191 84 271MB
Norwegian Bokmål Pages [565] Year 1969
H A R R I S O N E. S A L I S B U R Y
DE 900 DAGENE B E L E I R I N G E N AV L E NI NGR A D OVERSATT AV P E R A. H A R T U N
La ingen g lem m e; La intet vcere glem t O lg a B erg g o lts
O D D A E3IB L IO T Z K
J .W . C A P P E L E N S F O R L A G A S O S L O
/
tftfO,5
Originalens titel: The 9 0 0 Days, The Siege of Leningrad Copyright © 1969 by Harrison E. Salisbury Norsk utgave: © J. W . Cappelens Forlag a-s 1969 Omslag og bind ved Leif Bakke Trykt i Centraltrykkeriet, Oslo 1969
K art side 14 og side 99
Innhold
FØRSTE DEL: N A T T EN U TEN EN D E
1 D e lyse n e t t e r ...............................................................
11
2 Ikke
s o v ...............................................................
19
3 Den skjebnesvangre lø r d a g e n .................................
28
4 Og natten g å r ...............................................................
37
5 Daggry 22. j u n i ...............................................................
47
6 Hva Stalin h ø r t e ...............................................................
62
7 Hva
t r o d d e .....................................................
74
8 Skyfri h i m m e l ...............................................................
88
9 Et detaljspørsmål
97
alle
Stalin
.....................................................
10 Fjernforsvaret av Leningrad
.................................
103
11 Den røde pil a n k o m m e r ...........................................
114
12 Selv de
122
d ø d e ...............................................................
A N N E N DEL: SOM M ERKRIGEN
13 D e
mørke
d a g e n e .....................................................
135
14 Sjdanov i aks j o n ...............................................................
144
15 D e hvite s v a n e r ...............................................................
152
16 D en røde armé gjør r e t r e t t ...........................................
160
17 D e første d a g e n e ...............................................................
170
18 L u g a -lin je n .........................................................................
182
19 Luga-linjen s m u ld re r.....................................................
195
20 Fienden ved byportene 21 Stalin
i
..................................................203
t e l e f o n e n ...........................................................2 1 4
22 Tallinn-katastrofen
...........................................................221
23 D et russiske D u n k ir k ...........................................................232 24 Krisen i n o r d ...................................................................... 242 25 Sommerens
siste
d a g e r ................................................. 2 4 9
26 V il byen bli o p p g itt? ........................................................... 25 8
TREDJE DEL: LENINGRAD UNDER BLOKADEN
27 Ringen er s lu tte t.......................
.................................
2 69
28 D e blodrøde skyene
.................................
282
29 Ikke alle var tapre
.................................
294
. .
.................................
301
31 Sjukov o v e r t a r .......................
.................................
308
32 Spreng byen i luften!
.................................
31 8
33 «D e graver seg ned!»
.................................
328
34 Kongens
.................................
342
.................................
351
.................................
365
30 En hard nøtt å knekke
festning
35 Deus Conservat
Omnia
..
36 Syv menn visste det . .
FJER D E DEL: D EN LENGSTE V IN TER EN
37 «N år vil blokaden bli hevet?»
..
..
381
38 Livets v e i .....................................................
..
..
39 4
39 Dødens b y .....................................................
..
..
410
40 Barnekjelkene
...........................................
..
..
421
f o r b r y t e ls e .................................
..
..
431
42 Is b y e n ...............................................................
..
..
442
43 Leningrads apokalypse
.......................
..
..
451
4 4 «T » står for T a n j a .................................
..
..
459
45 Isveien mot ø s t ...........................................
..
..
469
4 6 Død, død, d ø d ...........................................
..
..
474
41 En
ny
FEM TE DEL: JER N R IN G EN BLIR BR U TT
47 En ny v å r ...............................................................................48 7 48 Operasjon I s k r a .....................................................................4 9 8 49 De 9 0 0 dagene fo r ts e tte r ............................................
51 0
EPILOG
50 Leningrad-affæren
525
Hovedpersoner
A k h m atova , A n n a , lyriker fra Leningrad, offer for undertrykkelse etter den annen verdenskrig. B erggolts , O lga , lyriker fra Leningrad, dagboksforfatter, en av de overlevende etter blokaden. B e r ia , L a v r en t i P., sjef for Stalins hemmelige politi N K V D . B it s je v s k i , B. V ., oberst, sjef for arméens ingeniørtropper i Leningrad. B u d jo n n i , Se m j o n , marskalk, sjef for den gamle 1. kavaleriarmé, ut nevnt til sjef for den såkalte «reservearméen» noen timer før tyskerne angrep Sovjetunionen. D u k h a n o v , M ik h a il , general, tidligere stabssjef i Leningrad, sjef for 67. armé. F e d ju n in s k i , I van L, marskalk, sjef for et viktig frontavsnitt i Lenin grad. G ovorov , L eo n id , marskalk, artillerispesialist og øverstkommanderen de på Leningrad-fronten fra april 1942. I n b e r , V e r a , forfatterinne fra Moskva som var i Leningrad under blokaden, dagboksforfatter. K e t l in s k a ja , V e r a , forfatterinne fra Leningrad, nær venninne av Olga Berggolts. K o t s je t o v , V sevolod , ung journalist i Leningradskaja Pravda ved krigsutbruddet, dagboksforfatter. K u sn etso v , A l e k s e i A., partisekretær i Leningrad, nærmeste medar beider til Leningrads partisjef Andrei A. Sjdanov. K u sn etso v , F. L, general, øverstkommanderende for D et baltiske m ili tærdistrikt (nordvestfronten) ved krigsutbruddet. K u sn etso v , N . G ., admiral, marineminister ved krigsutbruddet, memoarforfatter. L u k n it s k i , P a v e l , Leningrad-korrespondent for telegrambyrået Tass, dagboksforfatter.
M a le n k o v , G eorgi M., medlem av kommunistpartiets sekretariat og stedfortredende medlem av politbyrået, bitter rival til Leningrads par tileder Andrei A. Sjdanov. M eretsko v , K ir il l A., marskalk ledende armésjef på Leningradfronten. M ik h ailo vski , N ik o la i , krigskorrespondent attasjert Østersjøflåten. M olotov , V ja t s je s l a v M., utenriks- og visestatsminister, medlem av politbyrået. P a n t e l e j e v , J u ri A., admiral, stabssjef i Østersjøflåten. P a n t e l e JEV, L. (A l e k s e i ), forfatter fra Leningrad, dagboksforfatter. P avlov , D m itri V., forsyningssjef i Leningrad; beretninger om blo kaden. P opko v, P e t e r S., Leningrads borgermester, Sjdanovs nære medarbeider. R o se n , A lek sa n d r , forfatter, dagboksforfatter. Sa ja n o v , V issarion , Leningrad-forfatter, dagboksforfatter. Sjd a n o v , A n d rei A., partileder i Leningrad, Stalins «kronprins». Sj t e i n , A lek sa n d r , dramatiker fra Leningrad, dagboksforfatter. Sju k o v , G eorgi K., marskalk, øverstkommanderende på Leningradfronten 12. sept.—7. okt. 1941. St a l in , J o se f , Sovjetunionens diktator. T arasenkov , A. K ., krigskorrespondent fra Leningrad, dagboksforfatter. T im o s je n k o , Se m jo n K ., marskalk, Sovjetunionens forsvarsminister ved krigsutbruddet. T r ibu ts , V ladim ir F., admiral, sjef for Østersjøflåten. V is jn e v s k i , V sevolod , marine-korrespondent, dramatiker, dagboks forfatter. V oronov , N iko lai N ., marskalk, artillerisjef, rådgiver på Leningradfronten. V o r o sjilo v , K l im e n t , marskalk, øverstkommanderende på Lenin grad-fronten til 11. sept. 1941.
FØRSTE DEL
Natten uten ende
La denne saga alltid lev e i våre hjerter; la den alltid høres! La dette minne være vår samvittighet.
1
De lyse netter
kulde og vind — det var våren 1941 i Leningrad. Det hadde snedd så sent som 1. mai, og deltagerne i demonstrasjonstoget trasket hutrende forbi Vinterpalasset, våte på bena og i dyvåte frakker og kåper. Kulden holdt seg inn i juni måned; det lot til at Østersjø-tåken aldri ville lette. N å var ikke dette så usedvanlig. D et var ikke klimatiske hensyn eller tanken på borgernes velbefinnende som hadde fått Peter den store til å grunnlegge sin dystre hovedstad på myrene ved Neva. Et forrykende tordenvær torsdag 19. og fredag 20. juni fikk endelig vinteren til å slippe taket. På solvervsdagen den 21. brøt solen igjennom, og himmelen hvelvet seg klar og blå over byen. Leningrad-boerne kjenner bedre enn de fleste sannheten i Pusjkins fyndord om at «vår sommer her oppe i nord er en karikatur av en vinter i syd», og solvervsdagen var etter gammel tradisjon en spesiell festdag — årets lengste dag, en dag uten ende, etterfulgt av den lyseste av alle de «lyse netter» da natten aldri faller på og mørket bare viser seg som en svak skumring. D en milde vinden, solens velsignede varme, naturens forunderlige alkymi som omdannet Nevas grå flate til et glitrende blått speil, forsythiaene og jas minene som blomstret — alt sammen skapte feststemning i byen. I det gam le universitetets kremgule bygninger ble de siste eksamensprøvene holdt den ne junidagen, og dermed var vårsemesteret slutt. Unge menn i velpresset blådress og unge piker i hvit voile samlet seg til det årvisse midtsommeropptoget — guljanije — og marsjerte over slottsbroen fra universitetsbred den. D e sang til akkompagnement av gitarer og bajan or, o g utover kvelden fylte de kaféene langs Nevski Prospekt. K lokken elleve samlet de seg i K afé Iskrem, ved midnatt i Den grønne frosk, og klokken ett om natten på hjørnet utenfor Elisejevs butikk. Kvelden igjennom var det køer utenfor hotellene Astoria og Europa. Inne i dansesalene foxtrottet ungdommen til tonene av den siste storslageren, «V i møtes igjen i Lvov, min elskede og jeg» — en melodi som Eddie Rozner og hans jazzband i H otell Metropole hadde gjort populær. D et hadde vært en usikker vår i Leningrad — og det skyldtes ikke bare været. Riktignok hersket det fred i Sovjetunionen, men den annen verdens krig var gått inn i sitt annet år, og ingen kunne vite hvor lenge russernes fred ville vare. Regjeringen forsikret Leningrad (og resten av landet) at den tysk-sovjetiske pakten, som var undertegnet like før krigsutbruddet i august 1939, gav landet en sikker garanti m ot å bli angrepet. På particellenes mø-
K
u ld e og vind ;
12
NATTEN UTEN ENDE
ter i Leningrads fabrikker stod kommunistiske tillitsmenn opp og bedyret om og om igjen at ifølge pakten hadde begge nasjoner forpliktet seg til ikke å* foreta aggressive handlinger mot den andre. D et var noe bortimot forræderi å påstå noe annet, ymtet de om. Pravdas lederartikler lovpriste det nye sam arbeidet som blant annet medførte at Sovjetunionen sendte hvete og olje til D et tredje rike og fikk maskiner (og krigsmateriell) i bytte. M en Leningrads kvinner og menn var like fullt bekymret. D e hadde en inngrodd mistillit til nazistene, og ingen av krigens begivenheter hittil hadde bestyrket Adolf Hitlers troverdighet, uansett hva Stalin sa. Etter at Polen var blitt delt m el lom Tyskland og Sovjetunionen høsten 1939, hadde de sett hvordan de tyske invasjonsarméene raskt hadde sikret seg Danmark, Norge og Frankrike i 1940, og de var blitt sjokkert over Luftwaffes heftige blitz mot England. Denne nazistiske maktoppvisningen fylte alminnelige russere med forferdelse. D et som skapte en særlig nervøs stemning i Leningrad våren 1941 var W ehrm achts nye felttog — den raske og vellykkede krigen mot Jugoslavia, lynerobringen av Hellas, okkupasjonen av K reta og oppmarsjen mot Suez som Rommels høymobile ørkentropper var i gang med. N å hadde nazistene det europeiske kontinent i sin hule hånd. Hvor ville de slå til neste gang? England var det mest logiske mål, men fra tid til annen hørte Leningrad-boerne rykter om at Sovjetunionen var neste post på Hitlers erobringsplan. Moskva dementerte disse meldingene (det ferskeste dementiet var kommet for bare en uke siden), og det var neppe noen som ville våge offentlig å bestride Stalins tillitsfulle forsikringer om pakten med Berlin. Da var det langt tryggere å akseptere partiets linje og begrave all tvil langt inne i sjelens dyp. Likevel var det mange som ikke klarte å få tvilen ut av tankene. Dersom H itler — i strid med alle forpliktelser, løfter og forsikringer — angrep Sovjetunionen, ville Leningrad ikke slippe unna. K rig og blodsutgytelse var fremtredende elementer i byens historie; den var grunnlagt av Peter den store i 1703 som en bastion m ot svenskene, polakke ne, litauerne, finnene og tyskerne, som i flere århundrer hadde kjempet for å bane seg vei gjennom denne innfallsporten til Russlands hjerte. M en bare få av dem som begynte utfarten til feriestedene på øyene i Finskebukten og til kysten eller innsjøene som var vunnet fra Finland under vinterkrigen 1939—4 0 , skjenket nazi-truselen noen alvorlig tanke i øyeblik ket. Dagen var altfor vakker til dystre tanker, og situasjonen i øyeblikket var beroligende. D e fleste Leningrad-boere hadde inntrykk av at byen deres var tryggere enn den hadde vært på mange år, tryggere enn den hadde vært på noe tidspunkt siden Lenin så seg nødt til «midlertidig» å flytte hoved staden tilbake til Moskva i 1918 fordi Leningrad var truet av tyske hærstyrker. D en «midlertidige» flytningen var blitt permanent da Finland, Latvia, Est land og Litauen skilte lag med Russland etter 1 9 1 7 , slik at den finsk-sovjetiske grensen kom til å gå bare tredve kilometer fra byen, som dermed ble liggende svært utsatt til for et eventuelt erobringsfremstøt. Men nå hadde Leningrad, takket være vinterkrigen mot Finland, fått mer alburom. D et var faktisk det som hadde vært hensikten med Sovjetunionens brutale overfall på sin lille nabo i nord. Grensen var blitt skjøvet adskillige
DE LYSE NETTER
13
kilom eter frem, og da Stalin sommeren 1940 tvang de baltiske statene til å vende tilbake til Sovjetunionen, hadde Leningrad fått et nytt beskyttende skjold langs Østersjø-kysten. Takket være det strålende været på solvervsdagen ble det en kjempeutfart fra byen. Personalet i avisen Leningradskaja Pravda hadde en sommer villa ved kysten av Finskebukten omtrent tredve kilom eter nord for Leningrad. Stoffet til morgenutgaven søndag 22. juni var stort sett ferdig i løpet av morgentimene lørdag. D et var ingen store saker som krevde nyhetsdekning, så de fleste klarte å komme seg av sted tidlig lørdag ettermiddag. Ikke alle kunne forlate Leningrad. Josef Orbeli, direktøren for det store muséet som heter Eremitasjen, en mann med et frodig Jupiter-skjegg som fikk vennene hans til å tenke på en gammeltestamentlig profet, tilbragte dagen ved sitt skrivebord i de vidstrakte galleriene på Slottsplassen. Han hadde man ge problemer som måtte løses. Blant annet hadde muséet den 26. mai, etter mange og lange anstrengelser, fått opprettet en ny avdeling for russisk kul tur. Pakkasser som inneholdt minst 2 5 0 0 0 0 gjenstander til den nye seksjo nen fylte all ledig lagerplass og biokerte nødutgangene. Flere ekspedisjo ner forberedte feltekskursjoner for sommeren, og i selve muséet skulle det males og pusses opp. Stillasene var montert like etter 1. mai, men malerne hadde ennå ikke vist seg. N å stod årets travleste tid for døren, og Orbeli var ergerlig over forsinkelsen. Han ringte til byggetrusten. D e forsøkte å avfeie ham med vage løfter om at arbeidet skulle begynne «så snart som mulig», men Orbeli gav seg ikke før han hadde fått en konkret dato: malerne skulle gå i gang mandag 23. juni. D et ble sent før Orbeli kunne forlate kontoret. Han ventet stort innrykk av besøkende søndag. A lt måtte være i orden. På skrivebordet hans lå et ek semplar av lørdagens Leningradskaja Pravda hvor en artikkel var merket av med blablyant. D en hadde titelen «Tim ur-lenk og timuridene i Eremitasjen». T o av muséets haller inneholdt nå gjenstander fra mongol-æraen, og Orbeli visste at bare dette var nok til å trekke en masse besøkende. Interessen for Tim ur-lenk var stor i Leningrad. For en uke siden var en vitenskapelig eks pedisjon kommet til Samarkand for å undersøke Gur Emir-mausoleet hvor Tim ur-lenk lå begravet. Ekspedisjonen samlet materiale i forbindelse med 500-årsdagen for A lisjer Navois fødsel, den store skalden fra Timur-lenk-epoken. Leningradskaja Pravda hadde bragt daglige meldinger om arbeidet i Samarkand. I onsdagens nummer av avisen fortalte et Tass-telegram om hvordan vitenskapsmennene hadde hevet den store blokken av grønn nefritt som dekket Timur-lenks sarkofag. «Et gammelt sagn som lever den dag i dag,» skrev Tass-mannen, «forteller at under denne steinhellen ligger kilden til en forferdelig k r ig ...» Adskillige lesere trakk på smilebåndet av dette. Man skulle være overtroisk for å tro at en «forferdelig krig» kunne bli utløst fordi noen forskere løftet opp en steinblokk i et gravkammer! Fredagens Leningrad skaja Pravda fortalte at Timur-lenks kiste var åpnet. En undersøkelse av skje lettet viste at det ene benet var kortere enn det andre. D ette stemte perfekt med de gamle beretningene om at Tim ur-lenk hadde vært halt.1 1 Navnet betyr T im u r den halte. (O. a.)
\
DE LYSE NETTER
15
I lørdagsavisen var det ingen melding fra Samarkand. K anskje det var derfor de tok inn en artikkel om den nye utstillingen i muséet, tenkte Orbeli. H an låste kontoret, sa god kveld til vaktmannen ved personalinngangen og spaserte ut på Slottsplassen. Dette måtte være det mest imponerende arki tektoniske skue i verden, tenkte han: det strålende Vinterpalasset og Eremitasjen ved Neva-bredden, generalstabens ruvende bygning og buegang rett overfor dem, og i midten minnestøtten for Aleksander I. D et var minner om en keiserlig prakt — en prakt som hadde tatt sin begynnelse da Peter den store begynte å senke massive peler ned i Neva-deltaets morass med titu senvis av menneskeliv i driftsutgifter — for å bygge først Peter-Paul-festningen, dernest marinebasen Kronstadt på en av deltaets hundre øyer og en delig palassene, boulevardene og de åpne plassene med all den grandeur som hadde skaffet byen dens mange bevingede tilnavn: Nordens Venedig, det annet P aris. . . Akkurat som Petersburg hedret Katarina II ved å kalle henne Nordens Semiramis, fikk hennes hovedstad den betegnelse som Orbeli satte aller mest pris på: Nordens Palmyra. Semiramis og Palmyra — et pust av Lilleasias gam le romantikk og mystikk i Nord-Russlands vinter og is. St. Pe tersburg, Petrograd, Leningrad, Palmyra — uansett hva man kalte den, fan tes det ikke maken til by, selv om utsikten fra Peters «vindu m ot vest» i øyeblikket var noe redusert av Stalins tyranni. O rbeli ruslet langsomt mot Admiralitetet med det elegante spiret. På den andre siden av N eva raget det tilsvarende spiret på Peter-Paul-festningen og fasaden på universitetsbygningen på Petrograd-siden. Han snudde og gikk mot Nevski Prospekt, den store boulevarden som dikteren Aleksandr Blok kalte «den mest lyriske gate, den mest poetiske i verden» — en gate hvor, som han sa, kvinnene hadde en egen mystikk i sitt vesen, en mørk, eggende skjønnhet i sin fremtreden som man ikke møtte noen andre steder. Alltid hadde denne byen gjort et dypt inntrykk på dem som fikk oppleve den. For noen var den knugende, mystisk, tragisk; for andre eterisk, magisk, mirakuløs. For Lenin var den en sydende slum, en grobunn for agitasjon, intrigering, revolusjon. For Romanovene var den verdens hovedstad, setet for et herrevelde som var salvet med den ortodokse tros velsignelse. A lltid hadde byen fremkalt superlativer; den hadde betatt tilskueren med sine majestetiske plasser og sin rike arkitektur, med samspillet m ellom vann og stein, med granittsøyler og slanke broer, og med vinterens endeløse kulde og sne under en grå himmel. D en var Russlands verksted, Russlands labo ratorium, arnestedet for russisk vitenskap og kunst. H er oppdaget Mendelejev grunnstoffenes periodiske system. Her arbeidet Pavlov med betingede reflekser hos hunder. Her skrev Mussorgski sin ville, betagende musikk, Pavlova la storhertugene for sine yndefulle føtter og D en keiserlige ballett klek ket ut begavelser som Bakst, Diaghilev, Fokin og Nijinski. Leningrad var hovedstaden for Russlands skapende liv. Denne lørdagen — 21. juni — ble det øvet flittig i prøverommene til Statens ballettskole på Aleksandrinski-plassen. Russisk balletts grande dam e, Agrippina Vaganova, var en krevende læremester. Søndag den 22. skulle ensemblet gi en fore stilling i Mariinski-teatret for å markere 30-årsdagen for ballerinaen Ye. M.
16
NATTEN UTEN ENDE
Lukoms debut. Og onsdag den 25. skulle madame Vaganovas avgangskull 1941 gi sin eksamensfremførelse av balletten Bela. Prøvene pågikk hele lør dagen. Madame Vaganova var 63 år gammel, men hun hadde ikke mistet sin vivasitet og heller ikke kortet av på sine strenge krav til perfeksjon. «Hun var like striks som før,» fortalte en av hennes ballerinaer. K arl Eliasberg, direktøren for Leningrad radios symfoni-komité, kom nok så sent hjem til leiligheten sin på Vasilevski-øya denne lørdagen. Også han hadde vært opptatt med prøver utover ettermiddagen. N å satte han seg ned med avisen, og leste blant annet en notis om at det neste dag skulle åpnes en utstilling i Katarina-palasset i Pusjkin i anledning av 100-årsdagen for dik teren Lermontovs død. Han bestemte seg til å se den. En annen kjent mu siker, komponisten Dm itri Sjostakovitsj, hadde helt andre planer. Sjostakovitsj var interessert i fotball, og lørdag ettermiddag kjøpte han billetter til søndagens kamp på Dynamo stadion. Også i Lenfilms vidstrakte studioer på Petrograd-siden var lørdagen pre get av sterk aktivitet. I Kirov Prospekt nr. 10, der de gamle Akvariehavene hadde ligget (og hvor et isslott hadde frydet tallrike generasjoner av unge petersburgere) skulle man ta fatt på innspillingen av en film om komponisten G iinka. Ljudmila Sjtein, hustruen til skuespillforfatteren Aleksandr Sjtein, brukte dagen til å lage skjegg til patriarkalske bojarer, sy kostymer til Tsjernom or, Ruslan og Ludm illa, og forme de gam le russiske hodeplaggene som kalies kokosjn iki. Opptakene skulle begynne mandag. Sjtein var ikke sammen med sin hustru. Som reserveoffiser i arméen var han tidlig på vår parten blitt innkalt til tre måneders tjeneste. D en var han blitt ferdig med for noen dager siden, og han hadde reist til et nytt feriested som forfatterfor eningen disponerte i Karelen, for å ta seg noen velfortjente fridager. Lørdag kveld satt han på en stor, åpen veranda som vendte ut mot sjøen, sammen med en kollega, dramatikeren Boris Lavrenov. D e ble sittende og snakke sammen i timevis mens den svake skumringen vek plassen for et nytt dag gry. Landskapet åndet av fred, men Sjtein husket senere at han hadde sett noen raketter langt borte i horisonten, og da han gikk og la seg ved fire tiden mente han at han hørte fjern flydur over Finskebukten. H ele lørdagen igjennom hadde folk kommet og gått i Smolni, det vid strakte komplekset av klassiske russiske bygninger ved Neva — en gang en skole for unge adelsdamer, men siden 1917 et symbol på revolusjonen. D et var her Lenin og hans bolsjeviker hadde opprettet sin kommandopost foran statskuppet i november 1917, og siden hadde det kommunistiske par tiapparatet i Leningrad hatt sitt hovedkvarter her. Denne dagen holdt Leningrads kommunistparti noe som de kalte en ut videt plenumssesjon — et møte hvor sekretærene i byens partiorganisasjon, fabrikkdirektører, økonomiske spesialister, fagforeningsrepresentanter og re presentanter for byens sivile myndigheter drøftet en lang rekke viktige spørs m ål: gjennom føringen av direktivene fra den 18. partikongress og nye pla ner for industrireisning. M øtet i Smolnis forsamlingssal — den samme salen der Lenin hadde pro klam ert revolusjonens seier — sluttet først utpå kvelden. Noen av delegatene
DE LYSE NETTER
17
begav seg hjem. Andre sluttet seg til strømmen av spaserende som nøt den lyse sommerkvelden langs byens brede boulevarder. D e stanset og kikket nysgjerrig på nyoppslåtte plakater som kunngjorde at Prokofjevs ballett R o m eo og Ju lie ville bli fremført i Mariinski-teatret neste dag, med Galina Ulanova i hovedrollen. På andre plakater stod det: «Anton Ivanovitsj er s i n t ... Anton Ivanovitsj er sint.» D et var ikke alle delegatene som oppfattet at dette var forhåndsreklame for en ny film som snart skulle settes opp på Leningrads største kinoer. D e rystet forundret på hodet og spaserte videre for å kikke i butikkvinduene på Nevski Prospekt. Hovedaktørene fra plenumsmøtet spaserte ikke. D e drog direkte til sine kontorer og holdt seg i nærheten av telefonen. Like før de forlot Smolni had de de fått en lavmælt beskjed: «D ra ikke for langt. D et kan skje noe i natt.» Ikke et ord var blitt sagt om hva som kunne skje. Men de var vant til å utføre partiets ordre med blind lydighet og uten å komme med spørsmål; følgelig satt de nå ved sine telefoner og kjederøkte sigaretter mens de stirret på de enorme papirhaugene som de aldri klarte å arbeide seg igjennom — og undret seg på hva som var i gjære. Ikke alle partilederne drog til sine kontorer. M ikhail Kosin, partiets organisasjonsleder i de store Kirov-stålverkene, kjørte til sommerhytten sin ved M øllebekken noen kilometer utenfor Leningrad, for å tilbringe natten sammen med sin familie. Han hadde ingen telefon i sommerhytten, men sjåføren hans kjørte direkte tilbake til fabrik ken for å kunne varsle sin sjef hvis noe skjedde. I forstaden Pusjkin — keisertidens Tsarskoje Selo — lå det ung kjærlighet i luften; snesevis av forelskede par vandret i alléene m ellom lindetrærne og i den store parken rundt Rastellis strålende Katarina-palass. Her hadde dikter ne Aleksander Pusjkin og Aleksandr Blok en gang levd; nå var det en ny generasjon av unge russere — mange av dem kom rett fra eksamensbordet — som vandret gjennom den svale sommernatten. D e stanset opp og lyttet idet de nærmet seg porten til slottsområdet. Fra de lave bygningene som kalles Halvmånen strømmet tonene fra en Skrjabin-sonate ut gjennom åpne vinduer og fylte natten med vellyd. D et var komponisten Gavriil Popov og hans hustru som spilte flygel i hver sitt rom, bare adskilt av forheng. Popovs opera A leksan der N evski ble på denne tiden innøvd i Mariinski-teatret og skulle ha premiere til høsten. Katarina-parken var et rede for skapende kunstnere. Like i nærheten ar beidet komponisten Boris Asafjev med orkestreringen av sin opera D en sla viske skjønnhet, som var bestilt av operaen i Baku til den kommende N izami-festivalen. I en av naboleilighetene satt romanforfatteren Vjatsjeslav Sjisjkov, som for et par dager siden var kommet tilbake fra ferie på Krim , ved sitt skrivebord og leste korrektur på en lang historisk roman. H ele vinteren igjennom hadde den unge forfatteren Pavel Luknitski bodd og arbeidet i det samme huset som Sjisjkov; det var Aleksei Tolstois gamle villa som nå var blitt rekreasjonsbolig for forfattere. D en 16. juni hadde Luknitski — en høy, mørk og vakker mann som ennå var ugift — lagt siste hånd på sin nye roman og sendt den til forleggeren. N å var han i Leningrad og funderte på hva han skulle foreta seg. K anskje han kunne reise til for2. D e 900 dagene
18
NATTEN UTEN ENDE
fattemes nye feriested i Karelen. D et var en vakker natur der, og huset lå ikke langt fra sjøen. I alle fail ville han gjøre bruk av en invitasjon han had de fått i posten dagen i forveien. Forfatterorganisasjonen skulle arrangere en tur til den gamle M annerheim-linjen i K arelen som hadde vært i russer nes hender siden vinterkrigen. Turen skulle gå med buss, med avgang fra Le ningrad presis kl. 7.30 den 24. juni. I et stort hus i Gribojedov-kanalen nr. 9, ikke langt fra Nevski Prospekt, satt lyrikeren Vissarion Sajanov i fortrolig samtale med en gammel venn, en fabrikkarbeider som han hadde m øtt under vinterkrigen mot Finland. Saja nov hadde vært krigskorrespondent; vennen hadde vært politisk offiser i en oppklaringsavdeling. Over en flaske vodka gjenkalte de minnene om den bitende kulden i de finske skogene, om kamerater som hadde kommet hel skinnet gjennom prøvelsene og om andre som aldri kom hjem. Tim ene gikk fort, som alltid i godt samvær, og langt over midnatt tok vennen farvel. Sajanov, en middelaldrende mann med rundt ansikt og gullinnfattede bril ler, fulgte vennen et stykke på vei før han gikk hjem og til sengs. Byen var stille i disse grytidlige morgentimene — stille, men fylt av et underlig, diffust lys som dempet alle farver, visket bort skyggene og kastet en eterisk glans over de store steinfasadene. Med ett hørte han stemmer, unge stemmer som sang: « D a le k o . . . dale ko» — en populær russisk sang om en forelsket ung gutt som er langt borte fra hjem m et og sin elskede. Stemmene ble sterkere, og nede i gaten kom en flokk studenter til syne — pikene i hvite kjoler som tegnet seg skarpt mot de grå omgivelsene, guttene i hvite skjorter og marineblå bukser. H ele flokken gikk arm i arm og sang med en skjønnhet som var nesten overjordisk. N å var storbyen Leningrad falt i søvn — bortsett fra enkelte ungdommer. På Petrograd-siden var forfatterinnen Vera K etlinskaja på hjemvei langs Kirov Prospekt, da hun fikk øye på en ung gutt som løftet sin venninne opp på skuldrene så hun kunne nå opp til en jasminbusk. D et unge paret gikk vi dere og kom til Kam enni Ostrov-broen over bielven M alaja Neva. Broklaffen var hevet, og mens de stod og ventet begynte piken å småhutre. Gutten forsøkte å legge armen om henne, men hun vred seg ertende unna og sa: «D et er i hvert fall en dumhet jeg aldri vil gjøre — gifte meg med deg!» «Hvorfor vil du ikke det?» spurte gutten med oppriktig fortvilelse i stem men. «Hvorfor?» «D et er det jeg ikke kan begripe selv!» svarte piken. Endelig ble broen senket. I taushet gikk det unge paret over; piken holdt ennå jasminkvisten i hånden. De skiltes på hjørnet. Piken gikk noen skritt, så snudde hun seg og ropte: «Fed ja!» «Ja?» «Kom innom i overmorgen, så skal du få tilbake bøkene dine.» «Javel,» sa gutten. «Lever dem til din mor hvis du ikke er hjemme. Jeg kommer innom i løpet av ettermiddagen.» D et unge paret forsvant. Avenyen strakte seg tom og tyst. Leningrad sov seg igjennom resten av denne natten som ikke var noen n a tt. . . den lengste og lyseste av de lyse netter.
Ikke alle sov
som sov den natten. Ikke armégeneral K irill A. Meretskov, nå viseforsvarsminister. Ved midnatt gikk han ombord i ekspresstoget D en røde pil i Moskva for å reise til Leningrad i et viktig oppdrag. I timevis ble han stående og se ut av vinduet i sin elegante kupé med polerte mahognypaneler, blanke messingbeslag og briisselteppe på gulvet. Han reiste i en av de gam le vognene som hadde til hørt det franske Wagon-Lits-selskapet, en arv fra den keiserlige fortiden. Nord for Moskva skar søkelyset på Den røde pils lokomotiv gjennom skum ringen, og så — idet toget slo inn på den lange, rette strekningen som var stukket ut av tsar N ikolai I ’s ingeniører — lysnet horisonten i øst. Meretskov kjente dette landet godt. I årene 193 9 —4 0 hadde han vært sjef for Lenin grad militærdistrikt. D et var han som hadde ført kommandoen over sovjet troppene under vinterkrigen m ot Finland. H an hadde kjent Leningrad siden revolusjonens dager. Nesten hver eneste kilometer med tett furuskog og giis sen bjerkeskog m ellom Moskva og Leningrad var velkjent for ham. Idet landskapet åpnet seg i det kjølige lyset, stod han ved vinduet og så solen stige på en blekblå himmel. Igjen kjørte toget gjennom et tett skogbelte, og så over en lang strekning med vasne myrer. Plutselig drønnet hjulene hult mot en bro, og elven Yolkhovs dovne vannspeil lå foran ham. Flere myrer igjen, flere furuskoger, og enda flere m yrer. . . General Meretskov kjente en stigende spenning i seg ved gjensynet med Leningrads omland; det var en blanding av uro, bekymring og stolthet. Han tenkte på Pusjkins ord: e t var ik k e a l l e
D
Vis ditt banner, du Peters by, Og stå fast som Russiand s e lv . . . I taushet stod generalen ved vinduet; ansiktet hans røbet noe av den an spenthet han følte mens toget raskt nærmet seg Peters hovedstad. D et var mye som måtte utrettes så snart han kom dit.I I Østersjø-handelsflåtens låvelignende kontorbygninger ved siden av pas sasjer- og godshavnen i Neva bredte det seg lørdag 21. juni en stadig sterkere overbevisning om at noe underlig var i gjære. Men ingen visste hva det var. A ller mest foruroligende var tausheten i Moskva, tausheten i departementet. D et hadde begynt fredag. Da N ikolai Pavlenko, visesjefen for den poli-
20
NATTEN UTEN ENDE
tiske avdeling, kom på kontoret fredag morgen, lå det et merkverdig radio telegram på bordet hans, undertegnet «Juri». Meldingen var sendt i klarspråk og var mottatt like før daggry. Den lød: «B lir holdt tilbake. K an ikke forlate havnen. Send ikke andre s k i p ... J u r i . . . J u r i . . . Tyske havner hol der tilbake sovjet-skip. . . Protester. . . J u r i . . . Juri.» Meldingen skrev seg nesten sikkert fra det sovjetiske lasteskipet Magnitogorsk, som losset i den tyske havnen Danzig. Telegrafisten på M agnitogorsk het Ju ri Stasov, og personalet på radiosentralen i Leningrad kjente igjen den karakteristiske sendestilen hans. Hva betydde det? Hva skulle man gjøre? M agnitogorsk ble anropt, men svarte ikke. Det gjorde heller ikke fem andre sovjetiske skip som befant seg i tyske havner. «Juri»-meldingen ble videresendt til Moskva. Ingen reaksjon. Pavlenko lot ikke saken hvile med det. Han ringte til sekretæren i Leningrads regionale partikomité, Aleksei A. Kusnetsov, og ba om råd. Kusnetsov mente at man nok burde ta visse forholdsregler, men advarte om at «Mosk va ganske sikkert er i ferd med å ta seg av saken.» Foreløbig kunne man ingenting gjøre med de skipene som allerede befant seg i tyske farvann, men flåtemyndighetene besluttet ikke å sende flere skip vestover før de fikk vite hva som foregikk. M/S Vtoraja P jatiletka og S/S Lunatsjarski, som begge var bestemt for tyske havner, fikk ordre om å legge bi i Finskebukten og hol de seg klar til å søke havn i Riga eller Tallinn. H ele lørdagen igjennom ventet handelsflåtens ledelse på instruks fra Mosk va. D et kom ingen. Pavlenko spurte igjen sekretær Kusnetsov til råds. Han sa seg enig i at V toraja P jatiletka skulle omdirigeres til Riga og Lunat sjar ski beordres tilbake til Leningrad. D ette var en helt usedvanlig demonstrasjon av initiativ på lavere plan i sovjet-byråkratiet: de handlet uten instruks fra Moskva. Andre skip som befant seg i Østersjøområdet fikk ordre om å holde seg i stadig kontakt med Leningrad. Utpå kvelden trådte handelsflåtens ledere sammen til møte. Søndag var vanligvis fridag, men de besluttet at toppledelsen skulle møte opp på konto ret og at resten av personalet skulle holde seg i byen så det var lett å få tak i dem om det skulle trenges. De administrative og politiske avdelingslederne og deres nærmeste medarbeidere, blant dem Pavlenko, ble på kontoret til langt på kveld før de gikk hjem. Leningrad militærkommando omfattet en vidstrakt del av Sovjetunionen. I krigstilfelle ville den bli kommandosentrum for en region som strakte seg fra Østersjøen og helt nord til Kolahalvøya. Underordnet denne komman doinstansen, forsåvidt angikk landoperasjoner, var også admiral Arseni G. Golovko og hans N ordflåte med stasjon i Poljarni på Murmansk-kysten. Admiral Golovko hadde sendt en rekke foruroligende rapporter til Moskva: i de siste ukene var tyske rekognoseringsfly stadig blitt iakttatt over sovjetisk forsvarsanlegg. Hva skulle han gjøre? Svaret var: «Unngå provokasjon. Skyt ikke mot mål i stor høyde.» Golovko ble stadig mer urolig. D en foregående onsdag, 18. juni, var sje fen for Leningrad militærdistrikt og Golovkos nærmeste overordnede i det
IKKE ALLE S@V
21
regionale sovjetiske kommandosystemet, generalløytnant Markian M. Popov, kommet til Murmansk. Golovko trodde at han nå ville få en forklaring på de mystiske hendelsene den siste tiden, men han ble skuffet. Popov innskren ket seg til å spørre om arbeidet på nye forsvarsanlegg, nye flyplasser, forsy ningsdepoter og forlegninger. Hvis han visste noe om den aktuelle situasjonen, røbet han det ikke. «Tydeligvis vet han ikke mer enn vi gjør,» skrev Golovko i sin dagbok 18. juni. Sørgelig. En slik uvisshet er ikke noe lystelig perspektiv i tilfelle av et plutselig angrep. Om kvelden reiste Popov til Leningrad. Je g fulgte ham til K ola. Han spanderte en avskjeds-øl på oss i sin spesielle bil, og dermed var vårt møte slutt. Fra Moskva heller ingen klar beskjed. Situasjonen er fremdeles uklar. Den ble ikke klarere torsdag 1 9 -juni. Flere tyske fly ble observert. Fredag skjedde ingenting. Lørdag åpnet Stanislavski-ensemblet fra Moskva sin som merturné med en fremførelse av Offenbachs operette La P érichole i M ur mansk. Golovko bestemte seg til å overvære forestillingen. Han tok med seg sin representant i militærrådet, A. A. N ikolajev, og sin stabssjef, viseadmi ral S. G . Kutsjerov. Teatersalen var fylt til siste plass, og mange stod. Golovko slappet av og lot musikken feie bekymringene bort. D et samme gjorde hans medarbeidere, såvidt han kunne skjønne av ansiktsuttrykket de res. Også publikum ellers virket avslappet og vel til mote, og det skyldtes kan skje nettopp at admiralen og hans følge var til stede. «Simasjonen kan ikke være så ille — sjefene er jo her.» D et var dette han mente å kunne lese i ansik tene ute i lobbyen i mellomaktene. Underveis tilbake til hovedkvarteret snakket Golovko, N ikolajev og K u t sjerov bare om operetten. Admiralen ankom til hovedkvarteret litt før mid natt, bestilte te og satte seg ned for å studere den siste situasjonsrapporten.I I kystforsvarets hovedkvarter i Kingisepp (Arensburg) på øya Saarema utenfor kysten av Estland — også en del av Leningrad militærdistrikt — til bragte m ajor M ikhail Pavlovski storparten av lørdagen på sitt kontor. Han hadde i flere dager på rad mottatt rapporter om en usedvanlig tysk aktivitet, men lørdag kom det ingen nye meldinger. Idet han skulle forlate kontoret, ringte telefonen. Det var en venn av ham i 10. grense regiment, m ajor Sergei Skorodumov. «Kunne du tenke deg å ta med din bedre halvdel og bli med i teatret? N K V D s sang- og danseensemble gir konsert, og jeg har billetter.» Pavlovski sa at han måtte spørre sin kone først. «H ar det vært noen nye episoder i dag?» spurte han. «Nei, absolutt rolig,» svarte Skorodumov. D e to ekteparene gikk på konserten. Etterpå spaserte de hjem. D et var stille i byen; folk flest hadde gått til ro til tross for at det ennå var så godt som høylys dag.
22
NATTEN UTEN ENDE
Pavlovski og hans kone var i ferd med å kle av seg da telefonen ringte. M ajoren ble beordret tilbake til hovedkvarteret omgående. «Hva er det?» spurte hans kone engstelig. «Jeg aner ikke, Klavdija,» svarte han. « Je g vet absolutt ingenting; kan skje det bare er en øvelse.» Han kysset henne, åpnet døren forsiktig for ikke å vekke de sovende bar na, og gikk. D et var like før midnatt. D et som skjedde i Leningrad-området, skjedde også i andre grenseregioner. Armégeneral Ivan I. Fedjuninski var sjef for 15. geværkorps som hadde hovedkvarter i Kovel og forsvarte Bug-sektoren av midtfronten. Han hadde vært meget bekymret siden onsdag den 18., da en tysk soldat deserterte til hans linjer og fortalte at et tysk angrep mot Sovjetunionen var planlagt og ville bli satt i gang klokken 0 4 .0 0 den 22. juni.1 D a Fedjuninski rapporterte dette til sin overordnede i 5. armé, general M. I. Potapov, fikk han til svar: «T ro ikke på provokasjoner!» Men fredag, da Fedjuninski kom tilbake fra regionale manøvrer, møtte han general Konstantin Rokossovski som var sjef for et mekanisert korps attasjert 5. armé. O g Rokossovski avfeide ikke mulig heten for et forestående tysk angrep; han delte tvert om Fedjuninskis be kymring.12 D et ble sent før Fedjuninski gikk til sengs lørdag kveld. Men han fikk ikke sove. Etter en stund stod han opp og ble stående ved et åpent vindu og røke en sigarett. Han så på armbåndsuret. K lokken var 01.30. V ille tyskerne 1 Det har vokst frem en omfattende litteratur omkring denne episoden, og det hersker uenighet om det nøyaktige tidspunktet da desertøren tok seg frem til de russiske linjene. Av operasjonsdagboken for 9 0 . grensevaktavdeling fremgår det at dens 4. avdeling kl. 21.00 den 21. juni pågrep en tysker som hadde krysset linjene. Han opplyste at han het Alfred Liskof og var soldat i 2 22. infanteriregiment av 74. infanteridivisjon. Han overgav seg i Vladimir-Volinski og fortalte at tyskerne hadde ordre om å gå til angrep kl. 0 4 .0 0 neste morgen. Dette hadde han hørt av sin overordnede, en løytnant Schultz, og dessuten hadde han sett tropper som gikk i stilling for angrep. Meldingen ble sendt via en direkte linje av en major Bitsjevski til sjefen for Ukraina grensekommando i Kiev og ble videresendt til hovedkvarteret for 5. armé i Lutsk. Meldingen ble også sendt til sjefene for 87. infanteri divisjon og 4 1 . stridsvogndivisjon i Vladimir-Volinski. A. B. Kladt har i Istorija SSSR nr. 3 1965 hevdet at det måtte være denne desertøren Fedjuninski snakket om, og at han hadde husket feil med hensyn til datoen. I sin «hemmelige tale» 25. februar 1965 nevnte Nikita Krusjtsjov en desertør som gav russerne opplysninger om angrepet kvelden før det ble satt i gang (sannsynligvis den samme Liskof). Han hevdet av opplysningen ble forelagt Stalin om kvelden 21. juni, men at Stalin avfeide den. Liskof ble berømt i krigens første tid. Han kom med en erklæring der han oppfordret alle tyske soldater til å styrte Hitler-regimet. Det ble slått opp store plakater med bilde av ham og teksten: «Det hersker en deprimert stem ning blant de tyske soldater.» Dm itri Stsjeglov så disse plakatene på gatene i Leningrad 28. juni. (Dmitri Stsjeglov, V. Opoltsjenii, Moskva 1960, s. 8.) 2 Rokossovski var imidlertid ikke mer bekymret enn at han hadde tenkt å dra på fisketur i helgen 2 1 .-2 2 . juni. Det ble ingenting av fisketuren, men årsaken var at det i siste øyeblikk ble arrangert en konsert i hans hovedkvarter i Novograd-Volinski. Derfor var Rokossovski til stede og kunne alarmere sine avdelingssjefer. Men de fikk ordre om å begi seg til sine avdelinger først «etter konserten». (N . V. Kalinin, Eto v Serdtse Mojem Navsegda, Moskva 1967, s. 8 - 9 .)
IKKE ALLE SOV
23
angripe i natt? A lt virket rolig. Byen sov. Stjernene glitret på en asurblå him mel. «Er dette den siste fredsnatten?» spurte Fedjuninski seg selv. «V il mor genen bringe noe helt annet?» Han grublet fremdeles på dette da telefonen ringte. D et var hans sjef, gene ral Potapov. «Hvor er D e?» ville han vite. « Je g er hjemme,» svarte Fed juninski. Potapov gav ham ordre om øyeblikkelig å dra til stabshovedkvarteret og være klar til å motta en melding over den spesielle sikkerhetsgraderte linjen — den såkalte VC-telefonen. Fedjuninski ventet ikke på at bilen hans skulle innfinne seg. Han slengte en frakk over skuldrene og løp til stabshovedkvarteret. V C -linjen viste seg å være i uorden. Han fikk forbindelse på den vanlige telefonen, og Potapov gav ham ordre om å sette sin divisjon i alarmberedskap. «M en svar ikke på provokasjoner,» advarte Potapov. Idet Fedjuninski la på røret, hørte han en salve pistolskudd — bilen som var sendt for å bringe ham til stabshoved kvarteret ble beskutt av tyske infiltratører som hadde sneket seg gjennom linjene.1 Viseadmiral Vladimir Tributs som i egenskap av sjef for Østersjøflåten bar ansvaret for å verge innseilingen til Leningrad m ot en eventuell angriper, had de fulgt begivenhetene denne dystre våren 1941 med utilslørt bekymring. I kanskje større grad enn noen annen sovjetisk offiser var Tributs oppmerksom på den livlige aktivitet tyske fly, ubåter, transportfartøyer, agenter og sympa tisører la for dagen. Selv om han likte det dårlig (av sikkerhetsmessige grun ner og fordi det er et stort arbeide å anlegge en ny flåtebase) hadde Tributs flyttet Østersjøflåtens hovedkvarter fra dets gam le tilholdssted i festningen Kronstadt i Leningrad til havnebyen Tallinn, 3 0 0 kilometer lenger vest. Flyt ningen skjedde like etter at de baltiske statene var blitt innlemmet i Sovjet unionen sommeren 1940. Dermed fikk Tributs en observasjonspost innenfor de nyvunne og bare delvis assimilerte baltiske områdene. Allerede i mårs 1941 begynte han å rapportere om tyske troppeinnrykninger i Memel, like på den andre siden av grensen. I samme måned ble tyske overflyvninger et daglig fenomen i de fleste Østersjø-basene. I juni regnet Tributs med at det var stasjonert minst 4 0 0 tyske stridsvogner bare n æ n kilometer fra grensen. Enda mer illevarslende var adferden til de tyske ingeniørene og teknikerne som var engasjert av sovjet-marinen. Russerne hadde i slutten av 1939 kjøpt en uferdig tysk krysser, Liltzow. Våren 1 9 4 0 ble den tauet til Leningrad for å bli ferdigbygd på de store skipsverftene der. Flere hundre tyske spesialister arbeidet på Liitzow. I april oppstod det forsinkelser i tilførselen av deler og utstyr fra Tyskland, til tross for at tyskerne tidligere hadde vært uhyre punkt lige. Tributs nevnte forsinkelsene for marineministeren, admiral N . G. Kusnetsov, som tok opp saken med Stalin. Men Stalin sa bare at man skulle «holde øye med situasjonen». 1 Det ble senere meldt om en rekke lignende angrep, deriblant ett som var rettet mot Fedjuninski. Grigori Baklanov har fortalt om det i sin bok Ju l 41 goda, men han oppgir tidspunktet til kvelden den 2 1 . juni istedenfor de tidlige morgentimer den 22. (Grigori Baklanov, Ju l 41 goda, Moskva 1 965, s. 1 1 4 -1 1 5 .)
24
NATTEN UTEN ENDE
N oe senere begynte de tyske ingeniørene å vende hjem under forskjellige påskudd, den ene etter den andre. Ved utgangen av mai var det bare tyve av dem tilbake i Leningrad, og den 15. juni hadde sistemann forsvunnet. Samtidig forsvant tyske skip fra sovjetiske farvann. Den 16. juni fantes det ikke ett eneste igjen. Tributs ble så foruroliget av alt dette at han den 19. juni sammenkalte sitt militære råd og besluttet å beordre alarmberedskap av 2. grad for Østersjøflåten. Stabssjefen, viseadmiral Ju ri A. Pantelejev, begynte å konsipere ordren mens Tributs ringte til admiral Kusnetsov i Moskva. «Kam erat kommissær,» sa han til Kusnetsov, «vi er kommet til den kon klusjon at et tysk angrep er mulig hvilket øyeblikk som helst. V i må begynne å legge ut minefelter, ellers kan det bli for sent. Og jeg mener det er livsvik tig å øke flåtens operasjonsberedskap.» Tributs lyttet et øyeblikk til Kusnetsov, så la han på røret. «Han gar med på alarmberedskap,» sa han til Pantelejev, «men gir oss ordre om å være forsiktige og unngå provokasjon. Og vi er nødt til å vente med mineutlegningen. Jaha, la oss så gå i g a n g . . ,» x Om kvelden den 21. juni var samtlige sjøforsvarsanlegg i Leningrad-distriktet — Østersjøflåten, landbasene, kystartilleriet så langt vest som til Libau (Lipaja), fortene på småøyene, festningen Hango, ubåtene, patruljefartøyene og andre sjøgående enheter — alle sammen satt i alarmberedskap av 2. grad, dvs. ett trinn under full kampberedskap. Skarp ammunisjon var distribuert. Alle permisjoner var inndratt. A lle poster ombord og i land hadde full be manning. Tributs og hans stab hadde forlatt gamlebyen i Tallinn og gått i bered skap i sin krigskommandopost, et underjordisk anlegg utenfor byen. Tributs mottok enda en alarmerende melding. Den kom fra et vaktfartøy, ubåten M—96, som patruljerte nær innløpet til Finskebukten. Kaptein A. I. M ari nesko meldte at han ca. kl. 0 4 .0 0 den 21. juni hadde observert en konvoi på toogtredve transportfartøyer, derav flere som førte tysk flagg, i nærheten av Bengtskår fyr. Den kvelden var admiral Tributs i stadig kontakt med admiral Kusnetsov i Moskva. Marineministeren var en erfaren offiser. Han hadde tjenestgjort i marinen siden han kom til skjels år og alder, og i slutten av 3 0-årene hadde han vært i Spania og virket som den spanske marines rådgiver under borger krigen. Han delte Tributs’ bekymring, men han kunne ikke foreta seg særlig mye uten instrukser fra overkommandoen. Han hadde satt sjøforsvarskrefAv Kusnetsovs memoarer fremgår det at initiativet til alarmberedskap av 2. grad kom fra ham. I hvert fail vet man at Kusnetsov den 19. juni utstedte ordre om alarmberedskap ikke bare for Østersjøf låten, men også for Nordflåten og Svartehavsflåten. Ordren ble ut stedt av Østersjøflåtens militære rad, ifølge K. L. Orlov, Borba Sa Sovjetskuju Pribaltiku v Velikoi Otetsjestvennoi Voine, 1 9 4 1 - 4 3 , Riga 1966. (N . G. Kusnetsov, Nakanune, Moskva 1966 s. 109, Orlov s. 52.) Tyskerne hadde allerede begynt å legge ut miner i Finskebukten, men dette ble ikke oppdaget av den sovjetiske Østersjøflåtens patruljer. Viseadmiral N . K. Smirnov hevder at somlingen med a legge ut sovjetiske minefelter var årsaken til at mineleggeren G nevni gikk tapt og at krysseren Maxim Gorki ble skadet av tyske miner i Finske bukten. (N . K. Smirnov, Matrosi Sasjtsjisjajut Rodinu, Moskva 1968 s. 18.) ,
IKKE ALLE SOV
25
tene i alarmberedskap av 2. grad på eget ansvar, og kalte det en «manøver». I virkeligheten var det et tiltak for å møte et overraskende angrep. Tributs og Kusnetsov konfererte igjen med hverandre etter kveldens situa sjonsrapport fra marinens visestabssjef V. A. Alafusov (stabssjefen, admiral I. S. Isakov, hadde reist til Sevastopol i forbindelse med marineøvelser i Svar tehavet). Tributs sa at han fant situasjonen så alvorlig at han og hans stab aktet å bli i kommandoposten hele natten igjennom. Kusnetsov gjentok at han ikke kunne foreta seg noe mer så lenge han ikke hadde fått instrukser fra høyere hold. Begge var meget nedtrykt da de avsluttet samtalen. Kusnetsovs bekymring steg utover kvelden da han snakket med Svartehavsflåtens hovedkvarter i Sevastopol og Nordflåtens hovedkvarter i Poljarni, og også han bestemte seg til å bli på post om natten. Igjen telefonerte han til flåtesjefene og oppfordret dem til å være på vakt. «I overkommandoen var alt rolig helt til sent på kvelden den 21. juni,» skrev Kusnetsov i sine memoarer. «Ingen ringte til meg og ingen viste noen interesse for flåtens beredskap.» En gang mellom kl. 2 2.30 og 2 3 .0 0 ble Kusnetsov oppringt av forsvarsmi nisteren, marskalk Sem jon K . Tim osjenko, som sa: « Je g har noen meget vik tige opplysninger. K om hit med det samme.»1 Sammen med sin stedfortreder, Alafusov (som var meget bekymret fordi uniformen hans var krøllet og han ikke hadde tid til å skifte), skyndte Kus netsov seg ut av kontoret. Forsvarskommandoen lå ikke langt fra marinedepartementet — bare et lite stykke lenger nede i Frunze-gaten — og de to mennene gikk til Timosjenkos kontor, som lå i en liten bygning rett overfor inngang nr. 5 i forsvarsdepartementet. «Etter en lummer og varm dag,» minnes Kusnetsov, «var det kommet en kort og kraftig regnskur, og luften kjentes nå mye friskere.» Unge par spaserte i ro og mak på boulevarden, og et sted i nærheten var en dansetilstelning i full sving. D e hørte den skrattende lyden av en grammo fon gjennom et åpent vindu. D e to mennene småløp opp trappen til annen etasje i forsvarsdepartemen tet. D e tunge, røde gardinene blafret svakt i kveldsbrisen, men luften inne i bygningen var så trykkende at Kusnetsov knappet opp jakken da han kom inn i Timosjenkos kontor. Ved bordet satt generalstabssjefen, general Georgi K . Sjukov. Marskalk Tim osjenko var i ferd med å diktere et telegram, og Sjukov fylte ut en telegramblankett. Han hadde flere blankettblokker foran seg og hadde allerede brukt mer enn halvparten av dem. D et var tydelig at de to hadde vært i arbeide i flere timer. 1 Kusnetsov har skrevet flere versjoner av det som hendte denne kvelden. I en versjon oppgir han tidspunktet for Timosjenkos oppringning til kl. 2 2 .3 0 , og i annen til 23-00. Antagelig var klokken nærmere 23 .0 0 . Kusnetsov tilbragte bare noen minutter hos Timo sjenko. Han drog rett tilbake til sitt kontor, og omkring kl. 2 3 .3 0 ringte han igjen til Tributs. (N . G. Kusnetsov, «Pered Voinoi,» Oktjabr nr. 11, nov. 1965; N. G. Kusnetsov, «Pered Velikim Ispitanijem,» Neva nr. 11, nov. 1965; N. G. Kusnetsov, «Stranitsi Bilogo,» V opr osi Istorii nr. 4, april 1965; N . G. Kusnetsov, «Osasjdenni Leningrad i Baltiiski Flot,» Voprosi Istorii nr. 8, august 1965; N . G. Kusnetsov, Nakanune.)
NATTEN UTEN ENDE
26
«D et er mulig at tyskerne kommer til å angripe, og det er nødvendig at flåten er i beredskap,» sa Timosjenko. «Jeg ble alarmert av disse ordene,» skriver Kusnetsov, «men de var ikke på noen måte uventet. Jeg rapporterte at flaten allerede var i høyeste militære beredskap og aw entet nærmere ordre. Je g ble der i noen minutter til for a få et nøyaktig bilde av situasjonen, men Alafusov løp tilbake til sitt kontor for å sende iltelegrammer til flåten. Je g håper inderlig at vi har tilstrekkelig tid på oss, tenkte jeg idet jeg gikk tilbake til marinedepartementet.» Kusnetsov ringte øyeblikkelig til Tributs. «D et gikk ikke mer enn tre minutter før jeg hørte stemmen til Vladimir Filippovitsj Tributs i telefonen. Ikke vent til du får telegrammene som er underveis,» sa jeg. «Sett flåten i operativ beredskap nr. 1 — kampberedskap. Je g gjentar: kampberedskap. Je g vet ikke nøyaktig når forsvarsdepartementet hadde fått ordren: «Vær klar til å slå fienden tilbake.» Men jeg fikk ingen opplysninger før kl. 2 3 .0 0 den 21. juni. Klokken 23.35 avsluttet jeg min telefonsamtale med sjefen for Østersjøflåten. Og klokken 2 3 .3 7 var - som det fremgår av operasjonsdagboken — kampberedskap nr. 1 blitt kunngjort. D et vil si at i løpet av to minutter hadde alle avdelinger av flåten begynt a motta ordren om å «slå tilbake et mulig angrep».»1 1 Kusnetsov sendte åpenbart to telegrammer. Det første var et iltelegram, og han har gjengitt teksten slik: «SF K BF CH F PV F D R F Kampberedskap nr. 1 omgående Kusnetsov.» Bokstavgruppene er ganske enkelt betegnelser pa adressatene, som var henholdsvis Nord-, Østersjø- og Svartehavsflåtene samt elveflotiljene pa Pinsk og Donau. Den neste meldingen var mer utførlig: «I løpet av 22. og 23. juni er tysk angrep mulig. Tysk angrep kan begynne med provokatoriske aksjoner. V år oppgave ikke a gi støt til provokasjon som kan øke kom plikasjonene. Samtidig må flåter og flotiljer være i full kampberedskap for å møte plutselige slag fra tyskerne eller deres allierte. Jeg beordrer: ga over til kampberedskap nr. 1, om hyggelig kamuflert. Rekognosering i fiendtlig territorialfarvann er kategorisk forbudt. Ingen andre aksjoner skal tas uten særskilt tillatelse.» Ifølge Pantelejev, som hadde ansvaret for å varsle alle avdelinger av Østersjøflåten om den nye beredskapen, hadde alle dens kommandoinstanser kvittert for ordren om beredskap nr. 1 innen kl. 0 1 .4 0 søndag 22. juni. Kusnetsov sier at ordren om beredskap nr. 1 ble kunn gjort i Hango, Østersjøbasene og andre anlegg innen tyve minutter etter hans telefonsamtale med Tributs. (Kusnetsov, Oktjabr nr. 11, november 1965, s. 167.) Et annet sted sier han at alle flåteavdelinger var i beredskap nr. 1 innen klokken 0 4 .0 0 . (Kusnetsov, V opr osi lstorii nr. 8, august 196 5 , s. 110.) Individuelle rapporter fra basene tyder på at Libau og Ventspils var gått i beredskap nr. 1 klokken 0 2 .4 0 . Admiral Golovko rapporterte at alle hans avde linger av Nordflåten var gått i beredskap innen 0 4 .2 5 . Svartehavsflåten meldte at Sevastopol var i beredskap nr. 1 klokken 0 1 .1 5 og andre avdelinger innen 0 2 .0 0 . Donau-flotiljen rap porterte beredskap nr. 1 kl. 0 2 .2 2 . I den offisielle sovjetiske historien om krigen i Østersjøområdet biir det antydet at ordren om å gå over til beredskap nr. 1 ble gi tt av Kusnetsov etter inntrengende anmod ninger fra admiral Tributs, som sies å ha telefonert til marineministeren gjentatte ganger i løpet av kvelden den 21. juni. I den samme beretningen hevdes det (muligens feilaktig) at det lengste telegrammet fra Kusnetsov ikke ble mottatt før kl. 0 2 .3 0 og at teksten lød: « ... mandag 23. juni er et plutselig angrep fra det fascistiske Tyskland mulig, men det er også mulig at det bare vil være en provokasjon.» (I. I. Asarov, Osasjdennaja Odesset, Moskva 1 962, s. 12. N . Rybalko, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 6 , juni 1963, s. 6 3 . Kusnetsov,
IKKE ALLE SOV
27
N atten som ikke var noen natt, ble til en ny dag, og kalenderen viste 22. juni. Senere skulle Kusnetsov skrive: «D et finnes begivenheter som ikke kan utslettes av hukommelsen. N å er det gått et kvart århundre, men jeg husker nøyaktig hendelsene denne tra giske kvelden og natten mellom 21.—22. juni.» Neva nr. 11, november 1 965, s. 157. V. Atsjkasov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 5, mai 1 9 6 3 , s. 104. I. I. Loktionov, Dunaiskaja Flotilija v Velikoi Otetsjestvennoi Voine, Moskva 1962, s. 15. G. F. Godlevskii, N . M. Gretsjaniuk, V. M. Kononenko, Pokhodi Bojevie, Moskva 1 966, s. 81. Orlov, op. cit., s. 52.)
3
Den skjebnesvangre lørdagen
forsøkte admiral Kusnetsov fremdeles å rekonstru ere hva som skjedde bak kulissene i Krem l, i forsvarsdepartementet, i sovjet-regjeringens høyeste sirkler denne skjebnesvangre lørdagen den 21. juni 1941. Han husket at dagen hadde vært usedvanlig rolig. Vanligvis pieide det ustanselig å komme telefonoppringninger fra andre departementssjefer og høytstående embedsmenn, særlig fra to av forgrunnsfigurene i rustningsindu strien, Vjatsjeslav A. M alisjev og Ivan I. Nosenko, som Kusnetsov betraktet som noen forferdelige masekråker. Samtalene kom som regel i en stadig strøm til bortimot klokken seks om ettermiddagen, da de fleste av toppbyråkratene pleide å dra hjem for å spise middag og hvile en stund før de begav seg tilbake til kontoret. D er ble de så gjerne sittende til to-tre-tiden om natten; årsaken var at Stalin hadde for vane å arbeide mesteparten av natten, og den minister som ikke var til stede når hans khosjain 1 ringte, ville neppe være minister neste dag. M en lørdagen var rolig. Hverken Malisjev eller Nosenko ringte. Kusnet sov hadde inntrykk av at de fleste sjefene hadde tatt seg fri om ettermidda gen og reist ut på landet. D et var jo lørdag — altså en halv-fridag — og dess uten en varm og deilig sommerdag. Sent på ettermiddagen ringte han til for svarsminister Timosjenkos kontor og fikk vite at ministeren var gått. Heller ikke generalstabssjefen, general Sjukov, var på sitt kontor. Skjedde det n æ i Moskva i det hele tatt? Viste Krem l overhodet noen interesse for det som var i gjære denne vakre junidagen? I ett regjeringskontor hersket det ingen stillhet: i Utenriksdepartementet, som holdt til i en gruppe gamle, medtatte bygninger på Lubljanka-høyden, vis-å-vis N K V D s hovedkvarter. Etter at han den 6. mai hadde avstått statsmi nisterembedet til Stalin, hadde Molotov konsentrert seg om diplomatiske gjø remål. Men fremdeles hadde han i egenskap av visestatsminister en suite i Krem l, og han delte sin arbeidstid mellom de to etablissementene; vanligvis var han i Utenriksdepartementet om dagen og i Krem l om kvelden. En gang i løpet av fredag kveld eller tidlig lørdag morgen hadde Molotov på Stalins befaling (høyst sannsynlig etter en lang og hissig disputt innenfor 1 em o g tyve
F
År s e n e r e
1 Khosjain er det gamle russiske ordet for «herre» eller «jordherre». Det var denne be tegnelsen trellene brukte om sin eier, og byråkratene tok den i arv og brukte den om Stalin.
DEN SKJEBNESVANGRE LØRDAGEN
29
politbyrået) utarbeidet omhyggelige instrukser som ble telegrafert i kode til Sovjetunionens ambassadør i Berlin, Vladimir G. Dekanosov/ Dekanosov fikk instruks om å utbe seg et øyeblikkelig møte med uten riksminister Joachim von Ribbentrop for å avlevere en n ote verbale med protest mot de stadig hyppigere tyske overflyvninger av sovjetisk territorium. D et ble hevdet at det i perioden 1 9 -april—19. juni hadde skjedd tilsammen 180 slike overflyvninger, og i noen tilfelle hadde flyene trengt fra 100 til 160 kilometer inn på sovjetisk område.12 Instruksen gikk videre ut på at Dekanosov skulle trekke Ribbentrop inn i en diskusjon om det tysk-sovjetiske forholdet generelt; han skulle uttrykke be kymring over den beklagelige vending forholdene hadde tatt, nevne ryktene om en mulig krig og uttrykke håp om at en konflikt kunne avverges. Endelig skulle han forsikre von Ribbentrop om at Moskva var rede til drøftelser for å bedre situasjonen. Den kodede instruksen til Dekanosov ble mottatt i Berlin-ambassaden tid lig lørdag morgen. I Berlin var det, som i Moskva, vakkert sommervær, og berlinerne gjorde seg klar til masseutfart fra storbyen etter arbeidstidens slutt. Mange drog til parkene i Potsdam eller til W annsee, der badesesongen alle rede var kommet i gang. I sovjet-ambassaden hersket det en uforstyrret atmosfære. Telegrambyrået Tass’ korrespondent i Berlin, I. F. Filippov, kom innom etter å ha vært til stede på den alltid like kjedelige pressekonferansen i det tyske utenriksde partement. Ambassadør Dekanosov satt og hørte på den sovjetiske presseattasjéen som gav et resymé av innholdet i de tyske morgenavisene. Filippov for talte ambassadøren at utenlandske pressefolk hadde spurt ham ut om ryktene om et forestående tysk angrep på Sovjetunionen, og at noen av dem hadde sagt at de kom til å bli i Berlin helgen over for det tilfelle at noe skjedde. « Je g hadde ikke inntrykk av at ambassadøren tok opplysningen særlig høy tidelig,» forteller Filippov i sine memoarer. Dekanosov bad ham imidlertid om å bli igjen etter at de andre var gått. Han spurte Filippov hva han mente om ryktene, og Tass-korrespondenten svarte at med alle de kjensgjerninger ambassaden allerede satt inne med, syntes han det var all grunn til å se alvor lig på saken. Men Dekanosov forsikret: «D et er ingen grunn til panikkstemning. D et er nettopp det våre fiender ønsker. D e må skjelne mellom sannhet og propaganda.» Filippov forlot ambassadøren etter å ha fortalt ham at han hadde tenkt å 1 Dekanosov, som i mange år tjenestegjorde i den hemmelige sikkerhetstjenesten og var en av NKVD-sjefen Lavrenti P. Berias nære medarbeidere, ble utnevnt til ambassadør i Berlin etter at han i november 1940 hadde ledsaget Molotov til Berlin til konferansen med Hitler og Ribbentrop. Dekanosov ble henrettet samtidig med Beria den 23. desember 1953. 2 I offisiell sovjetisk litteratur hevdes det at det hadde skjedd 152 tyske krenkelser av sovjetisk luftrom fra 1. januar 1941 til krigsutbruddet. (P. N . Pospelov, Istorija Velikoi Otetsjestvennoi V oini Sovetskogo Sojusa, 1 9 4 1 -1 9 4 3 , Moskva 1 9 6 1 , bind I, s. 4 7 9 .) De ukrainske og hviterussiske kommandoene rapporterte 3 2 4 overflyvninger fra 1. januar til 20. juni 1941. (V. V. Platonov, Eto Bilo N a Buge, Moskva 1 9 66, sitat fra Krasnaja Svesda, 14. april 1965.)
30
NATTEN UTEN ENDE
kjøre en tur til Rostock-området søndag. D et syntes Dekanosov var en utmer ket idé; han hadde selv tenkte å kjøre en tur, sa han. Hvis Dekanosov var bekymret over den hemmelige instruksen fra Molotov om å oppsøke von Ribbentrop, røbet han det i hvert fail ikke under samtalen med Filippov.1 V alentin Beresjkov, ambassadens førstesekretær, fikk i oppdrag å ringe til Wilhelmsstrasse og avtale et møte med von Ribbentrop. Vakthavende tjenes temann i W ilhelmsstrasse svarte imidlertid at utenriksministeren var bortreist. Beresjkov forsøkte da å få tak i baron Ernst von Weizsåcker, statssekretær i Utenriksdepartementet, men heller ikke han var til stede. Beresjkov ringte igjen en stund senere. Fremdeles var det ikke mulig å få tak i en ansvarlig embedsmann. Han fortsatte å ringe med jevne mellomrom utover formid dagen, og ved tolv-tiden fikk han endelig snakke med dr. Ernst W orm ann, sjefen for Utenriksdepartementets politiske avdeling. Men det hjalp ikke stort. «Jeg har inntrykk av,» sa dr. W orm ann, «at det må være et eller annet vik tig møte hos der Fiihrer. Tydeligvis er det der de er. Hvis det haster svært med saken Deres, kan De forelegge den for meg, så skal jeg forsøke å komme i kontakt med sjefene.» Beresjkov svarte at Dekanosov hadde instruks om å snakke med uten riksminister von Ribbentrop og ingen annen. Moskva begynte nå å bli utålmodig og bestormet Berlin-ambassaden med spørsmål om hva som var gjort; Molotov forlangte aksjon. Beresjkov kun ne ikke svare annet enn at han hadde gjort alt som stod i hans m akt for å få tak i Ribbentrop — foreløbig med negativt resultat. Ettermiddagen gikk, og atmosfæren ble mer spent. D et ble kveld. Ribben trop var fremdeles utilgjengelig. De andre ambassadefunksjonærene gikk hjem ; Beresjkov ble tilbake. Hver halvtime ringte han til Wilhelmsstrasse. Vinduene i sovjet-ambassaden vendte ut mot Unter den Linden. Beresjkov satt ved telefonen og så ned på boulevarden hvor berlinerne spaserte adsta dig under sine elskede lindetrær — piker og kvinner i blomstrete sommer kjoler, og menn (for det meste middelaldrende, for alle de unge var innkalt til W ehrm acht) i mørke og nokså umoderne dresser. Ved ambassadeporten stod den uunngåelige politimannen med en heslig Schutzmann -hjelm på ho det og lente seg mot gjerdet. På Beresjkovs skrivebord lå lørdagens nummer av V dikischer B eobachter. Avisen inneholdt blant annet en artikkel av Hitlers pressesjef, O tto Dietrich, som utmalte «truslene» som ennå var rettet mot Hitlers planer om å skape et tusenårsrike. «D et var ikke lett,» forteller Beresjkov, «å la være å tenke på ryktene som verserte i Berlin på denne tiden. Denne gangen kunne den datoen som ifølge ryktene var fastsatt for angrepet — den 22. juni — kanskje vise seg å være riktig.» 1 Ifølge Ismail Akhmedov, en sovjetisk sikkerhetsagent som var tilknyttet Berlin-ambas saden i mai, fikk Dekanosov lørdag en rapport fra en agent om at angrepet ville komme neste dag. Men han bad sine medarbeidere om å glemme saken og dra på landtur søndag (David Dallin, Soviet Espionage, New Haven 1955 s. 134).
DEN SKJEBNESVANGRE LØRDAGEN
31
H an fant det mer og mer besynderlig at det i løpet av så mange timer ikke hadde vært mulig å kom m e i kontakt hverken med Ribbentrop eller W eizsåcker, som vanligvis var meget rask til å ta imot sovjet-ambassadøren når utenriksministeren var bortreist. Beresjkov fortsatte å ringe. Hver gang svarte vakthavende tjenestemann: «Dessverre, jeg har ikke kunnet komme i kontakt med utenriksministeren. M en jeg har notert Deres henvendelse og gjør hva jeg kan.» K lokken 2 1 .3 0 ble Dekanosov endelig mottatt av W eizsåcker.1 Sovjet ambassadøren fremla sin klage over de tyske overflyvningene. W eizsåcker svarte kort at han ville forelegge den sovjetiske note verbale for de rette myndigheter, men la til at etter de rapporter han hadde m ottatt var det sov jetiske og ikke tyske fly som i stor skala hadde overfløyet den annen parts territorium, og at det derfor «var den tyske og ikke den sovjetiske regjering som hadde grunn til å beklage seg.» I samsvar med instruksen forsøkte Dekanosov deretter å bringe samtalen inn på mer generelle forhold for å gi uttrykk for Moskvas bekymring over situasjonen. M en det lykkedes ham ikke. Hans fiasko fremgår tydelig av von Weizsåckers korte og konsise notat til von Ribbentrop: D a herr Dekanosov forsøkte å forlenge samtalen noe, sa jeg til ham at ettersom jeg hadde en ganske annen oppfatning enn han og måtte aw ente min regjerings syn, ville det være best ikke å gå nærmere inn på saken akku rat nå. Svaret ville bli meddelt ham senere. Ambassadøren gikk med på dette og forlot meg. Lørdag 21. juni var en fin dag også i London. D en var både varm og sol rik, en kombinasjon som «ikke er særlig hyppig» i London, som sovjet-ambas sadøren Ivan M. Maiski har bemerket i sine memoarer. I sovjet-ambassaden i Kensington Palace Gardens nr. 18 drev Maiski iher dig på utover formiddagen for å få ekspedert de viktigste sakene, og ved etttiden var han sammen med sin hustru underveis til Bovington, ca. seksti kilo meter utenfor London. D er hadde de tilbragt nesten hver weekend det siste året i hjemmet til Ju an N egrin, den spanske republikkens statsminister fra 1937 til 1939. M aiski og frue ankom til Bovington litt etter klokken to. «Er det noe nytt?» spurte Negrin idet han hilste på dem. Maiski trakk på skuldrene. «Ikke noe spesielt, men atmosfæren er truende og vi kan vente noe hvilket øyeblikk som helst.» D ette «noe» var naturligvis det tyske angrepet på Sov jetunionen. Maiski forsøkte å la være å tenke på de mange rapportene han hadde sendt til Moskva med advarsler om sannsynligheten for et tysk overfall. Han skiftet av seg den mørke diplomatdressen, tok på seg et luftigere antrekk og spaserte en tur i haven. Han satte seg på en benk på den grønne pienen og lot solen 1 Beresjkov har omhyggelig avholdt seg fra å nevne Dekanosovs navn og likeså møtet Dekanosov/Weizsåcker. Det later til at Dekanosov er blitt en unevnelig person etter at han ble henrettet i 1953.
32
NATTEN UTEN ENDE
bake seg i ansiktet. Luften var fylt av alle sommerens berusende dufter, men hvor mye han enn forsøkte kunne han ikke få den farlige situasjonen ut av tankene. Plutselig ble han kalt til telefonen. Ambassadesekretæren i London fortalte ham at Sir Stafford Cripps, den britiske Moskva-ambassadør som akkurat nå var hjemme på permisjon, hadde bedt om a fa snakke med ham øyeblikkelig. Maiski satte seg i bilen og var tilbake i London på mindre enn en time. En noe opphisset Cripps ventet på ham i ambassaden. «D e husker sikkert,» sa Cripps, «at jeg gjentatte ganger har advart sovjetregjeringen om at et tysk angrep var nær forestående?1 V el — vi har nå sikre beviser for at angrepet vil finne sted i morgen, den 22. juni, eller senest den 29. juni. Je g ville bare gjøre Dem kjent med dette.» Maiski sendte et iltelegram til Utenriksdepartementet i Moskva. Klokken var ca. 16.00, dvs. 19.00 i Moskva. Så drog han tilbake til Bovington, til de fredelige og landlige omgivelsene, til tennisbanene og sommerens dufter, og der tilbragte han en søvnløs natt. N år man regner med tidsforskjellen m ellom London og Moskva, kan Maiskis iltelegram ikke ha blitt dechiffrert av Utenriksdepartementet før klokken 2 0 .0 0 , kanskje ikke før kl. 21.00. På det tidspunkt hadde Molotov ennå ikke fått noen melding fra Berlin om Dekanosovs forsøk på å få R ib bentrop i tale.2 Kanskje som følge av Maiskis telegram, eller mer sannsynlig i fortvilelse over at Dekanosov ennå ikke hadde hatt hell med seg, innkalte Molotov den tyske ambassadør grev Friedrich W erner von der Schulenburg til sitt kon tor i Krem l kl. 21.30. Molotov og von der Schulenburg hadde hatt mange møter i den tysk sovjetiske paktens glanstid. N å var slike møter blitt mer sjeldne, og kontak ten mellom russerne og tyskerne ble for det meste ivaretatt på lavere nivåer. Schulenburg ble derfor overrasket da han ble bedt om å komme til Krem l. Molotov innledet samtalen med å klage over de tyske krenkelsene av sovje tisk luftrom. Men von der Schulenburg ble fort klar over at dette bare var et påskudd for en generell drøftelse av forholdet mellom de to land, spesielt av det Molotov kalte «tegn på at den tyske regjering var misfornøyd med sovjetregjeringens opptreden.» Molotov nevnte ryktene om en forestående krig mellom de to land, og la til at han ikke kunne skjønne hvilket grunnlag tyskerne kunne ha for å bekla ge seg. Han oppfordret Schulenburg til å forklare ham dette. «Jeg sa at jeg ikke var i stand til å besvare spørsmålet, fordi jeg manglet 1 Den siste advarselen fra Cripps hadde kommet onsdag 18. juni. 2 Dekanosovs samtale med Weizsåcker skjedde først kl. 2 1 .30 Berlin-tid, altså kl. 23-30 Moskva-tid. Dekanosov rapporterte resultatet av samtalen i et iltelegram, som neppe kan ha blitt mottatt og dechiffrert før kl. 0 1 .0 0 eller 0 1 .3 0 om natten. Telefonforbindelsen mellom Berlin og Moskva var vanligvis meget hurtig; ventetiden var oftest bare ti-femten minutter eller høyst en halv time. Men ambassaden sendte som regel sine rapporter pr. telegram. (Beresjkov, personlige opplysninger, mars 1968. I. F. Filippov, Sapiski o Tretijem Reike, Moskva 1966 s. 24.)
1 DEN SKJEBNESVANGRE LØRDAGEN
33
tilstrekkelige opplysninger,» rapporterte Schulenburg i et iltelegram til Berlin som ble avsendt klokken 0 1 .1 7 søndag. D et var den siste rapport Tysklands ambassade i Moskva kom til å sende på mange år. M olotov presset på og ville vite om det var noe reelt grunnlag for ryktene om en forestående krig. Han hadde fatt vite, sa han, at alle tyske forretnings menn hadde forlatt landet, og at ambassadefunksjonærenes hustruer og barn også hadde reist hjem til Tyskland. Von der Schulenburg var en hederlig og rettskaffen mann, og han følte seg ille til mote over disse spørsmålene. Han visste fra sine egne private (men ennå ikke offisielle) kilder at krigen var nær forestående. Sterkt alarmert over det som foregikk hjem m e i Tyskland hadde han sendt en betrodd agent til Berlin. Denne mannen hadde vendt tilbake så sent som foregående søn dag med beskjed om at angrepet antagelig ville begynne 22. juni. Ambassadøren hadde ikke noe svar på rede hånd til Molotov. Han svarte nokså tamt at ambassadefunksjonærenes hustruer og barn var reist hjem på ferie fordi klim aet i Moskva var nokså hardt. O g for øvrig var det ikke alle hustruene som var reist, tilføyde han. Han siktet med dette til hustruen til annensekretær Gustav Hilger, som ledsaget ham til samtalen med M o lotov. På dette punkt, har Hilger fortalt, oppgav Molotov å få noe mer ut av Schulenburg. Han trakk på skuldrene, og samtalen var slutt. Tyskerne kjørte tilbake til sin ambassade i den lyse sommerkvelden. En sightseeing-båt, fullsatt med glade mennesker pluss et jazzorkester som spilte en ny amerikansk sla ger, duvet nedover Moskva-elven. M ange år senere ble admiral Kusnetsov overbevist om at Stalin en eller annen gang i løpet av ettermiddagen lørdag den 21. juni endelig forstod at konflikten med Tyskland var blitt mer og mer sannsynlig, om ikke uunngåelig. Kusnetsoys teori støttes til en viss grad av uttalelser fra general I. V. Tjulenjev, som i juni 1941 var sjef for Moskva militærdistrikt. General T julenjev var en av veteranene i Den røde armé. I 1939 hadde han ført kommandoen over de sovjetiske troppestyrkene som overtok de polske områdene som grenset opp til Ukraina. H an hadde vunnet sine sporer under borgerkrigen. Han hadde tjenestegjort i tsarens hær og senere i D en røde armés sagnomsuste 1. kavaleri. Som sjef for Moskva militærdistrikt hadde han nær kontakt med Stalin og Krem l. Han var vel inform ert om den truende situasjon langs vestgrensen. Han visste at det hadde vært hundrevis av tyske overflyvninger. Han visste at sovjet-styrkene hadde stående forbud m ot å svare på slike provokasjoner, og han var bekymret over situasjonen. M en i likhet med mange andre sovje tiske offiserer slo han seg til tåls med et Tass-kommuniké den 14. juni som kategorisk erklærte at det ikke fantes noe grunnlag for ryktene om en fore stående krig. Som han sa: «D et var umulig å mistro våre offisielle organer.» Lørdag ettermiddag1 ble han kalt til telefonen med beskjed om at det var 1 Kusnetsov oppgir tidspunktet til kl. 14.00, mens Tjulenjev selv ikke har nevnt noe eksakt klokkeslett i sine memoarer. 3. D e 900 dagene
i
34
NATTEN UTEN ENDE
K rem l som ringte. D a han tok røret, hørte han Stalins barske stemme som spurte: «Kam erat Tjulenjev, hvordan ligger det an med luftforsvaret av Moskva?» T julenjev skisserte kort de forsvarstiltak som fantes. Stalin sa da: «I betraktning av den foruroligende situasjon bør De sette luftvernartilleriet i 75 prosent kampberedskap.» Dermed var samtalen over. T julenjev kom ikke med noen spørsmål; iste den ringte han til sjefen for luftvernet, generalmajor M. S. Gromadin og gav ham ordre om å sette LVA-batteriene i full beredskap istedenfor å sende dem til sommerforlegningene som han ellers skulle ha gjort. D et ble også tatt en annen beslutning den 21. juni — men den skyldtes trolig et sammentreff av tilfeldigheter. D et ble etablert en enhetlig jagerkom mando for Moskva-området, og ordren om dette ble sendt oberst I. D . Klimov. D en nye avdelingen ble kalt 6. jagerkorps. D et kom etter hvert til å omfatte 11 jagerskvadroner med tilsammen 6 0 2 fly, men den 22. juni var styrken nuil. Før T julenjev trakk seg tilbake for dagen ringte han forsvarsminister T imosjenko, som fortalte at det var iakttatt nye tegn på tyske krigsforberedelser: det hersket en mistenkelig aktivitet i den tyske ambassaden, og en stor del av dens personell hadde enten forlatt landet eller reist ut av Moskva. Tjulenjev ringte også til generalstaben. Han fikk vite at grensekommandoene hadde meldt om en rolig dag, men at opplysningene fra etterretningskilder fortsatt tydet på et nær forestående tysk angrep. D ette hadde Stalin fått vite, og til det hadde han svart at det ikke hadde noen hensikt å skape panikkstemning. '**'*ssi Stalins spørsmål om luftforsvaret av Moskva skapte ingen bestyrtelse hos Tjulenjev. Hans sjåfør kjørte ham hjem til den fredelige lille sidegaten Rsjevski Pereulok hvor han bodde sammen med sin hustru og to barn. Underveis kikket han i avisen Vetsjernaja M oskva. D et var ingen oppsiktsvekkende nyheter der. Han la merke til at det var slått opp plakater for Leonid Utisovs første sommer-jazzkonsert i Eremitasjeparken. Mandag skulle det settes opp en ny film — Skatten i kløften . U t gjennom et åpent vindu strømmet lyden av unge stemmer som sang en av tidens populære melodier: Ljubim i gorod — elskede by. H an tenkte på hva han skulle gjøre søndag. Skulle han tilbringe dagen i sin sommervilla i Serebrani Bor, like utenfor Moskva, eller skulle han ta bar na med til åpningen av det nye vannstadion i K im ki? D et hastet jo ikke med å bestemme seg, fant han ut. Han hentet sin kone og barn i Rsjevski Pereulok og kjørte ut til sin dacha. Tjulenjevs beretning viser hinsides all tvil at dersom Stalin denne ettermid dagen ble overbevist om at en krig mot Tyskland var nær forestående, så unnlot han i hvert fall å varsle sine militære medarbeidere om hvor prekær situasjonen var. D et finnes ingen opplysninger om at han foretok seg noe drastisk før klokken 17.00, da marskalk Tim osjenko og general Sjukov ble innkalt til Krem l. D er satt politbyrået i møte og drøftet muligheten for et tysk angrep lør-
DEN SKJEBNESVANGRE LØRDAGEN
35
dag kveld eller søndag. Marskalk Sem jon Budjonni er den eneste kilde vi har for hva som skjedde, men hans beretning gir en sterk følelse av uvirkelighet.1 D e tilstedeværende ble bedt om å si sin mening om hva som burde gjøres. Budjonni foreslo at alle arméer øst for D njepr burde få ordre om å forflytte seg vestover mot grensen. Så snart de var i bevegelse, sa han, «spiller det ingen rolle hva som skjer. Enten tyskerne angriper eller ikke, kommer de til å være i posisjon.» Hverken Budjonni eller andre later til å ha forstått at en slik forflytning ville føre til at tusenvis av soldater kom til å befinne seg på landeveiene eller jernbanestrekningene som ypperlige mål for tyske stupbombefly. Budjonnis andre forslag gikk ut på å «ta tauene av flyene og sette dem i beredskap nummer 1.» I det sovjetiske flyvåpen var det vanlig praksis å tjore flyene til bakken med tau og wirer. Budjonnis forslag innebar at fortøyningene skulle fjernes og pilotene sitte klar i cockpiten, ferdige til start. H an hadde også et tredje forslag — at en dyp forsvarslinje skulle anleg ges langs D njepr og Dvina fra K iev til Riga. H an foreslo at befolkningen skulle mobiliseres med spade og hakke for å omdanne elvebreddene til ugjen nomtrengelige stridsvognbarrierer. Han mente at m an måtte ha en slik for svarslinje fordi de tyske troppene var i høyeste militære beredskap, hvilket sovjet-troppene ikke var. D et ble en del diskusjon, som Stalin omsider avbrøt med ordene: «D et later til at Budjonni vet hva vi bør gjøre, så vi lar ham føre an.» Budjonni ble nå utnevnt til sjef for den sovjetiske reservearméen, og hans oppdrag nummer en skulle være å anlegge forsvarslinjen langs Dnjepr. Georgi M. Malenkov ble hans politiske kommissær. Utnevnelsen kom ni timer før tyskerne slo til. Budjonni hadde ingenting av det han trengte for å utføre oppdraget — ingen stab, ingen tropper, ikke noe utstyr, absolutt ingenting. Han skyndte seg til hærens hovedkvarter i Frunze-gaten og sa til Malenkov at han skulle ringe ham så snart han hadde fått samlet en stab.12 På dette tidspunktet — mener admiral Kusnetsov — må Stalin ha besluttet å sette landets væpnede styrker i full kampberedskap og gi dem ordre om å møte et eventuelt tysk angrep med makt. En slik beslutning fra Stalins side kan forklare den bunken med telegram blanketter som Kusnetsov så da han kl. 2 3 .0 0 lørdag kveld ble innkalt til møtet med Tim osjenko og Sjukov i forsvarsdepartementet. Kusnetsov mener at de etter Stalins ordre hadde arbeidet i timevis med å utarbeide ordrer til de forskjellige kommandoinstanser om å gå i kampberedskap. Disse ordrene ble imidlertid ikke avsendt før klokken 0 0 .3 0 den 22. juni. Altså kan det meget vel tenkes at de instrukser Stalin kan ha gitt under politibyjrå-møtet, 1 Dette møtet er ikke nevnt med et ord i memoarene til så høytstående militære som Tjulenjev, Kusnetsov, Voronov og Sjukov. Det er heller ikke nevnt i offisielle sovjetiske beretninger. Budjonni har ikke opplyst nøyaktig hvem som var til stede. (Budjonni, per sonlige opplysninger, juli 1 9 6 7 ). 2 Mange sovjetiske kilder bekrefter at Budjonni ble utnevnt til sjef for reservestyrkene og fikk instruks om å forflytte reservestyrker til Dnjepr-linjen. Politbyråets beslutning er bl. a. omtalt av V. Kvostov og A. Grilev (Kom m unist nr. 12, august 19 6 8 ).
