Kina-Burma-India 8205120889, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: En britisk patrulje i Sør-Burma i gåsegang over en jordvoll i en rismark, mens en bonde med oksespann harver rismarken som er satt under vann. Tropisk varme, jungler, elver og bratte fjell, i tillegg til styrtregn og myriader av insekter, gjorde CBI - Kina, Burma, India - til et av de mest slitsomme krigsområder under annen verdenskrig.

KINA-BURMA-INDIA

ANNEN VERDENSKRIG

AV DON MOSER OG TIMELIFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV LEIV FRODESEN

15. SEP I930

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbiblioteket

Forfatteren: DON MOSER er journalist, tidligere assisterende sjefredaktør i LIFE. Han tjeneste­ gjorde siste del av 1960-årene som sjef for LIFE's avdelingskontor i Det fjerne Østen. Ved siden av forfatterskapet for LIFE har han skrevet for National Geographic, Smithsonian og Audubon. Han har utgitt flere bøker: To bind i TIME-LIFE BOOKS', The American Wilderness-sehen, The Snake River Country og Central American Jungles, videre «The Peninsula» (om Olympic

National Park) og en roman, A Heart of the Hawks. Han er nå tilknyttet Smithsonian.

Konsulenter: OBERST JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunker 's Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars. WILLIAM R. PEERS, USA, pensjonert general­

løytnant, hadde april 1942-november 1943 kommandoen over Office of Strategic Services (OSS), Detachment 101 i Nord-Burma under general Stilwell. Senere ledet han OSSoperasjonene sør for Yangtsekiang i Kina. Sammen med Dean Brelis har han skrevet «Behind the Burma Road». Under Vietnam­ krigen var han sjef for 4th Infantry Division and

First Field Force Vietnam og ledet i 1969 under­ søkelsene vedrørende My Lai-hendelsen.

Authorized Norwegian edition © 1979 Time-Life

International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1978 Time-Life Books Inc. All rights reserved. No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior

written permission from the publisher, except

that brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1980

ISBN 82-05-12088-9 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

O. EDMUND CLUBB har vært knyttet til De forente Staters utenrikstjeneste. Etter angrepet på Pearl Harbor ble han 8 måneder internert av japanerne i Hanoi, daværende Fransk IndoKina. Da han ble frigitt ved en utveksling av

diplomatisk personell, meldte han seg igjen til tjeneste i Asia og ble sendt til Kina der han ble i to år. Han har skrevet 20th Century China, China and Russia: «The great Game», Communism in China - As Reported from Hankow in 1932 og The Witness and I.

KAPITLENE 1 «En helvetes medfart»

16

2 Stilwell kontra Chennault

56

3 Høyt spill og dårlige utsikter

92

4 Marsjen til Myitkyina 118

5

Japanerne taper ansikt 146

6 Krangel om kommandoen 178

BILLEDREPORTASJENE En skur av bomber

6

En mann kalt Eddik-Joe

34

Kinas generalissimus

46

De fargerike tigrene

68

Høydesprang over Himalaya

78

Jungelkrigerne 104

Burmas nådeløse plager 134

Skrittvis til Mandalay 158 Masseflukt i Øst-Kina 168

Veien til seier 194

Litteratur Illustrasjoner Andre bidrag Register

204 205 205 206

INNHOLD

Japanske brannbomber fyller himmelen med røykskyer etter et flyangrep mot Chungking, Kinas hovedstad under krigen, den 15. Juni 1941.

7

EN FORSVARSLØS BY SVEISET SAMMEN AV ILD Tidlig om kvelden den 4. mai 1939 kom japanske fly i tett forma­

sjon brusende nordfrå inn over Chungking. Et øyeblikk senere Den amerikanske kanonbåten Tutuila for anker ved Chungking i 1941. Samme dag som bildet ble tatt, ble skipet nær truffet av fem bomber.

rystet hele byen ved velden av et flyangrep, det første store raid mot hovedstaden siden den kinesisk-japanske krigen begynte i

1937. Antikverte luftvernkanoner søkte forgjeves å svare. Gjen­ nom gatene som lå mørke av røyk, lød knitring av brennende tre­ verk, og skrik fra mennesker som ble innestengt da hus av bam­ bus flammet opp som knusk. I de trange bakgatene og smugene

kunne beboerne ikke unnslippe, og ble stekt levende. Mødre skrek på barna sine, og gamle menn satt på fortaukantene og rug­

get fram og tilbake, som lammet av sjokk. I alt ble 5 000 drept og

tusener andre såret i brannene som bombeflyene utløste. Bare ambassadeområdet, som lå på den andre siden av Yangtsekiang,

utenfor de gamle bydelene, kom fra det uten større skader. I to år hadde japanerne stadig forfulgt Chiang Kai-sheks nasjonalistregjering, som hadde flyktet først fra Nanking og deretter fra Hankow. Da Chiang høsten 1938 flyttet regjeringen 800 km opp­

over Yangtsekiang, mente han at han hadde funnet et fristed for angriperne. De skjermende fjellene, de dype elvesluktene og de

store avstandene syntes å skulle gi trygg beskyttelse. Hele vinteren igjennom, da byen lå under et teppe av tåke og

regn, strømmet regjeringsfunksjonærer og studenter til den nye

hovedstaden. Hele fabrikker ble overført dit del for del østfra. På seks måneder økte befolkningen til nesten en million - det fem­

dobbelte av den opprinnelige. Men i mai klarnet været, og bom­ beflyene begynte å hamre løs på Chungking. Tidsskriftet LIFEs fotograf Carl Mydans, som har tatt mange av bildene her i boken, beskrev det som «den verste bombing noen by noensinne har vært utsatt for». I løpet av de følgende tre årene falt over 3 000

tonn bomber over Chungking. De ødela nesten en tredjedel av husene i byen, og skadet alvorlig like mange. Men den intensi­

verte bombingen hadde en virkning som ikke var tilsiktet. Den styrket beboernes beslutning om å holde ut mot japanerne.

8

Den tyske ambassadør ved et lappet flagg utenfor ambassaden, et vink til japanske bombefly om å holde seg borte, i tiden før Tyskland og Japan ble allierte.

9

10

Etter en massepanikk ble lik dumpet utenfor byens største tilfluktsrom.

LY MOT BOMBENE UNDER CHUNGKING Etter hvert som bombingen fortsatte, tok sivil­ forsvaret i bruk tilfluktsrom sprengt ut i sandsteinsfjellet under byen. Kinesiske spioner sendte over telefon og radio beskjed om når fiendtlige fly startet fra Hankow, og i hoved­ staden ble så angrepet varslet ved å henge opp røde papirlykter. Folk søkte da ly i de mer enn 1 000 tilfluktsrommene. Den 5. juni 1941 førte det til en tragedie. Etter et kraftig flyangrep var en folkemengde i ferd med å forlate Chungkings største til­ fluktsrom, en over to km lang tunnel under sentrum av byen. Da ble det plutselig gitt var­ sel om et nytt angrep, og portene ble smelt igjen. I panikken som oppstod, ble 4 000 men­ nesker kvalt eller trampet i hjel.

11

Brannfolk, som her er så heldige å ha en slange som virker, prøver forgjeves å stanse brannen i en bombet bygning.

OPPRYDDING I EN HERJET BY De japanske bombeflyene kunne knapt ha valgt et mer brennbart mål enn de gamle dele­ ne av Chungking. Her levde en halv million mennesker i bambushytter, som lå tett i tett på skråningene ned mot floden. Brannslokningsutstyr fantes praktisk talt ikke, og det som fantes, kunne ikke komme fram gjennom de trange smugene eller opp de bratte skrå­ ningene. Enda verre ble det ved at bombene ofte sprengte hovedvannledningene, så vann måtte langes fra elva med pøser og bøtter. Chungkings befolkning var helt uforberedt på de første bombingene. Mange som var kommet til byen som flyktninger, stod igjen hjemløse, og var nødt til å ta inn hos slekt og venner, eller bo i leir utenfor byen. Enkelte familier flyttet tilbake til sine utbombede hjem for å kunne holde uvedkommende ute. De som hadde kjent byen før krigen, kunne nesten ikke kjenne den igjen etter bombean­ grepene. Den britiske forfatter Robert Payne skrev i 1941: «Det er brannrester overalt, og av butikkene står ikke stort mer enn fasadene igjen.» Men her og der midt i ødeleggelsene begynte bygninger å skyte opp. I løpet av vin­ teren, da været holdt japanernes fly borte, ble gater ryddet og utvidet, og et nytt Chungking begynte å ta form.

12

Flere uker etter at Chungking var herjet av japanske brannbomber i 1940, var det bare pent ryddede stier for trafikken i byens gater.

13

Redningsarbeidere forsøker å identifisere et ille tilredt lik av en som er blitt drept av en bombe.

DØDENS DAGLIGE ROV AV USKYLDIGE Japanerne forsøkte å bryte befolkningen i Chungking ned ved gjentagne «utmattelsesbombinger». Tett sammenpakket i tilfluktsrommene uten lys og vann, var befolkningen utsatt for en forferdelig påkjenning. Mange som arbeidet ved elva, på ferger eller sampa-

14

ner, måtte bare søke ly i beskyttelsesgroper når bombeflyene slo til. Men etter hvert som krigen fortsatte, ble byens forsvarssystem bedre, så virkningen av bombene avtok. Sirener som varslet flyangrep, avløste papirlyktene. Lokalbefolkningen fikk seg anvist bestemte tilfluktsrom, og de fikk ut­ levert adgangskort. Antallet av ofre sank etterhvert til ca. 50 pr. flyangrep. Befolkningen begynte å stige igjen for hvert offer som var blitt drept i løpet av tre års bombing, var det blitt født tre barn.

Overlevende står som tilskuere mens lik blir samlet i hauger på elvebredden den 15. juni 1941. Hendelsen inntraff nær den amerikanske ambassade, som ble skadet ved angrepet.

15

I begynnelsen av mai 1942 slet en skare av menn og kvinner seg

fram gjennom det knedype vannet i en liten elv i Vest-Burma. På begge sider stod skogen tett som en mur, og en vrimmel av

apekatter skrattet høyt av denne menneskeprosesjonen som passerte. I spissen for skaren marsjerte en spebygd, skinnmager mann med stålinnfattede briller og kortklipt hår. Han var generalløytnant, men det kunne ingen se på ham, for han hadde ingen distinksjoner og han bar en karabin over skulderen. På hodet har han en bredbremmet hatt fra første verdenskrig og

gammeldagse puttis var viklet om leggene, så han så mest ut som en levning fra en forgangen tidsalder.

En tre-stjerners general har i alminnelighet kommandoen over et armékorps med titusener av menn med alle sine våpen og

støttestyrker av stridsvogner og artilleri. Men den styrken som

trasket bak denne generalen, bestod av omkring hundre sjeler, som bar sine eiendeler på ryggen og var bevæpnet bare med noen få rifler, karabiner og maskinpistoler. Blant dem var omkring

20 amerikanske offiserer og menige. Der var en del britiske soldater, huløyde og slitne av måneder med uavbrutt kamp i

malåria-infiserte jungler. Der var en håndfull kinesiske soldater,

en del indiske og anglo-indiske sivile, en amerikansk avismann, et par amerikanske misjonærer, og en kontingent av militærnektere, kvekere som var kommet til Burma for å gjøre ambulansetjeneste.

Og der var en gruppe sykepleiersker fra stammene i høylandet i

Burma, spebygde unge piker i enkle hvite bluser og fargeglade

saronger og med jasminer flettet inn i håret. De sang der de kavet seg fram og fylte jungelen med tonene av «Fremad, Kristi

stridsmenn». Amerikanernes stolthet får en hard nesestyver

Etter en stund ravet en oberst ut av geleddet, og en

Den japanske seiersferd

sanitetsoffiser drog fram for å konferere med generalen. Mann­

De allierte bygger ut en ny krigsskueplass

skapene var ikke i kondisjon til å marsjere så fort i heten midt på

Stilwells forvirrende underhandlinger med Chiang

dagen, sa legen - obersten kunne ikke fortsette.

Burma - hjørnestenen

Generalen stanset ikke, eller så mye som saktnet farten. «Han

De jungel-erfarne japanerne

er nødt til å fortsette,» sa han kort. «Avdelingen stanser ikke for

Det kinesiske nederlaget ved Toungoo

noe som helst.»

En divisjon forsvinner

«Vinegar Joe» Stilwell - «Eddik-Joe» - en av de bistreste og mest

Et langt tilbaketog for britene

besluttsomme militære sjefer under annen verdenskrig - ledet en

Stilwell får dem fram i live

desperat retrett fra Burma. Med japanerne hakk i hæl, drev han

Slått, men ikke for godt

sine styrker fram i et drepende tempo. Men selv i de mørkeste

øyeblikk i blodslitet under tilbaketrekningen tumlet han med

EN HELVETES MEDFART*

tanken om hvordan han skulle kjempe seg tilbake.

Da Joseph Warren Stilwell i februar 1942 ble sendt til krigs­

vilje, og Kina ble gjort til en jevnbyrdig alliert, med generalissimus Chiang Kai-shek som alliert øverstkommanderende for Kina.

skueplassen Kina-Burma-India, hadde krigen i Asia pågått i lang,

Chiang var en tidligere protegé av den store nasjonalistiske

lang tid. Japan hadde annektert Mandsjuria i 1931, og hadde i

revolusjonsleder Sun Yat-sen. Han var en ærgjerrig offiser av

1937 systematisk begynt å ta de største byene i Kina - Peking,

bondeætt, som hadde nådd til topps i det nasjonalistiske

Tientsin, Shanghai, Nanking og Hankow - til størstedelen av lan­

militærhierarki og tatt ledelsen i Kuomingtang, som nasjonalist-

det var så å si avskåret fra utenverdenen. For å opprettholde sin

partiet ble kalt. Da partiets leder, Sun Yat-sen, døde i 1925, kom

import av strategiske varer hadde Kina 1937-38 bygd en 1 100

Chiang til makten. Det var en tid med store omveltninger - Kina

km lang vei til Burma. Praktisk talt alle forsyninger til Kina måtte

var splittet av indre stridigheter, og det kinesiske folk var skuffet

bringes fram med skip til havnebyen Rangoon i Burma, deretter

og ydmyket, men innstilt på å overvinne fienden, hva enten det

med jernbane nordover til Mandalay, og videre inn i fjellene til

var utlendinger, mandsju-keisere eller militære småkonger.

Lashio, hvor Burmaveien begynner sine hårnålsvinger opp gjen­

nom de høye passene, til byen Kunming i det vestlige Kina.

Disse siste hadde vært et spesielt problem for Chiang, for da

han overtok, hadde de hersket i landet i nesten et ti-år. Det var

Etter Pearl Harbor-angrepet gikk japanerne over fra begrense­

hundrevis av dem, og hver enkelt hadde sin egen private hær.

de angrep til erobring av hele Asia. Med forbløffende fart tok

Enkelte av dem kontrollerte bare et distrikt eller to, mens andre

japanske styrker Filippinene, okkuperte Fransk Indo-Kina og

hadde makten over to-tre provinser. Chiang sendte sine arméer

Thailand, kjempet seg fram nedover den jungelkledde Malay-

inn i det indre av landet, overvant mange av disse militære

halvøya, inntok den britiske bastionen i Singapore og besatte det

herskerne og inngikk forbund med andre. Samtidig holdt han et

oljerike Nederlandsk Ost-lndia.

vaktsomt øye med en annen medbeiler til makten i Kina:

Fra Thailand støtte så japanske arméer på en rekke steder inn i den sørlige utstikkeren av Britisk Burma, og ved Sittang-elva

omringet de de britiske forsvarerne, som led store tap.

kommunistene.

Kommunistpartiet i Kina hadde utviklet seg som en bevegelse av intellektuelle og studenter, som tilstrebet en sosial revolusjon

Før britene kunne samle mer enn noen spredte avdelinger fra

etter sovjetrussisk mønster. I 1923 inngikk kommunistene et

India og Midt-Østen til å forsvare havnebyen Rangoon, slo

fornuftsekteskap med Sun Yat-sen, og etter hans død sluttet de

japanerne til mot den. Slaget om Rangoon begynte med et

seg til Chiang i kampen mot de militære småkonger. Men en

flyangrep den 23. desember 1941 og raste i 75 dager. Før det var

konfrontasjon var uunngåelig, og i 1927 forsøkte Chiang å tilføye

over, var de alliertes forsvar i Asia redusert fra uorden til kaos.

sine tidligere partnere et knusende slag. Over 300 nøkkelpersoner

I disse dystre desemberdagene møttes amerikanerne, britene,

i kommunistenes organisasjon ble massakrert i Shanghai, og fra

nederlenderne og australierne i Washington, og dannet en

da av konsentrerte Chiang seg om å utslette kommunistene. Han

allianse, betegnet som «ABDA-kommandoen», med det oppdrag

klarte det ikke, men i 1924 tvang han dem til å foreta den

å forsvare hele området, Kina unntatt. Storbritannias statsminister

berømte lange marjsen - et 10 000 km langt tilbaketog, til et

Winston Churchill ønsket at Kina skulle få tilstrekkelige forsynin­

støttepunkt i fjellene i Shensi-provinsen. Der holdt de seg, med en

ger til å være med i krigen, men han ønsket ikke å utruste og

styrke på 30 000 mann, en vedvarende trusel som Chiang bare

utdanne kinesiske tropper, som senere kunne true britiske

kunne holde korket inne ved å ha en del av sine arméer i området.

besittelser i Det fjerne østen. Britenes primære mål var ganske

enkelt å sikre India, hjørnestenen i deres asiatiske imperium.

Chiang kunne således nå opprettholde en anstrengt kontroll

over det meste av Kina. Da krigsskyene trakk opp, var han i ferd

Amerikanernes mål var derimot å holde Kina med i kampen,

med å konsolidere sin makt - og gi det kinesiske folk et nytt

og å hjelpe landet til å bygge opp en mer effektiv hær, med det

forbilde. Han innførte streng confusiansk disiplin i sin daglige

endelige siktepunkt å bruke Kina som springbrett for et angrep på

tilværelse, ved å stå tidlig opp og tilbringe en time i taus

det japanske hjemland. Den 29. desember fikk Washington sin

meditasjon, og han var ikke nådig mot de slappe og nytelsessyke.

17

Det var like mye denne holdning som hans militære virksomhet som i 1930-årene vant ham utbredt støtte i Kina. Den skulle også

vinne ham mange beundrere i Vesten - og direkte føre til at han

ble USA's og Storbritannias allierte etter japanernes angrep på Pearl Harbor.

I slutten av desember 1941 var det blitt organisert et kampområde for Kina-Burma-India, med det allierte hovedkvarter delt

mellom den britiske overkommando i Delhi og den kinesiske i

Chungking.

Dette området - CBI som det ble kalt - omfattet også alle de

deler av Kina som ikke var på japanske hender, og strakte seg fra de golde steppene i Mongolia over rismarkene i det midtre Kina til

fjellene i Tibet. På den andre siden av Himalaya-fjellene omfattet det hele India, fra teplantasjene i Assam og Manipur til slettene

langs Ganges-elva og ned til junglene på Ceylon. Burma, som lå som en hjørnesten mellom India og Kina, var avskåret fra begge

sine store naboer ved forrevne fjellrygger, store elver og tette

jungler. Stilwell ble sendt til Asia som USA's øverste militære

representant ved CBI. I denne egenskap ble han tildelt en rekke

nær sagt umulige oppgaver, hver enkelt av dem ville ha satt et

overmenneskes tålmodighet og evner på en hard prøve. Han skulle ha tilsyn med fremføringen og tildelingen av Lend Lease-

materiellet til Kina. Lite av dette nådde nå fram til troppene i felten, da forsyningene som kom fram til CBI, ofte forsvant i en

hengemyr av korrupsjon og udugelighet på offentlig hold. Han skulle også være sjef for Chiangs allierte stab, til tross for at ingen allierte styrker var avsatt til å kjempe i Kina. Stilwell skulle også

forsøke å utdanne kinesiske tropper og få dem satt inn i kampen,

mens generalissimus Chiang foretrakk å bruke Kinas veldige utstrekning som et naturlig forsvar, og var lite lysten på å sette sine styrker inn i kampen, av frykt for å svekke sitt grep på

regjeringsmyndigheten - under de foreliggende forhold et meget

rimelig hensyn. Nasjonalist-Kinas hensikt var i virkeligheten å

vente på at dets nye forbundsfeller skulle vinne krigen, mens han sparte opp Lend Lease-forsyningene for å kunne bruke dem i den forestående borgerkrig med kommunistene.

Stilwell var på mange måter godt skikket for oppdraget. Han var en offiser som ikke ville vite av noe sludder, han ble ansett for

Krigsskueplassen Kina-Burma-India (angitt i rødt) strakte seg over 6500 km fra Mandsjuria i Kina gjennom Burma og India til Ceylon. Våren 1942 var de alliertes tilbaketrekning fra Burma i gang. De områder japanerne holdt andre steder, er angitt med skrå skravering. Deres senere erobringer, bl.a. Burma, er angitt med vannrett skravering. Våren 1945 presset de allierte japanerne ut av Burma, hvor noen av de hardeste kampene i krigsområdet fant sted, og åpnet en landverts rute til Kina, Ledo-Burma-veien (rød linje).

18

Sovjetunionen

19

å være en fremragende taktiker og en av de beste i de

Stilwell gav meg det inntrykk at han alltid først og fremst betraktet

amerikanske styrker til å utdanne soldater. Han hadde tilbrakt 13

seg selv som en enkel soldat i felten og hadde liten forståelse for

år av sin karriere i Kina, bl.a. som militærattasjé. Han snakket

eller noe til overs for sin primære oppgave som militær diplomat.»

språket så flytende at han ofte heller gjorde sine notater i

Selv USA's generalstabssjef, general George C. Marshall, en

dagboken på kinesisk enn på engelsk. Dessuten hadde han en

gammel venn og beundrer av Stilwell, innrømmet at Eddik-Joe var

umåtelig tiltro til den kinesiske bondebefolkningens mot og

«sin egen verste fiende», og at han hadde forgiftet forholdet til

utholdenhet, og han mente at med riktig opplæring og ledelse

kineserne - og britene - ved å gjøre så lite for å skjule sin forakt

kunne de kjempe like godt som noen soldater i hele verden.

for hva han oppfattet som deres «la skure»-politikk.

Men i andre like viktige henseender kunne Stilwell ikke ha vært

Stilwells lite misunnelsesverdige oppgave i CBI ble ytterligere

mindre skikket for sin nye post. Oppgaven som Chiangs stabssjef

komplisert ved at området var lavt prioritert av Vestens strateger,

krevde en uendelig takt og tålmodighet, og begge disse

som var mer opptatt av kampene i Europa og Stillehavet.

egenskapene var noe som Stilwell manglet. I personlig kontakt

Styrkene i CBI tenkte på sin andel av verdenskonflikten som «den

med Chiang var han tolerant, men etterpå pleide han å gi uttrykk

glemte krig». Om den ikke var glemt, foregikk den unektelig langt

for sin ergrelse over ham, og disse utbruddene hans ble så - i

borte. Forsyn i ngsruten fra Amerika til India var nesten 2 000 km

utbrodert stand - brakt tilbake til Chiang. Ved andre anledninger

lang, og skipene brukte to måneder underveis. (Stilwell selv måtte

uttalte han seg så uforbeholdent om nasjonalistregjeringens

bruke to uker for å fly fra Washington til Det fjerne østen via Brasil

manglende dugelighet at han påførte den kinesiske lederen et

og Afrika.)

utålelig «tap av ansikt».

Det bedret ikke forholdene at man i Amerika hadde høyst

Ironisk nok er StiIwells sterke og svake sider mest treffende blitt

romantiske og urealistiske forestillinger om Kina og dets militære

beskrevet av oberst Claire Lee Chennault, sjefen for de Flyvende

muligheter. Amerikanerne var i årevis blitt foret med nasjonalist-

Tigrene, en frivillig styrke av amerikanske flyvere i Kina, og med

kinesisk propaganda om storslagne, men nesten helt imaginære

tiden en erkemotstander av den trauste sjefen for bakkestyrkene.

seire over japanerne. Offisielle besøkende i Kina ble forhekset av

«Stilwells oppdrag i Kina var utvilsomt den vanskeligste diploma­

generalissimus Chiang - for Vesten var han bare Overgeneralen.

tiske oppgave som under krigen ble pålagt noen yrkesmilitær,»

Han var meget representativ, og hans amerikansk utdannede

skrev Chennault. «Han var en hardbarket feltsoldat, en mann med

hustru, Mei-ling Sung, hadde en umåtelig sjarm, som kunne få

stort personlig mot, som lot til. å yte sitt beste når han

den kjøligste skeptiker til å smelte.

kommanderte tropper under fiendtlig ild.» Chennault kom

I Amerika var Chiangs forkjempere Kina-lobbyen, en betegnel­

imidlertid til slutt med et fatalt forbehold: «All min erfaring med

se som ble brukt om et bredt spektrum av folk som støttet nasjonalistregjeringen. Den omfattet mange amerikanere som var oppriktig bekymret over Kinas gjenvordigheter, men også

betalte kinesiske agenter, og likeledes økonomiske interesser som ville profitere på fortsatt amerikansk støtte til nasjonalistregjerin­

gen. Kina-lobbyen fikk hjelp av mange amerikanere som var

urolige -for at kommunistene kunne overta makten i Kina.

President Franklin D. Roosevelt roste i høye toner kineserne, «som har holdt ut mot bomber og hungersnød og gang på gang har

slått inntrengerne tilbake».

Stilwell måtte således ta hensyn til både vidt utbredte følelser

og de barske militære realiteter. Chiang Kai-shek hadde ganske visst en hær på nesten fire millioner mann organisert i 346

Japanske soldater, utstyrt med sager for å bane seg vei gjennom NordBurmas tette jungler, og med løv på hodet som kamuflasje, står oppstilt for inspeksjon. Japanerne i området viste seg å være effektive jungelkrigere om enn med sin begrensning. Den britiske generalløytnant William J. Slim beskrev dem som «hensynsløse og fryktløse som maur så lenge deres planer gikk godt», men la til at når planene slo feil, «ble de fortumlet, var sene til å tilpasse seg, og holdt ufravikelig fast ved sine opprinnelige planer».

20

divisjoner, men de var kummerlig utrustet, dårlig utdannet og

Chiang hadde antagelig rett med hensyn til styrkenes

enda verre ledet. Mange divisjoner var faktisk bare i navnet

kampevne. Men hans synsmåter var i strid med amerikanske

kontrollert av Chiang. De var kommandert av generaler hvis

læresetninger, som la vekt på pågåenhet og forbød å sette inn

lojalitet mot sentralregjeringen var tvilsom. De betraktet sine

styrker i småporsjoner. Som taktisk ekspert var Stilwell særlig støtt

divisjoner som sin personlige eiendom, nyttige når det gjaldt å

over at Chiang bevisst gav avkall på initiativet. Chiangs

presse skatter ut av bondebefolkningen - i Sze chwan-provinsen

forelesning ble den første av en lang rekke situasjoner som var

opptil 35 år på forskudd - men ikke noe en måtte sette på spill

frustrerende og desillusjonerende for Stilwell. «For noen direkti­

mot en så farlig og besluttsom fiende som japanerne.

vet!» skrev Stilwell i sin dagbok. «For en elendighet!» Stilwell hadde

Disse generalene hadde god grunn til å være forsiktige med

for vane å sette økenavn på personer han ikke hadde respekt for,

bruk av troppene sine. Få av dem var profesjonelle soldater,

og om Den allierte overkommando i Kina brukte han ordet Tufsen.

flesteparten var enten menn som ikke hadde funnet noen annen

måte å opprettholde livet på, eller tvangsutskrevne som var blitt

fanget inn under generalenes plyndringstokter. Betalingen var så

Stilwell hadde knapt rukket å ta fatt på den nær sagt uløselige

dårlig at selv lavere offiserer ikke hadde nok til mat, og de menige

oppgave å skape en effektiv kampstyrke av dette militære rasket,

hadde ikke stort annet enn ris å leve av. De fleste av dem hadde

da et enda mer umulig oppdrag ble presset på ham. Da han kom

ikke skotøy, bare halm^andaler, sengetøyet bestod av et ullteppe

til Chungking den 4. mars, nærmet slaget om Rangoon seg

for hver femte mann. Dysenteri, småkopper og tyfus var utbredt,

slutten, og britene forberedte seg på å oppgi byen. Forsvaret av

og enkelte avdelinger mistet i løpet av et år opptil 40 prosent av

Burma var i ferd med å bryte sammen, og de britiske styrkene

styrken uten overhodet å ha vært i kamp. Da divisjonssjefene selv ordnet med lønningslistene - beregnet på avdelingens styrke på

kjempet en desperat retrett nordover, som raskt antok karakter av flukt. Kinesiske tropper ble ilsendt til Burma for å hjelpe til med

papiret - holdt de ofte avdelingene sterkt underbemannet, så de

å stanse japanerne, og Stilwell hadde bare rukket å melde seg for

selv kunne stikke «fantom»-soldatenes lønninger i lommen.

Så usikker var Chiang på mange av sine militære sjefers lojalitet

- og på deres soldaters evne til å kjempe - at han ofte holdt

Chiang, da denne bekreftet at Stilwell skulle ha kommandoen over alle kinesiske styrker på Burma-fronten. Dette var et oppdrag

som Stilwell, en kampens mann, hilste med glede.

tilbake forsyninger til alle unntatt noen få pålitelige underordne­

Stilwell fløy til det britiske hovedkvarteret i Burma, i Maymyo

de. Således hadde de fleste kinesiske divisjoner ikke noe artilleri

ovenfor Rangoon, en kjølig, vakker høylandsby med velstelte

eller motoriserte transportmidler, og nesten like sparsomt var det

britiske haver og blomstrende tulipantrær langs gatene. Der

med bombekastere og mitraljøser. Chiang gjorde Stilwell helt paff like etter ankomsten, ved en to

møtte han den mann som skulle være hans overordnede i felten, den nye britiske øverstkommanderende i Burma, generalløytnant

timers belæring om hvordan kinesiske styrker burde brukes. Ifølge

Sir Harold R. L. G. Alexander. Denne mann, en ulastelig

Chiang trengtes det tre kinesiske divisjoner til å forsvare seg mot

gardeoffiser og tredje sønn av en jarl, hadde deltatt i Den første

én japansk, og hvis japanerne angrep, økte forholdet til 5 mot 1.

verdenskrig med stor tapperhet og var nå blitt en nasjonalhelt ved

Chiang gav Stilwell ordre om ikke å ta noen risiko. Bare når

sin vellykkede ledelse av baktroppsstriden under evakueringen av

japanerne sluttet å angripe og trakk seg tilbake fra erobret

Dunkerque. Imidlertid gjorde han ikke noe overveldende inntrykk

område, skulle kineserne ta offensiven. Chiang advarte Stilwell

på Stilwell. Og heller ikke lot Stilwell til å gjøre noe overveldende

mot under noen omstendigheter å konsentrere sine styrker, for

inntrykk på Alexander. Som Stilwell skrev i sin dagbok: «Forbauset

hvis de kinesiske arméene var samlet, kunne de bli utslettet alle

over å finne MEG - bare meg, en fordømmade amerikaner - i

på en gang. I stedet skulle Stilwell utnytte «forsvar i dybden», dvs.

kommandoen over de kinesiske troppene. 'Høyst merkverdig!'

en rekke divisjoner gruppert bak hverandre, med ca. 80 kms

Kikket på meg som om jeg var noe som var kommet krypende

avstand mellom dem.

fram under en stein.»

21

Havnebyen Rangoon var nå på japanernes hender og både

Denne svakheten utnyttet japanerne mesterlig, med en taktikk

Burma og Kina avskåret fra utenverdenen. Det avgjørende

som de utviklet til fullkommenhet - veisperringene. Små

spørsmål var om det ved hjelp av Stilwells kinesiske tropper var

japanske fortropper omgikk britene ved å ta seg raskt fram

mulig å opprette en ny forsvarslinje nord for Rangoon. Hvis ikke,

gjennom jungelen, og brukte så felte trær til å lage en sperring.

ville de allierte bli presset helt ut av Burma og inn i India.

Deretter plasserte de maskingeværer, bombekastere og lette

Tap av Burma ville innebære alvorlige konsekvenser for de

kanoner til å stanse britene når disse forsøkte å trekke seg tilbake

allierte. Det ville bety at Burma-veien ble stengt, og tross

for japanernes frontalangrep. Til å begynne med brukte japaner­

Rangoons fall var veien fremdeles Kinas forsyningsrute. Ikke bare

ne veisperringer bare mot små avdelinger, senere brukte de dem

ville Kina stå i fare for et endelig nederlag, men også India ville

mot regimenter og til slutt mot hele divisjoner.

være truet av invasjon av japanske tropper fra Burma. Med

Japanerne fant det lett å infiltrere de britiske linjene og omgå

henblikk på denne muligheten øvet japanerne alt opp en hær av

britiske stillinger, fordi mange burmesere i lavlandet omkring

indiske uavhengighetsfolk, som var ment å få støtte av indere

hovedbyene i Burma betraktet dem som befriere. Britiske offiserer

som ville kvitte seg med det britiske herredømme, og som ville gi

og kolonitjenestemenn i Burma hadde lenge ført en behagelig

de japanske invasjonsstyrker skinn av å komme som befriere. I

tilværelse som man gjerne forbinder med britisk kolonistyre. Ved

selve India fikk Mohandas K. Gandhi og hans Kongressparti

det hadde de vakt dyp motvilje blant mange burmesere.

allerede grunnvollen for britenes makt til å vakle.

Japanerne, som kom under slagordet «Asia for asiatene» og med

Burma, som således ble nøkkelen for forsvaret av hele

løfter om senere uavhengighet, ble hilst velkommen i burmesis-

krigsområdet, var en fjern utpost i det britiske imperium. I manges

ke landsbyer hvor britiske tropper bare kunne oppholde seg

bevissthet tryllet navnet fram visjoner av et tropeparadis med

trygt fordi de var bedre bevæpnet.

gylne pagoder og mandeløyede skjønnjomfruer, med elefanter

Den burmesiske uavhengighetsbevegelse ble støttet av stu­

og teakskoger. I virkeligheten var landet et rikt bytte, som

denter og det buddhistiske presteskap, som hadde vært en viktig

japanerne var oppsatt på å ta, både fordi et slikt skritt brøt

forbindelsen mellom India og Kina og fordi landet hadde store

politisk faktor under det burmesiske monarki før kolonitiden. Agenter for uavhengighetsbevegelsen, som ofte var forkledd som

forekomster av wolfram, mangan og andre mineraler, og var

pongyis, buddhistmunker i sine oransjefargede kapper, utførte

verdens største eksportør av ris.

sabotasje og spionasje for japanerne. Allierte soldater fikk

Da japanerne gjorde invasjon i Burma, var britene uforberedt

etterhvert det inntrykk at alle munker var spioner, og prester ble

på at fremrykningen kunne skje så raskt. Japanerne utnyttet det

undertiden skutt på flekken. Bevegelsen ble ledet av en

vanskelige terrenget. Troppene måtte operere i veiløse regnsko­

halvmilitær gruppe, De tretti kamerater, som hadde lurt seg ut av

ger og på vann løse sletter, de måtte sette over elver som ble nær

Burma før invasjonen og fått opplæring i Japan, Taiwan og på øya

sagt umulig å krysse i monsuntiden, de måtte slite seg opp bratte

Hainan. Deretter hadde de deltatt i invasjonen, i spissen for en

jungelåser i en temperatur som kunne gå opp i 45 °C i skyggen,

sammenrasket «Burmesisk Uavhengighetshær». «Kameratene»

og i en nedbør på langt mer enn 5000 mm om året. I tillegg kom

hadde ingen illusjoner når det gjaldt å bytte ut én kolonimakt

en lang rekke tropesykdommer forårsaket av parasitter, bakterier

med en annen. Straks den britiske administrasjon begynte å bryte

og forskjellig virus.

sammen, begynte Kameratene å arbeide mot japanerne også.

Japanerne hadde jungelerfaring, britene hadde det ikke. De

Noe som økte kaoset, var de utallige banditter og overløpere.

herdede inntrengerne banket forsvarerne sønder og sammen

Burmeserne hadde alltid hatt større tilbøyelighet til voldsbruk enn

gang på gang. Japanerne var godt utstyrt med lette maskingevæ­

de fleste andre sørøst-asiater. Antallet av mord og drap der

rer, bombekastere og panservernskyts, som de brukte med stor

toppet faktisk verdens-statistikken. Nå krydde landdistriktene av

virkning. De britiske troppene dro nødig inn i selve jungelen, og

blodtørstige banditter, kjent som dacoits, alle slags rakkerpakk

var for sterkt avhengige av sine motoriserte transportmidler.

som var enige om å skade britene. De spente til og med ståltråd

22

over veiene i jungelen i håp om å skjære halsen over på britiske

tropper som mulig trukket sammen der, før Slim ble klar over

jeepkjørere.

dens mange fundamentale svakheter. Slim og Stilwell - som

begge var meget pågående ledere - ville ikke la japanerne prøve Alle Burmas ferdselslinjer går i retning nord-syd, langs de tre store

linjens styrke etter forgodtbefinnende, og ville heller innlede en

elvene som skiller mellom landets forrevne fjellrygger - Chindwin

motoffensiv i retning av Rangoon. Men før en slik operasjon

i nordvest, Irrawaddy i midten og Sittang-Salween i øst. Da

kunne begynne, måtte Stilwell bringe sine kinesiske tropper i

general Alexander overtok kommandoen der, regnet han med at

stilling. Chiang hadde lovt ham tre arméer - hver av dem omtrent

hvis de allierte kunne beherske dalene, ville de kanskje kunne

like stor som en amerikansk - 5., 6. og 66. Armé. Den ene av dem,

holde en del av Nord-Burma. Alexander konfererte med Stilwell

den 66., skulle holdes i reserve i Kina, nær stedet hvor Burma-

og besluttet å opprette en forsvarslinje omkring 250 km nord for

veien krysser Salween-elvas trange kløft.

Rangoon, fra Prome østover til den gamle hovedstaden Toungoo,

over Pegu Yoma-fjellene.. Stilwell og kineserne skulle holde østflanken, med sentrum ved

Av de to andre arméene var bare den 200. divisjon av 5. Armé i

stilling overfor japanerne ved Toungoo i den østre enden av forsvarslinjen - og den stod alt i fare for å bli omringet. De to

Tuongoo, som behersket Sittang-dalføret og jernbanen Manda-

andre divisjonene av arméen, den 22. og den 96., hadde

lay-Rangoon. Britene under generalløytnant William J. Slim skulle

fremdeles ikke forlatt Kina. Chungkings forklaring var at de måtte

holde vestflanken ved Prome, som ligger på begge sider av

vente til forsyninger var klare til de kom fram. Selv da skulle de

Irrawaddy og derved blokkerer både overgangen der og adkom­

bare rykke fram så langt som til Mandalay, midt i Burma. Da

sten til Chindwin-dalen.

Stilwell bad om tillatelse til straks å føre disse to divisjonene fram

Slim, som nettopp var ankommet hit fra Midt-Østen, var en

til Burma for å unnsette den 200. divisjon, avslo Chiang dette.

utmerket mann i en vanskelig situasjon. Han hadde tilbrakt det

Den siste av de tre lovte arméene, den 6. med sine tre divisjoner,

meste av sin karriere i den indiske armé. Han var så fri for

var ganske visst i Burma, men hadde bare rykket fram langs

affektasjon at selv Stilwell beundret ham. Korpset hans bestod av

Burmaveien så langt som til shan-statene i nordøst.

to divisjoner, 17. Indiske (Black Cat) divisjon og 1. Burmesiske

divisjon, som bare omfattet fire bataljoner britiske tropper.

De hadde ordre fra Chiang om å forbli i stilling der for å stanse et ventet japansk fremstøt over grensen fra det nordlige Thailand.

17. indiske divisjon bestod hovedsakelig av gurkhaer, foruten

Etter mye krangling fikk Stilwell den 19. mars - eller trodde han

sikher, rajputer og andre indiske folkeslag. De var alle førsteklas­

hadde fått - tillatelse til å overføre 22. divisjon til Burma til støtte

ses soldater, men i Burma var det en ulempe for dem at de var opplært i mobil, høyt mekanisert ørkenkrig i Nord-Afrika og Midt-

Østen. Størstedelen av 1. burmesiske divisjon, derimot, var tre brigader som stort sett bestod av burmesere fra lavlandet og

representanter for de hardføre, høylandsstammene i Burma karéner, kachiner og chiner. Disse fjellfolkene var tapre og

utholdende, og de var velvillig innstilt til sine britiske offiserer.

Dette skyldtes delvis at de var klar over at så lenge britene stod i Burma, ville fjellstammene fortsette å være frie og ikke være

underkastet lavlandsburmesernes overherredømme. Hva disse

siste angår, så stakk flere og flere av dem av, etter hvert som japanerne besatte mer og mer av landet. De dro hjem til sine landsbyer og familier for å redde hva reddes kunne. Ikke før var den nye forsvarslinjen opprettet og så mange

Kinesiske artillerister med tyske hjelmer ved en tyskprodusert luftvernkanon i 1941. Den tyske innflytelse i Chiangs hær begynte i 1928, da han inviterte en tysk militærmisjon til å utdanne hans tropper. Misjonen oppholdt seg i Kina til 1938, da japan - Hitlers nye allierte og Kinas fiende - forlangte at den skulle trekkes tilbake.

23

for den truede 200. divisjon ved Toungoo. Han gav ordre om

divisjon måtte kjempe seg ut ved egen hjelp. Og de alliertes

dette til sjefen for Femte kinesiske armé, generalløytnant Tu Yu-

motoffensiv i Burma - fremstøtet mot Rangoon - brøt til slutt

ming. Men Tu og sjefen for 22. divisjon, den fransk utdannede, intellektuelle generalmajor Liao Yao-hsing, viste seg å være

sammen i rot og munnhuggeri før den overhodet kom i gang.

mestre i å forhale allting. Dag etter dag fant de påskudd til å holde

burmesiske korps tilbake nordover mot de store oljefeltene ved

divisjonen ute av kamp. Det var for mange problemer med

byen Yenangyaung. Britene var lamslått og demoralisert av det

I Irrawaddy-dalen i vest presset japanerne samtidig Slims 1.

jernbanen, reisen var for farlig, eller japanerne hadde for mange

bevisste barbari japanerne la for dagen. De kledde sine britiske

stridsvogner, eller Liao ønsket å vente på ytterligere forsterknin­

fanger nakne, bandt dem til trær og brukte dem som mål under

ger, eller et regiment kunne ikke forflyttes fordi det var japanere i

bajonetteksersis. De tømte bensin over erobrede ambulanser og

området. Når Stilwell la press på Tu, hadde denne det med å gå i

satte dem i brann, med de sårede i. De bandt en fanget britisk

dekning hjemme eller å eksplodere i raserianfall overfor sine

offiser til en veisperring som ble beskutt av britisk artilleri.

underordnede. «De feige drittsekkene,» skrev Stilwell senere om

(Offiseren klarte å komme seg løs og løp tilbake til sine egne linjer.

Tu og Liao. «Jeg kan ikke skyte dem, jeg kan ikke frabeordre dem,

Der gav han beskjed om at man skjøt 50 meter for kort. De

og å snakke til dem nytter ikke.»

korrigerte siktet, og britene sprengte seg igjennom.)

General Alexander fikk et innblikk i en del av hva Stilwell

Forsyningslinjene var blitt avskåret ved Rangoons fall, og Slims

hadde å stri med, da han besøkte general Tu ved fronten, og

tropper levde nå på hermetisk kjøtt og steinharde kjeks tilsatt (sa

spurte ham hvor feltkanonene hans var. Tu sa at de var trukket

de) «vitamin M» - mark og midd. April er årets varmeste måned i

tilbake. «Men hvilken nytte er de da til?» spurte Alexander. «Femte

Burma, og mannskapene led forferdelig av varme og tørst. Sørøst-

armé er vår beste armé, general,» svarte Tu. «Derfor er det bare

Asia med sine regnskoger og sin monsun har nok av vann, men

den som har feltkanoner. Og jeg kan ikke risikere å miste de

britene var blitt presset inn i det tørre midtre Burma, hvor

kanonene, for mister jeg dem, så vil Femte armé ikke lenger være

nedbøren bare er 750 mm om året. Vann, eller mangel på vann,

vår beste.»

ble et problem som man vanligvis bare forbinder med ørkenkrig.

Etter all sannsynlighet somlet Tu etter ordre fra Chiang, som ut

Karene urinerte på hendene sine, og strøk seg så over de

fra sin læresetning om forsvar i dybden fra først av hadde sagt nei

sprukne leppene for å få litt fuktighet. Et sted utkjempet en liten

til Stilwells plan om å forsterke den 200. divisjon. Stilwell hadde

britisk styrke en forbitret kamp om en vanntank, som bare

fått beskjed om at han skulle ha kommandoen i Burma, men

inneholdt noen få tommer vann. Da japanerne til slutt ble drevet

Chiangs skriftlige ordrer gjorde ikke kommandoforholdet uttryk­

tilbake, sendte britene noen kuler gjennom rørledningene og

kelig klart, og Stilwells underordnede generaler fulgte neppe hans

gulpet i seg det rustholdige vannet. Japanske fly skjøt hele tiden

direktiver uten først å forhøre seg i Chungking.

mot britene med mitraljøser. Den amerikanske krigskorrespon-

Under hele felttoget i Burma fortsatte Chiang å sende ordrer til

dent Jack Belden fortalte senere at det verste ved flyene var ikke

Tu og de andre kinesiske generalene, ofte over hodet på Stilwell.

skytingen, men at en måtte løpe i dekning i det ubarmhjertige

Nesten 2 500 km borte forsøkte Chiang å utøve den taktiske

solskinnet, noe som gjorde tørsten enda verre.

kommando helt ned til regimentsnivå. Fordi Chiang var så langt

borte fra fronten, fortonte ordrene fra ham seg ofte som direkte

Da forsvaret brøt sammen, gav Slim ordre til ødeleggelse av det

tåpelige. På et kritisk tidspunkt da de kinesiske styrkene kjempet

mest ettertraktede bytte i Burma, de veldige oljefeltene ved

for livet, fikk Stilwell følgende telegram fra generalissimus Chiang:

Yenangyaung. Den 15. april gikk 5 000 oljebrønner og den største

«Vannmeloner er bra for tørste troppers kampmoral. Det

kraftstasjon i landet opp i flammer. Ødeleggelsesverket var så

pålegges general Stilwell å sørge for at hver kinesisk soldat får en

grundig gjort at det tok japanerne et halvt år å få brønnene i drift

kvart vannmelon.»

igjen. Slims ordre ble gitt akkurat i rette øyeblikk, for i enda en av sine

22. divisjon kom aldri til å delta i slaget ved Tuongoo, den 200.

24

omringningsoperasjoner hadde japanerne ikke bare nådd oljefel­

tene, men hadde også satt opp en av sine veisperringer og

avskåret hele 1. burmesiske divisjon. Dens infanteri og stridsvog­ ner angrep gang på gang sperringen, men uten hell. General

Alexander hadde allerede tillatelse fra Chiang Kai-shek til å overføre en annen kinesisk divisjon - den 38. som nettopp var

kommet fra Kina - til den britiske sektor av fronten, og han sendte den hå til unnsetning for 1. burmesiske divisjon.

Sjefen for 38. divisjon, generalløytnant Sun Li-jen, skulle

utmerke seg som langt den dyktigste av de kinesiske generalene i CBI. Han var uteksaminert fra krigsskolen i Virginia, general

Marshalls gamle skole, og han talte godt engelsk, oppblandet med amerikansk slang. Sun hadde ikke noe av den defensive innstilling

som de fleste kinesiske sjefer var smittet av. Han var angrepsvillig

og kaldblodig i kamp. Ved Yenangyaung brøt hans styrker ved forbitret kamp igjennom, og reddet 1. burmesiske divisjon - eller

det som var igjen av den - og 17. indiske divisjon lenger øst. Generelt anså britene kineserne verdiløse som allierte, men for sin

innsats ved Yenangyaung ble Sun hedret med Order of the British

Empire. Lenger øst ble Stilwells egen stilling verre og verre for hver time.

Han hadde nå opprettet en ny forsvarslinje ved Pyinmana

omkring 100 km nord for Toungoo. Et viktig veiknutepunkt i denne linjen ble holdt av 55. divisjon av kinesernes Sjette Armé, som til slutt var kommet i kamp da japanerne veltet inn i Shanstatene. Divisjonssjefen, general Chen Li-wu, hadde i tidligere slag i Kina vunnet tilnavnet «Dynamitt», men Stilwell anså ham for å

være udugelig og hadde uten hell forsøkt å få ham frabeordret. Da en av Stilwells liasonoffiserer, oberst Frederick McCabe, dro

på visitt, ble han sjokkert over det han så av Chens stillinger. Divisjonen var spredt over mange kilometer langs veien, men

med de viktigste delene så tett sammenpakket at de kunne bli

omringet av en eneste tropp. Lastebiler og mannskaper stod i kø på den smale veien, og mitraljøser var plassert i tette kratt hvor de

ikke hadde noe skuddfelt. Enda verre var det at Chens kommandopost lå 50 km bak fronten, og McCabe fant generalen selv 25 km enda lenger bak. McCabe foreslo at Chen burde

fordele styrkene sine ute i de omkringliggende åsene så de kunne

beherske veien, men rådet ble ikke fulgt. Dagen etter angrep et forsterket japansk regiment den langt

De alliertes desperate retrett fra Burma i 1942, omfattet britiske styrker under generalløytnant William /. Slim (stiplet pil) og den kinesiske 5. armé under den amerikanske generalløytnant Joseph W. Stilwell (hel pil). Fra Prome ved Irrawaddy-elva måtte Slims 1. Burma-korps trekkes over 1500 km tilbake nordover og vestover, til den nådde den indiske grense sør for Tamu. Etter å være slått på flukt ved Toungoo, begynte 5. armé tilbaketrekningen sammen med Stilwell, men gikk i oppløsning langs elvene Sittang og Irrawaddy. Stilwell fortsatte med et følge på 114 personer, og kom til slutt fram til Imphal i India den 20. mai 1942 - to måneder etter at retretten begynte.

25

uttøyde divisjonen og sprengte på et blunk de enkelte avdelinge­

rekvirerte 150 lastebiler for å føre fram den 200. divisjon, sendte

ne fra hverandre. Den 55. divisjon forsvant rett ut i blå luften, ved

Yu bare 22. Som et resultat kom divisjonen fram til Taunggyi 24

at mannskapene satte til skogs. «Det er ikke det dust igjen av

timer for sent, japanerne hadde alt tatt byen.

den,» fortalte Stilwell til avismannen Beldén. «Det er det jævligste

I håp om å ta den tilbake dro Stilwell i hui og hast selv til

jeg noen gang har sett. I går kveld hadde jeg en divisjon, og i dag

fronten, hvor han havnet midt i forreste kompani, hvor kulene

eksisterer den ikke.» Ja, den forsvant så totalt at den ble slettet i

hvinte og bomekastegranater sprang omkring dem. Den kinesiske

den kinesiske hærs ruller.

kompanisjefen var i ferd med å miste motet. Stilwell gav ham en

Divisjonens sammenbrudd etterlot en luke, som japanerne

overhaling og befalte ham å lede angrepet. Akkurat da rev en

kunne rase fram gjennom, nordover mot Lashio, den vestlige

granatsplint halve ansiktet på kapteinen vekk. Stilwell pekte på

enden av Burmaveien. For å tette luken forsøkte Stilwell i all hast

nestkommanderende ved kompaniet og skrek til sin adjutant,

å sende fram den 200. divisjon, for å stanse japanernes

oberst Frank Dorn: «Hold fast på løytnanten der! Gi ham et spark i

fremrykning mot den vakre feriebyen Taunggyi. Men han ble

baken! For Guds skyld få litt fart i ham!» Med en trestjerners

sviktet av general Yu Fei-p'eng, en slektning av Chiang, som

general som sjef og løytnanten til å vise vei, begynte kompaniet

hadde ansvaret for forsyningstjenesten. Den korpulente Yu var

motangrepet.

beryktet for at han brukte sin stilling til å forsyne svartebørsen i

Stilwell var fremfor alt en pragmatiker, så han hadde lovt

Kunming med alt han bare kunne få ut av Burma. Hans

divisjonen en belønning på 50 000 rupees hvis de kunne ta byen

korrupsjon var så kjent at kineserne laget et ordspill på navnet

tilbaken innen kl. 17 om ettermiddagen. De hadde en time til

hans og kalte ham «T'u Fei-p'ang» - «Fet banditt». Ved sin

gode da de klarte det.

kommando i Lashio hadde Yu over 700 lastebiler, men de fleste

Som general Sun hadde gjort ved Yenangyaung, hadde Stilwell

av dem var opptatt med svarebørsoperasjoner, og da Stilwell

vist at kinesiske tropper kunne kjempe jevnbyrdig med japanerne

26

hvis tilskyndelsen var den rette. Men gjenerobringen av Taunggyi

menneskekropper omkring mellom lotus og vannliljer, og i gatene

kom for sent. Japanerne gikk utenom byen og råkjørte videre mot

mesket hunder, griser og rovfugler seg på råtnende lik.

Lashio. De alliertes østflanke var nå helt opprullet, og forsvaret

brøt sammen langs hele fronten.

Japanerne strømmet opp på Shan-høyslettene i nordøst,

trengte opp Chindwin-dalen i nordvest, og truet med å omringe

På den britiske sektor hadde Slim nå bare ca. 13 000 mann

det som var igjen av de alliertes arméer. Den 25. april hadde en

igjen i sitt 1. burmesiske korps. En Gloucester-bataljon på 700

trett Stilwell et møte med general Alexander i Kyaukse, 40 km sør

mann var redusert til 50 kampdyktige. Slims stridsvogner var lens

for Mandalay. De ble enige om at en fullstendig retrett var det

for bensin og reservedeler, og larveføttene ville ikke klare 1 500

eneste håp om å unnslippe før de ble omsluttet av den japanske

km. Sambandslinjene var blitt ødelagt av den burmesiske

knipetangen. Det var et deprimerende møte.

uavhengighetsbevegelse, og de allierte hadde ikke et eneste fly

Mens møtet fremdeles pågikk, angrep japanske bombefly

igjen for oppklaringsformål. Jernbanepersonalet var flyktet, og det

Kyaukse. Bomber falt mindre enn 100 m fra møtelokalene, og

var umulig å forflytte tropper med jernbanen. Stilwell noterte i sin

offiserene søkte tilflukt i dekningsrom - alle unntatt Alexander og

dagbok at Alexander hadde betrodd ham at han ikke lenger

Stilwell, som ble igjen ute i haven under angrepet. Stilwell stod

kunne stole på troppene sine - de var redde for japanerne.

lent mot en verandastolpe og røkte en sigarett i et velbrukt svart munnstykke.

De fleste øyenvitne-beretninger fra de siste dagene av dette førs­

Etter Alexanders plan skulle Slims tropper sette kurs mot India,

te felttoget i Burma skildrer scener fylt av redsler, ja galskap, særlig

på stiene gjennom Chin-fjellene, i håp om å komme seg unna før

for de mer enn én million indere i Burma. Inderne var kommet til

japanernes fremstøt opp langs Chindwin avskar dem. Men

Burma som tjenestemenn i koloniadministrasjonen eller ganske

Stilwells arméer - eller de opprevne divisjonene som var igjen av

enkelt for å tjene penger. De var mer pengeglade enn burmeser-

dem - var spredt over hele det nordøstlige Burma. Han ville

ne, som elsker å spille hasard og nyte livet, så inderne behersket

gjerne trekke dem tilbake til den nordlige del av landet, og der

snart en stor del av det økonomiske liv som ikke alt var i hendene

opprette en base for en fremtidig motoffensiv. Den ville han

på kinesiske handelsmenn som hadde innvandret i Burma

skaffe forsyninger til ved å bygge en ny vei fra India. Mens britene

tidligere. Da inderne nå forsøkte å flykte, gikk de burmesiske

begynte å trekke seg tilbake vestover, flyttet Stilwell sitt

landsbyboerne til angrep på dem, og formelig nonchalant hugg

hovedkvarter til Shwebo, åtte kilometer ovenfor Mandalay. Der

de hodet av en del av dem med sine korte bredbladede sverd,

begynte mannskapene hans å sette opp et tog av et lokomotiv og

som kalles dah. De følte også dyp bitterhet for den ubarmhjertige

så mange vogner de kunne skrape sammen, for den videre ferd til

behandling de mente de hadde vært utsatt for fra de kinesiske

Myitkyina.

kjøpmennene i Burma, så landsbefolkningen angrep de kinesiske

soldatene også. Grep de dem i å plyndre, hugg de hendene av

Det som fulgte, ble et mareritt for britene og Stilwells styrker, uten

dem. Kineserene på sin side svarte med å skyte burmesere på

sidestykke i militær historie. For britene ble det den lengste og

stående fot.

forsmedeligste retrett på over hundre år. Tett forfulgt av

Flyktninger ble voldtatt, røvet og mishandlet, dacoitter krydde

japanerne, plaget av snikskyttere og av tørst, trakk de seg tilbake

overalt, og plyndring og ildspåsettelse gikk som en farsott over

fra Mandalay ved Irrawaddy til Monywa ved Chindwin og deretter

hele landsdelen. Hver eneste større by i 3-400 kms omkrets

nordover til Ye-u, mens de gang på gang måtte stanse og bite fra

omkring Mandalay ble svidd av til grunnen. I dagene før britene

seg. Avdelinger ble avskåret og nesten utslettet før de kunne

nådde fram til hovedstaden Mandalay, ble de brannene som

kjempe seg fri og igjen slutte seg til hovedstyrken. Britene forsøkte

japanernes bomber hadde anstiftet, spredt av burmesiske

å trekke seg unna på veier som bare eksisterte på kartet. Litt etter

hjelpere. Den forlatte byen brant i 27 dager og netter. I

litt måtte de etterlate sine transportmidler og sitt tunge materiell,

vollgravene som omgav det gamle kongepalasset, drev døde

og beholdt bare en del firehjulsdrevne kjøretøyer. Fiendens

Svart røyk velter opp fra en lagertank som med vilje er satt i brann. Britiske soldater (i forgrunnen) gjør seg klar til å ødelegge maskineriet ved Burmas oljefelt ved Yenangyaung i april 1942. Cruven ble fylt med olje, som så ble antent. Tusener av oljebrønner ble også satt i brann som en del av britenes anstrengelser for å hindre japanerne i å utnytte oljefeltet.

27

«jitterbugkalasen>, som britene kalte dem, holdt Slims komman-

japansk feltkanon inntil en fulltreffer fra inderne slo ut motstan­

doposter våkne hele natten ved å kaste håndgranater eller bare

deren, både kanon og mannskap.

avfyre uskadelige raketter. Nervene ble så tynnslitte at Slim

For å prøve å virke uanfektet spaserte Slim oppreist gjennom

uttalte; «Hvis noen kommer og forteller meg noe godt nytt, tar jeg

en bataljon gurkhaer som lå godt sammenkrøpet i krattskogen.

til tårene.»

