Penger, kreditt og valuta [2 ed.] 8200024504, 1955783076 [PDF]

Zitiervorschau

PREBEN MUNTHE

PENGER, KREDITT og VALUTA 2. Utgave Revidert

~ .L,urE K£ CQ01 Mq

UNIVERSITETSFORLAGET

© UNIVERSITETSFORLAGET AS 1978 2. utg. 5. oppi. 1990 ISBN 82-00-02450-4

Omslag: Raymond Jahrmann Illustrasjonen på omslaget er hentet fra Daniel Meissner: Politisches Schatzkåstlein, Frankfurt 1627.

Printed in Norway by A/S Verbum, Stavanger

Forord Penge-, kreditt og valutaforholdene er stadig i støpeskjeen. Det bærer bl.a. denne nye utgaven preg av. Det er mindre enn tre år siden boka første gang kom ut. Likevel har det vært behov for betydelige revisjoner. Både i de innenlandske og i de internasjonale pengeforhold har det skjedd store endringer i løpet av kort tid. Dette gjelder så vel markeder som institusjoner og den politikk myndighetene fører. Et eksempel er innstillingen fra Renteutvalget (1980) som foreslår at den detaljerte regulering av de innenlandske kredittforhold skal reduseres, og at renter og kredittvilkår i større utstrekning skal bestemmes av markedskreftene tilbud og etterspørsel. Hvis forslagene følges opp, vil dette bety en markert endring i norsk penge- og kredittpolitikk. På det internasjonale område er det i løpet av de siste år blitt stadig klarere at den amerikanske dollars stilling som nøkkelvaluta er blitt svekket. Sentralbanker, private banker og foretak over hele verden forsøker å redusere andelen av dollar i sine beholdninger, og inkludere en større mengde fordringer i sveitserfrancs, tyske mark og andre sterke valutaer. Den eksplosjonsartede stigning i gullprisen i de siste år er ytterligere et symptom på at dagens valutasystem er ustabilt. Den sterke prisstigning på olje har skapt store forskyvninger i de internasjonale betalingsforhold. OPEC-landene har fremstått som en sterk blokk, og behovet for å kanalisere disse landenes valutaoverskudd til underskuddslandene - recycling - er i dag et av de viktigste spørsmål i internasjonal økonomi. Den vedvarende inflasjon og de urolige valutaforhold siden begynnel­ sen av 1970-årene har gitt opphav til en enorm økonomisk litteratur. Det kan neppe være noen andre økonomiske fenomener som er blitt så overveldende gjennomanalysert som de monetære forhold i de siste 5-10 år. I denne litteraturen er det enkelte faste punkter, f.eks. striden mellom Keynes- og Friedman-tilhengere - fiskalister kontra monetarister - og forskjellige oppfatninger om inflasjonsmekanismene i en moderne økono­ mi.

5

Forandringene i den nasjonale penge- og kredittpolitikk, i de interna­ sjonale betalingsforhold og de nye bidrag i penge- og valutapolitikken er bakgrunnen for forandringene i denne reviderte utgave. Foruten ajour­ føring og mindre rettelser er det foretatt enkelte større endringer: Kapitlene VIII. Kvantitetsteori og monetarisme og IX. Inflasjon er nye. I kapittel II om fordringer er det føyd til et nytt avsnitt om publikums likviditet som bygger på norsk statistikk. Kapittel III er sterkt revidert og inneholder nå en samlet oversikt over det norske kredittsystem. I kapittel VI om sentralbanken er-det føyd til to nye avsnitt om henholdsvis forholdet mellom staten og sentralbanken, og om fastsettelsen av penge­ mengden. I valuta-delen er kapittel XI utvidet betydelig ved at det er føyet til en fremstilling av kjøpekraftsparitetsteorien, en analyse av forbindelsen mellom utenriksøkonomien og de innenlandske realøkonomiske forhold og en kort omtale av de monetaristiske betalingsbalanseteorier. Endelig er kapittel XIII om terminmarkeder omarbeidet. Kolleger, studenter, praktiserende bankfolk og andre venner har gitt meg god hjelp under utarbeidelsen av manuskriptet. Spesielt vil jeg nevne Erling S. Andersen, Arne Jon Isachsen, Knud Z. Ross og Jon Vislie. Tabellene er ført å jour av Harald Roseng. Både de nevnte og unevnte står jeg i takknemlighetsgjeld til. For i størst mulig utstrekning å unngå fotnoter, har jeg innarbeidet litteraturhenvisninger i teksten. En parentes med et navn etterfulgt av et årstall, f.eks. (Cooper 1971), viser til en publikasjon som finnes i litteraturlisten.

Oslo, februar 1980

Preben Munthe

I denne reviderte versjon av 2. utgave er det foretatt en del mindre for­ andringer for å gjøre teksten klarere. Dessuten er opplysningene om kre­ dittpolitiske bestemmelser og valutaordninger ført å jour. Oslo, februar 1982

Preben Munthe

Innhold

I.

Pengepolitikk og valutautvikling siden krigen

11

1. Pengepolitikkens plass 11 2. Svakheter ved direkte reguleringer 13 3. Finanspolitikkens begrensninger 14 4. Penge- og kredittpolitikkens utforming 16 5. Stigende renter 19 6. De internasjonale betalingsforhold 21

Penger og kreditt

II.

Fordringer

29

1. Innledning 29 2. Sektorer 30 3. Finansobjekter 32 4. Kontoplan og kredittmarkedsstatistikk 33 5. Endringer i fordringsbalanser 37 6. Publikums likviditet 42 7. Forskjellige pengebegrep 46 8. Beskri­ velse og forklaring 47

III.

Penger og kredittmarkeder

49

1. Etterspørsel etter og tilbud av finansobjekter 49 2. Husholdninger og foretaks etterspørsel etter penger og kreditt 50 3. Den optimale porte­ følje 53 4. Penger og kreditt 55 5. Likviditet 57 6. Kredittmarke­ dene 60 7. Eksisterende og nye fordringer 62 8. Samlet oversikt over kredittsystemet 65

IV.

Etterspørsel etter penger

71

1. Transaksjonsmotivet 71 2. Forsiktighetsmotivet 75 3. Spekulasjonsmotivet 76 4. Markedets etterspørsel etter likvide midler. Likviditetspreferanse 77

V.

Tilbudet av penger: de private banker

81

1. Privatbankenes virksomhet 81 2. Kreditt-transformasjon 85 3. Bankenes kredittskapende evne 89 4. Bankenes kredittskapende evne: Drøfting 94 5. Bankenes likviditetspolitikk 97

VI.

Tilbudet av penger: Sentralbanken

109

1. Staten og bankenes bank 109 2. Norges Banks balanse 111 3. Sed­ delmengden 112 4. Sentralbankenes pengepolitikk 114 5. Det korte pengemarked 117 6. Statens regulering av de private bankers utlåns­ virksomhet 124 7. Forholdet mellom staten og sentralbanken 127 8. Myndighetene og pengemengden 130

VII.

Renteteori og aktivitetsnivå 1. Etterspørsel og tilbud av penger 133 2. Regulering av den kredittfinansierte etterspørsel 135 3. Investeringsteorien - det svake ledd 141 4. Kredittmultiplikator og inntektsmultiplikator 143 5. Oppdelt kre­ dittmarked - kredittpolitikk i praksis 145

133

VIII.

Kvantitetsteori og monetarisme

149

1. En gammel teori 149 2. Cambridge-versjonen 150 3. Fisher-versjo­ nen 151 4. Kvantitetsteorien 154 5. Transmisjonsmekanismen 157 6. Stabiliseringspolitikk 158

IX.

Inflasjon

163

1. Den faktiske utvikling 163 2. Definisjon 164 3. Etterspørselsbestemt inflasjon 165 4. Priskontroll og rasjonering 170 5. Andre sider ved etterspørselsbestemt inflasjon 171 6. Kostnadsskapt inflasjon 175 7. To sektorer 181 8. Inflasjon som prosess 186 9. Gruppe­ interesser og statens politikk 189 10. Inflasjon, produksjon og inntekts­ fordeling 190

X.

Valuta Valutamarked og valutasystem

199

1. Valutakurser og valutabanker 199 2. Det internasjonale valutamarmed 201 3. Karakteristiske trekk ved valutamarkedet 204 4. Et mar­ ked i kortsiktige fordringer 205 5. Valutapolitikk og valutasystem 208

XI.

Valuta - tilbud og etterspørsel

213

1. Oppgjørsvaluta 213 2. Varer, tjenester, fordringer, renter og støna­ der 215 3. Valutaetterspørsel og valutatilbud 216 4. Markedsprisdannelsen 222 5. Grenser for variasjoner i valutakursens høyde - IMF 228 6. Gullstandard 230 7. Kjøpekraftsparitet og konkurranseevne 233 8. Utenriksregnskapet og de reale faktorer 238 9. Utenriksbalanse og monetære effekter 247

XII.

Virkninger av en endring i valutakurs

251

1. Styring av fluktuerende valutakurser 251 2. Devaluering med kon­ stante tilbuds- og etterspørselsforhold 252 3. Devaluering med skift i etterspørsels- og tilbudsforhold 257 4. Devalueringens virkninger på kapitalbevegelsene 261 5. Valg av valutakurs 263 6. Valutakurs og valutasystem 267

XII.

Terminmarkeder

271

1. Marked og kurser 271 2. Gardering og spekulasjon 273 3. Rentearbitrasje 277 4. Rentearbitrasje i praksis 282 5. Spotmarkeder og terminmarkeder 285

XIV.

Internasjonal likviditet

287

1. Betalingsmidlenes oppgave 287 2. Typer av betalingsmidler 288 3. Behovet for internasjonale betalingsmidler 295 4. Tilgangen av internasjonale betalingsmidler 301 5. Sentralbankenes beholdninger av internasjonale likvide midler 1955-78 307 6. Reservevalutaens stil­ ling 310 7. Reservevalutaens problem 312

XV.

Valutasystemer før den annen verdenskrig

317

1. Kontinuitet i utviklingen 317 3. Mellomkrigstiden 324

XVI.

2. Den internasjonale gullstandard 317

Valutasystemet etter den annen verdenskrig

339

1. Forberedelsene - Bretton Woods 339 2. De grunnleggende prin­ sipper 341 3. Det internasjonale valutafond (IMF) 342 4. Avvikling av Bretton Woods-systemet 353 5. Valutasystemet i dag: Flytende kur­ ser mellom valutablokker 356

361

XVII. Eurovalutamarkedet 1. Karakteristikk av markedet 361 2. Markedets størrelse og utvikling 364 3. Euromarkedet og den nasjonale kredittpolitikk 369 4. Euroobligasjonsmarkedet 371 5. Kontroll med euromarkedene? 372

Teknisk tillegg: Valutakursberegninger 1. Faste valutakurser 375 2. Flytende kurser 376 379 4. Det europeiske pengesystem EMS 381

375 3. Verdien av SDR

Litteratur

383

Register

386

I. Pengepolitikk og valutautvikling siden krigen I dag er penger, kreditt og valuta sentrale spørsmål både for sosialøkono­ mien som fag og for den økonomiske politikk. Det har ikke alltid vært slik. Mens både økonomer og politikere var sterkt opptatt av disse spørsmål i 1920-årene, kom de mer i bakgrunnen ut over i 1930-årene. I den første etterkrigstid spilte de nesten ingen rolle verken som fag eller politikk. Gradvis skjedde det imidlertid endringer både i den nasjonale og internasjonale økonomi som gjorde at penge-, kreditt- og valutaforhold kom til å stå sentralt. For å gi leserne et første inntrykk av hvilke problemer som skjuler seg bak disse tre ord, kan det være hensiktsmessig å forsøke å skissere utviklingen i Norge i de siste 30 år. Da det er lettere å skrive om politikken enn om teorien, skal vi stort sett konsentrere framstillingen om de endringer som har skjedd i penge-, kreditt- og valutapolitikken siden slutten av den annen verdenskrig.

1. Pengepolitikkens plass Da krigen sluttet var det på det rene at Norge skulle føre en meget aktiv politikk for å sikre full sysselsetting og rask gjenreising, altså rask økonomisk vekst. Om dette sentrale mål var det ikke stor diskusjon. Når det gjaldt virkemidler hadde man - da som nå - tre sett: - finanspolitikk (skatter og avgifter, offentlige utgifter og inntekts­ overføringer), - pengepolitikk (renter og kreditt-tilførsel, regulering av låneadgang hjemme og ute) og - direkte reguleringer (rasjonering, kvoter, importløyver). Den kombinasjon av virkemidler (policy mix) som myndighetene den gang valgte, la hovedvekten på finanspolitikken med direkte reguleringer som et viktig supplement. Pengepolitikken så man så godt som bort fra. 11

Med en diskonto i Norges Bank på 2| prosent var rentene fastsatt på et historisk lavmål, og det var få som mente at det var grunn til å flytte på den. På kort sikt var dette ikke merkelig. Som en arv fra okkupasjonstiden hadde landet et gigantisk pengeoverskudd, og markedskreftene tilsa derfor lave renter. Men det var et særlig viktig mål å normalisere pengeforholdene, dvs. å suge opp overskuddslikviditeten. Det oppsikts­ vekkende var derfor at mange mente at man også etter at den operasjonen var gjennomført, skulle holde rentesatsene faste på et lavt nivå - den evige lavrentepolitikk. Den svenske økonom Gunnar Myrdal formulerte bruken av virkemidler i slagordet Høye skatter og lave renter. Det var mange toneangivende norske økonomer og politikere som sluttet seg til dette, men en del av dem la vekt på at også direkte reguleringer skulle spille en betydelig rolle. Det var flere årsaker til at pengepolitikken kom i bakgrunnen like etter krigen. For det første var erfaringene fra 1920- og begynnelsen av 1930årene, da man søkte å styre økonomien så godt som utelukkende med pengepolitiske midler, ikke gode. Det viste seg at de pengepolitiske virkemidler ikke var tilstrekkelig effektive til å kunne oppnå slike mål som full sysselsetting, stabile priser og balanse i utenriksøkonomien. For det annet hadde sosialøkonomer i 1930-årene utviklet teorier for styring av økonomien som først og fremst baserte seg på bruk av finanspolitiske virkemidler. Det nye syn som økonomer som John Maynard Keynes i Storbritannia, Gunnar Myrdal i Sverige og Ragnar Frisch i Norge forfektet, var at statsbudsjettets inntekter og utgifter var effektive virkemidler for å jevne ut konjunkturer. For det tredje var forholdene straks etter krigen spesielle fordi gjenreisningsoppgavene var så påtren­ gende. Ressursene var knappere enn noensinne i forhold til oppgavenes dimensjoner og mangfold. Man hadde derfor ikke råd til å bruke sløve virkemidler i politikken, men måtte presist kunne styre de begrensede tilganger man hadde, til de anvendelser som var høyest prioritert. Dette kunne man bare oppnå ved direkte reguleringer. Endelig skal det nevnes at det fantes adskillige økonomer og politikere som av fordelingsmessige grunner ikke ønsket å fravike en lavrentepolitikk. Høyere renter betød høyere kapitalinntekter, og det var en utvikling man ikke ønsket. Særlig var man innstilt på å holde lave husleier og det betinget billig boligfinansiering. Det skulle ikke gå mange år før dette første økonomisk-politiske opplegg ble justert. Grunnene til dette var flere:

12

- de direkte reguleringer viste seg å ha klare svakheter, - finanspolitikkens begrensninger ble tydeligere, - penge- og kredittpolitikken kunne gjøres mer spesifikk og mindre summarisk enn man tidligere antok, - pengeforholdene ble normalisert og kom etter hvert også under innflytelse av utviklingen i andre land.

2. Svakheter ved direkte reguleringer

Like etter krigen var de direkte reguleringer tallrike og omfattende. På så godt som alle områder var det rasjonering. Dette gjaldt forbruksvarer, investeringsutstyr og -arbeider, og importvarer. Det var ingen uenighet om at mat, klær og andre daglige forbruksvarer skulle frigis snarest mulig, og avviklingen av rasjoneringen gikk også raskt. Verre var det med varige forbruksvarer. Personbiler ble først frigitt i 1961, femten år etter krigens avslutning. Erfaringene viste at slike rasjoneringsordninger hadde klare skyggesi­ der. Det var således blitt tydelig at det var vanskelig å (a) formulere rasjonelle tildelingskriterier, (b) bygge opp effektive, lokale organer som fulgte kriteriene på en konsekvent måte, (c) unngå å skape grupper av priviligerte, og (d) å få almenheten til å akseptere rasjoneringsordningenes praktisering. (Under bilrasjoneringen skulle næringsdrivende som trengte bil i sin virksomhet, få kjøpeløyve forholdsvis lett og også ha adgang til å skifte bil etter få år, mens det var så godt som umulig for lønnsmottakere å få kjøpetillatelse. De var henvist til å kjøpe brukte biler, som naturligvis ble solgt til uforholdsmessig høye priser.) De direkte reguleringer av bygge- og anleggsvirksomhet var lettere å opprettholde, men også her utviklet det seg en sterk opinion for å få dem opphevet. Etter hvert som presset i økonomien ble redusert mange steder i landet, var det heller ikke behov for direkte reguleringer. Rasjonerings­ ordninger var et effektivt virkemiddel bare dersom det samtidig eksisterte et kjøpepress. Man kan stramme med en hyssing, ikke dytte. De direkte reguleringer på importen ble gradvis avskaffet som følge av Norges deltakelse i det europeiske økonomiske gjenreisingsarbeid. Dette skal behandles i avsnitt 6. Avviklingen av direkte reguleringer skapte behov for å regulere slik etterspørsel med andre midler. Da en del av denne etterspørsel ble

13

finansiert med lån, var det nærliggende å bruke midler som påvirket lånevilkårene, altså penge- og kredittpolitikk.

3. Finanspolitikkens begrensninger

I løpet av de siste ti år ble det klart at også bruk av det annet hovedvirkemiddel - finanspolitikken - hadde klare begrensninger. Skatter, avgifter, stønader, subsidier, offentlige utgifter til kjøp av varer og tjenester, og andre finanspolitiske «størrelser» skulle brukes som ledd både i den mer kortsiktige stabiliseringspolitikk og den langsiktige vekstpolitikk. Her skal vi først og fremst drøfte stabiliseringspolitikkens krav til utformingen av finanspolitikken og hvilke muligheter man har til å endre finanspolitikken i takt med stabiliseringspolitikkens behov. Formålet med stabiliseringspolitikken er å oppnå høy sysselsetting og kapasitetsutnyttelse, lav prisstigningstakt og en balanse på utenriksregnskapet som ikke går ut over det landet kan makte å finansiere. Sysselsetting, prisutvikling og over-/underskudd i utenriksregnskapet er resultatet av en lang rekke krefter, innenlandske og utenlandske. Disse skifter stadig i styrke og retning. For å nøytralisere dem må finanspolitik­ ken derfor kunne endres forholdsvis raskt, og den må kunne endres i begge retninger. De viktigste begrensninger ved finanspolitikken ligger nettopp i disse to forhold. Hovedtrekkene i finanspolitikken fastlegges i forbindelse med stats­ budsjettet. Bak regjeringens forslag, som legges fram for Stortinget hver høst, ligger det et møysommelig og tidkrevende arbeid som tar sitt utgangspunkt i de enkelte statsetaters anslag for inntekter og ønsker om utgifter for kommende år. Sammen med regjeringens vurdering av den økonomiske utvikling resulterer dette i budsjettforslaget. Etter at Stortin­ get har behandlet budsjettforslaget og dermed gjort sine endringer, vedtas det endelige budsjett som skal være bindende for det kommende år. På en rekke punkter vil et statsbudsjett være forskjellig fra foregående års. Statsbudsjettet innebærer derfor en endring i økonomisk politikk, og denne skjer med virkning fra et fast tidspunkt hvert år. Av denne grunn vil myndighetene vise stor tilbakeholdenhet med å revidere denne politikk i løpet av året. Rett nok gir Stortinget tilleggsbevilgninger i løpet av året, men disse er gjennomgående meget små. På den annen side forekommer det at Stortinget vedtar større endringer, men da er bakgrunnen spesiell, f.eks. endringer i skatter, subsidier og stønader i forbindelse med et 14

inntektsoppgjør. Alt i alt har finanspolitikken begrenset fleksibilitet i løpet av et budsjettår. De endringer som kan gjennomføres fra et budsjett til det neste er også begrensede. En stor del av de offentlige utgifter er bundet enten fordi de følger av bestemmelser i lover eller fordi de bygger på den normale virksomhet innen, bestemte statsinstitusjoner. I praksis er det ikke lett å skjære utgiftene til en statsetat ned. Det ville gå ut over etatens sysselsetting og normale virksomhet. Derimot kan utgiftssiden naturligvis lett økes. (Albueleddets prinsipp.) På inntektssiden er det også betydelige bindinger. Merverdiavgiften og andre vareavgifter slår direkte ut i prisnivået, og i en periode med press i økonomien, er det derfor grenser for hvor meget slike avgifter kan økes. Inntektsskatter påvirker ikke prisene i samme utstrekning, men store økninger her vil støte på betydelig politisk motstand. Både for statens inntekter og for dens utgifter gjelder at endringer medfører administrative omlegginger. Både de statsetater som admini­ strerer inntekter og utgifter, og de private som blir berørt av dem, opplever det som ulemper eller kostnader når inntekter og utgifter blir endret. Holder man disse begrensninger og ulemper ved finanspolitikken opp mot de tilsvarende sider ved pengepolitikken, finner man at pengepolitik­ ken har visse fortrinn. En del av de pengepolitiske virkemidler kan endres uavhengig av statsbudsjettet og derfor hyppigere og på kortere varsel. Dette gjelder f.eks. fastsettelse av rentesatser, likviditetsreserver og plasseringsplikt for de private banker. Den politiske motstand mot de fleste pengepolitiske endringer er antakelig heller ikke så stor som for de finanspolitiske. På den annen side må man ta i betraktning at pengepoli­ tikken virker på et snevrere område av samfunnsøkonomien enn finanspolitikken. Det er derfor ikke tale om at pengepolitikken kan tre i stedet for finanspolitikken, men den kan være et supplement. Oppgaven blir å finne den rette bruk av de to sett av virkemidler, den rette policy mix. I praksis vil man finne at debatten gjelder hvorvidt pengepolitikken eller finanspolitikken er overbelastet, m.a.o. om det med fordel kan foregå en forskyvning av reguleringsoppgavene fra det ene sett av virkemidler til det annet for å oppnå bestemte økonomiske mål. Tidlig i etterkrigstiden foregikk det en slik forskyvning i og med at pengepolitikken ble tatt sterkere i bruk. Behovet for å se finanspolitikken og pengepolitikken i sammenheng vil bli enda klarere når man ser på deres virkninger. Det vil da bli klart at de to sett av virkemidler griper inn i hverandre. Særlig er det grunn til å

15

understreke at finanspolitikken vil virke inn på penge- og kredittforholdene. Dersom f.eks. staten har overskudd på sitt driftsregnskap («overskudd før lånetransaksjoner») slik at den tar mer inn i skatter og avgifter m.v. enn den betaler ut, vil det foregå en likviditetstilstramming. Dette betyr at penge- og kredittforholdene blir mindre rommelige. Dette er bare ett eksempel på at finanspolitiske virkemidler kan ha penge- og kredittpoli­ tiske virkninger. 4. Penge- og kredittpolitikkens utforming

En av innvendingene mot pengepolitikken var at den var et grovt, lite nyansert virkemiddel. Teorien i sin enkleste form gikk ut på at nasjonalbanken ved å forandre sin diskonto kunne endre rentesatsene i samfunnet. Dette ville påvirke investeringer i både lager og fast kapital, altså boliger, produksjonsutstyr i de forskjellige næringer osv. Med de mer detaljerte mål som man hadde for den økonomiske politikk etter den annen verdenskrig, var det et krav at myndighetene måtte få tilstrekkelige virkemidler til å styre kreditten bedre mellom anvendelser. Det måtte f.eks. være mulig å stimulere boligbyggingen og samtidig holde igjen avbetalingskreditter eller gjøre investeringer i utkantNorge attraktive samtidig med at man førte en restriktiv investeringspoli­ tikk i pressområdene. De kredittpolitiske virkemidler måtte derfor ikke være for summariske, men selektive slik at de kunne avpasses etter forholdene i det enkelte marked. En slik differensiert penge- og kredittpolitikk har vokst gradvis fram i løpet av etterkrigsårene. Nøkkelen lå i det forhold at det eksisterte forskjellige typer av kredittinstitusjoner og at de markeder disse arbeidet på, kunne skilles ad. Kredittmarkedet var segmentert. Denne ordning hadde man grunnlaget for i de institusjoner som allerede eksisterte, og disse ble ytterligere utbygget etter den annen verdenskrig. Banker og andre finansinstitusjoner formidler kreditt. De mottar midler til plassering fra grupper som har spareoverskudd og kanaliserer dem til grupper som har investeringsplaner som de ikke kan finansiere med egne midler. Man kan derfor karakterisere finansinstitusjonene (a) etter det marked der de henter sine midler (innlån) og (b) etter de formål som de yter lån til. I den summariske oppstilling i tabell I. 1 inndeler vi finansinstitusjonene etter innskuddssiden. Der navnet på institusjonene ikke sier tilstrekkelig om til hvilke sektorer utlånene først og fremst går, er dette antydet med stikkord i parentes. 16

Tabell I. 1. Summarisk oversikt over norske finansinstitusjoner. Midler fra: Statskassen

.................................................Statsbankene (Distriktenes utbyggingsfond, Fi­ skarbanken, Husbanken, Industribanken, Kommunalbanken, Landbruksbanken, Låne­ kassen for utdanning)

Obligasjonsmarkedet.................................... Kredittforeninger for finansiering av landbruk, industri, skipsfart, varehandel, boliger.