36
NATTEN UTEN ENDE
var betinget av utviklingen i kveldens løp — for eksempel en samtale med Ribbentrop.1 D et ble tatt enda en forholdsregel. Spesielle representanter for overkom mandoen ble sendt til militærdistriktene langs grensen og til flåtene for å ad vare dem om faren og gi dem ordre om å sette avdelingene i kampberedskap. D et var nettopp det oppdraget general Meretskov hadde da han lørdag kveld reiste til Leningrad med ekspresstoget D en røde pil. Men ettersom overkommandoens utsendinger reiste med tog og ikke kunne nå frem til de forskjellige kommandoer før i løpet av søndag (og i noen tilfelle mandag)12, later det ikke til at K rem l var overbevist om at det tyske angrepet var meget nær forestående. Teksten i de telegrammene Tim osjenko og Sjukov sendte ut (mange av dem ankom flere timer etter at tyskernes angrep var begynt) hadde da også form av en advarsel. Avdelingene fikk instruks om å være på vakt, men fikk uttrykkelig forbud mot å foreta rekognosering på tysk område og ble strengt advart mot provokasjoner. Et alvorlig spørsmål meldte seg for admiral Kusnetsov denne lørdagskvel den. «D et var noen dystre tanker jeg ikke kunne bli kvitt,» skriver han. «N år hadde forsvarsministeren (Tim osjenko) fått kjennskap til at nazistene kan skje ville angripe? På hvilket tidspunkt hadde han fått ordre om å sette styr kene i kampberedskap? Hvorfor var det ikke regjeringen (Stalin) istedenfor forsvarsministeren som hadde beordret meg til å sette flåten i kampberedskap? Og hvorfor var det hele halvoffisielt og hvorfor kom det så sent?» Femogtyve år senere hadde admiralen ennå ikke fått uttømmende svar på disse spørsmålene. 1 Dette synet støttes av det faktum at Molotov kl. 0 4 .0 0 den 22. juni sendte en ilmelding til Dekanosov med referat av møtet Molotov-Schulenburg og en ordre til Dekanosov om å ta opp med Ribbentrop de tre spørsmålene Schulenburg ikke hadde besvart: hvilke grunner Tyskland hadde til å være misnøyd med forholdet til Sovjetunionen, hvilket grunnlag det fantes for ryktene om en forestående krig, og hvorfor Tyskland ikke hadde svart på Tass-erklæringen av 14. juni. (V. L. Israeljan, L. N . Kutakov, Diplomatija Agressorov, Moskva 1967 s. 184.) Dekanosov fikk aldri anledning til å ta opp disse spørsmålene. 2 Marskalk G. I. Kulik, en annen av viseforsvarsministrene, ble sendt til det spesielle vestlige militærdistrikt. Han ankom ikke til Bialistok, hovedkvarteret for 10. armé, før sent på mandagen den 23. juni. General I. V. Boldin fikk da inntrykk av at han var fortumlet og fullstendig i villrede. Bare noen timer senere var sjefen for 10. armé, general M. G. Kaselevitsj, drept og hans troppestyrker så godt som utslettet. (I. V. Boldin, Stranitsii Sjisjn, Moskva 1961.)
1
4
Og natten går
fikk meldingen fra admiral Kusnetsov om at tyskerne kanskje ville angripe i de tidlige morgentimer søndag, kom den ikke som noen overraskelse. De hadde faktisk, som stabs sjefen admiral Pantelejev fortalte senere, «ventet hvilket minutt som helst at det neste telegrammet eller telefonoppringningen ville inneholde det skrem mende ordet: k rig !» D et var blitt nesten midnatt lørdag da Pantelejev ble kalt inn til sin over ordnede, Østersjøflåtens sjef admiral Tributs. «N å er det skjedd!» tenkte han idet han forlot det store kommandorommet og skyndte seg til admiralens pri vatkontor. Foruten flåtesjefen var også hans representant i militærrådet, kom missær M. G. Jakovlenko, til stede. Tributs lente seg bakover i den svarte, lærtrukne stolen og trommet nervøst på knærne med en lang blyant. Han viste ingen andre tegn til følelser. «Jeg har nettopp snakket med Kusnetsov,» sa han uten innledning. «V i må regne med et tysk angrep i natt.» Pantelejev ilte tilbake til sitt skrivebord og gikk i gang med å alarmere alle flåteenheter, flåtens luftstab og forsyningskommandoen. Østersjøflåten var faktisk ikke så dårlig skikket til å møte krisen; det var gjort en del fremgang i arbeidet med å sikre sjøveien til Leningrad m ot et tysk overfall. Så tidlig som 7. mai hadde admiral Tributs besluttet å sende ut patruljefartøyer i innløpet til Finskebukten og ved innseilingen til alle ma rinebaser som sikring mot tyske ubåter eller overflatefartøyer. Men det kal de været, den sene isløsningen og den vedvarende tåken kom som en strek i regningen for admiralen. D et var først i annen halvdel av mai ubåten S-7 kunne begynne patruljeringen i Irbenstredet ved Rigabuktens munning. Den 27. mai opptok en annen ubåt, S-309, patruljering i innløpet til Fin skebukten. Samtidig ble det sendt ut vaktskip i farvannene ved Hango på Finlands sydspiss, ved Libau, den vestligste sovjet-havnen som lå bare 112 kilometer fra grensen mot Tyskland, og ved Tallinn og Kronstadt. Før 1. juni var alle sovjetiske kryssere og mesteparten av mineleggerne og ubåtene samt den flytende ubåtbasen, trukket tilbake fra Libau til festnin gen og marinebasen Ust-Dvinsk i nærheten av Riga, hvor de var bedre beskyt tet mot luftangrep enn i det utsatte Libau. Oka, en minelegger som var spesial utstyrt til å legge ut anti-ubåtnett, ble forflyttet fra Libau til Tallinn, og slagskipet M or at ble sendt tilbake fra Tallinn til sin gamle base i Kronstadt. a ø s t e r s jø f l Åt e n s hovedkvarter
D
38
NATTEN UTEN ENDE
Hverken Østersjøflåtens sjef, admiral Tributs, eller hans overordnede, ad miral Kusnetsov, hadde særlig mye til overs for Libau (Liepaja). D et var en åpen havn som lå bare noen minutters flytid fra Luftwaffes baser i ØstPreussen, og marinesjefene anså den ikke som skikket for krigsbruk. Le derne for den gamle russiske marine under tsaren hadde hatt nøyaktig sam me oppfatning: samme dag som den første verdenskrig begynte, ble alle tsarmarinens fartøyer evakuert fra Libau i samsvar med planer som var lagt opp på forhånd. D a Libau falt i sovjetiske hender i og med at de baltiske statene ble inn lemmet i Sovjetunionen i juli 1940, reiste Stalin spørsmålet om hva man skulle gjøre med stedet. H an ville stasjonere et slagskip der. Admiral Kus netsov argumenterte sterkt m ot dette. Stalin lyttet i taushet til marineminis terens argumenter og gikk til slutt med på å stasjonere bare lette fartøy er, først og fremst en ubåtbrigade, i Libau. Samtidig ble, for å gjøre Stalin til lags, de to gam le slagskipene Marat og O ktoberrevolusjonen 1 overført fra sin trygge og velutstyrte base i K ron stadt til den nye Tallinn-basen. D er lå de på den åpne reden og ventet på at det skulle bli bygd en beskyttende molo. Dette arbeidet ble administrert av N K V D og var preget av et utrolig sommel og sendrektighet, hvilket også var tilfelle med de fleste andre befestnings- og baseanlegg i Østersjøområdet. I april drog admiral Pantelejev og flere andre offiserer til Riga for å konferere med den nyopprettede staben i D et baltiske militærdistrikt, som stod under kommando av generaloberst F. I. Kusnetsov. Armé- og marineoffiserene satt lenge bøyd over kartene og drøftet situasjonen. Mye var blitt utrettet i løpet av de åtte måneder som var gått siden de baltiske statene ble oppslukt av Sovjetunionen, men det var også mye som gjenstod. Befestningsarbeidene langs den nye grensen var langt fra fuliført. D et baltiske dis triktet manglet tropper, stridsvogner, luftvernkanoner og fly. Arbeidet med å bygge flyplasser til de nye hurtige jagerflyene og de langtrekkende bombe flyene (som de håpet å få) gikk uhyre langsomt. M en det verste av det hele, sa arméoffiserene, var at arbeidet ble administrert av N K V D , og føl gelig hadde hærens folk ingen mulighet til å sette fart i det. Også marineoffiserene hadde alvorlige klagemål. D e nye kystartilleri-batteriene, deriblant noen som skulle forsvare Libau mot angrep fra sjøsiden, lå langt etter byggeplanen. D e nye marinebasene langs Østersjøkysten var på langt nær ferdig organisert. Selv anleggene i Riga var ikke ferdige, og ville ikke bli det før 25. mai. Åtti prosent av marinens fly måtte stasjoneres i bakenforliggende baser, langt fra den potensielle krigsskueplass, fordi fly stripene i kystområdene ikke var fullført. En offiser som hadde inspisert befestningsarbeider langs grensen, hadde til sin bestyrtelse oppdaget at noen betongbunkers var lagt så nær grensen at det ikke var plass til m inefelter el-1 1 Disse slagskipene på 23 0 0 0 tonn het opprinnelig Petropavlovsk og Hangut. De var av modifisert italiensk konstruksjon og var ledd i tsar-marinens byggeprogram av 1 9 0 9 , det første store byggeprosjekt etter nederlaget mot Japan i 1905. De var utstyrt med tolv 30 centimeters kanoner.
OG NATTEN GAR
39
ler andre sperringer foran dem. Andre var slik konstruert at den eneste mulige skuddretning var rett vestover, og var følgelig til ingen nytte dersom en angriper kom bak dem. En del skyteskår var sa smale at de ikke kunne romme det skyts de var beregnet på. I mai ble kystbatteriene ved Libau montert, men det fantes ingen beskyt telse fra landsiden. Marinesjefen var anvarlig for forsvaret m ot sjøangrep, men landforsvaret lå i hærens hender — i dette tilfelle altså D et baltiske militærdistrikt. N oen koordinering m ellom de to forsvarsgrenene var ikke etablert. Arméstyrkene hadde sitt hovedkvarter i R iga og marinen i Tallinn, 2 8 8 kilometer unna. Spørsmålet om en felles overkommando i tilfelle av krig ble ikke løst. Situasjonen var den samme i alle de baltiske basene i Le ningrad forsvarsområde med unntagelse av Hango, hvor marinen hadde kommandoen over samtlige stridskrefter. Sjefen for D et baltiske militærdistrikt, generaloberst F. I. Kusnetsov, had de en holdning til problemet som var helt typisk for arméens innstilling. D a marineministeren, admiral Kusnetsov, forsøkte a fa istand drøftelser med sin navnebror med sikte på å danne en forsvarsring rundt Libau og Riga på landsiden, utbrøt generalobersten indignert: «Tror D e virkelig at vi vil la fienden få lov til å komme i nærheten av R iga?» D et var først etter gjentatte og inntrengende henstillinger fra admiral T ri buts, en vital, energisk og meget dyktig marineoffiser som na ikke kunne skjule sin dype bekymring, at 67. infanteridivisjon ble sendt til Libau-området for å dekke landforsvaret. M en dette skjedde like før krigsutbruddet, og det formelle samarbeide m ellom marinen og arméen var fremdeles ikke or ganisert så sent som midnatt 21. juni.1 På bakgrunn av disse forholdene var det en klar logikk i admiral T ri buts’ forslag om at han skulle flytte sine fartøyer vekk fra den utsatte havnen Libau. Men det var en alvorlig hindring: Stalin hadde en annen mening. Stalin hadde ønsket å stasjonere et slagskip i Libau sommeren 1 9 4 0 , og han ville trolig ikke se med blide øyne på en ytterligere svekkelse av basen. «V i var klar over at denne styrken var for mye for Libau, og da kngstruselen vokste ble det foreslått å overføre noen av skipene til Riga,» forteller Kusnetsov. «Fordi Stalins syn var kjent var jeg ikke villig til å utstede en ordre om dette uten høyere sanksjon.» Kusnetsov trakk følgelig saken i langdrag, men gikk omsider med på å ta den opp i D et øverste marineråd i nærvær av Andrei A. Sjdanov. Sjdanov, en blek og dyster partifunksjonær på 45 år, var en av de mektigste av Stalins medarbeidere, og hans prestisje var på denne tiden så stor at mange regnet ham som en sannsynlig etterfølger etter Stalin dersom denne falt bort. Som partileder i Leningrad var Sjdanov den øverste politiske leder for de baltiske områdene; dessuten var han den av politbyråets medlemmer som hadde befattet seg mest med marinesaker. D e innfløkte ansvars- og kompe tanseforholdene i K rem l illustreres ganske godt av det faktum at det var 1 Etter det viseadmiral N . K . Smirnov, politisk kommissær i Østersjøflåten, har hevdet, hadde Libau hverken den organisasjon eller de troppestyrker som trengtes for å stanse et tysk angrep. (N . K . Smirnov, Matrosi Sasjtsjisjajut Rodinu, Moskva 1968 s. 20.)
40
NATTEN UTEN ENDE
utenriksminister M olotov som i sin dobbeltrolle som visestatsminister hadde regjeringsansvaret for sovjet-marinen; men det var Sjdanov, partilederen i eningrad og den aktive aspirant til Stalins kappe, som i egenskap av sekre tær i sentralkomitéen hadde den politiske (og faktiske) makt i de fleste marinesaker. En halv time før D et øverste marineråd skulle tre sammen i slutten av apri eller begynnelsen av mai, dukket Sjdanov opp på Kusnetsovs kontor. «Hva er det D e vil overføre fra Libau, og hvorfor?» spurte han. Kusnetsov hadde tall og fakta på rede hånd. Han sa til Sjdanov at de sovjetiske marinefartøyene lå «som sild i en tønne» i Libau, mens det i nærheten av Riga fantes en utmerket base hvorfra de lett kunne operere i alle retninger. Sjdanov tok ikke noe standpunkt. «Vi får se hva de andre mener,» brum m et han. I rådet kom ingen dissens til uttrykk, men Sjdanov insisterte på at Stalin selv måtte ta avgjørelsen. Kusnetsov sendte sin rapport til Stalin, men fikk ikke svar. Han hadde tatt en karbonkopi og bestemte seg til å ta saken opp med diktatoren per sonlig ved første anledning. I midten av mai klarte han endelig å få Stalins godkjennelse. Han ringte omgående til Tributs: «Sett i gang. V i har fått godkjennelse.» o Tributs var fremdeles bekymret for de to slagskipene i Tallinn. Havnen lå fullstendig åpen for angrep fra nord; hverken bommer eller nett var lagt ut for a beskytte slagskipene m ot torpedoer. Han bad om tillatelse til å over føre skipene til Kronstadt. Tillatelsen ble gitt like før krigsutbruddet. Om kvelden den 21. juni var M arat kommet trygt tilbake til Kronstadt, men O ktoberrevolusjonen lå fremdeles på reden i T allinn og ble ikke evakuert før i begynnelsen av juli. N atten mellom 21. og 22. juni var kjølig på Tallinn-kysten. D a admi ral Pantelejev kom ut fra marinens kommandopost etter å ha alarmert de orskjellige enheter, blåste det en fuktig vind fra havet, og han kjente angen av jord og gress fra de uslåtte engene i kystlandet. H er som i Leningrad var det nesten lyst som dagen skjønt det var langt over midnatt. Tråleren K ram bol hadde allerede stukket til sjøs for å forsterke patrulje ringen utenfor Tallinn. Sjefen for forsyningstjenesten, generalmajor Mitrofan I. Moskalenko, hadde bedt Moskva om tillatelse til å omdirigere tank skipet Sjelesnodorosjnik, som var underveis til Libau med en last brenselolje, til Ust-Dvinsk, og Tankskip nr. 11 fra Kronstadt til Tallinn. Begge steder var det snaut om drivstoff, og dersom krigen kom ville de trenge alt de kunne fa. T o timer senere ble tillatelsen gitt. K lokken 01.40 fikk Pantelejev bekreftelse på at hele flåten og dens ba ser var gått over til beredskap nr. 1. Sjefen i Libau hadde fått ordre om å sende de gjenværende ubåtene av type M (unntatt tre som var på patrul jetjeneste) til Ust-Dvinsk og de øvrige fartøyene til Ventspils, et stykke len ger nord på kysten av Latvia. Sjefen for basen i Hango fikk ordre om å sen de sine ubåter og torpedobåter tvers over Finskebukten til Paldiski-basen vest for Tallinn. På havnen i Tallinn lå det noen nye fartøyer som ikke var
OG NATTEN GAR
41
helt ferdige. Tributs gav ordre om at de av dem som kunne tas i bruk skulle inkorporeres i flåten neste morgen; de øvrige skulle øyeblikkelig sendes til bake til verftene i Leningrad. Etter å ha ringt til Tributs like før midnatt bestilte Kusnetsov samtaler til Golovko i Nordflåtens hovedkvarter i Poljarni og til Svartehavsflåten i Sevastopol. Svartehavsflåten hadde nettopp avsluttet vårmanøvrene. Kusnetsov hadde vært i tvil om hvorvidt han burde tillate manøvrene, men han var kommet til at dersom krigen brøt ut kunne flåten like gjerne være i sjøen som i basene. Øvelsene ble avsluttet 18. juni, og den 20. var flåten vendt tilbake til havnen i Sevastopol, der det mandag 23. juni skulle holdes et seminar for å gjennomgå øvelsene. Flåten hadde gått i beredskap nr. 2 så snart den nådde havn. M en lørdag kveld var mange av offiserene og mannskapene i land; de spaserte langs Grafski-bredden eller søkte andre forlystelser, mens travle barkasser hele ti den pilte frem og tilbake mellom skipene og bryggene. I Marinehuset ble det holdt en stor konsert; blant tilhørerne var Svartehavsflåtens sjef F. S. Oktjabrski. I kinoen på D en røde flåtes boulevard ble det vist en russisk ver sjon av en Fred Astaire-Ginger Rogers-film. En del offiserer fra Moskva som hadde deltatt i øvelsene var allerede reist. Men kontreadmiral I. I. Asarov, en barket sjøulk som hadde tilbragt stor parten av sitt liv i marinen og nå var sjef for dens politiske avdeling, befant seg fremdeles i Sevastopol. I Marinehusets haverestaurant hygget han seg sammen med en gammel venn fra Østersjøflåten, Aleksandr V. Solodunov, som nå drev hydrografiske undersøkelser for Svartehavsflåten. D e to offise rene drakk øl og fortalte historier og hadde ingen planer om å gå tidlig til sengs. Neste dag var jo søndag, og da kunne de ligge lenge. Plutselig fikk Asarov se at direktøren for Marinehuset og en annen offi ser henvendte seg til en gruppe høye offiserer ved et av nabobordene. M en nene snappet til seg uniformsluene og skyndte seg ut. Idet de passerte Asarovs bord, lente en av dem seg frem og sa: «D et er beordret beredskap nr. 1.» Asarov drog rett til hovedkvarteret. D er traff han stabssjefen, I. D . Elisejev, som hadde stått på farten til å gå hjem da marineminister Kusnetsov ringte. Daghavende offiser, kaptein N. G. Ribalko, hadde tilbragt en fre delig kveld. K lokken 22.32 ringte han til fyrene Inkerman og Kerson og gav ordre om at fyrlyktene skulle tennes slik at en slepebåt kunne taue søppellekteren ut av havnen som vanlig. N å, litt etter klokken ett, kunne Asarov fra vinduene i hovedkvarteret se at lysene i byen begynte å bli slukket i samsvar med alarmen. En sirene lød, og det smalt signalskudd fra batteriene. Gjennom kraftige høyttalere ble skipsmannskapene beordret tilbake på post: «1V nim anije. . . v m m an i]e . . . » De sivile myndighetene i byen trodde at det var en ny øvelse som var satt i gang, og ringte til flåtens hovedkvarter for å protestere m ot mørklegningen: «Kan det være nødvendig å mørklegge byen så fort? Flåten er
42
NATTEN UTEN ENDE
jo bare såvidt kommet tilbake fra manøvrer. La mannskapene få sjanse til å hvile ut.» D e fikk til svar at de bare hadde å lystre ordre og ikke komme med spørsmål. Samtidig ble det fra hovedkvarteret gitt ordre til kraftstasjonen om å slå av strømtilførselen. Dermed var byen fullstendig mørklagt. D et samme var marinefartøyene, men de to fyrene lyste fremdeles. Av en eller annen grunn — muligens sabotasje — lot det seg ikke gjøre å komme i te lefonforbindelse med dem. Omsider ble det sendt beskjed med ordonnanser, og også fyrene ble slukket. H er og der skjøt luftvernbatteriene en salve sporlysprosjektiler for å prø ve våpnene. Jagerfly ruste motorene. Gaster og offiserer strømmet ombord i skipene igjen etter at signalet «A lle mann på post» var sendt ut klokken 0 1 .5 5 . K lokken 0 2 .0 0 noterte daghavende offiser Ribalko at flåten var klar til å møte et angrep. Omkring klokken 03-00 eller litt senere rapporterte de akkustiske lytte postene på kysten ved Jevpatorija og Kapp Saritsj at de hørte flymotorer. Daghavende offiser Ribalko ringte til flåtens flykommando og flyvåpenet. Ingen sovjetiske fly var i luften. Løytnant I. S. Sjilin i luftvernkommandoen ringte og bad om tillatelse til å åpne ild m ot «ukjente fly». Ribalko kunne ikke på egen hånd gi en slik tillatelse. Han telefonerte til Svartehavsflåtens sjef, admiral Oktjabrski. «Er noen av våre fly i luften?» spurte admiralen. «Nei, ingen av våre fly,» svarte Ribalko. «Tenk over at hvis så mye som ett eneste av våre fly er på vingene, kom mer D e til å bli skutt i morgen,» advarte Oktjabrski. Men Ribalko gav seg ikke: «K an vi få tillatelse til å åpne ild?» «D e skal handle i samsvar med Deres ordre!» glefset flåtesjefen. Stilt overfor et så gåtefullt svar visste ikke den unge offiseren sin arme råd; han vendte seg til viseadmiral Elisejev: «H vilket svar skal jeg gi Sji lin?» «G i ham ordre om å åpne ild,» svarte Elisejev besluttsomt. «Åpne ild !» forkynte R ibalko til Sjilin. Sjilin skjønte meget godt hvilken personlig risiko en slik beslutning inne bar. Han sa til Ribalko: «Vær klar over at D e må ta ansvaret for denne ordren. Je g noterer dette i min operasjonsdagbok.» Et inferno brøt løs på himmelen over Sevastopol. Duren fra fly som nær met seg byen i lav høyde blandet seg med drønn og skrattende salver fra luftvernbatterienes kanoner og automatvåpen. Bomber hvinte; kraftige sø kelys flakket over himmelen og lette etter angriperne — og fant dem. Fly begynte å styrte ned i flammer. Det var LVA-batteri nr. 59 som tok knekken på det første. Og så rullet tunge drønn fra bombene over havneområdet. K lokken var noe over 03-00, søndag 22. juni 1941. Ved tre-tiden om natten hadde admiral Kusnetsov lagt seg på en lærdivan i et hjørne av sitt kontor i Moskva. Han fikk ikke sove. H an tenkte uavlate lig på flåteavdelingene og på det som var i emning. Han måtte legge bånd
OG NATTEN GAR
43
på seg for ikke å gripe telefonen og ringe enda en gang til admiral T ri buts, for det var Østersjøflåten han var mest bekymret for. Han klarte å la det være ved å gjenta for seg selv Moltkes berømte fyndord om at når man først har gitt ordre til mobilisering, er det ikke annet å gjøre enn å legge seg til å sove, for maskineriet ruller videre på egen hånd. Men Kusnetsov fikk ikke sove. Han spratt opp fra divanen da telefonen ringte. D et var nå høylys dag. Han grep røret. «D e har sjefen for Svartehavsflåten,» sa operatøren. I samme øyeblikk som Kusnetsov hørte Oktjabrskis opphissede røst, visste han at noe var skjedd. «Et flyangrep er i gang mot Sevastopol,» gispet Oktjabrski. «Våre luft vernkanoner slår de fiendtlige fly tilbake. D et er falt noen bomber i b y en . . . » Kusnetsov så på klokken. D en var 0 3 .1 5 . N å var det skjedd, han nærte ikke lenger noen tvil: krigen hadde begynt.1 Han grep telefonen igjen og bad om å få Stalins kontor. D et var en vakthavende offiser som svarte: «Kam erat Stalin er ikke her, og jeg vet ikke hvor han er.» « Jeg har en melding av overveldende betydning som jeg øyeblikkelig må gi kamerat Stalin personlig,» sa Kusnetsov. « Je g kan ikke hjelpe Dem ,» svarte offiseren rolig og la på røret. Kusnetsov ringte forsvarsminister Tim osjenko og refererte nøyaktig hva Oktjabrski hadde fortalt ham. «Hører D e m eg?» spurte han. «Ja, jeg hører Dem ,» svarte Tim osjenko rolig. Kusnetsov ringte av. N oen minutter senere forsøkte han et annet num mer for å få tak i Stalin. Intet svar. Igjen ringte han til vakthavende offiser i K rem l og sa: «Vær så vennlig å underrette kamerat Stalin om at tyske fly bomber Sevastopol. D et er krig.» « Je g skal gjøre hva jeg kan,» svarte offiseren. N oen minutter senere ringte telefonen i Kusnetsovs kontor. D et var Georgi M. Malenkov, medlem av politbyrået og en av Stalins nærmeste medar beidere. «Forstår D e hva det er D e har rapportert?» sa han i en irritert tone. « Ja, det forstår jeg,» svarte Kusnetsov, «og jeg rapporterer på eget an svar. Krigen er begynt.» Malenkov trodde ikke Kusnetsov. Han ringte selv til Sevastopol og fikk forbindelse med admiral Oktjabrski i samme øyeblikk som Asarov kom inn i flåtesjefens kontor. Asarov hørte hva Oktjabrski sa: 1 Kusnetsovs tidfestelse av begivenhetene natten 2 1 .-2 2 . juni er temmelig mangelfull. Han oppgir forskjellige tidspunkter i forskjellige versjoner av sine memoarer. Viseadmiral Asarov har for eksempel fortalt at han hørte den første salven fra luftvernartilleriet i Sevastopol klokken 0 3 3 0 . Daghavende offiser Ribalko har tidfestet den første salven til 03-13. Admiral Kusnetsov, som åpenbart har benyttet seg av Ribalkos notater, oppgir at de tyske flyene gikk til angrep klokken 0 3 .0 7 . Det må antagelig ha tatt Oktjabrski minst ti minutter å komme frem på telefonen til Moskva. Dermed var det sannsynligvis nærmere klokken 0 3 3 0 Kusnetsov fikk oppringningen fra Sevastopol.
44
NATTEN UTEN ENDE
«Ja, j a . . . vi blir b om b et. . . » I det samme lød en voldsom eksplosjon, og vinduene klirret. «Akkurat nå,» ropte Oktjabrski opphisset, «eksploderte en bombe like i nærheten av stabshovedkvarteret.» Asarov og en venn så langt på hverandre. «I Moskva tror de ikke at Sevastopol biir bombet,» utbrøt vennen. Han hadde rett.1 I løpet av en time ringte Tim osjenko fire ganger til general Boldin, nest kommanderende for D et vestlige militærdistrikt. Hver gang advarte han mot å svare på tyske provokasjoner — selv da Boldin fortalte at hans tropper ble angrepet, at byer brant og mennesker ble drept. Marskalk N ikolai Voronov, sjefen for luftvernartilleriet, hadde etter ord re vært på sitt kontor hele kvelden og natten igjennom. Cirka klokken 0 4 .0 0 fikk han den første meldingen om bombingen av Sevastopol og om angrep på Ven tspils og Libau. Han skyndte seg til Timosjenko. Sammen med for svarsministeren var L. Z. Meklis, sjefen for hærens politiske administrasjon og en nær kollega av N K V D -sjefen Lavrenti P. Beria. Voronov fortalte om bombingen. Timosjenko rakte ham da en stor notisbok og bad ham skrive ned det han nettopp hadde sagt. Meklis stod bak Voronov og kontrollerte ord for ord hva han skrev, og gav ham så ordre om å signere det. Deretter måtte Voronov gå uten å ha fått noen instruks eller noen ordre — på et tidspunkt da hvert minutt og hvert sekund var dyrebart, som han senere be merket. «Jeg følte meg kald om hjertet da jeg forlot kontoret,» fortalte han. «Jeg skjønte at de ikke trodde at krigen virkelig var begynt. Hjernen min arbei det febrilsk. D et var klart at krigen hadde begynt, enten forsvarsdeparte mentet innrømmet det eller ikke.» D a Voronov kom tilbake til sitt eget kontor, lå det på skrivebordet en bunke telegrammer med rapporter om tyske angrep fra Finskebukten til Svartehavet. En ung kvinnelig offiser med revolver i beltet kom farende inn fra panservåpenets hovedkvarter som holdt til i nabokontorene. Hun fortalte opphisset at det i den «hemmelige safen» lå en stor pakke med mange segl og med påskriften: «Åpnes i tilfelle mobilisering.» D et var ikke gitt ordre til mobilisering, men krigen var begynt — hva skulle de gjøre? «Åpne pak ken og gå i gang,» svarte Voronov. Han vendte seg til sine egne offiserer og begynte å gi sine ordrer. Ja , krigen var i sannhet begynt; men da generalstabssjefen Sjukov rappor terte til Stalin at tyskerne bombarderte Kovno, Rovno, Odessa og Sevastopol, insisterte Stalin fremdeles på at det måtte være en provokasjon fra de «tys ke generaler». Han tviholdt på denne illus jonen i timevis. 1 Marskalk Budjonni bestrider dette. «Det fantes ikke et barn som ikke trodde at tyskerne gjorde seg klar til angrep,» påstår han. «Hvis Stalin ikke trodde dette, hvorfor ble jeg da utnevnt til sjef for reservearméen ni timer tidligere?» Budjonni hevder at rappor tene om bombingen ikke ble mistrodd; selv hørte han om dem ved fire-tiden om natten og ringte da Kusnetsov for å få bekreftelse. N år det gjaldt Kusnetsovs vanskeligheter med å komme i kontakt med Stalin, forklarer Budjonni dette med at alle ville snakke med Stalin og at det derfor naturlig nok var vakthavende offiserer som tok noen av samtalene. (Budjonni, personlige opplysninger, juli 1967.)
OG NATTEN GÅR
45
Mens sommernatten ble til full dag utenfor vinduene i Kusnetsovs kontor, ventet marineministeren på at en eller annen skulle gi en ordre med for m ell kunngjøring om krigstilstand — eller i det minste på en instruks med utvetydig melding til marinen om at angrepet hadde begynt. Ingenting skjed de. Telefonen ringte ikke mer. D et var åpenbart, som han senere bemerket, at håpet om å unngå krig fremdeles var til stede. På annen måte kunne han ikke tolke den merkverdige reaksjonen på meldingene om overfallet på Sevastopol. T il slutt var Kusnetsovs tålmodighet oppbrukt. Han sendte admiral Tributs og sine øvrige flåtesjefer en kort ordre. Den lød: «Tyskland har begynt et an grep m ot våre baser og havner. Motstå med våpenmakt ethvert angrepsforsøk fra fienden.» I flåtens hovedkvarter i T allinn satt admiral Pantelejev ved sitt skrive bord i det avlange kystartilleri-hvelvet hvor Tributs hadde innrettet operasjonsrommet i sin krigskommandopost. D et var fra den første verdenskrigs tid og lå helt under jorden. D et fantes ingen vinduer; den eneste belysningen kom fra nakne elektriske pærer som hang ned fra taket. Langs den ene veggen hadde radio- og telegrafoperatørene sine arbeids bord. Midt i rommet stod en stor situasjonstavle med karter over Østersjøom rådet. Pantelejev hadde sitt bord ved inngangen til det støyfylte rommet. O ffi serer kom og gikk. Telefonene kimte ustanselig. Hans oppgave var å sile rapportene og sørge for at de viktigste gikk videre til admiral Tributs. Kaptein F. V. Sosul ja ringte fra Kronstadt. «D e har sluppet seksten m i ner ved innløpet til Kronstadt-reden,» sa han. «Men kanalen er fremdeles åpen.» En rapport kom inn fra Libau. Kap tein Mikhail S. Klevenski meldte at like etter klokken 0 4 .0 0 var det sluppet bomber mot det militære områ det i byen og omkring flyplassen. Østersjø-handelsflåten videresendte en melding fra V. M. Mironov, kapteinen på S/S Luga. Han var underveis til bake til Leningrad fra Hango da skipet cirka klokken 03-30 ble angrepet av et tysk fly og beskutt med mitraljøser. En matros, Sergei I. Klim enov, ble let tere såret. Omtrent på samme tid ble den latviske S/S Gaisma, som var un derveis til Tyskland med trelast, angrepet og torpedert av fire tyske kuttere utenfor kysten av Gotland. Aksjonen fant sted ca. klokken 03-20. Tyskerne rettet mitraljøsene m ot de sovjetiske sjømennene mens de lå i sjøen, og drepte flere av dem, deriblant skipets kaptein N ikolai Duve. D ette var antagelig de første dødsofrene i den tysk-sovjetiske krigen. Pantelejev så seg om. Offiserer bjeffet ut ordrer. Han fikk ordre om å melde seg for admiral Tributs. Vegguret viste 0 4 .5 0 . Tributs marsjerte frem og tilbake på gulvet i sitt kontor da hans nærmeste medarbeider kom inn. Besluttsomt, med en lang blyant i hånden, gikk han bort til skrivebordet. Pantelejev rakte ham i taushet en telegramblankett. Admiralen fylte ut blan ketten og leste høyt for Pantelejev mens han skrev: «Tyskland har begynt å angripe våre baser og havner. Motstå fienden med våpenm akt. . . »
46
NATTEN UTEN ENDE
Han sukket; så skrev han under med en kraftig håndbevegelse. Offiseren K asjin grep telegrammet, og i løpet av sekunder gikk det pr. radio og kabel ut til hver eneste base og hvert fartøy i Østersjøområdet. Innen klokken 05.17 hadde alle avdelinger mottatt ordren: «Motstå tysker nes angrep.» Dermed visste Sovjets forsvarsstyrker i det minste i en viktig sektor — områdene som gav adkomst til Leningrad — at krigen hadde be gynt, at tyskerne hadde angrepet og at de måtte forsvare seg av all makt. Pantelejev gikk tilbake til sitt bord. Han følte seg lettet. Loddet var kas tet; krigen var begynt. Han lyttet til den ilsomme klapringen fra telegrafnøklene som banket ut ordrene til flåten. Så gikk han opp steintrappen og ut i friluft. Solen steg. Havet lå rolig. I Surop-stredet slepte en taubåt en rekke lek tere mot Tallinn havn. Mannskapet på taubåten var utålmodig. Havnen og hjemmet var i sikte. Krigen hadde de ennå ikke hørt noe om.
5
Daggry 22. juni
MER e n n h u n d r e År hadde militærkommandoen i Leningrad under skiftende regimer hatt tilhold i den grandiose russiske generalstabsbyg ningen — reist i årene 1 8 1 9 —29 og trolig det aller fineste av Rossis arki tektoniske mesterverker. Bygningen lå øverst i N evski Prospekt rett overfor Vinterpalasset, og bestod av to store fløyer, knyttet sammen med en bue som var viet minnet om russernes seier over Napoleon i 1812. Inngangen var 12 meter bred og 23 meter høy, og 7 6 8 vinduer blinket i de tre lange etasjene. D en 15. juni hadde oberst (nå general) B. V. Bitsjevski, sjefen for ingeni ørtroppene i Leningrad-distriktet, vendt tilbake til dette strålende monumentet over Sovjets militære m akt fra en inspeksjonsreise i Hango. Han hadde inspi sert den befestede sonen som ble anlagt for å beskytte det leiede baseområdet på Finlands sydspiss mot eventuelle angrep fra fastlandet. Arbeidet gikk til fredsstillende, hadde han konstatert. På bilturen tilbake til Leningrad m er ket han seg med tilfredshet at pionerleirene og barnehjemmene i Karelen nå begynte å bli fylt med sommergjester. Skogen virket grønn og frisk som aldri før etter den kalde og våte våren. Bitsjevski, en ung, energisk, blåøyet mann med litt glissent hår, visste at Leningrad hadde m ottatt en rekke foruroligende meldinger, særlig fra marineavdelinger og stasjoner langs finskegrensen, om at tyske tropper var kommet til Finland. D et lot imidlertid ikke til at dette hadde ført til noen økt aktivitet i generalstabsbygningen. Generalløytnant M arkian M. Popov hadde, som plan lagt, dratt ut på en inspeksjonsreise til avdelinger i felten. Og ettersom stor parten av de høyere offiserene og en lang rekke andre hadde ledsaget ham, var bygningen bortimot halvtom. Bitsjevski hadde aldri opplevd en så fred sommelig stemning i hovedkvarteret som da han kom dit mandag morgen 16. juni. Hans egen nestkommanderende hadde reist av sted med general Popov. Helgens krigsnyheter fra Vest-Europa var mildest talt kjedelige. Omtrent den eneste melding av noen særlig interesse var en kunngjøring fra det ameri kanske utenriksdepartement om at lasteskipet R obin M oore var senket av en tysk ubåt utenfor kysten av Brasil. D et som særlig hadde skapt en lettere atmosfære i Leningrad (og Sovjet unionen for øvrig) var en offisiell erklæring fra telegrambyrået Tass, datert fredag 13- juni og offentliggjort i lørdagens aviser. Erklæringen (som den tyske ambassade på forhånd hadde fått et eksemplar av for videresending til Berlin) aw iste bestemt ryktene om en forestående
I
48
NATTEN UTEN ENDE
krig m ellom Sovjetunionen og Tyskland. Slike rykter var kommet i omløp før den britiske ambassadør Sir Stafford Cripps nylig hadde forlatt Moskva, het det, og de hadde grepet særlig om seg etter hans ankomst til London. Uten å si det med rene ord antydet man altså at ryktene var inspirert av bri tene eller Cripps personlig. D et ble påstått, fortsatte Tass, at Tyskland hadde fremsatt forskjellige ter ritoriale og økonomiske krav til Sovjetunionen, at Sovjetunionen hadde aw ist disse krav, og at Tyskland som følge av dette hadde begynt å konsentrere tropper langs sovjet-grensen; hvoretter Sovjetunionen angivelig skulle ha be gynt å samle militære styrker på sin side av grensen. «T il tross for at disse ryktene så åpenbart er absurde,» erklærte Tass, «har ansvarlige kretser i Moskva funnet det nødvendig, i betraktning av at disse ryktene fortsatt blir spredt, å gi Tass fullmakt til å erklære at det er en klos set propagandamanøver fra de krefter som fylker seg mot Sovjetunionen og Tyskland og som er interessert i en utvidelse og intensivering av krigen.» D et ble lagt til at etter sovjetiske kretsers oppfatning er ryktene om Tysklands planer om å bryte (ikke-angreps-)pakten og å iverksette et angrep mot Sovjetunionen fullstendig grunnløse, og forflytningen av tyske tropper som har fullført sine operasjoner på Balkan, til de østlige og nordlige deler av Tyskland, må forklares med andre motiver som ikke har noen sammenheng med tysksovjetiske forh old . . . alle de rykter som vil ha det til at Sovjetunionen for bereder seg på en krig mot Tyskland, er følgelig falske og provokatoriske. Som følge av denne erklæringen følte mange militære sjefer seg lettet. «Moskva vet hva de gjør,» sa noen av dem. Andre påpekte at Stalin hadde kjennskap til alle fakta, og følgelig måtte han ha rett. Særlig trøsterikt var det at selv ikke i partielitens hemmelige møter hadde det vært ymtet om at krigen kunne være nær forestående. Enda mer beroliget følte Leningrad-boerne seg da de fikk vite at Andrei A. Sjdanov, lederen for både byens og regionens partiorganisasjoner, sekretær i partiets sentralkomité og Stalins høyre hånd, skulle reise på sommerferie. Torsdag 19- juni reiste Sjdanov med tog til Sotsji ved Svartehavskysten, der han pleide å feriere. Sotsji, et feriested med hvite villaer og halvtropiske vekster, var også Stalins faste sommersted, og Sjdanov pleide ofte å være sam men med ham der i to-tre uker. Bare det at Sjdanov hadde reist til Sotsji vir ket for mange som en garanti for at ingenting av betydning kunne skje. Nøyaktig samme inntrykk fikk man av avisene. Den eneste nyheten fra Ber lin i torsdagsnummeret av Leningradskaja Pravda var en melding om at Tysk land og Tyrkia hadde undertegnet en vennskapspakt. Bitsjevski kjørte hver dag ut til K arelen for å inspisere befestningsarbeidene. Han befant seg der fredag da han fikk en oppringning fra stabssjefen i Leningrad, generalmajor Dm itri N . Nikisjev. «K om tilbake øyeblikkelig,» sa Nikisjev. «Skynd Dem.» «Jeg er glad for at jeg fant Dem,» sa N ikisjev da Bitsjevski tre timer se nere kom tilbake til hovedkvarteret. «Situasjonen er begynt å bli en smule
DAGGRY 22. JU N I
49
komplisert, min venn. Finnene langs D et karelske nes er begynt å gjøre seg klare til aksjon. V i er nødt til å sette i gang med militær beskyttelse av grensen. Er det klart?» «Nei, ikke helt.» «Ingeniørtroppene Deres må gjøre seg klare til å legge miner langs gren sen.» Bitsjevski protesterte; alle de tropper han disponerte var opptatt med befestningsarbeider. «D et får de slutte m ed!» «H ar D e noen ordre fra Moskva som går ut på det?» sa Bitsjevski. «Jeg kan ikke begripe hvordan jeg skal kunne stanse arbeidet på befestningene.» «D et er det samme for meg hva D e mener,» glefset Nikisjev. «V i har ikke tid til å vente på ordre. D et som trengs er å sette i gang og gjøre noe. Få tak i alle de miner som finnes i arsenalene og send dem ut til troppene. I m ellom tiden skal vi sette opp ordrene til arméen.» N ikisjev gikk og stengte seg inne på sitt kontor sammen med sine etterret ningsfolk og operative sjefer. Bitsjevski fant frem fra arkivet planene for minelegning av grensen og begynte å konsipere ordrer til den 14., den 7. og den 37. armé. D et var disse styrkene fra Leningrad militærdistrikt som var forlagt langs den nesten 1 3 0 0 kilometer lange grensen mot Finland fra Barentshavet til Finskebukten. D et var ingen liten oppgave å minelegge denne lange grensen. I mellomtiden sendte N ikisjev ordre til generalløytnant P. S. Psjennikov, sjefen for 23. armé som hadde forsvaret av D et karelske nes like nord for Leningrad, om å forflytte en divisjon fra de bakre linjer til en fremskutt posi sjon ved Viborg like ved grensen. Landforsvaret av Leningrad m ot syd og vest lå ikke lenger under Lenin grad militærdistrikt. D a de baltiske statene var blitt inkorporert i Sovjetunio nen sommeren 1940, ble disse områdene skilt ut og lagt inn under den nyopp rettede kommandoen som ble kalt D et baltiske militærdistrikt og hadde sitt hovedkvarter i Riga. Kommandoen i Leningrad hadde ingen tropper syd eller vest for byen, unntatt noen artilleriavdelinger som var forflyttet til tre ningsleirer for sommeren. I de siste ukene hadde imidlertid Bitsjevski, etter ordre fra generalstaben, konsentrert sin oppmerksomhet om å bygge en befestet sone i regionen PskovOstrov for D et baltiske militærdistrikt. Disse befestningene lå ca. 2 9 0 kilom e ter sydvest for Leningrad langs elven Velikaja, og skulle tjene som dybdeforsvar m ot et angrep på Leningrad fra sydvest. Bitsjevski arbeidet hele fredagen med planer for de nye minefeltene langs finskegrensen. Også lørdag hadde han det travelt — så travelt at han ikke fikk tid til å ringe til sjefen for ingeniørtroppene i D et baltiske distrikt, general m ajor V. F. Sotov, som han ellers pleide å holde kontakt med. Senere for talte Sotov at også han hadde arbeidet med m inefelter lørdag. Han begynte å legge ut miner langs en del av grensen mot Øst-Preussen og mobiliserte en del av den lokale befolkningen til å grave skyttergraver og dekningsgroper. Men det gikk ikke bedre enn at kyrne fra et kollektivbruk i nærheten kom inn 4. De 900 dagene
50
NATTEN UTEN ENDE
i minefeltet og begynte å sette av minene. Sotov fikk ordre om å stanse ar beidet for ikke å spre panikk. D et ble sent før Bitsjevski kunne forlate hovedkvarteret lørdag kveld. Han hadde vært hjemme bare en times tid da vakthavende offiser ringte og sa at det var kunngjort beredskap. Bitsjevski drog omgående tilbake til kontoret. Han møtte en mengde offiserer som vandret rådville omkring og forsøkte å få rede på hva det hele dreide seg om. D et var det åpenbart ingen som visste. N ikisjev sa ingenting. D et eneste Bitsjevski fikk vite, var at det hadde for bindelse med en alarmerende situasjon på grensen. Hva var det som foregikk bak kulissene? A ll den stund sjefen for Leningrad militærdistrikt, generalløytnant Popov, var ute i felten sammen med storparten av sine høyere offiserer, og partisekre tær Sjdanov var på ferie, var situasjonen vanskelig og forvirrende. Hverken offiserene eller de sivile tjenestemenn på lavere kommandonivåer var vant til å handle uten nøyaktige instrukser fra høyere hold. Og slike instrukser had de de ikke fått. Partiets (og dermed byens) høyeste tjenestemann i Leningrad 22. juni var Sjdanovs høyre hånd, partisekretær Aleksei A. Kusnetsov, en mager, energisk mann med mørkeblå, dyptliggende øyne. I løpet av lørdag skjønte Kusnet sov, intelligent og årvåken som han var, at situasjonen langs grensene var i ferd med å utvikle seg i en potensielt farlig retning. Han visste at tyskerne i ukevis til stadighet hadde krenket sovjetisk luftrom. Han visste at sovjet-basen i Hango hadde rapportert landsetting av tyske tropper i Finland. Han visste at alle tyske lasteskip hadde forlatt Leningrad, og at mange av dem ikke engang hadde tatt last ombord. Han var blitt rådspurt av handelsflåtens administra sjon i Leningrad etter at sovjetiske skip ble holdt tilbake i tyske havner, og det var han som i all stillhet hadde gitt partilederne et vink idet de forlot møtet i Smolni lørdag kveld, og bedt dem om å holde seg i nærheten av telefonen om noe skulle skje. H an oppsøkte også oberst J . S. Lagutkin, sjefen for luftvern artilleriet, og spurte hvor han kom til å være søndag. «Hvordan det?» spurte Lagutkin. «V i må være på vakt,» svarte Kusnetsov. «Situasjonen langs grensen er for uroligende.» Lenger enn dette syntes ikke Kusnetsov han kunne gå uten å risikere be skyldninger om å skape panikk. M en han bad flere ledende tjenestemenn om å møte ham i Smolni ved midnatt. D et var synd, tenkte han, at Sjdanov skulle være på ferie akkurat nå. Nøyaktig når Leningrad militærdistrikt mottok det telegrafiske sirkulæret fra forsvarsminister Tim osjenko og general Sjukov med ordre om kampberedskap, vet man ikke. Offisielle sovjetiske kilder hevder at telegrammene ikke ble avsendt av forsvarsdepartementet i Moskva før klokken 00.30. D e ble sendt til Leningrad, D et baltiske, D et vestlige, K iev og Odessa militærdistrik ter. Trolig må meldingen ha nådd hovedkvarteret i Leningrad noe før klok ken 0 2 .0 0 .1 1 Telegrammene til marinekommandoene var mellom en og to timer underveis. Tele grammene til arméen tok antagelig lengre tid. I 4. armés hovedkvarter i Kobrin ble ikke
DAGGRY 22. JU N I
51
K lokken var omtrent to da stabsoffiserene i Leningrad begynte å bli kalt til bake til generalstabens bygning, og general N ikisjev og noen andre offiserer begav seg til Smolni, hvor partisekretær Kusnetsov hadde sammenkalt m ili tære og sivile ledere til et møte. En etter en ankom partilederne og gikk raskt oppover trappene til Kusnetsovs kontor i tredje etasje. D et var klart opplyst, men persiennene var om hyggelig stengt. Her var de regionale partisekretærene, byens partiledere, for mannen i Leningrads bysovjet, borgermester P. S. Popkov, general N ikisjev og hans medarbeidere. Etter som de ankom, ble de anvist piasser ved det lange konferansebordet med høyrødt boitrekk. Sekretær Kusnetsov satt øverst ved bordet og røkte i taushet. Han sa ingenting før alle var på plass; da kastet han et blikk på klokken som viste nesten 0 3 .0 0 , og sa: «La oss så begynne, kamerater.» N ikisjev leste opp telegrammet fra Moskva. D et advarte om muligheten for et overraskende angrep den 22. eller 23. juni i en rekke grenseområder, deriblant Leningrad-regionen. D et ble understreket at angrepet kanskje ville begynne med en provokatorisk aksjon. Sovjet-styrkene ble strengt advart mot selv å gjøre seg skyldige i provokasjoner, men måtte være i full beredskap til å møte tyskernes anfall. I motsetning til marinen fikk land- og luftstridskreftene detaljerte ordrer, som skulle utføres før daggry. (I Leningrad var det selvsagt blitt høylys dag før telegrammet kom.) Ordrene gikk ut på følgende: A. I løpet av natten til 22.6.41 skal styrkene i hemmelighet innta skytestillinger i befestede regioner langs statsgrensen. B. Før daggry 22.6.41 skal alle fly, innbefattet militære, forflyttes til feltflyplasser under omhyggelig kamuflasje. C. A lle avdelinger settes i kampberedskap; troppene skal spres og kamu fleres. D. Luftvernet settes i kampberedskap uten supplerende økning av perso nellet. T reff alle tiltak for mørklegning av byer og målområder. T reff ingen andre tiltak uten særskilt bemyndigelse. D et oppstod en trykket taushet da Nikisjev hadde lest opp telegrammet. O m sider var det en som spurte: «Hvordan skal vi oppfatte dette telegrammet? Betyr det krig?» «K rig — kanskje,» var Kusnetsovs forsiktige svar. D et er helt åpenbart at militærkommandoen i Leningrad ikke hadde noen mulighet til å utføre ordrene i løpet av de 100 til 130 minutter som gikk fra telegrammet ble m ottatt til det tyske angrepet satte inn. O g de omhyggelige instruksene om mørklegning og hemmelige forflytninger var nokså latterlige på bakgrunn av det faktum at det i denne landsdelen nå var høylys dag nesten døgnet rundt. advarselen mottatt før nærmere klokken 0 5 .3 0 . En kilde hevder at telegrammene ble sendt klokken 2 3 .4 5 , men i kode, hvilket skapte ytterligere forsinkelser. (V. Kvostov, A. Grilev, op. ait.)
52
NATTEN UTEN ENDE
Faktum er at møtet på partisekretær Kusnetsovs kontor fremdeles pågikk da han ble kalt til telefonen. D et var Moskva som ringte, klokken var nå nesten 0 5 .0 0 . Han fikk vite at tyske fly hadde bombardert Kiev, Minsk, Sevastopol og Murmansk. Kusnetsov meddelte de andre nyheten med sin vanlige urokke lige sinnsro. Mens general Nikisjev og de politiske og sivile lederne satt i Smolni og drøftet situasjonen, hersket det blant offiserene i generalstabsbygningen en nervøs og forvirret stemning. D e spurte hverandre til råds — nokså fåfengt — og ventet på at andre skulle innfinne seg. Nøyaktig de samme scener ble utspilt i andre sovjetiske kommandoer, hvor offiserer som i hui og hast var blitt halt ut av sengen, plutselig var forsamlet uten noen klar idé om hva som foregikk og enda mindre om hva de selv skulle foreta seg. D et vestlige landforsvaret av Leningrad lå under D et baltiske militærdis trikt, hvis sjef, generaloberst F. I. Kusnetsov, hadde til hovedoppgave å demme opp for et eventuelt angrep fra Øst-Preussen. General Kusnetsovs av delinger var spredt over et område på flere hundre kilometer. Mange befant seg i sommertreningsleirer, andre var under forflytning til nye forlegningssteder. General Kusnetsov var en offiser med store teoretiske kunnskaper, men liten praktisk kommandoerfaring. Han hadde i noen år vært instruktør på Frunze-akademiet (den sovjetiske krigsskolen). Senere skulle han en kort tid få kommandoen på Midtfronten og deretter over 51. armé som deltok i for svaret av Krim . Hans prestasjoner i alle disse kommandostillingene var nokså middelmådige. Hans kolleger karakteriserte ham som en ubesluttsom mann, en dårlig organisator med en oppblåst og selvbevisst fremtreden, så godt som uimottagelig for gode råd og ute av stand til å reagere raskt og riktig i et alvorlig knipetak. D et skulle godt gjøres å finne en mann som var mindre skikket til å hanskes med den flytende og kaotiske situasjonen som utviklet seg om morgenen den 22. juni. Situasjonen i D et baltiske militærdistrikt gjenspeilte Kusnetsovs egne svak heter. En av hans offiserer, generalmajor M. M. Ivanov, hadde på eget initiativ og i all stillhet gitt sitt 16. geværkorps ordre om å gå i forsvarsstillinger langs grensen og hadde kjørt frem ammunisjon. Da Kusnetsov oppdaget dette, gav han ordre om at ammunisjonen skulle returneres til magasinet. Ivanov ignorerte ordren, og da tyskerne angrep hans korps, ble de slått tilbake. Kusnetsov var så ubesluttsom at han først den 15. juni purret Moskva på levering av 100 0 0 0 stridsvognminer, 4 0 0 0 0 tonn sprengstoff og 45 0 0 0 tonn piggtråd som var bestilt for lang tid siden. D en 18. juni beordret han mørklegning av byer og militære mål i D et baltiske distrikt, men da general Sjukov i Moskva gav ham ordre om å kan sellere mørklegningen, lystret Kusnetsov omgående, og Riga, Kaunas, Libau, Siauliai, Vilnius, Dvinsk og Evgav ble liggende fullt opplyst.1 1 Forfatterne av den offisielle historien til 50-årsjubileet for Sovjetunionens væpnede styrker hevder at avdelingssjefene i grensedistriktene mellom 14. og 19- juni fikk ordre om å flytte sine avdelinger til stridsposisjoner, og at de den 19- fikk ordre om å kamuflere
DAGGRY 22. JU N I
53
Tidlig i juni måned begynte de vanlige sommermanøvrene. Kusnetsov og hans stab etablerte et spesielt felthovedkvarter nær Panevesjis like før krigen brøt ut. Om kvelden den 21. juni besøkte en stor gruppe politiske arbeidere fra Den røde armés sentrale politiske administrasjon nesten hver eneste avdeling av 11. armé, en av de tre Kusnetsov hadde kommandoen over. D e politiske arbeiderne forsikret offiserene og soldatene at det ikke ville bli krig, og at ryktene var grove provokasjoner. Under innflytelse av denne propagandaen fra Moskvas emissærer kansellerte noen av avdelingssjefene sikkerhetstiltak som de hadde gitt ordre til. Blant annet ble arbeidet med å legge et m inefelt i nærheten av Taurage stanset. Omkring klokken 0 2 .3 0 den 22. juni gav Kusnetsov, etter å ha mottatt Timosjenkos telegram, sine arméer ordre om å innta sine fremskutte stillin ger, dele ut skarp ammunisjon, legge minefelter og stridsvognfeller og forbe rede seg på å motstå enhver større aksjon fra tyskerne — men ikke skyte på tyske fly eller besvare provokasjoner. D et var ikke mange av frontavdelingene som mottok denne ordren før de plutselig var engasjert i noe som for dem fortonet seg som helt ubegripelige kamphandlinger.1 Generalløytnant P. P. Sobennikov var sjef for 8. armé av D et baltiske m ili tærdistrikt som forsvarte de øst-prøyssiske kystområdene. Han har fortalt at angrepet kom fullstendig overraskende på storparten av hans styrker. I ti mene før daggry klarte han å få sendt ut ordre til noen av avdelingene om å begynne fremrykning mot grensen. Men troppene i de bakre linjer hadde ingen anelse om hva som skjedde vest for dem, der det tyske angrepet alle rede var i full gang. I generalstabsbygningen i Leningrad var situasjonen ikke fullt så katastrofepreget. General N ikisjev skyndte seg tilbake til sitt hovedkvarter fra Smolni, og cirka klokken 0 5 .0 0 innkalte han de ventende stabsoffiserene og avdelings sjefene til en rask konferanse. «D et er krig, kamerater,» sa han. «D et fascistiske Tyskland har angrepet oss. G å i gang med å gjennom føre mobiliseringsplanene.» Offiserene løp tilbake til sine kontorer. Med skjelvende hender åpnet de sikkerhetsskapene, halte frem forseglede pakker med mobiliseringsordrer og rev dem opp. «Plutselig,» fortalte Bitsjevski, «ruvet haugevis av ugjort arbeide foran oss. T o ingeniørregimenter og ett pongtongregiment måtte reorganiseres i indiviflyplasser og militære anlegg. Ingen kilde til denne ordren er sitert og heller ikke er teksten referert. Av beretninger fra feltoffiserer og likeså av operasjonsdagbøkene til grenseavdelingene fremgår det at da det like før krigsutbruddet ble gjort anstrengelser for å øke beredskapen, kom det meget skarpe og alvorlige reprimander fra Moskva. (V. D. Ivanov, red., 5 0 Let Sovetskikh Voorusjennikb SU SSSR, Moskva 1967 s. 250.) V. Kvostov og A. Grilev (op. cit.) hevdet at grensekommandoene ble beordret til sine felthovedkvarterer 19- juni. 1 En tysk avdeling snappet opp en sovjetisk radiomelding som lød: «Vi blir beskutt. Hva skal vi gjøre?» Hovedkvarteret svarte: «Dere må være gale. Hvorfor sender dere ikke meldingen i kode?» (John Erickson, T h e Soviet H igh Command, London 1961 s. 587.)
54
NATTEN UTEN ENDE
duelle bataljoner som så skulle settes inn for å forsterke arméavdelingene. V i måtte avbryte arbeidet med å støpe bunkers i befestningsregionene.» Men selv ikke da var alle offiserer klare til å handle. M ajor N ikolai Ivanov sa tvilrådig: «K anskje vi ikke burde forhaste oss med dette? V i har jo ikke fått n æ n ordre fra Moskva.» Bitsjevski gav ham streng instruks om å gjøre det han hadde fått ordre om. A lt som fantes av stål og sement måtte nå brukes på forsvarsanlegg i annen linje. Ivanov tenkte seg om et øyeblikk. Han pusset brilleglassene med et lomme tørkle. «D et betyr at det er k rig !» sa han besluttsomt. «Javel. D a får vi slåss!» En annen offiser som i all hast var blitt kalt til generalstabsbygningen, var general Mikhail Dukhanov, som snart skulle bli kjent som den heroiske sje fen for 67. armé, en av de hardeste kampavdelingene på Leningrad-fronten. Dukhanov vår en gammel kavalerioffiser som hadde begynt sin militære lø pebane allerede i tsartiden; i de senere år hadde han vært inspektør for krigs skolene. Han ble vekket ved at telefonen ringte, og allerede før han var ferdig med å kle seg stod en stabsbil og ventet nede ved fortaukanten. Gatene var trafikktomme da bilen raste nedover Profosojus Boulevard og forbi admiralite tet; Dukhanov småbante og brummet over «de fordømte toskene som slår treningsalarm i fredstid.» Han sluttet snart å brumme da han kom til sitt kontor og fikk vite hva som var skjedd. Automatisk skottet han bort på veggkalenderen og ble over rasket over å se den nye datoen som lyste mot ham i rød skrift: «Søndag 22. juni.» Årstallet 1941 stod med svart skrift. Hans adjutant hadde, påpasselig som alltid, revet av et blad av kalenderen før han forlot kontoret lørdag ettermiddag. På mindre enn en time hadde Dukhanov fått sin ordre: han skulle reise til Kingisepp, 104 kilometer sydvest for Leningrad, med instrukser til 191- in fanteridivisjon om å gå i stillinger langs sydkysten av Finskebukten mellom Kunda og Ust-Narva for å forsvare sandstrendene der mot landgangsforsøk. Dukhanovs sjåfør ventet på ham utenfor generalstabsbygningen. Dukha nov så seg om på den vidstrakte Slottsplassen, som nylig var blitt spylt. Soloppgangens rosenrøde skjær ble gjenspeilt fra vinduene i Vinterpalasset, og toppen av minnesøylen over Aleksander I lå badet i gyllent lys. Ikke et men neske var å se. Dukhanov satte seg foran i bilen ved siden av sjåføren. Idet de skulle kjøre, fikk han øye på et ungt, elskende par som kom frem under general stabsbygningens store bue. Gutten slo armene om piken og kysset henne. Pi kens lykkelige latter brøt morgenstillheten på den store plassen. D et varer ikke lenge, tenkte Dukhanov, før den latteren kommer til å vike plassen for det dystre ordet «krig». Han vendte seg til sjåføren: «La oss dra! V i har lang vei.» D et var ennå tidlig på morgenkvisten da Dukhanov ankom til hovedkvar teret for 191. divisjon. Daghavende offiser hilste og rapporterte mekanisk: «Ingenting av betydning er skjedd.»
DAGGRY 22. JU N I
55
Under hele samtalen med sjefen for 191. infanteridivisjon klarte ikke Dukhanov å få disse ordene ut av tankene. «Ingenting av betydning er skjedd.» D et var en vond og vanskelig natt i den solide steinbygningen i Leontijevski Pereulok, en smal gate som fører fra G orki Boulevard gjennom Moskvas gamle kjøpmannsstrøk frem til Nikitskiporten. Huset, som var nr. 10 i ga ten og hadde høye steinsøyler foran den massive inngangsdøren, hadde tette gardiner for alle vinduer. Sett fra gaten var det ingen tegn til usedvanlig akti vitet, men det var ingen som hadde sovet i den tyske ambassaden denne nat ten. Etter å ha vendt tilbake fra møtet med utenriksminister Molotov i K rem l, hadde ambassadøren, grev von der Schulenburg, satt seg ned sammen med sin betrodde venn Gustav H ilger for å konsipere det som skulle bli hans siste melding fra Sovjetunionen. Oppgaven var vanskelig. I flere dager hadde ambassaden tilintetgjort sine hemmelige arkiver og dokumenter. Schulenburg visste at bare plutselige og helt uventede begivenheter kunne avholde Tyskland fra å gå til krig mot Sovjetunionen — og at krigen antagelig ville være et faktum før den nye dagen grydde. Tanken gjorde ham dyster til sinns. Gustav H ilger var enda mer nedtrykt. Han var født i Moskva, som sønn av en velstående tysk forret ningsmann, og hadde bodd der mesteparten av sitt liv. H an var nesten like mye russer som tysker. Han og ambassadøren hadde gjort alt som stod i deres m akt for å aw erge krigen. D e hadde endatil gått så langt at de — med fare for sitt eget liv — hadde forsøkt å advare den sovjetiske Berlin-ambassadøren, Dekanosov, da han tilfeldigvis befant seg i Moskva i midten av mai. D e fortalte ham med så rene ord som de våget, at H itler gjorde seg klar til angrep. D e visste at dette var forræderi, og at de ville bli skutt hvis H itler noensinne fikk vite hva de hadde gjort, men etter deres oppfatning var de farer som truet Tyskland under en eventuell krig mot russerne, så alvorlige at det var riktig av dem å ta risikoen. M en med den stahet som bare Stalins mest veloppdragne lakeier var i stand til å oppvise, nektet Dekanosov å diskutere saken. Han ville ikke høre på von der Schulenburg; han var ikke kompetent til å drøfte slike ting, påstod han; bare Molotov var det. Dypt skuffet oppgav von der Schulenburg og Hilger sitt farlige forehaven de.1 N å, natten m ellom 21. og 22. juni, satte von der Schulenburg opp et tele gram til Utenriksdepartementet i Berlin. H an refererte den underlige samtalen han hadde hatt med M olotov i K rem l en time i forveien, og forklarte tålmo1 V. I. Pavlov, som tjenstgjorde som Stalins hovedtranslatør under «de tre store»s konferanser under den annen verdenskrig, ledsaget Dekanosov som tolk. I en personlig samtale med dr. Gebhardt von W alther, daværende sekretær ved den tyske Moskva-ambassaden (og i 1 9 4 7 tysk ambassadør i Moskva), hevdet Pavlov femogtyve år senere bestemt at russerne hadde oppfattet von der Schulenburgs advarsel som et «utpresningsforsøk». W alther, som var til stede under Dekanosovs samtale med von der Schulenburg, husker at Pavlov ringte ham dagen etter den farlige samtalen og spurte «hvordan konversasjonen skulle oppfattes». W alther forsikret ham at ambassadørens ord skulle oppfattes nøyaktig som de var blitt sagt. (W alther, personlig samtale, 16. juni 1967.)
56
NATTEN UTEN ENDE
dig for sine sjefer Molotovs nesten patetiske forsøk på å få i stand i ellevte time (på et tidspunkt da tyske tropper allerede rykket frem mot grensen) nye drøftelser med sikte på å gjøre Hitler til lags. Hverken von der Schulenburg eller H ilger hadde den ringeste illusjon om at denne redegjørelsen ville påvirke Berlins handlemåte. Begge visste at loddet var kastet. Likevel ville de følge spillereglene til siste slutt. Telegrammet ble konsipert, kodet og sendt til sambandssenteret. K lokken var 0 1 .1 7 , og ambassadøren drog tilbake til sin privatbolig for å avvente be givenhetene. Sammen med ham var en av hans sekretærer, Gebhardt von W alther. Hilger ble i ambassaden. D et var ikke mange igjen der. Ikke bare kvinner og barn og tyske forretningsmenn, men også de tyske ekspertene som hadde vært i Sovjetunionen i forskjellige oppdrag (mange av dem i forbindel se med de forsyningene Sovjet sendte Tyskland) hadde reist hjem. A lle de tyske teknikerne som hadde overvåket arbeidet på den nye krysseren Liltzow i Leningrad, var forsvunnet. Marineattasjéen, kap tein von Baumbach, som hadde ledet arbeidet på Lutzow, hadde reist samme kveld; han var sistemann. Konsulatene hadde pakket sammen. A lle hadde fått beskjed, unntatt en liten gruppe tyskere som var underveis fra Tokyo til Moskva og befant seg om bord på Trans-Sibir-ekspressen. N å var det morgen den 22. juni. Ambassadøren hadde allerede i en uke visst at dette var datoen som var fastsatt for angrepet. Han visste at tidspunktet antagelig kom til å bli klokken 04.00. Så sent som dagen i forveien var W a l ther kommet tilbake fra Berlin med denne opplysningen. Plutselig ringte vakt havende tjenestemann. Et langt telegram var begynt å komme inn fra Berlin. D et var neppe noen tvil om hva det inneholdt. Ambassadøren reiste seg med et sukk og vendte tilbake til kanselliet. K lokken var 03 .0 0 . Telegrammet var ad ressert til ambassadøren personlig og hadde påskriften: «Meget presserende. Statshemmelighet.» Så snart von der Schulenburg hadde lest den første linjen, var han klar over hva resten gikk ut på. Telegrammet begynte: (1) Etter mottagelsen av dette telegram skal alt gjenværende chiffermateri ale tilintetgjøres. Radioanlegget skal settes ut av drift. (2) Underrett herr M olotov straks om at De har en viktig meddelelse til ham og at De derfor gjerne vil få oppsøke ham om gående. . } Ambassadøren vendte seg trett mot W alther og Hilger. D e rystet sørgmo dig på hodet. Telegrammet var langt; og det tok nesten to timer å motta og dechiffrere det. En funksjonær fikk ordre om å ringe til Krem l. Igjen ble ambassadørens bil kjørt frem foran trappen. Litt etter klokken fem kjørte von der Schulenburg og Hilger raskt nedover Her 2 en-gaten mot Krem l. Bilen dreide til høyre inn i Mokovaja og deretter til venstre oppover innkjørselen ved siden av Aleksandrinski-haven m ot Borovitski-porten i Krem l. Byen sov, men det var nesten full dag allerede. Bor tenfor Krem ls røde teglmurer drev Moskva-elven dovent av sted med speil1 Teksten er hentet fra det tyske utenriksdepartements arkiver. Hilger skal ha sagt at telegrammet ikke ble mottatt i nøyaktig denne form i Moskva, men ingen annen tekst er blitt funnet. (Documents on German Foreign Policy, serie D, b. X II, s. 1063.)
L.
DAGGRY 22. JU N I-
57
blank flate. Luften var tung av angen fra akasier og tidligblomstrende roser i Aleksandrinski-haven. Vaktene i K rem l hilste stramt, kikket på diplomatene og vinket dem inn. Klokken var 05-30 da von der Schulenburg og Hilger trådte inn i Molotovs kontor i den kremgule regjeringsbygningen. M olotov var trett og sliten og sur; han anviste dem med en håndbevegelse plass ved et konferansebord med grønt boitrekk. Von der Schulenburg fant frem sitt budskap og begynte å lese: «Den sovjetiske ambassadør mottar i dette øyeblikk fra riksministeren for utenrikssaker et m em orandum . . . » Molotov kunne ikke styre seg. «D et har pågått et intenst bombardement i tre tim er!» brølte han. Von der Schulenburg kikket opp fra papirene, men svarte ikke. Han fort satte å lese — det tok ti minutter — og konkluderte: «Sovjetregjeringen har dermed brutt sine forpliktelser og står i ferd med å angripe Tyskland i ryg gen i dets kamp for livet. D er Fiihrer har derfor gitt Tysklands væpnede styr ker ordre om å møte denne trusel med alle midler de har til rådighet.» D et fulgte en dyp taushet. M olotov måtte øyensynlig legge bånd på seg for å bevare selvbeherskelsen. Omsider spurte han: «Er dette å oppfatte som en krigserklæring?» V on der Schulenburg trakk hjelpeløst på skuldrene. N å tok M olotov til orde, og han var indignert. Han sa at erklæringen ikke kunne oppfattes som annet enn en krigserklæring, ettersom tyske tropper alle rede hadde krysset grensen og sovjetiske borgere allerede var blitt bombardert. H an kalte tyskernes aks jon «et tillitsbrudd uten sidestykke.» Han sa at Tysk land hadde angrepet Sovjetunionen uten grunn, at den begrunnelse som var gitt ikke var noe annet enn påskudd, at påstandene om sovjetiske troppe konsentrasjoner var det rene sludder, og at dersom den tyske regjering følte seg krenket, hadde den bare behøvd å sende en note til sovjetregjeringen isteden for å sette i gang en krig. «Dette har vi sannelig ikke fortjent,» sa Molotov. Ambassadøren svarte med en anmodning om at ambassadens personale m åt te få tillatelse til å forlate Sovjetunionen i samsvar med internasjonal rett. M olotov svarte iskaldt at tyskerne ville bli behandlet nøyaktig på samme måte som russernes ambassadepersonale i Berlin. Ambassadøren og Hilger tok avskjed med M olotov og satte seg i bilen. Idet den rullet nedover den svake skråningen og ut av Kreml-området, så de en rekke biler som ankom. H ilger mente han kjente igjen flere fremståen de generaler som satt i bilene. I dyp taushet kjørte de to tyskerne tilbake til ambassaden, som lå mindre enn fem minutters biltur fra K rem l. Dette strøket av Moskva kjente Hilger like godt som sin egen bukselomme, og han følte seg tung om hjertet da det gikk opp for ham at han aldri kom til å få se disse gatene igjen.11 1 Mens von der Schulenburg og Hilger var i Kreml, hentet W alther en del av ambassade personellet i deres hjem og kjørte dem til ambassaden. Deretter drog han til jernbanesta sjonen og ventet på Trans-Sibir-ekspressen for å eskortere det tyske reiseselskapet til am bassaden. En NKVD-offiser dukket opp og bad ham høflig om å dra tilbake til ambassaden.
58
NATTEN UTEN ENDE
Telefonen i sovjet-ambassaden i Berlin ringte kl. 0 3 .0 0 og rev ambassade råd Valentin Beresjkov ut av en urolig søvn. En stemme han ikke kjente sa at utenriksminister Joachim von Ribbentrop befant seg på sitt kontor og ønsket å snakke med ambassadør Dekanosov øyeblikkelig. D en ukjente stemmen og den stive, offisielle tonen fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Bere sjkov. Men han rystet bekymringen av seg og sa at han var glad over at utenriksministeren endelig ville motta Dekanosov som svar på hans gjentatte anmodninger. «V i har ikke kjennskap til noen anmodninger,» svarte stemmen kaldt. «Jeg har ordre om å meddele Dem at riksminister Ribbentrop ønsker å se Sovjet unionens representant øyeblikkelig.» Beresjkov svarte at det ville ta litt tid å vekke Dekanosov og få bilen kjørt frem. Han fikk til svar at Ribbentrop allerede hadde sendt en bil for å hente ambassadøren. En svart Mercedes ventet ved fortaukanten da Dekanosov og Beresjkov kom ut av bygningen. En offiser fra SS-Totenkopfdivisjonen med dødninghode i luen eskorterte dem, sammen med en protokolltjenestemann fra Uten riksdepartementet, også i uniform. Over Brandenburger T or kom de første solstrålene til syne. D et ville bli en varm, fin dag. D a de kom til W ilhelmsstrasse så de en folkehop utenfor. Lyskastere var rettet m ot inngangen til Utenriksdepartementet. Film folk og journalister myld ret omkring. Beresjkovs bestyrtelse ble enda sterkere. D e to russerne gikk opp den lange trappen og bortover en korridor til Ribbentrops kontor. Langs korridoren vrimlet det av uniformerte menn som slo hælene sammen og hilste. Bak skrivebordet i det enorme kontoret satt von Ribbentrop i sin grågrøn ne ministeruniform. T il høyre for døren stod en gruppe nazistiske tjeneste menn. D e flyttet seg ikke da russerne kom inn. Dekanosov gikk i taushet tvers over det store rommet, og endelig reiste Ribbentrop seg, håndhilste på de to russerne og bad dem sitte ned ved et lite bord. Beresjkov la merke til at Ribbentrops ansikt var oppsvulmet og at øynene var blodskutte. Han var ustø på bena. «M annen er full,» tenkte Beresjkov. Og da de satte seg ved det lille bordet og Ribbentrop begynte å snakke med grøtete stemme, ble de klar over at han faktisk var beruset. Dekanosov hadde bragt med seg teksten i sine siste instrukser fra Moskva. Men Ribbentrop feide saken til side. D et var en annen sak han ville drøfte, sa han. Den tyske regjering var blitt oppmerksom på konsentrasjoner av sov jetiske tropper langs grensen m ot Tyskland. Den var blitt underrettet om sovjet-regjeringens fiendtlige holdning og den alvorlige trusel dette innebar for den tyske stat. Sovjetiske styrker hadde gjentatte ganger krenket Tysklands grenser. Han overrakte Dekanosov et memorandum hvor nazistenes påstander ble spesifisert. Sovjet-regjeringen forberedte seg på å anfalle Tyskland i ryggen W alther gjorde det. Russerne brydde seg ikke engang med å ledsage ham. De tyske diplo matene ble behandlet med den ytterste høflighet. Derimot ble det sovjetiske personalet i Berlin og andre steder i Tyskland utsatt for uforskammet og endatil brutal behandling. (W alther, personlige opplysninger, juli 1967.)
DAGGRY 22. JU N I
59
på et tidspunkt da landet kjem pet en krig for livet mot angelsakserne, sa han, og ettersom der Fiihrer ikke rolig kunne se på en slik trusel hadde han gi tt ordre om de nødvendige militære mottiltak. Dekanosov avbrøt. Han sa at han hadde utbedt seg en samtale med Ribben trop fordi hans regjering hadde gitt ham instruks om å ta opp visse spørsmål omkring de tysk-sovjetiske forhold som trengte en avklaring. Ribbentrop avfeide ham skarpt. Han hadde intet å tilføye til det han hadde sagt, bortsett fra at Tysklands aksjon ikke skulle oppfattes som aggresjon. Han reiste seg en smule ustøtt og sa: «D er Fiihrer beordret meg å gi Dem offisiell melding om disse forsvarstiltak.» Russerne reiste seg. Ribbentrop sa han beklaget at saken hadde utviklet seg i denne retning, fordi han oppriktig hadde forsøkt å bringe forholdene m el lom de to land på en sunn og fornuftig basis. Dekanosov sa at han også be klaget det dypt. D en tyske regjering hadde fått en fullstendig feilaktig opp fatning av sovjet-regjeringens innstilling. Idet russerne nærmet seg døren, skyndte Ribbentrop seg etter dem. Han snakket fort og lavt; ordene kom hulter til bulter i en hes hvisking: «Fortell Moskva at jeg var imot angrepet.» Russerne kom ut på gaten. D et var høylys dag. Kameraene klikket, film apparatene surret. Så snart de kom tilbake til ambassaden forsøkte de å ringe Moskva. K lokken var 0 4 .0 0 (0 6 .0 0 i Moskva). Telefonforbindelsen var brutt. D e forsøkte å sende en ordonnans til telegrafstasjonen. Han ble avvist. Beresjkov smatt ut bakdøren og kjørte av sted i en liten Opel Olympia. Han gikk inn på hovedpostkontoret og leverte telegrammet til en ekspeditør. «M oskva!» gispet mannen. «Har D e ikke hørt hva som er skjedd?» «Bare sett i gang,» svarte Beresjkov. «Send det allikevel.» Telegram m et kom aldri frem til Moskva. Hva som skjedde i K rem l da den formelle krigserklæringen — til tross for dens hitlerske perversitet — var avlevert, er fremdeles ikke lett å bli klar over. Direktiv nr. 1 fra forsvarsdepartementet, undertegnet av marskalk Timosjenko og general Sjukov, ble ikke sendt ut før klokken 0 7 .1 5 , dvs. etter at det tyske angrepet hadde vært i gang i nesten fire timer. D et ble mottatt i hovedkvarteret i Leningrad klokken 08.0 0 . D et var en underlig ordre. D en gjorde det på ingen måte klart at det hersket faktisk krigstilstand mellom Tyskland og Sovjetunionen. D en lød som et dokument fra menn som ikke var helt sikre på at det virkelig var en krig de stod overfor. D erfor kan man ikke undres over at Sovjetunionens væpnede styrker var forvirret. Sovjet-kommandantene fikk instruks om å angripe og utslette fiendtlige tropper som hadde trengt inn på sovjetisk territorium, men de fikk forbud m ot å krysse grensen til Tyskland. D e hadde lov til å foreta luftrekognosering og -angrep, men ikke dypere enn 160 kilometer inn på fiendens område. D et ble gitt tillatelse til å bombe Konigsberg og Memel, men flyvninger over Romania og Finland var forbudt uten særskilt tillatelse. Hvis dette var krig, så var det i sannhet krig med modifikasjoner. D a sje-
60
NATTEN UTEN ENDE
fene i Leningrad hadde lest ordren, var de målløse. D e hadde allerede skutt ned minst ett tysk fly som opererte fra finsk område. Oberst Bitsjevski møtte en av sine gamle Leningrad-kolleger, etterretnings sjefen P. P. Jevstignejev, ute i korridoren. «H ar du lest ordren?» spurte Jevstignejev. «Ja, jeg har lest den. Hva tror du, Pjotr Petrovitsj, vil finnene slåss?» Jevstignejev snøftet. «D et er klart de vil! Tyskerne er underveis til M ur mansk og Kandalaksja. Og Mannerheim drømmer om hevn. Flyvåpenet deres er allerede i aksjon.» I Moskva ble admiral Kusnetsov mer og mer nervøs etter som timene gikk, D et var særlig to ting som bekymret ham: muligheten for landgangsforsøk i Østersjøområdet bak de sovjetiske linjene, og tyske luftangrep m ot marine basene. D et mest foruroligende av alt var tausheten fra K rem l. D et siste Kusnetsov hadde hørt derfra, var Malenkovs irriterte og mistroiske kommen tarer til Kusnetsovs rapport om angrepet på Sevastopol. Han fikk ingen ordre fra Krem l og heller ikke fra forsvarsdepartementet. Selv om han på eget ansvar hadde gitt sine flåteavdelinger ordre om å motstå det tyske an grepet, var det ikke nok bare å «motstå fienden». D et som trengtes nå, var at sovjetiske styrker fikk klar ordre om å gå til motangrep så raskt og effek tivt som mulig. Likevel var Kusnetsov, den mest uavhengige av alle de militære lederne, lite lysten på å gi en slik ordre på eget ansvar. «Flåten kunne ikke klare det alene,» bemerket han. «D et måtte være en enhetlig plan og aks jon fra alle de væpnede styrker.» Han visste at hans flåteenheter var parat; han var trygg på at de kunne møte utfordringen. Men hva var det egentlig som foregikk i Libau, i Tallinn, i Hango og alle andre steder i Østersjøområdet? Dette området som var selve innfallsporten til Leningrad. . . D et var en vakker sommermorgen, solfylt og varm. Men Kusnetsov var bare fylt av dystre tanker. K lokken ti kunne han ikke styre seg lenger. Han bestemte seg til å dra til Krem l. D et var nesten ikke trafikk i byen da han kjørte nedover Komintern-gaten. Få fotgjengere og bare her og der en bil som raste av sted og tutet i hornet. I Krem l var det rolig. Blomstene skinte i rødt og purpur i Aleksandrinskihaven, hvor stiene nylig var raket og strødd med rød sand til giede for søn dags-spaserende. Aldrende babusjkaer med barnebarn på slep satt allerede og solte seg på benkene i parken. Vaktene ved Borovitski-porten, i hvite jak ker og blå bukser med brede røde striper, hilste stramt, kikket inn i bilen og viftet den videre. Admiralens bil kjørte oppover skråningen og inn på gårds plassen. Kusnetsov kikket i alle retninger. Ingen biler. Ingen fotgjengere. Ingen tegn til aktivitet. Ingenting. En bil var på vei ut. Den stanset for å slippe admiralen frem i den smale kjørefilen. «Tydeligvis har ledelsen trådt sammen et annet sted,» tenkte Kusnetsov. «Men hvorfor er det ikke sendt ut en offisiell kunngjøring om krigen?»