En gurkhaoffiser reiste seg bak en busk og flirte av Slim, som

Marsjruten - i virkeligheten bare en kjerrevei - første fra Ye-u

forlangte å få vite hva det var som var så morsomt. Gurkhaen

gjennom jungel til Shwegyin ved Chindwin-elva, hvor den brått

svarte at jamen var det komisk å se Sahib general rusle sånn

sluttet. Skulle britene kunne unnslippe, måtte de rekvirere ferger

omkring uten å vite hvordan han skulle oppføre seg. «Og det

som kunne frakte mannskaper, artilleri og biler 10 km oppover

hadde han så menn rett i!» innrømmet Slim bistert.

elva til Kalewa. Seks ferger var alt som var å oppdrive, og

Etter at gurkhaene hadde gått til motangrep, dro Slim tilbake til

fergestedet var det ideelle sted for et bakhold. Det var en

fergestedet. Blant de sivile flyktningene var en indisk kvinne som

hesteskoformet senkning, tusen meter bred og på tre sider omgitt

lå døende av kopper, og den fire år gamle sønnen forsøkte

av 70 meter høye, loddrette fjellvegger overgrodd av tett jungel.

fortvilet å få i henne litt av en boks med hermetisk melk som han

Fullstappet som stedet var av sivile og militære flyktninger,

hadde fått av en soldat. Kvinnen døde. Slim gav en lege ordre om

muldyr, lastebiler, stridsvogner og kanoner som stod tett i tett for

å vaksinere gutten, og bestakk deretter en annen indisk familie til

å bli brakt ombord i fergene, kunne det lett bli en dødsfelle. Slim

å bringe gutten med seg i sikkerhet.

grupperte ut en gurkha-avdeling til å varsle om at japanerne

Etter hvert som japanernes angrep tiltok, ble det umulig å få

nærmet seg. For å blokkere veien for mulige japanske kanonbåter

flere båter til fergestedet. Slim lot resten av flyktningene stuve seg

på Chindwin, lot Slim bygge en flytende sperrebom, med en liten

sammen på den siste fergen, og den dampet langsomt av sted. Så

flotilje av båter og en indisk bataljon utgruppert for å dekke

gav han ordre til å bruke alle gjenværende granater til en siste

begge breddene. En ynkverdig styrke av luftvernskyts ble rasket

salve. Deretter oppgav han resten av sitt materiell, og ledet

sammen til forsvar mot flyangrep, og alle kampdyktige mannska­

personlig styrkene i retrett under kamp nordover på den

per ble sendt i stilling i jungelkrattet langs de bratte fjellveggene.

jungelkledde elvebredden og mot sikkerhet der. Japanerne fulgte

Samtidig som dette vernet ble satt opp, ble kjøretøyene

ikke etter. Det ble faktisk den siste kontakt britene hadde med

forsiktig manøvrert ombord i fergene. Tunge kanoner ble lastet

fienden under tilbaketoget fra Burma.

ombord med håndmakt, og sårede ble anbrakt der det var ledig

Foran dem lå jungel, monsunregn, igler og en 150 km lang

plass. Alle som fremdeles kunne gå, ble sendt ut for å hugge ved

marsj gjennom den malariafylte Kabaw-dalen, som britene gav et

som brensel til fergene, og når de i gåsegang gikk ombord, måtte de betale for overfarten med en passe vedkubbe. Den 7. og den 9. mai gav flyangrep de burmesiske fergemannskapene panikk, og de fleste av dem hoppet overbord og forsvant.

Den 10. mai slo japanerne til så plutselig at det første varsel

Slim fikk, var en strøm av sporlyskuler over hodet på seg der han stod ombord i en ferge. Det brøt løs et dunder av ild fra geværer, mitraljøser, bombekastere og kanoner. Japanerne hadde støtt på

gurkhaenes forposter, men gurkhaenes radio hadde slått klikk, og av en eller annen grunn hadde sjefen valgt heller å trekke seg tilbake enn å slåss. Forsvarerne var tatt helt ved overrumpling,

men de pøste løs på fienden med alt de hadde. Et indisk lag med

en Bofors luftvernkanon utkjempet en regulær duell med en lett

Indiske flyktninger sleper fram en oksekjerre lastet med familie og eiendeler på en vei i det sørlige Burma. Av de 900 000 indere som flyktet for japanerne i retning mot den indiske grense, omkom nesten 90 prosent - de falt som ofre for sykdommer, utmattelse og sult, og for burmesere som plyndret dem.

28

nytt navn - Dødsdalen. Om nettene sov de i gjørmen uten tepper

og forfatter av en bestseller, memoarene Gud er min navigatør.

mens regnet høljet ned. Klærne ble bare filler, og mange hadde

Haynes og Scott hadde fløyet inn fra India i lav høyde og lurt seg

ikke skotøy. Alle var hulkinnet av sult. I likhet med mannskapene

fram mellom regn- og sluddbyger og japanske jagerfly. De fant

lot Slim skjegget vokse - men oppdaget så til sin forferdelse at det

general Stilwell i sitt hovedkvarter, iført sin gamle bredbremmede

var blitt helt hvitt. Da barberte han seg for å skåne troppene for

hatt. «General Arnold har sendt oss for å redde Dem, sir,» sa de.

sjokket.

Da Stilwell gjorde det klart at han ikke aktet å la seg redde, ble

Den 16. mai, den siste dagen av den 1 500 km lange retretten, hinket de lasete fugleskremslene av den britiske armé i Burma inn

flyverne helt paff. «La oss slå den gamle tosken i svime og tazn

med, hva han så sier,» sa Haynes til Scott.

i India. Tolv tusen hadde klart det. Over 13 000 var blitt borte

Det er overflødig å si at de ikke gjorde det. Stilwell sendte

under tilbaketrekningen, døde eller deserterte. 1. burmesiske

størstedelen av staben tilbake til India med flyet - det var det siste

divisjon var redusert til ikke stort mer enn en brigade. En

fly som forlot Burma - men ble selv igjen med noen få utvalgte

infanteribataljon bestod av bare 84 overlevende. Men syke og

karer.

slagne som de var, så bar likevel de fleste av de overlevende

Jernbanen var blokkert etter general Los kollisjon, så Stilwells

fremdeles sine våpen. Like sør for Tamu ble de møtt av et indisk

lille styrke startet nordover med en konvoi av jeeper, lastebiler og

transportkompani. Synet av de væpnede fillefransene som

personbiler. De håpet å komme rundt bruddstedet og ta

dukket fram fra jungelen, var så skremmende at de indiske

jernbanen fra en stasjon lenger nord. Dette ble komplisert ved at

sjåførene tok flukten. Slim fikk dem stanset, og stridsvognførerne

det ikke fantes noen kart av nyere dato. Avismannen Belden

hans tvang dem med våpen i hånd til å transportere de sårede til

forteller at han så sjefen for generalens etterretningstjeneste,

sykehus. De indiske militære myndigheter var helt uforberedt på

oberst Frank Roberts, ligge på kne på gulvet og prøve å trekke opp

å ta imot dem. I forbitrelse uttalte Slim at mottagelsen var

en retrettrute ved å lappe sammen et kart over hele Burma ved

dårligere enn den de overlevende fra Dunkerque hadde fått.

hjelp av mange lokale kart - men det var alltid deler som manglet.

Ingen tørre klær, ulltepper eller telt var klar til dem, heller ikke fikk

Sammen med Stilwell var omkring hundre personer - 26

de et oppmuntrende ord etter nederlaget. Menn som hadde holdt

amerikanske offiserer, menige og sivile, 16 kinesiske soldater, den

ut bare ved utsikten til noe bedre etter det forferdelige slitet, til en

syv mann sterke ambulanseavdelingen av britiske kvekere,

velkomsthilsen og til hvile, fikk det ikke. Mange av dem mistet

avismannen Belden, diverse malayiske, burmesiske og indiske

viljen til å leve videre, og døde av malaria, dysenteri og

hjelpere og kokker, og en kontingent på 19 burmesiske

utmattelse.

sykesøstre. Leder for dem var dr. Gordon S. Seagrave, en

baptistisk misjonslege, som var født i Rangoon og som skulle bli

For Stilwell skulle ildprøven bli av en helt annen art. Fra Shwebo

berømt som «Burmalegen». Først som sivil og senere som

var det planen å trekke seg tilbake med jernbanen, mot

oberstløytnant i saniteten, hadde Seagrave stått for det meste av

endepunktet Myitkyina, vel 400 km lenger nord. Denne planen

den kummerlige medisinske omsorg som fantes i de kinesiske

gikk i vasken, da general Lo Cho-ying, Stilwells nestkommande­

styrkene i Burma. Han utførte ofte to operasjoner samtidig, og

rende og forbindelsesoffiser med de kinesiske arméene, med

han gav ordrer på seks språk til sine sykesøstre og sykepassere fra

våpen i hånd tiltvang seg et lokomotiv og 17 vogner og forsøkte å

mange stammer. I blodflekkede shorts arbeidet han under så

flykte nordover med sin stab. 40 km lenger nord kolliderte Los tog

primitive forhold at han en gang måtte bruke en vinge saget av et

med et sørgående og blokkerte linjen fullstendig.

havarert jagerfly som operasjonsbord.

Neste dag ankom et C-47-fly til Shwebo i et spesielt oppdrag

Fremdeles besluttet på å nå fram til Myitkyina med jernbanen,

fra sjefen for flyvåpenet, Henry H. «Hap» Arnold. Det ble fløyet av

dro konvoien nordover på en kjerrevei overfylt av flyktninger.

oberst Caleb V. Haynes, som lignet filmskuespilleren Wallace

Denne flommen av panikkslagne sivile sinket konvoien til ren

Beery, og av oberst Robert L. Scott, som skulle bli kjent jagerflyver

skrittgang, og de dype hjulsporene i veien begynte å gjøre skade

29

på bilene. Den 2. mai punkterte en oppklaringsbil. «Brenn den,» sa

Det var nå ikke lenger noen utsikt til å organisere en ordnet

Stillwell. «Og hold farten.» På en annen bil brakk akselen. «Brenn

retrett. Det som var igjen av de kinesiske femte og sjette arméer,

den,» sa Stilwell. På en personbil røk veivakselen. «Brenn den.» Til

hadde mistet kontakten med Stilwell og hverandre. De tok seg nå

slutt tok det fyr i en lastebil med forsyninger. «Velt den ut av

fram som de best kunne, enten mot India eller tilbake mot Kina.

veien. Hold farten. Fortsett.»

Av alle de kinesiske styrker i Burma klarte bare den høyt effektive

Dagen etter kom de til en bedre strekning av veien og kunne

38. divisjon av 66. armé, under general Sun, å kjempe seg intakt

holde litt større fart, men så fikk generalen dårlige nyheter. På

fram til India. Japanernes nett snørte seg sammen om Stilwell, og

jernbanelinjen lenger fremme hadde en del vogner slitt seg -

det gjenstod bare en eneste mulighet - å forsøke å bryte ut

kanskje som følge av sabotasje - og hadde knust en bro så linjen

vestover mot India, over 350 km borte, over de villeste elver og de

var sperret. Det var nå ikke mulig å nå Myitkyina med jernbanen.

bratteste fjell i Burma. Stilwells karavane startet, men alt neste dag

Men Stilwell håpet fremdeles å kunne organisere og lede en del av

sluttet veien.

sine kinesiske tropper nordover, selv om han var usikker på hvor

Stilwell grupperte sin uensartede kommando i en sirkel. En del

de enkelte enheter nå befant seg under sin uordnede retrett.

britiske soldater, noen eurasiske kvinner og etternølere av

Konvoien kavet seg videre på veien mot Myitkyina. Biler kjørte

forskjellige raser hadde sluttet seg til gruppen, som nå talte 114

seg fast i sanden, lastebiler måtte etterlates i elvene. En natt gikk

personer. Stilwell sa det som det var: De var nødt til å gå til fots til

hele styrken seg vill i en labyrint av elefanttråkk.

India. De kunne når som helst støte på japanerne, snart ville

I Indaw fikk Stilwell den 5. mai rede på at selv kjerreveiene

monsunen kaste seg over dem og da gjøre hver eneste elv umulig

nordover var ufremkommelige, og at japanerne nå dessuten var

å krysse, og rasjonene var nesten oppbrukt. Men Stilwell var fast

nærmere Myitkyina enn han.

besluttet. Kunne de nå fram til byen Homalin eller Chindwin-elva

30

før japanerne, kunne de krysse denne floden og unnslippe inn i

muldyrene. Da han fikk høre at den tilhørte en yngre offiser, ble

Indias fjell.

han rasende. Han lot innholdet legge ut på bakken, og

Den kvelden sendte Stilwell en siste melding før han gav ordre

sammenkalte hele avdelingen så de kunne se det - lakener,

om å smadre og etterlate den byrdefulle radioen. Hans adjutant,

tepper, madrass og pute, sko og klær. «Jeg har latt dere alle stille

Dorn, refererte senere det illevarslende innholdet av meldingen:

opp,» sa Stilwell, «så dere kan se hvor lite et medlem av følget bryr

«Vi etterlater alt transportmateriell her... Det begynner å bli

seg om resten av dere, så lenge han bare selv kan ha det

smått med mat, uten noen ny i sikte. Varsle britene i India om å

komfortabelt. Jeg skal ikke si hvem det er, for noen av dere kunne

sende proviant og bærere til Homalin. Titusener av flyktninger og

banke ham opp, og det ville sinke oss... Jeg skal ta meg av saken

soldater er på vei mot India på stier fra Sittaung til Hukawng-

når vi er vel fremme i India. Men når vi drar videre, lar eieren disse

dalen. Det er livsviktig - gjentar: livsviktig - å forsyne stiene med

sakene ligge igjen her. Jeg håper han føler seg så skamfull som han

matvarer og medisiner. Det haster, ellers vil tusener dø ... Dette

bør være.»

er vår siste melding - gjentar: vår siste melding. Stilwell.»

Meldingen overdrev ikke tilstanden for dem som hadde tatt

Da Stilwell var ferdig, sa en stemme: «Jøss, selv den gamle

hatten hans så sinna ut, gett!»

stiene mot India fatt. Desperate flyktninger - anslått til omkring

Fra først av trodde mannfolkene at dr. Seagraves sykepleiere

900 000 - utilstrekkelig og vilkårlig utstyrt med mat og medisiner

ville være en hindring, ikke bare fordi de var kvinner, men fordi de

av de britiske kolonimyndigheter, som selv stod på flukt, forsøkte

var så små; få av dem veide så mye som 50 kilo. Men

å ta seg fram over fjellstiene. Istedenfor å finne hjelp oppdaget

mannfolkene tok feil. De unge karén- og kashmirpikene var av

flyktningene at burmeserne hadde forgiftet brønnene og brent

seigere stoff. Noen var barbente, andre gikk i militært skotøy, som

fergene. Enkelte flyktninger trasket i månedsvis på de gamle

passet omtrent som snøsokker. Men de klarte marsjens påkjen­

karavaneveiene til Kina, mens andre gikk seg vill i de mektige

ninger bedre enn de fleste mennene - og tok seg samtidig av de

fjellene. Malaria, kolera og småkopper herjet blant flyktningene.

syke og sårbente.

Døde mennesker i alle aldre lå igjen langs veiene. Det ble anslått

De smittet hele følget, som hadde god grunn til å være

at dødens høst til slutt gikk opp i hundretusener.

deprimert, med sitt perlende humør. Under hvil flettet de

Om morgenen den 7. mai la Stilwells avdeling av sted fra en

fiske ved bruk av håndgranater, eller lærte mennene hvordan

landsby på vei til fots mot India, med 20 muldyr som var leid av en

man skulle overleve i jungelen, ved å filtrere urent vann gjennom

jungelblomster i håret, plasket muntert i bekkene, hjalp til med å

stedlig handelsmann. De kom snart til en liten elv, Chaunggyi, for

løvblad. Under marsj kniste de og pratet og sang - gamle

der endte stien. Uten å nøle et øyeblikk vasset Stilwell uti, og ledet

karénske kjærlighetssanger, amerikanske jazzlåter og baptistiske

avdelingen nedover med strømmen. Generalens tempo fikk snart

salmer. De hadde til og med sin egen oppsang, som lød omtrent

enkelte til å bryte sammen på grunn av heten. Major Frank Merrill

slik: «Vi skal følge Stilwell når han kommer, vi - og synge ji ji jippi

- den senere sjef for Merrills Marauders - brøt sammen på elve­

jippi ji!» Misjonslegen, Seagrave, hadde væskende skrubbsår på

bredden. Men Stilwell sa nei til å stanse, og de britiske kvekerne

leggene, som var blitt infisert under operasjoner under kamp,

tauet ofrene nedover på oppblåste luftmadrasser, og fulgte med

men han hinket i vei og tok seg av de syke i de bare så altfor korte

så godt de kunne.

rastene som Stilwell gav lov til.

Medtatt av sult - de var satt på halv rasjon, pluss det de kunne

Da følget nådde en større elv, Uyu, klarte de å skaffe

finne av jungelfrukter og røtter - fortsatte de i tre dager nedover.

bambusflåter i landsbyen Maing kaing. Mens trenet fortsatte på

En gang kom de ut for en olm elefant som hadde trampet i hjel to

land, dro hovedstyrken nedover på flåtene for å møtes igjen ved

landsbyboere. Stilwell og andre holdt våpen rettet mot dyret

Chindwin. Turen på flåter skulle gi en viss hvile for de slitne, men

mens følget kom seg forbi i god behold.

viste seg å bli like slitsom som å gå til fots. De skrøpelige flåtene

En morgen fant Stilwell en rull med sengetøy pakket på et av

gikk stadig i oppløsning, la seg på tvers av strømmen eller kjørte

Jublende japanske soldater feirer med løftede sverd utenfor Regjeringsbygningen at Rangoon, Burmas hovedstad, er falt, japanernes erobring av byen brøt den siste sjøverts rute for tilførsler til Kina og isolerte landet effektivt.

31

seg på grunn, så alle måtte overbord for å få dem løs. Et britisk fly

Neste morgen dro de fra Homalin - de visste det ikke, men de

kom over dem og slapp ned en del kjærkommen proviant, men

var bare 36 timer foran japanerne - og marsjerte til den brede,

ingen beskjed.

stride Chindwin. Der fant de etter litt forsinkelse en gruppe

Den 12. mai 1942 nådde Stilwells medatte lille flotilje fram til

kachiner med fem kanoner og en flåte til å sette dem over

Chindwin, hvor generalen hadde håpet å finne et svar på sin siste

Chindwin. Pakkdyrene kom seg over lenger nede og sluttet seg

radiomelding. Men han fant at radioen var ute av funksjon og

deretter til troppen. Da de var vel over på den andre siden, var de

telefonledningene brutt. Der var ingen mat, der var ingen båter

trolig trygge for japanerne, men de hadde fremdeles foran seg en

som kunne sette dem over Chindwin, og den britiske kommissæ­

lang marsj gjennom bratte, ville fjelltrakter.

ren hadde tatt den eneste motorfergen og dratt oppover elva. I

Stilwell drev dem fram uten barmhjertighet. Han fylte snart 60

dårlig humør gav Stilwell ordre til inspeksjon av våpnene, og ble

år, og han hadde tatt av 10 kilo underveis, men han var uten

rasende da han fant dem skitne og ikke brukbare til å skyte med.

sammenligning den av mennene som var i best fysisk form.

Den natten sov følget i et buddhisttempel. De hadde bare mat

Notatene i dagboken viser at «Eddik-Joe» hadde lite til overs for

igjen til tre måltider, og alle var nedtrykt. Som Stilwell grublende

dem som ikke kunne holde tempoet. «Engelskmennene helt

betrodde Dorn, kunne de muligens så vidt greie det: «Hvis vi kan

sårbeinte,» skrev han. «Våre egne folk slitne. Pokker så dårlige

finne båter og komme over elva før japsene, hvis de» - det var

greier.» Og senere: «Pysene helt utkjørt. De har ingen utholden­

muldyrene i trenet han mente - «i sin utslitte tilstand kan klare de

het.» Og igjen: «Mammadaltene greier seg bedre nå.» Enhver som

bratte fjellstiene, hvis de syke med sin malaria og dysenteri, sine

sakket etter, fikk smake hans bitende tunge, høyere offiserer ikke

infeksjoner og sine såre bein, kan holde det gående, hvis vi ikke

unntatt. Da et medlem av Stilwells egen stab, generalmajor Frank

går oss fast i monsunregnet, og hvis vi kan finne mat der jeg er

Sibert, ikke klarte å holde farten, sa Stilwell biskt: «De er general.

pokker så sikker på at det ikke er noe.»

Og infanterist. De burde foregå de andre med et godt eksempel.»

32

«Jeg beklager, sir, men jeg greier det ikke.»

«For pokker, Sibert, jeg gir Dem ordre om å holde følge med troppen. Og jeg mener det jeg sier.»

Det begynte å regne, og stien ble bare gjørme, et tegn på at

Den 19. mai fikk noen offiserer ved en britisk forlegning utenfor Imphal se en lurvet kolonne av utmagrede menn og

kvinner komme marsjerende ned fra fjellene i pøsende regn. I spissen for styrken gikk en senet liten mann med en medtatt

monsunen var i vente. Om kvelden den 14. mai kom de til en liten

bredbremmet hatt, og bakerst kom et snes unge burmesiske

klynge hytter, Kawlum i Burma, den viktigste av grenseovergan­

piker. En av offiserene ønsket dem velkommen, og spurte

gene der i traktene. Da de kom inn i India, ble de møtt av en høy

Stilwell hvor mange mann han hadde mistet under marsjen ut fra

britisk offiser med et bredt smil over hele ansiktet. Stilwells

Burma.

radiomelding var blitt mottatt, og engelskmannen var kommet til

«Ingen,» sa Stilwell. «Ikke en eneste.»

Kawlum for å møte ham, sammen med 500 bærere med pakkdyr

Et par dager senere, i Delhi den 25. mai, holdt «Eddik-Joe»

med mat, sigaretter og whisky. Ved møtet la Stilwell karakteristisk

Stilwell en pressekonferanse, for nå var han en berømthet, en

nok ingen følelser for dagen, men han betrodde dagboken at det

helt. Inntil nå hadde verden sett på de alliertes flukt fra Burma som

var «Litt av en lettelse».

en flott strategisk retrett. Med vanlig saft og kraft fortalte Stilwell

De var reddet, men de hadde fremdeles langt igjen til Imphal,

verden noe helt annet.

det britiske korpshovedkvarteret, og Stilwell holdt dampen oppe.

«Vi fikk en helvetes medfart,» sa han. «Vi ble jaget ut av Burma,

De trasket videre i seks dager til, og Stilwell drev dem opptil 35

og det er pokker så ydmykende. Vi bør finne ut årsaken, og så dra

kilometer om dagen.

tilbake og ta landet tilbake.»

Gurkha-soldater eskorterer to burmesiske bønder med bind for øynene inn i et britisk hovedkvarter ved Yenangyaung. De to var kommet for å selge egg, men da dét var mange spioner blant befolkningen, tok gurkhaene den forsiktighetsregel å binde dem for øynene så de ikke skulle kunne samle opplysninger.

33

På sin vidgjetne retrett til Burma i mai 1942 holder generalløytnant Stilwell (t.h.) rådslagning med en del av sine ledsagere om forsyningsproblemer.

35

JERNHARD VILJE I UMULIG OPPGAVE «Eddik-Joe» Stilwell, den amerikanske øverstkommanderende på

krigsskueplassen i Kina-Burma-India, har en gang beskrevet seg selv som «urimelig, utålmodig, sur, mutt, skjør, hard, profan og

vulgær». Den krakilske Stilwell kunne ha tatt et mer treffende adjektiv til med på listen - viljesterk.

For ingenting var mer karakteristisk for Stilwell enn hans faste Stilwell sitter til høyre for George C. Marshall (midt i første rekke) i begynnelsen av 1930-årene. Bak dem står Omar Bradley.

beslutning om å utføre sitt oppdrag - hva det enn måtte være. Som gymnasiast la Stilwell seg til sengs en hele uke for å bli så høy

som en måtte være for å bli opptatt på Krigsskolen - han mente at

kroppen da ville tøye seg litt og gjøre ham en centimeter høyere. Like utpreget som besluttsomheten var Stilwells evner i taktikk,

noe som gav ham ord for å være en av Verdenskrigens beste ledere i felten. Hans talenter kom først for dagen i 1930-årene da

han i fire år underviste i taktikk ved Fort Benning i Georgia, og gjorde det så godt at skolens nestkommanderende, oberst George C. Marshall, betegnet ham som «kvalifisert for en hvilken

som helst kommando i fred eller krig». I 1942, da Stilwell ble beordret til CBI, hadde han steget til generalmajor, og ble betraktet som den beste korpssjef i hele hæren.

I sitt oppdrag i CBI stod Stilwell overfor det som hans gamle venn Marshall - på det tidspunkt stabssjef for USAs hær - kalte «den umuligste oppgave» i Den annen verdenskrig. Hans plikter

omfattet ikke mindre enn åtte forskjellige oppgaver - fra å være

sjef for generalissimus Chiang Kai-sheks allierte stab til å være

øverstkommanderende for de kinesiske styrker i felten og ha

overoppsyn med Lend Lease-forsyningene til CBI. Hans første oppgave var å lede de kinesiske troppene i Burma. I

løpet av få uker veltet japanerne inn over landet, og Stilwell ble nødt til å flykte. Han mistet aldri overbevisningen om at seieren en dag ville komme, men han mente det ville ta lang tid. I et brev

til sin kone skrev han. «En dag kommer jeg hjem igjen. Med langt hvitt skjegg og krøkt rygg!»

36

Ved en konferanse i Maymyo i april 1942 står general Stilwell og en smilende generalissimus Chiang arm i arm med madame Chiang.

37

Brann herjer en del av Maymyo etter at japanerne har sluppet 150 bomber over byen - mange av dem erobret fra de allierte i Rangoon.

MANGE PROBLEMER FOR EN NY SJEF Nesten fra samme øyeblikk som han kom til Burma, den 11. mars 1942, stod Stilwell over­ for vanskeligheter. Tilførselslinjene var jam­ merlige, medisiner og medisinsk utstyr var mangelvarer, og det var knapt med ammuni­ sjon. Da japanerne angrep de kinesiske styrke­ ne ved Toungoo, forsøkte Stilwell å sende fram forsterkninger med jernbanen. Men togpersonalet truet med å desertere, heller enn de ville inn i kampsonen. De måtte med våpen i hånd tvinges til å fortsette. Hele de alliertes front var i ferd med å bryte sammen. Stilwells hovedkvarter ved Maymyo ble bombet. Da han forsøkte å holde stand ved Pyinmana lenger nord, slo japanske fly til igjen. Da japanerne trengte videre nordover, flyttet han hovedkvarteret til Shwebo. Men alt den 29. april var japanerne bare 100 km borte, så Stilwell hadde ikke annet å gjøre enn igjen å flytte sin kommandopost. Kinesiske artillerister i kamp ved Toungoo. Et øyeblikk senere ble tre av dem drept av snikskyttere.

38

Stilwell, med briller og den legendariske hatten, diskuterer angrepsplaner med kinesiske generaler ved Toungoo-fronten

39

40

Dr. Gordon Seagrave søker etter granatsplinter i ryggen på en kinesisk soldat.

Dr. Seagrave og sykepleiersker på vei nordover i en kamuflert jeep.

41

Stilwells gruppe må etterlate bilene sine der veien i Nord-Burma tar slutt, og gjør seg klar til å foreta resten av ferden til fots. I forgrunnen bagasje som de må la ligge igjen.

EN LANG MARSJ OVER SLITSOMME HINDRINGER Da fienden rykket videre fram mot Shwebo, besluttet Stilwell å sette kurs mot flyplassen ved Myitkyina. Sammen med ham, i jeeper, lastebiler og personbiler, var en uensartet

42

gruppe, til slutt 114 personer fra ikke mindre enn ni nasjoner. Da veiene tok slutt 80 km vest for Indaw, satte han bilene igjen og gav ledsagerne ordre om bare å ta med seg det de

kunne bære. Han håpet å kunne rekvirere et tog, men linjen var stengt som følge av en kol­ lisjon. Nå hadde Stilwell bare én utvei - å gå til

En flåte med lederen ombord blir styrt klar av en sandbanke i Uyu-elva.

Stilwell og en burmesisk innfødt redder forsyninger som et fly har sluppet ned.

fots til India. Han lot seg ikke skremme av ut­ sikten. han sa bare til sine ledsagere: «Innen vi kommer fram, kommer mange av dere til å hate meg inderlig, men jeg skal si dere en ting - vi skal komme fram.» Eddik-Joe holdt ord. Han drev sin medtatte skare nådeløst gjennom de uveisomme trak­

tene i Nord-Burma. De gikk opptil 11 timer om dagen, de snublet seg av sted på tilgrodde jungelstier og vasset nedover steinete bekkefar. Skoene ble fulle av sand som laget smertefulle blemmer og blødende gnagsår. Selv da følget brukte flåter på Uyu-elva, ble det ikke bedre bambusstengene som de staket seg fram med,

rev hendene deres til blods. På land igjen, måtte følget sette opp farten. Regntiden nærmet seg. Stilwell klarte å til­ bakelegge 25, 28 og til slutt 33 kilometer om dagen. Først da de var over det siste hinderet, de ulendte Chin-høydene på grensen mellom Burma og India, slakket han på farten.

43

Stilwell tar en røyk mens han pusser sin tommygun under en hvilepause.

ILDPRØVE OG TRIUMF FOR UTRETTELIG LEDER Den 20. mai nådde Stilwell endelig Imphal i India - han «så ut som selveste Guds vrede og svor som en fallen engel», fortalte en reporter. Under den 14 dager lange vandringen hadde han tilbakelagt 225 km, med fysiske handicap som få andre på hans alder ville ha klart. Han var 59 år, eldre enn de fleste andre i følget - og slett ikke frisk. Han led av kronisk gulsott, og øynene var en stadig plage. Etter en skade i Den første verdenskrig så han ikke på venstre øye, og på det svekkede høyre øye måtte han ha brille. Hundretusener av soldater og sivile var på flukt for japanerne, men ingen gruppe kom så godt fra det som Stilwells. Alle i følge med ham kom vel fram til India - takket være den seige generalen, som holdt sitt løfte om å få dem alle ut i live.

44

Den utrettelige Stilwell i spissen for sin lille styrke på en jungelsti i Burma. Tanken på hva som kunne hende dem, gjorde ham «vassen i knærne», som han sa.

45

Chiang Kai-shek inspiserer kadetter ved et amerikansk treningssenter i Kweilin i 1944. Senteret spesialiserte kadettene i infanteri- og artilleritaktikk.

47

Det nære forhold mellom Kinas revolusjonære leder Sun Yat-sen (sittende) og Chiang Kai-shek fremgår av dette bildet fra 1924.

EN EGENRÅDIG MANN NÅR MAKTENS TINDER «Politikk er et hundeliv,» betrodde Chiang Kai-shek til sin dagbok i

mars 1926. Men politikk var hans sterke side - og politikk, parret med patriotisme og brennende ærgjerrighet, trakk Chiang inn i et liv fylt av tummel og farer.

Han var født i 1887 som sønn av en beskjeden saltkjøpmann i

Chekiang-provinsen. Han mistet faren i tidlig alder og ble oppdradd av sin staute mor. Da han som tenåring urettferdig ble

arrestert for ikke å ha betalt en ris-skatt, opplevde han «den første gnist som tente den revolusjonære brann i meg!». 18 år gammel

klippet han av seg hårpisken, symbolet på lydighet mot mandsjuene, og dro til Japan for å få militær utdannelse. Her traff

han nasjonalistlederen dr. Sun Yat-sen, som var i Japan for å skaffe penger til å styrte mandsjuene. Inspirert av Sun Yat-sen

gjorde han felles sak med de revolusjonære. 11911 vendte Chiang tilbake til Kina. Han ledet en angrepsstyrke - «De som tør dø» - og organiserte oppstander, og i løpet av de følgende ti årene steg

han i gradene i Suns nasjonalistparti, Kuomintang. Chiang hadde ubestridelige evner som leder, men Sun så en

annen side av hans karakter. «Når du blir skuffet over en bagatell, lar du alltid sinnet løpe av med deg,» sa han. Når han var sint,

kunne Chiang hamre i bordet og kaste tallerkener i veggen. Da han en gang under krigen så en film han ikke likte, lot han

kinoeieren piske.

Da Sun døde i 1925, satte Chiang seg fore å bli nasjonalistpartiets leder. Han innledet en kampanje for å eliminere sine militære rivaler og en offensiv mot sine politiske motstandere, som førte til

en massakre på 300 kommunister og andre «radikale» ledere. Han

overtok ledelsen av partiets høyre fløy i 1927, og året etter ble han

utnevnt til generalissimus og deretter til formann for sentralregje­ ringen i Nanking. I 1938 ble han offisielt utpekt til partiets overhode, med vetorett i alle avgjørelser. Under krigen var Chiangs regime truet, på den ene side av

kommunistene og på den annen side av japanerne. For mange i Vesten var han symbolet på Kinas vilje til å overleve. Men ikke engang hans besluttsomhet var tilstrekkelig til å bevare den hardt

tilkjempede makten.

48

Chiang stående bak sin mor, på et foto fra 1920. Hun holdt streng disiplin, og lot ham skure gulver og vaske opp for å styrke hans karakter.

49

Chiang drikker te med sin forlovede, Mei-ling Sung, i Shanghai i 1927. Mei-ling vant utallige beundreres hjerte ved sin sjarm og sitt livlige, vakre utseende.

50

Chiang (i midten ovenfor) sammen med andre generaler - som han hadde forent seg med for å vinne makten - ved en høytidelighet ved Sun Yat-sens grav i Peking i 1928.

EN HUSTRU­ EN POLITISK JUVEL Da Chiang Kai-shek i 1922 traff den vakre Meiling Sung i dr. Sun Yat-sens hjem, forstod han at hennes patriotisme og ærgjerrighet var like stor som hans. Hun var sjarmerende, intelli­ gent og rik - hennes far, Charles Sung, hadde tjent en formue på å trykke og selge bibler i Kina - hun var den ideelle partner for en mann som tok sikte på å nå til topps i militær og politisk makt. Mei-lings to søstre var alt gift

Sun Yat-sens lik ble i 1929 flyttet til Nanking (under). Madame Sun er her ledsaget av Chiang (i midten) og sin bror T. V. Sung (med briller i annen rekke).

med innflytelsesrike menn - den eldste med bankieren H. H. Kung, en direkte etterkommer av Confucius, den andre med dr. Sun. Hennes bror, T. V. Sung, skulle bli internasjonalt kjent som Kinas talsmann under krigen. Ved å gifte seg med Mei-ling ville Chiang bli forbundet med en av Kinas ledende familier. På sin bryllupsdag skrev Chiang: «Vi er beg­ ge fast besluttet på å gjøre vårt ytterste for revolusjonens sak.» Han spilte ikke tiden. Alt i 1928 ledet han det felttoget som styrtet regje­ ringen av mektige generaler i Peking, og innen året var omme, var han formann i det nasjo­ nalistiske regime hvis flagg vaiet over hele Kina.

51

SPILLET OM Å OVERLEVE

Strategien planlegges i Hankow, Chiang har konferanse med sitt øverste krigsråd i 1938.

Generalissimus Chiang kommer sivilkledd til hovedkvarteret i Chungking for å bli utnevnt til partiets overhode.

52

Chiang Kai-shek hadde ganske visst samlet landet under det nasjonalistiske flagg, men militære ledere og opponenter innen partiet bestred fremdeles hans herredømme. Det samme gjorde kommunistene, som hadde sin base i Kiangsi-provinsen i Sør-Kina. Men i til­ legg til disse problemene stod Chiang overfor en annen trusel. I september 1931 gjorde japanerne inva­ sjon i Mandsjuria. Ut fra den gamle kinesiske læresetning «For å kunne drive ut utenlandsk aggresjon må en først kue indre oppsetsighet», var Chiang lite lysten på å sette sine arméer inn mot inntrengerne. Han var mer oppsatt på å knekke kommunistene, så han rettet flere «utryddelseskampanjer» mot dem. Den femte og siste tvang i 1934 kommunistene til å foreta «den lange marsjen» fra Kiangsi til Shensiprovinsen oppe i fjellene i nordvest. Der holdt de seg under hele krigen. Chiangs linje, å undertvinge kommuniste­ ne før han vendte seg mot japanrne, vakte sterk motstand i Kina. Under en reise i 1936 ble han en morgen kidnappet, bare iført slåb­ rok og nattskjorte og uten gebiss. Kidnap­ perne - medlemmer av hans eget nasjonalistparti - forlangte at han skulle danne en en­ hetsfront med kommunistene mot japanerne. Etter 13 dagers forhandlinger - som både madame Chiang og hennes bror T. V. Sung deltok i - ble Chiang sluppet fri. Hans stolthet tillot ham aldri å innrømme at han hadde god­ tatt bortførernes krav, men året etter ble det inngått en utrygg allianse mellom nasjonalis­ tene og kommunistene. Da japanerne gjorde invasjon for annen gang, i 1937, trakk Chiang seg tilbake for å vinne tid. Før utgangen av 1938 hadde hans arméer oppgitt over 1.4 millioner kvadratkilo­ meter, med en befolkning på 170 millioner. Chiang hadde et ess i bakhånden. I 1939 henvendte han seg til USAs regjering om bi­ stand, og fikk 45 millioner dollar. I 1940 dro T. V. Sung til USA og fikk ytterligere 25 millio­ ner. 11943, da Amerika var blitt med i krigen, reiste madame Chiang til Washington for å be om mer hjelp. Hun var gjest i Det hvite hus, talte til begge hus i Kongressen, og opptrådte senere ved et massemøte i Hollywood Bowl. Hennes veltalenhet, i tillegg til andre kinesiske talsmenns innsats, innbrakte over 1.5 milliar­ der dollar i Lend Lease-hjelp og store kreditter.

USAs og Kinas førstedamer, fru Eleanor Roosevelt og madame Chiang tar en pause i sine samtaler i Det hvite hus.

53

Etter ordre fra president Roosevelt fester Chiangs bitreste kritiker, general Joseph Stilwell, the American Legion of Merit på overgeneralens bryst.

IFRONTLOSJEOMSIDER Sommeren 1943 nådde Chiang Kai-shek høy­ depunktet av sin internasjonale prestisje. Han ble tildelt Legion of Merit, USAs høyeste deko­ rasjon til en utlending. Fire måneder senere ble han og madame Chiang invitert av presi­ dent Roosevelt til å delta i Kairo-konferansen sammen med statsminister Churchill. Under møtene ble det diskusjon mellom Roosevelt og Chiang om kringen i CBI. Chur­ chill som hadde ønsket å snakke med Roose­ velt om krigen i Europa, fant drøftelsene om Kina «langdryge, innviklede og uvesentlige». Men Chiang var henrykt. «Presidenten kommer ikke til å nekte meg noe som helst,» hoverte han. Blant annet hadde Roosevelt lovet Chiang en massiv alliert operasjon i Bengalbukten og Burma i 1944. Men etter Teheran-konferansen to dager senere, hvor presi­ denten og statsministeren møttes med lede­ ren i Sovjet, ble Roosevelt overtalt av Churchill og Stalin, og trakk løftet tilbake. Da Chiang hørte at presidenten hadde om­ bestemt seg, ble han rasende - ingenting uten et lån på en milliard dollar «vil kunne forsikre det kinesiske folk og dets hær om Deres med­ følelse», uttalte han. Lånet ble aldri gitt. Men en trøst hadde saltkjøpmannens besluttsom­ me sønn - han hadde omsider fått den status som hans stolthet insisterte på, nemlig med­ lemskap i de alliertes øverste krigsråd.

54

/ et gemyttlig øyeblikk ved Kairo-konferansen sitter Chiang og madame Chiang her som president Roosevelts og statsminister Churchills jevnbyrdige i krigen.

55

Om morgenen den 20. desember 1941 tok ti to-motors Mitsubishi-bombefly av fra flyplassen i Hanoi, som japanerne

hadde besatt, lastet med brannbomber og 250 kgs sprengbomber

og med kurs for Kunming, det kinesiske endepunktet for Burmaveien, 500 km borte. De ventet at det skulle bli et vanlig tokt, de

hadde jo bombet Kunming hver dag i over et år. De hadde ingen eskorte av jagerfly og hadde aldri trengt noen - for kineserne

hadde hverken jagerfly eller luftvernskyts å sette inn mot dem. I dag som før skulle de fly over den kinesiske byen i 2 000 meters

høyde, i en statelig, dødbringende prosesjon.

Men i dag, omkring 50 km sørøst for Kunming, så flyverne noe

uventet, fire jagerfly kom susende mot dem. Japanerne tok ingen risiko, de slapp bombelasten for å kunne gjøre større fart, og snudde. En stund syntes de å gå fra forfølgerne, men plutselig

dukket ytterligere ti angripere opp. Snuten på jagerflyene var malt i sterke farger så flyene lignet kjempestore haier med en uhyggelig

glisende kjeft. De drønnet forbi den japanske formasjonen med

knatrende mitraljøser. Ett etter ett eksploderte de japanske bombeflyene eller styrtet i flammer. Bare et eneste klarte å komme seg tilbake til Hanoi. De hai-dekorerte jagerflyene vendte

tilbake til Kunming, hvor de triumferende gjorde kunster i luften

over flyplassen.

Angriperne hørte til en fargerik ny amerikansk flystyrke, kjent som De flyvende tigre, og de hadde nettopp gjennomført sitt

første stridsoppdrag i Kina. Tigrene skulle bare komme til å eksistere som en kampenhet i syv måneder, og selv om de aldri på noe tidspunkt kom til å ha

mer enn 55 fly og 70 piloter, kom de til å opparbeide seg en enestående rekke seire over japanerne. De var fargerike på

De flyvende tigrene gjør sin debut

bakken og dristige i luften, så de fylte ikke bare et militært

En sterk forkjemper for jagerflyet

vakuum, men også et stort psykologisk behov hos den amerikan­

Kunsten å lirke til seg hjelp fra Washington

ske almenhet. De ble fremstilt i pressen nærmest som overmen­

Flybårne slagsbrøde

nesker, og de vant en berømmelse som sjelden blir en så liten

Stilwells vanskelige kinesiske styrker

styrke til del. Tigrenes og deres etterfølgeres ry var så overdrevet

Krigens lengste forsyningslinje

at mange, blant dem generalissimus Chiang Kai-shek, begynte å

Rivalisering mellom tjenestegrenene Kinesisk velkommen til presidentens gamle medbeiler Chennault uttaler seg til fordel for Chiang

mene at amerikansk styrke i luften muligens kunne overvinne

japanerne. Men selv med alle de store overskrifter de fikk, kunne Tigrene

«Eddik-Joe» blir plutselig taus

ikke oppveie alle de tap som japanerne påførte de allierte i Østen

Overtak i luften

som helhet. Burmas fall var enda et knusende slag, som avskar to

viktige deler av krigsskueplassen fra hverandre, bortsett fra i

STILWELL KONTRA CHENNAULT

luften. Etter sin 20 dagers rystende ferd til India gjennom jungler

boken The War of 19- av den italienske general Giulio Douhet.

og fjelltrakter, var Stilwell vendt tilbake til Chungking, fast

Denne hevdet at kriger i fremtiden kom til å bli avgjort av store

besluttet på å stampe fram nye bakkestyrker for å ta tilbake

skarer av usårlige bombefly uten eskorte.

Burma. Men et slikt felttog ville kreve omfattende forberedelser.

General «Billy» L. Mitchell hadde under Den første verdenskrig

Imens lot Tigrene til å være de eneste som kunne slå japanerne i

vært sjef for de amerikanske luftstyrker i Frankrike. Han kjempet

kamp.

utrettelig for større anvendelse av flyvåpenet, særlig bombefly, og

I månedene som fulgte, skulle Kina bli skueplassen for en strid

ble ved krigsrett i 1925 dømt til 5 års suspensjon fra tjenesten for

nesten like gammel som flyet selv - tvisten mellom dem som

respektløs offentlig kritikk av den øverste militære ledelse. Ti år

mente at en krig kunne vinnes ved innsats av luftstridskrefter, og

senere - posthumt - ble han tildelt den høyeste amerikanske

dem som hevdet at seier bare kunne oppnåes ved konvensjonell

utmerkelse for nettopp det samme som han i sin tid var blitt dømt

bakkestrategi. Tvisten skulle gi gjenlyd også i Washington og

for.

London, hvor de allierte søkte å finne en utvei til å stanse de

I denne troen ble Flyvåpenets «bombegeneraler» styrket ved

tilsynelatende uovervinnelige japanerne. Og de motsetninger

utviklingen av Martin B-10 bombeflyet, en ren flyvende kanonstil-

som tvisten førte til, skulle få ettervirkninger som varte like lenge

ling, som ikke bare var sterkere bestykket enn tidens vanlige

som krigen selv.

bombefly, men også mye raskere. Med fly som dette så

I Kina ble tvisten spesielt heftig. På hver sin side stod viljesterke

bombingens talsmenn ikke noe behov for jagerfly. En toppflyver

personer, som oppførte seg som pinnsvin med strittende pigger.

fra Den første verdenskrig, oberst Clayton Bissell, antydet at den

På den ene siden stod Stilwell, en infanterist som oppriktig mente

eneste måte et jagerfly kunne slå ut et moderne bombefly på, var

at en krig på bakken bare kunne vinnes der, og at et flyvåpen ikke

å droppe «fotlenker» ned på dens propeller. En general uttalte at

kunne gjøre stort mer enn å «slå ut noen få japsefly». På den andre

«som følge av de økte hastigheter er det umulig for jagerfly å

siden stod lederen for Tigrene, oberst Claire Lee Chennault, som

avskjære bombefly, og at det derfor er inkonsekvent for et

mente at motstanderen ikke hadde den minste greie på luftkrig.

flyvåpen å utvikle jagerfly».

Chennault var Stilwells underordnede i Kina, men i kraft av sine

Til tross for all slik opposisjon fortsatte Chennault å være en

flyveres prestasjoner var han en internasjonal helt, og han stod i

pågående og høyrøstet forkjemper for jagerfly. Disses manglende

direkte forbindelse med statsoverhoder gjennom personlige

effektivitet i kamp skyldtes ikke flyet selv, men taktikken under

kanaler. Han skulle få en meget stor innvirkning på krigføringen

Den første verdenskrig. «Kampen mann mot mann hadde for mye

innen CBI.

preg av middelaldersk turneringsspill, og ikke tilstrekkelig av

planmessig utnyttelse av overlegenhet i antall, som er så

Chennault var en ay de fengslende, selvopptatte originaler som

nødvendig i den brutale affære som en krig er,» skrev han.

CBI hadde så mange av. Han var fra Louisiana, av hugenottslekt

Chennault anså at kamp mann mot mann innebar for stor

og en fjern slektning av Sam Houston og general Robert E. Lee.

spredning av ildkraft, og at fly, akkurat som infanteristyrker, ikke

Som ung hadde han vært en landsens skolelærer og ivrig jeger og

vant slaget enkeltvis, men ved å slutte seg sammen og oppnå

fisker - han var så værbitt at i Kina kalte pilotene ham «Old

overlegenhet i ildkraft over motstanderen.

Leatherface». Han hadde gått inn i flyvåpenet i 1917, og en stor

Denne oppfatningen var Chennault ikke alene om - den tyske

del av tiden hadde han vært flyinstruktør, men hans stjerne var

toppf ly veren baron Manfred von Richthofen hadde med hell

ikke i oppadgående. Han var en lettstøtt, litt vrang einstøing og

brukt en slik taktikk med sitt Flyvende Cirkus i første verdenskrig,

frittalende i sin kritikk av Flyvåpenets læresetninger.

før den bombastiske Hermann Goring overtok styrken og førte

I mellomkrigsårene var Flyvåpenet dominert av generaler som

den tilbake til kamp mann mot mann. Chennault, derimot, holdt

mente at teknologien hadde gjort det tunge bombefly til et

hårdnakket fast ved sin tro, mens flyvåpenet fremdeles doserte

uovervinnelig krigsredskap. De var påvirket av menn som general

sin mann mot mann-taktikk.

William Mitchell og RAFs far, Sir Hugh Trenchard, og senere av

For å vise at fly kunne operere som en tett formasjon også

57

OL’ DUMBO SOM OVERVANT PUKKELEN

C-46-flyet var 76 fot langt og hadde et vingespenn på 108 fot. To motorer på hver 2 000 hk gav det en marsjfart på 300 km/t.

Arbeidsgampen i luftbroen over Pukkelen var C-46-flyet, som fraktet livsviktig last på den lumske ruten mellom India og Kina i årene 1943-45. Det var opprinnelig et 36 passasjerers luksusfly, konstruert av Curtiss-Wright i 1937, det største og tyngste to-motors transportfly Hærens flyvåpen brukte under krigen. Det kunne ta fire tonn forsyninger - nesten dob­ belt så mye som forgjengeren, C-47. Dessuten

58

kunne det operere i høyder på over 7 200 m og måtte ofte fly så høyt for å passere de høy­ este toppene i dårlig vær. Pilotene kalte det Olz Dumbo, etter Walt Disneys flyvende elefant. Til tross for sine dyder som transportfly var det ikke uten alvorlige svakheter. I kraftig regn

var det «lekk som en sil» på grunn av dårlige skjøter. I stor høyde førte dårlig av-isningssystem til at is tettet luftinntaket, og luftbobler blokkerte de for trange bensinledningene, noe som førte til at motorene mistet kraft eller helt sviktet. Enda verre var brudd på bensinlednin­ gene, som kunne sprute bensin på varme de­ ler av motoren og forårsake brann eller eks­ plosjoner i luften. Snesevis av C-46-fly styrtet over Pukkelen. På en strekning var det så man­ ge at pilotene kalte den for «aluminiumsruta».

under de voldsomme manøvrer i kamp, dannet Chennault og to

rullebanene strødd med flyvrak På en enkelt dag med ypperlig

andre piloter et lag som drev presisjonsflyvning. I formasjon

flyvær så Chennault dem ødelegge seks av 13 jagerfly, ved uhell

utførte de akrobatikk som tok pusten fra tilskuerne. Flyene fore­

når de skulle lande eller ta av.

tok ikke bare langsomme rull enkeltvis, men utførte samtidig også

Chennault tok fatt på å gjøre det kinesiske flyvåpen til en

rull-rundt-hverandre. Som glansnummer bandt de et 20 fots tau

effektiv stridsstyrke. Han reviderte treningsprogrammet, innførte

mellom vingespissene og utførte i formasjon ytterligere loops og

ny taktikk, og opprettet et omfattende radio- og telefonsamband

spinn. På flyvstevner fikk Chennault stor tilslutning fra publikum,

for å varsle når japanske bombefly nærmet seg. For å overvinne

men hans prestasjoner hadde liten innvirkning på hierarkiet innen

Chungkings treghet og nå sine mål, tydde han til det middel nå og

flyvåpenet - i 1936 sluttet skolen ved Maxwell Field i Alabama,

da å innlevere sin avskjedssøknad til madame Chiang. Hun tok

hvor han var instruktør, helt med å undervise i jagerflytaktikk. I

aldri imot den.

1937, da han var en 47 år gammel kaptein, gikk Chennault ut av

I månedene som fulgte, bet Chennaults piloter tappert fra seg,

tjenesten av helsemessige grunner - delvis døvhet og kronisk

men de kunne ikke klare seg mot japanernes overmakt og bedre

bronkitt - og mange av hans overordnede var glad ved å se ham

fly. Alt i løpet av sommeren 1940 bombet hundre fly hver dag

gå av.

Chungking, og ekteparet Chiang besluttet å sette alt inn på å få

Men kineserne hadde hørt om Chennault, og inviterte ham dit

amerikanske fly og godt utdannede amerikanske piloter.

som rådgiver. Da han kom til Kina i mai 1937, traff han madame

Det var imidlertid ikke lett å få til, for De forente stater var ennå

Chiang Kai-shek, som av sin mann hadde fått i oppdrag å blåse

ikke med i krigen. Men Kina hadde en veltalende advokat i T. V.

nytt liv i det kinesiske flyvåpen. Chennault ble betatt av henne, og

Sung, madame Chiangs bror og Kinas dyktigste talsmann i USA.

gjennom årene skulle madame Chiang alltid bli Chennaults

Med hjelp fra innflytelsesrike amerikanske venner av Kina fikk

beskytter og trofaste forkjemper.

Sung president Roosevelts motstrebende tillatelse til at Chen­

På dette tidspunkt eksisterte det kinesiske flyvåpen mest på

nault kunne rekruttere amerikanske militærflyvere til Kinas

papiret, angivelig med 500 fly, men bare 91 i stridsdyktig stand.

flyvåpen. Da alle var interessert i å holde dette hemmelig, brukte

Resten kunne enten ikke brukes eller eksisterte ikke. Midler til å

Chennault et selskap for vedlikehold av fly som den som i navnet

kjøpe fly ble søkt skaffet ved innsamlinger i forskjellige kinesiske

var arbeidsgiver.

byer. Et stevne ble arrangert, hvor et nytt fly ble fløyet inn. Som

Med Roosevelts billigelse rekrutterte Chennault 112 piloter fra

stevnets høydepunkt ble byens navn malt på flykroppen. I

hæren, marinen og marinekorpset - de fikk tillatelse til å tre

virkeligheten ble det samme flyet fløyet fra by til by, men navnet

tilbake, med den stilltiende forståelse at de kunne tre inn igjen i

ble forandret for hvert stevne. Som oftest forsvant de innsamlede

sine tjenestegrener når ansettelsen opphørte. Chennault klarte

pengene i statskassen, og flyvåpenet fortsatte å være like

også å få kjøpt 100 P-40 jagerfly, som hadde vært øremerket for

ubrukbart.

britene, men som var blitt forkastet fordi de var foreldet. På

sensommeren 1941 ble leiesoldatene - nå offisielt kjent som den

Chennault kom, brøt den kinesisk-japanske

amerikanske gruppe frivillige, sendt til Kina, hvor Chennault lot

krigen ut, og han fant seg snart som leder for en sammenrasket

dem gjennomgå en intens trening i Lowing ved grensen til Burma.

Få uker etter at

styrke av kinesiske piloter og internasjonale leiesoldater - en slags flybåren fremmedlegion. Noen av leiesoldatene var kyndige

Chennault var en uhyre ærgjerrig og selvbevisst mann, men han

flyvere, men andre utmerket seg mest ved sin evne til å havarere

hadde forstand på jagerfly, og selv generalstabssjefen, general

når de landet eller tok av. De fleste av de kinesiske pilotene

Marshall, som hverken likte eller stolte på ham, måtte medgi at

tilhørte innflytelsesrike familier. De hadde lært å fly ved en

han nok var «en taktisk begavelse». Nå tok Chennault disse

italiensk ledet skole i Lo yang, som fulgte det prinsipp at rike unge

evnene i bruk. Hans grunnleggende fly, P-40 Tomahawk, hadde

menn ikke burde stryke ved avgangsprøven. Som et resultat forlot

med nokså lite hell vært brukt av britene mot de tyske

de kinesiske flyverne, som angivelig skulle være stridsmodne,

jagerflyene. Men i slaget om Storbritannia med sine egne spitfires

59

og hurricanes hadde RAF bekreftet jagerflyets verdi og mangesi­

Med en britisk skvadron i Afrika som forbilde malte de snuten

dige anvendelighet. P-40 var et tungt, slitesterkt fly med tykk

på flyene så det lignet en hai. De mente det ville ha en

pansring til beskyttelse for piloten. Det var relativt hurtiggående

psykologisk virkning på japanerne. De antok at selv oppnavnet

og kunne nå opp i stor fart i et stup, men tyngden gjorde det tregt

Flyvende Tigre, og en av Walt Disneys tegnere bidro med en

til å stige og klosset til å manøvrere sammenlignet med

pussig liten maskot, i form av en tiger med små vinger som

japanernes lette, behendige jagerfly.

hoppet gjennom en V, tegnet for seier. Dette symbolet ble malt

Chennault utarbeidet en taktikk som var avpasset etter P-40s

på halen av flyene.

styrke og svakheter. Flyverne skulle kjempe parvis, stupe, skyte og

Tigrene var klar til aktive operasjoner da angrepet på Pearl

avbryte kampen, og deretter om mulig vende tilbake og foreta et

Harbor fant sted. Chennault delte sine styrker mellom Burma,

nytt stup - men de skulle ikke innlate seg i tvekamp med

hvor en avdeling deltok i forsvaret av Rangoon sammen med

japanernes Zero- eller Kate-jagere. Han advarte sine mannskaper:

britene, og Kunming, hvor resten skulle beskytte det vestlige Kina.

«Forsøk aldri - overhodet aldri - å utmanøvrere eller utføre

Helt fra første stund var det en improvisert affære. I daglig kamp

akrobatikk med en P-40 mot en Kate eller Zero. Det er en taktikk

mot en overlegen fiende, og uten avløsere eller endog reservede­

som absolutt ikke frister til gjentagelse - ta mitt ord for det.»

ler, tettet Tigrene kulehull i bensintankene med tyggegummi og

Fra først av utgjorde de frivillige langt fra noen paradeavdeling.

lappet flenger i flykroppen med heftplaster. Da flyene deres

Man så gjennom fingre med militære formaliteter, og disiplinen

hverken hadde bomber eller bombeholdere, eksperimenterte de

var så lemfeldig at den nær sagt ikke eksiterte. Pilotene gikk ofte i

med brannbomber laget av whiskyflasker fylt med bensin, og

cowboy-støvler med høye hæler som en del av uniformen, og de

slapp ned rør-bomber gjennom åpninger som normalt ble brukt

hadde moro av å «leve livet» og foreta vågestykker. Mange

til signalraketter.

sjokkerte britene ved å besøke Rangoons fineste restaurant

Men selv med sine improviserte metoder voldte Tigrene så

sammen med «innfødte damen> og ture til langt på natt. På en bar

stort avbrekk for japanerne over Burma at Tokyo radio kringkas­

i Rangoon overtalte Chennaults karer en gang en fører av et C-47

tet: «De amerikanske pilotene i kinesiske fly er samvittighetsløse

transportfly til å foreta en nattangrep på Hanoi. De lastet flyet

banditter. Hvis de ikke slutter med sine uortodokse metoder, vil

med gamle franske, russiske og kinesiske bomber, og selv «tanket

de bli behandlet som partisaner» - det vil si at de risikerte å bli

de seg opp» med brennevin. Da flyet kom fram til målet, lempet

skutt hvis de ble tatt til fange. Etter Rangoons fall den 7. mars 1942

de bare bombene ut av den åpne luken i gulvet.

trakk Chennault sine få gjenværende fly tilbake fra Burma til Kina.

