De store krigene [21] [PDF]

Zitiervorschau

Chr. A. R. Christensen

DE STORE KRIGENE

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1988

Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1988 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1 198-8 (bd. 21) ISBN 82-525-1 175-9 (komplett)

Forord

Den historiske fremstilling av tiden fra 1914 til avslut­ ningen av Den annen verdenskrig er skrevet av sjefredak­ tør Chr. A. R. Christensen. Etter forfatterens død i 1967 har redaksjonen foretatt mindre ajourføringer i enkelte avsnitt. Beretningen om tiden etter Den annen verdenskrig fram til våre dager fortsettes av professor Erling Bjøl, som for denne utgaven av Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie» har revidert bindene 23-25, «Duellen uten ende», «De rike samfunn» og «Revolusjonens og sul­ tens verden». 1980-årene blir behandlet av professor Bjøl i bind 32, «Vår tid». Den norske Bokklubben

Innhold

TIDEN 1914-1945 ....................................................... Den første verdenskrig ................................................

9 9

Troen på offensiven — og på en kort krig, 9. Grenseslaget, Marne og «kappløpet mot havet» — Tannenberg og Masurene — skyttergravskrigen — Karpatene og Dardanellene, 16. Verdun og Somme, Chemin des Dames og Passchendaele, russernes siste store offensiv — og sammenbrudd, 44. Sjøkrig og blokade - luftkrig - kolonikrig, 57. Mot av­ gjørelsen — USA inn i krigen — sentralmaktenes sammen­ brudd, 72. Fredsslutningene — Versailles-traktaten — Folke­ forbundet, 92.

Den russiske revolusjon .............................................. 112 Marsrevolusjonen, 112. «Kerenskiaden», 123. November­ revolusjonen og borgerkrigen, 137.

Revolusjoner, dikaturer og demokratier................ ..... 152 «Etterkrigstid», 152. Weimar-republikken, 156. Østerrike, Ungarn og Bulgaria, «etterfølger-statene» og «den lille en­ tente», 167. Fra Lloyd George til MacDonald — det irske spørsmål — fransk sikkerhetspolitikk, 178. Mussolini og fascismen, 194. Stalin og stalinismen — femårsplanene Moskva-prosessene, 206.

Asia våkner .................................................................. 226 De farvede folk og de hvite herrer, 226. Det nære østen, 228. Gandhi og den indiske frihetskamp, 236. Sun Yatsen, Chiang Kai-shek og det nye Kina, 242.

Verdenskrisen, Roosevelts Amerika og Hitlers Tysk­ 249 land .................................................................. Velstand og krakk, 249. Roosevelt og «New Deal», 264. Adolf Hitler og hans vei mot makten, 276. «Det tredje rike», 298.

Mot en ny krig................................................. ••••••...... 310 «Katastrofens tideverv» — Mandsjuria og Etiopia — «Aksen Berlin-Roma» blir til, 310. Hitlers utenrikspolitikk — opprustingen og Rhinlands-besettelsen — Den spanske borgerkrig, 320. Østerrike — Tsjekkoslovakia — Munchen og Praha, 335.

Den annen verdenskrig............................................... 349 Forspillet, 349. Lynkrig, skyggekrig og vinterkrig — spran­ get mot Norden — Frankrikes sammenbrudd — slaget om Storbritannia, 363. Middelhavet, Libya og Balkan — felt­ toget i Sovjet — Pearl Harbor — slaget orn Atlanterhavet, 387. Vendepunktet: El Alamein og Stalingrad — Italias sammenbrudd — luftkrigen, 403. Invasjonen av Frankrike — Tysklands sammenbrudd og Hitlers død — atombomben og Japans kapitulasjon, 415. Hva krigen kostet, 444.

KART Vestfronten 1914-1918 .......................................... Den første verdenskrig 1914-1918 ......................... Europa etter Den første verdenskrig....................... Hitlers anneksjoner før Den annen verdenskrig.... Felttoget i Frankrike sommeren 1940 .................... Krigsoperasjonene på Østfronten 1941-1944 ....... Situasjonen i Europa 6. juni 1944 .......................... Skueplassen for kampene i Stillehavet under Den annen verdenskrig....................................................

20 38 102 338 379 393 417 435

Tiden 1914-45 preges først og fremst av de to verdenskriger. De er de største og mest omfattende tragedier som har rammet vår verden inntil i dag, og i motsetning til tidligere tiders kriger har de sivile vært like utsatt som de militære selv. Dette bildet viser tyske flykt­ ninger i ruinene av Regensburg, etter at byen var bombet og erobret av amerikanske styrker under avslutningen av Den annen verdens­ krig i 1945.

Tiden 1914-1945

DEN FØRSTE VERDENSKRIG Troen på offensiven — og på en kort krig Den første verdenskrig var den første virkelig verdens­ omspennende konflikt i historien. Det ble kjempet så å si over hele jorden, under den mest gigantiske styrkeprøve mellom stater som menneskeheten til da hadde sett. På bakgrunn av denne krig måtte Aleksanders og Napoleons felttog fortone seg som beskjedne, nesten provinsielle fore­ tagender. Til slutt var 36 nasjoner med, mer eller mindre aktivt. I fire år strakte to fronter seg praktisk talt tvers over Europa-kartet, én fra Kanalen til den sveitsiske grense, én fra Østersjøen til Svartehavet. Det ble kjempet i de montenegrinske fjell og i den arabiske ørken, i Kauka­ sus og i Kina, i de italienske alper og på den mesopota­ miske elveslette, i afrika og i Det hellige land, i Nord­ sjøen, i Atlanterhavet, i Stillehavet, ved Chiles kyst og ved Falklandsøyene. Det ble kjempet til lands og til vanns, under jordens overflate og — for første gang i større målestokk — i luften og på havdypene. Fly, luftskip og undervannsbåter var nye våpen som i denne krig fikk sin virkelige ildprøve og på mange måter revolusjonerte taktikk og strategi, liksom det under krigen ble tatt i bruk andre våpentekniske ny­ heter, bl. a. giftgass, tanks og flammekastere. Samtidig ble de gamle våpen utviklet til ny, uhyggelig effektivitet: mit­ raljøsene fikk en ildhastighet på opptil 20 skudd i sekun­ det, mortere med opptil 42 og endog 52 cm kaliber knuste «uinntagelige» forter, og det ble konstruert kanoner med en rekkevidde på opptil 120 km. Den rolle teknikken spilte og de enorme mannskapsmasser som ble satt inn — i alt ble det utskrevet 64 millioner mann — gjorde at na­ sjonene ble utsatt for en økonomisk påkjenning av en helt

10

TIDEN 1914-1945

Grovkalibret britisk haubits i aksjon på Arras-fronten. Konsentrasjo­ nene av tungt artilleri under materialslagene i vest oversteg langt hva man tidligere hadde tenkt mulig, og stilte enorme krav til ammuni­ sjonsfabrikkene. Før enkelte av offensivene kunne det forekomme bombardementer hvor fra 3-4 opptil 10-11 millioner granater ble slynget ut over fiendens stillinger, og en slik «artilleriforberedelse» kunne koste mange hundre millioner kroner.

annen størrelsesorden enn verden hadde opplevd noen gang tidligere. Det var ikke lenger bare, kanskje ikke en­ gang i første rekke, hær- og marinestyrker som bestemte krigens utfall; den var blitt en kraftprøve hvor folkene måtte sette inn alle sine ressurser: den sivile arbeidskraft,

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

11

råstoffene, industriapparatet, jordbruket, transportappa­ ratet, forskingslaboratoriene. Det var første gang den totale krig viste sitt ansikt. Man hadde nok ventet at forbruket av ammunisjon og annet krigsmateriell til de moderne million-arméer skulle bli stort, men «materialslagene», hvor det ble øst millioner av granater ut over terrenget i løpet av noen døgn, slukte enormt meget mer enn noen hadde forestilt seg. Det forbausende var at produksjons­ apparatet klarte å imøtekomme generalenes krav. Ingen hadde ventet det, og derfor hadde nesten alle regnet med en kort krig, noen uker, noen måneder. Det ble 4 år, 3 måneder og 11 dager. Derfor måtte krigen også til slutt vinnes av den part som hadde de største samlede ressur­ ser, i folketall, i råstoffer, i mdustrikapasitet, i transportTyskland mobiliserer, og soldatene, som rykker inn — iført sine karakteristiske «pikkelhuer», senere byttet ut med stålhjelmer — får blomster av sivilbefolkningen.

12

TIDEN 1914-1945

midler, dvs. de allierte — ikke, som så mange hadde ven­ tet, av den som hadde det mest effektive militærapparat ved krigsutbruddet, dvs. Tyskland. Det hang sammen med troen på en kortvarig krig — og naturligvis med ønsket om å spare eget land for kamp­ handlinger — at den militære tenkning i nesten alle land i denne tid var preget av troen på offensiven. Tyskerne, som naturligvis først og fremst måtte være interessert i en rask avgjørelse, innringet og avsperret fra omverdenen som de var, hadde sine drømmer om det store «Vernichtungsschlacht», tilintetgjørelses-slaget, som skulle knuse fienden i løpet av noen uker, akkurat som de ledende franske generaler hadde en nesten mystisk tro på det hen­ synsløse angrep hvor alt ble satt inn, «!’offensive å outrance». De samme idéer var fremherskende i de andre stormakters staber. En unntagelse var Storbritannia, den utpregede flåtemakt. Der satte man nå som før først og fremst sin lit til herredømmet på havet, blokadevåpenet, de overraskende operasjoner i ly av sjømakten, på fjerne steder, i fiendens flanke og rygg. Det er karakteristisk at den britiske krigsminister, Horatio Kitchener, var en av de meget få eksperter som til alminnelig forbauselse spådde en tre-årig krig — hvis den da ikke var avgjort på tre uker, la han til. Tyskland, den stat som i 1914 sto best rustet for landkrig, var den makt som mest effektivt formådde å sette de offensive teorier ut i livet. I 1914-18, som under Den annen verdenskrig, vant den tyske hær i den første tid imponerende seire, men den oppnådde aldri noen av­ gjørelse. Felttoget i Frankrike like etter krigsutbruddet var typisk for hele krigens gang; tyskerne tilføyet de franske arméer så voldsomme slag at hele fronten vaklet og truet med sammenbrudd. Men den holdt, så vidt, denne gang. Dels skyldtes det den franske soldat, «le poilu»’s innbitte kampvilje og militære dyktighet; dels skyldtes det at den tyske ledelse, i Frankrike som på det européiske krigsteater i det hele tatt, ikke evnet å sette de offensive idéer og planer ut i livet så dristig og konsekvent som de var utformet under stabsarbeidet, manøvrene og krigsspil-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

13

Også de franske solda­ tene rykket ut med lette skritt i trygg forvissning om at krigen skulle være raskt overstått. Takket være innbitt kampvilje og militær dyktighet klarte «le poilu» — den franske soldat — å mot­ stå tyskernes voldsomme offensiver i krigens start­ fase. Men noe kort opp­ hold i felten ble det ikke, mange av dem kom aldri tilbake.

lene. Man hadde ikke nerver til å sette alt hensynsløst inn på ett kort, men spredte kreftene, ville ikke blotte noen front selv midlertidig. Følgen ble at tyskerne tross alt ikke hadde den nødvendige overmakt på det strategiske punkt og i det strategiske øyeblikk da en avgjørende seier, i øst eller vest, kanskje var innen rekkevidde. Så fortsatte kri­ gen, og en lang krig kunne Tyskland og dets forbunds­ feller ikke vinne.

Den tyske plan for en tofronts-krig, «Schlieffen-planen» (bd. 20, side 294 f), forutsatte at man først skulle sette inn et knusende angrep mot Frankrike og tvinge dette land til å kapitulere etter 6-8 uker, for så å vende seg mot det større, men mer primitive og langsomme Russland, hvis mobilisering og oppmarsj man regnet ville ta uker og må-

14

TIDEN 1914-1945

Forberedende militæropplæring ved den meget fornemme engelske kostskolen Eton. Storbritannia hadde forholdsvis meget små landmilitære styrker ved krigsutbruddet, og måtte så å si improvisere de millionarméer den moderne krig krevde.

neder, og hvor felttoget allerede på grunn av landets vel­ dige utstrekning ville måtte kreve tid. Den tyske general­ stab ville ikke risikere noen fransk invasjon i vest mens hovedstyrkene opererte på de endeløse viddene i øst. Et opplegg for en slik invasjon hadde da også franskmennene i sin «Plan 17», som forutsatte et hovedstøt over VerdunMetz inn i de tapte provinser Elsass-Lothringen, samtidig med at Frankrikes russiske allierte ved et stort angrep mot Øst-Preussen sørget for å binde størst mulig tyske styrker. En planlagt russisk storoffensiv mot Østerrike-Ungarn over Galizia-Karpatene — hvor østerrikerne forresten selv aktet å angripe — ville kunne true dobbeltmonarkiet med militært sammenbrudd, slik at tyske styrker kanskje også ville måtte trekkes dit. Generalstabssjef Alfred von Schlieffen hadde villet omgå det vanskelige, sterkt befestede terreng ved den tysk-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

15

franske grense og i stedet rykke fram gjennom BelgiaLuxembourg, helst også Nederland, for å nå raskest mulig ut på den nordfranske slette. Der ville han sette i verk et stormløp med overlegne styrker i retning Paris. Selve ho­ vedpoenget i denne del av planen var at den tyske høyre fløy skulle gjøres så sterk som mulig, den måtte ha «den siste musketér og den siste kanon», for den skulle i en vidt utgående svingbevegelse feie de franske styrker ned mot Seinen, gå vestenom Paris og så svinge mot øst og syd­ øst, inn i Champagne, hvor de franske hovedstyrker skulle omringes og tilintetgjøres i et nytt, veldig Cannae-slag. Alt avhang av at den tyske høyre fløy ble tilstrekkelig sterk, slik at den straks kunne bryte all motstand i Belgia og Nord-Frankrike og derpå i ilmarsjer foreta flanke-opprullingen av den franske armé, samtidig som Paris ble erob­ ret eller innesluttet. Hvis høyre fløy skulle bli sterk nok,

En britisk soldat tar far­ vel. I alt ble det i Det britiske samveldet ut­ skrevet ca. 9 millioner mann. Av dem falt vel 900 000 mann, mens noe over 2 millioner ble såret. Frankrike mobili­ serte 8,4 millioner mann og hadde noe over 1 350 000 falne. Russ­ land mobiliserte ca. 12 millioner mann, og had­ de 1,7 millioner falne. Tallene for Italia var henholdsvis 4,6 mill, og 650 000, for USA 4,4 mill, og 126 000, for Tyskland 1 1 mill, og 1,8 mill., for ØsterrikeUngarn 7,8 mill, og 1,2 millioner.

TIDEN 1914-1945 16 måtte det tyske sentrum og venstre fløy holdes av for­ holdsvis svake styrker. I Elsass-Lothringen fikk man heller gå noe tilbake for det ventede franske støt; det ville fak­ tisk bare være en fordel: desto sikrere hadde man fransk­ mennene i sekken! Også overfor russerne måtte man i den første tiden bare føre en oppholdende forsvarsstrid med så små styrker som mulig. Det var i Nord-Frankrike krigens første store avgjørelse lå; der måtte man for enhver pris være sterkest, ikke bare sterkest, men så sterk at man vant en definitiv seier. Alt annet var underordnet. Det var en dristig og hensynsløs plan, men den kunne gitt de største militære resultater - dersom den var blitt gjennomført etter forutsetningene, av en feltherre som selv var dristig nok og hensynsløs nok. Men det var nett­ opp det Schlieffens etterfølger som generalstabssjef ikke var. Helmuth von Moltke, en nevø av den store Moltke, var dyktig, intelligent, samvittighetsfull, men han manglet den hensynsløse, monomane vilje, det spiller-mot som her var nødvendig. Han var ikke noen ledertype, han var en kompromissenes og tvilens mann, han utvannet planen, han forskuslet den ved halve foranstaltninger, både under stabsarbeidet i årene før krigen og under selve gjennomføringen.

Grenseslaget, Marne og «kappløpet mot havet» — Tannenberg og Masurene - skyttergravskrigen Karpatene og Dardanellene Alt 4. august hadde tyskerne rykket fram over den bel­ giske grensen for ved et kupp å sette seg i besittelse av den sterke sperrefestningen Liége. Tre dager senere hadde de tatt selve byen; her utmerket en general ved navn Erich von Ludendorff seg for første gang under denne krigen. Fortene omkring byen var bygget etter moderne regler for befestningsanlegg med opptil fire meter tykke betongvegger og ble regnet som uhyre sterke. Likevel falt fortene i tur og orden etter at tyskerne hadde bombardert dem med sin 42 cm morter, «Tykke-Bertha», som den ble kalt med en noe ugalant henspilling på Bertha Krupp, Friedrich

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

17

Keiser Vilhelm 2. og den tyske øverstkommande­ rende, general Helmuth von Moltke, en nevø av «den store Moltke», fo­ tografert under en man­ øver sommeren 1914, like før krigsutbruddet.

Krupps datter og arving. Mens disse innledende operasjo­ nene foregikk, hadde den tyske og den franske oppmarsj funnet sted, og i midten av august sto de to hærer klar til å gå løs på hverandre. Begge parter hadde mobilisert 3,7-3,8 millioner mann i første omgang, og av dem kunne hver av partene sette inn noe over 1,5 millioner mann i første linje på vestfronten. På fransk side fantes også et britisk ekspedisjonskorps på ca. 100 000 mann som uten vanskeligheter var blitt transportert over Kanalen. Den 18. august begynte den tyske hovedoffensiv. Bel­ gierne ble på et par dager kastet tilbake mot Antwerpens festningslinjer, og Bryssel falt 20. august. I ilmarsjer rykket tyskerne videre sydvestover, mot den franske grense, mens by etter by, festning etter festning ble stormet eller innesluttet. Det var som en uimotståelig flodbølge var i bevegelse og brøt ned all motstand på sin vei. Fransk­ mennene holdt imidlertid fast ved sin offensive strategi, og satte inn to store angrep; et i Lothringen og et nordover fra Verdun-området mot den tyske flanke i Belgia; begge 2. Grimberg 21

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

19

ble slått tilbake med store tap. Dermed var den franske felttogsplan strandet, og øverstkommanderende, general Joseph Joffre måtte improvisere. Han var tvunget over på defensiven så å si langs hele fronten, og var først på et nesten skjebnesvangert sent tidspunkt klar over hvor sterk den fremstormende tyske høyrefløyen var. Han måtte innlede et alminnelig tilbaketog, komme seg løs fra fien­ den, la de utmattede, til dels demoraliserte tropper få hvile og så omgruppere dem. Det var en oppgave han løste med uforstyrrelig sinnslikevekt og ukuelig optimisme. Joffres gode nerver var i det hele tatt hans største aktivum som hærfører. Han var ingen blendende strategisk begavelse, men han var kaldblodig og rolig, han inngjød tillit, han tapte ikke hodet tross de fryktelige skuffelser han opp­ levde i de første ukene. På mange måter var han Moltkes motsetning; han var ikke plaget av tyskerens tvil, skrupler og tilbøyelighet til nervøse kompromisser når noe klikket, ja selv i medgangens dager (illustr. side 52). I de siste dager av august sviktet også den tyske plan. Det var halvheten i Moltkes disposisjoner som straffet seg. Han hadde på forhånd plassert en for stor del av sine styrker på den franske front til forsvar i syd, og da det kom en panikkmelding fra Øst-Preussen hvor russerne gikk fram, sendte Moltke midt under slaget om Frankrike to armékorps og en kavaleridivisjon til østfronten. De be­ fant seg på toget da avgjørelsen falt, og kunne i den kri­ tiske fase ikke settes inn på noen av frontene. Følgene av at den tyske høyrefløy i Frankrike var svekket, viste seg nå; tross de overveldende seire i grenseslagene var den ikke sterk nok til å løse sin oppgave: å omringe Paris vestfra og drive de franske styrker østover mot tilintetLord Kitchener, Storbritannias fremste general, seierherren fra Omdurman i Sudan 1898, øverstkommanderende under Boerkrigen 1900-02 og i India 1902-09, var generalkonsul og den virkelige hers­ ker i Egypt ved krigsutbruddet. 6. august 1914 ble han utnevnt til krigsminister og gikk straks igang med å bygge opp en hær, Kitcheners armé, basert på frivillige. Fra hvert eneste plankegjerde i hele Storbritannia stirret han morsk fram for seg med løftet pekefinger: «Ditt land trenger DEG.» 500 000 meldte seg i løpet av den første måneden.

TIDEN 1914-1945 20 gjørelsesslaget. Tyskerne manglet reserver, og troppene ble utmattet av å marsjere og slåss uten avløsning i døgn etter døgn. Dertil kom at jo lengre forbindelseslinjene bakover ble, desto vanskeligere var det å følge opp med forsyningene av ammunisjon, mat osv. Broer og jernbaner var naturligvis blitt ødelagt under den franske retretten, mens forsvarerne bak sin front hadde et glimrende, intakt vei- og jernbanenett som muliggjorde omgrupperinger a\ styrkene for neste fase i kampen. Tyskernes angrepsspiss, Aleksander von Klucks 1. armé på ytterste høyre fløy ogKarlvonBiilows2. armé til venstre for ham, måtte derfor bøye av mot sydøst før de hadde nådd Paris, gikk over Oise og rykket videre mot Marne, øst for Paris. Dermed var hele situasjonen endret i dagene omkring 1.-2. september, da den franske regjering forlot hoved­ staden for å søke tilflukt i Bordeaux — som i 1870. I og

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

21

Den franske generalen Joseph Galliéni som var militærguvernor i Paris ved krigens begynnelse og krigsminister 1915-16. Galliéni var 65 år i 1914 og hadde mer enn 45 års aktiv tjeneste bak seg ved krigsutbrud­ det. Dette bildet av ham er et utsnitt av Ferdinand Roybets maleri.

omkring Paris var det nemlig trukket sammen store franske styrker, og nå var det de som hadde sjansen til å rulle opp fiendens flanke ved en motoffensiv østover. Paris’ kommandant, general Joseph Galliéni, så i et glimt de muligheter som åpnet seg, og forela øyeblikkelig sin plan for Joffre, som betenkte seg noen dager, men som etter moden overveielse traff den avgjørende beslutning 4. september: «Eh bien, Messieurs, on se battra sur la Marne.» Alt dagen etter ble de første franske motstøt satt inn, og fra 6. september var Marne-slaget under full utvik­ ling, et av de store, avgjørende slag i verdenshistorien, det

Denne samtidige akvarellen av André Hellé viser en scene fra sep­ tember 1914. En fransk soldat rekvirerer en drosje for transport av soldater til slaget ved Marne. I alt kjørte Parisdrosjene 6 000 uthvilte mannskaper til slagmarken.

største som inntil da hadde vært utkjempet, med ca. 1 200 000 mann på hver side, i forbitret strid døgn etter døgn over en 300 km lang front. Lenge sto det og vippet mellom seier og nytt nederlag for franskmennene, som nå med desperat fanatisme sloss for å stanse den tyske offen­ siv utenfor Paris’ forsteder. De hadde fått tid til å hvile og omgruppere seg etter de første ukers fryktelige påkjen­ ninger, de hadde lært av erfaringene, og det var på mange punkter foretatt et nødvendig skifte i ledelsen: ikke mindre enn 50 generaler var blitt fjernet fra sine kom­ mandoer fordi de ikke holdt mål. På et kritisk tidspunkt da det for enhver pris gjaldt å kaste reserver inn i kampen,

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

23

rekvirerte Galliéni alle Paris’ drosjer, som i løpet av en natt kjørte to turer hver til fronten og dermed overras­ kende brakte fram 6000 mann, uthvilte og friske — de første motoriserte bataljoner i historien. Den 10. septem­ ber var slaget avgjort, tyskerne begynte å trekke seg til­ bake til nye stillinger mellom Soissons og Verdun. Noen flukt, noe tilintetgjørelsesslag var det ikke tale om; tys­ kerne trakk seg tilbake i god orden, og franskmennene var En episode under Marne-slaget i september 1914. Franskmennene angriper ved Chateau de Mondement, hvis gamle borgmurer danner en underlig bakgrunn for de moderne krigsscener.

24

TIDEN 1914-1945

for utmattet til å ta opp noen effektiv forfølgelse. Men Paris var reddet, ja mer enn det: Frankrike var reddet, kanskje var selve krigen avgjort i dette slaget. Tyskernes felttogsplan for Frankrike var slått feil. Det betydde at de ikke kunne få noen rask avgjørelse til lands i vest, og den langvarige utmattelseskrigen ble skjebnesvanger for dem. Moltke, som gang på gang hadde vaklet og famlet, gått fra den ene plan til den andre, brøt sammen etter Marne, og ble erstattet med general Erich von Falkenhayn. Etter Marne-slaget forsøkte franskmennene gang på gang å omringe tyskernes høyre flanke, mens tyskerne på sin side forsøkte å omringe franskmennenes venstre, en serie operasjoner som forplantet seg nordvestover og har fått betegnelsen «kappløpet mot havet». Ett av de mål tys­ kerne naturlig satte seg da marsjen mot Paris hadde slått feil, var å ta Kanal-havnene, en alvorlig trusel mot Stor­ britannia og mot landets korteste kommunikasjonslinje til kontinentet. Derfor sloss også britene som løver i Flan­ dern hele oktober måned, sammen med restene av den belgiske hær, ved Ypres, langs Yser, under ganske used­ vanlig blodig og vill nærstrid. Det endte med at de holdt stillingen, og i løpet av november var det som om front­ linjene frøs og stivnet til, fra Kanalen ved Nieuwport til den sveitsiske grense, over Lille, Arras, St. Quentin, Soissons, Reims, Verdun og opp i Vogesene, navn som skulle gå igjen i krigskommunikéene gjennom fire lange år. . . (Kart side 20 og nr. 110, bd. 33.)

I øst hadde tyskerne omtrent samtidig med Marne-slaget vunnet store seire over russerne, som med to arméer hadde rykket inn i Øst-Preussen og en tid syntes å true hele denne provinsen. Moltke sendte reserver østover, men viktigere var det at han ga de tyske styrkene der en ny ledelse. Den 67-årige, allerede pensjonerte general Paul Nærkamp mellom britiske og tyske soldater på vestfronten høsten 1914. Utsnitt av et samtidig maleri. Bajonettene er tatt i bruk, andre slår simpelthen med geværkolben. Situasjonen er typisk foi krigens første fase. Vinteren 1914-15 grov troppene seg ned i skyttergravene. Stillingskrigen var begynt.

26

TIDEN 1914-1945

Denne propagandaplakaten fra krigens be­ gynnelse, kalt «Deutschlands Stolz» — Tysk­ lands stolthet — viser keiser Vilhelm 2. (til venstre) og general Paul von Hindenburg i fulle pontefikalier. Keiseren var 55 år i 1914, genera­ len var tolv år eldre. Hindenburg var gått ut av aktiv tjeneste i 1911, men ble sjef for 8. armé i Øst-Preussen i august 1914. Fra 1916 var han sjef for generalstaben, og i 1925 ble han den tyske republikkens første president, 78 år gammel (se illustr. side 83 og side 299).

von Hindenburg ble øverstkommanderende og Erich von Ludendorff hans stabssjef. De skulle komme til å ar­ beide intimt sammen under resten av krigen, og bli dens mest berømte hærførere på tysk side; de utfylte hverandre på en glimrende måte. Hindenburg var den stø, solide, alltid rolige mann som med uforandret sinnslikevekt tok avgjørelsene og ansvaret; Ludendorff var den mest bega­ vede, en glimrende strateg med et oppkomme av idéer og i besittelse av en veldig arbeidskraft, men en nervøs type hvis balanse og dømmekraft kunne svikte. En ypperlig støtte fikk de i den høyt begavede daværende oberst, se­ nere general Max Hoffmann, som kanskje var den bety­ deligste strateg av dem alle. Under dristige, briljant gjenn­ omførte operasjoner, knuste tyskerne først den ene russiske armé i slaget ved Tannenberg i slutten av august, og slo

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

27

etterpå den annen tilbake med følelige tap i slaget ved De masuriske sjøer i begynnelsen av september. Russernes dårlige organisasjon, utstyr og ledelse bidro til å lette den tyske seier, men lenger syd, i Galizia, lyktes det russerne å tilføye den østerriksk-ungarske hær et alvorlig nederlag. Under ledelse av Conrad von Hdtzendorf hadde østerrikerne forsøkt et støt nordover for å lette trykket på tyskerne, på samme måte som russerne, for å lette trykket på franskmennene, hadde forsert sitt angrep på ØstPreussen. Offensiven var et for ærgjerrig foretagende for dobbeltmonarkiets hær, og oppgaven ble så meget vanske­ ligere som man av politiske grunner samtidig hadde satt inn ganske store styrker mot Serbia og dermed splittet kreftene. Resultatet ble at russerne, under storfyrst Nikolais overkommando, vant en stor seier i Galizia og tilføyet den østerriksk-ungarske armé så store tap at det holdt på å knekke den. Også den første østerrikske offensiv mot Serbia mislyktes fullstendig. Fra en russisk skyttergrav i Galizia. Tegning utført under vinterfelt toget 1914-15.

28

TIDEN 1914-1945

Tyskerne måtte komme forbundsfellen til hjelp. Utover høsten ble det utkjempet store, blodige slag i Polen, og det kom til nye heftige kamper i Galizia, bl. a. om festningen Przemysl. Stridene ble ført med vekslende hell, og mot slutten av året stivnet også frontene til i øst. Nordpå gikk linjen dels litt øst, dels litt vest for den tysk-russiske grense, i de sentrale deler av Polen hadde tyskerne rykket fram til en linje mellom Lodz og Warszawa, mens rus­ serne sto et godt stykke inne på østerriksk territorium i Galizia og Karpatene. Men årets hovedresultat var at «den russiske dampveivals» var stanset, som tyskernes offensiv i vest også var blitt det.

På begge fronter, men mest utpreget i vest, gikk styrke­ prøven vinteren 1914-15 inn i stillingskrigens fase, en form for krigføring som skulle komme til å vare i bortimot fire lange, endeløst lange år. Av de skyttergraver troppene grov seg ned i, utviklet det seg etter hvert et enormt system av feltbefestninger, med både to og tre linjer bak hverandre, beskyttet av piggtrådhindere og minefelter, med dype underjordiske dekningsrom og forbindelsesganger, med svære brystvern av sandsekker, med et veldig nett av telefon- og telegrafledninger, med periskoper og lytteapparater for observasjonspostene osv. Det var en fullstendig ny, halvt underjordisk tilværelse mannskapene måtte venne seg til, en tilværelse med sine egne lover, først og fremst den: Sørg for å være i dekning! Det var selve livsbetingelsen. I kulde, søle og stank levde solda­ tene her som muldvarper, et gledeløst liv, preget av savn, farer og nervepåkjenning, en tilværelse hvis monotoni bare ble brutt av de store, alltid uhyre blodige og alltid forgjeves offensiver, hvor forsvarerne gjennom døgn etter døgn ble utsatt for artillenforberedelsens trommeild, hvor angriperne måtte opp over brystvernet og storme mot piggtrådsperringer, minefelter, mitraljøseild og et inferno av eksploderende granater. Den våpentekniske og taktiske utvikling var kommet til et punkt hvor forsvaret var angrepet langt overlegent, tak­ ket være automatvåpnene, piggtråden, minene og hele

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

29

Kong Peter 1. av Serbia følger sammen med medlemmer av sin stab utviklingen av et slag. Serbias armé var meget mangelfullt utstyrt, men kjempet heltemodig, og kunne i begynnelsen av krigen tilføye den østerriksk-ungarske hær alvorlige nederlag. Kong Peter var under­ tiden selv i ildlinjen, væpnet med en rifle. En ny offensiv under tysk ledelse høsten 1915, da også Bulgaria var gått inn i krigen på sentral­ maktenes side, knekket imidlertid den serbiske motstand. Restene av hæren reddet seg over til Korfu, og hele landet ble okkupert.

skyttergravssystemet. Selv den som kunne samle en ganske stor overmakt for en offensiv på et begrenset frontavsnitt, hentet seg alltid en blodig panne ved å stange mot fiendens stillinger, og til den krigstekniske situasjon som i den grad favoriserte forsvareren, kom den omsten­ dighet at de krigførende parter — alt tatt i betraktning — var så jevnsterke. Det ble utfoldet enorme krefter på begge sider, men resultatet var lenge bare at likevekten ble opprettholdt, litt fremgang her, litt tilbakegang der, men

TIDEN 1914-1945 30 ingen avgjørelse, tross alt heltemot, tross ofring av hund­ retusener, etter hvert millioner av menneskeliv, tross inn­ sats av krigsmateriell som representerte hundrer av mil­ lioner, hundrer av milliarder. Det varte imidlertid lenge før de militære ledere var vil­ lige til å akseptere disse kjensgjerningene, til å innse at uten en ny teknikk og taktikk kunne man ikke tvinge fram noen avgjørende seier. Derfor så man ut gjennom både 1915, 1916 og 1917 at hærførerne gang på gang kastet sine styrker inn i stadig nye forsøk på å oppnå selve gjenn­ ombruddet, som spøkte i alle strategers hjerne, på å slå et virkelig hull i motstanderens front og rulle den opp, med innsats av hundretusener menneskeliv, millioner gra­ nater. Men resultatet ble gang på gang det samme: angri­ peren forblødde foran forsvarerens annen eller tredje linje, kom noen hundre eller noen tusen meter fram, men kjørte seg så fast og ble ofte snart etter kastet tilbake av en motoffensiv etter at den angrepne part hadde fått fram sine strategiske reserver. Slik bølget kampene fram og til­ bake gjennom år etter år, ved Ypres, ved Arras, ved Ba-

Franske skyttergravsstillinger på vestfronten i begynnelsen av Den første verdenskrig. Utsnitt av en samtidig akvarell.

Tyske infanterister er kommet opp fra skyttergravene, og en av dem kaster en håndgranat mot de franske stillingene ved Verdun. Håndgra­ naten er en gammel oppfinnelse. I middelalderen ble den blant annet brukt under beleiring av borger. Under Den første verdenskrig ble håndgranaten sterkt forbedret og tatt i bruk på begge sider av fronten.

paume, ved Péronne, ved St. Quentin, ved Soissons, ved Chemin des Dames, ved Verdun, ved St. Mihiel. Navn som er fylt med gru for alle som opplevde denne tiden fordi hundretusener av unge menn ble slaktet ned der. Det eneste resultat de tilsynelatende oppnådde, var å skyve fronten noen kilometer i den ene eller den annen retning, men naturligvis ga anstrengelsene og ofrene også andre resultater, som til dels først etter hvert ble synlige. Ikke sjelden var de desperate angrepene avlastmngsoffensiver, satt inn for å binde fiendens styrker, trekke reserver til, hindre ham i å sende forsterkninger til et annet front­ avsnitt eller til en helt annen front hvor et gjennombrudd syntes å skulle lykkes. En fransk offensiv ved Aisne kunne redde et russisk armékorps i Karpatene, en rumensk

TIDEN 1914-1945 32 offensiv på Balkan kunne lette det trykket de østerrikske alpejegere øvde på italienerne i et av de elleve Isonzo-slag. Naturligvis bidro også de veldige «materialslag» med den enorme artilleriinnsats og de blodige tap til etter hvert å utmarge motstanderen, redusere troppenes kampkraft, uttømme ressursene, skape krigstretthet og motløshet på hjemmefronten. Men for den soldat som bare så sin lille sektor og som ofte fikk seg tildelt håpløst umulige opp­ gaver og så sin avdeling bli desimert, måtte krigen i denne form fortone seg enda mer meningsløs og grufull enn ellers. Det er neppe heller noen tvil om at generalene undertiden på grunn av udugelighet, forfengelighet, prestisjehensyn eller andre lignende grunner foretok skjebnesvangre feildisposisjoner. o Vestfronten var i 1915 preget av de alliertes forsøk pa å bryte gjennom de tyske stillinger og drive angriperen til­ bake fra fransk jord. Franskmennene forsøkte seg med en offensiv i Champagne i februar-mars, men tross en seksdobbelt overlegenhet på denne fronten oppnådde de bare

Britiske stridsvogner eller tanks angriper en tysk stilling. Stridsvogner ble brukt for første gang av engelskmennene ved Somme 15. septem­ ber 1916, men var da fremdeles beheftet med adskillige tekniske svak­ heter. De kunne ikke settes inn i tilstrekkelig antall til å skape noe gjennombrudd, tross den panikk de utløste blant forsvarerne, usårlige som de pansrede uhyrene var overfor vanlige småkalibrede våpen.

Britiske soldater gisper etter luft under det første overrumplende tyske angrepet med giftgass - klor - ved Ypres 22. april 1915. 15 000 mann ble skadet, av dem døde ca. 5000. Kiorgassen lærte man snart å beskytte seg mot ved hjelp av gassmasker. Farligere var sennepsgassen, som tyskerne tok i bruk sommeren 1917; den angrep ikke bare åndedrettsorganene, men virket også etsende på huden, og kunne under spesielle værforhold være virksom gjennom lang tid i et område hvor den var sprøytet ut i væskeform.

noen ubetydelige erobringer, med et tap på 250 000 mann, av dem 50 000 døde og varig invalider. Et britisk angrep i Artois og andre franske angrep ga like små resul­ tater. Ved Ypres åpnet tyskerne 22. april 1915 et angrep som er blitt krigshistorisk fordi de her for første gang brukte gass — klor — som våpen. Det skapte i første om­ gang panikk blant forsvarerne, men åpningen ble ikke ut­ nyttet til noe større fremstøt. Bruken av stridsgass vakte voldsom forbitrelse på alliert side, men snart brukte begge parter det nye våpenet, som etter hvert ble utviklet til langt større teknisk fullkommenhet, og ble møtt med nye forsvarsmidler, bl. a. gassmasken. Det var et nytt vitnes3. Grimberg 21

34

TIDEN 1914-1945

Fra en tysk skyttergrav på vestfronten. Det er bygget opp bryst- og ryggvern av sandsekker, og foran stillingen løper piggtrådspeiringei. Etter hvert utviklet skyttergravene seg til et meget omfattende system av feltsti 11 inger, med dype, mer eller mindre bombesikre deknings­ rom, forbindelsesganger osv., og med et komplisert teknisk utstyr, periskoper, lytteapparater og lignende.

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

35

En av dem som aldri vendte tilbake fra skyttergravene.

byrd om industrialiseringen av krigen, et nytt ledd i ut­ ryddelsen av den falske romantikk som hadde omgitt den. På østfronten ble det oppnådd større resultater i 1915. Her var det tyskerne som stort sett var på offensiven. De slo de russiske arméer øst for De masuriske sjøer og senere i Galizia, hvor de igjen måtte komme sine østerrikskungarske allierte til hjelp. De tok bl. a. Lvov (Lemberg), senere på sommeren Warszawa og utpå høsten Vilna (Wilno); i nord nådde de nesten fram til Riga. Da året var ute, hadde russerne måttet oppgi hele Polen, Litauen og Kurland, og de hadde måttet trekke seg ut av Galizia. Kanskje enda viktigere var de tap tyskerne hadde tilføyet de russiske arméer. Omkring 1 750 000 russere var drept, såret eller tatt til fange, et vitnesbyrd først og fremst om tyskernes høyere tekniske og militære standard. Fra egne hjelpekilder kunne russerne bare skaffe sine massehærer en tredjedel av hva de trengte.

Vestmaktenes ønske om å komme sin folkerike men teknisk tilbakeliggende russiske allierte til hjelp med til­ førsler av krigsmateriell, var en av grunnene til at de satte

36

TIDEN 1914-1945

Winston Spencer Churchill og David Lloyd George på vei til parla­ mentet i 1916. Lloyd George var finansminister i Asquiths regjering ved krigsutbruddet, i mai 1915 ble han sjef for det nyopprettede de­ partement for krigsproduksjonen, i 1916 ble han krigsminister etter Kitcheners død, og etter en regjeringskrise i desember 1916 ble han statsminister, en stilling han beholdt til 1922. Churchill var marineminister ved krigsutbruddet, men måtte i 1915 gå da han fikk ansva­ ret for det mislykkede forsøk på å forsere Dardanellene. Han kom tilbake igjen som minister for krigsproduksjonen i 1917, og ble krigs­ minister i 1918.

i scene et av krigens merkeligste dramaer, forsøket på å forsere svartehavsstredene. Tyrkia hadde som ventet slut­ tet seg til sentralmaktene, 1. november 1914. Landet hadde i den første tid særlig verdi som vokter av stredene, den viktigste sjøvei til Russland etter at Østersjøen var sperret, og spesielt blant engelskmennene var det mange som i et angrep mot Tyrkia ikke bare så en mulighet for å komme

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

37

Russland til hjelp, men også for å opprette en ny front, skape bevegelse i krigføringen igjen, kanskje trekke andre Balkan-land enn Serbia og Montenegro over i den allierte leir, muligens også Italia, det tidligere medlem av trippel­ alliansen, som ved krigsutbruddet hadde erklært seg nøy­ tralt og nå tellet på knappene. Menn som Win st on Churchill og David Lloyd George var meget interes­ sert i denne planen som falt så godt i tråd med den tradi­ sjonelle britiske «perifere strategi», mens krigsminister Kitchener vaklet, først og fremst fordi franskmennene var sterkt imot å spre kreftene. For dem var naturlig nok ho­ vedoppgaven å slå tyskerne på vestfronten. Da Kitchener Alliert utlossingshavn og leir ved Seddul-Bahr på Gallipoli-halvøya, hvor en stor del av forsterkningene og forsyningene til ekspedisjonskorpset mot Tyrkia og svartehavsstredene passerte i april 1915, og hvorfra en stor del av styrkene ble evakuert igjen da det var på det rene at felttoget var blitt en fiasko åtte måneder senere.

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

39

ikke ville avse tropper til et angrep på Tyrkia, besluttet den britiske regjering å la marinen alene forsøke å forsere Dardanellene. 18. mars 1915 satte hovedangrepet inn. En britisk-fransk flåte på 80 skip, hvorav 16 eldre slagskip med grovt skyts, dampet inn i det smale stredet og tok opp en voldsom artilleri-duell med de tyrkiske fortene, som var blitt utbedret og sto under kommando av tyske eksperter. Den ene kystfestning etter den annen ble skutt i grus av slagskipenes kanoner, og det så en tid ut som om foretagendet skulle lykkes, bl. a. fordi tyrkerne holdt på å slippe opp for ammunisjon, noe de allierte admiraler imidlertid ikke visste. Innerst i stredet møtte det ene slag­ skip etter det annet sin skjebne, ble senket eller gjort kampudyktig, dels ved artilleriild fra fortene, dels ved miner, og angrepet ble oppgitt. Planen om å åpne stredene ble likevel ikke oppgitt, men man forsto at det her krevdes en kombinert innsats av sjøog landstridskrefter, hva man under Den annen verdens­ krig kalte en amfibie-operasjon. Et ekspedisjonskorps på ca. 100 000 mann, senere økt til 200 000, ble stilt til rå­ dighet, og 25. april 1915 gjorde de britisk-franske styrker landgang på Gallipoli-halvøya, på den européiske side av Dardanellene. Tyrkerne gjorde, tross det voldsomme bombardement fra skipsartilleriet, tapper motstand. Blant dem som utmerket seg, var en oberst ved navn Mustafa Kemal, som også senere skulle la høre fra seg. Det var imidlertid umulig for tyrkerne å hindre at britene bet seg fast; derimot lyktes det like lite her som på vestfronten å oppnå noen avgjørelse. Også her tok kampen form av stillingskrig, en krig ikke minst mot sviende sol og hete, støv, vannmangel, mygg og fluer, malaria, tyfus og kolera. Månedene slepte seg fram i «Gallipoli-helvetet», og i au­ gust forsøkte britene en ny landgang som innledning til en større offensiv. Det lyktes dem også i ett avsnitt å over­ raske tyrkerne fullstendig; bare noen få hundre mann sperret veien for dem, men en ubesluttsom engelsk gene­ ral med nye, utrente tropper lot den store sjansen gå fra seg. Det var typisk for hele felttoget; den strategiske idé var ypperlig, men den ble gjennomført nølende, etter at

Selv om det primitive livet i skyttergravene var en stor påkjenning for det enkelte individ, greide mange av soldatene å tilpasse seg de uvante forholdene. Her benytter noen franskmenn fritiden til kort­ spill. lesing og hvile.

det riktige tidspunkt var passert, og med utilstrekkelige krefter. Likevel kan man si at foretagendet to ganger var like ved å lykkes. Ved utgangen av 1915 ble det imidlertid oppgitt. Det var et alvorlig tilbakeslag for de allierte, og det kostet Churchill — som ble syndebukk — hans stilling som marineminister. Dette året var det ikke gått bedre for de allierte på Bal­ kan enn det gikk på østfronten og ved stredene. Om høs­ ten satte sentralmaktene under tysk overkommando inn en avgjørende offensiv mot de serbiske styrker, som året før hadde jaget den østerriksk-ungarske «straffe-ekspedisjon» ut av landet. Også bulgarerne, som hadde en uoppgjort regning med serberne etter Balkan-krigene og som etter de russiske nederlag på østfronten og de britiskfranske ved Dardanellene trodde at tyskerne ville vinne

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

41

krigen, sluttet seg nå til sentralmaktene. Bulgarske styrker rykket inn i Serbia fra øst, mens tyske, østerrikske og ungarske arméer under den tyske general August von Mackensen med en knusende overlegenhet i artilleri rykket inn fra nord. Serberne sloss som vanlig heltemodig, men måtte etter nær to måneders kamp gi opp i begynnel­ sen av desember. Bare 50 000 av de 250 000 mann hæren hadde bestått av, unnslapp via Albania til øya Korfu. Det viktigste resultat av felttoget var at Tyskland og ØsterrikeUngarn nå fikk direkte forbindelse med Tyrkia, noe som Militære forgrunnsskikkelser fra Den første verdenskrig. Øverst fra venstre: Storfyrst Nikolai Nikolajevitsj, tsarens onkel, russisk øverst­ kommanderende fra krigsutbruddet til høsten 1915; general Aleksej Brusilov, som ledet russernes store offensiv mot østerrikerne somme­ ren 1916 og året etter ble russisk øverstkommanderende, og kong Albert av Belgia. Annen rekke: Den franske general, senere marskalk Henn Philippe Pétain, som i 1916 ledet forsvaret av Verdun og året etter ble fransk øverstkommanderende; den østerrikske øverstkomman­ derende ved krigsutbruddet, general Conrad von Hbtzendorf, og den tyske general, senere feltmarskalk, August von Mackensen, som vant avgjørende seire på østfronten og på Balkan.

42

TIDEN 1914-1945

bl. a. bidro til at vestmaktene oppga Gallipoli-aksjonen. Fra Gallipoli var for øvrig franske og britiske tropper i oktober sendt til Saloniki i Hellas i den hensikt å støtte serberne, men de var både for få og kom for sent. Hellas var nøytralt, men den sterkt entente-vennlige regjerings­ sjef Eleutherios Venizelos hadde sluttet avtale med de al­ lierte om Saloniki-foretagendet, og selv om den tyskvennlige kong Konstantin avsatte ham, ble den allierte «orientarmé» stående, uten foreløbig å kunne utrette noe. Italia kom i mai 1915 med i krigen på de alliertes side. Landet hadde riktignok vært tilsluttet trippel-alliansen, men hadde som nevnt ved krigsutbruddet erklært seg nøy­ tralt, hva det hadde full rett til: trippel-alliansen var et defensivt forbund, sentralmaktene hadde ikke før de gikk til aksjon rådført seg med Italia, som de var forpliktet til, og dessuten hadde avtalen en uttrykkelig bestemmelse om at Italia ikke hadde plikt til å gå i krig mot Storbritannia, — dertil hadde Italia en for lang kyst og britene en for sterk middelhavsflåte. Til alt dette kom at Italias gamle motsetningsforhold til Frankrike i årene før krigen var blitt utjevnet; samtidig var forholdet til Østerrike-Ungarn blitt mer spent, både på grunn av den behandling den ita­ lienske befolkning i grensestrøkene Trentino og Istria fikk og fordi Italia med uro så på dobbeltmonarkiets ekspan­ sjon på Balkan. Det som ble Italias virkelige problem i 1914-15, var derfor om landet fortsatt skulle holde seg utenfor krigen eller gå med på de alliertes side. Det for­ handlet med begge parter for å oppnå grenseutvidelser på bekostning av Østerrike-Ungarn, ledet av sin «sacro egoismo», som statsminister Antonio Salandra kalte det, en hellig nasjonal egoisme. Ententens tilbud og ententens krigssj anser ble ansett som gunstigst, og i april 1915 ble det sluttet en hemmelig avtale i London: Italia skulle innen en måned gå inn i krigen på de alliertes side, og etter seie­ ren skulle det få Syd-Tyrol til Brenner, Trentino, Istria med Trieste, deler av Dalmatia og Albania og full suvere­ nitet over Dodekanesos, som Italia hadde holdt besatt siden krigen med Tyrkia i 1911; kolonier i Afrika ble også stilt i utsikt. Den 23. mai erklærte så Italia Østerrike-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

43

Den 23. mai 1915 erklærte Italia Østerrike-Ungarn krig. Dette sam­ tidige litografiet viser en italiensk avdeling på vei mot fronten dagen etter. Befolkningen i den norditalienske landsbyen ønsker dem far­ vel, men stemningen virker ikke så lys og optimistisk som i Tyskland og Frankrike i august 1914 (se illustr. side 11 og 13).

Ungarn krig. En av dem som sterkest hadde ivret for dette, var redaktøren av arbeiderbevegelsens hovedorgan, Benito Mussolini, som av den grunn ble avsatt og ut­ støtt av partiet, og senere startet en avis for seg selv . .. At Italia gikk inn i krigen, betydde at Østerrike-Ungarn som på forhånd hadde hendene mer enn fulle under felt­ togene mot russerne og serberne, fikk en ny front å for­ svare. Det svekket dobbeltmonarkiet i Galizia og i Serbia, men ellers hadde dets armé foreløbig ikke særlig store vanskeligheter med å holde italienerne stangen. De an­ grep først og fremst ved Isonzo, en elv like ved grensen i nordøst, på veien mot Trieste. Her ble slag etter slag ut­ kjempet, uten at noen av partene oppnådde større resul­ tater i form av terrengvinninger.

44

TIDEN 1914-1945

Verdun og Somme, Chemin des Dames og Passchendaele, russernes siste store offensiv — og sammenbrudd Selv om de allierte hadde hatt mange alvorlige skuffelser i 1915, så de militære ledere året 1916 i møte med opti­ misme: Nå ville etter hvert deres overlegenhet i ressurser for alvor begynne å gjøre seg gjeldende, og når skyttergravskrigens erfaringer ble utnyttet, skulle det nok lykkes å bryte igjennom på vestfronten. Store nye, samordnede offensiver skulle settes i verk her, på østfronten og på den italienske front i juli 1916, men tyskerne kom dem i for­ kjøpet med en stor offensiv i vest mot den sterkt befestede sone ved Verdun i slutten av februar. Planen var at et stort, langvarig angrep på dette frontavsnittet, som var så viktig for franskmennene at de ikke kunne oppgi det, skulle trekke til seg og male i stykker de franske reserver; derfor ble det også samlet enorme mengder artilleri og ammunisjon bak den tyske fronten. Offensiven ble inn­ ledet med et åtte timers artilleribombardement, hvor 1400 kanoner spydde ut to millioner granater for å knuse de franske forsvarsverker; deretter rykket infanteriet fram. Kampene ved Verdun ble et av høydepunktene under den mangeårige kraftprøve på vestfronten, et utmattelsesslag i gigantisk målestokk, gjennom måned etter måned, en duell mellom tysk teknikk, militær dyktighet og offen­ siv ånd på den ene side, fransk seighet, improvisasjonsevne og desperat mot på den annen side. De franske sol­ dater var utsatt for et sant helvete, dag ut og dag inn, i sine skyttergraver, sine forter og sine granathull. Men de klorte seg fast og forsvarte hver tomme jord, i følelsen av at her ble Frankrikes skjebne avgjort. Parolen var: «Ils ne passeront pas», de skal ikke komme igjennom. Det gjorde da tyskerne heller ikke. De måtte oppgi offensiven i junijuli, og franskmennene kunne i løpet av høstmånedene ta flere av de erobrede fortene tilbake, bl. a. de berømte Fort Douaumont og Fort Vaux. Resultatet var i grunnen status quo, bortsett fra at begge parter var blitt ytterligere utmat­ tet, — man regner at hver av dem hadde tapt 350 000 mann. Slaget som med visse avbrytelser varte fra februar

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

45

Tyske tropper på marsj gjennom en av de mange landsbyene i Nordøst-Frankrike, som flere ganger skiftet eier under krigen. Enkelte av disse landsbyene ble så å si jevnet med jorden under artilleribombardementene.

til desember, artet seg som et eneste langvarig slakteri, hvor troppene utholdt og utrettet det umenneskelige og det overmenneskelige. Mens tyskerne tok initiativet ved Verdun, som ble sym­ bolet på fransk motstandsvilje under denne krigen, tok de

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

47

allierte i juni 1916 som planlagt offensiven ved Somme, med en artilleriforberedelse som kunne måle seg med den tyske ved Verdun. Også dette slaget varte i måned etter måned. Stadig nye divisjoner ble kastet inn — og for­ blødde. Etter fem måneder hadde de allierte oppnådd å skyve fronten omtrent en mil fram. Det hadde kostet ca. 700 000 mann, mens tyskerne hadde tapt omkring 600 000. Viktigere var det imidlertid at de hadde tapt noe av sin selvtillit, for under Somme-slaget viste det seg for første gang at de allierte begynte å bli overlegne når det gjaldt materiell, fordi de hadde de største ressurser og dessuten kunne trekke på amerikanske råstoffkilder og amerikansk industri. En viktig våpenteknisk nyhet dukket også opp for første gang under Somme-slaget: tanks eller stridsvogner. Britene hadde, først og fremst takket være Til venstre: Slik tok skyttergravs-systemene og «ingenmannsland» seg ut fra luften, et fullstendig månelandskap, hvor granathullene ligger tett i tett, og hvor hvert eneste tre, hver busk og hvert gresstrå er utryddet av artilleriets tromme-ild. Bildet, som er fra frontavsnittet ved Somme, en av vestfrontens blodigste slagmarker, er tatt sommeren 1916. Ne­ denfor: En britisk ammunisjonstransport sliter seg gjennom gjørme og søle under slaget ved Somme høsten 1916. Foruten europeiske hester ble det benyttet et stort antall innførte dyr fra Sør-Amerika ved fron­ tene. Mer enn en million hester mistet livet under krigshandlingene.

TIDEN 1914-1945 48 Churchills initiativ, latt produsere halvt hundre av disse nye krigsmidlene, og 15. september 1916 ble de brukt ved fronten for første gang. Til tross for at de ble satt inn tem­ melig spredt og planløst og ennå var beheftet med mange tekniske svakheter, skapte de flere steder panikk blant de tyske forsvarere, der de forserte det vanskeligste terreng, valset ned piggtråden, rugget over granathullene på sine klaprende stålbelter, usårlige for rifle- og mitraljøseild. Men ennå spilte det nye våpen ingen avgjørende rolle, og den tyske ledelse nyttiggjorde seg ikke det varsel den her hadde fått om det som skulle komme (illustr. side 32). Den største overraskelsen i 1916 sørget imidlertid rus­ serne for. De hadde til en viss grad overvunnet følgene av de fryktelige nederlag året før, og omtrent samtidig med Somme-slaget i vest satte de under ledelse av general Aleksej Brusilovi juni inn en offensiv i området syd for Pripjet-myrene. De østerriksk-ungarske styrker brøt sammen for de overraskende kraftige støt, og russerne kunne rykke dypt inn i Galizia, hvor de tok et par hundre tusen fanger og truet både Lvov og Karpaterpassene. Tys­ kerne måtte enda en gang komme sin forbundsfelle til hjelp for å avverge et fullstendig sammenbrudd. Det lyktes dem også å stabilisere fronten utpå sommeren, men de hadde vært nødt til å overføre tropper fra vestfronten. Russernes seire ga også Romania det avgjørende puff inn i krigen, på alliert side; regjeringen hadde forhandlet med begge parter, og fikk løfter om store landevinninger. Den 27. august 1916 erklærte Romania sentralmaktene krig, og hæren — en halv million friske, men dårlig utstyrte tropper — rykket mn i Transsilvania. Situasjonen sa nå en tid desperat ut for sentralmaktene, med den russiske fremmarsj, med det voldsomme allierte press ved Verdun og Somme, med den nye front i sydøst. Krisen førte også til skifte i den tyske militære ledelsen. Falkenhayn måtte gå, og ble avløst av Hindenburg og Ludendorff som fra august 1916 til krigens slutt hadde overkommandoen og dertil en avgjørende innflytelse på tysk politikk. Også dobbeltmonarkiet måtte gå med på å stille sin hær under tysk ledelse.

Fra tyskernes bombardement av Verdun natten mellom 25. og 26. mars 1916. Utsnitt av Frangois Flamengs samtidige maleri. Beleirin­ gen av Verdun ble ledet av kronprins Vilhelm og ble innledet 21. februar 1916. Ti måneder senere måtte tyskerne gi opp. Da hadde de cirka 340 000 drepte, sårede og savnede. Seierherrenes tap var enda større — cirka 380 000 mann.

Det lyktes sentralmaktene å klare krisen. For det første ebbet kraften i den russiske offensiv ut i løpet av etter­ sommeren og høsten. Den hadde egentlig vært over evne. De krigstrette og slett utstyrte troppene var satt inn uten hensyn til tapene, og etter hvert gjorde mangelen på våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell seg gjeldende på katastrofal måte. Ledelsen og administrasjonen var også på mange områder slett, og i løpet av høsten 1916 begynte den russiske armé å gå direkte i oppløsning. Deserteringene tok fullstendig overhånd, omkring en million mann dro etter hvert hjem til sine landsbyer — «de stemte for fred med sine ben», som Lenin senere sa — og da hæren på forhånd hadde tapt omkring en million mann i 4. Grimberg 21

50

TIDEN 1914-1945

falne, sårede og fanger under sommer-offensiven, hadde den ikke stor kampkraft igjen ved slutten av året. Tys­ kerne klarte også høsten 1916 ved en konsentrert innsats mot rumenerne å tilføye dem et avgjørende nederlag, og kunne besette det meste av landet, hvis kornleveranser ble av stor betydning for Tyskland: i 1916 hadde nemlig blo­ kaden for alvor begynt å bli følbar.

Til tross for at Joffre - etter å ha fått ærestitelen mars­ kalk av Frankrike - var blitt skiftet ut i desember 1916 som fransk øverstkommanderende og var avløst av general Robert Nivelle, og til tross for at Lloyd George — som var blitt krigsminister i juli 1916 og regjeringssjef i desember samme år — var forferdet over blodbadene på vestfronten og lette etter andre strategiske utveier, f. eks. en storoffensiv på den italienske front mot Østerrike, var det i grunntrekkene samme strategi som lå til grunn for de alliertes 1917-planer: Nye veldige offensiver i vest for å oppnå det avgjørende gjennombrudd. Dels trodde man tyskerne var svakere enn de i virkeligheten var, tross de enorme tap i 1916, dels mente man a matte søke en av gjørelse snarest mulig både av hensyn til russernes vanske­ ligheter og på grunn av den alvorlige trusel fra tyskernes ubåt-offensiv, dels regnet man med en knusende materiell overlegenhet og en ny taktikk: veldige artilleri-konsentrasjoner skulle systematisk, så å si meter for meter, belegge terrenget med granater, og først bak denne «ildvalse» skulle infanteriet rykke fram for å besette de knuste fiendt­ lige stillinger. «Artilleriet er infanteriets viktigste gevær», het det. Men enda en gang skulle angriperne oppleve de frykteligste skuffelser. Da Nivelle i midten av april 1917 satte inn sin hovedoffensiv mot Chemin des Dames, mellom Soissons og Sårede britiske soldater fra slaget ved Somme er kommet til Charmg Cross jernbanestasjon i London i juli 1916 og bringes videre med ambulanse. Utsnitt av et samtidig maleri. Britenes tap ved Somme bare fra 24. juni til 1. juli var cirka 60 000 drepte, sårede og savnede. Da slaget tok slutt fire og en halv måned senere, var tapene på begge sider til sammen kommet opp i 1.3 millioner mann.

52

TIDEN 1914-1945

Marskalk Joseph Joffre, fransk øverstkomman­ derende fra krigsutbrud­ det til 31. desember 1916. Joffre deltok som 22-åring i forsvaret av Paris i 1870 og tjeneste­ gjorde senere under en rekke militæroppdrag i de franske kolonier før han i 1901 ble brigade­ general og ti år senere sjef for generalstaben.

Reims, ble det innledet med et bombardement med 11 millioner granater, men tyskerne hadde så sterke stillinger og dype beskyttelsesrom at da det franske infanteri rykket fram, møtte de en myrdende mitraljøseild, klarte ikke å komme stort lenger enn til motstanderens første linje, og ble til dels under blodige motangrep kastet tilbake igjen, med enorme tap. Ganske snart gikk hele offensiven i stå, og Nivelle ble erstattet med Henri Pétain. Den mislyk­ kede offensiv og masseslakteriene fikk imidlertid meget alvorlige følger for moralen i den franske hær. Så å si overalt var det åpenlys misnøye og uro, og i avdeling etter avdeling ble det gjort mytteri. Soldatene nektet å gå til angrep. Det lyktes Pétain i løpet av sommeren å over­ vinne krisen, dels ved å straffe lederne for de opprørske soldater, dels ved å innføre reformer - og ved å innlede en krigføring etter stort sett defensive linjer. Det gikk ikke stort bedre med den britiske offensiv i Flandern. I juli ble det satt inn et bombardement med

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

53

Robert Georges Nivelle som overtok generalstabssjefstillingen etter Joffre i desember 1916. Utsnitt av et maleri fra 1920. Nivelle som var fire år yngre enn sin for­ gjenger, ledet våroffensiven 1917. Da den heller ikke ga de ventede resul­ tater, ble Nivelle i mai erstattet av Henri Pétain, som Nivelle hadde erstattet ved Verdun året før! Både militære ledere og politikere ble stadig omdisponert uten at det så ut til å hjelpe.

over 3000 kanoner som i løpet av ti dager slynget ut 4,5 millioner granater over de tyske stillinger, og på måne­ dens siste dag gikk tolv infanteridivisjoner til storm. «Slaget» som varte i over tre måneder, førte til at britene kunne Skyve sin frontlinje 10-12 km fram i terrenget, men videre kom de ikke. Hele offensiven kjørte seg fast, bl. a. fordi det sumpige terrenget under et voldsomt regn­ vær i august ble fullstendig ufarbart; både soldater, hester, tanks og kanoner forsvant i mudderet, og titusener på titusener ble slaktet ned. Særlig blodige var kampene ved den lille landsbyen Passchendaele, som i britisk krigshis­ torie er blitt symbolet på de meningsløse masseslakterier under Den første verdenskrig. Det viste seg enda en gang at med de konvensjonelle våpen og de gamle metoder var det umulig å oppnå noen avgjørelse på vestfronten; for­ svaret var for sterkt. Men under den britiske 1917-offensiv, ikke i det sum­ pige Flandern, men lenger syd, ble det gjort forsøk med det

54

TIDEN 1914-1945

En katolsk feltprest forkynner julens budskap om «Fred på jorden»

|

I I

nye, lovende våpen stridsvognen, som ble satt inn i store formasjoner for første gang. Og her gjorde man erfaiinger som pekte fremover. Om høsten, 20. november 1917, rettet britene ved Cambrai et angrep mot de tyske linjer med henimot 400 tanks, uten det langvarige forutgående artilleribombardement, som vanligvis var signalet til mot­ standeren om at nå måtte han trekke sammen sine reser­ ver bak vedkommende frontavsnitt. Offensiven overrump­ let derfor denne gang tyskerne fullstendig; stilling etter stilling ble rent overende av de krabbende nye krigsmaski­ nene, som overalt spredte død og panikk omkring seg med mitraljøser og maskinkanoner, og som med sitt panser var praktisk talt usårlige. I løpet av én dag hadde man trengt dypere inn i den fiendtlige front enn det i Flandern hadde vært mulig under en oppslitende tre måneders offensiv! Noen umiddelbar strategisk betydning fikk imidlertid tankslaget ved Cambrai ikke, dels fordi den skeptiske bri­ tiske ledelse ikke hadde på plass tilstrekkelige reserver å sette inn, dels fordi tyskerne gjorde en effektiv motoffen­ siv i det avgjørende øyeblikk.

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

55

for besetningen i et fransk fort i Somme-avsnittet julenatten 1916.

Om de allierte opplevde fryktelige tilbakeslag på vest­ fronten i 1917, artet utviklingen seg likevel enda mer truende på andre fronter. En offensiv under tysk ledelse mot italienerne nord for Isonzo-fronten førte til et gjenn­ ombrudd ved Caporetto, og det ble fulgt av et fullstendig sammenbrudd av den italienske front; retretten opphørte ikke før den hadde nådd elven Piave cirka 30 kilometer øst for Venezia. Italienernes offensiv-kraft var knekket for lange tider. De viktigste militære begivenheter i 1917 var imidlertid det russiske sammenbrudd og den uinnskren­ kede ubåtkrig. I Russland hadde krigens påkjenninger undergravd tsardømmet; i mars 1917 ble det styrtet, ogAleksandrKerenskij forsøkte å bygge opp en demokratisk republikk, begivenheter vi kommer tilbake til (side 123 ff). Både vest­ maktene og tyskerne trodde opprinnelig at marsrevolusjonen ville resultere i en mer effektiv og energisk krigføring fra russisk side. Kerenskij lot også Brusilov sette i gang en offensiv i juli 1917, men det viste seg snart at krigstrett-

TIDEN 1914-1945 56 heten både i den russiske armé og i det russiske folk var overveldende. Det fantes ikke lenger noen disiplin blant soldatene, en tysk motoffensiv drev de russiske tropper ut av Galizia, og i september forårsaket en tysk offensiv i Riga-området et rent sammenbrudd av den russiske front. I oktober kunne tyskerne også besette Osel og Dago, og regnet med at det nå ikke ville være nødvendig med ytter­ ligere større operasjoner på østfronten. Nå kunne man overføre store troppemasser til vestfronten og søke av­ gjørelsen der. I november 1917 fikk bolsjevikene makten i Russland, og de hadde et radikalt fredsprogram; i begynnelsen av desember innledet de forhandlinger med sentralmaktene i Brest-Litovsk om våpenstillstand, og ved juletider ble det

Den sovjetiske fredsdelegasjonen blir mottatt av tyske offiserer ved ankomsten til BrestLitovsk i slutten av feb­ ruar 1918. Tegning av F. Matania etter et foto­ grafi. Bak Leo Trotskij, som hilser på en av tys­ kerne, sees sovjet-diplomaten Adolf A. Joffe som var delegasjonens leder inntil Trotskij overtok.

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

57

tatt opp forhandlinger om separatfred. Sentralmaktene stilte meget vidtgående krav, og det var sterk strid innen den russiske ledelse om man skulle godta vilkårene eller ikke. Trotskij forsøkte den utvei å erklære at Russland trakk seg ut av krigen uten at det ble sluttet noen formell fred! Tyskerne svarte med å sette i gang en ny rask frem­ rykning, og 3. mars 1918 ble den tyske diktatfred under­ tegnet i Brest-Litovsk; den ble ratifisert av russerne 16. mars. Det var en hard fred; Russland måtte oppgi Fin­ land, de baltiske land, Polen, Ukraina og forskjellige andre områder, og sentralmaktenes tropper besatte store deler av det sydlige Russland, svartehavskysten og Kau­ kasus, bl. a. med sikte på å skaffe korn, olje og andre livs­ viktige varer derfra. Økonomisk ble imidlertid freden i øst en skuffelse for sentralmaktene, for produksjonen var gått voldsomt ned og transportforholdene var blitt mer eller mindre håpløse, samtidig med at bøndene saboterte leveransene så godt de kunne. Men rent militært var det russiske nederlag na­ turligvis en overordentlig viktig begivenhet. Det styrket i høy grad sentralmaktenes selvtillit og prestisje og betydde en tilsvarende svekkelse av de allierte. Dertil kom at tys­ kerne kunne overføre omkring en million mann fra Russ­ land til vestfronten, hvor de med en ny stor offensiv våren 1918 mente at nå skulle det endelig bli mulig å få slutt på krigen. Sjøkrig og blokade — luftkrig — kolonikrig Krigen til sjøs kom helt i skyggen av begivenhetene til lands, med de store offensiver og de veldige materialslag, men derfor var ikke sjømakten og sjøkrigen av mindre vesentlig betydning. Tvert om kan man si at det til syvende og sist var sjømakten som avgjorde også denne krigen. Styrkeprøven fikk imidlertid ikke et så dramatisk forløp som felttogene på vestfronten og østfronten. Den ble en langvarig, taus styrkeprøve med blokaden som det vik­ tigste våpen. De viktigste handels- og tilførselsveier går over havet, og en overlegen sjømakt som har herredøm-

58

TIDEN 1914-1945

«Bliicher» synker. 24. januar 1915 krysset en tysk flåteavdeling ynder admiral Franz von Hipper ved Doggerbank. Han var ute for å øde­ legge lette britiske enheter i farvannet, men britene hadde oppsnappet tyskernes trådløse meldinger som de kunne dechiffrere, da de kjente den tyske kode. De sendte derfor ut en slagkrysseravdeling under admiral David Beatty for å avskjære tyskernes tilbaketog. Da Hipper

met over dem, kan trygge egne tilførsler og avskjære fien­ dens, noe som i det lange løp vil bli avgjørende for evnen til å føre krig i det hele tatt. De store sjøslagene som mange hadde ventet i begyn­ nelsen av krigen mellom den britiske «Grand Fleet» og den tyske «Hochseeflotte», uteble. Årsaken var ganske enkelt at ingen av partene våget å sette sine hovedstyrker på spill. Tyskerne var klar over at de var underlegne, og ville iallfall ikke sette sine tunge enheter inn i noe stort slag før man eventuelt ved hjelp av miner og torpedoer hadde redusert den britiske overlegenhet i Nordsjøen. Den britiske marineledelse disponerte også forsiktig; den var klar over sjømaktens vitale betydning for øyriket, og ville ikke risikere sine dreadnoughts ved offensive opera­ sjoner inn mot de vel beskyttede tyske baser. Den britiske flåtesjef var, som Churchill har sagt, «den eneste mann som kunne tape krigen på en ettermiddag». Han måtte først og fremst bevare en slik styrke at han kunne trygge De britiske øyer mot ethvert mulig invasjonsforsøk, be­ skytte landets tilførselslinjer og dekke transportene av

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

59

så seg truet av overlegne britiske stridskrefter, søkte han å komme unna, men det lyktes Beatty å senke slagkrysseren «Bliicher», og skade to andre. En av de britiske slagkrysserne, «Lion», ble også alvorlig skadet, men slaget ved Doggerbank endte med en klar britisk seier. Dette enestående fotografiet som viser «Bliicher» idet den kantrer og synker, er tatt fra et av skipene i den britiske flåteavdelingen.

tropper og materiell til krigsskueplassene overalt i verden. Noe Trafalgar kunne man derfor ikke vente hvis ikke tys­ kerne rykket ut med sine hovedstyrker og engasjerte «The Grand Fleet». I de første årene kom det også bare til mer spredte sammenstøt til sjøs. Tyskerne senket en del bri­ tiske slagskip og kryssere ved hjelp av miner og torpedoer, mens britene drev jakt på de tyske enheter som ved krigs­ utbruddet befant seg på verdenshavene eller brøt blokaden for å drive krysserkrig. Den viktigste tyske flåteavdeling som befant seg ute, var admiral Maximilian von Spees eskadre i Stillehavet; den omfattet bl. a. to store panserkryssere, «Scharnhorst» og «Gneisenau». Utenfor kysten av Chile tilføyet den en svakere britisk avdeling et alvor­ lig nederlag i november 1914, men en måneds tid senere ble den tilintetgjort av overlegne britiske stridskrefter under slaget ved Falklandsøyene. Først i mai 1916 kom det til et større slag mellom virke­ lig betydelige britiske og tyske styrker, Jylland-slaget eller Skagerrak-slaget, et av sjøkrigshistoriens mest omstridte. Den 30. mai ble en tysk eskadre, omfattende bl. a. fem

60

TIDEN 1914-1945

slagkryssere og flere mindre enheter under admiral Franz von Hipper sendt ut i Skagerrak for å lokke en del av den britiske hovedstyrke til kamp, mens admiral Reinhard von Scheer med slagskipsflåten fulgte etter, klar til å gripe inn på avgjørende måte når Hipper hadde løst sin oppgave. Den britiske flåtesjefen, admiral John Rushworth Jellicoe, som var klar over at tyskerne hadde innledet en større operasjon, hadde likeledes stukket til sjøs med sine hovedstyrker. Foran seg hadde også han en slagkrysser-eskadre, under kommando av admiral David Beatty. Om ettermiddagen neste dag, 31. mai, kom slagkrysser-eskadrene i kamp med hverandre. Beatty mistet et par av sine store skip, men med sine ennå overlegne styrker drev han Hippers eskadre foran seg — til han, som tyskerne ganske riktig hadde beregnet, utpå ettermidda­ gen lå overfor Scheers hovedstyrke, med 22 slagskip, de fleste av den mest moderne type. Nå overtok tyskerne forfølgerens rolle, til de noen timer senere ble konfrontert med Jellicoes enda større styrker, selve «The Grand Fleet», med 27 slagskip. Skulle endelig det store oppgjør mellom Europas to mektigste flåter komme, «der Tag» som det hadde vært så mye tale om i tyske marinekretser, det Trafalgar den engelske almenhet — og mange i Ihe Royal Navy — så utålmodig hadde ventet på? Det kom til kraftige sammenstøt, men Scheer ville ikke satse sine hovedstyrker mot overmakten, og takket være en rekke manøvrer i usiktbart vær utover kvelden lyktes det ham også å unngå det, selv om både briter og tyskere hadde ganske alvorlige tap. Jellicoe på sin side ville ikke ta sjanser i nattemørket, men forsøkte å avskjære tys­ kerne, hva som imidlertid ikke lyktes. De slapp igjennom til sine baser med tap av et slagskip, en slagkrysser, fire lettere kryssere og fem jagere, i alt vel 60 000 tonn, og vel 3000 mann. Britenes tap var tre slagkryssere, tre lettere kryssere og åtte jagere, i alt ca. 115 000 tonn, og nesten 7000 mann. For så vidt kan man si at slaget var en tysk seier, de britiske tap var dobbelt så store som de tyske. Det hadde også vist seg at tyskerne, som hadde kunnet spesialisere seg på skip for Nordsjø-krig, på flere områder

Britiske slagkryssere fra «The Grand Fleet» under Skagerrak-slaget, eller Jylland-slaget som det også kalles, 31. mai 1916. Det var det eneste virkelige sjøslag under hele krigen, og britene hadde de største tap: tre slagkryssere, tre lettere kryssere og åtte jagere. Nesten 7 000 britiske marinesoldater mistet livet. Tyskernes tap var et slagskip, en slagkrysser, fire lettere kryssere og fem jagere. Deres mannskapstap var litt over 3 000 drepte og sårede.

var teknisk overlegne, bl. a. hadde de et mer effektivt ar­ tilleri. Men det var tyskerne som hadde måttet forlate val­ plassen uten å ta opp noen avgjørende styrkeprøve med den britiske flåte, og den sjøstrategiske stilling forble som den hadde vært: britenes sjøherredømme var urok­ ket, og tyskerne forsøkte ikke siden å utfordre det eller for alvor å bryte blokaden. Da krigen begynte, hadde britene med sine overlegne flåtestyrker ingen synderlige vanskeligheter med å feie tysk skipsfart bort fra verdenshavene, og etter hvert gikk de stadig lenger i sine bestrebelser for å avskjære Tysk­ land også fra tilførsler som ble brakt på nøytrale skip. Begrepet krigskontrabande ble stadig utvidet, og kontrollen med all skipsfart som kunne tenkes direkte eller indirekte å bringe Tyskland forsyninger, ble stadig skjerpet, til dels under skarpe diplomatiske konflikter med de nøytrale stater, særlig USA. Også på andre måter, ved oppkjøp av

62

TIDEN 1914-1945

Også de nøytrale land hadde sine vanskeligheter under krigen og blokaden. Bildet ovenfor viser en melkekø i Kristiania, som Norges hovedstad dengang ennå het. Det ble tidlig knapphet på mange varer i landet, men særlig ble situasjonen kritisk etter at amerikanerne i april 1917 gikk med i krigen. Britene hadde tidligere i ganske stor ut­ strekning måttet moderere sine blokadebestemmelser og sitt handels­ politiske press av hensyn til den nøytrale stormakt USA, men nå bidro amerikanerne meget sterkt til å gjøre handelssperringen mot sentral­ maktene effektiv og skaffe ententen fullt herredømme også over de nøytrale statenes handel med Tyskland. Norge fikk derfor store vans­ keligheter med importen fra USA, og måtte innføre rasjonering fra nyttår 1918.

varer i nøytrale land, ved diplomatisk og handelspolitisk press osv., sørget de allierte for å avskjære sentralmaktenes tilførsler i stadig stigende utstrekning. Følgene ble også stadig mer merkbare, særlig fra 1916 av, og sentralmak­ tene måtte tidlig gjennomføre rasjonering av matvarer og streng kontroll med bruken av industrielle råvarer, sette i gang surrogatproduksjon osv. Til slutt oppsto det direkte sult, og industrien maktet ikke tilnærmelsesvis å levere det-krigsmateriell den militære ledelse rekvirerte.

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

63

Også tyskerne forsøkte å bruke sine sjøstridskrefter til å avskjære motstandernes tilførsler, først og fremst Stor­ britannias, fordi øyriket var totalt avhengig av skipsfarten, av en veldig import både av matvarer og råstoffer. Fra tysk side tok blokaden først og fremst karakteren av ubåtkrig, selv om også tyske kryssere og hjelpekryssere en tid gjorde ganske stor skade på alliert skipsfart ved sin kaperkrig. Ubåtene var og ble imidlertid hovedvåpenet, og som svar på den engelske sperring av Nordsjøen kom 4. februar 1915 en tysk erklæring om at farvannet omkring De bri­ tiske øyer var krigssone. Her ville allierte skip bli senket uten varsel ved torpedoangrep; det var også farlig for nøyt­ rale skip å gå inn i sonen. Ubåtkrigen ble, i likhet med den britiske blokade, stadig skjerpet, og skapte forbitrelse både blant motstandere og nøytrale fordi så mange sivile liv gikk tapt under senkningene, som i stor utstrekning rammet også nøytrale lands skipsfart; Norge mistet såle­ des 1,2 mill. br. tonn, halvparten av den flåte landet dis­ ponerte i 1914, og 2000 norske sjømenn omkom. Likevel var ubåtkrigen i begynnelsen forholdsvis lite effektiv som våpen mot Storbritannia, først og fremst fordi tyskerne — som begynte krigen med et snes ubåter — ikke hadde til­ strekkelige styrker å sette inn. Ved slutten av 1916 hadde Tyskland imidlertid, tross betydelige tap, bygget ut sin ubåtflåte til ca. 130 enheter, stort sett mer moderne og effektive fartøyer enn landet før hadde hatt, og de allierte skipstap gikk opp i det dobbelte av hva de hadde vært. Etter de fryktelige påkjenninger ved frontene i 1916 og etter «kålrabivinteren» 1916-17 søkte tyskerne nå en ut­ vei til å gjøre slutt på krigen snarest mulig, og tross store betenkeligheter fra politikernes side fikk marineledelsen omsider tilslutning til sitt forslag om «den uinnskrenkede ubåtkrig». Den ble innledet 1. februar 1917. Innenfor visse sperresoner ville alle skip, krigførende som nøytrale nasjoners, bli senket uten varsel. Admiralstaben hadde regnet med at hvis man kunne senke gjennomsnittlig 600 000 tonn i måneden, ville Storbritannia bli tvunget i kne på mindre enn et halvt år. Ubåtvåpenets hensynsløse innsats ga i de første månedene også meget store militære

64

TIDEN 1914-1945

resultater; tallene for senket tonnasje gikk opp i 5-600 000 tonn månedlig, i april 1917 endog i 840 000 tonn, samtidig som mange nøytrale skip ble skremt bort fra sperresonen omkring De britiske øyer. Stillingen ble da også snart prekær for britene; det syntes umulig å stanse ubåtoffensiven, byggingen av ny tonnasje kunne ikke holde tritt med tapene, og på et tidspunkt hadde ikke landet kornreserver for mer enn seks uker. Den tyske admiralstabs beregninger holdt nesten stikk; neppe noen gang var Storbritannia så nær katastrofen som våren og forsommeren 1917. Men også denne tyske offensiv slo feil. For det første lyktes det britene i siste øyeblikk å finne nye forsvarsmetoder, først og fremst ved at de konsekvent tok i bruk konvoi-systemet, med effektiv eskorte av handelsskipene. Også nye og forbedrede tekniske hjelpemidler og metoder i kampen mot ubåtene ble tatt i bruk: lytteapparater, dyp­ vannsbomber, fiyspeiding osv., og ved utgangen av året — som hadde kostet de allierte og nøytrale et tonnasjetap på 5,6 mill. br. tonn — var den virkelig alvorlige fare over­ vunnet. Til dette kom at den uinnskrenkede ubåtkrig, med senking av handelsskip uten varsel, ble politisk meTysk ubåt overgir seg i rom sjø. 1 alt ble det med miner og torpedoer senket over 5 400 skip fra allierte og nøytrale land under krigen, med en samlet tonnasje på over 11 millioner br. tonn. Da den tyske inn­ sats i ubåtkrigen var på det høyeste, hadde landet omkr. 100 fartøyer i virksomhet, og i alt bygget tyskerne over 350 ubåter under krigen. Av dem ble vel 200 senket, de aller fleste av den britiske flåte.

En av Den første verdenskrigs katastrofer til sjøs var senkningen av det britiske skip «Lusitania», en av Cunardlinjens Amerika-båter, en kjempe på 31 000 reg. tonn, sin tids største og hurtigste dampskip. Den 7. mai 1915 ble «Lusitania» like ved irskekysten rammet av en torpedo fra en tysk undervannsbåt. Skipet fikk straks så sterk slagside at det var nesten umulig å sette ut livbåter, og sank i løpet av 18 minutter. Av de 1255 passasjerer og den 651 mann store besetning omkom 1198; av dem var 124 amerikanske statsborgere. Senkningen vakte forbitrelse både i allierte og i nøytrale land, og bidro ikke minst til å vende folkestemningen i USA mot Tyskland. Det er mange uklare spørsmål knyttet til denne katastrofen. En engelsk forsker har brakt på det rene at skipet i virkeligheten hadde en betydelig last av ammunisjon om bord og mener det var eksplosjon i denne lasten som var årsaken til at skipet sank så fort. Han har også kastet fram en teori om at ulykken var «arrangert» av den britiske marineledelsen, hvor Churchill var sjef, fordi man regnet med at det ville føre til at LISA kom med i krigen. Det skjedde riktignok først to år senere — i april 1917 — men forbitrelsen i USA over senkningen av «Lusita­ nia», som for anledningen førte amerikansk flagg, skaffet vestmak­ tene en godvilje som ble dem til stor hjelp.

get kostbar for tyskerne. Den økte i høy grad forbitrelsen mot dem både i de alliertes og i de nøytrales leir, og bidro sterkt til at USA gikk inn i krigen. Og selv om tyskerne i 1914-18 i alt senket over 5400 skip på til sammen over 11 mill, tonn, brakte ikke dette noen avgjørelse. Som et mottrekk mot ubåtene gjennomførte briter og amerika­ nere den såkalte Nordsjø-sperringen, et minebelte helt fra 5. Grimberg 21

66

TIDEN 1914-1945

Nesten halvparten, 49,3 prosent, av Norges handelstonnasje gikk tapt under krigen. 829 skip på tilsammen 1 239 283 br. tonn vet vi sikkeit ble senket ved krigshandlinger, dertil forsvant 67 skip pa tilsammen 60 380 tonn: de fleste av dem ble antagelig senket uten varsel og gikk ned med mann og mus. Vi vet med sikkerhet at 1162 norske sjøfolk ble drept ved krigshandlinger, men samme skjebne rammet etter all sannsynlighet også de 943 mann som var om bord på de forsvunne skip. Tegningen ovenfor, som er hentet fra «Hvepsen» for 3. novem­ ber 1917, har teksten: «Stormens gud: Tyskerne er mine overmenn. Så megen ulykke har jeg aldri voldt i en eneste natt.»

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

67

Orknøyene til norskekysten. Det besto av 70 000 miner og ble ferdig like før krigens slutt. Da hadde alt andre våpen senket over 200 tyske ubåter.

I årene før krigen hadde de militære i stadig sterkere grad begynt å interessere seg for flyene som militær fak­ tor. De var prøvet, i beskjeden målestokk, for første gang av italienerne under krigen med Tyrkia i 1911-12, (bd. 20, side 425), men det var først under storkrigen 1914—18 at de fikk sin virkelige ildprøve og ble et våpen man måtte regne med. I 1914 var flyene ennå teknisk uutviklet, og i den første tiden spilte de først og fremst en rolle for arméenes rekognoseringsvirksomhet, hvor de imidlertid lepresenterte en helt ny faktor og ga krigføringen en helt Britisk rekognoseringsfly fra begynnelsen av Den første verdenskrig. Fotografi fra september 1914. Det var første gang flyene virkelig spilte en rolle under en krig. I den første tiden ble de nokså primitive og langsomme maski­ nene vesentlig brukt i rekognoseringsoppdrag, til hjelp for artilleriets ildledelse osv., men det kom snart til luftkamper når den ene parts fly­ våpen ville drive den annens maskiner bort fra et frontavsnitt. Kri­ gen tvang fram en ri­ vende teknisk utvikling av flyene, og i 1918 var modellene neppe til å kjenne igjen fra maski­ nene av årgang 1914. Da hadde også bombefly for alvor begynt å spille en rolle.

TIDEN 1914-1945 68 ny dimensjon. Av luftrekognosenngen, som også stilte helt nye krav til troppenes kamufleringsteknikk, utviklet jagerkampene seg, og krigen fikk sine første flyverhelter, som under nådeløse dueller mann mot mann utførte den rene akrobatflyvmg med sine primitive maskiner. Til slutt utviklet det seg til hele luftslag, med snesevis av fly på hver side. Flyene grep også forholdsvis tidlig inn i kam­ pene på bakken med bomber og mitraljøser, mens den

I første fase av luftkrigen satte tyskerne først og fremst sin lit til luftskipene, «zeppelinerne», som de ble kalt etter den berømte konstruk­ tøren grev Ferdinand von Zeppelin. De ble blant annet i januar 1915 satt inn i bombetokter mot Storbritannia. Toktene fortsatte i 1916-18 men i mindre omfang fordi de store, forholdsvis lang­ somme og tungmanøvrerte luftskipene var meget sårbare under kamp mot fly. Den 3. mai 1916 kom zeppelineren «L 20» drivende inn over Jæren. Den hadde vært på bombetokt over Storbritannia, hadde på hjemveien sloppet opp for bensin og var blitt drevet ut av kurs. Først satte den snuten ned i Gandfjorden mellom Sandnes og Stavan­ ger; der hoppet 8 av den 16 mann store besetningen over bord. Sa hevet luftskipet seg igjen, drev vestover, og støtte mot en fjellknaus ved Stokkavatn, hvor en av gondolene ble revet løs og 4 mann hoppet ut Igjen lettet «L 20,» men knakk så sammen og dalte ned i Hats-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

69

En tysk zeppeliner styrter over britisk territorium etter å ha blitt an­ grepet av et jagerfly. I alt bygget tyskerne vel hundre zeppelinere til militære formål i tiden 1900-1919, og det første bombeangrepet mot Storbritannia fant sted den 19. januar 1915.

strategiske bombing, av mål bak fiendens front, bare fikk et forholdsvis beskjedent omfang og vesentlig hadde psyko­ logisk betydning. De tyske luftskip, zeppelinerne, kunne føre størst bombelast; de angrep Storbritannia for første gang 19. januar 1915. Luftskipene var imidlertid meget sårbare, store, langsomme og tungt manøvrerbare som de var; i de senere krigsår ble de praktisk talt ikke brukt. Da krigen sluttet, hadde hver av stormaktene flere tusen fly i første linje, med store reserver. Masseproduksjonen var kommet i gang, så hvis krigen hadde vart lenger, ville nok det nye stridsmiddel ha kommet til å spille en enda langt viktigere rolle enn det nå gjorde.

Britiske todekkere fra siste del av Den første verdenskrig. Bak flyveren har mitraljøseskytteren sitt «hull». Den nederlandskfødte flykonstruktøren Anthony Fokker, som arbeidet i Berlin, hadde i 1915 klart å konstruere et fly med en synkroniseringsmekanisme som gjorde det mulig å skyte mellom propellbladene. Det ga tyskerne en midler­ tidig overlegenhet i luftkampene.

Mens landkrigen gjennom år tok form av stillingskrig og uavgjorte utmattelsesslag på de viktigste européiske fron­ ter, og mens sjøkrigen først og fremst artet seg som en gjensidig blokade og handelskrig, var det større bevegelse i landoperasjonene på de ikke-européiske krigsskueplassene. De fleste tyske kolonier i Afrika og blant stillehavsøyene ble erobret av de allierte i 1914-15, og japanerne, som gikk inn i krigen alt i august 1914 — men utfoldet en me­ get begrenset aktivitet — tok den tyske besittelsen Kiaochow på Kma-kysten. Bare i Tysk Øst-Afnka kunne den tyske offiseren Paul von Lettow-Vorbeck holde seg i felten med ganske betydelige styrker til slutten av 1917, og bandt på den måten forholdsvis store allierte stridskrefter. Av langt større betydning var imidlertid de operasjoner som fant sted i Midt-Østen. For britene var det en opp-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

71

gave av første rang å trygge Suezkanalen mot angrep fra Tyrkia, og ganske lokkende offensive oppgaver bød seg i de arabiske områder som dengang ennå, iallfall i navnet, sto under tyrkisk overhøyhet. Egypt, som alt lenge i reali­ teten hadde vært et britisk protektorat, ble det nå også formelt, og her ble det organisert en stor armé i 1915-16. Først våren 1917 kunne den imidlertid for alvor innlede en offensiv mot tyrkerne i Palestina. Britene forsto også å utnytte araberstammenes misnøye med det tyrkiske styre, og med emiren av Hedsjas, Ibn Ali Hussein, i spissen,’ gjorde flere av dem opprør mot sultanen. En av Den første verdenskrigs merkeligste skikkelser, den engelske arkeologen T. E. Lawrence spilte her en meget viktig rolle. Han talte arabisk, kjente arabisk lynne ut og inn, var eventyrlysten og hadde en utpreget naturlig begavelse på det militære felt. Takket være sin evne til å vinne ara­ berne for seg — han delte helt deres kår og gikk varmt inn

Den britiske arkeologen Thomas Edward Law­ rence, som i mai 1917 fikk de militære myn­ digheter interessert i sin plan om å organisere en reisning blant araberstammene mot tyrkerne. Under ledelse av Law­ rence og fire sønner av emir Hussein av Hedsjas førte araberne en meget effektiv gerilja mot tyr­ kerne. Fredsslutningen var imidlertid en like stor skuffelse for Law­ rence som for hans ara­ bere; Lawrence trakk seg tilbake fra alt offentlig liv, gikk inn i det bri­ tiske flyvåpen som me­ nig, og omkom ved en motorsykkelulykke i mai 1935, 47 år gammel.

Den britiske generalen Edmund Allenby rykker med sin armé inn i Jerusalem 1 1. desember 1917. Generalen (i midten) flankeres av en fransk og en italiensk offiser. Frankrike og Italia hadde stilt noen mindre avdelinger til disposisjon for Allenby.

for dannelsen av en stor arabisk stat — ble han en av lederne for den arabiske reisning, og utformet meget effek­ tive gerilja-metoder for beduinenes krigføring i ørkenen. Mens araberne opererte ved Akaba og langs Medina-jernbanen, støtte den britiske armé fram mot Gaza og Jerusa­ lem under ledelse av general Edmund Allenby, en av britenes dyktigste feltherrer i denne krigen. I begynnelsen av desember 1917 kunne han holde inntog i Jerusalem. Tidligere på året, i mars, hadde en annen britisk armé som opererte i Mesopotamia, erobret Bagdad.