DAGGRY 22. JU N I
61
Hvor kunne lederne være? Hva foregikk? Han undret seg fremdeles på det da han kom tilbake til marinedepartementet. «H ar noen ringt?» spurte han vakthavende offiser. «N ei,» svarte denne. «Ingen har ringt.» Kusnetsov ventet hele dagen. Ingen ringte fra regjeringen. Han hørte ingen ting fra Stalin. Først utpå kvelden ringte Molotov — for å spørre hvordan det stod til med flåten.
6
Hva Stalin hørte
praktfulle St. Georgs-hallen i Krem l, en festsal i hvit marmor og skinnende forgylling, var fylt til trengsel av sovjetiske offiserer. Det var den 31. desember 1940, og flere hundre ledende arméoffiserer hadde i de siste fjorten dagene vært samlet i Moskva for å drøfte viktige spørsmål. D et aller viktigste spørsmålet stod ikke på noen saksliste og ble ikke drøf tet i åpen debatt, men til gjengjeld spøkte det i alles tanker, som sjefen for D et vestsibirske militærdistrikt, general M. I. K alinin, har fortalt: V il tys kerne angripe, og i så fall når? «D et var helt åpenbart at fascistene hadde det travelt,» sa han. «D e gjorde alt de kunne for å prøve vår styrke.» H elt til nyttårsaften var ingenting blitt sagt offisielt om Tyskland, men i kveld hadde offiserene fått vite at Stalin ville tale. De fleste regnet med at han ville benytte anledningen til å advare om at krigen mot Tyskland kanskje ville komme i løpet av noen måneder. D et var dette offiserene pra tet om mens de ruslet omkring på parkettgulvet og kikket opp på de hvite marmortavlene der innehaverne av St. Georgs-korset — tsarveldets høyeste militære dekorasjon — hadde fått sine navn i gullskrift. Selv om tsarveldet forlengst var borte, hadde navnene på Russlands militære helter fått lov til å stå i fred på veggene i St. Georgs-hallen. Plutselig gikk det et sus gjennom forsamlingen. Stalin kom. Fra de indre mottagelsesrommene i palasset gikk han frem til podiet der han ble stående og klappe mekanisk i hendene for å motta den langvarige, øredøvende ap plausen på tradisjonell russisk vis. Omsider ble det stille. Offiserene lyttet forventningsfullt. Stalin smilte — et gåtefullt smil. «S novim god om /» sa han. «5 novim stsjastiem! — Godt nyttår! D e beste ønsker til dere alle!» H an avleverte en kort og formell velkomsthilsen og overlot deretter ordet til marskalk K lim ent Vorosjilov og gikk. Vorosjilov kom med en noe var mere nyttårshilsen — og det var det hele. Mottagelsen var slutt. Forundret gikk offiserene gjennom sneværet tilbake til D en røde armés hus hvor det ble holdt et heidundrende nyttårsselskap med mange skåler i vodka. «D ette er åpenbart ikke rette tidspunkt til å snakke om saken,» konklu derte K alinin og hans kamerater. De stilte ikke flere spørsmål. D e hadde for lengst lært at Stalin var en gåte og at påtrengende spørsmål ikke bare var nytteløse, men ofte også direkte farlige. e n store ,
D
HVA STALIN HØRTE
63
D et militære møtet varte til 7. januar. Offiserene på lavere kommandoni våer vendte da tilbake til sine avdelinger, og m ellom 8. og 11. januar ble det holdt et krigsspill for høyere offiserer. D et ble etterfulgt av en konfe ranse i K rem l 13. januar der Stalin og politbyrået deltok. For dette be grensede publikum nevnte Stalin de økende tegn til krig, m en han sa in genting om når han trodde den kunne bryte ut. Han snakket i generelle ven dinger. Han nevnte muligheten for en krig på to fronter — m ot Tyskland i vest og Japan i øst — som Sovjetunionen måtte være forberedt på. Fremtidens krig ville bli en bevegelseskrig, mente han, og han foreslo derfor å øke in fanteriavdelingenes m obilitet og redusere deres størrelse. En slik krig ville bli en masse-krig, og det var livsviktig for Sovjetunionen å bevare en total overlegenhet i tropper og m ateriell på to m ot en eller tre m ot en over en mulig fiende. Dessuten kom bruken av høymobile motoriserte avdelinger med automatvåpen til å stille nye og hittil ukjente krav til organiseringen av forsyningsapparatet og materiellreservene. N oen av tilhørerne ble forbløffet da Stalin detaljert lovpriste tsar-regjeringens klokskap da den hadde lagt opp kriselagre av kjeks med tanke på en krigssituasjon. K jeks var et godt og næringsrikt produkt, sa han, særlig sammen med te. Andre tilhørere ble sterkt bekymret over Stalins erklæring (som møte* selvfølgelig sluttet seg til) om at en overlegenhet i tropper og materiell minst to mot en var nødvendig for en seierrik offensiv ikke bare i det p mære gjennombruddsområdet, men på hele den operative fronten. Hvis en slik doktrine skulle gjennomføres i praksis, ville det bety at m an måtte stable på bena troppestyrker, m ateriell og ikke minst et forsyningsapparat av en størrelsesorden som ingen hittil hadde drømt om. Offiserene kunne godt være enige i at en overveldende overlegenhet i mannemakt og utstyr var nødven dig i selve gjennombruddsområdet, men de kunne ikke innse hvorfor slike enorme konsentrasjoner også skulle behøves på de ikke-aktive deler av fron ten. Enda mer bekymret ble de over at planene og overslagene som tok sikte på å sette D en røde armé i stand til å møte den tyske trusel, ikke skulle være gjennom ført før i begynnelsen av 1942. D et var slett ikke sikkert at krigen ville la vente så lenge på seg. I Krem ls og forsvarsdepartementets korridorer i Frunze-gaten sydet det av rykter, men de praktiske tiltak møtet førte til skapte ingen følelse av overhengende krise. D et ble foretatt en ny stor ommøblering i kommando apparatet. Først og fremst ble marskalk Meretskov skiftet ut som generalstabssjef med general Sjukov, hovedsakelig fordi Meretsov gjorde et dår lig inntrykk da han den 13. januar under møtet i Krem l gav sin rapport om krigsspillet.1 1 Meretskov skulle egentlig ha gitt sin vurdering av krigsspillet under et møte i for svarsdepartementet 14. januar. Stalin ringte plutselig og gav ordre om at drøftelsen skulle finne sted i Kreml en dag tidligere. Meretskovs data og notater var ufullstendige, og tids nøden gjorde at hans redegjørelse uvegerlig ble lite tilfredsstillende. Om endringen i pla nene var et politisk knep fra Stalin selv eller en følge av intrigering fra en annen i Kreml, vet man ikke. Sjukov ble omgående (14. januar) utnevnt til Meretskovs etterfølger, men den offisielle kunngjøringen kom først 12. februar. (A. I. Jeremenko, V Natsjale Voini,
64
NATTEN UTEN ENDE
General M. P. Kirponos ble forflyttet fra Leningrad til Kiev, og general Markian M. Popov ble beordret tilbake fra D et fjerne Østen for å overta Kirponos’ kommandostilling i Leningrad. D et store feilgrep som ble gjort i januar 1941 var, ifølge de sovjetiske marskalker som overlevde krigen, at Stalin ganske enkelt nektet å tro at det tyske overfallet var nær forestående og derfor ikke gav ordre om hurtig ut arbeidelse av planer for kampberedskapen. Stalin manglet siett ikke konkrete beviser for tyskernes hensikter. Tvert om hadde han allerede mye å gå etter. D et kanskje første vink om hva frem tiden bar i sitt skjød var en rapport fra etterretningstjenesten N K G B til K rem l i juli 1940; den gikk ut på at den tyske generalstab hadde bedt trans portdepartementet om alle data for jernbanenettets transportkapasitet for troppeforflytninger fra vest til øst. D et var på denne tiden H itler og general staben for alvor begynte å overveie muligheten for et angrep på Sovjet unionen, og innen 31. juli 1940 var tyskernes planlegning i full sving.1 D et er ingenting som tyder på at hverken Stalin eller noen annen høytståede embedsmann tok hensyn til etterretningstjenestens advarsler på dette tidlige tidspunkt. Tvert om ; det var først etter Molotovs kjølige møte med H itler i Berlin i november 1940, der den tysk-sovjetiske uenigheten om inter essesfærer og planer for deling av verden ble åpenbar, at det i Sovjets offi serskorps begynte å bli snakk om en endring av forholdet til Tyskland som kanskje kunne resultere i krig. Marskalk A. M. Vasilevski, som ledsaget M olotov til Berlin, vendte hjem fast overbevist om at Tyskland ville angripe Sovjetunionen. Mange av hans kolleger delte dette synet. Vasilevski mente at M olotov rapporterte til Stalin at tyskerne høyst sannsynlig ville angripe før eller senere, men at Stalin ikke trodde ham. Høsten 1 940 ble utkast til planer for strategisk disponering av troppene i tilfelle av et tysk angrep to gangenjorelagt sovjet-regjeringen av overkommandoen, men noe mer skjed de ikke med saken. Så tidlig som i september 1940 snakket de sovjetiske armésjefene i grenseområdene om Hitlers «Drang nach Ostenv> og hans vane med å gå omkring med et bilde av Friedrich Barbarossa i lommen. Man dis kuterte muligheten for et krigsspill med et tysk angrep som forutsetning, men generalene fikk reprimande fra sine politiske overordnede for slik «germanofobi». D et var slett ikke ufarlig for militære ledere å si sin oppriktige mening om Tyskland så lenge Stalin klamret seg til overbevisningen om at H itler ville res pektere den tysk-sovjetiske pakten. Etter møtet mellom H itler og M olotov hend te det riktignok fra tid til annen at Stalin eller Molotov bemerket at Tyskland ikke lenger var så punktlig og omhyggelig med å oppfylle sine forpliktelser etter avtalen. Men det lot ikke til at dette ble tillagt særlig betydning. Moskva 1 9 6 4 s. 45. Kusnetsov, Oktjabr nr. 11, november 1965 s. 149- M. I. Kasakov, Nad Kartoi Bilikh Srasjenii, Moskva 1965 s. 6 1 -6 6 .) Marskalk Bagramjan tar feil når han hevder at utnevnelsen av Sjukov ble kunngjort i avisene 15. januar. (Bagramjan, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 1, januar 1967 s. 55.) 1 Den tidligste offentliggjorte henvisning til nazistenes planlegning av en krig i øst er Halders dagboksnotat for 22. juli 1940.
HVA STALIN HØRTE
65
D en 18. desember 1940 godkjente H itler den militære planen for angre pet på Sovjetunionen — Operasjon Barbarossa. Ved middagstid neste dag m ottok han Sovjetunionens nye ambassadør, V. G. Dekanosov, som hadde vært i Berlin i nesten en måned og utålmodig hadde ventet på å få overrekke sine akkreditiver. H itler mottok Dekanosov med stor høflighet og bad om unnskyldning for at han hadde vært så «opptatt med militære saker» at han ikke hadde hatt tid til å møte ham tidligere. En uke senere, 1. juledag, mottok den sovjetiske militærattasjé i Berlin et anonymt brev hvor det ble hevdet at tyskerne forberedte et angrep m ot Sovjetunionen våren 1941. In nen 29- desember satt den sovjetiske etterretningstjenesten inne med alle grunnleggende fakta om Operasjon Barbarossa — både når det gjaldt om fanget og det antagelige tidspunkt. M ot slutten av januar 1941 vendte den japanske militærattasjé, Yamaguchi, tilbake til Moskva fra et besøk i Berlin. 1 en samtale med en repre sentant for den sovjetiske marines diplomatiske tjeneste sa han at tyskerne nå var ytterst misfornøyde med Italia og så seg om etter et nytt aksjonsområde. «Jeg utelukker ikke muligheten for en konflikt mellom Berlin og Moskva,» sa Yamaguchi. Denne opplysningen ble rapportert til marskalk Vorosjilov den 30. januar 1941. Før utgangen av januar var forsvarsdepartementet blitt tilstrekkelig bekym ret til å begynne utarbeidelsen av et generelt direktiv til hærens grensekommandoer og flåtene — et direktiv hvor Tyskland for første gang ble navn gitt som en sannsynlig fiende i en eventuell krig. Omtrent på samme tid foreslo arméens politiske administrasjon for Sjdanov — som ledet partiets ideologiske arbeide — at man burde slå inn på en helt ny og skarpere tone i propagandaen overfor arméen. De hevdet at man skapte en falsk tillitsfølelse ved ustanselig å legge vekt på temaet «Sov jetunionens overveldende og seierrike m akt», og at det var på tide å slå an nye toner som understreket behovet for årvåkenhet og beredskap og faren for angrep. M en Stalin nedla kategorisk forbud mot dette. Han var redd for at tyskerne kunne oppfatte det som sovjetiske forberedelser til et angrep I de første dagene av februar begynte marinedepartementet å motta nesten daglige meldinger om at tyske militære spesialister var kommet til de bulgar ske havnebyene Varna og Burgas, og at det ble gjort forberedelser til å an legge kyst- og luftvernbatterier. Disse opplysningene ble forelagt Stalin 7. februar. Samtidig meldte militærkommandoen i Leningrad om tyske bevegel ser i Finland og tyske drøftelser med svenskene om transitt av tropper. Omkring 15. februar oppsøkte en tysk typograf det sovjetiske konsulat i Berlin. Han hadde med seg et eksemplar av en tysk-russisk parlør som trykke riet han arbeidet i, var i ferd med å kjøre i et stort opplag. D et var ingen vanlig parlør — blant uttrykkene var for eksempel disse: «Hvor er for mannen for kollektivbruket?» «Er du kommunist?» «Hva heter sekretæren i partikomitéen?» «Opp med hendene, eller jeg skyter!» «Overgi deg!» Hva dette innebar, burde være nokså tydelig. Ambassaden i Berlin la merke til at det stadig kom flere smånotiser i den S. D e 900 dagene
66
NATTEN UTEN ENDE
tyske pressen om «militære forberedelser» på den sovjetiske side av gren sen. Nøyaktig slike pressemeldinger hadde gått forut for de tyske angrepene på Polen og Tsjekkoslovakia. M en ingenting tydet på at disse opplysningene forstyrret Stalins olympis ke ro. På den røde armés dag den 23. februar sendte forsvarsdepartementet ut direktivet som Meretskov hadde utarbeidet, der Tyskland ble nevnt som en sannsynlig fiende og grensekommandæne fikk ordre om å treffe de nødvendi ge forberedelser. Men på dette tidspunkt var Meretskov avløst som stabssjef av Sjukov, og den nye sjefen gjorde lite for å følge opp direktivet. D et ble besluttet å organisere tyve nye mekaniserte korps og en rekke nye flyavdelinger, men i praksis skjedde lite — simpelthen fordi de stridsvogner, fly og annet utstyr som trengtes, ikke eksisterte. D e daglige bulletinene fra generalstaben og marinestaben begynte nå å inneholde notiser om tyske krigsforberedelser rettet m ot Sovjetunionen. I slut ten av februar og begynnelsen av mars ble tyske overflyvninger over Østersjøområdet en nesten daglig foreteelse. Etterretningstjenesten fikk tak i opp lysninger som viste at det påtenkte tyske angrepet på Storbritannia var ut satt på ubestemt tid — dvs. til krigen mot Sovjetunionen var bragt til en seierrik avslutning. Over Libau, Tallinn, øya Osel og Moomund-arkipelet ble de tyske flyvningene så hyppige at Østersjøflåten fikk tillatelse fra admiral Kusnetsov til å åpne sperreild uten varsel. Kusnetsovs direktiv ble godkjent 3. mars. Den 17. og 18. mars viste tyske fly seg igjen over Libau og ble beskutt. Også i nærheten av Odessa ble sovjetisk luftrom krenket. Etter en slik episode ble Kusnetsov innkalt til K rem l, hvor Stalin i nærvær av politisjefen Beria gav ham en skarp reprimande og ordre om å trekke direktivet tilbake. D et skjedde 1. april, og de tyske rekognoseringstoktene fortsatte i enda større omfang. Kusnetsovs direktiv hadde vært i strid med en ordre fra Beria med kategorisk forbud mot å skyte på tyske fly.1 Etterretningsmaterialet hopet seg opp. I mars fikk sikkerhetstjenesten tak i en rapport om et møte m ellom Romanias diktator Antonescu og en tysk tjenestemann ved navn Bering, som hadde drøftet spørsmålet om en krig mot Sovjetunionen. D en 22. mars fikk N K G B pålitelige opplysninger om at «H itler har gitt hemmelige instrukser om å innstille leveransene av bestilte varer til Sovjet.» T re dager senere utarbeidet N K G B en spesiell rapport på basis av alle tilgjengelige opplysninger om de tyske troppekonsentrasjonene i øst. Rapporten viste at det nå befant seg 120 tyske divisjoner i grense områdene. Blant mange andre kilder hadde N K G B en som var nokså enestående, nemlig mesterspionen Richard Sorge, en tysk kommunist og etterretnings agent som i en årrekke hadde oppholdt seg i Tokyo. Angivelig var han kor respondent for tyske aviser; i virkeligheten var han sovjet-spion med en fan1 K ort tid senere måtte en tysk rekognoseringsflyver nødlande utenfor Libau havn. Flyet ble tauet inn, han ble invitert på middag, flyet ble fylt opp med bensin og han ble vinket av gårde med hjertelige hilsener - etter spesiell ordre fra Moskva. (Orlov, op. cit. s. 36.)
HVA STALIN HØRTE
67 4
tastisk evne til å skaffe seg gode kilder og til å utnytte dem. H an stod på meget god fot med den tyske Tokyo-ambassadør, Hermann O tt, og hadde adgang til de mest intime militære og diplomatiske opplysninger. Ved hjelp av en hemmelig radiostasjon og et utspekulert kurérsystem send te Sorge hjem til Moskva en strøm av utrolig nøyaktige opplysninger om både Japan og Tyskland. I 1939 sendte han 6 0 rapporter på tilsammen 23 139 ord, og i 1940 kom mengden opp i ca. 3 0 0 00. Hans første melding til Moskva om tyske forberedelser til en øst-offensiv ble sendt 18. november 1940. I de følgende månedene sendte han m el ding på melding som viste hvordan den tyske maktansamlingen pågikk: i Leipzig var det opprettet en ny tysk reservearmé på førti divisjoner (28. desember 1 9 4 0 ); åtti tyske divisjoner var konsentrert langs østgrensen; tyve divisjoner som hadde deltatt i angrepet på Frankrike var overført til Polen; og så — den 5. mars — en virkelig sensasjonell godbit: en m ikrofilm av et telegram fra Ribbentrop til ambassadør O tt hvor tidspunktet for det fo restående tyske angrep ble oppgitt til midten av juni. Nådde denne strømmen av opplysninger som ble samlet inn av sovjetiske etterretningsorganer, i første rekke de organer politisjefen Beria hadde kon troll over, frem til Stalin, Sjdanov og andre medlemmer av politbyrået? En del høyere offiserer som nærte et glødende hat m ot Beria, har mer eller mindre åpent antydet at han holdt opplysningene tilbake eller forvansket dem. Og det er mulig. D et er dessuten en kjensgjerning at Dekanosov, den sov jetiske ambassadør i Berlin, var en av Berias nære drabanter og at han kunne forvrenge, farvelegge eller undertrykke informasjoner etter instruks fra Be ria. En annen av Berias håndgangne menn, Bogdan Kobulov (en av de seks polititjenestemenn som ble henrettet samtidig med Beria den 2 3 . desember 1 9 53) var ambassaderåd i Berlin med etterretningstjeneste som arbeidsfelt. Man vet at Dekanosov faktisk bagatelliserte en del meldinger om tysker nes angrepsforberedelser. Andrei Y . Visjinski, en annen Beria-mann, var in stallert i Utenriksdepartementet som Molotovs høyre hånd. Visjinskis innfly telse kan ha blitt brukt til å dysse ned alarmerende rapporter. M en ingen av disse mennene kunne hindre at de militære etterretningsrapportene nådde frem til Stalin. M arskalk F. I. Golikov var etterretningssjef i generalstaben fra midten av juli 1 940 til krigsutbruddet. H an hevder bestemt at alle rapporter om tysker nes planer ble sendt til Stalin, og at de tydelig viste at et angrep var under for beredelse. N oen av Golikovs kritikere hevder at selv om han nok sendte rapportene til Stalin, så gav han dem etiketten «tvilsom autentisitet» eller antydet at de kom fra agents provocateurs. D et er mulig, men kanskje det nettopp var de «tvilsomme» rapportene som hadde appell til Stalins inngrodd mistenk somme innstilling. A lt tyder på at Stalin, Sjdanov og de andre mottok etterretningsmaterialet, men at de uavlatelig mistolket det og betraktet det som provokatorisk eller som varsler om en situasjon som var mindre kritisk enn den skulle vise seg
68
NATTEN UTEN ENDE
å være — og dermed i tråd med Stalins oppfatning om at angrepet ikke ville komme før høsten 1941 eller våren 1942. «D et var klart at generalstaben ikke regnet med at krigen ville begynne i 1941,» har marskalk Voronov, sjefen for det sovjetiske artilleriet, hevdet. «D ette synet stammet fra Stalin, som hinsides all fornuft trodde på ikke-angrepspakten med Tyskland. Han hadde full tillit til den, og han nektet å se de åpenbare farer som truet oss.» D et skulle en sterk vilje til å ignorere et så overveldende materiale. Også fra den sovjetiske militærattasjé i Frankrike, generalmajor I. A. Susloparov, var det i månedsvis kommet en strøm av foruroligende rapporter. Tyskerne hadde systematisk hemmet sovjet-ambassadens virksomhet, og i februar 1941 ble ambassaden flyttet fra Paris til Vichy og bare et konsulat ble opprettholdt i hovedstaden. I april sendte Susloparov rapport til Moskva om at tyskerne planla å an gripe Sovjetunionen i slutten av mai. N oe senere meldte han at angrepet var blitt utsatt en måned på grunn av det vanskelige vårværet. Ved utgangen av april hadde Susloparov fått opplysninger om det forestående angrepet av sine jugoslaviske, amerikanske, kinesiske, tyrkiske og bulgarske kolleger. A lle dis se opplysningene ble videresendt til Moskva innen midten av mai. I april meldte en tsjekkisk agent ved navn Skvor at tyskerne flyttet tropper til grensen og at den tsjekkiske Skoda-fabrikken hadde fått ordre om å stanse leveransene til Sovjetunionen. På rapporten noterte Stalin med rødt blekk: «Denne agenten er engelsk provokatør. Finn ut hvem som har laget denne provokasjonen og straff ham.» Moskva fikk omgående rapport om en episode som fant sted under en m ot tagelse i den bulgarske Berlin-ambassade. Sjefen for den tyske vestlige presseavdelingen, K arl Berner, ble beruset og ropte: «Før det er gått to måne der kommer vår kjære Rosenberg til å være sjef for hele Russland, og Sta lin kommer til å være død. V i skal knekke russerne fortere enn vi gjorde med franskmennene.» I. F. Filippov, telegrambyrået Tass’ korrespondent i Berlin, fikk omgående kjennskap til episoden, og han fikk også vite at B e rner var blitt arrestert som følge av sin løsmunnethet. Rapportene kom ikke bare fra sovjetiske kilder. Så tidlig som januar for talte den amerikanske viseutenriksminister Sumner W elles den sovjetiske am bassadør i W ashington, Konstantin Umanski, at USA hadde opplysninger som tydet på at tyskerne ville angripe Sovjetunionen i løpet av våren. D en 3- april forsøkte W inston Churchill gjennom Sir Stafford Cripps, den britiske Moskva-ambassadør, å advare Stalin om at tyskerne regrupperte sine styrker med sikte på et angrep mot øst. Sir Stafford hadde vanskeligheter med å få overrakt dette budskapet, noe som delvis skyldtes de øm tålelige britisk sovjetiske forholdene. Han hadde instruks om å overrekke budskapet enten til M olotov eller Stalin. T il slutt gav han det til Visjinski, og ingen vet om han leverte det videre.11 1 Churchill skrev en kortfattet, kodet advarsel som han ville at Cripps skulle overrekke Stalin personlig. Sammen med tilhørende instrukser ble den noen dager etter 3. april sendt til Moskva av Eden. Cripps svarte ikke før 12. april, da han meldte at han nettopp hadde
HVA STALIN HØRTE
69
I slutten av april ble førstesekretæren i den sovjetiske ambassade i Berlin, Valentin Beresjkov, invitert til cocktailselskap hjemme hos sin amerikanske kollega Jefferson Patterson, som bodde i Charlottenburg. Blant gjestene var en major fra Luftwaffe som etter sigende nettopp var kommet hjem på permisjon fra Nord-Afrika. Utpå kvelden trakk majoren Beresjkov til side. «D et er noe Patterson gjerne vil at jeg skal fortelle Dem ,» sa han. «Fak tum er at jeg ikke er her på permisjon. M in skvadron er trukket hjem fra Nord-Afrika, og i går fikk vi ordre om forflytning østover, til området ved Lodz. Det kan hende at det ikke betyr noe spesielt, men jeg vet at også man ge andre avdelinger er overført til grenseområdene m ot Sovjetunionen den siste tiden. Je g vet ikke hva det kan innebære, men personlig ville jeg synes det var forferdelig trist om noe skulle skje m ellom Deres og mitt land. Dette er naturligvis helt konfidensielt.» Beresjkov var forbløffet. H an hadde aldri før opplevd at en av Hitlers offiserer hadde plapret ut med slike topphemmelige opplysninger. Ambas saden hadde gjentatte ganger fått advarsler fra Moskva om å unngå provoka sjoner, og Beresjkov, som fryktet for at dette kunne være en felle, gjorde ikke noe forsøk på å pumpe flyoffiseren. M en han rapporterte til Moskva hva han hadde hørt. Beresjkovs rapport ble sendt sammen med en strøm av tilsvarende opp lysninger fra Berlin-ambassaden. Fra begynnelsen av mars hørte ambassaden en rekke sannsynlige datoer for invasjonen — 6. april, 20. april, 18. mai og 22. juni. A lle disse datoene var søndager. Ambassaden ble etter hvert overbevist om at de forskjellige datoene skrev seg fra rykter som tyskerne bevisst hadde plantet for å tåkelegge saken. D et unngikk ikke ambassadens oppmerksomhet at de tyske avisene, etter flere års opphold, igjen hadde begynt å kjøre utdrag av M ein K am p f som serie. D e avsnittene som ble gjengitt, dreide seg om Hitlers Lebensraum-tooneT — behovet for en ekspansjon østover. V ar hensikten å bearbeide det tyske folk m entalt med sikte på de kommende begivenheter? En slik konklusjon passet godt med de øvrige opplysninger sovjet-diplomatene satt inne med. Mars og begynnelsen av april 1941 var en meget spent periode i forhol det mellom Tyskland og Sovjetunionen. D et var i denne tiden Jugoslavia med stilltiende (eller mer enn stilltiende) oppmuntring fra Moskva trosset tys kerne, som gjorde en enorm militær kraftanstrengelse for å få slutt på mot standen i Hellas og okkupere hele Balkan. Men da Moskva undertegnet en sendt Visjinski et langt, personlig brev med samme innhold. Han mente at hvis han leverte budskapet fra Churchill, ville det bare skape forvirring. Etter en del argumentering frem og tilbake mellom Churchill, Eden og Cripps ble budskapet levert Visjinski 19. april, og 23. april bekreftet Visjinski at han hadde levert det til Stalin, men noe mer hørte man aldri om saken. Om Stalin ikke fikk budskapet, later det i hvert fall til at Hitler gjorde det. En topphemmelig melding fra det tyske utenriksdepartement til den tyske Moskva-ambassade 23. april refererte innholdet i Cripps’ budskap og hevdet at det var blitt overrakt 11. april. Tyskerne må ha hatt en spion i det sovjetiske utenriksdepartement, eller muligens i den sovjetiske Berlin-ambassade som kan ha blitt informert om Cripps’ brev. (Churchill, T h e Grand- Alliance, Boston 1 9 5 0 s. 3 5 6 —361. Documents on German Foreign Policy 1 9 1 8 45, serie D , bind X II, s. 6 0 4 .)
70
NATTEN UTEN ENDE
traktat med Jugoslavia den 6. april — samme dag som H itler angrep Beo grad — var den tyske reaksjonen så voldsom at Stalin ble skremt.1 For å gjøre Hitler til lags stengte han de diplomatiske Moskva-misjonene til land som var okkupert av tyskerne (Belgia, Hellas, Jugoslavia, Norge og D an mark), og han anerkjente endatil det vaklende, pro-nazistiske regimet til Rasjid Ali i Irak. Stalin utnyttet også avreisen til den japanske utenriksmi nister Matsuoka (som nettopp hadde inngått en vennskapspakt med Molotov) til en demonstrativ gestus overfor tyskerne. På jernbanestasjonen ved Matsuokas avreise 13. april slo Stalin armene om ambassadør von der Schulenburg og erklærte: «V i må forbli venner, og D e må gjøre alt for å oppnå det.» Deretter henvendte han seg til den tyske militærattasjé, oberst Hans Krebs: «V i vil være venner med dere — i alle fa ll!» D et var ved samme anledning Stalin omfavnet Matsuoka og erklærte: «V i er også asi ater! » Den diplomatiske betydningen av Stalins adferd gikk ikke hus forbi hos von der Schulenburg, som straks telegraferte til Berlin. N oe av årsaken til Stalins opptreden kan ha vært en rapport som han og Molotov mottok fra N K G B den 10. april, med resymé av en samtale m ellom H itler og prins Paul av Jugoslavia. H itler skulle ha sagt til prins Paul at han ville gå til militær aksjon mot Sovjetunionen i slutten av juni. D et kan ha vært Stalins frykt for en økende tysk fiendtlighet som fikk ham til å sette fart i leveransene av sovjetiske forsyninger til tyskerne. D en ne eksporten steg til nye høyder i april: 2 0 8 .0 0 0 tonn korn, 9 0 .0 0 0 tonn olje, 8.300 tonn bomull, 6 .3 4 0 tonn kobber, tinn, nikkel og andre m etal ler og 4 .0 0 0 tonn gummi. For første gang begynte russerne å frakte forsy ninger som var bestilt av Tyskland med spesielle ekspresstog på TransSibir-linjen. En stor del av disse forsyningene hadde tyskerne naturligvis til hensikt å bruke under det kommende angrepet på Sovjetunionen. Strømmen av rapporter, m ikrofilmer og meldinger som N K G B mottok fra Sorge i denne tiden, antok imponerende dimensjoner. I ambassadør Otts fravær (han hadde ledsaget utenriksminister Matsuoka til Berlin og Mosk va) mottok den tyske militærattasjé i Tokyo, oberst Kretschmer, melding fra Berlin om det forestående angrepet. D en 11. april rapporterte Sorge: «Representant for generalstaben i Tokyo melder at umiddelbart etter av slutningen av krigen i Europa vil krig begynne mot Sovjetunionen.» I hele april måned meldte de daglige bulletinene fra den sovjetiske gene ralstab og marinestab om tyske troppebevegelser mot sovjet-grensen. G eneral stabens informasjonsbulletin til grensedistriktene 1. mai oppsummerte situa sjonen slik: «I løpet av hele mars og april har den tyske overkommando gjennom ført en akselererende forflytning av tropper fra de sentrale deler av Tyskland til Sovjetunionens grenser.» 1 1 Traktaten ble undertegnet i Moskva klokken 0 1 .30 den 6. april. Tyskerne angrep Jugoslavia klokken 0 7 .0 0 samme dag. Kanskje fordi man visste at det tyske angrepet var nær forestående, ble traktaten antedatert til 5. april. (Henry C. Cassidy, Moscow Dateline, Cambridge, Mass., 1943, s. 10.)
HVA STALIN HØRTE
71
Slike konsentrasjoner var særlig synlige i Memel (Klaipeda), som lå rett syd for den fremskutte sovjet-basen Libau. Langs den sentrale Bug-grensen i nærheten av Lvov var de tyske troppebevegelsene så åpenbare at sjefen for grensevakttroppene bad Moskva om tillatelse til å evakuere troppenes familier. Anmodningen ble kategorisk av slått og kommandanten skarpt irettesatt for sin «panikk». D e tyske overflyvningene over sovjetisk territorium tiltok stadig i omfang og den tyske chargé d’affaires i Moskva, Tippelskirch, ble 22. april innkalt til Utenriksdepartementet og forelagt en skarp protest. Russerne hevdet at det hadde funnet sted åtti overflyvninger fra 28. mars til 18. april. Ved Rovno var et tysk fly blitt tvunget ned den 15. april, og det viste seg å innehol de et kamera, eksponert film og et kart over Sovjetunionen. Tyskerne ble ad vart om at det kunne inntreffe «alvorlige episoder» dersom overflyvningene ikke ble stanset, og at forbudet til grensevaktstyrkene m ot å skyte på tyske fly kunne bli opphevet. I Moskva gikk det nå så hårdnakkede rykter om en forestående krig rykter som ble næret av hver eneste reisende og diplomat som kom til Sov jetunionen fra Tyskland — at tyske diplomater og militære begynte å trygle Berlin om å få et middel til å bekjempe dem. D et effektive nettet av hem melige sovjetiske informatører sørget for at alle rykter kom N K G B i hende. N å kom det fra Richard Sorge en melding som bare kunne betraktes som en endelig bekreftelse av tyskernes planer. I et telegram som ble sendt pr. radio fra Tokyo 2. mai meldte Sorge: H itler har besluttet å begynne krig og ødelegge Sovjetunionen for å utnytte den europeiske del av unionen som råmaterial- og kornbase. D e kritiske betingelser for mulig tidspunkt for krigens begynnelse: A. Nedkjempelse av Jugoslavia. B. Fullførelse av våronna. C. Fullførelse av drøftelsene mellom Tyskland og Tyrkia. Beslutningen om tidspunktet vil bli tatt av Hitler i mai. D en 5. mai mottok Stalin fra sine etterretningsorganer en rapport som lød: «M ilitære forberedelser pågår åpenlyst i Polen. Tyske offiserer og solda ter snakker åpent om den kommende krigen m ellom Tyskland og Sovjet unionen. Krigen ventes å begynne så snart våronna er over.» Meldingene fra Sorge fortsatte å strømme inn. Et par dager senere rappor terte han: «En gruppe tyske representanter som er kommet tilbake fra Ber lin, hevder at krigen mot Sovjetunionen vil begynne i slutten av mai.» Den 15. mai oppgav han datoen til 20. eller 22. juni. D en 19- mai meldte han: «M ot Sovjetunionen vil 9 arméer, 150 divisjoner bli konsentrert.» På dette tidspunkt hadde admiral Kusnetsov gitt N ordflåten ordre om å utføre rekognosering så langt vest som til Nordkyn-halvøya, om å styrke sine marinepatruljer og forsterke sine jager- og luftvernbesetninger. H an sendte tilsvarende ordre til andre flåteavdelinger. Denne ordren ble sendt ut dagen etter at den sovjetiske marineattasjé i Berlin, admiral M. A. Vorontsov, hadde rapportert til Molotov at han av en
72
NATTEN UTEN ENDE
tysk offiser som var attasjert Hitlers hovedkvarter hadde fått vite at Tysk land planla å angripe Sovjetunionen gjennom Finland og de baltiske statene. Moskva og Leningrad skulle angripes fra luften og fallskjermtropper landset tes. Madame K ollontai, den sovjetiske minister i Stockholm, rapporterte i midten av mai at de tyske troppekonsentrasjonene langs grensen mot Sov jet var de største i historien. En vise-militærattasjé i Berlin, Klopov, meldte 22. mai at det tyske an grepet etter planen skulle begynne 15. juni, men at det muligens ville bli satt i gang i begynnelsen av juni. Militærattasjéen, general Tupikov, sendte nesten daglig meldinger om tyskernes forberedelser. I begynnelsen av mai hadde ledende tjenestemenn i den sovjetiske Berlin-ambassade et møte hvor de analyserte alle tilgjengelige opplysninger om Tysklands krigsforberedelser. D e utarbeidet en rapport som konkluderte med at tyskerne var praktisk talt klare til å begynne krigshandlinger, og at kon sentrasjonen av tropper og materieli var av en størrelsesorden som gjorde det ganske klart at man når som helst kunne vente et angrep mot Sovjet unionen. Denne rapporten ble sendt til Moskva, men det skjedde først i slutten av måneden; kanskje ble den med hensikt forsinket av Dekanosov. Rapportene fra Richard Sorge fortsatte å strømme inn. Hos den tyske militærattasjé i Tokyo klarte han å få tak i et kart hvor sovjetiske militære dis posisjoner var tegnet inn, og han rapporterte at tyskernes generelle mål var å okkupere Ukraina og skaffe seg to m illioner russiske krigsfanger som tvangsarbeidere. Han meldte videre at mellom 170 og 190 tyske divisjoner var konsentrert ved grensen, at angrepet ville begynne uten noe ultimatum eller krigserklæring, og at tyskerne regnet med at Den røde armé og sovjet regimet ville bryte fullstendig sammen i løpet av to måneder. Omkring 1. juni sendte marineattasjéen i Berlin, admiral Vorontsov, m el ding til admiral Kusnetsov i Moskva om at det tyske angrepet ville begynne ca. 20.—2 2 . juni. Kusnetsov undersøkte spesielt om Stalin hadde fått en kopi av rapporten. D et hadde han. D en 1. juni sendte Sorge atter en melding fra Tokyo, og denne gang kun ne han fortelle hvilken angrepstaktikk tyskerne ville basere seg på: hensikten var å avskjære og omringe de enkelte russiske frontavdelinger, for deretter å tilintetgjøre dem. Stalin kunne ikke ha ønsket seg mer detaljerte og omfattende opplysninger. Aldri har vel noen nasjon vært så vel informert om et forestående fiendtlig angrep. Selv det omfattende materiale D e forente stater satt inne med om japanernes angrepsplaner m ot Pearl Harbor, blekner fullstendig i sammen ligning med den encyklopediske masse av informasjoner som Sovjets etter retningsorganer hadde samlet om tyskernes krigsforberedelser. M en det som skjedde — eller ikke skjedde — i Sovjetunionen denne skjebnetunge våren 1941, viser klart at det hverken er mengden eller kva liteten av etterretningsrapporter og -analyser som er avgjørende for om en nasjonal ledelse kan handle effektivt og i tide. D et som er avgjørende, er ledelsens evne til å forstå hva som blir rapportert, til å assimilere spionenes oppdagelser og diplomatenes advarsler. N år det ikke finnes en klar kanal
HVA STALIN HØRTE
73
fra de lavere nivåer til toppen, når ledelsen ikke insisterer på ærlige og ob jektive rapporter og er beredt til å handle på grunnlag av dem — uansett forutfattede meninger og personlige kjepphester — da er selv verdens beste etterretningsapparat bortkastet, eller enda verre: det blir et instrument for det store selvbedrag. D ette var åpenbart tilfelle med Stalin. Intet annet i bolsjevikhistorien har så tydelig avslørt de skjebnesvangre svakheter ved det sovjetiske maktmonopolet, når den mann som hadde all makt i sine hender lot seg regjere av sine fikse idéer.
7
Hva Stalin trodde
i løpet av denne lange, kalde russiske våren 1941 — etter som etterretningsrapportene strømmet inn, etter som det ble sta dig mer tydelig at hans gamle partner Adolf Hitler, stikk i strid med sine høytidelige løfter, gjorde seg klar til å gå løs på Sovjetunionen? Stalin visste selvfølgelig at tidene hadde forandret seg, at den tysk-sovjetiske ententes, gullalder var forbi. Etter Frankrikes nederlag hadde forfatteren Ilja Ehrenburg vendt hjem til Moskva fra Paris. Han var en varm Frankrike-venn, og begivenhetene hadde gjort et dypt inntrykk på ham. Han skrev en roman og kalte den Paris’ fall. Men som følge av den tysk-sovjetiske pakten kunne han ikke få utgitt roma nen; sensuren ville ikke engang tillate at den ble kjørt som føljetong. Ehrenburg var fortvilet. T il slutt sendte han et eksemplar av boken til Sta lin i håp om å få støtte fra det hold. En morgen i april ringte telefonen. D et var Stalin. Ehrenburg ble oppskjørtet; hunden til hans datter bjeffet. Han hadde aldri snakket med diktatoren før. N å sa denne: «V i har aldri møtt hverandre, men jeg kjenner jo Deres arbeide.» Ehrenburg mumlet: « Ja — jeg kjenner Deres også.» Stalin sa at han hadde lest manuskriptet og ville forsøke å få det gjennom sensuren. «V i skal samarbeide om dette,» sa han. D en politisk skarptenkte Ehrenburg forstod at dette bare kunne bety en ting: krig. Stalin regnet med en krig m ot Tyskland. T i dager senere holdt Stalin en mottagelse i K rem l for unge armé- og marineoffiserer som hadde tatt eksamen ved krigsskolene. D et var 5. mai. Han talte i førti minutter og nevnte krigstruselen i alvorlige ordelag. H an lot offi serene forstå at Den røde armé etter hans mening ennå ikke var i stand til å hamle opp med W ehrm acht. «Hold kruttet tørt,» sa han, og oppfordret dem til å være forberedt på alt. Ifølge et referat av talen skal Stalin ha sagt at de kommende månedene ville bli avgjørende for forholdet mellom Tyskland og Sovjetunionen, og at han håpet det ville være mulig å unngå krig dette året. Men i 1942 ville kri gen sikkert komme, mente han. En annen beretning går ut på at Stalin forsøkte å få i stand «et nytt kom promiss» med Tyskland.1 va t e n k t e s t a l in
H
1 Denne rekonstruksjonen av Stalins tale fikk Alexander W erth fra sovjetiske kilder. Den faller godt sammen med en rekke andre tolkninger av Stalins holdning. I oktober 1941
HVA STALIN TRODDE
75
Neste dag, den 6. mai, tiltrådte Stalin for første gang i sin karriere et regjeringsembede. H an ble statsminister istedenfor Molotov, som ble gjort til vise statsminister og dessuten fortsatte som utenriksminister. Stalin gav i denne perioden ordre om en rekke forholdsregler; blant annet beordret han over føring av en del reservestyrker fra Ural- og Volga-regionene til området ved Dnjepr, det vestlige Dvina og grensestrøkene. En del sovjet-forskere har påpekt den ambivalente innstillingen hos Stalin som hans handlinger i mai gav uttrykk for: på den ene side klam ret han seg til sitt gamle dogme om at det ikke ville komme noe angrep, på den annen begynte han nå å vise virkelig engstelse for et tysk angrep. Hvordan situasjonen fortonet seg for andre, kan man blant annet se av denne beske kommentaren fra marine-forfatteren Aleksandr Sonin: «H ele situasjonen var et varselrop om at H itler snart ville bryte sin trak tat. Man måtte være besatt av den samme overlegne blindhet som N ikolai I eller den pompøse naiviteten hos en skuespiller for å kunne hevde med over bevisning at det ikke ville bli krig, for å kunne erklære: « T i stille. V i vil be stemme, vi vil gi beskjed når tiden er inne til å slå ned ugresset.»» Epidemien av rykter om det forestående angrepet — en epidemi som selv følgelig ble sterkt næret av de synlige bevisene langs grensen: troppekonsentrasjoner og uavlatelige overflyvninger — begynte å påvirke sovjet-styrkenes moral. Marinens politiske sjefskommissær, I. V. Rogov, meldte om «en usunn stemning» blant flåtepersonellet. Rogov var en streng og fordringsfull mann som gikk under navnet «Ivan den grusomme» (han het faktisk Ivan Vasiljevitsj, akkurat som den beryktede tsaren). Han hadde for vane å forflyt te sine stabsoffiserer fra den ene kommandoen til den andre uten et ord til forklaring — fra Ishavet til Svartehavet, fra Donau til Stillehavet. Han for fremmet vilkårlig sine underordnede to grader om gangen, og degraderte dem med samme vilkårlighet. Han hadde dyptliggende øyne og svarte, buskete øyenbryn. Han led av et hjerteonde, men det var det ingen av hans medar beidere som visste. N å var denne strenge og ellers så selvsikre mannen sterkt i tvil om hva han burde foreta seg. «Hva skal vi gjøre med alt snakket om at tyskerne forbereder et angrep mot Sovjetunionen?» spurte han admiral Kusnetsov. Problemet lå selvfølgesa Stalin for eksempel til lord Beaverbrook at han aldri hadde vært i tvil om at krigen ville komme, men at han hadde håpet å kunne utsette den i et halvt års tid. Margaret BourkeW hite som var i Moskva i mai 1941, forteller at hovedtemaet i Stalins tale etter sigende var: «Tyskland er vår virkelige fiende.» Det florerte en masse rykter om talen i Moskva. Den sovjetiske sensuren tillot ikke at emnet ble nevnt i pressemeldinger, og en utenlandsk korre spondent ble utvist av landet en uke etter at han hadde smuglet ut historien, forteller hun. Antydningen om «et nytt kompromiss» fantes i en versjon av Stalins tale som den tyske DNB-korrespondenten i Moskva fikk sendt til Berlin via ambassaden den 4. juni. En del sovjetiske kommentatorer har antydet at Rudolf Hess’ flukt fra Tyskland til England 8. mai 1941 forvirret Stalin og tjente til å styrke hans «anglofobi». (Alexander W erth, Russia at W ar 1 9 4 1 - 4 5 , New Y ork 1965 s. 1 2 2 -1 2 3 . Gustav Hilger og Alfred G. Meyer, T h e Incompatible Allies, New York 1953 s. 330. Nazi-Soviet Relations, 1 9 3 9 -1 9 4 1 , Wash ington 1948 s. 3 3 7 . Henry C. Cassidy, Moscow Dateline, Cambridge 1943 s. 2. Margaret Bourke-White, Shooting the Russian War, New Y ork 1942 s. 31. Documents on German Foreign Policy, serie D , bind X II, s. 9 6 4 .)
76
NATTEN UTEN ENDE
lig i at ryktene gikk fullstendig på tvers av den offisielle linjen, slik den kom til uttrykk i pressen. Folk som snakket om krig, ble brennemerket som «provokatører». Rogov og Kusnetsov besluttet å gi sine politiske arbeidere ordre om å understreke behovet for økt årvåkenhet, og at Tyskland var den sannsynlige fienden. D ette ble da også gjort i marinen. Men ikke i de militære styrker generelt — og det av en meget god grunn. D en 3. juni var D et øverste militærrad samlet i Moskva for å drøfte et utkast til instruks for hærens politiske arbei dere som understreket behovet for årvåkenhet og faren for krig. Stalins nære medarbeider Georgi M. Malenkov rettet en bitende kritikk m ot utkastet. D et ville gi troppene inntrykk av at krigen var like rundt hjørnet, sa han — hvilket var aldeles uakseptabelt. «D ette dokumentet er primitivt formulert,» hånte Malenkov, «det høres som om vi skulle dra i krig i morgen! » x Stalin støttet Malenkovs oppfatning, og instruksen ble ikke sendt ut. Den offisielle holdningen var uendret: alle rykter og meldinger om en foreståen de krig var bare britiske knep for å så splid m ellom Sovjetunionen og Tysk land. D en sterkeste støtte for den konklusjon at Stalin helt til det siste trodde at han kunne klare å utsette krigen, ligger i det faktum at han den 6. juni god kjente en omfattende plan for omdirigering av sovjet-industrien til krigsproduksjon. Ifølge denne planen skulle omlegningen være fullført innen utgan gen av 1942! Men ellers var det en ypperlig, detaljert plan som tok sikte på omlegning av et stort antall sivile bedrifter til krigsproduksjon og byg ging av en lang rekke hardt tiltrengte anlegg. «Stalin undervurderte den faktiske krigstruselen mot Sovjetunionen fra det fascistiske Tyskland og trodde ikke på muligheten av et angrep mot U.S.S.R. sommeren 1941,» kommenterte den sovjetiske økonomen Kravtsjenko etter en omhyggelig granskning av de militære planene for denne perioden. Pr. 22. juni 1941 hadde flyvåpenet bare 593 jager- og bombefly av ny modell. Bare 5 9 4 av de nye, kraftige 60-tonns KV-stridsvognene og 1 225 av de middel tunge T -3 4 stridsvognene var distribuert til arméen.12
1 Velikaja Otetsjestvennaja Voina Sovetskogo Sojusa, 1 9 4 1 -1 9 4 5 , Moskva 1965 s. 58. Survey, juni 1 9 6 7 , oppgir feilaktig datoen for dette møtet til 17. juni 1941 og hevder at diskusjonen fant sted mellom Malenkov og Kusnetsov. 2 Kravtsjenko konkluderte med at «personkultusen» var en alvorlig hindring for Sovjets krigsforberedelser i førkrigsperioden. Det oppstod store forsinkelser med å få satt nytt forsvarsmateriell i produksjon. Tyskland produserte for eksempel i 1940 hele 10 2 5 0 fly av avansert konstruksjon, og England 15 0 0 0 . Russerne klarte bare å produsere 6 4 Jak-1, 20 Mig-3 og 2 Pe-2. I 1 9 4 0 ble bare 2 794 stridsvogner produsert; storparten var av de gamle modellene T -26 og BT. Bare 243 KV-vogner og 115 T -34 ble bygd. Produksjonen av den gamle panservernkanonen kaliber 45 mm ble stanset før den nye 57-mm-kanonen var satt i produksjon. Av luftvernkanoner ble det bare produsert 2 760. (G. Kravtsjenko, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 4 , april 1965 s. 37.) I første halvår 1941 steg produksjo nen av T -34 til 1 110, ifølge I. Kraptsjenko. (Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 10, november 1966 s. 4 8 .) I første halvår 1941 ble det produsert 1 9 4 6 M ig-3, Jak-1 og Lagg-3, pluss 458 Pe-2 og 2 4 9 H-2 Stormovik. (A. Jakolev, Tsjel Sjisjni, Moskva 1966 s. 239.)
HVA STALIN TRODDE
77
«Stalin trodde aldri på muligheten av at Tyskland ville angripe U.S.S.R. i juni 1941,» konkluderte marskalk Andrei Gretsjko. Samme dag (6. juni) som Stalin godkjente planen for å sette sovjetindus trien på krigsbasis innen utgangen av 1942, m ottok han fra N K G B en etter retningsanalyse som viste at de tyske troppekonsentrasjonene langs sovjet-grensen nå hadde nådd fire millioner mann. Advarslene kom fra alle kanter. Fra London kom det flere. Lord Cadogan, statssekretær i det britiske utenriksdepartement, innkalte ambassadør Maiski 10. juni. «T a et stykke papir,» sa Cadogan, «og sett D em ned og skriv det jeg leser opp for Dem.» Hvorpå han dikterte en utførlig fortegnelse — med dato, m ili tær betegnelse og posisjon på hver enkelt avdeling — over tyskernes dispo nering av troppestyrkene langs den sovjetiske grensen. Maiski sendte opplys ningene som ilmelding i kode til Moskva. D et eneste svar han fikk — hvis det da var noe svar — var en Tass-erklæring 13. juni som avfeide alle rykter om en forestående tysk-russisk krig som britiske provokasjoner. Sovjet-ambassaden i Berlin merket seg en underlig og foruroligende om stendighet. Like i nærheten av ambassaden i Unter den Linden hadde Hitlers hoffotograf, Hoffm ann — mannen som tok bildene av Eva Braun — sitt etablissement. Han hadde et utstillingsvindu hvor han hengte opp karter over kommende europeiske krigsskueplasser. Våren 1 9 4 0 hengte han opp karter over Nederland, Danmark og Norge. I april 1941 var det Jugoslavia og H el las. O g nå — i slutten av mai 1941 — ble et stort kart over Øst-Europa med de baltiske land, Hviterussland og Ukraina hengt opp i Hoffm anns vindu. Hva dette innebar, kunne ingen ta feil av. Og likevel viste Moskva ingen tegn til alarm. Sovjetisk personell i stort antall, deres hustruer — deriblant noen gravide — og barn fortsatte å an komme til Tyskland etter 1. juni. Malenkovs inngripen mot en realistisk politisk instruks til hæren fikk nå dystre konsekvenser. Offiserer som fortsatt advarte om et tysk angrep eller snakket om krigsfaren, ble brennemerket som «provokatører». N oen ble arre stert. Andre ble truet med arrestasjon.1 Politiske kommissærer ble sendt ut fra Moskva. Etter hva de senere sa, var Stalin i gang med de mest fantastiske balansekunster for å unngå krig. «Stalin,» sa en av dem, «kan gå så stille at det ikke engang klirrer i porselenet.» D e siktet til Bismarcks dogme om at Tyskland ikke kunne kjempe en krig på to fronter. Denne atmosfæren skapte katastrofe. I det vitale grenseområdet ved elven Bug, som ble forsvart av 4. armé, hadde man f. eks. identifisert over 4 0 tyske divisjoner innen 5. juni. M an visste at minst 15 infanteri-, 5 stridsvogn-, 2 motoriserte og 2 kavaleridivisjoner var hopet opp i retning m ot Brest-Litovsk. Likevel kunne general A. A. Korobkov den 10. juni, etter å ha hørt den siste situasjonsrapporten fra armégeneral D . G. Pavlov i distriktshovedkvarteret i Minsk, forsikre sine medarbeidere om at Moskva ikke fryktet et tysk angrep. 1 Alexandr Rosens roman Poslednije D ve N edelj, Moskva 1963, behandler dette emnet utførlig. Ifølge kritikeren A. Plotkin har Rosens fremstilling full dekning i de historiske kjensgjerninger. (A. Plotkin, Uteratura i Voina, Moskva-Leningrad 1967.)
78
NATTEN UTEN ENDE
M arskalk Ivan K . Bagram jan var dengang oberst og visestabssjef i Kiev militærdistrikt. I slutten av mai fikk han etterretningsrapporter om at tysker ne evakuerte sivilbefolkningen fra grenseområdene. Den 6. juni ble den tyske grensevakten skiftet ut med kamptropper, og alle sykehus i området fikk m ili tære sjefer. Anslagsvis to hundre troppetog kom daglig til grenseområdet vest for Ukraina, og duren fra lastebilkonvoiene hele natten igjennom var så intens og vedvarende at folk ikke fikk sove. Generaloberst M. P. Kirponos, sjefen i Kiev, gav noen av sine styrker ordre om å rykke inn i deler av grensebefestningene som ikke var fuliført. For flytningen var knapt begynt før generalstabssjefen, Sjukov, telegraferte fra Moskva: «Sjefen for N K V D s grensetropper rapporterer at sjefen for den be festede region har fått ordre om å rykke inn i de fremskutte stillinger. En slik aksjon kan raskt provosere tyskerne til væpnede sammenstøt. D e beordres hermed til omgående å tilbakekalle ordren og å rapportere hvem som har be ordret en så vilkårlig disposisjon.» Ifølge en versjon skal det ha vært politi sjefen Beria som stod bak denne intervensjonen. D et ble faktisk gjort en hel del i Kirponos’ kommando for å møte en even tuell krig. Bagram jan hadde helt siden vinteren arbeidet med en plan for forsvaret av vestgrensen. En variant var blitt godkjent i februar og oversendt generalstaben i Moskva, men den ene forsinkelsen og omarbeidelsen avløste den andre, og det var først 10. mai planen ble approbert av Krem l. D en 5. mai fikk grenseområdene nye direktiver om disponering av forsvarsstyrkene; ifølge disse skulle det konsentreres sterke reserver, særlig stridsvog ner, i en dyptliggende bakre forsvarsregion. Kommandoen i K iev fikk in struks om å gjøre seg klar til å ta imot store forsterkninger fra Kaukasus: 34. infanterikorps på ialt fem divisjoner under kommando av generalløytnant M. A. Reiter, og tre divisjoner av 25. korps. Disse avdelingene ble omorgani sert til 9- armé under generalløytnant I. S. Konjev. N oe senere fikk distriktet melding om at det også ville motta 16. armé under generalløytnant M. F. Lukin fra Trans-Baikal-distriktet. Styrkene skulle komme m ellom 15. juni og 10. ju li.1 Trodde Stalin at Tyskland ikke ville angripe, eller trodde han at han kunne klare å utmanøvrere Hitler? Admiral Kusnetsov besøkte K rem l den 13. eller 14. juni, og da møtte han Stalin for siste gang før krigsutbruddet. Han la frem de siste etterretnings rapportene fra de respektive flåtekommandoer, og rapporterte at Svartehavsflåten var klar til å begynne manøvrer og at tyskerne hadde avbrutt arbeidet på den uferdige krysseren Lutzow. Kusnetsov hadde enda mer på hjertet: han la frem en rapport om tallet på tyske skip i sovjetiske havner, bilagt med et kart som hans stabssjef hadde tegnet og som tydelig viste hvor raskt dette1 1 Den 13. juni reiste general M. I. Kasakov med fly fra Tasjkent til Moskva. Fra flyet så han på Trans-Sibir-jernbanen det ene toget etter det andre som var på vei vestover, og skjønte at det måtte være troppetog. Han visste at de ikke kom fra Sentral-Asia (hans egen kommando) og gjettet på at det måtte være en storstilt forflytning fra Øst-Sibir eller TransBaikal som var i gang. Neste dag fikk han dette bekreftet da han møtte general Lukin, sjefen i Trans-Baikal, i forsvarsdepartementet. (M. I. Kasakov, op. cit., s. 6 8.)
HVA STALIN TRODDE
79
tallet hadde skrumpet inn. Kusnetsov mente at dette kartet gav et dramatisk bevis for tyskernes krigsforberedelser og at de ikke hadde noen tid å spille. Burde ikke sovjetiske skip få ordre om å holde seg klar av tyske farvann? Kusnetsov hadde ment å spørre Stalin om dette, men, som han senere for talte: «det ble helt tydelig for meg at m itt fortsatte nærvær ikke var ønsket.» Han forlot Stalins kontor uten at det var blitt sagt et ord om å gjøre flåtene klar til aksjon, og ingenting tyder på at det senere ble foretatt noe med hans henvendelse. D et var denne dagen Stalin godkjente Tass-erklæringen som hevdet at krigsryktene var et britisk knep. Kusnetsov mente at Stalins intense mistenk somhet overfor britene (og i mindre grad også mot amerikanerne) gjorde ham blind for påliteligheten i de etterretningsvurderinger han fikk fra den kanten. A lt som kom fra Churchill eller britene var, trodde Stalin, bare ledd i en plan som tok sikte på å trekke ham inn i krigen. Følgelig avfeide han de britiske opplysninger ambassadør Maiski formidlet om de tyske hærstyrkene langs grensen. H an inntok samme holdning da Maiski den 13. juni meldte at britene var rede til å sende en militærmisjon til Moskva omgående i tilfelle av et tysk angrep, og likeså da Maiski 18. juni rapporterte at Cripps hadde for talt ham at det tyske angrepet nå var nær forestående og at tyskerne hadde 147 divisjoner stående ved grensen mot Sovjetunionen. Ved en skjebnens ironi leverte Richard Sorge til sin radiooperatør i Tokyo den siste melding han skulle komme til å sende før krigsutbruddet, samme dag som han i de japanske avisene leste Tass-erklæringen av 13. juni. Sorge had de den 12. juni fått en melding fra Moskva hvor det ble ytret sterk tvil om påliteligheten av hans tidligere rapporter om de tyske angrepsforberedelser. Sorge uttrykte sin bekymring overfor en kollega; han kunne ikke skjønne at Stalin virkelig tvilte på opplysningene hans. Han dikterte et nytt telegram som lød: «Jeg gjentar: ni arméer på 150 divisjoner vil angripe på bred front ved daggry den 22. juni 1941.» Meldingen var undertegnet med hans vanlige dekknavn: «Ram sey.»1 Etter sovjetiske historikeres oppfatning var ingen etterretningsrapporter i stand til å rokke den inngrodde overbevisning hos Stalin og hans nære medar beidere Sjdanov, Beria og Malenkov, om at et tysk angrep ikke var nær fore stående. Den ene ordren etter den andre i de siste ti dagene før krigsutbruddet inneholdt forbud mot sovjetiske troppeforflytninger langs grensen, fordi tysk erne kunne oppfatte slike bevegelser som provokasjoner.12 Selv ikke da tyske rekognoseringsfly måtte nødlande på sovjetiske flyplas ser 19. juni, lot Moskva seg overbevise. Riktignok fikk general Kirponos 1 Denne meldingen ble sendt 17. juni, ifølge M. Kolesjnikov. (Takim Bil Rikhard Sorge, Moskva 1965 s. 171.) Sorges opplysninger ble forelagt Stalin. (P. N . Pospelov, Velikaja Otetsjestvennaja Voina Sovetskogo Sojusa, 1 9 4 1 - 1 9 4 5 , Moskva 1965 s. 58.) 2 I det sovjetiske forsvarsdepartements studie av kommunistpartiets rolle i den annen verdenskrig blir det sagt rett ut at Stalin hadde tilstrekkelige og utmerkede etterretningsdata om når han kunne vente krig. Han ignorerte opplysningene, og det samme - hevder departementet - gjorde marskalk Sjukov og de ansvarlige forsvarssjefene. (I. M. Sjljapin, M. A. Sjvarjev, I. Y . Fomitsjenko, Kommunistitsjeskaja Partija v Period Velikoi Otetsjestvennoi Voini, Moskva 1958 s. 42.)
80
NATTEN UTEN ENDE
samme dag ordre om å flytte sin kommandopost til Ternopol, nærmere gren sen; flytningen skulle skje 22. juni. M en det kom ingen ordre om å sende frem tropper eller sette flyene i beredskap.1 Politiske arbeidere i arméen fikk ordre om å slå inn på en ny linje som etter sigende skulle gjenspeile hensikten med Tass-kommunikéet. D et var tre hovedpunkter: For det første: alt snakk om krig er provokatorisk. For det andre: kommunikéet beviser at det ikke eksisterer noen konflikt med Tyskland. Og for det tredje: takket være Stalins politikk er freden trygget for lang tid fremover. D et er ingen tvil om at dette ikke bare var Stalins, men også Sjdanovs syn. Sjdanov var sjef for partiets propaganda- og agitasjonsavdeling, og partiets «ikke-krigslinje» ble fastlagt under hans personlige overvåkning. Bare i marinen viste det seg mulig å opprettholde en viss årvåkenhet. Der ble, takket være Kusnetsov og hans øverste politiske offiser I. V. Rogov, be hovet for årvåkenhet og faren for krig fortsatt fremhevet i foredrag for sol datene.12 M en ikke uten følger. D a nestkommanderende i den politiske avde ling, Kalatsjev, holdt et foredrag etter disse linjene ved D et militære medisin ske akademi i Leningrad, dukket det i Moskva opp et brev hvor det ble kla get over at Kalatsjev snakket om krig mens pressen snakket om fred. Rogov sendte en mannsterk gruppe propagandister for å holde foredrag i Svartehavsflåten under manøvrene. Gruppen ble ledet av viseadmiral I. I. Asarov. Flåtemannskapene skulle gjøres oppmerksom på den spente situasjo nen og behovet for årvåkenhet. Samme dag som Asarov holdt foredrag om dette ombord på krysseren Krasni K avkas, fordømte Tass krigsryktene som provokasjoner. Kaptein A. V . Busjtsjin kom til Asarov og sa: «Kam erat kommissær. De må snakke til mannskapene igjen og fortelle dem hvem de skal tro på. Er de som snakker om at krigen kanskje er nær, provokatører eller ikke?» D et var et vanskelig øyeblikk for Asarov, men han holdt på sitt standpunkt og erklærte at Tass-kommunikéet bare var beregnet på utlandet. Mens Svartehavsflåtens manøvrer pågikk, kom det inn alarmerende meldin ger. Donau-flotiljens sjef meldte at tyskerne var i gang med militære arbeider som pågikk døgnet rundt på vestbredden av elven. Desertører hadde sagt at en militær aksjon var ventet i slutten av måneden. Marinefartøyer var blitt sett i rumenske havner. Samtidig mottok marinedepartementet daglig en strøm 1 General Bagramjan hadde kommandoen over hovedkvarter-gruppen som begynte forflytningen fra Kiev til Ternopol om morgenen 21. juni. Han hadde hatt det for travelt til å lese avisene, og underveis kikket han i arméavisen Røde stjerne. Det fantes ingenting oppsiktsvekkende i den, men han var alvorlig bekymret over etterretningsrapporten. Cirka klokken 0 5 .0 0 om morgenen den 22. kjørte kolonnen hans gjennom Brodi, samtidig som jager flyplassen ble bombet av tyskerne. Hovedkvarter-avdelingen nådde frem til Ternopol mellom kl. 0 6 .0 0 og 0 7 .0 0 etter å ha vært angrepet av tyske fly to ganger. (Bagramjan, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 3, mårs 1967 s. 61.) 2 Viseadmiral V. N . Jerosjenko husker at sjefen for Svartehavsflåten, admiral F. S. Oktjabrski, besøkte reparasjonsverftene i Nikolajev i midten av juni for å advare sine offiserer der om faren for et nær forestående tysk angrep. (V. N . Jerosjenko, Lider Tsjkent, Moskva 1966 s. 22.)
’l
HVA STALIN TRODDE
81
av meldinger fra Østersjøflåten om tyske bevegelser til sjøs og i luften i dens område. N K G B avla 11. juni en rapport til Stalin personlig om at den tyske ambas sade i Moskva to dager tidligere hadde fått ordre om å være klar til å evakuere i løpet av en uke. D et var tegn som tydet på at ambassaden brente dokumen ter i kjelleren. Fem dager senere meldte N K G B at tyske tropper som var kon sentrert i Øst-Preussen, hadde fått ordre om å gå i utgangsstilling for et angrep som skulle begynne 13- juni. Datoen ble deretter endret til 18. juni. Blant høytstående stabsoffiserer begynte det nå å gå rykter om advarslene Stalin hadde fått fra Roosevelt og Churchill. D et var en meget spent stemning i forsvarsdepartementet.1 D en 18. juni sa marskalk A. M. Vasiljevski: «A lt går bra bare ikke tyskerne angriper i løpet av de nærmeste tyve dager.» Hva baserte Vasiljevski denne bemerkningen på? I hvert fall delvis på de sovjetiske troppeforsterkningene som nå — riktignok altfor sent — var under veis vestover i ganske stor skala. D et hadde skjedd en stadig oppbygning av de sovjetiske styrkene, omtrent parallelt med de tyske. D e tyske troppeforflytningene hadde skjedd i tre stadier. Omkring tredve divisjoner var blitt sendt til Øst-Preussen og Polen høsten 1 940 Denne styr ken var blitt økt til sytti divisjoner innen midten av mai. I samme periode var de sovjetiske styrkene i vest økt til cirka sytti divisjoner, men storparten av dem hadde ikke full krigsstyrke og var heller ikke forlagt i fremskutte posi sjoner. Tyskerne satte i gang omfattende troppebevegelser 25. mai, og sendte frem omkring ett hundre militære avdelinger hvert døgn. D e sovjetiske for sterkningene som var beordret i midten av mai, begynte snart å ankomme i vest. Disse forflytningene skjedde på en improvisert måte; troppene hadde hverken våpen eller utstyr med seg. D e ble konsentrert langs den vestlige linjen Dvina-Dnjepr fra Kraslava til Krementsjug. Dette var destinasjonen for Konjevs tropper fra Nord-Kaukasus og Lutkins Trans-Baikal-armé. D e samlet seg i Sjepetovka sydøst for Rovno. M en det gikk langsomt å få førstelinjetroppene i posisjon ved grensen.1 1 General Kasakov ble imidlertid nokså forbløffet da han oppdaget at forsvarsminister Timosjenko og general Sjukov tilbragte onsdag kveld den 18. juni med å se på en lang og dårlig tysk dokumentarfilm istedenfor å ta seg av presserende forsvarssaker. To dager senere, den 20. juni, ble general P. I. Batov mottatt av Timosjenko og gitt en ny kommando - landforsvaret av Krim. Batov hadde hørt mye snakk og rykter om tyskernes angrepsforberedelser, men Timosjenko forsikret ham at det ikke var noe farlig i grensesituasjonen og at Batovs bekymringer var helt grunnløse. Batov fikk ingen spesielle instrukser, ingen for holdsordrer for krigstilfelle og ingen planer for samarbeide med Svartehavsflåten. «Og dette skjedde den 20. juni!» bemerker Batov beskt. (P. I. Batov, V Pokbodakh i Bojakh, Moskva 1966 s. 7.) På den annen side fikk sjefen for Hango-basen på Finlands sydspiss, general S. I. Kabanov, den 19. juni vite at den sovjetiske militærattasjé i Helsingfors og Sovjets politiske representant hadde flyttet familiene sine fra en villa på landet i nærheten av Hango. Han gjettet helt korrekt på at de hadde gjort dette fordi de mente krigsfaren var overhengende. (Viseadmiral N . K. Smirnov, Matro si Sasjtsjisjajut Rodinu, Moskva 1968 s. 16.) Admiral N . G. Kusnetsov hevder at S. I. Sotov, den sovjetiske sendemann i Finland, den 19. juni advarte Kabanov om det forestående angrep. (Oktjabr nr. 8, august 1968, s. 164.)
6. De 900 dagene
82
NATTEN UTEN ENDE
Forflytningen av tropper fra det indre av landet ble først fullført i annen halvdel av juli — den kritiske perioden som Vasiljevski siktet til.1 Den 21. juni 1941 hadde Sovjetunionen troppestyrker på tilsammen om kring 2,9 millioner mann i de vestlige forsvarsdistriktene, mot tyskernes an slagsvis 4,2 millioner. D en totale mannskapsstyrken i det sovjetiske forsvaret hadde økt kraftig siden 1939 — fra 2,5 m illioner i januar 1939 til 4,2 m illi oner i januar 1941. T allet var kommet nær oppunder 5 millioner den 1. juni. Flyvåpenet var blitt tredoblet og landstyrkene økt 2,7 ganger. Arméen hadde fått 125 nye geværdivisjoner. Men disse tallene gir ikke noe sant bilde av slagkraften. Hæren hadde bare ca. 30 prosent av de automatvåpen den skulle ha ifølge krigsoppsetningsplanene, og bare 20 prosent av flyene og 9 prosent av stridsvognene var av nye, moderne typer. D a general S. M. Sjtemenko overtok 34. kavaleridivisjon i juli 1941, oppdaget han at divisjonen ikke hadde våpen i det hele tatt. Han klarte å få tak i noen kanoner av 1927-årgang, men det var umulig å skaffe nok geværer og ammunisjon til å væpne alle soldatene. Panservernkanoner fantes ikke — de hadde ingenting annet enn Molotovcocktails (bensinflasker med veke). H an fikk omsider tolv panservernkanoner, men det skjedde først i oktober 1941. Sjefene for det sovjetiske flyvåpen og det tilknyttede anleggskommissariatet ble i begynnelsen av juni i all hast innkalt til K rem l og fordømt fordi de hadde unnlatt å utarbeide et system for kamuflering av flyene. Gjennom et brev fra en sovjetisk flyver hadde Stalin fått vite at flyvåpenets maskiner langs vestgrensen stod parkert i paradeformasjon på flyplassene, uten noen som helst kamuflasje. D e blanke aluminiumsskrogene blinket i solskinnet og var verdens letteste angrepsmål for fiendtlige fly. Det viste seg at ingen hadde skjenket kamuflasjespørsmålet så mye som en tanke. Flyanleggskommissariatet fikk ordre om å legge frem en omfattende kamuflasjeplan i løpet av tre dager. D et skjedde også, men planen var bare blitt delvis gjennom ført da tyskerne gikk til angrep. D et ble altså tatt visse forholdsregler, selv om de var ufullstendige og kom altfor sent. Er det sannsynlig, på bakgrunn av alt det materiale som forelå, at Sta lin oppriktig trodde at tyskerne ikke ville angripe — eller at han kunne av verge angrepet gjennom en diplomatisk manøver? 1 Den strategiske deployeringen av troppene i grenseområdene skjedde i samsvar med planer som generalstaben hadde utarbeidet høsten 1940. Men de meget omfattende for flytningene frem til de vestlige Dvina- og Dnjepr-linjene skulle etter planen ikke være gjennomført før i siste halvdel av juli. På den tiden kjempet Den røde arme for livet i om rådet ved Smolensk. (General V. Ivanov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 6 , juni 1965 s. 80 . P. Korodinov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 10, oktober 1965 s. 3 0 .) General S. M. Sjtemenko forteller at fem arméer hadde fått ordre om forflytning fra det indre av landet til vestområdene: 22. armé under general F. A. Jermakov, 20. armé under general F. N . Remisov, 21. armé under general G. F. Gerasimenko, 19- armé under Konjev og 16. armé under Lukin. (S. M. Sjtemenko, Generalni Sjtab v Godi Voini, Moskva 1968 s. 26.) V. Kvostov og A. Grilev (op. cit.) hevder at kommandoene i Trans-Baikal og Det fjerne Østen den 26. april fikk ordre om å forberede forflytning av et mekanisert korps og to in fanterikorps vestover.
hva
STALIN TRODDE
83
D et virker ikke bare mulig, men likefrem sikkert at han gjorde det. I midten av juni sa generalmajor A. A. Korobkov i 4. armé som lå ved elven Bug til sine stabsoffiserer at toppledelsen i Moskva var tilbøyelig til å betrakte de tyske troppekonsentrasjonene som en utpresningsmanøver som «hadde til for mål å styrke Tysklands posisjon i en politisk diskusjon» med Sovjetunionen. Historikeren A. M. N ekritsj bemerker at hvis dette virkelig representerte Stalins syn, hadde han ingen klar forestilling om hva som skjedde i verden. Og nettopp det later til å ha vært tilfelle. Marskalk Voronov er overbevist om at Stalin helt til det siste trodde at en krig m ellom Sovjetunionen og Tysk land bare kunne oppstå som følge av provokasjoner — ikke fra Hitlers side, men fra «militære revansjister». Med andre ord: Stalin stolte på Hitler, men ikke på sine egne generaler! De militære kommandantene i felten gjorde en del anstrengelser for å ta de nødvendige forholdsregler før det var for sent. General M. P. Kirponos, sjefen i Kiev, ble en ukes tid før den 22. juni overbevist om at krigen nå ville komme. Han sendte Stalin et personlig brev og bad om tillatelse til å evakuere 300 0 0 0 sivilpersoner fra grenseområdene og til å sette opp stridsvognsperringer. Svaret han fikk, var nøyaktig det samme som ble gitt på alle lignende forslag: hvis vi gjør dette, kan tyskerne oppfatte det som en provo kasjon; altså gjør vi det ikke. D et er en mulighet for at Stalin trodde han hadde et trumfkort i ermet. Fra midten av mai verserte det både i Berlin og Moskva rykter om at Sovjet unionen og Tyskland undersøkte mulighetene for å nå frem til en ny økono misk og politisk overenskomst. D en rumenske minister i Moskva, Grigore Gafencu, trodde at det kanskje kunne være noe i disse meldingene. Han hørte at tyskerne hadde kommet med temmelig vidtgående krav — overtagelse av alle de fly Sovjetunionen produserte, rett til å utnytte Ukraina og andre for slag som virket fullstendig himmelropende. M en noen trodde at Stalin var villig til å betale en svimlende pris for å unngå krig. D en berømte tyske diplomaten og memoarforfatteren Ulrich von Hassel hørte lignende ting i Berlin. I sin dagbok skriver han at «det overalt ble hvisket om at Stalin ville gjøre en slags fredelig kapitulasjon.» Von Hassel stilte seg meget skeptisk til slike rykter, og etter hva han forteller gjorde Weizsåcker det samme. Von Hassel var overbevist om at H itler ville gjennomføre sitt plan lagte felttog mot Sovjetunionen. Men etter som tiden gikk og de tyske krigsforberedelsene fortsatte i stadig stigende tempo, døde ryktene ikke bort. Tvert om; de vokste. T o dager etter det skjebnesvangre Tass-kommunikéet av 13. juni noterer von Hassel: «Med forbløffende enstemmighet dukker det opp rykter — etter «informerte folks» mening rykter som er spredt med propaganda for øye (hvorfor?) — om at en forståelse med Sovjetunionen kan ventes snart, at Stalin skal komme hit osv.»1 V ar dette Stalins trumfkort? V ar han innstilt på — dersom det verste skul le skje, dersom H itler virkelig forberedte et angrep — å gjøre en pilegrimsferd 1 Tass-korrespondenten I. F. Filippov hørte disse ryktene av Schneider, redaktøren i National-Zeitung, i siste halvdel av mai. (Filippov, op. cit., s. 194.)
84
NATTEN UTEN ENDE
til Berlin? V ille han ta eksempel av middelaldertsaren Ivan K alita som konso liderte sin makt ved å underkaste seg de store tartar-khanene? V ille han dra til Berlin i ellevte time for å kjøpe seg vei ut av den blindgaten hans politikk hadde ført Sovjetunionen og ham selv inn i? Visse ting kan tyde på det. D en 18. juni anmodet ambassadør Dekanosov i Berlin om å få møte Weizsåcker. Sovjet-ambassadøren ble mottatt, men ifølge et referat «frem kom ingen viktige resultater» fordi W eizsåcker ikke hadde noen instrukser. Weizsåckers egen rapport forteller at Dekanosov bragte på bane bare «noen få aktuelle spørsmål.» H an snakket «helt åpent og i en hyggelig tone» om slike trivialiteter som Weizsåckers besøk i Budapest nylig og situasjonen i Irak. D et skjedde ingen detaljert drøftelse av de tysk-sovjetiske forhold. I sin dagbok noterte Halder 20. juni: «M olotov ville snakke med der Fiihrer 18. juni.» Var dette hensikten med Dekanosovs henvendelse den 18.? Ble det gjort et fremstøt i ellevte time for å arrangere et møte mellom H itler og Stalin? Den italienske Berlin-ambassadør, L. Simoni, hørte rykter om at Stalin ville komme til Berlin for å gjøre innrømmelser overfor tyskerne. Denne hypotesen støttes av Molotovs og Dekanosovs fåfengte forsøk på å få i stand drøftelser med tyskerne om kvelden 21. juni, da angrepsforberedelsene var blitt så åpenbare at selv ikke et barn kunne overse dem. Et ganske godt portrett av Stalin i disse dagene har admiral Kusnetsov gitt. Etter Kusnetsovs mening var det ingen tvil om at Stalin ventet en krig mot Hitler. Stalin anså ikke-angrepspakten som et middel til å gi Sovjetuni onen en galgenfrist, men fristen viste seg å bli mye snauere enn han hadde trodd. Hans største feilgrep var nettopp at han feilberegnet den tid han hadde til rådighet til forberedelser. «Stalins mistenksomhet mot England og Amerika gjorde bare saken verre,» konkluderte Kusnetsov. «Han tvilte på alle vitnemål om Hitlers virksomhet som han fikk fra britene og amerikanerne, og skjøv dem ganske enkelt til side.»1 Stalins mistenksomhet kompliserte også situasjonen på andre måter. Det var ikke snakk om en normal mistenksomhet, men om det Kusnetsov kalte «den patologiske mistenksomhet som var karakteristisk for Stalin på denne tiden.» Følgen var at Stalin ikke bare avfeide de talende beviser som ble forelagt ham, men at han unnlot å innvie noen i de planer han eventuelt måtte ha for krigføringen dersom landet virkelig ble angrepet. «På den tiden visste jeg ikke om vi hadde noen operativ-strategisk plan for et krigstilfelle,» forteller marskalk Voronov, en av de høyeste offiserer i sov jet-arméen. «Jeg visste bare at planen for artilleriets kamptaktikk ennå ikke var approbert, til tross for at det første utkastet var fremlagt i 1938.» Ansvarlige sjefer i generalstaben og overkommandoen hadde ingen mulig het for å ta selv de mest elementære forholdsregler. De hadde ingen krigspla1 Marskalk A. M. Vasiljevski bemerket at jo sterkere beviser Stalin fikk for tyskernes planer, desto sterkere ble hans motvilje mot å tro på dem. (M. Bragin, N ovi M ir nr. 9, september 1961 s. 268.)
HVA STALIN TRODDE
85
ner — bortsett fra. offensive planer for krigføring utenfor Sovjetunionens grenser. De hadde ingen forholdsordrer for samarbeidet mellom stabene. De hadde ingen klare planer å falle tilbake på i tilfelle av et overraskende tysk angrep — ford i Stalin hadde dekretert at det ik k e ville kom m e n oe tysk an grep. N år en diktator har erklært at det ikke kommer noe angrep, vil den offiser som forbereder seg på det, løpe en meget stor risiko for å bli henrettet som forræder. Mennene omkring Stalin var så totalt dominert av ham at da krisen kom, var de, for å sitere admiral Kusnetsov, «ute av stand til å ta roret.» «D e var,» sier han, «ikke vant til å handle på egen hånd, og kunne bare utføre Stalins befalinger når han hang over dem. D et var nettopp deri trage dien lå.» Om morgenen 22. juni, noen få timer etter at angrepet hadde begynt, møt tes marskalk Vorosjilov og general Tjulenjev, kommandanten i Moskva-området, i Kreml. «Hvor ligger krigskommandoposten som er forberedt for overkommando en?» ville Vorosjilov vite. «Spørsmålet gjorde meg sterkt forlegen,» forteller Tjulenjev. Og det kan man godt forstå. D et eksisterte ingen krigskommandopost for overkomman doen. Intet bombesikkert rom var skaffet til veie. Tjulenjev hadde ikke fått noen ordre. Hverken Stalin eller hans medarbeidere i politbyrået og heller ikke hans ledende generaler hadde løftet en finger for å treffe en så elemen tær og vital forholdsregel. Admiral Kusnetsov hadde skaffet marinedepartementet et bombesikkert rom. M en det gjorde han på eget initiativ — og «på egen risiko.» D et endte med at Tjulenjev måtte overlate til overkommandoen det under jordiske hovedkvarter han selv disponerte til Moskva distriktskommando. En enda merkverdigere omstendighet: tirsdag 24. juni kom en gruppe poli tiske arbeidere i marinen til Kronstadt fra Moskva. E)isse mennene hadde vært elever ved D et militære politiske akademi i Moskva. D e fikk høre om krigen da de satt og spiste middag søndag den 22. T o timer senere ble de samlet i en bygning i Bolsjaja Sadovaja. D e fikk ordre om å pakke sakene sine og møte opp på Leningrad-stasjonen klokken 18.00. D e skulle til fronten. Hver mann fikk ordre om å ta med seg en hvit uniform med stivskjorte og snipp og komplett paradeutstyr. D e fikk vite at seieren ikke ville la vente len ge på seg, og at de følgelig m åtte ha antrekket i orden til seiersparaden. D e lystret ordre og møtte opp med paradeuniformene. D et skulle gå temme lig lang tid før de fikk bruk for dem. Hva kan bakgrunnen ha vært for disse ordrene? Og hvor kom de fra? Stalins autoritet var så absolutt at ingen våget å utfordre den før i be gynnelsen av juni. Først da, cirka fjorten dager før angrepet kom, begynte enkelte offiserer å snakke forsiktig og spørrende om hva det var som holdt på å skje. D a var det for sent. Og det var fremdeles altfor mange ansvarlige sjefer som inntok den holdning at siden Moskva ikke hadde gitt instrukser om krigsforberedelser, ville det ikke bli krig. H elt til siste stund forsøke Stalin å avverge angrepet ved å gi sine væpnede
86
NATTEN UTEN ENDE
styrker ordre om ikke å skyte på tyske fly, ikke å nærme seg grensen og ikke å foreta seg noe som tyskerne kunne oppfatte som provokasjoner. Så kramp aktig holdt han fast ved dette (som K rusjtsjov senere påpekte) at selv da ildgivningen begynte i morgentimene den 22. juni, gav Moskva avdelingene ordre om ikke å besvare den. Selv da forsøkte Stalin å overbevise seg selv om at det bare var tale om «provokasjoner fra endel udisiplinerte avdelinger av den tyske hær.» M ellom klokken 07.15 den 22. juni, da forsvarsdepartementet sendte ut den første offisielle ordre til de væpnede styrker om å motstå angrepet, og Molotovs tale til det russiske folk ved middagstid da han fortalte dem at kri gen var begynt, forsøkte Stalin ennå å avverge krigen.1 Flere sovjetiske historikere har påpekt at selv etter at angrepet var et fak tum, lette Stalin febrilsk etter diplomatiske midler til å avverge den skjebne svangre kollisjonen. «Først da det ble klart at det var umulig å stanse den fi endtlige offensiv gjennom diplom atisk aksjon ,» sier den fremstående histori keren Karasev, «ble regjeringens kunngjøring om Tysklands angrep og be gynnelsen av krigen for Sovjetunionen sendt ut ved middagstid.» Hva bestod denne «diplomatiske aksjon» i? D et finnes en pekepinn i Halders dagboksnotater for 22. juni: «Middagstid. Russerne har bedt Japan om å opptre som megler i de poli tiske og økonomiske forhold mellom Tyskland og Sovjetunionen og er i kon stant radiokontakt med det tyske utenriksdepartement.»12 A lt tyder på at tyskernes angrep kom som en total overraskelse og et sjokk for Stalin. I sin omtale av Stalins reaksjon på begivenhetene den 22. juni har Krusjtsjov fremstilt ham som en knekket mann som «trodde at dette var slutten.» «A lt Lenin skapte har vi nå mistet for bestandig,» utbrøt Stalin. Han «sluttet å foreta seg noe i det hele tatt,» sier K rusjtsjov; han gjorde ikke noe forsøk på å overta den militære ledelse før politbyrået innstendig anmodet ham om det på grunn av den krise landet var oppe i. Ivan Maiski har gitt et lignende bilde. Stalin stengte seg inne på sitt kon tor, nektet å snakke med noen og tok ingen del i regjeringsledelsen, forteller 1 A. Jakovlev, en av Sovjetunionens ledende militære flykonstruktører og viseminister for flyproduksjonen ved krigsutbruddet, skriver: «Det er fullstendig ufattelig hvorfor våre tropper fikk forbud (i Timosjenkos direktiv kl. 0 7 .1 5 ) mot å krysse grensen uten særskilt tillatelse.» Han karakteriserte direktivet som «mer enn forsiktig, ja likefrem forvirrende.» «Hvorfor fikk flyvåpenet forbud mot å angripe i større dybde enn 1 0 0 -1 5 0 kilometer inn på tysk område? Krigen hadde allerede begynt, men overkommandoen visste ikke hva det var: En isolert episode? En tysk feiltagelse? En provokasjon? For ikke å snakke om at departementets direktiv var uhyre mangelfullt og ikke gjenspeilte noe kjennskap til hva som foregikk ved fronten.» (A. Jakovlev, Tsel Sjisjni, Moskva 1966 s. 2 4 0 etc.) 2 Dr. Gebhardt von W alther, nåværende tysk ambassadør i Moskva og daværende ambassadesekretær, betrakter det som ganske utenkelig at Stalin kan ha trodd at angrepet var satt i gang av tyske generaler som handlet på eget initiativ, uten ordre fra Hitler. Han anser det som like umulig at russerne kan ha gjort et forsøk på å kontakte Berlin gjennom japanerne. Men han mener også at Stalin helt til det siste trodde at Hitler bare hadde til hensikt å presse ham, og at det var mulig å unngå krig. (W alther, personlig samtale 16. juni 1967.)
