146 47 100MB
Norwegian Pages 145 Year 1986
Stewart Perowne Norskutgaveved ØivindAndersen
Romersk MYTOLOGI
Romersk MYTOLOGI STEWART PEROWNE Norsk utgave ved Øivind Andersen OVERSATT AV LEIF TOKLUM
SYKKYLtoWK Hundeidvik filial
DEN NORSKE BOKKLUBBEN
Original edition published in English under the title ROMAN MYTHOLOGY in 1969. New revised edition published in 1 98 3 by Newnes Books, a division of The Hamlyn Publishing Group Ltd.. England. Copyright © Stewart Perowne 1969, 1983. Norsk utgave: © Den norske Bokklubben A/S, 1986 (EB 45290)
ISBN 82-525-1114-7 Printed in Italy
All rights reserved Diktene på sidene 74—76 ocj 122 er oversatt av Håvard Rem. Sitatet på side 78 er oversatt av Axel Amlie
2^2 P H
Illustrasjonen på forsiden: Gaymedes og ørnen. Romersk mosaikk fra Sousse, Tunisia. 2. årh. e.Kr. Musée Archéologique, Sousse. Foto: Photoresources, Dover. Side 1: G lavkos varen havgud som Vergil gjør til far av si by I len i Cumae. Han konstruerte Argo og kjempet sammen med argonautene.
Side 2: Apollon med strålekrans kjører sitt firspann (quadriga) over himmelen. Denne detaljen fra et mosaikkgulv viser Apollon som solguden på sin daglige ferd over himmelen. Baksiden: Romersk freske avgudinnen Diana. Museo Archeologico Nazionaledi Napoli. Foto: Scala, Antella.
Innhold Innledning
6
8
Opprinnelse
Guder
12
De tidlige romere og deres tro - Jupiter og hans hustruer - Mars og Qvirinus - De andre gudene
Tilbedelse
24
Cato - Iguvium-tavlene - Vesta og hennes ild - Lupercalia - Flamen Dialis
Statskulten
35
Den romerske kalender - Tidsplan over høytider
De nye gudene
47
Herakles - Kastor og Pollux - Etruskerne - Augurer - Dei Consentes - Apollon og sibyllen i Cumae - Nye religiøse skikker - Den store mor
Epikureere og stoikere
72
Atensk filosofi - Epikur - Zenon - Panaitios
Lengsel etter udødelighet
78
Cicero - Py thagoras -1J nderverdenens skygger - Tradisjonalisme i religionen Guddommeliggjørelse
Orontes, Nilen og Tiber
88
Egyptisk religion - Syrisk religion
Moses og Mithra
100
Jødedommens innflytelse - Perserne - Mithra
Den evige stad
110
Augustus - Horats - Vergil - Aeneiden
Kristus og Cæsar
128
Kristendommen - Kristendommen og staten - De guddommelige keisere - Reaksjon på kristendommen - Forfølgelse og seier
Litteratur 142 Kronologiske holdepunkter Register 143 Forfatterens takk 144
142
Innledning
6
Ordene Roma og religion er uadskillelige fordi Roma er og i snart to tusen år har vært det jordiske arnestedet for en universell tro. Denne troen kom til Roma østfra, fra det jødiske Palestina via Hellas, og slo rot i Italia innen et slektledd fra grunnleggerens virke. Da apostelen Paulus, som selv var gresktalende jøde, kom til Italia i år 61, var den kristne menighet i Roma veleta blert. Mange av medlemmene var jø der, men storparten var omvendte ikke-jøder. Paulus’ ankomst i Roma regnes gjerne for begynnelsen på en organi sert romersk kirke og dermed på en ny tidsalder. På sett og vis er det riktig. Men begivenheten reiser to spørsmål. Det første er hva disse ikke-jøder om vendte seg fra. Det andre er hvorfor de i den ukjente kristne troen, som til og med var en gresk-semittisk import, fant noe som deres fedrene religion ikke gav dem. Det er for å gi et svar på disse to spørsmål denne boken er skrevet. Den vil forsøke å vise for det første hva som var opprinnelsen til den romerske reli gion, dernest hvordan denne religio nen utviklet seg i takt med romerstaten, for det tredje hvorfor den ikke til fredsstilte den enkelte romer, videre hvordan to begavede menn, den ene keiser og den andre dikter, prøvde å gjøre Romas historie til en religion og nesten klarte det, og endelig hvordan monoteismen til slutt fikk overtaket, først i sin hedenske form og etter vold som kamp i sin kristne. Hvis vi studerer dette emnet nærme re, oppdager vi at brennpunktet tilsløres av de gylne tåker fra begrepet gresk-romersk. I de tre århundrene mellom Aleksanders død og Augustus’ fødsel ble litteraturen og kunsten -
spesielt arkitekturen - i Hellas og Roma så nært forbundet at det er lett å betrakte den syntesen dette førte til som en sammensmeltning, ja til og med ikke å se annet enn sen gresk kunst i den tidlige romerske. I våre dager anerkjenner vi at Romas kunst har egenart og eksistensberettigelse. Romersk religion må ha krav på sam-
me frihet. Den romerske religionens opprinnelse og tidlige utvikling var jo forskjellig fra den greskes, og de to fol kenes skjebne falt sammen først på et senere tidspunkt. Skal man forstå den romerske religions egentlige natur i dag, kan det derfor være nyttig å stude re den tidligere romerske religions opprinnelse og vekst.
Det sentrale område av Forum sett fra vest. Palatinhøyden til høyre.
7
Opprinnelse
8
Romerne kom inn i historien mye se nere enn grekerne. I yngre steinalder trengte en folkestamme som romerne kalte ligurer inn i Italia. De kom fra Nord-Afrika over Spania og slo seg ned i kystlandet omkring Genova, som vi ennå kaller Liguria. Det var et barskt, oppvakt folk, og det overlevde inn i historisk tid, ja helt inn i keisertiden. I det 3. årtusen f.Kr. trengte andre folk inn, igjen fra nord, som så mange av Italias senere angripere skulle gjore. De brakte med seg et helt nytt kultur element. Dette elementet var metall, og metallet var bronse. Med bronsevåpnene fulgte militærmakt. For å bevare den bygde nykomlingene vel ordnede leirer som kunne forsvares. De var trapesformede og oppført på staur, en slags pælebygninger på land, som ble kalt terramara. Ordet stammer fra italiensk landsbyspråk, og flertalls formen er terremare. Terramara var for løper for den romerske leiren. Terramara-folket stod på et betydelig høyere nivå enn ligurerne. Men de kjente ikke skrivekunsten, og de bodde i enkle landsbyer. De var organisert i strengt adskilte stammer. Språket de talte var sannsynligvis en primitiv forløper for latin. I det 11. århundre f.Kr. ble bronsealderfolket fortrengt av en tredje bølge av folk nordfrå, denne gangen utstyrt med jernvåpen. De kalles Villanovafolket etter den lille byen Villanova nær Bologna, som ble oppdaget i 1853. De var forholdsvis høyt sivili sert. men kan ikke sammenlignes med de gamle flodkulturene i Nil- og Eufratdalene. Dette folket fra nord hadde hel ler ikke noen skrift. På disse tre lagene, som hver for seg var sammensatt av ulike elementer og delvis overlevde sine avløsere, ble det lagt et fjerde lag i det 9. århundre. Denne gang var nykomlingene høyt sivilisert. De kom ikke fra barske strøk
i nord, men (antakelig) fra Lilleasia. De kalles etruskere etter området der de først slo seg ned. Hvert år blir det fun net nye bevis på etruskernes dyktighet i malerkunst, metallarbeid og skulp tur, på deres sans for det gode liv og på deres omfattende sjøhandel. Om reli gionen vet vi lite, fordi vi ennå ikke kan lese deres skrift. Men som H.J. Rose sier i Primitive Culture in Italy ser det ut som om religionen har vært «innviklet, sammensatt og dyster. De la stor vekt på varsler og på å sørge for sine døde. Det går frem av det store antall av kost bare offergaver som er kommet for dagen fra tid til annen». Disse befinner seg nå i museer i Roma, Palestrina, Tarquinia og andre steder. Det femte og siste i rekken av ele menter som skapte Roma er også et som skulle vise seg å bli svært sterkt, nemlig Hellas. Ikke fastlandet Hellas, hvis innflytelse først kom senere, men de greske koloniene (dvs. bosetninge ne) i Sør-Italia, enkelte bare femten mil fra Roma. De var så tallrike at området ble kalt Magna Graecia, Stor-Hellas. Den dag i dag står det flere doriske templer i Magna Graecia og på Sicilia enn i selve Hellas. De eldste av disse koloniene ble grunnlagt i det 8. år hundre, men områdets forbindelse med Hellas går tilbake til det 13. år hundre. Først nå kommer vi til den egentlige grunnleggelsen av Roma. En gang i det 8. århundre oppstår det en primitiv bosetning på Palatinhøyden, og der med «begynner» Roma. Men skal vi diskutere romersk religion, må vi hus ke to ting. Den første er at for å identifi sere den ekte italiske troen og dens skikker. må vi fjerne et overlag av etruskisk og gresk innflytelse. For å si tere Rose igjen: «Hvis vi f.eks. finner en rite som Pausanias sier eksisterer på hans tid (dvs. i det 2. århundre e.Kr.), kan vi være temmelig sikre på at det
Under: Sarkofag for en etruskisk stormann fra Tarquinia. Språket som innskriften er skrevet på er ennå ikke tydet. Det er ikke overraskende at relieffet gjengir kampscener. Selv om etruskerne var høyt sivilisert, hadde deres kultur mange voldelige innslag. Museo Nazionale, Tarquinia.
