestillingshogst består i å sette igjen et visst antall frøtrær i en ellers åpen hogst. Hovedhensikten er å sikre frøtilgang til besåing av marka. Treantallet kan variere fra noen få oppover til 15 trær per dekar. Glisne frøtrestillinger har karakter av åpne hogster, mens tette frøtrestillinger står på overgangen til

Figur 71 Frøtrestillingshogst av furu. 1-15 trær per dekar. Tegning: Stein Davidsen

lukkede hogster (skjermstillingshogst). Store bestand forsterker karakteren av åpen hogst, mens mindre bestand med eldre skog omkring får preg av lukket hogst. Store, glisne frøtrestillinger er radikale og risikofylte inngrep i skogøkosystemet, med plutselige endringer i lokalklima, jordbunnsforhold og organismesamfunn og med fare for stormskader og frømangel.

Det er viktig å velge frøtrær med stor krone og tilsvarende store røtter fordi de står best og har god frøproduksjon. Furu bør ha krone på minst tredjedelen, gran minst halvdelen av trehøyden. Vi velger fortrinnsvis trær som ser bra ut (god stammeform med mer), slik at vi kan få et gunstig utvalg av fenotyper. Frøtrestillinger er mest brukt på tørre og næringsfattige furumarker og i barblandingsskog (lav- og lyngrik furuskog og bærlyng-barblandingsskog), men kan også brukes i blåbærskoger og lågurtskogen Under ellers like forhold bør frøtreantallet øke fra de magre til de bedre markene, av hensyn til frøplantenes konkurranse med markvegetasjonen. Særlig på gras- og lyngrike marker er det aktuelt å markberede for å bedre spire- og oppvekstvilkårene. Markberedningen (markflekkingen) kan foretas manuelt med hakke eller maskinelt med traktormontert utstyr (harver og fresere). Gran er mer utsatt for vindfelling enn furu når den fristilles, noe som gjør skjermstilling mer aktuelt for gran. I barblandingsskog der det finnes frøgran i nabobestand, kan vi oppnå økende graninnslag i gjenveksten ved å sette igjen tettere med frøtrær av furu, fordi grana er relativt skyggetålende. Frøtrestillingshogst kan med fordel også brukes i lauvskog. De fleste lauvtreslag er lyselskende, og da de formerer seg både med frø og skudd, vil det gjerne bli rikelig gjenvekst ved åpne hogster dersom det er bra med lauvtrær i sluttbestandet. Resultatet kan bli en lauvblandingsskog eller for eksempel en overskog av bjørk med underskog av gran. Etter frøtrestilling får frøtrærne økt frøsetting og økt diametertilvekst. Det siste trekker i retning av flere frøtrær, for å dra nytte av kvalitetstilvekst til spesialvirke, som finer og stolp. Det bør vi særlig ta hensyn til der utdriften går greit, i lett terreng og nær driftsveier. Iblant kan slike trær overholdes og gå inn i framtidsbestandet som «veterantrær». De vil bli skogens prakt­ eksemplarer. I så fall må vi finne oss i at de «krever sin plass». Etterhogsten kan foregå i én eller to omganger. Frøtrærne bør stå til gjenvek­ sten har fått en tilfredsstillende tetthet, men det er også et alternativ med tidlig uttak og suppleringsplanting, for eksempel med gran i blandingsskog. Ved felling og utdrift av frøtrær oppstår lett skader i gjenveksten. Er denne tett, kan det være best å felle mot de tetteste partiene, som i alle fall trenger uttynning (avstandsregulering). Skadene reduseres ved å bruke lett driftsteknisk utstyr, som liten traktor med vinsj eller hest. Drift i mildværsperioder på ettervinteren er også en fordel. Da er småplantene mindre skjøre og kan­ skje også beskyttet under snøen. Særlig de tette frøtrestillingene gir oss et gunstig landskapsinntrykk sam­ menlignet med snauflater. Ranke, kopperrøde furustammer eller lysende hvite bjørkestammer over grønn ungskog forteller både om biologisk mang­ fold og om naturlige generasjonsvekslinger i skogenes kretsløp.

Skjermtrestiilingshogst Skjermstillingshogst er en lukket hogstform, der gjenvekst etableres i en mosaikk av lys og skygge under skjermtrærnes kronetak. Marka og gjenvek­ sten skjermes mot frost og uttørking, og konkurransen med markvegetasjonen blir begrenset. Skjermtrærne skal være frøprodusenter og samtidig pro­ dusere verdifullt trevirke. Når en skjermstilling lykkes, vil vi i en periode ha en toetasjet struktur, og vi får et «mykt generasjonsskifte» .

Figur 72 Skjermstillingshogst. 15-40 trær per dekar. Tegning: Stein Davidsen

I skjermstillinger er tretettheten fra 15 til 40 trær per dekar. Skjermen må være tettere for gran enn for furu og tettere i sørvendte enn i nordvendte lier. Det er også viktig å velge riktig tetthet i forhold til skogtype, slik at vi treffer det nødvendige lysklimaet for spiring og oppvekst uten at markvegetasjonen tar overhånd. For å lykkes er en jevn tetthet i utgangsbestandet en fordel. Ofte vil det være gunstig med en forberedelseshogst før skjermstillingshogsten, slik at vi får fjernet undertrykte, svake og syke trær. Resten av underbestandet blir fjernet under selve hovedhogsten. Da har det ofte kommet opp en del forhåndsgjenvekst, som gjerne kan bli med inn i det nye bestandet. Kvalitetstilveksten (verdiproduksjonen) på skjermtrærne er som regel meget stor, særlig på furu og andre treslag som kan gi spesialvirke. Det trekker i retning av å beholde skjermtrærne lengst mulig, så lenge gjenveksten ikke tar vesentlig skade. Særlig i for tette skjermstillinger er det en fordel å ta ut skjermtrærne suksessivt, for å unngå sjokkartete fristillinger og store kon­ sentrasjoner av tømmer og hogstavfall på gjenveksten. For gjennomføringen av etterhogsten gjelder tilsvarende som for frøtrestill­ ingshogst, men i enda større grad. Det er spesielt viktig at tømmeret kjøres eller slepes mest mulig rettlinjet ut av bestandet for å skåne ungskogen. Skjermstillingshogst kan brukes for mange treslag og skogtyper. Både i granskog, barblandingsskog og furuskog kan denne hogstformen gi gode resultater. For magre furumarker og høytliggende og nordlige furuskoger passer det ofte bedre med frøtrestillinger. På tjukke råhumusmarker og i høgstaudeskog og storbregneskog er det vanskelig med naturlig foryngelse i det hele tatt, særlig når bestandet på forhånd er glissent og ujevnt. Lågurt-

skoger og småbregne-blåbærskoger ligger ofte godt til rette for skjermstillingshogster, og for lauvtreslag som eik og bøk er tett skjermstilling den eneste metoden ved naturlig foryngelse. I blandings- og lauvskog har lauvskjerm fordeler ved at den motvirker frost og eventuell forsumpning. Bartregjenvekst trives godt under lauvskjerm, for eksempel gran under bjørk eller or. Skjermstillingshogster forutsetter en viss kjennskap til skogøkologi, spe­ sielt skogtypene og økologiske suksesjoner. Det er også nyttig med lokal­ kjennskap og erfaringer. Til gjengjeld kan slike hogster gi gode resultater både biologisk og økonomisk. Ved skjermstillingshogster koples gamle og nye skoggenerasjoner sammen i mangfoldige typer av «varighetsskog».

Gruppehogst Gruppehogst er en variant av lukket hogst, som ble utviklet i fjellskogtrakter i Bayern på 1800-tallet. Den kom som en reaksjon på omfattende snauhogster med dårlige resultater i form av erosjon, snø- og frostskader og sopp- og insektangrep i ensaldrete bestand. Naturskogen bestod av sterkt vekslende blandingsskog, slik at det lå til rette for en skjøtsel tilpasset en fleraldret og sjiktet struktur, med blant annet lerk, furu og edelgran. Hogstsystemet ble beskrevet under mottoet «tilbake til naturen», og det er den første store erkjennelsen av svakheter ved snauflater og monokulturen

Figur 73 Gruppehogst med suksessiv utvidelse. Tegning: Stein Davidsen

Gruppehogst kan praktiseres på mange måter. Mest aktuelt vil det være å ta utgangspunkt i åpninger med forhåndsgjenvekst, som vi ofte finner i gammel skog. Slike gjenvekstgrupper kan utvides i en eller flere retninger, avhengig av skogtilstand og driftsforhold. De gamle trærne bør felles bort fra gjenvek­ sten, og vi får etter hvert utvidet gruppen til rasjonelle bestand, så langt det er naturlig. Denne hogstformen tar vare på verdifull forhåndsgjenvekst, som betyr særlig mye under vanskelige foryngelsesforhold, ikke minst i fjellskog. Den kan avsluttes med skjermstilling eller randforyngelse, og vi får skråplan i kronetaket på det nye bestandet, som står godt mot vindpåkjenninger. Gruppehogst passer best i mindre gårdsskoger og forutsetter lett driftsteknisk utstyr, slik at det ikke oppstår unødige skader på gjenveksten. Den gir gode muligheter for «stedstilpasset skogskjøtsel» og er velegnet både i fjell­ skog og i bynære parkskoger, der et variert landskapsbilde betyr mye, uten store og skjemmende hogstinngrep.

Kanthogst Kanthogst tar sikte på foryngelse på striper (belter), der frøspredningen skjer fra bestandskanten av eldre skog eller fra skjermtrær. Frøet kastes stort sett 1-2 ganger trehøyden, slik at beltebredden ikke må være større hvis det skal snauhogges. Slik sett må hogstformen betraktes som lukket hogst. Med frøspredning fra begge sider kan beltebredden dobles til 40-60 m.

Figur 74 Kanthogst gir foryngelse på ytterbelte og innerbelte. Tegning: Stein Davidsen

Tilgangen på frø og god fuktighet i spireleiet er viktig for vellykket naturlig foryngelse. Vitenskapelige undersøkelser har vist at bartrefrø spirer best ved fuktighet på om lag 35 volumprosent vann i spireleiet. På åpne flater kan fuk­ tigheten synke til under 10 %, samtidig som temperaturene kan bli ekstremt høye som følge av direkte solstråling (insolasjon). Derfor er det bra med skygge, noe vi oppnår i bestandskanter. Særlig i solvendte lier er det viktig å føre hogstene mot sør, slik at skyggevirkningen og markfuktigheten i større grad beholdes. I nordvendte lier og i nedbørrike og høytliggende områder kan forholdet bli omvendt. I samme retning trekker spredning av frø, som ofte skjer med milde, sørlige vinder. Samtidig må vi også ta hensyn til stormfarlige vindretninger og driftsmessige forhold. Som ved annen naturlig foryngelse er det viktig at vi kan unngå å drive tømmeret ut gjennom foryngete partier. Betydningen av god fuktighet i spireleiet var utgangspunktet for den tyske forstmannen Christof Wagner, som utviklet en form for kanthogst basert på grundige analyser og erfaringer. Etter Wagner-systemet foregår foryngelsen gradvis på belter, som forrykkes etter hvert som gjenveksten innfinner seg. Vi begynner da med en forberedelseshogst eller siste gangs tynning, som i neste omgang settes i skjermstilling med forskjellige grader av tetthet. Skjermtrær og frøtrær fjernes etter hvert som gjenveksten blir tilfredsstillende. Når vi lykkes med slik hogst, kommer gjerne gjenveksten både utenfor bestandskanten (ytterbeltet) og innenfor (innerbeltet). Ved videreføring av hogstsystemet forrykkes beltene videre, og vi får en trinnvis oppbygd skog med forskjellige aldere. Wagner-hogsten imiterer langt på vei naturskogens egen måte å forynge seg på, men på en planlagt og systematisk måte. Den kan brukes i de fleste skogtyper, men passer best i granskog og barblandingsskog. Den gamle sko­ gen bør på forhånd ha god tetthet og tilstrekkelig treantall med bra kroner og frøsetting.

Det finnes en rekke overgangsformer og varianter av metoder for naturlig foryngelse - fra frøtrestillinger og skjermstillinger til gruppehogst og kanthogst - i hovedsak basert på bestandsskogbruk. Felles for alle er at vi må ha kunnskaper om skogøkologi, skogtyper og treslag, og at vi så er i stand til å tilpasse de praktiske løsningene til lokale forhold.

Bledningshogst Bledningshogst er en mye omdiskutert hogstform. Den står i en særstilling, fordi den er et «alt-i-ett»-system. Foryngelseshogst, ungskogstell og tynninger går hånd i hånd, og det brukes ikke bestandsbegrep som foryngelsesfase og produksjonsfase, hogstmodenhetsalder og hogstklasser.

Ved bledningshogst går produksjonsfasen og foryngelsesfasen i ett. Tegning: Stein Davidsen

I et bledningsskogbruk skilles det mellom overskog, mellomskog og underskog (oversjikt, mellomsjikt og undersjikt). Mesteparten av produksjonen skal foregå i oversjiktet, mens ungskog fra lavere sjikt skal rekruttere til tømmer­ skog, stammevis eller i klynger og holt, ved hjelp av hogstinngrep. Bledningshogst passer best for skyggetålende treslag som gran, edelgran og bøk. Mest aktuelt er gruppevis bledning. Gjenvekst fristilles da ved å fjerne store trær av dårlig kvalitet, som er skadet av sykdom og ellers uveksterlige. Ellers beholdes trær i mellomsjikt og oversjikt til de har nådd dimensjoner som gir best mulig økonomi ved avvirkning. Vi får med andre ord en stam­ mevis eller gruppevis hogstmodenhetsdimensjon. Gjenvekst og ungskog stelles og tynnes etter vanlige skjøtselsprinsipper, men vi må unngå for rask fristill­ ing med plutselige endringer i lysklimaet.

Det finnes lite av undersøkelser som sier noe om hva bledningsskog kan pro­ dusere sammenlignet med ordinære bestandsskoger. Utpreget sjiktning med god utnyttelse av krone- og rotrom bør trekke i gunstig retning, men forut­ setter intensiv og årvåken skjøtsel. En sterk innvending ligger i faren for nega­ tiv seleksjon ved at de mest vekstkraftige trærne blir tatt ut før de har bidratt til foryngelse. Hogstformen innebærer at det må drives over relativt store arealer sam­ tidig for å oppnå et ønsket avvirkningskvantum. Tidsperioden mellom hver drift på samme areal kalles bledningstid. Den bør være kort under gunstige driftsforhold og trekkes ut i vanskelig tilgjengelige områder. Bledningstiden vil stort sett variere mellom 5 og 15 år. 177

Bledningshogst er den hogstformen som ligger nærmest opp til naturlige suksesjoner i «kontinuitetsskog», og det er i og for seg ingenting i veien for å sette igjen døde trær og la læger ligge. Begrensningen ligger først og fremst på det driftstekniske planet. Driftene blir lite konsentrert, og mekanisert drift fører lett til store skader. Bruk av hest blir nærmest en forutsetning. Framfor alt passer bledningshogsten i parkskog og bynære skoger. I fjellskog kan vi drive en ekstensiv form for bledning eller plukkhogst. Der skogen på forhånd har bledningsstruktur, kan det være gunstig å tillempe skjøtselen til bledning for å unngå unødig store tilveksttap ved en konsentrert sluttavvirkning. Bledningsskogen har god tetthet både i horisontalplanet og i vertikalplanet. Den bør derfor stå godt mot vindpåkjenninger. Marka er til enhver tid dekket, og jordsmonnet er stabilisert av store og små røtter. Vannhusholdningen er da også stabil og sikker, og derfor passer hogstformen godt i nedbørfelt med drikkevannsforsyning. Bledning blir blant annet prak­ tisert i skogområdene rundt store byer som Miinchen og Los Angeles.

Snauhogst Snauhogst er på mange måter motsatsen til bledningshogst. Den kalles også flatehogst (snauflatehogst) og er en typisk åpen hogst. Alt nyttbart virke blir da drevet ut av området. Arealer på ca. 50 m bredde eller mer må kultiveres med planting eller såing, og slik sett er det ingen øvre arealgrense for snauflater. Vanligvis blir all trevegetasjon ryddet, med unntak av forhåndsgjen­ vekst som kan gå inn i nytt bestand.

$.4 I t- *4- 1- H

*L

Figur 76 Snauhogst med bestandskanter til hver side. Denne typen hogst er en åpen flate­ hogst med planting o.l. på flatebredder over ca. 50 m, avhengig av bestandskanter og trehøyder. Tegning: Stein Davidsen

Snauhogst er et radikalt inngrep i skogøkosystemet. Alle miljøfaktorer blir plutselig endret. Markvegetasjonen og jorda blir blottlagt for direkte solstråling og eksponeres for vind. Det medfører fare for uttørking, mens områder med høyt grunnvann kan bli forsumpet fordi dreneringseffekten av trevegetasjon forsvinner. Endringene i vegetasjonsdekket er ganske spontane. Skyggetålende arter viker, mens de lyselskende går fram. På blåbærmarker dør for eksempel gaukesyre ut (skyggeplante) og blåbærlyngen (en halvskyggeplante) viker, 178

Bestandsskogbruk og skjøtselsteknikk

mens smylegras blir dominerende (smyle er lyselskende). Tennung av lauvtrær som bjørk, osp og rogn utvikler seg raskt, og etter få år er området nesten ikke til å kjenne igjen. Biotoper og livsvilkår for dyi blir dramatisk endret, både når det gjelder ernæring (beitevekster), dekning og forplantning. Et hovedtrekk er at skogsfugl går tilbake, mens hårvilt får rask bestandsøkning - fra markmus til elg. Med unntak av forhåndsgjenvekst (dvergplanter) kan vi ikke regne med naturlig gjenvekst av bartrær på snauflater. Lauvskog derimot vil lett foryn­ ge seg også på store flater, særlig der det på forhånd var lauvtrær i bestandet. De fleste lauvtrær kaster frøet langt, slik at vi i tillegg til rot- og stubbeskudd også får frøformering. Dette betyr at planting og såing stort sett begrenser seg til bartrær. Store snauflater har flere ulemper: • Naturlig mangfold og mosaikk erstattes med monotone kulturbestand. • Lokalklimaet kan forverres radikalt, særlig i høytliggende skoger, og det oppstår fare for flom, jorderosjon og snøskred i bratt lende. • Faren for vindskader, rotrykking, grantørke og insektangrep på bestandskanter og omkringstående skog vil også øke med flatestørrelsen. • Gransnutebillen og barkbiller får gode vilkår i hogstavfall, og faren for masseangrep er til stede. • I gårdsskoger og andre mindre skoger må årlig flatehogst og flatestørrelse begrenses for å unngå overavvirkning.

Til tross for disse ulempene har flatestørrelsen økt i seinere år - av drifts­ tekniske og driftsøkonomiske grunner. Det gjelder ikke minst i bratt lende med vinsjdrift eller taubanedrift (kabelkrandrift), hvor lange belter går opp og ned i liene. Slike geometriske figurer virker skjemmende i landskapet. På skogtyper som høgstaudesamfunn og storbregnesamfunn kan snau­ hogst med planting være den beste foryngelsesmåten, særlig i ujevne, opp­ revne bestand og i stormskadet skog.

Flatebrenning Flatebrenning ble tidligere brukt en del, både på snauflater og i frøtrestillinger, mindre i Norge enn i Sverige og Finland. Det er brukt både som ledd i naturlig foryngelse og i forbindelse med såing og planting. Flatebrenning på tørre, branneksponerte furumarker ligger nær opp til katastrofeartet naturlig foryngelse ved skogbrann, som regel forårsaket av lynnedslag. I kontrollerte former kan resultatet av flatebrenning bli bra. Furufrøet får et gunstig spireleie, og frøplantene får eliminert konkurranse fra markvegetasjon, samtidig som stoffomsetningen bedres i humusdekket. Men det foregår også stofftap, via både sigevann og avløpsvann og til luft, fra marker som i utgangspunktet er magre og nitrogenfattige. Stofftapet avhenger imidlertid mye av om det bare er vegetasjonsdekket eller om også humusdekket brenner.

Flatebrenning krever et forholdsvis stort og rutinert mannskap for at bren­ ningen skal kunne foregå uten risiko for skogbrann. Det forutsetter en rekke sikkerhetstiltak, og i frøtrestillinger må frøtrærne skjermes ved at et område rundt hvert tre avbrennes på forhånd. De største positive virkningene av flatebrenning får vi på lyngmarker med tjukk, inaktiv råhumus. På slike områder og i fjellskogtrakter med naturlige sikringer, som bart fjell, innsjøer og elver, kan forsiktig, engangs flatebrenning igjen bli aktuelt. Det er først og fremst økonomiske årsaker til at flatebrenning ikke lenger er en del av naturlig foryngelsesteknikk i dagens skogbruk.

Fjellskoghogst Fjellskogen er avgrenset mot fjellet ved alpine skoggrenser (barskoggrensen og bjørkeskoggrensen). Nedre grense for fjellskog blir fastlagt kommunevis og lokalt, og vil stort sett ligge på 60-70 % av skoggrensenes høyde over havet. Det betyr at om lag tredjedelen av Norges skogareal er fjellskog. Et belte på ca. 50 m vertikalt under skoggrensen har karakter av verneskog, der det helt fra 1932 har vært strenge bestemmelser i lovgivningen om hva som er tillatt av inngrep. Det skal for eksempel ikke hogges snauflater uten spesiell godkjenning. Synet på behandling av fjellskog har variert fra tid til tid. Det ble lenge frarådet å bruke åpne hogster, mens det i en periode etter 2. verdenskrig ble «god latin» med store beltehogster, som i en del fjellskogområder fortsatt set-

Fjellfuru med tørrtopp og grove greiner danner her naturens egen skulptur. Den lar vi sta til beite for tiur og syn for mennesker. Foto: Øyvind Skar

ter sitt preg på landskapet. I de siste årene er det igjen anbefalt lukkede hog­ ster i form av plukkhogst eller stamme- og gruppevis bledning. Bakgrunnen for det er først og fremst at det ofte er ulønnsomt med snauhogst og planting på grunn av lang terrengtransport og svake boniteter. Opinionspress gjennom frilufts- og naturvernorganisasjoner har også spilt en rolle. Fjellskogens særpreg er blant annet glissen tresetting, lav produktivitet og lange omløpstider. Ved snauhogst blir marka lett frostutsatt, særlig der det oppstår kaldluftselver og kaldluftssjøer. Det er viktig å beholde skjermtrær som demper utstråling fra bakken, og ikke minst for å sikre tilstrekkelig med frø for naturlig foryngelse. Det har vist seg at dette også gjelder barskoger i NordNorge. Frøsettingen i høytliggende og nordlige barskoger kan være usikker, særlig gjelder det den periodiske frøsettingen hos gran. I verneskog opp mot skog­ grensene kompenserer grana for dette med vegetativ formering i form av senkergrupper eller kloner. I fjellbjørkeskogen formerer bjørka seg både genera­ tivt og vegetativt. I høgstaude- og storbregnegranskog vil mindre snauflater og tilplanting med fjellskogprovenienser av gran være en mulig løsning, dersom lettere tilgjengelige bestand skal forynges. I barblandingsskoger og furuskoger er tette frøtrestillinger eller skjermstillinger alternativer til plukkhogst, særlig hvis hogstene kan utføres i forbindelse med gode frøår. Der terreng og sikringer ligger til rette for det, kan markberedning eller flatebrenning være en del av foryngelsesteknikken. Det er mange interesseområder knyttet til fjellskog, som beiteområder, vilt og jakt, friluftsliv, turisme og naturvern. Alle inngrep i den sårbare fjellskognaturen bør ta hensyn til slike flerbruksinteresser. Mange skader lar seg i det hele tatt ikke lege, og vi bør da avstå fra alle tekniske inngrep.