Fra baser nær Chabua i Assam i India fløy fly tilhørende USAs transportkommando militære forsyninger via den såkalte Pukkel-ruten (rød pil) over Himalaya til Kunming og andre steder i Yunnan-provinsen i det nordlige Kina. I nesten tre år etter at japanerne erobret Burma i begynnelsen av mars 1942, var denne lumske 800 km lange flyruten den eneste måten å holde de allierte styrkene i Kina forsynt på.

60

Der var de til beskyttelse for de bombeherjede byene i det

Etter sin ankomst til Chungking fra India i juni hadde Stilwell

vestlige Kina, og fortsatte også å foreta tokter over Burma, i første

uten å legge fingrene imellom gitt generalissimus Chiang sin

rekke for å beskytte konvoier på Burma-veien.

kritikk av den kinesiske hærs innsats i Burma. Kinesisk veloppdra-

Japanerne hadde veltet inn gjennom den åpningen som

genhet - og lange tradisjoner med omsvøp - utelukker at man

oppstod ved Toungoo da kinesernes 55. divisjon der smeltet bort.

åpenlyst gir uttrykk for ubehagelige sannheter. Chiang, som var

De rykket nå fram langs Burma-veien, over grensen til Kina og

vant til en ærbødigere tone, reagerte så skarpt på det Stilwell sa, at

mot Salween-elva, hvor de veldige fossestrykene var en hindring

Stilwell senere noterte i sin dagbok at det var som om «jeg hadde

for videre fremrykning. Chennault sendte en liten styrke som

sparket en gammel dame i magen».

bombet og beskjøt veien, og bare en håndfull japanere kom seg

Chiang var urolig over Stilwells pågående mas om en snarlig

over. Ikke helt uten grunn kunne Chennault gå ut fra at hans

offensiv for å gjenerobre Burma. Stilwell - og hans overordnede i

fåtallige fly hadde stanset offensiven. I virkeligheten hadde

Washington - mente at de allierte måtte foreta seg noe så snart

japanerne ikke til hensikt å trenge over Salween og dypere inn i

som mulig for å gjenåpne en forsyningsrute i Kina, som nemlig

Kina. Så det var en feilaktig oppfatning, som skulle få viktige

spilte en stor rolle i amerikanernes planer. Når allierte styrker så

sidevirkninger i mange måneder fremover.

smått rykket fram i det sørvestlige Stillehav, fortonet Kina seg

Ifølge sine egne oppgaver hadde Tigrene i sin syv måneders

logisk som det rette utgangspunkt for den endelige offensiv mot

kamp skutt ned ialt 299 fly, pluss 153 sannsynlige. Det er mulig at

Japan. Kunne man opprette en rute over land så militære

Tigrene, som hadde bonus for hvert fly de skjøt ned, overdrev

forsyninger i store mengder kom fram til Kina, og kunne man

sine krav, men det er en kjensgjerning at de hadde tilføyd

bygge opp den kinesiske hær til en effektiv kampstyrke, da ville

japanerne et lammende slag. Det mest forbausende er at bare fire

Kina bli en base for bombing av Japan og utgangspunkt for et

Tigre ble drept i kamp i luften - langt flere ble drept ved ulykker

amfibieangrep mot fiendens hjemland. Dette, sammen med en

eller ved ild fra bakken.

fremrykning over Stillehavsøyene, kunne knekke fienden.

Det var et enestående rulleblad, men nå da USA var med i

Stilwell håpet å kunne rykke inn i Burma igjen høsten 1942 for

krigen, hadde myndighetene ingen interesse av å opprettholde et

å ha fordel av den tørre vintersesongen, men det var først i

privat flyvåpen som opererte utenfor de militære rammer. Den 4.

november at britene og kineserne forsøksvis ble enige om en plan

juli 1942 ble gruppen oppløst og omdannet til en regulær

som hadde kodenavnet Anakim. Ifølge denne skulle britene støte

avdeling av hærens flyvåpen, kjent som the China Air Task Force,

fram fra India inn i det midtre og sørlige Burma, skaffe seg

med Chennault - som nå var brigadegeneral - som sjef.

overtaket i Bengalbukten og innlede et amfibieangrep mot

Chennault syntes han hadde fortjent rett til selv å «lede sin egen

Rangoon. Nord i Burma skulle imens kineserne forsøke en stor

forestilling». Men hans rykte for å være egenrådig var fremdeles til

knipetangsbevegelse.

skade for ham hjemme i Washington, og som overordnet fikk

Bortimot 9 000 kinesiske soldater hadde flyktet til India da

han Clayton Bissell, en gammel motstander i disputten om

Burma brøt sammen, og denne styrken skulle økes med tusener

jagerfly kontra bombefly, nå sjef for Tenth Air Force, med base i

av soldater, flybåret fra Kina, så det ble to divisjoner av full styrke

India. Chennault var også underordnet øverstkommanderende

pluss støtte-enheter. Utdannet av nylig ankomne amerikanere

for det amerikanske krigsområde, Stilwell, som nå energisk

ved den indiske basen Ramgarh og utstyrt med moderne

arbeidet med planene for det nye felttoget i Burma.

materiell, skulle denne Styrke X, som den ble kalt, støte inn i Øvre

Et oppgjør mellom Stilwell og Chennault og deres motstriden­

Burma vestfra. Hjemme i Kina skulle den kinesiske sjette armé

de strategi for å vinne krigen i CBI var uunngåelig. I Stilwell ville

reorganiseres, opplæres og utrustes i provinsen Yunnan. Fra Kina

Chennault møte en besluttsomhet like ubøyelig som hans egen.

skulle den, kjent som Styrke Y, angripe vestover, over Salween-

Men i en strid mellom kryssende interesser manglet Stilwell

elva. Når styrkene X og Y hadde gjennomført sin knipetangmanø-

behendighet. Som diplomat og «selgen> var han ikke noen

ver, skulle de så vende sydover og forene seg med britiske tropper

likemann for Chennault.

som støtte nordover fra det gjenerobrede Rangoon. Hvis hele

61

operasjonen kunne gjennomføres med hell, ville den gamle

over den, til en mektig rival. Endelig hadde Chiang ingen lyst til å

Burma-veien være gjenåpnet, så Kina igjen kunne få forsyninger

sette sine arméer inn i kamp i Burma, hvis ikke britene først tok

via Rangoon.

Rangoon og sikret seg herredømmet over Bengalbukten og på

Der var en støtteklausul også. Når det kinesiske infanteriet

den måten utelukket at japanerne ad sjøveien kunne forsterke

kjempet seg fram gjennom Nord-Burma, skulle ingeniørvåpenet

sine landstyrker der. Chiang hadde liten tiltro til at britene ville

følge etter og bygge en ny vei fra Ledo i Assam i India, gjennom

oppfylle sin andel av avtalen.

uhyre vanskelige trakter, og forbinde den med den gamle Burma-

Skuffet men ufortrøden, slet Stilwell for å gjøre felttoget i

veien i nærheten av Bhamo. Selv om britene ikke klarte å ta

Burma til virkelighet. Han pendlet mellom Chungking og det

Rangoon, ville et vellykket felttog for kineserne nordpå gjøre det

britiske hovedkvarter i Delhi, maste på Chiang på den ene siden

mulig å fullføre Ledo-veien og gjøre slutt på den lange blokaden

og Wavell på den andre. «Jeg er pokker ikke noe annet enn en

av Kina. Fra India kunne forsyninger da for første gang strømme

visergutt,» skrev han. «Jeg drar til Chungking og trekker Chiang til

direkte gjennom Burma fram til Burma-veien ved grensen til Kina,

side. Jeg sier at han gjør best i å gjøre seg klar til å rykke nedover

og deretter fortsette sin buktende ferd de siste 1 000 km til

Salween, for britene har planer om å rykke inn i Burma sørfra. Jeg

Kunming.

sier til ham at kineserne kommer til å miste ansikt hvis britene gjør det alene. Deretter flyr jeg til India og trekker Archie Wavell til

Anak/m-planen hadde en stor svakhet - hverken britene eller

side. Chiang kommer til å rykke nedover Salween, sier jeg til

kineserne var helhjertet for den. For britene, hvis ressurser var

Archie, så du gjør best å å få farten opp, du også. Dere briter

anspent til det ytterste av krigen mot tyskerne, ville Anakims

kommer til å få høre fantord om 'den hvite manns byrde' hvis

behov for menn og materiell være overmåte vanskelig å dekke.

kineserne har mot nok til å slåss og dere ikke har det.»

Veiene og jernbanenettet i India, som ville bli basen for et

I sine svar på Stilwells påtrykk syntes amerikaneren at Wavell

eventuelt felttog i Burma, var i en så dårlig forfatning at

virket «uklar og ubestemt» og som «en trett gamling». Gang på

forsyningsproblemet forekom general Sir Archibald Wavell

gang gav han uttrykk for betenkeligheter ved å åpne et felttog i

nærmest uløselig. (Wavell hadde avløst general Alexander som

begynnelsen av 1943. Han pekte helt logisk på at neste monsun

britisk øverstkommanderende i Sørøst-Asia - Alexander var på ny

forestod, og på mange andre hindringer. Chiang hadde sine

utnevnt til øverstkommanderende i Midt-Østen.) Der var også

problemer i Kina å stri med, så han var også snart for og snart

andre faktorer som bidro til at britene nølte. De stilte seg

imot. Han lovte å samarbeide, men gjorde så samarbeidet

fremdeles kjølig til den tanke at Kina kom til å gå ut av krigen som

avhengig av at han fikk økte Lend Lease-forsyninger.

en stormakt i verden. Og de var lite begeistret for å kjempe i

Det økende motsetningsforhold mellom Stilwell og Chiang var

jungelen igjen - Churchill sammenlignet en gang gjenerobringen

i ferd med å bli en avgjørende hindring for et effektivt samarbeid

av Burma med å skulle «gumle i seg et pinnsvin, pigg for pigg».

innen CBI. Chiang mente at Stilwell hadde overskredet sin

Chiang hadde også sine reservasjoner overfor Anakim. Han

myndighet og at han om og om igjen hadde vist ringeakt for den

mente at Stilwells pågående taktikk i det første felttoget i Burma

kinesiske generalissimus ved å baktale ham og å gnåle om

hadde resultert i at hans femte armé var blitt ødelagt. Han hadde

svakhetene i hans hærstyrker. I et memorandum gav den

fremdeles omkring 400 000 vel utdannede tropper, men de

fortørnede Chiang uttrykk for at Stilwell i virkeligheten «ikke

befant seg i Nordvest-Kina for å holde erkefienden, Mao Tse-

hadde til hensikt å samarbeide med meg, men mente at han var

tungs kommuniststyrker, i sjakk. Og hvis kommunistene klarte å

utnevnt til å kommandere over meg».

styrte nasjonalistene, kunne resultatet bli katastrofalt for de

Stilwell for sitt vedkommende begynte å bli stadig skarpere i

allierte. Chiang var derfor lite villig til å sette noen av disse

tonen mot Chiang i brev og i dagboken. Han hentydet til ham

troppene inn i et felttog i Burma. I sin vel begrunnede mistro til

som en «dum liten tosk» eller «det vesle nautet», eller som en «sta,

generalene følte han liten lyst til å la Stilwell utdanne en

uvitende, fordomsfull og forfengelig despot, som aldri hører

elitestyrke, det kunne gjøre den mann som hadde kommandoen

sannheten fra andre enn meg, og har vondt for å tro den».

62

Han trakk sammenligninger mellom den kinesiske nasjonalistbe-

haubitsere og felttelefon - telefon var fremdeles noe nytt i store

vegelse og nazismen, og raste over at amerikanerne var blitt

deler av Kina - så raskt at det imponerte de amerikanske lærerne.

«manøvrert opp i den situasjon at de var nødt til å støtte dette råtne regimet og forherlige dens gallionsfigur, den allvise store

Rivaliseringen mellom Stilwell og Chennault ble intensivert ved

patriot og feltherre - ved Gud, det rene pjatt». Stilwell var nok

forsyningssituasjonen innen CBI. I Europa, som hadde første

stort sett diskret med sine mer svoveldunstende bemerkninger,

prioritet, var det så rikelig av krigsmateriell og forsyninger at man

men det var sladrehanker i hans egen stab i Chungking, og det er

kunne opprettholde en massiv strategi i krigen i luften og

liten tvil om at hovedinnholdet, om kanskje ikke detaljene, i hans

betydelige operasjoner på bakken mot tyskerne samtidig. Men i

synsmåter nådde tilbake til Chiang og forverret forholdet mellom

CBI, som bare fikk begrensede forsyninger, var det et spørsmål om

de to.

enten-eller. Man måtte prioritere enten strategien i luften eller på

Stilwell ønsket å bruke Lend Lease-avtalen som en brekkstang

bakken, og selv da fikk ingen - hverken i luften eller på bakken -

overfor Chiang. Han mente at handling måtte til som vederlag for

det de virkelig trengte. I Kina stod Stilwells Styrke Y overfor et

fortsatt støtte fra USA. Han ba Washington om bemyndigelse til å

kritisk forsyningsproblem. Da japanerne holdt hele Burma, måtte

administrere Lend Lease-forholdet på basis av quid pro quo.

hver matbit og hver patron flys inn til Kunming i Kina fra baser i

Dette var Roosevelt sterkt imot, for han anså at det var

Assam, 800 km borte. Transportflyene måtte krysse den 5 000 m

nedverdigende å behandle et statsoverhode på den måten.

høye Santsung-ryggen, en utløper av Himalaya, som ble kjent

Presidenten advarte Marshall og Stilwell: «Man kan ikke tale

som «Pukkelen». Voldsomme uvær gjorde hver eneste tur til et

strengt til en slik mann, eller kreve forpliktelser fra ham på samme

mareritt, og monsunen reduserte siktbarheten til null. En topp av

måte som man kanskje kunne overfor sultanen av Marokko.» Tross kranglingen mellom de allierte fortsatte planleggingen av

Pukkelen ble kalt «aluminium-fjellet» fordi så mange fly lå smadret

der.

felttoget i Burma. Chiang utpekte de enheter som skulle

Det krigsmateriell som kom inn i Kina, ble redusert til en tynn

organiseres til Styrke Y ved Salween. Bekymret over at gamle krav

strøm. Hverken Stilwell eller Chennault hadde noen gang nok av

på deler av India og Burma ville bli gjenopplivet ved et stort

noe som helst. Særlig for Chennault var forsyningsproblemet

nærvær av kinesiske tropper i India, gikk britene bare motstreben­

fortvilende. Som han skrev: «Det var som om en flybase i Kansas

de med på at ytterligere kinesiske styrker kunne overføres til

ble forsynt fra San Francisco for å bombe mål fra Maine til

Ramgarh for å forsterke Styrke X.

Florida.»

Til å begynne med var kvaliteten av de troppene som ble sendt

Faktisk var det enda.verre. Chennaults fly opererte på tampen

til Ramgarh, så dårlig at amerikanerne som ledet treningsleirene,

av verdens lengste og mest kompliserte forsyningsrute. Etter en

nesten fortvilte. De amerikanske legene kasserte 40 prosent av

20 000 kms tur med skip fra USA til Karachi eller Bombay, måtte

mannskapene på grunn av dårlig fysisk kondisjon, i en gruppe ble

forsyningene transporteres 2 400 km tvers over India med

89 prosent kassert. For å få plass til flest mulig i flyene til India, lot

jernbane, og deretter omlastes til en eldgammel jernbane, som

den kinesiske armésjefen, general Lo Cho-ying, soldatene kle seg

amerikanerne kalte «Trallegangen». Den var bygd for å frakte te

splitter nakne. «Det tar bare tre timer!» sa han. Under den iskalde

ned fra høylandene i Assam, og den skiftet sporvidde tre ganger.

turen over fjellene frøs flere i hjel, og andre ble syke. Blant

Lasten måtte fraktes over den broløse Bramaputra - en av Asias

amerikanske piloter ble denne troppetransporten kjent som

største floder - med ferge. Fra Assam måtte materiellet flys 800

«Operasjon Oppkast». Men når de først var kommet til India, fikk

km over Pukkelen til Kunming.

de kinesiske soldatene bedre forhold enn de noen gang hadde

Etter at Chennault i 1942 hadde opprettet fremskutte baser i

hatt. Med legetilsyn og all den mat de kunne spise, la de

Kina for å angripe japanernes forbindelseslinjer, måtte forsynin­

gjennomsnittlig på seg ti kilo pr. mann. De fikk lønn direkte fra

gene transporteres ytterligere 600 til 1 000 km fram fra Kunming

amerikanerne, uten å måtte betale den vanlige «provisjon» til sine

med lastebiler eller eselkjerrer på elendinge veier. Undertiden

overordnede, og de lærte å betjene bombekastere, 75 mm

måtte kulier trillle fatene med bensin til Chennaults fly over en

63

strekning på opptil 150 km. Under ideelle forhold brukte

parret med mistillit til ethvert våpen som var mer komplisert enn

forsyninger fra Kunming åtte uker for å nå de fremskutte basene.

gevær og bajonett». Som Chennault så det, var Stilwells ønske om

Fly med bensin fra Kunming til disse flyplassene brukte 15 liter

å kjempe seg tilbake til Burma bare et utslag av en tvangstanke

bensin for hver 10 liter de fraktet inn. Eh av Chennaults enheter,

om å hevne sitt tidligere nederlag.

308. bomberskvadron, forsøkte å gjøre seg selvforsynt ved å fly

Samtidig ble Stilwell mer og mer overbevist om at Chennaults

inn sin egen bensin og ammunisjon over Pukkelen. For hvert

flystrategi ville vise seg å bli oppskriften på en ren katastrofe. Han

stridsoppdrag den foretok over Kina, måtte den fly tre turer til

så det slik at hvis Chennaults forslag ble fulgt, ville det fremkalle

Assam og tilbake for å skaffe tilstrekkelige forsyninger. Chennault

de samme nifse følger som det dramatiske, i vide kretser

regnet ut at for hvert tonn bomber han kunne slippe over det

feilvurderte Doolittle-raidet i begynnelsen av 1942.1 et forsøk på å

japansk besatte Shanghai, måtte det føres fram 18 tonn

rette et slag mot det japanske moderland og styrke amerikaner­

forsyninger til en indisk havn. Som et resultat av dette stod hele

nes synkende kampmoral, hadde oberst James Doolittle den 18.

Chennaults flystyrke en gang på bakken i 33 dager på grunn

april 1942 ledet en styrke bombefly fra hangarskip i et angrep mot

av bensinmangel.

Tokyo. Etter angrepet fortsatte flyene til Kina, hvor mange av dem

For å holde flyene i drift til tross for knappheten ble smøreolje

krasjlandet i Chekiang-provinsen. Japan svarte med å sende 53

filtrert og brukt om og om igjen, utslitte lagre på bakhjul ble dyttet

infanteribataljoner herjende gjennom Chekiang, hvor de utslettet

med filler, og reservetanker ble laget av bambus og fiskelim.

hele landsbyer som var mistenkt for å ha hjulpet Doolittles

Med alle sine problemer klarte Chennaults styrker - som Tigrene før dem - med bemerkelsesverdig effektivitet å utrette

piloter, drepte 250 000 kinesere og pløyde opp hver eneste

flyplass innen et område på 500 000 kvadratkilometer.

noe mot de tallmessig overlegne japanerne. For å unngå å bli

Stilwell mente at Chennaults plan ville få lignende grufulle

angrepet på bakken, flyttet pilotene hans omkring fra den ene lille

følger. Inntil den kinesiske hær som helhet var brakt opp på et

flystripen til den andre. De hadde god hjelp av det utstrakte

høyere nivå, ville ethvert forsøk fra Chennault på å skade Japan

varslingsnettet ved radio og telefon som Chennault hadde bygd

resultere i en rask og effektiv gjengjeldelse. Stilwells oppfatning

opp. Det tillot amerikanerne ikke bare å holde seg et skritt foran

kom til uttrykk i en samtale med en offiser i ingeniørvåpenet som

japanerne, men satte dem ofte i stand til å overrumple fienden i

han traff ved en nyanlagt startbane.

luften. Selv om Chennault nå hadde åtte C-25 bombefly, fortsatte

han å klekke ut nye påfunn, og folkene hans fortsatte å

improvisere med sine «arbeidsgamper» - P-40-flyene - ved å

«Hva pokker bygger dere denne flyplassen for?» spurte generalen.

«Tja - Chennault sier han trenger den.»

bygge dem om til foto-oppklaringsfly, nattjagerfly og til og med

«Hvordan har han tenkt å forsvare den?»

stupbombefly.

Men om ikke Stilwell var imponert av Chennaults plan, så var Chiang det. Hvis amerikanske flystyrker kunne vinne krigen, ville

Etter hvert som tiden gikk og operasjonene i luften utviklet seg til

det eliminere behovet for et felttog i Burma, det ville gjøre det

det bedre, ble også tvisten om strategien for å vinne krigen innen

unødvendig å omorganisere den kinesiske hær, og enden på det

CBI skjerpet. Chennault ble mer og mer overbevist om at med en

hele ville bli at Chiang da satt igjen med et stort antall soldater og

beskjeden flystyrke og fortrinnsrett til forsyninger kunne han

store mengder ubrukt krigsmateriell til bruk mot kommunistene

nedkjempe det japanske flyvåpen, avskjære fiendens forbindel­

etter krigen.

seslinjer på sjøen og til slutt innlede bombeangrep mot øyriket -

Chiang ble dessuten mer og mer irritert over Stilwell. Chiang

en kombinasjon av slag som han mente snart ville tvinge Japan i

ville gjerne ha større Lend Lease-forsyninger enn han fikk, og han

kne. Ut fra sine egne prestasjoner i Burma med en ubetydelig styr­

mente at Stilwell, som administrerte ordningen, holdt en god del

ke, mente han at Stilwells planer om en offensiv på bakken var

tilbake. På et tidspunkt gikk han så langt som å antyde at hvis ikke

absurd. I Chennaults øyne var Stilwell en kortsynt, forstokket

De forente stater økte støtten, ville han søke «andre løsninger» -

gammel infanterist som hadde en «sterk fordom mot et flyvåpen,

en tilslørt trusel om kanskje å slutte separatfred med Japan. Han

64

betraktet Stilwell som en utålelig hindring, så han stod heller i

Pukkelen på samme måte som Scipio Africanus hadde forsvart

direkte forbindelse med Roosevelt ved spesielle utsendinger, og

Roma - ved å angripe fiendens hjemland.

han skulle snart nå det punkt at han anmodet om at Stilwell måtte

bli kalt hjem og avløst av Chennault.

Hjemme i Washington kom brevet også Krigsdepartementet for øre, og der vakte det oppstyr. Chennault hevdet ikke bare at

Enda en forbundsfelle fikk Chennault i oktober 1942, da

han kunne beseire Japan med en ganske liten flystyrke, men

Wendell Willkie besøkte Kina. Etter å ha slått Willkie i valg i 1940,

forlangte at han skulle avløse sin egen overordnede, Stilwell.

sendte Roosevelt sin tidligere rival på en tur verden rundt som

Marshall, som alltid traust hadde støttet Stilwell, ble rasende, og

«good-will»-ambassadør. Chiang betraktet Willkie som en utsen­

uttalte senere at Chennaults plan var «bare tøv - ikke dårlig

ding av høy rang, og var heller ikke blind for at han kunne stille

strategi, men bare tøv».

som presidentkandidat igjen i 1944 - så han rullet ut den røde løperen.

Men en helt annen virkning hadde Chennaults forslag på Roosevelt. I november 1942 kom madame Chiang på et lengre

I sin dagbok spådde Stilwell at Willkie ville bli så «grundig syltet

besøk i De forente stater, som gjest i Det hvite hus, og benyttet da

ned med smisking og smiger og dyrkelse» og at kineserne «kom til

anledningen til å ta i bruk sin berømte sjarm. Roosevelt holdt

å holde ham så dvask av mat og drikke at det ville sløve hans

henne en smule på avstand, av frykt for at hun skulle besnære

åndsevner, og han vil bli proppet med Viktige' synsmåter». Og Willkie ble ganske riktig feiret med middager og skåltaler, og fikk

ham, men madame Chiang fikk anledning til å gjøre det klart at generalissimus Chiang foretrakk Chennault og hans strategi.

endog være med på en tur til «fronten» - et stille område ved Den

Andre utsendinger fra Kina kunne fortelle det samme, og

gule flod, hvor kinesiske og japanske soldater fredelig drev

Chennaults hjelper i PR-spørsmål, den kjente avismannen Joseph

smughandel med hverandre. Under oppholdet ble Willkie sterkt

Alsop, rettet på Chennaults vegne samtidig en appell til

bearbeidet av Chiang i retning av Chennault.

Roosevelts nærmeste rådgiver, Harry Hopkins.

Med Stilwell som veiviser dro Willkie så til Chennaults

Til tross for Marshalls støtte av Stilwell og Krigsdepartementets

hovedkvarter i Kunming, hvor han hadde en to timer lang privat

fortsatte mistillit til Chennault, begynte Roosevelt å helle i retning

samtale med flyveren. Under samtalen fremla Chennault sin plan

av flygeneralens synsmåter. For det første syntes Chennaults

for å beseire Japan ved luftstridskrefter, og den må ha gjort

inntrykk på Willkie, for på tilbaketuren til Chungking fant han overhodet ingenting å drøfte med Stilwell. «Willkie reist, Gud skje lov,» skrev Stilwell i dagboken. «Helt uinteressert.»

Under sammenkomsten hadde Willkie bedt Chennault forkla­ re planen sin i et brev, som han ville la gå videre til Roosevelt når han kom tilbake til De forente stater. Det gjorde Chennault. I brevet hevdet han at hvis han fikk «fullmakt som amerikansk

øverstkommanderende i Kina», kunne han «sørge for Japans fall». Til å gjennomføre den bedriften trengte Chennault en flystyrke på

105 moderne jagerfly, 30 middeltunge og 12 tunge bombefly, pluss reserver. Med en slik styrke skulle Chennault «garantere å

ødelegge de viktigste industrisentre i Japan», spare «hundretuse­

ner av amerikanske soldaters liv», så det ikke ville gjenstå mer for

MacArthur enn «en mindre opprenskningsaksjon». Forsvaret av livslinjen over Pukkelen - en oppgave som Stilwell hadde gitt topp prioritet overfor Chennault - var unødvendig, et produkt av en «stivnet ortodoks militær innstilling». Chennault ville forsvare

T. V. Sung (med briller), her sammen med kinesiske generaler, var en av nasjonalist-Kinas dyktigste talsmenn. Som utenriksminister og sjef for Kinas Bank besøkte han ofte Washington for å utvirke bistand. Gjennom sitt vennskap med Franklin Roosevelt (de var begge studenter fra Harvard) overtalte han USA til å yte Kina 100 millioner dollar.

65

forslag å være en billig måte å beseire Japan på. Og dertil kom

Chiang å kalle Chennault hjem til Washington for konferanser -

også politiske overveielser. Roosevelt var fast bestemt på å se Kina

som nådde sitt høydepunkt i Trident-konferansen, hvor Churchill

komme ut av krigen som en stormakt, et fritt folk som kunne fylle

selv var til stede. Marshall var fortørnet over at man slik handlet

det tomrom som ville oppstå i Asia ved Japans fall. Chiang var den

over hodet på øverstkommanderende, og insisterte på at begge

eneste som syntes å ha noen mulighet for å holde landet

de to øverste militære ledere skulle være til stede.

sammen, og hvis han ønsket å følge en luftkrigsstrategi, var Roosevelt tilbøyelig til å være enig.

Stilwell hadde utvilsomt følelsen av at hans underordnede

undergravde ham, og var forferdet over at Roosevelt for alvor

Høsten 1942 brøt således begeistringen for et felttog i Burma

overveide Chennaults plan for «å drive japsen ut av Kina på seks

sammen på alle hold. De allierte var sterkt opptatt med å

måneder». Da de to generalene møttes i Kunming på vei hjem til

landsette og deretter bygge opp styrker i Nord-Afrika, og Marshall

USA, knurret Stilwell bare: «Hvor har De kofferten Deres?» og

sendte Stilwell et brev som sa at for Anakim kunne han ikke regne

gjorde ikke noe forsøk på å være vennskapelig.

med stort mer Lend-Lease-forsyninger enn de som alt var for

hånden eller underveis.

I Washington hadde Stilwell og Chennault hver for seg private samtaler med Roosevelt. Stilwell var i alminnelighet klar i sin

Ikke lenge etter - i desember 1942 - begynte Wavell å ta

fremstilling, men han syntes det var så pinlig å måtte tale sin egen

avstand fra Anakim, med den begrunnelse at britene ennå ikke

sak overfor presidenten at det nesten gikk i stå for ham, og

var forberedt til en slik større operasjon. Den 8. januar meddelte

Roosevelt trodde at han kanskje var syk. Chennault, derimot,

Chiang at også han trakk seg tilbake - og skrev til Roosevelt om

utstrålte selvtillit. Under diskusjonen sa Chennault at hans fly

«de bemerkelsesverdige muligheter ved en offensiv i luften», slik

kunne senke en million tonn av japanernes tonnasje. Uttalelsen

som Chennault hadde anbefalt. I sin dagbok betegnet Stilwell

gjorde presidenten så opprømt at han slo neven i bordet og

dagen som «Langfredag», og skrev. «Pjatten sier at han ikke vil

utbrøt: «Kan De senke en million tonn, knekker vi ryggen på dem.»

slåss... For et hell for engelskmennene. Nå vil de pigge av fra det

For Roosevelt ble forskjellen mellom de to generalene tydeligst

hele, og kineserne kommer til å pigge av, og de fordømte

under et felles møte, hvor han ba dem uttale sin personlige

amerikanerne kan klemme i vei og slåss. Chennaults brauting har

vurdering av Chiang Kai-shek. Ifølge Chennault svarte Stilwell:

satt oss i en knipe, og han har skvaldret så mye om alt han kan

«Han er en vankelmodig, sleip og upålitelig slubbert, som aldri

utrette, at nå kommer de til å la ham gjøre det.»

holder sitt ord.» Chennault svarte: «Hr. president, jeg anser

generalissimus Chiang for å være en av de fremste militære og Ved Casablanca-konferansen i januar 1943 talte imidlertid

politiske ledere i verden i dag. Han har aldri brutt en forpliktelse

Marshall og sjefen for amerikanernes sjøstridsoperasjoner, admi­

eller et løfte overfor meg.» Roosevelt lot seg overbevise av

ral Ernest J. King, med vekt for å fortsette med Anakim. Da britene

Chennaults holdning, og han oppfordret flyveren til i fremtiden å

innvendte at felttoget ville legge beslag på mange av de

holde seg i forbindelse med ham personlig.

landgangsfartøyer som trengtes til invasjonen over Kanalen i

Ved Trident-konferansen var det Stilwells oppgave som

Europa, tilbød King å frigjøre landgangsfartøyer i Stillehavet for

amerikansk øverstkommanderende i CBI å fremlegge sine

operasjonene i Burma. Dermed samtykket britene, og den felles

strategiske synspunkter, og han befant seg da i den ubehagelige

stabskomité besluttet å sette Burma-offensiven i verk i november

situasjon å bli imøtegått av sin underordnede, Chennault, som

1943. Men Roosevelt tenkte fremdeles på Chennaults forslag.

fremførte sin opposisjon fra et hjørne av lokalet. Stilwell var mutt

Han oppløste den gamle China Task Air Force, og gjorde

og grinet, og satte seg stadig imot Chennaults plan, med den

Chennault til sjef for en ny - den Fjortende, med base i Kina.

begrunnelse at så snart hans flystyrker irriterte Japan tilstrekkelig,

Chennault ble forfremmet og gjort uavhengig av Bissells Tenth Air

ville japanerne marsjere inn på Chennaults flyplasser og uten

Force i India. Han var nå bare underordnet Stilwell, og da bare så

vanskelighet besette dem. Han minnet alle om de blodige følger

vidt underordnet.

av Doolittle-raidet, og hevdet advarende at Chennaults luftoffen-

I slutten av april 1944 besluttet Roosevelt etter påtrykk fra

66

siv ville slå feil hvis ikke en kinesisk armé ble opplært og utrustet

så den kunne slå japanske landstyrker tilbake. Og å utdanne og

Resultatet avTrident-konferansen var et kompromiss i favør av

utruste en kinesisk armé betydde at Anak/m-planen måtte føres

Chennaults plan. Anakim ble henlagt og erstattet av planen

videre.

Saucy, en langt mer beskjeden operasjon, som innebar et

De amerikanske tjenestegrensjefene stod urokkelig bak Stil­

fremstøt av Stilwells kinesiske tropper inn i Nord-Burma og en

well, men kreftene på den andre siden var for sterke. Britene

begrenset britisk offensiv inn i Midt-Burma. Saucy sløyfet støtet

hevdet at operasjoner i stor målestokk for å ta tilbake Burma ikke

mot Rangoon, og som Stilwell beklagende sa til Churchill,

kunne innledes før i 1943-44, og Wavell fremførte en rekke

hadde planen mange smutthull for en giddeløs leder. Chennault

argumenter om vanskelighetene ved krigføring i jungelen.

skulle gå i gang med sin offensiv i luften, og til det formålet skulle

Churchill foreslo at man helt hoppet over Burma. Han var stemt

han få prioritet på forsyninger over Pukkelen til utgangen av

for operasjoner mot øya Sumatra, som utgangspunkt for

oktober. Denne avgjørelsen i favør av luftstridskreftene på et

gjenerobring av Singapore. Etter å ha vært positivt innstilt til

kritisk tidspunkt, ville medføre at Stilwells bestrebelser for å gjøre

Anak/m-planen på Casablanca-konferansen fire måneder tidlige­

Styrke Y klar og bygge opp en effektiv kinesisk hær nå ble alvorlig

re, mente britene nå at landoperasjonene i Asia burde inn­

hemmet.

skrenke seg til å støtte Chennaults luftoffensiv mot Japan.

Utmanøvrert av sin underordnede, betrodde Stilwell sin

Roosevelt var enig i dette, og uttalte til konferansen at han ønsket

forbitrelse og skuffelse til dagboken: «Hva kan det nytte når en

aksjon i Kina omgående, og at det kunne bare Chennault by på

har verdens største strateg imot seg?»

muligheter for.

67

DE FARGERIKE TIGRENE

Et P-40-jagerfly, De flyvende tigrenes hovedvåpen, påmalt haikjeft, en tiger med vinger, en velskapt naken ungmø og den nasjonal-kinesiske stjerne.

69

AVDELINGEN SOM KLARTE SEG MØT OVERMAKTEN Mens de allierte landstyrker led ydmykende nederlag i Burma i 1942, kunne Claire L Chennaults skarpskodde flyvende tigre

notere imponerende seire i luften over japanerne. De fløy umoderne, men slitesterke P-40 jagerfly, som var malt med en hais glisende tanngard og skremmende øyne, og Tigrene var en av

de mest fargerike og dødbringende kampstyrker i Den annen verdenskrig. De flyvende tigre var utstyrt med det kinesiske flyvåpens vinge (ovenfor) og et identitetskort med nasjonalistflagget i det ene hjørnet (nedenfor).

De var rekruttert fra USAs væpnede styrker for å kjempe for

Kina før USA selv kom med i krigen, og fra først av var de en sammenrasket styrke på 112 leiesoldater, kalt the American Volunteer Group (AVG). Skulle en feste tillit til de tvilsomme passene deres, var de selgere, lærere, turister, musikere, revyartister, bankfolk og baseballspillere. Som AVG kjempet de bare i vel

seks måneder, til USA kom med i krigen. Deretter utgjorde de

kjernen i U.S. China Air Task Force, som i 1943 ble U.S. Fourteenth Air Force. De flyvende tigre måtte kjempe mot tallmessig helt overmekti­

ge flystyrker - blant dem kjappe Zeroes, som kunne vende og stige dobbelt så fort som et P-40. Den 25. februar 1942 sendte japanerne avgårde 166 fly for å bombe Rangoon. Tigrene møtte

angrepet med ni P-40, skjøt ned 24 fly og mistet selv bare tre. Dagen etter angrep over 200 japanske fly byen. Denne gang ble

18 fiendtlige fly skutt ned, alle AVGs seks fly landet i god behold.

For hvert nedskutt fiendtlig fly ble et lite japansk flagg malt under

cockpitdekselet på et P-40.

Hovedgrunnen til Tigrenes gode resultater lå i den taktikk Chennault innøvde. «Utnytt farten og stupeevnen til å gå til

angrep, skyte og så avbryte kampen,» sa han. For å understreke det tegnet han diagrammer på en veggtavle, og studerte flyvernes

ferdighet i kikkert fra et vaklevorent bambustårn.

Ved krigens slutt hadde Tigrene ydet et viktig bidrag til de alliertes seier innen CBI. De ble tillagt æren for å ha nedkjempet

over 1 200 japanske fly, pluss opptil 700 sannsynlige. Deres egne tap var 573 fly.

70

Grunnleggeren av De flyvende tigrene og sjef for USAs Fjortende Flystyrke, generalmajor Claire L. Chennault - «Old Leatherface» - ved siden av et P-40-fly.

71

Piloter fra den opprinnelige «Hell's Angels»-skvadronen, foran et P-40-fly, som er utstyrt med avdelingens symbol, en naken «engel», og fem tegn for nedskutte motstandere.

EN GJENG AV FLYVENDE VÅGHALSER

Gregory «Pappy» Boyington skjøt ned seks japanske fly i CBI. Senere fikk han Medal of Honor for sin innsats ved Salomon-øyene.

72

De opprinnelige Flyvende Tigrene var en flokk av rabagaster fra Hærens og Marinens Fly­ våpen, som hadde klødd i fingrene etter å komme i kamp. «Her er en sjanse til å få virke­ lig kamperfaring,» sa en rekrutteringsoffiser i 1941. «Og dessuten er her gode penger å tjene.» Betalingen Tigrene fikk, var etter tidens mål høy - fra 600 til 750 dollar om måneden (nesten hva en liten bil kostet) og 500 dollar for hvert fiendtlig fly de skjøt ned. Men en fjerdedel av flyverne var mer interessert i spenningen, og umaket seg ikke engang med å spørre om betalingen da de meldte seg. De var inndelt i tre skvadroner - HelFs Angels, Panda Bears og Adam and Eve - og de

var alltid ivrige etter å slåss. For å lure japaner­ ne til å se på dem med respekt forandret de med korte mellomrom kjenningsnummeret på flyet og malte snuten på flyet om med for­ skjellig farge. Listen var så vellykket at Tokyo radio høsten 1942 kringkastet et løfte om å ødelegge alle Tigrenes 200 jagerfly. I virkelig­ heten var det på det tidspunkt ikke mer enn 29 av dem i drift. På bakken levde Tigrene et nokså normalt liv. Den militære disiplin var minimal. Det var bare ved formelle tilstelninger og ved begra­ velser at de opptrådte i full uniform. I fritiden drev noen av dem andejakt ved Kunminginnsjøen i Kina, og andre tigerjakt i Burma. Atter andre tok det makelig i beredskapsrommet, tok igjen søvn de hadde gått glipp av, leste månedgamle ukeblad og spilte kort eller pilespill. De ranglet i barene i Rangoon, sang uanstendige sanger og spilte poker med Chennault, som i regelen klarte å slå dem.

Frank Lawlor, fra Winston-Salem i Nord Carolina, var stupbombeflyver i Marinen før han gikk inn i AVC. Her etter et tokt over Kina i 1942.

73

Her steller en mekaniker på den 1 040 hk sterke motoren i et P-40-fly ved en vedlikeholdsstasjon i Loywing i Kina med en interessert kineser som tilskuer.

74

Oberst Robert L. Scott i De flyvende tigrene, med et patronbelte kal. 50 over nakken, hjelper våpenskjøtterne å lade mitraljøsene i flyet hans på en kinesisk flyplass.

DE HOLDT FLYENE I KAMPKLAR STAND

Gode resultater for De flyvende tigrene av­ hang sterkt av dyktige bakkemannskaper, som gjorde fiendens tallmesisge overlegenhet i luf­ ten minst mulig ved å holde de ofte medtatte flyene i kampklar stand. De som etterså flyene - mekanikere, våpenskjøttere, propellspesialister, fallskjermpakkere og radioteknikere opererte like presist som bilmekanikerne ved en veddeløpskjøring. De utførte ofte repara­ sjoner under fiendtlige bombeangrep, og sør­ get godt for at fly som hadde fått skader i

kamp for å holde angriperne borte, kunne gå på vingene igjen. Det var så knapt med reservedeler at bak­ kemannskapene finkjemmet jungelen og rismarkene hvor fly hadde styrtet, etter brukbare motordeler, ammunisjon og hjuldekk. Selv fallskjermsilken ble brukt om igjen. Bakkepersonellet la stor oppfinnsomhet i å forbedre flyenes kampdyktighet. Ved å polere flykroppen med voks kunne de øke hastig­ heten med opptil 15 km/t. Mekanikere utstyr­ te to jagerfly med improviserte luftinntak så de kunne gå høyere, og under buken på andre monterte de bombeholdere så de ble bruk­ bare som stupbombefly. De opptrimmede jagerflyene var brukbare til så mange formål at en Tiger for moro sa: «Hvis vi bare hadde peri­ skop, kunne vi bruke et P-40 som ubåt.» Disse mennene arbeidet i temperaturer fra

under null i høylandet i Kunming i Kina til over 44 °C i lavlandet i Burma. For å narre fienden laget mekanikerne på enkelte flyplasser noe som lignet fly, av treverk og seilduk, og plas­ serte dem på rullebanene, for å avlede opp­ merksomheten fra de virkelige flyene, som var skjult under trærne. Mange av karene bevæp­ net seg med maskinpistoler og skjøt på fiendt­ lige fly som kom ned i lav høyde. Ja, en meka­ niker kastet en skrunøkkel etter et japansk fly som kom stupende. (Han traff ikke.) Pilotene anerkjente villig den gjeld de stod i til dem som holdt flyene deres ved like. «Spar noen av de store ordene til bakkepersonellet vårt,» sa en av dem til en avismann. «De har måttet dukke for kuler og kaste seg magaplask for bomber, men de har alltid vært der ute og arbeidet med flyene våre, til alle tider av døg­ net.»

75

MENN OG MASKINER SATT PÅ HARD PRØVE De flyvende tigrene måtte alltid være klar til å gå på vingene. Når luftvernsirenene ulte eller rødt flagg på signalmasten varslet at fiendtlige fly nærmet seg, grep karene nærmeste fall­ skjerm og satte på sprang til flyene. Og i luften måtte de regne med at japaner­ ne var tallmessig overlegne, opptil seks mot en. De amerikanske flyverne, som undertiden måtte sette sine kampskrammede fly inn i kamp åtte ganger i døgnet, fordreide stem­ men i radioen og gav ordrer til oppdiktede skvadroner for å skape inntrykk av overlegne styrker og narre eventuelle japanere som lyt­ tet på den bølgelengden. Tigrenes mest effektive taktikk var imidler­ tid den som de hadde lært av Chennault. De gikk opp i stor høyde over den fiendtlige for­ masjonen, og så stupte de ned mot den så de fikk en hastighet av over 600 km/t. Parvis eller i grupper stupte de mot de japanske flyene, så nær innpå dem at de kunne skjelne motstanderens ansiktstrekk. Når Tigrene hadde spredt japanerne eller skutt sin siste patron, vendte de tilbake til ba­ sen like uanfektet som da de tok av. «Hvor mange denne gangen?» spurte mekanikerne en av dem etter et tokt. «Aner ikke,» svarte han. «Det betyr uflaks å telle dem.»

Flyvende Tigre ved basen i Chungking på fullt sprang mot flyene (øverst), og deretter på vingene (nederst) for å gå løs på japanerne.

76

77

■

Et C-46-transportfly over Pukkelen, den ruten over Himalaya som de amerikanske flyverne brukte for å bringe forsyninger fram til Kina. Et C-46-fly kunne ta fire tonn last.

79

EN FAREFYLT RUTE OVER HIMMELBUEN I nesten tre år etter japnernes erobring av Burma våren 1942

hadde man bare én måte å få forsyninger til de allierte styrker i

Kina fram på, nemlig å fly dem fra India, over Himalaya. Den hårreisende 800 km lange ruten fra baser i Assam i Nord-lndia til Kunming i Kina ble av pilotene kalt «Pukkelen», den gikk over noen av de minst gjestmilde trakter i verden. Under den lå de opp

til 3 000 m høye Naga-fjellene, oppkalt etter stammene av hodejegere som bodde der, Irrawaddys, Salweens og Mekongs

jungelkledde elveslukter, og som selve ryggraden i Pukkelen de

opp til 5 000 m høye toppene av Santsung-ryggen. Fiendefly og værforhold - plutselige vindkast med opp til 400 kms hastighet,

monsunregn fra mai til oktober, og turbulenser som kunne få fly til å vippe rundt eller stige eller synke 1 000 m i minuttet - gjorde Pukkelen til den lumskeste luftrute under hele Den annen

verdenskrig.

Bare menn av en spesiell støpning kunne makte de krav som En dressert elefant ved navn Eimer løfter et 200 kgs bensinfat ombord i et C-46-fly. En elefant kunne gjøre like mye arbeide som et dusin mann.

Pukkelen stilte til dem. Det var våghalsene i India-China-styrken,

the Air Transport Command (ATC). Før det i 1944 ble tatt skritt til

å lette presset på dem, fløy de i 16 timers skift dalig og ofte tre turer fram og tilbake i døgnet. De tok av og landet på primitive,

raskt utbygde startbaner. De brukte en rekke forskjellige flytyper,

men «arbeidsgampen» var det lunefulle C-46, som var plaget av motorsvikt eller ising av forgasseren, og som ofte ble fløyet overlastet i mye større høyde enn de var bygd for. Den

norskættede avismannen Eric Sevareid, som en gang måtte hoppe ut i fallskjerm over Naga-området, besøkte en base i

Chabua i India, og skrev om forholdene der i 1943; «Det fantes på dette tidspunkt absolutt ingenting av livets komfort, ingen

hvilesalonger, ingen Røde Kors-søstre, ikke noe kjølig og

forfriskende å spise eller drikke, ikke noen underholdningssteder hvor de kunne gå når en hadde perm. Det var et grått og gørr

kjedelig sted.» Pukkelen krevde en høy pris - over 1 000 mann mistet livet,

nesten 600 fly gikk tapt. Men ved krigens slutt opererte luftbroen

med forretningsmessig presisjon - ulykkesprosenten var gått ned,

mens godsmengden økte. Alt ialt ble 650 000 tonn gods fraktet over Pukkelen til Kina.

80

De forrevne toppene høyt over Salween-elva var landemerker for pilotene som fløy over Pukkelen. Her ser vi et kjent merke, «Sikteskur-toppen», midt på bildet.

81

Arbeidere med kurver med pukkstein på hodet stopper opp mens et B-24-fly lander, under anlegg av en flyplass i India i 1943.

k LAGE RULLEBANE MED BARE HÅNDEN Da luftbroen over Pukkelen begynte våren 1942, var der én flyplass ved Dinjan, den indis­ ke enden av ruten, og én ved Kunming i Kina. Før krigen var slutt, brukte flyverne 13 baser i India og seks i Kina. Mange av de nye flyplas­ sene var hovedsakelig bygd av sivile, ofte kvinner, som pukket store steinblokker til småstein med hammere, og så bar den på plass i kurver på hodet. Hele familier ble re­ kruttert til oppgaven fra teplantasjer og rismarker. Noen bodde i gresshytter som de satte opp ved rullebanene. Ved en flyplass i Kina var over 100 000 kulier med i anleggs­ arbeidet. Anleggsutstyr var det smått med, særlig i Kina. Når et område var ryddet og planert ofte med håndmakt - ble kampestein til un­ derlag kjørt fram på plass med oksekjerrer og lastebiler. Kampesteinen ble jevnet med pukk­ stein. Deretter ble hele rullebanen belagt med tjære, som det ble strødd grus over. Dampvei­ valser - hvis man hadde noen - finjevnet så overflaten. Hadde man ingen, brukte man hånddrevne tromler - hver trukket av 200 mann. Sluttresultatet var en nokså humpet rulle­ bane, som regel vel 2 000 m lang. Men for karene i Transportkommandoen var selv den mest primitive bane å lande på et kjærkom­ ment syn etter en tre-fire timers tur over Puk­ kelen.

82

Under ledelse av amerikanske offiserer legger mennesker og maskiner oljegrusdekke på en rullebane. Hangarene i bakgrunnen var transportert hit Ira USA.

83

«Pukkel-piloter» spiller terning i en offisersmesse. De slo seg løs som best de kunne på lørdagskveldene. Det var smått med underholdning, og en flaske whisky kostet 75100 dollar.

DJEVLENE SOM FLØY OVER PUKKELEN Om pilotene i Transportkommandoen ble det sagt at de «levde et hundeliv og fløy som djev­ ler». Året rundt tok de av dag og natt, bare

med pause når været var så dårlig at selv fug­ lene måtte holde seg på bakken - som man gjerne sa. Inntil slutten av 1944 fløy enkelte piloter

84

opptil 165 timer om måneden for så raskt som mulig å «fylle kvoten» på 650 timer, som gav rett til perm hjem. Mange opplevde det ikke i januar 1944 mistet tre mann livet for hvert tusen tonn gods som nådde fram til Kina. Andre ble «Pukkel-skjøre» av påkjenningen. Hundrevis måtte hoppe ut over jungelen, med utsikt til å bli tatt til fange av fiendtlige stam­ mer eller av japanerne, eller til en farefylt ferd tilbake til sikkerhet. Mange ble rammet av ma­ laria, og de fleste led av kronisk dysenteri. Til tross for farene utviklet Pukkel-pilotene sin egen stil og ånd. De enkelte avdelinger

konkurrerte om hvem som kunne få mest last fram til Kina. Karene dannet «tippelag», som gav pluss- og minuspoeng for de enkelte base­ ne ut fra hvor mange og hva slags fly de hadde, og avstanden fram til Kina, og de fulgte like nøye med i transportoppgavene som noen fulgte med i veddeløpene hjemme. Transportflyene var nå og da utsatt for angrep fra japanerne, men pilotene var bråkjekke og mente at de var alle andre overlegne. «Pøh!» sa en. «En jagerflyver har seks maskingeværer og 400 hestekrefter i motoren. Vi flyr den samme ruta bare med en tommy-gun.»

En «pukkel-pilot» (t.v.) peker på et kulehull i vingen på flyet hans. En navigatør med en skinnlue han har fått av en tibetaner etter at han hadde måttet hoppe ut (t.h.).

Flyverne hadde pelsfdrede jakker (t.v.) og fikk oksygen gjennom en slange (t.h.). Det kunne bli mange kuldegrader i cockpiten, og over 3 000 m var luften tynn.

En «pukkel-pilot» med en leopard som kjæledyr. Til høyre en annen flyver slik som de gjerne så ut, med lua på snei og pistol i skulderhylster.

85

ET SLIT FOR Å HOLDE SEG PÅ VINGENE

C-46-fly gjennomgår full overhaling ved en vedlikeholdsstasjon i Assam i India.

En sersjant redder en uskadd del Ira et havarert C-47-fly for å kunne bruke den som reservedel.

86

Luftbroen over Pukkelen krevde ofre, ikke bare blant pilotene, men også av flyene de brukte. «Et fly trenger ikke søvn,» sa general Edward H. Alexander, sjefen for India-Kinavingen avTransportkommandoen i 1943. Men flyene over Pukkelen krevde et daglig vedlike­ hold av en kvalitet som det var vanskelig å oppdrive på avsidesliggende flyplasser i India og Kina. Til sine tider var bare halvparten av flyene ved en base i virkelig brukbar stand. Vedlikeholdspersonellet stod overfor de samme problemer som hjemsøkte Chen­ naults Flyvende Tigre - reservedeler var man­ gelvare. En del erstatninger kom nok fram til India med en spesiell rute direkte fra De for­ ente stater, men som oftest var de mangelfulle både i mengde og i utvalg. Mekanikerne måtte ribbe skadede fly for brukbare deler. Ikke alle problemene kunne føres tilbake til slitasje. Enkelte av flyene hadde konstruksjonsfeil, særlig de nye C-46-flyene, som var satt i produksjon før de var ordentlig utprøvet. De første 30 flyene transportkommandoen fikk, måtte sendes tilbake til fabrikken. Selv etter at de var blitt modifisert, krevde vedlike­ holdet mange ekstra arbeidstimer. Men da svakhetene var blitt rettet, ble C-46-flyene meget pålitelige, og transporterte tusener av tonn gods - drivstoff, kanoner, ammunisjon, medisinsk utstyr og kantinevarer - over Puk­ kelen til Kina.

Mekanikere reparerer haleseksjonen på et C-46-fly. Vedlikehold måtte ofte utføres om natten, for om dagen gjorde solen metallet så varmt at en ikke kunne ta på det.

87

Levninger av transportfly som har «kræsjet» ved start eller landing eller styrtet i jungelen eller i fjellene, illustrerer de utallige farer ved Pukkel-ruten. De mange små kameltegnene

88

på flykroppen (nr. 2 fra høyre, nederst) forteller hvor mange turer over Pukkelen flyet har gjort før det til slutt «sprakk».

89

Kaptein «Bambus-Joe» Barube og løytnant Ernest Lajoie kommer ut fra transportkommandoens kontor i Kina etter en tur over Pukkelen. Ved ankomsten ble pilotene gjerne bevertet med speilegg og kaffe, men de ble ofte sendt tilbake til India i løpet av en time.

Når flyene kom inn for landing på flyplassen ved Kunming etter en tur over Pukkelen, strøk de like over hustakene i en landsby i nærheten. I de siste månedene luftbroen ble opprettholdt, landet 650 fly i Kina hver dag.

90

91

De 18 månedene fra våren 1942 til høsten 1943 var lavmålet for

de allierte i krigen i Kina-Burma-India-områdene. De var ikke bare forsmedelig blitt drevet ut av Burma av japanerne, de kunne ikke engang bli enige om en plan for å gjenvinne initiativet. Under denne pausen strevet de allierte med å finne fram til en

felles strategi for gjenerobring av Burma. Ved Trident-konferan­

sen og andre møter ble planer drøftet og lagt på is, utsatt eller forkastet. Aggressivt klingende kodenavn for offensiver - som

Toreador og Buccaneer, Tarzan og Champion, Gripfast og Pigstick - flagret som høstløv gjennom de alliertes sjargong. Et britisk

angrep mot Rangoon, at den kinesiske Styrke Y skulle rykke over Salween og inn i Burma, at britene skulle gjøre et fremstøt fra basen i Imphal og over Chindwin - disse og andre planer kom og

gikk i forskjellige former. En operasjon fortsatte imidlertid å beskjeftige de allierte ledere - nemlig at Stilwells kinesiske

divisjoner som hadde sin base i India, skulle støte østover inn i Nord-Burma for å åpne veien for en ny landverts rute fram til Kina,

Ledo-Burma-veien. Men datoen for denne og andre allierte operasjoner glapp stadig, fra november 1942 til februar 1943, og deretter til november 1943.

I virkeligheten var ikke de allierte rede til å sette i verk en større offensiv. Først måtte de bygge opp en forsyningsbase og deretter

utdanne og utruste en hær som kunne møte japanerne på like fot. Og da CBI hadde laveste prioritet og var den vanskeligste av alle

krigsskueplasser å holde forsynt, stod man overfor en kjempe-

oppgave. De to divisjonene av Stilwells Styrke X - general Suns 38. og restene av general Liaos 22. - var blitt meget dyktige. Men det var gjort små fremskritt med den langt større Styrke Y, som

skulle være den andre kjeven i den kinesiske knipetangsoperasjo-

nen i Nord-Burma. De allierte når nullpunktet

I likhet med Stilwell stod britene i India overfor veldige

Fatal operasjon ved Arakan

problemer. Landet manglet den forsyningsmessige base som var

En underlig skrue av en offiser dukker opp

nødvendig for å sette i verk og gjennomføre en storoffensiv. Til

«Tempel-løvene» slippes løs

støtte for andre krigsområder var de indiske jernbanene blitt

Omringet bak fiendens linjer

blodtappet for lokomotiver, materiell og teknisk personell. Av det

Churchill får sin helt

gjenværende personalet var mange dårlig opplært og endog

Mountbatten slår ut Stilwell General Slim legger planer for sin tilbakekomst

analfabeter, og hadde vanskelig for å innfri de krav krigen stilte til dem.

De allierte krangler om strategi

Fronten langs Burma-grensen var over 1 000 km lang, og

Japanerne klar til et to-fronts angrep

general Slim betegnet den en gang som, «noe av det verste terreng i verden, arnestedet for verdens verste sykdommer, og

HØYT SPILL OG DÅRLIGE UTSIKTER

halve året med verdens verste klima». Fordi britene anså terrenget

Britene hadde enda et problem - de måtte forberede

selv som en tilstrekkelig barriere mot enhver invasjon, hadde de

offensiven i en atmosfære som var forgiftet av misnøye og endog

aldri anlagt de veier og jernbaner som var nødvendige for å føre

åpen revolt. India sydet av oppsetsighet i 1942. Den indiske

krig langs grensen. For å nå fram til den sørlige del av fronten nær

nasjonalistlederen, Mohandas Gandhi, forlangte at britene skulle

Den bengalske bukt, måtte gods omlastes, først fra bredsporet

forlate India, og oppfordret tilhengerne av Kongresspartiet til sivil

jernbane til smalsporet og deretter til elvedampere. For å nå fram

ulydighet. Denne ampre stemningen i befolkningen hemmet

til den sentrale del av fronten ved Imphal måtte forsyninger føres

rekrutteringen av tropper. Da Gandhi og hans medarbeidere ble

fram 1 000 km og lastes om mellom langsomme ferger og de to

fengslet, brøt det ut opptøyer i Calcutta og det østlige India, langs

jernbanene med forskjellig sporvidde. Ved hvert omlastingssted

grensen mot Burma. Bander angrep samferdselsmidlene, rev opp

måtte kulier losse og laste hver gjenstand med håndmakt. Den

jernbaneskinnene, ødela signalsystemene, kuttet telefon- og

nordlige fronten, med base i Ledo i Assam, lå 1 300 km fra

telegraflinjer og drepte europeere.

