Norrøn saga 3. Øyrbyggja saga [3] 8203160085, 8203159621, 8252525865, 8252525903 [PDF]


150 64 150MB

Norwegian Pages 410 Year 1996

Report DMCA / Copyright

DOWNLOAD PDF FILE

Norrøn saga 3. Øyrbyggja saga [3]
 8203160085, 8203159621, 8252525865, 8252525903 [PDF]

  • 0 0 0
  • Gefällt Ihnen dieses papier und der download? Sie können Ihre eigene PDF-Datei in wenigen Minuten kostenlos online veröffentlichen! Anmelden
Datei wird geladen, bitte warten...
Zitiervorschau

NORRØN

SAGA Bind III

ASCHEHOUG

Øyrbyggja saga Viga-Glums saga aen om Bjørn Hitdølakjempe Gisle Surssons saga Sambandsmennenes saga Med tegninger fra Island av Johannes Larsen

ØyrbyggF saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1926, 1953, 1989

Viga-Glums saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1923, 1954, 1989

Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1928, 1951, 1989

Gisle Surssons saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo

og Det norske Akademi for Sprog og Litteratur 1985, 1989

Sambandsmennenes saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1923, 1954, 1989

Grafisk formgivning: Kåre Haugerud

Omslagsfoto: Johan Brun Omslag og bindutforming: Kristian Ystehede Satt hos Os fotosats a.s, Oslo 1988 Papir: 100 g naturfarget trefritt aldersbestandig

syrefritt bokpapir, Lessebo Bruk Printed in Norway

Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1996 ISBN 82-03-16008-5 ISBN 82-03-15962-1 (kpl)

ISBN 82-525-2586-5 (De norske Bokklubbene) ISBN 82-525-2590-3 (kpl)

Innhold Øyrbyggja saga 7 Viga-Glums saga 125

Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe 197

Gisle Surssons saga 259 Sambandsmennenes saga 331 Opplysninger 371

Kart og slektstavler 392

Øyrbyggja saga Oversatt av Sigurd Angell Wiik

jetil Flatnev hette en navngjeten herse i Norge. Han var sønn av Bjørn Buna, og Bjørn var sønn av Grim herse fra Sogn. Kjetil var gift med Yngvild, datter av Kjetil Vær, en herse på Romerike. Sønnene deres hette Bjørn og Helge, og døtrene var Aud den djuptenkte, Torun Hyrna og Jorun Mannvitsbrekka. Bjørn, sønn av Kjetil, ble fostret opp øst i Jåmtland hos jarlen Kjallak, en klok og navngjeten mann. Jarlen hadde en sønn som hette Bjørn, og dattera hette Gjavlaug. Dette var på den tid da Harald Hårfagre gjorde seg til konge i Norge. For den ufreden flydde mange gjæve menn fra gardene sine i Norge, noen over Kjølen mot øst, andre over havet mot vest. Noen holdt seg om vinteren på Sudrøyene eller Orknøyene, men om sommeren her­ jet de i Norge og gjorde stor skade i kong Haralds rike. Bøndene klagde til kongen over dette og bad han verje dem mot ufreden. Da tok kongen det råd at han lot ruste ut en hær som han ville sende vestover havet, og sa at Kjetil Flatnev skulle være høvding for den hæren. Kjetil bad seg fri, men kongen sa han skulle fare. Og da Kjetil så at kongen ville ha sin vilje, gjorde han seg reiseklar og tok med seg kona og de barna som var heime. Da Kjetil kom vestover havet, hadde han noen slag og fikk jamt seier. Han la under seg Sudrøyene og gjorde seg til høvding over dem. Han forlikte seg med de største høvdingene på øyene, knyttet dem til seg ved slektsband og sendte hæren heim. Og da de møttes med kong Harald, sa de at Kjetil Flatnev var høvding på Sudrøyene, men ikke visste de om han hadde fått noe rike til kong Harald vest for havet. Men da kongen får vite dette, legger han under seg alle de eien­ dommene Kjetil åtte i Norge. 9

Kjetil Flatnev giftet bort Aud, datter si, til Olav Kvite, som da var den største hærkongen vest for havet. Han var sønn av Ingjald Helgesson, og Ingjalds mor var Tora, datter av Sigurd Orm-i-øyet, sønn av Ragnar Lodbrok. Torun Hyrna giftet Kjetil med Helge den magre, sønn av Øyvind Austmann og Rafurta, datter av Kjarval Irekonge.

2 Bjørn, sønn av Kjetil Flatnev, var i Jåmtland inntil Kjallak døde. Han giftet seg med Gjavlaug, datter av jarlen, og for siden østfra over Kjø­ len, først til Trøndelag og siden sør i landet, og la under seg alle de eiendommene far hans hadde hatt. Han jagde bort de årmennene som kongen hadde satt over gardene. Kong Harald var i Vika da han fikk vite dette, og for så landevegen nord til Trøndelag, og da han kom dit, stevnte han ting fra de åtte fylkene, og på det tinget gjorde han Bjørn Kjetilsson utlæg i Norge, slik at folk kunne drepe eller fange han der de fant han. Så sendte han Hauk Håbrok og andre av kjempene sine av sted for å drepe han om de fant han. Men da de kom sør for Stad, ble Bjørns venner var dem og varslet han. Bjørn gikk da med husfolk og løsøre ombord i et skip han åtte, og for sørover langs land; for det var da strieste vinte­ ren, og han vågde ikke å holde ut til havs. Bjørn for helt til den øya som heter Moster og ligger i Sunnhordland, og der ble han mottatt av den mannen som hette Rolv, sønn av Ørnulv Fiskreke, og der var Bjørn skjult over vinteren. Kongsmennene vendte tilbake da de hadde greidd opp med eiendommene til Bjørn og satt folk til å styre dem.

3 Rolv var en stor høvding og en uvanlig gjæv mann. Han styrte Tors hov der på øya og var Tors gode venn; derfor ble han kalt Torolv. Han var en stor og sterk mann, vakker å se til og med stort skjegg; han ble derfor kalt Mosterskjegg. Han var den gjæveste mannen på øya. 10

Om våren gav Torolv Bjørn et gildt langskip med godt mannskap, og sendte med han sønnen sin Hallstein som følge. De drog så vest over havet på gjesting til Bjørns slekt. Men da kong Harald fikk vite at Torolv Mosterskjegg hadde hjulpet Bjørn Kjetilsson, som han hadde dømt utlæg, sendte han bud til Torolv at han skulle reise fra gardene sine og være utlæg som vennen Bjørn, med mindre han kom til kongen og la hele saka i hans hender. Dette hendte ti år etter at Ingolv Arnarson hadde fart til Island for å bo der, og denne ferda var blitt velkjent; for de mennene som kom fra Island, sa at der var godt om land.

4 Torolv Mosterskjegg lagde til et stort blot og spurte Tor, den beste vennen sin, om han skulle forlike seg med kongen eller fare fra landet og friste lykka et annet sted, og gudesvaret viste Torolv til Island. Og etter dette fikk han seg et stort skip og rustet det til Islandsferd, og han tok med seg husfolket og løsøret. Mange av vennene hans for med han. Han tok ned hovet og hadde med seg det meste av tømme­ ret som hadde vært i det, og molda under alteret, der lor hadde sittet. Siden seilte Torolv til havs og fikk god bør. Han fant landet og seilte langs sørkysten vest om Røykjanes. Da la vinden seg, og de så at store fjorder skar seg inn i landet. Torolv kastet da overbord høgsetesstolpene som hadde stått i hovet; Tors bilde var skåret på begge. Han sa han ville bygge der på Island hvor Tor lot stolpene komme til lands. Men straks de drev fra skipet, dreidde de inn den vestligste fjorden, og det så ikke ut til at de drev senere enn ventet. Så kom havgula, og de seilte vest om Snøfjellsnes og inn fjorden. De ser at fjorden er overlag brei og lang med store fjell på begge sider. Tor gav fjorden navn og kalte den Breifjorden. Han tok land på sørsida, om lag midt i fjorden, og la skipet inn i en våg som de siden kalte Hovsvåg. Så gjennomsøkte de landet og fant at Tor var kommet i land med stolpene lenger borte, på et nes nord for vågen. Det ble siden kalt Torsnes.

11

Deretter bar Torolv ild om det landet han hadde tatt, ute fra Stavå og inn til den elva han kalte Torså, og der bygde han for skipsfolket sitt. Han bygde en stor gard ved Hovsvåg og kalte den Hovstad; der lot han reise et hov, og det var et stort hus med dør på langveggen nær hjørnet. Innafor der stod høgsetesstolpene og i dem var det nag­ ler; de hette reginnagler. Derinne var fredlyst sted. Lenger inn i hovet var et tilbygg slik som koret i kirkene, og der stod midt på golvet en pall som alter. På den lå en ring uten skjøt som veidde tjue øre. Ved den skulle de sverge alle eder. Denne ringen skulle goden ha på armen ved alle stemner. På pallen skulle også blotbollen stå og i den blotteinen, som var en kvast til å skvette offerblodet ut av bollen med. Blodet tok de av de drepte offerdyra. Rundt pallen var gudene stilt opp i tilbygget. Til hovet skulle alle menn betale avgift og være hovgoden skyldig å fare dit han påla dem, slik som tingmennene nå skyl­ der høvdingene. Men goden skulle sjøl holde hovet ved like på sin kostnad og ha blotveitsler hos seg. Landet mellom Vigrafjord og Hovsvåg kalte Torolv Torsnes. På det 12

neset står et fjell, og det fjellet holdt Torolv for så hellig at ingen måtte se dit uvasket, og ingen måtte drepe hverken mennesker eller fe i fjel­ let, uten de gikk seg bort av seg sjøl. Han kalte det Helgefjell og mente at han og all ætta hans på neset skulle fare dit etter døden. På tangen der Tor drev i land, lot Torolv avsi alle dommene, og der satte han herredsting. Det var et så hellig sted at han på ingen måte ville la folk skjemme vollen, hverken ved fiendeblod eller ved å for­ rette sin nødtørft; til det hadde de et skjær som ble kalt Dritskjær. Torolv levde som storkar på garden sin og hadde mange menn om seg; for på den tida var det lett å skaffe mat både fra øyene og fra sjøen.

5 Nå er det å fortelle om Bjørn, sønn av Kjetil Flatnev, at han seilte vest over havet da han og Torolv Mosterskjegg skiltes, som før er sagt. Han holdt ut mot Sudrøyene. Og da han kom over havet, var Kjetil, far hans, død; men han fant der Helge, bror sin, og søstrene sine, og de bød han gode kår hos seg. Bjørn ble var at de hadde en ny tro, og han syntes det var usselt at de hadde slått vrak på den gamle tro som frendene deres hadde hatt. Ikke likte han seg der, og ikke ville han slå seg til, men ble likevel vinteren over hos Aud, søster si, og Torstein, sønnen hennes. Men da de skjønte at han ikke ville høre på frendene sine, kalte de han Bjørn den austrøne, og de syntes det var leitt at han ikke ville slå seg til der.

6 Bjørn ble to vintrer på Sudrøyene før han gjorde seg reiseferdig til Island. Hallstein Torolvsson reiste sammen med han. De landet i Breifjorden, og etter råd fra Torolv tok Bjørn land mellom Stavå og Raunsfjord. Bjørn bodde på Borgarholt i Bjarnarhamn og var en

13

hedersmann. Hallstein Torolvsson syntes det var stakkarslig å få land av far sin. Han for vest over Breifjorden, tok land der og bodde på Hallsteinsnes. Noen vintrer senere kom Aud den djuptenkte ut til Island og var første vinteren hos broren Bjørn. Siden tok hun alt Dalelandet i Brei­ fjorden, mellom Skraumulaupsåa og Dogurdaråa, og slo seg ned på Kvam. På denne tid bosatte folk seg rundt hele Breifjorden. Men en tren­ ger ikke fortelle her om landnåmet til de mennene som ikke kommer inn i denne sagaen.

7 En mann hette Geirrød. Han tok land fra Torsåa til Langedalen og bodde på Øyr. Sammen med han kom Ulvar Kjempe, som Geirrød gav land omkring Ulvarsfjell, og Finngeir, sønn av Torstein Andur. Han bodde i Alptafjorden. Sønnen hans var Torfinn, far til Torbrand i Alptafjorden. En mann hette Vestar. Han var sønn av Torolv Blæreskalle. Han kom til Island sammen med den gamle faren og tok land på utsida av Urtkvalfjorden. Han bodde på Ondurd-Øyr. Sønn hans var Asgeir, som bodde der siden. Bjørn den austrøne døde først av disse landnåmsmennene og ble hauglagt ved Borgarløk. Etter han var det to sønner. Den ene var Kjallak den gamle, som bodde i Bjarnarhamn etter faren. Kjallak var gift med Astrid, datter av Rolv herse og søster av Steinulv den stutte. De hadde tre barn. Sønnen var Torgrim gode. Den ene dattera var Gerd, kona til Torgrim gode, sønn av Odd den djerve. Det tredje bar­ net var Helga, kona til Asgeir på Øyr. Fra barna til Kjallak kom det ei stor ætt, som de kalte Kjalleklingene. Ottar hette den andre sønnen til Bjørn. Han var gift med Gro Geirleivsdatter, søster av Oddleiv på Bardestrand. Sønnene deres var Helge, far til Usviv den spake, og Bjørn, far til Vigfus i Dråpulid. Den tredje sønnen til Ottar Bjarnarsson hette Vilgeir. o

14

Torolv Mosterskjegg giftet seg som gammel mann, og fikk ei kone som hette Unn. Noen sier at hun var datter av Torstein Raude, men Are Torgilsson den frode regner henne ikke til hans barn. Torolv og Unn hadde en sønn som hette Stein. Denne gutten gav Torolv til Tor, vennen sin, og kalte han Torstein. Han ble uvanlig tidlig voksen. Hallstein Tbrolvsson fikk til kone Ask, datter av Torstein Raude. Søn­ nen deres hette Torstein. Torolv fostret han og kalte han Torstein den svarte, men sin egen sønn kalte han Torstein Torskebit.

8 På denne tida kom Geirrid, søster av Geirrød på Øyr, ut til Island. Han gav henne boplass i Borgardal innafor Alptafjorden. Hun lot skålen sin bygge tvers over allfarvegen, og alt folket måtte ri gjennom den. Der stod det stadig et bord med mat for alle som ville ha. Derfor syntes alle at hun var ei gjæv kvinne. Geirrid hadde vært gift med Bjørn, sønn av Bolverk Blindkleggstryne. Sønnen deres hette Torolv og var en stor viking. Han kom til Island noe senere enn mor si og var hos henne første vinteren. Torolv syntes garden til mora var liten. Han krevde land av Ulvar Kjempe, og bød ham holmgang fordi han var gammel og ingen barn hadde. Ulvar ville heller dø enn bli kuet av Torolv. De gikk til holmgang i Alptafjorden. Ulvar falt, men Torolv ble såret i foten og var siden alltid halt. Derfor ble han kalt Bægefot. Han slo seg ned på Kvam i Torsådalen. Han tok alt landet etter Ulvar og var helt sjølrådig. De frigitte trælene til Tbrbrand gav han land i Alptafjorden. Ulvar fikk Ulvarsfjell og Ørlyg Ørlygsstad, og de bodde der lenge. Torolv Bægefot hadde tre barn. Sønnen hette Arnkjel, og Gudfrid hette ei datter, som var gift med Tbrbein på Torbeinsstad ved Vatshalsen inne ved Dråpulid. Sønnene deres var Sigmund og Torgils, og datter deres, Torgerd, var gift med Vigfus i Dråpulid. Den andre dat­ tera til Torolv Bægefot hette Geirrid og var gift med Torolv, sønn av Herjulv «på huk». De bodde i Måvalid. Barna deres var Torarin Svarte og Gudny.

15

9 Torolv Mosterskjegg døde på Hovstad. Torstein Torskebit tok da fars­ arven sin. Kona hans ble Tora, datter av Olav Feilan og søster til Tord Gjelle, som da bodde på Kvam. Torolv ble hauglagt på Haugsnes vest for Hovstad. Nå var Kjalleklingene så kaute at de trodde seg bedre enn andre menn i bygda. Bjørns ætt var så mannsterk at inga ætt var jamstor i Breifjorden. Da bodde Barne-Kjallak, frenden deres, på Medalfjellsstrand, der som det nå heter Kjallaksstad. Han hadde mange sønner, gode mannsemne. Alle hjalp de frendene sine på sør­ sida av fjorden ved ting og på folkemøter. En vår på Torsnestinget slo mågene Torgrim Kjallaksson og Asgeir på Øyr på at de ikke ville finne seg i overmotet til Torsnesingene. Som ved folkemøter andre steder ville de gjøre sitt nødvendige på graset, om enn Torsnesingene var så store på det at de holdt jorda si helligere enn anna jord i Breifjorden. De gjorde så kjent at de ikke ville slite ___

16

o

sko med å gå til et havskjær for nødtørfts skyld. Men da Torstein Torskebit fikk greie på dette, ville han ikke tåle at de skjemte den vollen som Torolv, far hans, hadde holdt i ære framfor andre steder på eiendommen sin. Han hentet til seg vennene sine og ville verje vollen med makt mot Kjalleklingene om de tenkte på å skjemme den. Sammen med Torstein gikk Torgeir Krok, en sønn av Geirrød på Øyr, og av Alptafjordinger: Torfinn og sønnen Torbrand, Torolv Bægefot, og mange andre av tingmennene og vennene til Torstein. Om kvelden da Kjalleklingene var mette, tok de våpnene sine og gikk ut på neset. Men da Torstein og folka hans så at de skar ut fra vegen som gikk til skjæret, sprang de etter våpen og satte etter dem med skrik og eggingsrop. Og da Kjalleklingene så det, løp de sam­ men for å verje seg. Men Torsnesingene gikk så hardt på at Kjallek­ lingene vek fra vollen ned i fjøra; her snudde de, og det ble en hard strid. Kjalleklingene var færre, men utvalte folk. Nå blir skogstrendingene, Torgjest den gamle og Aslak fra Langedalen, var striden. De sprang til og gikk mellom. Men begge flokkene var så stridsfuse at de fikk ikke skilt dem før de lovte å hjelpe den som ville høre på dem og slutte striden. Dermed ble de skilte, men likevel slik at Kjallek­ lingene ikke fikk høve til å gå opp på vollen. De gikk ombord på skipa sine og for bort fra tinget. Det falt menn på begge sider, flest av Kjal­ leklingene, og mange ble såret. Ingen fikk grid, fordi ingen ville gi, og de lovte å søke mot hverandre på nytt straks de kunne komme til. Det var blod over hele vollen de hadde slåss på, også der Torsnesingene hadde stått.

10 Etter tinget hadde begge flokkene mange menn hos seg, og det var stor uvennskap mellom dem. Vennene deres tok det rådet å sende bud etter Tord Gjelle. Han var på den tida den største høvdingen i Breifjorden. Han var frende av Kjalleklingene, men nær måg av Tor­ stein, og de mente derfor at han var den beste til å forlike dem. Men da dette budet kom til Tord, for han dit med mange menn og prøvde 2.

Norrøn saga III

17

å få til forlik. Han fant at de hadde langt fra samme syn på saka, men han fikk i stand grid mellom dem og avtalt et møte. Utgangen ble at Tord skulle avgjøre saka, men slik at Kjalleklingene ville ha med i for­ liket at de aldri skulle gå til Dritskjær for nødtørfts skyld, mens Tor­ stein ville ha med at Kjalleklingene ikke skulle skjemme vollen mer nå enn før. Kjalleklingene krevde at alle som var falt av dbrsteins folk, skulle være rettløse fordi de hadde fart mot dem for å slåss. Og Tors­ nesingene sa at de falne Kjalleklingene var rettløse for det lovbruddet de gjorde på fredlyst ting. Skjønt vilkårene var vrange å få med i for­ liket, var Tord likevel villig til å dømme, og ville heller det enn at de skulle skilles uten forlik. Tord tok slik til med dommen at han sier enhver skal ha den lodd han har fått. Han sier at ingen skal bøte for drap eller skade som var skjedd på Torsnes, men han sier at vollen er skjemt ved det blodet som har flytt på den ved fiendehand, og at jorda der nå ikke er helligere enn anna jord. Men det voldte, sa han, de som først tok opp ufreden; det alene hadde vært brudd på tingfreden. Han sa også at det ikke skulle være ting lenger der. Men for at de skulle være vel forlikte og venner fra da av, fastsatte han at Tor­ grim Kjallaksson og Torstein skulle sammen holde hovet ved like. Torgrim skulle ha halvparten av hovtollen og av tingmennene, men hjelpe Torstein i alle saker frametter, - og hjelpe han til å holde den nye tingplassen så hellig som han ønsket. Torhild, frendekona si, dat­ ter av Torkjel Meinåker, grannen sin, giftet Tord Gjelle bort til Tor­ grim Kjallaksson, som siden ble kalt Torgrim gode. De flyttet så tinget inn på neset der det nå er. Og da Tord Gjelle fikk i stand fjerdingsting, lot han Vestfjordingene ha fjerdingsting der; folk skulle søke dit fra alle Vestfjordene. Der kan en enda se domsringen, hvor menn ble dømt til blot. I den ringen står steinen til Tor; på den knekte de ryggen på de mennene de hadde til blot, og enda syner blodfargen på steinen. Den tingplassen var et overlag hel­ lig sted, men de nektet ikke folk å gjøre sitt nødvendige der.

18

11 Torstein Torskebit levde på storkarsvis. Han hadde støtt seksti frie menn hos seg, var en svært driftig mann og rodde jamt på fiske. Han lot først bygge hus på Helgefjell og slo seg ned der. Der var et stort hov på den tid. Han lot også reise en gard nær det stedet på neset som tinget var blitt flyttet til. Også den garden gjorde han seg umak med og gav den senere til frenden sin Torstein Svarte, som bodde der siden. Han var en svært klok mann. Torstein Torskebit hadde en sønn som ble kalt Bork Digre. Men den sommeren Torstein fylte tjue-fem år, fødte Tora en gutt, og da de øste vatn over han, kalte de han Grim. Den gutten gav Torstein til Tor, kalte han Torgrim, og sa at han skulle være hovgode. Samme høsten for Torstein ut til Hoskuldsøy på fiske. En kveld leitte sauegjæteren til Torstein etter dyra nord for Helgefjell. Han så da at fjellet åpnet seg mot nord, inne i fjellet så han store bål, og han hørte høye gledesrop og sterk hornlåt, og da han lydde etter om han kunne skjelne ord, hørte han at de hilste Torstein Torskebit og følget hans og bad Torstein sitte i høgsetet rett mot far sin. Om kvelden for' talte sauegjæteren det han hadde sett, til Tora, kona til Torstein. Hun enser det lite, men sier det kan være varsel om større hendinger. Morgenen etter kom menn med tidende ute fra Hoskuldsøy og fortalte at Torstein Torskebit var druknet under fisket. Det syntes mennene var storille. Tora bodde på garden siden, og en mann som hette Hallvard, flyttet til henne. De hadde en sønn som hette Må.

12 Sønnene til Torstein Torskebit vokste opp heime hos mor si og var framifrå mannsemne. Men Torgrim var den første i alt og ble straks høvding da han hadde alder til det. Torgrim giftet seg vest i Dyrefjorden med Tordis Sjursdatter. Han drog derfra vest til mågene Gisle og Torkjel. Torgrim drepte Véstein Vésteinsson ved et høstblot i Haukedal. Men høsten etter, da Torgrim var tjue-fem år gammel - som faren

19

da han druknet - da drepte hans måg Gisle han ved høstblotet på Sæbol. Noen netter senere fødte Tordis, kona hans, et guttebarn. Det ble kalt Torgrim etter faren. Litt senere giftet Tordis seg med Bork Digre, en bror av Torgrim, og flyttet med han til Helgefjell. Da for hennes sønn Torgrim til Alptafjord og ble oppfostret hos Torbrand. Han var en djerv ung gutt og ble derfor kalt Snerre, senere Snorre. Torbrand i Alptafjord var gift med Turid, datter av Torfinn Seltoresson fra Raudemel. Deres barn var: Torleiv Kimbe var eldst, så Snorre, den tredje var Torodd, den fjerde Torfinn og den femte Tormod. En datter hette Torgerd. Brødrene var alle fostbrødre til Snorre Tbrgrimsson. På denne tida bodde Arnkjel, en sønn av Torolv Bægefot på Bolstad ved Vadilshammeren. Han var en overlag stor og sterk mann, lovkyndig og svært klok, og stod over alle andre i bygda i djervskap og vennesælhet. Han var hovgode og hadde mange tingmenn. Torgrim Kjallaksson bodde i Bjarnarhamn, som før er sagt. Han og Torhild hadde tre sønner. Brand var eldst og bodde på Krossnes ved 20

Brimlårhammeren. Den andre var Arngrim; han var en stor og sterk mann med svær nese og store kinnbein, rødbleikt hår med store viker, skrå øyenbryn og store, vakre øyne. Han var en stor villstyring og svært sjølrådig; derfor ble han kalt Styr. Vermund hette den yngste sønnen til Torgrim Kjallaksson. Han var høy og tynn og vakker å se til; han ble kalt Vermund den magre, Sønn av Asgeir på Øyr hette Torlak. Kona hans var Turid, datter av Audun den stamme fra Hraunsfjorden. Barna deres var Steintor, Bergtor, Tormod, Tord, Blig og Helga. Steintor var den dyktigste av barna til Torlak. Han var en stor sterk mann, og den fremste i våpen­ bruk og idretter. Til daglig var han stillfarende. Steintor hadde ord for å være den mest våpenføre mann på Island nest etter Helge Droplaugsson og Vermund Kogur. Tormod var en klok og sindig mann. Tord Blig var en stor voldsmann. Bergtor var yngst, men en evnerik mann. o

13 Snorre Torgrimsson var fjorten vintrer gammel da han for utalands i lag med fostbrødrene sine, Torleiv Kimbe og Torodd. Farbroren, Bork Digre, gav han femti øre sølv til utalandsreisa. De fikk god reise og kom til Norge om høsten, og ble vinteren over i Rogaland. Snorre var hos Erling Skjalgsson på Sola, og Erling var velvillig mot han; for det hadde vært gammelt vennskap mellom frendene deres, HordaKåre og Torolv Mosterskjegg. Sommeren etter for de til Island, men var sent ute og møtte svært hav, så de kom kort før vinteren til Hornafjord. Men da Breifjordingene skulle til å gå fra borde, var det svært stor skilnad på utstyret til Snorre og Torleiv Kimbe. Torleiv kjøpte den beste hesten han kunne få, og hadde også en sal, malt i overlag gilde farger; han hadde et kostelig sverd og spyd innlagt med gull, mørkeblått skjold med sterk forgylling og bare utvalte klær, og til det hadde han brukt nesten alle reisepengene sine. Men Snorre var i svart kappe og red på ei god svart merr; han hadde en gammeldags trausal og lite staselige våpen. 21

Utstyret til Torodd lå mellom disse to. De red vestover gjennom Sida på vegen til Borgarfjord, dernest over Flater og så på gjesting i Alptafjord. Deretter red Snorre til Helgefjell og tenkte å bli der om vinte­ ren. Bork var lite lysten på det, og folk hadde mye moro med utstyret til Snorre. Bork ymtet frampå at Snorre hadde hatt lite hell med god­ set sitt, som han hadde mistet alt i hop. En dag tidlig på vinteren kom tolv vel væpnede menn til Helgefjell. Det var Øyjolv Grå, frenden til Bork og en sønn av Tord Gjelle; han bodde i Otradalen vest i Arnarfjorden. Men da de ble spurt om tidender, sa de fram drapet på Gisle Sursson og på de mennene som han hadde drept før han falt. Bork ble storglad over det de fortalte, og bad Tordis og Snorre at de på beste måte skulle ta mot Øyjolv, den man­ nen som hadde renset frendene sine for slik stor skam. Snorre svarte lite på denne tidenden, men Tordis sa at det var bra nok om de satte fram graut til Gisles banemann. Bork svarte: «Jeg blander meg ikke opp i matstellet.» Bork setter Øyjolv i høgsetet og mennene hans på begge sider; de legger våpnene sine på golvet. Bork satt nest Øyjolv og så Snorre. Tor­ dis bar små trau med graut inn på bordet og holdt skeiene i handa; men da hun satte fram for Øyjolv, falt ei skei ned for henne. Hun bøydde seg ned etter den og grep sverdet til Øyjolv og drog det fort ut; så kjørte hun det opp under bordet og traff Øyjolv i låret; hjaltet hakte seg fast i bordet, men såret ble likevel stort. Bork skjøv fram bordet og slo til Tordis. Snorre slo Bork over ende og tok og satte mor si hos seg; han sa at hun hadde stor nok sorg om hun ikke skulle få slag attpå. Øyjolv og mennene hans sprang opp, men mennene til Bork holdt dem fast. Det endte med at Bork gav Øyjolv sjøldom, og han dømte til seg mye gods for skaden, og med det for han bort. Av dette vokste fiendskapen sterkt mellom Bork og Snorre.

14 På vårtinget neste år krevde Snorre farsarven sin av Bork. Bork svarer så at han vil gi han farsarven - «men ikke orker jeg», sier han, «å bytte ut Helgefjell. Men jeg ser det duger ikke for oss å ha gard i lag, så jeg 22

vil løse ut din del.» Snorre svarer: «Jeg synes det er rimeligst at du set­ ter den prisen du vil på garden, men at jeg velger hvem av oss to skal løse den andre ut.» Bork tenker over dette og mente så at Snorre ikke kunne ha gods nok å gi for landet om han skulle betale med en gang. Så verdsatte han halve garden til seksti øre sølv, men tok unna øyene, fordi han tenkte han kunne få dem til lav pris når Snorre fikk en annen boplass. Det var også med at pengene skulle betales straks og ikke taes til låns hos andre menn; - «og velg nå straks, Snorre», sa Bork, «hva du vil.» «Det syner seg nå, Bork frende, at du tror jeg er i beit for gods, siden du verdsetter Helgefjell så lavt, men jeg velger farsarven min etter denne prisen; rekk fram handa, og handgi meg landet.» - «Ikke før hver øre er betalt,» sier Bork. Snorre sa da til Tor­ brand, fosterfar sin: «Gav jeg deg ikke en pung i høst?» «Jo,» sier Tor­ brand og trakk pungen fram fra kappa si. Så ble sølvet talt opp og lan­ det betalt til siste øre; da var det seksti øre sølv igjen i pungen. Bork tok mot pengene og handgav garden til Snorre. Siden sa Bork: «Sølvrikere er du nå blitt, frende, enn vi trodde. Jeg vil nå at det skal være slutt på den uvennskapen som har vært mellom oss, og til beste for deg vil jeg at vi to skal bo sammen på Helgefjell i år, for du har lite bufé.» Snorre svarer: «Du skal sjøl ha godt av buskapen din, men far bort fra Helgefjell.» Og det ble som Snorre ville. Men da Bork var ferdig til å dra fra Helgefjell, gikk Tordis fram, tok seg vitner og sa seg skilt fra Bork, mannen sin. Hun gav som grunn at han hadde slått henne, og hun ville ikke tåle hogg av han. Så ble godset delt, og Snorre tok saka opp for mor si fordi han skulle arve henne. Så fikk Bork det som han hadde tiltenkt andre: lite for øyene. Deretter for Bork bort fra Helgefjell og vest til Medalfjellsstrand, og bodde først på Borksstad mellom Orrekvål og Tunga. Siden for han til Gleråskog og bodde der til han ble gammel.

15 Snorre Torgrimsson slo seg til på Helgefjell, og mor hans stelte huset. Må Hallvardsson, farbror til Snorre, for dit med mye bufé og tok sty­ ret på garden; han var raus og førte stort hus med mange menn. 23

Snorre var middels høy og nokså tynn, vakker å se til, med regelrette trekk og lys hud, blondt hår og rødt skjegg. Han var spaklyndt til hverdags, og folk skjønte vanskelig på han om han syntes vel eller ille om noe. Han var en klok mann og framsynt i mange ting, men langsint og hevngjerrig. Vennene sine gav han gode råd, men fiendene hans syntes det fulgte ulemper med rådene hans. Han stod for hovet og ble kalt Snorre gode. Han ble en stor høvding, men misunt av mange, som mente at de ikke var av ringere ætt enn han og stod over han i kraft og prøvd djervskap. Bork Digre og Tordis Sursdatter hadde ei datter som hette Turid; hun var da gift med Torbjørn Digre som bodde på Frodå. Han var sønn av Orm den magre, som hadde tatt Frodålandet og bygd der. Han hadde før vært gift med Turid, datter til Asbrand fra Kamb i Breivik og søster av Arnbjørn den sterke og Bjørn Breivikingakjempe, som senere kommer inn her i sagaen. Med henne hadde Torbjørn sønnene Kjetil Kjempe, Gunnlaug og Hallstein. Torbjørn var en mann med framferd, men uvøren mot sine undermenn. ___

o

24

I Måvalid bodde på den tid Geirrid, datter av Torolv Bægefot, og Torarin Svarte, sønnen hennes. Han var en stor og sterk mann, stygg og fåmælt, og alltid svært stille; han ble kalt forliksmannen. Han var ikke rik, men likevel gjestfri. Han var så fredsæl at vennene hans sa at han hadde mer kvinnenatur enn mannshug. Han var gift, og kona hette Aud. Søster hans var Gudny, kona til Vermund den magre. På Holt ut for Måvalid bodde ei enke som hette Katla. Hun var vak' ker av utseende, men dårlig likt av folk. Sønnen hennes hette Odd; han var en stor, kraftig kar, men hoven og uvøren og pratet mye ondt om folk. Gunnlaug, sønn av Torbjørn Digre, var vitelysten; han var ofte i Måvalid og lærte trollskap av Geirrid Torolvsdatter, som var trollkyndig. En dag Gunnlaug for til Måvalid, kom han til Holt og talte med Katla. Hun spurte om han skulle til Måvalid - «og klappe den gamle kjerringryggen.» Gunnlaug sier at det skulle han ikke «men ikke er du så ung, Katla, at du trenger laste Geirrid for elde.» «Jeg trodde ikke vår alder kunne nevnes i ett; men det gjør ingenting,» sier hun. «For deg er nå Geirrid den eneste, men det finnes flere enn hun som skjønner seg på litt av hvert.» Odd Katlason for ofte med Gunnlaug til Måvalid, og når de kom tilbake, bad Katla ofte Gunn­ laug bli der, men han for alltid heim.

16 En dag tidlig den første vinteren Snorre bodde på Helgefjell, for Gunnlaug Torbjørnsson og Odd Katlason sammen til Måvalid. Geir­ rid og Gunnlaug talte lenge sammen om dagen, og sent på kvelden sa Geirrid til Gunnlaug: «Jeg vil ikke at du skal fare heim i kveld; for det er mange onde vetter, og ofte er det troll i fagert skinn, og ikke synes det meg som du har lykka med deg nå.» Gunnlaug svarer: «Ingenting vil skade meg når vi er to sammen.» Hun svarer: «Du vil ikke få noen hjelp av Odd, men må sjøl betale strisinnet ditt.» Siden gikk Gunnlaug og Odd ut og for til de kom til Holt. Katla var da kom­ met i seng; hun bad Odd be Gunnlaug å bli der. Han sa han hadde gjort det; «men Gunnlaug vil fare,» sier han. «Da får det gå han som 25

han har stelt seg til,» sier hun. Gunnlaug kom ikke heim om kvelden, og folk snakket om å gå og leite etter han, men det ble det ikke noe av. Om natta da Torbjørn så ut, fant han Gunnlaug, sønnen, framfor døra; der lå han i uvett. De bar han inn og drog av han klærne. Han var helt blodsprengt over skuldrene, og kjøttet var revet av beina. Han lå hele vinteren av sårene sine, og folk talte mye om sykdommen hans. Odd Katlason mente at Geirrid måtte ha ridd han; han sier at de hadde skiltes som uvenner om kvelden, og de fleste mente da at det var slik. Samme våren i stevnedagene red Torbjørn til Måvalid og stevnte Geirrid fordi hun var kveldrida og hadde voldt Gunnlaug skade. Saka kom opp på Torsnestinget, og Snorre gode hjalp Torbjørn, mågen sin, men Arnkjel gode tok seg av saka for Geirrid, søster si. Tolvmannsnemnda skulle dømme; men hverken Snorre eller Arnkjel fikk si fram kjennelsen; for de var i slekt med saksøkeren og forsvare­ ren. Så skulle Helge Hovgardegdde si kjennelsen; han var far til Bjørn, og sønn til Bjørn var Gjest, far til Skald-Rev. Arnkjel gode gikk fram i retten og gjorde ed ved alterringen på at Geirrid ikke hadde skadd Gunnlaug. Torarin og ti andre menn gjorde ed sammen med han. Men etter dette frikjente Helge Geirrid, og Snorre og Torbjørn fikk bare skam av saka.

17 På dette tinget kom Torgrim Kjallaksson og sønnene hans i strid med Illuge Svarte om festepengene til Ingebjørg Asbjørnsdatter, kona til Illuge, og heimefølget hennes som Tinforne hadde skullet skjøtte. I tingtida var det storstorm, slik at ingen kunne komme til tings fra Medalfjellsstrand. Det svekket mye styrken til Torgrim at frendene hans ikke kom. Illuge hadde hundre utvalte menn og holdt fram med saka; men Kjalleklingene gikk mot retten og ville sprenge den. De røk så i hop, men folk gikk mellom og skilte dem. Det ble til at Tinforne betalte det som Illuge gjorde krav på. Slik kvad Odd skald i Illugedråpaen: o

26

Trangt det ble på Torsnes ting, da godset han krevde, den hugstore høvding, hell hadde mannen. Snarrådig hærmann fikk så sølvet fra Fornes pung. A vinne forlik var vel vrangt for ravnemetteren.

Etterpå løydde stormen av, og Kjalleklingene kom vest fra stranda. Da ville Torgrim Kjallaksson ikke holde forliket og søkte fram mot Illuge og mennene hans slik at det kom til strid. Snorre bad da noen menn hjelpe seg, og de forlikte dem igjen. Det falt tre mann av Kjalleklin­ gene og fire av mennene til Illuge. Styr Torgrimsson drepte to mann. Slik sier Odd i Illugedråpaen: Da flokken brøt forliket falt tre av folka; sverdets svinger drepte skjoldenes ufredsmenn før ulvevennen endte åtaket mellom dem. Denne makt over menn minsket ei Snorres ry.

Illuge takket Snorre for hjelpa og bød han gods; men han sa at han ingen lønn ville ha for hjelpa denne første gangen. Så bad Illuge han heim med seg, og Snorre tok mot og fikk gode gaver. Snorre og Illuge var så venner en tid.

18 Den sommeren døde Torgrim Kjallaksson, og sønnen, Vermund den magre, tok garden i Bjarnarhamn. Han var en klok mann og gav mange gode råd. Styr hadde da bodd en tid på Hraun aust for Bjar­ narhamn; han var en klok, men strilyndt mann. Han var gift med 27

Torbjørg, datter av Torstein Stormnase. Sønnene deres var Torstein og Hall. Datter deres hette Asdis og var ei ferm og sjeldsynt kvinne. Styr var en stor mann i bygda og hadde alltid mange menn hos seg. Han lå i sak med mange menn, fordi han gjorde mange drap, men aldri gav bot. Samme sommeren kom et skip ut til Saltøyrosen, og nordmenn eidde halvparten av det. Høvedsmannen hette Bjørn, og han for på gjesting til Steintor på Øyr. Menn fra Sudrøyene åtte den andre halvparten av skipet. Høvedsmannen deres hette Alvgeir. Han skulle gjeste i Måvalid hos Torarin Svarte sammen med en venn som hette Nagle, en stor og fotrapp mann av skotsk ætt. Torarin hadde en god stridshingst på fjellet. Torbjørn Digre åtte også mange hester, som han lot gå på fjellbeite og valte noen av dem til slakt om høsten. Denne høsten hendte det at de ikke fant hestene til Torbjørn enda de leitte vidt omkring. Men det var en uværshøst. Tidlig på vinteren sendte Torbjørn Odd Katlason sør over vidda til Hraun. Der bodde en mann som hette Spå-Gils. Han var synsk og kom lett på spor etter tjuvegods eller andre ting som han ville ha greie på. Odd spør om hestene til Torbjørn var tatt av utlendinger eller av utbygdinger eller av grannene hans. Spå-Gils svarer: «Du skal si til Torbjørn det som jeg sier nå: at jeg tror ikke hestene hans kan være gått langt fra beitet sitt; men at det er vanskelig å si hvem tjuven er, og at det er bedre å miste sitt enn å komme opp i store vansker.» Men da Odd kom til Frodå, mente han og Torbjørn at Spå-Gils var kommet med hånsord mot Måvalidsfolket i denne saka. Odd ymtet også om at Spå-Gils hadde sagt at hestene helst var tatt av dem som sjøl var fattige, men likevel hadde flere tjenestefolk enn skikk var. Med disse ordene mente Torbjørn at han hadde tenkt på Måvalids­ folket. Etter dette red Torbjørn heimefra med elleve mann. Sønnen Hallstein var med, men Kjetil Kjempe, andre sønnen, var da i utlan­ det. Der var Tore, sønn av Ørn på Arnarkvål, grannen til Torbjørn og en skamdjerv mann. Odd Katlason var også med på denne ferda, og da de kom til Holt, hadde Katla på Odd, sønnen sin, en gråbrun kjortel som hun nettopp hadde gjort ferdig. Siden for de til Måvalid. Der var Torarin og heimemennene hans ute i døra da de så at det kom folk. De hilste Torbjørn og spurte nytt. Så sa Torbjørn: «Det er æreno

28

det vårt hit, Torarin! at vi er på leiting etter de hestene som ble stjålet fra meg i høst; nå vil vi be om å få ransake her hos dere.» Torarin sva­ rer: «Er denne ransakinga satt i gang på lovlig vis? eller har dere tilsagt lovvitner til å skjøtte saka? eller vil dere gi oss grid under ransakinga? eller har dere holdt ransaking andre steder?» Torbjørn svarer: «Vi tror ikke at vi trenger gå videre med denne ransakinga.» Torarin svarer: «Da vil jeg tvert nekte dere å ransake dersom dere vil ta til å leite på ulovlig vis.» Torbjørn svarer: «Da må vi holde det for sikkert at du er skyldig i saka siden du ikke vil fri deg ved ransaking.» «Gjør som dere vil,» sier Torarin. Etter dette satte Torbjørn dørrett og nevnte opp seks menn til ret­ ten, og kom så med klagemålet mot Torarin for at han hadde stjålet hestene. Da gikk Geirrid fram i døra og så hva som gikk for seg og sa: «Alt for sant er det som folk sier, Torarin, at du er mer kvinne enn mann, som kan tåle all slags skam av Torbjørn Digre, og ikke vet jeg hvorfor jeg har en slik sønn.» Da sa Alvgeir høvedsmann: «Vi skal hjelpe deg alt vi kan, hva du så vil gjøre.» Torarin svarer: «Ikke tenker jeg nå å stå her lenger.» Dermed springer Torarin og mennene hans ut og vil sprenge retten; de var sju mann og kom straks i strid. Torarin drepte en huskar for Torbjørn og Alvgeir en annen; også en av hus­ karene til Torarin falt. Våpen bet ikke på Odd Katlason. Aud husfrue bad kvinnene skille dem, og de kastet klær over våpnene. Så går Torarin og mennene hans inn, mens Torbjørn og folka hans red fra garden. Men først sa de at de ville ta opp saka på Torsnestinget. De red langs vågen og bandt for sårene sine under en høystakk der det heter Kambgard. På tunet i Måvalid der de hadde slåss, lå det ei hand. De viste den til Torarin, som så det var ei kvinnehand; han spurte etter Aud og fikk vite at hun lå i senga si. Da gikk han til henne og spurte om hun var såret. Hun bad han ikke bry seg om det, men han var likevel viss på at hun hadde fått hogd av ei hand. Han ropte på mor si og bad henne binde for såret. Så gikk Torarin og vennene hans ut og satte etter Torbjørn og flok­ ken hans, og da det var kort igjen til Kambgard, hørte de Torbjørn og mennene hans snakke seg mellom. Hallstein tok nettopp til orde og sa: «Torarin vasket av seg feigmannsordet i dag.» «Han sloss man30

dig,» sier Torbjørn, «men mange blir uredde i et knipetak som ellers er lite djerve.» Odd svarer: «Tbrarin kan nok være en djerv mann, og det var vel et uhell som hendte han da han hogg handa av kona si.» «Er det sant?» sier Torbjørn. «Sant som dagen,» sier Odd. Så sprang de opp og lo og skrålte mye over det Odd hadde sagt. I det samme kom Tbrarin og mennene hans dit, og Nagle var først. Men da han så de tok våpnene, ble han fra seg av redsel og sprang forbi opp i fjellet. Torarin for løs på Torbjørn, hogg sverdet i hodet på han og kløyvde det ned til akslene. Tore Arnarson og to til søkte fram mot Tbrarin, mens Hallstein og én til tok på Alvgeir. Odd Katlason og én til gikk løs på vennen til Alvgeir, og tre av folka til Torbjørn røk på to av mennene til Torarin. Alle søkte kvast fram i stri­ den. Det endte slik at Tbrarin hogg foten av Tore der hvor tjukkleggen er breiest, og drepte begge mennene hans. Hallstein fikk ulivssår av Alvgeir. Men da Torarin ble fri, rente Odd Katlason sin veg sammen med to andre; han var ikke såret fordi våpen ikke bet på kjortelen hans. Resten av flokken lå igjen, og Torarin hadde også mistet begge huskarene sine. Torarin og mennene hans tok hestene til Torbjørn og red heim på dem, og da så de hvor Nagle løp høgt oppe i lia. Men da de kom inn på tunet, så de at Nagle var kommet forbi garden og tok vegen inn mot Bulandshammeren; der fant han to av trælene til Tbrarin som jagde sauer vekk fra hammeren. Han forteller dem om striden og hvem som hadde mest folk, og sier at Tbrarin og mennene hans sik­ kert er falt. I det samme så de noen menn ri heimefra over marka. Torarin og mennene hans drev på hestene; for de ville hjelpe Nagle slik at han ikke sprang på sjøen eller utfor fjellet. Da Nagle og trælene så at mennene red så kvast, tenkte de at det var Torbjørn som kom. Alle la så på sprang igjen inn til hammeren til de kom dit det nå heter Træleskredet. Der fikk Tbrarin og mennene hans tak i Nagle; for han var utmødd og nesten sprengt; men trælene sprang nedover og utfor hammeren og ble drept, som ventelig var, for hammeren er så høg at alt får bane som farer utfor den. Så for Torarin og mennene heim; Geirrid stod i døra og spurte hvorledes det var gått. Torarin kvad da ei vise:

31

Jeg verjet meg på vollen, virket med sverdhogg at kvinner ei fant meg feig. Friske lik åt ørnen. Ingen skånsel jeg skjenket slaggudens priser i likormens ville leik. Lovord bruker jeg lite.

Geirrid svarer: «Sier dere at Torbjørn er drept?» Torarin kvad: Kvasse sverdet skjøt skalden under hjelmen: åtselfloden flommet friskt fra Torbjørn. Skjoldets skader var nær, skaldens øye ble blodig. Svart-rød væske strømte seig i dømme-hallen.

«Nå har vi fått egg i deg,» sa Geirrid. «Gå nå inn og bind om sårene.» Det gjorde de. Nå er å si om Odd Katlason at han for til han kom til Frodå, og der fortalte han det som var hendt. Turid husfrue kalte da sammen mennene for at de kunne hente likene og flytte heim de mennene som var såret. Torbjørn ble lagt i haug, men Hallstein, sønnen, kom seg igjen; Tore på Arnarkvål ble også lækt og gikk siden med trefot; derfor ble han kalt Tore Trefot; han var gift med Torgrima Galdrekjerring. Sønnene deres var Ørn og Val, to djerve menn.

19 Torarin ble heime i Måvalid ei natt, men om morgenen spør Aud Torarin hva han tenker å gjøre - «jeg vil ikke jage deg ut av huset,» sier hun; «men jeg er redd for at her blir satt flere dørretter i vinter, for jeg vet at Snorre gode tenker å ta opp saka etter Torbjørn, mågen sin.» Da kvad Torarin:

32

Den listige, lovkloke Snorre lyste meg ei utlæg i år en herlig hjelper har jeg, håpet kommer fra han om jeg kan vinne Vermund, vennen til valfalnes gud. Da skulle Hugins slekt slite i nye lik.

Da sa Geirrid: «Det er nå rådeligst å se seg om etter slike frendefolk som Vermund eller Arnkjel, bror min.» Tbrarin svarer: «Det er rimelig at vi trenger begge to før det blir slutt på denne saka; men vi vil likevel først sette vår lit til Vermund.» Samme dagen red alle som hadde vært i striden, rundt fjorden og kom til Bjarnarhamn om kvelden. Her gikk de inn da folk var kommet til sete. Vermund hilste dem og over­ lot straks høgsetet til Torarin. Men da de hadde satt seg, spurte Ver­ mund etter nytt. Torarin kvad: Ti stille mens sannsagn jeg sverdleiktrærne forteller. Våpenhelten får høre helst om pileleik: skjoldbærende stridstrær skjente loven mot meg. Svingede sverd så jeg senkes i blodets elv.

«Hva har du å si om dette, måg?» sier Vermund. Torarin kvad: Sverdguder søkte meg, stridsmenn vågde livet. Skjolddekte menn såret sverdet i mitt tun. Av oss fikk Odins strids-ætt ingen gode vilkår. Sent og trått sluttet jeg sverdenes ville leik.

Gudny, søster hans, gikk fram på golvet og sa: «Har du nå verjet deg mot hånsordene deres der ute?» Torarin kvad: 3.

Norrøn saga III

33

Hærmenn måtte hevne hånsord fra skjoldmøy-munn. Blod rødnet sverd; ravnen rev og åt lik på valen. Såråpneren suste snøgt mot min fars sønn. Vidt ut over valen veltet floden av blod.

Vermund sa: «Det har nok vært en hard strid.» Torarin kvad: I tunge Trudvangs møte truet piler hjelmen, mot skjoldet sang iltert sannspådde møyer, Frodes runde skipssol sprøytedes med blod, brei var blodelva fra baugens rette eier.

Vermund sa: «Nå vet de vel om du er mann eller kvinne?» Torarin kvad: Hardt mente jeg hevne hånsord med sverdet; skjoldenes bryter slo, skipenes kjenner falt, ravn slet slintrer av lik. Stridsmenns gilde høvding får si til si frille fritt det han ønsker.

Deretter forteller Torarin det som er hendt. Da spurte Vermund: «Hvorfor satte du etter dem? Syntes du ikke det var skjedd nok første gangen?» Torarin kvad: Hån fra gjæve hærmenn hisset meg til striden; ved Enne felte jeg før føde til glade ulv.

34

Til åtak egget meg usle menn; de mælte jeg hogg min husfrues hand; de vrengte retten.

«Det var rimelig,» sier Vermund, «at du ikke ville tåle det. Men hvor­ ledes var de fremmede mot deg?» Torarin kvad: Av feige Nagle fikk fuglene lite mat: gråtull flyktet i fjellet havsolvennen. Med hjelm på hodet holdt Alvgeir mere fram under sverdenes sang. Spydene fløy mot menn.

«Ikke bar Nagle seg vel at» sa Vermund. Torarin kvad: 35

Geirstiens gjæter sprang gråtende fra striden; hjelmprydet hærmann håpet ikke på fred. Feige trælen fryktet fare; han ville på sjøen renne; redsel rystet mjødens bærer.

Og da Torarin hadde vært natta over i Bjarnarhamn, sa Vermund: «Det synes deg kan hende ikke, måg, at jeg bærer meg at som en storkar med å hjelpe deg. Jeg våger ikke støtte deg uten flere menn går med oss i dette uføret, og vi vil i dag fare inn til Bolstad og treffe Arn­ kjel, frenden din, og få vite om han vil hjelpe oss; for jeg tenker Snorre blir vrien i denne drapssaka.» «Du skal råde,» sier Torarin, og da de var undervegs, kvad han: Visstnok vil vi ofte, Vermund, minnes gleden før vi dømte til døden den djerve mann. Hør-Gerd! den hugstore høvding reddes jeg blir stridbar for oss; jeg skyr skjolders røde regn.

Med dette tenkte han på Snorre gode. Vermund og Torarin red inn på Bolstad, og Arnkjel tok godt mot dem og spurte etter nytt. Torarin kvad: Fælt var det å vente våpenleik på egen gard. Mennene sendte snøgge spyd mot uvenners flokk, da den lysende lind leikte mot skjoldene. Geirormen gikk ofte gjennom Hognes merke.

36

Arnkjel spurte hvorledes de var hendt de tidendene Torarin fortalte. Og da han hadde sagt det slik det var, sa Arnkjel: «Nå har du vært sinna, frende, så spaklyndt mann som du er.» Torarin kvad: Fredsæl mann mente mennene jeg var - til nå. Støtt prøvde jeg stanse strid i uvenners lag; men ofte kommer øsregn av stille etter storm. Snart vil sorgløs kvinne spørre mine ord.

«Det kan være,» sier Arnkjel, «men det vil jeg be deg, Torarin frende, at du blir hos meg til denne saka er slutt på en eller annen måte; men skjønt jeg er heller snøgg med dette tilbudet, vil jeg si til deg, Ver­ mund! at du er ikke fri denne saka om jeg tar mot Torarin.» «Jeg skyl­ der,» sier Vermund, «å hjelpe Torarin det jeg kan, og ikke mindre om du er den fremste til å støtte han.» Da sa Arnkjel: «Det er mitt råd at i vinter holder vi oss alle sammen her i grannelaget til Snorre gode.» Og de stelte seg slik at Arnkjel hadde mange menn om vin­ teren. Vermund var noe i Bjarnarhamn og noe hos Arnkjel. Tbrarin hadde samme lynde og var lenge fåmælt. Arnkjel førte stort hus og var en gladlyndt mann. Han syntes det var ille når andre ikke var like så glade som han, og han sa ofte til Torarin at han skulle være lystig og lett til sinns. Han hadde hørt, sa han, at enka på Frodå bar sorgen lett - «og det kan synes henne underlig at du tar det tungt.» Torarin kvad: Ikke skal øldrukken enke flire for jeg var redd. Jeg vet at valens lik var godbit for ravnen. Nå søker staute menn sammen i hat og strid. Svart ravn sørger ei i sverddoggleiken.

37

Da svarer en av heimemennene til Arnkjel: «Ikke vet du før til våren når Torsnestinget er slutt, hvor mye du må stole på deg sjøl i saka.» Torarin kvad: Skjoldbærere sier at strid jeg får ved dommen, om ikke Arnkjel den ordsnille hjelper oss hos den mektige mann må jeg søke råd. Jeg stoler sikkert på stidshjelmens bærer.

20 Geirrid husfrue i Måvalid sendte det budet inn til Bolstad at hun hadde fått vite at Odd Katlason hadde hogd handa av Aud. Hun sa at hun hadde hennes egne ord for det, og at Odd hadde kytt av det til vennene sine. Og da Torarin og Arnkjel hørte dette, red de heimefra med ti mann ut til Måvalid og var der om natta. Men morgenen etter red de ut til Holt og blir sett av folka der. Det var ikke flere karfolk heime enn Odd. Katla satt på tverrbenken og spant; hun bad Odd sitte ved siden av seg og bare være rolig. Hun bad kvinnene sitte på plassene sine - «og si ingenting,» sa hun, «jeg skal snakke med dem.» Og da Arnkjel og mennene hans kom fram, gikk de straks inn, og da de kom inn i stua, hilste Katla Arnkjel og spurte etter nytt. Arnkjel sa at han intet visste og spør etter Odd. Katla sa at han var reist sør i Breivika, - «men han hadde ikke vært redd for å møte deg om han hadde vært heime; for vi liter på at du farer ærlig fram.»«Det kan være,» sier Arnkjel, «men vi vil ransake her.» «Det skal bli som dere vil,» sier Katla, og bad en av trælkvinnene lyse for dem og lukke opp matbua, - «det eneste huset på garden som er låst.» De så Katla satt og spant på en rokk. Nå leiter de rundt i alle hus, men finner ikke Odd, og for så bort. Ikke langt fra garden stanset Arnkjel og sa: «Mon Katla ikke har syn38

kvervd oss, og at det var sønnen Odd som for oss så ut som en rokk?» «Det er ikke ulikt henne,» sier Torarin. «La oss fare tilbake.» De gjorde det. Og da de fra Holt så at de kom igjen, sa Katla til kvinnene: «Nå også skal dere sitte på plassene deres, men Odd og jeg skal gå fram.» Men da fremmedfolket kom fram til døra, gikk hun ut i forgangen mot utdøra; hun går og kjemmer Odd, sønnen sin, og skjærer håret hans. Arnkjel og mennene hans sprang inn gjennom døra og så at Katla stod der og leikte med bukken sin, glattet ut toppen og skjegget dens og greidde ut flokene. Arnkjel og mennene gikk inn i stua, men så ikke Odd noe sted. Rokken til Katla lå på benken. De mente da å være viss på at Odd ikke kunne ha vært der; så gikk de ut og for sin veg. Men da de kom nær det stedet hvor de hadde snudd, sa Arn­ kjel: «Tror dere ikke at det var Odd som var omskapt til bukk?» «Det er vanskelig å vite,» sier Torarin, «men snur vi nå, skal vi gripe Katla.» «Vi vil prøve en gang til,» sier Arnkjel, «og se hva som vil skje.» Og så snur de på nytt. Da de så dem fra gården, bad Katla Odd gå med seg. Men da de kom ut, gikk hun bort til en askehaug og bad Odd legge seg ned i hau­ gen og bli der hva som enn hendte. Da Arnkjel og følget hans kom til garden, gikk de inn i stua der Katla satt på benken og spant. Hun hilste dem og sa de kom titt igjen. Arnkjel sa det var sant. Følgesven­ nene tok rokken og hogg den i sund. Da sa Katla: «Dere slepper å si heime i kveld at dere var på Holt til fånyttes ettersom dere har hogd sund rokken.» Siden leitte Arnkjel og mennene etter Odd både ute og inne, men så ikke annet levende enn en tungalt som Katla eidde og som lå borte i haugen. Så for de sin veg. Men da de var kommet halvvegs til Måvalid, kom Geirrid mot dem sammen med en av arbeidskarene sine, og spurte hvorledes det var gått dem. Torarin fortalte det, og hun sa at de hadde leitt dårlig etter Odd, - «og jeg vil nå at dere skal snu, så skal jeg fare med dere; for en kan ikke nytte busker til segl der hvor Katla er.» Så snur de. Geirrid hadde ei blå kappe på seg. Da folka på Holt så dem, sa de at nå var det fjorten menn og én i fargede klær. Da sa Katla: «Det er vel Geirrid, trollet, som kommer, og da nytter det ikke med bare synkvervingen» Hun reiste seg fra benken og tok vekk putene hun satt på; under dem 39

var en lem over et hol i benken; hun lot Odd gjemme seg der og stelte det til slik det hadde vært før. Hun satte seg oppå, men sa at hun kjente seg underlig til sinns. Da fremmedfolket kom inn i stua, hilste de ikke på hverandre. Geir­ rid kastet av seg kappa og gikk bort til Katla; hun tok fram en selskinnspose som hun hadde med seg og drog den ned over hodet på Katla, mens mennene bandt for nedentil. Så bad Geirrid dem bryte opp benken; der fant de Odd og bandt han. Etter det ble begge to ført inn på Bulandshammeren, og Odd ble hengt. Da han henger i galgen, sier Arnkjel til han: «Mor di har stelt det ille for deg, og det kan nok være at du har ei dårlig mor.» Katla sa: «Det kan nok være at han ikke har noen god mor, men ikke farer han ille fordi jeg ville det slik. Men jeg skulle gjerne se at det gikk ille med alle dere, og det tror jeg også vil skje. Nå vil jeg heller ikke skjule for dere at jeg voldte Gunnlaug Torbjørnsson den skaden som alle disse ulykkene kommer fra. Men du, Arnkjel,» sier hun, «kan ikke få noe ille fra mor di, for du har ingen i live. Men jeg ville gjerne at ordene mine skulle bli sanne, slik at du av far din får det så mye verre enn Odd har fått av meg, som du har mer å våge enn han; jeg tror også at det skal bli sagt før det er slutt, at du har en dårlig far.» Etter dette steinte de Katla der under hammeren. Siden for de til Måvalid og ble der over natta og red heim dagen etter. Nå spurtes alle disse hendingene samstun­ des, men ingen syntes det var sorgtidender. Så går vinteren.

21 En dag ut på våren kom Arnkjel i snakk med Torarin, frenden sin, Vermund og Alvgeir og spurte dem hva hjelp de mente var best for seg. Det ene vilkåret var å fare til tings - «og til det må vi ha alle ven­ nene våre,» sier han. «Det kan være at mennene blir forlikte, og da taper dere mye gods når dere skal bøte for alle de mennene som døde eller fikk sår i striden. Men det kan også hende, om vi rider til tings, at uføret blir større dersom vi er for strie i saka. Det andre vilkåret,» sier han, «er at dere legger all vinn på å komme ut av landet med løs40

øret; men med den jorda som ikke blir solgt, får det da gå som det kan.» Denne utvegen likte Alvgeir best. Torarin sa også at han ikke var rik nok til å bøte med penger for alt det brottsverk som var skjedd i denne saka. Vermund sa at han ikke ville skille lag med Torarin, enten han ville at han skulle reise ut med han, eller han ville ha hjelp til strid her i landet. Men Torarin valte at Arnkjel skulle hjelpe dem til utferd. Så sendte de en mann ut til Øyr til Bjørn høvedsmann, at han skulle gjøre skipet klart så snøgt råd var.

22 Nå er å si om Snorre at han tok opp saka for drapet på Torbjørn, mågen sin. Han lot også søster si, Turid, fare heim til Helgefjell, fordi folkesnakket gikk at Bjørn, sønn til Asbjørn fra Kamb, kom mer sam­ men med henne enn godt var. Snorre mente å vite hva Arnkjel og vennene hans tenkte på straks han hørte at de gjorde skipet i stand; han skjønte at de ikke tenkte på å betale pengebøter for drapene siden de ikke hadde budt noe forlik. Likevel var alt rolig fram til stevnedagene. Men da den tida kom, samlet Snorre folk og drog med åtti mann inn i Alptafjord. For loven var den gang at en skulle stevne for drapssak, enten på stedet slik at drapsmennene hørte det, eller på gar­ den deres. Grannene skulle en ikke skikke bud etter før på tinget. Da folka på Bolstad fikk se Snorre og følget hans, snakket de om at de skulle gå på dem med en gang, for de var mannsterke på garden. Arnkjel sier at det skal de ikke, men tåle at Snorre går fram etter loven, for Snorre gjorde bare det som han måtte gjøre. Og da Snorre kom til Bolstad, ble det ingen strid mellom mennene. Snorre stevnte til Torsnestinget Torarin og alle dem som hadde vært med på drapene. Arnkjel hørte på stevninga. Deretter red Snorre bort til Ulvarsfjell. Da de var dradd sin veg, kvad Torarin ei vise: o

Bjarte gullbærer! Brott dømmes vi ei for, vi spydstormens slyngere av piler,

42

Guder gagne oss! - om Gautsol-vennene evner få meg utlæg. Ovstor hærflokk ser jeg.

Snorre gode red over bergryggen til Hrisar, og så til Dråpulid og mor­ genen etter ut til Svinavatnet og derfra til Hraunsfjorden. Så tok han vegen ut til Trollahalsen og stanste ikke før han kom til Saltøyrarosen. Men da de kom dit, tok noen vare på austmennene, og noen brente skipet. Da dette var gjort, red Snorre heim med mennene sine. Arnkjel får greie på at Snorre har brent skipet. Da tar Vermund og Torarin og noen til en båt og ror vestover fjorden til Dogurdarneset. Der stod på land et skip som austmennene åtte. Arnkjel og Vermund kjøpte det skipet. Arnkjel ga halvdelen sin til Torarin, og Vermund gjorde i stand sin del. De flyttet skipet ut til Dimun og gjorde seg seglklare der, og Arnkjel ble der til de var ferdige. Siden for han med dem ut til Elidaøy og skiltes fra dem i vennskap. Torarin og Vermund 43

satte til havs, men Arnkjel drog heim til garden sin. Siden gikk det store ord om Arnkjel for slik gjæv hjelp. Snorre gode for til Torsnestinget og holdt frem med søksmålet. Torarin og alle de som hadde vært med på drapene, ble dømt fredløse. Etter tinget tok Snorre så mye som han kunne få tak i av det forbrutte godset. Slik endte denne saka.

23 Vigfus, sønn av Bjørn Ottarson, bodde i Dråpulid, som før er sagt. Kona hans var Torgerd Torbeinesdatter. Han var en gjæv bonde, men vrang og vrien. Søstersønnen hans, som hette Bjørn, var på gjesting hos han; han var løsmunnet og vanskelig. Høsten etter Måvalidssaka fant de hestene til Torbjørn Digre på fjellet. Hingsten hans hadde ikke kunnet verje hagen mot hingsten til Torarin. Så snødde hestene ned, og de fant dem alle sammen døde. Samme høsten var det mange folk og sanket sauer på den landtunga som går fra Helgefjell opp mellom Laksåene. Dit for også heimemennene til Snorre gode på sanking. Må Hallvardsson, farbror til Snorre, var tilsynsmann for folka. Sauegjeteren hans hette Helge. Bjørn, fren­ den til Vigfus, lå ved kvegjerdet med en fjellstav i handa. Helge drog ut sauer. Bjørn spurte hva for en sau han drog ut, men da de så etter, fant de merket til Vigfus på sauen. Bjørn sa: «Du drar sauene uredelig i dag, Helge.» «Det kan en heller være redd for at du gjør,» sier Helge, «som sitter i folks sambeite.» «Hva vet du om det, din tjuv,» sier Bjørn. Så sprang han opp og slo til Helge med staven så han falt i uvett. Da Må så dette, drog han sverdet og hogg til Bjørn. Han traff han i armen oppe ved skuldra så det ble et stort sår. Så delte mennene seg i to flok­ ker, men noen la seg mellom, så det hendte ikke mer der. Morgenen etter red Vigfus ned til Helgefjell og krevde bøter for denne skaden. Men Snorre sa at han kunne ikke se at den ene hadde mer skyld enn den andre i det som var hendt. Dette likte Vigfus ille, og de skiltes i stor uvennskap. - Om våren tok Vigfus saka om legemsskaden opp på Torsnestinget. Men Snorre kom fram med slaget for å få gjort 44

Bjørn rettløs. Det endte med at Bjørn ble dømt rettløs og ikke fikk noen bøter for legemsskade. Siden bar han alltid handa i fatle.

24 På samme tinget kom Torgjest den gamle og sønnen til Tord Gjelle med søksmål mot Eirik Raude for drapet på sønnene til Torgjest. De hadde mistet livet om høsten da Eirik hentet sengestolpene sine på Breibolstad. Det var mye folk på dette tinget. De hadde hatt mann­ sterke stevner før. Under tinget gjorde Eirik skipet sitt seglklart i Eiriksvågen på Øksnaøy. Torbjørn Vivilsson og Viga-Styr og søn­ nene til Torbrand i Alptafjord og Øyjolv Æsasson fra Svinøy støttet alle sammen Eirik. Men på tinget var det bare Styr som hjalp Eirik, og han drog vekk fra Torgjest så mange menn som han kunne. Styr krevde av Snorre gode at han ikke skulle sette etter Eirik med lorgjestlingene når tinget var slutt. Til vederlag skulle han hjelpe Snorre en annen gang dersom han kom opp i et uføre. Og med dette løftet fra Styr la ikke Snorre seg opp i denne rettssaka. Men etter tinget for Torgjest og folka hans inn mellom øyene med mange båter. Øyjolv Æsasson gjemte skipet til Eirik i Dimunarvågen, og Styr og Torbjørn kom til møtes med Eirik der. Øyjolv og Styr gjorde da slik som Arnkjel hadde gjort, de fulgte Eirik ut til Elidaøy i hver sin båt. På denne reisa fant Eirik Raude Grønland, og ble der tre vintrer. Siden for han til Island og var der én vinter, før han reiste ut for å slå seg ned på Grønland. Dette var fjorten år før kristendom­ men ble lovfestet på Island.

25 Nå er å fortelle om Vermund og Torarin Svarte at de kom inn fra havet ved Trondheimsfjorden og stevnte inn i Trøndelagen. Da rådde Håkon jarl Sigurdsson for Norge, og Vermund drog til jarlen og ble hans handgangne mann. Straks om høsten for Torarin og Alvgeir

45

vest over havet, og Vermund avstod sin del av skipet. Fra nå av kom­ mer ikke Torarin mer inn i denne sagaen. Håkon jarl ble på Lade vinteren over. Vermund var hos han i varmt vennskap. Jarlen var velvillig mot han; for han visste Vermund var av høg ætt på Island. To brødre av svensk ætt var hos jarlen, den ene hette Halle, den andre Leikne. De var mye større og sterkere enn andre menn, og på den tid fantes ikke deres likemenn hverken i Norge eller mange andre steder. De gikk berserkgang, og da var de ikke len­ ger som mennesker, men for som galne hunder, og var ikke redd hver­ ken ild eller jern. Som oftest var de ikke vrange når ingen gjorde dem imot, men svært ulik andre når de ble usams med folk. Svenskekongen Eirik den seiersæle hadde sendt berserkene til jarlen og varslet at han måtte stelle godt med dem. Han sa slik som det var: at de kunne bli til stor hjelp for en om en bare kunne lage seg med dem. Om våren, da Vermund hadde vært en vinter hos jarlen, ville han gjerne dra til Island og bad jarlen om lov til å fare. Jarlen sa han kunne reise når han ville, men først tenke over «om det er noen ting i mitt eie som du gjerne vil ha framfor noe annet, og som kan være til gagn for deg og til heder og ære for oss begge.» Men da Vermund tenkte over hva han skulle be jarlen om, kom han i hug at han kunne få stor framgang på Island om han hadde slike menn som berserkene i følget sitt. Han satte seg da fore at han ville prøve om jarlen ville gi han berserkene til følgesvenner. Men han bad om dette fordi han syntes Styr, broren, hadde for mye av hans arvedel, og for urettvist fram både mot han og andre når han bare kunne komme til. Han tenkte at Styr kunne synes det var verre å strides med han når han hadde slike følgesvenner som brødrene. Så sier Vermund til jarlen at han vil be jarlen hedre han og gi han berserkene til hjelp og følge. Jarlen sva­ rer: «Nå bad du om det som jeg ikke tror du kan få noe gagn av om jeg gir deg det. Jeg tror de blir strie og vrange for deg straks noe kom­ mer på mellom dere. Enda de har vært lydige mot meg i sin tjeneste, tror jeg få bondesønner makter å styre eller age dem.» Vermund sa han ville våge å ta dem med seg dersom jarlen ville gi dem i hans vold. Jarlen bad han først spørre berserkene om de ville følge han. Han gjorde så, spurte om de ville være med han til Island, gi han hjelp og følge, så skulle han til vederlag stelle godt med dem, og var det ting 46

de gjerne ville ha, kunne de si fra til han. Berserkene sa at de aldri hadde hatt noen hug til å fare til Island. De sa også at de ikke visste der var noen høvding som det kunne være noen vinning i å tjene. «Men er det deg så mye om å gjøre, Vermund, at vi to skal fare med deg til Island, må du alltid huske at vi vil like det ille om du ikke gir oss det vi ber om så sant det står i din makt.» Vermund sa at det skulle aldri hende. Etter det ville de fare med han til Island om jarlen ville samtykke i det. Vermund forteller da jarlen hvorledes saka stod. Jar­ len sa at berserkene skulle fare med han til Island siden han mente det var den største heder han kunne oppnå; men bad han også huske at han ville bli hans uvenn om det endte ille mellom dem nå da de var kommet i hans vold. Vermund sa at det hadde ingen nød med det. Så for Vermund til Island med berserkene. Han fikk godvær og kom heim til garden sin i Bjarnarhamn samme sommeren som Eirik Raude for til Grønland - slik som før er sagt. Straks Vermund kom heim, snakket Halle berserk til han om at Vermund skulle skaffe han et sømmelig gifte. Vermund mente at det ikke var noen kvinne av god ætt som ville binde seg og lagnaden sin til en berserk, og prøvde å komme bort fra saka på mange vis. Men da Halle skjønte det, ble han full av ondskap og ilske, og alt ble vrangt mellom dem. Berserkene ble strie mot Vermund og store på det, og Vermund tok til å angre på at han hadde tatt mot berserkene. Om høsten hadde Vermund stort gjestebud og bad til seg Arnkjel gode og Øyrbyggjene og Styr, bror sin. Da gjestebudet var slutt, ville Vermund gi Arnkjel berserkene, han sa det var best, men Arnkjel ville ikke ta mot dem. Da søker Vermund råd hos Arnkjel om hvor­ ledes han skal komme ut av dette uføret. Arnkjel sier at han skal gi berserkene til Styr. Han sa at Styr ville være best faren når han hadde slike folk til å verje seg mot voldsverk og urett. Og da Styr skulle dra av gårde, gikk Vermund til han og sa: «Nå ville jeg gjerne, bror, at det skulle bli slutt på den striden som var mel­ lom oss før jeg for ut, og at vi skulle bli svikløse frender og gode ven­ ner. Jeg vil derfor gi deg noen menn som jeg har tatt med meg hit, for at de kan hjelpe og følge deg. Jeg vet ikke om noen som vil våge å strides med deg når du har slike følgesvenner som de er.» Styr sva­ rer: «Jeg vil gjerne det, frende, at vennskapet vårt skal bli bedre. Men 47

om de mennene du har tatt med deg, har jeg bare hørt at folk får mer ulemper av dem enn hell og framgang. Derfor vil jeg aldri ha dem i huset mitt; for jeg har nok uvennskaper, om jeg ikke skal få vansker av dem.» «Hva råd gir du meg, frende!» sier Vermund, «så jeg kan berge meg ut av denne knipa.» «A hjelpe deg ut av et uføre,» sa Styr, «er noe annet enn å ta mot disse mennene som vennegave, og det vil jeg ikke; men til å hjelpe deg er ingen nærmere enn jeg, om vi ellers vil gå samme veg.» Men enda Styr snakket slik om saka, valte Ver­ mund at Styr skulle ta mot berserkene, og brødrene skiltes i venn­ skap. Styr for heim med berserkene, enda de i førstninga ikke var lystne på det. De sa at Vermund ikke hadde rett til å selge dem eller gi dem bort som træler; men de sa også at de hadde større hug til å være med Styr enn med Vermund, og det var også svært gjævt med dem en stund. Berserkene var med Styr den gangen han for vest over fjorden for å drepe Torbjørn Kjålke, som bodde i Kjålkefjorden. Han hadde en sterk sengekove laget av tømmerstokker. Den brøt berserkene straks opp slik at bjelkeendene røk av på utsida. Men Styr sjøl drepte Tor­ bjørn Kjålke. o

26 Den høsten berserkene kom til Styr, hendte det at Vigfus i Dråpulid og tre av trælene hans for på kolbrenning dit som det nå heter Seljebrekkene. En av trælene hette Svart den sterke, og da de kom inn i skogen, sa Vigfus: «Stor skade er det - og det synes du vel sjøl og, Svart, - at du skal være træl, som er så sterk og djerv å se til.» «Visst synes jeg det er leitt,» sier han, «men ikke rår jeg sjøl for det.» Vigfus sa: «Hva vil du gjøre for at jeg skal gi deg fri?» Svart svarer: «Med penger kan jeg ikke kjøpe meg fri; for det har jeg ikke. Men jeg vil gjøre det som står i min makt.» Vigfus sa: «Du skal fare til Helgefjell og drepe Snorre gode, og etter det skal du sikkert bli fri og få gode kår, som jeg vil gi deg.» «Jeg greier aldri å drepe Snorre,» sier Svart. «Jeg skal gi deg et råd slik at dette har framgang uten at du våger livet,» sier Vigfus. «Det rådet vil jeg høre,» sier Svart. «Du skal fare til Helge48

fjell og gå opp på loftet over utdøra. Der skal du ta vekk noen fjøler i golvet, slik at du kan stikke et spyd gjennom. Og når Snorre går ut før natta, skal du kjøre spydet gjennom loftsgolvet og inn i ryggen på Snorre så hardt at det kommer ut gjennom magen. Spring så ut på taket og nedetter veggen slik at nattemørket tar deg.» Med dette rådet for Svart til Helgefjell. Han gjorde et hol i taket over ytterdøra og krøp gjennom det inn på loftet. Det var på den tid Snorre og folka satt ved kveldsmaten. Da lå uthusene et stykke borte. Men da Snorre og folka reiste seg fra ilden, ville de gå ut før natta. Snorre gikk først og kom seg ut av døra før Svart fikk kastet. Må Hallvardsson gikk etter Snorre, og Svart kjørte spydet gjennom han; det kom i skulderbladet og gikk ut under armen. Det rev med seg noe kjøtt, men noe stort sår ble det ikke. Svart sprang ut og nedetter veggen; men tunsteinene var glatte så han falt stygt da han kom ned. Snorre fikk tak i han før han kom seg opp igjen. De fikk da vite sanninga av han. Han fortalte hvorledes alt var gått til mellom han og Vigfus, og at han var på kolbrenning i Seljebrekkene. De bandt så om såret til Må. Deretter for Snorre og seks mann ut til Dråpulid. Da de kom opp i lia, så de ilden der Vigfus brente kol. De kom uventet over Dråpulidsfolket og drepte Vigfus, men huskarene hans gav de grid. Siden for Snorre heim, men huskarene til Vigfus fortalte det som var hendt, heime i Dråpulid. Vigfus ble hauglagt dagen etter. Samme dagen for Tbrgerd, kona til Vigfus, inn til Bolstad og ville fortelle Arnkjel, fren­ den sin, det som var hendt. Hun bad han ta opp søksmålet for drapet på Vigfus, men Arnkjel nektet, sa at det tilkom Kjalleklingene, fren­ dene til Vigfus, og viste denne saka helst til Styr. Han sier at Styr var den nærmeste til å ta opp søksmålet etter Vigfus, frenden sin, for han ville så gjerne stelle med mange ting. Tormod Trevilsson kvad dette om drapet på Vigfus: Folkestyreren felte først den gullbørstede valgalts velter; Vigfus het han. Og siden slet sårmåsen i lik; blodslintrer bet den av Bjørns arving 4.

Norrøn saga III

49

27 Etter dette for Torgerd ut til Hraun og bad Styr ta opp drapssaka etter Vigfus, frenden sin. Han svarer: «Det lovte jeg Snorre gode i vår, da han holdt seg utafor saka mellom oss og Torgjestlingene, at jeg ikke skulle gå mot han med fiendskap i saker som andre var like nær til å ta opp som jeg. Du må derfor søke opp Vermund, bror min, eller andre av frendene våre i denne saka.» Deretter for hun til Bjarnarhamn og bad Vermund om hjelp. Hun sa han var nærmest til - «for deg stolte Vigfus mest på av alle frendene sine.» Vermund svarer: «Jeg skylder å være med her. Men jeg tenker ikke å komme opp i dette uføret mer enn de andre frendene våre. Jeg skal hjelpe til med framgang og råd slik som jeg makter. Jeg vil at du først skal fare til Øyr og snakke med Steintor, frenden til Vigfus. Nå har han høve til å prøve seg i ei rettssak.» Torgerd svarer: «Vanskelig gjør dere denne saka for meg, men jeg skal gjerne streve med den, bare den har framgang.» Så for hun til Øyr og møtte Steintor, som hun bad sette seg i brod­ den for dette søksmålet. Steintor svarer: «Hvorfor ber du meg om dette? Jeg er en ung mann og har aldri vært borti rettssaker. Vigfus har nærmere frender som er kautere folk enn jeg. En kan ikke vente at jeg skal frita dem for denne saka; men jeg skal ikke skille lag fra dem av frendene mine som er skyldige til å ta den opp.» Torgerd fikk ikke annet svar der. Hun for så inn i fjorden til møtes med Vermund og fortalte han det som var hendt. Hun sa at hele søksmålet ville gå opp i ingenting der­ som han ikke ville være foregangsmann. Vermund svarer: «Det er mer å vente at du vil få full glede av denne saka. Jeg skal gi deg et råd, om du vil følge det.» «Best jeg kan,» svarer hun. «Nå skal du fare heim,» sier Vermund, «og åpne grava til Vigfus, mannen din. Du skal ta opp hodet hans og bære det til Arnkjel og si til han at dette hodet ikke ville ha prøvd å få andre til å ta opp søksmål etter han om det var blitt nødvendig.» Torgerd sa at hun ikke visste hvor denne saka ville ende, men det så hun, at de sparte henne ikke for strev og sorg. «Men,» sier hun, «jeg vil gjerne gjøre dette dersom jeg kan skade uvennene mine mer med det.»

50

Etter det for hun heim og gjorde som det var sagt henne. Da hun kom til Bolstad, sa hun til Arnkjel at frendene til Vigfus ville at han skulle være foregangsmann i søksmålet etter Vigfus, men de hadde alle lovt å hjelpe til. Arnkjel sa at han før hadde sagt hva han mente om denne saka. Da tok Torgerd hodet fram fra kappa si og sa: «Dette hodet ville ikke ha unnslått seg for å ta opp søksmål etter deg om det var blitt nødvendig.» Arnkjel spratt opp ved dette, støtte henne fra seg og sa: «Far bort! Si så frendene til Vigfus at de ikke skal svikte mer i hjelpa mot Snorre enn jeg med å føre denne saka. Men det bæres meg for at hvorledes det enn går med saka, berger de seg nok i land før jeg. Jeg ser at det er råd fra Vermund du farer med, men ikke tren­ ger han egge meg der hvor vi to måger er sammen.» Dermed for Tor­ gerd heim. Vinteren gikk, men om våren tok Arnkjel opp søksmålet etter dra­ pet på Vigfus mot alle dem som hadde vært med på drapet, unntatt Snorre. Men Snorre ville ha Vigfus dømt rettløs, fordi han hadde prøvd å drepe han og hadde øvd voldsverk mot Må. Begge parter kom mannsterke til Torsnestinget. Alle Kjalleklingene hjalp Arnkjel så de ble flest, og Arnkjel gikk hardt på med saka. Da saka kom til doms, gikk noen menn mellom, og ved mellomkomst og forlikstilbud fra vel­ villige menn ble draps-saka etter Vigfus avgjort etter skjønn, og dette gikk Snorre med på ved handslag. Det ble så fastsatt store pengebøter, og Må skulle være ute i tre vintrer. Snorre betalte pengene, så tinget endte med forlik i alle saker.

28 Som før er fortalt, var berserkene hos Styr, og da de hadde vært der ei tid, kom Halle i snakk med Asdis, datter av Styr. Hun var ei ung og gjæv kvinne, men mer maktsyk og stormodig enn folk flest. Da Styr fikk greie på det, bad han at Halle ikke måtte gjøre han sorg eller skam ved å lokke datter hans. Halle svarer: «Ett vil jeg si deg, Styr; det er ingen skam at jeg snakker med datter di, og du skal heller ikke få noen vanære av det. Det er kort å fortelle at jeg har fått så sterk o

51

elsk til henne at jeg ikke makter å slå den fra meg. Nå vil jeg søke 0 større vennskap hos deg og be deg gi meg Asdis, datter di, til kone, og til vederlag vil jeg gi deg mitt vennskap og trofaste følge, og så mye hjelp og støtte av meg og Leikne, bror min, at ingen på Island skal få mer navngjetent følge av to menn, enn du skal få av oss to. Vår hjelp skal styrke ditt høvdingskap mer enn om du giftet datter di med den gjæveste bonden i Breifjorden. Dette skal være vederlag fordi vi to ikke har penger. Men går du ikke med på dette, da er det slutt på vennskapet vårt, og hver av oss får gå fram som han finner best, men lite hjelper det da å klage over at Asdis og jeg snakker sammen.» Da Halle hadde sagt dette, tidde Styr og syntes det var vanskelig å svare, men om ei stund sa han: «Er dette fullt alvor, eller er det bare prat og løst snakk?» «Du skal svare som om dette ikke var løst snakk,» sier Halle. «Hele vennskapet vårt står på det svaret du gir i denne saka.» Styr sa: «Da vil jeg tale med vennene mine om saka, og rådføre meg med dem om hva jeg skal svare på dette.» Halle sa: «Du kan tale med hvem du vil om dette, men innen tre netter. Jeg vil ikke at du skal dryge lenger med å svare meg; for jeg vil ikke gå her som frier på det uvisse og vente på dette rådet.» Dermed skiltes de. Morgenen etter red Styr inn til Helgefjell. Og da han kom dit, bad Snorre han bli der, men Styr sa han ville tale med han og ri bort igjen. Snorre spurte om han hadde en vanskelig sak å tale om. «Jeg synes det,» sa Styr. Snorre svarer: «Da skal vi to gå opp på Helgefjell; de råd som er lagt der, har sjelden vært gagnløse.» «Dette skal du råde i,» sier Styr. Så gikk de opp på fjellet og satt der og talte sammen helt til kvelds, men ingen visste hva de talte om. Siden red Styr heim. Morgenen etter talte Halle og Styr sammen, og Halle spør Styr hvorledes det går med saka hans. Styr svarer: «Folk sier at du har lite penger. Hva arbeid kan du gjøre, siden du ikke har penger å legge fram?» Halle svarer: «Jeg skal arbeide det jeg kan, men penger kan jeg ikke ta der ingen er.» Styr svarer: «Jeg ser at du vil mislike det om jeg ikke gir deg datter mi. Nå vil jeg, som folk i gamle dager, la deg gjøre noen styrkeprøver for dette giftermålet.» «Hva slags prøver?» sier Halle. «Du skal rydde en veg over steingrunnen ut til Bjarnarhamn,» sier Styr, «og sette opp et beitemarksgjerde på steingrunnen mellom jordene våre, og inne på steingrunnen skal du lage ei kve. Når alle o

52

disse ting er gjort, vil jeg gi deg Asdis, datter mi.» Halle svarer: «Jeg er ikke vant til å arbeide, men jeg skal gå med på dette om det da uten videre blir giftermål.» Styr sa de kunne gjøre avtale om det. Berserkene tok så til å rydde veg, og det var et svært mannsverk. De reiste også gjerdet som en enda ser merke etter. Så bygde de kvea. Mens de holdt på med den, lot Styr bygge ei badstue heime på Hraun, og den ble gravd ned i jorda; over ovnen var det en glugge slik at en kunne slå vatn på utafra, og huset var umåtelig hett. Da begge arbeidene var nesten ferdige, og det var siste dag de holdt på med kvea, gikk Asdis Styrsdatter ut til dem; de var da nær ved garden. Hun hadde tatt på seg de beste klærne sine; men da Halle og Leikne snak­ ket til henne, svarte hun ikke. Da kvad Halle dette: o

Gullringens Gerd! gangfagre kvinne! Hvor langt så linprydet? Lyg ikke for meg!

53

Vise vokterdis! i vinter for du aldri bort fra huset i bedre bunad enn nå jeg ser.

Og Leikne kvad: Sjelden var havsolas skjøts hodelin så høgt; falk-sete-ildens furu fagert skrud bærer. Gulljord! Hva er gjemt så godt under din byrgskap? Hva mon, mildt talende, mer enn det vi ser?

Deretter skiltes de. Berserkene gikk heim om kvelden og var svært trette, for det er slik med menn som skifter ham at de blir helt maktløse når beserkgangen går av dem. Styr gikk mot dem og takket dem for arbeidet og bad dem gå i bad og kvile ut etterpå. De gjorde det, og da de var kommet inn i badet, lot Styr badstua stenge og bære stein på lemmen over forstua, og framfor inngangen lot han legge ei rå dyrehud. Så lot han slå vatn ned i badet gjennom gluggen over ovnen. Badet ble da så hett at berserkene ikke holdt ut, men sprang på dør. Halle fikk brutt opp lemmen og kom seg opp, men gled på huda, og Styr gav han banesår. Da Leikne ville springe ut av døra, kjørte Styr spydet gjennom han, så han falt inn i badet og lot livet der. Siden lot Styr stelle om likene. De ble ført ut på steingrunnen og gravlagt i den dalen som er der i steingrunnen, og som er så djup at fra den ser en ikke annet enn himmelen over seg. Den ligger like ved vegen. Over grava til berserkene kvad Styr denne visa: Spydmøte-kjempen syntes berserkene ville bli vrange venner å drages med. Motig møtte jeg mennenes styrke. Med sverdet fant jeg snart stedet for berserkbein.

54

Men da Snorre gode hørte dette, red han ut til Hraun, og Snorre og Styr talte sammen hele dagen. Det endte med at Styr festet Asdis, datter si, til Snorre gode, og de giftet seg om høsten. Folk mente at begge parter syntes å vokse ved dette slektsbandet. Snorre gode var den klokeste og gav beste rådene, men Styr hadde mer tiltak. Begge var ættstore og hadde mange følgesvenner i bygda. o

29 En mann hette Torodd. Ætta hans var fra Medalfjellsstrand. Han var en rettvis mann. Han var også en stor farmann og hadde et skip på reise. Torodd hadde segla på kjøpmannsferd vest til Irland til Dublin. Sigurd jarl Lodvesson på Orknøyene hadde på den tida vært på herjetog på Sudrøyene og vest til Man, som han skattla. Da de hadde gjort forlik, lot jarlen noen menn bli igjen for å vente på skatten, som folk mest betalte i brent sølv. Men jarlen for da nordover til Orknøyene. Da de som hadde ventet på skatten, var seglklare, fikk de sørvestvind; men da de hadde segla en stund, gikk vinden over på søraust og aust, og det ble storstorm. De drev nord om Irland, og skipet ble knust på ei ubygd øy. Mens de satt i dette uføret, kom Torodd islending forbi på veg fra Dublin. Jarlsmennene ropte til kjøpmennene om hjelp. Torodd lot sette ut båten og gikk sjøl med. Da de møttes, bad jarls­ mennene Torodd hjelpe seg, og bød han penger om han ville ta dem med til Orknøyene til Sigurd jarl, men Torodd syntes ikke han kunne det siden han alt var klar til Islandsferd. Men de tigget og bad, for de syntes det gjaldt både liv og gods at de ikke ble satt i land på Irland eller Sudrøyene hvor de nyss hadde herjet. Så lot han dem til slutt få skipsbåten, og tok til vederlag en stor del av skatten. Folka i båten rodde til Orknøyene, og Torodd for uten båt til Island og kom til lands på sørsida. Siden holdt han mot vest og segla inn Breifjorden og kom heldig til Dogurdarnes. Om høsten for han på gjesting til Snorre gode på Helgefjell. Etter dette kalte de han Torodd Skattkjøper. Dette hendte litt etter drapet på Torbjørn Digre. Turid, søster av

55

Snorre gode, som hadde vært gift med Torbjørn, var på Helgefjell den vinteren, Torodd bad Snorre gode gi han Turid, søster si, til kone. Både fordi Torodd var rik på gods og Snorre kjente godt til ætta, og fordi han så at søster hans svært godt trengte tilsyn, syntes Snorre det var best å gi han Turid til kone, og om vinteren holdt Snorre bryllupet på Helgefjell. Våren etter tok Torodd garden på Frodå, og ble en god og rettvis bonde. Men straks Turid kom til Frodå, kom Bjørn Asbrandsson ofte dit, og folk sa det var mer mellom dem enn sømmelig var. Da tok Torodd til å klage over at han kom dit så ofte, men det hjalp ikke. Dengang bodde Tore Trefot på Arnarkvål; sønnene hans, Ørn og Val, var da voksne og overlag mannsemne. De lastet Torodd for at han tålte slik skam av Bjørn, og de bød seg til å hjelpe Torodd dersom han ville få slutt på gjestinga hans. Så var det en gang at Bjørn kom til Frodå og satt og snakket med Turid, og Torodd var ikke å se noe sted, enda han ellers pleidde sitte inne når Bjørn var der. Turid sa da: «Vær var om deg ute, Bjørn! Jeg

56

tror Torodd nå tenker på å få slutt på gjestinga di her. De har vel lagt i veg før deg, og han lager det nok slik at dere ikke møtes med jamstor flokk.» Da kvad Bjørn denne visa: Armbandsbærer! Vi ville begge gjøre denne dag den lengste i vårt liv. Listig nytter jeg tida. Gjest i svunnen gledes gravøl tenker jeg sjøl å være i kveld kvinne! kåte armslangebærer!