dreier seg om en gresk skikk. Men hvis vi hos Vergil eller Ovid (begge diktere på Augustus' tid) finner en beskrivelse av en skikk fra Italia, må vi granske hans utsagn nøye før vi kan si at han forteller oss noe om italiske vaner.» Det som fantes av italisk kultur lå en hel tidsalder, om ikke to. etter den gres ke. Da etruskerne kom til Italia og inn førte skrivekunsten, som de tilsynela tende hadde lært av grekerne, var Homers dikt allerede hundre år gamle.
Vi må huske at Homers dikt beretter om mange bragder, mange byer og mange kulturgjenstander fra langt eld re tider. Sivilisasjonen på Kreta var forbi for over et halvt årtusen siden og ble etterfulgt av den mykenske. Borge ne i Mykene og Tiryns, gravene og palassene i Pylos, smykkene, gullkarene og ornamentene og våpnene i nasjonalmuseene i Aten og Iraklion på Kreta forbløffer ennå den moderne be trakter. Hele denne opphøyde prakt
var fedrenearv for den klassiske greske kultur som nå ble født, på et tidspunkt da romerne, de fremtidige herrer over Hellas og verden, teknisk sett ennå var «barbarer». Barbariet skulle derfor bare overleve en forholdsvis kort tid for å etterlate et varig inntrykk på den romerske republikk og keiserriket, og det var nettopp dette det gjorde.
9
Ovenfor: Etruskisk panel fra begravelsesurne, sannsynligvis fra Volterra, 1 50-100 f. Kr. Det gjengir et par med ledsagere på vei til underverdenen. British Museum, London.
Tilhøyre: Pan. Denne meget gamle guden kommer fra Arkadia. Her spiller han på syrinx eller panfløyte, slik som Papageno gjør i Mozarts Tryllefløyten og gjetere ennå gjør i Arkadia. Etruskisk bronse ca. 430f.Kr. British Museum, London.
Neste side: Relieff på baksiden av alter som gjengir Romulus og Remus. Nederst blir tvillingene ammet av den berømte ulvinnen. Romerne likte slike «tegneserier», slik man kan se på Trajans og Mark Aurels søyler, som ennå står i Roma. Musei Vaticani.
10
*4 '* 5
11
Guder
Romulus skal ifølge sagnet ha grunn lagt Roma år 753 f.Kr. Det var strate gisk nødvendighet mer enn bekvem melighet som avgjorde beliggenheten. Romulus og hans stamme var latinere, som levde i Latium, området sør og vest for Tiberdalen. Romas beliggenhet ble bestemt av nødvendigheten av å ha et bolverk som lett kunne forsvares mot etruskernes press fra nord. Bare der hvor Romas høyder, spesielt Palatinen og Kapitol. vender mot elvebred den omtrent tre mil fra Tibers mun ning, finner en et slikt sted. Dessuten er det først her man kan vade over Tiber, slik at det dannes et viktig forbindelsesledd mellom nord og sør. Der for var det på disse to høydene nær mest elven at folk først slo seg ned. Andre høyder som Quirinalen ble snart befolket, og strøket mellom landsbyene, som dengang var sump område, ble alminnelig møtested og markedsplass. Det latinske ord for utenfor er foras, og derfor ble området kjent som Forum. De tidlige romere og deres tro De første romere var primitive folk. Det vil bl.a. si at hver stammegruppe må ha hatt mer eller mindre vennskapelig forhold til en annen for å finne ektema ker. For gruppen var som en familie, og å gifte seg innenfor den ville være tabu, ja blodskam. Denne jakten på hustruer er emne for en av Romas tid ligste og mest kjente myter, «Sabinerinnenes rov», der kvinnene ble vunnet ved svik og makt, og fredelige forhold senere gjenopprettet. Historien har sin sjarm, men den røper tydelig hvilket samfunnsmessig utviklingstrinn de første romere ennå befant seg på. Hvordan var deres religiøse tro? Gravferdene hos de folkene som ble nevnt i forrige kapittel - og vi har vel å merke ikke annet å gå etter - viser
12
tydelig at de, enten de ble begravd eller brent, trodde på et liv etter døden, fy sisk i en annen verden eller som ånder, som skulle blidgjøres i denne. Slik var iallfall troen hos Romas grunnleggere. Men hvilke guder tilbad de egentlig? Romernes guder var helt forskjellige fra grekernes. Grekerne var polyteis ter. Deres guder var individuelle vesener, akkurat som mennesker. Noen guder, som f.eks. Asklepios, legekuns tens gud, begynte faktisk som dødelige. Andre, som Herakles, var halvt døde lige og halvt guddommelige. Men når vi tenker på dem, er det som fullt utvik lede personligheter. Om Apollon, f.eks., er det skrevet hele bøker, så strå lende og tiltalende har hans karakter og kvaliteter virket. En som besøker Delos eller Delfi kan uten vanskelighet og med stort utbytte tenke på gavene fra denne lysets gud, herre over all klarhet i tanke og form, akkurat som en pilegrim til Assisi eller Avila kan bli beriket ved minnet om den hellige Frans eller Theresa. En slik andaktsfølelse er umulig overfor romerske guder. Vulcanus er ildens gud. Ild er destruktiv, og derfor ble Vulcanus som regel tilbedt utenfor byen. Hans fest dag var 23. august. Tilbederne kastet små fisk inn i flammene; de ble ofret for at de menneskeliv de representerte, skulle bevares. Og det er alt vi vet om Vulcanus. Han har ingen mytologi, han er bare en barsk, praktisk romersk håndverker. Senere ble Vulcanus, som tilfellet var med så mange romerske guder, identifisert med et gresk mot stykke, i hans tilfelle den greske håndverkerguden Hefaistos. Som mytolo gisk figur ble han gift med Venus og vi finner ham i ferd med å lage et skjold til Aeneas. Sammenlignet med det greske pan teon, var det få romerske guder som tilhørte hva man kunne kalle «høye»
guder. Det fantes en triade av høye guder, nemlig Jupiter (som det er kor rekt. men litt pedantisk å stave Juppiter), Mars og Ovirinus. Og Jupiter selv var den sentrale skikkelse i en annen triade, flankert av gudinnene Juno og Minerva. Den sistnevnte gruppen stod i sentrum for romernes gudsdyrkelse. Den hørte hjemme på det romerske Kapitol. I romerstatens velmaktsdager, da Roma hadde makten over utallige andre byer, var det en byarkitekts førs te oppgave å reise et kapitol i overens stemmelse med Romas, og å anbringe de tre gudene der med Jupiter i midten.