Almenheten .................................................Sparebanker (Bolig- og næringslån) Forret­ ningsbanker (Bolig- og næringslån) Postspare­ banken (Bolig- og næringslån) Postgiro (Statskassen) Forsikringsselskaper (Bolig- og næringslån) Fi­ nansieringsselskaper (Næringslån, direkte investeringer)

Det myndighetene ønsker å regulere er det samlede kredittomfang og fordelingen av dette. I tider med press i økonomien ønsker de å skjære ned på kreditten, mens de i perioder med unyttet kapasitet kan ønske å stimulere etterspørselen ved å øke kreditt-tilgangen. Det er altså høyre side i oversikten ovenfor som skal reguleres. Det er imidlertid klart at reguleringen godt kan settes inn på venstre side dersom det er en fast forbindelse mellom omfanget av utlånene og omfanget av innskuddene. De enkleste reguleringsproblemer eksisterer naturligvis for statsbanke­ ne. I forbindelse med det årlige statsbudsjett vedtar Stortinget faste utlånsrammer for statsbankene. Dermed beslutter man også hvor store midler som staskassen skal tilføre disse bankene. Staten på sin side skaffer disse midler dels ved opplåning i markedet og dels ved eventuelle overskudd som staten har på sitt ordinære regnskap. De midler som staten låner, kommer til dels fra private banker og forsikringsselskap, og er enten påbudte eller frivillige plasseringer. Kredittforeningenes utlån kan reguleres gjennom den tilgang på midler som disse får. Dette skjer ved at myndighetene setter kvoter for hver enkelt forening, og de bestemmer også når foreningene kan legge ut obligasjonslånene og på hvilke vilkår, rente, løpetid og avdragsterminer. En del av disse obligasjoner kjøpes igjen av bankene. De vanskeligste reguleringsoppgavene oppstod i forbindelse med de private banker, altså sparebanker og forretningsbanker. Det begynte som et frivillig samarbeid mellom myndigheter og bankene fra midten av

17

1950-årene som bl.a. innebar at bankene skulle begrense sitt utlånsvolum. Slike avtaler fortsatte å eksistere i de neste ti år, men i 1965 skjedde det en viktig endring i og med at Stortinget vedtok Penge- og kredittloven. (Loven om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene av 25. juni 1965). De viktigste bestemmelser i den nye loven gikk ut på at myndighetene kunne fastsette reservekrav og plasseringsplikt for bankene. Dette betyr at en del av bankenes innskuddsmidler skulle bindes i bestemte plasseringer og dermed ikke kunne brukes til utlån. Kravene kunne endres dersom konjunkturforholdene tilsa det. Den tidligere praksis med at bankenes rentesatser for innskudd og utlån skulle godkjennes av myndighetene, ble også fortsatt. Denne korte redegjørelse viser at penge- og kredittpolitikken er lagt opp med sikte på en mer differensiert behandling av kreditt til forskjellige formål. Dette opplegg ble understreket i 1966 i og med at Nasjonalbud­ sjettet for det året for første gang inneholdt et detaljert kredittbudsjett. Dette spesifiserte de innlån som myndighetene regnet med at forskjellige finansinstitusjoner ville motta, og de utlån som de ventet at institusjonene ville stille til disposisjon for de forskjellige grupper av låntakere eller låneformål. På samme måte som for nasjonalbudsjettet for øvrig, skulle Stortinget også ta stilling til dette. De erfaringer man har høstet fra arbeidet med å regulere penge- og kredittforholdene viser at det fra tid til annen oppstår uregulerte markeder og nye institusjoner. Får disse et for stort omfang, må også de underkastes regulering. Det ligger derfor en tendens i systemet til stadig å utvide reguleringene. I perioder med svært hard regulering av de etablerte institusjoner, vil drivkreftene til «omgåelser» bli særlig sterk. Dersom likviditeten er stram i pengemarkedene, vil dette lett slå ut i en stigning i rentesatsene for innskudd på særvilkår, som ikke er regulert av myndighe­ tene. Tidvis har også samvirkelag i bestemte distrikter kunnet utvikle seg til alvorlige konkurrenter til sparebankene fordi lagene har budt høyere innskuddsrenter enn det bankene hadde adgang til. Tilskyndelsen til direkte låneformidling av advokater o.a. har også vært sterk. I løpet av 1960-årene hadde finansieringsselskapene en sterk vekst, i stor utstrek­ ning fordi de verken var underkastet de samme rentereguleringer eller de samme plasseringsforpliktelser som bankene var. For å stoppe denne utvikling, som kunne ha betydd en undergraving av reguleringene, vedtok Stortinget Lov om finansieringsvirksomhet (av 11. juni 1976). Etter denne loven kan disse selskaper reguleres stort sett på samme måte som bankene. Forbindelsen mellom det norske penge- og kredittmarkedet og uten-

18

landske markeder skapte spesielle problemer. Rett nok har Norge stadig en forholdsvis streng valutaregulering. Denne gir bare de norske foretak som har regelmessige internasjonale transaksjoner av et visst omfang, adgang til å gjøre bruk av utenlandske penge- og kredittmarkeder, og bare innenfor gitte grenser. Friest står rederiene, men også banker, forsikrings­ selskap og større eksportbedrifter vil jevnlig ha tilgodehavender eller gjeld til utlandet. Dette betyr at disse foretak har en viss adgang til å velge hvilket kredittmarked de vil plassere eller låne i. På denne måte vil det etableres en begrenset sammenheng mellom renter og lånevilkår i utlandet og i Norge.

5. Stigende renter

Redegjørelsen i forrige avsnitt har vist at et karakteristisk trekk ved pengepolitikken i Norge etter krigen har vært den kvantitative regulering, dvs. regulering av kreditt-tilgangen til bestemte formål. Bare i mindre utstrekning har myndighetene brukt variasjoner i rentesatsene til å oppnå et slikt formål. Likevel har det vært en betydningsfull langtidsutvikling i det norske rentenivå etter krigen. Pengerikeligheten og de meget lave rentesatser like etter krigen ble et kortvarig fenomen. Alt fra begynnelsen av 1950-årene var det et press oppover på renten. Dette viste seg tydeligst i de markeder som var uregulerte, men også de regulerte renter er blitt satt opp. Norges Banks diskonto, statsbankenes utlånsrenter og renten på obligasjoner, som er regulert, er hevet etter hvert. Diskontoen ble i desember 1979 satt opp til 9 prosent, som er det høyeste nivå siden banken trådte i virksomhet. De private bankers renter har stort sett fulgt med i utviklingen. Her skal det ikke gis noen detaljert framstilling av denne utvikling. Som en sammen­ fatning skal vi i stedet gjengi en oversikt over utviklingen av den langsiktige rente i Norge 1946-1979. Som vist foran, har det norske kredittmarked i hele etterkrigstiden vært sterkt regulert. Dette har naturligvis påvirket renteforholdene, og kurven i figur 1.1 kan derfor ikke tas som uttrykk for utviklingen i et «fritt marked». For obligasjonsrenten er det både angitt den effektive rente nominelt (etter Klovland 1976), og «realrenten», dvs. nominalrenten justert for prisstigning. Utviklingen i retning av stadig høyere rentesatser - dyrere penger - har endret innstillingen til egen finansforvaltning i banker, foretak og offentlige institusjoner. Etter hvert ble renteinntekter og renteutgifter, 19

kursgevinster og kurstap tillagt en langt større vekt enn tidligere. Så lenge rentesatsene er lave, taper et foretak lite på å ha en rommelig kassebeholdning og folioinnskudd som er noe større enn nødvendig. Når den kortsiktige rente imidlertid går opp i 9, 10 eller 12 prosent, er det straks større gevinster å hente ved en rasjonell likviditetspolitikk. Ved å pine omfanget av ledige midler ned til det absolutt nødvendige, kan det spares betydelige summer i renteutgifter på lån og tjenes betydelige summer ved kortsiktige plasseringer. I dag vil banker og store foretak utvise adskillig aktivitet for å plassere beløp for så kort tid som et par dager eller til og med «over night». Den samme innstilling preger også bankers og foretaks plasseringer i verdipapirer. Med de store skiftninger som man har opplevd på disse markeder i de senere år, er det naturlig at

(.1) viser Norges Banks diskonto. (2) er den nominelle rente på et utvalg norske stats­ obligasjoner, mens (3) viser realrenten for de samme obligasjoner. Realrenten er lik den nominelle rente - årets prisstigning i prosent. Realrenten har vært negativ i år med sterk prisstigning.

20

finansforvaltere viser en langt større bevissthet i sine plasseringer enn tidligere. Dette gjelder ikke minst i valutaforvaltningen. Med de store kursforandringer for sentrale europeiske valutaer i løpet av 1960-årene, de to devalueringer av dollar i 1971 og 1973, og de senere fluktuerende kurser har foretak på disse områder både kunnet tape og tjene store beløp i løpet av kort tid. Alt i alt har denne utviklingen ført til at dagens penge- og valutamarke­ der er preget av langt større følsomhet og årvåkenhet enn tidligere. Det er et marked der de store deltakere stadig står på tå hev. Kanskje er markedene også blitt mer ustabile («nervøse»).

6. De internasjonale betalingsforhold

På det utenriksøkonomiske område kan man finne like markante omslag som på det innenriksøkonomiske. Her skal vi holde oss til det som er skjedd på valutafronten og til endringene i de internasjonale kredittmar­ keder. Da krigen sluttet var utenriksøkonomien helt preget av direkte reguleringer. Dette gjaldt i så godt som alle land, også Norge. Eksport og import var regulert mengdemessig, og tosidige handelsavtaler med andre land fastla det geografiske mønster i utenrikshandelen. For så godt som alle betalinger trengtes det tillatelse av valutamyndighetene. All valuta som ble tjent opp skulle avgis til norsk valutabank. I likhet med de øvrige allierte land hadde Norge under og etter krigen vært med på å forberede en liberalisering av handelen og de internasjonale betalinger etter krigen. Disse forberedelser som førte fram til Generalav­ talen for toll og handel (GATT) og Det internasjonale valutafond (IMF), hadde et sterkt akademisk preg i den første etterkrigstid. Realitetene var jo at handel og valuta var helt og holdent regulert kvantitativt. Liberaliseringen begynte i Vest-Europa. Med utgangspunkt i Marshallplanen og de vilkår den amerikanske regjering satte for å yte denne bistand til Europa, ble det i årene 1947-1958 gjennomført en gradvis frigjøring av handel og betaling mellom 17 vest-europeiske land. Dette skjedde innen Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (Organisation for European Economic Co-operation, OEEC), og dennes datterorganisasjon, Den europeiske betalingsunion (European Payments Union, EPU). Handelen ble gradvis liberalisert ved at varegruppe for varegruppe etter hvert ble satt på «friliste», dvs. at de ikke lenger ble undergitt 21

kvantitativ regulering når motparten var et annet OEEC-land. Denne utvikling reduserte landenes muligheter til å bruke direkte reguleringer på utenrikshandelen. Innenfor betalingsunionen skapte man en oppgjørs- eller clearingsentral slik at overskudd som land A hadde på land B kunne brukes til å betale A’s underskudd overfor land C. Det ble altså mulig å bruke en vest­ europeisk valuta til å betale for varer fra et annet vesteuropeisk land. Valutaene til EPU-landene ble innbyrdes konvertible for betalinger som gjaldt varer og tjenester. Liberaliseringen av handel og betalinger mellom OEEC-landene la grunnen for en liberalisering overfor resten av verden. En milepel i denne utvikling var OEEC-landenes beslutning i desember 1958 om å gjøre disse 17 lands valutaer konvertible også overfor andre land. Det viktigste i denne beslutning var å innføre konvertibilitet overfor dollar. USA’s valuta var da stadig en sterk valuta, selv om den ikke lenger var så allmektig som den hadde vært i 1940- og begynnelsen av 1950-årene. Med beslutningen i 1958 ble Norge og de andre vesteuropeiske land trukket sterkere inn i det verdensomspennende valutasamarbeid. Dette bygde opprinnelig på samarbeidet innen Det internasjonale valutafond og det faktum at den amerikanske dollar var den sentrale valuta i dette samarbeid. Dollaren var dessuten bundet til gullet. Systemet gikk ut på faste valutakurser mellom landene, kurser som bare kunne endres ved større forstyrrelser i et lands betalingsforhold. Høsten 1949 ble de fleste vest-europeiske lands valutaer skrevet ned i forhold til dollar, men dette ble sett på som en forsinket tilpassing til etterkrigstidens faktiske forhold. Mot slutten av 1960-årene ble det imidlertid gjennomført flere kursforandringer for sentrale valutaer, og disse foregikk på en slik måte at man i større utstrekning satte et spørsmålstegn ved IMF-systemet med de faste, tregt bevegelige kurser. Det viste seg nemlig at rykter om kursforandringer utløste omfattende kortsiktige kapitalbevegelser (hot money), som igjen skapte nervøsitet og krisestemning i valutamarkedene. Et land som man ventet skulle skrive ned sin valuta, måtte oppta ekstraordinære lån i IMF og andre land for å ha midler til å kunne holde den faste valutakurs. På den annen side opplevde land som man ventet skulle skrive opp verdien av sin valuta, at det strømmet utenlandsk valuta til landets banker i store mengder. Denne ekstraordinære tilgang av midler kunne danne grunnlaget for økte utlån i landet, noe som kunne true den samfunnsøkonomiske balanse, dersom landet allerede var nær ved full kapasitetsutnyttelse. I en slik situasjon 22

måtte myndighetene treffe ekstraordinære pengepolitiske tiltak. Både for devalueringsmodne og for revalueringsmodne land innebar altså de faste valutakurser klare ulemper. De fleste av de valutakursendringer som ble foretatt i løpet av 1950- og 1960-årene, var devalueringer i forhold til amerikanske dollar. Dette innebar at den amerikanske dollar gradvis ble oppvurdert. Dette svekket USA’s konkurranseevne, og det solide handelsoverskudd som landet hadde hatt i den første etterkrigstid, ble gradvis redusert og tidvis snudd om til et underskudd. Samtidig hadde landet store uttellinger i valuta til militærutgifter i utlandet, utviklingsbistand og andre formål, og endelig foretok amerikanske foretak meget store direkte investeringer i VestEuropa, Latin-Amerika og andre verdensdeler. Alle disse bevegelser svekket den amerikanske dollar. Den gulldekning som hadde vært overveldende like etter krigen, ble stadig spinklere. I begynnelsen av 1970-årene ble så dollaren devaluert to ganger, og de faste kurser ble oppgitt. Et nytt system med fluktuerende kurser mellom de store lands valutaer ble etablert, mens de mindre land søkte å stabilisere sine valutaer enten ved å binde dem til de store lands valutaer eller ved å holde en tilnærmet fast pris på en «kurv» av andre lands valutaer. Landene i Det europeiske fellesskap (EF) etablerte i 1972 et slange-samarbeid som skulle holde kursene mellom medlemslandenes valutaer innenfor snevre grenser. Norge deltok også i dette samarbeid fram til utgangen av 1978. Da vedtok EF gradvis å utvide valutasamarbei­ det til et europeisk pengesystem (EMS). Under fluktuerende valutakurser har myndighetene i det enkelte land ingen internasjonal forpliktelse til å holde faste kurser. Valutapolitikken blir lagt opp slik at den best mulig tjener den indre økonomiske stabilitet. Perioden med flytende valutakurser har vist at myndighetene i så godt som alle land søker å styre kursene («dirty floating»). Mens en slik politikk opprinnelig ble ansett som et brudd på spillereglene, har man etter hvert innsett at fritt, fluktuerende kurser («clean floating») bare hører hjemme i lærebøkenes forenklede verden. I stedet for å gi en detaljert framstilling av endringer i de viktigste valutakurser, skal vi her sammenfatte den viktigste utvikling. Figur 1.2 viser at det skjedde en del markante endringer mens ordningen med sprangvis faste kurser var gjeldende, dvs. fram til begynnelsen av 1970årene. Deretter foregikk endringene mer kontinuerlig, men også da forekom det kriseartede, voldsomme kursfall for viktige valutaer. Etter 1958 skjedde det en gradvis sterkere integrasjon av de enkelte 23

Fig. 1.2. Valutakurser 1946-1979, indeks.

(1) Tyske mark, (2) norske kroner, (3) US dollar, (4) pund sterling, (5) franske franc. For perioden fram til utgangen av 1971 representerer 100-linjen de faste kurser som ble fastsatt i Valutafondet. Etter den tid gjengir linjen verdien av SDR slik at de enkelte valutaers kurs måles som avvik fra verdien av 1 SDR.

lands kredittmarkeder. Etter hvert ble kapitalen stadig mer mobil og store beløp kunne strømme fra New York til London, til Zurich, til Paris, til Frankfurt, osv. Korte penger reagerte på renteforskjeller mellom de viktigste lands kredittmarkeder og på forventninger om endringer i kursen på de store lands valutaer. Myndighetene måtte ta mer og mer hensyn til mulighetene av slike kapitalbevegelser. De måtte føre innen­ landsk politikk i internasjonale omgivelser. Da Norges Bank satte opp diskontoen fra 3|til 4| prosent i 1969, og fra 7 til 9 prosent i 1979, grunnga den dette bl.a. med hensynet til rentesatsene i andre land. Spesielt mobile var de store midler som etter hvert fant veien til eurovaluta-markedet. Dette marked begynte som et marked for «dollar utenfor USA» - eurodollar-markedet, og det vokste fram samtidig med at USA’s utbetalinger for varer, fjenester, militærutgifter, stønader, eiendommer og langsiktige fordringer i slutten av 1950-årene begynte å overstige de tilsvarende innbetalinger. Dette betød at den øvrige del av verden fikk tilførsel av kortsiktige dollartilgodehavender, og av forskjelli­ ge grunner ønsket man i stor utstrekning å plassere disse fordringer i banker utenfor USA (eurobanker) fremfor banker i USA. Opprinnelig var det først og fremst banker i London og andre vesteuropeiske byer som tok

24

imot innskudd og bevilget lån i eurodollar. Mange av disse banker var amerikanske. I de senere år har imidlertid eurodollarmarkedet og «offshore-banking» spredt seg til hele verden. Forstavelsen «euro» er derfor ikke lenger dekkende. I dag er dollar heller ikke den eneste «emigrantvaluta». Pund sterling, mark, francs og yen blir brukt i store transaksjo­ ner, og det er også vokst fram et beskjedent marked for skandinaviske kroner. Siden desember 1979 har en del låntakere tatt opp obligasjonslån i norske etirokroner. Langt den største delen av transaksjonene på euromarkedene er kortsiktige innskudd og utlån, og en betydelig del av disse går mellom banker. Dette interbankmarked er verdens største pengemarked, og det har tilknytninger til pengejnarkedet i så godf som alle industriland, også Norge. Multinasjonale selskaper, andre store foretak, sentralbanker og andre offentlige institusjoner plasserer midler og opptar lån i euromarke­ dene. Ved siden av de korte fordringer er det vokst fram et betydelig marked for langsiktige lån, euro-obligasjonsmarkedet (euro-bond market). Euromarkedene ble opprinnelig ikke underkastet penge- og kredittpoli­ tiske reguleringer. Den sterke vekst i markedene kan langt på vei forklares med den begunstigede stilling bankene her hadde, sammenliknet med det som gjaldt for innenlandske banker. De siste ble i de fleste land pålagt reservekrav og andre reguleringer som reduserte deres lønnsomhet. Deres evne til å klare seg med små marginer mellom utlånsrente og innskudds­ rente var derfor dårligere enn eurobankenes. I de senere år har USA og en del andre land innført reguleringer som også påvirker den del av bankenes virksomhet som foregår utenfor landets grenser. Den britiske sentralbank - Bank of England - har skjerpet sikkerhetskravene overfor de banker som opererer i London. Formelt sett har eurobankene ingen sentralbank i ryggen som kan opptre som «lender of last resort», men det er en alminnelig oppfatning at de fleste lands sentralbanker ville tre støttende til, dersom en krise skulle oppstå. Det er grunn til å regne med at disse spørsmålene vil innta en mer dominerende stilling i den mellomfolkelige, økonomiske politikk i årene som kommer. Gjennom en forholdsvis streng valutaregulering og fordi landet ikke er sentralt i verdensøkonomien, har Norge bare i mindre utstrekning vært berørt av denne utvikling. Med den store nettoopplåning Norge har gjennomført i etterkrigstiden, har imidlertid rente- og kredittvilkårene i andre land også hatt en viss betydning for oss. Perspektivet for de kommende år med Norge som et kapitaleksporterende land p.g.a. inntektene fra oljeutvinningen, gjør ikke denne avhengigheten mindre.