Deretter tok Bjørn våpnene sine og gikk ut og tenkte seg heim. Men da han kom opp for Digermulen, sprang fem mann opp framfor han. Det var Torodd og to av huskarene hans og sønnene til Tore Trefot. De for løs på Bjørn, men han verjet seg godt og djervt. Toressønnene gikk striest på; de gav han sår, men han ble begges banemann. Da drog Torodd og huskarene seg unna; Torodd var lett såret, men hus­ karene ikke noe. Bjørn gikk heim og inn i stua. Husmora bad tjeneste­ jenta hjelpe han. Da hun kom inn i stua med lys, så hun at Bjørn var svært blodig. Hun gikk da bort til Asbrand, far hans, og sa at Bjørn var kommet blodig heim. Asbrand gikk inn i stua og spurte Bjørn hvorfor han var blodig og om han hadde støtt på Torodd. Bjørn svarte at slik var det. Da Asbrand spurte hvorledes striden hadde endt, kvad Bjørn: o

o

o

Trefots tvenne sønner tok jeg av dage med vold med meg strides sverdets sårer ikke så lett som krigeren kjæler for kvinna med vakkert hår, eller feige farmann fagner Draupnes skatt. o

Så bandt Asbrand om sårene hans, og de grodde helt. Torodd prøvde å få Snorre til å ta seg av søksmålet etter drapet på

57

Toressønnene, og Snorre lot saka komme fram på Torsnestinget. Men sønnene til Torlak på Øyr hjalp Breivikingene i denne saka, og den endte med at Asbrand gikk god for Bjørn, sønnen sin, og betalte pengebøter for drapet. Men Bjørn ble lyst utlæg i tre vintrer og for utalands samme sommeren. Den sommeren fødte Turid på Frodå en gutt. Han ble kalt Kjartan. Han vokste opp heime på Frodå, ble tidlig stor og et godt mannsemne. Men da Bjørn var kommet over havet, for han sør til Danmark og derfra sør til Jomsborg. Da var Palnatoke høvding for Jomsvikingene. Bjørn slo seg i lag med dem og fikk tilnavnet kjempe. Han var i Joms­ borg da Styrbjørn den sterke tok den. Bjørn for også til Svitjod dengang Jomsvikingene hjalp Styrbjørn. Han var også med i striden på Fyrisvollene da Styrbjørn falt. Sammen med de andre Jomsvikingene kom han seg unna og inn i skogen. Mens Palnatoke levde, var Bjørn hos han. Han var holdt for en uvanlig djerv mann og den fremste i allslags storverk. o

30 Nå skal vi dernest fortelle om Torolv Bægefot. Han tok til å bli svært gammel og ble lei og vrang av elde og svært urettvis, og det ble mye strid mellom Arnkjel og faren. En dag red Torolv inn til Ulvarsfjell for å treffe Ulvar bonde. Ulvar var en dugelig arbeidskar og hadde ord for at han fikk høyet snarere i hus enn andre folk. Han var også så heldig med feet sitt at det aldri sultet i hel eller kom bort i uvær. Da de møttes, spurte Torolv hva råd Ulvar ville gi han for gardsarbei­ det, eller om han hadde gjort seg opp noen mening om det ville bli god høyterre den sommeren. Ulvar svarer: «Ikke kan jeg gi deg bedre råd enn jeg gir meg sjøl; jeg vil ta ljåene ut i dag og slå unna så mye jeg kan denne uka; for jeg tror den vil bli regnfull, men siden tror jeg vi får god terre en halv måned.» Det gikk som han hadde sagt; det synte seg ofte at han kunne dømme bedre om været enn andre menn. Siden for Torolv heim. Han hadde mye arbeidsfolk hos seg og lot dem straks ta fatt på slåtten. Med været gikk det som Ulvar hadde

58

sagt. Torolv og Ulvar hadde ei eng i lag oppå halsen; først slo begge to mye høy, så tørket de det og førte det opp i store såter. En morgen stod Torolv tidlig opp og så ut. Det var gråvær, så han tenkte at det ikke ble terre. Han bad da trælene stå opp og kjøre sammen høyet. Han sa de skulle arbeide så hardt de kunne, for han syntes det var utrygt vær. Trælene kledte på seg og for på høying. Torolv lesste høy og drev på det han kunne for at det skulle gå så fort som råd var. Ulvar så også tidlig ut samme morgenen. Da han kom inn igjen, spurte arbeidsfolka etter været. Han bad dem sove i ro. «Været er godt,» sa han. «Det vil klarne ut på dagen. I dag skal vi slå nede i tjukkenga, og det høyet som vi har oppe på halsen, vil vi berge en annen dag.» Det gikk med været som han hadde sagt, og da det leid mot kvel­ den, sendte Ulvar en mann opp på halsen for å se etter det høyet som stod der. Torolv hadde kjørt med tre okser om dagen, og ved nonstid hadde de berget inn det høyet som var hans. Da bad han folka kjøre høyet til Ulvar inn på garden sin, og de gjorde som han sa. Men da den mannen Ulvar hadde sendt, så det, sprang han og fortalte det til Ulvar. Ulvar for i storsinne opp på halsen og spurte hvorfor Torolv stjal fra han. Torolv mente at han ikke brydde seg om det Ulvar sa, og han var grov i munnen og vrang å snakke med, så de holdt på å ryke i hop. Ulvar så da ikke annen råd enn å fare sin veg. Han drar så til Arnkjel, forteller han om skaden sin og ber han om hjelp, for ellers ville alt gå ille for han. Arnkjel sa at han ville be far sin bøte for høyet, men han var redd for at det ikke ville nytte noe. Da far og sønn møttes, bad Arnkjel faren gi Ulvar bøter for det høyet han hadde tatt, men Torolv sa at den trælen var rik nok. Arn­ kjel bad at faren for hans skyld skulle gi bøter for høyet. Torolv svarte at han ikke ville gjøre det fordi han bad om det, det gjorde bare galt verre for Ulvar, og med det skiltes de. Da Arnkjel møtte Ulvar, for­ talte han hva Torolv hadde svart. Det syntes på Ulvar at han mente Arnkjel hadde vært for lite stri i saka; han slo på at han vel kunne ha fått faren med på det han hadde villet. Arnkjel betalte Ulvar så mye for høyet som han krevde, og da far og sønn møttes neste gang, krevde Arnkjel at faren skulle betale høyet til han; men Torolv hadde ikke bedre svar denne gangen, og de skiltes som uvenner.

59

Høsten etter lot Arnkjel jage ned av fjellet sju okser som faren åtte, og drepte alle heime på garden. Dette likte Torolv storille og krevde Arnkjel for det de kostet, men Arnkjel sa at det skulle være for høyet til Ulvar. Da likte Torolv det enda mindre enn før; han sa at dette var Ulvars skyld, og at han skulle få svi for det.

31 Ved juletid samme vinteren hadde Torolv et stort drikkelag. Der hadde han det travelt med å skjenke trælene sine, og da de var drukne, egget han dem til å fare inn til Ulvarsfjell og brenne Ulvar inne, og for det lovte han å gi dem fri. Trælene sa at de ville gjøre dette for å bli fri dersom han ville holde ord. Så for de seks stykker inn til Ulvarsfjell. Der drog de en veddunge bort til garden og satte varme på. På denne tid satt Arnkjel og mennene hans i drikkelag på Bolstad, og da de skulle gå til sengs, så de ilden på Ulvarsfjell. De for da straks dit og grep trælene og slokte ilden. Da var bare litt av husene brent. Morgenen etter lot Arnkjel trælene føre inn på Vadilshammeren, og der ble alle hengt. Etter dette handgav Ulvar alt godset sitt til Arn­ kjel, som ble verje for Ulvar. Dette likte Torbrandssønnene ille. De mente at de hadde rett til godset etter Ulvar, løysingen deres. Fra dette kom det mye strid mel­ lom Arnkjel og Torbrandssønnene, og de kom ikke mer sammen til kappleik. Når de før hadde kommet sammen, var Arnkjel den fremste i leikene, og etter han som den nest sterkeste kom en mann som hette Frøystein Bove, en fostersønn av Torbrand og hans sønn i navnet; for folk sa at han var sønn hans med ei trælkvinne. Han var en djerv mann og mye for seg. Torolv Bægefot likte storille at Arnkjel hadde drept trælene, og krevde bot for dem, men Arnkjel nektet tvert å betale en øre for dem, og Torolv ble enda sintere enn før. En dag red Torolv ut til Helgefjell og ville treffe Snorre gdde. Snorre bad han bli, men Torolv svarte at han trengte ikke maten hans. «Jeg er kommet hit for at du skal hjelpe meg til retten min; for jeg kaller

60

deg herredshøvding og mener du er skyldig å hjelpe til retten sin de menn som lider skade.» «Hvem gjør deg urett, bonde?» sa Snorre. «Arnkjel, sønnen min,» sa Torolv. Snorre sa: «Da skal du ikke klage, men mene det samme som han om alle ting; for han er bedre mann enn du.» «Slik er det ikke,» sier Torolv. «Han gjør mye ugagn for meg nå. Jeg vil bli din gode venn, Snorre. Ta opp søksmålet etter trælene mine som Arnkjel har drept, så skal ikke jeg ta alle bøtene sjøl.» Snorre svarer: «Jeg vil ikke opp i strid mellom far og sønn.» Torolv svarer: «Du er ikke noen venn av Arnkjel, men det kan hende du synes jeg er knipen, og slik skal det ikke være. Jeg vet at du gjerne vil eie Kråkenes med skogen, som er den beste eiendommen her i bygda. Nå vil jeg handgi deg alt dette om du tar opp saka etter trælene mine og driver på med den så djervt at du sjøl vokser på det, og at de som svivører meg, skjønner at de har gått for langt. Du skal ikke spare noen som har vært med på dette, om han er lite eller mye i slekt med meg.» Snorre syntes han hadde god bruk for skogen; og så er sagt at han fikk landet handgitt og tok opp søksmål etter drapet på trælene. 61

Torolv red så heim og likte seg godt, men andre folk talte ille om dette. På Tbrsnestinget om våren tok Snorre opp saka mot Arnkjel for drapet på trælene. Begge kom til tinget med stort følge, og Snorre holdt fram med saka. Da saka kom til doms, krevde Arnkjel verjenemnd og førte det til forsvar at de tok trælene da de hadde satt ild på garden og ville svi den av. Da la Snorre mot at trælene nok var rettløse på åstedet - «men når du tok dem inn på Vadilshammeren og drepte dem der, mener jeg at der var de ikke rettløse.» Så holdt Snorre fram med saka og spilte kjennelsen som verjenemnda hadde gitt for Arnkjel. Siden la folk seg mellom, og det kom til forlik. Brød­ rene Styr og Vermund skulle avgjøre saka. De dømte tolv øre for hver træl, og Arnkjel skulle betale pengene straks på tinget. Da pengene var betalt, gav Snorre pungen til dbrolv. Han sa da: «Ikke trodde jeg da jeg gav deg landet mitt at du skulle føre saka så ynkelig. Det vet jeg at Arnkjel sjøl ikke ville ha nektet meg så små bøter for trælene mine om jeg hadde gitt ham sjøldømme i saka.» Snorre svarte: «Jeg sier at dette har du ingen skam av. Men jeg vil ikke sette min heder på spill for din fulhet og vranghet.» Torolv svarer: «Det er også rimeligst at jeg ikke oftere søker rettshjelp hos deg, men ikke sover alle ulykker for dere sambygdinger!» Etter dette for folk fra tinget, og Arn­ kjel og Snorre likte dårlig at saka endte slik; men Torolv likte det like­ vel minst, som rett var.

32 Det hendte nå at Ørlyg på Ørlygsstad fikk sott. Da det tok til å gå nedover med han, satt Ulvar, bror hans, hos han til han døde. Men da Ørlyg var død, for Arnkjel straks til Ørlygsstad, og han og Ulvar la under seg alt det godset som var der. Da Torbrandssønnene fikk vite at Ørlyg var død, for de til Ørlygsstad og gjorde krav på godset. De sa at det som løysingen deres hadde ått, var deres eiendom, men Ulvar sa at han hadde rett til å ta arv etter broren. De spurte da hvem Arnkjel ville hjelpe. Han sa at om han fikk råde, skulle ingen mann rane Ulvar så lenge de var i lag. Så for Torbrandssønnene bort og først

62

ut til Helgefjell, hvor de snakket med Snorre gode og bad han om hjelp. Men Snorre sa at han ikke ville legge seg i strid med Arnkjel for denne saka, når de hadde gått så slapt fram at Arnkjel og Ulvar først hadde fått tak i godset. Torbrandssønnene sa at når han ikke brydde seg om småting, var han heller ikke hendt til å stelle med større saker. Høsten etter hadde Arnkjel et stort høstgilde. Han brukte å be ven­ nen sin, Ulvar, til alle gjestebud, og gav han alltid gaver når Ulvar drog bort. Den dagen folk skulle bryte opp fra gjestebudet på Bolstad, red Torolv Bægefot heimefra. Han skulle møte Spå-Gils, vennen sin, som bodde i Torsådal på Spågilsstad. Torolv bad han ri med inn på Ulvarsfjellshalsen. En træl var med Torolv. Da de kom inn på Halsen, sa Torolv: «Der farer visst Ulvar fra gjestebudet, og han har nok gilde gaver med seg. Nå ville jeg gjerne at du, Spå-Gils, skulle fare mot han og møte han ved tungjerdet på Ulvarsfjell. Jeg vil at du skal drepe han, og for det vil jeg gi deg tre merker sølv og betale bøtene for drapet. Og når du har drept Ulvar, skal du ta fra han de dyre gavene han har fått av Arnkjel. Du skal springe langs Ulvarsfjell ut til Kråkenes, og dersom noen setter etter deg, skal du gjemme deg i skogen. Kom siden til meg, så skal jeg se til at ingen gjør deg skade.» Men fordi Spå-Gils hadde dårlig utkomme og god bruk for penger, bet han på denne flua og for inn under tungjerdet på Ulvarsfjell. Han så da at Ulvar gikk opp fra Bolstad, og han hadde et godt skjold som Arnkjel hadde gitt han, og et rikt prydet sverd. Da de møttes, bad Spå-Gils om å få se sverdet. Han roste Ulvar svært og sa at han var en stor mann, som høvdingen syntes det var verdt å gi så framifrå gaver. Ulvar strøk seg over skjegget og gav han sverdet og skjoldet. Gils drog straks sverdet og kjørte det gjennom Ulvar. Deretter sprang han langs Ulvarsfjell ut til Kråkenes. Arnkjel stod ute, og han så en mann springe med et skjold han syn­ tes å dra kjensel på, og det falt han inn at Ulvar nok ikke godvillig hadde gitt fra seg skjoldet. Arnkjel ropte på folk og bad dem sette etter mannen. «Men,» sier han, «dersom rådene til far min har hatt framgang og denne mannen har drept Ulvar, så skal dere straks drepe han, hvem han enn er, og ikke la meg se han.» Arnkjel gikk så opp til Ulvarsfjell, og der fant de Ulvar død. Torolv Bægefot så at Spå-Gils

63

løp langs Ulvarsfjell og bar på et skjold, og mente da å vite hvorledes det var gått med Ulvar. Da sa han til trælen som fulgte han: «Nå skal du ri inn til Kårsstad og si til Torbrandssønnene at de skal fare til Ulvarsfjell, og ikke som sist la arven etter løysingen sin gå fra seg, for nå er Ulvar drept.» Dermed red Torolv heim og syntes han hadde stelt seg vel. De som satte etter Spå-Gils, fikk tak i han i ei kløft som går opp fra fjøra, og fikk vite sanninga av han. Da han hadde fortalt hvorledes alt var gått til, drepte de han og grov han ned i kløfta; men skjoldet og sverdet tok de med til Arnkjel. Trælen til Torolv kom til Kårsstad og sa til Torbrandssønnene det som Torolv hadde bedt han si. De for da ut til Ulvarsfjell, men da de kom dit, var Arnkjel der alt med mange menn. Torbrandssønnene gjorde krav på godset som Ulvar hadde ått, men Arnkjel førte fram de vitnene som hadde vært til stede ved handslaget mellom han og Ulvar, og sa at han ville holde fast ved det som der var avgjort; for de hadde ikke gjort noe mot loven. Han bad dem ikke gjøre krav på dette godset, for han ville holde på det som farsarven sin. Torbrands­ sønnene visste da ingen annen råd enn å snu, og de for igjen ut til Helgefjell og fortalte Snorre hvorledes sakene stod og bad han om hjelp. Snorre sa det var gått som sist, at de var senere ute enn Arnkjel. «Og,» sa han, «dere kan ikke ta dette godset ut av hendene på Arn­ kjel, for han har alt tatt løsøret; men jorda ligger dere alle like nær, og den vil den sterkeste få. Men det er vel å vente at Arnkjel vinner der som i de andre sakene dere slåss om. Det er også sant at dere vil møte det som alt har hendt mangen mann, fordi Arnkjel nå er større enn noen annen her i bygda, og slik vil det bli mens han lever, enten det nå blir lenge eller kort.» Torleiv Kimbe svarer: «Sant sier du der, Snorre! En kan også si at det ikke er til å undres på at du ikke vil hjelpe oss til retten vår mot Arnkjel; for du har ikke hamlet opp med han i noen sak som har vært mellom dere.» Etter dette for Torbrands­ sønnene heim og likte seg storille.

64

33 Snorre gode satte nå folk til å arbeide i Kråkenesskogen og hogde mye. Torolv Bægefot syntes skogen ble ødelagt. Han red så ut til Helgefjell og bad Snorre gi skogen tilbake til seg; han sa at han bare hadde lånt han den, ikke gitt den bort. Snorre sa at saka ville bli klarere når de ble spurt som hadde vært vitner da han fikk handgitt skogen, og han sa også at han ikke ville gi den fra seg med mindre Torolv vant på han for retten. Torolv red da av gårde i fullt sinne inn til Bolstad og ville treffe Arnkjel, sønnen sin. Arnkjel tar vel mot faren og spør hva ærende han kommer i. Torolv sier: «Jeg kommer hit fordi jeg ikke liker at det er strid mellom oss to, vi to skulle la gammel strid fare og være frender mot hverandre, det sømmer seg ikke at vi to ikke kommer over ens. Det synes meg som vi to kunne bli storfolk her i bygda med din djervskap og min klokskap i råd.» «Jeg ville også gjerne at det skulle være varmere mellom oss,» sier Arnkjel. «Det vil jeg,» sa Torolv, «at vi skal åpne vårt forlik og vennskap med å kreve igjen Kråkenesskogen av Snorre gode; for det synes jeg er verst at han skal sitte med vår eiendom. Han vil ikke nå gi skogen fra seg og sier at jeg har gitt den til han, men det er løgn.» Arnkjel svarer: «Ikke gav du Snorre skogen av vennskap for meg, og ikke vil jeg strides med Snorre om skogen fordi du baktaler han. Jeg vet nok at han ikke har lovlig rett til skogen, men jeg vil ikke at du av ondskap skal glede deg over trette mellom han og meg.» «Jeg tenker,» sier Torolv, «at det heller kommer av at du er en stakkar, enn at det er fordi du ikke vil at jeg skal ha glede av striden mellom dere.» «Du får mene det du vil,» sier Arnkjel, «men som det nå er stelt, vil jeg ikke trette med Snorre om skogen.» Med dette skiltes far og sønn. Torolv for heim og likte dårlig slik det var gått han, han syntes aldri han fikk det som han ville. Torolv Bægefot kom heim om kvelden og snakket ikke med noen. Han satte seg i høgsetet og spiste ikke om kvelden, og ble sittende da mennene gikk til sengs. Om morgenen da folk stod opp, satt Torolv der enda og var da død. Kona sendte en mann til Arnkjel med bud om at faren var død. Arnkjel og noen av heimemennene hans red da opp til Kvam, og da de kom dit, fikk Arnkjel vite at faren døde mens han satt i høgsetet, 5.

Norrøn saga III

65

og at alle folk var redde fordi de syntes det var en stygg død. Arn­ kjel gikk så inn i ildhuset og derpå langs sidebenken bak Torolv. Så lenge ingen hadde klemt til øyelokk og nesebor på liket, sa Arnkjel at ingen måtte komme nær det forfra. Arnkjel tok Torolv i skuldrene, og han fikk bruk for styrken sin før han fikk faren ut av setet. Siden svøpte han et klede om hodet på liket og stelte det som skikken var. Så lot han bryte hol i veggen bak høgsetet, og der drog han ut liket. Deretter spente de okser for en slede, og på den la de Torolv og kjørte han opp i dbrsådal, men det var mye strev med å få han dit han skulle være. Der la de han i ei diger steingrav. Arnkjel red så heim til Kvam og tok alt det godset som var der og som far hans hadde ått. Arnkjel ble der i tre netter, og på den tida hendte ingenting. Siden for han heim.

34 Etter at Torolv Bægefot var død, syntes mange folk det var farligere å være ute straks sola var gått ned, og da det led på sommeren, ble folk var at Torolv ikke lå rolig. Straks etter solnedgang fikk folk aldri være i fred ute. Det kom også til at de oksene som Torolv var blitt kjørt med, ble trollridd, og alt fe som kom nær dyssa hans, ble vilt og brølte seg i hel. Sauegjæteren på Kvam kom ofte heim fordi Torolv hadde rent etter han. Om høsten hendte det på Kvam at hverken sauegjæteren eller dyra kom heim. Da de for og leitte etter dem om morgenen, fant de gjæteren død ikke langt fra dyssa til Torolv. Han var kolsvart over hele kroppen og alle beina var knust, og han ble lagt ned i dyssa til Torolv. Av den buskapen som hadde vært i dalen, fant de noen døde, mens andre hadde flydd til fjells og aldri ble funnet. Om fugler satte seg på dyssa til Torolv, falt de døde ned. Det gikk så vidt at ingen vågde å ha feet på beite oppe i dalen. Ofte om nettene hørte folk sterke drønn ute på Kvam. De ble også ofte var at noen red oppe på huset. Da vinteren kom, viste Torolv seg ofte heime på gar­ den. Han var verst mot husmora; mange menn tok også skade av dette, men hun holdt på å gå fra vettet, og til slutt døde hun av det. 66

Hun ble ført opp i Torsådal og lagt i dyssa til Torolv, og etter dette flyttet folk vekk fra garden. Torolv tok da til å fare omkring i dalen slik at han drev folket vekk fra alle gardene. Det gikk så vidt med denne spøkingen hans at han drepte noen menn, mens andre flyktet. Alle de som døde, ble sett i lag med Torolv. Folk klagde sterkt over denne ufreden, og mente at Arnkjel var skyldig til å råde bot på den. Arnkjel bad til seg alle som syntes det var bedre å være hos han enn andre steder; for der Arnkjel var, gjorde Torolv og flokken hans aldri noen skade. Alle folk var så redd denne gjengangeren Torolv at ingen vågde å dra på ferder om vinteren enda de hadde ærender. Etter vinteren kom en vakker vår. Da telen var gått av jorda, sendte Arnkjel en mann inn til Kårsstad til Torbrandssønnene. Han skulle be dem være med Arnkjel for å føre Torolv bort fra Torsådal og legge han et annet sted. Som nå hadde også den gang alle menn som ble bedt om det, etter loven like stor plikt til å gravlegge en død mann. Men da Torbrandssønnene fikk dette budet, svarte de at de ikke hadde noen plikt til å løse floken for Arnkjel og folka hans. Da svarer gamle Torbrand: «Det er plikt å gjøre alle de ferder som menn er skyl­ dige til etter loven, og dere er nå bedt om det som dere ikke har rett til å nekte.» Da sa Torodd til sendemannen: «Si til Arnkjel at jeg skal gjøre denne ferda for oss brødrene. Jeg kommer til Ulvarsfjell, og der møtes vi.» Så for sendemannen og sa dette til Arnkjel. Han gjorde seg i stand til ferda, og de var tolv mann tilsammen. De hadde med seg økser og redskaper til å grave med, og for først til Ulvarsfjell. Der møtte de Torodd Torbrandsson og to til. De tok vegen opp over hal­ sen og kom i Torsådal til dyssa til Torolv. De brøt den opp og fant Torolv helt frisk, men heslig å se til. De tok han opp av steingrava og la han på en slede. De spente to sterke okser for sleden og drog så Torolv opp etter Ulvarsfjellshalsen. Men oksene ble så utkjørte at de måtte bytte inn to nye for å få han helt opp på halsen. Arnkjel tenkte på å ta han inn på Vadilshammeren og jorde han der. Men da de kom ut på fjellbruna, ble oksene ville, rev seg straks løs og sprang ned av halsen gjennom ledet i gjerdet på Ulvarsfjell og ut mot sjøen, men de var sprengte begge to. Torolv var så tung at de nesten ikke fikk han av flekken. De tok han så bort til en liten hammer tett ved og jordet han der. Der heter det siden Bægefotshammeren. Siden lot Arnkjel 67

reise et gjerde tvers over hammeren ovafor dyssa, så høgt at bare fly­ gende fugl kunne komme over, og enda ser en merkene etter det. Der lå Torolv rolig så lenge Arnkjel levde.

35 Snorre gode lot hogge i Kråkenesskogen likevel enda Torolv Bægefot hadde klagd på det. En kunne merke på Arnkjel at han mente det ikke var gått fram etter loven da Snorre fikk heimel på skogen, og han mente at dbrolv hadde gjort arvesvik da han gav skogen til Snorre gode. En sommer sendte Snorre trælene sine på hogst i skogen; de hogg mye tømmer og la det i lunner og for så heim. Da tømmeret var tørt, tenkte Arnkjel på å hente det heim til seg, men det ble ikke noe av. Han bad likevel sauegjæteren sin se etter og si fra når Snorre hentet tømmeret. Da veden var tørr, sendte Snorre tre av trælene sine for å hente den. Han lot Hauk, følgesmannen sin, være med trælene for å verje dem. De drog til skogen og lesste veden på tolv hester, og tok så fatt på heimvegen. Sauegjæteren til Arnkjel fikk øye på dem og sa fra til Arnkjel. Han tok våpnene sine og red etter dem og nådde dem mellom Svelgså og Hoiar. Straks han nådde dem, sprang Hauk av hesten og sendte spydet sitt mot Arnkjel; det kom i skjoldet hans; og Arnkjel ble ikke såret. Så sprang Arnkjel av hesten og kastet spydet mot Hauk; det traff han midt på livet, og Hauk falt der det nå heter Haukså. Da trælene så at Hauk falt, la de på sprang heimover, og Arn­ kjel satte etter dem helt til Øksnabrekkene. Der snudde Arnkjel og jagde vedhestene med seg heim. Han tok av dem veden, men festet kløvtaua og slapp hestene løs; de førte dem langs fjellet, og hestene gikk så heim til Helgefjell. Disse tidender spurtes, men alt var rolig det halvåret. Våren etter på Torsnestinget tok Snorre opp søksmålet etter drapet på Hauk; men Arnkjel mente at Hauk var rettløs; for han hadde først tatt på Arnkjel. Begge parter var kommet mannsterke til tinget og var

68

strie i denne saka. Men det endte med at Hauk ble dømt rettløs for overfall, og slik ble saka spilt for Snorre gode. Dermed red de heim. Om sommeren var det mye uvennskap mellom dem.

36 Torleiv hette en mann aust fra fjordene som var blitt dømt fredløs for voldtekt. Han kom til Helgefjell om høsten og bad om å få bli hos Snorre, men Snorre viste han fra seg, og de talte lenge sammen før han drog bort. Deretter for Torleiv inn til Bolstad; dit kom han om kvelden, og ble der natta over. Arnkjel stod opp tidlig om morgenen og spikret sammen utedøra si. Men da Torleiv stod opp, gikk han bort til Arnkjel og bad om å få bli. Arnkjel drar på svaret og spør om han har møtt Snorre gdde. «Jeg møtte han,» sier Torleiv. «Men han ville ikke på noen måte la meg bli der, og lite bryr jeg meg om å følge en mann som gir etter for hver mann han kommer i strid med.» «Ikke tror jeg,» sier Arnkjel, «at Snorre ville gjøre noe bedre kjøp om han tok deg i kosten som følgesmann.» «Jeg vil be om at du tar mot meg, Arnkjel, slik mann som du er,» sier Torleiv. «Jeg bruker ikke ta mot folk fra andre bygder,» sier Arnkjel. De snakket fram og tilbake om dette ei stund, Torleiv gikk på, og Arnkjel viste han fra seg. Da la Arn­ kjel fra seg øksa mens han borte hol i tverrtreet over døra. Torleiv tok den opp og svinget den fort over hodet og ville sette den i hodet på Arnkjel. Men da Arnkjel hørte hvinet, sprang han unna hogget og løftet Torleiv opp på brystet sitt, og det viste seg snart at Arnkjel var den sterkeste. Han la Torleiv så hardt i bakken at han ble nesten sanseløs, og øksa røk ut av handa hans. Arnkjel fikk tak i den og satte den i hodet på Torleiv så han fikk banesår. Folk ymtet om at Snorre gode hadde sendt denne mannen for å drepe Arnkjel. Snorre brydde seg ikke om folkesnakket, men lot enhver si det han ville. Så gikk det året uten flere tidenden

69

37 Høsten etter ved vinternettene hadde Snorre gode et stort høstgilde og bad til seg vennene sine. Det var et ølgilde, det ble drukket tett, og folk ble lystige av øl. De talte om mannjamning, om hvem som var den gjæveste mannen i bygda eller den største høvdingen, og som det oftest går i mannjamninger, ble folk ikke enige. De fleste holdt på at Snorre gode var den gjæveste mannen, men noen nevnte Arnkjel, og andre igjen drog fram Styr. Mens de snakker om dette, sier Torleiv Kimbe: «Hvorfor tretter folk om slikt som alle lett kan se?» «Hva vil du ha fram med det, Torleiv,» spurte de, «at du mener denne saka er så lett å avgjøre?» «Jeg mener Arnkjel er langt den største,» sier han. «Hva grunn har du for det?» sier de. «Det som sant er,» sier han. «Jeg sier at Snorre gode og Styr for slektskaps skyld er for én mann å regne. Men ingen av heimemennene til Arnkjel som Snorre har drept, ligger ubøtte på garden hans, slik som Hauk, følgesmannen til Snorre, han som Arnkjel har drept, og som ligger her.» Dette syntes mennene var mye sagt, men likevel sant, når nå ordene engang var falt; men de snakket ikke mer om dette. Da mennene drog bort fra gildet, gav Snorre vennene sine gaver. Han fulgte Torbrandssønnene til skipet inne ved Raudevikshammeren. Da de skiltes, gikk Snorre bort til Torleiv Kimbe og sa: «Her er ei øks jeg vil gi deg, Torleiv. Den har nok langt skaft, men om du svinger den i Alptafjord, vil du ikke nå hodet til Arnkjel når han høyer på Ørlygsstad.» Torleiv tok mot øksa og sa: «Vær trygg for at jeg skal være snar å svinge øksa mot Arn­ kjel, når du er rede til å hevne Hauk, følgesmannen din.» Snorre svarer: «Det mener jeg at dere Torbrandssønner skylder meg at dere speider etter når det høver best å gå løs på Arnkjel, og dere kan laste meg da om jeg ikke møtes med dere når det lager seg som vi vil, og dere sier fra til meg.» De skiltes med at begge parter sa at de var rede til å drepe Arnkjel, men Torbrandssønnene skulle holde greie på hvor han holdt til. Tidlig på vinteren ble det mye is, og alle fjordene la seg. Frøystein Bove gjætte sauer i Alptafjord. Han ble satt til å finne ut når det høvde å ta på Arnkjel. Arnkjel var en drivende arbeidskar, og lot trælene sine kjøre på hver dag fra sola spratt til den gikk ned. Arnkjel

70

hadde under seg begge gardene, både Ulvarsfjell og Ørlygsstad, for ingen vågde å bo der og bli kuet av Torbrandssønnene. Om vinteren brukte Arnkjel å kjøre høyet fra Ørlygsstad når det var nymåne, for trælene måtte gjøre annet arbeid om dagen. Han brydde seg heller ikke om at Torbrandssønnene skulle vite når han kjørte høyet. Så var det ei natt før jul at Arnkjel stod opp og vekte tre av trælene sine. Den ene hette Ufeig. Arnkjel bonde for med dem inn til Ørlygsstad. De hadde med seg fire okser og to sleder. Torbrandssønnene fikk øye på dem der de for, og Frøystein Bove for straks om natta over isen ut til Helgefjell, og kom dit en stund etter at folk hadde lagt seg. Han vekte Snorre gode. Snorre spør hva han vil. Han svarer: «Nå har den gamle ørnen fløyet til åtslet på Ørlygsstad.» Snorre stod opp og bad mennene kle på seg. Og da de var kledte, tok de våpnene sine og for ni stykker over isen inn i Alptafjord. Inne i fjordbotnen kom dbrbrandssønnene mot dem, seks i tallet, og sammen for de opp til Ørlygsstad. Og da de kom dit, hadde den ene trælen kjørt heim med høylasset, og Arnkjel og de to andre drev på med noe annet arbeid.

71

Da så de at væpnede menn kom opp fra sjøen. Ufeig var redd for at det kunne vanke ufred, - «og da har vi én ting å gjøre: fare heim.» Arnkjel svarte: «I denne saka vet jeg et godt råd, for her må enhver gjøre det han synes er best. Dere to skal springe heim og vekke følgesmennene mine, så de snøgt kan komme ut til meg. Høygjerdet er et godt vern, og fra det vil jeg verje meg om det er ufredsmenn. Det er bedre enn å renne sin veg. De skal ikke komme inn på meg så snart, og mennene mine vil være her fort om dere greier ærendet godt.» Da Arnkjel hadde sagt dette, la trælene på sprang og Ufeig fortest. Han var så redd at han var nesten vettløs; han sprang opp i fjellet og derfra ut i en foss og drepte seg. Fossen heter Ufeigsfoss. Den andre trælen sprang heim på garden. Da han kom til låven, var den første træ­ len der og holdt på og bære inn høyet. Han ropte til den trælen som kom springende at han skulle hjelpe han med høyet. Det arbeidet likte trælen og gav seg til å hjelpe den andre. Nå er å si om Arnkjel at han drog kjensel på Snorre gode og de andre. Da rev han ene meien unna sleden og tok den med seg opp i høygjerdet. Gjerdet var høgt på utsida, men nesten gjengrodd inn­ vendig, så det var godt å verje seg fra det. Det var høy i gjerdet, og hesjeendene nådde bort til vollen. Men da Snorre og følget hans kom til gjerdet, er ingenting sagt om at de snakket sammen, og de gikk straks løs på Arnkjel og mest med spydstikk. Men Arnkjel slo fra seg med meien, så spydskaftene røk sund for dem, og han sjøl ikke ble såret. Men da de hadde slengt fra seg kastevåpnene, trakk Torleiv Kimbe sverdet og sprang opp på gjerdet. Arnkjel slo mot han med sledemeien, men Torleiv gled unna hogget ned av gjerdet, slik at meien kom i gjerdet og traff ei frossen jordtorv som stakk fram, og sledemeien røk da av i et naglehol, og det ene stykket falt utafor gjer­ det. Arnkjel hadde satt sverdet og skjoldet sitt ned i høyet, og han tok nå våpnene og verjet seg med dem, men det ble nå farlig for han. De andre kom seg opp i gjerdet til han; han sprang da opp på høyet og verjet seg derfra ei stund. Men det endte med at Arnkjel falt, og de gjemte han i høyet inne i gjerdet. Etter dette for Snorre og folka hans heim til Helgefjell. Om drapet på Arnkjel kvad Tormod Trevilsson denne visa:

72

Med sverdet gav Snorre sårfuglen nok føde. Seiersry vant som ung den stridsglade hærmann. Brått stod i brystet blodstrømmens ild, da u-feige fiende felte Arnkjel.

Nå er å si om trælene til Arnkjel at da de hadde båret inn høyet, gikk de inn og tok av seg skinnkuftene sine. Da våknet følgesmennene til Arnkjel og spurte hvor han var. Da var det liksom trælen våknet av søvne og svarte: «Det er sant, han slåss visst med Snorre gode inne på Ørlygsstad.» Da sprang mennene opp og kledte på seg og for så snøgt de kunne inn til Ørlygsstad og fant Arnkjel, husbonden sin, død. Alle sørget over han; for han var framom alle menn i alle ting i den gamle hedenske tid; han var klok og godlyndt, modig og djerv, grei og rolig. Han vant alltid saker mot dem han kom i strid med; der­ for fikk han uvenner, som det nå viste seg. De tok Arnkjels lik, stelte det og gravla det. Arnkjel ble hauglagt ved sjøen ute ved Vadilshammeren, og haugen er så vid som et stort høystakkgjerde.

38 Det var bare kvinner som skulle arve Arnkjel og ta opp søksmålet etter han, og drapssaka ble derfor ikke fremmet med slik kraft som en kunne ha ventet etter så gjæv en mann. Det kom likevel til forlik på tinget; bare én mann ble lyst utlæg: Torleiv Kimbe skulle være i utlandet i tre vintrer, for han fikk skylda for banesåret til Arnkjel. Og fordi søksmålet ikke var så sømmelig som en kunne ha ventet etter så stor en høvding som Arnkjel, tok landsstyrerne det med i loven at aldri siden skulle ei kvinne fremme ei drapssak og heller ikke noen mann under seksten år, og det har alltid siden vært lov.

73

39 Om sommeren fikk Torleiv Kimbe skipsrom med de kjøpmennene som bodde i Straumfjorden, og han kom i lag med styresmennene. Det var skikk hos kjøpmennene den gang at de ikke hadde kokker; men matlagsmennene sjøl kastet lodd om hvem som skulle lage maten for hver dag. Alle skipsfolka skulle ha drikkevatn sammen, og karet med vatn skulle stå ved masta med lokk over. Noe vatn hadde de på dunker, og fra dem fylte de fatet når det ble tomt. Da de var nesten seglklare, kom en mann ned på buhammeren. Han var høg av vekst og bar noe på ryggen. Mennene syntes han var noe underlig av seg. Han spør etter skipperen, og de viser han til bua hans. Han la pakken sin fra seg ved døra og gikk så inn i bua. Han spør om skipperen vil gi han skipsrom over havet. De spurte da etter navnet hans. Han hette Arnbjørn og var sønn av Asbrand på Kamb. Han sa at han ville ut og leite etter bror sin, Bjørn, som hadde reist til utlandet for noen vintrer siden, og som de ikke hadde spurt noe til siden han for til Danmark. Austmennene sa at lasten var surret, og de syntes ikke de kunne ta den løs igjen. Han sa at han hadde ikke mer reisegods med seg enn pakken og kunne ligge på lasten. Fordi de skjønte at det var mye om å gjøre for han å komme av sted, tok de han med seg. Han spiste for seg sjøl og holdt til framom tiljene. I pak­ ken sin hadde han 300 alen vadmel, tolv saueskinn og nista si. Arn­ bjørn var hjelpsom og villig, så kjøpmennene likte han godt. De fikk god reise og kom til et utskjær i Hordaland. Der stelte de maten sin i land. En dag skulle Torleiv Kimbe stå for matstellet og koke graut. Arnbjørn var i land og kokte graut til seg. Han hadde den kjelen som Torleiv skulle ha etterpå. Torleiv gikk opp på land og bad Arnbjørn gi seg kjelen, men Arnbjørn var ikke ferdig med grauten sin og stod og rørte i kjelen, mens Torleiv stod og hang over han. Da ropte austmennene fra skipet at Torleiv skulle lage til maten, og sa han var svært islandsk siden han var så treg av seg. Da for sinnet i Torleiv, og han tok gryta og slo ut grauten til Arnbjørn, og snudde seg for å gå. Arnbjørn stod igjen med tvara, og med den drog han til Torleiv og traff han i nakken. Det var et lite hogg, men fordi grauten var heit, brente Torleiv seg i nakken. Han sa: «Fordi vi to er lands o

74

menn, skal ikke nordmennene få det å le av at de må slite oss fra hver­ andre som bikkjer. Men jeg skal huske deg dette når vi to kommer til Island.» Arnbjørn svarer ingenting. De lå der noen få netter før de fikk bør inn til land og kunne losse. Torleiv ble der, men Arnbjørn fikk skipsrom med noen handelsfolk til Vika og derfra til Danmark for å leite etter Bjørn, bror sin.

40 Torleiv Kimbe ble to vintrer i Norge, og for siden ut til Island med de samme kjøpmennene som han kom til Norge med. De kom til Breifjorden og gikk i land på Dogurdarnes. Torleiv for heim til Alptafjord om høsten, og som vanlig var han svært vel nøgd med seg sjøl. Samme sommeren kom brødrene Bjørn og Arnbjørn til Hraunhavnaros. Bjørn ble siden kalt Breivikingskjempen. Arnbjørn hadde hatt med seg mange penger heim, og straks han kom heim om sommeren, kjøpte han land på Bakke i Hraunhavn. Vinteren over var han på Knorr hos mågen sin, Tord Blig. Arnbjørn merket seg ikke ut framom andre og var som oftest fåmælt, men likevel på alle vis en gjæv mann. Broren Bjørn var navngjeten da han kom heim og førte seg vel fordi han hadde tatt etter skikken hos utalandske høvdinger. Han var mye vakrere enn Arnbjørn og på ingen måte mindre gjæv, og han var vel prøvd i djervskap; for han hadde tatt seg godt fram utalands. Om sommeren da de nettopp var kommet heim, ble det holdt et stor stevne nord for heia ved Haugebrekkene inne ved Frodåosen, og dit red alle kjøpmennene i fargede klær. Da de kom til stevnet, var der alt mye folk. Der var Turid, kona på Frodå, og Bjørn gikk bort og snakket med henne, og ingen sa noe om det. Folk mente det var rimelig at de snakket mye sammen, som ikke hadde sett hverandre på så lang tid. Mennene kom i strid den dagen. En mann nordfrå fikk ulivssår og ble båret inn i et riskratt på øyra, og det fløt så mye blod fra såret at det ble en dam i krattet. Sønn av Turid på Frodå, gutten Kjartan, var der, og han hadde ei lita øks i handa. Han sprang bort i krattet og 75

stakk den ned i blodet. Men da folka sørfra red heim fra stevnet, spør Tord Blig hvorledes det var gått med samtalen mellom Bjørn og Turid fra Frodå, og Bjørn sa seg nøgd med den. Da spurte Tord om han hadde sett gutten Kjartan den dagen, sønn av Torodd og alle de andre. «Ja, han så jeg,» sa Bjørn. «Hvorledes likte du han?» sa Tord. Da kvad Bjørn dette: Jeg så svennen med de skremmende kvasse øyne, lik sin mor, løpe mot lunden til Fenres brønn. Gulløderne gav ikke gutten lov til å finne sin far, det friske havs pløyer.

Tord sa: «Hvem av dere tror du nå Torodd vil si eier gutten?» Da kvad Bjørn dette: Om ættgjæv kvinne åtte sønner som meg, vil det strålende svaie tre sanne Torodds tro at den snøkvite slørjord skjenkte meg sin elskhug. Til gullets Gunnr ennå går lengtende tanker.

Tord sa: «Da er det best at dere har lite med hverandre å gjøre, og at du vender hugen din fra Turid.» «Det er nok et godt råd,» sier Bjørn, «men det er langt fra min tanke om enn broren, Snorre gode, er større enn meg.» «Du vet vel sjøl råd for deg,» sier Tord. Så talte de ikke mer om det. Bjørn for nå heim til Kamb og tok garden, for far hans var død. Han for ofte den vinteren nord over heia for å møte Turid. Enda Torodd syntes dette var ille, mente han det var vanskelig å råde bot på det, for han husket hvor hard medfart han hadde fått sist han klagde over at de kom sammen, og han så at Bjørn var mye sterkere 76

nå enn før. Den vinteren betalte Torodd Torgrima Galdrekjerring for at hun skulle lage uvær til Bjørn når han for over heia. En dag var Bjørn på Frodå, og om kvelden da han gjorde seg ferdig til å dra heim, var det skodde og regn. Han kom sent av sted, og da han kom opp på vidda, ble det kaldt og snødrev og så mørkt at han ikke så vegen. Siden ble det storstorm, så han knapt kunne gå opp­ reist, og de gjennomvåte klærne frøs stive. Han for vill og visste ikke hvor han gikk. Han kom fram til en heller som han gikk inn i og lå der og frøs om natta. Da kvad Bjørn: Kjente kvinna i vide klær mine kår, ville havildens Hlin hugtung vel bli, om hun visste at veik og valen lå nå jeg, skipsstyreren i steinhelleren, ensom.

77

Og så kvad han: Med søkklastet skip skar jeg islagt hav fra aust. Aktsom kvinne elsket meg helt. Vidt, men vesalt bo fant vågal hærmann; her har jeg heller til hus, og ikke kvinneseng.

Bjørn var i helleren tre døgn før uværet gav seg, men fjerde dagen kom han ned av heia og heim til Kamb. Han var forkommen, og heimemennene spurte hvor han hadde vært under uværet. Bjørn kvad: Vidt spurtes våre verk under Styrbjørns merke; i strid hogde hjelmkledt høvding ned folka. På heia som herreløs hund for jeg vill, vide vegen svant i våte trollverks snø.

Bjørn var heime resten av vinteren. Om våren flyttet Arnbjørn, bro­ ren til Bakke i Hraunhavn, men Bjørn bodde på Kamb og førte over­ lag stort hus.

41 På Torsnestinget samme våren fridde Torleiv Kimbe til Helga Torlaksdatter på Øyr. Hun var søster av Steintor på Øyr, men broren Tormod tok seg mest av denne saka. Han var gift med Torgerd Torbrandsdatter, søster av Torleiv Kimbe. Da saka kom til Steintor, drog han den i langdrag og lot brødrene sine råde, og de gikk så til Tord Blig. Da

78

de kom til han med saka, svarte han: «Denne saka vil jeg ikke la andre menn avgjøre. Her er jeg mann for å finne råd, og det er å si om dette, Torleiv! at før jeg vil gi deg søster mi, må de gro grautflekkene du brente på halsen din den gangen du fikk hogg i Norge for tre vintrer siden.» Torleiv svarer: «Ikke vet jeg om det blir høve til å hevne det eller ei, men jeg skulle ønske at det ikke gikk tre vintrer før du fikk hogg.» Tord svarer: «Uredd sitter jeg for truslene dine.» Morgenen etter holdt de torvleik utafor bua til Torbrandssønnene. Torlakssønnene gikk der og drev, og da de kom forbi bua, fløy ei stor sandtorv i nakken på Tord Blig med slik fart at den slo han i bakken. Da han reiste seg, så han at Torbrandssønnene storlo til han. Torlaks­ sønnene snudde da straks og trakk våpnene sine. De andre sprang til, og de røk opp å slåss, noen ble såret, men ingen fikk bane. Steintor hadde ikke vært med, han hadde talt med Snorre gode. Da de nå var skilte, prøvde folk å få til forlik, og de ble enige om at Snorre og Stein­ tor skulle dømme i saka. Overfallsmennene fikk da ingen bøter for sårene sine, og de mente alle var forlikte da de red heim.

42 Denne sommeren kom et skip til Hraunhavnarosen og et til Dogurdarnes. Snorre gdde hadde et ærend til skipet i Hraunhavn og red heimefra med femten mann. Da de kom sør over heia til Dugfusdalen, red seks fullt væpnede menn etter dem. Det var Torbrandssønnene. Snorre gode spør hvor de tenkte seg hen. De sa at de var på veg til skipet i Hraunhavnarosen. Snorre sa at han skulle greie ærendet deres og bad dem fare heim og ikke krangle seg inn på folk; for når folk som det var grått mellom før, kom sammen, skulle det ofte lite til. Torleiv Kimbe svarer: «Ikke skal det spørres at vi ikke tør ri gjennom bygdene for Breivikingene, men du kan gjerne ri heim om du ikke våger å ri lenger, enda du har ærend.» Snorre svarer ingenting. De rir så utover halsen til Hovgard og derfra over sanden langs sjøen, og da de kom nesten ut til osen, rir Torbrandssønnene fra dem opp til Bakke, og da de kom inn på tunet, sprang de av hestene og tenkte seg inn, men

79

fikk ikke brutt opp døra. Så sprang de opp på husene og tok til å rive opp taket. Arnbjørn tok våpnene sine og verjet seg innefra. Han stakk med spydet ut gjennom taket og gav dem sår og skrammer. Det var en tidlig morgen med klarvær. Breivikingene hadde stått tidlig opp den morgenen for å ri til skipet, men da de kom rundt Aksla, så de en mann i stasklær oppe på Bakkehusene. De visste at Arnbjørn ikke hadde slike klær, og Bjørn og følget hans red da til Bakke. Men da Snorre gode fikk vite at Torbrandssønnene hadde ridd fra følget hans, satte han etter dem. Og da de kom til Bakke, drev de andre som verst på med å rive husene. Snorre bad dem stoppe og ikke lage ufred så lenge de var i følge med han. Og fordi de ikke hadde greidd å bryte seg inn, oppgav de åtaket som Snorre bad dem, og red med han til skipet. Ut på dagen kom Breivikingene også ned til skipet, men begge Rokkene holdt seg for seg sjøl. Det var uvennskap mellom dem, og de prøvde å egle seg inn på hverandre. Breivikingene hadde flest folk ved kjøpstevnet. Snorre gode red sør til Hovgard om kvelden. Der bodde den gangen Bjørn og Gjest, sønn hans, far til Hovgards-Rev. Bjørn Breivikingskjempe og mennene hans bød seg til for Arnbjørn å ri etter Snorre og folka hans. Arnbjørn ville ikke det, men sa at nå skulle hver ha det han hadde fått. Snorre og flokken hans red heim dagen etter, og Torbrandssønnene likte seg mindre enn før. - Det tok nå til å li på høsten.

43 Torbrand bonde i Alptafjorden hadde en træl som hette Egil den sterke. Han var en overlag stor og sterk mann. Han syntes det var ille å være træl og bad ofte Torbrand og sønnene hans at de skulle gi han fri. For å bli det bød han seg til å gjøre hva som helst så langt han maktet. En kveld gikk Egil etter sauene i Alptafjord ut til Borgardal, og da det led på kvelden, så han at en ørn fløy inn over fjorden fra vest. En stor jakthund fulgte Egil. Ørnen slo ned på hunden og grep den med klørne. Så fløy den vest over fjorden igjen til dyssa til Torolv 80

Bægefot. Der ble den borte under fjellet. Dette synet var nok et varsel om store tidender, sa Torbrand. Ved vinternettene om høsten hadde Breivikingene for skikk å holde ball-leik under Aksla sør for Knorr, der det siden heiter Leikskålevollene. Dit kom folk fra hele bygda. Der ble bygd store leikskåler; for folk kom dit og ble der en halv måned eller lenger. Det var nok menn å velge mellom, for bygda var stor, og nesten alle yngre var med i leiken unntatt Tord Blig. Han fikk ikke være med fordi han var så bråsint; men ikke var han så sterk at han ikke kunne være med for styrkens skyld. Han satt på en benk og så på leiken. Brødrene Bjørn og xArnbjørn mente de var for sterke til å være med med mindre de leikte mot hverandre. Samme høsten snakket Torbrandssønnene med Egil, trælen sin, om at han skulle fare til ball-leikene og på en eller annen måte drepe en av Breivikingene, Bjørn eller Tord eller Arnbjørn, og for det skulle han bli fri. Noen sier at det ble gjort på Snorre godes råd, og at Snorre hadde sagt han skulle gjemme seg i skålen og derfra ta på mennene. Han bad han gå ned fra skaret ovafor leikskålene når matilden var tent; for værlaget var helst slik, sa han, at vinden om kvelden stod inn fra steingrunnen og satte røyken opp i skaret, han bad han vente med å gå ned til skaret var fylt av røyk. Egil gjorde seg klar til å dra avsted, og for først langs fjorden og spurte etter sauene til Alptafjordingene og lot som han var på saueleiting; men mens han var på denne ferda, skulle Frøystein Bove gjæte sauer i Alptafjord. Den kvelden Egil drog heimefra, gikk Frøystein vest over elva til sauene, og da han kom til den skredbakken som heter Geirvor og går ned på vestsida av elva, så han et avhogd mannshode som lå der bart. Hodet kvad denne halvstrofen: Rød er Geirvor av gutters blod; skredet skal skjule skaller av menn.

Han fortalte Torbrand denne hendinga og mente at den varslet store tidender. 6.

Norrøn saga III

81

Det er å si om Egils ferd at han for langs fjorden ut på fjellet innafor Bulandshammeren og drog så sørover fjellet og ned i skaret ved leikskålene, der han lå gjemt om dagen og så på leiken. Tord Blig satt på leikvollen. Han sa: «Ikke vet jeg hva jeg ser oppe i skaret, om det er en fugl eller en mann som gjemmer seg og stundom stikker fram. Noe levende er det, og jeg synes det er rådeligst at en ser etter.» Men det ble ikke gjort. Den dagen kastet Bjørn Breivikingakjempe og Tord Blig lodd om hvem som skulle ta seg av matlaginga, og det ble til at Bjørn skulle gjøre opp varme og Tord bære vatn. Da det ble gjort opp varme, drev røyken opp i skaret som Snorre hadde sagt, og Egil gikk da ned i røy­ ken og stevnte mot skålen. Leikene var ikke slutt, enda det var sent på dag. Ilden brente godt, og skålen ble full av røyk. Egil går mot den, svært støl, for han hadde frosset på fjellet og var siden blitt liggende i skaret. Egil hadde skoreimer med dusker som skikk var den gangen, og den ene reima hadde løsnet så han drog dusken etter seg. Trælen gikk inn i gangen; og da han skulle inn i sjølve skålen, ville han fare stilt; for han så at Bjørn og Tord satt ved ilden, og Egil tenkte nå at om ei lita stund skulle han for alltid være fri. Men da han skulle stige over terskelen, trådte han på den reimdusken han drog etter seg, og da han skulle flytte fram andre foten, var dusken fast, så han falt inn på golvet. Det klasket som når en flådd kuskrott blir slengt ned på golvet. Tord spratt opp og spurte hva for en djevel dette var. Bjørn for på Egil og grep han før han kom seg opp igjen og spurte hvem han var. Han svarer: «Det er Egil, gode Bjørn.» Bjørn spurte: «Hva for en Egil?» «Egil fra Alptafjord,» sier han. Tord drog sverdet og ville hogge han ned. Bjørn holdt Tord igjen og bad han ikke drepe mannen så snøgt. «Først vil vi høre sanninga av han.» Så satte de fotlenker på Egil. Og om kvelden da mennene kom inn i skålen, sier Egil så alle hørte det, hva slags ærend han var kommet i. Han satt i skålen over natta, og om morgenen førte de han opp i skaret og drepte han der det nå heter Egilsskaret. På den tid var det lov at om en mann drepte trælen til en annen mann, skulle han føre bøter for trælen heim til husbonden, og dra ut på den ferda før solrenning den tredje dag etter drapet på trælen. Bota skulle være tolv øre sølv, og når det ble gitt trælebot etter loven,

82

kunne det ikke bli søksmål etter drapet. Etter drapet på Egil tok Brei­ vikingene det rådet å føre trælebot etter loven, og til det valte de tretti utsøkte menn der fra Leikskålene. De red nord over heia og ble natta over hos Steintor på Øyr. Han drog med dem, og de var nå seksti mann. De red inn langs fjorden og var natta etter på Bakke hos Tor­ mod, bror av Steintor. De bad frendene sine Styr og Vermund å være med seg, og var nå tilsammen åtti mann. Da sendte Steintor en mann til Helgefjell og ville vite hva Snorre gode tenkte gjøre når han fikk vite at så mye folk var samlet. Da sendemannen kom til Helgefjell, satt Snorre gode i høgsetet, og alt i huset var som ellers, så sendemannen til Steintor fikk ikke greie på hva Snorre hadde fore. Da han kom til Bakke, fortalte han Steintor hvorledes sakene stod på Helgefjell. Steintor svarer: «Det var å vente at Snorre ville tåle loven, og når han ikke farer inn i Alptafjord, skjønner jeg ikke hva vi trenger denne folkemengda til. Jeg vil at vi skal fare fram med klokskap enda vi fører saka etter loven. Det synes meg best, Tord frende, at dere Breivikinger blir igjen her; for det trengs minst at dere og Torbrandssønnene kom­ mer i strid.» Tord svarer: «Visst skal jeg fare. Torleiv Kimbe skal ikke komme med hånsord fordi jeg ikke våger å føre trælebot.» Da sa Stein­ tor til brødrene Bjørn og Arnbjørn: «Jeg vil at dere skal bli igjen med tjue mann.» Bjørn svarer da: «Jeg vil ikke trenge meg mer inn på deg enn du synes er høvelig, men ikke har noen slått vrak på hjelpa mi før. Jeg tror Snorre gode er for gløgg for dere. Jeg er ikke framsynt, men jeg kjenner på meg at det vil gå slik på denne ferda at du ikke synes du har for mange folk når vi møtes igjen.» Steintor svarer: «Mens jeg er her, skal jeg råde for oss, enda jeg ikke er så gløgg som Snorre gode.» «Det må du gjerne for meg, frende,» sier Bjørn. Etter dette red Steintor bort fra Bakke med nesten seksti mann inn etter Skeid til Dråpulid, så inn over Vatshalshammeren og tvers over Svelgådalen. Derfra tok han vegen inn på Ulvarsfjellshalsen.

44 Snorre gode hadde sendt bud til grannene sine at de skulle flytte ski­ pene sine inn under Raudevikshammeren. Straks sendemannen til Steintor hadde dradd sin veg, for Snorre dit inn med heimemennene sine. Han for ikke før fordi han mente å vite at mannen nok var sendt for å få greie på hva Snorre tok seg til. Snorre for inn etter Alptafjor­ den med tre skip og nesten femti mann, og kom til Kårsstad før Stein­ tor og følget hans. Da mennene på Kårsstad så Steintor og flokken hans komme, sa Torbrandssønnene at de skulle fare mot dem og ikke la dem komme inn på tunet - «for vi har mye og djervt folk». De var åtti mann. Da svarer Snorre gode: «De skal fritt få komme inn på gar­ den. Steintor skal få sin lovlige rett; for han vil gå klokt og skjønn­ somt fram med saka. Jeg vil at alle skal holde seg inne og ingenting si slik at dette uføret blir verre.» Alle gikk så inn og satte seg på benkene, men Torbrandssønnene gikk opp og ned på golvet. Steintor og følget hans red fram til døra. Det er sagt at Steintor hadde rød kjortel og hadde stukket snippene framme opp under beltet. Han hadde vakkert skjold og hjelm og rikt prydet sverd; hjaltet var hvitt av sølv, og om handtaket var sølvtråd med gullstriper. Steintor og mennene hans steg av hestene, og Stein­ tor gikk bort til døra og satte fast i dørkarmen pungen som de tolv ørene sølv var i. Han nevnte seg vitner på at trælebota var betalt etter loven. Døra var åpen, og ei tjenestejente stod der og hørte vitnestevninga. Hun gikk inn i stua og sa: «Steintor på Øyr er en djerv kar. Han snakket godt for seg da han førte hit trælebota.» Da Torleiv Kimbe hørte dette, sprang han ut sammen med de andre dbrbrandssønnene, og siden alle som var i stua. Han så at Tord Blig stod ved døra og holdt skjoldet sitt, mens Steintor gikk lenger ute i tunet. Tor­ leiv tok et spyd som stod i døra og kastet det mot Tord Blig; spydet kom i skjoldet hans, men gled av og gjorde et stort sår i skulderen hans. Mennene sprang nå ut, og det kom til strid på tunet. Steintor gikk djervt på og hogg til begge sider. Da Snorre kom ut, bad han dem gjøre slutt på den lagnadstunge fiendskapen. Han bad Steintor ri bort fra tunet og lovte at han ikke skulle sette etter han. Steintor og følget hans drog da nedover vollen, og med det endte striden. 84

Men da Snorre kom tilbake til døra, stod sønnen, Torodd, der med et stort sår i skulderen. Han var da tolv vintrer gammel. Snorre spurte hvem som hadde gitt ham såret. «Steintor på Øyr,» svarte han. Torleiv Kimbe svarer: «Nå fikk du lønn som rett var for at du ikke ville sette etter han, og det er mitt råd at vi ikke gir oss med dette.» «Nå skal vi heller ikke være ferdige med hverandre,» sier Snorre gode, og ber Torleiv si til mennene at de skal sette etter dem. Steintor og flokken hans var kommet over vollen, da de så folk ri etter seg. De satte da over elva og svingte opp i Geirvorskredet. Her satte de seg fast; for der var mye stein og lett å verje seg. Da Snorre og flokken hans kom opp over skredet, kastet Steintor etter gammel skikk et spyd over mennene til Snorre for å få lykka med seg. Spydet søkte bytte og kom midt mot frenden til Snorre, Må Hallvardsson, som straks ble stridsufør. Da dette ble sagt til Snorre gode, svarte han: «Det er godt det syner seg at det ikke alltid er best å gå sist.» Det ble en kvass strid. Steintor var fremst i flokken sin og hogg til begge sider; men stassverdet bøydde seg når det kom i skjoldene, så han måtte ofte tråkke det rett med foten. Han søkte hardest inn på Snorre gode. Styr Torgrimsson gikk også djervt på sammen med Steintor, frenden sin, og drepte snart en mann i flokken til Snorre, mågen sin. Da Snorre gode så det, sa han: «Slik hevner du Torodd, dattersønnen din, som Steintor har gitt ulivssår? Du er den største niding.» Styr svarte: «Dette skal jeg snart bøte.» Så snudde han skjoldet og gikk over til Snorre gode og drepte en av mennene til Steintor. Da kom Aslak fra Laugedal og sønnen hans, Illuge den sterke, og ville legge seg mellom. Vermund den magre hjalp dem. De bad Snorre gode stanse manndrapet. Snorre bad så Øyrbyggjene gå med på grid. De bad så Steintor ta grid for mennene sine. Steintor bad Snorre rekke fram handa, og han gjorde det. Da svingte Steintor sverdet og slo Snorre gode over handa. Det ble et høgt smell; for hogget kom i gode-ringen og kløyvde den nesten i to. Men Snorre fikk ikke noe sår. Da roper Torodd Torbrandsson: «De vil ikke holde noen grid, og la oss ikke slutte nå før alle Torlakssønnene er drepte.» Da svarer Snorre gode: «Ufred vil det bli i bygda om alle Torlakssønnene blir drept. Om Steintor vil, skal det holdes slik grid som før er sagt.» Da 85

bad alle Steintor ta mot grid. Til slutt ble det grid mellom mennene til hver kom heim til garden sin. Det er å si om Breivikingene at de fikk spurt at Snorre gode for med mange folk inn i Alptafjord. De tok da hestene sine og red alt de kunne etter Steintor. De kom til Ulvarsfjellshalsen da de andre sloss i skredbakken. Noen sier at Snorre gode nettopp så opp mot halsen og fikk øye på Bjørn og flokken hans og derfor var så villig til å slutte grid med Steintor. Steintor og Bjørn møttes på Ørlygsstad. Bjørn ymtet at det var gått som han sa - «og det er mitt råd at dere snur nå, og vi går løs på dem igjen.» Steintor svarer: «Jeg vil holde min grid med Snorre gode hvorledes det enn går mellom Snorre og meg siden.» Etter det red hver heim til seg, men Tord Blig lå på Øyr av sårene sine. I striden i Alptafjord falt fem mann for Steintor og to for Snorre gode. Mange ble såret på begge sider; for det var en hard kamp. Tor­ mod Trevilsson sier slik i Ramnsmål: Sårflodfuglenes føder mettet med ulvemat ørnen i Alptafjord. I sverdstrid drepte Snorre fem mann; fiender skal ufeigt felles som der.

Tormod hadde sammen med Aslak og Illuge vært med på å mekle i striden, og hadde bedt dem prøve å få i stand forlik. Han takket dem for hjelpa og også Snorre gode for den kraftige støt­ ten hans. Etter striden for Snorre gode heim til Helgefjell, og de tok det rådet at Torbrandssønnene skulle være ei tid på Helgefjell og ei tid heime i Alptafjord, til det ble slutt på denne saka; for som en kunne vente, ble det mye ufred når det ikke var noen grid mellom mennene etter at de var kommet heim.

86

45 Samme sommeren var det før striden i Alptafjord kommet et skip til Dogurdarnes, som før er sagt. Steintor på Øyr hadde kjøpt en god tiæring ombord i skipet. Da de skulle ro båten heim, røk det opp fra vest, og stormen drev dem inn til Torsnes. De gikk i land på Tingskålanes og satte båten opp i Gruvlunaustet. Så gikk de over åsene ut til Bakke og for derfra heim med båt. Tiæringen ble stående i Gruvlunaustet, og ble ikke hentet før om høsten. En morgen litt før jul sto Steintor tidlig opp og sa at han ville hente båten sin inne på Tingskålaneset. Brødrene hans, Bergtor og Tord Blig, for med han. Sårene hans var nesten grodd, så han var vel våpenfør. De to aust­ mennene hos Steintor ble også med, så de var åtte tilsammen. De ble satt over fjorden til Seljehammeren og gikk så inn til Bakke, og derfra ble broren Tormod med som den niende. Hovstadvågen var islagt nesten helt til Stor-Bakke. De gikk innover isen og over eidet til Vigrafjorden, som var helt islagt. Med den fjorden er det slik at den er helt tørr i fjøre sjø, og isen legger seg på leira når det er fjøre. De skjærene som er i fjorden, stod opp av isen, og isen hadde slått store revner rundt skjæret slik at den lå på skrå ned over det. Det var laussnø på isen og svært glatt. Steintor og følget hans gikk til Tingskålaneset og trakk båten ut av naustet. Arene og tiljene la de igjen på isen sammen med overklærne og de tyngste våpnene. Så drog de båten inn etter fjorden og over eidet til Hovstadvågen, helt ut til iskanten. Så gikk de etter klærne og de andre tingene. Da de kom til Vigrafjorden igjen, så de at seks menn kom ut fra Tingskålaneset og skyndte seg over isen til Helgefjell. Steintor og følget hans hadde en aning om at det var Torbrandssønnene, som tenkte seg på julegjesting til Helgefjell. Dermed la Steintor og mennene på sprang ut til klærne og våpnene sine. Det var Torbrandssønnene, som Steintor hadde trodd. Da de så noen menn komme springende ut etter fjorden, mente de å vite hvem det kunne være, og tenkte at Øyrbyggjene ville gå løs på dem. Så la de også på sprang ut til skjæret og skulle ta mot dem. På den måten sprang de nesten rett på hverandre, men dorbrandssønnene kom først til skjæret. Da Steintor og mennene hans sprang fram mot skjæret, kastet Torleiv Kimbe et spyd inn i flokken. o

87

Det traff Bergtor Torlaksson midt på livet, så han straks ble ufør til strid og gikk bort på isen og la seg ned der. Steintor og noen av mennene prøvde å storme skjæret, mens noen for etter våpnene. Torbrandssønnene verjet seg godt og djervt; men det var også lett å verje seg der de stod; for isflakene lå på skrå ned av skjæret og var overlag glatte. Derfor gav mennene hverandre lite sår før de kom igjen som hadde hentet våpen. Steintor og fem til søkte inn mot skjæret, mens austmennene gikk ut på isen til de var på skott­ hold fra skjæret. De hadde bue og skjøt på dem på skjæret og gav dem store sår. Da Torleiv Kimbe så at Steintor drog sverdet, sa han: «Enda har du kvitt hjalte, Steintor! Jeg vet ikke om du også har samme mjuke sverdbladet som i høst i Alptafjorden.» Steintor svarte: «Før vi to skilles, får du ventelig kjenne om sverdbladet mitt er mjukt eller ikke.» Det gikk smått med å ta skjæret. Da de hadde slåss lenge, gjorde Tord Blig et tilsprang og ville kjøre spydet sitt gjennom Torleiv Kimbe; for han var alltid den fremste av mennene sine; men spydet kom i skjoldet til Torleiv. Fordi Tord hadde slengt spydet av all makt, gled han på de skrå flakene, falt på ryggen og rente baklengs ned av skjæ­ ret. Torleiv Kimbe sprang etter han og ville drepe han før han kom seg på føttene. Frøystein Bove sprang etter Torleiv; han hadde brod­ der under skoene. Steintor sprang til og holdt skjoldet over Tord, da Torleiv ville hogge til han. Med andre handa hogg han til Torleiv Kimbe og tok av ene foten nedafor kneet. Mens dette gikk for seg, la Frøystein Bove til Steintor og ville sende spydet midt gjennom han. Da Steintor så det, gjorde han et sprang slik at spydet gikk mellom beina hans. Og disse tre tingene som er fortalt her, gjorde han på én gang. Deretter hogg han til Frøystein med sverdet; det traff han i hal­ sen med et høgt smell. Steintor sa: «Traff jeg deg nå, skurken?» -«Du traff nok,» sa Frøystein, «men ikke traff du så godt som du tror, for jeg er ikke såret.» Han hadde filthette med hornkant rundt halsen, og i den kom hogget. Så gikk Frøystein opp igjen på skjæret. Steintor bad han ikke renne sin veg når han ikke var såret. Frøystein snudde da fra skjæret, og de røk i hop. For Steintor var det lett å falle; is­ flakene var både glatte og stod på skrå. Frøystein stod fast på skobroddene og hogg både hardt og ofte. Men striden mellom dem endte med 88

at Steintor hogg til Frøystein ovafor hoftene og delte mannen i to på midten. Deretter gikk de opp på skjæret og sluttet ikke før alle Torbrands­ sønnene var falt. Da sa Tord Blig at de skulle skille hode og kropp på alle Torbrandssønnene, men Steintor sa at han ville ikke ta på lig­ gende menn. De gikk så ned fra skjæret og dit Bergtor lå. Han kunne enda snakke, og de tok han med seg inn over isen og over eidet til båten. Om kvelden rodde de båten ut til Bakke. Sauegjæteren til Snorre gode hadde vært på Øksnabrekkene om dagen, og derfra hadde han sett striden på Vigrafjorden. Han for straks heim og sa til Snorre gode at det hadde vært et lite fredelig møte ute på Vigrafjorden den dagen. Snorre og folket hans tok våpnene sine og for ni mann sterke inn til fjorden. Da de kom dit, var Steintor og følget hans vekke fra isen og var kommet opp på land. Snorre og følget hans så etter sårene på mennene; ingen hadde latt livet uten Frøystein Bove, men alle hadde nesten ulivssår. Torleiv Kimbe ropte til Snorre gode at han skulle sette etter Steintorflokken og ikke la noen komme unna. Snorre gikk dit Bergtor hadde ligget og så der en stor blodflekk. Han tok og knadde blodet og snøen sammen i handa, stakk det i munnen og spurte hvem som hadde blødd der. Torleiv Kimbe sier at det er Bergtor. Snorre sier at det var blod fra magehola. «Det kan nok være,» sier Torleiv, «for det kommer fra spydsår.» - «Jeg tenker,» sa Snorre, «at dette er feigmanns blod, så vi trenger ikke sette etter dem.» Så ble Torbrandssønnene ført til Helgefjell, og der bandt de om sårene deres. Torodd Torbrandsson hadde så stort sår på halsen at han ikke kunne holde hodet rett. Han hadde leistebrok, og den var gjennomvåt av blod. En av heimemennene til Snorre gode skulle dra den av han, men da han rykte i buksa, fikk han den ikke av. Da sa han: «Ikke er det løgn om dere Torbrandssønner at dere er ulik andre folk i klærne, de er så trange at en ikke får kledt av dere.» Torodd sa: «Du tar nok for lite i.» Så satte mannen foten mot sengestokken og drog av all makt, men buksa kom ikke av. Da gikk Snorre gode bort og kjente på foten. Han kjente at en spydodd stod gjennom foten mel­ lom hælsena og leggen, og hadde festet broka til foten. Snorre sa at heimemannen ikke var noen liten tosk som ikke hadde tenkt på slikt. Snorre Torbrandsson var den friskeste av brødrene, og om kvelden 89

satt han sammen med navnen sin ved bordet. De hadde sur mjølk og ost. Snorre gode så at navnen hans tok lite til seg av osten, og spurte hvorfor det gikk så smått med maten. Da svarte Snorre Torbrandsson at lammene åt minst med det samme de fikk kjevle i mun­ nen. Snorre gode kjente på strupen hans og kom bort i en pil som stod gjennom strupen og tungerota. Snorre gode tok en knipetang og rykte ut pila, og etter det fikk Snorre Torbrandsson ned maten. Snorre gode gjorde alle Torbrandssønnene friske. Da halsen tok til å gro på Torodd, stod hodet litt skakt på kroppen. Da sier Torodd at Snorre ville hele han til en vanfør mann. Snorre gode sa at han trodde hodet ville rette seg når senene grodde i hop. Men Torodd ville at de skulle rive opp såret og sette hodet rettere på. Men dette gikk som Snorre hadde sagt; da senene vokste i hop, reiste hodet seg, og senere var det bare lite skakt. Torleiv Kimbe gikk siden med trefot.

46 Da Steintor på Øyr og følget hans kom til naustet på Bakke, drog de båten på land. De reiste et telt over Bergtor for natta, men brødrene gikk heim til garden. Det er sagt at om kvelden ville ikke Torgerd hus­ frue gå til sengs med Tormod, mannen sin. Nettopp da kom en mann nede fra naustet og sa at Bergtor var død. Da Torgerd hørte det, gikk hun til sengs, og ingen har hørt at dette voldte noen strid mellom ektefolka senere. Om morgenen for Steintor heim til Øyr, og resten av den vinteren levde folk i fred. Men om våren da det led mot stevnedagene, syntes rettvise folk at de var ille ute fordi de gjæveste folka i bygda var usams og lå i strid. De valte derfor noen gode menn og venner av begge flokkene til å ta opp sakene. De mennene prøvde å få i stand forlik. Vermund den magre var hovedmannen i dette, men sammen med han var mange skjønnsomme folk som var i slekt med begge parter. Omsider kom det til grid og forlik, og folk flest sier at saka ble lagt inn under Vermund til doms. Han sa fram dommen på Torsnestinget og fikk med seg de klokeste folka som var kommet dit. Det er fortalt om forliksdommen

90

at manndrapene og overfallene på begge sider skulle veie likt. Fra sjølve striden skulle såret til Tord Blig fra Alptafjord veie opp såret til Torodd, sønn av Snorre gode. Såret til Må Hallvardsson og det hogget Steintor gav Snorre gode, ble regnet likt med drapet på tre av mennene som falt i Alptafjord. Drapene til Styr i begge flokkene skulle veie opp hverandre. Fra Vigrafjordsstriden regnet de drapet på Bergtor likt med sårene til tre av Torbrandssønnene. Og drapet på Frøystein Bove ble holdt jamgodt med drapet på den femte mannen til Steintor, som falt i Alptafjord, han som ikke er talt med før. Foten til Torleiv Kimbe ble bøtt. At Snorre gode hadde mistet en mann til i Alptafjord, skulle gjelde likt med at Torleiv Kimbe var opphavsmannen til den siste striden. Til slutt talte de sammen sårene til de andre, og den flokken som hadde minst sår, måtte betale bøter. Folk var for­ likte da de drog fra tinget, og dette forliket holdt godt så lenge Stein­ tor og Snorre gode levde.

47 Samme sommeren etter forliket bad Torodd Skattkjøper Snorre gode, mågen sin, til gjestebud på Frodå, og Snorre drog dit med åtte mann. Og da Snorre var i gjestebudet, klagde Torodd til han over Bjørn Åsbrandsson, som han mente førte sorg og skam over dem så ofte han kom for å treffe Turid, kona til Torodd og søster av Snorre gode. Torodd sa at han syntes Snorre hadde plikt til å råde bot på dette ustellet. Snorre ble der noen netter, og da han for bort, gav Torodd han store gaver. Snorre gode red derfra over fjellet og ymtet om at han ville ri til skipet i Hraunhavnarosen. Dette var om sommeren i høyslåtten. Da de kom sør på Kambsheia, sa Snorre: «Her skal vi ri ned fra heia til Kamb. Dere skal vite at jeg vil ta på Bjørn og drepe han om det lager seg så, men jeg vil ikke søke han inne i hus; for husene her er sterke, Bjørn er modig og djerv, og vi har liten styrke. Det har ikke gått lett for andre menn som har tatt på et slikt sjeldsynt menneske inne i hus, enda de har gått til verket med større styrke enn vi. En 91

trenger bare tenke på Geir gode og Gissur Kvite. Med åtti mann gikk de løs på Gunnar på Lidarende mens han var inne i hus. Han var alene, men drepte noen og såret noen, slik at overfallsmennene drog seg unna inntil Geir gode skjønte at Gunnar slapp opp for piler. Der­ som Bjørn nå er ute, som en kan vente, siden det er god høy terre, tenker jeg å gjøre det av med han sjøl, Må frende. Men du må rette deg etter at han ikke er noen godfjott, og fangst er å vente for farlig ulv, og farlig er han om en ikke stikker han slik med en gang at han får en brå bane.» Som de red ned fra fjellet mot garden, så de at Bjørn var alene ute på tunet. Han stod og snekret på en slede. Han hadde ingen andre våpen enn øks og en stor tollekniv, som han hadde skavd ut naglehola med; kniven var en halv fot lang fra skaftet. Bjørn så at Snorre gode og de andre kom ridende ned fra heia og inn på vollen. Han kjente straks mennene. Snorre gode hadde blå kappe og red først. Bjørn tok da det nødrådet at han grep kniven og gikk snøgt mot dem. Da han og Snorre møttes, tok han med ene handa tak i kappeermet til Snorre. Med den andre holdt han kniven slik at han lett kunne kjøre den i brystet på Snorre om han mente det trengtes. Straks de møttes, hilste Bjørn, og Snorre hilste igjen. Men hendene til Må seg ned; for han skjønte at Bjørn ville gjøre Snorre skade straks noen tok på han. Bjørn slo seg i lag med dem, og spurte etter tidender som alle snakket om, og slapp ikke det taket han hadde fra først av. Så tok Bjørn til orde og sa: «Det er nok så, Snorre bonde! at jeg har gjort ting mot deg som du har god grunn til laste meg for. Folk har sagt meg at du ikke liker meg for godt. Nå vil jeg at dere skal si fra om dere har et ærend til meg, og at det ikke er et treff at dere kommer forbi her. Om så er, vil jeg at dere skal gi meg grid. Da skal jeg snu og ikke gå her som en godfjott.» Snorre svarer: «Du har hatt hellet med deg ved dette møtet vårt. Du må nok få grid denne gangen om vi nok hadde tenkt det annerledes. Men jeg vil at du skal holde opp med å lokke Turid, søster mi. Det vil ikke bli godt mellom oss om du holder fram som før.» Bjørn svarer: «Jeg vil love deg bare det som jeg makter å holde, og jeg vet ikke om jeg makter å holde dette, så lenge Turid og jeg lever i samme herred.» Snorre svarer: «Det er ikke så mange ting som binder deg her at du ikke kan dra ut av herredet.» Bjørn sier:

92

«Det er sant det du sier der. Siden du sjøl har kommet til meg, og møtet mellom oss har endt slik, vil jeg love deg at til vinteren skal ikke du og Torodd harmes over at Turid og jeg møtes.» «Da gjør du vel,» sier Snorre, og dermed skiltes de. Snorre gode red ned til skipet og så heim til Helgefjell. Dagen etter red Bjørn til skipet sør i Hraunhavn, og tinget seg straks skipsrom til sommeren, men de ble nokså sent seglklare. De drog ut med nordaustvind, og den holdt seg lenge ut over sommeren, men folk hørte ikke noe til det skipet på lang tid.

48 Etter forliket mellom Øyrbyggjene og Alptafjordingene for Tor­ brandssønnene Snorre og Torleiv Kimbe til Grønland. Kimbevåg på Grønland mellom jøklene er kalt opp etter Torleiv. Han bodde på Grønland til han ble gammel. Men Snorre for til Vinland det gode sammen med Karlsemne, og i striden med skrælingene der i Vinland falt den overlag djerve Snorre Torbrandsson. Torodd Torbrandsson ble igjen i Alptafjorden. Kona hans var Ragnhild Torsdatter. Far til Tor var Torgils Ørn, og Torgils Ørn var sønn av Hallstein gode på Hallsteinsneset, han som eidde den skotske træleflokken.

49 Nå er å fortelle at Gissur Kvite og mågen hans førte kristendommen ut til Island. Alle folk på Island ble døpt, og kristendommen ble lov­ festet på Alltinget. Snorre gode gjorde mest til at Vestfjordingene tok mot kristendommen. Straks tinget var slutt, lot Snorre gode bygge en kirke på Helgefjell, og Styr, far til kona hans, bygde en på Hraun. Pres­ tene hadde sagt at en mann skulle få rom i himmelen til så mange menn som kunne stå i den kirka han lot bygge, og dette drev mange

93

til å bygge kirker. Torodd Skattkjøper lot også bygge en kirke på gar­ den sin på Frodå. Men da kirkene var bygde, kunne de ikke få tak i prester til å holde messe, for det var få prester på Island på den tid.

50 Den sommeren kristendommen ble lovfestet på Island, kom et skip inn fra havet ute ved Snøfjellsnes. Det var ei skute fra Dublin, og ombord var det menn fra Island og Sudrøyene, men få nordmenn. Lenge utover sommeren lå de ved Rev og ventet på bør, så de kunne segle inn fjorden til Dogurdarneset. Mange for til Snøfjellsnes og handlet med dem. Ombord var ei kone fra Sudrøyene som hette Torgunna, og skipsfolka sa at hun hadde med seg så dyrebare ting at en snautt kunne få maken på Island. Da Turid husfrue på Frodå får høre dette, får hun stor lyst til å se de kostbare tingene. Fordi hun var svært glad i stas og gjerne ville at folk skulle legge merke til henne, for hun til skipet og spurte Torgunna om hun hadde noen gilde kvinneklær. Torgunna sa at hun ikke hadde noe til salgs, men mente at hun hadde så verdfulle ting at hun var skamløs i gjestebud og når folk ellers kom i lag. Turid bad om å få se stasen, og det fikk hun. Hun mente at klærne nok så gilde ut, men ikke var så mye verd. Turid ber om å få kjøpe, men Torgunna vil ikke selle. Så bad Turid henne heim til seg, fordi hun visste at Torgunna hadde fullt opp av dyre klær og tenkte at hun kunne få dem av henne omsider. Torgunna svarer: «Jeg vil gjerne komme og gjeste deg, men du skal vite at jeg tenker å betale lite for meg, for jeg er flink til å arbeide. Jeg liker å arbeide, men vil ikke slite og streve tungt, og jeg vil sjøl rå for hva jeg skal betale for meg av det jeg eier.» Torgunna var kvass i målet, men Turid ville like­ vel at hun skulle komme, og godset til Torgunna ble tatt på land. Hun eidde en stor igjenlåst kiste og en liten lett kiste, som ble ført til Frodå. Da Torgunna kom dit, bad hun om å få sengeplass, og det fikk hun inst i skålen. Så låste hun opp kista og tok fram sengklærne, som alt­ sammen var sjeldsynt og vakker vev. Hun la engelske tepper og silke­ dyne over senga. Sengeteppe og fullt sengeomheng tok hun også ut

94

av kista. Det var så gilde sengklær at folk syntes ikke de hadde sett maken. Da sa Turid husfrue: «Si nå hva du vil ha for sengklærne dine.» Torgunna svarer: «Ikke vil jeg ligge i halmen for din skyld, enda du er stor på det og gjerne vil være fin i klærne.» Dette svaret likte ikke Turid og spurte ikke oftere om å få kjøpe klærne. Hver dag det ikke var noe utearbeid, vevde Torgunna vadmel. Men når det var terre, røktet hun langhøy i heimemarka, og lot lage ei rive som hun ville ha for seg sjøl. Torgunna var storvoksen, brei, høy og i godt hold. Hun hadde tettsittende øyne med mørke bryn og rikt brunt hår. Hun viste alltid god folkeskikk og var i kirke hver dag før hun gikk på arbeid, men omgjengelig eller snakksom var hun ikke ofte. Folk flest mente at Torgunna var over femti år, men var likevel ei uvanlig dugelig kvinne. På denne tid var Tore Trefot og kona hans, Torgrima Galdrekjerring, kommet til Frodå som kårfolk, og det var for det meste grått mel­ lom dem og Torgunna. Torgunna ville helst være i lag med Kjartan, sønn av Torodd, som hun likte svært godt; men han brydde seg ikke om henne, og derfor kom hun ofte i ulag. Kjartan var da tretten eller fjorten vintrer gammel, og var storvoksen og djerv å se til.

51 Om sommeren var det mye regn, men utover høsten ble det god terre. Da de på Frodå var kommet så langt med høyet at alt langhøyet var slått og nesten halvdelen var tørt, kom det en fin terredag; det var stilt og tørt, og ikke en sky var å se på himmelen. Torodd bonde stod tidlig opp om morgenen og satte folk i arbeid. Noen tok til å kjøre inn høy, andre la det i stålet, mens han satte kvinnene til å holde terre; arbeidet ble delt mellom dem, og Torgunna skulle røkte et kufor. Det ble gjort mye den dagen. Da det led et godt stykke mot non, kom en svart skydott opp på himmelen nord over Skår og drev raskt over himmelen rett over garden. Folk mente det var en regnsky. Torodd bad folka rake i hop høyet, men Torgunna gikk nettopp og snudde høyet sitt, og hun tok ikke til å rake i hop høyet, som det var 95

sagt. Skydotten kom snart nærmere, og da den var over garden på Frodå, ble det så mørkt at folka ikke kunne se over tunet og knapt nok ei hand framfor seg. Det kom så mye regn ut av skya at alt høyet som lå utover ble vått. Skya for snart forbi, og det lyste opp. Da så folk at det hadde regnet blod. Om kvelden ble det god terre, og blodet tørket fort på alt høyet unntatt det som Torgunna røktet. Det tørret ikke, og aldri tørret riva hun hadde holdt. Turid spurte Torgunna hva hun trodde dette underet varslet. Hun sa at det visste hun ikke, «men det synes meg rimeligst at det varsler død for en av dem som er her.» Om kvelden gikk Torgunna heim til rommet sitt og la av seg de blodflekkete klærne. Så la hun seg til sengs med tung pust, og folka skjønte at hun var blitt sjuk. Regnskuren var ikke noe sted gått lenger enn Frodå. Torgunna ville ikke ha noe kveldsmat. Om morgenen gikk Torodd bonde bort til henne og spurte henne hvorledes hun hadde det, og hvorledes hun trodde det ville gå. Hun mente at hun ikke ville bli sjuk oftere. Senere sa hun: «Deg kaller jeg den klokeste mannen her på garden. Jeg vil derfor si deg hva jeg vil dere skal gjøre med det som blir igjen etter meg og med meg sjøl. Og enda dere synes det er lite merkelig ved meg, vil det nok gå slik som jeg sier: at det lite nytter å endre min vilje.» Torodd svarer: «Det synes meg rimelig at du blir sannspådd i dette. Jeg vil derfor love deg at jeg ikke skal røre ved de råd du gir.» Torgunna sa: «Om jeg dør av denne sotten, vil jeg at dere skal føre meg til Skålaholt. Jeg kjenner på meg at om en tid vil det stedet være det de dyrker mest her i landet. Jeg vet også at alt nå er der prester som kan synge messer over meg. Jeg vil be deg om at du flytter meg dit, og av godset mitt skal du ha så mye at du er skadesløs for dette. Av det uskiftede godset skal Turid ha skarlagenskåpa mi. Den gir jeg henne for at hun skal tåle at jeg gjør med det andre jeg eier, som jeg vil. For det utlegget du har hatt for min skyld, skal du ta så mye som du synes, eller det som Turid helst vil ha av det jeg leg­ ger fram. Gullringen som jeg har, skal fare med meg til kirke, men senga mi og sengklærne vil jeg la brenne så det ikke skal komme noen til nytte mer. Dette sier jeg ikke fordi jeg ikke unner noen å nyte godt av disse tingene om jeg visste det ville være til gagn for dem, men jeg taler så varmt om dette fordi det tykkes meg ille at folk skal lide så mye ondt for min skyld som jeg vet dere vil gjøre om dere går fram 96

på noen annen vis enn jeg her har sagt.» Torodd lovte å gjøre det hun hadde bedt han om. Etter dette ble sotten verre, og Torgunna lå ikke mange dager før hun døde. Liket ble først båret til kirke, og så lot Torodd lage en kiste til det. Dagen etter bar han sengklærne ut i fri luft, hentet ved og bygde et bål. Da gikk Turid husfrue bort og spurte hva han tenkte å gjøre med sengklærne. Han sa at han ville brenne dem på bål, slik som Torgunna hadde sagt. «Det vil jeg ikke,» sier hun, «at slike dyrebare ting skal brennes.» Torodd svarer: «Hun snakket mye om at det ikke nyttet å endre det hun hadde sagt.» Turid sa: «Slikt er bare avindsjuk tale; hun unte ingen å nyte godt av dem; derfor har hun fastsatt dette, og det vil ikke hende noe under hva du enn gjør med dette.» «Ikke vet jeg,» sa han, «om det går annerledes enn hun har spådd.» Så la Turid hendene om halsen på han og bad han ikke brenne sengklærne. Hun trengte så hardt på at han gav etter, og enden ble at Torodd brente dyna og putene, mens Turid tok silkedyna, teppene og sengomhenget, men ingen av dem likte seg. Så ble alt gjort i stand til likferd. De fikk noen bra menn til å fare med liket, og de fikk med seg noen gode hester som Torodd åtte. Liket ble svøpt i linduk, men ikke innsydd, og så lagt i kiste. De for så sør over heia slik som vegen går. Det er ikke fortalt noe om hvorledes de reiste før de kom sør over Valbjarnarvollene, der de kom ut i gorrmyrer og sank ofte djupt nedi. Så for de sør til Nordå og tok over elva ved Øyarvadet. Elva var djup, for det var både storm og styrtregn. De kom endelig til en gard på Stavholtstungene som heter Nedre Nes. De bad om hus for natta, men bonden ville ingen hjelp gi dem. Fordi det var blitt natt, syntes de ikke de kunne fare lenger, for de mente det ville være farlig å gi seg i kast med Kvitå ved nattetid. De tok der­ for liket av hestene og bar det inn i et uthus; så gikk de inn i stua og tok av seg klærne og tenkte å bli der om natta uten mat. Folka på gar­ den gikk til sengs mens det var lyst. Da de nå var kommet til sengs, hørte de noen ståke ute i buret, og gikk ut for å se om det var kommet tjuver. Da de kom til buret, fikk de se ei stor kvinne; hun var naken, hadde ingenting på. Hun holdt på å lage til mat. De som så henne, ble så redde at de ikke torde komme nær henne. Da likferdsmennene fikk vite dette, kom de ut og så hvorledes det var fatt. Det var Tor7.

Norrøn saga III

97

gunna som var der, og alle syntes det var rådeligst ikke å gi seg i kast med henne. Da hun hadde lagd til slik hun ville, bar hun maten inn i stua, og der satte hun opp et bord og satte maten på det. Da sa likferdsmennene til bonden: «Før vi skilles kan det hende at du må betale dyrt at du ikke ville gi oss noen hjelp.» Da sa både bonden og kona hans: «Visst vil vi gi dere mat og all annen hjelp dere trenger.» Straks bonden hadde budt dem hjelp, gikk Torgunna ut av stua og ble ikke sett siden. Så tente de lys i stua. De drog de våte klærne av gjestene og gav dem tørre i stedet. Så gikk de til bords og signet maten, og bonden stenket vigslevatn over hele huset. Gjestene spiste av maten, og ingen tok skade av den enda Torgunna hadde stått for mat­ stellet. De sov fast hele natta, og var nå på et overlag gjestfritt sted. Om morgenen gjorde de seg klar til å dra videre, og alt gikk godt og greitt. Da folk spurte det som var hendt, syntes de fleste det var rådeligst å gi dem all den hjelpa de trengte, og senere var det intet å fortelle om turen. Da de kom til Skålaholt, tok de fram alle de dyre­ bare tingene Torgunna hadde skjenket til kirka der. Prestene tok med glede mot alt sammen, og Torgunna ble jordet der. Men likferdsmennene for heim; alt gikk godt for dem, og de kom alle vel heim.

52 På Frodå var et stort ildhus, og innafor ildhuset var en sengkove, som skikken var den gangen. På utveggen var også to kover, en på hver side av døra. Det var fullt av tørrfisk i den ene og mjøl i den andre. Hver kveld ble det gjort opp varme til koking i ildhuset, som skikken var. Folka satt lenge ved ilden før de gikk til bords. Mens folka på Frodå satt ved matilden den kvelden likferdsmennene kom heim, så de en halvmåne vise seg på bordveggen i stua; alle som var i huset, kunne se den; den gikk andsøles rundt huset, og forsvant ikke så lenge folka satt ved ilden. Torodd spurte Tore Trefot hva dette kunne varsle. Tore sa det var en Urds-måne (lagnadsmåne) - «etter dette vil det komme mannedød,» sier han. Hele den uka kom Urds-månen fram hver kveld.

98

53 Dernest hendte det at en sauegjæter kom inn og var svært stille; han sa lite og gav tverre svar, og for folk så det helst ut som om han var rar. Han holdt seg vekk fra de andre og snakket med seg sjøl, og dette varte noen tid. Men så en kveld ikke svært langt ut på vinteren da sauegjæteren kom heim, gikk han bort til senga si og la seg. Da folk kom til om morgenen, var han død. Han ble gravlagt ved kirka der. Straks etter dette tok mange døde til å gå igjen. Ei natt gikk Tore Trefot ut i et nødvendig ærend et stykke fra døra. Da han skulle gå inn igjen, så han sauegjæteren stå framfor døra. Tore ville gå inn, men sauegjæteren ville ikke slippe han gjennom. Da ville Tore gå unna. Men sauegjæteren for etter og fikk tak i han og slengte han mot døra. Han kjente seg straks sjuk, men kom seg inn i sengerommet sitt. Han var blitt kolsvart vidt utover. Han fikk sott av dette og døde. Også han ble gravlagt der ved kirka. Senere viste de seg begge i lag, saue­ gjæteren og Tore Trefot. Som en kunne vente, skremte dette alle folk. 99

Etter Tbres død fikk en av huskarene til Torodd sott; han lå tre netter før han døde. Siden døde den ene etter den andre, seks i alt. Da var de kommet til julefasten; men den gangen fastet de ikke på Island. Ene koven var så full av tørrfisk at en ikke kunne få opp døra. Fisken rakk helt opp under tverrbjelken, så de brukte stige til å ta av ladet fra toppen. En kveld folka satt ved matilden, hørte de noen rive i tørrfisken inne i koven, men da de så etter, fantes der ikke et liv. Om vinteren litt før jul for Torodd bonde ut til Nes etter torsken sin. De var seks mann sammen i en tiæring, og ble på Nes over natta. Den kvelden Torodd for heimefra, hendte det på Frodå etter at de hadde tent matilden, at folka så et selhode stikke opp av ildhusgolvet. Ei heimekone kom først fram og så det, og hun tok en trelurk som lå i døra og slo selen i hodet. Den kom lenger opp ved slaget og tøydde seg mot sengeomhenget til Torgunna. Da gikk en huskar bort og slo til selen. Den gled høgre opp for hvert slag til den var kommet opp over luffene. Da falt huskaren i uvett, og alle som var der, ble skremt. Gutten Kjartan sprang bort og tok ei storslegge, og den klemte han i hodet på selen. Det var et veldig slag, men selen bare ristet på hodet og så rundt. Kjartan gav den slag på slag, og selen gled lenger og lenger ned, om lag som når en driver ned en pål. Han slo så lenge til selen var kommet så langt ned at golvet gikk sammen over hodet på den. Slik gikk det ofte om vinteren at alle gjenferd var mest redde for Kjartan.

54 Om morgenen da Torodd og folka for inne fra Nes med fisken, blei de alle sammen utfor Enne. Båten og fisken drev opp under Enne, men likene fant de ikke. Da disse tidender nådde Frodå, bad Kjartan og Turid grannene dit til arveøl, og slik gjorde de juleølet til arveøl. Første kvelden folk satt benket i arveølet, kom Torodd og alle båtfolka hans gjennomvåte inn i stua. Folk tok godt mot Ibrodd, de mente at dette var et godt varsel, for den gangen trodde folk at når druknede 100

menn kom i sitt eget arveøl, var de godt mottatt av Ran. Ennå satt litt igjen av hedenskapen, om folk nok var døpte og kaltes kristne. Torodd og båtfolka gikk langs hele gjesteskålen, som hadde to dører. De gikk til ildskålen og svarte ikke på noen hilsing. De satte seg ned ved ilden, og folka på garden gikk ut av ildskålen. Torodd og båtfolka satt igjen til ilden døde; da ble de borte. Så lenge arveølet stod på, kom de hver kveld til ilden. De snakket mye om dette i arve­ ølet, og noen sa at det ville ta slutt når arveølet var over. Etter gildet for gjestene heim, og på garden ble det da stille og tomt. Den kvelden gjestene var reist, tente de opp matild som de brukte gjøre. Da ilden brente, kom Torodd inn med flokken sin, og alle var våte. De satte seg ved ilden og tok til å vri klærne sine. Da de hadde satt seg, kom Tore Trefot inn med de seks mennene sine. Alle var fulle av mold. De ristet klærne og slengte molda bort på Torodd og flokken hans. Som en kunne vente, gikk folka på garden ut av ildhuset, og den kvelden hadde de hverken lys eller varmestein eller noen ting, så de hadde ingen glede av ilden. Kvelden etter ble matilden gjort opp i et annet hus, for folk tenkte at de døde knapt ville komme dit. Men det gikk ikke slik, alt gikk som kvelden før, og begge flokkene kom inn til ilden. Tredje kvelden gav Kjartan det rådet at de skulle tenne en stor langild i ildskålen, men gjøre opp matild i et annet hus. Så ble gjort, og det endte med at Torodd og båtfolka satt ved langilden, men folka på garden ved den lille ilden. Slik ble det hele jula. Det ble mer og mer bråk inne i tørrfiskladet. Natt og dag var det som noen slet og rev i fisken. Siden en gang trengte de noe fisk og gikk bort til ladet. Mannen som var oppe på ladet, så en hale stikke opp av det; den så ut som ei svidd kurumpe med selhundshår. Man­ nen som var oppe på ladet, tok fatt i rumpa og halte og bad de andre hjelpe seg. Så for både karfolk og koner opp på ladet og halte i rumpa, men de kom ingen veg. Folk kunne ikke se annet enn at rumpa var død; men som de halte som mest, strøk den ut av hendene på dem, så skinnet fulgte av handflatene på dem som hadde hatt beste taket, og siden så de ingenting til halen. Så bar de ut fisken. Men straks de kom ned i ladet, var hver fisk oppspist, så bare skinnet var igjen, men noe levende fant de ikke i ladet.