' I

Mot avgjørelsen — USA inn i krigen — sentralmaktenes sammenbrudd De forholdsvis beskjedne og strategisk lite betydnings­ fulle britiske seirene i Midt-Østen i 1917 var en fattig trøst for de allierte i et år som hadde vært fullt av katas­ trofer: Russlands sammenbrudd, det skjebnesvangre itali,____

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

73

enske nederlag ved Caporetto, de fryktelige — og resultat­ løse — blodbad på vestfronten, den uinnskrenkede ubåtkrig, mytteriene i den franske armé og i det hele tatt de defaitistiske stemninger i Frankrike, som først Georges Clemenceau, «Tigeren», fikk bukt med da han mot slut­ ten av året ble regjeringssjef og med hensynsløs energi satte alle krefter inn på å vinne krigen. Men én begivenhet i det fryktelige året 1917 betydde en avgjørende styrkelse av de allierte: USA gikk inn i krigen. Den amerikanske president, Woodrow Wilson, var ved krigsutbruddet fast besluttet på å holde sitt land uten­ for storkonflikten, og det er ingen tvil om at det i de første årene var den eneste mulige politikk i denne uensartede nasjon hvor sympatiene var så delt, og hvor det gjorde seg gjeldende en så sterk motvilje mot européisk imperialisme og stormaktspolitikk i det hele tatt. Wilson, som var en noe verdensfjern — idealist med høye prinsipper, og som gjerne opptrådte i rollen som den politiske morals vokter, hadde forestilt seg at han til slutt skulle spille rollen som formidler og meglingsmann, når begge parter var utmattet og modne for en forhandlingsfred, fordi ingen hadde kun­ net påtvinge motstanderen sin vilje. Denne nøytralitets­ politikken ble det imidlertid stadig vanskeligere å gjenn­ omføre etter hvert som krigen grep om seg og de militære hensyn ble bestemmende på stadig flere felter. USA ble i stor utstrekning de alliertes våpensmie og arsenal, og da det snart begynte å knipe med selv Storbritannias beta­ lingsevne, ble det gitt milliardkreditter. Litt etter litt svingte også stemningen. Det amerikanske folk ble etter hvert utpreget alliert-vennlig. Det kom nok til ganske skarpe konflikter med Storbritannia på grunn av blokaden, og betydningsfulle befolkningsgrupper som irer og tysk-amerikanere var anti-britiske, men enda sterkere var den avsky det store flertall følte overfor tysk autokrati og tysk militarisme, og tyskernes krigføring bidro i høy grad til å oppflamme disse følelser. Det gjaldt både inn­ marsjen i Belgia, bruken av gass som våpen og først og fremst ubåtkrigen. At de allierte var så meget dyktigere enn tyskerne i propagandaens kunst - som i denne krigen

TIDEN 1914-1945 74 spilte en større rolle enn i noen tidligere konflikt, innad som utad - var også av stor betydning. Her gjaldt det ikke bare å vinne diplomatiske og politiske seire, ikke bare å utmanøvrere og knuse motstanderen på slagmarken, det gjaldt å vinne selve massene i en krig som var på det nærmeste total, i en verden hvor demokratiet hadde vun­ net fram i så mange betydningsfulle stater, det gjaldt å oppflamme landsmenns mot, utholdenhet og innsatsvilje, det gjaldt å demoralisere motstanderens befolkning og sol­ dater, og det gjaldt — ikke minst — å vinne sympati og støtte hos de nøytrale nasjoner, hvis ressurser var så viktige for de krigførende. Det var mange forhold som spilte inn og til slutt drev USA inn i krigen på alliert side, fra en demokratisk idea­ lisme som med gru så på muligheten av at prøyssisk mili­ tarisme skulle triumfere i Europa, til rent økonomiske betraktninger: hvordan ville det gå med betalingen av de alliertes krigsgjeld hvis de tapte krigen? Den direkte ut­ løsende årsak var den uinnskrenkede tyske ubåtkng som ble satt i verk i februar 1917 og som også i stor utstrek­ ning rammet amerikanske skip og kostet amerikanske menneskeliv. Men til syvende og sist var det nasjonale sikkerhetshensyn som ble avgjørende, i denne som i Den annen verdenskrig. De fleste var kanskje ikke klar over sammenhengen, for den var blitt like selvsagt som en naturlov: USA hadde i over hundre år levd i ly av britisk sjømakt, og i det øyeblikk den var truet, måtte man gripe inn. Det britiske herredømme på havene hadde så lenge vært uinnskrenket og Storbritannia hadde så lenge spilt rollen som «verdenspoliti» at de fleste amerikanere tok det for gitt; når deres land hadde unngått invasjoner og

Amerikanske slagskip fra Den første verdenskrig. Da USA i april 1917 gikk med i krigen, hadde landet bare meget sma hærstyrker, men dets marine var sterk og bidro til å gjøre de alliertes sjøherredømme absolutt. Ikke minst viktig var den masseproduksjon av miner som amerikanerne satte i gang, og som gjorde det mulig for de allierte å legge en minesperring tvers over hele Nordsjøen, fra Orknøyene t norskekysten, for å hindre de tyske ubåter å komme ut i Atlanter­ havet. I alt ble det lagt ut 70 000 miner her, men «Nordsjøsperrmgen» ble først ferdig like før våpenstillstanden i 1918.

76

TIDEN 1914-1945

fe

Britiske sanitetssoldater bærer en såret vekk fra en skyttergrav iinætheten av Ypres i 1917. Slaget ved Ypres i 1917 varte fra 7. juni til 10. november og var det tredje i rekken av store slag i dette omiadet.

kunne klare seg med et forholdsvis minimalt landforsvar, var det ikke bare fordi USA lå bak to verdenshav, men fordi en vennligsinnet nasjon så lenge hadde behersket disse havene. Tyske politikeres og diplomaters feilgrep bidro til å understreke den fare som kunne true USA hvis landet ikke av selvoppholdelsesdrift sørget for alliert seier. I januar 1917 oppfordret således den tyske uten­ riksminister Mexico til å angripe USA, og lovte at det i belønning skulle få tre amerikanske stater: Texas, New Mexico og Arizona! Hva med en slik tysk-meksikansk al ianse om Tyskland ble herre i Atlanterhavet? Den 2. april 1917 oppfordret Wilson i en stor tale kongressen til a eiklære Tyskland krig, for å trygge verden for demokratiet,

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

77

«to make the world safe for democracy»; det var en kamp for folkestyret, for de små nasjoners frihet og rett, for fred og sikkerhet; «til denne oppgave vier vi vårt liv og vår skjebne, alt hva vi er og alt hva vi har». Kongressen fulgte presidenten, med overveldende flertall. Det betydde en enorm styrkelse av de allierte, ikke bare fordi USA var et reservoar for friske tropper, om nødven­ dig nye millionarméer, men fordi alle forsyningsspørsmål og alle finansieringsproblemer nå med ett slag var løst. Dertil kom at mens USA som nøytral stat stadig hadde protestert mot skjerpelsene av blokaden, og britene hadde måttet ta visse hensyn til denne stormakt, gikk også ameri­ kanerne nå inn for å gjøre handelskrigen mot Tyskland mest mulig effektiv. Det ville imidlertid ta tid før de kunne stille noen større, trenet og moderne utstyrt hær i President Wilson holder sin store tale 2. april 1917, og oppfordrer kongressen til å erklære Tyskland krig. Den 4. april vedtok senatet krigserklæringen med 82 mot 6 stemmer, og den 6. april ble den også vedtatt av representantenes hus med 373 mot 50 stemmer.

78

TIDEN 1914-1945

Europa, og i mellomtiden måtte de allierte vente en uhyre kritisk periode. Tyskerne ville naturligvis anstrenge seg til den ytterste grense for sin militære evne for å oppnå en avgjørelse innen amerikanske tropper kom til unnsetning, og etter at Russland var nedkjempet og tyskerne hadde fått ryggen fri i øst, så de muligheter som ingen gang siden stormløpet i august 1914. Den tyske ledelse — det ville nå i realiteten si Hinden­ burg og Ludendorff — var fullt klar over dette. Det hastet. Selv etter den store militære triumf i øst og etter det øde­ leggende slag mot italienerne ved Caporetto hastet det meget. Ubåtkrigen hadde slått feil, forsynings-forholdene i Tyskland og hos forbundsfellene var uhyre vanskelige under blokadens kvelertak. Krigstretthet og direkte politisk uro gjorde seg gjeldende i det utmattede folk, og ganske særlig var det grunn til å tvile på at forbundsfellene kunne holde seg i felten så lenge som et år til. Særlig i ØsterrikeUngarn — hvor Karl 1., en velmenende, men uerfaren og ubetydelig mann i 1916 hadde etterfulgt keiser Frans Josef, som døde 85 år gammel - var kngstrettheten fremhers­ kende etter de mange militære nederlag, og Karl hadde våren 1917 sendt ut fredsfølere til Frankrike. Han var klar over at en fortsatt krig kunne føre til oppløsning av hele dobbeltmonarkiet. Det var ikke bare sosial, men også nasjonal uro blant rikets store slaviske minoriteter. Så snart avgjørelsen i øst var falt, la derfor Ludendorff opp sine planer for «fredsoffensiven» i vest, et knusende slag, denne gang med hele Tysklands tyngde i ryggen. Han hadde kunnet overføre 40 divisjoner fra øst, og ventet ytterligere 24 utover våren og sommeren. For første gang under krigen kunne tyskerne sette inn tallmessig over­ legne styrker på vestfronten, i alt 3,5 millioner mann felt­ styrker, 192 divisjoner, mot 170 på alliert side. Det var riktignok til dels slitne tropper, til dels med for unge eller for gamle mannskaper, og ikke av samme kvalitet som den gamle tyske hær, men de hadde et utstyr — ikke minst av artilleri og automatvåpen — som aldri før; man regnet med å kunne stille 100 kanoner pr. kilometer front. Men én ting hadde tyskerne forsømt: å skaffe seg stridsvogner,

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

79

Kar) 1., keiser av Østerrike og konge av Ungarn som Karl 4. Han var en nevø av tronfølgeren Frans Ferdinand som ble drept i Sarajevo 28. juni 1914 (se bd. 20 side 432 f). Den 21. november 1916 etter­ fulgte Karl sin grandonkel Frans Josef på keisertronen, men to år senere — 12. november 1918 — nedla han regjeringsmakten og reiste til Sveits. Han døde som internert på Madeira i 1922, 44 år gammel.

tross de erfaringer slaget ved Cambrai hadde gitt. De hadde bare produsert 15 stykker, og dertil reparert 75 som de hadde tatt fra de allierte. Ludendorffs første store støt var rettet mot den allierte front på begge sider av Somme, mot britenes høyre fløy, akkurat i området hvor den støtte opp til franskmennenes venstre, og hvor man kunne formode at fronten var sva­ kest på grunn av sammenføyningen, — ennå var det ikke opprettet noen enhetskommando på alliert side. I grålys-

80

TIDEN 1914-1945

Den franske generalen Ferdinand Foch som fikk overkommandoen for de allierte troppene på vestfronten fra slutten av mars3918 Etter sine store seire i det siste krigsåret ble Foch 23. august 1918 utnevnt til marskalk av Frankrike.

ningen 21. mars 1918 innledet tyskerne en offensiv som stilte alle tidligere operasjoner i skyggen. 6000 kanoner spilte opp med et knusende bombardement av de britiske stillinger, men det ble ikke — som det før hadde væit vanbg _ en artilleriforberedelse som strakte seg over dager og uker. Bare et par timer senere gikk tysk infanteri til storm for å overrumple motstanderen, og angrepet hadde en uimotståelig styrke, utført som det ble av 750 000

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

81

mann i ly av en ildvalse som i etapper på 200 meter beve­ get seg fremover med en fart av vel en kilometer i timen. Den britiske armé på den sydlige del av det 75 km brede frontavsnittet ble nesten knust av den overveldende tyngde i angrepet. Det åpnet seg en luke mellom de britiske og de franske styrker, og en tid så det ut til at tyskerne virkelig skulle oppnå det store gjennombrudd, sprenge de alliertes arméer fra hverandre, rulle opp brite­ nes flanke og presse dem tilbake mot Kanal-havnene, kanskje ut i Kanalen, og kaste franskmennene tilbake mot Paris, slik at de to arméer kunne bli slått hver for seg. I denne desperate situasjon kom de allierte endelig til enig­ het om å gi én mann overkommandoen på vestfronten, og valget falt på den franske general Ferdinand Foch. Det var et heldig valg. Foch var en betydelig strateg, og hadde både vilje og evne til samarbeid, hva det ofte hadde skortet på hos de alliertes feltherrer, men først og fremst var det kanskje hans fanatiske seiersvilje, dynamiske handlekraft og evne til å begeistre sine folk som tellet. Til tross for at tyskerne ved Amiens og syd for denne byen hadde trengt 60 km fram, 5-6 ganger lenger enn de største allierte offensiver i vest hadde nådd, spredte Luden­ dorff nervøst sine krefter; han satte inn en ny offensiv len­ ger nord, mot Arras, i samsvar med sin opprinnelige plan, men støtte her på sterk motstand. Resultatet ble at ingen av angrepene førte fram, hverken Amiens eller Arras ble tatt. Etter hvert avtok også støtkraften i den tyske offen­ siv; transportapparatet sviktet, mannskapene ble utmattet — og til en viss grad demoralisert da de kom over britenes rikholdige depoter. Den standard de fortalte om, sto i skrikende motsetning til knappheten og surrogat-rasjonene hos tyskerne, og avslørte plutselig hulheten i propagan­ daen om at fienden var på sammenbruddets rand. Det sinket også mange tyske avdelingers fremrykning at fol­ kene kastet seg over maten og drikkevarene. I begynnelsen av april hadde tyskernes første offensiv kjørt seg fast, men rastløst hamret Ludendorff videre på fronten i håp om å finne et så svakt punkt at det virkelige gjennombrudd kunne lykkes. I april prøvde han seg i 6. Grimberg 21

TIDEN 1914-1945 82 Flandern, hvor han trengte 20 km fram, men måtte inn­ stille angrepene i begynnelsen av mai. I slutten av mai støtte han fram mot ehemin des Dames mellom Soissons og Reims, hvor han igjen nådde Marne ved Chateau Thierry. I juli angrep han enda en gang i Reims-sektoren for å binde motstanderens reserver der før et nytt hoved­ støt kunne settes inn i Flandern. De allierte forsvarte seg overalt med desperat mot og innsats av sine siste krefter. Nå om noensinne gjaldt det å holde ut: de amerikanske troppetransporter var kommet opp i 250 000 mann i må­ neden. Men stillingen så en tid så kritisk ut at den franske regjering enda en gang forberedte seg på å forlate Paris. Men nå var tyskernes offensive kraft også uttømt, tiden for de alliertes motoffensiv var inne. Den 18. juli satte franske styrker med store stridsvogn-avdelinger inn et flankestøt mot tyskerne, akkurat som i det første Marneslaget, mellom Marne og Aisne, og de tyske styrker ble fullstendig overrumplet, bl. a. fordi det denne gang ikke ble satt i verk noen artilleriforberedelse. Stridsvognene rykket fram først, og artilleriet ble ikke satt inn før infante­ riet fulgte opp. Det var en ny taktikk som kastet tyskerne overende og brakte dem i en meget farlig situasjon, for ikke å bli fanget i en sekk, måtte de rømme hele fremspringet ved Marne. Det var selve vendepunktet i 1918felttoget. Nå måtte tyskerne ikke bare oppgi sin planlagte stor-offensiv i Flandern, men gå over på defensiven, og nå sto en million mann amerikanske tropper i Frankrike, tropper som til dels alt hadde kunnet settes inn i det annet Marne-slag. Foch, som etter sin seier i dette slaget var blitt utnevnt til marskalk av Frankrike, spilte ikke tiden. Han innså at nettopp nå hadde han sjansen. Tyskerne måtte være ut­ mattet og skuffet etter sine fire voldsomme, men mislyk­ kede offensiver, og Foch besluttet å rette en rekke over­ raskende slag, i uavbrutt rekkefølge, mot den tyske fronten, slite opp fiendens reserver, desorganisere hele hans armé, ikke gi ham et øyeblikks ro, inntil tiden var moden for den siste store generaloffensiv. Det første støt ble satt inn ved Amiens, overraskende, med 600 stridsvogner som

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

83

Paul von Hindenburg, Vilhelm 2. og Erich Ludendorff ved kartbordet i det tyske hovedkvarter i 1917.

angreps-spiss, uten artilleriforberedelse, men støttet av 2000 kanoner da angrepet utfoldet seg. Alt på offensivens første dag, 8. august, «den svarte dag i den tyske hærs his­ torie», som Ludendorff senere kalte den, ble syv tyske divi­ sjoner rent over ende, og det avgjørende var at for første gang sviktet den tyske disiplin for alvor. Håpløsheten bredte seg i rekkene, soldatene overga seg avdelingsvis, og reserve-divisjoner som rykket fram, ble hilst av de retirerende soldater med tilrop som «streikebrytere» og «krigsforlengere». Ludendorff sier videre i sine erindringer: «Den 8. august viste at det var slutt med vår kampkraft, og berøvet meg håpet om å kunne finne strategiske ut­ veier som igjen kunne vende bladet til gunst for oss .. . Krigen måtte bringes til en avslutning.» Hindenburg gikk inn for en strategisk defensiv, en oppholdende strid med forbruk av minst mulig krefter for å utmatte fienden og gjøre også ham krigstrett, lamme hans seiersvilje, og keiser Vilhelm konstaterte: «Vi har nådd grensen for vår yte­ evne.»

TIDEN 1914-1945 84 Noen strategisk defensiv som kunne frata de allierte håpet om og viljen til en avgjørende seier, hadde tyskerne imidlertid nå ikke lenger krefter til. På det ene frontav­ snitt etter det andre satte nye franske, britiske og ameri­ kanske offensiver inn, under Foch’s løsen: «Tout le monde å la bataille!», alle mann til kamp. Og nettopp tys­ kernes siste store kraftanstrengelse hadde gjort deres front særlig sårbar. Den dannet et stort bueformet fremspring fra Arras til Reims, og var blitt betydelig lenger enn før. Nå ga den etter for Foch’s serie av hammerslag ut gjennom august og september, men ennå var den ikke gjennombrutt, og de allierte regnet med å måtte fortsette krigen til ut i 1919. Selv om den tyske vestfront foreløbig holdt, var landets stilling likevel militært håpløs. Det en­ delige nederlag var uavvendelig. At det kom høsten 1918 og soldatene ble spart for enda en vinter i felten, skyldtes imidlertid ikke direkte at vestfronten brøt sammen, men at det raknet for sentralmaktene i hele Sydøst-Europa, at bakveien inn i Tyskland plutselig lå åpen. Med det per­ spektiv hjalp det lite at hæren i vest kanskje hadde kunnet holde det gående under en langsom retrett i enda noen måneder - og selv denne retrett hadde snart måttet ende i en militær katastrofe. Det er derfor intet grunnlag for den «dolkestøt-legende» som senere oppsto i Tyskland blant de revansj elystne: at landet var militært ubeseiret og bare hadde tapt krigen fordi hjemmefronten brøt sam­ men og revolusjonære krefter dolket hæren i ryggen. Det er riktig nok at tyskerne hadde kjempet med imponerende mot og dyktighet gjennom mer enn fire år, og undertiden utrettet mirakler overfor en knusende overmakt, men i det lange løp ble denne overmakten for stor. Den første avgjørende begivenhet inntraff på Balkan, som ledende britiske politikere hadde interessert seg så levende for — hva de også skulle komme til å gjøre under Den annen verdenskrig — men hvor det gjennom år ikke hadde hendt noe vesentlig, fordi den allierte «onentarmé» i Saloniki-området var blitt så stemoderlig behand­ let. Nå var imidlertid styrkeforholdene blitt endret slik at det var mulig å utrette noe her, selv med de forholdsvis

Britisk kavaleri rykker inn i den franske byen Albert i 1918. I bak­ grunnen, ved kirkeruinene, sees en bilkolonne, en forløper for de motoriserte avdelinger som spilte en så viktig rolle under Den annen verdenskrig.

beskjedne og mangelfullt utstyrte styrker, for motstan­ det ne — praktisk talt bare utmattede og krigstrette bul­ garske tropper — var enda meget svakere. Den 15. sep­ tember gikk de fransk-britisk-italiensk-serbisk-greske styr­ ker til angrep på Saloniki-fronten, mot sterke fjellstillinger, men etter noen få dager brøt det bulgarske forsvar sam­ men, og soldatene deserterte i tusenvis. Alt 29. september kapitulerte Bulgaria, og dermed lå veien åpen både inn i Ungarn og inn i Tyrkia. Tyrkerne led omtrent samtidig avgjørende nederlag i Palestina og Syria, og overfor truselen om en offensiv mot Konstantinopel og Dardanellene innledet sultanen forhandlinger om våpenstillstand. Avta­ len ble undertegnet 30. oktober. På dette tidspunkt var det østerriksk-ungarske dobbelt­ monarki i full oppløsning. For å forsøke å dempe uroen blant de nasjonale minoriteter hadde keiser Karl sendt ut et manifest den 16. oktober om at riket skulle omdannes

86

TIDEN 1914-1945

General John J. Pershing, lederen for de amerikanske styrkene i Europa. De britiske og franske militærlederne ønsket at amerikanerne skulle settes inn der de i øyeblikket trengtes mest da de kom til Europa. General Pershing krevde imidlertid at «hans» gut­ ter skulle opptre samlet på egne frontavsnitt, og slik ble det.

til en forbundsstat, men tiden var for lengst løpt fra en slik løsning. Nå krevde tsjekkere, slovaker, kroater, slovenere og andre slaviske folk full frigjøring. Midt i denne kaotiske situasjon, mens statsapparatet holdt på å lammes og landet brukte sine siste ressurser, gikk italienerne til offensiv igjen ved Vittorio Veneto i slutten av oktober. Det førte ikke bare til sammenbrudd, men til oppløsning av den østerriksk-ungarske armé, hvor krigstrettheten pa forhånd var meget stor. Nå nektet soldatene å slåss lenger for regimet i Wien, de ville hjem, de ville berge livet, de ville være med og bygge opp de nye nasjonalstater pa dobbeltmonarkiets ruiner. Allerede Bulgarias sammenbrudd skapte krise i den tyske overkommando; den innså nå at hele forsvaret be­ gynte å rakne, og krevde øyeblikkelige forhand mger om våpenstillstand. Ludendorff regnet med forholdsvis mild behandling fra president Wilsons side, og mente vi­ dere at Tyskland ennå hadde en viss forhandlingsstyrke, fordi vestfronten var ubrutt og de alliertes tropper også var krigstrette. Men man var klar over at den gamle kei­

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

87 serlige regjering ikke var den rette til å henvende seg til Wilson, mannen som kjempet for å trygge demokratiet og som hadde tordnet slik i sine taler mot den tyske keisermakt og den prøyssiske militarisme. Det gjaldt i all hast å gjennomføre en demokratisering av Tyskland, en «Revolution von oben», en revolusjon ovenfra, og få dannet en regjering som bygget på riksdagens flertall, av liberale radi­ kale og sosialistiske partier. Under et fullstendig panikk­ artet press fra hærledelsen ble det dannet en ny regjering med den liberale fyrste, prins Max av Baden som sjef, og natten mellom 3. og 4. oktober gikk den første tyske note til president Wilson via Sveits. Gjennom en hel måned fulgte nå en noteveksling som ga tyskerne mange ubehage­ lige overraskelser. Ludendorff hadde nærmest ventet for­ handlinger mellom likeverdige partnere, og regnet med — etter å ha fått et visst pusterom — å kunne kjempe videre Den første kontingenten med amerikanske soldater kom til Europa i begynnelsen av juni 1917, to måneder etter krigserklæringen. Her er en amerikansk mitraljøsestilling kommet i aksjon på vestfronten.

gg

TIDEN 1914-1945

hvis vilkårene ble for stramme. Han var heller ikke for­ beredt på at Tyskland skulle gjøre særlig store politiske innrømmelser ved fredsslutningen. Wilson stilte imidler­ tid krav som ville gjøre det umulig for tyskerne å gjen­ oppta fiendtlighetene, og stadig klarere ble også presiden­ tens krav om et fullstendig systemskifte i Tyskland, om at keiseren måtte tre tilbake. For keiser Vilhelm 2. selv og for hans nærmeste om­ givelser var dette et uhørt forlangende, og ved midten av oktober ga plutselig Fudendorff uttrykk for et langt mer tillitsfullt syn på den militære situasjon enn noen uker i forveien; man måtte ikke godta hvilke som helst vilkår, om noen uker ville vinteren sette inn... Om dette var et uttrykk for generalens nervøse svingninger mellom opti­ misme og pessimisme eller om det i første rekke var et forsøk på å fralegge seg ansvaret for den kapitulasjon han nå begynte å ane karakteren av, kan diskuteres, men i virkeligheten var avgjørelsen falt; ingen kunne nå lenger stanse den utvikling som var i gang. Ikke bare brøt for­ bundsfellene sammen én etter én, ikke bare presset de a lierte nådeløst tyskerne tilbake fra stilling til stilling pa vestfronten, nå var det også satt i bevegelse et skred i det tyske folk. Det hadde, tross alt, like til det siste hatt tro på seieren, etter alle de militære triumfer gjennom tire ar, det hadde vært foret med propaganda og sensuren hadde holdt den virkelige stilling skjult, selv om sult og, savn lenge hadde vært en realitet for alle og selv om det hadde vært uro i arbeidermassene. Nå ble folket plutselig kon­ frontert med den dystre virkelighet, med det truende nederlag, med det truende sammenbrudd. Ars oppmagasinert misnøye og tvil slo nå ut, krigstrettheten ble uutholdelig, stemningen i vide kretser kunne karakteriseres med sosialdemokraten Philipp Scheidemanns ord «heller en ende med forferdelse enn en forferdelse uten ende», og den revolusjon som var satt i gang «von oben», kunne snart ikke lenger kontrolleres. Den 27. oktober, samtidig med at meldingen korn om Østernke-Ungarns kapitulasjon og etter at Ludendorti hadde trådt tilbake, erklærte den tyske regjering seg villig

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

89

til å godta Wilsons vilkår. Den sa riktignok ikke noe om keiseren, som ennå énvist klamret seg til restene av sin makt, men kravet om at keiseren måtte abdisere var nå blitt et folkekrav, ikke bare fordi man hadde inntrykk av at hans person sto i veien for en rimelig fred, men fordi det ved trykket nedenfra var skapt en virkelig revolusjo­ nær situasjon, et ønske om å gjøre rent bord med det gamle styre som hadde ført landet ut i katastrofen. Gnisten fenget først i marinen, hvor krigstrettheten var særlig fremtredende, både blant de nervøst utmattede ubåtmannskaper og blant matrosene på «Hochseeflotte», som år ut og år inn hadde ligget innesperret i sine havner, hvor misnøyen hadde fått bre seg. Nå, i den tolvte time, hadde marineledelsen besluttet seg for en siste desperat gestus, et fremstøt med hele styrken mot Kanalen, med sikte på å engasjere selve «The Grand Fleet» i et stort slag, som kanskje kunne støtte hæren i dens kamp og som iallfall kunne skape en heroisk legende, om keiserflåten som gikk ned med flagget i topp. Men det var for sent. På skip etter skip utbrøt det mytteri; matrosene nektet å lette anker, fyrbøterne lot ilden gå ut under kjelene, og offiserene hadde ikke annet å gjøre enn å stille operasjonen i bero. I virkeligheten var den tyske revolusjon begynt, og gnistene fra Kiel fenget snart over Nord- og Vest-Tyskland, samti­ dig som det kom til en reisning i Bayern. Vilhelm 2., som oppholdt seg ved hovedkvarteret i Spa, forsto ingenting av dette, og nektet fortsatt hårdnakket å trekke seg tilbake; særlig var han forbitret over den troløshet marinen hadde vist, marinen som han hadde gjort så meget for. . . Endelig, sent om kvelden 8. november, innså også den militære ledelse at keiseren måtte gå, og om formiddagen 9. november ga Vilhelm 2. til slutt etter; han fastholdt li­ kevel til det siste at han ikke ville abdisere som konge av Preussen, Hohenzollernes arveland. Men alt før keiseren hadde bestemt seg, ble republikken proklamert i Berlin, hvor situasjonen om morgenen 9. november var uhyre spent; også i hovedstaden var nemlig nå arbeidermassene kommet i bevegelse, og det var ikke bare republikk eller sosialdemokrati det nå var tale om. De kommunistiske

TIDEN 1914-1945 90 idéer hadde etter den russiske revolusjon et års tid i for­ veien funnet grobunn hos mange, ikke minst blant solda­ tene som hadde vært østpå. Det som var problemet, var ikke om monarkiet kunne reddes, men om det var mulig å bevare kontrollen over utviklingen i den utstrekning at det ikke ble sovjetsystemet som gikk seirende ut av stri­ den. Overalt hadde det dukket opp arbeider- og soldatråd etter russisk mønster, og sosialdemokratenes fører, Fritz Ebert, sa til prins Max, at hvis ikke keiseren abdiserte, ville den sosiale revolusjon være uunngåelig, og «Jeg hater den som synden,» la Ebert til! Da hans partifelle, Philipp Scheidemann, utropte republikken fra riksdagsbygningens balkong, ble Ebert rasende, men Scheide­ mann avviste hans protester og hans krav om at stats­ formen i fremtiden måtte avgjøres av en nyvalgt nasjonal­ forsamling. Nå gjaldt det å handle lynsnart for å komme kommunistene i forkjøpet. Natten til 10. november dro keiseren i landflyktighet til Nederland, hvor han senere levde temmelig ubemerket til sin død i 1941. Den 7. november reiste de tyske forhand­ lere til Foch’s hovedkvarter i Compiégne-skogen, hvor marskalken selv holdt til i en jernbanevogn. Der fikk de vilkårene for våpenstillstanden overrakt. Det var harde betingelser; i virkeligheten betydde de at Tyskland kapitu­ lerte og ikke kunne gjenoppta fiendtlighetene. Tyskerne forsøkte å få vilkårene endret, men oppnådde lite eller ingenting. Klokken fem om morgenen 11. november undertegnet de under protest, og klokken elleve samme formiddag opphørte ilden på vestfronten. Den største av alle kriger inntil da var omsider slutt. Den hadde kostet 10 millioner mennesker livet, mens 20 millioner var blitt såret, av dem 7 millioner så alvorlig at de ble invalider. Keiserriker var brutt sammen, samfunns­ systemer styrtet i grus. Verdenskrigen hadde gjort verden til en annen.

En mitraljøsestilling under den gryende revolusjon i Tyskland umid­ delbart før kapitulasjonen. Disse soldatene fra ulike forsvarsgrener, har tatt stilling utenfor slottet i Berlin samme dag som keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland.

92

TIDEN 1914-1945

Fredsslutningene — Versailles-traktaten — Folkeforbundet Krigen hadde vart så lenge og vært en så fryktelig på­ kjenning for folkene at store deler av Europa i 1918-19 var brakt til randen av fullstendig sammenbrudd. Kaos og utmattelse hersket, sult og farsotter herjet i krigens, revolusjonenes og borgerkrigenes spor; neveretten hersket i lovens sted. Likevel har det kanskje aldri vært drømt mer ærgjerrige drømmer om en ny og bedre verden enn nettopp dengang. Krigen var slutt, det fireårige helvete var forbi, massemyrderiene var opphørt. For å holde det hele ut hadde man måttet drømme og håpe. «Aldri mer krig!» var det første og viktigste løfte folkene hadde gitt seg selv. Krigen var avslørt og gjennomskuet, den hadde i skyttergravenes blod og søle mistet de siste stenk av heroiserende romantikk, alt som smakte av vaiende fjærbusker, lynende lanser og farvestrålende uniformer. Den var den industrialiserte død, den var maskinenes og laboratorienes krig, dens farver var khaki og feltgrått. Den sto for millionene som det store bedrag, som sinnbildet på fyrste­ nes og generalenes galskap og stupiditet. Dette hadde vært krigen som skulle gjøre slutt på krigen og trygge demokratiets, frihetens og rettens sak i verden. Men den var mer enn det. Den skulle innlede en ny æra, gjenreisningens og reformenes æra. Intet var for godt for de soldater og de arbeidere som hadde bestått ildprøven, nå var vanviddets tid forbi og man skulle skape en verden «fit for heroes to live in», en verden som var heltene ver­ dig. Ikke bare hadde massene trøstet seg ved håpet om et utopia, og kjent krefter i seg til å realisere det; statsmen­ nene hadde også kommet dem i møte med sine løfter, for som aldri før hadde regimene måttet bygge på massene. Krigen og krigsinnsatsen hadde vært noe i retning av total, avhengig som aldri før av soldater- og arbeider­ massene, og i høyere grad enn tidligere var de politisk bevisste, i stand til å artikulere sine krav. Derfor ventet alle noe nytt og bedre, enten de — som i Russland — satte sine håp til Lenin og kommunismen, eller de — som i

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

93

Vestens verden — satte sin lit til Wilson og hans demokra­ tiske idealisme. Mange så i hans formulering av de alliertes krigsmål selve forjettelsen, slik han bl. a. hadde gitt ut­ trykk for det i sin store tale til kongressen 8. januar 1918, da han stilte opp sine berømte «14 punkter»: 1. Offentlige fredstraktater, etter forhandlinger for åpne dører; slutt på det hemmelige diplomati. 2. Fri ferdsel på alle hav i krig som i fred. 3. Opphevelse så vidt mulig av alle økonomiske skran­ ker. 4. Nedrustning så langt hensynet til den indre sikkerhet tillater. 5. En upartisk ordning av kolonispørsmålene, idet hen­ synet til befolkningene skal veie like tungt som regjerin­ genes krav. 6. Rømming av okkupert russisk territorium og adgang for folket der til å bestemme over sin egen skjebne, hjulpet av andre stater. 7. Frigjøring og gjenreisning av Belgia. 8. Rømming og gjenreisning av okkupert fransk territo­ rium; Elsass-Lothringen tilbake til Frankrike. 9. Regulering av Italias grenser på basis av nasjonalitetsforholdene. 10. Selvstyre for folkene i Østerrike-Ungarn. 11. Frigjøring og gjenreisning av Romania, Serbia og Montenegro, adgang til havet for Serbia, regulering av Balkan-grensene både ut fra nasjonale og historiske hen­ syn. 12. Selvstyre for de ikke-tyrkiske folk i Det osmanske rike, uavhengighet for Tyrkia, garantert fri ferdsel gjennom svartehavsstredene. 13. Opprettelse av et uavhengig Polen med adgang til havet. 14. Opprettelse av et folkenes forbund for å trygge små som store staters uavhengighet og integritet. Det var grunntrekkene i Wilsons fredsplan, dels modi­ fisert, dels skjerpet gjennom andre taler og erklæringer. Overfor noen av punktene hadde også enkelte av de allierte

TIDEN 1914-1945 94 stater tatt visse reservasjoner, f. eks. Storbritannia når det gjaldt havenes frihet. Hovedtanken var iallfall at dette ikke skulle bli noen imperialistisk diktatfred, bestemt av rovlyst og hevntørst, med landområder og befolkninger som brikker i det diplomatiske spill. Det skulle være en rettferdig fred, først og fremst bygget på prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett. Å gjennomføre disse smukke grunnsetninger i praktisk politikk skulle imidlertid vise seg å være meget vanskelig. De seirende allierte hadde ikke de samme interesser og var på ingen måte enige. Til det kom en rekke andre omstendigheter som i høy grad kompliserte arbeidet med fredsslutningen. Således hadde de allierte stormakter ved flere leiligheter under krigen sluttet hemmelige avtaler om etterkrigsordningen, avtaler som i stor utstrekning ganske enkelt var overens­ komster om hvordan byttet skulle deles på god gammel­ dags vis etter at seieren var vunnet. De avtaler som hadde gitt Russland innrømmelser, f. eks. løftet om Konstanti­ nopel, var riktignok bortfalt i og med at landet hadde slut­ tet separatfred og for øvrig under fredsforhandlingene be­ fant seg i borgerkrigens kaos og ikke kunne øve noen inn­ flytelse på utviklingen. Men det var nok av andre proble­ mer. De løfter Storbritannia og Frankrike hadde gitt Italia om landevinninger i Tyrol og på østkysten av Adriaterhavet, sto til dels i åpenbar strid med nasjonalitetsprinsippet. Det samme var tilfelle med avtalene om delingen av de tyrkiske land — en avtale som dessuten var i strid med de løfter og forespeilinger man hadde gitt araberne — og avtalen som lovte Japan den tidligere tyske koloni Kiaochow på Kma-kysten. Et spesielt problem skapte den bri­ tiske utenriksminister Arthur Balfours erklæring av 2. november 1917 om å gi jødene «et nasjonalhjem» i Palestina, et løfte gitt da det gjaldt å vinne den jødiske finans­ verden for de alliertes sak - og hvis oppfyllelse araberne forbitret motsatte seg. Men selv om statsmennene i 1919 hadde stått fritt og ikke i så stor utstrekning hatt hendene bundet av slike avtaler, ville oppgaven å skape en god, rettferdig og varig fred vært uhyre vanskelig. De demokratiske lederne sto

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

95

Europa etter krigen. «Det eneste jeg har be­ vart noenlunde uskadd, er hodet, men det har jeg jo heller ikke brukt». Tegning av dansken Robert Storm Petersen.

således under sterkt press av massene i sine land, og disse samme masser som drømte om og krevde en ny og bedre verden, var samtidig fylt av hat og hevnlyst, og ville at den slagne fiende skulle betale. Både krevde de erstat­ ninger som skulle dekke de skader som var anrettet og de enorme krigsutgifter man hadde hatt, og de hadde ønsker om sikkerhet mot nye overfall, om å baste og binde angri­ perne på en slik måte at en ny katastrofe ble umuliggjort. Men det var i stor utstrekning krav som sto i strid med de wilsonske prinsipper, med nasjonalitetshensynene osv., — det gjaldt f. eks. de opprinnelige franske ønsker om full avståelse av Saar og opprettelse av en egen Rhin-stat, slik at Frankrikes militære grense skulle gå ved vestre Rhinbredd, endog med brohoder på østsiden. Også annetsteds, f. eks. i Syd-Tyrol og i den nye staten Tsjekkoslovakia, kom strategiske hensyn i strid med prinsippet om befolk­ ningens selvbestemmelsesrett, og disse hensyn kunne igjen bli krysset av vitale økonomiske hensyn, — skulle f. eks. grensene skjære over viktige transportveier eller skille rå­ stoffene fra fabrikkene, rive industrien ut av det samspill med jordbruket den hadde hatt gjennom generasjoner?

96

TIDEN 1914-1945

Oppgaven var, selv om man så bort fra de hemmelige avtaler og de opprørte stemninger, overveldende stor og vanskelig. Til dette kom at i tillegg til fredsverket måtte de seirende stormakters ledere administrere — så godt det da lot seg gjøre — det européiske kaos fra dag til dag, fordi de etter det store sammenbrudd representerte den eneste maktfaktor. Og makten kunne være skrøpelig nok; folkene var krigstrette, soldatene ville hjem og aldeles ikke være politistyrker for Europa. I store områder fant det derfor sted en utvikling som de allierte regjeringer ikke hadde noe herredømme over, f. eks. i det tidligere dobbeltmonarki, i Polen og de baltiske stater, på Balkan og i Den nære orient. Den væpnede makt hersket ennå over store om­ råder, og besittelsen var halve retten; i store strøk tellet friskarer med mitraljøser og håndgranater mer enn stats­ mennenes beslutninger rundt det grønne bord i Paris. Sosiale revolusjoner og borgerkriger kom på toppen av de internasjonale problemer, og de statsmenn som gjennom år hadde båret ansvarets og slitets fryktelige byrde under en kamp på liv og død, hadde ikke alltid de krefter og den smnslikevekt som man helst skulle ha mønstret vis-å-vis den overmenneskelige oppgaven.

Den høytidelige åpning av fredskonferansen fant sted i Versailles 18. januar 1919, og foreløbig møtte bare repre­ sentanter for seierherrene, 32 stater med over 1000 dele­ gerte, foruten en hærskare av eksperter og sekretærer, omgitt av representanter for all verdens interesser og grupper — idealister og svindlere, svermere og spekulanter — som alle hadde krav å gjøre gjeldende, råd å gi. 58 kom­ misjoner holdt over 2000 møter, men de virkelige avgjørel­ sene ble truffet først i timannsrådet — med to representan­ ter for hver av stormaktene USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan — senere av de «fire store», Woodrow Wilson, David Lloyd George, Georges Clemenceau og Vittono Orlando, Italias statsminister. Den egentlige makt lå hos de tre første, og motsetningene mellom dem illustrerer på mange måter de grunnleggende interesse­ konflikter på konferansen.

Fredskonferansens «fire store», samlet hos president Wilson på Hotel Crillon i Paris. Fra venstre: den italienske statsminister Vittorio Orlando, den britiske statsminister David Lloyd George, den franske statsminister Georges Clemenceau og den amerikanske president Woodrow Wilson. Det var de tre siste som preget fredsverket i Paris.

Clemenceau var den realistiske, kyniske, livserfarne gamle politiker, regjeringsstormeren, patrioten, tyskerhateren, mannen som hadde vært Montmartres borger­ mester i 1870, og hadde stemt mot fredsslutningen og av­ ståelsen av Elsass-Lothringen, den illusjonsløse medisiner som hadde viet sitt liv til politikken, til revansje-tanken, til kravet om sikkerhet for Frankrike mot en tredje tysk invasjon, seierens far som mente tyskerne bare forsto ett språk: maktens. Overfor ham hans motsetning Wilson, den statsrettslærde professor, teoretikeren, forkynneren, reformpolitikeren, mannen som hadde en rent religiøs tro på og tillit til folket og demokratiet, en betydelig mann, en høyreist, men tragisk skikkelse, intelligent, nobel, en statsmann som stilte seg de høyeste mål, men samtidig kunne være doktrinær og smålig partipolitiker, en mann med liten sans for det politiske spills finesser, for intriger og taktikk, en leder som isolerte seg og sprengte seg på å ville overkomme alt selv, steil og egensindig, med liten evne til menneskelig innføling og kontakt. Mellom de to motpoler Lloyd George, som på mange måter spilte for-

98

TIDEN 1914-1945

Versailles-traktaten undertegnes i slottets store speilgalleri 28. juni 1919. Utsnitt av en samtidig tegning. Statsminister Clemenceau er-

midlerens rolle, en blendende begavet parlamentariker, utlært i underhusets strenge skole, en smidig forhandler, en enestående taler, en mann med ekte politiske instink­ ter, kjapp, sjarmerende, en mester i improvisasjonens kunst, taktiker og menneskekjenner, representant både ior Storbritannias imperie-interesser og for britisk common sense, med sans både for strategiske posisjoner og økono­ miske fordeler, men samtidig også for de lange utviklings­ linjer, for betydningen av måtehold, for prinsippet leve og la leve og ikke drive noen motstander eller medspiller til desperasjon, men utøve kompromissets kunst. Det kom til sterke motsetninger og undertiden vold­ somme sammenstøt mellom disse tre, og ganske særlig mellom Wilson og Clemenceau, konflikter som hadde sin grunn i motsetningen mellom det bilde amerikaneren på avstand hadde dannet seg av et nytt og bedre Europa og de planer franskmannen hadde lagt for å hindre en gjenta­ gelse av 1870 og 1914, nå da det svakere Frankrike takket være en enestående allianse og en desperat kampinnsats

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

99

klærer møtet for satt og anmoder de tyske delegerte om å undertegne traktaten som ligger klar på bordet (i sentrum av bildet).

hadde fått mulighet for å baste og binde «les boches» og trygge Frankrikes fred, en sjanse som kanskje aldri ville komme tilbake. Men både Wilson og Lloyd George av­ viste det franske krav om Rhin-grensen og om en Rhinstat, skåret ut av Tyskland. I stedet skulle Tyskland avrustes, Rhinland okkuperes i 15 år, en demilitarisert sone på tysk side opprettes og USA-Storbritannia garantere Frankrikes sikkerhet. Garantien ble imidlertid aldri noen realitet. Det amerikanske senat avviste den, som det nek­ tet å ratifisere hele fredstraktaten, og franskmennene følte seg sviktet og snytt. Affæren er et eksempel på hvordan Wilsons tilsynelatende så overveldende maktstilling i spis­ sen for det rike og sterke Amerika, var blitt undergravd, og hvordan han måtte kjempe også på den indre front. Ved de amerikanske valg i november 1918 hadde hans parti mistet flertallet i kongressen, og den mistenksomme, stridbare partipolitikeren Wilson gjorde den dumhet ikke å ta representanter for republikanerne med i fredsdelegasjonen, så de kunne dele ansvaret. Det var også et feilgrep

100

TIDEN 1914-1945

at han selv reiste til Paris som forhandler og innlot seg i nærkamp, noe han ikke hadde talent for. Han ville ha stått sterkere om han hadde sittet i majestetisk ro i Washington og sendt sine instrukser til drevne, smidige forhandlere. Den viktigste av fredstraktatene var selvsagt den med Tyskland, Versailles-freden som den er blitt kalt fordi den ble undertegnet i Versailles’ speilgalleri — hvor Bismarck i 1871 hadde proklamert det tyske keiserike — den 28. juni 1919, på dagen fem år etter at de skjebnesvangre skuddene falt i Sarajevo. Traktatene med de andre sentral­ maktene fikk navn etter andre franske slott. De viktigste trekk i fredsoppgjøret var: Tyskland måtte avstå Elsass-Tothringen til Frankrike, noen små distrikter til Belgia, Nord-Slesvig til Danmark idet grensen ble skjøvet så langt sydover som en folkeav­ stemning viste at folkeflertallet var dansk. Dessuten skulle Saar-området i 15 år stå under Folkeforbundet og Frank­ rike disponere gruvene der; etter den tid skulle Saars be­ folkning stemme over om området skulle gå tilbake til Tyskland, innlemmes i Frankrike eller fortsatt stå under forbundet. I øst måtte Tyskland avstå store, tidligere erobrede områder med opprinnelig polsk eller blandet be­ folkning til det gjenreiste Polen, som også fikk de tidligere russiske og østerrikske deler av landet tilbake. For at Polen skulle få adgang til havet, fikk det en stripe land ut til Østersjøen, «den polske korridor», som skilte Øst-Preussen fra det øvrige Tyskland. I «Korridoren» lå Danzig, som hadde en nesten ren tysk befolkning; byen med sitt nær­ meste omland ble derfor ikke avstått til Polen, men gjort til en fristat under Folkeforbundets kontroll, med særlige transitt-rettigheter m. v. for Polen. Den polske korridor skapte sterk motvilje i Tyskland, men flertallet i det avståtte område var ennå, halvannet hundre år etter annek­ sjonen, polsktalende. I øst måtte Tyskland videre avstå Memel, som ble overlatt den nye stat Litauen. Østerrike-Ungarn hadde alt falt fra hverandre i oktobernovember 1918, og fredskonferansen i Paris hverken kunne eller ville gjøre den nasjonale sprengnings-prosess om. I nord gjenoppsto en slavisk stat som fikk navnet

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

101

Tsjekkoslovakia, med tradisjoner tilbake ikke bare til kongeriket Bbhmen, men til et tsjekkisk rike i tidlig mid­ delalder. Etter en nasjonal reisning som hadde pågått gjennom generasjoner sluttet nå tsjekkere, slovaker og rutenere seg sammen til en ny stat. Østerrike måtte avstå til den Bdhrnen og Måhren, Ungarn avsto Slovakia og Rutenia. Til Italia måtte Østerrike avstå Syd-Tyrol og Istria med bl. a. Trieste. Til Jugoslavia, «Syd-Slavia» — et gjenreist og utvidet Serbia — måtte både Østerrike og Ungarn avstå betydelige landstrekninger, bl. a. Slovenia, Slavonia, Kroatia, Dalmatia, Bosnia, Herzegovina og deler av Banatet; det lille slaviske fjellandet Montenegro gikk også opp i Jugoslavia. Til Romania måtte Ungarn avstå hele Transsilvania eller Siebenbiirgen og den østlige del av Banatet. Av habsburgemes mektige dobbeltmonarki var det bare igjen to små nasjonalstater: Østerrike med 6>/2 million innbyggere og Ungarn med 8 millioner, hver av statene med et territorium på 80-90 000 km2. Før krigen hadde dobbeltmonarkiet hatt over 50 millioner innbyg­ gere og omfattet bortimot 700 000 km2. Bulgaria måtte avstå noen små grenseområder til Jugo­ slavia og Vest-Thrakia med Egeerhavs-kysten til Hellas, slik at Bulgaria heretter bare fikk kyst til Svartehavet. Tyrkia skulle ifølge fredstraktaten avstå Øst-Thrakia med Adrianopel og en del andre områder til Hellas, liksom det måtte oppgi de asiatiske deler av det gamle erobringsriket, men denne fredstraktaten fikk ingen gyldighet. Etter en ny krig, mellom Tyrkia og Hellas, ble det først i 1923 sluttet endelig fred med Tyrkia. Landet fikk da beholde Adrianopel og Øst-Thrakia, liksom det også fikk tilbake kontrollen med svartehavsstredene, som den opprinnelige traktat hadde internasjonalisert og demilitarisert. Det osmanske imperium måtte landet imidlertid gi slipp på. Tyrkia ble en nasjonalstat med tyngdepunkt i Lilleasia, og med Ankara som sin nye hovedstad. Tyskland måtte avstå alle sine kolonier, som Tyrkia måtte avstå de arabiske områder. Ved tidligere fredsslut­ ninger var slike besittelser gått direkte over til seierherrene, men Wilson hadde i det femte av sine fjorten punkter pekt

O CO o-æ

oo

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

103

på nye veier: man skulle ta hensyn til den innfødte befolk­ ning og dens interesser, og etter et forslag av den sydafrikanske statsmannen general Jan Christian Smuts ble man enige om den såkalte mandat-ordning. Koloniene skulle ikke som brikker gå fra den ene til den annen part; man skulle ta sikte på å gjøre dem selvstyrende, og i mellomtiden skulle de være mandater, dvs. de kom under midlertidig stormaktsstyre, men Folkeforbundet skulle ha et overoppsyn med regimet. Det ble altså et slags formynderskap for områder man mente ikke kunne styre seg selv, men forutsetningen var at områdene skulle utvik­ les og modnes for selvstyre. Til dels kom det også til å skje, men til dels ble mandat-administrasjonen i praksis omtrent det samme som kolonistyre, selv om Folkefor­ bundets kontroll på flere måter ble en realitet. Mandat­ fordelingen ble slik: Storbritannia fikk nesten hele Tysk Øst-Afrika, deler av Togo og Kamerun, Palestma, Transjordania og Irak (Mesopotamia). Australia fikk Tysk NyGuinea, New Zealand fikk Samoa, Sydafrika-Sambandet fikk Tysk Sydvest-Afrika. Frankrike fikk Syria og deler av Togo og Kamerun. Japan fikk de tyske stillehavsøyer nord for ekvator. De tidligere tyrkiske områdene i Arabia dan­ net grunnlaget for en arabisk nasjonalstat, men araberne — og Lawrence — var dypt skuffet over at drømmen om et stor-arabisk rike med hovedstad i Damaskus ikke ble til virkelighet. For øvrig har de tidligere tyrkiske områder som ble mandatland, etter hvert oppnådd selvstendighet: Syria, Libanon, Israel, Jordan, Irak. Selv om man ved fredsslutningen i Paris langt på vei fulgte nasjonalitetsprinsippet da de nye grensene i Europa ble trukket opp, og selv om de nye grensene sett i lys av dette prinsipp ble bedre enn de gamle, var det alvorlige svakheter ved nyordningen. Dels kom det av at befolkningsforholdene mange steder, f. eks. på Balkan og i hele Sydøst-Europa, var så broket at enhver grense ville kunne kritiseres, dels kom det av at maktpolitiske hensyn og hemmelige avtaler viste seg sterkere enn den nasjonale selvbestemmelsesrett, dels kom det av at strategiske og økonomiske hensyn undertiden måtte veie tungt når gren­

104

TIDEN 1914-1945

sene skulle trekkes. Resultatet var at en rekke stater fikk forholdsvis store nasjonale mindretall innenfor sitt territo­ rium: Polen fikk f. eks. tyskere i vest og ukrainere og hviterussere i øst, Tsjekkoslovakia en tysktalende befolkning i Sudetland, Romania ungarere i Transsilvania og ukrainere i Bessarabia, Italia tysktalende tyrolere og ganske store slaviske minoriteter i nordvest osv. En erkjennelse av de vanskeligheter disse forhold kunne skape, førte til at det ble tatt inn bestemmelser i traktatene til vern om de nasjonale mindretalls interesser. En kommisjon under Folkeforbundet skulle motta og behandle klager over til­ felle av undertrykkelse, diskriminerende behandling osv. Tyskland og de andre sentralmaktene ble pålagt å avruste, «for å muliggjøre innledningen til en alminnelig begrensning av alle nasjoners rustninger». Tyskland fikk således bare ha en hær på 100 000 mann vervede tropper, og marinen skulle reduseres til seks panserskip på 10 000 tonn, tre lette kryssere og en del mindre fartøyer. Det ble nedlagt forbud mot forskjellige våpen: ubåter, giftgass, fly­ våpen, tungt artilleri og stridsvogner, og generalstaben ble oppløst. Det nye tyske «Reichswehr», riksvernet, skulle bare tjene til å opprettholde indre ro og orden, være gren­ sevakt osv. Som en ytterligere militær garanti skulle Tysk­ land vest for Rhinen i 15 år holdes besatt av allierte styr­ ker, som også fikk tre brohoder på østbredden: Kdln, Koblenz og Mainz. Dertil kom en bestemmelse om at Rhinland vest for en linje som gikk 50 km øst for elven skulle være demilitarisert; her måtte ikke finnes tyske tropper eller befestninger. Av betydning for Tysklands militære potensial - etter at landet hadde måttet avstå vel 12% av sitt territorium med ca. 12% av befolkningen — var de bestemmelser i fredstraktatene som i realiteten forbød en sammenslutning av Tyskland og det nye lille Østerrike, som bl. a. økonomisk hadde vanskelig for å stå på egne ben. Av mindre praktisk interesse var bestemmelsene om at tyskere som hadde gjort seg skyldige i krigsforbrytelser, skulle utleveres og stilles for en domstol. Kravet gjaldt både keiser Vilhelm 2., kronprinsen, Hindenburg og Ludendorff. Bestemmelsen ble aldri satt ut i livet, bl. a.

Ved våpenstillstanden ble praktisk talt hele den tyske marine, i alt 74 skip, internert i den britiske flåtehavnen Scapa Flow på Orknøyene. Fartøyene sto fortsatt under kommando av en tysk admiral, Ludwig von Reuter, og hadde tyske mannskaper. Da de tyske offiserer fikk rede på fredsvilkårene fra Paris, ble de forbitret, og besluttet som en desperat demonstrasjon å senke flest mulig av sine skip. Det skjedde 21. juni 1919. Bunnventilene ble åpnet, og 53 skip, bl. a. 9 slagskip og 5 slagkryssere, gikk til bunns, i alt ca. 400 000 tonn. Dette bildet viser slagkrysseren «Hindenburg» idet den krenger over og synker.

nektet Nederland å utlevere eks-keiseren som hadde søkt asyl der, og det ble til at tyskerne selv skulle stille krigs­ forbryterne for riksretten i Leipzig. Den dømte noen få, mindre fremtredende menn til korte fengselsstraffer. Betydelig viktigere var bestemmelsene om skadeserstat­ ningene. Det juridiske grunnlag for dem var en artikkel i Versailles-traktaten om ansvaret for tap og skade de allierte hadde lidt «som følge av den krig som ble påtvunget dem ved Tysklands og dets forbundsfellers angrep». Det er den såkalte krigsskyld-paragraf, som tyskerne på det heftigste protesterte mot både i 1919 og senere, fordi de oppfattet bestemmelsen som en moralsk dom og ikke som et juridisk grunnlag for erstatningskrav. Hvilke summer Tyskland skulle og kunne betale, var det sterkt delte meninger om også blant de allierte innbyrdes. Selv fmansekspertenes overslag svingte mellom ytterligheter som 40 og 480 mil­ liarder gullmark, og mange politikere krevde — med støtte i folkemeningen — enda høyere beløp. Man kom ikke til noe resultat før fredstraktatene ble underskrevet, så spørs-

106

TIDEN 1914-1945

målet ble først avgjort etter senere forhandlinger. Det endte med at Tyskland ble ilagt et erstatningskrav på 132 milliarder gullmark; i tillegg skulle landet overta Belgias krigsgjeld på 6 milliarder og bære utgiftene ved okkupa­ sjonen av Rhinland. I virkeligheten kom Tyskland bare til å betale et mindre beløp, faktisk mindre enn landet etter hvert fikk i utenlandske lån i løpet av mellomkrigstiden, og til slutt ble det i realiteten satt en strek over hele kravet. Men først hadde spørsmålet ført til strid og kriser, både i forholdet mellom de allierte og Tyskland og blant de allierte innbyrdes. Det forgiftet i en årrekke den inter­ nasjonale atmosfære og skapte økonomiske og finansielle komplikasjoner, bl. a. fordi de varer Tyskland på denne måten ble presset til å eksportere, fortrengte de varer mottagerlandene selv produserte.

Fredsoppgjøret i 1919, «Versailles-freden», har vært og er meget omstridt. Tyskerne og deres talsmenn har rettet en voldsom kritikk mot den, som en «kartagisk» fred, med urimelig strenge og krenkende vilkår. Andre har, sær­ lig etter nazismens seier i Tyskland og Den annen verdens­ krig, hevdet at freden var for mild, i den forstand at den ikke skapte tilstrekkelige garantier mot en ny tysk aggre­ sjon. Atter andre har hevdet at traktatene var brukbare nok, og at svakheten lå i den internasjonale politikk som de ledende stormakter førte i tiden etterpå. Noen ideell ordning representerte fredsverket i Paris selvsagt ikke, og kunne heller ikke gjøre det, så overmen­ neskelig stor og vanskelig oppgaven var, så stridende inter­ esser som skulle forsones, så begrensede maktmidler de ledende politikere tross alt rådde over. Det måtte i mange tilfelle komme til mer eller mindre tvilsomme kompro­ misser, mer eller mindre kortsynte løsninger. Bedømmel­ sen avhenger naturligvis i høy grad av hvilken målestokk man anlegger. Sammenholder man traktaten med de ideale fordringer, faller den naturligvis igjennom, men den hev­ der seg ikke dårlig når man ser den på bakgrunn av de fleste tidligere fredsslutninger, som i langt høyere grad var preget av erobringslyst og hevntørst. Det var f. eks. første

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

107

gang man under et stormaktsoppgjør av denne art over­ hodet i synderlig utstrekning la til grunn prinsippet om den nasjonale selvbestemmelsesrett, og om det ikke lot seg gjennomføre konsekvent, var de territoriale bestem­ melser i traktatene likevel den beste del av fredsverket. Ut fra nasjonale hensyn betydde de nye grenser i Europa et stort fremskritt. Før krigen hadde 60 millioner mennes­ ker i verdensdelen levd under fremmedvelde, nå ble disse minoriteter redusert til ca. 20 millioner eller omtrent tre prosent av den samlede befolkning. De landavståelser Tyskland måtte gå med på, var ikke så urimelige, selv om detaljer ved grensetrekningen kunne kritiseres, og selv når det gjaldt det land som måtte avstå mest, Ungarn — som mistet nær 70 prosent av sitt territorium og nær 60 pro­ sent av sin folkemengde — betydde nyordningen en langt mindre sum av nasjonal undertrykkelse enn før. Tre mil­ lioner ungarere kom under fremmedherredømme, men i det gamle Ungarn hadde ti millioner, praktisk talt halve befolkningen, tilhørt undertrykte folkegrupper. Fra et økonomisk synspunkt var fredsverket langt mindre vellykket, både fordi de nye grenser skar over gamle, vel innarbeidede økonomiske forbindelser, og fordi erstatningskravet var overdrevet, iallfall ikke kunne gjennomføres i den form man valgte uten betydelige skade­ virkninger. Det ble trukket 11 000 km nye tollgrenser i Europa, og ikke minst skapte det forstyrrelser at den vel avbalanserte økonomiske enhet dobbeltmonarkiet hadde representert, ble slått brutalt i stykker. Det var imidlertid som nevnt skjedd før fredskonferansen i Paris trådte sam­ men, og sprengningen av riket i de enkelte nasjonale be­ standdeler hadde ikke vært til å hindre. Det er heller ingen tvil om at alvorligere enn det store krav om erstat­ ninger, var den ødeleggelse selve krigen hadde forårsaket, både gjennom direkte krigsskader og gjennom de enorme krigsutgifter som i land etter land hadde ødelagt stats­ finansene og pengesystemene. Man regner at krigen i alt kostet mellom 250 og 375 milliarder dollar med den tids kjøpekraft, de krigførende makters statsutgifter var steget med fra 500 til 1500 prosent, deres utenlandske gjeld fra

108

TIDEN 1914-1945

17 til 155 milliarder dollar. Storbritannias statsgjeld var tidoblet, Tysklands tredve-doblet. Uansett hvilken statsmannskløkt som var blitt utfoldet, ville ingen fredstraktat ha kunnet bøte på slike skadevirkninger. Hva spesielt Tyskland og dets heftige protester mot Versailles-freden angår, så er det riktig nok at traktaten inneholdt unødig krasse, utfordrende og krenkende bestemmelser, men de fieste av dem ville etter hvert av kloke statsmenn ha kun­ net modereres — og ble det til dels også. Det som imid­ lertid først og fremst skapte den tyske bitterhet og gjorde revansj etanken til en så sterk realitet i den nye demo­ kratiske republikk, var ikke traktaten, men selve neder­ laget. Når man bedømmer resultatet av Wilsons idealistiske bestrebelser, må man også ta med i betraktningen at flere av de innrømmelser han — i strid med sine egne prinsip­ per — fant å måtte gå med på, mente han å kunne få om­ gjort når gemyttene var falt mer til ro. Dertil var han av den oppfatning at han — som ledd i selve fredsverket — hadde formådd å skape et instrument for denne påtenkte fredelige revisjon av bestemmelser som måtte vise seg uheldige, nemlig Folkeforbundet. Grunnleggelsen av denne verdensorganisasjon var for ham noe av det aller mest vesentlige ved oppgjøret i Paris, og han satset hele sin innflytelse på å bringe denne saken i havn først av alt. Det lyktes også, og man kan vel trygt si at det ikke hadde vært mulig uten Wilson. Det var en gammel drøm man her forsøkte å gjøre til virkelighet: å skape et slags verdens-parlament hvor nasjonene kunne møtes og ordne sine konflikter ved fredelige midler. Hva drømmerne gjennom noen hundre år hadde forestilt seg at dette inter­ nasjonale organ skulle være, ble det ikke, men på grunnlag av utredninger fra britiske, amerikanske og franske folke­ rettslærde ble det skapt et instrument for mellomfolkelig samarbeid, som representerte noe prinsipielt nytt, og som mange satte store håp til. Medlemmer av Folkeforbundet skulle fra starten av være de 32 seierherre-statene som var representert på fredskonferansen i Paris og 13 nøytrale land som var inn-

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

109

Fra Folkeforbundets åpningsmøte i «Salle de la Réformation» i Genéve 15. november 1920. Blant de delegerte ser man (t. v. i tredje rekke) Fridtjof Nansen, som i mange år var medlem av de norske delegasjoner til forbundet, og fikk et meget ansett navn i Genéve.

budt til å slutte seg til. De slagne sentralmakter og Sovjet­ unionen ble først holdt utenfor, men kom senere med. Selve forbundets organer var forsamlingen, hvor hver medlemsstat hadde én stemme, rådet som hadde ni med­ lemmer: fem faste som representerte stormaktene og fire skiftende, som ble valgt av forsamlingen, og endelig et generalsekretariat som skulle lede det administrative arbeid og løse de tekniske arbeidsoppgaver. Forbundets politiske hovedoppgave skulle være å opp­ rettholde freden, — det skulle være et svar på det spon­ tane folkeønsket: «Aldri mer krig!» Medlemsstatene for­ pliktet seg til å respektere og beskytte alle medlemsstaters uavhengighet og integritet mot ytre angrep. En rekke regler foreskrev hvordan en mellomfolkelig tvist skulle behand­ les, ved megling, voldgift eller internasjonal domstolsav-

110

TIDEN 1914-1945

gjørelse, og medlemsstatene forpliktet seg i den sammen­ heng til å overholde visse frister. Hvis likevel en stat gikk til krig i strid med paktens bestemmelser, skulle det opp­ fattes som en krigshandling mot alle medlemmer, og de var forpliktet til å ta i bruk såkalte sanksjoner overfor fredsforstyrreren: diplomatisk og økonomisk boikott, eventuelt militære forholdsregler. En av paktens artikler pekte spesielt på den oppgave å søke revidert traktater som var blitt «uanvendelige», og i det hele tatt å ta opp forhold som kunne true freden. Av andre oppgaver som ble lagt til forbundet er ovenfor nevnt oppsynet med styret i mandatene og behandlingen av de nasjonale minoriteter i en del européiske land. Forbundet skulle også ta opp sosiale og humanitære oppgaver, som kampen mot slave­ handel, mot den ulovlige handel med narkotika og våpen, mot de store epidemier. Den internasjonale arbeidsorga­ nisasjon, som ble opprettet i henhold til en spesiell be­ stemmelse i pakten, skulle ta seg av sosiale problemer som regulering av arbeidstiden, arbeidervernspørsmål, minstelønnsbestemmelser, beskyttelsestiltak for barn og kvinner i arbeidslivet, i det hele tatt søke å samordne ved interna­ sjonale avtaler de sosiale tiltak innenfor arbeidslivet; her samarbeidet representanter for regjeringene, arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner. Folkeforbundet ble ikke, hva mange hadde håpet, en overnasjonal organisasjon som — om nødvendig med maktmidler — kunne tvinge igjennom en mellomfolkelig rettsorden. Det besto av suverene stater, som ikke på noe vitalt område ville oppgi sin selvbestemmelsesrett, og alle realitetsavgjørelser av noen betydning måtte derfor være enstemmige; et flertall kunne ikke binde et mindre­ tall. Dertil kom at viktigere avtaler og avgjørelser måtte ratifiseres av de enkelte lands nasjonalforsamlinger, selv om de var vedtatt enstemmig av regjeringsrepresentantene under møtene i Genéve, som ble forbundets hovedsete. Det kunne således ikke gjennomføres noen annen politikk gjennom Folkeforbundet enn den statene kunne forhandle seg fram til enighet om, og det skapte naturligvis en sterk begrensning. Forbundet ble derfor egentlig først og fremst

DEN FØRSTE VERDENSKRIG

111

Folkeforbunds-politikere fra 20-årene. Tegnet av Skwircynsk. I øverste rekke fra venstre: Austen Chamberlain, lord Cecil, Herbert Samuel (Storbritannia), Raoul Dandurand (Canada), Paul Painlevé, Aristide Briand og Louis Loucheur (Frankrike). I annen rekke: Hennessy (Frankrike), Quinones de Léon (Spania), Fridtjof Nansen, Albert Thomas, Léon Jouhaux, Henri de Jouvenel og Joseph Paul-Boncour (Frankrike). I tredje rekke: Willen van Eysinga (Nederland), Copola, Vittorio Scialoja, Ponzini (Italia), Guerrero (Salvador), Paul Hymans og Brouckére (Belgia). Fjerde rekke: Frederik Borgbjerg (Danmark), Alfonso Augusto da Costa (Portugal), Émile Vandervelde (Belgiaf Aleksander Skrzynski, Morawski, Sokal og Modrzlewski (Polen)' Femte rekke: d’Andrade (Portugal), Lehmann (Liberia), Philippe Roy (Canada), Strassburger, Kozicki, Debski, Mieczyslaw Niedzialkowski (Polen). Sjette rekke: De Agiiero y Bethancourt (Cuba), Albert Apponyi (Ungarn), Galvanauskas (Litauen), Eduard Bene§ (Tsjekkoslova­ kia), Nicic, Stjepan Radic (Jugoslavia), Madjarov (Bulgaria).

112

TIDEN 1914-1945

et instrument for samarbeidet mellom regjeringene, et permanent forum for den internasjonale politikk, et clearing-house for mellomfolkelig samarbeid, og fikk først og fremst sin betydning som det. Slik virket det naturligvis utviklende, oppdragende, opinionsdannende, og skapte grunnlag for en ny og bedret teknikk i det internasjonale samkvem. Men noen selvstendig instans, overordnet de enkelte stater, kunne det ikke bli; dets resultater var av­ hengige av regjeringenes evne og vilje til samarbeid. Sine beste resultater kunne organisasjonen derfor også oppvise når det gjaldt arbeidsoppgavene på det sosiale, humani­ tære og tekniske plan. På det politiske opplevde man mange skuffelser, når det gjaldt nedrustningen, når det gjaldt revisjonen av traktatene og når det gjaldt behand­ lingen av alvorligere internasjonale konflikter. En skjebnesvanger svekkelse fikk for øvrig Folkefor­ bundet i starten ved at president Wilsons eget land nektet å delta. Da Versailles-traktaten kom opp til ratifikasjon, oppnådde den ikke det nødvendige 2/3 flertall i det ame­ rikanske senat. Wilson selv sprengte seg på kampen for traktaten og forbundet; han fikk et slaganfall som lammet ham høsten 1919 og døde i 1924. Da hadde USA, i 1921, sluttet separatfred med Tyskland.

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

Marsrevolusjonen Huset Romanov hadde hersket eneveldig i Russland, trosset oppstand, konspirasjon og attentater gjennom tre hundre år. Mindre enn tre krigsår gjorde det modent for fall, skapte en situasjon hvor det styrtet sammen som et korthus for de første vindpust av en revolusjon som be­ gynte tilfeldig og planløst, ikke til å skjelne fra hundre andre reisninger som eneveldets politi og tropper hadde slått ned uten synderlig vanskelighet. Nå var tsarens posi­ sjon så undergravd, av ytre påkjenninger, av hans egen evneløshet, av hans egne og hans nærmestes feilgrep, at

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

113

ikke en hånd hevet seg til forsvar av regimet. Det veldige byggverk, Peter den stores og Katarinas keiserlige Russ­ land, ség sammen av sin egen hjelpeløse tyngde, morkent av elde, gjennomsatt av råte. Uro og misnøye hadde lenge gjort seg gjeldende i det veldige riket med en isolert liten overklasse, like reaksjo­ nær som rik og ødsel, med en middelstand av industridrivende, kjøpmenn, embedsfolk og intellektuelle som ennå bare utgjorde et tynt sjikt, med to millioner industriar­ beidere som hadde elendige kår og var meget mottagelige for revolusjonær propaganda — i et folkehav av primitive, uvitende, sløvt utilfredse, men nærmest apatiske bønder; de utgjorde 90 prosent av befolkningen. Russland hadde tross alt på mange måter vært i vekst og fremgang gjennom de siste årtier før krigen; industrien ble utbygget, kommunikasjonene og undervisningsvesenet likeså, men oppgaven å bøte på generasjoners forsømmelser i det tilbakeliggende landet var ennå ikke halvveis løst, resultatene av fremgangen hadde ennå ikke sivet ned gjennom sam­ funnslagene til arbeider- og bondemassene, og regimet motsatte seg i nevrotisk angst alle politiske reformer, alle forsøk på å demokratisere det nesten middelalderlige samfunn. Dumaen, den nasjonalforsamling som var blitt et av resultatene av revolusjonsforsøket i 1905, spilte ikke lenger noen rolle, forvandlet som den var til et nærmest viljeløst redskap i tsarens, regjeringens og hoffets hender. Selve krigsutbruddet og den nasjonale bølge det utløste, betydde tross alt i første omgang en styrkelse av tsarveldet. Samfølelsen, som var det naturlige svar på den ytre fare, hadde sitt tradisjonelle sentrum i monarkiet. Nasjo­ nalismen og forventningen om militære triumfer behers­ ket stort sett aristokratiet. Det liberale borgerskap var for det første også behersket av patriotiske stemninger, og hilste for det annet velkommen en krig hvor forbunds­ fellene var de demokratiske vestmakter, motstanderne de reaksjonære, militaristiske monarkier Tyskland og Øster­ rike-Ungarn: en slik kamp ville stimulere de demokratiske krefter også i Russland, mente man. Hva arbeider- og bondemassene angikk, lot de seg i den første tiden også 7. Grimberg 21

114

TIDEN 1914-1945

innfange av den nasjonalistiske propaganda som ikke minst ble formidlet av presteskapet; den gamle, tradisjonsbestemte, halvt religiøse hengivenhet for tsaren, bøndenes «lille far», blusset opp igjen for siste gang blant de enkle menneskene. Det viste seg imidlertid snart at krigen bare betydde en galgenfrist for regimet, at den — så snart den første patrio­ tiske rus var været bort — i høyeste grad påskyndet oppløsmngsprosessen. De militære triumfer man ventet, uteble eller var bare meget kortvarige; i stedet opplevde Russland en serie av uhyggelige nederlag. I løpet av kort tid viste det seg videre at hverken politikerne, hærledelsen, administrasjonen eller produksjonsapparatet kunne makte de enorme oppgaver en moderne storkrig stilte. Regjeringsapparatet var isolert fra folket, manglet handle­ kraft, oversikt, kunnskaper og administrative evner, dertil var det gjennomsyret av korrupsjon. Resultatet var svikt på nesten alle områder, først og fremst når det gjaldt forsy­ ningene, både til troppene og til sivilbefolkningen. Hæren, som på forhånd var sterkt handikappet av mangel på ut­ styr _ enten det gjaldt våpen eller ammunisjon, proviant eller støvler, sambandsmateriell eller jernbanevogner — hadde også et offiserskorps som til dels viste en rystende mangel på dyktighet og dertil var uten kontakt med mannskapene, uten følelse for de savn de led og de blodige tap de hadde under desperate offensiver. Resultatet var en økende demoralisering blant troppene, tross bondesoldatenes utrolige nøysomhet, hardførhet og tålmodighet. Bak fronten sto det ikke stort bedre til; massemobihseringen og den alminnelige desorganisering førte til ned­ gang i produksjonen både innenfor industri og landbruk, og svikten i det på forhånd mangelfulle transport-apparatet forsterket i høy grad virkningene av nedgangen. I mange byer og store distrikter var det stadig mangel på mat og brensel, og fabrikkene fikk ikke tilnærmelsesvis hva de trengte av råstoffer, kull og olje. Elendigheten kom i desto sterkere relieff som en ansvarsløs overklasse fortsatte sin luksustilværelse, som administrasjonen ble stadig mer korrupt og som krigsjobbere kunne legge seg opp formuer

Panikk i en russisk troppeavdelmg. Soldatene har kastet sine våpen og løper tilbake etter at en forræder har ropt at det kommer en avde­ ling tysk kavaleri. Fotografi fra juli 1917.

på lyssky transaksjoner med bestukne embedsmenn. I en viss utstrekning kom det tilførsler fra vestmaktene, men det hjalp ikke stort; dels hadde de lite å avse av krigsmate­ riell, dels var de to viktigste sjøveiene, gjennom Østersjøen og gjennom svartehavsstredene, stengt av fienden. Hadde det i spissen for regimet, som «selvhersker over alle russere», stått en betydelig og kraftfull personlighet, kunne han kanskje ennå, tross alt, ha reddet situasjonen, monarkiet rådde ennå over en betydelig reservekapital av lojalitet, det kunne — som det bestående — trekke fordel av den enorme treghet som preget alle prosesser i det rus­ siske samfunn, det hadde ennå et respektinngydende maktapparat, mens på den annen side dets motstandere sto splittet, var rådville, savnet et samlende, konstruktivt program og til dels lå i bitter innbyrdes strid. Men sjelden har vel en eneveldig monark vært ubetydeligere og svakere enn Nikolai 2. Han var uten kontakt med virkeligheten, levde i en isolert skinnverden, uten

TIDEN 1914-1945 116 forståelse for det som skjedde utenfor palasset og hoved­ kvarteret. Han var vankelmodig og ubesluttsom inntil det apatiske, og når han en og annen gang — gjerne drevet til det av den reaksjonære, bigotte og overtroiske tsarinaen — forsøkte å hevde sin vilje, valgte han uvegerlig de mest håpløse standpunkter, kjempet for løsninger tiden for lengst hadde løpt fra, med en stahet som egentlig bare var en form for den viljeløse fatalisme som preget ham. Forskjellige andre omstendigheter bidro sterkt til å svekke tsardømmet, til dels direkte kompromittere det også i de kretser som sto tronen nær, og som minst av alt var revolusjonære. Tsarinaen, Alexandra, som var oppfylt av middelalderlige forestillinger om eneveldet og som for­ gjeves forsøkte å drive sin mann fram til å bh en Peter den store, en Ivan den grusomme, var tyskfødt, og om hun visstnok i all sin uforstand var lojal nok mot sitt nye fedreland, søkte ryktene en forklaring på nederlagene i

Den russiske tsarfamilie. Fotografi fra tiden like før Den første ver­ denskrig. I forgrunnen tronfølgeren tsarevitsj Aleksej, bak Alexandra og keiser Nikolai 2. døtrene Maria, Tatjana, Olga og Anastasia.

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

117

Grigorij Rasputin. «Mun­ ken» som fikk en så sterk innflytelse ved hoffet i St. Petersburg.

intriger fra hennes og andre formentlig eller virkelig tyskvennlige hoffkretsers side. Virkelig skandalisert ble monar­ kiet gjennom forbindelsen med Grigorij Rasputin, en rå, uvitende og fordervet «munk» — egentlig bare en slags legbroder — fra Sibir. Han svinget mellom en slags primi­ tiv, ekstatisk religiøsitet og de verste utsvevelser, orgier av drukkenskap og liderlighet, men han hadde en merkelig makt over mange mennesker, antagelig hadde han hypno­ tiske evner. I 1907 hadde Rasputin fått innpass i hovedstadens aris­ tokrati, hvis damer særlig var svake for ham, og gjennom det hos tsar-familien. Han hadde ry som mirakelmann, og hevdet at han ved bønn og håndspåleggelse kunne hel­ brede tronarvingen, som led av blødersykdom. I sin na­ turlige sorg og bekymring over dette klamret foreldrene seg til ethvert håp, og Rasputin fikk etter hvert meget sterk innflytelse over dem, først og fremst over den svermeriske og overtroiske tsarina Alexandra, men også ikke minst gjennom henne - på Nikolai. Tsarinaen

TIDEN 1914-1945 118 trodde fullt og fast at Rasputin var en «hellig mann» og at han både kunne lindre og med tiden helbrede hennes sønns sykdom, så hun ville ikke høre ett ord om hans ut­ svevelser. Tvertom fikk han med tiden en betydelig inn­ flytelse også i statssaker; mimsterutnevnelsene ble i stor utstrekning avhengige av hans luner, hans sympatier og antipatier. Noen virkelig politisk linje var han for uvi­ tende og primitiv til å utforme, men han hadde visse fore­ stillinger om en oppgave som brobygger mellom de fattige bønder han stammet fra og tsardømmet av Guds nåde; derimot hatet han det liberale borgerskap og foraktet de moderat-konservative og aristokratiet. Han var også hele tiden imot krigen. Mange innenfor de ledende politiske og militære kretser så det derfor som en viktig oppgave å sette en stopper for hans virksomhet, både av hensyn til de nasjonale interesser og av hensyn til monarkiet. Den 28. desember 1916 myrdet den unge fyrst Felix Jusupov og to medsammensvorne Rasputin. «Munken» hadde da satt til livs to forgiftede kaker og to glass forgiftet vin, med cyankalium nok til å ta livet av fire mennesker, men det skulle enda fem pistolskudd og et spark i tinningen til før han var død og liket kunne kastes i Neva.

Rasputins død brakte ingen forandring i den linje tsaren fulgte, og monarkistene var fortvilet; noen forsøkte å ad­ vare ham, andre begynte å tumle med planer om stats­ kupp. Slik var situasjonen da det brøt ut streiker og hungeropptøyer blant arbeiderbefolkningen i Petrograd utpå ettervinteren 1917. Den 8. mars stimlet titusener av strei­ kende arbeidere sammen i gatene og ropte på brød; dagen etter ropte de også «Ned med tsaren!» Noen egentlig revo­ lusjonær reisning under en enhetlig ledelse var det imid­ lertid ikke tale om; det var først og fremst en spontan hunger-revolte, spredte, planløse opptøyer, plyndring av en og annen bakerbutikk. Politiet maktet imidlertid ikke å gjenopprette ro og orden, og da regjeringen satte inn militære styrker, viste det seg at troppene ikke var å stole på; de nektet å skyte, de fraterniserte med demonstran­ tene, og mange av soldatene gikk etter hvert over til opp­

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

119

rørerne. Nå flammet det opp overalt i byen; politistasjo­ ner og fengsler ble stormet, og massene trengte inn i arse­ nalene for å forsyne seg med våpen. Soldater og arbeidere gikk løs på politifolkene, flere offiserer ble drept og noen reaksjonære politikere ble tatt til fange. Den 12. mars måtte byens kommandant melde til tsarens hovedkvarter i Moghilev at han var ute av stand til å gjenopprette ro og orden i hovedstaden. Omsider gikk det opp for tsaren at stillingen var alvor­ lig. Han ga ordre om å sende pålitelige tropper mot Petrograd, og tiltrådte selv en reise til hovedstaden. Han kom aldri fram. Toget ble natt til 14. mars stanset fordi opprø­ rerne hadde sperret jernbanelinjen, og selvherskeren over alle russere måtte snu og dra til Pskov, hovedkvarteret for nordfronten. I Petrograd hadde nå revolusjonen seiret, Vinterpalasset var besatt og kampene opphørt. Det hele hadde liksom skjedd blindt, retningsløst; det var som et jordskjelv, et vulkansk utbrudd eller en annen naturkata­ strofe. Det hadde vært en reisning mot regimet, men ikke for noe nytt styre, noe spesielt parti, noe bestemt pro­ gram. Derfor dannet det seg også 12. mars ikke ett, men to nye maktsentrer. Det ene hadde naturlig nok sitt ut­ spring i nasjonalforsamlingen; dumaen var riktignok ikke noe representativt organ for folket, men selv den var nå kommet i opposisjon til regimet, og tsaren hadde 11. mars dekretert at den skulle oppløses. Medlemmene møttes, som «privatmenn», i en annen av Det tauriske palés saler enn den hvor dumaen pleide å holde sine møter, og valgte en provisorisk komité, hvor praktisk talt alle partier var representert. Det ble en slags nødsregjering som søkte å ta ledelsen i det kaos sammenbruddet av tsarens maktapparat hadde etterlatt, og dumakomitéen begynte med å sende Nikolai 2. en telegrafisk anmodning om å tre tilbake. Men ved siden av duma-komitéen var det spontant sprunget fram et annet maktorgan, bygget på en helt annen basis, og det skulle i de kommende uker og måneder få stadig større makt, til slutt gi navn til et helt nytt regime, ct magisk ord for millioner over hele verden i årtier frem­ over: sovjet. Sovjet er et russisk ord som betyr råd, og i

120

TIDEN 1914-1945

den bestemte politiske betydning det nå har fått, hadde det først dukket opp under reisningen i 1905; da hadde arbeider- og soldat-råd forsøkt å ta makten. Det hadde vært improviserte, revolusjonære organer, ikke parlamen­ tariske forsamlinger bygget på alminnelige valg og partisystemer; grunnlaget var valg av tillitsmenn på arbeids­ plassen og i forlegningene; det var en helt direkte repre­ sentasjon for massene, noe russisk styresett ellers ikke kjente. Nå grep de mer radikale elementer tilbake til denne tradisjon, og den 12. mars 1917 ble Petrogradsovjetet til, som en direkte etterfølger av St. Petersburgsovjetet av 1905, basert på valg ved fabrikkene og i brak­ kene. Sovjetet var ennå ikke på noen måte noe kommu­ nistisk organ, for kommunistene eller bolsjevikene spilte på dette tidspunkt ingen rolle;, men det var klart for alle at i motsetning til duma-komitéen hadde dette nye organet direkte kontakt med massene og var rede til i en ganske annen utstrekning enn komitéen å gjøre felles sak med massene og drive deres krav igjennom. Mens duma-komitéen i sin første proklamasjon oppfordret folk til å gjenopprette ro og orden, talte sovjetet om å fortsette kampen, fjerne det gamle styret helt og skape en «folkets regjering». Det var revolusjonens stemme. Men foreløbig var det duma-komitéen som hadde ut­ spillet. Den gjorde det, med generalstabens støtte, klart for tsar Nikolai at han måtte tre tilbake, og han bøyde seg dagen etter at han var kommet til Pskov, den 15. mars. Først ville han abdisere til fordel for sin sønn Aleksej, med sin yngre bror storfyrst Mikael som regent, men forFra den russiske revolusjon. Øverst: Fra marsrevolusjonen i Petrograd. Opprørske soldater med et rødt «flagg» på bajonettene patrulje­ rer i gatene. Nederst: I begynnelsen av juli 1917 kom det til store spontane demonstrasjoner i Petrograd, og det satte bolsjevikene i knipe. De fant det altfor tidlig å prøve å styrte regjeringen men var også redde for å miste sin innflytelse over massene hvis de ikke stilte seg i spissen for demonstrasjonene og opptøyene. Regjeringen s o opptøyene ned, flere hundre mennesker ble drept, og bolsjevikenes posisjon var etterpå ganske lenge svekket. Bildet viser en dramatisk situasjon på en av Petrograds åpne plasser, idet regjeringens tropper åpner ild mot demonstrantene.