Jupiter og hans hustruer Da Roma var blitt et keiserrike, hadde J upiter opptatt i seg den greske Zevs, og hadde overtatt mye av hans storhet. Men hans opprinnelse var beskjeden nok. Som de første romerne kom han fra Latium, og hans helligdom lå på det som nå er Monte Cavo, øst for Albanersjøen og ikke langt fra pavens sommer residens. Det finnes ingen rester av templet; på stedet bygde kardinal York, den siste av Stuartene, et kloster som nå er gjestgiveri og nylig også blitt TV-stasjon. Jupiter var den øverste guden i forbundet av de 47 latinske byer, og de møttes her til seremoniene sine hver vår og høst.
Ovenfor ti! venstre: Hercules telleren kentaur. Kentaurene var ville vesener, halvt hest, halvt menneske, som alltid laget bråk- unntatt Chiron (Kheiron), som var god og oppfostret Akhillevs, Jason og Asklepios. Fra en gruppe i Firenze av Giovanni Bologna (1524-1608). Ovenfor til høyre: En annen statue av Hercules i Firenze av Baccio Bandinelli (1488-1 560). Her betvinger han Cacus, sønn av Vulkcanus, som levde i en hule på Aventinerhøyden. Den hadde han dratt Herkules' fe inn i baklengs for å legge falske spor.
13
Ovenfor til venstre: Detalj av den berømte Apollon fra Belvedere, en marmorkopi av en gresk original, sannsynligvis bronse, fra 4. årh. f.Kr., vanligvistilskrevet Leokhares. Den unge guden iakttar virkningen av pilen han nettopp harskuttmed buen sin. Funnet på slutten av 1400-tallet ved Grottaferrata. Musei Vaticani.
Neste side ø verst: Ta r pe i a på klippen, en del av Kapitolhøyden som er oppkalt etter henne. Hun blir angrepet av de utakknemlige sabinernesom hun ville forråde citadellet til. Senere ble visse typer forbrytere styrtet utfor Den tarpeiiske klippe. Fra et relieff i Basilica Aemilia på Forum.
Ovenfor tit høyre: Jupiter var lysets og himmelens gud, som med tiden ble den store beskytter av byen og staten. Han symboliserte rettferdighet, troskap og ære. Dessuten var Jupiter en krigergud hvis hjelp ble påkaltfør et militært foretagende, og en del av krigsbyttet ble alltid ofret til ham. De årlige leker Ludi romani ble holdt til ære for ham. Freske av den tronende Jupiter fra Vettiernes hus i Pompeii.
Neste side nederst: Juno Lucina, barnefødselens gudinne. På denne romerske bronsemasken ser hun mer skremmende enn trøstende ut, men romersk mytologi var stort sett grunnlagt på skrekk mer enn på kjærlighet. Magyar Nemzeti Muzeum, Budapest.
Tit venstre. V u I c a n u s h a d d e s i n eg e n ftamen, og hans høytid, Votcanatia, ble feiret den 23. dag i august. Vulcanus hadde ingen legender selv, men ble identifisert med Hefaistos, den greske ildens gud. Fra en byste i Musei Vaticani.
14
På Kapitol ble Jupiter dyrket i ulike skikkelser, hvorav Jupiter Feretrius, «han som rammer», var den eldste. Folk sa det var til ham Romulus hadde innviet det byttet han hadde tatt da han drepte sabinerkongen Acron. Som lynets gud var han kjent som Jupiter Elicius, fra verbet elicere, å fremkalle. Det var han som kalte frem lynet fra himmelen, og fremfor alt lot trollman nen få det til å komme mot jorden. Senere ble Jupiter dyrket som Optimus Maximus, den beste og største, en be tegnelse som skulle bli overtatt av kris tendommen og som kan sees på mange innskrifter på monumenter, ofte for kortet til D.O.M., Deo Optimo Maximo. Denne kult var overført fra Qvirinalen på samme tid som Juno og Minerva også ble flyttet over. Det var et annet Jupiter-tempel, som også ble tilskrevet Romulus, nede på Forum der Titusbuen nå står. Det var innviet til Jupiter Stator, «han som stanser», fordi det var her han som svar på Romulus' bønn hadde stanset romernes flukt for sabinerne og gitt dem seieren. Etter hvert som tiden gikk, og især etter sammensmeltningen med Zevs, ble Jupiter større og større. Men før vi følger hans senere utvikling, er det best vi omtaler hans to kvinnelige medguder Juno og Minerva, og dessuten for søker å finne ut hva den første Jupiter egentlig var. Her kommer vi til et grunntrekk i den romerske religion. Den var ikke statisk, den var ikke dog matisk, den var ikke engang doktri nær. I så henseende var den helt ulik de monoteistiske regligionene i vår tid. jødedom, kristendom og islam. Det var ikke spørsmål om en åpenbaring, en lov, en tro som var fastlagt en gang for alle. Tro og utøvelse skiftet ned gjen nom tiden, og med årene ble religionen mer og mer eklektisk: et utvalg eller sammenplukk. Juno var opprinnelig månens gudin ne, en meget viktig guddom i primitive samfunn, som er avhengige av månen for den kalenderen de regulerer landbrukssyklusen sin etter. Som nevnt ovenfor ble hun opprinnelig tilbedt på Qvirinalhøyden. men hun hadde også andre helligdommer. Den mest interes sante for oss er templet for Juno Moneta, «hun som advarer», en tittel hun fikk fordi det var hennes hellige gjess som gjorde anskrik da gallerne overfalt 15
Roma i 390 f.Kr. og dermed reddet Kapitol. Det var også i dette templet Romas mynter ble preget som et takkoffer til Juno for hennes hjelp ved seie ren over angriperen Pyrrhos fra Epeiros i 275 f.Kr., og det er fra det latinske moneta vi har ord som «mynt» og det engelske «money». Juno var kvinnenes beskytterinne i alminnelighet og spesi elt moderskapets. Hun gikk senere opp i Hera, som slett ikke var en så tiltalen de personlighet. Men da hun var Zevs’ hustru, fikk hun innpass sammen med ham. Minerva skal ha blitt innført i Roma av Numa, den annen romerske konge, som sies å ha regjert 715-673 f.Kr. Hun skal stamme fra Etruria. Senere ble hun assimilert med Athene. Der med hersket hun over all intellektuell aktivitet, spesielt skoler. På Esquilinhøyden lå det et kapell for Minerva Mediea, og offergaver som er funnet i en ruin i nærheten viser at kulten sta dig eksisterte i keisertiden. Nå må vi vende tilbake til Jupiter. Hvordan så han ut for sine tidligste til bedere? Det er nesten et sjokk å finne at han verken lignet gud eller mennes ke - han var bare en gammel stein. Jupiter Lapis. I templet for Jupiter Feretrius ble det oppbevart noen gamle flin testeiner. For å binde seg med den ster kest mulige ed - en skikk som ennå ble brukt på Ciceros tid - kunne en mann
si: «Hvis jeg er uærlig, måtte da Jupiter uten å skade byen eller borgen kaste meg bort som jeg kaster denne stein,» og han kastet den så langt han kunne. Enda mer påfallende var godkjennel sen av en pakt med fremmede makter, for da gjaldt det hele staten. En av de tyve fetiales, den gamle forsamlingen av prester som gav råd i internasjonale spørsmål, drepte et svin med en flinte stein fra samme tempel og sa: «Hvis det romerske folk er det første som sam stemmig og i bevisst ond hensikt bryter denne avtalen, måtte da Jupiter den dag slå det romerske folk som jeg i dag slår ihjel dette svinet, og ramme det enda hardere fordi dere er sterkere og mektigere.» Det er tydelig at steinen (eller steinene, for en har nok helst brukt erstatninger for så hellig en ting) var eldre enn Jupiter. Den stammer fra yngre steinalder, kanskje enda tidlige re, for steinene var sikkert gamle flintkniver eller øksehoder. Da metallbrukerne kom, forbandt de disse ærverdi ge og ganske skremmende steinene med den største guddom de kjente, dagslysets gud Jupiter, som bl.a. straf fet menedere.