101

Dernest hendte det at Torgrima Galdrekjerring, kona til Tore Tre­ fot, fikk sott og døde noen tid etter. Samme kvelden hun var blitt jor­ det, så de henne i flokken til Tore, mannen. Etter at halen hadde vist seg, tok sotten til igjen for andre gangen, og nå døde flere kvinner enn menn. Seks menn mistet livet, den ene etter den andre, men noen flyktet for spøkeriet og gjenferdene. Om høsten hadde det vært tretti husfolk, men atten døde, og fem drog sin veg, så da mars kom, var det bare sju igjen.

55 Etter at alt dette underlige var hendt, for Kjartan en dag inn til Helge­ fjell, til morbroren, Snorre gode, og ville spørre han til råds om hva han skulle gjøre mot denne trollskapen som var kommet over dem. En prest som Gissur Kvite hadde sendt Snorre gode, var kommet til Helgefjell da. Snorre sendte presten til Frodå sammen med Kjartan, ene sønnen sin, Tord Katt, og seks mann til. Han gav det rådet at de skulle brenne sengeomhenget til Torgunna og stevne alle gjengan­ gerne til dørrett. Han bad presten holde messe der, vigsle vatn og gi folka skrifte. På vegen fikk de med seg folk fra de nærmeste gardene, og de kom til Frodå kvelden før kyndelsmesse på den tid matilden var tent. Da hadde Turid husfrue fått samme sotten som de andre hadde dødd av. Kjartan gikk straks inn og så at Torodd og de andre satt ved ilden som vanlig. Kjartan tok ned sengeomhenget til Torgunna. Så gikk han ut i ildskålen, tok en glo av ilden og gikk ut med begge deler. Så brente de alle sengklærne som Torgunna hadde ått. Deretter stevnte Kjartan Tore Trefot, og Tord Katt stevnte Torodd bonde, fordi de mot loven gikk rundt på garden og tok folks liv og helse. Alle som satt rundt ilden ble stevnet. Så ble dørretten satt, klagene ble sagt fram, og på alle måter gikk de fram som ved tingrettene. De bar fram vitneprov, gikk gjennom sakene og sa til slutt fram dommene. Da dommen over Tore Trefot var blitt sagt fram, stod han opp og sa: «Så lenge jeg kunne, har jeg nå sittet.» Så gikk han ut den døra der retten ikke satt.

102

Deretter sa de dommen over sauegjæteren. Da han hørte den, stod han opp og sa: «Nå skal jeg gå. Men det hadde vært bedre om det hadde skjedd før.» Da Torgrima Galdrekjerring hørte at dommen ble sagt over henne, stod hun opp og sa: «Så lenge jeg kunne, har jeg nå vært her.» Slik kom den ene etter den andre med klagemålene sine. Ettersom de fikk dommen sin, stod alle opp og sa noen ord idet de gikk ut, og en skjønte på det de sa at de gikk sin veg nødtvungne. Til slutt kom klagemålet mot Torodd bonde. Da han hørte det, stod han opp og sa: «La oss alle fly, her får vi ingen fred lenger.» Deretter gikk han. Så gikk Kjartan og de andre inn. Presten bar vigslevatn og relikvier rundt hele huset. Dagen etter gikk ingen igjen på Frodå. Det var slutt med trollskapen. Turid kom seg av sotten og ble helt frisk. Våren etter at disse underlige tingene var hendt, tok Kjartan nye tjenestefolk og bodde lenge etter på Frodå, og ble en overlag djerv kar.

56 Snorre gode bodde på Helgefjell i åtte vintrer etter at kristendommen var lovfestet på Island. Siste vinteren han bodde der, ble Styr, mågen hans, drept på Jorve i Flisukverve. Snorre gode for dit sør etter liket; og på Rossholt gikk han inn i kvinneskålen til Styr, som hadde reist seg, og Snorre holdt bondens datter om livet. Våren etter byttet Snorre gode gard med Gudrun Osvivsdatter og flyttet til Tunga i Sælingsdal. Det var to vintrer etter drapet på Bolle Torleiksson, mannen til Gudrun Osvivsdatter. Samme våren drog Snorre gode med 480 mann sør i Borgarfjorden og skulle ta opp rettssaka etter drapet på Styr. Vermund den magre, bror av Styr, var med sørover; han bodde den gangen i Vatnsfjorden. Steintor på Øyr og Torodd Torbrandsson fra Alptafjord, Torleik Brandsson fra Krossnes, brorsønn av Styr, og mange andre gjæve menn var også med. Langt om lenge kom de sør til Kvitå til Haugsvadet rett over Bø. På sørsida av elva var Illuge Svarte, Kleppjarn den gamle, Torstein Gislesson, Gunnlaug Ormstunge og Torstein Torgils-

103

son fra Havsfjordsøy. Torstein var gift med Vigdis, datter av Illuge Svarte. Der var også mange andre gjæve menn, og de var mer enn 600 mann. Snorre gode og flokken hans kom seg ikke over elva. De red da så langt fram som råd var uten å komme i livsfare og sa fram saka. Snorre stevnte Gjest for drapet på Styr. Men Torstein Gislesson spilte denne saka for Snorre gode på Alltinget om sommeren. Om høsten red Snorre gode ned til Borgarfjorden og tok livet av Torstein Gisles­ son og sønn hans, Gunnar. Da var også Steintor på Øyr med i flok­ ken hans, og Torodd Torbrandsson, Bård Hoskuldsson og Torleik Brandsson. De var femten i alt. Våren etter møttes de på Torsnestinget, Snorre gode og Torstein fra Havsfjordsøy, mågen til Illuge Svarte. Torstein var sønn av Torgils Torfinnsson, og Torfinn var sønn av Seltore på Raudemel. Mor av Tor­ stein var Aud, datter av Alv fra Dalene. Torstein var systrungen til Torgils Aresson fra Røykjaholar og Torgeir Håvarsson og Torgils Hallasson og Bitru-Odde og Alptafjordingene Torleiv Kimbe og de andre Torbrandssønnene. Torstein hadde stevnt mange saker inn for Torsnestinget. En dag på tingbakken spurte Snorre gode Torstein om det var mange saker han skulle ha fram på tinget. Torstein sa at han skulle ha fram noen saker. Snorre sa: «Nå vil du vel at vi skulle greie disse sakene for deg, slik som du greidde saka vår i fjor vår.» «Ikke står jeg etter det,» sa Tor­ stein. Men da Snorre hadde sagt dette, kom også sønnene til Snorre gode og mange andre av frendene til Styr med lastord. De sa det ville være best for Torstein om ingen sak kom lenger enn den alt var kom­ met, og mente han var skyldig til å bøte med livet for den skamma han og Illuge, mågen hans, hadde ført over dem sommeren før. Tor­ stein svarte lite på dette, og alle gikk ned av tingbakken. Torstein og frendene hans, Randmelingene, hadde alle sammen stort følge. Da de skulle gå til retten, bød Torstein seg til å føre fram alle de sakene han hadde stevnt inn for tinget. Da slektningene og frendene til Styr fikk høre det, tok de våpnene sine og stilte seg mel­ lom rettsstedet og Randmelingene, da de skulle gå til retten, og det kom til strid mellom dem. Torstein fra Havsfjordsøy setter alt inn på å søke fram mot Snorre gode. Torstein var en stor og sterk mann og våpendjerv. Men da Torstein søkte så kvast fram mot Snorre gode, 104

sprang søster sønnen hans, Kjartan fra Frodå, framfor han. Han og Torstein sloss lenge, og ikke skiftet de kraftløse hogg. Siden gikk ven­ nene deres mellom, og det kom til grid. Etter striden sa Snorre gode til Kjartan, frenden sin: «Du gikk hardt på i dag, Breiviking.» Kjartan svarte arg: «Ikke trenger du laste meg for ætta mi.» I denne striden falt sju av mennene til Torstein, og mange ble såret på begge sider. I denne saka kom det til forlik med en gang på tinget. Snorre gode tok det ikke så nøye med vilkårene for forliket. Han ville ikke at denne saka skulle komme på Alltinget, for den gangen var det enda ikke blitt noe forlik i drapssaka etter Torstein Gislesson. Han syntes han hadde nok å svare for på Alltinget likevel, om ikke denne saka også skulle komme fram der. Om alle disse tidendene: om drapet på Tor­ stein Gislesson og sønnen Gunnar og siden om striden på Tbrsnestinget, gjorde Tormod Trevilsson denne visa i Ramnsmål: Sverdtrærnes tyner to til felte i spydstriden

105

sør for elva. Livløse sju lå siden på Torsnes; jærtegn til slikt er der.

Det ble satt inn i forliket at Torstein skulle få fram på Torsnestinget alle de sakene han hadde stevnt dit. På Alltinget om sommeren kom det til forlik i drapssaka etter Tor­ stein Gislesson og sønnen Gunnar. De mennene som hadde vært med Snorre gode på drapet, for utalands. Denne sommeren løste Torstein fra Havsfjordsøy godordet til Raudmelingene ut fra Torsnestinget, fordi han syntes han var blitt maktløs der gjennom Snorre og ætta hans. Torstein og frendene hans fikk ting i Straumfjorden, og det tinget hadde de lenge frametter.

57 Men da Snorre gode hadde bodd noen få år på Sælingdalstunga, bodde en mann som hette Uspak på Øyr nord i Bitra. Han var sønn av Kjallak på Kjallakså ved Skridinsenne. Uspak var gift og hadde en sønn som hette Glum og var ung den gangen. Uspak var en uvanlig stor og sterk mann; han var ille likt, sjølgod og urettvis. Han hadde sju eller åtte karer hos seg, og de lå alltid i strid med andre folk der nord. De hadde alltid båt ved land og tok det de fant for godt av andres eiendom og vrakgods. En mann hette Alv den lille og bodde i Tambådalen i Bitra. Han var svært rik og en drivende gardbruker. Han var tingmann under Snorre gode og tok vare på Snorres vrakgods ute under Gudlaugshammeren. Også Alv syntes at Uspak og mennene hans for med ugagn, og Alv klagde alltid for Snorre gode når de møttes. Tore Gullhardsson bodde den gangen på Tunga i Bitra. Han var venn av Sturla Tjodreksson, som ble kalt Viga-Sturla. Han bodde på Stadarholt i Saurbø. Tore var en gjæv bonde og hadde oppsynet med mennene i 106

Bitra. Han hadde i oppdrag å ta vare på vrakgodset til Snorre der nord. Mellom Uspak og Tore var det ofte grått, men stundom lysnet det. Uspak var fremste mannen i Krossådal og Ennet. Et år kom det tidlig hard vinter og ødela straks febeitet på Bitra med snø og tele. Folk mistet fe og led vondt, men noen jagde feet over vidda. Sommeren før hadde Uspak latt kaste opp en voll på garden sin på Øyr. Fra den kunne djerve menn trygt verje seg. I slutten av februar kom det ei styggeværsri og holdt seg en uke med nordavind. Da uværet tok til å gi seg, så folk at havisen var kommet inn til hele kysten, men inn til Bitra var ingen is kommet, og folk drog ned i fjøra for å se etter fangst. Det er fortalt at en stor rørkval var drevet i land mellom Stika og Gudlaukshammeren. Snorre gode og Sturla Tjodreksson åtte mest i kvalen. Alv den lille og noen flere bønder åtte også litt i den. Det kom folk til fra hele Bitra, og de skar kvalen slik som Tore og Alv ville. Mens de drev på med å stykke opp kvalen, så de en båt rodde på andre sida over fjorden fra Øyr og at det var en stor tolværing som Uspak åtte. Båten kom bort til kvalen, og femten fullvæpnede menn gikk i land. Da Uspak kom i land, gikk han bort og spurte hvem som åtte kvalen. Tore sa at han rådde for den delen som Sturla åtte, og Alv for sin egen og Snorre godes del - «og siden rår hver av de andre bøndene for sin del.» Uspak spør hva de vil gi ham av kvalen. Tare svarer: «Ikke vil jeg gi bort noe av den delen jeg skal svare for, og om bøndene vil selle den de eier, vet jeg ikke, eller hva vil du gi for den?» «Vet du, Tore!» sa Uspak, «at jeg bruker ikke kjøpe kval av dere Bitrafolk.» -«Jeg tror likevel,» sa Tore, «at du ikke får noe for ingenting.» Den kvalen som var oppskåret, lå i en dunge og ingenting var fordelt. Uspak bad folka sine gå og bære kvalen ut i båten. De som holdt på med kvalen, hadde lite våpen unntatt øksene som de skar med. Men da Tore så at Uspak og folka hans gikk bort til kvalen, ropte han til mennene sine at de ikke skulle la seg rane. De sprang så til fra andre sida og bort fra den uskårne kvalskrotten. Tore var snarest. Uspak snudde seg straks mot han og drev til han med øksehammeren. Hog­ get kom ved øret, og Tore seg straks ned i uvett. De som stod nærmest, grep han, rykte han til seg og stod over han mens han lå i uvett. Men så tok de ikke vare på kvalen. Da kom Alv den lille til og sa at de ikke

107

skulle ta kvalen. Uspak sa: «Kom ikke hit, du Alv! Du har tynn skalle, og jeg tung øks. Du kan komme på verre ferd enn Tore om du kommer en fot lenger.» Alv vågde ikke annet enn å ta mot det gode rådet han hadde fått. Uspak og folka hans bar så kvalen ut i båten og ble ferdig med det før dore kom til seg sjøl. Men da han fikk vite det som var hendt, skjente han på mennene sine, det var stor skam at de stod og så på at noen ble ranet og andre slått ned. Tore sprang sjøl opp, men da hadde Uspak fått båten flott og la fra land. Så rodde de over fjor­ den til Øyr, og Uspak lot ingen av dem som hadde vært med på ferda, dra sin veg; de ble værende på Øyr og holdt seg bak verjevollen. Tore og de andre delte resten av kvalen, og tjuveskaden skulle gå ut over alle etter den del hver mann åtte i kvalen. Deretter for alle heim. Nå var det stor fiendskap mellom Tore og Uspak, men fordi Uspak hadde mye folk hos seg, slapp maten snart opp for dem.

58 Ei natt for Uspak og folka hans opp i Tambådalen, femten mann i alt. De gikk inn til Alv og jagde han og de andre på garden inn i stua, mens de rante stedet og førte med seg det de tok på fire hester. Folka på Fjardarhorn hadde sett dem komme og sendte en mann til Tunga for å varsle Tore. Tore samlet straks folk, og atten stykker drog de ned til fjordbotnen. Da så Tore at Uspak og mennene hans drog forbi, og satte etter dem ut fra Fjardarhorn. Da Uspak så at de kom etter, sa han: «Der kommer folk. Tore er der vel og tenker nok nå å hevne det hogget jeg gav han i vinter. De er atten, og vi er femten, men vi er bedre væpnet. Ikke er det lett å se hvem som får hogga denne gangen. Hestene som vi har tatt i Tambådal, kan være heimkjære, men jeg vil ikke miste det som vi har fått tak i; derfor skal de to av folka våre som har ringeste våpnene, jage kløvhestene i forvegen ut til Øyr. De skal be mennene heime komme og hjelpe oss, vi tretten skal møte de andre så godt vi kan.» De gjorde som Uspak sa. Da Tore og mennene hans nådde dem, hilste Uspak og spurte etter tidender; han var blid i målet og ville på den måten hefte Tore og

108

folka hans. Tore spurte hvor de hadde alle matvarene fra, og Uspak sier at de hadde dem fra Tambådal. «Hvorledes fikk dere tak i dem?» sier Tore. Uspak svarer: «Vi har hverken fått dem, kjøpt dem eller betalt dem.» «Vil dere da gi slipp på dem, og la oss få dem?» sier Tore. Uspak sa at han brydde seg ikke om det. Så for de løs på hverandre, og det kom til strid. Tore og folka hans gikk hardest på, men Uspak og mennene hans forsvarte seg djervt og mandig. Likevel ble de såret, og noen falt. Tore hadde et bjørnespyd i handa, sprang mot Uspak og ville kjøre det gjennom han, men Uspak slo spydet til sides. Fordi Tore hadde støtt til av all makt, men støtet gikk i lufta, falt han på kne og framover. Uspak hogg da til Tore i ryggen med øksa, og det ble en høg smell. Uspak sa: «Det vil nok gjøre deg ulysten på langreis, Tore.» Tore sa: «Det kan være, men jeg tenker at jeg enda kommer til å fare fulle dagsreiser for deg og hogget ditt.» Tore hadde hatt en kniv i ei reim om halsen, slik folk den gangen titt hadde. Den kastet han bak på ryggen, slik at hogget kom i den, og Uspak hadde bare skrapt av litt kjøtt på begge sider av ryggraden. Etter det for en av mennene til Tore fram og hogg til Uspak. Han tok mot med øksa, så hogget kom i skaftet, og øksa falt ned. Da ropte Uspak og bad folka sine holde seg unna, og sjøl la han på sprang. Straks Tore var oppe igjen, sendte han spydet etter Uspak; det traff han i låret og skar seg ut på andre sida. Uspak rykte spydet ut av såret, snudde seg og sendte det tilbake. Det ramte midt på livet den mannen som hadde hogd til han, og han falt død til jorda. Deretter la Uspak og folka hans på sprang, men Tore og mennene hans jagde dem langs fjøra nesten helt ut til Øyr. Da kom folk til heimefra garden, både kar­ folk og kvinner. Tore og flokken hans tok da på heimveg, og fra da av var det ikke mer strid mellom dem den vinteren. I den striden falt tre menn for Uspak og én for Tore, men mange ble såret på begge sider.

59 Snorre gode tok opp søksmålet for Alv den lille mot Uspak og folka hans, og på Torsnestinget fikk han gjort alle fredløse. Etter tinget for Snorre gode heim til Tunga og ble der til retten hadde dømt gard og gods fra de fredløse. Da for han nord til Bitra med mange menn. Da han kom dit, var Uspak borte med alt sitt. I alt femten mann hadde de reist nord på Strandir med fem skip, og der ble de om sommeren og gjorde mange voldsverk. De slo seg ned i Taralåtrsfjorden og samlet mye folk rundt seg. Det kom til dem en mann som hette Ramn og ble kalt viking; han var en illgjerningsmann og hadde holdt seg der på nordstrendene. De herjet nå mye med ran og manndrap, og alle ble der sammen fram til vinternettene. Da samlet Strandemennene seg, Olav Øyvindsson fra Drangar og noen andre bønder, og drog mot dem. Som på Øyr hadde de en voll omkring garden sin i Tara­ låtrsfjorden, og de var nesten tretti mann i alt. Olav og bøndene la seg rundt vollen, men den syntes tung å ta. Så tåltes de ved, og illgjer­ ningsmennene bød seg til å fare bort fra Strandir og ikke gjøre mer ugagn der. Til gjengjeld skulle bøndene fare bort fra vollen. Og fordi bøndene syntes at de ikke maktet noe mot dem, tok de mot dette vil­ kåret, og begge bandt seg ved ed. Dermed for bøndene heim.

60 Nå er å si om Snorre gode at han for til feransretten nord i Bitra som før er sagt. Da han kom til Øyr, var Uspak borte, men Snorre gode holdt feransrett etter loven, og tok alt det forbrutte godset og delte det mellom de mennene som hadde lidd mest under hærverket, Alv den lille og de andre som var blitt ranet. Siden red Snorre gode heim til Tunga, og sommeren gikk. Uspak og flokken hans for fra Strandir ved vinternettene på to store skip. De for langs Strandir og siden nord over Floi til Vatsnes. Der gikk de i land og rante og søkklastet begge skipene. Så holdt de over fjorden til Bitra og landet på Øyr, og her førte de all lasten opp i vol­ 110

len. Kona til Uspak og sønnen Glum hadde vært der om sommeren med to kuer. Samme natta de var kommet heim, rodde de straks begge skipene inn i fjordbotnen og gikk opp til garden på Tunga. Her brøt de seg inn i huset, halte Tore bonde ut av senga, førte han ut og drepte han. Siden rante de alt godset innadørs og tok med seg ombord. Så rodde de til Tambådalen. Der sprang de til gards og sprengte døra som på Tunga. Alv den lille hadde ligget i klærne, og da han hørte at døra ble sprengt, spratt han opp og sprang til ei lønndør på baksida av huset. Her kom han seg ut og sprang opp etter dalen. Uspak og mennene hans rante alt de kunne få tak i og førte det ombord på skipene. Så drog de heim til Øyr med begge skipene lastet, og bar dette forrådet opp i vollen. Så drog de begge skipene inn bak vollen og fylte begge to med ferskvatn. Siden stengte de vollen, som var et overlag godt vern, og ble der om vinteren.

61 Alv den lille sprang helt til Tunga til Snorre gode og fortalte han om overfallet, og han egget Snorre til straks å fare nordover mot Uspak og folka hans. Men Snorre gode ville først høre nordfrå om de hadde gjort mer enn jage Alv sørover eller om de hadde satt seg fast der i Bitra. Noe etter spurtes nord fra Bitra både at Tore var drept og hvor­ ledes Uspak hadde laget seg til å ta mot uvennene sine, og de fikk tidender som viste at han ikke ville være lett å rå med. Da lot Snorre gode hente folka til Alv og det godset som var igjen; alle kom til Tunga og ble der om vinteren. Vennene til Snorre gode lastet han og syntes han var sen til å hjelpe Alv til retten hans. Snorre gode lot hver mann snakke som han ville, men gjorde ingenting. Sturla Tjodreksson sendte bud at han var fer­ dig til å dra mot Uspak og mennene hans straks Snorre ville, og sa at han var ikke mindre skyldig enn Snorre til å dra mot Uspak. Slik gikk vinteren til fram over jul, og støtt spurtes ugagnsverk fra Uspak og mennene hans. Det var en streng vinter, og alle fjordene var islagt. Litt før fasten sendte Snorre gode bud ut til Nes til

111

Ingjaldskvål. Der bodde en mann som hette Trond Stigende; han var sønn av Ingjald, som garden Ingjaldskvål er oppkalt etter. Trond var uvanlig stor og sterk og fotrapp som få. Han hadde vært hos Snorre gode før, og det ble sagt at han var hamram så lenge han var hedning, men den trollskapen gikk av de fleste når de ble døpt. Snorre sendte bud til Trond at han skulle komme inn til Tunga til møtes med han og utstyre seg slik at han var rede til å vise hva han dudde til. Da Trond fikk budet fra Snorre gode, sa han til sendemannen: «Du skal kvile deg her så lenge du vil, men jeg vil fare slik som Snorre gode ber meg, og du holder nok ikke tritt med meg. Sendemannen svarte at det ville han tro når det var prøvd, men da han våknet om morge­ nen var Trond borte. Han hadde tatt våpnene sine og var gått inn til Enne og derfra vegen inn til Bulandshammeren, og så langs fjor­ dene til garden Eid. Derfra gikk han på isen over Kolgravafj orden og Seljefjorden, derfra inn til Vigrafjorden og så på isen helt inn i botnen av Kvamsfjorden. Han kom til Tunga om kvelden som Snorre satt til bords. Snorre tok vennlig mot han, Trond tok vel mot helsingsordene hans og spurte hva han ville han. Han var ferdig til å fare hvor det måtte være om Snorre hadde noe ærend til han. Snorre bad han bli der i ro over natta. Så tok de klærne til Trond og tørket dem.

62 Samme natta sendte Snorre gode en mann vest til Stadarhol og bad Sturla Tjodreksson møte seg på Tunga nord i Bitra dagen etter. Snorre sendte også bud til de nærmeste gardene og stevnte til seg folk derfra. Dagen etter for de nord over Gavlfjellsheia med femti mann. De kom til Tunga i Bitra om kvelden. Sturla var der alt med tretti mann. Om natta for de nord til Øyr, og da de kom dit, gikk Uspak og men­ nene hans opp på vollen og spurte hvem som førte flokken. De sa hvem de var og bad dem gi opp vollen, men Uspak sa at det ville de ikke. «Vi skal gi dere samme vilkår som Strandamennene,» sier han. «Vi skal dra ut av bygda dersom dere vil fare bort fra vollen.» Snorre svarte at han ikke ville gå med på noen vilkår.

112

Straks det var blitt lyst morgenen etter, delte de vollen mellom seg til stormløp. Loddet falt slik at Snorre gode skulle gå mot den delen av vollen som Ramn viking forsvarte, og Sturla skulle ta den som Uspak stod for. Sønnene til Bork Digre, Såm og Tormod, gikk mot én side, og sønnene til Snorre, Torodd og Torstein Torskebit, for løs på ene veggen i vollen. Uspak og folka hans verjet seg mest med stein så lenge de fikk tak i det, og de sparte ikke på steinen, for det var raske menn som førte flokken. Snorre og Sturla brukte mest skottvåpen til å gå på med, og skjøt med piler og kastespyd. De hadde samlet mye av begge deler, for de hadde lenge budd seg på å ta vollen. Det ble et stritt åtak; derfor ble mange såret på begge sider, men ingen falt. Snorre og folka hans skjøt så titt at Ramn og de som var med han, drog seg bort fra veggen. Da gjorde Trond Stigende et sprang mot veg­ gen og hoppet så høgt at han fikk kjørt øksa fast i vollen og halte seg opp etter økseskaftet. Straks Ramn så at en mann var kommet opp på vollen, sprang han mot Trond og ville kjøre spydet gjennom han. Trond slo spydet til sides og hogg til Ramn oppe ved aksla så han tok av armen. Da kom mange menn mot han. Han lot seg gli ned av vollveggen og kom på den måten ned igjen til mennene sine. Uspak egget folka sine til å verje seg og sloss sjøl uredd og mandig. Han gikk ytterst på vollen for å kaste stein. En gang tok han i av all makt og skulle kaste en stein ned i flokken til Sturla, men i det samme skjøt Sturla et snørespyd mot han og traff han midt på livet, så han falt ned av vollen. Sturla sprang straks bort til han og trev han til seg, for han ville ikke at flere menn skulle vinne på han, alle skulle si at han, Sturla, var blitt Uspaks banemann. Fra den veggen Borkssønnene søkte mot, falt en mann ned. Etter dette bød vikingene seg til å gi opp vollen, men de skulle ha grid for liv og lemmer. De ville la Snorre gode og Sturla dømme i alt. Fordi Snorre gode og folka hans nesten ikke hadde skottvåpen igjen, gikk de med på dette. Så ble vollen oppgitt, og forsvarerne gav seg over til Snorre, som lot alle få grid for liv og lemmer, slik de var blitt enige om. Både Uspak og Ramn og en av mennene deres lot livet der. Slik sier Tormod i Ramnsmål:

8.

Norrøn saga III

113

Bardagen i Bitra ble til hard strid; ørnen fikk åtsel å ete av hærmann. Der falt båtførere for mektig høvding; tre lik lå igjen, livløs var Ramn.

Snorre gode lot kona til Uspak og sønnen Glum bli boende der siden, Glum fikk siden Tordis til kone; hun var datter av Asmund Gråskalle og søster til Grette den sterke. Sønnen deres var den Uspak som hadde strid med Odd Ufeigsson i Midfjorden. Snorre gode og Sturla jagde vikingene hver til sin kant og sprengte slik denne ufredsflokken. Så for de heim. Trond Stigende ble hos Snorre en kort tid før han for heim til Ingjaldskvål. Snorre takket han vel for godt følgeskap. Trond Sti­ gende bodde lenge etter på Ingjaldskvål og siden på Tråndarstad, og var en gjæv og staut kar. o

63 På den tid bodde Torodd Torbrandsson i Alptafjorden; han åtte den gangen begge gardene, Ulvarsfjell og Ørlygsstad. Men Torolv Bægefot gikk slik igjen at folk syntes ikke det var værende lenger på de gar­ dene. På Bolstad bodde ingen på den tid, for Torolv tok til å gå igjen straks Arnkjel var død. Han drepte både folk og fe på Bolstad; derfor har ingen vågd å bygge der. Men fordi ingen bodde der, søkte Bægefot opp til Ulvarsfjell og gjorde mye ugagn der. Alt folk ble fælne av redsel straks de fikk se Bægefot. Bonden for da inn til Kårsstad og klagde for Torodd over det uføret han var kommet opp i, for han var leilen­ ding til Torodd. Han sa folk mente at om en ikke fant på råd, ville Bægefot ikke gi seg før han hadde lagt hele fjorden øde både for folk og fe. - «Jeg kan ikke lenger stå meg mot dette om ikke noe blir gjort ved det.» Da Torodd hørte dette, syntes han ikke det var lett å hitte 1 pa rad. o

o

114

Morgenen etter lot Torodd hente hesten sin, bød huskarene følge seg og lot også folk fra de nærmeste gardene være med. De for ut til Bægefotshammeren og derfra opp til dyssa til Torolv; så brøt de opp dyssa og fant Torolv. Han var ikke råtnet, men så ut som et troll; han var svart som Hel og diger som et naut. Da de ville flytte på han, fikk de ikke rørt han av flekken. Torodd lot folka kjøre brekkstenger under han, og slik fikk de han ut av dyssa. Så veltet de han ned i fjøra, og her lagde de et stort bål, som de satte ild på og veltet Torolv oppå. Så brente de alt til aske, men det varte lenge før ilden fatnet i Torolv. Det blåste en kvass vind, og aska føk vidt omkring straks det tok til å brenne, men den aska de fikk tak i, strødde de ut på sjøen. Da de var ferdige med dette, for de heim, og det var kvelden før Torodd kom heim til Kårsstad. Da holdt kvinnene på å mjølke, og da Torodd red over stølen, rente ei ku unna for han og brakk beinet. Kua ble tatt, men den var så mager at de syntes ikke det var noe å slakte. Torodd lot da binde om foten, men kua gav ikke mer mjølk. Da foten var grodd, ble kua jagd

115

til Ulvarsfjell for å fete seg; for der var så godt beite på ei låglendt eng ved sjøen. Kua gikk ofte ned i fjøra der bålet hadde vært og slikte stei­ nene som aska hadde føket bort på. Noen forteller at da øyfolka for inn fjorden med tørrfisklast, så de kua oppe i lia i lag med en apalgrå okse, som ingen hadde ventet å se der. Om høsten tenkte Torodd å drepe kua, men da folk skulle leite etter den, fantes den ikke. Torodd sendte ofte folk ut om høsten for å leite etter den, men de fant den aldri, og folk tenkte ikke annet enn at kua måtte ha slått seg i hel eller være stjålet. En dag kort før jul gikk gjæteren på Kårsstad til fjøset tidlig på morgenen, som han brukte, og så ei ku stå framfor fjøsdøra. Det var den kua som hadde brukket beinet og hadde vært borte siden. Han leidde kua inn i en bås og bandt den, og sa fra til Torodd. Han gikk ut i fjøset, så på kua, for over den med hendene, og kjente at den var med kalv og syntes derfor ikke at de kunne drepe den. Og Torodd hadde da slaktet det han trengte til huset. Tidlig på sommeren fikk kua en kvigekalv. En tid etter fikk kua en kalv til; det var en okse. Den var så stor at kua bare med nød og neppe kom fra det, og kort etter døde den. Denne store kalven ble båret inn i stua, den var apalgrå av farge og et gildt dyr. Begge kalvene var i stua, også den som ble først født. Ei gammel kjerring satt i stua; hun var fostermor til Torodd og var nå blind. Hun syntes å ha vært framsynt før i tida; men da hun ble gammel, mente de at det hun sa, var kjerringprat. Likevel gikk det ofte slik som hun sa. Da den store kalven var bundet på golvet, satte den i å raute. Og da kjerringa hørte det, støkk det i henne av redsel, og hun sa: «Dette er trollåt og ikke dyremål. Gjør vel og drep dette ugagnsdyret.» Torodd sa det var ikke tid for kalveslakt da; den var vel verd å ale opp og ville bli en gild okse når den var framfødd. Da rautet kalven en gang til. Da sa kjerringa og skalv over hele kroppen: «Fostersønn! Drep kalven! Om den får leve, vil vi få bare vondt av den.» Han sva­ rer: «Siden du vil det, fostermor, skal vi drepe kalven.» Så bar de begge kalvene ut. Torodd lot kvigekalven slakte, men den andre bar de ut i løa. Torodd sa at ingen skulle si til kjerringa at kalven levde. Denne kalven vokste synbart for hver dag, og da kalvene ble sloppet ut om våren, var den ikke mindre enn de som ble satt på tidlig 116

på vinteren. Da den kom ut, sprang den ofte rundt i heimemarka og brølte høgt som en fullvoksen stut, så en hørte den helt inn i huset. Da sa kjerringa: «Så er trollet likevel ikke drept, og vi vil få mer vondt av den enn ord kan si.» Kalven vokste raskt og gikk i tunet om sommeren. Om høsten var den så stor at få årsgamle kalver var større; den hadde gilde horn og var den vakreste okse en kunne se. Den ble kalt Glæse (den skin­ nende). To år gammel var den så stor som femårsgamle okser. Den var alltid heime med mjølkekyrne, og hver gang Torodd kom på stølen, gikk Glæse bort til han og snuste på han og slikte klærne hans, og Torodd klappet den. Både mot folk og fe var den godslig som en sau, men når den brølte, var det et fælslig mål i den. Når kjerringa hørte den, kom hun støtt i ulag. Da Glæse var fire år gammel, gikk den ikke lenger unna for kvinner, barn eller unggutter. Når voksne karer gikk mot den, kastet den på nakken så en ikke kunne være trygg på den, og gikk ikke unna før en drev den vekk med makt. En dag Glæse kom heim på stølen, brølte den fælslig høgt så de hørte den tydelig inne i husene som om den var like ved. Torodd og kjerringa var inne i stua. Hun pustet tungt og sa: «Ikke aktet du ord­ ene mine mye da jeg bad deg drepe oksen, fostersønn!» Torodd svarte: «Vær nå rolig, fostermor! Glæse skal leve til høsten; da skal vi slakte den når den har fått på seg sommerkjøttet.» «Det kan være for sent,» sa hun. «Det er vanskelig å se,» sa Torodd. Mens de snakket slik, brølte oksen enda verre enn før. Da kvad kjerringa denne visa: Lyshårete hærmann! Høvdingen for feet brøler etter blod, ber om menneskeliv. Stuten lærer deg snart stige ned i grava; til sist vil tyren tyne deg, ser jeg grant.

Torodd svarer: «Gammeltullet er du nå, fostermor! Dette kan du ikke se.» Hun kvad:

117

I sier jeg er ør om jeg tunga rører; men sårgråt ser jeg skjule blodig kropp. Illsint blir stuten straks den øyner folk; grant ser gullets Gerd, din bane den blir.

«Slik vil det ikke gå, fostermor,» sa han. «Det er vondt å si det, men slik vil det gå,» sa hun. En gang om sommeren hadde Torodd latt rake alt langhøyet sitt i store såter, og det kom en stor regnskur. Da folk kom ut om morge­ nen, så de at Glæse var kommet inn på tunet, og den stokken de hadde satt på horna da den tok til å bli olm, var borte. Glæse var ikke som ellers, for aldri hadde den brukt å gjøre skade på høyet, enda den gikk i heimemarka. Men nå rente den mot såtene, kjørte horna helt ned i botnen på såta og løftet høyet og slengte det utover vollen. Slik rev den opp den ene såta etter den andre og for brølende rundt vollen som et villdyr. Folka var så redde for den at ingen vågde å prøve på å jage den ut av heimemarka. Så fortalte de Torodd hva Glæse drev på med. Han sprang straks ut og tok en stor bjørkekjepp; den slengte han opp på skulderen slik at han hadde den tynne enden i handa, og slik sprang han ned på vollen til oksen. Da Glæse fikk se han, stan­ ste den og vendte seg mot han. Torodd morsket seg mot den, men oksen gikk ikke unna likevel. Da løftet Torodd kjeppen, og drev til den mellom horna så hardt at stokken røk tvert av ved tynnenden. Da den fikk slaget, ble Glæse så olm at den rente på Torodd, men Torodd fikk tak i horna og vred den til sides. De for slik en stund, Glæse gikk på og Torodd vek unna. Torodd skubbet den snart til høyre, snart til venstre for seg, helt til han tok til å bli trett. Da sprang han opp på nakken av oksen, og med hen­ dene tok han fast strupetak på den og la seg framover hodet mellom horna, og på den måten ville han mase den ut. Men oksen sprang fram og tilbake med han på vollen. Da så heimemennene til Torodd at det var på slutten med begge to, men de torde ikke gå på uten våpen. De gikk inn etter dem, og da

118

de kom ut, sprang de ned på vollen med spyd og andre våpen. Men da oksen så det, skjøt den hodet ned mellom beina og vred på det så den fikk ene hornet inn under Torodd. Så løftet den hodet så kvast at underkroppen til Torodd slo opp i lufta, og han stod nesten på hodet på oksenakken. Da Torodd dalte ned igjen, vred Glæse hodet inn under han, slik at ene hornet kom djupt inn i magen på Torodd. Da slapp han taket med hendene, men oksen ble vill av redsel og sprang ned over vollen til elva. Heimemennene til Torodd satte etter Glæse og jagde den tvers over Geirvorskredet, helt til de kom til ei hengemyr nedfor garden Hellur. Der sprang oksen ut i myra og sakk og ble aldri sett mer; der heter det siden Glæseskjelda. Da heimemennene kom opp igjen på vollen, var Torodd ikke der, men hadde gått heim til garden. Da de kom dit, lå Torodd død i senga; han ble ført til kirke. Kår, sønn av Torodd, tok garden i Alptafjorden etter faren. Han bodde der lenge etter, og garden Kårsstad har fått navn etter han.

64 En mann hette Gudleiv. Han var sønn av Gudleik den rike fra Straumfjorden og bror av Torfinn som Sturlungene er kommet fra. Gudleiv hadde vært mye ute og åtte et stort skip. Torolv, sønn av Øyra-Lopt, åtte også et skip, da de sloss mot Gyrd, sønn av Sigvalde jarl. Den gangen mistet Gyrd ene øyet. Mot slutten av den tid Olav den hellige levde, gjorde Gudleiv en kjøpmannsferd vest til Dublin. Da han drog vestfra, tenkte han seg til Island. Han seilte vest for Irland og fikk austavind og nordaustvind. Han drev derfor vest og sørover, så langt til havs at de ikke visste noe om hvor de hadde land. Det var sent på sommeren, og de gav mange løfter om de bare kom seg inn fra havet. Da fikk de øye på land; det var et stort land, men de visste ikke hva for et land det var. Gud­ leiv og folka hans ble likevel sams om å stevne mot land, for de syntes det var ille å stri med storhavet lenger. De fant god havn, og da de hadde ligget der inne en stund, kom noen menn ned til dem. De 119

kjente ingen av dem, men syntes helst at de snakket irsk. Det samlet seg snart så mange folk at de kunne telle flere hundrer. De tok alle skipsfolka til fange, bandt dem og jagde dem så opp i landet. Så ble de ført til et møte og skulle bli dømt. De skjønte at noen ville at de skulle drepe dem, men noen ville at de skulle sende dem utover landet som træler. Mens de drøftet dette, så de en flokk menn komme ridende, og midt i flokken bar de et merke, og skipsfolka mente at det måtte være en høvding i flokken. Da folka kom nærmere, så de at under merket red en stor og djerv mann, men han var utgammel og hadde kvitt hår. Alle de som var der, bøydde seg for han og hilste han som herren sin. Skipsfolka så snart at de andre skjøt alle ting inn under hans råd og dom. Denne mann sendte bud etter Gudleiv og folka hans. Da de kom fram for han, talte han til dem på norrønt mål og spurte hva land de var fra. De sa at de fleste var islendinger. Mannen spurte da hvem av dem som var islendinger; da gikk Gudleiv fram for denne mannen og hilste han, og det tok han vel mot og spurte hvor de var fra på Island. Gudleiv sa at han var fra Borgarfjorden. Han spurte hva for ei bygd i Borgarfjord han var fra, og Gudleiv sier det. Deretter spurte mannen Gudleiv nøye ut om noen enkelte av stormennene i Borgarfjorden og Breifjorden. Mens de talte om dette, spurte han etter Snorre gode og søster hans, Turid på Frodå, og han spurte nøye om alle ting på Frodå, men mest om gutten Kjartan, som da var bonde på Frodå. Da ropte landsmennene hans på sin kant at de ville ha avgjort hva de skulle gjøre med skipsfolka. Da gikk den store mannen fra dem og tok med seg tolv av folka sine, og de satt lenge og talte sammen. Der­ etter gikk de bort til folkemøtet. Så sa den store mannen til Gudleiv og de som var med han: «Lands­ mennene mine og jeg har nå drøftet eders sak, og de har gitt dere i min vold. Men jeg gir dere lov til å fare dit dere vil. Om dere synes det lir langt på sommeren, vil jeg likevel rå dere til å fare bort herfra, for her er folket troløst og vrangt, og de mener at jeg alt har brutt loven ved å gi dere fri.» Gudleiv sa: «Hvem skal vi si har frelst oss, om vi skulle være så heldige å komme tilbake til fedrelandet vårt?» Han svarte: «Det vil jeg ikke si, for jeg vil ikke at frendene og fosterbrødrene mine skal få en slik ferd hit som dere ville ha hatt om dere 120

ikke hadde fått hjelp av meg. Nå er jeg så gammel at en når som helst kan vente at alderdommen vil vinne på meg. Men enda om jeg lever en stund til, så er det mektigere menn i landet enn jeg, og de vil gi utenlandske menn liten fred, enda de ikke er nær ved her hvor dere er kommet i land.» Mannen lot så skipet gjøre seglklart for dem og ble hos dem til de fikk bør og kom vel til sjøs. Før han og Gudleiv skiltes, tok han en gullring av handa si og gav den til Gudleiv sammen med et godt sverd. Så sa han til Gudleiv: «Om du har hell med deg og når heim, skal du gi dette sverdet til Kjartan, bonden på Frodå, og ringen til Turid, mor hans.» Gudleiv sa: «Hvem skal jeg si har sendt dem disse dyrebare tingene?» Han svarer: «Si at han har sendt dem som var bedre venn av husmora på Frodå enn av broren, goden på Helgefjell. Om noen av dette tror å vite hvem som har ått disse tingene, så si disse ordene fra meg: Jeg vil ikke at noen skal komme hit og leite etter meg. Det er et rettelig vågestykke når folk ikke er så heldige å komme i land slik som dere har gjort. Her er vidt land og dårlig med havner. Alle steder kan utenlandske menn vente ufred, med mindre det går som med dere.» Gudleiv og folka hans satte til havs og kom til Irland senhøstes, og de ble i Dublin om vinteren. Om sommeren drog de til Island, der Gudleiv gav fra seg de dyre gavene. Folk mente for visst at den man­ nen var Bjørn Breivikingskjempe, men folk har ikke andre sannsagn om dette enn de som nå er fortalt.

65 Snorre gode bodde på Tunga i tjue år, og i førstninga var det mange som misunte han, så lenge storbondene Torstein Kuggesson og Torgils Hallasson levde og enda flere stormenn som var uvennene hans. Han er også med i mange andre sagaer. Han er nevnt i sagaen om Laksdølene, som mange vet. Han var den beste vennen for Gudrun Osvivsdatter og sønnene hennes. Han er også med i Heidarvigasagaen, og etter Heidarstriden gav han og Gudmund den mektige

121

22

største hjelpa til Barde. Men da Snorre gode tok til å eldes, ble han mer aktet og vennesæl, og det gjorde sitt til at avindsmennene hans ble færre. Det gjorde han mer vennesæl at han knyttet slektsband med de gildeste storfolka i Breifjorden og mange andre steder. Han giftet datter si Sigrid med Brand Vermundsson den gavmilde; hun ble siden gift med Kolle, sønn av Tormod Torlaksson på Øyr, og de bodde i Bjarnarhavn. Datter si Unn giftet han med Viga-Barde. Hun ble siden gift med Sigurd, sønn av Tore Hund fra Bjarkøy på Hålogaland. Datter deres var Rannveig, kona til Jon, sønn av Arne, som igjen var sønn av Arne Arnmodsson. Og sønn av Jon og Rannveig var Vidkunn fra Bjarkøy, som har vært en av de gjæveste lendermennene i Norge. Datter si Tordis giftet Snorre gode med Bolle Bollesson, og fra dem er Gilsbekkingene kommet. Snorre giftet datter si Hallbera med Tord, sønn av Sturla Tjodreksson. Datter deres var Turid, kona til Havlide Måsson, og fra dem er kommet ei stor ætt. Datter si Tora giftet Snorre med Keru-Berse, sønn av Halldor Olavsson fra Hjardarholt. Hun ble siden gift med Torgrim Svidd, og fra dem er kommet ei stor og gjæv ætt.

122

De andre døtrene til Snorre ble gift etter at faren var død. Turid Snorresdatter den kloke ble gift med Gunnlaug, sønn av Steintor på Øyr. Snorre gddes datter Gudrun var gift med Kalv på Solheim. Snorres datter Halldora var gift med Torgeir fra Asgardsholar. Alov Snorresdatter var gift med Jorund Torfinnsson, bror til Gudlaug i Straumfjorden. Halldor var den gjæveste av sønnene til Snorre gode, han bodde på Hjardarholt i Laksådalen, og fra han er Sturlungene og Vatnsfjor' dingene kommet. Torodd var den nest gjæveste sønnen til Snorre gode; han bodde på Spåkonefjell på Skagastrand. Måne Snorreson bodde på Sauefjell. Sønnen hans var Ljot; han ble kalt Måne-Ljot, og var den gjæveste av sønnesønnene til Snorre gode. Torstein, sønn av Snorre gode, bodde på Laugarbrekka. Fra han er kommet den store ætta til Asbjørningene i Skagafjorden. Sønn av Snorre gode, Tord Katt, bodde i Duvgusdalen. Sønnen Øyolv bodde på Lambastad i Myrene. Torleiv, sønn av Snorre gode, bodde på Medalfjellsstrand; fra han er Ballæringene kommet. Sønnen Snorre bodde på Sælingsdalstunga etter faren. En sønn av Snorre gode hette Klepp, men folk vet ikke hvor han bodde, og heller ikke vet vi om det fra han er kommet folk som er nevnt i sagaene. Snorre gode døde på Sælingsdalstunga et år etter at Olav den heL lige falt. Han ble jordet i den kirka han hadde latt bygge, men da kirkegården ble gravd, ble knoklene hans tatt opp og ført ned til den kirka som nå er der. Gudny Bodvarsdotter, mor til Sturlassønnene Snorre, Tord og Sigvat, var til stede da, og hun sa at det var knoklene til en middels mann og ikke store. Samme gangen tok de også opp knoklene av Bork Digre, farbroren til Snorre gode, og Gudny sa at de var overlag store. De tok også opp knoklene av gamle Tordis, datter av Torbjørn Sur og mor til Snorre gode, og Gudny sa at det var små kvinnebein og svarte som om de var brente. Alle disse knoklene grov de ned der hvor kirka står nå. Der slutter sagaen om Torsnesingene, Øyrbyggjene og Alptafjordingene.

123

Viga-Glums saga Oversatt av Sigrid Undset

ngjald het en mann; han var sønn av Helge den magre. Han . bodde på Tverå i Øyjafjord. Han hadde vært godordsmann og en stor høvding; han var en gammel mann da denne saga begynner. Han var gift og hadde to sønner, Steinolv og Øyjolv. De var begge dyktige menn og vakre av utseende. Ingjald var énvis og fåmælt, umedgjørlig og stedig. Han var lite glad i kjøpmenn, ville ikke ha deres overmot over seg; og når det var noe han ville ha hos kjøpmennene, sendte han heller andre menn ivei og for ikke selv. Så kom der en sommer et skip til Øyjafjord. Reidar het styresman­ nen; han var ættstor og eide gård på Voss i Norge; det var en modig og vennesæl mann. Øyjolv Ingjaldsson var ofte nede ved skipet om sommeren, og han og Reidar ble gode venner. Reidar sa at han ville være her om vinteren, og han nevnte, at han ville helst være hos Ingjald, etter det som han hadde hørt av folk. Øyjolv sier, hans far pleide ikke å ville være brydd med slikt, men han skulle da greie det. Og da han kom hjem, snakket han til sin far om at han skulle ta imot styresmannen; han sa at han mente det var en bra mann som det var verd å gjøre vel mot; han talte styresmannens sak vel for sin far. Ingjald svarte: «Hvis du alt har budt ham hit, hva skal det gagne å snakke om det da - så får jeg legge ut det som det koster, men du får ha strevet med det» - og han lot om at han hadde aldri hatt utenlandske menn hos seg og han var ufus til dette. Da sier Øyjolv: «Enda er han ikke blitt tatt imot uten ditt råd, men det er slik at

I

127

både har jeg hatt lite å si her hjemme, og du vil at jeg skal råde lite hvis den mann ikke skal få vist her, som jeg har bedt hit.» Ingjald svarer: «Nå skal du også få råde som du vil med dette at styresmannen kommer hit selvannen, og for din skyld skal jeg ikke kreve vederlag av ham, men du skal ta alt strevet med dem, og jeg skal bære kostna­ den ved det.» Han svarer: «Det er jeg velnøyd med.» Dagen etter for han og fant Reidar og sa ham, hvordan det var gått med målemnet. Han sa han var tilfreds med det og flyttet dit med varene sine. Og da de hadde vært der en kort tid, skjønte Reidar at der skulle være stort julegilde. Ingjald var fåmælt mot ham, men talte da vel til ham. En dag kaller Reidar Ingjald ut til seg i det utburet, hvor han hadde varene sine, og den annen gikk da med. Da mælte Reidar og bad ham velge av varene, hva han ville. Ingjald sa han traktet ikke etter godset hans, men det var vakkert gjort av ham, sa han. Reidar svarer: «Likevel har jeg tenkt ut noe som du kan ha bruk for å ta imot av oss. Jeg har kommet på noen av gårdene her i Øyjafjord, som skulle være de beste, og ingen steder ser jeg slike huser som her. Men skålebunad har du ikke så god at en ikke ser maken på andre gårder.» Han tok opp av gjemmene sine en skålebunad så god at ingen bedre var noensinne kommet hit til Island, og den gav han Ingjald. Ingjald takket ham vakkert, og nå var det fullgodt vennskap mellom dem. Senere om vinteren sier Øyjolv at han vil fare ut med Reidar til våren. Denne var sen til å svare på det. Øyjolv sier: «Hvorfor vil du ikke ha meg med? Liker du meg ikke?» «Jeg liker deg svært godt,» sier han, «men din far kunne synes det var lite til lønn for oppholdet - og ikke vil jeg lønne ham ille - å flytte bort sønnen hans, som han har all sømd av. Men hvis far din gir deg lov til det, da skal jeg gjerne ta deg med ut og takke til at du farer da.» Nå gjorde kjøpmennene seg ferdige til å fare. Og da de var rede, hørte Øyjolv seg for med Reidar om sin utreise. Reidar sa ham sin vilje - han ville ikke gjøre far hans imot med hans utferd. Så sa Øyjolv til far sin om sin utferdshug, og likedan hva som var blitt talt mellom ham og Reidar. Ingjald sier at få menn monne være Reidars like - «og 128

siden du har faret med dette på denne måten, og han har vist sin drengskap, gir jeg deg lov til ferden og tykker bedre om at du farer med ham enn med noen annen.»

2 Siden for de ut og kom til Norge. Reidar bød Øyjolv valg mellom flere steder, hvor han kunne ta seg vist, men han ville ikke ta imot noe av det som den annen bød. Reidar mælte: «Hva vil du gjøre da?» Han svarer: «Ikke vet jeg.» Da sier Reidar: «Lengter du ikke til konger eller andre høvdinger? Du har krav på at vi skal hjelpe deg til slikt» - da var Håkon Adalsteinsfostre konge over Norge - «synes meg at for stormenn som dere, som man kan vente seg godt følge av, måtte det være godt å tjene slike høvdinger.» Han svarer: «Jeg duger ikke til å følge konger - enda det kan være at jeg ville like det, så sier jeg likevel nei til det.» Han spør: «Hva vil du da?» «Hvorfor drar du deg unna og vil ikke byde meg hjem til deg, for det vil jeg.» «Det har jeg liten hug til,» sier Reidar. Øyjolv spør: «Hva sæter det?» «Jeg nenner ikke å yte det som ikke ville være godt for deg å ta imot, for det tykkes meg du har bare forskyldt godt av meg.» «Nå er jeg nyfiken - hva dette tyder.» «Det får du nå få vite - enda det sømmer ille for meg at mæle om det. Jeg har en bror som heter Ivar. Gården eier vi begge sammen og alt gods, og der er stor kjærlighet mellom oss. Men vi er ulike i sinn 9. Norrøn saga III

129

med det at han tykker ille om islendinger, så det er ikke værendes for dem der. Han er i viking hver sommer, men når han kommer hjem, farer han til meg med en ti-tolv mann, og da må alle tjene dem, som er der, og de vil alle være så ille sinnet mot deg, så du kan på ingen måte være der.» Han svarer: «Nyfiken er jeg etter å se hvordan de later, og du er sakesløs, hvis du tar imot meg.» Reidar svarer: «Det er vanskelig for meg med bror min, som fører hjem til meg slike gaver som han bringer - de beste som finnes - vi skulle ikke bli uvenner for din skyld, men det ville tykkes meg tungt hvis de driver gjøn med deg og spotter deg.» «Sterkt drar du deg unna dette,» sier Øyjolv, «at jeg kommer til deg - eller hvordan vil han være mot meg? Ikke monne han slå meg?» Reidar svare: «Det blir verre enn slagsmål; han har mange vonde menn med seg; alt du mæler eller gjør så vil de snu det vrangt imot deg.» Øyjolv sier: «Det er ingen ting å harme seg over, når en vet det forut; det er uvettig hvis en ikke kan bære slikt, og det skal jeg ikke ta meg nær av.» Reidar svarer: «Vanskelig er det begge veier: du er min venn og han er min bror, og jeg er svært glad i ham.» Det ble slik at han for hjem med Reidar og var der på Voss. Og da Ivar var ventendes hjem, tok Øyjolv på seg en lodden kåpe og gikk med den hver dag. Han var en stor mann og satt gjerne ved siden av Reidar.

3 Nå kom Ivar hjem; han ble tatt imot med heder og fagnet med blide. Da spurte de hinnannen om tidender og hvor Reidar hadde vært siste vinter; han sa han hadde vært på Island. Så spurte ikke Ivar mere om

130

det, - «og hva er det der som du har hos deg?» spurte han, «er det folk eller fe? Det er ikke noen liten dynge.» Øyjolv svarer: «Jeg er islending, og jeg heter Øyjolv, og jeg akter å være her i vinter.» «Jeg tenker,» sa Ivar, «at det blir ikke fritt for ulykker her på gården hvis en islending skal være her.» Reidar svarer: «Hvis du er vond mot ham, så han ikke kan være her, blir det ikke god frendsømd mellom oss.» «Ulykkelig har du faret til Island hvis vi for den saks skyld skal tjene islendinger eller gi slipp på enten frender eller venner. Og jeg vet ikke hvorfor du vil fare til det verste folkeferd, og du har da frelst deg fra å skulle si meg tidender -» «Det er ikke slik,» sa Reidar, «der er heller mange bra og djerve menn.» Ivar sier: «Likevel høver han ikke i høysetet, den fillebylten.» Men da Ivar så, at hans bror tyktes så meget om å gjøre med denne mannen, så tok han ikke så hardt i som ellers mot islendinger: - «men jeg får vel helst kalle ham Bylte?» Og Øyjolv sa at det navnet kunne være bra. Men alt som han gjorde eller sa, det hermet de og snudde det vrangt. Vigfus het en mann; han var herse og bodde på Voss. Han var sønn av Sigurd, Vikinge-Kåres sønn; han hadde en datter som het Astrid. Der var stor vennskap mellom disse brødrene og Vigfus. De hadde julegjestebud for hverandre, hver sin vinter, og nå skulle brødrene gjøre i stand til juleveitslen. Reidar hadde alt budd til gjestebudet og skulle nå innby folk; han bad Øyjolv fare med seg: - «jeg er ikke nyfiken etter å få vite, hvordan de vil late mot deg.» «Jeg er ikke frisk,» sier Øyjolv, «og derfor kan jeg ikke fare.» Samme aften som Reidar var faret hjemmefra og de kom i setene sine, mælte Ivars følgesvenner: «Nå er Bylte hjemme og Reidar ikke; nå kan vi ha slik gammen som vi synes om.»

131

«Nå skal vi tenke noe på hva som sømmer seg for oss,» sier Ivar. «Her sitter vi to brødrene og eier godset sammen; han har all omsut for det og jeg ingen. Og her er en mann som han vil vise vennskap, og vi er slik mot ham, så han kan snautt være her - og han er sakesløs mann mot oss, og ingen mann skal mæle ham til mén, mens Reidar er hjemmefra.» De sier, nå kunne det høve så vel å ha noen gammen. Da mælte Ivar: «Av liten manndom taler dere; alle her tjener oss, og vi har gammen av alt som oss lyster, men andre har starv og omsut. Og om så denne mann hadde drept min bror, så ville jeg ikke gjøre ham mén for Reidars skyld, og ingen skal få lov til å drive gjøn med ham - og nå skal han ikke hete Bylte lenger.» Om morgenen sa Ivar til Øyjolv: «Vil du fare til skogs med oss og skjemte deg?» Han sa ja til det og for til skogs med dem, og de hogg trær og førte hjem. Øyjolv hadde sverd og håndøks. Ivar mælte: «Det råder jeg deg til, islending, hvis vi kommer fra hinannen, at du farer hjem før det blir mørkt.» Siden for de hver sin vei i skogen, og Øyjolv for alene. Da tok han av den lodne kappen, og ovenpå la han sverdet sitt, som han hadde i hånden. Og han gikk i skogen og skjemtet seg og hadde øksen og hogg trærne, ettersom han syntes. Da det led utpå dagen, ble det snødrev, og da ville han gå hjem og kom dit hvor kappen hadde ligget; den var borte, men sverdet lå igjen. Han ser der er sopt i snøen, som noen hadde dradd kappen bortover. For en hi-bjørn hadde kommet og dradd av med kappen; den hadde ikke hatt krefter til å holde den oppe, for bjørnen var ung og nettopp kommet ut av hiet og hadde ennå aldri drept folk. Siden for han og så at bjørnen satt foran ham, da løftet han sverdet og hogg trynet av dyret, tett oppe ved øynene, og bar det med seg hjem i hånden. Ivar kom først hjem og savnet Øyjolv og mælte: «Uvettig har vi fart og ille skiltes vi fra vår felle; han er ikke kjent på skogen, og ventelig er der villdyr; der vil bli snakket mangt om det,

132

hvis han ikke kommer hjem, slik som vi har vært mot ham før - jeg råder til at vi leter etter ham, like til vi finner ham.» Men da de kom ut av døren, kom Øyjolv imot dem, og Ivar fagnet ham vel og spurte, hvi han var blodig; da viste han dem det som han holdt i hånden. Da mælte Ivar: «Jeg er redd du er såret.» «Bry deg ikke om det, jeg feiler ingenting.» Da mælte Ivar: «Det er vettløs vis å spotte ukjent mann - han har synt slik djerv­ het i denne sak, så jeg vet ikke om noen av oss hadde evnet å gjøre slikt.» Kvelden etter kom Reidar hjem. Ivar mælte: «Hvi er du så tyst, bror? Er du hugsyk for han Bylte? Hva venter du deg - hvordan tenker du jeg har stelt med ham?» Reidar svarer: «Det har litt å si for vennskapet mellom oss, hvordan du har gjort det.» Han sier: «Hva vil du gjøre for at jeg skal være imot ham slik som du er?» Han svarer: «Jeg skal gi deg den gullring som vi begge eier sammen, som du lenge har tykt godt om.» Han sier: «Ikke trår jeg etter farsarven din, og fra nå av skal jeg være mot ham som jeg er mot deg selv - og nå skal han sitte hos meg og ikke hos deg.» Siden vyrdet de ham vel begge to og skjønte at det rom han satt i, var der rådd vel med. Og nå gikk der en stund.

4 Nå kommer folk til juleveitslen hos disse brødrene. De skulle sitte i lag tolvmenning, og der ble kastet lodd om hvem som skulle sitte nest Astrid, Vigfus herses datter, og alltid falt det på Øyjolv, at han skulle

133

sitte hos henne, men ingen mann så at de tåltes ved mere enn andre folk. Likevel snakket mange om at det kom vel til å gå den vei at hun var eslet ham til kone. Gjestebudet brøt opp, og det hadde vært holdt på stormannsvis, og mennene ble fulgt ut med gaver. Øyjolv var i viking fire somrer og tyktes være en hardfør og djerv mann, vant godt ord og meget fé. Det hendte en vinter at der kom dit til Voss en mann som het Tor­ stein og var frende til disse brødrene; han eide gård på Opplandene. Han talte om at han var vanskelig stedt, for en berserk som het Asgaut hadde esket ham til holmgang, fordi han hadde nektet ham sin søster, og han bad dem følge seg på holm med mange menn, så denne vikingen ikke skulle vinne over ham; han sa også at han hadde alt mistet mange av sine menn og han måtte gi opp sin søster, hvis de ikke ville støtte ham - «jeg trøster meg ikke til holmgangen, uten jeg får nyte av eders lykke.» De nennet ikke å nekte ham følge på ferden. Nå for de med ham til Opplandene og hadde tretti menn med seg og kom til møtestedet. Da spurte de mennene sine, hvem som ville vinne seg en hustru ved det at han går på holm mot Asgaut. Og enda kvinnen tyktes verd å vinne, så var likevel ingen rede til å ta på seg dette. Da bad brødrene at Øyjolv skulle holde skjoldet for ham. Øyjolv svarte og sa, det hadde han ikke gjort for noen mann og ikke latt noen gjøre det for seg selv - «og det ville ikke tykkes meg godt, hvis han blir drept mellom hendene mine, tykkes meg ingen heder å være i dette. Men hvis denne sveinen blir drept mellom hendene våre, skal vi da fare hjem med det, eller skal vi sende fram en mann til, og en tredje - og så vokser vår svivyrding, jo flere av våre menn som faller. Og liten ære får vi av ferden vår, hvis vi farer hjem med det, at han ligger uhevnet, hvis han faller for oss. Be meg heller om å gå på holm med berserken. Det kan en mann gjøre for vennene sine, men dette annet vil jeg ikke gjøre for dere.» De takket ham vakkert, men det tyktes dem likevel at meget ble satt i våge, når han gikk. Han sier: o

134

«Sånn synes meg, som om ingen av oss kan vende tilbake, hvis han ikke blir hevnet, og tykkes meg at da er det verre å kjempe med berserken, hvis eders frende alt er drept.» Siden går han fram, og Ivar bød til å holde skjoldet for ham. Øyjolv svarer: «Godt er budet, men nå gjelder dette mest meg, og sant er det som forn er sagt, at egen hånd er mest å lite på.» Siden går de på holm. Berserken mælte: «Skal den ruggen slåss med meg?» Øyjolv mælte: «Det er ikke slik at du er redd for å slåss med meg? Kan hende du er ikke likere enn du reddes for en stor mann, men brisker deg mot en liten.» «Det har jeg ikke ord for,» sier han, «men loven om holmgangen skal jeg nå si opp for deg: fire merker skal løse meg av holmen, hvis jeg blir såret.» Øyjolv svarer: «Ikke mener jeg at jeg er skyldig til å holde loven mot deg, hvis du dømmer selv, hva du er verd, for i vårt land mon slikt tykkes være trells pris, som du setter for deg selv.» Øyjolv skulle hogge først, og i det første hogget ramte hans sverd på skjoldsporden, sporden gikk av skjoldet og foten av berserken. Øyjolv vant stort ry av dette verk og for siden hjem med brødrene. Nå ble det budt ham meget gods, om han ville ta imot det, men han sa, han hadde ikke gjort dette for å vinne gods eller møen, men mere av vennskap for brødrene. Asgaut løste seg av holmen og levde siden med legemslyte.

Siden bad Øyjolv om Astrid Vigfusdatter. Ivar og Reidar førte fram målet for ham, de sier at han er en ættstor mann som eier gode kår og megen frendemakt på Island, så det var ventelig han kunne sørge stormannslig for henne. Da mælte Øyjolv: «Kan være at Astrids frender tykker, dette er overmodig av oss, men på Island vet mange, at jeg har gjeve forfedre og meget gods.» Vigfus sier:

135

«Det er vel slik laget for henne - enda vi hadde ikke eslet vår frendekone ringere kår.» Hun ble nå gitt til Øyjolv og for med ham til Island.

5 Bodvar het en mann. Han var sønn av Vikinge-Kåre og bror til Sigurd, Vigfus’ far. Bodvar var far til Astrid, mor til Eirik, far til Astrid, kong Olav Trygvessons mor. Bodvar var far til Alov, Gissur Hvites mor. Da Øyjolv og Astrid kom ut til Island, var Ingjald død. Da overtok Øyjolv gården og godordet. Ulveid het Ingjalds datter, hun var gift med Hrisøy-Narve. Av Øyjolvs og Astrids barn er fire nevnt. Torstein het deres eldste sønn; han ble løst ut av arven da han giftet seg - og han bodde på Hoiar i Øyjafjord så lenge han levde, og han har lite å gjøre med denne saga. Vigfus het den annen. Han fikk Hallfrid, datter til Torkjel den høye fra Myvatn. Glum het deres yngste sønn, og datteren Helga. Hun ble gift med Steingrim i Sigluvik. Deres sønn var Torvald Tasalde, som her siden blir talt om. Vigfus døde kort etter han var blitt gift; han hadde et barn som levde litt lenger enn faren. Derved kom Hallfrid til å arve alt godset halvt med Glum og Astrid - Øyjolv var død ved denne tid. Da flyttet Torkjel den høye og hans sønn Sigmund til Tverå; Sigmund var en dyktig mann og tenkte at han skulde bli høvding, hvis han fikk et godt gifte og måger som kunne støtte ham. Tore het en mann som bodde på Espehol. Han var sønn til Håmund Heljarskinn og Ingunn, Helge den magres datter. Han var gift med Tordis Kadalsdatter. Deres barn var Torarin og Torvald Krok som bodde på Grund i Øyjafjord, og Torgrim som bodde på Modrufell, og Ingunn som var gift med Tord Frøysgode, og Vigdis som ble gift med Sigmund. Siden tok Torkjel og Sigmund til å gjøre det vanskelig for Astrid

136

på gården, og landet ble da skiftet i to deler; Glum og Astrid fikk den luten som der ingen hus var på; de satte da bu på Borgarhol. Glum tok seg ikke av gårdsstellet; i oppveksten tyktes han være hel­ ler sen til å gjøre fremgang. Han var jevnlig fåmælt og innesluttet, høy av vekst og noe mørk i huden, med glatt, hvitgult hår, slank voksen; mannen tyktes heller sen av seg og for ikke dit hvor folk kom sammen. Nå ødes godset for Astrid og sønnen hennes, og deres kår ble ikke lette. Sigmund og Torkjel kuet dem, og de fikk mindre enn de skulle ha av allting. Frøys hov var syd for åen på Hripkjelstad. Torarin på Espehol var en klok og vennesæl mann. Torvald Krok var holmgangsmann og en umedgjørlig mann. Sigmund Torkjelsson tyktes være blitt meget til mann, siden han kom i mågskap med Esphølingene. Glum sier til sin mor, at han vil reise utenlands - «jeg ser at jeg kan ingen fremgang få, men det kunne være at jeg får nyte lykke av mine

137

mektige frender, og jeg orker ikke å tåle det, slik som Sigmund går innpå oss, men enda evner jeg ikke sette meg til motverge. Men gi ikke fra deg jorden her, om så kårene blir trange for deg.» Glum var femten vintrer, dengang han ville reise ut.

6 Nå må det fortelles om Glums utferd. Da han kom til Norge, for han straks opp på Voss til Vigfus. Og da han kom til gården, så han at der var fullt av folk og mange slags skjemt og lek, og det tyktes han se at her monne det være stormannslig i alle måter. Og da han nå så så mange staselige menn, visste han ikke, hvor Vigfus, hans frende, kunne være. Han kjente ham på det at han så en stor og staselig mann i høysetet; han var kledd i blå skinnkappe og lekte seg med et gullinnlagt spyd; siden gikk han bort til ham og hilste ham, og den annen tok vel imot hans hilsen. Vigfus spurte hvem han var, og han sa at han var islending fra Øyjafjord. Da spurte Vigfus etter Øyjolv, mågen sin, og Astrid, sin datter, og Glum sa at han var død, «men Astrid lever.» Vigfus spurte om der levde noen barn etter dem, og Glum sa ham om sine søsken. Og siden sa han ham at her var en av sønnene deres kommet til ham, men ble der ikke ende på deres tale med det. Glum bad ham vise seg til setes. Og Vigfus sa, han visste ikke hva der var sant av det som han sa, og viste ham til setes ytterst på den nedre benk og lot ham nyte liten vyrding. Glum var fåmælt og uomgjengelig. Når andre menn drakk eller hadde annen gammen for, lå han og drog feiden over hodet sitt. Der i gården tyktes han være en tåpe. Det var budd til veitsle om vinternatt og gjort disablot, og alle skulle holde denne høytid. Glum sitter i rommet sitt og går ikke dit. Og da det led utpå kvelden, og folket var kommet, da var der ikke så stor glede som kunne tykkes ventelig ved slik fagnad og vennemøte, hvor så mange var kommet sammen. Og den dag, da mennene var kommet til gjestebudet, hadde Glum ikke gått ut til møtes med mennene og bad ingen sitte hos seg eller i sitt rom. 138

Da mennene var kommet til bords, ble det sagt at en mann var kommet til gårds selvtolvte, som het Bjørn og ble kalt Jarnhaus. Han var en stor berserk, og han brukte å komme til stevner, hvor mange folk var sammen, og der søkte han ordskifte med menn, om noen ville mæle slikt som han kunne hogge tak i og eske folk til holmgang for. Vigfus bad derfor at mennene skulle føye sine ord vel - «og er det mindre ydmykelse enn å ta mot verre av ham» - og mennene lovte ham det. Bjørn gikk inn i skålen og søkte ord med mennene som kunne føre til strid; han spurte den mann som satt ytterst på den øvre benk, om han monne være jevngod med ham - mannen sa, det var langt fra det. Siden spurte han hver mann på benken, den ene etter den annen, til han kom framfor høysetet. Mennene fant på ymse svar, men meningen var at ingen sa sig være jevngod med ham. Da han kom foran Vigfus, da spurte han, hvor Vigfus trodde slike kjemper som han fantes, og den annen sa at han visste ikke om noen som var Bjørns jevning. Da mælte han: «Vel og forstandig er dette svart, som ventelig var. Stor heder nyter du, og lenge har ditt liv gått som du kunne ønske det, og ingenting har minket din framgang eller sømd. Nå er det vel at jeg ikke trenger mæle annet med deg enn bare godt - men spørre deg vil jeg, om du tykkes være min likemann?» Han svarer: «Da jeg var ung og lå i viking og vant noen navnkundighet - nå vet jeg ikke om jeg kunne måle meg med deg den gangen, og halve mindre nå, da jeg er gammel og avfeldig.» Han snur seg nå fra ham og går utover langsmed den annen benk og spør fremdeles om de tykker de er jevngode med ham, og de sa de var ikke jevngode med ham. Da kom han dit hvor Glum lå på pallen. «Hvi ligger den mannen slik,» sa Bjørn, «og sitter ikke?» De som satt nærmest ham svarte - og ville hjelpe ham med ordene sine - og sa han var så tåpelig, så det var ingen ting å hefte seg ved, hva han mælte. Bjørn sparket til ham og sa at han skulle sitte opp som andre menn og spurte, om han monne være hans jevning. Men Glum sa, den annen trengte ikke bry seg med ham og han visste ikke hva han dugde til - «og jeg vil ikke ligne meg med deg, for 139

ute på Island ville folk kalle den mann en tulling som bar seg slik som du bærer deg. Men her har jeg fått se det at alle stiller ordene sine som best de kan.» Så springer han opp og innpå Bjørn, triver hjelmen av ham; siden rykker han til seg en varmebrann og kjører til ham mellom herdene så kjempen luter ved det, og deretter gav han ham noen slag til så han falt. Og da han ville komme seg opp på fottene igjen, slo han ham i hodet og ble ved slik til han kom utenfor døren. Men da Glum ville gå og sette seg, er Vigfus kommet ut på gulvet - og alle de andre - og nå fagnet han vakkert sin frende, sa at nå hadde han synt han var av hans ætt - «skal jeg nå hedre deg slik som det sømmer seg for oss» - i førstningen hadde det vært slik, sa han, at Glum hadde syntes være så lite for seg: «Jeg ville bie på det at du førte deg inn i ætten din med manndomsdåd.» Nå leier han ham til setes med seg. Glum sa, han ville ha tatt imot det setet om det var blitt budt ham før. Dagen etter spurtes Bjørns død. Vigfus bød Glum arve makt og heder etter seg, og Glum sa, han ville ta imot det, men først ville han likevel fare ut til Island, forat ikke de skulle slå under seg farsarven hans, som han ikke unte å nyte den; han sa han ville komme tilbake det første han kunne. Vigfus sa at han trodde det var så laget at Glum skulle bli på Island og øke sin ætt og og sømd der. Mot sommeren lot Vigfus bu et skip for Glum og gir ham farmenn og meget fé: gull og sølv, og mælte: «Så bæres meg for at vi to sees ikke mere, og noen dyrgriper vil jeg gi deg - kappe, spyd og sverd som vi i vår ætt har satt så stor lit til, og så lenge du eier disse skatter, venter jeg at din vyrding vil ikke minke - men det er jeg redd for vil skje hvis du gir dem fra deg.» Siden skiltes de.

7 Nå farer Glum ut til Island og hjem til Tverå. Han møttes straks med sin mor, og hun fagnet ham vel og sa ham om Torkjels og hans sønns overferd og bad ham likevel bære det med tålmod og sa hun var lite

140

før til å gå imot dem. Siden red han hjem til gården. Da så han at gjerdet var flyttet og lagt inn på hans lut, og da kvad han en vise: Nå har det grønne gjerde krøpet nær innpå heimen — trenger meg og min huslyd. Gleden vår minker, husfru! Hardt blir min heder trengt når farsarven minkes, men enda - jeg nevner det nå - har våpen ikke fått dele i tretten.

Det hadde hendt herute imens at Sigurd med overgrep ville drive Astrid fra gården. - Om høsten etterat Glum var reist ut av landet, savnet Torkjel og Sigmund to kviger; de trodde at de var blitt stjålet og lot om at det var snarest Astrids treller som hadde gjort det; de hadde ett dem opp i smug, sa de, og om våren stevnet de dem for tyveri. Men disse treller var de påliteligste som Astrid hadde, både til å se etter og til å arbeide. Hun tykte hun kunne neppe greie gårds­ driften hvis de kom bort, og farer da til funds med sin sønn Torstein og sier ham hvordan Torkjel og Sigmund går innpå henne, ber ham svare for trellene - «jeg vil heller bøte gods for dem enn de skal bli dømt for det som er løyet på dem, hvis der ikke finnes bedre utvei - og det tykkes meg at nå skulle du være vårt vern og vise ved det at du er av god ætt.» Torstein sa at han trodde, slik som de hadde tatt opp saken, så tenkte de visstnok å drive på den med full støtte av mågene sine, «det rådeligste synes meg å være, hvis disse treller holder oppe hele gårdsstellet ditt, så får vi legge til en del av pengebøtene for å berge dem.» Hun svarer: «Det sier min hug meg at det blir slike bøter som de mener kan skade oss - men siden det er liten hjelp å vente hvor du er, så blir det vel slik at jeg må legge det i deres vold.» Det beste tilfang som fulgte Tverå-landet var en aker som ble kalt Årviss, for den gav årvisst korn, og da gården ble delt, var det avtalt at denne aker skulle de ha hver sin sommer. Nå sier Astrid til frendene: 141

«Jeg ser at dere vil endelig ødelegge meg, og dere ser det at her er ingen mann som står for stellet, men heller enn gi opp trellene vil jeg legge dette målet under eders dom.» De sa det var et forstandig råd. Nå rådslo de. Og det var deres beslutning at de ville ha selvdømme for trellene eller få dem gjort fred­ løse. Og Torstein fulgte ikke saken bedre enn at de fikk selvdømme og dømte til seg åkeren, at de skulle eie den alene; og slik tenkte de å få lagt under seg hele landet ved at de rykket unna Astrid den støtte som mest holdt oppe gårdsbruket hennes. Og den sommer da dette hendte, skulle hun hatt åkeren, hvis det hadde gått til som rett var. Men om sommeren da folk for til tinget, og da denne saken var for­ likt, for en gjeter ute i havnegangene, og der fant han kvigene i et jordskred som hadde føket igjen først på vinteren, og nå var det klart at det var blitt løyet på trellene. Da Torkjel og Sigmund spurte at kvi­ gene var funnet, bød de til å betale penger for åkeren, men de ville ikke la håndsalingen av åkeren gå tilbake. Men Astrid sier at for meget ble det vel ikke bøtt for illmælet, om hun fikk det som var hennes - «og enten vil jeg ha det som jeg eier eller miste det. Om ingen vil hjelpe meg til å få rett i målet, så får det bie, og det venter jeg at Glum mon komme hjem og rettlede saken for oss.» Sigmund sier: «Det blir sent å vente på han skal pløye - nå sitter han i råd med deg som skulle være likest til det av sønnene dine.» Hun sier: «Ille ender ofte overmot, Sigmund, og urett med - kunne være det hendte deg med.»

Litt senere på sommeren kom Glum ut og var en liten tid ved skipet; så for han hjem til gården med rikt gods. Men han hadde det samme sinn som før, var tystlaten og lot som hørte han ikke hva det var hendt hjemme imens. Hver morgen sov han til dagmålstid og arbei­ det ikke på gården. Denne sommeren skulle Glum og hans mor hatt åkeren, hvis det hadde gått til som rett var. Buskapen til Sigmund gjorde meget ugagn hos dem og var hver morgen i tunet deres.

142

En morgen vekket Astrid Glum og sa at en hel flokk av Sigmunds kuer var kommet inn på tunet og ville bryte ned engen - «og jeg orker ikke jage dem bort, og folkene er på arbeid.» Han svarer: «Lite arbeid har du krevd av meg, og jeg skal ikke bli vred for dette» - spretter opp og tar sin hest og tar en trelurk i hånden, drev på nau­ tene med kraft og slo dem hardt, til de kom inn på tunet hos Torkjel og Sigmund; der lot han dem gjøre så meget ugagn som de ville. Torkjel så etter arbeidet hjemme om morgenen, og Sigmund var med huskarlene. Torkjel sa til Glum: «Det kan du vente deg at folk sitter ikke rolig og ser på det, hvis du skamslår menns fe, enda du tykkes ha oppet deg utenlands.» Glum sa, alle nautene hans var uskadd nå - «men hvis de oftere kommer og ødelegger hos oss, slipper de ikke alle uten mén; nå vil ikke jeg heller ha skade av feet deres lenger.» Da mælte Torkjel: «Du låter stor på det nå, Glum - samme gapen tykkes du oss være nå som da du for utenlands, og ikke akter vi å drive stellet her etter ditt slarv.» Glum snudde hjemover, og han kom til å le, og det tok ham slik at han ble blek og tårer så store som hagl brast ut av øynene hans. Og på den måten tok det ham ofte siden når drapshugen var over ham.

8 Der er sagt, at da det led ut på høsten, kom Astrid igjen en morgen til måls med Glum og vekket ham og bad ham vise folket til arbeid; hun sa de ble ferdige med høyonnen i dag, hvis alt ble greidd som det burde - hos Sigurd og Torkjel var de alt ferdige med o høyet - «og Sigmund og Vigdis for tidlig i morges på åkeren, til Årviss, de liker godt det at de har åkeren som skulle vært vår, hvis det for slik som rett er.» Da stod Glum opp, men ble likevel ikke ferdigkledd før til dagmålstid. Da tok han den blå skinnkappen og det gullbundne spydet i sin hånd; han lot sin hest sale. Astrid sa:

143

«Meget nøye er du nå, sønn min, med å kle deg for å gå til høy­ onnen.» Han svarer: «Det er ikke ofte jeg tar meg til å vinne, men da skal jeg både gjøre meget og bu meg vel til det - men likevel duger jeg ikke til å greie med arbeidet; jeg vil ri opp til Hoiar: Torstein bror min har budt meg hjem til seg.» Siden red han sør over åen. Og da han kom til åkeren, tok han spennet av kappen - og da var Vigdis og Sigmund på åkeren. Og da Vigdis så ham, gikk hun imot ham og bød ham velkommen - «det tykkes oss ille at det er så liten frendsømd mellom oss, og vi vil gjøre alt vi kan for at det skal bli bedre.» Glum svarer: «Ikke er det enda hendt slikt at det ikke kan bli frendsømd mellom oss, og jeg kom bortom hit fordi spennet er gått av kappen min - jeg ville be deg neste det fast.» Hun sa det ville hun gjerne, og gjorde det. Glum så utover åkeren og mælte: «Enda er ikke Årviss blitt annerledes.» Siden for han i kappen og tok spydet. Så snur han seg brått mot Sigmund, svang spydet, og hin spratt opp imot ham, men dermed hogg Glum ham i hodet, og Sigmund trengte ikke mere -. Da gikk han til Vigdis og sa at hun skulle fare hjem - «og si Torkjel at Sigmund er ufør til å komme seg hjem fra åkeren alene.» Glum red opp til Hoiar og sa ikke sin bror noen tidender. Men da Torstein så hvordan han var kledd, at han hadde både kappen og spy­ det, fant han blod i furene på det og spør om han har hogd med det fornylig. Han svarer: «Det er sant - jeg har ikke husket å si,» mælte Glum, «at jeg drap Sigmund Torkjelsson i dag.» Torstein sier: «Det vil tykkes dem tidender - Torkjel eller Esphølingene, mågene hans.» Glum svarer: «Det er et gammelt ord at blodnettene gjør folk mest brå i hugen, og kan hende de vil tykke det er ikke så stor sak når det lir utpå.» o

144

Glum var der tre netter hos sin frende, og så ville han hjem. Tor­ stein byr til å fare med ham. Glum sier han trenger ikke det - «pass gården din du, jeg mon ride bene veien min til Tverå; de vil neppe gå så hardt på med dette.» Glum for hjem til Tverå. Men da denne tidende spurtes, for Torkjel til funds med Torarin og søkte råd og støtte. Han sier: «Det kan være at nå sier hun, Astrid, at han har ikke reist seg opp på føttene for ingenting.» Torkjel sier: «Det tenker jeg at han har reist seg på den foten, som han ikke får flytte seg fram på.» Torarin svarer: «Det vil nå vise seg. Lenge har dere fart urettferdig fram mot dem og mente å drive dem fra gården og tenkte ikke på hva som var vente­ lig med avkommet etter en slik mann som Øyjolv var, som både var ættstor og den djerveste mann. Og vi er i den verste vanskelighet med Glum for frendsømds skyld og med dere for mågskapens, og lett synes saken meg ikke, hvis Glum driver på den slik som jeg venter at han vil.» Da for Torkjel hjem, og det var stilt med saken om vinteren. Glum hadde noen flere menn hos seg enn han pleide denne vinteren.

9 Det er sagt at Glum drømte en natt. Han tyktes stå ute på bøen og se ut mot fjorden. Han syntes at han så en kvinne gå utenfra sjøen oppover gjennom bygden og stevne dit til Tverå, og hun var så stor, at akslene hennes tok i fjellet på begge sider. Og han syntes han gikk ut av gården og møtte henne og bød henne hjem til seg. Og siden våknet han. Alle tykte dette var underlig, men han sier så: «Drømmen er stor og merkelig, og slik mon jeg råde den, at Vigfus min morfar, er død nå, og denne kvinnen som vandret høyere enn 10.

Norrøn saga III

145

fjellene, mon være hans fylgje. Og han var omfram andre menn i vyrding på mange måter, og hans fylgje vil lete seg bo hos meg.» Og om sommeren, da det kom skip ut til Island, spurtes Vigfus’ død. Da kvad Glum en vise: Ringsmykt dis så jeg fare innover Øyjafjorden, hjelm hun bar, og gny av ferden fulgte, husfru! Bares meg i drømmen for, at bygders otte, sverddoms Gunn var kommet, stod her, høy som fjellet.

Om våren møttes Torkjel med Torvald Krok og To res andre sønner og spurte om de ville følge ham med dette målet. Han talte om det som de skyldte Vigdis og om de mange vennetjenester som han og Sigmund, hans sønn, hadde gjort dem. Torvald søker opp Torarin og sier at det vil bli ille omtalt, hvis ikke de følger målet etter mågen sin; han sa at han ville yte all den hjelp som han hadde evne til - «og det er nå greitt å se, Glum mener å bli større mann av drapet på Sigmund, men vi unner ikke oss selv verre hedersord i bygden.» Tbrarin sier: «Jeg synes det ser ut som dette målet vanskelig kan følges slik at det er visst, vi vokser ved det. Og om Glum øker sin heder, så er der det å si til det at det er ikke uventelig han slekter på ætten sin. Jeg er mindre villig til dette enn du, for meg synes det uvisst om vi vinner heder ved å strides med Glum, og det synes meg heller ikke godt, hvis vår svivyrding skal bli enda større.» Men de egget ham, til Torarin Toresson stevnet sak mot Glum til Altinget for Sigmunds drap. Men Glum stevnet sak mot Torkjel den høye for illmælet om trellene, og en annen sak stevnet han mot Sig­ mund for tyveri og sa at han hadde drept ham på sin eiendom, og stevnet ham til å ligge uhellig, siden han falt på hans eiendom, og han grov opp Sigmunds lik. Siden kom sakene for Altinget etter de var tatt opp på denne 146

måten. Og der søkte Glum hjelp hos sine frender, Gissur Hvite og Teit Kjetilbjønsson fra Mosfell og Asgrim Ellida-Grimsson og sier dem alt om hvordan saken er oppstått og om Tbrkjels og Sigmunds ågang og urettvishet og mange svivyrdinger. Han sa at han ventet hjelp av dem, så han kunne få sin rett etter loven, men han skulle selv føre fram målet. De sa alle, de var skyldige til å sørge for at hans sak skulle ikke ligge i uvenners hånd; de sa at de skulle gledes ved det, om han ble en stor mann i ætten deres. Nå led tinget til der skulle dømmes i sakene, og Esphølingene førte fram vigsmålet, egget av dem som hadde sorgene sine å minnes - og de var visse på at saken ikke kunne spilles. Glum bar fram målet mot Torkjel, og sakene kom for dommerne. Glum hadde stor frendemakt og vennestyrke. Og da der ble esket vern i saken, sier Glum: «Det er slik at det må være vitterlig for mange, at dere har tatt opp denne sak av illvilje, og ikke kan den bite meg, for Sigmund drap jeg på min egen jord, og før jeg red til tings, stevnet jeg ham til å ligge uhellig.» Han nevnte seg vitner på dette, og slik verget han saken og slik støt­ tet hans frender ham at Sigmund ble lagt uhellig. Siden fører Glum fram mål mot Torkjel, for han har fristet svikråd mot Glums gods, og dette vendte seg ille for Torkjel, siden vitnene gikk med Glum, og der fantes ikke lovlig vern imot; det tok den vend­ ing at Torkjel ville bli fredløs. Nå ble der søkt forlik med Glum. Han sier det er to kår å velge mel­ lom, enten vil han ha fredløshetsdommen fremmet, eller Torkjel skal selge ham Tverålandet for den pris som han selv vil sette på det - og det var ikke mere end det halve av hva landet var verd - «og det kan Torkjel vente seg, hvis han blir fredløs, da kommer vi ikke begge to på tinget neste sommer.» Nå tok Torkjels venner seg av saken, så han gikk til forlik og Torkjel tok det råd som nyttet ham best, forlikte saken og solgte landet til Glum. Han skulle bo der året ut, og nå var de forlikt å kalle for, men Esphølingene likte ille sakens utgang. Og siden etter grodde det aldri helt til mellom Glum og Esphølingene. Og før Torkjel drog bort fra Tverå, gikk han til Frøys hov og leidde en gammel okse dit og mælte:

147

«Frøy,» sa han «du som lenge har vært min fulltro venn og tatt imot mange gaver av meg og lønnet dem vel - nå gir jeg deg denne oksen, for at Glum skal ikke fare fra Tverå mere godvillig enn jeg. Og vis meg nå med et jærtegn om du tar imot gaven eller ikke.» Da satte oksen i et brøl og falt død ned, og Torkjel tykte dette var et godt varsel, og nå var han ikke så nedfor i hugen, for det tyktes ham som Frøy hadde lovt ham det han bad om. Han for siden nord til Myvatn og bodde der. Og nå er han ute av sagaen.

10 Glum ble nå meget vyrdet i bygdene. På Lon i Horgådal bodde en mann som het Gunnstein; han var mektig og rik og ble regnet mellom stormennene. Hans hustru het Liv. Torgrim het deres sønn; han ble kalt Livsson etter sin mor, fordi 148

hun levde lenger enn Gunnstein. Hun var en storsinnet og dyktig kone. Torgrim var evnerik og ble en mektig mann. De hadde en sønn til som het Grim og ble kalt Øyrarlegg. Halldora het deres datter; hun var vén og god av sinn. Alle tykte hun var det beste gifte både for de frender hun hadde og fordi hun selv var klok og dyktig. Denne kvinne fridde Glum til; han sa at han trengte vel ikke fren­ der til å tale for seg om sin ætt, og heller ikke om sine kår og sin ferd hittil - «det kjenner dere til, men dette gifte har jeg eslet meg, om hen­ nes frender samtykker.» Han fikk godt svar på dette målet; hun ble festet til Glum med meget gods, og deres bryllup ble staselig holdt. Og nå er hans kår enda hederligere enn før.

Tbrvald Revsson het en mann som bodde på Bard i Fljot. Han var gift med Turid Tordsdatter fra Hovde. Deres barn var Klauve og Torgjerd som var gift med Torarin på Espehol. Tbrvald Krok på Grund var gift med Torkatla fra Tjorsådal. Hlenne den gamle, sønn av Ørnolv Taskebak, bodde på Vidines og var gift med Oddkatla Oddkjelsdatter fra Tjorsådal. Gissur Kadalsson het en mann som bodde på Tjorn og var gift med en kone som het Saldis, hun var en gild husfrue. Gissur ble også regnet mellom de større bønder; han var en velberget mann. Tb døtre av dem er nevnt, Tordis og Hertrud, de var vakre og glade i pynt og prakt; de tyktes være gode giftermål. De vokste opp hjemme hos for­ eldrene. Tordis, som Tore på Espehol var gift med, var datter til Kadal; deres barn er nevnt før. Torgrim Toresson var ikke sønn av Tordis, men han var ektefødt. Torgrim var en anselig og evnerik mann. Han red til funds med Gissur i det ærend at han fridde til Tordis Gissursdatter. Hans brødre og venner, møens frender, talte hans sak - de tykte de skulle være nære til å råde med om sin frendekones giftermål og ville alle sammen gjerne ha, det skulle bli av. Men Torgrim fikk ikke møen, enda alle syntes det kunne vært jevngifte - og hans brødre og frender likte det ikke.

149

11 En mann er nevnt i sagaen som het Arnor og ble kalt Raudkinn. Han var sønn av Steinolv, Ingjalds sønn, og Glums brødrung. Han hadde lenge ligget på utferder og hadde et godt ord på seg, og han var stadig hos Glum, når han var her på Island. Han vendte seg til Glum og bad ham beile for seg. Glum spurte, hvafor en kvinne han ville be om. Arnor sier: «Tordis Gissursdatter, som Torgrim Toresson ikke fikk.» Glum svarte: «Dette tykkes meg ikke love godt, for meg synes at ingen av dere har noen monn framfor den annen. Og Torgrim eier en god gård og er rik og har stor frendemakt, og du har ikke gård og lite av gods. Og jeg vil ikke by Gissur overferd, så han ikke skal få råde over sin datter som han selv vil, for Gissur skylder jeg bare godt.» Arnor sier: «Da nyter jeg godt av gode frender - hvis jeg får dette gode giftermål - fordi du fremmer målet mitt. Lov ham ditt vennskap, så gir han meg nok møen, for folk ville ha kalt det jevngifte, hvis de ikke først hadde avvist så god en mann som Torgrim er.» Glum lot seg da egge og for med ham til møte med Gissur, talte hans sak. Gissur svarte: «Det kan være, Glum,» sier han, «at folk vil si, jeg tok i mist, hvis jeg gir datter min til Arnor, din frende, siden jeg ikke ville gi henne bort til Torgrim.» Glum sier: «Det er sant sagt, men det er det å si at hvis du vil gi akt på mitt mål, så legger jeg mitt vennskap til på kjøpet.» Gissur svarer: «Det tykkes meg være meget verd, men jeg tenker, andre menn leg­ ger sitt uvennskap til på kjøpet.» Glum sier: «Du skjønner deg best selv på din egen velferd - men det vil ha meget å si for hva jeg heretter skal mene om deg, det som du nå gjør.» Da sier Gissur: «Ikke skal du fare ærendsløs herfra denne gang -» - så rakte han

150

fram hånden, og Arnor festet møen. Og Glum sier, han vil legge til det, at bryllupet skal stå på Tverå om høsten. Så skiltes de med den avtale. Arnor hadde noe malt liggende ute på Gåsar og skulle hente det seiv; han hadde en huskarl med seg. Torgrim Toresson for til laugen den dag, da de var ventendes utenfra med maltet; de var ved Ravnagilslaug, han og seks av huskarlene hans. Og da de to kom utenfra og ville ride over åen, mælte Torgrim: «Kunne det ikke høve svært bra nå å møte Arnor. Nå vil vi ikke miste maltet, om vi enn skal miste møen.» Torgrim og mennene hans gikk imot dem med dragne sverd, og da Arnor så hvor stor folkemonn den annen hadde, sprang han uti og kom seg over åen, men kløvhestene var igjen på vestsiden av åen. Da mælte Torgrim: «Vi har ikke uhell i alt - ølet skal vi drikke, så får de få råde for bruden.» Torgrim red til Søndre Espehol. Tore var blind nå. Og Torgrims følge­ svenner var stor-kåte og lo meget, og dore spør hva som tyktes dem så latterlig. De sa, de visste ikke hvor det først skulle holdes gjestebud; de sa hva de hadde gjort for fangst og at de hadde eltet den som eide - «og brudgommen på elven». Men da Tore hørte dette, mælte han: «Tykker dere, dere har stelt sakene deres godt nå, siden dere ler slik, eller hvordan vil dere greie dere ut av klemmen? Tenker dere, dere skal legge dere til å sove her i natt, og tror dere, det trengs ikke annet? Da kjenner dere ikke Glums sinn, hvis dere tror han er nøyd med sin frendes ferd. Det er mitt råd at dere samler folk. Det er snarere vente­ lig at Glum alt har dradd sammen mange menn.» Dengang var der et vadested ved åen som nå ikke er mere. De sam­ let nå om natten åtti våpenføre menn og slo seg ned fremme på bak­ ken, for vadet i åen var like under bakken. Nå er det å si om Arnor at han finner Glum og sier ham om ferden sin. Han sier: «Ikke kom det meg uventet at de ikke holdt seg i ro, og nå er saken litt vanskelig - svivyrding hvis vi sitter stille, og uviss vyrding hvis vi søker å bøte på det - likevel får vi samle folk.»