122

TIDEN 1914-1945

Fyrst Gregorij Lvov og Pavel Miljukov. Fyrst Lvov, som tilhørte «kadettpartiet» (de konstitusjonelle demokrater), og som var en libe­ ral, velmenende, men ikke sterk mann, ble sjef for den første regje­ ring etter tsardømmets fall. Han trådte ut av regjeringen i juli 1917 på grunn av uenighet om jordspørsmålet, forlot Russland etter nox ember-revolusjonen og døde i utlendighet i 1925. Pavel Miljukov, uten­ riksminister i den provisoriske regjering og dens ledende personlig­ het, var historiker av fag, men deltok meget aktivt i det politiske, liv som stifter og leder av kadettpartiet. Han måtte alt i mai 1917 gå ut av regjeringen fordi den ikke delte hans syn på utenrikspolitikken, og reiste til utlandet, hvor han levde til 1943.

andret mening utpå kvelden og abdiserte til fordel for Mikael. Det var en dødfødt plan, tiden hadde alt løpt fra en slik løsning, bare en uke etter at revolusjonen var brutt ut. Både duma-politikerne og storfyrsten selv var snart på det rene med at et slikt skifte i toppledelsen nå ikke lenger var tilstrekkelig. Makten gikk over til en provisorisk regje­ ring Som var dannet på abdikasjonsdagen, utpekt av dumakomitéen, med den moderat-liberale industrimagnat fyrst Gregorij Lvov som sjef. Han var en fin, hederlig og velmenende, men ikke særlig sterk mann. Den ledende mann i regjeringen var utenriksministeren, histonkeren og politikeren Pavel Miljukov, lederen for de konstitu­ sjonelle demokrater, «kadett»-partiet som det også ble kalt etter initialene K. D., ka-de. Blant regjeringsmed­ lemmene var også en ung, radikal advokat, Aleksandr

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

123

Kerenskij: han tilhørte trudovik-partiet som sto de sosialrevolusjonære nær; han var også medlem av Petrogradsovjetet, og kunne fungere som et bindeledd med den, uten direkte å representere den i regjeringen. «Kerenskiaden» Spørsmålet om statsformen i Russland skulle avgjøres av en grunnlovgivende forsamling, valgt på grunnlag av alminnelig stemmerett. I mellomtiden var landet de facto en borgerlig republikk, hvor regjeringen skulle forsøke å gjennomføre et liberalt demokratisk styre. Derfor ble det også straks proklamert ytringsfrihet, religionsfrihet, for­ eningsfrihet, forsamlingsfrihet og streikerett, det ble gjennomført amnesti for politiske lovovertredere osv. Å gjennomføre demokratiet slik med ett slag i Russland, som alltid hadde vært autokratisk styrt og hvor storparten av befolkningen var analfabeter, ville i alle tilfelle vært en vanskelig oppgave, selv om det gamle styret var feid bort på noen dager med tap av bare noen få hundre menneske­ liv. gjøre det i den foreliggende situasjon, da landet var ved randen av sammenbrudd, med kaos i administrasjo­ nen, med hungersnød for døren, med massene i revolusjo­ nær bevegelse, var uhyre vanskelig. Og nærmest uløselig ble oppgaven på bakgrunn av regjeringens proklamasjon om at krigen skulle føres videre — til Russland hadde seiret. Det lot seg ganske enkelt ikke gjøre. Krigens på­ kjenninger hadde alt rystet hele det russiske samfunn i dets grunnvoller og forårsaket tsarveldets sammenbrudd. En fortsatt krigføring oversteg landets nesten uttømte krefter, og ville måtte rive grunnlaget bort under et hvilket som helst styre. Derfor ble også kampen om spørsmålet krig eller fred nå et av de viktigste ledd i kampen om selve samfunnsmakten. En skjebnesvanger komplikasjon for det nye styret i Russland var også den dualisme som oppsto i og med revo­ lusjonen, spenningen mellom på den ene side regjeringen, de krefter som ville skape en borgerlig, demokratisk republikk og konsolidere de resultater som var vunnet i

124

TIDEN 1914-1945

og med tsarveldets fall, på den annen side sovjetene — som nå ble organisert utover hele landet - og som ville gjøre rent bord med det gamle styret, gjennomføre en sosial revolusjon. De fjernere mål sto ikke like klart for alle i sovjet-kretsene, men de konkrete aktuelle krav fler­ tallet etter hvert samlet seg om, var først og fremst kravene om å få slutt på krigen, om å skaffe massene bedre kår og om å dele de store godsenes jord. Det var så vidtgående forlangender at hverken de konservative eller de liberale — som dominerte i regjeringen — kunne gå med på dem. Men i sovjetene var det ikke disse partiene som hadde makten; der hersket de forskjellige radikale grupper, hva man kunne kalle den russiske arbeiderbevegelse: de sosialrevolusjonære, trudovikene, den mensjevikiske og den bolsjevikiske gruppe av det sosialdemokratiske parti. Det var i begynnelsen på ingen måte slik at bolsjevikene, de senere kommunister, dominerte innenfor rådsbevegelsen; de utgjorde opprinnelig bare et lite mindretall, i kamp med et flertall av sosialrevolusjonære og mensjeviker, men akkurat som sovjetene rev til seg mer og mer av sam­ funnsmakten, fikk også bolsjevikene en stadig økende inn­ flytelse i sovjetene. Det var to sider av samme sak: som sovjetene mer eller mindre gjorde seg til talsmenn for massenes krav og stadig holdt på en mer radikal politikk enn regjeringen, slik appellerte også bolsjevikene innemor sovjetene til massene og la opp en langt mer radikal linje, langt mer vidtgående krav, enn motstanderne. Bolsjevikene var den radikale, kompromissløst revolu­ sjonære fløy av det sosialistiske parti i Russland, et parti hvis ledere hadde måttet arbeide illegalt eller i landflyk­ tighet. Bolsjeviker betyr ganske enkelt flertallsmenn, mensjeviker mindretallsmenn; betegnelsen oppsto etter en kongress partiet holdt i London i 1903, og der den mest ytterliggående fløy under ledelse av Lenin fikk fler­ tall. Det som skilte, var opprinnelig først og fremst spørs­ mål om taktikk og metoder. Mensjevikene ville gjøre den sosialistiske bevegelse til et bredt masseparti og samar­ beide med liberale borgerlige kretser for å styrte tsarveldet og innføre politisk demokrati. Bolsjevikene mente man

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

1 25

ikke kunne oppnå dette ved noe samarbeid med borger­ lige kretser, bare gjennom en revolusjon, ledet av arbei­ derne og støttet av bondemassene. Derfor avviste de også planene om å danne et masseparti; de ville ha et lite, stramt organisert og disiplinert eliteparti av virkelig revolusjonære, av folk som viet sitt liv til revolusjo­ nens sak, som arbeidet illegalt, som tok sikte på å lede massene og — når situasjonen var moden — ta førerskapet i en revolusjonær reisning. Bolsjevikene skulle være revo­ lusjonens stormtropper og ikke minst dens teknikere, dens yrkesmessige spesialister. Etter hvert ble imidlertid skillet mellom de to retninger dypere, både når det gjaldt taktikk og metoder og de prin­ sipielle politiske retningslinjer. Meget tidlig under krigen lanserte de landflyktige bolsjevikiske ledere parolen om å forvandle krigen til borgerkrig, mens andre grupper av arbeiderbevegelsen enten sluttet opp om krigspolitikken eller iallfall innskrenket seg til å kreve «fred uten annek­ sjoner og erstatninger». I 1917 mente mensjeviker og sosialrevolusjonære at det ikke var mulig å komme lenger i Russland enn til å gjennomføre en borgerlig revolusjon, dvs. avløse eneveldet med et demokratisk, borgerlig ledet styre. Arbeiderbevegelsen måtte støtte de borgerlige libe­ rale i kampen for en slik samfunnsform og arbeide for å vareta klassens interesser innenfor rammen av et borger­ lig, demokratisk samfunn. Bolsjevikene derimot ville at arbeider- og bondemassene, proletariatet, selv skulle ta makten og styre gjennom sovjetene, gjennomføre en sosia­ listisk revolusjon og opprette proletariatets diktatur. Der­ for ble også bolsjevikenes slagord: «All makt til sovje­ tene!», mens de selv satte alt inn på å erobre makten i disse organer ved å appellere til massenes lengsel etter fred, brød og jord. Når bolsjevikene i den aller første tid etter marsrevolusjonen spilte en forholdsvis underordnet rolle, kom det ikke bare av at de fleste så på deres politikk som fantas­ teri, men også av at partiet manglet ledere; de fleste var i Sibir eller i landflyktighet. Det varte imidlertid ikke lenge før de kom til Petrograd, harde, herdede og vel skolerte

TIDEN 1914-1945 126 politikere, talere, organisatorer, menn med et sterkt, klart og kompromissløst program, menn med trening og erfa­ ring i konspiratorisk arbeid, taktikere og propagandister — og først og fremst folk med vilje til makt, vilje til å ta ansvar og handle. Etter hvert som oppløsningen bredte seg i Russland og det truet med det rene anarki, etter hvert som de nye utøvere av regjeringsmakten demon­ strerte sin svakhet, sin splidaktighet, sin mangel på handle­ kraft og - ikke minst - i og med den fortsatte krigføring stilte seg mål som langt oversteg Russlands krefter, med tilbakeslag og økt kaos som resultat, kom etter hvert bol­ sjevikene til å stå som den eneste konsekvente, viljesterke og handlekraftige gruppe, med ledere som hadde en klar, kompromissløs linje og som ville sette alt inn på å følge den. Fra Sibir kom bl. a. Josef Stalin, Leo Kamenev og Jakov S ve r dl o v; fra Canada kom Leo Bronstein, bedre kjent under sitt dekknavn Trotskij, fra Sveits kom Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent under sitt dekknavn Lenin. Han raget et hode opp over alle de andre; han tok med jernhånd ledelsen av partiet — og av revolusjonen. Lenin var 47 år da den russiske revolusjon brøt ut; han var født i Simbirsk, hvor hans far var skoleinspektør. Da Vladimir Iljitsj var 17 år gammel, ble hans eldre bror hen­ rettet fordi han hadde deltatt i en revolusjonær sammen­ svergelse. Dette gjorde et meget sterkt inntrykk på gutten, og bidro sikkert sterkt til å forme hans karakter. Han slut­ tet seg tidlig til den revolusjonære bevegelse, ble over­ bevist marxist og organiserte som ung jurist en sosialistisk gruppe i St. Petersburg. Etter et år i fengsel og tre år i for­ visning i Sibir, gikk han i landflyktighet, kom tilbake un­ der revolusjonen i 1905, men levde igjen fra 1907 til 1917 i utlandet som en fattig og loslitt emigrant, hvileløst opp­ tatt med marxistiske studier, politiske debatter og propa­ gandistisk arbeid. Han var alltid de kompromissløse ytter­ liggående standpunkters mann under de teoretiske debat­ ter, forkynte den rene revolusjonære lære, ville aldri gå på akkord — og sto derfor ofte mer eller mindre alene. Da krigen kom, så han muligheten for at den ville gjøre Russ­ land modent for revolusjonen og hamret utrettelig inn sitt

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

127

slagord om å forvandle krigen til borgerkrig. Han var i Sveits da meldingen om marsrevolusjonen i 1917 kom, og kunne vanskelig styre sin utålmodighet etter å komme hjem og sette sine idéer ut i livet under en virkelig revolu­ sjonær situasjon. Tyskerne, som mente at alle revolusjo­ nære som kom til Russland, ville bidra til å svekke lan­ dets krigsinnsats, lot ham få reise fra Sveits gjennom Tyskland til det nøytrale Sverige, sammen med bl. a. parti­ fellene Karl Radek og Grigorij Sinovjev. Via Finland reiste de så videre til den russiske hovedstad, den hellige Peters by, som senere skulle få navn etter apostelen og profeten Lenin. Tyskerne hadde ikke regnet feil da de sendte ham, en fiendtlig borger, gjennom landet i lukket ekstratog, «som et farlig virus blir drevet inn i en orga­ nisme gjennom en injeksjonsnål». Lenin var uten sammenligning den betydeligste av alle den russiske revolusjons personligheter, både intellektuelt og som politisk viljemenneske. Han hadde gjort revolusjo­ nen til sitt livs studium, og en tilværelse i illegalitet og eksil, i kamp, arbeid og forsagelse hadde galvanisert ham mot de fleste menneskelige svakheter. Han hadde viet sitt liv til revolusjonens sak, og alt annet fikk komme i annen rekke. Selv hadde han ingen behov — uten maktbegjæret på den revolusjonære idés vegne. Mennesker og mennes­ kelige hensyn spilte ingen rolle for ham. Ikke så å forstå at han var grusom eller hevngjerrig, for heller ikke slike personlige lidenskaper spilte noen rolle, men han var hen­ synsløs når det gjaldt å fremme sin sak, og hans eneste målestokk var det hensiktsmessige. Han var nok fanati­ ker, men han var en iskald, beregnende fanatiker, like blottet for forfengelighet som for sentimentalitet. Og selv om han var helt behersket av sine idéer, sine teorier, tungt lastet med lærdom, ubøyelig prinsippfast, nesten skolas­ tisk i sine utlegninger av Karl Marx’ hellige læresetninger, eide han samtidig en usvikelig nøktern virkelighetssans, et sunt bondevett når han ble stilt overfor praktiske prob­ lemer. Han var på en måte ubøyelig og uforsonlig når det gjaldt prinsippene, men som administrator og som hand­ lende politiker forsto han meget vel når han måtte gjøre

128

TIDEN 1914-1945

et taktisk tilbaketog, godta et kompromiss, sette list mot makt og velge en omvei. Han var politiker til fingerspis­ sene, og derfor var han klar over at ideologi og logikk ikke er nok, at politikk er «det muliges kunst», dvs. at man realistisk må kunne vurdere motstand og vanskeligheter, at man må holde kontakt med massene, lede dem i den utstrekning det er mulig, men ikke våge seg så langt foran dem at man blir isolert. Lenins styrke lå i at han på en så merkelig måte forsto å forene motsetninger i seg: på den ene side den klare idé, den ubønnhørlige logikk, den stålharde vilje — på den annen side den jordnære virkelighetssans, motet til å se den mest ubehagelige sannhet i øynene, evnen til smidig å tilpasse seg innenfor rammen av det til enhver tid mulige og gjennomførlige. Personlig var han vennlig og liketil av vesen, men han brukte de groveste ukvemsord mot mot­ standere, og ofret uten betenkning menneskeliv når han fant det nødvendig, når han fant det hensiktsmessig. Han hadde vel større teoretiske kunnskaper om marxismen enn noen annen, men samtidig hadde han en fabelaktig evne til å forenkle problemene til det nakne, enkle og an­ skuelige, og hadde — tross sin uskjønne stemme og sin stive fremtreden — en egen evne til å få folkemassene i tale. Det var denne kombinasjon av svermerens og realistens egenskaper som gjorde ham til en virkelig stor revo­ lusjonær, evnen til å holde en kurs etter teoriens fiksstjer­ ner selv om han måtte baute seg fram på den tilsynela­ tende mest lunefulle måte for å unngå alle skjær i sjøen. Den 16. april 1917 kom Lenin til Petrograd. Han hadde vært forberedt på muligheten av å bli arrestert som både revolusjonær og forræder etter sin ferd gjennom Tyskland, og følte seg tydeligvis ille til mote da han med en bloms­ terbukett i hånden ble ført inn i tsarens overdådig deko­ rerte venteværelse på Finlands-stasjonen for å bli hyllet og hilst velkommen av en deputasjon fra sovjetet. For­ mannen, mensjeviken Nikolaj Tsjeidsje, uttalte håp om samarbeid med sikte på å forsvare revolusjonen. Lenin svarte med å hilse de fremmøtte som fortroppen for hele verdens proletararmé, talte om revolusjonen som

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

129

hadde innledet et nytt tideverv og sluttet med et leve for den sosialistiske verdensrevolusjon. Det skulle snart vise seg at Lenin ikke hadde i sinne å innskrenke seg til et samarbeid om å forsvare det som var vunnet, om å kon­ servere revolusjonen på mars-stadiet. Han ville føre den videre, bryte ned hele det gamle samfunnssystem og sette et sovjetstyre i stedet. Derfor ble også parolen «All makt til sovjetene!» — og oppgaven for bolsjevikene å skaffe seg all makt i sovjetene. Dette siste skulle de oppnå ved å gjøre seg til konsekvente talsmenn for de radikale krav som ville vekke gjenklang hos massene, om å dele godseiernes jord mellom bønder og jordarbeidere, gi sovjetregimet makten over bankene og storindustrien, og gjøre slutt på «den imperialistiske røverkrig». Lenin mottas på jernbanestasjonen i Petrograd den 16. april 1917. Utsnitt av en senere sovjetisk tegning. Enda en gang måtte Lenin for­ late Russland. Den 18. juli reiste han til Finland, men 5. november (26. oktober) kom han tilbake for godt. Like bak Lenin sees Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili som senere tok navnet Stalin.

130

TIDEN 1914-1945

Leo Davydovitsj Bronstein, bedre kjent under dekknavnet Trotskij, en glødende revolusjonær og en glimrende organisator, Lenins høyre hånd under statskuppet i november 1917 og den militære leder på de rødes side under borgerkrigen. Under maktkampen i partiet etter Lenins død satte imidlertid Stalin ham uten særlig vanskelighet uten­ for, forviste ham til Alma Ata i Sentral-Asia og drev ham senere i landflyktighet, bl. a. til Tyrkia, Frankrike, Norge og Mexico. I Mexico ble han til slutt rammet av Stalins hevn, idet han ble myrdet av en agent for GPU i 1940.

Med overlegent politisk feltherretalent ledet Lenin bolsje­ vikene — eller det kommunistiske parti, som han nå kalte det med henspilling på det kommunistiske manifest og februarrevolusjonen av 1848 — i denne kampanjen, støttet til en stab av erfarne partifeller: Trotskij, Sinovjev, Kamenev, Stalin, Radek, Molotov og andre. Den av dem som under revolusjonen og borgerkrigen skulle komme sterkest i forgrunnen, den eneste hvis posisjon og innflytelse til­ nærmelsesvis kunne måle seg med Lenins, var Trotskij; Stalin kom helt i skyggen av ham som av flere andre av de gamle bolsjeviker. Trotskij som egentlig het Leo Davy­ dovitsj Bronstein, var ni år yngre enn Lenin, og kom som han fra et solid borgerlig miljø; faren var en velstående jødisk bonde fra Ukraina. Som Lenin kom Trotskij tidlig

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

131

inn i den revolusjonære bevegelse, ble fengslet og forvist til Sibir, deltok i revolusjonen i 1905, da han en tid var formann i St. Petersburgs arbeider- og soldatråd, det første sovjet, og hadde siden 1907 levd i landflyktighet. Han hørte opprinnelig ikke til den bolsjevikiske gruppe, men hadde lenge — som den utpregete individualist han var — befunnet seg i ingenmannsland mellom bolsjeviker og mensjeviker; han hadde ofte hatt voldsomme sammenstøt med Lenin, som hadde skjelt ham ut på det groveste, men de to hadde senere nærmet seg hverandre, og etter hjem­ komsten sluttet Trotskij seg til bolsjevikene. Han var som personlighet på mange måter Lenins rake motsetning — og kunne derfor så glimrende utfylle ham. Mens Lenins vesen var tvers igjennom kjølig og nøkternt, var Trotskij impulsiv og oppflammende, meget av et kunstnertemperament, den fødte opprører, en briljant, farverik taler og skribent, full av glød og patos, med rike artistiske evner i propagandaens tjeneste. Han var også en betydelig organi­ satorisk kraft, og hadde i høyeste grad evnen til å elektri­ sere sine tilhengere og medarbeidere og drive dem fram til å yte det ypperste; her spilte også hans store personlige mot en viktig rolle. Men han manglet Lenins balanse, ro og usvikelig sikre dømmekraft, han var ikke fri for person­ lig forfengelighet og teatralske fakter, og hans samarbeid med andre ble ofte vanskeliggjort ved hans steilhet, hans arrogante, til dels egosentriske vesen, hans trang til å bril­ jere og dominere. Det var ikke bare bolsjevikenes eget dyktige og systema­ tiske fagarbeid som gjorde deres gruppe til den ledende i motstanden mot regjeringspolitikken og i opposisjonen mot de sovjet-politikere som følte seg bundet til å støtte regjeringen, det var også i høy grad selve utviklingen i Russland. Marsrevolusjonen ble mange steder utover lan­ det fulgt av spontane bondereisninger mot godseierne, hvis jord ble delt og som selv ofte ble drept. Nøden i byene bidro til en stadig radikalisering av massene, og myndig­ hetene ble fra dag til dag stadig mindre i stand til å opp­ rettholde ro og orden, enn si drive landet fram til nye

132

TIDEN 1914-1945

kraftanspennelser for produksjonen og krigføringen. Dels kom det av at systemskiftet var inntrådt så sent at vanske­ lighetene var blitt overveldende store, dels kom det av spenningen mellom regjeringsapparat og sovjeter, dels kom det av at de krefter som ville stabilisere utviklingen på det borgerlige, demokratiske samfunns stadium, sto sterkt splittet, hadde uklare idéer om det nye, manglet både handlekraft og — først og fremst — evnen til å se de ubehagelige realiteter i øynene, bl. a. den avgjørende ting at Russland ikke maktet å føre krigen videre. De savnet også i høy grad lederskikkelser med de nødvendige statsmanns-dimensjoner, med den autoritet og den viljestyrke situasjonen krevde. En tid trodde mange at landet hadde funnet den rette leder i Aleksandr Kerenskij, den radikale advokat fra Petrograd-sovjetet som var blitt justisminister og senere krigsminister, som snart ble regjeringens sterke mann og som i juli 1917 overtok stillingen som regjeringssjef. Han var fra Simbirsk, samme by som Lenin kom fra, og elleve år yngre enn han. Det parti Kerenskij tilhørte, trudovikene, sto mellom sentrum og arbeiderbevegelsen. Som folkefører hadde han mange talenter, bl. a. var han en glimrende taler og kunne utfolde en rastløs energi, med evne til både å begeistre og begeistres. Men han var både forfengelig og full av teatralske fakter, manglet politisk sans, politisk skolering, administrativ erfaring og sunn, nøktern dømmekraft basert på erkjennelse av hvordan landets situasjon i virkeligheten var. Derfor gikk han fra feilgrep til feilgrep, fra nederlag til nederlag. En stor offen­ siv han lot sette i gang mot tyskerne i begynnelsen av juli 1917, brøt ynkelig sammen. Den «ordre nr. 1» som Petro­ grad-sovjetet hadde sendt ut i mars-dagene — om at det skulle opprettes soldatråd ved alle avdelinger, at regjerin­ gens direktiver bare skulle lystres hvis de var i samsvar med sovjetenes, at våpnene skulle disponeres av rådene, ikke av offiserene osv. — hadde naturligvis bidradd til ytterligere å svekke den vaklende disiplin i hæren, men synderlig kampkraft ville troppene ikke under noen om­ stendighet hatt. Deserteringene tok fullstendig overhånd.

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

133

Aleksandr Kerenskij som tilhørte trudovikpartiet, senere det sosialrevolusjonære parti, var fra Simbirsk, samme by som Lenin kom fra. Ke­ renskij var advokat, satt i dumaen, ble medlem av Petrograd-sovjetet og satt samtidig som justis­ minister i fyrst Lvovs regjering. I mai 1917 overtok han krigsministeriet og ble snart regje­ ringens sterke mann. I juli ble han regjerings­ sjef, en stilling han had­ de til han ble styrtet ved bolsjevikrevolusjonen 7. november. Han reiste da til utlandet, og levde resten av sitt liv i VestEuropa og USA.

I begynnelsen av juli kom det også til uroligheter og voldsomme, men hodeløse demonstrasjoner i Petrograd. Hverken bolsjevikene eller de andre sovjetpolitikerne våget å ta ledelsen over de uregjerlige masser og på dette tids­ punkt gi reisningen revolusjonær retning, revolusjonært mål. Regjeringen kunne uten synderlig vanskelighet gjen­ opprette ro og orden, og mellomspillet — som hadde kos­ tet flere hundre mennesker livet — betydde et alvorlig til­ bakeslag både for bolsjevikene og andre revolusjonære. Regjeringen, som snart kom seg av skrekken, fikk økt selvtillit, og slo ned på de opprørske. Trotskij var blant dem som ble arrestert, Lenin og flere andre måtte gå i dekning; Lenin og Sinovjev søkte en tid endog tilflukt i Finland. Kerenskij, som ble statsminister etter «julidagene», kunne imidlertid like lite gjenopprette samfunnsautoriteten for godt, som han kunne fremkalle det mirakel mange ventet ved fronten, og i begynnelsen av september

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

135

inntraff en episode som på avgjørende måte svekket regje­ ringen i massenes øyne, samtidig som utfallet bidro til å gjenopprette bolsjevikenes medtatte prestisje etter «julidagene». Kosakk-generalen Lew Kornilov som var en effektiv feltoffiser, men helt manglet politisk vett, var av Kerenskij gjort til øverstkommanderende, og da tyskerne 2. september hadde tatt Riga og dermed truet Petrograd, hvor det oppsto ny uro, besluttet Kornilov å sende tropper til hovedstaden for å gjennomføre et statskupp der og for godt gjøre slutt på de revolusjonære sovjetenes innflytelse. Det er mulig at Kornilov, som hadde forhandlet med Kerenskij, hadde fått det inntrykk at et slikt kupp ikke ville være uvelkomment for statsministeren, men Kerenskij gikk mot ham og avsatte ham. Kornilov marsjerte likevel, men hele hans foretagende ble en fiasko. Troppene viste seg alt annet enn pålitelige, og over Petrograd gikk det en bølge av revolusjonær forsvarsvilje;, arbeiderne grep til våpen, reiste barrikader i gatene og revolusjonære agita­ torer infiltrerte seg blant generalens tropper, som i stor utstrekning enten deserterte eller gikk over til sovjet-leiren. Kornilov-episoden fikk en dobbelt virkning. På den ene side ga den de revolusjonære ny selvtillit etter tilbake­ slaget i julidagene, På den annen side kompromitterte den regjeringen i arbeidernes øyne. Riktignok hadde Kerenskij gått mot Kornilov, men for mange var det ikke noe klart skille mellom regjeringen og de tsaristiske krefter, det gamle Russland som kosakkgeneralen representerte. I sovjet-kretser og i arbeidermassene festnet den forestilling seg at den gamle overklassen, kanskje i allianse med regje­ ringen, hadde villet slå revolusjonen ned, og det kompro­ mitterte bare ytterligere det gamle regimet at det ikke hadde maktet å gjennomføre sine planer. En av følgene av mellomspillet ble at massenes tillit til Kerenskij-styret ble ytterligere redusert, mens sovjetenes — og med dem bolsjevikenes — stilling stadig ble sterkere. I september ble det for første gang bolsjevikisk flertall i både PetrogradFra de bevegede juli-dager 1917 i Petrograd. En revolusjonær soldat taler til arbeiderne ved Putilov-verkene og oppfordrer dem til å styrte regjeringen. Etter en samtidig radering av Pavel Sjillingowskij.

136

TIDEN 1914-1945

Kosakk-generalen Lew Kornilov (1870-1918). Da Kornilov kom i utakt med Kerenskij, ble Kornilov arrestert og fengslet. Han ble imid­ lertid befridd etter et par måneder og satte seg i spissen for en væpnet kamp mot bolsjevikene. Kort tid senere ble han drept i en trefning.

og Moskva-sovjetet, og mot slutten av måneden fikk Trotskij, som nylig hadde sittet arrestert, nøkkelstillingen som formann for Petrograd-sovjetet. Lenin var fortsatt i dek­ ning i Finland, men i brev og artikler tok han nå til orde for en offensiv linje. Han så hvordan regjeringens autoritet smuldret opp, hvordan lovløsheten bredte seg, hvordan oppløsningen i hæren skapte en situasjon hvor regjeringen faktisk ikke hadde maktmidler til sin rådighet lenger, mens på den annen side industriarbeidernes væpnede «røde garder» etter mobiliseringen mot Kornilov spilte en stadig viktigere rolle. Nå var etter Lenins mening situa­ sjonen moden og det historiske øyeblikk inne, nå måtte bolsjevikene slå til, ta makten ved et kupp og holde på den, støttet til sovjetene. Grep de ikke inn i tide, ville sjansen gå fra dem og ikke komme tilbake. Den 20. oktober 1917 var Lenin igjen i Petrograd, hvor han fortsatt levde i dekning; han hadde raket bart og skjegg av seg og var utstyrt med mørk parykk og briller når han gikk ut. Med fanatisk vilje drev han sine parti­ feller fram til handling. Mange var ennå tvilende, redde

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

1 37

for et nytt tilbakeslag som etter «julidagene», engstelige for at regjeringen skulle slå til først og knuse partiet. Så sent som 23. oktober, da den endelige beslutning ble tatt i sentralkomitéen, stemte Sinovjev og Kamenev mot å ta makten ved en væpnet reisning. Lenin satte imidlertid sin vilje igjennom, og aksjonen ble planlagt i detaljer av Trotskij. Avgjørelsen på det politiske plan lå først og fremst hos Lenin; ansvaret for gjennomføringen av selve kuppet hvilte i første rekke på Trotskij, en oppgave han egnet seg glimrende for takket være sine organisatoriske evner, sitt mot og sin revolusjonære glød. Det var faktisk ingen hem­ melighet at det ble forberedt et kupp; bolsjevikene drev åpenlys propaganda for en reisning mot regjeringen, men de mottiltak Kerenskij satte i verk, var valne og ineffek­ tive — samtidig som de var tilstrekkelige til at bolsjevi­ kene kunne gi det utseende av at de bare forsvarte folket overfor motrevolusjonen, overfor et truende statskupp fra den gamle overklassens side.

Novemberrevolusjonen og borgerkrigen Natten til 7. november 1917 — 25. oktober etter den gamle russiske kalender — innledet bolsjevikene det kupp som skulle skape verdenshistorie. Fra hovedkvarteret i Smolny, en tidligere klosterskole for adelige piker, dro lederne ut til distriktene hvor de skulle gjennomføre besettelsen av de strategiske punkter i storbyen etter en detaljert plan. «Jeg ble alene tilbake,» forteller Trotskij. «Senere kom Kamenev. Han var imot reisningen, men i denne skjebnenatt ville han være sammen med meg. Vi holdt til i det lille hjørne værelset i tredje etasje, som i denne avgjørende revolusjonsnatt var som en slags kommandobro. I det store, tomme sideværelset sto en telefon, som ringte ustanselig i viktige anliggender. Ringingen fremhevet den lurende stillhet. Bildet av det nattlige, øde, dårlig opplyste Petrograd i høstvinden tegnet seg klart for oss. Borgerne og embedsmennene ligger sammenkrøpne i sine senger og forsøker å gjette hva som kan gå for seg i de hemmelighetsfulle og farlige gatene. Arbeiderstrøkene

138

TIDEN 1914-1945

sover lett, de er som vaktsomme feltleirer. Medlemmene av regjeringens kommisjoner og utvalg, som holder på å stupe av tretthet, forhandler og konfererer i tsar-palassene, hvor demokratiets levende spøkelser blander seg med monarkiets døende gespenster. Undertiden synker salenes silke og forgylling hen i dypt mørke: strømmen svikter, det er mangel på kull. Rundt om i distriktene holder avde­ linger av arbeidere, matroser og soldater vakt. De unge proletarer bærer rifler, og noen har patronbelter til mitral­ jøser slengt over skulderen. Gatepatruljer varmer seg ved små bål. Om et snes telefoner konsentrerer hele det ånde­ lige liv seg i denne hovedstad, som i høstnatten går fra en epoke inn i en annen . . .» Kuppet gikk etter programmet, og møtte nesten ingen motstand. Bolsjevikiske patruljer besatte jernbanestasjo­ nene, telefon og telegraf, kaserner, aviser, departementer og andre nøkkelstillinger. Det var nesten ikke nødvendig å løsne et skudd, og i grålysningen hadde bolsjevikene makten i Russlands hovedstad. Bare i Vinterpalasset holdt en del regjeringsmedlemmer og embedsmenn stand, forsvart av noen avdelinger kosakker, kadetter og den kvinnelige «dødsbataljon». Denne det gamle regimes siste skanse holdt et døgn. Noen salver fra krysseren «Aurora», som lå på Neva, og fra Peter-Paulfestningens kanoner demoraliserte forsvarerne, som på forhånd manglet både kampvilje og tro på sin sak. Natten til 8. november trengte angriperne inn i Vinterpalasset fra flere kanter; de avvæpnet forsvarerne nesten uten blodsutgydelse, og ar­ resterte de politikere de fant. Kerenskij fant de ikke. Han hadde tidlig om morgenen 7. november reist til fronten for å prøve å skaffe forsterkninger, men forgjeves; senere flyktet han til utlandet, til den emigranttilværelse de revo­ lusjonære så ofte tidligere hadde vært henvist til. Nå var omveltningen fullført, og det er karakteristisk at det bor­ gerlige demokratiske styre hadde brutt sammen nesten like hjelpeløst og vergeløst som tsarveldet, mindre på grunn av styrken i de revolusjonære krefter enn på grunn av egen svakhet og udugelighet, mangel på vilje og plan. Som en kjent historiker har sagt: Bolsjevikene var ikke

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

139

En avdeling av den kvinnelige «dødsbataljon», som var dannet av svermeriske frivillige som ville delta i det hellige Russlands krig. Den hørte i november 1917 til Petrograds garnison, og skulle forsvare Kerenskij-regjeringen som under det bolsjevikiske statskupp hadde søkt tilflukt i Vinterpalasset, der også en avdeling krigsskole-elever hadde tatt stilling. Vinterpalasset ble om kvelden 7. november bom­ bardert fra krysseren «Aurora», som hadde gått over til bolsjevikene og lå på Neva, og fra Peter-Paulfestningen. Da bolsjevikiske avdelin­ ger senere trengte inn i palasset fra forskjellige kanter, kunne de av­ væpne forsvarerne nesten uten blodsutgydelse.

den russiske revolusjons opphavsmenn; de bare innså at sammenbrudd og anarki ville inntre kl. 12, og prokla­ merte 5 minutter på 12 den bolsjevikiske oppstand — der­ med ga de seg selv skinnet av å ha fremkalt den mektige begivenhet. Samtidig med bolsjevikenes kupp hadde en kongress av representanter for arbeider- og soldatrådene trådt sam­ men i Petrograd. Her hadde bolsjevikene flertall, og det var sovjetkongressen Lenin støttet seg til for på en måte å legalisere maktovertagelsen. «Vi skal nå ta fatt på å bygge opp den sosialistiske samfunnsordning,» sa han til kon­ gressen, som bl. a. vedtok å rette en appell til alle de krig­ førende regjeringer om å slutte fred uten anneksjoner og

140

TIDEN 1914-1945

erstatninger, og å fordele godseiernes og kirkens jord blant bøndene uten erstatning. Det var den samme jordpolitikk som bøndene i praksis hadde begynt å gjennomføre utover bygdene, og den sto egentlig i direkte strid med bolsje­ vikenes retningslinjer. Det er karakteristisk for Lenin at han erklærte seg uenig i den — etter teorien skulle jo all jord bli statseiendom — men lot det nye styret godkjenne den. Bare på den måten kunne han binde bøndene til revo­ lusjonens sak, og bøndene var Russland. De utgjorde 90 prosent av befolkningen, så uten tilslutning fra dem kunne revolusjonen ikke gjennomføres. Dessuten ville det under det herskende kaos være praktisk umulig å gjenn­ omføre noen annen ordning av landbruksproduksjonen; den var katastrofalt lav i forveien. Sovjetkongressen valgte også en ny regjering, som — for å markere det full­ stendige brudd med fortiden — fikk navnet Folkekommissærenes råd, Sovjet Narodnisj Kommisarov, forkortet «Sovnarkom». Lenin ble formann, dvs. statsminister, Trotskij kommissær for utenrikssakene, dvs. utenriksmi­ nister. Blant de andre femten medlemmer var Aleksej Ry kov, Anatolij Lunatsjarskij, Nikolaj Krylenko og Stalin; den siste ble kommissær for nasjonalitetsspørsmålene; han hadde gjort dem til et spesialstudium, og hevdet i 1917 fullt ut prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett: hvis f. eks. polakker, finner og ukrainere ville løsrive seg fra Russland og danne selvstendige stater, skulle de få gjøre det.

Om den kommunistiske maktovertagelsen hadde gått glatt og selve kuppet i hovedstaden hadde kunnet gjennom­ føres nesten uten tap av menneskeliv, møtte det nye styret snart enorme vanskeligheter og sterk motstand fra mange hold. I Moskva og mange andre steder kom det til blodige kamper, som først endte med bolsjevikenes seier etter at mange hundre var drept. I mange andre byer i de sentrale Lenin taler til sovjetkongressen i Petrograd den 8. november (26. oktober) 1917. Tegning av V. A. Serov. På kongressen ble Lenin valgt til formann, dvs. statsminister. Stalin, som sees like bak ham, ble kommissær for nasjonalitetsspørsmålene.

142

TIDEN 1914-1945

og nordlige deler av landet seiret også den kommunistiske revolusjon, men også der vant den ofte først fram etter harde kamper og forbitret motstand fra rivaliserende par­ tier, kontrarevolusjonære generaler, streikende offentlige funksjonærer og andre. Flere steder i landet holdt kom­ munistenes fiender stillingen, og organiserte væpnet mot­ stand mot folkekommissærenes regime. I Kiev ble det så­ ledes opprettet en regjering som ville løsrive Ukraina, blant Don-kosakkene ble det organisert en motrevolusjonær armé under ledelse av tsaristiske offiserer, og både her og mange andre steder herjet borgerkrigen mellom de «røde» — dvs. de kommunistiske — og de «hvite» styrker. Det ble et langvarig og blodig oppgjør, hvor begge parter utfoldet en hensynsløs brutalitet, ofte også en umenneske­ lig grusomhet. Det nye styret hadde videre enorme vanskeligheter på den indre front. Det var tvil, vakling og kompromisstilbøyeligheter selv i kretsen av gamle bolsjevikledere og Lenin måtte utfolde all sin styrke for å hevde den uforson­ lige linje overfor de konkurrerende partier, først og fremst mensjevikene og den konservative fløy av de sosialrevolusjonære. Fredsforhandlingene i Brest-Litovsk (se side 56 f) skapte voldsomme rivninger og rystelser, og hver eneste dag var en kamp mot sult, nød og elendighet i det utmat­ tede land som holdt på å ende i kaos. Et problem var også den grunnlovgivende forsamling, som var valgt 25. no­ vember, altså etter det kommunistiske statskupp. I for­ samlingen var kommunistene i avgjort mindretall, de rå­ det ikke over mer enn omtrent fjerdeparten av stemmene, mens de moderate sosialister hadde nesten to tredjedels flertall; resten av representantene tilhørte borgerlige grup­ per. Lenin løste problemet ved ganske enkelt å la sine rødegardister og revolusjonære matroser jage forsamlingen fra hverandre 6. januar 1918, dagen etter at den hadde trådt sammen i Petrograd og begynt å diskutere retningslinjene for et demokratisk styre i Russland. Mens mange i den første tiden nærmest apatisk hadde akseptert det nye regimet i den kaotiske situasjon, vokste det etter hvert fram en mer bevisst motstandsvilje. Lin­

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

143

jene var blitt avklaret i løpet av første halvår av 1918. Kommunistene hadde sluttet fred med sentralmaktene på vilkår som mange mente var hardere og mer ydmykende enn det hadde vært nødvendig å godta, og etter en serie dekreter fra Sovnarkom tegnet omrissene seg stadig tyde­ ligere av den sosialistiske samfunnsordningen Lemn hadde bebudet. Derfor vokste motviljen og motstanden mot bolsjevismen, i Russland som i utlandet. Hos vestmaktene hadde det vakt forbitrelse at Russland trakk seg ut av krigen, og sjokket var ikke mindre da folkekommissærene satte en strek over all russisk gjeld til utlandet — enorme summer som briter og ikke minst franskmenn hadde plasert i russiske statslån og i russisk næringsliv. Like radi­ kale omveltninger fant sted på det innenrikspolitiske om­ råde. Industrien ble stilt under kontroll av arbeiderråd og «Hjelp Russland!» Tegning av Kathe Kollwitz, den berømte tyske grafikeren som først og fremst hentet sine motiver fra storbyproletariatets liv. Denne tegningen ble brukt til en plakat under en av innsamlingskampanjene for det sultende Russland i 1921.

144

TIDEN 1914-1945

etter hvert i stor utstrekning sosialisert, væpnede avde­ linger gjorde raid på bygdene for å skaffe korn til byene, bankenes pengebeholdninger ble konfiskert, alle boliger ble erklært for statseiendom og værelsene rasjonert ut. I løpet av sommeren 1918 var motsetningene blitt så sterke at borgerkrigen blusset opp igjen med full styrke, og tiden fram til sommeren 1919 ble den mest kritiske det kom­ munistiske styret gjennomlevde. Det hadde lenge bare fast tak på Midt-Russland, med Moskva som sentrum og ny hovedstad i stedet for det Petrograd tyskerne hadde truet vinteren 1917-18. Om­ rådet var som en beleiret festning, avskåret fra korndistriktene og industristrøkene, fra oljen og kullene, truet fra syd av kosakk-arméer under hvite generaler som Pjotr Krasnov og Anton Denikin, fra vest av general Ni kol aj Judenitsj hvis tropper sto i de baltiske provin­ ser, fra nord av en hvit motregjering i Arkangelsk, fra øst av kontrarevolusjonære styrker i Ural-området og Sibir under ledelse av admiral Aleksandr Koltsjak. Til dette kom at Ukraina hadde løsrevet seg, at polske og rumenske styrker etter våpenstillstanden i november 1918 søkte å utvide sine lands territorier på Russlands bekostning, og at Russlands tidligere allierte blant stormaktene grep inn mot det kommunistiske styret, støttet de hvite generalene og sendte egne styrker til landet. Britene landsatte bl. a. et ekspedisjonskorps i Arkangelsk og sendte tropper og krigsskip til svartehavstraktene. Her gjorde også franske styrker landgang, mens japanske og amerikanske tropper sto i Sibir. Når japanerne intervenerte, var det med hen­ blikk på å styrke sin stilling på det asiatiske fastland, og de amerikanske tropper hadde egentlig til oppgave å passe på japanerne. Når den britiske og franske regjering intervenerte, var det imidlertid først og fremst for å rette et slag mot den verdensrevolusjon bolsjevikene hadde proklamert og som de nå gjorde hva de kunne for å få til å flamme opp både i sentralmaktene og i Vestens land. Det var blitt klart at det som foregikk i Russland, var en sosial revolusjon, en fullstendig omveltning av hele det bestående samfunn og

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

145

Anton Ivanovitsj Denikin som i februar måned 1917 var blitt øverst­ kommanderende for de russiske styrker. Da Ke­ renskij dannet sin provi­ soriske regjering, stilte Demkin seg til disposi­ sjon for ham og ble «hvit» general. Han tok kampen opp mot bolsje­ vikene, men i mars 1920 måtte han gi opp. Denikin flyktet til Istanbul, senere til Frankrike og endte i USA, hvor han døde i 1947, 75 år gam­ mel.

dets grunnlag, en revolusjon som ikke bare gikk løs på den private eiendomsrett, men også på det demokratiske, par­ lamentariske system, på religionen som ifølge Marx bare var «opium for massene», på de borgerlige moral-normer osv. Verden hadde ikke opplevd noe lignende siden jakobinerstyret under den store franske revolusjon. De av­ grunner som nå åpnet seg, syntes bare så meget frykteli­ gere, for dette var proletarenes, massenes, ikke borgernes revolusjon. Avsky og skrekk preget hele den borgerlige verdens holdning til bolsjevik-styret, og en av de begiven­ heter som i høy grad bidro til å utdype disse følelser, var drapet på tsarfamilien. Etter marsrevolusjonen ble tsaren og hans familie holdt som fanger i Tsarskoje Selo-slottet ved Petrograd, i august 1917 — mens Kerenskij fremdeles satt ved makten — ble de ført til Tobolsk i Sibir, og over­ føl tes i april 1918 til Jekaterinburg, det nåværende Sverdlovsk, i Ural. Da hvite styrker utpå sommeren truet byen, ble tsarfamiliens medlemmer drept med pistolskudd i kjelleren til det hus hvor de hadde bodd, etter ordre av Jekaterinburg-sovjetet, som antagelig på forhånd hadde innhentet samtykke fra Moskva. Både hvite og røde øvet 8. Grimberg 21

146

TIDEN 1914-1945

Tsaren og hans barn i Jekaterinburg, fotografert en julidag 1918. Det var i kjelleren til dette huset de ble skutt 16. juli 1918. Fra venstre Olga, Anastasia, Nikolai 2„ Maria (stående), tsarevitsj Aleksej og Tatjana.

for øvrig terror, og tok ofte fryktelig hevn over motstan­ derne når en by eller et distrikt skiftet herrer. Hvor mange som ble henrettet i alt, vet ingen, men tallet løper sikkert opp i mange titusener, og likevel blir det lite sammen­ lignet med de millioner som under borgerkrigen døde av sult og farsotter. Det så ofte ut som om det kommunistiske styret skulle bryte sammen under den fryktelige kampen, mot en til­ synelatende stor overmakt. At det ikke skjedde, har mange årsaker. En av dem var at kommunistene hadde en fast, enhetlig ledelse, og at denne ledelsen var besatt av en fanatisk vilje; den sloss med ryggen mot veggen, og både blant lederne og de menige var det mange som kjempet med enestående offervilje og desperat mot for revolusjo­ nens sak. De kontrarevolusjonære krefter var sterkt splittet, manglet både en samlende idé og en konstruktiv plan. Mange av lederne var rystende udugelige og ukyndige på

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

1 47

det politiske område, det var strid og rivalisering mellom dem, og de forsto sjelden å vinne befolkningen for seg. Man må også ta med i betraktningen at det var en for­ holdsvis primitiv krigføring, med relativt små, dårlig ut­ styrte styrker, spredt over veldige områder; det var derfor ofte ikke meget som skulle til for å snu krigslykken. Det er karakteristisk at under den polsk-russiske krig, som falt sammen med borgerkrigens siste fase og på en måte ble en del av den, tok polakkene Kiev i mai 1920, mens rus­ serne i august samme år truet Warszawa — og ble tilføyet et avgjørende nederlag. Vestmaktenes intervensjon med regulære militære styrker kunne under slike omstendigheter lett blitt en avgjørende faktor, hvis den var blitt gjennom­ ført med konsekvens og styrke, men det var nettopp hva den ikke ble. Den var halvhjertet og ineffektiv, dels fordi folkene var krigstrette, dels fordi arbeiderbevegelsene i vest på politisk basis motsatte seg støtten til de hvite og aksjonene mot den revolusjonære russiske regjering. Det var også tvil og splid innenfor regjeringene, og resultatet ble at intervensjonen fikk et meget beskjedent omfang — men betydelig nok til at bolsjevikene kunne slå på nasjo­ nale strenger under sin forsvarskamp og til at det skapte en uutryddelig mistro til Vesten i den nye sovjetstat. Borgerkrigens folkehelt på de rødes side var fremfor alle Trotskij. Han var blitt kommissær for forsvaret i mars 1918, og det var først og fremst han som bygget opp den «røde armé», som regimet hadde besluttet å opprette i januar samme år. I løpet av noen måneder hadde han så å si stampet en hær på 800 000 mann opp av jorden, og utrettelig var han på farten i sitt pansertog fra den ene front til den andre for å oppflamme, organisere og lede troppene. Han var revolusjonsfører, forsvarsminister og feltherre på samme tid. Krigslykken skiftet stadig i 1918-19; snart hadde de hvite styrker fremgang og truet Moskva, snart led de overraskende nederlag overfor den røde armé, snart ble de lammet ved bondeoppstander i ryggen, fordi bøndene var redde for at jorden igjen skulle bli tatt fra dem eller fordi de var blitt hensynsløst behand­ let av troppene og deres ofte både ukloke og brutale offi-

148

TIDEN 1914-1945

serer. I begynnelsen av 1919 rykket kontrarevolusjonære styrker fram mot Moskva fra nesten alle retninger, og bare ved en ytterste kraftanspennelse lyktes det den røde armé å drive Koltsjaks tropper østenfor Ural igjen, mens den med nød og neppe holdt fronten i vest og syd. Om høsten, i oktober 1919, vendte krigslykken seg for alvor; de hvite styrker under Koltsjak ble tilføyet et alvorlig nederlag og tvunget til en fryktelig vinter-retrett østover gjennom Sibir; det endte med at arméen gikk i oppløsning og Koltsjak selv ble henrettet av de røde i februar 1920. I løpet av høsten 1919 ble også Judenitsj avgjørende slått og Denikin presset tilbake, slik at bolsjevikene ved ut­ gangen av året hadde herredømme over Ukraina og det meste av Syd-Russland. I løpet av 1920 hadde de hvite arméer så å si overalt oppgitt kampen, og det kommunis­ tiske regime i Russland var stabilisert; de siste kamper i Sentral-Asia ebbet imidlertid ikke ut før i 1922. Kommunistenes seier hadde vært en dyrekjøpt seier. Produksjonen holdt på å bryte sammen, transportappara­ tet likeså, sult og epidemier kostet millioner av menneske­ liv. Det hadde ikke vært store muligheter for å «bygge opp det sosialistiske samfunn». Lenin hadde opprinnelig hatt til hensikt å gå langsomt og gradvis til verks med sosialise­ ringen i det tilbakeliggende, svakt industrialiserte, halvt feudale land, for ikke å utsette produksjonslivet for altfor sterke rystelser. Men de desperate forhold under borger­ krigen førte til at staten måtte overta så å si all produk­ sjon og varedistribusjon, ellers ville det hele ha brutt sam­ men i kaos. Det ble et meget primitivt økonomisk system, «krigskommunisme». Man forsøkte praktisk talt å av­ skaffe pengene og innføre en slags naturalhusholdning, hvor staten både ledet produksjonen og fordelte varene etter et slags storstilt rasjonerings- og bokholderi-system. Det førte til et uhyggelig omfattende byråkrati, og effekti­ viteten sank enormt. Den sentraliserte ledelse mistet na­ turligvis oversikten i dette virvar av papir, og det gjorde ikke tingen bedre at mange av de kommunister som ble satt inn i ledende stillinger, savnet alle faglige forutset­ ninger for å løse oppgavene. Det gikk så lenge det nye

Forsvarskommissær Leo Trotskij inspiserer en avdeling av den røde armé fulgt av medlemmer fra den nye generalstaben. I januar 1925 mistet Trotskij stillingen som forsvarskommissær etter at Stalin hadde undergravd hans posisjon i partiet.

styret kjempet for livet, så lenge krigsdisiplinen og den revolusjonære terror hersket uinnskrenket. Men da borger­ krigen ebbet ut, uten at det var tegn til noen bedring i leve­ vilkårene, vokste den politiske misnøye, og tok form av voldsomme angrep på regimet og dets representanter. Situasjonen ble dramatisk tilspisset da matrosene i flåtestasjonen Kronstadt, de som hadde vært bolsjevikrevolusjonens stormtropper, gjorde opprør i mars 1921. Dette tilløp til en ny marsrevolusjon hadde sin bakgrunn i en sterk misnøye både blant bønder og industriarbeidere; de begynte å nære noen av de samme følelser overfor kom­ missærene som overfor sine gamle herrer. Mens matrose­ nes reisning ble slått brutalt ned i løpet av et par uker, ga Lenin øyeblikkelig signal til politisk retrett. Han kunne så

150

TIDEN 1914-1945

meget lettere gjøre det som det betydde at han vendte til­ bake til sin opprinnelige moderate politikk på det økono­ miske område, ut fra teorien om at det primitive jord­ brukslandet Russland ikke var modent for den fullstendige sosialistiske revolusjon. Den nye økonomiske politikk — NEP, som perio­ den kalles etter begynnelsesbokstavene i de tilsvarende russiske ord — betydde et klart tilbaketog. Lenin la heller ikke skjul på det, men nå som ellers bøyde han seg for nødvendigheten. Bøndene fikk, etter å ha betalt en rimelig skatt, selge overskuddet av sin produksjon på det frie marked, og på en rekke andre felter fikk det private initia­ tiv igjen fritt spillerom i produksjon og omsetning, for å bringe varene fram igjen, for å stimulere innsatsviljen med en appell til vinningsmotivet. Det lyktes også; skjulte reserver kom fram, ny produksjon ble satt i gang, nye veier brutt, samtidig med at det også ble skapt grobunn for utstrakt spekulasjon og til dels direkte svindel. NEP gjaldt imidlertid, foruten jordbruket, først og fremst pro­ duksjonen og omsetningen av forbruksvarer. Staten be­ holdt «de økonomiske kommandohøyder»; bankvesenet, tungindustrien, transportapparatet og utenrikshandelen. Og hva som var enda viktigere: kommunistene strammet sitt politiske tak på landet. Ikke bare ble all politisk makt under borgerkrigen og NEP samlet i partiet, mens alle andre retninger ble forfulgt; også det indre partidemokrati, den åpne debatt, ble avløst av et leder-diktatur. Som Lenin sa: Under en retrett må disiplinen være hundre ganger så stram som under en offensiv. Det var ikke bare NEP som innledet en ny epoke i Sovjet-Russlands historie i 1921. Regimets syn på og for­ hold til utenverdenen ble et annet. Opprinnelig hadde bolsjeviklederne først og fremst sett seg som avant-garden for verdens-revolusjonen, og hadde trodd at sovjetsystemet bare kunne overleve i Russland hvis det lyktes å få revolusjonen til å fenge i andre land, først og fremst i Vestens store industristater. En tid så det også ut til at den ulmet i det slagne, sultende og frysende Tyskland, hvor keiserdømmet hadde brutt sammen like totalt som

DEN RUSSISKE REVOLUSJON

151

tsarveldet hadde gjort det i Russland. Men i løpet av de første par år etter revolusjonen ble det klart at utviklingen i Tyskland tok et annet løp, og det samme var tilfellet i andre land hvor rådsbevegelsen en tid syntes å ha slått rot, som i Ungarn. I de vestlige land hadde det bestående samfunn, tross en bølge av radikalisme i krigens spor, vist enda større motstandskraft. Der var det aldri noen mulig­ het for en kommunistisk revolusjon. De russiske kommu­ nister innså dette, og tok konsekvensen av det. De oppga ikke på noen måte tanken på verdensrevolusjonen, men skjønte at den ikke sto for døren, ja at den kanskje endog ville ha ganske lange utsikter. Det førte til at de i de kom­ mende år først og fremst konsentrerte seg om arbeidet på den indre front, om bestrebelsene for å konsolidere regi­ met og bygge Russland ut til en moderne, industrialisert stat. Den nye forfatningen, som ble vedtatt i 1923 og gjorde landet til en forbundsstat, Unionen av Sovjetsosialistiske republikker, U.S.S.R., understreket imidler­ tid det politiske grunnlag på bekostning av det nasjonale, det russiske: enhver stat som aksepterte sovjetsystemet, kunne slutte seg til unionen. Mens dette var mer form enn realitet, opprettholdt Moskva kontakten med de kommunistiske partier i vest, og ledet deres virksomhet gjennom Den kommunistiske Internasjonale, «Komintern» eller Den tredje internasjo­ nale; den ble organisert i Moskva i mars 1919, med sikte på å bekjempe og avløse den såkalte annen — sosialdemo­ kratiske — Internasjonale, som krigen hadde slått i styk­ ker, men som ble reorganisert i juli 1920. Det oppsto etter hvert et skarpt og bittert motsetningsforhold i den inter­ nasjonale arbeiderbevegelse, med kommunister på den ene side, sosialdemokrater på den annen, ganske særlig etter at Komintern på sin annen kongress i 1920 hadde utformet retningslinjene og opptagelsesvilkårene i 21 punkter, «Moskva-tesene». Tesene var preget av forventningen om nær forestående revolusjoner og borgerkriger, og represen­ terte derfor ikke bare krigerske paroler om væpnet reis­ ning, men krevde også stram disiplin og fullstendig under­ kastelse under den sentraliserte ledelse i Komintern, dvs.

152

TIDEN 1914-1945

Moskva. Tiden var imidlertid løpt fra disse parolene og det krigerske, maktsyke språk de talte. De bidro i de kom­ mende år bare til å splitte arbeiderbevegelsen i Vestens land og til de fleste steder å gjøre kommunistpartiet til en liten, isolert politisk sekt. I Moskva måtte Kominterns interesser alltid vike for Sovjetunionens.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

«Etterkrigstid» Krigen hadde ikke bare endret Europa-kartet og utløst revolusjoner som knuste tre keiserdømmer. Den fikk langt videre virkninger, direkte og indirekte, på nær sagt alle områder. Mange politikere og andre forsøkte etter krigen å vende utviklingen, å komme tilbake til «normale forhold», til den verden som hadde eksistert før 1914, men det var umulig. Rystelsene hadde vært så voldsomme og så langvarige at den gamle verden var slått i stykker, så radikalt at ingen egentlig kunne restaurere den, hver­ ken dens samfunnsformer, dens idéliv eller dens moralske normer. Det var ikke så at krigen egentlig hadde skapt noe syn­ derlig nytt. Spirene til det nye hadde ligget gjemt i før­ krigstiden — men katastrofen hadde gitt utviklingen et helt nytt tempo, rasert meget av det gamle, brutt ned hemmende og bremsende faktorer, overvunnet treghet og utløst krefter som hadde ligget latente. Ikke minst viktig var den omvurderingsprosess som hadde funnet sted og som på mange felter hadde skapt en helt ny verdiskala. For millioner av soldater hadde trykket av den konstante livsfare gjennom fire år betydd en oppvurdering av øye­ blikkets goder på bekostning av den usikre fremtids, lik­ som frontlivet hadde betydd en enorm forenkling og primitivisering, og det var flere enn frontsoldatene som hadde lært selvtekt og brutalitet under den jungelens lov som hersker i krig. Ikke bare mange gamle illusjoner, for­ dommer og skmnverdier, men også mange hevdvunne

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 53

Albert Einstein, 1900tallets største fysiker, re­ lativitetsteoriens far og en av de fremste av dem hvis teoretiske arbeider skapte grunnlaget for ut­ nyttelsen av atomener­ gien. Han la fram sin spesielle relativitetsteori i 1905, den såkalte almin­ nelige relativitetsteori i 1916, og fikk nobelpri­ sen i fysikk i 1921. Som jøde emigrerte han fra Tyskland da Hitler fikk makten i 1933, var en tid i England, men reiste senere til USA, hvor han levde resten av sitt liv.

normer for menneskers liv og samkvem var slått i stykker. Verdimålerne ble andre, det var som om allting var kom­ met på glid, som om intet lenger hadde noen fast forank­ ring, — det kunne gjelde pengesystemene som seksual­ moralen, det kunne gjelde politikkens som kunstens lover, ja det gjaldt til og med den fysiske verdens fenomener som Albert Einstein hadde gjort relative, gjennom en teori han riktignok hadde gitt den første utforming alt i 1905, men som han hadde gitt sterkt utvidet gyldighet i 1916, og som først ble alminnelig kjent etter krigen. Den fundamentale usikkerhet som preget tiden, gjorde seg ikke minst gjeldende på det økonomiske området. Her hadde krigen brutalt Slått i stykker et komplisert, smidig og fint avstemt system, med strenge lover og faste verdier. Krigens enorme krav hadde sprengt det hele. Den hadde bare kunnet finansieres gjennom inflasjon, gjennom en seddeltrykning som betydde en fullstendig uthuling av pengeverdien. De ødeleggelser og den utarming krigen hadde forårsaket, avtegnet seg derfor i de syke pengesyste­ mer, i de kaotiske valutakurser, i prisindeksenes feberkurver. Heller ikke her var det mulig å komme tilbake til

154

TIDEN 1914-1945

«det normale». Ikke bare hadde omkostningene og ødeleg­ gelsene vært så store at hele land og samfunnsklasser var ruinert; det hadde også under og etter krigen vokst fram et nytt økonomisk system, med nye veier for både pro­ duksjon og handel. Europa hadde i mer enn fire år levd over evne, fortært sine reserver, redusert sin produksjon av alt annet enn krigsnød vendige varer. Følgen var at denne verdensdel, som gjennom århundrer hadde vært den øko­ nomisk dominerende, måtte se sin stilling vis-å-vis den oversjøiske verden sterkt svekket. Europa var ikke tilnærmelsesvis i samme grad som tid­ ligere verdens verksted. De oversjøiske land hadde ikke bare i stor utstrekning måttet erstatte den uteblitte strøm av européiske industrivarer med egen produksjon, men hadde også i stadig større målestokk levert varer til Europa, hvis tilgodehavender ute ble tæret opp og erstat­ tet med gjeld, først og fremst til USA som etter krigen ble den dominerende økonomiske verdensmakt. En enorm krigsgjeld tynget mange stater, så meget sterkere som det ikke fantes motverdier til gjelden i form av realkapital; det disse statene hadde finansiert, var trommeild og skyttergravstilværelse. Innenfor Europa var også det gamle system slått i stykker. Nye selvstendige stater var oppstått i om­ råder som tidligere hadde vært fint avstemte økonomiske enheter, og disse statene var ofte like sterkt økonomisk som politisk nasjonalistiske bak de 11 000 kilometer nye tollgrensene. I utarmingens og nødens spor fulgte en sterk politisk radikalisering av massene, og den falt sammen med en utvikling som ga massene en sterkere stilling og en for­ høyet selvbevissthet. En moderne, industrialisert storkrig krevde million-arméer og en enorm rustningsproduksjon, mobilisering av alle ressurser. Intet regime kunne derfor hevde seg uten å ha bonde- og arbeidermassene i ryggen. De utgjorde million-arméene hvis moral og kampvilje var bestemmende for krigens utfall, de befolket ammunisjons­ fabrikkene, de produserte kullene, oljen og kornet, varer like viktige for seieren som divisjonene og deres skyts. Aldri før hadde regjeringene vært så avhengige av masse­

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 55

nes oppslutning, og aldri før hadde massene hatt en slik maktfølelse. Hvor påkjenningen på det gamle statsappara­ tet hadde vært sterkest, hvor nederlaget kom på toppen av krigens andre ulykker, og hvor spenningen hadde vært særlig stor mellom proletariatet og et forbenet, autokra­ tisk, til dels også evneløst styre, endte det med revolusjon, i Russland, i Tyskland, i Østerrike-Ungarn og i Tyrkia. Men også i de andre land, hvor samfunnssystemet hadde vist seg å være sterkere, mer tidsmessig og tilpasningsdyktig, fant det sted en utpreget forskyvning av det poli­ tiske tyngdepunkt til venstre. Mange steder inntok nå arbeiderbevegelsen den plass som de liberale partier tradisjonelt hadde hatt på venstre fløy, og vekslingen mellom konservative og progressive regjeringer ga plass for en trekantet duell, hvor arbeider­ bevegelsen i mange tilfelle ble den sterkeste eller nest ster­ keste politiske maktfaktor. Etterkrigsårene brakte derfor ikke bare revolusjonære arbeider-regimer, men også — for første gang i Europa — parlamentariske arbeider­ partiregjeringer, som Brantings i Sverige 1920, MacDonalds i Storbritannia og Staunings i Danmark 1924. Årene etter krigen betydde også et gjennombrudd for 8-timersdagen, som arbeiderbevegelsen gjennom årtier hadde krevd. I mange land som unngikk den revolusjonære jord-deling, ble det også gjennomført ganske vidtrekkende jordrefor­ mer, med oppstykking av gamle storgodser. Kvinnene, som i så stor grad hadde måttet rykke inn i arbeidslivet i de mobiliserte mennenes sted, fikk i stor utstrekning sin sam­ funnsmessige stilling bedret. Mens det i 1914 bare var fire land hvor det var gjennomført stemmerett for kvinner — Norge, Finland, Australia og New Zealand — var det ved slutten av 1920-årene bare noen få stater i Vesten hvor den ikke var det: Frankrike, Sveits, Italia og enkelte andre land med sterke katolske tradisjoner. Et annet viktig trekk i utviklingen var den sterke vekst statsmakten hadde gjennomgått under krigen; behovet for å konsentrere alle nasjonens krefter om krigsinnsatsen, de veldige omlegnin­ ger i produksjonslivet, handelskrigen, dyrtiden, nøden osv. kalte i de fleste land på sterke, til dels rent diktatoriske

156

TIDEN 1914-1945

statsinngrep i den økonomiske og sosiale sektor, med re­ gulering av produksjon og omsetning, rasjonering, lisenssystemer og lignende tiltak. Og om meget av det ble av­ viklet da krigen sluttet, kom ingen land tilnærmelsesvis tilbake til det liberalistiske system som hadde vært frem­ herskende før krigen.

Weimar-republikken Da det keiserlige Tyskland brøt sammen i november 1918 (se side 82 ff), var det sosialdemokratene som over­ tok ledelsen. De hadde gjennom årtier representert den sterkeste opposisjonelle faktor i det riket Bismarck hadde skapt, men nå da de plutselig satt med makten, hadde de hverken krefter eller vågemot til å gjennomføre de omveltningsplaner de så lenge hadde vært opptatt av å ut­ forme. På arbeiderbevegelsens venstre fløy, blant de uav­ hengige sosialdemokrater og først og fremst i den såkalte spartakistgruppe — som senere dannet kjernen i det kom­ munistiske parti — var det krefter som ville føre revolu­ sjonen igjennom, gjøre den til en sosial revolusjon, i likhet med den russiske, og bygge på råds-systemet, sovjet-systemet. Overalt dukket det opp arbeider- og soldatråd etter russisk mønster, og det kunne en tid se ut som om den sosiale revolusjon hadde større muligheter for å seire her i det høyt industrialiserte Tyskland enn i Russland med dets trege og primitive bondemasser. De sosialdemokratiske lederne vek imidlertid tilbake for den fullstendige samfunnsomveltning. De var ikke — hverken av gemytt eller av skolering — virkelig revolusjo­ nære; til det kom at de, der de satt med hele regjerings­ ansvaret, hadde hendene mer enn fulle med å holde mas­ kineriet gående fra dag til dag, med å hindre at alt endte i kaos: her var ikke tiden til eksperimenter, her var det ikke mulig å risikere enda sterkere rystelser enn dem sam­ funnet var blitt utsatt for ved keiserdømmets fall, neder­ laget og hungersnøden. Derfor vek Fritz Eberts regjering tilbake ikke bare for å sosialisere industrien, men også for å dele opp de store junkergodsene i øst. Ebert så det

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

157

videre slik at hæren var den eneste maktfaktor som kunne opprettholde ro og orden og i tilfelle avverge et kommu­ nistisk kuppforsøk; han innledet derfor straks samarbeid med generalstaben. Da grupper av spartakister gjorde et kuppforsøk i Berlin i begynnelsen av januar, slo regjerin­ gen reisningen ned. Spartakistenes ledere, Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, ble arrestert og myrdet av politifolkene. Også andre steder, bl. a. i Bayern hvor det ble proklamert en rådsrepublikk, ble de kommunis­ tiske reisninger slått ned. I det hele tatt ble det i løpet av vinteren og våren 1919 klart at utviklingen i retning av en tysk sovjetrepublikk var stanset. Arbeiderrådenes makt ble stadig redusert til fordel for de regulære myndigheter, og utfallet av valgene til den grunnlovgivende forsamling 19. januar 1919 viste at det ikke var flertall for annet enn en borgerlig demokratisk republikk. Det ble også bekreftet da den nye grunnloven ble vedtatt — i Goethes by Weimar, ikke i det prøyssiske Berlin. Grunnloven var en demokra­ tisk mønsterforfatning, som på papiret trygget friheten og borgerrettighetene og sikret et parlamentarisk styre; vans­ keligere ble det å gjennomføre prinsippene i praksis.

Rosa Luxemburg, som sammen med Karl Liebknecht dannet det yt­ terste venstre i Weimarrepublikken, var født i den russiske delen av Polen i 1870. Gjennom et skinnekteskap ble hun tysk statsborger og kom i kontakt med Karl Liebknecht. Sammen utga de opposisjonsbladet «Die rote Fahne». Etter spartakistreisningen i Berlin ble hun — og Karl Liebknecht — skutt på åpen gate 16. januar 1919.

158

TIDEN 1914-1945

«Weimar-republikken», med sosialisten Ebert som den første president og hans partifelle Philipp Scheidemann som den første rikskansler, ble rystet av den første alvorlige krise da den i mai 1919 sto overfor spørsmålet om den skulle akseptere Versailles-freden. Scheidemann gikk av i protest, og i konservative kretser, innenfor hæren osv. var forbitrelsen sterk. Noen vei utenom var det imid­ lertid ikke; traktaten ble undertegnet. Hovedansvaret lå hos sosialdemokratene, og dette ble i den følgende tid sterkt utnyttet i propagandaen av konservative og reaksjoRevolusjonstider i Berlin. En marinesoldat har klatret opp på en av keiserslottets balustrader, og holder en flammende revolusjonær tale ved begravelsen av dødsofrene etter et sammenstøt mellom spartakistiske matroser og regjeringstropper julaften 1918.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

159

Philipp Scheidemann (til venstre) og Fritz Ebert, de to ledende tyske sosialdemokrater i republikkens første tid. Ebert ble rikskansler da keiserdømmet brøt sammen 9. november 1918, Scheidemann prokla­ merte republikken samme dag. Siden ble Ebert Weimar-republikkens første president, og Scheidemann overtok stillingen som regjerings­ sjef. At Ebert, som opprinnelig hadde vært salmaker, ble statssjef, virket som et sjokk på mange keisertro konservative.

nære kretser. Like etter sammenbruddet hadde disse kretsene vært på defensiven, ja hadde nærmest opphørt å gjøre seg gjeldende i det politiske liv. Nå begynte de igjen å gå angrepsvis til verks, og ga den marxistiske arbeider­ bevegelse ikke bare ansvaret for nederlaget gjennom «dolkestøt-legenden», men angrep den også fordi den hadde bøyd seg for det uunngåelige og akseptert Versailles-traktaten. Senere ble et av de store stridsspørsmål i tysk politikk «oppfyllelsespolitikken»: skulle man lojalt forsøke å opp­ fylle fredstraktatens krav, f. eks. betale de store erstatnings­ beløp, eller skulle man sabotere den og la det stå til i des­ perat tross mot seierherrene? Et intermesso i mars 1920 var karakteristisk for situa­ sjonen. En gruppe offiserer og reaksjonære politikere gjorde et kupp i Berlin ved hjelp av «frikorpsene», irregu­ lære styrker, fulle av eventyrere, desillusjonerte gamle sol­ dater og landsknekt-typer, som under de kaotiske forhold hadde holdt vakt ved grensen i øst og til dels operert i de

160

TIDEN 1914-1945

Kaptein Hermann Ehrhardt (til venstre), sjefen for den såkalte marinebrigade, et frikorps som ga militær støtte til den reaksjonære politike­ ren Wolfgang Kapp.

baltiske land. «Marinebrigade Ehrhardt» besatte regjeringsbygningene og andre strategiske nøkkelposisjoner i hovedstaden, det ble utropt en ny rikskansler, en reaksjo­ nær embedsmann og politiker fra Øst-Preussen, Wolf­ gang Kapp, riksvernet nektet å kjempe mot sine våpenbrødre i marinebrigaden, og både president Ebert og regjeringen måtte flykte til Dresden. Kapp-kuppet ble imidlertid bare et kort mellomspill; kuppmakerne var forvirret og ubesluttsomme, og hele grunnlaget for deres regime ble revet bort ved at fagbevegelsen proklamerte en generalstreik, som bokstavelig talt lammet all virksomhet, den mest effektive demonstrasjon av fagorganisasjonens makt som verden vel noengang hadde sett. Elele revolten brøt ynkelig sammen etter et par dager. Men de første ordinære valg under Weimar-republikken i juni 1920 viste at det hadde funnet sted en forskyvning til høyre i velger­ massene, og mens truselen mot den demokratiske repub­ likken i den første tiden hadde kommet fra kommunistisk

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

161

hold, viste det seg i de følgende år at det først og fremst var høyre-ekstremistene som ble en fare for den demo­ kratiske republikken.

Forholdene i landet var fortsatt meget vanskelige, både på grunn av krigens direkte ettervirkninger og på grunn av de Problemer erstatmngsbetalingene til de allierte skapte, problemer som bl. a. ga seg utslag i et voldsomt fall i markkursen. Erstatningssummen ble fastsatt i april 1921; Tysk­ land skulle betale 132 milliarder gullmark + 6 milliarder spesielt til Belgia; beløpet skulle avdras med 2 milliarder mark årlig + 26 prosent av verdien av Tysklands eksport. Kravene vakte sterk forbitrelse i Tyskland, og fra ytterligSoldater fra «Marinebrigade Ehrhardt» har besatt Potsdamer Bahnhof i Berlin under Kapp-kuppet i mars 1920. Etter at kuppet var brutt sammen som følge av fagforeningenes generalstreik, flyktet Wolfgang Kapp i et fly til Sverige 17. mars 1920.

162

TIDEN 1914-1945

gående kretser på den reaksjonære fløy ble det ikke bare rettet voldsom kritikk mot de ansvarlige regjeringspolitikere som hørte til sosialdemokratiet og sentrumspartiene og som prøvde å oppfylle kravene, også terrorvåpenet ble tatt i bruk. Det var Feme-mordenes tid. Hemmelige nasjo­ nalistiske selskaper ble dannet, og grep tilbake til strafferettsmetoder fra senmiddelalderen, da såkalte «Femgerichte», Feme-domstoler, utøvde en rask og summarisk selvtekts-justis. Flere kjente politikere, bl. a. Mathias Erzberger og Walter Rathenau, ble drept av moderne Feme-mordere, som mente at ofrene hadde forrådt sitt land og som ville «rydde av veien først republikanerne, så republikken». Imens førte regjeringene en seig kamp med seierherre-statene for å få erstatningene redusert, iallfall avdragene utsatt, men lenge uten hell. I januar 1923 — da tyskerne var blitt liggende etter med sine betalinger — rykket franske og belgiske tropper inn i Ruhr-området og besatte det, for på den måten å legge press på den tyske debitor. Besettelsen vakte en storm av forbitrelse i Tysk­ land; befolkningen i Ruhr svarte med passiv motstand og arbeidsnedleggelse ved de bedrifter franskmennene sikret seg kontroll over som «produktive panter». Det kom også til blodige sammenstøt mellom okkupasjonstroppene og den tyske motstandsbevegelse. Men først og fremst fikk Ruhr-okkupasjonen følger for det tyske pengesystem, med en inflasjon som til slutt munnet ut i det rene valutariske vanvidd. Grunnlaget for denne utvikling var lagt alt under krigen, da den tyske regjering finansierte en meget vesentlig del av krigføringen ved seddeltrykning; seddelmassen økte fra 1914 til 1918 fra 6 til 33 milliarder mark. Det fortsatte i de første etter­ krigsårene, fordi staten ikke kunne dekke sine utgifter gjennom beskatningen; erstatningsbetalingene trykket også stadig mark-kursen. Da Ruhr-okkupasjonen begynte, sto dollar i vel 10 000 mark, mindre enn en uke senere sto den i 20 000 mark, tre uker senere i 50 000 mark. Okkupa­ sjonen av Tysklands industrielle sentrum og finansierin­ gen av den passive motstand knekket den medtatte tyske økonomi, og i løpet av sommeren 1923 steg dollar til

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

163

«Hard valuta» i Tyskland 1923. Etter hvert som flommen av papirmark steg, gjorde mange seg en forretning av å veksle til seg skille­ mynt, som iallfall hadde en viss — og stadig stigende — metallverdi. De marksedler man betalte pengestykkene med, fikk snart en sterkt redusert verdi, så man kunne tjene bra på handelen selv om man betalte en ganske pen overkurs for mynten.

100 000 mark, til 1 million mark, til 10 millioner mark — utpå høsten var det 160 millioner; da var 39 papirfabrik­ ker og 1783 trykkpresser beskjeftiget med å fremstille pengesedler, og det varte ikke lenge før et frimerke eller en fyrstikkeske kostet milliarder mark. Når folk fikk sin lønn, styrtet de av sted for å omsette pengene i varer, som steg og steg i pris fra dag til dag, undertiden fra time til time. Til slutt var inflasjonens heksedans så vill at dollar på Berlin-børsen steg med 613 000 mark i sekundet. I midten av november 1923 stanset regjeringen vanviddet, stabiliserte dollarkursen på 4,2 billioner mark — dvs. en kurs som var akkurat en billion ganger den gamle paritet — og innførte en ny penge-enhet, rentemark, som ble satt lik en billion av de gamle mark.

164

TIDEN 1914-1945

Det var egentlig en forsinket krigsregning som på denne måten ble betalt, først og fremst av Tysklands sparere. Før krigen hadde således sparebankene hatt innskudd for ca. 20 milliarder gullmark; etter stabiliseringen i 1923 var det tilbake en halv prosent av dette beløpet. Det var først og fremst den jevne middelstand som hadde måttet be­ tale, og det var innenfor dens rekker en fanatiker ved navn Adolf Hitler både nå — da han 8. november 1923 gjorde et mislykket, nærmest operette-aktig forsøk på statskupp i Munchen (se side 285 f) — og senere fikk sine mest trofaste tilhengere. I de første årene etter pengereformen fant det imidlertid sted en stabilisering og en norma­ lisering både av det økonomiske og politiske liv i Tysk­ land, som i Europa for øvrig. I Frankrike, hvor det en tid nesten syntes å true med at valutaen skulle gå samme vei som den tyske mark, innså man at buen var spent for høyt, og engelskmennene, som hadde vært imot innmar­ sjen i Ruhr og den harde franske kreditor-politikk i det hele tatt, grep meglende og formidlende inn. De fikk også engasjert amerikanerne, som hadde trukket seg ut av erstatningskommisjonen, i arbeidet med en mer rasjonell ordning, og under ledelse av den amerikanske finansman­ nen Charles Dawes ble en ny plan utarbeidet. «Dawesplanen» representerte en midlertidig ordning, den stipu­ lerte ikke noe endelig beløp for erstatningene, men fast­ satte at Tyskland fram til 1928-29 skulle betale en årlig sum, stigende fra 1 til 2,5 milliarder gullmark. Det ble forutsatt at overføringene ikke måtte bringe den stabiliserte mark i fare; til gjengjeld tok kreditorene sikkerhet i tyske realverdier, bl. a. jernbanene og tollinntektene, liksom riksbanken ble stilt under utenlandsk kontroll. Som en slags startkapital skulle Tyskland få låne 800 millioner gullmark i utenlandsk valuta, bl. a. til stabilisering av marken. De nærmeste fem årene brakte lysning på mange om­ råder. Økonomisk kom Tyskland på fote igjen, ikke minst takket være veldige utenlandske — først og fremst ameri­ kanske — lån både til staten, kommunene og industrien. Dermed kunne også erstatningskvotene betales uten syn-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

165

Utenriksministrene Aristide Briand og Gustav Stresemann, som i siste halvdel av 1920-årene innledet en fransk-tysk forsoningspolitikk.

derlige vanskeligheter, og en periode av politisk avspen­ ning satte inn. Både i Frankrike og i Tyskland kom mer forsonlige og samarbeidsvillige politikere til makten, repre­ sentert i første rekke av den mangeårige franske utenriks­ minister Aristide Briand og den tyske utenriksminister Gustav Stresemann. De forsøkte å mildne det fransktyske motsetningsforhold som lå til grunn for så meget av den européiske spenning, og det lyktes dem å oppnå visse resultater. Det viktigste var Locarno-avtalene, som ble til i oktober-desember 1925: Ved den såkalte Rhinland-pakt garanterte Tyskland, Belgia, Frankrike, Storbritannia og Italia de fransk-tysk-belgiske grenser; tvister mellom på den ene side Tyskland, på den annen side Frankrike og Belgia skulle undergis voldgift, Rhinland skulle fortsatt være demilitarisert, og hvis Tyskland, Frankrike eller Belgia ble utsatt for et uprovosert angrep fra et av de andre to land, skulle Storbritannia og Italia komme den angrepne til hjelp. Den annen del av Locarno-avtalene, den såkalte øst-pakt, inneholdt bl. a. avtaler om voldgift i tvister mellom på den ene side Tyskland, på den annen side Polen og Tsjekkoslovakia, og hvis disse to siste stater ble truet eller angrepet, skulle Frankrike gi dem militær

166

TIDEN 1914-1945

Fra cl av møtene under Locarno-konferansen i oktober-desember 1925. Midt for bordet i bakgrunnen vil man kunne skimte den franske utenriksminister Briand, og sittende lengst til venstre ved samme bord den britiske utenriksminister Austen Chamberlain. Foran den stående gruppe til venstre på bildet sees Benito Mussolini og den tyske utenriksminister Gustav Stresemann.

støtte, — britene derimot vegret seg for å påta seg noe garanti-ansvar for grensene i øst. Det britiske løftet om støtte til Frankrike-Belgia i tilfelle av et nytt tysk angrep og den omstendighet at tyskerne frivillig påtok seg forpliktelsen til å la Rhinland ligge ube­ festet, bidro imidlertid til å gi Frankrike noe av den sikker­ het landet stadig søkte, og førte til at det ikke lenger fant det nødvendig å holde så strengt på alle juridiske rettig­ heter etter Versailles-traktaten, — bl. a. ble i 1930 okkupasjonstroppene trukket tilbake fra Rhinland, fem år før det tidspunkt traktaten fastsatte. Det skjedde i forbindelse med en ny revisjon av erstatningsordningen; Dawes-planen ble avløst av Young-planen, også den oppkalt etter en meglende amerikansk finansmann, Owen D. Young.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 67

Et definitivt beløp ble nå stipulert: Tyskland skulle i løpet av 57 år betale i alt 116 milliarder gullmark; kapita­ lisert svarte det til en øyeblikksverdi av 35 milliarder. De årlige ytelser skulle begynne med 1,7 milliarder, stige til 2,5 milliarder og synke igjen til 0,9 milliard. Planen repre­ senterte en bedre ordning enn den gamle for Tyskland: et endelig beløp var fiksert, Tyskland fikk igjen herredøm­ met over sine egne finanser, og de årlige ytelser kom til å ligge lavere enn de hadde gjort under Dawes-planen. Ut fra forholdene slik de hadde artet seg under de gode kon­ junkturene fram til 1929, fortonet planen seg som for­ holdsvis rimelig, men prisfallet under den økonomiske verdenskrisen som nå satte inn, gjorde byrdene betydelig større enn beregnet, og under det økonomiske kaos som krisen skapte, endte saken om erstatningene med at kravet ble satt ned til 3 milliarder mark, et beløp som heller ikke ble betalt. Østerrike, Ungarn og Bulgaria, «etterfølger-statene» og «den lille entente» Dobbeltmonarkiet, det østerriksk-ungarske keiserrike, brøt sammen i november 1918 under vekten av nederlaget og krigens mangeårige påkjenninger, akkurat som det vilhelminske Tyskland. Men i tillegg til den politiske om­ veltning i dobbeltmonarkiet kom også nasjonale reisninger som sprengte habsburgernes gamle rike i stumper og stykker. I Bbhmen og Måhren ble en ny tsjekkoslova­ kisk stat organisert, til det gjenreiste Polen gikk millioner av innbyggere og store landstrekninger i nordøst, i syd gikk betydelige områder til den nye storserbiske stat Jugo­ slavia, og de gamle herreland, Østerrike og Ungarn, ble to selvstendige, forholdsvis små stater. Dobbeltmonarkiet hadde vært en stormakt med 52 millioner innbyggere; det nye Østerrike hadde vel 6 millioner, det nye Ungarn 8 millioner. Av Østerrikes 6 millioner hørte fjerdeparten hjemme i Wien. Ikke bare krigens påkjenninger, men også sprengningen av den gamle store økonomiske enhet dobbeltmonarkiet

168

TIDEN 1914-1945

hadde representert, skapte en voldsom krise og en lang­ varig nødstilstand i Østerrike. Da keiserdømmet brøt sammen, tok sosialdemokratene ledelsen, her som i Tysk­ land, og mange ventet at den radikale fløy ville føre den sosiale revolusjon igjennom og opprette et sovjet-regime etter russisk mønster. På mange måter lå forholdene til rette for en slik utvikling i det slagne, nødlidende land, hvor det gamle regime var brutt så hjelpeløst sammen. Når bolsjevismen likevel ikke seiret, skyldtes det dels at bøndene, i motsetning til industriarbeider-befolkningen — og i motsetning til de russiske bønder — ikke var revolu­ sjonære, men tvert om utpreget anti-kommunistiske, dels at landet i denne tid var helt avhengig av allierte tilførsler av mat, brensel og råstoffer, og man måtte regne med at en kommunistisk revolusjon ikke bare ville bli møtt med blokade fra vestmaktenes side, men antagelig også med væpnet intervensjon fra flere av nabostatene. Arbeider­ bevegelsens ledere holdt derfor de revolusjonære krefter tilbake fra et kupp som lett kunne blitt et blodig eventyr, og gikk i stedet inn for å sikre arbeidernes interesser best mulig ved et praktisk reformarbeid innenfor rammen av en demokratisk, borgerlig republikk. Det viste seg også ved de første etterkrigsvalg i februar 1919 at det ikke var noe sosialistisk flertall i folket. Øster­ riksk politikk ut gjennom 1920-årene ble en slags stillings­ krig mellom det konservative, klerikale kristelig-sosiale parti, som hadde sin styrke på bygdene, og sosialdemokra­ tiet, hvis høyborg var «det røde Wien». Både sosialdemo­ kratene og mange av de borgerlige mente i den første tiden etter krigen at det nye lille Østerrike med den overdimen­ sjonerte hovedstad ikke hadde noe økonomisk eksistens­ grunnlag, og ønsket derfor sammenslutning med Tysk­ land; men de allierte, først og fremst Frankrike og Italia, motsatte seg bestemt «Anschluss» ut fra maktpolitiske overveielser; Østerrike hadde derfor — tross internasjo­ nale hjelpeaksjoner — så å si permanente økonomiske vanskeligheter. Det bidro til å skjerpe de politiske motset­ ningene; i mars 1933 opprettet den kristelig-sosiale kansler Engelbert Dollfusset klerikalt, halvfascistisk diktatur,

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

169

Engelbert Dollfuss, østerriksk kansler 1932-34. Dollfuss, som tilhørte den mest reaksjonære fløy av det kristelig-sosiale parti, og represen­ terte den såkalte austrofascisme, etablerte et autoritært, klerikalt styre, og slo ned sosialdemokratene under en åpen borgerkrig i februar 1934. Han gjorde imidlertid, støttet av Mussolini, motstand mot de nazifiseringsbestrebelser, som hadde sitt utspring i Tyskland. Doll­ fuss var overordentlig liten av vekst, og ble av den grunn bl. a. kalt «Millimetternich». Det bidro også til å gjøre ham populær i hans «Davids-kamp mot den tyske Goliath». 25. juli 1934 ble han myrdet av nazistene.

og i februar 1934 ble arbeidernes organisasjoner knust etter noen dagers kamper i Wien og enkelte av de andre industribyene. I Ungarn — før krigen et halvt feudalt land med storgodser og en sterk adel — ble republikken proklamert noen dager etter våpenstillstanden i november 1918, men her var det en greve som i første omgang tok ledelsen, den liberale, idealistiske Mihåly Kårolyi, som viste at han mente det alvorlig med sin reformpolitikk ved å gi bort sine godser til deling blant bøndene. Ungarn var imid­ lertid i en så desperat situasjon at den velmenende, men svake og noe livsfjerne mann ikke kunne hevde seg. Na-

170

TIDEN 1914-1945

bostatene — Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania — sendte tropper inn i Ungarn for å sikre seg størst mulige områder, og samtidig var det revolusjonær gjæring i lan­ det, hvor det under ledelse av Béla Kun var dannet et kommunistisk parti. Kårolyi kunne ikke godta de alliertes territoriale krav, og var dypt skuffet i sin tillit til den wilsonske idealisme. Han overlot makten til sosialdemokra­ tene, som dannet regjering sammen med kommunistene, og 21. mars 1919 proklamerte disse den ungarske råds­ republikk; dens ledende mann ble Béla Kun. Noen kao­ tiske måneder fulgte; i syd kjempet ungarerne med rume­ nerne, i nord med tsjekkerne, mens regjeringen i Budapest opprettet et proletariatets diktatur og — til dels med terroristiske midler — prøvde å gjennomføre den sosiale revo­ lusjon etter russisk mønster, hele tiden utsatt for press fra vestmaktene, som fryktet for at den kommunistiske revo­ lusjon i Ungarn skulle bre seg til Østerrike og Tyskland. Béla Kun ble også avgjørende svekket ved at han ikke — som Lenin — lot bøndene dele godsene, men gjorde deres jord til statseiendom. I august 1919, da rumenske tropper truet Budapest, brøt rådsrepublikken sammen; Béla Kun flyktet til Sovjetunionen, hvor han senere ble offer for en av Stalins utrensninger. Rumenerne besatte og plyndret Budapest, og de reaksjonære ungarske kretser som nå kom til makten, satte i gang en hvit terror for å hevne den røde. Vestmaktene fikk i november 1919 rumenerne til å trekke sine styrker tilbake igjen, og den gamle ungarske overklasse, representert bl. a. ved admiral Miklos Horthy, kunne befeste sin maktstilling; landet fortsatte i formen å være et monarki, og Horthy, som overtok stats­ sjefens funksjoner, fikk titelen riksforstander. Eks-keiser Karl gjorde to ubesluttsomme forsøk på å vende tilbake som ungarsk konge, men måtte oppgi det, både fordi det støtte på ganske sterk motstand i Ungarn og fordi etterfølger-statene — Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia — ikke ville tillate noen habsburgsk restaurasjon. Like bestemt motsatte de seg i de kommende år Ungarns hård­ nakkede forsøk på å få revidert fredstraktaten, som hadde berøvet landet 2/3 av territoriet og ca. 60 prosent av be-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

171

Ungareren Miklos Horthy (1868-1957), som hadde vært øverstkom­ manderende for dobbeltmonarkiets flåte fra 1917, organiserte kontra­ revolusjonen mot Béla Kun etter krigen og ble Ungarns riksforstander i mars 1920. Miklos Horthy ble sittende i sin stil­ ling helt til tyskerne ok­ kuperte Ungarn i mars 1944. I mai 1945 be­ fridde amerikanerne ham fra tysk fangenskap, og fra 1948 levde han i Portugal.

folkningen; mellom 2 og 3 millioner ungarere var kommet under fremmed herredømme. Den tredje av sentralmaktene, Bulgaria, var en nasjon av selveiende småbønder, og det var de som etter krigen tok ledelsen i landet under sin fører Alexander Stambuliskij, en temperamentsfull og hensynsløs politiker, som ensidig fremmet bøndenes interesser på bekostning av bybefolkningens. Hans parti ble kalt «de grønne sosia­ lister», og Stambuliskij tumlet med planer om å skape en «Grønn internasjonale» av radikale bondebevegelser. Han ble imidlertid styrtet og drept ved et statskupp i juni 1923, gjennomført av representanter for byenes borger­ skap, offiserskretser og makedonske nasjonalister. Et på­ følgende kommunistisk opprørsforsøk ble slått ned, og et mer eller mindre autoritært styre ut gjennom 20-årene beredte grunnen for det diktatur kong Boris 3. etablerte i 30-årene. Av etterfølgerstatene var Tsjekkoslovakia direkte blitt til som en følge av dobbeltmonarkiets sammenbrudd — naturligvis også som et resultat av et mangeårig arbeid med å hevde de nasjonale kulturverdier i Johan Huss’ og

172

TIDEN 1914-1945

Tomå§ Garrigue Masaryk, den tsjekkoslovakiske nasjons «far», en av mellomkrigstidens edleste statsmannsskikkelser. Masaryk var født i 1850, og vokste opp i meget stor fattigdom, men takket være sine gode evner og en ukuelig energi skaffet han seg en akademisk ut­ dannelse og ble 32 år gammel professor i filosofi. Men først og fremst skapte han seg et navn som leder for de undertrykte tsjekkiske og slovakiske folk i dobbeltmonarkiet. Under Den første verdenskrig flyktet han til utlandet, hvor han arbeidet for opprettelsen av en uav­ hengig tsjekkoslovakisk stat. Den ble også til virkelighet høsten 1918, og Masaryk var dens selvskrevne første president; han ble gjenvalgt hver gang til han 85 år gammel trakk seg tilbake i 1935.

Comenius’ land — og så vel Romania som Jugoslavia hadde vokst betydelig ved anneksjon av tidligere øster­ riksk-ungarske områder. Romanias territorium og folke­ tall var blitt fordoblet — det hadde også tatt Dobrudsja fra Bulgaria og innlemmet det tidligere russiske Bessarabia — og Jugoslavia hadde et folketall tre ganger så stort som det gamle Serbias. Felles for alle tre stater var at de fikk ganske store nasjonale mindretall innenfor sine grenser, mindretall som utgjorde 25-30 prosent av den samlede befolkning. En slik gruppe var «sudet-tyskerne» i Tsjekko­ slovakia, som riktignok aldri hadde tilhørt Tyskland, vel

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

173

3 millioner tysktalende i grensestrøkene som ble inn­ lemmet i den nye staten både fordi Bdhmen alltid hadde vært en økonomisk enhet og fordi den «bohmiske bas­ tion» ville være umulig å forsvare uten herredømme over grensefjellene. Romania fikk først og fremst en stor un­ garsk minoritet i Transsilvania, det gamle Siebenbiirgen. I Jugoslavia representerte de tyske og ungarske minorite­ ter forholdsvis mindre problemer enn de nasjonale mot­ setningsforhold mellom landets forskjellige slaviske folke­ grupper: serbere, kroater, slovenere og makedonere; særlig var spenningen mellom kroatene og det dominerende folke-element serberne sterk, bl. a. på grunn av forskjellen i kulturelle tradisjoner. Innenrikspolitisk tok utviklingen forskjellig retning i de tre stater. I det sterkest industrialiserte og høyest kul­ tiverte av landene, Tsjekkoslovakia, hersket hele tiden en demokratisk styreform, og landets første president, TomåS G. Masaryk, en nobel, human, høyt kultivert representant for den demokratiske idealisme, satte sitt preg på statslivet i den nasjon hvis «far» han var; han hadde også vært lederen for den nasjonale selvhevdelseskamp folket hadde ført gjennom årtier under det habsburgske regime; hans elev og etterfølger som president, Eduard BeneS, førte tradisjonen videre. I Romania var forholdene mer brogede, med strid — ikke alltid i særlig ulastelig demokratiske former — mellom det liberale, men konservative parti og et bondeparti, dessuten med dynastiske forviklinger. I Jugoslavia spilte stridighetene mellom de forskj ellige slaviske folkegrupper en dominerende rolle, og det var ikke minst disse motsetninger som skapte grunnlaget for det «kongelige diktatur» Alexander, kong Peters sønn, innførte i 1929. Han representerte den «storserbiske» politikk, og satte seg imot alle krav, bl. a. fra kroatene, om å gjøre landet til en forbundsstat.

Gjenreisningen av Polen var også et resultat av krigen, muliggjort ved at alle de tre stormakter som i over et år­ hundre hadde hersket over det gamle Polens territorium, nå hadde lidt nederlag. Kravet om et selvstendig Polen

174

TIDEN 1914-1945

hadde vært et av Wilsons 14 punkter, men det ble adskil­ lig strid om dets grenser, både mot Tyskland, mot Tsjekko­ slovakia, mot Litauen og mot Russland. Polakkene for­ søkte, for det meste med fransk støtte, å utvide territoriet mest mulig, og det kom til krig med Sovjetunionen våren 1920. Britene var imot de ærgjerrige polske planer, og den britiske utenriksminister lord Curzon foreslo våpenhvile på grunnlag av en demarkasjonslinje som gikk nord-syd over Brest-Litovsk og vest for Lvov opp mot Karpatene. «Curzon-linjen» stemte ganske godt med den etniske grense mellom polakker på den ene siden og ukrainere og hviterussere på den annen, men det endte med at grensen mot Sovjet ble trukket adskillig lenger øst; også Polen fikk på den måten store nasjonale mindretall innenfor sine grenser, i alt ca. 30 prosent. Det nye Polens ledende per­ sonlighet var Jdzef Pilsudski. Han hadde vært både sosialist og nasjonal frihetskjemper i den russiske del av landet, hadde vært mange år i Sibir, og ledet under krigen polske frikorps som samarbeidet med den østerrikskungarske armé. Han var både svermer og realpolitiker, revolusjonær og autoritær, men først og fremst var han nasjonalist. Han var en tid president for den polske repub­ likk, men ble skuffet over at den nye forfatning ikke ga presidenten en så sterk maktstilling som han ønsket, og trakk seg derfor ut av politikken i 1923. Tre år senere, i mai 1926, gjorde han statskupp, og styrte til sin død i 1935 Polen med diktatorisk maktfullkommenhet, til tross for at han formelt det meste av tiden bare var krigsminis­ ter. I de gamle russiske Østersjø-provinsene oppsto det tre nye nasjonalstater, Estland, Latvia og Litauen, hvor for­ holdene etter den russiske revolusjon og under den rus­ siske borgerkrig en tid var temmelig kaotiske, med både baltere, tyskere, «hvite» og «røde» russere som deltagere i kampene. Mellom Litauen og Polen var det også strid om Vilna-området, som polakkene tok og beholdt; til gjengjeld tok litauerne ved et kupp Memel-området, hvor det egentlig, som i Vilna, skulle vært holdt folkeavstem­ ning. Østgrensene for de baltiske — som for de andre øst-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 75

Jozef Pilsudski, Polens sterke mann og diktato­ riske leder fra 1926 til sin død i 1935. Dette bildet av ham er tatt i 1921 da Pilsudski var øverstkommanderende for den polske hær.

européiske statene — ble ikke fastsatt av fredskonferansen i Paris, fordi hele området på denne tid befant seg i kaos, men ble etter flere års kamper og kupp regulert ved trak­ tater med Sovjetunionen i begynnelsen av 20-årene. Finland var også blant de land som gjenvant sin frihet under Den første verdenskrig. Da tsaren var styrtet ved den russiske marsrevolusjonen i 1917, trådte den finske landdagen sammen. Den var valgt i 1916 og hadde et knapt sosialistisk flertall — 103 av 200 representanter — men hadde ikke vært innkalt. Den nye russiske regjering innledet en mer liberal politikk overfor finnene, men da de vedtok å overføre tsarens rettigheter til landdagen, ble denne oppløst av Kerenskij; arbeiderbevegelsen svarte med å trekke sine representanter ut av regjeringen, som hadde tellet 6 sosialdemokrater og 6 borgerlige. Nye landdagsvalg i oktober 1917 ga et borgerlig flertall på 108 representanter, men i mellomtiden hadde det oppstått en situasjon som brakte landet til randen av borgerkrig. Den radikale fløy av arbeiderbevegelsen var forbitret over at

176

TIDEN 1914-1945

General, friherre Carl Gustaf Emil Mannerheim. Utsnitt av Eero Jarnefelts maleri. Mannerheim hadde gjort en glimrende karriere i den russiske armé og hadde ved flere anledninger ut­ merket seg under Den første verdenskrig. Etter revolusjonen i 1917 vendte han hjem til Fin­ land, hvor han ble ut­ nevnt til øverstkomman­ derende og ledet de «hvite» styrker under borgerkrigen. Elan var riksforstander desember 1918—juli 1919, men led nederlag for Kaarlo Ståhlberg under presi­ dentvalget, og trakk seg tilbake til privatlivet. Under «vinterkrigen» 1939-40 fikk han imid­ lertid igjen komman­ doen over de finske styr­ ker, og i august 1944 ble han ved en spesiell lov utnevnt til president etter Risto Ryti for å bane veien for forhand­ linger med Sovjet om våpenstillstand. Han trakk seg tilbake igjen i mars 1946. Mannerheim døde i 1951.

de borgerlige hadde fått den parlamentariske makt, en økonomisk krise skapte nød i mange hjem, bolsjevikenes statskupp i november styrket den revolusjonære stem­ ning, og i begge leirer rustet man seg til et mulig oppgjør ved å organisere «røde» og «hvite» garder.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 77

Den 6. desember 1917 utstedte landdagen en selvstendighetserklæring, og nyttårsaften anerkjente sovjetregjeringen det selvstendige Finland. Spenningen finnene imellom vokste imidlertid stadig; de «røde» samarbeidet flere steder med revolusjonære soldater og matroser i de russiske garnisonene i landet, og både under en general­ streik i november og senere kom det til drap og andre voldshandlinger, som skapte sterk forbitrelse på borgerlig hold. Regjeringen, som sto under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud, organiserte «skyddskår»-styrker i Osterbotten under ledelse av friherre Carl Gustaf Mannerheim, en general som i tsartiden hadde gjort karriere i den russiske armé. Natten til 28. januar 1918 tok sosialis­ tene makten i Helsinki ved et kupp, og opprettet et folkekommissærenes råd der under ledelse av partiets formann Kulle r vo Man ner. De «røde» fikk snart makten i den sydlige del av landet, hvor de var militært sterke, men Mannerheims «hvite» armé som nå rykket fram fra Osterbotten, vokste stadig, og den hadde bedre ledelse. Adskil­ lige tidligere offiserer i tsarens hær meldte seg til tjeneste hos Mannerheim, fra Sverige kom heller ikke få frivillige offiserer, og fra Tyskland kom de finske «jegere» hjem, studenter og bondegutter som etter krigsutbruddet i 1914 hadde reist ut for å skaffe seg militærutdannelse med sikte på en frigjøringskrig mot russerne, og som også hadde del­ tatt på østfronten. De sluttet seg nå til Mannerheim. Fra Tyskland kom dessuten store våpensendinger, mens de «røde» fikk våpen og ammunisjon fra de russiske depoter. Det ble en blodig og grusom borgerkrig, preget av hat og forbitrelse på begge sider, med overgrep mot fanger, med massehenrettelser og andre represalier. Ved måneds­ skiftet mars-april 1918 vant Mannerheims styrker en av­ gjørende seier under slaget om Tammerfors, og omtrent samtidig gikk en tysk divisjon i land i Hangd. Den besatte Helsinki den 13. april. I løpet av april-mai var de siste røde styrker nedkjempet. Svinhufvud ble riksforstander, og en tysk prins, Fredrik Karl av Hessen, ble i okto­ ber 1918 valgt til finsk konge. Han kom imidlertid aldri til å tiltre, for snart etter brøt Tyskland sammen, og Man9. Grimberg 21

178

TIDEN 1914-1945

nerheim, som hele tiden hadde vært imot det intime sam­ arbeid med tyskerne, avløste Svinhufvud som riksforstander. I juli ble det vedtatt en ny finsk forfatning, som gjorde landet til republikk, og samme måned ble den libe­ rale politikeren professor Kaarlo Ståhlberg valgt til president. Ved freden i Dorpat oktober 1920 fikk Finland sine historiske grenser mot Russland, bortsett fra at rus­ serne også avsto Petsamo-området i nord, slik at Finland dermed fikk en Ishavs-havn. Spørsmålet om Ålandsøyene ble først avgjort av Folkeforbundet i 1921; ved en folke­ avstemning i 1919 hadde befolkningen nesten enstemmig uttalt seg for tilslutning til Sverige, men øyene ble tilkjent Finland samtidig som det ble bestemt at de fortsatt skulle være demilitarisert område.