Mars og Ovirinus Ser vi på nummer to i den «hoye» tria den, Mars, finner vi omtrent samme forhold. Mars’ opprinnelse er uklar for di vi igjen mest kjenner ham i forbin
delse med den greske krigsgud Ares. Mars var romernes krigsgud, men har også tilknytning til landbruket. Hans høytider falt mest i den måneden som ennå bærer hans navn. Da «lavseson gen» for både krig og landbruk var den samme i antikken, nemlig fra høst til vår, er hans dobbeltrolle helt logisk. Nede på Forum stod et hus som ble kalt Regia, opprinnelig romerkongenes bo lig. som navnet sier. Her ble det opp bevart noen spyd som ble kalt Mars’ spyd, og et av dem var faktisk kjent som Mars. Likedan var det med den siste i den «høye» triaden, Ovirinus. Han var krigsgud, egentlig sabiner, og holdt til på Ovirinal, som var en sabinsk boset ning. 1 dag er det sete for den italienske regjering. Ovirinus har nesten ingen historie eller mytologi, bortsett fra at han ble identifisert med den guddommeliggjorte Romulus. Men visse våpen som ble kalt Ovirinus' våpen ble rituelt salvet av en prest hos portenes gud. Portunus. Vi vet ikke hvorfor, men at de ble salvet viser at de ble betraktet som levende, at de eide den livskraften som romerne kalte numen. Ordet betyr egentlig «nikk». Tanken var at hvis man var en gud, trengte man ikke å løfte en finger, man kunne bare nikke, så ble ens vilje fulgt.
Til høyre: Numa, som hersket over Roma fra 762 til 716 f.Kr. Han er ifølge sagnet den religiøse konge fremfor alle og blir tilskrevet gunnleggelsen av mange romerske kulter, bl.a. opptagelsen av Romulus som gud. Byste fra Museo di Villa Albani, Roma. TH venstre: Til venstre Mars og Rea Silvia, datter (eller etterkommer) av Aeneasog mor til Romulus og Remus. Til høyre Diana og Endymion. Fra et relieff i Musei Vaticani.
Motstående side til venstre: Den berømte Ludovisi Mars eller Ares. G uden stirrer ut i det fjerne med et nesten drømmende uttrykk. Amorinen ved føttene hans viser at han tenker på Venuseller Afrodite. Naturalismen i utførelsen tyder på at kunstneren er Lysippos (4. årh. f.Kr.). Museo Nazionale Romano, Roma. MotståendesidetHhøyre: En statue fra Musei Vaticani som viser Mars i rollen som krigsgud.
17
De andre gudene Nok om Romas «høye» guder og deres hustruer. I alle tilfellene finner vi spor av mer primitive tilstander. Ser vi litt nærmere på de første romeres gudeverden, blir vi forundret over hvor mange guder det er. og deres uvirkelighet. De er enten livløse ting eller fantasibilder, ikke stort mer enn navn. På Forum stod det en gammel port som aldri ble brukt i praksis fordi den ikke hadde forbindelse med noen mur. Den ble kalt Janus. Janus var portenes gud og gav navn til årets første måned. Men han var ikke bare portens gud, han var porten selv. Han og steinene var ett, og fra porten kunne han herske over alle porter og alle dører i husene i Roma. En annen slik stein var Terminus, grenseguden. Terminus markerte grensen for et menneskes eiendom og skapte dermed harmoni mellom nabo er, en viktig funksjon i et bondesam funn. Steinen ble høytidelig oljet og kranset, og senket ned i et hull som allerede var innviet med blodet fra et offer og med vin og andre offergaver. Hvert år den 23. februar (som i den primitive kalender ble regnet som årets siste dag, terminen) møttes de naboer hvis jord Terminus delte, og ofret en gris eller et lam, kom med andre offer gaver og kranset grensesteinen og stenket den med offerets blod. Dermed var dens mimen fornyet for et år til og kunne stå vakt over eiendommen mot inntrengere. Vender vi oss til de mindre gudene, møter vi en nesten talløs skare. Det fantes guder og gudinner for hver ten kelig situasjon, handling og knipe. Somme tider visste ikke menneskene om den mimen de henvendte seg til var mannlig eller kvinnelig. Tilegnelsen si deus si dea, «om du er gud eller gudin ne», er ikke sjelden, og et alter med denne innskriften står ennå på Palatinhøyden. Disse gudene ble anropt helt frem til slutten av hedensk tid. Så sent som på 400-tallet raste kristne skribenter mot dem, og Augustin gjør det med stort vidd. Når han taler om Juno Monetas mimen, sier han at da gallerne angrep, «holdt gjessene seg våkne mens gudene sov». Det fantes et tempel for Concordia (enighetens gud inne), ville ikke Discordia (uenighet) passe bedre? Og i en stat som hadde
Ovenfor: Statue av Jupiter fra Villa Albani som viser guden med en av sine lynstråler i venstre hånd. Museo di Villa Albani, Roma.
THhøyre: Juno, den majestetiske himmeldronning og Jupiters hustru. Museo Archeologico Nazionale, Napoli.
Motstående side: Minerva vargudinnefor kunst og håndverk. I den ene hånden holder hun en ugle, som symboliserer klokskap. Muséedu Louvre, Paris. Nedenfor: Janus, en av de eldste romerske gudene. Det var han som veltet Tarpeias plan omå hjelpesabinerne. Derfor skulle templet hans alltid stå åpent i krigstid, slik at han kunne komme romerne til hjelp øyeblikkelig. Det var bare stengt når Roma hadde fred.
20
Motstående side: Concordia «samdrektigheten», som hadde et tempel på Forum ved foten av Kapitolhoyden. Bildet er tatt fra en freske av Ambrogio Lorenzetti fra Siena, som dode i 1 348. Palazzo Comunale i Siena.
Nedenfor: Cloacina hersket over kloakkene. Den storste, Cloaca Maxima, drenerte Forum med omgivelser Bildet viser nedgangen til en del av den nær utløpet i Tiber. Cloacina, som forbindes med Venus, hadde ettempel på Forum, som hun hadde bidratt så myetil å skape.
vokst seg stor på krig, hvorfor var det ikke et tempel for Ytre Aggresjon? Til å vokte doren trengs det tre guder, sier Augustin, én for selve doren og én for hengslene, mens en enkelt portvakt som var menneske kan klare det. Tre nunrina krevdes også til å rykke opp. fjerne og brenne et tre som hadde kommet i skade for a slå rot på et tempeltak. Disse niimina (som voktet like ivrig på sine særområder som visse moderne fagforeninger gjor) synes ik ke å være stort mer enn de navnene de bærer. Mange av disse nunrina var gode makter. Spiniensis for eksempel, som hjalp til med å rydde åkeren for torne busker. eller Stercutius som sorget for
gjødslingen av den, eller Cloacina som tok seg av kloakkanleggene. Men and re var det ikke. Febris brakte feber, malaria, og ble fulgt av Tertiana og Quartiana (en tilegnelse til Tertiana er funnet ved Risingham i det nordlige England). Hun matte blidgjores. Det matte også den fryktede Robigus. rus tens eller melduggens gud. En spesiell dag var satt av til ham. 2 5. april, da en hund som sikkert har vært rod. rustfarget. ble ofret til ham. For hvis menneskene trengte guder ustanselig, trengte gudene menneske ne til å gjore dem glade. Det ble brukt en spesiell ofringsformular i Roma. macte esto, som betyr «måtte du bli styrket eller stor», «mektig» i religiøs
21
22
Ovenfor: Cloaca Maxima, hovedkloakken i det gamle Roma, skal ha blitt åpnet avTarquinius Priscus, 6. årh. f.Kr., men bare fyllingen kan være fra den tiden. Den nåværende hvelving er ikke eldre enn fra 2. årh. f. Kr. (se bilde og billedtekst side 21).
forstand. Romernes religion på denne tiden lignet romernes lov: den var en handel. «Jeg gir for at du skal gi,» sa de til gudene, eller med andre ord: «Min vilje skje på jorden.» Hvilke forholds regler de fulgte for å oppnå dette gode resultat, skal vi nå se litt på.