151

Og da det ble lyst om morgenen, kom Glum til åen med seksti mann og ville ride over. Men Esphølingene kastet sten mot dem, så de kunne ikke ride fram og Glum måtte snu tilbake, og de kjempet tvers over åen med steiner og skudd, så mange ble såret, men ingen navn er nevnt. Og da bygdemennene ble var det, drev de dit utover dagen; det ble da meglet forlik og lett etter, hva Esphølingene ville byde til bot for den usømd som de hadde voldt Arnor. Men det ble svart tilbake, at de ville ikke gi bøter fordi om Arnor hadde løpt fra maltkløvene sine. Da ble det foreslått, at Glum skulle ta på seg å beile til Hertrud Gissursdatter for Torgrim Toresson, og giftermålet mellom Arnor og Tor­ dis skulle ikke bli av uten Glum skaffet Torgrim den annen søster til ekte - og den tyktes gjøre det beste gifte som fikk Torgrim. Siden nå så mange menn talte i saken, lovet Glum å ta hånd om dette; han treffer Gissur og fører fram målet og mælte: «Det kan se ut som jeg har hug til å legge meg bort i andres saker, når jeg frir både for frendene mine og for Esphølingene. Men for å stagge ufred i bygden tykkes jeg skyldig til å hjelpe deg med mitt vennskap, hvis du gjør som jeg vil.» Gissur svarer: «Det synes meg best at du råder, for dette tilbudet til min datter synes meg godt.» Begge disse giftermålene kom nå i stand. Arnor satte bu på Uppsalir og Torgrim bodde på Modrufell. Kort tid etter døde Gissur. Da flyttet Saldis til Uppsalir. Arnor og Tordis fikk en sønn som het Steinolv. Torgrim hadde også en sønn, og han het Arngrim; han var en lovende gutt utigjennom hele oppveksten.

12 Saldis bad begge sine dattersønner hjem til seg. Arngrim var to vint­ rer eldre enn Steinolv, og vennesælere eller evneligere gutter vokste det ikke opp i Øyjafjord; de var svært glad i hinannen. Da den ene var fire og den annen seks vintrer gammel, lekte de sammen en dag,

152

og Steinolv bad Arngrim om å få låne messinghesten hans. Arngrim svarte: «Jeg skal gi deg den, for en slik leke passer bedre for deg enn for meg nå, for alderens skyld.» Og Steinolv sa til sin fostermor, for en god gave han hadde fått. Hun sa, det var godt at de var så snille mot hinannen. Det var en kone som het Oddbjørg som vanket omkring der i byg­ den; hun var en lystig, klok og fremsynt kone. Folk i bygden la meget vekt på det, at husfruene tok vel imot henne, for hun føyde talen sin noe forskjellig, ettersom hun møtte velvilje til. Hun kom til Uppsalir, og Saldis tok godt imot henne og bad henne spå noe om småguttene og spå godt. Hun sier: «Håpefulle er disse gutter hvis lykken vil følge dem - men det er skjult for meg.» Saldis mælte: «Nå tror jeg ikke du er riktig nøyd med det som du har fått her, siden du spår så ille.» Hun svarer: «Ikke får du la dette avgjøre hva du vil gi meg av mat, og du trenger ikke veie ordene mine så nøye.» Saldis sa: «Fåmælt skal du være om det, hvis ikke godt bæres deg i hugen.» Hun sier: «Ennå har jeg ikke sagt for meget om det, men jeg tror ikke at kjær­ ligheten varer lenge mellom dem.» Saldis mælte: «Annet tykker jeg jeg kunne ha fortjent for det gode jeg har gjort deg, og du skal bli jagd bort hvis du farer med ulykkesspådommer.» Oddbjørg svarer: «Nå mener jeg ikke jeg trenger å gjemme på det lenger, når du låter slik for ingenting, og jeg skal ikke oftere gjeste deg, og du kan like det som du vil - men det kan jeg si deg, at siden skal de bære banespyd på hinannen, og det ene verre enn det annet skal følge av det her i bygden.» Og er Oddbjørg nå ute av sagaen.

153

13 Det hendte en sommer på Altinget at på bryterbakken gikk mennene mot hinannen i sveiter, nordlendingene mot vestfjordingene. Det gikk tyngre for nordlendingene. Mår, Glums sønn, var høvding for flokken deres. Det kom en mann borttil som het Ingolv Torvaldsson. Far hans bodde på Rangåvollene. Mår mælte: «Du ser ut som du hadde krefter, du er visst sterk; hjelp meg å brytes.» Han svarer: «Det skal jeg gjøre for din skyld.» Den som var imot ham ble lagt i bakken, en annen og en tredje gikk fram og for likeens. Nå ble nordlendingene glade. Da mælte Mår: «Hvis du trenger at jeg legger inn et ord for deg, skal jeg hjelpe deg - eller hva skal du ta deg til nå?» Han svarer: 154

«Jeg har ikke rådet om noenting, og helst ville jeg nordpå og ta arbeid.» Mår sier: «Da vil jeg at du farer med meg, og jeg skal finne et sted der du kan være.» Ingolv eide et godt sto, og hingsten kalte han Snækoll. Fra tinget for han nordover til Tverå og var der en stund. En dag spurte Mår, hva Ingolv tenkte på å ta seg til - «her kunne trenges en verksstyrer, om han var litt hendig. Her er en slede som du kan lage, og du er så hendig så det greier seg, hvis du kan dette.» Ingolv svarer: «Her vil jeg helst være, men stundom har det hendt at folk syntes, hestene mine gjorde skade i buhavnen.» Mår sa: «Her vil det ikke bli talt om slikt.» Ingolv laget nå sleden, og Glum kom og så på arbeidet. «Dette er vel gjort,» sier Glum, «og hva tenker du å ta deg til?» Ingolv svarer: «Jeg har ikke tenkt på noe.» Glum sier: «Det vanter meg en verksstyrer; er du noe kjent med slikt?» Han svarer: «Lite med slikt gårdsstell som dette, men jeg ville svært gjerne være hos deg.» Glum sier: «Hvi skal det ikke være slik? Jeg ser at du og Mår kommer godt overens.» Nå kommer Mår hjem, og Ingolv sier det til ham. Han svarer: «Godt skulle jeg like det hvis dette går bra, og tre ganger skal jeg si det til deg, hvis min far misliker noe, men hvis du da ikke retter deg etter det, vil jeg slutte med det.» Ingolv tok nå til med arbeidet, og Glum var tilfreds. En dag farer Glum til heste-ting med sin verksstyrer; Ingolv rir på en merr, og hingsten hans løper ved siden av. Der var god gammen. Kalv fra Stokkahlade var der. Han eide en gammel skarvegamp - men den vant over alle andre hester. Han mælte:

155

«Hvorfor skal de ikke leie den gilde hesten til Tveråingene imot denne her?» Glum svarer: «Det er ujevnlig, den hingsten og så gampen din.» Han sier: «Dere vil nok ikke, for det er ikke kamphug i den - kan være han sanner det gamle ordet, at fé er drottin likt.» Glum svarer.: «Det vet ikke du noe om - og jeg vil ikke svare nei på Ingolvs vegne, men det skal ikke vare lenger enn han vil.» Kalv sier: «Det er von om det at lite hender mot din vilje.» Nå ble hestene leidd fram og de bet godt fra seg, og alle syntes at Ingolvs hest gikk best på, og Glum ville da skille dem. Så red de hjem. Ingolv var der det året, og Glum likte ham godt. Der var stevne ved Djupadalså. Dit kom Glum og Ingolv med hesten sin. Kalv kom dit - han var en venn av Esphølingene. Hesten hans var der, og han byder, at nå skal de drive hestene mot hinannen til det ytterste. Glum sier, Ingolv skal råde. Han sa, han hadde ulyst til det, men han nennet ikke gå unna. Hestene blir leidd fram. Kalv driver hesten sin; men Ingolvs hest går bedre fram på alle måter. Da slår Kalv til Ingolvs hingst ved øret, så den svimrer, men straks etter gikk den på igjen. Glum gikk da fremtil, og nå måtte det gå ærlig til, og det endte med at Kalvs hest gikk ut. Da ble der stort rop. Og da de skiltes, slo Kalv til Ingolv med staven. Folk la seg nå imellom. Glum mælte: «Ingen skal akte på slikt - sånn slutter alle hesteting her.» Mår mælte til Ingolv: «Det monne far min ha i sinne at du skal ingen svivyrding få av dette hogget.»

156

14 Torkjel het en mann som bodde på Hamar. Dit for Ingolv og møttes med bondens datter. Hun var en vakker kvinne. Hennes far satt i gode kår, men noen stormann var han ikke. Ingolv passet likevel gårdsstellet, men han gjorde mindre håndverksarbeid enn før. Mår talte til ham om det en gang: «Nå merker jeg at min far misliker at du går fra huset.» Ingolv svarte vel, men det ble ved på samme måten. Mår talte om det enda en gang og en tredje gang, men det nyttet ikke. Så var det en kveld at han kom sent hjem og folkene hadde spist; da mælte Glum: «Nå skal vi velge oss fulltro venner og skjemte oss, jeg skal velge først, og tre er de fulltro vennene mine - den ene er min pung, den annen er øksen min og den tredje er stokkeboden min.» Så valte de, den ene etter den annen. Da mælte Glum: «Hvem velger du, Ingolv?» Han svarer: «Torkjel på Hamar.» Glum spretter opp og løfter sverdhjaltet framfor seg, gikk imot ham og mælte: «Høvelig fulltro venn valte du deg.» Alle så at Glum var vred. Han gikk ut, og Ingolv gikk med ham. Da sa Glum til Ingolv: «Far nå til den fulltro vennen din, du, og si at du har drept LadeKalv.» Han svarer: «Hvorfor skulle jeg lyve slik på meg selv?» «Du skal gjøre sånn som jeg vil.» Og nå gikk de begge sammen, og nå viker Glum inn i laden. Der gikk en kalv - den hogger han i hodet og rekker Ingolv det blodige sverd. «Gå nå syd over åen og si at her er det eneste sted som du stO' ler på hjelp fra, og vis ham det blodige sverd til et sikkert jærtegn.» Han gjør så, finner Torkjel og sa ham tidenden at han hadde kom-

157

met i hug det hogget som Kalv gav ham, og han hadde drept ham, sa han - «og søkte jeg hit for å få støtte, som du har sagt.» Han svarer: «Du er den verste gap, har du drept en god dreng - ha deg ut det forteste du kan, ikke vil jeg at du blir drept i gården min.» Han går hjem og treffer Glum, og han spør: «Hvordan duget han nå, den fulltro vennen din?» Ingolv svarer: «Han duget ikke.» Glum sier: «Nå kan du få røne, hvordan jeg er å ha til fulltro venn da» - og fulgte ham ut i stokkeburet - «vanskelig blir det for deg, hvis han er drept, Lade-Kalv.» Neste dag spørres drapet på Lade-Kalv fra Stokkahlade. Og nå sier Torkjel, at en mann var kommet til ham og hadde lyst denne ulykkesdåd på seg; alle tok dette for å være sant. Slik led den vinteren. Glum sendte Ingolv nord til Einar Konalsson og gav ham ni hundrer i vadmel og mælte: «Vi ble ikke forlikte om noen lønn, men så flink som du er til å stelle med penger, kan du vel få gagn av dette. Og denne saken som du blir skyldt for, skal jeg ta meg av, så du skal ikke bli saket; jeg gjorde dette mot deg for du var så trålyndt. Og kommer du hit ut, så får du gjeste meg.» Ingolv mælte: «Det ber jeg deg om, at du lar dem ikke gifte bort møen fra meg.» «Det lover jeg deg.» Hestene hans ble igjen på Tverå. Einar Konalsson skaffet Ingolv bort fra Island. Torvald stevnet nå målet etter Kalv til Hegranesting, og det vendte seg slik at Ingolv saktens ville bli lyst fredløs. Glum var der og noen av Ingolvs frender. De søkte opp Glum og bad ham ta seg av saken, sa at de ville legge til penger og bøte for ham. Glum svarte: «Jeg skal greie denne saken uten pengebøter.» Da dommen skulle felles og der ble spurt om vern i saken, sa Glum at målet var spilt - «dere har stevnet saken mot en annen mann enn drapsmannen - for jeg voldte drapet.» Siden nevner han seg vitner på at saken er spilt - «for enda Ingolv

158

drepte kalven i laden, så gav jeg ham ikke sak for det. Nå vil jeg by forlik, mere etter det som mannen var verd, enn etter ofsen til dere Esphølinger.» For så folk hjem fra tinget. Ingolv var utenlands den vinteren, men lenger hadde han ikke hug til det; han solgte godset sitt og kjøpte seg gode griper, og noen tepper som var gode griper. Glum hadde gitt ham en god skinnkappe, den byttet han bort for en skarlagenskjortel. Samme sommer som han reiste ut, kom en mann som het Tjodolv hjem til Island. Mor hans bodde på Æsustad. Han ferdes til Hamar og møtes med Helga. En dag hadde Glum ridd opp til Hoiar, og da han kom nedover mot Saurbø, kom Tjodolv imot ham. Da sa Glum: «Jeg liker ikke at du har fått din gang på Hamar, med Helgas gifter­ mål har jeg tenkt å stelle - og hvis du ikke slutter, vil jeg by deg holmgang.» Han svarte og sa, han ville ikke måle seg med Glum, og holdt opp med å gå dit.

15 Nå for Ingolv hjem og for til Tverå. Glum tok imot ham og bød ham heimvist hos seg. Det tok han imot. En dag mælte Ingolv: «Nu vil jeg, Glum, at du ser på varene mine.» Han gjorde det og syntes at Ingolv hadde handlet med forstand. Da mælte Ingolv: «Du gav meg middel til reisen; derfor sier jeg at du eier dette gods.» Da sier Glum: «Det er alt det godset som du eier, og jeg esler meg ikke det.» «Her er likevel noen tepper som jeg har kjøpt for å gi til deg, dem skal du ta imot - og her er en kjortel.» Glum svarer: «Disse gaver skal jeg ta imot.» En dag spurte Glum, om Ingolv ville bli hos ham. Ingolv svarte:

159

«Jeg tenker ikke på å skilles fra deg, hvis jeg kan få bli - hestestoet mitt vil jeg gi deg.» Glum sier: «Jeg skal ta imot hestene, og nå skal vi to finne Torkjel på Hamar i dag.» De gjorde så. Torkjel fagnet Glum vel. Da mælte Glum: «Du har voldt Ingolv skade, og nå kan du bøte det på den måten at du gir ham datter din. Han er et høvelig gifte for henne, og jeg har prøvd ham og vet han er en bra kar - og hvis du ikke gjør det, vil du få se at du har smidd dårlig.» Han sa da ja, og Ingolv fikk møen og ble bofast mann og en dugende kar.

16 Glum giftet Torlaug, datter sin, med Viga-Skuta nordpå My vatn, men fordi de ikke kunne komme overens med hinannen, lot han henne fare hjem til Tverå og skilte seg fra henne. Glum tok dette tungt. Siden bad Arnor Kerlingarnev om henne, og hun ble gift med ham. - Siden var det bittert fiendskap mellom Glum og Skuta. En sommer kom en lauskar til Skuta og bad ham ta imot seg. Skuta spurte, hva han hadde om hender. Han sa han var drapsmann og kunne ikke være i hjembygden sin. Skuta sier: «Ikke venter jeg meg vansker av deg - eller hva vil du gjøre for at jeg skal ta meg av deg?» Han svarer: «Hva spør du om?» Skuta sier: «Du skal fare i sendeferd for meg til Viga-Glum og si disse ord til ham - at du tykkes trenge, han tar seg av din sak. Jeg tenker, nå bærer det slik til med eders møte at han skal ri til tings. Han er hjelpsom, når folk trenger ham, og det kan hende han sier at du skal fare til Tverå og vente på ham der. Du skal si at du er hardere i knipe, og du vil heller få tale med ham to-ene, og da kan det være han legger noe 160

råd til. Du skal be om å få treffe ham i Midtådalen som går opp fra gården på Tverå, der som seteren hans er; si at du vil gjerne få treffe ham der på en avtalt dag.» Lauskaren sa ja, og nå går alt dette slik som Skuta har tenkt ut. Den kjøpte svikeren kom nå tilbake til Skuta og sa ham det. Han sier: «Da har du løst ditt ærend vel - og vær nå hos meg.» Nå gikk en stund. Og da den tid kom som Glum hadde lovt budet at de skulle møtes, budde Skuta seg til å fare hjemmefra med tredve mann. Han red nordfrå og kommer vest over Vadlaheien til en hylle i fjellet som heter Raudahjall. Der stod de av hestene. Da mælte Skuta: «Her kan dere dvele en tid, og jeg vil ri innetter lien for å få vite, om der blir noen fangst å få.» Da han speider ned over dalen, ser han at en mann rir oppover fra Tverå; det var en stor mann i grønn kåpe, og han kjenner at der rir Glum. Da steg han av hesten. Han hadde en ytterkappe over seg, tvefarget svart og hvit. Han slapp hesten på rydningen og går siden til seteren; da var Glum kommet til selet. 11.

Norrøn saga III

161

Skuta hadde i hånden det sverd som het Fluga og hjelm på hodet; han går til selsdøren, slår i veggen og viker siden bakom selet. Glum går ut tomhendt, ser ikke folk og snur rundt hjørnet av selet. Kom­ mer da Skuta mellom ham og selsdøren. Da kjenner Glum mannen og viker unna - og gjelet som åen går i, var nær seteren. Skuta byr ham bie. Glum sier det kunne vært likt, om de hadde vært likt budd. Glum viker bakover mot gjelet, og Skuta søker etter. Glum stuper seg ned i kløften, og Skuta leter seg en vei ned, hvor han kunne gå; da ser han nede i gjelet, hvor kåpen fløt, løper til og legger sverdet igjennom. Da hører han mål over seg - «liten ære å øde folks klær». Skuta ser opp og kjenner Glum. Han hadde visst om at der var en hylle i fjellet der hvor han sprang ned. Da mælte Skuta: «Det skal du minnes, Glum, at nå har du rent og ikke biet på Skuta.» Glum sier: «Sant er det, men det ville jeg, at du renner ikke kortere før sol går ned ikveld.» Da kvad Glum: Halvt øre verd vil jeg regne hvert et riskjerr ved åen, vel har skogens busker berget bardagsmannen.

Dermed skiltes de for den gang. Glum farer hjem og samler folk og sier, hva for usle råd som var blitt lagt opp imot ham; han sa også at det ville han gjengjelde brått. Han får nå på en liten stund seksti mann sammen. De rir opp i dalen. Skuta gikk til hesten sin, etter han hadde skiltes fra Glum, og red bortetter lien og ser nå mennenes ritt og vet at det vil ikke gå ham godt, hvis han møter dem. Han finner på råd - bryter spydet av skaf­ tet og bruker det til stav, tar salen av hesten og rir barbak, snur ut inn på ytterkåpen, mens han later som han rir og ser etter sau og roper høyt. 162

De kommer etter og spør om han har sett en stor, høvdingslig mann med våpen ri fram over haugene. Det hadde han, sa han. De spurte: «Hva heter du?» Han svarer: «Jeg heter Mange omkring Myvatn og Få omkring Fiskiløk.» De sier: «Fantord og spott vil du svare oss med!» Han sa, han kunne ikke si det sannere, og dermed skiltes de. Og da de var borte, tok han sine våpen og saltøy og red kvast, til han fant mennene sine. De andre traff nå Glum og sa at de hadde møtt en mann som bare svarte dem med spott, og de sa, hva han hadde kalt seg. «Nå har dere vært rådløse,» sier Glum, «der møtte dere Skuta, eller hva kunne han sannere si, for omkring Myvatn er det mange helleskuter, men i Øyjafjord oppe omkring Fiskiløk finnes det ikke en heller. Nå har vi hatt ham nær ved oss - og etter skal vi ri likevel.» De kom til hyllen, og der var Skuta og hans menn. Men der kan bare én mann komme opp om gangen, og det er lettere å verge den med tredve menn enn søke innpå med seksti. Da mælte Skuta: «Svært iherdig har du nå vært til å sette etter meg; kan hende tykkes deg at du må hevne deg for du rømte unna, og svært djerv var du til å springe ut i gjelet; ikke var du urapp på foten da.» Glum sier: «Sant er det; du hadde også vett til å være redd, da du lest være sauegjeteren til Øyfjordingene, gjemte våpnene dine og brøt sund noen - jeg mener at du rømmer ikke kortere vei enn jeg.» «Hvordan det så har gått hittil, så søk nå fram du som har halve flere folk.» Glum svarer: «Jeg mener vi får skilles for denne gang, så får folk mene hva de vil på begge sider.» Skuta red nå nordover og Glum hjem til Tverå.

163

17 Da Tore døde, bygde Torarin gård på Nordre Espehol og bodde der. Glum fikk barn med sin kone. Mår het hans sønn som før er talt om; en annen sønn het Vigfus. De var begge evnelige, men meget ulike. Mår var stille og sindig, men Vigfus var en mann som det stod gny om, selvrådig, ram av krefter og modig. Hos Glum var det en mann som het Hallvard, han var løysingen hans og fosterfar til Vigfus. Han raket sammen penger - brukte pret­ ter i pengesaker. Han håndsalet Vigfus godset sitt. Han slo seg ned på den gård som heter Tjørn oppe i Øyjafjordsdal, og hans vennesælhet batnet ikke av det, for han var svært langfingret i beitesalmenningen. Og Vigfus var en dyktig farmann. På Jorunnstad bodde en mann som het Halle og ble kalt Halle den hvite; hans far het Torbjørn, og hans mor var Vigdis, datter av Audun Rotin. Han hadde fostret Einar Øyjolvsson som da hadde overtatt gården på Saurbø. Halle var blind. Han hadde noe å si

164

ved alle forlikssaker i bygden, for han var både kyndig og rettsindig i sine dommer. Hans sønner var Orm og Bruse Skald som bodde på Torvufell og Bård som bodde på Skaldstad. Han var en bråkende og urimelig mann og dyktigere i våpenbruk enn alle andre, flåkjeftet og stygg til å snakke om folk. Han var gift med Una Oddkjelsdatter fra Tjorsådal. En høst kom det bort ti eller tolv gjeldsauer i sambeitet for Halle den hvite. Og da Bård og faren møttes, spurte Halle, hvor den annen trodde det var blitt av sauene hans. Bård svarte: «Det undrer ikke meg at det kommer bort sau, når tyven sitter i nærmeste huset, siden Hallvard kom hit i grenden.» Halle sier: «Det vil jeg at du bur til sak mot ham og stevner ham for tyveri, og jeg tenker at Glum bærer ikke tylvtarkviden fra ham, hvis jeg stev­ ner tyvssak mot ham.» Bård svarer: «Det tør bli vanskelig å søke tylvtarkviden mot de frendene, Glum og Vigfus.»

18 Nå stevner Bård saken. Og da Vigfus hører det, sier han til sin far, det huger ham ikke at folk stevner tyvssak mot hans fosterfar. Glum svarer: «Du vet at han er utro, og saken vil bli ille omtykt hvis nevningene frikjenner ham.» Vigfus sier: «Da ville jeg ønske det dreide seg om større ting.» Glum svarer: «Bedre tyktes meg det var å betale bøter for ham og la ham flytte hit og gi opp gården, heller enn jeg skal spille den vyrding jeg nyter for en slik manns skyld.» Nå kommer folk til tings og det skal dømmes i saken, og Glum skal

165

bære fram tolvmannsnevndens kjennelse. Da merket Vigfus at han ville la kjennelsen gå imot; han gikk fram til retten og sier at hvis hans fosterfar blir dømt, da vil han at Glum skal få mene, det er dyrt kjøpt. Og det ble slik at Glum spilte saken og berget ham fra dommen - og fikk uære av det. Men en vinter eller to etter dette kom det bort for Halle en tun-galt så fet at den snaut kunne stå opp. Da kom Bård en dag og spurte om galten var blitt drept. Halle sa, den var blitt borte. Bård svarte: «Han er vel dratt av sted for å lete etter de sauene som ble stjålet forleden høst.» Han sier: «Jeg tenker den er gått samme veien - vil du stevne Hallvard?» Bård svarer: «Jeg skal gjøre det, for nå vil ikke Glum berge ham fra kviden, for Vigfus voldte det, da han ble berget sist, og nå er ikke han her i landet.» Bård tar på seg saken og farer i stevneferd. Og da han finner Hall­ vard, får han brått ende på saken; han hogger hodet av ham. Siden sa han det til sin far. Han lot ille over det og for til funds med Glum, sa ham det som var hendt og byder ham selvdømme. Glum tar imot det, setter en liten pengebot og lot betale for galten og sauene; dette ble vel omtalt. Men da Vigfus kom hjem, ble han ille ved for Hallvards drap. Glum sier: «Ikke vil jeg tåle at det forlik som nå er gjort blir brutt.» Nå enste ikke Bård og Vigfus hinannen, selv når de traff sammen.

Sommeren etter ble det stevnet hesteting, og der skulle alle de hester som var i bygden hisses mot hinannen, de fra den øvre hrepp mot de fra den nedre; hver hrepp skulle velge sin mann til å si hvem som vant, og disse oppmennenes avgjørelse skulle gjelde. Fra den øvre hrepp ble Bård valt og fra den nedre Vigfus Glumsson. Der var mange hester og god skjemt og mange kamper mellom jevn­ gode hester; det var mange hestekamper utover dagen. Det endte slik at like mange hester hadde bitt godt fra seg og like mange hadde rømt

166

unna, så de ble enige om at det stod likt. Men så nevnte Vigfus at han eide en hest som ikke hadde vært ført fram - «og det er den beste av alle som har kommet hit idag; dere får leie noen imot den.» Bård svarer: «Vi syns den ser ussel ut; vi vil ikke føre noen imot den, og kaller det jevnvig likevel.» Vigfus sier: «Dere har vel ingen, og du vil ikke at det skal bli sagt dere vant ikke.» «Hittil har du holdt deg til sannheten, men nå skyer det nok over, og nå kjennes det at du har nok oftere stått ved burshyllene og snak­ ket med mor din om matstellet enn gått til hestekamp, og det lille skjegget ditt er ikke blitt lenger av det.» Vigfus lo og mange andre også. Halles huskarl kom hjem, og Halle spurte om hestetinget. Huskarlen svarer: «De tykte det var jevnvig.» Halle spurte: «Ble de enige, Bård og Vigfus?» Han svarer: «Visst vel - likevel mælte Bård et ord til Vigfus.» Han spurte: «Hva var det?» Huskarlen forteller det. Halle mælte: «Det vil det komme vondt ut av.» Huskarlen sier: «Vigfus lo av det.» Halle svarer.: «De frendene pleier å le, når drapshugen er over dem.» Nå møttes Bård og Halle, og Halle spør hvordan det kunne komme over ham å mæle så stygt - «og jeg er redd for at store ulykker vil det dra etter seg. Det er bare ett råd, at du reiser utenlands og kjøper deg hustømmer og er ute i tre vintrer, ellers er du visst feig.» Bård sier: «Ingen ting å bry seg om ville det være, hvis ikke du var en stakkar; slikt volder alderen, at du reddes for sønnene dine.»

167

Halle sier: «Enda du er en stor kjempe, kan det bli vanskelig for deg å holde deg i bygden.» Han gjør etter sin fars råd og farer utenlands. - Siden kjøper Halle en landstryker til å fare omkring i Skagafjord og bygdene vestenfor der og si, at Bård for ut for han trøstet seg ikke til annet med disse frendene, Glum og Vigfus, enn fare ut for et ords skyld - «og ingen tør gjøre dem imot i bygdene». Lauskaren gjorde som Halle bad. Dette tiltak var gjort for at Bårds frender skulle få sitte i fred for hans skyld. - Bård var borte én vinter og så kom han ut til gården sin.

19 Halle hadde drevet gården for Bård mens han var ute, og hadde latt hogge tømmer i Midtådalen, i skogen som Bård eide. Bård hadde også hatt med seg meget tømmer ut. Han var stundom på sin egen gård og stundom hos sin far. Bård sier han vil hente hjem tømmeret sitt. Halle svarer: «Det ville jeg, at du farer ikke selv; det er ikke godt å stole på Vigfus og hans far.» Bård sier at folk trenger ikke bli var ferden deres. Han for av sted med en huskarl og hadde mange hester med seg. Una, konen hans, hadde fart til Vidines til sin søster Oddkatla. Bård kom dit, og Hlenne bød til å sende en annen mann til skogs, så kunne Bård bie der - det tykte han var mere forsiktig. Han sa det trengtes ikke. Søstrene fulgte ham ut av gården, og da de snudde hjemover, så Una seg tilbake over akselen etter ham og falt ned i uvit. Og da hun kom til seg selv igjen, spurte søsteren hva hun hadde sett. «Jeg så døde menn gå imot Bård, og mon han være feig og vi to sees aldri mere.» Nå for Bård og huskarlen, og da de kom til skogen, la tåken seg tykt. De knippet sammen tømmeret og spente hestene for. Tidlig om morgenen var sauegjeteren på Tverå på føttene. Det var 168

ofte at Vigfus møtte sauegjeteren og spurte om tidender - og det gjorde han denne morgenen - og sa: «Underlig er det at du alltid fin­ ner feet i slik skodde, aldri kunne jeg finne feet i slik skodde.» Han svarte: «Det var ingen sak for meg å finne feet, de hadde verre for å finne hestene sine i morges, de som jeg så i skogen, enda de var like innpå dem, og enda var de glad til - den ene var i grønn kjortel, og de hadde skjold ved siden.» Vigfus spør om han kjente mannen. Han sier han trodde det var Bård - «for han eier skogen som de var i.» Vigfus mælte: «Finn tre av hestene mine.» Der var to austmenn som hadde vist der; Vigfus bad dem ri med seg og sa at han ville ri til laugen. Han stevnet syd fra gården mot Laugardal. Da mælte austmennene: «Hvor vil du nå ri?» Han svarer: «Jeg har noen ærender først» - og red fort foran dem, og de for syd­ over opp fra gården til de så Bård komme ut av skogen med trekkhestene. Bårds huskarl sa at folk kom etter dem og mælte: «Hardt rir disse etter,» sa han. «Hvafor tidender er dette?» sier Bård. Han svarer: «Det er Vigfus, og det ville jeg at vi rir unna; ennå kan vi gjøre det uten skam så lenge vi ikke vet, hva de vil.» Bård sier: «Ikke vil Vigfus søke innpå meg selv tredje, hvis ikke du er med meg.» Han svarer: «Fusere er jeg til å følge med hestene, så kunne du ri til Vidines. Det kan ingen snakke vondt om deg for at du rider dit du har ærend; ennå vet du ikke visst hva de vil som etter rir, og Hlenne sa at du skulle ikke tro dem.» Bård sier: «Du skal ri i forveien og varsku folk hvis min ferd blir senere enn rimelig er, for det vil ikke bli avgjort så brått med Vigfus og meg, hvis

169

vi skal møtes to-ene og han er for god gutt til å gå på meg selv tredje. Men hvis vi er to og de tre, da vil de nok nytte folkemonn.» Nå gjorde han som Bård sa, og Bård løste skjoldet sitt og budde seg som ham tyktes best. Og da de møttes, spurte Bård, hva deres ærend var. Vigfus sa, at de skulle ikke begge to komme levende fra dette møte. Og Bård sa det var han rede til, hvis de to skulle leke sammen - «men det er ingen manndom at tre går mot én». Da mælte austmennene, at de ville blitt sittende hjemme, hvis de hadde visst om Vigfus’ ærend, og de sa at de ville ikke veite hjelp hvis ikke folk kom Bård til unnsetning, siden følgesvennen hans hadde rent unna. Vigfus bad dem se først hvordan det gikk. Siden kjempet de en lang stund, og ingen av dem ble såret, men det gikk så uheldig for Vigfus at han måtte vike tilbake hver gang, før han nådde å føre et hogg. Bård hadde sverd og verget seg ågjetes vel og ble ikke såret. Austmennene syntes det ville være for ille skulle Vigfus bli strakt til jorden, mens de stod hos, og folk kom Bård til hjelp. Da løp de innpå Bård og drepte ham, og han var død da Hlenne og mennene hans kom. Vigfus og austmennene red hjem, og Glum lot ille over verket og sier, herav vil det komme store ulykker i bygden.

Halle farer til funds med sin fostersønn, Einar i Saurbø, og ber ham ta seg av ettermålet. Han sa han var skyldt til det å ta opp saken etter sin frende og fostbror. Siden red de og søkte Torarin og bad ham om hjelp. Torarin sier han vet ingen mann som han heller vil ha å gjøre med, og de bandt sitt vennskap sammen med eder; det skulle gjelde dette målet og alle andre. Saken kom til tings, og det ble søkt å få i stand forlik. Men dermed gikk det så tungt at det var ikke valg for hånden, for her stod lovkyndige og hugdjerve menn imot, Modruvellingene og Esphølingene. Saken endte da med at austmennene ble fredløse, og det ble betalt penger for at Vigfus skulle få reise fra landet; tre somrer skulle han få til å søke seg skipsleilighet bort fra Island, og for hvert halvår skulle han ha tre steder, hvor han var fredhellig - han var da fjørbaugsmann. Og hjemme måtte han ikke være for stedets hellighet, og han 170

var lenge på Uppsalir, og folk trodde han var i en av landets andre fjerdingen Han ville ikke fare ut da denne frist var omme. Da ble han utleg, og Glum holdt ham gjemt. Men fredløse menn måtte ikke være der, for det ville ikke Frøy tåle som eide hovet der. Gikk så seks vintrer.

20 Nå må det fortelles at fostbrødrene Arngrim og Steinolv vokste opp. Da Torgrim på Modrufell døde, overtok Arngrim gården og Steinolv bodde hos ham, og det var like stor kjærlighet mellom dem som det noen gang hadde vært. Arngrim giftet seg og fikk Tordis Bjørnsdatter, søster til Arnor Kerlingarnev. Steinolv for på kjøpmannsferder, men var hos Arngrim når han var her på Island. Så var det en sommer da han kom til Øyjafjord, at Arngrim ikke bød ham hjem til seg og ikke talte til ham når de møttes, og han fant det til sak, at han skulle ha talt mer med Tordis, konen hans, enn sømmelig var. Men folk flest sier at det var lite eller intet sant i det. Glum bød ham da hjem til seg, og slik gikk det noen halvår - han var hos ham når han var her ute, og det var kjærlig frendsømd mel­ lom dem. Steinolv var en meget dyktig mann. En sommer bød Glum ham ikke til seg og sa at han ville, han skulle være på Uppsalir hos sin far - «jeg byr deg ikke hjem til meg, for jeg tykker ikke det er godt at du går slik fra hus til hus, men hvis du er hos far din, så kan du gå hit bort til Tverå, og glad skal jeg bli når vi møtes.» Nå gikk det noen vintrer på den måten, at Vigfus var på Uppsalir med Arnor Raudkinn, mens han var utleg, og Steinolv var der også. En høst giftet bonden i Øksnafell sin datter bort og bad til bryllups alle de bønder som var regnet for de mektigste i Øyjafjord. Steinolv var også buden. Han kom til Tverå og ville reise i følge med Glum. Han lot om at han ville ikke fare. Steinolv sa:

171

«Jeg liker ikke det at du er upålitelig.» Glum svarer: «Mindre mén mon komme av at jeg er upålitelig enn av at du er uvørn, og jeg kommer der ikke - han slår stort på,» sier Glum, «for en bonde, be til seg så mange stormenn, hvis det ikke ligger noen list under. Jeg grunner på det, hva som stikker under dette gjestebudet; ikke tar bonden det av seg selv, og jeg tror det er bedre at mine venner ikke farer.» Steinolv for til gjestebudet og alle de som var innbudt, så nær som Glum. Einar Øyjolvsson, Torvald Krok og Arngrim talte meget sam­ men. Den dag da mennene skulle bryte opp, holdt Einar en lang tale om styret i bygden og sa, det høvet jevnlig, når mange folk kom sam­ men, så fikk man snakke noe om det som lå mest makt på, om det kunne bli bedre enn det var - «lenge har her vært ufredelig mellom storfelte menn, og mine ord vender jeg dit, hvor frendene Arngrim og Steinolv sitter. Grått har det vært mellom dem, men vi tenker at løgn har voldt det og uvenners tale. Nå vil Arngrim by Steinolv hjem

172

til seg og fagne ham sømmelig hvis han vil ta imot det - og legg nå ned uvennskapet, dere to.» Steinolv sa, det ville han gjerne; han nevnte at han visste, han hadde ikke noen skyld på seg, og sa at han hadde Arngrim kjærest av alle menn. Siden for folk hjem, men Steinolv for med Arngrim, og han var der noen netter med megen sømd.

21 En dag spurte Arngrim Steinolv om han ville fare med ham opp til Grund til en skytning og være der to-tre netter. Han svarer: «Jeg får være hjemme imens og fare en annen gang, når du er hjemme.» Arngrim sa, da ville han at den annen skulle bli her til han kom hjem, hvis han ikke ville fare med. Nå for Arngrim til Grund, og Steinolv var etter på Modrufell om natten. Og om morgenen satt Steinolv ved ilden og hadde noe arbeid mellom hender; det var en liten ask som husfruen eide. I det samme kom Arngrim hjem, og Torvald Krok var med ham. Og da de kommer inn i ildhuset, bøyer Steinolv seg ned. Da hogger Arngrim til ham i hodet, så det ble hans bane. Da gikk husfruen fram til ham og mælte: «Som en usling hogg du. Klokere folk enn du er har rådet dette men fra denne dag skal jeg aldri mere være din hustru.» Farer hun nå til Arnor Kerlingarnev og kom aldri siden i seng med Arngrim, og før hun red bort, mælte hun: «Det vil bøte på det at du, Arngrim, har få levedager tilbake, for de blir verre å møte, som siden kommer over deg.» Hun ble siden gift med Asgrim Ellida-Grimsson. o

Arngrim og Torvald Krok red til Espehol og sa Torarin tidender og bad ham ta seg av saken og nevnte at de hadde hverken vett eller vennskap nok til å stå seg mot Glum. Men Torarin var både klok og 173

vennesæl. Han svarer og sier, han syntes det var en illgjerning, og han var redd, ilt ville komme av det. Torvald sa, det nyttet ikke å klage over gjerningen, og han trodde broren ville brått få flere vanskelig­ heter å greie med, hvis han ikke ville ta seg av dem; han sa, det kunne være at de fant hjelpesmenn, hvis han la sitt ord til. Torarin svarer: «Det er mitt råd at dere flytter hit begge to fra Grund og fra Modru­ fell og samler folk til oss som snarest og slår sammen huslyden vår, før Glum blir var det.» De gjør dette før Glum får spurt det. Og da han får vite det, samler han folk og farer imot dem, men han fikk ingen fangst med det, for Esphølingene hadde flere folk. Så satt de i ro om vinteren. Men de kunne heller aldri komme over Glum den vinteren. Han var så var om seg, så han fantes aldri i den seng som var blitt redd opp til ham. Ofte sov han lite om nettene, og da gikk han og Mår og talte om rettssaker. En natt spurte Mår hvordan han hadde sovet. Glum kvad en vise: Ikke kan jeg sove søtt i gården hjemme, førenn disse drenger bøtet har drapet - fullt ut. Når valkyrjers lue galer over deres hoder, er det bøtet. Før drap jeg mann for mindre.

«Nå skal jeg si deg drømmen min. Jeg syntes jeg gikk ut av gården her alene og våpenløs, og det tykkes meg at Torarin gikk imot meg og hadde en stor brynestein i hånden. Det syntes meg at jeg var usselt budd til møtet vårt. Og mens jeg tenkte dette, så jeg en annen bryne­ stein like ved meg; da gjorde jeg meg rede til å møte ham. Og da vi møttes, ville vi begge kaste mot hinannen, men steinene møttes og det ble høy brest av det.» Mår spør: «Tykte du det kunne kalles hus-brest?» Han svarer: «Det var mer enn som så.» 174

«Tykte du det måtte kalles bygde-brest?» Glum svarer: «Vel måtte det kalles så, for jeg tyktes vite at det hørtes over hele bygden. Og da jeg våknet, kvad jeg denne vise: Limfjords-binners djerve herre så jeg stride; brynestein brukte han mot meg - tyktes meg i drømmen. Hardt tok meg da harmen, fant jeg meg en hardstein, syntes at jeg slengte steiner imot steiner.»

Mår sa, det var rimelig at det gamle ordtaket ville sannes: «med vonde steiner vil dere ramme hinannen før det slutter.» Glum svarer: «Ikke er det ulikt til at det blir slik - mangt bæres for meg nå - enda har jeg en drøm til å si deg. - Jeg tyktes stå ute, og da så jeg to kvinner. De hadde et trau mellom seg, og de stilte seg på Hrisateig og øste blod utover hele bygden. Så våknet jeg, og jeg tror vi spør snart tidender» - og han kvad denne vise: Kjempen så valkyrjer ride fram på bøen, sverdbrak tror jeg det tyder, grå spyd bæres i gården. Eggmøtets diser øste valblod utover bygden. Bardag tyder synet - venner vil gledes ved det.

Denne morgen for Mår til Modrufell med sytten mann for å stevne Arngrim for drapet, og Glum ble igjen selv sjette og bad dem komme fort hjem. Tilbake hos Glum var Jodur og Øyjolv, sønn av Torleiv den høye, Torvald Tasalde, Glums søstersønn, og to treller.

175

22 Helga, Glums søster, som hadde vært gift med Steingrim i Sigluvik, var da flyttet til Laugaland. Hun var mor til Torvald Tasalde, og han var atten vintrer den gang. Torvard het en mann som var sønn av Ørnolv og Yngvild som ble kalt Allra-systir. Han bodde på Kristnes. Gudbrand het hans sønn, han var tolv vintrer gammel. Torvard var en gammel mann nå, klok, men måtelig godlynt. Han var tidlig på føttene denne morgen og bad gutten få i hester; siden rir de til Tverå. Og da de kom dit, var Mår nettopp ridd bort. Glum fagnet Torvard vel. Han spør om det er gjort noe for å få istand forlik mellom mennene. Glum sa, det var ikke det. Torvard sier: «Er saken tatt opp?» Glum sa den var ikke det. «En slik dag kunne høve bra til det, tåken er tett, og ingen ville bli var det, hvis mennene for stilt.» Siden sier Glum ham hva som er gjort og nevner at de er bare seks mann hjemme. Torvard svarer: «Du er heller fåmennt, men det er likevel et forstandig råd du har tatt.» Nå rir Torvard til Espehol, og der var folk ikke stått opp ennå, da de kom. Han fant Torarin og spør: «Hva tenker dere å gjøre - vil dere by Glum noe forlik i vigsmålet?» Torarin svarer: «Vanskelig tenker vi det vil bli å tilby Glum forlik.» Torvard sier: «Er drapssaken stevnet?» Torarin svarer: «Ikke har jeg spurt noe til det, eller vet du noe?» Han sier: «Mår for i morges med sytten mann for å stevne i saken, og Glum satt hjemme selv sjette; nå kunne dere ha fullgodt høve til å rette på deres lut, men dere får liten framgang, for dere er ikke så snare i råd­ gjerdene som Glum.» Torarin svarer:

176

«Jeg har ikke lyst til å stevne motsak imot dette på løst prat.» Torvard sier: «En får se på det, om det var noen grunn for det eller ikke, før Stein­ olv ble drept - har han ikke lokket konen hans? Visst tenker jeg det, at en slik sak er vel ikke ingenting.» Torarin svarer: «Ille ville jeg like å fare med et slikt mål.» Han sier: «Hva er det for snakk? Brydde Glum seg om noe, da han fikk Sig­ mund, mågen deres, dømt til å ligge uhellig? - og nå er det vel klart at dere skal ikke la dere svi vyrde slik!» Nå stod mennene opp, og Torvald Krok egget til å ri til Uppsalir og stevne Steinolv til å ligge uhellig. Torarin svarer: «Ikke er det rådelig - men vi får gjøre det likevel.» De var femten i følge; syv er nevnt: Torarin og Torvald Krok og hans sønn Kjetil, Arngrim og Øystein Berserk og Tord Ravnsson som bodde på Stokkahlade og var gift med Vigdis Toresdatter, Sigmunds enke, Øyvind Austmann, som hadde vist hos Tord. Nå for de til Uppsalir, og Torvard for til Ongulstad - der bodde en god bonde som het Halle den digre. - Sønnen sin sendte han til Tverå og bad ham si Glum, hva Esphølingene hadde fore - «og ri siden til møte med meg så fort du kan.» Men da Torvard kom til Ongulstad, spurte Halle om han kunne for­ telle noe nytt. «Ikke ennå,» sa han. Siden sa han Halle, hva som var i emningen. Og Halle tyktes skjønne det, at det var ham som hadde fått alt dette på gang; han sa at slike menn var til stor ulykke, for han ville sette ilt mellom alle mennesker - «og det var tilpass til deg, om du ble drept.» Halle for skyndsomst med alle de av folkene sine som han kunne få samlet, både karer og koner, og ville gå imellom mennene, hvis det skulle trenges.

Gudbrand kom til Tverå og sa at far hans hadde sendt ham dit; han sa Glum tidenden - «han sa at han var skyldig å si deg det som rører deg - at Esphølingene vil stevne Steinolv til å ligge uhellig.» 12.

Norrøn saga III

177

Glum sier: «Hvi kom far din ikke selv?» Han svarer: «Jeg kaller det ett og det samme, hvem av oss som for.» Glum sier: «Vel har far din gjort, at han sendte deg hit, om vi skulle komme til å tarve menn.» Han løftet gutten ned av hesteryggen og bandt hesten hans. Da mælte Gudbrand: «Far min sa at jeg skulle skynde meg hjem.» Glum svarer: «Visst ikke, heller vil far din at du syner manndommen din i dag.» Nå tok Torvard til orde: «Sen er Gudbrand, sønn min.» Halle sier: «Hvor for han hen?» Torvard svarer: «Jeg sendte ham til Tverå.» Halle sier: «Det er vel at du treffer noen som er slu, dette er tilpass til deg.»

Esphølingene rir over åen; Glum ser ferden deres og at de tenkte seg over ved Kvernåvadet. Da mælte Glum at Mår var heller sen. Siden løp Glum ut av gården etter dem og de med ham som var hjemme - seks karer med Gudbrand. Glum hadde skjoldet sitt, hoggspyd og sverd ved beltet, løper i for­ veien bortigjennom leitet og mennene hans etter. Og da Torarin ser ferden hans, byder han at de skal ri veien sin fram og hverken fortere eller langsommere - «det kan ingen laste oss for.» Tord Ravnsson spurte om de skulle la seg elte av Glum, femten mann - «og han har seks.» Torarin svarer.: . «Vi skal ri, for Glum vil hefte oss, mens han venter på mennene sine.» Tord sier:

178

«Det er ikke underlig at vi ofte kommer til kort mot Glum, når han står likt i striden med deg, siden du ikke tør bie på ham, når han har få menn - likevel skal han ikke jage meg» - og han steg av hesten. Øystein Berserk sier at han vil ikke ri unna - «så sier de at de har eltet oss.» Torarin sier: «Det synes meg urådelig.» Men da Glum så at de stanset, saktnet han sin gang og ropte til Torarin og spurte, hva for ærend de hadde på Uppsalir. Torarin sa at de hadde stevnet Steinolv til uhelg. Glum mælte da: «Er ikke det å gå svært hardt på? Vil dere ikke ta imot forliksbud, og kanskje vi kunne råde noe for sakens utfall?» Torarin så at Glum ville hefte dem og bad mennene ri. De gjorde så. Glum spurte: «Kryper dere unna?» Men de for unna, og når de for langsommere, gjorde Glum det samme og ventet på mennene sine og mælte: «Ikke vil saken bli vennesæl, hvis dere blander løgnmæler opp i den - det får dere svivyrding av.» «Ikke kan vi bry oss om det nå - strevsomt blir det å tas med deg.» Glum kom opp på siden av dem og taler med dem der de rir, og sinket dem slik. Og da han så at han ikke kunne hefte dem bort lenger og vet at det er von, mennene hans kommer snart, skjøt han sitt spyd etter Arngrim; det gikk igjennom begge salbuene og låret, og Arn­ grim var ille kampfør den dagen. Siden løp Øystein først av mennene innpå Glum og Torvald Tasalde imot ham, og de lekte med hinannen slik at de tyktes ha det best som var lengst fra deres samgang, og begge to var de modige og hadde ramme krefter; de gav hinannen mange og store hogg. Torvald Krok søkte hardt innpå Glum og mange menn med ham, og Glum vek baklengs med de menn som fulgte ham, og verget seg. Men Torarin steg ikke av hesten, og det tyktes ham, de var likevel for mange om én.

179

23 Mens de kjempet, kom en mann springende; han var i skinnkuvl og hadde sverd i hånd. Han kom dit hvor Torvald Tasalde falt for Øystein, og dermed løper han inn på Øystein og hogger ham banehogg. Siden for han i flokk med Glum, og da mælte Glum dette: «Kom heill du, Tundarbenda, godt kjøp var det, da jeg kjøpte deg; du er vel verd prisen din i dag!» Glum eide en trell som het slik, derfor mælte han dette - men man­ nen var Vigfus, sønnen hans, og få eller ingen uten Glum kjente ham, for tre vintrer hadde han vært utleg og i gjemsel, og folk flest trodde han var reist ut av landet. Det bar til, mens Glum drog seg bakover, at han falt og lå og begge trellene hans ble liggende ovenpå ham, og der ble de stinget til bane med spyd. Og i det samme kom Mår til med mennene sine. Da sprang Tbrarin av hesten, og han og Mår kjempet på den måten at ingen annen tok del i med dem. Og Glum spratt opp og kjempet slik at ingen kunne laste ham for det, og nå var det ikke folkemonn på noen av sidene. Eirik het Torarins huskarl. Han hadde vært ved arbeidet sitt om morgenen, han hadde hverken vern eller våpen. Han fikk tak i en trelurk og for Torarin til hjelp, og Glum fikk stor skade av ham, for menn og skjolder ødelagdes for det som han hadde å slåss med. Det er sagt at Halldora, Glums hustru, kalte kvinner til seg - «og skal vi binde om sårene til de menn som det er von om kan leve, hvil­ ken flokk de enn er av.» Og da hun kom til, falt Torarin for Mår, og han var hogd i skulderen slik at lungen falt ut av såret. Og Halldora bandt om såret hans og satt over ham til bardagen var slutt. Halle den digre var først til å komme og gå imellom og mange menn med ham. Og bardagen sluttet slik, at fem menn var falne av Esp­ hølingene: Torvald Krok og Arngrim, Eirik og Øystein Austmann. Av Glumsflokken var disse falne: Torvald Tasalde, Øyjolv Torleivsson og Jodur og to treller. Torarin for hjem med følgesvennene sine. 180

Glum for også hjem med sine menn og lot de døde føre i et uthus, og staselig ble det stelt om Torvald Tasalde, for under ham ble det lagt klær og han ble sydd inn i huder. Men da mennene var kommet hjem, talte Glum til Halldora: «Ferden vår idag hadde kunnet bli god hvis du hadde blitt hjemme, og Torarin ikke var kommet bort med livet.» Hun sier at det er liten von om liv for Torarin - «og likevel blir det kort stund du kan være her i bygden, hvis han lever, men hvis han dør, kan du aldri være her i landet.» Siden sa Glum til Gudbrand: «Du har avlet deg stor navnkundighet i dag, da du la Torvald Krok til jorden, og stor hjelp ytet du oss i dag.» Han svarte og sa, det hadde ikke vært slik - han hadde bare verget seg selv. Glum svarer: «Jeg så greitt som det bar til - barn av alder og felle slik en kjempe som Torvald var; du kommer til å bli navngjeten av dette verk. Jeg fikk sømd av det utenlands, at jeg drap berserken.» Han svarer: «Ikke har jeg drept Torvald!» Glum sier: «Ikke kan det dølges, venn, du gav ham banesåret; støt ikke fra deg lykken din!» Så lenge trettet han med Gudbrand til han trodde det og kjentes ved dåden og ventet seg heder av den. Vel kunne det ikke dølges, at dette ikke ble trodd fra først av, men da var drapet lyst ham på hånd, og tyktes det da være mindre vinning å vente enn de hadde tenkt, som drev ettermålet etter Torvald. Folk sier at Glum mælte: «Det liker jeg ille at Mår lar hodet sitt binde om, for han har fått en kul i det.» - Det var et åpent sår som var hugget i kryss, han kalte slik. Mår svarte: «Jeg ville ha trengt det mindre hvis jeg hadde lagt meg ned og brukt trellene mine til skjold.» Da mælte Glum: «Hard var slåtten på Hrisateig nå i dag, gutter.» Mår sier: 181

«Du vil nok få merke at det har vært hard slått - for nå har du slått Tverålandet ut av hendene dine.» Glum svarer: «Jeg tenker at det vet ikke du så nøye.» Mår sier: «Kan hende at jeg ikke vet det - for det kan det nok gå deg som om jeg visste det.» Da Helga, Glums søster, spurte disse tidender, for hun til Tverå og spurte hvordan sønnen hennes hadde gått fram. Glum svarer: «Ikke har det vært djervere mann.» Da mælte hun: «Jeg vil gjerne se hans lik, siden det er alt jeg kan vinne.» Det fikk hun, og så lot hun ham legge på en vogn og stelle forsiktig med. Og da hun kom hjem, renset hun hans sår og bandt om dem etterpå, og det gikk slik at han fikk igjen mælet. Det var loven den gang, at hvis det falt like mange på hver side, skulle det kalles jevnvig, selv om mennene ikke tyktes være like meget verd, men hvis en av flokkene hadde mistet flere menn, skulle de velge, hvem de ville føre ettermål etter. Men om det siden kom fram noe i målet, som voldte at de tykte, det hadde vært bedre å velge annerledes, så kunne de likevel ikke gjøre om valget. Og da Torarin spurte at Torvald Tasalde var i live, da valte han å ta opp ettermål etter sin bror Torvald Krok. Men litt senere fikk han vite at dette drap var blitt lyst på Gudbrand, og da ønsket han at han hadde valt en annen, men nå måtte han holde fram med det han først hadde valt. Nå møttes de med Einar Øyjolvsson; Torarin nevnte at nå måtte han ta seg av deres sak, slik som de før hadde avtalt. Han sier: «Jeg husker det nå som før - at Bård ble drept.» Tak nå Einar saken opp på tinget om sommeren og saksøkte Glum. - Torarin lå av sårene sine hele sommeren, og det samme gjorde Tor­ vald Tasalde, og begge ble grødet. Glum hadde stor hjelpesmakt på tinget om sommeren, og det hadde de andre med. Nå søkte mektige frender på begge sider å få i stand forlik, og det ble da forliket at Steinolvs drap skulle bøtes med

182

at utlegsdommen over Vigfus Glumsson ble tatt tilbake. Men Gud­ brand ble fredløs for drapet på Torvald, og Glum skaffet ham bort fra landet. Slik stod sakene da de for hjem, og Torvard og Torarin likte det ille; Torarin tykte ikke han hadde fått noen oppreisning etter sin bror Torvalds drap. Nå satt Glum med hederen. - Vinteren etter kom det ut en vise, som Glum nylig hadde laget: Vinstaups Sif har spurt meg, hvafor storverk jeg øvet. Nå vil jeg ikke nevne drap fra gamle dager. En, som mettet ravner, ligger ennå ubøtt; dette får bli i mørket, dette som få har fregnet.

24 En dag da menn var ved Ravnagilslaug, kom Torvard dit. Han var en svært lystig kar og fant på megen moro. Han mælte: «Er her kommet noen som vet noe nytt, vi kan ha moro av?» De sa: «Det er skjemt og gammen, allting, der du er.» Han sier: «Ingenting tykker jeg nå er mere moro ved enn å kvede Glums viser, og så grunner jeg på hva han mener med det som han mæler om i en vise, at folk teller galt; det skorter på drapene hans. Hva skal vi tro det kan være, eller hva er rimeligst at Gudbrand skulle ha drept Torvald, eller Glum?» Mange tykte det var likt til det. Han red nå til funds med Torarin og mælte: «Jeg har tenkt på en sak, og synes det meg som sannheten om dra­ pet på Torvald Krok ikke er kommet opp, for det kan en finne ut av

183

Glums viser, at han mener folk regner noe feil om de drapene han har øvet.» Torarin svarer: «Knapt kan jeg ta opp målet nå for annen gang, selv om dette var sant - nå får det være stilt.» «Det er uråd det - det kunne nok vært stilt, hvis ingen hadde gravd i det, men nå tenker jeg bære det ut mellom folk, og da får dere slik svivyrding av det, så ingen har fått maken til det før.» Torarin svarer: «Vanskelig tykkes det meg å fremme saken på Altinget, slik frendemakt som Glum har.» Torvard sier: «Der kan jeg legge råd til, stevn ham til Hegranesting - der har dere frendemakt - der blir det ikke greitt for ham å verge saken.» Torarin svarer: «Det råd kunne en følge.» Dermed skiltes de. Våren ble dårlig så allting ble vanskelig å skaffe. Om våren stevnet Torarin sak mot Glum til Hegranesting, for alle samtingsgodene som skulle holde dette tinget, var bundet til Torarin ved mågeskap. Hestene kunne knapt komme fram over heiene for snø. Glum tok da det råd at han skaffet sin bror Torstein en stor byrding, og skulle han styre vestover langs kysten og komme til tinget med hærklær og mat. Men da de kom ut for Ulvsdal, knustes skipet, og allting gikk tapt, folk og gods. Glum kom til tinget med hundre mann og nådde ikke å tjelde nær­ mere enn i fjørbaugsgjerdet. Einar Øyjolvsson var kommet dit med Esphølingene. Det ble sendt bud til Glum at han skulle komme og føre lovlig vern for seg. Nå går Glum dit, og de gjorde ikke mere plass for ham enn at én mann måtte gå fram om gangen, og liden var fylket på begge sider, og den kveen bød de Glum gå inn i hvis han ville til retten, men det syntes ham urådelig, og mælte han til mennene sine: «Nå er det greitt å se at de synes de har vår sak i sine hender, og kan hende det er slik. Nå vil jeg likevel at dere snur tilbake; jeg får gå først og så to jevnsides etter meg, og etter dem går fire jevnsides;

184

så skal vi renne fram og holde spydene framfor oss, så brytes vel den veggen som vi skulle klemmes mellom, hvis vi følger fast fram.» De gjorde slik og rente fram i ett skeid inn i domsringen, og det var langt ut på natten før de andre fikk drevet dem bort derfra, og trengse­ len ble så hard og så stor, så det endte med at retten ble satt for annen gang. Men da de tok til å gå igjennom saken, trådte Glum fram på tingbakken og nevnte seg vitner på at nå skinte solen over tingvollen. Siden lyste han lovlig forbud mot at domsmennene dømte om sakene, og da måtte alle de mål falle ned, som nå skulle vært fremmet. Folk red bort og Esphølingene likte seg storille; Torarin sa at han hadde vendt det til den største skam for dem. Einar sier: «Ikke tykkes det meg så rent ille som du sier, for en får ta opp igjen en sak, der hvor en måtte slippe den.»

Siden red Esphølingene til Altinget med Einar og mange av sine ven­ ner som hadde lovet dem hjelp mot Glum. Glums frender hjalp ham i målet så han fikk lovens rett, og dette ble avgjort, med kloke folks råd, hvis Glum ville sverge ed i saken at ikke han hadde drept Torvald Krok. Og siden så mange nå var kommet med i saken, forlikte de seg på dette vilkår, at Glum skal gjøre ed på at han ikke drepte Torvald Krok, og det ble avtalt en frist da eden skulle være avlagt - om høsten, fem uker før vinternatt. Og nå ble det drevet på saken med slik kraft, at enten ville Esphølingene ta den opp igjen, eller han skulle sverge eden i tre hov i Øyjafjord og ha tapt retten til å fri seg ved ed, hvis den ikke ble fremmet i rett tid. Det ble meget talt om denne sak, hvordan Glums eder kunne bli, eller om han ville sverge.

25 Nå rir folk hjem fra tinget. Glum er hjemme om sommeren, og alt er stilt i bygden. Nå lider det til tiden da leidarting skal holdes, og folk rir dit, men Glum ble borte fra tinget, og ingen spurte noe til ham. Mår satt hjemme på gården.

185

Men om høsten, fem uker før vinternatt, bød Mår folk til seg og det var stevnet til bryllups; det kom ikke færre enn hundre mann til gjestebudet. Alle tykte at dette var et underlig gjestebud for det var småfolk de som skulle gifte seg. Den aften så folk at fra alle dalene i Øyjafjord kom menn ridende, to eller fem sammen, og samledes siden, da de kom ned i bygden. Det var Glum som var kommet, og Asgrim og Gissur med tre hundre mann, og disse for da til gjeste­ budet. Morgenen etter sendte Glum bud til Torarin og bad ham komme til Djupadal ikke senere enn midtmorgen og høre edene. Torarin brøt opp og fikk med seg hundre mann. Da de kom til hovet, gikk seks mann sammen inn i hovet, Gissur og Asgrim med Glum, og Einar og Hlenne den gamle fulgte Torarin. Den mann som skulle sverge hovs-ed, tok i hånden en sølvring som var rødnet i blodet av det blotede naut, og den skulle ikke veie mindre enn tre øyrer. Da tok Glum til orde slik: «Jeg nevner meg Asgrim til vitne og Gissur til mitt annet vitne, at jeg sverger hovs-ed på ringen, og jeg sier det for guden: var je-ei nær, og drap je-ei der og rødnet je-ei der odd eller egg, hvor Torvald Krok fikk bane. Nå får dere prøve eden som vismenn er og som står hos oss.» Torarin og hans følge var ikke beredt på å finne feil, men de sa at de hadde ikke før hørt ordene sagt på den måte. På samme vis ble eden avlagt i Gnupufell og på Tverå. Gissur og Asgrim ble på Tverå noen netter, og da de skiltes, gav Glum den blå skinnkappen til Gissur og det gullbeslåtte spyd til Asgrim. De skiltes som venner. Om vinteren møttes Torvard og Torarin, og Torvard spurte: «Sa Glum eden vel?» Torarin svarer: «Ikke fant vi noen feil ved den.» Han sier: «Underlig er det at vituge menn kan ta i mist slik. Jeg har hørt om at menn har lyst seg drap på hånd, men det har jeg hverken hørt eller spurt, at menn har svoret på det selv at de har drept menn, slik som o

o

186

Glum har gjort, eller kunne han si det klarere enn han sa: var jeg nær og drap jeg der og rødnet jeg der odd og egg, der Torvald Krok falt på Hrisateig - enda han føyde ikke ordene slik som en tiest gjør. Og den svivyrding som dere fikk der, vil nok ofte bli husket.» Torarin svarer: «Dette har ikke jeg skjønt - enda er jeg nå trett av å tas med Glum.» Han sier: «Hvis du synes du er trett, helsesvak som du er, da la Einar ta opp igjen målet. Han er klok og ættstor, ham vil mange følge - Gudmund, bror hans, blir ikke sittende stille - og det som han nå mest trår etter er, om han kunne få Tverå.» Etter dette møttes Torarin og Einar og la opp råd med hinannen, og Tbrarin mælte: «Hvis du vil gå fremst i dette målet, vil mange hjelpe deg; da skal vi få det til slik at vi får kjøpt gården til deg like billig som Glum kjøpte den av Torkjel den høye.» Einar svarer:

187

«Glum har nå skilt seg av med de kostene, feiden og spydet, som Vigfus, morfar hans, gav ham og bad ham eie, hvis han ville holde oppe sin makt og heder, og det ville minke, sa han, hvis han skilte seg av med dem. Nå vil jeg ta opp målet og følge det.»

26 Einar stevnet nå atter drapssaken for Altinget, og det stod mange menn på begge sider. Men før Glum red hjemmefra, drømte han at det var kommet mange menn dit til Tverå for å finne Frøy, og tyktes han se fullt av folk på ørene ved åen, og Frøy satt på en stol. Han tyktes spørre hvem det var som var kommet dit. De sier: «Dette er de framfarne frendene dine, og ber vi nå Frøy at du ikke må bli drevet bort fra gården på Tverå, men det nytter ikke, og Frøy svarer stutt og vredt og minnes nå den oksen som Torkjel den høye gav ham.» Han våknet, og Glum sa alltid siden at han var uvenner med Frøy. Folk red til tinget, og det ble utgangen på målet at Glum vedkjente seg drapet. Men hans venner og frender fikk stelt det slik at forlik ble valt fremfor at Glum skulle bli dømt fredløs eller til å fare fra Island. Og så ble de på tinget forlikt på de vilkår at Glum bøtet Tverå halve gården til Kjetil, Torvald Kroks sønn, i faderbøter, og den annen halvdel skulle han selge for det som den ble verdsatt til. Han skulle få bo der ett år og være fredløs i bygden, og han måtte ikke bo nærmere enn i Horgådal. Så for folk fra tinget. Siden kjøpte Einar landet, slik som det var blitt lovt ham. Einars menn kom dit om våren for å gjøre våronn, og Einar sa at de skulle si til ham hvert ord som Glum mælte: En dag kom Glum til tals med dem og sier da: «Det er greitt å se at Einar har fått seg flinke arbeidskarer, våronnen er vel unnagjort. Nå er det om å gjøre at smått og stort blir tatt vare på. Nå skulle dere reise opp en galge til å tørke klær på her ved åen; 188

den blir god å ha for kvinnene når de skal vaske store plagg, for brøn­ nene hjemme på gården er dårlige.» Nå kommer de hjem, og Einar spør hva de og Glum hadde talt om. De sier hvor omtenksom han hadde vært for at alt skulle bli gjort i stand. Han sier: «Det tyktes dere være slik, at han ville stelle alt istand til jeg skulle ta det i hender?» De sier: «Det tykkes oss slik.» Einar sier: «Jeg tror noe annet. Jeg tenker han ville henge dere opp i den klesgalgen og aktet å reise opp nid mot meg - nå skal dere ikke fare dit.» Einar flyttet stellet sitt dit om våren, og Glum satt der til den siste faredag. Og da folket hans var budd til bortferd, satte Glum seg i høy­ setet og rørte seg ikke for å gå bort, enda de ropte på ham. Han lot skålen tjelde, og ville ikke skilles fra gården på kotkarsvis. Hallbera, Torodd Hjalmssons datter, var mor til Gudmund og Einar. Hun bodde på Hanakamb dengang. Hun kom til Tverå, hilste Glum og mælte: «Hill sitte du Glum, men ikke er her nå lenger værendes for deg; nå har jeg båret ild over Tveråland og stevner deg bort med alt ditt, og landet er viet Einar, sønn min, til eie.» Glum stod da opp og bannet henne, en ussel kjerring som kom med gjepord. Men likevel red da Glum bort. Han så seg tilbake over akse­ len mot gården og kvad en vise: Ryddet jeg med sverdet land for meg på Tverå; fordum gikk det ord av ferden min i bygden. Sistpå har nå skalden hugget seg av hender alt det land han åtte - tun og teiger alle.

Glum bodde på Modruvoll i Horgådal hos Torgrim Fjuk, men holdt ikke ut der lenger enn én vinter. Så bodde han to vintrer i Mørkådal.

189

Da gikk et skred så nær bøen at det tok somme av husene. Da kvad Glum denne vise: Ikke mon den snille ordslynger nå nyte lykke slik som der han bodde førti vintrer. Makten min er minket siden hit jeg flyttet og det ene hugget kostet fedrearven.

Da kjøpte Glum land på Tverbrekke i Øksnadal og bodde der så lenge han levde og ble gammel og blind.

27 Narve het en mann som bodde på Hrisøy. Han hadde vært gift med Ulveid, datter til Ingjald Helgesson. Deres sønner var Øyjolv og Klæng, Torbrand og Torvald. Alle disse frendene til Glum var store menn. Klæng og Øyjolv bodde på Hrisøy etter sin far. På Haga bodde en mann som het Torvald og ble kalt Menne; han var gift med en datter til Tord Ravnsson fra Stokkahlade; hun het Helga. En vår kom Torvald fra Haga til Hrisøy på en byrding og skulle se etter fangst, og da Klæng ble var det, slo han seg i lag med ham. Og da de kom ut av fjorden, fant de en nydød rørhval, hugg feste i den og seilte innover fjorden med den om dagen. Klæng ville flytte den til Hrisøy, for det var kortere enn til Haga, men Torvald ville flytte den til Haga og sa, det hadde han like god rett til. Klæng sier det er ikke lov, ikke å flytte den til det nærmeste sted, hvor flytningsmennene eide land. Torvald sa, det var han som hadde rett, og lot om at Glums frender trengte ikke gå hans rett for nær - «og hva som er lov, det får den sterkeste nå avgjøre.» Torvald hadde flest menn denne gang, og de tok reksteret fra Klæng

191

med vold, enda de begge to hadde strandretten. Klæng for hjem og likte dette ille. Torvald og hans menn lo av Klæng og hans følge og talte om at de trøstet seg ikke til å holde på sitt. En morgen stod Klæng opp i otten og for innover til Haga selv fjerde; de kom dit så tidlig at folk sov ennå. Da mælte Klæng: «Nå skal vi finne på et råd; her går noen naut på gården, og dem skal vi jage opp på det huset som Torvald sover under og hale ham ut slik.» De gjorde sånn, og Torvald våkner og løper ut. Klæng sprang innpå ham og gav ham banesår, siden skyndte han seg bort og torde ikke lyse drapet der, for det var for mange menn på gården; han for hjem ut på øya og lyste drapet der. Nå hadde Torarin og Tord ettermålet etter Torvald. De kalte det for mord. Og da dette mål kom til tings, satt Glum hjemme, men mens tinget ble holdt, for han ut til Fljot og Svarvaderdal og bad om hjelp til den tid, feransdommen skulle fremmes, men han bad om at folk skulle holde dette forsett hemmelig. Klauve på Bard sier: «Visst vil vi veite Glum hjelp» - han var gift med Halldora, Arnor Raudkinns datter - og mange andre lovte Glum sitt følge. Nå for Glum hjem. Målet kom på tinget. Og etter tinget budde de seg til feransdom og hadde fire skip og tredve menn på hvert. Einar og Torarin og Tord rådde for skipene, og de kom innunder øya i dagbrekningen, og så røk over husene; da spurte Einar om det så ut for de andre som for ham, at røken var ikke rent blå. De sa det syntes dem sånn. Einar sa: «Jeg syns jeg ser på røken, som det skulle være mangmennt i husene, og det oser av mennene. Men hvis det er slik, da skal vi friste å få greie på det og ro unna øya så folk ser det, da vil vi nok bli visse på det, hvis det er mangmennt på den.» De gjorde slik. Og da mennene på øya så det, da løp de ut og til skipene sine og la etter dem. Og da var Glum kommet dit med to hundre mann og eltet dem innover like til Oddaøyre og det ble ingen­ ting av feransdommen, og Øyfjordingene fikk svivyrding av det.

192

Nå satt Glum på gården sin om sommeren. Han skulle helge høst' tinget - og tingstedet er på østsiden av fjorden kort fra Kaupang - og Øyfjordingene samlet stor folkemakt, men Glum hadde bare tredve menn. Mange talte til Glum om at han ikke skulle fare så fåmennt. Han sier: «Levd min fagreste tid har jeg vel nå, og det er jeg glad for, at de har ikke eltet meg slik at jeg ikke farer veien min rett fram.» Glum for på skip innetter fjorden, gikk opp på land og til boden sin. Nå er det bratte meler med løse steiner mellom fjorden og bodene. Og da Glum var kommet rett ut for den boden som Einar eide, da løp menn ut fra boden og bar skjoldene mot dem og kjørte dem nedover melen. Glum falt og rullet ned på ørene under melen med skjol­ det sitt; han ble ikke såret, men tre spyd hadde festnet i skjoldet. Torvald Tasalde var da kommet til lands og så at det vendte seg så ille for Glum, og løp i land slik at han bare hadde en åre i hånden; han sprang oppover melen og skjøt åren etter Gudmund den rike; den traff på skjoldet og gikk sund; og åre-brotet ramte ham for brystet og han falt i uvit og ble båret til boden etter fire snipper. Siden egget de hverandre til å gå på og skjøt på hverandre og kjem­ pet med steiner; det ble en hard rid og mange fikk sår, og det sa alle med én munn, at ikke kunne få menn verge seg modigere enn Glum og mennene hans. Einar og hans flokk søkte hardt innpå dem. Da gikk menn imellom, og det endte slik at to av Glums menn falt, Klæng Narvesson og Grim Øyrarlegg, bror til Halldora, Glums hus­ tru. Da kvad Bruse Hallesson denne vise: Jevnveis vyrding vant vi, dengang vi kjempet med skipenes tapre styrere, kvinne, - så har jeg hørt at det sies. Tyktes meg da at de raske menn for utover brekken, linsmykte kone, meget hardere enn jeg ventet.

Einar kvad en vise: 13.

Norrøn saga III

193

Skipets djerve styrer måtte fly fra kampen, bratt tror jeg at melen var, som han for utfor. Tungt for ham ved møtet: dårlig fotefeste fant i fjæresteinen kjempen der ved sjøen.

Da kvad Glum en vise imot: Hjelmene tyktes hæren tunge, da de nølte, ikke torde søke stier nedfor brekken, mens vi løftet skjolder mot dem utpå øren, fuse etter bardag. Da fikk ravnen føde.

Saken ble forlikt slik, at drapene på Klæng og Torvald fra Haga skulle bøte hinannen. Og Grim Øyrarleggs drap skulle jevnes mot den skade som Gudmund hadde lidt, og Glum tykte ille om denne utgang på målet, som han sa i den vise, han siden gjorde:

Vondt ble det å leve siden jeg ble gammel. Snart skal skalden bøyes ned mot jord og felles. Skal på andres ord jeg ikke bære våpen - Øyrarlegg la ligge uten hevn i haugen.

28 En sommer da brødrene Gudmund og Einar red fra tinget, bød Glum gjester til seg og sendte menn opp til Øksnadalsheien for å by brød' rene hjem til seg; han lot si at nå ville han de skulle forlike seg fullt ut - «for nå er jeg så gammel at jeg duger ikke til noe lenger, og det skal ikke være til mat bare at jeg byr dem hit.» Glum var blind da. Han hadde vakter ute som skulle melde om fer­ den deres. Gudmund ville ta imot tilbudet, men Einar ville ikke, og de red på hver sin side av åen. Det ble sagt Glum, at en av flokkene red hitover - «da vil Einar nok ikke ta imot budet; han er så tortrygg så han tror ingen mann.» Det er sagt at Einar ropte til Gudmund og mælte: «Dit monne jeg komme i morgen, hvis du kommer dit i kveld.» Gudmund tenkte over det og så mælte han: «Da mener du det, at du får ettermålet etter meg.»

195

Så snudde han etter Einar. Dette blir sagt til Glum at ingen av dem kommer hitover. «Det er ille det,» sa Glum, «for jeg hadde tenkt det, hvis jeg gikk imot dem, så skulle jeg ikke gå mist om begge.» Han hadde et draget sverd under kappen. Og dette var enden på alt som hadde vært mellom Glum og Øyfjordingene. Og da kristendommen kom hit ut, tok Glum mot dåpen og levde tre vintrer etter dette og ble biskopet av Koll biskop, da han lå i banesott, og han døde i de hvite klær. Da bodde Mår Glumsson på Fornhage og hadde latt bygge en kirke der. Der ble Glum jordet og siden Mår, da han var død, og mange andre menn, for i lang tid var det ingen annen kirke i Horgådal enn denne ene. Så sier folk at i tyve vintrer hadde Glum vært den mektigste høv­ ding i Øyjafjord, og i de neste tyve vintrer var ingen mere enn hans jevninger. Og det sier menn også, at Glum skal ha vært den dugeligste av alle våpendjerve menn her i landet. Og her ender Glums saga.

aen om Bjørn Hitdølakjempe Oversatt av Charles Kent

Bjørn og Tord å skal vi høre om noen islendinger som levde på kong Olav Haraldssons tid og ble hans fortrolige venner. Først må vi nevne en mann som det står stort ry av, Torkjel Eyolfsson som var gift med Gudrun Osvivsdatter; for på den tid var Torkjel meget ute og reiste, og når han var utenlands var han ofte hos kong Olav og nød både akt og ære av ham. På den tid bodde Tord Kolbeinsson på Hitarnes på Island; han var en stor skald og en mann som holdt seg framme det han kunne. Han var meget utenlands, og det var mange høyt­ stående menn som satte pris på ham, for han var en mann med store evner. Tord ble hirdmann hos jarlen Eirik Håkonsson, og jarlen gjorde meget av ham; men folk flest kunne dårlig med ham; for de syntes han var full av spit og ondskap mot alle dem han trodde seg til å by slikt. Hos Skule Torsteinsson på Borg vokste det opp en mann som het Bjørn; han var sønn av Arngeir og Tordis, datter av Torfin Strange og Sæun, datter av Skallagrim. Bjørn var tidlig stor av vekst og sterk og kraftig; mandig og staselig så han ut. Som så mange andre hadde Bjørn også vært ute for Tords spit og nærgåenhet. Det var der­ for han ikke bodde hos faren, Arngeir, men hos Skule som var en frende av ham; dér syntes han bedre han kunne verge seg mot Tord Kolbeinssons nærgåenhet. Men småkjeglet mellom Bjørn og Tord, før Bjørn kom til Skule, hører ikke til denne sagaen, derfor forteller jeg ikke om det. Skule var en god mann mot Bjørn og satte ham høyt, for han var skarpsynt nok til å se at med ham ville det komme en stas­ kar i ætten. Bjørn likte seg bra, sålenge han var hos Skule. I Hjørsøy, vest for Myrene, bodde dengang Torkjel, sønn av Dungus den mek­ tige fra Dungusdal. Torkjel var en rik mann og en dyktig bonde. Han

199

hadde en datter som het Oddny; hun var storvakker og en pike med tak i. Hun ble kalt Oddny Øyfakkel. Bjørn hadde sin gang der og satt ofte og talte med Oddny Torkjelsdatter, og de likte hverandre godt. Mange mente at det ville være et høvelig gifte, om Bjørn fikk henne til kone, så dugelig og velopplært en mann han var.

Oddny festes til Bjørn Da Bjørn hadde vært fem vintrer hos Skule, spurtes det at det var kommet et skip inn i Guvå-oset; det var nordmenn som eide skipet. Skule bonde red tilskips og bød straks kjøpmennene hjem til seg; han pleide det, å gi kjøpmenn opphold hos seg og holde vennskap med dem. De kom da, tre i tallet, og tok vintervist hos ham, etterat de hadde trukket skipet på land. Bjørn gjorde seg til venns med kjøpmennene, holdt seg nær dem og gjorde dem tjenester, og de kom til å like ham godt. Bjørn talte med Skule og ba ham hjelpe seg til å komme utenlands med disse kjøpmennene. Skule tok dette vel opp; han sa, som sant var, at det kom seg mangen mann fram, som hadde mindre gaver enn han, og lovte å skaffe ham det han kunne trenge til reisen. Bjørn takket ham både for det og for alt han skyldte ham fra før. Bjørn tinget seg da rom på skipet med kjøpmennene. Skule og faren ga ham så mange reisepenger at han ikke trengte å skjemmes ved å fare i lag med gode menn. Om kjøpmennenes vinteropphold der er ingenting å fortelle. Da våren kom, for de til skips og gjorde seg seilferdige og ventet på bør. Bjørn red så til Borg til Skule, frenden sin, og da de møttes, sa han at han hadde satt seg det fore at han ville ha løfte på Oddny Torkjelsdatter, før han dro. Skule spurte, om han hadde talt noe med henne om det. Det hadde han, det var visst. «Da skal vi fare,» sa Skule, og det gjorde de. De kom til Hjørsøy og traff Torkjel og datteren Oddny. Bjørn bar fram målemnet sitt og ba om Oddny Torkjelsdatter. Torkjel tok det vel opp og sa datteren kunne råde i saken. Og ettersom hun kjente Bjørn så godt fra før og de hadde lært å holde meget av hverandre, så sa hun ja. Hun ble da festet til ham med en gang, og hun skulle sitte i festemålet tre vintrer. Kom

200

Bjørn til landet før den fjerde vinteren, så skulle hun vente på ham, selv om han ikke kunne komme og ekte henne straks; men kom han ikke hjem fra Norge med tre vintrers frist, da kunne Torkjel gifte henne med hvem han ville. Bjørn skulle også sende folk ut til Island for å holde festemålet ved makt, om han ikke kunne komme selv. Skule ga Bjørn så meget gods at det var like meget som alt det Torkjel eide og datteren, Oddnys, brudekjøpspenger. Dermed skiltes de, og Skule fulgte Bjørn tilskips. Skule sa da: «Når du kommer til Norge, Bjørn, og treffer Eirik jarl, min venn, da skal du hilse ham fra meg og gi ham den ordsending at han lar deg bli hos seg, og da tenker jeg han gjør det. Gi ham dette gullet til jærtegn, så vil han skjønne at jeg legger vekt på saken.» Bjørn takket Skule for all den godvilje han hadde tedd ham, siden han kom til ham, og dermed skiltes de. Dette var i Eirik jarls siste dager. De stakk til havs tidlig på sommeren og hadde en god ferd. - De kom til Norge, og Bjørn gikk med en gang til Eirik jarl og bar fram Skules hilsen og jærtegn. Jarlen tok vel imot ham og sa at han gjerne gjorde som Skule ba; «og velkommen skal du være her hos meg, Bjørn». Det tok han gjerne imot, sa Bjørn. Han ble jarlens hirdmann og hadde det godt hos ham.

Bjørn og Tord hos Eirik jarl Samme året tidlig på sommeren kom det et skip fra Norge inn i Straumfjord. Tord Kolbeinsson red tilskips, og da han fikk vite, at kjøpmennene tenkte seg tilbake til Norge samme sommer, kjøpte han del i skipet og lot folk vite at han ville reise utenlands. Tord hadde en frende i Danmark, som het Roe den rike; han bodde i Roeskelda og hadde en gård der. Tord var arving til alt han eide. Det dro ut, før de ble reiseferdige. Det spurtes ved jarlens hird, at Tord var kommet til Norge med samme skipet som hadde faret ut til Island om våren, og at han var styresmann og tenkte å bære fram et kvede for jarlen. Jarlen spurte Bjørn om han kjente noe til Tord. Bjørn sa, at han kjente Tord nøye, og at han var en god skald; «og det kvede han bærer fram blir nok staselig». Jarlen spurte: «Mener du det er rådelig at jeg 201

hører kvedet, Bjørn?» «Det mener jeg visst,» sa Bjørn, «for det vil bli til heder for Eder begge.» Kort etter kom Tord og fikk tale med ham og hilste ham sømmelig. Jarlen tok vel imot hilsenen og spurte hvem han var. Han sa han het Tord og var islending, - «og jeg ville gjerne at I lyttet til det kvede som jeg har gjort om Eder». Jarlen sa, at det kunne han godt. Tord bar fram kvedet; det var en dråpa, og et godt kvede var det. Jarlen lot vel over kvedet og bød Tord å være hos seg vinteren over. Det ville Tord gjerne, og han fikk det bra. Så var både Bjørn og han hos jarlen den vinteren. Nå var det noen i hirden som bar fram for jarlen, at de var ikke venner, Tord og Bjørn. Og det er sagt, at jarlen engang kalte Tord til seg og spurte, om han kjente Bjørn, og hvorfor Skule hadde sendt denne mannen til ham. Tord sa at Bjørn var en staut kar, «og jeg kjenner ham og vet bare godt å si om ham. Skule har sendt denne mannen til Eder, fordi han ingen frende hadde som var verdigere til det.» «Det tør så være,» sa jarlen. Tord sa: «Har I hørt, hvor gammel Bjørn er?» «Nei,» sa jarlen. Tord sa: «Han er nå atten vintrer gammel; mange staute karer har I her, men Bjørn torde følges med de aller modigste.» Dette likte jarlen å høre. Tord lot seg ikke merke med at han ikke hadde stått seg godt med Bjørn alltid. En dag den vinteren gikk Tord til Bjørn og ba ham drikke med seg. «Her vi nå er sømmer det seg ikke annet enn at vi kommer godt ut av det med hverandre. Det som har vært oss imellom er ikke stort å bry seg om, og la oss ikke tenke mer på det heretter.» Bjørn tok det vel opp. Så led det til jul. Attende dag jul ga Eirik jarl gaver til dem han hadde om seg, som det er høvdingers sed i andre land. Han ga Bjørn en gullring som veiet en halv mark; det var fordi han var så dugelig selv, men også for Skules skyld, frenden hans. Tord ga han et godt og kostbart sverd i kvedeslønn. Så var det en kveld ut på vinteren at Tord talte til Bjørn - de var da drukne begge to, men Bjørn mest, - og sa: «Hvilket råd vil du velge til våren - tenker du deg til Island?» «Til sommeren farer jeg ikke dit ut,» sa Bjørn; «for jeg tenker å be Eirik jarl om orlov, så han lar meg fare i viking og vinne mer gods og større ære - om så er laget.» Tord svarte: «Det er et uråd, synes jeg. Du har vunnet både ære og ry, allerede; så det er unødig med slikt vågespill. Det er meget bedre du farer ut til Island med meg til sommeren og ser til stormannsfrendene dine og tenker på gifter' 202

målet ditt.» Bjørn svarte: «Denne sommeren farer jeg ikke dit ut.» «Det synes jeg er urådsferd,» sa Tord, «å fare ut av landet med meget gods, og ikke vite om du kommer hjem igjen eller ikke.» «Den som våger, han vinner,» sa Bjørn, «og i viking vil jeg.» Da sa Tord: «Send da Oddny, festekonen din, ringen du fikk av jarlen, og gi meg den i hende. Da vet hun det enda vissere, hvor meget du elsker henne og hvor alvorlig du mener det, når du sender henne en slik kostbarhet, og hun vil ha deg enda fastere i hugen enn før og ha så meget verre for å glemme deg. Og hvis du kommer til Island som vi venter, så tar du både ringen og konen og all den medgift som var lovt deg med henne. Ja det er sant,» sa Tord, «slikt gifte finnes ikke på Island som Oddny er.» Bjørn sa: «Det sa du sant, Tord, at Oddny er et ærefullt gifte og høvelig for meg i alle måter; og hadde du alltid vært slik mot meg, da vi var på Island, som du er nå, så ville jeg gjøre alt det du nå ber meg om. Men det går trått for meg å tro deg; og folk kunne si, at jeg holdt løst på jarlsgaven, om jeg lot ringen komme deg ihende.» Tord sa, at da burde han tenke på giftermålet. Bjørn sa, at han hadde sendt menn til å greie med det, - «men du, Tord, si nå sant om meg, når du kommer dit ut. Jeg synes ikke jeg har prøvd meg nok ennå i hærferd og ikke at jeg har sett meg nok omkring og lært gode menns seder. Men hvis jeg nå straks for til Island, da nennet jeg ikke å fare så snart igjen fra festekonen min.» Tord lovte det, - «men det var derfor jeg ba om ringen, at den skulle sanne det jeg sa, og du tren­ ger ikke å mistro meg, Bjørn, for jeg skal være tro mot deg». «Så får det våge seg da,» sa Bjørn, «for denne gangen; men sviker du meg, så tror jeg deg aldri siden i mine dager.» Dermed ga Bjørn ringen, jarlen hadde gitt ham, i hendene på Tord og ba ham gi den til Oddny. Tord lovte det og talte vakkert for Bjørn og lovte godt om å være tro mot ham og røkte ærendet hans forsvarlig. Og så tåltes de ikke mere ved for den gang; men da Bjørn ble edru, syntes han han hadde sagt vel meget til Tord og synt ham for stor tillit. - Nu led vinteren og Tord gjorde seg seilferdig; han traff Bjørn, og de tåltes ved. «Tenk nå på det, Tord,» sa Bjørn, «som vi har talt om, og røkt ærendet mitt forsvarlig.» Tord lovte godt og de skiltes i god forståelse. Folk hadde ikke større greie på, hva Tord og Bjørn hadde talt om. Folk sier at Tord var femten år eldre enn Bjørn. Den dråpa han gjorde om Eirik jarl heter 203

Belgskakadråpa. Tord stakk til havs tidlig på sommeren og kom ut i Guvå-oset ved Altings-tiden. Han red til tings med en gang, og folk var glad da han kom, for han var god til å fortelle nytt. Og Bjørns ærende røktet han vel den gangen, og sa at Bjørn ville komme og full­ føre giftermålet med Oddny, og ga henne ringen; men han la til at Bjørn hadde skjenket ham det gifte, om så hendte at han døde, eller han ikke kom til Island.

Bjørn i Gardarike Samme sommeren som Tord for til Island gikk Bjørn for jarlen og ba om orlov til å fare i austerveg. Jarlen sa han kunne fare som han lystet, og Bjørn dro da med kjøpmenn øst til Gardariket og traff kong Valdimar. Der var han om vinteren, og kongen ga ham ærefullt underhold; han sto seg godt med stormennene, for alle likte hans ferd og lynne. Så er sagt, at mens Bjørn var i Gardarike hos kong Valdimar, hendte det at det falt en hær inn i landet. Den var så stor at det var uråd å vinne over den, og for hæren rådet en kjempe som het Kaldimar; han var stor og sterk og en nærfrende av kongen, en dugelig hær­ mann og våpenvant og djerv. Kong Valdimar og han hadde like krav på riket, ble det sagt; men kjempen hadde ikke fått det, fordi han var yngst. Derfor for han i viking for å vinne makt og ære; og nå var det ingen hærmann der øst som hadde så stort ry. Da nå Valdimar konge spurte dette, sendte han menn med forlikstilbud til frenden sin, og ba ham fare fram med fred, så skulle han få halve riket. Men kjempen sa han skulle ha hele riket alene, og hvis kongen ikke ville det, bød han ham holmgang, - eller å slåss med all den hærmakt de eide. Val­ dimar konge likte ingen av delene; han ville nødig ofre hærfolket sitt, og holmgang, sa han, var han ikke vant til, og spurte sine menn til råds. De rådet ham til å samle folk og slåss. Det varte ikke lenge, så var det en stor hær samlet, og Valdimar konge dro mot kjempen. Kongen bød seg da til å stille en mann til enekamp, og det sa kjempen ja til, men satte det vilkår, at hvis han felte mannen, skulle han få hele riket; men hvis kjempen falt, da skulle kongen sitte med riket sitt som

204

før. Kongen lette nå blant sine etter en mann som ville gå på holm for ham; men de var ikke meget lystne på det, for den som skulle slåss med kjempen var sin bane viss, hvem han så var, mente de. Kongen lovte den som ville slåss sitt vennskap og annen ære; men ingen ville. Da sa Bjørn: «Her bærer da alle seg ad på det umandigste, i den stund deres herre trenger dem. Men derfor for jeg hjemmefra, at jeg ville vinne meg ry. Her er to vilkår: det ene er å seire med manndom, skjønt det er det ikke stort håp om med en slik motmann; og det andre er å falle, tapper og stolt. Og det er bedre enn å leve med skam og ikke våge å kjempe for sin herres ære. Jeg skal slåss med Kaldimar.» Kongen takket Bjørn. Holmgangsloven ble nå sagt opp. Kjempen hadde et sverd som het Mæring og var en stor kostbarhet. De kjempet begge hårdt og skarpt, men enden ble at kjempen falt for Bjørn og fikk sin bane, og Bjørn ble så hårdt såret, at det sto om livet. For dette fikk Bjørn stort ry, og kongen æret ham høyt. De tjeldet over Bjørn, for de torde ikke flytte ham, men kongen for hjem til riket sitt. Bjørn og følget hans var nå i teltet, og da såret hans tok til å gro, kvad han denne visen: Gullets Lovn med glede gikk til søvn hos Bjørnen, - fager er hun, Oddny, ven som skaldens ordlek, sto i skrud av lin hun nær oss, og fikk spurt, at Bjørn i blanke telt lå rystor etter bardag.

Siden ble Bjørn flyttet hjem til kongen og var i stor ære. Kongen ga ham hele kjempens rustning, og med den fulgte sverdet Mæring. Og slik kom Bjørn selv til å hete kjempe og ble kalt etter herredet han var fra. Bjørn lå hele sommeren for sine sårs skyld, og vinteren etter ble han i Gardarike. Dermed hadde han vært utenlands tre vintrer, og nå for han til Norge. Men da han kom dit, var de seilt, skipene som skulle til Island, for det var sent på sommeren.

205

Tord ekter Oddny. Bjørn i England Sommeren før hadde Tord hørt av noen kjøpmenn i Hvitå, at Bjørn var såret; og han kjøpte dem til å si, han var død, og det gjorde de. Tord sa siden til alle og enhver at Bjørn var død; han hadde det fra folk som selv hadde jordet ham, sa han. Det var ingen som kunne motsi det, og ingen trodde heller Tord til en slik løgn. Siden kom Tord til Hjørsøy og ba om Oddny. Frendene hennes ville ikke gifte henne bort, før den tid var leden som de hadde avtalt med Bjørn; men hvis de ingenting hørte om Bjørn til sommeren, når det kom skip til lan­ det igjen, da kunne de tale om saken. Men da skipene kom, visste ingen noe om Bjørn, ettersom han ikke var kommet til Norge, dengang de seilte. Tord ba da påny om Oddny, og hun ble gift med ham. - Da Bjørn og hans følge lå seilferdige, kom det et skip imøte med dem; og Bjørn og hans folk tok en båt og rodde ut til skipet og ville høre nytt, for de andre kom fra Island. De fortalte om Oddnys gifter­ mål; og da Bjørn hørte det, ville han ikke fare til Island. Den vinteren for Bjørn til Eirik jarls hird og var hos ham; og da de lå ved Hamarseyri, virket Bjørn en vise: Sverdets svinger gammen fikk som svein kan høve: Stemmet mot styreåren byr jeg skipet skride. Sorgens uvær ille Øyfakkels dyne væter. Selv, mjødskjenkerske, medskyld må du for gråten bære.