Vernet fjellskog, Buvasslia i Vassfaret, om lag 900 m over havet. Gran og bjørk danner skoggrensen her. Foto: Øyvind Skar

Skogkultur Skogkultur kan vi definere som alt arbeid med å etablere skog og produsere trevirke ved hjelp av organismer og stoffer tilført utenfra. Det omfatter først og fremst planting og såing, men også grøfting, gjødsling og bruk av kjemikalier er ledd i skogkulturarbeidet. Markberedning og flatebrenning kan være tilknyttet planting og såing som hjelpemiddel.

Stell av foryngelsesfelter Både ved naturlig foryngelse og kulturforyngelse bør foryngelsesfeltene stelles etter hogst. Biologisk er det gunstig å spre hogstavfallet. Det gir jevnere gjødselvirkning i form av naturlig «grønngjødsel», motvirker uttørking og skjermer småplantene den første tiden. Arbeid med markberedning, såing eller planting vil også gå lettere. Trær og busker som står igjen etter hogsten, kan bli stående så lenge de ikke skader gjenveksten. Den utviklingsdyktige forhåndsgjenveksten bør stelles slik at den går inn i det nye bestandet. I virkeligheten er det meste av granplantene på en hogstflate et resultat av foryngelse før sluttavvirkning. Større, ikke-drivverdige dimensjoner av lauvtrær kan ofte med fordel beholdes og eventuelt fjernes før de forårsaker toppskade på gjenveksten. Hogger vi dem ned, blir resultatet fort et oppslag av tennung med uønsket stor tetthet. Et alternativ er å stubbebehandle eller ringbarke (søyre) lauvtrær på hogstfeltet. Bjørk og osp kan vi for eksempel ta ut før foryngelseshogsten begynner, hvis vi ikke ønsker eller vil dempe den vegetative gjenveksten. I mange tilfeller er det gunstig å forynge bartrær under lauvskjerm. Den vil dempe oppslag av konkurrende vegetasjon og motvirke frostskader, slik som for gran under bjørkeskjerm eller gråorskjerm. Men skjermen må ha tilstrekkelig og jevn tetthet for at den skal være virkningsfull. Gjensetting av spredte trær og tregrupper kan ha en viss betydning for dyrelivet og eventueklt bryte noe av snauflatenes monotone landskapsbilde. Lukkede hogster gir i seg selv et tiltalende synsinntrykk.

Markflekking (markberedning) Ved markflekking fjerner vi vegetasjonsdekket, til dels også humuslaget, slik at mineraljorda blottlegges. Hensikten er å gi bedre vilkår for spiring av frø ved naturlig foryngelse eller såing og bedre oppvekstvilkår for skogplantene. Dette har sammenheng med at vi oppnår et gunstigere mikroklima (bioklima), at frøplantene får godt rotfeste når de spirer, og redusert konkurranse i oppvekstfasen.

Manuell markflekking Manuell markflekking kan en gjøre ved hjelp av plante- eller pelikanhakke eller lignende. Det er en noe arbeidsom, men billig og skånsom metode, som er mest aktuell på mindre eiendommer og i ulendt terreng. Da nøyer vi oss

Bestandsskogbruk og skjøtselsteknikk

med grunn flekking i form av kvadratiske eller rektangulære flekker med sider på 20 til 50 cm. Avstanden mellom dem blir som planteavstanden på tilsvarende marker og boniteter.

Maskinell markflekking Maskinell markflekking fører til større inngrep i terrenget. Ulike typer spesialmaskiner er tatt i bruk, riktignok mer i Sverige og Finland enn i Norge. En hovedtype fjerner vegetasjonen og humus flekkvis (flekkopptakere), en annen i sammenhengende striper (stripeopptakere). De fleste av disse maksinene er tunge og kostbare, og de setter relativt dype spor etter seg, men det finnes også lettere og rimeligere utgaver som kan monteres til landbrukstraktorer.

Miljøhensyn Spesielt pløying og dyp maskinell markflekking etterlater varige spor. Slike spor og sår vil i mange tilfeller holdes åpne og forsterkes gjennom lokal forsumping og erosjon. Virkninger på jordstruktur, vannhusholdning og organismesamfunn er lite undersøkt. Hensynet til dyreliv og ferdsel i utfarts­ områder tilsier begrensning og varsomhet i valg av markflekkingsmetoder, og all markflekking bør unngås i hekketider for fugl om våren og på forsom­ meren. Når vi markflekker for naturlig foryngelse, vil resultatet bli best om vi utfører arbeidet i et rikt blomstringsår. Ett eller to år seinere vil vi da få tett frøformering i markflekkene, kanskje til og med tettere enn ønsket. Stor tett­ het kan vi også få ved å så i flekkene. I slike tilfeller er det viktig å tynne ut gjenveksten på et tidlig stadium. Overskuddet av frøplanter kan settes ut i nærheten etter behov. Markflekkene fungerer da som en lokal såseng. Når vi skal plante, vil markflekking være gunstig på lyngmarker med tjukt råhumuslag og på gras- og urterike marker, spesielt ved bruk av potteplanter (dekkrotplanter). Markflekking gjør også faren for angrep av snutebiller min­ dre og kan derfor være et alternativ til bruk av kjemiske preparater (biocider).

Planting og såing Planting av skog er kjent helt tilbake til europeisk middelalder, men ble van­ lig først på 1700-tallet. I Norge ble planting en viktig del av skogskjøtselen fra omkring 1810, i første rekke tilknyttet skogreising på Vestlandet, og fra århun­ dreskiftet også som ledd i foryngelsesplaner for skogdistriktene. Omkring 1960 lå plantetallet på topp med over 100 mill, planter årlig. Seinere har plantetallet gått tilbake. Det var 67 mill, i 1988 og 47 mill, i 1993. Årsakene er først og fremst større planteavstander og mer naturlig foryngelse.

Omkring 80 % av det som plantes, er gran. Plantene blir satt ut på de fleste skogtyper, både på høye og middels boniteter. På den måten er stadig større arealer med naturlige blandingsskoger overført til framtidige granbestand.

183

I virkeligheten avgjør øko­ nomien mye av forholdet mellom naturlig foryn­ gelse og planting, og stats­ bidrag til planting har betydd mye. En annen styrende faktor er valg av driftstekniske metoder. Barrotsplanting var len­ ge nærmest enerådende. Nå plantes det hovedsake­ lig dekkrotplanter eller pluggplanter, som gjør plantearbeidet vesentlig lettere og raskere. Som regel blir det plantet samme året eller året etter slutthogst. Langs veikanter, grøfte­ kanter og andre steder hvor jorda er blottlagt, spirer det gjerne tett med småplanter. Disse plant­ ene kan flyttes til plante­ Granbestand 23 år etter planting. Her er det brukt stik­ felt eller brukes til supplinger, slik at alle trær fra samme mortre er genetisk like leringsplanting i ujevn De står på geledd med lik avstand. Verken artsmangfold naturlig gjenvekst. På den eller genetisk mangfold er ivaretatt. Foto: NISK, As måten kan vi sikre oss stedegne raser (økotyper). Det vanlige er likevel at planter blir bestilt fra en skogplanteskole, der vi får levert en proveniens som passer. En proveniens er en klimarase knyttet til et bestemt geografisk område. Norge er delt inn i frøsankeområder og i høydelag, som i store trekk samsvarer med bestemte klimavariasjoner. Sankeområdene har bokstavbetegnelser, og høydelagene tallbetegnelser, der høydelag 1 går fra havniviå til 150 moh., høydelag 2 fra 150 til 250 moh., osv. Proveniensbetegnelsen skal følge med frø og planter fram til utplantingsstedet, for eksempel Gran M3 og Furu B5. Etter nærmere retningslinjer kan provenienser flyttes mellom sankeområder mot tilsvarende forflytninger over høydelag. Innenfor et sankeområde kan gran og lauvtrær flyttes inntil tre høydelag og furu inntil to høydelag opp. Det betyr at furu er mer stedstilpasset - den har flere økotyper. Så er den da også av de eldste treslagene her i landet. Systemet med provenienser sikrer mot feilslåtte kulturer, men fanger ikke opp mangfoldet av økotyper (lokalraser). Det er også benyttet utenlandske provenienser i norsk skogbruk. Det har ofte gitt mislykkede resultater, blant annet kvistete virke og sykdomsangrep. Det samme gjelder i stor grad uten­ landske treslag. Alt dette har dette ført til økende skepsis mot bruk av arter og raser som ikke hører hjemme i naturskogen.

Figur 77 Frøsankeområder i Norge

Planteavstand m

Middeldiameter cm

1,3 1,5 2,0 3,0 3,5

25 27 28 29 32

Totalproduksjon m/bark rrrVha % 790 773 725 675 649

102 100 94 87 84

Planteavstander, diameterutvikling og volumproduksjon i Fossumfeltene ved Skien. Volumproduksjon og virkeskvalitet reduseres med økende avstander. (Etter Brantseg.)

Før planting kan det være aktuelt å rydde og markberede plantefeltet. Men vi bør unngå å fjerne trær som kan gå inn i det nye bestandet, og en skjerm av lauvtrær kan med fordel beholdes. Det finnes mange varianter av plantemetoder. For pluggplanter brukes plantespett eller -rør. Da blir gjerne vegetasjonsdekket flådd av, men humusdekket og jorda blir ikke bearbeidet, slik som ved barrotsplanting. Det viktigste er at røttene ikke tørker ut, og at vi sørger for god kontakt mellom rotsystemet og jorda. I mager og tørr podsoljord er det en fordel å bruke fylljord, slik at plantene får med en «nis­ tepakke».

Anbefalte planteavstander varierer stort sett fra 1,5 m til 3 m, avhengig av bonitet og treslag. I praksis brukes i dag til dels større avstander. Det er vik­ tig å tilpasse avstandene noe for å utnytte gode lokaliteter, der plantene har tilgang på fuktighet. Mekanisk støtte og skjermvirkning betyr også mye de første oppvekstsårene.

Alle planter tåler best flyt­ ting når de er i vinterhvile. Den beste plantetiden er der­ for om våren. Ved tidlig vårplanting er det også rikelig med fuktighet. Omkring midtsommer, i juni og juli, bør vi unngå planting. Da foregår skuddstrekning, og plantene er utsatt for både toppskader og uttørring. Særlig uheldig er dette i områder med forsommertørke, som på Østlandet. Sein høstplanting kan også brukes, for eksempel for lauvtrær og lerkearter, etter lauvfall og nålefall.

Figur 78 Utplanting av dekkplanter. A: Ved bruk av hullpipe. B: Ved bruk av hakke. Tegning: Stein Davidsen

Såing er mer brukt i Sverige og Finland enn i Norge. Tidligere ble det, på bak­ grunn av mange mislykkede furuplantninger, anbefalt å så furu. Årsakene til dette var imidlertid i stor grad bruk av feil provenienser. I seinere år er søkelyset igjen rettet mot såing som alterna­ tiv kultiveringsmåte, mest i forbindelse med maskinell markberedning. Her er kost­ nadsutvikling og offentlige støtteordninger av betyd­ ning for valget. Såing er mest aktuelt på furumarker og i barblandingsskog. På de mer artsrike skogtypene skaper markvegetasjonen store hindrin­ ger for spiring og oppvekst.

Dette er en god planteplassering. Stubber gir både næring og støttefor plantene. Tegning: Stein Davidsen

Såing direkte i marka kalles breisåing. Metoden er mye brukt i våre naboland, med eller uten frøtrestillinger. Såing i markberedningsflekker kan gi klyngevis tett gjenvekst, som gir et stort utvalg av stammer, men mer arbeid med ungskogstell. Slik sett er det gunstig med kort avstand mellom såflekker og færre frø i hver flekk. For frø med god spireevne kan 20-40 frø per såflekk være nok, og med 250 såflekker tilsvarer det 5000-10 000 frø per dekar. Med breisåing må vi kanskje regne med det tidobbelte antallet, som så bør vurderes mot kostnadene ved markberedning. Breisåing er også unntaksvis brukt etter skogbrann og flatebrenning. Med små kostnader kan vi skaffe oss stedegent frø ved å sanke kongler etter hogst i området. Passer vi på i gode frøår, kan vi da sikre oss frø av rik­ tige økotyper, noe som er særlig viktig for furu. Når vi oppbevarer frøet mørkt, tørt og kjølig, beholder det spireevnen i mange år. Vi har også muligheter til å bruke egen såseng og plante furu ut som frøplanter (1/0 eller 2/0) eller som priklete planter (omplantet til 2/1 eller 2/2). Den beste såtiden er tidlig om våren, mens det ennå er god fuktighet i jorda. Da ligger vi nær opp til naturens valg av tidspunkt, og frøplantene får hele vekstsesongen å styrke seg på.

Suppleringsplanting (hjelpekultur) kan være aktuelt både i naturlig foryngelse, ved såing og ved planting, for å fylle «hull» (nullruter) og ujevnheter i bestandet. Slik planting bør utføres tidligst mulig etter slutthogst (etterhogst) eller etter avgang i kulturbestand. Det bør brukes relativt store, kraftige planter, særlig ved supplering i høgstaude- og storbregnesamfunn. Et alter­ nativ er å hente planter fra gjenvekst i nærheten og omplante dem. Til et slikt arbeid kan det brukes spade, slik at vi får med jord omkring røttene (klumpjord). Da har vi de beste mulighetene for at suppleringen kan lykkes.

Grøfting av torvmarker (våtmarker) Grøfting av torvmarker har vært og blir fortsatt foretatt i forbindelse med nydyrking i lavlandet og i fjellet. Våtmarker blir også tørrlagt og fylt igjen, blant annet i forbindelse med veibygging. I skogbruket tok de første grøttin­ gene til på midten av 1800-tallet, da interessen for skogkultur våknet.

Figur 79 Årlig grøftet myrareal i skogområder var på topp i 1960 og har siden avtatt sterkt

I vårt århundre økte omfanget av skoggrøfting, særlig i forbindelse med arbeidsledigheten i 1930-årene. Med spade og spett ble det gravd milelange grøfter, ofte på næringsfattig myr, uten at det førte til skog av større betyd­ ning. I etterkrigsårene ble grøftene sprengt opp med dynamitt (grøftedynamitt), før maskinell grøfting overtok i 50- og 60-årene. Da ble det også utar­ beidet en landsplan for skoggrøfting og lansert en inndeling av torvmarker etter vegetasjonstyper og lønnsomhet ved grøfting. Gjødsling av tørrlagte næringsfattige torvmarker ble også aktuelt, og det ble gitt statsbidrag til grøft­ ing og skogreising på myr. På grøftefelt kommer det gjerne opp tett med naturlig gjenvekst i grøftekanter og på opplagt jord. Planting kan stort sett følge de samme ret­ ningslinjene som på fastmark, men det kan være en fordel med planting på omvendt torv, for eksempel plogvelter. Der unngår plantene konkurranse fra myrvegetasjon, og de kommer litt opp fra et frostutsatt myrplan. Frostfaren tilsier også at vi kultiverer under skjerm, som oftest vil den bestå av bjørk (myrbjørk). Frostfaren tilsier også at furu bør prioriteres. Det er svært sjelden at furu fryser. I seinere år har interessen for skogreising på myr avtatt, delvis som følge av sviktende lønnsomhet, delvis også som et resultat av verneinteresser for myr og våtmarker.

Grasbevokst fastmattemyr grøftet med plog og med plantet gran i plogfårene. Foto: O. Haveraaen

Sumpskog (fuktskog) har også vært grøftingsobjekt. Økonomisk har slik skog en fordel framfor åpen myr fordi den har et «produksjonsapparat» som reagerer raskt etter drenering. Som for myrtyper er lønnsomheten best for de næringsrike typene og for felter som ligger gunstig til driftsmessig. På den annen side er de næringsrikeste fuktskogene de mest artsrike og sjeldne, noe som også gir dem høyere verneverdi. Næringsrik sumpskog har biologiske kvaliteter som i dag blir tillagt stor vekt.

Furumyrskog med torvmyrull. Myr og fuktskog har betydelige estetiske verdier. De er også viktige biotoper og bidrar til variasjonsrikdom i landskapet. Foto: Øyvind Skar

Gjødsling i skog I jord- og hagebruk blir en stor del av næringsstoffene i jorda ført vekk ved salg av produkter. Produktene i skogbruket består hovedsakelig av trefiber, det vil si karbohydrater som er bundet ved fotosyntese. Så lenge det ikke tas ut bark, kvist og barmasser eller lauv, blir det meste av næringsstoffene tilbake som røtter, strø og hogstavfall. Det betyr at skogbruket ikke fører til behov for tilbakeføring av næringsstoffer, slik som i jord- og hagebruk. Når det likevel er blitt aktuelt med gjødsling av skog, har det sammenheng med at nitrogen er en minimumsfaktor for produksjon av trefiber på de fleste marker. Nitrogenet inngår nemlig som en bestanddel i klorofyll og har dermed katalyseeffekt ved fotosyntesen. På sure råhumusmarker og tore­ marker er dessuten kalsium eller magnesium en minimumsfaktor for stoffom­ setning, og på torvmarker (myr) er fosfor så sterkt bundet at startgjødsling er gunstig for småplantene. Kalium kan også være mangelvare, særlig etter monokulturer («grantrøtthet»).

Det er ønsket om større volumproduksjon av trefiber som har ført til inter­ esse for skoggjødsling. Forskningsresultater har vist at nitrogengjødsling i barskog kan gi betydelig volumtilvekst over flere år (5-10 år), og da inter­ essen var på topp i 1960-årene, ble det gjødslet om lag 100 000 dekar årlig. Siden er dette gradvis redusert til en brøkdel. Det kan ha flere årsaker: Ikke alle skogtyper og bestand egner seg for gjødsling, økonomien kan til dels være tvilsom, og det er stilt flere spørsmål ved miljømessige virkninger, som vi bare delvis har oversikt over. I forsurningsområder har det videre vist seg at det gjennomsnittlig tilføres om lag like mye nitrogen som anbefalt ved skoggjødsling, det vil si 10-20 kg N per dekar i en 10-årsperiode. For å møte forsurningen er det slått til lyd for en storstilt kalking i nedbørfelt. Såkalt vitaliseringsgjødsling eller tilførsel av nitrogen, kalsium, magnesium og fosfor i balanserte mengder for å bedre trærnes vitalitet og næringsbalansen i jordsmonnet er også foreslått. De øko­ logiske virkningene vet vi lite om, og hittil har slik terrengkalking begrenset seg til forsøk i mindre målestokk.

Startgjødsling er brukt en del på podsolmarker med inaktiv råhumus og på lyngmarker vestafjells, der plantene har såkalt «veksthemning» i begyn­ nelsen. Det samme gjelder planting på torvmarker (drenert myr). Da må det brukes tungtoppløselig gjødsel, slik at planterottene ikke «svis». Det blir anbefalt 30-50 g råfosfat eller thomasfosfat som punktgjødsling per plante, blandet i fylljord eller dosert flekkvis rundt plantene. På disse markene er det også anbefalt å gjødsle i en periode på inntil ti år etter planting, helst med full­ gjødsel. Startgjødsling kan øke overlevingsprosenten og gi plantene en raskere start, slik at de greier seg bedre i konkurranse med annen vegetasjon, blant annet røsslyng. Gjødsling i ungskog (hogstklasse II og III) er lite brukt. Økonomisk sett har det sammenheng med lang forrentningstid og nødvendigheten av gjentatte gjødslinger (5-10 års intervall). Vi risikerer også ujevn diametertilvekst, med løsere virke og virkesfeil. Rotutviklingen kan stagnere, naturlige næringsstof­ fer blir mindre tilgjengelige og risikoen for stormfelling øker. Erfaringer og forsøk tyder på at elgen foretrekker gjødslet ungfuru som vinterbeite, slik at elgskader kan gjøre slik gjødsling ulønnsom. I det hele tatt er det for mange usikkerhetsmomenter ved gjødsling av ungskog til at det kan anbefales. Gjødsling av eldre skog (hogstklasse IV og V) har vi etter hvert fått en del kunnskap om på grunnlag av forsøk og erfaringer. En hovedkonklusjon er at det må stilles bestemte forutsetninger om skogtype og bestandsforhold for at det skal være lønnsomt. Barblandings- og furuskog vil som regel gi det beste resultatet av gjødsling, særlig på marker med tjukt råhumusdekke som kan aktiveres. Mot slutten av omløpstiden kan vi særlig på furu opprettholde diameterutvikling og verditilvekst. Økningen i volumtilvekst vil da ligge i størrelsesorden 0,15-0,25 m3 per dekar årlig. På næringsrike marker som høgstaudegranskog er det min­ dre å oppnå. Bestandet bør ha en jevn, god tetthet, med fyldige, reaksjonsdyktige trekro­ ner. Det er en fordel at bestandet på forhånd er gjennomtynnet, og at det lig190

Figur 80 Nitrogentilførslene med nedbør avtar stort sett fra sør til nord i Skandinavia. I forsurningsområdene i Sør-Norge ligger mengdene på høyde med anbefalt nitrogengjødsling. (Etter Braadland og Rognerud.)

ger driftsmessig gunstig til. Bestand omkring hogstmodenhet bør prioriteres, og det gjødsles da 5-10 år (7-8 år) før sluttavvirkning. Alternativt må det etter en slik periode gjødsles på nytt, ellers går årringbreddene og tilveksten raskt tilbake, og de kan da falle under tidligere nivå.