HVA STALIN TRODDE
87
han. I krigens første fire-fem dager var London-ambassaden helt uten instruk ser fra Moskva, og «hverken Stalin eller Molotov gav noe livstegn.»1 Hvorfor kom Hitlers angrep som en så sjokkerende overraskelse for Sta lin? Sakens kjerne lå, for å sitere marskalk Andrei Gretsjko, «ikke så mye i overraskelsesmomentet som i feilvurderingen.» Og marskalk Bagram jan bemerker tørt: «Sannsynligvis var det visse skikkel ser i Stalins omgangskrets som delte hans vurdering.» A lle de opplysninger vi har adgang til i dag, tyder sterkt på at Stalin, Sjdanov og hans drabanter levde i en verden som var vrengt ut-inn, en verden der svart gikk for å være hvitt, der fare ble ansett som trygghet, der årvåkenhet ble ansett som forræderi og vennskapelige advarsler som utspekulerte provoka sjoner. Dersom noen i den indre krets omkring Stalin hadde våget å antyde for diktatoren at hans syn på situasjonen var feilaktig, ville vedkommende høyst sannsynlig ha blitt stilt m ot muren og skutt. 1 Spørsmålet om Stalins lederskap og vurderingen av ansvaret for den forferdelige po litiske og etterretningsmessige fiasko i månedene før det tyske angrepet er et av de mest ømtålelige temaer i sovjetisk historie - så ømtålelig at det klart viser hvilken rolle Stalin og hans metoder ennå spiller i Kremls politikk. For eksempel: i den versjonen av am bassadør Maiskis memoarer som ble offentliggjort i tidsskriftet N ovi M ir (nr. 12, desember 19 6 4 ) uttalte han seg ganske åpent om sine betenkeligheter m.h.t. Stalin og sin avstand tagen fra hans politikk. Men da memoarene utkom i bokform seks måneder senere, var Maiskis betenkeligheter m.h.t. Stalins lederskap forsvunnet, og hans beskrivelse av Stalins krampaktige radiotale den 3. juli 1941 var sterkt beskåret. (I. M. Maiski, Vospominanija Sovetskogo Posla, Moskva 1965 s. 1 4 0 -1 4 7 .) Sammenhold også admiral Kusnetsovs be retning i 1965 med den han gav i 1 968, der Stalins sammenbrudd karakteristisk nok er luket ut! (Oktjabr nr. 11, november 1 965, og Oktjabr nr. 8, august 1968.) Enda mer slående er den strid som oppstod omkring arbeidet til en av Sovjetunionens mest fremstående historikere, A. M. Nekritsj. I 1 9 6 6 offentliggjorde Nekritsj en inngående studie av begivenhetene forut for krigsutbruddet i juni 1941, under titelen 1 9 41, 2 2 Ijunia. Han gir her en inngående omtale av alt det etterretningsmateriale og alle de advarsler som strømmet inn til Stalin om at Hitler forberedte et angrep, og konkluderer med at Stalin konsekvent avviste det hele og fremdeles trodde at angrepet ikke kunne ventes før tidligst høsten 1941 eller våren 1942. Boken fikk en glimrende omtale i N ovi M ir (nr. 1, januar 1966 s. 2 6 0 ) som karakteriserte den som «klar, intelligent og interessant» og anbefalte den på det sterkeste som egnet lesning for det brede publikum. Boken var utgitt på initiativ av Instituttet for marxismen-leninismen - landets høyeste vitenskapelig-marxistiske institu sjon. Oversettelser ble utgitt i en rekke andre østeuropeiske land hvor omtalene var like rosende. Men så, etter en bitter diskusjon under Det sovjetiske historiske institutts auspisier, ble Nekritsj utstøtt av kommunistpartiet i juni 1967 og hans arbeide ble strengt kritisert. Det var helt tydelig at femogtyve år etter at begivenhetene fant sted, spilte de fremdeles en meget fremtredende rolle i samtidig sovjetisk politikk.
8
Skyfri himmel
var en av veteranene blant Leningrads havneloser. Tid lig søndag morgen den 22. juni tørnet han ut for å gjøre en rutinejobb. Han skulle lose den estniske passasjer- og lastebåten S/S R u khn o, som var bestemt for Tallinn, ut av Leningrad havn. Solen var ennå ikke kommet på høyde med toppen av de store kornelevatorene da Trofim ov kom ut fra losstasjonens nattkvarter. Luften var klar og frisk. En svak vind laget småkrusninger på havflaten ute i Finskebukten, men inne på havnen var det stille som i en andedam, og solen kastet reflekser i oljeflekkene på vann flaten. D et lå en motorbåt og ventet på Trofimov. H an håndhilste på båtføreren og gav ham beskjed om å kjøre til pir 21 hvor R u khn o lå fortøyet. D et lå bare noen få skip i Barotsjni-bassenget. D e passerte den nordre bølgebryteren og slo ned farten for å slippe en stor sightseeing-båt ut gjennom havkanalen. Enda så tidlig det var på morgenkvisten, spilte et hornorkester på sightseeingbåtens dekk, og pene piker vinket og ropte. Trofim ov svingte med luen og vinket tilbake. Motorbåten strøk tett forbi baugen på et stort dansk kjøleskip, og rett forut så de akterspeilet på R ukhno. Navnet var m alt med store, hvite bokstaver, og under det stod hjembyens navn — Tallinn — i messingbokstaver. R ukhno var et vakkert lite skip, skinnende hvitmalt og med overbygning i vakker mahogny. D et gikk i regulær passasjer- og fraktrute mellom Leningrad og Tallinn. Trofim ov bordet R u kh n o, hilste på skipets unge kaptein og gikk opp på broen. Fortøyningene ble kastet, og snart stevnet skipet ut i Gutujevski-bassenget. Solen var nå kommet høyt på himmelen og kastet gullglans over storbyens kupler og spir. Høyt over de andre raget St. Isakskirkens kuppel og det nåletynne spiret på Admiralitetet. Hundrevis av ganger hadde Trofim ov reist denne velkjente ruten fra Le ningrads indre havn ut til Kronstadt, der han skulle gå fra borde. Hans oppgave var å lose skipet gjennom havkanalen som krysset det grunne Nevadeltaet, og sette det på riktig kurs før han overlot kommandoen til kap teinen. D et var en strekning på cirka femten kvartmil. Idet R u khn o gled inn i Neva-munningen, dukket en overlastet sandlekter opp forut. Den hadde nesten ikke fribord, og Trofim ov måtte slå ned farten for at bølgene fra R u khn o ikke skulle slå over lekteren. Han ropte en saftig ed til lekterkapteinen og satte deretter opp farten igjen. jo d o r
F
TROFIM OV
SKYFRI HIMMEL
89
Havnen var usedvanlig vakker denne søndagsmorgenen. Langt ute i hori sonten krysset dusinvis av lystbåter med hvite seil. D et ble varmere etter som solen steg på himmelen. D e grønne skogene i Strelna kom i sikte, og R ukhno passerte den første Sergijevski-bøyen. D et var ingen skip i nærheten. Trofimov knappet opp skjorten i halsen. Han følte seg en smule døsig, og støttet haken i hånden; han kunne kjenne den gode, inngrodde lukten av tauverk fra håndflaten. Han skulle til å si et eller annet til kapteinen om hvor godt han likte alle havets mangfoldige lukter, da verden eksploderte for øynene på ham. Han mistet bevisstheten. Da han langsomt kom til seg selv igjen, oppdaget han at han var oversmurt med blod. D et verket i hodet. Han had de ingen anelse om hva som var skjedd.1 Solen skinte fremdeles klart, og oppe i nord så han den grønne skogen i Strelna. Et eller annet sted langt borte var det noen som ropte: «A lle mann fra borde!» D et kom en tord nende lyd av damp som strømmet ut av kjelene. Skipet begynte å synke. Plutselig ble Trofim ov klar over hvor de befant seg. Midt i kanalen! Hvis R u hkn o sank her, ville Leningrads havn være fullstendig blokkert. Han kar ret seg på bena. Om bare rorkjettingen v irk e t. . . Han halte i den. T il å begynne med uten resultat. Han trakk i kjettingen av all makt, og lang somt dreide skipet og satte kursen m ot siden av kanalen. D et mistet fart og sank dypere ned i sjøen. E t øyeblikk før det gikk under, hoppet Trofimov fra borde. Han ble halt opp i en livbåt i samme sekund som R ukhno sank like ved kanten av kanalen. K lokken var ennå ikke tolv, og solen stod høyt på en blå og skyfri him mel. Sommeren var knapt nok begynt da Ilja Glasunov sammen med sin mor forlot den store leiligheten i Petrogradkvarteret og reiste ut på landet. De hadde en hytte noen kilometer fra Detskoje i Selo i skogen syd for Lenin grad, og der pleide de å være hver sommer. D en lille gutten elsket å være på landet, og særlig på dette stedet. Her var han født; her hadde han for første gang hørt hanen gale, sett en furuskog og stirret opp mot hvite skyer som drev sakte over det blå himmelhvelvet. Søndag 22. juni var riktig en ønskedag for gutter som er på landet — sol rik, varm og doven. D et var en ren fornøyelse å stå opp og løpe nedover kjerreveien og kjenne den myke jorden under de bare fotsålene. Ilja og noen av vennene hans hadde funnet seg et fint tilholdssted — en gammel gårdsplass hvor det lå hauger av tømmerstokker og murstein. Tvers over plassen var det spent ut tørkesnorer, og omfangsrike, røde undertrøyer flagret i brisen. Ved en mur på baksiden av gårdsplassen stod en geit i tjor og beitet. Guttene lekte krig — «hvite» russere mot «røde» russere. Etter en stund tok de pause. En av guttene kikket ut gjennom en sprekk i muren mot gaten. En menneskemengde var i ferd med å samle seg nede på hjørnet — den 1 Tyskerne hadde sluppet ut miner i farvannet ved Leningrad i løpet av natten 2 1 .-2 2 . juni. Rukhno var et av de første ofrene. På dette tidspunkt hadde handelsflåten ennå ikke sendt sine loser og skipskapteiner noen advarsel om muligheten for et tysk angrep.
90
NATTEN UTEN ENDE
største folkehop han noen gang hadde sett. Guttene løp tvers over gårdsplas sen og kom ut på gaten i samme øyeblikk som en stemme begynte å snakke i radiohøyttaleren som var hengt opp på en telefonstolpe. Vladimir Gankevitsj stod også tidlig opp søndag morgen. D ette var en viktig dag for ham: det skulle være friidrettsstevne med deltagelse av lag fra Leningrad og de baltiske republikkene, og Vladim ir var en av stjernene på Leningrad-laget. Bare distriktsmesteren, Dm itri Jonov, var bedre. Begge var påmeldt i lengdesprang med tilløp, og Vladimir var fast bestemt på å yte sitt aller beste. Han spiste en lett frokost: brød, ost og te; så puttet han idrettsantrekket i en seilduksbag og gikk hjemmefra litt før klokken elleve. D et var used vanlig få mennesker på bussholdeplassen, men Vladim ir reflekterte ikke over det. D et eneste han tenkte på, var stevnet. D et kom til å bli en varm dag; solen brente allerede. Han håpet inderlig det ville komme litt vind fra havet før konkurransene begynte. Han gikk av bussen ved stadion og skyndte seg inn i garderoben. Plutselig demret det for ham at noe ikke var som det skulle være: det var ikke et menneske i nærheten! Han stod og så seg forvirret om da en gutt kom lø pende inn i garderoben. D et var hans yngre bror Kostia. «V ladim ir!» ropte gutten stakkåndet. «Vladimir! D et er hendt n o e!» Jelena Skrjabina skulle denne dagen dra til Pusjkin sammen med en na bo, Irinia K ljujeva, for å besøke et av barna sine som lå på sykehuset. Den eldste sønnen hennes, Dima, skulle sammen med sin uadskillelige venn Sergei ut til Peterhof, det praktfulle slottet som Peter og Katarina reiste som et svar på franskekongens Versailles. D et var denne dagen Peterhofs fon tener — den berømte gylne Samson og den praktfulle kaskaden som strakte seg like ned til sjøen — ble satt på. Skrjabina satt og arbeidet ved skrive maskinen og skyndte seg for å bli ferdig, da telefonen ringte. D et var hennes mann som ringte fra sitt kontor. Han hadde bare et øyeblikk til rådighet og ingen tid til forklaringer; han ville bare si at hun og D im a ikke måtte dra hjemmefra. Så la han på røret. M en Dim a var allerede gått. Hva var det som hadde hendt? Hun slo på radioen for å høre om det kom noen nyheter. Gymnasiastene i Grjadi, en liten jernbaneby 128 kilometer sydøst for Le ningrad, var oppe til langt ut i de små timer lørdag. D e sang og danset ut sin glede over at eksamen nå var overstått, og de fleste av dem avtalte å møtes søndag formiddag for å dra på landtur til innsjøen. Ivan Kanasjin og hans kamerat Andrei Piven avtalte å treffes klokken tolv. Snart skulle de skilles for en tid, for Andrei skulle bruke sommeren til å arbeide i en geolo gisk ekspedisjon som skulle undersøke torvavleiringer i området rundt G rja di, mens Ivan skulle begynne på en teknisk skole. Først utpå morgensiden kom Ivan seg til sengs, og han syntes han bare hadde sovet et øyeblikk da moren ristet ham i skulderen. Han lukket øynene
SKYFRI HIMMEL
91
igjen og snudde seg mot veggen. M oren fortsatte å riste ham. «Våkn opp, Ivan,» sa hun. «D u må våkne, hører du!» Stemmen hennes lød underlig fremmed, nesten redd. Plutselig var Ivan lys våken. Solen flom met inn i rommet, og moren snakket til ham. Hun hadde noe viktig å fortelle. Maskindreieren Ivan Krutikov elsket Leningrads lyse sommernetter — duften av kirsebærblomstene, liljenes tunge vellukt, det å rusle langs de brede avenyene uten noe bestemt m å l . . . Han og hans venn V asja T ju ljagin gikk på nattskift lørdag kveld. D a de var ferdige søndag morgen, hadde de ikke lyst til å gå hjem. Dagen var fo r vakker til det. D e gikk til parken i Pusjkin, og ved tolvtiden leide de en båt og rodde omkring på den idylliske lille innsjøen. D e følte seg trette, døsige og deilig avslappet i solskinnet. Plutse lig la de merke til at folk løp m ot det store Kameron-galleriet, den vak reste fløyen av Katarina-palasset. D e fossrodde mot land. Et eller annet var skjedd! Idet de nærmet seg land, kunne de høre en metallisk stemme som begynte å snakke i en høyttaler. D et var fredelig i Dmitri Konstantinovs leilighet. Fam ilien var reist på landet. Om to uker var han ferdig med studiene og kunne ta ferie. Denne dagen hadde han tenkt å ofre seg for huslige sysler. Men ikke bare. Han og en nabo hadde kjøpt seg billetter til dagens forestilling på Mali-operaen hvor Sigøynerbaronen stod på plakaten — en av sesongens store suksesser. Telefonen ringte. «D u har vel hørt det?» sa hans venn. «Si meg, skal vi gå på forestillingen e l l e r . . . ? Je g vet hverken ut eller inn.» «Hva er det du snakker om?» spurte Konstantinov forbløffet. «H ar du ikke hørt det?» « Je g har ikke hørt noen verdens ting.» «D u store min! N å skal du h ø r e . . . » Slottsplassen glinset fremdeles etter morgenvasken da vokterne og om viserne i Eremitasjon begynte å innfinne seg ved personalinngangen, rett overfor generalstabens bygning. Barometeret ved siden av døren viste «Pent». D et samme hadde værmeldin gen lovet: det ville bli en varm og klar dag. Solen stod allerede høyt over den blå Neva, og den våte brolegningen gjenspeilte både solen og himmelen. Fra personalinngangen førte brede trapper opp til galleriene. En annen trapp, smal og svinget, førte ned til et rom i underetasjen hvor de av mu seets personale som var med i det sivile luftvern, samlet seg til øvelse et par ganger om året. I dag gikk de nedover den smale trappen. D et var gitt ordre om luft forsvarsøvelse. D e fikk utlevert hjelm er, gassmasker og førstehjelpspakker og fikk beskjed om å vente. Tiden sneglet seg av sted. Rom m et var lite og trangt. D et var kjedelig å sitte der. Ingen visste hvorfor det var beordret øvelse. En eller annen kunne
92
NATTEN UTEN ENDE
fortelle at det skulle komme en viktig kunngjøring fra regjeringen i radio. D e slo den på, men hørte ikke annet enn musikk.1 Museumsarbeiderne leste søndagsnummeret av Leningradskaja Pravda. Det var de samme gamle krigsnyhetene fra Europa, Afrika og Asia, og en liten melding fra Samarkand: «I dag fortsetter arbeidet i Gur Emir-mausoléet.» K lokken slo elleve. Eremitasjens porter ble åpnet. N oen minutter senere strømmet tusener av besøkende gjennom de store hallene. Omviserne samlet sine grupper og begynte å vise dem rundt. D e gikk fra rom til r o m . . . V in terpalassets seremonisaler, det militære galleriet viet krigen i 1812, Renoirsamlingen, Degas’ene, de store Rembrandt-galleriene, Raphaels og Leonardo da Vincis samlinger. Og til slutt tok en av guidene, som nå begynte å bli trett, en gruppe besøkende med seg til Timur-lenk-rommene. K lokken var nå over tolv, og nedenunder i det trange rommet hvor museumsvakter, vitenskapelige arbeidere, forskere og andre ansatte hadde sam let seg, kom radioen med nyhetene. D et var et yrende folkeliv på alle jernbanestasjoner i Leningrad denne morgenen, og særlig på Finland-stasjonen. D et var her Lenin ble hilst vel kommen ved sin hjemkomst fra Sveits via Tyskland i det berømmelige for seglede toget som ankom til Russland den 16. april 1917. Her hadde han talt til tusener av revolusjonære tilhengere fra en panserbil. M en det var nok ikke mange av dem som strømmet til Finland-stasjonen denne vakre junimorgenen som tenkte på revolusjon, selv om det nå som alltid stod fris ke blomster under bysten av Lenin som markerte det historiske stedet. Folk kjøpte billetter og stuet seg ombord i togene med kurs for utfartsstedene like nord for byen langs Finskebukten og i K arelen — Sestroretsk og Terijoki. D e kjøpte iskrem av m orosjen oje-piker i hvite forklær mens de ventet på at togene skulle gå, og slapp 20-kopekstykker ned i luen til den blinde tiggeren som langsomt tok seg frem gjennom folkemengden og sang sørg modig til akkompagnement av et lite trekkspill. Togene gikk hver halvtime, og det fantes ikke en ledig plass. Fam ilier med landtur-kurver blandet seg med glade ungdommer med gitar og svipptursekk på skulderen. Andre kom til Leningrad. Forstadstoget fra Oranienbaum var smekkfullt av sjøfolk fra treningsskipene. En av dem var Ivan Larin, kaptein på den femogtredve tonns tråleren K TS-706. Den tilhørte en skvadron som hadde sin kommandobase ombord på den berømte gamle krysseren A urora som lå oppankret ved Oranienbaum. A urora hadde spilt en av helterollene under revolusjonen — det var denne krysseren som skjøt løssalver mot Vinterpa lasset om kvelden den 7. november og tvang Kerenski-tilhengerne som hadde forskanset seg i palasset, til å overgi seg.1 1 Luftvernkommandoen i Leningrad hadde gitt ordre til luftvern-«øvelse» klokken 10.00 søndag. Ordren ble gitt av oberst Y e. S. Lagutkin fordi han ikke kunne få noen ordre fra luftvernets overkommando i Moskva, en gren av innenriksdepartementet som sorterte under politisjefen Lavrenti Beria. Lagutkin fikk beskjed om å handle etter eget skjønn. For å få alle luftvernavdelinger på post i tilfelle av et tysk angrep gav han ordre om «øvelse». (Na Sasjtsjite Nevskoi Tverdini, s. 11.)
SKYFRI HIMMEL
93
Larin hadde lang tjeneste bak seg både i Stillehavet og Svartehavet. Denne søndagen ville han tilbringe sammen med sin kone og tre barn i det lille huset deres i Okhta. Forstadstoget gled inn på stasjonen og stanset. Larin steg av og gikk med raske skritt mot utgangen. Han hadde nesten nådd den da han fikk se en folkemengde som flokket seg rundt en høyttaler. Han snudde og satte kursen m ot den. Marinefestningen Kronstadt var noe helt for seg selv; den lignet mer på et stort, oppankret slagskip enn på en by. D en hadde sitt eget liv, sine egne skikker, sine egne tradisjoner. På Oksesletta, en gammel beitemark på vest siden av festningen, hadde det tradisjonelle vårkarnevalet begynt. Fra tid lig om morgenen hadde bussene, fullsatt med militære og deres familier, gått i livlig pendeltrafikk mellom «byen» på festningsøya og denne store sletten. Paviljonger, basarer, tombolaer, lykkehjul og alt annet som hører med ved en slik anledning, var rigget opp i rad og rekke. D et var dans for dem som ønsket det, og salgsboder med rikholdige forsyninger av øl og vodka for alle tørste struper. I løpet av natten hadde de fleste i Kronstadt garnison hørt skyting. Ryk tene gikk. M en slik var det jo egentlig bestandig i en garnison: trening, øvelser, trusler og krigsrykter. Orkestrene spilte, og hele Oksesletta var et betagende, mangefarvet skue med piker i sin fineste søndagsstas og marinegaster i hvite uniformer. Plutselig sank det en stillhet over folkemengden. Fra høyttalerne skrallet en stemme: « V n im an ije. . . V nim anije — Hør etter!» Maria Petrova var skuespillerinne. For ti år siden hadde hun forlatt sce nen til fordel for et nokså ny tt og uprøvd medium: radioen. Hun hadde vært sterkt i tvil om hun gjorde det rette, men erfaringene gjennom disse ti årene hadde ikke gitt henne grunn til å angre beslutningen. N å hadde hun et langt større publikum enn noen scene i landet kunne by henne. Hennes spesialitet var å lese eventyr, lyrikk og fortellinger, både for barn og voksne. Blant annet hadde hun lest eventyrene til brødrene Grim m , H. C. Andersen, Samuil Marsj ak, Kornei Tsjukovski, Lev K vitko og Gaidar, og barndomsfortellingene til Tolstoi, Tsjekov og Gorki. Hun hadde gledet seg til denne søndagen. I morgenprogrammet skulle hun lese et kapitel fra Lev Kassils nye bok «D e store motstandere». Så var hun fri for dagen. Hun hadde avtalt med noen kolleger i Leningrad radio at de skulle dra på landtur. Om ikke lenge begynte ferien hennes, og hun gledet seg til å tilbringe noen solfylte uker i dacha’en ute i Rosjdestveno sammen med sin lille datter Larisa. Petrova ble ferdig med programmet og møtte vennene som avtalt, og noen minutter senere kjørte de ut av byen. A lle var i strålende humør; de sang, lo og pratet om hvor de skulle slå seg ned og spise den medbragte lunsjen. Etter en stund gikk det opp for dem at det var usedvanlig stor trafikk på hovedveien til søndag å være. Men det var ikke det rareste: alle bilene de
94
NATTEN UTEN ENDE
så, var på vei inn til byen — det utgående kjørefeltet hadde de helt for seg selv. T il slutt var det en lastebilsjåfør som bremset opp, len te seg ut av fø rerhuset og ropte til dem: «Har dere ikke hørt radio i dag, folkens?» Forfatteren Vissarion Sajanov åpnet entrédøren da det ringte på, og tok imot brevbunken som postbudet — en ung, rødkinnet pike — rakte ham. Han smilte fornøyd. Et av brevene var stort og tykt, og det hadde han ventet på. D et var fra en mann som hadde vært pilot i det russiske flyvåpen i den første verdenskrig. Den forhenværende flyveren bodde nå i en småby i Nord-Russland. I brevet var det et fotoalbum med bilder fra den første verdenskrig. Et av dem var fra en russisk landsby der tyske fly slapp fire bomber i 1915 — et av krigens første bombeangrep. Flyveren skrev at Sajanov gjerne måtte benytte bildene i en bok om luftkrigen 191 4 —17 som han arbeidet på. D et var også noe annet interessant i Sajanovs post: korrekturtrykk fra tidsskriftet Svesda av hans dikt om general K ulnjev, som falt da han le det russernes baktropper mot Napoleon. Sajanov kikket på korrekturarkene. Blikket festet seg ved et vers:
Å ret 1 8 1 2 . . . m åneden ju n i. . . en tid m ed angst og om veltninger og skrekk. Og det som til nå hadde vært en liten krig ble m ed ett en stor krig. Fienden angrep Russland. Sajanov la korrekturflakene på skrivebordet og begynte å lese. Han ble fullstendig oppslukt og mistet all følelse av tid. Med ett ringte telefonen. Fremdeles med blikket festet på korrekturen tok han den. D et var en av hans venner. «H ar du ikke hørt det?» «H ørt hva?» svarte Sajanov åndsfraværende. «Om krig en !» Sajanov slo på radioen. Militærmusikk. Han åpnet vinduet. Himmelen var skyfri. Langs de brede boulevardene ruslet menn i velpressede blådresser og piker i tynne sommerkjoler; unge menn med racketer i hånden skyndte seg til tennisbanene. På Neva ilte putrende motorbåter ut mot bukten; skrikende havmåker kretset i flokk rundt broene på jakt etter mat. Sajanov tenkte på St. Petersburg slik den hadde vært i keisertiden, på det senere Petrograd under krigen mot tyskerne, på Leningrad som den var i dag. Som alle andre Leningrad-boere elsket han sin by. Å komme hjem til denne byen etter en tids fravær var som en ung elskers gjenforening med sin kjæreste. D et var vanskelig å være borte fra den for lenge. I generasjon etter generasjon var byen blitt hyllet og besunget av sine dik tere. Inspirasjon og følelser hadde de aldri manglet. Innokenti Annenski hadde kalt byen «Peters forbannede feilgrep». Pusjkin hadde skrevet med ærefrykt og skrekk om den store Peter, om hans jernvilje og hensynsløshet
95
SKYFRI HIMMEL
da han anla sin hovedstad på myrene ved Neva-deltaet — uten tanke på menneskeliv og penger, flom , uvær, sykdom, lidelse og død. For Dostojevski hadde denne byen vært bildet på en stor og dunkel tvetydighet. Den var Russiand og allikevel ikke Russiand. D en var stedet hvor Russland gikk over i uendeligheten — det grenseløse havet, den usynlige barrieren der Russland tok slutt og Europa begynte. Sajanov tenkte på alt dette der han stod ved vinduet og skuet utover byen — Admiralitetets høye spir, Peter-Paul-festningen, St. Isakskirkens kuppel og Blodskirken, katedralen som var reist på stedet hvor Aleksander I I ’s avsjelede legeme lå blødende etter attentatmannens bomber en marsdag i 1881. O g nå som så mange ganger før — som i 1919 da arbeiderbataljonene marsjerte ut for å stanse den tyske flodbølgen, som i tidligere tider da russer ne marsjerte i en endeløs militær menuett mot litauerne, m ot de baltiske rid dere, m ot svenskene og alle de andre — rullet krigens torden igjen over de brede avenyene. Et hornorkester stemte i med en militærmarsj; og langt borte fra hørte Sajanov skarpe kommandoord og et mangestemmig hurrarop. Like i nær heten hulket en kvinne. Sovjetunionen var i krig. En mild havbris feide inn fra Finskebukten da den unge dikteren Aleksei Lebedev (som også var offiser i marinen) og hans hustru V era spiste søn dagsfrokost i hytten til en venn. D et var kaldt i vannet, men Lebedev ville ta en dukkert likevel. Han kunne trenge det etter lørdagskveldens selskape lighet med sang og dans og mye m at og drikke. Lebedev hadde lest dikt. Han var en sterkbygd ung mann med et ansikt som mange syntes virket mutt eller endatil dystert, men i selskapet hadde han vært munter og avslappet. Etterpå hadde han og Vera gått en tur i den lyse sommernatten. D e hadde snakket om fremtiden, om sine planer og sin kjærlighet. H an deklamerte noen vers for henne:
I juni, i N ordens juni da ingen ly kt behøver splitte nattem ørket, da solnedgangens stråler aldri svinner fra sanddynenes skarpe profil, da røslyngkledde h eier blotter sine lilla fa r ger fo r tusm ørkets varm e ncerhet og månens stråleglans vinker oss til havs i en sort skonnert — da elsker jeg deg. J e g elsker deg i juni. I N ordens juni. D et var stille som i en katedral. Bjerkene stod med sølvskimrende stam mer og friske, vårgrønne blader, og ute på Finskebukten la et tynt tåkeslør seg over vannet. N å var det morgen med strålende sol. Lebedev og hans kone gikk en tur i
96
NATTEN UTEN ENDE
skogen. D e fant seg en fredelig lysning og satte seg ned. Lebedev hadde en bok av Ja ck London i lommen. H an tok den opp og bad V era om å lese. Med hodet hvilende i fanget hennes lyttet han — og så sovnet han av. Vera la forsiktig boken fra seg. En lang stund ble hun sittende og se på sin mann. Plutselig kom en ung pike løpende inn på lysningen. Vera kjente henne ikke; hun hadde aldri sett henne før. «Har D e ikke hørt det?» gispet piken. «D et er k rig !» K rig. Vera krympet seg. Hun strøk Aleksei over kinnet og sa lavt: «Du må våkne, Aleksei. D et er krig.» Han var lys våken i samme sekund. «Javel,» sa han. «D a er det altså begynt. Vel — vi skal slåss mot dem.» Ikke langt unna, på Leningradskaja Pravdas feriested ved Revebroen, spilte den unge journalisten Vsevolod K otsjetov volleyball med noen kolleger. K lok ken var over tolv da de fikk meldingen: krig! Disse mennene var pressefolk, og de gav seg ikke til å spekulere over im plikasjoner eller komplikasjoner; de hadde bare én tanke i hodet: å komme seg tilbake til avisen så fort som mulig for å gjøre sin jobb. Tolv—femten stykker av dem løp ned til hovedveien m ellom Leningrad og Viborg, stanset en lastebil som kom kjørende og gav sjåføren ordre om å kjøre dem til Fontanka-gaten nr. 57. D et var ikke nei i hans munn. D e stod på lasteplanet. Ingen sa noe; alle var opptatt med sine egne tan ker. Ved N ovaja Derevnja der veien til Serafimovkirkegården tar av, møtte de et likfølge. Vognen ble trukket av hvite hester; gråtende slektninger av den avdøde gikk like bak den, og et hornorkester spilte sørgemusikk av Chopin. En av journalistene nikket m ot følget og bemerket tørt: «Han der er i hvert fall på den sikre siden!» D et var en drøy spøk, kanskje, men den henspilte på et vesentlig element i det russiske samfunnslivet, der byråkratene først og sist tenkte på én ting: å sikre seg mot alle eventualiteter. Lastebilen humpet videre, og utpå ettermiddagen var journalistene tilba ke i redaksjonen. Redaktøren og hans sjefsassistent ventet på dem. Ingen av dem visste noe mer enn det som var sagt i kringkastingen. M en alle var pa rat til å gå løs på oppgaven: å lage en særutgave av Leningradskaja Pravda, det første ekstranummer i avisens historie.
9
Et detaljspørsmål
A NGREPSPLANEN
var så godt som klappet og klar i alle detaljer da H itler Jl \ innkalte sin overkommando til et møte i rikskanselliet i Berlin den 14. juni for å gjennom gå Operasjon Barbarossa for siste gang. Dagen i forveien var feltm arskalk W alther von Brauchitsch kommet tilbake fra en ny inspek sjonsreise til styrkene i Øst-Preussen — den andre i løpet av en måned. Han var ledsaget av general Adolf Heusinger. Von Brauchitsch rapporterte at han hadde fått et «gledelig inntrykk» av troppene, og at stabsarbeidet stort sett var utmerket. G eneralstabssjefen, generaloberst Franz Halder, hadde også vært østpå og konstatert at det hersket en utmerket kampånd blant soldatene. Forberedelsene ville være fullført innen 22. juni. H itler delte den alminnelige optimismen. I halvannen time talte han til stabsoffiserene med sin vanlige glød, og forklarte detaljert grunnene til at Sovjetunionen måtte knuses. N oe ordrett og fullstendig referat av talen finnes ikke, men flere av de tilstedeværende noterte hovedpunktene i den. Halder skrev således i sin dag bok: «Etter lunsj gir der Fiihrer en lang politisk redegjørelse der han forklarer årsakene til at han har besluttet å angripe Sovjetunionen, og hvorfor han regner med at Sovjetunionens sammenbrudd vil få England til å gi opp.» Pansergeneralen Heinz Guderian, en av de femogførti høyere offiserer som var til stede, sa: «Han (H itler) kunne ikke slå England. For å bringe kri gen til avslutning måtte han vinne en total seier på kontinentet. N år Sovjet unionen var slått, ville Tysklands posisjon på fastlandet være uangripelig. Hans detaljerte redegjørelse for hvorfor det var nødvendig å utkjempe en preventiv krig m ot russerne, virket ikke overbevisende.» Ifølge feltmarskalk Erich von Manstein var Hitlers strategiske mål hoved sakelig basert på politiske og økonomiske betraktninger. «Disse mål var,» skrev han, «(a) å erobre Leningrad (en by som han betraktet som bolsjevismens vugge) og derigjennom dominere de baltiske statene og slutte kontakten med finnene, og (b) å komme i besittelse av de råstoffrike regionene i Ukraina, industrisentrene i Donets og senere oljefel tene i Kaukasus.» Etter møtet sa general Erich Hoppner, sjefen for 4. pansergruppe som skulle lede panserangrepet m ot Leningrad, til en venn: «N å er jeg virkelig overbevist om at krigen mot Sovjetunionen er nødvendig.» 7. D e 900 dagene
98
NATTEN UTEN ENDE
D et later ikke til at noen av deltagerne i stabskonferansen så en skjeb nens ironi i det faktum at den endelige bekreftelse av krigsplanene ble gitt samme dag som den sovjetiske (men ikke den tyske) presse offentliggjorde Tass-erklæringen hvor krigsryktene ble kategorisk og detaljert tilbakevist. D et var imidlertid ikke alt som gikk helt glatt. D et oppstod uenighet om en ting: på hvilket klokkeslett skulle den tyske offensiven begynne? Von Brauchitsch, som nettopp var vendt tilbake fra konferanser med sine kom mandanter i felten, mente at angrepet burde begynne ved soloppgang — det ville i Øst-Preussen si klokken 03.05 den 22. juni. I samsvar med von Brauchitsch’s syn ble det bestemt at operasjonene skulle begynne klokken 0 3 .0 0 istedenfor 0 3 .3 0 eller kanskje 04.00. Saken hadde imidlertid en annen side. I de øst-prøyssiske kystdistriktene ville det være praktisk talt høylys dag klokken tre. M en ikke lenger syd; der ville det fremdeles være mørkt. D e tyske angrepsstyrkene var delt i tre grupper: Armégruppe Nord, Armé gruppe Sentrum og Armégruppe Syd. Sjefene for de to sistnevnte gruppene ville ha en senere H-tid — tidligst klokken 0 4 .0 0 . Diskusjonen pågikk frem deles så sent som 20. juni. I likhet med så mange andre militære spørsmål ble den løst ved et kompromiss: angrepet skulle begynne klokken 0 3 .3 0 . Hovedformålet med Operasjon Barbarossa, slik det var fremstilt i Hitlers utkast av 18. desember 1940, var å okkupere den del av Sovjetunionen som lå vest for en linje Arkangelsk-Volga, å knekke den som militærmakt og å utnytte landets industri, jordbruk og råstoffressurser til fordel for den tyske krigsmaskin. D et endelige mål var Moskva, men planen tok ikke sikte på et direkte frontalangrep på Sovjetunionens hovedstad. Moskva skulle først angripes et ter at Leningrad var erobret. Leningrad spilte en helt spesiell rolle i Hitlers filosofi. Dette skyldtes dels at han betraktet byen som selve arnestedet og drivkraften i den ideologi han førte hele sitt hellige nazi-korstog mot. En annen årsak til hans følelser var den gam le teutonske mystikken omkring Østersjøområdet. I århundrer hadde tyskerne betraktet Østersjøen som sitt hav, og en gang i tiden hadde de kon trollert det takket være teutonerriddernes krigerske m akt og de hanseatiske kjøpmenns klokskap og pågangsmot. H itler betraktet Leningrad ikke bare som den revolusjonære kommunismes vugge, men som St. Petersburg, festnings-hovedstaden som Peter I bygde som en base for Russiands makt i Øster sjøområdet. I det opprinnelige utkastet til Barbarossa og i de varianter av tyskernes militære planer som ble utarbeidet i løpet av våren 1941, ble Leningrad og Østersjøområdet derfor en fiks idé hos H itler — en besettelse som aldri slapp taket i ham. Leningrad m åtte erobres, de baltiske kystområdene m åtte sikres, Sovjets sjømilitære makt m åtte knekkes, Kronstadt m åtte utraderes. Da — og først da — ville Hitler tillate et angrep mot Moskva. Han besluttet derfor, umiddelbart før krigsutbruddet, at tyskernes primære mål var å rette et direkte fremstøt fra Øst-Preussen, tilintetgjøre russernes
aoM1oa\
> *,
100
NATTEN
UTEN
ENDE
støttepunkter langs Østersjøen, Østersjøflåtens baser og fartøyer, og erobre Kronstadt og Leningrad. Så — etter at kontakten med finnene var etablert — skulle de tyske arméene sette kursen sydover samtidig som styrkene på midtavsnittet rykket frem fra vest. Moskva ville bli tatt i en gigantisk knipetang-manøver. Armégruppen som hadde i oppdrag å erobre Leningrad, Gruppe Nord, stod under kommando av feltm arskalk R itter von Leeb. D et var han som hadde ledet det vellykkede angrepet mot M aginot-linjen. Den femogseksti år gamle von Leeb var en typisk representant for den gamle prøyssiske offiserstradisjonen. Han tilhørte ikke kretsen av Hitlers yndlinger, tvert om hadde han stilt seg nokså kjølig til nazismen. M en han hadde vist seg som en dyktig hærleder under okkupasjonen av Sudetenland, og etter Maginot-seieren ble han dekorert med ridderkorset og forfremmet til feltmarskalk. V on Leeb ble tildelt to arméer, den 16. under generaloberst Ernst Busch, og den 18. under generaloberst G eorg von Kiichler. Dessuten hadde han ge neral Hbppners 4. pansergruppe og 1. flyflotilje under generaloberst Keller. Von Leeb hadde antagelig 2 9 divisjoner til rådighet, deriblant 3 panser- og 3 motoriserte divisjoner, med i alt mer enn 5 0 0 0 0 0 mann.1 Disse styrkene hadde over 12 0 0 0 tunge våpen, 1 5 0 0 stridsvogner og cirka 1 0 7 0 fly. Von Leeb kommanderte grovt regnet 30 prosent av samtlige styrker som ble satt inn i Operasjon Barbarossa. Ifølge operasjonsplanene skulle von Leeb ha inntatt Leningrad i løpet av fire uker, dvs. innen 21. juli. V on Leebs offensiv var lagt opp som et fremstøt langs to akser — en «gaffeloperasjon». Den 18. armé var konsentrert nær Østersjøkysten, med hovedstyrken fordelt langs en 9 0 kilometers frontlinje fra Memel i nord til T ilsit i syd. Denne styrken skulle rykke frem langs hovedveien Tilsit-Riga, forsere den vestlige Dvina ved Plavinas sydøst for Riga, og deretter sette inn en angrepskile nordøstover m ot Pskov og Ostrov i området sydvest for Le ningrad. Dermed ville forbindelsen mellom de baltiske statene og russernes hovedfront være brutt. Samtidig hadde 16. armé gått i stilling øst for Insterburg hvor von Leeb etablerte sitt hovedkvarter. Denne styrken hadde en front som strakte seg sydover nesten til elven Neman, og dens oppgave var først å rykke østover på bred front mot Kaunas for deretter å gå nordøstover og krysse elven Dvina ved Dvinsk (Daugavpils). N år disse manøvrene var fullført, ville von Leeb ha utflankert hele sentralavsnittet av russernes forsvarssystem. Han ville da være klar til å begynne fremrykning mot Leningrad fra syd, sydvest og vest.1 1 Noen sovjetiske kilder anslår tallet til 4 2 eller 43 divisjoner, 725 0 0 0 mann, 500 stridsvogner, 12 0 0 0 tunge våpen og 1 2 00 fly. Dmitri V. Pavlov, Leningrad v Blokade, Moskva 1958, anslår styrken til 5 0 0 0 0 0 mann fordelt på 2 9 divisjoner. Den autoritative N a Sasjtsjite Nevskoi Tverdini (s. 3 7 ) oppgir styrken til 29 divisjoner, deriblant 3 strids vogn- og 3 motoriserte divisjoner. A. V. Karasev, Leningradtsi v Godi Blokadi, Moskva 1 9 5 9 s. 30, mener det var 43 divisjoner hvorav 7 stridsvogn- og 6 motorisene divisjoner, med ialt 700 0 0 0 mann. Tyske kilder oppgir tallet til 28 divisjoner. (Orlov, op. cit., s. 4 0 .)
ET DETALJSPØRSMÅL
101
Knyttneven i von Leebs styrker var Hoppners 4. pansergruppe, en av W ehrm achts beste og mest slagkraftige panseravdelinger. D en bestod av to armékorps: det 56. som stod under kommando av feltm arskalk Erich von Manstein og om fattet 8. panserdivisjon, 3. motoriserte divisjon og 2 90. in fanteridivisjon, og general Georg-Hans Reinhardts 4 1 . panserkorps som om fattet 1. og 6. panserdivisjon, 36. motoriserte divisjon og 209- infanteridivi sjon. SS-Totenkopfdivisjonen skulle følge panserstyrkene i en opprenskningsoperasjon. 4. pansergruppe var direkte attasjert von Leeb. Den utgjorde en uavhen gig slagstyrke, selv om dens operasjoner var omhyggelig koordinert med de to feltarméene, den 16. og den 18. Von Mansteins 56. panserkorps hadde i oppdrag å rykke ut av det flate skogområdet nord for Memel og øst for Tilsit, og rette en angrepskile di rekte mot Dvinsk, 2 8 0 kilometer mot nordøst. Hans første m ål var broene over Dubisa-elven ved Argala, 80 kilometer øst for utgangsområdet. Von Manstein husket området godt fra kampene under den første verdenskrig. N oen minutter over klokken 0 3 .0 0 den 22. juni drønnet stridsvognene hans over grensen med en fart og kraft som fullstendig tok luven fra det svake russiske grenseforsvaret. Stridsvognene støtte snart på motstand fra et bunker-system som forsinket dem en del. M en ikke mye. K lokken 2 0 .0 0 søndag kveld kunne 8. panserdivisjons sjef, general Brandenberger, rapportere at de to broene over Dubisa ved Argala var sikret i samsvar med planen. D e splittede sovjet-styrkene hadde ikke fått sjanse til å sprenge broene. Bak B randenbergers stridsvogner hadde 3. motoriserte divisjon og 209. infanteridivisjon krysset grensen ved middagstid, og rykket raskt frem i området som var ryddet av stridsvognene. 4 1 . panserkorps under general Reinhardt skulle rykke frem til Dvina ved Jekabpils (Jakobstadt), en gammel festningsby som lå midtveis mellom Riga og Dvinsk. Korpset støtte på hard motstand ved Siauliai, men det varte ikke lenge før de sovjetiske avdelingene var nedkjempet. Panserstyrkene avanserte så raskt at selv gamle offisersveteraner som von Manstein ble forbløffet. Den 24. juni hadde hans 56. korps erobret broene ved Ukmerge (W ilkom ierz), 170 kilometer inne på sovjetisk område og mindre enn 130 kilometer fra Dvinsk langs hovedveien. N atten til den 26. stod stridsvognene like utenfor Dvinsk, og klokken 0 8 .0 0 hadde de erobret de to viktige Dvinsk-broene intakt. General Hoths 3. panserkorps, som var en del av Armégruppe Sentrum, støtte frem m ot Neman-elven så raskt at det klarte å erobre broene ved Alitus og M iarkin, 60 kilometer syd for Kaunas, før russerne rakk å sprenge dem. Dermed var den sovjetiske forsvarskjeden ved Neman sprengt og Kaunas’ skjebne beseglet. Man kan ikke undres over at Hitlers stabssjef, generaloberst Halder, i sin operasjonsdagbok summerte opp den første angrepsfasen slik:
102
NATTEN UTEN ENDE 31
Våre styrkers offensiv kom som en fullstendig taktisk overraskelse for fi enden. Tydelige beviser for at fienden var helt uforberedt, er det faktum at hele avdelinger ble tatt til fange i sine garnisoner, at flyene stod på fly plassene tildekt med presenninger, og at fremskutte avdelinger som ble angrepet av våre tropper, spurte sine kommandoer hva de skulle gjøre. T akket være våre troppers raske fremrykning kan vi vente oss enda stør re resultater av overraskelsesmomentet under de videre operasjoner. På bakgrunn av det som skjedde i krigens første timer kan man ikke akku rat beskylde Halder for å ha tatt for hardt i. Tyskernes resultater i den første angrepsfasen gav H itler all mulig grunn til å gratulere seg selv. Igjen hadde han tatt fienden på sengen. Lynkrig-metoden, som først var blitt demon strert i Polen og deretter raffinert i Skandinavia, Nederland og Frankrike, hadde igjen gitt glimrende resultater. D e optimistiske spådommene om at Sovjetunionen ville falle fullstendig i grus etter noen ukers bearbeidelse av Luftwaffe og de tyske panserstyrkene, lot til å skulle gå i oppfyllelse. D et er lite trolig at noen i der Fiihrers hovedkvarter i disse dagene skjenket N a poleons bitre nederlag i Russiandsfelttoget så mye som en tanke. Igjen hadde der Fiihrers strategi og våpenmakt demonstrert hans geni.
10
Fjernforsvaret av Leningrad
mellomriksveien Tilsit—Riga som en av hoved årene for sitt fremstøt mot Leningrad. Veien krysset den tysk-sovjetiske grensen i den lille byen Taurage ved elven Ura (en av bielvene til Neman). Taurage inntok en sentral posisjon i det skjoldet generaloberst F. I. Kusnetsovs baltiske militærkommando skulle danne mot et eventuelt angrep i ret ning Leningrad gjennom de baltiske statene. H ele hensikten med denne m ili tærkommandoen, som ble etablert etter at de baltiske statene var inkorporert i Sovjetunionen sommeren 1940, var å demme opp for et eventuelt angrep flere hundre kilometer vest for Leningrad. T il tross for byens åpenbare strategiske betydning fantes det om kvelden den 21. juni bare spesielle grensepolititropper og ingen regulære hæravdelinger i Taurage. En gang i løpet av kvelden kom en grensepatrulje over et brev hvor det ble sagt at tyskerne kom til å angripe enten lørdag kveld eller søn dag morgen. Cirka klokken 0 2 .0 0 gav oberstløytnant Golovkin i grensevak ten sine soldater ordre om å rykke inn i kampstillingene. Fra den andre siden av elven hørte de en kraftig dur av tungt maskineri — tydeligvis stridsvogner. Kvelden var kjølig og stille; de eneste lyder som hørtes var motorduren og rumlingen fra tungt utstyr på den tyske siden hvor alle lys var slukket. K lokken 0 4 .0 0 kom et tordenlignende drønn. En granat slo inn i kom mandoposten i Taurage, og en annen satte telefonsentralen ut av funksjon. Over en felttelefon kom et nødrop fra en av grensevaktene: «Osoka kaller. Osoka kaller. Tyskerne har krysset grensen. D ette er Osoka. D et er krig. Je g ser stridsvogner. Mange stridsvogner.» Grensevaktene sprengte broen over Ura, men de hadde ikke tilstrekkelig styrke til å gjøre nevneverdig motstand. I kommandantens kontor var de i full sving med å brenne hemmelige papirer og tømme sikkerhetsskapet for penger. Ved 14-tiden om ettermiddagen klarte grensevaktene å ta seg tilbake til Skaudvile, cirka 11 kilometer øst for Taurage. Underveis ble de beskutt av lavtflyvende tyske jagerfly, og de besvarte ilden med pistoler og maskinge værer. Antiluftskyts hadde de ikke. Først klokken 16.00 om ettermiddagen fikk de sin første ordre fra den regu lære armékommandoen. D et var en melding fra hovedkvarteret for 125. divi sjon som gav dem ordre om å sette opp veisperringer, å utslette de nazistiske «inntrengere», å holde tilbake desorganiserte sovjetiske avdelinger og soldater og å hindre at panikken grep om seg. Betegnelsen «inntrengere» kan tyde på y s k e r n e hadde valgt
T
104
NATTEN
UTEN
ENDE
at så sent som tolv timer etter at angrepet var begynt, var sjefen for 125. divi sjon ennå ikke overbevist om at Sovjetunionen virkelig var i krig. Grensevaktene gjorde sitt beste for å stanse «inntrengerne», men, som en av de overlevende sa, «det var ikke lett.» Tyngden og kraften i det tyske angrepet var så enorm at mange sovjetiske avdelinger ble fullstendig knust og splittet. D et var denne skjebnen som rammet 125. divisjon. Den ble angrepet av tre tyske stridsvogndivisjoner av 4. pansergruppe og tre infanteridivisjoner, og ble fullstendig smadret. Etter noen timer hadde divisjonen ingen stridsvogner igjen, nesten ingen luftvern kanoner og svært få kjøretøyer, og var så godt som sluppet opp for hånd granater. Forvirret, splittet og ille medtatt trakk de overlevende styrkene seg tilbake. 125. divisjon var en del av den sovjetiske 11. armé som stod under komman do av generalløytnant Vasili I. Morosov, en vakker, rolig og meget erfaren offiser. Han hadde en dyktig stab under ledelse av generalmajor Ivan T . Sjlemin og Ivan V. Sujev, en politisk kommissær som hadde tjenestgjort i Spania under borgerkrigen. D en 11. armé var en av de tre som utgjorde D en baltiske militærkomman do under generaloberst F. I. Kusnetsov. Kusnetsov hadde lang ansiennitet, men ingen kamperfaring. Hans stabssjef var generalløytnant P. S. Klenov og hans politiske kommissær P. A. Dibrov. Tyskerne hadde omtrent tre ganger så store infanteristyrker og dobbelt så store artilleristyrker som Kusnetsov. Stridsvognstyrkene var omtrent jevnbyr dige i antall på begge sider.1 Men disse forholdstallene gir ikke noe korrekt bilde av tyskernes overlegenhet. Kusnetsovs avdelinger var spredt over hele det baltiske området, og mange av dem befant seg fra 150 til 4 5 0 kilometer fra grensen. Bare syv divisjoner befant seg i grenseområdet, og de fleste av dem hadde bare ett regiment i fremskutte posisjoner mens de øvrige styrkene lå i garnisoner og leirer 4 0 —50 kilometer lenger bak. D ette var for øvrig karakteristisk for situasjonen langs hele fronten, hvor bare 5 6 av ialt 170 di visjoner befant seg i første linje den 22. juni. Troppene befant seg ikke bare i ugunstige posisjoner (Stalin hadde uttryk kelig avslått anmodninger fra Kusnetsov om å få konsentrere styrkene langs grensen), men festningsverkene langs den nye grensen var langt fra fu ll ført — bare 50 prosent ifølge ett overslag. Mange større befestningsanlegg skulle etter planen ikke være ferdige før i 1942 eller 1943. En offiser som be søkte grenseområdet like før 22. juni, ble sjokkert da han oppdaget at for svarsanlegg som angivelig var ferdige, ikke hadde noen våpen i posisjon bortsett fra et mindre antall kanoner som var montert utelukkende for at man skulle ha noe å vise inspektørene fra Moskva. Sjefene for Kusnetsovs grensestyrker var meget godt informert om de tyske styrkene som lå konsentrert på den andre siden av grensen. I mange tilfelle kjente de ikke bare avdelingenes mannskapsstyrke, men også deres militære 1 Orlov (op. cit., s. 4 0 ) oppgir den tyske overmakten på dette frontavsnittet til 1 . 6 6 : 1 i antal divisjoner, 1. 3: l i stridsvogner, 1.8 : 1 i tunge våpen og 1.37 : l i antall fly.
FJERNFORSVARET AV
LENINGRAD
105
betegnelser og navnene på de tyske sjefene. Men noen ordre om å deployere sine tropper for å kunne møte et tysk angrep, greide de ikke å skaffe seg. Generaloberst Kusnetsov hadde heller ingen detaljert aksjonsplan med sik te på et tysk angrep. D et faktum at han ikke hadde noen planer for forsvaret av sitt hovedkvarter i Riga, var ingen tilfeldighet; det var en følge av hele hans innstilling. I likhet med de fleste kommandanter i felten og overkomman doen i Moskva trodde han fullt og fast på Stalins offisielle doktrine om at en eventuell krig «vil bli utkjempet på fiendens territorium med et minimum av blodsutgytelse.» Denne tesen var blitt preket i årevis både i krigsskolene og i kommunistpartiet. Sovjet-arméen, sovjet-regjeringen og sovjet-folket var full stendig overbevist om at dersom krigen kom, var det deres arméer som raskt og effektivt ville rykke inn på fiendens territorium. Hverken en generell forsvars strategi eller en spesiell taktikk for å møte tyskernes lynkrig-metoder var blitt viet nevneverdig oppmerksomhet. Følgelig var generaloberst Kusnetsov hverken militært eller m entalt beredt til å møte den krisen som oppstod. Mange — kanskje halvparten — av hans offiserer var på permisjon. Mer enn halvparten av grenseavdelingene var underbemannet og hadde bare en liten del av de våpen og annet utstyr som de skulle ha ifølge krigsoppsetningsplanene. Nesten alle Kusnetsovs stridsvogner var av eldre modell — 1 045 av i alt 1 150. O g av disse trengte 75 prosent reparasjon. T re fjerdedeler av flyene hans var fem år gamle eller eldre og praktisk talt ubrukelige. Mange kanoner hadde ingen mekanisert transport, og storparten av dem var ikke kraftige nok til å m åle seg med tyskernes artilleri og stridsvogner. I det 12. mekaniserte korps var 16 prosent av stridsvognene på verksted for å bli reparert. D et sam me gjaldt hele 45 prosent av stridsvognene i 3. korps. Ifølge et autoritativt overslag hadde bare fem av de tredve sovjetiske divisjonene på nordvest-fron ten full styrke i samsvar med krigsoppsetningsplanen. D e øvrige hadde mellom 15 og 30 prosent for lite av både mannskaper og utstyr. D e nye grensefortene var ikke fuliført, de gam le i Pskov-Ostrov-området var nedmontert, de nye flyplassene var ennå ikke ferdige og mange av de gamle var under ombygging. D et var mangel på granater, håndvåpen, am munisjon og reservedeler i det meste av sovjet-arméen. D a marskalk A. I. Jerem enko overtok kommandoen over 3. mekaniserte korps, oppdaget han at det bare hadde halvparten så mange stridsvogner som krigsoppsetningsplanen krevde, og storparten av dem var gamle T-26-vogner. Bare et fåtall var nye vogner av typen T -3 4 som skulle bli sovjet-arméens «arbeidshest» under den annen verdenskrig, og bare to var 6 0 tonns K V vogner, en type som var de tyske stridsvognene langt overlegen. D et 7. meka niserte korps som ble opprettet 1. juli, skulle etter oppsetningsplanen ha 120 KV-stridsvogner og 4 2 0 T -34. D et hadde 4 0 av de førstnevnte og ingen av de andre. D e sovjetiske styrkene på vestfronten som helhet gikk inn i krigen med 6 0 prosent av de rifler de skulle ha etter oppsetningsplanen, 75 prosent av bombekasterne, 80 prosent av luftvernkanonene, 75 prosent av feltkanonene, 56,6 prosent av stridsvognene og 55 prosent av lastebilene. Forholdstallene i Kusnetsovs baltiske distrikt var praktisk talt de samme.
106
NATTEN
UTEN
ENDE
T il disposisjon for Leningrads vestlige forsvar hadde general Kusnetsov to arméer: den 8. under generalmajor P. P. Sobennilcov og den 11. under kom mando av generalløytnant V. I. Morosov, og dessuten den underbemannede 27. armé med generalmajor A. Je . Bersjarin som sjef. D en 27. armé lå øst og nord for Dvina, den 8. armé forsvarte kystsektoren som ble angrepet av tyskernes 18. armé, og den 11. sovjetiske armé lå i den sydlige sektoren hvor den ble utsatt for et voldsomt angrep fra tyskernes 16. armé. D et hardeste slaget fra tyskernes 4. pansergruppe ble satt inn mot området hvor sektorene til russernes 8. og 11. armé møttes. D en tyske etterretningstjenesten anslo Kusnetsovs styrker til 28 divisjoner, derav 2 stridsvogn-, 2 kavaleri- og 6 mekaniserte divisjoner.1 På grunn av generaloberst Kusnetsovs ubesluttsomhet og hans m otvilje mot å gi nøyaktige instrukser var beredskapen i hans underordnede kommandoer svært ujevn ved krigsutbruddet. Generalløytnant Morosov i l l . armé var sikker på at krigen ville komme, og det meget snart. På eget initiativ tok han en rekke forholdsregler som resul terte i at han pådrog seg Moskvas vrede. En spesiell granskningskommisjon innfant seg i hans hovedkvarter i Kaunas for å undersøke beskyldninger om at han og hans politiske medarbeider, kommissær Sujev, hadde overdrevet krigstruselen og skapt panikkstemning. Morosov ble nødt til å dempe sine anstrengelser, men etter Tass-kommunikéet av 13- jiini tok han risikoen på å gjenoppta forberedelsene. Tyskernes aktivitet var nå blitt så åpenlys at meningen ikke var til å ta feil av: tyske rekognoseringsfly var daglig inne på russisk område, troppeforsterkninger an kom til grenselandet i en økende strøm, og Morosovs fremskutte vaktposter kunne tydelig høre duren av de tyske lastebilkonvoiene. Endelig, den 18. juni, utstedte generaloberst Kusnetsov ordre nr. 1, som gav avdelingene instruks om å innta en øket beredskap. Morosov sammenkalte sitt militærråd og gav sitt 16. geværkorps, som omfattet 188., 5. og 33. divi sjon, samt 128. infanteridivisjon, ordre om å rykke inn i fremskutte stillinger. D e skulle etterlate bare ett regiment hver i Kasli-Rudi-området ca. 5 0 kilo meter øst for grensen, der de fleste av dem hadde drevet sommerøvelser siden begynnelsen av juni. M en ordren kom så sent at storparten av Morosovs styrker fremdeles befant seg i øvelsesområdet da tyskerne gikk til angrep. 188. divisjon hadde for eksempel bare fire geværbataljoner og en artilleriavdeling i første linje — resten av divisjonen hadde ennå ikke begynt å rykke ut av treningsleirene. Samtidig flyttet Morosov sin kommandopost fra den gam le festningsbyen Kaunas til fort nr. 6. D ette fortet som var anlagt før første verdenskrig, lå ved elven Neman m ellom Sjaljakalnis og Pjatrasjunai, like øst for den gamle byen. D et var beregnet på å tåle et intenst bombardement fra tyskernes fryk tede Tykkebertaer, og hadde bunkers av armert betong og underjordiske be-1 1 John Erickson, T h e Soviet H igh Command, oppgir 28 geværdivisjoner, 3 mekaniserte korps, 4 kavaleridivisjoner, 7 mekaniserte brigader, 1 0 0 0 stridsvogner. Pavlov (op. cit., 3. utg. s. 10) oppgir 12 gevær-, 2 motoriserte og 4 panserdivisjoner, og Orlov (op. cit., s. 40) 22 divisjoner, inkl. en separat geværbrigade.
FJERNFORSVARET AV LENINGRAD
107
skyttelsesrom med mellom ti og tolv meter tykke dekningsvoller av mur og fyllmasse. Morosov mente at han der ville være trygg for de tyske stupbom berne. Fort nr. 6 var et av de to festningsverkene som tsarregimet hadde anlagt før første verdenskrig for å beskytte Kaunas. D et andre, fort nr. 9, lå cirka åtte kilometer fra byen, ved hovedveien til Østersjøkysten. D et var enda mer solid enn nr. 6, og hadde dype bastioner, betongbunkers og godt beskyttede kanonstillinger. T il tross for sine solide forsvarsverker hadde begge fortene kapitulert prak tisk talt uten kamp i den første verdenskrig; nr. 9 fyrte ikke av ett eneste skudd før flagget ble strøket. Siden den gang var fort nr. 9 blitt om gjort til fengsel av den litauiske re gjering, og russerne brukte det til samme form ål da de overtok Litauen som meren 1940. Begge fortene skulle snart bli ille beryktet. Under naziveldet ble fort nr. 9 den største dødsleiren i det baltiske området — en parallell til Auschwitz og Dachau. Her ble anslagsvis 80 0 0 0 litauere, jøder, russere, polakker, fransk menn og belgiere myrdet i gasskamrene. Fort nr. 6 ble tatt i bruk som krigsfangeleir. Omkring 35 0 0 0 sovjetiske soldater marsjerte inn gjennom den ruvende stålporten; bare en håndfull kom levende ut igjen. E t fengsels-«syke hus» ble etablert i fort nr. 6. I løpet av elleve måneder fra september 1941 til juli 1942 ble 3 6 4 7 3 russere innlagt der. Av disse døde 13 9 3 6 . M ot slutten av krigen ble det i nærheten av fortet funnet 67 massegraver; i en av dem var ifølge tyske opptegnelser, 7 7 0 8 personer begravd. Men disse redslene lå ennå et stykke inn i fremtiden. Denne dagen — den 18. juni — lot det til å være en meget fornuftig forholdsregel av general Morosov å flytte sin kommandoplass til et sted hvor den var i sikkerhet ikke bare mot tyske flyangrep, men også m ot eventuelle angrep fra litauerne. Hverken Morosov eller hans medarbeidere hadde noen som helst illusjoner om litauernes pålitelighet i en krisesituasjon. Nasjonalismen gav seg nesten daglig uttrykk på en eller annen måte: en gammel kone ble grepet på fersk gjerning mens hun sydde et litauisk flagg; eller det kunne være et skudd i mørket som tok livet av en russisk offiser. M ajor V. P. Agafonov, en sambandsoffiser, arbeidet hele torsdag den 19. juni med å installere utstyret sitt i den nye kommandoplassen. Sent på kvel den snakket han med etterretningssjefen, oberstløytnant Aleksei A. Sosjalski, som var meget bekymret over tyskernes aktivitet. D et gikk rykter om at angre pet var fastsatt til søndag den 22., sa han. Agafonov minte ham om at det tidligere hadde gått rykter om et angrep den 15. juni, uten at noe hadde skjedd, men det gjorde ikke noe inntrykk på Sosjalski. B lan t mange andre dystre varsler var det særlig ett som gjorde ham betenkt: tidligere på dagen var felttelefonlinjene til 188. divisjon blitt brutt. Agafonov var engstelig for de to barna sine. Han ville helst ha sendt dem vekk fra grenselandet, men han visste at han risikerte å bli stemplet som «panikkmaker» dersom han gjorde det. Dessuten visste han at general Morosov nettopp hadde sendt sin datter til en ferieleir like ved grensen.
108
NATTEN
UTEN
ENDE
Den 21. juni kom generaloberst Kusnetsov på inspeksjon fra sitt felthoved kvarter som lå i Panevesjis, ca. tre timers kjøretur i nordlig retning fra Kaunas. Han likte ikke at Morosov hadde gitt sine tropper ordre om å rykke inn i grensestillingene. Moskva hadde på nytt innskjerpet at grenseavdelingene ikke måtte foreta seg noe som tyskerne kunne oppfatte som provokasjoner. D et var denne frykten — og ikke bekymringen over tyskernes militære opplad ning — som red lederne i K rem l som en mare. «Tror D e ikke at dere gjennom fører konsentrasjonene langs grensen alt for åpenlyst?» sa Kusnetsov til Morosovs stabssjef, general Sjlem in. «Er det ikke stor sannsynlighet for at de på den andre siden oppdager det? Hvis de gjør det, kan konsekvensene bli meget ubehagelige.» «Vi har gjort alt som gjøres kan,» svarte Sjlem in, «for å gardere oss mot at forflytningene blir oppdaget.» Kusnetsov brummet et eller annet. Han hadde mer på hjertet: « Je g har latt meg fortelle at dere deler ut skarp ammunisjon til soldatene?» «D et stemmer,» bekreftet Sjlemin. «Vær varsom med det der,» sa generalobersten. «Hvis det blir avfyrt så mye som ett eneste skudd fra vår side — uansett om det skjer ved en feiltagelse — kan tyskerne bruke det som påskudd for en provokasjon.» «Vi er klar over det,» svarte Sjlem in. «Avdelingene er blitt advart på det strengeste.» Den høye, pompøse Kusnetsov og den kortvokste, skallete Sjlem in be traktet hverandre et øyeblikk. Med nervøse bevegelser trakk Kusnetsov på seg hanskene og mumlet: «For en flokete situasjon. . . fantastisk flokete.» Han steg inn i bilen og ble sittende stille et øyeblikk som om han ville si noe mer, men ombestemte seg og gav sjåføren ordre om å kjøre. M ajor Agafonov fortsatte med sitt arbeide. Han holdt på hele fredagen og til langt på kveld lørdag med å få sambandssentralen i stand. Han kunne ikke ta seg tid til å overvære et av de mange møtene som denne kvelden ble holdt i nesten alle avdelinger av 11. armé av en gruppe politiske kommissæ rer fra D en røde armés sentrale politiske administrasjon i Moskva. Gruppen hadde instruks om å holde foredrag for alt personell i l l . armé for å forsikre soldatene om at en krig m ot Tyskland ikke var nær forestående. Hensikten var å dempe den 11. armés årvåkenhet og «krigerske innstilling». M ajor Agafonov arbeidet til langt over midnatt. D et kom ingen nye meldin ger fra grensen; alt var rolig såvidt han visste. Omsider var han ferdig med å rigge opp telegraf-, radio- og telefonutstyret og bemanne postene. K lokken var nesten 0 3 .0 0 da han og general Sjlem in gikk tilbake til offisersbarakken for å legge seg. Underveis støtte de på oberst S. M. Firsov, sjefen for ingeniørtroppene i 11. armé. Firsov var sint. Fra D et baltiske militærdistrikt hadde han fått 10 0 0 0 landminer som han hadde tenkt å legge ut langs grensen i de sektorene hvor det var sannsynlig at tyskerne ville an gripe med stridsvogner. Lørdag hadde han begynt å legge minefeltene, men sjefen for ingeniørtroppene i D et baltiske distrikt, generalmajor V. F. Sotov, hadde gitt ham ordre om å stanse arbeidet. «D et later til at jeg har det altfor travelt,» sa han med et beskt smil.
FJERN FORSVARET AV
LENINGRAD
109
Firsov la skylden på Sotov, m en i virkeligheten kom ordren fra høyere hold og var et ledd i Moskvas anstrengelser for å «kjøle ned» 11. armé og D et baltiske militærdistrikt i håp om å unngå krig. Ingen forhåpninger kunne ha vært mer fåfengt. Mindre enn to timer senere ble Agafonov vekket. Han løp til kommandoposten som lå i det indre av fort nr. 6. Meldingene strømmet inn pr. telegraf, telefon og radio: «Fienden har åpnet sterk artilleriild . . . fienden har angrepet våre forreste stillinger . . . tyske stridsvogner angriper. . . vi slår tilbake et tysk infanteriangrep . . . En av telefonoperatørene vendte seg fortvilet mot Agafonov. «Kam erat m ajor! Je g vil ikke mer! A lle banner og skjeller meg ut og truer meg med arrestasjon. . . jeg vet ikke hva jeg skal g jø re !» Øvelsesleiren i Kasli-Rudi ble angrepet fra luften. General Sjlem in avla sin første rapport for generaloberst Kusnetsov i D et baltiske hovedkvarter: «Alle avdelinger inntar forsvarsstillinger langs grensen. Langs hele grensen har fien den åpnet ild.» En av radiooperatørene meldte: «Ingen kontakt med 128. divisjon.» Dette var prekært. M ajor Agafonov gikk i gang med å få gjenopprettet forbindelsen. Endelig kom det en kort ilmelding fra 128. divisjon: «Tyske stridsvogner har omringet hovedkvarteret.» D et var alt. General Sjlem in forsøkte å komme i kontakt med 5. stridsvogndivisjon nær Alims, et av nøkkelpunktene ved Neman-elven like nord for 128. divisjons stillinger. Radiooperatøren forsøkte om og om igjen: «Neman! Dunai kalier. Alims! Alims! Alitus! Dunai k a lie r!» Men Alims svarte hverken da eller senere på natten. En ordonnans ble sendt med bil til Alims, som lå 60 kilometer unna. Han vendte ikke tilbake. General Morosov ble mer og mer bekymret. «Tyske stridsvogner rykker frem m ot Alims,» sa han. «Hvis de greier å forsere broen der, kommer de til å utflankere vår armé.» H an satt og grublet over simas jonen da oberstløytnant Sosjalski kom inn i kommandoposten. Han gikk bort til Morosov og hvisket hest. «Vasili Ivanovitsj, tyskerne har trengt inn i barneleiren. Barna —» «Hva med barna?» spurte Morosov engstelig. « Jeg kan ikke si det!» ropte Sosjalski fortvilet. « B a r n a ... stridsvognene.» M ajor Agafonovs barn befant seg i den leiren. Likeså general Morosovs datter Lida.1 Fremdeles hørte de ingenting fra Alims. K lokken 18.00 den 22. juni forsøkte m ajor Agafonov selv å nå frem til Alims. Han var bare kommet noen kilometer fra Kaunas da han møtte en blå turistbuss med tyve avdelingssjefer som hadde vært på ferie. D et hadde iiigen hensikt å dra videre, fortalte de ham. Alim s var allerede besatt av tyskerne. Og det ettertrykkelig. Fire panser- og fire infanteridivisjoner med i alt 5 0 0 tyske stridsvogner som utgjorde 3. pansergruppe av Armégruppe Sentrum, hadde forsert Nem an i et voldsomt stormløp som splittet 128. geværdivisjon og påførte 126. divisjon alvorlige tap. 5. sovjetiske stridsvogndivisjon som 1 Som ved et mirakel fant Morosov sin daner i 1944. Hun hadde klart å ta seg frem til Latvia og hadde vært der under hele den tyske okkupasjonen. (Boris Gusev, Dmitri Mamlejev, Sm ert Kommissara, Moskva 1967 s. 84.)
110
NATTEN
UTEN
ENDE
rykl^t frem for å forsvare Alitns, ble overrasket under marsjen, isolert og fullstendig omringet. D et tyske fremstøtet eliminerte kontakten mellom rus sernes 11. armé og sentralfronten og truet med å avskjære 11. armé fra naboavdelingen i nord, 8. armé. D a natten falt på søndag 22. juni hadde tyskerne sikret broene ved Alitus og Miarkin, noen kilometer lenger syd. Dermed var Kaunas’ skjebne beseglet. D a m ajor Agafonov nådde tilbake til fort nr. 6 oppdaget han at hovedkvarteret var i ferd med å evakuere til Kaisiadoris, omkring 32 kilometer lenger øst. Han hadde to timer på seg til å rigge ned sambandsutstyret. Før morgenen kom måtte et nytt sambandssy stem være etablert i Kaisiadoris. H an foreslo å gå over til radio, men det ble forbudt. Tyskerne hadde tatt hele staben i 128. divisjon til fange, deriblant sjefen, general Aleksandr Sotov. Sannsynligvis hadde de fått tak i de sovjetiske kodene. Radioen måtte derfor bare brukes i ytterste nødsfall. 5. stridsvogndivisjon hadde man fremdeles ikke hørt noe fra, og hele 16. korps var i ferd med å trekke seg tilbake til Jonava, 32 kilometer nordøst for Kaunas. Byen ble oppgitt uten kamp. D e sovjetiske offiserenes pårørende — blant dem major Agafonovs — falt i fiendens hender. D e sovjetiske flyavdelingene i D et baltiske distrikt ble tatt på sengen eller rettere sagt på bakken. D e ble, for å si det med sjefen for 8. armé, general løytnant P. P. Sobennikov, «så godt som tilintetgjort i løpet av krigens første to-tre timer.» Flykommandanten i D et baltiske distrikt, generalløytnant P. V. Ritsjagov, ble beordret til Moskva og skutt. Sjefen for den sovjetiske bombekommandoen, generalløytnant Kopets, begikk selvmord 23. juni etter at tysk erne hadde ødelagt alle hans 8 0 0 bombefly med unntagelse av noen få. I løpet av krigens første dag mistet D et vestlige militærdistrikt og K iev distrikt halv parten av sine flystyrker. D e sovjetiske tapene frem til klokken 13.30 var ifølge Halder 8 0 0 maskiner. I samme tidsrom mistet tyskerne 10 fly. Russer nes samlede tap den første dagen var 1 2 0 0 fly — derav ble 9 0 0 ødelagt på bakken og 3 0 0 ble skutt ned i kamp. Farten og kraften i det tyske angrepet hadde en katastrofal virkning på sambandet innen D et baltiske distrikt. Ved middagstid 22. juni hadde general oberst Kusnetsov mistet kontakten med nesten alle sine fremskutte avdelinger. Forsterkninger som var underveis til frontavsnitt hvor de russiske avdelingene for lengst var gått i oppløsning, ble overrumplet og utslettet av tyske strids vogner snesevis av kilometer fra stedene hvor de trodde at fienden befant seg. O g jo nærmere grensen man kom, desto mer kaotisk var situasjonen.1 D et var en temmelig enkel sak for tyskerne å nedkjempe sovjetiske avde linger som de støtte på enkeltvis like ved grensen. D e fleste avdelinger hadde hverken instrukser eller kampplaner. A lt de kunne gjøre var å yte en improvi sert motstand med de våpen de hadde for hånden. I krigens første timer fantes det mange steder ingen andre sovjet-styrker1 1 Et typisk eksempel: sine tropper i ilmarsj til midnatt hørte de kraftig tyske Ju-88-fly like nord Omkring klokken 0 4 .0 0
Generaloberst Liudnikov, sjefen for 200. geværdivisjon, forflyttet et konsentrasjonsområde ca. 15 kilometer nordvest for Kovel. Ved flydur over seg. Klokken 0 3 .4 0 fikk de øye på en sveit på 19 for kolonnen; de kunne tydelig se hakekorsemblemet på skrogene. hørte han intens ildgivning lenger vest, og fem minutter senere
FJERNFORSVARET AV
LENINGRAD
111
enn det halvmilitære grensepolitiet, N V K D s grensevakttropper, som nominelt stod under kommando av Stalins dystre politisjef Lavrenti Beria. Dette var tilfelle i området nord for M emel, der de tyske troppene etter å ha krysset grensen avanserte mot Palanga, et nøkkelpunkt for offensiven opp over kystlandet mot havnebyen Libau. Palanga ble bare forsvart av 12. grensevaktavdeling. K lokken 0 6 .0 0 stod byen i flammer, og kampene raste i gatene. K lokken 08.45 var byen inntatt av tyskerne, og de sovjetiske grensevakttroppene trakk seg tilbake. Ved middagstid var 24. og 35. kompani av 12. grensevaktavdeling drevet tilbake langs veien til Libau. Etter åtte timers harde kamper var ennå ingen regulære avdelinger av D en røde armé kommet dem til hjelp. Årsaken er klar: de var ganske enkelt utslettet. Sovjetiske historikere som har forsøkt å rekonstruere slaget, har hatt ytterst spinkle holdepunkter. Avdelingene ble øde lagt så ettertrykkelig at til og med krigsdagbøkene gikk tapt. Libau var den nest største havnebyen i Latvia. Østersjøflåtens sjef, admiral Tributs, anså det for umulig å forsvare byen fordi den lå så nær grensen, og følgelig var så godt som alle marineenheter trukket tilbake fra flåtebasen der like før krigsutbruddet. Generaloberst Kusnetsov hadde m otvillig avgitt 67. divisjon til å forsvare byen noen få dager i forveien. Divisjonssjefen, general m ajor N . A. Dedajev, hadde to regimenter til rådighet — det 56. og det 2 81. — samt en del marine- og kystartillerimannskaper. Først den 21. juni, mindre enn 24 timer før angrepet, hadde Dedajevs artillerisjef, oberst Kornejev, utarbeidet koordinatene for artilleriforsvaret av Li bau sammen med sin kollega i marinen, kaptein K asjin.1 H elt på eget initiativ og på grunn av foruroligende meldinger fra marinens etterretningstjeneste, gav generalmajor Dedajev om kvelden 21. juni de av styrkene i 67. divisjon som ikke var opptatt med byggearbeider (hvilket stor parten av dem var), ordre om å rykke ut av forlegningene på manøvrer. Tre bataljoner gikk i bivuakk ved elven Barta. General Dedajev brukte meste parten av kvelden til å kjøre omkring til de forskjellige avdelingene og an leggene i Libau for å forvisse seg om at alt var i orden. D a han kom tilbake til hovedkvarteret, fikk han vite at kaptein M ikhail S. Klevenski, marinesjefen i byen, hadde fått melding fra Østersjøflåtens hovedkvarter om at angre pet kanskje ville komme i løpet av natten. Dedajev hørte på nyhetene fra Moskva klokken 23-30. D e inneholdt ikke noe oppsiktsvekkende. Spasski-klokkespillet spilte Internasjonalen. Først klok ken 03-00 kom ordren fra generaloberst Kusnetsov til alle avdelinger om å rykke inn i fremskutte stillinger, med skarp ammunisjon, parat til å møte et eventuelt angrep, men å unngå provokasjoner og ikke skyte på tyske fly. angrep ni Ju -88 Liudnikovs 66. regiment. Liudnikov hadde ingen ordrer. Han lot troppene gå i dekning og gav dem ordre om ikke å skyte på noen fly uten særskilt instruks. Han fikk forbindelse med 31. korps cirka klokken 0 6 .0 0 , men sjefen, generalmajor A. I. Lopatin, hadde ingen instrukser. Hele dagen igjennom ventet Liudnikov forgjeves på en ordre. (I. Liudnikov, Vojenno-Istoritsjeskii Sjum al nr. 9 , september 1966 s. 6 7 -6 9 -) 1 R. Velevitnjev, A. Los, Krepost bes Fortov, Moskva 1966 s. 27. En annen beretning hevder at møtet fant sted 20. juni. (N a Strasje Morskik Gorisontov, Moskva 1967 s. 146.)
