Det røde imperiet: Sovjetunionens skjulte historie 8200212777 [PDF]

Zitiervorschau

DET RØDE IMPERIET

DET RØDE IMPERIET Sovjetunionens skjulte historie

Av Gwyneth Hughes og Simon Welfare Med innledning av

Robert Conquest

UNIVERSITETSFORLAGET

© Universitetsforlaget 1991

ISBN 82-00-21277-7 Originalens tittel: «Red empire. The forbidden history of the USSR» Originally published by George Weidenfeld & Nicolson Ltd. © Gwyneth Hughes and Simon Welfare 1990 Introduction © Robert Conquest 1990 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Norsk oversettelse: Per Kristian Gudmundsen

Sats: Sats + Paste A.S, Oslo Repro: Butler & Tanner Ltd., London Trykk: Stokke Repro, Oslo Innbinding: Moestue Bøker, Oslo

Innhold

Illustrasjoner..............................................................

6

Innledning av Robert Conquest............................

De revolusjonære (1912-1917)............................. 16 Vinnere og tapere (1918-1924)............................. 46

Klassekrigere (1925-1935)..................................... 72

Fiender av folket (1934-1938).............................. 96 Patrioter (1939-1945)............................................... 130

De overlevende (1946-1961)................................. 156 Fanger av fortiden (1962-1985)............................ 178

Etterord: En sovjetisk vits........................................ 200

5

Illustrasjoner

Denne boken er dedisert til pro­ duksjonsteamet i fjernsynsserien Red Empire, både i øst og vest. Billedleverandører: David King Collection smusstittel, 12 (alle), 13 (alle), 16, 17, 18 (alle), 35, 36 (alle), 38 øverst, 39 (alle), 40 (alle), 41, 42, 43, 44, 45 nederst, 47 (alle), 48 (alle), 49, 51, 52 midten og nederst, 56 øverst, 57 (alle), 58, 59, 60 (alle), 61 (alle), 63, 65 (alle), 66, 67 høyre og venstre nederst, 68, 69 øverst, 70 nederst, 71 (alle), 72, 73, 75, 76, 77, 78 (alle), 80 (alle), 81 nederst, 85, 87 øverst, 88, 89, 90, 91, 92, 93, 94 øverst, 95 (alle), 97 (alle), 99 (alle), 100, 101, 102, 103 midten og nederst, 108 (alle), 110, 111 høyre, 113 øverst, 116 (alle), 117 (alle), 119 øverst, 121, 122 (alle), 123, 124 (alle), 125 (alle), 126 øverst, 127 nederst, 144, 145 (alle), 146, 147 (alle), 148, 150 venstre øverst og nederst, 152 (alle), 153 (alle), 154 øverst, 155 nederst, 157, 158, 160 venstre, 162 øverst, 166, 167 (alle), 168, 178; Robert Conquestl; Robert Hunt Library 33 øverst; Topham tittelbilde, 33 nederst, 52 øverst, 54 nederst, 55, 56 nederst, 127 øverst, 131 høyre nederst, 134 nederst, 173, 176 øverst, 182, 184, 185, 186

6

venstre øverst, 195 (alle), 200; Tass bl øverst, 69 nederst, 81 øverst, 82, 94 nederst, 105 (alle), 111 venstre, 130, 156, 160 høyre, 161, 162 nederst, 163, 174, 190 øverst, 194 øverst, 196 (alle), 197 høyre, 199; Roger Viollet 70 øverst, 83 (alle), 84 (alle), 87 nederst, 103 øverst, 131 venstre nederst, 135 (alle), 154 nederst, 164, 176 nederst, 197 øverst, Arkady Vaksberg 79; Bridgeman Art Library 113 nederst, 114; Frank Spooner/GAMMA 118; Rex Features/SIPA 119 nederst, 150 høy­ re øverst, 155 øverst, 172, 181, 183 nederst, 186 høyre øverst og nederst, 187, 191 nederst, 193, 194 nederst; Associated Press 120, 180 høyre nederst; NetWork 126 nederst; Ullstein 131 øverst, 149; Popperfoto 132, 165 (alle), 169, 180 øverst og venstre nederst, 189 øverst, 198 (alle); Novosti 141 øverst; Keston Colle­ ge 188 (alle); Mirror Group Newspapers 189 nederst; Wei­ denfeld & Nicolson Arcbives 8, 21, 24, 29, 38 nederst, 45 øverst, 54 øverst, 115 (alle), 138 nederst, 142, 170 (alle), 171.

Kart: Richard Natkiel Associates, basert på kartene i Atlas of Soviet History av Martin Gilbert.

Forord av Robert Conquest Forfatterne av denne boken har bedt meg gjøre dette forordet så personlig som mulig - sikkert for å vise hvordan en historiker som søker fakta hanskes med et system som søker å skjule dem. Jeg ble født like etter Julidagene da bolsjevikene gjorde sitt første, klossete forsøk på en maktovertakelse. Jeg og min generasjon har således levd både før og etter det tradisjonelle sovjetsystemet. I skri­ vende stund er til og med Lazar Kaganovitsj blant de levendes rek­ ker - Stalins fremste håndlanger, som sluttet seg til Partiet i 1911 og ble medlem av Sentralkomiteen i 1922. Første gang jeg besøkte Sovjetunionen var i 1937. De faktiske for­ hold vedrørende Stalins styre, hvorav mange belyses i denne boken, var det få som hadde kjennskap til: For oss var de sosialistiske og antifascistiske, og derfor gode. Jeg hadde også lest de russiske klas­ sikerne - særlig Pusjkin, Dostojevskij og Tsjekov. En forbløffende og overdådig kultur var blitt brettet ut for meg og holdt seg levende i min bevissthet, selv om denne på et vis ga et annet bilde, et annet budskap, enn det jeg fikk av kommunismen. Da jeg gikk av toget i Leningrad, hadde jeg likevel ingen fore­ stilling om at Sovjetunionen var et høyt utviklet land. Vi følte at Russland hadde vært så tilbakestående at selv ikke overgangen til sosialismen kunne ha fått noen virkning på så kort tid.

Robert Conquest i Moskva i 1989.

7

DET RØDE IMPERIET

Det som ble holdt skjult, unnslapp meg, det som ble fremvist, registrerte jeg, men jeg gikk faktisk ikke over styr av begeistring på samme måte som sovjetofilene, som Malcolm Muggeridge har karak­ terisert så treffende: kvekere som applauderer paraderende strids­ vogner, feminister i ekstase over kvinner tvebøyd under femtikilos kullsekker, arkitekter i måpende beundring foran forlorne byggverk, nylig oppført, men allerede i full oppløsning. Jeg ble litt overrasket da jeg første dagen forlot hotellet og straks ble tiltalt av en svartebørshai som ville kjøpe armbåndsuret og skjorten min - et medtatt stykke tekstil som jeg hadde reist i i ukevis. Det er enda mer forbau­ sende å tenke tilbake på det i dag, for jeg fikk senere vite at enhver kontakt med utlendinger i 1937 automatisk førte til arrestasjon og siktelse for spionasje. Faktum var at jeg hadde kommet til landet midt i den verste terrorperioden. Som Nadesjda Mandelstam, den utrenskede poetens enke, skrev; da drapene ble hemmelige, ble de også verre. Denne sommeren 1937 kom det også en stor strøm av turister til Sovjetunionen. Under en rundtur i Leningrad var det en merkelig følelse å kjøre mot Peter Paul-festningen sammen med to tyskere medlemmer av Hitlerjugend. Jeg reiste videre til Moskva, der jeg møtte en student som beklaget seg over regimet. Jeg var ikke god nok marxist til at tanken på å angi ham så mye som streifet meg: kanskje var han bare en provokatør, men kanskje risikerte han livet. I Ukraina ble jeg ført til et jordbrukskollektiv, sikkert Potemkin-kol-

8

4. juli 1917. Demonstran­ ter på Nevskij Prospekt i Petrograd løper i dekning etter å ha blitt beskutt. IJulidagene fant bolsjevikenes første famlende forsøk på en maktoverta­ kelse sted.

FORORD

koset “Oktoberrevolusjonen ”, som den gang gjerne ble fremvist til utenlandske gjester. Det gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg uansett, helt ulikt som det var det fineste kolkos noen har sett, det i Lillian Hellmans Hollywood-film “Nordstjernen”, produsert i en peri­ ode med vennskapelige amerikansk-sovjetiske forbindelser. Jeg svømte i Svartehavet ved Odessa, sammen med en masse lokale inn­ byggere i skittent undertøy. Enda rarere å tenke på i dag er at jeg reiste alene med tog fra Odessa til det som den gangen var den sovjetisk-rumenske grensen ved Tiraspol, den siste halvdelen av turen med et lokalt somletog. Det var stappfullt av bønder, men jeg hadde kommet meg opp på bagasjehylla og ordnet meg ganske behagelig der. Etter en stund ba konduktøren meg komme ned. Gjennom en jiddisk-talende medpassasjer protesterte jeg på tysk, helt til det viste seg at han tilbød meg en sitteplass i konduktørvogna. Jeg minnes alt dette med en viss nostalgi, men husker også hvor slapp kontrollen med utenlandske gjester var den gangen, særlig sammenliknet med forholdene mot slutten av Stalin-tiden, eller endog i 1970-årene. Det materielle velværet for en besøkende forekom meg ikke dår­ lig i det hele tatt, sett under ett, men disse to ukene i Sovjetunionen var del av en to måneders rundreise sammen med min venn John Blakeway (vi skiltes i Finland og møttes igjen i Romania). Sovjetetappen var faktisk den dyreste - ett pund dagen. Andre steder var det samegammer, et havneherberge i Galatas slumstrøk, et billig bordell i Bukarest, et hardt dekk på en italiensk dampbåt. Ved ankomsten til Paris ble vi møtt av kjæresten min den gangen, en medstudine, om jeg husker rett, av frapperende skjønnhet. John ble overlatt til seg selv og ruslet rundt i gatene. I Rue de la Sorbonne kom han forbi noen studenter som satt på fortauskanten og åpent tigget penger av de forbipasserende. John var ganske blakk selv og satte seg ned sammen med dem. De var bulgarere, viste det seg, og da vi alle møttes, ble jeg god venn med én av dem - Ivan Ransjev og samtidig svært opptatt av Bulgaria og bulgarske forhold, selv om jeg på dette tidspunkt, og i mange år fremover, ikke hadde det mins­ te kjennskap til noe slavisk språk. I 1938 mistet jeg mye av interessen for politikk, delvis på grunn av jenteproblemer (den samme jenta). Men jeg var fremdeles offer for enkelte villfarelser med hensyn til Sovjetunionen og dens sosia­ lisme. Dette skyldtes hovedsakelig svikt hos mange av dem som hadde til oppgave å avdekke og videreformidle sannheten. Offisiell sovjetisk statistikk ble tatt for god fisk, likeledes offisielle sovjetiske dementier. De få sannsierne, som Muggeridge, fortonte seg som negative surpomper, sammenliknet med den imponerende falank­ sen av etablerte autoriteter, som den vestlige verdens sosiologi-guruer, Sydney og Beatrice Webb, eller de britiske Russland-eksperters grand old man, Sir Bernard Pares, godt støttet av korrupte journalis­ ter som Walter Duranty og godtroende ambassadører som Joseph Davies. Både jeg og andre burde ha vært mer skeptiske. Men forgapelsen i alt sovjetisk hadde satt seg godt fast. Som Arthur Koestler

9

DET RØDE IMPERIET

skrev, i London krydde det av “tusenvis av malere og forfattere og leger og advokater og debutanter som synger en utvannet versjon av stalinistenes hymne.” Da Hitler invaderte Russland, fikk denne stem­ ningen et oppsving. Under krigen var jeg en periode tilfeldigvis fungerende adjutant ved mitt regiments infanteri-treningssenter. Et rundskriv fra Krigsministeriet søkte etter offiserer til lynkurs i øst-europeiske språk. Jeg meldte meg på bulgarsk, og siden få andre søkte, ble jeg antatt. På sensommeren i 1944 ble endelig jeg og en annen overlevende fra kurset flysendt til Bulgaria. Vi skulle selvfølgelig fungere som liaison-offiserer for bulgarerne, som nå kjempet mot tyskerne i Make­ donia, men deres armeer ble snart en del av sovjeternes Tredje ukrainske front, så jeg var teknisk sett under russisk kommando. Det var mye uoffisiell kontakt med grupper av Røde armé-folk vi gjerne møtte i krutsjmaer, på veien, i Sofia - møter som ofte endte med kolossale fylleslag. Offisielle kontakter også: jeg husker jeg var med en RAF-oberst i begravelsen til en sovjetisk general, som var blitt drept da RAF-jagere på grunn av en kartlesingsfeil hadde angrepet hans kolonne. Min kollega fremførte sine unnskyldninger og viste på et kart hvordan beliggenheten av broer, veier og elver i det angrepne området liknet på det egentlige angrepsmålet. Den sovje­ tiske øverstkommanderende bare feide kartet til side og sa at vi ikke skulle ta det så tungt; den slags hendte rett som det var. Dette var til de grader i strid med sovjeternes vanlige tilbøyelighet til å legge mest mulig skyld på de alliertes representanter for langt mindre saker og for rent imaginære krenkelser, at jeg uten videre så det som et utslag av russernes naturlige raushet, som ellers ble maskert eller forvrengt av Partiet. Jeg hadde i bunn og grunn stor sans for den ubekymrede, fandenivoldske holdningen jeg møtte på alle rangsnivåer, og deres avvisende innstilling til oppblåste politiske offiserer og folk fra det hemmelige politiet, selv om denne fortok seg da kampene ble ført over til Serbia. Ivan Ransjev var blant de første jeg støtte på i Sofia, og han var overrasket over at jeg nå snakket flytende bulgarsk. Enda så upoli­ tisk han var, uttrykte han seg optimistisk om den nye kommuniststøttede koalisjonsregjeringen. Men det ble snart åpenbart for alle at det kommunistkontrollerte politidepartementet begikk ugjerninger etter direkte sovjetisk påtrykk, og jeg tidfester min endelige avstand­ tagen fra det stalinistiske systemet til tidlig i 1945. Da krigen var over, kom det en periode med relativ politisk frihet. Ivan, som nå var journalist, kom en dag til meg med en lang og vir­ kelighetsnær analyse av den bulgarske pressen. Jeg ga den videre til vår politiske legasjon. Etter dette ba de det militære om å få meg overført til seg som presseattasjé. Da jeg ble dimittert i 1946, ble jeg tilbudt jobben som sivilist, så jeg dro tilbake til Sofia og greide å få John Blakeway, som nettopp var blitt dimittert fra India-hæren, som min assistent. Jeg forlot landet i 1948 og greide samtidig å få smuglet Ivan ut under omstendigheter jeg en dag skal berette om. Jeg fikk

10

FORORD

dermed oppleve hele den skremmende staliniseringen av et land. Vel hjemme i Utenriksdepartementet i London ble jeg overført til det nydannede Etterretningskontoret, etablert av Ernest Bevin for å frembringe saklig bakgrunnsmateriale i den nye kampen mot den verdensomfattende stalinistiske politiske og propagandaoffensiven, og ble dermed involvert i egentlige Sovjet-studier. Det fremgår av det ovenstående at det var gjennom en kjede av sammentreff at jeg til slutt befant meg som Sovjet-observatør. Kansk­ je ga dette meg en særlig skarp innsikt i tilfeldighetenes betydning i verdenshistorien, i motsetning til den teoretisk forutsigelige kausalismen. Jeg tror faktisk jeg kunne hevde at den ovennevnte begivenhetsrekke selv påvirket historien. Det var for eksempel min bok The Great Terror som først vekket senator Henry “Scoop” Jacksons dype interesse for sovjetiske forhold, noe han påpekte både i en tale i senatet og i andre sammenhenger. Mer enn noen annen var Jackson den kraft som holdt demokratene (eller i hvert fall et tilstrekkelig antall av dem) sammen ved innpoding av en fast amerikansk hold­ ning i den såkalte kalde krigen. Da John Blakeway tilfeldigvis snub­ let over Ivan Ransjev i en rennestein i Latinerkvarteret i 1937, reddet han kanskje Vesten - og til og med verden fra en kjernefysisk krig! Men å teste denne hypotesen kan nok bli vanskelig, er jeg redd. I tiden fra 1948 til 1956 lærte jeg mye. Jeg snakket ikke på dette tidspunkt russisk (jeg gjør det dårlig nok i dag), men jeg kunne lese språket rimelig bra. En tid var jeg tilknyttet den britiske FN-delegasjonen i New York, der jeg overvar de knøttsmå møtene i Sikker­ hetsrådet og de enorme sammenkomstene i Hovedforsamlingen (der jeg ved en anledning satt ved siden av Vysjinskij), skrev utkast til enkelte av Barbara Castles knusende svar på sovjeternes angrep i Sosial- og Økonomikomiteen, og så videre. Jeg ble til og med gjengitt i Pravda...i 1951 sa den daværende utenriksminister Herbert Morrison til Stalin at sovjetledernes taler og artikler ble trykket i den britiske pressen og at det motsatte også burde skje, men aldri gjorde det. Stalin sa at Pravda, uten endringer eller utelatelser, ville trykke det Morrison fant det for godt å sende inn. Jeg hjalp til med utkastet til artikkelen, som ikke var ekstrem, men full av prektige referanser til talefriheten, og med formuleringer som “Hvis du hører noen utenfor døren ved firetiden om morgenen i England, så er det melkemannen”. Den ble faktisk trykket i sin hel­ het, en enestående begivenhet i sovjetsamfunnet i de neste 35 år. Den skapte sensasjon i Moskva, men ble besvart dagen etter: Morri­ son (skrev Pravda) ville ha talefrihet i Sovjetunionen for “dem som hadde drept Kirov”. Vel, faktum var at det bare var de som hadde det... Men i hovedsak ble jeg interessert i det hemmeligholdte materia­ let, Sovjetunionens nyere historie. Jeg følte en økende avsky for det som skjedde og hadde skjedd der. Og enda større avsky for den vellykte stalinistiske forfalskningskampanjen, ikke bare i Sovjetunio­ nen, men også i Vesten, der sannhetens stemmer stort sett ble igno-

11

DET RØDE IMPERIET

Retusjert historie. Heltfra starten av viste sovjetiske propagandaeksperter at om kameraet aldri lyver, så kan fotografiene gjøre det.

Under: Stalin skal ha beordret rivalen Leo Trotskijfjer­ netfra dette berømte bildet av Lenin som taler til sol­ datene på Sverdlov-plassen før de skal til fronten i Polen, den 5. mai 1920. På denne versjonen, som først nylig er offentliggjort i Sovjetunionen, står Trotskij og svogeren Lev Kamenjev til høyre for podiet.

Til venstre: Etter at Stalin hadde kvittet seg med dem, ble Trotskij og Kamenjev retusjert bortfra bildet.

Til høyre: Sovjetiske billedredaktø­ rer har vanligvis brukt dette billedutsnittet for å vise at Lenin drev revolusjonen alene.

12

FORORD

Dette bildet ble tatt i april 1925. Det viser (fra venstre) Lasjevitsj, Frunze, Smimov, Rykov, Vorosjilov, Stalin, Skrypnik, Bubnov og Ordsjonikidse. Det sammefotografiet, offentliggjort 25 år senere, er blitt retusjert og omarrangert for å vise at gruppen besto av bare fire personer: Frunze, Vorosjilov, Stalin og Ordsjonikidse. De andre er blitt penslet ut av historien.