191

Ved periodisk gjødsling blir det anbefalt å tilføre ca. 15 kg N per dekar, noe som tilsvarer 45 kg Skog-An eller 35 kg urea. Dette kan spres ut med hånd, gjerne med bruk av sålaup, eventuelt med sentrifugalspreder på traktor. Bruk av fly og helikopter er blitt mindre aktuelt. Anbefalt tidsrom er i den beste vekstsesongen på forsommeren (mai-juli). Ved gjødsling i eldre skog får vi relativt stort og raskt utbytte av investerin­ gene. Inntreffer det samtidig et frøår, kan det få en verdifull effekt ved at store mengder godt frø kommer til nytte gjennom naturlig foryngelse.

De negative virkningene ved skoggjødsling knytter seg delvis til lokale effekter, delvis til utvasking og avløp til grunnvann og vassdrag. Her vil vi blant annet peke på disse virkningene: • Lokalt kan vi få artsforskyvninger både i plante- og dyreliv og i mikroflora og -fauna i jordbunnen. • Nitrogenelskende planter (nitrofiler) fortrenger naturlig flora, som igjen vil påvirke beitevilkår og beiteseleksjon. Elg er nevnt som eksempel på det. • Frølagsplanter lagrer vanligvis frø i vegetasjon og strødekke gjennom mange år før de spirer, for eksempel etter skogbrann. Nitrogentilførsel kan få slikt frø til å spire i en fase hvor frø­ plantene blir konkurrert ut av annen vegetasjon.

2-3 kg N/ha |

• Enkelte sjeldne arter og biotoper er svært sårbare og kan bli redusert og dø ut. Eksempel her er knerot, som har lav øvre tole­ ransegrense for nitrogen og der­ for lett forsvinner ved gjød­ sling.

Figur 81 Her ser vi to nedslagsfelter med markert ulik avrenning. På det øverste feltet er kantvegetasjonen langs bekken spart. Den har flere kulper og ender i en større dam foran en sumpskog. Myrgrøftene ender i kratt, og kloakkgrøftene er delvis åpne. Hogstflaten har skjerm. Hva ser du i det nederste feltet? (Etter Siegfried Fleischer.) Tegning: Stein Davidsen

bestand økonomisk mest igjen. Foto: Øyvind Skar ') Korrigert (fra 0,08 og 2,5) etter nye EU-direktiver til Statens institutt for folkehelse

i

Utvasking til grunnvann og vassdrag kan være betydelig hvis større deler av nedbørfeltet gjødsles, og særlig i nedbørsperioder. Det er en fordel at gjød­ sling foregår i trærnes vekstsesong, gjerne i tørre perioder på forsommeren, både for å utnytte gjødseleffekten og for å unngå unødig avrenning. Gjødsling nær inntil vann og vassdrag kan få negative virkninger hvis van­ net fra før er relativt næringsrikt. Både nitrogen og fosfor bidrar til eutrofi (algevekst o.l.), særlig fosfor. Som regel vil skoggjødsling foregå i mindre næringsrike nedbørfelt, og da kan en begrenset nitrogentilførsel ha positiv effekt på organismesamfunn og fiskeproduksjon. Går avrenningen til mindre og næringsrike bekker og tjern, vil konsentrasjonene bli så høye at vi får uøns­ ket eutrofiering. De største betenke­ lighetene ved gjødselavrenning knytter seg til belastning av grunnvann og drikkevann. Etter offent­ lige normer må ikke drik­ kevann inneholde konsen­ trasjoner på over 0,5 mg ammoniumnitrogen (NH4N) og ikke over 10 mg nitratnitrogen (NO3-N per liter vann *). Disse verdiene kan langt overskrides ved direkte avrenning fra gjødslingsfelt til inntak for drikkevann. Slike nedbør­ felt blir klausulert med begrensninger for all gjød­ sling og forurensning som kan redusere drikkevannskvalitetene. Som regel bør det heller ikke gjødsles eller snauhogges ned til vann og vassdrag, men heller settes igjen et belte av skog som kan fange opp Gjødslet bestand. Pd grunn av høy verditilvekst og uønsket avrenning. tidlig utbytte (kort forrentningstid) gir eldre kvalitets-

ir

Beitedyr og vilt tar direkte skade hvis de får i seg gjødselrester og tomsekker som ikke samles opp og tas med som giftig avfall. Mer uoversiktlige og alvorlige er de virkningene gjødsling har på mikroflora og -fauna i jordbun­ nen (sopp og bakterier), på insektfauna osv. Det forskes på dette, blant annet på hvordan nitrogentilførsler påvirker mykorrhiza-sopper og nitrogenfikserende bakterier. Vi vet for eksempel at nitrogentilførsler har forsurningseffekt ved at det frigjøres hydrogenioner (H3O-ioner) ved dissosiasjon av salpetersyre (HNO3), med ionebytte og utvasking til følge.

—--------------------------------------

Bruk av kjemiske midler De første tilløpene til bruk av kjemikalier i norske skoger kom i mel­ lomkrigsårene, da natriumklorat (NaClO3) ble brukt mot uønsket vegetasjon. Natriumklorat tar knekken på det meste av planter og er også sterkt giftig for dyr. Stoffet fikk liten anvendelse. I etterkrigsårene kom de såkalte «hormonpreparatene» på markedet. Det er fenoksyeddiksyrer, som er svært effektive mot lauvkratt. Handelspreparatet «busk- og krattdreper» ble tatt i bruk omkring 1950, og skogsprøytingen økte i omfang fram til ca. 1970, da det sprøytede arealet utgjorde hele 125 000 dekar årlig.

Under Vietnamkrigen ble det brukt store mengder av slike herbicider (kjemiske midler mot planter) med skremmende resultater, og det førte til heftige diskusjoner i massemediene. Søkelyset ble blant annet rettet mot tilsetningsstoffet dioxin. Den norske giftnemda brukte «føre-var-prinsippet», og resultatet ble forbud mot bruk av busk- og krattdreper (2,4D+2,4,5T-ester) i 1973. I 1975 godkjente giftnemda et nytt stoff, glyfosat, som siden er omsatt under handelsbetegnelsen Roundup. Dette preparatet er blitt temmelig enerå­ dende i Norge når det gjelder skogsprøyting. Roundup virker systemisk, det vil si at det etter sprøyting transporteres rundt i plantenes ledningsnett til alle organer. Stoffomsetningen i plantene reduseres, og året etter skyter ikke nye skudd, bladverket uteblir og plantene dør. Preparatet er effektivt mot det meste av skogvegetasjon, men bartrær påvirkes lite. Det er med andre ord lite selektivt.

Sprøytet lauvskog er lett synlig på lange avstander. Den brune fargen skifter etter hvert mot grått når lauvskogen dør. Foto: Øyvind Skar

iskogbruk og skjøtselsteknikk

Sammenlignet med andre sprøytemidler har dette preparatet flere bruksmessige fordeler: Det har liten akutt giftighet, og det brytes forholdsvis raskt ned i plantevev og jord. Hele planten drepes, også rottene, slik at sprøytingen normalt ikke behøver å bli gjentatt. Roundup blir brukt mest til bladsprøyting. Preparatet blir da løst opp i vann og sprøytet direkte på bladverket og annen vegetasjon som bekjempes for å fremme utviklingen av granplanter. Det siste årsskuddet (toppskuddet) på bartrær kan skades og tørke som følge av sprøyting. For å unngå dette kan det sprøytes før planting, eller en unngår å sprøyte i skuddstrekningsperioden midtsommers (mai-august). Ved flekkvis sprøyting med ryggtåkesprøyte kan bartreplanter skjermes. Ved sprøyting med traktor eller helikopter blir dette umulig.

Alternativer til sprøyting er stubbebehandling og hoggsprøyting. Ved stubbebehandling behandles stubbene snarest mulig etter hogst for å hindre oppslag av stubbeskudd og rotskudd. Hoggsprøyting består i å hogge spor inn i stammene og sprøyte preparatet inn i sårene. Det kan brukes vanlig øks eller såkalt «kverkøks» med automatisk mating. Begge metoder kan brukes hele året, med unntak av i sevjetiden. Det har vokst fram en økende skepsis og kritikk mot bruk av kjemiske midler i skog. Noen negative virkninger er åpenbare og kjente, andre faremomenter kjenner vi for lite til, særlig det som knytter seg til indirekte og langsiktige virkninger i økosystemene. De åpenbare skadevirkningene knytter seg særlig til landskapsbildet. Når grønn lauvskog forvandles til nakne, tørre stammer i et grått landskap, er det rimelig at friluftsfolk og folk flest reagerer negativt. Helikoptersprøyting over skogsbærfelt bidrar heller ikke til gode naturopplevelser.

Sprøyting av skog med biocider (glyfosat) har avtatt i senere år. Foto: K. Lund-Høie

Både sommerbeite og vinterbeite blir redusert for en rekke viltarter, ikke minst gjelder det vinterbeite på lauvtrær. Direkte og indirekte forandringer i bunnvegetasjonen er lite kjent. Halveringstiden for glyfosat er oppgitt å være 3-5 år, men de siste restene av stoffet kan holde seg i jorda i minst 2 år til. Vi kan ikke se bort fra at restkonsentrasjoner overføres og akkumuleres i visse næringskjeder, og at noe kan bli med sigevann ned mot grunnvann og vassdrag. Det skal ikke sprøytes nærmere drikkevannskilder og vassdrag enn 50 m, men det er stilt spørsmål om dette gir tilstrekkelig sikkerhet. Fisk og andre vannorganismer er særlig ømfintlige for biocider, og det finnes eksempler på akutt fiskedød. Sprøyting i nedbørfelt til drikkevannsforsyning skaper i seg selv usikkerhet. Kjemiske preparater kan generelt gi en rekke skadevirkninger på dyreliv og mennesker: akutte giftvirkninger, allergier, kreftsykdommer, genetiske skad­ er og fosterskader. Giftigheten kan uttrykkes som LD50 -verdier, det vil si den mengde av et stoff i milligram per kilogram kroppsvekt som forårsaker at 50 % av bestanden (populasjonen) dør. LD står for letal dose. Lav LD50-verdi betyr altså stor giftighet - og omvendt. Glyfosat har LD50-verdi på 5000 ved inntak gjennom munn eller hud. Tilsvarende verdi for koksalt (NaCl) er 4000, som altså har større akutt giftighet. Av begge stoffene skal det noen hundre gram til før det oppstår fare for akutt dødelighet, men det kan være langt mellom helseskader og døde­ lighet. Langtidsvirkninger av ulike kjemikalier tar det tid å påvise, og samvirke mellom stoffer, det vi kaller synergisme, er lite undersøkt og kjent, både med hensyn til den menneskelige organismen og ellers i naturen.

Det er viktig å skille mellom akutt giftighet og langtidsvirkninger. Et eksem­ pel på det er DDT, som er et klorert hydrokarbon. Sammenlignet med fosforpreparater har det relativt lav akutt giftighet, men en rekke alvorlige langtidsvirkninger. Det er et insekticid (kjemisk middel mot insekter) som er brukt til bekjempelse av skadeinsekter verden rundt. Stoffet har en halver­ ingstid på om lag 30 år, det akkumuleres i organismer og øker i konsentrasjon for hvert ledd i næringskjedene. Selv om DDT nå er forbudt i mange land, er stoffet på forskjellig vis spredt over hele jordkloden - med store og uoversikt­ lige skadevirkninger til følge. DDT ble forbudt i Norge i 1969, med unntak for preparering av granplanter. I en periode ble DDT-behandlede planter rutinemessig levert ut fra skogplanteskolene. Siden ble dette endret ved at slike planter bare ble levert etter bestilling. Først i 1989 ble DDT totalforbudt. Behovet for bruk av DDT oppstod som følge av omlegging til flatehogster og monokulturen Det skapte ypperlige forhold for masseformering av gransnutebiller i hogstavfall på åpne, varme felter, og disse billene angrep i neste omgang rothalsen på granplantene. Tilfellet med DDT viser oss noe karakteristisk: Det tok lang tid fra stoffet ble tatt i bruk til en ble klar over de omfattende skadevirkningene - og enda gikk det mange år før konsekvensene ble tatt av denne erkjennelsen. Eksempelet med DDT viser også at nye og effektive driftsmetoder kan føre med seg skadelige konsekvenser for vår naturbruk og for naturmiljøet.

Som en konklusjon kan vi si at det er den totale summen av stoffene i det kjemiske miljøet som blir avgjørende for skadevirkningene. Det tilsier tilbake­ holdenhet og bruk av føre-var-prinsippet, også i skogbruket. I kapittel 11 skal vi se nærmere på alternative former for ungskogstell og skjøtsel av lauvskog.

Ungskogstell Så lenge skogen fikk forynge seg selv og det ble drevet plukkhogst, eksisterte det ikke noe behov for stell av skog. Skogøkosystemene greier seg stort sett best uten inngrep fra menneskets side. Det er våre ønsker om bygningsvirke og økt økonomisk utbytte som er bakgrunn for alle skjøtselsinngrep. Utfordringene i dag består i å foreta inngrepene slik at vi tar mest mulig hen­ syn til det totale skogmiljøet og til de flerbruksinteressene som knytter seg til det. Slik sett er det viktig å se alle inngrep i skogene i sammenheng. Formene for ungskogstell avhenger både av hvordan den gamle skogen forynges, og av de målsettingene vi har for utforming av framtidsskogen. I denne boka brukes begrepet ungskogstell om skjøtselsinngrep fra nytt bestand er grunnlagt og fram til første tynningshogst, det vil stort sett si i det vi kaller hogstklasse II. o

A arbeide med eller mot naturen Dersom utgangspunktet er naturlig foryngelse, vil vi som regel ha en noe ujevn, men stor tetthet i ungskogen, oftest med to eller flere tres­ lag. Der får vi interessante oppgaver hvor vi kan arbeide med naturen og utforme framtidsbestand i økologiske suksesjoner. I en kulturskog etablert med snauhogst og planting vil vi ha en noen­ lunde jevn, men mindre tet­ thet av ett eller to treslag, oftest bare gran. Der oppstår en vedvarende «slåsskamp» mot naturlige suksesjoner og dynamikk som en følge av at det blir etablert en klimaksart - gran - i en tidlig suksesjonsfase, hvor pionerarter i form av gras, urter, bregner og lauvkratt ellers ville ha dominert.

En del lauvskog kan med fordel beholdes og bli med inn i framtidsbestandet. Foto: Øyvind Skar

Kulturskog I kulturbestand har flateskogbruket fått et økende problem med bekjempelse av «ukrutt» (bunnvegetasjon og lauvkratt), til dels også skadeinsekter, som i neste omgang har ført til bruk av kjemiske preparater. Noe av dette er behandlet under kapittelet om skogkultur. Her skal vi se på biologiske metoder og manuell (mekanisk) rydding, som kan ha aktualitet i all skjøtsel av ungskog. Et forebyggende tiltak er å sette igjen en lavskjerm av lauvtrær eller bartrær, som kan dempe oppslaget av bunnvegetasjon og tennung. Ved ringbarking (søyring) i stedet for felling av lauvtrær begrenses vegetativ former­ ing ved at trærne tørker på rot før de får satt stubbe- og rotskudd. Husdyrbeite hører med til urgammel flerbruk av skog. Tidligere beitet storfe og hest, sau og geit i skog og fjell. Det preget bunnvegetasjonen, som ble holdt nede og fikk karakter av beiteflora. Mye av dette utmarksbeitet passer ikke inn i dagens produksjonsskogbruk. Storfe- og hestebeite fører med seg tråkkskader og sår på rothals og røtter som kan gi råteskader. Geita beiter ned det meste, også knopper, nåler og bark på bartreplanter. Nå er sauen blitt det vanligste beitedyret i utmark. Den foretrekker gras, urter og lauvkratt og kan derfor gjøre god nytte, særlig i ungskog med tett oppslag av smyle. I tidlige stadier blir småplantene fort overvokst av annen vegetasjon, spe­ sielt i høgstaude- og storbregneskoger. I løpet av en sommer kan plantene nærmest bli borte i slik vegetasjon, og etter en vinter med snøtrykk kan skadene bli totale. I slike bestand må det derfor ryddes minst en gang i året, helst en gang midtsommers og en gang om høsten før snøen legger seg. I mindre skoger og gårdsskoger kan slik rydding foregå på en enkel måte ved at markvegetasjonen trås eller slås ned rundt hver plante. Ryddekniv, sigd eller liten ljå (stuttorv) kan med fordel brukes til slik fristilling. Det er relativt arbeidskrevende, men lite kapitalkrevende. Til rydding av smått lauv­ kratt kan det brukes ryddekniv eller ryddesaks. Det er viktig med tidlige inngrep her, før tennungen pisker og skader knopper og toppskudd på bartreplantene. Ved seinere rydding av grovere stammer er det rasjonelt å bruke motorrydningssag eller vanlig motorsag. Ved enhver rydding må vi passe på at bartreplantene ikke blir nedfelt og overlesset. Det er en fordel å rydde lauvkratt om våren før bladsprett eller om høsten etter lauvfall. Da blir arbeidet lettere, vi har bedre oversikt og kontroll med resultatet og gjenstående trær får en hel vekstsesong å styrke seg på. Såflekker kan ha stor plantetetthet, og det er viktig å komme tidlig inn på slike felt, gjerne før plantene er 0,5 m høye. Ryddesaks kan med fordel brukes til uttynning i såflekkene slik at det står igjen et par planter i hver flekk. Særlig gjelder dette i furuskog som er utsatt for snøskyttesopp.

I alt blir det årlig forynget om lag 400 000 dekar i Norge, og en stadig større del av de norske skogene er blitt ungskog. Ikke minst de store plantefeltene har et stort behov for arbeidskraft til forsømt ungskogstell - før det er for seint. Det videre arbeidet i kulturbestand består for en stor del i å kontrollere utviklingen av lauvinnslaget, regulere i lavskjerm og ringbarke eller hogge ut lauvtrær som toppisker eller på annen måte skader bartreplantene. Da blir det også spørsmål om lauvtrær kan beholdes som varige innslag i bartrekulturer.

Figur 82 Andelen av ungskog øker fra år til år, her uttrykt med tall fra 1980. Det byr på store utfordringer med tanke på framtiden når det gjelder ungskogstell. 1 = gammelskog (25%) 2 = skog under foryngelse (6%) 3 - ungskog (23%) 4 - yngre produksjonsskog (12%) 5 = eldre produksjonsskog (34%) Tegning: Stein Davidsen.

Anbefalte treavstander ved første gangs ryddingshogst tilsvarer relativt tette planteavstander, stort sett i intervall 2-2,5 m. Bartreplantinger trenger derfor ikke avstandsregulering, ryddingshogsten kan konsentreres om tilfeldig, na­ turlig foryngelse, der lauvoppslag ofte er blitt ukritisk ryddet eller sprøytet.

Naturskog I naturlig forynget skog får ungskogstellet på mange måter en annen karakter enn i kulturbestand. En stor utgangstetthet av flere treslag gir mange muligheter for treslagsvalg, regulering av tetthet og sjiktning, tilpasning til lokale variasjoner, utvalg av kvalitetsstammer, hensyn til natur- og kultur­ miljø, osv. Stilt overfor slike oppgaver blir skogskjøtteren en skogens arkitekt, som arbeider i og med naturen og former framtidens naturskog. I kortversjon kan vi sette opp disse formålene med slikt ungskogstell: • • • • • • •

Bevare og utvikle mangfoldet av planter og dyr Tilpasse tetthet og artsutvalg til skogtype og bonitet Bygge opp strukturelt mangfold i sjiktete bestand Fremme kvalitetsproduksjon ved utvalg og stell av framtidsstammer Ta hensyn til lokale variasjoner, biotoper og enkeltforekomster Verne om og synliggjøre kulturlandskap og kulturminner Legge vekt på landskapsestetiske virkninger, særlig nær bebyggelse, inn­ mark, veier og vassdrag

Den tradisjonelle ryddingshogsten ble tatt i bruk alt i 1930-årene. Den er et selektivt inngrep, det vil si at det foretas et positivt utvalg av de kvalitetsmessig beste trærne i jevnest mulig fordeling. Syke, skadede og krokete stammer * fjernes. Varger eller trær med store kvister tas ut på et tidlig tidspunkt før de gjør skade på .< nabotrær, eventuelt kvistes opp. I tillegg beholdes reservestammer og undervegetasjon av hensyn til stabilitet, bestandsstruktur og biotopskjøtsel. Dette er en intensiv metode, som krever WR sS en viss faglig innsikt, men som også gir store økologiske og økonomiske fordeler, både på kort Kvistbuse (varg). Tegning: Stein og lang sikt. Davidsen l 99

Ryddingshogst. Tegning: Stein Davidsen

Første gangs ryddingshogst bør foregå når de største trærne, i overetasjen, har nådd mannshøyde. Vi bør komme igjen minst én gang før første tynning. Dynamikken i ungskogfasen er stor, så forandringene fra år til år kan være overraskende store, særlig for lauvtrær med rask ungdomsvekst, som selje, osp og bjørk. Passer vi ikke på, blir toppskudd fort skadet av greinpisking, for eksempel av hengebjørk. Det er med andre ord viktig å se framover, og styr­ ken av inngrepet bør stå i forhold til intervallet mellom hver ryddingshogst. Gjennomsnittlig treavstand avpasses etter treslag og bonitet. Det finnes normaltall for tretetthet (treantall), som kan være til god hjelp, men som ikke bør følges slavisk, særlig ikke i blandingsskog. Økonomisk sett kan vi øke tett­ heten under gunstige driftsforhold. I barskog ligger anbefalt treavstand ved første gangs rydding stort sett i intervallet 2-2,5 m når trærne er om lag mannshøye. I varmekjær lauvskog kan det brukes lett ungskogrydding (punktrydding), der det settes igjen et undersjikt for å hindre dannelse av vanris og for å opprettholde et sjiktet mangfold. Ryddingshogst i lauvskog følger ellers de samme retningslinjene som for barskog. For å oppnå rette stammer er det viktig med jevn fordeling og symmetriske kroner i ungskogen, da de fleste lauvtreslag er sterkt fototropiske, det vil si at de bøyer seg lett mot lysåpninger. Varmekjære lauvskoger har et stort artsmangfold både av planter og dyr, over og under jorda. Noen av de er sikret som naturreservat og skal ikke skjøttes, andre finnes i landskapsvernområder og skal skjøttes med varsomhet og etter bestemte regler. Randsoner mellom skog og åpne landskap er særlig verdifulle, både landskapsestetisk og som biotoper. Mot innmark og vassdrag dominerer gjerne belter av lauvskog med et rikt dyreliv, ikke minst fuglefauna (især småfugl).