Motstående side: En triton på en etruskisk amfora. Tritoner var en lavere slekt av havguder. Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma.
23
Tilbedelse
De som leser Bibelen, kjenner til utvik lingen av Jahve fra den primitive stammeguden til den sublime, universelle profetenes ånd, både joders og kristnes Gud. og et av de mest opphøyde religiø se begreper som noensinne er unn fanget av mennesket. Romernes religi on oppviser ikke noe tilsvarende. Den offisielle religionen i Roma fortsatte til siste slutt å levendegjøre og anvende overleveringer fra primitive tider. Det te er en av årsakene til at den enkelte romers religion ble mer og mer eklek tisk. Mange av de ritualene som gjaldt romerske numina, fant sted utendørs, akkurat som våre dagers religiøse pro sesjoner er blant de viktigste manife stasjonene av katolsk tro i Italia. Slike prosesjoner går tilbake til en meget fjern fortid, til en tid før templer var i bruk. For det var først da folk flyttet fra åpen mark eller telt til en mer perma nent bolig at de syntes at guden også skulle ha sitt eget hus istedenfor å skul le vandre omkring eller i beste fall ha til huse i et tabernakel. En slik overle vering er den riten som kalles renselse eller «lutring». Verbet lustrare betyr å rense (lutre), men også å gå i høytide lig prosesjon og å rense gjennom pro sesjon. 1 England eksisterer stadig en gammel folkeskikk, «Beating the Bounds», som opprinnelig var en renselsesseremoni, en beskyttelse gjen nom innkretsing. Ingen tror i dag at engelske korgutter og stokker har noen praktisk virkning på høsten. Men slikt trodde romerne. Cato Av alle harde, ubøyelige romerske re publikanere ble Cato d.e. ofte betraktet som grunntypen. Han er også den la tinske prosas far. den første latinske prosaforfatter som vi har et sammen hengende verk av. Hans syn på men nesker og guder er derfor av spesiell
24
interesse. Han eide store jordeiendom mer der arbeidet ble gjort av slaver. Han bodde ikke selv på sitt gods, men oppholdt seg i Roma, der han år ut og år inn i senatet krevde at Karthago skulle ødelegges. (Han døde i 149 f.Kr., Karthago ble jevnet med jorden tre år senere.) Han skrev en håndbok om landbruk, om hvordan man skulle dri ve en gård med størst mulig fortjenes te. Catos holdning får vi en antydning om gjennom følgende avsnitt fra be gynnelsen av håndboken: «Selg utslit te okser, kveg med skavanker, sauer, ull, gamle redskaper og gamle slaver med skavanker, syke slaver og alt som ellers er overflødig.» For Cato var religion en ren kontraktsak. Husholdersken, sier han, skal holde seg innendørs og ikke gå om kring og sladre med naboene, og hun må ikke delta i gudsdyrkelsen - familieoverhodet skal sørge for den for samtlige. Men når det gjelder Catos egen eiendom, skal religionen brukes, simpelthen fordi det kan være nyttig. «Hvis gården blir truffet av lyn. må det sies en soningsbønn.» En syk okse skal kureres med en knust purreløk, og «både oksen og den som behandler den skal stå, og begge må være fastende». Slik blir vi forberedt til hans instrukser om renselsen, grenseslagningen eller ambarvalia («rundt åkrene»), som den ble kalt.
Vestastempel på Forum. Dette sjarmerende feminine byggverket var rundt fordi det etterlignet formen på latinernes første primitive hytter. Regia er delvis synlig på venstresideav bygningen. Vestalinnenes hus lå straks til høyre for den.
Først skal gårdsbestyreren forberede suovetaurilia, dvs. tre ofre, et svin, en vær og en okse - sus, ovis, taurus. Og så: «Det følgende er formularen for dyr king av land: la suovetaurilia bli ført rundt og bruk ordene «For at det med gudenes gode hjelp skal lykkes å krone vårt arbeid med hell, befaler jeg deg, Manius (en oppsynsmann), å sørge for å rense min gård, min jord, mine åkrer med denne suovetaurilia, på de deler du synes det er best de blir drevet eller båret rundt». Be en bonn med vin til Janus og Jupiter og si: «Fader Mars, jeg bønnfaller deg om å være nådig og barmhjertig mot meg, mitt hus og min husstand, derfor har jeg latt denne suovetaurilia bli ført rundt på min jord, mine åkrer, min gård, for at du skal fjerne og holde borte sykdom, synlig og usynlig, ufruktbarhet og ødeleggelse og uheldig innfytelse, og vil la min av ling, mitt korn, mine vingårder og mitt gods blomstre og gro. bevare mine gjeteres og min hjords helse og gi meg. mitt hus og min husstand god helse og styrke. Måtte du i denne hensikt, for å rense min gård, min jord, mine åkrer, og ved å motta mitt sonoffer, bli mektig (macte esto) ved ofringen av disse pat tedyr. Fader Mars, må du i samme 26
hensikt bli gjort mektig av disse ofre.» Kaker skal ofres, og hvis et av ofrene ikke gir gode varsler, skal det erstattes av et annet. Alt dette forekommer oss jo å være langt fra det vi forstår ved religion, og det er det også - det er ikke annet enn besvergelse og trolldom. Suovetaurilia ble holdt i hevd helt til keisertiden. og det finnes en kjent gjengivelse av den fra Trajans tid. opprinnelig sannsyn ligvis en del av rostra, i curia eller senatshuset på Forum. Ambarvalia har bestått mye lenger, helt til våre dager. I byen Loreto Aprutino i Abruzzene blir annen pinsedag en fm hvit okse som er gitt av en av borgerne, ført gjennom byen med en liten gutt på ryggen til akkompagnement av fyrverkeri og musikk. Til og med 1949 ble oksen ført inn i kirken, der den var trent opp til å knele foran bildet av den lokale skytshelgen, som heter San Zopito. Men for å sitere en bok av den nåværende bor germester, Signor Michele Vellante: «Fra annen pinsedag 1949 er San Zopitos okse tross sterke protester fra landsbyboerne, etter ønske fra abate Mgr. Remo di Carlantonio, ikke lenger kommet inn i kirken.» (Denne abate var en modig mann. Den siste som forsøkte
å forvise oksen, ble syk og døde kort etter. Det var i 1876.) Høytiden varer i tre dager, da oksen besøker husene og samler inn penger, og til gjengjeld yter sitt eget offer til Stercutius. som med sin gavmildhet varsler om høstutsiktene. Til slutt besøker oksen og dens led sagere huset til en lokal adelsmann, hvor de blir budt velkommen og feiret. Iguvium-tavlene Vi kommer nå til noe som Oxford Classical Dictionary mener «overgår alle andre dokumenter til studiet av den italiske religion», nemlig de berømte iguvinske tavler. I 1440 ble det i Gubbio, det gamle Iguvium i Umbria. fun net ni bronsetavler med innskrifter på begge sider, dels i det latinske alfabet, dels i det umbriske. Selve språket er umbrisk. To av tavlene ble brakt til Venezia og gikk tapt, men syv eksiste rer ennå i Gubbio. Den eldste ble skre vet i 400 f.Kr., den siste i 90 f.Kr. Teks ten gir en beskrivelse av prosedyrer og liturgi for et brorskap av prester, direktiver for en renselse av Iguvium. for en forsamling av Iguviums populus, den avsluttende offerhandling fra brorska pets side, den frivillige ofring av en hund til en underjordisk guddom, liontus, og
Suovetaurilia, en meget gammel form for romersk ofring som ble holdt i hevd inn i keisertiden. På relieffet er det en keiser som foretar ofringen. Ofrene er et svin, en sau og en okse, derav navnet. Musée du Louvre, Paris. «II Bue di San Zopito» er et moderne motstykke til den gamle romerske suovetaurilia som ennå forekommer. Bildet på motsatt side til venstre, er vennligst fremskaffet av borger mesteren i Loreto og viseren feiring av seremonien. Legg merketil sekkepiperen.