Både retusj og beskjæring er tatt i i bruk for å forandre dette bildet av et møte i Folkekommissærenes råd i Kreml i 1922. På originalen står Kamenjev og Rykov, som begge ble utrensket av Stalin, bak Lenin. Trotskij sitter ved bordet som nr. 4 fra høyre. På det manipulerte bil­ det er Kamenjev og Rykov erstattet med en gardinflik og et skjermbrett, mens høyresiden av bildet er beskåret for å fjerne Trotskij. Retusjøren har også vært i arbeid på venstresiden, selv om ingen later til å være fjernet med overlegg.

13

DET RØDE IMPERIET

rert eller mistenkeliggjort. Jeg oppdaget at jeg var i ferd med å samle et stort antall hemmeligholdte fakta, eller foretok utledninger der sli­ ke fakta ikke fantes, og i 1956 tok jeg avskjed for å forelese ved Lon­ don School of Economics og skrive min første bok om Sovjetunio­ nen. Jeg hadde allerede utgitt to bøker - en diktsamling og en scien­ ce fiction-roman, så jeg følte at jeg hadde den nødvendige kompe­ tanse på den tekniske siden. Disse første bøkene om sovjetiske emner var Power and Policy in the USSR om den skjulte politiske kampen innen ledersjiktet, og The Soviet Deportation of Nationalities (senere omskrevet og omdøpt til The Nation Killers) om Krim-tatarene og andre folkegrupper som ble transportert østover en masse i 1940-årene. Begge disse bøkene var de første som tok opp disse emnene. I mellomtiden hadde jeg flere akademiske stillinger, deriblant et år som engelsk-foreleser og gjestepoet ved Universitetet i Buffalo. Jeg utga også andre bøker, blant annet - på forfatterens oppfordring en versoversettelse av Solsjenitsyns Prøyssiske netter. De største “hvite flekkene” i sovjetisk historie var selvfølgelig “Den store terror” fra 1936 til 1938, og forfølgelsen av bøndene i 1930-33. Jeg behand­ let disse i The Great Terror og The Harvest ofSorrow. I Sovjetunionen ble mitt arbeid stort sett ignorert, selv om jeg sjel­ den møtte en sovjetisk tjenestemann eller vitenskapsmann som ikke hadde lest The Great Terror, enten i samizdat eller i en emigrantrussisk utgave utgitt i Firenze. Fra tid til annen ble jeg angrepet i sovjetpressen - så sent som i 1985 ble jeg ufordelaktig sammenliknet med dr. Goebbels. Sammenbruddet i den tradisjonelle Sovjet-ordenen omfattet - og var faktisk i høy grad et resultat av - et sammenbrudd i hele forfalskningsstrukturen. For meg personlig har dette gitt seg utslag de siste to årene. I 1988 begynte det å dukke opp positive henvisninger til The Great Terror. Tidlig i 1989 trykte Moskva-Nyheter et helsides intervju med meg, med lovord om The Great Terror som “via uoffisi­ elle kanaler hadde kommet til Sovjet-unionen og snart fikk stor utbredelse i intellektuelle kretser.” I april kunngjorde redaktøren av Neva, folkerepresentanten Boris Nikolskij, at han ville trykke hele boken i føljetonger, ikke bare som “i særklasse det mest seriøse verk” om perioden, men også fordi den illustrerte Nevas eget engasjement for “en rettsstat og en utdypning av demokratiseringen.” Den begynte å utkomme i september 1989 etter et innledende intervju der Neva skrev: “Noen av oss leste Deres bok for mange år siden om natten, med stor risiko, som De forstår. Den gjorde stort inntrykk på oss, ikke bare gjennom sin kraftfulle avsløring av sannheten, sitt utall av faktiske opplysninger og sin skarpe innsikt, men også ved en slags edel moralsk stillingtagen, klokskap og medfølende anstendighet.” Novy Mir trykte nå det lange kapitlet om hungersnøden i The Harvest of Sorrow. Den kommenterte:

14

FORORD

Vi ønsker å påpeke et karakteristisk trekk ved hans historiske stil som man ikke ofte finner i verker av vestlige Sovjet-kjennere. R. Conquests analyse av kjensgjerningene er presis og nådeløs; men hans fremstilling er fullstendig blottet for både positivistisk likegyldighet og politisk malise. Oppregningen og behandlingen av objektive fakta holdes klart atskilt fra forfatterens egen stemme - full av sorg over og sympati for de store ulykker som har rammet et folk som, skulle man tro, var ham fullstendig fremmed. Vi, de uskyldige omkomnes medborgere, er den engels­ ke historikeren stor takk skyldig.

Andre utdrag ble trykt i Rodina, og vil også bli det andre steder. Rodina skrev: “Forfatteren fjerner seg aldri fra den dokumenterte basis...virkeligheten som gjenskapes her gjør et sterkere følelsesmes­ sig inntrykk enn den mest løsslupne dikteriske fantasi.” Også andre sovjetiske tidsskrifter gjorde intervjuer med meg. Det litterære ukebladet Knizhnoe Obozrenie skrev: “Conquests bok, som omhandler våre grusomme lidelser, dreper ikke sjelen, men styrker den, fordi den er skrevet med kjærlighet og håp.” Samtidig var det spredte kommentarer i mange andre artikler - i Nedelya ros for en av mine nyere bøker, Stalin and the Kirov Murder; i Literaturnaja Gazeta en historiker-uttalelse om at “Når man leser Con­ quest, føler man ham tett innpå seg.” I mellomtiden besøkte jeg Sovjetunionen - for første gang siden 1937 - og ble varmt mottatt. Jeg holdt foredrag for redaksjonsledelsen i Novy Mir, Neva, Voprosy Istorii, Druzhba Narodov, jeg ble bedt om å opptre i fjernsyn, om å tale til Sovjetunionens Historiske institutt og så videre... Når jeg nevner alt dette, er det ikke, eller i hvert fall ikke uteluk­ kende, av forfengelighet, selv om offentlig ros i et slikt omfang er en sjelden foreteelse i intellektuell historie, og det ville være tåpelig av meg å late som om jeg ikke følte en naturlig tilfredsstillelse. Men, mer generelt, er dette ikke annet enn et slående tegn på at falskhe­ ten har måttet vike for sannheten, at terrorens og løgnens fryktelige mellomspill er blitt forvist til historiens søppeldynge. Det jeg nå finner i Sovjetunionen - og ikke bare i intellektuelle kretser - er et dypt og lenge undertrykt hat til et system som har tvunget folket til ikke bare å akseptere, men også til å vise entusias­ me for en slik dyster og jammerlig overbygning av fantasier og for­ vrengninger. En ting ingen av oss kunne vite med sikkerhet var om de lange årene med terror og indoktrinering hadde greid å ødelegge folkets sjel, å forkrøple det moralsk og intellektuelt. For en slik serie av lammende slag mot ånd og hjerte var fullstendig uten historisk presedens, og vi kunne ikke kjenne resultatet. Men nå er det klart at selv om arrene fremdeles er friske på nasjo­ nens kropp, var hele det sinnsyke og morderiske foretagende når alt kommer til alt en fiasko. Russland og de andre sovjetrepublikkenes fremtid kan ikke forutsies, og det kan godt ligge store prøvelser for­ ut. Men uansett hva som vil skje, er det menneskelige fundamentet sunt. I denne boken kan leseren se noe av det folket måtte utholde.

15

De revolusjonære 1912-1917

Sibirs gruver er til denne dag beryktet for sitt strenge klima og sine farlige arbeidsforhold. En kald vårdag i april 1912 befant den nittenårige gruvearbeideren Moisej Muravnik seg blant anslagsvis 5000 menn, kvinner og barn som marsjerte i protest langs hovedgaten i det forfrosne grensesamfunnet. Gruvearbeiderne ved Lena Gullgruveselskap hadde i en måned streiket i protest mot sine umen­ neskelige leveforhold. Demonstrasjonen var preget av orden og godt humør.

Fabrikkeiere i tsar-Russland under en brannslukningsøvelse i St. Petersburg. Menn som disse, som snart skulle bli revolusjonens busemenn, tjente store penger i tiden før 1. verdenskrig. Etter århundrers tilbakeståenhet var industrien i rask ekspansjon. Russland var verdens femte største industrimakt - en betydelig produsent av stål, maskiner og gummivarer, takket være den nesten umettelige etterspørsel etter kalosjer i den russiske vinteren.

16

DE REVOLUSJONÆRE

Et minnesmerke over de 200 ofrene for massakren ved Lena-gullgruvene i Sibir. Gullgruvene var ikke alene om å ta navn etter elven Lena - det samme gjorde Vladimir Iljitsj Uljanov, hvis revolusjoncere navn var Lenin.

Det som så skjedde ble senere beskrevet av innenriksminister Makarov i en innberetning til Det keiserlige parlament. Han skrev: “Soldatene, som var i et antall av 110 og uten reserver, ble skremt, og av frykt for de fremrykkende masser ba de om ordre til å skyte...” To hundre mennesker ble drept, og mange hundre såret. Moisej Muravnik, som nå er 99 år gammel og bor i et hjem for partiveteraner i Moskva, husker godt hva som skjedde: “Vi kunne ikke tro at de virkelig ville skyte. Det var blod i snøen, kvinner og barn ble truffet. Det var første gang jeg noensinne hadde sett skyting." Redslene under Lena-massakren gjorde den unge gruvearbeide­ ren til en glødende revolusjonær, og skapte en proteststorm som bredte seg over hele keiserriket og helt inn i hovedstaden St. Petersburg. Hundretusener gikk til sympatistreik. Plutselig virket ikke Sibirs gruver så fjerne fra det strålende keiserhoffet til tsar Nikolaj II, keiser og enevoldshersker over hele Russland de siste tyve år. Den siste keiseren hadde kommet på tronen i 1896 i en alder av 26, martret av tvil om egen tilstrekkelighet. “Jeg er ikke rede til å bli tsar. Jeg har aldri ønsket å bli det. Jeg kan ingenting om det å hers17

DET RØDE IMPERIET

Fabrikkarbeidere som denne gruppen på barrikadene i St. Petersburg, gikk i bresjen for en serie streiker og opptøyer som truet tsarens maktposi­ sjon i 1905. I januar skjøt tropper mot demonstranter som ba tsaren om høyere lønn og bedre leveforhold. Nesten 200 ble drept og mange såret på det som senere ble kalt ‘Den blodige søndag",

Kvinneligepramdragere ved Volga. 11905 eksploderte tiårs misnøye da bøndene begynte å tilegne seg jord som de mente de i utgangs­ punktet hadde retten til. Nesten et halvt århundre etter den formelle avskaffel­ sen av livegenskapen, var bønderflest på mange måter treller under jordeierne, i hvert fall i praksis.

18

Primitiveforhold og ube­ regnelig klima medførte at mange ikke greide å holde seg med mat fra den ene høsten til den neste. 11891 omkom hundretusener under en hungersnød.

DEREVOLUSJONÆRE

ke,” fortalte han sin fremtidige svoger storhertug Alexander. “Hva kommer til å skje med meg? Med hele Russland?" En halv million mennesker hadde reist til Moskva i anledning kroningsseremonien i den majestetiske Uspenskij-katedralen bak Kreml-borgens murer. Fattige, analfabetiske, gudfryktige småfolk hadde kommet ut av Moder Russlands skoger og stepper og reist med toget som nå var i ferd med å åpne det enorme landet. De sam­ let seg i sommervarmen på Khodynka-markene i Moskva og håpet på et glass øl og et glimt av sin “lille far”. Da de hørte at det ble utdelt gratis kroningsseidler, ble det oppløp. Den offisielle etter­ forskningen kom frem til at 1389 mennesker mistet livet. For tsarens overtroiske russiske undersåtter var det også et annet tegn som tydet på at hans styre ikke ville bli så strålende. Han giftet seg mindre enn en måned etter farens død, slik at hans trolovede ankom Moskva i hoffsorgens svarte drakt. Bruden var en tysk prinsesse, Alexandra av Hessen-Darmstadt, ett av dronning Victorias 40 barnebarn. De fleste av Europas kronede hoder var i slekt med hverandre, men det hadde ennå ikke gått opp for dem at deres gamle imperialistiske verden ubønnhørlig var på

19

DET RØDE IMPERIET

Slått i jern. Virksomheten til okhranaen - tsarens hemmelige politi - var en av faktorene bak 1905-protestantenes krav om større borgerlige og politiske rettigheter.

20

DE REVOLUSJONÆRE

Tsar Nikolaj II og hans tsarina Alexandra i Kreml i Moskva i forbindelse med 300-årsjubileet for Romanov-familiens keisermakt. Et øyevitne som så den åtte år gamle tsarevitsjen bli båret, skrev: “Da prosesjonen gjorde et opphold... hørte jeg tydelig beklagende utrop ved synet av dette stakkars, hjelpeløse barnet, arvingen til Romanovenes trone. ”

Til venstre: Dannelsen av stats-Dumaen, eller parlamentet, her under gudstjenesten i forbindelse med åpningssesjonen i mai 1906, var tsarens svar på urolighetene i 1905Statsminister Peter Stolypin innledet et reformprogram for jordbruket som tok sikte på å stimulere til innsats og hardt arbeid blant de mer foretaksomme bøndene.

vei mot en grufull krig. Nikolaj Romanov, verdens rikeste mann, skulle falle dypere enn noen av dem. Hans fetter, keiser Wilhelm av Tyskland, spilte rollen som gifte­ kniv ved å presentere den sjenerte unge tsaren for den asketisk vak­ re prinsesse Alix. De var et sant kjærlighetspar. Nikolaj var en hengi­ ven og kjærlig far, særlig da Alexandra etter fire døtre endelig skjen­ ket ham en tronarving. De døpte guttebarnet Alexej. Men gutten hadde arvet den lammende blødersykdommen som hjemsøkte de nært beslektede familiene på Europas troner. Når han skar seg, kunne han blø i ukevis, og et støt kunne forårsake smerte­ fulle sår og hevelser. Legeteamene vred sine hender. Intet kunne hjelpe det lidende barnet som hele Romanov-dynastiet avhang av. Hans mor var ute av seg av fortvilelse. Derfor merket Alexandra knapt den ydmykende krigen med Japan, eller den etterfølgende streikebølgen og de blodige opprøre­ ne i 1905 som rammet byene og landsbygda utenfor murene til keiserfamiliens åtte palasser. Hun var mor, og besatt av angst for gutte­ barnets liv. Mens tsarveldet rystet i sine grunnvoller og Nikolaj ble tvunget til utenkelige innrømmelser overfor den voksende revolu­ sjonære bevegelse, søkte Alexandra hjelp hos en lang rekke folke­ lige helbredere og sjarlataner. Blant disse var en omvandrende, hellig mann fra Sibir ved navn Rasputin. Han hadde fettet skjegg, stirrende øyne og ry som stordrikker og kvinnejeger. Men første gang han la sin hånd på den lille tsarevitsjen, roet han gutten og stanset blødningen. Alexandra var 21

DET RØDE IMPERIET

Takket være Azerbaidsjans rike oljekilder var Russlands oljeindustri den nest største i verden, etter De forente staters. Utenlandske inves­ torer, som det svenske Nobel, eieren av riggene på dette bildet, var viktige for den russiske økonomien og ble dypt savnet etter revolu­ sjonen.

Okhranaen på leting etter ulovlig litteratur på Finland-stasjonen i St. Petersburg. En bok som ikke sto på listen overforbudte bøker var Das Kapital av Karl Marx. Da den ble utgitt i 1872, ble den regnet som altfor akademisk til å være samfunnsnedbrytende.

22

DE REVOLUSJONÆRE

En gruppe forviste i Sibir. Forvisning for politiske dissentere bar lange tradi­ sjoner i Russland. Lenin tilbrakte tre år i Sibirfra 1897. og også Stalin ble sendt dit.

ute av seg av takknemlighet. De neste tolv år skulle Grigorij Rasputin være hennes viktigste kilde til åndelige hjelp og støtte. Da tsarevitsjen vokste opp, ble hans sykdom holdt hemmelig for et samfunn i omdannelse. De siste årene før Første verdenskrig ble Russland industrialisert i et raskere tempo enn noe annet europeisk land. I økende grad ble befolkningen trukket til byene av utsiktene til arbeid i de store, nye fabrikkene. De trengte pengene, men likte ikke de lange arbeidsdagene, skitten, farene og de overfylte og møkkete hospitsene. I tillegg til det økonomiske presset var det også en tidsinnstilt politisk bombe. Det russiske keiserriket dekket en sjettedel av jor­ dens overflate, og hersket over dusinvis av etniske folkeslag og en befolkning på 130 millioner. Fra georgiske småfyrster i sør til noma­ diske muslimer i øst - rikets folkegrupper hadde begynt å puste inn nasjonalismens berusende luft. Romanov-dynastiet hadde hersket over det kolossale landet siden 1613. 300-årsjubileet ble feiret i Moskva med pomp og prakt, og enorme menneskemengder samlet seg for å vinke og rope sine gra­ tulasjoner. Blant tilskuerne var Nikolaj Smernov, en skolegutt av arbeiderklassen som klatret opp i et tre på Pusjkinplassen i Moskva for å få bedre utsikt til hestenes vaiende fjærbusker og keisergardens flotte uniformer. ”Jeg husker at jeg tenkte: Tsaren er så høyt over oss, og vi er her nede”, sa han. Fire år senere var Nikolaj blitt en revolusjonær og bygde barrikader i de samme gatene. Året etter jubileet føydes en ny og dødelig ingrediens til smelte­ digelen av fagforeningsmisnøye og nasjonalistisk uro som kokte i det gamle imperiet. 23

DET RØDE IMPERIET

“Det russiske kongehus”: en vitsetegners kommentar til Rasputins antatte tak på tsaren og tsarinaen. Pressen boltret seg i infame tegninger og sladder om Alexandra og den hellige mannen fra Sibir.

I august 1914 gikk verden til krig. Over hele Europa sendte en bølge av patriotisme millioner av mennesker inn i veldige hærer av hjelpeløs kanonføde. Noen spink­ le stemmer hevet seg mot myrderiene. Vladimir Lenin var blant dem som satt i landflyktighet, ved kafébord i Genéve og Zurich, og så med fortvilelse hvordan hans drøm om internasjonal proletar-solidaritet druknet i skyttergravenes søle. Først hilste Russland krigen velkommen, hyllet tsaren og mars24

DE REVOLUSJONÆRE

Tsaren velsigner soldater under 1. verdenskrig. Bare dagerfør krigen brøt ut hadde Rasputin advart ham mot å gå med i konflikten: “Kjære venn, ” skrev han, “igjen serjeg en fryktelig stormsky over Russland. Ulykke, sorg, dystert mørke og intet lys. Et helt hav av tårer, flere enn det kan telles, og så mye blod... Jeg vet at de alle vil at du skal gå til krig, de mest lojale, og de vet ikke at de vil ødeleggelse... Du er tsaren, ditt folks far, la ikke de gale vinne og ødelegge deg og folket. ”

jerte til fronten med hevet hode. Men sannheten var at landet var katastrofalt dårlig forberedt. Etter bare én ukes kamper begynte frontstyrkene å slippe opp for ammunisjon. Få av soldatene hadde skikkelig mat og fottøy, og en million av dem manglet geværer. Sol­ datene ventet på at kameratene skulle falle, og tok deres skytevå­ pen. Rotet var utilgivelig. Den russiske overkommandoen hadde hatt ti år på seg til å forberede krigen: det var ti år siden de hadde fått en bitter og ydmykende lærepenge i krigen med Japan. Disse ti årene var sløst bort av en tsar som motsatte seg enhver tanke på moderni­ sering, av politikere som ikke kunne eller ville overtale ham, og av generaler som verdsatte menneskeliv lavt. Da tapstallene hadde kommet opp i fire millioner, sa krigsminis­ ter Polivanov til sine forskrekkede kolleger: “Jeg setter min lit til ufremkommelige områder, ugjennomtrengelig søle og Sankt Nikolaj Mirlikiskij, Det hellige Russlands beskytter.” Det var sommeren 1915, og tsaren svarte med en tapper, men tåpelig handling. Han sparket sin øverste general og utnevnte seg selv til øverstkommanderende for de russiske væpnede styrker. Alle hans rådgivere prøvde å få ham fra det. De var redd han personlig skulle påta seg ansvaret for fremtidige militære katastrofer, og de fikk rett. Men tsaren var fast bestemt. Han dro til fronten for å lede krigen. Hjemme ble krigen stadig mer upopulær. I Azerbaidsjans hoved­ stad Baku så den britiske visekonsulen Ronald MacDonnell kvinner som la seg på jernbaneskinnene for å stanse togene. I den fjerne sentralasiatiske provinsen Kasakhstan kom det til blodige opptøyer mot utskrivningene. St. Petersburg var blitt patriotisk omdøpt til Petrograd for at det 25

DET RØDE IMPERIET

Russiske krigsfanger etter slaget ved Tannenberg. I krigen første måneder gikk det katastrofalt dårlig for russerne. Over en fjerdedel av hæren var blitt drept, såret eller tatt til fangp innen utgangen av 1914.