Fra Lloyd George til MacDonald — det irske spørsmål — fransk sikkerhetspolitikk Det var ikke bare i Mellom- og Øst-Europa krigen og dens ettervirkninger forårsaket en markert forskyvning av det politiske tyngdepunkt mot venstre — riktignok i flere land fulgt av en kraftig reaksjon. Også i Vest-Europas par­ lamentariske demokratier, hvor det aldri var noen virke­ lig fare for revolusjonær omveltning, fant det sted en gjennomgripende radikalisering, både i den forstand at mer ytterliggående elementer satte sitt preg på arbeider­ bevegelsen i mange land, og ved at arbeiderpartiene — i nært samarbeid med fagorganisasjonen — fikk langt større makt og innflytelse enn før. Det hadde både sammenheng med ettervirkningene av den russiske revolusjon, det fak­ tum at det var opprettet en sosialistisk stat, og det hadde sammenheng med de politiske og økonomiske inn­ rømmelser regjeringene hadde måttet gjøre overfor de lag av folket som bar krigens hovedbyrde. De økonomiske og sosiale vanskeligheter som også hos seierherrene fulgte med omstillingen fra krig til fred, skapte ny gjæring, ikke minst fordi man så dem på bakgrunn av krigstidens og den første fredsrus’ mange gylne løfter om en ny og bedre verden, «fit for heroes to live in».

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 79

I Storbritannia hadde riktignok den sittende regjering, en koalisjon av Lloyd Georges liberale gruppe og de kon­ servative, sikret seg en tilsynelatende meget sterk makt­ stilling ved de såkalte khaki-valg alt 14. desember 1918, før seiersrusen ennå var dunstet bort. Regjeringens blokk i parlamentet tellet 526, mens opposisjonen, Labour og Herbert Asquiths liberale gruppe til sammen bare hadde 96 representanter. Men dette ga, på grunn av den mangelfulle valgordning, ikke noe riktig bilde av stemnin­ gen i folket, for mot koalisjonens 5,1 millioner stemmer sto opposisjonens 4,6 millioner. Det varte heller ikke lenge før misnøyen og uroen i massene ga seg utslag. Krigen hadde kostet Storbritannia veldige ofre også økonomisk; store reservekapitaler var tæret bort, statsutgiftene var steget til svimlende høyder, statsgjelden likeså, og over­ gangen fra krigs- til fredsøkonomi — med 5 millioner de­ mobiliserte soldater, som plutselig skulle plasseres i sivile yrker igjen — skapte store problemer. Alt våren 1919 var det 1 million arbeidsledige; det kom til store, bitre arbeids­ konflikter og til dels voldsomme sammenstøt mellom streikende arbeidere og politi. I tillegg til dette kom at et problem som gjennom krig­ sårene hadde fått hvile, nå meldte seg igjen med full, ja økt styrke: det irske spørsmål. Det er tidligere fortalt (bd. 20, side 427 ff) hvordan forslaget om Home Rule for Irland våren og sommeren 1914 hadde brakt landet til randen av borgerkrig, da den européiske storkonflikt brøt ut og det irske problem inntil videre ble oppslukt av verdens­ dramaet. Irerne stilte seg stort sett lojale under krigen, men det mislykkede «påske-opprøret» i Dublin i 1916 fortalte at det fortsatt ulmet under overflaten, og ikke før var krigen slutt før uavhengighetskampen var i full gang igjen. Ved valgene i 1918 fikk den radikale frihetsbevegelse «Sinn Fein» (Vi selv) praktisk talt alle representanter til parlamentet fra det katolske Irland, og disse 73 nektet å møte i underhuset; i stedet trådte de sammen i Dublin i januar 1919, konstituerte seg som irsk nasjonalforsam­ ling, «Dail Eireann», og erklærte Irland for uavhengig republikk. «Sinn Fein»s leder, den irsk-spanske Eamon

180

TIDEN 1914-1945

De Vaier a ble valgt til president. Han var matematiker av fag, og kunne være like kjølig logisk som flammende fanatisk i sitt kompromissløse krav om full uavhengighet for Irland. «Sinn Fein» hadde gjennom mange år bygget opp et nasjonalt, illegalt statsapparat, og alle gode irske patrioter ble pålagt å være lojale mot disse myndigheter og ignorere de britiske, fra parlamentet i Westminster til det minste lensmannsombud i irske avbygder. Det kom naturligvis til rivninger mellom de britiske autoriteter og «Sinn Fein»s «mot-stat». I begynnelsen var det små skjærmysler, overfall og politiske mord, men i løpet av 1920 utviklet fiendtlighetene seg til en regulær borgerkrig, ført med villskap og grusomhet, list og forræderi, attentater, bakholdsangrep, provokasjoner og angiveri. Heroisk inn­ sats vekslet med de sjofleste skurkestreker, og plutselige drap — ofte på helt sakesløse personer — hørte til dagens orden. «Vi har to regjeringer i Irland,» het det, «og ingen av dem kan forsvare oss mot den andre.» I juli 1921 ble det endelig sluttet våpenstillstand og opptatt forhandlinger mellom «Sinn Fein» og Lloyd

V

i

Eamon De Valera, den sentrale skikkelse i den irske uavhengighets­ kamp (nr. 3 fra venstre i første rekke), fotografert sammen med sin regjering i 1930-årene, da han etter hvert brøt alle bånd som knyttet Den irske fristat til Det britiske samvelde.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

181

Georges regjering. Det endte i desember med at Irland — bortsett fra Ulster-grevskapene med sin overveiende engelske og protestantiske befolkning — ble en dominion, «Den irske fristat», med fullt selvstyre. Nyordningen ble vedtatt med knapt flertall, 64 mot 57 stemmer, i Dail Eireann, og mindretallet, med De Valera i spissen, nektet lenge å bøye seg for avgjørelsen. De ville ikke godta delingen av øya, men krevde at også Nord-Irland skulle innlemmes i fristaten, og dessuten nektet de å avlegge troskapsed til den engelske konge. Resultatet ble et nytt, blodig og enda bitrere oppgjør mellom irerne innbyrdes. Først i mai 1923 oppga De Valera kampen, men førte motstandspolitikken videre. Det endte da også med at den irske fristat, eller Eire, som landet også ble kalt, i 1930-årene de facto skar over det ene bånd etter det andre med Storbritannia; Irland holdt seg også strengt nøytralt under Den annen verdenskrig, og trådte i 1948 helt ut av Det britiske samvelde som Den irske republikk. Kravet om innlemmelse av Ulster har stadig vært opprettholdt. Løsningen av det irske spørsmål var for så vidt en seier for Lloyd George, men hans stilling ble etter hvert svek­ ket, av mange årsaker, bl. a. på grunn av feilgrep og uhell på det utenrikspolitiske område. De konservative stolte ikke riktig på den gamle radikale liberaler, men ville nå, da forholdene var blitt mer normale, utøve makten selv, støttet til sitt store flertall i underhuset, og både blant de konservative og i det liberale parti var mange forbitret over den selvsikre, ofte arrogante personlige politikk statsministeren førte, over hodet på både regjeringen og partiene. Den konservative parlamentsgruppen gjorde opp­ rør mot ham under det berømte møte i Carlton-klubben i oktober 1922, koalisjonen sprakk og den konservative Andrew Bonar Law avløste Lloyd George, som senere gled mer og mer i bakgrunnen i britisk politikk. Bonar Law, som var dødsmerket da han ble regjeringssjef, satt bare noen måneder, og ble i mai 1923 avløst av sin finans­ minister Stanley Baldwin, en solid og traust snadderøkende konservativ samfunnsborger, med begrenset hori­

182

TIDEN 1914-1945

sont — særlig i utenrikspolitikken — og uten skapende fan­ tasi. Men britene fant liksom en slags hvile i denne politikertypen etter de mange bevegede år med den dynamiske og blendende, men alltid uberegnelige «walisiske troll­ mann» Lloyd George. Ved valget i november 1922 fikk de konservative fortsatt flertall, men valget betegnet først og fremst et gjennom­ brudd for arbeiderpartiet, som fikk 4,2 millioner stemmer og dermed passerte de liberale. Den videre utvikling be­ gunstiget Labour ytterligere, for den økonomiske tilfriskning lot vente på seg og den sosiale uro vokste. Krigens omkostninger tynget fortsatt, men alvorligere var det at David Lloyd George, den «walisiske trollmann», ble regjeringsmedlem førsle gang i 1905 og hadde værl statsminister i seks år da han måtte trekke seg tilbake høsten 1922.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

1 83

De to sentrale skikkelser i britisk politikk i mellomkrigstiden: de konservatives leder Stanley Baldwin (til venstre), og arbeiderpartiets leder, Ramsay MacDonald.

store deler av britisk næringsliv — både kullgruvene og meget av industrien — sakket akterut i konkurransen. En av følgene var at en arbeidsledighet på mellom 1 og 2 millioner ble så å si permanent ut gjennom 1920-årene. Da så Baldwin plutselig høsten 1923 ville innføre toll­ beskyttelse — med særbegunstigelse av samveldelandene — som middel til å løse de økonomiske vanskeligheter, og gikk til valg på dette programmet i desember 1923, led han nederlag, som Joseph Chamberlain hadde gjort det på den samme politikk i 1906. Intet parti fikk flertall; de konservative fikk 258 mann i underhuset, mens de før hadde hatt en majoritet på 344, de liberale fikk 157 og arbeiderpartiet 191. Det vakte en del panikk at Labour etter det parlamentariske spills regler nå sto for tur til å avløse de konservative som regjeringsparti, men eksperi­ mentet ble gjennomført i januar 1924, etter at et mistillitsvotum hadde felt Baldwin. Storbritannia fikk sin første arbeiderpartiregjering under ledelse av Ramsay Mac­ Donald, en skotsk husmannssønn som hadde arbeidet seg fram til stillingen som Labours leder alt i 1911. Men

184

TIDEN 1914-1945

som pasifist og nøytralitetspolitiker var han satt utenfor under krigen; i 1922 var han igjen blitt partileder. Nå overtok han stillingen som stats- og utenriksminister. Han var en idealistisk, nærmest romantisk reformpolitiker, en svermer og drømmer, hvis idéer og taler utmerket seg ved alt annet enn klarhet. Regjeringsdannelsen var en sensasjon; det var et av de første arbeiderparti-ministerier i Europa utenom revolusjonstider, og i Storbritannias politiske historie innledet det en ny tradisjon: fra nå av hadde Labour avløst de libe­ rale som tory-partiets hovedmotstander. Den første panikk la seg snart da det viste seg at regjeringen innledet en alt annet enn revolusjonær politikk — den hadde jo heller ikke noe flertall i underhuset, men var avhengig av de liberales støtte — og MacDonald hadde i begynnelsen en viss utenrikspolitisk suksess; han presset den franske regjering til å føre en mer forsonlig politikk overfor Tysk­ land, og fikk i samarbeid med Herriot gjennomført Dawesplanen (side 164). Innenrikspolitisk ble imidlertid regje­ ringen ingen suksess; den var vaklende og valhendt i sin økonomiske politikk, det virket som om den ikke egentlig var klar over hva den ville. Misnøyen vokste. Det som ble avgjørende for regjeringens skjebne, var imidlertid at både tonene og de liberale mente den var for imøtekom­ mende, ja direkte svak både overfor Sovjetunionen og overfor de hjemlige kommunister. Ved valget i oktober 1924 led arbeiderpartiet et knusende nederlag, ikke fordi partiet gikk tilbake i stemmer — det økte tvert om sitt stemmetall med mer enn 1 million — men fordi bolsjevikfrykten hadde drevet fram to millioner nye konservative velgere, slik at dette partiet igjen fikk et flertall på 402 mandater. Det nye ministerium Baldwin lot pundet stige og stabi­ liserte det igjen ved den gamle paritet. Deflasjonen økte i høy grad de store gjeldsbyrder og gjorde det vanskelig for britisk industri å konkurrere på eksportmarkedene; den var også bakgrunnen for den største arbeidskonflikt i Storbritannias historie, den såkalte generalstreik i mai 1926. Den ble utløst ved at kullgruve-eierne krevde løn-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

185

ningene nedsatt som følge av prisfallet. Gruvearbeiderne fikk støtte av arbeiderne i en rekke nøkkel-virksomheter: jernbanene, transportvesenet for øvrig, jern og metall, byggefagene, de grafiske fag, elektrisitets- og gassverkene, osv. Konflikten lammet en stor del av virksomheten i lan­ det, men noen virkelig generalstreik var den ikke; den omfattet bare 2,5 millioner av Storbritannias 16 millioner arbeidere, og det var ikke på noen måte noen revolusjo­ nær politisk vilje bak den. Myndighetene organiserte også effektive tiltak for å holde den samfunnsmessig mest nød­ vendige virksomhet i gang, og i løpet av et par uker var streiken endt med et alvorlig nederlag for arbeiderbeve­ gelsen. Baldwin-regimet var imidlertid lite inspirerende, og ved valgene i mai 1929 fikk arbeiderpartiet enda en ny sjanse; denne gang ble partiet underhusets største, 289 representanter mot de konservatives 259. MacDonald dan­ net igjen regjering, men var nå som forrige gang avhengig av de liberales stemmer, som var tungen på vektskålen. Storbritannia ble hardt rammet av den økonomiske depresjon, som rammet de fleste land, i begynnelsen av Arbeidsledige gruvearbeidere underveis til London under en demonstrasjonsmarsj i november 1927. Plakatene gir uttrykk for bitterhet over at samfunnet nå har glemt gruvearbeidernes innsats under krigen, og krever arbeid eller full understøttelse.

186

TIDEN 1914-1945

1930-årene. Krisen ble akutt sommeren 1931, da pundet var utsatt for en sterk påkjenning, og resultatet var at Labour-regjeringen ble sprengt på spørsmålet om nedskjæ­ ring av statsutgiftene. MacDonald ble sjef for en samlings­ regjering, hvor også Baldwin og de liberales leder sir Her­ bert Samuel gikk inn, men storparten av Labour-partiet gikk i opposisjon. Til tross for at den nye regjering gjenn­ omførte drastiske sparetiltak, måtte den 21. september 1931 oppheve gullinnløsningen og la pundet devaluere. I oktober ble det holdt valg i fullstendig panikkstemning; resultatet ble en overveldende seier for de konservative, som fikk nesten 12 millioner stemmer og over 470 man­ dater; de andre gruppene som støttet regjeringen, fikk over 80 mandater; hele opposisjonen ble redusert til 50 underhusmedlemmer, de fleste fra Labour. Samlingsregjeringen ble etter hvert i realiteten et mode­ rat konservativt ministerium, og i juni 1935 overtok Bald­ win også i navnet ledelsen av den. Et nytt valg i november 1935 ga fortsatt et — riktignok redusert — konservativt flertall. Den sterke mann i regjeringen var nå Neville Chamberlain, som ble statsminister da Baldwin i mai 1937 trakk seg tilbake fra det politiske liv. Som finans­ minister hadde Chamberlain i 1932 gjennomført det av­ gjørende brudd med frihandelen, — det var som en fullbyrdelse av farens, Joseph Chamberlains, politikk fra begynnelsen av århundret. En egenartet konstitusjonell krise oppsto høsten 1936. I januar dette året døde Georg 5., og ble fulgt av sin eldste sønn Edvard 8., «Prince Charming». Da den nye kongen i november meddelte Baldwin at han aktet å gifte seg med den amerikanske Mrs. Wallis Simpson, som var skilt to ganger, gjorde statsministeren det klart for ham at det i tilfelle ville skje mot kabinettets råd. Et slikt ekteskap ville vekke sterke reaksjoner hos flertallet i befolkningen. Kongen fastholdt sitt standpunkt, og sa at han heller ville abdisere enn oppgi den kvinnen han elsket. Da saken ble offentlig kjent i begynnelsen av desember, oppsto det sterk strid. Kongen fikk støtte bl. a. av Churchill, av visse liberale kretser og av de konservative «presselorder»,

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

187

Den tidligere britiske konge, Edvard 8., som etter abdikasjonen fikk titelen hertug av Windsor, og Mrs. Wallis Simpson, som var skilt to ganger, og for hvis skyld han ga avkall på kongeverdigheten.

mens arbeiderpartiet støttet Baldwin, først og fremst ut fra det synspunkt at kongen som konstitusjonell monark lojalt måtte følge sin regjerings råd. Folkestemningen var nok også overveiende imot tanken at statsoverhodet skulle inngå ekteskap med en kvinne som var skilt to gan­ ger, og det endte med at kong Edvard abdiserte i desem­ ber 1936. Han ble fulgt av sin bror, hertugen av York, som tok navnet Georg 6. Eks-kongen fikk titelen hertug av Windsor, og giftet seg noen måneder senere med Mrs. Simpson.

188

TIDEN 1914-1945

Frankrikes statsminister Georges Clemenceau — «Tigeren». Dette utsnit­ tet av J. Simonts samti­ dige tegning viser ham på talerstolen i det franske senatet idet den 77 år gamle regjerings­ sjefen kunngjør våpen­ stillstanden med Tysk­ land 11. november 1918. Elleve år senere døde han ensom og bitter på sitt landsted i Vendée.

I Frankrike var Celemenceau i likhet med Lloyd George blitt sittende i den første tiden etter fredsoppgjøret, men «seierens far» ble drevet bort meget tidligere enn sin bri­ tiske kollega. Det ble holdt presidentvalg i februar 1920, og Clemenceau stilte seg som kandidat. De fleste ventet vel at han som belønning for sin enestående innsats under krigen skulle bli valgt, men den gamle regjeringsstormer med sitt bryske vesen og sin suffisante personlige politikk var alt annet enn populær blant politikerne. Mange av dem fant ham for autoritær, mange mente han ikke hadde oppnådd nok under fredsforhandlingene, og mange hatet ham av fullt hjerte etter sammenstøt med ham ved tid­ ligere anledninger. Den første avstemningen viste at han hadde flertallet i deputertkammeret og senatet imot seg; han trakk seg derfor øyeblikkelig tilbake, og tilbrakte sine siste år i ensom og bitter isolasjon i Vendée. Han døde der i 1929, og ble etter eget ønske begravet uten æresbevisnin­ ger, uten religiøse seremonier, stående, med ansiktet vendt mot øst, mot Tyskland. Også Frankrike fikk sin fulle del av den første etter­ krigstids økonomiske vanskeligheter; her var de først og fremst knyttet til de problemer inflasjonen og gjenreisnin­ gen av de krigsherjede områder skapte. Frankrike hadde

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

189

dekket krigsomkostningene nesten i sin helhet ved lån; da krigen sluttet, var statsgjelden hele 150 milliarder franc. Dermed var grunnlaget lagt for en inflasjon, og de stadige store underskudd på statsbudsjettet bidro til en videre uthuling av pengeverdien. Gjenreisingen krevde også enorme beløp; man trøstet seg med at Tyskland skulle betale, men på den konto fikk man bare inn en brøkdel av hva gjen­ reisingen kostet, kanskje 20 Prosent. De økonomiske vanskeligheter førte til sosial uro, med store streiker etter­ som prisene steg og steg. Impulsene fra den russiske kom­ munisme var også her meget merkbare innenfor arbeider­ bevegelsen, som i de fleste land i Europa, bortsett fra Storbritannia. Noen omveltning kom det imidlertid ikke til; det parlamentariske system funksjonerte videre, med regjeringsskifter i samme raske rekkefølge som før, eller enda raskere ut gjennom 20-30-årene. Ellers samlet den politiske interesse seg i begynnelsen av 1920-årene først og fremst om utenrikspolitikken, om sikkerhetsproblemet og kravet om erstatninger fra Tysk­ land. To ganger i løpet av en mannsalder hadde Frankrike vært utsatt for tysk invasjon; den ene gangen led landet et knusende nederlag, den andre gangen var nederlaget også truende nær, seieren bare muliggjort ved en allianse av praktisk talt alle andre stormakter mot Tyskland, en konstellasjon som man ikke kunne regne med ville gjenta seg. Kravet om «sécurité» ble derfor dominerende i de fleste franske politikeres sinn, så meget mer som Frank­ rike ved fredsslutningen hverken hadde oppnådd å få Rhingrensen eller den britisk-amerikanske garanti. De franske regjeringer satte derfor alt inn på å holde Tysk­ land i en varig militær svakhetstilstand, på å opprettholde et sterkt militært beredskap i Frankrike og på å sikre seg forbundsfeller, alt sammen tiltak som skulle umuliggjøre en tysk revansj ekrig. I London møtte de ikke synderlig forståelse for en slik politikk; «britene hadde glemt krigen, men husket Versailles-freden, og skammet seg over den»; de hadde ikke vært utsatt for noen invasjon, de var av den oppfatning at tyskerne ikke var blitt fair behandlet ved fredsoppgjøret, og de hadde med sin verdensomspennende

190

TIDEN 1914-1945

handel og skipsfart større interesse av at Tyskland igjen kom økonomisk til krefter enn av å motta erstatningsbetalinger. Det oppsto derfor stadig rivninger mellom Frankrike og Storbritannia om behandlingen av Tyskland: franskmennene ville gjennomføre Versailles-traktatens bestemmelser strengt juridisk, etter dens bokstav, mens britene var stemt for å vise rimelighet og smidig finne fram til praktiske arrangementer. Derimot fant franskmennene resonnans for sin politikk hos de østeuropéiske stater. De var i omtrent samme grad som Frankrike interessert i å holde Tyskland nede, i å avvise ethvert krav om revisjon av fredstraktatene fra de tidligere sentralmakters side, og det var tradisjonell fransk politikk å søke allierte i Tysklands rygg. Den gamle rus­ siske partner var iallfall inntil videre ute av spillet, så Frankrike søkte og fant støtte hos de nye østeuropéiske stater, som Polen og Tsjekkoslovakia, og hos de stater som fredsslutningen 11919 hadde gitt store landutvidelser på Østerrike-Ungarns bekostning: Romania og Jugoslavia, land som alle hadde betydelige tysktalende minoriteter innen sine grenser og som hadde all interesse av å opprett­ holde «Versailles-systemet» og forsvare det, enten det nå ble truet ved en habsburgsk restaurasjon eller gjennom en eventuell tysk revansjekrig. Ved fredsslutningen og under de følgende års grensekonflikter støttet derfor Frankrike i det store og hele disse statenes territoriale krav — ofte under britisk motstand — og sluttet allianseavtaler med dem. Blant statene i øst var det et særlig intimt samarbeid mellom Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. De var blitt skremt både av Béla Kuns rådsdiktatur i Ungarn og av keiser Karis kupp-forsøk, og søkte i årene 1919-21 nærmere sammen i den allianse som ble kalt «den lille entente». Den var et av Frankrikes viktigste støttepunkter i øst. Frankrike var, etter det tyske og det russiske sammen­ brudd, den sterkeste militærmakt på kontinentet; dertil hadde det sine allianser i øst, mens Tyskland var tvangsnedrustet og Østerrike-Ungarn sprengt i stykker. Frankri­ kes hegemoni på det européiske fastland kunne derfor sy­

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

191

nes grunnfestet, men det skulle i det lange løp vise seg at det representerte en overanstrengelse, — og likevel var meget av en fiksjon. For det første var Tysklands og Russlands svakhetstilstand forbigående, for det annet var Frankrikes styrke overvurdert. I virkeligheten hadde kri­ gen 1914-18 betydd en fryktelig påkjenning for landet; tapet av 1 400 000 unge menn representerte en uhyggelig blodtapning som folket hadde vanskelig for å komme over, både fysisk og mentalt. Det gjenvant aldri den selv­ tillit, den livskraft og den «élan» det hadde utfoldet i 1914. Det maktet heller ikke å løse de store politiske, økonomiske og sosiale problemer som nå trengte på; den politiske ledelse var uklar og vaklende, uten noe stabilt regjeringsgrunnlag, teknisk sakket landet akterut på mange områder og hadde vanskelig for å hevde seg i kon­ kurransen med de ledende industriland, og da det ikke kunne løse sine grunnleggende sosiale spørsmål, ble klasse­ motsetningene skjerpet, fellesskapsfølelsen svekket. Den dominerende skikkelse i fransk politikk gjennom en stor del av 1920-årene var Raymond Poincaré, krigs­ tidens president. Han var regjeringssjef i 1922-24 og 1926-29, og øvet også ellers meget sterk innflytelse. Poin­ caré var en meget begavet og kunnskapsrik politiker med en enorm arbeidskraft, klar og konsis, meget effektiv, men ofte altfor nøktern juridisk i sin tankegang, preget av en viss følelseskulde, av mangel på fantasi og sans for de mindre rasjonelle elementer i politikken. Han var nasjo­ nalist, og mistrodde tyskerne i enhver situasjon; hans politikk overfor dem var da også preget av ønsket om å drive Versailles-traktatens vilkår igjennom til siste komma og punktum. Den logiske konsekvens av dette syn var Ruhr-besettelsen (side 162), som riktignok tvang fram tyske innrømmelser, men som samtidig på farlig vis svekket franc’en og i grunnen viste at Poincarés utenriks­ politikk hadde ført inn i en blindgate, inn i isolasjon. Val­ get i 1924 ble da også et nederlag for ham; det politiske tyngdepunkt ble forskjøvet på avgjørende måte til venstre, og Édouard Herriotfra det sosial-radikale parti dannet den nye regjering.

192

TIDEN 1914-1945

Édouard Herriot, en av de sentrale skikkelser j fransk politikk i mel­ lomkrigsårene. Han var opprinnelig litteraturhistoriker, ble i 1905 borgermester i Lyon, et verv han hadde i over femti år, og representerte byen i deputertkamme­ ret gjennom en mennes­ kealder. Han var også i en årrekke formann for det sosialradikale parti, det borgerlige franske venstre, var medlem av flere regjeringer, og ble to ganger statsminister; han var også i mange år president i deputert­ kammeret og etter 1945 i nasjonalforsamlingen.

I samarbeid med den nye britiske regjeringssjefen MacDonald gjennomførte Herriot en omlegning av utenriks­ politikken. Dawes-planen brakte erstatningsspørsmålet inn i smulere farvann, og den mangeårige franske uten­ riksminister Briand kunne innlede den forståelsespolitikk overfor tyskerne — i disse år representert ved Stresemann — som førte fram til Locarno-avtalene (side 165 f). Den humane og stemmngsbevegede, generøse og dypt mennes­ kelige Herriot maktet imidlertid ikke å løse landets øko­ nomiske og finansielle problemer. Statsgjelden hadde vokst videre til den nærmet seg 300 milliarder franc, og seddelomløpet som før krigen hadde vært på 12 milliar­ der, gikk opp i over 40; resultatet av denne gjelds- og seddelinflasjonen ble at francen sank og sank, fra en parikurs overfor pund sterling på ca. 25, til 120, 150, 170 .. . Herriot falt på sin finanspolitikk i april 1925, og de føl­ gende korthvede regjeringer maktet heller ikke å løse prob­ lemet. Det endte med at Poincaré kom tilbake i juli 1926, med den hovedoppgave å stabilisere franc’en, som da sto

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

193

i 250 overfor sterling. Det var nettopp en oppgave for en kald hjerne og en fast hånd som Poincarés, og det varte ikke lenge før han kunne stabilisere franc-pundkursen på ca. 124, hvor den i 1928 på ny ble gullfestet. Det ble også skapt balanse i statsbudsjettet, for første gang på 16 år. Da Poincaré trakk seg ut av politikken i 1929, fulgte en serie kortlivede regjeringer under politikere som Briand, André Tardieu, Pierre Laval, Herriot, Eduard Daladier og Camille Chautemps. Under påkjenningen av den økono­ miske verdenskrise — som for øvrig rammet Frankrike se­ nere enn de fleste andre land — fikk forskjellige fascistisk anstrøkne bevegelser vind i seilene: royalistene i Action Fran^aise, «Ildkorset», francistene, «Patriotisk ungdom» o. a. At enkelte parlamentarikere var innblandet i stygge finansskandaler, f. eks. Oustric-affæren i 1930 og Staviskyaffæren i 1933-34, ga dem gode grunner til å angripe demo­ kratiet. Særlig den siste ble sterkt utnyttet i den antidemo­ kratiske propaganda, og det kom til ondartede fascistiske opptøyer i Paris, rettet mot deputertkammeret, i februar 1934. Frykten for at Frankrike skulle følge i Italias og Tysk­ lands spor, drev partiene i sentrum og på venstre fløy til et samarbeid i «Folkefronten» mot de fascistiske strøm­ ningen Både de sosial-radikale — det franske borgerlige venstre — sosialistene og kommunistene medvirket; at disse siste deltok, hadde bl. a. sammenheng med at Moskva etter Hitlers seier hadde skiftet signaler, både når det gjaldt russisk utenrikspolitikk — som nå tok sikte på samarbeid med vestmaktene, særlig Frankrike, det tsaristiske Russlands allierte — og når det gjaldt retningslinjene for de kommunistiske partier. Folkefront-partienes sam­ arbeid førte til en stor valgseier i mai 1936, et års tid etter at alliansen var blitt til, og i juni 1936 ble det dannet en folkefrontregjering under sosialistenes leder Léon Blum, en forfinet intellektuell og skjønnånd. Regjeringen tellet representanter for de sosial-radikale og sosialistene; kom­ munistene sto utenfor, men ga Blum parlamentarisk støtte. Folkefront-regjeringen grep energisk inn mot de fascis­ tiske ligaers forsøk på å ta i bruk voldsmetoder i den poli­

194

TIDEN 1914-1945

tiske strid, slik som svartskjortene og brunskjortene hadde gjort i Italia og Tyskland. Ellers satte den meget inn på å gjennomføre ganske vidtrekkende sosiale og økonomiske reformer, bl. a. gjennomførte den en lov om 40 timers uke, og traff forskjellige tiltak for å begrense storkapita­ lens makt. Mange av reformene var påkrevd, for Frank­ rike var blitt et temmelig tilbakeliggende land økonomisk og sosialt, men virkningene ble ikke i alle tilfeller udelt heldige, først og fremst fordi store grupper av folket ikke viste seg å være i besittelse av en så sterk sosial og politisk selvdisiplin som ønskelig, og fordi klassemotsetninger ofte slo ut i åpne, bitre konflikter; bl. a. fikk bølger av spon­ tane «sitdown-streiker» skjebnesvangre følger for produk­ sjonen. Hverken på venstre eller høyre fløy var samfunns­ solidariteten tilstrekkelig utviklet. Folkefront-politikken ble derfor på mange måter en skuffelse, og samarbeidet gikk i oppløsning i løpet av 1938. Det var et politisk og sosialt splittet, nasjonalt usikkert og produksjonsmessig svakt Frankrike som møtte Den annen verdenskrigs på­ kjenninger i 1939.

Mussolini og fascismen Verdenskrigen 1914-18 var blitt ført, het det, for å trygge demokratiet i verden. Da den sluttet, kunne det også se ut som om dette mål var nådd. Vestens store de­ mokratier sto som seierherrer, de gamle autokratiske regi­ mer — det tyske, det østerriksk-ungarske, det russiske, det tyrkiske — var knust, og overalt dukket det etter krigen opp republikker med nye grunnlover, som — på papiret — ofte var de rene mønstre på demokratiske forfatninger. Det skulle vise seg at svært meget av denne demokratise­ ringen var et synsbedrag. Meget tidlig ble det klart at det russiske folk var gått fra det ene enevelde til det annet, fra tsarens til proletariatets, dvs. det kommunistiske partis diktatur, som igjen endte i Stalins despoti. I flere av de andre østeuropéiske stater endte også utviklingen i nye autoritære regimer, enten statsformen var monarkisk eller republikansk.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

195

Men det var forbeholdt et syd-européisk land, Italia, å demonstrere for verden det første moderne diktatur av fascistisk type, et enevelde med ny ideologi og en ny hersketeknikk, et styre som ikke bare fortsatte en gammel autoritær tradisjon fra det eneveldige monarkis tid, men som avløste et moderne parlamentarisk demokrati av vesteuropéisk type, — hvilket altså betydde at utviklingen var reversert. I løpet av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet hadde de fleste tatt det som noe nesten natur­ gitt at demokratiseringen i den siviliserte verden stadig fortsatte, og det var naturlig å se det slik, på bakgrunn av stemmerettsreformene som ga stadig større lag av folket del i statsstyret, på bakgrunn av parlamentarismens seierstog, på bakgrunn av den stigende folkeopplysning, den utvidede ytringsfrihet, den større rettssikkerhet osv. Nå tok utviklingen i land etter land motsatt retning; idéene om folkestyret, om friheten, likheten og rettssikkerheten, om en utvikling i retning av humanitet og fred mellom nasjonene som mellom klassene, alt dette ble forkastet, som gammelt tanke-skrot, som en foreldet, falsk, skadelig og litt latterlig lære. Det var ingen tilfeldighet at den nye retning først fikk sitt gjennombrudd i Italia; bakgrunnen var nød, misnøye og kaotiske forhold i det politiske liv. Landet var blitt utarmet under krigen, og selv om det befant seg blant seier­ herrene, hersket det en utbredt misnøye med resultatene Italia hadde oppnådd. «Vunnet krigen, tapt freden,» het det. Riktignok hadde landet oppnådd ganske betydelige utvidelser av sitt territorium, men ikke så store som det hadde håpet; bl. a. følte man seg snytt ved oppgjøret i kolonispørsmålet. Med freden fulgte en meget alvorlig økonomisk krise, som utløste store arbeidskamper, og den sosiale uro ble skjerpet ved at arbeiderbevegelsen en tid sverget til de bolsjevikiske læresetninger, og det syntes å være fare for en kommunistisk revolusjon. Særlig følte det italienske borgerskap seg truet etter at arbeiderbevegelsen fra våren 1919 av begynte å bruke fabrikkbesettelser som våpen i den faglige kamp, i stedet for streiker; streik var nemlig lite effektivt i en tid da alle priser falt og det

196

TIDEN 1914-1945

var vanskelig å finne avsetning for produksjonen. I stedet forsøkte arbeiderne direkte å overta bedriftene; de ble på sine arbeidsplasser og fortsatte virksomheten, med pro­ duksjon og salg. Særlig stort omfang fikk fabrikkbesettelsene sommeren og høsten 1920, men de endte i fiasko: i det lange løp var det umulig for arbeiderne å holde pro­ duksjonen i gang; de manglet teknisk kyndig ledelse, de fikk ikke kreditt, de kunne ikke få avsatt produktene. Det betydde et alvorlig tilbakeslag for arbeiderbevegelsen, og følgen var indre splid som i høy grad svekket den. I denne jordbunn av nasjonal misnøye og sosial uro var det den fascistiske bevegelse vokste fram, og når den kunne bli så sterk, skyldtes det også at det parlamentariske demokrati i Italia hadde vært svakt, preget av en sterk partisplittelse, uten betydelige lederskikkelser, uten solid forankring i et folk hvor opplysningen og den politiske skolering sto meget lavt. Mannen som stilte seg i spissen for den nye bevegelse, var Benito Amilcare Andrea Mussolini. Han var født i 1883 i en liten landsby i Romagna. Faren var smed og vertshusholder, moren lærerinne. Benito ble utdannet som lærer, men førte i sin ungdom et urolig omflakkende liv. Han dro bl. a. til Sveits, hvor han slo seg igjennom som kroppsarbeider, samtidig som han studerte, skrev og organiserte politiske grupper. Han kom fra et radikalt, ja revolusjonært miljø, og sluttet seg tidlig til arbeiderbeve­ gelsen, hvor han var virksom både som pressemann og taler. Han hadde et betydelig talent som agitator, og rettet heftige utfall både mot det borgerlige samfunn, mot kirken og religionen. I 1911 ble han idømt en fengselsstraff for sin propaganda mot Tripolis-krigen; året etter ble han medlem av det sosialistiske partiets ledelse, og redaktør av dets hovedorgan «Avanti». Fra første stund av trådte han fram som en opprører; han var lite interessert i prak­ tisk reformarbeid, han foraktet det parlamentariske sys­ tem og dets kompromisser. Han dyrket handling og bruk av makt; hans taler og artikler var mindre egnet til å over­ bevise gjennom logisk resonnement enn til å stimulere til revolusjonær handling.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

197

Benito Mussolini (til venstre) og den tyve år eldre populære og teat­ ralske forfatteren Gabriele d’Annuzio, som i likhet med Mussolini, drømte om å gjøre Italia til et nytt romersk imperium. Dette fotogra­ fiet fra begynnelsen av 1920-årene viser at Mussolini lytter opp­ merksomt til forfatterens visjoner.

Det var derfor ikke egentlig overraskende at han ganske snart etter krigsutbruddet gikk imot sitt partis nøytralitets­ politikk, og tok til orde for at Italia skulle kaste seg ut i krigen; den skulle imidlertid bare være opptakten til mor­ gendagens sosiale revolusjon, het det ennå den gang. Par­ tiet avsatte ham fra stillingen i «Avanti», men han startet en ny avis, «Popolo ddtalia», og førte sin egen politiske gerilja i årene fremover, mens han forkynte både nasjonalismens og revolusjonens evangelium. Det var en blanding av ideologier som skulle vise seg å ha stor tiltrekningskraft, ikke bare i Italia, men senere også i Tyskland, hvor en be­ slektet bevegelse direkte tok navnet nasjonalsosialismen. Egentlig var imidlertid Mussolini selv ikke bundet av noen idé eller noen lære; slikt var for ham bare midler. Målet var å vinne makt og bruke makt. Alt annet var underordnet. Den 23. mars 1919 samlet Mussolini en gruppe menn i Milano for å danne en politisk kamporganisasjon. De 145

198

TIDEN 1914-1945

personer som var til stede, kom fra de forskjelligste sam­ funnslag og representerte alle slags politiske oppfatninger, fra de mest konservative til sosialistiske og anarkistiske. Det som i første rekke knyttet disse menn sammen, var nasjonalistiske stemninger, de hadde alle ivret for italiensk krigsdeltagelse, og de fleste var selv tidligere frontsol­ dater. Etter forslag av Mussolini dannet de et «fascio di combattimento», et kampforbund. Ordet fascio, som ga navn til fascismen, betyr egentlig knippe, overført: for­ bund eller gruppe, og hadde vært brukt av andre politiske grupperinger tidligere. Etter hvert som Mussolini i sin nasjonalistiske propaganda grep tilbake til gammelromerske tradisjoner, understreket man også forbindelsen med latmens fasces, betegnelsen for de kvistknipper med en øks stukket inn, som ble båret foran de høyeste ro­ merske embedsmenn som tegn på deres myndighet til å straffe; derfor ble også fasces et symbol for autoritet, disi­ plin og samhold, begreper som sto i høy kurs blant fascis­ tene. De tok også opp den gamle romerske hilsen med oppstrakt arm, og bevegelsens kampkarakter ble understreket ved at medlemmene ble uniformert i svartskjorter. Det program som utpå sommeren 1919 ble utarbeidet for det nye partiet, var meget radikalt, med krav om en ny forfat­ ning, om skjerpet beskatning av de velstående, om vidt­ gående sosiale reformer. Mussolini forsøkte, i pakt med sin revolusjonære fortid i arbeiderbevegelsen, å vinne massene for seg i konkurranse med sosialistene, og det er karakte­ ristisk at han støttet arbeiderne under fabrikkbesettelsene — samtidig som han krevde en langt mer nasjonalistisk utenrikspolitikk. Overfor kirken og kongemakten stilte bevegelsen seg i den første tid temmelig fiendtlig. Forsøket på å vinne arbeidermassene ble imidlertid ikke noen suksess. Mussolini selv falt igjennom ved val­ gene høsten 1919. Sosialistene ble det sterkeste parti; den nest største gruppe i kammeret ble populistene, et katolsk folkeparti under ledelse av prelaten Luigi Sturzo. Etter fabrikkbesettelsene høsten 1920 ble det imidlertid skapt en ny situasjon; Mussolini tilpasset seg smidig og skruppelløst til den, og fascismen ble i løpet av kort tid en masse­

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

199

bevegelse. Det er blitt beskrevet slik: En hær uten fører møtte en fører uten hær. Føreren var den ærgjerrige Mus­ solini, hæren var den italienske mellomklasse. Den var blitt hardt rammet av den økonomiske krise, og den fryk­ tet for revolusjon; den var blitt skremt både av kommun­ ismens seier i Russland og av fabrikkbesettelsene i Italia, og den ble klemt mellom de organiserte arbeidere og den gamle overklassen. Dertil kom at en sterk nasjonalisme gjorde seg gjeldende innenfor mellomklassen, liksom mange irriterte seg over parlamentarikernes mangel på dyktighet og handlekraft. Etter at de mislykkede fabrikkbesettelsene hadde svekket arbeiderbevegelsen og den ble sprengt i et kommunistisk og et — tre ganger så stort — sosialdemokratisk parti, kom mellomklassen på offensiven, og ropet på «den sterke mann» gjenlød med stadig stigende styrke over Italia. Den sterke mann var også for hånden i Benito Mussolinis skik­ kelse. Dette var en oppgave for hans maktglade og hen­ synsløse kampnatur. At han måtte foreta en fullstendig frontforandring, spilte ingen rolle. Det var maktbegjæret og herskerviljen som var kjernen i hans personlighet. Spørsmålet om hvilken politikk han førte, hvilke idéer han satte ut i livet, var ganske underordnet. Store grupper av mellomklassen, først og fremst funksjonerer, små nærings­ drivende, bønder, studenter og annen ungdom strømmet til det fascistiske parti; det fikk etter hvert tilslutning også av mange innenfor overklassen, industriherrer og andre som etter fabrikkbesettelsene ønsket å «sette på plass» den sosialistiske arbeiderbevegelse, og i Mussolini så mannen som kunne gjøre det, etter at parlamentarikerne hadde vist seg ute av stand til å hevde statens autoritet. I løpet av et par år, 1920-22, hadde fascismen fullsten­ dig endret karakter. De radikale og revolusjonære program­ poster gled helt i bakgrunnen — til slutt ble det forbudt å offentliggjøre det opprinnelige fascistiske program. Det som sto igjen, var først og fremst nasjonalismen, forherli­ gelsen av handlekraften, førerdyrkelsen. Offensiven ble i første rekke rettet mot arbeiderbevegelsen og dens klassekamp-lære, til dels også mot liberalismen og parlamenta-

200

TIDEN 1914-1945

Giovanni Giolitti (1842— 1928) var Italias stats­ minister i fem perioder, første gang 1892-93, der­ etter: oktober 1903— mars 1905, mai 1906— desember 1909, mars 1911-mars 1914 og fra juni 1920 til juni 1921.

rismen som man fant korrupt og vissen; til slutt rettet den seg mot selve demokratiet. Ikke minst viktig var det at denne strid utartet til slagsmål, gatekamper, ja undertiden rent borgerkngslignende oppgjør mellom de fascistiske avdelinger og arbeidernes organisasjoner. Politiske møter ble sprengt av urostiftere, politiske motstandere ble over­ falt og mishandlet, undertiden drept, avisredaksjoner og trykkerier ble ødelagt osv. Samtidig utviklet det seg en stadig mer hysterisk dyrkelse av Mussolini som «il Duce», føreren. Regjeringen, som i begynnelsen av denne perioden sto under ledelse av den 78-årige liberaleren Giovanni Gio­ litti, forholdt seg stort sett passiv overfor utskeielsene. De gamle politikere sto overfor krefter de ikke skjønte og ikke kunne mestre; man trodde man skulle kunne ut­ manøvrere fascistene når de hadde rast fra seg, at de etter hvert ville oppgi sine terroristiske metoder når nasjonen falt mer til ro og de fikk medansvar for styret. Det virket også beroligende at fascistene ved valgene våren 1921 bare

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

20 1

fikk 36 av 535 mandater, men terroren fortsatte og tilslut­ ningen til de fascistiske svartskjorte-avdelingene vokste; høsten 1922 hadde bevegelsen 800 000 medlemmer, og krevde under voldsomme massedemonstrasjoner regje­ ringsmakten; fikk de den ikke, ville de marsjere mot Roma og ta seg selv til rette.

Det gamle styret, regjeringen og kammeret, var lammet av splid og skrekk. Ministeriet Luigi Facta var styrtet, men det lyktes ikke å skape grunnlag for noen ny regjering. Alle var rådville og ubesluttsomme, og alle visste at når det kom til stykket, var hæren — først og fremst offisers­ korpset — ikke til å stole på. Fascistene trakk sammen sine Fire av fascismens forgrunnsskikkelser, fra venstre Italo Balbo, Benito Mussolini, de Vecchi og Emilio de Bono. Mussolini deltok ikke selv i den berømmelige «Marsjen mot Roma», men ble tilkalt fra Milano under krisen for å danne regjering, og her marsjerer han sammen med svartskjortene i et demonstrasjonstog etter at han var utnevnt til statsminister i slutten av oktober 1922.

202

TIDEN 1914-1945

Den italienske kongen, Viktor Emanuel 3., hilser på den nyutnevnte statsministeren, Benito Mussolini, 1. november 1922. De møtes under en høytidelighet ved den ukjente soldats grav i Roma.

kampavdelinger — omkring 50 000 mann — rundt Roma, og om morgenen 28. oktober 1922 satte de seg i bevegelse mot hovedstaden under ledelse av fire av Mussolinis nær­ meste medarbeidere; selv var il Duce i sin avisredaksjon i Milano, hvor han sent om kvelden 28. oktober fikk til­ bud om å danne den nye regjering. I mellomtiden hadde svartskjortene uten å møte motstand rykket inn i Roma; Mussolini tok nattoget dit. I løpet av et par dager var den nye regjering dannet, med il Duce som sjef; den tellet i alt bare fire fascister, og hadde ellers representanter for populistene og de liberale. Da Mussolini således var i mindre­ tall både i regjeringen og — enda mer — i kammeret, mente de gamle politikerne at det skulle bli lett å tøyle ham nå da han hadde fått ansvar. De tok feil. Det av­ gjørende var ikke lenger stillingen i nasjonalforsamlingen. Det avgjørende var at fascistene behersket gaten. Neve­ retten rådde i Italia, makten lå i hendene på svartskjorte-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

203

avdelingene. Som Mussolini sa da han fremstilte seg for kammeret som statsminister: «Jeg kunne gjøre denne sal til en bivuakk for mine soldater. . .» Det diktatur Mussolini etterstrebte, ble ikke etablert med én gang, men ble etter hvert gradvis presset inn på stat og folk. Regjeringen styrte i begynnelsen på grunnlag av ekstra­ ordinære fullmakter, gjennom dekret-lover, noe som også hadde hendt før i Italia. Det ble et slags legalt regjeringsdiktatur ut gjennom 1923 — mens samtidig fascistene ble en halv-offisiell politi-milits, som fortsatte sin kamp mot arbeiderbevegelsen og satte seg fast i strategiske nøkkel­ stillinger innenfor stats- og samfunnsapparatet. Mussolini drev også igjennom en ny valglov, og en «nasjonal liste» som ble dominert av fascistene, fikk 2/3 av plassene i kam­ meret ved valgene i april 1924, bl. a. takket være valgMussolini var stolt av sin maskuline skikkelse — at han lignet en romersk gladiator — og opptrådte derfor gjerne med bar overkropp når han holdt sine høyrøstede taler.

204

TIDEN 1914-1945

press og valgfusk. Den sosialistiske deputerte Giacomo Matteotti påviste dette i en stor tale, og ikke lenge etter ble han funnet myrdet; gjerningsmennene var medlemmer av den fascistiske milits. Den forbitrelse drapet vakte, skapte en alvorlig krise for regimet, men Mussolini red stormen av, og ved årsskiftet 1924-25 ble et fullt diktato­ risk styresett innført ved et kupp. Opposisjonspressen ble stanset, de politiske motstanderes møter ble forbudt, alle garantier for rettssikkerheten opphevet, alle organisasjoner lagt under fascistisk ledelse osv. De som ikke lydig bøyde seg for diktaturet, ble arrestert, deportert eller drept. Fas­ cistene ble det «statsbærende parti»; den virkelige makt lå hos det, og det ville i virkeligheten si hos Mussolini, il Duce, føreren; hans vilje var lov i Italia, og et vel utbygget hemmelig politi sørget for at ingen satte seg opp mot den. Først nå ble det utformet en systematisk ideologi for bevegelsen. Inntil da hadde det bare hatt en «handlingens doktrine» og ikke villet la seg binde av idéer og prinsip­ per: «Man spør oss hva vårt program er. Vårt program er meget enkelt: Vi vil styre Italia.» Handlingen gikk foran normen; det var typisk for bevegelsens irrasjonelle, antiintellektuelle preg. Den ideologi man skaffet seg etter makterobringen, var heller ikke så meget et logisk opp­ bygget system av idéer og normer, men «myten> som skulle stimulere viljeliv og handlekraft. Et dominerende trekk i læren var nasjonalismen, en aggressiv, direkte krigersk, imperialistisk nasjonalisme. Et annet fremhers­ kende trekk var statsdyrkelsen. Individet var «en uendelig ubetydelig og tilfeldig del av samfunnsorganismen»; «samfunnet er målet, individene midlene»; «alt i staten, intet mot staten, intet utenfor staten; alene staten gir fol­ ket dets kraft». Innad måtte det derfor herske ubrytelig disiplin, alle måtte innordne seg under føreren, som re­ presenterte statsviljen, og utad skulle staten hevde seg med alle midler, også krig, for å oppnå en større del av verdens goder; alle pasifistiske idéer ble fordømt: «krigen er menneskehetens evige lov». I samsvar med dette og i tilknytning til tradisjonene fra det romerske imperium innledet Mussolini en ny, aggressiv utenrikspolitikk.

Som alle autoritære og totalitære bevegelser var fascismen klar over at jo tidligere man kunne begynne å påvirke sinnene, desto sterkere kunne man prege dem, og derfor satte propagandavirksomheten inn alt overfor barna. Bildet viser en avdeling av barneorganisasjonen «Balilla», hvor grunnlaget for ensrettingen ble lagt, og hvor man søkte å utvikle sansen for disiplin og andre militære dyder.

Nasjonalforsamlingen førte bare en skyggetilværelse, og ble til slutt avskaffet. I stedet organiserte man den såkalte korporative stat, bygget på næringsorganisasjoner og fag­ foreninger, for jordbruk, industri, handel osv., en utvik­ ling som for så vidt falt i tråd med syndikalismens idéer. Men korporasjonene hadde selvsagt ingen mulighet for å gjøre seg selvstendig gjeldende; de sto under fascistisk le­ delse, og var i virkeligheten bare ledd i regimets apparat til å beherske folket og lede det. Systemet var autoritært: makten utgikk fra føreren og forplantet seg nedover gjennom rekkene i det fascistiske parti. Systemet var også

206

TIDEN 1914-1945

totalitært: staten innskrenket seg ikke til å lede admini­ strasjonen, men ville også beherske alle andre felter: orga­ nisasjonslivet, barneoppdragelsen, kulturlivet osv., for ikke bare å kunne påtvinge individene sin vilje, men helst også forme deres sinn, deres tanke- og følelsesliv. Derfor ble det i det italienske som i alle de andre moderne diktaturer lagt så stor vekt på propagandaen i alle dens former, med et konstant press på menneskene fra barndommen av, gjennom skolen, organisasjonene, pressen, kringkastingen, litteraturen osv. Den lære man prentet inn i borgerne, var sammenrasket fra mange hold, med litt Machiavelli og litt Nietzsche, litt syndikalisme og mye nasjonalisme. Det viktigste var ikke dens innhold og logiske sammenheng, men om den kunne gjøre tjeneste som myte, dvs. som handlingsstimulerende tro, fylle det tomrom som var opp­ stått i mange sinn etter hvert som det gamle religiøse ver­ densbilde var blitt uthulet, avløse den følelse av lede som hadde meldt seg hos så mange ved den moderne sivilisa­ sjon. Man søkte tilbake til noe mer primitivt og opprinne­ lig, noe mer spennende og risikofylt; det var som en etter­ klang av Nietzsches høysang til rovdyret i mennesket, hans rop om å leve farlig.

Stalin og stalinismen — femårsplanene — Moskva-prosessene Så lenge Lenin levde og hadde sin fulle kraft, var han den helt dominerende skikkelse i det nye kommunistiske Russland, sovjetstaten. Ingen av de andre lederne hadde noen autoritet som tilnærmelsesvis kunne måle seg med hans, hverken når det gjaldt teoretiske spørsmål eller når det gjaldt praktisk politikk fra dag til dag. Men Lenin var sterkt fysisk svekket, bl. a. på grunn av sin enorme arbeids­ byrde og den nervepåkjenning han hadde vært utsatt for under revolusjonen og borgerkrigen. I mai 1922 ble han rammet av slag; utpå høsten kunne han delvis gjenoppta sitt arbeid, men ble lammet og berøvet talens bruk ved et nytt slagtilfelle i april 1923; den 21. januar 1924 døde han. Det utløste en mangeårig kamp om makten i Kreml.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

207

Lenin og Trotskij, fotografert under en parade i 1920, da Trotskij var Lenins høyre hånd og skapte den røde armé. Lenin, som fylte femti år dette året, fikk to år senere slag og 21. januar 1924 døde han.

I virkeligheten hadde den alt begynt før Lenins død, for i de siste måneder han levde, hadde han vært ute av spil­ let, og det var klart hvor det bar hen. Selv hadde han etter sitt første slagtilfelle tenkt adskillig på spørsmålet om le­ delsen når han ikke var mer, men hadde ikke festet seg ved noen spesiell førerkandidat. Han hadde alvorlige inn­ vendinger mot de fleste av sine nærmeste medarbeidere. Trotskij var den som utad syntes å stå sterkest, etter sin store innsats under revolusjonen og borgerkrigen; han var utvilsomt også den mest begavede, men var etter Lenins mening for selvsikker og selvopptatt. Kamenev og Sinovjev hadde sviktet i det kritiske øyeblikk i 1917. Nikolaj Bukharin var en skolastisk teoretiker. Stalin, partiets generalsekretær, var en mann de færreste dengang regnet som noe virkelig lederemne. Han virket som en riktignok ganske effektiv, men farveløs funksjonærtype, uten virke­ lige dimensjoner. Lenin var imidlertid klar over at Stalin i sin nøkkelstilling i partiet hadde stor makt, og Lenin var redd for at han kunne komme til å bruke den på en brutal og hensynsløs måte. I sitt politiske testamente advarte

208

TIDEN 1914-1945

også Lenin mot Stalin, og han hadde hatt planer om å fjerne ham fra stillingen, men rakk ikke å få gjort noe før sykdommen slo ham ned for godt. Ellers ser det ut til at Lenin nærmest tenkte seg en kollektiv ledelse av partiet; på den måten kunne de enkelte medlemmer utfylle hver­ andre og nøytralisere hverandres feil og svakheter. Stalin hadde andre idéer, og nettopp fordi kollegene ble villedet av hans tilsynelatende middelmådighet og ikke regnet ham som noen særlig farlig rival, kunne han i det skjulte bygge ut sine maktposisjoner foran det oppgjør han visste ville komme. Stalin, «stålmannen», var et dekk­ navn. Egentlig het han Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili, og var født i landsbyen Gori i Georgia 1879. Han var sønn av en fattig og fordrukken skomaker, men fikk på grunn av sine gode evner friplass på et presteseminar i Tiflis. Her kom han under innflytelse av sosialistisk pro­ paganda, ble snart utvist fra presteskolen og viet senere all sin arbeidskraft til revolusjonens sak, virksom dag pg natt som agitator og organisator. Han ledet streiker blant oljearbeiderne, og fikk snart ry i innvidde kretser som en av bevegelsens dristigste og mest energiske menn, hard og hensynsløs, monomant opptatt av å sette revolusjonens idé ut i livet, — en gang plyndret han en banktransport for å skaffe penger til partiets kasse. Det var et farlig og anstrengende liv i illegalitet, med tsarens politi i hælene; gang på gang ble han fengslet, og måtte tilbringe mange år i forvisning i Sibir. Meget tidlig var han kommet under innflytelse av Lenin, fulgte ham da partiet ble sprengt i bolsjeviker og mensje­ viker, og holdt seg praktisk talt alltid til ham når det var indre strid. Da marsrevolusjonen brøt ut i 1917, var Stalin i Sibir, men ble som andre politiske fanger løslatt, og dro straks til Petrograd. Han var med på november­ revolusjonen, uten å spille noen særlig fremskutt rolle, fortsatt fulgte han Lenin i tykt og tynt. Han ble med i det første folkekommissærenes råd hvor han særlig arbeidet med nasjonalitets-spørsmålene, som han hadde ofret et spesialstudium; og under borgerkrigen utmerket han seg flere ganger som militær organisator, bl. a. under kam-

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

209

Dette fotografiet fra 1920 viser Stalin fra en tid da han ennå ikke var kommet i første rekke, og neppe noen av de andre bolsjevikene drømte om at han skulle bli Lenins etterfølger.

pene om Tsaritsin, byen som senere fikk navnet Stalingrad. Her som flere ganger både før og senere kom han i skarp strid med Trotskij, forsvarsministeren, skaperen av den røde armé; konflikten gjaldt både politiske, militære og personlige prestisje-spørsmål. I 1922 ble Stalin generalsekretær i det kommunistiske parti, en stilling få dengang anså som særlig betydnings­ full:. det var kjedelig og trettende daglig rutinearbeid de fleste helst ville være fri for i en tid da de hadde følelsen av at verdenshistoriske politiske spørsmål stadig meldte seg til avgjørelse og man førte de mest interessante debat­ ter om kompliserte fortolkningsproblemer innenfor den marxistiske teori. Parti-skolastikken interesserte Stalin 10. Grimberg 21

210

TIDEN 1914-1945

Syke og underernærte russere kommer til legeundersøkelse ved en av Nansenhjelpens sanitetsstasjoner under hungersnøden i Sovjet­ unionen i 1922. Bare ved denne aksjonen reddet Nansenhjelpen 1,5-2 millioner menneskers liv i Volga-distriktene og Ukraina.

bare så måtelig, men i generalsekretariatet fikk han en oppgave og en posisjon som passet ham glimrende. Her kunne han, halvt anonym, kamuflert av sin tilsynelatende gjennomsnittlighet, bygge ut et maktapparat for seg selv idet han plasserte sine folk i nøkkelstillinger rundt om i landet. Han hadde en enorm energi og tålmodighet, han var slu, han hadde evnen til å arbeide systematisk og på lang sikt, han hadde asiatens evne til å vente. Det mor­ somste jeg vet, sa han en gang i en åpenhjertig stund, er å stille opp en felle som jeg vet motstanderen må gå i — og så legge meg til å sove. Det var bare den reelle makt som betydde noe for ham, ikke ytre glans og berømmelse, og han kjente ingen skrup­ ler når det gjaldt å erobre, beholde og utøve makt. Vold, list, forræderi, alt var tillatt. Men om han var hensynsløs, var han samtidig en meget forsiktig, ofte nølende strateg, inntil han var sikker på å ha fast grunn under føttene. Han slo aldri til for tidlig, og ofte foran avgjørende valg av retningslinjer var han til det siste søkende, ja fam­ lende, prøvde seg fram, nektet å engasjere seg, holdt flere

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

21 1

utveier åpne, sikret seg tilbaketoget om det skulle bli nød­ vendig, sørget alltid for å ha noen å legge ansvaret på hvis det gikk galt. Men når han hadde truffet sitt valg, var han fast og ubønnhørlig konsekvent, tok i bruk alle midler for å sette sin vilje igjennom. Det er karakteristisk at Stalin, som gjennom nesten en menneskealder behersket landet med enestående maktfullkommenhet, ja som en orientalsk despot, ikke erobret denne maktposisjonen ved noe plut­ selig kupp, men utbygget den langsomt, gradvis og forsik­ tig gjennom 6-8 år, ved en prosess hvor han satte sine motstandere utenfor én for én. Snart allierte han seg med den ene gruppe, snart med den andre, og lot dem ødelegge hverandre — mens han selv ofte etterpå gjennomførte den politikk en slagen gruppe hadde forfektet. Til slutt var han mer enehersker og selvhersker enn noen tsar, og styrte vilkårlig gjennom sitt politi og sine terrormetoder; men den langsomme og mistenksomme mann opphørte aldri å utbygge maktapparatet videre, å sikre seg dobbelt og tre­ dobbelt, å prøve på å komme enhver tenkelig eventualitet i forkjøpet. Det endte i forfølgelsesvanvidd og en rent klinisk stormannsgalskap. Stalins vei til den diktatoriske makt i årene etter Lenins død avtegner seg som en forvirrende sik-sak-linje mellom personer og standpunkter, med stadige kursendringer, med skiftende allianser og fronter. Men sett fra hans eget synspunkt var linjen likevel preget av en indre ubønn­ hørlig logikk, bestemt av hans maktvilje og av de skif­ tende samfunnsmessige forhold. Den første farlige med­ beiler han måtte sette ut av spillet, var Trotskij, ved siden av Lenin den mest kjente av alle kommunistlederne, et blendende intellekt og et flammende temperament, revolusjonshelten med seierherreglorien fra borgerkrigen, en mann som tilsynelatende var langt bedre utrustet enn Stalin, men som likevel skulle bukke under for general­ sekretærens politiske kløkt og hardføre tålmodighet, barske realitetssans og byråkratiske effektivitet. I første omgang allierte Stalin seg med to andre som også fryktet og rivaliserte med Trotskij: Sinovjev og Kamenev. Sammen dannet de et triumvirat eller en

212

TIDEN 1914-1945

«troika», et trespann. Trotskij angrep partibyråkratiet, og mente man under NEP hadde ført en for defensiv øko­ nomisk politikk. Han ville gjenopplive den offensive revolusjonsånd, reise ny industri og heve levestandarden — her kunne han vise til misnøyen blant arbeiderne, som i 1923-24 hadde gått til spontane streikeaksjoner. Trots­ kij s politikk hang også sammen med hans større opti­ misme når det gjaldt verdensrevolusjonens sak. Han hadde hyllet læren om «den permanente revolusjon»; regi­ mets eksistens var avhengig av at revolusjonen ble ført videre og bredte seg til andre land; skjedde ikke det, ville de kapitalistiske makter knuse sovjetstaten. Stalin og Trotskij s andre motstandere utviklet imidlertid etter hvert den teori som har fått slagord-betegnelsen «sosialis­ men i ett land» og senere dannet bakgrunnen for femårs­ planene. Trotskij kom ingen vei med sin kritikk av byråkratiseringen og sine angrep på motstanderne for at de forrådte verdensrevolusjonens sak. Stalin hadde alt et fast tak på partiet, og både han og de andre i troikaen kunne bruke den døde, kanoniserte Lenin mot Trotskij. På Lenins skrifter ble det bygget opp en ren parti-teologi, hvor det fantes autoritative svar på alle problemer. Stalin og de andre opprinnelige bolsjeviker tolket og utla teksten, og det var lett for dem å bruke Trotskij s fortid mot ham: han var først sent kommet inn i det bolsjevikiske parti, og han hadde ofte ligget i tilspisset strid med den store Lenin. Parti-organene fordømte nå Trotskijs lære som kjetteri, og tvang ham bort fra stillingen som forsvarsminister i januar 1925, bare et år etter Lenins død. Nye stridigheter oppsto i partiledelsen ut gjennom 1925; det gjaldt både industri- og landbrukspolitikken. På bygdene hadde det under NEP dannet seg en ganske sterk klasse av selveiende bønder, som fritt kunne selge det meste av sine produkter. Da det likevel var vanskelig å skaffe tilstrekkelig av matvarer til bybefolkningen, ville en høyrefløy i partiledelsen — menn som Rykov, Bukharin og Tomskij — bøte på det ved å gi bøndene større inn­ rømmelser, lette skattene, betale bedre for økt produksjon

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

213

osv., under parolen «Berik dere!». En venstrefløy, under ledelse av Sinovjev og Kamenev* gikk skarpt ut mot denne politikken. De mente at de selveiende bøndene, som i stor utstrekning drev «kapitalistisk» produksjon med leid arbeidshjelp, betydde en politisk fare; de tok derfor til orde for en forsert kollektivisering av landbruket og for en beskatning av storbondene som kunne skaffe midler til en forsert industrireisning. Stalin holdt seg, som så ofte ellers, først forsiktig av­ ventende i denne konflikten, men gikk mot venstrefløyen da saken ble satt på spissen under partikongressen i no­ vember 1925, og hadde ingen vanskeligheter med å få fler­ tallet til å fordømme Kamenevs og Sinovjevs radikale linje. Det hjalp dem heller ikke at de nå søkte å alliere seg med sin tidligere motstander Trotskij; de led et nytt nederlag høsten 1926 alle tre. Enda en gang kom de tilbake; særlig Trotskij rettet en flengende kritikk mot stalinistene for de nederlag den internasjonale kommunistbevegelse hadde lidt, bl. a. i Kina; her hadde Chiang Kai-shek knust partiet etter at det — på ordre fra Stalin — hadde samarbeidet med ham gjennom flere år. Venstreopposisjonen led imid­ lertid et nytt og avgjørende nederlag, dens ledere ble eks­ kludert og en appell til partikongressen i desember 1927 var forgjeves; partiet var helt i Stalins hånd. Trotskij ble forvist til Alma Ata i Sentral-Asia, og i begynnelsen av 1929 måtte han gå i landflyktighet, først til Tyrkia, senere til Frankrike, Norge og til slutt Mexico, der Stalins hevn rammet ham i 1940; han ble myrdet av en agent for det hemmelige russiske politi. Det er karakteristisk at Stalin på den samme partikon­ gressen i desember 1927, hvor han knekket venstreoppo­ sisjonen, la fram nye retningslinjer som i virkeligheten betydde at han aktet å sette dens økonomiske politikk ut i livet: i landbruket ville han la de små, splittede bondebruk gå opp i sentraliserte storbedrifter, med kollektiv drift, med sterk innsats av moderne maski­ ner, og samtidig skulle det settes i gang en forsert indus­ trialisering, alt sammen under en felles stor plan. Det var

Før femårsplanene ble gjennomført var Sovjetunionen et gammel­ dags agrarsamfunn. Dette bildet fra midten av 1920-årene er fra et statsdrevet tehus i Ukraina hvor distriktets bondebefolkning nyter en forfriskning etter å ha solgt og kjøpt varer på byens marked.

femårsplanenes tid som ble innvarslet, og den første «piatiletka» ble satt i verk fra 1. oktober 1928. Det var et epokegjørende eksperiment; et kjemperike planla så å si i enhver detalj sin produksjon på alle felter for fem år fram i tiden, og de mål man satte seg, var ær­ gjerrige: på fem år skulle produksjonen fordobles, med innsats av 50 milliarder rubler i anleggskapital. Det var gjennomføringen i praksis av prinsippet «sosialismen i ett land». Det veldige riket med sine enorme latente ressurser skulle gjøre seg helt uavhengig av utenverdenen ved en kraftanspennelse som både skulle drive industriproduk­ sjonen opp på høyde med de ledende industrilands, og samtidig modernisere, industrialisere og kollektivisere jordbruket med sikte på å oppnå en langt større produk­ sjon ved hjelp av moderne tekniske stordrift-metoder.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

215

Politisk betydde dette det definitive brudd med NEP og med den kurs Lenin hadde slått inn på overfor bøndene. Som en sidevirkning av den nye politikken ble i denne omgang høyre-fløyen i partiledelsen, Rykov-BukharinTomskij-gruppen, knekket da den gikk imot den nye, harde politikken overfor bøndene. Dermed hadde Stalin satt alle sine farlige rivaler utenfor og i virkeligheten skaffet seg diktatorisk makt i partiet som i staten, en makt han forsto å bruke, på en stadig mer hensynsløs måte. Det viste seg også at skulle den store, ærgjerrige planen kunne gjennomføres, trengtes det en ledelse som ikke vek tilbake for å bruke noe som helst middel. Alle landets ressurser ble satt inn for å realisere planen, og overalt utfoldet det seg en feberaktig aktivitet, i den øverste administrasjon, på ingeniørenes tegnekontorer, på anleggstomtene hvor nye fabrikker og hele nye byer ble stampet fram av steppen, i skoler og på kurser hvor de nye hærer av teknikere og andre spesialister ble utdannet. Oppgaven som var stilt, ville ha representert en voldsom kraftanspennelse for enhver stat, og ikke bare støtte løs­ ningen på enorme vanskeligheter i et så tilbakeliggende og kapitalfattig land som Russland, den ble også kompli­ sert ved den internasjonale konjunkturutvikling: midt under gjennomføringen av planen satte den økonomiske verdenskrisen inn, med handelssperringer og prisfall som gjorde det uhyre vanskelig for russerne å finansiere den nødvendige import av maskiner o. a. ved forsert eksport. Rent tekniske svakheter ved planen, feilgrep under reali­ seringen av den, mangel ikke bare på eksperter, men også på disiplinerte alminnelige fagarbeidere med sans for ma­ skineri, spilte også inn: her skulle man i lyntempo gjøre bondegutter fra rent middelalderlige landsbyer til fagar­ beidere man kunne betro det 20. århundres innviklede og ømfintlige verktøymaskiner. Det gikk over stokk og stein, med enorme omkostninger, både når det gjaldt mennes­ ker og maskineri, med alvorlige feilgrep, med skuffelser og tilbakeslag, men produksjonen ble presset fram og sta­ dig nye kjempebedrifter reiste seg, først og fremst innen­ for tungindustrien: jern- og stålverk, maskin- og traktor-

216

TIDEN 1914-1945

fabrikker, gruver, kraftverk, elektrokjemiske og elektro­ metallurgiske bedrifter. Ledelsen grep til alle midler for å presse folket til å gjøre sitt ytterste; sviktet det på noe punkt, risikerte de ansvarlige å bli anklaget for sabotasje, mens på den annen side gode prestasjoner ble belønnet med en betaling langt over gjennomsnittet. Stalin brøt helt med det gamle likelønnsprinsipp, inn­ førte akkord-systemet overalt hvor det var hensiktsmessig for å drive opp prestasjonene, skjerpet arbeidsdisiplinen til ren terror i mange tilfelle. Resultatet ble at det i praksis til dels ble innført stavnsbånd for arbeiderne, og samtidig ble lønnsforskjellen mellom de høyest og lavest betalte langt større enn i noe kapitalistisk land. Ikke bare ble de uerstattelige ingeniører og andre eksperter fyrstelig betalt; det dannet seg også et arbeider-aristokrati av de folk som klarte topp-prestasjoner på sitt felt. Hvor særlige vanske­ ligheter skulle overvinnes, ble det satt inn «støttropper» og «sjokkbrigader», ofte bestående av entusiastiske repre­ sentanter for den kommunistiske ungdomsbevegelse. Ut i 30-årene fikk man stakhanov-bevegelsen, oppkalt etter gruvearbeideren Aleksej Stakhanov som takket være en bedre teknikk og mer rasjonell organisasjon av arbeids­ prosessene i sitt arbeidslag hadde kunnet øke produksjo­ nen ganske enormt; i virkeligheten var det det gamle kapi­ talistiske Taylor-systemet for rasjonalisering av arbeids­ metodene — ved oppdeling og spesialisering — man hadde gjenoppdaget. Ved siden av industrialiseringen var kollektiviseringen — og moderniseringen, «traktoriseringen» — av jordbru­ ket det sentrale i den første femårsplan. Det var en gigan0verst: Fra et russisk kollektivbruk i begynnelsen av 1930-årene. Gammelt og nytt brytes: en moderne treskemaskin er i bruk, men kornsekkene blir kjørt inn ved hjelp av hester og gammeldagse vogner. Nederst: Et viktig ledd i den første femårsplanen var byggingen av Dnjepr-demningen og et veldig kraftverk. Demningen, som var 760 m lang og 53 m høy, slukte 1 million m3 betong, og kraftverket fikk en årsproduksjon på 3 milliarder kWh. Det leverte blant annet strøm til et aluminiumsverk med en årsproduksjon på 40 000 tonn. Bildet er tatt under et besøk den franske statsmann Édouard Herriot (til høyre) avla ved anlegget.

218

TIDEN 1914-1945

tisk prosess, som kom til å ryste hele det russiske sam­ funn. Det gjaldt, av politiske grunner, å knekke den selveiende bondeklasse, det gjaldt å drive et størst mulig over­ skudd ut av landbruket for å finansiere den nye industri; samtidig skulle det innføres mer rasjonelle driftsmetoder, først og fremst gjennom sterkt økt innsats av maskiner på store, kollektive eller direkte statseide bruk. Først for­ søkte Stalin å lokke bøndene inn i statskontrollerte samvirkeforetagender, ved å yte kreditter, gi skattelettelser og levere maskineri fra statsindustrien. Det førte ikke fram. Bøndene ville ikke gi slipp på sin selveierjord, og strittet imot den utvidede leveringsplikten. Dette — sammen med økningen i by- og industribefolkningen — skapte korn­ mangel. Stalin måtte så gripe til tvang, og tok etter hvert stadig mer brutale midler i bruk. I 1930 innledet han en nådeløs kampanje mot «kulakkene», dvs. storbondene; kulak betyr egentlig knyttneve og ble opprinnelig brukt om de virkelig velstående bøndene som i større utstrekning drev med leid hjelp; senere kom det til å betegne enhver bonde som gjorde motstand mot kollektiviseringen. Stalin lot deportere millioner av dem, og flere steder kom det til kamper på bygdene mellom desperate bønder og politi­ tropper eller regulære militære styrker, til massehenrettel­ ser og andre terroristiske inngrep. Bøndene svarte i stor utstrekning med sabotasje, innskrenket de tilsådde arealer eller — hva som fikk de mest vidtrekkende følger — slaktet ned store deler av besetningene og spiste eller solgte kjøttet. I løpet av et par år gikk husdyrtallet på denne måten ned til omtrent halvparten av hva det hadde vært, med katastrofale virkninger for forsyningssituasjonen gjennom årrekker fremover. Regjeringen måtte også for en tid slå retrett, men drev senere kollektiviseringen videre, med et nytt katastrofalt fall i landbruksproduksjonen som resultat. Både i 1930 og 1932 kom det til hungersnød i mange distrikter, og hundre­ tusener sultet i hjel; andre steder ble hele befolknings­ grupper deportert og satt til tvangsarbeid under forhold som gjorde at få overlevde de første par årene i leirene.

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

219

Fire av forgrunnsskikkelsene under Stalin-regimet i 1920-30-årene. Fra venstre Molotov — som senere gjennom mange år var Sovjet­ unionens utenriksminister — forsvarsminister Vorosjilov, Stalin og ytterst til høyre (med hatt): Michail Kalinin, som en tid var statssjef, en verdighet av rent formell art — all virkelig makt var samlet hos Stalm. Bildet er tatt under en partikongress i 1920-årene.

Kollektiviseringen kostet i det hele tatt enorme ofre, men Stalin holdt — med visse mindre avvikelser — sin kurs nådeløst, og det lyktes ham å nå målet. Den selveiende bondestand ble knekket, kollektiv-brukene — «kolkhosene» — ble den herskende produksjonsform i russisk landbruk, idet bøndene riktignok fikk adgang til å dyrke en liten jordflekk og holde noen få husdyr for egen reg­ ning. Det ble også gjennomført maskindrift i en ganske annen utstrekning enn før, idet den nye industri etter hvert kunne levere hundretusener av traktorer og andre landbruksmaskiner. Femårsplanen betydde således ikke bare en teknisk, men også en ny politisk, sosial og økonomisk revolusjon i Russland. Det var blitt en industristat med et moderne, kollektivisert jordbruk, det hele i statssosialistisk regi, under en stramt sentralisert, diktatorisk ledelse. Men det hadde bare vært mulig gjennom enorme ofre, savn og li-

220

TIDEN 1914-1945

deiser. Millioner av mennesker hadde mistet livet, millio­ ner vansmektet i slaveleirene, og den store masse hadde måttet sette sitt forbruk ned til et minimum for at staten gjennom skatter og tvangslån kunne finansiere utbyggin­ gen av produksjonsapparatet. Samtidig var de siste rester av politisk frihet, av ytringsfrihet og rettssikkerhet for­ svunnet. Stalins stat var en «monolittisk» stat, en stat hvor bare én vilje, Stalins egen, hersket.

Også på mange andre områder ble sovjetrussisk sam­ funnsliv omformet til ugjenkjennelighet i løpet av 1920— 30-årene. Like etter revolusjonen hadde ultraradikale idéer vært i kurs, både når det gjaldt ekteskap, familieliv, barne­ oppdragelse, rettspleie, kunstretninger osv.; det var således meget lett å oppnå skilsmisse, det var praktisk talt fri adgang til abortus provocatus; når det gjaldt oppdragelse og pedagogikk var de mest liberale og humane idéer i høy­ setet: man skulle bort fra tvangsmidlene, bort fra karakterjaget og straffemetodene i skolen; kriminaliteten skulle behandles som en samfunnssykdom og forbryteren skulle ikke straffes, men oppdras og gjøres til et nyttig, lojalt samfunnsmedlem ved de mest humane reform-metoder; kunstnerne kunne i full frihet eksperimentere med de mest radikale former osv. Men på alle områder ble det under stalinismen heist nye signaler. Staten ønsket stabile, barnerike familier; der­ for ble det etter hvert nesten umulig for den alminnelige kvinne og mann å oppnå skilsmisse, det ble satt strenge vilkår for utførelsen av abortus provocatus, foreldreautoriteten kom igjen til heder og verdighet i barneoppdragelsen, skolene innførte en stram disiplin, krevde pugg, stimu­ lerte konkurranseånden og innførte endog elevuniformer; rettspleien ble meget summarisk og for politiske forbrytel­ ser direkte barbarisk: politiet begynte å bruke tortur, angi­ veri ble oppmuntret, gisselsystemet innført osv. Tenden­ sene gjorde seg gjeldende på alle områder; uniformer og distinksjoner understreket en streng rangordning ikke bare i hæren, men også i andre grener av statstjenesten, og kunsten ble i ordets aller egentligste forstand en «bruks­

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

221

kunst»: den skulle tjene statsformål, den måtte innordne seg under direktiver fra den politiske ledelse, den skulle ikke drive eksklusive formeksperimenter, men henvende seg til massene i et språk de kunne forstå, den skulle sti­ mulere produksjonslivet, f. eks. skildre gjennomføringen av femårsplanene på «positiv» måte, vende seg mot skep­ sis, tvisyn, ironi og pessimisme, hylle det kommunistiske parti og dets store leder Stalin, stimulere troen og ta av­ stand fra tvil, selvbeskuelse og ufruktbart drømmeri. Et annet karakteristisk trekk var at det nasjonale igjen kom i forgrunnen; kommunismen hadde opprinnelig hyl­ let internasjonalismen, hånt og hudflettet alt som smakte av nasjonalistiske strømninger i nåtid og fortid. Nå vendte man imidlertid tilbake til russisk historie, søkte inspirasjon og stimulans der, hos herskerskikkelser som Ivan den grusomme og Peter den store, hos krigshelter som Kutusov og Suvorov; det var «sovjet-patriotismen»s tid; «kosmopolitisme» ble oppfattet som forkastelig. I tråd med alt dette gjorde det seg gjeldende en stadig tilta­ gende dyrkelse av Stalin som sovjetfolkets store, allvise og ufeilbarlige fører, statsmannen som alltid hadde rett og handlet riktig, som overvåket alt og var autoritet på alle områder. Persondyrkelsen tok til slutt rent bysantinske former og ga seg utslag i en krypende servilitet; prangende bilder og statuer av den store Stalin støtte man på over­ alt, og til slutt kunne ingen skrive en artikkel eller holde en tale — praktisk talt uansett emne — uten å spekke fremstillingen med ærbødige Stalin-sitater, liksom «den geniale fører» ble hyllet direkte inntil det kvalmende i litteraturen og den bildende kunst. Til tross for at den nye selvhersker i Kreml hadde satt alle rivaler til makten utenfor og bygget opp en autoritær stat hvor han gjennom sitt politiske politi kunne drive sin vilje igjennom på alle områder, var han ikke trygg. Da derfor en av hans nærmeste medarbeidere — mange mente hans «kronprins» — partisekretæren Sergej Kirov ble myrdet i Leningrad 1. desember 1934, utløste det en av de frykteligste terrorbølger i historien. Om Stalin virkelig ble skremt av drapet på Kirov eller om det var en provo-

222

TIDEN 1914-1945

Leo Kamenev, en av de mest kjente av de gamle bolsjeviker som Stalin likviderte under Moskvaprosessene. Han var tid­ lig kommet med i det bolsjevikiske parti og sluttet seg nær til Lenin, men gikk sterkt mot le­ derens planer om stats­ kupp i november 1917. Etter Lenins død sam­ arbeidet Kamenev en tid med Trotskij. Etter mordet på Sergej Kirov i 1934 lot Stalin Kame­ nev arrestere. Han ble først dømt til ti års feng­ sel og senere, ved den første store Moskvaprosess i august 1936, ble han dømt til døden.

kasjon fra diktatorens side, for å skaffe til veie et påskudd for en utrensning, vet vi ikke, men resultatet ble iallfall et blodbad uten sidestykke. Da det var slutt, hadde Stalin ikke bare utryddet nesten hele den gamle garde av bolsjevikledere fra Lenins tid, men også tusener og titusener andre som hadde vært mistenkt for å ha kjetterske menin­ ger, for muligens å ta sikte på maktstillinger, for kanskje i en gitt situasjon å kunne konspirere mot styret. En første terrorbølge kom i begynnelsen av 1935, men det var først etter en noe roligere periode i slutten av dette året og begynnelsen av neste at den store utrensningen tok fart. Den ble innledet med den første av de store «Moskvaprosesser» i august 1936, da en rekke av de gamle bolsjevikledere med Sinovjev og Kamenev i spissen ble dømt til døden. I januar 1937 fulgte en ny prosess med bl. a. Radek og Grigorij Pjatakov på tiltalebenken. I juni samme år ble flere av Sovjets ledende militære, med marskalk Mikhail Tukhatsjevskij i spissen dømt til døden etter en krigsrettssak for lukkede dører, og i mars 1938 kom turen til den

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

223

Grigorij Sinovjev, en av Lenins nære venner i årene før og under Den første verdenskrig. Høs­ ten 1917 kom han, i likhet med Kamenev, i konflikt med Lenin på grunn av statskupp-planene, men inntok en ledende stilling innenfor det russiske parti og i Komintern i begynnel­ sen av 1920-årene. Etter Lenins død hadde han opptrådt mot Stalin og sto derfor i en meget ut­ satt stilling. Også han ble arrestert etter mordet på Kirov, fikk først ti års fengsel, og ble senere dømt til døden samtidig med Kamenev.

gamle høyre-opposisjon med menn som Bukharin og Rykov. De to politisjefene som hadde ledet utrensningen, Genrich Jagoda og Nikolaj Jesjov, ble også i sin tur arres­ tert, dømt til døden og henrettet, mens enkelte kjente poli­ tikere av den gamle garde, blant dem Tomskij og Grigorij Ordsjonokidse, ble drevet til selvmord. De store prosessene mot de gamle ledende kommunis­ ter utgjorde imidlertid bare en liten del av utrensningen; de aller fleste av dens ofre møtte sin skjebne bak lukkede dører, etter en meget summarisk rettergang, eller ble bare ganske enkelt henrettet av politiet på fullstendig vilkårlig vis, i en fengselsgård eller i en kjeller-celle. Terroren vokste som et skred, bl. a. som følge av en ren angiverpsykose og som et resultat av politiets hensynsløse press mot de arresterte for å få dem til å oppgi medskyldige, ofte med de mest bestialske torturmetoder. Hvor mange som alt i alt ble trukket inn, vet vi ikke, men tallet på siktede og arresterte gikk iallfall opp i millioner; hundretusener ble dømt til harde fengselsstraffer og til tvangsarbeid i

224

TIDEN 1914-1945

Samtidig satirisk tegning av Moskva-prosessene i siste halvdel av 1930-årene. De tiltalte bøyer angrende og ydmykt sine hoder for anklageren Josef Stalin.

slaveleirene, titusener ble henrettet. Til slutt var ingen sikker. I de offentlige rettssaker var det aldri tale om beviser, bare om tilståelser, ofte av den mest fantastiske art. Mange av de fremste lederne anklaget seg selv for å ha drevet spionasje og sabotasje, for å ha gjort seg skyldige i høyforræderi, for å ha lagt mordplaner mot Stalin og hans trofaste, for å ha konspirert sammen med tyskere og japa­ nere med sikte på krig osv. Det meste av det som kom fram, lot seg ikke kontrollere, men i en rekke tilfelle

REVOLUSJONER, DIKTATURER OG DEMOKRATIER

225

kunne man positivt fastslå at tilståelsene ikke var og ikke kunne være i samsvar med sannheten; store deler av til­ ståelsene for øvrig måtte av en uhildet iakttager forkastes som himmelropende usannsynlige. Senere har man også av menn som sto begivenhetene nær fått direkte vitnes­ byrd om at tilståelsene var oppdiktet og at de anklagede ramset dem opp i retten enten fordi deres vilje var full­ stendig knekket under torturen eller fordi de hadde fått løfter — som ikke ble holdt — om at de selv og deres på­ rørende skulle slippe lett hvis de bare ville tilstå og rakke ned på seg selv og sine venner. Stalins angst og mistenksomhet må alt på denne tid ha nærmet seg grensen for forfølgelsesvanviddet, og terroren tok til slutt slikt omfang at den rystet hele samfunnet i dets grunnvoller. Så å si overalt, i statsadministrasjonen, i hæren, i partiapparatet, i det økonomiske liv, ble de gamle lederne fjernet og nye satt inn. Det betydde en uhyre svekkelse av effektiviteten i apparatet, men Stalin hadde med enorme ofre igjen oppnådd sin hensikt: å fjerne alle som kunne tenkes å være kjetterske og opposisjonelle, alle som kunne tenkes å være rivaler til makten, alle som hadde hatt kontakter med Vestens verden eller som førte tradisjonen fra Lenin videre — og å erstatte dem med et nesten helt nytt ledersjikt, en «intelligentsia» som var et produkt av det nye samfunn, som skyldte Stalin alt, som ikke reagerte mot førerdyrkelsen og som ville være to hundre prosent lojale, uansett hvilke krav despoten så stilte. Bare noen ganske få fra de gamle lederkadrer over­ levde, noen av de aller mest lojale nøkkelpersoner innen­ for det stalinistiske regime, menn som Molotov, Mikojan, Kalinin, Kaganovitsj, Vorosjilov og Budjonnyj. Da terroren hadde nådd et fullstendig hysterisk stadium og man kunne vente at den ville ende i kaos, stanset Stalin den i 1939, like plutselig som han hadde satt den i gang. Det hele ble avrundet med at den nye politisjefen, Lavrentij Berija, lot arrestere og likvidere sin forgjen­ ger Nikolaj Jesjov og en del av hans medarbeidere; de hadde, het det, misbrukt sin makt og gjort seg skyldige i utillatelige overgrep . . .

226

TIDEN 1914-1945

ASIA VÅKNER De farvede folk og de hvite herrer Gjennom fire hundre år, fra de store oppdagelsers tid til slutten av 1800-tallet, hadde europeerne ført sitt erobringstog til jordens fjerneste kyster. Europas teknikk og organisasjonsformer hadde seiret overalt. Den hvite mann hadde kolonisert Amerika og Australia, hadde underlagt seg et kjemperike som India, hadde gjort gamle kulturland som Kina, Persia og Egypt til lydriker, hadde delt opp Afrika i kolonier og skapt seg en dominerende stilling i den arabiske verden. Utviklingen etter den industrielle revolusjon, den maskinalder som utfoldet seg for alvor i Europa på 1800-tallet, hadde i høy grad underbygget den hvite manns makt­ stilling. Aldri hadde hans tekniske overlegenhet vært mer uttalt enn i dampskipenes, jernbanenes, telegrafens og tele­ fonens, stålverkenes, dynamoenes og de moderne sprengstoffers tidsalder. Verden var blitt én, og den ble behersket av den hvite mann. Men nettopp i dette imperialismens store århundre, da hans maktstilling syntes mer urokkelig enn noensinne, begynte hele systemet å slå sprekker. Små, ennå nesten umerkelige rystelser gjennomsatte det, som de første varsler om et fremtidig jordskjelv. Japan var det første land som slo tilbake med den hvite manns egne våpen, med Vestens teknikk og Vestens orga­ nisatoriske dyktighet. Japanerne hadde levd i middelal­ deren, til amerikanerne i 1850-årene tvang dem til å åpne portene ut mot verden, men de forsto etter møtet med Vestens sivilisasjon at skulle de kunne hevde seg, måtte de adoptere og imitere den hvite manns teknikk, og i tiden fra omkring 1870 gjorde de det med en fantastisk dyktighet og i et eventyrlig tempo. I løpet av et par-tre årtier hadde de innhentet århundrers utvikling, tatt i bruk ikke bare maskiner og våpen, men også sosiale former, vitenskapelige metoder og meget mer — samtidig som de bevarte sin nasjonale identitet og egenart, sin gamle idé­ verden, sin orientalske tro og mytos. Sin første store seier vant det nye Japan, Meji-tidens Japan, i krigen med Kina

ASIA VÅKNER

227

i 1894-95; det fikk fast fot på det asiatiske kontinent, i Korea, og befestet sin stormaktstilling under krigen med Russland i 1904-05. Den japanske seier ble en avgjørende begivenhet. Det var første gang i nyere tid at en farvet nasjon hadde slått en hvit i krig, og det fikk de mest vidt­ rekkende følger for de koloniale og halvkoloniale folks selvfølelse. Den hvite mann var altså ikke uovervinnelig. I land etter land fikk de nasjonale uavhengighetsbevegelser en mektig stimulans og ble ledet inn på nye veier: dels søkte de til Vesten for å lære seg dens teknikk, dels søkte de tilbake til sin egen nasjonale egenart, sitt eget, tradisjo­ nelle kulturgrunnlag. Den første verdenskrig ga disse utviklingstendenser en mektig stimulans og utløste en betydningsfull, om ennå ikke fullt synlig maktforskyvning. «Den européiske borger­ krig» hadde i høy grad svekket den hvite manns prestisje og økt de farvede folks selvfølelse; et rike som India I krigen med Russland i 1904-05 demonstrerte Japan for all verden at landet var blitt en stormakt. Dette bildet viser kanondekket på et av de japanske slagskipene under sjøslaget i Tsushimastredet i mai 1905 da japanerne i løpet av to døgn tilintetgjorde den russiske flåten. (Se også bd. 29 side 448 ff.)