I randsonene mot beiteland og innmark tar vi vare på kulturpreget vegetasjon, slik som hegg. Heggen er også verd å verne for naturopplevelsens skyld. Foto: Øyvind Skar

Gravhauger og andre kulturminner krever spesiell skjøtsel, som tar sikte på å holde et åpent landskap, gjerne i form av lauvlunder. Denne graven fra Verdal i Nord-Trøndelag ble fun­ net av elgjegere og deretter arkeologisk undersøkt. Foto: Leif F. Steinvik

I slike randsoner er det en oppgave å bevare og utvikle god vertikaldekning og sjiktning med underskog. Langs bekker og vassdrag har dette verdi også for livet i vann, ved at lauvverket gir skyggevirkninger og næringstilførsel med strøfall. Lauvskogbeltene langs vassdrag fanger også opp gjødselavrenning og forurensninger, blant annet fra dyrket mark, og motvirker på den måten belastning av vassdrag. Gjengrodd slåtteland og beitemark trenger spesiell skjøtsel og bruk, først og fremst sterke hogstinngrep i underskog, med etterfølgende tradisjonell slått og beite. Det skal vi se mer på som ledd i restaurering av kulturlandskap. Skoglandskapet har et mylder av spesielt verdifulle landskapselementer og biotoper som bør vernes om. Det er kilder og vannløp, tjern og pytter, sump­ skog, fuktskog og myrdrag, ra viner og gjuv, ur og bergskrenter, som alle bør sikres med nødvendige buffersoner. Slike lokaliteter kan i stor grad fungere som nøkkelbiotoper for klimaksarter ved at vi unngår alle hogstinngrep. På andre lokaliteter finnes sårbare urter eller beiteplanter som trenger lysåpninger for å overleve, og som kan sikres ved tidlig fristilling i forbindelse med rydningshogst. Spesielt store og gamle trær bør beholdes som veterantrær, både av estetiske og økologiske hensyn. Vær spesielt oppmerksom på fuglereir, som kan finnes i alle sjikt, fra skogsfuglreir i bakkenivå til småfuglreir i ungskog, spettehull i store trestammer og rovfuglreir i toppen av gamle trær! Unngå rydding og tynning ved slike biotoper i hekketiden! Kulturminner i skog er i stor grad gjengrodd og fort å overse og ødelegge ved høymekanisert skogbruk, ikke minst ved veibygging og snauhogst. Slike kulturminner bør registreres før det foretas hogst og tekniske inngrep. Gamle tufter, steingjerder, kullmiler og andre spor etter tidligere tiders naturbruk bør tas vare på. Fornminner fra før 1537 er automatisk fredet. Ved ungskogstell bør slike lokaliteter ryddes og synliggjøres, eventuelt med tanke på restau­ rering. Sikring og skjøtsel bør skje i forståelse og kontakt med antikvariske og arkeologiske myndigheter.

Avstandsregulering og kvisting Avstandsregulering er en skjematisk enkeltstilling av trær i bestemte avstander, uten at det tas hensyn til kvalitet. Metoden innebærer en ekstensivering av ungskogstellet og står på mange måter i kontrast til den tradisjonelle ryddingshogsten. Den er bestemt av ønsker om mekanisering og så sterk reduk­ sjon av tettheten at resten kan stå til første gangs tynning i hogstklasse III eller seinere. Gaterydding eller belterydding er en mekanisert form for avstands­ regulering. En del undersøkelser har vist at forsiktige ryddingshogster gir høyere volumproduksjon enn sterke avstandsreguleringer. Dessuten blir kvalitetstapet ved avstandsregulering betydelig, særlig for furu og lauvtreslag som kan gi kvalitetsvirke og spesialtømmer. Metoden sikrer heller ikke reservestammer. Det kan føre til produksjonstap når trær dør ut, for eksempel ved snøbrekk og vindskader. Ved gaterydding eller belterydding brukes traktormonterte tromler og kniver eller spesialmaskiner som meier ned all trevegetasjon i belter på 2-3 meters bredde. Virket blir liggende eller hakkes til flis.

202

Det er lett å se kontrasten mellom denne metoden og manuell ryddingshogst, der det blir lagt vekt på lokale tilpasninger, faglig kvalitet og miljøhen­ syn. Når vi i ettertid ser de gode resultatene ved ungskogstellet, blir vi inspi­ rert til fortsatt innsats på et viktig område av skogskjøtselen. Arbeidsopp­ gavene er utvilsomt mange og varierte.

Stammekvisting vil si at trær kvistes på rot til en viss høyde, som regel ungskogbestand i hogstklasse II og 111, unntaksvis også enkelttrær i randson­ er og kulturlandskap. Når skogbestand slutter seg, det vil si at trærnes kroner og røtter får kontakt med hverandre, oppstår konkurranse om lys, vann og næring. I første rekke er det lysmangel som fører til at de nederste greinene tørker ut, og de grønne trekronene reduseres nedenfra og oppover. Dette kalles selvkvisting eller kvistrensing. Tørrkvisten som blir stående igjen ved selvkvisting, blir i stor grad overvokst, og rotstokker på eldre trær har mer eller mindre tørrkvist og svartkvist inne i stammer som utenpå er kvistfrie. Dette reduserer virkeskvaliteten, særlig på skurtømmer og spesialvirke. Ved stammekvisting foregripes denne selvkvistingen, slik at stammene blir kvistfrie inn til en indre kjerne. Formålet er med andre ord å øke verditilveksten.

Figur 83 Kvisting kan være et kvalitetsforbedrende tiltak. Figuren viser trehøyden (I) og grensen for den levende kronen før kvisting (II) og etter kvisting (III). (Etter Halvorsen.) Tegning: Stein Davidsen

Stammekvisting er kjent i Mellom-Europa fra 1600- og 1700-tallet, og i Sverige ble det utført kvistingsforsøk på slutten av 1800- tallet. I Norge har kvisting av trær på rot århundrelange tradisjoner, men da som høsting av lauv til husdyrfor (lauving og styving). Kvisting foretas fortsatt som ledd i husdyrhold rundt omkring i verden. Først omkring 1940 kom det i gang kvistingsforsøk her i landet. I praktisk skogskjøtsel har stammekvisting som kvalitetsforbed­ rende tiltak begrenset seg til pionerinnsats av noen spesielt interesserte skog­ eiere. 203

Knoppkvisting, tørrkvisting og grønnkvisting Vi kan skille mellom tre hovedtyper av kvistemetoder: knoppkvisting, tørr­ kvisting og grønnkvisting. Knoppkvisting (russisk kvisting) er mest aktuelt for furu. Metoden består i at sideknopper på ungtrær fjernes hvert år før de utvikles til greiner. Det må settes igjen noen greinkranser (3-4) nederst på stammen, som så fjernes når treet har bygd opp tilstrekkelig kronestørrelse og før den eldste kvisten tør­ ker. Den årlige knoppkvistingen går lett og raskt ved at vi kniper vekk sideknoppene. Til det trengs bare en eller to tommelfingrer. Vi må unngå å skade endeknoppen, som jo skal bli toppskuddet! Knoppkvisting kan utføres opp til ca. 2 m, på snø og skareføre noe høyere, og ved bruk av gardintrapp eller stige opp til ca. 5 m. Resten av rotstokken kan eventuelt grønnkvistes når treet har bygd opp tilstrekkelig kronestørrelse (1/2—1/3 trehøyde). På knoppkvistete trær bygges nålemassen ut på stammene, som kompensasjon for redusert krone, ofte med tre furunåler i knippet mot normalt to, og nålene blir uvanlig store og kraftige. Ved knoppkvisting oppnår vi kvistfri stammedel helt inn mot margen, noe som gir grunnlag for superkvalitet på finertømmeret. Det er mulig at vi kan beholde større tetthet i knopp­ kvistete bestand, da lystilgangen øker. I en periode vil da diametertilveksten reduseres noe, mens det ser ut til at høydeveksten ikke påvirkes nega­ tivt så lenge vi sørger for tilstrekkelig med nålemasser og dermed et stort nok assimilasjonsapparat. Arbeidsmessig er det vesent­ lig lettere å fjerne knopper enn kvister på et tre, i det minste så lenge vi når opp fra bakken. Ulempene består i at vi må komme igjen hvert år om vi vil oppnå de kvalitetsgevinstene som knoppkvisting gir. Det forekommer også at «sovende knopper» - adventivknoppene Knoppkvisting av furu er et raskt og lett arbeid. vekkes. De skyter og gir tette, Det bør foregå noe tidligere på året enn vist her, kortvokste greinkranser, som da før skuddstrekning. Vær forsiktig med endeknop­ pen (toppskuddet)!Foto: Per Øyvind Berg må fjernes.

Ved første gangs stammekvisting bruker vi vanlig tømmermannssag så langt opp vi rekker. Foto: Øyvind Skar

Ved stammekvisting oppnår vi samtidig å fristille gjenvekst og underskog slik at vi unngår toppisking. Her ser vi et toetasjet bestand av bjørk og gran. Foto: Øyvind Skar

Erfaringer tyder på at knoppkvistete bestand er lite utsatt for snøtrykk, fordi snøen ikke får anleggsflate (jf. vektstangprinsippet) å trykke på. Mer usikkert er det hva som skjer etter av­ sluttet knoppkvisting. I et område med store beiteskader av elg finnes eksem­ pler på at knoppkvistete bestand har gått helt klar av slike skader. Dersom dette har generell gyldighet, vil det være av stor interesse som ledd i strategier for foryngelse og skjøtsel av furuskog der elgskadene ellers er store. Tørrkvisting består i å fjerne

greiner som har tørket ved selvkvisting. Gammel tørr­ kvist under ca. 0,5 cm diameter kan slås eller raspes av. Ellers er hoved­ regelen at vi bruker sag. Med forsiktighet kan vi tørrkviste alle treslag, og da har det ingen fysiologisk betydning utover det at Ved bruk av teleskopisk greinsag når vi opp til 5-6 m tørrkvisten ikke fortsetter å over bakken, det vil si at vi får kvistet en hel rotstokk. vokse inn i veden. Foto: Per Øyvind Berg Den store ulempen ved tørrkvisting er at kvist i betydelig grad alt er overvokst. Dermed blir det vanskelig å garantere kvistfritt virke inn til ønsket minste dimensjon. Ved første gangs kvisting er det likevel aktuelt å fjerne mindre tørrkvist nederst på stammen. Grønnkvisting er den metoden som vanligvis blir anbefalt, og som er mest brukt. Da fjernes levende, grønne greiner i nedre del av trekronene. Flere undersøkelser tyder på at dette gir en viss økning i høydevekst (toppskuddlengde), da de nedre greinene gjør større nytte for seg som grønngjødsling på marka enn som mulige stoffprodusenter på treet. Faktisk kan slike greiner binde mer stoff enn de leverer til høydevekst. Ved grønnkvisting legger vi grunnlag for gode priser seinere på spesialtømmeret, ved at vi kan garantere kvistfritt virke inn til en minste diame­ ter, som vanligvis ligger på 5-10 cm.

De fleste treslagene kan grønnkvistes, men det er mest aktuelt for furu. Den er forholdsvis lett å kviste, tåler kvisting godt og gir bra muligheter for avset­ ning av spesialvirke, først og fremst finertømmer. Lauvtrær kan også grønnkvistes. Ask og eik tåler det godt. Bjørk blir kvistet av forskjellige grun­ ner (skjermstilling osv.), men både bjørk og osp er noe utsatt for råte og misfarging. Noen lauvtrær, blant annet eik, kan danne vanris etter kvisting, som da må fjernes i neste omgang. Det blir frarådet å kviste gran på grunn av råtefare. Den er også relativt arbeidssom å kviste og gir mindre igjen kvalitetsmessig. Det har vært anbefalt å la minst fem greinkranser stå igjen som trekrone etter kvisting og å kviste i en eller to omganger. Erfaringer har vist at dette kan føre til uforholdsmessig stor diameter og grov kvist ved siste kvisting. Fem greinkranser kan også bli for lite på et ferdig kvistet tre. For eksempel vil da årlig høydevekst på 30 cm tilsvare 1,5 m kronelengde, som utgjør en femtedel av trehøyden etter oppkvisting til 6 m. Det vil være tryggere å holde seg til regelen om at kronene på furu og de fleste lauvtrær bør være minst halve tre­ høyden i ungskog og minst en tredjedel i eldre skog, eller at krona ikke bør reduseres med mer enn 30-50 %. I praksis har det vist seg at grønnkvisting i to eller flere omganger er å foretrekke. Da har vi større muligheter for å garantere kvistfri stamme med en diameter inntil 5-10 cm. Vi sparer dessuten mye og tungt arbeid med å fjerne grov kvist og får raskere overvoksning. Ved selve utførelsen bør vi som regel kutte kvis­ ten helt inntil stammen, uten å flekke bark og skade stammeveden. På grov kvist kan vi først gjøre et kutt i underkant for å unngå barkflekking. Det er særlig aktuelt ved kvisting av «varger» eller «kvistbuser». Det er utprøvd en mengde redskaper til grønnkvisting, fra kniver, økser, sager og sakser til motorisert og hydraulisk utstyr. I de fleste tilfeller er vi godt tjent med håndsager. De gir gode snitt og er lette å håndtere. En vanlig tømmermannssag kan brukes så langt vi rekker med den. Høyere opp kan vi med fordel bruke greinsager med krumme blad og lange skaft, eventuelt teleskopisk forlengbare. Vi bør unngå kvisting i sevjetiden, fordi vi da risik­ erer barkflekking og skader i sevjelaget. Da er det også fare for at nye toppskudd kan knekke, særlig på små trær. Gunstige perioder er våren eller etter­ vinteren - skareføre er da mest ideelt - fordi det både er lett å ta seg fram og nå høyere opp ved annen gangs og seinere kvistinger.

Valg og utforming av kvistefelt bør gjøres i forbindelse med tidlig ryddingshogst. Arbeidsmessig er det en stor fordel at ryddingshogsten foretas først. Da får vi bedre oversikt og kan velge ut aktuelle trær for kvisting. Kan vi velge, prioriterer vi gjerne bestand med bra vekst under gunstige driftsforhold. Dersom vi bare kvister utvalgte framtidsstammer, må de merkes av hensyn til en seinere kvalitetsgaranti. Et slikt arbeid bør naturligvis ta for seg de fineste og ledende trærne, med avstander som tilsvarer tettheten i sluttbestand på den aktuell boniteten. I tillegg bør det kvistes reservestammer. Alternativet er å kviste alle trær som kan gå fram til skurtømmer og spesialtømmer, og ta resten ut ved seinere ryddingshogster og tynninger. Da unngår vi merarbeid med merking. I alle fall er det viktig å ha de endelige hovedstammene for øye.

Tidsforbruket ved kvisting varierer mye med kvistsetting, kvistdimensjoner og høyde over bakken. Stort sett kan vi regne med fem til ti minutter per oppkvistet tre opp til 5 meters høyde, medregnet forflytninger. Det tilsvarer 50-100 trær eller 1-2 dekar per åtte timers dag. I tillegg kommer eventuell merking, for eksempel maling i brysthøyde. Garantiordninger bør gjennomføres i samarbeid med skogbruksetaten, slik at kvistede felter etter hvert kan dokumenteres og tegnes inn på kart, for eksempel driftsplankart. Dette har betydning både for offentlige støtteord­ ninger og som kvalitetsdokumentasjon ved seinere avvirkninger og salg. Studier og beregninger ved Norsk institutt for skogforskning (N1SK) har vist at stammekvisting er det mest lønnsomme vi kan foreta oss i skogskjøtselen. Vanlige innvendinger er at det tar lang tid før vi får betalt for innsatsen - kanskje først neste generasjon. I virkeligheten setter vi i gang en verdiøk­ ning som gjør at vi kan høste tilsvarende andre steder i skogen - om ønske­ lig. Fra og med 1994 ytes det offentlige tilskudd til stammekvisting, noe som åpenbart virker stimulerende.

1 seinere år er det blitt aktuelt med rydding og kvisting av trær langs stier og veier, ved stell av kulturlandskap og som tiltak for å synliggjøre kulturmin­ ner. Det aktualiserer de landskapsestetiske og kulturelle oppgavene som vi også kan arbeide med gjennom slik skjøtsel av skog og enkelttrær.

Tynning Når selvtynningen i et bestand har gått så langt at trekronene ikke lenger opprettholder til­ strekkelig fysiologisk aktivitet med vanntransport, transpirasjon og fotosyntese, vil trærne tørke og dø ut. Under ellers like forhold skjer dette først i tette bestand og på stammer som står undertrykt og sidetrykt, og der lysmangel gjør seg sterkest gjeldende. Gra­ den av selvtynning er avhengig av utgangstettheten i bestandet og øker med alderen, inntil en viss grense.

Dette bildet av utynnet eldre bar­ blandingsskog med et haukereir høyt oppe i kronesjiktet viser et eksempel på et parti vi ikke bør tynne. Foto: Øyvind Skar

Bestandsskogbruk og skjøtselsteknikk

w Som skjøtselsinngrep tar tynning sikte på å foregripe selvtynningen gjennom å høste trærne før de dør. Samtidig reguleres treavstanden (tettheten) ved at det også tas ut andre trær av dårlig kvalitet. Hovedformålet er å opprettholde en god struktur og stabilitet i bestandet, og samtidig overføre produksjonen på de kvalitetsmessig beste trærne fram mot foryngelseshogst. Tidligere var utgangspunktet for tynning et annet. I lange tider ble bare det virket tatt ut som det til enhver tid var bruk for. På 1700-tallet ble tynning omtalt og til dels praktisert, blant annet i forbindelse med tysk bergverksdrift. Avsetning av massevirke til treforedlingsindustrien i siste halvdel av 1800-tallet la grunnlag for tynningshogster, men i Norge ble tynning som ledd i skogskjøtselen først praktisert i dette århundret - ut fra en diskusjon av ulike tynningsmåter.

Tynningsmåter I dag skiller vi mellom to hovedformer for tynning: selektiv tynning og skjema­ tisk tynning, eventuelt kombinasjoner av disse formene.

Selektiv tynning Selektiv tynning innebærer at vi velger ut (selekterer) hvilke trær som skal stå, og hvilke som bør tas ut, ved at vi i hvert enkelt tilfelle tar hensyn både til kvalitet og tetthet (treavstand). Vi kan skille mellom minst fire selektive tyn­ ningsmåter ved tynning i sjiktet naturskog: lavtynning, høytynning, kronetynning og fri tynning. Her skal vi blant annet merke oss dette: • Ved lavtynning tas det fortrinnsvis ut trær i lavere kronesjikt, det vil si i under- og mellometasjen. Det fører i retning av et enetasjet bestand. Dette er en gammel tynningsform, som opprinnelig hadde svært små tynningsuttak.

• Ved høytynning (tynning fra toppen) tas det ut en del store trær fra høyere kronesjikt (overetasjen) for å gi plass og utvikling av trær fra mellometa­ sjen. Dette kan føre med seg en viss negativ seleksjon, ved at dårligere feno­ typer blir frøprodusenter. • Ved kronetynning tas det fortrinnsvis ut trær i mellometasjen. Hensikten er å fristille og favorisere de største trærne, som da går relativt raskt fram til frøprodusenter og hogstmodenhet. Denne tynningsmåten er mest brukt i lauvskog.

• Ved fri tynning foregår uttaket i alle sjikt, idet vi legger vekt på å sette igjen de beste trærne i jevnest mulig fordeling. Det er denne metoden som er mest brukt. I praksis blir det ofte en vurdering av hva det bør legges mest vekt på - ønske om høy kvalitet i forhold til jevn fordeling. Treslaget og mulighet for produksjon av kvalitetsvirke vil da være avgjørende.

209

Figur 84 Her er tre ulike tynningsmåter vist skjematisk. A: urørt bestand, B: lavtynning, C: høytynning og D: fri tynning. (Etter Børset.)

Alle varianter av selektiv tynning gir muligheter for å ta hensyn til skogtype og lokale variasjoner i bestandet. Vi kan og bør tilpasse tynningsinngrepet etter treslagssammensetning, bonitet, alder og tetthet og på den måten forme utviklingen av bestandet fram mot foryngelseshogst. Vi har også muligheter for å ta estetiske hensyn og vilthensyn ved priori­ tering av treslag, bestandssjiktning, bevaring av viktige biotoper i form av underskog, tette holt, reirtrær og beitetrær osv.

Skjematisk tynning Skjematisk tynning tar ikke kvalitetsmessige hensyn. Uttaket skjer da i rader eller gater som blir snauhogd. Bredder og avstander avpasses etter ulike for­ mer for maskinell tynningsdrift og vil som regel foregå i en eller to omganger. Beltene imellom blir stående utynnet.

Radtynning foregår helst i plantede bestand ved at trærne tas ut rådvis, for eksempel for hver andre eller hver fjerde rad. Gatetynning opererer med snauhogst av gater i naturbestand eller tette plantninger. Gatene brukes sam­ tidig til driftsveier. Slik kan 50 % av treantallet tas ut, ved en eller to tynninger.

Bildet viser en maskinell og skjematisk radtynning i granbeplantning, hvor en lassbærer er i aksjon. Foto: Helge Braastad

Resultatene av skjematisk tynning blir geometriske figurer, vekselvis med eller uten tresetting, som er ganske fjernt fra naturlige skogøkosystemer. I seinere år er en kombinasjon av skjematisk og selektiv tynning tatt i bruk. Det hogges da 3-4 m breie driftsveier med visse mellomrom, og beltene mellom dem tynnes selektivt. Det kan brukes traktor med vinsj, og i store drifter er tynningsprosessorer tatt i bruk. Det er et langt sprang fra selektiv, fri tynning til skjematisk, mekanisert tyn­ ning - og videre til en praktisering av et tynningsfritt skogbruk.

21 I

Virkninger av tynning Tynningshogster har mange virkninger, både for de enkelte trærne og for hele bestands- og skogmiljøet, også utover det som er hovedhensikten. Vi vet blant annet dette:

• Diametertilveksten vil øke etter tynning, noe vi lett kan se på breiere årringer. Det gir større og bedre betalte dimensjoner. Bestandets middeldiameter etter tynning vil dessuten avhenge av tynningsmåten.

• Høydeveksten påvirkes lite, med unntak av overtette bestand, som kan få økte toppskuddlengder etter tynning. Som følge av økt diametertilvekst vil også volumtilveksten øke på det enkelte tre. Derimot avtar middeltilveksten for hele bestandet i en periode etter tynning på grunn av redusert stående volum. • Virkeskvaliteten blir bedre etter tynning: indirekte fordi krokete, kløftete og skadede trær tas ut og de beste settes igjen, og direkte som følge av dimensjonsutvikling ved økt diametertilvekst.