Russiske og tyske tropper fraterniserer i ingenmanns­ land, et tegn på den økende motviljen mot krigen.

26

DE REVOLUSJONÆRE

Soldaterfra 23- artilleribrigadefra Gatsjina foto­ grafert på en bvilestasjon ved Bajkalsjøen underveis tilfronten, der situasjonen vanligvis var mindre lystig: ammunisjon, mat og utstyr var mangelvarer.

skulle lyde mer russisk, men der var lite å være stolt av: lønningene sank, køene vokste, brensel manglet og det var lite mat. Stadige utskiftninger i regjeringen medførte at ingen lot til å ha kontroll. På to år var det fire statsministre, fire krigsministre og seks innenriksministre. Under tsarens opphold ved fronten var det tsarinaen som hadde ansvaret, og siden Rasputin var viktigere for henne enn noensinne kom de til å fremstå som de rene tvillingskyteskiver. I den beleirede hovedstadens øyne var hun en tysker, og han en libertiner. Gatene kokte av rykter om forræderi og seksuelle skandaler. En ung adelskvinne, Zinaida Purisjkevitsj, skrev: “Det var omtrent på denne tiden jeg først hørte folk omtale keise­ ren og keiserinnen med åpen forakt og fiendtlighet. Ordet revolu­ sjon ble uttalt åpnere og oftere; snart kunne det høres overalt... Ras­ putin, Rasputin, Rasputin, det var som et omkved: hans feil, hans sjokkerende personlige oppførsel, hans mystiske makt...Denne makten var enorm; den var som skumringen som omslutter hele vår verden og tar lyset fra solen.” Zinaidas bror, Vladimir Purisjkevitsj, var høyreekstremist. Natten til 16. desember 1916 ble Rasputin lokket i en felle av fyrst Jusupov og Romanov-storhertugen Dmitrij Pavlovitsj og drept. Purisjkevitsj 27

DET RØDE IMPERIET

hjalp morderne med å kaste ham i elven Neva fra Petrovskij-broen. Liket som fløt med strømmen under isen var blitt skutt, dolket og forgiftet, likevel var det noen som hevdet at offeret fremdeles var i livet da det ble kastet i vannet. Dikteren Alexander Blok skrev: “Kulen som drepte ham rammet selve hjertet til det herskende dynasti.” Romanov-tsarene hadde bare ti uker igjen. Morderne var Petersburgs helter. Tsarinaens egen søster nedkalte velsignelser over paret for deres patriotiske handling. Offiserer hevet glassene for de to heltene. I Pskov og Kiev omfavnet folk hverandre på gatene. Gleden var så stor at Alexandras sønderknuste bønnfallelser til tross var Nikolaj ute av stand til å forlange morderne henrettet. Opinionen blant de dannede var nærmest enstemmig, mens vanlige folk var mindre sikre. En såret soldat som fikk høre nyheten på hospitalet, sa: “Han var den første bonde som kom tsa­ ren og tsarinaen nær, og se hva som skjedde: de høyt der oppe drepte ham.”

28

Soldatenes hjemkomst. Den tyske general Paul von Hindenhurg undret seg stort over omfanget av fiendens tap: “Den siden i krigens regnskapsbok hvor de russiske tap hle nedtegnet, er revet ut. Ingen kjenner tallene. Fem eller åtte millioner? Heller ikke vi har noen anelse. Alt vi vet er at vi noen ganger i våre kamper mot russerne måtte fjerne hauger av lik fra kanten av skyttergravene for å kunne få fri sikt mot nye bølger av angripere. Ifanta­ sien kan vi prøve å kon­ struere deres tapstall, men å beregne det nøyaktig vil forbli en håpløs oppgave" .

DE REVOLUSJONÆRE

Bolsjevik-”skolen” på Capri i Italia, drevet av Maxim Gorkij. Da Lenin besøkte skolen i 1908, bodde han i Sveits. Han var ikke alltid like imponert over sine medrevolusjonære i land­ flyktighet: “Genéve-bolsjevikene er i dårlig forfat­ ning,” skrev han. “Kjekke karer alle sammen - men komplett ubrukelige i politisk sammenheng. ”

Den landflyktige sosialisten Lenin feiret nyttårsaften 1917 i Sveits. I en tale til en gruppe unge sveitsiske arbeidere i Zurich Volkshaus noen uker senere sa han: “Vi i den eldre generasjon får kanskje ikke leve lenge nok til å se de avgjørende slag i den kommende revolu­ sjonen”. Revolusjonen i 1917 kom som en overraskelse på alle poli­ tikere. Det var Petrograds kvinner som tok de første avgjørende skritt på veien mot revolusjonen. Vinteren hadde vært den kaldeste på mange år. Lei av køståing i forblåste vintergater og rasende over inn­ føringen av brødrasjonering gikk de kvinnelige tekstilarbeiderne til streik. Mennene fulgte etter. I alt gikk 90 000 arbeidere til streik den­ ne første morgenen. Det var den internasjonale kvinnedagen, 8. mars etter den vestlige kalender, eller 23. februar etter den gamle russiske. Dagen etter var halvparten av Petrograds industriarbeidere i streik. Den tredje dagen hadde tallet steget til nesten en kvart mil­ lion. Regjeringen hadde kriseplaner for å møte oppstanden, som inn-

29

DET RØDE IMPERIET

Bilde av Lenin i det hemmelige politiets arkiv i 1883Hans venn Rosa Luxemburg kommenterte bildet: “Se på det viljesterke stabeis-hodet. Et ekte russisk bondehode med vage asiatiske trekk. Den mannen vil prøve å velte fjell. Kanskje blir han knust under dem. Men han vil aldri gi opp. ”

Til høyre: Leo Trotskij, ved siden av Lenin den mest karismatiske av bolsjeviklederne. Han tok båten hjem til Russlandfra New York i mai 1917. Stalin var senere en av de mange som verdsatte Trotskijs sentrale rolle i Oktoherkuppet: “Hele det praktiske organisasjonsarbeidet rundt Revolusjonen, ” skrev han, “har Partiet først og fremst Kamerat Trotskij å takke for. ”

Jakov Sverdlov (venstre), Nikolai Bukharin (høyre), Grigorij Zinovjev (venstre, neste side), og Lev Kamenjev (bøyre, neste side): Fire landflyktige bolsjeviker som hle trukket tilbake til Petrograd av den gryende revolusjonen. Alle måtte tilbakelegge enorme avstander: Sverdlov 3000 kilometer på hesteryggen, Bukharin fra New York, Kamenjev ombord i Lenins berømte forseglede tog, og Zinovjev fra en fangeleir i Sibir.

30

DE REVOLUSJONÆRE

31

DET RØDE IMPERIET

befattet bruk av troppene i Petrograd-garnisonen. Men her gjorde regjeringen en fatal feilvurdering. Den 26. var en søndag, og arbeiderne begynte å trekke inn mot byens sentrum. Petrograd var en svært vakker by, bygd på et nett­ verk av øyer med kanaler imellom. Arbeiderne fant broene sperret så de gikk derfor over isen. Troppene skjøt mot dem og drepte 40, men de fortsatte å komme. Det ble et vendepunkt. Morgenen etter kom det til mytteri i den ene militæravdelingen etter den andre. Volynskij-regimentet nektet å etterkomme ordren om å marsjere ut i gatene, drepte regimentssjefen og gikk over til revolusjonen. Arbei­ derne jublet. Oppskaket av nyhetene fra hovedstaden forlot Nikolaj fronten og prøvde å komme seg hjem. Toget hans ble stanset av jernbanearbeiderne på stasjonen i Pskov, 270 kilometer fra Petrograd. Der, på et sidespor, fikk han nyheten om Volynskij-regimentets mytteri i et telegram fra general Khabalov, øverstkommanderende for Petrograd militærdistrikt. Khabalov meldte at hele byen var i hen­ dene på de revolusjonære, også jernbanestasjonene, telefonsen­ tralen og garnisonsartilleriet, og at alle regjeringsmedlemmene var arrestert. Den åttende dagen abdiserte tsaren over hele Russland i sin jern­ banevogn på vegne av seg selv og sin syke, tretten år gamle arving. “For å redde Russland og holde hæren ved fronten tok jeg beslut­ ningen om dette skritt...Jeg forlot Pskov med tungt hjerte omgitt av forræderi, feighet, svik,” skrev han. Det betydde slutten på Romanov-veldet. I den blodige borger­ krigen som skulle komme var det nesten ingen som ville heve keiserfamiliens banner. Dens autoritet og omdømme var gått tapt i nederlagets håpløshet. Folket og adelen grep nå med glede de maktens tømmer som enevoldsfyrsten hadde gitt fra seg. I Tauride-palasset i Petrograd ble en provisorisk regjering sammensatt av representanter for det gamle keiserlige parlament, Dumaen. Det var en fornem forsamling av her­ rer, som visste at deres langsiktige oppgave var å løse bondeproblemet og innføre demokratiske valg til et virkelig parlament, en lov­ givende forsamling. På kort sikt var imidlertid alle enige om at opp­ gaven var klar: De måtte innfri sine forpliktelser overfor sine allierte og få de russiske styrkene med i krigen igjen. Det fantes en utfordring rett utenfor dørterskelen til Den provisor­ iske regjering. I en annen fløy i det samme Tauride-palasset ble en rivaliserende organisasjon dannet. Den kalte seg Sovjetet, eller rådet, og ble sammensatt av soldat- og arbeidervalgte representan­ ter. I hele Petrograd, og over hele landet, ble små og store sovjeter nå valgt i skoler, fabrikker, kaserner og i marinebefestningen Kronstadt. Det var en genuint folkelig form for representativt demokrati. Det første Petrograd-sovjetet gjorde var å utstede sin Ordre Nummer Én, som plasserte valgte komiteer i spissen for hæravdelinger og påla offiserene å være høfligere mot sine soldater. 32

DE REVOLUSJONÆRE

Gatekampenes dager: Februarrevolusjonen i 1917. Alexander Kerenskij (nr. 2 fra venstre) ankommer til det keiserlige palass ved Tsarskoje Selo utenfor Petrograd. Som justis­ minister - hans første embete i den nye regjeringen - var han ansvarlig for tsarfamiliens internering og sikkerhet.

33

DET RØDE IMPERIET

Selv om det bare var ment å skulle roe ned bygarnisonen, spredte nyheten om dette revolusjonære tiltaket seg snart over hele landet. Mange soldater og sjøfolk tolket Ordre Nummer Én som en tillatelse til å reise hjem. Samtidig som Den provisoriske regjering ga løfte om at Russland skulle fortsette krigen, begynte hæren å gå i oppløsning. Millionene av uopplyste, sultne og sinte “bønder i uniform” var lei av piskeslag og bortkastede liv. Den tidligere infanterioffiseren Vladimir Rukhadze, som nå er 94, har beskrevet forholdene: “Åtte av oss spiste av samme bolle, forteller han. “I parkene var det oppslag: Forbudt for hunder og soldater.” Etter hvert som ny­ heten om revolusjonen spredte seg, påskyndet av hemmelig propa­ ganda fra agitatorer ved fronten, begynte soldatene rett og slett å snike seg vekk fra slagmarken øg reise hjem. Soldatenes selvsikker­ het ble underbygd av Den provisoriske regjerings første vedtak: Den avskaffet dødsstraff, også for krigsforbrytelser, og oppløste tsarens politistyrke. De to organisasjonene i hovedstaden eksisterte side om side gjen­ nom hele den lange sommeren 1917. De holdt en usikker distanse til hverandre, men det var åpenbart for våkne observatører hvor den virkelige makten lå. Krigsminister Gusjkov bemerket bittert: “Den provisoriske regjeringen har ingen egentlig makt, og dens direktiver blir bare iverksatt i den grad dette tillates av Sovjetet av Arbeidernes og Soldatenes deputerte, som besitter alle den virkelige makts vik­ tigste elementer, ettersom troppene, jernbanene, post og telegraf alle er i deres hender.” Mens de to myndighetene danset rundt hverandre, fortsatte kri­ gen. De allierte hadde hilst revolusjonen i Russland velkommen i håp om at den ville trekke den russiske krigsinnsatsen ut av dødvannet. Den tyske fienden var mer skarpsynt eller mer optimitisk og vågde knapt å tro på sitt eget hell. Tyskerne begynte å tilby gratis hjemreise til de farligste landflyktige revolusjonære de kunne finne, og håpet dermed å destabilisere situasjonen ytterligere. Slik gikk det til at Lenin ble sendt ut av Tyskland med et forseglet tog og ankom Finland-stasjonen i Petrograd i begynnelsen av april. Da Lenin kom hjem til Russland, hadde han vært i landflyktighet det meste av de forutgående 17 årene, som leder for en av fløyene i det lille og stridslystne russiske sosialdemokratiske partiet. Hans bol­ sjeviker utgjorde den radikale venstrefraksjonen i dette marxistiske partiet, som hadde gjennomtvunget en splittelse fra de mer forson­ lige mensjevikene så tidlig som i 1903. Da Lenin kom hjem, fant han at marxist-intelligentsiaen som vanlig kranglet om hva som nå skulle skje. Lesningen av Karl Marx’ verker hadde gjort det klart at ethvert samfunn måtte gjennom de samme utviklingsstadier: først føydalis­ men, så kapitalismen, og deretter sosialismen. Ettersom Russland aldri hadde opplevd kapitalismen, hadde landet hverken den vel­ stand eller den massive arbeiderklasse som var nødvendig for å gjennomføre en vellykket sosialistisk revolusjon. Marxistene befant seg derfor i den paradoksale situasjon at de måtte hilse en liberal og 34

DE REVOLUSJONÆRE

Postkort som viser Den første provisoriske regjering, en av en lang rekke administra­ sjoner og grupperinger som prøvde å ri av den politiske stormen mellom mars og oktober 1917. Medlemmene hadde forskjellig bakgrunn: Teresjtsjenko (øverst til venstre) var en sukkermagnat, Sjingarev (nr.2fra venstre, øverste rekke) var lege, Manuilov (nederst til venstre) var veteran fra Boerkrigen, og Nekrasov (nr. 2 fra høyre, nederst) var jernbaneingeniør. Selv om jordeieren fyrst Lvov (i midten øverst) var regje­ ringssjef i navnet, var Kerenskij (nr. 2 fra høyre, øverst) dens sterke mann, takket være sine forbin­ delser med Petrogradsovjetet.

kapitalistisk bursjoasi-revolusjon velkommen, og skyve forestilling­ en om sosialisme foran seg til en stund inn i fremtiden. Lenin skulle forandre alt dette. Toget hans ble møtt på Finlandstasjonen av et korps som spilte “Marseillaisen”, siden ingen hadde hatt tid til å lære seg melodien til “Internasjonalen”. Jublende bolsjevikiske arbeidere og marinegaster fra Østersjøflåten løftet ham opp på en panservogn, der han holdt en kort tale. La arbeiderne ta mak­ ten nå, sa han. La oss få en slutt på krigen. Hans kamerater var sjok­ kert. Bare én annen bolsjevik støttet ham, den fargerike, aristokratis­ ke feministen Alexandra Kollontaj. Hans egen partiavis Pravda angrep ham. Samtidig fantes det en annen politisk organisasjon som hadde oppslutning fra vanlige folk flest. Det sosialistiske revolusjonære parti hadde røtter tilbake til 1900-tallets bombekastende nihilister. De var langt mer respektable nå, men gikk fremdeles inn for å ta land fra jordeierne og gi det til bøndene. Dette var en uhyre populær programpost som ga SRP en majoritet i Sovjetet, og, etter hvert som sommeren gikk, en ledende posisjon i Den provisoriske regjering. I starten hadde et av partiets medlemmer, den unge juris­ ten Alexander Kerenskij, vært den eneste sosialisten i en regjering dominert av liberale - ti kapitalister og et gissel for demokratiet, som Lenin så foraktelig beskrev situasjonen. Men Kerenskij var også vise-

35

DET RØDE IMPERIET

Kerenskij (til høyre) besøkerfronten i egenskap av krigsminister. Hans lidenskapelige taler der han inntrengende oppfordret soldatene til å kjempe videre, ga ham tilnavnet “Øverstovertalende”.

7. mai 1917. “Mellom februar og oktober ble revolu­ sjonen en flombølge, ” skrev Kerenskij om den ved­ varende gjæringen i folket, “som vi hverken kunne stanse eller lede. ”

36

DE REVOLUSJONÆRE

formann i Petrograd-sovjetet og skulle snart bli statsminister. Dette burde ha gjort ham uangripelig. Problemet var at Kerenskij stadig holdt fast på at krigsinnsatsen skulle opprettholdes. I juni beordret han derfor en ny offensiv mot tyskerne. Den ble en katastrofe: på tre uker mistet nye 60 000 solda­ ter livet. Sjefen for den britiske militærmisjonen i Russland, general Knox, mente at hæren var “uopprettelig ødelagt som kamporganisa­ sjon.” Folket eksploderte i vrede. Gatene fyltes igjen av rasende demon­ stranter, krigstrette soldater, sultne familier og borgere som utål­ modig ønsket forandring. Det var ennå ikke fastsatt noen dato for de etterlengtede valgene på en lovgivende forsamling, tusener var arbeidsløse etter fabrikknedleggelser, og bolsjevikene drev ivrig agi­ tasjon: “Fred! Brød! Jord!. All makt til sovjetene!” Kerenskij reagerte raskt på Julidagene. Han innskrenket den poli­ tiske frihet, og arresterte så mange bolsjeviker at Lenin måtte barbere av seg skjegget og flykte med falske papirer til Finland, der han til­ brakte resten av sommeren med å skrive en bok. Og den 1. august utnevnte Kerenskij en ny øverstkommanderende, general Lavr Kornilov. Kornilov var opprørt over kaoset og den slappe disiplinen han fant både på slagmarken og på hjemmefronten. Han besluttet at løs­ ningen lå i et brått, overraskende militærkupp, støttet av muslimske tropper tilhørende hans “Ville Divisjon” fra fjellene i Kaukasus. Det mislyktes. Petrograd-sovjetet fant frem noen egne, lojale muslim-styrker og sendte dem av sted for å stanse de kontrarevolusjonære. Samtidig som kuppet fløt forsmedelig ut i sanden, sank kursen på Kerenskijs regjering farlig lavt. Han sparket general Kornilov, men for sent til å forhindre at støtten til de sosialrevolusjonære brøt full­ stendig sammen. Folk sa at det eneste partiet hadde oppnådd i sin funksjonstid, var å øke prisen på trikkebillettene. Utenfor byene tok folk loven i sin egen hånd, i full forståelse med bøndene i Samara, som sa: “Jorda må tilhøre dem som dyrker den med sine egne hender, dem som svetten renner av.” Kornilov hadde allerede innrømmet at to millioner soldater nå hadde desertert fra fronten. Det var bolsjevikene som tjente på alt kaoset og all udugeligheten. I enda et valg vant de i september sitt første rene flertall i Petrograd og Moskva-sovjetene. Lenin var oppløftet. Han skrev til bolsjevikenes sentralkomite, oppfordret dem til å forberede seg på et opprør, og truet med å trekke seg som leder da ingen var enig med ham. Utpå høsten ble stemningen i hovedstaden mer og mer ladet. Byen var full av desertører og gatekriminalitet. Tsar-palasset i Tsarskoje Selo ble plyndret. I marinebasen Kronstadt ble brutale og upo­ pulære offiserer lynsjet av sine underordnede. Den nye øverstkom­ manderende, general Alexejev, gikk av med den begrunnelse at det ikke lenger var noen hær å lede. Den glitrende folketaleren Leo Trotskij sluttet seg til bolsjevikene, ble løslatt fra fengsel og valgt til leder for Petrograd-sovjetet.