25

Selv om landet skal plassere midler ute i stedet for å låne ute, blir innvirkningen fra de internasjonale penge- og kredittmarkeder ikke mindre.

Penger og kreditt

Money will not manage itself.

Walter Bagehot

Money, like certain other essential elements in civilisation, is a far more ancient institution than we were taught to believe some few years ago. Its origins are lost in the mists when the ice was melting, and may well stretch back into the paradisaic intervals in human history of the interglacial periods, when the weather was delightful and the mind free to be fertile of new ideas - in the Islands of the Hesperides or Atlantis or some Eden of Central Asia.

John Maynard Keynes

II. Fordringer 1. Innledning I penge- og kredittlæren spiller fordringer en sentral rolle. De kan forekomme i mange former og mellom mange parter. I det moderne samfunn er fordringer svært utbredt og derfor har det også skjedd en viss standardisering: bankinnskudd, pantobligasjoner, kassekreditter, aksjer, veksler osv. Det grunnleggende ved enhver fordring er et tilgodehavende/gjeldsforhold for et bestemt beløp mellom to parter. Dessuten er det vanligvis knyttet bestemte betingelser om tilbakebetalingstidspunkt eller avdragsforhold, renter i låneperioden, adgang til å omsette fordringen videre, osv. Mange av disse forhold er ikke vesentlige i en innføring til penge- og kreditt-læren. Derfor skal denne oversikten over fordringsforhold bare ta opp enkelte sider ved fordringene, nemlig deres omfang og tilvekst, de viktigste parter og de viktigste typer. Enhver fysisk eller juridisk person vil ofte være part i et fordringsfor­ hold. Lønnsmottakere vil gjerne ha bankinnskudd og de kan også eie andre fordringer f.eks. andel i boliglag, obligasjoner og aksjer. Samtidig vil de ha en viss gjeld, f.eks. i form av pantelån i egen bolig, avbetalingskontrakt på bil eller innbo, og gjeld til kjøpmann. De fleste foretak vil ha lån på sine anlegg og sitt produksjonsutstyr, og en kassekreditt til finansiering av innkjøp av råvarer og halvfabrikata. Dessuten yter foretak ofte kreditt til sine kunder, og dette er tilgodehavender - mer eller mindre sikre - for foretaket. Ut over det kan foretak ha bankinnskudd og verdipapirer. I den offentlige sektor finner man at både stat og kommuner vanligvis har gjeld til publikum eller banker, men at de samtidig også eier fordringer på andre. Dersom man skulle kartlegge alle eksisterende fordringsforhold i Norge i dag, ville man ende opp med en kjempemessig oppstilling som ville vise at det eksisterer et meget tett fordringsnett i et moderne samfunn. Selv om et så detaljert bilde nok kunne vise adskillige interessante trekk, er det klart at det ville være helt uegnet for en samfunnsøkonomisk analyse. Bildet må derfor forenkles. Dette krever at

29

antall parter reduseres. I stedet for å operere med alle fysiske og juridiske personer som er part i et fordringsforhold, lar man framstillingen bare omfatte et begrenset antall sektorer.

2. Sektorer Når en gruppe økonomiske enheter, f.eks. lønnsmottakere, slås sammen til en sektor, forsvinner åpenbart alle interne fordringsforhold. Dersom B skylder A 1 000 kroner, har A et tilgodehavende og B en gjeld på 1 000 kroner. For de to parter under ett vil dette tilgodehavende/gjeldsforhold imidlertid ikke komme fram: + 1 000 — 1 000 = 0. Ved konsolidering (sammenslåing) av fordringsforhold forsvinner alle interne tilgode­ havende/gjeldsforhold. Slik konsolidering i sektorer er vel kjent fra nasjonalregnskapsoppstillinger og de spiller en sentral rolle i framstillinger av teorien for den økonomiske sirkulasjon, f.eks. «økosirksystemet». (Se f.eks. Munthe 1976, kap. II—VI). En vanlig summarisk framstilling der bygger på en sektoroppdeling etter følgende mønster:

I. Innlandet 1. Den private sektor 2. Den offentlige sektor II. Utlandet

Hver av disse tre sektorer kan ha tilgodehavender og gjeld overfor de to andre sektorer. Differansen mellom en sektors tilgodehavender og dens gjeld er lik sektorens nettofinanskapital. På samme måte som i nasjonalregnskapet vil valget av antall sektorer måtte bli en avveining mellom et krav til detaljerte oppgaver og et krav til oversikt. Jo flere sektorer vi har, desto mer vet vi om fordringsforholdene, men desto vanskeligere er det å se de store linjer. I praksis må man alltid foreta en viss sammenslåing av oppgaver, og det er da viktig å ta stilling til etter hvilke retningslinjer denne «konsolideringen» skal utføres. Dette innebærer at man må ta stilling til hvilke sektorer man skal ta med og hvordan disse sektorer skal avgrenses. Fra et teoretisk synspunkt er det viktig at man får skilt ut sektorer som 30

har spesielle oppgaver eller spiller en sentral rolle i den økonomiske virksomhet som skal analyseres. Da dette her er fordrings- og gjeldsfor­ holdene, vil dette føre til at sektorer som har en stor innflytelse på omfanget eller fordelingen av fordringer og gjeld, bør spesifiseres som egne sektorer. Det er en type av institusjoner som er spesialister på skaping og omsetting av fordringer, nemlig finansinstitusjonene. Disse omfatter banker, forsikringsselskaper, kredittforeninger og finansierings­ selskaper. Bankene er igjen et samlebegrep for - Norges Bank - Statsbankene inklusive Postgiro og Postsparebanken - Privatbankene som omfatter Forretningsbanker og Sparebanker.

Hver av disse har sitt særpreg og det kunne være grunn til å behandle hver av dem som egen sektor. For å slippe for mange detaljer, skal vi imidlertid bare skille mellom Norges Bank på den ene side og øvrige banker på den annen. Når landets seddelbank behandles for seg, skyldes dette at denne har helt spesifikke pengepolitiske oppgaver. Den senere framstilling vil vise at også den offentlige sektor spiller en sentral rolle for fordrings- og gjeldsforholdene i samfunnet, og at denne sektors adferd er forskjellig fra både seddelbankens og de øvrige finansinstitusjoners. Den offentlige sektor bør derfor skilles ut som egen sektor. Det er særlig den egentlige statsforvaltning, representert ved statskassen, og de sosiale trygder som spiller den sentrale rolle for fordringer og gjeld. Nedenfor vil den offentlige sektor imidlertid også omfatte statsforvaltningens fond og kommuneforvaltningen. Foretak og husholdninger har fordringer og gjeld både overfor finansinstitusjoner og den offentlige sektor. Dessuten eksisterer det et fint nett av fordrings-/gjeldsforhold mellom foretak og husholdninger innbyr­ des. Det ville imidlertid føre for langt å gå inn på disse forhold. Andre norske sektorer - eller Publikum - blir derfor en samlesektor for husholdninger og foretak. Foretakene kan være private, statlige eller kommunale. Utlandet kunne behandles på samme måte som hjemlandet. I så fall ville man også dele denne sektor i fire undersektorer. Dette ville imidlertid føre for langt, og i det følgende vil utlandet derfor bli betraktet som en sektor. Etter dette vil vår oversikt over fordringsbalansene operere med følgende 5 sektorer:

31

1. 2. 3. 4. 5.

Den offentlige sektor Norges Bank Andre finansinstitusjoner Andre norske sektorer (Publikum) Utlandet.

3. Finansobjekter

Etter å ha fastlagt at fordringer kan eksistere mellom bestemte sektorer, skal vi nå se på hvilke former slike fordringer kan ha. En fordring kalles et finansobjekt. På samme måte som for sektorer vil spesifikasjonen av finansobjekter bli en avveining mellom kravet til detaljrikdom og kravet til oversikt. I praksis forekommer det mange ulike objekter. Som eksempel kan vi se på foretaks og husholdningers fordringer på banker. Den vanligste formen for slike fordringer er bankinnskudd, men disse kan igjen deles opp etter innskuddsvilkårene, slik at vi ville skille mellom folioinnskudd, tidsinnskudd og innskudd på særlige vilkår. Tidsinnskuddene er av 3, 6 og 12 måneders varighet og termininnskudd. Foretak og husholdninger kan imidlertid også ha andre fordringer på banker. Tidligere utstedte enkelte forretningsbanker obligasjoner og publikum som eier disse har åpenbart en fordring på vedkommende bank. Forretningsbankene er aksjeselskap, og i mange forbindelser er det nærliggende å se på en aksje som en fordring på banken. (I sparebankene er egenkapitalen opprinnelig brakt til veie ved innskudd av et grunnfond.) Endelig vil bankene kjøpe utstyr til den daglige drift - kontorrekvisita, kontormaskiner, biler etc. Leverandører av slikt utstyr kan levere det på kreditt, slik at de får en fordring på banken. På samme måte vil det for de øvrige sektorer kunne spesifiseres mange ulike typer av finansobjekter, og det blir igjen et hensiktsmessighetsspørsmål hvor sterkt vi skal splitte dem opp. I denne framstilling, som tar sikte på å gi en første, samlet oversikt, vil vi nøye oss med følgende oppdeling: I. Monetært gull, sedler og skillemynt II. Bankinnskudd III. Statskasseveksler

32

IV. V. VI. VII.

Obligasjoner Aksjer og kapitalinnskudd Utlån Andre fordringer.

En del av disse finansobjekter kan utstedes av flere sektorer. Således utsteder både Norges Bank og utenlandske sentralbanker sedler, og de to sektorer «Norges Bank» og «Utlandet» vil derfor være debitor for slike finansobjekter. På samme måte kan både den offentlige sektor, andre innenlandske sektorer og utlandet være debitorsektor for obligasjoner, mens statskasseveksler naturligvis bare utstedes av den offentlige sektor i Norge og utlandet. En del av finansobjektene kan ikke eies av alle sektorer. Etter norsk valutalovgivning kan ikke privatpersoner og bedrifter ha innskudd i uten­ landske banker og eie utenlandske fordringer, dersom de ikke har spesiell tillatelse til dette. Inntil april 1979 var det også forbud mot å kjøpe gull. — Noen av finansobjektene utstedes spesielt for enkelte kreditorsektorer. Dette gjelder for eksempel statskasseveksler som vanligvis er beregnet for Norges Bank og de private banker. Aksjer og kapitalinnskudd i statsban­ ker og statsforetak er forbeholdt statsforvaltningen, og finansieringen av statsbankenes løpende virksomhet skjer nå ved at statsforvaltningen yter lån til statsbankene. Tidligere skaffet statsbankene seg sine midler ved å ut­ stede obligasjoner som ble kjøpt av banker og forsikringsselskaper («Fi­ nansinstitusjoner»), foretak og personer («Andre innenlandske sektorer»).

4. Kontoplan og kredittmarkedsstatistikk

En sektors fordringer og gjeld framgår av sektorens balansekonto. På debetsiden (aktiva) posteres tilgodehavendene, mens kreditsiden (passi­ va) viser gjelden. Da en sektors fordring er en annen sektors gjeld, vil hver fordrings/gjeldspost bli bokført to steder. Dette kan man se av kontopla­ nen nedenfor som viser fordrings/gjeldsforholdene ved utgangen ay 1972. Hver av de fem sektorer har sin konto med aktiva- og passivaside. Dette er angitt i tabellhodet. I forspalten har vi angitt de ulike finansobjekter og for hver av disse spesifisert debitorsektor, dvs. hvilken sektor som står som skyldner for finansobjektet. Første linje i tabellen 33

Tabell II.1. Fordringsoppstilling pr. 31. desember 1972 Alle tall i milliarder kroner

Kreditorsektor Finansobjekt og debitorer

Gull, sedler og skillemynt Utlandet Norges Bank II. Bankinnskudd Norges Bank Kredittinstitusjoner Utlandet III. Statskasseveksler Offentlig sektor Utlandet IV. Ihendehaverobligasjoner Offentlig sektor Kredittinstitusjoner Publikum Utlandet V. Aksjer, kapitalinnskudd m.v. Offentlig sektor Norges Bank Kredittinstitusjoner Publikum Utlandet U7. Utlån Offentlig sektor Kredittinstitusjoner Publikum Utlandet VII. Andre fordringer Offentlig sektor Norges Bank Kredittinstitusjoner Publikum Utlandet

Offentlig sektor Aktiva

Passiva

Norges Bank

Aktiva

Passiva

/.

Sum Nettoposisjon

34

249

103

9 180

3814 8 692 198

5 961

131 3 125

1 941

83 1 665-

3428 1 184 371 29

20 947

741 116 18 2 657

44 35 1094 14903 736

143

3 598 22 038 3 204 54

17 084

1 928 61 18

774

9 770

5 430

35

1 767

1 490

136 9 637 2 74074

831 634

49 885

+ 24189

18455

16 666 + 1 789

Publikum

Kredittinstitusjoner Aktiva

Passiva

Aktiva

Utlandet

Passiva

Aktiva

Passiva

321

72 441

8 636

739 6 090 1 491

1266 41 310 1 394

57 206

1 852

142 983

6 208

6

1 665

12 443 6512 2510 590

9 238

11040 1 246 73 595 1 390

3 986

3519 830 832

3 469

94

5 674 1022 504

816 596 255 193

2916

28 189

691

1 116 5 165 622 1 178 2 093 1052 753

2 867 218 21213 3 407 7 738

477 2 761 377

22 432

126 552

119981

101 988

+ 6571

-46 071

22821

32 1 731 3 629

97 668

1 267 1 884 19 756

2215

23 584

8 1272 606 6 948 8 751

148059

39810

26 258

+ 13552

35

viser således at de to norske sektorer «Norges Bank» og «Finansinstitusjo­ ner» eier «gull, utenlandske sedler og skillemynt» til en verdi av henholdsvis 249 og 72 millioner kroner. Dette er en fordring på utenlandske sentralbanker, og sektoren «Utlandet» står derfor med en gjeldspost på 249 + 72 = 321 millioner kroner. Sektorenes nettoposisjon er lik differansen mellom hver sektors samlede aktiva og samlede passiva. Den er angitt i nederste linje. Kontoplanen viser at bare sektoren «Publikum» («andre innenlandske sektorer») har en negativ netto fordringsbalanse. Av de øvrige har den offentlige sektor den største positive balanse. Deretter kommer utlandet og finansinstitusjonene og til sist Norges Bank, som har en liten positiv balanse.

Fig. II. 1. Fordringsoppst Uling 1972 i milliarder kroner

Ser man på oppbyggingen av hver sektors fordringsbalanse finner man at publikum har nettofordringer på Norges Bank, men står i gjeld til de tre andre sektorer. Utlandet har fordringer på den offentlige sektor og på

36

publikum, men står i gjeld til både Norges Bank og de øvrige finansinstitusjoner. På tilsvarende måte kan man lese av oppbyggingen av de andre sektorers fordringsbalanser. En fordringsoppstilling kan også vises i en figur. I fig. II. 1 er de fem sektorer tegnet inn og tallet ut for hver sektor angir sektorens nettoposisjon. Hver linje angir fordringsbalansen mellom to sektorer. Fordringsretningen er angitt ved krummingen på kurven: Ser man mot hulsiden av en pil, har man fordringshaveren til venstre og skyldneren til høyre. Tabellen foran er hentet fra Statisktisk Sentralbyrås Kredittmarkedsstatistikk. Den utarbeides årlig og publiseres i syv sektor-hefter. Dessuten tas enkelte viktigere tabeller inn i Statistisk Årbok. Statistikken er utarbeidet for hvert år siden 1952, men før den tid utga byrået en rekke publikasjoner for enkelte deler av markedet. Hermod Skånland (1967) har søkt å rekonstruere utviklingen på det norske kredittmarked tilbake til 1900. Kredittmarkedsstatistikken er adskillig mer spesifisert enn vår konto­ plan. I alt opererer den med 14 sektorer og 10 arter finansobjekter. I egne tabeller foreligger det dessuten nærmere spesifikasjoner for de enkelte sektorer. I et innledningskapittel til den årlige publikasjon gis det en oversikt over sektorer, finansobjekter og prinsipper for utarbeidelsen av statistikken. 5. Endringer i fordringsbalanser

En fordringsbalanse gjelder for et bestemt tidspunkt, og hver størrelse viser en beholdning av fordrings- og gjeldsmasser på dette tidspunkt. Forandringen i en sektors fordringer og gjeld over et visst tidsrom, altså forandringen i sektorens nettofinanskapital fra et tidspunkt til et annet er sektorens nettofinansinvestering eller nettofordringsforskyvning i perioden. Dette er et s/røm-begrep og det kan uttrykkes i følgende sammenheng: Nettofinanskapital ved utgangen av året — Nettofinanskapital ved begynnelsen av året = Nettofinansinvestering i løpet av året

I stedet for et år kan denne sammenheng gjelde for et hvilket som helst annet tidsrom. En sektors nettofinansinvestering kan splittes opp i fordringsforskyvning på hver av de øvrige sektorer. I «et lukket system» må summen av alle sektorers fordringsforskyvninger bli 0.

37

Dersom en sektor øker sine nettofordringer i en periode, må det bety at sektorens utgifter til kjøp av varer og tjenester har vært mindre enn sektorens disponible inntekt i perioden. Ved å gjøre bruk av de vanlige definisjoner fra nasjonalregnskap og økosirksystemet, kan sammenhenge­ ne spesifiseres nærmere for en enkelt sektor:

Inntekt av arbeid og kapital + Stønader fra andre sektorer, netto — Direkte skatter = Disponibel inntekt

og: Disponibel inntekt — Kjøp av varer og tjenester til fortæring i løpet av året (forbruk) = Kapitaltilvekst — Kjøp av varer til realinvestering = Nettofordringsøkning (nettofinansinvestering) Den nettofordringsøkning som en sektor har i løpet av en periode, kan plasseres i forskjellige finansobjekter, f.eks. i sedler og mynt, bankinn­ skudd og obligasjoner. Er nettofordringsøkningen negativ, kan dette slå ut ved en nedgang i beholdningen av forskjellige typer tilgodehavender eller ved en tilvekst i forskjellige typer av gjeld. For å forenkle framstillingen, skal vi her slå alle finansobjekter sammen i to grupper, likvide midler og ikke-likvide midler. Med likvide midler mener vi de betalingsmidler som blir alminnelig godtatt, dvs. mynt, sedler, sjekker og girooverføringer. Sjekker kan benyttes ved trekk på foliokonti, kassekreditt- og byggelånskonti i banker. Følgelig vil innestående på disse konti bli regnet med i beholdningen av likvide midler, mens trekk og innskudd på slike konti vil bety endringer i likviditet. Likvide midler kalles også penger, og den avgrensning av likvide midler vi har foretatt ovenfor, svarer til penger i snever forstand (narrow money) og betegnes i engelsk litteratur med Mx. Ikke-likvide midler vil vi kalle kreditt. De omfatter i vår terminologi tidsinnskudd i banker, obligasjoner, aksjer m.v. De fordringer vi hittil har omtalt er alle stipulert i landets egen myntenhet. Tilsvarende fordringer i fremmede lands myntenhet samles i 38

begrepet valuta. Disse er ikke uten videre akseptable som betalingsmiddel i hjemlandet. De regnes derfor med til de ikke-likvide fordringer. Etter denne to-deling av alle fordringer, får man følgende sammen­ heng: Nettofordringsøkning = Nettotilvekst av likvide fordringer + Nettotilvekst av kreditt Denne sammenheng er viktig fordi en sentral del av penge- og kredittlæren dreier seg om tilveksten i de forskjellige sektorers beholdning av de to typer fordringer. I penge- og kredittpolitikken er man spesielt interessert i å vise hvordan statens og Norges Banks politikk påvirker beholdningen av likvide fordringer hos de private banker og hos publikum. Dette skyldes at størrelsen på disse beholdninger kan ha en avgjørende innflytelse på omfanget av henholdsvis bankenes utlån og publikums kjøp av varer og tjenester til forbruk og realinvestering, og dermed på etterspørselsnivået og stabiliteten i samfunnsøkonomien. For å vise innholdet i de sammenhenger som det er gjort rede for foran, skal vi gjennomgå et talleksempel der tallene er valgt tilfeldig, men der vi har tatt sikte på å få fram de viktigste typer av transaksjoner. Eksemplet er gjengitt i tabell II.2. Sektorinndelingen er her den samme som i tabell II. 1. På ett unntak nær, nemlig at statsbankene er skilt fra staten som egen sektor. Publikum blir en samlesektor som omfatter husholdninger, foretak og kommuner. I tabellen er det angitt verditall for betalinger. Den sektor som mottar betalingen får et tilskudd av betalingsmidler ( + ), mens den som avgir får et fratrekk ( — ). Del A av tabellen omfatter betalinger for realtransaksjoner, dvs. kjøp og salg av varer og tjenester. Denne del knytter an til nasjonalregnskapet slik dette er satt opp etter økosirksystemet. Således finner man igjen det velkjente forhold at en sektors nettoprodukt, som angir nettoverdiskapingen i sektoren i en periode, er lik sektorens nettoinntekt. Videre har vi gjort bruk av to av fundamentalsammenhengene fra økosirksystemet, nemlig - nettonasjonalproduktet er lik summen av arbeidsinntekt og realkapitalinntekt, og - den samlede nettotilgang av varer og tjenester består av nettonasjo39

nalproduktet og import, og kan anvendes til privat + offentlig kon­ sum, privat 4- offentlig nettorealinvestering og til eksport.