112
NATTEN
UTEN
ENDE
General Dedajev drog direkte til marinebasen, og sammen med kaptein Klevenski gikk han i gang med å utarbeide et tredobbelt system av forsvars linjer omkring Libau. D et var første gang de hadde satt seg ned for å legge opp en felles forsvarsplan. På vei tilbake til sitt hovedkvarter hørte Dedajev kraftig flydur. D et var tre bølger av tyske Ju -88-fly som kom inn fra havet. Ingen åpnet ild mot dem. D e gjorde et sveip over byen, stupte ned og slapp sine bomber — og forsvant. Først da åpnet luftvernkanonene i Libau ild. General Dedajev gikk igjennom rapportene fra alle sine avdelinger. D et var åpenbart at tyskerne presset på i retning mot Libau. Han ringte til sin overord nede, general Bersjarin som var sjef for 27. armé. Der var det ikke mye hjelp å få. Dedajev fikk klare seg selv. Tyskerne angrep over hele grensen. Dedajev måtte nøye seg med de styrkene han hadde og fikk instruks om å slåss til siste mann. Han sukket. Han ville gjøre alt han kunne — men det var dårlige odds. I 8. armé var situasjonen enda verre. Generalløytnant P. P. Sobennikov hadde m ottatt alarm-meldingen fra Kusnetsov så sent at mange avdelinger av 8. armé var omringet av tyskerne før de ante at krigen hadde begynt. Sobennikovs 48. infanteridivisjon under generalmajor P. V. Bogdanov be fant seg søndag morgen ved Raseinjai. Den marsjerte i paradeformasjon mot grensen, med orkesteret i spissen. Krigsmarsjer fylte luften. Plutselig og «fu ll stendig uvitende om at krigen var begynt,» ble divisjonen angrepet av tyske bombefly, og litt etter klokken 12.00 ble den ved Ersjvilkas angrepet av tyske stridsvogner som hadde brutt igjennom ved Taurage. 48. divisjon hadde ikke annet enn rifler og håndgranater å slå fra seg med. K lokken 2 2 .0 0 rapporter te Bogdanov til hovedkvarteret at han hadde mistet mellom 6 0 og 7 0 prosent av styrkene og var sluppet opp for ammunisjon. En av Sobennikovs tunge artilleriavdelinger, som var underveis til fronten med tog, var ved daggry søndag vitne til et angrep på flyplassen ved Siauliai. Artilleristene så de tyske flyene, de så bombene falle og branner bryte ut, men trodde at det hele var en øvelse. «På dette tidspunkt,» forteller Sobennikov, «ble praktisk talt alle flystyrker i D et baltiske distrikt ødelagt på bakken.» Fireogtyve timer etter krigsutbruddet rapporterte Sobennikov til general oberst Kusnetsov: «Arméen (den 8.) er i en hjelpeløs situasjon. V i har ingen forbindelse med Dem og heller ikke med geværkorpset og det mekaniserte korps. Je g ber Dem inntrengende om å gjøre alt D e kan for å skaffe meg drivstoff. N år det g je l der min oppgave, så gjør jeg hva jeg makter.» D e sovjetiske hærledernes dilemma i krigens første timer ble naturligvis ytterligere forverret fordi det på høyere hold hersket en merkverdig følelse av at dette kan skje ik k e var krig likevel. Sjefen for 125. divisjon var ikke noe særsyn i så måte. General Fedjuninski, som hadde kommandoen over 15. in fanterikorps ved elven Bug, hadde et bestemt inntrykk av at hans overordnede, general M. I. Potapov i 5. armé, flere timer etter overfallet «ennå ikke var sikker på at nazistene hadde begynt krig.» D et hersket nøyaktig den samme atmosfære i hovedkvarteret for D et vest-
FJERNFORSVARET AV
LENINGRAD
113
lige militærdistrikt i Minsk, hvor general D . G . Pavlov var i teatret 21. juni da de første meldingene om angrepet kom inn. «D et kan ikke være sant,» sa han. «D et er bare sludder.» Generaloberst Leonid M. Sandalov var stabssjef i en av de arméene som stod under Pavlovs kommando — 4. armé som hadde hovedkvarter i Kobrin ved elven Bug. N atten mellom 21. og 22. juni sendte Sandalov en rekke rapporter til Pavlov om tyskernes angrepsforberedelser. Slike meldinger var kommet fra alle grensepunkter, deriblant garnisonen i Brest. Opplysningene ble meddelt både Pavlov og generalstaben i Moskva. K lokken 0 2 .0 0 meldte Kobrin og mange andre punkter at sambandslinjene var brutt. En femtekolonne hadde gått til aksjon. Også dette fikk Pavlov og Moskva vite. Ikke desto mindre ringte Pavlov klokken 0 3 .3 0 til sjefen for 4. armé, gene ralm ajor A. A. Korobkov,1 og sa at «et raid av fascistiske bander» kunne ven tes ved Bug-grensen i løpet av natten. Korobkov fikk streng ordre om ikke å foreta provokasjoner, om a ta «bandene» til fange om mulig, men ikke for følge dem over grensen. Pavlov beordret imidlertid 42. divisjon til fremskutte stillinger og gav Korobkov ordre om å sende ut beredskapsalarm. Mindre enn en time senere ble Pavlov kalt opp over radio av sjefen for 3. armé, generalløytnant V. I. Kusnetsov (telefonlinjene var nemlig brutt). Han meldte at tyskerne angrep på bred front og bombet Grodno. Tilsvarende opplysninger kom fra sjefen for 10. armé i Bialistok, generalmajor K . D. Golubev. Pavlov sa til sin nestkommanderende, generalløytnant I. V. Boldin, at han «ikke kunne begripe» hva som foregikk. Samtidig som en flom av nye rapporter om angrepet strømmet inn til Pav lovs hovedkvarter, ringte forsvarsminister Tim osjenko fra Moskva og gav Pavlov ordre om ikke å foreta seg noe uten særskilt instruks. «Kam erat Stalin har nedlagt forbud m ot å åpne artilleriild mot tyskerne,» sa Timosjenko. Forvirringen ble stadig større etter som timene gikk. General Boldin var ikke i stand til å danne seg et klart bilde av hva som skjedde ved fronten, og bestemte seg til å fly til 10. armés hovedkvarter i Bialistok. Men flyplassene var blitt bombet, og det fantes ingen fly. T il tross for at det var meldt om tyske fallskjermtropper i området, bestemte han seg til å kjøre. Søndag kveld nådde han frem til 10. armés hovedkvarter, men styrkene hadde nå rykket ut av Bialistok for å unngå tyskernes intense stupbombeangrep. General Golubev rapporterte at hans 10. armé praktisk talt hadde opphørt å eksistere. Han kunne ikke fa kontakt med de fremskutte avdelingene og hadde bare spora disk kontakt med general Pavlov i Minsk. «D et er hardt, forferdelig hardt, Ivan Vasiljevitsj,» sa Golubev. «V i driver på så lenge det er en sjanse til å klamre seg fast til noe. Grensevakten kjem per godt, men det er ikke mange igjen av dem, og vi har ingen mulighet til å hjelpe dem. Og dette er krigens første dag! Hvordan vil det bli senere?» 1 General Korobkov ble avsatt fra sin kommando 8. juli og henrettet noen dager senere som straff for at tyskerne hadde tilintetgjort hans armé. 8. D e 900 dagene
11
Den røde pil ankommer
fra lokomotivet stanset Den røde pil på Oktoberstasjonen i Leningrad. En liten delegasjon av offiserer var kommet noen minutter i forveien, og nå stod de på plattformen og ventet på at general Meretskov skulle komme ut av sovevognen, som var siste vogn i to get. Klokken var 11.45 søndag den 22. juni. D et hersket vanlig søndagstravelhet på stasjonen. Meretskov hadde ikke sovet stort under sin nattlige reise nordover. Han var dypt bekymret. Hele lørdagen igjennom hadde han arbeidet i forsvarsde partementet, der både han og hans kolleger var blitt stadig m er betenkt over de urovekkende meldingene fra grensen. Utpå kvelden hadde han fått ordre om straks å dra til Leningrad for å virke som overkommandoens kontakt mann og treffe øyeblikkelige tiltak for å møte et tysk angrep som kunne komme hvilket øyeblikk som helst, antagelig i løpet av de aller nærmeste da ger. D et var ikke mange sovjetiske offiserer som hadde bedre innsikt i moderne krigføring enn Meretskov. Han hadde vært m ilitær rådgiver i Spania under borgerkrigen, sammen med menn som artillerispesialisten marskalk Rodion Malinovski (kamerat M alino), marskalk N . N . Voronov, pansergeneralen A. I. Rodimtsev (kaptein Pavlito), marineministeren, admiral Kusnetsov, og ge neralene P. I. Batov, Georgi M. Sjtern og Dm itri G. Pavlov. D et var Merets kov — «kamerat Petrovitsj» — som hadde lagt grunnlaget for lojalistenes store seier ved Guadalajara. Meretskov, en ruvende mann (den lyse huden, det brede, slaviske ansiktet og den store, bjørnelignende skikkelsen hadde virket nesten komisk i beret’ejj^og den vide kappen som var hans uniform i Spania), hadde fått en sunn respekt for tyskernes militære makt og de tyske stridsvognenes gjennombruddskraft på Spanias slagmarker. Ingen kjente bedre enn han sovjet-arméens sterke og svake sider. Som en hver annen sovjet-offiser var han naturligvis klar over det forferdelige inn hugg i offiserskorpset som var gjort under utrenskningen i 1 9 3 7 —38. Listen over ofre var endeløs: tre av de fem daværende marskalkene — M. N . Tukatsjevski, V. K . Bliicher og A. I. Jegorov — hver eneste distriktskomman dant, blant dem folk som I. P. Uborevitsj og I. E. Jakir, to av de fire flåtesjefene, admiralene V. M. Orlov og M. V. Viktorov. Hver eneste armékorpssjef var blitt skutt. Nesten alle divisjonssjefer var blitt skutt eller sendt til Sibir.
M
ed e n h v esen d e lyd
DEN
RØDE
PIL A N K O M M E R
115
Halvparten av regimentssjefene, militærråd-medlemmene og de politiske dis triktskommissærene var forsvunnet. Storparten av kommissærene i korpsene, divisjonene og brigadene var blitt fjernet. En tredjedel av regimentskommis særene likeså. Hvor mange mennesker kunne det dreie seg om i alt? Hver ken Meretskov eller noen annen overlevende høy offiser kunne ansla tallet med særlig nøyaktighet. Uten tvil var mellom halvparten og tredjeparten av de 75 0 0 0 offiserene i Den røde armé i 1938 blitt arrestert, og prosentdelen var langt høyere i de høyeste gradene. Blant Meretskovs kamerater fra Spania var det tallrike ofre.1 Resultatene var åpenbare overalt. I begynnelsen av 1 940 var over 7 0 prosent av divi sjonssjefene, nesten 7 0 prosent av regimentssjefene og 6 0 prosent av de |x>li tiske kommissærene offiserer som nylig var blitt forfremmet. I en oversikt over 225 regimentssjefer høsten 1 940 fantes det ikke en eneste mann som hadde fullført et kursus i en høyere militær institusjon. Bare 25 av dem hadde gått på militære akademier, og de øvrige 2 0 0 hadde bare gjennomgått kurs for lavere offisersgrader. Resultatene var skremmende. I arméen som helhet hadde bare 7 prosent av offiserene høyere m ilitær utdannelse, og 37 prosent hadde aldri gjennom gått et kursus i en m ilitær institusjon. D a generalløytnant S. A. K alinin kom til Novosibirsk i 1 939 for å overta kommandoen over D et sibirske militærdistrikt, ble han forbløffet over at en kaptein tjenestgjorde som fungerende distriktssjef. Denne mannen hadde den høyeste rang av samtlige som var tilbake i staben. Sjefen for den politiske administrasjon, kaptein V. V. Bogatkin, var kommet til Novosibirsk noen måneder i forveien. Om kvelden samme dag som han var kommet, dukket det opp to N K V D -m enn som hadde ordre om å arrestere sjefen for D et sibirske distrikt. Bogatkin klarte å få dem til å la det være, og neste dag tok han flyet til Moskva hvor han med stor fare for seg selv greide å få trukket arrestordren tilbake. Endel offiserer var riktignok vendt tilbake fra eksil.2 Marskalk Konstan tin Rokossovski, som snart skulle bli kjent som Moskvas heltemodige for svarer, var kommet tilbake fra forvisning i Sibir etter at han hadde avslørt de falske bevisene som hadde vært brukt mot ham. Disse skulle ha vært lagt frem av en armésjef, Adolf Jusjkevitsj, som imidlertid hadde vært død i over ti år på det tidspunkt da han angivelig avgav sitt vitneprov. General A. V. Gorbatov, en glimrende hærfører, overlevde to års tortur i N K V D s klør og forvisning til en av de aller mest beryktede straffeleirene i D et fjerne Østen. D en 5 .mars 1941 klokken 0 2 .0 0 ble han løslatt fra fengselet, og sam me dag utnevnte marskalk Tim osjenko ham til sjef for 25. geværkorps i Ukraina. Tim osjenko, som nå var forsvarsminister, var i 1 9 3 8 selv blitt for1 Meretskov selv ble av Krusjtsjov nevnt som en av de offiserer som hadde lidd under utrenskningen, men om dette skjedde ved hans hjemkomst fra Spania i 1937 eller senere, er ikke sikkert. I 1938 var han i hvert fall i nåde og ble utnevnt til sjef for Leningrad militærdistrikt. Robert Conquest tar feil når han hevder at Meretskov ble løslatt i 1939(Robert Conquest, D en store terror, Cappelen 1968 s. 479-) 2 Men i oktober 1941 og likeså sommeren 1942 ble de offiserer som ennå befant seg i fangeleirene, skutt etter ordre fra Stalin — kanskje som følge av panikken som de militære nederlagene hadde skapt.
116
NATTEN
UTEN
ENDE
dømt som «folkefiende» på kommunistpartiets konferanse i Kiev. Krusjtsjov måtte gripe inn for å hindre at han ble arrestert. Så sent som i mai 1941, da general Leonid A. Govorov (som hadde vært Meretskovs stabssjef i 7. armé under felttoget i Finland, og hvis navn snart skulle bli uløselig forbundet med Leningrad) ble utnevnt til sjef for Dsjersjinski-skolen (artilleriets høyskole), satte N K V D ham på arrestlisten. Anklagen gikk ut på at han skulle ha kjem pet i de hvites armé under Koltsjak. På sett og vis var dette riktig. Govorov, som dengang var en fattig bondegutt fra V jatka Gubernia, var blitt tvunget inn i K oltsjaks armé da landsbyen ble erobret av de hvite i 1918. Men ved første anledning førte han sine kamerater over til de røde. N å måtte Sovjetunionens president Mikhail I. K alinin gripe inn for å redde ham. Marskalk Ivan Bagram jan opplevde noe lignende. I desember 1940 ble han utnevnt til stabssjef hos marskalk Georgi K . Sjukov, daværende sjef for Kiev militærdistrikt. I januar 1941 ble han innkalt til den nye politiske distriktskommissæren, N ikolai N . Vasjugin, som truende meddelte ham at han hadde en «usikker» fortid. Bagram jan ble indignert. «H va galt er det med mitt levnetsløp?» utbrøt han. «M in far var arbeider, mine brødre også, og selv har jeg ærlig tjent mitt land.» Vasjugin påstod at Bagram jan hadde kjem pet sammen med dasjnakene, en armensk nasjonalistbevegelse. Bagram jan klarte imidlertid å påvise at han hadde stått i spissen for et lokalt kommunistisk opprør m ot dasjnakene — og ikke omvendt. Umiddelbart før krigsutbruddet i juni 1941 ble ministeren for våpenpro duksjonen, B. L. Vannikov,1 arrestert etter en kontrovers om våpenproduk sjonen som Stalin var involvert i sammen med Sjdanov og G. I. Kulik, sjef for artilleriadministrasjonen. En annen våpenekspert, B. I. Sjarurin, unngikk med nød og neppe å bli arrestert. K ulik, som var en av politisjefen Berias drabanter, var ansvarlig for arrestasjonen av Vannikov og en rekke andre kalamiteter. Vannikov karakteriserte ham som «inkompetent og vankelmo dig». Marskalk Voronov, som samarbeidet med ham i artillerisaker, kalte ham «desorganisert». Kuliks operasjonsmetode var «fengsel eller m edalje»: en . underordnet som gjorde ham til lags, ble belønnet; en som irriterte ham havnet bak lås og slå. Konstruktørene av Sovjets beste stridsvogn, 60-tonneren K V , bebreidet K ulik for en endeløs trenering av deres forslag om å utstyre vognen med dieselmotor. T il slutt gikk de bak ryggen på K ulik og be stemte seg for dieselmotor, etter at general D. G . Pavlov (som kort tid etter ble henrettet som følge av fiaskoen ved fronten) på bakgrunn av sine er faringer i Spania hadde sagt at en bensindrevet stridsvogn ikke var noe annet enn «en flammende fakkel». D et var ikke bare offiserer som ble trukket inn i de tragiske begivenhetene. Oberst D . A. Morosov, som i 1938 tjenestgjorde i D et fjerne Østen, har for talt at han en dag da han skulle gå inn i en stor kolonialbutikk, støtte på hustruen til general Georgi Je. D egtjarev ; hun kom gråtende ut av forret1 Vannikovs memoarer blir fremdeles undertrykt av sensuren. 2 Degtjarev ble løslatt fra fangenskapet tidsnok til å innta sin plass i 54. armé som forsvarte forsyningsruten til Leningrad.
DEN
RØDE
PIL A N K O M M E R
117
ningen. «Hva er hendt?» spurte Morosov. «D e vil ikke selge meg noe,» svarte hun. Årsaken var at hennes mann var blitt arrestert som «folkefiende» noen dager tidligere. Morosov gikk inn i butikken sammen med henne og kjøpte de varene hun trengte. Han hørte ekspeditørene hviske og tiske med hver andre: «Der har vi en til,» sa de. «Han blir nok nestemann de tar.» Og nå stod sovjet-arméen overfor sin alvorligste ildprøve, noe som Meretskov var fullstendig klar over. Å påstå at den ikke var blitt påvirket og ikke ville bli påvirket av de to—tre siste årenes tragiske hendelser, var al deles latterlig. Krem en av de militære kadrene, de beste og mest erfarne le derne, var eliminert. Og de gjenværendes moral hadde fått en knekk som det ville ta år å reparere — hvis denne generasjonen i det hele tatt kunne komme til hektene igjen. Den russiske forfatteren Konstantin Simonov, som kjente D en røde armé bedre enn de fleste andre, uttalte lenge etterpå at sovjet-hærens prestasjoner m ot tyskerne under den annen verdenskrig måtte «sees i lyset av de tragiske begivenhetene i 1 9 3 7 —38.» «Sakens kjerne er ikke bare at vi i disse årene mistet et korps av frem stående militære ledere,» sa han, «men at hundrevis og tusenvis av hederlige mennesker i de høyere og midiere kommandoskikt ble utsatt for undertryk kelse. Sakens kjerne ligger i ånden hos dem som ble tilbake i arméen, i det voldsomme slaget som var blitt rettet mot dem. I begynnelsen av krigen var denne prosessen ennå ikke fullført, den pågikk fremdeles. I den aller vanskeligste tiden var hæren ikke bare ufullstendig gjenopprustet; det var ikke mindre skadelig at dens moralske verdinormer, tillit og disiplin ennå ikke var gjenreist etter de destruktive begivenhetene i 1937—38.» D et ville ikke være så merkelig om Meretskov i dette øyeblikket tenkte på sine utrenskede kamerater og den styrke de kunne ha tilført sov jet-arméen. Han hadde også andre grunner til ettertanke. Leningrad var uløselig knyt tet til hans eget levnetsløp. H an hadde vært sjef for Leningrad militærdistrikt i 1938 og hadde fremdeles denne stillingen da krigen mot Finland brøt ut 30. november 1939. D et var Meretskovs 7. armé som i første omgang ut gjorde hovedtyngden i den sovjetiske offensiven. Finskekrigen gikk til å begynne med dårlig for russerne — og for M e retskov personlig. D et var ikke hans feil. Planene for felttoget var opprin nelig utarbeidet i detalj av generalstabssjefen, marskalk Boris M. Sjaposjnikov. D e var basert på en grundig og nøktern vurdering av russernes ressur ser, Mannerheim-linjens motstandskraft og finnenes krigspotensial. Sjaposjnikov regnet med — og det gjorde han rett i, skulle det vise seg — at Den røde armé ville møte sterk og hårdnakket motstand fra finnene og at det følge lig var nødvendig med en storstilet offensiv. Stalin ble rasende da Sjaposjnikov la planen frem for D et øverste krigs råd. Han beskyldte generalstabssjefen for å undervurdere D en røde armé og overvurdere finnene. Resultatet ble at Sjaposjnikovs plan havnet i papirkurven og at oppgaven ble overlatt til Leningrad militærdistrikt under Meretskov. Stalin besluttet,
118
NATTEN
UTEN
ENDE
formodentlig etter anbefaling fra Sjdanov, å opprette en finsk eksilregjering under ledelse av den finsk-russiske kommunistveteranen Otto Kuusinen. Sta lin var overbevist om at en maktoppvisning av de russiske grensetroppene, kombinert med den finske «frigjøringsbevegelsens» propaganda, ville være nok til å bringe finnene til underkastelse. Hva Meretskov mente vet man ikke. Han fikk to—tre dager på seg til å utarbeide en plan, og så ble offensiven satt i gang. Etter mindre enn en måneds kamper var det åpenbart for alle hvor grovt Stalin hadde forregnet seg. Den 7. januar 1 940 overtok marskalk Timosjenko kommandoen på finskefronten. Meretskov kommanderte fortsatt 7. armé. Han skaffet seg godkjennelse fra høyeste hold, nærmere bestemt Sjdan ov, for arbeidet med å utvikle en ny og bedre minedetektor som kunne lokalisere finske landminer som var skjult under is og sne. Han utviklet også en bedre angrepstaktikk for å nedkjempe befestede forsvarsstillinger, basert på direkte ildgivning med 20,3 og 28 cm kanoner. Som et biprodukt av denne virksomheten oppstod det et sterkt og — som det skulle vise seg — varig vennskap mellom Meretskov og Sjdanov. D a Tim osjenko overtok kommandoen ble nye tropper satt inn, Sjaposjnikovs opprinnelige plan ble tatt i bruk, og den 12. mårs 1 940 ble krigen av sluttet med undertegnelsen av en traktat som flyttet sovjet-grensen ca. 160 kilometer nordover fra Leningrad og gav russerne det de opprinnelig hadde ønsket, nemlig en tredve års leiekontrakt på Hango-halvøya ved innløpet til Finskebukten og en del mindre territoriale innrømmelser. Meretskov kunne prise seg lykkelig. Han slapp temmelig helskinnet fra sentralkomitéens «likskue» over Finlands-felttoget i mårs 1940. Ikke alle gjorde det. Mange ble skarpt kritisert, ikke minst forsvarsministeren, mars kalk K lim ent Vorosjilov. L. Z. M eklis, Berias «kronprins» som virket som rådgiver for 9. armé, arresterte en rekke høyere offiserer og forsøkte iherdig å legge skylden for den opprinnelige fiaskoen på alle andre enn seg selv, men ble ikke desto mindre utsatt for en del kritikk. Sentralkomitéens drøftelse av felttoget førte til at det ble fattet en lang rekke beslutninger. M ange av dem var fornuftige og vel begrunnet. Unge hærledere med kamperfaring fra Spania, den mandsjuriske grensekrigen mot japanerne ved K alkin-G ol og Finlands-felttoget ble forfremmet til nye og mer ansvarsfulle tjenestestillinger.1 A t Meretskov slapp så lettvint fra det hele, skyldtes nok først og fremst at han hadde hatt så snau tid på seg til å forberede felttoget. Han ble i hvert fall forfremmet til full general i juni 1940 og utnevnt til stabssjef i august. N år han nå — i de siste minuttene før toget rullet inn på stasjonen i Leningrad — tenkte tilbake på de to siste årene, hadde han mye å være takk nem lig for, sett fra et m ilitært synspunkt.1 1 Blant annet ble marskalk Timosjenko utnevnt til forsvarsminister etter marskalk Voro sjilov, og partiets sentralkomité oppnevnte en spesiell kommisjon anført av Sjdanov og hans nære medarbeider N . A. Vosnesenski med det oppdrag å styrke arméen, forbedre dens årvåkenhet og kampevne og høyne dens politiske bevissthet. (5 0 Let Sovetskikh Voorusjennikh Sil SSSR, s. 244.)
DEN
RØDE
PIL A N K O M M E R
119
Leningrads forsvarsposisjon var for eksempel uendelig mye bedre, i hvert fali på papiret, enn den hadde vært i 1939. Før den tid hadde grensen gått bare 32 kilometer nord for byen, som følgelig kunne beskytes av finnenes langtrekkende artilleri. Og sjøveien til Leningrad var like sårbar; kystbefestningene på Hango og fastlandet i nærheten behersket fullstendig innseilin gen til Leningrad og marinebasen i Kronstadt. Situasjonen langs den baltiske kyststrekningen i 1 939 var like farlig. Men nå var grensen flyttet 6 4 0 kilometer vestover. Russerne hadde fatt alburom og pusterom; Leningrad lå ikke lenger åpen for angrep fra fiendtlige fly som hadde sine baser bare noen minutters flytid mot vest eller nord. Østersjøflåten hadde fått nye baser 3 2 0 og 4 8 0 kilometer nærmere fien den. . Leningrad kunne atter betraktes som en trygg militær bastion — den bas tion tsar Peter hadde ment at byen skulle være. Takket være Stalins og Sjdanovs fremsyn — slik kunne det sikkert fortone seg for en offiser som Meretskov — var byen igjon blitt en sterk og mektig posisjon som kunne for svares selv under de forhold moderne krigføring skapte. Ikke desto mindre var det tusen ting som måtte gjøres. Arbeidet på forsvars verkene ved grensen m åtte forseres. Troppene matte forflyttes til grenseom rådene. Flyplassene måtte settes i brukbar stand. A lt dette matte skje så hur tig som overhodet mulig, fordi det tyske angrepet kunne komme hvilket øye blikk som helst. Men samtidig måtte man anstrenge se g til det ytterste det var Timosjenkos og Sjukovs siste ord til Meretskov før han tok avskjed med dem i forsvarsdepartementet lørdag kveld — anstrenge seg til det yt terste for å unngå handlinger som kunne utløse et tysk angrep. Ikke under noen omstendighet måtte det åpnes ild mot tyske fly. Og ingen usedvanlige tiltak — av noen art — måtte settes i verk uten forutgående rådslagning med Moskva. Hvordan ville Sovjetunionen klare seg igjennom krisen? Hvordan burde han legge an arbeidet for så hurtig som mulig å bringe Leningrad militærdis trikt i maksimal kampberedskap? Hvilke forholdsregler var allerede tatt for å styrke forsvaret av byen? O g hva var skjedd ved grensen mens han reiste nordover gjennom den lange, lyse sommernatten? Spørsmålene hopet seg opp i Meretskovs tanker mens han gjennom det åpne vinduet i kupeen kikket åndsfraværende ut pa skiftesporene ved inn kjørselen til Oktoberstasjonen. Han reiste seg og gikk ut i korridoren. En adjutant tok kofferten og dokumentmappen hans. Toget rullet langsomt inn på stasjonen og stanset, og Meretskov steg ned på perrongen. Leningrad-offiserene hilste. T il sin store overraskelse oppdaget Meretskov at distriktskommandanten, general Popov, ikke var til stede — det skulle han ha vært ifølge protokollen. Offiserenes dystre ansikter fortalte ham at noe var skjedd. «N å?» spurte han. «K rigen er begynt,» svarte en av dem. D en lille gruppen gikk raskt ut gjennom en sideinngang til den store stabsbilen som stod og ventet med motoren i gang. Meretskov satte seg pa
120
NATTEN
UTEN
ENDE
den tradisjonelle hedersplassen ved siden av sjåføren. D e andre stuet seg sammen bak i bilen; to av dem måtte sitte på klappseter. Bilen kjørte hurtig ut fra stasjonen og nedover Nevski Prospekt. D et vrim let av fotgjengere som gikk ut og inn av de store forretningene eller bare slentret makelig pa fortauene og nøt det varme solskinnet. G ule påskeliljer og lyserøde kir sebærblomster var til salgs i kioskene. Ingen festet seg ved den store, svarte Packarden som suste forbi Elisejevs kolonialforretning, forbi Gostini Dvors flotte utstillingsvinduer, forbi radhusets klokketårn, Kasan-katedralens sirkelrunde fasade og Admiralitetet, for så å stanse foran Smolni-instituttet, det lokale partihovedkvarteret. Der lyttet Meretskov og hans kolleger til radiosendingen ved middagstid som gav den enna så fredelige byen den første melding om at Sovjetunionen hadde vært i krig siden klokken 04 .0 0 . Molotovs fortrøstningsfulle ord: «Vår sak er rettferdig. Fienden vil bli slatt. V i vil seire» lød fremdeles fra høyttalerne da Meretskov satte seg til konferansebordet med Leningrads militærråd. Byens ukronte konge Andrei Sjdanov var ikke til stede. Fraværende var også generalløytnant Markian M. Popov og storparten av hans stab.1 Foruten general Meretskov deltok følgende personer i rådsmøtet som drøf tet de foreløbige tiltak for å trygge Leningrads forsvar: Sjdanovs stedfor treder, partisekretær A. A. Kusnetsov, nestkommanderende for Leningrad m i litærdistrikt, general K . P. Pjadisjev, partisekretær Terenti F. Sjtikov som hadde med militære og sikkerhetsmessige saker å gjøre, den politiske kommis sær for Leningrad militærdistrikt, N. N. K lem entjev (som hadde vært på inspeksjonsreise sammen med Popov, men vendte tilbake før ham) og di striktets stabssjef, general Nikisjev, som hadde tatt initiativet til de forsvars tiltak som allerede var iverksatt. Militærrådet fattet fire viktige beslutninger denne ettermiddagen, og alle skulle komme til a spille en vital rolle i forsvaret av byen. For det første skulle Pskov-Ostrov-befestningene 2 4 0 kilometer sydvest for Leningrad fullføres øyeblikkelig. For det andre skulle det anlegges en ny befestet linje langs elven Luga, cirka 192 kilometer sydvest for byen fra Ilmensjøen til området ved Kingisepp. For det tredje skulle befestningene nord for Leningrad langs den gam le grensen m ot Finland settes i full stand. Og for det fjerde skulle det bygges en ny forsvarslinje i Volkhovregionen sydøst for byen. D et var ett bemerkelsesverdig trekk ved alle disse beslutningene: de var basert på nødvendigheten av å skaffe byen et dybdeforsvar for å beskytte den mot et knipetang-angrep som kunne komme til å bryte ned de halv ferdige befestningene langs de nye grensene i vest og nord. 1 Sjefen for ingeniørtroppene i Leningrad, oberst B. V. Bitsjevski, opplyser i en sam menheng at Popov vendte tilbake til sin kommandopost cirka klokken 10.00 søndag. I en annen forbindelse nevner han de ordrer han fikk av Popov da generalen vendte tilbake den 23. juni (mandag). Det kan neppe være tvil om at dersom Popov hadde vært i Leningrad, ville han ha vært til stede i rådsmøtet som ikke trådte sammen før klokken 13.00. I Lenin grads offisielle partihistorie blir det sagt at han ikke var til stede og at general Pjadisjev presiderte i hans sted. (N a Sasjtsjite Nevskoi Tverdini, s. 16.)
DEN
RØDE
PIL A N K O M M E R
121
På denne måten søkte lederne for Leningrads forsvar allerede på kri gens første dag å bøte på det de skjønte var en iboende svakhet i hele for svarsstrategien til da. Fordi Leningrad i så mange år hadde hatt grensen bare 30 kilom eter nord for seg, fordi det så lenge hadde vært åpenbart at en an griper nordfra kunne nå frem til byen på kort tid, hadde nesten alle for svarstiltak vært konsentrert i nord. D et faktum at forsvaret i vest ble skilt ut fra kommandoen i Leningrad og lagt inn under det nye baltiske militærdistrikt, var et klart uttrykk for hvordan forsvarsstrategien for Leningrad konsentrerte seg om truselen fra nord. D et baltiske militærdistrikt skulle danne et forsvarsskjold 6 0 0 kilometer mot vest og beskytte de nye sovjet-republikkene Litauen, Latvia og Estland. D et skulle hindre en angriper i å bryte igjennom det baltiske kystlandet for deretter å rette et dolkestøt mot Russiands hjerte. Søndag ettermiddag 22. juni hadde det ennå ikke skjedd n æ på finske grensen. Situasjonen var potensielt farlig, men fremdeles rolig. M en fra syd vest rykket de tyske stridsvognene frem i et gigantisk stormløp. Leningrad hadde ikke en eneste divisjon, ikke et eneste regiment, ikke en eneste aktiv militæravdeling syd eller sydvest for byen. Sett at tyskerne klarte å bryte igjennom de nye grensene i vest? Hva ville da skje? A lle de beslutninger som ble tatt i det improviserte militærrådsmøtet hadde til formål å møte denne nye faren som ingen tidligere hadde tenkt på. Fra nå av ble alle saker som gjaldt forsvar, samfunnsorden og statssikkerhet lagt i militærrådets hender. Rådet dannet en junta med uinnskrenket myndighet over liv og død i Leningrad. D e beslutninger som ble tatt i disse første timene, skulle senere vise seg å bli livsviktige for byens forsvar.
12
Selv de døde
i parkene, i butikkene og fabrikkene lyttet til Molotovs tale i radio klokken tolv, der han kunngjorde at krigen var brutt ut. Stemmen hans var tørr og følelsesløs som vanlig; bare en svak skjel ving iblant røbet den indre spenningen. Han begynte slik: «Menn og kvinner, borgere av Sovjetunionen! Sovjet-regjeringen og dens leder, kamerat Stalin, har pålagt meg å gi følgende kunngjøring: Uten krigserklæring og uten at noen krav var blitt fremsatt m ot Sovjetunionen, angrep tyske tropper klokken 0 4 .0 0 vårt land. De angrep våre grenser på mange steder og bombarderte Sjitomir, Kiev, Sevastopol, Kaunas og andre byer fra lu fte n . . . Dette angrepet ble iverksatt til tross for at det fantes en ikke-angrepspakt mellom Sovjetunionen og Tyskland, en pakt hvis bestem melser er blitt samvittighetsfullt overholdt av Sovjetunionen. V i er blitt an grepet til tross for at den tyske regjering, så lenge pakten har bestått, ikke har fremsatt noe som helst klagemål om at Sovjetunionen ikke overholdt sine forpliktelser. . . Regjeringen oppfordrer dere, Sovjetunionens menn og kvinner, til å slutte enda sterkere opp om det ærerike bolsjevikpartiet, om sovjet-regjeringen og vår store leder, kamerat Stalin. V år sak er rettferdig. Fienden vil bli slått. V i vil seire.» D et var ikke mange som undret seg over at det var Molotov og ikke Sta lin som talte til folket. Og det var ganske sikkert ingen utenfor den aller innerste krets i Krem l som hadde mistanke om det faktiske forhold: at Stalin hadde sunket ned i en traumatisk depresjonstilstand som skulle vare i ukevis. D et folk forstod, var at krigen var begynt. Bare noen minutter etter M olo tovs tale begynte det å danne seg lange køer foran forretningene, spesielt matvarebutikkene. Likeså ved statens sparebanker. Innskyterne ville ha pen gene sine ut. Og i kolonialforretningene kastet de kvinnelige kundene seg grådig over hva som helst de kunne få tak i — hermetiske matvarer (som russerne ellers ikke er særlig begeistret for), smør, sukker, flesk, mel, gryn, pølser, fyrstikker, salt. G jennom tyve års sovjet-velde hadde Leningrad-boerne av bitter erfaring lært hva de kunne vente seg i krisetider. D e styrtet til butikkene for å sikre seg alle de matvarer de kunne komme over. Helst slike som var holdbare, men de var ikke kresne — en kjøpte fem kilo kaviar, en annen ti. I sparebankene stod de i kø med slitte innskuddsbøker i hen-
M
e n n es k en e i g a ten e,
SELV DE D Ø D E
123
dene. De tok ut hver eneste rubel de hadde på konto, og ikke så få gikk di rekte fra banken til pantelånforretningene for å omsette fete seddelbunker i holdbare realverdier: diamantringer, gullur, øreklips med smaragder, orien talske tepper, messingsamovarer. Ganske snart begynte det å bli bråk i køene utenfor bankene. A lle var utål modige. D e ville ha pengene sine seitsjas — øyeblikkelig. Politi ble tilkalt. K lokken 15.00 ble bankene stengt; de hadde ikke flere kontanter igjen. De ble ikke åpnet igjen før tirsdag (mandag skulle de være stengt i alle til felle), og da hadde regjeringen bestemt at hver innskyter bare fikk ta ut 2 0 0 rubler. M en forretningene var fremdeles åpne. Mange mennesker hadde bunkevis av kontanter liggende på kistebunnen; nå fant de dem frem og kjøpte hva som helst som hadde varig verdi. Leningrads husmødre gjorde rent bord i mange av byens mindre kolonial butikker denne søndags ettermiddagen. For annen gang i løpet av de siste årene hjemsøkte de butikkene som en gresshoppesverm, og når butikkene var tømt for kunder, var det heller ikke flere varer i hyllene. Hamstring var en gammel russisk tradisjon. Ingen som hadde bodd i Leningrad siden den første verdenskrig hadde særlig tiltro til regjeringens evne til å opprettholde normale matforsyninger. Under alle de kriger byen hadde gjennomlevd — og temmelig ofte i fredstid også — hadde det vært matmangel og harde prø velser for befolkningen. Som en bekreftelse på det gamle ordtaket om at det er mye m at i godt drikke, ble også vodkalagrene tømt. Først i forretningene, hvor det var gjort rent bord utpå kvelden søndag, og deretter i kaféer og restauranter. Bren nevinet ble ikke drukket på stedet; kundene tok flaskene med seg uåpnet. I fabrikkene og kontorene ble det holdt massemøter. Mange store fa brikker, blant dem Elektrosila, Krasni Viborsjets og Skorokhod, hadde nor mal drift denne søndagen. Årsaken var at det hadde oppstått mangel på elektrisk kraft, og det var derfor blitt nødvendig å fordele belastningen. Par tisekretærene i disse fabrikkene fikk et forhåndsvarsel fra Smolni cirka klok ken 0 9 .0 0 , og i mange av dem holdt partiarbeiderne interne møter i løpet av de neste par timene. Etter Molotovs radiotale ble så samtlige arbeidere inn kalt til massemøter. Denne ettermiddagen satt Olga Berggolts hjem m e i leiligheten sin i Lenin grad. Hun bodde i en merkverdig leiegård som var oppført som kooperativ i begynnelsen av 30-årene av en gruppe unge (svært unge, virket de nå) inge niører og kunstnere. D et offisielle navn på bygningen i Ulitsa Rubinsjtein nr. 9 var «Kunstnernes og ingeniørenes felleshus», men folkevittigheten hadde forlengst gitt den navnet «Sosialismens tårer». D et var et usedvanlig hus — et monument over forfatternes og teknikernes glødende lidenskap i revolusjonens barneår, en lidenskap etter å bli kvitt alle minner om en «bor gerlig» eksistens. I «Sosialismens tårer» fantes det ingenting som minte om gamle og avlegse levevaner. Leilighetene hadde ikke kjøkken, og det fantes ingen entréer med gammeldagse klesknagger. Huset var bygd for en kollek tiv boligform — den mest kollektive som tenkes kunne. Arkitekturen var en
124
NATTEN
UTEN
ENDE
slags psevdo-Le Corbusier. Leningrad-boerne pleide gjerne å spøke med at «Falankshuset i Rubinsjtein» var forbudt for familier. M en disse vitsene var for lengst blitt like gammelmodige som eksperiment-teoriene om en kollektiv boligform. Olga Berggolts og storparten av de øvrige leieboerne var likevel blitt glad i huset, tross alle dets mangler. D et var på en måte et bindeledd til deres ungdom og en tid som var fylt av ungdommelig entusiasme — en tid som nå virket så uendelig fjern. D et var ikke bare det at den kollektive boligformen hadde vist seg å være en mer deprimerende livsform enn noen kunne ha tenkt seg. D et var alt det andre som var skjedd opp gjennom 30-årene. Olga Berggolts var lyriker — et barn av revolusjonen, en kvinne med talent og mot, en kvinne hvis klare, blå øyne betraktet verden med sørgmodig oppriktighet, en kvinne hvis brede russiske panne bar lidelsens kjennemerke, og hvis milde vesen var blitt for met av sorg og urettferdighet. Som skolepike stod Olga Berggolts på Lenins begravelsesdag klokken 16 søndag den 27. januar 1924, sammen med en venninne utenfor det gamle huset ved Narva-porten der hun bodde. I taus het lyttet hun til de sørgmodige ulene fra fabrikkpiper, lokomotivfløyter og si rener som i dette øyeblikket gjenlød over hele Russland som en siste æres bevisning til revolusjonens far. D a ekkoet døde bort, vendte hun seg til venn innen og sa: « Je g vil slutte meg til ungkommunistene og bli profesjonell revolusjonær. Akkurat som Lenin.» I 1930-årene ble denne tapre beslutningen satt på en hard prøve. T o døtre døde fra henne. Og så kom det som hun fremdeles om talte som «den tunge erfaringen» i 1 9 3 7 —39, årene da hun satt i fengsler og arbeidsleirer som et av de talløse ofre for Stalins endeløse utrenskninger. Før hun ble arrestert hadde hun skrevet dikt og fortellinger for barn. Men fengselslivet hadde modnet henne. Og på denne vakre sommerdagen den 22. juni 1941 satte hun seg ned og festet sine tanker til papiret — et dikt som ikke ble (og ikke kunne bli) offentliggjort på mange år. Hun forsøkte å uttrykke hva hun følte for sitt land og for seg selv:
På denne dagen glem te jeg ik k e ondskapens og undertrykkelsens bitre år. M en i et glim t forstod jeg : det var ik k e jeg, m en du som led. N ei, jeg har intet glem t, m en selv d e d ød e og d e undertrykte vil stige opp av graven når du kaller. Vi vil a lle reise oss, og ik k e jeg alene. J e g elsker deg m ed en ny kjæ rlighet — bitter og klar, en kjæ rlighet som tilgir alt. Du, mitt fed relan d m ed tornekronen og den du n kle regnbuen over ditt hode, jeg elsker deg, jeg kan ik k e annet, og du og jeg er atter ett, som før.
SELV DE D Ø D E
125
I disse timene etter at det tyske angrepet ble kjent, var det mange av Leningrads innbyggere som satte seg ned og ransaket sin samvittighet, som un derkastet seg selv en smertelig granskning for å bli klar over hva de egent lig følte. Ikke alle var som Olga Berggolts; ikke alle var i stand til å legge bak seg alt det onde de hadde sett og opplevd, lidelsene, grusomhetene, villskapen og de knuste illusjonene gjennom det siste tiåret. Ikke alle klarte i denne skjeb nesvangre timen å føle at fedrelandet og kjærligheten til det måtte stille alle andre følelser i skyggen. D et fantes dem som sa til seg selv — og kanskje også til andre — at det tyske angrepet var noe å glede seg over. Tyskerne, tenkte de, ville befri Leningrad og Russland for det forhatte bolsjevikveldet. V i får vel aldri vite hvor mange det var som resonnerte slik, men man kan trygt regne med at det i dette første øyeblikket var tusenvis av men nesker som ikke anså det tyske angrepet som en ren tragedie. Dm itri Konstantinov, som senere ble armésjef og deltok i noen av de blodigste slagene ved Leningrad, var en av dem som næret blandede følelser denne dagen. K rig var noe forferdelig, det var sikkert nok. Men han kunne ikke bli kvitt tankene på de redselsfulle ting som var skjedd i fredstid gjennom det siste tiåret — henrettelsene, forvisningene, arrestasjonene, terroren, angiverne, frykten, bankingen på døren ved midnatt. Hvor mange mennesker var det som vansmektet i Stalins fangeleirer akkurat nå? Sannsynligvis tyve m illi oner, tenkte han. Kunne det ikke tenkes at krigen ville gi alle disse menneske ne friheten tilbake? Kunne det ikke tenkes at denne nye redselen ville føre med seg noe godt? K anskje den kunne befri Russland for bolsjevismens byr der og gi nasjonen en sjanse til å føre et nytt, normalt og menneskeverdig liv? H an kunne ikke finne noe svar. H an kjente den moderne krigens redsler. Han kjente også Hitlers bestialske råskap, hans raseteorier, de vanvittige påstandene i Mein K am p f. Hvem ville bringe Russland den største tragedien — H itler eller Stalin? Hvem kunne vel svare på det? Den kvelden gikk Konstantinov i Mali-operaen og så Sigøynerbaronen sammen med en venn. En tredjedel av plassene i salen var ledige, og i m el lomakten ute i foyeren hadde den vanlige løftede stemningen veket plassen for lavmælt samtale og dyster hvisking. Etter forestillingen spaserte Konstantinov og hans venn til Troitski-broen. D et var fremdeles lyst, naturligvis, men mange biler kjørte med blå blendingshetter pa lyktene, og blatt lys var også montert på sporvognene og i portrommene. N eva fløt rolig og majestetisk forbi byens praktfulle bygninger og vasket de steinsatte breddene med sin hvileløse strøm. D et var ikke hyggelige ting Konstantinov og hans venn snakket om. Selv følgelig ville de gå inn i hæren og kjempe for sitt land. M en hva ville fremtiden bringe? D en kommunale leiegården hvor Jelen a Skrjabina bodde var et slags Le ningrad i miniatyr. På den andre siden av gangen bodde Ljubov Nikolajevna Kurakina. I de to siste årene hadde Ljubovs mann, en ivrig kommunist og partiarbeider, sittet i fengsel som «folkefiende». Han var der fremdeles.
NATTEN
126
UTEN
ENDE
Hans kone, som tidligere også hadde vært glødende kommunist, var blitt ikke så lite rokket i sin overbevisning under mannens fengselsopphold. Men denne kvelden flammet hennes kommunistiske følelser opp igjen med full styrke. Hun glemte uretten som hadde rammet henne og mannen, og doserte Sov jetunionens uovervinnelighet for alle de naboer som gad å høre på henne. En av dem, Anastasia Vladimirovna, smilte sarkastisk av Ljubovs høystemte monolog. Vladimirovna hadde aldri brydd seg med å dølge sitt hat til bolsjevikregimet. Krigen var for henne det første hap om frelse fra Sta lin og hans drabanter. Jelena Skrjabina kunne godt forstå Vladimirovnas følelser, og til en viss grad delte hun dem. M en hun var klok og erfaren nok til å skjønne at fremtiden ikke rommet noe enkelt og lettvint valg. Som de fleste av sine medsøstre var hun russisk patriot. Hun kunne ikke få seg til å ønske at Russland skulle lide nederlag for arvefienden, selv om hun visste at det kanskje var den eneste mulighet til a fa slutt pa et regime som var grusomt, eksentrisk og ondt. Saken stilte seg noe annerledes for Dm itri A. Sjtsjeglov, som var for fatter og et ivrig medlem av kommunistpartiet. Lørdag kveld var han kom met tilbake fra Petrosavodsk i Karelen, hvor han hadde sett premieren på et nytt skuespill, «Sampos skatt». På toget tilbake til Leningrad delte han kupé med en oberst og en m ajor som snakket om de store tyske troppestyrkene som var kommet til Finland. Sjtsjeglov ble bekymret. Han var ikke overras ket da hans kone ringte ham søndag fra teatret hvor hun arbeidet, og for talte hva som hadde hendt. Hun skulle på et møte i partiet. En stund ble han sittende og forsøkte å finne ut hva han skulle gjøre. Vegguret tikket monotont. Antagelig er dette det siste rolige øyeblikk på lang tid, tenkte han. Hans datter kom inn i rommet. «Hva skal vi gjøre?» spurte hun. N å hadde Sjtsjeglov bestemt seg. «Vi fortsetter som vanlig,» sa han be stemt. Lite ante han at han ti dager senere skulle melde seg til tjeneste i de frivillige folkeavdelingene. D et fortonet seg også annerledes for ungdommer som Ivan Kanasjin og Andrei Piven som bodde i den lille byen Grjadi i Leningrad-regionen. Litt etter klokken tolv var storparten av avgangsklassen deres i gymnaset samlet i byparken. Flesteparten av byens innbyggere var der også, og den sovjetdeputerte Grigori Vasiljevitsj Volkonski holdt en patriotisk tale. D a talen var slutt, begynte ungdommene å diskutere hva de skulle gjøre og hvor de skulle dra. D e var sytten år gamle og dermed for unge til å kom me inn i arméen. Men det måtte finnes et sted hvor de kunne gjøre nytte for seg. D e drog til M alaja Visjera, den nærmeste større byen, og oppsøkte det kommunistiske ungdomskontoret. Dusinvis av ungdommer var kommet før dem. Bare syttenåringer ble godtatt. Nøyaktig hva de skulle gjøre fikk de ikke vite.1 De fikk beskjed om å dra hjem, si adjø til sine pårørende, pakke i Men Andrei Piven, Kolja Grisjin, skolens beste fotballspiller, Misja Vasiljev og Ivan Kanasjin meldte seg likevel.
SELV DE D Ø D E
127
n æ n klær og melde seg til tjeneste tirsdag. Foreldrene deres gråt, men de unge guttene var oppglødd av patriotisme og ivrige etter å tjene sitt land. Årsakene til tvilen, nølingen og de blandede følelsene hos så mange av Leningrads innbyggere, hadde dype og tragiske røtter. Fra det øyeblikk Peter grunnla Leningrad — eller Petrograd eller St. Petersburg — 16. mai 1703, hadde byen i skiftende tider og under skiftende navn vært et helt særegent sted, og befolkningen hadde også vært noe for seg selv. Atmosfæren som kjennetegnet Russiands hovedstad i nord hadde tatt orm lenge før revolusjonen i 1917, og det var denne atmosfære som skapte revolusjonens ånd. I hundre år før 1917-revolusjonen hadde St. Petersburg vært et arnested for nye strømninger. Kom plottet av unge offiserer som i 1825 søkte å skape et nytt statssystem innenfor keiserdømmets ramme, men etter mønster av eu ropeisk parlamentarisme, og den like mislykkede dekabrist-bevegelsen, hadde vært byens første fremstøt for å bringe Rom anov’enes middel alderske tyran ni til opphør. Selv om dekabristene led nederlag (og ble henrettet eller forvist sammen med sine hustruer til imperiets fjerneste og hardeste strøk øst for Irkutsk), fortsatte deres eksempel å leve som en inspirasjonskilde for skiftende gene rasjoner av Petersburg-ungdom. Og så kom legenden omkring Pusjkin, den russiske Byron som ble et ideal og forbilde for landets ungdom. Pusjkin ble en martyr for den samme sak. D et fantes knapt en ungdom i «Piter» (som de kalte byen) som ikke var overbevist om at tsar N ikolai I stod bak kontroversen som førte til Pusjkins skjebnesvangre duell og død. I det ene tiåret etter det andre opp gjennom det nittende århundre fikk Leningrad nye martyrer, nye revolusjonære, nye idoler. Listen er for lang til å gjengis i sin helhet, men la oss nevne Aleksander Herzen, Belinski, Dobroljubov, Tsjernitsjevski, de unge kvinnene og mennene i Narodnaja V olja - «Folkets vilje». Anarkistene, Bakunin, Aleksander Uljanov, Lenins eldre bror, Dostojevski, Turgenjev, Tsjekov, Tolstoi. Ikke alle bodde og arbeidet i «Piter». M en de bidrog til dens ånd. Byen vokste seg stor. Den var Russiands vindu m ot vest — et sentrum for rikdom, for kultur og industrielle fremskritt. D et var her det nye russiske industri-aristokratiet oppstod. H er steg røyken fra Putilov-stålverkenes piper. Her etablerte de store utenlandske firmaene seg — Siemens og Hals, Thornton, Langesippen, Laferne, Grapp, Jam es Beck, Stieglitz, M axwell, Frank, Singer symaskiner, International Harvester, McCormick. På Nevski Prospekt hang store reklameplakater for Singer symaskiner. Livsforsikringsselskapet Equitable hadde sitt hovedkvarter i en elegant byg*^og, og i nærheten hadde Bessels og Brødrene Mory sine forretninger. D et var her Vitenskapsakademiet var blitt grunnlagt av Peter og videre utviklet av Katarina. Her hadde Russiands fremste vitenskapsmenn bodd og virket — Lomonosov, Mendelejev, Setsjenov og den store Pavlov. St. Petersburg var en keiserlig by - den keiserlige by. D et var keiserlige vyer som lå bak byens grunnleggelse; dens arkitektur og bygninger vitnet
128
NATTEN
UTEN
ENDE
om det. Peter og Katarina og deres etterfølgere søkte her å skape en hoved stad som var mer praktfull og storslagen enn noen annen hovedstad i ver den. Og de lykkedes langt på vei. Rekken av palasser langs Nevas bredder, nettet av kanaler og små elver — Fontanka, Moika, Katarina-kanalen, Nevski Prospekt og palassene til Stroganov’ene og Anitsjkov’ene, Ingeniørpalasset, Taurid-palasset, Champs de Mars, Sommerhavene, Katarina-palasset i Tsarskoje Selo — alt dette gjorde «Piter» til en fortryllende og eiendommelig metropol. Og likevel: hovedstaden var ikke bare bygd på et trøstesløst myrland som tok livet av tusenvis av arbeidere; billedlig talt var den reist pa tsar-despo tiets vaklende og grusomme grunnvoll, kombinert med undertrykkelsen i in dustriens barndomsår. Fattigdom, sult, tiggeri, prostitusjon, alle de sykdommer legemlig og sjelelig underernæring skaper, kjennetegnet arbeiderkvarterene på Petrograd-siden og i Viborg-distriktet. På denne yngleplassen for mis nøye og sosial gjæring, i dette arnestedet for det dekadente tsarveldet med N ikolai II og Rasputin som forgrunnsfigurer var det den russiske revolusjon ble født. Som enhver Leningrad-boer visste (og var stolt av) ble den født i Petro grad. D en ble født av Petrograds lidelser, ånd og m iljø. Og den ble født spontant. Ingen organiserte den, ingen planla den. (Skjønt generasjoner av unge russere hadde planlagt revolusjon i årevis, hadde de ingen finger med i dette spillet). Revolusjonen hentet sin kraft fra kvinnenes fortvilelse og opprørsånd der de dag etter dag stod i kø foran brødbutikkene uten å få kjøpt noe brød. Omsider, i mårs 1917 (26. februar etter den gam le russiske kalenderen ) kokte følelsene over. I løpet av tre dager sprakk det russiske keiserveldet som en punktert bal long. Petrograd var åstedet for den andre revolusjonen — bolsjevikenes revo lusjon. D et var til Petrograd Lenin vendte tilbake en aprildag i 1917 for å proklamere sine maksimalist-krav: revolusjon, ingen lefling med den proviso riske regjering, all makt i sovjetenes hender. D et var krav som både bekymret, skremte og overrasket hans hjem lige tilhengere som Stalin og Molotov — bolsjevikbevegelsens unge menn som faktisk ikke visste hva bolsjevismen var før Lenin definerte det med sine kjappe, kraftige penselstrøk. D et var her Lenin brygget sammen sitt statskupp og grep makten over hodet på Kerenski og hans moderate, som falt til fote nesten like lett som tsarveldet hadde gjort. D et var en tragedie for Petrograd — og dens borgere — at Lenin i 1918 da byen var truet av tyske arméer, «midlertidig» flyttet hovedstaden i Moskva. N å var det gått mer enn tyve år, og hovedstaden var fremdeles Moskva. Disse årene hadde ikke vært lette for Leningrad. Allerede før Lenins død i 1 924 hadde endringene begynt. Med Moskva som sentrum fikk revolusjonen en annen tone og et annet innhold. Dette var vel kanskje uunngåelig. K an skje ville det ha skjedd selv om hovedstaden ikke var blitt flyttet til Moskva. Men ingen i «Piter» følte seg helt overbevist om det.
SELV DE DØDE
129
Faktum var jo at det i to hundre år hadde pågått en rivalisering om Russiands sjel, om lederskapet i det store slaviske landet. På den ene siden stod moskovittene, grådige, hensynsløse og energiske, anført av det konservative ortodokse presteskapet og Moskvas kjøpmannsklasse — harde og viljesterke mennesker av bondeblod som hadde forlatt sine forfedres hjem og yrke. D e var stokk konservative, isolasjonistiske og fylt av frykt og hat mot Europa. Og likeså mot St. Petersburg, som for dem var selve bildet på alt som var nytt, progressivt, moderne — og farlig. På den andre siden stod St. Petersburg — en by som åpnet blikket mot verden, som tok lærdom og eksempel av Vestens kultur og tekniske frem skritt, som var preget av en kontinental atmosfære. Fransk — ikke russisk — var sosietetens språk. St. Petersburg så ned på det tilbakeliggende og skit ne Moskva og betraktet byen som symbolet på ukultur, råskap, vulgaritet og provinsialitet. D a hovedstaden ble flyttet tilbake til Moskva, begynte Leningrad å føle endringen — og å frykte den en smule. I to hundre år hadde «Piter» spilt herskerrollen. N å var det Moskvas tur. Og Moskva tok sitt monn igjen med en sviende hevn — hevnen til en paranoid og diktatorisk hersker hvis like Russiand ikke hadde sett siden Ivan den grusomme. D e første tegnene begynte å vise seg allerede et par år etter Lenins død i den stadig mer tilspissede konflikten mellom Stalin og gammelbolsjevikene, blant dem Leningrads partileder Grigori Sinovjev, som hadde vært en av Lenins nærmeste medarbeidere og en av landets mest innflytelsesrike menn. Sinovjev falt i 1927, og Leningrad skjønte at dens frykt for Moskva ikke var grunnløs. Likevel var endringene ikke så store til å begynne med. Stalin hadde hendene fulle med å sette den første femårsplanen i verk og med den tragiske og blodige kollektiviseringen av bøndene. Leningrad holdt seg utenfor disse massive konfliktene. Dessuten hadde byen fostret en ny og frem stående leder, Sergei Kirov. Han var tilhenger av Stalin, men var en sympa tisk og dyktig mann som vant Leningrads hjerte og fikk støtte fra de med lemmer av sentralkomitéen som var blitt skremt og bestyrtet over Stalins råbarkede hensynsløshet. Kirov var uhyre populær, og det gikk faktisk ryk ter om at han hadde fått flere stemmer enn Stalin ved valget til sentralkomi téen under «seierherrenes kongress» — partikongressen i januar 1 9 3 4 som satte punktum for striden omkring industrialiserings- og kollektiviseringsprosessen. M en så, den 1. desember 1934, skjedde noe som skulle sette et dystert preg på livet i Leningrad i en årrekke fremover. Den dagen trengte en ung mann som het Leonid V. N ikolajev seg inn i Kirovs kontor i Smolni og skjøt ham. Denne ugjerningen utløste en terrorbølge over Leningrad — en terror så redselsfull at verden ikke hadde sett maken siden Paris-kommunen, ja, ikke engang da. Tusener ble arrestert. D e ble skutt eller sendt til konsentrasjons leirer, arbeidsleirer eller såkalte «isolatfengsler». D e var så tallrike at de se nere kom til å bli kalt «Kirovs mordere». Og flodbølgen av redsel og vold 9. D e 900 dagene
A
130
NATTEN
UTEN
ENDE
som rammet disse Leningrad-boerne (arrestasjonene rammet i første rekke unge mennesker, intellektuelle og alle andre som kunne tenkes å være fiendt lig innstilt mot regimet) feide naturligvis også med seg Sinovjev og med ham storparten av den gammelbolsjevikiske opposisjonen mot Stalin. Mordet på K irov ble faktisk utgangspunktet for terrorbølgen som gikk over hele nasjonen i 1930-årene. D et var den 1. desember 1 9 3 4 det hem melige politiet fikk spesielle fullm akter som gav dem rett til å dømme og henrette folk ved administrativ beslutning — uten rettergang. I årene som fulgte utviklet det seg et terrorregime som varte ved helt til utbruddet av den annen verdenskrig (skjønt fra 1 9 3 9 ble arrestasjonene hemmeligholdt, og ettersom slike formaliteter som rettergang forlengst var gått av bruk, var det mange mennesker selv i Sovjetunionen som ikke var helt klar over at utrenskningene fortsatte). Ingen steder var terroren så hard og så omfattende som i Leningrad. Den verste undertrykkelsen der skjedde i 1937—38. Hundrevis av ledende par timedlemmer og fremstående tjenestemenn ble utslettet — blant dem fire sekretærer i byens og regionens partikomitéer, fire formenn i bystyret, lederen for den lokale komsomol-organisasjonen (ungkommunistene) og dusinvis av andre lederskikkelser i partiapparatet. V i har en beretning — møysommelig satt sammen som bitene i et stort puslespill — om hvordan utrenskningen rammet en av byens største indus tribedrifter, Putilov-stålverkene. D et første slaget ble rettet m ot alle som på noen måte hadde hatt befatning med den gam le Sinovjev-gruppen. Ikke før var fabrikken blitt oppkalt etter Kirov, før visedirektøren, formannen i partikomitéen og formennene i et dusin forskjellige avdelinger ble utstøtt av partiet og avskjediget fra sine stillinger. I januar 1935 ble over 140 personer avskjediget — og deretter arrestert — med den begrunnelse at de en gang i fortiden hadde hatt forbindelse med tsar-regimet, med tidligere industriherrer, forretningsmenn eller kulakker. I neste omgang ble 7 0 0 personer utrensket som «klassefiender». Produksjonen gikk ned. Skylden for hver eneste produksjonssvikt i forhold til planene og for hver eneste feil som ble gjort, ble lagt på «statsfiender» som enten allerede var avslørt eller som snart ville bli det. Fabrikkens direktør K arl M artovitsj Ots, en hederlig mann som var en av landets ypperste industriledere, forsøkte å holde hjulene i gang og å beskytte sine ansatte m ot bølgen av arrestasjoner og bakvaskelser. M en det var gan ske håpløst. En dag ble det oppdaget at det m anglet en bolt i en T-28-stridsvogn som skulle leveres til arméen. Straks ble det skreket opp om «sabo tasje» og forlangt at de skyldige måtte røkes ut. Ots visste hvor feilen lå: en mekaniker hadde ganske enkelt glemt å montere bolten. M ed stor risiko for seg selv nektet Ots å tillate en heksejakt blant de ansatte. Men det var som å forsøke å stanse tidevannet med en pøs sand. D et ble foretatt en ny utrenskning blant partimedlemmene i fabrikken, og ytterligere flere hundre av dem forsvant. Presset ble noe lettet i 1936, men i 1937 kom en ny og enda voldsommere arrestasjonsbølge. N å forsvant også Ots i malstrømmen; det hjalp ham ikke
SELV DE DØDE
131
at han nylig var utnevnt til direktør for den store Isjorsk-fabrikken eller at det var satt opp en prangende plakett til hans ære i Kirov-verkenes resepsjonshall. Også hans etterfølger ved Kirov-verkene, M. Je. Ter-Asaturov, ble arrestert, likeså lederne for bokholderiet, stridsvognavdelingen, personalavde lingen, maskinverktøyavdelingen og dusinvis av andre. For ikke å snakke om tidligere Kirov-arbeidere som hadde avansert til høye stillinger i statsadmi nistrasjonen og partiet — Leningrads borgermester Aleksei Petrovski, parti sekretæren for Neva-regionen og partisekretæren i Novosibirsk, Ivan Aleksejev. Storparten av sjefene i de store industriorganisasjonene ble skutt, blant dem Ots, Ter-Asaturov og I. F. Antjukin, som var sjef for kraftproduksjonstrusten. Nesten hver eneste industribedrift i Leningrad mistet sin sjef og stor parten av sitt ledende personell. Distriktets øverste militære ledere, distrikts sjefen general P. Je . Dibenko og Østersjøflåtens sjef, admiral A. K . Sivkov, ble henrettet. Partiapparatet fikk en ny ledelse under Sjdanov, som kom fra Nisjni-Novgorod (nå G orki). Sjdanov, en mektig og uhyre ærgjerrig mann, ble aldri populær i Leningrad, men da krigen brøt ut hadde han allerede maktet å sette sitt preg på byen, og det skulle han gjøre enda m er ettertrykkelig i årene som fulgte. D et var i Leningrad utrenskningene begynte. Og ikke bare det: det var i Leningrad de fikk sitt karakteristiske, makabre og paranoide preg. For alle rede dengang hadde Leningrad-boerne mistanke om — en mistanke som ble bekreftet etter Stalins død — at mordet på K irov ikke ganske enkelt var en ugjerning som var begått av en misfornøyd og avsporet person som handlet på egen hånd. D et var noe meget besynderlig med dette mordet: det var fak tisk inspirert eller planlagt av Stalin selv. Mordet ble arrangert av Stalins hemmelige politi, og blant de første ofrene for utrenskningsbølgen var po litifolkene som hadde deltatt i komplottet. D et var disse forholdene — de uavlatelige påminnelsene om at Moskva nå hadde overtaket på Leningrad, alle de håndgripelige tegn på Leningrads frykt, for ikke å si hat mot Stalin, og den terror og råskap som diktatoren i K rem l preget landets dagligliv med — som i Leningrad skapte en atmosfære av innadvendt selvransakelse da krigen kom. D et var nok få av byens innbyggere med intellektuelle evner som ikke ville gi uttrykk for bister tilfredshet eller likefrem uhemmet giede dersom Stalin ble styrtet. M en få av dem var naive nok til å innbille seg at de ville bli stilt overfor et enkelt valg. Alternativet H itler var — selv om de ennå ikke hadde lært nazismens redsler å kjenne — faktisk ikke et reelt alternativ til Stalins terror. D en 22. juni kunne man derfor gå ut fra at Leningrad og dens innbyg gere med få unntagelser ville slutte rekkene og forsvare sin elskede by med den patriotisme og kjæ rlighet som alltid hadde vært deres sterkeste særmerke. D et var jo tross alt deres by og deres Russland, og for dem som hadde revolusjonær glød var det deres revolusjon — ikke Stalins. Leningrad stod fast. Som byens store kvinnelige lyriker Anna Akhmatova hadde skrevet i den tragiske tiden et år i forveien:
132
NATTEN UTEN ENDE
N ei, jeg levde ik k e under frem m ed him m el, jeg skjulte m eg ik k e under frem m ed e vinger: d a var jeg hos m itt fo lk , der hvor mitt fo lk opplevde sin ulykke. N år alt kom til alt ville Leningrad slåss — slåss etter beste evne og håpe på at seieren ville bringe bedre tider til folket. D et var slike følelser som fylte Eremitasjens direktør Josef Orbeli denne søndags ettermiddagen. Han smelte kontordøren igjen bak seg, løp oppover trappen til den lange korridoren langs galleriene, og marsjerte bortover den uten å se hverken til den ene eller andre siden. M en han hadde ikke noe ærend som hastet; han måtte bare gå raseriet av seg. I løpet av de to siste timene hadde han et halvt dusin ganger ringt til kunstkomitéen i Moskva for å forsøke å få instrukser eller godkjennelse for en evakuering av Eremitasjen. A t samlingene måtte evakueres var helt opplagt. Tyske fly hadde allerede angrepet et dusin byer, og de kunne når som helst dukke opp over Leningrad. Han stanset ved et vindu og ble stående og se ut over Neva. Bak Peter-Paul-festningens spir så han en tykk, pølselignende gjenstand — en av de første sperreballongene som ble sendt opp. Orbeli bestemte seg. Han gav vokterne ordre om å stenge museumshallene og ikke slippe inn flere besøkende. Så gikk han tilbake til sitt kontor og kalte sammen sine kolleger. Moskva hadde ennå ikke ringt. Neivel. Så fikk han sette i gang uten Moskvas samtykke. Førti av de mest verdifulle skattene — Leonardo’ene, R afael’ene, Rembrandt’ene og Rubens’ene — skulle tas ned fra veggene og plaseres i steinhvelvene i kjelleren. D et skulle utarbeides planer for evakueringen. Hvis det ikke var mulig å begynne å pakke allerede i ettermiddag, måtte arbeidet begynne tidlig mandag morgen. Plutselig kom han til å se på kalenderen. Den viste fremdeles lørdagens dato. Mekanisk rev han av et blad. Den nye datoen, søndag 22. juni 1941, kom til syne. Orbeli så opp. H an hadde plutselig fått en innskytelse: «Hvis jeg ikke husker feil angrep Napoleon også Russland i juni — var det ikke den fire ogtyvende juni?» Tanken på Napoleon satte ham plutselig i godt humør. Han lignet en smu le på Mefistofeles idet han smilte. Napoleon — og nå Hitler. D et var ingen dum idé å tenke på hvordan det hadde gått med N ap oleon . . .
ANNEN DEL
Sommerkrigen
Slå, hjerte! Slå videre — hvor trett du enn er. Lytt! Byen har svoret at fien den ik k e skal slippe inn.
13
De mørke dagene
satte i sving en skjebnesvanger kjede av begiven heter i Krem l. T o menn delte hovedansvaret for katastrofen som hadde rammet Sovjetunionen: Josef Stalin og hans Leningrad-medarbeider, mannen som de fleste trodde han hadde utsett til sin etterfølger, Andrei Sjdanov. D et var Stalin som hadde tviholdt på samarbeidet med Nazi-Tyskland, som helt til siste stund hadde nektet å tro at H itler ville forråde ham, og som var sikker på at dersom tyskerne tross alt hadde angrepsplaner, ville det kunne finnes en utvei — selv om prisen ville bli høy. D et var Sjdanov som hadde utformet Stalins politikk overfor Tyskland; det var han som hadde unnfanget tanken om å åpne et diplomatisk initiativ overfor tyskerne; det var han som etter krigsutbruddet i 1 939 gang på gang hadde sagt at Tyskland «ikke kan og ikke vil kjempe på to fronter.» N å hensatte det tyske angrepet Stalin i en tilstand av psykisk kollaps som grenset til nervesammenbrudd. Han stengte seg inne og var hverken villig til eller i stand til å ta del i nasjonens affærer. Og Sjdanov var hverken i Lenin grad eller i Moskva; han var på K rim . I flere dager var den store sovjet staten faktisk uten ledere; den drev som et skip uten styrmann, med en døde lig trusel hengende over seg. Sjdanov hadde et dyptgående ansvar for krisen. D et var han som først hadde gitt offentlig uttrykk for skepsis når det gjaldt mulighetene for en alli anse m ellom Sovjetunionen på den ene siden og England og Frankrike på den andre. I en artikkel i Pravda den 29. juni 1 9 3 9 , altså kort tid før krigs utbruddet, uttrykte han som «sitt personlige syn» at England og Frankrike i virkeligheten ikke var interessert i en allianse med Sovjetunionen; det de ville, var å lure Sovjetunionen inn i en krig mot Hitler. Han medgav riktig nok at «noen av mine venner» ikke var enige i denne vurderingen, men la til at han ville forsøke å bevise dens holdbarhet. E>et faktum at Sjdanov av Stalin var utnevnt til formann i sentralkomitéens avdeling for propaganda og agitasjon, og at han dessuten var alminnelig an sett som Stalins «kronprins», gjorde det ganske tydelig hva denne artikkelen innebar: Den var en advarsel til vestmaktene om at Sovjetunionen kunne kom me til å rette blikket m ot et annet hold for å treffe tiltak til å trygge sin sik kerhet. Slik ble den da også oppfattet av tyskerne, som allerede var kommet langt med de innledende forhandlinger med Moskva. Med undertegnelsen av den tysk-sovjetiske pakten den 23. august 1 939 fremstod Sjdanov som opp-
K
rig en s fø rste dager
136
SOMMERKRIGEN
havsmannen til Sovjetunionens nye alliansepolitikk overfor tyskerne. D iplo mater i Moskva kalte ham paktens «arkitekt» og Molotov dens «byggmester». M eningsforskjellen innen Stalins politbyrå om pakten med Tyskland har man aldri fått noe klart bilde av. A t det var uenighet, har det aldri hersket tvil om; det fremgikk jo blant annet av Sjdanovs avisartikkel 29. juni 1939. Politbyrået under Stalin (og etter ham) var åstedet for uavlatelig rivali sering, spenningsforhold og tautrekking. Sjdanov var den stigende stjernen, men det fantes også andre menn med stor makt og dyktighet i intrigeringens kunst. En av dem var Lavren ti Beria, politisjefen som nå hadde det travelt med å fullføre «utrenskningen av utrenskerne» — likvideringen av det gamle politiapparatet som hadde gjennom ført sluttfasen av Stalins vanvittige terror i tredveårene, den såkalte «Jesjovsjtsjina ». Beria var kommet til Moskva fra Stalins hjemland Georgia i desember 1938, etter å ha tjenestgjort et tiår som politisk leder og politisjef i Kaukasus hvor han selv var født og oppvokst. N å fisket han etter større makt og hadde allerede fått ganske stor befatning med utenrikspolitikken. En av hans nærmeste medarbeidere, E>ekanosov, var blitt utnevnt til første viseutenriksminister under Molotov, og i november 1940 ble han sendt som ambassadør til Berlin hvor han oppholdt seg i de siste skjebnesvangre månedene. En annen Beria-mann, Andrei Visjinski, den herostratisk berømte anklageren fra de store utrensknings-prosessene, var og så blitt plasert i Utenriksdepartementet som Molotovs stedfortreder. D et var også en annen mektig aspirant til større makt og innflytelse i po litbyrået: Georgi M. Malenkov, den ferskeste av Stalins sekretærer. Han var ung og ærgjerrig, og ved diktatorens hjelp var han kommet høyt på maktens stige. Malenkov var også sterkt involvert i den nye Tysklands-politikken. N år det gjaldt politisk prestisje hadde Sjdanov mange fortrinn fremfor B e ria og Malenkov. Han hadde innehatt en høy partistilling siden desember 1934, da han fra en forholdsvis ubemerket tilværelse i Nisjni-Novgorod ved Volga ble kalt til Leningrad for å overta ledelsen der etter mordet på Kirov. Sjdanov var Stalins håndplukkede mann som hadde til oppgave å skape sta bilitet og orden i revolusjonens fødeby — en by og et m iljø som Stalin fant vanskelig, fremmedartet og farlig. Stalins forhold til Leningrad var nokså besynderlig. Han hadde bodd i Petrograd og St. Petersburg som illegal bolsjevik og en kort tid da han var medarbeider i Pravda før den første verdenskrig. Men han besøkte aldri byen mellom Lenins død i 192 4 og mordet på Kirov i 1934. I det hele tatt forlot Stalin sjelden Moskva unntatt for å reise på ferie til K rim eller Sotsji. Han gjorde en reise til Sibir i 1920-årene. Han var i Georgia, hvor han var født, to eller tre ganger, hovedsakelig for å besøke sin mor. Bortsett fra disse turene satte han sjelden sine ben utenfor veien mellom K rem l og sin dacha ved Mosjaisk-chausséen. Etter manges mening hadde Stalin en følelse av at Leningrad kunne komme til å utfordre — og kanskje allerede hadde utfordret — hans maktstilling. D et kan vel tenkes at en følelse av underlegenhet overfor Leningrads kultur og levende revolusjonære tradisjon kan ha spilt en rolle for Stalins holdning til byen.
DE MØRKE DAGENE
137
Sjdanov hadde vunnet Stalins tillit i løpet av sine seks-syv år i Leningrad. Han var ikke bare Leningrads ubestridte leder; han stod også Stalin meget nær. O fte tilbragte han flere uker i trekk i Moskva, eller han ledsaget Stalin på reiser til K rim eller Sotsji. Stalin la tydelig for dagen at han likte Sjdanov og hans familie og nærte håp om en enda nærmere tilknytning — som ble virkeliggjort da hans datter Svetlana giftet seg med Sjdanovs sønn Juri. Sammen med Stalin spilte Sjdanov en viktig rolle i gjennomføringen av den verste utrenskningsfasen i 1930-årene. I sin hemmelige tale i 1 9 5 6 refe rerte N ikita Krusjtsjov et telegram som Stalin og Sjdanov den 25. september 1 9 3 6 sendte til de øvrige medlemmene av politbyrået i Moskva. I telegrammet het det: V i anser det absolutt nødvendig og presserende at kamerat Jesjov blir ut nevnt til stillingen som innenriksminister. Jagoda (politisjefen som hadde ledet den tidligere fasen av utrenskningen) har vist seg helt ute av stand til å avsløre trotskist-sinovjevist-blokken. O G P U ligger fire år etter tiden i denne saken. A lle partiarbeidere og storparten av N K V D s representanter har merket seg dette. D et kunne ikke herske tvil om hva Krusjtsjov mente: Sjdanov og Stalin delte det fulle ansvar for den verste utrenskningsfasen — «Jesjovsjtsjina». Sjdanov var en mørkhåret mann med brune øyne, og i sine yngre år var han ganske vakker. Men de endeløse arbeidsdagene (og ikke minst nettene, på grunn av Stalins vane med å arbeide til langt på natt), kombinert med mangel på fysisk utfoldelse og uavlatelige offisielle banketter, gav seg de samme sørgelige utslag hos ham som hos så mange andre høytstående sovjettjenestemenn. D a krigen brøt ut var han blek og overvektig og hadde hyp pige astmaanfall. Han var kjederøker, og sigarettstumpene hauget seg opp i askebegeret på skrivebordet hans. Han var femogførti år gammel, og det var lite eller ingenting tilbake av den spretne unggutten fra Mariupol ved Svar tehavet. I likhet med mange andre førkrigs-bolsjeviker hadde han borgerlig familiebakgruunn. Hans far var skoleinspektør og muligens medlem av det «svarte» eller sekulære ortodokse presteskapet. Sjdanovs befatning med utenrikssaker daterte seg fra 1938, da han ble medlem av utenrikskomitéen i D et øverste sovjet. Han hadde fulgt begiven hetene opp gjennom tredveårene med bekymring. Han var fullstendig klar over hvilken trusel Hitler utgjorde. Men samtidig trodde han at det var mulig å finne frem til en politikk som kunne avverge truselen — i hvert fail for en tid. Sammen med admiral Kusnetsov foretok Sjdanov m ellom 28. mårs og 26. april 193 9 — på en tid da Hitlers overtagelse av Tsjekkoslovakia og hans okkupasjon av Memel hadde skapt dystre perspektiver — en reise til D et fjerne Østen. Han uttrykte da sin overbevisning om at Europa stod foran en krig, og sa at han tvilte på at «en slik skjebnesvanger utvikling» kunne unn gås. Kusnetsov var enig i det, og han var meget bekymret fordi Sovjetunionen nettopp hadde satt i gang et meget vidtgående langtidsprogram for utbygging
138
SOMMERKRIGEN
av marinen. V ille de få tid på seg til å fuliføre programmet dersom begiven hetene med iltogsfart utviklet seg i en så farlig retning? «Programmet vil bli gjennomført,» sa Sjdanov bestemt. Hva Kusnetsov ikke visste, var at Sjdanov i all stillhet tok mål av ham, og at han snart skulle komme til å anbefale ham for Stalin som ny marine minister. Kusnetsov fikk et meget godt inntrykk av Sjdanov under den lange togreisen. I timevis satt de i kupéen og så ut på den sibirske taigaen som raste forbi, mens de drøftet politikk og mennesker. Kusnetsov hadde ledet den sov jetiske marinemisjonen hos de spanske republikanerne under borgerkrigen. De snakket om Spania og om folk som Kusnetsov kjente godt fra oppholdet der — marskalk K irill Meretskov, marskalk N . N . Voronov, general D . G. Pavlov og andre. Sjdanov kom med en masse spørsmål om høyere offiserer i marinen, og Kusnetsov sa sin mening rett fra leveren. D e to mennene opp daget til sin tilfredshet at de var enige i de fleste tilfelle. Iblant kom det imid lertid en noe kjøligere tone inn i samtalen — slik virket det i hvert fali for Kusnetsov da han tenkte tilbake på det hele femogtyve år senere. En gang bemerket Sjdanov at han aldri hadde drømt om at admiral M. V. Viktorov, tidligere flåtesjef i Østersjøen og Svartehavet, kunne være «folkefiende». N av nene på andre «folkefiender» i marinen ble også nevnt. Kusnetsov ble nok så overrasket over Sjdanovs holdning; han la ikke for dagen det minste tegn til skepsis eller vantro. Sjdanov snakket lite om seg selv. Idet toget krysset den lange broen over Kama-elven ved Perm, bemerket han at han hadde vært med på kampene om dette området under borgerkrigen, og at det var her han hadde begynt sitt arbeide i partiet. «I det store og hele,» sa han, «er jeg mer elvemann enn sjømann. Men jeg er glad i skip og interessert i marinesaker.» I slutten av juli 1939, like før krigsutbruddet og den tysk-sovjetiske pakten, aksepterte Sjdanov en innbydelse fra Kusnetsov til å være med på et kort tokt i Østersjøen. De gikk ombord i en krysser i Kronstadt og stakk til sjøs. Kusnets ov henledet Sjdanovs oppmerksomhet på det beklagelige faktum at de ikke kunne seile så langt som hundre sjømil uten å smyge seg imellom Østersjøøyene Seiskari, Lavansaari og Gogland — som alle tilhørte Finland, som var potensielle fiendtlige baser i krigstilfelle, og som lå slik til at de kunne iaktta alt Leningrad-flåten foretok seg. Neste dag seilte de forbi T allinn og Helsing fors, to store havnebyer hvis navn lenge hadde vært knyttet til den russiske sjømakt, men som nå var på andre hender. T o eldre offiserer som hadde tjenestgjort i tsarens marine under den første verdenskrig, L. M. G aller og N . N. Nesvitski, viste Sjdanov hvor minefeltene var blitt lagt i 1914, fra øya Naissaar utenfor Estland til Porkkala-halvøya i Finland, for å sperre veien for tys kerne til de russiske basene i Kronstadt. Samtalen med Sjdanov dreide seg imidlertid ikke om historiske begiven heter, men om de problemer Østersjøflåten ville stå overfor i krigstilfelle. Østersjøflåten var Sovjetunionens sterkeste. Men hvordan kunne den komme seg til sjøs? Selv når skipene lå oppankret i Kronstadt, var de under direkte observasjon fra den finske kysten ved Sestroretsk. En mann med en god kik-
DE MØRKE DAGENE
139
kert kunne se hvilke skip som lå i havn, når de gjorde seg klare til å stikke til sjøs, og når og om de vendte tilbake til basen. Hva ville skje dersom krigen kom? D et kan godt tenkes at admiralene og Sjdanov diskuterte muligheten for å presse Finland — gjennom m ilitære trusler eller diplomatiske manøvrer — til å gjøre innrømmelser som ville øke Kronstadt-basens og Østersjøflåtens sikkerhet. N oen opptegnelser om slike samtaler finnes ikke. Men de må ha hatt spørs m ålet i tankene. Admiralene viste Sjdanov hvilke beskyttende barrierer tsar marinen hadde hatt, og det ville være ganske naturlig at de antydet at tiden nå var inne til å skaffe sovjet-marinen en tilsvarende sikkerhet. D et virker logisk å anta at opprinnelsen til vinterkrigen m ot Finland, som brøt ut bare noen måneder senere, lå i dette hyggelige sommertoktet på Finskebuktens solblanke bølger. For Sjdanov skulle komme til å spille leder rollen i denne krigen. Om det ikke var han som direkte inspirerte den politikk som førte til fiendtligheter m ot Finland, så var det i hvert fali han som ble pålagt ansvaret for å gjennom føre det skjebnesvangre felttoget ved hjelp av styrkene i Leningrad militærdistrikt. For mange av sine medarbeidere stod Sjdanov som en vanskelig og domi nerende person. D et var lite i hans vesen som virket sympatisk, og de hadde sjelden eller aldri anledning til personlige og åpenhjertige samtaler med ham. I memoarene til folk som arbeidet sammen med ham i de lange, vanskelige årene i Leningrad under den annen verdenskrig, er det en markert mangel på anekdoter og varme følelser, men desto større respekt for hans evne til å bære enorme arbeidsbyrder og ansvar. D et er sannsynlig at mange i de høyere re gjerings- og partikretsene var redde for å komme Sjdanov for nær, fordi de fryktet hans makt og hans rolle i de forferdelige, selvødeleggende utrensknin gene. Admiral Kusnetsov var i en noe annen situasjon. Han fikk forholdsvis ofte anledning til å gjøre seg kjent med Sjdanovs syn. På en m åte var han Sjdanovs protesjé, og han hadde mye med Sjdanov å gjøre som følge av den nes befatning med marinesaker. G jennom storparten av året 194 0 var Sjdanov fast overbevist om at begge parter i vest hadde mer enn nok å bestille med å føre krig m ot hverandre. Sovjetunionen kunne rolig skjøtte sine egne saker, og hadde ingenting å frykte fra noen av dem. Under de militære seminarene som ble holdt i forsvarsdepartementet i de sember 1940, var alle medlemmer av politbyrået til stede ved n æ n ses joner, men Sjdanov overvar nesten samtlige. Offiserene la merke til det og snakket om det etterpå. I februar 1941 var admiral Kusnetsov blitt meget bekymret over den sov jetiske politikken. H an stolte ikke på den tysk-sovjetiske pakten og var redd for at tyskerne kunne komme til å angripe. Han bad om en privat samtale med Sjdanov og spurte ham rett ut om hva han trodde grunnen var til at tyskerne flyttet tropper østover, og om det ikke var svært sannsynlig at de for beredte en krig mot Sovjetunionen. Sjdanov holdt fast på sitt tidligere standpunkt. Han hevdet bestemt at
140
SOMMERKRIGEN
Tyskland ikke var i stand til å kjem pe på to fronter. Han viste til tyskernes bitre erfaringer i den første verdenskrig, og sa at dette tydelig viste at tyskerne ikke var sterke nok til å kjempe både i øst og vest på samme tid. Han støttet sitt syn ved å henvise til Bismarcks velkjente teser. Og hva tyskernes troppe forflytninger og rekognoseringsflyvninger angikk, mente han at de enten var rene forsiktighetsregler fra tyskernes side eller ledd i en slags psykologisk krig føring — ingenting annet. Kusnetsov gav seg ikke med det; han pekte på at tyskerne hadde flyttet tropper til Rom ania og Finland og drev flyrekognosering over Hango og Poljarni. Men det rokket ikke Sjdanovs skråsikkerhet. Kusnetsov kunne ikke forstå Leningrad-sjefen. K anskje Sjdanov baserte sin tillit på det kjennskap han hadde til de enorme forsvarsarbeidene som nå ble satt i gang langs Sov jetunionens vestgrenser.1 K anskje han av Stalin hadde fått vite noe som var topphemmelig. M ange sovjetiske generaler mente at Stalin hadde overbevist seg selv om at H itler ikke ville angripe Sovjetunionen før han hadde gjort seg ferdig med England. Uansett hva det var Sjdanov baserte sitt syn på, så for klarte han det ikke. Kusnetsov forstod aldri grunnlaget for Sjdanovs vurde ring. Men at denne vurderingen var uendret helt frem til krigsutbruddet, fremgikk tydelig av at han da befant seg på ferie; han hadde reist fra Lenin grad 19- juni. D et er helt utenkelig at han ville ha forlatt byen dersom han hadde trodd at det tyske angrepet var umiddelbart forestående. Sjdanovs autoritet i Leningrad var nesten like stor som Stalins i Moskva — men den var selvsagt underkastet Stalins diktat. D ette innebar i praksis at selv ikke den minste beslutning som angikk Le ningrad, ble fattet uten Sjdanovs samtykke. Han hadde flere dyktige assisten ter, først og fremst sin stedfortreder, partisekretær A. A. Kusnetsov. Kusnetsov var ung, energisk og arbeidsom, og han fulgte intim t med i alt som foregikk i byen. Han var en dyktig stedfortreder; men han var opplært til aldri å handle uten bemyndigelse ovenfra. Hvor totalt dette forbudet m ot uavhengig initiativ var, og hvilke konse kvenser det medførte, kom først fullt ut til syne da krigen brøt løs. Fordi Sjdanov var fraværende, var sekretær Kusnetsov bokstavelig talt ute av stand til å sette i verk de normale forholdsregler som en stedfortreder ellers ville hatt til oppgave å iverksette. I sin totale underkastelse under Sjdanov var han et miniatyrbilde på politbyråmedlemmenes totale underkastelse under Stalins diktatur. I Leningrad var det ingen som utfordret Sjdanov. I Moskva var det ingen som utfordret Stalin. Denne absolutismen, som var basert på en fullstendig middelaldersk filosofi, var hovedårsaken til tragedien i Sovjetunionens militære ildprøve som nå tok sin begynnelse. Hvem skulle ta ledelsen når Stalin ikke gjorde det? Forsvarsdepartementet1 1 Disse arbeidene var faktisk planlagt i meget stor skala. Våren 1941 var 84 spesielle byggebataljoner, 201 ingeniør- og sappørbataljoner og andre avdelinger med i alt 135 714 mann satt inn. Men ved krigsutbruddet var færre enn 1 0 0 0 av 2 3 00 større artilleristillinger fullført eller utstyrt. (N . A. Anfilov, Natsjalo Velikoi Otetsjestvennoi Voini, Moskva 1963. Vojenno-Istoritsjeskii Sjurnal nr. 8, august 1963 s. 84.)