• Sterke tynninger fører til brå overganger i årringbredde, mens hyppige og svake tynninger opprettholder jevn og god vekst.

Middeldiameter

Figur 85 Ved økende styrkegrader av lavtynning vil bestandet utvikle økende middeldiame­ ter. Tallene gjelder for gran. (Etter Carbonnier.)

Bestandsmiljøet påvirkes umiddelbart ved at det slipper ned mer lys, varme og nedbør etter tynning, og marka blir tilført strø med hogstavfallet, ikke minst nitrogenrikt lauv og barmasser. Sammen med næring fra røttene etter felte trær gjør dette at stoffomsetningen aktiviseres. Mer snø faller også ned på bakken, og det vil redusere teledannelsen og forlenge vekstsesongen. Sammen med redusert konkurranse gjør alt dette sitt til at trærnes diametertilvekst øker fram mot ny tynning eller slutthogst. Siste tynning virker også gunstig for frøproduksjon og spireleie og kan føre til betydelig innslag av forhåndsgjenvekst (se også under forberedelseshogst, side 172). Sterke tynninger i tette, høyt oppkvistete bestand øker faren for stormskader, rotrykking og tørke. Moderate tynninger styrker både det enkelte tre og stabiliteten i bestandet mot vindskader, snøskader og sykdomsangrep. Da opprettholder vi også gunstige forhold i markvegetasjonen, særlig i bland­ ingsskog med lauvtrær.

Stormskade % av volum

Figur 86 Høye trær er mest utsatt for stormskader, særlig når bestandet nylig er tynnet. Tallene her er basert på skader i 52 gjennomtynnete bestand i Tønnersjøheden, SørvestSverige, etter en kraftig storm i 1969. (Etter Persson.)

Første gangs tynning bør komme etter at trekronene godt og vel har sluttet seg, og før selvkvistingen er kommet for langt. Alderen avhenger av treslag, bonitet og tetthet. For gran kan det passe når selvkvistingen har nådd ca. 30 % av trehøyden, for lyselskende treslag 40 % og for furu 50 %. Med samme tretetthet inntreffer dette tidspunktet tidligere på høye enn på lave boniteter, stort sett i intervallet 20-40 år. Overhøyden i bestandet vil da være 12-16 m. I kantsoner mot innmark bør vi komme noe tidligere inn for å beholde dypere kroner og god vertikaldekning (se også under ungskogstell).

Tynningsstyrke og tynningsintervall Biologisk og produksjonsmessig er det en fordel med svake og hyppige tyn­ ninger. Da kommer vi nær opp til en naturlig bestandsutvikling. Trær som ellers ville gå ut ved selvtynning, blir høstet i tide, og produksjonsnedgangen etter hver tynning blir minimalisert. Lysklimaet bedres, og strøfall med grønngjødsling til marka blir jevn med gunstige virkninger på jordbunnstilstand og bunnvegetasjon. Alt dette betyr at volumproduksjonen i bestandet blir optimalisert. Det mest intensive tynningsprogrammet har dansk skogbruk stått for. Tynningsintervallet ble da ideelt satt til en tiendedel av bestandsalder, for eksempel tre år for 30-årige bestand, fire år for 40-årige og så videre. I Norge har det for barskog blitt praktisert en regel om tynningsintervall på 5, 10 og 15 år for høy, middels og lav bonitet. Det tilsvarer fem til åtte tynninger totalt.

Tynningsintervallene bør være kortest i unge bestand på høy bonitet, fordi bestandsutviklingen da går raskest. Men driftsforholdene kan endre dette. Lange avstander og vanskelig terreng trekker i retning av sjeldne tynninger eller eventuelt ingen tynning. Hyppige tynninger har den ulempen at det kan bli gjentatte skader på stammer, rothals og røtter på gjenstående trær. Valg av driftsteknisk utstyr og driftsmetoder er her vesentlig. Det blir betydelig mindre skader etter hest enn etter store, tunge maskiner. Drift på frossen, snødekt mark er skånsom sam­ menlignet med de skadene vi risikerer ved drift i sevjetiden (mai-august) og på tien og våt mark. Når tynningsintervallene tøyes, må tynningsstyrken økes tilsvarende. Det betyr at vi ved hver tynning bør ha klart for oss når vi vil komme igjen med neste tynning. Ved få og sterke tynningsinngrep må vi regne med betydelig produksjonstap.

Tynningsstyrke

Gran

Furu m3/ha

o/ /o

m3/ha

%

Selvtynning

241

100

1222

100

Sterk lavtynning

221

92

1176

96

Ekstra stor lavtynning

217

90

1133

93

Tabellen viser eksempler på redusert massetilvekst som følge av tynningsinngrep fram til hogstmodenhet. Tallene forteller at alle tynningsinngrep reduserer totalproduksjonen. Reduksjonen blir størst etter sterke inngrep. (Etter Carbonnier.)

Tynningsstyrken kan måles som uttatt treantall, grunnflatesum eller volum. I prosent av stående volum (kubikkmasse) vil volumuttaket være i stør­ relsesorden 10-30 % ved hver tynning.

I produksjonstabellene som er utarbeidet ved NISK, kan vi finne normaltall for tetthet ved ulike aldere og boniteter. Det er også utarbeidet diagrammer som viser intervall for anbefalte treavstander (treantall) med inngang og over­ høyde for ulike treslag. Dette kalles populært «tynningsslips» og viser altså den «tynningsfrihet» vi har i løpet av bestandets liv.

Figur 87a «Tynningsslips» for gran. Innenfor «slipset» har vi en viss valgfrihet når det gjelder tynningsstyrke. (Etter Braastad.)

Figur 87b «Tynningsslips» for furu. Innenfor «slipset» har vi en viss valgfrihet når det gjelder tynningsstyrke. (Etter Braastad.)

Totalt tynningsuttak skulle ifølge produksjonstabellene være ca. 50 % av alt volumuttak, det vil si om lag like mye som ved sluttavvirkning eller hovedhogst. I våre dager er tynningsuttaket redusert til kanskje 25 % eller mindre.

Tynningsfritt skogbruk har fått økt aktualitet som følge av driftstekniske og økonomiske forhold. Økologisk sett er det greit, ettersom skogøkosystemet greier seg godt uten mennesket. Vi må bare være klar over at vi da taper kvalitet og verditilvekst, og at det kan bli vanskeligere å forynge skog naturlig innenfor vanlige omløpstider i skogbruket.

slciøt

eknikk

Praktiske hensyn ved tynningshogst « Se opp til trærne» er en god regel å ha når vi skal skjøtte skog. Når vi tyn­ ner, er det en god vane å kaste blikket opp mot trekronene og spørre: Er de friske og fyldige, og er de store nok til å forsvare plassen som framtidstrøer? Hva har vi av trær rundt oss, og hvor tett er det i kronetaket? Ved tynning er det en god regel å blinke slik at de beste trekronene får passe luftrom til å utvide seg og dermed slutte seg sammen fram til neste tynning. Vi tar med andre ord sikte på en gradvis, «pulserende» ekspansjon av kronene. Tilsvarende får vi da en utvikling av rotsystemet. I eldre, tett skog ser vi ofte at trekronene er blitt så små (selvkvistingen har gått så langt) at det vil by på problemer å opprettholde bestandsstrukturen etter tynning. Særlig i granskog risikerer vi da vindfelling, rotrykking og tørke, til dels etterfulgt av råte og insektangrep. Mest utsatt er bestandskanter mot herskende vindretning. Lyselskende lauvtrær får små kroner i tette bestand, og da kan det være for seint å tynne. Eldre furuskog har gjerne bra med store trær som har fyldige kroner og kraftige røtter (pælerot), og de tåler tynningsinngrep bedre.

Blåbærgranskog etter siste gangs tynning. Foto: Øyvind Skar

Figur 88 Eksempel på hogst i sjiktet skog. Øverst (A) ser vi en sjiktet, noe glissen skog. Fortsatt plukkhogst vil opprettholde tilstanden. På den mellomste tegningen (B) er omleg­ gingen til bestandsskogbruk begynt. De mest glisne partiene er forynget, mens de tettere er lavtynnet. Gammelbestandene på hver side av ungskogen er utsatt for stormskader, uttør­ ring og billeangrep. Nederst (C) finner vi en myk overgang der de eldste, tetteste partiene er forynget, mens resten er gjennomhogd. Tegningen viser en - om ikke ideell - så i alle fall langt mer stabil skog, hvor produksjonen kan gå videre. (Etter Børset.)

I sjiktet blandingsskog blir skjøtselen mer kompleks, men også mer interessant. Vi må kjenne økologiske egenskaper ved de enkelte treslagene, slik som tilpasninger til næring og jordfuktighet, lys-/skyggetoleranser og vekstryt­ mer (jf. vekstkurver). På den måten kan vi tilpasse treslagsvalg og skjøtsel til lokale variasjoner og vokseplasser innenfor bestandet. Særlig viktig er forskjellene i omløpstider. Furu har for eksempel lenger omløpstid enn gran, gran lenger omløpstid enn osp og bjørk, mens eik har spesielt utholdende vekst og altså lange omløp og høy hogstmodenhetsalder. Slikt må vi ta hensyn til i blandede bestand ved at vi velger treslagssammensetning og prioriterer hovedtreslag helt fram mot foryngelseshogst. Dersom det er mye gammelskog på en eiendom, må den forynges over tid, for at skogeieren ikke skal ende som «grunneier». Av hensyn til noenlunde jevne inntekter og eventuell bruk av egen arbeidskraft må mye av den eldre skogen overholdes. Det aktualiserer spørsmålet om å utsette foryngelse av reaksjonsdyktige bestand ved forsiktig gjennomhogging. I sjiktet blandingsskog ligger det da helst til rette for høytynning (tynning fra toppen), forutsatt at det finnes yngre trær i lavere sjikt som kan overta og fylle den ledige plassen. Dermed forlenger vi omløpstiden og sikrer jevnere årlige avvirkninger. I fleraldret skog unngår vi å hogge ned unge deler av bestandet som ikke er hogstmodent. Slike gjennomhogninger kan også være aktuelle i eldre granskog med bledningsstruktur, altså i sjiktet og fleraldret skog.

I barblandingsskog er det aktuelt å ta ut all gran ved siste tynning, slik at sluttbestandet består av «fin furu for finer og foryngelse». Et annet eksempel er blandingsbestand av bjørk og gran, som kan ende opp som et reint granbestand, eller med gran innblandet kvalitetsstammer av bjørk. Eksemplene og mulighetene er mange. I et høymekanisert skogbruk vil dette være vanskelig. Med hest eller jordbrukstraktor med vinsj vil det meste være godt gjennomførbart, noe som burde ha aktualitet i norske gårdsskoger.

Allmenne flerbrukshensyn ved tynninger Tett underskog og utynnete partier er gunstig viltstellmessig, særlig for skogsfuglbiotoper. Tette granplantninger kan være gode dekningsbiotoper, blant annet for rådyr. Ellers er utynnete granbestand lite viltvennlige. For friluftsfolk er ikke tette bestand de letteste å ta seg fram i. Halvåpne bestand med variert blandingsskog, slik vi kan forme skogbildene i naturskog som tynnes selektivt, oppleves mer tiltalende og bedre å ferdes i. Skjematisk rad- eller gatetynning gir ikke de samme opplevelsene, særlig ikke i monokul­ turen

Gjensetting av store, gamle og maleriske trær koster lite, men gir mye fordi de gir oss følelse av naturlige former og tidløshet. Langs veier og stier og i randsoner mot kulturlandskap og vassdrag er de med og karakteriserer og skaper perspektiver i landskapet. Det kan være enkeltstående, mangehundreårig eik, gyllen malmfuru eller lysende bjørkeholt. Iblant kan det være verdt å verne og skjerme om sjeldne enkeltforekomster eller varianter av skogtyper. Det kan være alt fra kildesamfunn til spredt bar­ lind, fra styvingstrær i gjengrodde kulturlandskap til kroker, kløfter, vridde vekster, knuter og rirkuler. Noe av dette bør vernes om med mindre, utynnete buffersoner. Andre forekomster kan brukes som emner til redskap, portstolper, boller, prydgjenstander, møbler, knivskaft osv. Slike tradisjoner har overlevd gjennom år­ hundrer og årtusener, lenge før poduksjonsskogbruket vant innpass i norske skoger.

Oppe på Flya. Tegning: Th. Kittelsen

Bestandsskogbruk og skjøtsekteknijkk

Oppgaver 1 Foreta gruppevise turer ut i skogområder der det er drevet aktivt skogbruk. Registrer og analyser hvilke typer av foryngelseshogster som er utført, og hvordan driftene er gjennomført. Hvordan vurderer dere resultater av hog­ stene i forhold til det som skrives om skogbruk i dag? 2 Gjennomfør befaringer i ungskog av forskjellig type og alder. Se nærmere på hva som er gjort og ikke gjort i disse ungskogene. Hvordan stemmer dette med det som er skrevet om ungskogstell i denne boka? Sett opp forslag til skjøtselstiltak. 3 Gi en oversikt over hva skogkultur omfatter i videre forstand. Diskuter hvilke behov som finnes for ulike former for skogkultur. Pek på uheldige virkninger av en del skogkulturtiltak sett i forhold til ønsker om biologisk mangfold og landskapsestetiske hensyn. 4 Diskuter behov for tynning og ulike tynningsmåter i forhold til a massetilvekst og kvalitetstilvekst b ulike typer av skader på skog c hensyn til vilt og andre dyr i skogen Foreta en tynningsblink i en produksjonsskog med stor tetthet etter ret­ ningslinjer for tynning og vurder resultatet av tynningen. 5 Lag en oversikt over påbudt verneutstyr ved bruk av motorrydningssag og prøv utstyret under betryggende forhold. Sammenlign dette med manuell rydding når det gjelder sikkerhet og arbeidsmiljø.

22?

11 Skogbruk og skjøtsel i vår tid Allting svøves og sveipes Det kjennes som synd å røre det kvite med lortet sko. Je stiger til sides: gå føre -

Trå varlig i nysnøen, Jo! Utdrag fra diktet Trå varlig i nysnøen, Jo! av Hans Børli

Den driftstekniske revolusjonen Gjenreisingstiden i 1940- og 50-årene la grunnlag for økt etterspørsel, økte priser og økt avvirkning. Dette førte til en gullalder for norsk skogbruk. Verken før eller siden har det vært mer berettiget å bruke eventyruttrykket «gull og grønne skoger». Samtidig begynte den driftstekniske mekaniseringen. Den ble innledet med at motorsaga revolusjonerte hogstarbeidet, først til felling og kapping, siden også til kvisting. Hesten ble fortsatt brukt i terrengtransport, og tøm­ merfløtingen holdt stand i de fleste vassdragene til ut i slutten av 60-årene. Men hesten forsvant i jordbruket, og jordbrukstraktoren fikk tilleggsutstyr til skogsdrift. Gjennom 1950-årene endret ikke driftsapparatet seg mer enn at det fortsatt lå til rette for en tilpasset og variert skogskjøtsel.

I 1960-årene skjedde flere tekniske revolusjoner. Bygging av skogsveier skjøt fart, og biltransport tok etter hvert større deler av hogstkvantumet, slik at fløtingen ikke lenger kunne konkurrere i langtransporten. Da var også grunnlaget lagt for drift av ubarket tømmer. Siste fasen i denne mekaniseringsprosessen er inntoget av de store spesialmaskinene i 1970-årene, rammestyrte lassbærere og skogprosessorer («skogens skurtreskere») som resulterer i nærmest fullmekanisert drift. Skogshesten er langt på vei blitt his­ torie, mens motorsag og mindre traktorer til en viss grad holder stand i gårdsskogbruket. Den driftstekniske utviklingen har i høy grad styrt skogskjøtselen de siste tiårene. Vi har fått stadig større flatehogster, som i de fleste tilfeller er plantet til med ett eller to treslag (gran eller furu) og ofte sprøytet med kjemiske preparater (biocider). De store, tunge maskinene har i dobbelt forstand satt varige spor etter seg i skoglandskapet.

223

Skogplanting ble mer og mer vanlig i gjenreisingstiden, ikke bare i typiske skogtrakter. I kyst- og fjordstrøk på Vestlandet og i Nord-Norge foregikk et omfattende treslagsskifte, og nedlagte plasser, hagemarker og lignende er plantet til rundt om i landet. Det samme gjelder planting som ledd i grøfting og skogreising på myr. Skogkommisjonen av 1951 la blant annet fram en innstilling om skogreis­ ing, og særlig vestafjells er det blitt utført omfattende plantinger av sitkagran og vanlig gran - som har omformet deler av naturlige furu- og bjørkeskoger til mørke belter med granskog. Det har ligget mye idealisme bak skogreising og skogplanting, noe som går helt tilbake til 1800-tallet. Bjørnstjerne Bjørnsons tanker om «å klæ fjældet» er et litterært eksempel som vitner om den idealis­ men og entusiasmen som «skogsaken» førte med seg.

Søkelys på dagens skogbruk I løpet av de siste 10-15 årene er det i økende grad rettet søkelys mot bruk og vern av skog, både nasjonalt og internasjonalt. Skog trues på mange måter over store deler av jordkloden. Mest skremmende er kanskje rasering av tro­ piske regnskoger. Men avskoging foregår også på nordlige breddegrader, og luftforurensninger forårsaker omfattende skogdød i en rekke land. Som vi har sett, har det i perioder vært frykt for «skogenes ruin» også i Norge, først og fremst av hensyn til virkesforsyningen. Nå er de nordlige barskogene langt mer stabile enn skog på sørligere breddegrader, og snauhogst fører sjelden til umiddelbare katastrofer. Slik sett kan vi si at «lykken er bedre enn forstanden». Men nå rettes internasjonalt søkelys også mot Norge og Norden, og det reises krav til skogproduktene, og hvordan sko­ gen er skjøttet, med forslag til garantiordninger. Dette er signaler som må tas på alvor, og som gir skogskjøtteren nye utfordringer. Samtidig har vi en vok­ sende norsk opinion som stiller kritiske spørsmål til dagens skjøtsel og drift, og som forventer et visst vern av skognatur. Opinionen har endret karakter og utviklet seg med årene. De første større konfliktene oppstod mellom tekniske inngrep og friluftsinteresser i bynære områder. I 1947 demonstrerte 30 000 mennesker i Oslo mot bygging av høyspentlinjen gjennom Nordmarka. 1 60-årene økte det på med skogsbil­ veier, hogstflater og sprøyting, og vi fikk konflikter mellom skogbruk og friluftsliv, med lange, opphetede avisdebatter. Ikke alt var like saklig eller faglig begrunnet. Skogbrukere kunne for eksempel forsvare bruk av «buskog krattdreper» og til og med DDT, som nå for lengst er forbudt. Et eksempel fra friluftsfolkets side er en klage om at tørrgran i Oslo kommuneskoger ikke ble fjernet, noe som viste seg å være lerketrær i vinterdrakt! Det europeiske naturvernåret 1970 utløste mange aksjoner basert på naturvernengasjement, og det fikk også virkninger for skogbruket. I 1976 fikk lov om skogbruk og skogvern en formulering om naturvern i formålsparagrafen, der det heter: «...Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske.» Loven fikk også

en spesiell fullmaktsparagraf, som ble lovgrunnlag for de såkalte «Markaforskriftene» av 1977, der nyere flerbruk av skog kom til uttrykk. Både skogbruk og friluftsliv blir ofte markedsført som naturvern. Etter hvert som aktivitetene øker i omfang, endrer karakter og tar i bruk nye hjelpemidler, blir det mer klart at bade skogbruk og friluftsliv medfører negative virkninger og trusselfaktorer i forhold til natur og miljø. Økologisk forståelse og holdninger er også i ferd med å endre seg. Nå er det blitt slik at tørre trær helst bør få stå, og fra et økologisk synspunkt er det for eksempel like vanskelig å forsvare avvirkning av store skogområder med skogprosessorer som det er å snauhogge belter i fjellskog til alpinanlegg.

Smylematte etter snauhogst i blåbærskog. Først smyleåker - så granåker. Foto: Øyvind Skar

Den nasjonale og internasjonale opinionen og dens søkelys mot dagens skog­ bruk kan sammenfattes i sju punkter:

• • • • • • •

landskapsestetiske virkninger av skjøtsel og drift miljøskader av mekanisering og store maskiner veier, tung transport og ferdsel virkninger av store snauflater på plante- og dyreliv virkninger av snauhogst på lokalklima og jordbunn bruk av biocider (kjemiske preparater) monokulturer, med ensaldrete og «enfoldige» granåkre

Kritikerne vektlegger ulike momenter avhengig av motivasjon og opinionsgruppe. Biologer og økologer vil for eksempel legge mest vekt på biologisk mangfold. For en jeger vil viltforekomstene bety mye, mens folk flest legger mest vekt på helhetsinntrykket og opplevelsen av landskapet.

« Vi gjør aldri bare én ting her i verden.» Dette visdomsordet gjelder i høy grad våre naturinngrep. Det vil si at inngrep utløser mange økologiske effekter gjennom årsaksrekker og vekselvirkninger vi bare i liten grad har oversikt over og forstår. Vi ser de umiddelbare virkningene, mens de indirekte og langsiktige for det meste er skjult. Våre disposisjoner i skogbruket henger dessuten nøye sammen, idet et tiltak ofte er en nødvendig konsekvens av hva som tidligere ble gjort. Har vi for eksempel anskaffet tungt og kostbart driftsteknisk utstyr, blir konsekvensene flatehog­ ster og større bestand, som igjen forutsetter planting med behov for biocider, osv. Skal skogbruket imøtekomme den økende opinionskritikken, er det nød­ vendig med en viss selvransaking. Derfor er det grunn til å se litt nærmere på de sju kritiske punktene.