Calcutta, via den gamle te-jernbanen. Der kunne togene bare

Den britiske øverstkommanderende i India, Wavell, fryktet at

passere hverandre på stasjonene, og linjen ble ofte vasket vekk av

japanerne ville utnytte uroen - hva de også hadde planer om, ved

regnskyll, begravet av jordskred eller brutt av jordskjelv.

hjelp av en indisk styrke - så han måtte bruke 57 infanteribataljo­

Det var kritisk mangel på mat til troppene på India-Burma-

ner til å gjenopprette ro og orden i landdistriktene. Britene var så

fronten. Britiske tropper levde hovedsakelig på hermetisk kjøtt,

hardt presset med både å stanse disse opptøyene og å

«skipskjeks» og en sterkt foraktet vare som kaltes «kunstkjøtt», et

opprettholde forsvaret mot japanerne, at Slim, som befant seg på

fabrikkprodukt som vesentlig bestod av presset soyamel. Da de

stedet for uroen, måtte sette opp reserver bestående av

indiske troppene kom fra en rekke kaster og religioner, som

kjønssykdomspasienter fra militærsykehusene i Calcutta og

undertiden har strenge forskrifter om hva de har lov å spise, var

Barrackpore.

det umulig for britene å standardisere rasjonene. Matproblemet

Av alle disse grunnene var britene ikke i den stilling at de

ble ytterligere forsterket ved at India befant seg i en økonomisk

kunne innlede en større offensiv, men de syntes de måtte ta et

krise. Hamstring var meget alminnelig, og inflasjonen økte og

initiativ for å styrke moralen hjemme og i hæren. På slutten av

økte. Etter at rishøsten sviktet i 1943, ble landet herjet av en hun­

1942, mens det stadig ble kranglet om hovedstrategien, satte de i

gersnød som kostet over en million mennesker livet. Forsøk på å

gang en begrenset operasjon i Burma. Det var en bedrøvelig

lindre nøden ved å sende mat fra et område til et annet, skapte

affære ved Arakan, kystområdet i Burma nærmest India. Det

trafikkorker i det allerede overbelastede transportsystemet.

umiddelbare mål for operasjonen var å ta Akyab-øyene, 150 km

Det var knapphet på militært utstyr av enhver art - radioer,

sør for grensen, som kunne gi en base for jagerfly som kunne

kjøretøyer, kanoner, medisiner. Slim, som sjef for det nyopprette­

dekke senere operasjoner mot Rangoon. Et godt utfall her ville

de XV. armékorps, beregnet at mangelen på de forskjellige typer

dessuten gi en hardt tiltrengt propagandaseier, og britene gjorde

av ammunisjon han trengte, varierte fra 26 til 86 prosent.

seg stor umak for å sikre en slik seier. De anslo ganske riktig at

Kampmoralen var lav i hele hæren, prosenten av deserteringer var

japanerne holdt området med ikke stort over et regiment, så

høy, og sykdom krevde så mange ofre at Slim så korpset i ferd

britenes planer gikk ut på å angripe med stor overlegenhet av

med å smuldre opp. En dødelig og uhelbredelig farsott, midd-

infanteri, panserstyrker og artilleri.

tyfus, som tidligere hadde vært ukjent i Burma, hadde begynt å

Høsten 1942 støtte 14. divisjon under general W. L. Lloyd syd­

gjøre store innhugg, den årlige malariaen rammet opptil 84

over fra India, på begge sider av Mayu-fjellene, et jungelkledd

prosent av hele hæren. Noen av soldatene nektet å ta de

høydedrag nær kysten. Etter en treg begynnelse gikk offensiven

mepakrin-tablettene de fikk for å forebygge malaria, fordi de

glatt inntil slutten av året, da den kjørte seg fast 25 km fra Akyab.

trodde at medisinen ville gjøre dem impotente. Andre var mer

Japanerne førte fram forsterkninger og bygde ut et nett av

enn villige til å utsette seg for et anfall av malaria for å få en

kamuflerte bunkers. Disse viste seg motstandsdyktige både mot

avveksling fra pliktene ved fronten.

artilleri og bombing, og skuddfeltene mellom dem stanset en

93

rekke stormangrep. Mens ukene sneglet seg avgårde uten noe

tropehjelm som lignet en omvendt kullkasse, på hodet. Han

gjennombrudd, forsterket britene gang på gang sine tropper, til

spiste masser av rå løk, noe han mente var sunt. Som armbåndsur

Lloyds divisjon bestod av ni brigader - og den ene brigade etter

hadde han en liten vekkeklokke, som varslet når hans intervjuer

den andre rykket fram, inn i den døbringende kjøttkvernen.

og audienser var slutt. Han var ofte ubehøvlet og stridbar, og det

Slim, som hadde vært opptatt med å trene sitt XV.armékorps,

hadde hendt at han fiket til underordnede som hadde vakt hans

ble sendt for å studere situasjonen. Det slo ham straks at Lloyd

vrede. For å vise sin forakt for alle myndigheter tok han på seg en

hadde gjentatt de misgrepene som var blitt gjort i begynnelsen av

skitten, oljeflekket uniform når han skulle treffe strikse overord­

året under det første felttoget i Burma. På grunn av det vanskelige

nede, som han kalte «militære apekatter». Sommetider opptrådte

terrenget hadde Lloyd unnlatt å sende sine tropper nedover

han uten klær i det hele tatt når han konfererte med besøkende

gjennom jungelen på Mayu-ryggen. I stedet hadde britene holdt

eller kolleger. Under samtalen masserte han seg på den nakne

seg på veiene på begge sider av fjellene, følgelig opererte de skilt

kroppen med en gummibørste, en behandling som han lot til å

fra hverandre og var sårbare for angrep. Dessuten ble tropper

foretrekke fremfor å bade. I felten brukte han sokkene sine som

ødslet bort ved frontalangrep mot befestede stillinger langs veien.

tesil, og serverte teen slik for andre også.

Japanerne hadde oppdaget en mulighet, og forsterket i slutten

Enkelte av dem Wingate hadde befatning med, mente uten tvil

av mars sine styrker og klarte å gjøre nettopp det som britene ikke

at han var gal. Men det var system i galskapen hans, og til en viss

hadde klart - de marsjerte inn i jungelen og over høydedraget og

grad kan hans besynderlige oppførsel ha vært beregning. Som

satte inn en rekke flankeangrep. En av de britiske brigadene gikk i

han en gang sa: «For en viss klasse briter er den verste forbrytelse

oppløsning da japanerne tok dens hovedkvarter og drepte

noen kan begå, å være avvikende, uortodoks, annerledes enn

brigadegeneralen.

andre. Jeg er alt det der. Den eneste måten å få disse egenskapene

For annen gang i løpet av et år anmodet Overkommandoen

tolerert, om enn ikke godtatt, på, er å gjøre disse «egenhetene»

Slim om å overta på et vanskelig tidspunkt. Igjen var det gått som i

sine til eksentrisitet.» Til tross for sine særheter var Wingate

det første felttoget - da Slim overtok, var stillingen nær sagt ikke

voldsomt og pågående ærgjerrig og hadde en dypt rotfestet,

til å redde. Som han senere skrev: «I krig må man svi for sine

nesten mystisk tro på sin egen skjebne. Enda sammenligningen

misgrep, og i Arakan ble de samme misgrepene begått om og om

irriterte ham, ble det ofte sagt at han lignet Lawrence av Arabia,

igjen, til troppene mistet motet.» Atter en gang måtte Slim lede en

som han for øvrig var litt i slekt med. Begge hadde gjennomtren-

britisk retrett. Arakan-styrken ble trukket tilbake til India, og hærens kampmoral var dårligere enn noensinne - 2 500 mann var

drept, såret eller savnet. Churchill selv betraktet operasjonen som skuffende og kritikkverdig.

Scenen var nå klar for en av de særpregede og dristige skikkelser som gang på gang har dukket opp i kritiske øyeblikk i britisk

miltærhistorie, som Gordon i Khartoum, Clive i India og Lawrence i Arabia. Selv i et krigsområde som alt var kjent for sine raringer og

særlinger, var brigadegeneral Orde C. Wingate, som nå trådte

fram i rampelyset, noe helt for seg selv.

Wingate var født i det 20. århundre, men tilhørte egentlig Victoria-tiden med sine gentleman-eventyrere som fartet kloden

rundt, utforsket ukjente land, besteg farlige fjell, studerte planter

og fugler og førte krig. Han var ofte sjusket og ustelt, kledd i dårlig sittende uniformer med åpne knapper, og med en gammel

Lederen av det nasjonalistiske Kongress-partiet jawaharlal Nehru (t.v.) og Mohandas K. Gandhi i Bombay 7. august 1942, 36 timer før de begge ble fengslet. I et forsøk på å få bukt med Gandhis kampanje for sivil ulydighet mot fortsatt britisk herredømme, fengslet britene nesten 200 av partilederne. Det førte til opptøyer, så britene måtte sette inn tropper som de hardt trengte til krigføringen.

94

gende blå øyne og ørnenese, og var så opptatt av fremmede

han oppnådde en rekke forbløffende triumfer. De kulminerte

folkeslags sak at det til dels skremte deres overordnede. Selv

med en operasjon hvor han med en styrke på mindre enn 1 700

om Wingate var snar til å tale nedsettende om sin slektnings

mann bløffet over 15 000 italienere og kolonitropper til å overgi

militære teorier, hadde de begge en svakhet for irregulær

seg.

krigføring ved hjelp av innfødte tropper.

Til tross for sine seire i felten og for at keiseren med hell var blitt

Wingate tilhørte en puritansk offiserslekt, og hans karriere var

gjeninnsatt, irriterte Wingate sine overordnede ved å nekte å

høyst uregelmessig. Til sine tider innbrakte hans uortodokse

holde forbindelse med dem og til og med å adlyde ordre, så han

metoder ham anerkjennelse langt utover hva hans grad og stilling

ble kalt tilbake til Kairo. Deprimert fordi han mente at hans

betinget, andre ganger var det nær på at hans oppførsel og

innsats ikke ble verdsatt, skar han der halsen over på seg med en

tendens til autoritetsforakt endte med krigsrett. Som ung offiser

kniv. Selvmordsforsøket mislyktes riktignok, men hans tilsynela­

studerte han arabisk og ble tilstrekkelig flink i språket til å lirke seg

tende mangel på åndelig likevekt kunne lett ha satt punktum for

til en stilling i Sudans forsvarsstyrker. Mens han der ledet patruljer

hans militære karriere. Igjen blandet Wavell, som nå var

på jakt etter elfenbensmuglere og slavehandlere, begynte han å

øverstkommanderende i Asia, seg i saken. I sine desperate

samle seg innsikt i geriljakrigføring. Da hans ansettelsestid utløp,

vanskeligheter da forsvaret av Burma brøt sammen, anmodet han

dro han ut på en privat ekspedisjon i det libyske «sandhav» i det

den vågale Wingate om å komme til Delhi. Med midlertidig grad

østlige Sahara, hvor han uten hell forsøkte å finne en legendarisk

som oberst ble Wingate satt til å lede geriljaoperasjoner i Burma.

oase ved navn Zerzura.

Wingate foreslo snart det han kalte «long-range penetration»

Høsten 1936 dro han til Palestina, som da ble administrert

(LRP), som gikk ut på å sette inn konvensjonelle styrker langt bak

som britisk mandat. Der ble han en lidenskapelig talsmann for

fiendens linjer. Ledet over radio og forsynt gjennom luften, skulle

sionismen, på et tidspunkt da Storbritannia - som helhet - var

de der avskjære fiendens forbindelseslinjer og skape så mange

pro-arabisk. Wingate plaget sine overordnede så iherdig at han

vanskeligheter de kunne. Han presset sitt forslag på alle som ville

fikk lov til å organisere jødene i irregulære enheter som kaltes

høre på ham og ble en ren plageånd ved hovedkvarteret i Delhi.

Spesielle Nattevakter, med den oppgave å beskytte jødiske

Slim forteller senere at Wingate «faktisk søkte å fremme sine egne

landsbyer og en viktig oljeledning mot arabiske overfall. Win-

formål, uten hensyn til andre planer og oppgaver». De fleste

gates patruljer var så aggressive under nattevaktene at det

offiserer med konvensjonelle synsmåter på krigføring fant ham

gjorde de britiske myndigheter urolige - hans fiender hevdet at

masete og irriterende, og kalte ham «Tarzan» eller «Robin Hood».

Wingate hadde tilbudt seg å lede jødene i en reisning mot hans

Men andre fant ham meget fengslende. Som en sa: «Snart ble vi

egen regjering. I begynnelsen av 1939 ble Nattevaktene oppløst

trollbundet av hans nesten hypnotiserende ord, og litt etter litt

og Wingate plutselig, hjemkalt. Hjemme i England fant han at

mistet vi - eller noen av oss - evnen til å skjelne mellom det

hans lojalitet ble trukket i tvil, og selv om han fikk fortsette som

gjennomførlige og det fantastiske.»

offiser, var det i unåde.

En av dem som ble påvirket av Wingates forslag, var Wavell. I

Da krigen brøt ut, satt han i en beskjeden stilling ved en

februar 1943 arbeidet de allierte fremdeles med planer om å ta

luftvernbrigade. Men general Wavell, som hadde vært Wingates

Burma tilbake, og Wavell mente at Wingates LRP-styrker måtte

overordnede i Palestina, kom ham til unnsetning. Wavell selv var

kunne hemme japanernes reaksjon. Han bemyndiget derfor Win­

en forsiktig mann, men var ikke desto mindre åpen for

gate til å forberede sin første LRP-gruppe, den 77. indiske infante­

ukonvensjonelle ideer, og da han ble øverstkommanderende i

ribrigade. Styrken ble senere kjent som the Chindits - et navn

Afrika, sendte han bud etter den egenartede unge majoren. Snart

lånt fra de mytiske steinløvene som vokter pagodene i Burma.

var Wingate leder av en etiopisk partisanstyrke som forsøkte å

Wingate satte sine 3 000 mann, briter, gurkhaer og burmesere,

drive de langt overlegne italienerne ut av Etiopia og gjeninnsette

i intens trening. De måtte lære ikke bare hvordan de skulle

keiser Haile Selassie. Det var Wingates første erfaring med en

kjempe i jungelen, men også å mestre de 1 000 muldyrene som

styrke av noen størrelse. Han begikk en del taktiske misgrep, men

skulle være deres «transportmidlen> under ekspedisjonen. (Blant

95

troppene var ikke få fra byer som Liverpool og Manchester, og de

I jungelen var Wingate en streng oppdragsgiver. Han var av den

slo vitser om at dekorasjonen DMC - Distinguished Combat

menig at å marsjere forebygget malaria, og han holdt sine

Medal - betydde «Died Chasing Mules».) Ved begynnelsen av det

mannskaper på farten uavbrutt. Han forbød barbering for å spare

harde treningsprogrammet falt et skremmende antall av mann­

fem minutter om morgenen, og han arrangerte små private

skapene bort, som syke eller utkjørte - i enkelte avdelinger lå

bakhold for å kontrollere offiserers og mannskapers årvåkenhet.

opptil 70 prosent på sykehus eller forsøkte å komme dit. Men

Han glodde så bistert på dem som mishaget ham, at troppene

Wingate gav legene ordre om å rykke opp med roten det han

døpte ham om til Brigader Blodtørst. Han utstedte ordrer med

kalte «den utbredte hypokondri», og fremholdt i sine formaninger

sitater fra Bibelen, og til lederne for kolonnene sendte han over

til troppene at bak fiendens linjer fantes det ingen sykehus.

Wingate var nesten klar til å sette sin brigade inn i Burma, da de allierte avlyste Anakim. Uten en større operasjon som

radio et ord fra Predikerens bok, i gammelmodig stil og ordvalg:

«Alt det din Haand er i Stand til at gjøre, det gjøre du af al din Magt!»

chindifene kunne støtte, mente Wavell at Wingates ekspedisjon

I de første ukene i jungelen innfridde ChindiUene Wingates

ville være uten hensikt. Etter hans syn var brigaden ikke sterk nok

forhåpninger. De avskar veier, sprengte broer, angrep forposter,

til å utkjempe et større slag, og de skader Wingates menn kunne

arrangerte bakhold og feller, og utførte sabotasje mange steder

anrette på fiendens forbindelseslinjer, ville bare være forbigåen­

på jernbanelinjen. Forsyningstjenesten med fly virket bra, og de

de. Den 5. februar besøkte Wavell Wingate for å avlyse

hadde få skader. Fienden drev forgjeves jakt på de slu chindit'ene,

operasjonen. Men under en to timers diskusjon satte Wingate inn

og satte til slutt to divisjoner inn i ettersøkningen.

en ren sperreild av motargumenter. Til slutt gav Wavell etter, og i

Etter mange overveielser besluttet Wingate å gå over den

en tale til Wingates tropper sa han at de stod foran et «storslagent

kilometerbrede Irrawaddy og føre raidet enda dypere inn på

vågespill». Det skulle vise seg å være mild tale. Midt i februar gikk

fiendens område. Det var en alvorlig feilvurdering. Wingate fant

chindifene over Chindwin og rykket inn i Burmas jungler. Mens

seg nå omringet i tørre skogområder, med den brede elva bak seg.

to kolonner - ledet av en offiser maskert som Wingate - utførte

Et japansk oppklaringsfly oppdaget en del av troppene hans, og

en avledende manøver sydover, forsvant Wingates hovedstyrke

det syntes nå bare å være et tidsspørsmål når japanerne ville

østover mot jernbanen som forbinder Mandalay med nøkkelbyen

innhente brigaden. Det var vanskelig å ordne med forsyninger fra

i nord, Myitkyina.

fly, og soldatene begynte å bli slitne av sult, sykdom og den stadige påkjenningen.

I de følgende ukene gjennomlevde chindifene et mareritt,

alltid på farten. Det var så knapt med vann at de drakk sevjen i unge bambusskudd. De kunne ikke vaske seg, så de krydde av lus, og de var plaget av blodmidd, igler og glupske røde maur. De

ble besatt av tanken på mat, og de kunne i detaljer henført

beskrive for hverandre de måltidene de skulle spise når de kom hjem. De åt muldyrene sine og kokte suppe på hestene, og da det

var slutt på alt annet, lærte de av sine burmesiske kamerater å

lage mat av - og få i seg - gresshopper, rotter, apekatter og skuddene av jungel vekster. Dysenteri, malaria og japanske patruljer krevde stadig flere ofre. Det var ikke mulig å evakuere de

sårede. Enkelte som ikke kunne forsette, ble etterlatt i landsbyene, i det håp at befolkningen ikke ville la japanerne ta dem. Andre ble

bare etterlatt i junglene for å dø der alene. Den 24. mars fikk Wingate ordre om å vende tilbake til India

På en militær hovedvei ruller lastebiler forbi en karavane av kameler som trekker vogner lastet med oljefat og andre forsyninger. Da det var lite med motorkjøretøyer og brukbare veier, måtte både de allierte og japanerne bruke kløvdyr for å føre fram krigsmateriellet i det berglendte jungellandet.

Arbeidere i en ammunisjonsfabrikk gjør ferdig et parti artillerigranater til allierte styrker i CBI. Da kampene nådde sitt høydepunkt i 1944, produserte denne fabrikken, som nå hadde fått nytt Lend Lease-utstyr, 24 ganger så mange granater som den hadde gjort før krigen.

96

før fienden og sykdommer utslettet hele brigaden. Å komme ut

til Irrawaddy, som de nå krysset uten vanskeligheter. I et par uker

viste seg mye vanskeligere enn å komme inn. «Sett dere selv i

til fortsatte de marsjen gjennom jungelen. Provianten slapp opp,

japsesjefens sted,» sa Wingate til mannskapene sine.«... Vi kan ta

og de burmesiske soldatene drepte kvelerslager som de kokte

som selvsagt at fra nå av kommer japsen til å gjøre alt som står i

suppe på. En av offiserene ble så avkreftet av dysenteri at han ikke

hans makt for å utslette oss. Og det første han kommer til å gjøre,

kunne fortsette. Wingate satt ved siden av mannen i 48 timer i

er å prøve å hindre oss fra å komme tilbake over Irrawaddy.»

håp om at han skulle komme til krefter igjen, men til slutt ble han

Brigaden delte seg i to, med Wingate som leder for en styrke på

etterlatt for å dø i jungelen. Da en annen, en visekorporal som var

220 mann. Ved elva kom de under ild fra japanerne. Ifølge en av

helt ufør av leggesår, forstod at han sinket kameratene, forsvant

hans underordnede gikk Wingate opp og ned langs elvebredden

han bare ut i jungelen og ble borte.

«og så ut som en av de mindre profeter, med sitt store skjegg og et

Endelig nådde avdelingen fram til Chindwin. På den andre

teppe som en kappe over skuldrene.» Han kom til det resultat at

siden av elva ville de være trygge, men japanerne hadde tatt alle

heller enn å forsøke å krysse elva ville han dele styrken opp i fem

båter, og deres patruljer var overalt langs østbredden. Wingate og

mindre grupper og lure seg tilbake gjennom fiendens linjer.

noen få til som følte seg sterke nok, besluttet å svømme over den

Wingate selv ledet en gruppe på 43 mann. Istedenfor å krysse

brede, stride elva og få britene til å sende båter etter dem som var

elva under ild holdt Wingate og den lille kommandoen seg i et

blitt igjen. For å unngå å bli oppdaget av fienden, brukte Wingate

tettgrodd område av jungelen. Der hvilte de en uke, og levde på

og de andre svømmerne syv timer på å hakke seg fram gjennom

sine gjenværende muldyr og hester, som de slaktet ved å skjære

tett elefantgress for å nå ned til bredden. Da de endelig kunne

strupene over på dem for at ikke japanerne skulle høre skuddene.

legge i vei mot den andre siden, viste det seg å bli på nære nippet

I bivuakken der i jungelen holdt Wingane, som alltid var pratsom,

for dem alle sammen. Wingate klarte seg antagelig bare fordi han

lange enetaler, siterte Bibelen, diskuterte i det vide og brede, og

hvilte midtveis ved å flyte på ryggen med den gamle tropehjel­

holdt foredrag om moderne litteratur og om religion, om kunsten

men som «livbøye» under nakken. Men de klarte det, og neste

i det 18. århundre og om tegnefilmskikkelsen Skippehn.

natt ble også de fleste av de andre hentet av båter under ild fra

Etter en ukes hvil, hvor de verste fiendene var igler og de

evindelige moskitoene, førte Wingate mannskapene sine tilbake

japanerne. Wingate fikk med seg ut 34 av de 43 mann han hadde ledet fra

97

først av. Andre chindifgrupper hadde større tap. En avdeling på

var ubetydelige, og det hadde ingen umiddelbar innvirkning på

150 mann satte kursen østover og marsjerte hele veien til Kina. Av

japanernes disposisjoner eller planer... Om vi lærte noe om

de 3 000 som hadde rykket inn i jungelen, kom færre enn 2 200

kamp i jungelen eller forsyning ved hjelp av fly, så var det en

tilbake, og flertallet av de overlevende var blitt så medtatt av

kostbar lærdom.»

opplevelsene at de aldri kunne tjenstgjøre i kamp igjen. De hadde

Reaksjonen på andre hold var helt annerledes. Hjemme i

gjennomgått en ufattelig ildprøve - de hadde i tre måneder

Storbritannia, hvor man bare hadde uklare forestillinger om hva

operert bak fiendens linjer, de hadde marsjert 2 400 km gjennom

som hadde foregått i Burmas jungler, ble den omstendighet at

vanskelig terreng og hadde vært nødt til å la mange av sine

britene hadde gått over på offensiven og trengt inn bak

kamerater ligge igjen i jungelen, døde eller døende. Men de

japanernes linjer, betraktet som en stor bragd. Britene trengte sårt

hadde prestert noe som andre britiske tropper ikke hadde klart:

til en seier, og her hadde de noe som kunne tolkes som en.

Alt før de krysset Irrawaddy, hadde de ført krigen inn på fiendens

Propagandakvernene begynte å male. Aviser hyllet Wingate som

område, angrepet forposter, laget bakhold og skapt kaos i

«Burmas Clive», og chindifene ble med ett slag helter.

fiendens kommunikasjoner.

Blant dem som var mest imponert, var Winston Churchill. Etter

Reaksjonene ved det britiske hovedkvarter på Wingates

at de britiske sjefer i Asia i månedsvis bare kunne se tilbake på

innsats var blandet. Mange høyere militære anså operasjonen for

middelmådige prestasjoner, hadde man her en mann med

å være en ren katastrofe. Slim skrev senere: «Som militær

dristighet og fantasi som syntes å være i stand til å vinne slag. «Alle

operasjon hadde raidet vært en kostbar fiasko. Det gav lite

de militære sjefer på stedet,» skrev Churchill, «synes å kappes om

håndgripelig utbytte for de tap det hadde lidd og de ressurser det

å overdrive sine behov og de hindringer de må overvinne... Jeg

hadde krevd. De skader det hadde påført japanernes kommuni­

mener at Wingate bør ha kommandoen over hæren mot Burma.

kasjoner, var utbedret i løpet av få dager, de tap det hadde voldt,

Han er en mann med begavelse og djervhet... og i krig må ingen

Den 8. februar 1943 dro oberst Orde Wingate med sin 3 000 mann sterke 77. indiske infanteribrigade, kjent som chindit'ene, ut fra Imphal på et raid langt inn i Burma. Brigaden delte seg i to grupper og gikk over Chindwinelva. Etter en rekke skinnangrep og trefninger (stjerner) med fienden sprengte nordgruppen (svarte piler) broene på jernbanen MandalayMyitkyina i nærheten av Bongyaung og Nankan, mens sørgruppen (grå piler) avskar linjen nær Kyaikthin. Til tross for store tap trengte begge gruppene hver for seg over Irrawaddy-elva. Men der ble det vanskelig med forsyningene, og fienden rykket dem inn på livet. Den 24. mars ble operasjonen innstilt. De fleste av nordgruppen vendte tilbake til India, mens overlevende fra sørgruppen tok seg fram til Kina.

98

blotte ansiennitetshensyn hindre at virkelige personligheter

avanserer til sine rette stillinger.»

en lys indianerhøvdings, over en uniform som fremdeles lukter av

jungel og svette og krig, og en tenker: Denne mannen mener det

Churchills forslag om å gjøre den uortodokse og nokså

jammen alvorlig/» Amerikanerne var faktisk så revet med av

besynderlige brigadegeneralen til leder av felttoget i Burma,

Wingate at de lovte ham en amerikansk brigade til styrken i tillegg til fly og glidefly til støtte for operasjonen.

sjokkerte høyere militære. De klarte å overtale statsministeren til

å ligge unna. Men affæren innledet noe som lignet forholdet

mellom Chennault og Roosevelt, hvor en vågehals av en general

I tillegg til at man bifalt den nye Wingate-planen, ble de allierte

dannet en personlig allianse med øverste sjef for landets

enige om at man skulle forsøke å ta tilbake det nordlige Burma i

væpnede styrker, til stor forlegenhet for hans direkte overordne­

den tørre årstiden 1943-44. Man regnet med en felles operasjon

de. Churchill lot Wingate hente hjem til diskusjoner, og han fant

som omfattet Slims regulære styrker, Wingates chindits og

Wingates ideer om vidtfavnende penetrasjoner - som nå hadde

Stilwells kinesiske tropper. Britene besluttet også å forandre sin

vokst til noe langt mer storslått - helt etter sin smak.

militære ledelse, i samsvar med Churchills oppfatning om at det

Wingate hevdet at LRP-grupper kunne utbygge befestede

burde pumpes litt nytt liv i den trege ledelsen i India. Wavell var

stillinger og flyplasser dypt inne i jungelen og forsvare dem endog

alt blitt visekonge i India og avløst av general Sir Claude

mot angrep av større styrker. De ville da utgjøre et permanent og

Auchinleck, som tidligere hadde vært øverstkommanderende for

ikke bare et midlertidig nærvær i fiendens rygg. Han hevdet også

de britiske styrker i Midt-Østen. Nå skulle kommandoen deles:

at LRP-styrkene ikke burde betraktes bare som et supplement til

Auchinleck skulle ha ansvaret for å utdanne og utruste den

konvensjonelle tropper - de burde være hovedstyrken. Han

indiske hær og utbygge India som base for videre operasjoner.

mente at med et fåtall velutdannede brigader kunne han skape

Selve felttoget mot japanerne skulle ledes av en nyopprettet

en vending i krigen. Churchill fant denne relativt mindre

instans, the Southeast Asia Command. Som alliert øverstkom­

innsatsen som Wingate stilte i utsikt, meget tiltalende. Før

manderende for denne enheten valgte britene viseadmiral lord

Trident-konferansen hadde Churchill gitt uttrykk for betenkelig­

Louis Mountbatten. Selv om han var fetter av kong George VI,

heter angående felttoget i Burma, ved å si at «å dra inn i sumpete

hadde han ikke særlig høy ansiennitet, og av alder var han bare 43

jungler for å kjempe mot japanerne, er som å hoppe i sjøen for å

år. Men han hadde utmerket seg i det britiske raidet mot Dieppe,

kjempe mot en hai. Det er bedre å lokke den i en felle eller fange

og han var pen, sjarmerende, entusiastisk og energisk. Selv

den med en krok og så gjøre ende på den med en øks». Mens

Stilwell, som sjelden traff en engelskmann han likte, mente at lord

amerikanerne talte for å gjenerobre Burma, så en forsyn i ngsrute

Louis var «en bra kar».,

til Kina kunne åpnes på ny, mente Churchill at hovedstøtet i Asia

Stedfortreder for øverstkommanderende ved SEAC skulle

heller burde rettes mot Sumatra og deretter mot Singapore.

være Stilwell, som nå hadde fått denne oppgaven i tillegg til sine

Wingates forslag syntes å by på en utvei til å tilfredsstille USAs

mange andre. Og det var Stilwell som skulle bli et av

krav om handling, og muligens også en billig seier over japanerne.

Mountbattens første problemer. Da Mountbatten den 16.

Churchill ba straks Wingate bli med ham til de alliertes

oktober 1943 ankom til Chungking for å besøke Chiang Kai-

konferanse i Quebec i august 1943. Der fremla Wingate en plan

shek, fikk han rede på at Chiang hadde sendt Roosevelt en

om å sette inn åtte LRP-brigader bak fiendens linjer under den

anmodning om å hjemkalle Stilwell, noe som umiddelbart foran

forestående tørre årstiden. Planen fremkalte høylydt protest fra

en storoffensiv ville berøve Mountbatten bistand av den eneste

det meste av ledelsen i India på grunn av de ressurser den ville

som syntes å kunne lede de kinesiske troppene.

kreve, men Wingate fikk også sterk støtte for forslaget. Churchill

I de siste månedene var Stilwells forhold til generalissimus

likte tanken, det samme gjorde enkelte av hans generalstab, og

Chiang blitt stadig dårligere. Stilwell hadde møtt økende

amerikanerne var også imponert. På konferansen ble Marshall en

skuffelser i sine forsøk på å gjøre Styrke Y klar til aksjon i Burma.

stor beundrer av Wingate, og sjefen for USAs flyvåpen, general

Dette skyldtes dels at Chennault hadde prioritet på forsyningene

Hap Arnold, skrev: «En kaster et blikk på det ansiktet, som ligner

over Pukkelen, og dels at Chiang var treg når det gjaldt å utpeke

99

de enheter som Styrke Y trengte. Som vanlig gav Stilwell avløp for

Stilt overfor et slikt ultimatum bøyde Chiang unna. Stilwell på sin

sin edder og galle i dagboken, der kalte han overgeneralen «sta,

side avgav motstrebende en unnskyldning for sine angivelige

vrang, uvitende, trangsynt, selvgod, utakknemlig og grisk». I det

tjenesteforseelser, og generalissimus Chiang lot falle kravet om at

minste en del av denne innstillingen - han gjorde lite for å skjule

Stilwell skulle hjemkalles.

den - nådde både tilbake til overgeneralen og fram til Stilwells amerikanske overordnede. Ved en anledning irettesatte Marshall

Noen slike problemer hadde Mountbatten ikke med sin andre

ham med en beskjed om å «slutte med å slå dårlige vitser».

viktigste leder i felten, Slim, som var blitt sjef for den britiske

(Marshall brakte også videre et vink fra en britisk general om at

fjortende armé ved Burma-lndia-grensen. Først som korpssjef og

selv om Stilwell ikke behøvde å synge med når «God Save the

deretter som armésjef hadde bulldog'en Slim strevet med å

King» ble spilt i en britisk messe, så kunne han i det minste reise

overvinne vanskelighetene med helseforholdene, forsyningstje­

seg.) Chiang hadde mange grunner for å ønske Stilwell fjernet - han

nesten og kampmoralen innen sin bedrøvelige kommando. Han

håpet for det første å erstatte ham med en kinesisk general som

malaria, og opprettet enheter for behandling av malaria like bak

kunne representere Kina i den interallierte stabsnevnd - men i

fronten, slik at pasientene raskt kunne bli sendt tilbake til sine

anmodningen om å få Stilwell hjemkalt hevdet han som grunn at

avdelinger.

amerikaneren hadde «mistet troppenes tillit». Gjennom madame

innførte et strengt system som krevde at alle tok sine piller mot

For å forsyne Arakan-fronten måtte Slims ingeniørtropper

Chiang, som Stilwell stod på bedre fot med, fikk han vite at

bygge veier gjennom et område hvor det ikke fantes grus eller

overgeneralen hadde en lang liste med klagemål mot ham - han

andre materialer til veidekke. De fant en løsning ved å hente inn

var hovmodig, han hadde foreslått av Chiang burde bruke

indiske håndverkere, som satte opp teglovner for hver 30 km eller

kommunistiske tropper, han undertegnet sin korrespondanse

så, og brola veien med millioner av «murstein». For å bedre

«generalløytnant USA» istedenfor «Generalissimus Chiangs stabs­

kampmoralen reiste Slim uavbrutt fra avdeling til avdeling, og

sjef». Før Mountbatten presenterte sine akkreditiver for over­

holdt tre-fire stimulerende taler om dagen fra motorpanseret på

jeepen sin. Da hans kommando omfattet ikke bare briter, men

generalen, hadde han et møte med Stilwell. «La ikke noen se Dem

også afrikanere, gurkhaer og indere, som talte en mangfoldighet

veksle håndtrykk med meg,» sa amerikaneren. «Det vil bli til skade

av tungemål, var språkproblemet en stor vanskelighet. Som de

for Dem.» Forferdet ved tanken på å miste en mann han trengte,

fleste offiserer i den indiske hær talte Slim gurkhali og urdu, og

sa Mountbatten: «Hvis De vil ha Deres stilling tilbake, skal jeg

han kunne også litt av andre indiske språk. Han ble en gang

skaffe Dem det.» Og Mountbatten holdt sitt løfte - han sendte

meget lei seg da en adjutant gjorde ham oppmerksom på at han

beskjed til Chiang om at han umulig kunne bruke kinesiske

hadde holdt tale tn er i avdeling av urdutalende indere på gurkhali.

tropper i den forestående offensiven, hvis Stilwell ble hjemkalt.

Slim lot gå videre til sine underordnede sjefer en del av de

lærdommer han hadde fått under det første felttoget i Burma og

kampene om Arakan. Unngå direkte frontalangrep, sa han. «Angrep bør settes inn i flanken eller i ryggen, samtidig som man

presser på mot fienden forfra.» Og hvis troppene fant at de hadde

fiendtlige avdelinger bak seg, burde de «betrakte ikke seg selv,

men japanerne som 'omringet'.» Slim understreket at en tropisk regnskog hverken er ugjen­ nomtrengelig eller farlig. Store, farlige jungeldyr var sjeldne, og

enda sjeldnere gikk de løs på mennesker. Der var ganske visst

giftige slanger, men de var sky og sjeldne å komme ut for. Selv de største faremomenter, sykdommer som dysenteri og malaria,

Den nylig utnevnte allierte øverstkommanderende i Sørøst-Asia, admiral lord Louis Mountbatten, konfererer med den kinesiske finansminister H. H. Kung (foran t.v.) i Chungking i 1943. Under sitt første besøk i nasjonalist-Kinas hovedstad under krigen bidro Mountbatten til å glatte over de økende motsetninger mellom generalissimus Chiang Kai-shek og hans amerikanske stabssjef, general Stilwell.

På en flyplass 150 km nordøst for Chungking fyller kinesisk bakkepersonell ny bensin på et B-29-bombefly ved hjelp av 10-liters kanner, etter at det har nødlandet der. De langtrekkende bombeflyene kom til India våren 1944 og bombet det japansk-okkuperte Bangkok den 5. juni. Bare ti dager senere angrep de for første gang japan fra baser i nærheten av Chengtu i Kina.

100

kunne til en viss grad begrenses ved streng disiplin. Han påpekte

trening. I India var Gandhis opprør blitt slått ned, og forsynings- og

til slutt at når en soldat først har lært å leve i jungelen, «kan han

forbindelseslinjene fram til fronten var satt i stand. Siden

utnytte den til skjul, dekket fremrykning og overrumpling».

opprettelsen av SEAC hadde Mountbatten og hans stab påskyn­

Etter hvert som troppene ble bedre trent, begynte Slim å prøve

det arbeidet med de fullstendige planer for felttoget i den tørre

dem i kamp. Da britene ofte hadde lidd store tap, betraktet de

årstiden - planer som de om noen få uker skulle fremlegge på de

japanerne som militære overmennesker, og Slim la an på å avlive

alliertes Sextant-konferanse i Kairo og Teheran.

myten om japanernes uovervinnelighet ved en rekke mindre

Ut fra den vurdering at hans forgjengere hadde vært «noe

operasjoner, som alle tok sikte på å gi britene fordelene. Han

pessimistiske og lite foretaksomme», ønsket Mountbatten å innta

brukte bataljoner til å angripe halvtropper, og hele brigader med

en mer pågående holdning. Men han ville ikke risikere et nytt

fly og artilleri til å angripe kompanier. Da en kritiker sa at dette var

britisk nederlag - han var fast besluttet på å sette kurs mot

som å bruke en damphammertil å knekke en valnøtt, svarte Slim:

endelig seier. Han og hans stab hadde således utarbeidet planer

«Hvis en tilfeldigvis har en damphammer for hånden, og det ikke

for en rekke begrensede operasjoner, som tilsammen var litt

er så nøye med hvor mye som blir igjen av nøtten, er det ingen

mindre enn total offensiv. Disse operasjonene omfattet et angrep

dårlig måte å knekke den på.»

i Nord-Burma av de kinesiske troppene i Ramgarh og Styrke Y, et

Alt før november 1943, da den tørre årstiden i Burma

fremstøt av Wingate, en fremrykning av Slims XV. korps rArakan

begynner, var de allierte bedre forberedt til å innlede en offensiv.

Slims armé var kampklar, og en av divisjonene i Stilwells Styrke Y

og av hans IV. korps over Chindwin, et flybåret angrep mot jernbanelinjen i Nord-Burma, og et amfibieangrep mot Anda-

fra Ramgarh på vei ut foran ingeniørtroppene som hadde begynt

man-øyene i Bengalbukten.

å bygge Ledo-veien, hadde alt angrepet japanerne. Wingates nye

Når de allierte i slutten av november møttes i Kairo, måtte

chindits bestod nå av 20 000 mann og var i ferd med å avslutte sin

Mountbattens plan tilfredsstille ikke bare britene og amerikaner-

101

ne, men også Chiang. For første gang var han til stede på en alliert

kinesisk hær fortonet seg som urealistisk, og nå da de alliertes

konferanse på høyeste nivå, og han hadde egne krav å stille. Hvis

fremrykning over Stillehavet gav løfter, syntes behovet for en

han skulle sette sin Styrke Y inn for å kjempe i Nord-Burma, ville

base i Kina mindre akutt. Til tross for den prioritet Chennault

han ha sikkerhet for at britene ikke bare satte i verk en større

hadde fått på forsyninger fløyet inn over Pukkelen, hadde hans

amfibieoperasjon i Bengal-bukten for å blokkere de japanske

offensiv i luften ikke svart til forventningene, og Roosevelt og de

skipsrutene, men de måtte også støtte Styrke Y ved å rette et

amerikanske tjenestegrensjefene hadde nå større tro på å få B-29-

flybåret angrep mot Mandalay. Mountbattens planlagte angrep

fly fløyet inn fra India og la dem rette slag mot de japanske øyene

mot Andaman-øyene oppfylte det første av disse vilkårene, men

fra Chengtu i det vestlige Kina.

britene anså at fremstøtet mot Mandalay ikke var gjennomførlig.

Nå var en samordnet alliert innsats på fastlandet i Asia blitt en

Da Chiang ble orientert om dette, oppførte han seg svært

fjern mulighet. Av de syv operasjonene Mountbatten hadde

vankelmodig.

foreslått, var tre - amfibieoperasjonen mot Andaman-øyene, det

Den 25. november hadde Churchill og Mountbatten et møte

flybårne angrepet mot jernbanen i Nord-Burma, og Styrke Y's

med generalissimus Chiang, og overtalte ham til å delta i

fremrykning over Salween - blitt kansellert. Alt som stod igjen av

offensiven selv uten noe angrep mot Mandalay. Men i et møte

de alliertes planer, var at Styrke X skulle rykke fra Ramgarh inn i

med Roosevelt samme kveld gjorde Chiang det klart at han

Burma, at Wingate skulle foreta et streiftog nummer to bak

hadde ombestemt seg. Ved teen neste dag slo Churchill,

japanernes linjer, og at Slims XV. armékorps skulle rykke fram i

Roosevelt og til og med madame Chiang seg sammen mot ham

Arakan og IV. armékorps over Chindwin.

og klarte på ny å få hans samtykke. Men like før han dagen etter

Samtidig som de alliertes angrepsplaner for et nytt felttog i

forlot Kairo, ombestemte Chiang seg igjen, og sa til Stilwell at han

Burma strandet, overveiet japanerne egne omfattende operasjo­

ikke ville delta hvis ikke britene gjennomførte Mandalay-

ner. Ironisk nok var japanerne blitt ansporet til dette av den

operasjonen. Den britiske stabssjefen, general Sir Alan Brooke,

dristighet to meget ukonvensjonelle generaler, Wingate og

beskrev møtet som «uhyggelig spill av tid». Og Mountbatten skrev

Chennault, hadde utvist.

at tjenestegrensjefene «var blitt drevet helt fra forstanden».

I likhet med britene hadde japanerne ment at det var umulig å

På turen tilbake fra Kairo til Kina avla overgeneralen et besøk i

sette i verk større operasjoner over fjellene og gjennom jungelen

treningssenteret i Ramgarh. Muligens inspirert av de kinesiske

på grensen mellom India og Burma, og de mente derfor at Burma

troppenes stramme utseende ombestemte han seg enda en gang,

var trygg mot en britisk offensiv. Men da chindifene trengte inn

og besluttet at han ville sette Styrke Y inn i Burma, selv uten noe

fra India og voldte avbrekk bak linjene deres, overveiet japanerne

britisk angrep mot Mandalay. Men i mellomtiden hadde amerika­

saken på ny. Det syntes ikke å være noen annen forklaring på

nerne og britene fortsatt til Teheran for å konferere med Stalin. Da

Wingates operasjoner enn at de var oppklaringstokt med store

Stalin lovte å gå med i krigen mot Japan så snart Tyskland var slått,

styrker som forberedelse til en alliert offensiv. Japanerne kom til

ombestemte britene seg. Med den begrunnelse at Kina da ikke

den slutning at de gjorde best i selv å følge en mer aggressiv

lenger var av så avgjørende betydning, hevdet de at de

strategi for å avverge et eventuelt forestående angrep.

landgangsfartøyene som var beregnet på Andaman-fremstøtet,

En energisk forkjemper for dette syn var generalløytnant

bedre kunne brukes ved de planlagte invasjonene i Normandie

Renya Mutaguchi, som kort etter skulle bli sjef for den japanske

og i Syd-Frankrike. Stilt overfor britenes besluttsomhet på dette

femtende armé i Burma. Denne strenge, tapre og ukuelige

punkt, sa Roosevelt seg til slutt enig. Da Chiang ble underrettet

kampens mann elsket krig, kvinner og vin. Han hadde vært sjef

om at britene nå avslo å innfri hans hovedkrav nummer to, trakk

for det regimentet som utløste den kinesisk-japanske krigen ved

han igjen tilbake løftet om å sette sin Styrke Y inn i kampene.

Marco Polo-broen i nærheten av Peking i 1937. Han var en sterk

Ved slutten av Sextant-konferansen var både de britiske og de

personlighet, fryktet og respektert innen hele hæren. Mutaguchi

amerikanske planleggerne begynt å anse Kinas rolle i krigen som

mente at det var mulig å innlede en offensiv i de ulendte

meget begrenset. Utsiktene til å utdanne en stor og kampdyktig

grensetraktene. Han mente videre at en slik operasjon både ville

102

være ødeleggende for britene og styrke den ulmende frihetsbe-

japanske fly på bakken i et 12 minutters angrep. I løpet av de

vegelsen i India. Mutaguchi og andre japanske militære ledere i

neste to ukene ble flere japanske skip med hell angrepet i Taiwan-

Burma gjennomførte en rekke krigsspill, som overbeviste dem om

stredet. Japanerne, som alt var urolige over de alliertes økende

at det beste trekk ville være et forebyggende fremstøt over

flystyrker i det østlige Kina, ble nå forskrekket.

Chindwin mot den britiske basen ved Imphal like innenfor

Chennault hadde en uovervinnelig tro på sin flystyrkes evne til

grensen i Nord-lndia. I juli 1943 gav det keiserlige hovedkvarter

å stanse japanske bakketropper. Han mente fremdeles at hans

sine sjefer i Burma ordre om å planlegge en slik offensiv i den

Flyvende Tigre hadde stanset japanerne ved Salween i 1942. Og

forestående tørre årstid. På dette tidspunkt kom et trekk til inn i bildet som ildnet

høsten 1943 ble hans tillit forsterket da japanske tropper foretok et stort plyndringstokt inn i ris-senteret Changteh. Chennault

japanerne til offensiv virksomhet. I løpet av sommeren 1943

kastet sine fly inn i slaget, og da japanerne trakk seg tilbake med

hadde Chennaults Fjortende Flystyrke ikke klart å innfri hans

det byttet de hadde vært ute etter, gav Chennault igjen sine

løfter. Han hadde uttalt at han skulle ha oppnådd overlegenhet i

flystyrker æren for en seier over infanteri. Han mente derfor at

luften innen august, men tross den prioritet Roosevelt hadde gitt

hans baser i Øst-Kina var trygge mot angrep på bakken.

ham på flybårne forsyninger, hadde Chennault hverken fått de

Japanerne mente noe annet, og begynte å utarbeide planer for å

forsyninger eller de forsterkninger han hadde bedt om. I

ta dem.

semptember begynte imidlertid nye fly og materiell å nå ham i

Da det lakket mot slutten av 1943, forberedte japanerne

betydelige mengder, og han var nå i stand til å opprette nye baser

seg således på offensiver på to fronter. Samtidig stod de allierte

i Øst-Kina. Flyene hadde Taiwan og deler av Japan innen rekke­

klar til angrep i tre retninger - Slim planla operasjoner inn i

vidde, og Chennault ba nå Washington om tillatelse til å angripe

Arakan og over Chindwin, Stilwell var på vei inn i jungelen for

Japan.

General Arnold sa nei. Han ønsket ikke at japanerne skulle

personlig å overta ledelsen av de kinesiske troppene som skulle

åpne ruten for Ledo-veien, og Wingate var parat til å trenge dypt

forsterke sitt luftvern hjemme før han begynte de planlagte

inn på japanernes territorium og opprette befestede stillinger til

angrepene med B-29-fly med baser i India. Men han godkjente et

støtte for både Stilwell og Slim. I sin dagbok skrev Stilwell med

angrep mot Taiwan. På dagen for Høsttakkefesten gjennomførte

store bokstaver: KAN VI GJENNOMFØRE DET?

fjortende flystyrke et knusende slag mot øya, og ødela 42

Det lange mellomspillet i krigen nærmet seg slutten.

103

Generalmajor Orde Wingate - med verker av Aristoteles og Platon under armen - konfererer med den amerikanske oberst Philip Cochran før sitt dristige raid inn i Burma.

105

ET EKSENTRISK GENI SLÅR TIL IGJEN I mars 1942 ankom en av de mest urotodokse menn som noensinne har båret britisk uniform, til Burma for å overta

ledelsen av geriljaoperasjoner mot japanerne. Wingate, som da

var oberst, frydet seg ved alt som var i strid med vedtatte regler,

og hadde en svakhet for handlinger som sendte sjokkbølger av vantro gjennom de høyere grader i den britiske hær. Han var en språkkyndig akademiker, som kunne sitere Bibelen, legge ut om

hyenenes slektsliv og diskutere Platons verker.

Denne «raringen» hadde en «forrykt» plan, som var i strid med de herskende militære læresetninger. Som en stor kavalerileder i en tidligere krig, ville han sette inn en liten mobil styrke bak Sambandsspesialister fra RAF som tjenstgjorde sammen med chindit'ene, kontrollerer radioen mens klærne tørker etter at de har satt over en elv.

japanernes linjer og bryte deres forbindelselinjer, sprenge depoter i luften og «volde skader» langt over hva styrkeforholdet skulle til­

si. Hans «langtrekkende raids» som han kalte dem, skulle holdes forsynt ved fly og ledes via radio.

For å herde deltagerne i denne «meget krevende og slitsomme» operasjonen, lot Wingate dem gjennomgå en nådeløs trening. Han lot dem utføre ordre under fullt løp, svømme over elver, leve

på knappe rasjoner, tåle smertefulle insektstikk, og traske seg

fram gjennom ankeldyp gjørme i monsuntiden. Han godtok bare

alvorlig sykdom som unnskyldning, og de som brøt sammen under de lange marsjene, ble i en fart stablet på bena igjen og tvunget til å fortsette. For studieformål lot han lage veldige «sandkasser», opptil 400 kvadratmeter store, hvor høydedrag,

elver og kanonstillinger var inntegnet i riktig målestokk. Den 13. februar 1943 var Wingate og hans chindits - som

styrken ble kalt, etter de skremmende steinløvene som vokter

templene i Burma - endelig klar. Foruten rifle, bajonett,

ammunisjon og tre håndgranater hadde hver mann matrasjoner for fem dager, en feltflaske, en foldekniv, et klatretau, fire par sokker og en ekstra skjorte. Hele pakningen veide 35 kilo. Med

over 1 000 pakkdyr og åtte ordonnanshunder satte den 3 000 mann store styrken over Chindwin-elva og inn i områder som japanerne holdt, ut på et av de dristigste vågespill i hele krigen.

106

Over et kart på gulvet diskuterer Wingate (uten bart) med en adjutant planene for det første lange raidet inn bak japanernes linjer i Burma.

107

DRISTIG STREIFTOG BLIR ET MARERITT I de første par ukene etter at de gikk over Chindwin-elva, voldte chindifene mye av­ brekk for japanerne. De angrep jernbanen, og på en strekning av 50 km brøt de linjen på 75 steder. Men de jungelerfarne japanerne hadde overtaket. «Holder de seg i jungelen, kommer de til å sulte i hjel,» sa den selvsikre sjefen for japanernes femtende armé, generalløytnant Renya Mutaguchi. Wingate unngikk så langt fra jungelen oppflammet av sitt hell, trengte han dypere inn i fiendens områder. Forsyning fra luften ble vanskeligere, det ble knapt med vann som kunne drikkes. Fottøyet gikk i oppløsning av jungelråte. Deltagerne var uten mat i dagevis, og tapene økte. Et fåtall heldige (t.h.) ble eva­ kuert med fly, men da tiden, for tilbaketrek­ ning kom, måtte resten hakke seg vei tilbake til India. En tredjedel av chindifene kom aldri tilbake. «Vi fikk langt skjegg, og vi var fillete og møkkete,» skrev en som overlevde ildprøven. «Der vi marsjerte natt etter natt for å bruke mørket i jungelen som en ekstra dekning mot japanerne, ble vi forskrekkelig slitne... Vi kom tilbake klattevis.»

Forsyninger i fallskjerm daler ned mot en skog, hvor Wingates folk skjulte dem for japanske fly.

En chindit-offiser (i boble-vest) hilser på besetningen fra et fly som er kommet for å evakuere sårede og syke.

108

Chindit'er, syke og sårede etter sine gjenvordigheter i jungelen, får forfriskninger ombord i et C-47-fly som fører dem tilbake til legetilsyn og pleie i India.

109

EN NY SJANSE ETTER NEDERLAGET Mindre enn fire måneder etter at hans med­ tatte styrker kom ravende ut av Burmas jung­ ler, var Wingate i ferd med å planlegge en ny ekspedisjon. En som hjalp Wingate å iscenesette denne nye operasjonen, var en oppfinnsom ung jagerflyver ved navn Philip I. Cochran, som skulle bringe et nytt element inn i jungelkrigen. Under hans ledelse skulle man for første gang i dette området bruke glidefly, som skulle transportere inn bak fiendens linjer 400 mann og utstyr til å rydde grunn med. Åpningen var fastsatt til søndag 5. mars 1944. Imens hadde bombefly myket opp fien­ dens stillinger ved 335 tokter. Slepefly øvde seg i å ta av fra bakken med tungt lastede glidefly festet til dem med tau, mens chindit'ene selv øvde seg i å komme inn i og ut av imiterte glidefly laget av bambus.

110

På en rydning i jungelen gir oberst Cochran sine commandos de siste instruksjoner før de skal ta av for operasjonen inn i Burma. Han la ikke fingrene imellom - han sa at enkelte av dem nok «ville finne sin sjel» under det farlige oppdraget. - Cochran ble senere modellen for den dristige flyveren i tegneserien «Terry og piratene». Et kvarter før de skal ta av. Forferdede offiserer blant dem Wingate, med tropehjelm - studerer et flyfoto (innfelt) tatt to timer tidligere. Det viser en av landingsplassene lagt full av svære tømmerstokker. For ikke å vekke fiendens oppmerksomhet hadde Wingate i flere dager forbudt oppklaringsfly, men en av Cochrans piloter hadde likevel fløyet over området og tatt bildet. Glideflyene ble dirigert til en annen landingsplass. Det viste seg senere at tømmerstokkene ikke var lagt der av japanerne, men av burmesiske tømmerhuggere.

111

Et glidefly stryker lavt over åsene i Burma. Noen av transportflyene, som tauet to glidere, måtte gå ned fordi motorene gikk varme.

En nedslått, men heldig pilot sitter ved siden av sitt havarerte glidefly på «Broadway». Hvert glidefly kunne ta 16 mann. Når slepetauet ble frigjort, kunne de gjøre en fart på 120 km/t.

ET BRODWAY BUR EN DØDSFELLE Kl. 18.12 den 5. mars drønnet et C-47-transportfly bortover rullebanen på flyplassen Lalaghat i det østlige India med to glidefly på slep. Chindifenes annet tokt inn i Burma var i gang. I løpet av to timer landet bølger av glide­ fly med bulder og brak på en rydning i junge­ len, som bar navnet Broadway. De fleste landet i god behold, mens andre slo kollbøtte over grøfter, kjørte inn i trær eller kolliderte med fly som hadde havarert. Sytten hadde slitt slepetauet i luften, og ni av dem måtte gå ned i område som japanerne holdt. Fortumlede chinditer i et av flyene utkjempet det rene slag mot britiske tropper som kom for å unnsette dem.

112

Commandosoldater reparerer vingen på et C-47-fly. Det får en bulldoser som det har fløyet inn, til å se liten ut. Bulldoserne ble gjerne brukt to og to, de slepte en tømmerstokk mellom seg, som jevnet ut jordvollene i rismarkene. De ble også brukt til å slepe på plass bensinfat med drikkevann til troppene, som P-51-fly slapp ned.

113

Sappører legger sprengladninger for å sprenge en bro på en jernbane som japanerne brukte. Etter sprengningen brukte de skinnene og svillene til å forsterke sine egne stillinger

114

Chindits, med hatter som fikk japanerne til å tro at de var australiere, tar et overblikk over skadene i en landsby.

BASTIONER AV PIGGTRÅD INNE PÅ FIENDENS OMRÅDE I løpet av en uke etter landingen på Broadway hadde Wingate nesten 12 000 mann i Burma. Tre fjerdeparter av dem var kommet med fly. Andre landingssteder ble raskt bygd ut og fikk sitt eget kringvern. Chindifene gravde bun­ kers, la telefonledninger, stilte opp sine egne tunge våpen og satte opp kilometervis av piggtråd sperringer, ikke bare rundt hele stil­ lingen, men også rundt de enkelte kompanier og bataljoner. «Broadway» hadde til slutt både sykehus, dyrkede marker, en hønsefarm og butikker. Fra disse befestede stedene i jungelen slo Wingates folk til mot fiendens forbindelses­ linjer, rev opp jernbaneskinner og ødela depo­ ter. Og når japanerne kom for å drive inn­ trengerne ut, bet chindit'ene hardt fra seg. I sin bok The Road Past Mandalay beskriver chindit-majoren John Masters jungelkampens gruoppvekkende virkelighet: «... oppflengede trær, forvridde hender og føtter som stikker opp av jorden, blodige skjorter, tomhylser og laderammer... og overalt den gjennomtren­ gende, søtlige stanken av død, fra våre egne falne, fra innvoller som lå strødd på den opp­ revne bakken, fra japanske lik på piggtråden eller som hang, døde og råtnende, fast i trærne...»

115

Wingate har vært på besøk i en befestet chindit-stilling, og skal nå videre på sin inspeksjonslur. Han blir fulgt til flyet av en av sine dyktigste underordnede sjefer, oberstløytnant Michael Calvert. Wingate selv omkom kort etterpå.

Fly av den meget anvendelige P-51 Mustang-typen, med fem striper som viser at de hører til Cochrans kommando, drønner av sted over «Broadway». I likhet med B-25-bombeflyet 'på bakken under dem gav disse jagerflyene cindit'ene god støtte ved å bombe broer og herje med fiendens tilførsler.

GENERALENS SISTE FLYTUR Chindit/ene kjempet tappert videre i Burma, til de i august til slutt ble trukket tilbake. Hjulpet av nær flystøtte hadde de seiret over 11 ja­ panske bataljoner og bundet andre styrker som fienden sårt trengte andre steder. Men deres inspirerende, eksentriske leder var ikke lenger til stede og kunne dele seieren med dem. Om kvelden den 24. mars 1944 var Wingate på vei tilbake til Lalaghat etter et be­ søk hos sine tropper, da flyet han reiste med, plutselig styrtet i fjellene vest for Impbal. Bran­ nen som det førte til, var så voldsom at det eneste som kunne identifisere den døde, var Wingates maltrakterte tropehjelm og noen forkullede brev hjemmefra. Hans død ble av mange betraktet som et slag for de alliertes sak i Burma. «En lysende flamme er sloknet» uttalte statsminister Churchill i sin hyldest til ham.