DE MØRKE DAGENE
141
var i den grad Stalins produkt at hverken Tim osjenko eller Sjukov kunne ventes å utforme og inspirere en ekstraordinær militær kraftanstrengelse. En ny stavka eller overkommando ble opprettet 23. juni, men den var ingenting annet enn en papir-reorganisering av den overkommando som allerede fantes. Mobiliseringen av landets mannskapsressurser var naturligvis forholdsvis en kel, ettersom den i hovedtrekkene måtte følge forutbestemte linjer. Men stra tegi, taktikk og diplomati var noe ganske annet. Nye arrangementer og nye traktater var nødvendige, og det hastet forferdelig. Og likevel fikk Sovjet unionens diplomater ingen instrukser på minst en uke — et klart vitnemål om at beslutningsapparatet i K rem l var fullstendig paralysert.1 Admiral Kusnetsov var medlem av stavka’en og har gitt et bilde av dens «arbeide» i krigens første dager. Stalin var ikke til stede på noe møte i juni, og sannsynligvis ikke før bortimot midten av juli.12 Forsvarsministeren, mar skalk Tim osjenko, var stavka’ens formann, men rollen var bare nominell. «D et var ikke vanskelig å se,» fortalte Kusnetsov, «at forsvarsministeren siett ikke var forberedt til den rolle han måtte spille. D et var ikke stavka’ens med lemmer heller.» Stavka’ens funksjon var ikke klar. Den hadde lite med realitetene å gjøre. Medlemmene av stavka’en var ikke underordnet Tim osjenko; istedenfor at Tim osjenko innkalte dem for å få rapporter, var det de som utbad seg rappor ter om hva han foretok seg. Stavka’ens drøftelser gjaldt bare landstyrkene. Bare en gang avla Kusnetsov rapport om marinesaker; det var da han rappor terte at krysseren M axim G orki var blitt skadet av en mine og at de sovjetiske styrkene hadde oppgitt Libau. Sjdanov var permanent medlem av stavka’ en, men denne stillingen later til å ha vært mer seremoniell enn reell. D e første klare beslutninger som kom fra Krem l, var en serie dekreter datert 27., 29. og 30. juni. Dekretene av 27. og 29- juni var generelle og tok sikte på å mobilisere landets ressurser, men ordlyden røbet ganske tydelig hvilket dilemma den vaklende ledelsen befant seg i. Dekretene understreket at til tross for «den alvorlige trusel» mot nasjonen var det en rekke parti-, re gjerings- og samfunnsorganisasjoner som ennå ikke hadde innsett alvoret i situasjonen. Neste dag, den 30. juni, kom et dekret om oppnevnelse av en kom ité for statens forsvar under ledelse av Stalin. Komitéens medlemmer var Molotov, marskalk Vorosjilov, Georgi Malenkov og Lavren ti Beria. D et er ingenting som tyder på at Stalin deltok aktivt i deres beslutninger. Den 27. juni vendte 1 Maiski i London ble dypt sjokkert over at det ikke lykkedes ham å få noe svar fra Uten riksdepartementet. 2 Marskalk Andrei Gretsjko tilbragte de første tolv dagene av krigen i generalstaben. Det var hans oppgave å holde operas jonskartet å jour, og det var ingen lett sak. Han forteller at generalstabssjefen, general Georgi K. Sjukov, ofte kom inn i operasjonsrommet, studerte kartet og tok det med seg til stavka’en for å «avlegge rapport for J. V. Stalin.» Det virker ikke sannsynlig at Stalin deltok i stavka’ens beslutninger i denne perioden. (Gretsjko, Vojenno-Istoritsjeskii Sjurnal nr. 6, juni 1966 s. 12). Så utrolig det enn høres, påstår admiral Kusnetsov i en ny versjon av sine memoarer som ble utgitt i 1968, at Stalin arbei det «energisk» den 22. og 23. juni, og at han så ham på et møte i Kreml 24. juni. (Oktjabr nr. 8, august 1968 s. 138.)
142
SOMMERKRIGEN
den britiske ambassadør, Sir Stafford Cripps, tilbake til Moskva sammen med generalløytnant F. N. Mason-Macfarlane og andre militære spesialister for å føre drøftelser med russerne. T il Cripps’ store overraskelse ble gruppen mot tatt ikke av Stalin, men av Molotov.1 Kom itéen for statens forsvar var i realiteten en junta. Den fikk all stats myndighet, og på bakgrunn av det man vet om Stalins tilstand later den til å ha vært en junta som skulle styre staten med eller uten Stalin. Dens sam mensetning forteller mye om hva som skjedde innenfor Krem ls murer, om hvem som hadde en maktposisjon og hvem som ikke hadde det. Vorosjilovs medlemskap i komitéen kan man se bort fra. Ikke på noe tidspunkt i sin lange karriere viste Vorosjilov politisk initiativ. Han var helt og holdent Stalins produkt og lakei, og i juli var han blitt sendt av sted for å ta kommandoen i Leningrad. De aktive medlemmene av juntaen var Molotov, M alenkov og Beria. Molotovs rolle kan ha vært tvetydig, men Berias og Malenkovs var det ikke. Disse to mennene var ikke engang fulle medlemmer av politbyrået — kommunistpartiets øverste politiske organ. D e var faktisk blant de nyeste kandidat -medlemmene av politbyrået — en nokså underordnet sta tus. Beria hadde oppnådd denne posisjonen så sent som to år tidligere, da Stalin hentet ham fra Georgia og gjorde ham til sjef for politiet. Og Malenkov var blitt kandidatmedlem først i februar 1941, altså fire måneder tidligere. Juntaens kjerne var altså Molotov, Beria og Malenkov, men de to nykomlingene var i stand til å utvotere veteranen Molotov. Hvordan disse to var i stand til å skaffe seg en posisjon med så stor m akt og innflytelse, er ikke klart. Men til tross for sin relativt lave rang i partiet hadde Beria altså allerede kontrollen over politiet og var dermed en mektig mann. Politiet hadde infiltrert Den røde armé og spilte en meget stor og aktiv rolle i utenrikstjenesten, i spionasjetjenesten og i selve partiet. D et er sannsynlig at alliansen Beria—Malenkov, som kom i rampelyset først etter Stalins død i 1953, allerede var blitt etablert. I en krigssituasjon vil sikkerhetsorganene i et hvilket som helst land komme i forgrunnen. Og nå da Sovjetunionen var i krig og i dødelig fare, og Stalin var ute av stand til selv å ta ledelsen, sør get Beria og Malenkov for å trekke personlige fordeler av situasjonen. Selv om man ikke har nøyaktig kjennskap til den fremgangsmåte de be nyttet, er en ting ganske klar: Mens tyske stridsvogner flerret opp de sovjetis ke grenseavdelingene og Stalin satt innelåst i sitt rom og grublet over trage dien, foregikk det en intens intrigering og maktkamp bak K rem is murer. Da kampen var over, hadde Sjdanov mistet sin posisjon som Stalins kronprins. H an ble sendt tilbake til Leningrad for å knytte sin personlige skjebne til byens skjebne — hva den enn måtte bli.2 D et er mer enn sannsynlig at Sjdanovs kolleger gav ham skylden for den 1 Stalins første halvoffentlige opptreden var en radiotale den 3. juli på det merkverdige tidspunkt klokken 0 6 .3 0 . Han mottok den britiske gruppen 12. juli. Det var hans første møte med andre enn de nærmeste medarbeiderne etter krigsutbruddet. (Cassidy, op. cit., s. 5 7 -6 6 .) 2 Det var utvilsomt et alvorlig handicap for Sjdanov at han var på ferie da krigen brøt ut. Da han omsider kom tilbake fra Krim, var de grunnleggende beslutninger sannsynligvis allerede fattet.
DE MØRKE DAGENE
143
sovjetiske utenrikspolitikkens utrolige nederlag, og for den gigantiske feil beregningen av Hitlers planer og psykologi. M an kan endatil spørre seg selv om ikke Beria og Malenkov — som begge hadde vært imot å sette Sovjetuni onens væpnede styrker i kampberedskap, og som begge (sammen med Molotov) hadde full adgang til alle etterretningsrapporter — med hensikt lot landet drive inn i krigen for å få anledning til å utfolde sine egne ambisjoner. Intet er umulig når man vet hvordan forholdene var bak kulissene i Krem l. Malenkov og Beria kan ha sett en sjanse til å gripe regjeringsmakten; kanskje trodde de at de gjennom forhandlinger med tyskerne bak Stalins. rygg kunne klare å trekke Sovjetunionen ut av krigen. Prisen ville riktignok bli enorm, men gevinsten også: I så fali ville de arve makten. Uansett hvordan intrigespillet ble ført og hva motivene var, ble nå de eldre medlemmene av politbyrået med overlegg utelukket fra den indre krets. L. M. Kaganovitsj, A. A. Andrejev (som nå forlengst er glemt, men som den gang ofte ble om talt som en mulig arvtager etter Stalin), Anastas Mikojan, K alinin, Krusjtsjov, og kandidatmedlemmene N . M. Sjvernik, N ikolai Vosnesenski og Aleksandr Stjsjerbakov — alle sammen ble stengt ute. M en mest bemerkelsesverdig var utelukkelsen av Sjdanov. Senere skulle alt dette komme til å forandre seg — Stalin skulle gjeninnta sin lederstilling, M ikojan, Kaganovitsj, Bulganin og Vosnesenski skulle tre inn i Statens for svarskomité, som også opphørte å være en junta. Men Sjdanov skulle aldri mer få innpass i den ettertraktede indre krets.
14
Sjdanov i aksjon
var det alle mulige tegn på at folket reiste seg i patri otisk vrede for å møte den tyske trusel. Troppene paraderte nedover Nevski Prospekt mens de sang slik bare russiske soldater kan synge:
I
L e n in g r a d s g a t e r
R eis deg, mitt m ektige land, reis deg til det dødelige slag. La din edle vrede k o k e som en bølge. Vi m arsjerer til folkets krig, den h ellig e krig. Mobiliseringskontorene ble nedrent av frivillige — 100 0 0 0 allerede den første dagen, 212 0 0 0 før en uke var gått.1 Leningrad s kaj a Pravda var fylt av patriotisk stoff i hver eneste spalte. De ledende partiarbeiderne ble inn kalt til Smolni mandag 23. juni. Partisekretær Aleksei Kusnetsov gav dem ordre om innen en time å legge frem et overslag over hvor mange arbei dere som trengtes til krigsproduksjon. En annen partisekretær, Ja. F. Kapustin, gav alle livsviktige industribedrifter ordre om å gå over til elleve ti mers arbeidsdag. Men bak klisjéenes og enighetens fasade var det sprekker i folkefronten. Ikke alle satte patriotismen over alt annet. En del lokale partiorganisasjo ner i Leningrad-området var svært sendrektige med å avlevere traktorer og lastebiler som var rekvirert av arméen. Ofte gav de fra seg redskap som var mer eller mindre ubrukelig, og beholdt de beste kjøretøyene selv. De første dagene var fylt av rykter og forferdelse. D e offisielle kommuni kéene var holdt i så vage ordelag at de ikke gav noe bilde av hvilken enorm katastrofe som var skjedd i grensestrøkene. Og nettopp denne vagheten gav støtet til de mest foruroligende rykter. T o dager etter krigsutbruddet drog pressemannen Ilja Brasjin til Oktoberstasjonen for å ta toget til Murmansk. Han måtte stå i kø i fem timer for å få kjøpt billett. D et var ikke n æ oppstyr på stasjonen, men den var smekk full av mennesker som ventet i resignert tålmodighet, for det meste kvinner 1 1 Opprinnelig var det ikke meningen å begynne mobiliseringen før ved midnatt 22. juni. Men det kom så mange menn til rekrutteringskontorene at innskrivningen mange steder begynte i kveldingen samme dag. Partiet sendte 14 00 0 ungkommunister som hjelpemann skaper i rekrutteringsarbeidet. (N a Sasjtsjite Nevskoi Tverdini, s. 1 7 -1 8 .)
SJDANOV I AKSJO N
145
og barn. D a toget endelig kjørte inn på sporet, var det fullsatt i løpet av noen minutter. Ingen hadde noe klart begrep om hvordan krigen utviklet seg. N oen hadde hørt rykter om at Brest var falt (Brest lå allerede 150 kilo meter bak de tyske linjene, selv om en liten garnison fremdeles holdt stand). Andre hadde hørt at Helsingfors var inntatt. (I virkeligheten begynte krigen mellom Finland og Sovjetunionen først neste dag, etter at sovjetiske marinefly hadde rettet voldsomme bombeangrep m ot baser som tyske fly opererte fra.) Tusenvis av foreldre sendte barna sine ut av Leningrad i de første krigsdagene — for det meste til sommerleirer vest og sydvest for byen: Luga, Tolm atsjevo og Gatsjina. Disse stedene kom til å ligge direkte i tyskernes fremrykningsvei. M en det var naturligvis ingen som tenkte seg muligheten av at fienden kunne komme så nær. Den faren de fryktet mer enn noe annet, var bombeangrep av det slaget London var blitt utsatt for. Storparten av bar na ble sendt av sted i tallrike grupper uten foreldrene — et forhold som van skeliggjorde re-evakueringen når den tid kom. I løpet av noen uker skulle flere tusen av disse barna (og mange av foreldrene) bli spredt for alle vin der foran de fremrykkende tyske panseravdelingene. M ange ble drept under evakueringen. En togladning på mer enn 2 0 0 0 barn ble bombardert ved Jedrovo og led uhyggelig store tap. D et samme skjedde ved Litsjkovo. D a for eldrene hørte rykter om angrepene, bestormet de myndighetene med fortvil te spørsmål om hva som var hendt med barna; i mange tilfelle fikk de aldri se dem igjen. I slutten av juni hadde myndighetene i Leningrad besluttet å evakuere 392 0 0 0 barn fra byen. D e klarte å få sendt 2 1 2 2 0 9 barn av sted i løpet av uken 2 9 - juni—5. juli. Av disse reiste 162 4 3 9 til landsbygda nær Leningrad, og storparten av de øvrige til Jaroslavl. Så vidt man vet ble ca. 115 0 0 0 barn re-evakuert før tyskerne nådde dem, men tusener falt i fiendens hen der.1 I disse første ukene kunne ingen forestille seg hvilke prøvelser krigen skul le bringe. I mange landsbyer i Leningrad-regionen forsømte partitjenestemennene helt å treffe tiltak for forsvar eller evakuering. D et var blitzen mot London som først og fremst fylte Leningrad-boerne med redsel og gru. De fryktet for at Luftwaffe hvilket øyeblikk som helst kun ne sette inn et angrep. Riktignok var de første krigsnettene forholdsvis frede lige. D et ble ikke foretatt noe større tysk angrep mot byen. M en truselen var alltid til stede. Tyske fly var blitt observert adskillige ganger i nærheten av Leningrad, og den første flyalarmen hadde gått klokken 01.45 den 23. juni. En sveit på tolv tyske Ju -8 8 fløy over Leningrad-området; russerne hevdet senere å ha skutt ned fem av dem. D a kvelden kom den første krigsdagen, var 14 0 0 0 sivile luftvernmannskaper mobilisert og sendt på post. Leningrads bystyre gav hurtig ordre om at det skulle opprettes 10 0 0 0 spesielle brannvernavdelinger i fabrikker, kon1 Evakueringstallene varierer i de forskjellige beretninger. Ifølge et overslag ble ialt 2 3 5 0 0 0 barn evakuert fra byen, derav 164 0 0 0 til områdene nær Leningrad. (N a Sasjtsjite Nevskoi Tverdini, s. 25 , 4 9 .) 10. D e 900 dagene
146
SOMMERKRIGEN
torer, forretninger og leiegårder. D et ble etablert vakt døgnet rundt på taket av de fleste bygninger. A lt som kunne brenne ble fjernet fra loftsetasjen i 18 0 0 0 hus. Brannvesenet bygde nye vannreservoarer av betong med en ka pasitet på 2 2 0 0 0 0 kubikkmeter og monterte 50 0 nye hydranter. D et bygde 156 brannvernplattformer og 142 stasjonære brannstasjoner. D et var først og fremst disse forholdsreglene som reddet Leningrad fra total ødeleggelse da Luftwaffe satte inn sin voldsomme offensiv i september. Leningrad var ikke bare målet for tyskernes offensiv. D en var en stor og meget viktig industriby som ydet et vesentlig bidrag til Sovjetunionens krigs innsats. D en hadde 5 2 0 fabrikker med en samlet arbeidsstokk på 7 8 0 0 0 0 mennesker. Den produserte 91 prosent av alle vannturbiner, 82 prosent av turbingeneratorene, 58 prosent av dampturbinene og hadde videre hele lan dets produksjon av dampkjeler, en femtedel av maskinverktøyindustrien og 10 prosent av landets samlede industriproduksjon. Den spilte en særlig vik tig rolle i produksjonen av spesialiserte jern- og stålprodukter — nettopp den produksjon som hadde første prioritet i krigsinnsatsen. Kirov-stålverkene, som var grunnlagt av familien Putilov, var landets største maskinfabrikk. D et var her de nye KV-stridsvognene ble bygd — uhyrer på 6 0 tonn hvis eksistens tyskerne ikke drømte om. Disse stridsvognene ble også fremstilt i de berømte Isjorsk-verkene. Andre fabrikker laget panserplater, tungt artilleri, sambands utstyr, radiosendere og fly. Skipsverftene bygde og utstyrte sovjet-flåten. Typisk nok var Moskva mer bekymret for denne industriens sikkerhet enn for selve forsvaret av Leningrad. Mandag 23. juni fikk direktøren for Kirovverkene, I. M. Saltsman, ordre om å reise til Tsjeljabinsk i Ural så hurtig som mulig for å finne ut om produksjonen av KV-stridsvogner kunne flyttes til traktorfabrikken der. N este morgen landet direktør Saltsman og hans sjefingeniør Z. Y . K otin med et spesielt fly på Tsjeljabinsk-fabrikkens område. De inspiserte traktorverkene, rådførte seg med ingeniørene der og avla sin rapport omgående.1 Rapporten gikk i korthet ut på at dersom spesialutstyret og arbeiderne i Kirov-verkene ble flyttet til Tsjeljabinsk, kunne fabrikken i løpet av to tre måneder komme opp i en produksjon på femten KV-stridsvogner pr. dag. D e frarådet en øyeblikkelig flytning, og Moskva bøyde seg for deres syn. D ette var en av en lang rekke feilberegninger som i løpet av noen uker skulle bringe Leningrad og landet som helhet til randen av katastrofe. Isteden gav Moskva den 25. juni Kirov-verkene ordre om å sette KV-strids vognene i serieproduksjon øyeblikkelig. D et ble satt i gang delproduksjon 1 1 En beretning (S. Kostjutsjenko, Ju. Fedorov, I. Krenov, «Sosdateli Grosnikh Tankov», Svesda nr. 5, mai 1964 s. 168) gir inntrykk av at Saltsman og Kotin drog til Ural etter ordre fra Stalin, at de kom til Moskva to dager senere og at Stalin foreslo at fabrikken skulle evakueres. Stalin skal ha sagt: «Dere kommer ikke til å kunne arbeide (i Leningrad) i noe tilfelle når flyangrepene og artilleribeskytningen begynner.» I virkeligheten må sam talen med Stalin ha funnet sted mye senere enn i juni - sannsynligvis ikke før i slutten av juli eller i august. Det heter seg at Saltsman og Kotin mente at en øyeblikkelig evakuering var forhastet, og at Stalin gikk med på å utsette den. Det finnes imidlertid ingen beviser for at Stalin tok del i noen beslutninger i det hele tatt mellom 22. juni og første halvdel av juli.
SJDANOV I AKSJO N
147
ved fjorten andre Leningrad-fabrikker, og i ju li hadde fabrikken, som nå ar beidet på fireogtyve timers skift, fordoblet produksjonen og skåret monterings tiden for en KV-stridsvogn ned til ti timer. D et var først 27. juni Sjdanov kom tilbake til Leningrad.1 H an hadde vært fraværende siden den 19-, og krigen hadde pågått i fem dager før han igjen overtok ledelsen av byens affærer. Møtene i Smolni begynte øyeblikkelig og pågikk til langt på natt. Denne dagen ble fire tusen partiarbeidere sendt ut til militæravdelingene for å styrke moralen. D et store Smolni-komplekset ved Nevas bredd begynte å anta en form som gjorde det nesten ugjenkjennelig for besøkende. Kam uflasjenett ble spent over bygningene og m alt med brune, grønne og grå farver. M ange kam ufla sjenett ble sydd i teatrene i Leningrad, og blant syerskene var den berømte ballerinaen Galina Ulanova. Hensikten var at tyskerne fra luften skulle for veksle Smolni med Sommerhavene. D a generalløytnant A. V. Sukomlin kom dit i bil for første gang etter at kamuflasjen var kommet på plass, spurte han forbløffet vaktposten: «Er jeg i Sm olni?» « Ja , dette er Smolni,» svaxte vakten kort. Sukomlin kjente ikke igjen bygningene. D et høye spiret på Peter-Paulfestningen var en hard nøtt å knekke for kamuflasjekommandoen. D e hadde ikke tid til å bygge et utvendig trestillas. Omsider klarte en ingeniør å klatre opp inne i tårnet til hundre meters høyde, og fant et smalt vindu som gav adkomst til en stige på utsiden av tårnet. En arbeider klatret oppover stigen og snekret sammen et stillas som det så ble hengt kamuflasjenett på. Tårnet på Admiralitetet var et enda større problem. D et ble gjort forsøk på å senke et stillas ned på det fra en sperreballong. D et gikk ikke. Etter to ukers mislykte forsøk fikk man tak i en gruppe fjellklatrere, blant dem musikklærerinnen Olga Fersova. D e klatret opp utenpå tårnet og dekte den forgylte overflaten med skittengrå maling. (D et skulle vise seg like problematisk å bli kvitt kamuflasjen da krigen var slutt; det tok flere år og kostet enorme sum mer. Etter diverse andre forsøk som falt i fisk, måtte man igjen ty til ama tøralpinister, som klatret opp og fjernet kamuflasjemalingen med kjemiske løsningsmidler.) Om de tyske flyverne lot seg lure av disse forholdsreglene, er vanskelig å si, men sovjetiske flyvere bedyret lojalt at de ikke lenger kunne skjelne Smolni, Vinterpalasset eller generalstabens bygning. D en siste fredagen i juni innkalte Sjdanov den ene gruppen etter den andre til møte. Arbeidere fra byens og distriktets partiorganisasjoner fikk ordre om å organisere en kjempemessig kooperativ kraftanstrengelse sammen med de militære. Fabrikkene fikk ordre om å holde fire timers militærøvelser daglig i tillegg til de elleve timers arbeidsskiftene. Sjdanov må på dette tidspunkt ha vært klar over de enorme tap som var1 1 Bitsjevski, som har fortalt at Sjdanov reiste på ferie 19. juni, har ikke oppgitt den nøyaktige datoen for hans tilbakekomst, men nevner den i en sammenheng som kan tyde på at datoen var 27. juni. Av offisielle sovjetiske beretninger fremgår det ikke at Sjdanov del tok i noen beslutninger i Leningrad før 27. juni. N a Sasjtsjite N evskot Tverdini (heretter kalt N .S .) som er mest detaljert, nevner første gang Sjdanovs nærvær i byen 27. juni (s. 3 5 ).
148
SOMMERKRIGEN
påført landets styrker på Leningrad-frontene: 11. armé hadde praktisk talt opphørt å eksistere, og 8. armé og den underbemannede 27. armé var uhyg gelig redusert. Han gav ordre om å opprette et frivilligkorps — en hær av sivilister som etter en rask militæropplæring skulle sendes til fronten eller brukes som sikringsstyrke i de bakre linjer. Senere fulgte andre russiske byer eksemplet, men det var Leningrad som gikk foran. Oppgaven ble lagt i hendene på en av partiets propagandaoffiserer, L. M. Antjufejev, og N . N . N ikitin som var formann i foreningen for det frivillige luftvern. D et ble besluttet å innrullere 2 0 0 0 0 0 frivillige i alderen atten til fem ti år. T il å begynne med ble denne styrken kalt «frivilligarm éen», «folkearméen» eller «arméen for ødeleggelse av fascismen». Senere fikk den det offisielle navnet «folkestyrkene». En av partisekretærene i Leningrad, general m ajor A. I. Subbotin, ble utnevnt til sjef for korpset. Våpen og offiserer skulle skaffes til veie av den regulære armé. Uniform er tenkte ingen på. D a Sjdanov først satte i gang, arbeidet han hurtig. D en l .ju l i — dagen etter kunngjøringen om at statens forsvarskomité var opprettet med Stalin som nominell leder — etablerte han sin egen forsvarskomité i Leningrad. Han var selv formann, og medlemmene var partisekretærene Kusnetsov og Sjtikov, regionalsovjetets formann N. V. Slovjev og bysovjetets formann P. S. Popkov. D e ble vanligvis omtalt som «de fem store». Kom itéen fikk myn dighet til å behandle nesten alle operative saker i Leningrad-området. Sjdanov opprettet også «kvartetter» — firemanns-komitéer som skulle ta seg av indus trielle saker i byen og regionen. Troikaer ble opprettet i de enkelte regioner av byen, og en spesiell troika ble dannet for å behandle alle saker som gjaldt ungkommunistene. Sjdanov benyttet seg også av en rekke andre ekstraordi nære, diktatoriske grupper for å sette fart i krigsinnsatsen. Omlegningen av byens industri til krigsproduksjon gikk raskt. I begynnel sen av juli hadde 5 fabrikker begynt å produsere artilleri og 11 fremstilte bombekastere, 12 laget stridsvogner og panserbiler og 14 produserte flam m e kastere. Masseproduksjon av håndgranater var satt i gang i 13 bedrifter, deri blant en leketøyfabrikk og en ovnsfabrikk. Musikkinstrumentverksteder og parfymefabrikker laget landminer. I august var allerede en m illion Molotovcocktails fremstilt av brenneriene i Leningrad, som nå fylte sine flasker med bensin istedenfor vodka. M en produksjonen av krigsviktig materiell støtte på stadig økende van skeligheter. D et oppstod forsinkelser i leveransene av råstoffer og halvfa brikata til industrien i Leningrad, og mange arbeidere var mobilisert til ar méen eller frivilligkorpset eller til befestningsarbeider. Dessuten begynte en del fabrikker å evakuere østover. Mobiliseringen av mannskaper til den regulære armé gikk godt i Lenin grad. T o timer etter at mobiliseringen var kunngjort, hadde allerede 91 prosent av de rulleførte soldatene i Moskva-regionen meldt seg til tjeneste, og i løpet av seks timer hadde 98,2 prosent meldt seg. I løpet av den første uken meldte 212 0 0 0 Leningrad-boere seg frivillig og ble underkastet legeundersøkelse. D et nøyaktige tallet på mannskaper som til slutt ble innrullert i frivillig korpset, kjenner man ikke fordi forskjellige myndigheter opererer med for-
SJDANOV I AKSJON
149
skjellige tall, men det lå et sted mellom 160 0 0 0 og 2 0 0 0 0 0 . Allerede ved ut gangen av innrulleringens første dag, 30. juni, var 10 8 9 0 rulleført, og den 4. juli var tallet kommet opp i 77 4 1 3 . I tillegg til dette ble ca. 9 0 0 0 0 (mest ungdommer som var for unge til militærtjeneste) innrullert i frivillige hjelpepolitiavdelinger. D et første emnet Sjdanov hadde tatt opp ved tilbakekomsten til Leningrad, var befestningsarbeidene. På et møte i Smolni sa han at «tre fjerdeparter av våre anstrengelser» måtte brukes til raskt å opprette et nett av forsvarsverker rundt Leningrad. Nøyaktig det samme hadde kommandanten i Leningrad, general Popov, hatt i tankene da han kom tilbake fra inspeksjonsreisen som han foretok da krigen brøt ut. Han gav ordre om å bygge en sekundær forsvarslinje langs elven Luga, ca. 150 kilometer sydvest for byen. Ingeniørobersten Bitsjevski ble satt i spissen for dette arbeidet, og Leningrads nestkommanderende, gene ral Konstantin P. Pjadisjev, ble utnevnt til sjef for det som skulle bli Operasjonsgruppe Luga — en spesiell armé som hadde til oppgave å forsvare den planlagte befestningslinjen. Militærrådet godkjente prosjektet 25. juni i et møte hvor general Popov, militærrådsrepresentanten N . N . Klem entjev og partisekretærene Kusnetsov og Sjtikov var til stede. Bitsjevski hadde nå et langt mer omfattende arbeidsprogram enn han kunne klare å gjennomføre. Sammen med sin nestkommanderende, oberst N . M. Pilipets, undersøkte han hva som fantes i arsenalet: de hadde 57 0 0 0 landminer, derav 2 1 0 0 0 stridsvognminer. D e tre arméene trengte minst 100 0 0 0 styk ker. D et betydde at det m åtte produseres mellom 3 0 0 og 350 tonn spreng stoff pr. dag. D e ringte til Leningrads sprengstofftrust. D en kunne bare skaffe 25 tonn, og det var ammonal og ikke T N T . D et viste seg at det bare fantes tilsammen 2 8 4 tonn T N T på arsenalene i Leningrad — en situasjon som før te til at professor A. N. Kusnetsov snart m åtte mobilisere all sin skarpsindighet for å finne frem til et erstatningsstoff. D et klarte han også — stoffet var sinal, en blanding av salpeter og sagmugg; i daglig tale ble det bare kalt «A K ». D ette var den første alvorlige mangelen som ble oppdaget i Leningrad. D et skulle ikke bli den siste. Bitsjevski og Pilipets telegraferte til Moskva, og fikk nøyaktig det svaret de kunne ha ventet seg: «Å dekke Deres behov fra Sentrum er umulig. D et fin nes viktigere fronter enn Deres. Bruk Deres lokale ressurser.» D e forklarte situasjonen for Mikhail Basov, sjefen for kommunistpartiets industriavdeling i byen. Basov var en fåm ælt og handlekraftig mann. På dette tidspunkt hadde han vært i sving i to døgn uten et minutts søvn. «Bildet er klart,» sa han. «V il 100 0 0 0 miner i løpet av fem dager være til strekkelig? » D et ville være utmerket. Basov bestilte 4 0 0 0 0 fra Aurorafabrikken og 6 0 0 0 0 fra trelasttrusten. Hvis han ikke kunne skaffe nok sprengstoff fra sprengstofftrusten, ville han få tak i noe fra de lokale byggeavdelingene. Leningrads befolkning ble mobilisert til befestningsarbeidene. A lle som ikke hadde viktigere ting å foreta seg, fikk ordre om å arbeide åtte timers dag med å grave skyttergraver og bygge dekningsrom. Fabrikkarbeiderne
150
SOMMERKRIGEN
skulle yte tre timers ekstraarbeid pr. dag — etter et «normalt» arbeidsskift på elleve timer. I virkeligheten hadde begrepet «arbeidsdag» i vanlig forstand allerede opphørt å eksistere. H ele byens befolkning arbeidet fjorten, seksten eller opptil atten timer i døgnet i industriproduksjonen og med militære pro sjekter. Leningrads bysovjet besluttet at alle vanlige innbyggere av Leningrad, Pusjkin, K olpino og Kronstadt kunne utskrives til pliktarbeide på feltbefestninger, skyttergraver og stridsvognsperringer. Militærrådet gav ordre om at alle større sivile byggearbeider skulle stanses. A lt personell og utstyr ble satt inn i befestningsarbeidene. Den største arbeids styrken som ble disponibel på denne måten, var den som arbeidet på under grunnsbanen i Leningrad. A nført av sjefingeniør I. G. Subkov ble denne orga nisasjonen stilt til rådighet for Bitsjevski i arbeidet med å bygge den planlagte jernringen rundt Leningrad. Arbeidet på Øvre Svir kraftstasjon, ENSO-kraftstasjonen og den tilhørende høyspentlinjen ble også innstilt. Enda en beslutning ble tatt av Sjdanov denne skjebnesvangre fredagen den 27. juni. Heretter skulle ingen fabrikksirene, ingen lokomotivklokke eller kirkeklokke lyde i Leningrad annet enn for å varsle flyangrep. Lite ante Sjdanov at den dag ikke var fjern da ingen sirene kunne lyde — fordi det hverken fantes damp eller elektrisitet i byen. Derfor var det ingen sirener som ulte og ingen klokker som ringte da et kjempestort frakttog på enogtredve vogner, trukket av to lokomotiver, rullet ut fra lasterampene på Oktoberstasjonen ved daggry den niende dagen etter angrepet. Toget var lastet med over en halv m illion verdifulle gjenstander fra Eremitasjen. Et ekstra lokomotiv kjørte foran for å rydde sporet. Så kom det lange toget: to kraftige lokomotiver, en pansret vogn som inneholdt de mest verdi fulle gjenstandene, fire pullmanvogner med andre spesielle skatter, en flatvogn med et luftvernbatteri, toogtyve godsvogner fylt med malerier, statuer og andre kunstgjenstander, to passasjervogner — en for museumsarbeiderne under ledelse av professor Vladim ir T . Levinson-Lessing, og en for den m ili tære vaktstyrken — og til slutt enda en flatvogn med luftvernskyts. E>ette toget skulle egentlig ha vært brukt til å evakuere utstyr fra Kirovverkene. Men planene ble endret. Evakueringen av Kirov-verkene ble ut satt, og professor Orbeli fikk det imponerende togsettet til rådighet for å sikre sine kunstskatter. Siden tirsdag morgen hadde Orbeli, kledd i en blå kjeledress, overvåket pakkingen av sine skatter: Rembrandts H ellig e fam ilie, som N ikolai M ikejev med den største varsomhet hadde fjernet fra rammen og som deretter ble pla sert i en pakkasse forsterket med planker og beskyttet med lag på lag av papir; alle Tizian’ene, Giorgione’ne, El G reco’ene, Rubens’ene, M urillo’ene, Van Dyck’ene, Velasquez’ene, D a Vincis madonnaer — M adonna U tta og M adonna Benois — og Rafaels — M adonna A lba, M adonna Conestabile — alle i sine gylne rammer; og Rembrandts D en fortapte sønns hjem kom st, et kjempemaleri på 3,8 ganger 3 meter som var plasert i en egen kasse. Her var muséets berømte A thena Ballada og den praktfulle samlingen av
SJDANOV I AKSJON
151
diamanter, kronjuveler og kunstgjenstander i guil. Sammen med dem reiste marmor-Venus’en som hadde tilhørt Peter I og som de gamle bojarer kalte «den hvite djevel». Og her var også Rastrellis skulptur av Peter og hans samling av voksfigurer, omhyggelig pakket i store kasser med påskriften: «Voksfigurer — må ikke slippes.» Kassene var først blitt stablet opp i Eremitasjens store søylehall, populært kalt «pengehallen». Soldater og marinegaster hadde lastet dem opp på bilene som gjennom hele natt til 1. juli hadde kjørt forbi Vinterpalasset og Erem itasjen i en tilsynelatende endeløs konvoi. Lastebilene rullet nedover Nevski Prospekt i halvmørket, for ennå var de lyse netter ikke slutt i Leningrad. Aldri hadde en så verdifull toglast rullet på russiske jernbanespor. Idet toget langsomt kjørte ut fra stasjonen, stod O rbeli ved enden av plattformen. Tårene trillet nedover kinnene hans. Først da den siste vognen med luftvernbatteriet var forsvunnet, snudde han seg og gikk. En halv m illion gjen stander var evakuert. En million til ventet på tur.
15
De hvite svaner
lyse sommerdresser, og damenes dekolletasje gnistret av diamanter. D e satt under den stripete markiseduken ved G loria og den gylne svane, pratet dovent, spiste dessertis og nippet til farvede drinker som de drakk gjennom sugerør. Intet i verden lot til å bekymre dem. D e hadde ikke hastverk. D e satt makelig i skyggen og betraktet verden gjennom mørke briller. D e ventet. D e ventet på tyskerne, tenkte N ikolai Mikhailovski, en journalist som nettopp var kommet til Tallinn. D e ventet på tyskerne — og det affiserte dem ikke det ringeste om noen la merke til det. På den andre siden av gaten ble det slått opp nye plakater. «K am erater!» stod det. «Stå opp som én mann i forsvaret av vårt liv og vår frih et!» Bortover gaten raste militærbiler med gulbrun kamuflasjemaling. Lastebi ler rumlet forbi. Folk stimlet sammen foran butikkvinduene langs boulevar den og leste de nye bulletinene som var slått opp. La mennene i de lyse dressene merke til hva som foregikk? Mikhailovski trodde ikke det. Han slentret langsomt gjennom Kadriorg-parken. Svanene seilte grasiøst over dammen. En liten bekk rislet over steinene, og duene trip pet omkring på de nyfeide gangstiene. Ekorn hoppet elegant m ellom trærne. D et hele virket så fredfylt. M en ingen visste bedre enn Mikhailovski hvor falsk illusjonen av fred og trygghet var. I månedene før krigsutbruddet hadde han oppholdt seg en god stund i de baltiske statene. Han kjente farene som lurte bak den glitrende overflaten. Om dagen var butikkene fulle av kunder, og folk spaserte make lig i parkene. Men om natten smalt skuddene — femtekolonnen var i arbeide. Russerne tok ingen sjanser. Marine-skribenten Vsevolod Visjnevski gikk omkring «væpnet som en cowboy», som han selv sa — med en automat pistol i beltet og en karabin på ryggen. Anatoli Tarasenkov, en annen skri bent, hadde håndgranater i gassmaskehylsteret og et gevær under armen, og Visjnevski påstod spøkefullt at han helst ville hatt en liten feltkanon også. Sovjet-veldet var langt fra sikkert. D e strengeste sikkerhetstiltak stod frem deles ved makt. M an måtte ha et særskilt visum for å reise inn i de baltiske statene fra Sovjetunionen, og et slikt visum var vanskelig å få. På grensene mellom de baltiske landene var det spesiell kontroll for å holde rede på alle bevegelser mellom Latvia og Estland, mellom Litauen og Latvia. Mange russere ville nødig dra til de baltiske områdene, for de visste hvor
M
en n en e
hadde
DE HVITE SVANER
153
utrygge forholdene var. N oen av hustruene til marineoffiserene som ble sta sjonert i Riga, nektet å reise dit sammen med sine menn. D e hadde hørt for mye om latviske nasjonalister, om terrorister, snikskyttere og bombeatten tater. I dagene fra 13. juni og fremover — samtidig som Tass-kommunikéet kategorisk aw iste alle rykter om krig — var spesielle avdelinger av det sov jetiske hemmelige politi blitt konsentrert i de største baltiske byene. D e gikk straks i gang med å foreta massearrestasjoner. I Litauen ble kanskje 35 0 0 0 personer tatt i forvaring. Antallet var av samme størrelsesorden i Estland og Latvia; det totale antall var nær 100 00 0 . Politiet slo ned på tidligere medlemmer av ikke-kommunistiske partier, tidligere militære, politifolk, prester, forretningsmenn, velstående bønder og en rekke andre kategorier. Folk som var blitt arrestert i de første månedene av sovjet-styret, ble hentet ut fra fengselscellene og stuet ombord i gods togene som begynte den lange reisen østover til fangeleirene i Sibir. Utrenskningen var langt fra fuliført da krigen brøt ut. Mange satt frem deles i fengslene i Vilnius, Kaunas, Riga og Tallinn og ventet på å bli trans portert østover. Politiet var heller ikke så nøye med hvem de arresterte. Sov jetiske publikasjoner fra de senere år bemerker nokså forsiktig at «under de forhold som hersket under den stalinistiske persondyrkelse ble det gjort ikke så få feil». Vladim ir Rudni, en ung pressemann fra Moskva, var vitne til aksjonen i Riga. Den 17. juni ble hele partiorganisasjonen i Riga mobilisert for å hjelpe til med arrestasjonene. Blant dem som ble mobilisert — det oppdaget man senere — var det adskillige medlemmer av den latviske undergrunnsbevegel sen, som beskyttet sine meningsfeller etter beste evne og klarte å få arrestert en mengde mennesker som enten var nøytrale eller tilhengere av kommunis men. Senere på kvelden, da Rudni gikk gjennom gatene i Riga, hørte han plut selig skyting. D et viste seg å være en oberst i den latviske nasjonale armé som var i ildkamp med en N K VD -avdeling og forsøkte å berge en ladning våpen og radiosendere. Mens Rudni så på skuddvekslingen, kom en ung latvisk kvinne bort til ham, og de kom i samtale. Hun sa til Rudni at han burde se å komme seg ut av byen jo før jo heller, for hun visste at krigen snart ville bryte ut og at tyskerne ville innta byen ganske hurtig. Rudni ble sint. Denslags snakk spredte panikk. D et var jo nettopp derfor arrestasjonene ble foretatt — for å ta knekken på femtekolonnen så man ikke skulle oppleve en gjentagelse av det som skjedde i Spania. «Reis herfra, jeg ber Dem innstendig. Reis,» sa kvinnen og forsvant i kveldsmørket. Senere møtte Rudni to kolleger — Vjatsjeslav Susojev og dramatikeren Sergei Mikhalkov, en usedvanlig høy og mager mann; han var en meter og seksognitti på strømpelesten og veide bare åtteogseksti kilo. T il Rudnis store overraskelse hevdet også M ikhalkov at krigen var meget nær forestående; det var bare dager om å gjøre.
154
SOMMERKRIGEN
«Sludder,» repliserte Rudni irritert. «Slike historier kan du slå i nybe gynnere i sivilforsvaret.» «Vent og se,» sa Mikhalkov rolig. «Tiden vil vise hvem som har rett.» D e tre skribentene satt og drakk vin i den gamle kjelleren i Fokstrotdil. D et ble ikke sagt noe mer. Men Rudni kom aldri til å glemme denne sam talen. Sovjet-myndighetene gav ikke befolkningen noen forklaring på hva som foregikk. Panikk og rykter grep om seg. N K V D sendte en god del sov jet-til hengere til Sibir, mens mange bitre motstandere slapp helskinnet fra det. Følgen var at det hatet mange baltere allerede følte mot sine sovjetiske her rer, flam met opp med ny kraft. Den krisepregede aksjonen understreket klart med hvilken tvetydighet sovjet-ledelsen betraktet muligheten for en kon flikt: på den ene side ble krigsforberedelsene foretatt med hysterisk hast verk, på den annen side ble alt snakk om krig fordømt som forræderi.1 Latvierne, estlenderne og litauerne hadde ingen grunn til å hilse den sovje tiske innmarsjen i 1940 med noen glede. D e hadde vært uavhengige og hadde hatt det godt. D e hadde sterke nasjonale følelser, var lidenskapelige anti kommunister og nærte et ofte sjåvinistisk hat mot russerne. I tusen år hadde de baltiske landene hatt en sterk tysk befolkningsmino ritet. Tyskerne hadde spilt en ledende rolle i landenes kulturelle, økonomiske, politiske og militære liv. Selv i St. Petersburg hadde tyskerne vært en viktig faktor. Mange slo seg ned der for godt i Peters og Katarinas tid. Den tyske innflytelsen i Rom anov’enes hoff hadde vært sterk, og mange mente at dette var hovedårsaken til tsar-dynastiets endelige sammenbrudd. D a russerne overtok makten, bestod den tyske minoriteten i Latvia av ca. 6 0 0 0 0 mennesker, som var lidenskapelige Hitler-tilhengere og hadde sluttet seg sammen i 2 6 8 nazistiske organisasjoner. Omkring 52 0 0 0 av disse tysker ne ble repatriert i oktober—desember 1939, men offisielle tyske misjoner var opprettet både i Riga og Tallinn, og så sent som 7. mars 1941 forsøkte Berlin fremdeles å skaffe dem konsulær status. I alle de baltiske statene eksisterte det sterkt nasjonalistiske, anti-sovjetiske undergrunnsorganisasjoner, foruten et nett av tyske spioner. Sovjetiske etter retningsagenter hadde ligget i krig med dem i månedsvis. D e avslørte en spion i koderommet i det latviske utenriksdepartement. Fra ju li 1 9 4 0 til mai 1941 klarte N K V D å rulle opp 75 nasjonalistiske grupper i Litauen. I løpet av 1940 og første kvartal av 1941 arresterte N K V D 6 6 fastboende tyske etterretningsagenter og 1 5 9 6 andre agenter. Av disse ble 1 33 8 tatt i de vest lige områdene, i de baltiske statene og Ukraina.2 Forut for angrepet på Sovjetunionen opprettet tyskerne i 1 9 4 0 en spesiell organisasjon som ble kalt Brandenburg-800 og som hadde til oppgave å fore1 Da ordren om beredskap nummer 1 ble mottatt i Kingisepp etter midnatt 22. juni, spurte major Pavlovski sin sjef, general Elisejev, om årsaken kunne være at noe var skjedd mellom Sovjetunionen og Tyskland. General Elisejev svarte skarpt: «Begriper De hva det er De står og sier? Ta Dem sammen! Ord er ikke spurver.» 2 Et antall på 5 0 0 0 i perioden 1 9 3 9 -4 1 er oppgitt i Istorija VO VSS, bind 1. Røde Stjerne oppgir samme tall for de elleve siste måneder før krigsutbruddet (1 4 . mai 19 4 5 ). (V. V. Platonov, Eto Bilo Na Buge, Moskva 1966 s. 24.)
DE HVITE SVANER
155
ta avlednings- og splittelsesmanøvrer bak de russiske linjene — sprengning av broer, blokkering av tunneler, angrep på forsvarsanlegg i de bakre linjer og lignende ting. Organisasjonen skulle samarbeide med agenter som allerede befant seg i Sovjetunionen — nasjonalistiske og andre anti-sovjetiske grupper. «T il rådighet for den tyske generalstab,» rapporterte admiral Canaris, sje fen for det tyske Abwehr, den 4. juli 1941, står et stort antall grupper av agenter fra den lokale befolkning, dvs. russere, polakker, ukrainere, finner, estlendere osv. H ver gruppe omfatter 25 eller flere menn. En tysk offiser står i spissen for hver gruppe. Grup pene bruker erobrede sovjetiske våpen, militære lastebiler og motorsykler. D e er i stand til å trenge igjennom de sovjetiske bakre linjer til en dyb de av mellom 60 og 300 kilometer foran de fremrykkende tyske arméer, som de avlegger rapport til om sine observasjoner ved hjelp av radio. De konsentrerer seg særlig om å skaffe opplysninger om russiske reservestyr ker, jernbanenes og veienes tilstand og dessuten om alle tiltak fienden gjennomfører. Blant nasjonalistgruppene i Litauen var Unionen av litauere, D en litauiske aktivistfront og Kom itéen for redning av Litauen. I Latvia var det blant annet Perkinkrust’ene og i Estland den såkalte Øst-legionen og Redningskomi téen, som også ble kalt «ismailittene» og «kaitselittene». Estienderne hadde før krigsutbruddet organisert såkalte Erna-bataljoner som hadde til oppgave å drive splittelsesaktivitet bak russernes linjer. D et hersket en meget spent atmosfære i Latvia i ukene før krigsutbruddet. D et oppstod en rekke mystiske skogbranner som det sovjetiske politiet mente var påsatt av latviske nasjonalister. I mange landsbyer var kulakkene — de mer velstående bøndene — i åpent opprør mot Sovjetunionen. Agitasjonen mot regimet var omfattende. Våronna hadde gått tregt på grunn av en vok sende m otvilje blant de fattige bøndene mot å slutte seg til sovjetiske land bruksprosjekter. På sagbrukene ble det gjort sabotasje. Fra prekestolen gav prestene fritt uttrykk for sitt fiendskap m ot sovjet-makten. Men ingen steder var situasjonen mer tilspisset enn i Litauen. D en litauiske aktivistfronten var blitt opprettet i Berlin den 17. november 1 939 av oberst K a 2 ys Sjkirpa, Litauens tidligere militærattasjé i Tyskland. Han utformet et program for frigjøring av Litauen, og 24. mars 1941 smuglet han inn i lan det direktiver for et nasjonalt opprør som skulle falle sammen med det tys ke angrepet. LA F-celler med fra tre til fem personer i hver ble tildelt hver sine opp gaver: overtagelse av politistasjoner, telefonsentraler osv. Umiddelbart før krigsutbruddet hadde LAF etter sine egne beregninger 3 6 0 0 0 medlemmer. Organisasjonen ble berørt — men ikke alvorlig — av den sovjetiske arrestasjonsbølgen 14. juni. D et ble opprettet to kommandosentra, et i Vilnius og et i Kaunas. D et fantes også andre nasjonalistorganisasjoner i Litauen: Den litauiske forsvarsliga, Jernulven i Sakiai, Den litauiske frihetsarmé i Siauliai og U ni onen av litauiske frihetskjempere.
156
SOMMERKRIGEN
Balterne ble sterkt oppmuntret av tyskernes åpenlyse forberedelser til an grep. Henim ot midten av juni gad ikke tyskerne lenger å legge skjul på hva de drev med langs den baltiske grensen. Ingeniør tropper arbeidet helt åpen lyst med å rigge opp skytestillinger og observasjonsposter, med å forsterke broer på veiene til grensen og legge ut pongtonger langs elvene. N oen ste der ble nye m inefelter lagt ut, andre steder ble gam le m inefelter tatt bort. Fra ca. 17. juni begynte tyske offiserer i bil å avpatruljere grensen for å stu dere terrenget og deployeringen av sovjetiske tropper. N atten til 20. juni kom det til skuddveksling nær Buraki, der en gruppe tyske speidere forsøkte å trenge inn på sovjetisk område. T re ble skutt og to tatt til fange. D a krigen kom, oppstod det hurtig kaos i de baltiske landene. Sovjetmyndighetene var så usikre på befolkningen at de ikke gjorde noe forsøk på å beordre mobilisering; slike tropper kunne de så allikevel ikke stole på. Som følge av dette hadde selv elementer som var lojale mot Sovjetunionen, ingen våpen og ingen midler til å forsvare seg m ot tyskerne eller mot antisovjetiske latviske, litauiske og estniske nasjonalistgrupper. D e tidligere litauiske, latviske og estniske arméene var inkorporert i Den røde armé, hvor de utgjorde tre territoriale korps — det 29- (litauiske), det 24. (latviske) og det 22. (estniske). Hvert av korpsene bestod av to geværdivisjoner med tilhørende artilleri-, sambands- og ingeniøravdelinger. D e fles te av dem befant seg i sommerleirer da krigen brøt ut, og ingen av dem spilte noen nevneverdig rolle i forsvaret av den baltiske kyststrekningen — sannsynligvis fordi sovjet-kommandoen nærte sterk tvil om deres lojalitet. Hverken D et baltiske militærdistrikt under generaloberst F. I. Kusnetsov eller Østersjøflåten under admiral Tributs hadde noen planer for evakuering av sine styrker eller av sivilbefolkningen. De hadde overhodet ingen planer for noen form for operasjoner på baltisk område. D et de sovjetiske krigsplanene omfattet, var bare krig på fiendens område. D et stod ikke et ord i direktivene om hvordan en eventuell kamp på egen mark skulle føres. På mindre enn fireogtyve timer var Kaunas radio besatt av den litauiske undergrunnsorganisasjonen. K lokken 11.30 proklamerte kringkasteren Litau ens uavhengighet og dannelsen av en nasjonal regjering anført av Sjkirpa og med general Rastikis (som også var i Berlin) som forsvarsminister.1 Litau iske undergrunnsgrupper besatte politistasjonene og fengselet, satte politiske fanger på frifot og overtok kontrollen over telefonsentralene. Kampene m el lom litauerne og de sovjetiske troppene var harde. Omkring to hundre litauere ble drept i slaget om Kaunas, og antagelig noe slikt som to tusen i andre byer og landsbyer. D a generaloberst Georg von K iichler marsjerte inn i Kaunas i paradeformasjon den 25. juni i spissen for tyskernes 18. armé, var det de litauiske opp-1 1 Sjkirpa fikk en temmelig kjølig mottagelse da han avla rapport om dette i Wilhelmsstrasse senere på dagen 23. juni. Han fikk en røffel fordi han ikke hadde rådført seg med Utenriksdepartementet, og tyskerne ble ikke formildet da han forsvarte seg med at han den 19. juni hadde sendt dem et memorandum hvor han forklarte hele planen. Som kjent endte det med at tyskerne ikke tillot uavhengige regjeringer eller marionettregjeringer i noen av de baltiske land. (Documents on German Foreign Policy, serie D, bind X III).
DE HVITE SVANER
157
rørerne som hadde kontroll over byen. D e regnet med at omkring 100 0 0 0 mennesker hadde sluttet seg til oppstanden. A ltfor snart ble det tydelig at den militære barriere som russerne hadde håpet å skape i de baltiske statene som en trygg forsvarssone og beskyttelse for Leningrad, i virkeligheten var en dødsfelle. Ingen var trygg i dette området. Ved fronten ble russerne overveldet av tyskernes lynhurtige panserfremstøt. D e var avskåret fra forbindelsen med sine hovedkvarterer og isolert i fiendtlige land hvor hver landsby kunne skju le et bakhold og hvor en dødelig fare kunne åpenbare seg bak hvert gatehjør ne. Tyske fallskjermtropper dalte ned ute på landsbygda. Tyske agenter, lo kale patrioter og grupper av fiendtlige elementer lot til å materialisere seg ut av ingenting. M ajor M. P. Pavlovski tjenestgjorde i kystforsvarets hovedkvarter i Kingisepp i Estland (ikke å forveksle med Kingisepp ved elven Luga i Russiand, øst for N arva). I de siste ukene før krigen brøt ut hadde han vært sterkt bekymret over den lokale befolkningens holdning. En tysk agent ved navn Rosenberg var blitt avslørt og arrestert blant arbeiderne som bygde artilleri stillinger for 315., 317. og 318. kystbatteris 18-centimeters kanoner. Tyske o f fiserer hadde dukket opp midt i det nye befestningsområdet — det het seg at det var en krigsgrav-gruppe som var kommet for å ordne med overføring til hjemlandet av de jordiske levningene av tyske soldater som var falt i den første verdenskrig. D et var vanskelig å skaffe lojale arbeidere til artilleri stillingene. Om natten ble det hørt skyting i området rundt Tallinn. Med krigsutbruddet ble Pavlovskis bange anelser om den lokale befolk ning fullt ut bekreftet. Denne søndagskvelden ble en ung sovjet-offiser skutt idet han kom ut av en restaurant i Kingisepp. Neste morgen vrimlet det av anti-sovj etiske flyveblader i gatene i Kuressaare. D e oppfordret befolkningen til å hjelpe de fremrykkende tyske arméer. Væpnede grupper dukket opp nær Virtsu og Lihula. Radiomeldinger i kode til tyske agenter ble oppsnappet. I nærheten av Pårnu slapp tyskerne ned en hel bataljon fallskjermjegere. N år som helst kunne sovjetiske avdelinger bli angrepet i ryggen. Situasjonen i Riga var enda verre. Tyskerne bombet byen i krigens første timer, og anti-sovjetiske snikskyttere gikk i stilling i gatene. D et fantes prak tisk talt ingen tropper til å opprettholde ro og orden — bare infanterika detter og et N KVD -regim ent. D e andre militæravdelingene i byen var ikke kamp tropper: D et baltiske distrikts stab, forsyningsavdelinger og et stabs regiment. D a tyskerne slapp fallskjerm jegere ned i Riga, fantes det ikke tilstrekkelig mange sovjetiske patruljer til å nedkjempe dem. Grupper av arbeidere ble mobilisert for å hjelpe til, og et dusin mindre slag ble utkjempet rundt om i byen under forsøkene på å gjenopprette orden. En skvadron mineleggere under viseadmiral V. P. Drosd kom inn til Riga mandag kveld 24. juni. D et raste flere branner og det var spredt skyting i nærheten av havnen. Drosd gav mannskapene ordre om å sette alle krefter inn for å laste ski-
158
SOMMERKRIGEN
pene med miner og ammunisjon. Selv maskinmannskaper og andre ikkestridende ble satt i sving. «Hvem som skjøt og hvorfor de skjøt, var det ingen som hadde anelse om,» fortalte Drosd senere noen kolleger. «V i visste ikke hvem som hadde satt på brannene. V åre tropper hadde allerede forlatt byen. D et fantes ingen sovjetiske politifolk. D et gikk rykter om at tyskerne nærmet seg byen. M a rinegastene mine grep to provokatører rett utenfor porten til depotet. Men 'hvem skulle de overlevere dem til?» Så snart Drosd var ferdig med å laste inn minene, stakk han til sjøs med sin skvadron. «D et er mye fredeligere til sjøs,» bemerket han. For admiral Tributs, Østersjøflåtens sjef, var det åpenbart at de nye frem skutte posisjonene i de baltiske statene var så utrygge at hele flåten var i fare. A lle de innvendinger han hadde hatt m ot Stalins kjepphest med frem skutte baltiske baser, hadde vist seg å være vel begrunnet. Admiral Tributs gikk ut fra at Riga ikke ville være stort tryggere enn Libau og Ventspils, som falt i løpet av to—tre dager. Myndighetene i Riga hadde fått panikk over latviernes fiendtlige holdning og hadde så godt som opphørt å funksjonere. Latviske nasjonalister begynte sporadisk snikskyting fra hustakene. Tyske fallskjermtropper og sabotører truet marinebasen i UstDvinsk. Tributs gav ordre om å evakuere Riga. Men dette bød på vanskeligheter. Tyskerne hadde lagt en mengde miner i Irbenstredet, og admiral Drosd hadde ikke mange nok minesveipere til å rydde en led for sin retirerende skvadron. D en eneste minefrie led mot øst og mot Tallinn gikk gjennom det smale og grunne Muhu-Våin-sundet mellom fastlandet og Moonzund-øyene. Drosds minste fartøyer kunne uten vanskelighet ta seg igjennom denne passasjen. Men dessuten hadde han tungt lastede fartøyer — og så var det Østersjøflåtens stolthet, den 7 000-tonns krysseren K irov som var bygd i 1936. Større fartøyer hadde ikke gått gjennom Muhu-Våin-sundet siden den første verdenskrig, da det russiske slagskipet Slava tok seg igjennom der på flukt for tyske krigsskip. Senere var sperrefartøyer fylt med sement blitt sen ket i kanalen. Valget var vanskelig. M en heller enn å risikere å gå gjennom de tyske minefeltene, bestemte Drosd seg til å prøve å presse K irov gjennom den trange kanalen. Taubåter og trålere ble satt i gang med å gjøre de grunneste partiene dypere. Lasten ble flyttet over til mindre og lettere fartøyer. Ende lig klarte lastebåten V toraja P jatiletka (som hadde vært underveis til tysk havn natten mellom 21. og 22. juni) å komme igjennom. Bare K irov og den kraftige isbryteren K . V oldem ars lå ennå i Riga. Drosd kunne ikke vente lenger. Tyskerne hadde nådd Rigas utkanter 27. juni. Om kvelden den 29-, da arbeidet i den nordlige del av kanalen ennå ikke var fuliført, førte Drosd sine gjenværende fartøyer under eskorte av ja gerne Stoiki, Sm etlivi og Grosjasjtsji inn i den trange kanalen. Senere sa Drosd at denne turen var verre enn noe slag han hadde kjempet i. D et begynte godt. Men da de nådde stedet hvor sperreskipene fra den før
DE HVITE SVANER
159
ste verdenskrig var blitt senket, skrapte krysseren bunnen — først mot sanden og så mot sementen. Den stanset. «V i skalv der vi stod på broen. Men vi var nødt til å skynde oss mens det ennå var mørkt,» sa Drosd. «Igjen gav jeg ordre om sakte fart forover. Krysseren rørte litt på seg.» Bøyer med små lykter markerte den riktige kursen i den fordypede kana len. Krysseren styrte omhyggelig langs denne ruten, men ved midnatt gikk den på grunn. Taubåten klarte å trekke den av. Men like etterpå gikk den på et undervannsskjær. Det tok tre timer å få den flott. Neste dag stod Drosd1 ennå på broen da K trov seilte inn til Tallinn. Det var i grevens tid flåten kom seg ut av Riga. Den 29. juni trengte en gruppe tyske stridsvogner inn i Riga på Bauski-chausséen og satte kursen for broen over Dvina (Daugava). T o veibræ r var allerede sprengt, og tysker ne kjørte mot jernbanebroen, som ennå var intakt. D et var plassert et tonn høyeksplosivt sprengstoff under broen, men tennsatsen virket ikke. Russerne kastet frem noen avdelinger fra 10. og 125. geværdivisjon og N KVD -regim entet. Ved hjelp av et pansertog klarte de å ødelegge tre tyske stridsvogner som hadde forsert broen. D eretter gjorde løytnant S. G . Baikov og syv ingeniørsoldater et nytt forsøk på å sette av sprengladningen — og denne gang lykkedes det. Baikov ble selv drept i eksplosjonen. Da tyskerne ikke klarte å ta Riga ved direkte innfall, gjorde de en omgå ende bevegelse og rykket frem fra sydøst. De splittede sovjetiske avdelingene trakk seg hastig tilbake langs Pskow eien til Sigulda. Den 1. ju li kunne tys kernes 26. armékorps marsjere inn i Riga. Bare ti dager hadde krigen vart, noterte admiral Pantelejev, og flåten had de allerede tapt hele den baltiske kyststrekningen opp mot Tallinn. N å måt te den gjøre seg klar til å kjempe for livet fra sin hovedbase. T il tross for alt det arbeide som fylte nesten alle døgnets timer, kunne Pantelejev og hans kolleger ikke bli kvitt spørsmålet som lå og gnog i dem: hva var det som hadde skjedd ved fronten, og hvorfor hadde retretten vært så plutselig og så dyptgående?1 1 Drosd omkom ved en usedvanlig ulykke vinteren 1 9 4 1 -4 2 . Han kjørte på isen mellom Kronstadt og Leningrad i sin bil, kjørte ut i et bombehull og druknet. (Kusnetsov, Oktjabr nr. 8, august 1968 s. 170.)
16
Den røde armé gjør retrett
om ikke de aller fleste, av Leningrads innbyggere, som i årevis hadde fått tutet ørene fulle av propaganda om Sovjets militære makt, virket det helt opplagt at Den røde armé i løpet av noen få dager ville ta igjen med tyskerne og begynne å drive dem tilbake over grensen og inn i D et tredje rike. En slik slutning virket ganske plausibel på grunnlag av det folk kunne lese i Leningrads k a j a Pravda: D er fikk de vite at nedskutte tyske flyvere hadde fortalt at de tyske soldatene ikke var lystne på å slåss, at tyske arbeidere hadde satt fyr på marinedepotene i K iel og at finske soldater deserterte til de russiske linjer fordi de ikke ville utføre de ordrer de hadde fått av sine sjefer. Selv offiserene i Leningrad hadde ingen klare begreper om den enorme katastrofe som nå hadde begynt å utvikle seg. General Dukhanov oppdaget dette et par dager etter krigsutbruddet da han snakket med sjefen for in fanteri-akademiet i Leningrad, oberst G. V. Mukhin, en fin offiser og en mann som snart skulle delta med heder i byens forsvar. Dukhanov ble sjokkert da det gikk opp for ham at Mukhin virkelig trodde at krigslykken snart ville snu seg langs hele fronten. Av de offisielle kommunikéene Mukhin hadde lest, hadde han ikke greid å fatte at tyskerne allerede stod mer enn hundre og femti kilometer inne på sovjetisk område. Sannheten var at om kvelden den 23. juni hadde tyskernes fryktede 4. pansergruppe alle rede slått en ett hundre og førti kilometer bred kile mellom russernes 8. armé og 11. armé. D en 25. juni stod tyske avdelinger ett hundre og femti kilometer inne i D et baltiske militærdistrikt (navnet var nå blitt endret til nordvestfron ten) i retning mot Dvinsk, og nesten to hundre og femti kilometer inne i Russland i retning mot Vilnius og Minsk. Ingen i Leningrad visste dette, ikke engang distriktskommandoen i generalstabens bygning. Pressen fortsatte å hevde at de tyske proletarene i nazi-hæren ville reise seg mot H itler og hjelpe russerne til seier, og at den tyske armés ånd var knust. N oen bedriftsaviser om talte endatil krigen som en vits, og så sent som i ju li kunne man i tidsskriftet Leningrad lese en dårlig limerick som fremstilte hele affæren som en slags gigantisk skøyerstrek. Om forvirringen var stor i Leningrad, så var den nesten total i overkom mandoen i Moskva. D et hadde den vært helt siden krigen brøt ut. K lokken 21.15 den 22. juni ble det sendt ut ordre til alle kommandoer ved fronten om å sette i gang en øyeblikkelig motoffensiv for å drive tyskerne tilbake over grensen. Den baltiske kommandoen, som skulle handle i samarbeide med or m a n g e ,
F
DEN RØDE ARMÉ GJØR RETRETT
16 1
vestfronten, fikk pålegg om innen fireogtyve timer å drive tyskerne over grensen m ot området ved Suwalki. Bare et hovedkvarter som var helt i vill rede om den faktiske situasjon, kunne finne på å sende ut en så optimistisk ordre.1 Så urealistiske disse instruksene enn var, forsøkte general Kusnetsov å ut føre dem — med en endring: han forandret operasjonens retning fra Suwal ki til Tilsit. Et krigsspill basert på en offensiv m ot T ilsit var blitt holdt kort tid i forveien, og hans offiserer kjente dette terrenget. Dessuten hadde han ti timer tidligere gitt ordre om et angrep mot Tilsit, og den kunne han ikke godt kansellere. Forandringen av operasjonsretningen til T ilsit innebar at det ikke ville bli noe samvirke med sentralfrontens offensiv, men det ser ut til at Kusnetsov ikke tenkte på det. Operasjonen var dømt til fiasko. D et var ikke tid til å forberede den, han hadde altfor liten flystøtte, artilleriet var sluppet opp for ammunisjon og hadde ikke nok trekkvogner, og stridsvognene hadde svært lite drivstoff igjen. Kusnetsov hadde bare sporadisk forbindelse med sine arméer, og hans arméer hadde like dårlig samband med sine divisjoner. General Sobennikovs 8. armé gjorde et heroisk forsøk på å gjennomføre motoffensiven. Men hans stridsvogner kom i frontal kollisjon med tyskernes 4. pansergruppe, og storparten av de dyrebare sovjetiske stridsvognene ble ødelagt. En av de avdelinger som var med på denne desperate aksjonen, var den sovjetiske 28. stridsvogndivisjon under kommando av oberst (senere armé general) Ivan D. T sjern j akhovski, en begavet panseroffiser. Han fikk ordren mens hans styrker var på ilmarsj mot fronten. H an hadde hverken tid til re kognosering eller andre forberedelser. Hans 55. stridsvognregiment var alle rede involvert i ildkamp med tyskernes 1. stridsvogndivisjon, og Tsjernjakhovski bestemte seg til å forsøke å rykke frem mot Siauliai med hjelp fra restene av 125. geværdivisjon. Han angrep klokken 10.00 den 23. juni og drev tyskerne fem kilometer tilbake. E t kompani tyske motorsyklister ble fullstendig utslettet på veien m ellom Kaltinenai og Raseinjai. Et stykke lenger nord angrep den sovjetiske 2. stridsvogndivisjon en tysk panserkolonne som avanserte langs Tilsit-Siauliaiveien. Slaget utviklet seg hurtig til det første store pansersammenstøt på nord vestfronten; det raste over et område på nesten seksti kilometer, og nesten 1 0 0 0 stridsvogner deltok i det. Den sovjetiske 2. stridsvogndivisjon utslettet over 4 0 tyske stridsvogner og 18 kanoner nær Skaudvile. Men før dagen var slutt, var 2. divisjon omringet av det tyske 41 . motoriserte korps. Med støtte 1 «Nå er det ikke vanskelig å se at den beslutning som ble tatt av sovjet-arméens over kommando om kvelden på krigens første dag, ikke på noen måte var i samsvar med den situasjon som faktisk eksisterte. Dessuten gav den ikke grunnlag for en konsentrasjon av styrkene og organiseringen av en meget komplisert operasjon,» kommenterer general major P. Korkodinov, en konservativ og meget klartenkt militær-kritiker. (Vojenno-Istoritsjeskii Sjurnal nr. 10, oktober 1965 s. 33.) På grunn av brutte sambandslinjer hadde overkommandoen et meget ufullstendig bilde av situasjonen ved fronten. (Sjtemenko, op. cit., s. 2 8 - 2 9 .) 11. D e 900 dagene
162
SOMMERKRIGEN
fra det 12. sovjetiske mekaniserte korps kjem pet divisjonen seg ut av fellen med store tap. Om morgenen den 25. juni hadde Tsjernjakhovskis 28. divisjon 8 4 strids vogner; storparten av dem var gamle. D a natten falt på, hadde den mistet samtlige panserkjøretøyer. D en var ikke lenger en stridsvogndivisjon, bare en sørgelig rest av en kampavdeling. Moskva tok i all hast den kampkraftige 21. pansergruppe ut av stavkaens reservestyrker og gav den ordre om å for søke å holde nordbredden av den vestlige Dvina — som overkommandoen trodde lå ett hundre og tyve kilometer bak fronten. 21. pansergruppe stod under kommando av armégeneral D . D . Leljusjenko, en hard og erfaren panseroffiser. Han hadde organisert dette korpset våren 1941 og valgt meget dyktige offiserer. N ikolai I. Voikov, en mann med både bred teoretisk bakgrunn og stor kamperfaring, var sjef for 4 2 . stridsvogndi visjon. 46. stridsvogndivisjon ble ledet av V asili A. Koptsov, som hadde vun net sine sporer under panserslaget mot japanerne ved K alkin-G ol. Han var en av de dyktigste blant D en røde armés yngre divisjonssjefer. Sjefen for 185. motoriserte divisjon var Pjotr L. Rudtsjuk, som Leljusjenko hadde kjent så langt tilbake som i borgerkrigens tid da de begge tjenestgjorde i Budjonnis berømmelige 1. kavaleriarmé. Leljusjenkos styrke var godt utdannet og forholdsvis bra utstyrt, selv om han bare hadde 97 gamle stridsvogner istedenfor de 4 0 0 nye K V - og T -34stridsvognene som skulle inngå i oppsetningen.1 D a krigen brøt ut, mintes Leljusjenko med bitterhet en samtale han hadde hatt bare en måned tidligere med generalløytnant Jakov N . Fedorenko, sjefen for panservåpenets adminis trasjon i D en røde armé. Han forsikret Leljusjenko at hans korps ville få sin fulle kvote av stridsvogner innen 1942. «O g hvis krigen kom m er?» spurte Leljusjenko. «D en røde armé har tilstrekkelig styrke uten Deres korps,» svarte Fedorenko. Leljusjenko hadde vært i Moskva for å delta i en stabskonferanse den 22. juni. Han ble straks beordret tilbake til sitt korps, som var stasjonert sydøst for Dvinsk (Daugavpils), og nådde frem dit den 23. juni. Samme dag fikk han 9 6 panservernkanoner. Men da avdelingene hans to ganger ble angrepet av tyske bombefly, var de ute av stand til å bite fra seg fordi de ikke hadde luftvernkanoner, og de led alvorlige tap av ammunisjon, drivstoff og perso nell. D en 24. juni fikk han to bataljoner fra panservåpenets akademi; de var utstyrt med gamle stridsvogner av typen B T -7. Leljusjenko reorganiserte nå sine styrker slik at hver av stridsvogndivisjonene hadde 45 vogner og dess uten om fattet motoriserte avdelinger og artilleri. Dagen etter ble korpset på nytt utsatt for voldsomme bombeangrep, men utpå dagen fikk de noen luft vernkanoner, og to Ju -88 ble skutt ned. En av de tyske flyverne, som reddet seg i fallskjerm og ble tatt til fange, sa at han hadde sett en tysk stridsvognko lonne bare tredve—førti kilometer sydvest for Dvinsk. Tim osjenko gav nå Leljusjenko ordre om å rykke inn i Dvinsk-regionen for å forsøke å hindre tyskerne i å okkupere byen og krysse Dvina. K lokken 1 D. D. Leljusjenko, Sarja Pobedi, Moskva 1966 s. 4 -2 8 . Ifølge en annen kilde: 98 stridsvogner og 129 kanoner. (Orlov, op. cit., s. 90.)
DEN RØDE ARMÉ GJØR RETRETT
163
16.00 den 25. juni rykket Leljusjenkos styrker frem mot Dvinsk under in tense tyske flyangrep. Idet stridsvognene dundret gjennom den lille byen Dagda, ca. åtti kilometer øst for Dvinsk, så Leljusjenko et syn han lenge kom til å huske: en liten pike som lå i veikanten, oversmurt med blod og med det ene benet ødelagt av en bombeeksplosjon. Hun var ved bevissthet, og gråt og ropte på moren. Lelju sjenko gav sin adjutant ordre om å bringe henne til en sanitetsavdeling. Først den 27. juni kom Leljusjenkos styrker i nærheten av Dvinsk. De had de gått i stilling i en rekke spredte skogholt tredve kilometer nordøst for byen da generalløytnant Sergei D. Akimov, generaloberst F. I. Kusnetsovs nest kommanderende på nordvestfronten, dukket opp. Akimov var skitten, trett og solbrent; han så ut som om han ikke hadde sovet på mange døgn. Han hadde sørgelige nyheter. Han hadde forsøkt å holde Dvinsk med en hastig sammenrasket styrke som bestod av lokale frivillige og 5. fallskjermkorps, men tyskernes 8. stridsvogndivisjon hadde slått til med en fart og en kraft som gjorde det umulig for de dårlig utstyrte russerne å holde stand til Leljusjenko kom til unnsetning. «V i ble knust,» sa Akimov. «Enkelte avdelinger trengte inn i byen fra nord og nordvest, men da fienden satte inn sine reserver, ble de kastet ut. Grunnen til fiaskoen var at vi m anglet stridsvogner, hadde alt for lite artilleri — bare seks kanoner — og svak flystøtte.» General Akimov kunne forteile Leljusjenko at hans 21. korps var blitt underlagt 27. armé under generalmajor Bersjarin, som nå hadde kommandoen på en åtti kilom eter bred front ved Dvinas vestlige løp fra Livani til Kraslava. Akimov var for trett og oppgitt til å protestere da Leljusjenko foreslo at han skulle prøve å drive tyskerne ut av Dvinsk og opprette en forsvarslinje nord for Dvina på en femten—tyve kilom eter bred front. Tidlig om morgenen den 28. juni satte Leljusjenko angrepet i gang. K lok ken 0 7 .0 0 hadde hans støttropper inntatt landsbyen Malinovka en mil nord for Dvinsk, og halvannen time senere trengte 4 6 . divisjon, som nå hadde fått flystøtte, inn i selve byen. D et brøt ut voldsomme gatekamper. De sovjetiske stridsvognene omringet Mansteins 5 6. korps, og i nærkampens hete hendte det til og med at de kjørte på de tyske panserne og vedret dem. Tyskerne sloss desperat. Gatene lå strødd med hundrevis av drepte, med brennende stridsvogner og ødelagte feltkanoner. Sjefen for tyskernes 8. stridsvogndivisjon, general Brandenberger, søkte sammen med sin stab dek ning i et fort i den sydlige utkant av byen. Også russerne led harde tap. Sjefen for 4 6 . stridsvogndivisjon, den på gående unge Vasili Koptsov, ble såret under kampene i byens sentrum, men fortsatte å lede sine tropper. D e sovjetiske stridsvognene begynte snart å få knapt om ammunisjon og drivstoff. 42. og 185. divisjon var nå hardt tiltrengt som forsterkning for 46., men de ble stanset av tyske bombeangrep. Leljusjenko overlot kommandoen i Dvinsk til Akimov og drog av sted for å finne sine to øvrige divisjoner. Han oppdaget at 42. divisjon hadde støtt på fortroppene til 121. divisjon av tysker nes 16. armé nær Kraslava ca. førti kilometer rett øst for Dvinsk. Leljusjenko sendte radiomelding til 42. divisjon i en improvisert fem-ords
164
SOMMERKRIGEN
kode: «Gratsj (sjefens kjælenavn) kom til D ag (for Dvinsk)» — og under tegnet «Lom» (for Leljusjenko). Han klarte å få både 42. og 185. divisjon i aksjon langs Dvinas vestlige løp. De avskar og omringet en rekke tyske avdelinger. Omkring 4 0 0 soldater fra tyskernes 3. motoriserte divisjon ble drept og 285 tatt til fange. En avdeling under A. M. Gorjaunov ble sendt over elven og ødela et infanterikompani og 35 kjøretøyer fra tyskernes 56. panserstab. M en tyskerne førte frem store forsterkninger, og etter en serie oppmykningsangrep fra luften begynte de utpå kvelden metodisk å hakke de sovjetiske avdelingene fra hverandre. Leljusjenko besluttet å trekke seg tilbake til en serie innsjøer m ellom Rusjoni og Dridsa, ca. femti kilometer nordøst for Dvinsk. D en samme skjebne som var blitt russernes 8. armé under general Sobennikov til del, rammet nå 11. armé som stod under kommando av den meget dyktige generalløytnant V. I. Morosov. Hans vanskeligheter var om mulig enda større. Etter å ha tapt Kaunas i krigens første timer, hadde Morosov trukket sitt hovedkvarter tilbake til Kaisiadoris, tredve kilometer lenger øst. De tyske panserstyrkene hadde klart å krysse elven Neman, og spørsmålet var nå hva Morosov kunne gjøre for å stanse dem. N atten m ellom 24. og 25. juni sam menkalte han sitt militærråd for å drøfte situasjonen. D et var to muligheter, sa han. Han kunne rykke nordover og angripe tyskernes 4. pansergruppe, som rykket nordøstover på hovedveien mot Dvinsk. Eller han kunne angripe mot sydvest og forsøke å gjenopprette kontakten med den russiske vestfront-kom mandoen. «Kam erat sjef,» innskjøt en av hans offiserer, «hvorfor oppgav vi Kaunas uten kam p?» Morosov forklarte tålmodig at dersom 8. armé hadde vært i stand til å holde østbredden av Neman, ville de ha kjem pet til siste patron for å redde Kaunas. Men da tyskerne hadde sikret seg brohoder over elven, hadde 8. armé ingen ting annet å gjøre enn å komme seg ut av Kaunas for å unngå å bli omringet og tatt til fange. N å ble Morosov kalt til telefonen på den såkalte V C -linjen; det var general oberst Kusnetsov som ringte fra nordvestfrontens hovedkvarter. Morosov kom tilbake etter noen minutter; han var ikke til å kjenne igjen. Ansiktet var som skåret i stein. Han gikk rett bort til operas jonskartet, lette et øyeblikk med pas seren og pekte på Kaunas. Han unngikk å se på de andre da han sa: «Der. Fra området ved Jonava skal vi angripe Kaunas og deretter ØstPreussen. D et er forsvarsdepartementets ordre.» «Og hva med vår plan?» spurte general Sjlemin. «Vår plan gir ikke noe svar på dette,» mumlet Morosov. Han lot til å mønstre all sin viljestyrke da han fortsatte: «Kamerater, ordren fra hoved kvarteret tillater ingen diskusjon. A lle medlemmer av militærrådet må øye blikkelig vende tilbake til sine avdelinger.» Ordren om motangrep var blitt gitt av generaloberst Kusnetsov på et møte i nordvestfrontens militærråd klokken 03-00 den 25. juni.
DEN
RØDE A R M É
GJØR RETRETT
165
Motangrepet ble utført av generalmajor M. M. Ivanov i 16. geværkorps. D et var uhyre vanskelig for ham å komme i kontakt med sine avdelinger, gjøre dem kjent med ordren og få de mest elementære opplysninger om tyskernes disposisjoner. Ikke desto mindre gjorde han forsøket. Restene av hans 23. og 33. geværdivisjon avanserte langs Jonava-veien mot Kaunas, og 5. geværdivisjon rykket frem fra øst. N oen avdelinger nådde frem til utkantene av Kaunas, men bare med små og spredte styrker. D e ble omgående slått tilbake i stor forvirring, og 12. korps opphørte praktisk talt å eksistere. 23. divisjons sJef> general V . F. Pavlov, ble drept, likeså nestkommanderende for 33. divi sjon, kommissær Silantjev. Og verre ting skulle skje. Samtidig mistet 11. armé kontakten med general oberst Kusnetsov, og den ble ikke gjenopprettet på flere dager. Etter at tyskerne hadde fått tak i de russiske kodene og begynt å sende for styrrelser på russernes frekvenser, ble m ajor Agafonov meget bekymret for sambandets sikkerhet. Hans frykt ble enda større da han fikk et anrop over radio til general Morosov og kommissær Sujev akkurat idet et tysk fly begynte å sirkle over hovedkvarteret i Jonava. Agafonov ante at det var ugler i mosen; han sa at Morosov og Sujev ikke befant seg i hovedkvarteret. Flyet forsvant. Like etter kom det et nytt radioanrop. D et var fra Kusnetsovs stabssjef. Agafonov hadde ikke tenkt å la seg lure en gang til. «Hvem er det D e an roper?» brølte han. «D e vet godt at vi ikke har noen Sujev h e r!» 1 Forbindelsen ble brutt. Og det var ille — for dette anropet var ekte. Det kom fra Kusnetsovs hovedkvarter. Også han var bekymret for sambandets sik kerhet. Han hadde fått et telegram fra Morosov med anmodning om forsterk ninger og en skarp kritikk av Kusnetsovs «passivitet». D ette lignet siett ikke Morosovs måte å uttrykke seg på; det kunne være et tysk knep. Selv da hans medarbeidere sa at det var rimelig at Morosov kunne miste tålmodigheten med de forholdene han arbeidet under, insisterte Kusnetsov på at meldingens ekthet m åtte verifiseres. D et var nettopp det hans sambandsfolk forsøkte på da Agafonov aw iste dem i den tro at tyskerne var på luften. Og det var slutten på sambandet mellom 11. armé og hovedkvarteret. Etter dette trakk restene av Morosovs styrker seg tilbake gjennom det baltiske marsklandet i små, spredte avdelinger som bare hadde sporadisk kontakt med sine sjefer. Ødeleggelsen av 11. armé la den sovjetiske 8. armés flanke mot nord og den 3. armés flanke mot syd åpne og gjorde dem til et lett bytte for de tyske stridsvognene. I hele Kaunas-Vilnius-området fantes det nå ingen sovjetisk styrke som var i stand til å demme opp for tyskernes fremrykning. Kontakten mellom Morosovs 11. armé og Sobennikovs 8. armé var brutt, og general Kusnetsov i nordvestfrontens hovedkvarter hadde liten anelse om hva som skjedde ved fronten. Han var redd for å bruke radioen, og fordi han ikke visste hvor hans avdelinger befant seg, visste han heller ikke hvor han 1 1 V. P. Agafonov, N em an! N em an! Ja - D unai! Moskva 1967 s. 3 6 -3 7 . Ifølge en annen beretning sirklet tyske fly over det russiske hovedkvarteret i Jonava da dette anropet kom. De forsvant da Agafonov aw iste anropet. (Boris Gusev, Smert Kommissara, Moskva 1967 s. 88.)