Tabell II.2. Betalingsstrømmer mellom 6 sektorer. Transaksjoner

Stats­ Norges Finans Staten banker Bank institu­ Publikum Utlandet sjoner

A. Realtransaksjoner 1. Arbeidsinntekt 2. Realkapitalinntekt 3. Konsum 4. Realinvestering 5. Eksport 6. Import

2 - 20 - 6

B. Overføringer 10. Direkte skatter 11. Trygdeytelser o.a. stønader 12. U-hjelp 13. Renter og utbytte

80 15 - 62 - 14

3

- 60 62

30 - 18 - 2 - 1

1

- 15

1

1

- 30 18 - 1 - 3

3 2

1

3

10

- 4

- 1

A— B. Saldo = Overskudd før lånetransaksjoner

C. Lånetransaksjoner 14. Statens obligasjonslån 15. Statskasseveksler 16. Lån i utlandet 17. Lån til statsbankene 18. Statsbankenes utlån 19. Norges Banks likviditetslån 20. Finansinstitusjonenes lån til publikum 21. Salgjkjøp av valuta 22. Tidsinnskudd i banker

5 1 3 - 4

1 4 - 4

- 1 - 9

0

- 4

4

- 1

A-C. Saldo: Betalingsoverskudd i alt - 10

D. Spesifikasjon: Endring i typer av likvide midler 23. Mynt og sedler 24. Foliokonti 25. Ubenyttede kassekreditter og byggelån

- 1

1 - 2 - 1 6

2 1 - 6

- 1

1

4

6

- 1

1

1 2

2 4

1

Etter dette må summen av linjene 1-2 være lik summen av linjene 3-6. Dette innebærer at en økning av en av postene i linjene 3-6, må føre til en 40

like stor samlet økning i postene i linjene 1-2. Dersom f.eks. staten øker sine kjøp av varer og tjenester til konsum uten at noen av de andre kjøp blir redusert, vil nettoproduktet øke med det samme beløp og dermed også arbeids- og kapitalinntektene. Staten kan altså øke innbetalingene til publikum ved å kjøpe en større mengde varer og tjenester. Det samme kan utlandet. Avsnitt B i tabellen samler de forskjellige inntektsoverføringer mellom sektorene. For disse,poster vil det en sektor betaler, være lik det en annen sektor mottar. Følgelig vil summen for hver enkelt linje være lik null. I tabellen har vi spesifisert fire typer av slike overføringer: direkte skatter fra publikum til staten, to typer stønader - trygdeytelser til private og uhjelp - og renter. De siste kan gjelde alle sektorer. Saldo på A og B under ett er nettobetalingsoverskuddfør lånetransaksjo­ ner. Dette er et meget viktig begrep i flere sammenhenger. Det står f.eks. sentralt i den offentlige finanspolitikk. Størrelsen på denne saldo for statens vedkommende har hyppig vært oppfattet som en indikator på hvor ekspansivt eller kontraktivt et statsbudsjett er. Dersom staten tar mer inn i skatter, avgifter og andre statsinntekter enn den gir ut til stønader og kjøp av varer og tjenester til forbruk og investeringer, er budsjettet kontraktivt i den forstand at de andre sektorers disponible inntekter blir redusert. I del C av tabellen har vi gitt eksempler på lånetransaksjoner mellom sektorene. En slik transaksjon består i at en sektor selger en ikke-likvid fordring til en annen sektor og for dette mottar likvide midler. Også for disse transaksjoner føres regnskapet i tabellen fra synspunktet tilførsel eller inndragning av likvide midler. Summen av virkningene for de berørte sektorer av en lånetransaksjon må være lik null. Dersom staten selger statsobligasjoner til publikum for 1 milliard og til banker for 4 (plas­ seringsplikt), vil staten motta 5 milliarder kroner i likvide midler mens publikum og bankene til sammen vil avgi det samme beløp. I tabel­ len er det videre vist virkningen av at statskassen selger statskasseveksler (en ikke-likvid fordring) til Norges Bank og at staten opptar lån i utlandet. - I tabellen har vi forutsatt at statsbankene finansieres ved lån fra staten, og at statsbankene låner dette + innkomne avdrag på tidligere lån til publikum, f.eks. Husbankens utlån til private, Kommunalbankens utlån til kommunene osv. Da avdrag innebærer en betalingsstrøm fra publikum til statsbankene, blir statsbankenes netto utlån lik det disse banker mottar i lån fra staten. De fem første linjer i del C angir statens lånetransaksjoner. I de følgende har man samlet de øvrige sektorers. Det 41

er således vist at de private banker har opptatt likviditetslån i Norges Bank og at de private finansinstitusjoner har ytt lån til publikum. Blant finansinstitusjonene finnes det også kredittforeninger som er obligasjonsutstedende institusjoner. Obligasjonene kan selges til andre finansinstitu­ sjoner. Slike interne sektortransaksjoner går ikke fram av tabellen, mens kredittforeningenes salg av obligasjoner til publikum blir vist. Linje 21 viser likviditetsvirkningene av valutatransaksjonene mellom publikum og finansinstitusjonene. Publikum mottar valuta for eksport og låneopptak. Denne valuta selger publikum til finansinstitusjonene og mot­ tar likvide midler. På tilsvarende måte vil import, rentebetalinger og avdrag på lån føre til at publikum må kjøpe valuta fra finansinstitusjonene mot betaling i innenlandske likvide midler. Linje 21 viser differansen mellom de to likviditetsvirkninger. Tallene viser at publikum har solgt valuta for 1 million mer enn de har kjøpt valuta for. Finansinstitusjonenes beholdning av valuta er derfor økt med det samme beløp, og deres behold­ ning av likvide midler er redusert med dette beløp. Linje 22 viser virkningene av at publikum foretar tidsinnskudd i banker. Etter vår definisjon er dette en ikke-likvid fordring og et slikt innskudd blir derfor tatt med i denne delen av tabellen som gjelder lånetransaksjoner. Saldo for A + B + C viser det totale betalingsoverskudd for hver sektor. Dersom en sektor har hatt underskudd i perioden - slik som i tabellen - må den ha redusert den beholdning av likvide midler den hadde ved periodens begynnelse. Omvendt vil et overskudd føre til at behold­ ningen øker. I del D av tabellen er det vist eksempel på en slik endring i beholdning og i beholdningens sammensetning. 6. Publikums likviditet

Eksemplet i forrige avsnitt viste fordrings- og betalingsstrømmer mellom forskjellige sektorer. Med utgangspunkt i dette eksempel skal vi nå gå nærmere inn på de faktiske forhold i vårt land, og vi skal bruke norsk offisiell statistikk. Som det vil bli redegjort for i senere kapitler har likviditetsforholdene i den private sektor en særskilt betydning for den økonomiske utvikling. Av denne grunn tillegges talloppgaver over endringer i publikums likviditet betydelig vekt når man skal bedømme den økonomiske situasjon og utvikling. En viktig tabell i norsk kredittmarkedsstatistikk er derfor den som er gjengitt som tabell II.3. Den framstiller de endringer i publikums

42

likviditet som finner sted i løpet av et år, og de transaksjoner mellom publikumssektoren og de øvrige sektorer som skaper disse endringer. «Publikum» er her definert meget vidt, dvs. som andre innenlandske sektorer enn staten, sosiale trygder og banker. Publikum vil således omfatte husholdninger, kommuner, foretak i alle næringer unntatt banker. I tabellen er all inndragning av likviditet fra publikum betegnet med —, mens tilførsel er markert med +. Av tabellens fem deler står den første i en særstilling, idet denne omfatter inntekts- og utgiftsstrømmer. I de fire øvrige deler registreres det hovedsakelig fordringstransaksjoner, dvs. kjøp og salg av fordringer mot betaling i likvide midler. Dette vil gå nærmere fram av gjennomgåelsen nedenfor.

A. Sentralmyndighetenes inntektsoverskudd m.v. er en saldo i statens og trygdeforvaltningens drifts-mellomværende med publikum. Når staten kjøper varer og tjenester fra foretak og husholdninger (arbeidstakere), Tabell II.3. Endringer i publikums likviditet Tall i milliarder kroner

Likviditetstilførsel ( + ) Inndragning ( — ) A. B.

C.

D.

E. F. G.

H.

Sentralmyndighetenes inntektsoverskudd m.v. ( — ) Sentralmyndighetenes lånetransaksjoner Av dette: Statsbankenes utlånsøkning Forretnings- og sparebankenes kreditt-tilførsel ( + ) og inntektsoverskudd ( — ) Av dette: Forretningsbankenes utlånsøkning Sparebankenes utlånsøkning Økning i skattefrie fondsavsetninger og banksparing med skattefradrag ( - ) Publikums netto valutasalg til bankene Uspesifisert tilførsel inkl, statistiske feil Endringer i publikums likviditet i alt (A + ... + F) Av dette: Sedler og mynt Innskudd på anfordring Ubenyttede kassekreditter og byggelån Tidsinnskudd, ekskl. banksparing med skattefradrag Endring i publikums likviditet i prosent av likviditetsmassen

1978

2,5 12,9 11,7 6,6

2,9 2,9 - 0,9 - 7,5 -0,3 13,2 1,0 1,8 1,0 9,4 11,0

Tabellen er hentet fra Statistisk Årbok. Denne statistikken utarbeides av Norges Bank, og mer detaljerte oppgaver finnes i bankens tidsskrift Penger og kreditt og i publikasjonen Publikums likviditet, som offentliggjøres av bankens kredittpolitiske avdeling.

43

tilfører den publikum likvide midler. Når publikum betaler skatter og trygdepremier og erlegger andre offentlige betalinger, inndrar sentral­ myndighetene likviditet. Tabellen viser at sentralmyndighetene i 1978 hadde større utbetalinger til publikum enn innbetalinger. Likviditetstilførselen var positiv med 2,5 milliarder kroner. En nærmere spesifikasjon viser at dette tallet er sammensatt av et stort underskudd i det rene statsregnskap (5,6 mldr.), et betydelig overskudd for trygdeforvaltningen ( — 2,5) og et lite likviditetsoverskudd for kommunene ( — 0,3). Disse størrelser - over-/underskudd før lånetraksjoner - er meget sentrale begrep i finanspolitikken. Avsnitt A i tabellen viser de likviditetsmessige virkninger av sentral­ myndighetenes finanspolitikk. I 1978 kan denne politikk karakteriseres som svært ekspansiv. I tiden før oljekrisen 1973/74 var det normalt å regne med at sentralmyndighetene skulle foreta en betydelig inndragning av likviditet gjennom disse drifts-transaksjoner med publikum, men denne stramme finanspolitikk ble oppgitt fra midten av 1970-årene. B. Sentralmyndighetenes lånetransaksjoner domineres av statsbankenes utlån til publikum. Dette er imidlertid ikke den eneste transaksjon. Staten tegner aksjekapital i private foretak og yter også en del lån utenom statsbankene. Folketrygdfondet plasserer en del av sine midler i obligasjo­ ner som er utstedt av kommuner, kredittforeninger og foretak. På den annen side kjøper publikum obligasjoner som staten har emittert. Endelig yter Norges Bank og Postsparebanken lån til publikum, mens Postgiro plasserer det alt vesentlige av innskuddsmidlene som lån til statskassen. C. Forretnings- og sparebankenes operasjoner domineres av disse bankers utlån til publikum. På den annen side forekommer det kjøp og salg av obligasjoner mellom publikum og bankene: Dersom bankene kjøper nye obligasjoner som er emittert av foretak, eller dersom de kjøper gamle obligasjoner som publikum eier, vil bankene tilføre publikum likvide midler. Det omvendte skjer når bankene selger av sin obligasjonsbeholdning til publikum. Bankene har renteinntekter av sine utlån. Disse betales av publikum. På den annen side betaler bankene renter til publikum for publikums innskudd og utbytte på aksjekapitalen. Differansen mellom de to strømmer utgjør bankenes inntektsoverskudd og denne betegner en likviditetsinndragning. Det er nærliggende å tenke seg at publikums innskudd i private banker

44

skulle ha den samme likviditetsmessige behandling som utlånene. Det får de imidlertid ikke i tabellen. Det skyldes den definisjon av likvide midler som man legger til grunn. Som den nederste del av tabellen viser omfatter «likvide midler» både innskudd på anfordring (folio) og innskudd på sparevilkår (tidsinnskudd). Når publikum foretar bankinnskudd, betaler de altså inn en type likvide midler og får tilbake en annen type. Det blir tale om en ren ombytting av to typer likvide midler, og det skjer ingen netto endring i publikums likviditet. Hvis man brukte en snevrere definisjon av likvide midler, ved f.eks. å holde tidsinnskudd utenfor, ville slike innskudd redusere publikums likviditet. Dette måtte vises ved en egen linje i del C av tabellen. D. Skattefrie fondsavsetninger og banksparing med skattefradrag er fordrin­ ger som er bundet på en annen måte enn tidsinnskudd i private banker. Det er derfor ikke naturlig å behandle disse som likvide midler, men som fordringer. Innbetalinger av slike midler til binding i henholdsvis Norges Bank og de private banker, betyr derfor en inndragning av likviditet. Når midlene frigis, vil publikum bli tilført de frigitte midler som likviditet. E. Publikums valutatransaksjoner skjer med de private banker. Dersom publikum får inn større beløp i valuta enn de betaler, vil de ha et valutaoverskudd som de kan selge til bankene. For dette mottar de likvide midler. Omvendt vil et valutaunderskudd bety en inndragning av likviditet. Hvor valutainngangen stammer fra og hva valutauttellingene brukes til, spiller ingen rolle for likviditetsvirkningene. Publikum kan motta valuta både som betaling for eksport av varer og tjenester og som resultat av låneopptak i utlandet (eksport av fordringer), og publikum kan bruke valuta både til betaling av varer og tjenester og til betaling av fordringer.

Summen av transaksjonene ovenfor utgjør hovedtyngden av endringer i publikums likviditet. Er summen positiv slik at publikum netto blir tilført likviditet, kan denne tilførselen plasseres i de forskjellige typer av likviditet: sedler og mynt, innskudd på anfordring (folio), reduksjon i utnyttelsen av kassekreditter og byggelån, og innskudd på tid i bankene. Dette er spesifisert i den nederste del av tabellen. Er inndragningen av likviditet større enn tilførselen, kan publikum redusere sine beholdninger av sedler og mynt, redusere sine bankinnskudd eller trekke mer på sine kassekreditter og innvilgede byggelån. 45

7. Forskjellige penge-begrep

I forrige avsnitt viste vi hvordan publikums beholdning av likvide midler kunne bli påvirket av forskjellige transaksjoner. I redegjørelsen for utviklingen i Norge i 1978 brukte vi den offisielle statistikk, som avgrenset begrepet «publikums likviditet» på en bestemt måte. Likviditet kan her oppfattes som synonymt med «pengemengde», og avgrensningen foran definerte pengemengde i vidforstand (M2). I virkeligheten opererer man i pengepolitikk og i pengeanalyser med mange forskjellige pengebegrep. De viktigste av disse er:

Pengemengden i snever forstand (Narrow Money), som består av publikums beholdning av offisielle betalingsmidler og faktiske betalingsmidler, dvs. av sedler + mynt, innskudd på foliokonti i bankene og på konti i postgiro. Dette begrepet betegnes i internasjo­ nal litteratur med MP Pengemengden i vidforstand (Broad Money), som består av pengemeng­ den i snever forstand + publikums innskudd på tid i banker. Denne betegnes vanligvis med M2.

I andre land der det også finnes andre innskuddsformer i banker og andre kortsiktige plasseringer, har man også et Åf3-begrep, som tillegges betydelig vekt. Dessuten defineres det noen ganger ytterligere noen flere pengebegrep. Disse pengebegrepene tar sitt utgangspunkt i publikums beholdning av visse typer betalingsmidler og fordringer. I pengeteorien legges det vekt på at disse beholdninger er et resultat av den pengeskapningsprosess som sentralbanken og de private banker utfører. (Denne vil bli behandlet i kapitlene V og VI). I analysen av pengeskapningsprosessen er det hensiktsmessig også å ha ytterligere et begrep, nemlig Basispengemengden (Money Base), som består av de betalingsmidler som sentralbanken + staten er direkte ansvarlig for. Dette betyr sedler + mynt og innskudd i sentralbanken. Da de private innskudd i sentralbanken stort sett er begrenset til bankers innskudd, og da statens innskudd ikke er noen ekstern forpliktelse for sentralbanken + staten, vil basispengemengden bestå av sedler, mynt, og bankers innskudd i sentralbanken. 46

Basispengemengden kalles også «high-powered money». De størrelser som inngår i basispengemengden finnes på passivasiden av Norges Banks balansekonto. En endring i disse størrelser vil naturligvis måtte slå ut i en like stor endring i en eller flere poster på aktivasiden. Da postene på aktivasiden kan deles opp i sentralbankens beholdninger av (a) innenlandske fordringer og (b) internasjonale reserver, vil en endring i ba­ sispengemengden slå ut i endringer i disse to typer aktiva. I moderne pengeteori og pengepolitikk tillegges disse pengebegrep stor betydning. Som vi skal vise i kapittel VIII er pengemengden, dvs. publikums beholdning av likvide midler, en sentral størrelse i kvantitetsteorien og monetaristenes pengeteori. Etter hvert som denne teorien har fått stigende innflytelse i mange lands sentralbanker og regjeringer, har man begynt å utarbeide regelmessig statistikk over de sentrale pengebegreper. I en del land har man også innført egne plantall for utviklingen i et eller flere av pengebegrepene. Regjeringen fastslår gjerne i et av sine sentrale økonomisk-politiske dokumenter at den har som mål å holde veksten i f.eks. M, i inneværende år innenfor en ramme på 5 prosent. I pengeteorien har man i stigende utstrekning vært opptatt av å studere endringer i pengemengden over tid. Slike endringer kan løses opp i noen sentrale begreper: Endring i basispengemengden, endring i publikums fordeling av sine likvide midler mellom sedler og bankinnskudd, og endringer i bankenes beholdninger av primærreserver i forhold til mengden av innskudd i bankene. På grunnlag av statistiske analyser av disse størrelser, kan man finne verdier for spesielle kreditt-multiplikatorer etc. (Den grunnleggende analysen på dette området er Friedman and Schwartz’avhandling fra 1963 av utviklingen i USA 1867-1960. I Norge er en tilsvarende studie gjort av Klovland, 1979.)

8. Beskrivelse og forklaring

Når en sektor i løpet av en tidsperiode foretar endringer i sammensetnin­ gen av sine fordringer og gjeld, er det nærliggende å spørre hvorfor dette skjer. Hvilke faktorer er det som bestemmer en sektors sammensetning av fordringer og gjeld? Fordringsbalansene registrerer en bestemt sammen­ setning på et gitt tidspunkt, og forskyvningene fra et tidspunkt til et annet gir også en beskrivelse av et visst forløp, men oppgavene gir ingen forklaring. Forholdet er altså det samme som for nasjonalregnskapet. De forskjellige definisjoner gir et bokholderimessig lukket system som viser

47

sammenhengen mellom forskjellige makroøkonomiske størrelser. Nasjonalregnskapsstatistikken viser hvilke resultater som er oppnådd i en bestemt periode. Begge deler er beskrivelse. For å få en forklaring, må man gå til inntektsteorien. I den stiller man opp hypoteser om de enkelte sektorers handlemåte eller adferd. Dette formuleres som sammenhenger mellom de enkelte nasjonalregnskapsstørrelser. Et eksempel på dette er konsumfunksjoner som vanligvis uttrykkes ved en sammenheng mellom konsumbeløp og disponibel inntekt. I de følgende kapitler skal vi på tilsvarende måte søke å formulere en teori for finansobjekter. Vi skal søke å forklare hvordan de enkelte sektorers ønsker med hensyn til omfang og sammensetning av finansob­ jekter bestemmes. Dersom den faktiske beholdning av finansobjekter for en sektor avviker fra den ønskede, vil sektoren foreta seg noe for å bringe samsvar mellom de to størrelser. Videre vil den ønskede sammensetning kunne forandre seg som følge av endringer i de ytre vilkår eller i sektorens preferanser. I begge tilfelle vil vi komme fram til teorier for hvordan det skjer endringer i sektorenes beholdninger av fordringer og gjeld. Dette bygger på studiet av den enkelte sektors adferd, og på samspillet mellom de enkelte sektorer. Dette er første del av pengeteorien. Annen del av teorien tar for seg samspillet mellom endringer i fordelingen av finansobjekter og de realøkonomiske forhold. Mer konkret kan dette forklares slik: Sentralbanken og staten, som er en del av «den offentlige sektor», kan påvirke renteforholdene i samfunnet ved å tilføre eller tilbaketrekke finansobjekter. Rentesatsen vil påvirke investeringene og nasjonalproduktet. Dermed vil endringer i fordringsforholdene få virkninger på realøkonomien. Slike sammenhenger skal også studeres nærmere i det følgende. Til slutt et ord om terminologien. Ovenfor talte vi om en teori for finansobjekter. Av framstillingen foran så vi at dette var et samlebegrep for alle typer fordringer/gjeld. Blant disse finner man også penger, dvs. slike finansobjekter som vanligvis brukes som betalingsmidler. Da myndighetene tradisjonelt har hatt en spesiell viktig oppgave ved å regulere pengeforholdene i samfunnet, har pengepolitikk vært et eget område innen sosialøkonomien. Av denne grunn bruker man ofte ordet pengeteori der det kanskje ville være riktigere å sette finansobjekt-teori. Vi skal følge denne praksis og derfor bruke ordene pengeteori og pengepoli­ tikk.