instrukser om et offer til Jupiter og for skjellige guder fra den øverste og neders te verden med fremmedartede navn. Når det gjelder selve ritualet, påpe ker Rose at det er tre viktige ting å ta hensyn til når en studerer forbindelsen mellom religion og magi. For det første må fremmede folk ikke delta. Verken tadinere, etruskere, narcanere eller iapiduske folk skal være til stede. Den ne utelukkelsen er ikke for å hinde fremmede i å få innsikt i det som fore går. men fordi en fremmed ville ha dårlig innflytelse på familiens magi. For det andre må ingen, ikke engang innbyggerne, høre selve ordene i litur gien. Også dette er vanlig magisk prak sis. Det var alminnelig skikk i antikken som det er i dag, at alminnelig bonn skal sies høyt, men visse bonner var for «sterke», for maktfulle, til å kunne sies høyt. Visse deler av vår tids katolske messer kan leses enten stumt eller med så lav stemme at menigheten ikke kan høre dem. For det tredje må ordene i ritualet være fullkomment korrekte. Hvis det blir avbrudd eller det blir gjort den minste feil, må alt gjøres om igjen. Dette var vanlig romersk praksis, men det kunne være både brysomt og dyrt
hvis det skulle skaffes et helt nytt sett ofre, som det hendte en gang under feriae Latinae, eller det latinske forbunds fest. Arrangøren i den lille byen Lanuvium hadde misforstått romerfolkets bestemmelser. Lanuvium måtte betale, men det var Roma som fikk gudenes vrede å føle, for en av konsulene fikk slag på veien hjem fra den spolerte se remonien og døde kort etter. Iguvianerne var lurere, de sikret seg på for hånd. En del av deres seremoni bestod i å ofre tre fete okser til Jupiter Grabovius, eller «av eiketreet». I bønnen før ofringen henvendte de seg slik til gu den: «Jupiter Grabovius, hvis det ved ofringen blir gjort noen feil, eller hvis noe utelates eller det skjer noe som vekker anstøt, hvis det forekommer feiltagelser enten det bemerkes eller ikke, la det da bli sonet, Jupiter Grabo vius, om det er riktig, ved ofring av denne fete okse.» En logisk følge av kravet om de ritu elle ords hellighet, enten de ble sagt høyt eller uhørlig, var at ingen andre lyder skulle bryte inn, ingen illevars lende ord høres. Det var derfor, og for å overdøve mislyder, at store seremonier som seiersseremonier ble akkompag nert med musikk og cymbaler. Også
her er fyrverkeriet og sekkepipene fra Loreta - eller Malta og Gozo - bare videreføring av en eldgammel skikk. På det magisk-religiøse område kan det nevnes to andre typisk romerske manifestasjoner. Den første gjelder å kaste trolldom over noen, bruken av carmina. Det latinske ordet carmen gir oss ordet «sjarm» - fortryllelse. Opprin nelig betydde det en sang, og i denne betydningen var det dagligdags. Horats beskriver sine Oder som carmina. Men ordet hadde en dystrere mening. Den eldste kjente romerske lovkodeks, de tolv tavler fra 400-årene f.Kr., for bød å synge carmina mot noen. Det vil ikke si at det var ulovlig å synge grove sanger om folk - tvert imot, det ble oppmuntret i tilfeller med storfolk som seierrike hærførere for å avvende mi sunnelse fra hevngjerrige ånder. Det ulovlige lå i å forhekse noen. Vergil brukte ordet i samme betydning. Det var ved hjelp av carmina at Kirke for vandlet Odyssevs’ menn til svin. Dido kjente en prestinne som brukte carmi na for å kurere elskovssmerte. Trylleformler kunne også brukes, forteller Vergil, for å øke en manns avling på bekostning av naboens. Også dette var forbudt i de tolv tavlers lov. 27
Vesta og hennes ild Endelig kommer vi til en del av den romerske gudsdyrkelse som skulle komme til å ha stor betydning gjen nom hele Romas historie, nemlig til bedelsen av Vesta. Det var vestalinne ne som voktet hennes evige ild. Hvor for spiller de en så viktig rolle i romer nes liv? De ble behandlet med den største respekt, de hadde sine spesielle plasser i teatret, i deres hus deponerte man testamenter. Hvis deres kyskhet ble krenket, måtte de lide en fryktelig død ved å bli levende begravet - egent
28
lig en gudsdom, fordi Vesta alltid kun ne gripe inn og redde en uskyldig. År saken til deres betydning synes å være følgende: Romernes primitive religion var som nevnt et familieanliggende med familiens overhode som den be stemmende. Alle de uttrykk den tok. hadde sammenheng med familiens og gårdens velferd. Den angikk uteluk kende personlige og materielle goder og hadde bare de mest elementære moralske eller etiske overtoner. Famili ens hovedsete er jo hjemmet, og fokus i hjemmet er arnen. (Det latinske ord
Motstående side ti/ venstre: Vestalinne, fra en statue funnet i vestalinnenes hus. Drakten og utseendet minner om en nonnes. De romerske vestalinner liknet på mange måter nonner. Museo Nazionale Romano, Roma. Motstående side ti/høyre: Vestalinne. Bronsefigurfunnet i nærheten av Capua. Hun holder et horn som symboliserer penus eller forrådskammeret, som ble fylt under Vestas årlige høytid i juni. Muséedu Louvre, Paris.
Nedenfor: Relieff med fem av de seks vestalinnene. Legg merke til beholderen og figurene av okse og sau som antyder jordens gaver. Museo Nazionale, Palermo.
29
focus betyr arne.) Omsorgen for arnen hadde alltid vært tildelt yngre ugifte døtre, fordi paterfamilias var opptatt utendørs og materfamilias i kjøkkenet eller ved veven. Arnens mimen ble der for betraktet som feminin. Vesta nøt stor ærefrykt og tilhørte den «innerkrets» av de tolv guder som vi skal tale om senere. Ved arnen stod det et skap, en penus, der forråd var lagret. De ån der som voktet over det, ble kalt penates, mens lares var ansvarlige for huset som helhet. Lares hersket også over korsveier. En merkelig legende forteller at en av dem antok form av en fallos midt i arnen. hadde samleie med en slave av dronning Tanaquil. hustruen til kong Tarquinius, som voktet over ilden, og derved ble far til kong Servius Tullius. Kjernen i legenden er en aner kjennelse av ildens guddommelige kraft. Kongens arne var naturligvis vikti gere enn noen annens, og hans døtre ble betraktet som viktigere arnevoktere enn andres. Da kongene ble fordre vet, forble Vesta, og da hun ikke hadde kongedøtre til å tjene seg. oppstod ves talinnene. Først to, så fire og i historisk tid seks jomfruer tjente i Vestas tempel, som lå like ved regia. kongens hus på Forum. Deres eget hus var nærmeste nabo. Grunnmurene til alle tre bygninger og en fm restaurering av tempeldelen kan ennå sees. Templet er rundt fordi det etterligner formen på latinernes første primitive hytter. Vestalinne ne var døtre av god familie og kunne påbegynne sin tjeneste som syvåringer. Etter tredve år kunne de trekke seg tilbake og til og med gifte seg, skjønt det ikke var mange som gjorde det. Vestalinnene stod under ledelse av Pontifex Maximus (ypperstepresten) selv. At kulten er meget gammel, frem går av at Vestas hellige dyr er eslet, Middelhavsområdets dyr fremfor alle andre, og ikke hesten, som er indo europeisk. Vestas fest ble holdt midt i juni, da templet fikk sin årlige vask. Vannet ble ikke tatt fra de offentlige ledninger. men fra en hellig kilde. Esle ne ble pyntet med blomsterkranser og fikk en fridag. Strengt tatt var den hellige arne ikke et tempel, for det var ikke innvidd av augurene. Hvis ilden gikk ut. ble ves talinnene pisket av Pontifex Maximus og måtte tenne den igjen ved hjelp av 30
en borepinne og et stykke tre til det oppstod ild - et nytt bevis på skikkens høye alder. Midt i den romerske kulten finner vi altså at en av de aller mest aktede og ærede gudinnene blir dyrket på en måte som fører oss helt tilbake til den primitive hytte og dens magi. Lupercalia Listen over primitive seremonier er lang. Enda en kan nevnes fordi den er kjent for mange moderne lesere etter at Shakespeare har brukt den med stor dramatisk virkning i Julius Cæsar. Det er Lupercalia. Seremonien var ytterst innviklet og har øyensynlig brukt lang tid på å utvikle seg. Opprinnelig var det et ritual for å jage bort ulvene, lupi, som var den største plagen for saue flokkene, også når de var i kveene, der de ennå oppholdt seg den 15. februar da riten ble feiret. Visse unge menn, sannsynligvis utvalgt fra to bestemte familier, løp nakne, bortsett fra et lendeklede av geiteskinn og med pisker av geitehud i hendene, rundt grensene for den primitive palatinske bosetning for å sikre den mot onde ånder og andre inntrengere. Hvorfor geitehud? Fordi geita er det mest aggressive, sterke og utholdende av de mindre husdyrene, mye mer enn en sau og derfor med sterkere magisk kraft overfor en ulv. På de unge atletenes ferd - de må også ha vært noen hardhauser for å klare en streng februardag i Roma nakne gav de en snert med geitepisken til kvinner de møtte og gav dem derved en porsjon av denne dobbelt kraftige mannlige medisin. Og slik oppstod tro en på at «de ufruktbare, som ble berørt på denne hellige jakten, kastet av seg sin sterile forbannelse».