37

DET RØDE IMPERIET

38

DE REVOLUSJONÆRE

Til venstre: 13 000 matroser fra marinebasen Kronstadt utenfor Petrograd kommer til byen i slutten av august for å hjelpe til med å slå ned militærkuppet som ble ledet av general Lavr Kornilov, øverstkomman­ derende for den russiske hær. Under til venstre: Utdeling av bolsjevik-hrosjyrer i Petrograds gater i august 1917.

Det var kadetterfra krigsskolen som hadde ansvaret for Den provisoriske regjerings sikkerhet i Vinterpalasset i Petrograd natten til den 26. oktober - da bolsjevikene tok makten. Ifølge en gammel vits i filmkretser ble flere mennesker skadet under Eisensteins rekonstruksjon av storm­ angrepet på bygningen i sin episke film Oktober, enn under den faktiske begivenheten.

Morgenen etter i Vinter­ palasset. Om natten hadde den amerikanske journa­ listenJohn Reed vært vitne til ville scener da store folke­ mengder stormet gjennom bygningen: “Én mann spradet omkring med en hronseklokkepå skulderen. En annen fant en strutsefjær som han stakk i lua. Plyndringen hadde knapt begynt da noen ropte: ‘Kamerater! Ikke ta noe! Dette er Folkets eiendom!”... Mange hender trakk byttejegerne ned. ”

39

DET RØDE IMPERIET

Revolusjonære i Petrograds gater under Oktober­ revolusjonen.

Bolsjevik-bovedkvarteret i Smolnyj-instituttet i Petrograd. Smolnyj var tidligere en fornem pikeskole.

40

Det var en massiv bygning, 200 meter lang, tre etasjer høy og med over 100 rom, og bolsjevikene likte å spøke med at de trengte syklerfor å komme seg fra et kontor til et annet.

DE REVOLUSJONÆRE

Entusiastiske revolusjonære: gasterfra “Aurora”. Krysseren liggerfremdeles i Leningrad som et minne om statskuppet i oktober.

Innen oktober utga bolsjevikene 25 aviser og hadde kommet opp i et medlemstall på nærmere 40 000. Da delegater fra sovjeter over hele Russland kom sammen til en nasjonalkongress, var det et klar flertall for bolsjevikene. Slagordet “All makt til sovjetene” begynte å innebære en seier for bolsjevikene. Lenin kom hjem fra sitt tilfluktsted i Finland, fast besluttet på å samle sitt motvillige parti bak den klare venstredreiningen i folket. “Historien vil aldri tilgi oss om vi ikke tar makten nå,” sa han. På et hemmelig møte i en leilighet som tilhørte mensjeviken Sukhanov (hans kone var bolsjevik-sympatisør) fikk han det endelig som han ville. Kunngjøringen om et væpnet opprør til fordel for sovjetmakten ble rablet ned i et barns kladdebok. Det var den 25. oktober etter den gamle russiske kalenderen, eller den 7. november etter den vestlige. I de små timer begynte grupper av soldater, gaster og arbeidere - alle bolsjevik-tilhengere - i stillhet å besette jernbanestasjoner, telefonsentraler og postkontorer. Trikkene fortsatte å gå, og de fasjonable restaurantene og teatrene var i full virksomhet. Men ved daggry ble riksbanken omringet. Sol­ dater omringet også Vinterpalasset, der Den provisoriske regjering hadde søkt tilflukt. Sovjet-kongressen åpnet kl. 22.40 samme kveld i den store, hvite ballsalen på Smolnyj-instituttet, en tidligere fornem pikeskole. Mens delegatene rasende debatterte bolsjevikenes plan om å ta makten i deres navn, var opprørerne i full gang med å storme Vinterpalasset. Hele dagen hadde små grupper av soldater og gaster greid å komme seg innenfor og agitert overfor de forvirrede kadettene som prøvde å forsvare det enorme palasset. Om kvelden drev store

41

DET RØDE IMPERIET

Petrograd-sovjetet . Dette rådet av soldater og arbeidere kom til å danne grunnlaget for regjerings­ makten etter oktober.

mengder av dem rundt i korridorene. Til slutt fant de rommet der ministrene, verdige til det siste, satt samlet rundt regjeringsbordet “På vegne av Petrograd-sovjetets Militær- og Revolusjonskomité erklærer jeg Den provisoriske regjering avsatt!” ropte bolsjeviken Vladimir Antonov-Ovsejenko. Klokken var 02.10 om morgenen den 26. oktober. De arresterte alle ministrene, men fikk ikke tak i Keren­ skij. Han hadde flyktet til fronten i en bil fra den amerikanske ambassaden for å samle motstandsstyrker. Samme dag dro Lenin til kongressen og ble møtt av jublende delegater. Han sa bare: “Vi vil nå gå i gang med å bygge opp sosia­ lismen.” Det hadde vært et praktisk talt ublodig kupp, og det hele var over på svært kort tid. Trotskij medga etterpå at det nærmest hadde vært litt av et antiklimaks. “Revolusjonens sluttfase virker, etter alt dette, altfor rask, altfor tørr, altfor forretningsmessig...” Den nye regjeringen ble kalt Folkekommissærenes råd. Lenin syntes ordet “kommissær” hadde en fin, revolusjonær klang. Det var én bolsjevik for hver 600. russer.

Revolusjonsledere. På denne samtidige fotomontasjen bar Lenin og Trotskij sentrale plasser. Stalin er ikke med.

42

DET RØDE IMPERIET

Til høyre: Overklassen settes i arbeid. Snø i gatene var en Moskva-tradisjon som ikke ble endret av Revolusjonen.

Tsarfamilien i fangenskap. Da Oktoberrevolusjonen fant sted, ble den holdt internert i Tobolsk i Sibir.

Slutten på det gamle rike: hodet på en statue av tsar Alexander III, Nikolaj lis far, må bite i gresset i Moskva.

44

DE REVOLUSJONÆRE

45

Vinnere og tapere 1918-1924

I november 1918 feiret bolsjevikene den første årsdagen for sin revolusjon. De avduket en statue av Marx og Engels foran Bolsjojteatret i Moskva, og Lenin ledet massene i avsyngingen av revolusjonære sanger. De hadde gitt seg selv et nytt navn: Det allrussiske kommunistparti. De hadde nasjonalisert fabrikkene, gitt jor­ da til bøndene, legalisert skilsmisse og modernisert den gamle rus­ siske kalenderen og alfabetet. Og deres leder hadde overlevd et mordforsøk. Men partiet som fremstilte seg selv som den første dominobrikke i en internasjonal proletær revolusjon, sto fremdeles farlig alene i verden. I utlandet fortonte arbeideroppstanden seg fjernere enn noensinne. Hjemme skulle den første sosialiststaten bli utfordret av ikke færre enn 19 opposisjonsregjeringer. Og Lenin, mannen som hadde lovet å bringe fred til en krigsherjet nasjon, ba nå om tre milli­ oner soldater til tjeneste i en blodig borgerkrig. Oktoberrevolusjonen hadde brakt bolsjevikene til makten på et løfte om å stanse nedslaktningen i Den store krigen. Deres første handling hadde vært å beordre general Dukhonin, øverstkom­ manderende for den russiske hær, til å be om fred. Da han nektet, sendte de en ny hærsjef av sted med en gruppe Kronstadt-gaster. Dukhonin ble lynsjet. Hver for seg, og forkledd, dro generalene Kornilov og Denikin sørover. De nådde frem til kosakk-hovedstaden Novotsjerkassk ved elven Don, og begynte der å samle inn penger og reise en frivillig hvit motstandshær mot de rødes kupp. Den første røde hærføreren som ble sendt mot dem var Antonov Ovsejenko, mannen som hadde arrestert Den provisoriske regjering under stormen på Vinterpalasset. Alt han disponerte over var en styrke av uerfarne frivillige fra Rødegardistene, en fabrikkmilits fra arbeiderklassen som valgte sine egne offiserer. De kjempet fra jern­ banevogner som dampet opp og ned langs togskinnene.

46

VINNERE OG TAPERE

Matroser som bidro til opp­ løsningen av den demo­ kratisk valgte Lovgivende forsamling i januar 1918. Lenin forsvarte den plutse­ lige avslutningen slik: “1 historiens løp har ikke et eneste ett av klassekampens problemer blitt løst uten gjennom makt. Hvis makten utøves av de utnyttede arbeidermasser og rettes mot utbytterne - ja, da er vi for makt. Derfor vil vi svare, kamerater, på alle klager og beskyldninger om at vi bruker terror, diktatur, borgerkrig - ja, vi har åpent kunngjort det ingen annen regjering noensinne bar vært i stand til å kunngjøre -ja, vi har innledet krigen mot utbytterne. ”

Bolsjevikene møtte alvorlig motstand mot spredningen av revolusjonen. Rødegardister tok makten en kort stund på Krim i januar

1918, men det varførst tre år senere og med våpen­ makt at sovjetmakten ble sikret.

47

DET RØDE IMPERIET

Et kosakkregiment under 1. verdenskrig. Den profesjo­ nelle elitestyrken oppsto på 1600-tallet, da bander av rømte livegne og andre landflyktige begynte å samle seg langs Russlands østlige og sørlige grenser. De dannet sine egne stolte og demokratiske samfunn, og tsarene tok dem i sin tjeneste som grensevakter mot mongolene.

48

VINNERE OG TAPERE

Den røde plass etter at regjeringen hadde flyttet til Moskva i mars 1918. Dette defensive tiltaket ble støttet av Lenin: “Hvis tyskerne i én gigantisk operasjon ned­ kjemper Petrograd - og oss alle da går revolusjonen til grunne. Dersom regje­ ringen befinner seg i Moskva, vil Petersburgs fall være et smertelig slag, men bare et slag. ”

De første sammenstøtene utspant seg mot en bakgrunn av ytter­ ligere kontroversielle handlinger fra bolsjevikenes side. En uke etter statskuppet var det endelig blitt avholdt valg til en demokratisk lov­ givende forsamling. Bolsjevikene hadde bare vunnet en fjerdedel av setene i dette nye parlamentet, og da delegatene møttes i januar 1918, blokkerte rødegardistene sesjonen, tømte salen og sperret dørene. Russlands lenge etterlengtede parlament hadde vart i bare én dag. To hundre støtgrupper bestående av østersjøgaster ble sendt til provinsene for å befeste sovjetmakten. Etter et dekret ble ledende medlemmer av det liberale Kadettpartiet arrestert som “fiender av folket”. Trykkefriheten ble sterkt innskrenket. I hovedstaden var det vedvarende motstand. Regjeringen manglet penger fordi alle bankfunksjonærene gikk til streik. Lenin telegrafer­ te til Stockholm: “Finn og send oss uoppholdelig tre høyt kvalifiserte regnskapskyndige som skal arbeide med bankreformer. Offentlige tjenestemenn nektet å samarbeide med sine nye herrer. Den nyutnevnte utenrikskommissæren Trotskij kom seg bare inn i sin egen departementsbygning med assistanse av en gruppe væp­ nede marinegaster. Det første han gjorde der var å innfri bolsjevike­ nes løfte om å slutte fred med Tyskland. Fredsforhandlingene ble ført blant ruinene i Brest-Litovsk, en liten by bak tyskernes linjer i det okkuperte Polen, som i dag ligger i sovjetrepublikken Hviterussland. De tyske fredsbetingelsene inne­ bar store og smertefulle territorielle tap, blant annet av Ukraina i hjertet av det gamle russiske imperiet. Men Lenin sa til Petrograd-

Kontroll av papirer i det tysk-okkuperte Kiev. Etter Brest-Litovsk hadde Tysk­ land kontroll over Ukraina frem til verdenskrigens slutt i november 1918. En kort­ livet ukrainsk nasjonalistregjering bukket underfor sovjetmakten i 1920.

49

DET RØDE IMPERIET

Ved Brest-Litovsk-avtalen måtte bolsjevikene betale en høy pris forfred med Tysk­ land og mistet over en og en kvart million kvadrat­ kilometer territorium.

sovjetet: "Skal man føre en revolusjonær krig, må man ha en hær, og det har vi ikke. Det er et spørsmål om å undertegne betingelsene nå, eller undertegne sovjetregjeringens dødsdom om tre uker.” Det ble ropt opp om “forræder” og “tysk spion”, men han vant debatten. Trotskij forlot utenriksjobben og ble krigskommissær. Hans opp­ gave var å skape en arbeidernes og bøndenes Røde armé. Den opp­ rinnelige tanken var å forsvare revolusjonen mot ytre fiender, som tyskerne som nå hadde besatt Ukraina. Av den grunn var det mange ikke-bolsjevikiske patriotiske yrkesmilitære som ønsket å hjelpe. På to år ble nesten 50 000 tidligere offiserer under tsaren opptatt i Den røde armé. Det var hissige debatter i Partiet om disse “bursjoa-ekspertenes” rolle. Til slutt ble det besluttet å oppnevne pålitelige politiske kom­ missærer som skulle holde de militære i tømme. Trotskij kalte syste­ met et “jernkorsett”. I løpet av de neste tre år vokste Trotskijs armé til fem millioner

50

VINNERE OG TAPERE

mann, ledet fra hans personlige pansertog. Hans mobile hovedkvar­ ter dekket 105 000 kilometer. Det hadde radio, et kartrom, en trykkpresse, sekretærstab, en Rolls Royce, ammunisjon, medisin og en militærtropp antrukket i lær fra topp til tå. Trotskij utlyste en konkur­ ranse om utforming av en ny uniform, noe som førte til den karakte­ ristiske spisse luen. Han reiste frem og tilbake langs frontavsnittene, pisket opp moralen og innførte en nådeløs disiplin med trusler om å skyte den politiske kommissæren og den militære lederen for en­ hver enhet som trakk seg tilbake uten etter ordre. Da en avdeling fra Petrograd kapret en dampbåt, sendte han en kanonbåt etter dem, og kommissæren, den militære sjefen og hver 10. mann ble dømt til døden. Borgerkrigen som det russiske storriket ble kastet ut i, begynte for alvor på forsommeren i 1918, da den nye regjeringen uventet mistet kontrollen over halvparten av jernbanenettet i landet - til en uten­ landsk legion. Tusenvis av tsjekkere hadde arbeidet i Russland da krigen brøt ut og hadde dannet sin egen legion for å kjempe på alli­ ert side. Nå utgjorde de 40 000 profesjonelle soldater, som prøvde å komme seg vestover og hjemover med den transsibirske jernbanen. En liten episode i Ural-byen Tsjeljabinsk i mai utløste det hele. Det lokale sovjetet arresterte en gruppe tsjekkiske soldater, etter et sammenstøt med en toglast ungarske krigsfanger. Etter tre måneder kontrollerte tsjekkerne hele den transsibirske jernbanen, og med den to tredjedeler av hele det russiske landområde. Deres fremgang brakte dem innenfor rekkevidde av en annen by i Ural: Jekaterinburg. Her ble tsaren og hans familie holdt i husarrest. De var blitt holdt fanget i over et år. Ingen visste hva man skulle gjøre med dem. Hva som egentlig skjedde, er fremdeles gjenstand for strid. Tsjek­ kerne befant seg like utenfor byen. Tsarfamilien ville være et verdi­ fullt bytte for enhver erobrer. Det er stort sett enighet om at lokale

Tyskerne brukte offentlig hengning for å styrke sitt herredømme Ukraina.

51

DET RØDE IMPERIET

Er dette hodeskallen til tsar Nikolaj II ? Sovjet-forfatteren Geli Rjabov offentliggjorde i 1989 dette hildet som helegg for sin påstand om at han hadde løst mysteriet med tsarfamiliens skjebne. Han sa at han badde funnet graven deres utenfor Jekaterinburg (dagens Sverdlovsk). Likene av tsaren, tsarinaen og deres fem barn var blitt begravd i all hast da lastebilen som ble kjørt av deres bødler, kjørte seg fast i en myr.

Lenin ved fotoseansen ” i Kreml, arrangert av hans venn Vladimir Bonch-Bruevitsj (til høyre) for å vise at han badde kommet seg etter skadene fra Kaplans kuler, som badde gått gjennom halsen og lungene.