48

III. Penger og kredittmarkeder 1. Etterspørsel etter og tilbud av finansobjekter

I forrige kapittel ble det redegjort for de forskjellige finansobjekter som eksisterer i en moderne økonomi. Slike finansobjekter kunne eies av husholdninger (inntektsmottakere), foretak, banker og offentlige institu­ sjoner (staten, fylker, kommuner). Disse eierne - eller sektorene - kunne være enten innenlandske eller utenlandske. Det ble videre vist at det i en økonomi stadig skapes nye finansobjekter og gamle finansobjekter opphører å eksistere: Når et foretak opptar et 3 måneders gjeldsbrevlån i en bank, skapes det en ny fordring. Når lånet betales tilbake, opphører fordringen. Det samme gjelder for en pantobligasjon som betales tilbake over en lengre periode. Det opprinnelige lån blir gradvis redusert. I løpet av en tidsperiode kan man altså konstatere at det skjer endringer i de enkelte sektorers beholdninger av finansobjekter. Dette kan skyldes at de enkelte sektorer har hatt ønske om å forandre sin beholdning eller at markedsvilkårene er blitt annerledes. Således kan en lønnsmottaker (husholdning) i løpet av en periode ha økt sine spareinnskudd i bank. Dette kan bl.a. skyldes a) at han har endret preferanser, b) at renten på spareinnskudd er gått opp slik at sparing blir mer lønnsomt, eller c) at avkastningen pa andre fordringer er redusert. Hans endrede preferanser kan f.eks. skyldes at han nylig har observert stigende arbeidsløshet omkring seg. Av frykt for at det samme kan ramme ham, går han over til å «disponere forsiktig», f.eks. ikke kjøpe kapitalvarer på avbetaling. Noe tilsvarende kan gjelde for foretak: Som følge av en ny oppfinnelse ønsker et foretak å foreta en større investering. Dette krever ekstern finansiering. Foretaket vil følgelig tilby fordringer, f.eks. partialobligasjoner i marke­ det, eller pantobligasjoner til et forsikringsselskap eller en kredittforening. - Andre ganger kan et foretaks låneopptak skyldes at det er blitt billigere å låne, rentesatsen er gått ned. Kommuner står til dels i samme stilling som foretak. De vil til enhver tid måtte treffe et valg mellom opptak av nye lån, nedbetaling av gjeld, realinvesteringer og løpende forbruk. Dette skjer i forbindelse med anslagene over skatteinngang og andre inntekter.

49

For staten blir spørsmålene om endringer i fordringsbalanser et ledd i myndighetenes økonomiske politikk. I den budsjettpolitikk som legges opp, vil regjeringen og stortinget måtte ta stilling til offentlige utgifter, skatteinntekter og endringer i fordringsbalansene under ett. Staten står imidlertid i en særstilling, idet den kan pålegge skatter og innføre regule­ ringer for de andre sektorers adferd og dermed påvirke vilkårene for lån og andre kreditter.1) Av de øvrige sektorer som ble omtalt i forrige kapittel, står banker og andre finansinstitusjoner i en særstilling. De er ikke «endelige kjøpere/ selgere av fordringer», men formidlere. De formidler kreditt fra en gruppe sparere til en gruppe lånere. De innskudd banker tar imot er en del av bankenes passivaside, mens utlånene er aktiva. Bankenes adferd i markedet er karakterisert ved at de søker å nå fram til en bestemt konstellasjon av aktiva- og passivasiden under ett. Skjer det endringer på den ene siden, vil banken søke å justere den annen side. Bare i liten utstrekning har disse finansinstitusjoner etterspørsel/tilbud av finansob­ jekter som ikke er en følge av endringer i innskuddskunders og utlånskunders fordringsbalanser. Alle de sektorer som er nevnt ovenfor opptrer samtidig med sine ønsker om endringer i fordringsbalanser. De vil møtes på «markedet for finansobjekter», der markedsvilkårene blir fastsatt gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Av flere grunner er dette komplisert. Det omfatter flere grupper markedsdeltakere, som omsetter mange forskjelli­ ge finansobjekter og er underlagt detaljerte offentlige reguleringer. Vi skal dele opp framstillingen på følgende måte: I dette kapitlet skal vi gå nærmere inn på husholdningers og foretaks adferd. Deretter skal vi gi en oversikt over det egentlige kredittmarked. I kapittel V går vi inn på de private bankers virksomhet, mens sentralbankens funksjoner blir drøftet i kapittel VI. 2. Husholdningers og foretaks etterspørsel etter penger og kreditt

I dette avsnittet skal vi se hvilke faktorer som er avgjørende for hus­ holdningers og foretaks fastsettelse av sine beholdninger av finansobjek­ i) Tidligere kunne også hver kommune selv fastsette de skattesatser som skulle gjelde for inntektsskatten til kommunen. Det forekom da betydelige variasjoner i det kommunale skatteøre. I årene etter den annen verdenskrig ble det kommunale selvstyre på dette område gradvis redusert, og i dag er det kun et ytterst lite spillerom for den enkelte kommunes valg av skattesatser. De kommunale skatteavgjørelser tas stort sett av regjering og storting.

50

ter. Med husholdning vil vi her tenke på en økonomisk enhet som bestem­ mer over anvendelsen av tilgang på midler. Det kan bestå av en eller flere inntektsmottakere. De midler en husholdning eller et foretak kan disponere over i løpet av en bestemt tidsperiode vil bestå av - inntekt i perioden, og - verdien av aktiva - passiva (formue) ved periodens begynnelse, og - ubenyttede lånemuligheter. Etterspørsel og tilbud kan derfor skyldes enten ønsker om formuesomplasseringer eller inntektsdisposisjoner. Vi skal foreløpig se bort fra formuesomplasseringene og konsentrere oppmerksomheten om inntektsdisposisjonene. Vi skal gå ut fra en inntektsmottaker, f.eks. en lønnsmottaker, som mottar sin inntekt med et fast beløp hver 14. dag eller hver måned. Lønnen utbetales i sedler og mynt eller et annet gjengs betalingsmiddel. I løpet av perioden mellom to lønningsdager har han en rekke utbetalinger til kjøp av varer og tjenester for konsum. Dette legger ikke beslag på hele hans lønn, og ved slutten av en periode vil han derfor kunne ha en større mengde av betalingsmidler enn han hadde ved periodens begynnelse. Innteksmottakeren kan foretrekke å plassere en del av sine betalings­ midler i rentebærende finansobjekter. I så fall vil hans beholdning av betalingsmidler bli redusert. I dette tilfelle har man altså at inntektsmottakeren kan bruke sin disponible inntekt til

a) kjøp av varer og tjenester, b) kjøp av fordringer, og til c) økning av kassebeholdning.

Kassebeholdning er det samme som beholdning av betalingsmidler eller «penger». Vi kan derfor også si at inntektsmottakeren bruker sin inntekt til etterspørsel av

a) varer og tjenester, b) fordringer og c) penger. I første omgang kan språkbruken «etterspørsel etter penger» lyde 51

eiendommelig, fordi det jo er «sine egne penger» inntektsmottakeren etterspør. Han holder tilbake en del av de betalingsmidler han mottar. Han etterspør fra seg selv. «Etterspørsel etter penger» er altså det samme som «ønsket beholdning av betalingsmidler» (kassebeholdning). La oss så anta at lønnsmottakeren i en viss periode planlegger å anskaffe bolig, innbo, bil eller varige forbruksgoder. Dette krever større beløp enn det som er til overs av den disponible inntekt etter at varer og tjenester til konsum er betalt. Han må da låne, dvs. at han selger en fordring på seg selv, og for denne får betalingsmidler som han bruker til å betale anskaffelsene med. I et slikt tilfelle vil altså inntektsmottakeren selge fordringer i stedet for å kjøpe fordringer. Fordringen kan være et banklån, f.eks. et gjeldsbrevlån. Gjeldsbrevet er i så fall finansobjekt, og dette selger han til banken for å skaffe seg betalingsmidler. For en kort tid, dvs. inntil han har betalt anskaffelsene, etterspør han altså penger fra banken. Et foretaks etterspørsel etter penger kan beskrives på samme måte som en husholdnings. Inntektene og utgiftene påløper ikke samtidig. I visse perioder vil foretaket derfor samle opp betalingsmidler, i andre tære på sin beholdning av slike midler. Dersom beholdningen ikke er stor nok, må foretaket låne, altså selge fordringer. Gjelder lånet en kort periode, vil dette i praksis som regel skje ved at foretaket trekker på sin kassekredittkonto i en bank innenfor en bestemt lånegrense. I de perioder da foretaket har trukket på kassekreditten, har det etterspurt penger. Trenger foretaket å låne for å gjennomføre utbygging eller annen investering i fast produksjonsutstyr, vil det søke langsiktig finansiering, f.eks. obligasjons­ lån. Både lønnsmottakere og foretak kan altså anvende den disponible inntekt til fire forskjellige formål: a) konsum, b) realkapitalanskaffelser, c) fordringer, og d) kassebeholdning.

Hvor meget lønnsmottakeren eller foretaket vil benytte til hvert av disse formål i en bestemt periode fastlegges under ett, dvs. samtidig og under hensyntaken til den nytte hver av anvendelsene gir. Lønnsmottakeren kan redusere forbruket for å få råd til anskaffelser. Han kan foretrekke å investere i fordringer framfor i realkapital. Han kan knipe ned på 52

kassebeholdningen for å øke sine fordringer. Osv. Det samme vil gjelde for et foretak. For å gjøre fremstillingen enklere skal vi anta at utleggene til konsum og realkapital allerede er fastlagt. Spørsmålet er i så fall hvordan inntektsmottakeren skal fordele det gjenværende beløp på kjøp av fordringer og kassebeholdning. Det er klart at etterspørselen etter fordringer og etterspørselen etter penger (kassebeholdning) til sammen nøyaktig må legge beslag på den resterende sum betalingsmidler. Fordringer og kassebeholdning er alternative anvendelser av den ubrukte, disponible inntekt. Hver av disse plasseringer har visse fortrinn for inntektsmottakeren. Fordringene gir renteavkastning. Betalingsmidlene gir «øyeblikkelig handlefrihet» ved at de på ethvert tidspunkt kan brukes til kjøp av varer, tjenester og fordringer. Andre plasseringer kan bare brukes til kjøp etter at de først er blitt solgt, dvs. omgjort til betalingsmid­ ler. Blant fordringene finnes det mange slag. Noen er enkle å omsette, andre kan kreve tid. Noen gir høy sikkerhet og lav avkastning, andre gir stor risiko med høy forventet avkastning, osv. Blant alle de kombinasjons­ muligheter som er åpne for inntektsmottakeren, vil han søke å nå fram til den som er best mulig for hans formål.

3. Den optimale portefølje Etter dette er det klart at den sammensetning av de enkelte sektorers fordringsbalanser som man finner på et bestemt tidspunkt, er et resultat av sektorenes tidligere etterspørsel og tilbud av de enkelte finansobjekter. Etterspørselen eller tilbudet på et bestemt tidspunkt er fastlagt slik at sektoren får en sammensetning av sin formue som er den best mulige. Sammensetningen skal m.a.o. være optimal i forhold til det mål sektoren har. La oss gjøre dette litt mer konkret: Vi antar at en lønnsmottaker har en positiv formue. Spørsmålet er hvordan han skal fordele denne på realkapital og finanskapital, og videre hvordan fordelingen på ulike typer av realkapital (bolig, bil, innbo, hytte osv.) og på ulike finansobjekter (kontanter, bankinnskudd, obligasjoner, aksjer osv.) skal være, for å gi ham den størst mulige nytte (behovstilfreds­ stillelse). Nytten avhenger av flere faktorer. Det er grunn til å anta at følgende egenskaper ved de forskjellige finansobjekter er sentrale:

- avkastning (inntekt), 53

- forventet verdiutvikling, (kapitalgevinst/-tap), og - likviditet. Nytten av en bestemt type kapital - realkapital eller finanskapital - vil være desto større jo større inntekt og jo større verdiøkning (mindre verdinedgang) den forventes å gi. Endelig vil de fleste inntektsmottakere foretrekke at deres formuesplasseringer raskt kan gjøres om til kontanter uten verditap. Dette uttrykkes ved plasseringens likviditet. Nytten av et finansobjekt er derfor desto større jo høyere likviditet objektet har. La oss foreløpig se bort fra realkapitalplasseringene, og anta at lønnsmottakeren er kommet fram til følgende sammensetning av sin fordringskapital:

1/10 i kontanter 1/5 på sjekk-konto 1/10 på sparekonto 2/5 i obligasjoner, og 1/5 i aksjer. Lønnsmottakeren har funnet at denne plasseringen er den best mulige for hans formål, og ut fra de rentesatser og kurser som råder i markedet på et bestemt tidspunkt og ventes å råde i den kommende tid. Det er hans optimale portefølje. Dersom bankene øker forrentningen på sparekonto mens obligasjonsavkastningen forblir uforandret, er det mulig at lønns­ mottakeren selger en del av sin obligasjonsbeholdning og plasserer salgsbeløpet som spareinnskudd i bank. På tilsvarende måte vil en forventning om en forestående kursoppgang på aksjer, kunne føre til at lønnsmottakeren flytter en del av sine andre plasseringer over i slike verdipapirer. Til enhver kombinasjon av faktiske og forventede verdier for renter og kurser vil det altså svare en bestemt optimal portefølje. Vi har hittil bare sett på «positive» fordringsposisjoner. Det er imidlertid nærliggende også å trekke gjeldsposter inn i analysen. Lønnsmottakere og - enda vanligere - næringsdrivende og foretak vil ofte ha gjeld samtidig som de har fordringer. Det er som regel mulig å selge fordringene for å redusere gjelden helt eller delvis, men det er intet som tilsier at dette nødvendigvis vil gi en bedre sammensetning av fordringsbalansen enn den der både gjeld og fordringer inngår. Oppgaven med å finne den best mulige sammensetning av en fordringsbalanse vil derfor omfatte både tilgodehavender og gjeldsposter.

54

Hittil har vi holdt oss til finanskapitalens sammensetning. Det er imidlertid klart at det i mange tilfelle også er en nær forbindelse mellom denne og inntektsmottakerens beholdning av realkapitalgjenstander. De fleste huseiere har opptatt lån for å finansiere huskjøpet: realkapitalgjenstanden «hus» er derfor knyttet sammen med gjeldsposten «huslån». I andre tilfelle vil en inntektsmottaker plassere en del av sin formue i realkapital - hus, hytte, bil, båt, møbler, innbo osv. - og en del som fordringskapital - bankinnskudd, verdipapirer m.v. Inntektsmottakeren vil i begge de nevnte tilfelle vurdere innehavet av realkapitalenheter og finansobjekter under ett, og følgelig finne den optimale portefølje og den optimale realkapitalbeholdning simultant. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere inn på dette, men avgrense vår analyse til finansobjektene.

4. Penger og kreditt Ser manpå alle de finansobjekter som eksisterer, vil man konstatere at det er mange varianter og at forskjellen mellom en del av dem er svært liten. Dette betyr at det er en høy grad av substituerbarhet mellom dem, og at det derfor er en nær sammenheng i etterspørselen: Etterspørselen etter ett finansobjekt er sterkt påvirket av prisen og andre vilkår for andre objekter. For å lette framstillingen kan vi derfor se bort fra de mange ulike typer av finansobjekter. Vi skal i stedet bruke den samme todeling som foran: penger (likvide midler) og kreditt (ikke-likvide midler), og definere begrepene slik:

Penger er ethvert alminnelig godtatt betalingsmiddel. Kreditt er ethvert annet finansobjekt enn penger. Etter definisjonen av penger er det klart at landets lovlige betalingsmidler er penger. Disse består av skillemynt og Norges Banks sedler, og kalles «frigjørende betalingsmidler». Også andre finansobjekter tjener som betalingsmidler i praksis. Det gjelder innskudd i bank og på postgiro som kan disponeres ved sjekk eller girering. I praksis skjer langt den største del av betalingene i vårt land ved overførsler fra en bankkonto til en annen, altså uten at kontanter (sedler og skillemynt) blir brukt i det hele tatt. Den mengde betalingsmidler et individ har på et bestemt tidspunkt, vil derfor inkludere hans beholdning av sedler og mynt og hans innestående på foliokonti i banker og på Postgiro-konto. 55

Foliokonti kan disponeres med sjekk. Banken har forpliktet seg til å utbetale kontant ethvert beløp som blir trukket med sjekk straks sjekken blir presentert, altså «på anfordring». Det samme gjelder for midler plassert på konto i Postgiro. Imidlertid har innehaveren av en kassekredittkonto i en bank den samme rett. Dersom banken har innvilget ham en kassekreditt på kr. 100 000, og han bare har utnyttet kr. 20 000, kan man si at han har en beholdning av betalingsmidler på kr. 80 000. Etter dette vil vårt pengebegrep omfatte de tre første poster som tabellen nedenfor viser. I denne har vi også satt inn tall for publikums beholdninger av tidsinnskudd i banker. Dermed kommer man fram til et alternativt pengebegrep, penger i vid forstand (broad money, M2).

Tabell III. 1. Sammensetningen av publikums beholdning av betalingsmidler og bankinnskudd pr. 31. desember 1978. Tall i milliarder kroner og prosent.

Sedler og mynt Folioinnskudd Unyttede kassekreditter og byggelån Sum: «Penger» Innskudd på tid: «Nesten-penger» I alt

17,1 24,1 15,8 57,0 76,8 133,8

12,8 18,0 11,8 42,6 57,4 100,0

Tabellen viser at sedler og mynt bare utgjør en liten del av publikums samlede pengemengde. Det er viktig å være klar over at tabellen ikke definerer penger, men gir det statistiske bilde som ligger nærmest opp til «penger», slik vi definerte dette foran. Grensen mellom penger og andre finansobjekter er ikke alltid lett å trekke i praksis. Dette blir klart når man ser på andre innskudd i banker enn folioinnskudd. Etter reglene skal innskudd på til - 3, 6 og 12 måneder - først kunne disponeres etter at de har vært sagt opp 3, 6 og 12 måneder tidligere. Banken har ingen forpliktelse til å betale ut penger fra en slik konto før oppsigelsestiden er ute. I praksis vil imidlertid bankene gjøre det. Realiteten er derfor at tidsinnskudd er disponible på anfordring og for så vidt likeverdige med innskudd på foliokonto. De eneste forskjel­ ler er derfor at foliomidler, men ikke tidsinnskudd, kan disponeres med sjekk og at bankene betaler rente på tidsinnskudd, men vanligvis ikke på folioinnskudd. I praksis vil altså tidsinnskudd være lett disponible som betalingsmiddel, og det er derfor et skjønnsspørsmål om innestående på 56

slike bankkonti skal tas med i en oppstilling over publikums pengebeholdning. I statistikken pleier slike tidsinnskudd å oppfattes som «nestenpenger» eller «kvasi-penger».

5. Likviditet

Et finansobjekts likviditet angir hvor lett og raskt det er mulig å omsette objektet i lovlige betalingsmidler uten at prisen påvirkes nevneverdig. Etter dette er sedler fullkommen likvide. De øvrige betalingsmidler sjekker, giroanvisninger o.l. - vil være så godt som fullkommen likvide. Det kan tenkes at den bank som de trekkes på går konkurs, og at de derfor ikke kan innløses, men denne risiko oppfattes av de fleste som ikke eksisterende. De vanlige betalingsmidler kalles derfor også for likvide midler. For eierne vil et tidsinnskudd i en bank være noe mindre likvid fordi banken kan nekte å innløse en uttaksanmodning før oppsigelsestiden er utløpt. I praksis vil bankene imidlertid etterkomme en anmodning om øyeblikkelig utbetaling, men bankene vil i så fall foreta en reduksjon i opptjent rente. Denne rentedekort er uttrykk for tidsinnskuddets lavere likviditet. Bortsett fra rentedekorten skjer det ingen reduksjon i det beløp man får utbetalt. Det tilsvarende gjelder ikke for alle andre finansobjek­ ter. Der kan «realisasjonsverdien» av et finansobjekt avvike fra objektets pålydende verdi. Det blir klart når man studerer verdipapirer, obligasjo­ ner og aksjer. For norske statsobligasjoner og en rekke andre store, «solide» obligasjonsserier finnes det et fast marked. De noteres regelmessig på Oslo Børs, og en eier av en slik obligasjon har ingen problemer med å få den solgt, dvs. omgjort i rede penger. Slike obligasjoner er derfor svært likvide i den forstand at det alltid finnes kjøpere til dem. Dette betyr imidlertid ikke at obligasjonseieren har en garanti for å få igjen nøyaktig det samme beløp for en obligasjon som han har gitt for den. Han kan enten lide et tap eller høste en gevinst. Begrepet likviditet har derfor to dimensjoner - omsetningsmuligheten og prisrisikoen. Omsetningsmuligheten vil for de store, børsnoterte verdipa­ pirer være nærmest fullkommen i normale tider. For aksjer i mindre, lokale aksjeselskaper eksisterer det ofte ikke noe marked, og hvorvidt man kan finne kjøper på et bestemt tidspunkt, kan være høyst usikkert. Prisrisikoen avhenger av andre faktorer, selv om det gjennomgående vil

57

være slik at denne er desto større jo «tynnere» markedet er. Av de øvrige faktorer spiller kreditors soliditet en viktig rolle foruten de generelle etterspørsels- og tilbudsforhold. Gjennomgående vil aksjer være mindre prisstabile enn obligasjoner. Utbyttet på en aksje kan bli satt opp eller ned som følge av endringer i vedkommende aksjeselskaps inntjeningsevne. Kursen vil vanligvis påvirkes av endringer - eller forventninger om endringer - i utbytte. En obligasjons utbytte er imidlertid fiksert ved utstedelsen, og dette blir derfor ikke gjenstand for senere endringer. Kursen vil derfor bare i unntakstilfelle påvirkes av obligasjonsutstederens inntjeningsevne. Først når det oppstår fare for at utstederen ikke kan klare å møte sine forpliktelser, f.eks. ved konkurs, vil kursen på obligasjoner bli presset. For øvrig vil obligasjonskursene i første rekke bli påvirket av tilbuds- og etterspørselsendringer. Dersom det i løpet av kort tid skjer en sterk økning i tilbudet av nye obligasjoner - ut over de som samtidig blir innløst - vil kursen antakelig gå ned. For at markedet skal avta de nye obligasjoner, må renten på disse settes opp og/eller emisjonskursen settes ned. Den effektive rente vil dermed bli høyere enn for de obligasjoner som allerede eksisterer. Kursen på disse vil derved gå ned. På tilsvarende måte vil en økning i etterspørselen etter obligasjoner presse kursen opp. Dersom for eksempel myndighetene pålegger bankene å øke sine innehav av obligasjoner, vil bankene øke sin etterspørsel etter slike verdipapirer. Dersom andre gruppers etterspørsel forblir uforandret, vil den nye etterspørsel føre til kursoppgang på obligasjoner og dermed lavere effektiv rente. Likviditetsgraden vil kunne være forskjellig for hvert enkelt finansob­ jekt. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette, men konsentrere oss om forskjellen mellom penger på den ene siden og kreditt på den annen. Etter det som er sagt foran vil vi slå fast at

penger er fullkommen likvide

mens kreditt består av finansobjekter som ikke er fullkommen likvide.