Landskapsestetiske virkninger av skjøtsel og drift Snauflater preger mer enn noe annet det moderne skogbrukslandskapet. De store flatene ses lett fra veier og andre ferdselsårer, og ikke minst fra motsatt dalside. De er dessuten lett synlige på satelittbilder, der de fortoner seg som geometriske figurer med samme gråfarge som ørkener. De mer eller mindre rettlinjete, skarpt avgrensede figurene har geometriske utforminger som ofte bryter med naturlige landskapslinjer og -former. Hvordan ser det så ut på selve flatene? På nært hold møter vi et syn av stubber, avkapp og trerester som ikke alltid er lett å ta seg fram i. Stien vi føl­ ger gjennom den gamle naturskogen, er blitt borte i hogstavfallet, og vi spør oss om også andre kulturspor kan være slettet. Derimot ser vi store og dype spor etter en hogstmaskin. Vi prøver å følge sporene, men gir opp der vannet har gravd enda dypere spor og fylt seg opp i gjørmete, våte partier. Vi tar oss derfor fram over snauhogde rabber og søker inn i naturskogen igjen. Noen år seinere kommer vi tilbake til det samme området. Nå kjenner vi oss knapt igjen. Bortetter den store flaten står smågran på geledd, og mellom og over plantene spriker gråbrunt, tørt lauvkratt mot oss. Hva har skjedd, er det sykdomsangrep - eller kanskje sprøyting? Vi har med oss bærspann i håp om å finne skogsbær, men her er lite og ingenting å se, og det som finnes, vil vi helst ikke plukke. Så søker vi innover til det gamle blåbærstedet langt inne i lia. Men hvor ble det av? Jo, det må ha vært der borte hvor tømmervelta lig­ ger på toppen av veifyllingen. Vi leiter videre og finner litt bær ovenfor top­ pen av veiskjæringen. Men hvor kommer alt smylegraset fra? Det var da ikke her for to år siden! Vi trasker en nybygd bilvei tilbake gjennom et ugjenkjen­ nelig landskap, med noen blåbær i spannet til søndagsdesserten.

Mange vil nok kjenne seg igjen i den korte turrapporten over, og selv om sko­ gen reiser seg på nytt med blåbær i skogbunnen, omfatter estetikken hele spek­ teret av skognatur, med landskapsformer og farger, lys, lukt og lyder. Den angår dem som har sitt yrke i skogen, og den berører jegeren og fiskeren, van­ dreren og bærplukkeren, botanikeren, zoologen, kunstneren og alle andre naturinteresserte. For både norske og utenlandske turister er skogene våre et ansikt utad - på godt og vondt. Mange søker skoger de ikke finner i sitt nærmiljø, i byer og industristrøk. De leiter tilbake til noe naturlig, og stadig flere reiser til Norge for å finne det. Noen søker inn i skogene, andre ser skoglandskapet passere revy fra bil, tog eller båt. Det opplevelsesmangfoldet som vi finner i varierte naturskoger fra kyst til fjell, innebærer miljøterapi og helsebot for mange mennesker i dag. Som skogskjøttere har vi et ansvar for at disse verdiene i skoglandskapet ikke går tapt.

Miljøskader av mekanisering og store maskiner Friluftsfolk på skogturer går stort sett klar av brummende og støyende motor­ sager og skogsmaskiner, gravemaskiner og tømmerbiler. De merker lite til eksos og oljesøl som hører med til den moderne skogsarbeiderens hverdag, men for skogsarbeideren kan det av og til gå på helsa løs. Mekaniseringen har nok gjort skogsarbeidet lettere, men det har også ført med seg belast­ ningsskader, nye faremomenter og forurensninger som oljesøl, giftig eksos og motorstøy. Det stille, men slitsomme skogsarbeidet er avløst av et støyende og stresset arbeidsmiljø.

11970-årene kom «skogens skurtreskere» for alvor inn i norske skoger. Foto: Anders Hals

Arbeid med tyngre maskiner krever spesiell aktsomhet. Her skal vi merke oss:

• Terrengoperasjoner med skogprosessorer og lassbærere som transporterer 20 tonn tømmer eller mer i lasset, setter dype og varige spor, særlig ved transport i sommerhalvåret og på bløt mark. Det mest iøynefallende er oppsplitting og sundmosing av vegetasjonsdekket. Mer langvarig og alvorligere er sammentrykking og tetning av porerom i jordsmonnet, som ødelegger jordstrukturen og forverrer vannhusholdning og stoffomsetning. • I bratt lende oppstår erosjon i flomperioder, slik at hjulsporene blir flombekker som tar med seg jord og næringsstoffer utover liene mot vass­ drag. Reparering og dandering i ettertid kan bare i begrenset utstrekning bøte på slike markskader. • Breie og tunge maskiner forårsaker størst sårskader på gjenstående trær, særlig ved tynningsdrifter i granskog. Gruntliggende røtter (med flatrotsystem), rothals og stamme får sårskader som blir innfallsporter for råte­ sopper. Slike skader kan videre føre til tørke og insektangrep. En del kan forebygges ved god planlegging av hogst og utkjøring, for eksempel ved bruk av «buffertrær». Selv om trær overlever, kan verditapet ble betydelig som følge av redusert virkeskvalitet og fare for råtespredning. • Sammen med bruken av skogsog gravemaskiner, tømmerbiler og motorsager følger det søl og spred­ ning av fossile avfallsprodukter, som er mer eller mindre giftige. Bensin, diesel, mineraloljer og avgasser fra forskjellige motorer utgjør diffuse forurensninger spredt over relativt store arealer. Stoffene kan føre til miljøhygieniske skader på arbeidsplassen. De brytes relativt langsomt ned, og derfor har de en tendens til å akku­ muleres og dreneres med sigevann og overflatevann mot grunnvann og vassdrag. Bruk av vegetabilsk olje i stedet for mineralolje bidrar i noen grad til å redusere disse miljøskadene.

Kjøreskade på rothalsen av gran med kvaeutflod fra såret. Et slikt sår blir lett innfallsport for råtesopper, særlig rotråte. Foto: Per R. Schjerden

Veier, tung transport og ferdsel Etter at fløtningen ble nedlagt i 1960-årene, er skogsveibygging blitt en nøkkelfaktor for skogsdrift og langtransport av tømmer. Skogsbilveier og traktorveier er i det meste av våre skogområder blitt en forutsetning for lønn­ som drift. Veibygging har åpnet for tømmeruttak både i kulturskoger og i fjerntliggende naturskoger og er også aktuell i skogreisingsområder, for eksempel på Vestlandet. I lier der naturskoger av furu og bjørk eller andre lauvtrær er erstattet med gran- og sitkagranplantninger, vil veien utgjøre nye fremmedelementer i landskapet, lett synlig nede fra fjordene og bygdene der. I 1970-årene nådde skogsveibyggingen en topp, med over 2000 km årlig, det vil si mer enn Norge på langs. I dag (1996) utgjør skogsbilveinettet ca. 20 000 km og offentlige veier i skog om lag like mye. I tillegg kommer trak­ torveier med nærmere 60 000 km. I alt blir dette ca. 100 000 km veier, eller 50 ganger Norge på langs! Målsettingen har vært å redusere terrengtransporten til nærmere 500 m, og det forutsetter fortsatt bygging av både skogsbilveier og traktorveier. Mye av den gamle naturskogen står i vanskelig tilgjengelig terreng, til dels i fjellskogtrakter og er neppe drivverdig uten såkalt veiutløsning. Det ytes betydelige offentlige tilskudd til veibygging og drift i bratt ter­ reng, noe som fører til sluttavvirkninger i ellers ikke drivverdig naturskog.

De store, tunge maskinene setter store og dype spor etter seg - i flerdobbel forstand. Foto: Øyvind Skar

Figur 89 Utviklingen av skogsbilveinettet i deler av Oslomarka i perioden 1925-79. Kilde: Østlandske Naturvernforening

De offentlige og næringspolitiske målsettingene om bygging av skogsbilveier er i første rekke begrunnet ut fra et ønske om økt produksjon og avvirkning. Veiene tjener ikke bare tømmertransport. De letter også atkomst inn og ut av skogene med redskap og materiell (arbeidsredskap, skogplanter osv.). I jakt­ tiden er veiene greie å ha når felt vilt, som elg, skal fraktes ut. Veiene tjener altså i stor grad flere formål. Noen er gårdsveier og seterveier, andre brukes i turistnæring, til hytteturisme, hotell-og alpinturisme osv. Friluftslivet kan også dra nytte av både skogsbilveier og traktorveier. Særlig i bynære områder blir de benyttet av joggere, syklister og familier til fots. Vinterstid er ubrøytete veier greie å ha for skiløpere, med eller uten preparerte løyper. Denne flerbruken gjør sitt til å øke samfunnsinteressen for veier. Samtidig oppstår behov for å begrense motorisert trafikk og de forstyrrelsene og forurensningene som følger med økt ferdsel.

I debatter om veibygging i Oslomarka og andre utfartsområder har søkelyset ofte vært rettet mot den økende veitettheten og selve linjeføringen (valg av trasé) og utformingen av veiene. Derfor er det grunn til å se litt på uheldige virkninger av veier og på alternativer for planlegging og utførelse. Her skal vi merke oss: • Overgangen til stadig større og tyngre driftsteknisk utstyr, økende lasstørrelse og helårsdrift har ført med seg krav til høyere veistandard. Dette kom­ mer lettere i konflikt med estetiske verdier og naturverninteresser, hvis vi ikke tar nødvendige hensyn. Det gjelder også hensyn til kulturminner. • Veier virker ofte dominerende i landskapet - på godt eller vondt. Breie, rettlinjete og «tunge» veier er lett synlige og virker skjemmende i skogmiljøet, spesielt hvis det ikke er ryddet opp etter anleggsarbeidet. Lange, rette strekninger og store skjæringer og fyllinger virker som sår i landskapet, og det kan ta lang tid før slike sår gror igjen. «Lette» veier som er godt plan­ lagt og utført, og som i større grad følger terrenget, kan virke tiltalende og understreker landskapets karakter. Det gir også større muligheter for å legge veiene utenom viktige biotoper, slik at de økologiske konsekvensene blir mindre.

• De viktigste beslutningene blir tatt ved planlegging av veiene, gjennom valg av driftsteknisk utstyr, veiavstander, trasé og linjeføring. Da har vi muligheter for å ta landskapsestetiske hensyn, vise omsorg for plante- og dyreliv og unngå sjeldne og spesielt verdifulle naturtyper og biotoper. Veien bør for eksempel trekkes vekk fra strandsoner, nøkkelbiotoper og kulturminner.

Til høyre: Lette trak­ torveier forårsaker minimalt med ter­ rengsår og skader på jord og vegetasjon. Ved bruk av lett utstyr, som jordbrukstraktor med vinsj, blir marktrykket begrenset, og veien føyer seg naturlig inn i ter­ renget. Slike veier er interessante for friluftslivet, de innnbyr til vandre­ kurer, til skisport og fysisk aktivitet. Foto: Øyvind Skar

Under: I dag fløtes det bare tømmer i Bandakkanalen i Telemark og i land­ skapsvernområdet Dette bildet er fra Vassfaret. Foto: Øyvind Skar

Langs noen skogsveier ser det av og til ut som en slagmark, med store stein­ er, stubber og røtter hulter til bulter. Det er ikke bare stygt, det hindrer også atkomst ut og inn i terrenget, både for folk og maskiner. Selv om mye gror til etter hvert, ligger det lenge som åpne sår. Skogbrukets renommé ville i høy grad være tjent med opprydding, dandering, tildekking og leging av disse lett synlige sårene i skoglandskapet. Og rett skal være rett: På dette området er det gjort en del positivt de seinere årene, delvis som følge av skjerpet lov­ givning.

Virkninger av snauflater på plante- og dyreliv Det er vanskelig å finne noen biologisk eller økologisk begrunnelse for snauflatehogst. Argumenter om at dette er nødvendig for at skog skal overleve og forynge seg, holder heller ikke vann. Skog har eksistert lenge før mennesket begynte med noen form for skogskjøtsel. Den egentlige motivasjonen for snauhogst er ønsket om effektiv høsting og raskt økonomisk utbytte ved hjelp av driftsteknisk utstyr og driftstekniske metoder. I en lærebok fra 1816 skriver en av skogskjøtselens pionerer, tyskeren Heinrich Cotta, at hvis menneskene forlot landet, ville det etter 100 år være helt skogkledt. Beskrivelsen av økologiske suksesjoner (se kapittel 5) tok for seg hvordan urskog forynger seg selv under ulike forhold, og i avsnittet om foryngelseshogster (kapittel 10) diskuterte vi ulike måter å forynge skog på i et bestandsskogbruk. Ut fra dette kan vi slå fast: Naturlig foryngelse av skog ved snauhogst kan bare unntaksvis anbefales, og da i små bestand eller bel­ ter.

Snauhogster fører med seg rikelig med sommerbeite for elgen, og dermed økt elgbestand. Vinterbeitet blir en minimumsfaktor, og skadene pd ungfuru øker. Foto: Øyvind Skar

Ved katastrofepregete avbrudd, som stormfellinger og skogbrann, får vi suksesjonsfaser som ligner snauhogst eller frøtrestilling og flatebrenning, men så langt vi kan se, tar da foryngelsene lang tid på grunn av frømangel, særlig på store felter. Katastrofeartet foryngelse i urskog går relativt raskt på små areal­ er og der det står igjen eldre trær, for eksempel gammel furu med høyt ansatt krone og skorpebark som overlever skogbrann. Skal vi lære noe av skognaturens egen måte å forynge seg på, må det være at store snauflater er den minst rasjonelle formen for naturlig foryngelse. Flere undersøkelser tyder på at artsmangfoldet reduseres sterkere ved snauflatehogst enn ved skogbrann. Delvis har det sammenheng med at ved brann vil ofte fuktige lokaliteter, gamle trær og tregrupper overleve eller bli stående igjen som refugier for moser, sopp og lav og som biotoper for spetter og hullrugere, insekter og andre smådyr. Ved toppbrann eller lett markbrann vil naturlig vegetasjon regenereres ganske raskt, både vegetativt og ved frøspredning. På ryddede hogstflater mangler slike overlevingslokaliteter, samtidig som pionerarter raskt overtar og konkurrerer ut mer skyggetålende arter av både kryptogamer (lav, moser, sopp), bærlyngarter og urter. En rekke fuglearter overlever ikke på snauflater. Svenske undersøkelser har vist at antall fuglearter på brannfelt var to-tre ganger høyere enn på snau­ flater. Fuglearter som meiser, spetter, ugler og storfugl er klimaksarter, som er avhengig av grov og gammel skog med tette partier, og de forsvinner fra åpne landskap. Det hjelper lite å sette igjen spredte trær over store flater.

Foredlet furubar. Foto: Øyvind Skar

Svenske beregninger antyder at en overføring fra naturskog til kulturskog reduserer det totale artsantallet til om lag en fjerdedel. I mange sammen­ henger blir laverestående arter ofte glemt. Norsk skogflora og -fauna omfat­ ter ca. 40 000 arter, og av disse utgjør evertebrater (insekter og andre virvel­ løse dyr) og kryptogamer mer enn 95 %. Virveldyr (fugl, pattedyr, krypdyr og amfibier) utgjør mindre enn 1 % av det totale artsantallet! Det betyr blant annet at vi har liten oversikt over alle direkte og indirekte virkninger av radikale hogstinngrep, og aller minst de totale virkningene av snauhogst. På små flater blir imidlertid miljøendringene mindre dramatiske. Flukt- og spredningskorridorene blir korte, slik at både planter og dyr har større sjanser for å overleve. I de mange randsonene oppstår nye, interessante biotoper, og det totale artsmangfoldet øker i et slikt småmasket mosaikklandskap. Typiske klimaksarter som har liten bevegelse og spredningsevne, kan likevel stå i fare for å forsvinne hvis vi ikke sikrer et tilstrekkelig utvalg av nøkkelbiotoper. Det gjelder særlig enkelte urter og sopp- og lavarter.

Virkninger av snauhogst på lokalklima og jordbunn Ved snauhogst endres skogklimaet til et frilandsklima. Det betyr en momen­ tan endring i lysforholdene - med umiddelbare økologiske virkninger. Videre øker temperaturforskjellene gjennom døgnet og året. Det blir mer vind og større vindstyrker, lavere luftfuktighet, mer nedbør til bakken og dypere snø enn inne i skog. De direkte og indirekte virkningene på arter og organismesamfunn er sam­ mensatte. Vi har sett på noe av det i forbindelse med suksesjoner og foryngelsesmetoder. Ekstremt høye dagtemperaturer som følge av insolasjon (direkte solstråling) og uttørking fører til at frø og småplanter blir utsatt for transpirasjonsstress og dør. Nedsatt luftfuktighet og vind trekker i samme ret­ ning.

I fuktskog og lokaliteter med høytstående, labilt grunnvannsnivå risikerer vi forsumpning etter snauhogst, fordi dreneringseffekten av trevegetasjonen tas vekk. Det blir ikke alltid satt igjen den nødvendige tette skjermen for å hindre det og samtidig dempe eventuell frostfare. Både høyskjerm og lavskjerm kan brukes, og bjørk bør prioriteres da den er et ypperlig dreneringstre. Enkelte fuktskoger bør vernes mot hogst også av denne grunn, eller gjennomhogges med forsiktighet. På slike lokaliteter har det tunge, mekaniserte skogbruket forårsaket store miljøskader. I frostlendte områder oppstår risiko for frostskader i sommerhalvåret, mest på granplanter vår og høst. Særlig utsatt er lavtliggende, snaue partier med temperaturinversjon (kaldluftsjøer) og beltehogster med kaldluftselver i fjellskoglier. Kaldluft vil også demmes opp mot tette bestand i nedkant av og rundt snauflater. Her er ikke alltid skjerm tilstrekkelig til å hindre frost, og særlig i fjellskog bør da plukkhogst være et godt alternativ.

Sammen med næringstilførsel av hogstavfall vil frilandsklimaet føre til økt stoffomsetning, blant annet nitrifikasjon. Synlige tegn på dette forholdet er et raskt oppslag av nitrogenelskende arter. Fenomenet har tradisjonelt vært sett på som en fordel ved snauflatehogst. Spørsmålet vi da bør stille oss, er i hvilken grad oppslaget kommer den nye tregenerasjonen og selve virkesproduksjonen til gode, og i hvilken grad næringsstoffer blir utvasket og jordsmonn erodert. Storstilte undersøkelser i Canada viser at betydelige stoff­ mengder kan gå tapt (størrelsesorden 5-10 %) og belastes grunnvann og vass­ drag. Selv med omløpstider på 100 år er dette ikke uvesentlig. Noe stoff avgis også til luft, blant annet nitrogengass.

Om 100 år er allting glemt Er det slik at «om 100 år er allting glemt»? Da skogbruket gikk over /ra barket til ubarket tømmer i 1960-årene, ble om lag 5 % av totalt trevolum med driftene ut av skogen i form av bark og bast. Barken inneholder organisk materiale og næringsstoffer i større grad enn trefibre, og næringsuttaket ble om lag for­ doblet ved overgang til drift av ubarket tømmer. Vi kan si at dette var et driftsøkonomisk framskritt som følge av nye og mer effektive driftsmetoder, idet traktor- og biltransport avløste hestedrift og fløting. Økologisk og produktivitetsmessig innebar det likevel et tilbakeskritt. I tider med råstoffmangel søkes nye løsninger. I skogbruket har det ført til en ny diskusjon om å benytte de ca. 40 % av trærnes biomasse som ikke tas ut i dag. Det er snakk om å høste nålemasser, greiner og topper som ellers blir liggende igjen i skogen, dessuten stubber og røtter. Denne såkalte heltredriften er forbundet med særlig to betenkeligheter: • Den ene knytter seg til uttak av biomasse som ellers er grønngjødsling, og som har høyt innhold av nitrogen og andre næringsstoffer.

• Den andre knytter seg til oppgraving av stubber og røtter. Når de fjernes, ødelegges vesentlige egenskaper ved jordstrukturen, idet porerom og de enormt lange kanalene som trærnes rotsystem representerer, synker sam­ men. Dette får uante, negative konsekvenser for vannhusholdning og vannkapasitet, jordluft og stoffomsetning. Dersom heltredrift skal vinne innpass i skogbruket, vil næringen fjerne seg svært langt fra det som kan kalles økologisk forsvarlig skogbruk.

Slik ser det i beste fall ut etter snauhogst. Tegning: Martin Holmer

Bruk av biocider (kjemiske preparater) Bioddbruk er i hovedsak en følge av flateskogbruk og planting. Under kapit­ telet om flateskogbruk var vi inne på tidligere bruk av DDT (handelspreparatet Gesarol 50 ekstra) og «busk- og krattdreper». Erstatningspreparatene Gori 920 og Sumicidin brukes nå til behandling av skogplanter mot snutebiller. Disse preparatene skal være lite giftige for mennesker, men det anbefales likevel å bruke hansker under plantearbeidet for å unngå hudirritasjon. For fisk er preparatene meget giftige, og virkninger på mikroor­ ganismer, flora og fauna er ellers lite kjent. Likevel er preparatene offentlig godkjent. Omfanget av sprøyting er betydelig redusert i seinere år, og i noen grad er sprøyting erstattet med manuell rydding. Men store arealer med ungskog vokser også til uten noen form for gjenvekstpleie eller ungskogstell. Her er det et stort og økende behov for arbeidskraft, som kunne bidra til å utforme blandingsskoger, der lauvtrær fikk være med inn i en framtidige bestand. På mange sprøytede arealer er dette for seint, men store arealer med ungskog innbyr til selektive rydningshogster. Dagens situasjon gir oss god grunn til å ønske det store lauvinnslaget i ungskogen velkommen, selv om det ikke har vært planlagt og tilsiktet. I stor grad er det et resultat av å unnlate sprøyting og avstandsregulering. Av og til er lykken bedre enn forstanden! Alternativer til bruk av kjemiske preparater er biologiske og forebyggende metoder ved hjelp av alternative former for skjøtsel og drift. Eksempler på bio­ logiske metoder er bruk av billefeller med feromoner (luktstoffer) som trekker til seg den store granbarkbillen. Metoden gjorde god nytte under de omfat­ tende billeangrepene i 1970-årene. Lokale masseangrep av rød furubarveps (Gaupne i Sogn og Idd i Østfold) er stoppet ved hjelp av virussuspensjon, utviklet ved Norsk institutt for skogforskning (NISK). Angrep av gransnutebiller kan forebygges ved å utsette plantingen 3-4 år etter hogst, slik at snutebillepopulasjonen er gått ned etter eventuell masseformering på flatene. Store planter i markberedningsflekker hjelper også, og plantene kan skjermes fysisk med hylse og krage, slik at billene ikke kommer inn til den ettertraktede rothalsen. Disse metodene koster tid og penger, noe som bør aktualisere spørsmålet om å forebygge insektangrepene gjennom alternative foryngelsesmetoder. Spørsmålet vil bli belyst nærmere med eksempelstoff i kapittel 12. Her vil vi bare kort peke på at det alltid er nyttig å leite etter årsaker til skader og syk­ dommer med tanke på å forebygge. Masseangrep av insekter kan for eksem­ pel skyldes radikale miljøendringer som optimaliserer næringstilgang og for­ plantning, slik tilfellet er med gransnutebillene på solvarme snauflater med hogstavfall og granplanter. Granbarkbillene har trolig dratt nytte av halvtørt virke etter stormfellinger i 1969 og av ubarket tømmer på velteplasser rundt om i skogene. Gunstig vær i svermeperioden (mai-juni) forsterker så masseformeringen, med angrep også på de friske trærne til følge.