116

117

Alt da han i 1942 møysommelig slet seg ut av Burma i spissen for en medtatt liten flokk, arbeidet Joseph Stilwell med planer for å kjempe seg tilbake dit. Nå, i oktober 1943 -16 måneder etter den

ydmykende retretten - var troppene hans endelig klar til å rykke inn i landet igjen. Stilwell hadde håpet å kunne marsjere inn alt om høsten 1942,

men de allierte hadde ikke klart å bli enige om en samordnet strategi. Chiang hadde nektet å sette sine tropper inn i et felttog i

Burma uten sikkerhet for at britene også ville delta. Britene var tynget av sine oppgaver i Asia og Europa, og de krympet seg

fremdeles etter nederlaget i Burma, så de kvidde seg for å utfordre

skjebnen en gang til. Ved Trident-konferansen i Washington i mai 1943 og ved Quadrant-konferansen i Quebec i august var man blitt enig om en begrenset strategi. Inntil videre skulle man ikke forsøke en

gjenerobring av hele Burma - noe som Stilwell var talsmann for. I stedet skulle man ta det nordlige Burma og åpne en rute over land

fra India til Kina, og ved det bryte japanernes blokade av landet. For å gjennomføre dette ble det etterhvert utarbeidet en plan for en offensiv med fire spisser. Stilwells kinesiske tropper med

base i India skulle rykke inn i Burma og angripe nedover langs elvene Hukawng og Mogaung, som renner i retning nord-syd. Deres oppgave skulle være å drive japanerne ut av Nord-Burma,

bane veien for landruten til Kina og erobre den viktige flyplassen Stilwell holder et løfte han gav seg selv

ved knutepunktet Myitkyina. Wingates chindits - hvis dristige

De alliertes innviklede kommandoforhold

flybårne streiftog inn i Burmas jungler i februar samme år hadde

Stillstand i Hukawng-dalen

vakt Churchills, Roosevelts og de amerikanske tjenestegrensjefers

En gammel læresetning svikter kineserne

beundring - skulle landsettes i ryggen på de japanske styrker som

Merrills Marauders ankommer på skueplassen

eventuelt gjorde motstand mot Stilwells tropper. Deres oppgave

Eddik-Joes venstre hoook

skulle være å avskjære fiendens forbindelseslinjer. Samtidig skulle

Japanerne smetter ut av en felle

Slims IV. armékorps rykke inn i Burma og avverge at japanerne

Wingate slår til igjen

angrep Stilwell bakfra, og hans XV. korps skulle støte fram

Et mareritt av en marsj for Marauderne

nedover Arakan-halvøya til Akyah, 500 km lenger syd.

Den blodige beleiringen av Nhpum Ga

Hovedformålet med offensiven i Nord-Burma var å opprette

Slitet opp den sleipe Kumon-ryggen

en landverts forbindelse til Kina. Siden høsten 1942 hadde

«Siste runde»-styrken trenger videre

amerikanske ingeniørtropper arbeidet med en helårs vei med to

Høydepunktet i Stilwells karriere

kjørebaner sydover fra Ledo i Assam. Den skulle føre inn i Burma

En seier vunnet, en seier tapt ved Myitkyina

og følge Hukawng-dalen og deretter Mogaung-dalen, og til slutt

Harakiri i en beleiret garnison «Myitkyina endelig over, Gud skje lov»

føre forbi byene Mogaung og Myitkyina. Sør for Myitkyina skulle

Ledo-veien, som den ble kalt, knyttes til allerede eksisterende veier bygd av britene, som igjen var forbundet med den gamle

MARSJEN TIL MYITKYINA

Burmaveien. Denne veien var nedslitt av krigen, men skulle nå

Giffard, og nektet å stå under ham. Da han på en konferanse ble

utbedres og gruslegges så langt som til Kunming. Når hele

presset av Mountbatten, forbauset Stilwell alle ved å antyde at

prosjektet var gjennomført, ville man kunne frakte forsyninger

han kunne tjenstgjøre under general Slim. Som sjef for Fjortende

fram med lastebiler, fra India til Kunming og Chungking.

armé var Slim faktisk Stilwells underordnede. Ikke desto mindre

Man regnet med at det kunne føres fram 65 000 tonn om

måneden på Ledo-Burma-veien. En seks tommers rørledning som

ble den amerikanske generalens anmodning imøtekommet. Ifølge en beretning gjorde Stilwell etter konferansen stram

skulle anlegges langs hele strekningen, skulle dessuten bringe

honnør for Slim og sa: «Sir, har De som sjef for Fjortende armé

fram bensin til Pukkel-operasjonen og til Chennaults flystyrker,

noen ordrer å gi meg?»

som nå brukte nylig anlagte baser øst i Kina. Den nye strømmen

av forsyninger ville sette Stilwell i stand til å stive opp Styrke Y, de

«Nei, general,» svarte Slim. «Har De som stedfortredende for øverstkommanderende noen ordrer å gi meg, sir?»

kinesiske troppene som nå ble trenet på den andre siden av

«Nei, det kan De banne på,» sa Stilwell.

Salween, på kinesisk jord.

Under kampene i Burma gav Slim Stilwell få ordrer, og disse få

Å ta flyplassen ved Myitkyina ville ytterligere lette forsyningssi­

etterkom Stilwell taktfullt. De to mennene var sterkt forskjellige

tuasjonen i Kina, ved at man da kunne redusere transporten på

av gemytt, men de hadde det samme militære syn, og det var

den farlige og overbelastede Pukkel-ruten og fly tyngre gods over

ingen gnissing mellom dem.

Myitkyina til Kunming, en lettere og mindre berglendt rute.

Stilwells hensikt var å ta Myitkyina innen monsuntiden i 1944.

Stilwell var klar over at den oppgaven han stod overfor, ville bli en

Han visste at mange innen CBI anså et slikt mål for å være

av de vanskeligste i hans karriere. Landområdene foran ham var i

urealistisk. Admiral Mountbatten og hans stab var overbevist om

sannhet skremmende. Fra grensen mellom India og Burma førte

at man ikke ville kunne ta Myitkyina, nøkkelen til suksess for et

angrepsruten gjennom en labyrint av bratte jungelkledde fjell,

felttog i Nord-Burma, uten sterk britisk medvirkning, for en pris i

gjennomskåret fra nord til syd av fossende elver fra de snøkledde

mennesker og materiell som britene vanskelig hadde råd til. Selv

østlige utløperne av Himalaya. Å hakke seg en sti en kilometer

om Myitkyina ble tatt, mente britene at det ville være nær sagt

gjennom underskogen kunne ta en hel dag, og i monsuntiden

umulig å holde den. Stilt overfor en slik skepsis, nevnte Stilwell

enda mer. Regnskyllene drev skogens dyr opp på høytliggende

ikke før i mars noe om detaljene i sin plan for å ta Myitkyina, da

grunn, og blant dem kunne det være opptil 20 fot lange

hans tropper alt var langt nede i Hukawng-dalen. Og selv da ba

kvelerslanger og seks tommers giftslanger hvis bit kunne drepe et

han Slim om ikke å nevne operasjonen for noen, ikke engang sine

menneske i løpet av et par minutter. Blodsugende insekter og igler

overordnede. Stilwell forklarte dette med at han var redd at

krydde det av.

planen kunne lekke .ut. Men Slim trakk den slutning at «den

For gjennomføringen av Stilwells del av oppgaven hadde

virkelige grunn var at hvis det ikke ble noe av planen, eller at den

planstaben ved hovedkvarteret i Delhi trukket opp et felttog i tre

ikke lyktes, ville han ikke at noen skulle kunne si at han hadde lidd

faser. Under fase én skulle de kinesiske troppene i Styrke X rykke

en fiasko».

over grensen over Naga-åsene inn i Burma og gi beskyttelse for de

Kommandoforholdene for Stilwells felttog i Nord-Burma hadde

amerikanske ingeniørtroppene som bygde Ledo-veien. Under

et lett operettepreg. Som fungerende stedfortreder for den allierte

fase to skulle de støte videre fram til Hukawngs dalføre, ta byen

øverstkommanderende i Sørøst-Asia var Stilwell bare underord­

Shingbwyang øverst i dalen og besette et område som skulle være

net Mountbatten. Men som sjef for den kinesiske arméen i India,

utgangspunktet for fase tre. Sluttfasen skulle innebære et frem­

Styrke X, var han formelt bare korpssjef, som følgelig var

støt ned gjennom Hukawngs og Mogaungs dalfører, for å erobre

underordnet øverstkommanderende for den britiske Ellevte

Mogaung og Myitkyina og åpne veien sydover.

armégruppe i Delhi, general Sir George Giffard. Denne hadde - i

Den kinesiske 38. divisjon, ledet av general Sun Li-yen, rykket

det minste i navnet - kommandoen over alle allierte styrker i

inn i Burma fra India i slutten av oktober 1943 - faktisk alt før den

denne del av verden. Stilwell hadde imidlertid ingen respekt for

felles stabsnevnd hadde godkjent den samlede plan for felttoget.

119

Kineserne fulgte en del av de veiene til India som flyktningene

Burma. Stilwell dro straks til fronten for å lede operasjonene, og

hadde brukt i 1942, og de kom over nifse vitnesbyrd om den

brukte to dager til å konferere med divisjonssjef Sun. Stilwell

uhyggelige pris den hodekullse retretten fra Burma et år tidligere

klødde i fingrene etter å vise Chiang at riktig utdannede og godt

hadde kostet. Tusener av skjeletter lå igjen både ved vannhull og

ledede kinesiske soldater kunne beseire japanere. Noen triumfer,

leirplasser og oppe i de bratte fjellskråningene hvor flyktningene

tenkte han, kunne kanskje overtale Chiang til å sende Styrke Y

hadde satt livet til av sult, sykdom og utmattelse. Der hvor det fantes veier, stod rustne vrak av kjerrer og lastebiler igjen langs

Styrke X skulle klare å oppnå forbindelse med Styrke Y i nærheten

veikanten.

av Myitkyina. Før det kunne skje, måtte han imidlertid få slutt på

over Salween og inn i Burma. Stilwell hadde håpet at deler av

Etterretningsmeldinger hadde ikke tydet på at japanske styrker

stillstanden ved Hukawng. Følgelig planla han et kraftig angrep på

befant seg i denne delen av Nord-Burma, men operasjonen kom

Yupbang Ga, med det mål å omringe en del av japanernes 18.

ut for vanskeligheter helt fra første stund. Samtidig som

divisjon og avskjære den fra hovedstyrken.

forberdelsene til felttoget hadde pågått, hadde japanerne sendt

I en tale til troppene i Yupbang Ga sa Stilwell til dem at

tropper inn i høydedragene nord for Hukawng-dalen for å møte

angrepet var «livsviktig og måtte lykkes». Og kineserne reagerte

en eventuell alliert inntrengen der og forberede sin egen invasjon

flott på appellen. Stormangrepet - etter en grundig sperreild - ble

i India.

gjennomført med stor kraft til tross for hårdnakket motstand. En

Den kinesiske divisjonen var ikke kommet langt inn i Burma før

tropper fra 112. regiments 2. bataljon støtte på en japansk forpost

nær landsbyen Sharaw Ga. De slo forsvarerne tilbake, men fant

lomme av fiendtlige tropper ble utslettet, og kineserne fikk et

stimulerende inntrykk av at de virkelig kunne slå japanerne.

Ledelsen i Chungking og Delhi krevde høylydt Stilwells

seg snart under ild fra mitraljøser og bombekastere. De brukte tre

nærvær, men han holdt seg i felten. Mellom desember 1943 og

dager på å forsøke å ta landsbyen, men hadde så store tap at de

juli 1944 tilbrakte han mesteparten av tiden ved fronten. For dette

ble nødt til å grave seg ned. 1. bataljon møtte den samme

fikk han ganske sterk kritikk fra britene og til og med fra mange

besluttsomme motstand utenfor en annen landsby i nærheten,

amerikanere. Han ble nokså spydig omtalt som «den beste

Yupbang Ga, og det gjorde også 3. bataljon lenger sør, ved

general i den amerikanske hær til å føre et kompani», og som

Ngajatzup.

«troppssjef i krigen i Burma».

Det var nå på det rene at kineserne stod overfor en seig og

Ved fronten levde Stilwell under forhold som Slim - som selv

erfaren motstander. Den de stod overfor, var faktisk en japansk

ikke unte seg for mye luksus - etter et besøk karakteriserte som

elitedivisjon, den 18., veteraner fra erobringene av Singapore og

«unødig primitive». Han sov på en feltseng med tepper fulle av

Rangoon, ledet av en hårdnakket og rådsnar sjef, generalløytnant

fluer, brukte en tomkasse som skrivebord og hjelmen som

Shinichi Tanaka.

vaskevannsfat når annet ikke var for hånden, og spiste av

skaffetøy som en menig i felten. Hver dag gikk han flere kilometer

I den innledende fasen ble fremrykningen i Burma ledet av

til fots for å besøke fremskutte avdelinger. «Opp langs en bekk,

Stilwells stedfortreder, brigadegeneral Haydon L. Boatner. Stil­

over en haug,» skrev han i dagboken, «gli, skli, falle og banne.» I et

well hadde den 20. november måttet dra til Sextant-konferansen i

brev til sin kone skrev han: «Det går smått fremover, det er jungel

Kairo, hvor han fremla strategien i CBI for Churchill, Roosevelt og

overalt. I går tok det meg 3| time å gå 5 km på en sti vi hadde

Chiang, og fikk ordre om å ha avsluttet okkupasjonen av Nord-

hugd ut, jeg snublet og svor for hvert skritt. Jeg venter hvert

Burma innen våren 1944.

øyeblikk å møte Tarzan selv.» En offiser som tjenstgjorde sammen

Innen Stilwell den 21. desember kom tilbake til CBI, hadde

med Stilwell, fortalte senere at generalen kjente hver klopp og

kampene i Hukawng-dalen utviklet seg til stillstand. Det var på

hver krok i Hukawng-dalen. «En måtte jammen være på tå hev når

dette tidspunkt at Chiang gav amerikaneren den fulle ledelse -

en fortalte sjefen om hvor en opererte ute i terrenget.»

«uten dikkedarer» som Stilwell noterte i dagboken - av den

Stilwell fortsatte å drive de kinesiske styrkene under sin

gjenværende Styrke X i India og de tropper som nå befant seg i

kommando hardt, og han klarte - i det minste en tid - å oppnå

Som opptakt til Stilwells fremstøt i det nordlige Burma oktober 1943 marsjerer kinesiske tropper, utdannet av amerikanerne og under dekning av et P-40-jagerfly, nedover en ny strekning av Ledo-veien. Med henblikk på denne operasjonen for å ta den viktige flyplassen ved Myitkyina, ble over 23 000 kinesiske soldater, kjent som Styrke X, opplært i Ramgarh i det nordøstlige India under Stilwells ledelse.

120

seire med dem. «God innsats av kineserne,» skrev han triumferen­

du har omringet en hær, så la en åpning være fri. Press ikke en

de etter en trefning, «pågående i angrep, god ildledelse, raske

desperat fiende for hardt.»

forflytninger. Det er tæl i dem, og de fryder seg over å denge

Stilwell var ikke den som lett gav opp, og før utgangen av

japsen!» Etter en annen vellykket trefning forferdet et kompani

februar besluttet han å omringe japanerne en gang til. Nå fikk han

den amerikanske forbindelsesoffiseren ved å paradere omkring

en viss moralsk støtte fra Washington. President Roosevelt hadde

med bambusstenger som de hadde spiddet hoder av japanere på.

antydet at han var helt enig i et fremstøt mot Myitkyina. Til et

Men selv om kineserne vant en del seire, ble deres triumfer

medlem av staben sa Stilwell tørt at enigheten var bra nok, men

sjeldne og innfridde ikke Stilwells forhåpninger - som gikk ut på

han ville heller hatt en divisjon til. Men Roosevelt bakket opp sin

ikke bare å drive japanernes 18. divisjon tilbake, men å fange den

enighet på en måte som var nesten like nyttig som å sende en

i en felle og nedkjempe den.

divisjon - han meddelte statsminister Churchill at han ventet at

Mens kampene langsomt forflyttet seg nedover i junglene i

Stilwell ville ta Myitkyina før den tørre årstiden var slutt, og at han

Hukawng-dalen og Stilwell hadde fått til rådighet en annen

mente Stilwell kunne holde byen hvis han fortsatt hadde støtte av

kinesisk divisjon, den 22., som tilførte hans styrker friske krefter,

britene i Burma. Churchill forsikret Roosevelt at Mountbatten ikke

forsøkte han igjen å omringe motstanderen. Ved to anledninger

kom til å trekke britiske tropper tilbake fra Burma av hensyn til

begynte kineserne å rykke fram rundt japanernes 18.divisjon fra

sine egne planer.

to kanter. Men istedenfor å stenge åpningen mellom seg, lot de

Dessuten fikk Stilwell faktisk en amerikansk stridsenhet - den

japanerne få trekke seg ut gjennom den. Skyldtes det udugelig­

første på det asiatiske fastland. Den hadde et meget innviklet

het, eller hadde kineserne sine egne grunner for det? Det har vært

navn, men i offisielle meldinger ble den bare betegnet ved

antydet at de fulgte en eldgammel kinesisk læresetning i krig: «Når

kodenavnet Galahad. Den skulle imidlertid bli viden kjent som

121

Merrills Marauders, etter sin sjef, brigadegeneral Frank Merrill,

mest heroiske og likevel den mest utakknemlig behandlede enhet

som Stilwell hadde valgt som leder for den. Merrill hadde i 1942

av regiments størrelse i annen verdenskrig».

gjort ferden ut av Burma til fots sammen med Stilwell, og på

Sjefer snakker ganske visst gjerne om sine avdelinger i

mindre enn to år hadde han steget fra major til brigadegeneral.

superlativer, men disse karene hadde fortjent det. I sin korte

Han var en åpen, elskverdig mann, utstrålte optimisme og

levetid skulle styrken komme til å delta i uvanlige oppdrag,

selvtillit. Før krigen hadde han vært assisterende militærattasjé i

gjennomgå uvanlige strabaser, komme opp i enestående mange

Tokyo, så han kjente japanerne og språket. Et minus ved ham var

vanskeligheter og bli årsak til et enestående oppstyr.

at han hadde svakt hjerte - noe som hadde voldt ham

Styrken var i sin tid blitt dannet med henblikk på en eneste

vanskeligheter alt under den slitsomme retretten - og mangel på

oppgave, nemlig å operere bak fiendens linjer i Burma. Det

erfaring med infanteri, han hadde tidligere mest kjennskap til

amerikanske krigsdepartement hadde fullt ut regnet med at

kavaleri og stabsarbeid.

styrken ville lide tap på opptil 85 prosent, som følge av

Merrills Marauders omfattet ialt bare 3 000 mann, men de

kamphandlinger og sykdommer innen den ble trukket tilbake fra

skulle oppnå en «berømmelse» langt utover hva antallet gjorde

oppdraget, og at de overlevende kanskje ville trenge tre måneder

rimelig. Oberstløytnant Charles N. Hunter, Merrills klassekamerat

på sykehus eller i hvileleir før de var skikket til å gjenoppta

ved West Point og avdelingens nestkommanderende under det

tjenesten. Styrken omfattet mange veteraner fra jungelkrig i

meste av kampene i Burma, har kalt the Marauders - «plyndrende

Stillehavet, som hadde meldt seg som frivillige til hva krigsdepar­

landstrykere», som ordet marodører gjerne betyr - «den mest

tementet hadde kalt en «særlig farefylt og selvoppofrende

nedrakkede, den mest misforståtte, den mest omskrevne, den

operasjon». Den hadde også en god del drikkfeldige og mislykkede individer, med hang til voldsbruk og med kjennskap til «kakebu» - mange av dem var blitt «oppmuntret» til å melde

seg. Deres oppførsel var i beste fall uberegnelig. Ved minst én

anledning hadde noen av dem moret seg med å skyte etter indiske sivile, bare for å se dem kvekke av forskrekkelse. De var blitt organisert som en amerikansk kontingent for å kjempe sammen med Wingates chindits i deres annen operasjon i det midtre Burma. De hadde også trenet sammen med dem i

India i tre måneder. Men Stilwell ville gjerne ha styrken til sine egne formål i Nord-Burma, og drev iherdig korridorpolitikk for å få

den. (Da han klarte det, ble Wingate rasende. «De kan hilse og si

til general Stilwell at han kan ta de hersens amerikanerne sine og beholde dem,» fnyste han.)

Marauderne ble inndelt i tre bataljoner, hver av dem delt i to stridsgrupper. I likhet med chindifene var de opprinnelig planlagt som en sterkt mobil styrke, som brukte pakkdyr og var avhengig av forsyninger fra fly. Men Stilwell hadde andre planer. Istedenfor

å foreta raske raids mot japanernes forbindelseslinjer slik som chindifene - noe som Stilwell karakteriserte som «skyggeboksing» - skulle de settes inn der han hadde mest bruk for dem. Stilwell hadde til hensikt å sende dem rundt og i ryggen på

japanernes 18. divisjon, i hva han kalte en «venstre hook»,

samtidig som kineserne presset på forfra og i flankene. Han håpet

Under fremstøtet mot Myitkyina mars 1944 drøfter Stilwell (i midten) strategien med sine to kinesiske nestkommanderende, sjefen for 38. divisjon, generalløytnant Sun li-jen, og sjefen for 22. divisjon, general Liao Yao-hsiang (t.h.). Etter en famlende åpning bidro de to divisjonene sterkt til det vellykte utfall av felttoget.

122

at han ved å få marauderne godt plantet i ryggen på Tanaka -

Da Stilwell nå hadde kontroll over Hukawng-dalen, begynte

som med hell hadde ledet en langvarig oppholdende strid mens

Wingate sønnenfor ham den 5. mars å oppfylle sin del av

han langsomt trakk seg tilbake for kineserne - kunne tvinge ham

strategien ved å sette fem chindit-brigader inn - som han uttrykte

til å gjøre holdt og kjempe kampen til ende.

det - «i hjertekula på fienden». Ved å konsentrere tre av

Fra India ble marauderne overført til Ledo med jernbanen, og

brigadene omkring Indaw, nedenfor Stilwell og Tanaka, håpet han

deretter marsjerte de over 200 km over Naga-høydene til Stilwells

å avskjære den 18. divisjon fra resten av japanerne som

hovedkvarter ved Shingbwiyang. Den 24. februar dro de derfra på

okkuperte området, og tvinge Tanaka til å trekke seg ut av Nord-

sitt første oppdrag, som var å sette opp en veisperring bak den 18.

Burma. Chindit-operasjonen fikk en dårlig start, for et halvt snes

divisjon, ved Walawbum, en landsby i den sørlige enden av

av glideflyene måtte kræsjlande, så 23 mann ble drept og 30 and­

Hukawng-dalen. Men den slu Tanaka ante hva som var i gjære. Han visste at

Stilwell ville gjøre seg store anstrengelser for å stenge det

re skadet, men Wingate hadde raskt etablert seg nært Indaw. Der klarte hans menn å avskjære jernbanelinjen, noe som sikret at 18.

divisjon snart ville mangle forsyninger.

smutthullet kineserne hadde latt stå åpent. Istedenfor å spille

Midt i mars hadde Stilwells kinesiske tropper kjempet seg ned

krefter på å slåss med kineserne, besluttet Tanaka å kaste hele

hele Hukawng-dalen og nærmet seg høydedraget Jumbu Bum,

grosset av 18. divisjon inn i kampen for å knuse den styrken som

som stengte for innmarsj i Mogaung-dalen. Eddik-Joe besluttet nå

var i ferd med å stenge åpningen.

enda en gang å forsøke å fange Tanaka i en felle, ved å sende

Den 1. mars fikk Tanaka melding om at amerikanerne hadde

marauderne ut på to omgående bevegelser, som ville bringe dem

gått i stilling bak ham ved Walawbum. Her var den anledningen

rundt på østsiden av fjellene og bak den 18. divisjon. Merrills 1.

han hadde ventet på. Han gikk straks til angrep, og utløste derved

bataljon skulle foreta en sving gjennom fjellene og opprette en

det første virkelige slag mellom amerikanere og japanere på det

sperring ved Shaduzup, på veien sørover fra Jumbu Bum. De to

asiatiske fastland.

andre bataljonene skulle utføre en mye videre sving lenger øst­

Japanerne satte inn det ene bajonettangrep etter det andre,

over, følge Tanai og Hkumas elvedaler sydover, komme inn bak

men marauderne tviholdt på sine stillinger, og de viste at de var

Tanaka og opprette en sperrestiIling lenger nede i Mogaung-dalen.

både tøffe og utholdende. Når japanerne kom stormende under

1. bataljon hadde den korteste, men vanskeligste ruten, langs

ropet «Banzail», svarte amerikanerne med sitt eget kamprop - et

en vei i fjellskråningene, så nær japanerne at de stadig støtte på

tostavelses tabuord som lød som et ulvehyl. Under et spesielt

japanske patruljer. På en strekning av bare to kilometer måtte

voldsomt angrep slo to kuler hull i vannkjøleren på en amerikansk

bataljonen utkjempe ikke mindre enn åtte mindre trefninger. I et

mitraljøse, men mannskapene pøste vann på fra sine egne

forsøk på å komme utenom japanerne besluttet bataljonsjefen

feltflasker og fortsatte å skyte. En av bataljonene holdt det gående

omsider å forlate veien og marsjere over høydedraget.

i 36 timer uten mat eller drikke, men klarte å slå tilbake hvert eneste stormangrep. Til slutt avblåste Tanaka angrepet. Men før kinesernes

Marsjen ble et mareritt, det tok bataljonen to uker å tilbakelegge 50 kilometer. Muldyrdriverne måtte hugge stier, skritt

for skritt gjennom tykninger av seig bambus, mens resten av

hovedstyrke klarte å innhente ham, trakk han divisjonen tilbake

kolonnen ventet. Enkelte steder foretrakk de å stå fremfor å sitte,

over en sti som ingeniørtroppene hans i hemmelighet hadde

fordi der var så brattlendt. Mange av dem led av dysenteri, og alle

ryddet bare et par dager i forveien. Tapene hans hadde vært store,

led under de uopphørlige angrepene av jungelkryp.

i løpet av de fem kampdagene hadde han 800 falne. Amerikaner­

ne hadde bare åtte falne og 37 sårede.

Der var dumdum-fluer, hvis bitt fremkalte en voldsom kløe, og bøffel-fluer, så små at de trengte gjennom moskitonettene og bet

Stilwell hadde vunnet sin første større seier i Burma, og hans

hele natten lang. Og der var igler - vanlige tommelange igler, tre

styrker behersket nå Hukawng-dalen. Men Tanaka og hans 18.

tommer lange bøffeligler og kjempestore elefantigler, opptil en

divisjon hadde kommet seg unna, så dem måtte man ta seg av en

halv fot lange. Iglene holdt til i forskjellig høyde i vegetasjonen, fra

gang til.

bakken og opp på de lavthengende grenene. De slapp seg ned på

123

de forbipasserende og suget seg fast til huden, ja, de grov seg

gaung-elva, og 3. bataljon ble liggende på den andre siden som

gjennom flere lag klær om nødvendig.

ettertrygd. Da 2. bataljon skulle sette opp sin veisperring i

Alle mann var snart tilsølt av blod fra iglesårene. De svidde

nærheten av landsbyen Inkangah-tawng, støtte den rett på en

iglene bort med gloen på en sigarett, eller fjernet dem med

japansk styrke på omkring 2 500 mann. En rekke kraftige

smurning de fikk oppskrift på av de innfødte stammene, beståen­

motangrep tvang bataljonen til å trekke seg tilbake over elva. På

de av brent kalk, tobakkssaft og parafin. Vanstelte bitt kunne ut­

det tidspunkt ble forsøket på å fange Tanaka i Mogaung-dalen

vikle seg til væskende sår som åt seg helt inn til benet. Muldyrene

oppgitt.

led enda verre, blod rant av hovskjegget, som yrte av maur som

ynglet i de åpne sårene.

Mens marauderne foretok sin omgående bevegelse østover og

Alle var konstant sultne. Maten var vesentlig reserveproviant -

uten hell forsøkte å stenge japanerne inne i Mogaung-dalen,

kjøtthermetikk, daddelstenger, sjokolade, ost, tørre kjeks, pulver-

støtte Stilwells kinesiske styrker lenger nord fram over Jambu

kaffe og den evindelige tyggegummien. Men det var aldri nok å

få, det måtte nødvendigvis bli langt mellom flyslippene til en

Bum-høydene i et forsøk på å trenge inn i dalen. Japanerne forsvarte høyderyggen så hårdnakket at Stilwell beordret panser-

avdeling på marsj. Reserveproviant er dessuten bare beregnet på

styrker ført fram, og forsøkte så å ta åsen ved et samordnet

kortvarige nødssituasjoner, så den «fylte ikke nok i magen», og

angrep av stridsvogner og infanteri. Men stridsvognførerne -

den inneholdt ikke nok av de kalorier eller vitaminer som trengtes

kinesere med amerikanske rådgivere - hadde vanskelig for å se

under langvarige anstrengelser.

forskjell på sitt eget infanteri og japanerne. Som følge av det, ble

Etter hvert som sulten økte, ble alle besatt av tanken på mat,

og det utviklet seg et komplisert byttesystem. En sambandsoffiser

kineserne overmåte forsiktige med å komme i nærheten av

stridsvognene, og infanteriangrepene ble sterkt redusert.

som tjenstgjorde i styrken, Charlton Ogburn jr., forteller om det i

Det tok to dagers hard kamp å nå opp på høyderyggen, og

sin bok The Marauders: «En hørte mumlingen av stemmer som

motstanden var minst like hard på den andre siden. Veien

uavlatelig vendte tilbake til et emne av uuttømmelig interesse: 'En

nedover vestskråningen var minelagt, og japanerne hadde laget

pakke sigaretter for to sukkerbiter?' - 'En skive flesk for en ostebit?'

sperringer ved å felle trær over veien. Etter at man hadde brukt to

- 'Kaffe for en dropsstang?'» Som Ogburn sa, sulten og tørsten

dager på å rydde veien, gav Stilwell ordre til nytt angrep, men

«førte til den dypeste depresjon. Når en har marsjert over en tørr

igjen ville infanteriet ikke holde følge med stridsvognene. For å

åsrygg en hel ettermiddag og så må tilbringe en hel kveld eller

unngå å bli tatt for japanere fant infanteristene på å vifte med

natt uten vann eller kaffe, betyr det at en må være uten mat også,

hvite tepper. Men japanerne oppfattet dette, og ved selv å vifte

for en tørr strupe får ikke ned en eneste matbit».

Utmattet av marsjen og matmangelen kom 1. bataljon etter

med hvite tepper klarte de å lokke fem stridsvogner i en anti-

tank-felle og tilintetgjøre dem.

over to uker endelig fram til Mogaung-dalen, bare for å finne at

Da de kinesiske styrkene møysommelig presset seg nedover

japanerne hadde slått leir der de selv hadde tenkt å sette opp

mot Shaduzup, oppstod det en ny, urovekkende trusel mot deres

veisperringen. Marauderne ble liggende stille hele natten, og

sikkerhet. Stilwells stab kom over en erobret skisse, som viste at

ventet til japanerne begynte å tenne bål for å stelle frokost, før de

en fiendtlig bataljon var på vei nordover i Tanai-dalen, med sikte

satte inn angrepet, japanerne ble tatt helt ved overrumpling, og et

på å rykke over i Hukawng-dalen og falle kineserne i ryggen eller i

bajonettangrep drev dem på flukt. 1. bataljon satte så opp en

flanken. Stilwell beordret Merrill til å sperre veien nord for

sperring på veien i dalen, sør for Shaduzup. Da det var gjort, ble

landsbyen Nhpum Ga og hindre japanerne i å nå angrepsmålet.

de avløst av et regiment av den kinesiske 38. divisjon.

Merrill valgte 2. og 3. bataljon til oppdraget. Enda mannskapene

Mens kineserne lå der og ventet, lurte japanerne seg

fremdeles var slitne etter den lange marsjen og sammenstøtene

kaldblodig rundt vestenom dem og trakk seg ut av fellen. Imens

med fienden ved Inkangahtawbg, klarte de å nå bestemmelseste-

hadde 2. og 3. bataljon foretatt sin større sving østover og ned

det på to døgn. 2. bataljon besatte Nhpum Ga, mens 3. bataljon

gjennom Tanai- og Hkuna-dalene. 2. bataljon gikk over Mo-

dro fem kilometer lenger nord, til Hsamshingyuang.

Japanernes øverste militære ledere i Kina-Burma-India-områdene da kampene nærmet seg klimaks, var (fra venstre mot høyre) generalløytnantene Shinichi Tanaka, Kenya Mutaguchi og Kotuku Sato. Tanaka, hvis 18. divisjon gjorde hårdnakket motstand mot Stilwells fremstøt i det nordlige Burma, og Sato, som kastet sin 33. divisjon mot dén britiske garnisonen i Kohima i India, var begge underanførere i Mutaguchis fryktede femtende armé.

124

Ved Nhpum Ga gravde 2. bataljon et kringvern, en grop av ca.

protester, beordret Stilwell ham evakuert med fly. Ledelsen gikk

400 meters lengde og bortimot 100 meters bredde på en åsrygg.

nå over til nestkommanderende, oberstløytnant Hunter, en tøff

De hadde bare så vidt besatt stillingen, da japanerne angrep. I en

infanterist av den gamle skole, som gjennom langvarig tjeneste

uke ble marauderne overdengt med artilleri- og bombekasterild.

på Filippinene og i Panama var ekspert i jungelkrig.

Over hundre av pakkdyrene ble drept. Grunnen var så steinet -

Den 3. april samlet Hunter offiserene ved 3. bataljon, og sa:

og japanernes ild så drepende - at amerikanerne ikke kunne gra­

«Mine herrer, i morgen tidlig starter vi et angrep, som skal sprenge

ve ned muldyrene, men var nødt til å leve i den nesten uutholdeli­

oss fram til 2. bataljon. Det kan ta to-tre dager, men vi skal

ge stanken av kadaverne som råtnet i den tropiske varmen. Enda

komme igjennom.» For å forvirre japanerne brukte han flere knep.

verre ble det ved at de slapp opp for vann og måtte nøye seg med

For å trekke en del av dem bort i en annen retning, arrangerte han

en halv kopp gjørmet væske om dagen. Hver gang artilleriilden

en kraftig skuddveksling ute i jungelen, hvor noen av mannskape­

tok en pause, gjorde japanerne stormangrep mot høyden. På ett

ne brukte vanlige rifler og andre brukte karabiner, som lød mer

punkt var bataljonen utsatt for ti angrep i rekkefølge.

likt japanernes geværer. Og tilsynelatende ved et uhell lot han et

Når amerikanerne klarte å holde stillingen, skyldtes det til dels

fly slippe ned en melding over japanernes linjer. I meldingen stod

en modig japansk-amerikansk sersjant, Roy H. Matsumoto. Hver

det at en alliert flybåren bataljon ville bli sluppet ned i fallskjerm

natt krøp han ut av gropen og snek seg fram innen hørevidde fra

et stykke borte.

japanerne. På grunnlag av det han da hørte om japanernes

Den 4. april gikk 3. bataljon til angrep med alt den hadde.

planer, kunne marauderne være klar til å møte deres neste trekk.

Hunter visste at under artilleriild eller bombeangrep pleide

En natt oppfattet Matsumoto at japanerne tenkte å angripe en

japanerne å trekke seg litt tilbake, for deretter å styrte tilbake til

bestemt del av gropen neste morgen. Etter å ha anbrakt

stillingene sine tidsnok til å slå tilbake et etterfølgende infante-

sprengladninger i skyttergropene trakk forsvarerne av denne

riangrep. Nå utnyttet marauderne dette ved å snike seg så langt

delen, av kringvernet seg tilbake til høyereliggende område.

fram som mulig under dekning av sin egen bombekasterild, og da

Japanerne innledet sitt angrep og kom settende rett inn i ilden

den opphørte, stormet de fram til de i øyeblikket ubemannede

ovenfra, og da Matsumoto på japansk skrek: «Gå på! Gå pål»,

japanske skyttergravene. Amerikanerne vant kappløpet, og

stormet de japanske angriperne inn i forsvarsstillingen hvor

avanserte 200 verdifulle meter.

sprengladningene var lagt ut. 54 japanere ble drept under angrepet.

Beleiringen fortsatte, og da general Merrill førte 2. bataljon

Mens 2. og 3. bataljon lå i kamp med japanerne, begynte 1.

bataljon en ilmarsj døgnet rundt mot Nhpum Ga, fra området ved Shaduzup. I jungelen hadde hver mann om natten et selvlysende

fram for å avløse 3. bataljon, ble han rammet av et hjerteanfall

kompass, eller et selvlysende merke på ryggen til mannen foran

bare noen kilometer utenfor Nhpum Ga. Til tross for Merrills

seg som veiviser så ingen skulle gå seg vill i mørket.

125

Da 1. bataljon syv dager senere endelig kom fram og kunne forene seg med 2. og 3. bataljon, begynte de nå tallmessig

ville ramme dem hvis amerikaneren ble drept, og gav sine

avdelinger ordre om å gå på.

underlegne japanerne å smette unna i jungelen. Påskedag var

Stilwell fant det nødvendig å øve press på Sun og Liao, for en

den 13 dager lange beleiringen over. Den hadde kostet

høytstående kinesisk offiser hadde fortalt ham at generalissimus

marauderne 59 falne og 314 sårede. Over 400 døde japanere lå

Chiang i hemmelighet hadde gitt generalene et vink om ikke å

igjen i skråningene av åsryggen der 2. bataljon hadde satt opp

være for pågående. Under enhver omstendighet ønsket Stilwell å

forsvarsstillingen.

binde så mange japanske tropper som mulig ved denne fronten,

og forhindre at de skapte vanskeligheter for hans fremstøt mot Fremstøtet nedover Hukawng- og Mohaung-dalene og Merrills

Myitkyina. Presset kunne kanskje til og med trekke noen av

anstrengelser for å sette opp veisperringer hadde vist seg å være

forsvarerne bort fra Myitkyina. Mens Tanaka hadde hendene fulle

så kostbare at man i de høyere allierte kretser begynte å spørre

her, skulle en operativ enhet av marauderne foreta en lang

seg selv om erobringen av Myitkyina ville være prisen verd. Den

omgående bevegelse rettet mot Myitkyina.

felles sjefsnevnd utba seg en uttalelse fra admiral Mountbatten,

Operasjonen hadde kodenavnet End Run - Siste runde - og

som helt fra først av hadde hatt sine betenkeligheter ved

for dette oppdraget var marauderne inndelt i tre stridsgrupper.

foretagendet. Han svarte at etter hans skjønn var en fortsettelse

For å øke antallet hadde Stilwell forsterket dem med to kinesiske

av operasjonen «uklok, og burde ikke forsøkes». Han foreslo at

regimenter, foruten 300 kachin-partisaner - fra de krigerske

man i stedet rettet en operasjon mot Prome-Ragoon-området i

stammene i fjellene i Burma - lånt fra Office of Strategic Services'

det sørlige Burma.

avdeling 101, en amerikansk enhet som i hemmelighet hadde

Men Marshall og den felles sjefsnevnd var stemt for at man

operert i Burma siden slutten av 1942.

presset på mot Myitkyina. I slutten av april sendte Marshall en

Under ledelse av oberstløytnant William R. Peers hadde OSS

radiomelding til Stilwell om dette, og den 3. mai bekreftet den

Avdeling 101 alt utført mange verdifulle tjenester i Burma. Den

felles sjefsnevnd avgjørelsen i et direktiv til Stilwell om å fortsette,

opprinnelige styrken på 21 mann var den første amerikanske

og å ta Myitkyina.

enhet som var organisert for å operere i større målestokk bak

Nå var imidlertid direktivet nærmest overflødig, for Stilwells

fiendens linjer. Deres dumdristige oppdrag bestod i å hoppe ut i

forberedelser var kommet ganske langt. Byrden ved operasjonen

fallskjerm langt inne på område som japanerne holdt, for å sende

ville falle på marauderne, til tross for at de nå hadde vært i Burma i

tilbake militære opplysninger og redde neskutte allierte flyvere.

to måneder og var utmattet. De visste at chindifene skulle

Etter hvert organiserte de kachinene til en partisanstyrke som

avløses etter tre måneder i jungelen, og de ventet å bli behandlet

utførte raske angrep på installasjoner, rettet bakholdsoverfall på

på samme måte. Men Stilwell gav dem ikke noe løfte om det, for

styrker på marsj og skapte uro i japanernes bakre linjer.

han hadde andre planer. Med hovedstyrken av sine kinesiske tropper, nå forsterket med

Kachinene ville være overmåte nyttige ved End Run-operasjonen. Men Stilwell var mer bekymret angående Merrills mannska­

elementer av de tre nye kinesiske divisjonene som Chiang hadde

per, for han var klar over at han ba dem ta på seg mer enn sin

stilt til rådighet, aktet Stilwell å fortsette å presse Tanaka og hans

andel av kampen. Overfor Merrill, som var rekonvalesent etter sitt

18. divisjon nedover Mogaung-dalen. For å sette litt fart i de

hjerteanfall, forklarte han at han ikke hadde noe annet valg.

kinesiske generalene dro Stilwell fram til fronten. «Det lønner seg

Marauderne selv betraktet ryktene om dette nye oppdraget

å stige av og skyve på;» skrev han i dagboken. «Det viser seg i det

som en dårlig spøk. Kamphandlinger og sykdom hadde redusert

minste at hver gang jeg gjør det, blir det litt mer futt i dem.»

det opprinnelige antallet til omkring det halve. Myitkyina lå over

Ved fronten kritiserte, formante og smigret han de kinesiske

150 km borte, på den andre siden av den ulendte Kumon-ryggen.

sjefene, generalene Sun og Liao. Deretter dro han ut til fremskutte

Bare å nå fram dit ville kreve uhyre anstrengelser av menn i deres

stillinger og utsatte seg bevisst for fare. De stedlige kinesiske

svekkede tilstand. Merril kunne ikke gjøre stort for å stimulere

offiserene reagerte øyeblikkelig. De var redde for den vrede som

dem, men han lot det bli kjent at når de hadde tatt flyplassen ved

126

Myitkyina, ville det ikke bli forlangt mer av dem. Da ville de bli

forsterket garnison? Betyr det at vi kommer til å mislykkes på

sendt til en allerede forberedt leir i India for å hvile og komme til

begge sider istedenfor bare på den ene? Klarer jeg å få japsene ut? Blir de suget mot Mogaung eller... blir de stående i Myitkyina?

krefter.

Avdelingens kampmoral var helt på bunnen. Den var

fremdeles bare en provisorisk enhet, den hadde ingen fane, ikke

Ikke noe å gjøre ved det. Loddet er kastet. Men nervepåkjennin-

gen er forferdelig. Det er synd på en stakkars sjef.»

noe eget emblem. Ikke en eneste av dem var blitt forfremmet eller

Kachinene hadde advart om at for en styrke så stor som den

dekorert, til tross for den tapperhet de hadde utvist. Enkelte av

som deltok i End Run, ville det være umulig å krysse Kumon-

offiserene hadde stått så lenge i sin beskjedne grad at Hunter

fjellene i regntiden. Da styrken slet seg oppover mot de 2 300 m

ironisk hadde foreslått at deres kapteins- eller løytnantsdistinksjo-

høye passene i selve fjellkammen, måtte mannskapene til sine

ner burde prydes med en krans av eikeløv - det vanlige tegnet på

tider krabbe på hender og knær i de bratte skråningene. De måtte

at vedkommende hadde fått utmerkelsen mer enn én gang. Da

hakke ut fotfeste for de arme, utmattede pakkdyrene. Selv da

Hunter klaget til Stilwells stab over forholdet, fikk han beskjed om

gled muldyrene stadig og falt. Noen brakk nakken, og da måtte

at avdelingen burde bruke mer tid på å kjempe og mindre tid til å

verdifulle forsyninger enten etterlates eller fordeles på dem som

mase om forfremmelse.

var igjen. På en enkelt fortærende dag mistet 2. bataljon 20

Stilwell selv hadde sjelden besøkt marauderne, muligens fordi

muldyr og ble nødt til å la 2 000 kg inderlig tiltrengt utstyr ligge

han mente at hans kinesiske tropper trengte mer av hans

igjen. Bare halvparten av pakkdyrene overlevde ferden fram til

oppmerksomhet. Av dem som hadde nært samarbeide med ham,

Myitkyina.

var Stilwell respektert og ble til og med forgudet, men mange av troppene i felten så på ham med mindre blide øyne. Han ble ganske visst betraktet som den menige soldats venn og beskytter,

men offiserene ved marauderne syntes han var kald og utilnærmelig. For marauderne i sin alminnelighet, skrev Ogburn,

«var navnet hans som en rød klut for en stutt». En dag da Stilwell hadde vært på et kort besøk hos dem, sa en menig: «Jeg haddYi på kornet. Jeg kunne ha trekt av, og ingen ville ha visst at det ikke var

en japs som hadde tatt knekken på'n.» Lignende følelser kom ikke sjelden til uttrykk også angående andre upopulære offiserer, men

de spesielle moralske og andre forhold som preget denne

avdelingen, gjør uttalelsen nokså nifs. Noe som gjorde livet ekstra surt for marauderne, var monsunen. Ifølge teorien begynte ikke regntiden før i midten av

mai. Men som Stilwell skrev i sin dagbok: «Den tørre årstiden her er en dårlig vits... Vi hadde regn i desember, 12 dager i januar, 18 i februar, 10 i mars og 10 i april, og nå begynner det å regne for

alvor.»

Marauderne avmarsjerte den 28. april, og alt den 1. mai kom regnet. Stilwell var nedslått av at enkelte ikke hadde noen tro på

operasjonen, og været gjorde ham enda mer nedtrykt. Som han skrev i dagboken: «Jeg sender dem av sted mot Myitkyina, det

regner, og motstanden her øker. Hvorfor brukte jeg dem ikke ved fronten? Er avstanden for stor? Kommer de til å støte på en Fortropper i Stilwells fremstøt mot Myitkyina i 1944 var den kinesiske Styrke X og Merrills Marauders. Stilwells menn støtte fram inn i Hukawng-dalen og forsøkte å omringe japanernes 18. divisjon ved Walawbum. Etter at fienden hadde trukket seg tilbake inn i Mogaung-dalen, omgikk marauderne dem gjennom jumbu Bum-fjellene for å avskjære dem bakfra, ved Shaduzup og Inkangatawng. Marauderne forflyttet seg deretter til Nhpum Ga for å slå tilbake en fiendtlig unnsetningsstyrke som rykket fram sørfra. Etter å ha slått japanerne ved Nhpum Ga, gikk de over Kumon-fjellene, erobret flyplassen ved Myitkyina, og med kinesernes hjelp også til slutt selve byen. For å støtte Stilwell marsjerte Wingates chindits til fots fra Ledo for å ta flyplassen ved Indaw. Samtidig besatte de ved hjelp av glidefly en rydning i jungelen, «Broadway». Derfra innledet de et angrep mot White City, før de avskar den nord-syd-gående jernbanen.

127

Offiserene kunne ikke lenger opprettholde marsjdisiplinen.

Den 13. mai, 15 dager etter at de dro av sted, hadde End Run-

Mannskaper kom ravende fram til bivuakken flere timer etter

styrken nesten nådd Myitkyina. Merrill, som igjen hadde overtatt

avdelingen. Istedenfor å koke vannet for å sterilisere det eller ha

sine plikter, meldte over radio til Stilwell: «Hvis De mener ar risken

rensende piller på feltflaskene og vente den foreskrevne tiden på

er for stor, kan vi inntil i morgen middag avlyse denne

at de skulle virke, skylte enkelte bare tablettene ned med en slurk

forestillingen. Men da vil loddet være kastet. Mener personlig at vi

vann rett fra en bekk - og utsatte seg for amøbedysenteri, en lang

har bra utsikter, og at vi bør forsøke.» Stilwell svarte: «Dur i vei.»

rekke farlige mikrober og for leverikter som kan være dødelige. Underveis omringet og nedkjempet styrken en liten japansk

Den 16. lå stormstyrken i bivuakk nær den provisoriske flyplassen

garnison i en avsidesliggende landsby ved navn Ritpong. Etter å

ved Myitkyina, og lederen, Hunter, hadde satt vakt over folk i

ha rykket inn der oppdaget de at japanerne hadde levd i

landsbyen så de ikke skulle kunne varsle japanerne. Kachinspei-

ubeskrivelig skittenferdighet, og de ble angrepet av en febersyk-

derne hadde funnet at flyplassen bare var svakt forsvart. Kl. 10

dom som legene først ikke kunne bestemme. Den viste seg senere

neste dag satte Hunter stormangrepet inn, med amerikanerne og

å være en middbåret form for tyfus, en farsott som japanerne

de to kinesiske regimentene rettet mot både flyplassen og

hadde ført med seg til Burma, lalt 149 av marauderne fikk

fergestedet over Irrawaddy like i nærheten. Japanerne ble tatt ved

sykdommen, som ytret seg ved høy feber og utslett og varte et

overumpling og gjorde bare svak motstand, og kl. 15.30 kunne

par uker. Mange døde, blant dem sjefen for en av stridsgruppene,

Hunter sende Stilwell kodemeldingen «Kjøpmannen i Venedig»,

oberst Henry I. Kinnison.

som betydde at flyplassen var tatt og at transportfly kunne lande.

Stilwell ble jublende glad. I dagboken skrev han med store bokstaver: «SÅ HEITE OM ØRA BRITENE KOMMER TIL Å BLI.»

Faktisk var britene både forbauset og irritert. Få av dem hadde trodd at Stilwell kunne gjennomføre fremstøtet mot Myitkyina

uten først å be om direkte britisk medvirkning. Churchill forlangte

telegrafisk en forklaring av Mountbatten på «hvordan amerika­

nerne ved en våpenbragd har ført oss fram til Myitkyina». Dette

var det første befestede sted på det asiatiske fastland de allierte hadde erobret fra japanerne, og utrolig nok hadde Mountbatten overhodet ikke vært underrettet om at man angrep det. Han

hadde vært for opptatt med de britiske offensivene i Burma og India - og med å planlegge en landgang på Sumatra og et fremstøt mot Singapore - til å ofre Stilwells operasjon noen større

oppmerksomhet. Fortørnet over ikke å ha vært holdt bedre underrettet, meddelte Mountbatten Churchill at han aktet å sende Stilwell et

brev om dette. Men en klokere holdning synes å ha seiret. Da det

omsider ble utferdighet en Dagsordre - med Mountbattens underskrift - til Stilwell, heter det i den: «Ved Deres dristige lederskap, støttet av Deres amerikanske og kinesiske troppers mot og utholdenhet, har De tatt fienden fullstendig ved

overrumpling og vunnet en fremragende seier ved å erobre flyplassen ved Myitkyina.» Mountbatten roste også marsjen over Kumon-fjellene som en dåd som ville leve i krigshistorien.

Brigadegeneral Frank D. Merrill, sjefen for marauderne, de første amerikanske landstridskrefter i Asia, kommer ut av en hytte i Burma. Merrills avdeling, av størrelse som et regiment, var selve fortroppen ved erobringen av flyplassen ved Myitkyina. Den ble tatt ut av tjeneste i august 1944, men i løpet av de 11 måneder den eksisterte, utkjempet marauderne over 20 større trefninger og marsjerte over 1 000 km i det nordlige Burma.

128

Erobringen av flyplassen ved Myitkyina var virkelig en djerv og

inn på livet. De hadde nå 3 500 mann som forsvarte byen. De

strålende militær bedrift, høydepunktet i Stilwells karriere. Men så

gravde seg raskt ned i godt utbygde stillinger, de hadde rikelig av

skulle allting gå aldeles forrykende galt. Hunter kunne lett ha tatt

våpen og ammunisjon, de hadde en høy kampmoral, og de

selve byen Myitkyina, som bare hadde en garnison på vel 700

hadde ordre om å holde ut. End Run-styrken stod nå overfor en

japanere, men han hadde ikke ordre om å gjøre det. Merrill, som

situasjon som lignet stillingskrigen i skyttergravene under Den

befant seg ved Stilwells hovedkvarter i felten, hadde sagt at han

første verdenskrig. Begge sider lå i befestede stillinger overfor

ville være førstemann til å lande når rullebanene var tatt, og at

hverandre. Med lite artilleri, liten støtte fra luften på grunn av

han personlig ville lede operasjonene mot byen. Men helt

monsunen, og helt uten panservåpen, kunne marauderne ikke

uforklarlig innfant Merrill seg ikke på 24 timer.

gjøre stort for å endre situasjonen.

Hunter hadde forstått det slik at de første flyene skulle ha med

På dette tidspunkt hadde 80 prosent av styrken dysenteri,

seg ammunisjon og proviant, og at de neste skulle ha med seg

noen så akutt at de skar opp sømmen i buksebaken så de kunne

annet stridsutstyr og mer infanteri. Men det kom ingen

lette seg øyeblikkelig. Mellom 75 og 100 syke ble brakt ut med fly

transportfly. I stedet kom det - til Hunters forbauselse - fly med

hver dag. Fra 15 til 20 om dagen meldte seg med symptomer på

glidefly på slep. Ut av et av flyene steg en offiser, som stolt sa til

den dødelige middtyfusen. Under presset for å holde kampstyr­

Hunter: «Ser De glideflyene der? Det er flyplassarbeidere,

ken oppe, nektet sanitetslegene å sende noen tilbake til

ingeniørtropper,»

sykehusene i Assam før vedkommende hadde hatt en temperatur

«Hva pokker er de til?» spurte Hunter.

på 39° tre dager i trekk og hadde passert en legenevnd. I 2.

«Til å reparere rullebanene.»

bataljon - den som hadde vært beleiret ved Nhpum Ga - var

«Men de trengte ikke å repareres,» sa den overgitte Hunter:

mannskapene så slitne at de sovnet midt under kampen, og

Hvor var Merrill? Hvor ble det av den lovede ammunisjonen? Det

obersten besvimte tre ganger mens han ledet den. Til slutt var 2.

visste ingen.

bataljon redusert til 12 kampdyktige.

Kort etter landet de første transportflyene. Men istedenfor

Marauderne hadde en følelse av at de var blitt snytt, og at

ammunisjon hadde de med seg luftvernenheter, som sjefen for

Merrills løfte om avløsning var blitt brutt. Ved Myitkyina-fronten

flystyrkene i India og Burma, generalmajor George E. Straten-

innleverte Hunter den 25. mai et brev til Stilwell, hvor han hevdet

meyer, hadde ansett nødvendige til forsvar av flyplassen. Merrill

at hans tropper var blitt forsømt og dårlig behandlet og nå var så å

selv ankom til Myitkyina dagen etter, men ble rammet av et nytt

si ubrukelige som en stridende avdeling, og han anbefalte at

hjerteanfall og ble atter en gang satt ut av spillet.

styrken ble oppløst. I slutten av mai deltok bare 200 av de

Om ettermiddagen den 17. mai sendte Hunter to bataljoner av

opprinnelig 3 000 mann fremdeles i kampene.

det kinesiske 150. regiment (tilhørende den 50. divisjon som først

ChindiUene i nærheten av Indaw hadde det ikke bedre. De

nylig hadde rykket inn i Burma) mot den japanske garnisonen.

hadde vært i jungelen i fire måneder, og deres overordnede

Det hersker usikkerhet om hva som videre skjedde. Ifølge en

anmodet stadig om avløsning. Av frykt for at en tilbaketrekning

fremstilling hadde noen japanske etterretningsfolk skjult seg i et

av chindit'ene kunne sette operasjonene i fare, avslo Stilwell

skogholt, og de skjøt inn i de to kinesiske bataljonene, og i den

henstillingene - ja, han holdt en chindit-styrke i felten så lenge og

forvirring som oppstod, begynte de to bataljonene å skyte på

påla den så mange oppgaver at da den omsider ble avløst, var

hverandre. Dagen etter sendte Hunter de to bataljonene fram på

avdelingen redusert fra 1 300 mann til bare litt over 30, størrelsen

ny. Japanerne brukte det samme knepet en gang til, og igjen

på en vanlig tropp.

begynte de to bataljonene å skyte på hverandre. Regimentet

Stilwell mente at han ikke kunne gjøre noen unntagelse med

opptrådte på en måte som var en ren skandale, og det ble snart

amerikanerne. Følgelig begynte staben å legge press på sykehuse­

trukket tilbake.

ne i de bakre områder om å sende tilbake til kampområdet alle

I mellomtiden hadde japanerne forsterket garnisonen ved å

syke og sårede som var i stand til å bære våpen. Rekonvalesenter

lure inn tropper om natten, før Stilwells styrker hadde rykket byen

ble tvangsutskrevet og sendt tilbake til Myitkyina på tross av

129

sanitets legenes protester. Ved en anledning forfulgte sinte leger

ned av maskingeværild. Femti av «reservistene» ble sinnssyke.

bokstavelig en konvoi av lastebiler med sjanghaiede syke og

Noen avdelinger lot være å ta sine mepakrintabletter, for med

sårede og tvang den til å snu. En annen gruppe rekonvalesenter

vilje å få malaria, eller de såret seg selv - skjøt av seg tær - for å

ble ved fremkomsten til Myitkyina funnet å være så syke at de ble

slippe å delta i kamp.

erklært «ikke tjenstdyktige» og omgående ble sendt tilbake igjen.

Men hvor forferdelig tilstandene enn var ved Myitkyina, så lysnet

Forholdene ved sykehusene var nesten like ille som ved

utsiktene for de allierte andre steder i Burma. Etter instruksjoner

fronten. Rekonvalesentleiren ved Margherita i Assam lå i en

fra Marshall truet Stilwell i april med å holde tilbake Lend Lease-

havnehage og ble beskrevet som et «pesthull». Bygningene av

forsyninger til den kinesiske Styrke Y, hvis den ikke rykket over

bambus var falleferdige som følge av termittangrep, syke-«salene»

Salween og deltok i kampene om Nord-Burma. Den 11. mai satte

var overfylte og hadde bare jordgulv. I regntiden, fra mai til

de første av de 72 000 kineserne over elva i gummibåter og på

oktober, øsregnet det størstedelen av tiden, og da regnet sluttet,

bambusflåter og gikk til angrep på japanerne. Stilwells kinesiske

ble der så hett at det ifølge Ogburn var «som inne i en tekjele».

divisjoner i Mogaung-dalen viste plutselig - også i mai - tegn til

Men de kanskje verste tilstandene var pasientene selv skyld i.

nytt liv. I ukevis hadde amerikanerne uten hell forsøkt å få general

Marauderne hadde fra første stund av bestått av rabagaster.

Sun til å trenge nedover dalen og fravriste Tanaka byen Kamaing,

Mange av dem som ble evakuert fra Myitkyina, led av akutte

sør for Myitkyina. Den 19. mai sa Sun plutselig til den

nervepåkjenninger, en tilstand som ble forverret av frykten for å

amerikanske forbindelsesoffiseren: «Vi gå ta Kamaing nå.»

bli sendt tilbake. Enkelte gikk berserkergang. De drakk seg fulle,

Tidspunktet var det riktige. Det lakket mot slutten på kreftene

endevendte offiserenes rom, laget bråk i leiren, skremte Røde

for Tanakas styrker. Deres depoter var blitt ødelagt av allierte

Korssøstrene, og smadret sin egen kantine. Militærpolitiet var

bombefly, og de levde nå på en rasjon av 100 gram ris om dagen.

redde for å rykke inn i leiren og gjenopprette orden. Ogburn, som

De begynte å få det knapt med artilleriammunisjon, og den

selv var rekonvalesent i Margherita, skrev senere: «Det var nær

gjennomsnittlige styrke av et kompani var skrumpet inn fra 50

sagt umulig å håndheve en ordre, og det var ikke engang umaken

mann i april til 30 i juni. Den 29. juni brøt Tanaka kontakten med

verd å forsøke å følge forskriftene i arbeidet. Det eneste man

kineserne og trakk de opprevne restene av sin kommando ut av

kunne true de oppsetsige med, var kakebu, og for de fleste ville

Mogaung-dalen. Av sin opprinnelige styrke på 6 000 mann hadde

det ha fortont seg som et herlig alternativ til Burma.»