En annen vesentlig forskjell mellom de to grupper av finansobjekter gjelder avkastningen. 58

Penger er ikke-rentegivende finansobjekter

mens kreditt består av finansobjekter som gir rente.

Etter dette kan valget mellom plassering i penger og plassering i andre objekter uttrykkes slik: Ved å plassere sine ledige midler i penger i stedet for i andre finansobjekter oppnår plassereren en mer likvid plassering, men han avstår samtidig fra å tjene rente. Omvendt vil en plassering i andre objekter gi en lavere grad av likviditet, men en positiv renteavkastning. Etter dette kan man altså si:

Rente er il-likviditetsgodtgjørelse, altså en betaling for ikke å være fullkommen likvid. Sett fra skyldnerens side kan forholdet uttrykkes slik:

Rente er den pris debitor må betale for å ha råderett over likvide midler. Dette synspunkt spiller en sentral rolle for valget mellom ulike plasseringsformer, og dermed for den enkeltes etterspørsel etter penger og andre finansobjekter. I avsnittene ovenfor har vi skilt mellom begrepene penger og kreditt. Vi har vist at etterspørselen etter de to finansobjekter bestemmes samtidig, og at de faktorer som bestemmer etterspørselen etter den ene kategori, også vil spille inn ved etterspørselen etter den annen kategori. Etterspørse­ len etter penger avhenger således både av fordelen ved «øyeblikkelig handlefrihet» og renteavkastningen på kreditt. Etterspørselen etter kreditt og etterspørselen etter penger vil til sammen bli lik de disponible midler. Følgelig kan man studere rentedannelsen i samfunnet enten ved å se på etterspørselen etter fordringer eller etterspørselen etter penger. I framstillingen i de følgende tre kapitler vil vi konsentrere oppmerksomhe­ ten om etterspørselen etter penger. Før vi kommer dit skal vi imidlertid se nærmere på markedene for de forskjellige fordringer.

59

6. Kredittmarkedene

Foran har vi sett på kreditt som en enhet. I virkeligheten består kreditt av en hel flora ulike fordringer. De viktigste forskjeller mellom dem gjelder -

fordringens art (egenkapital/fremmedkapital), avkastningen, løpetid, sikkerheten, og omsetteligheten.

Med et finansobjekts art vil vi her tenke på om det representerer egen­ kapital eller lånekapital. Aksjer og andeler er eksempler på det første. Eierne av slike objekter eier i virkeligheten en del av aksjeselskapets eller andelslagets formue, og de er ansvarlige for selskapets eller lagets gjeld innenfor rammen av aksjens eller andelens verdi. En slik plassering betegnes som en aktiv plassering. Et obligasjonslån, et pantelån, et gjeldsbrevlån eller en kassekreditt er deler av et foretaks gjeld, ikke dets egenkapital. Den som eier en slik fordring eier derfor ingen del av foretakets formue, men har et krav på foretaket. I tilfelle konkurs går slike fordringer foran eiernes innskudd av egenkapital. Når det gjelder avkastningen kan man skille mellom fast eller variabel avkastning. Med fast avkastning mener vi at det allerede ved utstedelsen av fordringen fastsettes en bestemt rente for hele fordringens løpetid. Således vil en obligasjon vanligvis ha en bestemt rente som skal betales ved bestemte tidspunkter i hele lånets løpetid, f.eks. 10 prosent som erlegges halvårsvis. Variabel avkastning kan gis forskjellige former. Således vil innskudd i bank bli forrentet etter den til enhver tid gjeldende rente. Vedkommende rentesats er kjent ved det tidspunkt da innskuddet foretas. Skulle renten senere bli satt opp eller satt ned, vil denne forandring også gjelde de innskudd som allerede er innestående. En tredje form for variabel avkastning har man ved «lån med flytende rente». Slike lån, som er blitt svært utbredt i utlandet og på euromarkedene i løpet av 1970-årene, er vanligvis langsiktige lån med en avkastning som hele tiden varieres i takt med renten for kortsiktige plasseringer. Et konkret eksempel er følgende: Et 10 års obligasjonslån får sin rente fastsatt hvert halvår. Renten settes lik den rente som betales for store innskudd med 3 måneders oppsigelse ved halvårets utløp pluss et tillegg 60

som er avtalt ved tidspunktet for låneopptak. - Dette er en av mange muligheter. I noen tilfelle fastsettes det en viss nedre grense for rentesatsen. En fjerde form for variabel avkastning er den man har ved aksjer. Det enkelte aksjeselskap fastsetter hvert år det utbytte selskapet skal betale. Utbyttepolitikken kan variere betydelig fra selskap til selskap. Noen følger en konservativ linje og forandrer bare sjelden utbyttesatsen, mens andre lar satsen avspeile det økonomiske resultat i det tilbakelagte år forholdsvis nøye. I begge tilfelle kan man imidlertid hevde at utbyttet i det lange løp avspeiler de økonomiske resultater. Når det gjelder løpetid, kan man skille mellom finansobjekter som har en fast løpetid og de som ikke har en bestemt løpetid. Det er mange eksempler på den første type. Således vil et gjeldsbrevlån i en bank, et obligasjonslån i markedet eller et pantelån i et kredittforetak kunne ha en bestemmelse om at lånet skal innfris i sin helhet på en bestemt dato. En variant av dette er lån med en fast avdragsprofil: Et 30 års lån skal f.eks. avdras med 1/30 hvert år. Aksjer, andeler og andre former for egenkapital er som regel finansobjekter uten fastsatt løpetid. Aksjen eksisterer så lenge selskapet eksisterer. - I Storbritannia foretok man i 1787 en konsolidering av gammel statsgjeld og utstedte som motpost «konsoliderte lånebevis» (Consolidated støck). Disse consols kan nærmest betraktes som evigvaren­ de obligasjoner. - En tredje type lån uten løpetid er de lån som den norske statskasse yter til statsbankene. Lånene bevilges av Stortinget hvert år, og de skal verken betales tilbake eller belastes med rente. Mellom de to typer av tidsbegrensning for finansobjekter har man en rekke andre former. Således kan et lån med fast løpetid utstyres med opsjoner om tidligere innfrielse. Både låntaker og långiver kan ha denne retten til innløsning før forfall, og denne retten kan være tidsbegrenset på forskjellige måter: Et 30 års obligasjonslån kan innløses tidligere enn ved forfall, dog tidligst etter 20 år. På tilsvarende måte kan også en av partene ha rett til å forlenge et lån. I mange kortere lån vil det i praksis være slik at lånene automatisk fornyes ved forfall, roll-over credits m.v. En fordrings sikkerhet avhenger av de verdier eller de garantier som står bak låntakeren. Pantelån er sikret ved pant i fast eiendom, lager, skip el. likn., og det finnes vanligvis regler for belåningsgrenser ved slike lån. Andre lån kan være garantert av banker eller forsikringsselskaper. En stor del av de direkte lån mellom personer innbyrdes eller mellom en person og et foretak, som formidles av pengemeglere, advokater og andre er sikret 61

ved garanti fra banker eller forsikringsselskaper. Markedet for slike lån kalles ofte «det grå kredittmarked». En fordrings omsettelighet avhenger stort sett av om det finnes et organisert marked for fordringen eller ikke. Men også blant de fordringer som handles på et organisert marked, kan det være store forskjeller. En del fordringer blir hyppig omsatt og er derfor helt «kurante», mens andre bare sjelden skifter eier. Vi skal komme nærmere inn på dette nedenfor. Etter denne oversikten over karakteristiske trekk ved forskjellige fordringer, skal vi gå nærmere inn på de organiserte kredittmarkeder i norsk økonomi.

7. Eksisterende og nye fordringer

Når et finansobjekt skapes, skjer det en kreditt-transaksjon: Låntakeren selger en fordring på seg selv til långiveren. Betalingen erlegges i betalingsmidler. Låntakeren er her selger eller tilbyder av et finansobjekt, mens långiveren er kjøper eller etterspørrer. «Møteplassen» for tilbydere og etterspørrere er «markedet», og markedene for finansobjekter kan analyseres på samme måte som markedene for varer og tjenester. I det følgende skal vi fremheve en del karakteristiske trekk ved kredittmarke­ dene. Kredittmarkedene består av - markeder for nye fordringer, og - markeder for eksisterende fordringer.

Det er uten videre klart at det vil være en nær sammenheng mellom lånevilkårene for nye og eksisterende fordringer av samme slag. Dette kan gjøres klart ved å se på obligasjoner. En obligasjon er en fordring med lang løpetid, gjerne 5-30 år. Avdragsforholdene kan variere. Noen obliga­ sjonslån avdras ikke, og hele lånebeløpet vil derfor bli betalt tilbake ved lånetidens utløp. Andre lån avdras etter et fastlagt mønster, f.eks. med 1 /20 hvert år for et 20 års lån. For atter andre lån har låntakeren rett til å innløse lånet tidligere enn det forfaller. Resultatet av alle disse ordringer er at det hvert år skjer en reduksjon av de utestående antall partialobligasjoner. På den annen side vil det også hvert år bli utstedt (emittert) en viss mengde obligasjoner. I Norge er det først og fremst staten, kommuner, 62

kraftlag og kredittforetak1) som opptar obligasjonslån, men visse foretak har også adgang til dette.2) Utstedelsen av obligasjoner er imidlertid regulert. Etter Kredittlovens § 15 kan obligasjonslån ikke legges ut uten samtykke fra Finansdepartementet. Dersom staten, en kredittforening eller et foretak skal oppta et nytt obligasjonslån av en viss størrelse, f.eks. 20 millioner, vil den utstede et bestemt antall partialobligasjoner, f.eks. 20000 å kr. 1000. Låntakeren kan tilby disse til publikum på bestemte vilkår, dvs. rentesats, kurs og tilbakebetalingstidspunkter. Samtidig vil det eksistere en stor mengde partialobligasjoner i markedet fra tidligere lån. Disse kan publikum kjøpe og selge fritt, og til enhver tid vil det eksistere et visst marked med bestemte omsetningskurser. De viktigste lånene blir notert på børsen, og de er lette å omsette, dvs. at det alltid finnes kjøpere og selgere. Når en låntaker skal plassere et nytt lån i markedet, må han søke å fastsette lånevilkårene slik at lånet akkurat blir fulltegnet.3) Hans kunnskap om etterspørselsforholdene i markedet er ufullstendig, og han kan gjette galt. Setter han kursen for lavt, slik at avkastningen blir særlig god, kan lånet'bli overtegnet. Setter han den for høyt, blir lånet ikke fulltegnet. Er lånebeløpet stort, må låntakeren by spesielt gunstige vilkår, dvs. å fastsette en avkastning (rente: utstederkurs) som er noe høyere enn den som gjelder i markedet, f.eks. 8,2 prosent mot 8,0 prosent på løpende obligasjoner. Dette vil straks føre til en kursutjevning i markedet: De eksisterende lån vil synke i kurs, mens det nye kanskje vil stige i kurs i forhold til utstedelseskursen. Den kurs som på et gitt tidspunkt vil gjelde i markedet, vil være sterkt påvirket av rentenivået på det gjeldende tidspunkt. Anta f.eks. at et lån

*) Kredittforetak omfatter 8 realkredittforeninger (3 for boligfinansiering, 5 for næringsfinansiering), 2 skipshypotekforeninger, og 6 «andre, private kredittforetak») (herunder 2 skipshypotekbanker, Eksportfinans, og Låneinstituttet for skipsbyggeriene). 2) Lov om Adgang for visse Aktieselskaper og Bankindretninger til at utstede Obligationer, lydende på Ihandehaveren av 6. august 1897 setter grenser for hvilke foretak som kan utstede obligasjoner. 3) Ved emisjoner pleier obligasjonsutstederen å ta kontakt med en bank eller en gruppe banker som garanterer for at lånet blir fulltegnet. Dette innebærer at bankene - mot en viss provisjon — forplikter seg til selv å kjøpe de obligasjoner som måtte forbli usolgt. I engelsk terminologi kalles bankenes virksomhet under-writing. Den samme fremgangs­ måte brukes også ofte ved aksjeemisjoner i et nytt selskap, mens selskaper som ut­ vider sin aksjekapital som regel stoler på at de gamle aksjonærer gjør bruk av sin fortrinnsrett og tegner seg for hele den nye kapital.

63

ble lagt ut til 6 prosent rente 10 år tilbake i tiden, og at rentenivået i samfunnet i mellomtiden er steget til ca 8 prosent. En slik obligasjon vil ha en tendens til å falle i kurs i takt med rentestigningen slik at den effektive rente på obligasjonen blir noenlunde 8 prosent.1) Kursen i dag, K, vil bli tilnærmet bestemt av følgende sammenheng, når obligasjonens pålydende er kr. 1000: 6% av 1000 = 8% av K

dvs. K = f • 1000 = 750 Det er nå klart at det vil eksistere en nær sammenheng mellom prisen altså kursen - på nye fordringer og kursen på eksisterende fordringer av samme slag. Anta at det i et marked allerede eksisterer partialobligasjoner i et statslån med 20 års gjenstående løpetid, som har en kurs som gjør at de får en effektiv avkastning på 8 prosent. Hvis staten så skal legge ut et nytt statslån med 20 års løpetid, er det klart at man ikke kan vente å få publikum til å kjøpe dette med mindre det gir minst 8 prosent. For en rekke fordringer finnes det markeder for eksisterende fordrin­ ger, og disse kan være mer eller mindre vel organiserte. De med den beste organisering gjelder obligasjoner og aksjer. I Norge vil andre fordringer bare sjelden bli omsatt i det åpne marked, dvs. i markeder der hus­ holdninger, finansinstitusjoner og andre foretak er kjøpere og selgere. Mellom foretak innbyrdes og mellom finansinstitusjoner innbyrdes skjer det nok en begrenset omsetning også av andre fordringer, som veksler, gjeldsbrevlån m.v. Når foretak og finansinstitusjoner kommer i vanskelig­ heter, kan slik omsetning «tvinge seg fram». I de store vestlige industriland er kredittmarkedene mer nyanserte enn de er i Norge. Dette betyr at det finnes en rikere variasjon av finansobjekter, at flere av disse er gjenstand for omsetning og at spesialiseringen blant finansinstitusjonene er drevet videre. Det samme gjelder i stor grad euromarkedene.2) I Storbritannia er markedet for x) Kursdannelsen på obligasjoner og de forskjellige avkastningsbegrep - effektiv rente, øyeblikkelig rente m.v. - er behandlet av Meinich (1976, del II) og Boye (1979, 8.6). 2) Nærmere detaljer om pengemarkedene i USA, Storbritannia og for euromarkedene er bl.a. gitt av Stigum (1978), Shaw (1975), Dufey and Giddy (1978) og Einzig and Quinn (1979).

64

statskasseveksler og private veksler meget stort og spesielle diskonteringsbanker får storparten av sine inntekter fra omsetning av disse korte fordringer. I USA, Storbritannia og i euro valutamarkedene er det i de siste 10-15 år utviklet et stort marked for innskuddsbevis (certificates of deposit, CD). Dette er «kvitteringer» for innskudd i større banker av store summer for en bestemt løpetid og til avtalte rentesatser. Dersom innskyteren trenger midlene før innskuddstiden løper ut, kan han selge beviset. På den måten er det utviklet markeder for slike bevis, og banker er ofte store kjøpere/selgere fordi bevisene er et hensiktsmessig middel i bankenes likviditetspolitikk. I Danmark har man i løpet av 1970-årene fått et organisert marked for huseieres pantelånsbrev. Boligselskaper og privatpersoner som har bygget hus, opptar lån mot pant i huset i de større banker. De pantelånsbrevene som banker mottar som kvittering for lånet, kan de selge videre til andre banker, forsikringsselskaper, investeringsselskaper, foretak og privatper­ soner. Er lånebeløpet beskjedent i forhold til husets lånetakst, vil pante­ brevet få en avkastning som ligger på linje med de man kan oppnå på sikre partialobligasjoner. I de fleste råvaremarkeder er det en livlig omsetning av kontrakter for fremtidige leveranser av bestemte kvanta av en råvare. I tider med urolige valutaforhold er slike råvarekontrakter blitt brukt som midlertidig penge­ plassering. De har derved blitt gjenstand for omsetning i en langt større utstrekning enn det som er vanlig i normale tider.

8. Samlet oversikt over kredittsystemet

En oversikt over et lands kredittsystem må bygge på tre begreper: - finansobjekter, - sektorer og - markeder.

I dette avsnittet skal vi søke å gi en samlet oversikt over det norske kredittsystem i tilknytning til figur III. 1. Det skal straks understrekes at dette er en forenklet framstilling. Hvis alle detaljer skulle tas med, ville figuren bli fullstendig uoversiktlig.1) *) En mer utførlig beskrivelse av det norske penge- og kredittsystem er gitt av Leif Eide og Knut Holli (1980). De siste års endringer er inngående drøftet av Skånland m.fl. (1979).

65

Fig. III. 1. Forenklet framstilling av det norske kredittsystem

66

I figuren forekommer det 11 sektorer: Husholdninger, Foretak/Kommuner, Utland, Statskasse, Statsbanker, Norges Bank, Private banker, Kredittforetak, Forsikringsselskaper, Finansieringsselskaper og Pengemeglere. Avgrensningen av disse sektorer vil framgå av det som er sagt foran. Den følger stort sett definisjonene i kredittmarkedsstatistikken. Det er skilt mellom tre markeder: Aksjemarkedet, Obligasjonsmarke­ det og Pengemarkedet. De første er stort sett problemfrie. På disse markeder vil børsnoterte aksjer og obligasjoner veie særlig tungt, og de en­ kelte børser i Norge vil derfor kunne oppfattes som en viktig del av aksje­ markedet og obligasjonsmarkedet. Aksjer og obligasjoner er langsiktige fordringer, og disse fordringer er en viktig del av landets kapitalmarked. Pengemarkedet er vanskeligere å beskrive. For det første kan selve terminologien volde forvirring. Foran har vi definert penger som ethvert alminnelig godtatt betalingsmiddel, og vi har karakterisert penger som fullkommen likvide og ikke-rentebærende. På et pengemarked er det ikke tale om kjøp og salg av penger i den forstand, men om korte kreditter. «Penger» brukes altså her i en annen betydning. Kredittene kan ha en løpetid på fra 1 dag (over-night kreditter) til 6 måneder. Den øvre grense for løpetidens lengde er ikke skarp. For det annet er avgrensningen av pengemarkedet ikke klar. Markedet er særlig knyttet til de private banker og pengemeglerne, og det avgrenses på tre forskjellige måter. Kjernen i markedet utgjøres av interbankmarkedet. Dette er et marked for korte kreditter der private banker låner/plasserer innbyrdes. Det er gjennomgående tale om meget store beløp, fra et par millioner kroner og oppover, og rentesatsen er fleksibel. Markedet er ikke underkastet reguleringer, og renten vil derfor bli dannet på det nivå der tilbud = etterspørsel. De store beløp og det forhold at det er banker som tilbyr og etterspør kredittene, gjør det berettiget å karakterisere interbankmarkedet som et engros-marked.1)

’) I Norge er interbankmarkedet nær knyttet til den daglige sjekkavregning. De private banker gjør opp de mellomværender som er oppstått som følge av kundenes bruk av sjekker. Banker som kommer ut med underskudd, kan låne beløpet i Norges Bank til de vilkår som gjelder for likviditetslån. Banker med overskudd kan plassere overskuddet på foliokonto i Norges Bank, men på denne betales det ikke rente. Følgelig kan det være mer lønnsomt for de private banker å gjøre opp overskudd/underskudd internt. Banker med overskudd yter kreditt til banker med underskudd mot en rente som er positiv, men som regel ligger under den rente underskuddsbanken må betale i Norges Bank. Lånene løper fra den ene dag til den neste, dvs. inntil neste sjekkavregning.

67

Rentesatsene og transaksjonsvolumet på interbankmarkedet vil imid­ lertid bli påvirket av rentevilkårene og låne- eller plasseringsmulighetene i Norges Bank (likviditetslån) og i utenlandske pengemarkeder, særlig euromarkedene. Disse to sektorer kan derfor oppfattes som en del av pengemarkedet, og dette er markert i figuren med den større ramme om «pengemarkedet». En (R) på transaksjonspilene viser at disse to kilder til banklikviditet er regulert av myndighetene. Bankenes adgang til å låne/plassere midler her, er begrenset kvantitativt (rasjonering). En tredje kilde for kortsiktige lån er de innskudd bankene mottar på særvilkår. En betydelig del av disse midler går gjennom pengemeglere, og disse «meglerpenger» kan derfor oppfattes som en del av pengemarkedet. I noen tilfelle vil også særvilkårsinnskudd fra kommuner, store foretak, finansierings- og forsikringsselskaper kunne inkluderes i pengemarkedet. De linjer som er trukket mellom de enkelte sektorer, betegner fordringsforhold. På linjene er det merket hva slags finansobjekter som det enkelte fordringsforhold gjelder. Det må imidlertid minnes om at figuren er forenklet, og at den bare omfatter de viktigste typer av finansobjekter. Stort sett er pilene på de enkelte strømmer satt slik at de skal angi netto-strømmer. Således yter statsbankene næringslån til foretak, mens disse betaler avdrag på tidligere lån tilbake til statsbankene. Så lenge fordringsmassene stiger, vil den første strøm være større enn den siste, og det er angitt ved pilretningen. I enkelte tilfelle er det uklart hvilken vei nettostrømmen går, og da er dette antydet med pilspisser i begge ender av transaksjonslinjen. Således vil de private bankers endringer i valutakreditter overfor utlandet kunne gå begge veier i løpet av en periode. Enkelte transaksjoner og finansobjekter som forekommer i figuren kan kreve en forklaring. For statskassen har vi framstilt en situasjon med opplåningsbehov. Dette dekkes ved opptak av obligasjonslån i utlandet og på det innenlandske marked, og ved salg av statskasseveksler til Norges Bank og de private banker. Statskassen på sin side finansierer statsbankene ved å yte dem «evige lån», dvs. lån uten bestemt innløsningstid. Tidligere ble statsbankene finansiert ved obligasjonslån på det innenlandske marked, og dette er markert ved den prikkede linje. I de senere år har enkelte statsbanker (i første rekke Kommunalbanken) opptatt lån i utlandet. Norges Bank har valutamellomværender med utlandet. Banken kan kjøpe og selge valuta til de private banker, og den vil også motta de valutabeløp som staten låner opp i utlandet. Motverdien godskrives 68

statskassens foliokonto i Norges Bank. Videre har sentralbanken store transaksjoner med de private banker. Særlig viktig er de likviditetslån som Norges Bank yter på forskjellige vilkår: Automatiske, Betingede og Spesielle (A, B og S-lån). På den annen side utsteder Norges Bank et markedspapir som de private banker kan plassere ledige likvide midler i. De private banker (forretningsbanker og sparebanker) er underlagt en omfattende kredittpolitisk regulering. Dette er vist ved merket (R) på flere av transaksjonsstrømmene. Således må de oppfylle bestemte primærreservekrav, dvs. at en viss del av økningen av deres innskudd må plasseres i statskasseveksler, på foliokonti i Norges Bank o.l. - De private banker blir også pålagt å holde en viss del av sine innskudd i partialobligasjoner.1) Endelig kan myndighetene pålegge bankene å holde sine utlån innenfor spesielle rammer. Bankene mottar sine midler som innskudd på forskjelli­ ge vilkår: anfordring (folio), tid og særvilkår. Som ledd i sin likviditetspolitikk kan bankene låne/plassere midler i Norges Bank, hos andre private banker (interbankmarkedet) i Norge og i utlandet (europengemarkedet). De utenlandske likviditetstransaksjoner må skje på sikret basis, dvs. at den valutakurs som lånet/plasseringen skal avregnes etter enten vil bli lik terminkursen på tidspunktet for låneopptaket/plasseringen. Banken har sikret seg mot valutakursforandringer. Den vanligste type av slike lån/plasseringer betegnes swap’er. Figuren viser at husholdninger kan yte foretak lån direkte. Dette er betegnet «lønnssaldo» og beskriver følgende forhold: I mange foretak finnes det en spareordning slik at de ansatte kan plassere midler «på sparevilkår», noen ganger til en bedre rente enn i bankene. På den annen side kan foretaket yte de ansatte boliglån eller garantere for lån i banker og forsikringsselskaper. De ansatte vil ofte la en del av sin lønn bli stående i foretaket som innskudd. Dette kan betegnes lønnssaldo. I figuren har vi ikke funnet plass for Folketrygdfondet. Dette plasserer sine midler først og fremst i statsobligasjoner og i statsbankobligasjoner (Husbanken). Tidligere ble også en del av midlene anbrakt som innskudd i forretnings- og sparebanker over hele landet. x) Beregningsgrunnlaget for primærreserver og plasseringer i obligasjoner er i virkelig­ heten forvaltningskapitalen minus en del spesielle poster. I teksten er dette for enkelhets skyld betegnet med innskudd.