Monokulturer med ensaldrete og «enfoldige» granåkre Etter som omfanget av flatehogster økte i 1960-årene, fikk vi en forskyvning av forholdet mellom naturlig foryngelse og planting. I 1957 var det en overvekt av naturlig foryngede arealer (58 mot 42 %). Ti år seinere var forholdet snudd om til 27 mot 73 %, slik at nærmere tre fjerdedeler av foryngelsesarealet ble tilplantet. Fram mot 1990 økte andelen til nær 80 % . 11990årene har forholdet igjen snudd seg, slik at over halvparten nåforynges mer eller min­ dre naturlig. Når plantetallet i 1995 er mer enn halvert fra rekorden i 60-årene (ca. 100 mill.), skyldes det økende planteavstander i 80-årene, mens det i 90årene har klar sammenheng med at det legges ut større arealer til naturlig foryngelse. Utviklingen de siste årene er trolig likevel mer økonomisk enn økologisk fundert. Realøkonomien i skogbruket er sterkt redusert, og det begrenser lønnsomheten av investeringer i skogkultur. Det går nå en «naturlig foryngelsesbølge» over landet, støttet av både økonomer og økologer. Den bølgen kan virke søvndyssende når det gjelder etablering av nye skoggenerasjoner, fordi kunnskaper og erfaringer med naturlige foryngelsesmetoder er forsømt og glemt. Den overveiende delen av det som plantes, er gran (ca. 80 %). Resten er furu og litt lauvtrær og i kysttraktene sitkagran. Gran settes ut både på høye og middels boniteter, det vil si fra og med de typiske gran- og lauvskogtypene til og med barblandingsskog. Gjennom utstrakte granplantinger i alle landsdeler forsterker kulturskogbruket granas økende dominans, også i områder der den innvandringshistorisk ikke har nådd fram.

I alle landsdeler står nå grana i rekker og rader og vitner om kulturskogbruket og granåkrenes inntog i vårt århundre. Mye entusiasme og innsats ligger bak dette, og resultatet er avgjort positivt når det gjelder å øke masseproduksjonen i norske skoger, etter mange århundrer med ensidig høstingsskogbruk (plukkhogster, dimensjonshogster osv.). Både stående volum og massetilvekst har økt vesentlig som følge av skogplanting. På den annen side har måten dette er gjort på, ført til særlig fire klart negative trekk: • Reduksjonen av artsmangfoldet i plante- og dyrelivet er iøynefallende. Når bartreplantninger slutter seg (hogstklasse III-IV), blir nesten all bunnvege­ tasjon utkonkurrert. I mangel av lys overlever stort sett bare noen mosearter, selv på naturlig artsrike skogtyper. I stedet får vi et strødekke dominert av nålefall og tørre greiner som følge av selvkvisting. Den økologiske bufferevnen og motstandskraften mot skader og sykdommer blir liten i slike bestand. • Forsurningseffektene, som har sammenheng med det nokså sure strøfallet som danner humussyrer og fører til utvasking, er mer skjulte, men alvorlige. Forsurningen er størst i faser der strøfallet og produksjonen kuliminerer. Det ionebytte som finner sted mellom frie hydrogenioner og kationer i jordvannet under trærnes næringsopptak, kan være så omfat­ tende at forsurningen av jordsmonnet blir like sterk som ved sur nedbør.

Disse prosessene er knyttet til lokal stoffsyklus, og ved ny snauhogst vil pH igjen stige og stoffomsetningen øke i jord og bunnvegetasjon (nitrifikasjon ved nitrit- og nitratbakterier osv.). Men da kan den temporære forsurningen alt ha ført til uoversiktlige skadevirkninger i skogøkosystemet.

• Når større deler av et nedbørfelt blir snauhogd, får det også forsurningsvirkninger for tilhørende vassdrag. Svingninger i pH med periodisk forsurning fører til økt risiko i forhold til en gjennomsnittlig, stabil surhet. Det er de kritiske verdiene som teller i forhold til artenes toleransegrenser, og det gjelder både skogenes og vassdragenes flora og fauna. Derfor er for­ surning som følge av monokulturer en alvorlig del av forsurningsproblematikken og vår manipulering med natur. • Kulturskogen blir også gammel etter hvert, og vi bør stille spørsmål om de som kommer etter oss, blir glade når de ser kvaliteten av det virket som skal høstes. Alt i dag ser vi et urovekkende løst og kvistete virke som verken skogeiere, sagbruk eller treforedlingsindustrien er tjent med. Om volumproduksjonen gjennom omløpet har vært god, blir verdiproduksjonen og anvendeligheten av tømmeret heller lav og skuffende i forhold til det en skjøttet naturskog gir. Som en konklusjon kan vi si at ved neste korsvei vil våre etterkommere stå overfor nye problemer, om de ved foryngelse av gamle kidturbestand skulle ønske seg tilbake til en naturlig og mangfoldig blandingsskog. Kjemisk bekjempelse

av lauv og ugras

1 &j Stor hogstflate

Plantefelt

■^Monokultur

med oppslag av

Økt forsuring /

• mindre skogfugl

lauv og ugras

Redusert

• klimaendring

mangfold

• tap av biologisk

Opprinnelig blandingsskog • stort biologisk mangfold

• naturskog pa middels

mangfold

• mindre insektlarver

Økt risiko

• færre ospe-, ore- og

for masse­

Elg

Hare

Smågnagere

angrep av

• færre beitetrær av furu

insekter og

• mindre skjul

sykdommer

• ødelagte spillplasser

• næringsavrenning

biologisk

• mindre blåbærlyng

bjørketrær

«erosjon

Økte beiteskader

Kjøtt til mennesker

Kunstig store populasjoner

+ slakteavfall

av rev og kråkefugl

• mindre skogsfugl

• endret vanntilgang pga. grøfting

Figur 90 Oversikt over virkninger av flatehogst på dyreliv og biotoper. Tegning: Stein Davidsen. (Etter Skar.)

Skogbruk, arbeidsplasser og bosetting Produksjonstenkningen har dominert i skogbruket som i andre næringer - i forskning, undervisning, administrasjon og utøvende skogbruk. Hovedmålsettingen har vært å produsere og avvirke størst mulig volum. Begrepet balansekvantum er innført i planlegging og driftsplaner. Det er det kvantum vi under gitte forutsetninger kan avvirke årlig, uten at vi i framtiden kommer i tømmermangel. I dette ligger et tradisjonelt utholdenhetsprinsipp, som vi med dagens språkbruk kan kalle bærekraftig bruk. Begrensningene med hovedmålsettingen er åpenbare, fordi den leder til ensidig fokusering på volum og «massetenkning», noe som i høy grad gjen­ speiler seg i skogbruksplanleggingen og måten bestandsskogbruket drives på. Bedriftsøkonomisk er det uheldig fordi balansekvantumet i utgangspunk­ tet ikke tar hensyn til kvalitet og økonomi. Dette har i stor grad ført til økonomisk overavvirkning. Det vil si at driftene først har konsentrert seg om sluttavvirkninger nær vei der driftsnettoen er størst. Med synkende driftsnetto har det oppstått behov for veibygging og avvirkninger i fjernere skogom­ råder, helt inn i fjellskogene. Målet om å øke masseproduksjonen har i stor grad lykkes. Men i iveren etter å nå det har kvalitets- og miljøsiden ved utholdenhetsprinsippet kommet i skyggen, bare drevet fram av enkelte pionerer. Miljø- og flerbrukshensyn har stort sett begrenset seg til bestandsvise fotnoter i driftsplaner. Organisasjonene og skogetatene har også lenge stilt seg passive eller i for­ svarsposisjon, men som følge av økende nasjonalt og internasjonalt opinionspress er dette nå i ferd med å endre seg. Virkninger av tung mekanisering og høy effektivisering på arbeidsplasser og bosetting på bygdene synes imidlertid å ha unngått opinonens søkelys. I 70- og 80-årene ble antall årsverk i skogen halvert, fra 14 000 til 7 000 årsverk, og denne trenden fortsetter. Når manuell hogst med motorsag og bruk av hest eller jordbrukstraktor erstattes med store hogstmaskiner (skogprosessorer) og lassbærere, forsvinner 7-8 av 10 arbeidsplasser. Med de store maskinene blir arbeidsplassene flyttet fra bygdene til maskinprodusenter og forhandlere i inn- og utland. Når vi samtidig ser de uheldige miljø- og skjøtselsmessige virkningene av denne industrialiseringen i skogbruket, er det grunn til å spørre om dette er fornuftig nærings- og samfunnspolitikk. Er vi på rett vei?

Økonomisk politikk og offentlige støtteordninger er med og staker ut kursen videre, for skogbruket som for andre primærnæringer. De korte leveringsfristene for tømmer året rundt trekker for eksempel sterkt i retning av konsentrerte drifter med tunge maskiner over større flater. Drift i sommerhalvåret er da særlig uheldig. Det tar også bort muligheter for egeninnsats i gårdsskog­ bruket med fare for ytterligere tap av arbeidsplasser. Dette angår landbruket som helhet, ettersom ca. 80 % av produktivt skogareal er gårdsskoger.

Det er stilt spørsmål om det er rasjonelt å yte offentlige tilskudd til kjøp av store skogsmaskiner og slik hjelpe dem som går konkurs. Det er også diskutert om beskatningen i noen grad bør legges om fra skatt på arbeid til skatt på kapital, slik at mennesker økonomisk sett blir mer likestilte med maskiner. Det ville være et sterkt offentlig virkemiddel, ikke minst i bygder med høy arbeidsledighet og mangel på alternative arbeidsplasser. Et nytt, positivt trekk ved den offentlige skogpolitikken er - sett fra et miljøsynspunkt - bortfallet av statstilskudd til sprøyting og økningen av tilskuddet til manuelt ungskogstell, til skjøtsel av spesielle biotoper, til ryd­ ding og skjøtsel i gjengrodde beitemarker, slåttenger osv. Dette har også gun­ stige virkninger på arbeidsplasser og verdiproduksjon i skogbruket, ikke minst øker det bevisstheten om verdier i skogmiljø og kulturlandskap. De siste årene har organisasjoner innen skogbruk, friluftsliv og naturvern tatt initiativ til informasjon om flerbruk og miljøhensyn. Bøker, kurs og pro­ sjekter som Rikere skog, Skogøkologi og flersidig skogbruk, Biologisk mangfold i skog, Levende skog og Siste sjanse tar hver på sin måte opp temaer omkring skognaturen og vår skjøtsel av den som var ganske utenkelig for få år tilbake.

Skogbruksplaner - miljøhensyn og flerbruk I nye skogbruksplaner som skogeierforeninger og tømmersalgslag utarbeider, blir det tatt med generelle flerbruksforslag. I tillegg skal det registreres forn­ minner og spesielle nøkkelbiotoper. De skal kartfestes i skogbruksplanen. Det tas også med generelle retningslinjer for hogst i verneskog. Planavdelingen i Telemark Tømmersalgslag har i 1995 definert fjellskoghogst slik: «En hogstform hvor en søker å bevare preget av skog over tid. Voksevillige trær og enkelte store trær som er karakteristiske for fjellskogen, kraggfuruer, tørre og vridde trær o.l., skal spares. Hogstformen vil variere med uttak av enkelttrær, smågrupper, småflater og gjennomhogst. En vil ved denne hogstformen normalt anbefale at en tar ut ca. 50 % av kubikkmassen. Hogsten skal skape muligheter for å få opp ny skog, helst ved naturlig foryn­ gelse. Ved gruppe- og småflatehogst skal planting vurderes». Sitatet over gjenspeiler atskillig forståelse og velvilje. Det samme gjelder generelle retningslinjer for flerbruk som ser ut til å være på inntur i de nye skogbruksplanene. Likevel synes det klart at motivasjon og holdninger spriker mye, fra de mest interesserte naturvernere - som leter engasjert etter indikatorarter i kontinuitetsskog - til skogbrukere som tviholder på effektive, tunge driftsappa­ rater og økte sluttavvirkninger. De praktiske resultatene av alle gode ord har hittil vært lite synlige i terrenget. Imens forsvinner naturskogene bit for bit. På denne bakgrunn skal vi avslutte dette kapittelet med å se på alternative former for skjøtsel og bruk, slik det er praktisert i en norsk gårdsskog gjen­ nom en 25-års periode.

>g skjøtsel i vår tid

Alternative former for skjøtsel og bruk I de 8-10 000 årene vi har hatt skog i deler av Norge etter siste istid, har men­ nesket satt spor etter seg fra om lag 5000 år tilbake, da jord- og husdyrbruket langsomt tok form. Først i historisk tid fikk dette større omfang i takt med befolkningsøkningen. Produksjons- og salgsskogbruk har bare eksistert i noen hundre år, og først de siste tiårene har det utviklet seg til et gjennommekanisert produksjonsskogbruk.

Figur 91 De fire skissene gir ulike tidsbilder av menneskets arealbruk fra yngre steinalder til nåtid. Den omkringliggende naturskogen ble først avløst av jordbrukslandskap. Siden skiftet den karakter til monokulturer på innmark så vel som i skog. Eksempelet bygger på opplysninger fra Blekinge i Sverige. Tegning: Stein Davidsen

243

Det er viktig å vite om fortiden for å kunne danne seg et naturhistorisk per­ spektiv på den rolle mennesket har spilt og spiller for skognaturen. Da vil en også kunne se at skog som økosystem ikke har vært avhengig av mennesket i utgangspunktet. Men når vi bruker og skjøtter skog i dag, skjer det ut fra våre interesser, hvor næringsmessige og økonomiske formål veier tyngst. Gjennom mange hundre år har våre forfedre brukt skogen på mangfoldig vis: til jakt og veiding, sanking av skogsbær og andre «ville vekster», til husdyrbeite og slått, til trevirke og brennved, bygningsvirke og ulike emner - alt som ledd i lokale brukskulturer. Dette er den tradisjonelle flerbruken av skog i vid forstand. Begrepet flerbruk av skog blir i dag helst knyttet til friluftsinteresser, vilthensyn og jakt.

I de seinere årene er det fra naturvernhold pekt på at slik flerbruk ikke uten videre tar vare på verneinteressene. Det mekaniserte produksjonsskogbruket har møtt en voksende opinion, der interessekonflikter er oppstått mellom friluftsliv og naturvern - og et moderne skogbruk preget av veier, flatehogster og kulturbestand. Skogbruket har som vi allerede har nevnt (se s. 242), forsøkt å imøtekomme kritikken gjennom skrift, tale, kurs og prosjekter. Resultatene i praksis har hittil vært mer preget av landskapskosmetikk og reparerende etterarbeid enn av vilje til å ta alternative metoder i bruk. Hovedinntrykket er at flateskogbruk med tunge maskiner også er utgangspunktet i det som kalles flersidig skogbruk i dag. Fra naturvernhold er oppmerksomheten rettet mot særlig sårbare arter, nøkkelbiotoper og verneområder, og informasjoner som kommer ut, inneholder viktige korreksjoner for skogbruket. Men slike områder vil neppe utgjøre mer enn 5-10 % av Norges skogareal. Det aller meste vil bli skjøttet og brukt uten spesielt områdevern. Den store utfordringen for skogbruket blir derfor å finne fram til alternative måter for skjøtsel og drift som kan forsvares både økologisk og økonomisk. I dette delkapittelet vil vi ta slike alternativer opp til diskusjon, med basis i praktiske erfaringer og denne bokas øvrige kunnskaper om skognatur og skogøkologi.

Hva er det vi ønsker! Det kan være bra å tenke gjennom hva vi egentlig ønsker med det vi foretar oss, hvilke hovedmål og delmål vi setter oss - og hvordan vi kan nærme oss disse målene. Dette er ikke minst viktig med hensyn til vår bruk av skognatur, fordi det er mange bruksinteresser, og fordi skog er et mangfoldig begrep som det knytter seg lange tidsperspektiver til. Det leder oss til tanker om at inter­ esser må samordnes, og at det ikke gis ett svar. Med andre ord bør vi ta lokale hensyn, både til natur og samfunn. Vi bør være villige til å tilpasse bruk og skjøtsel slik at vi kan ta vare på natur- og kulturverdier i et område, og sam­ tidig nærme oss de mål vi setter for skogbruket som næring.

Jordbrukets enger i beiteland og randsoner vil vi gjerne ta vare på. Foto: Øyvind Skar

Skogbrukets enger i varierte skoglandskap - vil vi ta vare på dem? Foto: Øyvind Skar

Norges Naturvernforbund:

Krever omlegging av skogpolitikken trategien til Nor­ beides i skogbruket, sa ges Naturvern­ Hareide. forbund overfor peiske land, legger norsk og inter­ Bærekraftig skogbruk barskogvern er ifølge generalsekretær Den nye skogpolitikken nasjonal miljøbevegelse frem sine Dag Hareide å fokuse­ Naturvernforbundet etterly­ re på de bedriftene ser, må i sterkere grad enn krav om et skogbruk hvor det blir som kjøper tømmer fra nå ta hensyn til en målset­ tatt mer hensyn til det biologiske ting om opprettholdelse av skog som man regner som spesielt vernever­ det biologiske mangfoldet. mangfoldet. Riset bak speilet er at Konkret betyr dette en bety­ dig. delig modifisering av hogst- Når f.eks. Norske om ikke skognæringen skjerper seg, Skog i utlandet blir praksis. - Snauhogst må skrinleg­ spurt om de kan vil man måtte bruke boikott­ garantere at tømmeret ges og avvirkningen må så som papiret de ekspor­ langt det er mulig etterligne aksjoner. Disse vil bli organisert skogens naturlige dynamikk, terer blir laget av, forklarte Gjermund Ander­ kommer fra skog som gjennom TAIGA-Rescue-Network, blir drevet i henhold til sen, som arbeider med skogen biologisk forsvarlig spørsmål i Naturvernforbun­ som er en verdensomspennende det. måte, er dette signaler organisasjon som arbeider for å Han forklarte at større bedriften tar svært hogstinngrep kan utføres på alvorlig. Vi har alle­ bevare truet urskog på den nordlitørre marker hvor det fra rede registrert at disse naturens side er store for­ signalene blir sendt ge halvkule. styrrelser (brann), f.eks. videre til skog­ furumoer, mens det ikke bør bruket, sa Hareide utføres hogst på områder under en presse­ konferanse forleden. som sjelden eller aldri bren­ ner naturlig (sumpgranskog Det er først og og løvskog). Når det gjelder fremst gjennom samarbeid med foryngelsesmetoder, er det Naturvernforbundets industri og skog­ bruk at Naturvern­ mening at disse i større grad enn i dag må sikre genetisk forbundet vil forsø­ variasjon. ke å få gjennomført Dag Hareide, Norges en omlegging av - Så langt det er mulig bør Naturvernforbund skogpolitikken i naturlig foryngelse være den Norge. Dersom man ikke får måten vi sikrer ny skog på. Planting bør unngås så langt gjennomslag, er alternativet markeds- og forbrukeraksjo- som mulig, sa Andersen. ner på eksportmarkedet, Naturskog som så vil tvinge industrien til å ta de nødvendige miljø­ I juli i fjor var en rekke miljø­ organisasjoner samlet i Ramhensyn. - Jeg vil gi honnør til skog­ sjø i Sverige for å bli enige bruket for at man nå har om en felles strategi når det kommet på banen med Bran- gjelder skogspørsmål. I til­ sjeprosjektet. Dette prosjek­ legg til å kreve en overgang tet kan føre til at markedsmot et mer økologisk skog­ bruk, var det også enighet signaler fra kontinentet om om å arbeide for å få en øye­ et mer økologisk preget Tekst og foto: Sivert Talkeid skogbruk lettere kan innar­ blikkelig stopp i hogst i OSLO: Samtidig, i seks ulike euro­

4

S

naturskog. Denne ble defi­ nert som skog eller bestand som har oppstått gjennom naturlige suksesjoner, med et betydelig innslag av gamle trær eller død ved, og ofte med en flersjiktet skogstruktur. I Norge krever Naturvern­ forbundet derfor at all hogst og veibygging i slik natur­ skog øyeblikelig skal stanses. Videre ønsker man at det skal gjennomføres et ti års hogstforbud på ca. 15% av alt skogareal i Norge, med­ regnet de områdene som i dag er fredet eller vernet etter naturvernloven. Dette inkluderer områder med skog som i gjennomsnitt er eldre enn 160 år, gjenværen­ de bestand som er hogstmodne i kystbarskogen og fjellskogen i et belte fra bartregrensen og 100 meter ver­ tikalt nedover i terrenget. - Disse områdene bør hovedsaklig bestå av gam­ mel skog, sumpskog, løv­ skog, steder som fungerer som buffersoner rundt reser­ vater og nøkkel-biotoper og korridorer langs myrer, vann og vassdrag. Formålet er å forhindre ytterligere skader på skogens økosystemer i påvente av at det blir innført en mer økologisk skogfor­ valtning og landskapsplanlegging, sa Andersen.

Økonomi - Naturvernforbundets for­ slag til et mer økologisk ori­ entert skogbruk er forsåvidt greit nok isolert sett. På et faglig grunnlag går det ikke an å motsi disse målsettinge­ ne. Det vanskelige i situasjo­ nen er imidlertid at dette koster mye penger. Hvem som skal dekke disse kostna­ dene, er uavklart. I en disku­ sjon om skogbruk og biolo­ gisk mangfold må man der­ for skille mellom det som i biologisk forstand er ønske­ lig og hva som faktisk er mulig å oppnå. Avveiningen mellom økonomiske hensyn og økologiske hensyn er et politisk spørsmål, sier Rune Aanderaa, biologisk rådgiver i Norges Skogeierforbund. ▲ SKOCEIIKIN NR.4'95

Norges Naturvernforbund krever omlegging av skogpolitikken. Fra Skogeieren nr.4-95

Vi har allerede satt søkelys på dagens skogbruk. Oppsummert bør følgende generelle mål være retningsgivende for vår framtidige skjøtsel og bruk: 1 Bevare og eventuelt utvikle det økologiske mangfoldet 2 Høste på en slik måte at det ikke går ut over foryngelse, produksjon og økologisk stabilitet på sikt

3 Unngå innføring av nye arter og raser og minimalisere bruk og søl av kjemiske stoffer og preparater

4 Ta landskapsestetiske hensyn

5 Verne om spesielt sårbare arter og biotoper og sikre natur- og kulturminner 6 Bruke skjøtselsmetoder som gjør at vi kan arbeide med naturen i «skog­ brukets enger» - for utvikling av et økologisk mosaikkmangfold (økosystemmangfold) i naturskog 7 Samordne flerbruksinteressene i et område, blant annet når det gjelder skogsdrift, vernefunksjoner, vannhusholdning, friluftsliv, jakt, turisme o.l. 8 Ta hensyn til arbeidsmiljø og arbeidsplasser og se på skogbruk som byg­ denæring

Det er nærliggende å sammenligne jord- og husdyrbruket med skogbruket når det gjelder endringer i driftsmetoder og arealbruk. Så langt kulturland­ skapene er preget av tradisjonelt jordbruk med enger og beiteland, oppfatter vi dem som tiltalende, positive landskap, og vi ser nødig at de blir nedbygd eller gror til. Det gis støtte til skjøtselstiltak, og det opprettes landskapsvernområder for på ulike vis å holde disse landskapene i hevd. Skoglandskapene har hatt en lignende utvikling. Så lenge det ble drevet tradisjonelt beitebruk og slått i skog, og så lenge bonden selv tok ut sitt virke av naturskogen, var dette skogbrukets kulturlandskap. Nå er industrialiseringen og åkerbruket kommet inn med stor tyngde i alt landbruk. Dette har endret de gamle kulturlandskapene og ført til en rekke negative virkninger, både økologisk og visuelt. Burde det da ikke være en hovedmålsetting å ta vare på, bruke og utvikle de mangfoldige engene - både i jord- og skogbruk?