228

TIDEN 1914-1945

hadde således stilt en million soldater og hadde båret en stor del av de britiske krigsomkostninger. Økonomisk hadde disse land også hatt en utpreget vekstperiode og gjennomgått en sterk industrialisering; det var en følge av at eksporten fra Europa, «verdens verksted», til de over­ sjøiske markeder ble så sterkt redusert under krigen, og at krigens Europa selv var et umettelig varesluk. På det ideologiske og politiske område kom det til to andre fak­ torer som i årene fremover fikk avgjørende betydning. Den ene var grunnsetningen om folkenes selvbestemmelsesrett, som president Wilson skjøv så sterkt i forgrunnen, et prin­ sipp som mange steder i Asia hadde en fullstendig eksplo­ siv virkning. Den andre var den russiske revolusjon og det nye sovjet-rikets utenrikspolitikk; om det ikke hadde lyk­ kes å få verdensrevolusjonens idé til å slå rot i Europa, var det god grobunn for den i Østens utfattige, sultende masser; de hadde det inntrykk at hvis de bare ble kvitt de fremmede herrer som utsuget dem og undertrykket dem, ville de oppnå den samme frihet og den samme høye leve­ standard som den hvite mann kunne glede seg over. Gjennom revolusjonær propaganda, organisasjonsarbeid og støtte til væpnede reisninger kunne lederne i Kreml ramme den européiske og amerikanske kapitalisme via de koloniale og halvkoloniale områder: verdensrevolusjonens vei til London og New York gikk over Peking og Bombay. Det nære østen Det osmanske rikes overherredømme over landene i Det nære østen hadde lenge holdt på å glippe, og i enkelte til­ felle hadde det nærmest bare vært en form; i og med Den første verdenskrig brøt det fullstendig sammen. Tyrkia hadde som Tysklands forbundsfelle lidt et fullstendig nederlag, og oppviste minst like alvorlige oppløsningsten­ denser som noen annen av sentralmaktene. På forhånd hadde de allierte delt byttet seg imellom, men til dels sto avtalene i innbyrdes strid. De løfter britene hadde gitt araberne, lot seg f. eks. ikke forene med de franske krav, det var konflikt mellom russiske og italienske ønsker,

ASIA VÅKNER

229

mellom italienske og greske osv. Situasjonen ble noe for­ enklet ved at Russland etter revolusjonen og særfreden gled ut av bildet, men til gjengjeld var Hellas til slutt kom­ met med i krigen på alliert side, og det var grekernes ønske om å sette seg fast på Lilleasia-kysten som utløste en ny, sterk nasjonal bevegelse i Tyrkia; det resulterte i en flerårig krig etter krigen og førte til at den opprinnelige fredsordning med Tyrkia, Sévres-traktaten, «porselensfreden», ble knust. Tyrkias nye leder var Mustafa Kemal pasja, senere kalt Atatyrk, «tyrkernes far», en av mellomkrigstidens mest fengslende politiske skikkelser. Han var født i 1880, var utdannet som offiser og hadde vært med i ungtyrkemes reformbevegelse før krigen, i likhet med så mange andre ærgjerrige, moderne innstilte offiserer som forarget seg over sultanens vanstyre. Under krigen hadde Kemal ut­ merket seg på Gallipoli. Han var en realist og en hand­ lingens mann, hensynsløs, slu og resolutt, blottet for den hang til utsettelser, kompromisser og endeløse forhand­ linger som preget så mange orientalske politikere. Han var rastløst vital, uredd og dristig, en utpreget ledertype. Han hadde lenge sett seg arg på det korrupte og evneløse hoffstyret og på den innflytelse islams religiøse ledere hadde i statslivet; selv var han rasjonalist og ville skille kirke og stat, men først og fremst ville han på ruinene av det gamle osmanske erobringsriket skape en moderne tyrkisk nasjo­ nalstat, et Tyrkia for tyrkerne og dem alene, med tyngde­ punkt i Lilleasia. Han fikk sin sjanse da grekerne 15. mai 1919 — i forståelse med briter og franskmenn — midt under fredsforhandlingene i Paris landsatte tropper i Smyrna. Det utløste en bølge av nasjonal forbitrelse, rettet både mot arvefienden Hellas og mot regjeringen i Konstantino­ pel, som hverken ville eller kunne gjøre motstand mot de alliertes disposisjoner. Kemal, som kom til Lilleasia om­ trent samtidig med den greske okkupasjon av Smyrna, forsto på mesterlig måte å organisere og lede den nasjo­ nale reisning. Han skapte faktisk en ny stat med sentrum i Ankara, som snart skulle gjøre den gamle hovedstad

230

TIDEN 1914-1945

Konstantinopel rangen stridig, og reiste med de mest pri­ mitive hjelpemidler en ny slagkraftig hær, gjennomglødet av kampvilje, av nasjonal fanatisme. Med denne armé slo han grekerne gang på gang, og kunne høsten 1922 kaste dem ut av Lilleasia. Han hadde fått støtte av russerne, og i oktober 1921 hadde franskmennene sluttet separatfred med ham og gitt avkall på Kilikia. Italienerne, som også hadde hatt krav på tyrkisk land, trakk seg likeledes ut. Britene, som hele tiden hadde holdt sin hånd over gre­ kerne, fant nå situasjonen uholdbar, og i oktober 1922 ble det sluttet våpenhvile. Den endelige fredstraktat ble un­ dertegnet i Lausanne i juli 1923; der kunne det gjenfødte Tyrkia så å si stille sine vilkår. Det fikk praktisk talt be­ holde hele det territorium Kemal hadde tatt sikte på å Mustafa Kemal pasja (midt for bordet), fotografert sammen med sin stab under krigen mot grekerne i 1920. Den greske okkupasjon av Smyrna i mai 1919, midt under fredskonferansen i Paris, skapte en voldsom nasjonal forbitrelse i Tyrkia. Kemal organiserte motstanden mot arvefienden, sammenkalte en nasjonalforsamling i Ankara, bygget opp en ny tyrkisk armé, og kunne høsten 1922 etter forbitrede kamper drive grekerne ut av Lilleasia, som tyrkerne ved freden i Lausanne i juli 1923 fikk beholde i sin helhet.

ASIA VÅKNER

231

Polarforskeren og huma­ nisten Fridtjof Nansen stod i 1920-21 i spissen for hjemsendelsen av 450 000 krigsfanger og ledet i 1921-22 hjelpe­ arbeidet under hungers­ nøden i Sovjetunionen, støttet av humanitære organisasjoner i mange land (se illustr. side 210). Etter oppdrag av Folkeforbundet organi­ serte han etter den tyrkisk-greske krig et om­ fattende hjelpearbeid for greske flyktninger fra Lilleasia, og ledet senere utvekslingen av tyrkere fra gresk og grekere fra tyrkisk område.

innlemme i den nye statsdannelse: Lilleasia, en del av øyene og på den européiske siden av Bosporus, Konstanti­ nopel med Øst-Thrakia. Traktaten forutsatte også en stor­ stilt utveksling av greske minoritetsgrupper i Lilleasia og tyrkiske i Hellas; i alt ble 2 millioner mennesker flyttet, en kjempemessig organisatorisk oppgave som ble løst med bistand av Folkeforbundet og under ledelse av Fridtjof Nansen. Med Lausanne-freden var imidlertid Kemals verk bare halvgjort; han ville ikke bare skape en uavhengig tyrkisk nasjonalstat, men en moderne stat. Slag i slag kom nå de indre reformer, i et halsbrekkende tempo; til sammen representerte de et fullstendig brudd med fortiden, både når det gjaldt forfatning, rettsvesen, religiøse, politiske og sosiale forhold, kulturliv osv. Ikke siden Peter den store hadde noe land sett et så konsekvent forsøk på å omskape et samfunn, ja Kemal gikk på mange måter enda lenger enn den russiske tsar. Republikken ble innført, og sultanen som lenge hadde ført en skyggetilværelse, forsvant i land­ flyktighet. Kemal ble president og hadde i virkeligheten fullstendig diktatorisk makt, tross en forfatning som på

232

TIDEN 1914-1945

papiret var demokratisk, etter mønster av det beundrede Vesten. Islam opphørte å være statsreligion; den viktige rolle religionen hadde spilt f. eks. i rettslivet, på det kulturelle område og i samfunnslivet for øvrig, måtte den nå gi slipp på. Det nye Tyrkia ble en helt «sekularisert» stat, og Kemal gikk ofte forbløffende dristig, ja utfordrende til verks i sin kamp mot gamle tros- og tankeformer; det var som om han ønsket å sjokkere folket for å vekke det. Kvinnens stilling ble i løpet av få år endret på revolusjo­ nerende vis; hun kastet sløret — hvilket måtte virke som den rene nudisme på de gammeltroende — og hun fikk ikke bare stemmerett, men også en helt annerledes selv­ stendig familierettslig stilling. Det var en emansipering i løpet av noen få år svarende til den det hadde tatt Vestens kvinner slektledd i bitter kamp å oppnå. Latinsk skrift ble innført til avløsning av arabisk; samtidig ble det satt i gang et rent felttog mot analfabetismen, og i språket ble arabiske ord og vendinger renset ut. Hele vesteuropéiske lovsamlinger ble oversatt og gjort gjeldende, og i nærings­ livet ble ny teknikk og nye metoder innført, nye industrier reist osv. Det gikk over stokk og stein, og ikke alltid kunne natur­ ligvis det nye funksjonere effektivt. Ofte støtte reformene også på motstand; ble den alvorlig, slo Kemal den hen­ synsløst ned, om nødvendig med den rene terror; han tok ikke i betenkning å henrette gamle venner og medarbei­ dere hvis han fant det påkrevd. Selv om en del av refor­ mene foreløbig ble nokså overfladiske, og selv om korrup­ sjon og andre gamle misligheter mangesteds gikk i svang, lyktes det iallfall Kemal innen sin død i 1938 å rykke folket opp av den orientalske letargi det hadde befunnet seg i gjennom generasjoner, og langt på vei gjøre Tyrkia, «Europas syke mann», til en livskraftig asiatisk stat med vesteuropéisk sivilisasjon. Det var med lett hjerte Kemal hadde gitt slipp på de arabiske land som ennå ved utbruddet av Den første verdenskrig sto under sultanens overherredømme, selv om det ikke alltid kunne utøves synderlig effektivt. For

ASIA VÅKNER

233

de allierte å bli enige om disse områders videre skjebne, var imidlertid alt annet enn lett. De mer eller mindre vage løfter araberne hadde fått fra vestmakthold da de under ledelse av emir Hussein av Hedsjas, hans fire sønner, andre stammehøvdinger og den britiske arkeologen Law­ rence kjempet mot tyrkerne i ørkenen (side 71 f), sto i strid med de planer stormaktene selv hadde om å sette seg fast i disse strøk; bl. a. gjorde både franskmennene og ara­ berne krav på Syria. Araberne hadde utsett seg Damaskus som hovedstad i det stor-arabiske rike de drømte om, men da stormaktene planla delingen av det tyrkiske rike, hadde Frankrike fått løfte på Syria, Storbritannia på Mesopotamia — det senere Irak — og Palestina. Palestina var et problem for seg. De fleste jøder verden over hadde vært fiendtlig innstilt til Russland, pogromenes land. For å søke å vinne jødene for de alliertes sak av­ fattet derfor den britiske utenriksminister Arthur Balfour 2. november 1917 en erklæring, hvor det het at regjerin­ gen «ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jødene i Palestina» og vil gjøre alt som står i dens makt for å realisere denne plan (se side 94). Men det skulle ikke skje noe som kunne krenke ikke-jødiske sam­ funns rettigheter i Palestina. Balfour-erklæringen imøte­ kom den sionistiske bevegelse som siden 1890-årene hadde vunnet stadig sterkere tilslutning blant jødene som bodde spredt rundt om i alle land; det var et forsøk på å virkelig­ gjøre den gamle drøm om å vende tilbake til Det hellige land, til Jerusalem, til Sion. Det hadde alt funnet sted en viss jødisk innvandring til Palestina i årene før krigen, men jødene utgjorde i 1914 ikke mer enn vel 10 prosent av befolkningen. Ved fredsoppgjøret ble Palestina som forutsatt britisk mandat, men det var ikke helt lett for britene å virkelig­ gjøre løftet i Balfour-erklæringen. Noe vagt utformet var det jo også: uttrykket «et nasjonalt hjem» kunne bety en jødisk stat, men det kunne også bety at jødene fritt skulle kunne slå seg ned i landet uten å få det hele og uten å ut­ øve noen overhøyhet over den arabiske befolkning, som fortsatt lenge ville være i overveldende flertall og som

Innvandringen av jøder til det jødiske «nasjonalhjem» i Palestina førte til sterke motsetninger mellom immigrantene og den arabiske befolkning i landet, og ikke sjelden kom det til blodige sammenstøt. Mandatarmakten Storbritannia hadde ofte store vanskeligheter med å opprettholde ro og orden, og sto både under press fra jødene, som ønsket økt innvandring, og fra araberne, som ønsket at det ble satt en stopper for den. Dette bildet er fra urolighetene i 1936.

hadde bodd i landet gjennom mer enn tusen år. At det ville oppstå komplikasjoner, var klart, og britene ville nødig komme i konflikt med araberne — som alt på forhånd var bitre; de mente de hadde krav på at både Palestina og Syria ble innlemmet i det storarabiske riket. Under det britiske mandatstyret fant det sted en betydelig innvand­ ring av jøder til Palestina, og den kunne vært enda meget større hvis ikke britene hadde begrenset den av hensyn til araberne. Likevel oppsto det alvorlige vanskeligheter. Jødene representerte en moderne, vestlig sivilisasjon og til dels ganske radikale politiske og sosiale synspunkter. De samfunn de bygget opp midt i den tilbakeliggende, feu-

ASIA VÅKNER

235

dale araberverden, med dens fattigdom og nød, dens mid­ delalderlige samfunnsforhold, skapte derfor gjæring og uro i arabermassene, og det var lett for høvdinger og gods­ eiere å spille på rasehat og misunnelse. Her lå spiren til bitre stridigheter og farlige konflikter i det brennbare Midt-Østen gjennom årtier fremover. Det nye arabiske riket ble innskrenket til hoveddelen av den arabiske halvøy, men den skiftet herre i løpet av de første etterkrigsårene. Den slu og maktglade beduinhøvding Abdul-Aziz Ibn Saud, som var overhode for vahabittene, en slags islamittiske puritanere, hardføre krigere, tok makten i det indre av landet, og kom i kon­ flikt med Hussein, som han slo og fordrev fra Hedsjas i 1924-25. Ibn Saud tok kongenavn, og ble herre over det meste av halvøya, som senere ble kalt Saudi-Arabia. Britene, som til slutt hadde slått hånden av Hussein, søkte å holde hans to sønner skadesløse ved å gi dem andre riker: Fe i sal ble konge i Irak, det gamle Mesopotamia, som inntil 1932 var britisk mandat, men så ble et selv­ stendig monarki i nært samarbeid med Storbritannia — Ab dull ah ble emir av Transjordania, en utskilt del av det britiske Palestina-mandat. Mandatordningen ble opp­ hevet i 1946, Abdullah ble konge, og etter at han under den jødisk-arabiske krig 1948-49 innlemmet de arabiske delene av Palestina i riket, skiftet det navn og ble kalt Jordan. Syria ble fransk mandat, og oppnådde selvstendig­ het etter Den annen verdenskrig, idet Libanon ble skilt ut som en egen republikk. Persia hadde i årene nærmest før 1914 bare i navnet vært selvstendig; russerne hersket i nord, britene i syd, og under krigen kjempet både tyrkere, russere og briter der. Etter revolusjonen i 1917 var britene for en tid kvitt den brysomme rivaliseringen fra russisk side; de anerkjente landets selvstendighet, men søkte å gjøre det til et britisk lydrike. Russerne gjorde snart igjen sine interesser gjel­ dende i den nordlige del av landet, men begge stormakters planer ble veltet ved en nasjonal reisning, ikke ulik den tyrkiske, i 1921. Lederen var en tidligere underoffiser, Riza Khan som var blitt general, gjorde statskupp, av­

236

TIDEN 1914-1945

satte regjeringen og selv ble krigsminister, regjeringssjef og til slutt — i 1925 — lot seg utrope til ny sjah av Persia. I likhet med Kemal forsøkte han å modernisere og utvikle sitt land, men ikke med samme hell. Afghanistan hadde før krigen stått helt under britisk innflytelse, men også her gjorde det seg nasjonalistiske strømninger og européiseringstendenser gjeldende, og under kong Amanullah oppnådde landet en mer selv­ stendig stilling, samtidig som det innledet samarbeid med Sovjetunionen. Egypt var i realiteten alt lenge før krigen revet løs fra Tyrkia; det var bare en formell bekreftelse av et faktisk forhold da britene gjorde landet til et protektorat i 1914, etter at Tyrkia hadde gått inn i krigen på tysk side; britene hadde hatt den virkelige makt i landet siden 1880-årene. Også i Egypt ble imidlertid nasjonalfølelsen stimulert under krigen og i årene etterpå. Det oppsto uro i landet, og i 1922 fant britene det best å oppheve protektoratet og anerkjenne Egypt som selvstendig stat. Ahmed Fu ad, en slektning av den siste khediv, ble utropt til konge. Britene hadde imidlertid fortsatt rett til å holde tropper i landet, bl. a. for å forsvare Suezkanalen, veien til India; de be­ holdt også kontrollen over egyptisk utenrikspolitikk og over sine viktige økonomiske interesser i landet. Det kom ut gjennom 1920-30-årene stadig til rivninger mellom britene og den egyptiske uavhengighetsbevegelse; i august 1936 anerkjente Storbritannia landet som uavhengig, og fikk til gjengjeld en alliansetraktat med det, med rett til å holde tropper og flystyrker i Suez-området.

Gandhi og den indiske frihetskamp Etter Sepoys-opprøret i India i 1857 hadde den britiske stat overtatt alle Det ostindiske handelskompanis besittel­ ser og rettigheter, og India ble styrt som en britisk koloni, under en visekonge. Uviljen mot fremmedveldet gjorde seg fortsatt sterkt gjeldende i befolkningen, og den indiske uavhengighetsbevegelse var i jevn vekst gjennom de siste tiår av 1800-tallet. Den ble stimulert dels av impulser fra

ASIA VÅKNER

237

de mange indere som reiste til Storbritannia og skaffet seg en høyere utdannelse der, dels av en nasjonal renessanse på kulturlivets områder, hvor inderne søkte tilbake til sitt eget, opprinnelige grunnlag. Begge tendenser bidro til å stimulere kravet om mer selvstendighet, større delaktighet i styret. Et samlingspunkt fikk bestrebelsene i den indiske nasjonalkongress, som ble opprettet i 1885. Den var på ingen måte noen nasjonalforsamling, men den var spiren til en slik, og først og fremst var den en skole, et forum hvor inderne — som var så splittet av rasemessige, religiøse, språklige og andre faktorer — kunne komme sammen og drøfte felles problemer, lære seg selv og hverandre å kjenne, oppdras til selvstendig politisk virksomhet. De ledende menn innenfor uavhengighetsbevegelsen, f. eks. Gopal Gokhale, var i denne perioden moderate; de søkte samarbeid med britene, ville gå langsomt, skrittvis fram, og la lenge hovedvekten på å oppdra og modne sitt eget folk til selvstyrets oppgaver engang i fremtiden; de samlet derfor også i stor utstrekning sine krefter om folke­ opplysningsarbeidet, om sosiale reformer o. 1. Nye ten­ denser gjorde seg imidlertid gjeldende mot slutten av år­ hundret, en mer pågående, aggressiv ånd, i åpen kampstil­ ling til britene, med radikale krav om fullt selvstyre, med trusler om opprør. Den som først og fremst representerte disse strømninger, var Bal Gangadhar Tilak. Den første verdenskrig ga her som overalt ellers den nasjonale uavhengighetsbevegelse en sterk stimulans, og mange var dypt skuffet over at britene ikke belønnet Indias lojale krigsinnsats med politiske innrømmelser, med utvi­ det selvstyre. Mot slutten av krigen hadde flertallet av den politisk bevisste del av befolkningen samlet seg om kravet om selvstyre for India som et dominion, på linje med f. eks. Australia eller Canada. Det utkast til ny forfatning for India som britene la fram i juli 1918, svarte ikke på noen måte til forventningene, og misnøyen ga seg utslag i uroligheter. Britene vedtok en spesiell, streng opprørslov, og brukte den til å føre et hardt politistyre; klimaks var Amritsar-massakren i april 1919, da nesten 2000 indere ble meiet ned av britiske tropper på en plass det var umu­

238

TIDEN 1914-1945

lig å flykte fra; nærmere 400 av dem døde. Dette skapte voldsom forbitrelse i India, og la forholdene til rette for en skjerpet kamp fra uavhengighetsbevegelsens side. Enda viktigere var det at den — etter at både Gokhale og Tilak var døde — hadde fått en ny leder med nye kampmetoder: Gandhi. Mohandas Karamsjand Gandhi — som inderne ga tilnavnet Mahatmah, «stor sjel» — var født i 1869. Faren var embedsmann i en av de små indiske fyrstestatene, og sønnen ble utdannet til jurist i England, hvor han følte seg ille til mote og la grunnen til en inngrodd uvilje mot den vestlige kultur. Som ung sakfører praktiserte Gandhi en tid i Syd-Afrika, hvor en minoritet av indere levde under til dels helt elendige kår. I kampen for å hjelpe dem og skaffe dem sin rett vant han sine første sporer som poli­ tiker; her fikk han også for første gang prøve sine nye metoder, den passive motstand. I 1914 dro han hjem til India, og var ennå under krigen lojal mot det britiske styre, men ble gang på gang skuffet over at indernes selvstyrekrav ikke ble imøtekommet i større utstrekning enn tilfellet var. I august 1920 ble han leder for uavhengighetsbevegelsen på et kamp-program. Men det var ikke noe opprør han tok sikte på; det ville bli slått ned med makt som så ofte før, og dertil kom at bruken av vold stred mot Gandhis dype religiøse overbevisning. Han hyllet en lære med absolutt forbud mot å drepe og overhodet skade eller bruke vold mot noe levende vesen, dyr eller menneske, med påbud om absolutt sannferdighet og om en asketisk livsførsel på alle områder. Disse idealer hadde dype røtter i India, og med utgangspunkt i dem og i en analyse av britisk hersketeknikk utformet Gandhi en ny strategi for uavhengighetsbevegelsen: Når hundre tusen hvite menn kunne herske over et rike med 350 millioner indere, skyldtes det at herskerne fikk i stand samarbeid med de undertvungne. Kampmidlet mot myndighetene måtte da logisk bli å nekte samarbeid, «non-cooperation», passiv motstand, lydighets-nektelse, «civil disobedience». Man skulle la være å medvirke til den britiske administrasjon av landet, man skulle nekte å

ASIA VÅKNER

239

Lederen av den indiske uavhengighetskamp i mellomkrigsårene, Mohandas Karamsjand Gandhi, som av sine landsmenn fikk tilnavnet «Mahatmah» — «stor sjel».

betale skatter og avgifter, boikotte engelske varer osv. Ble man arrestert, skulle man ydmykt og uten motstand la seg straffe. Det var en kampmetode som tok sikte på å lamme administrasjonen og samfunnslivet innenfra, en kamp­ metode i slekt med generalstreiken, meget effektiv i det moderne kompliserte samfunn som er så avhengig av at det ene hjul griper inn i det andre gjennom hele det vel-

240

TIDEN 1914-1945

Aga Khan, det åndelige overhode for ismailittene — en egen gruppe av muhammedanere, som det finnes særlig mange av i India og Persia, men også i Malaya, Afghanistan, Arabia, Syria og de islamittiske land i Afrika — veies opp med gull. En gang i året betaler de troende tri­ butt til Aga Khan — han veies opp med gull, ved enkelte jubileer med diamanter. De midler som kommer inn, blir brukt til veldedige for­ mål. Den Aga Khan, som veies her, var den tredje i rekken, han ble etterfulgt av sin sønnesønn Karim i 1957.

dige maskineriet, meget mer effektiv enn en væpnet reis­ ning i moderne tid, da regjeringen med sin rådighet over tunge våpen og et effektivt kommunikasjonsapparat nes­ ten alltid vil kunne slå ned reisninger før de tar overhånd.

ASIA VÅKNER

241

Generalstreiken eller den passive motstand står man imidlertid mer eller mindre hjelpeløs overfor, hvis lam­ melsen av samfunnsfunksjonene blir hundre prosent ef­ fektiv og de som setter aksjonen i verk, ikke lar sin motstandsvilje brytes med maktmidler, men er rede til å ta de nødvendige ofre og holde ut. Det er en krevende metode; den stiller meget store krav til disiplin — også selvdisiplin — og samhold, men den lå på mange måter vel til rette for indisk mentalitet, og hadde støtte i landets religiøse og filosofiske tradisjoner. Fra en indisk rundebordskonferanse i London i 1931. I bildets sent­ rum sees Gandhi og Sarujini Naidu, og tre plasser til høyre for henne står statsminister Ramsay MacDonald, som ledet konferansen.

i 1. Grimberg 21

242

TIDEN 1914-1945

Den første kampanjen i 1921-22 førte imidlertid ikke fram; disiplinen og samholdet var ikke tilstrekkelig utvik­ let, Gandhis autoritet ennå ikke tilstrekkelig grunnfestet, og ulydighetskampanjen brøt sammen. Den nye lederen måtte selv vandre i fengsel, men han forsikret rolig dom­ meren om at når han ble fri igjen, ville han ta fatt hvor han hadde sloppet. Nye ulydighetskampanjer og boikott­ aksjoner, stadig mer effektive, fulgte imidlertid ut gjennom 1920-årene og inn i 1930-årene, og stadig ble de mer effektive, stadig ble Gandhis autoritet hos de indiske masser styrket. Når britene fengslet ham, svarte han med å erklære «en faste inntil døden», og sultestreiken var for denne hellige mann et like effektivt våpen som ulydighets­ kampanjen. Britene våget ikke å ta ansvaret for at han skulle dø i deres fengsel; så gang på gang bøyde de unna og gikk med på kompromisser fordi denne magre, lille mannen i lendeklede nektet å ta til seg de minimale por­ sjoner av fikener, dadler og geitemelk som han levde av. Hele tiden representerte India et uløst, verkende prob­ lem for det britiske samveldet, med endeløse utrednings­ arbeider og forhandlinger. En ordning som inderne var tilfreds med, kom man ikke fram til i mellomkrigstiden, men for hver gang forfatningen ble endret, beveget man seg noen små skritt i retning av selvstyre, i retning av dominionstatus, mens britiske konservative og indiske radikalere var like misfornøyde. Sun Yat-sen, Chiang Kai-shek og det nye Kina I motsetning til India hadde Kina aldri vært noen ko­ loni, men det gamle kulturland, verdens folkerikeste stat, befant seg i en oppløsningstilstand. De siste keisere av mandsjudynastiet maktet hverken å vareta Kinas interes­ ser utad eller å hevde statsmakten innad. De hvite stor­ makter satte seg fra midten av forrige århundre fast ved kysten, i små kolonier og «konsesjoner», hvor de skaltet og valtet som de ville, utbyttet landet og gang på gang tvang det til å gjøre ydmykende innrømmelser. Under­ tiden kom det til blodige reisninger mot «de fremmede

ASIA VÅKNER

243

djevler», f. eks. ved det såkalte bokseropprøret i 1900-01 (bd. 20, side 364 f). Slike begivenheter skapte en heftig forbitrelse blant ki­ neserne, en forbitrelse rettet både mot fremmedveldet og mot det avmektige, udugelige dynasti. Yngre kinesere som hadde studert i utlandet, så at Kina måtte gå Japans vei hvis landet skulle kunne hevde seg, men det gamle styret var så gjennomsatt av råte at fornyelse og reformer fra det hold ikke var å vente. 11911 brøt det ut opprør, og i Nanking ble det opprettet en republikansk regjering under le­ delse av en av de yngre, radikale intellektuelle, legen Sun Yat-sen, som en tid hadde måttet gå i landflyktighet til Japan, USA og Vest-Europa for sine opprørske meningers skyld. Han hadde dannet et nytt parti, Kuomintang, «det nasjonale folkeparti», med et program som omfattet kravet om nasjonal uavhengighet og selvhevdelse, om et demoDen revolusjonære legen Sun Yat-sen (i mørk frakk) omgitt av like­ sinnede ved avreisen til Nanking i slutten av 1911. Den 29. desember utnevnte konventet ham til president for de forente kinesiske provin­ ser (se også bd. 29 side 255 ff).

244

TIDEN 1914-1945

kratisk styresett og om sosialistisk anstrøkne samfunnsreformer. Det kom til forhandlinger mellom Sun og øverst­ kommanderende for de keiserlige tropper, Yiian Shihkai; det endte med at keiseren i februar 1912 ble tvunget til å abdisere, mens presidentverdigheten i den nye repub­ likken gikk over fra Sun til Yuan. Den nye presidenten var i sannhet ingen demokrat; han tenkte en tid også på å ta keisernavn, og reformene uteble. 11916 døde han, etter at et nytt alvorlig opprør hadde brutt ut året før; hans etterfølgere var svake og udugelige. Under Den første verdenskrig ble landet igjen ydmyket av Japan, som tok de tyske besittelsene i Shantung og satte seg fast der. Innad fortsatte oppløsningen. Kuomintangfolk organiserte en egen regjering i Kanton, og i de fleste provinser rundt om i landet lå den virkelige makt i hen­ dene på militær-guvemører og røvergeneraler, som styrte slett og vilkårlig, først og fremst med det for øye å berike seg ved utplyndring av den fattige og vergeløse bondebe­ folkningen. Det hele truet med å ende i kaos og anarki, men midt i oppløsningsprosessen begynte nye, sterke kref­ ter å gjøre seg gjeldende. Det gamle hatet mot de fremmede utbyttere stimulerte nasjonalfølelsen og virket samlende, og reformbevegelsen fikk nye impulser fra så vel Wilsons som Lenins idéverden. I samsvar med prinsippet om fol­ kenes selvbestemmelsesrett ble Japan i 1921 presset av de andre stormakter — som også var skinnsyke — til å trekke seg ut av Shantung, og samme år ble et kinesisk kommu­ nistparti stiftet. Samlingspunktet for den nasjonale og sosiale bevegelse som ville skape et nytt Kina, var imidlertid i denne tid Kanton-regjeringen, som bygget på Kuomintang og hvis ledende personlighet var Sun Yat-sen. Omkring ham sam­ let den nye ungdom seg, først og fremst studentene, som var besatt både av nasjonalisme og sosial reformiver; de ville skape et sterkt, uavhengig Kina, bygget på den mo­ derne vestlige sivilisasjon og teknikk de hadde lært å kjenne ved sine universiteter og høyskoler, hjemme, i USA og i Vest-Europa — og samtidig ville de demokrati­ sere Kina, gi massene del i statsstyret og fri dem fra åger-

ASIA VÅKNER

245

karlenes og røvergeneralenes velde. Kina var i disse årene umiddelbart etter krigen et sydende kaos av nye, radikale idéer i kamp med gamle forestillinger og gammel treghet i det kanskje mest konservative og tradisjonsbundne av alle samfunn. Det kom til voldsomme konflikter og rystel­ ser, en altomfattende strid mellom gammelt og nytt, poli­ tisk, sosialt og religiøst, en strid som holdt på å sprenge både samfunnet og menneskene. Selv familien, grunnlaget for hele den kinesiske samfunnsstruktur gjennom mer enn tusen år, holdt på å gå i oppløsning; sønn sto mot far, bror mot bror, søster mot søster — for også kvinnene var med og krevde sosiale og politiske rettigheter i det utpregede mannssamfunnet. Et nytt ferment kom inn i denne voldsomme gjæringsprosessen i og med kommunismen. Det kinesiske kommu­ nistparti spilte riktignok ennå en ubetydelig rolle, men det samarbeid Sun innledet med regjeringen i Moskva, var så meget mer betydningsfullt. Her som overalt ellers i Østen støttet Sovjet den nasjonale bevegelse for gjennom den å ramme de kapitalistiske stormakter, og kineserne hadde bruk for russisk hjelp, for russiske våpen og for bolsjevikisk organisasjonsevne. De kinesiske kommunister fikk ordre fra Moskva om å gå inn som en egen gruppe i Kuomintang, og fra Moskva kom spesialister til Kanton, politikere som Mikhail Borodin, militære som marskalk Galens. De skapte orden og system i den uformelige massebevegelsen, og de organiserte en moderne hær. I begynnelsen av 1925 begynte den kinesiske revolu­ sjon, en reisning som både tok sikte på å fordrive de frem­ mede utbyttere og på å slå ned røvergeneralene for å skape en sterk, effektiv regjering for hele Kina. Streiker, boikottaksjoner og fremmedfiendtlige opptøyer skapte et spent forhold til stormaktene, og i juni 1926 begynte den nasjonale armé sin lange marsj nordover fra Kanton for å samle og frigjøre riket. Det ble et seierstog. Én etter én ble røvergeneralene fordrevet eller tvunget til underkastelse, mens by etter by, provins etter provins falt i Kuomintanghærens hender, og de fremmede herrer etter hvert ble tvunget til å gi avkall på sine privilegier.

246

TIDEN 1914-1945

Chiang Kai-shek etter et fotografi fra 1920-årene, da han som sjef for Kuomintang-hæren tilrev seg diktatorisk makt i Kina. Da Whampoa militærakademi ble opprettet i 1924, ble Chiang Kai-shek akademiets første sjef (se også bd. 29 side 261 ff).

Midt under seierstoget kom det imidlertid til en krise innenfor Kuomintang: bevegelsen rommet for sterke mot­ setninger til at den kunne holde sammen når det ytre trykk fra de felles motstandere letnet og seieren var innen­ for rekkevidde. På den ene side sto mellomklassen og overklassen, handelsmenn, industridrivende, godseiere og andre mer eller mindre velhavende borgere; på den annen side de radikale, til dels kommunistiske intellektuelle, støttet av den politisk bevisste del av arbeider- og bonde­ massene. Det var en ulegelig motsetning mellom disse to gruppene. Borgerne ville kaste av fremmedåket, og de ønsket en regjering som kunne skape ro og orden, som kunne hevde statsautoriteten innad og Kinas interesser utad. De satte seg imidlertid imot ikke bare revolusjonsidéene, men også de mer vidtgående reformplaner. Kom­

ASIA VÅKNER

247

munistene og de radikale intellektuelle ville ikke bare fri­ gjøre, samle og styrke Kina, men også gjennomføre en mer eller mindre vidtgående sosial revolusjon. Sun Yat-sen — som døde i 1925 — hadde forsøkt å balansere mellom ytterlighetene og holde bevegelsen sammen. Den nye leder­ skikkelsen innenfor Kuomintang, generalen Chiang Kaishek, som hadde ledet felttoget nordover, var imidlertid klart anti-kommunistisk innstilt. I april 1927, like etter erobringen av Shanghai, slo han overraskende til mot kommunistene i byen, knekket med hensynsløs maktbruk en generalstreik og renset etter hvert ut alle de kommunis­ tiske og radikale elementer både i regjeringsapparatet og hæren. I løpet av kort tid hadde han samlet all makt i sine egne hender, og var i virkeligheten Kinas diktator. Kommunismen kunne han imidlertid ikke utrydde. Den hadde god grobunn i de utarmede masser, både bøn­ dene og byproletariatet, som levde på sultegrensen. I flere provinser, bl. a. Hunan og Kiangsi, ble det organisert kommunistiske partisanstyrker under ledelse av Mao Japanske generaler fotografert under planleggingen av operasjoner i provinsen Jehol i 1933 (se også side 313).

248

TIDEN 1914-1945

Mao Tse-tung i spissen for sin tusentallige tilhengerskare under «den lange marsjen» gjennom Kina i 1934-35. Utsnitt av et idealisert maleri.

Tse-tung, en ung kommunist, som hadde forstått at skulle Marx’ og Lenins lære seire i Kina, måtte man ikke — som Moskva foreskrev — bygge på proletariatet i byene og industristrøkene; det var en for smal basis; man måtte bygge på bøndene, vekke dem politisk og organisere dem, for de fattige bønder utgjorde 85 prosent av Kinas befolkning. Støttet til bøndene klarte også Mao å holde sine røde partisanhærer i felten, tross de «fem utryddelses-felttog» Chiang innledet mot dem; Maos tropper ble mestre i geriljaens kunst. I 1934 ble likevel situasjonen uholdbar for dem i Kiangsi, og med en hær på 100 000 mann tiltrådte Mao «den lange marsjen», gjennom Hunan, Kweichow og Szechwan til Shensi i den nordvestlige del av landet, en odyssé på nesten 10 000 kilometer, gjennom ørkener og sumper, over fjell og breer, under stadige kam­ per, mens sult og sykdom herjet i rekkene. Av de 100 000 kom ca. 10 000 fram. Men de bygget opp sin egen stat, et Sovjet-Kina i miniatyr, med Yenan som hovedstad. Der ventet de med kinesisk tålmodighet på at deres og kom­ munismens time skulle komme. De skulle ikke vente for-

ROOSEVELTS AMERIKA

249

gjeves. Tiden arbeidet for dem. De japanske erobrerne arbeidet for dem. Chiang Kai-shek og hans udugelige, kor­ rupte embedsmenn arbeidet for dem.

VERDENSKRISEN, ROOSEVELTS AMERIKA OG HITLERS TYSKLAND Velstand og krakk Verden var — på sett og vis — kommet økonomisk til krefter igjen omkring 1925. Da nådde verdensproduksjonen førkrigsnivået, da var de fleste pengesystemer stabili­ sert etter voldsomme svingninger, da begynte for alvor en ny, sterk oppgang som gjorde seg gjeldende i de fleste land. Men alt dette betydde ikke at verden var kommet tilbake til «de gode gamle dager» og deres stabilitet. For det første var det en helt ny likevekt som hadde innstilt seg; produksjonen og velstanden hadde økt sterkt i visse land, først og fremst i USA og i en rekke andre oversjøiske stater, som Japan, mens andre tidligere blomstrende land var rammet av stagnasjon og befant seg i en slags perma­ nent krise-tilstand med stor arbeidsledighet; det gjaldt f. eks. Storbritannia. Den nye likevekten var også alt annet enn stabil. For det første eksisterte store internasjonale problemer som ikke på noen måte var løst, bare løselig tildekket, takket være store nye lån og foreløbige arrangementer. Det gjaldt både spørsmålet om Tysklands erstatningsbetalinger for krigs­ skadene og de allierte staters krigsgjeld — i siste instans til USA. De to problemer hang sammen. Franskmennene hadde f. eks. lånt penger av britene, men satte sin lit til de tyske erstatningsbetalinger, og når de sviktet, kunne Frankrike ikke betale. Britene på sin side kunne ikke be­ tale USA når deres skyldnere var ute av stand til å klare sine forpliktelser. Amerikanerne krevde sine tilgodehavender, ut fra det resonnement president Coolidge opp­ summerte i de enkle ord: «They hired the money, didn’t they?», de lånte pengene, ikke sant? Men samtidig gjorde amerikanerne det vanskelig eller umulig for de européiske

250

TIDEN 1914-1945

Karikatur fra 1920-årene som viser hvordan Onkel Sam ved hjelp av en rekke kraftige magneter trekker til seg européisk kapital. Årsaken til den sterke kapitalstrømmen til USA var blant annet at Europa under Den første verdenskrig hadde lånt enorme summer i Amerika og at den amerikanske produksjon hadde steget meget sterkt, mens den européiske var sunket — samtidig som det européiske forbruk på grunn av krigen var økt betydelig.

statene å betale. Internasjonal gjeld kan i siste instans bare betales ved levering av varer eller gull, men amerikanerne verget seg mot import fra Europa med nye, høye toll­ murer, mens de forserte sin egen eksport, og de satt på forhånd inne med storparten av verdens gullbeholdning. Derfor kunne hele systemet bare fortsatt fungere ved at USA ga Europa, ikke minst Tyskland, veldige nye lån; det kamuflerte den kjensgjerning at amerikanerne egentlig — som en engelskmann uttrykte det — forsøkte «å få kapita­ len til å flyte oppover bakke». På toppen av dette ble det fyrt opp under den amerikanske høykonjunktur med store kreditter til børsspekulasjoner, slik at det ble skapt veldige nye papirverdier, og med en utnyttelse av avbetalingssystemet som gikk langt ut over alt hva man før hadde sett på området. Nå var naturligvis ikke høykonjunkturen og hele vel­ standsveksten i siste halvpart av 1920-årene bare basert på kunstige og midlertidige papirarrangementer. Det hadde også funnet sted en betydelig reell velstandsutvik­ ling, først og fremst i USA, basert på tekniske fremskritt og en sterk utbygging av produksjonsapparatet. Alt før krigen hadde amerikansk økonomi gjennom årtier vært i voldsom vekst, men krigen ga den et avgjørende skubb

ROOSEVELTS AMERIKA

251

fremover. Et nøytralt USA hadde i tre år kunnet produ­ sere for umettelige markeder, mens Europas stormakter var opptatt med å ødelegge hverandre, og resultatet var en veldig vekst i amerikansk produksjonsevne, innenfor industrien som innenfor landbruket, hvor også maskindriften nå slo helt igjennom. To tall viser hvilken økono­ misk maktforskyvning som hadde funnet sted: I 1914 hadde USA en nettogjeld til Europa på 3 milliarder dollar, i 1918 hadde landet 12-14 milliarder dollar til gode i ut­ landet. Fra å være et kapitalimporterende land var det blitt verdens største kreditornasjon. I 1925 hadde det over halvparten av verdensproduksjonen av nøkkelvarer som jern, kull, stål, kobber, olje, bomull osv., mens det bare hadde 5 prosent av verdens samlede befolkning. Denne utviklingen skyldtes naturligvis på ingen måte bare krigens virkninger. USA var fra naturens side et overordentlig rikt land, det representerte et veldig hjemmemarked uten tollgrenser, og det var på mange felter blitt banebrytende på det teknologiske område, med nye oppfinnelser og kanskje først og fremst nye industrielle organisasjonsmetoder. Det var blitt den moderne masseproduksjons land, som brakte stadig nye tekniske produkter innenfor menigmanns økonomiske rekkevidde. Bilen er det typiske eksempel. Før krigen hadde den vært nærmest en teknisk kuriositet, en luksus og et leketøy for sportslig innstilte rikmenn. Etter krigen ble den masse­ produsert til stadig lavere priser, og det varte ikke mange år før den satte sitt preg på landeveistrafikken og for­ trengte hestekjøretøyene. Den banebrytende innsats her ble gjort av Henry Ford; han organiserte den innviklede arbeidsprosess på en revolusjonerende ny måte, delte den opp i de mest elementære og enkle operasjoner, som så å si enhver kunne utføre. Så meget som mulig av deleproduksjonen ble overtatt av automatisk maskineri, uansett hvor dyrt det ble i anskaffelse — det lønte seg likevel. Fra alle avdelinger ble så den enkelte bils tusener av deler ført fram til samlebånd hvor seksjon etter seksjon ble montert, og disse ble så til slutt ført fram til hovedbåndet, hvor bilen ble satt sammen, av arbeidere som sto eller satt

252

TIDEN 1914-1945

stille, mens båndet beveget seg i ubønnhørlig tempo. Det var en metode som krevde minutiøs planlegging av hver minste detalj, slik at det ikke på noe punkt i prosessen oppsto mangel på deler eller deler hopet seg opp. På den måten kunne man montere en Ford-bil av den berømte billige modell T i løpet av 93 minutter, og prisen kunne stadig reduseres tross stigende kvalitet. Bilen var blitt en masse-artikkel, oppnåelig for den jevne mann. Det første automatiske samlebånd hos Ford, selve sym­ bolet for den moderne amerikanske masseproduksjon, be­ gynte å bevege seg i januar 1914, men det var først under og etter krigen at metoden ble utviklet til fullkommenhet og slo igjennom i amerikansk industri. 1920-årene er raI begynnelsen av dette århundret ble bilen de kondisjonertes og kjen­ disenes nye statussymbol. Dette bildet fra 1907 viser en engelsk skue­ spillerinne — med privatsjåføren i betryggende nærhet — klar for en tur i Londons gater.

Ford-fabrikkenes samlebånd er blitt stående som symbol på den nye industrielle teknikk i 1920-årene. Dette bildet viser fabrikkens be­ rømte T-modell ved enden av samlebåndet. På mindre enn tyve år ble det produsert 15 millioner slike T-Forder.

sjonaliseringens decennium, med en til dels ganske even­ tyrlig vekst i produksjonen pr. mann og arbeidstime, ikke bare når det gjaldt biler, men også de fleste andre gamle industriprodukter og de nye som var frukten av nye opp­ finnelser, f. eks. radioapparater og all verdens elektriske maskiner til lettelse av husarbeidet. Et karakteristisk trekk ved den nye tekniske revolusjonen var også utviklingen av flyteknikken. Riktignok hadde de amerikanske brødrene Wright alt 17. desember 1903 fløyet for første gang med en «maskin tyngre enn luft», (bd. 20, side 39), men flyvning var ennå lenge et meget hasardiøst foretagende. De militære krav skapte en forsert teknisk utvikling under krigen; i 1920-årene ble flyene etter hvert et normalt ledd i kommunikasjonsapparatet, og kunne klare de største avstander over åpent hav. Atlanterhavet ble beseiret alt i 1919 ved en ferd via Newfoundland og Azorene, men den store sensasjon inntraff i mai 1927 da en ung amerikaner,

254

TIDEN 1914-1945

Den svenskættede ame­ rikaneren Charles Lindbergh og hans spinkle fly «Spirit of St. Louis», som 25-åringen fløy alene over Atlanteren i mai 1927. Han startet fra New York og landet i Paris vel 33 timer senere etter å ha tilbakelagt mer enn 6 000 km. Gjenn­ omsnittshastigheten var med andre ord ca. 180 km i timen.

Charles Lindbergh, utrustet med termos og smørbrødpakke fløy fra New York til Paris på vel 33 timer; det var den første soloflyvning over Atlanteren, og det var den første ferd fra kontinent til kontinent uten mellom­ landing.

De nye tekniske vidundere og den stadig stigende vel­ stand satte naturligvis sitt preg på det amerikanske sam­ funn i 1920-årene. Politisk vendte det seg bort fra den sosiale reformpolitikk og høystemte idealisme på det mel­ lomfolkelige område som Wilson hadde representert; lan­ det sank tilbake igjen i sin tradisjonelle isolasjonisme og konsentrerte sine krefter om den økonomiske ekspansjon. Slagordet ble «back to normalcy», tilbake til normale for­ hold. Opphavsmannen til den nye parolen var president Warren G. Harding, som i 1920 vant en overveldende valgseier over demokratenes kandidat, med 16 mot 9 mil­ lioner stemmer. Harding var nominert av republikanerne som en utpreget kompromisskandidat, «a dark horse» man hadde kunnet samle seg om etter at det hadde vist seg umulig å skape noe flertall for betydeligere menn i

ROOSEVELTS AMERIKA

255

partiet. Han var en stilig utseende, elskverdig ubetydelig­ het, svak og uvitende, uten prinsipper og perspektiv. Han døde plutselig etter en matforgiftning i august 1923, og det viste seg at en rekke av hans venner hadde utnyttet hans svakhet til å drive en utstrakt korrupsjonsvirksomhet, både når det gjaldt oljeaffærer og på flere andre felter — en av de styggeste skandaler i moderne amerikansk poli­ tikk. Da Harding døde, rykket visepresidenten Calvin Coolidge opp, og han ble valgt for en ny periode i 1924, med 16 mot 8 millioner stemmer. Coolidge var en korrekt og hederlig politiker, men tørr, passiv og fantasiløs, uten dimensjoner og farve, legendarisk ordknapp, med høyst begrenset horisont; hans innstilling var nærmest den at jo mindre presidenten og regjeringen foretok seg, desto bedre. Det passet det amerikanske folk aldeles glimrende i denne perioden av «Coolidge prosperity», da produksjon og velstand ustanselig vokste og øyensynlig var på vei mot et tidligere uant høyt nivå. Det eneste politiske og sosiale problem som opptok massene var alkoholforbudet. Det var blitt gjennomført i 1920, et eksperiment også andre land, som Norge og Fin­ land, gjennomførte i denne periode. Det viste seg umulig, Tre amerikanske presidenter fra «prosperityw-perioden i 1920-årene. Fra venstre Warren G. Harding, president 1921-23, Calvin Coolidge, 1923-29, og Herbert Hoover, som var president i årene 1929-33.

256

TIDEN 1914-1945

Den mest berømte av alle amerikanske gangsterledere i 1920-årene var Al Capone i Chi­ cago. Hans bandeorganisasjon tok inn over 100 millioner dollar år­ lig, og man antar at «Scarface Al» var an­ svarlig for over 500 drap, uten at det noen­ sinne lyktes å bevise hans skyld.

iallfall med de midler kongressen stilte til rådighet, å gjøre forbudet effektivt. En altfor stor del av befolkningen var innstilt på å overtre det i den utstrekning det lot seg gjøre. Det lot seg gjøre i meget stor utstrekning. Smugling, hjem­ mebrenning og alle mulige andre former for ulovlig om­ setning av brennevin florerte, og i denne lovløshetens spor fulgte en uhyggelig oppblomstring av bandeuvesenet og gangstervirksomheten. Ved terroristiske midler — drap og trusler om drap — ved bestikkelser av korrupte politi­ kere, politimenn og dommere, ved pengeutpresning, smug­ ling og annen lyssky virksomhet kunne bandehøvdingene så å si bygge seg opp en stat i staten, beherske og brannskatte store områder. Den mest kjente av gangsterne var den italienskfødte Al Capone i Chicago. Hans konsern hadde en årsomsetning på 105 millioner dollar da det sto på høyden, og «Scarface Al» selv la seg opp en formue på over 20 millioner. Man regner at han var ansvarlig for over 500 drap, men det lyktes aldri å få ham tiltalt og dømt for annet enn — skattesvik.

ROOSEVELTS AMERIKA

257

Ved valget i 1928, en ny stor republikansk seier, avløste Herbert Hoover Coolidge som president; han fikk over 21 millioner stemmer, hans demokratiske motkandidat De to anarkistene Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti ble i motset­ ning til Al Capone i 1921 dømt til døden for rovmord til tross for at de var uskyldige. De falske vitneutsagnene i retten bar preg av at vitnene var truet på livet. I 1927 ble begge henrettet i den elektriske stol. Ben Shahn har i dette maleriet plassert Sacco og Vanzetti i hver sin kiste voktet av dommeren og to falske vitner, som bærer hvite blomster i hendene.

12. Grimberg 21

258

TIDEN 1914-1945

Al Smith 15 millioner. Hoover var fortreffelig egnet som kandidat for et parti som lovet ny fortsatt økonomisk fremgang. Han var utdannet som ingeniør, hadde en glim­ rende internasjonal karriere bak seg som industrileder og entreprenør, og hadde gitt bevis på sine store administra­ tive evner da han under krigen hadde vært leder for Belgiahjelpen og senere forestått arbeidet med å organisere USA’s matvareforsyning; i 1920 var han blitt handelsmi­ nister i Hardings regjering. Hoover var en hederlig, vel­ menende mann, en utmerket administrator, men han hadde en begrenset horisont og var ingen konstruktiv po­ litisk tenker. Han var på ingen måte en så passiv type som Coolidge, og han hadde sosialpolitiske idéer som fikk de mest reaksjonære og hardkokte amerikanske forretnings­ menn til å betrakte ham som halv-sosialist, men han sav­ net politisk nerve, sans for samarbeid og handling på det politiske plan. Han var stiv og klosset i sin kontakt med mennesker; samfunnsproblemene nærmet han seg med den typiske ingeniørs sans for fakta, beregninger og tek­ nisk effektivitet, men uten instinkt for de sosiale og psy­ kologiske fenomener som ikke kan måles, veies og fanges inn av kurver og andre grafiske fremstillinger. Resultatet av dette og av hans mangel på en konsekvent gjennom­ tenkt politisk filosofi gjorde da også at hans handlekraft på det nærmeste ble lammet da katastrofen så å si uten varsel brøt inn over det blomstrende amerikanske næ­ ringsliv høsten 1929. I tillegg til den sterke produksjonsvekst og velstands­ utvikling hadde USA i årene fra omkring 1925 hatt en fantastisk, spekulasjonspreget børskonjunktur. Aksjene steg fra år til år, uavbrutt, og mange kunne innkassere for­ muer i gevinst. Det trakk stadig flere inn i spekulasjonshvirvelen, også helt ukyndige mennesker, fra visergutter til gamle damer som ikke hadde den ijerneste anelse hverken om industri eller børskurser. Det het seg at de virkelig gode papirer snart ikke ville være å få kjøpt for penger, at hele den amerikanske økonomi var underveis mot et helt nytt, tidligere uant toppnivå: det gjaldt å komme med

ROOSEVELTS AMERIKA

259

I mellomkrigstiden be­ gynte de såkalte sky­ skraperne å prege stor­ byenes utseende. Denne plakaten viser Tribune Tower i Chicago, ho­ vedkvarteret for avisen «Tribune» i 1930-årene.

mens det ennå var tid! Det konstante kjøpepress drev da også kursene opp til svimlende høyder, til et nivå som ikke lenger hadde noen sammenheng med øyeblikkets produksjon og fortjeneste i de selskaper det gjaldt: det var et fremtidens Utopia man investerte i. Hadde det enda vært tale om investering, om plassering av sparekapital i gammeldags forstand, hadde det hele kunnet holdes innenfor noenlunde rimelige grenser og vært mindre betenkelig. Men en meget vesentlig del av kjøpene var marginspekulasjon med lånte penger. Sto f. eks. en aksje i 100 dollar, trengte man ikke 100 dollar for å kjøpe den, man trengte f. eks. 10, og fikk lånt resten. Steg aksjene i verdi, hva de lenge uavbrutt gjorde, var alt vel; gikk således aksjen til 100 dollar opp i 110, kunne man innkassere en 100 prosent fortjeneste på sine satsede 10 dollar. Skulle imidlertid papiret falle, til 95 eller 90,

260

TIDEN 1914-1945

Fra New York-børsen under det store krakket i oktober 1929. Enkelte dager ble det omsatt over 16 millioner aksjer, og kursnivået ble i løpet av en måneds tid redusert til omtrent halvparten av hva det hadde vært. Papirverdier til en samlet sum av ca. 50 milliarder dollar var simpelthen utslettet.

ville megleren kreve ny innbetaling av «margin» — ellers solgte han til tapbringende kurs for å dekke seg og even­ tuelle andre kreditorer — og det var ikke mange av de ti­ tusener av småspekulanter som hadde midler i reserve til økte margininnbetalinger. Spekulasjonskonjunkturen, «the Big Bull Market», hvilte således på et høyst usikkert grunnlag. I oktober 1929 brøt hele systemet sammen i alle tiders verste børskrakk. I løpet av noen dager, ja noen timer, var måneders oppgang utslettet, og ruinerte småspekulanter måtte se sine aksjer realiseres med tap; det store salgsutbud fikk kursene til å rutsje ytterligere nedover, og snart begynte også vanskelighetene å melde seg for de penge­ sterke spekulantene. Den 23. oktober 1929 falt kursene gjennomgående med 18-20 poeng og det ble solgt vel 6 millioner aksjer. Neste dag fortsatte fallet, med 20-30 og 30-40 poeng for ledende papirer i løpet av noen timer.

ROOSEVELTS AMERIKA

261

De store bank- og meglerfirmaene forsøkte en rednings­ aksjon; de skjøt sammen 240 millioner dollar for å foreta støttekjøp, prøvde å holde kursene noenlunde oppe. Om­ setningen den dagen var 13 millioner aksjer. Støtteaksjo­ nen hadde imidlertid ikke virkning mer enn et par dager. Mandag 28. oktober falt kursene videre, med opptil 30-40 og 40-50 poeng, og neste dag, tirsdag 29. oktober, kom den svarteste dag i Wall Streets historie, en fullsten­ dig panikkdag. I løpet av noen formiddagstimer var 16,5 millioner aksjer omsatt, med gjennomsnittlig 40 pro­ sent tap, og da markedet ut i november falt noe mer til ro, kunne man konstatere at kursnivået lå på omtrent det halve av hva det hadde vært på toppen; det ville si at papirverdier til et samlet beløp av 50 milliarder dollar var utslettet. Børskrakket i New York var den mest dramatiske fase i en krise uten sidestykke i historien, en krise som rammet alle land, gikk dypere og varte lenger enn noen annen øko­ nomisk katastrofe, men sammenbruddet i Wall Street var hverken innledningen til den økonomiske verdenskrise eller dens årsak. Krisen var under full utvikling i de ut­ preget råstoffproduserende land mens de amerikanske aksjekurser ennå steg og steg, og den skyldtes en lang rekke opphopede, sammenvirkende årsaker. Den var både en «vanlig», men ekstraordinært sterk konjunktur- og tilpasningskrise etter en voldsom ekspansjonsperiode, og den var en strukturell krise med dype røtter og uhyre vidt­ rekkende virkninger. Til dels var den en utsatt krise som følge av krigen, dens ødeleggelser, dens ettervirkninger, de skjevheter den hadde skapt, de abnormiteter f. eks. den enorme krigsgjeld og de tyske erstatningsbetalinger repre­ senterte. Andre faktorer av lignende art var de nye tollhindringene, den nye fordeling av verdensproduksjonen, den voldsomme vekst i statsgjelden osv. Mange av disse problemer var ikke løst, bare utsatt takket være enorme amerikanske lån til Europa — lån som nå plutselig ble trukket tilbake, hvilket i høy grad skjerpet krisen. Til dels betydde krisen også en korrigering av skjev­ heter som hadde oppstått under den sterke utbygging av

262

TIDEN 1914-1945

produksjonslivet i siste halvpart av 1920-årene, med over­ ekspansjon og utvikling av for stor kapasitet på enkelte områder i forhold til kjøpeevnen og i forhold til produk­ sjonen på andre felter. Ikke minst ble landbruket rammet av markedssvikt, noe som til dels hang sammen med nye forbruksvaner og nye tekniske prosesser. Således ble korn­ behovet redusert fordi den stigende levestandard betydde en omlegging av kostholdet i retning av mer kjøtt, frukt og grønnsaker, samtidig med at hestene i stigende utstrek­ ning ble erstattet med biler, som ikke eter havre. Lig­ nende virkninger hadde det at f. eks. natursilke, bomull o. 1. i stor utstrekning ble slått ut av kunstsilke og andre syntetiske fibermaterialer. Rasjonaliseringen, den nye teknikk og de nye metoder i industri som i landbruk og andre næringer, skapte også problemer. Naturligvis er det en vinning at produksjonen pr. mann og time øker, men skjer det i raskt tempo — hva som nå i høy grad hadde vært tilfellet — skaper det natur­ ligvis overgangs- og tilpasningsvanskeligheter. Det blir på grunn av manglende elastisitet i det økonomiske liv umulig raskt nok å skaffe annet arbeid til de mennesker som blir «rasjonalisert bort» og som det i og for seg er behov for til annen produksjon. Resultatet ble at det selv under høy­ konjunkturen hadde vært en ganske betydelig arbeids­ ledighet i de fleste land. I tillegg til alt dette kom den poli­ tiske uro og mangel på stabilitet i verden, forhold som skapte mangel på tillit og dermed blokkerte langsiktige disposisjoner. Og endelig: da den spesielle amerikanske krise var en kjensgjerning, fikk den — selv om det først og fremst var en spekulasjonsboble som brast — naturlig­ vis egne skadevirkninger. Folk som hadde tapt en reell eller fiktiv velstand, innskrenket sitt forbruk, de som fort­ satt hadde kapital, var skremt og våget ikke å satse den i ny produksjon, kreditter ble trukket inn. Dette siste fikk ikke minst skjebnesvangre følger i Europa, f. eks. i Tysk­ land som i stor utstrekning hadde holdt det gående på amerikanske kortsiktige lån. Dette er bare noen få av de flere hundre teorier som er lansert for å forklare krisen; årsakskomplekset er meget

ROOSEVELTS AMERIKA

263

Et bilde fra en av Charlie Chaplins mest berømte filmer «Modern Times» fra 1936, en satire over det moderne, gjennommekaniserte samfunn hvor det enkelte menneske står i fare for å miste sin egenart og ende som en sjelløs robot i det veldige produksjonsapparatet.

stort og innviklet, mange faktorer virket sammen, utløste og forsterket hverandre. Fra land til land bredte elendig­ heten seg; banker gikk over ende, fabrikker innstilte pro­ duksjonen, veldige lagre av landbruksvarer, hvete, bomull, sukker, kaffe osv. var uselgelige, land etter land stengte for import ved tollforhøyelser, kvote- og lisens-systemer, og i løpet av noen år sank verdenshandelen til ca. 40 pro­ sent av hva den hadde vært. Bank- og valutakriser med betalingsinnstillinger fulgte overalt i krisens spor, kortsik­ tige lån ble krevd tilbakebetalt, og den kapital som kunne flykte fra truede land, brakte seg i sikkerhet. En av krisens ytringsformer var et voldsomt prisfall; i løpet av to år etter 1929 var prisene for en rekke av ver­ densmarkedets viktigste varer sunket til det halve; det var et sterkere prisfall enn man hadde hatt noen gang i løpet av hele 1800-tallet, og for mange varer falt prisene til 40-30-20 prosent av hva de hadde vært under høykon­ junkturen. Det måtte naturligvis skape serier av fallitter,

264

TIDEN 1914-1945

og det betydde en sterk økning av den reelle gjeldsbyrde som hvilte både på næringslivet og på statene. En av kri­ sens mest skjebnesvangre følger var massearbeidsledigheten som herjet land etter land. Da den var på det verste, registrerte statistikken i de industrialiserte stater et samlet antall arbeidsløse på ca. 40 millioner, og når man dertil regner med de som skulle forsørges av disse arbeidsløse, kan man lett danne seg et bilde av hvilken nød og elendig­ het som skjulte seg bak dette tall. Roosevelt og «New Deal» Et av de land hvor krisen rammet iallfall relativt har­ dest, var USA, ikke bare fordi fallet var så dypt fra de foregående års velstand og nærmest grenseløse optimisme, I de verste depresjonsårene i USA vokste det opp en mengde «byer» bestående av skur og hytter, snekret sammen av kassebord, blikkplater, papp osv., hvor arbeidsledige, farmere som hadde måttet gå fra gårdene sine og andre kriserammede holdt til. En slik by ble gjerne i bitter hån mot «prosperity-presidenten» Herbert Hoover kalt Hooverville. Bildet ovenfor er fra havnestrøket i Seattle.

I mellomkrigsårene ble det produsert mye film og det ble bygget kinoer over alt. Der kunne man i det minste drømme seg bort fra livets harde realiteter for en stund. Reginaid March har kalt maleriet sitt fra 1936 «Twenty Cent Movie».

men også fordi dette typiske konkurransesamfunnet, hvor hver mann i så utpreget grad var sin egen lykkes smed, hadde et meget mangelfullt utbygget sosialt sikkerhets­ system. Det var de fleste steder lite eller ingenting av forsorg, arbeidsledighetstrygd, nødsarbeider o. 1. til å

266

TIDEN 1914-1945

avdempe de sosiale følger av krisen, og regjeringen i Was­ hington forholdt seg i begynnelsen stort sett passiv. Man regnet lenge med at det hele bare var en vanlig tilpasningskrise, at omslaget var umiddelbart forestående, «just around the corner». Dertil kom at offentlige tiltak til bekjempelse av krisen var i strid med den konservative republikanske doktrine, ja, fremmed for den utpregede amerikanske individualisme i det hele tatt. Følgen var at ledige industriarbeidere og ruinerte farmere i stor utstrek­ ning var henvist til privat veldedighet, og bitterheten steg i takt med nød og savn. Misnøyen rettet seg naturlig nok mot republikanerne, hvis løfter om evig stigende velstand så sørgelig var gjort til skamme, og ved valget i 1932 led partiet et knusende nederlag. Hoover, som hadde stilt seg til gjenvalg, fikk bortimot 16 millioner stemmer, mens nær 23 millioner stemte på demokratenes kandidat, Franklin D. Roosevelt. Med ham trådte en ny kraftfull skikkelse inn i amerikansk politikk for alvor; han skulle i de kom­ mende tolv år øve en dominerende innflytelse i landets offentlige liv, omforme hele det amerikanske samfunn og dertil spille en verdenshistorisk rolle i det store oppgjør med de européiske diktaturer og den japanske militarisme. Franklin Delano Roosevelt var født i 1882, og var en fjern slektning av president Theodore Roosevelt. Faren var en formuende mann, og Franklin vokste opp i et velstandsmiljø, gikk på skole ved Groton, en slags ameri­ kansk Eton, og studerte jus ved Harvard og Columbia. Hans gren av familien var, i motsetning til de fleste Roosevelfer, tilhengere av det demokratiske parti, og 28 år gammel kom han inn i staten New Yorks senat. Han støttet Wilson og hans sosiale reformpolitikk, «New Freedom» ved 1912-valget, og ble vise-marineminister i Wilsons re­ gjering. I 1920 stilte Roosevelt seg som kandidat til visepresidentstillingen, men partiet led et knusende nederlag. Langt alvorligere syntes imidlertid den ulykke å være som rammet ham året etter, et ondartet tilfelle av poliomyelitt, som truet hans liv gjennom uker og bandt ham til sengen i nesten to år, med lammede ben. Det så ut til at en lo­ vende politisk karriere var avbrutt for godt, at han skulle

ROOSEVELTS AMERIKA

267

Franklin Delano Roose­ velt, amerikansk presi­ dent fra 1933 til sin død 1945, den første som satt lenger enn de to fireårsperioder tradisjonen si­ den George Washmgtons tid foreskrev som maksimum for en ameri­ kansk president. Senere er det vedtatt en grunn­ lovsendring, slik at en president bare kan gjen­ velges én gang, altså i alt fungere i åtte år.

tilbringe resten av sitt liv i rullestol og seng på familiens sted i Dutchess County. Men, sterkt stimulert av sin hustru Eleanor, en niese av Theodore, satte han seg fore å over­ vinne virkningene av sykdommen så vidt det overhodet var fysisk mulig, og gjenoppta sin karriere. Det var en annen, modnet og stålsatt Franklin D. Roosevelt som i 1928 vendte tilbake til politikken, en prøvet mann, etter års kamp med sykdommen. Tidligere hadde han flytt på sin charme, sitt lette hode, sitt vinnende vesen; men han var også kjent for å være nokså overfladisk og arrogant, noe av en lettvekter fra livets solside. Han kom tilbake som en langt betydeligere personlighet, fast, viljesterk, tålmodig, uredd, herdet. Ved en leilighet sa han: «Engang tilbrakte jeg to år i min seng, mens jeg forsøkte å bevege stortåen. Det var den mest krevende oppgave jeg noen gang har vært stilt overfor. Alt annet forekommer meg lett etter det.» Kampen hadde gitt

268

TIDEN 1914-1945

ham en selvtillit og en optimisme som kunne flytte fjell. Lidelsen hadde gitt ham en dypere livsvisdom, en videre forståelse av sosiale og menneskelige problemer enn den unge, flotte, sorgløse aristokraten hadde hatt. Det skyldtes også at hans hustru, som lenge hadde vært opptatt av sosial virksomhet, brakte ham i kontakt med sine medar­ beidere som av selvsyn kjente til den nød og elendighet som forekom også i det rike Amerika, selv under høykon­ junkturen. Roosevelt kom ikke med noen konsekvent utbygget po­ litisk teori; han var ikke og ble aldri egentlig noen politisk tenker, men han var en enestående begavelse som hand­ lende politiker med en sans for psykologi, «timing» og taktikk som meget få, like blendende når det gjaldt å vinne velgere som når det gjaldt å legge opp en politisk intrige og utmanøvrere motstandere i kongressen. Han hadde et ypperlig hode, men hans kunnskaper var noe spredte og tilfeldige. Han var først og fremst en handlin­ gens mann, med et meget sikkert instinkt for hva som rørte seg i folket, og han var rask til å skaffe seg de nød­ vendige faktiske opplysninger fra sine medarbeidere. Mer enn en systematiker var han en improvisator av Guds nåde; «han spilte alt etter gehør», som en av hans medar­ beidere sa. Han var også fullt klar over at en politiker som vil ha makt, ikke alltid kan være kresen i valget av midler og medhjelpere; på det felt kunne han være kynisk og macchiavellisk, som han kunne være fullstendig hensynsløs og — når han mente den politiske nødvendighet krevde det — slå hånden av gamle, trofaste venner og med­ arbeidere. Han var, som en av hans biografer har uttrykt det, både løve og rev. I 1928 stilte han seg som kandidat til stillingen som guvernør i staten New York, og seiret, tross den sterke republikanske bølgen som samme år bar Hoover fram til Det hvite hus. Som guvernør viste Roosevelt seg som en dyktig, liberal reformpolitiker, ikke minst under kampen mot krisen, og i 1932 ble han nominert som demokratisk presidentkandidat på et reformprogram med sikte på å vinne «den lille mann» og føre en effektiv kamp mot

ROOSEVELTS AMERIKA

269

Franklin Roosevelt talte gjerne til sine lands­ menn gjennom radioen som også fikk stor ut­ bredelse i mellomkrigs­ årene. Tidsskriftet «Esquire» trykket denne karikaturen av presiden­ ten, som her benytter mikrofonen til å refse de mest velstående i sam­ funnet.

krisens virkninger. Slagordet ble «New Deal». I dette ut­ trykket lå det at kortene skulle stokkes om og deles ut på nytt, slik at sjansene ble mer jevnt fordelt. Det var ellers en kombinasjon av Wilsons slagord «New Freedom» og Theodore Roosevelts «Square Deal», kravet om like mulig­ heter for alle. Planene for kampen mot krisen og for en rekonstruksjon både av amerikansk økonomi og ameri­ kansk samfunnsliv for øvrig ble trukket opp i samarbeid med en gruppe radikale og liberale eksperter, først og fremst intellektuelle, bl. a. en rekke professorer. Gruppen

270

TIDEN 1914-1945

ble kjent som «The Brain Trust», hjeme-trusten. Valget som ga Roosevelt hans overveldende seier, fant sted 8. november 1932, men slik som forfatningen var dengang, skulle han ikke tiltre før 4. mars året etter. I dette inter­ regnum, da den nye presidenten ikke hadde noen makt og den gamle ikke på fallrepet ville ta ansvaret for viktigere avgjørelser, forverret krisen seg ytterligere, og ved må­ nedsskiftet februar-mars var det amerikanske bankvesen fullstendig lammet; det syntes å true med at hele den ame­ rikanske økonomi skulle gå i stå. Situasjonen stilte store krav til den nye presidenten og hans regjering, men den ga dem også enestående muligheter. Folket og politikerne var panikkslagne, og var villige til å følge så å si enhver leder som var villig til å ta på seg ansvaret og handle. Roosevelt handlet, resolutt, smilende optimistisk, fylt av selvtillit — og skapte tillit. Panikken la seg, virksomheten tok seg opp igjen, og i de første må­ nedene fremover, «de hundre dager», kom nye tiltak og reformplaner slag i slag, i et tempo som nesten tok pusten fra både kongressen og almenheten. Bøndene ble hjulpet bl. a. med høyere landbrukspriser og med lån, det ble be­ vilget store summer til nødsarbeider, en ny børslov skulle gi garantier mot usunn og uvettig spekulasjon, moderne arbeidervernlover ble innført osv. Viktigst — og mest revo­ lusjonerende — var loven om gjenreisningen av indus­ trien, National Industrial Recovery Act, NIRA. Loven og de forskrifter som ble utferdiget med hjemmel i den, grep regulerende inn i den økonomiske virksomhet med be­ stemmelser om arbeidstid, minstelønner, minstepriser, regler om sunn konkurranse osv. Det var et forsøk på å skape samarbeid innen næringslivet og mellom nærings­ livet og myndighetene, på å gi produksjonen en ny start, Fra innsettelsen av Franklin D. Roosevelt som president 4. mars 1933, dagen før nazistene vant sin første store valgseier i Tyskland. Det er høyesterettsjustitiarius Charles E. Hughs som plasserer laur­ bærkransen på Roosevelts hode. Til venstre for presidenten sees hans hustru, Eleanor, visepresident John Nance Garner, den avgående president — Herbert Hoover — og ytterst til venstre, Mrs. Hoover. Blant tilskuerne sees blant andre Walter Lippmann, nr. to fra høyre, nederst.

272

TIDEN 1914-1945

bl. a. ved å øke arbeidernes lønninger og forkorte arbeids­ tiden, slik at det kom flere i arbeid og ble sprøytet ut mer kjøpekraft blant forbrukerne. Man kan si det var et forsøk på å få produksjonslivet til å reformere seg selv gjennom å skape enighet om sun­ nere forretningsmetoder og ved å gi arbeidere og funksjo­ nærer en sterkere stilling, slik at de bl. a. ble mer kjøpekraftige kunder. Samtidig skulle staten bidra til å gi hele systemet en ny start ved å sette i verk omfattende offent­ lige arbeider og dermed også på sin side bidra til å øke kjøpekraften. Et annet stort lovverk tok sikte på å bringe landbruket på fote igjen. Det hadde lidt enda verre under krisen enn industrien, med et voldsomt fall i priser og inntekter, med enorme avsetningsvanskeligheter. Et av de midler New Deal her tok i bruk, var innskrenkning av produksjonen, av det dyrkede areal, av antallet husdyr man satte på osv., idet farmerne i stor utstrekning skulle få kompensasjon av offentlige midler for den produksjon de avsto fra. Andre tiltak tok sikte på å oppnå lempelige gjeldsordninger for farmere som var truet med tvangsauk­ sjon. Forskjellige nye omsetningssystemer tok sikte på å gi landbruket samme relative kjøpekraft som det hadde hatt i perioden 1909-14. Det varte ikke lenge før New Deal møtte vanskeligheter og motstand. Dels skyldtes det at mange næringsdrivende — da den første panikk hadde lagt seg og de begynte å føle de nye bånd stramme — gikk imot tiltakene og kalte dem sosialistiske; de var iallfall i strid med den tradisjonelle amerikanske individualisme og laissez-faire-mentalitet i det økonomiske liv. Mange av de mer konservative politi­ kerne ble også betenkt, og først og fremst kom regjeringen i konflikt med høyesterett. I USA som i enkelte andre land, f. eks. Norge, kan nemlig domstolene sette til side lover de finner grunnlovstridige, og dette skjedde med en rekke av New Deal-bestemmelsene. Det ble en voldsom strid, hvor sentrale amerikanske forfatningsprinsipper var involvert. Roosevelt og hans rådgivere var rasende over at domstolen med grunnloven i hånd ville hemme og stanse de folkevalgte myndigheter i deres kamp mot krisen, og

ROOSEVELTS AMERIKA

273

presidenten utarbeidet forslag til en ny lov om alders­ grense for høyesteretts medlemmer. Dermed ville han kunne fjerne tilstrekkelig mange av New Deal-motstanderne, de som var over 70 år, og sette inn sine egne kandi­ dater. Forslaget vakte en storm av forargelse, idet det ble oppfattet som et forsøk fra regjeringens side på å øve på­ trykk på domstolene, i strid med hele den amerikanske forfatnings og statsskikks grunnleggende prinsipp om maktfordelingen, og Roosevelt måtte la forslaget falle. Problemet løste seg for øvrig ved at to av dommerne, som hadde vært anti-New Deal, skiftet standpunkt. Kampen om New Deal fortsatte i årene fremover. Da næringslivet avviste den invitt til selvkontroll som lå i de første store lovene, og satte seg imot bestrebelsene for å gjøre arbeiderne og farmerne til mer likeverdige parter som kunne kontrabalansere Big Business, artet striden seg i den følgende tid mer som en åpen kamp mellom til­ hengerne av laissez-faire og statsmyndighetene med deres reguleringstiltak og sosiale reformpolitikk. Det ble en langvarig politisk stillingskrig, hvor ingen av partene kunne notere noen avgjørende seier, men likevel gjenn­ omgikk det amerikanske samfunn i disse årene meget av en strukturendring. New Deal favoriserte på mange måter arbeiderne og fagorganisasjonen, som hadde stått langt svakere i USA enn i Europa, fordi Big Business så lenge bekjempet selve organisasjonsidéen. Med støtte fra regje­ ringen og kongressflertallet gjennomgikk den amerikanske fagbevegelse imidlertid nå en sterk utvikling, som fort­ satte under Den annen verdenskrig, og det endte med at fagforeningene oppnådde en maktstilling som gjorde dem til likeverdige forhandlingspartnere for de store industrikonserner. Farmernes stilling ble også bedret ved at staten påtok seg garantiforpliktelser for visse minimumspriser, mens den til gjengjeld kunne gripe regulerende inn i land­ bruksproduksjonen. Blant de tiltak Roosevelt tydde til for å stimulere den økonomiske virksomhet, bl. a. gjennom prisoppgang, var løsrivelsen av dollaren fra gullet og en depresiering av dens verdi, slik det tidligere var skjedd med sterling og de fleste andre européiske valutaer. Store 13. Grimberg 21

Et av Roosevelts store tiltak mot depresjonen var Tennessee Valley Authority, TVA, som tok sikte på å skape nye økonomiske muligheter i et av de verst rammede distrikter, Tennessee-dalen. TVA regulerte vassdrag, bygget en rekke store damanlegg og innvant ved kraftut­ bygging i alt to millioner kW, som skaffet strøm til en halv million hjem og til større og mindre industribedrifter. Dette bildet viser et av de store damanleggene, Norris Dam.

offentlige arbeider ble også satt i gang — finansiert ved en sterk økning av statsgjelden — for å gi den økonomiske virksomhet en ny start: sette flere i arbeid, skape ny kjøpe­ kraft. New Deal var et uhyre omfattende kompleks av tiltak for å bekjempe krisen og gi det amerikanske samfunn en ny, mer sosialt betonet struktur, og det ville kreve bindsterke verker om man i detalj skulle utrede alle tråder i denne politikk og gi en inngående analyse og vurdering av virkningene. Noe fast, konsekvent gjennomtenkt program lå ikke til grunn for tiltakene; ofte kunne de derfor bli selvmotsigende og motvirke hverandre. At Roosevelts medarbeidere var en meget blandet stab, som spente fra nærmest sosialistisk innstilte teoretikere til meget konser­ vative, ortodokse laissez-faire-politikere, kompliserer bil-

ROOSEVELTS AMERIKA

275

det ytterligere. Noen endelig dom er det sikkert også for tidlig å felle. At USA langt på vei ble en moderne «vel­ ferdsstat» under Roosevelts New Deal, er på det rene; disse reformer og nyskapninger våget republikanerne stort sett heller ikke å røre ved da de kom til makten igjen i 1950-årene. Om den rollen New Deal spilte ved bekjempelsen av 1930-årenes krise, er det mer delte meninger. At tiltakene dempet panikkstemningen og ga næringslivet en ny start, kan det neppe være tvil om, men det lyktes ikke — tross en reflasjonistisk pengepolitikk og milliard-uttellinger over statsbudsjettet — å få bukt med arbeidsledigheten, først og fremst fordi man ikke maktet å bringe nytt sig i tungindustrien og i de store investeringene. Det kom først da konjunkturene snudde for alvor mot slutten av 1930årene. Men her som overalt ellers når det gjelder den slags historiske problemer, er det uhyre vanskelig å si hvordan det ville ha gått om utviklingen hadde tatt en annen kurs: vi har ingenting konkret å sammenligne med. Men det er iallfall meget nærliggende å tro at New Deal — med sine inkonsekvenser, med sine feilgrep og mangler, med de misbruk den til dels også innbød til — reddet det ameri­ kanske samfunnssystem, at den ikke bare, under Big Busi­ ness’ forbitrede motstand, reddet det privatkapitalistiske produksjonssystemet ved å temperere og reformere det, men at den også var en vesentlig forutsetning for at det amerikanske demokrati ble reddet i diktaturenes decen­ nium. At Roosevelt hadde tilslutning i folket for sin politikk, ble demonstrert på den mest overbevisende måte ved presi­ dentvalget i 1936, da han stilte seg på ny. Det ble den mest overveldende valgseier noen amerikansk president har vunnet: Roosevelt fikk 27.8 millioner stemmer, den repub­ likanske kandidat Alfred Landon 16.7 millioner, dvs. en overvekt på mer enn 11 millioner stemmer; Roosevelt seiret i alle stater unntatt Maine og Vermont. Betydelig sterkere motstand møtte han ved valget i 1940, først og fremst fordi det var første gang en amerikansk president brøt den tradisjon George Washington hadde instituert,

276

TIDEN 1914-1945

og søkte presidentvervet for en tredje periode. Det var mange, også innenfor det demokratiske parti, som satte seg imot en «third term» for Roosevelt, og blant de mange beskyldninger motstanderne nå rettet mot ham, var også den at han tok sikte på å bli diktator, noe forresten enkelte hadde insinuert også tidligere. Roosevelt klarte imidlertid også denne gang å sikre seg valgseieren med 27.2 millioner stemmer, mot den republikanske kandida­ ten Wendell Willkies 22.3 millioner. På dette tids­ punkt var imidlertid Den annen verdenskrig brutt ut, og beretningen om Roosevelts siste år som president hører først og fremst til dens historie (se side 396 ff). Adolf Hitler og hans vei mot makten Adolf Hitler, en av 1900-tallets mest eventyrlige skik­ kelser på den politiske arena, ble født i 1889 i den lille østerrikske byen Braunau. Faren som hadde en liten stil­ ling i tollvesenet, døde før gutten var voksen, og Adolf vokste opp i meget beskjedne kår. Tidlig drømte han om å gjøre en kunstnerisk karriere, som maler eller arkitekt, men på kunstakademiet fant de at han manglet talent, og han strøk til opptagelsesprøven ved arkitektskolen, både første og annen gang han prøvde seg. Som ung mann for­ søkte han å slå seg igjennom i Wien ved forskjellige job­ ber, og ved å selge prospektkort han selv tegnet og malte; han bodde på fattigherberger, spiste på suppestasjoner og hadde det i det hele tatt kummerlig. Heller ikke hadde han sans for å skaffe seg et fast utkomme ved f. eks. å lære seg et yrke på skikkelig vis. Han var litt av en bohem og fantast, og den skuffede kunstnerærgjerrighet gnog i ham, gjorde ham bitter overfor samfunnet og miljøet, fylte ham med selvmedlidenhet og en sterk følelse av å være foruret­ tet. Han hadde også vanskelig for å innordne seg under noen arbeidsdisiplin, og var vel egentlig nærmest arbeids­ sky her som i sin tid på realskolen, hvor han aldri hadde fått noen eksamen. I kunstnerdrømmene blandet det seg nå også politiske spekulasjoner. Han hadde fra sin historiske lesning dan-

HITLERS TYSKLAND

277

net seg et idealbilde av Tyskland, som — i motsetning til Østerrike-Ungarn — var en ren nasjonalstat, og han dyr­ ket keisertidens krigerske, autokratiske regime. Det var Bismarcks og Vilhelm 2.s Tyskland og ikke hans egentlige fedreland som engasjerte hans sterkt følelsesbetonte na­ sjonalisme. Disse stemninger ble sterkt stimulert av den pangermanske propaganda han møtte i førkrigstidens Wien, en stortysk nasjonalisme som hadde brodd både mot jødene og mot de slaviske folkegrupper i dobbelt­ monarkiet, samtidig som den vendte seg meget skarpt mot den marxistiske arbeiderbevegelse og dens internasjona­ lisme. Hitler slukte begjærlig all denne primitive, demago­ giske propaganda; han leste aviser og brosjyrer hvor han kunne komme over dem, og han elsket å politisere på ølstuene når han hadde penger til besøk der, sammen med andre mer eller mindre forkomne og avsporede eksistenser. I Wien møtte han også den moderne arbeiderbevegelse, som dels imponerte ham, dels skremte og frastøtte ham. Dens massedemonstrasjoner og propagandametoder gjorde et meget dypt inntrykk på ham og lærte ham meget for senere bruk. Men når han kom i kontakt med sosialistiske arbeidere, som f. eks. da han forsøkte seg som murerhåndlanger, reagerte han sterkt mot deres idéer, mot fagioreningsånden osv. Som han sier i sine erindringer: «Mine klær var ennå noenlunde ordentlige, mitt språk dannet og mitt vesen reservert. Jeg søkte bare arbeid for ikke å sulte ihjel og for å skaffe meg mulighet for å ut­ danne meg videre...» Det var en slags middelstandssnobberi som her talte, og han reagerte så meget mer aggressivt fordi han var en deklassert representant for småborgerskapet, som desperat verget seg mot proletarisering; det terget ham også at han ofte i debatten ble satt til veggs av politisk skolerte arbeidere. Det kunne gjøre ham rasende når de angrep og hånte alt han selv holdt for hellig: nasjonalismen, statsautoriteten, militarismen. I 1912 prøvde han å flykte fra sin bitre ungdom, til Tyskland, til Munchen, hvor han slo seg igjennom som malersvenn og tegner, men noen forandring i hans til­ værelse inntrådte først for alvor i og med krigsutbruddet:

278

TIDEN 1914-1945

endelig en mulighet for dåd og eventyr! For meg, skriver han, kom krigsutbruddet «som en forløsning fra ungdom­ mens bitre følelser. Jeg skammer meg den dag i dag ikke over å si at jeg overveldet av en stormende begeistring, sank på kne og takket himmelen av et hjerte som fløt over...» Han meldte seg straks som frivillig i den tyske hær, ble korporal, fikk jernkorset og ble såret et par gan­ ger. Da Tyskland brøt sammen i november 1918, lå han halvt blind på et sykehus etter en gassforgiftning, og ne­ derlaget traff ham som et knusende slag. Dette var ikke til å bære. Hans Tyskland kunne ikke tape i åpen kamp, det måtte være blitt dolket i ryggen av jøder og marxister: «Alt hadde altså vært forgjeves ... Var dette meningen med de ofre de tyske mødre hadde brakt fedrelandet? Hadde det skjedd for at en bande forbrytere skulle legge hånd på det?... I disse dager vokste hatet i meg til de som var ansvarlige for denne udåd. I disse dager ble også jeg meg min skjebne bevisst. Endelig ble det klart for meg at bare det var hendt som jeg så ofte hadde fryktet... Men jeg besluttet meg for å bli politiker». Det mentale mønster for politikeren Adolf Hitler var på dette tidspunkt klart: All-tysk, stor-tysk nasjonalisme, antisemittisme og hat til de slaviske folk, den deklasserte småborgers aversjon mot proletariatet og den organiserte, marxistiske arbeiderbevegelse, og endelig den sviende yd­ mykelse nederlaget betydde, kompensert ved forsøk på å skyve ansvaret over på de jødiske og marxistiske «november-forbrytere» og ved et brennende ønske om revansj. Innenfor denne rammen ligger i virkeligheten hele Hitlers senere virksomhet. Og når han drev sin politiske liden­ skap opp til en slik hvitglødende monoman intensitet, hadde det vel også sammenheng med hans eget personlige nederlag, hans skuffede kunstnerdrømmer, den følelse av å være forurettet og miskjent som de gledeløse ungdomsår hadde vakt i ham. Adolf Hitler (lengst til høyre) sammen med soldatvenner under siste del av Den første verdenskrig. Hitler var 25 år ved krigsutbruddet og meldte seg frivillig i den bayerske armé. I 1917 ble han visekorporal.

TIDEN 1914-1945 280 Han reagerte sterkere enn de fleste, mer nådeløst fana­ tisk. Men det var mange i Tyskland gjennom den første etterkrigstid som var besatt av de samme tanker, de samme lidenskaper: nasjonalisme, revansjelyst, hat til den demokratiske republikk de gjorde ansvarlige for nederlaget og godtagelsen av Versailles-traktaten, for den påtvungne nedrusting og den økonomiske elendighet. Det var slike folk som fylte frikorpsene, som støttet Kapp-kuppet (se side 160), som overalt dannet politiserende grupper. Noen av dem traff Hitler i Munchen; han var vendt til­ bake dit i 1919 og hadde fått en liten stilling ved sitt gamle regiment; han fungerte som «Bildungsoffizier» — dvs. han skulle ta seg av riksvernmannskapenes politiske oppdragelse! — og som agent for riksvernets politiske etterretningsvesen i denne kuppenes og kupplanenes tid. En av de politiske grupper han i denne egenskap kom i forbindelse med i Munchen, var «Det tyske arbeider­ parti»; det hadde sitt utspring i en komité av «uavhengige arbeidere» som var dannet den 7. mars 1918 av en låsesmed ved navn Anton Drexler. Han var nasjonalist og antimarxist, men ville organisere en politisk bevegelse med grunnlag i arbeidermassene, han ville skape en tysk, nasjonal sosialisme, han ville gjøre slutt på klassekam­ pen og styrke Tyskland utad. I januar 1919 ble gruppen slått sammen med en annen, beslektet krets omkring jour­ nalisten Karl Harrer, som ble den første formann i det nye tyske arbeiderparti. Det var, da Hitler sommeren 1919 kom i forbindelse med det, et collegium politicum som ikke var til å skjelne fra de fleste andre politiserende grupper i datidens urolige, gjærende Tyskland: misnøyde, kverulantisk innstilte menn som mente regjeringen førte folket i avgrunnen, og som hadde patentløsninger på alle problemer. Men det var som om Hitler været at her var det muligheter; drømmen om å skape et nasjonalt masse­ parti fant resonans hos ham. Han ble medlem av partiets eliteorganisasjon, en slags politisk studiesirkel, hvor han fikk medlemskort nr. 7. Partiet hadde dengang en kassabeholdning på 7.50 Mark, men Hitler tok på seg oppgaven å lede en nyopprettet propaganda-avdeling, en stilling det

HITLERS TYSKLAND

281

Adolf Hitler som taler. Fotografi fra kamptiden i begynnelsen av 1930-årene. Hitler hadde en merkelig suggererende evne ansikt til ansikt med en forsamling; han kunne piske både den og seg selv opp i ekstase med sine ord.

viste seg at han hadde mange forutsetninger for å fylle, og snart begynte medlemstallet å vokse. Det var god grobunn for slike bevegelser i datidens Tyskland, bare man kunne gi den enkle, demagogiske agitasjon den rette fanatiske intensitet. Det klarte Hitler, ukresen og monoman som han var, med all sin lidenskap rettet mot ett mål, utilgjen­ gelig for tvil, mismot og tretthet. Han skapte også noe nytt på propagandaens område. Det var ikke logisk argumentasjon han betjente seg av; hva han ville var å opphisse massene, vekke deres liden­ skap, suggerere sin egen tro og fanatisme inn i dem, krasst, primitivt — og effektivt. Bevisst senket han nivået, forgrovet, forenklet og banaliserte, gjentok og gjentok sine fraser og fikse idéer til enkle sjeler blant tilhørerne til slutt oppfattet dem som sin egen åndelige eiendom, og kunne

282

TIDEN 1914-1945

reagere med et: «Det er det jeg alltid har sagt!» Propagan­ daens forhold til sannheten så han fullstendig kynisk på; fant man det hensiktsmessig å lyve, måtte man bare passe på å lyve tilstrekkelig grovt, for nettopp den grove, den uhyrlige løgn ville den enkle mann ha vanskelig for å gjennomskue og avsløre. Hitlers agitasjon var enstrenget, monoman og kompromissløs; man måtte aldri gi uttrykk for noen tvil, noen innrømmelse av at det kanskje også kunne være noe i det motstanderne fremholdt, man måtte hamre inn sine enkle slagord, om og om igjen. Det virket. Partiet vokste, og organisasjonen ble stadig utbygget, bl. a. med opprettelse av de uniformerte garder SA, «Sturm-Abteilungen» eller stormtropper, og SS, «SchutzStaffeln», verneavdelingene, en slags elitetropper som bl. a. var Hitlers livgarde. Han avanserte snart fra propagandaleder til formann eller fører, og med sin ubendige maktvilje trengte han til side alle som ikke ville innordne seg under hans førerskap, blant dem den opprinnelige stifter av bevegelsen, Drexler. Ellers hadde partiet tilsig av mange slags folk, arbeidsløse offiserer og landsknekttyper fra frikorpsene, avsporte akademikere og mislykkede kunstnere, småborgerlige politiske kannestøpere og de rene bøller som i SA kunne få utfolde sin brutalitet når det røk opp til slagsmål på folkemøtene. I februar 1920 fikk også Hitler utarbeidet et fast pro­ gram for bevegelsen; det ble senere, i 1926, erklært for uforanderlig. Det krevde først at alle «av tysk blod» skulle samles i et Stor-Tyskland, likeberettiget med andre nasjo­ ner; det ville si at Versailles-traktatens bestemmelser om nedrustning og erstatningsbetalinger skulle oppheves. Tyskland måtte også ha nytt land, bl. a. kolonier, for å kunne skaffe plass for sitt befolkningsoverskudd. Raselæren var et viktig punkt: Bare «folkefeller», mennesker av «tysk blod», kunne være statsborgere i det nye Tyskland; andre, f. eks. jødene, skulle leve under fremmedlovgiv­ ning, og skulle ikke kunne inneha embeder. Programmet inneholdt også en rekke ganske radikale krav på det øko­ nomiske område, som det sømmet seg for et parti som nå kalte seg «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti».