Fanja Kaplan som prøvde å snikmyrde Lenin. Før henrettelsen forklarte bun: 'Jeg har lenge hatt til hen­ sikt å drepe Lenin. I mine øyne har han forrådt Revolusjonen. Jeg varfor Den lovgivende forsamling og er det fremdeles. ”

52

VINNERE OG TAPERE

bolsjeviker, med eller uten ordre fra Lenin i Moskva, den 17. juli 1918 skjøt tsaren, hans hustru og deres fem barn og skjulte likene. Denne brutale behandlingen av den keiserlige familie inngikk i et mønster av indre undertrykkelse, som ble aksentuert av borgerkri­ gen. Seks uker senere, ble Lenin skutt i brystet, armen og halsen av en ung sosialrevolusjonær, Fanja Kaplan. Fanja Kaplan ble henrettet. Lenin lot seg filme noen måneder senere for å vise at han hadde kommet seg etter mordforsøket, men han gjenvant aldri helsen fullt ut. Bolsjevikene svarte med offisielt å kunngjøre innføring av Den røde terror, anført av hemmelig politi i lærjakker fra Spesialkommisjonen, eller Tsjekaen, forløperen til dagens KGB. Tusener ble henrettet og mange flere sendt til kon­ sentrasjonsleirene som første gang dukket opp høsten 1918. De to påskuddene til Terroren, den tsjekkiske legionen og Det sosialistiske revolusjonære parti, sluttet seg sammen i Samara ved Volga og påberopte seg regjeringsmakten i Den lovgivende forsam­ lingens navn. Dette var bare én av 19 forskjellige regjeringer som dukket opp i løpet av krigen. De fleste var inkompetente og irrele­ vante. Men langs ytterkantene av det gamle riket oppsto regjeringer som representerte millioners håp om nasjonal selvbestemmelse. På den andre siden av Kaukasus-fjellene i sør lå en trio av smånasjoner, historisk inneklemt mellom de mektige russiske rikene og de osmanske tyrkerne. Azerbaidsjan var et tyrkisk og muslimsk land, Armenia dets kristne nabo. Den tredje var det gamle kongeriket Kartli-Kakheti, eller Georgia, der mennesker hadde bodd i 50 000 år. Landets lille befolkning var økonomisk tilbakestående, men kultu­ relt rik og stolt, og i hovedstaden Tbilisi hadde det vokst frem en blomstrende nasjonal frigjøringsbevegelse. Den 26. mai 1918 ble georgiske og røde flagg heist side om side over palasset til den tidligere russiske keiserlige visekongen. Geor­ gia erklærte seg uavhengig. Det nye Georgia ble styrt av en venstrekoalisjon ledet av mensjeviker, marxister som tok avstand fra bolsjevik-kuppet og som håpet å holde Georgia utenfor den russiske borgerkrigen. Selvstendighetens hvetebrødsdager kom til å vare akkurat så lenge som Den røde armé var fastlåst i krigen mot De hvite. En stund ga De hvite inntrykk av å være en så formidabel fiende at det til og med var et terminmarked på jordeiergods, i forventning om at de ville vinne. Ved fredskonferansen i Versailles ga de allierte seierherrene en begrenset anerkjennelse til den sibirske regjeringen under ledelse av den hvite admiralen Koltsjak. Hans regime var preget av korrupsjon, bestikkelser og ineffektivi­ tet, og hans militærinnsats led under de enorme avstandene han måtte dekke fra sitt hovedkvarter i Sibir. Men De hvite hadde én for­ del: støtten fra utenlandske styrker. Britene hadde vært involvert i krigen praktisk talt helt siden starten i et forsøk på å sikre russernes deltakelse i krigen mot Tyskland. Selv etter det tyske nederlaget fort53

DET RØDE IMPERIET

En av de første Røde armé-avdelingene marsjerer over Den røde plass kort tid etter Trotskijs rekrutteringsutspill i april 1918. Den første tiden var det tsarens tidligere offiserer som sto for den militære opplæringen og ekspertisen.

Tsjekkere på den transsibirske jernbanen i mai 1918. Deres okkupasjon av Russlands viktigste transportåre førte til at Trotskij utstedte følgende ordre: “Enhver væpnet tsjekkoslovak som påtreffes på jernbanen skal skytes på stedet. ”

54

VINNERE OG TAPERE

Den tsjekkiske legion rykker inn i Irkutsk, et viktig brohode på veien til full besettelse av hele den transsibirske jernbanen.

satte de kampen mot bolsjevikene. Churchill sa at “Etter å ha besei­ ret alle løvene og tigrene, liker jeg ikke å bli beseiret av bavianer.” Britiske skip beleiret havnebyer i nord i Arkhangelsk, i sør på Krim og i det fjerne østen ved Vladivostok. Også amerikanske og franske styrker deltok. Bolsjevikene var rasende over denne innblandingen i landets indre anliggender og gjorde full bruk av temaet vestlig imperialisme i sin propaganda for å stimulere russernes patriotisme. Men ingen vestlig makt sendte noen gang tropper til fronten i den russiske bor­ gerkrigen. Det de bidro med til De hvites sak, så lenge det var mote­ riktig, var fly, stridsvogner, maskingeværer, uniformer og trening for millioner av pund. Dette slo imidlertid begge veier, så forvirrede og korrupte som forholdene var. Den britiske kaptein Francis McCullagh skrev: “Uniformene vandret over til De røde, tusenvis i slengen, med De hvite inni.” På toppen ble krigen utkjempet mellom steilt motsatte ideologier, men blant de menige ble rekkene, som alltid, fylt opp av menn som enten var sultne eller ikke hadde noe valg. Desertering og tyfus var gjengs overalt. Gjentatte mobiliseringer og utskrivninger var måten begge sider fylte sine armeer på. Når områder byttet hender eller fanger ble tatt, gikk soldatene over fra De røde til De hvite og til­ bake igjen. Hele avdelinger byttet side, skjøt sine offiserer, deser­ terte og dro hjem. På alle sider var det en grusom og desperat krig. Hva militære

55

DET RØDE IMPERIET

56

VINNERE OG TAPERE

Til venstre: Utenlandske makter intervenerer i Borgerkrigen: tsjekkiske, amerikanske, britiske og japanske tropper i Vladivostokpå Stillehavskysten. Til høyre: Semjon Budjonnij, en av Borgerkrigens mest fargerike personligheter og øverste lederfor de rødes sjokktropper, 1. kavaleriarmé.

Over: Et “slagtog”fra den såkalte Togkrigen. Umiddelbart etter oktoberbegivenhetene benyttet de revolusjonære Russlands omfattende jernbanenett til å nedkjempe motstanden i rikets fjerntliggende områder. Til venstre: Britiske marine­ soldater på Murmanskfronten etter et sammenstøt med De røde.

Offiserer under den hvite generalen Alexander Koltsjak betrakter krigsbyttet.

57

DET RØDE IMPERIET

ugjerninger angikk, var det lite som skilte den røde og den hvite ter­ ror. Ved Stavropol tok “Den svarte baron” Wrangel 3000 bolsjeviker til fange og skjøt 300 offiserer og underoffiserer for å få soldatene til å gå over til sin side. I Kharkov spikret bolsjevikene epåletter på hvite skuldre mens ofrene fremdeles var i live. Alle sider gjorde seg skyldig i pogromer mot sivile, særlig mot jøder. Forvirringen var til stor hjelp for en tredje styrke. De grønne var lokale fribyttere - kosakker, bønder eller nasjonalister som kjempet mot alle, røde eller hvite. Den mest oppsiktsvekkende av disse var den ukrainske anarkist-partisanen Nestor Makhno. Han delte sitt bytte med de lokale bøndene, og ble dermed svært populær. Han etablerte til og med en kortlivet anarkistisk republikk. Hæren førte svarte bannere og hadde to mål: “utslettelse av det rike bursjoasiet og av bolsjevik-kommissærene, som ved bruk av makt oppretthol­ der en bursjoa-samfunnsordning ”. Og mens røde kommissærer, hvite offiserer og grønne partisaner kjempet for makt og ære og sin egen forestilling om kjærlighet til fedrelandet, sultet og led bondemassene, som bare ventet på at det hele skulle gå over. Forvirrede bondeopprørere ved Volga reiste seg under bannere med teksten: “Lenge leve bolsjevikene, ned med kommunistene”. Veier ble blokkert av flyktninger. Kiev ble erobret og gjenerobret seksten ganger. De røde kom og rekvirerte katedralen til kornlager, hvorpå De hvite kom og holdt messe i den. Flere forskjellige valutaer var i omløp. Senhøstes 1919 virket det som en hvit seier var nær forestående da general Denikins styrker rykket frem mot Moskva og sovjetrepu­ blikkens hjerte. Men dette var en illusjon. Mellom midten av novem­ ber og begynnelsen av januar 1920 brøt de altfor langt utstrukne hvi­ te styrkene sammen. De trakk seg tilbake i uorden nærmere 700 kilometer til sin siste skanse på den andre siden av Don. De små hvite hærene kjempet alltid i ytterkanten av sin aksjons­ radius og var strukket ut over umulige distanser. Man forventet at soldatene holdt seg selv med mat, noe som ofte innebar omfattende plyndring av lokale bønder. Wrangel medga at Den frivillige hær trakk seg tilbake “gjennom steder der befolkningen hadde lært å hate den”. Og Trotskij kalte Mamontovs bande på 9000 donkosakker "en komet med en skitten hale av ran og voldtekt.” Men Mamontov og hans rytterkrigere hadde lært Trotskij en viktig lekse. Resultatet var Første kavaleriarmé, den legendariske Konarmia. Den ble dannet i november 1919 under ledelse av Semjon Budjonnij, som hadde vært sersjant i tsarens kavaleri, og rekrutteringsslagordet var “Proletarer, til hest!”. Hester var gått av moten blant militærteoretikerne, men Konarmia hadde forbløffende fremgang. De var så raske og så dyktige til å ødelegge kommunikasjonsnett at det første fienden merket av dem, var lyden av hovene. Tidlig i 1920 raste alt sammen for De hvite. De røde utnevnte sin dyktigste unge yrkesoffiser til øverstkommanderende i Kaukasus, den fargerike 26-åringen Mikhail Tukhatsjevskij. Han var en vakker 58

Felix Dsjersjinskij, mannen bak Tsjekaen, bolsjevikenes hemmelige politi. Tsjekaen medga å ha henrettet 12 733 mennesker mellom 1918 og 1921. Dsjersjinskij uttalte: “Tsjekaen må for­ svare Revolusjonen og ned­ kjempe fienden, selv om sverdet av og til faller på et uskyldig hode. ”

Trotskij og Den røde armé. Han mente at hans private pansertog var nøkkelen til omdannelsen av amatørpregede rødegardister til virkelige soldater “... den slappe, lettskremte mobben skulle på to eller tre uker forvandles til en effektiv slagstyrke. Hva måtte tilfor at dette skulle skje? På samme tid både mye og lite. Det forutsatte gode offiserer, noen dusin erfarne soldater, et drøyt dusin kommunister rede til ethvert offer, støvler til de barføtte, et vaskerom, en energisk propagandakampanje, mat, undertøy, tobakk og fyrstikker. Toget sørget for alt dette. ”

DET RØDE IMPERIET

og ambisiøs mann som hadde bestemt seg for å være død eller berømt før han fylte 30. De hvites moral brøt sammen da Odessa falt i sør, Arkhangelsk i nord og Koltsjaks regime i øst. De allierte kom frem til at intervensjonen hadde kostet for mange penger og hevet sjøblokaden. General Denikins stab mistet kontrollen. Troppene hans flyktet forbi sultende flyktninger og grønne røverbander, sør­ over mot havet og håpet om evakuering. I havnebyen Odessa ved Svartehavet ble mange drept da britiske marineoffiserer holdt fast på regelen om kvinner og barn først. I Novorossisk slet tusenvis av hvite familier og soldater seg gjennom fjellpassene i bitende kulde, mot havnen og den ventende Royal Navy. Ved kysten skjøt flyktende kosakker sine hester, og de sultne massene sikret seg kjøttet til mat. De rødes artilleri beskjøt havnen, og mange som ble etterlatt, druknet da de prøvde å svømme ut til skipene. General Denikin dro i landflyktighet ombord på en britisk destroyer. Han skulle aldri få se Russland igjen. Senere skrev han: “Da vi satte kursen mot havet, var det allerede mørkt. Bare spredte lysglimt i det tette mørket markerte kysten av det russiske landet. De blir svakere og svakere. Rossija, mitt moderland...” På samme tid, i den andre enden av riket, ble Koltsjak skutt av bolsjevikene. Det var bare én hvit general tilbake: baron Wrangel. I kjølvannet av panikk-evakueringene fra Krim hadde Wrangel i april 1920 begynt oppbygningen av den siste hvite armé. Men han hadde en kvart million munner å mette, og han visste at han var

Mikhail Tukhatsjevskij, en tidligere tsaroffiser. Borger­ krigen ble starten på hans strålende karriere i Den røde armé.

Dette fotografiet av en gruppe hvite generaler ble offentliggjort i Vesten etter å ha "blitt smuglet forbi bolsje­ vikene i en eske med insektpulver”. General Anton Denikin (nr. 3 fra venstre i fremste rekke) var øverst­ kommanderende i SørRussland. ‘‘Mittprogram består i å gjenreise Russland og deretter å dyrke kål, ” sa han.

60

VINNERE OG TAPERE

Konarmia. Det røde kavale­ riet ble etablert etter de hvite rytterstyrkenes fremgang og hadde 15 000 mann under våpen.

Den ukrainske anarkisten Nestor Makhno: en torn i kjødet både på røde og hvite.

61

DET RØDE IMPERIET

Overlevende: Røde soldater etter en trefning. Det totale antall omkomne under Borgerkrigen er ukjent. Man antar at minst 800 000 soldater mistet livet, over halvparten av dem av sykdomsepidemier som raste.

Japanske tropper med drepte bolsjeviker. Den dag i dag hersker det bitterhet i Sovjet over de utenlandske makte­ nes intervensjon i borger­ krigen.

62

VINNERE OG TAPERE

Slutten på Borgerkrigen. Baron Wrangel, den siste av de hvite hærførerne, drar i landflyktighet ombord på krysseren General Kornilov i november 1920.

underlegen i forholdet én til tre. Han begynte å planlegge en ende­ lig evakuering. Høsten 1920 var den kaldeste på mange år på Krim. De frosne og utmattede hvite soldatene måtte polstre skjortene sine med mose. Den 7. november, på treårsdagen for bolsjevikrevolusjonen, var det minus femten grader. Og det var natten da De røde angrep. Sytti år senere kan Isaak Mints, den siste gjenlevende politiske kommissæren i Kavalerihæren, fremdeles huske slaget om det smale Perekop-stredet som forbinder halvøya Krim med fastlandet. “Vi måtte gjennom tre forsvarslinjer: en piggtrådsperring, den tyrkiske muren fra 1700-tallet, og til slutt skyttergravene. Men vi hadde lyk­ ken med oss. Den strenge kulda gjorde at mudderflatene langs stre­ det frøs til, slik at vi kunne gå utenom,” minnes han. Wrangel ga ordre om rekvisisjon av hver eneste sjødyktige båt i Krim-havnene, og fire dager etter De rødes angrep ga han ordren: ”Jeg beordrer nå evakuering og ombordstigning i Krims havner av alle dem som følger den russiske hær på dens vei til Golgata...må Gud gi oss styrke og visdom til å utholde denne forferdelige periode for Russland, og til og overleve den.” Ett hundre og seksogtyve skip med 145 693 menn, kvinner og barn satte kurs for Konstantinopel. Wrangel talte til sine gjenværende kadetter på kaia: “Vi reiser i landflyktighet: Vi reiser ikke som tiggere med utstrakte hender, men med hevet hode, i visshet om at vi har gjort vår plikt til det siste.” Denikin døde fredelig i USA i 1947. Wrangel døde i Brussel i 1928 etter å ha stiftet verdensorganisasjonen av russiske krigsveteraner. Anarkisten Makhno døde fattig i Paris i 1935. De hvites nederlag ga imidlertid ikke langvarig grunn til feiring. Året 1921 startet med en lang liste med problemer for Lenin og hans regjering. Økonomien lå i grus. Inflasjonen var astronomisk, og alle lønninger ble utbetalt i naturalier. Hundretusener av arbeidere had­ de oppgitt bylivet og reist hjem til landsbygda. Alexander Shlyapnikov i venstreopposisjonen gratulerte Lenin ironisk med hans posi­ sjon “i fortroppen til en ikke-eksisterende klasse.” Landsbyøkonomien hadde falt tilbake til 1800-tallsnivå. Det bøn­ dene greide å dyrke, ble med vold rekvirert av bolsjevikiske “jernavdelinger”, som skulle skaffe mat til de sultne byene. Tusenvis av foreldreløse barn streifet om i gatene, stjal og plyndret og ble ofre for sykdom og overgrep. Det siste slaget var en fryktelig hungersnød som rammet hele Volga-regionen. Amerikanerne sendte hjelp, men mange millioner døde av sult. Så snart det hadde gått opp for bøndene at deres forhatte gods­ eiere var borte for godt, begynte de å ta igjen mot De rødes rekvisi­ sjoner og det bolsjevikiske proletariatets diktatur. Uorganiserte, og bare bevæpnet med høygafler, sigder og ljåer, reiste sultne og rasen­ de bønder seg mot sine nye undertrykkere. Oppstanden var sterkest rundt Tambov i den fruktbare svartjordsregionen, 450 kilometer sør for Moskva. Lenin ga Antonov-Ovsejen-

63

DET RØDE IMPERIET

ko den nye arbeidstittelen undertrykkelseskommissær og sendte ham sørover for å ordne opp i problemene. Kommissæren skrev i en rapport i januar 1921 at halvparten av bondebefolkningen sultet. Folk spise nøtter, ugress og agner. En bondekongress hadde allerede krevd en avskaffelse av kom­ munistregimet, som hadde brakt så mye fattigdom, elendighet og skam over landet. Men drivkraften bak bondeoppstanden hadde sitt sentrum i en gruppe desperate grønne. Lederen var en mystisk og romantisk skikkelse ved navn Antonov, som hadde brukt sin tidlige­ re stilling som politisjef til å bygge opp et våpenlager og til å samle støtte til en blodig terrorkampanje mot kommunistene. Hans brokete bande besto av 20 000 utrente slåsskjemper, som drev mordbrann og rev opp jernbaneskinner. Fikk de tak i en ung­ kommunist eller en tsjeka-funksjonær, pleide de å begrave ofrene levende, korsfeste dem, flå dem eller sette ville hunder på dem. “Det er så vidt vi holder det gående,” medga Lenin. Men i det lange løp hadde de opprørske Tambov-bøndene lite å stille opp mot 50 000 røde soldater som gjeninnførte sovjetmakten med vold. Folk ble summarisk skutt i klyngevis, og hele landsbyer drevet bort. Den militære lederen for operasjonen var nok en gang Tukhatsjevskij. Den unge og sagnomsuste røde hærføreren hadde nettopp ned­ kjempet en oppstand i selve hjertet av bolsjevik-festningen. Opprø­ ret i Tambov, og en ny streikebølge i Petrograd, hadde vakt sympati blant matrosene i østersjøflåten, som var stasjonert ved marinebasen på øya Kronstadt, bare 27 kilometer fra den nordlige hovedstaden i Finskebukta. Denne tradisjonelle kommunistbastionen gjorde nå mytteri. Matrosene krevde blant annet øyeblikkelige nyvalg til sovje­ tene gjennom frie og hemmelige valg, tale- og organisasjonsfrihet, fulle rettigheter til bøndene og avskaffelse av Kommunistpartiets spesielle privilegier. Da den 10. partikongressen møttes, mobiliserte Tukhatsjevskij soldater og partikadrer under Trotskijs ledelse. Det var vår, og isen som skilte øyfestningen fra fastlandet hadde begynt å gå opp. De røde styrkene som rykket frem over isen var hjelpeløse vitner til at kamerater gikk gjennom den råtne issørpa. I blodige nærkamper greide de røde soldatene å nedkjempe en oppstand blant røde matroser. Det ble et traumatisk vendepunkt i Partiets historie. Delegatene på partikongressen var rasende og forvirret. Til denne dag hevder de som deltok i angrepet på Kronstadt at matrosene var svin som ønsket en kontrarevolusjon. Og det var frykten for en kontrarevolusjon som fikk kongressen til å fatte to viktige vedtak. For det første søkte de å avverge faren for økonomisk sammen­ brudd ved å avskaffe tvangsrekvireringen av mat fra bøndene. De innførte i stedet en ny naturalieskatt, parallelt med en viss grad av frihandel. Denne Nye økonomiske politikk var den tidens perestroika. Nok en gang måtte Lenin true med å gå av før han fikk vedtaket gjennom i Partiet. 64

VINNERE OG TAPERE

Hungersnøden i Volgaområdet i 1921. Den amerikanske industrimagnaten dr. Armand Hammer så “barn med lemmer som hadde skrum­ pet en inn til en spaserstokks tykkelse og med uhyggelig oppsvulmede mager på grunn av gresset og plantene de badde spist og ikke greide å fordøye... som tigget ynkelig om brød - om livet selv - i en evindelig hjerteskjærende jammer.