Valg av metoder Det neste spørsmålet blir da hvordan vi kan nærme oss slike mål. Fordi skognaturen er mangfoldig, vil også svarene bli forskjellige. Men på grunnlag av forskning og erfaring kan vi gi noen holdepunkter som kan hjelpe oss til å finne gode løsninger i praksis: 1 Ved all skjøtsel og drift bør vi ta utgangspunkt i skogtypen, det vil si hele skogøkosystemet med naturgitte forhold på stedet, også terreng, jordbunn og klima. 2 Vi kan i høy grad dra nytte av kjennskap til natur- og urskogene, og hvordan de er strukturert og fungerer - ikke minst i lys av de økologiske suk­ sesjonene. Dette bør vi bruke bevisst når det gjelder valg av skjøtselsprogram på de enkelte skogtypene, spesielt gjennom valg av fdryngelsesmetode. 4 Naturlig foryngelse tilpasset lokale forhold vil på de fleste skogtyper være både mulig og nødvendig i et «na tur skogbruk».

5 Vi må være villige til å tilpasse driftsmetoder og driftsteknisk utstyr til skogskjøtselen. Slike valg har betydning for skognaturen, for arbeidsplas­ ser og for skogbruket som bygdenæring, både på kort og lang sikt.

Tørre furumarker har gjennom tidene forynget seg naturlig ved lynnedslag og brann. Skogbrann forårsakes også av mennesker. Foto: Øyvind Skar

Rester av furustamme etter skog­ brann. Rundt stammen vokser røss­ lyng, einer, bjørk og furu opp på nytt. Foto: Øyvind Skar

Dersom vi er villige til å søke en økologisk basert skogskjøtsel, er det viktig å ta tak i naturlig foryngelse, fordi det er grunnlaget for bevaring og skjøtsel av framtidens mangfold av skogsenger. På de neste sidene skal vi ta for oss noen eksempler på valg av hogstform for et utvalg av skogtyper. Vi vil også gå inn på enkelte retningslinjer for tilpasning av skjøtselsmetode til høyde over havet (jf. kapittel 10). Først noen generelle trekk ved skjøtsel av blandingsskog og lauvskog som er viktige i et naturskogbruk. Barblandingsskog kan med fordel forynges naturlig ved tette frøtrestillinger eller glisne skjermstillinger, der furu blir pri­ oritert. Det vil stort sett si lukkede hogster i ulike varianter. Vi kan påvirke treslagssammensetningen ved tettheten av frøtrær og skjermtrær. Stor tetthet gir mer grangjenvekst - og omvendt. Lauvskog er lyskrevende og kan lett forynges ved frøtrestillinger, eventuelt også åpne hogster der det fra før er lauvskog som gir vegetativ gjenvekst ved rot- og stubbeskudd. Hogsten bør foregå utenom sevjetiden. For mer skyggetålende arter med kort frøspredning, som ask og bøk, vil skjermstilling gi best resultat. Eik kan forynges både ved skjermstilling og ved åpen hogst og stubbeskudd. I mange eikeskoger, som på Sørlandet, er det tradisjoner i stubbeskogbruk med korte omløp, for produksjon av eikebark til garving eller til produksjon av brenn ved. 249

Ønsker vi overføring av barskog til lauvskog, for eksempel å gå fra gran til bjørk i kulturlandskapet med sine randsoner og boligområder, kan vi gjerne plante lauvtrær. Plantingen bør foregå når plantene er uten lauv, slik at de får rotfestet seg før vekstsesesongen begynner. Ved å bruke stiklinger eller små­ planter i nærheten sikrer vi oss stedegne provenienser og økotyper, tilpasset den lokale vokseplassen (jf. kapittel 6).

Eksempel på et økologisk basert skogbruk (naturskogbruk) og «økoskog» Vi skal nå ta for oss et konkret eksempel på alternativ flerbruk og skjøtsel av skog, basert på økologiske lokaltilpasninger. Skjøtselsprogrammet ble lagt opp på grunnlag av forskningsresultater, økologiske kunnskaper, lokal­ kjennskap og erfaringer. Det tok blant annet utgangspunkt i ur- og naturskogers oppbygning (struktur) og dynamikk (suksesjoner), med erfaringer fra urskogen i Øvre Pasvik og fra naturskoger og skogreservater i Buskerud og Telemark. Med dette som interessant bakgrunn ble det i 1970 laget en bruksplan for en gårdsskog i Fyresdal i Vest-Telemark. Skogen har et produktivt areal på om lag 1500 dekar og et tilsvarende areal med fjellskog (heiskog). Den strekker seg fra ca. 200 moh. nede i dalbunnen til ca. 900 moh. ved de alpine skoggrensene. Det meste av de produktive skogarealene ligger i den varme lisonen i sør­ vest, noe ligger skyggefullt og nordvendt og noe på frostlendt elveslette i hoveddalen. De lokalklimatiske forskjellene er betydelige - fra dalbunnen opp gjennom liene til fjellskog. Berggrunnen består av grunnfjellsbergarter, delvis gneis, delvis belter av lavabergarter (metabasalt), med innslag av amfibolitt og epidot. Kvartærgeologisk finnes variasjoner fra berg i dagen (impediment) til moreneavsetninger av forskjellig tykkelse og karakter - og til breelvavsetninger og innsjøsedimenter. Variasjonene i lokalklima og geologi gjenspeiler seg i et spekter av skog­ typer. Mest utbredt er blåbærskog og småbregneskog, av magrere typer finnes bærlyngbarblandingsskog og lav- og lyngrik furuskog, av rikere typer lågurtskog og små, lokale forekomster av storbregneskog og høgstaudeskog. Omkring innmarka på gården dominerer kulturpåvirket lauvskog i randson­ er. Utvalget av skogtyper har gitt grunnlag for erfaringer med valg av foryngelsesmetoder og skjøtselsprogram gjennom 25 år fra 1970 til 1995.

Inndeling av skjøtselsområder Skogen er inndelt i fem skjøtselsområder:

1 2 3 4 5

Nærliggende furuskog med intensiv skjøtsel Blandingsskog i lilende med «flerbruksskjøtsel» Kulturlandskap og randsoner med lauvskogtilpasset skjøtsel Reservatområder med nøkkelbiotoper i brattheng og fjellskog Fjerntliggende furuskog i kolleterreng med plukkhogst

Ved et slikt variert og lokaltilpasset skjøtselsprogram er det oppnådd et «mosaikkmangfold» fra dalbunnen helt opp til fjellet. I de enkelte bestandene er det tatt vare på og gjenoppbygd vertikalmangfold med to- og fleretasjet struktur i småbestand og randsoner. Det totale mangfoldet i plante- og dyre­ liv er blitt vesentlig større, både sett i forhold til utelukkende gammelskog og i forhold til et ensformet flateskogbruk. Dette gjelder alle biologiske organ­ isasjonsnivåer fra økotyper til økosystem. Fordi valg av foryngelsesmetode i forhold til skogtype, skogtilstand og lokalklima er vesentlig, skal vi kort se på noen eksempler med utgangspunkt i skogtypene:

• Lav- og lyngrik furuskog i dalbunnen og bærlyngbarblandingsskog på grovkornete moreneavsetninger: forynget med middels tett og tett frøtrestilling av furu. Noe ujevn, men gjennomgående tett gjenvekst, dominert av furu, med innslag av gran, bjørk og andre lauvtrær i barblandingsskogen. Det siste tiåret er det blitt skadeproblemer med økende elgbeite på ungfuru.

Furuskog på høydedragene hogst av enkelttrær (dvs. uttynning av enkelttrær, slik at blåbærlyng, beitefuruer og spillplasser for storfugl bevares)

Bratthenger: Urskog

Elv • fiske • akvakultur

Furubestand • intensiv skogskjøtsel

Stedstilpasset skogskjøtsel • naturlig foryngelse • små bestaand Foten av skråningen: • barskog med innslag av lauvtrær Blandingsskog • sjiktede bestand • individuell tynning Kilde • ingen sprøyting •vann for dyr • bevaring av dyretråkk og mennesker • hensyn til beite- og hekkeplasser

Figur 92 Hovedtrekk ved økologisk basert skjøtsel i en li (i forkortet målestokk fra dalbun­ nen opp til fjellet). Tegning: Stein Davidsen. (Etter Skar.)

• Blåbærskog, småbregneskog og lågurtskog i lilende, med gammel og tett barskog i vekslende blanding med spredte lauvtrær. Stort sett furu i over­ etasjen: Alternativ 1 er skjermstilling av furu, med utfyllende skjermtrær av gran. Alternativ 2 er kantforyngelse med Wagnerhogst. Alternativ 3 er gruppehogst i partier med forhåndsgjenvekst etter stormskader i 1969. Gjenvekstgruppene utvides suksessivt. Alle disse variantene har gitt til dels meget tett gjenvekst av artsrik blandingsskog, med 2000 planter per dekar eller mer. • Storbregneskog og høgstaudeskog med gammel granskog isprengt lauv­ trær: forynget med tett skjerm som åpnes gradvis. Overraskende tett gjen­ vekst av gran og lauvtrær, vesentlig bjørk, der tettheten i gammelskogen var god. I glisne partier suppleringsplanting av gran.

• Glissen blandingsskog med lauvdominans i gamle beiteområder rundt inn­ mark: forynget med åpen hogst og gjensetting av spredte lauvtrær. Tett oppslag av tennung, vesentlig bjørk og osp. Etter ungkogstell (tynning og oppkvisting) har naturlig gjenvekst av gran etablert seg i undersjiktet. • Kolleterreng med furuskog og barblandingsskog med innslag av myr: Dette er storfuglbiotoper med spillplasser, beitetrær, lyngbeite (blåbærlyng) og nattekvist (dekningsbiotop) i tett gammelskog. Kjerneområdet står urørt. I utkantområdene er det foretatt forsiktig plukkhogst. • Brattheng og gammel fjellskog, til dels urskogpregete lokaliteter, som ser ut til å utvikle seg som kontinuitetsskog (varighetsskog) i fuktige partier: Hogstinngrep er ikke foretatt i nyere tid, og noen av lokalitetene er beholdt som nøkkelbiotoper. For å lykkes med naturlig foryngelse er det vesentlig å treffe lysklimaet i et intervall med tilstrekkelig lys til at treslagene kan etablere seg uten at markvegetasjonen tar overhånd. Det er også en forutsetning at det sørges for rikelig frøtilgang til et spireleie med tilstrekkelig fuktighet. Disse forutsetnin­ gene tilsier at vi beholder god tetthet og skyggevirkninger fra frøtrær og skjermtrær eller fra bestandskanter. Hogstføringen er også viktig for et godt resultat. I den solvend te lia har det vist seg at hogstføring mot sola gir tett gjenvekst, fordi vi da beholder fuk­ tighet i spireleiet. Eksponering for direkte solstråling (insolasjon) gir i peri­ oder ekstremt høye lokaltemperaturer og tørkeskader. I nordvendt, skygge­ full li og i større høyder over havet kan vi med fordel åpne sterkere og slippe til mer sol og varme. Når vi i hvert enkelt tilfelle vurderer slike lokale forhold innenfor de ulike skogtypene og bestandene, har det vist seg at vi har store muligheter for å lykkes.

252

Ungskogstell og tynningshogster Ungskogstell og tynningshogster drives etter et intensivt og arbeidskrevende program i nærområdene, der vi også finner de høyeste bonitetene. Det innebærer hyppige inngrep med ryddingshogster og tynningshogster. Den naturlige gjenveksten blir fulgt opp med stammekvisting på bjørk og furu, for produksjon av kvalitetsvirke og for fristilling av undersjikt. Et ospebestand er lagt ut som forsøksfelt og skal følges opp med kvisting og tynning. Så snart bjørka når store nok dimensjoner (minst 10 cm brysthøydediameter), blir det flekket never til husflid og til restaurering av torvtak på tømmerhus.

Over: Flekking av never i økoskogen. Foto: Øyvind Skar

Til høyre: Gande hus er restaurert med materialer fra skogen. På vånings­ huset ligger bjørkenever som underlag for torvtak. På eld­ huset er det lagt spontak. Foto: Øyvind Skar

Den intense skjøtselen i nærområdene balanseres av ekstensiv skjøtsel og vern i ulende og i fjerne områder, der det drives plukkhogst, eller der skogen får stelle seg selv. Totalt sett er skjøtselen gunstig både økologisk og bedrift­ søkonomisk. Innsatsen settes inn der lønnsomheten er størst, samtidig som verneverdier sikres i andre områder. Det brukes ikke noen form for sprøytemidler eller kjemikalier, og det er heller ikke behov for andre metoder enn manuelle eller motormanuelle. I en del av nedbørfeltet ligger et fiskeanlegg og brønner til drikkevannnsforsyning, som der gjør det særlig nødvendig å unngå bruk av kjemiske preparater. I hele skogen legges det vekt på miljøomsorg for klima og jordbunn, vegetasjonsdekke og dyreliv, ferdsel og estetiske kvaliteter. Det tas spesielle hensyn til vinterbiotoper for rådyr ved å sikre trekkruter, dekningsbiotoper og vinterbeite, og kjernebiotoper for storfugl og jerpe beholdes intakt. Tilsvarende gjelder sikring av biotoper for spetter, ugler og andre artsgrupper som er avhengige av gammelskog.

Driftsmetoder og driftsteknisk utstyr Driftsmetoder og driftsteknisk utstyr er tilpasset skjøtselsmetoder og terreng­ forhold. Det brukes lette traktorveier og lett, rammestyrt, firehjulsdreven traktor i terrengtransporten, eller tømmeret vinsjes og håndlunnes til traktorvei. Alternativ til dette ville være hestedrift. Alle trær utmåles (apteres) og kappes «ved stubben» (i baret). Det er viktig for å unngå skader på gjenstående skog og på gjenvekst. Ved tilpasninger til ter­ reng og skoglige forhold er det da mulig å gjennomføre både tynnings- og foryngelseshogster med minimale skader på jordbunn og vegetasjon. Hogstarbeidet utføres med motorsag, fellekile, brytejern og øks og med vanlig, godkjent verneutstyr. Felling, kapping og det meste av kvistearbeidet foregår med motorsag. Småkvist, tynningsvirke og ved kvistes med øks. Det gir avveksling i kroppsarbeidet og mulighet til allsidig muskelarbeid. Samtidig kan du lytte til naturens egne lyder og se deg litt omkring, kanskje også tenke litt framover. Til rydding og ungskogstell brukes rydningssag og -øks, av og til motorsag eller motorrydningssag. Til stammekvisting av furu og bjørk veksler arbeidet mellom bruk av tømmermannssag opp til mannshøyde og teleskopisk greinsag høyere opp. Småvirke og ved blir delvis håndlunnet, særlig i bratt lende, og i tillegg til traktoren brukes en liten firehjulsdrevet diesel lastebil til framkjøring av småvirke. Hele driftsopplegget er basert på lette traktorveier og lavteknologisk, flek­ sibelt utstyr. Dette valget er truffet ut fra flere formål:

• • • •

Minimalisering av kapitalbehov og økonomisk risiko Maksimering av arbeidsinntekt Tilpasninger til økologisk basert skjøtselsprogram Miljøomsorg, hensyn til naturmiljø og helse

Noen vil hevde at slike driftsmetoder ikke er realistiske eller gjennomførbare i større målestokk og i større skoger. - Det kan utvilsomt by på store utford­ ringer. I alle fall er det nødvendig med god planlegging og tilrettelegging av driftsmetodene, i tillegg til at det kreves menneskelige og faglige forutset-

ninger. Det finnes heller ikke ett svar på de driftstekniske løsningene. Framfor alt er det et spørsmål om vilje til å søke alternativer til det industrialiserte skog­ bruket. Det er verdt å merke seg at over 80 % av alle skogeiendommer i Norge er mindre enn 500 dekar. De aller fleste av disse er gårdsskoger med et gjennomsnittsareal på om lag 300 dekar. Dette er altså vesentlig mindre enn eksempelet «økoskogen». Eiendomsforhold og bruksstørrelser skulle derfor tilsi alternative metoder med lett driftsteknisk utstyr og små bestand.

Bruksplanperioder i «økoskogen» I den første planperioden fra 1970 til 1980 ble alt hogstarbeid utført av eieren, mens framdriften av tømmer ble satt bort til en nabo som brukte jordbrukstraktor med vinsj. De første årene ble det avvirket mye vindfall etter stormfellinger i 1969-70, og i siste del av perioden en del tørrgran etter barkbilleangrep i 1976-77. Dette kom i tillegg til planlagte tynninger og foryngelser i den gamle naturskogen. I den andre planperioden fra 1980 til 1990 ble både hogst og kjøring utført av eieren. Denne perioden er mest interessant å se på både arbeidsmessig, driftsteknisk og bedriftsøkonomisk. Den gir eksempler på hva en gårdsskogbruker kan forvente som resultat av egeninnsats i skogen under gitte forhold. Resultatene avspeiler de muligheter og begrensninger som ligger i skogen som lokal arbeidsplass og inntektskilde.

Økonomi og arbeidsplasser Dagens næringspolitiske samfunn er svært opptatt av økt forbruk, økt pro­ duksjon og effektivitet (økonomisk vekst). Dersom dette er den store målset­ tingen for skogbruksnæringen, er det neppe noe som kan konkurrere med flatehogster og tunge driftsapparater. Store rammestyrte skogsmaskiner, lassbærere og skogprosessorer kan vise til dagsprestasjoner i kubikkmeter framdrevet virke som er egnet til å imponere både skogbrukere, allmennhet og politikere. Dersom effektivitet ikke er noe mål i seg selv, og vi tar utgangspunkt i de flersidige målsettingene som er satt opp for skogbruket i dette kapittelet, vil andre metodiske løsninger bli interessante. På bakgrunn av dette skal vi se litt på driftsøkonomien og flerbruk av arbeidskraft i «økoskogen». Det lette utstyret som er brukt, har for tiårsperioden 1980-90 vist seg å innfri forventningene om lite kapitalbehov. De totale driftskostnadene var i alt kr 71 000. Dette omfatter avskrivninger og driftskostnader på to motorsager og en liten traktor, foruten kjøp av mindre, manuell redskap (sager, økser osv). Traktorkostnadene har beløpt seg til kr 40 000, motorsagkostnadene til kr 15 000. I tillegg kommer vedlikehold og driftsutgifter til diesel, bensin og olje (vegetabilsk olje!), som utgjorde ca. kr 12 000. Utgifter til håndsager, brytejern, filer, verneutstyr osv. var kr 4000 for perioden. Bruttoprisen for 1880 m3 tømmer levert i perioden har vært ca. kr 256 per kubikkmeter som middel. Dette er regnet ut og summert for de enkelte drift­ sår. Gjennomsnittlig sortimentsfordeling var 60 % massevirke og 40 % skurtømmer. Bruttoinntekten var kr 483 000 totalt.

255

ARTSMANGFALD I LAUVLUNDEN

Dei varmelyære lauvtrea har truleg overlevd i dette landskapet frå varmetidene, fleire tusen år attende. I djupe jordlag nedst i innmarka er funne eit lag med hasselnøtter, som er omlag 7000 år gamle, og som skriv seg frå -hasselskogenes tid * i Noreg. Framleis veks det spreidd hassel (Corylus avellana) i denne lia og her i lunden dominerar han i buskdjiktet. Elles ser vi osp (Populus tremula), bjørk (Betula sp.), gråor (Alnus incana), rogn (Sorbus aucuparia) og selje (Salixcaprea). . . . Denne selja er prega av tidlegare lauving. Slike lauvkallar (styvingstre) finn vi i jordbruks­ landskap, der husdyrhald har vore dominerane. Også elles er vegetasjonen i dene lauvlunden påverka av dei gamle bruksmåtane. Vi har fått næringsrik brunjord med gunstig struktur, og det gjev seg utslag i ein artsrik flora. Døme på dette er blåveis (Anemone nemorosa), som blømer i ljose vårdagar før lauvet sprett, og konvallartar som blømer mot høgsumartid. Vi lyt halde ein open struktur i denne lauvlunden for at artsrikdomen skal haldast ved like, slik at området også i framtida kan dokumentere tidlegare brukskultur.

Informasjonstavle i «økoskogen» som forteller om arts­ mangfoldet i en lauvlund, der naturskog og kul­ turlandskap møtes. Økoskogen i Fi/resdal doku­ menterer resul­ tater av alterna­ tive programmer for skjøtsel, bruk og vern av skognatur som ledd i flersidig natur­ bruk. Resultatene er interessante og inspirerende, både fra en økologisk og en økonomisk synsvinkel. Foto: Øyvind Skar

Hauxt i lauvlunden. HeHM im Laubhain. Autumn i dmduout grmx.

Blømande hegg. Binhende Traubrnhrsche. Flouering hird eherry.

DER LAUBHAIN

DECIDUOUS GROVE

die wArmcbcdQriUgen Laubbauniarten haben wahncheinlkh in diwser landichaft «eit die Wanneperiwton ‘Sub-Boreal • Cbwlebt. In tiefen Erdachichten am Ende der Kuhuriandschaft haben wir eine Menge 7000 Jahre alte Haselnasw gcfunden Auch hcutc wadwn vendnzdte Haadbiischc in sonnigcn Abhången, und dieaem Laubhain dominier *. *el Ha * (Corylu awllana) als Busch. Hier eeben wir auch Espc (Populus tremula», Birke (Betula sp.», Erle