HITLERS TYSKLAND

283

Alle borgere pliktet å arbeide, ingen skulle ha kapitalinn­ tekter; «renteslaveriet» skulle avskaffes. Storbedriftene skulle nasjonaliseres, og de små næringsdrivende favorise­ res av det offentlige. Videre skulle det gjennomføres en radikal jordreform, med ekspropriasjon av jord og forbud mot spekulasjon i jordeiendommer. Jobbere, ågerkarler og andre «gemene folkeforbrytere» skulle kunne straffes med døden; slagordet var «fellesnytte foran egennytte». Riksvernet skulle erstattes med en folkehær, dvs. tysk opp­ rustning. På kulturlivets område ville man bekjempe «den jødisk-materialistiske ånd», gripe inn mot kunstretninger som hadde utartet og sørge for at bare «folkefeller» kunne arbeide i pressen; aviser som kunne «skade det almene vel», skulle forbys. Programmet hadde altså, i likhet med det opprinnelige fascistiske, ganske radikale poster når det gjaldt økono­ misk politikk. Det tok særlig sikte på å trekke til seg stem­ mer fra middelstanden, som følte seg truet både fra stor­ kapitalen og den organiserte arbeiderbevegelsens side. Men Hitler hevet seg — i likhet med Mussolini — senere suverent over programmet når det passet ham; for ham som for den italienske Duce betydde det egentlig ikke annet enn et agn for å lokke tilhengere til. Det sentrale var maktviljen, ønsket om å utøve et diktatorisk, nasjonalis­ tisk styre. Programmet må ellers sammenholdes med det politiske verk, «Mein Kampf», som Hitler senere utarbeidet, to bind som dels var en selvbiografi, dels et forsøk på å ut­ forme en politisk ideologi. Her inntar rasemystikken en sentral plass. Hitler tok utgangspunkt i noen fullstendig uvitenskapelige idéer om at det eksisterte en egen «arisk» rase med spesielle herskerevner og en spesiell herskermisjon i verden; så å si alt skapende kulturarbeid gjennom historien skyldtes den, og ganske særlig dens germanske eller nordiske gren. Tyskerne var et herrefolk, mens folke­ grupper som de slaviske og den jødiske var «undermennesker». Jødene måtte renses ut av det tyske «folkelegeme», og Tysklands historiske misjon var å bekjempe slaverne. Hitler ville «igjen vende det germanske erob-

284

TIDEN 1914-1945

ringstog mot øst»; der, først og fremst i Sovjetunionen — en forbrytersk jødisk-marxistisk stat — ville han skaffe «Lebensraum», livsrom, for den voksende tyske befolk­ ning. Innad måtte bevegelsen nådeløst bekjempe ikke bare jødene, men også alle marxister og alle radikale eller liberale demokratiske krefter. Deres humanistiske lære forgiftet det stolte tyske herrefolk. Partiet hadde bare hatt 40 medlemmer da Hitler gikk inn i det; i løpet av årene fram mot 1923 steg tallet til 15 000. Både nasjonalismen og den økonomiske forkynnel­ sen appellerte til mange mennesker i det slagne, kaotiske Tyskland, hvor middelstanden under inflasjonen hadde mistet ikke bare sine sparepenger, men sin sosiale trygghet og sin selvtillit. Blant dem som sluttet seg til partiet, var den tidligere krigsflyveren Hermann Gbring, en offiser som av et fullt hjerte hatet både demokratiet, sosialismen Hermann Gdring, Ernst Rohm og Adolf Hitler. Fotografi fra begyn­ nelsen av 1930-årene. Forholdet til Rohm var meget spent, og i juni 1934 ble han skutt fordi han hadde forberedt et statskupp, som det het.

HITLERS TYSKLAND

285

og pasifismen, den brutale landsknekttypen kaptein Ernst Rohm som elsket krig og slagsmål og ikke kunne finne seg til rette i noen ordnet borgerlig tilværelse, den frene­ tiske jødehateren Julius Streicher, en tidligere lærer hvis blad «Der Sturmer» representerte et lavmål av anti­ semittisk smuss-journalistikk, apotekeren Gregor Strasser og hans bror Otto Strasser, som representerte en slags sosial reformvilje og tok de radikale programpunkter alvorlig, tysk-balteren Alfred Rosenberg som var be­ satt av rasemystikk og bolsjevik-hat og takket være sine tåkete, utflytende verdenspolitiske betraktninger ble opp­ høyet til partiets første utenriksekspert, den unge, enkle, hundetro, men svakt begavede studenten Rudolf Hess som gjorde Hitler til gjenstand for den rene avgudsdyr­ kelse, og sist, men ikke minst, Joseph Goebbels, partiets perverterte akademiker, en mislykket forfatter og publisist, som imidlertid viste seg å ha en uhyggelig sans for propa­ gandaens kunst i massevirkningenes tidsalder, en fanatisk, hatefull agitator, intelligent, kjapp, giftig, en meget smart taler og skribent, som drev propagandaen opp til en ny grad av effektivitet. I 1923 fant Hitler tiden inne til å forsøke et kupp mot riksregjeringen. Inflasjonen hadde endt i økonomisk kaos, og den franske Ruhr-besettelsen hadde skapt en brannfarlig nasjonal opphisselse. Særlig var uroen sterk i Bayern, hvor reaksjonære kretser tenkte både på å løsrive seg fra riket og på å gjeninnsette fyrstehuset Wittelsbach, kanskje endog å marsjere mot Berlin og ta makten der. Blant de ledende i disse kretser var riksforstanderen Gustav von Kahr og riksvernsjefen i Bayern, Otto von Lossow. De hadde også forbindelse med frikorpsene og med for­ skjellige politiske grupper, som Hitlers nasjonalsosialister. Imidlertid nølte Kahr og Lossow, og Hitler bestemte seg for å ta saken i sin egen hånd 8. november 1923. Kahr talte på et folkemøte i den store ølrestauranten Biirgerbråukeller den kvelden, og midt under foredraget kom Hitler stormende inn i spissen for en væpnet avdeling, fyrte av et pistolskudd mot taket for å påkalle oppmerk­

286

TIDEN 1914-1945

somheten, gikk opp på talerstolen og proklamerte at den nasjonale revolusjon var innledet. Riksvernets og politiets kaserner var besatt, og riksvern som politi marsjerte alt under de nasjonalsosialistiske hakekorsfaner, hevdet han. Etterpå fikk Hitler Kahr, Lossow og andre øvrighetsper­ soner med seg ut i et sideværelse, og forsøkte å tvinge dem til å bli med på kuppet: «Dere må enten kjempe med meg og seire med meg, eller dø med meg hvis det går galt... Hvis jeg ikke har seiret innen i morgen ettermiddag, er jeg en død mann». Skremt av den desperate fører besluttet Kahr og Lossow seg for å spille komedie, og Hitler prokla­ merte en ny nasjonal regjering, med seg selv som sjef, med Lossow som forsvarsminister og Ludendorff som øverstkommanderende for hæren. Når man hadde tatt makten i Bayern, hvor Kahr skulle bli stattholder, skulle man rykke mot «det syndens Babel Berlin». Under jub­ lende tilslutning fra folkemøtet erklærte Hitler til slutt dramatisk: «Morgendagen finner enten en nasjonal regje­ ring i Tyskland — eller oss døde». I løpet av natten satte imidlertid Kahr og Lossow seg i bevegelse for å slå ned kuppet, men Ludendorff, som senere var kommet til, sluttet seg til Hitler. Neste dag, da kuppmakeren skjønte at Kahr og Lossow hadde krysset hans planer, satte han i verk en oppmarsj gjennom Mun­ chen for å utløse en revolusjonær stemning hos massene. Et par tusen væpnede menn fulgte ham, og i spissen gikk foruten Hitler selv Ludendorff, Gdring og Streicher. Foran Odeonplatz hadde en væpnet politiavdeling lagt en sperrestilling. Da toget ikke lystret en ordre om å stanse, ga poli­ tiet ild, og det kom til en kort skuddveksling; 16 nasjonal­ sosialister og 3 politimenn ble drept. Hitlers sidemann i geleddet ble drept; Hitler selv falt overende og fikk skul­ deren av ledd, men var ellers uskadd; Gdring ble alvorlig såret. Hele toget gikk øyeblikkelig i oppløsning, og Hitler flyktet i en bil. Bare Ludendorff fortsatte å marsjere rett fram; politiet skjøt ikke, men åpnet sine rekker for ham og kunne etterpå uten vanskelighet arrestere ham. Hitler ble også arrestert et par dager senere; Gdring flyktet til utlandet. Ved rettssaken i februar 1924 ble Ludendorff

HITLERS TYSKLAND

287

General Ludendorff og Hitler, fotografert kort tid før prosessen i anledning av kuppforsøket i Munchen 8. november 1923. Hitler ble dømt til fem års festningsarrest, men sonet bare ni måneder. Luden­ dorff ble frifunnet, idet dommerne antydet at han nærmest hadde vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket, noe den gamle feltherren tok høyst unådig opp.

frifunnet, nærmest på det grunnlag at han hadde vært util­ regnelig i gjerningsøyeblikket, og Hitler ble dømt til fem års festningsarrest. Han sonet bare ni måneder, og ble så benådet. Oppholdet på festningen Landsberg brukte han til å skrive — i samarbeid med Hess — første del av «Mein Kampf», som ble den nasjonalsosialistiske bevegelses hel­ lige skrift. Etter det forsmedelig mislykkede, halvt operette-aktige kuppet kom en alvorlig nedgangstid for partiet, så meget mer som forholdene i landet falt til ro og en økonomisk

288

TIDEN 1914-1945

oppgang satte inn etter mark-stabiliseringen; internasjo­ nalt kom det også til avspenning i Locarno-politikkens og Dawes-Young-planenes år. Det var ikke lenger jordbunn for en desperat nasjonalistisk politikk i Tyskland. Men sjansene meldte seg igjen da den økonomiske verdenskrisen brøt herjende inn over landet, som var særlig sår­ bart. Tilbaketrekningen av de amerikanske lån virket lam­ mende på produksjonslivet, og Tyskland er mer enn de fleste store industriland avhengig av utenrikshandelen, råstoff-fattig som det er. Det må importere råvarer og eks­ portere høyt foredlede ferdigprodukter; det lever først og fremst av sin tekniske dyktighet, og måtte derfor bli vold­ somt rammet av en krise som reduserte verdenshandelen til det halve, Tysklands eksport til tredjedelen. Vinteren 1932 var arbeidsledigheten oppe i 7-8 millioner, og bare tredjeparten av de sysselsatte hadde full arbeidstid og full lønn. I alt regner man at ca. 17 millioner mennesker i Tyskland i større eller mindre utstrekning levde på forsor­ gen i disse årene. Det skapte forhold som igjen ga dema­ gogene muligheter. Hele den gamle reaksjonære og nasjo­ nalistiske misnøye med republikken ble igjen aktivisert, og den fikk stadig større tilskudd fra mellomklassen, som følte seg truet av proletarisering og arbeidsledighet, klemt mellom storkapitalen og den organiserte arbeiderbeve­ gelse. Det viste seg at denne mellomklassen i en slik krise­ situasjon, stikk i strid med det marxistiske skjema, ble radikalisert til høyre, kom i forbitret kampstilling til arbeiderbevegelsen, samtidig som den søkte glemsel og rus i nasjonalistiske drømmer og følte seg i opposisjon til storkapitalen. Dette var mennesker som nettopp måtte føle seg tiltalt av nasjonalsosialismen. Sitt store gjennombrudd hadde partiet ved valget i sep­ tember 1930. Tyskland hadde i 1920-årene for det meste vært styrt av skiftende koalisjonsregjeringer, undertiden med sitt tyngdepunkt i sentrum og til høyre for sentrum, undertiden med sitt tyngdepunkt i det sosialdemokratiske Fra et nasjonalsosialistisk møte i Niirnberg i 1927. Bevegelsens fører, Adolf Hitler, er overdynget med blomster, men ikke alle løfter armen til et «Heil Hitler».

290

TIDEN 1914-1945

Heinrich Bruning, tysk rikskansler 1930-32. Han var en velmenende politiker, men da han fikk riksdagens flertall mot seg under sine be­ strebelser på å sanere Tysklands økonomi, slo han inn på den farlige vei å regjere ved hjelp av presidentens nødsforordninger, og under­ minerte derved det tyske demokrati.

parti, støttet av mellompartiene. Det faste punkt i regje­ ringene fra 1923 til sin død i 1929 var Gustav Stresemann, folkepartiets liberal-konservative fører; han var hele tiden utenriksminister. Ved valgene i 1928 hadde sosialdemokratene og — i noe mindre grad — kommunis­ tene gått fram, og mens de foregående regjeringer hadde vært borgerlige samlingsministerier, tok sosialdemokra­ tene nå ledelsen med Hermann Muller som rikskansler. I regjeringsdannelsen deltok ellers det liberal-konservative folkeparti, venstrepartiet, demokratene og det katolske sentrum. Hermann Muller var en hederlig og velmenende politi­ ker, men han savnet format; han var fantasiløs, forsiktig og uinspirerende, som så mange av Weimar-republikkens ledende menn. Han hadde lite å stå imot krisen med, og da vanskelighetene hopet seg opp, gikk hans koalisjon i oppløsning i mars 1930. Det var den siste parlamentariske

HITLERS TYSKLAND

291

regjering i Weimar-republikkens tid; nå ble en periode av «konstitusjonelt diktatur» innledet, med grunnlag i rikspresidentens myndighet til å utstede nødsforordninger når — som det het i forfatningens paragraf 48 — «den offent­ lige sikkerhet og orden i det tyske rike er alvorlig truet eller i fare», en bestemmelse man under de følgende års kaotiske forhold tøyde så langt at man åpnet for en farlig utglidning i retning av autoritært styresett. Republikkens første president, Fritz Ebert, var død i 1925. Ved valget på nytt statsoverhode i april samme år samlet de konservative grupper seg om den gamle feltmarskalk Hindenburg, som nå var nesten 78 år gammel, og denne representant for prøyssisk militarisme og monarkisme ble valgt med 14.6 millioner stemmer. Hans hoved­ motstander, sentrumsmannen Wilhelm Marx, fikk 13.7 millioner. Hindenburg overrasket imidlertid sine tilhen­ gere blant junkere og reaksjonære politikere ved å stille seg korrekt lojal til republikken, og det bidro til den poli­ tiske avspenning og stabilisering i Tyskland gjennom siste halvdel av 1920-årene. Betenkeligere ble utviklingen etter 1930, da krisen og de brokete politiske forhold gjorde det vanskeligere enn før å etablere en handlekraftig regjerings­ makt, og man mer og mer begynte å støtte hele regimet på presidenten og hans spesielle fullmakter. Det var så meget farligere som den 85-årige Hindenburg nå hadde stadig vanskeligere for å følge med og ble mer og mer av­ hengig av sine omgivelser, av de råd han fikk fra en krets som først og fremst representerte det gamle junkerveldet. Forordnings-regimet ble innledet etter ministeriet Miillers fall. Den nye kansler var Heinrich Briining av det katolske sentrum; han var sosialøkonom av fag, konserva­ tiv av legning, en streng, asketisk type, som ønsket å føre en strammere politikk og sette sin vilje igjennom overfor riksdagen ved å opptre fast og dristig, til tross for at hans regjering ikke hadde støtte i noe flertall der. Denne linjen fikk Elindenburgs tilslutning. Det var en ortodoks kon­ servativ utvei, bygget på forestillingen om at de faglig høyt kvalifiserte menn i regjeringen nå fikk gjennomføre hva de fant nødvendig, uten å «skjele til populariteten»,

292

TIDEN 1914-1945

— dvs. uten å vinne flertallet i folket og riksdagen for sin politikk. Da Briining derfor la fram sitt saneringsprogram, med drastiske spare- og skatteforslag, og fikk riksdagsflertallet imot seg, gjennomførte han tiltakene i form av nødsforordninger utstedt av presidenten, forfatningsmessig sett en tvilsom utvei. Riksdagen vedtok et mistillitsfor­ slag; Briining svarte med å oppløse den og utskrive nye valg til 14. september 1930. Det ble nazismens store gjennombrudd. Partiet hadde i 1928 bare fått vel 800 000 stemmer og 12 mandater; nå fikk det 6.4 millioner stemmer og 107 mandater, et full­ stendig stemmeskred som overtraff Hitlers dristigste for­ ventninger og som med ett slag gjorde bevegelsen til lan­ dets nest største parti etter sosialdemokratene og skapte en helt ny parlamentarisk situasjon. Det var også et varsel om kommende kriser at kommunistene, som lå i bitter strid med sosialdemokratene, ved dette valg økte sitt stemmetall fra 3.2 til 4.5 millioner, mens sosialdemokra­ tene gikk tilbake fra 9.1 til 8.6 millioner. Det var ytterpartiene som nå for alvor seilte opp i krisens kjølvann. Regjeringens parlamentariske basis var blitt enda sma­ lere enn før, og Briining var henvist til å føre sin saneringspolitikk videre ved hjelp av nødsforordninger. Poli­ tisk sto han likevel noe tryggere enn han hadde gjort før valget, fordi sosialdemokratene, som var blitt skremt av nazistenes sterke fremgang, fryktet for at de reaksjonære grupper skulle inngå en allianse med Hitler og dermed legge grunnen til et rent diktatorisk styre under hans ledelse, derfor fant sosialdemokratene at de inntil videre måtte «tolerere» Briining, som det mindre onde. Den vel­ menende kansler kjempet videre for sin saneringspolitikk, under voksende uro fra både venstre og høyre ytterfløy, men krisen ble stadig alvorligere ut gjennom 1930, 1931 og 1932. Så å si den eneste oppgang som var å spore, var i antallet nødsforordninger; det steg i disse tre årene fra 5 til 44 og til 60. Hitler hadde etter sitt mislykkede ølkjellerkupp stilt seg avvisende til tanken om å ta makten ved voldelige midler,

Adolf Hitler omgitt av partiets 107 riksdagsmedlemmer etter valget i september 1930. Ved bordenden i forgrunnen sitter «Der Fiihrer» flankert av Gregor Strasser (til venstre) og Wilhelm Frick, som i 1943 ble riksprotektor i Bbhmen og Mahren.

og valgseieren 1930 styrket ham i troen på at han kunne vinne fram ad «legalitetens vei». Samtidig med at hans politiske garder av «brunskjorter» fortsatte sine møte- og gatekamper med sosialdemokrater og kommunister, sam­ menstøt som ofte resulterte i drap, førte partiet derfor i disse årene en heftig opposisjon i riksdagen, i pressen og på mesterlig iscenesatte folkemøter, hvor alle massesuggesjonens moderne virkemidler var tatt i bruk. På denne tid begynte også en del av de tyske industrilederne å støtte Hitler økonomisk; de var tiltalt av hans nasjonalisme, han beroliget dem underhånden når det gjaldt de radikale, sosiale krav i programmet, og de så i bevegelsen både en garanti mot et mulig kommunistisk kupp og en maktfaktor som kunne brukes mot fagforeningene. En ny styrkeprøve kom ved presidentvalget i mars 1932, da Hindenburgs periode var utløpt. Han stilte seg til gjenvalg, Hitler stilte seg som hans motkandidat, og man var vitne til det underlige syn at de demokratiske krefter nå samlet seg om junkerrepresentanten, den gamle

294

TIDEN 1914-1945

keiserlige offiser, han de i 1925 hadde bekjempet som en fare for republikken; nå var han så å si blitt det siste bol­ verk mot diktaturet. I første omgang fikk Hindenburg 18.6 millioner stemmer, Hitler 11.4 millioner, kommunis­ ten Ernst Thålmann 5 millioner og de konservatives kandidat Theodor Duesterberg 2.5 millioner. Hindenburg hadde således ikke fått halvparten av stemmene, og det måtte holdes omvalg. Hitler tok med karakteristisk ut­ holdenhet kampen opp på ny. Hindenburg vant riktignok, denne gang med hele 6 millioner stemmers overvekt, men det lyktes Hitler å drive sitt stemmetall opp til et nytt høydepunkt, 13.6 millioner, over det dobbelte av hva hans parti hadde fått ved gjennombruddsvalget i 1930! Riksdagen hadde nå opphørt å spille noen rolle som maktfaktor i tysk politikk; det parlamentariske system var brutt sammen. Makten lå hos presidenten, og den avgjø­ rende politiske arena ble hans omgivelser, en liten krets av offiserer og høyere embedsmenn som hadde den gam­ les øre; bak kulissene ble der de intriger utspilt som av­ gjorde regjeringens — og til slutt det tyske demokratiets — skjebne. Blant dem som i denne tid først og fremst hadde innflytelse hos Hindenburg, var hans sønn Oscar, stats­ sekretær Otto Meissner, junkeren Franz von Papen og general Kurt von Schleicher. Hindenburg var også under sterkt påtrykk fra de østprøyssiske godseiere, hvis krets han tilhørte. De var engstelige for at regjeringen Briining skulle begynne å stykke ut de gamle godsene og sende arbeidsledige dit som en slags kolonister. Andre omstendigheter kom også til, og det endte med at Hindenburg vendte seg mot Briining, bl. a. fordi Schleicher hadde overbevist presidenten om at kansleren ikke lenger hadde riksvernets tillit. Den tankegang som imidlertid dypest sett lå til grunn for det plutselige regjeringsskiftet Hindenburg tvang fram i slutten av mai 1932, var den at man i det lange løp ikke kunne regjere i sterk strid med både den nazistiske fløy og arbeiderbevegelsen. Den utvei som først og fremst den politiserende general Schleicher gjorde seg til talsmann for, var å forsøke å fange inn, temme og moderere nazistene ved å gi dem medansvar

HITLERS TYSKLAND

295

Kurt von Schleicher, «den sosiale general», Tysklands siste rikskans­ ler før Hitler. Schleicher drømte om å skape et styre, som kunne støtte seg til den nazistiske massebevegelsen og sam­ tidig «temme» den ved å gi den medansvar. Han la seg imidlertid ut både med Hitler og junkerkretsene, ble satt uten­ for av Hindenburg etter en intrige fra von Papens side, og ble myrdet av nazistene sammen med sin hustru 30. juni 1934.

for styret. På den måten, mente han, ville den konserva­ tive regjeringsmakt kunne støtte seg til et masseparti, — det var ikke mulig i det lange løp å basere styret bare på presidentens myndighet til å utstede nødsforordninger. Det var på dette punkt de tyske konservative — som tid­ ligere de italienske — gjorde seg skyldige i en skjebnesvan­ ger feilvurdering. I første omgang ble det imidlertid dannet en regjering som hadde enda smalere politisk basis enn noen av de foregående. Den nye kansler ble Franz von Papen, en ut­ preget junker, av katolsk adelsfamilie, offiser og diplomat, en av Hindenburgs yndlinger, politisk ærgjerrig, men ube­ tydelig, en mann Schleicher mente å kunne bruke for å innlede et samarbeid med nazistene. Selv gikk generalen inn i «baron-kabinettet» som forsvarsminister. Det var en autoritær regjering av utpreget konservative aristokrater; selv ikke av sitt eget parti, sentrum, fikk Papen støtte.

296

TIDEN 1914-1945

Hvor langt Tyskland var kommet i retning av et autori­ tært styre, fikk man demonstrert da Papen rettet et død­ bringende slag mot demokratiet i Preussen, hvor sosialde­ mokratene satt med regjeringsmakten, en viktig posisjon, da man dermed hadde herredømmet over politiet i StorBerlin og i delstaten for øvrig. Ved å alliere seg med kom­ munistene hadde nazistene i den prøyssiske landdag brakt regjeringen Otto Braun i mindretall, men da det ikke var mulig å danne noen ny regjering, støttet til et flertall, fort­ satte regjeringen Braun som forretningsministerium. I strid med forfatningens regler erklærte Papen at den prøys­ siske regjering var avsatt, og tok selv styret som rikskommissær. Det var et avgjørende nederlag både for sosial­ demokratene og for folkestyret, men ingen reiste seg for å gjøre motstand mot kuppet. Man visste at rikspresidentens autoritet og riksvernets maktmidler sto bak Papen og «monokkelkabinettet», og dertil kom at den voldsomme striden mellom kommunister og sosialdemokrater skapte en følelse av avmakt i arbeiderbevegelsen. Valget 31. juli 1932 ble en ny enorm suksess for Hitler. Han fikk over 13.7 millioner stemmer (37.8 prosent) og kunne mer enn fordoble også sitt mandat-tall fra 1930. Med 230 representanter ble det nasjonalsosialistiske parti langt det største i riksdagen. Sosialdemokratene gikk ytter­ ligere tilbake, idet de fikk 7.6 millioner stemmer, mens kommunistene gikk videre fram, fra 4.6 til 5.3 millioner. Sentrum hadde litt fremgang, men de andre mellompar­ tiene ble nesten utslettet. Det ble tatt opp forhandlinger med Hitler for å bringe nazistene inn i en regjeringskoali­ sjon, men det førte ikke fram; Hitler krevde for meget. Forholdet mellom Papen og Hitler var en tid meget spent, og det kom til en ny styrkeprøve ved valgene 6. novem­ ber; riksdagen var igjen blitt oppløst samtidig med at den vedtok et mistillitsforslag til regjeringen med hele 512 mot 42 stemmer. Novembervalget betydde et alvorlig tilbakeslag for nazistene; de mistet 2 millioner stemmer, og gikk tilbake fra 230 til 196 mandater. Ved valgene i Thuringen en måneds tid senere mistet nazistene halvparten av sine

HITLERS TYSKLAND

297

stemmer der. Det viste hvor lite fast grunnlaget for Hitlers parlamentariske maktstilling tross alt var, og det oppsto en alvorlig indre krise i partiet. Uenigheten hadde alt meldt seg før, da mange etter valgseieren i juli hadde krevd at man skulle ta makten ved et kupp, men Hitler holdt stedig på legalitetens linje. Det lyktes ham også å bevare kontrollen over partiet, men stemningen i hoved­ kvarteret var meget dyster i desemberdagene 1932. Likevel forholdt Hitler seg avvisende overfor nye forsøk fra Papens og Hindenburgs side på å få ham med i en regjerings­ dannelse på deres vilkår. Det var klart at Papen imidlertid ikke i det lange løp kunne fortsette å regjere på et så spinkelt grunnlag som det han hadde, og da han tumlet med planer om å opp­ rette et direkte diktatorisk konservativt styre, erklære lan­ det i unntakstilstand, sende riksdagen hjem og regjere bare med presidentens og riksvernets støtte, grep Schleicher, «den sosiale general», inn. Han ville ikke oppgi planen om å skape et massegrunnlag for regjeringen, og mente å kunne finne det dels i den «sosiale» fløy av det nazistiske parti, Gregor Strassers tilhengere, dels i sosialdemokra­ tiske og katolske fagforeningskretser. Det lyktes også Schleicher å utmanøvrere Papen hos Hindenburg og å overbevise presidenten om at det ville føre til borgerkrig å regjere uten riksdagen. Hindenburg utnevnte derfor 2. desember 1932 Schleicher til ny rikskansler; han skulle forsøke å skaffe seg et flertall i riksdagen. Forsøket endte med at Schleicher satte seg mellom alle stoler. Planen om å få i stand en allianse med den «sosiale» fløy av det nazistiske parti slo feil da Strasser — etter å ha lidt nederlag for Hitler, Gdring og Goebbels — oppga alt og reiste på ferietur til utlandet. De sosial­ demokratiske og kristelige fagforeningene stilte seg også skeptisk avvisende til generalen. Til overmål la han seg dessuten ut med junker-kretsene om Hindenburg, bl. a. fordi han som et ledd i kampen mot arbeidsledigheten tok opp igjen Briinings plan om å stykke opp de dårlig drevne storgodsene i Øst-Preussen og lage nye småbruk der; det ble oppfattet som «agrar-bolsjevisme». Da Schleicher

298

TIDEN 1914-1945

skjønte hvor svak hans stilling var, ba han Hindenburg om bemyndigelse til å oppløse riksdagen igjen, men fikk nei. Presidenten kunne henvise til de argumenter Schlei­ cher selv noen uker tidligere hadde brukt mot Papens planer! I mellomtiden hadde de gamle motstandere Hitler og Papen funnet hverandre i sitt felles hat til Schleicher, og Papen var fremdeles i kritthuset hos Hindenburg. Da han derfor kunne legge fram en plan for hvordan Hitler skulle fanges inn og «temmes» — riktignok som den nye regje­ rings sjef — ga Hindenburg sitt samtykke til kombina­ sjonen. Hitler skulle bli rikskansler, Papen visekansler; nazistene skulle riktignok bare ha tre av elleve mann i den nye regjering, men det gikk her som det hadde gått i Italia. Nazistene behersket gaten, og de brukte hensynsløst sine maktmidler. De lot seg ikke temme. Det var de som tem­ met junkerne og alle andre. Da Hitler først — ad «legaliteten»s vei — hadde skaffet seg sin nøkkelstilling, utnyttet han den fullstendig hensynsløst, uten noen som helst skrupler — men vel å merke gradvis — til å bygge ut dikta­ turet, satte motstandere og rivaler utenfor, én etter én, og førte sitt folk ut i det store barbari, verden ut i Den annen verdenskrigs katastrofe.

«Det tredje rike» Hitler var blitt regjeringssjef 30. januar 1933, og med støtte av sine partifeller i regjeringen, først og fremst Goring som bl. a. ble innenriksminister i Preussen og der­ med sjef for politiet i staten, satte han all kraft inn på å utbygge makten. Riksdagen ble straks oppløst, og nye valg igjen utskrevet til 5. mars; nå gjaldt det å skape et flertall i riksdagen, iallfall et flertall sammen med regjeringspartnerne, de konservative. Dekket av Gorings politi satte SAog SS-avdelingene inn en fullstendig terror mot sine poli­ tiske motstandere. Det kom til blodige slagsmål og gate­ kamper som kostet mange menneskeliv, og det veldige propaganda-apparatet lokket, truet og skremte. Tyskland befant seg nærmest i en borgerkrigssituasjon, dørene var

HITLERS TYSKLAND

299

Den nyvalgte rikskansler, Adolf Hitler, hilser på den 85-årige generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg — som var Tysklands president fra 1925 til sin død i 1934. Nazistene utgjorde et mindretall i riksregjeringen av 30. januar 1933, men i løpet av få måneder lyktes det dem å sette sine koalisjonspartnere utenfor, oppløse alle partier og tilrive seg diktatorisk makt.

åpnet for lovløsheten, og særlig uhyggelig ble situasjonen etter den brannen som herjet riksdagsbygningen om kvel­ den 27. februar 1933, en snau uke før valget. Da brann­ vesenet og politiet trengte inn i den brennende bygningen, fant de en forvirret, halvnaken mann der, en forkommen, omflakkende nederlandsk kommunist ved navn Marinus van der Lubbe, åpenbart en psykopat. Han la ikke skjul på at han hadde satt ild på, og hevdet at han hadde vært alene om gjerningen, noe han også fastholdt ved den senere rettssaken som endte med at han ble dømt til døden og henrettet. Det er sannsynlig at han var i god tro. Hva han tydeligvis ikke ante, var at nazistene hadde fått rede på hans planer om en slik desperat protestaksjon, eller at de kanskje gjennom sine hemmelige agenter hadde hjulpet ham på gli, og at de parallelt med ham hadde gjennomført sin egen brannstiftelse, som en kjempemessig

300

TIDEN 1914-1945

Riksdagsbrannen 27. februar 1933, og til høyre: Marinus van der Lubbe, fotografert under rettssaken, som endte med at han ble dømt til døden.

provokasjon. Under ledelse av SA-føreren Karl Ernst hadde en gruppe nazister trengt inn i bygningen gjennom en tunnel fra riksdagspresident Gorings palé, og samtidig med at van der Lubbe gjorde sitt dilettantiske forsøk på å anstifte brann med noen opptenningsbriketter, sin jakke og sin skjorte, satte de fyr på bygningen ved hjelp av en spesiell fosforholdig væske, med det resultat at riksdagen etter noen få minutter sto i flammer. Den nazistiske planen var lagt før van der Lubbe dukket opp, og ville sikkert i alle tilfelle blitt utført. Sannsynligvis var van der Lubbe tilfeldig kommet inn i bildet, og kunne brukes i en statistrolle han selv ikke var klar over, men som bidro til å gi provokasjonen et noe større preg av tilforlatelighet. Brannen ble straks meget effektivt utnyttet mot kom­ munistene, som nå ble utsatt for en slags «legal» terror. Nazistene hevdet å ha beviser for at brannen skulle være signalet til en kommunistisk revolusjon, arresterte straks

HITLERS TYSKLAND

301

tusener av kjente kommunister og utstedte en forordning til «vern om folk og stat». Den satte med ett slag ut av kraft alle forfatningens garantier for rettssikkerhet og poli­ tisk frihet, og ga regjeringen påskudd til å innføre et full­ stendig vilkårlig styre midt under valgkampen, med pressog terror-metoder, mens motstanderne ble mer eller mindre kneblet. Valget ga da også langt på vei det ønskede resultat. Nazistene fikk 17.2 millioner stemmer (ca. 44 prosent), og satte inn 288 mann i den nye riksdagen. Sammen med de tysknasjonale, som fikk 3 millioner stemmer og 52 mandater, hadde de dermed flertall. Kommunistene gikk noe tilbake, men både sosialdemokratene og det katolske sentrum klarte seg forbausende godt under terrorvalget. Men nå spilte stemmetall ikke lenger noen rolle. Det kom­ munistiske parti ble erklært for ulovlig og oppløst; det reduserte straks opposisjonen i riksdagen, slik at nazistene fikk flertall der alene. Men Hitler gikk stadig skrittvis fram. Da riksdagen trådte sammen, fikk den seg forelagt forslag til en full­ maktslov, som ga regjeringen diktatorisk myndighet for fire år fremover. Sosialdemokratene stemte imot den, men både sentrum og alle de andre partiene stemte for. Den ble vedtatt med 441 mot 91 stemmer, langt mer enn det 2/3 flertall forfatningen krevde. Dermed hadde Hitler nådd sitt mål: å få diktatorisk makt ad «legal» vei. Riktig­ nok hadde han ennå representanter for andre grupper i regjeringen, men de ble intrigert eller presset ut i rask rekkefølge, og deres partier ble etter hvert forbudt og opp­ løst. I løpet av forbausende kort tid falt de alle sammen til fote, uten å gjøre alvorlige forsøk på motstand. Hitler hadde kunnet gjennomføre sin revolusjon etter at han hadde fått makten av de intrigerende junkerne omkring Hindenburg. Nå var han i sannhet blitt «der Fiihrer», ikke bare for partiet, men for hele Tyskland, med en større makt enn noen keiser og noen Bismarck noensinne hadde rådd over. Han nølte ikke med å bruke den. Med ekte tysk, syste­ matisk grundighet gjennomførte nazistene hva de med et

HITLERS TYSKLAND

303

uttrykk fra elektrisitetslæren kalte «Gleichschaltung», like­ retting, av hele det tyske samfunn. Ikke bare det politiske liv ble underkastet det «statsbærende» nasjonalsosialis­ tiske partiets diktatur, hvilket igjen ville si Hitlers vilje. På alle samfunnslivets felter grep det inn for å disiplinere folket og gjøre det til et lydig redskap: i organisasjons­ livet, på det kulturelle område, i skolen, i rettsapparatet, i oppdragelsen, i det vitenskapelige liv, i pressen osv. Det var ikke nok med at en streng sensur og terrortrusler hind­ ret at uønskede meninger kom til orde; regimet krevde positiv tilslutning, og selv satte partiet inn en enormt omfattende, statsdrevet propaganda for å forme menneske­ sinnene helst helt fra barneårene av. I den utstrekning propagandaen og skremslene ikke førte fram, grep det hemmelige politiske politi, Gestapo, inn, og det tok i bruk de mest bestialske torturmetoder. Tusener av politiske motstandere ble sendt til konsentra­ sjonsleirer, hvor de ble brutalt mishandlet og hvor mange omkom. Den folkegruppe som ble verst rammet, var jø­ dene. Det var et kjernepunkt i Hitlers usammenhengende, irrasjonelle politiske lære at jøden var skurken i verdens­ historiens drama, opphavet til all nød og alle ulykker; jødedommen var en eneste forbrytersk sammensvergelse mot den rase som av forsynet var utsett til å herske i ver­ den og lede den sivilisatoriske utvikling. Den jødiske gruppe var et fremmedlegeme som forgiftet den ariske, den germanske, den nordiske folkeorganisme. Derfor måtte jødene utslettes. Til å begynne med ble de Ijernet fra enhver befatning med kulturlivet, administrasjonen og annen ledende virksomhet; de skulle reduseres til en pariakaste, sjikaneres og terroriseres. Brutale pogromer satte også inn med visse mellomrom, men det var først under Den annen verdenskrig at selve masseutryddelsen ble inn­ ledet, i fullstendig industriell målestokk: i konsentrasjons­ leirenes gasskamre ble da omkring 6 millioner jøder drept. Fra jødeforfølgelsene i «det tredje rike». En gammel fattig jøde blir hentet av politiet, og under sterkt væpnet eskorte går veien videre til konsentrasjonsleiren . . .

304

TIDEN 1914-1945

En viss krise gjennomlevde regimet i 1934. Det var uro både på venstre og høyre fløy. Mange av nazistene hadde tatt den sosialistiske del av programmet alvorlig, og be­ gynte å tale om «den annen revolusjon», den sosiale. Disse kretser var særlig sterkt representert innenfor SA, som i stor utstrekning var rekruttert blant arbeidsledige. SA-sjefen, Ernst Rohm, en brutal landsknekt-type, hadde også visse primitive sosialistiske idéer, og først og fremst følte han seg i opposisjon til riksvernet og det gamle offi­ serskorpset, som unektelig var reaksjonært. Rohm hadde også planer om å gjøre SA til kjernen i en ny tysk folke­ hær, som han drømte om selv å stå i spissen for — hvilket ville gjøre ham til en farlig rival for Hitler. På den annen ytterfløy ga Papen uttrykk for den uvilje mange av de konservative følte overfor den vulgarisering og brutalisering av statslivet som nazistenes maktutøvelse represen­ terte. Hitler vaklet lenge før han besluttet seg for å slå til, og både riksvernet og Hindenburg presset på for å få ham til å sette en stopper for Rbhms planer. Til slutt fant «der Fuhrer» at han måtte ta oppgjøret, og et fullstendig blodbad ble resultatet. Et par hundre mennesker ble i dagene omkring 30. juni 1934 skutt uten lov og dom; blant dem var ikke bare Rohm og hans nær­ meste medarbeidere, men også andre som engang hadde krysset Hitlers planer, f. eks. Schleicher og hans nærmeste, Gregor Strasser som hadde hørt til den radikale fløy i par­ tiet, to av Papens nærmeste medarbeidere og endog den gamle Kahr som hadde gått mot Hitler under ølkjellerkuppet i Munchen i 1923; nå rammet hevnen ham. Papen selv skulle egentlig også vært likvidert, men tilfeldigheter reddet hans liv. Etterpå lot han seg utnevne til Hitlers ambassadør i Wien. I og med «30. juni-mordene» var den siste motstand ryddet av veien, og da Hindenburg døde 2. august 1934, kunne Hitler uten vanskelighet overta stillingen som stats­ overhode og øverstkommanderende; riksvernet sverget lydighetsed til ham. Han ville ikke bære titelen rikspresident, men kalte seg «fører og rikskansler». I realiteten var han nå Tysklands uinnskrenkede diktatoriske herre.

HITLERS TYSKLAND

305

«Der Fiihrer», Adolf Hitler, i spissen for sine brunskjorter og med hakekorset hevet, leder Tyskland mot en lysere fremtid. Propagandaplakat fra begynnelsen av 1930-årene.

Hvordan en så vulgær og barbarisk politisk svermertype, omgitt av til dels fullstendig kriminelle elementer, kunne svinge seg opp til enehersker i et gammelt kultur­ land som Tyskland, vil alltid være en kilde til forundring. Han var, da han startet på sin politiske løpebane, en mis­ lykket, avsporet eksistens, en talentløs og arbeidssky døge­ nikt, en halvkunstner og sjarlatan, stinn av selvovervurdering, svømmende i selvmedlidenhet, en forhutlet prat­ maker fra ølstuene, full av småborgerlige banaliteter og halvfordøyede brokker av tilfeldige kunnskaper, en mann som aldri hadde lært seg å utføre systematisk arbeid — og 14. Grimberg 21

306

TIDEN 1914-1945

Pasifisten og vitenskapsmannen Albert Einstein var en sterk motstan­ der av nazismen, og nazistene kunne på sin side ikke tåle denne jødiske individualisten. Resultatet ble at Einstein emigrerte til Stor­ britannia og senere til USA da Hitler kom til makten i 1933. Det er bakgrunnen for denne tegningen fra samme år. Einstein feies ned fra sitt elfenbenstårn. (Se også illustr. side 153.)

aldri lærte det. Hans sjanse lå vel i at det tyske folk på mange måter syntes å befinne seg i samme mentale situa­ sjon som han selv, besatt av de samme følelser av å være forurettet, av å ha lidt nederlag, behersket av det samme nag, den samme monomane trang til å søke revansj. Tysk­ land av 1923 og Tyskland av 1933 var sykt, desperat, etter ydmykelsen ved nederlaget i 1918, under trykket av

HITLERS TYSKLAND

307

den økonomiske krisen i 1929-30. Hitler hadde en ene­ stående evne til å fornemme, identifisere seg med og gi uttrykk for slike stemninger av hat, nag, aggresjon og maktvilje. Han hadde en rent «magnetisk» kontakt med massene, en merkelig evne til å vibrere sammen med dem, artikulere deres innerste, primitive følelser og stem­ ninger. Her var han som ledet av en søvngjengeraktig sikker intuisjon, og kunne med hypnotiserende intensitet konsentrere og artikulere massenes lidenskaper, slik at han smeltet sammen med dem og de med ham i en altbesettende ekstase. Men dette er naturligvis ikke tilstrekkelig til å forklare det som hendte, selv ikke når man også legger til nazistenes geniale sans for regi og effekter i propagandaen. Meget av forklaringen ligger i at den gamle, aggressive prøyssiske Dette utsnittet av den ekspresjonistiske kunstneren Max Beckmanns maleri fra 1930-årene fanger inn mye av det man forbinder med mellomkrigstiden i Tyskland: lede, frykt, mistenksomhet.

308

TIDEN 1914-1945

militarismen hadde overvintret under republikken, sam­ men med statsdyrkelsen og forherligelsen av den absolutte disiplin. Nasjonalismen var bare blitt sykelig forhøyet på grunn av nederlaget og forgrovet på grunn av den brutalisering krigen hadde betydd, den nedbrytning av alle nor­ mer som hadde funnet sted. En annen viktig faktor var middelstandens revolte. Den var blitt sterkt rammet av inflasjonen i 20-årene og av den økonomiske krisen i begynnelsen av 30-årene, den følte seg truet fra både storkapitalens og den organiserte arbeiderbevegelsens side, og den verget seg forbitret mot å deklasseres, mot å proletariseres; den måtte føle seg til­ talt av en bevegelse som spilte både på nasjonale og sosiale strenger, og som for øvrig i sin demagogiske propaEn avdeling av Hitlers stormtropper paraderer i begynnelsen av 1930-årene. Fanene bærer innskriften «Tyskland våkn opp», og over partiets initialer: NSDAP — Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei — sees partiets emblem: hakekorset som skulle mar­ kere germanernes ariske opprinnelse, og den tyske ørn.

Adolf Hitler under et partimøte i Dortmund kort etter maktoverta­ gelsen i 1934.

ganda lovet alle alt. Svakheter i det tyske demokrati var også medvirkende til diktaturets seier. Tyskland hadde riktignok i Weimar-grunnloven en demokratisk mønsterforfatning, men systemet — som var blitt innført i neder­ lagets time — var sterkt handicappet fra begynnelsen av, fordi så mange identifiserte det med kapitulasjons- og oppfyllelsespolitikken. Det var også vanskelig plutselig å innplante et slikt styresett i en nasjon med overveiende autokratiske tradisjoner; derfor ble mange av forfatningens regler papirbestemmelser, spillets regler var ikke gått velgerne og politikerne i blodet. En sterk partisplittelse gjorde det også vanskelig å danne handlekraftige regjeringer, og da man tydde til et styresett som bygget på presidentens, ikke på riksdagens tillit, ble hele det demokratiske system undergravd, veien åpnet for intriger av den art som brakte Hitler til makten — uten at forfatningens bokstav ble krenket, men vel dens ånd. Skjebnesvanger ble også splittelsen av arbeiderbevegelsen

310

TIDEN 1914-1945

i en sosialdemokratisk og en kommunistisk fløy. Det svekket dens motstandskraft, og kommunistene spilte et høyt spill ved ofte å alliere seg med nazistene i angrep på de demokratiske partier og regjeringer. Det var utslag av en slags katastrofe-teori: la bare Hitler komme til makten, han vil spille fallitt og etterlate seg et kaos som baner veien for revolusjonen! Moskvas direktiver til de tyske kommunister var så uheldige som vel mulig i de avgjø­ rende år, og bygget på en fullstendig feilvurdering både av forholdene i Tyskland og av Hitler. Først etter 30. junimordene reviderte Stalin sin oppfatning av «der Fiihrer». Det var en mann man måtte regne med, en hersker av dimensjoner...

MOT EN NY KRIG «Katastrofenes tideverv» — Mandsjuria og Etiopia — «Aksen Berlin-Roma» blir til 1930-årene er blitt kalt katastrofenes tideverv, og med rette. Internasjonalt var decenniet en høyspenningens epoke. Det begynte med Japans angrep på Mandsjuria i 1931 og endte med utbruddet av Den annen verdenskrig i 1939. I mellomtiden avløste kupp, kriser, kriger og bor­ gerkriger hverandre i så å si ubrutt rekkefølge. Det var de fascistisk-nazistiske diktaturers og den japanske militarismes storhetstid, en periode av utpresningspolitikk og nervekrig hvor demokratiene befant seg på stadig vikende front. Verdens frie folk hadde en følelse av å stå overfor truselen om å bli langsomt kvalt, ett for ett, uten å kunne gjøre motstand mot en stadig voksende overmakt. Det begynte med japanernes angrep på Kina. Det hadde alltid vært et sterkt innslag av militarisme og impe­ rialisme i det moderne Japan. De militære hadde en meget sterk maktstilling, dannet så å si en stat i staten, utenfor regjeringens og andre sivile myndigheters kontroll. Erobringspolitikken hadde sin rot i gamle nasjonalistiske tradi­ sjoner, i den shintoistiske statsreligion, i en tro på at japa­ nerne var et utvalgt folk med en keiser av guddommelig

MOT EN NY KRIG

311

opprinnelse. Det ga bakgrunn for forestillingene om lan­ dets herskermisjon, om dets historiske oppgave å lede de farvede folks reisning mot Vesten. Ikke bare de militære, men også mange politikere var beruset av maktfølelse og vidtfavnende erobringsplaner, en politikk som ville gjøre slagordet «Asia for asiatene» til maksimen «Asia for japa­ nerne», Asia under japansk førerskap og overherre­ dømme. Den våpenlykke som hadde fulgt landets strids­ krefter i krigen med Kina 1894-95, i krigen med Russ­ land 1904-05 og i Den første verdenskrig, stimulerte naturlig nok erobringslysten, og den økonomiske verdenskrise i begynnelsen av 1930-årene ga imperialistene nye, Japanerne går til angrep. Et samtidig bilde fra en trefning under den kinesisk-japanske krig i 1894-95. Verden kunne med undring konsta­ tere at japanerne var i ferd med å bli en makt man måtte regne med.

312

TIDEN 1914-1945

gode kort på hånden: På den ene side var det overbefolkede og råstoff-fattige Japans eksport redusert til det halve på grunn av manglende kjøpekraft og økende restriksjoner i andre land — på den annen side var Vestens stormakter sterkt svekket av krisen og kunne vanskelig gjøre sine interesser gjeldende i Øst-Asia med vanlig styrke. Som det naturlige mål for japansk ekspansjon kunne krigspartiet peke på Kina. Det var fortsatt svakt og splittet, det ville derfor være et lett bytte, det hadde råstoffer som Japan manglet — jern, kull, bomull osv. og det represen­ terte med sine hundrer av millioner mennesker et enormt marked for Japans foredlingsindustrier. Først og fremst var japanernes øyne rettet mot Mandsjuria, den store, tynt befolkede nordøstlige provinsen, som under røvergeneralen Chang Tso-lin og senere hans sønn Chang Hsuehliang nærmest hadde fått en uavhengig stilling og bare i navnet var underkastet den kinesiske sentralregjeringens myndighet. En japansk besettelse av Mandsjuria ville også ha den følge at Japan kunne styrke sin stilling overfor Sovjetunionen, den gamle russiske rival i disse strøk, og overfor truselen fra verdenskommunismen, som naturlig­ vis var de japanske generaler, politikere og industriherrer en vederstyggelighet. (Kart nr. 116-119, bd. 33.) Den 18. september 1931 slo Kwantung-arméen til, i for­ ståelse med generalstaben og militærpolitikerne i Tokyo, men uten regjeringens vitende og vilje. En minesprengning på den syd-mandsjuriske jernbane, utvilsomt en ja­ pansk provokasjon, ble brukt som foranledning. I løpet av noen timer var japanske styrker på marsj og hadde før et døgn var gått besatt både Mukden og en rekke andre byer på kinesisk område. Tidspunktet var meget velvalgt; nett­ opp i disse dager var den økonomiske krisen i Storbritannia på høydepunktet — tre dager senere forlot pundet gullet — og USA var inne i en av sine mest isolasjonistiske perio­ der: folk reagerte mot alt som kunne trekke landet inn i væpnede konflikter, om det så bare var boikott og andre økonomiske represalier mot en angriperstat. Kineserne appellerte til Folkeforbundet, hvor både Kina og Japan var medlemmer. Forbundet protesterte, USA — som ikke

MOT EN NY KRIG

313

var medlem — protesterte, men det kom ikke til handling, bortsett fra at Folkeforbundet sendte en undersøkelses­ kommisjon til Det Ijerne østen. Japanerne forklarte at det overhodet ikke var tale om krig, bare om begrensede mili­ tære operasjoner for å «gjenopprette ro og orden» og be­ skytte Japans legitime økonomiske interesser i røvergeneralenes Mandsjuria, og fortsatte uanfektet sitt erobringstog. I Mandsjuria organiserte de ved hjelp av marionettpolitikere en «uavhengighetsbevegelse», og 18. februar 1932 ble landet erklært selvstendig som staten Mansjukuo (kuo = folk). Folkeforbundets kommisjon avslørte denne svindel i en rapport som ble lagt fram i oktober 1932, og Folke­ forbundet påla Japan å rømme de besatte områder. Japa­ nerne ga en god dag både i rapporten og i Folkeforbun­ dets praktisk talt enstemmige resolusjon av 24. februar 1933. De fortsatte sitt erobringstog inn i Indre Mongolia, i provinsen Jehol og i området syd for den store kinesiske mur, til deres tropper truet Peking. Japans direkte svar på fordømmelsen av angrepskrigen var å melde seg ut av Folkeforbundet 27. mars 1933, og japanske styrker rykket i mai inn i Peking. Hverken Folkeforbundet eller Vestens stormakter enkeltvis fant å kunne sette hardt mot hardt, og ta risikoen på en krig i Østen. Kineserne så seg derfor nødt til å slutte fred med japanerne i mai 1933: Mansjukuo ble anerkjent som «uavhengig» stat — mens den i virkelig­ heten var et rent japansk protektorat — og det ble opprettet en demilitarisert sone syd for den store mur. Det hele var et klart nederlag for Folkeforbundet og prinsippet om «kollektiv sikkerhet». Det hadde vist seg at forbundet ikke kunne verne om en medlemsstats integritet, slik pak­ ten foreskrev, og dermed hadde verdensorganisasjonen fått ulivssår. Makten kunne fortsatt triumfere over retten. En av dem som merket seg dette, var Italias diktator Mussolini. Hans politiske lære var gjennomsyret av nasjo­ nalisme og militarisme, han hadde rustet opp, han drømte om å gjenopplive det gamle romerske imperium. I européisk politikk hadde han i slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene gjort seg stadig mer høylydt gjeldende, bl. a.

314

TIDEN 1914-1945

Mussolini drømte om å gjenopprette det ro­ merske imperiums glans og herlighet, og tok det første skritt til å virkelig­ gjøre drømmen da han i 1935 lot sine tropper angripe Etiopia.

på Balkan og i Sydøst-Europa ellers. Men det land han ved midten av 30-årene først og fremst hadde kastet sine øyne på, var Etiopia, Afrikas siste selvstendige innfødte stat, som sto under ledelse av keiser Haile Selassie, «Negus Negesti», kongenes konge og løven av Juda, en reformvennlig hersker som hadde gitt seg i kast med den enorme oppgave å modernisere det nærmest middelal­ derske, feudale og teknisk tilbakeliggende land. Mussolinis planer mot Etiopia, hvor italienerne lenge hadde prøvd å gjøre seg økonomisk gjeldende, begynte å ta fast form alt i 1932. Bakgrunnen var dels alminnelig sjåvinisme og appe­ titt på krigerske erobringer for den såkalte våpenæres skyld, dels et ønske om å skaffe plass for Italias befolkningsoverskudd i et større kolonirike, dels å hevne det forsmedelige nederlag en italiensk armé hadde lidt under et forsøk på å erobre Etiopia alt i 1896, et felttog som hadde endt med katastrofe for italienerne i slaget ved Adua. Foruten ved sin militære svakhet frembød Etiopia seg også som erobringsobjekt ved sin beliggenhet; det støtte i nord opp til den italienske koloni Eritrea, i syd og sydøst til Italiensk Somaliland.

MOT EN NY KRIG

315

Etiopias keiser, Haile Selassie, «Negus Negesti», kongenes konge og løven av Juda, måtte gå i landflyktighet i 1936, men kunne vende til­ bake til det befridde Etiopia igjen i mai 1941.

Etter innledende provokasjoner og diplomatiske manøv­ rer angrep italienske tropper Etiopia fra eritréisk side av grensen ved daggry 3. oktober 1935, og hadde naturligvis lett spill med sitt moderne militærtekniske utstyr, fly, tanks og automatvåpen, overfor de primitivt væpnede, mangelfullt utdannede og svakt disiplinerte etiopiske styr­ ker. De virkelige vanskeligheter de italienske erobrerne og deres farvede tropper støtte på, var de problemer terrenget, de mangelfulle kommunikasjoner, klimaet og tropesykdommene representerte. Den virkelige kamp ble utkjempet i Genéve, Folkeforbundets hovedsete, og i de européiske utenriksministerier og ambassader. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, og her forelå — som i tilfellet Mandsjuria — igjen et åpenbart overfall på én medlemsstat fra en annen medlemsstats side. Skulle Folke­ forbundet og den kollektive sikkerhets prinsipp igjen svikte? Angrepet betydde at Italia hensynsløst hadde brutt en rekke internasjonale traktater, fra folkeforbundspakten til sin egen voldgiftstraktat av 1928 med Etiopia. Haile Selassie klaget til Folkeforbundet, og verdensopinionen fordømte med sjelden enstemmighet og styrke den itali­

316

TIDEN 1914-1945

enske overfallsmann. Folkeforbundets råd erklærte 7. okto­ ber 1935 enstemmig at Italia hadde brutt sine forpliktelser etter pakten, og forsamlingen slo et par dager senere fast det samme, praktisk talt enstemmig. Italia var stemplet som angriper. Etter artikkel 16 i Folkeforbundets pakt hadde landet dermed begått en krigshandling mot alle medlemsstater, og de var forpliktet til å sette i verk «sank­ sjoner», straffetiltak, mot angriperen, dvs. i første omgang diplomatisk og økonomisk boikott. I neste omgang skulle rådet utarbeide forslag også om militære forholdsregler mot fredsbryteren, men det var ikke helt klart i hvilken utstrekning medlemsstatene her var forpliktet til å delta. I dagene 11.-19. oktober 1935 ble det så, for første gang i historien, vedtatt kollektive sanksjoner mot en angriperstat. Det betegnet i og for seg en viktig merkepæl, men aksjonen ble ikke den faste, raske og effektive handling som paktens fedre hadde forestilt seg. Boikott-tiltakene ble ikke påbudt, bare lagt fram i forslags form; de ble hel­ ler ikke altomfattende, de skulle bare gjennomføres grad­ vis og ville først kunne gjøre seg merkbart gjeldende etter flere måneders forløp. De sanksjoner som ble foreslått, fikk imidlertid en gunstig mottagelse; innen utgangen av oktober hadde 50 stater innført forbud mot å eksportere våpen, ammunisjon og krigsmateriell til Italia, 49 hadde besluttet å nekte Italia kreditt, 48 hadde forpliktet seg til ikke å motta italienske eksportvarer, osv. Foreløpig kunne imidlertid Italia godt klare det press disse tiltak represen­ terte; det hadde på forhånd skaffet seg store forsyninger av våpen og krigsmateriell, og virkningen av kredittsperringen og boikotten av italiensk eksport ville likeledes først gjøre seg gjeldende om krigen trakk ut. Det springende punkt var om tilstrekkelig mange av medlemsstatene var villige til også å avskjære Italia fra import av en rekke viktige råstoffer og andre varer, som ikke direkte kom inn under kategorien våpen og krigsmateriell, men som likevel var uunnværlig for moderne krigføring: jern, stål, kull, bomull og — sist, men ikke minst — olje. Det ble ingen enighet om disse varene. Heller ikke var det tale om å sperre Suezkanalen, som representerte en uunnværlig transport­

MOT EN NY KRIG

317

vei for de italienske forsterkninger og forsyninger til fron­ tene i Etiopia. Det sentrale under den følgende tids drøftinger i Folke­ forbundet og blant stormaktsregjeringene i mindre grup­ per, var spørsmålet om sperring av oljetilførslene til Italias krigsmaskin. Det ville være et effektivt, kanskje et avgjørende tiltak, men her som ved så mange andre leilig­ heter i 1930-årene viste demokratiene seg vaklende og ubesluttsomme. Både regjeringene og folkene var innstilt på å unngå krig, så å si for enhver pris, og Mussolini førte et meget truende, til dels desperat språk. Britene, som kanskje aller mest var behersket av pasifis­ tiske strømninger, overvurderte på dette tidspunkt også Italias militære styrke, først og fremst det italienske flyvåpens, og fryktet for at Mussolini i desperasjon kunne sette i verk et angrep på britiske middelhavsposisjoner. Britenes imperialistiske fortid, den rolle de hadde spilt under delingen av Afrika i forrige århundre, virket også noe hemmende på dem når det gjaldt den moralske for­ dømmelse av den nye kolonikrigen; «we are in the position of the retired burglar» som det het. Roosevelt og den amerikanske regjering fordømte det italienske angrepet, men isolasjonismen behersket fremdeles det politiske liv i USA, så landets holdning under konflikten var reservert og kunne ofte virke tvetydig, bl. a. i spørsmålet om oljeembargoen. Hva Frankrike angikk, var det enda langt valnere enn de angelsaksiske stormakter i sin politikk overfor Italia. Den franske regjering, som nå sto under ledelse av den kyniske realpolitikeren Pierre Laval, så først og fremst det nazistiske, gjenopprustede Tyskland som hovedfienden og den alvorligste trusel. Den var interes­ sert i å bevare det best mulige forhold til Italia for å få Mussolinis støtte mot den aggressive politikk Tyskland under Hitler hadde slått inn på. Frankrikes frykt for over­ raskelser fra tysk side ble på dramatisk måte understreket da Hitler 7. mars plutselig lot sine tropper rykke inn i det demilitariserte Rhinland og erklærte at han også ville be­ feste området, et åpent brudd på så vel Versailles-traktaten som Locarno-pakten.

318

TIDEN 1914-1945

Den italienske konge, Viktor Emanuel, som i 1936 ble utropt til keiser av Etiopia, og general Italo Balbo, en av de fascister som ledet mar­ sjen mot Roma. Balbo ble senere guvernør i Libya, hvor han omkom da hans fly i 1940 ved en misforståelse ble skutt ned av italiensk luftvern.

De halvhjertede sanksjonstiltakene og truselen om mulig olje-embargo tjente både til å sveise italienerne sammen om erobringspolitikken og til å forsere krigføringen i Etiopia. Det gjaldt å gjennomføre anneksjonen før virk­ ningene av sanksjonene ble merkbare for alvor, og før det ble mulig for britene å få tilstrekkelig støtte til å stenge oljekranene. Den nye britiske utenriksminister Anthony Eden, som i desember 1935 hadde avløst sir Samuel Ho are, arbeidet for det, dog uten helhjertet støtte av Baldwin-regjeringen. Mussolini ga derfor ordre til en mer offensiv krigføring i Etiopia, og i februar, mars og april 1936 kunne italienerne besette store deler av landet, etter å ha gjennomført en massenedslakting av de nærmest hjelpeløse etiopiske tropper hvor det kom til større slag. I begynnelsen av mai, en måned før regntiden begynte, rykket italienerne inn i hovedstaden Addis Abeba. 9. mai kunngjorde Mussolini at Haile Selassies rike i sin helhet var lagt inn under italiensk overhøyhet, og kong Viktor Emanuel ble utropt til keiser av Etiopia. Et par måneder senere ble sanksjonene opphevet. De hadde vært en full­ stendig fiasko, Mussolini hadde fått sin vilje; Folkefor­ bundet og den kollektive sikkerhet hadde fått et nytt, skjebnesvangert slag.

MOT EN NY KRIG

319

For vestmaktene betegnet Etiopia-krisen et eklatant og dobbelt nederlag. Ikke bare hadde Mussolini triumfert, men også Hitler. Han hadde ustraffet kunnet rykke inn i det demilitariserte Rhinland med sine tropper og sine pla­ ner om store festningsverker. Dermed hadde han rykket sine posisjoner fram på avgjørende måte og redusert Frankrikes militære verdi som forbundsfelle for statene i Øst-Europa til en brøkdel av hva den hadde vært. Ikke mindre viktig var det at de to européiske diktaturstatene, Tyskland og Italia, under krisen hadde nærmet seg hver­ andre. De hadde tidligere befunnet seg på hver sin side av den diplomatiske front, men ble drevet sammen av det felles motsetningsforhold til vestmaktene. I samme ret­ ning trakk også deres ideologiske slektskap. Viktig var det også at Italia, i sin isolasjon og sin svekkede stilling etter krigens økonomiske påkjenninger, ikke lenger kunne til­ late seg å utfordre Tyskland, men måtte motta den hånd Hitler nå meget villig strakte ut for å bryte ringen om Tyskland. I løpet av 1936 ble det derfor skapt en ny, viktig konstellasjon i européisk politikk, «aksen Berlin-Roma», men for fullt ut å forstå hvorfor den ble til og hva den betydde, er det nødvendig å gå noe tilbake i tiden og følge Hitlers utenrikspolitikk siden 1933. Hitler og Mussolini undertegnet i oktober 1936 en hemmelig avtale om en samordning av landenes utenrikspolitikk. «Aksen BerlinRoma» var dermed opprettet. Dette bildet viser de to statslederne under Hitlers besøk i Roma samme år.

320

TIDEN 1914-1945

Hitlers utenrikspolitikk — opprustningen og Rhinlands-besettelsen — Den spanske borgerkrig Det varte ikke lenge etter nazistenes maktovertagelse i januar 1933 før en ny, utfordrende militær- og utenriks­ politikk ble innledet fra tysk side. Nasjonalismen var kjernen i den nazistiske lære, og Hitler hadde i «Mein Kampf» åpent proklamert sin vilje til ikke bare å slå Versailles-freden i stykker, men også å ta revansj for neder­ laget i 1918, å samle «alle av tysk blod» — dvs. bl. a. øster­ rikerne — i det tyske rike, å skaffe det voksende tyske folk «livsrom» ved et erobringstog østover, et foretagende som også kunne gis form av et slags korstog mot verdenskommunismen. Han ville gjøre slutt på den evige tyske marsj mot syd og vest i Europa, het det, og igjen vende germanertoget mot øst, mot Russland og dets randstater, mot det veldige Sovjet-riket som han mente var modent for å gå i oppløsning. Et mål for hans grenseløse ærgjerrighet var sentensen: «Deutschland muss entweder Weltmacht oder iiberhaupt nicht sein», Tyskland må enten være en ver­ densmakt, eller opphøre å eksistere. Det første trekk i den nye politikken måtte logisk være å gjenoppruste Tyskland og bryte Versailles-traktatens bestemmelser på dette punkt. Alt under Weimar-republikken hadde riksvernet og andre tyske instanser omgått og tøyd nedrustningsbestemmelsene; nå ble det gjort i langt større målestokk, riktignok fortsatt i hemmelighet, men under et stadig mer gjennomskuelig kamuflasje-dekke. Folkeforbundet hadde ut gjennom 1920-årene stadig tumlet med problemet å få i stand den nedrustning også av andre stater som Versailles-traktaten hadde pekt på, og som til dels utgjorde det moralske grunnlag for kravet om avrustning av Tyskland. Da Hitler kom til makten, satt en stor nedrustningskonferanse sammen i Genéve; stormaktene hadde anerkjent prinsippet om tysk likeberettigelse i rustningsspørsmålet alt i desember 1932, men det viste seg fortsatt vanskelig å finne fram til enighet om noe konkret forslag om nedrustning, og i oktober 1933 forlot Tyskland demonstrativt både konferansen og Folke-

MOT EN NY KRIG

321

forbundet. Det beseglet konferansens skjebne, og var det første alvorlige varsel om Tysklands nye, mer aggressive utenrikspolitiske kurs. Det neste sjokk fikk verden 25. juli 1934 da en gruppe østerrikske nazister, som hadde samarbeidet intimt med Berlin, forsøkte å ta makten i Wien. De besatte radiosta­ sjonen, proklamerte en ny nazistisk regjering, og trengte inn i forbundskanselliet, hvor de skjøt ned Dollfuss og lot ham ligge og forblø seg. Kuppet brøt imidlertid raskt sam­ men, og Hitler gjorde hva han kunne for å fralegge seg ethvert ansvar. Mussolini, som hadde påtatt seg rollen som beskytter av Østerrike og dets uavhengighet, og som meget nødig ville se et Stor-Tyskland ved Brenner, kon­ sentrerte tropper ved nordgrensen og fordømte i skarpe ordelag det nazistiske mordkomplott og anslag mot Østerrikes selvstendighet. Resultatet ble et ganske spent forhold mellom den nazistiske og den fascistiske stat. Ny østerriksk kansler etter Engelbert Dollfuss ble Kurt von Schuschnigg. Foreløpig stilte Hitler sine planer med Østerrike i bero. Tysklands naboer og andre land som var interessert i å opprettholde Versailles-systemet, var blitt oppskremt alt da Hitler kom til makten; de betraktet ham som en krigstrusel, og de følte seg ytterligere truet etter demonstrasjo­ nen mot Folkeforbundet, opprustningen — som nå nær­ mest var en offentlig hemmelighet — og kuppforsøket i Wien. Polen, som med sin «korridor» mellom Pommern og Øst-Preussen måtte vente tyske krav om grenserevisjon, forsøkte meget tidlig å få Frankrike med på en væpnet intervensjon for å styrte Hitler-regimet. Da franskmennene sa nei, sluttet polakkene en ikke-angrepspakt med Tysk­ land i januar 1934. For ti år fremover ga de to regjeringer høytidelig avkall på å løse tvister seg imellom med våpen­ makt, det ville si at «korridorspørsmålet var lagt på is». Hitler hadde med glede hilst denne mulighet for å bryte ut av Tysklands diplomatiske isolasjon; traktatens løfter tok han ikke høytidelig. Imidlertid kastet franskmennene seg ut i arbeidet for å bygge opp en alliansering rundt Tyskland og holde det på plass. 15. Grimberg 21

322

TIDEN 1914-1945

Mest betydningsfullt var det at Sovjetunionen, som tid­ ligere hadde angrepet Versailles-systemet som «en kapita­ listisk røverfred» og på alle måter motarbeidet vestmak­ tene — mens det hadde samarbeidet ganske intimt med Weimar-Tyskland — nå skiftet linje. Hitler skildret jo kommunismen som en verdenspest og hadde åpent utpekt russiske områder som mål for et kommende tysk erobringstog. Det var høyst naturlig at Sovjet følte seg truet og søkte allianser i vest, så meget mer som også Japans ekspansjonspolitikk på det østasiatiske fastland hadde vakt engstelse i Moskva. Truslene hadde drevet Sovjet over blant status quo-maktene, og ganske særlig fant det sted en tilnærmelse mellom russere og franskmenn, — det ga minnelser om alliansen mellom Russland og Frankrike i tsartiden. «Den lille entente» hørte på forhånd til i det franske allianse-system i øst, og i januar 1935 ble det slut­ tet en avtale mellom Frankrike og Italia. Et av de viktigste punkter i avtalen var at begge stater understreket at de var interessert i at Østerrike ble opprettholdt som en selv­ stendig stat; dermed var Italias såkalte «Brenner-vakt» etablert. Samtidig ga Laval muntlig Mussolini tilsagn om at Frankrike ikke ville gjøre vanskeligheter om Italia skulle utvide sitt territorium i Øst-Afrika: Etiopia-krisen var alt begynt å tilspisse seg. Hitler lot seg imidlertid ikke avskrekke av den «jern­ ring» fransk diplomati forsøkte å smi omkring Tyskland; han var klar over at den ikke var like solid hele veien. Den 16. mars 1935 gjeninnførte han, i blank strid med Versailles-traktaten, alminnelig verneplikt i Tyskland, og meddelte at han aktet å bygge opp en hær med en freds­ styrke på 5-600 000 mann — mens fredstraktaten hadde foreskrevet 100 000. Selv om alle var klar over at Tysk­ land i hemmelighet rustet opp, vakte dette Hitlers nye skritt voldsom oppsikt i Europa, og især var forbitrelsen sterk i Frankrike og Sovjetunionen. Britene var ikke til­ bøyelige til å se så strengt på det, selv om de sluttet seg til den skarpe kritikk av Tysklands traktatbrudd både under et britisk-fransk-italiensk møte i Stresa — hvor Hitler på ny ble advart mot å røre Østerrike — og i Folkeforbundets

MOT EN NY KRIG

323

Det nye Tyskland ruster. Nyoppsatte troppeavdelinger paraderer under en «rikspartidag» i Nurnberg, hvor nazistene alltid sørget for å oppnå imponerende massevirkninger. Da dette bildet ble tatt — 12. september 1938 — paraderte 120 000 soldater, og i sin tale rettet Hitler voldsomme angrep mot Tsjekkoslovakia.

324

TIDEN 1914-1945

råd. En av de følger gjeninnføringen av den tyske verne­ plikt fikk, var at Frankrike og Sovjetunionen omsider nådde fram til enighet om en gjensidig støttepakt, som ble undertegnet 2. mai 1935. Den ble imidlertid svekket av forskjellige forbehold; Laval så i det hele tatt ikke med synderlig entusiasme på samarbeidet med russerne, og pakten ble ikke komplettert med noen militær-avtale. Tsjekkoslovakia, som alt fra 1924 hadde en allianse med Frankrike, sluttet også en støttepakt med Sovjetunionen. Nå fant imidlertid Hitler muligheter på et hold hvor få hadde ventet det: i Storbritannia. Den 18. juni 1935 ut­ vekslet dette landet og Tyskland noter som i realiteten var en flåteavtale: Tyskland skulle i hver fartøysklasse kunne bygge ut sin marine til 35 prosent av Storbritannias ton­ nasje, bortsett fra ubåter, hvor det skulle kunne bygge like mange som britene hadde! Avtalen var en sensasjon; i og med den godkjente Storbritannia Tysklands brudd på Versailles-traktaten, og det gjorde britene uten å ha råd­ ført seg med Frankrike eller Italia. Franskmennene var forbitret, for dermed var ikke bare Tyskland fritatt for en av fredstraktatens viktigste bestemmelser uten å yte noen virkelig innrømmelse til gjengjeld, men det var slått en ga­ pende bresje i fronten mot Hitlers Tyskland. «Der Fuhrer» hadde vunnet en ny stor diplomatisk seier. Større triumfer ventet imidlertid på ham, da han neste år dristig og be­ hendig utnyttet de sjanser Etiopia-krisen bød. Som vi har sett, hersket det igjen uenighet mellom vest­ maktene når det gjaldt holdningen til Mussolinis afri­ kanske eventyr. Selv om britene var forbeholdne og nødig ville sette saken på spissen og risikere krig i Middelhavet, var de i langt høyere grad enn franskmennene innstilt på å stanse det italienske erobringstoget. De så vitale britiske interesser truet, og regjeringen sto under press av en meget aktiv folkeopinion som ønsket statuert et eksempel for å styrke den kollektive sikkerhets prinsipp. For fransk­ mennene spilte Etiopias skjebne en langt mindre rolle enn ønsket om å beholde Mussolini i den antityske front. Der­ for var britene — som hadde vært imøtekommende over­ for Tyskland, som de syntes var blitt for hardt behandlet

MOT EN NY KRIG

325

Tyske militære forgrunnsskikkelser da verneplikten ble gjeninnført 16. mars 1935. I første rekke fra venstre den gamle generalfeltmarskalken August von Mackensen, en av Den første verdenskrigs mest populære hærførere, som for lengst var ute av aktiv tjeneste, men som bidro til å kaste glans over Hitler-regimet ved å delta i parader, Hitler og general Werner von Blomberg, Hitlers første krigsminister og 1935-38 sjef for alle landets væpnede styrker. I bakerste rekke fra venstre general Werner von Fritsch, Hermann Gdring og storadmiral Erich Raeder, øverstkommanderende for flåten 1935-43.

i 1919 — innstilt på å vise fasthet overfor Mussolini, mens franskmennene — som i Hitler så hovedfaren — for enhver pris ville unngå å støte Italia fra seg. Resultatet av denne splid ble at både Mussolini og Hitler fikk sin vilje. Il Duce kunne uhindret annektere Etiopia, og gjennom den sprekk «der Fuhrer» tydelig kunne iaktta mellom de to vestmaktene, marsjerte han inn i Rhinland. Dette området var demilitarisert ikke bare ifølge Versailles-traktaten, men også ifølge Locarno-avtalene, som

326

TIDEN 1914-1945

Tyskland i 1925 frivillig hadde gått med på. Traktatbruddet var derfor dobbelt. Hitler brukte imidlertid som på­ skudd den fransk-russiske støttepakt. Han hevdet at den var i strid med Locarno-avtalene, og lot tyske tropper rykke inn i Rhinland 7. mars 1936. Kuppet virket som en bombe; Frankrike, som i første rekke ble rammet, var for­ ferdet og forbitret, men i virkeligheten maktesløst all den stund det ikke var villig til å sette alt inn på å stanse Hitler og om nødvendig risikere krig. Frankrike våget ikke det, med et Italia som var rasende over sanksjonene og et Storbritannia som visstnok reagerte mot Hitlers kuppmetoder, men som var tilbøyelig til fortsatt å forhandle med den tyske fører. Hitler hadde denne gang som alltid ellers når han foretok sine fremstøt, høystemt erklært sin freds- og forhandlingsvilje, sagt at han ville slutte ikkeangrepstraktater og andre avtaler med Frankrike og Belgia, at han på visse vilkår ville bringe Tyskland tilbake til Folkeforbundet, osv. Vi vet nå at han spilte et uhyre høyt spill da han gjorde sitt «tigersprang ved Rhinen». Hans politiske militære rådgivere og eksperter frarådet det: blant annet hadde ikke Tyskland olje for mer enn et par ukers krig, og alle generalene hadde panikk, inntil de skjønte at Hitler nok en gang hadde kalkulert riktig når det gjaldt demokratienes splid og unnfallenhet.

Det neste brennpunktet ble Spania. Monarkiet i dette halvfeudale, nesten middelalderske landet ble i 1920årene forsøkt avstivet ved et fascistisk anstrøket militærdiktatur under ledelse av general Primo de Rivera, men det ble aldri videre livskraftig, og de konservative regjeringer under militær ledelse som fulgte etter Rivera, ble det heller ikke. I april 1931 ble det holdt kommuneØverst: Tre av Hitlers nærmeste medarbeidere. Fra venstre propagandaspesialisten Joseph Goebbels, sjefen for SS og det hemmelige politi Heinrich Himmler og generalfeltmarskalk Hermann Gbring, sjef for det tyske flyvåpen, under krigen oppnevnt som Hitlers etter­ følger. Nederst: Et bilde fra et massemøte som viser de nazistiske propagandafolkenes regikunst, med suggererende bruk av dekorasjo­ ner, lysvirkninger osv.

328

TIDEN 1914-1945

Tyske tropper rykker inn i det demilitariserte Rhinland 7. mars 1936, og blir hilst med jubel av befolkningen. For vestmaktene - og i særlig grad for Frankrike — føltes kuppet som et sjokk, men likevel lot de også denne gang tingene skje.

MOT EN NY KRIG

329

valg i Spania, og da opptellingen i de store byene viste et stort flertall for de republikanske partier, oppsto det nær­ mest panikk i monarkistiske kretser. Det morkne, under­ gravde kongedømmet brøt sammen uten kamp, som tsardømmet hadde gjort det i 1917. Republikken ble innført, og en radikal demokratisk forfatning vedtatt. I den første tiden hadde venstrebetonte partier makten; de skilte staten fra kirken og bekjempet den reaksjonære innflytelse spansk katolisisme hadde hatt i statslivet. De begynte også arbeidet med en jordreform i dette land hvor godseiere som utgjorde 1 promille av befolkningen, eide 2/3 av den dyrkede jord. Men hverken om jordpolitikken eller om holdningen til kirken var det enighet i den republi­ kanske leir, og ved valgene i 1933 resulterte spliden og misnøyen med den vaklende politikk i en forskyvning av det politiske tyngdepunkt til høyre. Den mer konservative politikk som nå ble innledet, skapte imidlertid uro og mis­ nøye blant industri- og landproletariatet, og regjeringene vekslet i rask rekkefølge. Under inntrykket av faren for en fascistisk omveltning, samlet de republikanske partier — fra sentrum og ut til kommunister og anarkosyndikalister på venstre fløy — seg i en såkalt folkefront, slik de samtidig gjorde i Frankrike, og ved valgene i februar 1936 fikk folkefrontpartiene fler­ tall i nasjonalforsamlingen. Ny regjeringssjef ble folkerepublikaneren Manuel Azana, som representerte det borgerlige venstre, og reformarbeidet kunne gjenopptas. Det var en moderat, mellomstandpunktenes politikk som ble ført, men den skapte uro både på den reaksjonære ytterfløy og blant de utålmodige radikale innenfor arbeider­ bevegelsen. Det spanske folk var ikke demokratisk skolert og disiplinert, og det kom i den følgende tid til mange mindre reisninger og til brutale voldshandlinger fra begge sider; til dels var det tale om provokasjoner. Begge ytter­ grupper begikk politiske drap, og særlig vakte et vendettamord på den konservative føreren José Calvo Sotelo 13. juli 1936 forbitrelse. Det ble også signalet til en reisning som de reaksjonære krefter i landet lenge hadde forberedt, men som først

330

TIDEN 1914-1945

skulle vært satt i scene noe senere. Den 17. juli 1936 ble kuppet innledet av offiserer ved garnisonene i Spansk Marokko, hvor general Francisco Franco tok ledelsen, og neste dag spredte opprøret seg til en rekke garnisons­ byer i Spania. Opprørerne fikk snart makten i en rekke byer, bl. a. Sevilla, Granada, Cordoba, Salamanca, Zaragoza, Burgos, Valladolid og Vigo. I Madrid, Barcelona og flere andre steder slo imidlertid kuppet feil, fordi det støtte på motstand både blant soldatene, arbeiderne og politiet. Regjeringen ble overrumplet, men samlet seg snart til å gjøre motstand; den behersket i denne første fasen stor­ parten av landet og hadde sikkert folkeflertallet på sin side. Den disponerte også flåten, storparten av flyvåpnet og ganske betydelige troppestyrker, men manglet bl. a. offise­ rer, da så mange av dem befant seg på opprørernes side. Julikuppet ble innledningen til en meget blodig og gru­ som borgerkrig, som varte i nærmere tre år og hvor de européiske stormakter ble mer eller mindre aktivt enga­ sjert. På mange måter kan man si at den ble innledningen til «den ideologiske krig», «den internasjonale borgerkrig», «den politiske religionskrig». Her sto både diktatur mot demokrati og fascisme-nazisme mot kommunisme og anarkosyndikalisme; her ble også nye våpen og nye tak­ tiske metoder prøvd før de ble tatt i bruk under Den annen verdenskrig. Konfliktens «internasjonale» karakter ble demonstrert så å si fra første stund, idet det alt 30. juli ble brakt på det rene at italienske militærfly da kom de opprørske generaler til hjelp. Noe senere ble det klart at også tyskerne sendte fly og militæreksperter til opprø­ rernes side, mens russerne sendte regjeringen våpen, krigsmateriell og militære sakkyndige. For Mussolini var det naturlig å støtte et fascistisk an­ strøket kupp; et beslektet styre i Spania ville videre styrke Italias stilling i Middelhavet, bl. a. ved den trusel det repre­ senterte overfor det britiske flåtestøttepunktet Gibraltar. Hitler hadde noenlunde de samme beveggrunner; han ville gjerne tilføye de demokratiske og venstrebetonte krefter i Spania et nederlag, og et tysk-vennlig spansk re­ gime ville ikke bare være en trusel i ryggen på Frankrike,

MOT EN NY KRIG

331

General Francisco Fran­ co var i 1935 blitt guver­ nør på Kanariøyene; han deltok i forberedel­ sen av oppstanden som ledet til Den spanske borgerkrig, og fløy til Spansk Marokko hvor opprøret begynte i juli 1936. Etter at general Sanjurjo var omkommet ved en flyulykke og to andre av de sammen­ svorne hadde måttet overgi seg til regjerin­ gens tropper, reiste Franco til Syd-Spania og overtok ledelsen av opprørsstyrkene. Etter seieren i 1939 var han Spanias uinnskrenkede hersker, «el caudillo», føreren.

men også bety en fare så vel for de franske forbindelser til lunis, Algerie og Marokko, som for den viktige britiske sambandslinjen Gibraltar-Suez gjennom Middelhavet. For Hitler måtte det også fortone seg som en stor fordel å få vestmaktene engasjert i og distrahert ved en konflikt i disse strøk av Europa: desto mer uforstyrret ville han kunne sette ut i livet sine egne ekspansjonsplaner som særlig var rettet mot Østerrike, mot Tsjekkoslovakia, mot Polen og i siste instans Sovjetunionen. For dette landet gjaldt det naturligvis å motarbeide Hitlers planer og svekke de nazistisk-fascistiske krefter, videre om mulig å få innflytelse i Spania via det kommunistiske parti, som imidlertid sto svakt der, — den spanske arbeider-radikalisme hadde alltid først og fremst vært syndikalistisk og anarkistisk preget. For vestmaktene måtte det være et ønskemål å bevare et demokratisk og vennligsinnet styre i Spania, men særlig i britiske regjeringskretser sto likevel mange splittet i sine sympatier. De voldshandlinger som den radikale fløy i

332

TIDEN 1914-1945

Regjeringstropper overgir seg til en Franco-avdeling under Den spanske borgerkrig. Blant dem som kjempet på regjeringens side, var en internasjonal brigade av anti-fascister fra mange land, også fra Norge. Dens mannskaper hadde for en stor del bare en høyst nødtørf­ tig militær utdannelse, men sloss med fanatisk kampvilje, og utmer­ ket seg bl. a. under forsvaret av Madrid og i slaget ved Guadalajara i mars 1937, da to motoriserte italienske divisjoner ble slått på flukt.

Spania hadde gjort seg skyldig i, skremte, og for de mer konservative både i Storbritannia og Frankrike sto faren for en mulig kommunistisk omveltning i forgrunnen. Til det kom at så vel briter som franskmenn først og fremst var innstilt på å hindre at Den spanske borgerkrig ble for­ vandlet til en européisk krig. Deres bestrebelser tok derfor sikte på å lokalisere og begrense borgerkrigen best mulig; resultatet ble den såkalte non-intervensjons-politikk. Vest­ maktene forsøkte å få de andre statene med på avtaler om ikke å blande seg i det spanske oppgjør, og det lyktes —

MOT EN NY KRIG

333

på papiret. Gang på gang lovet diktaturene, det tyske som det italienske og det portugisiske, å la være å gripe inn, og brøt prompte løftene. Tyskland og Italia sendte ikke bare våpen og krigsmate­ riell, men titusener av soldater, for Italias vedkommende hele armékorps under betegnelsen «frivillige», mens vest­ maktene ikke bare lojalt holdt avtalene og nektet den lov­ lige spanske regjering de våpen den hadde folkerettslig krav på å få importere, men endog til dels nektet sine bor­ gere å melde seg som frivillige til de internasjonale briga­ der som var dannet av anti-fascister fra mange land for å kjempe på regjeringssiden. Etter alt å dømme ble diktatu­ renes intervensjon og demokratienes faktiske blokade av regjeringen avgjørende for utfallet av Den spanske borgerItalienske tropper under en parademarsj i Roma. Ved fronten i Spania virket de såkalte «frivillige» armékorps mindre imponerende.

334

TIDEN 1914-1945

Pablo Picassos berømte maleri «Guernica», inspirert av de tyske flys terrorangrep mot den baskiske byen Guernica 26. april 1937, den første demonstrasjon av hva den moderne totale krig betyr. Pablo Picasso, som ble født i Malaga i 1881, har inntatt en sentral stilling i moderne malerkunst siden han i årene før Den første verdenskrig lanserte kubismen. Guernica-bildet malte han i 1937, rystet i sitt innerste over meldingene om bombardementet. Maleriet, som er holdt i hvite, grå og svarte toner, skildrer krigens redsler. Lemlestede mennesker og dyr vrir seg i smerte, og det er som om hele verden splintres under eksplosjonene.

krig. Frontene bølget riktignok lenge fram og tilbake. Alt senhøstes 1936 truet Franco Madrid, men ble slått tilbake; regjeringstroppene vant også — bl. a. takket være de inter­ nasjonale brigaders innsats — store seire våren 1937 ved Guadalajara og Brihuega, senere ved Brunete og Teruel. Men Franco-troppene vendte seg nå mot den nordvestlige del av landet, som de snart erobret, bl. a. etter et tysk terrorbombardement av den baskiske byen Guernica 26. april 1937, den første prøve på den moderne luftkrigs redsler. I løpet av 1938 og de første måneder av 1939 kunne Francos styrker så trenge østover mot middelhavskysten, ta Barcelona og de katalanske industristrøk. Der­ med var i virkeligheten kampen avgjort, og 1. april 1939 kunne Franco proklamere sin endelige seier, etter 33 blo­ dige måneder. Han var landets hersker, dets fører; på spansk het det «el caudillo». (Kart nr. 113, bd. 33.)

MOT EN NY KRIG

335

Østerrike — Tsjekkoslovakia — Munchen og Praha I mellomtiden hadde det skjedd avgjørende ting andre steder i Europa. For Hitler var Den spanske borgerkrig og intervensjonen der bare en avledende manøver. Hans egentlige mål lå nærmere, og i løpet av årene 1933-37 hadde han lagt forutsetningene til rette for å realisere de første erobringsplaner: Tyskland var langt på vei rustet opp igjen, Frankrikes verdi som forbundsfelle for statene i øst var blitt betydelig redusert etter at han hadde rykket inn i Rhinland og satt i gang de veldige befestningsarbeidene på Siegfriedlinjen eller Vestvollen, Mussolini var forvandlet fra motstander til alliert — og skulle snart nær­ mest bli vasall, «Brenner-vakten» hadde opphørt, aksen Berlin-Roma var i stedet blitt en viktig realitet i européisk politikk, og — hva som ikke var minst viktig — en rekke begivenheter, fra Etiopia-krigen til Rhinland-kuppet og den spanske non-intervensjons-komedie hadde vist hvor splittet og vankelmodige vestmaktene sto. Deres holdning var bestemt av mange faktorer, av uvilje mot og frykt for krig, av en følelse av at tyskerne hadde lidt urett i Versailles — en reaksjon som var utpreget britisk, — av en total feilvurdering av Hitler, en tro på at hvis man bare i en viss utstrekning imøtekom ham og gjorde noen innrømmelser, ville han nok moderere seg og bli rimelig å ha med å gjøre. Dette var «appeasement»teorien, hvis fremste talsmann var Neville Chamberlain, britisk regjeringssjef etter Baldwin fra april 1937 og den dominerende skikkelse blant vestmaktenes politiske ledere i de skjebnesvangre år fram mot utbruddet av Den annen verdenskrig. Chamberlain, som vesentlig hadde be­ skjeftiget seg med innenrikspolitikk og savnet vesentlige forutsetninger både når det gjaldt kunnskaper, instinkt og erfaringer for å forstå de internasjonale spørsmål, grep ikke desto mindre inn i utenrikspolitikken med stor selv­ tillit og myndighet. Eden forlot utenriksministerstillingen i protest og Churchill — som dengang politisk befant seg «i ørkenen», isolert og maktesløs — satte forgjeves inn sin veltalenhet i Kassandras rolle.

336

TIDEN 1914-1945

Med sin begrensede horisont forsto ikke Chamberlain rekkevidden av de planer Hitler hadde for sin maktutvidelse i Øst- og Sydøst-Europa, og han sto hjelpeløs når det gjaldt å vurdere en personlighet som «der Fiihrer», så fjern fra det engelske statsmannsmønster. Det er typisk at Chamberlain etter sitt første møte med Hitler kom hjem med det inntrykk «at det var en mann man kunne stole på når han hadde gitt sitt ord». En vesentlig faktor både for Chamberlain og mange andre i hans krets som holdt på appeasement, var deres frykt for Sovjetunionen og kommunismen: der så de — og mange franskmenn med dem — en enda større fare enn nazismens Tyskland, ja de betraktet Det tredje rike som et «bolverk mot bolsjevis­ men». Hverken fra britisk eller fransk side ble derfor mu­ lighetene for et samarbeid med Sovjet mot Hitlers ekspan­ sjonspolitikk gjennomprøvd; mange så endog med sinnsro eller til og med sympati på muligheten av å «la Hitler eks­ plodere mot øst». «Der Fuhrer» forsto på sin side meget behendig å spille på disse følelser og vurderinger, og det lyktes ham lenge å kamuflere sine ærgjerrige planer som forsøk bare på å kor­ rigere noen av de mest urettferdige bestemmelser i Versailles-traktaten, på å gjennomføre prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett osv. Hver gang han gjorde et kupp eller forberedte et overgrep, deklamerte han i store taler om sin fredskjærlighet, la fram nye pakt-forslag, beroliget de stater som følte seg skremt — og som også ganske riktig ble de neste ofre i rekken. Denne taktikk brukte han med stort hell da han annekterte sitt første land i Europa, Østerrike, og da det lyktes ham med vestmaktenes hjelp å lemleste sitt annet offer, Tsjekkoslovakia, slik at det i neste omgang var fullstendig forsvarsløst og bare kunne underkaste seg hans maktbud.