Åtselfugler og herreløse hunder hadde gode dager i denne forferdelige tiden, skrev Hammer.

For det andre skjerpet de disiplinen innen Partiet. Alle de små og høyrøstede fraksjonene som stadig kritiserte partilinja fikk beskjed om å holde kjeft eller bli ekskludert. All opposisjon ble forbudt. Den økonomiske oppmykningen ble ledsaget av en kraftig politisk til­ stramning. Siden revolusjonen ikke hadde forplantet seg til andre land i verden, sto man på terskelen til en ny realisme. Partiet var fast bestemt på å overleve, og det innebar at det måtte beskytte seg selv og sine grenser med alle mulige midler. Derfor falt også alle kaukasiske selvstendighetsdrømmer i grus,

65

DET RØDE IMPERIET

den ene etter den andre, siden De hvites nederlag nå gjorde de mulig for Den røde armé å rette oppmerksomheten sørover. Hæren møtte ingen væpnet motstand da den tvang den muslimske og nasjonalistiske Musavat-regjeringen i Baku til å gå av og gjorde Azerbaidsjan til en sovjetrepublikk. Også Armenia bukket under. Og i februar 1921 krysset den 11. røde armé grensen til Georgia og brak­ te sovjetmakten med seg på bajonettspissene. Mensjevikregjeringen tok sjøveien til landflyktighet i Paris. Bolsjevikene hadde utnevnt den georgiske revolusjonære Josef Stalin til kommissær for nasjonalitetsspørsmål, og det ble hans opp­ gave å utforme regjeringens politikk overfor de nasjonale minorite­ tene. Bolsjevikene hadde alltid hevdet at de var tilhengere av nasjo­ nal selvbestemmelse. Men Stalin var ikke alene om å sette den proletariske revolusjons interesser høyere enn det han kalte “bursjoanasjonalisme”. Lenin, som allerede var syk etter det første av slagene som til slutt skulle koste ham livet, satte i gang sin egen granskning av nasjonalitetskommissærens metoder da Georgias bolsjevikiske sentralkomité gikk av en bloc. Han ble frastøtt av den rå politiske brutaliteten han oppdaget, og skrev til Trotskij for å få ham til å bidra til en oppryd66

I ett med bakgrunnen: Før Tukbatsjevskijs tropper krysset den islagte sjøen ved innledningen til angrepet på marinebasen Kronstadt, der gastene hadde gjort opprør mot de røde styres­ maktene, kamuflerte de seg ved å trekke hvite lakener over uniformene.

VINNERE OG TAPERE

En Lenin-kuriositet. En av de ni Rolls Royce’ene som ble bestilt til Lenin ved bilmessen i London i 1920. Denne ble “vinterisert” ved Putilov-verkene i Petrograd.

Elektrisiteten kommer til landsbyen Botino utenfor Moskva. “Elektrifiseringen er etter min mening den mest avgjørende av alle store oppgaver vi harforan oss, ” sa Lenin. Han så den som nøkkelen til moderniserin­ gen av Russlands økonomi.

“Kommunisme er Sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet". Med dette slagordet iverksatte Lenin sin kampanje som tok sikte på å bringe elektrisiteten til hele Sovjetunionen i løpet av ti år.

67

DET RØDE IMPERIET

ding. Slik gikk det til at den gamle lederen i desember 1923, da han bare hadde noen uker igjen å leve, halvt lam og svært syk, og med Stalin allerede innsatt som generalsekretær, gikk til kamp mot byrå­ kratiets voksende makt. Det var selvfølgelig for sent. Den gamle lederen døde etter sitt tredje slag den 21. januar 1924. Hans død lamslo kameratene. Fabrikksirenene hylte for å kalle fol­ ket sammen til nyheten. Tusener av mennesker omkranset de snø­ dekte gatene da revolusjonens skytsånd ble ført til sitt siste hvi­ lested. Det ble lagt planer om å skjenke Lenin et mausoleum i stil med hans ry, og en Udødelighetskomité ble nedsatt for å organisere arbeidet. Petrograd ble omdøpt til Leningrad. Det ble foreslått at søndag skulle omdøpes til Lenindag. Ansiktet hans dukket opp på sigarettpakker, og blekkhus formet som mausoleet ble populære. Handelen med Lenin-suvenirer vokste så raskt at Udødelighetskomi-

68

Ledelsen: Lenin (til venstre), Trotskij (til høyre) og MikhailKalinin, statssjefen.

VINNERE OG TAPERE

teen forbød alt den ikke hadde godkjent. Tutankhamons grav var nylig blitt oppdaget i Egypt, og dette førte til en beslutning om at liket skulle balsameres. Slik gikk det til at den gamle ateistens lev­ ninger, til hans enkes forferdelse, ble sentrum for en halvreligiøs kultus. “For oss er alt tillatt,” skrev han, "for vi er de første i verden som reiser sverdet, ikke for å slavebinde eller undertrykke noen, men for å befri alle fra trelldom..."

Stalins førstinntrykk da han møtte Lenin i 1905: “Jeg hadde håpet å se vårt partis fjellørn, den store mannen, storfysisk såvel som politisk... Hvor skuffet hle jeg ikke da jeg møtte en helt vanlig utseende mann. ” Noen av Lenins siste tanker om Stalin i “Testamentet” fra 1923: “Nå som kamerat Stalin er blitt generalsekre­ tær, har han fått ubegrenset makt i sine hender, og jeg er ikke sikker på om han alltid vil være i stand til å bruke denne makten med tilstrekkelig omtanke. ”

Lenin sammen med hustruen Krupskaja. Han hadde fridd til henne i 1897 i et brev skrevet med usynlig blekk. Etter Lenins død skal Stalin ha sagt at dersom Krupskaja ikke sluttet å kritisere ham, ville Partiet bli nødt til å skaffe Lenin en annen enke.

(f)

DET RØDE IMPERIET

70

VINNERE OG TAPERE

Til venstre: Lenin på lit de parade på sitt landsted ved Gorkij i nærheten av Moskva, i januar 1924. Enken Krupskaja (nummer firefra venstre i første rekke) og Lenins søster (ved siden av henne) er blant de sørgende. Nede til venstre: Moskovittene danner kø for å gi sin leder en siste hyllest der han ligger på lit de parade i Adelsklubben. Bonch-Bruevitsj beskrev scenen innenfor: “Alle sto tause og betraktet det fredelige, bleke ansiktet til en som alltid hadde stått dem nær og vært dem kjær, og de bøyde sine boder samtidig, som om de adlød en indre stemme. Der var stillhet. Å, så stille det ble, her hvor et hjerte fullt av ild og lidenskap så nylig hadde banket. ”

Over: 27. januar 1924. Lenins kiste føres til Den røde plass av medlemmer av Sentralkomiteen. Fra venstre Stalin, Kamenjev, Sapronov, Rudzutak, Molotov, Kalinin og Bukharin.

Under: Scenen ved mauso­ leet på Den røde plass. For­ fatteren Nadesjda Mandelstam beskrev Lenins be­ gravelse som “begravelsen til en tsar av Russland”.

71

Klassekrigere 1925-1935

De store, hvite passasjerskipene på rekke og rad langs kaia på Mos­ kva Elvestasjon gir et romantisk bilde av forgangen storhet. Alexan­ der Nevskij og Fjodor Dostojevskij cruiser fremdeles lang-somt søro­ ver mot Astrakhan og Det kaspiske hav. De passerer de massive kra­ nene langs havnelagrene, løftes i gigantiske sluser skjult mellom trærne og bolighusene i forstads-Moskva og forlater Moskva-elven gjennom skipskanalen, for deretter å gli kilometer etter kilometer gjennom et fredfylt landskap av skoger og sjøer mot Volga. Mange av de menn og kvinner som gravde ut leira og la steinene levde ikke lenge nok til å seile avsted på det ingeniørtekniske

Sjefen for det hemmelige politiet begraves. Da Felix Dsjersjinskij døde i 1926, var Stalin i ferd med å gå seirende ut av etterfølgerstriden etter Lenin. Snart skulle alle bårebærerne falle som ofre for Stalins hensyns­ løse streben etter absolutt makt. Rykov (til venstre), Jagoda (med lue) og Kamenjev (nr. 5fra venstre) ble alle skutt, Trotskij (nr. 4 fra venstre) snikmyrdet, Rakovskij (bak Stalins skulder) fengslet og lands­ forvist. Selv Kalinin (nr. 3 fra venstre), statssjefen, måtte se sin kone sendt til gulag.

72

KLASSEKRIGERE

miraklet de skapte. For Moskva-Volga-kanalen er en påminnelse om menneskelig grusomhet og et vitnesbyrd om menneskelig utholden­ het. Den ble gravd ut for hånd av tusenvis av slaver i løpet av fire års drepende slit - bare ett av de massive ingeniørprosjektene Russland ble påtvunget av nasjonens nye leder, Josef Stalin. Da medlemmene av Sentralkomiteen i 1924 bar kisten med Lenins levninger mellom seg, var det få av dem som visste at han hadde dik­ tert et siste testamente der han foretok en vurdering av kollegene som skulle etterfølge ham. Han hadde knapt et godord å si om noen av dem. Trotskij var dyktig, men altfor selvopptatt, og Bukharin var ingen skikkelig marxist. Men sin strengeste fordømmelse reserverte Lenin for Stalin, Partiets generalsekretær de siste tre år. “Stalin er altfor ubehøvlet,” sa han, “og denne svakheten, som kan passere i vår midte eller i forholdet til andre kommunister, blir utålelig hos en som sitter i stillingen som generalsekretær. Derfor foreslår jeg for kameratene at de overveier å finne en metode til å fjerne Stalin fra denne posten og gi den til en annen person...mer tålmodig, mer lojal, mer høflig og mer hensynsfull overfor kame­ ratene, mindre lunefull - og så videre.” Lenins enke, Nadesjda Krupskaja, overlot dokumentet til Sentral­ komiteen. Stalin tilbød seg å gå av, men kameratene avviste forsla­ get. Innen få år skulle de fleste av dem som hadde en kopi bli skutt for “å være i besittelse av et kontrarevolusjonært dokument, det såkalte Lenins Testament.” Under Lenins siste sykdom var Stalin allerede den mektigste per­ son i Partiet. Han var mannen som hadde kjennskap til alt som fore­ gikk, og som visste alt om alle, fra de mektigste koryfeer til de fers­ keste kadrer. Hans økenavn var Kamerat Kartotek.

Leo Trotskij i eksil. Men Stalin holdt øye med sin erkefiende. Trotskij visste det ikke, men mannen til høyre var en hemmelig agent som arheidet for Stalin.

75

DET RØDE IMPERIET

Motstanden mot hans vei til den øverste makten var forbløffende ineffektiv. Mange lojale kommunister var bekymret for sitt isolerte og skrøpelige nye samfunn. Av hengivenhet overfor partiet som de trodde var det eneste håp for fremtiden, valgte de å overse sin uro for mangelen på demokrati i Partiet til det var for sent. Selv Trotskij viste en nesten skamfull motvilje mot å redde seg selv. “Mitt parti rett eller galt,” sa han. “Jeg vet at man ikke kan ha rett mot Partiet... for historien har ikke frembrakt andre midler til forståelse av det som er rett.” Det var en uttalelse millioner skulle få grunn til å bekla­

geDet var ikke feighet som holdt disse fryktløse gamle revolusjonæ­ re tilbake. Hele deres filosofi hadde vært basert på at den politiske frihet måtte ofres på partisamholdets alter. Dette omstridte prinsippet hadde alltid vært et av det viktigste synspunkter som skilte bolsjevikene fra hovedstrømningen i den førrevolusjonære russiske sosialisme. Lenin forfektet med styrke at et sosialistisk parti bare skulle ta opp i seg profesjonelle revolu­ sjonære som var innstilt på å lede proletariatet fra en frontposisjon. Denne forestillingen om avantgarde-partiet virket farlig elitisk på mange, og Lenins ideer ble forkastet som autoritære av de fleste av tidens sosialister. Men som organisatorisk redskap som knyttet sam­ men omhyggelig utvalgte og oppofrende medlemmer, var Leninistpartiet en enestående kilde til politisk styrke. Alle de gamle bolsjevi­ kene støttet det. Det var på denne bakgrunn det var mulig for Stalin å konsolidere sin makt. Partiet som Trotskij snart skulle utrenskes fra, var nå en helt annen organisasjon enn den tett sammenvevde gruppen av militante revolusjonære som hadde skapt Oktoberrevolusjonen. Allerede i 1921 hadde Pravdas spalter tordnet: “Det er gradvis i ferd med å oppstå en situasjon der man kan “komme seg opp i verden”, skape seg en karriere, karre til seg en bit av makten, bare ved å gå i sov­ jetregimets tjeneste.” Stalin oppfant altså ikke det byråkratiske maskineriet han styrte fra iMoskva, men hundretusenvis av nye med­ lemmer hadde ham og sekretariatet å takke for sin posisjon og karri­ ere. De ga ham en uangripelig maktbase. En tid etter Lenins død delte Stalin makten med to mektige storby-bosser innen Partiet: Grigorij Zinovjev fra Leningrad og Lev Kamenjev fra Moskva. Deres allianse varte like lenge som det tok å presse Trotskij ut av arverekken, hvoretter Stalin vendte seg mot sine kolleger og tok enerådig hånd om den makten som Lenin had­ de prøvd å frata ham. På tiårsdagen for revolusjonen, 7. november 1927, arrangerte Trotskij en protestdemonstrasjon mot Stalins politikk i Moskva. Den ble stanset av folk fra det hemmelige politiet, OGPU. En utenrikskorrespondent skrev at han “aldri skulle glemme uttrykket av bitterhet i Trotskijs ansikt etter så mange timers forgjeves innsats.” Mindre enn en måned senere ble Den røde armés helt trukket spar­ kende og skrikende ut av sin leilighet av OGPU-agenter, som satte 74

KLASSEKRIGERE

Rykov (til venstre) og Stalin (til høyre) avgir stemme under den 15. partikon­ gressen i 1927. De vedtar en resolusjon som krever at “oppgaven med å samle og omdanne de små, indivi­ duelle bondegårdene til store kollektiver må bli Partiets viktigste oppgave i landsbyene”.

ham på toget og sendte ham til det fjerne Kasakhstan. Det var begynnelsen på et liv i landflyktighet for rivalen som Stalin mange år tidligere hadde avskrevet som “søt, men ubrukelig.” Da Stalin tok et overblikk over landet og partiet han nå hadde full kontroll over, ble han overbevist om at mye tid var blitt bortkastet på fruktesløse dagdrømmer. Det var handling som måtte til for å stramme opp forsvaret av det vaklende imperiet og trekke SSSR opp blant stormaktenes rekker. Han oppga formelt den gamle drømmen om verdensrevolusjonen, og kunngjorde sin plan om å bygge sosia­ lismen i ett land. “Vi ligger femti eller hundre år etter de utviklede landene,” sa han.”Vi må innhente dette forspranget på ti år. Enten greier vi det, eller så går vi under.” I 1928 ble derfor en andre kommunistisk revolusjon iverksatt. Den var en revolusjon ovenfra. Den var et brutalt og dristig foreta­ gende, som kostet millioner av liv og forandret Sovjetunionen til det ugjenkjennelige. Noe av det første som ble gitt på båten var flere av den russiske sosialismens høyt skattede idealer. Stalin fordømte likelønnsprinsippet som “en småborgerlig fordom”. Han innførte “partikonvoluttene” med store bonuser til lojale medlemmer. Han forkastet enhver forestilling om arbeiderkontroll og kunngjorde at fabrikkene skulle ledes etter prinsippet om énmannsstyre. Hans høyre hånd Lazar Kaganovitsj sa at fabrikken skulle beve når direktøren gikk gjennom den. Den første femårsplan ble fremlagt for Partiet i 1928, og fastsatte produksjonsmålene for alt som skulle til for en avansert økonomi basert på tungindustri. Planen ble gjenstand for lange og stormfulle debatter. Kamerater som argumenterte for å sette produksjonsmåle-

75

KLASSEKRIGERE

Arbeiderne i tungindustrien ble oppildnet til å innfri i økende grad urealistiske produksjonsmål.

Det store metallurgiske komplekset ved Magnitogorsk i Ural, en av den første femårsplanens mønsterbedrifter som gjerne ble fremvist. Av den opp­ rinnelige arbeidsstyrken på 50 000 antar man at en tredjedel var “avkulakkiserte" bønder på tvangs­ arbeid.

ne på et rimelig nivå, ble beskyldt for defaitisme. De første tallene var optimistiske: de senere sprengte rammene for enhver tenkelig mulighet. En hær av arbeidere ankom til Uralfjellene. De bodde i telt, delte sengene på skift, og begynte byggingen av verdens største metallur­ giske anlegg ved Magnitogorsk. En kolossal traktorfabrikk vokste frem i Tsjeljabinsk. Et kjempemessig hydroelektrisk anlegg ble bygd ved elven Dnjepr. Over hele det store riket ble gigantiske nyanlegg iverksatt. Fabrikkdirektørene konkurrerte ikke bare om å innfri de vilt opti­ mistiske produksjonsmålene, men om å “overoppfylle” dem. Noen kapret til og med lastebiler og angrep tog for å få tak i de sparsom­ me forsyningene. Dette var regelrett tyveri, men likevel bedre enn å mislykkes i å nå de fastsatte målene, noe som kunne føre til avskjed, vanære - eller arrestasjon og siktelse for sabotasje. Den første store sabotasje-rettssaken fant sted i månedene umid­ delbart forut for kunngjøringen av den første femårsplanen. 53 inge­ niører, hvorav tre tyske, ble stilt for retten siktet for å ha ødelagt utstyr, organisert ulykker og opprettholdt forbindelse med de tidli­ gere kapitalisteierne av Sjakhtij-kullgruvene i Don-bassenget. Rettssaken åpnet i Søylehallen i Moskva, samtidig som en pressekampanje krevde “død over ødeleggerne!” Den 14 år gamle sønnen til en av de anklagede var blant dem som krevde dødsstraff. Fem av dem ble skutt. Stalin sa: “Sjakhtijittene har nå infiltrert hver eneste gren av vår

77

DET RØDE IMPERIET

industri... ødeleggelser fra bursjoa-intelligentsiaens side er en av de farligste former for motstand mot utviklingen av sosialismen.” I de første planårene ble derfor tusenvis av ingeniører og “bursjoa-spesialister” arrestert og fengslet som syndebukker for alt som gikk galt i denne vanskelige tiden. Funksjonærer ble anklaget for å sabotere matforsyningene, noe som ga en god forklaring på brødog pølsemangelen i butikkene. Men den virkelige årsaken til matvaremangelen var myndighetenes politikk. Hånd i hånd med indu­ strialiseringen kom kunngjøringen om klassekrigen mot bonde­ standen. Enhver industriell revolusjon er betinget av en massiv befolkningsoverføring fra landsbygda til byene. Fabrikkene trenger arbei­ dere - arbeidere som må rekrutteres og skaffes mat. I Sovjetunionen

78

Over til venstre: Konkurransen fabrikkene imellom var intens. Presset for å toppe produksjonens ligatabell ledet enkelte fahrikkledere til å forfalske tallene eller stjele for­ syninger.

KLASSEKRIGERE

Under: Sjakhtyj-saken. Stalin fant ideen om ingeniører som konspirerte for å sabotere femårsplanene meget beleilig. Den bortforklarte sovjetindustriens feil og mangler så effektivt at også andre “ødeleggere” ble stilt for retten. Blant disse var det i 1933 seks britiske ingeniører, ansatt i selskapet Metro-Vickers.