Bjørn sto i like stor ære hos jarlen som før. Sommeren etter for han vest til England og kom i akt og ære der og var hos Knut den mektige i to år. Det hendte seg, engang Bjørn fulgte kongen - han seilte med følget sitt sørover - at det fløy en drage over kongens menn og tok på dem og ville slå klørne i en av dem; men Bjørn sto ved siden av og holdt skjoldet over mannen. Dragen slo så hardt i skjoldet at klørne nesten gikk igjennom det. Da tok Bjørn dragen i halen med den ene hånden, og med den andre hogg han til den bak vingene,

206

så den gikk tvers av og falt død i dekket. Kongen ga Bjørn mange pen­ ger og et godt langskip, og med det dro han til Danmark. Der slo han seg i lag med Audun Bakskiki, en mann fra Viken, men halv dansk; han var lyst utleg i Norge. De hadde tre langskip tilsammen og for så i viking og herjet øst for Svitjod om sommeren; men om vinteren var de i Danmark. Slik drev de på i tre år.

Olav den hellige blir konge Nå er det å si, at Tord satt rolig hjemme på gården sin på Hitarnes en tid; og folk mente at Oddny var blitt bedre gift enn hun var eslet til etter den forrige avtalen, enten en så til rikdom eller ætt eller annen heder. Hun og Tord fikk åtte barn, fem sønner og tre døtre. Det skipet, han før hadde eid og faret med, hadde Tord nå solgt til noen kjøpmenn. - Imens for Bjørn i viking og samlet seg gods og ry; venn av Eirik jarl var han, og det følge som før er nevnt hadde han ennå. Island lengtet han lite etter, siden han hørte den tidenden der­ fra - og hvordan Tord hadde båret seg at mot ham. I denne tid mens Bjørn var utenlands, ble det høvdingeskifte i Norge, for Håkon jarl tok riket etter sin far, Eirik jarl. Svein, bror av Eirik jarl, rådet for sin del av landet som før, og slik sto det i to år. Da kom Olav den hellige til landet og tok Håkon jarl til fange i Saudungssund, og jarlen svor ed til kong Olav og for ut av landet. Men Olav holdt slag med Svein jarl ved Nesjar palmesøndag, og Svein jarl flyktet; og siden rådet Olav for hele landet og ble konge over det. Det spurtes snart i andre land at jarlene Svein og Håkon hadde flyktet fra Norge, og Bjørn og hans menn hørte også om dette høvdingskiftet og om alt det gode som ble fortalt om kongen og som han var vel verd. På denne tid var Torkjel Eyolfsson ute i kjøpmannsferd. Stort ry hadde han, og han var også i akt og ære hos kong Olav. Torkjel var en venn av Tord Kolbeinsson.

207

Bjørn og Tord på Brennøyene Så, sies det, var det at Tord Kolbeinsson spurte den tidende at hans morbror, Roe den rike, var død. Tord skulle arve ham, og han kjøpte da et skip og ville fare og hente godset. Det sies om Tords ferd, at han søkte kong Olav og ble vel mottatt. Han fortalte kongen alt om æren­ det han for i. Torkjel var der dengang, og la et godt ord inn for Tord, at han skulle hjelpe ham til arven. Kongen lot sette opp brev for ham til sine venner i Danmark og satte seglet sitt på. Torvald og Tord, søn­ ner av Eid, var dengang med Tord Kolbeinsson; Kalv den onde var også med. Tord hadde gjort en dråpa om kong Olav; nå gikk han og bar den fram selv, og kongen ga ham en gullring og en bremsydd pelskappe og et godt sverd. - Tord spurte seg for i det stille om folk visste noe om Bjørn, og fikk vite, at han for i viking og hadde stort hærfølge. Tord hadde et lite skip. Der var noen vikværske menn ombord med ham; ialt hadde de snaue tredve mann ombord. Han kom til Roskilde i Danmark den sommeren og fikk en stor del av formuen, men det var ikke små spåner teljet av heller. Utpå sommeren for han nordover, og leden gikk om Brennøyene. Det er mange øyer, og den­ gang bodde det lite folk der. Der var lønnviker, og en var aldri trygg for vikinger der. Det var også litt skog på øyene. Bjørn for dengang havnimellom, og det var sendages da han kom tvers av to odder av Brennøyene. Den ene heter Trælaeyr og den andre Oddaeyr, der la Bjørn skipene sine. Samme kvelden kom Tord til øyene og la seg fore med skipet for natten. Da kom det to mann fram på øya og spurte hvem som eide skipet. En mann ombord, som talte fort og tenkte sent, sa at det var Tord Kolbeinsson. «Brå-talende er du,» sa Tord; «si at det er Torar den vidfarende som eier skipet,» og det gjorde han. Mennene på øya sa: «Gjør som De vil, lyv eller si sant,» og dermed ble de borte; men det var speidere Bjørn hadde sendt ut, han lå med ni skip ved andre enden av øya. Da de var gått, sa Tord: «Dette var visst noen som var ute og speidet for en eller annen; jeg går opp på øya og ser om jeg blir vår noe.» Bjørns menn kom tilbake til ham og fortalte om Tord. Bjørn sa: «Jeg tror jeg kjenner skipet etter deres frasagn, og det er visst Tords; dette er et høvelig møte.» I mens gikk Tord iland og Kalv den onde og noen andre med ham; men de var ikke

208

kommet langt, så sa Tord: «Gå ombord igjen De, og si at jeg ble igjen i Danmark, fordi jeg ikke hadde fått noe av arven ennå, - hvis det bærer så til, som jeg tror, at Bjørn ikke er lenger borte enn at han snart kommer. Men jeg vil gjemme meg.» Kalv den onde sa: «Dette er et godt råd, bare du ikke blir funnet; men da vil du få stor svi' vyrding av det. Jeg ville nå heller at vi skulle verge liv og eiendom, så lenge vi maktet.» «Det andre er rådeligere,» sa Tord; «De får fred alle så nær som jeg.» Han gikk da opp på øya og satte seg under en bakke inne i en busk, men slik at han så skipet. Han hadde en kappe over klærne. Imens bød Bjørn sine menn væpne seg, og se litt på kjøp­ mennene, han mente det var sant som først var sagt, at Tord Kolbeinsson var styresmann. De gjorde som han ba, gikk opp på kjøpmannsskipet og så ikke noen høvding over mannskapet. Bjørn spurte, hvem som rådet for skipet, og de fortalte det Tord hadde sagt. Bjørn trodde ikke noe på det, men ville lete øya over. «Øya er ikke stor, og er han der, finner vi ham nok.» De ransakte da først skipet, men der fant de ham ikke. Siden for de øya over og de var nære på to hundre som lette. Da de kom nær der Tord satt, sprang han opp og hilste sømmelig på Bjørn. «Så her er du, Tord,» sa Bjørn, «og ikke i Danmark. Men hvorfor sitter du så lavt? Si oss nå tidender fra Island; det er lenge siden vi var sammen.» «Det er mangt å melde,» sa Tord. «Hvor var du i vinter?» «I Norge, hos kongen,» svarte Tord. Bjørn spurte: «Hvor i landet var kongen?» «Nordpå var han,» svarte Tord, «men i våres for han øst til Viken, og der er han nok nå.» Bjørn spurte: «Hva er siste nytt du har fra Island?» «Skule er død,» sa Tord; «men din far og fosterfar lever.» Bjørn sa: «Det var stor tidende at Skule er død. Men er det sant, at du fikk Oddny Torkjelsdatter kort etter at vi skiltes?» Tord sa, at det var sant. Bjørn sa: «Synes du det var å være tro og holde vennskap med meg?» Tord sa: «Jeg visste ikke at hun skulle bie på deg mer enn tre vintrer.» Bjørn sa: «Prøv deg ikke med utflukter; jeg vet hele sannheten om dette.» Tord bød til å gi bøter. «Mer rådelig tør det være å drepe deg,» sa Bjørn; «så var vi fer­ dig med hinannen.» Men det endte med at Bjørn ga dem livsgrid; men varene tok han fra dem og knarren med. Fra Tord tok han alle de dyre ting han hadde, så det ble rent ynkelig med ham. Tord ba om å få ha tingene, men det nyttet ikke. Så satte Bjørn Tord og følget hans 14. Norrøn saga III

209

i knarrebåten som de gikk og sto og iland på fastlandet. Før de skiltes, sa Bjørn: «Nå, lord, har jeg voldt deg både skam og svivyrding og tap til, - og enda er det alt sammen mindre enn du fortjener; far derfor til Orknøyene og vent ikke lenge i Norge, for jeg vil fare og finne kon­ gen; jeg ærer ham så meget, enda jeg aldri har sett ham, at jeg lot være å drepe deg for hans skyld, ettersom du har vært hans gjest. Men hvor jeg treffer deg fra nå av, skal du ingensteds være trygg for meg, om ikke alt går annerledes enn jeg tror.» Tord og følget hans gikk da i båten, og vikværingene med dem; de ville nå hjem til sine eiendom­ mer; sine våpen fikk de med seg. De traff siden kongen og sa ham denne tidende om ranet og om det Bjørn ga Tord sak for.

Kong Olav forliker Bjørn og Tord Etter dette hadde Bjørn en rådslagning med Audun og sa at han ville fare og finne kong Olav; «jeg vil ikke ha hans vrede over meg for kjøp­ mennenes skyld.» Audun sa han ville følge med, for han kjente hjemve etter Norge og ville gjerne bli bofast der igjen. De dro nå dit kongen var, men lot etter seg det meste av krigsfolket og av sitt gods og like ens de fleste skipene. De kom tre netter etter at Tord og kjøp­ mennene hadde funnet kongen. Bjørn og de andre gikk tolv sammen inn i hallen, mens kongen satt over drikken, og femti mann ble igjen i skipet. Bjørn gikk for kongen og hilste ham sømmelig. Kongen spurte, hvem han var, og Bjørn nevnte seg. Kongen sa: «Er ikke dette din motmann, Tord?» Jo, sa han, det var det. Kongen kalte ham en djerv mann som torde fare og finne ham, og bød dem ta ham og sette ham i jern. Bjørn sa, at det var lett gjort; men dermed ble snaut Tord sakløs. Kongen sa, at vikinger sto aldri i bet for sak med de kjøpmenn de ville ta godset fra. Bjørn tok da til med opphavet til det som var mellom ham og Tord, og det han ga Tord sak for. Kongen spurte Tord, om det var som Bjørn sa. Tord sa han hadde sannspurt Bjørns død, før han ektet konen. «Sannrøynt er den likevel ikke,» sa kongen, «og det synes meg at Bjørn har stor sak mot Tord. Men vil du nå,» spurte kongen, «at jeg skifter rett mellom dere?» Det sa de begge ja til, og så 210

ble det satt grid mellom dem. Kongen tilkjente Tord konen og all hen­ nes formue; men Bjørn skulle få like meget i pengers verd av det gods han hadde tatt fra Tord, og i Oddnys formue var regnet med den arv hun hadde fått etter sin far. Svivyrdingene skulle gjelde like meget: Tapet av pengene og tapet av konen. Bjørn skulle ha en gullbremmet kappe og en ring istedenfor den ringen Tord fikk med Oddny. Tord skulle ha det sverdet kongen hadde gitt ham. Kongen sa det var beg­ ges tarv, om de holdt forliket. Bjørn fikk alt det han hadde tatt fra Tord, unntagen skipet; men hver kjøpmann skulle ha sitt gods, som Bjørn hadde tatt fra dem før. Tord ble vinteren over hos kongen, og Kalv og Eidssønnene også; men Bjørn for østover til Viken sammen med Audun og hans folk, - dem hadde Bjørn bedt fred for hos kon­ gen. Der ble de vinteren over. Men da sommeren kom, for han til kongen og var hos ham siden i to år. Tord dro til Island om sommeren, men talte ikke om det som var hendt i utlandet mellom ham og Bjørn. Kong Olav ga Tord en tømmerlast til skipet hans, og Tord for hitut og hjem til gården sin.

Kong Olavs fotrem Bjørn var nå hos kongen. Engang kongen og Bjørn talte sammen, sa Bjørn: «Jeg skjønner det, herre, at de menn som var med Tord, da han og jeg møttes, og som klaget over meg til deg, de nevnte ikke noe om det som mest voldte at jeg ikke drepte Tord og hans menn.» Kongen sa: «Det hørte jeg ikke noe om.» Bjørn sa: «Da skal jeg si deg det: jeg æret deg så meget uten å ha sett deg, at når jeg ikke drepte Tord og hele mannskapet hans, så var det, fordi han hadde vært Eders vintergjest. Og det skulle han visst få prøvet, om vi fantes en annen gang, og du ikke kom imellom, eller det ikke var deg imot.» Kongen sa: «La oss høre dette av de menn som var med, da du og Tord fantes, for de vil si som sant er.» Det gjorde de, og mennene gikk ved, at Bjørn hadde sagt, at det var for kongens skyld at han ikke drepte Tord og de andre. Kongen syntes nå enda bedre om Bjørns ferd enn før, etter­ som han hadde latt Tord slippe med livet for hans skyld. Der var

211

menn hos kongen som visste om det som hadde båret til mellom Bjørn og Tord, da de var hos Eirik jarl; de fortalte det til kongen, og dermed hadde Bjørn ført vitner på det hele. Kongen sa: «Det er allike­ vel rett, at Tords skipsfeller reddet sine midler og han selv fikk fred, ved det at de ga seg under min dom.» Bjørn sa, han trodde ikke han kom til å spare Tord, var det ikke for kongens skyld. Kongen sa, at dess mere var han Bjørns venn, men minnet om det, at nå gjaldt det æren deres, at de holdt det forliket han hadde gjort mellom dem. «Og så vil jeg be deg om det,» sa kongen, «at du holder opp å fare i viking. Selv om du synes du farer vel med det, så blir likevel Guds rett ofte krenket. Bjørn sa at det skulle være som kongen ønsket; han ville ingenting heller, sa han, enn å få bli hos kongen. Kongen svarte: «Du blir nok slik jeg vil ha deg; men å være lenger sammen er ikke oss for­ unt, for jeg venter min venn Torkjel Eyolfsson hit, og han ville snart bli uforlikt med deg for Tords skyld; så det er rådeligst, at du tar ut til Island.» Den høsten ble Bjørn hos kongen. Der var stort vennskap mellom dem, og Bjørn fikk gode gaver av ham. Det hendte engang at Bjørn fulgte kongen til et gjestebud; det var der som ellers at folk visste ikke det gode de ville gjøre kongen, som rett og riktig var; de hadde også gjort istand varmt karbad for ham, - for annet slags varmt bad gis det ikke i Norge. Kongen og hans menn gikk i badet, og de la klærne på marken, - over badet var det tjeldet. Den gang brukte menn å gå med remmer om hosene; de så ut som snorer, og var viklet om benet fra skoen og oppover like til kneet. De fremste og fornemste menn gikk med dem, og kongen og Bjørn også. Bjørn kledde seg på før de andre, og klærne hans lå tett ved kongens. Først da alle var kledd, kom Bjørn på, at han hadde skiftet rem med kongen. Han sa straks fra om forseelsen sin; men kongen sa at han ikke skulle bry seg om det, disse remmene var ikke dårligere enn hans egne. Bjørn hadde alltid siden så lenge han levde denne remmen om foten, og med den ble han jordet. Og lenge etterpå, da hans ben ble gravd opp og ført til en annen kirke, da var den remmen i god stand, men alt annet var råtnet. Den er nå snor på messeklærne i Gardarkirken på Akranes. Også vinteren etter ble Bjørn i Norge, og kong Olav ga ham en kost­ bar kappe og lovte ham sitt vennskap og sa han var en kjekk og duge­ lig mann.

212

Bjørn kommer til Island Nå er det dét å fortelle, at da våren kom, rustet Bjørn skipet sitt til islandsferd; det var andre skip dg, som skulle ut til Island, og de ble før seilferdige enn Bjørns skip. Kong Olav sendte bud med noen av dem som reiste, at Tord skulle holde forliket med Bjørn, når Bjørn kom ut: det var ikke mer enn han var skyldig, sa kongen, slik som det hadde vært imellom de to. Bjørn kom ut til Island den sommeren; han landet på Bordøren i Hrutafjord. Stor rikdom hadde han vunnet og like stor ære. De losset lasten og reiste telt. - Og nå styrer vi annet­ steds hen. Det var en aften Oddny sa til Tord, mannen sin: «Har du spurt stor tidende, Tord?» «Nei,» sa han; «men du taler, som om du hadde spurt en.» «Du ramte ikke langt fra, der,» sa hun; «jeg har spurt en tidende som jeg synes er stor; de sier det er kommet et skip til Hrutafjord, og der ombord er Bjørn, som du sa var død.» Tord sa: «Det kan vel hende det, at du synes det er stor tidende.» «Visst synes jeg det,» sa hun; «og nå skjønner jeg klart, hvordan du fikk meg. Jeg trodde du var en mann med ære i livet, og så er du full av løshet og løgn.» «Det er et gammelt ord,» sa Tord, «at bøter bedrer på alt.» «Jeg har en mistanke om,» sa hun, «at han ikke har ventet på hva du ville by ham.» «Tro hva du vil,» sa han. Og så talte de ikke mer dengang. - Arngeir og de andre frendene fra Holm for tilskips og fant Bjørn. Det ble et fagnamøte; de ba Bjørn komme hjem til dem, så de kunne ha glede av ham, det var lenge siden de såes nå, og han lovet å komme. Så ble skipet satt på land, da det led ut på sommeren, og Bjørn for hjem til faren. Det var mange som ble glade, da Bjørn kom hjem. Det hadde vært sagt så ymse om, hvordan det hadde seg, om han var i live eller ei; det én kalte sant, sa en annen var løgn, men nå så de hva som var sant. Bjørn ble vel fagnet ved hjemkomsten; fosterfaren ga ham en hund som han hadde vært glad i før, og faren ga ham en hest som het Hviting - den var hvit over det hele - og to hvite foler til; det var kostelige gaver.

213

Tord byr Bjørn vinter vist Nå er det sagt, at Tord spurte Oddny tilråds: skulle han ikke innby Bjørn til å ta vintervist hos dem? Han sa han ville ikke at folk skulle gå imellom dem og sette dem opp mot hverandre; - «dessuten vil jeg på den måten komme etter, hvordan Bjørn er stemt mot meg og om jeg kan lite på ham». Hun talte ifra og kalte det et uråd, for de ryktenes skyld som gikk. Men Tord lot seg ikke råde fra, og for til Holm i Hitardal. Han red alene og hadde en blå kappe. Bak husene på Holm står det en ås, og fra fjellet går det en rygg ned til husene på gården. Bjørn og hans mor syslet sammen den dagen; de bredte lerret ut på jorden til tørk. Hun sa: «Der rider en mann i blå kappe; han ligner aldeles Tord Kolbeinsson - ja, det er han, og han kunne gjerne holdt seg borte.» «Si ikke det,» sa Bjørn. Tord kom; de hilste på hverandre og tåltes ved om alminnelige tidender. Så sa Tord: «Det var ærendet mitt hit, at jeg ville høre, om du er til sinns å holde det forliket, som kon­ gen gjorde oss imellom, så at ingen av oss skal bøte mer til den annen. Vi bør holde det i akt, synes jeg, slik en dommer som forlikte oss. Men jeg hadde den tanke en stund, at vi ikke ville bli forlikt.» Bjørn sa, at det var en avgjort sak, at de måtte holde det forliket som de hadde inngått. Tord sa: «Det synes vel som om jeg har hatt størst for­ del av oppgjøret; nå vil jeg vise at jeg vil vi skal være både venner og vel forlikte. Jeg tilbyr deg vintervist hjemme hos meg, og godt under­ hold skal du få. Og jeg tenker meg, at du gjerne tar imot det.» Tord brukte fagre ord om dette. Tordis sa: «Jeg vil nå vise at jeg ikke lar meg snakke rundt så lett. Tenk som så, Bjørn,» sa hun, «at Tord mener det verre, jo glattere han taler, og tro ham ikke.» Arngeir kom til med det samme og spurte, hva de talte om. Tord sa det. «Det synes jeg,» sa Arn­ geir, «at vi viser størst vennskap mot disse to ved å råde til dette, dersom de kan bli bedre forlikt på den måten. Jeg vil råde Bjørn til å fare, for jeg tror Tord vil holde det han lover,» - han var av annen mening enn konen. Bjørn sa: «Det var min mening å bo hos min far; og flere enn én vil synes denne innbydelse er underlig, slik som folk snakker.» Tord sa, at Bjørn var ikke tro mot forliket, tok han ikke mot tilbudet; og Bjørn lovte da å være hos ham en stund, men først måtte han være hos faren. Tord red hjem og fortalte Oddny, hvor han hadde

214

vært om dagen, og sa at han hadde fått det som han ville. «Hva var ærendet ditt?» spurte hun. Han sa han hadde bedt Bjørn dit, og det hadde han gjort for å gi ham oppreisning, sa han. «Nå tror jeg du lyver,» sa hun, «om du noen gang har løyet.» «Ikke binder én ed alle,» sa Tord. Og så talte de ikke mer om det.

Bjørn hos Tord. De første nidvisene Så skulle Bjørn reise til vintervist hos Tord. Han kom til Hitarnes med tre levende eiendeler: to hester og en hund. Han red den ene hesten og leide den andre i tau. Hva han ellers eide, lot han etter seg på Holm. Tord tok godt imot ham og ga ham sete ved siden av seg, og folkene på gården fikk strengt påbud om å hjelpe til at ikke vennska­ pet spiltes. De lovte godt, men de fleste syntes det var underlig at Bjørn skulle bo der. Det led nå en stund, og alt gikk av i vennskap. Så fortelles det, at da det led mot vinteren, talte Tord engang med Oddny og spurte hvordan det gikk med arbeidet i huset. «Det er mangt å gjøre nå,» sa han, «og det kan trenges, at hver mann gjør seg nyttig.» Det ligger en øy i Hitaråen, den gir stor inntekt både av fuglevær og selvær, og dessuten hadde de slåtteland der og pløyeland også. «Vi får nytte all den hjelp vi har, både karfolk og kvinnfolk, i kornskuren,» sa Tord; «men du må bli hjemme, for kanskje sauene blir hjemdrevne idag, og du får prøve å melke dem, enten du er vant til det eller ikke». Hun svarte: «Så har jeg den rette mann til å måke kveen for meg; det kan du gjøre.» «Det er ikke rett av deg å si,» sa Tord; «jeg har mer strev med gården vår enn du,» og dermed tok sin­ net ham og han slo henne på kinnet med høyre hånd. Bjørn sto ikke langt borte, og han hørte hva de sa. Da kvad han en vise: Klok er kvinnen: den feige svein ber hun måke kveen. Ringlødens eierinne gjør ikke det som er urett. Øyfakkel, smykkeprydet vet, hva sømmelig ferd er:

215

meg ba hun ut av døren ilsomt gå med én gang.

Tord gikk til arbeidet, men Oddny melket ikke sauene; heller ikke måkte Tord kveen. lord syntes ille om visen Bjørn hadde laget; men det var likevel stilt en stund. - En tid etterpå er det sagt, kom Tord inn og så at Bjørn satt og talte med kvinnene. Det var om kvelden, og Bjørn var lystig og holdt moro med dem. Tord kvad dette: Ut skal du gå nå. Ille den skjemten meg tykkes, du driver med tjenestetausene. Sitter om kvelden når inn vi kommer så kry som jeg selv: ut skal du gå nå.

Bjørn sa: «Nå tar du til med den gamle diktmåten din igjen,» og kvad en vise imot: Her blir jeg sittende. Høyt vil jeg kvede og skjemte med alle de kvinnfolk du eier. Ingen skal legge lastord på det. Hel i hug er jeg: her blir jeg sittende.

En gang kort etter hendte det en kveld, at Tord kom inn og gikk for­ siktig for å høre hva som sto på. Han hørte mannemål, og han syntes det var Bjørn og Oddny som tåltes ved. Han ble stående og lytte og prøvde å høre hva de snakket om. Men Bjørn ble vår ham og sa til Oddny at Tord lyttet til det de sa. Hun ble ille ved og gikk ut, og suk­ ket da hun gikk. Men Bjørn kvad en vise: Øyfakkel sukker. Ordsæl er hun og talte gjerne,

216

som hun pleier, med meg - noe har hun på hjerte. Men for å høre sin kvinnes ord sniker mannen seg innpå, gjør seg så liten og lurer. Tord, ikke bry deg, vi ser deg!

Disse visene til Bjørn likte Tord ille. Likevel var det stilt mellom dem, - men hver tenkte jo sitt. Det var en kveld at de satt i stuen; da tok Tord Oddny på kneet og var kjærlig mot henne, for å se hvordan Bjørn tok det. Han kysset henne, og etterpå kvad han en vise: Bjørnens ring og hun som bar den, brått de smatt av Hitdølakjempens hender, - huske det vil nok Bjørnen. Ikke nøt uslingen lykken engang den smekre å favne. Så var det laget, at jeg fikk furuen rank i eie.

«Sant er det,» sa Bjørn, «at jeg gikk mist av dette giftet; men det dro også ting etter seg. Der har hendt det oss imellom, som jeg tenkte du sent ville glemme,» og han kvad en vise: Huske bør du heller, hvordan engang din sveit traff, du Tord, på min ved odden av Trælaøren. Hvor var du? Jo, lite drengelig rømt fra hva ditt var. Støtt, tross vakre viser, ble du for stutt mot meg, Tord.

Det var ikke langt å bie, før han kvad på ny: Ja du vil sikkert minnes, hvor du var stolt å skue: rant der bortover bakken, bange, så hodet ristet.

217

Brått fra bølgeblakken bort av all makt løp du, snau for alt, unntagen illgjernings følge: angsten.

Men enda syntes Bjørn ikke han hadde fulltakket Tord, fordi han hadde minnet om den handelen, og skrytt av at han hadde vunnet konen, og Bjørn mistet henne; og han kvad en vise: Hevnet jeg kaller den hån, jeg led, da du ektet henne, gullringers slanke stav, ti stygt ble æren din minsket, dengang på Oddaøren unna for meg du flyktet, lå under Brennøens lave bakke, din feige usling!

Etter dette ble det stilt; men hver av dem tenkte nå verre enn før om den annen. En gang kvad Bjørn denne visen: Feige svein, for avund fikk jeg bot i Sjølund: ei var jeg ung i stidsferd, lykke og eiendom tok jeg. Jeg, som kveder, kampprøvd kom og tok både skip og varer fra deg til hevn for all din fule ondskap.

Tord mislikte visen, som ventelig var, og misstemningen mellom dem øket. Det er sagt, at en kveld satt Bjørn hos Oddny og lesset det på børen, at han kvad denne visen til Tord: Tynnsløret furu kanskje sanner din frykt, mann, engang: brudekjøpt dis har vakt min elskov vest under fjellet.

218

Fort kan den deilige, stolte få med havsolens bærer, det vil jeg vone, en sønn som slekter på meg av yttre.

Og dermed ble det endelig slutt på visene og de trettet ikke mer på en stund.

Mere ufred Det er sagt at en kveld talte Tord med Oddny: «det sier du og mange andre dg, at Bjørn er en utmerket mann; men jeg synes ikke det - ikke i alle deler. Han tenker på hunden sin ved bordet like meget som på oss; men jeg har aldri før hatt hunder til bordfeller. Det ville bli leit for ham, om maten ble delt til hver og én». Hun spurte: «Vil du friste med det, da, og se hva det drar etter seg?» «Så skal vi gjøre», sa han; «heretter skal hver mann få sin brødleiv med sul på, - så skal vi se, om han gir hunden med seg. Så er det det, dg» la Tord til, «at de to hestene hans er her i vinter, og dem får han huskarene mine til å fore; men det er vesalmanns ferd å narre andres huskarer til å fore sine hester». Da nå bordskikken ble endret, så ga ikke Bjørn hunden mindre enn før; men Tord og Bjørn hadde mindre å ete, og tjeneste­ folkene truet med å reise av tjenesten for den nye bordskikkens skyld. De hadde ikke spist mange målene, for Tord talte om til Oddny, at han ikke hadde lyst til å sulte lenger for hundens skyld; «dette nytter ikke»; de fikk bruke den forrige bordskikken påny. Og det gjorde de. Dermed var tjenestefolkene fornøyd, og Bjørn lot som han ingenting hadde merket. Ofte talte Tord om til Oddny, at han syntes Bjørn var utakknemlig og stri i alle ting; og en gang de talte om dette, kvad Tord en vise: Seksten i tall her satt vi, ett var sinnet i huset. En og hver sitt arbeid uten tvedrakt skjøttet,

219

inntil gullets øder overmodig yppet strid i stuene våre. Nå er det ufred støtt her.

Enigheten var ikke stor om vinteren, og dette var meget mot Oddnys vilje. Tord hadde fra først av lovt Bjørn, at hestene hans enten skulle få gå i havn på Hitarnes eller bli foret hjemme. Bjørn hadde helst villet de skulle jages i havnen; men tiden led og det ble ikke noe av. Kalv den onde kom til Hitarnes og spurte, hvordan Tord likte vintergjesten, og om det var hans skyld at det gikk mere for med, enn hestene hans åt. De gikk da for å se på høyet, og det lot til, at det var stelt nokså vyrdsløst med det. Tord ble harm og sa til Oddny at Bjørn hadde kjøpt huskarene til å trå høyet hans ned og spille det. Det, sa hun, hadde sikkert ikke Bjørn gjort; han hadde ingen del i det, at hestene hans ble anderledes foret enn de andre økene; «pass heller på at du holder alt du har lovt ham, rikelig». Etter dette lot Tord Bjørns hester føre bort og ut på Hitarnes; der hadde de god havn. Og så holdt da Tord opp å ergre seg over Bjørns hester. Det var nå stilt å kalle en stund.

Bjørn reiser fra Hitarnes Det er sagt, at en kveld satt Tord og Bjørn på benken og kom i trette, og Tord kvad denne visen til Bjørn: Ut skal du nu! Mel du solgte oss, rødt å se, rug var det, sa du. Men da folkene vann blandet i, ble det bare asken. Ut skal du nu!

220

Bjørn kvad imot: Jeg rører meg ikke. Jeg kom i høst; for høy pris kjøpte jeg din harske talg. Feiden du ga meg var fager og fullhåret, rikelig skinnforet. Jeg rører meg ikke.

Det kom fram at Tord syntes hans utlegg var store, og at han fikk lite for det. Bjørn ga ham det igjen på samme måte; han syntes Tords inn­ bydelse hadde vært bare vakre ord, men underholdet han bød på, høvet helst for en kotmann, og var bare ond gjengjeld verd. Det sto nå verre til mellom dem enn noen gang. De sov alle i et bur som sto for seg selv, om vinteren: lord og Oddny og piken som kledde av dem. En aften kom Oddny sent i seng, og Tord ga henne ikke plass i sengen; hun steg over sengestokken og ville under åkleet hos ham, men kunne ikke, og derfor satt hun oppe. Da kvad Bjørn en vise: Gull-valkyrjens mann er tapper: over sin kvinnes seng han brer seg, så hun må ligge på kanten og fryse. Lite er hennes lodd å love hos slik en krigsmann, stygg og falsk i hugen, - deilige dis, som hun er.

Oddny ba da at de ikke skulle virke viser om henne, og sa at dette ikke var hennes ord. Resten av vinteren helt til sommers trettet de ikke. Oddny hadde engang om vinteren sagt til Bjørn at hennes og Tords datter skulle han få til kone - til gjengjeld for at han ikke fikk henne, som eslet var; en kveld kom Bjørn på dette og satte småpikene på fanget og kvad denne visen:

221

Søstre to med mor si, blide og søte er de, bragesmedens venner, - ennå jeg tror hva hun sier. La dem bli i kones sted for meg, dess mere må om den vakre moren vers jeg stundom virke.

Det led nå mot sommeren, og Bjørn tenkte å fare. Det er sagt, at da Bjørn var ferdig til reisen, ga han Oddny den kappen han hadde fått av Tord, og begge ba de alt godt over hverandre. Så steg han til hest og red bort til det uteburet, der Tord var; Kalv den onde var hos ham, han var nykommen. Bjørn sa til Tord at nå var han reiseferdig og tenkte seg bort etter vintervisten. Tord sa at det likte han godt, og ennå bedre hadde han likt det, var han faret før. Bjørn sa, at det hadde han lenge visst. «Det har nå vært slik,» sa han..... (Her mangler et stykke av sagaen. Det har bl. a. fortalt om hvordan Bjørn ble gift med Tordis og fikk gården Vellir.)

Visen om selen som bet Tord Nå må vi først fortelle om Tord Kolbeinsson. Han gikk en dag og så over fjæren langs landet sitt. Et sted fant han en sel i en råk; det var fjære sjø og is rundt omkring, så selen kunne ikke komme vekk. Tord ville nødig miste selen; men hvis han gikk hjem og hentet våpen, ville det flø før han kom tilbake, og da var vel selhunden borte. Så gikk han løs på den og fikk livet av den. Men han slapp ikke menløs fra kampen; for selhunden bet ham i låret, og det ble et slemt sår. Tord kom hjem og satte folk i arbeid, men tenkte at ingen skulle vite om bittet. Men det kunne ikke holdes skjult, for såret var så slemt, at han måtte gå til sengs. Bjørn var kort derfra på sin gård Vellir, og det bares tidende dit - for folk snakket vidt og bredt om den mén dbrd hadde fått. Bjørn kvad da en vise:

222

Gjerrigknarken ligger hjemme, er det sannspurt. Fett-eter, fæl av lét i fjeset ble bitt av selen. Men da hvasse skjær av sjø som fjæret, steg opp, slepte styggen med seg strandhesten hjem til konen.

Tord spurte snart dette og hørte også visen kvedet, og likte den ikke, men sa den lignet Bjørn. Tord svarte ikke imot med en gang, så det var stilt en stund.

Tord gjør gjengjeld Nå er det å si, at Torgeir, Bjørns huskar, en kveld sa til ham, at han var redd det ikke var høy nok til nautene han røktet, og ba Bjørn om å gå ned og se på foret, om han trodde det rakk til. Bjørn gjorde som han ba; de gikk inn i fjøset, og Torgeir gikk først, for han var best kjent der. Nå hadde en ku båret en kalv, og kalven lå på gulvet, så Torgeir snublet over den; han svor stygt. Bjørn ba ham løfte den opp i båsen; men Torgeir sa han likte det bedre, jo lavere et slikt best lå, og ville ikke ta i den. Bjørn tok da kalven opp fra gulvet og satte den opp i båsen. Deretter gikk de hjem, og Torgeir fortalte dette til ven­ nene sine, at Bjørn tok kalven opp fra gulvet og løftet den inn i båsen; -«men jeg holdt meg for god til det». - Nå var det fremmedfolk der, og de hørte, hva Torgeir fortalte. Og det var ikke lenge etter, så kom de samme folkene til Hitarnes til Tord og fortalte det de hadde hørt. Han sa, at Bjørn hadde så god både kvinnfolk- og karfolkhjelp til å se etter slikt, at han ikke trengte å berge kuene; og han kvad en vise: Hvorfor være så viktig, veve om meg og stikle ennå om dette såret? Sant: jeg er bitt av selen.

223

Verre skam det falt på seidmånens bærer, dengang innunder kurumpen skitten klønet kalven han løftet.

Folk mente det var best denne visen ikke kom vidt omkring; men det lot seg ikke gjøre å holde den hemmelig, og den kom da Bjørn for øre. Han syntes den var så stygg, at han ikke ville la det bli med det. Om sommeren red han til Hitarnes med seksti mann og stevnet Tord for visen etter loven. Men begges venner talte fra at dette målet ble båret til tings, og ville at de skulle forlikes i herredet. Men det var ikke mulig; Tord ville ikke forlikes uten på tinget. De møtte da der, og det ble avgjort, at Tord skulle svare et hundre i sølv for visen. Men Bjørn krevde i lagretten, at den av dem som kvad nidvise mot den annen så han fikk høre det, han skulle falle uhellig; og det lovte de som rådet for det, for de tenkte, at da ville de ikke være så snare til å kaste smuss på hverandre. Da dette var gjort, for de hjem; og nå var det stilt, å kalle.

Bjørn reiser nidstang Så er det fortalt, at på Tords markskjell fant folk en ting som ikke tydet på bedre vennskap. Det var to menn, og den ene av dem hadde en blå hatt på hodet; de sto bøyd forover, og den ene sto bak den annen. Folk syntes det var et ondt funn, og det ble sagt at ingen av dem, dér sto, var å misunne, men den minst, som først sto. Tord likte ille at noen skulle finne på å vanære ham med en nidstang på hans egen mark; og skyldte Bjørn for det, og den nye nidvisen, Bjørn hadde virket, fant han ikke nettopp var bot for stangen. Så snart det ble vår, red han til Bjørn med seksti mann og stevnet ham til Altings for nidstangen og visen. Vennene ville denne gangen også, at de skulle forlikes hjemme, heller enn å føre så stygt et mål til tings. Men Bjørn ville ikke, og de møtte da på tinget; der ble det avgjort, at Bjørn skulle svare tre merker sølv for nidstangen og visen. Deretter for de hjem og skulle være forlikt, å kalle. Det var også fred mellom dem i to år, så ingen ting er fortalt om den tid. 224

Bjørn feller Tords frender Den treje sommeren, etter Altingstid, kom det et skip inn til Øren, og med det kom to frender av Tord; det var brødre og vikværingen Den ene het Ottar og den andre Eyvind. Tord var i slekt med dem på farssiden. De var kraftkarer, begge to. De sendte bud til Tord og ba ham komme og møte dem; de hadde hørt at han førte hus som en stormann og tenkte å få seg opphold hos ham. Da Tord hørte det, red han syd til Øren og hilste på frendene sine og ba dem hjem til seg, og de for med ham. Det var ikke talt så lite om det som var hendt mellom Tord og Bjørn, at ikke disse mennene hadde hørt tale om det før; og ordet gikk, at Tord oftest var blitt den mindre. Dette var de lite nøyd med, for de var selv av dem som ville ha fremste rommet; de sa de kunne ikke se, at Bjørn var så meget til mann, at ingen annen kunne måle seg med ham, og de talte for Tord om at han ikke skulle la dette sitte på seg. Folk der fra bygden farer ofte ut på Snæfellsnes etter fisk og annet en kan kjøpe der; og det falt seg så, at Bjørn nå for til mågen sin, Arnor på Saksakvål i Strand for å kjøpe fisk. Han ble vel fagnet; men Torhild, farsøsteren hans, talte likevel for ham slik: «Sant er det, Bjørn,» sa hun, «at du er meget til mann; men så vet du det selv dg. Derfor kan det være du synes jeg er vel fritalende; men meg synes det urådelig at du farer hit selvannen, når du har slike fien­ der. Her er kommet menn hit til herredet nå, som ikke er vant til å nøyes med den lodd andre skjærer til for dem. Og de vet at Tord ofte er blitt småmannen når du og han fantes. Kan være de vil rette på det. Her har jeg en sønn som heter Torfinn; ham byr jeg deg til følge, enda han har det godt nok hjemme. Glad er jeg, at du kom hit; men gladere var jeg likevel, om du kom selv tolvte, og ingen av dem var låkere enn Torfinn, - ja om de var flere dg, så skulle jeg tatt gjestfritt imot dem, for dess mindre trengte vi tenke på at uvennene dine kunne overfalle deg.» «Du skal ha takk for tilbudet og all godviljen din,» sa Bjørn, «jeg tar gjerne imot Torfinns følgeskap, men jeg skjøn­ ner ikke det skulle være nødvendig å fare mangemennt.» Bjørn ble der i tre dager og ble vel fagnet. - Tord Kolbeinsson spurte, at Bjørn ikke var hjemme, men faret ut til Saksakvål. Han ga seg da ærend ut til Strand og for selv tolvte ut til Beruvikraun. Ottar og Eyvind, fren15. Norrøn saga III

225

dene hans, var med på ferden. Da de var framme, sa Tord hva han for etter; at han eslet seg til å legge et bakhold der for Bjørn. Han var ventendes ute fra Saksakvål, og nå ville han ta livet hans. Frendene hans sa det var umandig å legge seg i bakhold, tolv mot to; hadde de det visst, ville de ikke faret hjemmefra med ham, sa de. De bød nå Tord to vilkår: at han skulle vente på Bjørn med to mann, - eller at de to skulle vente på ham alene. «Vi mener som så, at vel er Bjørn en kampvant mann; men så er vel følgemannen hans det så meget mindre - skal han måle seg med noen av oss. Men tolv i følge vil ikke vi falle over ham.» Tord svarte: «La oss vente med frasagn om ferden, til vi har sett, om vi ikke trengte så meget mannskap for å ta Bjørn. Jeg skjønner at vel er De store krigsmenn, men så vet De det også selv. Og skal jeg velge som De byr meg, så kan De vente på ham, og vi andre rider vår vei.» Det ville de. Tord red nå bort, så han var ikke med i kampen, og brødrene la seg i bakhold for Bjørn og mente de skulle bli de sterkeste. - Nå er det å si om Bjørn, at da han skulle fare fra Arnor, mågen sin, kom husfruen og sa: «Det er mitt råd, at Bjørn ikke farer herfra med færre menn enn at de er tolv i følge inn over Beruvikraun; for jeg har drømt at Tord ligger i bakhold der; og han er ful nok til det.» «Det gjør han visst ikke,» sa Bjørn; «tenker han på slikt, da gjør han det nærmere sin egen gård.» Så red de avsted, tre sammen. Men de hadde ikke lenge vært borte, så sa Torhild til Arnor, bonden sin: «Kommer Bjørn ut for en ulykke idag, da går ikke vi i samme seng i kveld.» Og hun talte for ham, til han red av gårde selv niende og tok dem igjen ved lavamarken. Bjørn hilste vennlig på dem og sa: «Brått red du etter meg nå, måg!» «Jeg gjorde det,» sa han; «men du var så sen til å be meg om det; nå får jeg følge deg ubedt.» «Du får det,» sa Bjørn. Så steg de av hestene og leidde dem over lava­ marken, for de hadde en svær kløv å bære. Bjørn og Arnor for forrest. Bjørn hadde et hakespyd i hånden og hjelm på hodet, sverdet hang i livremmen, og skjoldet hadde han ved siden; Arnor Tvare hadde sverdet i hånden og bar det over akselen og hadde et belte om livet. Slik gikk de veien over Raunet. Brødrene så, at det kom flere menn farende, enn de hadde tenkt Bjørn ville ha med. De mente de hadde ille faret, hvis de dro seg unna, og det ikke var ham; og så ventet de. Brått, før de tenkte det, var Bjørn der. Eyvind var den eldste av brød226

rene; han gikk løs på Bjørn og hogg til ham med bredøksen, og hogget traff hjelmen og gled ned, og øksespissen skar skjoldfestet over. Bjørn ble såret i bringen og på den ene foten; men ingen av sårene var store. Ottar hogg til Arnor i hodet, så øret og en del av kinnbenet ble skåret av, men hogget stanset mot sverdet han bar på akselen. Bjørn kastet skjoldet fra seg på lavaen og hogg til Eyvind, og det var banehogg. Der falt begge brødrene. Da kvad Bjørn en vise: Kjapp han er i kjeften, kvinnolk kan han kjæle, øyk, det kan han røkte, - røynd er jeg og stridsvant. Snaut han vet, hvor brynjebærerne, med blank-egg hugne, segnet. Trå er etarsekk til tvekamp.

Bjørn og Arnor bandt nå for sårene de hadde fått, og dekket brødre­

227

nes lik med stein der på lavamarken, og sa dem uhellige etter loven for overfall og bakhold. Tord Kolbeinsson var ikke lenger borte enn at han visste, hva det gikk for seg; men han mente ikke han hadde krefter til å søke inn på dem, etter det de var så mange sammen, så han red hjem og fikk ikke med saken å gjøre. Han ble spurt, da han kom hjem, hvor meget han hadde utrettet, men kvad en vise til svar: Tolv i lag vi kvesset, kvinne, våre våpen, men i tvist og tvil vi ble i Berurauni. Fort gikk jeg først på stenveien, fange ville vi kjempen. Han gikk hånsk, jeg så han gikk forbi i hærskrud.

Tord kvad ellers en vise til: Hørt har jeg guden for stålets vondord til skjoldene heve Bjørn over meg - gullhalsen mener seg svare til mann nå: sverdenes sønderbryter atter ble to manns bane. Hognestorms hellende skogtrær! Taushet høver oss best nå.

Arnor for nå hjem, og sårene hans ble leget. Bjørn for også hjem og med ham noen flere menn enn det red med ham hjemmefra. Og en dag virket Bjørn denne visen: Ferskt nytt Tord jeg unner, han som ferdig til flukt for sverdets modige svinger vek utmed havstranden sørpå: at hvor vi møttes ene, måtte to våpendjerve mann for sjøhelten segne; slakt ga i dag jeg ravnen.

228

Bjørn ble fort frisk av sine sår, og nå var det stilt en stund. Tord lot brødrene føre til kirke; det ble ikke noe ettermål etter dem.

Bjørn dreper Torstein Kalvsson Folk vil vite, at Kalv den onde bodde i Raundal noen år, som før er fortalt; men siden leiet han Holm av Bjørn, og Bjørn og hans far bodde deretter på Vellir. Ovenfor gården ligger Grettes-hulen, og der i juvet bodde Grette det året han var hos Bjørn; men Bjørn bodde på Vellir. De svømte åen nedover begge to, og ble kalt jevnsterke menn. På Vellir bygget Bjørn en kirke og helliget den til Gud og Tomas apostel, - om han virket Bjørn en god dråpa. Dette har Runolf Dalksson fortalt. Bjørn flyttet fra Holm av den årsak, at han maktet ikke å ha to husholdninger, som han hadde noen år først, etter at han hadde tatt over farens gård; men nå hadde han mer enn nok av levende fe, og det skortet ikke på det som trengtes for å ha to gårder. Så nå bodde han og konen på Holm; men Arngeir og hans hustru bodde på Vellir. Det hadde ikke vært noe vennskap mellom Bjørn og Kalv før, etter det Kalv hadde vært med på Tords ferd og med i hans råd. Dengang mente Bjørn at han ikke bar på venneråd mot ham. Men de ble venner nå, da Kalv og sønnen drev Bjørns jord og de hadde pengesaker sammen. - Så er det dét å fortelle, at Kalv den onde kjøpte jord vest for Hitardalsheien, der som det kalles Selådal. Der var to gårder - om en så kan kalle det - og den ene het Hurdarbak. Der bodde en mann som het Eid; han og konen hans hadde to sønner - den ene het Tord og den annen Torvald. Tunet hans gikk i ett med tunet på Kalvs gård i Selådal. Høsten etter, da Kalv hadde flyttet fra Holm og vest til Selådal, gjorde Torstein, Kalvs sønn, en ferd sør over heien og kom til Hitarnes til Tord. Der ble han vel mottatt, og han sa Tord ærendet sitt: han ville kjøpe en kløvlast selkjøtt. Tord sa: «Hvorfor lar ikke Bjørn som De er så gode venner med, dere få det De trenger?» Torstein svarte: «Han fanger ikke nok sel til det.» Tord sa: «Vet du rett hvor stort vennskapet hans er til dere? Jeg minnes at

229

han stevnet dere på Altinget i sommer for en gjeldssak; og han går nå og esler seg til å gi dere tyvssak også, så De er dømt, før De vet av det. Det er vel tanken hans å egne til seg gården De bor på; det vil han like: å eie like megen jord vest for heien som han har nordenfor og sønnenfor.» Torstein sa, at dette hadde han ikke spurt. «Så er det,» sa Tord, «De ser ikke langt fram for dere og har fått det mer i munnen enn i tanken. Før De vet av det, har Bjørn gjort dere til fat­ tigfolk. Vet De ikke, hvordan det gikk Dålk, frenden deres, - og vil enda ha noe med Bjørn å gjøre? Men Dålk og jeg er av samme mening om dette med dere og Bjørn; og vi ville gjerne ta livet av ham, for han fikk dere dømt. Men du ser meg ut, som du kunne hogge store hogg, og nå kunne du gjøre et storverk og vise at du er en lykkemann og en kraftkar, om du krysset rådene hans og kom ham i forkjøpet. Siden ville du ikke mangle støtte av mektige menn.» Torstein trodde dette. Tord sa han skulle få det han hadde bedt om, «og jeg vil ikke ha annet for det enn vennskapet ditt. Du skal ta innom Holm på hjemveien, og si at du vil komme siden og hente gjeldsauene dine. Men si ikke noe om dette til far din, når du kommer hjem.» Torstein dro da bort med det han hadde fått, og gjorde som Tord hadde rådet: han var innom Holm og sa til Bjørn at han ville komme senere og hente sau­ ene som han og faren hadde hatt der. Så dro han hjem og ga faren selkjøttet. Men det varte ikke lenge, så for han sørover heien igjen og kom til Holm om kvelden, da folk satt ved ilden. Torstein banket på døren, og Bjørn kom fram i døren og hilste på ham og ba ham komme inn og bli natten over. Han sa at han skulle lenger ivei, opp til Husafell til Dålk, frenden sin, og ba Bjørn følge ham på veien, - «så skal vi innrette det slik, at jeg kan få sauene mine imorgen og drive dem hjem.» Bjørn gikk med ham ut av gården; men han la merke til at det måtte være noe i veien med Torstein, han hadde ikke tankene ved det han talte om og skiftet farge rett som det var. Da de kom opp i lavamarken, sa Bjørn, at nå måtte han snu. Torstein hadde en tømmermannsøks i hånden, med langt skaft, og den så ut til å være skarp. Selv var han lett kledd. Bjørn fikk den tanken at Torstein hadde vært hos Tord, før han for vestover. Han så, at Torstein skiftet farge, og det kom for ham, at han var sendt på ham for å lønnmyrde ham; han vek litt unna ham og ga ham fri hånd, og Torgeir la snart for dagen, hva 230

han hadde for tanker: han løftet øksen og ville hogge den i hodet på Bjørn. Men Bjørn bøyde seg under hogget - for han hadde ventet dette - og tok Torstein om livet og løftet ham opp mot brystet sitt. Øksen ség fra ham og falt ned; så tok Bjørn og kastet ham fra seg, og ikke svært skånsomt, så det ikke var stort igjen av ham, og tok ham så om halsen og kverket ham til han var død, uten å bruke våpen på ham. Deretter dekket Bjørn liket der i lavaen og gikk så hjem. Hus­ karene spurte, hvor Torstein og han hadde skiltes. Han kvad en vise: Sønn av selve Kalv jeg drepte på røde Klivsjørv; sverdgudens høye stridsmot var jeg slett ikke redd for. Dog var det ei med våpen krigeren jeg vog der: flodildøderen falt og tok sin død av fallet.

Bjørn sov natten over, men om morgenen sto han opp og for med huskarene sine dit som han hadde dysset ned Torstein og nevnte seg vitner og lyste ham uhellig etter loven. Deretter red Bjørn vest over heien til Kalv og bød ham bøter for sønnen, ikke fordi han var bøter verd, men for vennskapet mellom dem, og fordi de hadde bodd på hans jord og de hadde pengesaker sammen. «Og jeg er sikker på,» sa Bjørn, «at dette er Tords råd, at Torstein tok på meg.» Kalv sa, at han ville ta imot bøter, hvis han fikk selvdømme, men ellers ikke. Bjørn sa, at det hendte ikke, og la til, at Kalv måtte være fra seg; han hadde jo tilbudt å bøte for uhellig mann. Dermed red han sin vei. Nå hadde Bjørn drept tre mann for Tord og gjort dem ugilde etter loven alle tre.

Drapet på Torkjel Dalksson Våren etter for Bjørn for å drive geitene sine ned fra Vellir og opp etter dalen til den kanten som Husafell ligger, og hadde huskarene sine med. Da fikk de se kullrøk i skogen og hørte mannemål, og sto

231

og lydde på hva det ble talt. Det var Torkjel Dålksson og huskaren hans som talte om saken mellom Tord og Bjørn og om det onde de gjorde hverandre og det på forskjellig vis; huskaren holdt på Bjørn, men dbrkjel på Tord. Nå var de kommet så langt at de trettet om, hvem av dem som hadde kvedet hånligst om den annen. Det var ikke så lenge siden Bjørn hadde virket et niddikt om Tord, og det var det atskillige folk som hadde hørt. Emnet i visen var at Arnora, Tords mor, hadde ett en slik fisk som han kalte gråmage, den skulle være funnet i fjæren, og av det hun åt den ble hun fruktsommelig med Tord, så at han ikke stammet ned fra mennesker på mere enn én side. I diktet het det mellom andre ting: Det flødde på sand, en fisk gikk på land, som en steinbit å se slimet og bred. Kjerringen åt gråmagen våt giftig og grønn - der mangt ilt i sjøen. Hun vokste seg bred så at serkens eik gikk heller keik; det var noe til vom, inntil riene kom. Det ble en gutt. Og så til slutt - hun hadde sendt bud til mannen ut skulle faren se’n: det var ingenting ved’n, - bikkjelumsk og feit og så modig som en geit.

Huskaren sa, at han syntes Tord lå under, både i visene og i alt annet; noe så ille som gråmagediktet, som Bjørn hadde virket om Tord, hadde han aldri hørt. Torkjel sa, at visene om den kollete kua, som Tord hadde virket om Bjørn, var en meget verre spott. Huskaren sa,

232

dem hadde han aldri hørt: «men du kan dem, tør hende?» «Det tror jeg ikke er umulig at jeg kan dem; men jeg bryr meg ikke om å kvede dem, det er ikke lov heller: så ble det sagt på tinget, at den skulle falle uhellig som kvad nidvise, så Bjørn hørte det. Og selv om han ikke hører, så er det gagnløs gjerning.» «Du kan da gjøre det,» sa huskaren; «jeg er meget forviten, og nå hører jo ikke Bjørn det.» Dette stred de om lenge; huskaren ba ham og sa at nå var det jo ingen her, men Tor­ kjel ville ikke. Tilsist lot Torkjel seg egge og kvad visene. Da løp Bjørn fram til dem og sa, at de kunne ta seg nyttigere ting til enn å kvede kuvisene. «Og hvordan er det,» sa han, «tenker du ikke på at den skulle falle uhellig som kvedet nidvise, eller er du like glad?» Torkjel sa, at Bjørn vel hadde stått på lur - «enda det ikke ligner deg,» la han til. «Likevel mener jeg at du er ikke slik konge over oss andre, at du ikke kunne la folk fare i fred for deg.» Og slikt tålte han ikke, sa han. Bjørn sa: «Er jeg ikke konge over andre, så er jeg det da over deg,» og ga ham banehogg. Men huskaren for hjem og sa Dålk tidenden. Han sørget meget over sønnen, og hadde ikke stort håp om bøter. Han hadde før prøvd å holde seg utenfor striden mellom Tord og Bjørn. Bjørn for hjem og hadde mange mann om seg den første tid etter drapet. Dålk for og fant Tord Kolbeinsson og fortalte om drapet og om årsaken, og Tord sa, at det var meget hans skyld, at Dålk led så stort tap; han bøtet en pengesum til Dålk og lovet å ta opp søks­ målet, hvis det ikke kom forlik istand; men Dålk skulle gi Tord den støtten han evnet under ettermålet. Våren etter søkte Dålk forlik med Bjørn; og han svarte ikke uvennlig og nektet ikke å bøte. Men så brakte Tord saken imot Bjørn inn for Altinget. Og da folk var sam­ let på tinget, bar Tord fram drapssaken; men Bjørn bar den innsigelse fram at det var kjent for rett at den skulle falle uhellig som kvedet nid­ vise så han hørte det, og han sa, at han hadde hørt på at Torkjel kve­ det, og at det var derfor han hadde drept ham. Denne innsigelsen ble godkjent og spilte målet for Tord.

233

Tords sønn Kolle Kolle den prude var ung enda dengang. Nå hadde det hendt om som­ meren at Bjørn kom til Leidartinget og der løp en gutt ved siden av ham, bare noen år gammel, men det vakreste mannsemne en kunne se. Bjørn spurte, hvem gutten var sønn av, og en mann svarte at han var sønn av Tord Kolbeinsson og het Kolle. Bjørn kvad en vise: Krigsmannsemne, kvass i synet og livaktig lik meg sprang forbi den svarte havhests høye styrer. De som pløyer hav med lunnenes hurtige hester, sier ellers at gutten har ikke greie på far sin.

Kolle ble ellers ved å gjelde for Tords sønn - skjønt det manglet ikke på at Bjørn talte om i visene sine, hva han tenkte i så måte.

Bjørn dreper de fredløse En vinter, er det sagt, hadde Bjørn noen skoggangsmenn hos seg og lot dem bygge et virke om gården sin. Tord saksøkte Bjørn for at han hadde huset disse skoggangsmennene og tenkte han på den måten kanskje kunne få oppreisning, fordi Bjørn hadde spilt saken for ham før. Han trodde at denne gangen måtte han bli saksæl. På Altinget sa Bjørn, at han svarte for det som hendt var, og at Tord denne gang hadde rett og talte sant, og sa at han ikke ville unndra seg loven i dette målet, men bøte penger for det. De ble forlikt om dette, og Bjørn greidde ut de bøtene som ble lagt på ham. Så bar det til en tid senere at Tord Kolbeinsson hjalp skoggangsmenn og skaffet dem hus i Raundal hos Steinolf som var gift med Torhalla Gudbrandsdatter. Bjørn fikk spurt dette; han red hjemmefra til Steinolfs seter og traff mannen i Grjotådal, Eirik het han, og ga ham en kniv og et belte, forat han

234

skulle si ham til, når skoggangsmennene som var hos Steinolf for til skips. Det lovte han og holdt øye med dem siden. Tord tenkte å hjelpe dem ut av landet og gi dem litt penger, for på den måten mente han best å bli av med dem; men Bjørn hadde spurt, at så var eslet. Nå kom tiden da de skulle fare til skips; de rustet seg om kvelden og for om natten. Da Eirik ble vår det, red han opp til Holm og sa det til Bjørn, og han skyndte seg straks av sted og red etter dem; veien deres gikk over Hitåen. Bjørn red sterkt og nådde dem om natten, før de var kommet over åen, og kort fortalt, så drepte Bjørn begge to og dro dem bort under en fjellvegg og dynget stein over dem. Pengene de hadde, førte han hjem. Hestene de hadde ridd, hørte Tord til, og sent samme natt red Bjørn hjemmefra og hadde hestene med seg. Han kom til Hitarnes så tidlig, at folk var ikke stått opp ennå. Der slapp Bjørn hestene som skoggangsmennene hadde hatt. Siden fant han Tord og sa: «Det har jeg å si deg, at jeg har drept skoggangsmennene dine, dem du hadde tatt hånd om. Og er det så du misliker det, da er det rådet åpent, å stå opp og hevne dem.» Tord sa: «Med rette heter du kjempe.» Bjørn svarte: «Hva får jeg i navnefeste?» Tord sa han kunne få de pen­ gene han hadde tatt fra skoggangsmennene. Dermed skiltes de for denne gang, og Bjørn red hjem. Så gikk det denne gang som før: folk sa Tord hadde blitt den lille i denne saken og. Det lå tungt på ham.

Nå er det dét å fortelle, at engang holdt de hesteting, Bjørn og Tord, ved Fagraskog. Da de kom, var ennå ikke alle herredsmennene der, og folk ba Tord å more dem, og det sa han ikke nei til. Han tok til med å kvede de visene, som han kalte Daggeislevisene; dem hadde han virket om Bjørns kone Tordis, og henne selv kalte han hele tiden Landaljoma. Bjørn lyttet nøye til denne moroen, og lot seg ikke naube om å more folk etterpå med å kvede imot. Og da Tord hadde sluttet, sa han fram de visene som han kalte Øykyndelsviser. Da han var ferdig, spurte Tord sønnene sine, Arnor og Kolle, hva de syntes om disse skjemtevisene. Arnor sa: «Visst liker jeg dem ille, og slikt

235

skulle ikke tåles.» Men Kolle sa: «Det synes ikke jeg; det er like for like, skaldehån mot skaldehån.» Dermed var det slutt med dette; herredsmennene kom, og den moro tok til som eslet var. Og det er ikke fortalt at det hendte særlig mer nytt. Det var nå som før, og Tord var ikke i bedre lune enn han hadde vært. - Enda engang, er det fortalt, kom de sammen til stevkamp og hesteting. Bjørn gikk da hårdt på, og hans hest drev den annen tilbake; i hånden hadde han en tung hestestav. Tord red på hesterygg utenfor mannringen og så på kam­ pen; og en gang, da Tord var tett inn på ringen, stakk han spydet han holdt i hånden, etter Bjørn og det traff ham i skulderbladet. Bjørn snudde seg og svang stokken og traff Tord ved øret, så han falt av hesten. Men de fikk ikke slåss mer, for mennene løp imellom dem og skilte dem. Det er ikke annet fortalt, enn at de lot dette gå opp i opp. Og så var det stilt en stund igjen.

236

Lønnmorderne og Bjørn Noen år etter dette kom to brødre fra Hornstrand og gjestet Tord på Hitarnes. De lå der natten over; og om morgenen ba de Tord om hjelp, og sa hva det var som manglet dem. Tord sa: «Det skal jeg gjøre - men på vilkår.» Dette var tidlig på våren. Den ene het Beine og den andre Hogne. De spurte hva vilkåret var. «Det spørs om De ser noen mon i det,» sa Tord. «Jeg vil gi dere et hundre i sølv, om De tar livet av Bjørn og bringer meg hodet hans; jeg gir dere et halvt hundre nå, og et halvt når De kommer igjen.» Den handelen ble de enige om, - Tord lovte dem sin hjelp på kjøpet. De var ikke redde for å ta på Bjørn, fikk de bare høve til det, sa de, og så for de dalen opp og kom til Holm ved kveldstid, da feet var på melkeplassen. De fant Tordis, Bjørns kone, og spurte, hvor Bjørn var; de hadde ærend til ham, sa de. Hun viste dem til ham, sa han var gått ut i hagen. Da hun kom inn, fortalte hun Tordis, mor til Bjørn, om disse som var kommet og hadde snakket til henne. Hun sa, at bare det ikke var lønnmordere som var sendt på dem. Da Kolbein, som var rådsdreng hos Bjørn, hørte dette, tok han Bjørns sverd og skjold og løp dit han visste Bjørn var, og ga ham, og han kom før de andre, for han visste bénveien dit. Han fortalte Bjørn at han var redd det var mordere sendt på ham. Bjørn sa takk for det og tok våpnene og gikk til sauehuset og inn der, og det så de to og gikk etter dit. Men da de kom til huset og sto og la over, hvilken vei de skulle gå på ham, løp Bjørn ut til dem uforvarendes og trev dem i armen begge to; det var stor forskjell på styrke, så det gikk annerledes enn de hadde tenkt. Han bandt hendene på ryggen av dem, men føttene lot han dem ha fri, og bar ikke stål på dem. Deretter stakk han øksene deres under båndene på ryggen og ba dem fare og syne seg for Tord. Sølvet tok han fra dem og ga Kol­ bein. De for bort og syntes de hadde hatt skam og skade av ferden. Og slik Bjørn hadde sendt dem, kom de til Hitarnes. Tord sa han fikk ikke flere menn om seg, om de kom, og jog dem vekk.

237

Tords overfall på Bjørn Det var en kone som het Torbjørg. Hun og Bjørn var venner, og engang bød hun Bjørn til seg, og Bjørn kom og var hos henne tre dager og ble fagnet på det beste. Men siste natten bar han seg ille i søvne, og da han våknet, spurte husfruen, om han hadde drømt, eller hvorfor han bar seg så ille mens han sov. Han sa: «Jeg syntes at jeg møtte seks mann og at jeg hadde god bruk for begge hender; det kan være det var det du hørte.» «Det har sikkert vært manne-fylgjer,» sa Torbjørg, «og de vil deg ikke noe godt. Og nå ville jeg, at du ikke for herfra, før vi vet, om noen vil legge seg i veien for deg, så du faller i et bakhold. Hvis du da ikke vil fare en annen vei enn den du kom; den er riktignok noe lenger, men de som ligger og venter på deg, de tenker nok å finne deg på den veien, som er kortest, og som alle folk går.» «La det være så,» sa han, «at jeg farer den andre veien.» Da han nå skulle reise, takket han for seg, og de skiltes. Men da han vel hadde gården bak seg, ville han likevel fare korteste veien. Han for en stund, men så fikk han se noen menn et stykke foran ved et sauehus. Han tenkte nok at det var Tord og menn i hans følge; han syntes han så seks mann, og gjorde seg ferdig til å verge seg, om så trengtes. Han var i blå kappe og hadde beltet utenpå. Han trakk sverdet og hadde et spyd i hånden, og det skjøt han fremover veien, da han kom på skuddhold. Det traff en mann som het Stein og var sønn av Gud­ brand, og gikk gjennom ham, og han døde straks. Da løp en mann på Bjørn, mellom ham og Tord; han het Torbjørn. Men Bjørn var raskere og fikk hogg på ham, og det ramte i pannen, men det ble ikke noe stort sår. Deretter hogg Bjørn til Tord; men han tok det klokeste råd: han lot seg falle under hogget, men fikk likevel et lite skrapsår. Og da han sto opp, var det ingen som ville ta på Bjørn. Dermed skiltes de og for hjem, hver til seg.

Tord prøver seg igjen Bjørns søster bodde på Knarrarnes, og dit for han om vinteren og var der i tre dager. Hver natt drømte han ting som han Ia seg på sinne. Hun spurte, før de skiltes, hva det bares ham for; og da kvad han denne visen: Dette var det jeg drømte, gullsmykkede dise: atter en gang vil eggens Ygg over diktsmeden falle. Blodrøde så jeg begge armer og Mæring blodig Kaldimars våpen brast i mine valne hender.

Tord hadde spurt Bjørns ferd og for imot ham med ni mann og la seg i bakhold for ham ved Hitarå. Bjørn for hjemover og fikk se noen menn foran seg ved åen, og tenkte at det gikk som han trodde, og at det var Tord. Han gjorde seg ferdig til kamp like ens som forrige gang og ville ikke flykte, enda slik folkemon det var. Da han kom fram til dem, søkte de inn på ham fra alle sider, så han ikke kunne dekke seg, men ble såret, og han skjønte at på den måten gikk det ikke. Så sprang han i åen og svømte over åen med våpen og alt: skjoldet hadde han på ryggen. Der var en austmann med Tord, han skjøt et spyd etter Bjørn, og det traff skjoldet hans. Og da Bjørn steg opp av åen, tok Kolbein, Tords sønn og skjøt et spyd over åen mot Bjørn, og det traff ham i låret; men Bjørn tok spydet og skjøt det over åen mot dem, og det traff en mann og gikk igjennom ham og traff Kolbein Tordsson som sto bak ham, og det ble begges bane. Dermed skiltes de, og Bjørn for hjem. Konen hans ble ille ved, da hun fikk se ham blodig og såret, og var redd han var slemt medfaren, men han sa det hadde ingenting på seg; og det varte ikke lenge, før han var frisk, heller. Men Tord gikk dette hårdt inn på.

239

Torstein Kuggesson og Bjørn Torstein het en mann, han var sønn av Kugge. Han bodde på Ljårskog. Han var en rik mann og av god ætt, og ordet gikk at det ikke var hvem som helst han holdt jevngod med seg. Han var i mågskap med flere av de beste og tapreste menn der omkring. Konen hans het dbrfinna, og hun og Tordis, Bjørns kone, var søskenbarn. Tord Kol­ beinsson og Dålk vendte seg til Torstein om hjelp mot Bjørn; de syn­ tes det ble et tungt løft, oppgjøret med ham. Men Torstein sa at denne gang høvet det ikke, - «jeg tror, det er best jeg hjelper dere mot Bjørn, når De får en ny sak mot ham. Og det blir ikke så vondt. Jeg vet da det, at den mann er ikke redd for strid. Og da skal jeg gjerne yte min hjelp.» Nå, mente Tord, skulle tingene snu seg. Og for Torsteins vennskapsløftes skyld bød Dålk ham til å drikke jul hos seg, og ba ham komme så mangmennt han ville. Dette var om våren, for tinget. Og da folk kom fra tinget, var de meget våre av seg, og det ble ikke mange sammenkomster i herredet, for folk ville helst at Tord og Bjørn ikke møttes. Og så var det stilt en stund utover. Om vinteren før jul skulle Torstein fare til juleveitsle hos Dålk, og red ut til frenden sin, Torgeir Steinsson på Breidabolstad i Strand. Torgeir rådet ham fra å fare sørover - om han da ville lye på hans råd; men Torstein ville av sted og red med tolv mann, - Torfinna, konen hans, var også med; hun var datter av Vermund fra Vatnsfjord. De for til Dunkadarstad og var gjester hos Øssur, Kalvs far; og dagen etter for de sørover Knappadalsheien og var gjester på Hafrsstad i Knappadal; der bodde en mann som het Hafr. Morgenen etter var det to veier å velge over Hellisdalsheien - den ligger opp for Klivsdal, - og de for denne: opp Hellisdal og ned Klivsdal; den går bent på Holm, Bjørns gård. Det ble dårlig vær, sterkt snøfall. Sent på kvelden kom de til en inngjerdet høystakk, den sto i en bakke; nå var det sterkt snøfokk. Der traff de en mann som bar ut høy og ga Bjørns hester. De hilstes og spurte tidender; siden sa Torstein: «Vil du vise oss veien ovenom Raunet?» Huskaren sa: «Jeg tror ikke Bjørns husfolk skylder deg noe vennskap, og det vil jeg ikke gjøre.» Torstein sa: «Så får vi tvinge deg til det, om du heller vil det.» «Det har du makten til,» sa huskaren, «hvis du vil.» I det samme ble været enda verre, med fokk og frost, og før de ble vår 240

det, var huskaren vekk. Han gikk hjem og sa til Bjørn, at nå hadde han nær vært ille faren, for Torstein Kuggesson var kommet over ham, og de var tolv sammen, og ville tvinge ham til å vise seg vei. Bjørn sa: «Er Torstein så klok som han er sterk og hardhendt, så kom­ mer han hit ikveld og våger ikke livet, der han nå er. Men om han farer dalen oppover og ned om den andre siden av Raunet, over vann og ulende, da farer han ille; så vi får tro han kommer her ikveld.» Torfinna red, men de andre gikk, og alle var de rent ferdige - for de hadde faret vill om dagen oppe på heia - og nå var huskaren borte dg, så de. De talte nå om, hva for råd de skulle ta. Været ble verre og verre, og nattmørket falt på. Torfinna sa: «Det tør hende det blir verre for dere å få Bjørn i klemme enn huskaren hans - han skulle vel være enda mer til mann - og da kan det bli en spéfull vendereis for dere. Jeg vet nok, at Torstein har satt seg det fast fore å være Bjørns mot­ mann; men jeg tror nå det er rådeligst å nytte frendskapet mellom meg og Tordis, - hun er da søskenbarnet mitt. Men å våge livet her utenfor Bjørns gård er uråd, og umandig til og med, for han har mak­ ten og kan gjøre hva han vil med oss. La oss heller fare dit. Søker vi ham som gjester, da får vi god fagnad. Så gjev en mann er han.» Tor­ stein var meget lite lysten på det, men ga seg likevel på veien; og litt etterpå fikk de se en mann til ved en høystakk, og det var Sigmund, en av Bjørns huskarer. Torstein ba ham vise dem vei ned til Husafell. Han svarte: «Jeg kan ikke vise folk på vei i fokk og nattmørke.» Men omsider steg han på ryggen av Hviting og red foran, og viste Torfinna vei; de kom til Hitarå, og den var i flom, så de ble våte da de for over den. Da lot Torstein til å skjønne, hvilken vei han viste dem, han som foran red, og det var som han tenkte, at han red den veien som gikk til Holm. Men Bjørn var nær med tredve våpenføre menn. Torstein og hans folk hadde neppe funnet veien til gården; for kort var det ikke. Gården ligger under Holmsfjellet. Bjørns huskar red foran like til gården. Da de kom fram, banket de på døren, og Bjørn ba hus­ karen, som hadde møtt dem ved stakken, å gå ut og by Torstein å være der, hvis det var han som kom. «Men jeg tenker meg,» sa Bjørn, «at han mener, at du er ikke den som rår, og at det ikke er stort du kan yte dem, - som det heter seg: «den byr hus, som for hus rår». Men du skal si, at han får nøye seg med det du byr ham, eller fare videre.» 16. Norrøn saga III

241

Han gjorde, som sagt var; og det gikk som Bjørn tenkte, at Torstein sa han kunne ikke ta mot hans innbydelse, og ba om innbydelse fra den som for det kunne rå. Huskaren ba ham ta imot innbydelsen eller fare videre. Torstein ga seg da på det; for han så seg ikke råd til å finne noen annen gård, om de for videre. De kom inn, og fikk sømmelig hilsen, og mat ble satt på bordet for dem. Men det ble ikke lagt på varmen for dem, og ikke fikk de klesbytte, enda de var både våte og frosne. Bjørn spurte om nytt, men nokså ordknapt og som om han tenkte på andre ting. Men kvinnene tok seg av Torfinna på det beste. Torstein veiet sine råd mange ganger: om han skulle fare videre den natt eller ikke. Her i huset lot det ikke til de var velkomne. Bjørn sa, at nå i fokk og nattmørke kunne han ingen mann gi dem med til vei­ viser; men, sa han, den gjestfrihet han ytet dem for denne ene natten, var heller ikke vanskelig å lønne. De fikk felder til å ha over seg, etter­ som skotøyet var frossent, og de ikke kunne få det av, da det ikke var lagt på varmen; heller ikke bød noen dem tørt på benene. Ost og skyr fikk de til kveldsverd (dengang var fasten enda ikke lovfestet). Bjørn spurte Torstein: «Hva kaller folk slik kost i Deres herred?» Han svarte at det kalte folk for ost og skyr. «Men vi kaller det uvenns-fagnad,» sa Bjørn. De kom seg til ro for natten, men bare en del av dem fikk broken av, og hengte den opp på veggen natten over, stiv av frost. Og så la de seg til å sove. Tidlig om morgenen sto Bjørn opp, og så på været. Og da han kom inn igjen, lukket han døren etter seg. Torstein spurte, hvordan været var. Bjørn sa det var godt vær for kjekke karer. Torstein kalte da på sine folk og ba dem gjøre seg reiseferdige, og det gjorde de. Torfinna ble fulgt tilsetes i stuen. Men da Torstein kom ut, var det et forrykende uvær, og han sa: «Bjørn er ikke kresen på været, når det gjelder oss, og han kan ikke vite, hvor lite vi orker.» Bjørn hørte, hva han sa; «det er ikke verre enn at almissefolk når fram til Husafell,» sa han. Torstein ble harm over den måten Bjørn tok saken på, og gikk inn i stuen og fant Torfinna og en kvinne til. Der var stilt og ble ikke stort sagt. Bjørn kom også inn. Det var fulgt frost etter storværet, og stundom var det klar himmel en liten stund. Da sa Bjørn: «Nå vil jeg by to vilkår: at De er her til fjerde dag jul, og da skal De ha all den fagnad jeg kan yte; eller at De farer bort, om De synes det er bedre; men da skal Torfinna bli her, og de av folkene dine,

242

som er syke av frosten.» Torstein sa han ville ikke tyne mennene sine; det lot seg vel også gjøre, ikke å fare annetsteds hen, sa han, - så det vilkår valgte han. «Det er vel,» sa Bjørn; «nå valgte du det, som råde­ ligst var.» Så lot Bjørn legge veldig på varmen og ba Torstein varme seg og tørre klærne sine. Torfinna talte for Torstein, at han skulle ta imot av Bjørn alt, som det var bedre å ha enn unnvære; «så kommer vi ikke til å mangle noe heretter; og at han var lite gjestfri fra først av, er lett å forstå. Men nå er det gått slik med dere begge, at det søm­ mer seg best at De drar sammen.» Torstein lot seg nå alt tekkes; han satt ved ilden sammen med folkene sine, og Bjørn var glad og lystig. Han sa: «Nå er det gått slik, at nøden drev dere til å komme hit en stund. Og var jeg gjerrig mot dere første kvelden, så var det fordi jeg tenkte meg De hadde ting å tale om over ølbollene på Husafell, som ikke jeg skyldte dere noen vennetjeneste for. Men heretter skal jeg diske opp for dere som jeg kan best.» Og de fikk nå en forpleining, som ikke kunne være bedre, og annen dag jul ble det sunget messe. Der var de nå fire dager av julen og lot julekosten smake seg, som den også var verd. Så ga snødrevet seg, og Torstein sa, at nå fikk de tenke på å komme av sted; og de gjorde seg da ferdig til å reise. Bjørn sendte bud etter stodhestene som sto ved høystakken - for det ble gitt dem for under uværet; - hingsten var en sønn av Hviting og var ganske hvit; men alle hoppene var røde. En annen sønn av Hviting var i Torarinsdal; den var også hvit, men hoppene dens var svarte. Nå lot Bjørn det ene stodlaget leie fram til Torstein og sa han ville gi ham det. Torstein sa han ville ikke ta imot dem, som tingene sto: «ennå er jeg ikke noen gave fra deg verd; og lønner jeg deg ikke for den gjest­ frihet du har vist oss, og jeg tatt imot, så er det lite likt til, at jeg lønner deg, om du legger mer til. Men lønner jeg gjestfriheten din etter for­ tjeneste, da vil jeg ta imot hestene og se til at gaven blir gjengjeldt så noenlunde. Nå vil jeg by meg til å megle mellom Tord og deg; for som det nå er, kan det ikke bli ved. Selv om det er ugilde menn du har lagt i jorden og du ikke har gått utenom loven, så bærer det ihop med dere en dag, hvis det ikke blir forlik om saken. Nå skal jeg si deg, hva jeg vil gjøre. Du skal bøte noen penger for hver av dem, men mindre enn de andre vil; og det som mangler, vil jeg legge til, og de vil da synes de har gjort det godt.» Bjørn sa: Det er jeg nøyd med, som du 243

vil gjøre, og jeg legger hele saken i din hånd.» «Så vil jeg også ta på meg dette,» sa Torstein. Bjørn fulgte dem ut til veien. Det var fire hester ialt, som han ga Torstein.

Torstein blir forliksmann Torstein og følget hans kom til Husafell, og der var alt mange andre gjester kommet, og blant dem Tord Kolbeinsson. Det var god mat og drikk i gjestebudet. Tord tok vel imot Torstein, men ikke så vennlig, som han ville gjort, om han ikke hadde gjestet Bjørn. Attende dag jul for Tord hjem til Hitarnes og med ham Torstein og hans folk, og der ble de julen ut. Etter jul spurte Torstein Tord, om han trodde ham nok til å la ham megle i målet mellom Bjørn og ham, og fortalte at Bjørn hadde sagt ja for sin del. Tord sa det så ut som et godt tilbud; «men jeg synes det var underlig,» sa han, «at du satte deg fore hos Bjørn under uværet.» Torstein sa at enda verre hadde det sett ut å gi seg ut i forrykende uvær og våge både sin egen helse og folkenes. Torstein hadde nevnt forliket til Dålk, før han red derfra, og han var villig til å la Torstein ordne saken. For Tord talte Torstein både lenge og vel, men han var langt mer trå enn Dålk. Torstein sa, at alle folk ville si, at Tord og Dålk hadde en god meglingsmann i ham; hans og Bjørns vennskap var jo ikke gammelt. Og så lenge talte Torstein for ham, at Tord som alle de andre samtykket i å la ham megle i saken. o

Forliksmøtet som mislyktes Det er sagt, at forliksmøtet skulle holdes under Raun. Bud ble sendt til Bjørn, og han kom med en stor flokk menn, og han og hans folk sto ytterst, men Tord og de som var i lag med ham sto innerst. Torstein gikk nå igang med å megle. Og da de hadde talt om saken en stund, og forlikstilbud var fremsatt fra begge sider, så det ut til at de skulle bli enige ved Torsteins megling. Da sa Tord: «Ennå er det noe som

244

ikke er utgreidd ved dette forliket.» Torstein spurte, hva det var. «Vi har ennå ikke talt om mine og Bjørns nidviser. Nå vil jeg, at vi skal kvede alt det, som hver av oss har virket om den annen.» Torstein sa det trengtes ikke. «Jo, det gjør,» sa Tord. «Jeg vil vite, hvem av oss som har virket flest viser om den annen, jeg vil ikke være vanlottet i så måte mot Bjørn.» Det gikk nå for seg, som Tord ba, at hver av dem kvad alt det som han hadde kvedet om den annen; og det var ikke altsammen gildt å høre på. Men så viste det seg, at Bjørn hadde virket én vise mer enn Tord. Han sa han ville virke en vise imot. Tor­ stein og mange andre sa det var unødig; Bjørn sa, at han ville ikke noen skulle si, at han ga ham lov til å virke visen. «Men dersom du ikke vil la det være,» sa han, «så oppsett det ikke, men vær vår med hva slags ord du bruker.» Men Torstein sa at når Tord og hans feller ikke vyrdet ham mer i denne sak, enn at de ikke ville holde det forlik han hadde fått istand, så var det nærepå at han ingen lott ville ha lenger i målet deres. Tord sa han gikk ikke etter hva Bjørn ga ham lov til eller ikke, og kvad denne visen: Snaut er det blitt dag, så driver Bjørn sin ondskap. Kjeften går på skrullen, all slags sladder er god nok; heler gjør han med løgnen, har hverken skjønn eller heder, sidrumpet folkeskremme, sitt du og skam deg for alle!

«Der kan De høre,» sa Bjørn, «at den kjeltringen ikke vil ha noe for­ lik. Og han skal ikke ha virket den visen hen i været, mer enn de andre» - og Bjørn kvad en vise imot: Ikke skal gjelden min økes; bedre enn meg blir du aldri! Hva fikk vel du for gaver, drog som går og drar deg! Ondt du prøvde, men jeg som drakk av den høyes drikk, har

245

hånt deg i dag enn verre, stidsmann, med visen jeg virket!

Dermed var det slutt med forliksmøtet, og de for fra tinget. Torstein ble med Tord til Hitarnes og var der en kort stund. Da han for derifra, fikk han ikke store gaver av Tord; og Torstein syntes at Tord hadde voldt at det intet forlik ble, så vennskapet mellom dem tok til å minke: han syntes Tord vanvyrdet hans tiltak i denne saken. Torstein for til Bjørn på Holm og var der en stund. Og da han for bort, fulgte Bjørn ham på veien oppover Hitardalsheien, og der skiltes de. Men på veien talte de vennskapelig sammen, og Bjørn sa, at han syntes da han hadde større vinning av målet enn Tord, - «for jeg ville ta imot din dom. Vi har talt om å være venner; og jeg har lyst til det, å være din venn. Men begge har vi meget utestående med folk. Nå ville jeg vi skulle love hverandre, at den av oss hevner den andre, som lever lengst, - om så skjer at han mister livet for våpen eller mannsvold.» Torstein sa de var verd hverandres vennskap i alle måter, og han bød ham sitt igjen: - «og når du taler om hevn, så la oss lempe litt på det, for folk vet nå bedre enn før, hva de skal gjøre. Jeg vil at hver av oss skal ta selvdømme etter den annen, eller også fredløshet eller pengebøter, men ikke blodig hevn. Det sømmer seg bedre kristne menn.» De lovte da hverandre med bindende avtaler at hver av dem skulle hevne den annen eller ta opp ettermålet etter ham, som om de var sambårne brødre. Så ble stodlaget leiet fram påny, og nå tok Torstein med takk imot gaven. Hestene ble der igjen om vinteren og somme­ ren deretter uten å bli hentet, og om høsten skulle Bjørn sende dem vestover. Bjørn ga Torfinna en gullring og en gudvevskjortel, som kong Olav hadde gitt Tord Kolbeinsson og som han tilkjente Bjørn etter ranet ved Brennøyene. Og så skiltes de som gode venner og for hjem hver til sitt. - Kort tid etter fikk Bjørn en øyenverk; den varte en tid og var en slem mén for ham. Det ble bedre med ham omsider, men helt bra ble han ikke, for siden var han svaksynt og så ikke så skarpt som før. Men med Bjørn og Tord gikk det på samme mei som før i alle måter; og Tord, og Bjørns andre motmenn, var meget ille ved over dette. Men mellom Bjørn og Torstein Kuggesson var der stort vennskap.

246

Bjørns uvenner blir enige om å gå sammen Så gikk vinteren og sommeren med, og det var stilt, å kalle, mellom dem. Den høsten for Torfinn Tvaresson ut på Nes til sin far; han for med fjorten mann og hadde Bjørns sverd, Mæring, og Bjørn hadde hans våpen. Bjørn var hjemme og hadde få mann om seg; noen av huskarene var farne tilfjells etter sauene i Langvatsdal, og noen var andre steder. Tord og Kalv satt på Hitarnes med mange mann, uten at Bjørn visste det: De eslet seg til å brenne Bjørn inne, om de fikk høve til det. Arngeir bonde var gått til Knarrarnes for å se til noen skyldfolk han hadde der, og hadde om morgenen tatt Bjørns våpen som var hjemme, og Bjørn var gått til hestene sine. Arngeir for vill og fant ikke veien igjen, før han kom til Tords fjøs på Hitarnes. Der traff han fjøskaren, og han viste ham veien videre. I fjøset var der noen kvinnfolk, og de kunne ikke tie om Arngeir, da de kom inn. Og da Tord og Kalv og Dålk ble vår dette, at det bare var få mann hjemme hos Bjørn, da tåltes de ved om tiltaket sitt. På den tid hadde Tord vir­ ket denne visen: Valens ånder alle, atgeirs-guder flere, vetter, I som volder døgnets vending, hør meg! Bloddrikks ørn la sitte bytterød på Bjørnens hodeløse bul, når bane jeg har voldt ham!

Kalv drev sterkt på at de skulle drepe Bjørn, om de kunne, og sa at han for lenge siden hadde vært ferdig til å ta på ham, selv da Bjørn var mer til mann enn nå. Dålk sa dg, at det var det eneste de kunne gjøre, å nytte på nå, da han hadde få mann hjemme, og minte om hvor tungt det var falt dem å slåss med Bjørn, og sa at nå var det på høye tid ikke å la seg bøye under hans overmot lenger, hvis de nå kunne hevne seg; men Tord måtte gå i brodden og styre det hele «og vi andre skal følge deg». De tok da det rådet, at Kalv skulle fare til Hurdarbak etter Eids sønner, Torvald og Tord, og si dem ord247

sending fra Tord Kolbeinsson, og hva de tenkte å gjøre. De var straks ferdig og fulgte Kalv. Det bar så til at veien gikk over Tbrarinsdal i Hitardal. Der traff de Bjørns tjenestejente, som skulle ut til Vellir. De spurte henne, hvordan det sto til på Holm og hva folk der hadde for seg, hvor mange mann det var hjemme hos Bjørn. Hun sparte ikke på svarene og fortalte både det ene og det andre; sa at tre mann var hjemme foruten Bjørn, og de var i skogen og hogg ved. Så lot de henne stå og for så fort de kunne til Tord og Dålk. Og så dro de ut for å overfalle Bjørn; fire og tyve mann var de, og blant dem var Kolle, Tords sønn. De for, så de åt kveldsverd under Raun, og siden om nat­ ten den veien som går dalen opp, fra Vellir til de kom til Holmsland; der stanset de og rådslo, og Tord sa til, hvordan de skulle fare fram for å ta Bjørn. Nå avtalte de også fullt og fast, at om de fikk Bjørn drept, så skulle alle være skyldig å svare penger, om pengebøter ble krevd etter ham, hvem av dem som enn ble hans banemann, og først og fremst Tord, Kalv og Dålk. Den dagen samlet de sauene i Torarinsdal, og det gjorde de også øverst i Hitardal.

Tord skifter overfallsmennene Etter dette skiftet Tord mennene; Kalv lot han fare, så snart det lyste av dag, på den veien som går til Vellir og som de hadde ridd om nat­ ten. Han red selv sjette, og skulle falle over Bjørn, om han gikk den veien. Tord og Torvald Eidssønner og Kolle Tordsson skulle sitte på den veien som går til Hvitingsås, om han skulle gå dit, - for der gikk de hestene i havn som Bjørn hadde gitt Torstein, og dem gikk Bjørn ofte og så til; og Hvitingsåsen hadde navnet etter Hviting den eldre. Dålk fra Husafell skulle sitte på den veien som gikk til fjells østenfor vannet og gjete den; for de tenkte det heller ikke umulig at Bjørn ville fare opp i dalen til fjellgangen, ettersom det var så fåmennt hjemme. Men Tord skulle sitte på den veien som går fra Holm og ned til Husa­ fell. Tord tenkte det var mest likt til at Bjørn ville gå til ett av de stedene de samlet sauene, og da helst til Torarinsdal - for der var det ventelig flest av Bjørns sauer; derfor lurte Tord på ham der, om han 248

skulle komme dit. Det var seks mann i hvert bakhold. Men de voktet alle veiene av den årsak at de trodde Bjørn ville fare ad én av dem; til Holm ville de ikke fare, før de var viss på at han var hjemme. De mente det var ikke så lett å rå med ham. Så skiltes de og for hver på den veien, som var eslet dem til å ligge i bakhold på.

Bjørns siste kamp Om Bjørn er det på den andre siden sagt, at han var tidlig oppe den morgen og fikk seg mat; men Sigmund, huskaren hans, var faren opp i dalen. Bjørn likte ikke at mennene var borte fra gården, så meget utestående han hadde med folk; han kunne aldri være trygg på, at han ikke når som helst trengte å ha mennene sine ved hånden, og han var litt arg og sa til Tordis, konen sin, at han fikk gå opp i Hvitingsåsen og skjære månen på Torsteins hester, før han sendte dem vestover. Han sa ellers at han hadde hatt onde drømmer om nat­ ten, og visste ikke så nøye, hva de varslet. Han drømte svært ofte på samme vis, sa han, men aldri så ille som i natt. Hun sa: «Jeg ville helst at du ikke gikk fra huset i dag; du er lite vår om deg, slik som fiendene dine sitter rundt omkring deg. Men hva drømte du?» «Jeg lar ikke drømmer råde for ferden min,» sa han. «Jeg liker ikke, at du går fra gården; vær så vår om deg som råd er, - det skader aldri. Det kommer for meg, at det har vært svært ille du har drømt i natt. Si meg, hva det bares deg for.» Bjørn kvad en vise: Undres på, om ikke åsynjer meg varsler. Ofte våker jeg lenge; vår er jeg for fare. Hjelmkledd, når jeg drømmer, himlens høye datter vinker, armbånds-smykket, skalden hjem fra jorden.

«Dette har jeg drømt flere ganger,» sa han, «men aldri så livaktig som

249

i natt.» Hun prøvet å få ham fra å gå; men han var ikke til å stanse. De huskarene, som hjemme var, for i skogen for å hogge ved, og Bjørn var den eneste voksne mann hjemme. Han gikk nå til hestene; han hadde en stor hestesaks hengende ved beltet og hatt på hodet og skjold ved siden, i hånden hadde han Torfinn Tvaressons sverd. Bjørn var stor av vekst og staselig å se på; han var fregnet, rødskjegget og krushåret, nærsynt, men en makeløs farlig stridsmann. En femtenårs gutt fulgte med ham. Og da de gikk ut av tunet, kvad Bjørn en vise: Ene, valkyrje-skjoldsvein, går du med skalden, men ofte gikk under skjold vi fler til jul for frydfulle ulver. Senhøstes dro han østpå, skattenes raske spreder; ikke med fåmennt følge for den modige krigsmann.

De gikk den veien som går til Hvitingsås; og de måtte gå over Hitarå, kort derifra hvor den renner ut av vannet. Da de hadde gått en stund, så gutten seks mann som kom imot dem fra høystakk-garden i Hvitingsåsen. Bjørn spurte gutten, om han så hestene oppe i lien; de måtte være lette å skjelne på leten. Gutten sa han så hestene, men også seks mann som kom imot dem. Bjørn kvad da en vise til: Lite er følget jeg går med; lite frykter jeg faren. Sverdet og skjoldet, det hvite, smykkeknuseren følger. Men før jeg gir meg på flukten myrene fram for én mann, skal av hende det skarpe sverdet sjøhelten miste.