For å stive opp den smuldrende styrken som fremdeles

han bare 3 000 igjen. Den en gang uovervinnelige 18. divisjon var

til slutt knekket.

kjempet ved Myitkyina, sendte Stilwell inn ytterligere kinesiske tropper, to bataljoner amerikanske ingeniørtropper fra Ledo-

Hele juni og langt inn i juli holdt japanerne hårdnakket Myitkyina.

veien, og to bataljoner erstatningsmannskaper - lastebilførere,

Amerikanere, kinesere og japanere levde og kjempet i mudder og

militærpoliti og artillerister, alle klassifisert som infanterister.

vann, så de ble hjemsøkt av «skyttergravsfot», «jungelråte» og en

Mange av disse hadde ikke avfyrt et skudd siden de var rekrutter.

lidelse som kaltes «Naga-sår» - smertefulle byller som undertiden

De fleste hadde ikke engang sett hverandre eller offiserene før tre

åt seg helt inn til benet. Forsyninger fra luften ble hemmet av

dager før de forlot De forente stater.

monsunregnet, et dusin vrak av transportfly lå i veien på

Disse fire bataljonene ble kastet inn i beleiringen av Myitkyina,

rullebanene, og troppene manglet stadig mat og ammunisjon.

ikke bare dårlig utdannet, men mentalt uforberedt på de harde

Kamphandlingene endte hver dag når sanitetsavdelingene ikke

krigsforhold under monsunen. Deres ilddåp ble en katastrofe.

klarte å behandle flere sårede. Evakueringen av syke og sårede

Noen av ingeniørtroppene brøt sammen og flyktet og lot sine

gikk opp i 130 om dagen. «Regn, regn, regn,» skrev Stilwell til sin

sårede ligge igjen. Ved en annen anledning vinket japanske

kone. «Søle, mudder, gjørme, tyfus, malaria, dysenteri, utmattelse,

soldater kledd i kinesiske uniformer på et kompani av infanteri-

råtnende føtter og byller på kroppen. Om det står dårlig til med

«reserven». Amerikanerne gikk like bort til japanerne og ble meid

oss, hva da med japsene?»

130

Japanerne i Myitkyina hadde kjempet siden 17. mai. I midten

forlangte at hans enhet måtte bli trukket ut av Myitkyina,

av juli hadde garnisonen, som på sitt høydepunkt antagelig

samtykket garnisonssjefen, generalmajor Genzu Mizukami, enda

hadde utgjort 3 500 mann, et tap på 790 falne og 1 180 sårede.

han hadde ment at hver eneste mann skulle kjempe til siste slutt.

Dessuten snørte de alliertes linjer seg stadig strammere sammen

Den 1. august sendte Mizukami keiseren en unnskyldning for

om dem.

nederlaget, og begikk harakiri. Maruyama klarte å unnslippe over

Alt før månedens utgang var japanerne avskåret fra omverde­

elva på flåter.

nen, og det var tydelig at garnisonens krefter var i ferd med å

187 japanere ble tatt til fange, de fleste av dem syke eller

ebbe ut. Pasientene på sykehuset ble evakuert på flåter nedover

sårede. Omkring 600 klarte å unnslippe. Det var bare to ruter de

elva, og lettere sårede ble sendt tilbake til ildlinjen. Da sjefen for

kunne ta - på flåter nedover Irrawaddy eller over elva og over

114. regiment ved 18. divisjon, oberst Fusayasu Maruyama,

land østover. Amerikanerne aktet ikke å la dem slippe unna. To

En patrulje av Cachin Rangers får instruksjoner av sin troppsfører (t.h.) før de drar ut på et raid sør for Myitkyina i 1944. Disse stammekrigerne fra fjellene i Burma ble utrustet og opplært av en gren av Office of Strategic Services, og de var meget virksomme og dyktige i geriljaoperasjoner mot japanerne.

131

Dr. Gordon Seagraves samitetsavdeling behandler kinesiske sårede på flyplassen ved Myitkyina. Feltsenger og bårer ble brukt som operasjonsbord. Dr. Seagrave (med hatt i forgrunnen) og hans kolleger utførte opptil 190 operasjoner hver dag, de arbeidet ofte til kl. 3 om natten, selv under japanernes bombing. Til tross for de vanskelige forholdene klarte de å redde over 95 prosent av ofrene de behandlet.

132

geriljagrupper av OSS avdeling 101 sperret veien for dem. Den

ene gruppen lå i bakhold 35 km lenger syd langs elva. Den andre

ved Myitkyina måtte kineserne og amerikanerne gjennomføre oppgaven uten den massive støtte av fly og sjøstridskreftenes

gruppen utsatte dem som flyktet østover, for gjentagne an­

kanoner som Marinekorpset hadde hatt ved Tarawa.

grep. Tilsammen drepte de mellom fem og seks hundre av japanerne.

Beleiringen av Myitkyina hadde krevd mange ofre blant de

Da Myitkyina nå var på de alliertes hender, begynte transpor­ tene straks å følge den mindre farefulle ruten til Kina, utenom Pukkelen, og mengdene som ble levert i Kunming, fordoblet seg

allierte også. Kineserne mistet 972 mann og hadde 3 184 sårede.

raskt. Og så snart Ledo-veien - og rørledningen som ble lagt ved

Amerikanerne hadde 272 falne og 955 sårede, dessuten var 980

siden av den - kunne føres fram til Myitkyina, ville forsyningssi­

alvorlig syke.

tuasjonen bedre seg ytterligere.

Vurdert ut fra størrelsen av den fiendtlige styrke som var

Samme dag som general Mizukami begikk harakiri mottok

nedkjempet og de tap de allierte hadde lidd, kan kampene om

Stilwell meddelelse om at han selv var blitt forfremmet til tre

Myitkyina i store trekk sammenlignes med erobringen av Tarawa i

stjerners general. Tre dager senere kunne han skrive i dagboken:

Stillehavet, et av de blodigste slag i kampene om øyverdenen. Og

«Myitkyina endelig over. Gudskjelov.»

133

BURMAS NÅDELØSE PLAGER

Kinesisk infanteri angriper en japansk stilling i Nord-Burma i 1944. Det er vanskelig å komme seg fram og finne gode skuddfelt i bambustykningene.

135

EN KRIGSSONE DER BARE ELENDIGHET RÅDET De som kjempet i Burma, stod overfor verdens nær sagt verste

naturforhold, både med hensyn til klima og lende. De måtte klatre opp over forrevne fjell, hakke seg vei gjennom nesten

ugjennomtrengelige jungler, sette over stride elver og passere

tørre sletter hvor temperaturen kunne gå helt opp i 43° C. Enkelte avdelinger måtte hugge seg gjennom elefantgress så skarpt som

barberkniver. De som fulgte veiene, kunne finne dem sperret av En død japaner - en menneskelig anti-tank-felle — sitter med en 100 kgs bombe i fanget. Han var blitt drept før han fikk sjanse til å detonere bomben.

store ras som japanerne hadde sprengt løs. I fjellene var veiene

undertiden så smal at stridsvogner måtte snegle seg fram med

halve hjulbeltet hengende ut over kanten. Monsunen bidro til å gjøre kamphandlingene enda verre. På sine steder kunne det falle 45 mm nedbør på et døgn, så

soldatene stod til opp på leggen i gjørme så tykk som grøt. Sykdommer og bitende og stikkende insekter herjet. Soldatene

fikk malaria, tropefeber, kolera, skabb, kusma, middtyfus og

dysenteri. På ett tidspunkt var forholdet mellom tilfeller av tropesykdommer og sårede i kamphandlinger som 14 til 1.

Malaria utgjorde 90 prosent av tilfellene. Svermer av svarte fluer

drev alle nesten fra forstanden. Etter styrtregn ble trær og busker så fulle av blodsugende igler at en offiser sa at løvverket så ut som

«en hveteåker som bølget i vinden». På toppen av disse plagene kom så fienden, en fanatisk kriger

som heller ville dø enn bli tatt til fange. Ved Pinwe i Nord-Burma skjøt en japansk snikskytter, som britene døpte «Lille Willie», i tre

uker fra et hult tre og drepte åtte offiserer. Til tross for iherdige forsøk på å få has på ham ved bombekastere og geværild, kom

han seg uskadt unna. Ved Ngazun angrep japanerne britiske stridsvogner uten andre våpen enn sverd.

Det var aldri noen pust i bakken, hverken for fienden eller for klimaet eller lendet, og få av soldatene kom noensinne til å

glemme ildprøven i Burma. Charlton Ogburn jr., en løytnant som tjenstgjorde der sammen med Merrills Marauders, beskrev det

som «Det verste jeg noen gang har opplevd. Det var så uten sammenligning det verste at jeg hele resten av mitt liv ikke har kunnet fatte det.»

136

Sperringer som denne over Imphal-Kohima-veien ble ofte brukt for å sinke de britiske styrkene under felttoget i Burma.

137

138

DEN FORFERDELIGE MONSUNEN På en tur over Nord-Burma i monsuntiden så øverstkommanderende i Sørøst-Asia, admiral lord Louis Mountbatten, en gang ut av vinduet i flyet, og spurte hva det var for en elv han så der nede under seg. «Det der er ingen elv, det er Ledo-veien,» svarte en lokalkjent ombord i flyet. I løpet av den fire måneder lange monsun­ tiden faller det enkelte steder nær 1 000 mm regn. Det faller så kraftig at man, som en vete­ ran sa, «bokstavelig ikke kan se en hånd for seg». Daler blir innsjøer, elver kan stige opptil 10 meter på en natt, og gangstier blir til ankeldyp søle. Under sprutregnet kunne lik av sol­ dater som var falt og skikkelig begravet, kom­ me flytende opp til overflaten. De enkelte av­ delinger ble isolert, og en offiser måtte en gang fraktes på flåte til messa bare noen meter borte. Monsunen kunne være et mareritt, men den var ikke den verste av plagene i jungelen. Monsunregnet var kjølig, og soldatene likte å vrenge av seg skjorta og la vannet kjøle sårene og insektstikkene på kroppen. Men det verste kom etterpå, for i den dampende jungelen steg temperaturen for hver dag, og fuktighe­ ten ble uutholdelig. Muggsopper og bakterier formerte seg voldsomt og fremkalte betennel­ ser og sykdommer, og de svettende soldatene hadde vanskelig for å puste og kunne nesten ikke sove.

Kinesiske forsterkninger, med alt sitt jordiske gods båret på en stang over nakken, trasker seg fram på den oppbløtte Ledo-veien i oktober 1944. I Burma begynner monsuntiden i mai og varer til september.

139

Muldyrdrivere og burmesiske innfødte lirker gjenstridige dyr med seg ut i Irrawaddy-elva. I vannet måtte de skremte dyrene ofte taues med båt.

140

ET FUKTIG KRAV TIL OPPFINNSOMHET Burmas elver bød på et forsyningsmessig pro­ blem for troppene som kjempet i jungelen. Det var langt mellom broer og båter, så inge­ niørtroppene måtte bygge hundrevis av lekte­ re, som så ut som «Noas ark uten hus på». Hver lekter kunne ta 10 tonn utstyr, og tre av dem som var surret sammen, kunne ta hva som helst opptil en tung stridsvogn. Til å slepe lek­ terne førte man fram taubåter i deler, som så ble sveiset sammen på elvebredden, og på­ hengsmotorer til å drive lekterne ble fløyet inn fra Calcutta. Når flom hadde ødelagt de eksisterende broene, ble det raskt satt opp erstatninger. En enkelt avdeling bygde 40 broer på en strek­ ning av 60 km. Spenn ble laget av hva man hadde, fra enkle planker til 50 meters stålbjel­ ker. Enkelte deler måtte fraktes fram av laste­ biler, en strekning på 500 km over høye fjell. Bergningsavdelinger hevet japanske landgangsfartøyer, til og med mindre dampbåter. Alt som kunne flyte, ble tatt i bruk. Men ofte måtte soldater og pakkdyr ta seg over Burmas vadesteder på sine egne ben.

General Stilwell leder sine menn over Tarung-elva på en bro bygd av materialer fra jungelen.

Nakne til livet, haler og drar britiske soldater for å få en jeep over en grunn elv under fremrykningen mot Indaw i det nordlige Burma.

141

En cachin-speider viser en gruppe av Merrills marauders vei over en primitiv klopp i nord-Burma.

LIVET I ET INGEMANNSLAND AV SAMMENFILTREDE LIANER Av alle naturens hindringer i Burma var jungle­ ne de mest skremmende. Bambuskrattet kun­ ne være så tett at soldatene var nødt til å hug­ ge seg tunneler gjennom det. Underskogen var en eneste floke av lianer og tornekratt, og åpne steder var overgrodd av mannshøyt elefantgress. «En visste aldri når en kunne støte på

142

japsen,» skrev Charlton Ogburn. Soldatene levde hvert øyeblikk i angst for å bli truffet av en kule fra en snikskytter, og de var så høy­ spente at et helt kanonbatteri kunne brenne løs mot en formodet snikskyter. Jungelredslene etterlot uutslettelige spor på mennene som kjempet i Burma. Mange ble rammet av «jungelskjørhet». Når de kom til­ bake til det sivile liv, følte de seg urolige der det var mange mennesker og sterkt lys, og faktisk også sammen med familie og venner.

Britiske og indiske tropper kravler opp en åsside ved Arakan. Skråningene var ofte så bratte at man måtte bruke stiger for å komme opp til fiendens stillinger.

Indisk patrulje tar seg fram i underskog så tett at man når som helst kan snuble i en skjult fiende.

143

Britiske infanterister brer seg ut i vifteform idet de krysser en trebar elvebredd i Irrawaddy-dalen. Den løse sanden var en hindring for kjøretøyer, lastebiler kunne kjøre seg fast

144

145

I begynnelsen av 1944, da Stilwells styrker hakket seg vei nedover i Hukawng-dalen, var to mektige hærer i ferd med å innta stilling

langs den indisk-burmesiske grensen, klar til å innlede det største slag til lands som hittil hadde vært utkjempet på krigsskueplassen

Kina-Burma-India.

I øst, i stillinger langs Chindwin-elva, stod den japanske femtende armé med to divisjoner, den 31. og den 33. Armésjef

var den varmblodige generalløytnant Renya Mutaguchi, en streng tilhenger av de gamle bush/do-prinsipper, de japanske krigeridealer som satte æren over selve livet. Han pleide å drive sine soldater

til grensen av utmattelse, og han kunne få raserianfall som gjorde

hans underordnede redde for å overbringe ham nyheter som kunne fortørne ham. Mutaguchi hadde en plan - hans tropper

skulle rykke inn i India og knuse de britiske styrker ved deres base på Imphal-slettene. Ved det ville han komme en britisk offensiv

inn i Burma i forkjøpet, og kanskje også samtidig gi støtet til at de indiske nasjonalister gjorde opprør. I vest stod IV. korps av general Slims fjortende armé, om­ fattende tre indiske divisjoner, den 17. og den 20., som var fordelt

langs grensen til Burma, og den 23., som ble holdt i reserve ved

Imphal, korpsets hovedkvarter. 500 km lenger syd, i Arakan, stod

Slims XV. korps, som alt hadde tatt offensiven mot japanerne.

I sin planlegging hadde Slim vært hemmet av manglende etterretninger om japanernes operasjoner. Den tette jungelen

og japanernes vane med å foreta forflytninger om natten, gjorde rekognosering fra luften lite effektiv. Da japanske soldater som

regel foretrekker døden - endog for egen hånd - fremfor å bli tatt Oppladingen langs India-Burma-grensen

til fange, var det få opplysninger å få fra krigsfanger. Inntil mars

General Mutaguchi spiller sjakk

1944 hadde det faktisk bare vært en eneste fange innen hele IV.

En blink for flyene

korps' område som man kunne stille spørsmål til.

Den hardt prøvede garnisonen ved Kohima

Når det gjaldt etterretninger om fienden, var britene nesten

Farlige salver over en tennisbane

helt henvist til å stole på journaler, direktiver og kart som var

161. brigade bryter igjennom

erobret. Ikke desto mindre, alt i januar var de innsankede

En dødsfelle på Imphal-slettene

opplysninger om en japansk oppladning blitt urovekkende.

Slim gir fienden anerkjennelse

Dokumenter viste at nye fiendtlige enheter befant seg langs

Mange språk i de alliertes styrker

grensen, og britiske flyvere meldte at det langs Chindwin var lagt

Nepals fanatiske gurkhaer

opp store tømmerlunner - åpenbart til å bygge flåter av. En britisk

En japansk general forlanger det umulige

agent avslørte at det i hemmelighet var hugget en vei mot

Forbindelse oppnådd på Kohima-veien

grensen gjennom jungelen, og at japanerne var i ferd med å

Den keiserlige armés verste nederlag

samle store mengder dyr, blant dem elefanter for transport og

hjorder av kveg, sannsynligvis som «proviant».

JAPANERNE TAPER ANSIKT

Både britene og japanerne hadde en gang ment at det var så å si

britenes XV. korps i Arakan. Når britene hadde hendene fulle med

umulig for noen av partene å gjennomføre en større offensiv i de

utviklingen der, ville han støte fram mot Imphal med tre

berglendte områdene langs grensen. Nå var det imidlertid klart for

divisjoner - den 31., den 33. og den 15., som hadde gjennomgått

Slim og sjefen for IV. korps, generalløytnant A. P. Scoones, at dette var nettopp hva Mutaguchi var i ferd med å forberede.

jungeltrening i Thailand - samt en divisjon av den Indiske

Under overveielsene av måten å møte et slikt fremstøt på, fant

Den var ledet av offiserer uten erfaring, og mange av mannskape­

Slim tre alternativer. Det første var å rykke over Chindwin og angripe fiendens fjortende armé før den satte seg i bevegelse. Den løsningen

Nasjonalistiske Armé (INA). Denne var imidlertid lite å stole på. ne, som var tatt til fange av japanerne i Burma og indoktrinert av den glødende indiske nasjonalistlederen Subhas Chandra Bose,

kunne nok være av tvilsom lojalitet.

kunne friste som et aggressivt trekk, og offiserer av lavere grad var

Å angripe tre britiske divisjoner med bare tre pålitelige egne

talsmenn for den, men Slim hadde lite til overs for den. Han ville

divisjoner - og attpåtil med forsyningslinje som var tøyd langt ut

måtte angripe en tallmessig overlegen motstander, med en stor

- kan ikke ha slått Mutaguchi som særlig lovende utsikter for en

elv i ryggen og med en lang og sårbar forsyningslinje helt fra

angriper. Men han hadde en plan som skulle bedre utsiktene. Han

Imphal, 200 km borte.

ville la en del av din 33. divisjon sperre veien bak britenes 17.

Slims annet alternativ var å flytte IV. korps fram til vestbredden

divisjon ved Tiddin og på den måten avskjære dem fra Imphal, og

av Chindwin, og angripe Mutaguchis styrker idet de gikk over

han ville la resten angripe britenes 20. divisjon i Kabaw-dalen.

elva. Men også denne planen ville gi ham en risikabel forsynings­

Ved å avskjære den ene divisjonen og holde den andre bundet,

linje.

håpet Mutaguchi å tvinge Scoones til å sette inn resten av sin

Den tredje mulighet var å trekke 17. og 20. divisjon av IV.

reserve, den 23. divisjon ved Imphal, for å unnsette 20. og 17.

korps tilbake fra sine fremskutte stillinger og konsentrere dem på

divisjon, og la byen ligge praktisk talt ubeskyttet. Mens britene var

Imphal-slettene, et 60 km langt og 30 km bredt område midt inne

opptatt med hans 33. divisjon, ville Mutaguchi så sende sin 31.

i fjellene. Her ville Slim kunne kjempe på en slagmark han selv

divisjon fram og avskjære Scoones' forbindelseslinjer i nærheten

hadde valgt, med en god forsyningslinje i ryggen. Japanerne ville

av Kohima, vel 100 km nord for Imphal. Han ville da ha til overs én

derimot bare ha en eneste vei å føre sine forsyninger fram på.

divisjon, den 15., og den ville han sette inn mot Imphal.

Slim bestemte seg for det tredje alternativet. Han visste at

Forspillet til det som skulle bli kjent som Imphal-Kohima-slaget,

japanerne kunne være angrepslystne inntil det dumdristige, og at

fant sted i februar, da Mutaguchis 55. divisjon satte i verk

de lot sine forbindelseslinjer bli farlig lange, så sant de mente det

skinnangrepet mot XV. korps i Arakan. Helt som han hadde

var store nok muligheter for å erobre forsyninger som de kunne

planlagt, ble Slim på den måten berøvet den støtte han kunne ha

fortsette kampen med. Slim visste dessuten at japanerne ofte

fått av sine tropper i sør, og stod overfor den mulighet at han

kjørte på med sine planer selv når det begynte å gå skjevt med

kunne bli nødt til å sende styrker for å redde XV. korps. I

dem, og at de japanske generalene hadde en tilbøyelighet til å

begynnelsen av mars var Mutaguchi klar til å innlede det som

kaste sine siste reserver inn i slaget, selv når forsiktighet skulle tilsi

Tokyo radio - kanskje med en viss overdrivelse av målet -

noe helt annet.

betegnet som «Marsjen mot Delhi».

Men når skulle man trekke de to britiske divisjonene ved

I den litt svulstige stil som japanske generaler som regel brukte

grensen tilbake? Dersom Slim tydet japanernes hensikter galt, ville

for å oppflamme sine soldater, utstedte Mutaguchi en dagsordre

britene gi fra seg et stort område. Han besluttet at Scoones først

til troppene: «Hæren har nådd uovervinnelighetens tinde, og den

skulle gi ordre om tilbaketrekning når han var absolutt sikker på at

dag da Den oppadgående sol skal forkynne den endelige seier i

japanernes offensiv var umiddelbart forestående.

India, er ikke langt borte. Når vi slår til, må vi nå vårt angrepsmål

Imens var Mutaguchi i ferd med å utarbeide sine egne planer.

Først av alt - for å villede britene og tvinge dem til å sette inn sine reserver, ville han la sin 55. divisjon innlede et skinnangrep mot

med en fart som en skogbrann, til tross for de hindringer som floder, fjell og jungelens labyrinter byr på. Vi må feie til side den stymperaktige motstand vi møter, og øke

147

hærens lysende tradisjoner ved å vinne en ny knusende seier.

begynte å sende personell og materiell med fly til de innesluttede

Både offiserer og mannskaper må kjempe til døden for fedrelan­

stedene langs veien. Det ble utført av RAF og amerikanernes

det og godta de pliktens byrder som er den japanske soldats

Troop Carrier Command. Det ble brukt en del C-47-fly, men den

lodd.»

bærende kraft i operasjonen var C-46-flyene, som kunne frakte fire tonn - det dobbelte av hva et C-47 kunne ta. Besetningene

Den japanske offensiven begynte den 8. mars, men britene var

hadde fått stor ferdighet i å forsyne de kinesiske og amerikanske

ikke klar over det. En gurkhapatrulje hadde riktignok alt den 8.

styrkene i Nord-Burma, og kunne droppe en hel last med ris i

mars oppdaget 2 000 japanere som rykket vestover i nærheten av

sekker innenfor en ring med 100 meters diameter.

Mualbem, men Scoones rørte seg ikke. Først den 13. mars, da en

Takket være forsyningene fra fly og støtten fra 23. divisjons to

japansk styrke angrep veien mellom den 17. divisjon og Imphal,

brigader, klarte 17. og 20. divisjon å bryte seg gjennom

gav Scoones endelig ordre om tilbaketrekning, og denne begynte

veisperringene. Og fra Arakan kom det godt nytt, britene der

ikke før neste dag. Men da var det for sent.

hadde tatt offensiven mot japanerne. Med støtte av Mountbatten

Japanerne hadde sperret veien fra Imphal på fire steder, og

- som på eget ansvar hadde overført en del fly fra Pukkel-

divisjonen var avskåret. Scoones ble nødt til å sende først én

operasjonen - begynte Slim nå å flytte den kampherdede 5.

brigade, og deretter en til, fra sin 23. divisjon i reserve for å hjelpe

indiske divisjon med fly fra Arakan til Imphal. Ved en utrolig

17. divisjon å kjempe seg ut. Ved raske forflytninger i jungelen

bragd på den tid ble hele divisjonen - med artilleri, muldyr og

avskar japanerne de to brigadene også. Samtidig med dette

jeeps - overført i løpet av 11 dager, noen av mannskapene gikk

angrep en annen japansk styrke Scoones7 20. divisjon, i et

rett fra flyene og i kamp.

lignende forsøk på å blokkere tilbaketrekning fra Kabaw-dalen.

I begynnelsen av april ankom XXXIII. korps - som nylig var blitt

Som Slim treffende betegnet det, dannet britiske og japanske

tilsluttet fjortende armé - og overtok ledelsen på Dimapur-

tropper nå en «lagkake» langs Imphal-veien.

Tingene lot til å utvikle seg svært bra i samsvar med

Mutaguchis plan. Allerede den 19. mars, mindre enn to uker etter

Kohima-sektoren, og IV. korps var med full styrke konsentrert på Imphal-slettene. Og med 5. divisjon fra Arakan i tillegg fant

Mutaguchi seg nå stilt overfor ikke tre men fire divisjoner.

at offensiven startet, stod japanerne mindre enn 50 km fra Imphal. Men Slim og Scoones hadde et godt kort i bakhånden. De

Lenger nord var tingene i ferd med å gå galt for britene. Slim

hadde ventet et japansk fremstøt et eller annet sted mot

forsyningslinjen til IV. korps, en 180 km lang veistrekning fra Imphal over Kohimatil Dimapur. Han kunne ikke forutsi nøyaktig

hvor japanerne ville slå til, men han visste at der var to sannsynlige steder. Det første var Dimapur selv, et knutepunkt på Bengal-Assamjernbanen. Kunne japanerne ta det, ville de ikke bare erobre store

depoter og avskjære IV. korps fra både retrett og forsterkninger,

men de ville også avskjære hele den linje som forsynte Stilwells armé og luftbroen over Pukkelen til Kina. Det andre sannsynlige målet var den vakre lille byen Kohima ved Imphal-Dimapur-veien. Den er porten til det nordøstlige India

og ligger i et pass mellom to fjellrygger, med bare denne ene veien som adkomst. Skulle japanerne klare å ta Kohima, ville det være nesten umulig å drive dem ut igjen. Selv om det ikke ville ha så

Sjefen for den japansk-støttede indiske nasjonalist-armé, Subhas Chandra Bose (t.v.), konfererer ved hjelp av tolk med den mustasjeprydede general Masakazu Kawabe, den japanske armésjef i Burma i 1943. Som brennende forkjemper for indisk uavhengighet stilte Bose en av sine oppstandsdivisjoner til disposisjon for Kawabe ved angrepet på det britiske IV. korps' hovedkvarter i Imphal.

148

store virkninger for hele krigsteateret som om japanerne tok

Dimapur, og på den måten avskjære den livsviktige linjen til

Dimapur, så ville erobringen av Kohima helt isolere IV. korps.

Stilwell og Kina. Mutaguchi øynet muligheten. Han gav Sato ordre

Uansett hvilket av målene japanerne bestemte seg for, så ville

om å sende en styrke mot Dimapur, og underettet sin

de finne det svakt forsvart. Kohima hadde bare en liten garnison,

overordnede, armésjefen for Burma-området, general Masakazu

og Dimapur overhodet ingen. Sist i mars ble 161. brigade av 5.

Kawabe, om planen om å ta endepunktet for jernbanen.

indiske divisjon underlagt Scoones, men så oppstod en alvorlig

Kawabe, hvis krigerske mustasjer dekket over en stivnakket

strid om hvorvidt brigaden skulle stasjoneres i Kohima eller i

stahet, var ikke tiltalt av tanken. Han har muligens vært redd for at

Dimapur. Mens brigaden flyttet fram og tilbake mellom de to

den aggressive Mutaguchi gapte for høyt. Han svarte iallfall at

byene, overrasket japanerne alle ved å føre hele sin 31. divisjon

erobringen av Dimapur ikke «falt innenfor femtende armés

fra Chindwin fram over de høye fjellene inn i Kohima-området og

strategiske angrepsmål». Da Mutaguchi således var nødt til å gi

true med å omringe garnisonen der.

avkall på muligheten, gav han Sato ordre om å kalle sine tropper

Japanerne angrep om natten den 4. april. Garnisonen i Kohima

tilbake til Kohima. Mange år etter krigen mente han fremdeles at

var dårlig forberedt. Bare omkring tusen mann var våpenføre,

hvis Kawabe hadde tillatt ham å presse på mot Dimapur, kunne

medregnet rekonvalesenter, hjelpemannskaper, statspolitifolk og

utviklingen i Nord-Burma ha tatt et helt annet forløp.

en del stammekrigere av 1. assamske regiment, som var utmattet

Sato måtte nøye seg med å la sin divisjon hamre løs på

etter tidligere kamper. Forsvarerne hadde ikke piggtråd, og

Kohima, hvis forsvarere gjorde hårdnakket motstand. Slim, som

rørledningen fra deres eneste vannkilde lå meget utsatt på en

åsrygg som japanerne sikkert kom til å ta. Ved daggry neste morgen forsøkte enheter fra den britiske

161. brigade å forsterke garnisonen nordfrå. Men kringvernet hadde alt skrumpet så drastisk inn at bare én bataljon klarte å

presse seg inn i byen, resten av brigaden måtte innta stillinger fire kilometer nordenfor den. Derfra kunne den gi de beleirede

artilleristøtte. Den japanske 31. divisjon bestod av 20 000 mann under kommando av generalløytnant Kotuku Sato, som bare hadde begrenset krigserfaring - og som trolig ikke var særlig begeistret

for det oppdrag han hadde fått. Divisjonens marsj over fjellene til Kohima hadde vært .overmåte anstrengende. Nesten alle pakkdy-

rene var gått tapt, og styrkene hadde det knapt med mat og

forsyninger. Ikke desto mindre fortsatte Sato angrepet, og tvang

forsvarerne til å forkorte kringvernet ikke bare én, men to ganger alt i løpet av den første dagen. Han klarte dessuten å sperre veien til Dimapur bak 161. brigade, og ved det å forhindre at ytterligere

forsterkninger nådde Kohima.

Med forsvarerne innesluttet og 161. brigade bundet til stedet,

hadde Sato nå fått en stor militær mulighet. Bare 75 km lenger

nord lå jernbanens endepunkt Dimapur som et stort bytte uten forsvar. Alt Sato behøvde å gjøre, var å la en del av sine styrker

holde Kohima omringet, sette seg i bevegelse med resten og ta

/ februar 1944 steg røyk opp fra et kjempetelt i nærheten av Delhi, hvor 1 000 hindu-prester var samlet for å be om at krigen snart måtte være slutt. Under den 10 dager lange gudstjenesten - den første massesamling av denne art siden det 17. århundre — messet prestene over 10 millioner bønner.

149

var imponert av den enkelte japanske soldats mot og seighet, men som syntes at deres ledere ofte manglet oppfinnsomhet, undret seg over hvorfor ikke Sato rykket inn i Dimapur istedenfor

å slite opp sine tropper ved kostbare angrep på Kohima. Da en delegasjon av offiserer fra RAF avla Slim et besøk for å fortelle at de hadde til hensikt å bombe Sato, forbløffet han dem ved å antyde at det kunne de la være. «Jeg anså deres påtenkte offer for

å være en av mine nyttigste generaler,» forklarte han senere. Drevet fram av Sato, angrep japanerne Kohima hver natt,

enkelte ganger under rop og trompetsignaler, andre ganger ved

lydløse snikangrep. Fra åsryggene som de hadde tatt, pøste de ødeleggende artilleriild inn i de tette trekronene som skjermet garnisonen. Forsvarerne, som kjempet i hastig forberedte stillinger

og åpne skyttergraver, var utsatt for dødbringende splinter når granatene traff trærne. Senere, da skogholtene nærmest var skutt

bort, gjorde japanske snikskyttere det praktisk talt umulig å bevege seg inne i kringvernet i dagslys. Som ventet stengte

japanerne snart garnisonens vannledning og skjøt lagertankene sønder og sammen, så forsvarerne måtte klare seg med en rasjon

på en halv liter vann om dagen - et forferdelig savn i den intense

varmen. Under det sterke presset fra japanerne ble britene gang på gang

nødt til å forkorte forsvarslinjen. Til slutt var de presset sammen på et trekantet område med sider på bare 4-500 meter. Legene måtte operere i groper uten tak over hodet, og de syke og sårede måtte ligge under åpen himmel, hvor de ofte ble såret om igjen av

fykende splinter. Der forekom eksempler på enestående mot. En menig ved

navn Williams, som i det sivile liv hadde vært gruvearbeider, mistet geværet i nærkamp, men gikk løs på japanerne med en

spade. En sersjant Haines var blitt blindet av et sår i hodet, men nektet å bli liggende på førstehjelpsplassen. Støttet av en ung

menig og med en stokk til å famle seg fram med, vendte han tilbake til første linje og ildnet karene sine til å slåss, til han til slutt

ble drept av skudd fra en snikskytter. En visekorporal Harman foretok helt alene et angrep på en japansk maskingeværstilling i en bakkeskråning. Han drepte alle fem japanerne, og reiste seg så

og svingte triumferende maskingeværet over hodet, mens kameratene skrek hurra. Det ble skutt på ham, mens han begynte

Underveis for å angripe britene ved Imphal-Kohima våren 1944, tar en eliteavdeling av japansk kavaleri, noen av dem til fots, seg fram nedover en smal fjellsti. På denne strabasiøse ferden mistet det keiserlige rytteri nesten to tredjedeler av hestene sine som følge av det lumske terrenget.

150

å rusle, ikke å løpe, tilbake mot de britiske linjene. Halvveis

av 2. divisjon.

fremme fikk han et skudd gjennom ryggraden. Like før han døde,

Under beleiringen hadde garnisonen hatt 600 falne og sårede.

sa han til kameratene: «Jeg fikk has på dem alle sammen - det var

Avløserne ble forferdet over det likhuset de kom fram til. «Bakken

verd det.»

var overalt rotet opp av granatild,» skrev major John Nettlefield,

En del av de hardeste kampene fant sted i nokså uvante

omgivelser, en tennisbane på en strategisk viktig bakketopp ved

«og rester av mennesker lå og råtnet mens kampene pågikk omkring dem. Det var fluesvermer overalt, og de ynglet med

villaen til de britiske myndigheters representant på stedet. Britene

ufattelig fart. Mannskapene spydde mens de gravde seg stillinger.

hadde gravd seg stillinger ved den ene enden av banen, og

Stanken hang i luften og satte seg fast i hår og klær.»

japanerne tok stilling ved den andre. Begge sider «lobbet»

Bare timer etter at punjabene hadde nådd fram til Kohima,

håndgranater over banen, der tennisballene en gang hadde sust

brøt kampene ved tennisplassen ut igjen. Men det var innlednin­

fram og tilbake. Kampen pågikk en hel dag før britene fikk tatt

gen til en ny fase i kampene, som «ble like hard som den første»,

knekken på japanerne.

for å bruke Slims ord.

Alt før Kohima hadde vært beleiret en uke, var vann,

Japanerne lå fremdeles i sterke stillinger rundt byen, og britene

ammunisjon og medisiner så godt som oppbrukt. Den 13. april -

slet for å kaste dem ut, først nordfrå og deretter fra en

«den svarte 13.» som forsvarerne senere kalte dagen - forsøkte fly

dominerende høyderygg i sør. Det lyktes ikke før de fikk

å slippe ned forsyninger med fallskjerm. Men mellom de bratte

forsterkninger fra Arakan. Da kom det støtet som fikk pendelen til

fjellveggene var det ikke plass til å manøvrere, så flyene måtte

å svinge for godt - britene trengte over japanernes forsyningslinje

formelig løpe spissrot mellom japanerne som skjøt fra åssidene.

sørøst for Kohima og erobret et viktig sambandssentrum. De fikk

Garnisonens forsvarsområde var skrumpet inn og var blitt et

vanskelig mål, og de fleste av fallskjermene havnet innenfor japanernes linjer. Hardt tiltrengt ammunisjon til bombekastere ble sluppet ned til 161. brigade fire kilometer borte, mens artilleri-

granater som brigaden trengte, ble droppet i Kohima, hvor man ikke hadde noen kanoner. Noe av bombekasterammunisjonen

landet hos japanerne, som omgående brukte den mot for­ svarerne - ved hjelp av erobrede britiske bombekastere. Samme

dag fikk japanerne inn et direkte treff på førstehjelpsstasjonen i Kohima, og drepte to av de tre legene og drepte eller såret om igjen 40 av pasientene. Etter bitre kamper som raste fram og tilbake, erobret japanerne den 15. april en viktig høyde sørvest for byen, og natten etter tok

de enda en høyde med utsikt over Kohima. Nå var forsvarerne

sårbare for angrep fra alle tre sider.

Samtidig hadde imidlertid 161. brigade, støttet av elementer

fra 2. divisjon, som nettopp var ankommet fra Sør-lndia, innledet et angrep fra nordvest i retning av Kohima. Japanerne gjorde

forbitret motstand. Men ved daggry den 18. april, da forsvarerne gjorde seg klar til en siste desperat kamp, brøt tropper fra 161.

brigade igjennom og fram til dem. De syke og sårede ble evakuert, og to dager senere ble garnisonen avløst av 6. brigade

Med bærestropp om pannen bærer en gurkha-soldat en såret kamerat ut av den tette jungelen. Under de harde kampene i kystprovinsen Arakan i det vestlige Burma mistet XV. korps over 5 000 mann da japanerne forsøkte å utslette korpset som en mulig forsterkning til IV, korps ved Imphal 500 km lenger nord.

151

hjelp av krigere av naga-stammen, som var veivisere for

egne forsyningslinjer skulle bli avskåret, å sette ned tempoet i sitt

troppene, bar fram forsyninger, angrep japanerne fra bakhold, og

fremstøt ned Hukawng-dalen, og sende Slim hjelp i form av den

brakte sårede inn selv under kraftig ild. I sin senere hyldest til dem

kinesiske 38. divisjon under general Sun. Men Slim sa nei takk,

uttalte Slim med takknemlighet at «hverken pisking, tortur,

han ønsket ikke at Stilwell skulle minske presset i Hukawng-dalen

henrettelser eller brenning av landsbyene deres hadde fått dem til

og ved det frigjøre Mutaguchis 18. divisjon til å kjempe omkring

på noen måte å hjelpe japanerne eller forråde våre tropper».

Imphal. Han gav Stilwell ordre om å drive på, og garanterte at om

I begynnelsen av juni kunne Slim melde at fienden i Kohima-

Stilwells forbindelser ble avskåret, så skulle det ikke vare mer enn

området var i ferd med å «bryte kontakten og trekke seg ut så

ti dager. Som det viste seg, ble Dimapur ikke tatt, og den viktige

godt han kan».

linjen til Ledo, som Stilwell var avhengig av, ble ikke brutt.

Samtidig med at slaget om Kohima raste, økte kampene om

retninger. Gjennom en periode på fire måneder angrep japanerne

Imphal i villskap. Fra slutten av mars, da japanerne blokkerte

langs alle disse veien. «Der var alltid et eller annet sted et japansk

forsyn i ngsveien til Kohima og Dimapur, var forsvarerne av Imphal

fremstøt som måtte møtes og nedkjempes,» skrev Slim senere.

fullstendig avskåret - noe som forskrekket nær sagt alle unntatt

«Men kampene fulgte alltid et bestemt mønster. De viktigste

den uforstyrrelige Slim.

sammenstøtene fant sted på eller nær ekene i hjulet, for det var

Imphal var som navet i et stort hjul, med veier som eker ut i alle

I begynnelsen av april tilbød Stilwell, som var redd for at hans

bare langs disse at kanoner, stridsvogner og andre kjøretøyer

kunne bevege seg.» De bitreste kampene foregikk sørøst for byen, omkring

Tengnoupal, hvor generalmajor Tsunoru Yamamotu etter påtrykk

fra sine overordnede desperat forsøkte å bryte igjennom til Imphal med stridsvogner og artilleri. Indere og gurkhaer gjorde

innbitt motstand mot de japanske angrepene i seks døgn.

Kampene fortsatte til «begge parter var så utmattet at ingen av dem for alvor kunne sette nytt liv i kampene», som Slim uttrykte

det. På den motsatte siden av hjulet, i sørøst, brøt det ut voldsomme kamper ved veien til Tiddim. En japansk avdeling sprengte seg inn mellom grosset av 49. indiske brigade og dens

fremskutte bataljon, og kjempet til nesten hver eneste mann var

utslettet. Stanset i forsøket på å rykke fram her, forla japanerne angrepet mot vest og forsøkte å bryte gjennom langs veien

Silchar-Bishenpur.

For å demme opp for britiske forsterkninger på denne veien, besluttet japanerne å sprenge en 100 m lang hengebro over en

dyp kløft. Under knatrende ild fra håndvåpen lurte tre japanske soldater seg om kvelden den 14. april forbi de ingeniørtroppene

som holdt vakt ved broen og fikk anbrakt sine sprengladninger. Det var et selvmordsoppdrag - de hadde ingen mulighet for å komme seg tilbake. En av dem hoppet utfor, og de to andre ble

sprengt i luften med broen..

Da japanerne (røde piler) i begynnelsen av mars 1944 åpnet invasjonen i India, ble de britiske styrker ved Tiddirm og i Kabaw-dalen angrepet. Etter ordre trakk britene (brutte piler) seg tilbake gjennom jungelen til et forsvarsområde på Imphal-slettene. Lenger nord ble den britiske garnisonen i Kohima angrepet den 4. april, og ble beleiret i to uker. Men den britiske 161. brigade og deler av 2. divisjon (svarte piler) nådde fram fra Dimapur senere i måneden, og hevet beleiringen. To måneder senere rykket 2. divisjon sydover for å hjelpe til med å unnsette troppene ved Imphal. Den 8. juli begynte japanerne å trekke seg tilbake til Burma.

152

Rasende kamper flammet den 20. mai opp ved landsbyen

(«Tæl»), var en kjempeoperasjon. Mellom den 18. april og slutten

Bishenpur, hvor japanerne satte alt inn på å bryte gjennom til

av juni ble 12 000 mann forsterkninger og nesten 19 000 tonn

Imphal. Den japanske 33. divisjon hadde fått ordre om å «seire

forsyninger fløyet inn til Imphal. Selv ferdigbygde broer ble

eller dø». Generalmajor Nobuo Tanaka hadde uttalt: «Dere må

sluppet ned i fallskjerm, og likeledes levende muldyr, sauer og

betrakte døden som lettere enn en fjær når dere står overfor

geiter. Alt i slutten av april begynte luftbroen å få virkninger - de

oppgaven å erobre Imphal. Av den grunn må det ventes at

beleirede gikk over til offensiven på slettene ved Imphal.

divisjonen vil bli nesten tilintetgjort.» Japansk infanteri begynte en rekke selvmordsangrep, og

Som i så mye av bakkestridene i CBI - i Imphal-Kohima-slaget

artilleristene ble på sin post til de falt for ild på kloss hold eller ved

stod asiater mot asiater. Med unntagelse av 2. divisjon bestod de

bajonettangrep. Deres tapperhet gjorde et dypt inntrykk på Slim.

britiske styrkene hovedsakelig av indiske tropper. Sjelden har

Som han senere skrev: «Hva man enn måtte mene om den

noen hær vært så mangeartet i religion, språk og kultur. Hinduer,

militære klokskap ved å fortsette håpløse angrep, så er det ingen

muslimer og kristne kjempet side om side, de snakket tamil,

tvil om motet og dristigheten hos de japanske soldater som

pashto, punjabi, gurkhali og telugu. (Seg imellom tydde de

utførte forsøkene. Jeg vet ikke noen hær som kunne ha vist seg

forskjellige gruppene til urdu, fellesspråket innen den indiske

som deres jevnbyrdige.»

hær.)

Da ukene gikk og Imphal fremdeles var avskåret, begynte de

Der var høyvokste sikher, som aldri klippet hår eller skjegg,

britiske tjenestegrensjefer å kritisere Scoones for at han ikke

semittisk utseende pathaner fra grensetraktene i nordvest,

klarte å bryte beleiringen. Mountbatten ble bekymret, og høyere

høykaste rajputer og krigerske muslimer fra Punjab. Der var

offiserer maste på Slim om at Imphal måtte unnsettes for enhver

dogras, mahratter, madratter og naga-hodejegere fra fjellene

pris før det var for sent. En offiser foreslo at Slim ganske enkelt

mellom India og Burma. Og selvsagt var de navngjetne gurkhaene

skulle presse en styrke av panserkjøretøyer og lastebiler fram

der. Gjennom ni decenniers tjeneste i den indiske hær hadde

langs Imphal-Kohima-veien og bryte gjennom til hovedkvarteret

disse hardføre mennene fra Nepal i Himalaya vunnet ry for å være

for IV. korps. Slim svarte at da broene var sprengt, ville det være

fremragende soldater, tapre, seige og villige. Selv om de formelt

som å sende en konvoi av jagere og handelsskip gjennom en

var leietropper, var de sine britiske offiserer meget hengivne. Og

kanal hvor fienden behersket breddene - og hvor det på enkelte

offiserene - hvis rekker Slim også i sin tid hadde tilhørt - var på

strekninger ikke engang var vann.

sin side like hengivne overfor dem.

Slim hadde tenkt ut sin egen løsning på forsyningsproblemet:

Gurkhaene syntes å ha spesialisert seg på angrep på japanske

Han ville holde Imphal forsynt ad luftveien - om nødvendig

stridsvogner og maskingeværreder. I nærkamp går en gurkha som

endog gjennom hele monsuntiden. For å minske behovene der

regel over til å bruke sin kukri, et huggvåpen med en egg så skarp

ble nesten 30 000 ikke-stridene fløyet ut, og dagsrasjonene til de

som en barberkniv på innsiden av det krumme bladet. Ved

gjenværende 155 000 troppene ble redusert til 65 prosent av de

Imphal kom en britisk offiser en gang over en drept japansk soldat

normale.

hvis hjelm, hode og kropp var kløvd helt ned til brystbenet av et

Å holde et helt armékorps forsynt gjennom luften var en

hugg med en kukri.

enorm oppgave, som ble sterkt komplisert av knappheten på fly.

RAF brukte hvert eneste disponibelt fly, blant dem 79 som ble lånt

fra Midt-Østen-kommandoen. Da disse skulle leveres tilbake, besluttet Mountbatten å beholde dem til de kunne erstattes, og Churchill støttet ham fullt ut. «La ingenting bli tatt ut av kampene

som De trenger for å seire,» telegraferte han til Mountbatten. Luftbroen til Imphal, som med rette bar kodenavnet Stamina

To britiske offiserer - den ene med hjelm, den andre med «alpelue» - hilser på indiske soldater 30 km nord for Imphal underveis til Kohima etter at veien var ryddet for japanske sperringer. Den 22. juni 1944 brøt britenes 2. divisjon gjennom fra Kohima og møttes med den 5. indiske divisjon, som hadde kjempet seg fram fra Imphal.

153

Tradisjonen forlangte at en gurkha aldri grep til sin kukri uten

Men med den mangel på smidighet som Slim har nevnt som

at den skulle «trekke blod» - selv om det måtte bli hans eget.

karakteristisk for japanske militære ledere, nektet Mutaguchi å

Beundrende europeiske soldater som ba om lov til å få studere

forandre sine planer. Han gav sjefene for 15. og 33. divisjon

disse praktfulle knivene, ble dypt imponert ved å se gurkhaene

sparken, og beordret deres etterfølgere å fortsette offensiven. Han

snitte seg i fingeren før de stakk kniven i sliren igjen.

støttet direktivet med en barsk dagsordre til troppene: «Fortsett

Gurkhaene og de indiske troppene hadde en enestående

med oppgaven til all ammunisjon er oppbrukt. Blir dine hender

legemlig og åndelig utholdenhet. De britiske offiserene anså at de

brukket, så kjemp med føttene. Blir både hender og føtter brukne,

beste enhetene var bedre enn de vanlige britiske styrkene.

så bruk tennene. Selv om du ikke har pust igjen i kroppen, så

På den andre siden av kamplinjen var de japanske soldatene minst like tøffe. Deres dødsforakt var enestående. «De kan få

kjemp med din ånd. Mangel av våpen er ingen unnskyldning for nederlag.»

medaljer for deltagelse i et felttog og for lang tjeneste, men ikke

Etter å ha avskjediget to generaler for manglende angrepslyst,

for tapperhet på slagmarken - den går man ut fra som noe

stod Mutaguchi snart overfor et problem av en annen art -

selvsagt. Japanske unggutter er antagelig ikke mer oppsatt på å dø

oppsetsighet fra sin tredje divisjonssjef, general Sato, hvis 31.

enn andre, men som rekrutter gjennomgår de en tre måneder

divisjon nå fikk en stygg medfart av overlegne britiske styrker ved

lang intens indoktrinering i bushido, som formaner dem om å

Kohima.

foretrekke døden fremfor fangenskap,» ble det fortalt. Japanske

Satos tap nærmet seg 3 000 falne og 4 000 sårede. Den 13. mai

offiserer godtok muligheten av å dø så fullstendig at de ofte lot sin

anmodet han om tillatelse til å trekke seg tilbake fra Kohima til et

egen begravelsesseremoni holde før de dro til fronten. En soldats

sted hvor han kunne få støtte. Mutaguchi avslo. Sato ba en gang

pårørende måtte ikke si noe som kunne få en sønn, ektefelle eller

til, og Mutaguchi sa igjen nei. Sato ble rasende. Da han fikk rede

bror til å betenke seg på å ofre livet.

på at Mutaguchi hadde frabeordret de to andre divisjonssjefene,

I en fortvilet situasjon pleide en japansk soldat å spare sin siste

sa han fnysende til sin stab: «Dette er skammelig. Mutaguchi

håndgranat eller patron til seg selv. Ble han tross alt tatt til fange,

burde be om unnskyldning overfor de falne soldatene og det

søkte han gjerne med alle midler å ta sitt eget liv. Krigene i Østen

japanske folk for sin egen fiasko. Han bør ikke prøve å legge

har mange beretninger om de merkeligste former for selvmord -

skylden på sine underordnede.»

ved Imphal forsøkte en japansk soldat å skjære halsen over på seg

med lokket av en hermetikkboks. I beundring for fienden skrev Slim: «Den japanske hærs styrke

Ikke desto mindre gjorde Sato som han hadde fått ordre om -

for en tid. Enda stillingen nå klart var håpløs, fortsatte hans

soldater å kjempe like innbitt som før.

lå... i den enkelte soldats kampånd. Han kjempet og marsjerte til

I annen halvdel av mai ba Sato flere ganger Mutaguchi om

han døde. Hadde fem hundre japanere fått ordre om å holde en

tillatelse til å trekke seg tilbake, men fikk streng ordre om å bli der

stilling, måtte vi drepe fire hundre og nittifem av dem før den var

han var. Sato sendte et sint telegram til sjefen for den japanske

vår - og da tok de siste fem sitt eget liv.»

femte flystyrke og anmodet om forsyninger. «Siden vi forlot

Disse egenskapene hos den japanske soldat kom særlig sterkt

Chindwin, har vi ikke fått en eneste patron fra Dem, ikke et eneste

til syne da Imphal-Kohima-slaget nærmet seg sitt høydepunkt.

korn ris.» Sato ventet, men det japanske flyvåpen var spent til

Etter at britene i midten av mai hadde overtatt initiativet, begynte

bristepunktet, og ingen fly kom.

japanerne ved Imphal og Kohima å lide av mangel på det

Den 30. mai meddelte Sato over radion Mutaguchi at han kom

nødvendigste. De hadde ikke klart å erobre mat og forsyninger

til å trekke seg tilbake fra Kohima. Mutaguchi svarte bryskt: «Da

som de trengte, og da monsunen satte inn, kunne de ikke lenger

stiller jeg Dem for krigsrett.» For sint til å være taktfull, meldte Sato

stole på sine egne forsyningslinjer. Drevet av sult begynte de å ete

tilbake: «Gjør hva De vil. Da trekker jeg Dem med meg i fallet.»

sine egne muldyr. Mange ble syke av beriberi som en følge av en mindreverdig diett.

154

Et lignende ampert telegram fyrte Sato av til arméhovedkvarte­ ret i Rangoon: «Den taktiske innsikt i Femtende armés stab ligger

BROBREKKERNE-TIENDE FLYSTYRKE Mens De flyvende tigrene og de som fløy over Pukkelen, fikk de fleste av avisoverskriftene, var det få som blåste i trompet for Tiende Fly­ styrke - som kom til CBI i mars 1942 - til tross for de ødeleggende virkninger de også hadde for japanerne. Fra baser i India rettet de raske bombeangrep dypt inne i Burma, kuttet over jernbanelinjer, ødela flyplasser og gjorde inn­ hugg i skipstrafikken ved Rangoon og andre havnebyer. I en tre måneders periode i 1944 gjennomførte Tiende Flystyrke over 8500 an­ grep og slapp nær 2 000 tonn bomber over japanerne. En av skvadronene, den 490., spesialiserte seg på broer, og vant seg navnet «Brobrekkerne» ved at de på en enkelt uke utslettet åtte broer. Denne skvadronen innførte den såkalte «hop-bombing» - de slapp bombene under et flatt stup, i en vinkel som sikret at bombene eksploderte ved anslag og ikke rikosjetterte. Disse presisjonsangrepene bidro til å isolere japanerne fra hverandre og hindre dem i å få tilførsler på Imphal-slettene. De fikk for øvrig en britisk offiser til å beklage seg: «Hver gang våre styrker kommer til en elv, finner de jb broene bombet vekk.»

Et B-24-fly over tre broer i Burma som var blitt ødelagt tidligere på dagen.

Skumsøyler står høy til værs omkring en japansk lastebåt som blir bombet utenfor havnebyen Mergui i Burma.

En gjenoppbygd bro over Mu-elva i Burma går opp i røyk etter et bomebeangrep. Her brukte Tiende Flystyrke for første gang den såkalte «hop-bombing».

155

under en kadetts.» I en følelsesmessig opprevet tilstand brøt han

i gang et angrep mot Palel, sør for Imphal. Det brøt sammen.

radioforbindelsen, og gav sin divisjon ordre om å trekke seg

Mutaguchi, som nå var i nesten samme situasjon som Sato hadde

tilbake. «Jeg kan ikke se fienden gjennom tårene som blender

vært, ba Kawabe om tillatelse til å slå retrett, men fikk i stedet

meg,» skrev han til sin hustru.

ordre om å angripe Palel med fire angrepsspisser. Det var ikke

Mutaguchi, som hadde planer om enda et stormløp mot

mulig - Mutaguchis styrker var for avkreftet til å ta offensiven

Imphal med 31. divisjon, ble helt vill. «Han har tapt slaget for

igjen. Fortvilet trakk Mutaguchi seg tilbake til en bakketopp og

meg!» raste han. Da radioforbindelsen var brutt, sendte Mutagu­

messet fram en shinto-bønn i denne sin nødens stund. Dagen

chi sin stabssjef, generalmajor Todai Konomura, for å finne Sato i

etter fikk han ordre fra Kawabe om å trekke seg tilbake.

jungelen og beordre ham tilbake i kamp igjen. Konomura

Den 8. juli, fire måneder etter at «Marsjen mot Delhi» begynte,

overbrakte Sato beskjeden, og minnet ham om konsekvensene

innledet Mutaguchis tropper tilbaketrekningen over Chindwin og

hvis han unnlot å adlyde ordren. Som svar brølte Sato: «Femtende

til Burma. Det var utmattede og utmagrede styrker på retrett

armé har ikke klart å sende meg forsyninger og ammunisjon siden

gjennom et land i flom under monsunen. Bortsett fra elitedivisjo­

operasjonen begynte. Det fritar meg for enhver forpliktelse til å

nen, den 33., som fremdeles var en sammenhengende, om enn

adlyde ordren - og det ville under enhver omstendihget være

sterkt ribbet enhet, var kampmoral og organisasjon brutt

umulig å etterkomme den.» Da Konomura forsøkte å advare ham

sammen. Det var knapphet på mat, for landsbyene langs ruten

om at det var et farlig skritt han var i ferd med å ta, svarte Sato at

var alt blitt plyndret under den japanske fremrykningen.

hans eneste ønske var å få Det keiserlige hovedkvarter til å «forstå hvor tåpelig Mutaguchi har vært».

slutten hadde vi ingen ammunisjon, ingen klær, ingen mat, ingen

En krigskorrespondent som var med på tilbaketoget, skrev: «På

Det var under enhver omstendighet lite Mutaguchi nå kunne

kanoner. Soldatene gikk barbent, kledd i filler, de kastet alt så nær

gjøre. Hans armé var i ferd med å gå i oppløsning. Ett regiment var

som en stav å støtte seg med. Øynene ulmet i de radmagre

blitt redusert fra 4 000 til 450 mann, og av disse var bare

kroppene. Alt de hadde å holde det gående på, var gress og vann.

halvparten stridsdyktige. Det var så knapt med mat at enkelte

Og jungler, høye fjell og flomstore elver sperret veien for dem.»

bare overlevde på gress og store svarte snegler. Og mer dårlig nytt

Da en annen krigskorrespondent traff Mutaguchi og ba ham om

var i vente.

en uttalelse, svarte generalen: «Jeg har kostet tusener av mine

Den 22. juni hadde visekorporal C. E. Canning ved en

menn livet. Jeg burde ikke vende levende tilbake over Chindwin.»

sambandsavdeling i 5. indiske divisjon klatret opp i et tre ved

Britiske tropper som fulgte i sporene etter de flyktende

Kohima-veien nord for Imphal. Da så han i kikkerten et

japanerne, kom over ubegravede lik i hundrevis og snesevis av

oppsiktvekkende syn. I en fart klatrer han ned fra sin utkikkspost

sårede og syke som bare så vidt var i live. De fant felthospitaler

og meldte av til en offiser: «Unnskyld, sir, men jeg har nettopp sett

som lå strødd med lik, av menn som var skutt av sine kamerater

stridsvogner, med infanteri sittende utenpå dem, komme nedo­

for å skåne dem for skammen ved å bli tatt til fange.

ver veien.» Det han hadde sett, var 2. divisjon, som rykket sydover

Mutaguchi ble frabeordret, og dro fra Burma til Singapore i

fra Kohima. Etter nesten tre måneders kamper ved Imphal og

vanære. Sato ble også avskjediget. Oberst Shumei Kinoshita ved

Kohima var det nå forbindelse mellom de britiske styrkene, og

Mutaguchis stab overrakte ham et sverd som en invitasjon til å

Imphal var igjen forbundet med utenverden. Slim skrev: «Imphal-

begå harakiri, men Sato avslo, idet han hevdet at nederlaget ikke

Kohima-slaget, det mest avgjørende i felttoget i Burma, var ennå

skyldtes ham. Det var tale om å stille Sato for krigsrett, men leger

ikke slutt, men det var vunnet.»

som undersøkte ham, var av den mening at hans mentale tilstand

Selv Mutaguchi forstod det. Nå ventet han bare på at sjefen for

ikke ville tåle en rettergang.

hæren i Burma-området, general Kawabe, skulle gi ordre til retrett.