Det var fra første stund av klart at Hitler tok sikte på å innlemme Østerrike, sitt egentlige fedreland, i Tyskland; det kunne man direkte lese ut av både det nasjonalsosia­ listiske program og av «Mein Kampf». Det var i samsvar med «der Fiihrer»s nasjonalistiske idéer, for østerrikerne

MOT EN NY KRIG

337

var «av tysk blod», og innlemmelsen av denne staten var et første skritt på erobringstoget mot øst og sydøst. Øster­ rike betydde ikke bare soldater til mange divisjoner og jernmalm til mange kanoner og tanks, det var også en bro til Donau-landene som Hitler ville beherske, og det be­ tydde at den slaviske staten Tsjekkoslovakia, som Hitler fra første stund av hadde besluttet seg for å utslette, kom i en meget utsatt strategisk stilling, omringet på tre sider av tysk territorium, av tyske oppmarsj områder. Det første anslag mot Østerrike, det nazistiske kupp­ forsøket i juli 1934 som kostet Dollfuss livet, hadde vært overilt og dårlig forberedt; det endte med fiasko, og Hitler måtte foreta et strategisk tilbaketog. I juli 1936 sluttet han en avtale med Østerrike; den skulle tilsynelatende etablere normale og vennskapelige forhold mellom de to land. På den ene side anerkjente Tyskland Østerrikes fulle uav­ hengighet, på den annen side erkjente Østerrike at det var «en tysk stat» og skulle la sin politikk overfor Tyskland bestemmes av det. Begge land forpliktet seg til ikke å gripe inn i hverandres innenrikspolitiske forhold. Det var en uklar og tvetydig avtale; østerrikerne klamret seg til bestemmelsen som skulle sikre landets uavhengighet, og deres gamle beskytter Mussolini var nå så svekket at han bare kunne anbefale dem å godta avtalen. For Hitler var overenskomsten ikke annet enn et kamuflasjedekke og et utgangspunkt for erobringen av den lille staten gjennom en undergravningspolitikk, først og fremst satt i scene av de østerrikske nazister. Det skulle snart vise seg at de mer var Hitler-tilhengere enn østerrikere. De forsøkte med alskens illojale metoder å underminere regjeringen, og da politiet 25. januar 1938 gjorde en razzia i deres hovedkvarter, fant det fullt utarbeidede planer for et kupp: Nazistene skulle anstifte uro­ ligheter, så regjeringen ble nødt til å sette inn tropper. I en slik situasjon skulle så Hitler under trusel om invasjon tvinge nazistene inn i regjeringen og administrasjonsappa­ ratet — og det var klart hvordan det hele videre ville ut­ vikle seg. Forbundskansler Schuschnigg ble meget urolig etter disse avsløringene, og håpet å kunne få situasjonen

338

TIDEN 1914-1945 MEMELOM RÅDET, Mars 1939 /

HITLERS ANNEKSJONER FØR DEN ANNEN VERDENSKRIG

LITAUEN

Kdnigsberg

'ST-PREUSSE

NEDERLAND

Berlin

Warszawa

TYSKLAND

POLEN

Bryssel

BELGIAl RHINLAND

J Remilitcerisert

^4

/T mars 1936

SUDETLAN Oktobo^S

TSJEKKO Innlemméfr^ ' Tyskland etter folkeavstemning! 1935 Munchen

FRANKRIKE

Wien Budapest

Bern

SVEITS

UNGARN

OMAN IA

avklaret ved et møte med Hitler i Berchtesgaden. Den ble også fullstendig klar. Hitler talte nesten uavbrutt i to timer, overfuste og terroriserte den maktesløse Schuschnigg, skrek sine trusler inn i ansiktet på ham: en dag ville «der Fiihrer» kanskje plutselig være i Wien, «som en vårstorm», og feie vekk det regime som våget å under­ trykke og forfølge de østerrikske nasjonalsosialister! Så kom kravene: representanter for nazistene inn i regjerin­ gen, amnesti for alle fengslede nazister, utvidet handels­ samkvem mellom Østerrike og Tyskland, militært samar­ beid mellom de to land osv. Til gjengjeld var Hitler villig til å bekrefte avtalen av juli 1936, hvor Østerrikes uav­ hengighet ble fastslått, og Tyskland ga avkall på å blande seg inn i landets indre anliggender! I Wien var man forferdet over kravene, men de hadde vært ledsaget av utvetydige trusler om invasjon, og det lille forsvarsløse landet hadde ikke annet å gjøre enn å akseptere. Resultatet var at de østerrikske nazister opp­ trådte stadig mer utfordrende. Schuschnigg gjorde et siste heroisk forsøk på å hevde statens uavhengighet; 9. mars kunngjorde han at det søndag 13. mars skulle holdes folke­ avstemning over spørsmålet: «Er du for en fri, selvstendig,

MOT EN NY KRIG

339

tysk, kristelig forbundsstat Østerrike?» Det var et opplegg til en stor nasjonal demonstrasjon, en patetisk appell til de européiske stormakter fra et lite land som så sin selv­ stendighet truet. Hitler ble rasende. Han var, som alle andre, klar over at 70-80 prosent av østerrikerne ville svare et fulltonende ja på kanslerens spørsmål, og det måtte ikke skje. Fredag 11. mars ble grensen mellom Tyskland og Øster­ rike sperret, og det ble snart klart at store troppemasser sto oppmarsjert på tysk side, klar til å rykke inn i Øster­ rike på et øyeblikks varsel. På bakgunn av dette ble det fra Berlin gjennom de østerrikske nazister stilt det ene krav etter det andre i ultimatums form: Folkeavstemningen måtte avlyses. Schuschnigg bøyde seg for kravet. Nytt ultimatum: Schuschnigg måtte gå og nazisten Arthur Seyss-Inquart utnevnes til ny regjeringssjef. Schu­ schnigg erklærte at han ville gå, men forbundspresidenten Wilhelm Mikias vegret seg for å utnevne Seyss-Inquart. Nytt ultimatum fra Berlin. Hvis ikke Mikias ga etter, ville de tyske tropper få marsjordre kl. 19.30. Samtidig ble det utferdiget en hemmelig instruks til Seyss-Inquart om at han straks etter maktovertagelsen skulle proklamere som sin første oppgave å gjenopprette ro og orden i Østerrike — hvor alt var stille — og anmode den tyske regjering om militær hjelp til dette for å unngå blodsutgydeise! Alt gikk som Hitler ville. Natten til 12. mars 1938 ryk­ ket de tyske tropper inn i landet uten å møte motstand, og samtidig med okkupasjonsstyrkene kom den første re­ presentant for den tyske regjering som nå overtok makten i landet: politisjefen, SS-føreren Heinrich Himmler. Arrestasjonene begynte med det samme; i Wien alene rammet de 67 000 mennesker, og over hele landet fyltes fengslene og konsentrasjonsleirene; enhver motstandsvilje skulle knekkes med tortur og terror. Søndag 13. mars, den dag da folkeavstemningen skulle vært holdt, utferdiget Seyss-Inquart etter tysk instruks en såkalt gjenforeningslov; ifølge den skulle Østerrike være «et land innenfor det tyske rike». Det fikk provinsnavnet Ostmark, og SeyssInquart ble riksstattholder. En folkeavstemning et par

340

TIDEN 1914-1945

uker senere bekreftet anneksjonen; i Ostmark, sa myndig­ hetene, hadde 99,73 prosent av velgerne gitt sin tilslutning til at landet var brakt «heim ins Reich». Vestmaktene ga ikke sin tilslutning til det som var skjedd; de uttalte sin misbilligelse. Men det ble med det. «Østerrikerne var jo ... en slags tyskere, ikke sant...?» o

Under den østerrikske krise hadde Hitler, som alltid, beroliget alle som måtte føle seg engstelige. Særlig gjorde han seg umake med å gi Tsjekkoslovakia høytidelige for­ sikringer om at det som skjedde ikke på noen måte ville berøre dette landet. Tyskland ville fortsatt respektere den voldgiftstraktat det hadde sluttet med Tsjekkoslovakia, og overfor London ble det endog bedyret at Tyskland ville bestrebe seg for å skape et bedre forhold til tsjekkerne. I virkeligheten hadde Hitler iallfall så tidlig som i 1937 besluttet seg for å utslette den tsjekkoslovakiske stat. Men også dette skulle skje i den form at prinsippet om den nasjonale selvbestemmelsesrett ble skjøvet i forgrunnen, og en tysk minoritet ble fremstilt som en ulykkelig forfulgt og terrorisert gruppe. Det var også viktig at det hele skjedde etappevis; det var den minste motstands vei. Den brekkstang Hitler i dette tilfelle brukte, var den tysktalende folkegruppe i Tsjekkoslovakia som gikk under be­ tegnelsen «sudettyskere»; de hadde imidlertid aldri vært Øverst: Kurt von Schuschnigg og Arthur Seyss-Inquart. Schusch­ nigg, som var østerriksk forbundskansler 1934-38, gjorde heroisk motstand mot Hitlers planer om å legge Østerrike inn under Tysk­ land, og ble etter anneksjonen satt i konsentrasjonsleir, hvor han ble i hele syv år, til 1945. I 1948 ble han professor i statsvitenskap ved et amerikansk universitet, og fikk amerikansk statsborgerskap to år senere. Han døde i 1977, åtti år gammel. Seyss-Inquart var østerriksk nazist og i februar 1938 lyktes det Hitler å få ham presset inn i Schuschniggs regjering. Da Schuschnigg under marskrisen samme år ble tvunget til å gå, spilte Seyss-Inquart under dekke med tyskerne, og ble utnevnt til forbundskansler. Senere var han riksstattholder i «Ost­ mark» 1938-39, stedfortreder for generalguvernøren i Polen 1939-40 og rikskommissær for det besatte Nederland 1940-45. Han ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Niirnberg og hengt i oktober 1946. Nederst: Tyske og østerrikske tolltjenestemenn hever grensebommene mellom de to land 12. mars 1938.

342

TIDEN 1914-1945

tyske borgere, men før krigen østerrikere. Østerrike hadde også i 1918-19 forgjeves foreslått at de områder hvor denne befolkning var i flertall, skulle innlemmes i Øster­ rike, men både fordi disse landstrekningene i Bdhmens og Måhrens grensestrøk var geografisk skilt fra Østerrike og fordi en grense som fulgte fjellkjedene — «den bdhmiske bastion» — var militærpolitisk så viktig for den nye stat, hadde fredskonferansen latt den tysktalende minoritet innlemmes i Tsjekkoslovakia. Den utgjorde i begynnelsen av 30-årene vel 3 millioner, ca. 22 prosent av befolkningen. Det var kommet til en del rivninger mellom disse repre­ sentantene for det gamle herskerfolk og de nye tsjekkiske myndigheter, men «sudettyskerne» ble utvilsomt behand­ let bedre enn noen annen nasjonal minoritet i Europa, og syntes på mange måter å skulle vokse seg inn i den nye nasjon. Etter Hitlers seier i Tyskland i 1933, ble det imid­ lertid dannet en hensynsløst pågående tysk partigruppe i Sudetland, under ledelse av Konrad Henlein, som i ett og alt var Hitlers lydige redskap; bevegelsen ble også finan­ siert fra Berlin. Foreløpig tonte partiet imidlertid hverken flagg som nazistisk eller separatistisk; det erklærte seg lojalt overfor den tsjekkoslovakiske stat, og spilte overfor London og Paris rollen som sindige, humane demokrater. Den 28. mars 1938 kalte Hitler Henlein til seg, og instruerte ham om at han skulle være der Fuhrers «statt­ holder» og rette stadig mer uantagelige krav til Praharegjeringen; Hitler hadde nemlig bestemt seg for å løse det sudettyske spørsmål i løpet av kort tid. Dette var 2-3 uker etter at Tsjekkoslovakia hadde fått de smukke tyske for­ sikringer om at ingen fare truet landet. Instruksene til Henlein ble komplettert med nye direktiver til den tyske generalstab om å utarbeide en operasjonsplan med sikte på å knuse Tsjekkoslovakia med makt, hvis det politiskdiplomatiske spill ikke skulle føre til målet. Det vil si: Aller helst ville Hitler fremkalle en slik politisk situasjon at han uten risiko for komplikasjoner kunne ha gleden av raskt å knuse Tsjekkoslovakia med militære maktmidler, og han satte i gang sitt spill med all den forstillelseskunst og alle de nervekrigsknep han rådet over. Spillet lyktes

MOT EN NY KRIG

343

bare så alt for godt; motstanderne kapitulerte fullstendig for det politiske press, så han ble snytt for inntoget i Praha som triumferende feltherre! Alt i mai 1938 kom den første krise. Det var uroligheter i sudetområdet, iscenesatt av Henleins politiske garder, en slags imitasjoner av SA og SS. Det gikk også rykter — som senere viste seg å være overdrevne — om tyske troppekonsentrasjoner ved grensen. Tsjekkerne gjennomførte en delvis mobilisering, britene advarte ganske kraftig i Berlin mot eventyrpolitikk overfor Tsjekkoslovakia, og den franske regjering understreket at den var rede til å opp­ fylle sine forpliktelser etter allianse-traktaten og komme tsjekkerne til hjelp hvis de ble angrepet. Hitler fikk et av sine frenetiske raserianfall, men innskrenket seg til det og til å kreve rustningene og befestningsarbeidene ved vestgrensen ytterligere forsert, — når høsten kom, skulle han så knuse Tsjekkoslovakia! Samtidig forsikret man den tsjekkoslovakiske minister i Berlin om at hans land ikke hadde hatt noen grunn til å mobilisere: Tyskland hadde overhodet ingen aggressive hensikter overfor det. Men Henleins undergravningsarbeid i Tsjekkoslovakia fort­ satte, og samtidig satte en propagandistisk og diplomatisk offensiv inn overfor vestmaktene. Deres holdning var ikke tilnærmelsesvis så fast og kompromissløs som deres opptreden under mai-krisen hadde gitt inntrykk av. Franskmennene så — etter den fryktelige årelatningen i Den første verdenskrig — med vel forståelig redsel på muligheten av en ny storkrig. Det viste seg nå også at den hegemoni-stilling landet med sin militærmakt og sine alli­ anser i Øst-Europa hadde hatt, var kunstig og ikke kunne hevdes etter at både Russland og Tyskland igjen var kom­ met til krefter. For så vidt hadde franskmennene indirekte innrømmet dette alt i 1930, da de satte i gang arbeidet på sin veldige festningslinje ved østgrensen, Maginotlinjen, som den ble kalt etter den daværende krigsminister. Det betydde at Frankrike hadde tatt sikte på en defensiv krigføring i en eventuell ny konflikt med Tyskland, og det ble selvsagt dermed tilsvarende mindre verdifullt for sine allierte i øst.

344

TIDEN 1914-1945

Hva disse statene angikk, var de ikke bare engstelige for et sterkt Tyskland, men også for et sterkt Sovjet. Det gjaldt først og fremst Polen og Romania. Når disse to land hadde fått et så omfattende territorium som de fikk i 1919, skyldtes det at både tyskere, russere og østerrikere dengang var maktesløse. Polakkene og rumenerne var der­ for minst like redde for russerne som for tyskerne, og det kompliserte i høy grad bestrebelsene i vest for å bygge opp en effektiv allianse — med russisk medvirkning — mot Hitlers ekspansjonspolitikk. Det var av alle disse grunner ganske sterke isolasjonistiske strømninger i fransk politikk etter 1933, man registrerte tendenser til å ville abdisere fra den noe fiktive stormaktsstilling, oppgi de allierte i øst og søke trygghet for seg selv bak Maginotlinjens kase­ matter. Både Frankrike og — ganske særlig — Storbritannia hadde videre svekket sitt forsvar i 1920-årene, i falsk trygghetsfølelse og ekte pasifisme. Det gjaldt ikke minst fly­ våpenet og luftartilleriet, og da den tyske opprustning bl. a. hadde konsentrert seg om bombeflyene, var tanken på et Guernica-angrep mot de nesten vergeløse kjempebyene London og Paris noe av et mareritt for statsmennene i vest. I Storbritannia kom andre resonnementer til; man undervurderte betydningen av det som skjedde i Øst- og Sydøst-Europa — Chamberlain omtalte f. eks. en gang nonchalant Tsjekkoslovakia som «et fjernt land vi ikke vet noe om» — og man var, på grunn av dårlig samvittig­ het for Versailles-freden, meget mottagelige for tyske argu­ menter som bygget på et mer eller mindre pervertert prin­ sipp om nasjonal selvbestemmelsesrett. Man fant det på mange måter naturlig at både østerrikerne, sudettyskerne og andre tysktalende grupper utenfor riket kom «hjem». Så lenge Hitler kunne bruke det nasjonale argument, ble derfor den britiske motstand halvhjertet, og iallfall var Neville Chamberlain og hans krets helt utilbøyelig til å risikere noen storkrig for å stanse Hitler i Østerrike eller Sudetland. At disse erobringer bare var ledd i en djevelsk snedig plan om å underlegge seg Europa, innså disse poli­ tikere først meget sent.

MOT EN NY KRIG

345

En avdeling britiske jagerfly fra 1935. Fra dette tidspunkt tok den opprustning fart som i løpet av noen ganske få år gjorde det tyske flyvåpen tallmessig overlegent både i forhold til det franske og det britiske. Men under «slaget om Storbritannia» høsten 1940 klarte likevel britenes Royal Air Force’s 1350 jagere å holde tyskernes 3200 fly i sjakk (side 384 f).

346

TIDEN 1914-1945

Storbritannias utenriksminister Neville Chamberlain i samtale med Mussolini i Munchen høsten 1938. Mussolini spilte en slags meglerrolle i konflikten mellom Tyskland og vestmaktene.

Hitler hadde derfor et temmelig lett spill når han som­ meren og høsten 1938 med alle slags knep skapte høy­ spenning omkring det tsjekkoslovakiske spørsmål. Hans håndgangne menn i det sudettyske parti stilte stadig mer vidtgående krav til regjeringen i Praha, krav man regnet med måtte avvises, og både fra London og Paris ble det lagt press på den tsjekkiske president Bene§ og hans regje­ ring for å få dem til å vise seg mest mulig imøtekom­ mende. Henlein krevde i september åpent tilslutning til Tyskland, mens Hitler bedyret at Sudet-områdene repre­ senterte hans «siste territoriale krav i Europa». Tsjekkerne vegret seg bestemt, fordi en avståelse av dette territoriet med en grense som det på grunn av naturforholdene var lett å forsvare og hvor det var bygget sterke festningslinjer, ville bringe landet i en hjelpeløs strategisk stilling overfor Tyskland. Men vestmaktene arbeidet målbevisst for å få Praha til å gi etter. Den franske regjering sto splittet i spørsmålet

MOT EN NY KRIG

347

om å oppfylle de forpliktelser den ifølge alliansetraktaten med Tsjekkoslovakia hadde til å komme landet til hjelp, og den gruppen som ville bøye unna, kunne henvise til at britene ikke ville engasjere seg på forhånd: uten britisk støtte kunne Frankrike ikke tenke på å ta noen krig med Tyskland. Chamberlain reiste tre ganger til Hitler for å forhandle med ham om en kompromissløsning, i Berchtesgaden, i Godesberg og i Munchen, og så snart Hitler mer­ ket tegn til ettergivenhet, økte han sine krav, og så vel briter som franskmenn la press på tsjekkerne for å få dem til å bøye seg. Avgjørelsen falt, etter ukers nervekrise, ved det berøm­ melige stormaktsmøte i Munchen 29.-30. september 1938. Den franske regjeringssjefen Édouard Daladier signerer Miinchenavtalen 30. september 1938 i påsyn av Goring og Hitler.

348

TIDEN 1914-1945

Det var kommet i stand på initiativ av Mussolini, som hadde påtatt seg en slags meglerrolle. Der møtte Hitler og Mussolini, Chamberlain og den franske regjeringssjef Édouard Daladier. Tsjekkerne var ikke representert. Rus­ serne ble holdt utenfor. Ved 2-3-tiden natten til 30. sep­ tember var avtalen ferdig og ble undertegnet av represen­ tantene for de fire stormakter. Den gikk ut på at Tsjekko­ slovakia skulle avstå til Tyskland fire sudetområder som hadde en overveiende tysktalende befolkning. De endelige grenser skulle fastsettes av en internasjonal kommisjon, som i november ga Tyskland omtrent alt hva Hitler hadde krevd, til og med en tsjekkisk minoritet på 700 000 kom innenfor de nye tyske grenser, mens 500 000 «sudettyskere» — inntil videre — forble på tsjekkoslovakisk terri­ torium. Dermed var Tsjekkoslovakia lemlestet og forsvarsløst. Frankrikes mest trofaste allierte i øst, med en velutrustet hær på 21 divisjoner, en sterk festningslinje og en stor rustningsindustri, var satt ut av spillet uten at et skudd var løsnet, og hele den européiske maktbalanse var forryk­ ket. Ikke mindre viktig var det at russerne så Munchen som det definitive bevis for at vestmaktene hverken kunne eller ville stanse Hitler, men tvert om ga ham frie hender til å ekspandere mot øst. Det hører med til bildet at så vel Polen som Ungarn meldte seg med krav på tsjekkoslovakisk territorium, og fikk dem oppfylt; det ble en kortvarig tilfredsstillelse. Tsjekkoslovakia var etterpå en fullstendig knekket stat; president BeneS trakk seg til­ bake og gikk i landflyktighet. Chamberlain og Daladier ble hyllet av begeistrede folkemasser da de kom hjem, fordi de hadde kunnet opprettholde freden og vunnet en «diplomatisk seier», som det het. I virkeligheten var Munchen et diplomatisk nederlag uten sidestykke for Frankrike og Storbritannia; det kunne selv ikke Chamberlain skjule, til tross for at han ved hjemkomsten viftet med en intetsigende erklæring han hadde fått Hitler til å undertegne, og hevdet at han brakte med seg «fred med ære ... fred i vår tid». Mindre enn et år senere brøt Den annen verdenskrig ut.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

349

«Fred i vår tid!» uttalte Neville Chamberlain da han etter Miinchenmøtet vendte hjem til London. Papiret han holder i hånden, er en spesiell avtale han hadde sluttet med Hitler, en uforpliktende erklæ­ ring om at de to ville arbeide for det best mulige forhold mellom Storbritannia og Tyskland, og om at dette ville ha betydning for Europas fred.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

Forspillet Hvis Chamberlain for alvor hadde trodd at appeasementpolitikken i sin alminnelighet og Munchen-forliket i særdeleshet kunne pasifisere Hitler, ble han temmelig snart revet ut av sin villfarelse. Hitler hadde bare fått blod på tann da han skjønte hvor ettergivende vestmaktene i virkeligheten var. Han arbeidet videre med sine vidtrek­ kende erobringsplaner, holdt utfordrende taler, truet og stilte krav, livlig sekundert av Mussolini. Il Duce hadde kastet sine øyne på fransk territorium, både på Korsika, deler av Riviera-kysten og Tunis, og mente hans støtte til aksepartneren passende kunne honoreres med tysk støtte til slike krav. Foreløpig tok imidlertid Hitler sikte på å

350

TIDEN 1914-1945

berolige Frankrike og forsøke å bende det mest mulig løs fra Storbritannia. Hans kurtise av Frankrike fant også re­ sonans i visse kretser i dette land, som etter Munchen var behersket av en følelse av «feig lettelse og skam». Hitler ønsket inntil videre ro i vest; han hadde ennå adskillig ugjort i øst. Sine planer om å utslette hele Tsjekkoslovakia hadde han aldri oppgitt, og han var egentlig bare mellomfornøyd med Munchen. Forliket var bare et skritt på veien; han ville ha hele landet, også fordi det hadde en meget verdi­ full rustningsindustri, bl. a. Skodaverkene. Med Tsjekko­ slovakia helt innlemmet i Tyskland ville han videre ikke bare få en kortere og militærgeografisk bedre grense mot syd, men også — hvilket var vel så viktig — langt bedre utgangsstilling for et angrep på Polen: det kunne da settes inn ikke bare over vestgrensen og fra Øst-Preussen, men også over hele landets sydgrense. Et mål for Hitlers ær­ gjerrighet var det også å holde triumfatorinntog i Praha; det hadde den britisk-franske ettergivenhet i Munchen snytt ham for. Som brekkstang i den nye fase av utviklin­ gen brukte han den slovakiske separatisme; slovakene var et mindre utviklet folk enn tsjekkerne, led av visse mindre­ verdighetsfølelser, hadde følt seg forfordelt i statsstyret, osv. Derfor hadde det oppstått en særlig slovakisk beve­ gelse, og den sto nå under lederskap av en katolsk prest, pater Josef Tiso, som ikke betenkte seg på å søke hjelp hos Hitler for å fremme sine planer. Den vanlige nervekrig ble satt i gang, med uroligheter og stadig mer vidtgående krav. Det kulminerte med at slo­ vakene 14. mars 1939 utstedte en uavhengighetserklæring som var forfattet i Tyskland, samtidig med at Tsjekkoslovakias nye president, Emil Ha cha, ble kalt til «konfe­ ranse» med Hitler. Møtet forløp etter det vanlige mønster; Hitler skrek og truet med å legge Praha i ruiner hvis presi­ denten ikke ga etter og lot tyske tropper marsjere inn i landet uten at det ble gjort motstand. Tsjekkerne var natur­ ligvis i den foreliggende situasjon fullstendig maktesløse, og klokken 4 om morgenen 15. mars 1939 undertegnet Hacha det kommuniké Hitler forela ham. Det het der at

DEN ANNEN VERDENSKRIG

351

de to statssjefer var enige om at ro og orden måtte oppret­ tes i Tsjekkoslovakia, at dets president «tillitsfullt hadde lagt det tsjekkoslovakiske folks og lands skjebne i den tyske førers hendeo>. Der Fiihrer hadde på sin side nådigst gått med på å ta landet under det tyske rikets beskyttelse, for «å sikre en selvstendig utvikling av dets nasjonale liv i samsvar med dets særpreg...» Samme kveld kunne Hitler holde sitt inntog i Praha, og dagen etter ble Bohmen og Måhren gjort til et tysk protektorat. Slovakia ble «selv­ stendig» under såkalt tysk beskyttelse, og Ungarn fikk lov å okkupere resten av Masaryks og Bene£’ land: Rutenia eller Karpat-Ukraina. Den tsjekkoslovakiske stat hadde opphørt å eksistere. (Kart side 338.) Innmarsjen i Praha ble fulgt av andre kupp. Alt en ukes tid senere, 23. mars 1939, tvang Hitler med lignende me­ toder den litauiske regjering til å avstå Memel-området. Her kunne han vise til at et overveldende flertall av be­ folkningen var tysk-ættet, tysk-talende og nazistisk, og det hemmet ham ikke det minste at han i Munchen hadde Italienske tropper rykker inn i en albansk by langfredag 7. april 1939. Albania hadde lenge nærmest vært en italiensk vasallstat, men ble nå annektert. Formelt besluttet en albansk «grunnlovgivende forsamling» at landet skulle gå i personalumon med Italia. Albania forble under italiensk herredømme til slutten av Den annen verdenskrig, og fulgte senere Kina i den ideologiske striden med Sovjetunionen.

352

TIDEN 1914-1945

Aksemaktenes utenriksministre, den italienske, grev Galeazzo Ciano (til venstre), og den tyske, Joachim von Ribbentrop, fotografert etter at «stålpakten» var undertegnet i Berlin 22. mai 1939. Ciano, som var Mussolinis svigersønn, brøt med il Duce og var med på å styrte ham i juli 1943. Da tyskerne senere besatte det meste av Italia, ble han arrestert, dømt til døden og skutt i januar 1944. Ribbentrop ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Niirnberg og hengt i oktober 1946.

forsikret Chamberlain at han ikke skulle foreta seg noe mot Memel. Denne serien av kupp ble avrundet ved at Mussolini annekterte Albania. I dette lille Balkan-landet hadde italienerne lenge hatt en meget sterk innflytelse, både økonomisk og politisk. Albania var i realiteten en italiensk vasall-stat. Etter et raskt lite forspill i den vanlige regi, med arrangerte uroligheter og et ultimatum til den albanske konge-diktator Zogu, som Mussolini en tid tenkte på å la myrde, rykket italienske styrker inn i landet langfredag, 7. april 1939, og besatte det. En uke senere vedtok en albansk «grunnlovgivende forsamling», som dels var terrorisert, dels bestukket, at landet skulle gå inn i personalunion med Italia. Dermed hadde il Duce fått en viss kompensasjon for at han hadde stilt seg til tjeneste for Hitlers utpresningspolitikk, men det var bare motstre­ bende han gikk med på å omgjøre «aksen» til en bindende militærallianse gjennom «stålpakten». Den ble underteg-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

353

net 22. mai 1939, og påla partene meget vidtgående for­ pliktelser i tilfelle av krig. Il Duce begynte mer og mer å føle at han holdt på å bli der Fiihrers viljeløse vasall. Neste dag, 23. mai, holdt Hitler en konferanse med sine generaler og erklærte at krigen var uunngåelig: «Vi har bare én ting å gjøre: å angripe Polen ved første passende anledning.» I mellomtiden hadde det imidlertid også hendt noe i vest. Hitlers innmarsj i Praha hadde gjort et voldsomt inntrykk i Storbritannia; det betegnet selve vendepunktet i den utvikling som førte til utbruddet av Den annen ver­ denskrig. Det nye kupp betydde det fullstendige sammen­ brudd av appeasementpolitikken. Det var åpenbart at Hitler ikke lot seg lede i retning av moderasjon, selv ved de mest vidtgående innrømmelser, og at hans løfter var verdt mindre enn det papir de var skrevet på. Chamber­ lain sto der til spott og spe med sine forsikringer om at han hadde oppnådd «fred i vår tid». Han følte seg sveket og skuffet, og la — i begynnelsen riktignok noe motstre­ bende — om den politikk som hadde spilt så ynkelig og skjebnesvangert fallitt. Han tok opp forhandlinger med franskmennene, polakkene og russerne for om mulig å forebygge nye kupp i Øst- og Sydøst-Europa, og i ukene etter Praha-kuppet påtok den britiske regjering seg uhørt vidtgående forpliktelser, i strid med alle gamle tradisjoner i utenrikspolitikken: den garanterte 31. mars 1939 Polens uavhengighet og integritet, en garanti som 14. april ble utstrakt til å gjelde også Romania og Hellas, og 27. april vedtok underhuset å innføre verneplikt i fredstid, noe inntil da uhørt i britisk politikk. Det viste hvor dypt­ gående virkningene av Hitlers Praha-kupp hadde vært. Nå var det nemlig slutt på den fasen da den tyske diktator kunne bruke nasjonalitets-prinsippet som brekkstang, nå var han gått inn i sin «napoleonske periode» og begynte å underlegge seg fremmede folkeslag. Britene hadde vært svake for det nasjonale argument og for alt som tok sikte på en revisjon av Versailles, men dette var noe annet. Som Chamberlain selv sa i en tale 17. mars: «Er dette i virkeligheten et skritt i retning av et verdensherredømme, 16. Grimberg 21

354

TIDEN 1914-1945

opprettet ved vold?» Han hadde grunn til å spørre, han som hadde mottatt Hitlers forsikringer om at Sudetland representerte det siste territoriale krav i Europa og om at der Fiihrer slett ikke ville ha tsjekkere inn i «das Reich». Omleggingen av vestmaktenes politikk overfor Hitler kom imidlertid på et uhyggelig sent tidspunkt. I og med anneksjonen av Østerrike og Tsjekkoslovakia var Tysk­ lands maktstilling blitt betydelig styrket og vestmaktenes tilsvarende svekket, ikke minst fordi utslettelsen av Tsjekkoslovakia hadde revet opp hele det franske alliansesystemet i Øst-Europa, fordi vitnesbyrdene om vestmak­ tenes svakhet hadde skapt panikk i de østeuropeiske land, og fordi Sovjetunionen etter alle forsøkene på appeasement var blitt ytterst mistenksomt når det gjaldt både vest­ maktenes vilje og deres evne til å stanse Hitler. I virkelig­ heten befant Storbritannia og Frankrike — som hadde sluttet seg til garantiene for Polen, Romania og Hellas — seg i en desperat situasjon. Hvordan skulle de kunne gjøre sine garantier effektive? Hvordan skulle de, uten russisk støtte, kunne komme Polen eller Romania til hjelp hvis disse statene ble angrepet? Og selv om det var mulig å få russerne med, var disse utsatte land meget uvillige til å motta russisk hjelp, de så med nesten like stor panikk på muligheten av at russiske styrker rykket inn som på mulig­ heten av at tyske invasjonsstyrker gjorde det: ville ikke russerne benytte anledningen til å ta Øst-Polen eller Bessarabia, som de helt siden Den første verdenskrig hadde hevdet burde være russiske områder? De truede land var til dels endog redde for å motta vestmaktgarantier fordi de mente det kunne virke utfordrende på Hitler; slik re­ sonnerte bl. a. de små baltiske statene. Hva kunne dess­ uten det defensivt innstilte og alt annet enn krigsberedte Frankrike utrette overfor Vestvollen, og hvor var nå den tsjekkoslovakiske hær som man hadde regnet kunne binde hele 30 tyske divisjoner? Det var iallfall klart for enhver som så realistisk på det, at vestmaktene måtte få i stand et samarbeid med Sovjet­ unionen. Det var ikke noen lett oppgave, og man kan hel­ ler ikke si at den ble skjøttet med tilstrekkelig iver og dyk-

Den 15. mars 1939 rykket tyske tropper inn i Tsjekkoslovakia, Hitler hadde brutt Munchen-avtalen mindre enn et halvt år etter at den var inngått. Den tyske propagandaavdelmgen skaffet bilder som dette hvor barn med hakekorsflagg og voksne med Heil Hitler-hilsen ønsket troppene velkommen. I realiteten var majoriteten av tsjekkere både forbitret og rasende.

tighet. Chamberlain og flere andre britiske — som franske — konservative næret en inngrodd mistillit til russerne etter deres verdensrevolusjonære propaganda og intrigespill gjennom et snes år, og Chamberlain synes aldri helt å ha oppgitt håpet om tross alt å komme til en slags for­ ståelse med Hitler. Det gjorde vestmaktenes diplomati så meget mer nølende at statene i Øst-Europa både fryktet russerne og var redde for å bringe Hitlers vrede over seg hvis de nærmet seg Sovjet. Ikke minst Polen gjennomførte i de skjebnesvangre måneder en komplisert og livsfarlig balanse-akt. Dets utenriksminister Joseph Beck vaklet mellom å søke et oppgjør med Tyskland i minnelighet — noe Hitler innbød til for enda en gang å føre sine ofre bak lyset og splitte sine motstandere — og å samarbeide fullt ut med vestmaktene i en koalisjon som for å bli effektiv

356

TIDEN 1914-1945

også måtte omfatte Sovjetunionen. Det er også tydelig at så vel den polske som den britiske og den franske regje­ ring i høy grad overvurderte Polens militære styrke, og dermed undervurderte behovet for russisk støtte. Det lå i sakens natur at det måtte oppstå en konflikt mellom Tyskland og Polen. Polen var en slavisk stat og lå i veien for Hitlers ekspansjonsplaner i øst, og til det kom tysk misnøye med grensen mot Polen helt siden freds­ slutningen i 1919. Polen hadde en tysk minoritet på 7-800 000 innbyggere, tyskerne mente at grensen i ØvreSchlesien var urettferdig og ikke minst hadde Danzigs stil­ ling og «den polske korridor» vært årsak til rivninger. Danzig var i 1919 gjort til en fristat under Folkeforbundet; tyskerne krevde den nå med styrke tilbake under henvis­ ning til at befolkningen var praktisk talt rent tysk. «Korri­ doren», landstrekningen mellom Øst-Preussen og Pommern, som Polen hadde fått for å sikres adgang til havet, hadde en blandet befolkning, men flertallet var tross mer enn hundre års germanisering ennå polsktalende i 1918. Ut fra nasjonalitetsprinsippet kunne det derfor ikke inn­ vendes synderlig meget mot grensetrekningen her, og tys­ kerne hadde gode forbindelser gjennom «Korridoren» til Øst-Preussen. Hadde Hitler gått løs på problemet Danzig før han marsjerte inn i Praha, ville kravet om innlem­ melse av fristaten neppe ha støtt på særlig sterk motstand, og det hadde vel også vært mulig å finne en løsning på hans krav når det gjaldt «Korridoren», nemlig om å få «en korridor gjennom Korridoren»: autostradaer og en jernbanelinje med eksterritorialrett. Men polakkene og mange med dem så — etter den katastrofen som hadde rammet Tsjekkoslovakia — Danzig og «Korridoren» som Polens «sudetland», og mistenkte med god grunn Hitler for bare å ville styrke sin stilling overfor Polen på denne måten, for så i neste omgang å annektere hele landet eller iallfall vesentlige deler av det. Utover sommeren 1939 pågikk det, i trått tempo, for­ handlinger mellom vestmaktene og Sovjetunionen og mel­ lom vestmaktene og de truede land i øst, samtidig som Hitler holdt sin nervekrig mot polakkene gående, bl. a.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

357

med de vanlige beskyldninger om grusomme overgrep mot den tyske minoritet. Imidlertid befant Hitler seg nå i en ny situasjon som gjorde at utsikten til å få i stand «et polsk Munchen» var betydelig redusert. Vestmaktene hadde ved sine garantierklæringer vist en tidligere ukjent fasthet, og Sovjet var — om enn nølende — trukket inn i det diplomatiske spill. Noe håp om å få vestmaktene til å bøye unna en gang til, syntes ikke å foreligge; det ville måtte gjøre det av med resten av deres prestisje og bl. a. resultere i at hele Sydøst-Europa falt inn under Hitlers velde. Tross den noe nølende holdning Chamberlain egentlig inntok hele tiden, hadde derfor Hitler ikke syn­ derlig håp om å rokke vestmaktene. Men kunne han komme til en forståelse med russerne? Spørsmålet kunne ved første øyekast synes absurd: Det var jo Sovjetunionen han hadde utpekt som sitt fremste offer, og han hadde skildret kommunismen som en ver­ denspest han ville bekjempe til sitt siste åndedrag. Rus­ serne hadde på sin side gjennom mange år brukt sine verste invektiver mot fascismen og nazismen, og lagt om hele sin utenrikspolitikk for å innkretse og uskadeliggjøre Hitler. Likevel fantes det muligheter for en omkastning i dette forhold, hvis man betraktet det hele kynisk som et hensiktsmessighetsspørsmål, og begge lands politikk lå nettopp i hendene på to hensynsløst kyniske maktpolitikere med diktatorisk makt, ubundet av enhver folkeopi­ nion, med muligheter for å foreta en hvilken som helst brå svingning når det gjaldt ideologi eller propaganda. Det første varsel om hva som kunne skje, fikk man i en tale Stalin holdt 10. mars 1939, umiddelbart før Hitlers innmarsj i Praha. I denne talen vendte den russiske dik­ tator seg ikke bare som vanlig mot fascister og nazister, men også mot vestmaktene fordi de ønsket å bringe Sovjet i krig med Tyskland; russerne måtte være varsomme og ikke la seg trekke — uten grunn — inn i konflikter «av krigshissere som var vant til at andre raket kastanjene ut av ilden for dem». Senere fulgte, både fra russisk og tysk side, visse handelspolitiske tilnærmelser med åpenbar politisk bakgrunn, og i sin neste storpolitiske tale unnlot

358

TIDEN 1914-1945

Sovjetunionens utenriks­ minister Maksim Litvinov representerte Sovjet­ unionen i Folkeforbun­ det 1934-38 og var der den ledende talsmann for en samlet sikkerhets­ politikk overfor Tysk­ land. Da russerne oppga denne politikken våren 1939, måtte Litvinov ofres. At han var jøde, gjorde ham heller ikke egnet som forhandler med nazistene. I 1941 kom Litvinov tilbake til utenrikstjenesten, og i 1941-43 var han Sovjet­ unionens ambassadør i Washington.

Hitler å komme med de vanlige hatske utfall mot Sovjet. Viktigere var det at Stalin 3. mai 1939 plutselig lot sin utenriksminister Maksim Litvinov falle og erstattet ham med Molotov. Litvinov var internasjonalist, hadde oppholdt seg lenge i vestlige land og hadde vært en glø­ dende forkjemper for prinsippet kollektiv sikkerhet; dertil kom at han var jøde, noe som ikke var egnet til å gjøre det lettere for ham å forhandle med Hitler. Molotov hadde ingen kontakter eller sympatier vestover, og først og fremst var han Stalins aller mest lojale og lydige redskap. Skiftet betydde derfor først og fremst at Stalin nå selv overtok de uhyre ømfintlige og farlige forhandlinger, det kompliserte dobbeltspill som ble innledet. For realpolitikeren Stalin var motivene for en russisk appeasement-politikk overfor Tyskland egentlig klare nok: Han hadde en inngrodd mistillit til vestmaktene; den gikk ikke bare tilbake til Munchen, til ettergivenheten de hadde vist i Den spanske borgerkrig, under Etiopia-konflikten, etter Rhinland-kuppet osv., men helt til den russiske bor­ gerkrigens tid da britiske og franske styrker hadde kjempet mot den røde armé. Han regnet med en fare for at Cham­ berlain gjerne så Hitler «eksplodere mot øst», og han

DEN ANNEN VERDENSKRIG

359

innså at hvis Sovjet nå kom med i en storkrig, ville landet i den første tiden måtte bære hovedbyrden av det tyske angrep, for vestmaktene sto dårlig rustet og var innstilt på defensiv krigføring og på blokade. Ut fra dette så han det som et langt mer tiltalende perspektiv at vestmaktene og Tyskland alene ble innviklet i en kamp på liv og død, og utmattet hverandre, slik at Sovjet senere kunne tre inn på arenaen som den sterkeste og diktere begge de to andre parter sine vilkår, — dette så meget mer som Stalin etter de blodige utrensninger i hæren få år tidligere trengte tid til å fullføre sine krigsforberedelser. Til dette kom at de truede land i Øst-Europa var utpreget russiskfiendtlige, og at Sovjet hadde territoriale krav å rette til de fleste av dem. Her var en mulighet for igjen å skyve fram den rus­ siske vestgrensen som i 1917-19 var presset så langt øst­ over. For Hitler var det like mange og gode grunner som talte for en — midlertidig! — forsoning med Sovjet. Dermed ville han enda en gang kunne splitte sine motstandere og gjøre opp med dem enkeltvis. Hvis Sovjet falt ut av den allianse vestmaktene prøvde å bygge opp, regnet Hitler med at de ville få et slikt sjokk og finne situasjonen så håpløs at de overhodet ikke ville gjøre noe forsøk på å komme det isolerte Polen til hjelp, men avfinne seg med et nytt «Miinchen», iallfall falle til fote etter at han med ett knusende slag hadde satt den polske krigsmakt ut av spillet. Senere kunne man så ved passende leilighet ned­ kjempe de andre stormakter enkeltvis. Det var så meget lettere for tyskerne å ledes inn på tanken om en tilnær­ melse til russerne som det var i samsvar med en gammel tradisjon i tysk utenrikspolitikk, en tradisjon som via Rapallo-traktaten i 1922 strakte seg helt tilbake til Bismarcks manøvrer med tsartidens Russland. Forhandlingene mellom vestmaktene og Sovjet slepte seg fram, og det som skjedde, bidro ikke på noen måte til å redusere Stalins skepsis, hvis han da på dette tidspunkt overhodet ennå regnet en allianse vestover som et reelt alternativ og ikke bare brukte muligheten som et middel til å presse mest mulig ut av tyskerne. Dels skyldtes det

360

TIDEN 1914-1945

trege tempo i forhandlingene at vestmaktene respekterte de mindre statenes skepsis overfor russerne og deres uvilje mot å bli trukket inn i en kombinasjon med dem, dels skyldtes det klossethet og lunkenhet fra Paris’ og først og fremst Londons side. I alle fall, forhandlingene fortsatte uke etter uke uten å føre til noe resultat, og fra slutten av juli førte russerne parallelle forhandlinger med tyskerne. Den mest overraskende helomvending i storpolitikken i det 20. år­ hundre var den tysk-russiske vennskapspakt som ble sluttet mellom Stalin og Hitler 23.-24. august 1939. Den gjorde det mulig for Hitler å slippe krigen løs uten formentlig å behøve å frykte for å komme i konflikt med Sovjetunionen og vestmaktene samtidig. Bildet er tatt i Kreml, og det er Molotov som undertegner ikke-angrepspakten for Sovjetunionen. Bak ham står den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Stalin.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

36 1

Disse drøftelser ble tatt opp som handelsforhandlinger, men det ble stadig snakket like meget politikk som øko­ nomi, mens de to parter følte seg fram, engstelige for å blotte seg: de ønsket begge å holde utveien til en ordning med vestmaktene åpen i det lengste. For Hitler begynte det imidlertid nå å haste. Overfallet på Polen kunne ikke godt finne sted senere enn 1. septem­ ber, av hensyn til høstregnet, og det gjaldt for enhver pris å isolere landet. Der Fiihrer var derfor villig til å strekke seg meget langt for å få en ordning med Moskva. Han var klar over at et senere oppgjør med Sovjet i alle tilfelle ville komme, så det spilte liten eller ingen rolle hvilke inn­ rømmelser han nå gjorde, han ville så likevel ta alt tilbake i den senere krig, sitt store korstog mot øst, det som hele tiden var hans kongstanke. Men akkurat i denne situasjon gjaldt det å utmanøvrere vestmaktene, og mens de prøvde å overtale polakkene til å slippe russiske tropper inn i landet hvis det ble overfalt av Tyskland, tok Stalin og Molotov imot den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop i Kreml. I løpet av kvelden 23. august og natten til den 24. ble de enige om en tysk-russisk ikkeangrepsavtale, som nærmest hadde form av en vennskaps­ pakt. Den hadde to deler, en som straks ble offentliggjort og virket som en bombe over hele verden, en hemmelig, hvis virkninger først etter hvert ble merkbare og hvis tekst først ble kjent etter krigen. Den åpne avtalen inneholdt bestemmelser om at partene skulle avholde seg fra enhver angrepshandling og bruk av vold mot hverandre og i til­ felle krig ikke komme den annen parts motstandere til hjelp. De skulle heller ikke delta i noen gruppering som direkte eller indirekte var rettet mot den annen part, de skulle rådføre seg med hverandre, ordne innbyrdes tvister på fredelig måte osv. Den hemmelige avtalen trakk opp grenselinjene for de to statenes «interesseområder»; til det russiske hørte Finland, Estland og Latvia, til det tyske Litauen; i Polen gikk grensen mellom interessesfærene langs elvene Narew, Wisla og San; det ble også fastslått at Sovjet hadde en spesiell interesse i Bessarabia. I virke­

362

TIDEN 1914-1945

ligheten skulle det vise seg at det var en avtale om Polens fjerde deling, og at Stalin hadde gitt Hitler frie hender til å slippe Den annen verdenskrig løs. For vestmaktene kom Hitler-Stalin-pakten som et fryk­ telig sjokk, til tross for at enkelte erfarne og velorienterte diplomater alt siden Litvinovs fall hadde forutsagt en slik utgang. Det hadde enda en gang lyktes for Hitler å slå en kile inn mellom sine motstandere, og Storbritannias og Frankrikes stilling var desperat, der de sto med sine garan­ tier til Polen, uten muligheter for å yte landet effektiv hjelp, militært underlegne som de var overfor det nyopprustede, kraftstruttende Tyskland. Hitler trodde utvilsomt at sjokket ville få dem til å falle til fote, at han ville oppnå et nytt Munchen på Polens bekostning. Men nå viste brite­ nes sanne storhet seg. Uten å nøle slo kabinettet fast at det som hadde hendt, «ikke på noen måte ville få innflytelse på dets forpliktelser overfor Polen». Den franske regjering erklærte at også den ville oppfylle sine forpliktelser. Ennå var imidlertid ikke timeglasset runnet helt ut. Det fulgte noen hektiske døgn med nye forhandlinger, nye manøvrer. Hitler forsøkte dels å skremme, dels å lokke vestmaktene til et nytt Munchen, samtidig som han drev nervekrigen mot Polen opp til et klimaks, og ved løgner, provokasjoner og diplomatiske knep prøvde å skape en situasjon som tilsynelatende rettferdiggjorde at han gikk til krig. Chamberlain foreslo nye forhandlinger. Mussolini, som tross sine rustninger visste at Italia var alt annet enn krigsberedt, måtte meddele sin partner i «stålpakten» at Italia iallfall inntil videre måtte holde seg utenfor en européisk krig, og han forsøkte en siste meglingsaksjon. Presi­ dent Roosevelt gjorde også noen siste anstrengelser for å hindre katastrofen, men forgjeves. Hitler ville ikke — etter sitt diplomatiske mesterstykke i Kreml — gjøre en eneste reell innrømmelse, og etter hans ordre ble angrepet på Polen satt i verk med overmektige styrker klokken 4.45 om morgenen fredag 1. september 1939. Etter noen siste, fruktesløse forhandlingsforsøk krevde vestmaktene i ultimatums form at Hitler skulle innstille fiendtlighetene og rømme de områder hans tropper hadde besatt i Polen.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

363

Fristen for det britiske ultimatum utløp søndag 3. sep­ tember kl. 11, fristen for det franske samme dag kl. 17. Fra disse tidspunkter var Tyskland også i krig med vest­ maktene. Den polsk-tyske konflikt var blitt til Den annen verdenskrig.

Lynkrig, skyggekrig og vinterkrig — spranget mot Norden — Frankrikes sammenbrudd — slaget om Storbritannia Den annen verdenskrig ble en enda veldigere styrke­ prøve enn den første hadde vært; den varte lenger, bredte seg videre, ble ført med enda mer nådeløs villskap. Så gjaldt den også så meget mer, ikke bare grenselinjer, kolo­ nier og andre slike verdier som det tidligere var ført krig om, men en hel sivilisasjonsforms være eller ikke være. «Hvor lenge vil hvetebrødsdagene vare?» har karikaturtegneren Clif­ ford Berryman kalt denne kommentaren til Hitlers og Stalins venn­ skapspakt fra slutten av august 1939. Pakten skulle gjelde i ti år, men ble brutt av Hitler 22. juni 1941 (se side 390 f).

Jf F

Hitler taler i riksdagen om morgenen den 1. september og meddeler at Tyskland er i krig etter at tyske styrker har rykket inn i Polen om natten. Bak Hitler sees riksdagspresidenten, Hermann Gdring, og i forgrunnen lengst til venstre propagandaminister Joseph Goebbels.

I denne som i Den første verdenskrig kunne tyskerne i begynnelsen feire slående militære triumfer. Allerede felt­ toget i Polen ga verden et sjokk og betegnet noe nytt i krigshistorien, innvarslet en ny æra for bevegelseskrigen. Med en masseinnsats av stridsvogner, i intimt samarbeid med det taktiske flyvåpen, slo man hull på fiendens front. Gjennom disse bresjer gjorde så panservåpenet, fulgt av motorisert infanteri, så raske og dype gjennombrudd som mulig inn i fiendens bakre linjer, mot hans rygg og flanker. Det var lyn krig. Farten og den konsentrerte styrken i støtene var det avgjørende, det gjaldt å skape kaos og for­ virring, overraske og desorganisere. Om man under gjen­ nombruddene gikk utenom sterkere motstands-sentrer, spilte mindre rolle, bare tempoet kunne holdes; fienden måtte ikke få tid til å samle seg etter de første voldsomme slag. Det strategiske bombeflyvåpen bidro effektivt til å skape kaos ved sine masseangrep mot forbindelseslinjer, oppmarsj-områder, industri og byer langt bak selve fron-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

365

ten. Den nye strategi og taktikk lyktes over all forventning i Polen; selv om dets hær kjempet tappert, var den med sitt gammeldagse utstyr og sin umoderne utdannelse hjelpe­ løs overfor Hitlers motoriserte og pansrede krigsmaskin. Den totale tyske overlegenhet i luften spilte også en av­ gjørende rolle. I virkeligheten var den polske motstand knust i løpet av et par uker, i en serie tilintetgjørelsesslag. Det var bare nådestøtet russerne tilføyde landet da de 17. september lot sine styrker rykke inn i det østlige område som i den hemmelige del av Hitler-Stalin-pakten var ut­ pekt som Sovjets interessesfære, og besatte det. Det var ikke noen krigshandling, het det. Med «bibehold av sin nøytralitet» sendte Sovjet bare inn tropper for å beskytte de undertrykte hviterussere og ukrainere i Øst-Polen. Vestmaktene var forferdet over hvor raskt Polen — hvis militære styrke de hadde overvurdert — brøt sammen for den tyske overmakt, og de hadde ikke kunnet løfte en hånd for å komme landet til hjelp. De var alt annet enn krigsberedt, og fant at de ikke så meget som kunne tenke på en avlastningsoffensiv. Også Hitler forholdt seg foreløbig helt avventende i vest. Mellom de to mektige festningslinjene — Maginotlinjen og Vestvollen — var det fak­ tisk bare ubetydelig patruljevirksomhet helt fram til mai 1940; det var en periode britene kalte «the phony war», narre-krigen, skygge-krigen. Etter seieren i Polen gjorde Hitler vestmaktene et fredstilbud 6. oktober 1939: de kunne jo likevel ikke gjøre seg noe håp om å endre den situasjon som var skapt i Polen av Tyskland og Sovjet, «to av de største stater i verden». Vestmaktene avslo til­ budet, og begge parter fortsatte sine forberedelser til det oppgjør som måtte komme i vest. I mellomtiden utnyttet Stalin situasjonen til å utbygge sine posisjoner i Øst-Europa. I Polen hadde han gratis fått skutt den russiske grensen betydelig fram, og hadde under forhandlingene om demarkasjonslinjen mellom de tyske og russiske okkupasjonstropper oppnådd at også Litauen ble overført til den russiske interessesfære. Omkring må­ nedsskiftet september-oktober 1939 ble i tur og orden alle de tre baltiske lands utenriksministre kalt til Moskva og

Fra det nordiske statssjef-møte som ble holdt på Stockholms slott 18. oktober 1939 i anledning av den spente utenrikspolitiske situasjon. Fra venstre den finske utenriksminister Eljas Erkko, den danske utenriksminister Peter Munch, president Kyosti Kallio, Haakon 7., Gustav 5., Kristian 10., den norske utenriksminister Halvdan Koht og Sveriges utenriksminister Rickard Sandler.

forelagt «alliansetraktater» som regjeringene ble nødt til å underskrive. Etter disse avtalene skulle russerne ha rett til å forlegge tropper til landene, og opprette militære baser der, kort sagt innrette seg slik at de tre statene i realiteten ble russiske protektorater. Neste sommer var det også slutt med restene av deres selvstendighet, de ble alle inn­ lemmet i Sovjetunionen. Annerledes ble utviklingen i Finland. Alt våren 1939 hadde russerne begynt å ofre også denne nabostaten spe­ siell oppmerksomhet. De hadde foreslått finnene et for­ svarssamarbeid og uttalt ønsket om å få forpakte på 30 år noen små øyer i Finskebukta, til støtte for forsvaret av innløpet til Leningrad. Finnene hadde stilt seg avvisende, men etter at Sovjet hadde sluttet sine avtaler med de bal­ tiske statene, innledet de i midten av oktober nye forhand­ linger med Finland. Det var fortsatt forsvaret av Leningrad som opptok russerne. De var bekymret fordi den finske

DEN ANNEN VERDENSKRIG

367

grense på Karelska Nåset bare var 30 km borte, dvs. at tungt artilleri på finsk side kunne beskyte byen. På Nåset krevde russerne avstått et område på 2 700 km2, idet de tilbød makeskifte med et område på 5 500 km2 nord for Ladoga. Dessuten skulle finnene få erstatning for jern­ baner og andre anlegg. Videre ville russerne forpakte Hangdodden på nordsiden av innløpet til Finskebukta og legge en base der. De var også interessert i noen småøyer i Finskebukta og r en mindre grenserevisjon på Fiskerhalvøya oppe ved Ishavet. Det lyktes ikke å nå fram til enighet, og etter en episode ved grensen gikk Sovjet til angrep på Finland 30. novem­ ber 1939 med store styrker, samtidig med at russiske fly bombet Helsinki. Overfallet kom som et voldsomt sjokk på de nordiske land, og vakte sterk forbitrelse også ellers i verden. Det var tydelig at russerne hadde feilvurdert situasjonen i Finland. De hadde åpenbart ventet at landet straks ville falle til fote når en stormakt på denne måten slo til. Dessuten overvurderte de i høy grad de indre sosiale Den fmsk-russiske vinterkrig 1939-40 ble innledet med et russisk fly­ angrep på Helsinki 30. november 1939. Bildet til venstre viser en scene fra en av den finske hovedstadens gater umiddelbart etter angre­ pet. Til høyre: En finsk skipatrulje under vinterkrigen. Finlendingene var glimrende soldater, og de hadde gode forbundsfeller i kulden og snøen i de endeløse finske skogene. Russernes tunge kolonner kunne bare vanskelig bevege seg her, mens lette finske avdelinger stadig rettet angrep mot isolerte poster, sambandslinjer, transportkolonner og lig­ nende, og undertiden kunne nedkjempe betydelige sovjetstyrker.

368

TIDEN 1914-1945

og politiske motsetninger i landet etter den finske borger­ krig. Kommunisten Otto Wille Kuusinen, som hadde emigrert til Sovjet, ble gjort til sjef for en «finsk» marionettregjering i landsbyen Terijoki, som russerne straks hadde tatt på Nåset, og man regnet tydeligvis med at dette skulle utløse en kommunistisk reisning og borgerkrig i Finland. Det var en total feilvurdering fra Moskvas side. Sårene fra 1918 var for lengst grodd, det finske folk hadde vokst seg sammen igjen, og det kjempet med et mot, et samhold og en offervilje som slo verden med undring. Mannerheim ble den selvskrevne leder av forsvaret, og det ble ført med eminent dyktighet. De finske soldater var velutdannede, og de sloss med sann dødsforakt, under full utnyttelse av de fordeler det ga dem å kjempe i sitt eget terreng, i de endeløse, uveisomme skogene hvor russernes tunge kolonner bare kunne bevege seg med vanskelighet i dyp snø og ned til 40-50 graders kulde, mens finske skipatruljer svermet omkring dem, foretok plutselige overfall og forsvant igjen, avskar sambandslinjer osv. Det var en mesterlig ført gerilja i stor stil, og den førte til sammen­ brudd for flere russiske divisjoner ut gjennom desember, bl. a. ved Suomussalmi. De russiske styrkene som ble satt inn, var til dels også av ringere kvalitet, og hadde ikke det rette utstyr for krigføring i dette klimaet. I det lange løp kunne imidlertid naturligvis ikke et folk på ca. 4 millioner klare seg overfor en stormakt uten di­ rekte militær støtte utenfra, og da russerne i februar 1940 satte inn en stor offensiv, bl. a. med massive konsentra­ sjoner av artilleri, langs den sydlige del av fronten, ble den finske motstand til slutt knust, og det ble sluttet fred 12. mars 1940. Finland måtte avstå hele Viborg len, et område ved Salla og dessuten Fiskerhalvøya. Hangb ble bortforpaktet på 30 år til russerne, som anla en militær­ base der. Fredsvilkårene skapte sterk bitterhet i Finland. Alt før disse begivenheter fant sted, hadde så vel Berlin som London og Paris ofret Norden en ganske særlig opp­ merksomhet. Så tidlig som i september 1939 begynte såle­ des både den tyske og den britiske admiralstab å arbeide med planer om operasjoner rettet mot Norge. For den

DEN ANNEN VERDENSKRIG

369

tyske storadmiral Erich Raeder var det først og fremst alminnelige sjøstrategiske overveielser som var avgjørende, et ønske om å kunne bryte ut av den inneklemte stilling Tyskland, nå som i 1914, befant seg i, og utvide sin operasjonsbasis, først og fremst for ubåt- og kaper-krigen. Her ville den lange, vel beskyttede norske kyst mot Atlanter­ havet by helt andre muligheter enn de trange Nordsjøfarvannene. For Hitler som forutså krig med Sovjetunio­ nen, før eller senere, må det også ha stilt seg som en viktig oppgave å sette seg fast ved Ishavskysten for derfra å kunne angripe den russiske tilførselslinjen til Murmansk. For vestmaktene gjaldt det for det første å korke den tyske flåten best mulig inne, for det annet var det ønskelig å skaffe seg baser på nordflanken for operasjoner av fly og marinestyrker mot Tyskland, og for det tredje tok de sikte på å tette til et betydningsfullt hull i blokaderingen: en del av de tyske jernmalmtilførslene fra de nordsvenske gruvene gikk nemlig over Narvik, og herfra kunne malmskipene tilbakelegge en vesentlig del av veien til Tyskland gjennom norsk territorial-farvann, beskyttet mot angrep fra britiske sjøstridskrefters side. Malmen fra Nar­ vik ble tillagt en overdreven betydning av stabene i vest, og det skapte sterk politisk irritasjon at de allierte som kjempet bl. a. for å verne de små land mot den nazistiske trusel, skulle se sine blokadetiltak gjort mindre effektive ved de transporter som — for øvrig i fullt samsvar med folkeretten — foregikk langs den beskyttede norske kystled. Alle disse problemene ble høyaktuelle da det russiske overfallet på Finland brakte Norden spesielt i søkelyset. Vestmaktene arbeidet med forskjellige prosjekter for både å komme Finland til hjelp og samtidig finne en utvei til å stanse den svenske malmeksporten til Tyskland. Det gjorde seg også — særlig hos den franske militære overledelse, som sterkt undervurderte Tysklands slagkraft — gjeldende et ønske om å komme ut av «skyggekrigens» fase og enga­ sjere de tyske stridskrefter, og da det vanskelig lot seg gjøre i vest hvor de veldige festningslinjer låste fast situa­ sjonen, meldte den idé seg å lokke tyskerne ut i felttog enten i Den nære orient eller i Norden. Den tyske ledelsens

370

TIDEN 1914-1945

interesse for Norge ble stimulert av Vidkun Quisling, en skuffet ærgjerrighet som la skylden for sin politiske fiasko på det norske samfunn han tilhørte, og var villig til å gripe makten der med tysk hjelp. Under et besøk i Berlin i desember 1939 advarte han Hitler og andre tyske ledere mot en vestmakt-besettelse av Norge, en aksjon han hevdet ville bli gjennomført under medvirkning av den norske regjering, men som han og hans nazistiske parti «Nasjonal Samling» i samarbeid med tyskerne kunne hindre ved et kupp. Vestmaktenes planer om en Finlandsekspedisjon via Norge-Sverige ble lagt bort da den fmsk-russiske vinterkrig sluttet, men de arbeidet videre med forskjellige prosjekter, bl. a. en minelegging i norske territorialfarvann, for å få drevet de tyske malmskip ut i åpen sjø. Hitlers interesse for Norge ble stimulert ved den såkalte «Altmark»-affære 16. februar 1940. «Altmark» var et hjelpe­ skip for den tyske marine, som på hjemvei via den norske kystled, i Jøssingfjord, ble bordet av en britisk jager som befridde 299 krigsfanger skipet hadde i rommene. Det var en grov nøytralitetskrenkelse, men de norske myndigheter hadde også begått feil og forsømmelser når det gjaldt å hindre at det tyske skipet krenket norske nøytralitetsregler. Like etter satte Hitler full fart på forberedelsene til en besettelse av Norge, og natten mellom 2. og 3. april 1940 gikk de første marine- og troppeskip ut fra tyske havner med ordre om å sette inn angrepet natten til 9. april. Mens disse skipene var i sjøen, la britene om morgenen 8. april Øverst: Den tyske marinens hjelpeskip «Altmark» i Jøssingfjord i februar 1940, etter at en britisk jager hadde gått inn i norsk territorial­ farvann, bordet det tyske skip og befridd de 299 britiske fangene som befant seg om bord. Til høyre: Tyske fallskjermjegere på Dovre. I midten: Vidkun Quisling, som hadde oppfordret Hitler til å sette seg fast i Norge. Den 9. april om aftenen proklamerte han seg som norsk regjeringssjef og rettet en oppfordring, ledsaget av trusler, til de norske styrker om å innstille motstanden. Til høyre viser et bilde ødeleggelsene i Narvik, som først ble tatt av tyskerne ved et kupp 9. april, og senere gjenerobret av norske og allierte styrker. Nederst: Kong Haakon går om bord i krysseren «Devonshire» ved Tromsø 7. juni 1940; han var landflyktig i nøyaktig fem år, til 7. juni 1945. Til høyre: Franske soldatgraver i Nord-Norge.

372

TIDEN 1914-1945

minefelter i norske farvann for å stanse malmtransporten der. Det var en plan de alliertes øverste krigsråd hadde vedtatt 28. mars og den britiske regjering hadde godkjent 5. april, men som tyskerne ikke kjente til. Man regnet ellers i London og Paris med at mineleggingen ville føre til tyske mottiltak rettet mot Norge. Man hadde derfor også klar mindre britiske styrker — en brigade og noen bataljo­ ner — for å kunne kaste dem i land i Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger i samme øyeblikk som «tyskerne satte foten på norsk grunn eller det var åpenbart at de ville gjøre det»; det var ellers forutsetningen at en slik landgang kunne skje i forståelse og samarbeid med nord­ mennene. Noen norsk motstand kunne de små styrker ikke tenke på å bryte. Hitlers ordre gikk derimot ut på at tyskerne under enhver omstendighet skulle sette seg fast i Norge og okkupere landet. Han satte inn ganske betyde­ lige styrker, i første omgang 6 divisjoner, 1200 fly, om­ trent hele den tyske marine og en hel del transportskip. Foretagendet var i betraktning av den allierte overmakt på sjøen ansett som en meget dristig operasjon. Det var det første strategiske overfall i denne målestokk krigs­ historien kunne berette om, og de fleste tyske militære eksperter som var blitt innviet i planen, hadde frarådet den. Hitler satte sin lit til overraskelsesmomentet og til den tyske overlegenhet i luften, og nok en gang fikk han rett overfor sine generaler. Norges forsvar var meget svakt, og tross visse varsler om det forestående angrep fra anti-nazistiske kretser i den tyske militærledelse, var det ikke truffet effektive bered­ skapstiltak. Tyskerne kunne derfor alt 9. april sette seg fast på de utsette punkter langs kysten helt opp til Narvik. De skapte kaos i den norske mobilisering, tok en stor del av depotene, sikret seg flyplassene og dermed luftherre­ dømmet osv. Norge gjorde likevel motstand i nesten to måneder, til 7. juni, men det var en håpløst ulik kamp, så meget mer som den hjelp vestmaktene kunne yte, var høyst mangelfull. Overlegenheten til sjøs kunne ikke ut­ nyttes på grunn av den tyske overmakt i luften, men den tyske flåte ble likevel tilføyd betydelige tap. Norge ble

At Oscarsborg festning i Oslofjorden fikk inn flere fulltreffere på krysseren «Bliicher» om morgenen den 9. april 1940, heftet tyskerne så meget at Haakon 7. og den norske regjering rakk å forlate Oslo. Dette bildet viser «Bliicher» kort før den gikk til bunns i Drøbak­ sundet med nær tusen mann om bord.

okkupert og sto til krigens slutt under et tysk militær- og politistyre, med Quisling og hans NS-folk som hjelpesvenner, men kongefamilien og regjeringen kom seg over til Storbritannia, og derfra ble den videre kamp mot tyskerne ledet. En særlig viktig rolle spilte her den store norske handelsflåten som nå ble satt inn for de allierte og var en av de avgjørende faktorer i slaget om Atlanterhavet. Sam­ tidig med at tyskerne satte inn sitt angrep på Norge, falt de inn i Danmark, og danskene måtte — redningsløst ut­ levert som de var med sitt sterkt begrensede territorium i Tysklands umiddelbare naboskap — oppgi motstanden alt etter noen timers kamp ved grensen i Jylland. Også Danmark forble okkupert til krigen sluttet.

Ennå mens felttoget i Norge pågikk, 10. mai 1940, satte Flitler inn sin store offensiv mot vest med overveldende

374

TIDEN 1914-1945

styrker. Denne gang, som i 1914, trengte tyskerne en bre­ dere front enn den den tysk-franske grense bød. De an­ grep derfor ikke bare Frankrike, Belgia og Luxembourg, men også Nederland. Alle de fire land skulle rennes over ende, hele det vesteuropéiske kontinent besettes. Hoved­ oppgaven var naturligvis å nedkjempe den franske armé, og dette som den keiserlige hær under Den første verdens­ krig tross fire års overmenneskelige anstrengelser ikke hadde maktet, lyktes nå i løpet av omtrent like mange uker. Det var Hitlers største militære triumf. Offensiven ble satt inn med knusende styrke. Tyskerne hadde 89 divi­ sjoner i første linje og 47 i reserve, ca. 3000 stridsvogner og fullstendig overlegenhet når det gjaldt fly. Strategi og taktikk var som under lynkrigen i Polen: gjennombrudd ved hjelp av voldsomme konsentrasjoner av panser, un­ derstøttet av taktiske fly, strategisk bombing av fiendens oppmarsj linjer og langt utgående, raske og dristige støt gjennom bresjene i fronten med motorisert infanteri. På den måten kunne man renne fiendens første linje over ende, skape kaos og forvirring i hans bakre områder, og i løpet av kort tid gjøre enhver planmessig, samordnet mot­ stand umulig. Det ene tilintetgjørende slag falt etter det andre. Neder­ land ble fullstendig overrumplet og terrorisert, bl. a. ved bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen og ved kupp mot viktige strategiske punkter med fallskjermtropper og flybårne styrker. Alt om kvelden 14. mai, etter fire døgns rasende angrep, kapitulerte den nederlandske armé etter at dronning Vilhelmina, tronfølgerparet og regjeringen var brakt i sikkerhet i Storbritannia. Det tok ikke lengre tid å bryte igjennom den første belgiske hovedforsvarslinjen og oppnå kontakt med de britiske og franske styrker som hadde rykket inn i landet for å komme belgierne til hjelp og hadde gått i stilling foran Bryssel. Avgjørende ble imid­ lertid det støt tyskerne rettet mot den franske armé over Luxembourg og Belgias sydøstlige hjørne mot Sedanavsnittet. Her rykket den tyske hovedstyrke fram, med massive konsentrasjoner av panser, i nært samarbeid med fly. Disse angrepsspissene hadde en voldsom slagkraft, og

DEN ANNEN VERDENSKRIG

375

Tyske fallskjermtropper lander i Nederland 10. mai 1940. Fire dager senere måtte landet kapitulere.

de støtte i området ved Sedan på forholdsvis svake, man­ gelfullt trente og dårlig utstyrte franske styrker, som heller ikke kunne støtte seg til større befestningsanlegg. Maginotlinjen, som den franske militærledelse først og fremst hadde satt sin lit til, strakte seg ikke så langt i retning av kysten som til Sedan; den franske grensen mot Belgia lå ubeskyttet! Franskmennene var også mangelfullt utstyrt med defensive våpen som landminer, panservern- og luftvernskyts, deres egne panserstyrker var underlegne, likeså

376

TIDEN 1914-1945

deres flyvåpen, og deres infanteri ble helt utmanøvrert av tyskerne, ikke bare fordi de var langt bedre væpnet, men også fordi de var langt bedre utdannet, trenet og ledet. Deres resolutte og først og fremst overveldende raske ope­ rasjoner tok fullstendig pusten fra franskmennene og de relativt beskjedne britiske styrker som på dette tidspunkt hadde kunnet sendes over til kontinentet. Det var som om vestmaktene hadde forberedt seg på en krig av 1914-18modell, som om de nesten hadde ignorert panservåpenet de selv hadde oppfunnet og utviklet i den forrige krig, og glemt hva deres overlegenhet i luften hadde betydd i 1918. Det ble ingen stillingskrig. Med de nye metoder for bevegelseskrig som tyskerne hadde utformet, var utviklin­ gen kommet inn i en fase hvor angrepet var forsvaret overlegent, i motsetning til hva forholdet hadde vært på vestfronten i 1915, 1916 og 1917. Gjennombruddet ved Sedan, som fant sted alt i dagene omkring 15. mai, ble skjebnesvangert. Gjennom bresjen i den franske front — i en bredde av 80 km — strømmet nå 7 tyske panserdivisjoner, fulgt av motorisert infanteri, som i il-tempo fortsatte vest- og nordvestover, ut mot Kanal-kysten, over St. Quentin og Arras. Dermed var de franske og britiske styrker som hadde rykket inn i Belgia, i dødelig fare. Det ble i de følgende dager gjort febrilske forsøk på å bryte den tyske angrepsspissen som truet med å falle Belgia-arméene i ryggen, men forgjeves. Fransk­ mennene hadde ikke noen stor, strategisk reserve, tilstrek­ kelig mobil til at den kunne settes inn før det var for sent. De sto derfor nærmest hjelpeløse, mens tyskerne kjørte og kjørte, til dels forsynt med våpen, proviant og bensin fra fly, mens nye forsterkninger stadig strømmet gjennom bresjen ved Sedan og spredte seg ut over den nordfranske sletten. Sammenbruddet på vestmaktenes side var snart et faktum. Den 24. mai nådde tyskerne fram til Boulogne, og tre dager senere falt Calais. Stillingen for de franskbritiske styrker i Belgia var dermed prekær, og den ble ytterligere forverret da den belgiske kong Leopold plutse­ lig kapitulerte med sin armé, hele 500 000 mann, uten varsel natten til 28. mai. (Kart side 379.)

DEN ANNEN VERDENSKRIG

377

En tysk stridsvogn kjører fram gjennom en brennende fransk by våren 1940.

Det britiske ekspedisjonskorpset var dermed fanget som i en rottefelle; dets eneste mulighet var å falle tilbake mot kysten og prøve å evakuere sjøveien. Retretten ble også gjennomført, og alt 20. mai hadde admiralitetet begynt forberedelsene til en gigantisk redningsekspedisjon. Alt som kunne skaffes til veie av egnet tonnasje, helt ned til fiskeskøyter, lasteprammer, livbåter og små lystfartøyer, ble dirigert til Dunkerque, og takket være et mesterstykke av improvisasjonskunst lyktes det med disse 900 farkos­ tene, beskyttet av marinen og flyvåpenet, å bringe nesten hele det britiske ekspedisjonskorpset tilbake til England, vel 220 000 mann, sammen med 118 000 franskmenn og belgiere. Men de hadde latt nesten alt sitt tyngre utstyr ligge igjen. Det var storparten av hva Storbritannia på dette tidspunkt hadde av moderne krigsmateriell. Evakueringen av Dunkerque begynte natt til 27. mai og var avsluttet 3. juni. To dager etter, 5. juni, satte de tyske hovedstyrkene i gang den avgjørende offensiv mot Frank­ rike, sydover fra Amiens-Laon-avsnittet. I løpet av et par dager hadde tyskernes høyre fløy tiltvunget seg et nytt

Fra evakueringen av Dunkerque 27. mai-3. juni 1940. Utsnitt av et samtidig maleri av Charles Cundall. Takket være en enestående im­ provisasjon fra den britiske marines side lyktes det å bringe ut fra Dunkerque nesten hele det britiske ekspedisjonskorpset, som var omringet av tyskerne, ca. 220 000 mann, og dertil ca. 118 000 mann franske og belgiske tropper. Britene satte inn i aksjonen alt hva de kunne mobilisere av tonnasje ved Kanal-kysten, marinefartøyer og trålere, taubåter og oppsynsskip, lasteprammer og små lystfartøyer.

gjennombrudd og tok Rouen, hvorpå hele det franske sent­ rum også brøt sammen med veldige tap av menneskeliv og materiell. Veien til Paris lå dermed åpen, og tyskerne kunne uten å møte motstand besette hovedstaden 14. juni. Også Italia hadde på dette tidspunkt erklært Frank­ rike krig. Det skjedde 10. juni. I virkeligheten var Frank­ rikes motstandsevne nå knekket. Noe ordnet forsvar var ikke lenger til å tenke på, og general MaximeWeygand, som hadde avløst general Maurice Gamelin som øverstkommanderende, anmodet regjeringen om å søke våpenstillstand, før hæren gikk i fullstendig oppløsning. Det fulgte noen hektiske dager med rådslagninger mellom politikerne, ikke om man skulle oppgi kampen i Frank­ rike, for det var alle nå klar over nødvendigheten av, men om landet skulle kapitulere helt eller fortsette krigen fra Nord-Afrika, med flåten, kolonitroppene og de styrker

DEN ANNEN VERDENSKRIG

379

man måtte kunne evakuere fra hjemlandet. Regjeringen sto splittet. Dens sjef Paul Reynaud ville kjempe videre, mens den 84-årige marskalk Pétain, «helten fra Verdun», som under krisen var gjort til vise-statsminister for å stål­ sette motstandsviljen, talte for kapitulasjon, støttet av Weygand. Blant de andre politikerne var Laval særlig virksom på defaitistenes side, og det endte med at de fikk sin vilje. Reynaud gikk i protest, og Pétain dannet den nye regjering, som sluttet våpenstillstand med tyskerne. Krigshandlingene opphørte 25. juni 1940. En av de franskmenn som forbitret kjempet mot kapi­ tulasjonen til det siste, var general Charles de Gaulle.

380

TIDEN 1914-1945

Han kom seg over til Storbritannia, og tok ledelsen av de frie franske styrker som utenfor landets grenser førte kam­ pen mot nazismen videre. Han var en dyktig militær og eide et ukuelig kampmot, men var som politiker steil og usmidig. Han kom derfor flere ganger i ganske alvorlige konflikter både med de allierte ledere og med de fransk­ menn han samarbeidet med. Tyskerne besatte ifølge våpenstillstandsavtalen over halvparten av Frankrike, bl. a. hele Kanal- og Atlanter­ havskysten. Den franske regjering, under den nærmest senile marskalk Pétain, slo seg ned i Vichy, i den ubesatte sydøstlige del av landet. Militært og utenrikspolitisk var regjeringens handlefrihet naturligvis sterkt begrenset; innenrikspolitisk utviklet regimet seg stadig mer i autori­ tær retning. Deputertkammeret og senatet ga med over­ veldende flertall Pétain meget vidtgående fullmakter, men han var en gammel og trett mann, uten politisk erfaring, og ble stadig mer avhengig av sine rådgivere. Blant dem spilte Laval i den første tiden en fremskutt rolle, men han Hitler, fulgt av Gdring, går inn i den berømte salongvognen hvor mars­ kalk Foch i 1918 mottok tyskernes kapitulasjon. Vognen ble senere stilt opp i Compiégneskogen i nærheten av Paris, som et slags krigsmonument, og her mottok tyskerne 22. juni 1940 den franske kapitulasjon. Det var en av Hitlers store triumfer. Tre dager senere foretok Hitler en tre timers sightseeing i Paris og for­ talte at han alltid hadde drømt om å se denne byen. «Jeg er henrykt over at drømmen i dag er blitt til virkelighet,» sa han ved avreisen.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

381

General Charles de Gaulle var spesialist på panserkrig; han hadde forutsagt den nye tyske taktikk, men den konser­ vative franske general­ staben hadde ikke villet høre på ham. Da den franske regjering kapitu­ lerte, reiste de Gaulle til Storbritannia, hvor han stilte seg i spissen for de franskmenn som utenfor landets grenser ville føre kampen videre.

var for imøtekommende overfor tyskerne, og ble en tid skjøvet til side av de gammelkonservative under ledelse av admiral FranQois Darlan. Laval kom imidlertid inn i Vichy-regjeringen igjen i 1942, og tok i de siste krigs­ årene ledelsen, beredt til stadig mer vidtgående innrøm­ melser overfor tyskerne og til samarbeid med dem, bl. a. under kampen mot den franske motstandsbevegelsen og dens partisangrupper, «le maquis». Både Pétain og Laval ble etter krigen dømt til døden for høyforræderi. Laval ble skutt, men Pétain ble benådet til livsvarig fengsel og døde først i 1951, 95 år gammel. Frankrikes raske og fullstendige militære som politiske sammenbrudd ga verden et sjokk. I de dagene var det mange som trodde at Hitler ville vinne krigen, ja at han alt hadde vunnet den. Han trodde det selv, og rettet et nytt fredstilbud, ledsaget av de vanlige trusler, til Stor­ britannia. Han kunne vanskelig tenke seg at britene etter

382

TIDEN 1914-1945

å være kastet på sjøen og blitt berøvet den franske hærens støtte, ville kjempe videre. Det var imidlertid nettopp hva britene under sin nye inspirerende leder Winston Chur­ chill ville, mot alle odds. Som det er sagt om dem: de forsto ikke at de var slått. Det var de da heller ikke når det kom til stykket: de hadde sin flåte, de hadde sitt flyvåpen — og de hadde Kanalen mellom seg og Hitlers pansermasser. De hadde sin uforstyrrelige sinnsro, sin utemmelige kampvilje — og de hadde en leder av virkelige dimensjoner. Churchill tilhørte en fornem gammel slekt. En av hans forfedre var John Churchill, den første hertug av Marlborough, feltherren som på avgjørende måte slo Ludvig 14.s arméer under en annen strid på liv og død om herre­ dømmet i Europa. Winston Churchill var utdannet som kavalerioffiser, og hadde kjempet under Kitchener mot mahdien i Sudan i 1899, men hadde vesentlig vært virk­ som som politiker og skribent. Han hadde vært marineminister under Den første verdenskrig, men hadde måttet gå etter den mislykkede Dardaneller-ekspedisjonen, hadde vært finansminister i Baldwins annen regjering, men var i 1930-årene satt utenfor ledelsen av det konservative parti. Han var appeasement-politikkens fremste kritiker og motstander, han advarte utrettelig mot den katastrofe han så Hitlers politikk måtte munne ut i, men han sto lenge praktisk talt isolert. Ved krigsutbruddet ble han imidlertid kalt til sin gamle stilling som marineminister, og da Chamberlain måtte gå etter fiaskoen i Norge, ble han sjef for regjeringen 10. mai 1940. Det var i en kritisk periode. Tyskerne hadde nettopp satt i gang sin storoffensiv mot vest, og Churchill sa i sin tiltredelseserklæring: «Jeg har ikke annet å by enn blod, slit, tårer og svette». Den franske katastrofen betydde en voldsom påkjenning på ham, men hans vitalitet og ubenWinston Churchill, politikeren som i mange år forgjeves hadde advart mot Hitler, ble marineminister da krigen brøt ut i september 1939, og avløste Chamberlain som regjeringssjef i mai 1940. Med aldri sviktende kampmot ledet han Storbritannia gjennom de mørke årene 1940-41 og fram til den endelige seier.

384

TIDEN 1914-1945

dige kampvilje lot seg ikke kue. Han personifiserte britisk motstandskraft, og han ga i sine store taler flammende uttrykk for viljen til å slåss og holde ut, for viljen til å seire: «Vi skal kjempe til siste slutt. Vi skal slåss i Frank­ rike. Vi skal slåss til sjøs. Vi skal slåss i luften med økende selvtillit og styrke. Vi skal verge vårt hjemlands øy, koste hva det koste vil. Vi skal slåss på stranden. Vi skal slåss på flyplassene. Vi skal slåss i gård og gate. Vi skal slåss i fjellene. Vi overgir oss aldri!» På mange måter var Storbritannias situasjon etter Frankrikes fall katastrofal. Landet hadde få moderne ut­ dannede soldater, det hadde bare 200 stridsvogner og 500 feltkanoner, og dets marine måtte anspenne sine krefter til det ytterste nå når Frankrikes flåte var satt ut av spil­ let, mens Italias flåte var kommet med på fiendens side og Tysklands ubåter og kapere kunne operere fra hele kyststrekningen mellom Spania og Murmansk. Likevel led tyskerne av en avgjørende svakhet, Hitlers krigsforbere­ delser av en avgjørende mangel. Han visste ikke hvordan han skulle krysse Kanalen — først og fremst fordi han aldri innerst inne hadde trodd at det skulle bli nødvendig å gjøre det. De militære ledere fikk ordre om å improvi­ sere en løsning, men det var ikke mulig. Hæren krevde for sin del ført over og landsatt så store styrker, over en så bred front at marinen måtte erklære seg ute av stand til å gjennomføre og dekke operasjonen, ansikt til ansikt med den britiske flåtes hovedstyrker. Løsningen på dilemmaet ble at man overlot det tyske flyvåpen oppgaven å kue Storbritannia. Det skulle tilkjempe seg luftherredømmet over Kanal-området, jage de større britiske flåteenheter ut av Kanalen, dekke invasjonsflåten og bombe de engelske byene sønder og sammen. Dette skulle også terrorisere befolkningen til overgivelse så kanskje hele invasjonsforetagendet, «Operasjon Sjøløve», ble overflødig. Luftwaffe hadde over 3200 fly klar for oppgaven, Royal Air Force hadde 1350 jagere å møte dem med. Det syntes å være en knusende overmakt på tysk side. Det var på visse tids­ punkter øyensynlig heller ikke langt fra at RAF ble satt ut av spillet. Churchill hadde dekning for sine ord da han

«The Battle of Britain». Utsnitt av Ron Nockails maleri. I forgrunnen den berømte Spitfire-jageren som var de tyske bombeflyenes fryktede motstander. Ved krigsutbruddet hadde Royal Air Force bare 1350 jagerfly i alt. Men i løpet av krigen ble det bygget nesten 22 000 Spitfires.

i en hyllest-tale til de britiske jagerflyvere sa de berømte ord: «Aldri før i historien har så mange skyldt så få så meget.» «The Battle of Britain», slaget om Storbritannia, be­ gynte 10. juli 1940 og man kan si det varte praktisk talt uten opphør til ut i oktober. Da var avgjørelsen falt, selv om bombingen fortsatte med mellomrom helt til våren og forsommeren. I den første måneden hadde de tyske angre­ pene forholdsvis begrenset omfang, men 12. august ble en ny fase innledet, med masseangrep mot britiske flyplasser, flyfabrikker og ikke minst RAF’s vidstrakte nett av radarstasjoner og andre installasjoner, et uhyre viktig ledd i for­ svaret fordi det med dette apparatet var mulig å lokalisere fiendens fly tidlig og konsentrere egne jagerstyrker akkurat på de steder og til de tidspunkter hvor de tallmessig underlegne skvadroner kunne settes inn med størst virkGrimberg 21

386

TIDEN 1914-1945

ning. Angrepene mot flyplassene og de livsviktige bakkeinstallasjonene nådde et høydepunkt ved månedsskiftet august-september, og anstrengte RAF’s krefter til det aller ytterste, men plutselig la tyskerne om sin strategi og kastet sine hovedstyrker inn mot London, en ren terrorbombing med innsats av opptil 1000 fly av gangen i dagangrep. På grunn av de store tapene tyskerne led gikk de senere over til nattangrep. I en periode ble London bombet 57 netter i trekk, det brøt ut titusener av branner og i alt ble omkring ca. en million hus ødelagt eller alvorlig skadet. Også andre byer ble hardt rammet, bl. a. Liverpool og Coventry. I alt ble det under «blitzen» kastet 190 000 tonn bomber; nær 44 000 mennesker ble drept, over 50 000 såret. Men Hitler nådde ikke sitt mål; han måtte oppgi invasjonen og av­ bryte flyoffensiven fordi Luftwaffes tap ble for store; tyskerne tapte 1733 fly, britene 915. Det var første gang Hitler ble stanset og vist tilbake under sitt erobringstog. Fra dokkene i London ved Tower Bridge under blitzen. Tyskerne kastet i alt 190 000 tonn bomber under slaget om Storbritannia, drepte nær 40 000 mennesker og såret over 50 000. I London alene ble en million hus ødelagt eller skadet.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

387

Middelhavet, Libya og Balkan — felttoget i Sovjet — Pearl Harbor — slaget om Atlanterhavet Italia, som først hadde vært «ikke-krigførende» på tysk side, gikk inn i krigen da Frankrikes sammenbrudd var på det rene 10. juni, men høstet ingen militære laurbær. Det viste seg at Mussolinis sterkt oppreklamerte krigs­ makt var overordentlig lite effektiv; britene tilføyde den sviende nederlag både til sjøs og til lands (i Libya). Bri­ tene så seg også nødt til å rette lammende angrep mot franske slagskip og andre flåteenheter i nordafrikanske havner, for å hindre at de eventuelt ble satt inn på tysk side. Churchill hadde ingen tillit til Vichy-regjeringen og marskalk Pétain, eller til Pierre Laval og andre quislingpolitikere i hans omgivelser. Hitler klarte likevel ikke å få Pétain med i noe aktivt samarbeid mot Storbritannia. Der Fiihrer håpet også å få Franco med på aksjoner mot britene i middelhavsområdet, blant annet et angrep på Gibraltar, men den spanske diktator gled unna, tross sin takknemlig­ hetsgjeld til aksemaktene. Det lyktes derfor ikke Hitler å drive britene ut av Middelhavet, og kanskje var det en avgjørende strategisk feil at han - tross vanskelighetene — ikke satte alt inn på å gjøre dette nå da han sto på høy­ den av sin makt, og iallfall var knusende overlegen til lands og i luften og ennå kunne disponere over en noen­ lunde intakt italiensk flåte. Større hell hadde han med seg i Sydøst-Europa, hvor Tyskland alt tidligere hadde gjort seg meget sterkt handelspolitisk gjeldende, og hvor det franske alliansesystem nå ble avløst av et tysk. Høsten 1940 sluttet Hitler pakter med Slovakia, Ungarn og Ro­ mania, men han hadde med uro måttet se på at russerne i juni 1940 hadde annektert de rumenske grenseområder Bessarabia og Nord-Bukovina. Det brakte også forstyrrelser i hans Balkan-planer og vakte hans raseri at Mussolini 28. oktober uten varsel til Berlin angrep Hellas fra sine baser i Albania. Det gjorde det ikke bedre at de italienske styrker igjen fikk stryk, og at grekerne i november kunne føre krigen inn på albansk område! Mussolini måtte ydmyke seg og be Hitler om

388

TIDEN 1914-1945

Den tyske pansergeneralen Erwin Rommel som ledet Afrika-korpset med så stor fremgang fra våren 1941. Rommel hadde også viktige og ansvarsfulle oppgaver på vestfronten i 1944, men Gestapo mente han hadde medvirket til at­ tentatet mot Hitler 20. juli 1944 (se side 421), og 14. oktober samme år døde han uten at man vet hvordan. Det har vært hevdet at han ble tvunget til å begå selv­ mord.

hjelp; noe senere ut på vinteren led han også et katastro­ falt nederlag for britiske styrker som fra Egypt rykket inn i Libya, samtidig som britene tok både Eritrea, Italiensk Somaliland og Mussolinis nyerobrede etiopiske impe­ rium. Haile Selassie kunne holde inntog i sin hovedstad igjen 5. mai 1941. Denne serie av italienske nederlag kunne Hitler i lengden ikke rolig se på. Han sendte en av sine beste generaler, Erwin Rommel, til Libya med noen tyske divisjoner, og besluttet seg for å rydde opp på Balkan for godt. Her hadde nå også Bulgaria sluttet en avtale med aksemaktene, og tyskerne la våren 1941 særlig sterkt press på Jugoslavia for å få også dette landet føyd inn i sitt system. Regjeringen og regenten prins Paul ga også etter til slutt, men natten til 27. mars gjorde en gruppe anti-tyske offiserer og politikere statskupp i barnekongen Peter 2.s navn, og avviste pakten med Tyskland. Det vakte Hitlers frykteligste raseri, og alt 6. april 1941 angrep han, med voldsom styrke, for med ett slag å bringe hele Balkan til underkastelse; han ville ha ro der foran sitt nye store foretagende: felttoget mot Sovjetunionen. Et tre dagers terrorangrep med bombefly mot Beograd kostet

DEN ANNEN VERDENSKRIG

389

17 000 mennesker livet, og lammet både regjeringens og generalstabens handlekraft. Samtidig rykket tyske tropper inn over både Jugoslavias og Hellas’ grenser, og knuste i løpet av kort tid all motstand med de kjente lynkrigsmetoder. Jugoslavia kapitulerte etter tolv dagers kamper, og det gikk ikke grekerne stort bedre overfor de tyske panserspisser og de tyske armadaer av bombefly. Etter et helte­ modig, men håpløst forsvar måtte den greske hær kapitu­ lere 24. april. I slutten av mai tok tyskerne også Kreta gjennom en dristig innsats av fallskjermjegere og flybårne tropper. Disse begivenheter var så meget bitrere for bri­ tene som de hadde sendt en stor del av sine styrker i Egypt og Libya til hjelp for jugoslaver og grekere. Det monnet lite på Balkan, men det bidro på avgjørende måte til å svekke den britiske motstandskraft i Libya, hvor aksemaktene nå gikk til angrep. I løpet av et par uker hadde Rommel vunnet tilbake det terreng britene hadde tatt noen måneder i forveien, og snart sto han foran den egyp­ tiske grense.

Tyske soldater har heist hakekorsflagget over Akropolis i Athen, en ny stor triumf for Hitler.

390

TIDEN 1914-1945

Et italiensk postkort fra 1941 viser aksemaktene i full fart mot det utbombede London. De britiske soldatene faller bokstavelig til fote for de kjekke guttene fra Italia, Tyskland og Japan.

Da Hitler ble stanset foran Kanalen og ikke så noen ut­ vei til å bringe Storbritannia til øyeblikkelig underkas­ telse, ble han — som Napoleon i sin tid (bd. 18, side 82 ff) — tvunget til å vende seg østover, og på de endeløse rus­ siske slettene møtte Wehrmacht, som La Grande Armée, sin skjebne. Det var flere grunner til at Hitler kastet seg ut i dette skjebnesvangre eventyr. For det første var det nå klart at krigen ville trekke i langdrag. Etter at britene nektet å kapitulere, måtte Hitler skape et nytt krigsappa­ rat, egnet til å beseire Storbritannia, dvs. han måtte inten­ sivere sjøkrigen, til dels i fjerne farvann, han måtte skaffe seg en spesialbygget invasjonsflåte for å beseire Kanalen, han måtte styrke sitt flyvåpen osv. Det ville alt sammen ta tid, og det krevde en bredere råstoff-basis enn Tyskland disponerte i 1940, både når det gjaldt olje, metaller, kom o. a. — og dette fantes alt sammen i Sovjetunionen. For det annet stolte ikke Hitler på Stalin, men var redd for at han ville kaste seg over Tyskland akkurat i det øye­ blikk landet var innviklet i en kamp på liv og død med Storbritannia, — ja der Fiihrer trodde at britenes for ham uforståelige motstandsvilje skyldtes at de hadde en hem­

DEN ANNEN VERDENSKRIG

391

melig avtale med Stalin om at russerne i det rette øyeblikk skulle komme dem til hjelp. Derfor ville han nedkjempe Sovjet, mens britene ennå var ute av stand til å gjennom­ føre offensive operasjoner i noen virkelig målestokk. Der­ med ville han unngå risikoen for en tofrontkrig i Europa. Han undervurderte også totalt russernes militære styrke, regnet med at et felttog på to-tre måneder ville være nok til å knekke dem. Han følte seg på langt sikrere grunn her hvor det gjaldt ren landkrig enn når det — som overfor britene — var tale om amfibie-operasjoner. Man skal hel­ ler ikke glemme at korstoget mot Sovjet alltid hadde vært Hitlers sentrale militærpolitiske idé. Alt annet var i grun­ nen bare forberedelse og flankedekning for det, og nå — med vestmaktene satt ut av spillet, Nord- og Syd-Europa brakt til underkastelse — fant han tidspunktet overordent­ lig gunstig. Enda et hensyn som spilte inn, var at hvis han kunne nedkjempe Sovjet, ville Japan bli så sterkt og kunne innta en så truende stilling i Øst-Asia og Stillehavet at landet kanskje kunne hindre USA å gripe inn i den européiske krig, hva amerikanerne med så avgjørende virkning hadde gjort i 1917. Helt siden Frankrikes fall hadde derfor Hitler og hans staber arbeidet med planer for Russlands-felttoget, og ved daggry 22. juni 1941 satte det tyske angrep inn, med enorm styrke og over en meget bred front. Tyskland kas­ tet inn 120 divisjoner i offensiven, med 26 i reserve, og i tillegg til dem kom forbundsfellenes styrker: Hitler hadde fått med Finland — som ønsket å vinne igjen hva russerne hadde tatt under vinterkrigen — Romania, Ungarn og Slo­ vakia; mindre styrker kom senere også fra Italia, liksom det ble satt inn frivillige avdelinger av spaniere og av na­ zister fra de okkuperte land. I alt ble omtrent 3 millioner mann satt inn på østfronten i denne fasen, støttet av ca. 4000 fly og 3000 stridsvogner. Det var en veldig styrke, riktignok neppe tallmessig overlegen den russiske armé, men langt bedre utstyrt, utdannet og med ferske krigserfa­ ringer fra mange fronter. Russerne var heller ikke så vel forberedt som de burde ha vært, til tross for at de bl. a. takket være det britiske etterretningsvesen var blitt advart

392

TIDEN 1914-1945

gang på gang om det forestående angrep. Stalin ville i sin envishet og skepsis ikke feste lit til disse meldingene, og russerne var på ingen måte ferdig-mobilisert da de tyske panserspisser støtte inn over grensen langs hele streknin­ gen mellom Østersjøen og Svartehavet. Til å begynne med så det også ut til at Hitler nok en gang, tross sine generalers tvil, skulle få rett: at han «bare behøvde å sparke døren inn», så ville det råtne sovjethus styrte sammen. Kommunikéene meldte om raske fram­ rykninger og store landevinninger, og fangetallene løp snart opp i hundretusener. I løpet av noen måneder truet tyskerne Leningrad, Moskva og Krim, og Hitler uttalte i oktober at «fienden i øst er slått ned og vil aldri reise seg igjen». Det gjensto nærmest bare noen opprensningsaksjoTyske tropper bygger en provisorisk bro over elven under beleiringen av Leningrad høsten 1941. Tyskerne beleiret byen i 900 døgn, fra september 1941 til 27. januar 1944, og Lenmgrads befolkning var utsatt for store lidelser. Ca. 1.3 millioner av dem satte livet til.