Bjørn hadde en vakker kjortel; han gikk i hoser og hadde viklet om foten den silkeremmen han hadde fått ved bytte med kong Olav den hellige. Han dro sverdet som Torfinn Tvaresson eide, og sa: «Et dårlig sverd for en dugelig kriger.» Kalv så ham snart der han kom, og satte

250

etter dem og sa: «Nå tror jeg lykken vender seg for oss. De trodde jeg var ille ute; men jeg tenker jeg skal veide den bjørnen, som vi alle er ute etter.» «Nå er de ikke langt borte, Bjørn,» sa gutten; «de rider sterkt.» «Dess lettere vil vi fange hestene, når vi får flere til å hjelpe oss,» sa Bjørn. «Dette er ikke fredelige folk, de er væpnet, alle sam­ men,» sa gutten; «og nå ser jeg flere menn - det kommer noen etter oss også, og de har våpen, de med.» «Det skal du ikke akte på, det kan være de skal opp til fjellgangen,» sa Bjørn. «Men her ser jeg enda flere menn,» sa gutten; «og de kommer fra Holm. Vi har det råd levnet å ta inn Klivsdalen, og så kan vi ta veien gjennom Hellisdal og komme oss vekk.» Bjørn svarte: «Ennå har jeg aldri gitt meg på flukt, og det skal ikke bli heller. Jeg vil ikke vike for dem. La oss gå langs Klivsand til Klivsjørv, jeg ville gjerne rekke den store gråsteinen, om vi kan komme dit.» «Jeg vet ikke, hvordan vi dit skulle komme,» sa gutten; «for det søker folk inn på oss fra alle sider. Og nå ser jeg nøye at det er seks mann i hver flokk, men noen er ikke så nær oss som de andre, det er ikke færre enn fire og tyve mann i alt, det jeg ser.» Bjørn spurte: «Hvordan ser de ut, de som er oss nærmest?» Gutten sa det, og Bjørn mente han kjente Kalv på guttens frasagn, - Kalv var en stor mann og mørk. Nå var han tett innpå dem - han kom bak dem - og Kolle og Eidssønnene kom rett imot dem. Dålk og hans menn kom settende fra Holm, og var ennå lengst borte. Bjørn sa til gutten: «Gå nå du opp i lien etter hestene, så venter jeg her: det er unødig å gå lenger.» Bjørn satte seg ned, og gutten løp for å fange hestene og jage dem ned til ham, men kunne ikke - for da hadde det alt båret ihop med dem. Kalv og hans menn, seks ialt, kom først fram til Bjørn, og deretter Kolle og Eidssønnene og de tre mann som fulgte dem. Torvald Eidsson skjøt et spyd etter Bjørn, da han kom på skuddhold. Bjørn tok spydet i luften og sendte det tilbake mot eieren, det traff Torvald i mid­ jen, og han falt død til jorden. De var kommet imellom Bjørn og grå­ steinen, så Bjørn kom ikke dit. Tord ville hevne broren og hogg et vel­ dig hogg etter Bjørn; Bjørn holdt skjoldet slik at han hadde stukket underarmen i håndfanget. Hogget traff skjoldet, og var så tungt, at Bjørns arm brakk, og skjoldet falt ned. Da trev Bjørn skjoldsporen med den andre hånden og slo den i hodet på Tord, så han døde med det samme; men noen sier at han drepte ham med saksen. Kolle var

251

en av dem som søkte hardest innpå Bjørn, enda vi ikke har greie på, hvilke sår han ga ham. Kalv sa det gjorde ikke noe, om han felte noen menn for dem, - nå skulle han ikke slippe unna, - «vi mangler ikke menn», sa han. Noen ropte, at de skulle slå ring om Bjørn og vokte ham, til Tord Kolbeinsson kom, så han kunne gi ham dødshogget. Mens de talte om dette, løste Bjørn månsaksen fra beltet; den var nykvesset, da han for hjemmefra, og den var både stor og skarp. Nå kom Dålk og hans fem mann til, og ville straks søke inn på Bjørn; for han var en modig kar, og mente han ikke hadde liten årsak til å slåss med Bjørn, ettersom han hadde sin sønn å hevne. Men Bjørn svang Torfinns sverd som han hadde med hjemmefra, og hogg til Dålk i foten, så hardt at foten brakk, men sverdet bet ikke; Dålk ble kampufør og flyttet bort et sted han var utenfor fare. Så kom Tord Kolbeins­ son. Da Bjørn så ham, sa han: «Sent kommer du til slikt møte, småen!» «Den småen skal komme deg nær nok i dag til å hogge deg spotthogg,» sa Tord. «Andre slags hogg kommer du aldri i ditt liv til å gi,» sa Bjørn. Tord hadde forsnakket seg, han ville sagt han skulle skamhogge ham. Bjørn grep nå saksen - for han skjønte, at sverdet ikke dugde - og gikk løs på Tord og ville slå til ham med saksen. Tord vek unna, og en av Tords huskarer, Grim het han, kom ut for hogget og fikk sin bane med det samme. I det samme hogg Kalv til Bjørn og ga ham et stort sår, og Bjørn falt så han sto på knærne, men verget seg med saksen på det mandigste - han var jo en mann med mot som få, det hadde han ofte vist; og de som søkte inn på ham, fikk mange sår. De gikk nå hardt løs på ham, og ingen mer enn Kolle. «Hardt søker du inn på meg i dag, Kolle,» sa Bjørn. «Jeg vet ikke, hvorfor jeg skulle spare deg,» sa Kolle. «Det er så,» sa Bjørn; «din mor har vel bedt deg å gå hardest inn på meg av alle; men jeg tror nå, at det du vet minst om, er din egen ætt». «Jeg synes det er noe sent å si meg det, hvis jeg har noen plikt mot deg»; og dermed gikk Kolle sin vei og ville ikke slåss mer med ham. Bjørn verget seg lenge med saksen, der han sto på knærne, og alle undret de seg over at han kunne bite fra seg slik, nesten våpenløs som han var, og så mange som søkte inn på ham; for hver som kom inn på ham syntes han hadde nok å gjøre. Nå er det sagt, at Tord hogg til Bjørn, så at bakdelen gikk av, og da falt Bjørn. Tord ville ikke la det være langt mellom hoggene, og hogg 252

hodet av Bjørn med neste hogg, og skilte hodet fra kroppen. Da kvad Tord en vise: Odd og egg bet kjempen. Ikke løy jeg: bane voldte jeg den mann som motløs før meg kalte. Oss til mén skal aldri mere vi ham møte. Var han vond å stå mot, vant dog sann-sak seier.

Tord tok Bjørns hode og bandt det til salremmen og lot det henge ved sadelen. Kalv ville de skulle ri til Holm og lyse drapet og gi fra seg hals­ ringen som Bjørn hadde hatt på seg. Dålk sa, at det var unødig og for hardt. Det var sømmeligere, sa han, å vise seg for Bjørns frender med bøter i hånd, enn å øke sorgen for dem. Tord sa hverken fra eller til. Kalv red straks med Tord fra kampplassen. Og som de red bort og kom ned over Klivssand, da fløy det noen ravner imot dem, og da vir­ ket Tord denne visen: Hvorhen stevner I, ravner, snare, i flokker svarte? Farer I nord fra Klivssand, finner I alltid føden. Der ligger Bjørn, men blodfugl står, hvor hodet bares. Langt er det ei å lete; hjelmkledd ved Hvitingsås falt han.

Oddnys sorg De kom nå til Holm, og Kalv gikk inn i dyngjen til Tordis, Bjørns kone, og fortalte henne om Bjørns drap. «Og her er en halsring,» sa han, «som han hadde på seg.» Hun tok halsringen og spurte, hvor Tord var. Kalv sa han var der. «Ham vil jeg likevel se,» sa hun, og gikk

253

ut av dyngjen og dit som Tord sto, og kastet halsringen til ham, og ba ham ta den med til Oddny, konen sin, til erindring. Deretter red de dalen nedover og kom til Husafell, og der ble Dålk igjen; men Tord red til Vellir. Der var Arngeir, Bjørns far, kommet hjem. Tord sa tiden­ den til ham og hans kone. Hun sto ute og vasket hodet på et barn. Tord løste Bjørns hode fra salen, og kastet det til Tordis, Bjørns mor. Han ropte at hun fikk se om hun kjente hodet, og sa det trengte ikke mindre tvætt det, enn det andre hun todde. Hun sa da: «Jeg kjenner hodet; og kjenne det kunne du\ for dette hode gikk du ofte redd, så lenge det fulgte kroppen. Men får nå og gi det til Oddny, for hun tør synes bedre om det, enn det usle, lille hode som sleiver på halsen din.» Det var ikke ord som Tord likte. Han lot Bjørns hode være der, og red hjem til Hitarnes og sa tidenden og ga Oddny halsringen Bjørn hadde hatt. Og da hun så den, ség hun overende og falt i uvit. Men da hun kom seg igjen, da hadde hun fått en hard sykdom og hugsott. Tord prøvde på alle vis å trøste henne, og var god mot henne. Men sykdommen ble verre og verre, og hun fikk smerter også; de var verst vinteren etter. Det som ga henne mest ro, syntes hun, var å sitte på hesterygg, mens Tord leide hesten, fram og tilbake; og det gjorde han, for han tok seg meget nær av dette, og ville prøve å trøste henne. Om dette virket han en vise: Trett blir jeg, her jeg leier hesten dag etter dag med silkens dis. Det går sent nok, - mykt rir den syke dog ikke. Gullets valkyrje vet ei sted med lindring for verken, skjoldenes rødfarger vet ei råd for sorgen han kjenner.

Så nær tok Tord seg av den mén konen hans hadde fått, at det er sagt, at Tord heller hadde valgt at Bjørn var i live, om det var mulig, ville såsant Oddny holdt av ham som før. Han mente det var en stor ulykke som hadde ramt Bjørn og ham selv og Oddny og som ingen av dem kunne slippe unna. Oddny ble svakere og mattere og talte nes­ ten ikke. Men ennå levde hun lenge i slik elendighet. Bjørns frender

254

lot liket hans hente, og det ble jordet ved kirken deres på Vellir, den som han hadde bygd for Tomas Apostel. Han ble lagt i graven med klær og med remmen, som før er sagt.

Ettermålet etter Bjørn o

Denne tidenden om Bjørns drap for nå vidt om land, og Asgrim, hans bror øst på Rangåvellir, hørte den og for siden vest til Ljårskog for å finne Torstein Kuggesson. Han tok ettermålet av gamle Arngeirs hender; og Torstein og Asgrim og Bjørns venner skulle møte på Altinget til våren og ta saken opp. Da Asgrim for fra Torstein om vinteren, dro han til Holm og tok over gården, som Bjørn hadde hatt. Men om våren for han til Torstein til avtale om målet, og siden dro de til tings med stort følge; og så gjorde Tord og de som ville støtte ham. Så er sagt, at da de var kommet til tings, sendte Tord lønnlig folk til Asgrim med det ærend å by ham en ærefull bot og ba at han ville møte ham ved nattetid og sa at han unte ham den ærefulleste utgang av målet, og det var ikke mer enn han skyldte ham, sa han, for så lenge han og Bjørn hadde hatt sak mot hverandre hadde aldri Asgrim vært imot ham. Asgrim var uvant med rettssaker og gikk og traff Tord ved natte­ tid. Tord hilste ham vennlig, og de tåltes mangt ved. Tord var en ordsnill og glattunget mann, og han greidde ut for ham, hvor storlig nødd han hadde vært til denne gjerning; han fortalte mange ting om det som hadde vært mellom ham og Bjørn, og hvor meget han hadde måttet tåle av ham, ennå siste gang de møttes hadde Bjørn drept tre mann og såret fire, sa han - «så nå er det tolv mann», sa Tord, «som det ingen bot er svaret for: Ottar og Øyvind, Torstein Kalvsson, Torkel Dålksson, to fredløse, Stein Gudbrandsson; den åttende en aust­ mann, den niende Kolbein, min sønn, så Torvald og Tord Eidssønner, og den tolvte Grim, huskaren min, og så er Dålk ille såret og alle vi andre mer eller mindre såret. Men jeg vil gi deg i bot for din bror tre hundre i sølv, for jeg unner deg et godt utfall av saken.» Asgrim lydde på Tords overtalelser, og ble enig med ham. Sølvet ble greidd ut til ham, og han tok imot det. Det hele gikk nokså fort, og det var lett o

o

o

255

å se, hva som fikk forliket istand: Tords overtalelser og Asgrims over° ilelse. Torfinn Tvaresson merket ingenting, før Asgrim hadde mottatt sølvet. Han gikk ut av boden og til Torstein Kuggesson og sa til ham, at det så ut som Asgrim lot seg vinne av Tord til et eller annet slags forlik; for han satt og talte sølv, sa han. Torstein sa, at det var en stor overilelse og at det ikke var lett å yte slike folk støtte, som var så egen­ mektige. «Ellers vet nå ingen ennå, hva nytte Tord vil ha av dette.» Ingen hadde tenkt seg, at Asgrim ville gjøre noe uten å ta noen med på råd, ikke Torstein engang, som han hadde målet sammen med. Torstein og Asgrim sto for ettermålet etter Bjørn av den årsak at den som var første saksøker, gamle Arngeir, Bjørns far, var skrøpelig av elde nå, og hadde gitt målet i hendene på dem, fordi han ikke trodde seg til å fare til tings, så gammel han var, og ikke var han vant til retts­ saker fra ungdommen av heller. Og han visste at Torstein hadde lovt Bjørn det, at han skulle ta opp ettermålet etter ham, om så trengtes, - eller Bjørn etter Torstein, om han hadde levd lengst. Torstein sendte nå bud til sin frende Torkel Øyolfssons bod, og sa han ville treffe ham. Tord Kolbeinsson var i Torkels bod, og hadde inngått dette forliket uten å ta Torkel med på råd, for han visste ingenting om det. Det er nå å si om Torstein, at han dro sammen stor styrke, og lot kalle til Myramennene, som var frender av Bjørn. Torstein og Torkel kom da sammen, - og med Torstein var Bjørns frender og venner. Da sa Tor­ stein, at han var bundet ved løfte til å hevne Bjørn eller å ta opp etter­ målet etter ham, - «og her er vi nå kommet sammen, hans frender og venner, og det har vi å si, at det forliket som Asgrim har sluttet med Tord, det er vi alle enige om skal være ugyldig.» «Det har ofte synt seg,» sa Torkel, «at Bjørns frender har ikke støttet hans sak på rett vis; og det vil mange synes nå dg, tror jeg, hvis ikke rette saksøker skal ha lov å stå ved det forliket han liker best.» «Om det nytter det ikke å tale,» sa Torstein; «jeg alene vil rå for målets utgang, enten det blir landsforvisning eller pengebot, slik som jeg er bundet til - eller også late livet. Sett deg imot, om du vil prøve en kamp med oss. Vi har folk nok, det er ikke så visst dé seirer som mot oss står. Og i så fall vil vi iallfall prøve å ta Tords liv og de andres dg, som drepte Bjørn.» Torkel og Tord var søskenbarn; men Torkel så, at det ikke sømmet seg å sette saken på spissen, og han visste også at Torstein ikke o

o

o

o

256

var god å stå imot. Så hadde Tord jo heller ikke søkt hans råd ved forliket. Han ville derfor gjerne ta seg av Tords sak, men gå til kamp mot frendene sine for hans skyld ville han ikke. Han sa da, at han ville ha Tord fritatt for fredløshet og for større pengebot, enn han alt hadde svaret; men de andre menn, som hadde tatt del i drapet, kunne Torstein legge i de bøter han lystet eller fredløshet, om han ville. Tor­ stein sa, at det var uråd å la Tord slippe unna all straff, han som var opphavsmann til alt det onde som hadde voldt dette målet. Torkel sa: «Da vil jeg at saken blir gjort opp med pengebøter. La oss bli enige og slutte det forliket at Tord kjøper seg unna landsforvisning med penger.» Det ble da til, at forlik ble avtalt og sluttet mellom dem så­ ledes at Torstein og Torkel skulle avgi kjennelse, og Tord skulle kjøpe seg fri for landsforvisning for så mange penger som Torstein ville; men de andre, som var med på drapet, skulle dømmes til fredløshet eller til pengebøter etter Tor steins vilje. De skulle kunngjøre kjennelsen, ennå før tinget var sluttet; og så ble gjort. Det var mest som om Tor­ stein alene hadde rådet for kjennelsen, utenom det at Torkel hadde fridd Tord, frenden sin, fra landsforvisning; og han sparte ikke på pen­ ger til bøter, for der var nok å ta av. Det var Torsteins og Torkels kjen­ nelse, at Dålk ingen bøter skulle ta for seg og sønnen; men heller ikke greie ut noen for drapet på Bjørn. Kalv skulle heller ingen bøter ha for sønnen, og dertil være forvist fra herredet og miste jorden sin i Selådal og fare sør over heien til fødestedet sitt. Tord skulle utrede de tre hundre i sølv til Asgrim som han hadde forlangt og tatt imot; tre hundre til skulle han svare for å være fri landsforvisning, og likeså tre hundre for Kalv. Tords frender, som var drept på Raunet, skulle ligge uhellige, og det samme skulle skoggangsmennene, og alle de som hadde ligget i bakhold for Bjørn. Ennå var det tolv mann, som hadde vært virksomme ved drapet. Dem dømte Torstein til landflyktighet, alle sammen, de skulle fare utenlands samme sommeren, og hver av dem skulle få én mark til reisepenger. Men kom de seg ikke ut av lan­ det, som de var dømt til, da skulle de være fredløse og kunne drepes, hvor de fantes. Deretter for folk fra tinget. Torkel tok de landsforviste til seg, lot frendene deres skyte penger sammen for å hjelpe dem av sted, og skaffet dem ut av landet samme sommeren. Folk sa, at snaut noen mann har fått slikt ettermål som Bjørn; for alle de som Torstein o

17. Norrøn saga III

257

hadde dømt til landsforvisning, måtte av sted. Tord og hans menn likte ille den veien det tok; men de kunne ikke gjøre noe ved det. Myramennene, som var frender av Bjørn, tok også mange penger i bot av Tord Kolbeinsson. Gamle Arngeir for til Torstein Kuggesson med alle de penger han hadde fått; og Tordis tok unna brudekjøpspengene og medgiften sin, og for vest til Bardastrand ved Breidafjord til frendene sine; men Asgrim for øst til Rangåvellir med de pengene som falt på ham, og der bodde han siden. Tord Kolbeinsson for hjem til gården sin på Hitarnes og var ikke lite misnøyd med den enden målet fikk. Fra nå av tok det til å stilne om denne saken; og nå er det ikke mer å fortelle om disse hendingene. o

Gisle Surssons saga Oversatt av Vera Henriksen

Sverdet Gråsida

1 enne

sagaen begynner mens kong Håkon Adalsteinsfostre rådde i Norge, mot slutten av hans levetid. En mann het Torkjell og ble kalt Skjærauke; han bodde i Surnadal og var herse av rang. Han hadde en hustru som het Isgerd, og tre søn­ ner; den ene het Are, den andre Gisle og den tredje Torbjørn - han var yngst. Alle tre vokste opp hjemme hos foreldrene. Det var en mann som het Ise; han bodde på Nordmøre ved den fjor­ den som heter Fibule; hans kone het Ingegerd og datteren Ingebjørg. Are, Torkjell Surdøls sønn, bad om henne, og han fikk både henne og meget gods. Kol het en trell som fulgte med henne hjemmefra. Og det var en mann som het Bjørn Blakke og var berserk; han drog omkring i landet og stevnet menn til holmgang hvis de ikke gjorde som han ville. En vinter kom han til Torkjell Surdøl - da var det Are, Torkjells sønn, som stod for gården. Bjørn gir Are et valg: enten å slåss med ham på den holmen som heter Stokkaholm og ligger i Surnadal, eller å overlate sin kone til ham. Are avgjorde med en gang at han ville slåss - heller enn at både han og konen skulle lide skam. Kampen skulle stå om tre netter. Tiden for holmgangen kommer, de slåss og det ender med at Are faller og blir drept. Bjørn mener da han har vunnet seg både gård og kone. Men Gisle sier at han heller vil dø enn at dette skal skje; han vil gå i holmgang med Bjørn. Da tok Ingebjørg til orde: «Jeg ble ikke gift med Are fordi jeg ikke heller ville hatt deg. Min trell, Kol, har et sverd som heter Gråsida; det skal du be ham låne deg. For det sverdet er slik at den som bærer det i kamp, alltid får seier.»

261

Gisle bad trellen om sverdet; Kol lånte det bort, men nødig. Så gjorde Gisle seg klar til holmgangen; de sloss, og det endte med at Bjørn falt. Gisle syntes nå han hadde vunnet en stor seier, og det fortelles at han bad om Ingebjørg; han ville ikke la en så god kvinne forsvinne ut av ætten. Så overtok han alt gods efter broren og ble en mektig mann. Ikke lenge efter døde hans far, og Gisle fikk all arv efter ham. Og han lot drepe de folkene som hadde fulgt Bjørn. Trellen kommer for å få igjen sverdet, men Gisle vil ikke gi det fra seg - isteden tilbyr han å betale for det. Men Kol vil ha sverdet sitt og ikke noe annet, og sverdet får han ikke. Trellen liker dette dårlig, flyr på Gisle og gir ham et stort sår. Gisle svarer med å hugge Gråsida i hodet på Kol så hardt at sverdet brekker og skallen blir knust. Slik får begge banesår.

Uheldige friere Efter dette overtok Torbjørn alt det gods hans far og hans to brødre hadde eid; han bodde på gården Stokkar i Surnadal. Han bad om en kvinne som het Tora og var datter av Raud på Frei, og henne fikk han. Samlivet deres var godt, og det varte ikke lenge før de fikk barn. Dat­ teren fikk navnet Tordis og var eldst. Den eldste sønnen het Torkjell, den andre Gisle og den yngste Are. Alle vokste opp der hjemme. Det fantes ikke bedre menn blant deres jevnaldrende der i egnen. Are var til fostring hos Styrkar, sin morbror, men både Torkjell og Gisle bodde hjemme. Det var en mann som het Bård og bodde i Surnadal; han var ung og hadde nylig fått sin farsarv. Og det var en mann som het Kolbjørn og bodde på Hella i Surnadal; han var også ung og hadde nylig fått sin farsarv. Noen ville ha det til at Bård hadde forført Tordis Torbjarnardotter - hun var både vakker og klok. Torbjørn likte dette dårlig; han sa at hvis Are hadde vært hjemme, mente han det ville ha gått Bård ille. 262

Bård svarte at ingen trengte å bry seg om en stakkar uten makt bak ordene - «og jeg kommer til å te meg som før». Bård og Torkjell var gode venner, og de to holdt sammen. Men Gisle likte ikke denne samtalen bedre enn faren gjorde det. Det fortelles at Gisle en gang slo følge med Bård og Torkjell; han fulgte dem halvveis til Grannaskeid, som det het der hvor Bård bodde. Og da de minst ventet det, gav Gisle Bård banehugg. Torkjell ble harm og sa at Gisle hadde handlet ille, men Gisle bad broren roe seg - «og la oss bytte sverd så du får det som biter best». Og han begynte å spøke med ham. Torkjell roet seg da og satte seg ved siden av Bård, og Gisle drog hjem og fortalte sin far det som hadde skjedd - faren likte det. Vennskapet mellom brødrene ble aldri mer så godt som det hadde vært, og Torkjell gikk ikke med på noe våpenbytte. Han ville ikke bo hjemme lenger; han drog til Holmgang-Skjegge på øya Saksa, en av Bårds nære frender, og der ble han. Han egget stadig Skjegge til å hevne sin frende Bård, og til å prøve å bli gift med hans søster Tordis. Det endte med at de drog til Stokkar, tyve mann i alt. Og da de kom frem til gården, foreslo Skjegge mågskap for Torbjørn, «for jeg vil inngå ekteskap med Tordis, din datter». Men Torbjørn ville ikke gi ham datteren. Nå sa folkesnakket at Kolbjørn hadde kjærlighetsmøter med Tor­ dis; Skjegge mente derfor det var Kolbjørns skyld at han ikke fikk det som han ville. Han oppsøkte Kolbjørn og stevnet ham til holmgang på Saksa. Kolbjørn svarte at han nok skulle komme; han sa han ikke fortjente Tordis hvis han ikke torde slåss for henne. Torkjell og Skjegge drog hjem til Saksa; der ventet de og folkene deres på tiden for holmgangen. Efter tre netter drar Gisle til Kolbjørn og spør om han er klar til holmgangen. Kolbjørn spør om han må seire i kampen for å få Tordis. «Det skal du ikke si for sikkert,» sier Gisle. Kolbjørn sier: «Da kan det være jeg ikke har lyst til å kjempe mot Skjegge.» Gisle kaller ham den usleste av stakkarer - «og selv om du skjem­ mer deg helt ut, skal likevel jeg fare». Så drar han selvtolvte til Saksa. Skjegge kommer til holmen; han sier frem holmgangsloven og mer-

263

ker med hasselstenger vollen for kampen med Kolbjørn. Men han ser hverken Kolbjørn eller noen som skal kjempe på hans vegne. En mann som het Rev, var håndverker for Skjegge, og Skjegge bad ham lage mannsskikkelser som lignet Gisle og Kolbjørn - «og den ene skal stå bak den andre; dette nidet skal bli stående og alltid være til skam for dem». Disse ordene hører Gisle i skogen, og han svarer: «Huskarene dine burde ha nyttigere ting å ta seg til. For her skal du få se en som tør slåss med deg.» De går så på holm og slåss, og hver holder skjold for seg selv. Skjegge bruker det sverdet som heter Gunnloge, og hugger til Gisle med det så det synger. Da sa Skjegge: Nå klang Gunnloge til gammen for Saksa.

Gisle hugg tilbake med sitt huggspyd så den nederste delen ble skilt fra skjoldet og foten fra mannen; han sa: Hardt bet spydet da jeg hugg Skjegge.

Skjegge løste seg fra holmen, og siden gikk han med trefot. Men Torkjell drog hjem sammen med sin bror Gisle; nå var venn­ skapet svært godt mellom dem. Og Gisle hadde vokst meget i folks omdømme på denne saken.

Hevnere Skjegge på Saksa hadde to sønner; den ene het Einar og den andre Arne. De bodde på Flyndrenes nord for Trondheimen. De samler seg folk våren efter og drar til Surnadal til Kolbjørn; de gir ham valget mellom å fare med dem for å brenne Torbjørn og hans sønner inne, eller å bli drept med én gang. Han velger å bli med.

264

Så drar de av sted, tilsammen seksti mann, kommer til Stokkar om natten og setter ild på husene. Torbjørn, hans sønner og Tordis sov alle i et bur, og der inne var det to kar med surmyse. Nå tar Gisle og de andre to bukkeskinn og væter dem i mysen; de verger seg mot ilden med dem, og tre ganger klarer de å slukke den. Så får de brutt opp veggen og kommer seg vekk, ti i alt. De følger røyken til fjells; slik kommer de seg unna. Tolv mennesker brant inne. Men Skeggjasønene trodde at alle på gården hadde gått med i brannen. Nå drar Gisle og hans følge til Styrkar på Frei; der samler de seg folk og får førti mann. Og de kommer uventet på Kolbjørn og brenner ham inne i selvtolvte. Så selger de jordeiendommene sine og kjøper seg skip; de har seksti mann ombord og drar sin vei med alt de eier. De kommer til de øyene som heter Æsundet, og der blir de liggende og vente på bør. Derfra drar de i to båter, tilsammen førti mann, og kommer sørover til Flyndrenes. Skjeggjasønene, de to brødrene, var da ute med et følge for å kreve inn jordleie, de var ni mann ialt - Gisle og hans folk gikk løs på dem og drepte dem alle. Gisle drepte tre mann og Torkjell to. Så gikk de til Skeggjasønenes gård og forsynte seg med en mengde gods. Og Gisle hugg hodet av Holmgang-Skjeggje, som nettopp da var hos sønnene.

Nytt land Efter dette drog de til skipet og satte til havs. De var drøye hundre døgn i sjøen og kom inn fra havet vest i Dyrafjord, på sør stranden der hvor det heter Haukadalsos. To menn er nevnt som bodde på hver sin strand der; begge het Torkjell. Den ene bodde på Saurar i Kjeldudal på sørstranden, det var Torkjell Eiriksson; den andre bodde i Alvidra på nordstranden - han ble kalt Torkjell den rike. 265

Torkjell (Eiriksson) var den første av storbondene som kom ombord for å hilse på Torbjørn Sur - dette tilnavnet hadde Torbjørn fått efter at han verget seg med surmysen. Alt land var da tatt på begge sider av fjorden. Torbjørn Sur kjøpte seg land på sørsiden, på Sæbol i Haukadal. Der ryddet Gisle gård, og der bodde de siden. En mann som het Bjartmar bodde innerst i Arnarfjord; hans kone het Turid og var datter av Ravn på Kjetilsøyr i Dyrafjord. Ravn var sønn av Dyre, som først tok landet ved fjorden. De hadde barn; datte­ ren het Hild og var eldst, og sønnene het Helge, Sigurd og Vestgeir. Vestein het en austmann som var kommet til Island for å ta seg land, og hadde leid seg inn hos Bjartmar; han ble gift med Hild. De hadde ikke vært gift lenge før de fikk to barn, deres datter het Aud og søn­ nen Vestein. Vestein Vesteinsson ble en dyktig kjøpmann. Men på den tid da han kommer denne sagaen ved, eide han en gård under Hest ved Onundarfjord; hans kone het Gunnhild, og han hadde sønnene Berg og Helge. Ikke lenge efter døde Torbjørn Sur; det gjorde også Tora, hans kone. Brødrene Gisle og Torkjell overtok nå gården, og Torbjørn og Tora ble lagt i haug.

Giftermål En mann het Torbjørn og ble kalt Selagnup. Han bodde på Kvigandafell ved Tålknafjord. Hans kone het Tordis og datteren Asgerd. Tor­ kjell Sursson bad om denne datteren og ble gift med henne; Gisle Sursson bad om Vesteins søster, Aud Vesteinsdotter, og fikk henne. Brødrene bodde nå begge i Haukadal. En vår da Torkjell den rike Tordarson skulle fare sørover til Torsnesting, drog Surssønene med ham. Den gang bodde Torstein Torskabit på Torsnes, Toralv Mostrarskjeggs sønn; han var gift med Tora, datter av Olav Torsteinsson - deres barn var Tordis, Torgrim og Bork Digre. Torkjell gjorde seg ferdig med ærendet sitt på tinget. Og da tinget o

266

var over, bad Torstein ham og Surssønene hjem til seg og skiltes fra dem med gode gaver. Gjestene sa at Torsteinssønene måtte komme vestover til tinget neste vår. Og så drog de hjem. Våren efter drog Torsteinssønene vestover til Valsøyreting med følge, tilsammen tolv mann; der traff de Surssønene. Surssønene bad Torsteinssønene hjem til seg efter tinget, men først skulle de i gjeste­ bud til Torkjell den rike. Efter dette kommer de til Surssønene og blir godt mottatt der. Torgrim liker søsteren (Tordis Sursdotter) og ber om henne; hun blir festet til ham, og bryllupet blir holdt straks. Hun får Sæbol i med­ gift. Torgrim flytter så dit mens Bork blir boende på Torsnes, og hos ham hans søstersønner Saka-Stein og Torodd. Torgrim bor nå på Sæbol, og Surssønene flytter til Hol hvor de byg­ ger seg en bra gård; gårdene Hol og Sæbol grenser til hverandre. Og vennskapet er godt dem imellom. Torgrim har godordet, og de to brødrene har god støtte av ham. Et år drog de til vårtinget med førti mann, og alle hadde klær av farvet tøy; med i følget var Vestein, Gisles måg, og alle surdølene. 267

Fostbrorskapet En mann het Gjest og var Oddleivsson. Han var også kommet til tin­ get og holdt til i Torkjell den rikes tingbu. En gang surdølene satt ved drikken - andre satt i domsnevndene, for det var rettergangsting kom en mann inn i haukdølenes tingbu; det var en som het Arnor og hadde vanskelig for å passe kjeften. Han sa: «Dere haukdøler er noen merkelige karer. Dere bryr dere ikke om annet enn å drikke; dere vil ikke komme til domsnevndene hvor tingmennene deres har saker å ta vare på. Alle synes det samme, men bare jeg sier fra.» Da sa Gisle: «La oss gå til domsnevndene! Det kan være at flere sier dette.» De går til domsnevndene, og Torgrim spør om noen der trenger deres støtte - «ikke noe skal mangle ved hjelpen vi gir dem som vi kal­ ler våre folk - ikke så lenge vi lever». Da svarer Torkjell den rike: «De sakene som folk drøfter her nettopp nå, er ikke noe å bry seg med. Vi skal si fra hvis vi trenger deres hjelp.» Nå begynte folk å snakke om hvor staselig Haukadalsflokken var, og om hvor fyndig de kunne ordlegge seg. Torkjell sa til Gjest: «Hvor lenge tror du haukdølene kommer til å yppe seg og overmotet deres vare?» Gjest svarte: «Jeg tror ikke den flokken holder sammen den tredje sommeren.» Arnor var hos dem og hørte hva de sa; han sprang inn i haukdøle­ nes tingbu og nevnte disse ordene for dem. Gisle sa: «Her gjentar han nok noe som har vært sagt. La oss akte oss så han ikke blir sannspådd. Men jeg tror jeg vet et godt råd: at vi fire binder vennskapet vårt med fastere avtaler enn før og sverger oss sammen i fostbrødrelag.» Dette rådet syntes de var bra. De gikk ut på odden der på øren, og der skar de opp en torvremse slik at begge ender var festet til jorden; under satte de et målspyd det var så høyt at en mann såvidt kunne nå opp til spydnaglen med hånden. Alle fire skulle nå gå under torvremsen, Torgrim, Gisle, Tbrkjell og Vestein. De skjærer seg så det renner blod, og blodet lar de flyte sammen

268

i mulden som torven er skåret løs fra; de rører blod og muld sammen. Dernest legger alle seg på kne og sverger den ed at hver skal hevne hver av de andre som sin bror, og de tar alle gudene til vitner. Men da de tar hverandre i hendene, sier Torgrim: «Jeg påtar meg et stort ansvar når jeg gjør dette med Torkjell og Gisle, som begge er mine måger. Men jeg skylder ikke Vestein noe.» Og han rykker hån­ den sin vekk. «Slik kan flere av oss gjøre,» sier Gisle og rykker til seg sin hånd. «Jeg vil ikke binde meg til en som ikke gjør det til Vestein, min måg.» Folk syntes dette var svært ille. Og Gisle sa til Torkjell, sin bror: «Nå gikk det som jeg hadde mistanke om at det ville gå. Det som er gjort, blir nok til ingen nytte. Men jeg tror at skjebnen ville det slik.» Så drog folk hjem fra tinget.

Ufred og utferd Den sommeren skjedde det at et skip kom ut til Dyrafjord; to norrøne menn eide det. De var brødre og ættet fra Viken, den ene het Tore og den andre Toraren. Torgrim red til skipet og kjøpte fire hundre tømmerstokker av dem; noe av kjøpesummen gav han som håndpenger, og resten fikk han frist med. Kjøpmennene satte skipet på land ved Sandaos og tinget seg sted å bo. Styresmennene fikk husrom hos en mann som het Odd og var Ørlygsson; han bodde på Øyr ved Skutilsfjord. Torgrim sendte sin sønn Torodd for å lunne opp tømmeret og telle stokkene, for han hadde tenkt å frakte det hjem så snart som mulig. Torodd drog dit hvor tømmeret lå, og samlet det, men han syntes ikke handelen helt var som Torgrim hadde sagt og gav vondt fra seg til austmennene. Dette fant de seg ikke i. De går løs på ham og dreper ham. Med dette gjort drar de bort fra skipet. De setter over Dyrafjord og får seg hester; de vil til gården hvor de har tilhold. De rir resten av dagen og hele natten til de kommer til dalen som går opp fra Skutilsfjord. Der spiser de dugurd og legger seg til å sove.

269

Men Torgrim har fått vite hva som har skjedd. Han gjør seg klar til å dra hjemmefra med én gang, lar seg sette over fjorden og drar efter dem alene. Han kommer på dem der de ligger og sover, og vekker Toraren ved å stikke borti ham med spydskaftet. Toraren springer opp og vil gripe sverdet sitt, for han kjenner Torgrim igjen. Men Torgrim kjører spydet i ham og dreper ham. Nå våkner Tore og vil hevne sin reisefelle, men Torgrim kjører spydet tvers igjennom ham. Der dette skjedde, heter det nå Dugurdardal og Austmannafall. Så drar Torgrim hjem, og han blir vidkjent på grunn av denne fer­ den. Han sitter i ro på gården sin den vinteren. Da våren kom, utrustet mågene Torgrim og Torkjell skipet som aust­ mennene hadde eid. Disse austmennene hadde vært store ufredsmenn i Norge og var blitt drevet vekk derfra. Nå gjorde Torgrim og Torkjell dette skipet seilklart og drog utenlands. Samme sommer satte også Vestein og Gisle ut - de drog fra Skeljavik i Steingrimsfjord. Og begge skipene satte til havs. Onund fra Medaldal styrte gården for Gisle og Torkjell, og SakaStein kom til Sæbol for å hjelpe Tordis. Dette hendte mens Harald Gråfell var konge i Norge. Torgrim og Torkjell landet nord i landet og fant kongen med en gang; de gikk frem for ham og hilste ham høvisk. Kongen tok godt imot dem, og de ble hans håndgangne menn - de fikk rikelig med gods og heder. Gisle og Vestein brukte over hundre døgn på ferden, og ved vinternattstid kom de seilende inn til Hordaland en natt i fokk og hardt vær. Skipet ble smadret, men de berget gods og mannskap.

Handel og vandel Det var en mann som het Skjegg-Bjalve og eide et frakteskip. Han hadde tenkt seg sørover til Danmark. Gisle og Vestein gav tilbud på en halvpart i skipet hans. Han sa han hadde hørt at de var bra folk og gikk med på handelen, og de lønnet ham straks rikelig for det.

270

Nå drog de til Danmark til den handelsplassen som heter Veborg. Der bodde de om vinteren hos en mann som het Sigradd. De var tre sammen, Vestein, Gisle og Bjalve - vennskapet var godt mellom dem, og de utvekslet gaver. Og tidlig på våren gjorde Bjalve skipet sitt klart for å dra til Island. Det var en mann som het Sigurd og hadde drevet handel sammen med Vestein; han var av norrøn ætt, og ved denne tiden holdt han til vest i England. Han sendte bud til Vestein at han ville avslutte handelsfellesskapet og gjøre opp; han mente at han ikke lenger trengte Vesteins gods. Vestein bad da om Gisles samtykke til å dra for å treffe Sigurd. Gisle sa: «Du skal love meg at du aldri drar fra Island hvis du kom­ mer velberget hjem - om jeg ikke sier at du kan det.» Dette gikk Vestein med på. En morgen gikk Gisle til smien så snart han hadde stått opp. Han var en mer enn vanlig hendig kar og dyktig på alle vis. Nå laget han et pengestykke som ikke veide mindre enn en øre, og klinket mynten sammen med tyve nudder, ti i hver halvdel. Den så hel ut når den var lagt sammen -- likevel kunne den deles igjen. Det sies at han gav den ene halvdelen av denne mynten til Vestein; han bad ham beholde den som jærtegn - «og vi skal sende dette oss imellom hvis det står om livet for en av oss. Det kommer for meg at vi kanskje vil trenge noe slikt - dersom vi ikke selv treffes». Vestein drog nå til England. Og Gisle og Bjalve for til Norge; om sommeren fortsatte de til Island. De hadde fått seg meget gods og vun­ net stor heder, og begge var vel fornøyd da de oppløste fellesskapet - Bjalve kjøpte nå halve skipet tilbake fra Gisle. Og Gisle drog selvtolvte vestover til Dyrafjord med en fraktebåt.

Skjebnesvanger samtale Torgrim og Torkjell gjorde sitt skip seilklart et annet sted, og de kom til Haukadalsos ved Dyrafjord samme dag som Gisle, men noe senere.

271

De møttes straks, og det ble et gledelig gjensyn. Så drog hver til sitt. Også Torgrim og Torkjell hadde fått seg bra med gods.

Torkjell var svært stor på det og gjorde ikke noe arbeid på gården, mens Gisle hang i natt og dag. Så var det en godværsdag; Gisle hadde alle karene med i høyonnen, bortsett fra Torkjell, som var eneste mann hjemme på gården og hadde lagt seg i eldhuset for å ta en hvil efter dugurden. Eldhuset var hundre favner langt og ti favner bredt. Nedenfor eldhuset på sørsiden lå dyngjen til Aud og Asgerd, og de to satt der og sydde. Da Torkjell våkner, går han til dyngjen, for der hører han folk snakke. Og han legger seg ned ved veggen. Nå tok Asgerd til orde: «Vil du gjøre meg den tjenesten å skjære en skjorte for meg, Aud, til Torkjell, husbonden min?» «Det kan ikke jeg gjøre bedre enn du,» sa Aud. «Og du ville knapt ha bedt om min hjelp hvis du skulle skjære skjorte til Vestein, min bror.» «Jeg synes ikke det er noen grunn til å klandre meg for at jeg liker Vestein,» svarer Asgerd. «Jeg har hørt at du og Torgrim møttes svært ofte før du ble gift med Gisle.» «Det gikk ikke ut over noen,» sier Aud. «For ingen mann kom meg for nær bak Gisles rygg, og det gikk slett ikke ut over noen. Men la oss holde opp med dette snakket!» Torkjell har hørt hvert ord, og han hugger i da de tier: «Hør stor ulykke! Hør ufredsord! Hør besk tale! Hør menns bane én eller flere.»

Dermed går han. Aud sier da: «Ofte fører kvinneprat til ulykke, og dette kan få følger av verste sort. Vi må finne en utvei.» «Jeg har tenkt ut et råd som kan hjelpe meg,» sier Asgerd. «Men jeg ser ingen utvei for din del.»

272

«Hva tenker du å gjøre?» spør Aud. «Legge armene om halsen på Torkjell når vi kommer i seng. Da vil han nok tilgi meg dette og kalle det løgn.» «Jeg tror ikke det vil gjøre skaden god,» sier Aud. «Hva slags utvei har du tenkt å finne deg?» spør Åsgerd. «Å fortelle Gisle, husbonden min, alt det jeg synes er vondt å snakke om og vrangt å finne råd for.»

Om kvelden kommer Gisle hjem fra arbeidet. Det brukte å være slik at Torkjell takket broren for arbeidet, men nå er han stille av seg og sier ikke et ord. Gisle spør hva som tynger ham. «Det er ikke sykdom,» sier Torkjell. «Men det er verre enn sykdom.» «Har jeg gjort noe som du holder imot meg?» spør Gisle. «Slett ikke,» sier Torkjell. «Og du får nok rede på det før eller senere.» Mer ble ikke sagt om saken da, og hver gikk til sitt. Men om kvel­ den spiste Torkjell lite og var den første som gikk til sengs. Da han hadde lagt seg, kom Åsgerd, løftet på sengeklærne og ville også legge seg. Da sa Torkjell: «Jeg har ikke tenkt å la deg ligge her i natt, og ikke siden heller.» Åsgerd sier: «Hvorfor er alt blitt så anderledes med ett? Hva har hendt?» Torkjell svarer: «Vi kjenner begge årsaken nå - selv om jeg lenge har latt meg lure. Og det ville ikke tjene ditt rykte om jeg taler tydeligere.» Hun svarer: «Du får tenke hva du vil om dette, og jeg skal ikke krangle med deg for å få sengeplass. Du kan velge selv, ett av to: Enten tar du imot meg og later som om ingenting er hendt - eller også nev­ ner jeg meg vitner med det samme, sier meg skilt fra deg og lar min far hente brudegaven og medgiften min. Og om du velger det siste, kommer du aldri mer til å ligge trangt i sengen for min skyld.» Torkjell ble stille, og efter en stund sa han: «Da velger jeg at du får gjøre som du helst vil. Jeg skal ikke nekte deg sengen i natt.» Hun sa med én gang hva hun mente var best og kom seg i seng. Og de hadde ikke ligget der sammen lenge før de var forlikte, som om ikke noe hadde hendt. 18. Norrøn saga III

273

Aud kom seg nå i seng med Gisle. Hun fortalte ham hva som var blitt sagt mellom henne og Asgerd, bad ham ikke være sint og komme med et godt råd - om han kunne. «Jeg ser ikke noen utvei her,» sa han. «Ikke noen som duger. Men jeg er ikke sint på deg for dette. For enhver taler som skjebnen vil det, og det kommer for dagen som skal frem i lyset.» o

Brødre skiller lag o

Aret gikk, det led mot flyttedagene. Da bad Torkjell om å få tale med sin bror Gisle og sa: «Det er blitt slik, frende, at jeg har en forandring i tankene. Derfor vil jeg at vi skal skifte mellom oss det vi eier. Jeg kommer til å flytte til min måg Torgrim.» Gisle svarer: «Brødres eiendom ser best ut samlet. Jeg vil helst at alt skal fortsette som før, og at vi ikke skifter.» «Det kan ikke fortsette slik,» sier Torkjell. «Vi kan ikke ha gård sam­ men, for det blir gjort stor urett. Du sliter og arbeider alene med går­ den hele tiden, og jeg gjør ingen nytte for meg.» «Det trenger du ikke å snakke om,» sier Gisle, «når jeg ikke nevner det. Vi har begge fått merke at det kan være både godt og grått mel­ lom oss.» Torkjell sa: «Det hjelper ikke hva du sier. Jeg vil at vi skal skifte. Men siden jeg er den som krever det, skal du ha gården og det som er vår farsarv, og jeg vil ha løsøret.» Det ble slik at Gisle skiftet og Torkjell valgte løsøret - Gisle beholdt da gården. De skiftet også seg imellom to umyndige fosterbarn som de hadde; gutten het Geirmund og fulgte Torkjell, jenta het Gudrid og ble hos Gisle. Torkjell drog så til sin måg Torgrim og slo seg til hos ham. Og Gisle drev gården alene - den kastet ikke mindre av seg enn før.

Sommeren går, og vinternettene nærmer seg. Den gang brukte mange å ta imot vinteren med gjestebud og vinter274

nattsblot. Gisle hadde sluttet å blote efter at han var i Veborg i Dan­ mark; likevel fortsatte han å holde gjestebud på stormannsvis - dette året ville han være særlig raus. Han bad til seg de to navnebrødrene Torkjell Eiriksson og Torkjell den rike og mågene sine, Bjartmarsønene, og mange andre venner og kjente. Men den dagen gjestene kom, sa Aud: «Sant å si synes jeg det mang­ ler en mann som jeg gjerne ville ha hatt her.» «Hvem er det?» spurte Gisle. «Det er Vestein, min bror. Jeg ville gjerne at særlig han skulle ha gledet seg med oss i dag.» Gisle sa: «Jeg ser det anderledes. Jeg vil helst at han ikke skal komme hit nå.» Og dermed sluttet samtalen.

Sverdet Gråsida blir til spyd Det var en mann som het Torgrim og ble kalt Nev. Han bodde på Nevstad innenfor Haukadalså. Og han var full av allslags trolldomskunster og trollskap og var den verste seidmann noen kunne tenke seg. Ham bad Torgrim og Torkjell til seg - for også de holdt gjestebud. Torgrim var en dyktig jernsmed, og det fortelles at de to Torgrirnene og Torkjell gikk til smien og stengte smiedøren efter seg. De tok det brukne sverdet Gråsida, som Torkjell hadde fått da brødrene skiftet seg imellom, og Torgrim laget et spyd av det - det var ferdig før kvelden. Det var målspyd, og skaftet, som gikk inn i holken, var ikke mer enn et håndspenn langt. Dermed er nok sagt om dette.

Det fortelles at Onund fra Medaldal kom til Gisles gjestebud, og at han straks tok Gisle til side - han sa at Vestein var kommet hjem, «og han esler seg hit». Gisle sprang opp og ropte til seg huskarene sine, Hallvard og Håvard - han bad dem dra nordover til Onundarfjord og finne Vestein: «Bring ham min hilsen og si at han må holde seg hjemme 275

til jeg oppsøker ham der. Han må ikke komme til gjestebud i Hauka­ dal.» Han gav dem et knytte, og i det var en halv mynt som jærtegn - om Vestein ellers ikke ville tro dem. De satte ut med båt fra Haukadal og rodde til Løkjaros. De gikk i land og opp til den bonden som bodde på Bersastad; han het Berse. De bragte ham hilsen fra Gisle at han skulle låne dem to hester som han hadde - de het Bandvetter og var de raskeste ved fjordene deromkring. Han låner dem hestene, og de rir til de kommer til Mosvoll, og der­ fra inn under Hest. Men Vestein rir hjemmefra, og det faller seg slik at han rir nedenfor sandmelen ved Mosvoll mens brødrene rir oven­ for den; på den måten omfares de.

Varsler om ulykke En mann som het Torvard, bodde på Holt. Huskarene hans trettet om arbeidet og hugg efter hverandre med ljåene, og begge ble såret. Vestein kom da til og forlikte dem slik at begge var fornøyd. Så red han videre mot Dyrafjord med to austmenn. Men Hallvard og Håvard kom under Hest, og der fikk de vite at Vestein var dradd. Da red de tilbake så fort de kunne. Da de kom til Mosvoll, så de folk som red midt i dalen, men det var et stykke frem til dem. De rir nå til Bjarnardal og kommer til Arnkjellsbrekka; der styrter begge hestene. Da springer de av hesteryggen og roper. Vestein og austmennene hører dette; de var da kommet opp på Gjemlufallshei, og de ventet der. De møtes; Hallvard og Håvard kommer frem med ærendet sitt og gir Vestein mynten som Gisle har sendt med til ham. Vestein tar en annen mynt fra pungen som han har festet til beltet, og blir blodrød i ansiktet. «Dere to snakker sant,» sier han. «Og jeg ville ha snudd om dere hadde møtt meg før. Nå renner alle elver mot Dyrafjord, og dit skal jeg ri, dit står min hug. Austmennene skal dra tilbake. Men dere to

276

skal gå i båten og fortelle Gisle og min søster at jeg kommer til dem.» De to drar hjem og forteller dette til Gisle. Han sier: «Det blir som det må bli.» Vestein drar til Gjemlufall til Luta, sin frendkone; hun skaffer ham skyss over fjorden. Og hun sier til ham: «Vestein, vær var om deg! Det kan du komme til å trenge.» Han blir satt over til Tingøyr; der bor den mannen som het Torvald Gneiste. Vestein går opp til gården, og Torvald lar ham få låne hesten sin. Han rir nå med bjelleklang og har sin egen sadel. Torvald følger ham til Sandaos og tilbyr å følge ham helt frem til Gisle. Vestein sier at det ikke er nødvendig. «Mangt har forandret seg i Haukadal,» sier Torvald. «Og vær var om deg!» Så skilles de. Vestein rir videre til han kommer til Haukadal - det var klarvær og måneskinn. På Torgrims gård drev de nettopp inn buskapen; det var Geirmund og en kvinne som het Rannveig. Hun satte kyrne på bås, og han jaget dem inn til henne. Da red Vestein over vollen, og han møtte Geirmund. Geirmund sa: «Kom ikke hit til Sæbol, far til Gisle og vær var om deg!» Rannveig var kommet ut av fjøset; hun fikk se mannen og syntes hun kjente ham. Da buskapen var vel inne, trettet de om hvem det kunne ha vært, og så gikk de hjem. Torgrim og hans gjester sitter ved ilden. Torgrim spør om de hadde sett eller møtt noen, eller hva det var de trettet om. «Jeg syntes at Vestein var kommet hit,» sier Rannveig. «Han var i svart kappe, hadde spyd i hånden og red med bjelleklang.» «Hva sier du, Geirmund?» «Jeg så ikke så nøye. Men jeg tror det var en av huskarene til Onund fra Medaldal; han hadde på seg Gisles kappe, hadde Onunds ridestell og holdt en fiskestang i hånden.» «En av dere to lyver,» sa Torgrim. «Nå drar du til Hol, Rannveig, og finner ut hvordan det henger sammen.» Hun drog og kom frem da mennene nettopp hadde satt seg ved

277

drikken. Gisle var i døren, hilste på henne og bad henne inn. Men hun svarte at hun måtte hjem. «Jeg ville bare treffe lille Gudrid,» sa hun. Gisle ropte på Gudrid, men Rannveig kom ikke frem med noe ærend. «Hvor er Aud, konen din?» spurte hun. «Her er hun,» svarte han. Aud kom ut og spurte hva Rannveig ville. Hun sa at det bare var småtteri, men kom ikke frem med noe. Gisle bad henne gjøre ett av to: enten bli der eller gå hjem. Hun drog hjem, visste enda mindre enn før og hadde ikke noe å fortelle. Morgenen efter lot Vestein to tasker hente til seg; i dem var varer som brødrene Hallvard og Håvard hadde bragt over fjorden. Han tok opp en revle som var seksti alen lang, og et hodeslør med glitrende gulltråd vevet inn i tre render; det var tyve alen langt. Og så tok han opp tre gullinnlagte skåler. Alt dette bar han frem som gaver til sin søster, til Gisle og til sin edsbror Torkjell - hvis han ville ta imot. Gisle fikk med seg Torkjell Eiriksson og Torkjell den rike til Sæbol, til Torkjell, sin bror. Han sier at Vestein er kommet, og at han har gitt dem disse kostbar­ hetene sammen; han viser dem frem og sier at Torkjell kan ta det han vil ha. Torkjell svarer: «Det er best at du beholder alt. Jeg vil ikke ta imot gavene, for jeg kom visst ikke til å gi gjengjeld for dem.» Og han ville på ingen måte ta imot. Gisle drog hjem, og han syntes alt vendte seg en vei.

Stormen Nå hendte det seg slik på Hol at Gisle bar seg stygt i søvne to netter på rad. Folk spurte hva han hadde drømt, men han ville ikke fortelle det. Den tredje natten kom, og folk gikk til sengs. Da de hadde sovet en stund, kom det et stormkast så hardt at taket blåste av på den ene siden av huset. Og det begynte å styrtregne så voldsomt at ingen 278

hadde hørt om maken; det tok til å dryppe inne i huset, som rimelig var med taket blåst i stykker. Gisle kom seg brått opp og ropte til karene sine at de fikk hjelpe. Hos Gisle var en trell som het Tord og ble kalt Tord Lettskremt. Trellen ble igjen, mens Gisle og nesten alle karene gikk for å berge høyet. Vestein tilbød seg å dra med, men det ville ikke Gisle. Det tok til å dryppe enda mer i skålen. Søsknene Aud og Vestein snudde sengene så de stod langsefter huset. De var alene der nå, alle hadde løpt sin vei. Litt før det ble lyst kom én stille inn og gikk dit hvor Vestein lå. Vestein var da våken, og han visste ikke av det før han fikk et spyd i brystet så hardt at det stod tvers igjennom ham. Da han fikk stikket, sa han: «Det rammet!» Så gikk mannen ut. Og Vestein ville stå opp, men i det samme falt han død foran sengestokken. Aud våkner, roper på Tord Lettskremt og ber ham dra våpenet ut av såret. Det var slik den gang at den som tok våpenet ut av et sår, hadde plikt til å hevne. Og det ble kalt lønndrap, og ikke mord, når folk lot våpen stå efter seg i banesår. Men Tord var så redd for lik at han ikke engang torde nærme seg. Gisle kom da inn, så hva som hadde hendt og bad Tord roe seg. Han drog selv spydet ut av såret, kastet det i en kiste blodig som det var og uten å la noe menneske se det, og satte seg på sengestokken. Siden lot han Vesteins lik stelle efter den tids skikk. Både Gisle og andre sørget svært over Vestein. Og Gisle sa til sin fosterdatter Gudrid: «Du skal dra til Sæbol og finne ut hva folkene der driver med. Jeg sender deg, for jeg stoler helt på deg både i dette og annet. Bruk øyne og ører så du kan fortelle meg hva de har fore!» Hun gikk og kom til Sæbol. Der hadde folk stått opp, og begge Torgrimene og Torkjell satt væpnet. Da hun kom inn, varte det en stund før noen hilste på henne; folkene var heller fåmælte. Men Torgrim spurte henne om nytt. Hun fortalte om drapet eller mordet av Vestein. Torkjell sa: «En gang ville også vi ha ment det var en viktig nyhet.» 279

«Til ham som nå er død,» sier Torgrim, «skylder vi alle den aktelse å gi ham en hederlig utferd og legge ham i haug. Og sant å si er dette et stort tap. Si til Gisle at vi kommer dit i dag!» Hun drar hjem og forteller Gisle at Torgrim satt med hjelm og sverd og var fullt stridskledd, og at Torgrim Nev hadde en boløks i hånden. Og Torkjell hadde sverd; det var dradd en håndsbredd ut av sliren «alle folkene var oppe, og noen væpnet». «Det var å vente,» sier Gisle.

Vestein hauglegges Gisle og alle hans folk gjorde seg klar til å hauglegge Vestein i sand­ melen ved Sivtjern nedenfor Sæbol. Mens de holdt på med dette, kom Torgrim og Torkjell med mange menn for å kaste opp haugen. Da de hadde stelt med Vesteins lik slik som det var vanlig å gjøre, gikk Torgrim bort til Gisle. «Det er skikk å binde helsko på menn som skal gå til Valhall,» sier han. «Og det vil jeg gjøre med Vestein.» Da det var gjort, sa han: «Hvis disse løsner, da kan ikke jeg binde helsko.» Efter dette setter de seg ved haugen og snakker sammen, og alle later som om ingen kan vite hvem som har gjort denne udåden. Torkjell spurte Gisle: «Hvordan tar Aud sin brors død? Gråter hun meget?» «Du burde kunne tenke deg,» sier Gisle, «at hun viser lite og føler meget. Jeg hadde en drøm,» sier Gisle så, «forleden natt og igjen natt til i går. Men jeg vil ikke si hvem som har begått drapet, selv om drøm­ mene peker i en viss retning. Den første natten drømte jeg at en hugg­ orm buktet seg frem fra en gård og hugg Vestein så han døde. Og nat­ ten efter drømte jeg at en varg kom rennende fra den samme gården og bet Vestein i hjel. Jeg har ikke fortalt drømmene til noen før, for jeg ville ikke at de skulle gå i oppfyllelse.» Og han kvad:

280

Det er visst at jeg ikke ønsker å vekkes enda en gang fra søvnen ved slik en drøm, jeg, svinger av sverdet. Ved drikken, i Sighadds stue, hadde Vestein det sandelig bedre - ingen skilte oss ad da vi gledet oss ved mjøden.

Torkjell spurte: «Hvordan tar Aud sin brors død? Gråter hun meget?» «Du spør ofte om dette, frende,» sier Gisle. «Det er svært om å gjøre for deg å få vite det.» Han kvad et vers: Gjevns gull skjuler sin gråt under hodelinet, savnets sorgdugg feller hun, den stille, for broren; søvn-tjernenes strømmer stryker hun vekk med hendene, hennes fred er jaget på flukt, og sorgen har henne fanget.

[«Gjevn» er et navn på gudinnen Frøya; «Gjevns gull» er en kenning, en omskrivning, for kvinne, her Aud. Den får særlig mening fordi «audr», identisk med Auds navn, blant annet har betydningen gull. «Savnets sorgdugg» er tårer. «Søvn-tjernene» er øynene. ] Videre kvad han: De lyse vippenes væte drypper den vakre i fang, smerte samler seg i den, i sorgens tunge nøtter; snog-tunets Togn søker ly hos skalden når bryn-skogens beske frukter faller, - søker fred hos Odins hedrer.

[«Sorgens tunge nøtter» = store, tunge tårer. «Snogtunet», «orme281

tunet», dvs. der hvor ormen (dragen) holder til, står for gull - man mente at ormer lå og ruget på gullskatter. «Togn» («t>Qgn») betyr det å tie og er dessuten navn på en valkyrje; «snog-tunets Togn» er her kenning for Aud. «Bryn-skogen» er øyehårene, «brynskogens beske frukter» blir da tårene og viser tilbake til bildet av tårene som «nøt­ ter». «Odins hedrer» er en som hedrer skaldskapsguden ved å kvede, dvs. skalden, Gisle.] Efter dette går brødrene hjemover sammen. Da sa Torkjell: «Store ting er hendt, og det har nok bragt deg mer sorg enn det har bragt oss. Men det er nå slik at hver får bære sitt. Nå vil jeg helst du ikke skal la dette gå så hardt inn på deg at det gir folk grunn til mistanke. Jeg så gjerne at vi drev med idrett og leker, og at alt var så godt mellom oss som da det var på det beste.» «Det er vel talt,» sier Gisle. «Jeg går gjerne med på det. Men jeg set­ ter ett vilkår: Hvis det skulle hende i ditt liv noe du synes er like tungt å bære som dette er for meg - da skal du love å ta det på samme måte som du nå ber meg gjøre.» Det gikk Torkjell med på. Så gikk de hjem, og det ble drukket gravøl efter Vestein; da dette var gjort, drog hver til sitt. Og alt var rolig en tid.

Lekene De tok nå til med idrett og leker som om ingenting hadde hendt. De to mågene Gisle og Torgrim tevlet oftest med hverandre; folk kunne ikke bli enige om hvem av de to som var sterkest, men de fleste mente at det var Gisle. De drev med knattleik på det tjernet som kalles Sivtjern, og der var stadig mange folk. En dag det var kommet særlig mange, sa Gisle at de måtte dele seg i jevnsterke lag. «Det gjør vi gjerne,» sier Torkjell. «Men jeg vil også at du ikke skal holde igjen overfor Torgrim - folk sier du lar være å bruke styrken din fullt ut, og jeg unner deg hederen ved det hvis du er sterkest.» 282

«Vi har ikke prøvd styrke hittil,» sier Gisle, «og det kan vel være at vi kommer til å forsøke oss.» Leken tok til, og Torgrim klarte seg ikke; Gisle fikk ham overende og ballen trillet ut. Gisle ville ta ballen, men Torgrim tok tak i ham så han ikke nådde den. Da slengte Gisle Torgrim i bakken så hardt at han mistet pusten; skinnet ble flådd av knokene, nesen blødde og kjøttet gikk av knærne. Han reiste seg langsomt. Og han kastet et blikk på Vesteins haug og sa: Spydet knaste i såret - slikt synes jeg er bra.

Gisle snappet til seg ballen, kastet den og traff Torgrim mellom skul­ drene så hardt at han stupte fremover. Gisle sa: Ballen brakte mot herdene - slikt synes jeg er bra.

Torkjell sprang opp og sa: «Nå er det klart hvem som er sterkest og duger best. La oss slutte nå!» Det gjorde de, og det ble slutt med lekene. Tiden gikk; det led på sommeren, og vennskapet mellom Torgrim og Gisle var dårlig. Torgrim holdt høstgilde ved vinternattstid for å ta imot vinteren og blote til Frøy. Til dette gjestebudet bad han sin bror Bork, Øyolv Tordarson og meget annet storfolk. Gisle hadde også gjestebud; han hadde bedt mågene sine fra Arnarfjord og de to TorkjelPene - ikke mindre enn et halvt hundre mann tilsammen. Begge steder skulle det være drikkelag, og gulvet på Sæbol var strødd med siv fra Sivtjern. Da Torgrim og hans folk holdt på å stelle i stand og skulle tjelde veg­ gene - det var dagen da gjestene var ventet om kvelden -, sa han til Torkjell: «Nå kunne vi hatt bruk for de gode revlene som Vestein ville gi deg. En ting er at du ikke ville eie dem, noe helt annet at du aldri får bruke dem. Jeg vil at du skal sende bud efter dem nå.» 283

Torkjell svarer: «Den er klokest som vet å holde måte. Og jeg tror ikke jeg vil sende bud efter dem.» «Da skal jeg gjøre det,» sier Torgrim og ber Geirmund hente revlene. Geirmund svarer: «Jeg skal gjerne gjøre et eller annet arbeid, men den ferden har jeg ingen lyst på.» Da går Torgrim bort til ham, gir ham en hard ørefik og sier: «Gå nå! om denne gav deg bedre lyst.» «Jeg skal gå,» sier Geirmund, «selv om lysten ble enda mindre. Men du kan lite på at du skal få dette igjen og mer til.» Så drog han. Og da han kom frem, skulle Gisle og Aud nettopp til å tjelde veggene. Geirmund nevnte ærendet sitt og fortalte alt som hadde hendt. «Vil du låne bort revlene, Aud?» spurte Gisle. «Du spør ikke fordi du ikke vet svaret. Du vet at jeg hverken unner dem dette eller noe annet som kan øke deres heder.» «Hva mente Torkjell, min bror, om denne saken?» spurte Gisle. «Han hadde visst ikke noe imot at jeg drog.» «Det skal svært meget til,» sa Gisle. Han fulgte Geirmund ut og lot ham få kostbarhetene. Og han ble med ham helt til gjerdet. Så sa han: «Jeg synes jeg har gjort deg en tjeneste ved det at du fikk utført ærendet ditt. Nå vil jeg gjerne du skal hjelpe meg med noe - en gave er en annen verd. Jeg vil at du skal dra slåene fra tre dører i kveld. Og du kan bare minnes hvordan du ble sendt på denne ferden.» Geirmund spør: «Kommer Torkjell, din bror, i fare på noen måte?» «Slett ikke,» sier Gisle. «Da skal nok dette ordne seg,» sier Geirmund. Da Geirmund kom hjem, slengte han kostbarhetene fra seg. Da sa Torkjell: «Gisle har større tålmodighet enn andre folk, og han skikker seg bedre enn vi gjør.» «Det er nettopp disse vi trenger nå,» sier Torgrim og henger opp revlen. Mot kveld kommer gjestene. Og været tyknet til, sneen falt stille og skjulte alle stier.

284

Gisle hevner seg Bork og Øyolv hadde seksti mann med seg; det var hundre mann til­ sammen på Sæbol og halvparten så mange hos Gisle. Denne kvelden satt folk først en stund og drakk, så gikk de til sengs. Og Gisle sa til Aud: «Jeg har glemt å fore Torkjell den rikes hest. Kom du med meg og sett slåen for efter meg, og hold deg våken mens jeg er borte. Dra så slåen fra igjen når jeg kommer tilbake!» Han tar spydet Gråsida opp av kisten, og han har på seg en svart kappe over skjorte og linbrok. Han går så til bekken som renner mellom gårdene; fra den hentet folk på begge gårder vann til husbruk. Han går den opptråkkede stien til bekken og vasser bekkefaret til stien som leder opp til den andre gården. Gisle kjente husene på Sæbol svært godt - han hadde selv bygd dem. Der var gjennomgang mellom skålen og fjøset, og han gikk til fjøset. Der stod det tred ve kyr på hver side. Han binder sammen halene på kyrne og stenger døren slik at ingen kan få den opp innenfra. Så går han til folkehuset. Og Geirmund har gjort det han skulle gjøre; han har dradd slåen fra. Gisle går inn og stenger døren efter seg, slik det hadde vært gjort fra kvelden av. Han tar seg god tid. Han står og lytter for å høre om noen er våkne, og han mener at alle sover. Tre lys brenner i skålen. Han tar siv opp fra gulvet, baller det sammen og kaster dette i det ene lyset så det slukner. Så står han og lytter for å høre om noen har våknet, og det tror han ikke. Han tar en sivdott til, kaster den i det neste lyset og slukker det. Da er det han blir var at ikke alle sover - han ser en ung manns hånd strekke seg mot det tredje lyset, nappe toppen av veken og kvele flammen. Nå går han innover i huset til sengekoven hvor Torgrim og søsteren sover. Døren er lukket, men ulåst, og begge er i sengen. Han går dit inn, føler seg frem og rører ved brystet hennes; hun ligger nærmest sengestokken. Da sa Tordis: «Hvorfor er hånden din så kald, Torgrim?» Og hun vekket ham. Torgrim sa: «Vil du at jeg skal snu meg til deg?» Hun trodde det var Torgrim som hadde lagt armen over henne. 285

Gisle venter da en stund og varmer hånden innenfor skjorten, og begge sovner. Så tar han forsiktig i Torgrim så han våkner igjen; Tor­ grim tror det er Tordis som vekker ham, og snur seg mot henne. Gisle tar da sengeklærne av dem med den ene hånden, og med den andre kjører han Gråsida gjennom Torgrim så hardt at spydet blir sit­ tende fast i sengebunnen. Nå roper Tordis i: «Våkn opp, menn i skålen! Torgrim, husbonden min, er blitt drept.» Gisle kommer seg fort inn i fjøset og derfra ut, slik som han har planlagt. Han stenger døren godt efter seg og går hjem samme vei som han kom. Og det er ikke spor å se efter ham noe sted. Da han kommer hjem, drar Aud slåen fra døren. Og han går til sengs som om ikke noe har hendt og han ingenting har hatt fore. Men på Sæbol var mennene øre av drikk og visste ikke hva de skulle gjøre. Det kom uventet, og de fant ikke på noe nyttig å ta seg til.

Brødrene Øyolv sa: «Her har det hendt en stor ulykke, og ingen bruker vettet. Jeg synes vi skal tenne lys og springe til dørene så drapsmannen ikke slipper ut.» Det ble gjort. Og da de ikke fant noen drapsmann, tok de til å undres om noen i huset kunne ha gjort udåden. Det gikk mot daggry. De tok da Torgrims lik, rykket spydet ut og gjorde alt klart til gravleggingen. Og seksti mann drog til Hol til Gisle. Der var Tord Lettskremt ute, og da han fikk se flokken, sprang han inn og sa at en hær stevnet mot gården; han var helt utav seg. «Det er godt,» sa Gisle og kvad dette verset: Jeg blir ikke drept av ord, de kan si alt de vil fra mangen mann tok jeg livet med sverdets blodige munn. Hvorfor bråker folk så fælt?

286

Hva fyller dem med frykt? Stille skal vi ha det i salen - selv om en mann er blitt felt.

[ «Sverdets blodige munn» er kenning for sverdeggen - det er dess­ uten den ene delen av et ordspill hvor ordene, som ikke kan drepe, er den andre.] Nå kommer Torkjell og Øyolv inn på gården, og de går til sengekoven hvor Gisle og Aud ligger. Torkjell, Gisles bror, kommer først inn i koven og ser Gisles sko ligge der frosne og med sne på. Han skyver dem da inn under fotbordet så de andre ikke skal få se dem. Nå hilser Gisle dem velkommen og spør efter nytt. Torkjell sier at noe er hendt som både er stort nytt og svært ille, og spør Gisle om han vet hvordan det kan henge sammen eller hva de skal gjøre. «Det er blitt kort mellom store og vonde hendelser nå,» sier Gisle. «Vi tilbyr oss å hauglegge Torgrim. Det har dere rett til å vente av oss, og vi skylder å gjøre det på sømmelig vis.» Dette tar de imot, og alle drar til Sæbol for å stelle til haug og legge Torgrim i skip. Og de kaster haugen opp efter gammel skikk. Men da de skulle kaste den igjen, gikk Gisle ned til oset og hentet en stein så svær som et berg. Den la han i skipet; nesten hvert eneste bord gav seg og det brakte i hele skroget. Han sa: «Hvis dette skipet kommer i drift, da kan ikke jeg gjøre fast skip.» Noen nevnte at dette ikke var ulikt det Torgrim hadde gjort med Vestein da han snakket om helskoene. De laget seg til å gå fra haugen. Da sa Gisle til sin bror Torkjell: «Nå synes jeg du skylder meg, bror, at vennskapet mellom oss skal være som da det var aller best. La oss ta til med idrett og leker!» Torkjell tok dette vel opp; hver gikk så til sitt. Hos Gisle var det ennå stort gjestebud, og da nå gjestene drog hjem, gav han dem raust med gaver.

287

Trolldom og overmot Det ble drukket gravøl efter Torgrim, og Bork gav gjeve vennegaver til mange. Det neste som hender, er at Bork betaler Torgrim Nev for å seide slik at det ikke er håp om redning for den mann som har drept Tor­ grim - selv om folk er villige til å hjelpe ham. For dette fikk Torgrim Nev en okse som var ni vintre gammel. Torgrim går i gang med seiden og lager seg hjell slik som han pleier. Han fremmer saken på trollmannsvis i forbund med all slags stygge­ dom. Og nå skjedde det noe som folk aldri hadde sett maken til: Sneen la seg ikke på sørsiden av Torgrims haug, og det frøs heller ikke der. Folk mente det var fordi Frøy hadde ham så kjær for alt det han hadde blotet, at han ikke ville det skulle fryse mellom dem. Det fort­ satte slik fremover vinteren. Og brødrene drev med leker. Bork slo seg sammen med Tordis og fikk henne. Hun var med barn da dette hendte, og hun fødte en gutt. Det ble øst vann over ham, og han fikk navnet Torgrim efter sin far. Da han vokste opp, syntes de han var hardlynt og uvøren; derfor endret de navnet til Snorre gode. Bork bor der det halvåret, og de driver stadig med leker. Det var en kvinne som het Audbjørg og bodde øverst i dalen ved Annmarkstad. Hun var søster av Torgrim Nev. Hun hadde vært gift med en som het Torkjell og hadde tilnavnet Annmark. Sønnen hen­ nes het Torstein; nest efter Gisle var han den sterkeste i lekene. Gisle og Torstein var stadig på lag, og imot dem Bork og Torkjell. En dag kom det en mengde folk for å se på; mange hadde lyst til å finne ut hvem som var sterkest og best i denne idretten. Og det var der som andre steder, at jo flere som så på leken, dess ivrigere ble de som var med. Det fortelles at Bork ikke greide seg mot Torstein den dagen - til slutt ble han sint og brakk Torsteins balltre. Men Torstein kastet Bork overende mot issvullene. Da Gisle så dette, sa han at Torstein skulle bruke alle krefter mot Bork, «og jeg skal bytte balltre med deg». Dette gjorde de.

288

Gisle satte seg og vølte balltreet, og han vendte blikket mot Torgrims haug. Det var sne, og kvinnene satt oppe i bakken - hans søster Tordis og mange andre. Gisle kvad da et vers, det skulle han ikke ha gjort: Store, snefrie flekker på jotunsvikerens tun, grimme kampglansgøten, én gav jeg men. Gård som høvet hans hug søkte spydkamphisseren; gulltreet gav hjelmguden i len grunnen han trengte.

[Oversettelsen av dette lønnkvadet, et kvad med skjult budskap, er ikke ordrett, men ligger temmelig nær teksten - hensikten er å vise hvordan et slikt kvad fungerte. Jotunsvikeren er brukt som kenning for Tor, ordet former da sammen med grim-me navnet Torgrim. Tun er kenning for haug via assosiasjonen til bolig. «Jotunsvikerens, grimme kampglansgøtens tun» blir da Torgrims haug -«kampglans­ gøten» forteller bare at han var en stor stridsmann. «Tre» er en vanlig kenning for mann; «gulltreet» sikter til Gisle selv. Hjelm er vanligvis «hjalmr», men kan også hete «grima», og en av gudene var Tor. «Hjelmguden» blir da «grim-Tor», dvs. Torgrim.] Tordis gjemte verset i minnet, gikk hjem og grunnet ut hva det betydde. Det ble slutt på lekene, og Torstein drog hjem.

Det var en mann som het Torgeir og hadde tilnavnet Orre; han bodde på Orrestad. En annen mann het Berg og kaltes Kortfot; han bodde på Kortfotmyr på østsiden av elven. Da nå karene var på hjemvei, snakket de om leken, og Torstein og Berg endte med å bli uenige. Berg holdt på Bork, men Torstein sa ham imot; Berg slår til Torstein med øksehammeren. Torgeir gikk imellom, og Torstein fikk ikke tatt igjen. Han drog hjem til sin mor, Audbjørg. Hun forbandt såret hans og hadde ikke noe godt å si om hans ferd. Om natten var hun så urolig at hun ikke fikk sove. Det var kaldt 19. Norrøn saga III

289

ute, vindstille og klart. Hun går noen ganger i retning mot solen rundt husene, snuser til alle kanter og setter nesen til værs. Fordi hun gjorde dette, slo været om - det ble snefokk og siden tøyr. Da løsnet en snefonn oppe i lia, og det gikk et sneskred over Bergs gård. Tolv menn mistet livet der, og ennå i dag er det merker efter jordskredet.

En søsters hevn Torstein drog nå til Gisle, som holdt gutten skjult til han kom seg sør­ over til Borgarfjord og derfra ut av landet. Da Bork fikk høre om denne merkelige hendelsen, drog han til Annmarkstad, tok Audbjørg til fange, førte henne med til Saltnes og steinet henne i hjel. Efter dette drog Gisle til Nevstad, tok Torgrim Nev til fange og førte ham ut til Saltnes. Der ble en belg dradd over hodet på ham, og han ble steinet i hjel og røyset ned ved siden av søsteren - det var på høydedraget mellom Haukadal og Medaldal. Alt er nå rolig en tid, og det lir mot vår. Da drar Bork sørover til Torsnes for å slå seg til der. Han synes ikke han har vunnet noen heder ved denne ferden mot vest - mistet en bror som Torgrim uten å få oppreisning. Han gjør seg klar til å dra og setter gården i skikk. Han har til hen­ sikt å gjøre en ferd til for å hente løsøret sitt og konen. Torkjell Surs­ son har tenkt å flytte sørover med Bork, sin måg. Det fortelles at Tordis Sursdotter fulgte Bork et stykke på vei. Da sa Bork: «Nå vil jeg du skal si hvorfor du ble så uglad i høst da vi sluttet med lekene. Du har lovet å fortelle meg det før vi drar herfra.» De er kommet til Torgrims haug da de taler sammen om dette. Da stanser hun brått og sier at hun ikke vil gå lenger. Hun forteller hva Gisle kvad da han så bort på Torgrims haug, og hun kveder verset for Bork. 290

«Jeg tror,» sier hun, «at du ikke trenger å lete noe annet sted efter Torgrims drapsmann. Og hvis saken føres riktig, vil den felle ham.» Da Bork hørte dette, ble han svært harm, og han sa: «Jeg drar til­ bake med én gang for å drepe Gisle. Og jeg vet ikke, heller,» sier han, «hva som er sant i det Tordis sier, kanskje er det ingenting i det - det skulle ikke undre meg. For kvinneråd er ofte kalde.» De red Sanda-veien - fordi Torkjell ville det - til de kom til Sandaos. Der steg de av hesteryggen, hvilte og lot hestene beite. Bork var fåmælt, og Torkjell sa at han ville oppsøke sin venn Onund; dit red han så hardt at han snart var ute av syne. Han bøyer nå av mot Hol og forteller Gisle hva som har skjedd at Tordis har tolket verset og bragt saken opp - «og du må forberede deg på det som vil hende når den nå er kjent». Gisle ble taus, så kvad han et vers: Min pyntesyke søster eier ikke det sinn som Gudrun, Gjukes datter, viste da hun gav sin husbond banehugget hard var hun i hugen, den herlige halsbånd-Frigg, da hun hevnet sine brødre.

[«Halsbånd-Frigg» er kenning for kvinne; Frigg var guden Odins hustru. ] «Jeg synes ikke jeg fortjener dette av henne,» sier han, «for jeg mener jeg har vist noen ganger at jeg ikke tar vanære lettere om den rammer henne enn om den rammer meg selv. Det har hendt at jeg har våget livet for hennes skyld, og nå har hun lagt opp råd for å drepe meg. Nå vil jeg gjerne vite, bror, hva jeg kan vente meg fra deg efter det jeg har gjort.» «Jeg skal advare deg om folk vil drepe deg. Men jeg gir deg ingen hjelp som kan bringe søksmål mot meg. Jeg synes det er gjort stor skade mot meg ved at Torgrim, min måg og aller beste venn, er drept.» Gisle svarer: «Du kunne ikke vente at en mann som Vestein skulle 291

ligge uhevnet. Og jeg ville aldri ha svart deg slik som du svarer meg nå; heller ikke ville jeg ha handlet slik som du har tenkt å handle.» Så skiltes de. Torkjell drog til møte med Bork, og de fortsatte forden sørover til Torsnes. Bork får skikk på gården sin, og Torkjell kjøper seg gård på Bardastrond der hvor det heter Hvam.

Stevnedagene nærmer seg, og Bork rir vestover med førti mann for å stevne Gisle til Torsnesting; i følget er Torkjell Sursson og Borks søstersønner Torodd og Saka-Stein, dessuten en austmann som het Torgrim. De red til Sandaos. Da sa Torkjell: «Det er en gjeld jeg skal kreve inn på en liten gård her» - han nevnte gården «jeg rir dit for å gjøre dette. Dere kan ri efter i ro og mak.» Torkjell red i forveien. Da han kom til gården han hadde nevnt, bad han husfruen bytte hest med seg og la hans hest stå foran døren «kast vadmel over salen, og når følget mitt kommer efter, sier du til dem at jeg er inne i stuen og teller sølv». 292

Hun lånte ham en hest, og han red videre så fort han kunne; i sko­ gen møtte han Gisle og fortalte ham hva som var på ferde - at Bork var kommet vestover.

På flukt Her må det fortelles at Bork hadde reist anklage for å stevne Gisle til Torsnesting for drapet av Torgrim. Samtidig hadde Gisle solgt gården sin til Torkjell Eiriksson og tatt betaling i løsøre - det kom svært vel med for ham siden. Gisle spør nå Torkjell, sin bror, om han vil gi ham noe råd eller yde ham hjelp eller vise omsorg for ham på noe vis. Torkjell svarer som før at han vil sende bud hvis noen står ham efter livet, men ikke gjøre noe som kan bringe søksmål mot ham selv. Så rir Torkjell derfra og gjør en krok på veien så han kommer bak Bork og de andre; han sinker dem ikke lite. Men Gisle tok to hester og akte mot skogen med en del av sitt løsøre; med ham var trellen Tord Lettskremt. Da sa Gisle: «Du har ofte vært lydig mot meg og gjort min vilje, nå skylder jeg deg god lønn.» Gisle brukte å ha på seg en svart kappe og ellers være vel kledd. Nå tok han av seg kappen og sa: «Denne kappen vil jeg gi deg, venn, og jeg vil at du skal ha glede av den med én gang. Ta den på og sett deg i den bakerste sleden! Jeg skal leie hestene og ta på meg din kutte.» Dette gjorde de. Så sa Gisle: «Hvis noen roper efter deg, da pass deg for å svare. Og om noen vil skade deg, da løp til skogs!» Det var slik med Tord at vettet hans var jevnstort med motet - han hadde hverken det ene eller det andre. Og Gisle leide nå hestene. Tord var storvokst og ruvet godt i sleden - han kroet seg svært og syn­ tes han var staselig kledd. Bork og hans folk får se dem der de er på vei mot skogen, og setter efter. Da Tord oppdager dette, springer han ut av sleden så fort han kan og til skogs. De mener det er Gisle og skynder seg efter mens de roper på ham som de tror det er. Men Tord tier og løper alt han er 293

god for. Torgrim austmann kaster et spyd efter ham, og det treffer ham mellom skuldrene så hardt at han stuper fremover - det ble hans bane. Bork sa: «Det var et lykkekast!» De to brødrene (Torodd og Saka-Stein) snakket seg imellom om de skulle ta jakten opp på trellen for å se hva fangst det ville gi, og de drog mot skogen. Ellers er det å si at da Bork og folkene hans kom frem til mannen med den svarte kappen og drog kappehetten av ham - da fikk de se at hellet deres var mindre enn de hadde trodd. De fant Tord Lett­ skremt hvor de hadde ventet å finne Gisle. Og da brødrene kom til skogkanten, hadde Gisle kommet seg inn i skogen - de fikk øye på hverandre samtidig. En av karene kastet et spyd efter Gisle, men han tok det i luften og slynget det tilbake; det traff Torodd på midten og gikk gjennom ham. Stein vendte seg da til følgesvennene sine og sa han mente det var lite farbart i skogen. Men Bork ville likevel lete der, og det gjorde de. Da de kom til skogkanten, fikk Torgrim austmann se noen kvister bevege seg og kastet spydet sitt. Det traff Gisle i tykkleggen, og han sendte spydet tilbake - det gikk gjennom Torgrim, og han mistet livet. Bork og hans folk lette i skogen, men fant ikke Gisle. Og de drog tilbake til gården og laget en stevning til Gisle for drapet av Torgrim. Derfra for de hjem uten å ta med seg noe av løsøret. Men Gisle kom seg opp på fjellet bak huset mens Bork og hans folk var på gården, og han forbandt såret han hadde fått. Og da de hadde dradd sin vei, gikk han hjem og gjorde seg straks klar til å fare. Han fikk seg et skip og bar en mengde løsøre ombord i det. Aud, konen hans, og Gudrid, fosterdatteren, drog med ham ut til Husanes; der gikk de i land. Gisle gikk opp til gården og møtte en mann der. Mannen spurte hvem han var, og Gisle svarte noe som falt ham inn, men ikke det som var sant. Så tok han opp en stein, kastet den ut på en holme som lå et stykke fra land og sa til bonden at han fikk la sin sønn gjøre det efter når han kom hjem - da ville han skjønne hvem som hadde vært der. Men så langt kunne ikke noen annen kaste, og dermed ble det klart at Gisle var en bedre idrettsmann enn de fleste andre.

294

Efter dette går han i båten og ror rundt neset og videre inn Arnarfjord og den fjorden som heter Geirtjovsfjord og er en gren av Arnarfjord. Der slår han seg til, bygger seg gård og blir der om vinteren.

Dommen Nest er det å fortelle at Gisle sender bud til mågene sine, Helge, Sigurd og Vestgeir; han ber dem dra til tings og by forlik for ham så han ikke skal bli fredløs. Dette gjorde de, Bjartmarssønene, men de kom ingen vei med forliket. Og det ble sagt at de tålte motgangen dårlig og nesten var på gråten før saken var ført til ende. De fortalte Torkjell den rike hvordan det stod til med dem; de sa de ikke torde bringe Gisle det budet at han var lyst fredløs. Bortsett fra Gisles sak var det ikke noe viktig oppe på dette tinget. Og Torkjell den rike søkte Gisle opp og fortalte ham om fredløsheten. Da kvad Gisle disse versene: Motet glapp for min hustrus mors engstelige brødre da de burde vært djerve Mennene stod der maktesløse som var de rammet av råtne egg.

Det ville aldri ha endt så galt med ting-dommen på Torsnes om Vesteins hjerte hadde ligget bankende i brystet hos Bjartmarssønene.

Skammelig synes jeg dommen på tinget var, det svir, budet som Torkjell bragte, den rike som bor nord for meg. Den brynjesterke Bork skal få angre dette bittert, og Saka-Stein skal få minnes denne saken med sorg.

295

Gisle spør så hva hjelp han kan vente seg av dem. De svarer, navnebrødrene, at de skal skyte skjold over ham så langt de tør, men ikke så de våger sitt gods for hans skyld. Så drog Torkjell hjem. Det sies at Gisle holdt seg i Geirtjovsfjord tre vintre, og av og til hos Torkjell Eiriksson. De neste tre vintrene drog han omkring på Island til høvdingene og bad dem om hjelp. Men på grunn av troll­ dommen som Torgrim Nev hadde lagt i seiden og galdrene sine, var ikke skjebnen slik at noen av høvdingene ville tale Gisles sak. Selv når det så lovende ut, kom det alltid noe i veien. Likevel var han lenge hos Torkjell Eiriksson disse første seks vintrene han var fredløs. Senere holdt han seg stundom på gården ved Geirtjovsfjord hos Aud, stundom på gjemmestedene han hadde laget seg i nærheten ett lå nord for elven og et annet ved kleivene sør for gården. Ellers flyttet han fra sted til sted.

Drømmekvinnene Da Bork fikk vite dette, drog han hjemmefra til Øyolv Grå; Øyolv bodde da i Otradal ved Arnarfjord. Bork bad ham lete den fredløse Gisle opp og drepe ham. Øyolv skulle få tre hundre i rent sølv, sa han, om han stadig ville være ute efter Gisle. Øyolv tok imot pengene og lovet å gjøre det så godt han kunne. En av Øyolvs folk het Helge og ble kalt Speider-Helge - han var både sprek og skarpsynt og godt kjent i alle fjordene. Han ble sendt til Geirtjovsfjord for å finne ut om Gisle var der. Han blir var en mann, men vet ikke om det er Gisle eller en annen. Og han drar hjem og forteller dette til Øyolv. Øyolv sier han er sikker på at det var Gisle, gjør seg klar med en gang og drar til Geirtjovsfjord med seks mann. Men han finner ikke noen Gisle og drar hjem med uforrettet sak.

Gisle var en klok mann - han drømte ofte og var sanndrømt, Og alle som vet noe om dette, sier at nest efter Grette Asmundarson er Gisle den som har klart seg lengst som fredløs. o

296

En høstnatt, sies det, bar Gisle seg stygt i søvne. Han var på Auds gård, og da han våknet, spurte hun ham hva han hadde drømt. «Jeg har to drømmekvinner,» svarte han. «Den ene er god mot meg, men det den andre forteller meg, synes jeg blir verre og verre; hun spår meg bare ulykke. Nå drømte jeg at jeg kom til et hus eller en skåle. Og jeg syntes jeg gikk inn; der så jeg mange av mine frender og venner. De satt ved ildene og drakk, og der var syv bål, noen var nesten brent ned, og andre brant med sterkt lys. Da kom den gode drømmekvinnen min og sa at dette varslet hvor gammel jeg skulle bli, hvor mange år jeg ennå har ulevd. Og hun rådet meg til å holde meg fra den gamle troen og dens skikker de årene jeg har igjen, og ikke fare med galdrer og trolldom - isteden skulle jeg være god mot den døve og den halte, mot de fattige og dem som er i nød. Så sluttet drømmen.» Gisle kvad noen vers: Eir, jeg kom inn i en sal, på åren brant syv ilder - hver eneste spådde meg ulykke, du, bølgers ild. Folk på begge benker hilste meg blidt da jeg kom, skalden svarte med ønsker om hell for alle i salen.

[ «Eir» var gudinne for legekunst, navnet betyr dessuten «skånsel, fred, ro, hjelp» - Gisle bruker det som kenning for Aud. «Bølgers ild» er en annen kvinnekenning og henspiller trolig på morilden, lys i natten. ] «Glem ikke, gavmilde kriger,» sa den gode Vor med hårbåndet, «å merke deg, austmann, hvor mange ilder som møter blikket. Så mange år har du ennå ulevd,» sa Bil med åkledet; «den siste kampen kommer - kort er tiden, skald.»

297

[«Vor med hårbåndet» er en kvinnekenning - Vor var en gudinne som så til at rettferdighet skjedde på tinget, og kenningen får tyngde her hvor det er snakk om en annen slags rettferdighet enn den da tra­ disjonelle hevnplikten. «Bil» er i denne sammenhengen trolig en dis, en skjebnegudinne - ordet har vært tolket «kraft, makt, den kraft som bor i tingen,» og det dreier seg om overnaturlig makt, muligens også kampmot. Her er det kenning for den gode drømmekvinnen, og åkle­ det er med for å markere henne med noe som vedrører kvinners liv og arbeid.] «Svinger av sverd, lær deg den skaldskap som er til gagn, ta vare på visdoms ord!» sa gullets vakre Nauma. «Du væpnede, vant til kamp, kast vrak på all trolldom! Ussel og ingen til heder, sier folk, er all slags nid.

[«Nauma» var et trollkvinnenavn, men brukt som kenning her, er det mer trolig navnet på en nå glemt gudinne.] Drep ikke hissig i harme, vær aldri først til hugg. Følg mitt råd: Skap fred mellom folk, lov meg dette! Hjelp heller den blinde, støtt den som er halt, ha omsorg for ham som er håndløs - og husk at spott er skadeord!»

Fredløshet Nå må det fortelles at Bork presset Øyolv - det var ikke gått som han ville, og han syntes han hadde fått lite igjen for sølvet han hadde gitt ham. Han mente det var sikkert at Gisle holdt seg ved Geirtjovsfjord. 298

Og han sa til Øyolvs menn, som bragte bud dem imellom, at nå fikk Øyolv lete efter Gisle - ellers ville Bork selv dra for å finne ham. Øyolv får fart på seg og sender Speider-Helge til Geirtjovsfjord. Han har niste med, er borte en uke og ligger på lur efter Gisle. En dag ser han at Gisle er ute fra skjulestedene sine; han bryter opp og skynder seg av sted for å fortelle dette til Øyolv. Øyolv setter ut med åtte mann og drar til Auds gård ved Geirtjovs­ fjord. Der finner de ingen Gisle; de drar omkring i skogene og leter, men finner ham ikke der heller. De vender tilbake til Auds gård, og Øyolv tilbyr henne mange penger om hun vil fortelle hvor Gisle er. Men det vil hun slett ikke. De truer med å mishandle henne, men kommer ingen vei med dette. Og dermed må de dra hjem. Folk syntes denne ferden var til største skam for Øyolv, og den høs­ ten holdt han seg hjemme. Men selv om de ikke hadde funnet ham denne gangen, skjønte Gisle at han nok ville bli tatt, så kort vei som de hadde til Geirtjovsfjord. Han drog hjemmefra til Bardastrond og red til Hvam for å snakke med sin bror Torkjell. Han banket på døren i det huset hvor Torkjell sov, og Torkjell kom ut og hilste på broren. «Nå vil jeg vite,» sier Gisle, «om du vil gi meg hjelp. Jeg venter av deg at du støtter meg nå, jeg har det svært vanskelig. Og jeg har holdt meg tilbake lenge.» Torkjell svarte som før: at han ikke ville gi hjelp som kunne komme til å bringe søksmål mot ham. Men han var villig til å gi broren sølv, eller hest eller båt, om han trengte slikt, eller annet - som før nevnt. «Jeg skjønner,» sa Gisle, «at du ikke vil hjelpe meg. Men gi meg nå tre hundre alen vadmel. Og trøst deg med at jeg sjelden kommer til å be deg om noe herefter.» Torkjell gjør dette, gir ham vadmel og dessuten litt sølv. Gisle sa han ville ta imot, men la til at han ikke ville ha tedd seg så smålig om han hadde vært i Torkjells sted. Gisle var uglad da de skiltes. Nå drog han til Vadil til Gjest Oddleivssons mor; han kom dit før daggry og banket på. Husfruen kom til døren. Hun hadde ofte hjulpet fredløse, og hun hadde et jordhus - den ene enden av det vendte mot 299

elven, den andre mot eldhuset hennes; det finnes ennå merker efter dette huset. Torgerd tok vel imot Gisle - «og du skal få bli her en stund, annen hjelp kan ikke et kvinnfolk gi». Gisle sa at det tilbudet tok han imot. Han la til at nå tedde ikke karene seg bedre enn at det var rimelig å tro kvinnfolkene kunne overgå dem. Han ble der om vinteren. Og ikke noe annet sted ble han så godt behandlet mens han var fredløs.

Veiskille Da det ble vår, drog Gisle tilbake til Geirtjovsfjord. For han og Aud var så glad i hverandre at han ikke orket å være borte fra henne lenge. Han holdt seg skjult der om sommeren til høsten kom. Da nettene ble lengre, kom drømmene igjen. Og den vonde drøm­ mekvinnen viste seg stadig for ham og plaget ham i søvne. En gang spurte Aud hva han hadde drømt, og han fortalte henne det. Han kvad dette verset: Får våpentreet langt liv, da lyver alle mine drømmer. For Sjovn med fin-sømmen kommer til skalden i søvne, og ikke gir den øl-Nanna meg årsak, du med smykkene, til å tro jeg skal spares for strid - men søvnen forstyrrer hun ikke.

(«Våpentreet» - her som i mange andre strofer, omtaler skalden seg selv med en kenning for stridsmann. Dette og annet kan tyde på at Gisle har hatt skålde- og stridsguden Odin som sin særskilte venn før han kom under kristen innflytelse i Veborg. «Sjovn med finsømmen» er en kenning for drømmekvinnen - i Gisles kvad markeres kvinnene gjerne ved forskjellige typer kvinnearbeid eller ved deler av kvinnedrakten. Sjovn var navnet på gudinnen for kjærlighet mellom mann og kvinne; bruken av hennes navn gjør det usannsynlig at han 300

sikter til den vonde drømmekvinnen i denne strofen. «Øl-Nanna» er en annen kenning for drømmekvinnen - kvinnene pleide å skjenke mennene øl, og Nanna var guden Balders hustru. Hun «med smyk­ kene» er Aud.] Han kvad et vers til: Jeg har ord og kan berette om verre drømmer enn dette: Min glede stjeler Gjevn når jeg lukker øynene i søvn. Når søvnen siger på, ser jeg kvinnen bord-prydet stå; hun drypper av manneblod, gnir meg inn med den røde flod.

[ «Gjevn» er et navn for Frøya, og Frøya var, blant rneget annet, dødsgudinne og den store valkyrjen; i kvad står Gjevn ofte for valkyrje eller gyger. «Kvinnen bord-pyntet» viser tilbake til Gjevn og er del av kvinnekenningen. ] Våpenbærerne vet at drømmer vier meg til død, ord til å si dem alt manglet jeg ikke, Gull-Eir. Vargene higer efter hevn, de gjorde meg fredløs av hat - ille går det dem alle om de nå egger min vrede.