69

IV. Etterspørsel etter penger I forrige avsnitt betraktet vi penger som betalingsmidler. Penger har imidlertid også to andre viktige funksjoner, nemlig formuesoppbevarere, og verdimålestokk. En formue kan oppbevares ved at den plasseres i sedler eller folioinn­ skudd. Dessuten er penger en viktig måleenhet for verdier. Vi skal konsentrere oss om de to første oppgaver penger har betalingsmiddel og formuesoppbevarer. Når man stiller spørsmålet om hvilke faktorer som bestemmer etterspørselen etter penger, spiller begge disse oppgaver en viktig rolle.

1. Transaksjonsmotivet Vi skal først se på pengenes oppgave som betalingsmiddel og det behov for penger som den enkelte har for å gjennomføre transaksjoner. Dette kan vises med et eksempel. En lønnsmottaker mottar sin inntekt på bestemte tidspunkter, for eksempel hver måned eller hver 2. uke. Hans utbetalinger forfaller imidlertid ikke samtidig. Vanligvis vil de foretas mer eller mindre jevnt over hele perioden fra en lønnsinnbetaling til den neste. For å gjøre det enkelt skal vi anta at utbetalingene er like store hver dag, og at de samlede utbetalinger i en periode er nøyaktig lik vedkommendes lønn. I så fall vil lønnsmottakerens kassebeholdning, altså beholdning av likvide midler, utvikle seg som vist i fig. IV. 1. I lønningsøyeblikket vil kassebeholdningen være lik lønnsbeløpet, mens den straks før lønnsøyeblikket vil være 0. Mellom disse to tidspunkter vil kassebeholdningen følge en jevnt fallende trappekurve. Den gjennomsnittlige beholdning vil bli lik halvparten av lønnsbeløpet. 71

Dette vil også være den gjennomsnittlige kassebeholdning over hele året. Den adferd som figuren viser, kan altså uttrykkes ved at lønnsmottakeren har en etterspørsel etter likvide midler eller penger som er forskjellig for hver dag, men som gjennomsnittlig svarer til halvparten av det lønnsbeløp han regelmessig mottar.

Fig. IV.l. Utviklingen av lønnsmottakerens transaksjonskasse over tre lonnsperioder.

Anta nå at det gjennomføres en endring i lønnsbetalingsterminer. I stedet for kr. 2000 hver 2. uke, mottar han nå kr. 4000 hver 4. uke. Dersom hans utbetalinger følger samme tidsforløp som tidligere, vil den gjennomsnittli­ ge kassebeholdning øke til det dobbelte, fra kr. 1000 til kr. 2000. Anta nå at lønnsinnbetalingene forblir uforandret, men utbetalingen påløper i et annet tempo. Dersom en større del av utbetalingene nå konsentreres i den siste del av perioden mellom to «lønningsdager», vil den gjennomsnittlige kassebeholdning øke. Det omvendte vil åpenbart skje dersom «regningsbudene står og venter utenfor lønningskontoret». Etter dette kan man konkludere: Størrelsen av den gjennomsnittlige kassebeholdning som en lønnsmottaker med en viss inntekt vil holde, avhenger av tidsforløpet for inn- og utbetalinger. Dersom utbetalingene påløper samtidig med at inntektene mottas, vil kassebeholdningen være 0. En viktig årsak til at en inntektsmottaker holder kasse, er nettopp manglende samtidighet i inn- og utbetalinger. La oss så anta at tidsforløpet for inn- og utbetalingene forblir uforandret, men at lønnsmottakerens lønn er dobbelt så høy som tidligere, altså kr. 8000 hver 4. uke. I dette tilfelle vil åpenbart den gjennomsnittlige kassebeholdning også øke til det dobbelte. Forutsetningen for dette er at utbetalingene påløper i samme tempo som tidligere, og dermed at inntektsmottakeren bruker opp hele sin inntekt før neste lønnsinnbetaling. Dette kan være en tvilsom forutsetning. Personer med inntekter over et visst nivå vil plassere en del av sin finanssparing i ikke-likvide midler. 72

Dette kan arte seg slik at lønnsmottakeren på lønnsmottakingstidspunktet straks plasserer en del av lønnen i andre fordringer enn penger. I så fall begynner «nedtrekkingen av kasse» fra et lavere beløp enn det hele lønnsbeløp: jfr. fig. IV. 1. Den gjennomsnittlige beholdning av likvide midler blir derfor tilsvarende mindre. I dette tilfellet vil den gjennomsnitt­ lige kassebeholdning altså ikke være dobbelt så stor som i det foregående tilfelle. Det er imidlertid grunn til å anta at den gjennomsnittlige kassebeholdning vil vokse med inntekten, men i langsommere takt enn inntekten. Dette kan vi vise ved et eksempel. Anta at en lønnsmottaker av inntektsbeløp over kr. 2000 vil plassere en viss del, f.eks. 40 prosent, i ikke-likvide fordringer. Er lønnen derfor kr. 3000, vil han plassere 40 prosent av kr. 3000 — kr. 2000, dvs. kr. 400. Så lenge lønnen er kr. 2000, vil den gjennomsnittlige kassebeholdning være halvparten av dette, dvs. kr. 1000. Ved en inntekt på kr. 3000 og en plassering på kr. 400, vil den gjennomsnittlige kassebeholdning bli

M3000 - 400) = 1300

Mens inntekten øker med kr. 1000, vil kassebeholdningen altså gå opp med kr. 300. Sammenhengen kan framstilles som i fig. IV.2a.

Inntekt

Fig. IV.2. Sammenhengen mellom inntekt og onsket transaksjonskasse.

Opp til beløpet kr. 2000 (2’) er den gjennomsnittlige kassebeholdning lik det halve lønnsbeløp. Dette er markert med linjestykket OA. Hadde plasseringen i ikke-likvide fordringer vært 0 også ved høyere inntektsbe­ løp, ville den gjennomsnittlige kassebeholdning vært angitt ved linjens fortsettelse, altså AA’. Når vi imidlertid antar at plasseringen blir positiv, og med en fast andel (40 %) av all inntekt ut over kr. 2000, blir den gjennomsnittlige kassebeholdning som vist ved linjestykket AB. Sammen­ hengen mellom lønnsbeløp og gjennomsnittlig kassebeholdning blir altså vist ved den knekkede linje OAB.

73

Dersom vi generaliserer antakelsene ovenfor, vil vi kunne komme fram til at kassebeholdningen blir en degressivt stigende funksjon av inntekten, som vist i fig. IV.2b. Anta som tidligere at plasseringen utgjør 40 prosent av tilleggsinntekten i intervallet kr 2000-3000, men at den så blir 50 i intervallet kr. 3000-4000, 60 i neste intervall, osv. I så fall vil linjen for den gjennomsnittlige kassebeholdning OAB få en rekke nye knekkpunkter mellom A og B. Ved å «jevne ut» den knekkede linjen som vi får, kommer man fram til den degressivt stigende funksjon i fig. IV.2b. Dette betyr at den gjennomsnittlige kassebeholdning vil utgjøre en lavere pro­ sent av inntekten jo høyere inntekten er. Etter dette er det grunn til å anta at størrelsen av den gjennomsnittlige kassebeholdning som en lønnsmottaker ønsker å holde, vil være desto høyerejo høyere inntekten er, men utgjøre en desto lavere prosent av inntekten jo høyere inntekten er. Til slutt skal vi nevne de institusjonelle forhold. En inntektsmottaker med høy inntekt som blir utbetalt månedlig, kan finne det lønnsomt straks ved lønnsmottakingen å plassere f.eks. halvparten av lønns­ summen i rentebærende fordringer. Midt i terminen mellom to lønnsbetalingstidspunkter vil han så avvikle denne fordringen og holde beløpet «i kasse». I praksis kan han f.eks. sette beløpet inn som tidsinnskudd d.l. i hver måned, for så å overføre det til foliokonto to uker senere. På denne måten vil han tjene renter, men samtidig ha ulempene ved å foreta de to transaksjonene. Jo lettere det er å foreta omplasseringer mellom kasse­ beholdning og rentebærende fordringer, desto mindre kassebeholdning vil en inntektsmottaker ønske å holde. Mulighetene for kortsiktige, rentebærende plasseringer vil avhenge av hvor godt utbygd banker og andre finans­ institusjoner er. I tilbakeliggende land er mulighetene små - i alle fall hvis man bare betrakter sikre plasseringer. I moderne industriland der finans­ institusjonenes tilbud er godt tilpasset publikums behov, er slike mulig­ heter langt større. En annen side av samme sak gjelder inntektsmottakerens muligheter for å reise lån. Jo bedre lånemulighetene er, desto mindre kassebeholdning vil inntektsmottakeren ønske å holde. Dette henger nært sammen med fore­ komsten av usikkerhet omkring inntektsmottakerens inn- og utbetalinger, og dette skal omtales nærmere nedenfor. Hittil har vi drøftet en lønnsmottakers ønsker om å holde en del av sine fordringer i kasse og hvilke faktorer som bestemmer størrelsen av den ønskede kassebeholdning. Foruten personer finnes det innen publikumssektoren foretak. Også disse holder kasse fordi det ikke er noen 74

fullkommen tidsmessig synkronisering mellom innbetalinger og utbe­ talinger. Faktorene som bestemmer kassebeholdningens størrelse er også de samme: Jo større foretakets omsetninger er og jo større avstand det er mellom innbetalinger og utbetalinger, desto større vil den gjennomsnitt­ lige kassebeholdning være.

2. Forsiktighetsmotivet Foran har vi konsentrert oss om den kassebeholdning som en person eller et foretak må ha for å «bygge bro over det tidsmessige gap» mellom innbetalinger og utbetalinger. Vi har forutsatt at inntektsmottakeren hadde fullkommen kunnskap om både innbetalingene og utbetalingene. Slik vil det bare unntaksvis være i praksis. Særlig for foretak og personlig næringsdrivende kan det knytte seg adskillig usikkerhet om når forventede innbetalinger vil bli foretatt og også om størrelsen av disse innbetalinger. Det samme gjelder for lønnsmottakere som arbeider på akkord, eller har provisjon og andre former for variabel inntekt. Usikkerheten omkring utbetalingenes størrelse og betalingstidspunkt er trolig også større for foretak og næringsdrivende enn for lønnsmottakere med faste inntekter. Dersom inn- og utbetalinger får et annet tidsforløp enn forventet, vil også kassebeholdningen utvikle seg annerledes enn antatt. Ved «uheldige» forløp vil kassebeholdningen bli mindre enn forventet og den kan bli oppbrukt før ny innbetaling finner sted. Dersom dette skjer, må personen eller foretaket oppta lån, realisere verdier eller foreta andre omdispone­ ringer. Dette koster penger eller fører til andre ulemper. Inntektsmot­ takeren fortrekker derfor å redusere risikoen for at en slik situasjon skal oppstå. Det kan han gjøre ved til enhver tid å holde en ekstra kasse­ beholdning, en sikkerhets-kasse. Inntektsmottakere kan for eksempel ta sikte på alltid å holde en positiv saldo av en viss størrelse på sin foliokonto, og et foretak kan betrakte de siste 5 eller 10 prosent av sin kasse­ kreditt som en sikkerhet mot uforutsette hendinger. Prisen for å holde sikkerhetskasse uttrykkes ved rentesatsen. Det ekstrabeløp som står på foliokonto får ikke den forrentning som det kunne ha fått dersom det var plassert som tidsinnskudd eller i en annen fordring. Og ekstra-beløpet som er innberegnet i et foretaks kassekreditt vil bli gjenstand for renteberegning. Etter dette er det grunn til å anta at 75

en inntektsmottakers sikkerhets-kasse vil være desto større jo lavere renten er.

3. Spekulasjonsmotivet

Mange fordringer har ingen fast pris. Kursen på obligasjoner, aksjer og andre verdipapirer er stadig gjenstand for forandringer. Valget av kjøpsog salgstidspunkt kan ha stor betydning for den avkastning plassereren oppnår på sine fordringer. Forventninger om kursutviklingen vil derfor kunne påvirke en inntektsmottakers fordeling av sin finanskapital på likvide midler og rentebærende fordringer. Mener han at det er sannsynlig at kursen vil falle i løpet av kort tid, vil inntektsmottakeren vente med å kjøpe den rentebærende fordring og i mellomtiden holde midlene i kasse. Omvendt vil forventninger om stigende kurser kunne føre til at mange inntektsmottakere ønsker å redusere sine kassebeholdninger mer enn vanlig. Kursen på en fordring kan også uttrykkes ved den effektive rente på vedkommende fordring. En høy kurs betyr en lav effektiv rente, og omvendt. På tilsvarende måte er forventning om stigende kurs ensbetyd­ ende med forventning om fallende rente. Etter dette kan drøftelsen oven­ for uttrykkes slik: Størrelsen av den kassebeholdning som inntektsmottakere holder for spekulasjonsformål vil være desto mindre (større) jo sterkere rentefall (rentestigning) de forventer.

Forventninger om kurs- og renteendringer vil avhenge av mange forhold. Noen av disse vil være spesielle i den forstand at de er knyttet til forhold som er særegne for den rådende situasjon. Andre vil være mer generelle, og altså bygge på faktorer som alltid er til stede, men i forskjellig styrke­ grad. For de siste faktorer er det ofte vanlig å regne med et slags normal­ nivå, som igjen svarer mer eller mindre til et gjennomsnitt for en viss tilbakelagt tidsperiode. På denne bakgrunn konstaterer man for eksempel at «sett i historisk sammenheng ligger renten eksepsjonelt høyt», eller «siden 1970 har renten bare en gang tidligere nådd et høyere nivå», eller «aksjekursene har nå steget i 12 måneder på rad som er mer enn noen gang tidligere i etterkrigstiden». I slike utsagn ligger det en forestilling om at noe er normalt, og at en «unormal» tilstand før eller senere «vil bli 76

korrigert». Dersom forventninger ble dannet bare på et slikt grunnlag, ville det til enhver verdi av kursen (eller renten) svare en bestemt forvent­ ning om dennes forandring. Er renten særlig lav, vil man med stor grad av sikkerhet forvente at den vil gå opp, osv. I et slikt tilfelle kan vår konklu­ sjon foran formuleres om: Størrelsen av den kassebeholdning som inntektsmottakere holder for spekulasjonsformål, vil være desto mindre (større) jo høyere (lavere) renten er.

Etter dette vil både spekulasjonskassen og sikkerhetskassen vise den samme avhengighet av rentesatsen: jo høyere rente desto mindre kasse­ beholdning for begge de to formål. Av denne grunn slår man derfor ofte disse to formål sammen i analysen av etterspørsel etter penger (kasse). Hittil har vi knyttet drøftelsen av spekulasjonsmotivet til kursen på fordringer og dermed rentesatsen. «Spekulasjon» kan også knyttes til sjeldne realgjenstander. Samlere av kunst, mynter, frimerker og annet som det rår knapphet på, vil alltid være på utkikk for å gjøre «et godt kjøp». Dette forutsetter at de på kort varsel kan reise den nødvendige kjøpesum, noe som tilsier at de holder en betydelig spekulasjons-kasse. Kostnaden ved å gjøre dette vil være desto mindre jo lavere renten er. I en tid med generell varemangel blir hele folket «samlere». Det er således sannsynlig at de store kassebeholdninger som publikum holdt under siste krig, til dels kan forklares med ønsket om raskt å kunne slå til, dersom de kunne «få tak i noe» utenom det som fantes i butikkene.

4. Markedets etterspørsel etter likvide midler. Likviditetspreferanse

I avsnittet foran har vi drøftet den enkelte inntektsmottakers motiver for å holde en del av sine fordringer i form av penger under tre avsnitt transaksjonsmotivet, sikkerhetsmotivet og spekulasjonsmotivet. Vi har kommet fram til visse sammenhenger mellom kasseholdets ønskede størrelse og enkelte forklarende faktorer. Det gjenstår nå å foreta en summering av de enkelte inntektsmottakeres etterspørsel etter kassebeholdning (penger) for derved å komme fram til publikumssektorens samlede etterspørsel. Dette kan skje på samme måte som i den vanlige etterspørselsteorien, der man for enhver markeds­

77

pris undersøker hvor stort kvantum hvert enkelt individ etterspør. Markedsetterspørselen ved en bestemt markedspris er da summen av alle individers etterspørsel ved denne pris. Drøftelsen foran har vist at den enkelte inntektsmottakers etterspørsel etter kasse avhenger av flere faktorer: -

tidsforløpet for innbetalinger og utbetalinger, innbetalingenes og utbetalingenes størrelse, kredittinstitusjonenes tilbud av plasserings- og lånemuligheter, rentesatsens høyde, og forventningene om rentesatsens utvikling.

Vi skal nå konsentrere oss om en korttidsanalyse og derfor anta at tidsforløpet for innbetalinger og utbetalinger samt kredittinstitusjonenes tilbud forblir uforandret. Videre skal vi anta at forventningene om rentesatsens utvikling bestemmes av rentens aktuelle høyde, slik som forklart foran. Etter dette vil den enkeltes etterspørsel etter kassebehold­ ning avhenge av rentesatsens høyde og av størrelsen på innbetalinger og utbetalinger. For en lønnsmottaker vil innbetalingen som regel svare til inntekten. Videre antok vi at det ville være en nær sammenheng mellom størrelsen på innbetalinger og utbetalinger. For et foretak vil innbetalin­ ger svare til foretakets omsetning, og det virker rimelig å anta at det også for et foretak er en nær sammenheng mellom størrelsen av utbetalinger og innbetalinger. Summerer man inntekten for alle inntektsmottakere i landet, kommer man fram til faktorinntekten eller nasjonalproduktet til faktorpriser. Antar man at foretakenes omsetning er nær avhengig av nasjonalproduk­ tet, slik at omsetningen er desto større jo større nasjonalproduktet er, kan nasjonalproduktet tas som uttrykk for de samlede innbetalinger og utbetalinger i samfunnet. Etter dette vil vi forutsette at den samlede etterspørsel etter likvide midler (kasse) avhenger av rentesatsens høyde og nasjonalproduktets størrelse: etterspørselen er desto større jo lavere rentesatsen er og jo større nasjonalproduktet er.

Dette kan uttrykkes som en funksjon (IV. 1)

78

ME = ME(r,R)

der ME på venstre side betyr etterspurt mengde av penger og ME på høyre side er et funksjonstegn. r står for rentesats og R for nasjonalproduktet. Sammenhengen mellom de tre størrelser kan uttrykkes som i fig. IV. 3.

Ved gitt nasjonalprodukt, f.eks. Rl, vil den etterspurte pengemengde være en fallende funksjon av rentesatsen. Ved gitt rentesats, f.eks. vil den etterspurte pengemengde være desto større jo større nasjonalproduktet er. Da ^2 > ^1

er

M2 > M. Funksjonen (IV. 1.), som også er fremstilt i fig. IV.3. er markedets etter­ spørsel etter penger. Etter Keynes (1936) kalles den også for likviditetspreferanse-funksjonen. Den kan spaltes i tre deler: etterspørsel etter penger for transaksjoner (A/f), for sikkerhet (A/f) og for spekulasjon (A/f). I så fall vil følgende sammenheng gjelde

(IV.2.)

ME = A/f + A/f + Mf

Etter gjennomgåelsen foran er det klart at vi har gjort følgende antakelser om funksjonsforholdene:

(IV.3.) (IV.4.) (IV.5.)

ME = A/f(R) A/f = Mf(r) = A/f(r)

79

Foran hevdet vi at det var rimelig å anta at en inntektsmottakers etterspørsel etter kasse ikke steg i takt med, men langsommere enn inntekten. Overført til den totale etterspørsel betyr dette altså at en bestemt relativ økning i nasjonalprodukt fører til en svakere relativ økning i etterspurt pengemengde. Dersom R2 betegner et nasjonalpro­ dukt som er det dobbelte av Rx, vil altså M2 være mindre enn det dobbelte av M1. (Den partielle første deriverte av ME m.h.p. r er negativ, og av ME m.h.p. R er positiv.)