Flamen Dialis Ikke bare ritualene, men prestene selv var omgitt av det primitive i form av tabuer. La oss ta den mest opphøyde av alle (bortsett fra Pontifex Maximus), Flamen Dialis eller Jupiters prest. Hel digvis har vi ennå et interessant verk som heter «Attiske netter», skrevet i midten av det 2. årh. e.Kr. av Aulus Gellius. Det gjengir bordsamtaler i et lærd miljø i Aten og er fullt av godbiter for oss. Femtende kapittel i tiende bok beskriver tallrike regler og forskrifter som ennå på hans tid gjaldt Flamen
Dialis. «Det er ulovlig for Jupiters prest å ri på hest, eller å se hæren paradere utenfor bygrensen, så han blir sjelden valgt til konsul, for krig var overlatt til konsuler.» Hestetabuet er interessant, som en parallell til Vestas forkjærlighet for eslet. «Krig var overlatt» - men er det ikke lenger, for på Gellius’ tid hadde bare keiseren lov til å ta kommando over hæren, men det gamle skillet eksi sterte ennå. En flamen måtte ikke av legge ed. Han måtte ikke gå med ring med mindre den var gjennomhullet og uten stein. Ingen ild måtte fjernes fra huset hans til annet enn en hellig ritus. Hvis han ble oppsøkt av en bønnfallen de person med rituelle bånd, måtte båndene løsnes, tas opp på taket av huset og derfra kastes ned på gaten (for å unngå en ny besudling av døren?). Han hadde ingen knute i hodeplagget sitt eller belte på drakten, noe som absolutt må ha vært tungvint. I hode plagget hadde han en olivenkvist, som vi ser det på Ara Pucis-skulpturene. Hans barber måtte være en fri mann som brukte bronsesaks - ikke nymo tens jern for en så hellig mann - og avklipt hår og negler måtte begraves under et fruktbart tre. Han måtte ikke berøre eller nevne en hungeit, rått kjøtt, eføy eller bønner, eller gå under vinranker. Han måtte bare spise usyret brød. «For ham er hver dag hellig.» Føttene på sengen hans måtte smøres lett med leire, han måtte ikke sove utenfor sengen sin tre netter på rad, og ingen andre måtte sove i den. Ved fot enden av sengen skulle det stå en eske med offerkaker. Han måtte ikke gå ut uten kappe, skjønt Gellius sier at det på hans tid var tillatt å ta den av innen dørs. Han måtte skifte undertøy innen dørs fordi han ikke måtte vise seg na ken i friluft, dvs. for Jupiters blikk. Hvis hans hustru. Flaminia, avgår ved dø den. nedlegger han sitt embete, og ek teskapet kan bare oppløses ved døden noe sjeldent i Roma, hvor skilsmisse
L a res Familiaris e 11 er fa m i I ie - sky tså n d. Sannsynligvis var Lares opprinnelig forfedrenes ånder. De ble regelmessig tilbedt og hadde sitt eget tempel nær stedet der Titusbuen nå står. British Museum, London.
31
var en enkel sak. Han rører aldri et lik eller går inn på en gravplass. Prestinnen hadde det «omtrent likedan», sier Gellius, men med noen tillegg. Hun bar en farget drakt, og når hun gikk en runde i distriktets helligdommer, måt te hun ikke sette opp håret eller gre det, et fryktelig savn for en romersk kvinne i 2. århundre e.Kr., da kvinnefrisyrene var meget forseggjort. Som en siste garanti for ærbarhet måtte denne kvinnen ikke gå opp mer enn tre trinn på en stige. Livet må ha vært nokså innskrenket for presten og prestinnen. Men tabue ne hadde holdt seg helt til Antoninuskeisernes dager. Det er klart at hvis romernes religion på denne tiden ikke hadde utviklet seg til mer enn disse primitive seremoniene, ville romerne
32
vært en god del fattigere, åndelig talt, enn vi vet at de var. Men før vi under søker hvordan de på så mange vis for søkte å komme ut over sin primitive fortid, kan vi se litt på hvordan religio nen var organisert ikke bare i familien men av staten.
Øverst tilhøyre: Romas kornforråd ble gjort til et keiserlig anliggende av Augustus, derav ordene«Annona Augusta». Denne mynten fra Titus' regjeringstid (79-81 e.Kr.) viser Annona personifisert som en gavmild gudinne med et overflodighetshorn i venstre hånd og i høyre en vekt for å symbolisere den rettferdige fordelingen av korn. Skipsbaugen og kurven med lotusblomster viser at Egypt var Romas største kornkilde.
*re
/ midten til høyre: Felicitas, lykkens gudinne, ble innført i 2. årh. f.Kr. av L. Licinius Lucullus. Hun blesnartviktig i offisielle kulter og ble ofte omtalt i offentlige seremonier. Denne kobbermynten stammerfra Antonius Pius' regjeringstid (1 38-1 61 e.Kr.). Bokstavene S.C. betyr at den ble preget «Senatus Consulto». Keiserne overdro til rådet å prege kobbermynter.
THhøyre: Freske av offerhandling utført av kvinner som del avfamilieritualene. Domus Augustana, Roma.
33
Takkoffer til guder for helbredelse av sykdommer i de deler av kroppen som er gjengitt. Skikken forekommerennå i romersk-katolske og ortodokse land i Middelhavsområdet. British Museum, London.
34
Statskulten
Hittil har jeg beskrevet religionen som et klananliggende som gradvis - som i tilfellet med Vesta - bredte seg fra det private område til det offentlige, eller som Lupercalia fra det rent magiske til det politiske. Det er nå på sin plass å undersøke hvordan statskulten ble sta bilisert.