166
SOMMERKRIGEN
skulle sende ammunisjon og drivstoff. Storparten av de pansrede og mekani serte avdelinger var sluppet opp for drivstoff. Om morgenen på krigens fjer de dag var situasjonen på nordvestfronten kritisk; sovjetiske krigshistorikere er enige om det. General Kusnetsov hadde mistet enhver kontroll over utviklingen. En offi ser som hadde kjent ham på Frunze-krigsskolen, kunne nesten ikke kjenne ham igjen. En annen gammel venn sa at han var blitt «sørgelig forandret». På krigsskolen hadde han alltid vært glattbarbert, velpresset i klærne og en ordensmann på alle vis. N å var han trett, skitten og herjet, dradd i ansiktet og med rødkantede øyne. Han knurret ut sine ordrer og truet sine underordnede med krigsrett dersom de ikke lystret til punkt og prikke. For å gjøre saken enda verre, var han blitt såret. D et var ikke noe alvorlig sår, men en smertefull flenge i det ene benet som gjorde det vanskelig for ham å bevege seg og enda vanskeligere å konsentrere seg om begivenhetenes for virrende malstrøm. I denne situasjonen var det han fikk en av de paradoksale ordrene som Moskva i det hele tatt var så rundhåndet med. D en var fra overkommandoen, og den påla ham å holde Dvina-linjen samtidig som han skulle opprette en forsvarslinje langs Velikaja-elven, basert på de gamle befestede regionene Pskov og Ostrov. Han gav 8. armé ordre om å rykke tilbake til Pskov-Ostrov; 27. armé skulle opprettholde forsvaret i vest inntil V elikaja-linjen var etab lert, og deretter gå tilbake til den befestede sonen. Sjefene begynte å utføre sine ordrer. Cirka klokken 0 2 .0 0 den 2. juli fikk general Leljusjenko i 21. pansergruppe denne instruks fra sin overordnede, general Bersjarin i 27. armé: Hold fronten og retirer bare for sterkt press. Sørg for at tyskerne ikke bryter igjennom på noe punkt og bryter kontak ten mellom avdelinger av 27. armé. Leljusjenko var hjertens enig i dette. M en klokken 0 8 .0 0 fikk han en ny ordre: nå skulle 21. korps sette i gang en offensiv «for å tilintetgjøre tyskernes stillinger på nordbredden av den vestlige Dvina og gjenerobre Dvinsk.» Leljusjenko var sikker på at generaloberst Kusnetsov igjen måtte ha «vur dert den faktiske situasjon feilaktig», for å si det mildt. 27. armé hadde hverken troppestyrker, våpen eller drivstoff nok til en slik offensiv. Tyskerne var langt overlegne både i stridsvogner og fly; de hadde ni divisjoner som var parat til offensive operasjoner. D et som var skjedd, var at Kusnetsov med argusøyne hadde lest om igjen instruksen fra Moskva, og nå oppdaget han at det stod: « . . . holde en fast forsvarslinje langs elven Dvina». Men Kusnetsovs tropper holdt ikke lenger Dvina-linjen. D e var forlengst slått tilbake. I et pedantisk forsøk på å gjen nomføre ediktet fra Moskva, var det han utstedte de ordrene som ifølge offisielle sovjet-historikere «hverken gjenspeilte den reelle situasjon eller troppenes tilstand, og som ikke tok hensyn til de reelle muligheter tidsele mentet gav». Leljusjenko gjorde hva enhver dyktig hærfører ville ha gjort i denne situa sjonen. Han forhastet seg ikke med å angripe. Og det viste seg å være meget klokt. For ved middagstid gikk tyskerne til angrep, og det var ikke småsaker
DEN
RØDE A R M É
GJØR
RETRETT
167
de konfronterte Leljusjenko med: 8. panser, 2. motoriserte, SS-Totenkopfdi vi sjonen og 290. og 121. infanteridivisjon. Hadde Leljusjenko gått til angrep, ville hans avdelinger ha blitt totalt utra dert. Som det nå var, trakk de seg stadig tilbake under forrykende kamper. Han mistet halvparten av sine tropper og utstyr og ble stående igjen med bare fire tusen mann. Likevel klarte han fremdeles å påføre tyskerne harde tap. Han plasserte sin ille medfarne 42. divisjon i den lille byen Dagda, godt kamuflert. D a SS-divisjonens fortropper rykket inn i byen, slo fellen sam men over dem, og flere hundre tyskere falt. 42. divisjon holdt stillingen ved Dagda til 3. juli. Men tyskernes 41. motoriserte korps brøt igjennom på den sovjetiske 27. armés høyre flanke nær Resjekne, hundre kilometer nordøst for Dvinsk. General Akimov forsøkte å drive tyskerne tilbake, men klarte det ikke og måtte retirere i retning mot Karsava og Ostrov. Om kvelden 3. juli gav Leljusjenko 185. og 46. divisjon ordre om å trekke seg tilbake mot Ludsa-Laudrei. 42. divisjon hadde til å begynne med vanskelig heter med å bryte kontakten med tyskerne, men et motangrep anført av den drabelige Gorjaunov slo en kile like inn i kommandoposten til tyskernes 121. divisjon av 16. armé, og den tyske sjefen, generalmajor Lancelle, ble drept. 21. korps holdt Ludsa-Laudrei-linjen den 4. juli, og trakk seg deretter til bake m ot Sebesj og Opotsjka. Retretten foregikk gjennom et område med endeløse myrstrekninger og øde skoger. Om kvelden den 5. juli begynte 21. korps etter ordre fra 27. armés sjef, general Bersjarin, å trekke seg tilbake til den gamle sovjet-grensen langs elvene Lesj og Sinaja. Fireogtyve timer senere kjempet de for livet for å forsvare Opotsjka m ot en voldsom tysk offensiv, som 185. divisjon igjen møtte med et motangrep. Samme dag fikk Leljusjenkos 21. korps, som nå bare var en sørgelig rest av den avdelingen som hadde gått i kamp elleve dager tidligere, ordre om å trekke seg ut av kampene for å omorganiseres og bli satt opp med nytt utstyr. Ordren hadde bare akademisk interesse; restene av 21. korps var så sterkt engasjert med tyskerne at de ikke kunne trekkes ut. Leljusjenko fortsatte å kjem pe i nesten en måned før han drog tilbake til Moskva for å få ny kommando. Tyskerne gjorde seg nå klare til å bryte ned Pskov-Ostrov-Opotsjka-linjen, som var praktisk talt den siste hindringen på deres fremrykningsvei mot Leningrad. D e lå litt etter Hitlers timeplan — men ikke mye. D a situasjonen utviklet seg på denne katastrofale måten, besluttet Moskva å flytte tre korps frem fra de bakre reservene og forsøke å opprette en ny linje langs V elikaja, omtrent mellom Pskov, Ostrov og Opotsjka, ca. 2 0 0 —2 4 0 kilometer sydvest for Leningrad. M en før disse troppene nådde frem, hadde de splittede levninger av 37. armé trukket seg tilbake mot sydøst. Tyskerne inntok Ostrov 5. juli og Pskov 9. juli. I løpet av tre uker hadde toogtyve av de enogtredve divisjoner som var satt inn på nordvestfronten, tapt 50 prosent eller m er av sin styrke, og for manges vedkommende hadde storparten av tapene skjedd i løpet av krigens første dager. Tapene på andre frontavsnitt var omtrent de samme. På dette tidspunkt var åtteogtyve sovjetiske førstelinje-divisjoner utslettet — de eksi sterte ikke lenger — og mer enn sytti divisjoner hadde mistet halvparten av
168
SOMMERKRIGEN
sin styrke. D en 28. juni rapporterte sjefen for 2. infanterikorps av 13. armé på vestfronten at han ikke hadde ammunisjon, proviant, drivstoff, forsynings eller evakueringstransport, ingen kommunikasjoner, ingen feltsykehus og in gen instrukser om hvor han skulle sende sine sårede. Hans situasjon var typisk. Den 29- juni hadde vestfronten mistet 6 0 viktige forsyningsdepoter, deriblant 10 artilleri-, 25 drivstoff-, 14 proviant- og 3 stridsvogndepoter.1 Den hadde tapt mer enn 2 0 0 0 vognlaster med ammunisjon (tredjeparten av alt som var til rådighet), 50 0 0 0 tonn drivstoff (halvparten av reserven), 5 0 0 vognlaster med mekanisert utstyr, 4 0 0 0 0 tonn for (halvparten av beholdningen) og 8 5 —90 prosent av sanitets- og ingeniørforsyningene. På dette tidspunkt hadde general Kusnetsov mistet sin kommando. Han hadde vært sjef på den baltiske fronten i bare ni dager da han, etter å ha blitt såret, fikk ordre om å overlate sin kommando til general Sobennikov fra 8. armé. Situasjonen var så kaotisk at det tok fire dager før de to generalene møttes og kommandoskiftet kunne skje. Hvorfor brøt nordvestfronten — Leningrads fjernforsvar — så hurtig sam men? Hvorfor trakk general Kusnetsovs tropper seg uavlatelig tilbake? O ffisielle sovjetiske militærhistorikere forklarer det slik: «Sjefen for troppene på nordvestfronten, generaloberst F. I. Kusnetsov, hadde — tross alle sine positive egenskaper — ikke den nødvendige operativt-strategiske bakgrunn og erfaring i å lede store operative avdelinger under krigsforhold. I den kritiske stilling han befant seg etter tiendens overraskende angrep, var han ute av stand til å vurdere den raskt skiftende situasjonen og til å vise det nødvendige initiativ og klokskap når det gjaldt å utnytte de store styrker han hadde til rådighet.» Denne dommen er mild. Mange av Kusnetsovs kolleger, som hadde gjort mindre alvorlige feilgrep enn han, ble skutt. En av dem var hans stabssjef, generalløytnant P. S. Klenov. D e sovjetiske militærhistorikerne nevner tyskernes tallmessige overlegen het som hovedårsak til katastrofen. Men de nevner også andre faktorer: dår lig utnyttelse av troppene, dårlig ledelse og koordinasjon, dårlig informasjon ovenfra og manglende besluttsomhet hos lederne i felten — altså omtrent alle de feil som kan gjøres. D e sovjetiske stabsoffiserene — for ikke å snakke om offiserer på lavere kommandonivåer — var nesten totalt uvitende om hvor dan man kunne stanse tiendens stridsvogner. Infanteriet visste ingenting om hvordan de skulle koordinere sine aksjoner med egne stridsvognavdelinger. Og ingen hadde vett på å bruke sjokktaktikk for å avskjære og splitte de fremstormende tyske avdelinger. Masseangrepene av tyske stridsvogner og fly skremte vettet av de sovje tiske soldatene. En soldat som het N ikitin fra 163. infanteridivisjon forsøkte å forklare en brigadekommissær på nordvestfronten hvordan det føltes: «V i setter i gang angrepet og roper hurra. Tyskerne begynner å løpe. Og plutselig 1 1 Generalstaben hadde i 1 9 4 0 foreslått at alle større depoter skulle flyttes fra Hviterussland og andre fremskutte områder, og plaseres på den andre siden av Volga. Stalin sa nei og gav ordre om at depotene skulle konsentreres i grenseområdene. (Nekritsj, op. cit., s. 84.)
DEN RØDE A R M É GJØR RETRETT
169
— ut av det blå — raser stridsvognene og flyene deres løs på o ss. . . D et er forferdelig. Selv har vi ingen fly og ingen stridsvogner, bare infanteri. Hvor dan kan vi holde stand mot en slik fiende?» Slik utviklet den direkte militære truselen mot Leningrad seg i rasende fart — langt hurtigere enn noen i Leningrad hadde tenkt seg muligheten av. Det ble stadig mer klart at byens ledere hadde gjort det rette da de allerede i krigens første dager besluttet å sette så mye inn på å legge en forsvarsring rundt Leningrad. N å var arbeidet godt i gang, og hele byen la kreftene til. Men det var i siste liten.
17
De første dagene
AV krigens første uker var livet ikke så forferdelig mye annerledes i Leningrad. Iblant gikk det flyalarm, men det falt ingen bomber. N år luftvernmannskapene i Eremitasjen hørte den første alarmen i radio, klatret de fort opp på taket og stilte seg på post ved inngangene og i gårdsplassene. Junimorgenens kjølige lys sivet ned på dem og speilte seg i Neva. Foran muséet lå den store, åpne Slottsplassen, en livløs granittørken. I virkeligheten var muséet ennå et åpent mål for tyske fly. Men heldigvis kom det ingen fly, og i ordre nummer 170 gratulerte direktør Orbeli muséets luf tver nmannskaper med deres utmerkede arbeide. Faren for flyangrep mot Leningrad hadde vært i myndighetenes tanker lenge før krigsutbruddet. Allerede den andre dagen, 23. juni, gikk frivillige mannskaper i gang med å grave tilfluktsrom i Champs de Mars, i Sommer havene og andre parker. Byen var forsvart av et luftvernartillerikorps som lå under arméen, og mer enn 25 0 0 0 arbeidere var i gang med å anlegge et nett av jagerflyplasser rundt den. Over en million av Leningrads innbyggere hadde fått sivil luftvernutdannelse så tidlig som i 1940. I disse første krigsdagene fløy bare et og annet tysk fly i meget stor høyde over byen, og in gen bomber ble sluppet. Men hver natt satt brannmannskapene parat på ta kene, utstyrt med sand- og vannpøser, spade og øks. En blond pike som het N atasja var en av dem. Hun var en alvorlig syttenåring med store, grå øyne. «Hva har du gjort i det siste året?» var det noen som spurte henne senere. «Jeg har sittet på taket,» svarte hun. «Akkurat som en katt,» innskjøt en venninne. «Jeg er ingen katt,» sa Natasja. «D et finnes ikke en katt igjen i byen. T a ket var min post. Je g ble på min post.» T il å begynne med kunne hun og hennes venner sitte i ro og mak og lese poesi i måneskinnet — Byron og Pusjkin. «D et var så stille,» sa hun. «Nesten ingen biler i gatene. Underlig og uvant. Je g hadde nesten en følelse av at jeg fløy over byen. En sølvskimrende by, med hvert tak og hvert spir i omriss m ot himmelen. Og sperreballongene! Fra bakken så de ut som store, tykke pølser. Men om natten svevde de i luften som hvite hvaler under skyene.» D et var først senere redslene, frykten og tragedien kom. Langs gatene lå vinduene og konkurrerte med hverandre om hvilke som hadde det merkverdigste mønster av limbånd. Folk var svært oppfinnsomme
I
lø pet
DE
FØRSTE
DAGENE
171
slik. I et hus i Fontanka-gaten var vinduene dekorert med palmetrær av pa pir, og under palmene satt flokker av apekatter. Andre mennesker klistret store papirkors på vinduene; kanskje de håpet på guddommelig beskyttelse. Teatersesongen i Leningrad sluttet vanligvis 1. juli. D a stengte Mariinskioperaen for sommeren, og det samme gjorde konservatoriet. Filharmonien stengte enda tidligere. Komedieteatret og en del av de andre teatrene hadde turnéer i gang i provinsene, og det var bare operetteteatret og gjestende en sembler som spilte i Leningrad. N å ble alt dette forandret. Mariinski-operaen gjenopptok virksomheten etter to dagers pause. A lle teatrene holdt åpent. Ivan Susanin og Svanesjøen kom på plakaten igjen. Skuespillerne var na turligvis mobilisert til sivilforsvaret. Olga Jordan og en venninne, N. A. Subkovski, prøvet på balletten G ajane (Lykke) om dagen, og natten igjennom satt de henslengt i makelige stoler i vestibylen med gassmaskehylsteret over skulderen. D e kikket ut på Krjukov-kanalen og lyttet etter tyske fly. K ri gen virket så uendelig langt borte. Været var fremdeles varmt og solrikt. M en det var andre bekymringer. Jelena Skrjabinas venninne Ljubov Nikolajevna reiste med fly for å forsøke å finne barna sine, som hadde vært på ferie i en landsby i Hviterussland da krigen kom. Storparten av Hviterussland var allerede erobret av tyskerne. Men det visste ikke hun. Som ved et mirakel fant hun barna; de var i god behold, og hun klarte å få dem med seg hjem til Leningrad. Politiet begynte å innføre strengere tiltak. Den 28. juni ble Leningrad-garnisonens «ordre nummer 1» kunngjort; den tok sikte på «å beskytte samfun nets orden og statens sikkerhet». D et ble fastsatt bestemte arbeids- og åpnings tider for alle industriforetagender, kontorer, teatre, parker, kinoer og forret ninger. Adgang til byen var forbudt for alle andre enn de som var hjemmehø rende der eller som hadde offisielt ærend, og det ble opprettet 25 kontroll punkter bemannet med 2 3 2 politimenn som kontrollerte all inn- og utpassering. D e som bodde i forstedene og arbeidet i selve Leningrad fikk spesielle passersedler. D et ble forbudt å fotografere. «Arbeidertroikaer» ble opprettet for å bevokte jernbanestasjonene. Forstyrrelser av offentlig ro og orden ble be lagt med straff etter krigslovene — dvs. med henrettelse ved skytning. I hver eneste fabrikk og hvert eneste kontor var det spesielle avdelinger av betrodde partimedlemmer som hadde til oppgave å overvåke orden og sikkerhet. D e var væpnet med maskinpistoler, revolvere og håndgranater. Evakueringssentraler — ialt toogførti — ble opprettet for å ta imot og plasere flyktninger fra de baltiske områdene. Krigsstemningen førte til en brå og sterk nedgang i den vanlige krim ina liteten. Bare etter noen uker kunne politiet notere 6 0 prosent nedgang for alle forbrytelser. Ran viste 9 6 ,6 prosent nedgang og fyll 7 8 prosent. Men det hemmelige politiet så ingen grunn til å slappe av. 1. juli fikk Jelena Skrjabina vite at en venninne og kollega av henne, Belskaja, var ar restert. Politiet hadde kommet om natten, ransaket huset og tatt henne med seg uten et ord til forklaring. Hvorfor? K anskje fordi hun hadde en datter utenfor ekteskap; faren var en fransk ingeniør som hadde bodd i Leningrad en tid.
172
SOMMERKRIGEN
Skrjabina oppsøkte venninnens familie — en søster som led av tuberku lose, en gammel mor, en tre år gammel datter og en bror som var mobilisert til Den røde armé. D a det varte og rakk før Skrjabina kom hjem igjen, begyn te hennes pårørende å bli redde for at hun også var arrestert. Byen ble besatt av spionmani. En velkjent akademiker satt på en trikk da han plutselig ble omringet av en gruppe tenåringer. En av dem trakk i det lange, frodige skjegget hans. En annen ropte: «Heisan, her har vi en spion!» Med store vanskeligheter klarte akademikeren å rive løs først skjeg get sitt og deretter seg selv. Sikkerhetspatruljer streifet i gatene. Journalisten Aleksei Brunitsjkin had de uheldigvis brun skjorte på seg en dag han gikk bortover Nevski. Dessuten haltet han en smule på det ene benet. En sikkerhetspatrulje slo ned på ham — de var sikre på at han var en tysk fallskjermhopper som hadde skadet benet i landingen. Fotografen Georgi Sjuljatin drog i all hast til Pskov på et oppdrag for filmrevyen. Han var iført en engelsk tweedjakke og en nok så fremmedartet lue, og dessuten bar han på et filmkamera. Han stanset en eller annen for å spørre hvor staben holdt til, og ble omgående arrestert. T il alt hell eskorterte politiet ham til hovedkvarteret, hvor han klarte å over bevise dem om hvem han var. D e sørget for at han fikk en krigskor respondentuniform istedenfor de mistenkelige sivilklærne. Ondsinnede rykter kom i omløp. D et ble sagt at en velkjent skuespiller, som var mobilisert til fronttjeneste, hadde såret seg selv i den ene hånden i håp om å slippe aktiv tjeneste. Isteden ble han skutt som desertør. En eksentrisk dikter som het Daniel Harms bodde i Majakovskigaten nr. 11, like ved Anitsjkov-broen. Han var høy og tynn og pleide å gå med en kavalerhatt av samme type som D e tre musketerer brukte. Rundt halsen på ham dinglet et kjede med amuletter av skilpaddeskall og elfenben. D et ble påstått at han levde nesten bare på melk, og alle visste at han var så fattig at han var sultedøden nær. Han ernærte seg — dårlig nok — ved å få of fentliggjort et barnerim en sjelden gang. I hele sitt liv hadde han bare fått utgitt to dikt for voksne. Derimot hadde han en omfattende produksjon for skrivebordsskuffen, som russerne uttrykker det — han skrev filosofisk prosa og satire og absurd poesi lenge før det absurde ble comme il faut i lyrikken. En slik mann, fremmedartet og ulik de fleste andre både i klesdrakt, manerer og tankegang, hadde ikke lett for å slå seg igjennom i Leningrad i 30-årene. M en i motsetning til mange andre hadde han klart det på et eller annet vis. Like etter krigsutbruddet tilbragte forfatteren Leonid Pantelejev en aften sammen med Harms, som han hadde kjent i mange år som en begavet mann hvis eksentriske maner bare var en maske, en mann hvis sanne personlighet ikke hadde noe til felles med den klovnerollen han spilte. D e to vennene drakk billig rødvin, spiste hvitt brød — det kunne man ennå få kjøpt i byens bakerier — og snakket om krigen. Harms var opti mist. Han var en patriot som visste hvor farlige tyskerne var, men han hadde full tillit til at Leningrad — ja, nettopp Leningrad — ville endre krigens gang. Leningrad-boernes tapperhet ville bli den klippen som den nazistiske stormbølgen strandet på, sa han.
DE
FØRSTE
DAGENE
173
N oen dager senere banket vaktmesteren på døren hans. D et var noen som ville snakke med ham nede i hallen. Halvkledd, med den ene foten i sokke lesten og en sandal på den andre, gikk han ned. «D en svarte kråke» — det hemmelige politiets bil — stod utenfor og ventet. Harms ble kastet i fengsel, og der døde han vinteren 1 9 4 1 —42. Ingen i Leningrad visste hvorfor. In gen vet hvorfor den dag i dag. K anskje det var fordi han hadde så rar hatt. M en det var ingen enveistrafikk gjennom fengselsportene. Landet trengte forsvarere. Oberst N . B. Ivusjkin var en underordnet partitjenestemann i Demjansk. I 1938 ble han arrestert og kastet i fengsel. Umiddelbart før krigs utbruddet ble han sluppet ut — akkurat tidsnok til å slutte seg til 55. infanteridivisjon og marsjere tre hundre kilometer fra Dem jansk til V elikije Luki i de siste dagene av juni. Kurakin, mannen til Jelena Skrjabinas nabo Ljubov N ikolajevna, kom plutselig hjem igjen etter to år i arbeidsleir. T il å begynne med var Ljubov i den syvende himmel. Men da hun kom til sans og samling igjen, oppdaget hun hvordan det var fatt med mannen: han var blitt gammel, trett, nedtrykt og syk — et ribben var brukket og han var blitt døv på det ene øret. Og så var det mannen til Aleksandr Sj teins søster — en røslig og robust soldat, en oberst, en mann som skulle gå ut av krigen som sjef for en panservernbrigade i Berlin med hele jakkebrystet fullsatt av ut merkelser. Han begynte krigen med hendene i jern (etter fire år i fangeleir som «folkefiende») og gikk fra f engselskon toret til militærkommissariatet og derfra direkte til fronten. D et var faktisk dem som så at avdelinger av fanger som var transportert direkte fra leirene til fronten, ble sendt i kamp mens N K VD -soldater tvang dem frem med skuddklare maskinpistoler. Andre fanger ble satt i arbeide på befestningsanlegg. D a Den røde armé trakk seg tilbake fra det baltiske om rådet, ble noen N K V D -fanger løslatt. N oen rømte. N oen ble skutt. D et spørsmålet som fremfor alt var i Leningrad-boernes tanker i disse da gene var det Sjdanov hadde tatt opp samme dag som han kom tilbake fra Moskva: forsvarsarbeidene — Luga-linjen. Praktisk talt siden krigens første dag hadde oberst Bitsjevski arbeidet natt og dag på Luga-linjen, det nye systemet av forsvarsverker langs elven Luga, ca. femogseksti til ett hundre og tyve kilometer sydvest for Leningrad. For hver dag som gikk, ble det mer og mer klart at hvis tyskerne skulle stanses før de nådde Leningrad, måtte det skje ved Luga. D e andre forsvarslinjene ble revet opp, en etter en. D et tynne håpet om at tyskerne kunne stanses ved V elikaja-linjen fra Ostrov til Pskov og videre til Pskov-sjøen og Peipus-sjøen, brast ganske snart. Sommeren 1939 hadde oberst Bitsjevski og hans ingeniørtropper opprettet et system av armerte bun kers over hele Ostrov-området — ved Kolotilovski, Olkovski, Gilevski og Sorinski. Bunkerne dekket hver eneste tenkelige innfallsretning mot Ostrov, og et tilsvarende befestningssystem beskyttet Pskov. Bitsjevski kunne nesten ikke tro sine egne ører da han fikk høre at tyskerne hadde tatt begge for svarssystemene. Men da visste han hinsides enhver tvil — om han ikke hadde visst det før — at Luga-linjen var Leningrads eneste håp om frelse. Bitsjevski hadde grunn til å tro at Sjdanov mente det samme. Eller kan-
174
SOMMERKRIGEN
skje Sjdanov ikke trodde at noen som helst forsvarslinje kunne stanse tys kerne før de nådde Leningrad. Så tidlig som 28. juni hadde Sjdanov gitt Bitsjevski ordre om å legge opp ammunisjonsdepoter i skogene og myrlandet nordøst for Pskov og mellom Pskov og Gdov til bruk for partisaner, dersom tyskerne skulle nå disse områdene. Sjdanov satt sammen med Bitsjevski og plukket personlig ut gjemmestedene på kartet. Etter Sjdanovs ordre la B it sjevski ut radiokontrollerte landminer på mange nøkkelpunkter som kunne bli erobret av tyskerne. Minene kunne settes av ved hjelp av radioimpulser fra bærbare sendere — det var et av Leningrad-kommandoens hemmeligste våpen. M er enn tredve tusen Leningrad-boere arbeidet på Luga-linjen med å grave løpeganger, legge m inefelter og bygge skytestillinger, dekningsrom og strids vognsperringer. En liten gruppe ingeniørtropper ledet arbeidet, men de tyng ste byrdene var det kvinnene som bar. D a Ostrov falt, ble ytterligere femten tusen arbeidere sendt til Luga-linjen. Stridsvognsperringer av betong ble frak tet fra D et karelske nes og tauet på plass i Luga-linjen ved hjelp av traktorer. Tre fabrikker, Nevgvosd, Barrikade og byggetrust nr. 189, gjorde ikke annet enn å produsere jernskinner til stridsvognhindere. Dette arbeidet ble i stor utstrekning overvåket av partisekretærer eller par tirepresentanter. D et var imidlertid ikke alle partisjefer i de mindre byene og landsbyene som skilte seg fra oppgaven med heder. I Volosovo-regionen fikk partilederne panikk og flyktet innover i landet. D e ble anklaget for deserte ring og utstøtt av partiet. I Batetsk-regionen gikk partilederne, som var redde for flyangrep, i dekning i et tilfluktsrom som var så godt kam uflert at ingen kunne finne det. Også de ble utstøtt av partiet. D et var også andre problemer, og noen av dem ble først åpenbare da tyskerne stormet frem mot forsvarssonen. Mye av byggearbeidet ble ledet av partiorganisasjoner eller underordnede militære som ofte ikke hadde noen idé om hva slags forsvarsverker de skulle bygge. De lokale forsvarsstillingene og stridsvognsperringene var ikke forbundet med hverandre. N oen av skytestillingene ble feilaktig plasert. Og så, i den krisen som tyskernes hurtige panserfremstøt skapte, ble det gitt ordre om forandringer — ofte altfor sent. Denslags feilgrep viste seg å bli nesten katastrofale i september da tyskerne nådde Pulkovo-høydene. Nye skytestillinger og nye kanonsikter var beordret, men storparten av arbeidet var ugjort. Ungdom fra universitetene og andre læreinstitusjoner ble også satt i sving med forsvarsarbeidet. I motsetning til de vanlige Leningrad-boerne, som ar beidet uten betaling, fikk ungdommene ni rubler pr. dag. D et var mer enn de hadde i studiestipend. En dag ble Bitsjevski oppringt av sin datter, som var førsteårsstudent ved Leningrad Universitet. «Adjø, pappa,» sa hun. «Jeg skal på arbeide.» «Hvor?» «D u vet hvor jeg skal, tror jeg. V i skal kjøre i bil. Je g må skynde meg.» «Har du tatt med deg det du trenger?» sa faren. «Jeg trenger da ingenting — en såpe og et håndkle. D et klarer seg.»
DE
FØRSTE
DAGENE
175
«Et øyeblikk,» sa Bitsjevski. «Et øyeblikk, unge dame. Har du tatt med deg kåpe, kokekar, spisebestikk og ryggsekk? Dessuten trenger du brød og litt sukker — og undertøy.» «Ikke tøys da, pappa,» svarte piken muntert. «Ingen av pikene tar med seg noenting. Y i blir ikke lenge der. Y i skal sove i en høystakk. Si til mamma at hun ikke skal være bekymret. Ser deg igjen snart.» Men, som Bitsjevski visste: pikene kom slett ikke tilbake så snart. D et var heller ikke alle som kom tilbake. Og dajkom de ikke i bil, men på sine ben, dødsens trette, med klærne i filler, med verkende kropper og oppskrapte hen der, svarte av skitt og grimete i ansiktet av svette. Mange hadde blodige ban dasjer. N oen ble begravd (og mange ble ikke engang det) på de åpne mar kene og langs landeveien der de lavtflyvende Ju -8 8 og Heinkel-bomberne fant dem. D ag etter dag raste flyene over dem, bombet og skjøt med m itraljø ser. Hvor mange tusen ble drept? E>et vet ingen. D et fantes ingen nøyaktig fortegnelse over dem som deltok i arbeidet, og ingen midler til å kontrollere hvem som vendte tilbake og hvem som ikke gjorde det. D ag og natt pågikk arbeidet, uansett vær og føre, flyangrep, tretthet og tap. Kvinner, gamle menn og ungdom utgjorde storparten av arbeidsstyrken. I nærheten av Kingisepp ble arbeidslagene fra undergrunnsbanen i Leningrad satt i sving med gravemaskiner, shoveldozere og kraner. M en hovedredskapene i dette gigantiske prosjektet var hakke og spade — og den viktigste driv kraften i det kom fra de spede musklene til uerfarne kvinner og ungdommer. Slik tok Luga-linjen form i en lengde av nesten tre hundre og tyve kilo meter — fra Narva og Kingisepp ved kysten, sydøstover langs Luga-elven gjennom byen Luga til Medved og Sjimsk ved Ilmensjøen. Avstanden fra Leningrad var ca. hundre kilometer syd for Kingisepp, og ca. hundre og seksti kilometer ved Ilmensjøen. Selv om linjen var sterk, kunne den utflankeres hvis tyskerne greide å slå seg igjennom øst for Ilm ensjøen til Novgorod. Elven Luga hadde en bredde på m ellom 37 og 55 meter. N oen steder var strendene myrlendte og bløte, andre steder gav de godt fotfeste for me kaniserte styrker. For å beskytte linjen la Bitsjevski ut m inefelter og strids vognbarrikader under dekning av betongbunkers og lettere skytestillinger i en dybde av mellom tre og fem kilometer. T il Bitsjevskis overraskelse og gru skulle han snart komme til å oppdage at noen av minefeltene ikke var i stand til å stanse tyskernes nye, tunge stridsvogner. Minene eksploderte, men ladningene var for svake, og stridsvognene rullet uskadd videre. Sjdanov og Leningrad-kommandoen visste at de splittede sovjetiske hær styrkene som nå trakk seg tilbake østover, neppe ville kunne holde stand ved Luga. Retretten gikk altfor fort og i vill uorden. Men selv det å trekke seg tilbake var ikke lenger noen enkel sak, for hovedveiene fra de baltiske landene var fullpakket av mennesker på flukt. Omkring åtti tusen arbeidere som hadde bygd festningsanlegg i de baltiske land, forsøkte å komme seg østover. Midt oppe i denne flyktningstrømmen kom spredte arméavdelinger, enkelte soldater som var kommet på villstrå, bønder som forsøkte å bringe buskapen i sikkerhet, tyske agenter, sovjet-fiendtlige bønder, desertører og alminnelige mennesker, fylt av frykt og panikk.
176
SOMMERKRIGEN
Hvis Luga-linjen skulle holdes, måtte det skje ikke med slike ressurser, men på tross av dem. Sjefen for Luga-linjen — Operasjonsgruppe Luga, som den ble kalt — var generalmajor K . P. Pjadisjev, en intelligent, nokså sardonisk mann med stor militær erfaring og få illusjoner. D et var åpenbart for ham — som for alle andre — at Leningrad ikke hadde tilstrekkelig mange øvede tropper å kaste inn i bresjen. D e retirerende arméene fra nordvestfronten var uhyggelig medtatt. D en 10. juli hadde de trukket seg mer enn 50 0 kilometer tilbake i løpet av atten dager med uavlatelige kamper. D e hadde nå bare 1 4 4 2 kanoner og bombe kastere igjen. D e hadde mistet all sin flystøtte; det skjedde for en stor del i løpet av krigens første timer. D e pansrede og mekaniserte divisjonene hadde tapt så mye utstyr at de faktisk var redusert til geværdivisjoner. D e tre arméene — den 8., den 11. og den 27. — hadde ifølge krigsoppsetningsplanen en styrke på 31 divisjoner og 2 brigader. M en det var bare på papiret. I 22 av divisjonene var tapene over 50 prosent. I 6 divisjoner — den 33., den 126., den 181., den 183. og den 188. geværdivisjon samt 2 20. motori serte divisjon — var styrken gått ned til gjennomsnittlig rundt 2 0 0 0 mann. Flere divisjoner hadde mindre enn 30 prosent stridende mannskaper igjen. D e tre arméene hadde tilsammen kanskje noe slikt som 150 0 0 0 mann. 8. armé var sluppet opp for ammunisjon; den hadde for eksempel bare 1,7 granater pr. bombekaster og en halv patron pr. våpen. 10. geværdivisjon hadde 2 577 mann, 89 maskingeværer, 1 luftvernkanon og 27 feltkanoner og bombekastere. 125. geværdivisjon hadde 3 145 mann, 53 maskingeværer, 7 luftvernkanoner og 22 andre kanoner. Ethvert håp om å holde Luga-linjen lå i frivilligkorpset. D et var 30. juni myndighetene i Leningrad hadde sendt ut oppropet om å danne et frivillig korps. Den dagen meldte 10 8 9 0 mennesker seg til tjeneste. D en 6. juli var tallet kommet opp i 100 0 0 0 , og neste dag nådde det 160 0 0 0 , derav 32 0 0 0 kvinner, 20 0 0 0 medlemmer av kommunistpartiet og 18 0 0 0 ungkommunis ter. 1 Komponisten Dm itri Sjostakovitsj var en av dem. I sin søknad skrev han: «H elt til nå har jeg bare kjent fredelig arbeide. N å er jeg rede til å gripe til våpen. Bare ved å kjempe kan vi redde menneskeheten fra øde leggelse.» Sjostakovitsj ble ikke godtatt i frivilligkorpset; han fikk isteden gjøre tjeneste i det sivile luftvern. Skuespilleren N ikolai Tsjerkasov meldte seg; likeså den seksogførti år gamle dikteren Vsevolod Rosjdestvenski. Han tjenestgjorde i fire år på Leningrad-, Volkhov- og Karel-fronten, for det meste som korrespondent for militære aviser. Han skrev også dikt, og innimellom arbeidet han på en memoarbok. Ikke alle forfattere slapp inn i de væpnede styrker uten vanskeligheter. Lev1 1 Tallene på frivillige varierer en smule fra den ene kilde til den annen. Karasev oppgir tallet på kvinnelige frivillige til 27 0 0 0 etter en måned. En annen kilde oppgir totalen pr. 7. juli til 2 0 0 0 0 0 - men det betyr nok snarere antall søknader enn antall godkjente søkere (B. Malkin og M. Likomarov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 1, januar 1964 s. 1 7 ). Og Leningrad v Velikoi Otetsjestvennoi Voine (s. 51) oppgir totalen pr. 7. juli til
110 000 .
Sperreballonger over Admiralitetets spir.
Ofre for tyske bomber i Liteini Prospekt. { Sorfoto)
c. *■' M * «ri
1«
m
j ■ bbm
' " - « s
ww» ; 1_____ ^ ^K S i±
Fulltreffer fra tysk artilleri i en leiegård.
Badajev-lagrene, Leningrads spiskammer, ble pepret med tyske brannbomber og brant ned til kjellermurene.
Vannhenting på «gamlemåten». I bakgrunnen en nedfrosset trikk
Bronsestatuen av Peter den store til hest befinner seg midt inne i det omfangsrike hylsteret av sandsekker.
Vintergate i krigens Leningrad. De døde fikk kjelkeskyss til kirkegården. Mannen orker ikke mer; kona trekker ham på kjelke.
Kvinne i beleiret by. En putrende tekjele (så lenge det fantes aviser- eller flis å fyre m ed;, kabelsendingen fra Leningrad radio og en flakkende lysestump var den siste luksus for titusenvis av Leningrad-boere. (Sovfoto)
L.
Kistene hoper seg opp utenfor Okhta-kirkegården. Noen av de døde er bare innsvøpt i gamle filler.
Ihjelfrosne Leningrad-boere, den ene halvt nedsnedd, utenfor gjerdet til Sommerhavene
Den 11-årige skolepiken Tanja Savitsjeva, og blader fra dagboken hennes der hun vinteren og våren 1 9 4 1 -4 2 noterte alle dødsfallene i familien.
DE
FØRSTE
DAGENE
177
Uspenski forsøkte å komme inn i marinen, m en støtte på et problem som tør være mest kjent fra vitsetegningene: Han brukte støvler nummer 47 , og så store støvler fantes ikke i depotet. Søknaden ble liggende til de fant store nok støvler til å få kledd ham opp fra topp til tå i reglementert uniform. Jevgeni Sjvarts, en godlynt, men nervøs og sykelig satiriker og forfatter av barneeventyr, forsøkte å komme inn i frivilligkorpset. Han hadde Parkin sons sykdom, og skalv slik på hendene at han nesten ikke greide å under tegne søknaden. «Hvordan kan De klare å holde et gevær?» var det en som spurte. «Blås i det,» svarte han, «det er vel andre ting som må gjøres.» D a Sjvarts ikke ble godtatt, satte han seg ned sammen med humoristen Mikhail Sosjtsjenko og arbeidet dag og natt i en uke på et satirisk skuespill, « Under lindetreerne i Berlins. D et ble satt opp på komedieteatret. Da teatret ble evakuert i august, nektet Sjvarts og hans kone å reise. D e var medlem mer av sivilforsvarsavdelingen i huset hvor de bodde, Gribojedov-kanalen nr. 9, og ville bli i Leningrad. Boris M. Levin, en lystig kar som forfatteren Samuil M arsjak kalte «bjør nen fra Himalaya», meldte seg også. Han hadde mistet sitt gode humør da krigen kom, og var meget nedtrykt. «Over hele verden biir lysene slukket,» sa han. Levin deltok i et kortvarig offiserskurs. D en første natten han var ved fronten, ble han drept da tyskerne angrep dekningsgraven han var i. Han hadde ikke engang fått skytevåpen. Bare åtte dager etter at krigen begynte, falt den første Leningrad-forfatteren i kamp. D et var Lev Kantorovitsj, som tjenestgjorde i en grenseavdeling, og som falt den 30. juni ved Enso. Rekrutteringskontorer ble opprettet i alle deler av byen. Leonid Pantelejev ble vitne til en underlig episode utenfor et slikt kontor i nærheten av Narvaporten. En folkemengde stimlet sammen rundt en underlig liten spurv av en mann, som bar frivilligkorpsets armbind. Med gråtkvalt røst forkynte han mens han slo seg på det smale brystet: «Borgere, jeg ber dere om alltid å huske. Je g har tre sønner — Vladimir, Pjotr, Vasili. A lle tre er ved fronten. Je g ber dere å huske. Og i morgen skal jeg også til fronten og slåss for alle borgere av Sovjetunionen — uten unntagelse.» Pantelejev ble aldri klar over om mannen hadde vært full eller bare opprømt. Forfatteren Dm itri Sjtsjeglovs liv hadde forandret seg svært lite siden kri gen begynte. Han stod opp til samme tid hver dag. Han arbeidet ved skrive bordet. Han lyttet til krigsnyhetene. Den røde armé ble drevet tilbake. Men folk sa at det ikke betydde noe. «D et er en bevegelseskrig,» påstod de. Stem ningen i byen virket fremdeles optimistisk, men han visste at situasjonen var i ferd med å forverre seg. Han hadde sendt sin tretten år gam le sønn Aleksei østover. Kirov-teatret bad Sjtsjeglov om å virke som konsulent for librettoen i en ny ballett, D e lyse netter, som skulle settes opp etter Tysklands nederlag. I Aleksandrinski-teatret stod Flandria på plakaten, og i Radlov-teatret D en gode soldaten Sjveik. I Gostini E>vor oppfordret plakatene fremdeles folk til å kjøpe varm kakao eller kjøttposteier for 25 kopek stykket. Men monumen tene var i ferd med å forsvinne. Katarinas berømte rytterstatue i bronse av 12. D e 900 dagene
178
SOMMERKRIGEN
Peter I var skjult inne i en stor, grå sandkasse (det første forslaget gikk ut på å senke den i N eva, slik det var blitt planlagt under Napoleons inva sjon). Statuene av general Kutusov og general Suvorov — Napoleons be seirere — ble naturligvis stående på plass henholdsvis på Nevski og på Kirov-broen; her var det jo militær ære og stolthet med i bildet, men begge var beskyttet med sandsekker. Billedhuggeren Demut-Malinovskis enorme oksestatue ble slept på ruller til Nevski Lavra-kirkegården, og der ble den stående blant gravsteinene som et underlig skue for sjeldne besøkende — særlig når den var kam uflert i hvitt for vinteren. D en 8. juli gikk Sjtsjeglov og hans venner Vladimir Beljajev, Boris Tsjetvernikov og Mikhail Rosenberg til rekrutteringskontoret og meldte seg. En måneds trening hadde de foran seg, så skulle de til fronten. Hver kveld kom Sjtsjeglovs hustru til barakken med en termos med kaffe og n æ n smørbrød. A lle meldte seg til et eller annet. I Kirov-verkene meldte femten tusen mann seg til frivilligkorpset — det var nok til en hel divisjon. M er enn 2 500 universitetsstudenter fra Leningrad gikk inn i hæren eller frivilligkorp set, blant dem 2 0 0 medlemmer av kommunistpartiet og 50 0 ungkommunister. Universitetet mønstret fem bataljoner frivillige. Jernbaneingeniør-instituttet stil te 9 0 0 , gruveinstuttet 9 6 0 , skipsbygningsinstituttet 4 5 0 , det elektroteknis ke institutt 1 200. Nesten hver eneste student i Lesgaft-instituttet meldte seg, anført av professorene. O g ett hundre og femti av kunstnerforbundets 4 0 0 medlemmer meldte seg allerede den første dagen. Pavel Armand, som hadde regissert film en En m ann m ed pistol, ble sjef for en maskingeværavdeling. Innen 5. juli var det organisert ordensbataljoner med ialt 17 167 mann, mest eldre og ungdommer, til å opprettholde indre orden. Ytterligere seks regi menter med ialt 6 0 0 0 frivillige, blant dem 2 50 0 medlemmer av kommunist partiet og ungkommunister, var opprettet innen 15. juli. Omkring 2 0 0 partisanavdelinger som om fattet kanskje 15 0 0 0 kvinner og menn, ble organisert for å kjem pe bak fiendens linjer. Først hadde det vært planen å danne 15 divisjoner av frivillige. Men man fant snart ut at dette var for mye: Leningrad hadde ikke folk nok. I m ilitær rådets møte 4. juli ble tallet fastsatt til 7 divisjoner. De tre første divisjonene var oppsatt klokken 18.00 den 4. juli, og den 7. (!) skulle de etter forutsetningene være underveis til sine posisjoner i Luga-linjen. D e frivillige måtte være i alderen atten til femti år; gjennom snittsalderen viste seg å være mye høyere enn i den regulære armé. D et var få offiserer med kommandoerfaring, særlig fra infanteriet. Mange reserve offiserer var ingeniører og vitenskapsmenn, og andre hadde liten eller ingen militær bakgrunn. D et var ikke mulig å fylle mer enn 5 til 10 prosent av linjeoffisersstillingene med erfarne folk. Halvparten av de frivillige hadde ingen militær bakgrunn av noen art. Tropper og kompanier var sammensatt av folk fra samme fabrikk eller kontor. A lle kjente hverandre. Istedenfor å uttrykke seg på en militær måte, sa de høflig: «Vær så vennlig å . . . » eller «Kunne D e være så snill å . . . » Leningradskaja Pravda trykte et bilde av en frivillig som stod fullt oppreist og kastet en Molotovcocktail mot en tysk stridsvogn. Marskalk Vorosjilov ble rasende. Han fikk avisen til å offentlig-
DE
FØRSTE
DAGENE
179
gjøre nye bilder og artikler som understreket at dersom de frivillige forsøkte å kaste bensinflasker og håndgranater på den måten, ville de bli meiet ned før de rakk å løfte en arm. D et hastverk og den skjødesløshet som hadde preget organiseringen av fri villigkorpset, førte til store innhugg i rekkene så snart avdelingene kom i aksjon. Mange frivillige nådde aldri frem til ildlinjen. En avdelingssjef rap porterte at 2 0 0 av hans 1 0 0 0 mann hadde stupt under marsjen på grunn av sykdom, tretthet og fysisk utmattelse. Storparten av offiserene hadde ikke særlig mye mer trening enn de menige. Av 1 8 2 4 offiserer i 1. divisjon var bare 10 fra den regulære armé. Bare halvparten av offiserene i 2. divisjon hadde tidligere øvelse i å bruke våpen. Nesten ingen hadde erfaring i å grave seg ned, i kamuflasje, militær taktikk eller kommando. 2. divisjons artilleriregiment skiftet sjef fem ganger fra juli til oktober; det var ikke mulig å finne en kvalifisert mann. Den som klarte seg lengst, hadde nitten dagers tjeneste da han ble skiftet ut. Sjefene for 1. divisjon og 2. gardedivisjon måtte byttes ut nesten i samme øyeblikk som de kom under ild. D e tre første divisjonene hadde en meget høy prosentdel av partimedlem mer (fra 2 0 til 4 6 ) og vanlige arbeidere (opptil 61 prosent). 1. divisjon ble organisert av Kirov-distriktets partisekretær, V. S. Jefrem ov. Den begynte sin trening natten m ellom 3. og 4. juli, og brukte lekeplassen til 5. skole på Statsjek Prospekt som øvelsesplass. Den bestod av mellom 10 0 0 0 og 11 0 0 0 mann, hvorav nesten en tredjedel var partimedlemmer eller ungkommunis ter.1 I 1. regiment av denne divisjonen var det 2 4 9 6 Kirov-arbeidere og 4 3 9 mann fra andre regionale organisasjoner, derav ca. 1 2 5 0 partimedlemmer og 1 015 ungkommunister. 2. divisjon, som kom fra Moskva- og Leningradregionene, hadde medlemmer fra fabrikkene Elektrosila, Karburator, Skorokhod og Proletarenes Seier. Av dens ca. 9 0 0 0 mann var 1 197 parti medlemmer og 1 7 5 0 ungkommunister. 3. divisjon hadde 9 5 0 partimedlem mer og 1 4 7 5 ungkommunister av en samlet styrke på 10 0 94. 1*9 1 Forskjellige tall er oppgitt av forskjellige kilder. N. S. (s. 69) oppgir det totale antall til 12 0 1 2 , og det samme gjør 9 0 0 Geroitsjeskii D n ei (s. 5 1 ), som videre oppgir at det var 1 25 8 partimedlemmer og 1 015 ungkommunister. S. Kostjutsjenko og hans medforfattere av Kirov-verkenes offisielle historie oppgir imidlertid tallet til 11 5 8 4 , derav 1 285 parti medlemmer og 1 196 ungkommunister. De offentliggjorde første gang disse tallene i Neva (nr. 11, nov. 1 9 6 4 s. 170) og gjentok dem uendret i Istorija Kirovskogo Savod (Moskva 1966 s. 9 7 ). Uoverensstemmelsen er i og for seg uten betydning, men den er interessant fordi den viser hvor uhyre vanskelig det er å skaffe nøyaktige statistiske opplysninger fra Leningrad-blokaden. Det kan i den forbindelse også nevnes at Vtoraja Mirovaja Voina (s 1 5 0 ), angivelig på basis av forsvarsdepartementets statistikk, oppgir de ovennevnte tallene til henholdsvis 10 431 og 3 493 (partimedlemmer og ungkommunister sammenlagt). Det samme gjør Leningrad v V O V (s. 5 4 ). Karasev (s. 4 4 ) oppgir den totale styrke i 2. divisjon til 9 210. Det samme gjør Leningrad v V O V (s. 7 0 5 ). N .S. oppgir den til 8 751. Det er tilsva rende uoverensstemmelser i talloppgavene over «ordens»-bataljonene. Karasev (s. 4 8 ) opp gir styrken til 17 167 fordelt på 79 bataljoner innen 5. juli. N . S. (s. 25) opererer med et tall på 168 bataljoner og en total styrke på 36 0 0 0 personer, deriblant 10 0 0 0 partimed lemmer og 1 500 ungkommunister. Vtoraja Mirovaja Voina (s. 155) oppgir et tall på 9 0 bataljoner med 19 0 0 0 personer «i begynnelsen av juli».
180
SOMMERKRIGEN
D et sterke innslaget av partimedlemmer i frivilligkorpset tilsvarte helt innrulleringen av partimedlemmer i den regulære armé. For eksempel var det 4 215 av ialt 10 4 0 3 kommunister i Nevski-regionen av Leningrad som gikk inn i arméen. Sommeren 1941 drog nesten 9 0 0 0 0 partimedlemmer og ung kommunister fra Leningrad til fronten. Leningrads byparti hadde pr. 1. mai 1941 1 2 1 4 1 5 medlemmer og 32 173 kandidater, ialt 153 588. Pr. l .ju l i var tallene 122 8 4 9 og 30 6 8 2 , ialt 153 531. Pr. samme dato var det i Leningrad-regionen 2 8 3 4 6 medlemmer og 19 8 4 4 kandidater. D ette bragte det samlede medlemstall i byen og re gionen opp i 201 721 pr. 1. juli. Omkring 7 0 prosent av partimedlemmene og 90 prosent av ungkommunistene gjorde militærtjeneste. I løpet av krigens første tre måneder meldte 57 prosent av medlemmene seg til tjeneste, deri blant 1 1 4 2 partisekretærer. Innen 1. oktober var ialt 4 3 1 0 0 0 personer i Leningrad mobilisert til kamptjeneste, derav 5 4 0 0 0 partimedlemmer og 93 0 0 0 ungkommunister. Om morgenen den 10. juli ble frivilligkorpsets 1. (Kirov) divisjon gjort klar til fronttjeneste. D et ble utdelt håndgranater og Molotovcocktails. D et var ikke geværer nok til alle. Avdelingen ble sendt i strid med 35 prosent av de maskingeværer den ifølge planene skulle ha, 13 prosent av artilleriet og bare 8 prosent av bombekasterne. Mange av soldatene hadde ikke annet enn hakker, spader, økser eller jaktkniver. N oen hadde rifler som var blitt brukt av bolsjevikene mot general Judenitsjs angrep på Petrograd i 1918. Mange hadde ingenting annet enn tomme hender og tapre hjerter. N oen av dem som stod og så dem marsjere av sted, kunne ikke la være å tenke tilbake på det som var skjedd i julidagene syvogtyve år tidligere. D et var da tsarens arméer fylket seg i millionsterke kolonner og marsjerte vest over mot W ilhelm I I ’s og Franz Josefs styrker. Også dengang hadde geledd etter geledd marsjert tomhendt — uten våpen. Først da kameratene deres ble drept, fikk de våpen m ellom hendene. Historien gjentok seg på Russlands slagmarker. Men de som tenkte slike dystre tanker, røbet dem ikke. I spissen for fri villigkolonnen vaiet et rødt og gyllent banner, en gave til korpset fra Kirovarbeiderne. Så kom et orkester. En time senere stuet mennene seg inn i gods vogner på Vitebsk-stasjonen. Idet de steg av toget på bestemmelsesstedet, Batetsk like øst for Luga, slo tyske stupbombere til. Divisjonens første falne var en militær-ingeniør som het N ikolai Safronov. Han ble stedt til hvile på en grønn eng i nærheten. D e frivillige marsjerte hurtig ut av stasjonsområdet og overtok en 30 kilometer lang front fra Unomer gjennom Lubinets, Stjtsjepino og Osjogin Yolotsjek til Kositskoje. 2. frivilligdivisjon slo opp sitt hovedkvarter i instituttet for flymekanikk. N atten til 13. juli ble avdelingen, anført av løytnant N . I. Ugriumov, sendt med tog til Veimarn, like øst for Kingisepp. Troppene debarkerte under fly angrep og drog i ilmarsj til sine stillinger ved Ivanovskoje — forbi bren nende bondehytter, skremte hester, brølende kyr, gjøende hunder og flaksende kyllinger. Veiene var fylt av flyktninger, mange av dem kvinner med diebarn og gamle menn med krykker.
DE FØRSTE D A G E N E
181
I forsvarssystemet var ennå seksti tusen arbeidere i sving, til tross for at krigen praktisk talt hadde nådd dem. D e russiske frivillige som tok seg frem gjennom den sviende røyken fra brennende landsbyer og fam let seg frem til de ukjente skyttergravene, ante ikke at for to uker siden da Armégruppe Nord ennå stod i Siauliai, hadde de metodiske tyskerne planlagt sin seiersparade i Leningrad. SS-general Knut skulle være byens kommandant. Nazitroppene skulle marsjere i trium f over Slottsplassen, i kolonne etter kolonne, forbi generalstabens bygning og V in terpalasset. O g der skulle så den lykkelige der Fiihrer — det regnet man med — skue ut over sine seierrike arm éer.11 1 Veivisere over Leningrads severdigheter var trykt og distribuert både til offiserer og sol dater. Sovjetiske forfattere hevder at det også var trykt innbydelseskort til en æresbankett som skulle holdes i Hotel Astoria. Selv datoen var fastsatt: den 21. juli. Det var altså bare en uke til. Men ingen av disse kildene har kunnet fremvise bilder hverken av innbydelseskortene eller menyen, så historien bør kanskje tas med en klype salt. Sikkert er det imidler tid at tyskerne hadde trykt skjemaer for utstedelse av bil-tillatelser i Leningrad; eksemplarer finnes i Den røde armés sentralmuseum. (Karasev, op. cit., s. 102.)
18
Luga-linjen
og hans kollega M ikhail Mikhalev, begge ansatt i Leningradskaja Pravda, kjørte ut av Leningrad like etter midnatt 14. juli i en av avisens biler, en Ford som nå var m alt jordbrun på grunn av krigen. Kotsjetov følte seg temmelig stolt. Ikke nok med at han hadde overtalt redaktøren til å gi ham en bil og en ukrainsk sjåfør, Serafim Boiko; i m ili tærkommissariatet i Angleterre-gaten hadde han fått en splinter ny TT-pistol som ennå var full av smørefett fra fabrikken, og fireogtyve patroner. Han hadde tillatelse til å beholde pistolen til 1. september, og da (salige tanke!) ville nok krigen være over. Han hadde også med seg en stor fødselsdagskake i en pappeske, noe sukkertøy og et brev. A lt dette var til kamerat Molvo, som ledet den nye militæravisen som var opprettet i 2. divisjon av frivillig korpset — T il Seier! het den. Kotsjetov var spesielt stolt fordi han i det hele tatt hadde klart å bli krigs korrespondent. Han var fritatt for militærtjeneste på grunn av en hjertesyk dom, og ettersom han ikke hadde militær status, hadde Leningradskaja Pravda ikke valgt ham ut til å drive frontreportasje. H an hadde nærmest «orget» denne jobben gjennom Mikhalev og tre andre kolleger som han møtte på gaten en dag. Alle var blitt krigskorrespondenter, og de spradet omkring i splinter nye uniformer. Kotsjetov var i sivil og følte seg liten i buksene. «H jelp meg, gutter,» sa han. «Jeg vil så gjerne bli med dere.» D e gjorde det; de snakket med redaktøren, P. V. Solotukin, og nå var altså Kotsjetov og Mikhalev underveis til fronten for første gang for å besøke 2. divisjon. Den holdt til i nærheten av Opolje, eller kanskje det var Veim arn eller Ivanovskoje. Ingen var riktig sikker på det. Sommernatten var varm. D et var nesten ingen trafikk. D e kjørte gjennom K rasnoje Selo, en mørk og stille landsby, og svingte inn på veien til Ropsja. D et stedet kjente Kotsjetov godt. Ropsja hadde vært tsarenes jaktmark. I slottet hvor Peter III, Katarinas mann, var blitt myrdet under en fyllekrangel med sin hustrus elsker, grev Orlov, hadde Kotsjetov og hans medstudenter på landbruksskolen hatt sin sovesal. Kotsjetov kunne nesten ikke fatte at det virkelig var krig; alt virket så fredelig. Men i et veikryss så de vraket av en lastebil som var gjennom hullet av mitraljøsekuler, og i den neste landsbyen var kirken bombet. Drøye hun dre kilometer fra Leningrad kom de til Opolje, en stor landsby med ordentlige gater og pent vedlikeholdte hus. En stor bueportal førte inn til det som i gamle dager hadde vært hestemarkedet.
V
SEVOLOD K o t s j e t o v
LUGA-LINJEN
183
D e oppdaget at kamerat M olvo sov på sitt grønne øre, så Kotsjetov be stemte seg til å gi ham fødselsdagskaken neste morgen. Han fant seg et ube nyttet rom over landsbyens butikk, og der la han seg for å sove noen timer før han drog ut til fronten. Neste morgen ble K otsjetov skuffet da han ikke så noen tegn til aktivitet. Han fant seg en høylåve, og inne i det kjølige halv mørket satte han seg godt til rette, klappet det skinnende brune pistolhylste ret i beltet og gikk i gang med å skrive sin første reportasje, som han optimis tisk begynte slik: «Fra kam psonen. . . » D et idylliske sceneriet i O polje kunne ikke ha vært mer bedragerisk. Sann heten var at Leningrads forsvar svevde i den ytterste fare. Igjen hadde von Leebs stridsvogner slått til med en fart og voldsomhet som fullstendig tok luven fra russernes anstrengelser for å etablere en fast linje. Fra Pskov hadde 4 1 . panserkorps omgående rykket videre langs hovedveien mot Luga. De feide til side levningene av den sovjetiske 118. geværdivisjon og knuste full stendig 90. infanteridivisjon, som var i ferd med å gå i stilling uten å ane hvor nær tyskerne var. D e tyske stridsvognene raste videre og forserte elven Pljussa, bare 29 kilometer fra Luga — og der ble de omsider stanset under desperate kamper. Mens Kotsjetov fredsommelig kjørte gjennom natten mot «fronten», hadde 41. panserkorps skiftet angrepsakse og rykket nå nordøstover for å rette et knusende slag mot nettopp den del av russernes forsvarslinje som Kotsjetov hadde valgt å besøke. På dette tidspunkt hersket det en febrilsk virksomhet i Leningrad-kommandoen. Marskalk Vorosjilov var blitt utnevnt til øverstkommanderende den 10. juli. T re dager senere (hvorfor denne forsinkelsen?) ble Sjdanov utnevnt til hans med-kommandant, eller militærrådsmedlem som det het. Drakoniske forholdsregler ble iverksatt. H ele det sovjetiske kommandoapparatet ble gjenstand for en omfattende ommøblering i et desperat forsøk på å finne midler til å overleve. General Kusnetsov var allerede skiftet ut som sjef for nordvestfronten med general Sobennikov fra 8. armé. Dessuten ble Kusnetsovs stabssjef, generalløytnant P. S. Klenov, avskjediget for udugelighet og «svak ledelse». Situasjonen på vestfronten var likedan. Marskalk (daværende general) A. I. Jerem enko, som var sjef for Sovjetunionens styrker i D et fjerne Østen, ble innkalt til Moskva. Han reiste den 22. juni, og ettersom han tilbakela stor parten av strekningen med tog, var han ikke fremme i hovedstaden før en uke senere, den 29. Marskalk Tim osjenko fortalte ham at det hersket vilt kaos på vestfronten, og at regjeringen hadde besluttet å fjerne general Dm itri Pavlov og hans stabssjef, generalmajor V. Je . Klimovski, og erstatte dem med Jerem enko og løytnant G. K . Malandin. Jerem enko fant Pavlov neste morgen; generalen satt og spiste frokost i et lite telt utenfor Mogilev, hvor han hadde slått opp sitt hovedkvarter. Pavlov, som var en av Sovjetunionens mest erfarne offiserer o g en veteran fra den spanske borgerkrig, hilste Jerem enko med et stort smil. «D et er mange år siden nå!» utbrøt han. «Hvilken skjebne har bragt deg hit? B lir du lenge?»
184
SOMMERKRIGEN
Som svar rakte Jerem enko ham ordren fra Moskva som avsatte Pavlov. Generalen leste den, ble sittende målløs et øyeblikk og spurte så: «Og hvor er det meningen at jeg skal dra hen?» «Kommissæren har beordret deg til Moskva,» sa Jeremenko. D et tok noen sekunder før Pavlov gjenvant fatningen. Han tok seg sammen, og med sin vanlige høflighet inviterte han Jerem enko til å slå seg ned og spise frokost. Jerem enko sa nei takk; han hadde ikke tid — det eneste han ville ha, var en mest mulig detaljert oversikt over situasjonen. «T ja, hva kan jeg fortelle deg om situasjonen?» sa Pavlov. «Fiendens lammende slag kom fullstendig overraskende på våre tropper. V i var ikke i kampberedskap; vi lå i sommerleirer og på skytebanene og drev øvelser. Og derfor led vi tunge tap; vi mistet både fly og artilleri og stridsvogner og tropper. Fienden trengte dypt inn på vårt område og okkuperte Bobruisk og Minsk.» Pavlov fortalte Jerem enko hvor håpløst sent han hadde fått ordren om å gå i alarmberedskap nummer 1. Mens de satt og snakket, kom marskalkene Vorosjilov og B. M. Sjaposjnikov til Pavlovs hovedkvarter; de kom kjørende i en stor, svart Packard. De kunne fullt ut bekrefte det dystre bilde Pavlov hadde gitt. «D et er en forferdelig affære,» sa Vorosjilov. «D et finnes ingen fast front. V i har spredte støttepunkter hvor våre avdelinger holder stand mot angrep fra overlegne fiendtlige styrker. Forbindelsen mellom dem er dårlig.» Samme ettermiddag fløy generalene Pavlov og Klim ovski til Moskva. Jere menko så dem aldri mer. De ble skutt øyeblikkelig. Ifølge marskalk S. S. Birjusov, som kjente dem begge godt, lå deres store feilgrep i det faktum at de til siste stund omhyggelig utførte de ordrer som ble gitt av marskalk Timosjenko og av generalstaben etter Stalins personlige direktiver.1 A t Leningrad-kommandoen hadde fått ny ledelse, hjalp ikke stort når det gjaldt å skaffe Luga-linjen flere forsvarere. M ot de splittede og mørbankede sovjet-styrkene hadde von Leeb anslagsvis 21 til 21 kampkraftige divisjoner fra Armégruppe Nord, anført av den fryk tede 4. pansergruppe — muligens 3 4 0 0 0 0 mann tilsammen. Han hadde 32 6 stridsvogner og 6 0 0 0 kanoner. Sovjetiske kilder har anslått tyskernes over legenhet den 10. juli til 2,4 i infanteri, 4 i artilleri, 5,8 i bombekastere, 1,2 i stridsvogner. Nordvestfronten hadde denne dagen bare 102 fly i tjeneste, mens Gruppe Nord disponerte ca. 1 000. Etter Pskovs fall rykket 4. pansergruppe frem på Luga-veien som støttetropp for en tysk styrke på anslagsvis et dusin divisjoner. Seks tyske divisjo ner gikk nordover mot Narva-Kingisepp-sektoren. I sin fortvilelse bestemte Leningrad-kommandoen seg til å hente tropper1 1 Utrenskningen av generalene Pavlov, Klimenko og V. Ja. Semenov, Pavlovs operasjonssjef, hadde en alvorlig innvirkning på moralen. General Sjtemenko, en av offiserene i stavka’en, forteller at det ikke ble gitt noen forklaring på aksjonen, og at ingen våget å ta generalenes navn i sin munn. Det oppstod gjensidig mistenksomhet mellom offiserene i stavka’en, men dette, hevder han, gjorde partisekretæren i hovedkvarteret slutt på. (Sjte menko, op. cit., s. 31.)
LUGA-LINJEN
185
nordfra (på den karelske fronten var det nemlig nokså stille) for å forsterke forsvaret av Luga. 10. mekaniserte korps og 70. og 237. geværdivisjon fikk ordre om å rykke sydover. Men før disse kampkraftige avdelingene rakk å komme i stilling, ble de av Vorosjilov omdirigert mot sydøst for å forpurre et tysk forsøk på å utflankere Luga-linjen ved en knipetang-bevegelse øst for Ilmensjøen mot Novgorod. Hva skulle nå gjøres? Leningrad hadde ikke stort flere tropper å ta. T il slutt fikk general Pjadisjev 191. geværdivisjon til å beskytte sin høyre flanke ved Kingisepp og 2. divisjon av frivilligkorpset litt lenger syd. Nøkkelposisjo nen midt i Luga-linjen ble holdt av oberst G. V. Mukhin og hans kadetter fra infanteriskolen i Leningrad. T il venstre for M ukhin lå en annen fri vil ligdi vi sjon, den 3. 177. geværdivisjon forsvarte vestsiden av byen Luga, og lenger syd, m ellom Luga og Ilmensjøen, lå 70. geværdivisjon, 1. frivilligdivisjon og 1. fjellbrigade. Avdelingene var strukket ut som perler på et glissent kjede. 191. divisjon hadde en åtti kilometers front å forsvare, 2. frivilligdivisjon femti kilometer. Adkomsten til selve Kingisepp ble bare dekket av den re tirerende 188. divisjon. D et fantes luker på opptil femogtyve kilometers bredde som ikke var forsvart av noen styrker. T il å støtte denne improviserte styrken hadde Pjadisjev en sterk artilleriavdeling under kommando av en ung og dyktig oberst, G. F. Odintsov, som skulle komme til å spille en fremtredende rolle i forsvaret av Leningrad. Artilleriavdelingen var en kombinert styrke som var sammensatt av offi serer fra D en røde armés artillerihøyskole, artilleriregimentene fra 28. korps, 1., 2. og 3. Leningrad artilleriskole og en luftvernavdeling fra Leningradartilleriets tekniske skoler. Senere fikk den også tilskudd av artilleriregimentet i 51. korps som trakk seg tilbake fra nordvestfronten. Frivilligkorpset utgjorde omtrent halvparten av styrkene som forsvarte Luga-linjen. K anskje ville Leningrads skjebne være avhengig av hvordan disse hastig organiserte, dårlig utdannede og dårlig væpnede arbeiderbataljonene klarte å stå imot hammerslagene fra Hitlers hurtigste, mest velutstyrte og ildkraftige panseravdelinger. Oberst Bitsjevski tilbragte 11. juli i Luga-linjen. H an monterte svære, elek tronisk styrte miner under en del store bygninger i Strugi Krasnie, Gorodisjtsje og N ikolajevo, der tyske stridsvogner kunne ventes hvilket øyeblikk som helst. Deretter plaserte han en radiosender i et avsidesliggende hjørne av den store parken i Gatsjina, klar til å sende avfyringssignalet til minene i samme øyeblikk som tyskerne viste seg på de tre punktene. H ele dagen igjennom møtte Bitsjevski en strøm av mennesker på flukt. Ikke så få var soldater — og offiserer som forgjeves forsøkte å stanse dem. Broer var sprengt, lik lå strødd langs grøftene, og Messerschmitt-jagere raste med smatrende mitraljøser over veiene. Om kvelden den 11. ble Bitsjevski sammen med andre ledere innkalt til et møte med Vorosjilov og Sjdanov i Smolni. Vorosjilov virket nervøs og rastløs. Den operative sjefen for Leningrad-styrkene, general Popov, forklarte si tuasjonen. Rapportene fra fronten var ikke klare, og ofte motsa de hver-
186
SOMMERKRIGEN
andre. D et oppstod fort en diskusjon om hvilken retning det tyske hovedfremstøtet hadde. Luga-gruppens sjef, general Pjadisjev, m ente at tyskerne hadde fått kontakt med 48 3 . regiment av 177. divisjon og kjem pet for å for sere elven Pljussa. Men flykommandanten på fronten, generalmajor A. A. Novikov, hevdet at hans rekognosering viste at tyskernes hovedstyrke — om kring to hundre stridsvogner — var ved Strugi Krasnie. «Hva er verdien av denslags etterretninger?» utbrøt Vorosjilov. «D e har ikke en eneste fange, ikke ett dokument. Hvor mange stridsvogner er det i Strugi Krasnie? Hvem rykker frem mot Gdov?» Etterretningssjefen, general Pjotr P. Jevstignejev, visste ikke det. «Hvilke avdelinger nærmer seg Luga?» ville Vorosjilov vite. Jevstignejev visste ikke det heller. De opplysninger man hadde, syntes å tyde på at hovedtyngden av det tyske angrepet kunne ventes ved byen Luga, på hovedveien mot Leningrad. Men sett at tyskerne satte inn hoved tyngden av angrepet syd for Kingisepp? For det tilfelle skulle de første avdelinger av 2. frivilligdivisjon neste dag komme til Veimarn, noen få kilometer fra Luga-linjen. Infanteriskolens kadettavdeling under oberst Mukhin var allerede i stilling ved Sabsk like i nærheten. Etter å ha gransket planene over den befestede Luga-sonen, drog Vorosjilov og Sjdanov til Novgorod hvor nordvestfrontens hovedkvarter nå befant seg. D e var der hele den 12. juli og godkjente planer for et motan grep fra 11. armé mot tyskernes hurtig fremrykkende 56. motoriserte korps. D e forsterket 11. armé med en stridsvogndivisjon og to infanteridivisjoner og gav ordre om at motangrepet skulle begynne tidlig om morgenen den 14.1 Også oberst Bitsjevski hadde hendene fulle hele den 12. og 13. juli. Like etter daggry den 13. sendte han radiosignalet som udøste de veldige minene han hadde lagt under bygningene i Strugi Krasnie. Tyske motoriserte avdelin ger hadde gått i kvarter der, og de led store tap. Samme kveld innkalte Vorosjilov og Sjdanov, som nå var tilbake i Smolni, sjefene og de politiske kom missærene i fire nyopprettede geril jabataljoner; disse bestod hver av 10 under avdelinger på hver 8 0 —100 mann. D e fikk ordre om øyeblikkelig å gå bak fiendens linjer og med alle midler forsøke å hindre eller forsinke tyskernes fremrykning. D e hadde ordre om å angripe motoriserte infanteriavdelinger, sprenge broer, ødelegge linjesambandet, brenne forsyningsdepoter og andre lagre som russerne ikke hadde rukket å tilintetgjøre under sin hektiske re trett, og å utføre andre «spesielle oppgaver». Før dagen grydde, var «ødeleggerbataljonene», som russerne kalte dem, blitt transportert til Gdov-Slantsiområdet, og derfra var det deres egen sak å ta seg inn bak de tyske linjene. D et hersket en atmosfære av desperasjon i overkommandoen. N oen få timer etter at «ødelegger»-gruppene var sendt av sted den 14. juli, fikk oberst Bitsjevski en iltelefon fra Leningrad. Tyskernes 41. panserkorps hadde krys set Luga, kjørt rett gjennom Poretsje og var nådd frem til Ivanovskoje innen for det sovjetiske forsvarssystemet. Et lignende lynangrep ved Sabsk var blitt slått tilbake av infanterikadettene. 1 N . S. s. 63 . Tidspunktet for Vorosjilovs og Sjdanovs besøk i Novgorod er av A. N. Tsamumali feilaktig oppgitt til den 14. juli. (N a Beregak Volkhova, Leningrad 1967 s. 7.)
LUGA-LINJEN
187
Poretsje lå midt i 2. frivilligdivisjons sektor. Igjen hadde tyskerne nådd linjen før de sovjetiske forsvarerne. Tyve tyske stridsvogner dundret gjennom Poretsje og inn i Ivanovskoje, samtidig som de første avdelingene av 2. frivilligdivisjon kom ut av kuvognene som hadde fraktet dem fra Leningrad.1 Tyskerne var over dem i samme øyeblikk som de begynte marsjen til Ivanov skoje. Skytingen lot til å komme fra alle kanter. Bondekjerrer humpet bort over landeveien; geiter mekret; hester vrinsket i panikk. D e frivillige begynte å falle — såret eller døde. D e som hadde geværer, skjøt vilt; mange av dem stod fu llt oppreist som om de var på skytebanen. Tyskerne svarte med direkte ildgivning fra stridsvognkanonene. Snart tok det fyr i den tørre lyngen, og røykskyer veltet opp over krigsskueplassen. Hvis tyskerne brøt igjennom her, hadde de rake landeveien foran seg nitti kilom eter østover, helt frem til Vinterpalasset. D et fantes ingen organisert avdeling og ingen bemannet forsvarsstilling som kunne stanse dem mellom Luga-linjen og Leningrad. Bitsjevski fikk ordre om å melde seg for øverstkommanderende øyeblikke lig og ta med seg et kompani ingeniørsoldater. Leningrad sa at de sendte ham ett tusen m iner med lastebiler. Bitsjevski samlet 106. ingeniørbataljon, og etter å ha kjørt en omvei for å gå klar av tyske stupbombere, nådde de hovedkvarteret fem timer senere. Der fant han hele kommandostaben på Leningrad-fronten, deriblant marskalk Vorosjilov og general Popov. D e to generalene stod på en åpen åsside en halv kilometer fra Ivanovskoje og var vitne til at 2. frivilligdivisjon trakk seg tilbake etter et mislykket mot angrep. Sovjetisk artilleri hadde lagt Ivanovskoje under ild, og bondehyttene gikk opp i røyk og flammer. Gjennom kikkerten så Bitsjevski tyske strids vogner som kjørte gjennom røyken til utkanten av landsbyen; han kunne tydelig skjelne munningsglimtene fra kanonene deres. Tre—fire mekrende geiter stod ennå tjoret til skigardene foran bondehyttene. Vorosjilov gav Bitsjevski en bisk velkomst. «Ingeniørsoldater er alltid trege!» glefset han. Så snudde han seg og fortsatte å betrakte slagmarken, uten å bry seg om granatene som sprang i nærheten eller splintene som ulte gjennom luften. Bitsjevski hørte et par mitraljøseskyttere som snakket sammen. «Se,» sa den ene, «det er han — V orosjilov!» « Ja, se hvordan han står — fullt oppreist!» «M or sier at det fins folk som kuler ikke biter på.» «T ja, kuler kanskje — men det er granater de bruker.» Vorosjilov ble ikke særlig oppmuntret av det han så. Han ville vite hvor for artilleriet skjøt på en tom landsby der de tyske stridsvognene allerede be fant seg i utkantene. Popov forsøkte å forklare at artilleriet ikke hadde hatt tid til å rekognosere landsbyen, men plutselig tidde han; og før Vorosjilov 1 1 De frivillige hadde trodd at de skulle til en rolig sektor av forsvarslinjen, hvor de kunne fullføre den sparsomme treningen de hadde fått før de ble sendt til fronten. Mange hadde aldri løsnet et skudd eller kastet en granat. (Vissarion Sajanov, Leningradskii Dnevnik, Leningrad 1958 s. 25.)
188
SOMMERKRIGEN
kunne løfte en finger, hoppet han opp i en stridsvogn og kjørte mot lands byen. «D et var som helvete!» utbrøt Vorosjilov og slo hendene sammen. Men det varte ikke lenge før stridsvognen ble truffet av en granat og kom humpende tilbake. Popov krøp ut, tydelig rystet. «Hva tenker du på!» skrek Vorosjilov. «Er du gått fra vettet? Hvis du skal ta deg av rekognoseringen, hvem har du tenkt skal kommandere fron ten?» Vorosjilov møtte en vakker Røde Kors-pike som het Klavdia og sa til henne at hun ikke burde gå så langt frem i ildlinjen; det var for farlig. Klavdia svarte rolig: «Og De, kamerat marskalk? D e går rett inn i sentrum av skytin gen. Hvorfor? Fordi D e trengs der. Je g går dit jeg trengs — der de sårede ligger.» N oen minutter senere begav Popov og Vorosjilov seg av sted. Men først gav Vorosjilov ordre om at tyskernes holdepunkt ved Poretsje—Ivanovskoje måtte likvideres — en ordre som kostet 2. frivilligdivisjon et uhyggelig an tall falne og sårede under desperate og fåfengte forsøk på å drive tyskerne tilbake. D e som var med, kunne i årevis etterpå se den likstrødde marken for sitt indre øye. T il tross for sine advarsler til Popov om å være forsiktig, fant Vorosjilov det vanskelig selv å holde seg i bakgrunnen når det virkelig knep. På samme frontavsnitt hadde avdelinger av 2. frivilligdivisjon i Sredneje, noen kilometer fra Ivanovskoje, brutt sammen under et tysk angrep akkurat idet Vorosjilov kom dit. Han hoppet ut av bilen og stanset personlig de retirerende soldatene. I det samme kom en sovjetisk stridsvogn og noen infanteri-forsterkninger. Vorosjilov trakk pistolen, og så førte den seksti-årige helten fra borgerkrigen sine soldater over marken mot tyskerne, mens hurraropene gjallet. D et tyske angrepet ebbet ut. Den gamle kavaleristens personlige eksempel på tapper het satte nytt m ot i de frivillige. 14. juli var en dag med mange dystre meldinger. Tyskerne krysset Luga på Sabsk-fronten som ble holdt av infanterikadettene, men gjorde liten frem gang under de harde kampene. Russerne klarte imidlertid ikke å slå dem til bake fra Poretsje, uansett hvor mye de forsøkte. I et forsøk på å stive opp de nå temmelig medtatte frivilligavdelingene, gikk overkommandoen i Moskva med på å tildele hver infanteridivisjon fra tre til fem stridsvogner, enten «uhyret» K V eller «arbeidshesten» T -34. Før dagen var omme, utstedte Sjdanov i sitt eget og Vorosjilovs navn et dekret eller prikaz som var den første i en serie dramatiske formaninger. «Kam erater i den røde armé! Kommandanter og politiske arbeidere!» be gynte dekretet. «Over Lenins by, proletar-revolusjonens vugge, svever nå en umiddelbar fare fra den invaderende fiende.» Dekretet omtalte videre den uorden og panikk som ganske riktig var blitt merkbar langs fronten. «Individuelle panikkmakere og kujoner nøyer seg ikke med å rømme fra fronten, men de sprer splid i de ærlige og tapre sol daters rekker,» het det. «Kommandanter og politiske arbeidere forsømmer ikke bare å undertrykke panikken, men de unnlater å organisere sine avde-
LUGA-LINJEN
189
linger og lede dem i kamp. Ved denne skammelige fremferd bidrar de ytter ligere til å øke forvirringen og desorganiseringen langs frontlinjene.» Proklamasjonen erklærte at enhver som forlot sin post ved fronten, uan sett rang og tjenestestilling ville bli stilt for standrett og skutt på stedet. Forvirringen og frykten var blitt ytterligere økt av de alarmerende rappor tene fra overkommandoen i Moskva. Den 10. juli advarte overkommandoen hovedkvarteret i Leningrad om at tyskerne planla et masseangrep med fallskjermtropper m ot Leningrad-området. Leningrad fikk ordre om å styrke sin flyrekognosering og opprette reserver (av hva?) av jager- og bombefly som kunne slå til m ot nazistene og utslette dem så snart de landet. N ye luftobservasjonsposter ble opprettet over hele Leningrad, og febrilske forsøk gjort på å mobilisere befolkningen til direkte forsvarstjeneste. Barn i alderen åtte til seksten år skulle utdannes i nærkamp. D et ble gjo rt forsøk på å omdanne hele området til et hvepsebol av skuddstillinger der ingen tysk fallskjerm jeger kunne lande med livet i behold. D ette fallskjermangrepet ble aldri foretatt. D et var bare ett av mange ryk ter som i denne tiden svirret i Leningrad. På grunn av den taktikk tyskerne hadde brukt i Vest-Europa, var russerne besatt av frykt for tyske luft- og sjølandingsoperasjoner bak sine linjer. Tyskernes hurtige gjennom slag i Luga-linjen stimulerte Sjdanov til fordob lede anstrengelser for å befeste Leningrads nærmeste omegn i vest. Han satte sin stedfortreder, partisekretær Aleksei A. Kusnetsov, i spissen for dette ar beidet, med Bitsjevski som nestkommanderende. N oe av det første Kusnetsov gjorde, var å innkalle N K V D og mobilisere alle fangene i N K V D s arbeidsleirer. Fangene ble først sendt til Kingiseppregionen, hvor det var all mulig grunn til å regne med et snarlig tysk gjen nombrudd. På grunn av konstante tyske flyangrep var kvinnene som hadde arbeidet der, blitt flyttet nærmere Leningrad. Oberst Bitsjevski, den utrettelige ingeniøroffiseren, var meget glad i Kus netsov, som han kalte «den menneskelige stålfjær» fordi hans arbeidsevne og humør virket uuttømmelig. Kusnetsov var ennå ikke førti år gammel, han var meget tynn og meget blek. D en skarpe profilen gav ham et strengt ut seende, men i virkeligheten var han mild av vesen og nesten alltid tankefull. Han hevet sjelden stemmen, og han irettesatte aldri noen uten skjellig grunn. I så måte var han en slående kontrast til mange andre partiledere, ikke minst Sjdanov. En natt satt Bitsjevski og arbeidet ved skrivebordet. K lokken fire ringte telefonen. D et var Kusnetsov. Han bad Bitsjevski om å komme til Mariinskioperaen øyeblikkelig. Bitsjevski kunne ikke begripe hva som var så om å gjøre, men han gikk. I kulissehallen i operaen fant han Kusnetsov, som full av begeistring viste frem noen kanoner og stridsvogner som kulissearbeiderne hadde laget — av trelekter og pappmasjé, selvsagt. H an foreslo at det straks skulle gis ordre om å plasere narrefigurene på passende steder bak fronten. N å fikk russerne et lite pusterom i det tyske presset. D en medtatte sov jetiske 11. armé, som beskyttet Luga-linjens ankerfeste ved llm ensjøen — Sjimsk — var blitt forsterket med tropper fra K arelen: 21. stridsvogndivisjon,
190
SOMMERKRIGEN
70. gardedivisjon og 237. geværdivisjon. D a von Mansteins 56. korps befant seg i en utsatt posisjon, benyttet russerne anledningen og satte inn et knipetangangrep. M ellom 14. og 18. ju li drev de tyskerne nesten fem ti kilometer tilbake. Som Manstein bemerket tørt: «M an kan ikke akkurat påstå at korpsets po sisjon er særlig misunnelsesverdig i øyeblikket. D e siste dagene har vært kri tiske, og fienden har av all m akt forsøkt å gjennom føre omringningen.» Tyskernes 8. panserdivisjon var nødt til å trekke seg tilbake for å få drivstoff og ammunisjon. 56. korps mistet omkring 4 0 0 kjøretøyer. D en umiddelbare trusel mot Novgorod var aw erget, og Leningrad hadde fått en galgenfrist. H itler viste en viss bekymring over situasjonen. I et direktiv av 19- juli ad varte han om at en ytterligere fremrykning mot Leningrad bare kunne opp nås når østflanken av Gruppe Nord var blitt sikret av 16. armé. 3. panser gruppe av Armégruppe Sentrum ble nå satt inn på en nordøstgående frem rykningsakse for å avskjære forbindelsen mellom Leningrad-fronten og Mosk va og slutte kontakten med høyre flanke av von Leebs styrker. H itler fulgte opp med et personlig besøk i von Leebs hovedkvarter den 21. juli, og han forlangte ved den anledning at Leningrad «måtte likvideres raskt.» N ikolai Tikhonov og Vissarion Sajanov besøkte sjefen for 70. gardedivi sjon, generalmajor Andrei E. Fedjunin, etter at han hadde slått von Mansteins 56. motoriserte korps tilbake. Fedjunin hadde sitt hovedkvarter i Sjeloni, på en rydning i skogen nær den store landsbyen Medved nord for Sjimsk. Tikhonov hadde kjent Fedjunin under vinterkrigen mot Finland. N å var det sommer — en strålende sommerdag, akkurat en dag til å rusle rundt i skogen, plukke bær og sienge seg ned ved en klukkende bekk. I nesten ti dager hadde det vært rolig på denne fronten. M en general Fedjunin var hverken avslappet eller munter. «Denne stillheten er forræderisk,» sa han. «D et vil skje — og snart! V i hjalp Luga-styrkene våre, men nå har fienden regruppert seg. H an vil slå til her. K anskje ikke akkurat mot denne divisjonen. Han kjenner oss; vi har banket ham. M en han vil slå til m ot 1. frivilligdivisjon og gå m ot Novgo rod . . . D et kommer til å bli en prøvelsens tid for oss, men vi har ikke noe valg. V i har bare en ting å gjøre: slåss til siste m an n !» Tikhonov og Sajanov så skyggene bli lange. Utpå kveldingen kom en kvinne med en hakke under armen. Vaktene stanset henne og sa at tyske bombekastergranater slo ned i potetåkeren hennes. Hun trakk på skuldrene: «N å biir det snart mørkt; kanskje de ikke ser meg.» N oen spurte general Fedjunin hvorfor han gikk i paradeuniform. Han lo. H an hadde hatt den på seg da krigen begynte, forklarte han, og hadde ikke fått somlet seg til å skifte på seg feltuniform. «M en jeg skal gjøre det i morgen,» sa han. Korrespondentene sa takk for seg. Dagen etter, 13. august, var Tikhonov i Novgorod, den eldste og mest tradisjonsrike av alle Russiands byer. Granateksplosjoner gjenlød atter mellom de gam le murene. Mennesker løp gjennom gatene. Krigens redsler var igjen kommet til Novgorod.
LUGA-LINJEN
191
Tikhonov spurte en offiser om det var noe ny tt fra 70. gardedivisjon. De trakk seg tilbake nordvest for byen, svarte offiseren, under angrep fra nye tyske divisjoner. «N år forlot De 70. divisjon?» spurte han. Tikhonov fortalte det. «Da har D e vært heldig,» svarte offiseren. «Tysker ne angrep en time senere. General Fed junin er død.»1 Tyskerne var ikke den eneste fienden. Bitsjevski hadde nesten daglig samarbeide med generalløytnant K . P. Pjadisjev, sjefen for Operasjonsgruppe lu g a som holdt Luga-linjen. Den 23. ju li mottok Bitsjevski kopi av en ny ordre som delte Luga-fronten i tre sek torer, med hver sin sjef og stab. Bitsjevski mente han skjønte bakgrunnen for dette; overkommandoen i Moskva hadde så tidlig som 15. ju li anbefalt å redusere avdelingenes størrelse, ettersom så mange sovjetiske sjefer hadde vist seg ute av stand til å håndtere store troppestyrker. Men hver eneste opp deling av fronten økte sjansene for åpninger på flankene, for dårlig sam band, for smutthuller som de tyske stridsvognene kunne slå løs på og raskt utvide. D ette var jo nettopp nøkkelen til tyskernes fremgang til nå. Hvorfor plutselig dele opp Luga-linjen? Og hva med Pjadisjev? D et stod ingenting i ordren om hvilken tjenestestilling han skulle ha. «Pjadisjev forsvant ganske enkelt fra horisonten,» fortalte Bitsjevski senere. D et begynte å gå rykter om at Pjadisjev var arrestert. Bitsjevski ville ikke tro at det var sant. Han spurte stabssjefen, general Nikisjev. « Je g vet ikke,» mumlet Nikisjev, som gjorde det klart at han helst ikke ville ha noe mer snakk om saken. Pjadisjev var ingen militær nybegynner. I ti år hadde han tjenestgjort i Leningrad militærdistrikt. I 1930-årene hadde han ledet militære skoler og lagt opp feltøvelser. Han hadde vært sjef for en rekke kommisjoner som ar beidet med befestningsanleggene i Leningrad-regionen. For sin innsats i bor gerkrigen var han to ganger blitt dekorert med D et røde banners orden. Han hadde stor militær viten, men taktfull og behersket som han var, lyttet han gjerne til andres mening. D et var takket være Pjadisjevs initiativ — i Sjdanovs og Popovs fravær — at arbeidet på Luga-linjen var kommet så raskt i gang. D et var han som or ganiserte Luga-artillerigruppen og avdelingene fra de militære skolene. B it sjevski var ikke den eneste som hadde høye tanker om Pjadisjev. Ifølge gene ral M ikhail Dukhanov, en annen Leningrad-veteran, var Pjadisjev en av di striktets dyktigste offiserer, en mann som både hadde klokskap, erfaring og praktisk handlekraft, og som var i stand til å lede troppene selv i situa sjoner hvor tabber og forvirring var uunngåelig. Hverken årsaken til eller omstendighetene omkring arrestasjonen av Pjadisjev er noen sinne blitt offentliggjort. Selv i dag er det ikke gitt noen of fisiell forklaring.12 1 General Fedjunin begikk selvmord. Han foretrakk å skyte seg fremfor å bli tatt til fange av tyskerne. Men noen av hans soldater unnslapp, og de klarte å få med seg liket av sin sjef. (Sajanov, op. rit., s. 3 6 .) 2 Men han ble offentlig «rehabilitert» etter kommunistpartiets 20. kongress i 1956.