I stedet tilskyndet Kawabe Mutaguchi til å kjempe videre.

Ved Imphal og Kohima hadde japanerne lidd de største nederlag

Mutaguchi tok personlig kommandoen over sine tropper og satte

til lands i sin historie, lalt hadde de mistet 30 000 falne og 25 000

156

syke og sårede. Dessuten var en stor del av deres artilleri,

Etter at japanerne var flyktet fra Imphal og Kohima, fant de

panserstyrker og transportmidler blitt ødelagt eller erobret. Den

britiske troppene som besatte landsbyen Mao ved Imphal-

femtende armé var ikke lenger en stridende styrke. Ivrige etter å

Kohima-veien, noen ord som var skriblet på en vegg: «Britene -

utnytte seieren var britene alt i ferd med å utarbeide planer for å

for mange kanoner, tanks og tropper. Japanerne dra bort, men

forfølge de retirerende japanerne hele monsuntiden igjennom og

komme tilbake om seks måneder.»

gjenerobre Burma.

Den skrivende tok feil. Japanerne kom aldri tilbake.

157

STORM PÅ CITADELLET I EN FORTIDSBY I mars 1945 ble stillheten i Mandalays gater plutselig brutt av skarpe knall fra japanske snikskyttere, besvart av knatringen fra britiske bren-guns. Generalløytnant William Slim ledet angrepet,

men før Mandalay var hans, måtte han drive japanerne ut av den

ærverdige gamle festningen Fort Dufferin i hjertet av byen. Det som stengte veien, var Pagoda Hill, som kneiste nesten 250 m over fortet. Høyden krydde av snikskyttere i stillinger i dens Generalløytnant William Slim, sjef for den britiske fjortende armé, innenfor det nylig erobrede Fort Dufferin.

hundrevis av pagoder. Det tok en elitebataljon av gurkhaer tre dagers forbitret kamp å erobre høyden, og selv da måtte de siste

forsvarerne sprenges ut av sine stillinger med bensinfat, som ble antent ved kanonild.

Fra denne hardt tilkjempede høyden hadde Slim utsikt over festningen, en by innenfor en by, dominert av det store teak-

palasset. Fortet var omgitt av teglsteinsmurer med skyteskår, ni meter høye og over ti meter tykke ved foten, som igjen var omgitt av en over 20 meter bred jordvoll. «En veldig utgave av det

leketøyslottet jeg lekte med som barn,» tenkte Slim der han

undersøkte det fantastiske byggverket - og deretter med typisk britisk understatement - «et formidabelt angrepsmål for en lett

utstyrt hær som hadde hastverk.»

Slim satte inn bomber og kortholdskanoner for å bryte gjennom fortets murer. Da 250 kgs bomber viste seg ikke å være

nok, lot Slim 1 000 kgs bomber sprette mot overflaten av den 70 m brede vollgraven og mot murene. En ukes tordnende

bombardement åpnet til slutt noen få bresjer. I mellomtiden hadde en stormavdeling gjort klar flåter og kamuflasjeutstyr. Fire ganger kom stormstyrken seg over vollgraven i nattlige overras­

kelsesangrep, men ble drevet tilbake av kraftig ild. Slim satte inn enda en dags bombardement. Da seks burmesere med et hvitt

flagg den 20. mars kom marsjerende ut av fortet, ble Slim

overrasket ved å høre at de overlevende japanerne hadde kommet seg unna gjennom en drensledning under vollgraven. Endelig kunne hæren som hadde hastverk, rykke inn og heise

Union Jack over det fremdeles rykende citadellet.

160

Et britisk «kløvtog» passerer to av de tusenvis av mursteinspagodene i krattskogen nær Mandalay. Vannhullet i forgrunnen er en grop hvor bøllene kommer og tar sandbad.

En britisk soldat i en jeep ser opp mot baksiden av Pagode-høyden, sentrum lor buddhismen i Burma. Oppe på kammen kan vi se den overbygde trappegangen hvor fromme buddhister og munker i sine safrangule kapper hver dag vandret opp til bønnetimen - lør den hellige høyden ble en blodig slagmark. Fra balkongen på et av templene på Pagode-høyden ser britiske soldater forsiktig ut over Mandalay og Fort Dufferin. Pøyken-kommer fra en bombe som har falt utenfor det beleirede fortet.

162

På toppen av Pagode-høyden leder en indisk soldat ildgivningen. Foran dem kneiser spiret på en av de mange hundre pagodene på høyden

en av Pagode-høydens mange forgylte - og umåtelig verdifulle - statuer av Cautama Buddha

Ovenfor: Britiske soldater planter Union Jack på det bombeskrammede tårnet over en av Fort Dufferins porter, kort etter at de 29. mars 1945 har tatt fortet. TU høyre står kamptrette britiske soldater i giv akt idet det britiske, flagg offisielt blir heist over festningsmurene. På treet til venstre kan man se spor etter bombingen, som har ødelagt det meste av fortet.

166

■

Et tog snegler seg vestover gjennom Kwangsi-provinsen, farlig drapert av kinesere på flukt for de japanske hæravdelinger i 1944.

169

AMERIKANSK EVAKUERING FREMKALLER PANIKK I 1943 begynte generalmajor Claire L. Chennaults Fjortende Flystyrke å operere fra baser i det østlige Kina, og slo med økende

kraft til mot japanske jernbaner og skip. Der var få bakkestyrker til

å beskytte disse fremskutte basene, men Chennault mente at flyene hans ville klare å slå tilbake eventuelle fiendtlige angrep.

Forbitret over kraften i flyangrepene, innledet japanerne våren 1944 et massivt fremstøt sørover gjennom Hankow, med sikte på

å erobre basene og de store byene i det østlige Kina. Japanerne Kulier graver ned en 500 kg's bombe i en rullebane på flyplassen ved Kweilin, før de sprenger den i luften som ledd i amerikanernes plan om ikke å la noe bli igjen i brukbar stand.

trengte all motstand til side og spredte en bølge av redsel foran

seg. Det ble fortalt at sivile ble skutt og deres hjem og bedrifter

plyndret. Rykter føder nye rykter, og befolkningen i Kweilin, Liuchow og andre byer i japanernes vei ble mer og mer engstelig

for sin skjebne. Graham Peck i den amerikanske etterretningstje­

neste, som befant seg i Kweilin, skrev: «En verre sinnstilstand for motstand, eller for en ordnet retrett, kan man ikke forestille seg.»

Da den Fjortende Flystyrkes bakkemannskaper begynte å ødelegge flyplassene og sprenge sine ammunisjonsdepoter i

luften for at de ikke skulle falle i fiendens hender, økte engstelsen til panikk, og befolkningen begynte å flykte - med tog, med

elvebåter og til fots. Båter og tOg var overfylt til bristepunktet. Livredde familier var

villige til å betale nær sagt hva som helst bare for å komme seg til neste by. Og når pengene var betalt og ferden begynt, oppdaget de at de måtte dra videre igjen, for japanerne fortsatte å rykke fram. Peck beskrev situasjonen som «et kaos med alles kamp mot

alle, hvor ofrene nådeløst mishandlet hverandre for selv å komme seg unna». Når pengene tok slutt, begikk hele familier selvmord. De døde ble ribbet for klær, og utmattede hester og muldyr ble slaktet og spist.

Hundretusener av kinesere døde under forsøkene på å unnslippe, men millioner klarte å komme seg ut i landdistriktene,

og der å vente til krigen var over, i relativ sikkerhet, men i de fleste tilfelle i ytterste fattigdom.

170

Rullebanen ved Tanchuk, kopparret av bombekratere forårsaket av Fjortende Flystyrke, etter et amerikanerne hadde oppgitt og evakuert flyplassen.

171

En soldat lyser med lommelykt så kameraten kan plante en kule i et bensinfat inne i en bygning på basen ved Kweilin. Før de dro sin vei, satte Fjortende Flystyrke fyr på alle de 550 lagerskurene og boligbrakkene. I noen av bygningene var det lagret ammunisjon, som sprang i luften da ilden nådde den. Planmessig påsatte branner svir av alle bygninger på basen ved Hengyang. Garnisonen der hadde vært omringet av japanerne siden sist i juni 1944, men holdt stand til i august. I et fåfengt håp om at byen kunne reddes, hadde mange sivile ikke forsøkt å flykte før garnisonen falt. Nå oppstod det plutselig kaos på veier og jernbaner.

172

173

Jernbanestasjonen i Liuchow er skueplassen for mange private sysler, der flyktningene steller seg mens de venter på å komme seg ut av byen med toget.

174

Med litt halm under seg sover en ung flyktning på boggien under en jernbanevogn.

Barn skraper til seg glør under et lokomotiv for å koke seg mat - og for å holde seg varme.

FORTVILET INNSATS-OG LIKE DESPERAT VENTETID Da millioner av kinesere strømmet til jern­ banene for å unnslippe fra japanerne, ble jern­ banestasjonene overfylte. Titusener av menn, kvinner og barn slo leir på stasjonsområdene, laget mat, spiste, sov og stelte seg under åpen himmel mens de ventet på å få reise. Alle sosi­ ale hemninger brøt sammen. Prostitusjon ble

alminnelig, og menn spilte hasard med de få pengene de hadde, i et forsøk på å vinne nok til reisen. Folk tigget seg til, bestakk seg til eller snek seg til plass på togene. Enkelte av togpersonalet drev åger ved å forlange uhyrlige priser for billettene, og drev etterpå med makt pas­ sasjerene ut av toget straks utenfor byen og dro så tilbake etter nye ofre. De som klarte å komme seg unna, anså seg som heldige, selv om de måtte sitte på vogntaket, på en vognkopling eller foran på loko­ motivet.

175

Etter mange dagers flukt må en fortvilet kvinne gi tårene fritt løp.

FORTVILET FLUKTINGENSTEDS HEN Togreisene var et mareritt for flyktningene. Med spebarn og eiendeler bundet fast på ryg­ gen kjempet de om plass i vogner som var full­ pakket fra vegg til vegg. De som ikke kunne få klemt seg inn, hang utenpå. Avgangen ble ut­ satt i det uendelige, mens konduktørene kas­ tet av alle som ikke kunne betale bestikkelse. I Kweilin ble hundrevis drept da et hysterisk togpersonale, som ble stilt overfor tusener av flyktninger som sloss om å komme ombord, lot lokomotivet kjøre inn i folkemengden. Senere, i Liuchow, døde syv mennesker bare i en enkelt lastevogn i et godstog - tre flyktnin­ ger på taket ble revet av da toget kjørte inn i en tunnel, to blindpassasjerer falt av boggien og ned på skinnene, og inne i den stuvende fulle godsvognen døde en mann av et hjerteanfall og en kvinne i barnefødsel. Ved hver stasjon fikk en motstridende mel­ dinger om hvor nær japanerne befant seg. I all forvirringen oppgav enkelte flyktninger alt håp om å komme seg unna, og vendte tilbake til stedet som de kom fra.

176

En ulykkelig mor og hennes sønn, som har falt av det overfylte toget og kommet alvorlig til skade.

177

Ved et av lavpunktene i sin karriere i Kina-Burma-India (CBI) skrev

Stilwell i sin dagbok: «Det er stunder da jeg kunne trenge en tvangstrøye. Å skyte og drepe på vanlig realt vis ville være en lettelse, og jeg ville foretrekke å være soldat og sove på bakken

fremfor den kranglingen og sjakringen jeg er havnet oppi.» Kanskje ikke noen krigsskueplass under annen verdenskrig

krevde så mye av sine ledere som CBI. De måtte føre krig i nesten umulige omgivelser. Bare å overleve i junglene og fjellene og å overvinne de uhyre forsyningsproblemene, krevde en overmen­ neskelig innsats. På toppen av det hele var de fra første stund

hjemsøkt av grunnleggende uenighet om hvordan krigen i CBI burde føres. De måtte bruke for mye tid til - som Stilwell sa krangling og sjakring, og til å skotte over skulderen for å være sikker på at en ikke ble dolket i ryggen.

Uenigheten omfattet både amerikanerne, britene og kineser­

ne, og her er forklaringen på nesten alt på denne lappeteppearenaen. Helt fra først av hadde amerikanerne hatt et enkelt formål - å holde Kina med i krigen. Nær sagt alt de hadde gjort,

tok sikte på dette. Den farefylte luftbroen over Pukkelen og

Chennaults flystyrkers «fra hånd til munn»-operasjoner hadde til formål å stive opp Kina. Stilwells møysommelige fremstøt ned gjennom Hukawngs og Mogaungs dalfører hadde sin grunn i noe

langt større enn bare ønsket om å hevne det bitre nederlaget i 1942. Han var oppsatt på å ta flyplassen ved knutepunktet Myitkyina og bane grunnen for Ledo-Burma-veien, slik at større

Kinas mange vanskeligheter

forsyninger kunne nå fram til Kina. Når det var oppnådd, håpet

Fremstøtet mot Chennaults flybaser

han å utruste og utdanne flere kinesiske tropper så de kunne

En gammel feide blusser opp

drive japanerne ut av havnebyer i det sørlige Kina og det kunne

Krise i den amerikanske ledelse

etableres nye ledd i tilførslene fra utenverdenen. Dette ville i sin

Stilwell overleverer Chiang en varm potet

tur gjøre det mulig for amerikanske fly å rette kraftige angrep mot

Øksen faller over Eddik-Joe

det japanske hjemland, samtidig som kineserne innledet det

Nye ansikter i et gjenopplivet krigsområde

endelige fremstøt mot japanerne.

En bremse på japanernes dampveivals

Britene hadde sett helt annerledes på tingene. De mente at

Ledo-Burma-veien åpnet

amerikanerne sterkt overdrev betydningen av Chiang Kai-sheks

General Slim overlister japanerne

evne til å føre krig, så de var ikke interessert i å kjempe i Nord-

På vei mot Mandalay

Burmas jungler og åpne Ledo-Burma-veien for forsyninger til Kina.

Kappløpet om Rangoon

Det de var interessert i, var å holde japanerne ute av India, og å

Et omslag i burmesernes lojalitet

gjenopprette sitt imperium i Sørøst-Asia. I deres øyne var

Drukningsdøden

Singapore «britenes fremste angrepsmål», som Churchill uttrykte

Veis ende for Den keiserlige hær

det. Men under amerikansk påtrykk hadde de gått med på felttoget i Burma. Deres ressurser befant seg på bristepunktet, og i

KRANGEL OM KOMMANDOEN

deres planer hadde Tysklands nederlag prioritet fremfor alt annet.

løv, bark, peanøttskall, og til og med de døde, som det var kanskje

Opprinnelig hadde de vært stemt for en begrenset innsats i

tre millioner av. (Det er anslått at det under krigen døde 13

Burma, herunder et amfibieangrep mot Rangoon. Senere koblet

millioner kinesere, av krigshandlinger, naturkatastrofer, farsotter

de dette sammen med et fremstøt over land til Mandalay og

og sult.)

Rangoon, men denne operasjonen utviklet seg etterhvert, mer

På toppen av alle disse ulykkene økte plutselig krigshandlinge­

som et resultat av deres store seier ved Imphal enn som en del av

ne. I april 1944 åpnet japanerne sin første større offensiv i Kina

noen omfattende strategisk plan.

siden erobringen av Hankow i 1938. Som et ledd i en operasjon

Chiang Kai-shek hadde på sin side konsekvent sett krigen

med kodenavnet Ichigo - som betyr «Den første» - ble japanske

under en helt annen synsvinkel enn amerikanerne og britene. Det

styrker i Nord-Kina beordret sydover for å sikre seg den nord-syd-

som hovedsakelig interesserte ham, var å overleve og holde sine

gående jernbanen og erobre den Fjortende Flystyrkes baser i det

arméer intakte for å kunne gjenoppta fiendtlighetene mot

østlige Kina. Samtidig skulle andre styrker, som holdt en enklave

erkefienden, kommunistene. I Chunking, krigstidens hovedstad,

lengst i sør, omkring Kanton og Hong Kong, støte vestover og

økonomiserte han med sine krefter, og ventet på den dag da

rydde en linje fram til grensen til Fransk Indo-Kina. Denne

konflikten ville gjenoppstå.

spesielle operasjonen skulle åpne en direkte forbindelseslinje

Britene klarte å holde seg utenfor det meste av kranglingen

mellom japanerne i Kina og dem i Sørøst-Asia.

innen CBI, og begrenset sine argumenter til de høyeste av

Japanernes primære angrepsmål falt i tre kategorier - den

krigskonferansene. Men den fundamentale uenighet om krigfø­

nord-syd-gående jernbanen, en rekke nøkkelbyer, og de flybase­

ringen bidro til å forgifte forholdet mellom Stilwell på den ene

ne som general Chennault i 1938 og 1939 hadde bygd med

siden og Chiang og Chennault på den andre.

henblikk på det kinesiske flyvåpen, og som siden var blitt utvidet

Etter hvert som krigen skred fram, økte bitterheten. Nå, i 1944,

til å kunne brukes av hans Fjortende Flystyrke.

da japanerne truet med å ta hele Kina, brøt den gamle feiden ut

Til en viss grad var Ichigo noe som Stilwell hadde forutsagt. Han

med ny voldsomhet. Og det er en stor skjebnens ironi at to av

hadde ofte uttalt at hvis japanerne ble provosert av amerikanske

de menn som hadde bidradd mest til Japans endelige nederlag -

fly, kom de til å angripe Chennaults baser. Og i et års tid hadde de

Stilwell og Chennault - skulle bli brakt til fall ved at de ikke kunne

hatt rikelig grunn til å føle seg provosert - den Fjortende Flystyrke

bli enige om et strategisk spørsmål.

Det hendelsesforløp som førte til denne beklagelige utgang,

hadde uavbrutt angrepet japanske kommunikasjoner. Den

hadde rettet harde slag mot japanernes skipsfart, voldt stort

skrev seg fra Kina. På ettersommeren 1944 var situasjonen i ferd

avbrekk i trafikken på elvene og anrettet kaos på jernbanene.

med å bedre seg dramatisk for de allierte i India og Burma, men

Japanerne var bekymret av enda en grunn. Det var bare et

Kina nærmet seg raskt en katastrofe. Regjeringens økonomi var

tidsspørsmål når B-29-bombefly kom til å bruke basene til angrep

anstrengt til det ytterste ved å måtte opprettholde en hær på tre

mot selve Japan.

millioner mann, og befolkningen var utsatt for stadige savn.

Ichigo ble utført av 15 divisjoner, pluss fem uavhengige

Ferdigvarer var praktisk talt umulige å oppdrive, og hamstring

brigader, ledet av general Shunroku Hata. Selve størrelsen av

drev prisene opp, for høyt endog for regjeringens byråkrater.

denne styrken var nok til å slå kineserne som stod overfor den,

Inflasjonen økte til slike høyder at papirpenger ble så å si

med skrekk. Da japanerne rykket fram, gikk den kinesiske hæren

verdiløse.

på 300 000 mann ganske enkelt i oppløsning. Fiendtlige enheter

Enda verre ble det ved at Kina hadde vært utsatt for en rekke

på 500 mann kunne slå tusener av kinesere på flukt. I det kaos

naturkatastrofer. Landet har alltid gitt et magert utkomme for

som oppstod, la de kinesiske offiserene beslag på de fleste av de

bøndene. Nå ble det rammet av stadig tilbakevendende tørke og

lastebilene som fantes, for å slippe unna med sine familier og sine

oversvømmelser, som førte til hungersnød, sykdom og død i stort

eiendeler. Det tok japanerne bare tre uker å nå sine fastsatte mål

omfang. Våren 1944 tydde befolkningen i de nordlige provinsene

mellom elvene Hoang Ho og YangtseKiang.

til å spise alt som var fordøyelig, for å lindre hungerens kvaler -

Da motstanden mot japanerne brøt sammen, ble Chennault

179

urolig for basenes sikkerhet, og søkte måter å forsvare dem på.

følgene av å avskjedige en folkehelt, og avslo å gjøre det.

Han visste at den store amerikanske flybasen ved Chengtu i det

Chennault på sin side gav Stilwell skylden for den vanskelige

sentrale Kina var i ferd med å bli gjort klar til å ta imot B-29-fly

stilling for basene i Øst-Kina. Han hevdet at han alltid hadde

tilhørende Tolvte Flystyrke, som i begynnelsen av juni skulle rette

regnet med at de skulle beskyttes av kinesiske tropper, tilstrekke­

angrep mot Japans stålindustri. Støttet av generalissimus Chiang

lig utrustet med Lend Lease-forsyninger. Selv om han hadde fått

ba Chennault Stilwell om å la forsyninger til Chengtu gå til hans

det meste av det som var blitt fløyet fram over Pukkelen, mente

Fjortende Flystyrke. Stilwell sa nei.

han at Stilwell ikke hadde gitt ham så mye som han skulle ha hatt.

«Chennault har forsikret Chiang at styrke i luften er det rette

I sine memoarer uttrykte Chennault forbauselse over at Stilwell

svar,» skrev Stilwell i en sint analyse av situasjonen. «Han har sagt

«hårdnakket hadde satt seg imot å sende en eneste amerikansk

til ham at hvis Fjortende US Flystyrke fikk støtte, kunne han

patron til kinesiske styrker som stod direkte under hans

effektivt forhindre japsenes invasjon. Nå forstår han at det ikke lar

ledelse... Det foreligger mer enn nok beviser for at mine planer

seg gjøre, og nå forsøker han å fikse et smutthull for seg selv, ved

for krigføringen i luften i Kina bygde på koordinert samarbeide

å hevde at ved å få litt til, som vi ikke kommer til å gi ham, kan han

mellom kinesiske bakkestyrker og amerikanske flystyrker, hvor

fremdeles klare det. Han forsøker å vri seg unna følgene av å ha

flyvåpenet påtok seg hovedbyrden i den felles innsats.»

fart med skryt, og legger skylden på dem som for lenge siden har pekt på farene og forsøke å rette på tabben.»

Etter å ha nådd YangtseKiang, støtte japanerne i mai 1944 videre

Motsetningene mellom de to generalene kokte nå over. Da

fram mot Chennaults baser. Den første hindring var byen Chang-

Chennault, i strid med Stilwells ordre om ikke å gjøre det, forela

sha. Forsvaret av den påhvilte general Hsueh Yueh, en offiser som

Chiang sin egen vurdering av situasjonen, betraktet Eddik-Joe

likte amerikanerne og var likt av dem. Under åpningsfasen av

dette som en utillatelig insubordinasjon. Han søkte å få

krigen hadde Hsueh tre ganger slått tilbake angrep mot Chang-

Chennault frabeordret, men Krigsdepartementet var redd for

sha. Hans fjerde armé hadde fått tilnavnet «Jernarméen», og Hsueh var blitt kjent som «Tigeren fra Changsha». Men denne gang var hans taktikk for å stanse japanerne til ingen nytte.

Da fienden rykket fram sydover, grupperte Hsueh sitt infanteri i og omkring byen og artilleriet samlet på et høydedrag. Han

håpet å kunne suge japanerne inn mot seg, smadre dem med sine kanoner og drive dem tilbake med infanteriet.

Men før angrepet begynte, flyttet Hsueh sitt hovedkvarter 150 km sydover for å forberede forsvaret av Hengyang, hvor Chen­ naults nordligste baser lå. Nå hadde ingen noen myndighet til

å koordinere forsvaret av Changsha. Da sjefen for artilleriet ba sjefen for infanteriet om styrker til å forsvare kanonene, fikk han

avslag. Japanerne brakte raskt det ikke forsvarte artilleriet til

taushet, og gikk så løs på infanteriet, som ikke hadde noen artilleristøtte - og byen falt. Et par dager senere fortalte den

kinesiske armésjefen en amerikansk liaisonoffiser at han var blitt nødt til å trekke seg tilbake fordi japanerne brukte gass i sine

bomber og granater. En amerikansk sersjant som hadde oppholdt seg i byen, fortalte imidlertid noe annet. Han våknet bare en morgen og fant at kineserne var borte, sa han. han hadde ikke

merket noen gass - og ingen kamper av betydning.

En kineser som skal ut og handle, har en hel sekk stappfull av nesten verdiløse papirpenger som han nettopp har tatt ut av en bank i Kunming. Før krigen var slutt, hadde prisene steget med over 2 500 prosent. Ett egg kunne koste 50 dollar.

180

Japanernes neste angrepsmål var Hengyang. Her bød den

Øst-Kina som nær sagt håpløs. Og slik som politikken i Kina var,

tiende armé under Hsueh dem tapper motstand. Fra Chungking

følte han seg i likhet med Chiang ikke sikker på hvordan

kunngjorde regjeringen at den satte i verk en mektig motoffensiv

forsyningene til slutt kunne bli brukt. Han sa også nei, og skrev

for å unnsette Hengyang og drive japanerne tilbake. TIMEs

syrlig i sin dagbok: «La dem steike i sitt eget fett.»

krigskorrespondent Theodore White dro til Hengyang for å se

selv, og fant at den «mektige motoffensiven» ikke bestod av mer enn to dårlig utstyrte regimenter.

Da Stilwell skrev dette, stod hans egen fremtid på spill. Det hadde

lenge brygget opp til en krise, godt hjulpet av Stilwells fremragen­

Da han nærmet seg fronten, støtte White på noen av troppene

de evne til å skape seg fiender. Mountbatten - som mer enn en

på marsj. «De marsjerte stillferdig, med den bitterhet som er

gang var blitt støtt av den lite diplomatiske amerikanerens opp­

særegen for kinesiske soldater som ikke venter seg annet enn en

førsel - mente at Stilwell hadde alt for mange motstridende opp­

katastrofe ved målet for marsjen,» skrev han. «De var solbrente og

gaver, så han anbefalte at disse ble delt mellom flere, og at Stil­

senete, men tynne. Geværene var gamle og de gulbrune

wells gjøremål ble begrenset til Kina.

uniformene loslitte. Hver mann hadde to håndgranater i beltet og

Opposisjonen mot Stilwell hadde gjæret lenge, og hadde

rundt halsen en lang blå strøme fylt med tørre riskjerner, deres

nesten ført til at han ble frabeordret alt mens han brøytet seg

eneste feltrasjon. Føttene i stråsandalene var oppskrubbet og

nedover Hukawng-dalen. I juni besøkte visepresident Henry A.

hovne, og på hodet hadde de sammenflettet løv som skulle

Wallace Chiang i Chungking, og forsøkte da å overtale ham til å

beskytte dem mot solen og angivelig tjene som kamuflasje.

gå med på at amerikanske militære observatører ble sendt til Mao

Svetten rant av dem, og støvet stod i skyer, heten holdt hele

Tse-tungs kommuniststyrker i Yenan i den nordlige provinsen

landskapet som i et jerngrep, og kvelende varmebølger drev inn

Shensi - med henblikk på å trekke Maos tre millioner mann

fra rismarkene.»

direkte inn i krigen. Chennault, som alltid var på utkikk etter

Da de nådde fronten, satte offiserene sine styrker inn i kampen

forbundsfeller, gav Joseph Alsop ved sin stab i oppdrag å være

litt etter litt. Som støtte hadde infanteriet et par franske 75 mm

«flyteknisk veileder» for Wallace. Wallace tilbrakte flere dager i

feltkanoner, levninger fra Den første verdenskrig. Til dem hadde

Chungking sammen med Alsop og generalissimus Chiang, men

de bare 200 granater. «Soldatene gjorde alt som kjøtt og blod

kunne makte,» skrev White. «De marsjerte i motbakke og døde i

solsteken, de hadde ingen støtte, ingen ledelse. De var dødsdøm­ te.»

Imens bombet Chennaults fly desperat japanernens forsyningskonvoier, angrep broer og ødela veier - men fienden presset

likevel på. Chennault tilbød foruroliget å la kineserne få en del av de forsyninger hans egne styrker så sårt trengte. Men generalissi­

mus Chiang satte seg imot det. Det gikk sterke rykter om at hans generaler i dette området hadde planer om et kupp mot ham - en

gruppe hadde faktisk gjort henvendelser til brigadegeneral Thomas S. Timberman, som ledet utdannelsen av troppene i Øst-

Kina, og anmodet om amerikansk støtte. Chiang var redd for at forsyninger kunne bli vendt mot ham, så han gikk ikke med på at våpen og utstyr ble sendt til de kinesiske styrkene som kjempet der. Chennault gikk nå over hodet på generalissimus Chiang og

rettet anmodningen til Stilwell. Men Stilwell anså situasjonen i

Stilwells etterfølger, generalløytnant Daniel I. Sultan (nærmest), general Albert C. Wedemeyer (stående) og admiral Mountbatten (i midten) studerer et kart. Tilskuer er også generalmajor William J. Donovan. Sultan hadde kommandoen over de amerikanske, kinesiske og britiske troppene i NordBurma, mens Wedemeyer var sjef for de amerikanske styrkene i Kina.

181

ofret liten tid på Stilwells representanter. Åpenbart samlet man

forstå «politiske hensyn». Wallace hadde opprinnelig tenkt å

anklager mot Stilwell. Denne var for opptatt med fremstøtet mot

foreslå Chennault som Stilwells etterfølger, men ble frarådet det

Myitkyina til å kunne reise til Chungking. Han inviterte Wallace til

av Alsop, som visste at Krigsdepartementet aldri ville godta den

i stedet å besøke ham i Burma, men visepresidenten sa nei takk.

egensindige flygeneralen som øverstkommanderende. Wallace

Da Wallace kom tilbake til Washington, anbefalte han overfor

antydet nå at den rette avløser for Stilwell torde være generalma­

Roosevelt at Stilwell ble hjemkalt fordi han manglet evnen til å

jor Albert C. Wedemeyer, et medlem av Mountbattens stab i

SEAC og en mann som generalissimus Chiang hadde uttalt seg fordelaktig om.

Ironisk nok, akkurat da presset for å hjemkalle Stilwell økte, var

Roosevelt i ferd med å gi sin nødstedte general en del hardt tiltrengt støtte. Presidenten hadde sett nok av Chiangs vankelmo-

dighet til å dele Stilwells synspunkt, nemlig at bare en quid pro quo-holdning kunne tvinge Chiang til å ta avgjørende miltære

skritt. Roosevelt besluttet derfor å knytte visse vilkår til Lend Lease-hjelpen. På dette tidspunkt hadde dessuten Chennaults

løfter om at han med fly kunne påføre japanerne nederlag, vist seg uholdbare, og å holde Fjortende Flystyrke forsynt hadde krevd så mange transportfly at det hadde hemmet viktige allierte

operasjoner i Europa.

I denne situasjonen foreslo Krigsdepartementet at Roosevelt skulle forfremme Stilwell til «fire stjerners general» og be Chiang gi ham kommandoen over alle kinesiske tropper i felten, både i Kina, Burma og India. I et utførlig memorandum om dette uttalte

den felles sjefsnevnd: «Vi er fullt klar over generalissimus Chiangs følelser med hensyn til Stilwell... men det er en kjensgjerning at

denne på slagmarken har vist at han har hatt rett vis-å-vis den høyst negative holdning hos både de britiske og kinesiske

myndigheter.»

Roosevelt var enig. Han sendte et telegram til Chiang hvor han

advarte ham om at «hele Asias fremtid stod på spill», meddelte ham at Stilwell var blitt forfremmet, og la fram for ham Krigsdepartementets anbefaling av at Stilwell nå ble gjort til

øverstkommanderende for alle styrker i området, både kinesiske og amerikanske.

Det er lite trolig at Chiang overhodet alvorlig tenkte på å være enig, for han visste at ved å opphøye Stilwell til en slik stilling ville

han sette sin egen posisjon som Kinas leder i fare. Han var urolig

over opposisjonen mot seg blant offiserene, og fryktet at Stilwell

ville svekke hans grep på regjeringsmakten ved å forplikte ham til å sette sine egne godt utstyrte og omhyggelig sparte reserver inn i kampen. Han visste jo ikke hva som kunne skje, det var ikke utenkelig at hans egne folk kunne vende seg mot ham. De alliertes endelige fremstøt nedover gjennom Burma, ledet av den britiske general Slim og den amerikanske generalløytnant Daniel I. Sultan, endte med seier. Fra området sør for Myitkyina rykket Sultans tropper av Styrke X fram med tre spisser, og oppnådde kontakt med Styrke Y langs grensen til Kina. De ryddet den gamle Burma-veien for japanerne og trengte sørover til Kyaukme. Samtidig foretok XXXIII. korps og IV. korps av Slims fjortende armé et knipetangsangrep, som førte til erobringen av Mandalay den 20. mars 1945. Lenger vest innledet XV. korps av fjortende armé et angrep med land-, sjø- og luftstridskrefter mot Rangoon, og tok denne byen den 3. mai 1945. japanerne forsøkte å unnslippe i retning av Thailand, men ble innhentet av britene og nedkjempet i stort antall.

182

Chiang kunne imidlertid ikke godt avslå Roosevelts anmod­

Burma-veien som de hadde mistet til kineserne. Den 26. august

ning, for han trengte desperat amerikanernes støtte. Han svarte

gikk 6 000 japanere til motangrep ved Lungling sør for Teng­

derfor at han var enig i at Stilwell skulle ha kommandoen over alle kinesiske styrker i felten - men bare under to forutsetninger. For

chung, og Styrke Y begynte å trekke seg tilbake. Skjønt japanerne, som det viste seg, ikke hadde planer om å

det første trengtes det en forberedelsestid av ikke nærmere angitt

trenge dypere inn i Kina, ble Chiang redd for at de kunne støte

varighet, hvor den kinesiske hær kunne gjøre seg fortrolig med å

fram helt til Kunming, endepunktet for luftbroen over Pukkelen,

tjenstgjøre under en utlending. Og for det annet anmodet

og avskjære hans tropper fra hjelp av de allierte. Han ba Stilwell

Chiang Roosevelt om å sende til Chungking en representant på

ilsende sine kamptrette kinesiske divisjoner fra Myitkyina og

høyt plan som kunne «justere forholdene mellom meg og general

angripe japanerne i ryggen, for ved det å hindre at fienden støtte

Stilwell». Roosevelt ble meget fornøyd da han leste svaret, han

fram mot Kunming. For å kunne gjøre det ville divisjonene måtte

mente han hadde vunnet på dette punktet.

marsjere 150 km gjennom jungelen.

Stilwell sa nei, troppene var for utmattet. Han foreslo at Chiang I virkeligheten nærmet striden om Stilwell seg raskt en krise, og

i stedet skulle forsterke Styrke Y, som nå kjempet ved Lungling.

det som til slutt skulle fremskynde hans fall, skjedde ikke i det

Som svar på forslaget truet Chiang med å trekke Styrke Y

østlige Kina, men i Salween-området ved grensen mellom Kina og

fullstendig tilbake fra Salween-området, til forsvar av Kunming.

Burma.

Stilwell ble forferdet, for det ville gi japanerne fritt spill til å ta

I mai 1944 hadde elementer av den kinesiske Styrke Y - 198.

tilbake de erobrede delene av Burma-veien - og sette punktum

divisjon, 36. divisjon og 346. regiment av 116. divisjon - etter

for at de allierte snart kunne åpne en landverts forsyningsrute fra

langvarig påtrykk fra De forente stater endelig rykket over

India til Kina. «Han vil ikke høre på fornuft, men gjentar bare sine

Salween for å etablere forbindelse med Stilwell og fordrive

egne forskrudde ideer,» skrev Stilwell sint til Marshall. «Han

japanerne fra den gamle Burma-veien.

Den 36. divisjon omringet japanske forposter på den kinesiske

innbilder seg at han kan trekke seg tilbake bak Salween, og der trygt vente til. US A har vunnet krigen.»

side av grensen, men fienden forsvarte seg energisk og drev

Alt før Stilwell sendte telegrammet til Marshall, hadde

divisjonen tilbake over grensen. Kineserne gikk til motangrep, og

hårdnakket kinesisk motstand tvunget japanerne til å avskrive motoffensiven mot Burma-veien, og truselen mot Kunming

med et uhyrlig tap av infanteri banet de seg vei gjennom en fiendtlig stilling. (Amerikanske forbindelsesoffiserer var forferdet

hadde dunstet bort. Men nå gikk utviklingen videre i kraft av sin

over kinesernes taktikk - det var for eksempel vanlig at en enkelt

egen tyngde. Da Roosevelt fikk rede på at Chiang hadde truet

halvtropp ble satt inn mot en sterk japansk stilling, og når denne

med å trekke Styrke Y tilbake til Kunming, sendte han ham en

troppen var utslettet, ble en ny halvtropp satt inn.)

note, som Stilwell fikk ordre om å overlevere Chiang personlig.

Med støtte fra Fjortende Flystyrke presset kineserne fram mot

Noten - som selv Stilwell beskrev som «en varm potet» - var skarp

Burma. De fikk herredømme over en ganske lang strekning av den

og kategorisk. Den meddelte Chiang at hvis han trakk Styrke Y

gamle Burma-veien i Tengchung i det vestlige Kina, og drev

tilbake, måtte han «være forberedt på å ta konsekvensene og

japanerne opp i fjellene. Styrke Y - som nå var utvidet til fem

personlig bære ansvaret» for følgene. Den sa videre at hvis ikke

divisjoner - tok den befestede byen Tengchung. Utenfor byen

Chiang raskt forsterket sine arméer ved Salween - og gav Stilwell

fikk en gruppe på omkring 100 mann fra Styrke X, som på ni dager

kommandoen over hele den kinesiske hær i felten - ville Kina «stå

hadde marsjert fra Myitkyina, forbindelse med Styrke Y, den

overfor katastrofale konsekvenser». Noten antydet klart at hvis

første direkte kontakt mellom de to forbandene. Men denne kontakten skulle ikke vare lenge. Etter å ha oppgitt

ikke Chiang tok disse skritt, ville det bli slutt på den amerikanske bistanden.

sitt katastrofale vågespill ved Imphal, besluttet japanerne sist i

Med noten i hånden innfant Stilwell seg ved generalissimus

august å forsterke de avdelingene som stod overfor Styrke Y i

Chiangs residens i Chungking. Chiang satt i konferanse med

Salween-området, og ta tilbake herredømmet over den delen av

høyere kinesiske offiserer og generalmajor Patrick J. Hurley, den

183

ET BARE SÅ ALTFOR KORT OPPHOLD I PARADISET

Ved ét permisjonssenter ved Kandy på Ceylon er to arbeidselefanter gjenstand for stor oppmerksomhet fra en gruppe britiske dffiserer.

For kamptrette soldater i CBI var permisjonssentrene i India og Burma og på Ceylon kjær­ komne tilfluktssteder fra jungelkrigens redsler. Badehoteller Og private eiendommer ble over­ tatt av Hæren og av forskjellige organisasjo­ ner, og det ble gjort alt for at soldatene skulle få hvile ordentlig ut. Om nykommerne til et slikt senter fortalte en BBC-korrespondent at «de var støvete og' skitne, og de var biske i ansiktene. Nå satt de ved bord, med hvit duk og porselensservise og kniver og gafler, og de ble oppvartet av smi­ lende indiske kvinner i snøhvite klær. En kun­ ne se hvordan vantroen i uttrykket deres grad­ vis økte nesten til mistro.»

Tilværelsen ved hvilesentrene ble vist ved bilder som dem vi ser her, og da folk hjemme så soldatene leve i luksus, brøt det ut en storm av kritikk. Men da en av fotografene hadde forsvart sentrene i en artikkel i et magasin, stil­ net stormen raskt av. «På krigsskueplassen i Burma er forholdene spesielt harde... De som vi ser her, har mistet mange av sine kame­ rater, nervene deres er tynnslitte, og de har mange ganger vært Tedde'... men her ser vi dem med et avslappet ansiktsuttrykk, og øynene er ikke lenger anspente.»

Soldater på perm og deres venninner slapper av og slikker sol på stranden ved Mount Lavania, et populært utfluktssted for sivile på Ceyk

185

spesielle utsending som Roosevelt på Chiangs anmodning hadde

Burma. Men Chiang var umedgjørlig. I et brev som Hurley skulle

sendt for å «justere» forholdet mellom Stilwell og overgeneralen.

levere presidenten, hevdet han at Stilwell hadde vist fullstendig

Hurley hadde vært krigsminister i Hoover-administrasjonen, og

likegyldighet for situasjonen i Øst-Kina, og hadde «voldt den

Roosevelt brukte ham ofte som fredsmegler. Akkurat da Stilwell

kinesiske hærs prestisje og moral alvorlig skade». Han gjentok

innfant seg med den ildsprutende noten fra Roosevelt, satt Hurley

kravet om at Stilwell skulle hjemkalles. Han skrev: «Så lenge jeg er

i forhandlinger med Chiang om Stilwells overtagelse av komman­

statsoverhode og øverstkommanderende i Kina, kan det ikke

doen over de kinesiske styrkene i felten.

være spørsmål om min rett til å kreve hjemkalt en offiser som jeg

Stilwell fikk Hurley kalt ut fra konferanserommet og viste ham noten. Med en politikers instinkt forstod Hurley at den ville volde

ikke lenger kan ha tillit til.» Det lot seg ikke bestride.

I et eget brev til presidenten støttet Hurley - uten å uttale seg

bråk. Han sa til Stilwell at den var et ultimatum, og foreslo at han

om Stilwells militære kompetanse - Chiangs krav. Hurley gjorde

selv skulle lese den opp for Chiang og avdempe og mildne

gjeldende at det personlige forhold hadde forverret seg så sterkt

ordlyden. Stilwell ønsket imidlertid ikke at tonen skulle avdempes.

at De forente stater kunne bli nødt til å velge mellom Chiang og

Han hadde fått ordre om selv å avlevere noten og det aktet han å

Stilwell. Under de foreliggende forhold kunne valget bare bli

gjøre. De to gikk inn, og etter at den faste seremonien med å

Chiang.

drikke te var iakttatt, gav Stilwell noten til tolken for at han skulle

Den 18. oktober gav Roosevelt ordre om at Stilwell omgående

lese den for generalissimus Chiang. Hurley var klar over at dette

skulle hjemkalles. Da Stilwell ble underrettet om dette av

kunne sette Chiang i stor forlegenhet, da andre høye kinesiske

Marshall, skrev han i dagboken: «ØKSEN FALLER».

tjenestemenn jo var til stede. Han tok derfor raskt noten fra

Stilwell tilbrakte en uke med å besøke forskjellige avdelinger, si

tolken og leverte Chiang en kopi skrevet på kinesisk. Etter å ha

adjø til gamle kolleger og skrive avskjedsbrever - blant dem et til

lest den sa Chiang rolig: «Jeg forstår.»

Chennault hvor han hjertelig gratulerte ham med det han hadde

For Stilwell var denne episoden en fryd, og han skrev: «Jeg gav

silkesnor», Kinas høyeste utmerkelse til en utlending, men Stilwell

Tufsen en bunt paprika å tygge på, og satte meg så med et sukk.

sa nei takk. Han sa imidlertid ja takk til en innbydelse til en

Harpunen traff den vesle radden midt i hjertekula og gikk tvers

avskjeds-te, hvor Chiang var elskverdig og Stilwell sa lite. Da

gjennom ham.»

selskapet var slutt, deklamerte han Kinas slagord under krigen:

utrettet. Chiang tilbød Stilwell «Den blå himmels og Den hvite sols

Men Stilwell hoverte for tidlig. Chiang var rasende. Han mente åpenbart at noten var noe som Stilwell stod bak, og han reagerte

som man kunne vente. Den 24. september sendte han Roosevelt

«Tsui hou sheng» - «For den endelige seier». Så gikk han. EddikJoe-æraen var slutt.

Stilwell ble ikke det eneste offer for kontroversene i CBI. Ni

et budskap som forlangte at Stilwell istedenfor å bli utnevnt til

måneder senere ble Chennault med lempe «pensjonert», av

øverstkommanderende i felten, skulle hjemkalles. «General

general Marshall og stabssjefen for USAs flyvåpen, general

Stilwell er uskikket for de omfattende, kompliserte og krevende

Arnold. Chennault hevdet til siste slutt at Stilwell ved å nekte å

oppgaver som denne nye kommandoen vil innebære,» skrev han.

sende tropper og forsyninger til Øst-Kina, hadde ansvaret for

Samtidig meddelte han eksekutivkomiteen i den nasjonalistis­

nederlaget der. «Han blodtappet Kina og skuslet bort det meste av

ke regjeringen at han hadde avslått å utnevne Stilwell til

de disponible forsyninger i CBI-området,» skrev han senere. Han

øverstkommanderende. Det var et ugjenkallelig skritt. Etter den

anså at Stilwell hadde vært fullstendig uskikket for den diplomat-

uttalelsen kunne Chiang ikke forandre holdning uten et uoppret­

militære stilling han var blitt beordret til, og ikke hadde vært i

telig tap av ansikt. Dermed var saken avgjort, Roosevelt kunne

stand til å se krigen fra annet enn infanteristens synspunkt. «Han

ikke gjøre noe mer uten å bestride generalissimus Chiangs rett til å herske.

var en enda mer forstokket talsmann for fotsoldaten enn jeg var for styrkene i luften,» sa Chennault.

Presidenten foreslo et kompromiss, som gikk ut på at Stilwell fortsatt skulle ha kommandoen over de kinesiske styrkene i

186

Med Stilwells avgang var veien klar for deling av CBI i to

krigsskuepalasser - noe som lenge hadde fortonet seg som en

Wedemeyer skapte snart et hjertelig forhold i samarbeidet

fornuftig løsning på de uhyre kompliserte kommandoprobleme-

med overgeneralen, bygd på gjensidig respekt. Han skrev senere

ne. Stilwells mange ansvarsområder ble nå delt mellom tre

at generalissimus Chiang var «en oppriktig fedrelandsvenn, sterkt

generaler. Generalløytnant Daniel I. Sultan, tidligere Stilwells

opptatt av sitt lands og sitt folks interesser. Han hadde meget lite

stedfortreder, ble kommanderende general i India og Burma.

kjennskap til strategi i moderne krig, for han var utdannet i

Generalløytnant Raymond A. Wheeler, som hadde vært sjef for

geriljakrigens læresetninger. Men han visste meget om den

Stilwells forsyningstjeneste, ble Mountbattens stedfortreder i

politiske kunst å holde sitt folk til de foreliggende oppgaver».

SEAC. Og general Wedemeyer, som hadde vært Stilwells

I likhet med Stilwell før ham, forsøkte Wedemeyer - som

visestabssjef, overtok som ny stabssjef for generalissimus Chiang og sjef for USAs styrker i Kina.

kinesiske hær til et effektivt redskap i den langvarige kamp som

Wedemeyer, en mann med ørneansikt, ble ansett som en

de allierte regnet med at de fremdeles hadde foran seg. Han

Chiangs stabssjef og rådgiver - å gjøre i det minste en del av den

ypperlig stabsoffiser og planlegger. I motsetning til Stilwell var han

opprettet et liaisonsystem mellom de kinesiske sjefene og deres

en elskverdig, taktfull mann som i sin befatning med overgenera-

amerikanske rådgivere, og arbeidet for å bedre den kinesiske

len heller «brukte honning enn eddik», som han selv sa. Som en

soldats utilstrekkelige kosthold. Han mente nemlig at underernæ­

begynnelse anbrakte han alle papirer vedrørende Stilwell-Chiang-

ring var roten til de fleste av hærens problemer.

feiden i et eget arkiv, låste det og besluttet ikke å lese dem før krigen var slutt.

myer kunne disponere, var begrenset. Som alltid bekymret for at

Men antallet og kvaliteten av de kinesiske divisjoner Wede-

Den amerikanske ambassadør Patrick /. Hurley mellom Chou En-lai (t.v.) og Mao Tse-tung ved det kommunistiske hovedkvarter i Yenan. Til høyre den nasjonalistiske utsendingen som deltok i Hurleys resultatløse forsøk på å få i stand en koalisjon mellom kommunistene og nasjonalistene. Bygningen i bakgrunnen bærer navnet til en amerikansk offiser som var stasjonert hos kommunistene og som ble drept av japanerne.

187

kommunistene kunne rette et angrep mot hans styrker fra sine

Kwelin var en vakker og livlig by, med et muntert natteliv og

baser i nord, fortsatte nemlig Chiang å bruke mange av sine beste

mange barpiker som var flyktet dit fra okkuperte områder. Men

og mest lojale tropper til å holde dem bundet. Wedemeyer kunne

nå var byen grepet av panikk. Togene var overfylte, ingen visste

bare kaste lengselsfulle blikk etter Chiangs «reserven> - og etter

hvor hen de skulle gå, eller når. Sammenstuvet der, levde de

Mao Tse-tungs egne styrker på tre millioner mann. Helt siden

flyktende i sin egen skitt. De var redde for at hvis de forlot

Wallaces besøk i Chungking i juni hadde det vært gjort forsøk på

plassene sine, om det så bare var for å gå på do, ville de ikke få

å få kommunistene med i krigen, og det var utarbeidet planer for

dem igjen. Kinesiske soldater plyndret de forlatte restaurantene

å sende dem Lend Lease-hjelp. Men De forente stater hadde

og nattklubbene for mat og drikkevarer. Avismannen Theodore

anerkjent Chiang-regimet som Kinas regjering, og det var ikke

White skrev: «De siste fem soldatene jeg så ved byporten, hadde

mulig å sende kommunistene hjelp uten på forhånd å ha fått

sytten vinflasker, som de med godt humør tømte mens de ventet

Chiangs samtykke. For å oppnå dette måtte De forente stater på

på fienden.»

et eller annet vis få i stand et bedre forhold mellom de to parter

Japanerne behøvde til slutt i det hele tatt ikke å kjempe for å ta

enn den utrygge våpenstillstand som eksisterte mellom dem. Med

byen, den falt den 10. november. Deretter rykket de videre og tok

dette for øye ble Patrick Hurley utnevnt til ambassadør i Kina.

raskt Chennaults base ved Liuchow, 170 km lenger sørvest.

Den velsituerte og ærekjære Hurley var en imponerende høy

Derfra trengte de sydover og tok de fire basene omkring Nan-

og flott kar, men noe større kjennskap til Kina og kineserne hadde

ning, og støtte deretter mot sørvest og knyttet forbindelsen med

han ikke. Da han ankom til Chungking, brukte han feilaktig det

sine styrker i Fransk Indo-Kina. Japanerne hadde nå nådd begge

siste leddet i overgeneralens navn og kalte han Mr. Shek

sine angrepsmål - å erobre flyplassene i Øst-Kina og sikre seg

istedenfor Chiang. Han mente at problemer kunne løses ved

jernbanen sydover i landet.

sjarm og godt humør, så ved offisielle sammenkomster kunne

Den japanske ellevte armé var oppglødd av seieren, og

han forferde sine kinesiske verter ved å sette i choctaw-

armésjefen, generalløytnant Isamu Yokoyama, gav helt på egen

indianernes gruoppvekkende krigshyl, som han hadde lært som

hånd sine styrker ordre om å rykke nordvestover mot Kweiyang,

gutt hjemme i Oklahoma.

hvor det lå enda en flyplass. De kinesiske troppene i området

Hurley begynte sine forhandlinger høsten 1944 og fortsatte

gjorde liten motstand, de hadde så knapt med våpen og

med dem utover vinteren. Han kastet seg ut i drøftelsene med

forsyninger at de ikke kunne ha holdt stand lenge om de

iver og optimisme, han pendlet fram og tilbake mellom

overhodet hadde forsøkt. Ironisk nok - en amerikansk spreng-

Chungking og Maos hovedkvarter Yenan, og forsøkte å bringe

ningsavdeling som opererte langs kinesernes retrettrute, like

partene sammen til et kompromiss. Det var alt sammen forgjeves,

foran japanerne, kom over tre kinesiske depoter, som inneholdt

oppgaven synes å ha vært håpløs helt fra første stund.

50 000 tonn ammunisjon, våpen og annet krigsmateriell. Hvor

Kommunistene insisterte på å bli sterkt representert i en

lenge disse forsyningene hadde vært hamstret, og til hvilket

koalisjonsregjering, et krav som Chiang ikke ville - og antagelig

formål, har aldri noen fått rede på.

ikke kunne - gå med på.

Imens ble Kinas stilling mer og mer fortvilet for hver time.

Alt som i begynnelsen av desember lå mellom den raskt

Japanerne tok Fjortende Flystyrkes base ved Lingling, 150 km

avanserende japanske ellevte armé og de livsviktige byene Kun­ ming og Chungking, var Chennaults flystyrke - som nå fløy fra

sørvest for Hengyang, i september. Da Wedemeyer overtok etter

baser øst for /ch/go-fremstøtet - og noen rester av den kinesiske

Stilwell i slutten av oktober, truet japanerne den største av

hær. Chungking var Kinas hovedstad under krigen, men det som

Chennaults baser, ved byen Kweilin. Wedemeyer var bekymret

virkelig bekymret Wedemeyer, var truselen mot Kunming. Kina

over situasjonen, men generalissimus Chiang forsikret ham

kunne fortsette krigen uten Chungking, men falt Kunming,

«kategorisk» at kineserne kunne holde Kweilin-området i det

endepunktet for luftbroen over Pukkelen, ville det bety slutten på

minste i to måneder. Som det viste seg, kunne de ikke engang

alt. Byen måtte forsvares for enhver pris. Etter Wedemeyers

forsøke å ta kampen opp.

vurdering ville et sammenbrudd av forsvaret i Kina frigjøre 25

188

Før noen handel kan komme i gang, må den amerikanske hesteoppkjøper drikke te eller risvin med sine tibetanske verter. Slike formaliteter kunne ta timer.

EN GJENG HESTEHANDLERE AV DEN GAMLE SORTEN I et krigsområde med mange fjell og få veier er fire ben ofte mer verd enn fire hjul. I fjelltrak­ tene i Tibet og Kina opprettet derfor ameri­ kanerne et helt innkjøpsdirektorat for å skaffe den kinesiske hær kløvhester. Å få kjøpt dyrene var ikke så enkelt. Før

kaksene av lolo-stammene i Tibet og Kina, som hadde spesielt mange hester, ville slå av en handel, måtte oppkjøperne delta i om­ stendelige seremonier med mat og drikke, og måtte sommetider også vise hvor gode de var som skyttere. Når handelen var avsluttet, ville fjellfolkene ha sin betaling i alt mulig, fra sølvbarrer til filthatter. Til slutt kunne så oppkjø­ perne med hester på slep dra tilbake til Kun­ ming - en halvannen måneds tur - ofte på is­ lagte veier og i snø helt opp til stigbøylene.

En hesteoppkjøper holder en nykjøpt hest, mens hans kollega svir inn eiermerke på halsen på den.

189

japanske divisjoner til å kjempe andre steder, og hvis japanerne

Samtidig som Sultans tropper forente seg med Styrke Y i nord,

hadde herredømme over hele Kina, kunne de holde ut der i årevis

gjennomførte Slims fjortende armé sin egen offensiv langt i syd

også om hele øyriket falt.

og innledet forspillet til å drive japanerne ut av Burma. Slim hadde

Men hvordan kunne man stanse dem? Wedemeyer hadde

håpet å kunne utkjempe et avgjørende slag ved Shwebo, et

merket seg at selv blant de mest kampherdede kinesiske

sletteområde på vestbredden av Irrawaddy nord for Mandalay. Et

soldatene var de fleste for svake av underernæring til å kunne

åpent lende ville være fordelaktig for britene med sin overlegen­

kjempe, og at de nyutskrevne, passet bedre «på et sykehus enn på

het i fly, artilleri og panservåpen. Men den sjansen skulle Slim ikke

slagmarken». I en tone som kunne minne om Stilwells skrev han

få. Japanernes øverstkommanderende for hæren i Burma, general

også at «kinesernes rot og forvirrede planlegning overgår all

Kawabe, var blitt avløst av generalløytnant Hoyotaro Kimura, en

forstand».

høyt ansett artillerioffiser fra det keiserlige hovedkvarter i Tokyo.

Til forsvar av Kunming anmodet Wedemeyer SEAC om to

Kimura var mindre lett å beregne enn sin forgjenger, og han avslo

divisjoner av Styrke Y, som nå kjempet i Burma. Mountbatten var

klokelig å kjempe ved Shwebo. I stedet trakk han seg tilbake over

opprinnelig mot tanken, men den felles sjefsnevnd samtykket i

Irrawaddy, idet han heller ville bruke elva som forsvarslinje enn å

den. Overføring av 14. og 22. divisjon ad luftveien kom i gang den

kjempe med den i ryggen. Det innebar at ethvert britisk forsøk på

5. desember, men da de var vel fremme i Kina, fant de at deres

å gå over Irrawaddy ville møte kraftig motstand.

nærvær ikke lenger var nødvendig. Japanernes ellevte armé

Å sette over en elv under fiendtlig ild er en av de vanskeligste

hadde rykket så raskt fram at den hadde løpt fra sine

manøvrer i krig. Slim klekket ut en komplisert plan for å overliste

forsyningsinjer, så den trakk seg litt tilbake og gikk i vinterkvarter.

japanerne. Fjortende armés XXXIII. korps - som hadde kjempet på

Truselen mot Kunming - og for Kina - var over for øyeblikket.

Dimapur-Kohima-fronten og siden var blitt betydelig forsterket -

skulle foreta overgang i nærheten av Mandalay, åpenlyst og tross

I mellomtiden var den lange og slitsomme kampen i Burma, som

motstand, for å få japanerne til å tro at dette var britenes

hadde pågått siden japanerne gjorde invasjon der i begynnelsen

hovedangrep. Et falskt korpshovedkvarter skulle opprettes litt

av 1942, nå i ferd med å gå inn i sin sluttfase. I midten av oktober

lenger nord, og sende og motta fingerte meldinger. De skulle

1944 hadde kinesiske, amerikanske og britiske styrker under den

skape den illusjon at hele IV. korps befant seg i nærheten. I

nylig utnevnte general Sultan tatt offensiven i et fremstøt for å

virkeligheten skulle korpset rykke sydover under radiotaushet,

fravriste japanerne kontroll over Burma-veien. Med tre kinesiske

sette over Irrawaddy et godt stykke nedenfor Mandalay, rydde

divisjoner, hvor den nye amerikanske styrke Mars - avtagere etter

seg vei gjennom jungelen og angripe japanerne i ryggen.

de hardt maltrakterte Merrills Marauders - var spiss, trengte

Slims plan lyktes til fullkommenhet. Kimura ribbet sine styrker,

Sultan raskt fram gjennom Nord-Burma, mot en effektiv forening

også de som kjempet mot Sultan i nord, og samlet dem for å møte

med Styrke Y i nærheten av grensen til Kina.