Den romerske kalender Her må vi vende oss til festkalenderen der alle dager med offentlige religiøse forpliktelser var opptegnet. Tilfeldigvis har vi betydelige deler av en kalender innrisset i stein. Selv om fragmentene stammer fra senrepublikk og tidlig keisertid, gir den oss statens dagsfortegnelse som den var i før-etruskisk tid under Numa, som kalenderen er opp kalt etter. Vi kan også rådspørre et annet uvurderlig dokument, Ovids Fasti, et dikt på 4772 linjer i seks bø ker, hvor dikteren måned for måned og dag for dag beskriver festene i første halvpart av året. Han hadde tenkt å fulllføre de seks siste månedene også, men gjorde det aldri. Den romerske kalenderen gjennom gikk tre stadier. Først, i den tidlige ti den, hadde romerne et år på ti måne der. Det betyr ikke at de delte året i ti deler (det gjorde en ikke engang under den franske revolusjon). Det vil si at de regnet ti måneder fra mars til desem ber. og simpelthen ignorerte de «døde» månedene januar og februar. Det kan forekomme oss mildt sagt merkelig, men det er faktisk ganske vanlig i pri mitive samfunn, og paralleller er fun net både i Afrika og New Zealand. «Det er grunn til å tro,» sier Sir James Frazer i sin utgave av Fasti, «at angelsakserne en gang regnet med. eller iallfall navn gav, bare ti måneder av året, for ifølge Beda hadde de bare ett navn for desem ber og januar og ett for juni og juli.»
Den primitive romerske kalenderen begynte med måneden mars, fulgt av aprilis fra aperire, å åpne, fordi jorden åpner seg i den måneden. Så kom mai, viet til den gamle gudinnen Maia, som kanskje var Vulcanus' hustru, og vide re juni, til minne om den etruskiske guddommen Uni eller Juno. Resten hadde bare nummere, Quintilis og Sextilis, femte og sjette, fulgt av sep tember til desember, syvende til tiende. Quintilis og Sextilis ble i keisertiden erstattet med juli og august til ære for Julius Cæsar og Augustus. Annet trinn ble innført av etrusker ne, som tilføyde januar og februar og dermed fikk liv i de «døde» månedene. De ville tydeligvis gjøre januar til den første måneden, viet til Janus, som jo var inngangens gud. men fordrivelsen av det etruskiske dynasti satte en stop per for dette, og den 1. mars fortsatte å være årets første dag helt til år 153 f.Kr. Februar var viet ikke til feberens gudinne Febris, en viktig guddom som hadde to altere i Roma, men til Februus, som senere ble identifisert med Dis, den latinske Pluto (underverdenens gud). Februar var måneden da byen ble renset ved formildelse av de døde med offergaver som ble kalt februalia. Februus er ikke annet enn personifise ringen av denne ritus. Denne kalenderen var som alle tid lige kalendere en månekalender. Mars, mai, quintilis og oktober hadde 31 dager hver, februar 28 og resten 29, i alt 355. Tolv måner tilsvarer ikke et solår, og for å holde kalenderen noen lunde i tritt med solåret ble det inn skutt en dag av og til. plassert mellom 2 3. og 24. februar. Vi kommer nå til tredje trinn i utviklingen av den ro merske og vår egen kalender. Innskud det ble så skjødesløst gjort at det offisi elle år på Julius Cæsars tid (han var
35
77/ venstre: Skogguden Silvanus voktet også over åkrer og beskyttet buskapen. Han varen av de få romerske landlige guder som bevarte samme karakter helttil siste slutt. Han har et tre i venstre hånd og skaftet til en hakke i den andre-symboler på hans dobbelte natur. British Museum, London. Motstående side: Dette sjarmerende relieffet, som nå finnes i Munchen, viseren fredelig landlig scene. Nederst staute kyr av samme type som i dag trekker tunge kjerrer. Ovenfor hviler bonden med sin jakthund ved siden av seg. For ham er et lite alter tent til ære for fruktbarhetens gud Priapos.
som Pontifex Maximus ansvarlig for kalenderen) var kommet tre måneder foran solåret. Han lånte derfor en for bedret kalender fra Egypt år 46. Den kalles etter ham for den julianske ka lender, og er ennå i bruk i visse østlige kirker. Den ble forbedret av pave Gregor XIII i 1582. Denne gregorianske kalender er den vi bruker nå. For å gjøre det mer innviklet ble månedens dager ikke nummerert etter hverandre som i dag. Måneden hadde tre faste månepunkter: kalendae, første dag, ides, fullmåne og nones midt imel lom. kalt slik fordi det var niende dag fra og med fullmånen. Første dag ble 36
kalt kalendae eller kalling fordi pontifexene den dagen med en gammel for mular kunngjorde på Kapitol om nones falt på syvende eller niende dag i må neden - en variasjon som skyldtes va riasjonen i månedenes lengde. Dagene i nymånefasen, første kvarter og full måne ble faktisk iakttatt. Resten av måneden, da månen var avtagende og derfor uheldig, hadde ikke noe navn. Man regnet dagene ved å telle bak lengs fra første dag i neste måned. Det te tungvinte og innviklede systemet varte helt frem til slutten av den ro merske verden.
Tidsplan over høytider Men selv om kalenderen var tungvint, innførte den for første gang en bestemt orden i romernes religiøse skikker. Numa-kalenderen kan dateres om trentlig fordi den omfatter Ovirinuskulten på hans egen høyde, Ovirinalen, før han ble flyttet til Kapitol, mens den ikke nevner noe om Diana, gudin nen som stammet fra Latium og ble installert på Aventinerhøyden før slut ten på kongeperioden. Selve kalenderen har to hovedfor mål. For det første deler den opp måne dens dager i fas ti (avfas, rett) og nefasti, dvs. dager da det kan drives forskjellig slags virksomhet og dager da det ikke kan. For det andre gir den oss datoer for ikke mindre enn 45 høytider. Ka lenderen viser altså en slags tidsplan i en stat som ennå er grunnlagt på land bruk, men allerede utvikler seg til et samfunn som har juridiske og politiske oppgaver å løse og kriger å utkjempe en hel miniatyr av den romerske re publikk som skulle komme. Det er i mars og oktober vi finner disse trekke ne tydeligst. I mars måned, f.eks.. frem til den 2 3., utførte salierne (Mars’ «dansende» prester) sin dans og sving te med spyd og slo på de hellige skjolde ne ancilia, som man trodde opprinnelig hadde falt ned fra himmelen. Prestene var kledd som fortidens latinske krige re, og hensikten med dansen, der de påkalte ikke bare Mars, men også såingens gud Saturn, var dels å utdrive alle de onde åndene som hadde trengt inn i byen om vinteren, dels med hopp og dans å stimulere veksten. Den 19. ble ancilia renset, og den 2 3. trompetene. Den 14. inntraff den an-
nen equirria, som betyr at hærens hes ter ble renset. Spyd, skjold og hester alt hærutstyr blir satt i god stand og åndelig styrket i mars måned. Det had de vært en tidligere equirria den 27. februar, og i den måneden hadde det også den 24. vært holdt Regifugium el ler «kongeflukt», som vi ikke vet noe om bortsett fra at den ble betraktet som en høytid liksom equirria. I oktober er kampsesongen forbi og det må foretas en ny renselsesprosess. Den 1 5.. Ides, fant det sted et underlig ritual som ikke er nevnt i kalenderen. Etter en kappkjøring på Campus Martiiis ble hesten ytterst til høyre på vin
nerlaget ofret til Mars og halen skåret av og fort av en loper til kongens hus Regia, der den ble hengt opp så blodet dryppet på alteret, mens det ble kjem pet om hodet av to rivaliserende lag, det ene fra Via Sacra som gikk og ennå går gjennom Forum, og det andre fra Subura, et distrikt på nordøstsiden av Forum. Verken i antikken eller i våre dager er det funnet noen hensikt med denne uhyggelige riten. Men da vestal innene brukte blod til renselser og hes ten ofte skal personifisere kornånden. gjetter man på at vi her igjen har en rest av primitiv landbruksmagi. Den 19. fant armilustrium sted, og samme
dag la salierne. som også hadde vært aktive tidligere i måneden, våpnene sine bort som tegn på at felttogstiden var over. Kalenderen viser altså både politisk og militær utvikling. Men hovedvek ten ligger på landbruket, som var grunnlaget for folkets eksistens. Mars var som vi har sett, først og fremst viet militære forberedelser. April er mer opptatt av landbruket. Den 1 5. ble det ofret en drektig ku til jordens gudinne Tellus, og den ufødte kalven ble brent, antagelig for å sikre en god host. Den 19. ser det ut til at cerealia hadde samme hensikt. Den 21. kom parilia 37