[«Våpenbærerne» = mennene. «Gull-Eir» er Aud, og gull nevnes generelt ikke bare som symbol for rikdom - «auår», identisk med Auds navn, betyr lykke og skjebne såvel som rikdom og gull. Strofen sikter kanskje til at Gisle har fortalt Torkjell han har det vanskelig, og at han mener broren har røbet dette for hans fiender.] Nå er det rolig en tid. Gisle drog til Torgerd og var hos henne en vinter til. Sommeren efter drog han tilbake til Geirtjovsfjord og holdt seg der til høsten kom.

301

Da drog han igjen til sin bror Torkjell og banket på døren. Men Tor­ kjell ville ikke komme ut. Gisle tok så en pinne, ristet runer på den og kastet den inn. Torkjell fikk øye på den, tok den opp og så nøyere på den. Derefter stod han opp, gikk ut, hilste Gisle og spurte efter nytt. Gisle sa han ikke hadde noe å fortelle. «Men jeg kommer til deg for siste gang, frende. Hjelp meg nå godt - og så skal jeg til gjengjeld aldri be deg om noe mer.» Torkjell svarte det samme som før; han tilbød ham hest eller skip, men ville ikke støtte ham ut over dette. Gisle tok imot tilbudet om en båt og bad Torkjell hjelpe ham å sjøsette den. Det gjorde Torkjell, og han gav Gisle seks vetter mat og ett hundre alen vadmel. Da Gisle hadde kommet seg ombord i båten, stod Torkjell på land. Da sa Gisle: «Du synes visst du står med alle føttene i krybben. Du er venn med mange høvdinger og har ikke noe å frykte - mens jeg er fredløs og mange er mine arge fiender. Likevel kan jeg fortelle deg at du nok blir drept først av oss to. Nå skilles vi; det skjer på en lei måte, og vi ses ikke igjen. Men du skal vite at jeg ikke ville ha gjort slik mot deg.» «Jeg bryr meg ikke om spådommene dine,» sa Torkjell. Og dermed drog de hver sin vei. Gisle drog til Hergilsøy i Breidafjord. Der tok han ut av båten tiljer og tofter, årer og alt som var løst, hvelvet den og lot den drive inn til Nesjar. De som fant den, tenkte at Gisle måtte ha druknet, siden båten hadde drevet på land og var slått i stykker - de trodde han hadde tatt den hos Torkjell, sin bror. Så gikk Gisle opp til huset på Hergilsøy. Der bodde en mann som het Ingjald; konen hans het Torgerd. Ingjald var søskenbarn til Gisle og hadde vært med ham da han kom ut til Island. Og da de møttes, tilbød han Gisle all den hjelp og støtte som han var i stand til å gi. Det tok Gisle imot. Og så var det rolig en tid.

302

Speider-Helge igjen Hos Ingjald var det en trell og en trellkvinne; trellen het Svart og trell­ kvinnen Bothild. Ingjalds sønn het Helge og var så tomsete og vettløs som han kunne bli. Ham tok de vare på ved at han hadde et tau om halsen; det var festet til en stor stein med hull i. Han åt gress som et krøtter og ble kalt Ingjalds-tomsingen. Av vekst var han stor, nesten som et troll. Gisle ble der den vinteren; han laget båt og meget annet til Ingjald. Men alt han laget var lett kjennelig, for han var dyktigere enn de fleste. Folk undret seg over at mange av Ingjalds saker var så vellagede, for selv var han ikke netthendt. Om somrene var Gisle stadig ved Geirtjovsfjord. Slik gikk det tre vintre fra han sist hadde drømmer. Og Ingjalds støtte var til svært stor nytte for ham. Men folk så ting som gjorde dem mistenksomme. De tenkte seg at Gisle ikke var druknet slik som de før hadde trodd, men at han var i live og holdt til hos Ingjald. Det ble snakk om dette - Ingjald hadde nå tre båter, og alle var vel bygd. Dette snakket kom Øyolv Grå for øre, og nå måtte Helge ut igjen; han kom til Hergilsøy. Gisle gjemte seg alltid i et jordhus når noen kom til øya. Og Ingjald var gjestfri, han tilbød Helge husrom og mat - han ble der om natten. Ingjald var en svært arbeidsom kar og rodde fiske hver dag når det var vær til det. Om morgenen da han skulle sette ut, spurte han om Helge ikke hadde hastverk med å komme videre, eller hvorfor han ble liggende. Helge svarte at han ikke kjente seg helt frisk, stønnet og strøk seg over pannen. Ingjald sa han fikk bli liggende helt i ro, og rodde ut. Og Helge stønnet tungt. Nå, fortelles det, gikk Torgerd til jordhuset, hun ville gi Gisle dug­ urd. Og mellom buret og rommet hvor Helge lå, var det en bord­ vegg. Da Torgerd gikk ut av buret, klatret Helge opp på bordveggen og fikk se at i buret lå det mat klar til en mann - i det samme kom Torgerd tilbake, og Helge snudde seg så brått at han falt ned fra bord­ veggen.

303

Hun spurte hvorfor han klatret opp i taket istedenfor å holde seg i ro. Han sa han verket så ille i bena at han ikke klarte å ligge stille. «Jeg ber deg,» sa han, «om at du hjelper meg tilbake til sengen.» Dette gjorde hun. Efterpå gikk hun avsted med maten. Og Helge kom seg fort på fot­ tene, fulgte henne og fikk se hva som gikk for seg. Efter det gikk han og la seg og ble der den dagen. Da Ingjald kom hjem om kvelden, gikk han til Helges seng og spurte om han følte seg bedre. Helge sa at det hadde tatt en god ven­ ding, og spurte om han kunne få båtskyss fra øya neste morgen. Han ble rodd over til Flatøy og drog videre sørover til Torsnes. Der fortalte han det han hadde funnet ut: at Gisle var hos Ingjald. Bork satte ut med fjorten mann i et skip, de seilte mot nord over Breidafjord. Denne dagen hadde Gisle rodd på fiske med Ingjald - trellen og trellkvinnen var i en annen båt og lå ved noen øyer som heter Skutilsøyene.

Råd for uråd Ingjald så nå skipet som kom seilende sørfra; han sa: «Der seiler et skip, og jeg tror det kan være Bork Digre.» «Hva skal vi nå finne på?» sa Gisle. «Jeg undres om du er like snar­ tenkt som du er tapper.» «Jeg skal fort finne på råd,» sa Ingjald, «selv om jeg ikke er av de gløggeste. Vi ror alt vi kan for å komme oss inn til øya, så går vi opp på Vadsteinaberg og slåss så lenge vi kan stå oppreist.» «Det var som jeg ventet,» sa Gisle, «at du ville foreslå det som best viser hvor tapper du er. Men hvis du skulle miste livet for min skyld - da ville jeg ha gitt deg dårligere lønn for hjelpen din enn jeg har tenkt. Det skal ikke skje, og vi skal finne på noe annet. Du skal ro inn til øya med trellen, gå opp på berget og gjøre deg klar til kamp. Da vil de tro, når de kommer seilende sør om neset, at jeg er den 304

andre mannen. Og jeg bytter klær med trellen, slik som jeg har gjort det før en gang, og går i båten med Bothild.» Ingjald gjorde som Gisle sa, men det syntes på ham at han var svært harm.

Da de skiltes, sa Bothild: «Hva skal vi nå gjøre?» Gisle kvad et vers: Skjold-treet søker en utvei, steinkvern-kvinne. Veien går vekk fra Ingjald - om dette kveder jeg et vers. Hva som enn hender bør alle møte lagnaden uten frykt, du snaufattige, staselige; jeg føler hverken frykt eller sorg.

[«Skjold-tre» er en mannskenning og sikter til Gisle selv; «steinkvern-kvinne» sikter til at det vanligvis var trellkvinnenes arbeid å male korn på de tunge håndkvernene. ] Efter dette rodde de sørover mot Bork som om ikke noe var i veien. Og Gisle sa til trellkvinnen hvordan hun skulle te seg. «Du skal si,» sa han, «at det er tomsingen du har ombord. Og jeg skal sitte i baugen og herme efter ham og vase meg inn i fiskesnørene og henge ut av båten og te meg så tomsete som jeg kan. Hvis vi slipper vel forbi dem og et stykke til, skal jeg ro alt jeg orker så vi kommer vekk fra dem fortest mulig.» Nå rodde Bothild til møte med dem, men slik at hun ikke kom alt­ for nær Bork og hans folk; hun lot som om hun rodde fra den ene fiskeplassen til den andre. Bork ropte til henne og spurte om Gisle var på øya. «Det vet jeg ikke,» svarer hun. «Men jeg vet at der er en mann som rager høyere enn de andre på øyene både av vekst og i dyktighet.» «Ja så,» sier Bork. «Og er Ingjald bonde hjemme?» «Han rodde til øya for en god stund siden,» svarte hun. «Og trellen hans var med, efter det jeg så.» «Det trenger ikke å ha vært trellen,» sa Bork. «Det kan ha vært Gisle, og vi får ro efter dem så fort vi kan.» 20. Norrøn saga III

305

Folkene hans svarte: «Vi har moro av å se på tomsingen.» De pekte på ham. «Se hvor vettløs han er!» De sa til Bothild at hun var ille faren som måtte dra på en slik tosk. «Det mener jeg også,» sa hun. «Men jeg skjønner dere synes han er så morsom at dere har liten medlidenhet med meg.» «Ikke la oss bli heftet av dette tullet!» sa Bork. «La oss komme videre!» De skiltes; karene rodde til øya, gikk i land og så mennene som stod på Vadsteinaberg. De drog dit og syntes de var heldige. Både Ingjald og trellen var oppe på berget. Bork kjente dem igjen med ett og sa til Ingjald: «Nå får du gi fra deg Gisle eller si hvor han er. Du er en elendig bikkje om du har holdt min brors banemann skjult her, du som er min leilending. Du fortjener straff, og det rik­ tigste ville være å drepe deg.» Ingjald svarte: «Jeg har slitte klær, og jeg skal ikke sørge om jeg ikke får slitt dem ut. Jeg vil heller dø enn jeg vil la være å hjelpe Gisle alt jeg kan, og få ham ut av hans vanskjebne.» Folk sier at ingen mann hjalp Gisle mer enn Ingjald, eller var til større nytte for ham. Det sies at Torgrim Nev, da han seidet, bare sa at ingenting skulle bli til gagn for Gisle selv om folk ville hjelpe ham her i landet - han tenkte ikke på å nevne ut-øyene særskilt. Derfor varte lykken lengst for Gisle der, selv om skjebnen ikke ville at den skulle fortsette.

I sengehalmen Bork mente det sømmet seg dårlig for ham å angripe Ingjald, sin lei­ lending. Isteden gikk de til gården og lette efter Gisle der; som vente­ lig var, fant de ham ikke. Så drog de omkring på øya, og de kom til et dalsøkk hvor tomsingen lå og gnaget gress; han var tjoret til steinen. Da sa Bork: «Meget rart har vært fortalt om tomsingen til Ingjald. Men jeg hadde ikke ventet at han skulle dele seg. Her er det ingen grunn til å lete, og vi har vært så uvettige at det er rent ille - neimen 306

om jeg vet når vi får gjort dette godt igjen. Det må ha vært Gisle i båten ved siden av oss, og han apte efter tomsingen. Han kan få seg til hva som helst, og han er en hermekråke av de største. Det ville være en skam, så mange som vi er, om han skulle slippe fra oss. La oss skynde oss efter ham og se til at han ikke smetter unna!» De sprang til skipet og rodde efter Gisle og Bothild, og de tok hardt i ved årene. De fikk øye på de to og så at de var kommet langt inn i sundene, og i begge båtene rodde folk alt de var gode for. Den båten som hadde flest folk ombord, gjorde størst fart; efterhvert tok de så nær innpå at Bork var på skuddhold - da var de to kommet til lands. Gisle sa til trellkvinnen: «Vi må skilles nå. Her er én fingerring av gull, den skal du gi til Ingjald, og her er en annen til konen hans. Si til dem at de skal gi deg fri, gi dem ringene som jærtegn på det. Jeg vil at Svart også skal få friheten. Du har berget livet mitt, det er helt sikkert, og det vil jeg du skal få glede av.» Så skiltes de - Gisle hoppet i land og sprang inn i en fjellkløft der på Hjardarnes. Trellkvinnen rodde sin vei, og hun var så svett av anstrengelsen at det røk av henne. Bork og folkene hans rodde til lands; Saka-Stein var først fra borde og løp for å lete efter Gisle. Da han kom til kløften, stod Gisle foran ham med sverdet klart til hugg og rammet ham i hodet så det ble kløvd til skuldrene; han falt død om. Bork og de andre gikk nå opp på øya, men Gisle sprang ut i sundet og ville svømme til lands. Bork kastet spydet efter ham - det rammet ham i tykkleggen og skar seg ut; det ble et stort sår. Gisle ble kvitt spydet, men han mistet sverdet sitt - han var så sliten at han ikke maktet å holde på det. Det var blitt nattmørkt. Og da han kom i land, løp han inn i skogen - den gang var meget av landet skogkledd. Bork og hans folk rodde inn til land; de lette efter Gisle der og omringet ham i skogen. Gisle var så trett og støl at han knapt kunne gå, og nå ble han var at det var menn rundt ham på alle kanter. Han prøvde å finne en utvei, og han gikk ned mot sjøen. I mørket tok han seg frem under skrenten i flomålet og kom til Haug. Der traff han en bonde som kal-

307

tes Rev - han var så slu som det går an å være. Rev hilste Gisle og spurte efter nytt. Gisle fortalte da hva som hadde gått for seg mellom ham og Bork. Rev var gift med en som het Alvdis; hun var vakker, men ilter av lynne og en trollkjerring av verste slag - hun og Rev var passende gifte for hverandre. Da Gisle hadde fortalt Rev hvordan det stod til, bad han om hjelp. «Jeg tror de kommer straks,» sa han. «Jeg er vanskelig stillet, og få vil hjelpe meg.» «Jeg kan vel finne på et eller annet,» sa Rev. «Men vilkåret er at jeg alene får rå; du skal ikke blande deg i noe.» «Det tilbudet tar jeg imot,» sa Gisle. «Jeg orker knapt å gå et skritt til.» «Du får komme med meg inn,» sa Rev. Og de gikk inn sammen. Rev sa til Alvdis: «Nå skal du få en annen mann i sengen hos deg.» Han tok sengetøyet av sengen og sa til Gisle at han skulle legge seg i sengehalmen. Så la han sengeklærne over ham, og oppå dem la Alv­ dis seg. «Og hold deg nå i ro der,» sa Rev, «hva som enn skjer!» Han sa til Alvdis at hun skulle gjøre seg så vrang og illsint som hun bare kunne. «Og vær nå ikke blyg,» sa han. «Si alt det verste du kommer på både av bannord og vondord. Og så skal jeg snakke med dem og ordlegge meg slik som jeg mener det er best.» Da han kom ut igjen, fikk han se en flokk menn - det var åtte av Borks karer. Selv var Bork blitt igjen på Fosså, og disse skulle lete efter Gisle på denne kanten for å ta ham til fange om han var der. Rev kommer bort og spør efter nytt. «Vi kan bare fortelle det som du vel har hørt,» svarte de. «Eller vet du hvor det er blitt av Gisle? Han skulle vel ikke være her?» «For det første,» sa Rev, «er han ikke kommet hit. For det andre ville det vært en snarvei for ham til brå ulykke om han hadde forsøkt det. Dere kan tro meg eller la være, men jeg er ikke mindre oppsatt enn hver av dere på å få livet av Gisle. Jeg har vett nok til å skjønne at jeg ville vinne meget om en mann som Bork fikk tillit til meg, og jeg vil gjerne være hans venn.»

308

De spør: «Har du noe imot at vi ransaker husene dine for å se om du snakker sant?» «Gjerne for meg,» sier Rev. «Dere kan gå hardere på med letingen andre steder når dere sikkert vet at han ikke er her. Gå dere inn og let alt dere vil!» De går inn. Og da Alvdis hører ståket, spør hun hva det er for noen råtamper som kommer farende og hva slags tosker som uroer folk om nettene. Rev ber henne styre seg, men hun sparer såvisst ikke på vondordene. Hun skjeller og skriker så det rent går inn på dem. De ransaker huset likevel, men mindre nøye enn om ikke husfruen hadde overøst dem med spottord. De drog sin vei uten å ha funnet den de lette efter; de bad bonden leve vel, og han sa farvel til dem. De kom tilbake til Bork og var svært misfornøyde med denne ferden - de mente de hadde lidd stor skade og ville få skam attpå, og de hadde ikke oppnådd noe. Hendelsene blir kjent over hele herredet, og folk synes det ikke er måte på ulykkene som Bork og hans folk kommer opp i på grunn av Gisle. Bork drog nå hjem og lot Øyolv vite hva som var skjedd. Men Gisle ble hos Rev en halv måned; så drog han derfra, og de skiltes som gode venner. Gisle gav Rev en kniv med belte, og det var skikkelige saker - det var det siste han hadde av løsøre. Efter dette drog han til Geirtjovsfjord til Aud, og han hadde vokst svært i folks omdømme ved disse hendelsene. Og det er sant nok at ingen mann har vært modigere eller mer dyktig til å klare seg enn Gisle. Men noen lykkemann var han ikke. Her forlater beretningen Gisle for en stund.

Torkjell Surssons død Det skal nå fortelles at Bork drog til Torskafjardarting om våren; han hadde med seg mange folk og ventet å møte vennene sine der. Både Gjest og Torkjell Sursson kom østover fra Bardastrond; de seilte hver sitt skip. 309

Da Gjest var klar til å dra hjemmefra, kom det to gutter til ham. De var dårlig kledd og gikk med stav. Folk fikk nyss om at Gjest hadde en hemmelig samtale med guttene, at de bad ham om skyss og at han lovet dem det. Guttene drog nå med ham til tings. Der gikk de i land og fulgte så strake veien til tinget. Det var en kar som het Hallbjørn - han var tigger og drog omkring i herredet med ikke mindre enn ti-tolv mann, og han tjeldet seg bu på tinget. Dit gikk guttene og bad om å få være hos ham; de sa de var tiggere. Han svarte at han gav plass i bua til alle som bad om det. «Jeg har vært her mang en vår,» sa han. «Og jeg kjenner alle høvdin­ gene og godene.» Guttene sa de ville lite på hans hjelp og lære av ham - «og vi har god lyst til å se nærmere på disse storkarene som det går gjetord om». Hallbjørn foreslo at de skulle gå ned til stranden; han sa han skulle påta seg å kjenne med en gang hvert eneste skip som kom inn, og la dem vite hvem som eide det. De takket ham for vennligheten; sam­ men drog de ned til sjøkanten og så på skipene som stevnet mot land. Den eldste gutten spurte: «Hvem eier skipet som seiler nærmest oss?» Hallbjørn svarte at det var Bork Digre. «Hvem seiler efter det?» «Gjest den kloke,» svarte han. «Og hvem seiler efter ham igjen og legger til i fjordbotnen?» «Det er Torkjell Sursson,» sa han. De ser nå at Torkjell går i land og setter seg mens folkene hans losser varene fra skipet og bærer dem opp til ovenfor flomålet. Torkjell hadde på seg et russisk hodeplagg og en grå skinnkappe som var festet på skulderen med en gullspenne, og han holdt sverdet i hånden. Hallbjørn og guttene gikk bort til Torkjell. Og den ene gutten, han som var eldst, tok til orde: «Hvem er den gjeve mannen som sitter der? Jeg har aldri sett en vakrere og mer staselig mann.» Han svarer: «Du er flink til å ordlegge deg, og jeg heter Torkjell.» Gutten sa: «Det sverdet du har i hånden er en stor dyrebarhet. Vil du la meg få lov til å se på det?»

310

Torkjell svarer: «Det var et underlig spørsmål. Likevel skal jeg la deg få lov.» Og han rekker det til ham. Gutten tok sverdet, flyttet seg litt unna, løste fredsbåndene og drog sverdet. Da Torkjell så det, sa han: «Det der, å dra sverdet, gav jeg deg ikke lov til.» «Det spurte jeg ikke om lov til,» sa gutten; han hevet sverdet og hugg til Torkjell i halsen så hodet ble skilt fra kroppen. Straks dette var skjedd, sprang Hallbjørn tigger opp; gutten kastet det blodige sverdet fra seg og tok opp staven sin. Guttene for av sted sammen med Hallbjørn og hans følge - tiggerne var nærmest fra seg av redsel. De løp forbi bua som Bork holdt på å tjelde. Og folk stimlet sammen om Torkjell og kunne ikke tenke seg hvem som hadde drept ham. Bork spør hva oppstyret og bråket omkring Torkjell betyr - det var da Hallbjørn og hans folk kom løpende forbi tingbua, de var femten tiggere i alt. Og da Bork spurte om dette, svarte den yngste gutten, som het Helge - han som hadde øvd drapet, het Berg -: «Jeg vet ikke hva de snakker om. Men jeg skulle tro de krangler om Vestein - om han hadde bare døtre efter seg, eller om han hadde noen sønn.» Hallbjørn løp til bua, og guttene sprang inn i skogen som var like ved; de ble ikke funnet.

Frende søker frende Folk løp nå til Hallbjørns bu og spurte hva dette skulle bety. Tiggerne sa at to unggutter hadde sluttet seg til flokken deres; de la til at det som hadde skjedd, kom helt uventet på dem, og at de ikke visste noe om det. Men de fortalte hvordan guttene så ut og hva de hadde snak­ ket om. Bork syntes nå han skjønte av det Helge hadde sagt, at det måtte ha vært Vesteins sønner. Og han lette opp Gjest og drøftet med ham hva de skulle gjøre. Bork sa: «Mer enn noen annen er jeg skyldig til å reise sak efter Tor311

kjell, min måg. Det er ikke urimelig å tro at Vesteins sønner har gjort dette - vi vet ikke andre som hadde klagemål mot Torkjell. Men det kan være de har sluppet unna denne gangen. Hvordan synes du saken bør reises?» Gjest svarer: «Hvis jeg hadde begått dette drapet, ville jeg ha stelt meg slik at søksmålet mot meg var ugyldig dersom det ble reist - jeg ville brukt et annet navn enn mitt eget.» Han rådet sterkt fra å reise sak. Og folk mente for sikkert at det som skjedde var avtalt spill mel­ lom Gjest og guttene - fordi han var i slekt med dem. Saken sluttet med dette; noe søksmål ble ikke fremmet. Torkjell ble hauglagt efter gammel skikk. Og folk drog hjem fra tinget - der hendte det ikke mer av betydning. Men Bork var svært misfornøyd med seg selv - noe han nå hadde vært mer enn én gang. Og det ble slik at denne saken gav ham rikelig både av skam og vanære. Guttene tok seg frem til Geirtjovsfjord; de lå ute i fem døgn. De kom frem til Auds gård, og Gisle var der da - de kom om natten og banket på. Aud kom til døren, hilste dem og spurte hva nytt de hadde å for­ telle. Gisle lå i sengen, og under huset var en jordkjeller; hun hevet røsten om det var nødvendig å advare ham. De fortalte henne nå om drapet av Torkjell, og hvordan det stod til med dem - de nevnte også hvor lenge de hadde gått uten mat. «Jeg tror det er best å sende dere over åsen til Bjartmars sønner i Mosdal,» sa Aud. «Jeg skal gi dere niste med, og jærtegn så de holder skjold over dere så godt de kan. Jeg gjør det slik fordi jeg helst ikke vil be Gisle hjelpe dere.» Guttene gikk inn i skogen hvor det ikke var lett å finne dem. De gledet seg over maten efter å ha vært matløse så lenge. Og da de hadde spist seg mette, la de seg til å sove - de var svært søvnige.

Gisle drømmer Om Aud er det å fortelle at hun gikk inn til Gisle og sa: «Nå gjelder det meget for meg hva du velger, om du vil sette min ære høyere enn den er verd.» Han avbrøt henne: «Jeg vet du vil fortelle at min bror, Torkjell, er drept.» «Du gjettet riktig,» sa Aud. «Guttene kom hit; de ville at vi skulle holde sammen - de syntes ikke de hadde annet å sette lit til nå.» Han svarer: «Jeg orker ikke å se min brors banemenn og være sam­ men med dem.» Han farer opp og vil dra sverdet. Og han kveder dette verset: Vet du for visst om Gisle vil vriste kamp-is fra sliren når bud bringes fra tinget at Torkjell, hans bror, er drept? Skal folk få høre at din husbond holder seg sammen med dem som drepte ham? Til min død skal jeg øve manndomsdåd.

[«Kamp-is» er kenning for sverd - is viser til det kalde stålet.] Nå fortalte Aud at guttene hadde dradd sin vei - «jeg hadde såpass vett at jeg ikke torde la dem bli her». Gisle sa det var aller best at de ikke møttes. Han roet seg fort. Og alt var fredelig en tid.

Det sies at nå var det ikke mer enn to vintre igjen av den tid drømme­ kvinnen hadde sagt Gisle skulle leve. Og da det begynte å høstes, var Gisle ennå ved Geirtjovsfjord. Drømmene hans kom igjen, tunge søvn-ferder. Nå kom den vonde drømmekvinnen stadig til ham, men av og til den gode. En natt drømte Gisle at den gode drømmekvinnen kom. Han syn­ tes hun red på en grå hest og bad ham bli med henne hjem; til det sa han ja. De kom til et hus som nærmest var som en hall, og hun førte ham inn i huset. Der var det puter på benkene og vel utstyrt. 313

Hun bad ham bli der sammen med henne og ha det godt. «Hit skal du komme når du dør,» sa hun. «Her skal du få både gods og lykke.» I det samme våknet han og kvad noen vers om det han hadde drømt: Hun hilste, bad meg hjem, disen på den grå hesten; vennlig var hun mot skalden, den vakre horndrikk-Sol. Hun som hever som havet, lovet meg slik å hele sår for lovord-smeden at all skade blir borte.

[ «Dis» betyr gudinne; disene var guddommer for fødsel og død, for kamp og skjebne. «Horndrikk-Sol» er en kvinnekenning - Sol ble regnet blant gudinnene, og drikkehornet er ofte del av slike «kennin­ gar» - det var vanlig at kvinnene bar drikk i horn til mennene. «Hun som hever som havet» er et forsøk på å gjengi innholdet av en kvinne­ kenning sammensatt av «skorda», «støtte», og «mågrund» som tolkes «sjø». «Lovord-smeden» er skalden.] Videre kvad han: Dyrebare hav-ild-disen bød meg seng med myke dyner, der skulle skalden sove - sent glemmer jeg dette. Den kloke kvinnen førte krigeren til sin seng, ingen ujevnhet fantes på det bløte ærdunleiet. «Hit skal du komme, hærmann,» sa den ringprydede Hild. «Du som har drept menn, skal hvile her når du dør. Her skal du eie, Ull, meg og alt gods; godt vil det bli for oss begge, bringe oss lykke og gull.»

314

[«Hav-ild-disen», «morildgudinnen», er kvinnekenning og skulle tale for seg selv. «Hild» er et valkyrjenavn, og Gisle lar drømmekvinnen kalle ham «Ull», navnet på guden for jakt og skiløping.]

Speider-Helge får «hjelp» Om Helge fortelles det at han enda en gang ble sendt til Geirtjovs­ fjord for å lete. Folk mente det var mest trolig at Gisle holdt seg der. En mann som het Håvard drog dit sammen med ham. Håvard var kommet ut til Island tidligere på sommeren og var frende av Gjest Oddleivsson. De ble sendt til skogs for å hugge trevirke; dette var påskuddet for forden, men egentlig skulle de lete efter Gisle og prøve å finne gjem­ mestedene hans. En kveld så de et bål i kleivene sør for elven. Det var svært sent og månen var helt mørk. Håvard spør Helge hva de nå skal ta seg til. «Du er nok mer vant til dette enn jeg,» sier han. «Vi kan bare gjøre ett,» sier Helge. «Det er å bygge en varde på denne haugen hvor vi nå står. Den kan hjelpe oss til å finne stedet når det blir lyst - fra varden kan vi se til kleivene, det er ikke langt.» Dette gjorde de. Da de hadde bygd en stund, sa Håvard han var så søvntung at han var nødt til å sove. Og det gjorde han. Men Helge holdt seg våken og bygde resten av varden. Da den er ferdig, våkner Håvard og sier at nå må Helge sove - han tilbyr seg å våke. Og Helge sover en stund. Mens han sover, går Håvard i gang med å bære bort hele varden - han sprer steinene så godt han kan i nattemørket. Med dette gjort, tar han en stor stein og slenger den i berget like ved Helges hode; det var så jorden ristet. Helge farer opp og skjelver av redsel; han spør hva som går for seg. Håvard svarer: «Det er en mann i skogen, mange slike steiner har kommet i natt.» «Det er sikkert Gisle,» sier Helge. «Han har nok oppdaget oss. Og 315

du skjønner vel, venn, at vi kan bli skamslått når noen kaster så svære steiner på oss. Vi har ikke annet å gjøre enn å komme oss unna med én gang.» Helge satte av sted så fort han bare kunne, mens Håvard tok det roligere og bad Helge ikke løpe fra ham. Men Helge brydde seg ikke om ham og løp alt han var kar for. Begge kom seg til båten efterhvert - de steg ombord, la ut årene, rodde så hardt de kunne og stanset ikke før de kom til Otradal. Helge kunne fortelle at han nå sikkert visste hvor Gisle holdt til. Øyolv får fart på seg og drar av sted med elleve mann, blant dem Helge og Håvard. De drar til Geirtjovsfjord og leter i alle skoger efter varden og Gisles gjemmested. Men de finner hverken det ene eller det andre. Nå spør Øyolv Håvard hvor det var de reiste varden. Håvard svarer: «Det vet jeg ikke, for jeg var så søvntung at jeg knapt visste hva som gikk for seg. Dessuten bygde Helge varden mens jeg sov. Det er vel ikke utenkelig at Gisle har oppdaget oss og spredt stei­ nene da det ble lyst og vi var borte.» Da sa Øyolv: «Vi har ikke hellet med oss i denne saken. Vi får gjøre vendereis.» Det gjorde de, men Øyolv sa han først ville oppsøke Aud. De kom til gården og gikk inn, og Øyolv satte seg til å snakke med henne. Han ordla seg slik: «Jeg vil gjøre en handel med deg, Aud. Hvis du forteller meg hvor Gisle er, skal jeg gi deg de tre hundre sølvpengene jeg har tatt imot som pris for hodet hans. Du trenger ikke å være med når vi tar livet av ham. Det skal være del av avtalen at jeg skaffer deg et gifte som på alle måter er bedre enn dette har vært. Du må dessuten tenke på,» sier han, «hvor hardt og plagsomt det er for deg å holde til ved denne ødefjorden for Gisles ulykkers skyld - og aldri se dine frender og nære skyldfolk.» Hun svarer: «Jeg tror knapt vi kommer til enighet om at du kan finne meg et gifte som jeg synes er jevngodt med dette. Likevel er det sant, det som sies: at sølv er trøst efter død mann. La meg få se sølvet, om det er så meget av det og det er så rent som du vil ha det til!»

316

Han tømmer nå sølvet i fanget på henne, og hun tar i det. Og han teller opp og viser henne hvor rent det er. Da tok hennes fosterdatter, Gudrid, til å gråte.

Øyolv får svar Efter dette gikk Gudrid ut; hun gikk til Gisle og sa: «Min fostermor er gått fra vettet - hun vil svike deg.» Gisle svarte: «Vær ved godt mot! Det kommer nok ikke til å bli min bane at Aud sviker meg.» Og han kvad dette verset: Skips-mennene sier at halssmykke-Lin, hun med den havdype hugen, har tenkt å svike sin husbond. Jeg vet at den gullbjarte gråter, i øynene glinser tårer jeg holder for løgn at hun, havets lys, vil svike meg.

[Gudinnen «Lin» var tjenestekvinne for Frigg, Odins hustru, men navnet brukes også om Frigg selv - her er det kenning for Aud. J Efter dette går jenta hjem og forteller ikke hvor hun har vært. Øyolv hadde da tellet opp sølvet, og Aud sa: «På ingen måte er det mindre eller dårligere enn du har sagt. Og nå mener du vel at jeg har rett til å gjøre med det hva jeg vil?» Øyolv blir glad over dette og sier at hun såvisst kan gjøre hva hun vil med det. Aud tar sølvet og legger det i en stor pung. Så reiser hun seg og slenger pungen med sølvet i nesen på Øyolv så blodet spruter ut over ham. Hun sa: «Her har du igjen for dumheten din, og måtte ulykke følge med! Du tok feil da du trodde jeg ville selge min husbond til deg, ditt skademenneske. Dette skal du ha, og skam og skjendsel med det. Du skal få minnes hele livet, din usling, at en kvinne har slått deg. Og du fikk ikke det du var ute efter, heller.»

317

Da sa Øyolv: «Ta fatt i den bikkja og drep den, selv om det er en tispe!» Håvard tok til orde: «Det er galt nok med denne ferden uten at vi gjør nidingsverk attpå. Reis dere, karer, og la ham ikke få gjort dette!» Håvard var en vennesæl mann, og mange var villige til å støtte ham i denne saken - dessuten ville de hindre Øyolv fra å øve et slikt nidingsverk. Øyolv måtte gi seg, og de drog sin vei. Men før Håvard gikk, sa Aud: «Det ville være galt ikke å betale gjel­ den som Gisle står i til deg. Her er en fingerring av gull, den vil jeg du skal ha.» «Jeg ville ikke ha kommet til å kreve noe,» sa Håvard. «Jeg betaler nå likevel,» sa Aud. Det var som takk for hjelpen hun gav ham ringen. Håvard kjøpte seg en hest og drog sørover til Bardastrond til Gjest Oddleivsson - han ville ikke være hos Øyolv lenger. Men Øyolv drog hjem til Otradal og var svært misfornøyd over denne ferden; folk syntes ikke den kunne ha vært mer skammelig.

Den siste sommeren Sommeren går; Gisle holder seg i jordhusene og er var om seg, og han har ikke tenkt å dra fra Geirtjovsfjord mer. Han har ikke flere steder hvor han kan søke hen og holde seg skjult, synes han - nå er de da også forbi, de vintrene han, efter drømmen, hadde å leve. Så var det en natt utpå sommeren at Gisle bar seg stygt i søvne. Da han våknet, spurte Aud hva han hadde drømt. Han svarte at den vonde drømmekvinnen hadde vært hos ham, og hun hadde sagt: «Nå skal jeg gjøre om alt det den gode drømmekvin­ nen lovet deg. Jeg skal sørge for at det ikke blir til noen gagn, det som hun har sagt.» Gisle kvad dette verset: Dere skal ikke, sa skapker-disen, lenger få være sammen - til smerte og bitter sorg

318

skal all deres elskov snus. Den allmektige ønsker dette: Uten følge skal du fare fra hjemmet deres her til et hjem i en annen verden.

[Et «skapker» var et stort kar til øl eller mjød; det stod inne i skålen, og de mindre drikkekarene ble fylt fra det - «skapker-disen» er da ken­ ning for drømmekvinnen. ] «Videre drømte jeg,» sa Gisle, «at denne kvinnen kom til meg og bandt en bloddryppende lue på mitt hode. Men først vasket hun håret mitt i blod og øste det over meg så jeg ble blodig over det hele.» Han kvad: Jeg syntes at skjebne-Trud tok væske fra sverdets brønn; Odin-ildens skum fra mine egne sår. I røde, rennende floden tvettet hun, ringprydet med ild på hånd, mitt hår - blodige var hennes hender.

[«Trud» var datter av guden Tor, og navnet betyr «makt»; her er det kenning for den vonde drømmekvinnen. «Odin-ilden» er sverdet; «Odin-ildens skum» blir da kenning for blod. «Ild» er kenning også for gull. 1 sammenheng med denne strofen og de følgende bør det sies at blod har hatt betydning ut over det å være en kroppsvæske, det har vært oppfattet som primært livgivende, et symbol for selve livsbegrepet. ] Han kvad også: Gondul som skjuler sverd satte med blodige hender en blodig hette på mitt hode, dekket med sverdregn mitt hår, min store, stygge lugg, bent skåret og uflidd. Da vekket Såga med sømmen meg brått fra søvn og drøm.

319

[«Gondul» er et valkyrjenavn; «gondull» betyr trollstav - og manns­ lem. «Sverdregn» er en kenning for blod. «Såga» er en gudinne, kan­ skje er det et navn for Frigg - her må «Såga med sømmen» være Aud. 1 Nå var Gisles drømmer så plagsomme at han ble mørkredd; han torde ikke være alene noe sted. For så snart han lukket øynene, viste denne kvinnen seg for ham. Så var det en natt han bar seg ille i søvne. Og Aud spurte hva slags syner han hadde sett. «Jeg drømte,» sier Gisle, «at en flokk menn kom imot oss - Øyolv var blant dem, og der var mange flere. Vi møttes, og jeg visste at det ville bli strid. En av dem som gikk først, ulte stygt; jeg syntes jeg hugg ham over på midten, og at han hadde ulvehode. Da søkte mange inn på meg, men jeg hadde et skjold i hånden og verget meg lenge.» Gisle kvad et vers: Jeg syntes det kom til strid, at jeg sloss helt alene mot væpnede fienders vargflokk - striden ble lengre enn ventet. Jeg drepte mange menn, ravnen fikk ødselt måltid. Men din gode favn ble farvet av mitt fager-røde blod.

Videre kvad han: Skaldens fienders sverd gav harde, skrallende hugg mot mitt sterke skjold - det holdt, slikt gir en hærmann mot. Jeg stod der, vernet mot sverdhugg, en lang stund tok det før de, drapslystne, vant på meg. Sverdgny drønnet i dalen.

Videre kvad han: 320

Enda en fiende falt før deres våpen fant meg, jeg gav ham til glade ravner - de kunne grafse i liket. Mitt sverd sneiet hans føtter, hugg dem helt i stykker; mannen stupte på stedet - slik fikk skalden heder.

[Ravnen, Odin-fuglen, åtselfuglen, opptrer stadig i skaldekvadene som symbol på krigerens og den seirendes triumf.] Det led utpå høsten, og drømmene ble heller flere enn færre. En natt kom da Gisle bar seg ille i søvne. Aud spurte enda en gang hva slags syner han så. Gisle kvad et vers: Jeg syntes at blodet strømmet meg ned over begge sider. Med slike drømmer strir jeg, du vakre, når jeg skal sove. Lovn, gavmild med gull! Folk har grunn til å drepe meg, striden kommer sikkert, - noen har skade å hevne.

(«Lovn» er navn på en gudinne som passet på at løfter ble holdt mel­ lom mann og kvinne; her er det kenning for Aud. ] Videre kvad han dette verset: Jeg syntes en mann svingte sitt hvasse sverd, gav meg men så blodet rant på ryggen, men enda holdt jeg den rak. Fiender flokker seg nær, ferden går raskt mot slutten, Lin med den legende løken - for meg blir døden en lindring.

[«Lin med den legende løken» er kenning for Aud - løk ble tillagt legende kraft.] 21. Norrøn saga III

321

Og han kvad: Jeg syntes krigerne kvestet meg slik som et tre kvistes; brått hugg de brynjekledte begge armer av meg. Så syntes jeg sverdets munn bet meg i hjelm-stubben, harde hugg kløvde hausen, spinne-Syn.

[«Hjelm-stubbe» er kenning for hode. «Syn» var en gudinne som hindret at saker kom opp på tinget hvis det lå falskhet bak; «spinneSyn» er Aud.] Han kvad enda et vers: Jeg syntes i søvnen at Sjovn med sølvbånd i håret gråt. Våte var Gerds vipper; den vene lente seg over meg. Hurtig handlet den gjeve, forbandt hvert sår jeg hadde. Hva tror du disse drømmene spår om min død, kvinne?

[«Gerd» var fruktbarhetsguden Frøys hustru; her, som også «Sjovn», kenning for den gode drømmekvinnen. ]

Den siste natten Gisle var hjemme, og alt var rolig den sommeren. Så kom den siste sommernatten. Da, sies det, kunne Gisle ikke få sove, og heller ikke de andre to. Været hadde slått om; det var helt stille, og rimet lå tykt. Gisle sa han ville dra fra husene til gjemmestedet sitt sør under klei­ vene og se om han fikk sove der. De drog alle dit. Og kvinnene var

322

i lange kjoler som laget slepe-spor gjennom duggen. Gisle hadde en pinne; han ristet runer i den, og sponene falt på marken. De kom frem til skjulestedet. Han la seg og ville prøve om han kunne få sove, og de to kvinnene våket. En søvntyngsel kom over ham. Og han drømte at noen fugler som het læminger kom inn i huset. De var større enn rypestegger, skrek stygt og hadde veltet seg i blod. Aud spurte da hva han hadde drømt. «Det var nok ingen god drømmeferd nå heller,» sa hun. Gisle kvad et vers: I hugen hørte jeg larm da vi skiltes, hør-Bil - dvergers mjød drikker jeg, kveder om drømme-læminger: Ramme rypestegger røk sammen i hissig kamp. Et varsel må dette være - våpenstriden er nær.

[«Bil» se s. 297, Bil var også navn på en gudinne som fulgte månen; «hør» er et gammelt ord for lin - og «hør-Bil» er kenning for Aud. A «drikke dvergers mjød» er en kenning for å kvede; den magiske skaldskapsmjøden ble opprinnelig brygget av to dverger. Rypesteggene er kanskje fylgjer for Gisle og hans drapsmann. Man mente at en fylgje i dyreform var knyttet til hvert enkelt menneske og viste dets sanne karakter - slike fylgjer kunne vise seg for folk i drømme og spå kom­ mende død.] Rett efter dette hørte de folk som snakket. Øyolv var like utenfor, og fjorten mann med ham. De var kommet til huset, og sporene i duggen hadde vist dem vei videre. Da de der inne ble var mennene, kom de seg opp i kleivene, til ste­ det hvor det var best å forsvare seg. Og hver av kvinnene hadde en kraftig trestokk i hånden.

Øyolv og hans folk gav seg i vei opp mot dem. Han sa til Gisle: «Nå er det mitt råd at du slutter å dra deg unna 323

- du som har latt folk jage deg fra sted til sted som en skremt usling. Og enda sies det at du er en modig mann. Det har gått lenge mellom hver gang vi møttes; la oss se til at dette blir den siste!» Gisle svarte: «Gå bare på som en kar, du; jeg skal ikke vike. Og du er selv pliktig til å gå på meg først - du har mer uoppgjort med meg enn de andre i følget ditt.» «Det lar jeg ikke deg bestemme,» sa Øyolv. «Jeg bruker folkene mine som jeg vil.» «Det var å vente,» sier Gisle, «at du, din bikkje, ikke tør skifte hugg med meg.» Øyolv sa da til Speider-Helge: «Det blir til stor heder for deg om du nå er den første som klatrer opp kleivene til Gisle. Det er et drengestykke folk vil minnes lenge.» «Jeg har erfart ofte,» sier Helge, «at du helst sender andre i brodden når det er fare på ferde. Men siden du egger så hardt, skal jeg gå først. Hvis du ikke er for redd av deg, får du vise motet ditt og følge tett efter meg.» Helge gikk på der han syntes det var lettest å komme frem, og i hån­ den hadde han en stor øks. Gisle var slik rustet: Han hadde en øks i hånden, sverd ved beltet og skjold ved siden. Han hadde på seg en vid, grå kappe med hette og hadde bundet et rep om livet. Helge tar nå tilløp og springer opp i kleivene til Gisle. Gisle snur seg brått mot ham, svinger sverdet og hugger mot lendene så mannen går av på midten - hver del tumler for seg nedover kleivene. Øyolv klatret opp et annet sted. Men der kom Aud mot ham og slo ham over hånden med stokken så hardt at den ble helt kraftløs, og han raste ned igjen. Da sa Gisle: «Jeg har vært klar over lenge at jeg var godt gift, men ikke at det var så bra. Likevel hjalp du meg mindre enn du visst ville eller hadde tenkt med det gode tiltaket. For nå kunne begge ha gått samme vei.»

Kampen i kleivene To karer løp til for å holde Aud og Gudrid, og de hadde nok å gjøre med det. Nå går tolv mann mot Gisle; de kommer opp kleivene. Og han forsvarer seg med både steiner og våpen - så godt at det gav ham stor heder. Da springer en av Øyolvs karer frem og roper til ham: «La meg få de gode våpnene du bærer - og Aud, din kone.» Gisle svarer: «Da må du gå uredd på. Jeg tror hverken våpnene eller kvinnen passer for deg.» Mannen legger til Gisle med spydet - Gisle hugger imot og skiller spydet fra skaftet; hugget var så hardt at øksen slo ned i en steinhelle, et hjørne brakk av den. Gisle slenger da øksen fra seg, griper til sver­ det, kjemper med det og verger seg med skjoldet. De går djervt på, og han forsvarer seg godt og modig. Det blir en hard kamp - Gisle dreper to mann til; nå er fire drept. Øyolv egger sine folk til å gå på så mandig som de bare kan. «Det går hardt ut over oss nå,» sier han. «Men det gjør ikke noe bare vi får god lønn for strevet.» Da de minst venter det, bråsnur Gisle; han springer fra kleivene til den hammeren som heter Einhammer, og opp på den. Der vender han seg mot dem og står kampklar. Dette kom uventet på de andre - de syntes saken hadde tatt en ven­ ding til det verre for dem. Fire mann var drept, og selv var de såret og trette. Det ble en stans i angrepet. Da tok Øyolv til å egge sine menn enda hardere og lovet dem stor belønning hvis de gikk på Gisle igjen. Øyolv hadde utvalgte folk med seg, det gjaldt både våpendyktighet og djervhet.

Den siste striden En mann som het Svein var den første til å gå imot Gisle. Gisle hug­ ger til ham, kløver ham til skuldrene og slenger ham ned fra ham­ meren. Nå tok de til å undres hvor Gisles mannedrap ville slutte. Da sa Gisle til Øyolv: «Jeg ser helst at de blir dyre for deg, de tre hundre i sølv som du har tatt imot for mitt hode. Måtte det gå slik at du gjerne ville ha gitt dem og tre hundre til for at vi aldri hadde møttes! Og måtte du ikke få annet igjen enn spott for folkene du mis­ ter her!» Nå rådslo Øyolv og hans folk, og de ville ikke for alt i livet gi seg. De gikk på ham fra to kanter. Forrest gikk Øyolv og to av frendene hans, Tore og Tord - de to var riktig noen hardhauser. Angrepet var både hardt og voldsomt, og nå klarte de å få såret Gisle med noen spydstikk. Men han verget seg djervt og dyktig; de fikk så rikelig med både steiner og sverdhugg fra ham at ingen av motmennene hans var usåret. For Gisles sverd rammet alltid. Men Øyolv og hans frender og andre folk gikk kraftig på; de så at det gjaldt både heder og rykte for dem. De klarer å få skåret ham opp med spydene så tarmene faller ut. Og han samler innvollene under skjorten og binder tauet nedenfor. Så bad han dem vente litt: «Dette får nok snart det utfall som dere ønsker.» Han kvad da et vers: Ansiktsfagre Fulla, hun som gir meg fryd, skal få vite at hennes venn møtte spydene uten å vike. Ikke klager jeg om sverdegger biter meg; styrke til å tåle slikt skjenket min far meg i arv.

[«Fulla» var Friggs tjenestekvinne - her kenning for Aud.] Det er Gisles siste kvad. Og med det samme han har kvedet det, 326

springer han ned fra hammeren, kjører sverdet i hodet på Tord, Øyolvs frende, og kløver ham helt til beltestedet. Gisle faller ned på ham og er død med det samme. Alle Øyolvs menn var hardt såret. Gisle mistet livet med så mange og store sår at de måtte undre seg over det. Dette har de sagt: At han aldri vek unna, og at det siste hugget hans ikke så ut til å være vekere enn det første. Her slutter Gisles liv. Og alle mener det aldri har levd noen dyktigere eller modigere mann - selv om han ikke alltid hadde lykken med seg. Så drog de ham ned og tok sverdet fra ham. De røyset ham ned der og for til sjøen. Der, ved sjøen, døde den sjette av deres menn. Øyolv tilbød Aud å dra med dem, men det ville hun ikke. Efter dette drog Øyolv og hans folk hjem til Otradal. Samme natt døde en syvende mann der; en åttende lå syk av sårene sine i tolv måneder og døde så. De andre sårede kom seg, men fikk ikke annet enn vanære. Og alle sier at ingen annen mann som folk har sikker rede på, har forsvart seg så godt alene.

Tordis Sursdotter Øyolv drog hjemmefra selvtolvte; han skulle sørover til møte med Bork for å fortelle ham alt som hadde hendt. Bork ble glad og bad Tordis ta vel imot Øyolv - «du får huske den store kjærlighet du hadde til Torgrim, min bror, og ta deg godt av ham!» «Jeg vil heller gråte for min bror Gisle,» sier Tordis. «Er det bra nok for Gisles banemann om jeg koker og setter frem grøt?» Om kvelden, da hun bærer maten frem, slipper hun trauet med skjeer. Og mellom benkestokken og føttene sine hadde Øyolv lagt det sverdet som Gisle hadde eid. Tordis kjente igjen våpenet. Og som hun bøyer seg ned efter skjeene, griper hun om sverdhåndtaket og legger til Øyolv og vil ramme ham i maven. Hun er ikke var at sverdhjaltet 327

vender opp. Det støter mot bordet og hun treffer lenger nede enn hun hadde tenkt - i låret, hvor han får et stort sår. Bork griper Tordis og tar sverdet fra henne. Alle sprang opp og skjøv frem bordet med maten. Bork tilbød Øyolv selvdom for dette. Øyolv dømte til seg full mannebot og sa han ville ha krevd mer om Bork hadde vært mindre raus. Tordis nevnte seg vitner og sa seg skilt fra Bork; hun sa hun aldri mer ville dele seng med ham, og det holdt hun. Hun bosatte seg på Tordisstad ute på Øyr. Og Bork ble sittende på Helgafell til Snorre gode drev ham derfra. Da flyttet Bork og slo seg til i Gleråskogene. Men Øyolv drog hjem og var ille ved over denne ferden.

Efterspill Vesteins sønner drog til sin frende Gjest og avtalte med ham at han skulle hjelpe dem ut av landet - og sammen med dem Gunnhild, deres mor, Aud som hadde vært gift med Gisle, og Gudrid Ingjaldsdotter og hennes bror Geirmund. De drog alle ut fra Hvitå; Gjest brukte av sølvet sitt for å få dette til. De var kort tid i sjøen og kom til Norge. Berg gikk da opp i stredet for å skaffe dem husrom i kaupangen; to karer var sammen med ham. De møtte to menn - den ene var kledd i røde klær av utenlandsk tøy; han var en høy ung mann, og han spurte Berg hva han het. Berg fortalte både navn og ætt, han mente det ville være ham til mer gagn enn skade å nevne seg Vesteins sønn. Da trakk han med de røde klærne sverd og gav Berg banehugg. Det var Are Sursson, bror av Gisle og Torkjell. Bergs følgesvenner drog til skipet og fortalte hva som hadde hendt. Styresmannen fikk reddet dem vekk derfra og skaffet Helge skipslei­ lighet til Grønland. Dit kom Helge, og der ble han fullvoksen og en høyt aktet mann. Det ble sendt menn ut for å drepe ham, men skjeb328

nen ville det ikke slik. Han mistet livet på en veideferd, og folk syntes det var stor skade. Aud og Gunnhild drog til Heidaby i Danmark. Der tok de ved kristentroen. Og derfra reiste de sørover og kom aldri igjen. Geirmund ble igjen i Norge, giftet seg og ble en dugelig kar. Hans søster Gudrid ble også gift der, og hun fikk ord på seg for å være en klok kvinne. Mange ætter fra henne. Are Sursson drog til Island. Han kom til Hvitå, solgte skipet, kjøpte seg gård ved Hamri og bodde der noen vintre. Senere bodde han flere steder på Myrum, og det finnes folk som ætter efter ham. Og her slutter sagaen om Gisle Sursson.

Sambandsmennenes saga Oversatt av Sigrid Undset

TI

■ feig het en mann som bodde vest i Midtfjorden på den gård som heter Røyke. Hans far het Skide og hans mor Gunnlaug. Hennes mor var Jarngjerd, datter til Ufeig Jarngjerdsson nord på Strand. Ufeig var gift, og hans hustru het Torgjerd Valesdatter, hun var ættstor og en djerv og dyktig kone. Ufeig var en overmåte dyptenkt og rådsnill mann. Han var på alle måter en storfelt mann, men rik var han ikke. Han eide stor jordvei, men mindre løst gods. Han sparte aldri på maten for noen, enda det ofte var slik der i gården at det som trengtes måtte først skaffes til veie. Han var tingmann til Styrme fra Asgeirså, som på den tid ble holdt for den største høvding der vestpå. Ufeig hadde en sønn med sin kone; han het Odd. Han var en vak­ ker mann og viste tidlig gode evner; han var ikke meget elsket av sin far; arbeidsto var det ikke i ham. Vale het en mann som vokste opp hjemme hos Ufeig. Han var vak­ ker og vennesæl. Odd vokste opp hjemme hos far sin inntil han var tolv vintrer gam­ mel. Ufeig var fåmælt mot Odd lange tider av gangen og holdt lite av ham. Men folk sa at ingen unggutt der i bygden hadde bedre evner enn Odd. En gang kom Odd til tals med sin far og ber ham om å legge til noe gods: «så vil jeg fare bort herfra. Det er slik,» sier han «at du vyrder meg lite, og jeg er heller ikke til noen nytte for deg her på gården.» Ufeig svarer: «Jeg skal ikke gjøre tillegget mindre enn du har fortjent; og det skal jeg nok gjøre med det første; så kan du nok vite hvor stor hjelp du får med det.» o

333

Odd sa at det fikk han vel liten støtte av, og dermed var den samtale slutt.

Dagen etter gikk Odd bort og tok en not av bordveggen, og full fiske­ redskap og tolv alen vadmel. Han går nå bort og hilser ingen mann. Han farer ut til Vatnsnes og gir seg i lag med mennene i været; av dem får han den hjelp som han mest trengte, til låns og til leie. Og da de visste at han var av god ætt og han selv var vennesæl, så vågde de det, å stå i forskudd til ham. Han kjøper nå alt på borg og er med dem i fiskeværet det året; og så er sagt at det gikk best for det lag som Odd var med i. Der var han tre vintrer og tre somrer; da var han kommet så langt at han hadde betalt tilbake til alle det som han skyldte, og enda hadde han vunnet seg godt med varer som han kunne selge. Aldri så han hjem til sin far, og de lot begge to som den ene ikke hadde noe å gjøre med den andre. Odd var vennesæl mellom sine feller. Så hendte det at han tar til å frakte varer ned til Strand og kjøper seg en ferje; det tjente han penger med. Nå øker han snart sitt gods til han eier ferjen alene, og driver nå på denne måten mellom Midt­ fjorden og Strand noen somrer; nå tar han til å bli velberget. Nå kjø­ per han seg inn i et skip og farer utenlands og ligger nå på kjøpmannsferder en tid; også til dette viste han seg dyktig og skikket; han vant nå meget både av gods og hellrykte. I dette yrke la han nå all sin evne, inntil han eier en knarr og storparten av ladningen; han er nå på han­ delsferder og blir storrik og navnkundig mann. Ofte var han hos høv­ dinger og fyrster utenlands og ble hedret, hvor han så var. Nå blir han så rik at han eier to knarrer i handelsferden, og så er sagt at på den tid var det ingen mann i kjøpferder som var så rik som Odd. Han hadde også bedre ferdeslykke enn andre menn. Aldri kom han med skipene sine lenger nord enn til Øyjafjord og ikke lenger vest enn til Hrutafjord.

2 Det er fortalt at en sommer kommer Odd med skipet sitt til Hruta­ fjord ved Bordøyre og esler seg til å være der om vinteren. Da ber ven­ nene hans ham om å slå seg ned her for godt. Og han gjør så etter deres bønn, kjøper land i Midtfjorden, på Mel. Der setter han bo på stormannsvis og lever som rikmann på gården, og det er sagt, at han tykte ikke være mindre mann nå enn på ferdene sine. Og nå var ingen mann så navngjeten som Odd nordpå i landet. Han var mere rom­ hendt med sitt gods enn folk er flest og hjelpsom mot alle i nabolaget som trengte ham, men far sin gav han aldri en håndsrekning. Sitt skip satte han opp i Hrutafjord. Det er sagt at ingen mann her på Island skal ha vært så rik som Odd; heller sier folk det at han skal ikke ha eid mindre gods enn de tre rikeste tilsammen. Av alle slags gods eide han fullt opp: gull og sølv og bufe. Vale, hans frende, var hos ham hvor han så var, her i landet eller utenlands. Odd sitter nå på gården sin med slik sømd som her er sagt om. En mann het Glum. Han bodde på Skridisenni, det er mellom Bitru og Kollafjord. Han var gift med en kone som het Tordis. Hun var datter til Asmund Hærulang, Grette Asmundssons far. Uspak het deres sønn. Han var stor av vekst og sterk, umedgjørlig og vyrdsløs i sin ferd. Han tok tidlig til å føre varer mellom Strand og nordbygdene. Han var en dyktig mann og hadde svære krefter. En sommer kom han til Midtfjorden og solgte varene sine. Og en dag fikk han seg hest og red opp til Mel og treffer Odd. De hilste på hinannen og spurte hinannen om tidender. Uspak mælte: «Det er slik, Odd,» sa han «at det spørres godt om ferden din, du har et godt ry mellom folk, og alle tykker de er vel farne som er hos deg. Nå venter jeg selv å røyne dette, for jeg ville gjerne flytte hit til deg.» Odd svarer: «Ikke har du svært godt ry mellom folk og ikke er du vennesæl. Du tykkes se mangelyndt ut, slik som det ligger til ætten din.» Uspak svarer: o

o

335

«Døm etter det som du selv røyner og ikke etter det som andre sier; for det er ikke mange som det blir talt bedre om enn de er verd; ikke ber jeg deg om gaver; jeg vil få hus hos deg og fø meg selv, og se så hvordan du blir fornøyd.» Odd svarer: «Overmodige er dere frender og vrange når det faller dere inn. Men siden du esker meg til å ta imot deg, så kan vi friste det denne vin­ teren.» Uspak tar imot dette med takk, kommer til Mel om høsten med varene sine og tykkes straks være trofast mot Odd; arbeider godt på gården og vinner for to. Odd liker ham godt, så gikk det året. Og da våren kommer, tilbyr Odd ham å bli der og sier at så tykkes ham best. Uspak er også villig til dette, han tar seg av gårdsstellet, og dette går storvei, folk synes at han har vist seg som en likendes kar. Han er også selv vennesæl; og gårdsdriften blomstrer nå slik at ingen manns gårdsstell synes mere anselig enn Odds. Ett alene tykker folk skorter forat hans kår kunne være fullt ut som det sømmer for ham; han har ikke godord. Dengang var det meget i bruk å ta opp nye godord eller kjøpe ett. Og nå gjorde han sånn; snart samlet det seg tingmenn til ham, for alle var fuse etter å komme under ham, og nå er det stille en tid.

3 Odd liker Uspak godt, lot ham råde meget på gården. Han både tok hardt i og tok på seg store arbeider og var til stor nytte på gården. Vin­ teren gikk, og Odd likte Uspak enda bedre enn før, for han tok på seg mere og mere. Om høsten hentet han sauer hjem fra fjellet, og det gikk så godt at de savnet ingen sauer. Nå lir vinteren og det våres; da lyser Odd at han esler seg til å fare ut om sommeren og sier at Vale, hans frende, skal overta gården imens. Vale svarer: «Det er sånn, frende, at jeg ikke er vant med slikt, og jeg vil heller ta vare på pengene våre og salgsvarene.»

336

Odd vendte seg nå til Uspak og ber ham ta seg av gårdsstyrelsen. Uspak svarer: «Det er mere enn jeg kan greie, enda det går nå, når du selv er her.» Odd trenger inn på ham, og Uspak drar seg unna - og ville likevel inderlig gjerne - og det kommer da dit at han ber Odd råde, hvis han lover ham sitt tilsyn og sin støtte. Odd sier den annen skal fare slik med hans eiendommer, at han får mest ære av det og blir mest venne­ sæl; han sa at det hadde han sett prøver på, at ingen annen mann hadde bedre vilje eller evne til å ta vare på hans eiendommer. Uspak sier da at det må bli som Odd vil, og dermed sluttet den samtale. Odd gjør nå sitt skip rede og lar bære ut varer på det. Dette spørres og det blir talt meget om det. Odd trengte ikke lang tid til å bu seg. Vale farer med ham. Og da han er reiseferdig, følger folk ham til ski­ pet. Uspak fulgte ham det lengste stykket; de hadde meget å tale om. Og da de var et kort stykke vei fra skipet, mælte Odd: «Nå er det en sak som det ikke er greidd med.» «Hva er det,» sa Uspak. «Der er ikke gjort opp noe om godordet mitt,» sa Odd «og vil jeg at du skal ta ved det.» «Det kan ikke bli av,» sier Uspak, «det duger jeg ikke til; jeg har alle­ rede tatt på meg mere enn det er likt til jeg skal klare eller skille meg vel ved. Til dette er ingen mann bedre fallen enn far din; han er den mest lovkyndige mann og den klokeste.» Odd sier at til ham vil han ikke gi det «og vil jeg at du tar ved det.» Uspak drog seg unna - enda han gjerne ville det. Odd sier han blir vred, hvis han ikke vil ta over godordet, og da de skilles, tar Uspak imot godordet.

Odd farer nå ut og har hell med seg på ferden, som han var vant til. Uspak farer hjem, og det blir snakket mangt om denne sak; folk tykte at Odd hadde lagt stort velde i denne manns hender. Uspak rir til tinget om sommeren med en flokk menn, og han greidde det godt og dyktig; visste å få vel fra hendene alt som han etter loven skulle ordne, og rir fra tinget med sømd. Han stod nid­ kjært på sine menns beste og skaffet enhver hans rett, så ikke mange 22.

Norrøn saga III

337

torde gå innpå dem. Han var god og grei mot alle sine naboer. Det tyktes ikke være mindre hverken av velstand eller romslighet på går­ den nå enn før; det skortet ikke på omsut, og gårdsstellet trivdes. Da det lir utpå sommeren, rir han til leidartinget og helger det. Og da det led utpå høsten for han til fjells, da folk hentet ned gjeldfeet, og det gikk godt, og han manglet ikke en sau, hverken av dem som han selv eide eller av Odds.

4 Det bar til om høsten at Uspak kom nord i Videdal til Svalustad. Der bodde en kone som het Svala. Der var han og ble vel tatt imot. Hun var en vakker kvinne og ung. Hun ber ham hjelpe seg og ha tilsyn med gårdsstellet. «Jeg har spurt at du skal være en drivendes gård­ bruker.» Han gjør så. Det er sagt at de tykte godt om hinannen og så blidelig til hin­ annen, og de tåltes ved så lenge til han spurte, hvem som skulle råde for hennes giftermål. Hun svarer: «Ingen mann er jeg nærmere skyldt til enn Torarin Langdølagode hin spake.» Siden for han og fant Torarin og ble vel tatt imot der. Han bar fram målet sitt for Torarin. Tbrarin sier: «Ikke kan jeg trå etter mågskap med deg; det sies så mangt om deg, og det er ikke etter mitt råd. Men jeg ser også at jeg kan ikke ha det i to hender med deg. Enten må jeg ta over boet hennes og la henne flytte hit, eller så får dere gjøre som dere har hug til. Nå vil jeg ikke ha noe med det å gjøre; og det kaller jeg mitt råd.» Uspak farer nå bort og finner Svala og sier henne hvordan saken står, og nå råder de med hinannen, og hun fester seg selv til ham. Siden gjordes deres bryllup, og hun farer hjem til Mel og er hos ham der. Nå lir vinteren, og da det blir vår, kommer Odd til Hrutafjord. Han hadde hatt hell med ferden og vunnet godt med gods. Han kom hjem 338

og ser over sine eiendommer og tykte de var blitt godt styrt, og var svært glad. Nå lir det utpå sommeren. Så var det en gang at Odd mælte om, nå kunne det høve vel at Uspak gav ham tilbake godordet hans. Uspak svarer: «Ja,» sier han, «det er den ting som jeg er fus etter å bli av med, jeg var ikke før til å fare med det, enda jeg har hatt det.» Odd sier: «Jeg har da hørt det at du har greidd det godt og dyktig,» sier han. Uspak svarer: «Likevel mener jeg det er høveligst at jeg gir fra meg godordet på lovmøte eller vigd leidarting eller annet ting.» Odd svarte, det kunne høve bra slik. Nå lir det utpå sommeren. Og om morgenen den dag da leidartinget skal holdes, våkner Odd og ser seg om og ser at det er få menn i skå­

339

len, og spratt opp fort. Da var Uspak borte og mange menn med ham. Odd tykte dette var underlig, men sier lite om det og gjør seg ferdig og noen menn med ham, og de for til leidartinget. Og da de kom dit, var der fullt av folk, og mange skulle til å dra bort, og tinget var vigd. Odd likte ille dette tiltak. Siden farer folk hjem, og det gikk noen dager. Nå var det grått mel­ lom dem; Odd mente at Uspak ville slå under seg noe av hans heder og gjøre seg selv til større mann enn det sømmet seg for ham, og han tykte ikke Uspak lønnet ham rett for all den ære som han hadde gjort på den annen. En dag satt Odd ved matbordet og Uspak rett imot ham; og da det minst var ventet, springer Odd ut fra bordet og har en øks i hendene og løper innpå Uspak og ber ham gjøre ett av to, enten rekke fram hånden og gi ham tilbake godordet hans, eller så -. Uspak sier: «Så fort det virkelig er din vilje å ta over godordet ditt, skal du få det igjen, om du ikke krever det med trusler - og annet kunne være rimeligere etter alt strevet mitt,» sier han, rekker fram hånden og gav over godordet til Odd. Odd sier: «Jeg mener det at du har nytt slik sømd, så du har hatt rikelig lønn for strevet ditt.» Nå hadde de hver sin mening om dette. Nå ble det ikke mere ut av arbeidet på gården, men Odd later som han ikke vet det. En dag gjør Uspak seg ferdig til å fare bort, binder kløvene sine og farer bort med konen sin og sa ikke farvel til Odd. De farer til Svalustad og bor der. Odd later som det ingenting er hendt.

Så er å fortelle at om høsten, da menn for til fjells fra Mel, da gikk det så som så for Odd med å få hjem feet, imot det som før hadde vært. Nå savnet han seksti gjeldsauer av de beste han eide. De lette rundt omkring i fjellet. Folk tykte dette var underlig, for Odd hadde bedre fe-lykke enn andre menn. Folk gjettet så ymse - om sauene var kommet til andre bygder eller hadde satt livet til i snøen - eller om menn hadde voldt dette. Omsider dovnet snakket, men meget var blitt talt om hvordan dette kunne henge sammen. Odd vantet ikke slaktefe likevel. 340

Han var ofte tagal den vinteren. Vale, hans frende, frittet hva det tydet, at han var så uglad: «Er det sauetapet som tykkes deg så stort? Ikke er du meget til kar hvis du harmer deg slik over det!» Odd sier: «Det er ikke det som harmer meg; det tykkes meg verre at jeg ikke vet hvem som har stjålet.» Vale sier: «Tykker du det ligger så klart i dagen - eller hvem sikter du til?» «Jeg vil ikke dølge,» sier Odd «at det er Uspak.» Vale sier: «Vennskapet mellom dere er minket noe nå siden dengang du satte ham over alt godset ditt.» Odd sier: «Det var et tåpelig råd, men det falt likevel ikke så ille ut.» Vale sier: «Det var mange menns ord at det tyktes underlig. Men nå er det slik,» sier Vale, «at vi ville ønske, du skulle ikke være for snar til å snu målet mot ham, slik at han skades ved det. Folk vil så gjerne si at vennskap går trollkjerringer i vold. Nå skal vi to gjøre den handel,» sier Vale, «at du skal la meg råde, så skal jeg nok få vite visst om han har stjålet sauene eller ikke.» Odd sier: «Hvordan kan du få vite det?» Vale sier: «Jeg har varer å hente vidt omkring, da skal jeg fare dit til bygden og se innom hos Uspak.» «Gjør som du vil; det er ikke så mange som kan gjøre dette. Men det er mere von om at dette rådet ikke lykkes.» Nå kom de overens om dette. Vale gjorde seg ferdig til å fare ut gjennom bygdene, Vatnsdal og Langedal, og alle tykte det var en stor-hendelse at han kom. En kveld kommer han til Uspak, og han tar godt imot ham. Uspak var kåt og glad. Vale for derfra neste dagen. Uspak følger ham ut av gården og spør til Odd og hvordan det stod 341

til med hans saker. Vale sa, det gikk godt for ham. Uspak talte vel om Odd og sa han var en romhendt mann - «eller hvordan er det, er han kommet ut for skade i vinter?» Vale sa, det var så. «Hva tror folk om det,» sier Uspak. «Odd er da vant til å ha lykke med feet sitt.» «Folkesnakken gjetter på så mangt,» sier Vale, «noen tror de har gått seg fast i berget, noen mener at de må være blitt jagd til andre bygder, men noen mener at det er folk som har voldt det.» «Det er ord som det ligger mangt i,» sier Uspak. «Ja,» sier Vale, «mangt - og vondt. Og det er mange gisninger om denne saken.» «Det er ventelig,» sier Uspak. «Det er slik,» sier Vale, «siden vi nå har snakket om dette, så kan det ikke dølges at somme menn mener det er ikke så urimelig om du har noen del i det. Folk husker på alt det da du og Odd skiltes brått, og ikke lenge etter ble feet borte.» Uspak sier: «Ikke ventet jeg at du ville mæle slikt, og hadde vi ikke vært så gode venner, så skulle jeg hevnet dette målet sårlig.» Vale sier: «Ikke trenger du å dølge det, Uspak, for det er mere von om at du ikke kan legge det fra deg, for jeg har sett hva du har her på gården, og det kan jeg se at du har mere i deg av arten til å skrape sammen hva du trenger, enn rimelig er.» «Ikke kan det proves,» sier Uspak, «og ikke vet jeg hva uvennene våre sier, når våre venner taler slik.» «Ja,» sier Vale, «dette har ikke jeg mælt av uvennskap, for jeg har sagt deg dette, mens vi var to-ene. Hvis du nå gjør som jeg vil og går ved det, så skal det ikke bli tungt for deg, for jeg skal legge mitt råd til med dette. Jeg har solgt varene mine rundt om i bygdene, og så skal jeg si at du har overtatt dem og kjøpt slaktefe for dem, og det vil ingen mann bli mistenksom ved, og jeg skal stelle det slik at du skal ikke komme ut for noen svivyrding, hvis du lyder mine råd.» Uspak sa, han ville ikke gå ved det. «Da går det verre,» sier Vale, og de skilles. 342

Vale farer hjem. Odd spør hva han hadde fått visst. Men Vale sa lite om det. «Ja,» sa Odd, «nå trenger du ikke dølge det lenger; du ville dølge det, om det var råd til det, og det vet jeg, at Uspak har stjålet.» Nå var det stilt om vinteren. Og da det ble vår og stevnedagene kom, farer Odd av sted selv tyvende inntil de kommer et kort stykke fra den gården som Uspak bor på. Da mælte Vale: «Nå skal Odd og dere andre stå av hestene deres og la dem beite her. Men jeg skal ri opp til husene og finne Uspak og få vite, om han vil forlike seg med deg. Da trengs det ikke at saken blir fremmet; så meget vyrder du den vennskapen som har vært mellom dere engang.» «Ikke vet jeg om at jeg er skyldig til dette,» sier Odd. Vale farer straks og kommer til Svalustad. Det var ikke folk ute. Døren stod åpen, og Vale går inn; det var mørkt i forstuen. Han vet ingenting av, før en mann springer innpå ham og setter øksen mellom herdene hans. Det var Uspak. Vale mælte: «Du er en stor ulykkesmann! Øver voldsverk mot meg sakesløse mann! Far bort og kom deg unna! Her venter bane deg, hvis du bier her. Odd er like ved gården og vil drepe deg! Kom deg unna og send konen din til møtes med Odd; hun får si ham at vi er forlikte, og at jeg er fart utetter bygdene for å kreve inn pengene mine.» Da mælte Uspak: «Dette er blitt det verste verk! Odd hadde jeg eslet dette!» Men likevel sendte han konen sin til møte med Odd, og hun sa til ham at nå var Vale og Uspak blitt forlikte, og Uspak hadde tilstått saken og lagt alt i hans vold - «og bad han at du skulle snu tilbake igjen.» Odd gjør så og rir hjem til Mel og tror dette som var blitt sagt til ham. Dagen etter så de at et stort følge av menn kom til gårds på Mel. Odd går ut imot dem og ser hva dette tyder. Der for menn med liket av Vale.

343

5 Nå kommer hele saken opp, og Odd får vite alt. Han ble så ille ved, så det var store ting: han hadde sittet like ved gården, mens hans fosterbror ble drept. Mange menn la ham dette til last. - Uspak er blitt borte, og det spurtes ikke noe til ham. Nå blir å fortelle at Odd lager seg til å bringe dette mål til tings og stevner granner med seg hjemmefra. Da hender det at en mann av kviden dør. Odd oppnevner en annen i hans sted; mennene farer nå til tings, og det var stilt fremover inntil dommen skal fremmes. Og da dommene skal felles, fører Odd drapssaken fram, og det gikk greitt for ham, og nå blir det spurt etter vern i saken. Et kort stykke borte fra retten satt høvdingene Styrme og Torarin med flokkene sine. Da mælte Styrme til Tbrarin: «Nå eskes det til vern i drapssaken - vil du gi noe svar i dette målet?» Tbrarin svarer: «Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre, for det synes meg som Odd har fullgod skjel til å drive på ettermålet etter slik en mann som Vale var, og den som saken er stevnet mot mener jeg er en dårlig kar.» «Ja,» sier Styrme, «mannen er visst ikke god, men likevel har du noen skyldnad mot ham.» «Det bryr jeg meg ikke om,» sa Torarin. Styrme mælte: «Det er det du må se på, at det blir vanskelig for dere, og det blir meget verre og større hvis han blir fredløs; det tykkes meg være en sak som kan forsvares, og la oss lete etter noen råd, for vi ser begge vern i saken.» «Det har jeg sett for lenge siden,» sier Torarin, «likevel synes det meg ikke rådelig å sinke målet.» Styrme mælte: «Du har mest med det, og det vil folk si at du bar deg at som en småmann, hvis saken blir fremmet og vernet ligger klart i dagen. Og det er et sant ord, at det kunne være vel om Odd fikk vite at det er flere som må regnes med enn han alene; han tråkker oss og alle våre tingmenn under føtter, så en hører ikke tale om andre enn ham; det saker ikke at han får lære hvor lovkyndig han er.»

344

Torarin svarer: «Du skal råde og jeg skal stå sammen med deg; men det er ikke noe godt å vente av dette og det vil visst få en vond ende.» «Det er ingenting å ense,» sa Styrme, spretter opp og går fram til retten, spør hvilke menns saker som nå er fore. Det blir sagt ham. Styrme mælte: «Det står slik, Odd, at det er funnet vern i målet ditt; du har tatt det opp på uriktig måte, stevnet den tiende nevning hjemmefra, det er mot loven; det skulle du ha gjort på tinget og ikke i bygden; gjør nå ett av to: gå fra retten slik som saken står, ellers vil vi føre fram vernet.» Odd tagner og tenker over saken; finner at det er sant, går fra retten med sin flokk og hjem til boden.

Og da han kommer i sundet mellom bodene, kommer en gammel mann imot ham. Han var i en svart ermekåpe og den var slitt, det var bare ett erme i kåpen, og det hang ned bakpå. Han hadde en piggstav i hånden, bar en sid hette og gløttet hit og dit fram under den, støtte med staven i bakken, og for heller kroket. Det var Ufeig gamle, far hans, som var kommet dit. Så mælte Ufeig: «Tidlig går dere fra retten,» sa han, «det er svært til hell dere har, at alt går så fort og lettvint for dere - ja han er fredløs, Uspak?» «Nei,» sa Odd, «han er ikke fredløs.» Ufeig mælte: «Ikke er det høvdingslig å drive gjøn med en gamling som meg, eller hvorfor monne han ikke bli fredløs? Var han ikke skyldig i det som han var saket for?» «Visst var han skyldig,» sier Odd. «Hva er dette,» sier Ufeig, «jeg trodde at saken måtte bite ham, eller var han ikke Vaies banemann?» «Ingen mæler imot det,» sa Odd. Ufeig mælte: «Hvi er han da ikke fredløs?» Odd svarer: «Der ble funnet vern i målet, og det falt ned.» 345

Ufeig mælte: «Hvordan kunne det finnes vern i en så rik manns sak?» «De kalte det at den var tatt opp vrangt hjemmefra,» sier Odd. «Slik kan det vel ikke være, når du for med saken,» sa Ufeig, «men det kan være det ligger bedre for deg å tjene penger og gjøre reiser, enn ta opp en rettssak på rett måte; men jeg tror nå likevel, at nå sier du ikke sant for meg.» Odd svarer: «Jeg har aldri brydd meg om enten du tror eller ikke.» «Det kan så være,» sa Ufeig, «men jeg visste straks da du for hjemme fra bygden, at målet var tatt opp på gal måte; men du tykte du var deg selv nok og ville ikke spørre noen om noe; så nå får du også være deg selv nok i denne saken; ennå er det vel slik, at det går godt for deg, men det er likevel vanskelig for slike som synes de har alt lagt i seg selv.» Odd svarte: «Det er vel enda klarere, at jeg ikke får hjelp av deg.» Ufeig mælte: «Det er nå den eneste hjelpen i saken at du nytter meg. Hvor spar­ som ville du nå være med pengene dine, hvis noe kunne hjelpe saken i rett gjenge?» Odd svarer: «Ikke skulle jeg spare penger, hvis noen ville ta over saken for meg.» Ufeig mælte: «Da lar du denne gamle mannen her få en diger pengepung i hen­ dene, for mange menn blir skjeløyd av penger.» Odd gir ham en stor pengepung. Da spurte Ufeig: «Ble lov ver net ført fram eller ikke?» «Vi gikk fra retten forinnen,» sa Odd. Ufeig svarer: «Det eneste som duget gjorde du uten du visste av det.» Nå skilles de, og Odd går hjem til boden sin.

6 Nå må det tas til med å fortelle, at Ufeig gamle går opp på vollen og fram til rettene; han kommer til Nordlendinga-dommen, og spør hvorledes det går med folks saker. Det blir sagt ham at i somme saker er det dømt, og somme skal de nå ta på å gå igjennom. «Hvordan går det med saken til Odd, sønn min, eller er den sluttet nå?» «Den er sluttet,» sier de. Ufeig mælte: «Er han blitt fredløs, Uspak?» «Nei,» sier de, «slik er det ikke.» «Hva volder det?» sa Ufeig. «Det fantes vern i saken,» sa de, «og den var tatt opp på gal måte.» «Ja,» sa han Ufeig, «vil dere gi meg lov til å gå inn i retten?» Det sa de ja til. Han går inn i domsringen og setter seg ned. Ufeig mælte: «Er det dømt i målet til Odd, sønnen min?» «Det er dømt, som råd var til.» «Hvordan kan det bære til,» sier Ufeig, «er saken båret på Uspak med urette? Drap han ikke Vale sakesløs? Stod det på det at saken var ikke klar?» De sier: «Det fantes vern i saken og den falt ned.» «Hva for vern var det?» sa Ufeig, og det ble sagt ham. «Sannelig,» sa han, «synes dere det er noen slags rettvishet i det å gi akt på slikt som ingenting er verd og ikke dømme fredløs den verste mann, en tyv og en manndrapsmann? Er ikke det et stort ansvar å dømme den være fri som drap er verd, og dømme slik imot rett­ vishet?» De sa at det tyktes dem ikke rettferdig, men de sa at slik var det blitt lagt fram for dem. «Det kan være,» sa Ufeig. «Svor dere eden?» sier Ufeig. «Til visse,» sa de. «Det har dere vel,» sa han, «men hva for ord mælte dere da? Var

347

det ikke slik at dere skulle dømme det som dere visste sannest og rettest etter loven; slik monne dere mæle.» De sa, sånn var det. Da mælte Ufeig: «Og hva er sannere enn å dømme hin verste mann fredløs og død­ sens og skilt fra all bergning, en som er sannskyldig for tyveri og så drap han sakesløs mann, Vale? Og dette tredje som eden utsier må vel kalles noe vrient. Tenk nå over hva som er mest verd, disse to ordene som gjelder sannheten og retten, eller dette tredje som peker på loven. Da må dere skjønne det som det er: for dere må kunne se at det er det større ansvar å dømme den frels, som fortjener døden, når dere forinnen har svoret ed på at dere skulle dømme sånn som dere visste rettest. Nå kan dere vel se, at dette vil falle tungt på dere, og dette ansvar kommer dere neppe fra.» Ufeig lar stundom pungen sige nedenfor kåpen og stundom vipper han den opp. Det merker han at de skotter til pungen. Da mælte han: «Det var vel rådeligst å dømme rett og sant, som dere har svoret, og få tenksomme og rettsindige menns takk og ære for det.» Siden tok han pungen, helte ut sølvet og talte det opp for dem. «Nå vil jeg lyse vennskapstjeneste mot dere,» sa han, «og likevel ten­ ker jeg dog mere på dere med dette enn på meg selv, og jeg gjør dette fordi noen av dere er mine venner og noen mine frender - og det er slik at hver mann trenger å tenke på sin fordel. Jeg vil gi hver mann som sitter i retten en øre sølv, og den som fører fram målet en halv mark, og da får dere både pengene og frir dere fra ansvaret og spiller ikke deres ed; det er likevel det som det ligger mest vekt på.» De tenker nå over saken, ser at det er sannhet i hans tale; det tyktes dem at før var de kommet ille ut for edsbrudd; de velger da å ta imot det som Ufeig bød dem. Det blir da sendt bud til Odd, og han kom­ mer dit; og da er høvdingene gått hjem til bodene. Nå blir saken straks brakt fram og Uspak gjort fredløs, og siden blir det nevnt vitner på at domsordene er avsagt. Etter dette er gjort, farer nå mennene hjem til bodene sine. Det kom ingenting utover av dette om natten. Og på lovberget om morge­ nen står Odd opp og taler høyt: «Her ble en mann dømt fredløs i natt som heter Uspak, i Nordlen-

348

dingenes rett, for drapet på Vale. Og det er å nevne til kjennemerker på ham, at han er stor av vekst og ser mandig ut, han har brunt hår og store knokler i ansiktet, svarte øyebryn, store hender, digre bein, han er storvokst all igjennom og ser ut som en illgjerningsmann.» Nå undret folk seg storlig; mange hadde ikke spurt noe til dette før. Det tyktes folk at Odd hadde drevet saken fast fram og hatt lykke med det, slik som saken hadde stått.

7 Så er sagt at de tåltes ved, Styrme og Torarin. Styrme sa: «Stor spott og svivyrding har vi fått av denne saken.» Torarin sier, det hadde gått som det var likt til, «og her har nok kloke folk tatt hånd om saken.» «Ja,» sa Styrme, «ser du noen vei nå til å få rettet på det?» «Ikke vet jeg at det kan bli så brått,» sier Torarin. «Hva skal en helst ta til?» sier Styrme. Torarin sier: «Det kunne stevnes sak om det at det er båret penger til retten; det skal nok bite.» «Det er sant,» sier Styrme. Så går de bort og hjem til boden. Nå henter de sammen sine venner og frender til et samtalestevne. Det var Hermund Illugesson, Gjelle Torkjelsson var den annen, Egil Skulesson den tredje, Jarnskjegge Einarsson den fjerde, Skjeggbrodde Bjarnesson den femte, den sjette var Torgeir Halldorasson og så var det Styrme og Torarin. Disse åtte menn går nå til samtale. Styrme og Torarin sier hvordan saken er vokst fram og hvordan den nå står og hvor stor vinning Odds gods ville være; det kunne de alle bli fullsæle av. De gjør det nå fast mellom seg at de alle skal hjelpe hverandre med å føre saken, slik at de enten skulle få Odd gjort fred­ løs, eller få selvdømme. Siden gikk de i samband og til eder og tenker nå at dette kan ikke rygges ved, og ingen mann mon ha mot og kyn349

dighet til å reise seg imot dem. Med denne avtale skilles de; og men­ nene rir hjem fra tinget. Først ble det fart tyst med dette. Odd er nå velnøyd med sin tingferd, og det er nå mere frendsømd mellom ham og faren enn det hadde vært. Nå sitter han i ro det året. Om våren treffer han og faren hinannen ved langen, og Ufeig spør om tidender. Odd sier han har ingenting spurt og spør imot. Ufeig sier at Styrme og Tbrarin har samlet folk og esler seg til Mel i stevneferd. Odd spør hva for sak de hadde å søke. Ufeig sier ham hele deres tiltak. Odd svarer: «Dette synes meg ikke tungt.» Ufeig sier: «Det kan nok være at det er ikke mere enn du orker.» Nå lir det fram til stevnedagene, og Styrme og Torarin kommer til Mel med mange menn. Odd hadde også mange folk hos seg. De bar fram målet sitt og stevner Odd til Altinget, fordi han mot loven har latt bære fé til retten. Det hendte ikke mere, og de rir bort med sin flokk. Igjen bærer det til at far og sønn møtes og tales ved; Ufeig spør om han ennå tykker dette er småsaker. Odd svarer: «Ikke synes jeg denne saken ser farlig ut.» «Ikke synes jeg sånn,» sier Ufeig, «eller hvor nøye vet du om hvor­ dan saken står?» Odd lest vite det som var hendt inntil da. Ufeig svarer: «Det vil dra mere etter seg, ettersom jeg tenker, for seks høvdinger til, og det av de mektigste, har gått med dem i saken.» Odd svarer: «De tykkes trenge meget.» Ufeig mælte: «Hva råd mon du nå tenker på?» Odd svarer: «Hva annet enn ri til tings og søke hjelp.» Ufeig svarer: «Det tykkes meg vonløst, slik som sakene står, og det duger ikke å sette sin heder inn på det, om en har flest hjelpesmenn.» «Hva råd er der da,» sier Odd.

350

Ufeig mælte: «Det er mitt råd at du gjør skipet ditt rede til tingtiden og har på rede hånd alt det løse gods du eier, før menn rir fra tinget. Eller hva tykkes deg være kommet i de beste hender, det godset som de tar opp for deg, eller det som jeg har?» «Det tykkes meg mindre skade at du har det.» Og nå gir Odd sin far en diger pengepung full av sølv, og dermed skilles de. Odd bur nå skipet sitt og får menn til det. Nå lir det fram til tingtid, og det blir fart så stilt med disse rådgjerder, så få blir kloke på det.

8 Nå rir disse høvdinger til tings og har store flokker med seg. Sambandsmennene hadde stevnet hverandre til å møte på Blåskogshei; der møttes Egil og Styrme og Hermund og Torarin, og rir nå alle sammen sør til vollene. Østfra kom Skjeggbrodde og Torgeir Halldorasson fra Laugardal, og Jarnskegge kom nordfrå,; de traff sammen på Røydarmule, og nå rir alle flokkene ned på vollene og til tinget. Det som ble talt mest om var saken mot Odd; alle menn tykte det var visst at ingen ville ta den opp og svare i saken; de mener at få ville tore, og det ville ikke nytte for noen, slike høvdinger som her er imot. De tyktes også være svært tilfredse med sin sak og brisket seg storlig. Det var ingen som kastet ett ord imot dem. Odd hadde ikke vendt seg til noen mann for å få hjelp i målet; han gjorde sitt skip seilferdig i Hrutafjord, straks mennene var fart til tings.

Det var en dag at Ufeig gamle gikk ut av boden sin og var svært otte­ full; han ser ingen mann som kan veite ham hjelp og tykte han hadde tungt å tas med, ser neppe noen utvei for seg alene mot slike høvdin­ ger, og det var ikke noe vern i målet. Han gikk krøket i knærne, reker rundt mellom bodene og snubler på føttene; slik farer han lenge, kommer omsider til Egil Skulessons bod. Det var kommet noen 351

menn til tals med Egil. Ufeig drog seg inntil boddøren og biet der, inn­ til mennene gikk bort. Egil fulgte dem ut, og da han vil til å gå inn, snur Ufeig fram i veien for ham og hilste Egil. Han så på ham og spurte hvem han var. «Ufeig heter jeg,» sa han. Egil mælte: «Er du Odds far?» Han sa, han var det. «Du vil vel tale om saken hans, men det trenger du ikke tale med meg om. Det er hendt så mangt og meget i den alt, så jeg kan ingen­ ting gjøre i den; det er også andre som rår mere i dette målet enn jeg: Stynne og Torarin; de regner den mest for sin sak, selv om vi følger med dem.» Ufeig svarer, og det falt ham et stev i munnen: Før var bedre å hugse sønnen. Aldri gikk jeg med Odd til møtes. Lite gad gapen lære loven, bare han hadde fullt opp av fe.

Og enn kvad han: Det er nå gamle krokens gammen, sitte i snakk med kloke drenger. Nekt meg ikke å mæle med deg, du som viden om vis mann kalles.

«- Annet må jeg nok finne å skjemte meg med enn tale om Odds mål; det har før vært mere hygge med enn nå; du vil vel ikke nekte meg å mæle med deg. Det er nå helst gamlingers gammen å få snakke med slike menn og korte tiden med det.»

352

Egil svarer: «Jeg skal ikke nekte deg samtale.» Nå går disse to sammen og setter seg ned. Da tar Ufeig til orde: «Har du gård, Egil?» Han sa, det var sånn. «Bor du der på Borg?» «Jeg gjøt det,» sier Egil. Ufeig mælte: «Godt og vakkert har jeg hørt om deg; det er sagt meg at du sparer ikke mat for noen mann og er en romhendt mann, og det er ikke gått så ulikt for oss to; begge er vi ættstore menn og snille mot folket vårt, men vi sitter trangt i det, og det er sagt meg at du tykker godt om det, hvis du kan hjelpe vennene dine.» Egil svarer: «Vel ville det tykkes meg, hvis det gikk slikt ord om meg som om deg, for jeg vet at du er ættstor og en vis mann.» Ufeig mælte: «Likevel er det ulikt, for du er en stor høvding og ottes ikke, hva som enn kommer på, og gir deg ikke hvem som du enn har å gjøre med, men jeg er en småmann. Men av sinnelag ligner vi hinannen, og det er harmelig at det skal skorte slike menn på gods, som er så storsinnet som du er.» Egil svarer: «Det kan være at det snart blir annerledes, at jeg kommer meg opp i kår.» «Hvordan kan det gå til,» sa Ufeig. «Jeg tenker på det,» sa Egil, «at hvis vi får Odds gods under oss, da vil det lite skorte, for det er sagt oss store ord om den rikdommen.» Ufeig svarer: «Det er ikke for meget sagt, om de så sier, han er den rikeste mann på Island, men du er vel nyfiken etter å få vite hvor stor din lut blir av godset, for du er hardt trengende.» «Det er sant,» sa Egil, «og du er en gild gamling og klok, og du må vel vite nøye om Odds fé?» Han svarer: «Det venter jeg at ingen vet bedre greie på det enn jeg, og det kan 23.

Norrøn saga III

353

jeg si deg at ingen sier så stort ord om det at det ikke likevel er større; og jeg har nok likevel alt regnet ut, hva du får å nyte: Sant er det at åtte høvdinger herjes av griskhet, ikke tenker på rettferd (snakk er til liten nytte). Visst jeg unner de djerve stridsmenn denne vinning: miste Ides latter, miste sømd mellom menn!»

«Det er lite likt til det,» sier Egil, «men du er god skald.» Ufeig mælte: «Ikke skal jeg dølge det for deg, hvor stor rikdom du kommer til å ta opp, for det blir en sekstendedel av Melslandet.» «Nå har jeg aldri hørt maken,» sa Egil, «da er ikke rikdommen nær så stor som jeg trodde, eller hvordan kan dette være?» Ufeig svarer: «Det er ikke slik, godset er uhyre stort; men det som jeg nevnte ven­ ter jeg at du vil få. Har dere ikke avtalt at dere skulle ha halvten av Odds gods og fjerdingsmennene halvten? Da skjønner jeg ikke annet, siden dere er åtte sambandsmenn, enn at dere vil få halvten av landet på Mel, for det har dere eslet dere, og det har dere avtalt; enda dere har tatt opp dette på en slik makeløs måte, så folk vet ikke døme til det, så må dere nå vel ha hatt en slik avtale. - Eller hadde dere noen von om at Odd, sønnen min, ville sitte kyrr og bie på deres rasen når dere kom ridende dit nord? Nei,» sa han, Ufeig, «ikke blir han Odd rådløs for dere, og har han gods i svære hauger, så har han ikke mindre hell til å bruke vettet og finne på råd, når han tykkes trenge det. Jeg tenker det at ikke skrider knarren senere under ham over Islandshavet, om dere kaller ham fredløs. Men det kan ikke kalles fredløshet som er tatt opp på en sånn urettvis måte; det faller tilbake på dem som farer med slikt, og jeg venter det, at nå er han på havet med alt sitt så nær som jorden på Mel - den esler han dere. Han hadde spurt det at sjøveien til Borg er ikke lang, om han skulle komme til Borgarfjord. 354

Nå vil vel dette ende som det ble tatt opp, at dere vil få skam og svivyrding av det, og da går det som det høver, og dere kommer på hver manns munn.» Da sa Egil: «Dette er visst dagsens sanning, og nå har saken snudd seg. Det var meget mere likt til at Odd ikke ville bli sittende rådløs; det kan jeg ikke si noe om, for det er somme med i dette målet som jeg godt unner å få svivyrding av det, og som har vært hissigst i saken, sånn som Styrme og Torarin eller Hermund.» Ufeig mælte: «Det vil nok gå som best og høveligst er, at de får mange menns lastord på seg av dette; men det tykker jeg er ille at du ikke kommer til å vinne på dette, for deg liker jeg godt; jeg liker deg best av dere sambandsmennene.» Nå lar han en diger pengepung sige nedenfor kåpen. Egil skottet borttil. Ufeig merker det, kipper den som snarest opp under kappen og mælte: «Det er slik, Egil,» sier han, «at jeg venter det vil gå omtrent slik som jeg har sagt deg. Nå vil jeg gjøre deg noen sømd»; han løser nå opp pungen og hvelver sølvet ut i Egils kappefang. Det var to hundrer i sølv, så godt som det kunne bli. «Dette skal du ta imot av meg hvis du ikke vil være imot oss i saken; dette er vel en hederlig gave?» Egil svarer: «Jeg synes det, at du er ingen middels usling! Det er ikke von om for deg, at jeg skulle ville bryte min ed.» Ufeig sier: «Dere er nå likevel ikke det som dere holdes for: høvdinger vil dere kalles, og så vet dere ingen gagnråd, første dere kommer i noen knipe! Nå skal du ikke fare at slik, heller skal jeg hitte på et slikt råd, så du kan holde eden din.» «Hvordan det?» sa Egil. Ufeig mælte: «Har dere ikke sagt slik at dere skulle ha fredløshetsdom eller selvdømme?» Egil sa, sånn var det.