Over: Dnjepr-dammen med sitt hydroelektriske anlegg var en av Den første femårs­ planens store bedrifter. Så stor var dens verdi både for økonomien og for den sovjetiske befolkningens moral, at dammen med vilje ble ødelagt i 1941 for å hindre de tyske invasjons­ styrkene i å dra nytte av den. Den gjenoppbygde dammen ble åpnet i 1947.

var det én kilde både til rekrutteringen og til maten - bondebefolk­ ningen. Landsbygda var en tilsynelatende uuttømmelig arbeidskraftkilde; 17 millioner mennesker reiste til byene i disse årene. Disse analfabetiske, sultne og elendige bondehordene, som ble herset med av en herskende elite som foraktet dem, ble Russlands nye arbeiderklasse. Ni av ti av dem hadde bare tre års folkeskole. Den første direktø­ ren ved en traktorfabrikk i Stalingrad oppdaget at arbeiderne, brukte fingrene til å måle presisjonslagrene de slipte. Ved Elektrozavodverkene i Moskva ble en amerikansk-produsert dreiebenk til 25 000 dollar stående og ruste fordi ingen visste hvordan de skulle reparere en bagatellmessig feil. Industrien begynte å få preg av en slagmark etter hvert som Par-

79

DET RØDE IMPERIET

Metroen i Moskva. Nikita Krustsjov, da­ værende førstesekretær i Partikomiteen i Moskva by, fikk æren for at den ble fullført på rekordtid.

Stalin åpner metroen i 1935. Bygge­ arbeidet var blitt påbegynt fire år tidligere og badde gitt arbeid til fabrikker over bele Sovjetunionen. En moderne turistbrosjyre om metrosystemet sa det slik: “Hele landet bar gjort felles sak for å bygge Moskvametroen

80

KLASSEKRIGERE

Alexej Stakhanov, gruvearbeideren fra Don-bassenget, etter rekordbedriften. Rekorden på 102 tonn kull på ett skift ble snart slått - en konkurrent noterte seg for 311 tonn. Men det var Stakhanov som ga navnet sitt til et nytt ord i språket, og “stakbanovittene” ble hyllet som industrialiseringkampanjens sjokktropper.

Nybakte mødre tapper hrystmelk på fabrikken. Millioner av kvinner ble oppmuntret til å kombinere morsrollen med heltidsarbeid.

81

DET RØDE IMPERIET

tiet tok i bruk begreper som fronter, felttog, gjennombrudd og støtarbeidere. Den mest berømte av alle støtbedrifter var det den ukrainske gruvearbeideren Alexej Stakhanov som sto for, da han brøt 102 tonn kull på ett skift, i stedet for de forventede syv tonn. Rekorden var ikke så lite av en bløff: En gjeng av Stakhanovs kolle­ ger støttet forsøket ved å påta seg alle de tilleggsoppgavene en stuffarbeider normalt må ta seg av. Ikke desto mindre ble Stakhanov dekorert av Stalin og berømmet av sovjetpressen som et levende vit­ nesbyrd om budskapet: "Det er ingen festning bolsjevikene ikke kan storme.” Stakhanov-idealet var mindre populært blant arbeiderne. Det forekom enkelte lynsjinger, særlig etter hvert som støtarbeiderne begynte å få privilegier som store lønnspålegg og flotte, nye leilighe­ ter. Arbeidsforholdene var elendige og ofte farlige. Den reglementer­ te åttetimersdagen var vond å svelge for landsens folk som var vant til bondeyrkets svært så skiftende arbeidsrytme. Streik var forbudt, og fagforeningene var på dette tidspunkt statens forlengede arm. Når arbeiderne ønsket å markere misnøye, produserte de derfor med vilje dårlige varer i mutt ulydighet, eller de brøt ganske enkelt opp for å søke bedre jobber andre steder. Gjennomsnittstiden en arbeider sto i jobben i kull- og jernindustrien i 1930-årene var bare fire måneder. For å løse problemet med arbeidsdisiplinen ble den første femårs­ planen ledsaget av et stadig økende antall restriktive lover. Fravær ble straffet. Fra 1930 ble det innført et system med innenrikspass og oppholdstillatelser, som medførte at ingen byboer kunne reise til en annen by uten tillatelse fra politiet. Men uansett hvor hardt de hadde det, er det rimelig å anta at de fleste nye arbeiderne ikke angret på at hadde forlatt sine gårder.

Bønder skriver seg inn på et kollektivbruk.

82

KLASSEKRIGERE

Industrialiseringen var bare mulig dersom bøndene som ble igjen på landsbygda produserte mer mat til å brødfø byene. Dette var de åpenbart uvillige eller ute av stand til å gjøre. Partiets svar var å børste støv av en politikk som var blitt liggende på den ideologiske hylla: Siden revolusjonen hadde det eksistert noen få små, frivillige kol­ lektiver, basert på sosialistiske prinsipper. Ingen sosialistiske idealer lå til grunn for beslutningen om å iverksette en tvangskollektivisering. Beslutningen bygde på en overbevisning om at bondebefolk­ ningen hadde i seg et rotfestet kapitalistisk element, som gjorde at de ønsket å kvele sovjetmakten gjennom utsulting. Prosjektet hadde

Kollektiviseringsprogrammet ble drevet frem med halsbrekkendefart. På bare tre måneder ble 10 millioner familier tvunget til å gå med.

Pondebarn lærer grunn­ prinsippene for kollektivt jordbruk.

83

DET RØDE IMPERIET

Landsbyboere i Kaukasus får opplæring i kvegdrift av en omreisende ekspert. 25 000 ungepartiaktivister dro ut på landsbygda. En av deres oppgaver var å tvinge bøndene til å gi fra seg korn.

Innlevering av korn til et sentralt depot. Målet med rekvisisjonsprogrammet var å sikre bybefolkningen mat.

84

KLASSEKRIGERE

To sammenfallende stalinis­ tiske kampanjer: kornlager i en stengt kirke.

ganske enkelt som mål å gjøre det lettere for staten å få mer mat ut av bøndene. Ett resultat var millioner av døde. Et annet var en arv av uproduk­ tivt landbruk og misnøyde bønder, som har gjort Sovjetunionen til en sulten nasjon til dags dato. Kommunistpartiet hadde aldri stolt på bøndene. Lenin hadde rik­ tignok hilst velkommen deres revolusjonære virksomhet i kampens hete i 1917, men han fastholdt alltid at de ville falle tilbake til sin gamle borgerlige tenkemåte så snart krisen var over. Allerede i 1921 skrev Pravda: “En konflikt med en million reaksjonære bønder lig­ ger foran oss.” Før revolusjonen hadde storgodsene og de rikeste bøndene pro­ dusert over to tredjedeler av alt kornet som ble omsatt på det åpne marked. Nå fantes ikke storgodsene og de rike bøndene lenger. Storparten av kornet ble produsert av vanlige bønder som spiste opp det meste av sine avlinger. Ingen av de industrivarer de kanskje kunne ha ønsket seg ble produsert, og prisen de fikk av staten for sitt korn dekket ikke engang produksjonskostnadene. Siden det

85

DET RØDE IMPERIET

ikke fantes noe å kjøpe, og kornprisen var så lav, var bønder best tjent med å dyrke mindre korn og spise avlingen selv, og det var det de gjorde. I 1928 var det ganske enkelt matmangel i byene. Kornkrisen kom fullstendig uventet på ledelsen. Politbyrået ved­ tok enstemmig krisetiltak. Tusenvis av unge byboere ble mobilisert og sendt på landsbygda som rekvisisjonsavdelinger. Disse ungkom­ munistene rekrutterte hjelp fra lokalbefolkningen, som tok dem med rundt i landsbyen, stakk med kjepper for å finne kjellerlagre og skar opp gjemte sekker for å finne og inndra kornet som Partiet mente ble hamstret. Stalin hadde fremlagt en ny sosialistisk teori for å underbygge angrepet på landsbyene. Han hevdet at jo nærmere et land kom til å gjennomføre sosialismen, dess krassere ble klassekampen. Denne teoretiske skjerpelsen av klassekampen ble ledsaget av praktiske retningslinjer som skulle gjøre det lettere for kommunistene å gjen­ kjenne en klassefiende når de møtte en. Bøndene ble inndelt i tre kategorier: fattige, middels og kulakker. De fattige bøndene eide ingenting og arbeidet på andre menneskers jord mot lønn, noe som ifølge partiteorien burde gjøre dem til allier­ te av arbeiderklassen og Partiet. Bøndene i mellomsjiktet eide og produserte nok til å dekke egne behov, men ingenting mer. “Kulak”, det russiske ordet for '‘knyttneve”, ble i førrevolusjonær tid brukt på pengeutlånere. Nå skulle ordet betegne bønder som hadde mer enn de trengte og som utbyttet andre. Kategoriene virket greie nok, men de var det rene tøv. Det ble aldri enighet om hvilke økonomiske kriterier som skulle legges til grunn for at noen skulle kunne betegnes som kulakk. Det fantes en masse skriftlige debattinnlegg om hvorvidt en kulakk var en person som eide to eller tre kuer, om en person som leide ut et rom i sitt hus var kulakk, hvor mange dager i året en bonde kunne bruke leid arbeidskraft før han ble kulakk osv. Det var også en kate­ gori med betegnelsen “ideologisk kulakk” som dekket enhver som ga uttrykk for sympati med deres skjebne. Det er vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at kulakk var enhver som myndighetene valgte å betrakte som en klassefiende. Andrean Tsjernenkov, som nå er 87 og fremdeles bor i donkosakklandsbyen Starotsjerkassk, var fisker og av fattig bondefamilie. Han minnes at han sluttet seg til et rekvisisjonslag. “Vi dro til nabo­ landsbyen for å hente korn. Da jeg kom hjem om kvelden, satt mor og gråt. “Hvor har du vært?” spurte hun. “Mens du var borte kom de hit og tok alt kornet vårt, og nå har vi ingenting igjen.” Bøndene gjorde motstand. Plyndring, uro og opptøyer var vanlig. Hundrevis av partitjenestemenn og rekvisisjonsagenter ble myrdet. Bøndene gjemte kornet sitt i høystakker og i kirker, eller solgte det illegalt til smuglere, eller brente det, eller kastet det i elven. De som ikke kunne eller ville innfri kravene, ble drevet fra gård og grunn og fratatt sin stemmerett. Året etter, i 1929, ble det innsamlet enda mindre korn, de harde 86

Terror på landsbygda. Slagordet var "Vi krever kollektivisering og likvida­ sjon av kulakkene som klasse. ”

På landshymøter som dette i Kasakhstan ble antatte kulakker utskjelt, ydmyket og fratatt sin jord av partiaktivister. Den stalinistiske læreboken i historie, Kommunistpartiets historie (Kort innføring) rettferdig-

gjorde forfølgelsen: "Bøndene jagde kulakkene fra jorda, avkulakkiserte dem, tok fra dem buskapen og maskinene og krevde at sovjetmyndighetene skulle arrestere og deportere dem. ”

KLASSEKRIGERE

87

DET RØDE IMPERIET

tiltakene til tross, og det ble iverksatt rekvirering av kjøtt. I byene ble det innført rasjonering. Partiet gjorde det klart hvor skylden lå, med den nå vanlige mi­ litære billedbruken. Det het at jordbrukssektoren hadde åpnet “en andre front” mot staten og iverksatt en “husdyroffensiv” i tillegg til “kornoffensiven”. Wasyl Hrysjko, en ukrainer som nå er bosatt i USA, husker atmosfæren i sin landsby denne sommeren 1929. “Vi følte det alle sammen. Det hadde ikke kommet noen kunngjøring, men vi bare visste at noe ville skje”. Pressen begynte å snakke om massekollektivisering. Aktivistene som hadde brukt hele høsten 1929 i et mislykket forsøk på å skaffe til veie nok korn, ble bedt om å bli hvor de var og sette kreftene inn i kollektiviseringen. Tusenvis av partimedlemmer dro avsted for å slutte seg til dem. Dette var ildsjeler som trodde de kjem­ pet en krig for å frigjøre sovjetmakten fra en klassefiendes kvelertak. Bøndene forsto meget vel hva de var ute etter, nemlig å omorganisere dem alle bort fra jordeiendommene de hadde vunnet under revolusjo­ nen, gjøre dem eiendomsløse og få dem inn i kollektivbruk der det ville være lettere å frata dem kornet. Det var derfor utenkelig at bøn­ dene skulle gå med på å oppgi sin uavhengighet uten sverdslag. Stalins fremste ideologiske motstander, Nikolaj Bukharin, spådde: “Han vil komme til å måtte drukne oppstanden i blod.”

88

Innføringen av traktorer ble sterkt feiret, men oppveid av en dramatisk mangel på landsbygdas tradisjonelle arbeidsdyr: over halvparten av Russlands hester døde eller ble systematisk slaktet under kollektiviseringskampanjen.

KLASSEKRIGERE

Den 27. desember gikk Stalin enda et skritt videre. Han kunngjor­ de at målet var å likvidere alle kulakker: “Vi må knuse kulakkene, eliminere dem som klasse... Vi må slå så hardt til mot kulakkene at de aldri vil bli i stand til å reise seg igjen”. Han hadde nettopp fylt femti, og på fødselsdagen hadde partipressen hyllet ham som den største marxist-leninist som noensinne hadde levd. En hemmelig politirapport fra februar 1930 fra Smolensk-området gir en nøktern og saklig redegjørelse for hvordan Stalins direktiv om “avkulakkisering” ble omsatt i praksis av arbeidsbrigadene og de lavere parti- og sovjetfunksjonærene. Slagordet deres var “Et, drikk alt er ditt.” Fant de litt mat, spiste de den på stedet, og likeledes med drikkevarer. De tok skoene av barnas føtter og varmt undertøy rett av foreldrenes kropper. I den samme politirapporten siteres en ung­ kommunist som ble frastøtt av det hun så. “Vi er ikke lenger men­ nesker,” sa hun. “Vi er dyr”. En annen sa: “De beste og mest arbeids­ somme av bøndene blir drevet bort, bare de late og udugelige blir tilbake.” En mann kom hjem og oppdaget at alt han eide var fjernet, bort­ sett fra en kjele, en tallerken og en skje. Han ble arrestert og sendt til de livsfarlige tømmerleirene i de fjerne skogene i nord. En annen gammel mann tok et bilde av hjemmet sitt da han forlot det. Han ble arrestert og skutt samme kveld. Politbyrået hadde planer om avkulakkisering av fem til seks mil-

Propagandakampanjer fremstilte livet på kollektivene som idyllisk.

89

DET RØDE IMPERIET

lioner mennesker, og mange lokale partikomiteer gikk begeistret inn for å overoppfylle planene. Stalin fortalte senere Churchill at avkulakkiseringen hadde rammet ti millioner mennesker. Hele landsbyer ble drevet sammen, stuet inn i kuvogner og lempet av langt oppe i det arktiske nord. Det var det hemmelige politiet som hadde ansvaret for transporten. De kalte lasten “hvit kull”. Mange av ofrene nådde aldri frem til bestemmelsesstedene; de som gjorde det, ble ryggraden i den stalinistiske økonomien. Millioner endte opp i slavearbeidsleirer og deltok i byggingen av enorme sivi­ le ingeniørprosjekter som de store kanalene, drev tømmerhogst i det fjerne nord, eller ble sendt til ødemarkene i øst for å utvinne mineralrikdommene i Stalins sibirske grenseland. Forfatteren Ilja Ehrenburg skrev: “Ikke én av dem var skyldig i noe som helst, men de til­ hørte en klasse som var skyldig i alt.” De som ble tilbake, ble trukket inn i en malstrøm av lidelse og motstand. Et typisk eksempel var den ukrainske kvinnen som kastet et brennende nek opp på torvtaket på huset sitt. “Vi har slitt hele

Dette fotografiet ble offentliggjort i en bok om Belomor-kanalen av den berømte forfatteren Maxim Gorkij. Han ble presset til å presentere et positivt bilde av arbeidernes forhold for verden utenfor. Billedteksten lød: “Geværer holdes på denne måten, ikke for skremme noen, men fordi det er praktisk. ”

90

KLASSEKRIGERE

Den dystre siden av Stalins moderniseringskampanje: slaver i arbeid på kanalen. Så harde varforholdene at hele 100 000 mennesker kan ha omkommet under byggingen. Likevel ble den ferdige kanalen for grunn for skipene i Østersjøflåten, som den var beregnet på.

livet for huset vårt, så dere skal ikke få det”, sa hun til det hemmeli­ ge politiet. “Flammene skal få det.” Det oppsto de villeste rykter: Kvinnene skulle bli offentlig eien­ dom, alle barn skulle sendes til Kina, gamle mennesker skulle bren­ nes i en spesiell maskin så de sluttet å spise, Antikrist ville komme, verdens ende var nær. Våren 1930 ble 14 millioner kuer og en tred­ jedel av alle griser i Sovjetunionen slaktet av sine eiere i en masseprotest mot å gi gratis gaver til kollektivene. Partiet hevdet at halvparten av alle husholdninger ble kollektivi­ sert denne våren. Men på landsbygda var det kaos. Intet var blitt sådd. Den 2. mars 1930 skrev Stalin en artikkel i Pravda, der han ankla­ get lokale tjenestemenn for å gå for raskt frem, for å være “beruset av suksess”. Halvparten av alle de nye kollektivene brøt sammen, og bøndene vendte tilbake til arbeidet. Men så snart avlingene var trygt i hus, begynte kampanjen på ny. Det var ingen pardon. Det umiddelbare resultatet av tvangskollektiviseringen var intet

91

DET RØDE IMPERIET

Et kloster rives i 1927. Ødeleggelsen av kirkebygg og forfølgelsen av prester nådde sitt høydepunkt i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Etter 1917 ble mer enn 50 000 kirker i Sovjet­ unionen stengt, revet eller ombygd til verdslig bruk.

mindre enn katastrofalt. Produksjonen gikk rett nedover, mens sta­ tens krav steg drastisk. I Ukraina advarte lokale kommunister Mos­ kva om at det hele ville ende med hungersnød. Men det var et ord­ tak på denne tiden som lød: “Moskva tror ikke på tårer.” En ungkommunist rapporterte fra en landsby i nærheten av Kharkov at han nok kunne levere kjøttkvoten, men bare i form av menneskelik. Det fantes anstendige tjenestemenn som delte ut mat til de sultende, men dette ble i en partirapport betegnet som “sløseri med brød og fisk.”

92

KLASSEKRIGERE

Lykkelige dager: Stalin med en gruppe bønder i 1933Bare noen månederfør hadde jordbruksbefolk­ ningen i Sovjetunionen kjempet for å overleve de forferdelige følgene av hungersnød og tvangskollektivisering.