Foreningen ble

britene med motstand ved Irrawaddy, nord og vest for Mandalay.

nesten en katastrofe. Den 27. januar satte et av Sultans

I mellomtiden hadde Slims IV. korps ikke bare gått over elva

regimenter av Styrke X inn et angrep mot hva de mente var den

lenger syd, men hadde gjort det så ubemerket at japanernes

siste japanske stilling som stengte veien for dem inn i Kina. En

patruljer mente at de få britene de støtte på, bare var en mindre

observatør i fly hadde meldt om tropper i Styrke Y's blå uniformer

avledningsstyrke. Innen Kimura ble klar over at han hadde hele

i området. Artilleriilden ble avblåst, men beskjed var ikke blitt

det britiske IV. korps bakenfor seg, hadde XXXIII. korps begynt å

sendt videre, og Styrke X åpnet ild med håndvåpen. En

bryte ut av brohodene de hadde opprettet over Irrawaddy.

amerikansk forbindelsesoffiser, brigadegeneral George W. Sliney,

Korpset kom nå veltende mot Mandalay, og møtte bare

som forstod at soldatene i blå uniformer ikke var japanere men

smuldrende motstand underveis.

kinesere, dro i all hast fram til fronten, og ved å marsjere opp og

Før Slim kunne ta Mandalay, måtte hans tropper storme

ned langs kamplinjen klarte han å få stanset ildgivningen. Den

Pagodehøyden, et religiøst sentrum i den nordøstre del av byen,

landverts ruten til Kina var endelig åpen.

hvor hundrevis av buddhisttempler formelig strittet av snikskytte-

Amfibietropper av det britiske XV. korps fører artilleri i land på en oppbløtt elvebredd ved Rangoon i april 1945. Etter tre års harde kamper i Burma møtte de her ingen motstand. De støtte nordover mot den livsviktige havnebyen Rangoon og ble hilst velkommen av jublende folkemengder.

190

re. Deretter måtte de beleire det ærverdige gamle befestede

jernbanen i Irrawaddy-dalen - ingen liten oppgave i betraktning

citadellet Fort Dufferin med artilleri og bombefly. Etter langvarige

av at britenes stridsvogner var gamle og drastisk trengte å

og heftige kamper (se side 158-167) flyktet de overlevende

overhales. Slim besøkte alle sine panseravdelinger og henstilte

japanerne, og den 20. mai 1945 falt Mandalay.

inntrengende til dem å gjøre alt for å holde hver eneste stridsvogn

I begynnelsen av april bestemte Slim seg for å fortsette offensiven og støte sydover mot Rangoon. Selv om fienden nå var

- uansett hvor avfeldig den var - i drift til de var i Rangoon. Der, sa Slim spøkefullt, kunne de lempe dem på sjøen.

på flukt, innebar avgjørelsen et vågespill. Rangoon lå nesten 500

For å minske risikoen for et feilslag, besluttet Mountbatten å

km borte, og det befant seg fremdeles et stort antall japanere

styrke britenes kort ved å innlede et amfibieangrep mot Rangoon

mellom Slim og målet. Dessuten ville monsunen begynne innen

i begynnelsen av mai, det ville gi japanerne noe mer å tenke på

en måned. Hvis dette skjedde før Slim hadde tatt byen og åpnet

enn fremstøtet over land nordfrå. Operasjonen skulle utføres av

havnen der, ville fjortende armé, med bare en lang og besværlig

XV. korps, som i januar hadde erobret Akyab i Arakan og senere

linje til å holde den forsynt, befinne seg i en vanskelig stilling.

hadde foretatt en rekke landganger og besatt viktige flyplasser

For å nå fram i tide måtte Slims tropper rykke fram 15 km om

langs vestkysten av Burma.

dagen, gå utenom japanernes befestede steder og la store

I mellomtiden hadde Slim begynt å føre sine andre divisjoner

japanske styrker få streife fritt omkring bak dem. Fremstøtet ville

fram mot Rangoon. De rykket raskt fram, og var bare 60 km fra

innebære at panserspisser måtte kjøres fram nedover langs

målet da monsunen brøt ut den 1. mai, to uker for tidlig. Regnet

191

gjorde at britene satt fast i mudderet mellom raskt stigende elver.

uten unntagelse adlød de godt mottagne ordrer, og de viste seg

Men selv om landstyrkene kavet seg fram gjennom gjørme, ble

avgjort nyttige til å innhente underretninger og til å ta seg drastisk

landsetningen med fly og skip gjennomført.

av mindre japanske styrker.»

Til en viss grad ble operasjonene lettet ved at den burmesiske

Det var imidlertid det britiske XV. korps som tok selve

uavhengighetsarméen, som japanerne hadde utdannet, gjorde

Rangoon. Angrepsstyrker hadde innskipet seg i seks konvoier ved

en plutselig helomvending og gikk over til britene. Burmeserne

Akyab og på Ramree-øyene, under en paraply av RAFs jagerfly og

hadde marsjert ut av Rangoon, angivelig for å delta i forsvaret,

med en eskorte av hangarskip fra Royal Navy. Fallskjermtropper

men da de var vel ute av det befestede området, snudde de og

fra 50. indiske brigade landet syd for byen den 1. mai, og dagen

gikk til angrep på byen. Etter at uavhengighetsarméen i

etter vasset tropper fra XV. korps i land. Gjennom oversvømmede

hemmelighet hadde samarbeidet med britene under størstedelen

rismarker trengte de nordover, og den 3. mai besatte de uten

av krigen, hadde den til slutt åpent stilt seg på britenes side. Andre

motstand Rangoon. De svekkede japanerne hadde oppgitt byen

burmesiske enheter fulgte deres eksempel. Burmeserne ble «fra

og sluttet seg til den samlede retretten mot Thailand. Burmesiske

først av betraktet med adskillig mistro», skrev Slim. «Men nesten

landsbyer, som i 1942 hadde hilst japanerne velkommen som

befriere - men som forlengst var blitt desillusjonert med hensyn til dem - vendte seg nå mot sine nylige herrer med like stor voldsomhet som de tre år tidligere hadde vendt seg mot britene.

Den japanske åtteogtyvende armé, som hadde vært stasjonert

helt vest i Arakan, og som hadde ansvaret for den blodige

nedslaktningen av mange av Slims menn under de to Arakanfelttogene, stod nå i fare for å bli etterlatt under retretten. Ruten

østover var stengt av britene, som hadde kløvd landet i to fra nord til syd. Langs en 240 km lang front forsøkte nå japanerne å

unnslippe gjennom de britiske linjene, over Sittang-elva og fram til sikkerhet i fjellene langs grensen til Thailand. Men britene

hadde erobret detaljerte timeplaner for gjennombruddsforsøket. Da japanerne innledet operasjonen, ventet 17. indiske divisjon på dem. De som klarte å nå fram til Sittang, fant den i flom av

monsunregnet, og de som ikke ble skutt under forsøket på å sette over den, druknet. En britisk forpost ved elvebredden nedenfor et

av de viktigste vadestedene talte ikke mindre enn 600 japanske

lik som drev forbi - et klart bevis på den katastrofe som nå utviklet seg på breddene lenger oppe.

Japanernes åtteogtyvende armé hadde begynt utbruddsforsøket over Sittang med over 17 000 mann. Av dem kom færre enn

6 000 over i levende live. Utrolig nok hadde britene bare 95 falne i kampene.

Det lå et nesten nifst forvarsel i denne katastrofen ved Sittang.

Da japanerne invaderte Burma i begynnelsen av 1942, druknet eller falt tusener av briter, indere og gurkha-soldater ved den samme floden. Nå var japanerne blitt utslettet nettopp der hvor

de hadde vunnet sin første store seier i Burma.

Ved en seremoni i Delhi viser enken etter en gurkha-soldat - en av de tusener av indere som deltok i kampene - fram Storbritannias høyeste militære dekorasjon, Victoria-korset, som posthumt er tildelt hennes mann. Han hadde i oktober 1944 ledet et bajonettangrep i nærheten av Tiddim i Burma. Han ble truffet av maskingeværild, men klarte likevel å felle fire japanere.

192

Krigen i Stillehavet var i ferd med å nærme seg slutten. I Kina,

Seieren gav Wedemeyer nytt mot. Han hadde utarbeidet

akkurat som i Burma, hadde situasjonen tatt en dramatisk

planer for en offensiv sydover gjennom Kina for å åpne en havn i

vending til det bedre. Omslaget hadde begynt i april, da

Canton-Hong Kong-området og opprette en sjøverts forbindelse

japanerne innledet et fremstøt inn i det vestlige Kina, rettet mot

mellom Kina og utenverdenen. Denne første større allierte

byen Chihkiang. De møtte kraftig motstand av kinesiske tropper

offensiven i Kina var ventet å bli satt i verk i juli eller august. Målet

utdannet av Wedemeyer og støttet av Fjortende Flystyrke - som

var, som Wedemeyer uttrykte det, «å nedkjempe japanerne på

opererte fra «mini»-flyplasser i områder som ikke var tatt av

det asiatiske fastland» og forhindre at de overførte sine tropper fra

japanerne. Kineserne hadde store tap, men de klarte å slå

Kina for å beskytte Japan mot en amerikansk invasjon.

japanerne tilbake. Og de fremskritt de la for dagen i sine angrep

Pendelen hadde svingt - nå var japanerne på defensiven.

med infanteri, artilleri og i luften, hadde gjort stort inntrykk på motstanderen.

193

Amerikansk lastebil med en 105 mm haubitser på slep som ledd i hjelpen til Kina, passerer Mong Yu i Burma, stedet hvor Ledo-veien og Burma-veien støter sammen.

195

Å HAKKE SEG VEI GJENNOM JUNGELEN «En enorm og arbeidskrevende oppgave, som sannsynligvis ikke

vil være ferdig før behovet for den er forbi,» var Winston Churchills fyndige vurdering av det omstridte prosjektet Ledo-

Burma-veien. Det var blitt påbegynt av amerikanske ingeniør­ tropper i 1942, men hadde fra første stund fortonet seg som ugjennomførlig. Først måtte den over 1 000 km lange strekningen av den gamle Burma-veien fra Mong Yu i Nord-Burma til Kun­

ming i Kina repareres og utbedres etter krigens påkjenninger til å

tåle helårs trafikk. Deretter måtte man bokstavelig meisle ut en ny, 800 km lang vei gjennom villniset fra Ledo i Assam til Mong Yu. Men hvis de to veiene kunne forbindes med hverandre, ville de gi en livsviktig landverts forsyningsrute fra India til Kina, og Lederen av Ledo-Burma-veiprosjektet, generalmajor Lewis A. Pick, slår av en prat med et lag bulldoserkjørere.

dessuten en rørledning for brennstoff til de bensinslukende

bombe- og jagerflyene. Tunge gravemaskiner som trengtes for å bygge veien,

eksisterte nesten ikke i dette alltid underforsynte krigsområdet.

Ingeniørtroppene - for det meste amerikanske negre - måtte nøye seg med lette bulldosere. Arbeidet ble ikke lettere ved at 80

prosent av området som veien måtte graves ut gjennom - i det minste teoretisk - var på fiendens hender. Etter hvert som veiarbeidet skred fram, måtte bulldoserne ofte ha en mann med halgbørse på vakt mot snikskyttere. Ikke desto mindre ble over 130 mann drept av japanerne. Sykdommer, drukningsulykker,

flystyrt og arbeidsuhell krevde også hundrevis av ofre. Det har uten overdrivelse vært sagt at veien ble bygd for en pris av «en

mann pr. kilometen>. Alt i alt slet 28 000 ingeniørsoldater og 35 000 innfødte i over to år for å fullføre Ledo-Burma-veien - offisielt kjent som Stilwell-

veien. Churchill tok ikke mye feil - da veianlegget til 150 millioner

dollar var ferdig, var det bare syv måneder igjen av krigen. Men veien - langs kanten av 3 000 meter dype kløfter, nedover bratte stup og over frådende stryk i noen av verdens mest ugjennom­

trengelige jungler - står som en av de største ingeniørbragder i

Den annen verdenskrig.

196

På den nettopp fullførte Ledo-Burma-veien er en amerikansk bilkonvoi på vei opp de beryktede «21 hårnålsvingene» ved Annan i Kina.

197

Bulldoserkjørere i ferd med å rydde Ledo-veien for et jordras som har sperret den. For å få lys til arbeidet om natten brukte de kanner med råolje.

198

Amerikanske soldater, som beskyttet anleggsarbeiderne på Ledo-veien, med en 40 mm Bofors luftvernkanon.

En kvinne av cachinstammen strever med hakke og lager en fylling på Ledo-veien i Burma.

KAMP DAG OG NATT MOT SØLE OG SYKDOMMER «Ledo-veien skal bygges - på tross av søle, regn og malaria,» sa lederen av prosjektet, general Pick, i en tale til ingeniørvåpenets folk i 1943. Men søle, regn og malaria viste seg å være bare en del av gjenvordighetene. Arbei­ derne var stadig truet av angrep av japanske marktropper og fly, og de var hjemsøkt av dy­ senteri, tyfus, igler og febersykdommer. Man­

ge steder lå så vrangt til at forsyninger måtte føres fram med muldyrtog eller slippes ned fra fly. Arbeidet om natten ble hemmet av man­ gel på tilstrekkelig belysning, så Pick ble nødt til å improvisere lykter av kanner med dieselolje og med tauverk som veker. Når regnet kom, kunne det fosse ned så veifyllingene ble vasket ut, veldige teaktrær kunne velte over en nettopp ferdig del av veien - en gang drepte et tre en maskinfører i fallet - og den blottlagte jorden i en veiskjæring kunne bli til gul velling. Men til tross for alle disse problemene ble veien drevet fram opptil to kilometer om dagen.

199

Med motorsykler i spissen kjører den første konvoien til Kina, her på en 300 km lang strekning i flatt lende, en sjelden foreteelse på Ledo-veien.

En konvoi av militære lastebiler kjører på lavgir opp en strekning av Ledo-veien, som her er sprengt ut i fjellsiden.

DEN FØRSTE KONVOIEN NÅR FRAM I TRIUMF Den 12. januar 1945 dro den.første offisielle konvoien ut fra Ledo for å følge den nettopp ferdige veien fram til Kunming. Konvoien, un­ der ledelse av general Pick, bestod av ialt 113 kjøretøyer. Sterke stigninger - opptil forholdet 1 til 6 - sinket konvoien til den rene krabbe-

200

fart. Ved enkelte elver måtte man bruke fer­ ger, fordi broene ennå ikke var ferdige. Da konvoien nådde Burma-veien, måtte den vente i tre dager mens kinesiske soldater ryddet området for japanske styrker. Etter nes­ ten en måneds slitsom kjøring på den 1 800 km lange ruten, kunne Picks konvoi i triumf rulle inn i Kunming, hvor et silkebanner for­ kynte at «Veien til seier» var åpnet. Før krigen var slutt, hadde over 5 000 kjøretøyer foretatt turen, med over 34 000 tonn livsviktige tilførs­ ler til Kina.

grensen til Kina passerer konvoien en gjenoppbygd hengebro over den lumske Salween-elva. Det måtte bygges over 500 nye broer.

201

LITTERATUR Alexander, Field-Marshal The Earl of Tunis, The Alexander Memoirs 1940-1945. Cassell, 1962. Anders, Leslie, The Ledo Road. University of Oklahoma Press, 1965. Barker, A.J., The March on Delhi. Faber and Faber, 1963. Belden, Jack, Retreat with Stilwell. Alfred A. Knopf, 1943. Boorman, Howard L, og Richard C. Howard, red., Biographical Dictionary of Republican China, Bd. 1. Columbia University Press, 1967. Brett-James, Antony: Ball of Fire. Gale & Polden Ltd., 1951. Imphal. Macmillan and Company, Ltd., 1962. Bridgman, Leonard, red., Jane 's All the World's Aircraft 1945/6. David and Charles, Ltd., 1970. Burchett, W.C., Wingate Adventure. F.W. Cheshire, 1944. Bums, James MacGregor, Roosevelt: The Soldier of Freedom. Harcourt, Brace, Jovanovich, Inc., 1970. Calvert, Michael, Prisoners of Hope. Jonathan Cape, 1952. Calvocoressi, Peter, og Wint Guy, Total War. Pantheon Books, 1972. The Campaign in Burma. Central Office of Information, Prepared for South-East Asia Command. His Majesty's Stationery Office, 1946. Campbell, Arthur, The Siege. George Allen & Unwin, Ltd., 1956. Carew, Tim, The Longest Retreat. Hamish Hamilton, 1969. Chennault, Anna, Chennault and the Flying Tigers. Paul S. Eriksson, Inc., 1963. Chennault, Claire Lee, Way of a Fighter. G.P. Putnam's Sons, 1949. Churchill, Winston S., The Second World War, Bd. V: Closing the Ring. Bantam Books, 1962. Norsk utg. Cappelen 1948-54. Clubb, O. Edmund, 20th Century China. Columbia University Press, 1964. Collier, Basil, The War in the Far East 1941-1945. William Morrow & Company, Inc., 1969. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red.: The Army Air Forces in World War II. The University of Chicago Press, 1948-1958. Bind IV, The Pacific: Guadalcanal to Saipan. Bind V, The Pacific: Matterhorn to Nagasaki. Bind VII, Services around the World. Crozier, Brian, The Man Who Lost China: The First Full Biography of Chiang Kai-shek. Charles Scribner's Sons, 1976. Davies, John Paton, Jr., Dragon by the Tail: American, British, Japanese and Russian Encounters with China and One Another. W.W. Norton & Company, Inc., 1972. Davis, Patrick, A Child at Arms. Hutchinson of London, 1970. Dorn, Frank, Walkout. Thomas Y. Crowell Company, 1971. Eldridge, Fred, Wrath in Burma. Doubleday & Company, Inc., 1946. Elliott, James Gordon, Unfading Honour: The Story of the Indian Army, 1939-1945. A.S. Barnes and Company, 1965. Esherick, Joseph W., red., Lost Chance in China: The World War II Dispatches of John S. Service. Vintage Books, 1974. Esposito, oberst Vincent J., hovedred., The West Point Atlas of American Wars, Bd. II: 1900-1953. Frederick A. Praeger, 1959. Fergusson, Bernard, Beyond the Chindwin. Collins, 1945. Griffith, Samuel B., II, The Chinese People's Liberation Army. McGraw-Hill Book Company, 1967. Homer, Joy, Dawn Watch in China. Houghton Mifflin Company, 1941. Hotz, Robert B., With General Chennault: The Story of the Flying Tigers. Coward-McCann, Inc., 1943. Ho-yungchi, The Big Circle. The Exposition Press, 1948. Hunter, oberst Charles N. (U.S. Army, Retired), Galahad. The Naylor Company, 1963. Irwin, Anthony, Burmese Outpost. Collins, 1946.

204

Kirby, Major-General S. Woodburn: The War against Japan. Her Majesty's Stationery Office. Bind II, lndia's Most Dangerous Hour, 1958. Bind III, The Decisive Battles, 1961. Bind IV, The Reconquest of Burma, 1965. Bind V, The Surrender of Japan, 1969. La Farge, Oliver, The Eagle in the Egg. Houghton Mifflin Company, 1949. McKelvie, Roy, The War in Burma. Methuen & Company, Ltd., 1948. Masters, John, The Road Past Mandalay. Harper & Brothers, 1961. Merrill's Marauders. United States of America War Office, Military Intelligence Division, U.S. War Department, 1944. Moorad, George, Lost Peace in China. E.P. Dutton & Company, Inc., 1949. Mosley, Leonard, Gideon Goes to War. Charles Scribner's Sons, 1955. Mountbatten, Vice Admiral The Earl Mountbatten of Burma, Report to the Combined Chiefs of Staff by the Supreme Allied Commander South-East Asia 1943-1945. Philosophical Library, New York, 1951. Ogburn, Charlton, Jr., The Marauders. Harper & Brothers, Publishers, 1956. Payne, Robert, Forever China. Dodd, Mead and Company, 1945. Peck, Craham, Two Kinds of Time. Houghton Mifflin Company, 1950. Pogue, Forrest C., George C. Marshall, Organizer of Victory. The Viking Press, 1973. Rolo, Charles J., Wingate 's Raiders. The Viking Press, 1944. Romanus, Charles F., og Riley Sunderland: U.S. Army in World War II. Office of the Chief of Military History, Department of the Army. Stilwell's Command Problems, 1956. Stilwell's Mission to China, 1953. Time Runs Out in CBI, 1959. Scott, Robert Lee, Jr., Flying Tiger: Chennault of China. Doubleday and Company, Inc., 1959. Seagrave, Gordon S.: Burma Surgeon. W.W. Norton & Company, Inc., 1943. Burma Surgeon Returns. W.W. Norton & Company, Inc., 1946. Sevareid, Eric, Not So Wild a Dream. Alfred A. Knopf, 1946. Sheridan, James E., China in Disintegration. The Free Press, 1975. Slim, feltmarskalk The Viscount, Defeat into Victory. David McKay Company, Inc., 1961. Smith, R. Harris, OSS: The Secret History of America 's First Central Intelligence Agency. Delta, 1972. Stilwell, Joseph W., The Stilwell Papers. William Sloane Associates, Inc., 1948. Swinson, Arthur: The Battle of Kohima. Stein and Day, 1967. Four Samurai. Hutchinson of London, 1968. Sykes, Christopher, Orde Wingate. The World Publishing Company, 1959. Taylor, Joe G., Air Supply in the Burma Campaigns, USAF Historical Studies: No. 75. USAF Historical Division, 1957. Thorne, Bliss K., The Hump. J.B. Lippincott Company, 1965. Toland, John, The Flying Tigers. Random House, 1963. Tuchman, Barbara W., Stilwell and the American Experience in China 1911-1945. Bantam Books, 1972. Wedemeyer, General Albert C., Wedemeyer Reports! Henry Holt & Company, 1958. Whelan, Russell, The Flying Tigers. The Viking Press, 1942. White, Theodore H., og Annalee Jacoby, Thunder Out of China. William Sloane Associates, Inc., 1946. Yeats-Brown, Francis, Martial India. Eyre and Spottiswoode, 1945.

ILLUSTRASJONER Bilder fra venstre til høyre er atskilt ved semikolon, ovenfra og nedover ved tankestreker.

OMSLAGET og side 1: Wide World.

EN SKUR AV BOMBER: 6, 7, 8, 9-Carl Mydans for Life. 10, 11-Carl Mydans for Life; Wide World; 12, 13-Central New Agency, Taiwan. 14, 15-Carl Mydans for Life. «EN HELVETES MEDFART»: 18, 19-Kait ved Elie Sabban. 20-Mainichi Shimbun, Japan. 23-Carl Mydans for Life. 24-Kart ved Elie Sabban. 26-UPI. 28-George Rodger fra Magnum for Life. 30, 32-Wide World.

JUNGELKRIGERNE: 104,105-U.S. Air Force. 106-lmperial War Museum, London, Crown Copyright. 107-Popperfoto, London. 108-William Vandivert for Life. 109-UP1.110,111, 112, 113-U.S. Air Force. 114, 115-lmperial War Museum, London. 116, 117-U.S. Air Force. MARSJEN TIL MYITKYINA: 121-UPI. 122-U.S. Army. 125-Kyodo, Japan. 127-Kart ved Elie Sabban. 128, 131-U.S. Army. 132-Wide World.

EN MANN KALT EDDIK-JOE: 34, 35-U.S. Army. 36-The George C. Marshall Research Library, Lexington, Virginia. 37-George Rodger fra Magnum. 38, 39-George Rodger fra Magnum for Life. 40, 41 -George Rodger fra Magnum for Life; U.S. Army (2). 42, 43-U.S. Army. 44, 45-U.S. Army.

BURMAS NÅDELØSE PLAGER: 134, 135-U.S. Army. 136, 137-lmperial War Museum,

KINAS GENERALISSIMUS: 46, 47-UPI. 48-The New York Times. 49-Fra Chiang Kai-shek av Hollington K. Tong. 50, 51-Life Picture Collection; UPI (2). 52-Robert Capa fra Mag­ num for LiFE-Wide World. 53-Harris & Ewing. 54, 55-China Film/Guillumette; UPI.

JAPANERNE TAPER ANSIKT: 148-Kyodo, Japan. 149-William Vandivert for Life. 150Mainichi Shimbun, Japan. 151 -Imperial War Museum, London. 152-Kart ved Elie Sabban. 153-Wide World. 155-U.S. Air Force.

STILWELL KONTRA CHENNAULT: 58-Illustrasjoner ved John Batchelor. 60-Kart ved Elie Sabban. 65-UPI.

SKRITTVIS TIL MANDALAY: 158 til 167-Popperfoto, London.

DE FARGERIKE TIGRENE: 68, 69-lllustrasjon ved John Batchelor. 70-Kop. av Charlie Brown, The National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution. 71-UPL 72Wide World. 73-George Rodger fra Magnum. 74-Oberst David L. «Tex» Hill. 75, 76, 77— U.S. Air Force. HØYDESPRANG OVER HIMALAYA: 78,79,80-U.S. Air Force. 81 til 87-William Vandivert for Life. 88-William Vandivert for Life; U.S. Air Force-U.S. Air Force (2)-William Van­ divert for Life (2). 89-U.S. Air Force, unntatt midten, William Vandivert for Life (2). 90, 91 -William Vandivert for Life.

HØYT SPILL OG DÅRUGE UTSIKTER: 94, 96-Wide World. 97-Library of Congress. 98Kart ved Elie Sabban. 100-William Vandivert for Life. 101-U.S. Army.

London. 138, 139, 140-U.S. Army. 141-U.S. Army-lmperial War Museum, London. 142-UPI. 143-Imperial War Museum, London. 144, 145-U.S. Army.

MASSEFLUKTI ØST-KINA: 168,169—UPI. 170,171 -U.S. Air Force. 172,173-U.S. Air Force; Wide World. 174, 175-U.S. Army; Wide World (2). 176, 177-King Features Syndicate, Inc.; UPI. KRANGEL OM KOMMANDOEN: 180-Jack Wilkes for Life. 181-U.S. Army. 182-Kart ved Elie Sabban. 184, 185-Popperfoto, London. 187-Ed Sounders for Life. 189-U.S. Army. 191-Popperfoto, London. 192-London lllustrated fra Black Star.

VEIEN TIL SEIER: 194, 195-U.S. Army. 196-Bernard Hoffman for Life. 197-U.S. Army. 198,199-Bernard Hoffman for Life, unntatt nederst t.h., U.S. Army. 200, 201 -U.S. Army. 202, 203-Jack Wilkes for Life

ANDRE BIDRAG Registeret til denne boken er utarbeidet av Mel Ingber. Redaktørene vil videre takke Dana Bell, U.S. Air Force Still Photo Depository, Pentagon, Washington, D.C.; Leroy Bellamy, Prints and Photographs Division, Library of Congress, Washington, D.C.; Carole Boutte, Senior Researcher, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Washington, D.C.; oberstløytn. James W. Boyce, Austin, Texas; John Callf, Worcestershire, England; Phyllis Cassler, Reference and Interlibrary Loan Librarian, Carlisle Barracks, U.S. Army Office of Military History, Carlisle, Pennsylvania; Walter Cate, U.S. Air Force Still Photo Depository, Penta­ gon, Washington, D.C.; George Challou, Supervisory Archivist, General Archives Division, Washington National Records Center, Suitland, Maryland; Moreau Chambers, Staff Historian, Army Center of Military History, Washington, D.C.; T.C. Charman, Imperial War Museum, London; Peter Coats, London; Gen.major David Cowan, CB, CBE, DSO, Hampshire, England; Danny Crawford, Research Historian, U.S. Marine Corps Historical Center, Washington Navy Yard, Washington, D.C.; Patrick Dempsey, Geography and Map Division, Library of Congress, Alexandria, Virginia; Cen.løytn. Sir Reginald Denning, KCVO, KBE, Kent, England; V.M. Destefano, Chief, Reference Library, U.S. Army AudioVisual Activity, Pentagon, Washington, D.C.; Kaptein Rick DuCharme, Deputy Chief, Magazine and Book Branch, Air Force Information Office, Pentagon, Washington, D.C.; Gary Fitzpatrick, Reference Library, Geography and Map Division, Library of Congress, Alexandria, Virginia; Al Hardin, The Army Library, Pentagon, Washington, D.C.; oberstløytn. Jasper J. Harrington, USAF (Ret.), Montgomery, Alabama; Mary Haynes, Staff Historian, Army Center of Military History, Washington, D.C.; Major Peter Heffler, Chief, Magazine and Book Branch, Air Force Information Office, Pentagon, Washington, D.C.; Jack Jacoby, Chinese Section, East Asian Library, Columbia University, New York, New York; Kaptein Theodore Jessup, U.S. Air Force Still Photo Depository, Pentagon, Washing­ ton, D.C.; Army Kahagin, Assistant Archivist, General Archives Division, Washington

National Records Center, Suitland, Maryland; Jerry Kearns, Prints and Photographs Division, Library of Congress, Washington, D.C.; Dr. Lewis Kolodny, Baltimore, Maryland; Gene Kubal, The Army Library, Pentagon, Washington, D.C.; Edward M. Law-Yone, Dur­ ham, North Carolina; William H. Leary, National Archives and Records Service, AudioVisual Division, Washington, D.C.; Ronald Lewin, Surrey, England; Donald S. Lopez, Assistant Director of Aeronautics, The National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; Ernest R. McDowell, Chicago, Illinois; Neil L. Maurer, Editor, Ex-CBI Roundup, Laurens, Iowa; The Dowager Viscountess Monckton of Brenchley, CGE, London; Oberstløytn. Brian Montgomery, London; Earl Mountbatten of Burma, KG, PC, GCB, DSO, FRS, Hampshire, England; Lynn Murphy, Public Information Officer, The National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; Charlton Ogburn Jr., Oakton, Virginia; Thomas Oglesby, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Caroline Reed, Imperial War Museum, London; Dick Rossi, President, Flying Tigers Association, Fallbrook, California; James A. Shields, Assistant Archivist, Canadian Pacific Ltd., Montreal, Quebec; The Dowager Viscountess Slim, London; Brigader The Rt. Hon. Sir John Smyth, BT, VC, MC, London; Glenn Sweeting, Assistant Curator of Aeronautics, The National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; Joseph Thomas, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Gen.løytn. William H. Tunner, USAF (Ret.), Ware Neck, Virginia; Patricia Turner, Historian, Air Force Museum/RD, Wright Patterson Air Force Base, Ohio; Dr. George M. Watson, Office of History, Air Force Systems Command, Washington, D.C.; William Joe Webb, Staff Historian, Army Center of Military History, Washington, D.C.; Paul White, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Marie Yates, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Washington, D.C.

205

REGISTER Tall i kursiv henviser til illustrasjoner

A ABDA-kommandoen (felles amerikansk-britisk-nederlandsk-australsk kommando), 17 Alexander, Edward H., om fly, 86 Alexander, Harold R.L.G., 21; og Stilwell, 21; strategi for forsvar av Burma, 23; og Tu Yu-ming, 24; retrett fra Burma, 27; flyttet til Midt-Østen, 62 Allierte: allianse for forsvar av «CBI» (Kina, Burma og India), 17; hovedkvarter for CBI, 17; offensiven i Nord-Burma (1943-44), 102-103; uenighet om kommandoen, 178-179 Alsop, Joseph: støtter Chennault, 65; og Wallace, 181 American Volunteer Group (AVG). Se Flyvende tigre Anak/m-planen, 61; og Casablanca-konferansen, 66; planen støttes, 66; henlegges, 67 Arnold, Henry H. «Hap», 29; om Wingate, 99 Auchinleck, Claude, beordret til India, 99 Australia, og ABDA-kommandoen, 17

B Barube, «Bambus-Joe», 90 Belden, Jack: om Burmafelttoget, 24; om Stilwells retrett fra Burma, 29 Bissell, Clayton, 57; sjef for Tenth Air Force, 61 Boatner, Haydon L., og felttoget i Nord-Burma, 120 Bombefly: B-25, 116; B-29, 101; flyenes militære verdi, 57 Bose, Subhas Chandra, 148; og den Indiske Nasjonalistiske Armé, 147, 148 Boyington, Gregory «Pappy», 72 Bradley, Omar, 36 Broer, taktikk ved bombeangrep med fly, 155 Burma: alliert forsvar av Burma, 17, 22-28; Rangoons fall, 17, 30; strategisk verdi, naturressurser, 22; uavhengighetsbevegelsen, 22-23, 27, 192; sympatisører med Japan, 22, 32, 33; «De tretti kameraten, 23; «dacoits», 22; høy- og lavlandsbefolkning, 23; demolering av oljefelter, 24-25, 26-27; motvilje mot indere og kinesere, 27, 28; alliert retrett, 28—33; flyktninger, 31; grenseområdet Burma-lndia, 92-93; allierte planer for gjenerobring, 92, 101-102; kart over Chindit-operasjonene, 98; alliert offensiv i Nord-Burma (1943), 102-103, 118-133, 190-191; kart over felttoget i Nord-Burma, 127; Kachingerilja, 126, 129, 131, 133; feltforholdene, 134-145; klima, 136, 139, 144-145; elvene, 140-141; jungelen, 142—143; alliert angrep på Fort Dufferin, 158-167; allierte gjenerobrer Rangoon, 190, 191, 192; allierte gjenerobrer Mandalay, 190-191; anti-japansk innstilling, 192 Burmaveien, den gamle, 17; gjenerobret av allierte, 190. Se også Ledo-Burma-veien Burmesiske uavhengighetsarmé, går over til allierte, 192 Bushido, 146, 154

c Cal vert, Michael, 116 Canning, C.E., 156 Casablanca-konferansen, vedtar å fortsette Anakim, 66 CBI, se Kina-Burma-India Chen Li-wu, sjef for 55. divisjon, 25—26 Chennault, Claire Lee, 57, 71; om Stilwell, 20; strid med Stilwell, 61, 63, 64, 66, 179-180, 186; ivrer for luftoffensiv, 57, 64-66,103; ivrer for jagerfly, 57, 59; invitert til Kina, 59; De flyvende tigre, 59-61, 70, 72, 76; jagerflytaktikk, 60,70; brev til Roosevelt, 65; og Kinas flyvåpen, 59; rekrutterer amerikanske flyvere til Kina, 59; og madame Chiang, 59, 66; bruk av P-40, 60, 64; China Air Task Force, 61, 64; sjef for 14th Air Force, 66; møte med Roosevelt, 66; ved Trident-konferansen, 66; om Chiang, 66; planlegger angrep på Japan, 103; hell i luftoffensiv, 103; sårbare flybaser, 179; og Wallace, 182; «pensjonert», 186

206

Chiang Kai-shek, 17-18, 46-55; tidlig liv, 48; med Sun Yat-sen, 48; og Mei-ling Sung, 50-51; om politikk, 48; bekjemper kommunistene, 52; kidnappet, 52; blir alliert øverstkommanderende for Kina, 17; kontrollen over de væpnede styrker, 21, 24, 62,181,183; forhold til Stilwell, 20, 21, 37, 61-63, 65, 99-100,182-183,186-187; om styrkenes taktikk, 21, 23-24, 52; krigsstrategi, 18, 20, 179; Kina-lobbyen i USA, 59; og Anak/m-planen, 62; med Wilkie og Chennault, 65; støtter luftoffensiv, 64; anmoder Stilwell avløst av Chennault, 65; ved Kairokonferansen, 54-55, 102; vankelmodig vedrørende offensiv i Burma, 102; får Legion of Merit, 54; nekter å alliere seg med kommunister, 182; motsetter seg å la Stilwell ta kommando over tropper, 183,186; truer med å trekke tilbake kinesiske styrker, 183; presses for å sam­ arbeide med kommunistene, men nekter, 188; og Wedemeyer, 188, 190; forsvar av Kweilin, 188 Chiang, Madame. Se Sung, Mei-Ling Chindits, 106-117; organisert, 96; operasjoner, 96-97, 106-108; retrett til India, 97-98; tap, 98; kart over operasjonene, 98; reaksjoner på operasjonene, 98-99; økt virksomhet, 99; offensiven i Nord-Burma, 102, 103, 110—117, 118, 122, 130; den første ekspedisjon, 106-109; den annen ekspedisjon, 110-117; bruk av glidefly, 110, 112-113; «Broadway», 112, 115 Chou En-lai, 187 Chungking: blir nasjonalisthovedstad, 8; japanske raids, 6-7, 8-15; tilfluktsrom, 10-11, 14; japansk fremstøt, 190 Churchill, Winston: britenes mål i Asia, 17; ved Teherankonferansen, 54; om gjenerobring av Burma, 62; ved Tr/dent-konferansen, 67; trekker sin støtte til Burma­ felttoget, 67; ved Quadrant-konferansen, 99; og Wingate, 99, 116; ved Kairo-konferansen, 54 -55, 102; om erobring av Myitkyina, 129 Cochran, Philip, 104-105, 110; og glideflyene, 110

D Donovan, William J., 181 Doolittle, James, raid på Tokyo, 64 Dom, Frank, 27; i Burma, 31; om Stilwells siste budskap da han dro seg tilbake, 31 Douhet, Giulio, 57 Dyr, som transportmiddel: kameler i jungelen, 96; hester i fjellet, 189

F Fanger, japansk behandling av krigsfanger, 24 Flyvende Tigre, 20, 56, 57, 58-77; symboler, 60, 70; operasjoner, 60-61; som AVG (American Voluntary Group), 60, 70; taktikk, 70, 72, 76; innlemmet i USAAF, 61, 70; seire og tap, 70; livet ved avdelingen, 72; bakke­ mannskapet, 74-75; Se også Chennault Fort Dufferin, kampene, 158-167

G Gandhi, Mohandas K., 22, 94; og indisk frihetsbevegelse i 1943, 93 Giffard, George, og Stilwell, 119 Glidefly, brukt i Burma, 110, 112-113 Gurkhas: i den indiske hær, 154; ved Arakan, 151; ved Mandalay, 160

H Hata, Shunroku, og operasjon Ichigo, 179 Haynes, Caleb V., 29 «Hestehandel». Se Dyr Hsue Yueh: forsvar av Changsha, 180-181; forsvar av Hengyang, 181 Hukawng-dalen, slaget om dalen, 119-123 Hunter, Charles N., sjef for Merrill's Marauders, 125, 127; om Merriirs Marauders, 122; ved Myitkyina, 128-130 Hurley, Patrick J., 187,188; sendt til Kina, 183,186; i Yenan, 187; ivrer for samarbeide med kommunistene, og foreslår Stilwell forflyttet, 186, 187, 188

I Ichigo, operasjon, 179 Imphal-Kohima-slaget, 148-151, kart, 152, 153-154, 156-157; første japanske fremstøt, 148; områdets betydning, 148-149; slaget ved Imphal, 148-149, 152-154, 156, 157; slaget ved Kohima, 149-151, 156-157; lufttransporter til Imphal, 153; betydningen av Tenth Air Force's innsats, 155; styrkene ved ImphalKohima, 153, 154 India: frihetsbevegelse, 22, 93,146; japanske sympatier, 22; indere i Burma, 27-28, 31; kinesiske territorielle krav, 63; hungersnød i 1943, 93; front ved grensen til Burma, 92-93; base for burmafelttoget, 92, 93; Kongresspartiet, 93; krigsindustri, 97; Wavell blir visekonge, 99; forsvaret ved Burma-grensen, 146-154, 156; Indiske Nasjo­ nalistiske Armé, 147; bønnemøte ved Delhi, 149. Se også Imphal-Kohima-slaget; Storbritannia, hær

J Jagerfly, amerikanske: P-40, 60, 64, 68 -69, 75; P-51, 116-117; taktikk og effektivitet, 57, 59 Jagerfly, japansk, Zero, 70 Japan, bruk av frigjøringsbevegelser, 22 Japan, flyvåpen: angrep på Chunking, 6-7, 8-15, 59; nedkjemper Kinas flyvåpen, 59; tap overfor De flygende tigre, 60, 70; mislykkes i å forsyne Kohima, 156 Japan, hær: tidlige fremstøt i Asia, 16, 17, 18-19; som jungelkrigere, 20, 22; invasjon i Burma, 22, 24-25, 26, 27, 28, 29; erobrer Rangoon, 17, 30, 31; teknikk for vei­ sperring, 22; fangebehandling, 24; invasjon i Mandsjuria, 52; reaksjon på Doolittle's raid, 64; forsvar av Akyab, 93; angrep på Chindits, 96-98; plan for erobring av flybaser i Kina, 103; forbereder ny offensiv, 103; forsvar av NordBurma, 120, 121, 123-129, 130-131, 133; tap ved Hukawng-dalen, 123; tap ved Nhpum ga, 126; tap ved Myitkyina, 133; kampmoral, 136; Bushido, 146, 154; offensiv i India, 146,147-149,150, 151-154,156-157; skinnangrep i Arakan, 148, 151; angrep på Imphal, 148, 149, 152-154, 156, 157; angrep på Kohima, 149-152, 156; tropper ved Imphal, 154; tropper ved ImphalKohima, 157; tapperhet, 154; tap ved Imphal-Kohima, 157; retrett fra Burma, 157; forsvar av Fort Dufferin, 160; offensiv i Kina i 1944,170,179-182,190; ved operasjon Ichigo, 179; erobring av Changsha, 180-181; angrep på Hengyang, 181; offensiv i Salween-området, 183; frem­ støt mot Kunming, 190; erobrer Kweilin, 190; retrett i Sør-Burma, 191-193; tap under retretten til Thailand, 193; offensiv i Vest-Kina avvist, 193

K Kairo-konferansen, 54-55, 101-102 Kawabe, Masakazu, 149; med Bose, 148; omgjør plan for å ta Dimapur, 150; beordrer retrett ved Imphal, 158; avløst, 190 Kimura, Hoyotaro, sjef for hæravdelingene i Burma, 190 Kina: Chungking blir hovedstad for nasjonalistene, 8; militære småkonger, 17, 21; borgerkrig, 17, 20; for­ syninger til landet, 17, 61, 62, 63-64, 118-119, 133, 194-203; tysk innflytelse, 23; Chiang blir nasjonalistleder, 48, 52; De flyvende tigre i Kina, 56; baseområde for angrep på Japan, 61 —62; Anak/m-planen, 62, 63; folkeflukt fra Øst-Kina, 168-169, 170, 172, 174-177; japansk offensiv i øst, 170, 179-182, 190; situasjonen i 1944, 179; hungersnød, 179; inflasjon, 180; strategi i Kina-Burma-India, 179; Changsha erobret, 180-181; Hengyang angrepet, 181; Kweilin erobret, 188 Kina, nasjonalist-flyvåpnet: situasjonen i 1937, 59; trent av Chennault, 59; bruk av amerikanske flyvere, 59; amerikansk frivillig flyavdeling, 60-61 Kina, nasjonalist-hæren: krigsstrategi, 20; organisasjon og tilstand, 21; militære småkonger, 17, 21; Chiang holder tilbake forsyninger, 21, 181; forsvar på Burma-fronten, 22,23-24,25-27; retrett fra Burma, 25, 28-31; Styrke X, 61, 63, 92,102, 121; Styrke Y, 61-62, 63-64; motstand mot kommunistene, 62; forsyningsrute over «Pukkelen», 64, 80; Anakim-planen, 62, 66; i India, 63; Styrke X avanserer mot Myitkyina, 118-120, 121; tap ved

Myitkyina, 133; reaksjon på japansk offensiv (1944), 179-182, 183; taktikk, 183; Styrke Y's fremstøt mot Burma, 183; forholdene i 1944,188,190; X-styrker sendt til Kina, 190; X- og Y-styrker forenes i Burma, 190-191; avviser japansk angrep vestover, 193 Kina-Burma-India (CBI), krigsteater, kart, 78-79; organisert, 18; prioritet, 20,92; Burmas betydning, 22; luft- og bakkestrategi, 57, 64-66; etter Burmas fall, 57, 92; kart over «Pukkel-ruten», 60; forsyninger, 63, 92; forsynings­ tjenesten i India, 92-93; kart over Chindit-operasjonene, 98; kart over kampene i Nord-Burma, 127; kart over kampene ved Imphal-Kohima, 152; alliert uenighet om strategien, 178-179; kart over felttoget i Sør-Burma, 782; ansvarsområdene splittet, 188 Kina-lobbyen, 20; og rekruttering av amerikanske flyvere, 59 King, Ernest).: ved Casablanca-konferansen, 66; støtter Anak/m-planen, 66 Kommunistpartiet, Kina: opprinnelsen, 17; massakrer av ledere, 17, 48; Den lange marsjen, 17, 52; krig mot nasjonalistene, 17, 52; amerikanerne vil ha dem på alliert side, 182,188; militære styrker, 118; amerikansk mekling, 188 Kung, H.H., 51, 100 Kunming: bombet, 56; og Burmaveien, 17; og luftbroen over «Pukkelen», 63-64, 80, 82,190; japanernes fremrykning, 190 Kunomura, Todai, og Sato, 156 Kuomintang, 17 Kweilin, erobret, 188

L Lajoie, Ernest, 90 Lang marsj, den kinesiske, 17, 52 Lawlor, Frank, 23 Ledo-Burma-veien, 194-203; vansker under byggingen, 196, 198-199; første kolonne over, 200, 202-203; broene, 201 Lend-Lease, til Kina, 18, 63 Liao Yao-hsiang, 24; tropper i India, 92; ved offensiven i Nord-Burma, 122 Lloyd, W.L., angrepet på Akyab, 93 LoCho-ying, 29, 63 Luftlandetropper, i Burma, 110, 112-113, 116-117 Luftstridskrefter, debatt om deres effektivitet, 57, 64-65

M McCabe, Frederick, og Chen Li-wu, 25 Mandalay: Fort Dufferin, 158-167; gjenerobret, 191 Mao Tse-tung, 187 Marshall, George C., 36; om Stilwell, 20, 36; om Chennault, 60; ved Casablanca-konferansen, 66; om Chennaults plan for luftoffensiv, 66; støtter Anak/m-planen, 66; og Wingate, 98; råd til Stilwell, 100; ved Chennaults «pensjonering», 186 Maruyama, Fusayasu, 131 Masters, John, om Chindit-kampene, 115 Matsumoto, Roy H., spionerer på japanerne, 125 Merrill, Frank, 122, 732; under retretten fra Burma, 31; Merrill's Marauders, 122,127-129; hjerteattakk, 126,129 Merrill's Marauders: sendt til Burma, 122,123; og Chindits, 122; operasjoner, 123,124,125-126,127-130; tap ved Hukawng-dalen, 123; ved Nhpum Ga, 125-126; moral, 127-128; ved End Run, 127-129; forhold til Stilwell, 127-128, 130; erobringen av Myitkyina, 127-128, 130; oppløst, 132 Mitchell, Billy, 57 Mizukami, Genzu, 131 Monsun, 136, 139 Mountbatten, lord Louis, 100, 181; øverstkommanderende for Southeast Asia Command, 99; med Stilwell, 99, 128; hindrer at Stilwell fjernes, 100; erobringen av Myitkyina, 119, 128; er imot felttoget i Nord-Burma, 126; overfører fly fra Pukkel-operasjonen til India, 148; ønsker å begrense Stilwells gjøremål, 181; angrepet på Rangoon, 191-192 Mutaguchi, Renya, 103, 125; åpner krigen Japan-Kina, 102; India-offensiven, 102-103, 146, 147-148, 149; dagsordre til troppene før India-offensiven, 147-148; og Dimapur, 149; strid med Sato, 156; fastholder planen for Imphal-Kohima-slaget, 154,156; om tapene i India, 156; retrett til Burma, 156; fratas kommando, 156

Mydans, Carl, om Chungking, 8 Myitkyina: alliert fremstøt, 118-129; kart over alliert frem­ støt, 127; forsyninger til Kina, 119, 132; alliert erobring, 130-131, 133; forholdene for troppene, 130-133

N Nederland, og ABDA-kommandoen, 17 Nehru, Jawaharlal, 94 Nettlefield, John, om Kohima, 151

o Office of Strategic Services (OSS), operasjoner i Burma, 126, 137 Ogburn, Charlton: om MerrilTs Marauders, 124, 127, 130; om Burma, 136, 142

P Payne, Robert, om Chungking, 12 Peck, Graham, om reaksjonen på japansk offensiv i ØstKina, 170 Peers, William R., og OSS's operasjoner i Burma, 126 Pick, Lewis A., 796, 199 Propaganda, britisk, om Chindits, 98 Pukkel-ruten, luftbro, 58,60,63, 78-97; kart, 60; bygging av flystriper, 82-83; tap av fly, 80, 84, 88-89; flyvere, 84—85

Q

Quadrant-konferansen, og felttoget i Burma, 99, 118

R Rangoon: alliert fremstøt, 191-192; amfibielanding, 190, 191, 192 Richthofen, Manfred von, 57 Roberts, Frank, 29 Roosevelt, Eleanor, og madame Chiang, 53 Roosevelt, Franklin D.: om Kina, 20, 65; ved Teherankonferansen, 54; ved Kairo-konferansen, 54-55, 102; tillater amerikanske flyvere å dra til Kina, 59; om Chiang, 63, 66; sender Wilkie på good-will-tur, 65; og T.V. Sung, 65; støtter Chennault, 65-66, 67; møter med Chennault og Stilwell, 66; ved Trident-konferansen, 66; støtter fremstøt mot Myitkyina, 121; presser Chiang med LendLease, 182-183; støtter Stilwell, 182-183, 186; advarer Chiang mot tilbaketrekking av Styrke Y ved Salween, 183; tilbakekaller Stilwell, 186

Sato, Kotuku: angrepet på Kohima, 149,150,154,156; strid med Mutaguchi, 154; retrett fra Kohima, 156; fratatt kommando, 156 Saucy-planen, 67 Scoones, Geoffrey A.P.: forsvaret av India, 147,148; kritisert for ikke å ha klart å bryte beleiringen av Imphal, 153 Scott, Robert L., 29, 75 Seagrave, Gordon S.: i Burma, 29, 31, 47, 728; med syke­ pleiere, 31, 47; ved Myitkyina, 728 Sevareid, Eric, om base for Pukkel-luftbroen, 80 Sextant-konferansen, 101 Slim, William J.: sjef for Burma,korps, 23, 24, 25, 27, 28; beordrer demolering av oljefelter, 24; retrett fra Burma, 25, 28; om grensen Burma-lndia, 92; om taktikk, 94,101; om Wingate, 95; retrett fra Arakan, 94; om Chindits, 98; karaktertrekk, 100, 101; om jungelkrig, 100-101; frem­ støt mot Arakan, 103; offensiven i 1943,103; og Stilwell, 119; forsvaret av India, 146, 147, 148, 149-150, 151-152, 153, 154, 156; japansk taktikk, 147; beordrer tropper fra Arakan til India, 148; om Sato, 149-150; om soldater fra Naga-stammen, 152; om japanske soldater, 153, 154; avslår hjelp fra Stilwell til Imphal, 153; beordrer luftbro til Imphal, 153; om seieren ved Imphal, 156; i Fort Dufferin, 760; erobringen av Mandalay, 160; fremgangen sydover i Burma, 190, 191, 192; overlister japanerne, 191; om burmesisk uavhengighetsarmé, 192 Sliney, George W., 190 Stalin, lover å delta i kampen mot Japan, 102 Stam/na-planen, 153

Stilwell, Joseph Warren («Eddik-Joe»), 34-37, 38, 39-45, 722, 747; retretten fra Burma, 16-17, 25, 27-28, 29-33, 34-35, 42-45; oppdrag i Kina-Burma-India, 18, 20, 21, 36,38; karaktertrekk, 18,20,127; med Chiang, 20, 21,61, 62, 100, 119, 181; leder kinesiske tropper på Burmafronten, 21,23—24,25—26; taktikk med kinesiske styrker, 21; med Alexander, 21; avslår redning fra Burma, 29; om nederlaget i Burma, 33; dekorerer Chiang, 54; strid med Chennault, 57, 61, 63, 64, 67,179-180; syn på luftstrids­ krefter, 57; støtter bakkeoffensiv, 57, 64-65, 67; returnerer til Chungking, 57; ivrer for gjenerobring av Burma, 61, 62, 63, 118; om Wavell, 62; uønsket av Chiang, 65, 186; om utsettelse av Anak/m-planen, 66; om Chiang, 66; møte med Roosevelt, 66; ved Tridentkonferansen, 66; mening om plan Saucy, 67; nest­ kommanderende ved Southeast Asia Command, 99; med Mountbatten, 99; om offensiven i Burma (1943), 102; fremstøtet til Myitkyina, 118, 119-123, 126-131, 133; med Giffard, 119; med Slim, 119; tilbringer tid på Burma-fronten (1944), 120-121,126; MerrilFs Marauders, 127; firestjerners general, 182; tvinger Styrke Y inn i Burma, 130; angrepet på Imphal, 152; om uenighet om strategi, 178; nekter å omdirigere forsyninger til Chennault, 180; møter opposisjon, 181, 182, 183; med Wallace, 181, 182; støttes av Roosevelt, 182, 183; over­ bringer note fra Roosevelt til Chiang, 183, 186; fratatt kommando, 187 Storbritannia: mål i Asia, 17; og ABDA-kommandoen, 17; koloni i Burma, 22; frykt for Kina, 62, 63, 66, 67; Anakimplanen, 62, 63, 66; situasjonen i India (1942), 92; under­ trykker opptøyer i India, 93; reaksjon på Chinditoperasjonene, 98; strategi i Kina-Burma-India, 178—179 Storbritannia, flyvåpnet: luftbro til grensen India-Burma, 148; luftgtbro til Imphal, 154; angrep på Rangoon, 192 Storbritannia, hæren: i Burma, omslag, 1,141,143,144-145; forsvar av Burma, 17,21 -27; hovedkvarteret i Burma, 21; indiske tropper i Burma, 23, 96, 743, 153-154, 192; demolering av oljefelt i Burma, 24, 26, 27; retrett fra Burma, 25, 27-29; kryssing av Chindwin, 28; Anak/mplanen, 61, 62, 66; angrep på Akyab, 93; taktiske feil, 93-94; geriljataktikk i Burma, Chindits, 95-98; Southeast Asia Command opprettet, 99; offensiv i den tørre årstid i Burma (1943), 99,102,103,118; veibygging i Burma, 100, 101; fremstøt mot Akyab, 118; elvene i Burma, 747; forsvar av India, 146-154, 156-157; manglende etterretninger om japanske bevegelser, 146; forsvar av Arakan, 147, 757; forsvar av Imphal, 147, 148-152; forsvar av Kohima, 148-152; tap ved Arakan, 151; angrep på Fort Dufferin, 158-167; strategi i KinaBurma-India, 178-179; permisjonssentre, 184-185; fremmarsj i Burma, 190, 191; gjenerobring av Rangoon, 190, 797, 192; gjenerobring av Mandalay, 191 Storbritannia, marinen: Anak/m-planen, 62; ved landsetting i Rangoon, 192 Sultan, Daniel I., 787; øverstkommanderende i India og Burma, 187; gjenerobring av Nord-Burma, 190 Sun Li-jen, 25; mottar Order of the British Empire, 25; leder retretten til India, 30; tropper i India, 92; fremstøt til Myitkyina, 119-120 Sun Yat-sen, 17; med Chiang, 48; begravelse, 51 Sung, Mei-ling (madame Chiang), 20, 50; med Stilwell, 37, 100; familien, 51; Kina-lobbyen i USA, 52, 59; med Eleanor Roosevelt, 53; med Chennault, 65; ved Kairokonferansen, 102 Sung, T.V., 57, 52, 65; Kina-lobbyen i USA, 51, 52, 59

T Tanaka, Nobuo, ved slaget om Imphal, 153 Tanaka, Shinichi, 725; forsvar av Nord-Burma, 120,123,131; første kamper mot amerikanske tropper, 123 Teheran-konferansen, 54, 101 Timberman, Thomas S., 181 Transportfly, amerikanske: C-46, 58, 78-79, 86,148; C-47, 148; luftbro over Pukkelen, 58, 78-79, 86 Trenchard, Hugh, 57 Tretti kamerater (uavhengighetsbevegelsen i Burma), 22 Trident-konferansen, 66 Tu Yu-ming, 24 Tyskland: ambassaden i Chungking, 9; innflytelse i Kina, 23

207

USA: ABDA-kommandoen, 17; mål i Asia, 17; følelser overfor Kina, 20-21; strategi i Kina-Burma-India, 178 USA, flyvåpen: debatt om bombefly versus jagerfly, 57, 59; luftbro over Pukkelen, 58, 60, 64, 78 -91; China AirTask Force, 61, 64; forsyningsproblemer i Kina, 63-64; Air Transport Command, 63, 80; Fjortende Flystyrke, 66, 103, 179; B-29 i Det fjerne Østen, 701, 179; angrep på Taiwan, 103; luftlandetropper med glidefly, 110, 112-113, 116-117; Troop Carrier Command, luftbro til grensen India-Burma, 148; Tiende Flystyrke, operasjoner, 755; tar i bruk baser i Øst-Kina, 170; japanerne angriper baser i Øst-Kina, 170-173; basene i Øst-Kina demoleres og rømmes, 170-173; angrep på japanske kommunikasjoner, 179; innsats mot japansk offensiv, 181. Se også Flyvende Tigre USA, hæren: Hærens flyvåpens doktriner, 57; utdanner kinesiske tropper i India, 63; lover Wingate en brigade, 99; veibygging i Kina-Burma-India, 118-119, 796-799;

MerrilTs Marauders, 121-122, 126-127; End Run, 126-129; forsterkninger til Myitkyina, 129-130; forhold ved hospitalene i Assam, 129-130; tap ved Myitkyina, 133; strategi i Kina-Burma-India, 178; amerikanskkinesisk direktorat for innkjøp av hester, 189

W Wallace, Henry A.: prøver å få kinesiske kommunister med i krigen, 181; foreslår Stilwell hjemkalt, 182 Wavell, Archibald: britisk sjef i Sørøst-Asia, 62; nøler med å gå til offensiv i Burma, 62, 66; og den indiske uavhengighetsbevegelse, 93; forhold til Wingate, 95; støtter Chindits, 95-96; blir visekonge i India, 99 Wedemeyer, Albert C., 181; foreslått å erstatte Stilwell, 182; karaktertrekk, 187; stabssjef for Chiang og sjef for USA's styrker i Kina, 187; forhold til Chiang, 187; og den kinesiske hæren, 187-188,190,193; planlegger offensiv mot Canton, 193

I

Wheeler, Raymond, A., blir nestkommanderende i Southeast Asia Command, 187 White, Theodore: om kinesisk motoffensiv (1944), 181; om angrep ved Kweilin, 188 Wilkie, Wendell: good-will-tur, 65; i Kina, 65; og Chennault, 65 Wingate, Orde C., 95, 104-105, 107, 116; karaktertrekk, 94, 95-96, 106; karriere i Palestina og Afrika, 95; blir geriljaleder i Burma, 95, leder Chindtis, 95-98,10.2,106, 110, 777; imponerer Churchill, 98-99; ved offensiven i Nord-Burma, 102,122; om Stilwell, 122; omkommet, 116

Y Yamamoto, Tsunoru, ved Imphal, 152 Yokoyama, Isamu, fremstøt mot Kunming, 188 Yu Fei-p'eng, korrupsjon, 26