V. Tilbudet av penger: de private banker I forrige avsnitt kom vi fram til en etterspørselsfunksjon for penger som gjaldt for hele publikumssektoren. I dette kapittel skal vi søke å komme fram til en tilbudsfunksjon for penger. Deretter skal vi studere prisdannel­ sen på pengemarkedet. I kapittel II definerte vi penger som «ethvert alminnelig godtatt betalingsmiddel». Vi så at denne definisjonen passet på sedler og skillemynt, foliokonti i banker og på konti i Postgiro. Vi skal foreløpig se bort fra Postgiro-anvisninger og konsentrere oppmerksomheten om sedler og foliomidler. Sedler utstedes av Norges Bank og foliotilgodehavender er anvisninger på private banker. Tilbudet av sedler må derfor bli påvirket av den politikk Norges Bank fører. Mengden av foliomidler vil også til dels bli influert av den politikk forretningsbanker og sparebanker fører. Når vi skal studere tilbudet av penger, må vi derfor undersøke Norges Banks og de private bankers virkemåte og adferd. Da privatbankenes virksomhet er mer oversiktlig og enklere å forklare enn sentralbankens, skal vi starte med privatbankene.

1. Privatbankenes virksomhet

Forretningsbanker og sparebanker tar imot innskudd fra almenheten og tilbyr almenheten forskjellige innskuddsvilkår: innskudd på anfordring, på tid og på termin. Innskudd er fordringer på en bank. En person som setter inn kr. 1000 på sin foliokonto, har en fordring på kr. 1000 på banken; banken forplikter seg til å utbetale beløpet i sedler når innskyteren ønsker det. Gjøres innskuddet som termininnskudd av 6 måneders varighet, forplikter banken seg til å betale beløpet tilbake 6 måneder fra innskuddsdato og samtidig betale påløpt rente. Bankene tilbyr en rekke ulike innskuddsformer. De søker å tilpasse sine innskuddstilbud etter de behov som forskjellige kategorier av kontoholde­ re har. Tabell V.l viser de ulike innskuddsformer og de beløp som stod inne på disse ved utgangen av 1978. 81

Tabell V. 1. Innskudd i norske kroner i forretningsbanker og sparebanker ved utgangen av 1978. Forretningsbanker

Sparebanker

Mld. kr.

Prosent

Mld. kr.

Prosent

Anfordring (folio) 3 mnd. oppsigelse 12. mnd. oppsigelse Langtidssparing Termin og andre vilkår Innskudd i norske kroner i alt Innskudd i utenlandsk valuta

10,5 7,3 8.5 0,9 20,0 47,3 3,0

20,9 14,5 17,0 1,8 39,9 94,1 5,9

7,2 14,8 15,6 0,8 8,3 46,7 —

15,3 31,8 33,4 1,7 17,8 100,0 —

Innskudd i alt

50,2

100,0

46,7

100,0

Tabellen viser at korte innskudd (folio) utgjør en større del av forretnings­ bankenes innskudd enn av sparebankenes. Derimot teller innskudd med lang oppsigelsestid (12 mnd.) betydelig mer i sparebankene enn i forretningsbankene. «Andre vilkår» er gjennomgående innskudd fra store kunder som forrentes etter høyere rentesatser enn de som gjelder for vanlige innskudd. Slike innskudd på «sær-vilkår» spiller en langt større rolle for forretningsbankene enn for sparebankene. Forretningsbankene har også en utstrakt forretningsforbindelse med sparebankene som arter seg slik at sparebankene foretar innskudd i forretningsbankene på spesielle vilkår. Dette innebærer at sparebankene i likhet med andre store innskytere - oppnår en høyere forrentning av sine midler enn den som gjelder på vanlige tidsinnskuddskonti. Forrentningen er gjennomgående høyere enn det sparebankene kan få på direkte utlån med den tilsvarende sikkerhet. Store forretningsbanker opptrer altså i betydelig utstrekning som formidlere av sparemidler fra sparebanker til lånere. I tillegg til innskudd har både forretningsbanker og sparebanker en egenkapital som kan plasseres i fordringer. Dessuten kan de oppta lån. Sparebankenes egenkapital består av det opprinnelige grunnfond og senere fondsopplegg, og forretningsbankenes av aksjekapital, ansvarlig lånekapital og fondsopplegg. Forretningsbankloven krever at egenkapi­ talen skal stå i et visst forhold til bankens totale forpliktelser. Da den år­ lige fondsopplegging ikke har vært tilstrekkelig, har bankene jevnlig måttet tegne ny kapital. Sparebankene har ikke den tilsvarende mulig­

82

het, og egenkapitalprosenten er stadig redusert. For å bremse utvik­ lingen er sparebankene innvilget skattefrihet. En banks egenkapital kan plasseres på samme måte som innskudds­ midlene, men da egenkapitalen i realiteten er uoppsigelig, kan disse midler plasseres meget langsiktig. Endelig skaffer en del banker seg midler ved lån. Dette gjelder særlig forretningsbanker. I kortere perioder tar de opp likviditetslån i Norges Bank. Slike korte lån har hyppig som formål å styrke bankenes beholdning av likvide midler over en bestemt betalingsfrist, og de anvendes derfor ikke til plassering i rentebærende fordringer. Bankene opptar imidlertid også mer langsiktige lån. Særlig de store forretningsbankene tar opp lån i utlandet for å kunne yte lån i fremmed valuta til sine kunder. De midler en bank har mottatt i innskudd sammen med bankens egenkapital og dens lån, blir enten holdt som kassebeholdning eller plassert i rentebærende fordringer. Fordringene består av direkte eller indirekte utlån. De indirekte utlån består av kapitalinnskudd i eller lån til institusjoner som igjen driver direkte utlånsvirksomhet. Eksempler på dette kan være aksjer i selskaper som driver finansiering av avbetalingshandel, eksport, factoring, leasing, yter eksportkreditt o.l. og kjøp av obligasjoner i kredittforeninger og tilsvarende institusjoner. Da staten finansierer en del av sine investeringer og statsbankene med lån, vil kjøp av statsobligasjoner også være en form for indirekte utlån. De direkte utlån ytes til mange forskjellige sektorer. Av disse vil husholdninger og foretak veie særlig tungt. Foretakene kan arbeide i mange forskjellige næringer. For forretningsbankene er foretak i industri, varehandel og sjøfart tunge kundegrupper, mens sparebankene har store utlån til jordbruk og skogbruk, og dessuten som boligpantelån for husholdninger. De utlånsformer som bankene bruker er mange. Pantelån, gjeldsbrevlån, veksler og kassekreditt er fire av de vanligste. Både lånenes løpetid, rente- og avdragsvilkår og sikkerhet varierer betydelig mellom og innen de enkelte lånetyper. Detaljerte opplysninger om utlånene finnes i bankstatistikken, som er en del av kredittmarkedsstatistikken. Tabell V.2 viser hvordan forretningsbankenes og sparebankenes midler er fordelt på ulike typer av utlån og plasseringer. Sammensetningen er ganske sterkt preget av de offentlige reguleringer. Således avspeiler den store beholdning av obligasjoner myndighetenes krav til bankene om plassering i slike verdipapirer. Den største forskjell mellom de to

83

banktyper ligger ellers i panteobligasjonene som veier tungt i sparebanke­ nes balanse, men ikke særlig tungt i forretningsbankenes, og kassekredittlån som er en stor utlånsform for forretningsbankene. Da enkelte utlånsformer var strengt renteregulerte mens andre var fri, påvirker dette også utlånsstrukturen. Den store plassering i vekselobligasjoner og gjeldsbrev, som ga bankene en tilfredsstillende forrentning, er et resultat av rentereguleringen. Gjennomgående er forretningsbankenes utlån mer kortsiktige enn sparebankenes, men denne forskjell var større tidligere. Den annen forskjell som springer i øynene, er at forretningsbankene har en del plasseringer i utlandet, mens dette så godt som ikke forekom­ mer for sparebankene. Tabell V.2. Private bankers utlån og plasseringer ved utgangen av 1978. Forretningsbanker

Sparebanker

Mldr. kr.

Prosent

Mldr. kr.

Prosent

Kassebeholdning Innskudd i Norges Bank og postgiro Innskudd i andre norske banker Innskudd i utenlandske banker Norges Bank markedspapirer Ihendehaverobligasjoner Norske aksjer Utenlandske aksjer Utlån til norske kunder, i alt Av dette: Veksler Utlån mot avbetalingskontrakter Kassekreditt Byggelån Andre utlån med løpetid under et år Andre utlån med løpetid over et år Valutalån Utlån til utlandet Andre norske fordringer Andre utenlandske fordringer Andre aktiva

0,4 0,5 1,5 1,9 0,1 16,6 0,7 0,5 43,1

0,6 0,7 2,2 2,8 0,1 24,2 1,0 0,7 62,8

0,4 0,2 3,6 0,3 0,4 12,8 0,3 — 33,7

0,9 0,3 6,7 0,6 0,8 24,2 0,5 — 63,6

1,8 1,6 11,6 6,1 1,8 19,9 0,2 0,2 1,5 0,1 1,5

2,6 2,3 17,0 8,9 2,7 29,0 0,3 0,3 2,2 0,2 2,2

0,2 0,4 3,1 5,2 0,6 24,1 — — 0,4 — 0,8

0,5 0,8 5,8 9,9 1,2 45,5 — — 0,8 — 1,5

I alt

68,6

100,0

52,9

100,0

84

2. Kreditt-transformosjon

Bankenes virksomhet består i å kanalisere sparemidler fra sparere til lånere. Teknisk kan dette beskrives slik: Banker selger fordringer til sparere og mottar betalingsmidler for disse. Banken kjøper fordringer av lånerne og stiller betalingsmidler til disposisjon for lånerne. Sammenlikner man nå sammensetningen av de to sett av fordringer vil man finne to vesentlige forskjeller: Den gjennomsnittlige rente på utlån er høyere enn den gjennomsnittlige rente på innskudd, og Den gjennomsnittlige løpetid på utlån er lengre enn den gjennomsnittlige løpetid på innskudd. Differansen mellom utlånsrente og innskuddsrente - rentemarginen - er bankenes viktigste inntektskilde. Den skal dekke bankenes driftskostna­ der, deres tap på utlån og gi et overskudd. I forretningsbanker brukes overskudd til fondsopplegg (reserver) og utbytte til bankens aksjonærer, mens det i sparebanker nyttes til fondsopplegg og gaver til almennyttige formål. Bankenes reserver, som utgjør innskutt egenkapital + fondsop­ plegg, bør stå i et visst forhold til deres forpliktelser. Jo større innskuddsmassen er, desto større bør reservene være. I en periode med stigende innskudd bør det derfor også foregå en positiv fondsoppbygging. En bank med særlig risikofylte utlån, bør ha større reserver enn en bank som har fulgt en mer forsiktig utlånspolitikk. Den annen forskjell mellom utlån og innskudd er viktigere enn den første når man ser saken fra et samfunnsøkonomisk synspunkt, idet den danner grunnlaget for bankenes kreditt-transformasjon. Forholdet kan gjengis forenklet på følgende måte: En bank som har folioinnskudd fra publikum på 100 mill, kr., kan teoretisk oppleve at alle innskyterne kommer samtidig for å ta ut sine innskudd. Slikt skjer imidlertid ikke i normale tider, bare i krisesituasjoner. Banken behøver derfor ikke å ha 100 mill. kr. i kontanter i sine hvelv eller som folioinnskudd i Norges Bank. Den kan klare seg med en langt mindre beholdning av betalings­ midler. Det banken må være beredt til å møte, er en viss netto-nedgang i innestående, og denne er langt mindre enn det totale innestående. I alle banker vil det være en stadig bevegelse på foliokontiene. Beløp settes inn og beløp tas ut. Bankens kassebeholdning har derfor som oppgave å slå bro over den tidsmessige avstand mellom utbetalinger og

85

innbetalinger. Årsaken til at en bank holder likvide midler ligger altså i en manglende tidsmessig synkronisering mellom utbetalinger og innbetalin­ ger. Jo mindre sammenfallende disse to bevegelser er, desto større må beholdningen være. Etter dette er det klart at en banks etterspørsel etter likvide midler skyldes et transaksjonsmotiv, som er helt analogt med det som gjaldt for et foretak eller en inntektsmottaker. Ut over denne transaksjonskassen vil bankene også holde en viss sikkerhetskasse. I særlige tilfelle kan banken også vente med å plassere likvide midler, fordi de venter at plasseringsmulighetene vil bli bedre senere. Dette er i så fall bankenes spekulasjonskasser. Den del av de innestående foliomidler som banken ikke holder i likvide midler, vil bli plassert i direkte eller indirekte utlån. Disse utlån ytes for en bestemt tid og kan vanligvis ikke sies opp «på anfordring». Mens innskuddene altså er meget korte i det de kan heves øyeblikkelig, er utlånene det ikke. Den gjennomsnittlige løpetid for utlån er derfor lengre enn løpetiden for innskuddene. Dette er en viktig side ved bankenes virksomhet. Den kalles kreditt-transformasjon og kan beskrives slik:

Korte innskudd transformeres til lange utlån

Dette gjelder ikke bare folioinnskudd, men også for tidsinnskudd. Av de midler som settes inn på f.eks. 3 måneders oppsigelse (sparevilkår), kan en del lånes ut med lengre løpetid enn 3 måneder. På den annen side må en del av innskuddsmidlene holdes i kasse. Tidsinnskuddene viser imidlertid ikke så store bevegelser som folioinnskuddene. Den kassebeholdning som trenges for å «betjene» tidsinnskuddene er derfor mindre. Også for tidsinnskuddene kan man derfor konstatere at løpetiden er kortere for innskuddene enn for de utlån de gir opphav til. Bankenes kreditt-transformasjon kan framstilles ved hjelp av et enkelt talleksempel. En bank har en lønnsmottaker som kunde. Han mottar hver uke på ukens første dag en lønn på kr. 600. Av denne bruker han intet på ukens første dag, men kr. 100 på hver av de etterfølgende dager. Hans kassebeholdning hver dag i uken vil bli som linje 1 i tabell V.3 viser. Tabellen viser at lønnsmottakeren vil ha bunnskrapt sin konto hver 7. dag. På denne dag har banken altså 0 innestående. Så lenge banken har bare en innskyter, kan den derfor bare yte lån med kortere løpetid enn 7 dager. Anta nå at banken får en lønnsmottaker til som kunde. Dersom denne også mottar sin lønn på den samme dag og har den samme tidsmessige 86

utgiftsprofil, vil banken fremdeles ikke kunne yte lån med løpetid ut over en uke. Dersom denne lønnsmottaker imidlertid mottar sin lønn på ukens 2. dag, vil utviklingen av hans innestående bli som linje 2 viser og bankens samlede innskudd vil være som linje 2 i tabellens nederste del viser. Av denne ser vi at innskuddene aldri vil synke under kr. 100. Dette beløp vil altså kunne lånes ut «langsiktig», dvs. av en varighet av mer enn 7 dager. Gjør vi de tilsvarende forutsetninger for en tredje innskyter, får vi utviklingen i linje 3 nederst. Bankens langsiktige utlånspotensial vil nå øke til kr. 300. Fremdeles vil bankens innskudd variere betydelig over uken - fra kr. 1500 til kr. 300. Etterhvert som antallet innskytere øker, og under forutsetning av at innbetalingsdagene stadig forflyttes med en dag, vil minstebeløpet for bankens innskudd øke, og forholdet mellom det Tabell V. 3. Bankenes kreditt-transformerende evne

Forholdet mellom største og minste innestående:

Bankenes samlede innskudd når antall innskytere er: 1 2 3 4 5 6 7

6 6 7 9 12 16 21

5 11 11 12 14 17 21

4 9 15 15 16 18 21

3 7 12 18 18 19 21

2 5 9 14 20 20 21

1 3 6 10 15 21 21

0 1 3 6 10 15 21

6: 0 = 11: 1 = 15: 3 = 18: 6 = 20:10= 21:15 = 21:21 =

oo 11 5 3 2 1,4 1

I den øverste halvparten av tabellen angir kursiverte tall innskyternes lønnsbetalingsdag som også er innskuddsdag. I den nederste halvparten viser de kursiverte tall det minste innestående i banken i løpet av uken.

87

høyeste og laveste innskuddsbeløp bli mindre. (Se kolonnen til høyre i tabellens nedre del.) Med 7 innskytere blir variasjonen i innskudd fullstendig utjevnet: Banken har konstant kr. 2100 i innskudd, og hele innskuddsbeløpet kan altså lånes ut langsiktig. Poenget i denne framstilling er åpenbart utjevningen av «sesongene» i innbetalinger og utbetalinger.

Bankenes evne til å transformere kortsiktige innskudd til langsiktige utlån skyldes at bevegelsen på alle innskuddskonti ikke foregår i takt. Jo jevnere innbetalinger og utbetalinger er spredt i tid, desto storre belop kan en bank låne ut langsiktig ved uforandret total innskuddsmasse.

I talleksemplet har vi forutsatt fullkommen sesongutjevning: Med 7 innskytere vil alle dag-til-dag-forandringer være eliminert. Det samme vil være tilfelle med 14, 21, 28, ...1400, 1407, 1414,... 14000, 14007, 14 014... innskytere. Det er også klart at de sesongmessige svingninger vil spille desto mindre rolle jo større tallet på innskytere er. I praksis kan man naturligvis ikke vente en fullkommen utjevning av alle svingninger i innbetalinger og utbetalinger. Dette blir åpenbart når man tar i betraktning at lønningsdagene ikke er jevnt fordelt over uken og at banker ikke bare har lønnsmottakere som kunder, men også foretak, offentlige institusjoner, klubber, stiftelser, pensjonskasser osv. En del foretak er sterkt knyttet til næringer med utpregede produksjonssesonger, f.eks. fiskerier og jordbruk, sportsforretninger og feriehoteller. Sesong­ svingninger i en næring vil gjerne vises igjen i næringsutøvernes bank­ konti. Når banker søker å få en god geografisk og næringsmessig spred­ ning av sin virksomhet, skyldes dette ikke bare ønsket om å spre utlånsrisikoen, men også ønsket om å unngå markerte sesongsvingninger i innskuddsmassen. Jo bedre spredningen er, jo høyere vil minsteinnskuddsbeløpet bli, og desto mer verdifull blir derfor innskuddsmassen for utlånsformål. Et annet forhold som er av stor betydning er institusjonelle betalingssterminer. De viktigste er terminene for innbetaling av merverdiavgift og andre skatter. Særlig forretningsbankene, men også sparebankene opple­ ver jevnlig store utstrømninger når skatteterminene forfaller. Etter bestemmelsene for skattebetaling, skal disse beløp settes inn på skatte­ myndighetenes konti i postgiro. Disse midler forlater derfor det private bankvesen for en tid. Etter hvert som stat og kommuner bruker midlene til lønninger og til kjøp, vender en del av dem tilbake til næringsdrivende og 88

lønnsmottakere, og dermed til konti i private banker. Skatteterminene gjør dype innhugg i bankenes beholdninger av likvide midler og reduserer dermed deres muligheter for å yte lån. På den annen side er bankenes adgang til å ta opp likviditetslån i Norges Bank i en viss utstrekning avpasset etter skatteterminene. I stedet for å holde den nødvendige mengde likvide midler selv kan bankene altså låne midlene kortsiktig i sentralbanken.

3. Bankenes kredittskapende evne

Den måte bankene plasserer sine innskudd på, spiller en vesentlig rolle til forklaring av «bankenes kredittskapende evne». For å gjøre framstillin­ gen enkel skal vi anta at en bank bare har to plasseringsmåter, kasse og utlån. Videre skal vi anta at banken til enhver tid ønsker at dens beholdning av likvide midler skal utgjøre 10 prosent av innskuddene. Utlånene må da utgjøre 90 prosent. Anta nå at en av bank A’s kunder, for eksempel et rederi, overfører en viss sum fra sine utenlandske bankkonti til sin konto i Bank A. Dette starter en prosess som vi skal studere i noe større detalj. For å gjøre eksemplet enkelt skal vi anta at det beløp rederiet overfører er kr. 1 000 000. Bankens innskudd øker dermed med kr. 1 000 000 og kassebeholdningen øker straks med samme beløp. Banken ønsker imidlertid bare å holde 10 prosent av kr. 1 000 000, altså kr. 100 000, i likvid form. Resten, dvs. kr. 1 000000 —kr. 100 000 = kr. 900000, er overskuddskassebeholdning som banken ønsker å låne ut. Dette tar litt tid, men «dagen etter» er lånene ordnet. Anta at det bare ytes ett lån, nemlig til eieren av et supermarked som skal anskaffe seg en ny kjøledisk og bruke banklånet til å finansiere kjøpet. Banken vil i dette tilfelle overføre lånet til supermar­ kedets konto i banken, og supermarkedets eier kan straks disponere lånebeløpet. Dette gjør han også idet han straks plasserer sin ordre og overfører betalingen fra sin konto. Dette betyr at kjølediskprodusenten mottar kr. 900 000, som han antakelig straks vil sette inn på foliokonto i sin bank, la oss si Bank B. Dermed får denne bank økt sin kassebe­ holdning med kr. 900 000, mens det nye folioinnskudd på det samme beløp bare tilsier en økning i kassebeholdning på 0,1 -900 000 = 90 000 kr. Bank B har dermed fått et nytt «utlånspotensial» på kr. 900 000 — 90 000 = 810 000. Når dette beløp blir lånt ut, vil kassebeholdningen i en eller flere banker igjen stige med dette beløp, mens bare 0.1 • 810 000 = 81 000 kreves som kassebeholdning. Slik vil utviklingen fortsette. 89

Tabell V. 4. Bankvesenets kredittskapende evne. Eksempel med tall i tusen kroner. Økning i

Tids­ punkt

0 1 2 3 4 5 6

Utlån At/

Innskudd AZ

1000 900 810 729 657 591 532

900 810

Kasse­ beholdning AM

1000 900 810

Ønsket Overskuddskassebeholdn. kassebeholdn. AAZ - AAZ* AÅf*

100 90 81 73 66 59 53

900 810 729 657 591 532 479

•

•

0

00

Sum

9 000

10000

0 1

(1 -«)A/0

A70 (1 -a)A/0

(1 — «)2A/0

2

1000 AZ0 (1 -a)M0

«• A/o a( — a)AZ°

(1 -a)A/0 (1 -a)2A7°

a(l — a)2A/0

(1 - «)3AZ0

• 00

o

1

A70

< 3

1 —a ------- A/o a