393

DEN ANNEN VERDENSKRIG

KRIGSOPERASJONENE PÅ ØSTFRONTEN 1941-44 (Kvitsjø®

SVERIGE

Fronten: «

desember 1941

—————— juni 1942

-H-44 I I

FINNLAND Onega

etter tyskernes offensiv sommeren 1942

------etter russernes offensiv sommeren 1943

Viborg, Helsinki x/

'Ladoga

— etter russernes offensiv; vinteren 1943-44

teningrad

--------►

Tysk offensiv

------ 0

Russisk offensiv

:STLANi Kalinin Riga*

200

LATVIA

• Moskva

LITAUEN Da-^igC^

400

km

SOVJET­ SAMVELDET

'ilna

Wreusse.

• Minsk

Warszawa Brest-Litovsk* Kharkov

POLEN

_JStalingrad

Kiev • Poltava

Lvov SLOVAKIA

Stalino Kaspiske

UNGARN

hav

.Odess;

ROMANIA

Sevastopol

Svartehavet

SERBIA

BULGARIA ALBANI.

Konstantinopel

TYRKIA

HELLAS

ner. Det skulle vise seg at dette var meget langt fra sann­ heten. Felttoget i øst gikk ikke etter programmet, og det skilte seg på mange måter fra Hitlers andre erobringstog. Det hang for det første sammen med Sovjetunionens enorme utstrekning, med det rom russerne hadde til rådig­ het. Tyske terrengvinninger, som i alle andre européiske stater ville vært avgjørende, monnet ikke her. Russerne kunne i enkelte retninger trekke seg tilbake nær 1000 kilo­ meter før de hadde følelsen av å stå med ryggen mot veg­ gen, og de tyske generaler hadde en urovekkende fornem­ melse av at deres hærmasser og deres mektige panserfor-

394

TIDEN 1914-1945

masjoner ble tynnet skjebnesvangert ut under spredningen i det veldige rom. For det annet kunne russerne, nettopp fordi de hadde dette rommet, meget ofte trekke seg ut av de mektige tyske omringningsforsøk, de berømte knipetangoperasjoner, som hadde tillintetgj ort så mange arméer i vest. Her lukket de seg ofte bare om relativt små russiske avdelinger, mens hovedstyrkene gled unna, dypere inn i det enorme riket. Derfor klarte ikke tyskerne — tross store seire — å løse sin hovedoppgave, nemlig å tilintetgjøre den russiske armé. Et tredje viktig moment var at rus­ serne med total hensynsløshet gjennomførte «den brente jords strategi» under tilbaketoget, idet de konsekvent ødela kommunikasjoner, industri, bygninger, lagre osv. bak seg, slik at det mange steder var en ren ørken tyskerne besatte. Det la beslag på store krefter å gjøre apparatet funksjonsdyktig igjen. Det slet også sterkt på de tyske stridskrefter at sovjetstyrkene på spesielle utvalgte punkter bet seg fast og ytet en forbitret, meget effektiv motstand. Både dette og en systematisk, dristig og dyktig gerilja i de besatte områder påførte tyskerne store tap, og desimerte etter hvert mange av elitedivisjonene. Like viktig som noe av dette var det at vinteren det året kom særlig tidlig og ble usedvanlig streng, med tempera­ turer ned til 30-40 kuldegrader. Forfrysninger betydde død og invaliditet for tusener og titusener av tyske soldater, som ikke hadde utstyr for den uforutsette vinter­ krigen, veiene ble mange steder ufremkommelige på grunn av snøen, motorene frøs i stykker, og mørket som ruget over steppene mesteparten av døgnet var en utmerket for­ bundsfelle for russiske avdelinger som var spesialutdannet for nattlige angrep. Da tyskerne etter å ha rykket fram 1100 kilometer på midtavsnittet sto 8 kilometer fra Moskva, satte russerne inn en forbitret motoffensiv med 100 friske divisjoner, som var oppsatt i løpet av høsten. Det skapte under de herskende forhold en uhyre alvorlig krise for den tyske invasjonsarmé, og Hitler måtte sette hele sin fanatiske viljekraft inn for å hindre sine generaler i å trekke seg tilbake til en vinterlinje betydelig lenger vest.

Under tyskernes fremmarsj på østfronten sommeren 1942 praktiserte russerne den brente jords taktikk. Etter hvert som de trakk seg til­ bake, antente de alle bygninger og all grøde. Her er en tysk infante­ rist nådd fram til en ennå brennende gård.

Ved en voldsom kraftanspennelse lyktes det tyskerne å begrense retretten til 60-70 kilometer, men vinterfelttoget 1941-42 ble like fullt et av krigens avgjørende vende­ punkter. De hittil ikke bare uovervinnelige, men helt overlegne tyske landstyrker var stanset og drevet tilbake. De hadde ikke nådd sine strategiske mål, og de hadde lidt svære tap, over en million mann i falne og sårede, foruten mengder av materiell. I stor utstrekning var det gått ut over eliteavdelingene, den avgjørende utmarging av Wehrmacht hadde satt inn. Ikke mindre viktig var det at tilliten til Hitler fikk den første alvorlige brist, både i folket som følte seg skuffet og villedet etter hans uholdbare seiersproklamasjon i oktober, og i offiserskorpset som nå — da den tyske hær for første gang møtte en jevnbyrdig motstander — så hvordan Hitler etter alle sine vellykkede kupp og hasardiøse militære foretagender etter hvert avslørte seg som en dilettantisk strateg. Han overvurderte sin styrke og overanstrengte dermed sine ressurser, han vaklet og søkte både-og-løsninger når han burde ha satset alt på én plan, og han var sta på en skjebnesvanger måte når han i motgangens dager burde vist elastisitet, trukket seg tilbake og

396

TIDEN 1914-1945

spart på reservene. Men hans selvtillit var skjebnesvangert urokket, og da Japan i desember 1941 angrep USA, erklærte han også amerikanerne krig, og gjorde dermed konflikten «global», for å bruke et av nazistenes yndlingsuttrykk.

Da krigen brøt ut i 1939, hadde USA erklært seg nøy­ tralt, og isolasjonistene sto tilsynelatende sterkere enn noensinne. Roosevelt, som mot slutten av 1930-årene var blitt mer og mer opptatt av de internasjonale problemer, hadde imidlertid med stigende engstelse sett på aksemaktenes kupp- og ekspansjonspolitikk, og da krigen var en kjensgjerning, var han for sitt vedkommende fast bestemt på å gi vestmaktene den støtte han formådde. Da Stor­ britannia kjempet så å si alene for sin eksistens etter Frankrikes fall, var han innstilt på å yte all mulig hjelp «short of war». Han stilte på et uhyre kritisk tidspunkt, i september 1940, 50 eldre amerikanske destroyere til rådighet for • Storbritannia, mot til gjengjeld å kunne forpakte flåtebaser på britisk territorium på den vestlige halvkule. Senere, våren 1941, gjennomførte Roosevelt «lend-lease», låne- og leieloven. Med hjemmel i den kunne presidenten overlate krigsmateriell til låns eller til leie «til alle land hvis forsvar presidenten mener er livs­ viktig for USA’s forsvar», en ganske enestående fullmakt når USA ikke var i krig. Lend-lease hjalp Storbritannia ut av en prekær valutakrise på et tidspunkt da landets reserver for innkjøp av krigsmateriell nesten var uttømt. Av meget stor betydning for moralen og motstandsviljen i Storbritannia, som i de okkuperte land, var en rekke av Roosevelts taler og erklæringer i denne tiden, f. eks. talen 6. januar 1941, da han trakk opp de prinsipper en trygg fremtidsverden måtte bygge på, «de fire friheter»; ytrings­ friheten, religionsfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. Av stor psykologisk betydning var også «The At­ lantic Charter», Atlanterhavserklæringen, som Churchill og Roosevelt i fellesskap sendte ut etter at de hadde satt hverandre stevne på hver sitt krigsskip ved Newfound­ land, mens USA ennå var nøytralt. Erklæringen som var datert 12. august 1941, slo fast at de to stater ikke ønsket

Roosevelt og Churchill under en gudstjeneste om bord på det britiske slagskipet «Prince of Wales» under de to statsmennenes møte i Placentia Bay, ved Argentia på Newfoundland i august 1941, mens USA ennå var nøytralt. Det var under dette møtet «The Atlantic Charter», Atlanterhavserklæringen, ble utformet. Blant de tilstedeværende vil man like bak og litt til høyre for Churchill se den amerikanske øverst­ kommanderende, general George C. Marshall og til høyre for ham general, senere feltmarskalk Bernard L. Montgomery.

noen utvidelse av sine territorier, at de ikke ønsket andre territoriale endringer enn de som var i samsvar med ved­ kommende befolknings ønsker, at de respekterte alle folks rett til selv å velge sin styreform, at de ville søke å sikre alle land fri adgang til råstoffer og internasjonale marke­ der, at de ville hevde havenes frihet, at de ville avvæpne angripernasjonene. Senere ga amerikanerne også britene verdifull støtte ved å overta en stor del av vaktholdet mot ubåttruselen overfor handelsskip i Atlanterhavet, og opp­ rettet militære støttepunkter på Island. Dette skapte et spent forhold til Tyskland, men det var konflikten med Japan som brakte USA inn i krigen. Amerikanerne hadde med uro sett på at japanerne hadde tatt stykke etter stykke av Kina, og etter at Japan i 1937 hadde satt i gang et nytt erobringstog mot «Midtens

398

TIDEN 1914-1945

rike», ble forholdet stadig mer spent. Da japanerne i 1940 dessuten utnyttet Frankrikes og Nederlands hjelpeløshet til å tiltvinge seg innrømmelser i disse statenes sydøstasiatiske besittelser og åpenbart truet britenes posisjoner i Det fjerne østen, økte amerikanernes diplomatiske press på Tokyo meget merkbart. Et viktig maktmiddel hadde Washington i handelspolitikken, idet Japan fikk 2/3 av sine krigsnødvendige varetilførsler fra USA. Disse forsy­ ningene sperret nå amerikanerne etter hvert for å presse japanerne til å oppgi sine erobringer på det asiatiske fast­ land og legge om hele sin ekspansjonspolitikk. Spenningen mellom de to land steg utover høsten 1941, da japanske utsendinger førte forhandlinger i Washington med den amerikanske utenriksminister Cordell Hull, som viste en meget fast holdning og bl. a. krevde at Japan skulle trekke seg ut av både Kina og Fransk Indo-Kina. Midt under forhandlingene, søndag 7. desember 1941, satte store flyavdelinger fra japanske hangarskip inn et voldsomt, helt overrumplende angrep mot amerikanernes viktigste flåtebase i Stillehavet, Pearl Harbor på Hawaii. Der lå åtte av den amerikanske stillehavsflåtens ni slagskip, ni kryssere, tyve jagere og en del andre marinefar­ tøyer, og mens bølge etter bølge av japanske fly, 130-170 i hver, suste inn over krigshavnen, ble den forvandlet til et inferno av detonerende bomber og torpedoer, av eks­ ploderende nedskutte fly og brennende olje på sjøen fra sunkne og synkende skip. På mindre enn to timer hadde de japanske marinefly rettet et fullstendig lammende slag mot den amerikanske stillehavsflåten. Fire av de åtte slagskipene var senket, et satt på grunn med svære skader og tre var lettere skadet; dertil var tre kryssere og mange mindre skip gjort kampudyktige. Et hell for amerikanerne var det at deres hangarskipsflåte ikke lå inne, men drev øvelser i rom sjø da det strategiske overfallet fant sted. Fra det overrumplende japanske flyangrepet mot den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii søndag 7. desember 1941. Angre­ pet, som ble gjennomført av 360 japanske fly fra hangarskip, satte åtte amerikanske slagskip og mange mindre fartøyer ut av spillet og kostet amerikanerne mer enn 2400 drepte.

400

TIDEN 1914-1945

En amerikansk mitraljøseskytter er realistisk gjengitt på denne ameri­ kanske verveplakaten fra 1942 med teksten: «Lefs give him Enough and On Time».

Likevel var det et lammende slag Japan hadde rettet mot amerikansk sjømakt i Stillehavet, og USA kunne lite eller intet gjøre i de nærmeste seks måneder, da japanerne gjennomførte sitt fantastiske stormløp i Asia og erobret et imperium, uten noe sted å møte synderlig effektiv mot­ stand. I virkeligheten kan man nemlig si at overfallet på Pearl Harbor bare var en flankedekning for det hovedstøt japanerne rettet mot Sydøst-Asia. De erobret i rask rekke­ følge Filippinene, Malakka med britenes livsviktige base Singapore, Hongkong, Sumatra, Java, Borneo, Celebes og de andre ostindiske øyer, satte seg fast på Ny-Guinea, be­ satte Thailand (Siam) uten å møte motstand, tok en vesent­ lig del av Burma, og syntes en tid å kunne true både India og Australia med invasjon. Samtidig ble de allierte tilføyet knusende nederlag til sjøs, og flere av amerikanernes ba­

DEN ANNEN VERDENSKRIG

401

ser på stillehavsøyene ble erobret, bl. a. Guam og Wake. På forhånd behersket Japan hele den kinesiske kyst og en betydelig del av innlandet, foruten Fransk Indo-Kina. Syd-Kinahavet var blitt en japansk innsjø, og SydøstAsias enorme råvarerikdommer sto til japanernes disposi­ sjon, bl. a. Ostindias olje, Malakkas gummi og tinn. Erobrin­ gen var gjennomført med uhyre små tap, og den militære suksess i første omgang var overveldende, i enda høyere grad enn Hitlers seierstog hadde vært det. (Kart side 435.) Likevel var Japan enda mindre enn Tyskland i stand til å holde ut en langvarig krig, hvor det hadde utfordret verdens største industristat og verdens to ledende flåtemakter til en kamp på liv og død. Det japanerne kunne håpe på, var at amerikanere og briter når de ble stilt over­ for et fait accompli som det japanske erobringsriket, mer eller mindre ville resignere overfor den oppgave det ville være å drive de japanske stridskrefter møysommelig til­ bake over Øst-Asias og Stillehavets enorme avstander, og kanskje være tilbøyelige til å forhandle om en kompro­ missløsning. Når imidlertid de to hvite stormakter avviste en slik løsning — hva f. eks. den amerikanske regjering så meget lettere kunne gjøre fordi folket var hvitglødende av raseri etter ydmykelsen og utfordringen Pearl Harbor — var utfallet i grunnen gitt: Japans industrielle produk­ sjonskapasitet var bare en tiendepart av den amerikanske. Mens felttogene både i Europa og Asia utviklet seg på den mest dramatiske måte og veldige landområder skiftet herrer, pågikk hele tiden en innbitt, seig, taus styrkeprøve til sjøs, dag og natt, år ut og år inn, kampen om herre­ dømmet på havet, kampen om forsyningslinjene. I den européiske krig var det, nå som i 1914-18, forholdsvis få større sjøslag, selv om en del slagskip ble senket på begge sider. Det var også denne gang den britiske fjernblokade og den tyske ubåtkrig som var avgjørende. Tyskerne hadde ikke rustet tilnærmelsesvis slik opp til sjøs som til lands, og kunne enda mindre enn i den forrige krigen ut­ fordre britene med sine overflateskip, men de klarte å sette inn en så stor styrke av ubåter at senkningene beteg18. Grimberg 21

402

TIDEN 1914-1945

net en like alvorlig trusel mot Storbritannia som de hadde gjort i 1917. Mest desperat var situasjonen i siste halvpart av 1940 og første halvpart av 1941. Å holde tilførselslinjene over havet åpne på dette tidspunkt anstrengte de britiske sjøstridskreftene til bristepunktet. Frankrikes flåte var satt ut av spillet, Italias flåte var kommet med på fiendtlig side og Tysklands «Kriegsmarine» kunne operere fra baser spredt over så å si hele Europas vestkyst. I 1940 gikk da også senkningene opp i 4,4 mill. br. tonn, en tonnasje som svarte til nesten hele den norske handelsflåte før krigen. Like store var tapene i 1941, og året etter ble de nesten fordoblet: 8,2 mill. tonn. I en periode ble det senket et skip hver 4. time, i november måned alene gikk 800 000 tonn ned. Likevel var situasjonen i 1942 bedre for vest­ maktene, for nå var nybyggingsvirksomheten kommet opp på et helt annet nivå, så tapene kunne lettere bæres. En tysk ubåt overgir seg til en britisk sommeren 1942. Tyskerne satte inn i alt 1150 ubåter under Den annen verdenskrig og tapte 781 av dem.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

403

Netto-tapet dette året ble derfor bare vel en million tonn. I 1943 var faren overvunnet; det året ble det bare senket 3,6 mill, tonn, og de mer effektive metoder for be­ kjempelse av ubåtene — bl. a. det nye peile-system ASDIC — gjorde at tyskernes tap stadig steg. I 1944 var de allier­ tes skipstap bare 1,4 mill, tonn, mens nybyggingene ut­ gjorde over 13 mill. tonn. I alt mistet de allierte under krigen 23 mill, tonn, mens de bygget nye skip på i alt vel 42 mill. tonn. Tyskerne satte i krigens løp inn 1150 ubåter. Av dem gikk 781 tapt. Hva som skjuler seg bak disse tørre tall av ville dramaer, av mot og utholdenhet, av overmen­ neskelig innsatsvilje fra sjøfolkenes side og umenneskelige lidelser i livbåter, på flåter og vrakrester, undertiden i flak av brennende olje på sjøen, er det ikke lett å måle. Men det er et vitnesbyrd om hva denne siden av krigen betydde, at Churchill i sine erindringer sier at ubåttruselen var det eneste som virkelig skremte ham under krigen.

Vendepunktet: El Alamein og Stalingrad — Italias sammenbrudd — luftkrigen Det var ikke bare til sjøs krigslykken vendte seg for alvor i 1942-43. Da inntrådte også det store vendepunktet i Den annen verdenskrig som helhet. Det var slutt på Tysklands og Japans serie av militære triumfer, fra nå av ble de drevet over på defensiven og tilføyet stadig alvor­ ligere nederlag. I de første årene hadde Tyskland og Japan vært knusende overlegne takket være sine moderne krigs­ maskiner, sitt forsprang i rustninger, men i ly av sin over­ legne sjømakt kunne de allierte etter hvert mobilisere sine enorme ressurser, sine menneskemasser, sine råvarer, sin industri, og slå tilbake med knusende styrke. De to navn som betegner de avgjørende vendepunkter i landkrigen, var El Alamein og Stalingrad. Krigen hadde lenge bølget fram og tilbake i den egyptisklibyske ørken, og lykken hadde stadig skiftet med drama­ tisk plutselighet. Undertiden kunne britene med sine panserformasjoner støte hundrer av kilometer inn i italiensk territorium, og bare noen uker senere truet Rommels akse-

404

TIDEN 1914-1945

styrker Egypt med Suezkanalen. Bak den lå Midt-Østens land med sine enorme oljerikdommer, og det foresvevet vel undertiden Hitler at «Afrika-korpset» både skulle kunne møte hans øst-arméer i Kaukasus og strekke hån­ den ut mot japanerne ved et felttog mot India. Hitler var imidlertid først og fremst opptatt av krigen i øst, og be­ handlet Afrika-styrkene stemoderlig når det gjaldt for­ sterkninger og forsyninger. Mange av transportene klarte også den britiske middelhavsflåten å senke. Sommeren og høsten 1942 bygget britene opp en ny, betydelig styrke: Den 8. armé i Egypt, med general Bernard Law Montgomery som sjef, en av Den annen verdenskrigs mest farverike feltherreskikkelser, en nådeløst krevende mann, like meget fighter som omhyggelig systematiker, en mann med puritanske livsvaner og samtidig med stor sans for publisitet og «teater», utfordrende arrogant og selvsikker, men en leder som likevel aldri spilte hasard, bare slo til etter å ha sikret seg overlegenhet i mannskapsstyrker og materiell. Om kvelden 23. oktober 1942 åpnet 8. armés 1200 kanoner et ødeleggende bombardement mot Rommels stillinger foran El Alamein ved den egyptiske grense, og under dekning av artilleriets sperreild gikk «ørkenrottene» til angrep. Nå var de omsider overlegne på alle områder, i artilleri, i panser, i fly osv., og i løpet av 10-12 dager med voldsomme kamper var det tyske Afrika-korps revet opp, hadde mistet de fleste av sine stridsvogner og kunne — tross Hitlers ordrer — ikke gjøre annet enn å tiltre en skyndsom retrett vestover langs den libyske kystvei, skarpt forfulgt av Montgomerys styrker. Offensivenes tid var for alltid forbi for aksemaktenes tropper i Afrika, og snart var de truet av en ny alvorlig fare: Natten mellom 7. og 8. november landsatte amerikanerne og britene store styrker i Marokko og Algerie, og etter å ha Satt ut av spillet — eller oppnådd samarbeid med — fransk­ mennene der, innledet de en offensiv østover, inn i Tunis, for å komme Montgomerys 8. armé i møte. Det kom til forbitrede kamper i løpet av vinteren 1942-43, men den allierte overmakt ble til slutt for stor. 12. mai 1943 kapi-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

405

Invasjonen av Italia planlegges i general Eisenhowers hovedkvarter i Alger. Rundt bordet fra venstre: Churchill, general Marshall og gene­ ral Eisenhower. Stående, fra venstre britene admiral lord Andrew Cunningham, general sir Harold Alexander og general Montgomery.

tulerte de siste tysk-italienske styrker i Tunis, 250 000 mann med mengder av materiell. Tapet var spesielt føl­ bart fordi general Rommels Afrika-korps hadde hørt til Tysklands elitetropper. Samtidig led tyskerne et katastrofalt nederlag i Sovjet­ unionen. Hitler hadde, tross de store tap hans styrker hadde lidt under det fryktelige vinterfelttoget 1941-42,

406

TIDEN 1914-1945

satt i verk en ny veldig offensiv sommeren 1942. Utpå høsten sto hans angrepsspisser ved Terek i Kaukasus og foran Stalingrad ved Volga-kneet. Men enda en gang hadde han på skjebnesvanger måte spredt sine krefter. Han var ikke sterk nok til å oppnå en avgjørende seier i noen av støtretningene. Da vinteren satte inn, måtte Kaukasus-arméen tiltre et tilbaketog, som for øvrig ble gjennomført som en ordnet retrett, med små tap. Men for general Friedrich von Paulus’ 6. armé ved Stalingrad ville Hitler ikke høre tale om tilbaketog. Det var som om der Fiihrer var besatt av tanken på å erobre denne byen som bar hans store russiske motstanders navn. I blindt raseri hadde han kastet sine støttropper mot Stalingrad fra september av, men møtte en russisk motstand som hører til Den annen verdenskrigs mirakler. Ifølge de mest elementære strategiske læresetninger skulle byen være vanskelig eller umulig å forsvare, der den lå på vestbredden av Volga, med front mot den veldige sletten og med ryggen mot elven, noe som ga angriperen albuerom for utviklin­ gen av styrkene og vanskeliggjorde tilførslene av forsterk­ ninger og forsyninger til byen. Men russerne holdt stillin­ gen. Byen ble malt i stykker under fryktelige bombardemen­ ter av artilleri og fly, men forsvarerne bet seg fast i kjellere, ruiner og grushauger, og fulgte ordren om å kjempe bok­ stavelig talt til siste mann og siste patron. En tid var Hitler likevel så sikker på seieren at han sendte ut en melding om at byen var tatt, og det skadet på skjebnesvanger måte hans prestisje. Stalins by var blitt som en tvangs­ tanke for ham, han lot sine eliteavdelinger slites opp foran den under ukers og måneders forgjeves stormløp, og da vinteren nærmet seg og generalene for alvor ble bekymret for 6. armés utsatte stilling, ville han ikke høre tale om å vike. I midten av november slo så russerne under general Grigorij Sjukov til og innledet en stor motoffensiv med overlegne styrker, brøt igjennom både nord og syd for byen, og kunne i slutten av måneden lukke en kjempe­ messig knipetangs kjever om 18 tyske elitedivisjoner med mengder av materiell, foruten store styrker av de tyske

DEN ANNEN VERDENSKRIG

407

Russiske artillerister jubler over at det hvite flagg er heist over de siste tyske stillinger i Stalingrad, etter krigens kanskje mest forbitrede kamper.

vasallstatenes tropper, i alt 330 000 mann. Ennå i to måneder kjempet de omringede divisjoner i den fryktelige russiske steppevinteren, like meget mot sult og kulde som mot russerne, som langsomt presset området mer og mer sammen. Først 31. januar 1943 kapitulerte tyskerne. Da var det 100 000 igjen av dem.

408

TIDEN 1914-1945

Det var det største nederlag den tyske armé til da hadde lidt under krigen, og det ga den ulivssår. Etter vinterfelttoget 1942-43 gjenvant den aldri sin offensive kraft. Dens mest erfarne, stridsvante avdelinger var revet opp og desi­ mert. Vinterens samlede tap var 1 250 000 mann i drepte, sårede og fanger, til det kom 5 000 fly, 9 000 stridsvogner og 20 000 kanoner. Ikke mindre viktig var det at katastro­ fene i Nord-Afrika og på de russiske stepper hadde gitt tilliten til regimet, først og fremst til der Fiihrer, et grunn­ støt. Det viste seg nå at hans første politiske og militære triumfer hadde vært lettkjøpte, fordi motstanden hadde vært så svak. Da han sto overfor jevnbyrdige motstandere og vanskelige strategiske oppgaver, avslørte han seg som en militær dilettant, en fantast og spiller som hellet hadde forlatt.

I 1943 kunne de forente nasjoner — som Roosevelt hadde døpt den store alliansen — forfølge suksessen med nye offensive operasjoner. Med trygt fotfeste i Nord-Afrika førte amerikanere og briter krigen over på italiensk jord, ved en landgang på Sicilia 10. juli 1943. I løpet av vel en måned var øya erobret. Invasjonen av Sicilia og aksemaktenes første nederlag der førte til Mussolinis fall. Det fascistiske storråd, som tidligere hadde vært il Duces ly­ dige redskap, reiste seg nå mot ham, bebreidet ham — med full rett — hans ineffektive ledelse av krigen og hans lettsindige politiske spill. Natten til 25. juli vedtok rådet med 19 mot 7 stemmer et krav om at diktatoren skulle overlate sin makt til regjeringen, nasjonalforsamlingen og kongen. Dagen etter lot noen offiserer, som sto hoffet nær, Mussolini arrestere. En ny regjering under general Pietro Badoglio, innledet forhandlinger med de allierte om våpenstillstand, som ble oppnådd 3. september 1943, Øverst: Fra landgangen på Sicilia 10. juli 1943. De nesten 3000 ski­ pene som deltok, fraktet tilsammen 160 000 mann, 14 000 biler, 1800 kanoner, 600 stridsvogner og veldige mengder av ammunisjon, pro­ viant m. v., og det var den største landgangsoperasjon som til da var blitt gjennomført. Nederst: Soldater fra den berømte britiske 8. armé, «ørkenrottene», går til angrep ved et jernbaneknutepunkt på Sicilia.

410

TIDEN 1914-1945

Allierte tropper rykker inn i den norditalienske byen Siena i begyn­ nelsen av august 1944. Mange av byens innbyggere har møtt fram, men det vises moderat begeistring.

på fireårsdagen for utbruddet av Den annen verdenskrig. Den 13. oktober erklærte Italia Tyskland krig. De allierte hadde da alt satt seg fast på det italienske fastland, men enda en gang klarte tyskerne å krysse deres planer. Raskt og resolutt tok de makten i Italia, sendte sine egne tropper til fronten der, og befridde ved et dristig kupp Mussolini. Han førte senere en skyggetilværelse som titulær sjef for en italiensk motregjering av tyskernes nåde i Nord-Italia; der ble han fanget og drept av antifascistiske italienske partisaner 28. april 1945. Hitlers tropper ydet seig mot­ stand i Midt-Italia til sommeren 1944; først i juni samme år kunne de allierte rykke inn i Roma, og først i april 1945 brøt den tyske fronten i Italia sammen.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

411

Sommeren 1943 brakte også nye store tyske nederlag på østfronten. Det var Hitler som først, dumdristig nok, tok offensiven i juli. Dermed satte han overstyr sine siste slagkraftige og mobile reserver på denne fronten, og nå kunne russerne for første gang sette i verk også en stor sommer-offensiv. De oppnådde først og fremst store resultater i syd, hvor de kunne rykke fram til Dnjepr og utpå høsten tok de bl. a. Kiev tilbake. Operasjonene gikk over i vinterfelttog, som ga nye store resultater. Sjukov drev tyskerne ut av hele den sydlige del av Sovjetunionen i løpet av ettervinteren og våren 1944, og kunne støte inn over den gamle polske og den gamle rumenske grense. Bladet hadde fullstendig vendt seg. Russerne var nå over­ legne både i mannskapsstyrker og materiell, og tyskerne Det siste bilde av Mussolini og hans elskerinne Clara Petacci. De var begge blitt fanget og skutt av italienske partisaner i nærheten av Como-sjøen 28. april 1945. Likene av dem og andre henrettede fascister ble brakt til Milano, og var en tid hengt opp med hodet ned på en av byens plasser, for at flest mulig skulle få se dem.

412

TIDEN 1914-1945

hadde sin fulle hyre med å kaste reserver inn og demme opp for gjennombruddene snart på det ene, snart på det annet sted langs den veldige front. De var stadig på defen­ siven, stadig på tilbaketog, med en utmarget, mer og mer motløs hær. (Kart side 393.) Så å si fra russerne kom med i krigen hadde de rettet anmodninger, og etter hvert stadig sterkere krav, om at vestmaktene måtte opprette en «annen front» i Europa, innlede en offensiv i vest for å lette det voldsomme tyske trykket på østfronten. Stalin hadde regnet feil. I og med Frankrikes raske sammenbrudd ble det Sovjet som fikk føle tyngden av énfront-krigen, mens han hadde håpet å kunne tre fram på et tidspunkt da de andre parter gjen­ sidig hadde utmattet hverandre, — da ville han ha vært den mektige som kunne megle og diktere vilkår. For bri­ tene å forsøke noen invasjon mot det vel befestede européiske kontinent i 1941-42, ville vært galskap. De hadde hverken folk eller materiell å stille opp mot Wehrmacht på dette tidspunkt, men kunne bare med nød og neppe holde sin front i Egypt og var helt underlegne overfor japanerne i Østen. Hva USA angikk, hadde det vært landmilitært praktisk talt nedrustet, og trengte adskillig tid for å mobilisere sine ressurser. Vestmaktenes første store offensive operasjoner var landgangen i fransk Nord-Afrika i november 1942 og invasjonen av Italia sommeren 1943. Disse felttogene, som på avgjørende måte bidro til å drive Italia ut av krigen, betydde at store tyske styrker etter hvert ble bundet i Syd-Europa, både i Italia og på Balkan, hvor de måtte overta etter italienske tropper. Ikke mindre viktig var den veldige offensiven mot Tysk­ land som vestmaktenes strategiske bombefly for alvor kom i gang med i 1943. Ikke bare betydde den en direkte avlastning av den russiske front: mens tyskerne i 1941 hadde kunnet sette inn halvparten av Luftwaffe mot Sov­ jet, måtte det nå dirigere så mange fly til forsvar av hjem­ landet at bare en femtepart av styrken kunne brukes i øst. Russerne kunne derfor meget tidligere enn det ellers ville vært mulig tilkjempe seg luftherredømmet her, og det be-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

413

«wssSc1

Amerikanske «flyvende festninger» slipper sin dødbringende last over Tyskland. I alt kastet de allierte 2.7 millioner tonn bomber i Europa, hvorav 60 prosent over Tyskland.

tydde meget også for landkrigen. Men til det kom at den strategiske bombing av Tysklands industrier, kommuni­ kasjoner, byer osv. betydde en sterk påkjenning på landet, og bl. a. bidro til å holde dets rustningsproduksjon nede. Bladet hadde i sannhet vendt seg; i 1940 hadde Luftwaffe vært et av Hitlers mektigste våpen, dets innsats hadde i høy grad bidradd til de militære triumfer i Polen, i Dan­ mark og Norge og på vestfronten. Der Fiihrer hadde også kunnet sette det inn under terrorangrep mot Storbritannia under «blitzen» med et ikke ubegrunnet håp om å kunne bombe landet til underkastelse. Han hadde i sannhet sådd vind og høstet storm. I årene som fulgte, kom gjengjel­ delsen mangefold og fryktelig over Tyskland. Alt i 1942 hadde den britiske Bomber Command ved å anstrenge sine ressurser til det ytterste kunnet sette inn masseangrep mot tyske mål. Bl. a. ble i mai dette året «det første tusen-flyangrep» gjennomført mot Kbln, som fikk

414

TIDEN 1914-1945

en fryktelig medfart og hvor 12 000 mennesker ifølge tyske oppgaver ble drept. Det var likevel bare et forvarsel om hva som skulle komme. I 1943 hadde britene omsider kunnet bygge opp et sterkt moderne bomber-våpen, som opererte sammen med stadig voksende amerikanske flystyrker med baser i Storbritannia. I juli 1943 gjennom­ førte således britiske fly et kjempeangrep mot Hamburg og kastet 7 500 tonn bomber mot byen, til dels brannbom­ ber med flytende fosfor som anstiftet en ren ildstorm over store strøk. 300 000 leiligheter ble ødelagt og 60 000 men­ nesker drept. Nye forferdelige masseangrep fulgte, av amerikanske og britiske flyarmadaer på 12-1300 maski­ ner som kunne kaste opptil 12-14 000 tonn bomber mot ett mål — Berlin, Schweinfurt, Dresden og andre byer — i løpet av et døgn eller to. Da vestmaktenes styrke i luften nådde maksimum, hadde de hele 28 000 fly i første linje i Europa, og kunne eskortere sine bombere med jagerfly dypt inn over tysk område. I alt kastet de 2 735 000 tonn bomber i Europa, og mer enn 60 prosent av denne bombeEt bombeherjet parti av Kdln, en av de tyske byer som ble hardest rammet ved de alliertes flyoffensiv mot Tyskland.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

415

En utbombet tysk fami­ lie, som tydeligvis frem­ deles er sterkt medtatt av sjokket, blir hjulpet fram fra ruinene. De alliertes bombetokter over Tyskland drepte 4-500 000 mennesker mens nærmere en mil­ lion ble såret.

lasten falt over Tyskland. Angrepene kostet tyskerne i alt 4-500 000 drepte og det dobbelte antall sårede. Ruin­ massene i landet da krigen sluttet, er anslått til 400 millio­ ner kubikkmeter. Invasjonen av Frankrike — Tysklands sammenbrudd og Hitlers død — atombomben og Japans kapitulasjon I 1944 kom omsider det tidspunkt da vestmaktene hadde bygget opp en slik offensiv styrke i Europa at de kunne våge seg på det store, meget risikable foretagende å gjøre invasjon på den sterkt befestede franske kyst og ta

416

TIDEN 1914-1945

opp en avgjørende kamp om Hitlers «Festung Europa». En landgang på en vel befestet og resolutt forsvart kyst er under alle omstendigheter en uhyre vanskelig militær opp­ gave, og skulle vestmaktenes angrep på kontinentet mis­ lykkes, ville det få de mest vidtrekkende konsekvenser, både militært, politisk og psykologisk. Det gjaldt derfor å være så vel rustet som overhodet mulig på forhånd, slik at risikoen for en fiasko ble redusert til et minimum. Det var veldige, veltrente mannskapsstyrker som trengtes, og ikke minst enorme mengder av det mest moderne krigs­ materiell. Dertil kom at et foretagende av disse dimensjo­ ner krevde en tonnasje som verden aldri før hadde sett samlet på ett sted, både av spesialfartøyer, vanlige laste­ båter for transportene og krigsskip til å dekke operasjonen. Det var ikke underlig at det måtte ta tid å bygge opp en slik krigsmaskin, særlig da det måtte gjøres mens begge stormakter hele tiden hadde hendene mer enn fulle med felttogene i Nord-Afrika, i Italia, i Burma, i Kina og i Stillehavets umåtelige øyverden, krigsskueplasser som alle skrek etter soldater, krigsmateriell og tonnasje, og hvor de allierte stadig måtte anstrenge seg til det ytterste for å unngå katastrofer eller tilkjempe seg de siste avgjørende seire som kunne krone måneders, kanskje års slit og ofre. Invasjonens omfang og art gjorde det også nødvendig å prøve å finne fram til nye tekniske hjelpemidler. Bare det å bringe tungt materiell i land på Kanal-kysten med dens store tidevannsforskjeller og risiko for høy sjø, når man i første omgang naturligvis ikke kunne disponere noen av de særlig sterkt befestede havneanlegg, representerte et formidabelt problem. Det ble løst dels ved konstruksjonen av «flytende havner», utformet etter en idé av Churchill. Man bygget i England senkekasser av betong og veldige flytebrygger av stålkonstruksjoner, det hele ble så slept over Kanalen, betongkassene senket som en fast molo bak en ytre bølgebryter av senkede gamle skip, og forbindelsen med land ble sikret ved pongtong-brygger. Dels konstruerte man spesielle landgangsfartøyer, som gikk helt opp i stranden, åpnet veldige porter i baugen og lot lastebiler, stridsvogner, artilleri o. 1. kjøre direkte i land. Amfibie-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

417

tanks kunne svømme i land for egen propell, og det var en rekke andre typer stridsvogner for bulldozer-arbeid, minerydding m. v. Til øverstkommanderende for invasjonsstyrkene var ut­ pekt den amerikanske general Dwight D. Eisenhower, som hadde fått sin første store kommando da han ledet landgangen i Nord-Afrika. Det var kanskje først og fremst hans egenskaper som administrator og diplomat, hans sans for å behandle mennesker, hans evne til samarbeid som hadde gjort at Churchill og Roosevelt utpekte ham til leder for Afrika-felttoget, og han viste seg tilliten verdig. Med stor takt, klokt og fast løste han de mange vanskelige

418

TIDEN 1914-1945

samarbeidsspørsmål en koalisjon i krig alltid vil skape. Han var klar, sindig og redelig, han hadde gode nerver og kunne bære ansvar. Det var nettopp en slik mann man trengte til å ta de skjebnesvangre avgjørelser som ville melde seg for invasjonsstyrkenes øverstkommanderende, — det første fryktelige dilemma forelå alt før angrepet var satt i gang: Værutsiktene var temmelig problematiske og storm, tåke og lavt skydekke kunne skape avgjørende vanskeligheter både for landgangsfartøyene og flyene, i verste fall bli årsak til den rene katastrofe. På den annen side var det høyst betenkelig å utsette operasjonen når hele apparatet befant seg i helspenn, faren for at planer kunne bli røpet ville øke osv., og hvis man ikke kunne sette invasjonen i verk i dagene omkring 6. juni, da kom­ binasjonen av tidevann, månefase og soloppgang var sær­ lig gunstig, måtte man ta en utsettelse på en hel måned for å gi skipene, flyvåpnet og de andre enheter den samme gunstige kombinasjon av tidevannsforhold og belysning. Værvarslene var lenge meget ugunstige, og invasjonen ble først utsatt en dag, men da værutsiktene bedret.seg noe, ble den endelige avgjørelse truffet kl. 4.15 om morgenen 5. juni. Neste morgen, tirsdag 6. juni, var hele den mek­ tige krigsmaskinen i bevegelse. Invasjonsområdet man hadde valgt, var et stykke av Normandie-kysten mellom Caen og Cotentin-halvøya, ca. 100 km bredt. Alt tidlig natt til 6. juni ble de første av­ delinger av fallskjermsoldater og flybårne tropper, hele tre divisjoner i alt, satt inn bak Hitlers Atlanterhavsvoll for å sikre invasjonsområdets flanker, besette eller ødelegge broer osv. Om natten og i grålysningen satte invasjons­ styrkenes 8 000 fly inn det siste voldsomme bombarde­ ment av festningsverkene langs kysten. De foretok over 12 000 innflyvninger og kastet over 10 000 tonn bomber i løpet av «D-dagen», invasjonsdagen. I neste omgang kom bombardementet fra krigsskipene, det var i alt ca. 1000 av dem, de skulle dels dekke transportkonvoiene, dels be­ skyte forsvarsanleggene d land, en oppgave som først og fremst falt på de seks slagskip og 22 kryssere som dannet kjernen i marinestyrkene. Dekket av bombardementet fra

Fra stranden under invasjonen i Normandie på «D-dagen», 6. juni 1944. Det er amerikanske tropper som losser sitt materiell. De tunge lastebilene kjører på et dekke av grov stålnetting som er lagt på de provisoriske veiene.

flyene og flåten nærmet så 4 000 større og et par tusen mindre transportskip seg kysten. De skulle i løpet av noen timer kaste i land 176 000 mann elitetropper, med alt deres tunge materiell, første dag 600 stridsvogner, 1 800 kano­ ner, 14 000 lastebiler og enorme mengder av ammunisjon, bensin, proviant m. v. Det voldsomme angrepet overrumplet tyskerne. De hadde naturligvis vært klar over at invasjonen var forestå­ ende, men det hadde lykkes angriperne å hemmeligholde

420

TIDEN 1914-1945

stedet og det nøyaktige tidspunkt for angrepet. Tyskerne var nå også totalt underlegne i luften og på sjøen, slik at de ikke hadde kunnet utføre noen tilfredsstillende rekog­ nosering av Kanalen og den engelske kyst. Følgen var ikke bare at angrepet kom overraskende på dem, men at de heller ikke overhodet kunne rette noe slag mot konvoiene under overfarten. Til gjengjeld bet forsvarerne i land desto sterkere fra seg. Det viste seg at tross det heftige bombardementet var en stor del av festningsverkene i fullt kampklar stand og kunne åpne en ødeleggende ild mot de allierte tropper under landgangen, som også i høy grad ble vanskeliggjort ved undervannshindre, minefelter i sjøen og på land, osv. For tyskerne gjaldt det for enhver pris å kaste invasjonsstyrkene på sjøen igjen før de hadde fått fast fot i land og kunne utvikle sin overlegenhet både i mannskapsstyrker og materiell. Den tyske overkommando satte derfor alle disponible styrker inn mot brohodet, og det kom til blodige kamper gjennom døgn etter døgn på stranden. De amerikanske, britiske og kanadiske elitedivi­ sjonene som først var kommet i land, klorte seg imidlertid fast og klarte etter hvert å utvide brohodet, mens nye tropper og nytt materiell stadig ble ført over Kanalen, i den første tiden 70 000 mann pr. døgn. De alliertes tap i den første fase da brohodet ble sikret, var i virkeligheten forbausende små: 2 500 drepte, ca. 8 000 sårede og sav­ nede. Deres overlegne teknikk hadde spart tusener av menneskeliv under «den største amfibie-operasjon mot den sterkest forsvarte kyst i historien». I slutten av juli hadde de allierte bygget opp en slik styrke i brohodet at de kunne foreta en større utbrytning fra det. Ved hjelp av gigantiske flybombardementer slo de hull på den tyske front ved foten av Cotentin-halvøya, og da tyskerne ikke hadde noen strategisk reserve disponibel og i det hele tatt hadde betydelige vanskeligheter med kommunikasjonene p. g. a. den allierte flybombing bak fronten og franske hjemmestyrkers angrep, kunne ameri­ kanerne med general George Pattons panserstyrker i spissen spre seg ut over Normandie og Bretagne, støte fram til Loire, og så svinge nordøstover mot Seinen og

DEN ANNEN VERDENSKRIG

42 1

mot Paris, som ble befridd 25. august. Også på invasjons­ styrkenes venstre fløy, hvor Montgomery og hans briter hadde møtt en særlig forbitret motstand i området ved Caen, hadde nå den tyske fronten brutt sammen i et katastrofeartet nederlag ved Argentan-Falaise. Dermed var tyskerne brakt på flukt over hele linjen. Hele Nord-Franknke ble gjenerobret i løpet av august, og den allierte frem­ rykningen stanset ikke opp før også praktisk talt hele Belgia var erobret ut i september. I mellomtiden hadde en annen invasjonsstyrke fra Italia gjort landgang på Rivierakysten 15. august, og rykket uten å møte særlig sterk mot­ stand opp gjennom Rhonedalen; de tyske styrker i den vestlige del av Frankrike måtte derfor redde seg østover i ilmarsjer for ikke å bli avskaret. I løpet av tre måneder var slaget om Frankrike avgjort og endte med fullstendig seier for de allierte. Tyskerne hadde mistet en halv million mann, av dem 200 000 fanger, under det forgjeves forsvar.

En tid så det ut til at det endelige tyske sammenbrudd skulle komme alt på ettersommeren 1944. De alliertes håp om at det skulle skje, ble også støttet av at Hitler 20. juli var blitt utsatt for et attentat i sitt hovedkvarter i ØstPreussen. Det var anti-nazistiske offiserer som sammen med en del eldre politikere og noen embedsmenn hadde forberedt et kupp. Den tidsinnstilte bomben en av offlseiene, Claus von Stauffenberg, hadde plassert i en mappe under kartbordet Hitler sto ved under en stabskonferanse, eksploderte, men som ved et under ble Hitler bare lettere skadet. Han tok en fryktelig hevn over de sammensvorne hans politi kunne oppspore, og førte krigen videre, med nye uhyre ofre, hvor håpløst det hele enn måtte se ut for ethvert noenlunde normalt tenkende menneske. En av de ting der Fiihrer satte sitt håp til, var de mange nye våpen tyskerne holdt på å uteksperimentere. Et par av dem ble også ferdige til å settes inn, men det skjedde for sent og i utilstrekkelig målestokk, selv om de nye våpen en tid be­ tydde en ny hard påkjenning for britene. Det var V 1 og V 2. V står for «Vergeltungswaffe», gjengjeldelsesvåpen, våpen som skulle hevne bombingen av Tyskland. Det

422

TIDEN 1914-1945

dreide seg om «flyvende bomber» som fra utskytningsbaser på kontinentet ble rettet mot England. V 1 var nærmest et slags førerløst, jet-drevet fly, åtte meter langt og med fem meter brede vinger, med en fart på vel 600 km i timen og en sprengladning på et tonn. Fra utskytningsbaser ved Kanal-kysten ble de ledet mot målet ved hjelp av sinnrike kompass- og gyroskopmekanismer. Når de hadde tilbakelagt den distanse de var innstilt på, ble jetmotoren automatisk stanset, høyderorene vendt, og bomben styrtet mot jorden og eksploderte i løpet av få sekunder. Tyskerne sendte ut nærmere 9 000 av disse fly­ vende bombene, og av dem nådde ca. 2 400 igjennom til London-området. De drepte vel 6 000 mennesker, anrettet stor skade på bygninger og hadde naturligvis en ganske sterk psykologisk sjokkvirkning. Britene ble imidlertid stadig dyktigere til å skyte dem ned eller stenge veien for dem med ballongsperringer, og i september erobret inva­ sjonsstyrkene de aller fleste av utskytningsbasene. Bom­ bene hadde en rekkevidde på ca. 240 km. V 2 var et enda mer fryktinngydende våpen, en rakett som var nesten 15 meter lang og veide 12.5 tonn, hvorav et tonn sprengstoff. Det trykk drivstoffet utøvde under forbrenningen, svarte til 360 000 HK, og ga prosjektilet en fart på ca. 5 800 km i timen, dvs. omtrent fem ganger lydens hastighet. Rekkevidden var 350 km, og på toppen av sin bane var raketten oppe i nesten 100 000 m høyde! Den enorme fart gjorde at folk i målområdet ikke kunne høre at den kom; det første som nådde de overlevendes øre, var lydbølgene fra detonasjonen — først etterpå kom lyden av raketten som nærmet seg. Hadde tyskerne kun­ net sette inn V 2 — som det var vanskelig eller umulig å stanse - på et tidligere tidspunkt og i store mengder, ville våpenet ha vært en meget alvorlig trusel mot London. Som det nå var, maktet ikke tyskerne å produsere så mange av V 2, og utskytningsbasene ble erobret da vel 1 000 raketter var utskutt mot England, ca. 2 000 mot mål i Nederland og Belgia. Da allierte styrker i begynnelsen av september 1944 hadde befridd store deler av Belgia og enkelte steder nådd

DEN ANNEN VERDENSKRIG

423

V-l, tyskernes gjengjeldelsesvåpen «Vergeltungswaffe» nr. 1, et slags førerløst fly, som var åtte meter langt, og veide ca. to tonn’ hvorav et tonn var sprengladning. V-l var utstyrt med en bensindrevet reaksjonsmotor, som ga prosjektilet en fart på ca. 600 km i timen og rekkevidden var ca. 240 km

helt fram til den tyske grense, så det ut til at krigen kunne bringes til avslutning innen vinteren kom, og med en dris­ tig operasjon rettet mot Arnhem ved Rhinens nedre løp, nær den tysk-nederlandske grense, forsøkte britene 17. september å bryte inn på den nordtyske lavslette og der­ med utflankere Vestvollen. Det var den største flybårne operasjon som inntil da var blitt gjennomført: 4 600 fly landsatte i ryggen på tyskerne ca. 35 000 mann med over 5 000 tonn utstyr, bl. a. 600 kanoner og 2 000 kjøretøyer.

424

TIDEN 1914-1945

V-2-raketten, som var nesten 15 m lang og i alt veide 12,5 tonn, hadde en fart på ca. 5800 km i timen, fem ganger ly­ dens hastighet. Den ble drevet med alkohol og surstoff, som raketten medførte i flytende form. Rekkevidden var ca. 350 km, flyhøyden ca. 85 000 m.

Det var en formidabel styrke man her hadde kunnet føre fram luftveien, men den viste seg likevel ikke å være til­ strekkelig til å åpne veien for de landstyrker som skulle følge opp. Tyskerne hadde nå fått samlet seg etter kata­ strofen i Frankrike, de ydet resolutt motstand, og britene hadde ikke hell med seg. Været var døgn etter døgn så elendig at det ikke var mulig å føre fram med fly tilnær­ melsesvis de forsterkninger og forsyninger Amhem-styrkene trengte. Tyskerne fikk derfor en knusende overmakt i både mannskaper og tungt materiell, og britene måtte trekke restene av sine tropper tilbake 26. september, etter ni døgns forbitret og heltemodig kamp.

Russerne satte etter avtale inn en storoffensiv i øst sam­ ordnet med invasjonen i Frankrike. Først rettet de et mindre støt mot Finland, tok Viborg 20. juni og tvang finnene til å trekke seg ut av krigen. Våpenstillstanden ble likevel først sluttet 4. september 1944. Den 23. juni begynte hovedoffensiven å rulle, først på midtavsnittet, hvor russerne bl. a. tok Minsk og Vilna og snart sto ved Øst-Preussens grense ved Njemen. Også i Baltikum hadde de stor fremgang, og tvang snart tyskerne til å trekke sine tropper ut derfra. I løpet av juli måned brøt hele det tyske sentrum sammen for det overmektige russiske trykk. Ved utgangen av måneden hadde russerne tatt både Lvov og Brest-Litovsk og sto foran Warszawa. Her ble i september en av krigens frykteligste tragedier utspilt, da den polske undergrunnsbevegelsen reiste seg i åpen kamp mot okku­

DEN ANNEN VERDENSKRIG

425

pasjonsmakten. For å forstå det som hendte, er det imid­ lertid nødvendig å kjenne til hovedtrekkene i forhistorien, hvordan Polens forhold til Sovjetunionen hadde utviklet seg. Etter at landet var blitt besatt av tyske og russiske trop­ per, opprettet polakkene i 1940 en eksilregjering i London. Den hevdet at så vel tyskere som russere måtte rømme landet når krigen var slutt, at den polske stat skulle gjenreises innenfor sine gamle grenser. Russerne hevdet imidlertid, også etter at de i juni 1941 var blitt polakkenes allierte, at de østlige deler av landet rettelig tilhørte Sovjet. Her kunne Moskva bl. a. vise til de betydelige ukrainske og hviterussiske folkegrupper i området, til at Sovjet bare under protest og på grunn av sin vanmakt hadde anerkjent de grenser som ble trukket opp etter Den første verdenskrig, og til at den britiske utenriksminister lord Curzon dengang hadde anbefalt en langt vestligere grense, Curzon-linjen, mens franskmennene hadde støttet Polens krav også på de østlige områder. Det kom stadig til rivninger mellom den polske London-regjering og Moskva om dette, og i 1943 ble forholdet mellom de to regjeringer sterkt forverret på grunn av den såkalte Katynaffære: Blant de polske troppene som i september 1940 var tatt til fange av russerne i den østlige del av landet, var også 10 000 offiserer; 8 000 av dem var forsvunnet sporløst, og 12. april 1943 offentliggjorde tyskerne en sensasjonell melding som skulle gi en forklaring på mysteriet. De hadde i Katyn-skogen, i nærheten av Smolensk som de dengang fremdeles holdt okkupert, funnet massegraver med likene av flere tusen polske offiserer som var blitt henrettet med nakkeskudd. Tyskerne hevdet at russerne under sin retrett i 1941 hadde likvidert de polske offise­ rene i fangeleirene omkring Smolensk. Polakkene i London mente de her hadde forklaringen på at russerne aldri hadde kunnet redegjøre for offiserenes skjebne. Men rus­ serne ble rasende, karakteriserte de tyske beskyldninger som løgnpropaganda og brøt den diplomatiske forbindelse med den polske London-regjering. Det var ifølge den rus­

426

TIDEN 1914-1945

siske fremstilling tyskerne som hadde anstiftet masse­ mordet etter å ha besatt området hvor fangeleirene lå. Det polsk-russiske forhold var stadig meget spent i tiden ut­ over, og det bidro til ytterligere å forverre det at russerne gjorde meget vesen av en komité polske emigranter, for det meste kommunister, hadde dannet i Moskva. Det så mer og mer ut som om Stalin ville betrakte komitéen som en motregjering mot den polske regjering i London, en rolle han til slutt også ga den i begynnelsen av 1945. Det vakte dessuten bitterhet hos London-polakkene at da rus­ serne begynte å gjenerobre polsk territorium i 1944, inn­ satte de polske kommunister som sivile myndigheter der, mens de ikke bare avslo å samarbeide med den store, vel­ organiserte polske undergrunnsbevegelse — som hadde nær kontakt med London-regjeringen — men til dels direkte forfulgte den. Da russerne sto foran Warszawa og bl. a. gjennom radio hadde oppfordret polakkene til å reise seg mot tyskerne, slo undergrunnsstyrkene i byen til 1. august 1944. Det var i alt ca. 40 000 mann, under ledelse av «general Bor», hvis virkelige navn var Tadeusz Komorovskij. Tys­ kerne slo øyeblikkelig ned på opprørerne med alt hva Wehrmacht hadde til rådighet av tunge våpen, stridsvog­ ner, fly osv., men polakkene forsvarte seg heroisk og holdt lenge en ganske stor del av byen. Det var imidlertid klart at de ikke i det lange løp kunne klare seg uten hjelp uten­ fra, og russerne ble stående hvor de sto. De hevdet at rent militære grunner hindret videre fremrykning, men det er vanskelig å forestille seg at passiviteten bare har hatt slike årsaker, særlig på bakgrunn av Stalins ikke bare iskalde, men direkte fiendtlige uttalelser om de kjempende polak­ kene. I telegrammer til Churchill og Roosevelt kalte han oppstanden lettsindig og uansvarlig, general Bors folk for­ brytere. Særlig uhyggelig var den holdning Stalin inntok da Churchill og Roosevelt ville gjøre et desperat forsøk på å hjelpe opprørerne i Warszawa ved hjelp av fly, basert så langt borte som i Storbritannia og Italia, og ba om at de etter å ha kastet ned våpen og forsyninger i Warszawa kunne få lande på russiske flyplasser og fylle bensin der

DEN ANNEN VERDENSKRIG

427

Polske patrioter under transport til en tysk konsentrasjonsleir etter at oppstanden i Warszawa var knust høsten 1944. Oppstanden mot byens tyske styrker startet 1. august i tillit til at russerne, som stod like utenfor byen, ville gripe inn. Det gjorde de ikke, og etter 63 døgn hadde tyskerne gjenvunnet herredømmet i Warszawa.

for tilbaketuren. Stalin sa blankt nei, han ville ikke ha noen som helst befatning med «det lettsindige foretagendet i Warszawa». Mens tyske kanoner og fly bombet opprø­ rernes bydeler i grus, kjempet polakkene uten støtte sin håpløse kamp fra hus til hus. De siste holdt ut til 2. okto­ ber, i over to måneder. Da kapitulerte general Bor og de overlevende 25 000 av hans 40 000 mann. I mellomtiden hadde russerne slått hele Balkan-forsvaret i stykker. 20. august 1944 gjorde den rumenske kong Mikael statskupp, avsatte den nazistiske regjering, sluttet våpenstillstand med Sovjet og erklærte etterpå Tyskland krig. I Bulgaria hadde det stått tyske tropper, men landet hadde ikke vært i krig med Sovjet. Nå erklærte russerne Bulgaria krig, men sluttet straks etter våpenstillstand med landet, som så i likhet med Romania erklærte Tyskland krig. Tyskernes stilling på Balkan var dermed blitt helt uholdbar, og de begynte å trekke sine tropper ut av både Hellas og Jugoslavia, for å unngå å bli avskåret. I Jugosla­ via hadde den kommunistiske fører Josip Broz, bedre kjent under sitt dekknavn Ti to, under hele krigen holdt

428

TIDEN 1914-1945

gående en dristig og dyktig gjennomført gerilja oppe i fjel­ lene. Hans tropper kunne nå rykke russerne i møte, og tok 19. oktober Beograd. I løpet av september var også de baltiske stater igjen blitt besatt av russiske tropper. Sov­ jets høstoffensiv gikk så å si rett over i en ny stor vinteroffensiv. Mens russerne om sommeren hadde satt inn 300 divisjoner mot tyskernes 200, hadde tyskerne nå bare 100 divisjoner i felten på østfronten, mens russerne takket være sine reserver kunne fortsette fremrykningen med 300. I oktober 1944 ga den ungarske riksforstander Horthy ordre om å innstille den ungarske motstand mot de rus­ siske styrkene, men tyskerne fjernet ham, tok selv makten i samarbeid med det nazistiske «Pilkors»-parti, og fort­ satte kampen mot den røde armé. Ungarn ble slagmark i måned etter måned, mens én del av landet var besatt av russerne, en annen av tyskerne, og de to parter var ikke bedre enn den annen når det gjaldt brutal hensynsløshet overfor befolkningen. Om Budapest ble det kjempet i to måneder, og en stor del av byen ble lagt i grus under belei­ ringen og bombardementet. Først i midten av april 1945 ble de siste tyskere drevet ut av landet, som var uhyggelig herjet og befant seg i fullstendig kaos. Vinteren 1944-45 rykket russerne også videre fram i Polen og tok Warszawa 17. januar 1945. Andre arméer rykket i januar-februar inn i det viktige tyske industriområdet Schlesien. Danzig falt 30. februar, Wien 13. april. Da var også den siste offensiv fra Oder-Neisse-linjen i gang mot Berlin, hvor Hitler ventet på sin skjebne. «Der Fiihrer» hadde i mellomtiden også måttet se at fronten i vest brøt sammen. I desember 1944 hadde han riktignok forsøkt en ny desperat offensiv i Ardennene. Den kom så overraskende at den i første omgang holdt på å renne noen amerikanske divisjoner over ende. For­ svaret holdt imidlertid i de kritiske dagene omkring jul, og i virkeligheten var dette offensive foretagende helt over evne for tyskerne. Deres siste strategiske reserve ble her satt på spill og fikk en slik medfart, bl. a. av det knusende overlegne allierte flyvåpen, at Ardenner-slaget bare på-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

429

De amerikanske og russiske styrker møtte hverandre 25. april 1945 ved Torgau ved Elben (omtrent midt mellom Dresden og Magdeburg). Bildet viser en amerikansk og en russisk soldat som interessert stude­ rer hverandres våpen.

skyndet Wehrmachts endelige sammenbrudd. I begynnel­ sen av februar 1945 kunne så vestmaktene fortsette sin offensiv inn i selve Tyskland. De første styrker krysset Rhinen ved Remagen syd for Bonn 7. mars. I løpet av måneden hadde de allierte opprettet stillinger på østbredden av Rhinen så å si i hele dens lengde, og kunne i midten av april sette ut av spillet en tysk armégruppe på hele 350 000 mann i Ruhr-området. I nord rykket Montgome-

«De tre store» fotografert under Jalta-konferansen i februar 1945. Fra venstre Churchill, Roosevelt (som alt er tydelig merket av sin skjebnesvangre sykdom) og Stalin.

rys britiske arméer fram mot de store havnebyene Bremen, Hamburg og Lubeck. I sentrum rykket amerikanerne fram mot Magdeburg og fikk kontakt med fremskutte russiske avdelinger ved Torgau 25. april. Lengst i syd kjørte general Pattons panserdivisjoner hva remmer og tøy kunne holde mot Niirnberg, Munchen og over den tsjekkoslovakiske grense. De stanset imidlertid ved Pilsen og Karlsbad, etter russisk ønske, til tross for at det foregikk kamper i Praha mellom tsjekkere og tyskere, og russerne ennå sto 100 km fra byen. Stalin ville at hans tropper skulle befri Tsjekkoslovakias hovedstad. Denne divergens gjenspeiler en meningsforskjell, som hadde meget betydelig rekkevidde og hadde gjort seg gjel­ dende under flere av de konferanser de allierte ledere hadde om den store strategi. Churchill hadde lenge forgje­ ves talt for å rette et større angrep mot hva han kalte «the soft under-belly of Europe», Europas myke, ubeskyttede underliv. Han mente man skulle sette meget mer inn på den italienske front, at man skulle sette i verk en invasjon på Balkan og derfra støte mot Budapest og Wien. Det var i samsvar med britisk militær tradisjon: omgående beve­ gelser mot fiendens flanke og rygg, dekket av sjømakten, en perifer strategi som britene i regelen har foretrukket for det frontale angrep, som krever meget større krefter. Når Churchill nå ivret for større innsats i Syd- og SydøstEuropa, var det også med henblikk på de politiske virk-

DEN ANNEN VERDENSKRIG

431

nmger i etterkrigstiden. Han mistenkte Stalin for å ville utbygge sine posisjoner i disse landene, og hvis russerne kom som befriere eller besatte Hitlers tidligere vasallstater, ville de få en sterk utgangsposisjon. Amerikanerne holdt for det første på den frontale strategi, og mente de med sin knusende overmakt i materiell snarest kunne tilintet­ gjøre Wehrmacht i Frankrike og Vest-Tyskland. Dessuten næret Roosevelt ikke på noen måte den samme politiske mistillit til Stalins hensikter som Churchill gjorde. Stalin forsto meget vel Churchills resonnement, og bekjempet konsekvent britens planer. De ble da også, så å si med 2/3 flertall, lagt til side. Mens de allierte støtte fram gjennom Nord-, Vest- og Syd-Tyskland, rullet den russiske offensiv østfra mot Ber­ lin og nådde rikshovedstaden 28. april 1945. Hitler hadde oppholdt seg her siden midten av januar, mesteparten av tiden i et tilfluktsrom, en bunker, beskyttet av flere meter betong, dypt under det gamle rikskanselli. Han var, etter alle påkjenningene, på sammenbruddets rand. Kreftene hadde begynt å svikte alt i 1943, da krigslykken for alvor vendte seg, og etter juli-attentatet i 1944, nederlaget i Frankrike og det fullstendige sammenbrudd av den tyske østfront gikk det fort nedover med ham, fysisk som psy­ kisk. Arbeidspresset og nervepåkjenningen gjorde de syke­ lige trekk i hans mentalitet stadig mer fremtredende. Han svinget mellom den dypeste depresjon og den villeste optimisme uten grunnlag i virkelighetens verden, mellom sentimentalitet og brutalitet. Til slutt levde han i en under­ lig skyggeverden, opererte med og ga ordrer til divisjoner som ikke lenger eksisterte, krevde de ytterste ofre av alle, fantaserte om den undergang det tyske folk gikk i møte fordi det ikke hadde vist seg hans ledelse verdig, kunne så plutselig, hevngjerrig som alltid, slå ned på og — hvis han hadde dem i sin makt — la henrette medarbeidere han mente hadde sviktet. Hans administrasjon måtte under disse forhold ende i det rene kaos, selv var han et menneske i mental oppløsning. Men én ting sto klart for ham. han ville ikke falle levende i fiendens hender. Den 30. april 1945 begikk han selvmord, med et pistolskudd

432

TIDEN 1914-1945

En 15-årig gutt i Luftwaffes uniform — et offer for Hitlers «totale krig» _ bryter sammen i gråt ved meldingen om kapitulasjonen.

gjennom munnen. Hans venninne gjennom mange ar, Eva Braun, som han hadde latt seg vie til dagen før, fulgte ham i døden ved å ta gift. Likene ble overhelt med bensin og brent i rikskanselliets have. Dagen etter ga Joseph Goebbels og fru Goebbels, som var blitt i bunkeren til det siste, sine fem barn gift, og lot seg etterpå skyte av en SS-mann. I mellomtiden hadde andre av Hitlers nærmeste medar­ beidere forsøkt å ta ledelsen av det nazistiske fallittbo. En av dem var politisjefen Heinrich Himmler, som via Sverige

DEN ANNEN VERDENSKRIG

433

forsøkte å ta opp forhandlinger med vestmaktene om en kapitulasjon på deres front, mens Tysklands kamp mot russerne skulle fortsette. Det førte ikke til noe, og Himmler begikk senere selvmord da han 23. mai ble tatt til fange av en britisk vaktpost. Gdring, som under krigens siste fase oppholdt seg i Syd-Tyskland, omgikkes også med pla­ ner om forhandlinger med vestmaktene, men Hitler lot ham arrestere. Senere ble han grepet av de allierte, og begikk selvmord i fengslet etter at han var blitt dømt til døden av den krigsforbryterdomstol de allierte opprettet i Niirnberg. En rekke andre av de ledende nazister ble også dømt til døden i Niirnberg og hengt, bl. a. Ribbentrop, Rosenberg, Streicher, Seyss-Inquart og generalene Jodl og Keitel. Den mann Hitler selv innsatte som sin etterfølger, var storadmiral Karl Ddnitz. Han sendte 3. mai parlamentærer til Montgomerys hovedkvarter på Liineburg-heden for å forhandle om våpenstillstand. Den 5. mai kapitu­ lerte de tyske styrker i Nordvest-Tyskland, Nederland og Danmark, og to dager senere, den 7. mai 1945 kl. 2.41 om morgenen undertegnet tyskerne dokumentet om betingel­ sesløs kapitulasjon på alle fronter. Krigen i Europa var slutt. Våpenstillstanden inntrådte ved midnatt mellom 8. og 9. mai. Men ennå varte krigen i Østen. Den var til nå i over­ veiende grad ført av amerikanske styrker, men Roosevelt hadde sluttet seg til Churchills og Stalins standpunkt at man først måtte nedkjempe Hitlers Tyskland før den avsluttende offensiv mot japanerne kunne settes inn. Europa hadde derfor første prioritet både når det gjaldt mannskaper, materiell og tonnasje. Likevel lyktes det amerikanerne samtidig å bygge opp en veldig styrke i Stillehavet, først og fremst av flåte og fly, som etter hvert kunne gå offensivt til verks mot japanerne for alvor, støttet av landgangstropper under kampene om de spredte øyer som var viktige baseområder i det endeløse Stillehav. Det var en fryktelig krig, for japanerne sloss med en over­ menneskelig utholdenhet og fanatisme som bunnet i reli­ 19. Grimberg 2 i

434

TIDEN 1914-1945

giøs tro og urgamle krigertradisjoner. De så det som van­ ærende å overgi seg, så det var meget sjelden amerika­ nerne tok fanger under krigen i Østen. Som regel kjempet japanerne til siste mann, helt bokstavelig. Krigen fikk der­ for et særlig brutalt preg i denne del av verden, og dertil kom at mannskapene under jungelkampene ofte led like meget under klimaet, tropesykdommene, angrep av giftkryp osv. som under de japanske angrep. Alt sommeren 1942 ble det satt i verk visse offensive tiltak av amerikanske styrker, f. eks. landgangen på Guadalcanal, en av Salomonøyene, en operasjon som innledet den møysommelige, årelange «øy-hopping» i Stillehavet. Omtrent samtidig lyktes det også å stanse japanerne til sjøs og tilføye dem alvorlige tap, under slaget i Korallhavet mai 1942 og slaget ved Midway i juni samme år. Det var for øvrig de to første sjøslag i historien hvor krigs­ skipene overhodet ikke fikk hverandre i sikte eller utveks­ let skudd! Angrepene ble utført av flyene, med bomber og torpedoer. Det ble da også hangarskipene som først og fremst satte sitt preg på sjøkrigen i Det fjerne østen. De spilte på mange måter slagskipenes gamle rolle som kjer­ nen i eskadrene. Heller ikke må ubåtenes rolle i Stillehavskrigen undervurderes, de senket mange krigsskip og han­ delsskip for japanerne og bidro ved disse angrep på for­ bindelseslinjene til på avgjørende måte å svekke det vel­ dige erobringsriket. Nettopp ved sin enorme utstrekning var det nemlig langt svakere enn det ved første øyekast kunne synes, fordi det krevde en enorm tonnasje om det skulle holdes sammen. Alt sommeren 1942 var japanernes krefter her spent til det ytterste. Det var også grunnen til at de ikke kunne invadere India, Australia eller Hawaii, som en tid syntes å være alvorlig truet, så svakt som for­ svaret der dengang var, og så sterkt som japanerne sto i Østen både når det gjaldt hær-, flåte- og flystyrker. Etter hvert som amerikanerne kunne mobilisere sine enorme industrielle ressurser og sette inn likeverdige, etter hvert overlegne avdelinger av marine og flyvåpen, kom det også ut gjennom 1943 og ganske særlig i 1944 mer fart i fremrykningen. Amerikanerne satte seg fast på Tarawa

MONGOLSKE

REPUBLIKK

SKUEPLASSEN FOR KAMPENE J* STILLEHAVET UNDER DEN

ANDSJUKUO

adiv

KINA

1000 2000 —i_________ 1 km

OKEA SoSl

Peking • •Yenan

JAPAN

idei

SHENSI

•Jbkio

havet\

SZECHWAN Shanghai HUNAN KWEI- «Chungking CHOW Burma-

IND.

Nagasåld 1,11 shima

\Okinawa

KANTON7 /7rv\^ Hongkong 1/^

URMA*

Rahgo'

XLuzon eCorregidor

MTHÅILANeXx

KINA JF

Iwojima-,. „ vulkanøyene

PareceVela

INDC£^a*nan

BangkM^

FILIPPINENE

• Marianene

Waké

Saipan ; _ . Tinian Guatn" Eniwetok .

^SfLeyte

Bikini

-- Kwajalein

, MAMIA C~A '(Br)\ o\ X^Singapore

Sumatrax

Alidway

.Boninøyene

/------------ veien KWANCSI

STILLEHAVET

^Marshall-øyene ,

D

ornc„

£>

Tarawa

■'Gilbertøyene

iKlb^NES^IA^/ S Jakarta^Xc

Java

INDISKE HAV

Celebes Flores o

yr Guinean

37 K^(Port.)?

Timor o

\S^CrUz

Korallhavet

AUSTRALIA

Guadalcanal

Fiji^

i Gilbertøyene, på Kwajalein og Eniwetok i Marshalløyene, på Saipan, Tinian og Guam i Marianene og på en rekke andre øyer, hvor hver meter terreng ofte måtte beta­ les med strømmer av blod fordi den japanske motstand var så fanatisk. I Burma førte britiske styrker samtidig en overordentlig krevende jungelkrig mot japanerne, med store ofre og lenge med små landevinninger, bl. a. fordi troppene led så sterkt av tropesykdommer og under var­ men. Dessuten var forsyningsproblemene enorme i det uveisomme landet. Også kineserne fortsatte sin seige mot­ stand mot japanerne, først og fremst i form av geriljaoperasjoner mot sambandslinjene i det veldige riket. Ameri­ kanerne sendte Chiang Kai-shek — som hadde måttet henlegge sin residens til Chungking i det indre av landet — en nødtørftig hjelp i form av flystøtte, militære eksperter og krigsmateriell som lenge måtte fraktes med fly over Himalaya, opptil 77 000 tonn i måneden. Japanerne sper­ ret nemlig alle andre tilførselslinjer, både de kinesiske havner og den berømte «Burma-veien», som kineserne hadde bygget i 1937-39 for å sikre seg en slags bakvei da

436

TIDEN 1914-1945

japanerne avskar sjøforbindelsene. Det var en 1200 km lang veistrekning som via andre kommunikasjoner ga Kina forbindelse til Bengalbukta. Japanerne kunne imid­ lertid sperre Burma-veien i 1942, og først i januar 1945 hadde de allierte rykket så langt fram at de igjen kunne åpne den for trafikk. Høsten 1944 hadde amerikanerne erobret såpass frem­ skutte posisjoner og bygget opp så store angrepsstyrker at de kunne sette i verk en av Stillehavskrigens avgjørende offensiver, mot Filippinene. I 1941-42 hadde filippinske og amerikanske styrker under ledelse av general Douglas MacArthur her kjempet en heroisk, men håpløs for­ svarskamp mot overlegne japanske styrker. Nå var tiden inne for MacArthur, som i mellomtiden var blitt ameri­ kansk øverstkommanderende i Østen, til å komme igjen, slik han hadde lovet da han i mars 1942 ble evakuert fra øyfestningen Corregidor i en motortorpedobåt. Offensiven nå mot Filippinene var et støt mot hjertet av japanernes sydøstasiatiske imperium. Her måtte de sette inn flåtens hovedstyrker som de i den senere tid hadde søkt å spare mest mulig, fordi deres industri ikke kunne erstatte ta­ pene tilstrekkelig raskt. Herredømmet over Filippinene representerte et være eller ikke være for dem. Hvis nemlig amerikanerne behersket Filippinene, ville de avskjære for­ bindelsen mellom Japan og dets ny ervervede ostindiske besittelser, dets viktigste forsyningsbase. Trakk den ja­ panske flåten seg nordover, ville den være avskåret fra Ostindias olje, holdt den seg sønnenfor, ville den være avskåret fra tilførsler fra hjemlandets krigsindustri. Da derfor amerikanerne i oktober 1944 satte i verk en storstilet landgangsoperasjon mot Leyte, omtrent midt i den filippinske øygruppen, måtte japanerne satse marinens hovedstyrker i et forsøk på å rette et avgjørende slag mot de veldige amerikanske eskadrer av slagskip, hangarskip, kryssere og mindre fartøyer som dekket invasjonen. Slaget ved Leyte — i virkeligheten en serie av slag, spredt over et ganske stort område — ble et av sjøkrigshistoriens største og mest avgjørende. Det ble innledet om morgenen 23. oktober 1944, og alt neste dag oppnådde amerikanerne

DEN ANNEN VERDENSKRIG

437

et meget viktig resultat: fly fra admiral Halseys hangar­ skip senket «Musashi» som med sine 72 000 tonn var ver­ dens største krigsskip; det gikk ned etter å være rammet av 16 store bomber og 10 fly-torpedoer. Natten etter klarte en annen amerikansk flåteavdeling å senke to japanske slagskip, en krysser og tre jagere i Surigao-stredet. Japa­ nerne hadde imidlertid under disse operasjonene lokket de sterkeste amerikanske stridskrefter bort fra selve invasjonsområdet, og den 25. oktober truet en stor japansk eskadre invasjonsflåten. Det var en uhyre farlig situasjon for MacArthurs styrker, men japanerne utnyttet ikke si­ tuasjonen, først og fremst fordi de feilvurderte den. Slaget ved Leyte endte med en knusende seier for amerikanerne: de hadde senket tre japanske slagskip, tre hangarskip, ti kryssere, ni jagere og en ubåt. Det var tap japanerne ikke lenger maktet å erstatte. Amerikanerne hadde knekket ryggraden på deres flåte, den kunne ikke senere utfordre amerikansk sjømakt, men måtte innskrenke seg til defen­ sive operasjoner av mindre omfang, først og fremst ved hjelp av «kamikaze»-flyene, selvmorderfly hvor piloten styrte rett i det fiendtlige skips dekk med hele sin last av eksplosiver. De viktigste øyene i Filippinene ble erobret i løpet av vinteren og våren 1945, og alt før operasjonene der var avsluttet, angrep amerikanerne den indre japanske ring av forsvarsbaser, på Ryvkyv-, Bonin- og Vulkanøyene. Her ville de kunne få ypperlige fremskutte baser for angrep med fly og flåtestyrker mot det japanske moderland, eventuelt også for en invasjon av det. Derfor ble også kampene om disse øyene, bl. a. Iwo Jima og Okinawa, i februar-mars og april-juli 1945 så grenseløst harde og blodige. Japanerne forsvarte seg med desperat kampvilje i vel utbyggede stillinger. Det forteller noe om kampenes karakter at japanerne på Iwo Jima hadde hatt en garnison på over 21 000 mann, men bare 100 av dem lot seg ta til fange! Like forbitrede var kampene om Okinawa, hvor den amerikanske landgangen ble dekket av en flåtestyrke på bl. a. 20 slagskip og 33 hangarskip. Her ble «Musashi»s søsterskip, «Yamamoto», en annen 72 000-tonner, senket

438

TIDEN 1914-1945

med tre bomber og tolv fly-torpedoer. I land ble det kjem­ pet i nesten tre måneder, og da amerikanerne kunne ta i besittelse «vår første strategiske base i skyggen av det japanske moderland», var 110 000 japanere drept under kampene. Mindre enn 8 000 lot seg ta til fange. I virkeligheten var Japan nå ferdig. Dets marine og dets handelsflåte var feid bort fra havene, det var avskåret fra så å si alle tilførsler utenfra, tilførsler landet i det lange løp var helt avhengig av, og amerikanerne kunne fra nære baser med sine fly og endog med store flåteavdelinger ut­ sette øyene for ødeleggende bombardementer. Mange av angrepene var av enorm styrke, og virkningene sto i mange byer ikke tilbake for ødeleggelsene i Tyskland. I alt ble det drept 330 000 mennesker ved bombingen i Japan, 2 500 000 hus ble ødelagt og 10 millioner japanere ble hjemløse. Tross dette og til tross for at det kom visse japanske fredsfølere sommeren 1945, regnet de allierte statsmenn og militære ledere med at japanerne ikke ville gå med på noen betingelsesløs kapitulasjon, slik som det ble krevd, men at man ville bli nødt til å gjøre invasjon på de japanske øyer, og kanskje måtte nedkjempe en like desperat motstand som på Iwo Jima og Okinawa. Under slike omstendigheter regnet man med at operasjonen ville koste en million amerikanere og 250 000 briter livet. Japanerne ville ikke akseptere den betingelsesløse kapitu­ lasjon, først og fremst fordi de ikke kunne tenke seg mu­ ligheten av at keiseren — som ble betraktet som en gudScener fra Stillehavskrigen. Øverst: General MacArthur, den ameri­ kanske øverstkommanderende i Stillehavsområdet, og til høyre, et av de amerikanske hangarskipene, som spilte en så avgjørende rolle under sjøkrigen i Østen, mange sjøslag ble utkjempet uten at skipene overhodet kom hverandre på skuddhold! I midten: En britisk transportkolonne prøver å ta seg fram i bunnløs søle på en av Burmas pri­ mitive veier (til venstre). En japansk soldat, som er tatt til fange, har måttet kle seg helt av for at man skal være sikker på at han ikke har skjult våpen han kan begå selvmord med, mange japanere syntes ikke de kunne overleve skammen ved å ha overgitt seg. Og lengst til høyre sees en amerikansk landgang på en av stillehavsøyene. Nederst: Ut­ skytning av raketter fra en amerikansk jager, og til høyre «Den annen verdenskrigs mest berømte fotografi», stjernebanneret blir reist på en av Iwo Jimas fjelltopper, Suribachi.

440

TIDEN 1914-1945

dom — skulle bli avsatt av de allierte og kanskje endog bli anklaget som krigsforbryter, en vanvittig tanke for enhver rettroende japaner. Denne situasjonen var bakgrunnen for den avgjørelse Harry S. Truman — som etter Roose­ velts død 12. april 1945 hadde rykket opp i president­ stillingen — tok om å bruke det fryktelige nye våpen ame­ rikanerne hadde skaffet seg: atombomben.

Vitenskapsmennene hadde i lang tid, helt siden den moderne atomfysikk ble grunnlagt i tiden like før og etter århundreskiftet, beskjeftiget seg med problemet å frigjøre den enorme energi som er knyttet til atomkjernene. I årene etter Den første verdenskrig ble det gjort store og vesent­ lige fremskritt på kjernefysikkens område, og i årene like før Den annen verdenskrig forutså ledende atomforskere med gru og tynget samvittighet at det innen overskuelig fremtid ville være mulig å utvinne slik energi i mer enn laboratoriemålestokk — f. eks. i en bombe. Også tyske fysikere var inne på disse idéene, men Hitler hadde jaget flere av landets fremste vitenskapsmenn ut fordi de var jøder, blant dem Albert Einstein og Lise Meitner. En annen av de emigranter USA hadde mottatt, var den italienske fysikeren Enrico Ferm i, som hadde flyktet fra Mussolini. Einstein fikk takket være sin enorme autoritet i forskningens verden Roosevelt til å sette i gang arbeidet med å konstruere en atombombe på basis av laboratorie­ forsøk og høyst kompliserte matematiske beregninger. Foretagendet gikk under kodebetegnelsen Manhattanprosjektet, og regjeringen satset to milliarder dollar på det, uten å ha noen annen sikkerhet for resultatet enn at de européiske forskere og deres amerikanske kolleger — menn som Oppenheimer, Urey, Lawrence og Compton — innesto med sitt ord og sine tall for at de kunne utløse en eksplosjon tusener ganger så voldsom som noe menneske­ heten tidligere hadde vært vitne til. Kl. 5.30 om morgenen 16. juli 1945 — det tidspunkt da atomalderen begynte — eksploderte den første prøvebomben i ørkenen ved Alomagordo, New Mexico: «Det steg opp fra jordens indre et lys som ikke var av denne verden,

Churchill og Stalin møter Harry S. Truman for første gang etter at Truman var blitt USAs president. Det skjedde under konferansen mellom «de tre store» i Potsdam i juli 1945. Truman var blitt Roosevelts visepresident ved valget i 1944, og rykket opp i «verdens mest krevende stilling» da Roosevelt døde 12. april 1945 etter en hjerne­ blødning. Truman stilte seg til valg i 1948, seiret og fungerte som amerikansk president til 1952.

et lys av mange solers styrke ... en urkraft frigjort fra sine lenker etter å ha vært bundet i milliarder år... Det var som om jorden hadde åpnet seg og himmelen revnet, som om man var til stede i skapelsesøyeblikket, da Gud sa: Bli lys!» Dette menneskeskapte lys kunne ses 450 kilometer borte.

442

TIDEN 1914-1945

Om morgenen 6. august 1945 ble den første atombombe brukt i krig. Den ble kastet av et amerikansk fly og eksplo­ derte hengende i en fallskjerm 600 meter over den ja­ panske byen Hiroshima, i et lysglimt «hvitere enn det hviteste noen hadde sett». I løpet av 1/1 000 000 sekund ble det utløst en energimengde som svarte til hva 20 000 tonn av det høyeksplosive stoffet «TNT» representerer. I eksplosjonens sentrum oppsto det i en brøkdel av et sekund en temperatur av størrelsesordenen 100 millioner celsiusgrader, og i en omkrets av en kilometer ble over­ hodet alt brennbart antent; metall fordampet, bygninger ble pulverisert, mennesker forvandlet til aske i løpet av ingen tid. Varmestrålingen, sjokkbølgen og lufttrykket — foruten en ny virkning av bomber: en gjennomtrengende radioaktiv stråling — kostet ved denne ene eksplosjonen ca. 80 000 mennesker livet, og såret nesten like mange. Kanskje kan man også regne med så mange dødsfall senere av strålingsskader at antallet drepte kom opp i omkr. 100 000. De skader som ble anrettet på bygninger og annet, var totale innenfor et område på 10 000 mål. Tre dager senere, 9. august, ble en ny atombombe sloppet over Nagasaki. Den drepte nær 40 000 mennesker. Neste dag meddelte den japanske regjering at den var rede til å kapitulere, forutsatt at keiserens stilling som suveren ikke ble berørt. De allierte svarte at keiseren fort­ satt kunne bekle tronen, men at han under okkupasjonen måtte underordne seg sjefen for de allierte styrker i landet. Japanerne godtok dette. I mellomtiden hadde også Sovjet erklært landet krig 8. august. Våpenstillstanden inntrådte 14. august, og 2. september 1945 kunne MacArthur på slagskipet «Missouri», som hadde løpt inn på Tokyos havn i spissen for en imponerende alliert flåteavdeling, Atombomben, de alliertes siste store triumf under Den annen ver­ denskrig og den kalde krigs mektigste trusel mot vår sivilisasjon. Etter selve eksplosjonen, som gir «et lys av mange solers styrke», stiger en veldig røksky med karakteristisk soppform til værs. I løpet av få sekunder når den en høyde av 15 000 meter, dobbelt så høyt som jordens høyeste fjell, og fra skyen spres en dødbringende radioaktiv stråling.

444

TIDEN 1914-1945

motta den japanske kapitulasjon i høytidelige former. Den annen verdenskrig var forbi, etter å ha vart praktisk talt på dagen seks år. (Se også bd. 29 side 488-500.)

Hva krigen kostet Det er selvsagt ikke mulig å gi noen sammenfattende fremstilling av hva Den annen verdenskrig kostet, i tapte menneskeliv, i lidelser, savn og sorg, i ødeleggelser og andre omkostninger. Katastrofen hadde vært umålelig, en sum av ulykker, smerte og angst så stor at ikke noe men­ neske kan fatte den. Noen få tall, så usikre de enn er og så nakne de enn står, vil likevel gi et lite begrep om hva det dreiet seg om. Tal­ lene på drepte svinger i de forskjellige oppgaver mellom 25 og 40 millioner. Det kan synes forbausende at det er et slikt spillerom for beregningene, men det kommer for det første av at oppgavene fra flere land, f. eks. det kao­ tiske Kina og det lukkede, hemmelighetsfulle Sovjet, er høyst usikre, for det annet av at det alltid vil være delte meninger om hvor mange menneskeliv en stor krig indi­ rekte koster gjennom virkningene av hungersnød, epide­ mier o. 1. Det samlede tall ligger iallfall betydelig over tallet for Den første verdenskrig, hvor man regnet med omkring 10 millioner drepte. Når tallet denne gang ble så meget større, skyldes det ikke bare at krigen varte nesten en halv gang til så lenge og var langt mer omfattende også i rom, men først og fremst at tapene denne gang i en helt annen utstrekning gikk ut over sivilbefolkningen også, ja egentlig først og fremst over den. Det hadde ikke bare sin grunn i at luftkrigen i 1939-45 hadde et helt annet omfang og en helt annen, langt frykteligere karakter enn i 1914-18, men ganske særlig i den hensynsløshet både aksemaktene og Japan viste overfor sivilbefolkningen i de okkuperte områder, ja som Hitler endog viste overfor den jødiske befolkning i sitt eget land. Han utryddet 5-6 millioner jøder under krigen. Et karakteristisk trekk ved Den annen verdenskrig var det at tyskerne i de okkuperte land søkte samarbeid med

DEN ANNEN VERDENSKRIG

445

mer eller mindre nazistisk eller iallfall autoritært innstilte kretser, og til en viss grad — uten noensinne å gi disse «quislinger» reell makt — brukte dem som redskaper for sin undertrykkelsespolitikk. Dels var det tale om rene eventyrere og kyniske forrædere som først og fremst søkte egen fordel. Dels var det vill-ledte idealister som hadde latt seg blende av smukke fraser i den nazistiske ideologi om «fellesnytte foran egennytte» o. 1. Dels var det mer eller mindre velmenende, lite klarttenkende menn som trodde på tysk seier og mente nasjonene fikk innrette seg etter de nye maktforhold i Europa, eller som iallfall mente folkene ville komme best mulig gjennom okkupasjonen ved å gjøre gode miner til slett spill og til en viss grad samarbeide med tyskerne. På den annen side oppsto det i alle de okkuperte land organiserte motstandsbevegelser som førte en utrettelig kamp mot okkupasjonsmakten, ut fra så vel nasjonale som ideologiske motiver. Dels ledet disse bevegelser den sivile motstand og organiserte på for­ skjellig vis sabotasje av de tyske krigsanstrengelser og den tyske mobilisering av Europas ressurser for krigsformålene, dels kunne de bygge opp imponerende hemmelige militær­ organisasjoner, som i flere land gjennom år førte gerilja­ krig mot de tyske okkupasjonsstyrker. Tyskerne bekjem­ pet motstandsbevegelsene med hensynsløs brutalitet, og gikk ofte til blodige represalier mot sivilbefolkningen når de ikke kunne ramme partisanene og maquisardene selv. I alt myrdet nazistene i det okkuperte Europa ikke mindre enn tolv millioner mennesker, ved henrettelser, gjennom mishandling, ved utsulting osv. Verst gikk det ut over de slaviske land, Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, hvis befolkning nazistene betraktet som «undermennesker» og som de mest ytterliggående av dem helst så ut­ ryddet i størst mulig utstrekning. I krigsfangeleirene og konsentrasjonsleirene døde mennesker av disse nasjoner i hundretusener og millioner, til dels under de frykteligste pinsler, mishandlet med ufattelig råskap av SS-folk og andre. Men dette var ikke nok. Hitler klarte å industriali­ sere døden, gjennom anlegg av gasskamre hvor ofrene ble

446

TIDEN 1914-1945

Det var et redselsfullt syn som møtte de allierte tropper i Tyskland hver gang de kom fram til en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Likene lå undertiden i hauger, og de fanger som ennå var i live, var som levende skjeletter, herjet av sult, sykdommer og mishandling. I Auschwitz hadde tyskerne kapasitet til å avlive 10 000 fanger i døgnet.

DEN ANNEN VERDENSKRIG

447

stuet inn og tatt av dage ved hjelp av en blåsyreholdig gass. Maskineriet i konsentrasjonsleiren Auschwitz kunne, når det gikk under toppbelastning, avlive 10 000 mennes­ ker om dagen. Krematoriene arbeidet dag og natt med å bringe likene av veien, etter at tenner med gullplomber var trukket ut; gullet ble utvunnet og overlatt SS. Asken og oppmålte knokkelrester ble brukt som gjødsel. I Auschwitz alene ble tre millioner mennesker myrdet, i konsentra­ sjonsleirene i alt åtte millioner. Det er tall som — sammen med beretningene om vanvittige «medisinske» eksperi­ menter og alle mulige former for tortur, fra pisking til korsfestelse — forteller om avgrunner av satanisme i men­ neskesinnet, undertiden hos individer som elsket blomster og var glade i dyr og i sentimental musikk. Hva krigen kostet i materielle verdier, synes på bak­ grunn av dette underordnet, til tross for at det dreier seg om astronomiske tall. Man regner at de direkte krigsutgifter løp opp i omkr. 1000 milliarder dollar, at de mate­ rielle krigsødeleggelser kan anslås til lavt regnet 200 mil­ liarder dollar, og at den rent materielle verdi av de tapte menneskeliv — av de dreptes evne til å arbeide og produ­ sere hvis de hadde fått leve videre — kan settes til et tall mellom 250 og 400 milliarder dollar. Tilsammen på de materielle taps konto altså ca. 1600 milliarder dollar, og vel å merke dollar med en langt større kjøpekraft enn i dag. Andre, mer indirekte tap i produksjonslivet, kommer til, og tallet ligger kanskje alt i alt nærmere 2000 enn 1600 milliarder dollar. Det svarer til noe slikt som 400 ganger verdien av Norges brutto nasjonalprodukt, av all arbeids­ innsats i landet gjennom et år. Det var en uhyggelig arv verden hadde å bære på da den gikk fra historiens største krig inn i en periode som i stedet for å bringe fred ble preget av en konflikt man måtte lage et nytt begrep for å beskrive: Den kalde krig.