355

«Det kan være,» sa Ufeig, «at det blir unt oss, Odds frender, å velge hvilket det skal være. Nå kunne det bære slik til, at kjennelsen ble lagt under deg; da vil jeg at du gjør den rimelig.» Egil svarer: «Sant sier du, og du er en slu gammel mann og klok, men jeg blir nå likevel ikke villig til det, og hverken har jeg makt eller folkemonn til å stå alene mot alle disse høvdingene, for det vil visst komme fiendskap av det, hvis noen setter seg imot.» Ufeig mælte: «Hvordan ville det være hvis du får en annen med deg i målet?» «Da kunne det snarere gå,» sa Egil. Ufeig mælte: «Hvem ville du helst velge av sambandsmennene? Lat du som jeg kunne velge mellom dem alle sammen.» «To er det,» sa Egil. «Hermund står meg nærmest, men det er ille mellom oss, og den annen er Gjelle, og ham vil jeg da velge til det.» «Det vil koste meg meget,» sier Ufeig, «for jeg unner alle å komme ille ut for denne sakens skyld, så nær som deg, men han må vel ha vett nok til å se hva det er bedre å velge, å få penger og sømd, eller gå mist av godset og ta imot svivyrding. Eller vil du nå ta deg av saken, hvis den kommer under deg, slik at du minker bøtene?» «Det vil jeg visst,» sier Egil. «Da skal dette være fast mellom oss,» sa Ufeig, «for så vil jeg komme hit til deg en annen gang.»

9 Nå farer Ufeig bort og skilles fra Egil. Ufeig reker nå bodimellom og sleper på føttene, men han var ikke så ille ved med seg selv som han er skrøpelig tilbens, og ikke så lett å velte i sakførsel, som han er ustø i gangen. Omsider kommer han til Gjelle Torkjelssons bod og lot ham kalle ut. Han kommer ut og hilser først på Ufeig - for han var smålåten av vesen - og spør hva hans ærend er. 356

Ufeig svarer: «Jeg traff nå til å drive bortom her -» Gjelle mælte: «Du vil vel tale om Odds sak?» Ufeig svarer: «Ikke vil jeg tale om det; den sier jeg meg aldeles fra hender, og jeg får nok få meg annen tidkort.» Gjelle mælte: «Hva vil du da tale om?» Ufeig mælte: «Det er sagt meg at du skal være en klok mann, og det er nå min gammen å tale med kloke menn.» Da setter de seg ned og tar på å tales ved. Da spør Ufeig: «Hva er det for unge menn der vest i bygdene, som tykkes dere mest emnet til å bli store høvdinger?» Gjelle sa at det var godt mannevalg slik, og nevner da Snorre godes sønner og Øyremennene. «Sånn har jeg hørt sagt,» sa Ufeig,«at det skulle være, men likevel er jeg nå kommet til frett med den rette, når jeg taler med den mann som både et troverdig og grei. Men hva for kvinner er det som er de beste gifter der vest?» Han nevner Snorre godes døtre og døtrene til Steintor på Øyre. «Sånn har jeg hørt sagt,» sa Ufeig, «men hvordan er det? Har ikke du noen døtre?» Gjelle sa, det hadde han nok. «Hvi nevner du ikke dem?» sa Ufeig. «Ingen kan vel være vakrere enn dine døtre, hvis en skal dømme etter det som synes rimelig; eller er de ikke gifte?» «Nei,» sa han. «Hvordan kan det være?» sa Ufeig. Gjelle sier: «For ingen har bedt om dem, som både var rike nok og hadde gode gårder og var ættstore og hadde manndom selv til det, for vel er jeg ikke rik, men likevel er jeg nøye på det med folk for min ætts og heders skyld. Men nå får vel jeg spørre? Hva for menn er det nordpå, som dere håper skal bli høvdinger?» 357

Ufeig svarer: «Det er godt mannevalg; først vil jeg nevne Einar, Jarnskjegges sønn, og Hall Styrmesson; det sier også somme menn at Odd, sønnen min, skal være en lovende mann. Nå skal jeg også komme fram med de ord som han bad meg tale om, at han gjerne ville komme i måg' skap med deg og få datter din, henne som heter Ragnheid.» «Ja,» sa han Gjelle, «det var slik at han skulle fått godt svar, men sånn som sakene nå står, tror jeg ikke det kan bli av.» «Hva volder det?» sa Ufeig. Gjelle mælte: «Skodde tykkes dra over Odds lykke nå, sånn som det har laget seg til.» Ufeig svarer: «Jeg sier deg som sant er, at aldri gifter du henne bedre enn som så, for det sier alle som én mann at han har så gode evner som den beste, heller ikke skorter det ham hverken på gods eller god ætt, men du trenger hardt til penger, og det kunne bli slik at du fikk god støtte av ham, for mannen er storlyndt mot vennene sine.» Gjelle sier: «Dette kunne jeg nok ha sett på hvis ikke denne rettssaken stod i veien.» Ufeig svarer: «Snakk ikke om disse toskestrekene deres, som ikke er verd noen ting, men til uære og bare dumhet av dem som farer med det.» Gjelle svarer: «Likevel er det ikke mindre ventelig at noe annet kommer ut av det, og jeg vil ikke svare ja på dette. Men hvis saken kunne løses, så ville jeg det gjerne.» Ufeig svarer: «Det kan være, Gjelle, at dere her kommer til å ta opp gull og gods; men jeg kan likevel si deg hva din lut blir, for det vet jeg nøyaktig, og det meste som dere vinner blir at dere åtte sambandsmenn vil få halvten av Melslandet. Men da blir din lut ikke god: lite får du av godset og har skilt deg fra dåd og drengskap, for før ble du alltid kalt en av de ypperligste menn i landet.» Gjelle spurte, hvordan dette kunne gå til? 358

Ufeig svarer: «Det tykkes meg rimelig at Odd er nå på havet med alt sitt, så nær som jorden på Mel. Ikke kunne dere håpe at han skulle sitte der rådløs og la dere velge og dele dere imellom. Nei,» sa han Ufeig, «heller mælte han det, hvis han kom til Breidfjorden, så skulle han vel finne gården din, og da skulle han nok velge seg gifte av gården din, og han sa han hadde ildsvirke nok til å brenne bøen, hvis han ville. Og skulle han komme til Borgarfjord, da hadde han spurt at det var ikke lange sjøveien til Borg. Han nevnte også, hvis han kom i Øyjafjord, så ville han finne gården til Jarnskjegge, og likeens om han kom i Austfjordene, så skulle han finne hvor Skjeggbrodde bor. Nå er han likesæl med det, om han aldri mere kommer til Island, og dere får det ut av tiltaket som dere har fortjent, og det er skam og svivyrding. Nå tykkes det meg ille, så god høvding som du har vært, at du skal være så ille stelt med dette, og jeg ville gjerne spare deg for det.» Gjelle svarer: «Dette mon være sant, og jeg bryr meg ikke stort om det, selv om noe ble båret unna av det godset som skulle tas opp; jeg lot mine ven­ ner gjøre i denne sak som de ville, snarere enn jeg selv var så oppsatt på det.» Ufeig mælte: «Du må vel kunne se det, hvis du ikke er rent forblindet, at det er verdigere kår, hvis du gifter datter din med Odd, sønnen min, som jeg sa før. Se her pengene som han sender deg, og han sa han ville selv gi henne hjemmefølge, for han visste at det evnet du dårlig gjøre, og dette er to hundrer i sølv som en neppe ser maken til. Tenk du nå over det, hvem som byr deg noe slikt, gifte din datter med en slik mann, og han vil selv greie ut hjemmefølget for henne, og det er likest til at ingen vil tore trede deg for nær, og datter din faller i overflod av rikdom.» Gjelle svarer: «Dette er så stort at det vanskelig kan verdsettes. Men det gjør jeg ikke for noen pris, sviker dem som stoler på meg, men jeg skjønner det at det kommer ingenting ut av saken annet enn hån og hæding.» Da svarer Ufeig: «Dere høvdinger er forunderlig kløktige. Hvem bad deg at du skulle 359

svike dem som stoler på deg eller gå fra din ed? Det kunne jo være at det bærer til slik at dommen kom under deg, og da kan du minke på den, og så holder du likevel eden din.» Gjelle sa: «Sant er dette, og du er en svært lur kar og merkelig slu, men likevel kan ikke jeg alene ta opp kampen med alle disse andre.» Ufeig mælte: «Hvordan vil det være hvis jeg kunne få en annen med? Vil du da hjelpe oss med målet?» «Det vil jeg,» sa Gjelle, «hvis du kan få stelt det slik at jeg skal si dommen.» Ufeig mælte: «Hvem velger du til å gå med deg?» Gjelle svarer: «Egil velger jeg, han står meg nærmest.» Ufeig svarer: «Nå har jeg aldri hørt på maken! Velge den som er den verste av hele flokken deres! Det har jeg liten lyst til, å skaffe ham noen heder; jeg vet ikke om jeg vil gjøre noe for det!» «Du råder nå,» sa Gjelle. Ufeig mælte: «Vil du da gå med oss i saken, hvis jeg får ham til å stå med deg, for det må han kunne se hva som er best, vinne noen sømd eller ingen.» «Så meget som det er å gjøre om for meg,» sa Gjelle, «så tenker jeg at jeg får våge det.» Da mælte Ufeig: «Egil og jeg, vi har allerede talt om det, og målet synes ham ikke vanskelig å råde med, og han er gått med. Nå skal jeg gi råd om hvor­ dan det skal fares med det. Dere sambandsmenn og flokkene deres vanker meget sammen. Så ingen mann vil mistenke det om du og Egil tales ved så meget dere lyster, når dere går til aftensang.» Gjelle tar imot pengene, og nå er dette avtalt mellom dem. Siden går Ufeig bort og til Egils bod, og det hverken sent eller kro­ ket eller slutrygget; han sier Egil hva det er blitt til. Han var velnøyd med det.

360

Siden om kvelden går folk til aftensang, og nå taler de sammen Gjelle og Egil, og blir enige om alt seg imellom. Ingen tenkte noe ved dette.

10 Nå fortelles, at neste dag går mennene til lovberget; der var mange folk. Egil og Gjelle samler sine venner til seg. Ufeig fulgte med Styrme og Torarin. Og da mennene var kommet til lovberget, de som var ven­ tendes dit, esket Ufeig seg lyd og mælte: «Jeg har ikke blandet meg opp i målet mot Odd, sønn min, hittil, men jeg vet da, at nå er de menn her, som mest har drevet på saken, og først vil jeg da vende meg til Hermund i denne sak, enda den er tatt opp på en så uhørt måte, så folk vet ikke døme til det, og på samme vis er den fremmet, og det er ikke ulikt til at slik vil den ende. Nå vil jeg spørre om det skal komme til noe forlik i saken?» Hermund svarer: «Intet vil vi ta imot annet enn selvdømme.» Ufeig mælte: «Det vet vel folk neppe døme til, at en mann har gitt åtte menn selvdømme i en sak; men det som man har sett, det er at en mann gir en annen mann selvdømme. Men såsom dette er blitt drevet så rent ulikt alle andre saker, så vil jeg by til at to av flokken deres dømmer.» Hermund svarer: «Det kan vi gjerne si ja til, og det er det samme for oss hva for to som dømmer.» «Da kan dere vel unne meg det,» sa Ufeig, «at jeg får den heder, at jeg velger mellom dere sambandsmennene de to som jeg vil.» «Ja, ja,» sa Hermund. Da mælte Torarin: «Si nå ja i dag til det som du vet at du ikke angrer i morgen.» «Nå går jeg ikke tilbake fra det jeg har sagt,» sa Hermund. Nå leter Ufeig seg borgensmenn, og det fikk han lett, for pengene

361

syntes stå sikkert nok. Nå tar mennene hinannen i hendene og håndsaler betalingen av de penger som de menn, Ufeig vil oppnevne, måtte dømme til; men sambandsmennene lover med håndslag å la saken falle ned. Nå er det eslet slik at sambandsmennene skal gå opp på vollen med flokkene sine. Gjelles og Egils flokker går sammen og setter seg ned på ett sted i en krins. Ufeig går inn i ringen, ser omkring seg og løfter kåpehetten, stryker seg over armene og står heller litt bakoverbøyd, han myser med øynene, og så talte han: «Der sitter du, Styrme! Og det vil vel tykkes folk underlig, hvis jeg ikke lar deg komme med i det målet som jeg har om hender, etter som jeg er din tingmann og skulle søke min støtte der hvor du er, og du har tatt imot mange gode gaver av meg, og alle har du lønnet ille. Det synes meg som du i denne sak har vært første mann til å syne Odd, sønn min, fiendskap, og mest voldt at målet ble tatt opp, og deg vil jeg ta fra. - Der sitter du, Torarin,» sa Ufeig, «og visst er det at her er det ikke slik at ikke du har vett til å dømme om denne sak, men likevel har du lagt deg ut for å skade Odd i denne sak, og du var første mann til å ta under med Styrme i dette målet, og derfor vil jeg velge deg fra. - Der sitter du, Hermund, storhøvdingen, og jeg tenker det kunne være høvelig om saken ble voldgitt deg, men likevel har ingen mann vært så oppøst som du, siden dette ble tatt opp, og det har du gjort lyst, at du ville lyse din uhederlighet. Det har heller ingen ting dradd deg inn i dette annet enn uære og griskhet, for deg skorter det ikke på penger, og deg velger jeg fra! - Der sitter du, Jarnskjegge! Deg skorter det ikke på anseelse til å dømme i saken, og ikke ville du like det ille om dette målet kom under din dom. Og så stor var din anseelse at du lot bære merke foran deg på Vadlating som foran kongene, men likevel skal du ikke være konge over dette målet, og deg velger jeg fra.» Nå ser Ufeig seg omkring og mælte: «Der sitter du, Skjeggbrodde! Men er det sant at kong Harald Sigurdsson mælte det da du var hos ham, at du tyktes ham best fallen til å være konge av alle de menn som er her på Island?» 362

Brodde svarte: «Ofte talte kongen vel til meg, men det er vel ikke sikkert at han mente alt som han talte.» Ufeig mælte: «Over annet skal du få være konge enn over dette målet. Og deg velger jeg fra! - Der sitter du, Gjelle,» sa Ufeig «og ikke annet har dradd deg inn i denne saken enn bare pengegriskhet, men det er da noen unnskyld' ning, at du har vondt om penger og har meget å sørge for. Nå vet jeg ikke, enda dere alle tykkes meg ha fortjent vondt, så må noen få den æren å dømme i saken; nå er det bare noen få igjen, og jeg nenner ikke å velge til noen av dem som jeg allerede har vist fra, og derfor velger jeg deg til, for du har aldri før vært kjent for urettferdighet. - Der sitter du, Torgeir Halldorasson,» sier Ufeig «og det er klart at det aldri er blitt voldgitt deg noen saker som det lå noen vekt på, for du kan ikke dømme om noen sak, og har ikke mere vett til det enn en okse eller et asen, og deg velger jeg fra!» Da ser Ufeig seg rundt, og det kom ham et stev i munnen: Illt er for mannen elde å bie, røver hun fra ham syn og klokskap. Valg har jeg hatt av nyte drenger - nå er på kroken bare en skrubbsvans.

- nå er det gått med meg som med skrubben, de eter opp hverandre til de kommer til halene og sanser ikke før! Jeg har hatt å velge mellom mange høvdinger, og nå er den eneste tilbake, som alle tykker en har vondt å vente av - og han er kjent for det at han er mere urettvis mann enn alle andre og likeglad hva han gjør for penger, når bare han får dem og ikke en annen. Men han har den unnskyldning, enda han ikke har tatt det så nøye med denne sak, at her har så mange vært innviklet, som før ble kalt rettsindige, og har lagt ned dåd og drengskap og tatt opp urettvisshet og havesyke. Nå kom det vel ingen i 363

hugen at jeg vil velge den, som alle venter vondt av, for det finnes ingen sluere mann i flokken av dere, og nå ender det likevel med det, siden jeg har valt alle de andre fra.» Egil mælte og smilte ved det: «Nå går det som oftest hender, at æren faller ikke på dette sted, fordi andre ville det! Og nå får vi vel stå opp, Gjelle, og gå bort og tale sam­ men om målet.» De gjør nå det, går bort derfra og setter seg ned. Så mælte Gjelle: «Hva skal vi nå si om dette?» Egil mælte: «Det er mitt råd at vi dømmer til en liten pengebot; jeg vet ikke hva annet det kan bli tale om, og vi vinner likevel liten vennesælhet.» «Er det ikke nok at vi setter tretten ører i dårlige penger?» sa Gjelle, «siden saken er tatt opp med stor urett, og det er bedre jo verre de liker det. Men jeg er ikke fus til å si opp dommen, for jeg venter det at de vil like det ille.» «Gjør hva du vil,» sa Egil, «si opp forliket eller sitt for svarene!» «Det velger jeg,» sa Gjelle, «å si det opp.» Nå går de til funds med sambandsmennene. Da mælte Hermund: «La oss stå opp og høre på uhederen!» Da mælte Gjelle: «Vi to blir nå ikke klokere etterpå, og det kommer alt ut på ett; og det er Egils og min dom at vi tildømmer oss sambandsmenn tretten ører i sølv.» Da sier Hermund: «Skjønte jeg riktig? Sa du tretten-ti ører sølv.» Egil svarer: «Det var ikke slik, Hermund, at du satt på ørene dine nå før du stod opp? Tretten ører sa jeg, og det i slike penger som ingen andre enn småfolk pleier ta imot; dette skal betales i skrap fra skjolder og ringbrott, og i alt det dårligste som kan fås og som dere vil like verst.» Da mælte Hermund:

364

«Sveket oss har du nå, Egil!» «Så?» sa Egil; «tykkes du være sveken!» «Sveken tykker jeg meg være, og du har sveket meg!» Egil svarer: «Det tykker jeg er vel at jeg har sveket den som ingen tror, ikke seg selv heller, og jeg kan sanne det som jeg her sier. Du gjemte pengene dine i så tykk tåke at du tenkte at om du skulle få det i hugen å lete etter dem, så skulle du aldri finne dem.» Hermund svarer: «Dette er som det annet du lyver, Egil! sånn som du sa i vinter da du kom hjem igjen, da jeg hadde budt deg hjem til meg fra den utfattige gården din til jul. Da var du glad, som von var, og da julen var ute, så ble du uglad, som von var, og tykte det var ille du skulle hjem igjen til sulten, men da jeg skjønte det, så bød jeg deg være der selvannen, og det tok du imot og ble glad. Men om våren etter påske, da du kom hjem til Borg, sa du at det hadde dødd tred ve utgangsøyker for meg, og de var blitt ætt opp alle sammen.» Egil svarer: «Ikke tror jeg det kunne sis for store ord om ustellet hos deg, men ellers så tror jeg, at få eller ingen av dem ble ett; og det vet alle menn, at jeg og folket mitt mangler aldri mat, enda det er opp og ned med velstanden min, men hjemme hos deg står det til slik, så du trenger aldri orde om det.» «Det ville jeg» sier Hermund, «at vi skal ikke være på tinget begge to neste sommer!» «Nå får jeg si det,» sier Egil, «som jeg trodde jeg aldri skulle komme til å si - gid du har lukket opp munnen i en god stund! for meg er det spådd at jeg skal dø av elde, og meg tykkes det bedre jo før troll tar deg!» Da mælte Styrme: «De sier sannest om deg, Egil, som sier det verste og kaller deg full av pretter!» «Nå går det godt,» sa Egil, «dess bedre tykkes det meg, jo, mere du laster meg og jo flere grunner du finner til det! For det er sagt meg at dere moret dere med det over ølet, at dere tok til med mannjevning, og du tok meg til din jevningsmann. Nå er det visst,» sa han, «at du

365

to lover vi andre hjelp, og jeg gjør det som jeg kan og sparer meg ikke, men du renner, når svartleggene kommer i været. Det er også sant at jeg jevnlig har det vanskelig hjemme, men jeg sparer ikke maten for noe menneske, og du er matknuslet, og det er til merke at du har den bollen som heter Matsæl, og ikke kommer den mann til gårds som får vite hva der er i den, uten du alene. Det er ikke skam for meg, at husfolket mitt har det hardt, når det ingenting finnes, men det er skam for den som svelter husfolket sitt, når ingenting skorter, og tenk du nå etter hvem det er.» Nå tagnet Styrme. Da står Torarin opp. Da mælte Egil: «Ti du Torarin! og sett deg ned og legg ikke ord til; mot deg kan jeg snu slik spé, så det var bedre for deg, det ble tiet om det. Og meg tyk­ kes det ikke latterlig, enda om de unge guttene ler av det, at du sitter trangt og gnur sammen lårene dine.» Torarin sier: «Hellråd skal en ta imot, hvor de så kommer fra,» han setter seg ned og tagner. Da mælte Torgeir: «Det kan alle se at denne dom er ufornuftig og tåpelig - å sette tret­ ten ører sølv, og ikke mere for en sånn stor sak!» «Og jeg tenkte,» sa Egil, «at deg skulle denne dom tykkes ypperlig, og det må den også, hvis du tenker deg om, for da må du vel huske på Rangå-ting, at en kotkarl merket deg med tretten kuler i hodet, og for det tok du tretten søyer med lam, og jeg mente det, at du skulle tykkes dette var deg et fullgodt minne.» Torgeir tagnet, og Skjeggbrodde og Jarnskjegge ville ikke skifte ord med Egil. Da mælte Ufeig: «Nå vil jeg kvede en vise for dere; da vil flere ha dette ting i minne og den utgang som her er blitt på denne saken:

Skryte ville de fleste gull-trær nok av mindre (vitner jeg om med kvadet), meg fryder slik vinning! Maktløs er jeg og fattig,

366

likevel tullet i kluter høvdinger høye hoder strødde dem sand i synet.»

Egil svarer: «Det må du nok skryte av at ingen enkelt mann har seilt så mange høvdinger verre opp i vinden.» Etter dette gikk nå mennene hjem til bodene sine. Da mælte Gjelle til Egil: «Det vil jeg, at vi to holder sammen med mennene våre.» De gjør nå så. Nå var det stort uvennskap i den tid som tinget ennå varte, og sam­ bandsmennene syntes storille om denne utgang på saken. Nå rir mennene hjem av tinget.

11 Nå møtes far og sønn, og Odd var ferdig til å stå til havs. Da sier Ufeig til Odd, at han har gitt dem selvdømme. Odd svarer: «Det verste var du verd, slik som du har skilt deg fra saken.» Ufeig sier: «Ennå er ikke alt utskjemt, frende!» Han forteller nå hele sakens gang og sier han har fått løfte på en kone. Da takker han ham for hjelpen og tykker at han har fulgt saken langt lenger fram enn Odd hadde tenkt det kunne være mulig, og sier nå, faren skal aldri mangle penger. «Nå skal du fare,» sa Ufeig, «som du har eslet deg til, og bryllupet ditt skal stå på Mel om seks uker.» Etter det skiltes far og sønn med kjærlighet, og Odd seiler ut og fikk bør nord til dbrgeirsfjord; der lå allerede noen kjøpmenn. Nå tok vin­ den av, og de lå der noen netter. Odd syntes de fikk sent bør og går opp på et høyt fjell og ser at vinden er annerledes utenfor; han går tilbake til knarren og sier de skal ro ut av fjorden. Austmennene spot­ tet over det og sa, det ble sent å ro til Norge.

367

Odd svarte: «Hvem kan vite om ikke dere får bie på våren her.» Og da de kom ut av fjorden, fikk de god bør, de strøk ikke seilet før ved Orknøyene. Odd kjøpte malt og korn der, dvelte der en tid og gjorde sitt skip rede. Da han var ferdig, fikk han østenvær og de seilte; det gikk bare vel for dem og de kom til Torgeirsfjord, og der lå kjøpmennene. Odd seiler vest langs landet og kommer til Midtfjor­ den; da hadde han vært borte i syv uker. Nå ble det budt til gjestebud; det manglet ikke på gode forråd og overflod. Det kom også en stor mengde av folk. Dit kom Gjelle og Egil og mange andre stormenn. Veitslen for fram vel og staselig, folk tykte at gildere bryllup hadde ikke stått her i landet. Og da gjestebudet slut­ tet, ble mennene leid ut med store gaver, og de kostbareste var de som Gjelle fikk. Da mælte Gjelle til Odd: «Det ville jeg at det ble gjort vel mot Egil, for det har han fortjent.» «Så tykkes meg,» sa Odd, «som far min har gjort vel mot ham allerede.» «Bøt på det likevel,» sier Gjelle. Gjelle rir nå bort med folket sitt. Egil rir bort, og Odd følger ham på veien og takker ham for hjelpen, «og jeg kan ikke gjøre så vel mot deg som jeg skulle; men i går lot jeg drive sør til Borg seksti gjeldfe og to okser, og jeg skal aldri vise meg småmannslig mot deg, så lenge vi lever begge.» Nå skilles de; Egil var svært velnøyd, og de bandt vennskapen mel­ lom seg, og Egil for hjem til Borg.

12 Samme høst samlet Hermund folk og for ut til Hvammsleid og aktet seg til Borg for å brenne inne Egil. Og da de kom ut for Valfjell, hørte de som en buestreng gjallet oppe i fjellet, og straks etter følte Her­ mund seg syk og som sting under armene, og de måtte snu om, og sotten økte i ham. Og da de kom utfor Tbrgautsstad, da måtte de løfte

368

ham av hesten, og det ble sendt bud etter presten i Sidumule. Da han kom, kunne Hermund ikke mæle, og presten var der hos ham. Og en gang da presten luter seg ned over ham, da låter det mellom leppene: «To hundre i gjelet, to hundre i gjelet» - og siden utåndet han, og hans liv sluttet sånn som det her er sagt.

Odd sitter nå på gården sin med stor prakt og holder av sin kone. All denne tid har ingen spurt til Uspak. En mann som het Mår Hildisson fikk Svala og flyttet til Svalustad. Bjalve het hans bror, han var halvtulling, men hadde ramme krefter. Bergtor het en mann som bodde på Bodvarshol. Han hadde ført fram saken for retten, da Uspak ble gjort fredløs. Det bar til en kveld på Bodvarshol, da mennene satt ved ilden at en mann kom og slo i døren og bad bonden gå ut. Bonden merket at det var Uspak som var kommet dit, og sa at han ville ikke gå ut. Uspak egget ham meget til å gå ut, men han farer ikke ut for det og bannet alle menn å gå ut, og med det skiltes de. Men om morgenen, da kvinnene kom i fjøset, var ni kyr der såret til bane. Dette spurtes vidt utover.

Og da enda en tid var gått, bar det til, at en mann kommer inn på Svalustad og i det hus hvor Mår ligger. Det var tidlig på morgenen. Denne mann går til sengen og legger sakset i Mår, så det trengte inn i kroppen. Dette var Uspak. Han kvad en vise: Drog jeg av sliren nybrynte sverdet, lot det støte Mår i maven. Ikke unner jeg Hildis arving den fagervokste Svalas favntak.

Og idet han vender seg mot døren, springer Bjalve opp og setter tolle­ kniven i ham. 24. Norrøn saga III

369

Uspak går da til den gård som heter Borgarhol og lyser drapet der, farer siden bort, og nå spørres det intet til ham på en stund. Drapet på Mår spurtes vidt omkring og ble ille omtalt. Så spurtes nytt, at de beste stohestene som Odd eide, fem tilsam­ men, ble funnet døde alle, og folk mente det var Uspaks verk. Nå er det en lang tid da det intet spørres til Uspak. Og om høsten da folk gikk etter gjeldfeet, fant de en heller i noen berghamrer, og der lå en død mann, og hos ham stod et vaskefat fullt av blod som var svart som tjære. Det var Uspak, og folk mente at det såret som Bjalve gav ham, var blitt hans bane sammen med nød og sult. Og slik endte hans liv. Det er ikke fortalt at det ble noen ettermål etter Mårs drap og heller ikke etter drapet på Uspak. Odd bodde på Mel til han ble en gammel mann og tyktes være en overmåte ansett mann. Midtfjordingene er ættet fra ham, Snorre Kalvsson og mange andre stormenn. Mellom ham og faren var det alltid siden vennskap og god frendsømd. Og her slutter denne saga. 370

Opplysninger

Øyrbyggja saga Sagaen om øyrbyggjene er skrevet omkring midten av det 13. århundre, men hendingene faller omkring år 1000. Det navnet sagaen har fått, er ikke særlig godt, for den forteller mer om hele bygda enn om ei enkelt ætt. Ellers er Snorre gode det samlende midt' punkt i det rike persongalleriet, og det kunne ha vært naturlig å gi sagaen navn etter han. Sagaen er omsatt etter Hugo Gerings utgave (Halle 1897). Sigurd Angell Wiik 27. ravnemetteren, kenning for hærmann, her: Illuge. ulvevennen: Snorre. 32. slagguden: Odin, hans priser er krigeren: Torbjørn. likormen, kenning for sverd, dets ville leik er striden, slaget. åtselfloden, kenning for blodet. Skjoldets skader, kenning for sverdet. dømme-hallen, kenning for munnen: sted hvor dommer felles. 33. Hugins slekt: ravnene. sverdleiktræme: hærmennene. pileleik: strid. skjoldbærende stridstrær: hærmenn, dvs. Torbjørn og mennene hans. Sverdguder: hærmenn. Odins strids-ætt: krigere. 34. såråpneren: sverdet. Trudvangs møte: strid. sannspådde møyer: piler. Frodes runde skipsstol: skjold. baugens rette eier: Torarin. skjoldenes bryter: hærmann. skipenes kjenner: Torbjørn. Stridsmenns gilde høvding: Snorre. 35. Havsolvennen: den mann som er glad i gull. 36. Geirstien: skjoldet, dets gjæter: stridsmannen (ironisk om Nagle). Hør-Gerd: kvinne (sannsynligvis taler han til Aud, kona si).

373

36. den lysende lind: spydet. Geirormen: sverdet. Hognes merke: skjoldet. 37. sorgløs kvinne: Turid, kona til Torbjørn. sverddoggleiken: striden (sverddogg: blod). 200. Bjartes gullbærer: kvinne, sannsynligvis Aud. 43. Gautsol-vennene: hærmennene (Gautr er et Odinsnavn, hans sol er skjoldet). 49. Folkestyreren: Snorre. den gullbørstede valgalts velter: stridsmannen (den gullbørstede valgalt: hjelmen). sårmåsen: ravnen. Bjørns arving: Vigfus (sønn av Bjørn Ottarsson). 53. Gullringens Gerd: kvinne. 54. vokterdis: kvinne. havsolas skjøt: kvinne (havsol er gull, det finner kvile hos kvinna). Spydmøte-kjempen: Styr sjøl. 57. Armbandsbærer og armslangebærer: kvinne. Draupnes skatt: gullet (hentydning til Torodds tilnavn og historien som ligger til grunn for det). 73. sårfuglen: ravnen. blodstrømmens ild: sverdet. 76. Fenres brønn: blod. Gull-ødeme: gavmilde menn. 77. havildens Hlin: kvinne (havild: gull; Hlin: gudinnenavn). 78. hjelmkledt høvding: Eirik den seiersæle. 86. Sårflodfuglenes føder: hærmannen, her Snorre. 105. Sverdtrceme: stridsfolka, deres tyner er her: Snorre. 118. sårgråt: blod. gullets Gerd: kvinne.

Viga-Glums saga Viga*Glums saga er etter de sakkyndiges mening neppe yngre enn fra ca. 1200. Etter stil og fremstilling må den være mellom de eldste sagaer. Den er blitt til i Øyafjord; sagamannen har kjent bygden og nabobygdene ut og inn, og nedskriveren av Glums saga har visstnok hatt en fullt ferdig, i det muntlige foredrag helt gjennomarbeidet fortelling å gå ut fra. Denne har igjen bygd på en ualminnelig fyldig og levende slekts* og bygdetradisjon om Glum, så at lite av vandrende sagnstoff og sagamotiver har festet seg til hans skikkelse. Minnet om mannen og hans lagnad har vært for levende til at hans historie kunne bli videre omdiktet til skjebne*saga etter noen av de skjemaer, som folkelig forestilling om årsak og virkning gjerne vil tilpasse en livshistorie etter - det gjelder dikteren i våre dager likefullt som saga* 374

fortellerne. Motivet med ættegavene, Vigfus’ spyd og kappe, flyter egentlig unyttet ved siden av fortellingen. Glums lagnad er ikke bestemt av disse og ikke av Frøys vrede, bare av mannens eget lynne. Hans lyst til d bevise seg selv og vise bygden hvor lure og uutgrunnelige hans råd er, fører ham til slutt engang for langt ut. De andre gangene har det vært en del av gleden at folk etterpå skal få vite, han har narret dem. Listen med tempelæden kan han ikke røpe - og blir røpet av en annen. Rent utvendig sett er skiftet likevel ikke større enn dette: i tyve vintrer har Glum ubestridt vært den mektigste mann i Øyafjordsbygdene, i de neste tyve år er ingen mere enn hans jevning. At vi skjønner hva dette skifte betyr for Glum selv, er sagafortellerens fullkomne kunst. Alt stoff som er tatt med, belyser Glum og gjør ham levende, og intet tradisjonsstoff som ikke kunne nyttes på denne måte eller ikke kommer ham ved, er tatt med. Glum antas å være født ca. 935 og død 1003. Hrisateigbardagen nevnes i islandske annaler ved år 983. Til grunn for oversettelsen har jeg lagt Vald. Asmundarsons utgave, Reykjavik 1897. Sigrid Undset

128. Skålebunad: Sett av tepper til å kle skålens vegger med til gjestebud. 131. og du har da frelst deg fra. . .: Island gider Ivar ikke engang høre tale om. jeg er ikke nyfiken. . Hvordan Ivar og hans menn vil være mot Øyjolv, mens han selv

er hjemmefra, har Reidar ikke lyst til å få vite. 135. fire merker: Da det senere ble myntet ut penger, veiet omkr. år 1300 en mark i norske sølvpenninger ca. 216 gram. Sølvets kjøpeevne var dengang ca. 10 ganger større enn

nå. 136. måger er alle menn som en mann er skyldt til ved giftermål. Ingunn, Helge den magres datter: Hun var altså søskenbarn til Øyjolv, Glums far. \digdis som ble gift med Sigmund: Ved dette giftermål, som knytter ham til Tore pa Espe­ hol og hans sønner, har da Sigmund Torkjelsson fått måger som kan støtte ham. Siden tok Torkjel og Sigmund til å gjøre det vanskelig for Astrid: De opptrer på vegne av datteren og søsteren, Hallfrid, som har arvet sitt barn med Vigfus. 141. det grønne gjerde: Gjerdet var av grastorv. Årviss: I orig.: Vitazgjafi = «Det sikres giver». 142. i tunet deres: Tunet kaltes på Island hele heimemarken. 144. fant han blod i furene: i ornamentene. Det er Vigfus’ spyd og kappe som Glum bærer, og dette finner broren besynderlig. 146. sverddoms Gunn: Valkyrje. 147. ligge uhellig: Uhellig mann - rettløs mann som det ikke kan kreves mannebot for. vigsmålet: drapssaken. 148. Horgådal: Horgå faller i Øyafjorden på vestsiden, litt ute i fjorden. Lon ligger like ved åens utløp.

375

Fljot: Den nordøstligste bygd ved Skagafjord. fremme på bakken: haugen (holen) som Espehol ligger på. Uppsalir. . . Modrufell: Begge gårdene ligger i dalen, ikke langt fra Tverå. messinghesten hans: Det er funnet en hel del vektlodder av messing formet som små dyr, helst hester. Det er kanskje et slikt vektlodd som Arngrim har fått til leketøy. 156. fe er drottin likt: dyrene ligner sin herre. 157. stokkeboden: stabburet. 158. nihundrer i vadmel: ni «store hundre» ( = 120) alen vadmel; vadmel var kurant betalings­ middel, 24 alen vadmel gjerne = 1 øyre blekt sølv. Torvald: Torvald Krok Toresson. Hegranesting ble holdt på Hegranes ved bunnen av Skagafjord. 163. eller hva kunne han sannere si. . .: Skuta betyr en heller, utover-lutende berghelle. 164. løysingen hans: løysing 0: frigitt trell. 165. tylvtarkviden, som skal dømme i saken, består av goden og elleve mann, som han opp­ nevner. Står seks stemmer mot seks, gjør godens stemme utslaget. Da goden i dette til­ felle er Glum, avgjør han i virkeligheten sakens utfall. 166. hrepp: tinglag på minst 20 bønder, minste administrative inndeling på Island. 170. fjørbaugsmann: mann dømt til den «mindre fredløshet». 173. skytning: sammenskudds-lag. 174. valkyrjers lue: sverdet. 175. bygde-brest: brak som høres over hele bygden. Limfjords-binner: hærskip. 176. En slik dag vil høve bra. . .: Torvald mener, at Esphølingene vil møte stevningen med våpenmakt. 184. byrding: fraktebåt. fjørbaugs-gjerdet: Fredhellig sted utenfor tingplassen, hvor «fjørbaugsmenn» torde opp­ holde seg. 185. leidarting: Leidarting holdtes i bygdene om høsten, etter folk var kommet hjem fra Altinget. Her ble dommer og vedtak fra Altinget lyst i de forskjellige tingsogn. var je-ei. . .: I orig. «Ek vark at bar, ok våk at bar, ok raudk at bar odd ok egg». «At» kan være nektende partikel, etterhengt verbet, «vark» = var ek, «våk» = vå ek, jeg var, jeg drap. «Vark at», «våk at» var jeg ei, drap jeg ei. Men «at» kan også være preposisjonen hos, ved (brukt adverbialt). Uttalt som to ord betyr «vark at», «våk at» osv. jeg var hos, der, d.v.s. tilstede, jeg drap der osv. Glums knep består deri, at han uttaler «vark-at», våk-at» slik at motparten oppfatter den som nektelse. Denne nektende partikel hørte selv på Viga-Glums tid ikke til alminnelig språkbruk, men benyttedes bare i vers og legale formler. 191. ordslynger: skalden, Glum selv. 192. De kalte det for mord: fordi Klæng ikke hadde lyst drapet i den dreptes nabolag, men ute hos seg selv. feransdommen: eksekusjon. 193. båret til boden etter fire snipper - av en kappe eller noe slags plagg. 196. ble biskoper, konfirmert. Glums dødsår antagelig ca. år 1003. Han er født ca. 935. 149. 151. 152. 153.

376

Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe o

Til grunn for oversettelsen er lagt Vald. Asmundarsons utg. av sagaen, Rey­ kjavik 1898. For versenes vedkommende er dog de restituerte tekster i Fim nur Jonssons «Skjaldedigtning» fulgt - for det aller meste. Kapitelinndelingen er originalens; men overskriftene er oversetterens. Charles Kent 199. Hos Skule Torsteinsson på Borg: Sagaen tar feil her; det var hos Skules far, Torstein, sønn av Egil Skallagrimsson, at Bjørn vokste opp. Skule har således vært Bjørns fosterbror. 205. Gullets Lovn: Kvinnen, her Oddny. Lovn er gudinnenavn. 215. «Ikke binder én ed alle»: «Det sier du, og ikke jeg.» 217. «furuen»: Oddny. 218. gullringers slanke stav: Kvinnen, her Oddny. 223. Strandhesten: Selhunden. 224. Seidmdnens bærer: Krigeren, her Bjørn. Seidmåne: Skjold. 228. guden for stålets vondord til skjoldene: Krigeren; uvisst hvem. Hognestorms. . .skogtrær: Krigerne, Tord og hans venner. 232. serkens eik: Kvinnen, her Tords mor. 234. Leidartinget: Det møte som ble holdt i hvert tinglag etter hjemkomsten fra Altinget, og hvor bl. a. de nye lovene ble kunngjort. lunnenes. . . hester: Skipene. 235. Landaljoma: «Landenes lys». - Øykyndelsviser: «Øyfakkelviser». 239. eggens Ygg: Krigeren, her Tord. 250. til jul for frydfulle ulver: Til kamp. 254. Silkens dis: Kvinnen, her Oddny. - Gullets valkyrje d. s.

Gisle Surssons Saga Sagaen om Gisle Sursson er forsøksvis datert til 1240'50. Og de begiven­ heter som omtales, finner, ifølge sagaen, sted i annen halvdel av 900-årene i Norge og på Island. Beretningen om Gisle har temmelig sikkert en historisk kjerne, men sagaen har også trekk som ligger vandresagnene og det folkloristiske ncer. Et innviklet problem som drøftes blant forskere, er hvorvidt kvadene, eller en del av dem, er diktet av en historisk Gisle - noen har et kristent eller stilmessig preg som antyder en senere tid. At kvad og tekst ikke alltid stem­ mer helt overens, tyder imidlertid på at en del av kvadene har eksistert før 377

sagaen, og at den ukjente forfatteren har brukt dette materialet i forbindelse med sin fortelling. Gisle Surssons saga (Gisla saga Surssonar, ofte omtalt som Gisla saga) finnes i to versjoner, en kort som man har ment var eldst, og som er kjent som E, og en lengre, som man bl.a. av sprogmessige grunner har ment var yngre, og som er kjent som Y. Noen norske forskere mener nå å ha funnet indikasjoner om at Y egentlig er eldre enn E -utgangspunktet for denne slutningen er navneformene i Norges-delen av de to saga-versjonene. Siden E og Y er innarbeidet som «navn» for de to versjonene, kommer jeg likevel til å bruke disse betegnelsene på tradisjonell måte. Den beste teksten antas å være AM 556a, 4to.; dette manuskriptet gjem gir E i sin helhet. (AM betyr at det dreier seg om et manuskript fra den islandske Årni Magnussons samling, oftest kalt Den Arnamagnæanske håndskriftsamling. Arni Magnusson, som levde i perioden 1663-1730, var professor og bibliotekar ved universitetsbiblioteket i København. Og han har æren av å ha tatt vare på det meste av det som er bevart av islandske middelalderskrifter. Dessverre gikk flere manuskripter, samt hans egne opptegnelser, tapt i en bybrann i 1728.) AM 556a, en skinnbok, er sannsyn­ ligvis skrevet mot slutten av 1400-tallet. Et annet manuskript, kjent som AM 445c, 4to., er et fragment (fire ark) av samme versjon, men avviker noe fra AM 556a. AM 445c er rester av en skinnbok fra begynnelsen av 1400-tallet. Y-versjonen finnes i to papirhåndskrifter fra 1600- og 1700-tallet, avskrifter efter en eldre, nå tapt, skinnbok, antatt å ha vært fra 1300-tallet. Den første delen av sagaen er adskillig fyldigere i denne versjonen; dette gjelder både selve sagateksten og det at den inkluderer en del stoff fra Norges-historien. Om Y-versjonen er det ellers å si at fire ark har manglet i skinnboken som håndskriftene er kopiert fra. Fra Y-versjonens skinnbok stammer dessuten en avskrift som Arni Mag­ nusson selv har gjort av kvadene - den er bedre enn gjengivelsen i papirhåndskriftene. Forskere mener at de eksisterende versjonene alle «nedstammer» fra en urversjon som de i større eller mindre grad avviker fra. Og man har hittil ment at E ligger nærmere denne ur-versjonen enn Y gjør. Hva forskning og debatt videre vil bringe i denne sammenhengen må foreløbig stå åpent. Imidlertid bærer samtlige foreliggende manuskripter preg av å være 378

kopier. Hva angår AM 556a, som indirekte ligger til grunn for denne oversettelsen, har det uklare avsnitt som må være resultatet av misforståelser eller slurv fra en skrivers side, og enkelte ord har fått en form som gjør dem noe i retning av ubegripelige. I slike tilfelle hender det at Y-teksten eller AM 445c kan oppklare gåten. Skriveren av AM 556a (eller en forgjenger) har dessuten en tendens til å komme med små, utdypende bemerkninger som ikke antas å stamme fra ur-versjonen - f.eks. «det skulle han ikke ha gjort». E'versjonen, først og fremst AM 556a, ligger altså til grunn for denne oversettelsen, som er gjort efter serien «Islenzk fornrit»s utgave (bind IV, Vestfirdinga sQgur, utgitt av Bjorn K. Porolfsson og Gudni Jonsson, Reykjavik 1945). Denne utgaven inkluderer den del av Y~ versjonen som avviker mest fra E, og ligger til grunn også for oversettelsen i notene av enkelte Y-avsnitt. Dessuten har dens innledning (ved Bjorn K. Porolfsson) og fotnoter vært til generell hjelp. Vera Henriksen 261

Håkon Adalsteinsfostre - Håkon, Harald Hårfagres sønn, også kjent som Håkon den gode, var norsk konge fra ca. 935 til ca. 960. Skjærauke - («skerauki») en mulig norsk betydning av tilnavnet er «langstrakt grunne av fast berg som ligger tørr ved fjære sjø», men særlig begripelig som tilnavn er dette ikke. Ordet later ikke til å ha vært kjent på islandsk, og i Y er det for sikkerhets skyld byttet ut med det mer prangende og høymiddelalderske «Gullhjelm». var herse av rang - herse (norrønt: «hersir») later ikke til å ha vært noen definert rang, men hadde den generelle betydningen høvding. fjorden som heter Fibule - nå Arvågsfjord som ligger ikke langt nord for Surnadal, og hvor en gård ved fjordbotnen heter Feveien. Surdøl - jeg følger Y-versjonen som har «Surdæll» for en som kommer fra Surnadal. E-versjonen har «Syrdæll». bad om henne - bakgrunnen her er tidens skikk, som den fremgår av sagaene og middelalderlovene. Ifølge begge kilder hadde en tidligere ugift kvinnes nærmeste voksne, mannlige slektning rett til å råde over hennes giftermål. En enke eller skilt kvinne stod friere, særlig hvis hun var uavhengig økonomisk, men det var en forutsetning at også hun søkte sine frenders råd om hun ville gifte seg. blakke - betyr antageligvis «bleke, grågul-bleke». berserk - norrønt «berserkr» betyr egentlig bjørneskinnsserk. Opprinnelig har ordet sannsynligvis hatt sammenheng med en tro på at folk kunne skifte ham, i dette tilfellet gå i bjørneham. Ble brukt om slåsskjemper eller krigere som kunne hisse seg opp i vold­ som kamprus. holmgang - rituell tvekamp. tre netter - det norrøne «natt» betyr natt, men i tidsregning betyr det ofte døgn. Imidler­ tid trenger ikke «om tre netter» å være identisk med «om tre døgn»; det betyr tre netter pluss minimum to, maksimum fire dager.

379

262. Trellen kommer. . . begge banesår. - Y har denne versjonen: «En dag de møttes, hadde Gisle Gråsida i hånden og Kol en øks. . . Kol løftet øksen og Gisle Gråsida, og de hugg til hverandre; Kol traff Gisle i hodet med øksen så den ble stående fast, og sver­ det traff Kol i hodet - det bet ikke, men hugget var så hardt at skallen revnet og sverdet brakk i to. Da sa Kol: «Det hadde vært bedre om du hadde gitt meg sverdet mitt da jeg bad om det. For nå har du sluppet ulykken løs over dine frender.» Så døde begge.» den yngste Are - Y har dette tillegget: «Torkjell var stor og en vakker mann, sterk og svært praktglad. Gisle var en som man ikke lett ble klok på, og, som ofte med menn som er store av vekst, var det slik at folk ikke visste så nøye hvor sterk han var. Han var dyktig og arbeidsom og heller stillfarende av seg. Tordis, søsteren, var vakker og for seg på alle vis, men hardlynt og stor på det.» Alle vokste opp der hjemme. - sagaen er selvmotsigende her; få linjer lenger nede fortelles det at Are vokste opp hos sin morbror. Kan denne setningen, som mangler i Yversjonen, være en umotivert gjentagelse av opplysningen om den første brødre-trioen i kapitel 1? Are var til fostring - teksten har ordrett: «For Are ble det fått fostring»; i dette ligger at det kunne være en ære om en mann tok en annens sønn til fostring - dvs. hvis foster­ faren var en minst like mektig mann som faren. I omvendt tilfelle, f.eks. når en bonde oppfostret en kongssønn, var æren på fosterfarens side. rvy/ig fått sin farsarv - Y gir en forklaring: «Begge hadde mistet sine fedre på en Englands-ferd.» 263. likte det - ordrett oversettelse: «likte det godt». Denne utelatelsen av et ord tar jeg med som prototyp på stilistisk begrunnede avvik fra teksten. «Godt» er sløyfet fordi man på moderne norsk får en gjentagelse av ordet i neste setning: «Men vennskapet mellom brødrene ble aldri så godt som det hadde vært.» Her har sagaskriveren såvisst ikke gjort seg skyldig i noen gjentagelse - for det første «godt» har sagaen «vel», og for «venn­ skapet. . . ble aldri mer så godt» har den «aldri vard sidan jafnblitt». Jeg har ofret det første «godt» fordi forskjellen mellom «likte det» og «likte det godt» er minimal - «likte det» stående alene, kan faktisk oppfattes som sterkere enn «likte det godt». selvtolvte - (norrønt: «vid tblfta mann») med elleve andre. Andre varianter finnes også, «selvtredje», «selvniende». Når jeg har valgt å beholde i oversettelsen denne noe arkaiske formen bare i forbindelse med tolv, er det fordi tidens tallsystem hadde en tellemåte med base tolv og «hundrad tolfrætt» = 120. Tolv er derfor et tall som går igjen i sagaene mer som et begrep enn som en nøyaktig angivelse av antall, og «selv­ tolvte» hører hjemme i denne sammenhengen. Det fantes også «hundrad tirætt» = 100. holmgangsloven - Kormaks saga (10. kapitel) gjengir mest fyldig det som trolig (saga­ skriveren skrev ca. 200 år efter at holmgang ble forbudt på Island) var reglene for holm­ gang. Ifølge denne sagaen skulle en fell som var fem alen i firkant og hadde løkker i hjørnene, bres ut på kampplassen. I løkkene skulle det settes påler som holdt fellen på plass. Det skulle være tre «reitar» («furer, striper, streker som er risset») rundt fellen, hver en fot bred. Utenfor disse skulle det stå fire hasselstenger. Hver av de kjempende hadde rett til å bruke (forbruke) tre skjold og til å ha med seg en mann som holdt dem for ham, en «skjaldsveinn». Når ingen av skjoldene dugde lenger, skulle mennene kjempe inne på fellen; nå hadde de bare våpnene å parere hugg med. Om den ene ble såret så det kom blod på fellen, var han ikke pliktig til å kjempe lenger. Om én satte den ene foten utenfor hasselstengene, het det at han vek; om han var utenfor med begge føtter, at han flyktet. Den som ble mest såret, skulle betale for å løse seg fra holmen, betale «holmlausn».

380

264. og den... for dem - det er snakk om såkalt «reist nid» (som også kunne være f.eks. et hestehode på en stang); den ikke svært subtile antydningen går i retning av homosek­ sualitet. Det var et emne som opptok tidens mennesker svært, og de viste sørgelig liten toleranse. Følgelig var disse mannsskikkelsene å betrakte som sterk nid, sterkt ærekren­ kende. De går så på holm - de begynner holmgangen, hvilket er noe annet enn å gå «på hol­ men», å gå i land på holmen (eller øya) hvor de allerede befinner seg. hver holder skjold for seg selv - ingen av dem har skjoldbærere (se ovenfor under «holmgangsloven»). Gunnloge - betyr «stridsflamme». kvadene - om betydningen av disse to småkvadene har det vært en livlig diskusjon. Mange har ment at de faller utenfor den ramme teksten gir dem, og at de trolig er svært gamle. Særlig omdiskutert har Saksa, som sagaen gjør til et øynavn, og Skjegge, et manns­ navn i sagaen, vært; i den sammenheng også betydningen av en sverdkenning: «hræfrakka» (den er brukt hvor jeg har «sverdet» i den andre strofen, «hræ» betyr lik, mens «frakki» vekselvis har vært satt i forbindelse med det angelsaksiske ordet «franca» for spyd og det norrøne «frakkar» for franskmenn). En tolkning (Anne Holtsmarks i «Studies in the Gisla saga») går ut på at Saksa såvel som Skjegge viser til våpen - et saksesverd («sax»), dvs. et relativt kort, enegget sverd (nærmest en stor kniv) og en skjeggøks, dvs. en våpenøks av karakteristisk form. Hun tar også opp den mulighet at det ligger et ordspill i bruken av «sax» (med hentydning til «saxlendskr», en fra Sachsen) og «frakki» (med hentydning til Frankrike). Et annet spørsmål er oversettelsen av verselinje to i den første strofen, «Gaman vas Spxu». Her har jeg fulgt tolkningen i forordet til «Islenzk fornrit»s utgave: «Det var gammen for Saksa»; Bjorn K. Porolfsson ser som et tegn på strofens høye alder at skal­ den tillegger naturen, i dette tilfellet en øy, evnen til å glede seg. Jeg har følgelig oversatt (med modifikasjon til fordel for rytme og bokstavrim): «til gammen for Saksa». Denne oversettelsen er i pakt også med Anne Holtsmarks oversettelse og tolkning. 265. bur - lagerhus, sovehus. unna - ordrett oversettelse: «unna hundelyden», dvs. så langt borte at de ikke kunne høre hunder på gården gjø. Torbjørn. . . med i brannen - Y gir her en fyldigere versjon: «De kom uventet til Torbjørns gård og stilte noen av folkene sine utenfor skålen (islandsk for hovedbygningen på en gård), andre foran det laftede buret. Dette buret hadde Gisle satt opp noen vintre før, og han hadde skåret av en stokk i hver vegg slik at midtstykket var løst. Midtstykkene var så skjøvet på plass utenfra, og inne var det slått i jernkroker med slåer som holdt stokkene fast. Men utenfra så stokkene hele ut. Det var overskyet og blåste hardt; vinden stod på mot fremsiden av buret. Skjeggjasønenes folk drog ved både til skålen og til buret og tente fyr på den. Da de som var i buret, ble klar over dette, åpnet de døren - de tok surmyse som stod der inne i et stort kar, og slukket ilden med den. Men de utenfor gjorde opp ild igjen, denne gangen på begge sider av døren, og det fenget fort i veden. Både far og sønner var i buret, og med dem mor og datter, Isgerd (morens navn i Y) og Tordis. Gisle løp nå fra døren til gavlveggen, rev jernslåen fra og skjøv stokken ut. Så kom de seg ut av huset, den ene efter den andre. Ingen oppdaget dem, for Skjeggjasønenes folk passet dørene så ikke noen skulle komme ut den veien. Under dekke av røyken løp de til skogs. Og da de kom dit, så de at skålen og hele gården stod i brann.»

381

265. øyene som heter Æsunder - navnet er ikke sikkert tolket. Ett forslag er en liten øy «Åsen» nord for Trondheimsfjorden. sørover til Flyndrenes - Flyndrenes har ikke latt seg lokalisere på Norges-kartet. Men siden det tidligere har vært omtalt som «nord for Trondheimen», er det lite trolig at Gisle og hans folk har dradd «sørover» dit. hundre døgn - det norrøne «dægr» betyr vanligvis et halvdøgn, men kan også bety et helt døgn. Torkjell den rike - om denne Torkjell forteller Landnåmabok at hans far ble kalt Tord Vikingsson, og at de fleste regnet denne faren for sønn av kong Harald Hårfagre. Landnåma omtaler ham som Torkjell Kjempe den rike. 266. Torbjørn Sur. . . surmysen - forklaringen med surmysen regnes for usannsynlig; trolig er «Sur» en forkortelse for «Sur(na)døl». Alt land var da tatt på begge sider av fjorden - hvor jeg har skrevet «tatt» har teksten «onumin» dvs. «u-tatt». Men «onumin» stemmer ikke med Islendingabok, som sier at alt land var tatt «seksti vintre» efter at den første landnåmsmannen, Ingolv, kom til Island (år 874 eller 875) - heller ikke med Landnåmabok, som sier at Torbjørn Sur kom til «albyggdu landi», fullbygd land. Sagaen er dessuten i konflikt med seg selv, for få linjer ovenfor fortelles det om to menn, begge ved navn Torkjell, som bor på hver sin side av fjorden - og det står at Torbjørn Sur kjøper land av en av disse, som følgelig må ha eid landet. I sin kommentar til sagaen har en tidlig utgiver (Konrad Gislason, som gav den ut i 1849) tolket «onumin» til «ubygd», og han vil stryke ordet «alt» («q11») fra setningen. Finnur Jdnsson, som utgav sagaen først i 1902 og igjen i 1929, har derimot løst problemet ved å oppfatte manuskriptets «onumin» som en skriverfeil og rette det til «numin», «tatt», altså det stikk motsatte. I dette er Finnur i pakt ikke bare med de andre kildene, men også med Y, som har «På var byggt vidast um VestfjQrdu.» («Da var det bygd vidt omkring ved Vestfjordene».) austmann - på Island og Orknøyene: betegnelse for nordmann. Tilsvarende kunne «vestmann» bety ire. var kommet til Island - teksten har her «ut kom», dvs. kom ut; dette uttrykket brukes på Island om å komme til øya. sønnen Vestein - her har teksten et innskudd om slektsbakgrunn (fra Landnåmabok og Orvar-Odds saga): «Vestein austmann var Vegeirsson, (og) bror av Vebjørn Sognekjempe. Bjartmar var sønn av Ån Raudfell, sønn av Grim Lodnekinn, bror av OrvarOdd («pile-odd»), sønn av Kjetil Hæng, sønn av Hallbjørn Halvtroll. Ån Raudfells mor var Helga, datter av Ån Bueskytter.» Rent bortsett fra at det tydeligvis har vært viktig for skriveren å gi Aud og Vestein en stamtavle, får man si det var folk med maleriske navn! under Hest - Vestein har, ifølge sagaene, eid en gård som har ligget ved det markante fjellet Hestfjall innerst i Onundarfjord. Her har det ligget flere gårder, blant annet ligger det nå en ødegård som kalles Hestur. «Under Hest» har vært oppfattet som et gammelt navn på denne gården, muligens fordi «under Hest» er en svært omtrentlig angivelse av en manns bosted. Men sagateksten gir ikke dekning for dette; det står f.eks. at huskarene Hallvar og Håvard kom «under Hest», ikke at de kom «til Under Hest». Selagnup - om dette tilnavnet er det ikke annet å si enn at «seli» betyr sele og «gnupr» nut. vår - «høst eller vår» ifølge teksten; «høst eller» er utelatt også i «Islenzk fornrit»s versjon hvor det påpekes at det må ha dreid seg om et vårting. Torstein Torskabit - Torstein Torskabit nevnes i bl.a. Eyrbyggja saga og annalene (ned­ tegnelser for hvert år om hva som er skjedd det året; det finnes flere islandske rekker

382

267.

268.

269.

270.

271.

272.

med slike nedtegnelser). Ifølge disse andre kildene, som regnes for mer pålitelige enn Gisla saga, var han forlengst død på den tid det her er snakk om. Bork Digre - tilnavnet Digre («inn digri») kan bety svær, fysisk sett; det kan også bety hovmodig, stor i munnen. tinget - det dreier seg her om tinget som ble holdt ved Dyrafjord. Valsøyreting - i teksten kalles tinget ved Dyrafjord «Hvålseyrarfcing». Men tingstedet «Hvålseyrr» ved Dyrafjord er (ifølge fotnote til «Islenzk fornrit»s utgave) trolig tid­ lig blitt hetende «Valseyrr», og Finnur Jbnsson bruker denne navneformen i sin ut­ gave. godordet - en gode var en hedensk offerprest. På Island var godene dessuten høvdinger i sine godedømmer (dette ble deres funksjon også efter kristningen) og satt i den lov­ givende forsamlingen på Alltinget. Godens makt ble kalt «godord», oversettes med «godord», eller «mannaforråd», dvs. det å råde over folk. De folk en gode rådde over, var hans tingmenn, og makten var ikke nødvendigvis stedbundet. Det dreide seg om en gjensidig avtale, et tillits- og beskyttelsesforbund, og en godes nærmeste nabo kunne være en annen godes tingmann. Godord kunne man arve eller kjøpe. farvet tøy - tegn på rikdom; farvet tøy var ofte importert. surdølene - siden bare Vestein nevnes separat, later det til at sagaskriveren mener Surssønene og Torgrim, som er gift med deres søster (se også note «Surdøl» til kap. 1). Samme gruppe, inkluderende Vestein, omtales som haukdølene i følgende kapitel. het Gjest og var Oddleivsson - på norrønt og islandsk er det en distinksjon mellom det en mann heter, hans fornavn (her Gjest), og det han ikke heter, men er - nemlig sin fars sønn (her Oddleivsson). en som. . . passe kjeften - teksten har «gassi mikill» dvs. «en svær gasse»; «gassi» ble brukt om et brushode, en uvettig person - på moderne islandsk brukes det, interessant nok i denne sammenhengen, også om en sladrehank. på odden der på øren - teksten har «i Eyrarhvålsodda». Se også note «Valsøyreting» til kap. 5. I fotnoter i «Islenzk fornrit»s utgave (s. 18 og 22) drøftes tingstedets navn. Inter­ esserte henvises dit. målspyd - spyd med mønster som viste at det var damaskert, dvs. smidd på en spesiell måte. Så drog folk hjem fra tinget - hvis seremonien er gyldig for dem som ikke trekker seg, er disse blitt fostbrødre ved ed: 1. Gisle og Vestein, 2. Torkjell og Vestein, 3. Torkjell og Torgrim. Og det tyder på gyldighet at Torkjell senere omtales som Vesteins edsbror («svarabrodir»). norrøne menn - menn (folk) fra Norge eller Island, evt. folk av norsk avstamning fra Vesterhavsøyene eller Irland. Torodd - Torgrim skal ha vært femogtyve år da han ble drept (hvilket skjer senere i sagaen); han kan følgelig ikke på dette tidspunkt ha hatt en sønn som var voksen nok til å ta seg av tømmeret. mens Harald Gråfell var konge i Norge - dvs. i perioden ca. 960 til ca. 970. vintemattstid - efter middelalderens islandske regnemåte begynte vinterhalvåret i uken 10.-16. oktober (juliansk kalender), og «vinternettene» var nettene til fredag og lørdag i denne uken, kanskje også natt til søndag. Veborg - Viborg gods - det gods Vestein hadde satset i kompaniskapet. øre - bortimot 27 g; mynten det er snakk om, må ha vært delt på langs. Eldhuset. . . favner bredt - eldhus brukes i sagaene vanligvis om hovedhuset på en gård, synonymt med skåle. Forøvrig må sagaskriverens forestilling om størrelsen av fortidens hus ha vært noe overdreven.

383

272. dyngjen - kvinnestuen. skjære en skjorte - når en ung kvinne sydde en skjorte til en ung mann, ble det regnet som et tegn på at hun var glad i ham. Jeg har. . . med Gisle. - her ser det ut til at sagaskriveren tar seg en frihet. Avstanden fra Torsnes, hvor Torgrim bodde, til området Arnarfjord-Dyrafjord-Onundarfjord, hvor Aud må formodes å ha oppholdt seg, er for stor til at de kan ha «møttes svært ofte». 273. ikke siden heller - teksten har «né lengra banni», dvs. «ikke lengre tid»; bruken av ordet «bann» for «tid» er spesiell og omdiskutert. Interesserte henvises til fotnote i «Islenzk fornrit»s utgave, s. 32. brudegaven - gave som brudgommen gav til bruden; den var nødvendig for at ekteska­ pet skulle være gyldig, og den ble hennes eiendom - forutsatt at ekteskapet ikke ble oppløst med skylden på hennes side, f.eks. ved utroskap. Du kan velge selv. . . min skyld - det Åsgerd gir Torkjell valget mellom er, ifølge tidens lover (som de fremgår av sagaene og de islandske middelalderlovene), enten en skils­ misse hvor han blir stående som den skyldige og dermed som økonomisk taper, eller å ta henne til nåde - alternativet er å innrømme for all verden at hun har gjort ham til hanrei. 274. taler som skjebnen vil det - teksten har «mæla verdr einnhverr skapanna målum» dvs. enhver taler de ord som er fastlagt på forhånd. flyttedagene - på Island i middelalderen begynte flyttedagene med torsdag i den syvende uke av sommeren, dvs. uken 21.-27. mai (juliansk dato), og de utløp natt til derpå føl­ gende mandag. 275. Nev - norrønt «nef» betyr nese. innenfor Haukadalså - E har «utenfor», Y «innenfor»; ifølge «Islenzk fornrit»s utgave er «innenfor» riktig. seidmann - seid var en av flere typer trolldom, og det fantes to slags seid: seid for å få vite fremtiden og seid for å skade. Dermed er nok sagt om dette. - kanskje ikke nok for en nåtidsleser; det uvanlig korte skaftet antyder at spydet ikke er noe alminnelig kaste- eller støtspyd, men et støtspyd særlig laget med ett formål: drap på nært hold. 276. knytte - teksten har «knytiskauti» som betyr et lite, firkantet tøystykke med hjørnene bundet sammen - islandske kilder nevner ofte at folk oppbevarte penger eller kostbar­ heter i et slikt. Bandvetter - teksten har «Bandvettir»; det betyr trolig votter som er bundet sammen med en snor - slik som barnevotter kan være det. Bakgrunnen må være at de to hestene alltid har vært brukt som par. nedenfor sandmelen - det skal ha dreid seg om å ri sanden utover ved fjære sjø. Nå renner alle elver mot Dyrafjord - Vestein er kommet til vannskillet, nå er det skjebne­ bestemt at han skal fortsette. 277. Gneiste - («gneisti») gnist; tilnavnet har kanskje sammenheng med at «gneisti» er et okse-navn. med bjelleklang - E har «hrimandi» som muligens er beslektet med «hrim» («rim»), og som trolig er en skriverfeil. Y har «hrynjandi» som bl.a. har betydningen å ringle. Over­ settelsen «med bjelleklang» er vanlig, men usikker. fiskestang i hånden - teksten føyer til «ok vedrar af upp»; betydningen er omdiskutert. Y har «aurridanet å stongunum», et ørretnett på stangen. Hovedhensikten må i begge tilfelle være at Geirmund prøver å finne på noe som Rannveig kan ha oppfattet som et spyd. 278. revle - langt, smalt billedteppe; slike tepper ble hengt på veggen over benkene til fest.

384

279.

280.

282.

293.

284.

285.

287.

288.

taket blåste av på den ene siden av huset - i «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middel­ alder» forteller Hordur Agustsson hvordan man antar at et skikkelig islandsk middelalder-tak var konstruert: Aser eller sperrer bar taket, over disse lå et lag med planker; over disse igjen lå det trolig huder, oppå hudene lå ris (lyng og dvergbjerk brukt som isolasjonsmateriale) og øverst gresstorv. Efter det som videre fortelles: at det dryppet (og ikke pøste ned) i huset mens det styrtregnet ute, kan det ikke være menin­ gen at halvparten av selve taket hadde blåst sin vei. Sannsynligvis menes det at de øver­ ste lagene, til og med eventuelle huder, er blåst av halve taket, og at regnet drypper ned mellom plankene. skålen - skåle brukes i islandske sagaer om hovedbygningen på en gård. så de stod langsefter huset - det fremgår ikke hva sagaskriveren mener; trolig at de to har redd seg senger utenfor selve sengebenken, der hvor det dryppet minst. boløks - en slags vedøks; typen ble også brukt som stridsøks. binde helsko. . . til Valhall - dette er det eneste stedet i den islandske middelalderlitteraturen hvor det er snakk om å binde helsko. Y gir denne forklaringen, som ikke nødvendigvis er i pakt med den opprinnelige forfatterens intensjon: «for den gang ble det sagt at folk skulle fare til Hel når de var døde; derfor sies det at man bør utstyres til Helheim med mange klær, så klærne kan vare lenge». Jeg har ikke fortalt. . . gå i oppfyllelse - her dreier det seg om den overtro at det å fortelle en drøm, kan få den til å gå i oppfyllelse. hver får bære sitt - teksten har ordrett: «Hver må fare lengst med seg selv.» knattleik - et ballspill spilt med en hard ball. Det var beslektet med stikkball og er sann­ synligvis kommet til Island fra Irland eller Vesterhavsøyene. Spillet forutsatte en flat bane og ble derfor ofte spilt på isen. Øyolv Tordarson - senere i sagaen nevnt som Øyolv Grå. Øyolv tilhørte en av de mest kjente landnåmsættene; Are Frode nevner ham i Islendingabok som en av sine for­ fedre. tjelde - kle med tøy; veggene ble tjeldet til gjestebud. Kan også bety å sette opp telt og brukes i den sammenheng om å sette tak på en tingbu, hvor bare de lave stein- og torvveggene stod når bua ikke var i bruk. Den er klokest som vet å holde måte. - teksten har ordrett: «Den kan alt som vet å holde måte.» du skal få dette igjen og mer til- teksten har: «jeg har vilje til å skaffe deg »fylu» (ungmerr) når du skaffer meg «fola» (unghest), og det skal ikke bli for dårlig betaling». Han binder sammen. . . få den opp innenfra. - teksten er forvirrende her - det fremgår senere at Gisle har planlagt sin flukt gjennom fjøset og denne døren som han låser så omhyggelig. Både den låste døren og de tredve par sammenbundne kuhaler må da bli hindringer for ham når han senere får hastverk med å komme seg vekk nettopp denne veien? fotbordet - et bord på forsiden av benken; folk hvilte fottene på det når de satt på den. legge. . . i skip - det er i mindre målestokk snakk om en skipsgravlegging av typen Oseberg-skipet og Gokstad-skipet. Når det gjelder steinen som Gisle lemper ombord for at skipet (båten) ikke skal komme i drift, kan det være av interesse at Oseberg-skipet var solid fortøyet i haugen - til en svær stein. Torgrim går i gang. . . all slags styggedom - i denne sammenhengen har seid vært trolldom med den hensikt å skade. Seid utførtes ofte på en pall (hjell) og var antageligvis eksta­ tisk og beslektet med sjamanisme. Teksten har «med allri ergi ok skelmiskap» som jeg har oversatt til «med all slags styggedom»; en ordrett oversettelse er «med all utuktighet og djevelskap». Begrepet utuktighet bringes trolig inn fordi seid later til å ha vært ansett som usømmelig for menn; den har sannsynligvis hatt sammenheng med kvinnelig sek­ sualitet.

25. Norrøn saga III

385

288. sørsiden - teksten har «utan ok sunnan», «på utsiden (dvs. nordsiden som vendte mot fjorden) og på sørsiden». AM 445c har bare «sunnan», Y har «utan sunnan». Snorre gode - hovedperson i sagaen om Eyrbyggjene. Navnet Snorre er beslektet med substantivet «snerrir» som betyr en hastig, djerv kar; tilnavnet forteller at han som vok­ sen ble gode, hedenprest. Ifølge de islandske annalene ble Snorre Torgrimsson født enten i 963 eller i 964. Annmark - «andmarki», dvs. motgang, feil, nød, mangel. 289. Kortfotmyr på østsiden av elven - manuskriptet har her «vestsiden», som «Islenzk fornrit»s utgave påpeker som en feil og har rettet til «østsiden». 290. tøyr - norrønt «Peyr», fønvind og mildvær. Ordet finnes i norske dialekter. belg - hud som er helflådd av et dyr; ifølge Y var det en kalvebelg. Når man drog en belg over hodet på en trollmann som skulle drepes, var det trolig fordi man var redd for «det onde øyet»s makt. Sagaen om Laksdølene (38. kapitel) har en tilsvarende histo­ rie om en trollmann som blir steinet i hjel med en belg over hodet; her har belgen en rift, og der hvor blikket hans ut gjennom riften treffer, er det «som om det var kommet en hvirvelvind; jorden ble rotet opp så der aldri mer grodde gress». sørover til Torsnes. . . ferden mot vest - vestover brukes i sagaene (og fremdeles på Island) om å dra til Vestfjordene (fjordene på vestkysten av den store halvøya helt oppe i nord­ vest), uansett geografisk retning innen landet. Når man skal derfra, kommer imidlertid geografien inn i bildet. Derfor fortelles det at Bork drar «sørover» (geografisk riktig) til Torsnes, efter at han har reist samme vei i motsatt retning «mot vest». 291. Da Bork hørte. . . ofte kalde. - her gir teksten Bork en selvmotsigende replikk. Manu­ skriptet AM 445c gir en mer logisk versjon:. «Da Bork hørte dette, ble han svært harm, og han sa: «Jeg drar tilbake for å drepe Gisle. Det er ingen grunn til å vente.» Torkjell sier at han ikke kan være enig i det -«og jeg vet ikke, heller, hva som er sant i dette som Tordis sier, kanskje er det ingenting i det - det skulle ikke undre meg. For kvinneråd er ofte kalde».» bragt saken opp - teksten har ordrett: «revet hull i (revet opp) saken». Gudrun, Gjukes datter - skalden sikter til Gudrun i Den eldre Eddas Atle-kvad - som hevn for sine to brødre drepte hun ikke bare sin husbond, men også sine to små sønner. bringe søksmål mot meg - her kan det være tale om to forskjellige ting. Den ene er at Torkjell ikke vil blande seg i saken mot Gisle; det kunne føre til søksmål mot ham selv i forbindelse med drapet av Vestein. Den andre er at det var forbudt, ifølge islandske middelalderlover («Grågås»), å hjelpe en fredløs - efter forordninger i de forskjellige versjoner av Grågås, var den fredløse «boell», «oferjandi» og «orådandi pil bjargråd», dvs. han var en som man ikke måtte gi mat, ikke måtte føre ut av landet og ikke måtte yde hjelp på noen måte. Hva dette angår, kommer Torkjell senere, da Gisles fredløshet er et faktum, tilbake til at han ikke vil hjelpe broren på noe vis som kan bringe søksmål mot ham selv. Men om man sammenstiller Grågås med den hjelp som Torkjell, ifølge sagaen, gir Gisle (klede, sølv, mat, en båt), er det nærliggende å tro at forfatteren har tenkt seg lovene (eller deres håndhevelse) mindre strenge i før-kristen tid. 292. Stevnedagene - de dagene da man senest måtte stevne folk til et ting hvor en sak som angikk dem skulle bringes opp. For vårting var tidsfristen to uker før tinget. 293. vestover - her har teksten «vestan», som betyr vestfra, altså østover. Men dette er feil; Bork kan ganske enkelt ikke komme vestfra til Vestfjordene, ikke fra noe sted på Island. Få linjer ovenfor forteller teksten da også at han drog «vestr», vestover, for å komme dit. Østover til Islands Vestfjorder kunne man bare komme fra havet eller fra Grøn­

386

land. Finnur Jbnsson har bemerket denne feilen i sin utgave; han foreslår «sunnan» for «vestan». Men trolig dreier det seg om en skriverfeil for «vestr». Se også note oven­ for: «sørover til Torsnes. . . ferden mot vest». 294. se hva fangst det ville gi - teksten har «vita, ef nokkur hugr er i honom»; Y har «veidir» for «hugr». jeg har oversatt med sideblikk til Y. Men så langt. . . fleste andre - sagaens Husanes, hvor Gisle moret seg med å kaste stein, er trolig stedet som nå heter Hafnanes. Like ved hverandre omkring 200 m fra land ligger et skjær som heter Selsker og en klippe som kalles Gislanaggur («naggur» betyr «liten stein» eller «klippespiss»). Om det er dit Gisle skal ha kastet, får man si at det var en prestasjon. 295. Amarfjord - en diger fjord som er den første sønnenfor Dyrafjord. Den deler seg i en nordre og en søndre hovedgren; den søndre forgrener seg videre i fjordarmer. Ifølge Landnåmabok (som finnes i flere versjoner, men i denne sammenhengen er samtlige middelalderversjoner enige) het den første landnåmsmannen ved fjorden Ørn, og den fikk navn efter ham. Han slo seg ned på nordstranden, men bestemte seg til å dra videre og solgte landnåmet sitt til An Raudfell, Aud Vesteinsdotters oldefar på morssiden. Geirtjovsfjord - innerste del av Arnarfjords (se ovenfor) søndre gren. Ifølge Landnåma­ bok (de to middelalderversjonene som nevner denne fjorden) tok en mann som het Geirtjov Valtjovsson landet ved den søndre grenen av Arnarfjord, og han bosatte seg ved Geirtjovsfjord - trolig ved fjordbotnen, det beste stedet. Landnåma regner dess­ uten opp Geirtjovs efterslekt i ni ledd, så det er lite sannsynlig at området var eierløst i annen halvdel av 900-årene da Gisle, ifølge sagaen, bygde seg gård ved Geirtjovsfjordbotnen. Helge, Sigurd og Vestgeir - ifølge Gisle-sagaen bodde Auds morbrødre på sørstranden av Arnarfjords nordre gren - en mils vei fra Geirtjovsfjord-botnen. De må ha vært svært redde for Gisle efter rettsaken da de sendte Torkjell den rike, som bodde adskillig lenger borte, for å fortelle ham om dommen. fredløs - sagaen har her «sekr», som egentlig bare betyr straffskyldig. Men det fremgår av sammenhengen at det er tale om «skoggangr», fredløshet. Det må ha vært svært vanskelig for fredløse å klare seg på Island. Bjerkeskogen, som fantes der i den første tiden efter landnåmet, har neppe vært særlig egnet som skjule­ sted, og landet manglet (og mangler fremdeles, bortsett fra rein som er blitt innført i nyere tid) de byttedyrene som må ha dannet næringsgrunnlaget for fredløse i Norge: elg, rein, hjort, hare. Øyas eneste «innfødte» landpattedyr er hvitreven. Skogsfugl mangler også, men der er ryper, andefugler, gjess, sjøfugler, fisk og sjø-pattedyr. Fredløs-sagaen, som Gisles saga er prototyp på, ble en genre innen islendingesagaene. 296. skyte skjold over ham - et uttrykk som betyr å ta under sin beskyttelse. De svarer, navnebrødrene,... for hans skyld - sagaen nevner bare én Torkjell, Torkjell den rike, som oppsøker Gisle. Men her er Torkjellene plutselig blitt flertall. Kan tanken bak dette være at Torkjell den rike svarer det samme som Torkjell, Gisles bror, hadde gjort? vintre - det norrøne «vetr» betyr vinter. Men siden folk regnet tiden i vintre, kan det også bety år. Begrepet er imidlertid ikke identisk med vårt begrep år - et barn kunne være tolv vintre gammelt og samtidig være elleve år hvis det var født f.eks. i august og dets alder i vintre ble nevnt f.eks. i mai. At Gisle hadde vært tre vintre ved Geirtjovs­ fjord, betyr derfor ikke nødvendigvis at han hadde vært der tre fulle år - selv om det er sannsynlig i denne sammenhengen. selv når det så lovende ut - teksten har ordrett: «og selv om de av og til trodde det ikke var usannsynlig at det ville vende seg». Øyolv Grå. . . i Otradal ved Amarfjord - Øyolv Tordarson som hadde vært med i

387

296.

297. 298.

299.

301. 302. 303.

304.

307.

gjestebudet da Torgrim ble drept. Tilnavnet Grå («grår») betyr, i tillegg til farven grå, uvennlig, fiendtlig, vrang. Otradal ligger på sørsiden av Arnarfjord og har trolig hørt med til Geirtjov Valtjovssons landnåm. Lenger ute i sagaen ter Øyolv seg som om han eide Geirtjovsfjord - han sender folk til fjordbotnen for å hugge trevirke. Sannsynligvis er tanken at Øyolv, som tilhørte en velstående ætt, har kjøpt hele landnåmet av Geirtjovs ætlinger. Men i så fall har ikke Geirtjovsfjord vært en eierløs ødefjord hvor den fredløse Gisle kunne bosette seg efter forgodtbefinnende. Derimot kan den ikke fred­ løse Aud ha bosatt seg der som Øyolvs leilending - eller, mindre trolig, ha kjøpt grunn av Øyolv. Grette Asmundarson - hovedperson i Grettes saga; ifølge denne sagaen, som i sin nå­ værende form trolig går tilbake til begynnelsen av 1300-tallet, levde Grette som fredløs i 19 år. Fredløs-sagaen om Grette regnes som den mest fullkomne av sitt slag. Auds gård - se ovenfor «Øyolv Grå. . . i Otradal ved Arnarfjord». nid - ærekrenkelse, hån, i ord (kvad) eller ved såkalt «reist nid», det vil bl.a. si utskårne figurer, som nevnt i kap. «Uheldige friere» - se også note «og den ... for dem» til samme kap. Disse figurene var en beskyldning om homoseksualitet; en slik beskyldning er også ofte innholdet av nidkvad. Flere sagaer forutsetter at nidet hadde magisk virk­ ning, hvilket er i pakt med irsk tradisjon; en del forskere slutter fra bl.a. dette at nidet ble oppfattet som magi, og noe slikt kan ligge bak Gisle-sagaens strofer om skaldskap og trolldom. Andre mener at nidet, som forbys i de islandske middelalderlovene med strenge straffer, ikke hadde noen hensikt ut over den ærekrenkelse det medførte. Og jeg har holdt meg tilbake lenge. - ordrett oversettelse: «Og jeg har spart lenge til dette.» hest eller båt - teksten har «fararskjota», befordringsmiddel. Vadil (norrønt - Vadill?) - nå Vadall, gård på Baråastrond ikke langt fra Torkjells gård Hvam (norrønt: Hvammr; nå: Hvammur). Gjest Oddleivssons mor - Gjest, også kalt Gjest den kloke, er nevnt tidligere i sagaen som venn av Torkjell den rike, og det fremgår senere at han var i slekt med Vestein; moren omtales som Torgerd (Y kaller henne Torunn). Jeg har. . . den røde flod - dette kvadet har enderim også i teksten. Av stilmessige grun­ ner regnes det som sent, trolig fra 1200-tallet. seks vetter - en vett var en vektenhet som tilsvarer noe over 30 kg. står med alle føttene i krybben - dvs. har det over alle grenser bra. bordvegg - en bordvegg som ikke kan ha gått helt til taket. Det må ha dreid seg om et langt hus inndelt i rom med tverrvegger. Sagaskriveren nevner «huset på Hergilsøy» i entall - han har trolig tenkt seg folkehus, bur og fjøs under ett tak. Skutilsøyene - trolig noen øyer som nå kalles Skjaldmeyjareyjar eller Skutilsey. Vadsteinaberg - søylebasalt-berg sørvest på Hergilsøy. Her falt det stadig steiner ned i fjæren, og de ble slitt av bølgene. Disse steinene ble brukt til søkker («vadsteina»), og av dette fikk berget navn. Hjardarnes - del av Bardastrond. Det er 17-18 km å ro dit fra Skutilsøyene (se note «Skutilsøyene»), hvor sagaen forteller at Gisles og Bothilds rotur begynte. E har at Gisle kom i land «å Hjardarnesi», «på Hjardarnes», Y at det var «fyrir Hjardarnesi», «utenfor Hjardarnes». Se nedenfor, note «øya». øya - se ovenfor, note «Hjardarnes». Denne øya har, siden den ifølge E må være del av Hjardarnes, vært oppfattet som en tidevannsøy. Men dette stemmer dårlig med fort­ settelsen av sagaen. Der fortelles det at Gisle svømte i land - i så fall må det ha vært flo sjø. Videre står det, få linjer nedenfor, at han relativt kort efter berget seg fra sine forfølgere ved å ta seg frem «under skrenten i flomålet» (originalteksten har «inn med flædarbpkkum») - for at han skulle kunne gjøre dette, måtte det være fjære sjø. Og så kort tid er det ikke mellom flo og fjære.

388

308.

309.

310.

311. 312. 313.

316.

317. 318.

322.

han mistet sverdet sitt - dette henger dårlig sammen med opplysninger senere i sagaen. Det fortelles at han bruker sverdet i sin siste kamp. Tordis kjenner nettopp dette sverdet igjen som Gisles da Øyolv bringer det med til Torsnes. Det er lite trolig at Gisle har hatt to sverd. Haug - gård på Hjardarnes, nå Audshaugur. av bannord- teksten har «i bloti». «Blot» har som opprinnelig betydning hedensk offerdyrkning; sekundært (efter kristningen, får man tro) har det fått betydningene «troll­ skap» og «banning, bannord». Fossa - (islandsk «Fosså») gård et par km vest for Haug (se note « Haug» ovenfor). herredet - begrepet herred («herad») ble brukt i betydningen bygd, landområde, og var ofte identisk med tingkrets. det ikke er måte på - her har teksten ordrett «ikke fra steinen»; dette uttrykket lar seg bare løselig oversette. Interesserte henvises til fotnote i «Islenzk fornrit»s utgave, s. 88. det siste han hadde av løsøre - det fremgår senere at dette er situasjonsbetinget - bl.a. har han våpen som han kjemper med i sin siste kamp. Se også note ovenfor: «han mis­ tet sverdet sitt». Her forlater. . . en stund. - ordrett: «Nu er fyrst frå horfit.», «Nå er først bort fra (dette) vendt.» Denne setningen står i E, men ikke i Y. Gjest - Gjest «den kloke» Oddleivsson, nevnt først i kap. «Fostbrorskapet». stav - tiggerstav. veien til tinget - Y forteller at Gjest tok guttene med «til Hallsteinsnes. Der gikk de i land innenfor den gården på Hallsteinsnes som heter Nesgranatré (ifølge «Islenzk fornrit’s utgave feil for Grenitrésnes)». Dette er ved munningen til "Ibrskafjord, og det for­ klarer hvorfor guttene hadde et stykke å gå. fredsbåndene - bånd som holdt sverdet festet til sliren. fem døgn - her har teksten ti «dægr» som i denne sammenhengen må være halvdøgn. jordkjeller - det må ha dreid seg om en kjeller hvor Gisle kunne gjemme seg i en fart. Nå gjelder. . . er verd - dvs. det gjelder meget om han setter høyest hevnplikten for sin bror eller plikten til å ta seg av hennes brorsønner da de nå har hevnet hennes bror og Gisles fostbror, Vestein. Forøvrig undres man uvilkårlig hvorfor Auds ære skulle være lite verd. skal jeg øve manndomsdåd - det virker absurd innen rammen av sagaen at Gisle skulle regne det som noen «manndomsdåd» å drepe et par guttunger. Det er derfor to mulig­ heter: enten at sagateksten her ikke stemmer overens med strofen, eller at manndomsverk i denne sammenhengen har en annen mening. Hva det siste angår, antyder stro­ fen kanskje at Gisle her ser begrepet innen rammen av den hevn som skjebnedisene, skjebnegudinnene, ufravikelig krevde, og som en djerv mann ikke vek unna. Han syntes. . . han ja. - grå kunne være dødens farge, og den grå hesten er et dødsvarsel. Efter gammel overtro er det også et slikt varsel at Gisle i drømmen tar imot innbydelsen til en annen verden. aldri se dine frender og nære skyldfolk - her kan det ikke være avstanden som skiller. Det er bare ca. 1 mils vei fra Geirtjovsfjordbotnen til Mosdal hvor Auds morbrødre, ifølge sagaen, holdt til - dette er kort efter islandske forhold. Sikter sagaskriveren til noe annet, f.eks. uvennskap mellom Gisle og Auds slektninger? Skips-mennene. . . svike meg - dette kvadet regnes blant dem som vanskelig kan tydes slik at det passer med sagaens tekst. bikkja - ordet mangler i E, men finnes i Y. fra å øve et slikt nidingsverk - teksten har ordrett «fra ulykke». Han har. . . synes han. - ordrett: «Han synes nå at alle skjul er føket til.» den siste sommernatten - siste natt før de skjebnesvangre vinternettene, tiden for

389

323. 325.

326.

328.

329.

hedensk blot og tiden da Vestein såvel som Torgrim var blitt drept. Det er også siste natt før vinterhalvåret, «vinteren», begynner, og ifølge sine drømmer har ikke Gisle flere vintre igjen. læminger - ordet, som sagaskriveren har hentet fra den efterfølgende strofen om rypesteggene, er uforklart. Da springer en. . . Mannen - Y mangler her historien om mannen som vil ha Gisles våpen og kone, og Bjorn K. Porolfsson mener den er en tilføyelse til E «i fornaldersagastil». Istedenfor «Mannen» har Y «Øyolv». Interessant i denne sammenheng er det at sagaen har en feil som gjelder antallet drepte i kampen. På s. 325 er fire menn drept - blant dem, får man anta selv om det ikke nevnes at han dør, den ovenfor nevnte mannen. På neste side dreper Gisle nok en mann og på s. 327 dreper han Tord, Øyolvs frende. Tilsammen skulle dette bli seks. Men så, på samme side, fortelles det overraskende at «ved sjøen døde den sjette av deres menn» - senere dør den syvende og den åttende. Det kan virke som om en tilføyelse ikke er skikkelig innarbeidet i teksten. Einhammer - beskrivelsen av stedene hvor Gisle kjemper sin siste strid, stemmer nøyak­ tig med geografien innerst i Geirtjovsfjord. Kleivene såvel som Einhammer kan lokali­ seres; den siste er en knaus som er lett å forsvare. Den ligger vest for kleivene, og avstan­ den mellom de to stedene er ca. 225 m. skjenket min far meg i arv - man undres hvordan skalden mener at Torbjørn Sur har gitt sin sønn tapperhet i arv, sagaen forteller ikke at Torbjørn har utmerket seg ved mot. Det er nærliggende å tro at verselinjen er ironisk ment, at Gisle har måttet lære å kjempe og tåle sår fordi faren har vært svak. Og i Y finnes en strofe som trolig har sammenheng med dette - Gisle kveder da gården Stokkar står i lys lue: I lys lue brenner skålen, flammer leker; ved slikt blir Gauts gjøk glad og varger mettes. Drap kan komme av dette, med mindre grunn har jeg drept. Ufreden økte, min far, da du ikke orket å kjempe. [«Gauts gjøk» er kenning for ravn; «Gaut» er et Odin-navn.] Av stilmessige grunner regnes strofen for å være blant dem som neppe går tilbake til 900-tallet. Innen en saga som, som helhet, er fra 1200-tallet, kaster den ikke desto mindre lys over Gisles siste ord. selvdom - retten til å dømme selv i en sak. full mannebot - den bot som skulle betales for en mann som var blitt drept. Helgafell - Borks og Torgrims ættegård på Torsnes. Snorre gode - Tordis’ sønn med Torgrim. Hvitå - en elv som løper ut i Borgarfjord på Islands vestkyst. En rekke sagaer nevner at skip pleide å legge til i Hvitå-oset. Are Sursson, bror av Gisle og Torkjell - efter den tidsregning som sagaen antyder, falt Gisle omkring femogtyve år efter at Torbjørn Sur og hans sønner var kommet til Island. Are omtales som våpenfør før faren drar fra Norge, og Are dreper Berg efter Gisles død. Det er å strekke begrepet «ung» svært langt når sagaskriveren i denne for­ bindelsen omtaler Are som «en ung mann». Heidaby - kalles nå Hedeby eller Haithabu; gammel handelsby i det nåværende SlesvigHolstein, på Østersjøkysten innerst i den lange Sli-fjorden. Heidaby er blitt arkeologisk utgravd i vår tid.

390

sørover - antydningen i dette er at de to kvinnene drar på pilegrimsferd. Myrar, dativ: Myrum - område nord for Borgarfjord, Vest-Island.

Sambandsmennenes saga Sambandsmennenes saga foreligger i to redaksjoner, en kortere og en lengre. Handlingen samstemmer i alt vesentlig hele veien, men ikke bare er bare et forsvinnende antall setninger likelydende - der er også såvidt avvikende nyanser i oppfatningen, f. eks. av forholdet mellom Odd og faren og av Ufeigs forhold til Egil Skulesson, som han i den kortere saga ikke taler fullt så brutalt åpenhjertig til og på slutten viser en viss sympati. Jeg skulle derfor tro at Heusler har rett når han mener, de to redaksjoner er uavhengig av hinannen opptegnet etter muntlig fortelling. Jeg har valt den lengre redaksjon i Heuslers utgave, Berlin 1913, og dessuten benyttet Oldskriftselskapets utgave, Kbh. 1850. Men fjerde kapitel har jeg oversatt etter den kortere saga, som er utgitt av Gustav Indrebø, Oslo 1920, for dette kapitel er så meget bedre fortalt i denne redaksjonen. Handlingen foregår på Altinget midt i 1050-årene. Den Snorre Kalvsson som nevnes i siste kapitel og sies å være en ætling av Odd, levde i 1170. Sagaen antas å være skrevet ned i siste halvdel av det trettende århundre. Sigrid Undset 338. ha det i to hender: la det bli stående uavgjort. 346. Det eneste som duget gjorde du. . .: Han hindret derved Torarin fra å fremføre vernet offentlig for retten; i så fall hadde saken ikke kunnet bli opptatt igjen på denne ting­ samling. 349. Det var Hermund Illugesson. . .: 5 av disse høvdinger er kjent fra andre sagaer og slekts­ tavler. 354. Ides latter: gullet. Om Jotnen Ide fortelles i Snorres Edda. 364. tretten-ti: tretten ganger ti. 366. svartleggene: øksene («de svartskaftede»). gull-trær: stormenn.

P5 • Helgefjell

Ra u devi kshammeren

Hovstad

Tingskålaneset

Howika

Øksnabrekkene

■ Bakke

Hoiar • Seljebrekkene

Langedalen

Svelgså

Kråkenes

Dråpblid

Dægetotshammeren Spågilsstad-

. ^'Bolstad

Kvarn^ Vadtlshammeren

Odderdalen

XygUS^;“ Ufeigsfoss Geitvør

Breifjord Tunga i Sælingsdal Kvam

Davrenes Kjallakstad e//ssr,

Hoskuldsøy

Torsnes • Helgefjell

Øyr

Bulandshammeren Måvalid Enne •>Holt Amarkvål,,Fro^a

Bjarnarhamn

1

•x-s/s

Dråpulid

$ lø0

Snøfjellsnes

Digermulen Kambshei Kamb»

Rossholt

Breivik

/,

• ■y'i/ngeoe Nedre Nes

ØYRBYGGJA SAGA o

10

20

30

40

50 km

Fljot

Hrisøy

Q

Haga

s> SL.

o

Lon

Modruvoll

ro.

Gåsar

Hegranes

Mørkådal

.Vadla-Ting

• Kaypang Kristnes Ravnagil

Stokkahlade Tverbrekke

Espehol Grund • Modrufell • Djupadal

Saurbø

Skaldstad.

Jorunnstad • Tjørn •

VIGA-GLUMS SAGA 0

10

20

30 km

l___________I_____________ I____________I

Torvufell •

• Ongulsstad Laugaland $ • Uppsalir •Tverå

• Hamar • Øksnafell Vidines Modruvoll

.Ho|ar

Øyr.y Holt • Mosvoll* %

Biarnar-

ai

^Alvidra cv dal Bersastad ^•Saurar^^

• HeStfjell

A^Tingw\/r ° Kjetilsøyr

, •Valsøyr

Mosdal

fy Kvigandafell Otrada!

Ceirtj°vs' fjord

Hjardarnes Fosså* ,Hau9

Tingstad

Vadil Hvam

aas‘t0°c’ gard* Hergilsøy Flatøy

Breidafjord