De som overlevde har grufulle ting å berette. Mødre drepte og spiste sine barn. Menneskekjøtt ble solgt på markedene. De døende slepte seg til randen av massegraver, og lå der og ventet på slutten. Folk spiste mus, maur, mark og bark. De gravde opp døde hester. De malte knokler og lærsko til et slags mel. Utsultede mennesker dukket ulovlig opp i byene, og lå rundt i gatene og tigget om hjelp. I Kiev, Kharkov, Dnjepropetrovsk og Odessa sendte de lokale myn­ dighetene hver morgen ut kjerrer som samlet opp likene av nattens døde. I Kasakhstan i Sentral-Asia ble kollektiviseringen ledsaget av tvangsbosetting av de innfødte nomadefolkene. Kasakene, som fikk forbud mot å fortsette sin tradisjonelle livsstil, slaktet millioner av dyr og prøvde å unnslippe over grensen til Kina. De kjempet seg forbi russiske grensevakter, deriblant den fremtidige partilederen Konstan­ tin Tsjernenko, mens tusenvis ga seg steppen i vold og døde av sult. Samtidig som hungersnøden raste fortsatte Sovjetunionen å eksportere korn. På Resjetilovka-stasjonen ved Poltava kunne bøn­ dene se store kornhauger som lå og råtnet under åpen himmel, vok­ tet av det hemmelige politiet. Mange tusen tonn poteter ble ødelagt i en åker omgitt av piggtråd. I mai 1933 plyndret sultne landsbyboere et korndepot i Sahajdakij. Noen var for utmattet til å bære byttet og døde på hjemveien, resten ble skutt eller fengslet. Hele denne perioden fortsatte rekvisisjonene, utført av partifunk­ sjonærer som var overbevist om at i en klassekrig helliger hensikten midlene. Noen var rene bøller, men mange var idealister. Lev Kopelev, i dag en anerkjent forfatter og dissenter, mente at han gjorde rett når han undersøkte jorda i Ukraina med jernstenger for å finne nedgravd korn, eller konfiskerte hjemmene til eldre bønder mens kvinnene gråt og barnebarna hylte.

93

DET RØDE IMPERIET

Hungersnødens gru, 1932.

Industrialiseringsfremstøtet ble underbygd av en omfat­ tende kampanje mot analfa­ betisme. I løpet av sovjetmaktens ti første år lærte en halv million mennesker å lese og skrive.

“Den forferdelige våren 1933 så jeg mennesker som døde av sult. Jeg så kvinner og barn med oppsvulmede mager og blåsvarte ansik­ ter, som fremdeles pustet, men øynene deres var tomme, uten liv... Jeg så alt dette og gikk allikevel ikke fra vettet, eller begikk selv­ mord,” minnes Kopelev. “Vårt store mål var kommunismens ver­ densomfattende seier, og med et slikt mål for øye var alt tillatt - å lyve, å stjele, å ødelegge hundretusener, ja, millioner av liv.” Fem millioner ukrainere og en fjerdedel av hele kasak-nasjonen bukket under. Hungersnøden som krevde deres liv var helt og hol­ dent skapt av mennesker. Den etterlot sovjetjordbruket i ruiner og en bondebefolkning som til slutt ble kuet til underkastelse. Og den ga Stalin frie hender til å sette seg nye mål.

94

KLASSEKRIGERE

“Onkel Josef’ takker rikets ungdom. Bilder som dette ble trykt i et kulørt ukeblad som skulle fremheve bedrifter oppnådd under Femårsplanene.

Stalins hustru, Nadesjda Allilujeva, etter hennes død i november 1932. Etter å ha fyktet fra en bankett på 15-årsdagen for Oktoberrevolusjonen, skjøt hun seg selv med en liten Walther-pistol som broren Pavel hadde tatt med til henne fra Berlin. Datteren, Svetljana, sier at moren etterlot et forferdelig brev til Stalin, fullt av bebreidelser og beskyldninger, både av politisk og personlig karakter.

95

Fiender av folket 1934 -1938

Ettermiddagen den 1. desember 1934 var mørk og snørik. Den 30 år gamle arbeidsløse kommunisten Leonid Nikolajev stakk en revolver i lommen og gikk inn i Smolnyj-instituttet i Leningrad. Den tidligere skolen for unge adelskvinner var fremdeles kommunistpartiets hovedkvarter i den nordlige hovedstaden, og det skulle normalt ha vært vakter på hvert eneste hjørne. Men Nikolajev vandret uforstyr­ ret langs de lange korridorene og gjemte seg på toalettet i tredje eta­ sje. Mannen han ventet på var byens partisekretær. Da han hørte offeret nærme seg i korridoren utenfor på vei til kontoret, trådte Nikolajev frem fra sitt skjulested og skjøt mannen i nakken. Mordet på Sergej Kirov var på alle måter en fordekt sak. Det hem­ melige politiet hadde en tykk arkivmappe på Nikolajev, med nedtegnelse av hans hat mot partihierarkiet. Han hadde allerede vært arrestert to ganger for å ha båret våpen i nærheten av Smolnyj. Vakt­ postene på instituttet var av uforklarlige grunner fraværende. Og Kirovs trofaste personlige livvakt ble drept i en særdeles mystisk bil­ ulykke før han fikk vitnet i retten. Det er fremdeles uenighet om hvorvidt det var Stalin som ga ord­ ren til mordet på sin farligste rival. Men det er ingen tvil om at dra­ pet ga Stalin en glimrende anledning til å sende landet og partiet inn i et aksellererende mareritt av angivelser, massearrestasjoner, henret­ telser og terror. Kirov var en populær leder, energisk, praktisk og veltalende. Han var like hensynsløs som de andre toppbyråkratene, men han hadde ord på seg for å få ting unna. På kontoret hans i Smolnyj hang det ingen propaganda på veggene. Det digre skrivebordet hans så der­ imot nærmest ut som en ingeniørs arbeidsbord, fullt som det var av oljetankmodeller og maskindeler. Han hadde vært en overbevist til­ henger av Stalin i kollektiviserings- og industrialiseringsperioden, men var nå begynt å bli kjent som en som ønsket å gi den slitne og

96

Sergej Mironovitsj Kirov. Født 1886, organisator av en streik i Sibir i 1905, veteran fra Oktoberrevolu­ sjonen i Petrograd, for­ svarer av Astrakh an under Borgerkrigen, mannen som nasjonaliserte oljefeltene i Baku, førstesekretær i Leningrad-partiet fra 1926, myrdet i Leningrad 7. desember 1934.

Til høyre: Kirovpå lit de parade. Etter mordet lot Stalin Leningrad få unngjelde spesielt. Av de førti som underskrev byens minneord om Kirov i Pravda, ble de elleve fremste skutt.

FIENDER AV FOLKET

Kirovs aske underveis til begravelse i Kreml-muren i Moskva. På den 22. partikongressen i 1961 sa en delegat om dem som sto bak mordet: “Det er som om de hadde ventet på dette påskuddet for - gjennom å føre Partiet bak lyset - å ta i bruk antileninistiske og partiuforenelige kampmetoderfor å beholde en ledende stilling i Partiet og staten. ”

97

DET RØDE IMPERIET

sultne befolkningen en hvilepause. Nikita Krustsjov, som snart skul­ le bli forfremmet til førstesekretær i Moskva, hadde vært vitne til voldsomme krangler mellom Kirov og Stalin. De diskuterte de lave rasjonene i Leningrad, og Kirovs argument var at folk arbeidet bedre på fulle mager. I januar 1934 var Kirov helten på den 17. partikongressen. “Seier­ herrenes kongress” fant sted i en berusende atmosfære av enhet og selvtilfredshet. Tidligere opposisjonelle fikk slippe til på talerstolen, og de ga alle uttrykk for anger og selvbebreidelse i form av orto­ dokst nesegruse hyllingstaler til Stalin. Men bak kulissene prøvde en gruppe veterandelegater å overtale Kirov til å stille opp som Stalins motkandidat til stillingen som generalsekretær. Da Kirov avslo oppfordringen, hadde han mindre enn ett år igjen å leve. Men han var ikke den eneste som skulle dø. Det var 1966 delegater til kongressen. Før den neste partikongressen fant sted, fem år senere, var 1108 av disse blitt skutt. Noen av gammelbolsjevikene, de som hadde sluttet seg til Partiet før revolusjonen, hadde lenge vært bekymret over atmosfæren etter Stalins maktovertakelse. Nikolaj Bukharin, redaktøren i avisen Izvestia, skrev om “en reell avhumanisering av menneskene som arbei­ der i sovjetapparatet.” Han mente at Partiet forandret karakter etter de ufattelige gru­ somhetene som angrepet på landsbygda førte med seg. Han merket “dyptgående forandringer i den psykologiske mentaliteten til de kommunister som deltok i denne kampanjen, og som i stedet for å bli sinnssyke, ble profesjonelle byråkrater for hvem terror deretter ble en normal administrasjonsmetode, og lydighet mot enhver ordre ovenfra en stor dyd.” Men Bukharin, som var den mektigste av dem som ga uttrykk for en moderat kritikk av Stalin, hadde ikke anbefalt noen tiltak mot lederen. Dette var ikke godt nok for mange av dem som delte Bukharins syn. På sensommeren 1932 begynte et dokument å sirkulere blant Partiets ledende intellektuelle. Dokumentet var på 200 sider. 50 av sidene var viet en personlig fordømmelse av Stalin, “den rus­ siske revolusjons onde ånd, som drevet av et personlig begjær etter makt og hevn, har brakt Revolusjonen til ødeleggelsens rand.” Ryutin-programmet, som dokumentet ble kalt, forlangte en frigjøring av bøndene og øyeblikkelig gjenopptakelse av alle ekskluderte med­ lemmer, deriblant Trotskij. Stalin valgte å se dette som en oppfordring til drap på seg selv, og benyttet anledningen til å gripe inn. For første gang anklaget han opposisjonelle for forbrytelser som straffes med døden, og han krev­ de dødsstraff for Ryutin, en tidligere partipamp i Moskva. Politbyrået var fremdeles i stand til å føle avsky, og til å stemme mot Stalin. Han tapte saken. Ryutin og hans feller ble fengslet og ekskludert fra partiet som degenererte, forrædere og bursjoa-kulakker. Zinovjev og Kamenjev ble nok en gang ekskludert for ett år og deportert til Ural. Det påføl-

98

FIENDER AV FOLKET

Bildet skal vise Stalin i ferd med å undertegne en dødsdom i 1933 Senere, da terroren tiltok, skal Stalin hver eneste dag ha undertegnet lister overfolk som skulle henrettes.

Ljuhjanka i Moskva. Fengselet lå i en indre gård i det hemmelige politiets hoved­ kvarter. Ofre for utrenskningene i Moskva ble også ført til Lefortovo-fengselet, det viktigste tortursenteret, eller til Butyrka, der det kunne oppbevares 30 000fanger, tre pr. kvadratmeter. Fangene skal ba funnet en enkel metode til å avgjøre hvor de befant seg: de så på gulvet, som varforskjellig i de tre fengslene. Gikk de på parkettgulv, visste de at de var i Ljubjanka.

99

DET RØDE IMPERIET

gende år ble 800.000 medlemmer kastet ut av Partiet. Men Ryutinsaken var ikke død. Den skulle dukke opp igjen og igjen i sakførse­ len mot kommunister i de massive Moskva-prosessene som skulle komme. Og Politbyrået skulle heller ikke holde stand mot Stalin særlig lenge. Etter mordet på Kirov ble all opposisjon et spørsmål om liv eller død. Stalin ledet den offisielle sørgeseremonien etter den myrdede lederens død. Han til og med forhørte Nikolajev personlig. Byer ble oppkalt etter den døde helten, og et av Sovjetunionens fremste ballettensembler tok hans navn. Men skuddet som drepte Kirov utløste en drønnende gjengjeldelsessalve. I løpet av de neste fire år skulle tusener bli stilt for retten som “Kirovmordere”, og millioner andre lide døden for påstått konspirasjon. Terroren hadde begynt. Den startet umiddelbart etter mordet. Over hele landet sendte en gigantisk arrestasjonsbølge enhver som figurerte i det hemmelige politiets arkiver til fengsler og dødsceller. Tusenvis av Leningradborgere ble deportert til Sibir og polarområdene. Lovene ble etter hvert endret. Den 7. april 1935 ble det vedtatt en lov som innebar at barn ned til 12 år kunne idømmes alle straffer, også dødsstraff. Dette ble gjort med velberådd hu. Stalin kunne nå

100

Sergo Ordsjonikidse, et “skjult ” offerfor utrensk­ ningene. Ble han myrdet på ordre fra Stalin, som vi her ser sammen med (fra venstre) Ordsjonikidses enke Zinaida, Molotov, Jesjov, Sjdanov, Kaganovitsj, Mikojan og Vorosjilov? Legene oppga dødsårsaken som hjerteslag, men ryktene sa at han ble forgiftet eller, som Krustsjov skrev, “tvunget til å skyte seg selv”.

En rettssal i Moskva i 1930årene. De stalinistiske showprosessene hle gjennomført med alle lovgyldighetens ytre staffasjer.

DET RØDE IMPERIET

Den offentlige anklager Andrej Vysjinskij oppsum­ merer under prosessen mot Zinovjev og Kamenjev i 1936. Hans anklager var komplett urimelige og språk­ bruken grov. Han ble senere utenriksminister og sovjetisk FN-ambassadør.

med lov i hånd true opposisjonelle med dødsstraff mot deres barn. Den første av de store “Moskva-prosessene ” begynte den 19. august 1936 i Oktobersalen i Fagforeningshuset, tidligere ballsal i Adelens klubb. Det var plass til 150 omhyggelig utvalgte sovjetbor­ gere og 30 like omhyggelig utvalgte utenlandske korrespondenter og diplomater. Slektninger av de tiltalte fikk ikke adgang. Stjernene blant de tiltalte var Zinovjev og Kamenjev, de to gammelbolsjevikene som vekselvis hadde vært i Partiets nåde og unåde i en årrekke. De sto i tiltaleboksen anklaget for terrorisme og troskistiske forbrytelser, inkludert mordet på Kirov. Mye av bevismaterialet var direkte latterlig. En av de medtiltalte tilsto at han hadde truffet Trotskijs sønn Sedov på Bristol hotell i København. Fra sitt eksil i Mexico benektet Trotskij umiddelbart dette, og det danske sosialde­ mokratiske parti påpekte senere at det nevnte hotell var blitt revet nesten tyve år tidligere. Den offentlige anklageren, Andrej Vysjinskij, krevde dødsstraff for disse “kapitalismens gale hunder”. De anklagede fikk gi en siste uttalelse fra tiltaleboksen. Kamenjev sa at han ville sende et budskap til sine to sønner: “Uansett hvordan dommen over meg vil lyde, betrakter jeg den på forhånd som rettferdig. Se ikke tilbake. Gå fre­ mover. Sammen med sovjetfolket, følg Stalin,” sa han og satte seg med hodet i hendene. Alle de tiltalte ble dømt til døden og henrettet i løpet av et døgn. En av dommerne, Nikisjenko, skulle ti år senere være med på å dømme Hermann Gbring under Ntirnberg-rettssakene etter krigen. Stalin hadde omhyggelig forberedt sitt angrep på Partiet og sam102

FIENDER AV FOLKET

Grigorij Zinavjev tilsto under prosessen mot ham: “Min mangel­ fulle bolsjevisme utviklet seg til antibolsjevisme, og gjennom trotskisme nådde jeg frem til fascismen. Trotskisme er en variant av fascisme, og zinovjevisme er en variant av trotskisme. ”

Trotskij lytter til nyhetene fra Zinovjev/Kamenjev-prosessen fra Moskva Radio under sitt eksil i Norge. Dommeren beordret ham arrestert på stedet dersom han skulle påtreffes på sovjetisk territorium.

Dette fotografiet ble utdelt til den utenlandske pressen etter show-prosessen i 1936 og viser arbeidere ved turbinavdelingen på Kirov-fabrikken i Leningrad mens de lytter til meldingen om Zinovjevs og Kamenjevs skjebne. Billedteksten lød: “Sovjetiske slitere godkjenner enstemmig dommen over lederne for den kontrarevolusjonære trotskist-zinovjevistiske blokken. ”

103

DET RØDE IMPERIET

funnet. Hans håndplukkede menn satt i nøkkelposisjoner i parti­ apparatet og i de største byene. Sommeren 1934 hadde han igjen omdøpt og omorganisert det hemmelige politiet. Det nye NKVD ble ledet av Genrikh Jagoda, og dets emblem var en slange som hugges ned med sverd. Etter opprettelsen av Tsjekaen i desember 1917 hadde det hem­ melige politiet vært gjennom flere navneendringer og lederskifter, men dets innflytelse hadde vært stadig økende. Tsjekaens overgrep hadde vært et av de viktigste klagepunktene for de uheldige Kronstadt-opprørerne, som sa at organisasjonen var mange ganger verre enn tsarens politi. Men Tsjekaen hadde aldri vært redd for å forsvare seg selv, og Lenin trådte støttende til. Han angrep “en trangsynt intelligentsia” i Partiet som “sutrer og klager”. Han hadde forsvart organisasjonens harde og blodtørstige meto­ der med at slikt var nødvendig under en borgerkirg. Men da krigen var over, hadde Tsjekaen det travlere enn noensinne med slå ned opprør i alle rikets hjørner; de skjøt noen av uromakerne og sendte andre til det voksende systemet av konsentrasjons- og arbeidsleirer. Under kollektiviseringsårenes kaos fikk det hemmelige politiet hen­ dene fullere enn noen gang. I 1934 fikk NKVD ansvaret for det store og voksende nettverket av arbeidsleirer der overlevende fanger ble plassert: gulag. Tvangsarbeid har en lang historie i Russland. Tsar Peter den store brukte det til å bygge Leningrad. “Skaff noen tusen tyver neste som­ mer fra alle provinsene og byene,” befalte han i 1703Slik gulagene ble drevet av NKVD utgjorde de en viktig del av den nye økonomiske ordningen. Fangene ble brukt til å åpne enor­ me områder av landet som var rike på naturressurser, men hvor rik­ dommene var farlige og kostbare å utvinne. Ved Kolyma-gullgruve­ ne i Sibir og i tømmerleirene i Kotlas nord for polarsirkelen var det få som greide seg mer enn et par år før de bukket under i det kalde og fuktige klimaet. Over hele riket var gruve- og skogbruksleirene bemannet med syke og sultne mennesker, som fikk mat og klær etter hvor mye de produserte. For også gulagene var underlagt de økonomiske planenes jerndisiplin, med klare instrukser om å innfri sine produksjonsmål. Hele dette økonomiske systemet var på plass i god tid før Terro­ ren i 1937 og 1938. De første fangene hadde kommet til Vorkuta nord for polarsirkelen i mai 1931, de fleste av dem kulakker som hadde reist nesten 2400 kilometer sjøveien fra Arkhangelsk og opp Petsjora-elven. I slutten 1930-årene skulle de slavearbeidende bøn­ dene få selskap av tusenvis av ofre for terroren, vekket om natten av banking på døren, revet bort fra sine barn, ydmyket og torturert og til slutt overgitt til NKVD og slaveleirene. Mens neste offentlige Moskva-prosess var under forberedelse, strammet Stalin skruen enda hardere til. Mens han hvilte ut på sitt feriested i Sochi ved Svartehavet høsten 1936, sendte han telegram til Moskva der han klaget over at det hemmelige politiet lå fire år

104

FIENDER AV FOLKET

Hardt arbeid ved Itsjmaelven i den nordlige delen av GULag. Fangene, som gikk, under betegnelsen “zeks”, utvant gull, bogg tømmer og la jernbane­ skinner i noen av Stalinrikets fjernest liggende områder.

Slutten på GULag: Restene av en leir i Tsjita-regionen belt øst i Sovjetunionen. Det gjennomsnittlige belegget i leirene i stalintiden er blitt anslått til åtte millioner.

105

DET RØDE IMPERIET

Nordishavet

\o

STORBRITANNIA

\ £ rn

NORGE

SVERIGE Novaja Semlja

vESTTYSKLAND

Barentshavet

ØSTTYSKL

Østersjøen Karele