192
SOMMERKRIGEN
Fjernelsen av Pjadisjev var imidlertid ikke den eneste drastiske aksjon som skjedde den 23. juli. D et ble opprettet en enhetlig luftvernkommando som omfattet ikke bare frontområdene, men også Leningrad. Ledelsen av bygge arbeidene i Luga-sonen ble overlatt til en troika anført av partisekretær Kusnetsov, og fortifikasjonsarbeidene ble oppdelt i fire sektorer. En annen begivenhet kan ha hatt forbindelse med denne opprydningen. Den 23. juli ringte ministeren for den tunge maskinindustri, Vjatsjeslav A. Malisjev, personlig til Kirov-verkene og gav fabrikkens direktør instrukser om organiseringen av luftvern- og brannverntiltakene. Disse begivenhetene etterlater et inntrykk av frenetisk aktivitet som grenset til hysteri, for ikke å si panikk. K anskje Pjadisjev ble skutt for å demonstrere for hans offiserskolleger at advarselen i Vorosjilovs og Sjdanovs kommuniké den 14. juli var alvorlig ment. Eller kanskje han rett og siett falt som offer for et komplott i det hemmelige politi, hvor forvirring heller ikke var et ukjent begrep. Da sovjetiske militærhistorikere etter krigen begynte å studere slaget om Leningrad, var de fleste av dem enige om at det var Luga-linjen som hadde frelst byen fra katastrofe. Tyskerne ble stanset på Luga-fronten fra 9- eller 10. juli til 8. august — altså nesten en måned. Tyskernes blitzkrieg gikk av sporet, deres timeplan ble slått ut av balanse. Datoen for Hitlers seiersparade på Slottsplassen i Leningrad m åtte utsettes gang på gang. I løpet av denne måneden klarte tyskerne, til tross for innbitte forsøk, bare å gjøre mindre gjennomslag på strekningen fra Kingisepp til Ilmensjøen og Novgorod. Lin jen holdt. Den holdt til tross for et m annefall som utslettet nesten hele av delinger av det russiske frivilligkorpset — tap som en erfaren offiser som Dm itri Konstantinov anså som «en ren skandale». Selv F. I. Sirota, som i meget patriotiske vendinger har gitt sin versjon av Leningrad-eposet, innrøm mer «de folke-frivilliges meget mangelfulle militære dyktighet.» Offiserene hadde ikke mer erfaring enn sine soldater. Sjefen for 1. frivilligdivisjon (K i rov), Malinnikov, måtte fjernes fra sin stilling på grunn av «mangelfull ledelse av troppene» som det forsiktigvis ble kalt. Sannheten var at mange frivillige brøt sammen og flyktet, og ingen makt på jord kunne ha stanset dem. D e hadde liten eller ingen utdannelse og var dårlig væpnet. O fte «glem te» de å skyte på fienden når de hadde anledning til det. Så mange av dem mistet sine våpen under de første trefningene, at armé-propagandistene satte i gang en særskilt kampanje med slagord som «Våpenet er soldatens makt» og «Å miste ditt våpen er en forbrytelse mot fedrelandet.» Etter katastrofale erfaringer med 2. frivilligdivisjon, ble det tatt skritt til å gi disse avdelingene et mer erfarent offiserskorps. Da 2. gardedivisjon av fri villigkorpset ble dannet, ble dens offiserer og kommissærer innkalt til Smolni og deretter sendt ut til byer nær Leningrad for å forsøke å verve frivillige med militær erfaring. D e fant n æ n i Novgorod, og ett hundre mann ble sendt fra Ural. Tross alt dette konstaterte Vorosjilov og Sjdanov at divisjonen var dårlig organisert, utdannet og ledet. Også noe annet var fundamentalt galt. General Dukhanov kunne aldri forsone seg med at kadettavdelingen fra infanteriskolen skulle benyttes som
LUGA-LINJEN
193
linjeregiment. Dette var femten hundre infanterioffiserer, veteraner fra fin skekrigen som hadde gått på videregående kurser da krigen brøt ut. Nesten samtlige hadde kamperfaring og kommandoerfaring. D et var intet — intet — Leningrad-styrkene trengte så sårt som nettopp krigstrenede og kom mandoerfarne offiserer. Å bruke disse karene som kanonmat for å stanse nazistenes rambukk med blanke bajonetter — det var militært vanvidd! G e neral Pjadisjev var enig med Dukhanov. Han ville ta dem ut av linjen ved første anledning. Men den anledningen kom aldri. Pjadisjev ble avskjediget og skutt, og storparten av infanterikadettene falt i kamp. I det lange løp kunne linjen selvfølgelig ikke holdes. Under de forhold Dukhanov ble konfrontert med da han 19- ju li ble beordret til å overta kommandoen over seksjonen Sabsk—Ivanovskoje, var det et mirakel at den hadde holdt så lenge. D et var nettopp i denne seksjonen kadettoffiserene be fant seg, sammen med 2. frivilligdivisjon. Da Dukhanov ankom til Volosovo, hvor han skulle møte sine tropper, traff han ingen andre enn en avdelings sjef, (nå generaloberst) A. D. Tsirlin fra ingeniørakademiet, en adjutant, en sjåfør og en ingeniørtropp. A lle de andre var fremme i linjen. D et fantes ingen mulighet til å holde samband med dem. «D ette er som et eventyr,» sa Tsirlin. «Et vondt eventyr. D et er ikke nok av noen ting. V i har en stab på tre mann og en kommandopost på hjul. Sambandsmidler? Rop høyt! Og avdelingene er spredt som frø på en åker.» Mens Dukhanov lette etter infanteriskolens kommandopost, møtte han en sambandsavdeling. Han spurte anføreren hvem avdelingen tilhørte. «V i er avgitt til general Dukhanov,» svarte offiseren. «Hvor vil De finne ham, da?» spurte Dukhanov. «T ja, hvem vet? Je g fikk ordre om å komme til Sabsk, der ville vi finne ham, ble det sagt. V i er på leting nå.» Dukhanov kunne berolige ham med at han ikke behøvde å lete lenger. Men selv hadde han ennå til gode å finne Kirov-infanteriets kommandopost. Han hørte drønnet av granateksplosjoner, og gav sjåføren ordre om å sette opp farten. D e møtte en lastebil; sjåføren viftet og gjorde tegn til at de skulle stanse. «Hva er det?» sa Dukhanov. «Tyskerne. Tyske stridsvogner har brutt igjennom infanteriskolens front,» skrek soldaten oppskjørtet. Dukhanov skyndte seg fremover og oppdaget at riktignok hadde to tyske stridsvogner brutt igjennom — men begge var øde lagt. D e lå brennende i en stridsvogngrav. I disse dagene var forfatteren Dm itri Sjtsjeglov fremdeles under utdannelse på et kort offiserskurs i frivilligkorpset. Avdelingen hans var forlagt i Pavlovski-barakkene hvor tsarens livgarde engang hadde hatt sitt hovedkvarter. Jernsengene stod tett i tett i korridorene. D e drev øvelser på Champs de Mars m ellom rekker av luftvernkanoner bemannet av alvorlige ungpiker som satt i dekningsgroper som var gravd i tsarens gamle paradeplass. H ver kveld tok Sjtsjeglov en spasertur i den gamle haven ved D et russiske museum. Det var et fredelig sted, et historisk sted. H an var fylt av optimisme. Han hadde hørt om den vellykkede motoffen13. D e 900 dagene
194
SOMMERKRIGEN
siven ved Sjimsk der tyskernes 56. panserkorps ble maltraktert. Endelig var nazistene blitt stanset! K anskje var det snart russernes tur til å få overtaket. Men det varte ikke lenge før nyhetene ble dårlige igjen. Tyskerne hadde for sert elven Pljussa. Om kvelden 26. ju li hadde frivilligkorpset en konsert. Jelena Rubina, en kvinnelig lyriker, imiterte Hitler: «A lt er godt, det sverger jeg, m ein Fiihrer /» A lle moret seg fyrstelig. Så leste N ikolai Tsjerkasov den berømte monologen til professor Polesjajev i den patriotiske film en Sendem ann fra Baltikum , og sluttet slik: ««Lykkelig reise, dere unge, røde stridsmenn!» 30. juli ble de frivillige kalt sammen. Neste dag skulle de til fronten. Sjtsjeglov talte. «Kamerater,» sa han, «mange av oss her er fedre. Hver av oss må se fremtiden i øynene — det er våre barn som skal kreve oss til ansvar. En dag vil våre sønner og døtre spørre: «Hva gjorde du for å slå fienden?» Og ikke bare våre barn vil spørre — deres mødre, våre hustruer, vil også spørre: «Hva gjorde du for å knuse overfallsmennene?» Hva svaret skal bli — det vil vi nå snart få vite.» D e ropte hurra. Dagen etter ble flesteparten av dem fordelt til sine av delinger, men Sjtsjeglov ble holdt tilbake i Leningrad. Han var der ennå fire dager senere da hans datter kom tilbake fra skyttergravsarbeide i Kingisepp. Hun hadde gått fem mil og nådd det siste toget fra Isjorsk, kjempet seg frem gjennom folkevrimmelen til en av vognene og klam ret seg som en borre til rekkverket og det nederste stigtrinnet. «Fienden er nær,» skrev Sjtsjeglov i sin dagbok. D et var han, ja. O g snart skulle han komme mye nærmere.
19
Luga-linjen smuldrer
aldri fullførte anstrengelser for å bygge en eller annen barriere som kunne bremse tyskernes fremstøt, befant oberst Bitsjevski seg natten m ellom 7. og 8. august sammen med oberst G. V. M ukhin og restene av kadettskolen. K lokken åtte om morgenen ble dekningsrommet hvor han satt sammen med Mukhin, rystet som av et jordskjelv. Hver eneste planke skalv, og jorden raslet ned m ellom dem i små bekker — som vann. Den tyske offensiven for å knuse Luga-linjen var begynt. V on Leeb hadde omorganisert sine styrker. På basis av et ny tt direktiv fra overkommandoen i Berlin, direktiv nr. 34 utstedt 30. juli, var hans to arméer og den drabelige 4. pansergruppe nå blitt tildelt 8. flykorps som bestod av angrepsbombefly. Von Leebs oppdrag var å bryte igjennom det sovjetiske forsvaret ved Luga, omringe Leningrad og slutte kontakten med de finske styrkene på D et karelske nes. Von Leeb hadde nå til rådighet niogtyve divisjoner som hadde 8 0 —90 prosent av styrken ifølge oppsetningsplanen. M ot ham stod femten svake sovjet-divisjoner. Halder noterte i sin dagbok 3. august at på denne bakgrunn «burde Armégruppe Nord åpenbart ikke møte uovervinnelige vanskeligheter». Von Leeb hadde delt sine arméer i tre grupper. 4 1 . motoriserte og 38. armékorps av 4. pansergruppe hadde i oppdrag å slå til mot Ivanovskoje og Sabsk, for deretter å rykke m ot Leningrad via Koporski-platået. M ot nord og vest hadde von Leeb plasert 58. infanteri som dekket området fra Pljussaelvens kilder til Peipussjøen. Like mot syd lå det som von Leeb kalte sin «Luga-gruppe»: tre divisjoner og 56. motoriserte korps av 4. pansergruppe. Denne styrken skulle rykke frem direkte m ot byen Luga og videre langs hovedveien til Leningrad. Her ble 8. panserdi visjon holdt i reserve. Den sydligste gruppen bestod av 28. og 1. armékorps, som skulle angripe russernes 4 8 . armé på Novgorod-Tsjudovo-fronten. Von Leeb regnet med at han snart også ville kunne disponere tre divisjo ner av 18. armé, som nå var opptatt med å omringe Tallinn. Lenger syd var hans 16. armé i ferd med å omgå Ilmensjøen m ot russernes 11. armé og 27. armé. D en tordenlignende kanonaden som rystet dekningsrommet hvor Bitsjevs ki og Mukhin satt, var innledningen til von Leebs offensiv. En adjutant ropte til Bitsjevski: «I går kveld drog en av speiderne våre til
I
SIN E u o p p h ø r l i g e ,
196
SOMMERKRIGEN
Redkino. Han telte omkring seksti tyske stridsvogner der. Og vi har ikke mye artilleri.» M ukhin og Bitsjevski tok seg frem langs en løpegrav til en observasjons post i forreste linje. En avdeling på tredve Ju -8 8 raste i lav høyde inn over linjene. N i skilte seg ut og slapp bombene i samme øyeblikk som offiserene hoppet ned i en dekningsgrav. Etter en halv times oppmykningsild sluttet det tyske artilleriet å skyte. Mukhin ringte i felttelefonen til kaptein Volkhov som ledet 2. bataljon. Femog tyve stridsvogner rykket frem mot Volkhovs stillinger. Fem minutter senere meldte Volkhov at tre stridsvogner var ødelagt; men nå angrep det tyske infan teriet. Mukhin ringte en stund senere. Angrepet var slått tilbake. Vsevolod Kotsjetov, som var så lykkelig fordi han var blitt krigskorrespon dent, tilbragte natten mellom 7. og 8. august sammen med sin kamerat Mikhalev m ellom gravsteinene på en kirkegård i Opolje. D et var en tørr og varm natt. Kotsjetov hadde fått tak i en karabin i tillegg til automatpistolen. I lom mene hadde han stappet håndgranater, og ryggsekken brukte han til hode pute. D en var fylt med notisbøker og toalettsaker — håndkle, såpe og barberhøvel. Årsaken til at K otsjetov tilbragte natten i så høy militær beredskap, var — forklarte han senere — at det var så mange tegn på en nær forestående tysk offensiv. Han ble vekket av noe som lød som et vulkanutbrudd. Et blendende lys glim t flam m et over horisonten. Jorden ristet. Kotsjetov trodde det måtte være jernbane-artilleri som skjøt. Han kom seg opp og begynte å lete etter 2. frivilligdivisjon, men fant vei ene korket av ambulanser, sambandsbiler, motorsyklister, bønder som drev kyr, geiter og griser med seg og slepte på håndkjerrer. Langs folkehopen løp dusinvis av gjøende bastardhunder. Kotsjetov besluttet å forsøke å finne infanterikadettenes seksjon isteden. Da de nådde landsbyen Jablonitsi, ble han og M ikhalev vitne til en retrett i stor skala — lastebiler, kanoner, mobile radio sendere, flokker av soldater, trette, skitne og bandasjerte, noen med glassaktig stirrende øyne, mange uten våpen. Bak dem lød drønnene fra tunge ka noner. Kotsjetov hadde aldri sett et tilbaketog før. D et var et skremmende syn — soldater, soldater og atter soldater som slepte seg fremover veien med håpløs heten m alt i øynene og i hele sin fremtreden. Ingen hadde ledelsen, ingen kunne stanse denne håpløshetens menneskebølge. Endelig fikk han øye på en løytnant og spurte hvor infanteriskolen var. «D e er der fremdeles,» svarte løytnanten og gjorde en håndbevegelse bak over m ot slagmarken. Kotsjetov snakket med noen av de flyktende soldatene. D e fortalte om den forferdelige tyske kanonilden, de skrekkelige stridsvognene, fallskjermtroppene, omringningsmanøvrene. Tyskerne var allmektige, nådeløse og uovervinne lige, lot det til. Deres hær var en uimotståelig dødsmaskin. D e hadde spredt flyveblader (falske) hvor det stod at Leningrad og Kiev var erobret. Situasjonen var i virkeligheten ikke så håpløs som den tok seg ut for den
LUGA-LINJEN
SMULDRER
197
uerfarne Kotsjetov. Men vanskelig var den. Han bestemte seg til å oppgi let ingen etter infanteriskole-avdelingen. Selv om situasjonen fortonet seg ille fra den russiske siden, så den aldeles ikke lystelig ut fra den tyske. Halder noterte i sin dagbok 10. august at von Leebs fremskritt var «helt ubetydelige». «D et vi gjør nå,» skrev han, «er det siste desperate forsøk på å hindre at våre linjer fryser til i stillingskrig... Den kritiske situasjon gjør det stadig mer åpenbart at vi har undervurdert den russiske koloss.» Fronten var et umettelig sluk som sugde til seg alt hva russerne kunne mønstre av mannemakt. Den 23. juli gav Sjdanov ordre om mobilisering av 105 0 0 0 personer til å arbeide på Luga-linjen og 87 0 0 0 til det befestede om rådet ved Gatsjina. De lokale partisekretærene fikk ordren ved middagstid og skulle ha arbeidsgjengene klare med hakker, spader og feltrasjoner innen klokken sytten. Partiarbeidere ble sendt ut på det ene oppdraget etter det andre for å stive opp moralen blant arbeiderne. Ikke så få lot seg nem lig påvirke av tyskernes flyveblader som understreket hvor nytteløst det var å fortsette motstanden. T re sekretærer, V . S. Jefrem ov, A. M. Grigorjev og P. A. Ivanov, ble sendt til Kingisepp-regionen og kom dit ved åtte-tiden om morgenen 28. juli. «Befolkningen i byen hadde flyktet,» fortalte Ivanov. «Byen stod i flam mer. Den eneste avdeling som var tilbake, var en avdeling jernbanetropper som forsvarte stasjonen og gjorde seg klar til å sprenge broen over elven. Neste morgen fortsatte vi til Veimarn, hvor det ennå var n æ n arbeidsgjen ger i gang med festningsarbeidene. V i hadde såvidt begynt å sette folkene i sving da en sveit Junker-fly kom inn over stasjonen. N oen av arbeiderne søkte dekning i skogen. Men det var mange som gikk med. Hundrevis av dem fort satte med arbeidet, først under flyangrep og deretter under ild fra bombekas tere, og de var ikke dårligere enn erfarne ingeniørsoldater.» Selv om m ellom 500 0 0 0 og 1 0 0 0 0 0 0 Leningrad-boere1 var blitt mobili sert for å grave skyttergraver og bygge forsvarsverker — selv barn på f jortenfemten år slet som hester — ble det aldri mange nok. Tredve tusen ble satt i arbeide på Koporski-platået mellom Kingisepp og Leningrad, og nesten 100 0 0 0 arbeidet i Gatsjina-området. Oppfordringene avløste hverandre på fabrikkenes og kontorenes oppslags tavler. «T il skyttergravene!» stod det på tavlen i Eremitasjen. «T il skytter gravene i Luga!» «T il skyttergravene i Kingisepp!» Ada Vilm , Eremitasjens vitenskapelige sekretær, reiste sammen med en flokk andre for å arbeide nær Tolmatsjevo. Dette stedet hadde hun kjent siden hun var barn. Her hadde hun plukket bær, her hadde hun sanket sopp. Her hadde hun ruslet omkring i de lange, lyse sommernettene. N å stod hun og hennes kamerater og gravde skyttergraver på harde livet. «D a vi kom dit med hakke og spade på skulderen,» fortalte hun senere, «var den konstante lyden av artilleriilden ennå fjern. Etter hvert ble vi vant til hviningen av granater og nedslag i nærheten. 1 Tallet var «inntil 500 000» ved utgangen av juli eller i begynnelsen av august, ifølge N S . (s. 8 0 ).
198
SOMMERKRIGEN
V i fortsatte å grave helt til fascistenes stridsvogner nærmet seg vår sektor. Den kvelden gjorde vi oss klare til å dra tilbake til Leningrad.» D a kvelden kom, var Tolm atsjevo falt og flammene fra den brennende Luga-linjen slikket m ot himmelen. Arbeiderne fra Eremitasjen slet seg gjen nom skogen hele natten, og i grålysningen kom de til en jernbanestasjon hvor de såvidt rakk å sienge seg på siste tog til Leningrad. Slitne, skitne og ennå med skreppe på ryggen og hakke og spade i hendene kom de tilbake til Eremitasjen, og ble omgående innkalt til et møte med visedirektøren, Militsa Mate, som hadde ansvaret for pakkingen av den tredje toglasten med kunstgjenstander som skulle evakueres. D et var ingen tid å miste, sa han. T il arbeid! General Popov og partisekretær Kusnetsov var uavlatelig på farten for å stive opp moralen blant troppene. Snart var de hos Mukhin og hans infanteri kadetter, snart hos 2. frivilligdivisjon, snart hos general V . V. Semasjko som nå kommanderte hele denne sektoren, Kingisepp medregnet. D e kastet inn en ny frivilligdivisjon, den 4., og forsøkte et nytt motan grep sammen med Kirov-divisjonen. 4. divisjon hadde 10 815 mann, derav 2 8 5 0 partimedlemmer og ungkommunister. Dessverre hadde den bare 2 7 0 maskingeværer, 32 kanoner og 78 bombekastere. Bare en tiendepart av offi serene hadde noen militær erfaring.1 Oppgaven var håpløs. Russerne støtte mot fem tyske divisjoner, derav to panserdivisjoner. Angrepet mistet retningen og falt i fisk etter at sambandet var blitt brutt. Bitsjevski kom til Semasjkos hovedkvarter mot slutten av et meget ubeha gelig oppgjør natten mellom 11. og 12. august. Kusnetsov gav Semasjko en ettertrykkelig skrape for hans mangelfulle le delse av 4. frivilligdivisjon. «Husk,» sa han skarpt, «at dette er Leningrads arbeidere!» «Aleksei Aleksandrovitsj,» protesterte Semasjko, «jeg ønsker ikke å kaste den ringeste skygge av tvil over det arbeidende folk. Men denne divisjonen ble opprettet for tre dager siden. D en har ikke den ringeste kamperfaring. Sol datene har aldri avfyrt et gevær. D e marsjerte førti kilometer for å komme i stilling, og jeg hadde allerede fått ordre om å utføre motangrepet. Og de støtte øyeblikkelig på stridsvogner. . . » «Utrenet og uten kam perfaring!» glefset Kusnetsov. «Hvem var det som holdt fienden stangen en hel måned i Luga-linjen? Hvem andre enn de fri villige? Hvem var det som i dag satte fyr på et halvt hundre stridsvogner? Brødrene Ivanov og andre arbeidere fra kjøtt-trusten! D e hadde heller ikke vært i ilden, men de slo fra seg med M olotovcocktails. . . K am erat Semasjko, vi har ingen annen divisjon å gi deg. Du får klare deg med den du har. Og 1 1 25. juli hadde militærrådet gitt ordre om at det skulle opprettes ytterligere fire frivilligdivisjoner av de 34 0 0 0 mann som ennå befant seg i byen. De skulle kalles «gardefrivillige». Den 1. ble sendt i ilden ved Volosovo 11. august, den 2. ved Gatsjina 17. august, den 3. ved Ropsja. Den 4 . ble reorganisert som den 5. før den overhodet kom i kamp. Den ble satt inn i Pulkovo-linjen 1 2 .-1 3 . september. Den 6. kom i aksjon i Ribatskoje 16. septem ber, og den 7. ved Avtovo 30. september.
LUGA-LINJEN
SMULDRER
199
veien fra Kingisepp til Volosovo må ikke bli brutt av fienden. D et er m ili tærrådets kategoriske ordre!» «Javel,» sa Semasjko og så på klokken. «D et er snart lyst.» Han forlot dekningsrommet for å gjøre det han kunne. General Popov var også til stede; han gikk som en tiger i bur fra den ene enden av rommet til den andre. «H ele 4. pansergruppe slår til mot oss, de djevlene,» sa han. «D et kommer til å være to ganger to hundre stridsvogner her før lang tid er gått.» Semasjko hadde mindre enn femti stridsvogner igjen. Hans linjer holdt ikke — tross militærrådets kategoriske ordre, tross Leningrad-arbeidernes kampånd og tross Kusnetsovs trusler. Linjen fra K in gi sepp til Volosovo ble brutt — og det før fireogtyve timer var gått. Ingen ordre, intet heltemot og ingen blodsofre kunne stanse de tyske stridsvognene. Tusenvis av kvinner og menn arbeidet med å lage stridsvogngraver og hinde re. D e grov og grov og grov. M en linjen kunne ikke holde. Von Leeb kastet inn sin reserve-stridsvogndivisjon, den 8. Den brøt jernbanelinjen KingiseppGatsjina 12. august og inntok Veimarn. Kingisepp var dømt til fail. M en Den røde armé kjem pet videre. D en ble nesten drevet ut av byen 13. august, men den slo seg inn igjen. D en 16. august slapp forsvarerne taket — utmattede, skitne og sårede — og trakk seg tilbake mot den befestede sonen ved Gatsjina. Men slaget var ennå ikke over. Den 20. august stormet 11. sovjetiske geværdivisjon Kingisepp fra vest og rensket byen for tyskere for en kort tid. De ble imidlertid kastet ut igjen innen et døgn. D a forsvarslinjen først begynte å gi etter, smuldret den sammen nesten overalt. D en ble fullstendig splittet langs Luga. Novgorod-stillingen måtte oppgis nesten samtidig. Tross voldsomme og tapre motangrep av 48. og 11. sovjetiske armé ble Novgorod inntatt av tyskerne 13. august. D et skyldtes i første rekke et fatalt feilgrep i stabsarbeidet i den sovjetiske 34. armé, som skulle ha deltatt i motangrepet. Tyskerne fikk kontroll over hele Ilm enStaraja Russa-området, og 25. august var de sovjetiske styrkene trengt til bake øst for elven Lovat. Hva disse kampene kostet russerne, fremgår ganske godt av styrkelistene i generalmajor S. D . Akimovs 48. armé, etter at den hadde trukket seg tilbake nordover og forsøkte å holde en femti kilometer lang front omkring Peipussjøen. Pr. 24. august hadde denne såkalte arméen en total styrke på 6 235 mann. D en hadde 5 043 geværer, eller fem geværer pr. seks mann. Den hadde 31 tunge våpen — tre 45 mm kanoner, ti 7 6 mm feltkanoner, tolv 7 6 mm luftvernkanoner, fire 122 mm bombekastere og to 152 mm bombekastere. Den hadde 104 maskingeværer og 75 maskinpistoler. 48. armé hadde faktisk samme mannskapsstyrke — men ikke like stor be væpning — som en halv sovjetisk divisjon i fredstid. Tem m elig mange av de øvrige avdelingene som forsvarte Leningrad, var like medtatt som 48. armé — noen enda mer. Tyskerne led også voldsomme tap. En tysk offiser kalte Luga-offensiven «dødens vei». Sjefen for tyskernes 4. pansergruppe, general Hoppner, kunne fortelle at hans menn måtte kjempe seg igjennom 1 2 3 6 feltbefestninger og 26 58 8 miner.
200
SOMMERKRIGEN
D et var et korn av sannhet i von Leebs opprop til sine soldater pr. radio idet de stormet frem gjennom Luga-linjen: «Soldater! Dere ser foran dere ikke bare restene av bolsjevik-arméen, men de siste innbyggere av Leningrad. Byen er tom. Et siste fremstøt, og Arm é gruppe Nord kan feire seieren! Snart vil slaget om Russiand være over!» Men samtidig som von Leeb forsøkte å stimulere sine tropper med disse ildnende ordene, brukte han en ganske annen tone i sine desperate appeller til W ehrm achts overkommando om forsterkninger. Halder noterte i sin dag bok 15. august at på grunn av den voldsomme medfart von Leeb hadde fått «er det ikke til å komme forbi at det må gis ordre om overføring til von Leeb av det motoriserte korps. Etter min oppfatning er det en alvorlig feil.» Han skrev videre at «ville forlangender fra Armégruppe Nord om ingeniørtropper, artilleri, luftvernartilleri, panservernavdelinger (på toppen av tre panserdivisjoner) er blitt avslått». Dag for dag og time for time ble Leningrad-kommandoens valgmulighe ter stadig minsket. Tallinn, Østersjøflåtens base, lå nå langt inne i fiendeland og var omrin get av tyske tropper. Ingen ante hvor lenge byen kunne holde stand. Fronten på D et karelske nes holdt på å rakne fordi Sjdanov og Vorosjilov tappet den for tropper for å styrke Leningrads vestlige forsvar. N år som helst kunne finnene og tyskerne bryte igjennom nord for byen. D et fantes ingen flere reserver. En rapport datert 8. august fra Leningrads stabssjef, general Nikisjev, til overkommandoens stabssjef, marskalk B. M. Sjaposjnikov, etterlot ingen tvil om den ting: «Problemet med den nåværen de situasjon er at hverken divisjonssjefene, armésjefene eller frontsjefene har noen som helst reserver tilbake. Selv det minste gjennombrudd kan bare stanses ved hjelp av hastige improvisasjoner fra den ene eller annen avdeling.» N ikisjev gjorde det klart for overkommandoen at om trent det eneste Leningrad-fronten hadde å stå imot von Leeb med, var de utrenede frivilligdivisjonene og de hardt medtatte avdelingene som hadde trukket seg tilbake helt fra Latvia og Litauen. Man kunne ganske enkelt ikke vente, erklærte Nikisjev, at disse troppene skulle være i stand til å stanse tyskerne, som stadig supplerte sine førstelinje styrker med relativt intakte motoriserte avdelinger og panseravdelinger. Hans anmodning til generalstaben i Moskva var temmelig ubeskjeden: «et minimum» på 12 divisjoner, 4 0 0 fly og 2 5 0 stridsvogner. N ikisjev fortalte Bitsjevski om sitt brev til generalstaben en gang mellom klokken 0 5 .0 0 og 0 6 .0 0 om morgenen den 14. august, da Bitsjevski oppsøkte ham for å få de siste opplysninger om situasjonen. D ette var den eneste timen i døgnet da det hersket relativ ro i Nikisjevs hovedkvarter. Generalen hadde for vane å forsøke å stjele seg til en times søvn eller to — med hodet hvilende på dokumenthaugen på skrivebordet og pennen mellom fingrene. Trett og bitter spurte han Bitsjevski om han trodde at generalstaben ville skaffe de tropper som trengtes for å frelse Leningrad. N ikisjev gav selv svaret, mens han stirret med rødkantede øyne på det store operasjonskartet på veggen
LUGA-LINJEN
SMULDRER
201
hvor blå piler symboliserte nazi-kolonnene som gjorde innhugg i forsvars linjene. «N ei,» sa han, «selvfølgelig vil de ikke gi oss troppene. M en vi var nødt til å sende anmodningen likevel.» N ikisjev var bitter på Vorosjilov, Leningrad-kommandoens sjef, som han mente hadde gjort en feil ved å tappe nordfronten for tropper. T re dager senere kom det en ordre fra Moskva som svar på Nikisjevs bønn. T re divisjoner ble overført fra nordvestfronten til nordfronten (Leningrads hovedfront), og den 19. august ble også 48. armé omplasert på sam me måte. D en militære verdi av disse forflytningene var temmelig tvilsom. D et er faktisk mulig at det nettopp var dette som bante veien for tyskerne til en omringning av Leningrad. Nordvestfronten hadde foretatt et ganske vellykket motangrep i området ved Staraja Russa og drevet tyskerne femti-seksti kilometer tilbake, med den følge at von Leeb ble tvunget til å sette inn sitt 56. motoriserte korps og sin SS-Totenkopfdivisjon der. Den russiske motoffensiven engasjerte også tysker nes 39. motoriserte korps, som var blitt overført fra Smolensk-området. Tysker ne karakteriserte selv sine vanskeligheter som «en forbigående krise». Russernes 11. og 34. armé klarte foreløbig å holde tyskerne stangen i dette området, til tross for at de var tyskerne langt underlegne i antall og ildkraft. Ikke nok med det: særlig 34. armés operasjoner ble sterkt hemmet av dårlig ledelse. Akkurat nå ble disse arméene svekket av de endringer N ikisjev hadde bedt om. N ikisjev kommenterte bittert: «Jaha — nå kan vi altså få dem, med et helt tysk armékorps i hæ lene!» Omplaseringen av 48. armé skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Denne mørbankede avdelingen, som hadde mistet storparten av sin kampkraft, var tilfeldigvis den eneste sovjetiske avdeling som befant seg rett i fremryknings aksen for fire hurtig avanserende tyske divisjoner som rykket frem mot jern banelinjen Moskva-Leningrad. Tyskerne slo til akkurat der hvor de to Leningrad-frontene — nordfronten og nordvestfronten — møttes. D e feide til side de sørgelige rester av 48. armé og jaget dem østover. General Dukhanov befant seg på skueplassen. D a han fikk vite at 48. armé ble jaget mot øst sammen med avdelinger fra nordvestfronten, «var det som en forferdelig, utrolig drøm,» sa han. Ved at sovjet-styrkene gikk mot øst istedenfor mot nord, ble Leningrad fullstendig blottlagt. Etter Dukhanovs mening var det denne feilen som satte tyskerne i stand til å omringe byen. D et er riktignok mulig at Leningrad ikke under noen om stendighet ville ha kunnet hindre tyskerne i å slutte ringen. Men ved å trekke seg tilbake mot øst, åpnet de sovjetiske styrkene en tyve kilom eter bred luke som var fullstendig ubeskyttet. Tyskerne spaserte rett inn gjennom den. «Hæren var på hjul i den tiden,» sa 54. armés stabssjef, generalløytnant A. V. Sukhomlin. Moskva forsøkte tappert å sende avdelinger nordover til Leningrad fra reservestyrkene som var blitt opprettet øst for hovedstaden. Tropper ble ustanselig forflyttet fra Karelen til områdene syd og vest for
202
SOMMERKRIGEN
Leningrad. Dag og natt var forflytninger i gang mellom de vestlige, østlige og sydvestlige områdene. D et var en Sisyfosjobb; det var som å forsøke å fylle et såid med vann. Så snart nye tropper var pøst på fra nord for å styrke områdene syd og sydvest for byen, tok situasjonen i sydøst en alvorligere vending. Intet av det Leningrad foretok seg i disse skjebnesvangre augustdagene, kunne stanse den forferdelige årelatningen av sovjet-avdelingene eller den uimotståelige tyske stormbølgen som bragte Hitlers stridsvogner stadig nær mere byens porter.
20
Fienden ved byportene
L e n i n g r a d s f o r s v a r var Smolni, det store bygningskomplekset ved Neva hvor partihovedkvarteret hadde holdt til siden Lenins tid. Smolni hadde forlengst erstattet generalstabens bygning som kommandosenter for sovjet-styrkene. Her bodde og arbeidet Sjdanov døgnet rundt; han ble mer og m er slapp i kroppen etter som søvnløse netter og endeløse dager hopet seg på hverandre. H an røkte stadig mer, og tomme og halvtømte Belomorog Pamir-esker hauget seg opp i et virvar på skrivebordet helt til medarbei derne ryddet dem unna. I Smolni var det en stor underjordisk kommandosentral. Her hadde ledelsen sin sambandsplass, hvor uniformerte kvinner og menn satt ved Baudot-telegrafene og tikket ut ordrer og meldinger til alle kanter av fronten. Her var også den sikkerhetsprioriterte VC-telefonlinjen som forbandt Leningrad med Moskva. Og her satt Sjdanov når det var flyalarm, og arbeidet sammen med de øvrige ledere for partiet, forsvarsstyrkene og de sivile myndigheter. Smolni var godt beskyttet. Luftvernkanoner var montert på nabobygnin gene og i parken utenfor. Et nett av løpegraver og mitraljøsereder omgav hovedkvarteret. Fire stridsvogner holdt vakt ved inngangen, og en kanonbåt var stasjonert på Neva. Tyskerne fikk ikke inn noen fulltreffer på Smolni under de voldsomme luftangrepene, men både under det store raidet 8. september og senere angrep falt mange 2 5 0 kilos og 500 kilos bomber i nærheten. Både vannverkets pumpestasjon og Bondehuset, som lå bare hundre meter fra Smolnis hoved bygninger, fikk fulltreffere. For det meste arbeidet Sjdanov i sitt kontor i tredje etasje i høyre fløy av komplekset. D ette var mest bekvemt fordi hans nærmeste medarbeidere i partiorganisasjonen, sekretærene A. A. Kusnetsov, Ja. F. Kapustin, M. N . N ikitin og T . F. Sjtikov, hadde kontorer i samme fløy. I etasjen under holdt Leningrad-frontens militære hovedkvarter og stab til, og frontkommandanten hadde sin suite like ved hovedtrappen. D et var her militærrådet holdt sine møter. Bak Sjdanovs skrivebord hang et portrett av Stalin. T il venstre hang bilder av M arx og Engels. Annen veggpryd fantes ikke i rommet. Like ved skrive bordet stod et stort konferansebord med rødt boitrekk, oversådd med karter og p a p k i — saksmappene i grå eller oker kartong, ombundet med lilla bånd, som rommer de russiske byråkratenes daglige arbeidsbyrde. je r t e t i
H
204
SOMMERKRIGEN
Praktisk talt den eneste prydgjenstand på Sjdanovs skrivebord var et skrivestell i uralstein og stål som Kirov-arbeiderne hadde forært ham. Ved den ene siden av skrivebordet stod et bokskap med glassdører; det var fylt med stabler av papki. Her arbeidet han time etter time og dag etter dag; han hostet og snappet etter pusten etter som astmaen forverret seg med det ustoppelige sigarettforbruket. Han gikk ikke i militær uniform, til tross for at han (i likhet med de øvrige topplederne i partiet) hadde generalløytnants grad. Isteden brukte han grønngrå blusejakke i tradisjonell revolusjonsstil. D en bulet ut på begge sider av det brede beltet; det var mangelen på fysisk utfoldelse som satte et enda sterkere preg på den allerede lubne skikkelsen. Sjdanovs mørke øyne glødet som kullbiter dypt inne i øyenhulene, og når det led på natten, ble han mer og mer dradd i ansiktet. D et hendte sjelden at han gikk ut av huset, ikke engang for å gå en tur i parken som nå var forfalt og fylt med alskens militært utstyr — luftvernbatterier, feltradiostasjoner, lastebiler, små leirer, lyskastermannskaper og parkeringsplasser til kurér- og kommandobilene. D et var ingen grå lokker i det brune håret. D e lubne fingrene var flekket av nikotin, til tross for at han foretrakk de tradisjonelle russiske papirosi med pappmunnstykke fremfor vanlige sigaretter. Smolni var godt utstyrt med spisesaler og kjøkkener. Men Sjdanov spiste sjelden andre steder enn på sitt kontor. Han fikk maten bragt inn på brett, og gikk løs på den som om det var en arbeidsoppgave han utførte; eller en sjel den gang kunne han spise middag sammen med en eller to av sine nærmeste medarbeidere, og da som regel ved 15-tiden. Både dag og natt satte han til livs store mengder te, som han drakk på tradisjonell russisk vis av glass i sise lert sølvholder, med en klump sukker i munnen og om mulig en sitronskive i teen. D et ø r s k e t like stor travelhet i Smolni ved midnatt som ved middagstid. Bitsjevski kom ofte til Smolni i de tidlige morgentimer. Ved fem-tiden satt det som regel folk i alle kontorer; ordonnanser og kontorister ilte til og fra med meldinger, offiserer kom og gikk, telefonene kimte og telegrafnøklene klapret i sambandsrommet. D et var i Smolni Vorosjilov og Sjdanov planla sin strategi i byens forsvar. D et var her Sjdanov møtte de øverste militære ledere og representanter for sivilmyndighetene som han påla så mange viktige oppgaver i forsvaret. Her instruerte han ungkommunistene, hvis spinkle skuldrer måtte tåle stadig tyngre byrder, og de aktive partimedlemmene som i siste omgang måtte tre aktivt og direkte inn i kampene for å frelse byen fra å falle i beleirernes hen der. Utsikten til at partimedlemmene skulle bli nødt til å slåss for sin by, gate for gate, hus for hus og rom for rom i en vill og nådeløs gerilja som verden hittil bare hadde sett maken til i Madrids universitetsby, ble stadig mer reell. H ele natten strevde Sjdanov og Vorosjilov med militære problemer. H ele dagen igjennom til langt på kveld var det møter, konferanser og moral-oppstivende taler. Fremgangsmåten var ofte svært uformell: militære avdelings
FIENDEN
VED BYPORTENE
205
sjefer, partiarbeidere, ingeniører og spesialister vandret ut og inn av militær rådets sesjoner; ofte var det rene tilfeldigheter som bestemte om de deltok i behandlingen av en sak eller ikke. Sjdanov og Vorosjilov hadde møter med redaktørene i Leningradskaja Prav da for å forsøke å stive opp avisens propaganda. D e klarte å få frigitt en del av avisens mer erfarne medarbeidere fra arméen og satte dem til å dekke kampene på en mer realistisk måte enn nybegynnere som Vsevolod Kotsjetov og hans kamerat M ikhalev var i stand til. D et ble gjort forsøk på å skaffe til veie flere og mer håndfaste opplysninger, særlig om kampene på Leningrad-fronten. Rykter og forvirring når det gjaldt den faktiske situasjon var fremdeles svært utbredt blant befolkningen. Den 21. juli ble det holdt et mannsterkt møte blant de militære og politiske ledere i Smolni. Både Sjdanov og Vorosjilov understreket at det ikke var noen som helst grunn til overmot. Den ene taleren etter den andre la vekt på nød vendigheten av en rask utbygging av forsvarsverkene. Feilgrep i byggearbei det og omstridte spørsmål blant ekspertene ble ventilert. D et ble besluttet å konsentrere hele ansvaret i en enhetlig administrasjon for bygging av for svarsverker, ledet av partisekretær Kusnetsov. Et nytt møte ble sammenkalt i Smolni 24. juli, et møte i kommunistpartiets aktiv. Kusnetsov var formann. Vorosjilov talte først. «Den viktigste av våre oppgaver er å hindre at fien den trenger inn i byen,» sa han. Så var det Sjdanovs tur: «Fienden vil øde legge våre hjem, erobre våre fabrikker, utslette det vi har skapt, bade gatene og torvene i talløse ofres blod og slavebinde moderlandets frie sønner. D et skal ikke sk je!» H ele Leningrad-partiets aktiv reiste seg på Sjdanovs oppfordring, og i sam me sal hvor Lenin hadde proklamert bolsjevikenes revolusjon, sverget de høy tidelig «å dø heller enn å oppgi Lenins by». Deretter sang de Internasjo nalen. Hvert medlem av partiet og hver kandidat ble innrullert til døgntje neste på skift i partiets hovedkvarter. D et ble utarbeidet planer for partimed lemmenes og ungkommunistenes innsats i geriljakrigen i selve Leningrad — dersom og når situasjonen utviklet seg så langt. I forvirringen og krisestemningen glemte man fullstendig å treffe raske for holdsregler for å sikre matvareforsyningen. Rushet på matvareforretningene begynte 22. juni, og det var ikke gjort noe organisert forsøk på å kontrollere reservene. A lle de store sovjetiske byene innførte rasjonering med klippekort 18. juli. Leningrads rasjon var den samme som i landet for øvrig — 8 0 0 gram brød daglig for arbeidere, 6 0 0 for funksjonærer og 4 0 0 for familiemedlem mer. K jøttrasjonen var på 2 2 0 0 gram pr. måned for arbeidere og 60 0 for familiemedlemmer. D et var rikelige rasjoner av gryn, fett og sukker. Som Jelena Skrjabina skrev i sin dagbok: «Ikke noe fryktelig hittil. V i klarer oss.» Samme dag som rasjoneringen ble innført, ble det åpnet en ny type forret ninger — «kommersielle» butikker, i alt enogsytti, hvor man kunne kjøpe akkurat hvilke varer man ønsket, og hvor mye man ville ha: sukker, smør, kjøtt, kaviar. Men prisene var høye. En kilo sukker kostet sytten rubler. Folk
206
SOMMERKRIGEN
stimlet sammen i disse forretningene, stirret storøyet på prislistene og snudde ergerlig ryggen til hele herligheten. Restaurantmåltider var ikke rasjonert, og de smakte like godt — eller dårlig — som ellers. I Eremitasjen pågikk arbeidet dag og natt. Professor Orbeli kunne ikke få fred i sjelen før alle hans skatter var i sikkerhet. Pakkingen og transporten ble i stadig sterkere grad hemmet ved at muséets arbeidere ble utskrevet til befestningsarbeide og militærtjeneste. Ved en fantastisk innsats klarte man å få av sted en ny sending 20. juli. Godstoget bestod av 23 vogner med 4 2 2 pakkasser som inneholdt tilsammen 7 0 0 0 0 0 gjenstander. Fjorten av muséets ansatte fulgte med toget til dets ukjente bestemmelsessted — som vi nå vet var Sverdlovsk. Bare ett tog til, tenkte Orbeli, så ville jobben være gjort. På muséets oppslagstavle, som før i tiden hadde bragt meldinger om kunst foredrag og arkeologiske funn, kom det nå en ganske annen form for kunn gjøringer: Arkeologen Sergei Anosov var falt som soldat i D en røde armé; han var Eremitasjens første falne. O g på Orbelis skrivebord hopet meldingene fra partisekretariatet, by-sovjetet og militærrådet seg opp: V i ber Dem om å mobilisere 75 mann blant dem av personalet som er fysisk skikket til forsvarsarbeide. A lle de mobiliserte må utstyres med spa der, hakker, brekkjern, sager og økser. Hver mann må ha med seg mat for fem dager, kopp, skje og kjele, ett sett undertøy, varme klæ r og penger. G i alle de mobiliserte melding om at de vil bli beskjeftiget i minst to uker. Aleksandr Sjtein, dramatikeren hvis hustru var ansatt i Lenfilm, arbeidet nå i Østersjøflåten i Kronstadt. En dag i slutten av ju li fikk han fire timers permi sjon til Leningrad. Evakueringen av barna var nå i full gang — både de barna som var bragt tilbake fra Luga-området og de som hele tiden hadde vært i byen. D a Sjtein kom ned i Nevski Prospekt, var gaten full av busser og trikker som var fullsatt av gråtende barn og bekymrede foreldre. Militærmusikk skingret fra kraftige høyttalere. Barna hadde med seg store bylter og pappesker. Ved Anitsjkov-broen — som virket naken nå uten sine berømte Klodt-hester, som var bragt i sikkerhet for bombeangrep — var det trafikkkork. Vinduene i de store Nevski-forretningene var omgitt av sandsekker og overklistret med papirstrimler. Limbånd var allerede blitt mangelvare; nå brukte man gamle aviser. Overalt var det krigsplakater: «H ar du meldt deg til frivilligkorpset?» Andre viste et knallende blått hav som var dominert av et slagskip med ildspyende kanoner. Strømmen av busser rullet mot jernbanestasjonene, hvor det vrimlet av folk. D e kvinnelige reiselederne var travelt opptatt med å telle etter at ingen manglet i puljen: . . . 110 . . . 1 1 1 . . .112 . . . Mange av barna hadde små ryggsekker. Sjteins hustru var der med den seks år gam le datteren deres, Tan ja. N å skulle hun av sted langt, langt innover i landet, helt til Ural. Men om et par uker skulle de komme tilbake igjen, forsikret mødrene de gråtende barna — og hverandre. Evakueringen fra Leningrad hadde vært en komplisert affære. For største-
FIENDEN
VED BYPORTENE
207
delen om fattet den barn, som i første omgang ble sendt til områder like ved byen og deretter re-evakuert til Ural og andre fjerne distrikter. En spesiell administrasjon var opprettet av by-sovjetet til å ta seg av denne gigantiske menneskeflyttingen. Frem til 11. august var 4 6 7 6 4 8 personer evakuert fra Leningrad.1 Men det tallet var stort sett blitt oppveid av tilstrømningen av flyktninger fra de baltiske områdene. D en 10. august ble det besluttet å sende ytterligere 4 0 0 0 0 0 kvinner og barn ut av byen. Bare fire dager senere ble tallet endret til 7 0 0 00 0 . I realiteten nådde man aldri opp i et så stort antall, på langt nær. D a ringen rundt byen ble sluttet, var 2 1 6 0 0 0 personer gjort klare til utreise, men var ennå ikke sendt av sted. Jernbanene klarte ganske enkelt ikke oppgaven; de var utsatt for voldsomme bombeangrep. D en 15. august angrep for eksempel 105 tyske bombefly Tsjudovo-stasjonen, og tre dager senere ble jernbanebroen over Volkhov på linjen Leningrad-Moskva ska det, med den følge at trafikken ble sterkt hemmet. «Med katastrofal sendrektighet forsøkte vi å sende kvinner og barn ut av byen,» fortalte et øyenvitne. «V i samlet dem sammen, stuet dem ombord i vognene og kjørte dem ti—tolv kilom eter fra Sortirovotsjnaja-stasjonen til Ribatskoje eller et annet sted hvor de ble stående på sporene i kolonner på åtte eller ti tog. D e ventet i tre dager, i fem dager, i en uke; de ventet å bli sendt av sted hvilket minutt som helst, og de var ute av stand til å komme i kontakt med sine familier som trodde at de for lengst var reist. D e fleste av dem hadde ingen penger, og reiseprovianten ble spist på stedet.» H elt til siste øyeblikk anså de fleste av Leningrads beboere det som et ut slag av dårlig kampånd, ja, nesten feighet, å reise. Dette skulle byen snart få betale dyrt for. D et direkte ansvaret her som på så mange andre områder, lå hos partiorganisasjonene. For det var partisjefene, fra Sjdanov og ned til tillitsmennene på arbeidsplassene, som ansporet folk til ikke å reise, og som fordømte alle dem (unntatt kvinner og barn) som likevel forsøkte å komme seg vekk. Samtidig som barna ble evakuert fra Leningrad, ble det sendt store kvanta proviant som de skulle leve av i de fjerne områdene i Ural, Sentral-Asia og Volga. Nøyaktig hvor mye proviant som ble sendt fra Leningrad, vet man ikke. M en bare i løpet av en enkelt dag — 7. august — ble det sendt 30 tonn sukker, 11 tonn smør og store kvanta mel og gryn til K itov-oblast’et. Problemene med å opprettholde produksjonen, særlig av krigsviktige varer, ble enorme. En rekke fabrikker ble flyttet fra byen — og det gikk langsomt — i samsvar med direktiver som var gitt av statens forsvarskomité så tidlig som 11. juli. I begynnelsen av august var den store Nevski-maskinfabrikken blitt demontert, lastet på 180 godsvogner og sendt til Sverdlovsk, K irov mas kinfabrikk2 hadde sendt 81 vogner med utstyr til Barnaul, og dieselfabrikken var blitt sendt på 7 0 vogner til Gorki. N år det gjaldt spørsmålet om å evakue re virkelige storanlegg som Kirov-verkene og Isjorsk-verkene, nølte man lenge. M en i august ble omkring 3 0 0 0 Kirov-arbeidere og en del maskineri sendt 1 Karasev, op. cit., s. 9 1 . N . S. oppgir (s. 144) 4 7 7 6 4 8 , hvilket trolig er en trykkfeil. 8 Må ikke forveksles med det metallurgiske kjempeforetagendet Kirov-verkene (tidligere Putilov-verkene).
208
SOMMERKRIGEN
til Tsjeljabinsk. En del utstyr ble også evakuert fra Isjorsk-verkene. D et her sket enorm forvirring. Så sent som i 1943 forsøkte direktøren for den store Sjdanov-fabrikken fremdeles å få samlet fabrikkens maskineri; en del av det var blitt sendt til Tasjkent og resten til Ural. T il og med 27. august var det evakuert 59 2 8 0 godsvogner med maskineri, deriblant 5 6 0 0 0 elektriske mo torer, 22 kjeleaggregater og 23 vannturbiner. Ved månedsskiftet august-sep tember var bortimot 100 fabrikker helt eller delvis evakuert. N oen fabrikker tok med seg råstoffer og andre forsyninger. Den 29- juli ble dette kategorisk forbudt når det gjaldt jern, stål og andre metaller. Om kring en uke senere ble alle Leningrads fabrikker satt på rasjonering av driv stoff, og man begynte å bygge om en rekke dampdrevne kraftverk, blant andre kraftstasjon nr. 5, kraftverket i Kirov-fabrikken og andre, til å bruke torv og ved som varmekilde. D et ble stadig vanskeligere for industrien å effektuere høyt prioriterte be stillinger fra statens forsvarskomité. Kirov-verkene hadde for eksempel fått direktiv om å sette feltkanoner i serieproduksjon, og for å klare dette hadde de engasjert åtteogtredve andre fabrikker som underleverandører, men i juli ble det likevel bare produsert 133 kanoner. En annen høyt prioritert bestilling gjaldt raketter til russernes hemmelige våpen, Katjusja, en rakettkaster med åtte eller tolv piper. D ette arbeidet var satt ut til sytten underleverandører, men først 27. august ble det første partiet raketter produsert. Tyskerne støtte frem med drepende energi. Deres fremskutte avdelinger hadde nå begynt å trenge inn i Leningrads nærmeste omland hvor mange av byens innbyggere pleide å bo i sommerhalvåret, dels i egne hus og dels i fel lesanlegg. D en 16. august sammenkalte Sjdanov i Smolni et møte som i partikret ser ble kalt et «engere aktiv», dvs. et møte hvor ikke hele toppskiktet av medlemsstokken var til stede, men bare en rekke nøkkelpersoner: sekretæ rer i parti-distriktene, formennene i regjeringsavdelingene, direktørene i de store fabrikkene osv. — altså Leningrad-partiets ryggrad. Tiden var nå inne til åpen tale. I fabrikkene hadde det allerede oppstått misnøye og knurring; arbeiderne kunne ikke begripe hvorfor Den røde armé ikke gjorde annet enn å trekke seg tilbake. D et tjente ikke akkurat til å oppmuntre dem at det ene ryktet etter det andre om at flere byer var falt og flere tilbaketrekninger fore tatt, noen dager senere ble bekreftet gjennom offisielle kunngjøringer. Sjda nov snakket rett fra leveren. Han erklærte at alle nå måtte være forberedt på en betydelig forverrelse av situasjonen. «V i kan når som helst vente,» sa han, «masseangrep fra luften mot om råder i byen. V i må øyeblikkelig inspisere og bringe opp i full styrke alle avdelinger av det sivile luftvern, brannvern- og førstehjelpkommandoene.» Leningrads borgermester, Peter S. Popkov, rapporterte at omkring 4 0 0 0 00 mennesker var evakuert fra byen; dermed var det omkring tre millioner til bake. Popkov var en uhyre energisk og dyktig mann. Han viste seg ikke mye i Smolni; som regel var han på farten til byens industribedrifter, kraftstasjo ner og andre livsviktige anlegg for å se etter at alt gikk som det skulle og gi
FIENDEN
VED BYPORTENE
209
en hjelpende hånd. Han hadde et nervøst og eksplosivt temperament og var ikke alltid i stand til å bevare en rolig fasade. H an opplyste at det bare fantes fem tusen tilfluktsrom som sammenlagt ikke rommet mer enn en tredjepart av befolkningen. D et måtte straks settes i gang bygging av flere tilfluktsrom, sa han. A. K . Koslovski, en partiarbeider i den store kabelfabrikken, deltok i møtet. Han noterte sine inntrykk i dagboken: I dag var jeg på det engere aktiv. Rapport av marskalk Vorosjilov. Deretter talte kamerat Sjdanov. På en meget åpenhjertig og direkte m åte forklarte han situasjonen på Leningrad-fronten. Og situasjonen er sannelig ikke lys telig . . . M en D en røde armé vil ikke la fienden trenge inn i byen. I dag vil vi be gynne å danne nye arbeideravdelinger etter fabrikkprinsippet. Byen vil bli omgitt av et belte av forsvarsanlegg. Bitsjevski forlot møtet med en dyster, men besluttsom mine. «V i gikk fra dette m øtet fylt av tankene på de presserende ting som måtte gjøres øyeblikke lig — allerede i kveld eller i morgen,» sa han. «I gatene var atmosfæren mer spent enn noensinne. Fløyten til en militsmann som vi ikke kunne se på grunn av mørklegningen, lød skarpere enn vanlig. Et eller annet sted smalt ett en kelt skudd.» Jo , atmosfæren i gatene var nok mer spent enn før, og det med god grunn. Tyskerne var nå i full gang med å bearbeide befolkningen m entalt: G jen nom radio og flyveblader fortalte de at bare Vasilevski-øya fortsatt holdt stand, og at Kronstadt «stod i flammer». Spesielle SS- og politiavdelinger hadde allerede fått i oppdrag å «overvåke ro og orden» i byen så snart erob ringen var et faktum. I flyvebladene som ble sluppet ned over byen, het det blant annet: «Hvis dere tror at Leningrad kan forsvares, tar dere feil. Hvis dere gjør motstand mot de tyske tropper, vil dere gå til grunne i ruinene av Leningrad under en orkan av tyske bomber og granater. V i skal jevne Leningrad med jorden og ødelegge Kronstadt til vannlinjen.» Og Berlin radio forkynte: «D et er bare et spørsmål om timer før Lenin grad, russernes bastion ved Østersjøen, faller.» Ingen kunne unngå å skjønne hvor dødsens alvorlig situasjonen var. Den 20. august opprettet Sjdanov og Vorosjilov et spesielt forsvarsråd for Lenin grad by, anført av frivilligkorpsets sjef, general A. I. Subbotin. D e øvrige medlemmene var partisekretærene Kusnetsov og Kapustin, borgermester Popkov og frivilligkorpsets representant i militærrådet, L. M. Antjufejev. Byens forsvarsstab skulle ledes av Subbotin, med oberst Antonov som stabssjef og A ntjufejev som militærkommissær. D ette organets hovedoppgave var å orga nisere forsvaret av byen — hus for hus. Under rådet ble det opprettet allmek tige troikaer — tremannsdirektorater — for hver enkelt region av byen. Troi kaen bestod av den lokale partisekretær, sovjet-formannen og regionens N K V D -sjef. Dessuten var hver enkelt regions kommando i frivilligkorpset attasjert troikaen. I hver enkelt fabrikk ble det også opprettet troikaer som hadde ansvaret for bedriftens forsvar. Hvert distrikt ble oppdelt i sektorer og 14. D e 900 dagene
210
SOMMERKRIGEN
hver sektor i undersektorer. Ett hundre og femti arbeiderbataljoner på hver 6 0 0 menn, kvinner og tenåringer skulle forsvare sektorene; 77 av bataljonene skulle mobiliseres før dagen var omme. De skulle væpnes med rifler, haglge værer, pistoler, maskinpistoler, Molotovcocktails, dolker og huggerter. I ga tene begynte barrikader, maskingeværreder og stridsvognhindere å dukke opp. I parkene og på åpne piasser ble det satt opp maskingeværposter som forsvar mot tyske fallskjermjegere. Grove påler ble slått ned i bakken for å ødelegge glidefly som forsøkte å lande. Dette forsvarssystemet skulle være ferdig i løpet av fire eller fem dager. Sjdanov sammenkalte et fullt par ti-aktiv i Smolni den 20. august; det var det andre møtet av denne art som ble holdt etter krigsutbruddet. D et ble ikke sendt ut vanlige innkallelser; ordren ble gitt muntlig fra den ene particelle til den andre. Bare deltagerne kjente tid og sted for møtet, som ble holdt i Lepnihallen. D et var ingen formaliteter — intet presidie-valg som vanlig, ingen rapporter. Deltagerne var slitne, bleke og åpenlyst bestyrtet over utviklingen. D e kom væpnet til møtet. Både Sjdanov og Vorosjilov talte; Vorosjilov først. Med kart og pekestokk viste han kilometer for kilometer byens nærforsvars linje, de nye gjennomsbruddspunktene (G atsjina var det nærmeste) og gjorde det klart at tyskerne nå forberedte et voldsomt angrep. Men, lovet han, «Le ningrad skal bli deres grav.» Sjdanov talte langsomt og høytidelig. «I løpet av den kortest mulige tid må vi lære folk de mest elementære og viktige kampmetoder: skytning, granatkasting, gatekamp, graving av løpegraver, kryping. . . Fienden står ved byens porter. N å gjelder det liv eller død. Enten vil Leningrads arbeiderklasse bli slavebundet og dens beste menn bli tilintetgjort, eller vi må samle all den styrke vi eier, slå tilbake med dobbelt kraft og grave en grav for fascismen foran Leningrad.» D et ble et kort møte. D et var ingen tid til unødig snakk. En kategorisk ordre ble sendt ut til troppene: «Ingen tilbaketrekning!» Neste dag ble det utstedt en proklamasjon, signert av Vorosjilov, Sjdanov og Popkov, med samme budskap til befolkningen. Over hele byen ble det klistret opp kjempeplakater på murveggene: «Fienden står ved portene!» Nøyaktig i dette øyeblikk hadde H itler gitt sitt besyv med i laget, men det visste ikke Leningrad og dens ledere: Først måtte Leningrad nedkjempes og erobres; så kunne slaget om Moskva begynne. H itler utstedte et nytt dekret 21. august der han slo fast at tyskernes pri mære mål ikke var å erobre Moskva, men å omringe Leningrad og slutte kontakten med finnene. «Først når vi har omringet Leningrad fullstendig, etablert kontakten med finnene og ødelagt russernes 5. armé (Leningrad-styrken), har vi forberedt skueplassen og kan frigjøre styrker til å angripe og ødelegge den midtre armégruppe Tim osjenko (som forsvarte Moskva),» sa Hitler. N ye sikkerhetstiltak ble satt i verk i Leningrad. D a Kotsjetov og hans alltid nærværende venn Mikhalev ankom til utkanten av Leningrad i sin Ford den 22. august, ble de stanset av en patrulje av den nyopprettede Komendatura.
FIENDEN
VED BYPORTENE
211
Offiseren forklarte at de hadde til oppgave å hindre at tyskerne infiltrerte byen forkledd som flyktninger. «V i vil ikke tillate noen femtekolonne,» sa han. Han nevnte også problem et med desertører. Komendatura-patruljenes hovedoppgave var å stanse spioner, sabotører, desertører fra sovjet-arméen og andre «fiendtlige elementer». Ingen slapp inn i byen uten å ha de rette papirer. A lle som manglet papirer, ble omgående tatt i forvaring. D en kaotiske strømmen av flyktninger til byen ble nå stanset. Flyktningene skulle samles opp på sentrale punkter og deretter — det var tanken — sendes bakover fra frontområdene. Ilja Glasunov, den lille gutten vi hørte om tidligere, var en av disse flykt ningene. Foreldrene hans hadde nølt til siste øyeblikk med å forlate sommer stedet sitt ute på landet. N å var veiene fylt av tusener av flyktninger. Barna var tause og alvorlige. I ryggsekken sin hadde Ilja en liten porselensfigur av Napoleon. Senere kunne han ikke huske hvorfor han hadde tatt vare på akku rat den; det måtte være at han nettopp hadde fått den i presang på elleveårsdagen. Om og om igjen raste tyske fly over flyktningstrømmen. Folk hadde ikke andre steder å søke tilflukt enn i bombekraterne etter tidligere angrep. Glasunovs klarte å komme seg med et av de siste togene til Leningrad. D et kjørte gjennom en «død sone», forstadsområdet som var helt rensket for be folkning og hvor de tyske fortroppene kunne ventes hvilket øyeblikk som helst. Overalt var det skytestillinger og løpegraver. Passasjerene i toget snakket ikke om annet enn sabotører og spioner, om skyting og myrdede barn. N oen sa at toget som kjørte foran dem, nettopp var blitt angrepet av tyske fly og at nesten alle passasjerene var omkommet. Iljas mor, som trodde at gutten sov, spurte lavt en medpassasjer: hvis hun la seg over gutten, ville det være beskyttelse nok mot de tyske kulene? Medpassasjeren tvilte på det. Iljas far sa ikke n æ , han pattet på pipen og stirret gjennom vinduet opp m ot sky dekket. D et var innført portforbud i byen. Ingen hadde lov å gå ut mellom klok ken 2 2 .0 0 og 0 5 .0 0 uten spesiell passerseddel. Politiet ble styrket. Byen hadde 36 politidivisjoner, som var oppdelt i 352 avdelinger på 2 341 mann. Dessuten var det 1 2 5 0 politiposter i forskjellige institusjoner og 80 observasjonsposter på hustakene. D et ble satt i gang ny innrullering av arbeiderbataljoner, og til og med 28. august var ytterligere 3 6 6 5 8 personer innrullert. I september utgjorde de kadrene i 5. og 6. frivilligdivisjon. Leningrads nye forsvarsråd trådte sammen 20. august, samme dag som det var opprettet. Oberst Antenov fikk ordre om innen klokken 16.00 neste dag å legge frem en plan for det indre forsvar av byen. Våpen, håndgranater og Molotovcocktails ble lastet opp på trikkeplattformene. Kanoner ble montert på lastebiler — tyve tunge våpen pr. sektor — for å kunne flyttes raskt fra en del av byen til en annen. Områder hvor tyskerne kunne tenkes å slippe fallskjerm jegere ble blinket ut som særlig farlige punkter. D et var i første rekke Høytorvet, Teaterplassen, Vorovski, Champs de Mars, Slottsplassen, Slottshavene, Volkhov-kirkegården, Den botaniske have og Smolensk-kirkegården.
212
SOMMERKRIGEN
D et ble opprettet observasjonsposter med bemanning døgnet rundt i rotun den i St. Isaks-katedralen, som med sine drøye 100 meter over bakken var Leningrads høyeste bygning, videre på taket av Lenin-møllene, Troitski-katedralen og fabrikken Den røde fane. Byen ble oversådd med «dragetenner» — stridsvognsperringer av sement. I utkantområdene hvor det var særlig fare for et tysk gjennombrudd, reiste det seg en jungel av jernbaneskinner på høykant. Et visst begrep om hvilken enorm oppgave som ble utført av Leningrads menn og kvinner — særlig kvinnene — får vi av disse tallene: det ble anlagt 7 2 0 kilometer sperregrøfter m ot stridsvogner, nesten 2 9 0 0 0 kilometer åpne løpegraver, 15 0 0 0 skytestillinger av armert betong, 35 kilometer barrikader og 4 6 0 0 tilfluktsrom. Da Pavel Luknitski vendte tilbake fra Karelen til Leningrad 14. august, lot det ved første blikk ikke til at byen hadde forandret seg noe særlig. Riktignok var det køer på jernbanestasjonene og tomme hyller i matvareforretningene. Men ti dager senere skrev han i sin dagbok: «Hvor fort situasjonen i Lenin grad har forandret seg i de siste 10 dagene!» «K larer vi å drive fienden bort fra Leningrad?» spurte han seg selv. «V il de trekke seg tilbake i panikk, forfulgt og angrepet av våre tropper? E lle r . . . nei, den andre muligheten vil jeg ikke tenke p å . . . » Ryktene florerte i byen: Kingisepp er g je n e ro b re t... Narva er inntatt av våre tropper. . . Smolensk og Staraja Russa o g så . . . «Om bare ett av disse ryktene er sant, så er situasjonen bedre,» skrev Luk nitski. Dessverre var alt bare ønsketenkning. D et ble påstått at tyskerne brukte gass. H eller ikke dette var sant. En mektig unnsetningsstyrke var underveis til Leningrad. . . D et var hel ler ikke riktig. Byen begynte å ligne en festning. De store forretningene og kontorbygnin gene på Nevski, industrianleggene bak Narva-portene — alle sammen ble forvandlet til skytestillinger omgitt av sandsekkbarrikader. Luknitski syntes de gamle basarhallene i Gostini Dvor lignet et miniatyr-Kreml bak sandsekkene. Hver eneste park i byen var gjennomskåret av et nett av løpegraver. Omkring åtti av Leningrads forfattere hadde sluttet seg til frivilligkorpset. M en det fantes andre — folk som forsøkte å slippe unna «lik rotter som for later et synkende skip,» skrev Luknitski. Man hadde oppdaget en slik kujon blant forfatterforeningens medlemmer, og vedkommende var blitt utstøtt for desertering. «Hvordan skal han kunne se oss i øynene etter krigen?» spurte Luknitski seg selv. Luknitskis far var en femogseksti-årig professor i et av marinens institutter. Sammen med akademimedlemmet B. G. G alerkin var han med i en spesiell kommisjon som var partisekretær Kusnetsovs rådgivende instans for anlegg av befestninger og luftforsvarsanlegg — «byen skulle gjøres til en midlertidig festning,» som Bitsjevski uttrykte det. Den 22. august hjalp Luknitski sin far med å pakke noen klær og andre nødvendigheter i en koffert; heretter skulle han bo i en marineforlegning. Akkurat på denne tiden kom Kotsjetov tilbake til Leningrad fra Luga-
FIENDEN
VED BYPORTENE
213
fronten og gjennombruddsområdet ved Kingisepp. Samme kveld som han kom hjem , 22. august, gikk han sammen med vennen M ikhalev på den gamle Kvissiana-kaféen på Nevski Prospekt og spiste lammekoteletter. Kotsjetov nøt maten, men han grublet over det han hadde hørt om desertering fra fronten. Han forsøkte å overbevise seg selv om at det måtte være tomme rykter. Humøret hans ble ikke bedre da han møtte sin redaktør. Kotsjetov hadde skrevet en artikkel om en soldat som han hadde bragt til et feltsykehus, og som hadde toogtredve sår etter granatsplinter. Redaktøren mente at historien var alt for blodig og at den ville virke demoraliserende. Dessuten var han irritert over at Kotsjetov trampet omkring i korridorene i militærstøvler. Kotsjetov bestemte seg til å dra ut av byen igjen og tilbake til fronten. H an besøkte redaksjonen i avisen Leningrads forsvar, o g der fikk han en meget bedre mottagelse. Han ble fotografert sammen med staben — «for alle tilfelles skyld,» som han sa. Og så spiste han middag sammen med dem, og hvilken middag! Ikke engang regjeringsmedlemmer spiste så godt. Dette passet K otsjetov bedre; kanskje han kunne bli overført fra Leningradskaja Pravda. D et måtte ha vært den samme dagen, 2 5 . august, Pavel Luknitski oppsøkte Leningrads store kvinnelige lyriker Anna Akhmatova. H an fant henne i leilig heten i Karelski Pereulok ved siden av Fontanka hvor hun hadde bodd i så mange år. Anna Akhmatova var syk, men hun hilste Luknitski med sin vanlige høf lighet. Tross sykdommen og tross den fare som truet hennes elskede Lenin grad, var hun i godt humør. Hun fortalte Luknitski at hun var blitt bedt om å tale i radio. «Hun er patriot,» skrev Luknitski i sin dagbok, «og bevisstheten om at hennes innstilling deles av alle, fyller henne med mot.» Slik gikk Leningrad — en by med tre millioner mennesker, en by med ku joner og patrioter, siuskete unnalurere og andre hvis oppofrelse ikke kjente noen grenser, med famlende militære ledere og rivaliserende partikoryféer — prøvelsens tid i møte.
21
Stalin i telefonen
med til dagens orden at Stalin ringte fra K rem l i Moskva til partisekretær Andrei Sjdanov og marskalk Vorosjilov i Sm olni ved Nevas bredd. Samtalene kunne komme på et hvilket som helst klokkeslett, men de kom hyppigst etter midnatt. Sovjetunionen var i krig og svevde i livsfare, men det kunne ikke forandre de arbeidsvaner Stalin hadde lagt seg til opp gjen nom årene. Han var fremdeles mest aktiv om natten. Stalins arbeidsdag begynte vanligvis like før klokken tolv. Han stod opp, spiste en lett frokost, gikk hurtig igjennom de viktigste situasjonsrapporter og telegrammer og begynte deretter sine konferanser med overkommandoen, medarbeidere i politbyrået, generaler som var foreslått eller utnevnt til nye viktige tjenestestillinger, industrilederne som hadde ansvaret for å produsere stridsvogner, fly og artilleri, og diplomatene som representerte hans nye for bundsfeller i vest. Han oppholdt seg mye i K rem ls sambandsrom, som lå vegg i vegg med hans kontor. D er hadde han fjernskriverforbindelse til de fleste store byer og telefonforbindelse via den sikkerhetsprioriterte V C -linjen til de militære front avsnitt og kommandoer. Stalin hadde nå, i slutten av august, åpenbart kommet til hektene igjen etter det mentale sjokket krigsutbruddet gav ham. Han hadde overtatt kom mandoen over landets væpnede styrker som sjef for den såkalte stav kaen eller overkommandoen den 10. juli, en uke etter at han holdt en radiotale til folket. Denne talen den 3. ju li var en merkverdig forestilling; den var fylt av lange pauser med sukk og nøling og hørbar vanndrikking, og mange hadde inntrykk av at Stalin bare med nød og neppe bevarte selvkontrollen. Den 19- juli over tok Stalin stillingen som forsvarsminister, og den 8. august ble han utnevnt til Sovjetunionens øverstkommanderende — eller generalissimus, som titelen senere ble endret til. En eller annen gang etter 10. juli — den nøyaktige datoen kan han åpen bart ikke huske — møtte admiral Kusnetsov Stalin for første gang siden krigsutbruddet. Han traff ham i forsvarsminister Timosjenkos kontor, hvor et stort bord var oversådd med kart over frontavsnittene. Kusnetsov merket seg straks at det ikke fantes ett eneste marinekart der. Stalin spurte Kusnetsov ut om situasjonen i Østersjøen, særlig forsvaret av Tallinn og øyene Osel (Saarema) og Dago (H iium a).1 Han ville flytte de et hørte
D
STALIN I T E L E F O N E N
215
tunge kanonene fra øyene, m en da Kusnetsov opplyste at det var noe borti mot umulig å flytte kystartilleri, lot Stalin saken falle. I slutten av juli hadde overkommandoen begynt å møtes i Stalins kontorer i K rem l; den ble innkalt når Stalin ønsket det, og hvem som deltok i møtene avhang helt og holdent av hans innfall. Med andre ord: i slutten av juli var styre og stell i landet vendt tilbake til den velkjente Stalin-stilen. Stalins arbeidsvaner la morderiske byrder på hans nærmeste medarbeidere, særlig generalstaben. For å kunne rekke over den lange arbeidsdagen da de når som helst kunne bli innkalt til diktatoren — fra klokken 10.00 til 0 4 .0 0 eller 0 5 .0 0 — måtte de arbeide på skift. Stedfortredende generalstabssjef, marskalk Aleksei I. Antonov, hadde for eksempel lov til å ta seg fri for å få den nødvendige søvn m ellom klokken 0 5 .0 0 eller 0 6 .0 0 og middag. I resten av døgnets fireogtyve timer måtte han konstant være parat til å møte opp eller svare på telefonoppringninger. Hans assistent, general Semjon Sjtemenko, hadde fri m ellom klokken 14.00 og 18.00 eller 19-00. Stalin fikk tre daglige rapporter fra generalstaben. D en første kom mellom klokken 10.00 og 11.00 pr. telefon, vanligvis fra Sjtemenko. K lokken 16.00 eller 17.00 ringte Antonov. Men hovedrapporten kom om natten, oftest ved midnatt. Hvis Stalin befant seg i villaen ved Mosjaisk-chausséen, kjørte offise rene dit. Hvis han var i K rem l, kjørte generalstabsoffiserene inn gjennom Borovitski-porten, rundt D et øverste sovjets palass og over den gamle Ivanovski-plassen til hjørnebygningen hvor Stalin hadde sine kontorer og bolig. D e gikk inn gjennom kontorene til hans kabinettsjef, den avskyelige general Poskrebisjev,12 gjennom forværelset hvor sjefen for Stalins livvakt var stasjo nert og så inn i det aller helligste. På den venstre siden av rommet stod et stort bord hvor offiserene brettet ut sine kart, og en veldig globus hvor — hevder Krusjtsjov — Stalin avmerket operasjonene.3 Stalin gikk igjennom rapportene fra de forskjellige fronter. D e ble avlagt muntlig og vanligvis uten notater. D e militære satt på den ene siden av rom met og politbyrået på den andre. Stalin marsjerte frem og tilbake på gulvet; iblant gikk han bort til skrivebordet i den ene enden av rommet, plukket opp 1 At forsvaret av Tallinn, Dsel og Dago ble tatt opp, tyder på at dette møtet fant sted i slutten av juli. Det var først den 14. juli overkommandoen i Leningrad gav 8. armé ordre om å forberede forsvaret av Tallinn og de to øyene, og først mot slutten av måneden ble situasjonen virkelig alvorlig for dem. I en 1968-versjon av sine memoarer tidfester Kusnet sov dette møtet til «slutten av juni». ( Oktjabr, nr. 8, august 1968 s. 160.) 2 Poskrebisjev forsvant dagen etter Stalins død den 5. mars 1953. Hans navn ble ikke nevnt på trykk i flere år fremover, bortsett fra at Krusjtsjov en gang sarkastisk omtalte ham som Stalins «skjoldbærer», og de fleste trodde at han var henrettet for sin delaktighet i Stalins utrenskninger. Ifølge forfatterinnen Galina Serebrjakova levde han imidlertid helt til høsten 1966. Hun møtte ham i 1 9 6 4 på sykehuset i Kreml. Han var, forteller hun, full stendig uberørt av Stalins ugjerninger; han spøkte endatil med de redsler utrenskningens ofre var blitt påført. Ifølge Serebrjakova sa han at «vi» - dermed mente han Stalin, Beria og seg selv - i 1939 eller 1 9 4 0 begynte å bruke gift til å ta livet av Stalins motstandere. 3 General Sjtemenko og andre memoarforfattere avviser Krusjtsjovs påstand som latter lig. Likevel kan det vel tenkes at Stalin en gang iblant kan ha pekt ut bestemte steder på globusen hvis han ikke akkurat hadde et kart for hånden.
216
SOMMERKRIGEN
et par papir o si (han foretrakk et merke som het Herzegovina Flor), rev dem opp og stappet tobakken ned i pipehodet, tente på og omgav seg med bølgende blå røykskyer. Selv om han nå hadde bedre kontroll over seg selv, var han ennå nervøs og lunefull. D et var faktisk først to år senere at marskalk Voronov, ved til bakekomsten fra en lang reise til fronten, bemerket at Stalin var blitt «betyde lig mer rolig og selvsikker.» Han var nå, sa Voronov, mye mindre «nervøs og irritabel» enn i krigens første måneder.1 Generalstaben, assistert av sjefene for de forskjellige tjenestegrener, avla rapport om aksjonene i de forløpne fireogtyve timer; de forskjellige fronter og de mekaniserte korps og panserkorpsene ble nevnt ved sjefenes navn, mens divisjonene ble angitt med nummer. Slik var Stalins arbeidsmåte. Etter denne redegjørelsen gav Stalin sine ordrer, som vanligvis ble notert ned på stedet av Sjtemenko og deretter gjennomsett og korrigert av Stalin selv. Som regel gikk ordrene så direkte ut på linjesambandet til frontsjefene uten å være maskinskrevet først. K lokken var gjerne både tre og fire om natten før disse sesjonene var over. Deretter måtte de militære sjefene begi seg til sine hovedkvarterer og sende ut de nødvendige supplerende ordrer. Stalins system var preget av en intens sentralisering. H an tillot ikke at generalstaben tok en eneste viktig beslutning eller sendte ut et eneste direktiv av betydning om artilleriet uten Voronovs signatur. Han ville heller ikke lese en rapport før den var godkjent av Voronov. Stalin ville ikke gå med på at selv det minste spørsmål ble avgjort uten hans medvirkning. Fordi mange var redde for å avlegge rapport for ham, var resultatet av alt dette en utrolig sendrektighet og forvirring i krigsledelsen.2 T il tross for at Stalins fysiske tilstand var blitt bedre, hadde han ennå ikke begynt å sette sitt navn under viktige kommunikéer og dekreter. Han ville vente en stund med det — til Sovjetunionen begynte å oppnå fremgang i krigen istedenfor bare sjokkerende nederlag.3 Imidlertid var han tilstrekke lig restituert etter sammenbruddet til å gi Harry Hopkins inntrykk av at han 1 General P. A. Belov hadde en samtale med Stalin 14. november 1941. Han hadde ikke møtt ham siden 1 9 3 3 , og syntes han hadde forandret seg enormt. «På åtte år var han blitt tyve år eldre,» sa Belov. Stalin hadde mistet sin gamle selvsikkerhet, og øynene flak ket. Han fant seg i at marskalk Sjukov tok en skarp og overlegen tone overfor ham, og iblant virket han forvirret. (P. A. Belov, Sa N am i Moskva, Moskva 1963 s. 43.) 2 Stalins system betydde et så enormt press for offiserene at mange av dem brøt sammen, og mange trakk seg tilbake lenge før oppnådd pensjonsalder ved krigens slutt. Ofte bad Stalin generalstabsoffiserene om å bli igjen etter stabsmøtet for å se en film - undertiden sammen med utenlandske statsmenn eller andre gjester. Dermed gikk det to-tre timer til mens viktige ordrer ble liggende i dokumentmappene uten at noe ble gjort med dem. (Sjtemenko, op. cit. s. 137.) 3 Marskalk S. S. Birjusov har fortalt at i denne perioden ble nesten alle dokumenter og ordrer undertegnet av stabssjefen, marskalk B. M. Sjaposjnikov, «etter overkommandoens ordre». (S. S. Birjusov, K ogda G rem eli Pusjki, Moskva 1963 s. 2 4 7 .) Etter at krigslykken snudde seg til russernes fordel, ble ordrene undertegnet av øverstkommanderende (Stalin) og stabssjefen eller hans stedfortreder. Mindre betydningsfulle ordrer ble undertegnet «etter bemyndigelse av overkommandoen». (Sjtemenko, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 9 , sep tember 1965.)
STALIN I T E L E F O N E N
217
var akkurat som tidligere, da denne møtte ham i slutten av juli. Stalins over bevisning om at sovjet-arméene ville være i stand til å stoppe det tyske an grepet for godt bare 100—110 kilometer øst for de daværende frontlinjene, gjorde faktisk sterkt inntrykk på Hopkins. Stalin forsikret ham at når vinteren kom, ville Kiev, Leningrad og Moskva fremdeles være på russernes hender. Hopkins forlot Moskva uten å ha fått noen anelse om den traumatiske peri oden som Stalin så nylig var kommet ut av. Hopkins hadde all mulig tillit til at sovjet-lederen vurderte den militære situasjon korrekt. Stalin fulgte nå detaljene i Leningrad-krisen med sin vanlige grundighet. Han var særlig interessert i det indre forsvaret i Leningrad, systemet av for svarsstillinger og gatebarrikader, mobiliseringen av befolkningen i frivillig bataljoner og opprettelsen av sektor-inndelte avdelinger som skulle forsvare byen kvartal for kvartal. Ikke sjelden ringte han til partisekretær Kusnetsov, som stod i spissen for forsvarsarbeidene, for å gi ham instrukser om hvordan barrikadene skulle byg ges, hvor de skulle plaseres og hvordan befolkningen skulle forberedes til kampen m ot tyskerne. D et var ingen lett sak for Kusnetsov å utføre de kategoriske og ofte vil kårlige instrukser Stalin gav ham. Men han var en mann med usedvanlig ar beidsevne, energi og optimisme. Dessuten kjente han sin tekniske stab og byens industrielle kapasitet, og som regel klarte han å oppfylle Stalins forlangender. Etter at tyskerne rykket nærmere, ble nettopp det indre forsvaret av Lenin grad stadig m er betydningsfullt. Leningrad-kommandoen med Sjdanov og Vorosjilov i spissen hadde hverken tid eller energi til overs til å ta seg av også denne oppgaven på en effektiv måte. D et var derfor de på eget initiativ den 20. august hadde opprettet Leningrads forsvarsråd og bemannet det med folk som de visste hadde innsikt i disse lokale sakene. Den 21. august ble proklamasjonen slått opp på murveggene — på Nevski Prospekt, på Kirov Prospekt, på Schmidt-bredden: «Fienden står foran portene!» D et var denne dagen — eller kvelden — Stalin ringte til Sjdanov. Han var rasende: hvorfor hadde de opprettet forsvarsrådet for Leningrad uten å råd føre seg med ham? Og hvorfor var de ikke selv medlemmer av rådet? Sjdanov forsøkte forgjeves å forklare at rådet skulle ta seg av saker som Leningrads frontkommando ikke hadde kapasitet til å overkomme: de kvar talsvise forsvarsplaner, plassering av stridsvognhindere og maskingeværreder, utleveringen av Molotovcocktails, de tusen forskjellige detaljer i det enorme arbeidet med å gjøre byen klar til krig på liv og død. Ingenting kunne formilde Stalin. K anskje trodde han at Sjdanov og Vorosjilov hadde funnet på et smart knep for å gå fri for ansvaret for byens even tuelle fail. Eller han (eller en av hans kumpaner i K rem l) kan ha fått mis tanke om at det var en skummel sammensvergelse for å utlevere Leningrad til tyskerne. Eller han reagerte mot et utslag av uavhengig initiativ som kunne bære bud om større uavhengighet senere. Stalin kan i opprettelsen av Lenin grads forsvarsråd ha sett et synlig utslag av panikk. Hvorom allting er: Selv om den opphissede diktatorens beveggrunner ikke
218
SOMMERKRIGEN
er klare, er det et faktum at han nektet å godkjenne den aksjon hans dra banter i Leningrad hadde sett seg tvunget til. Sannheten er at Stalin hadde sett med stadig større mishag på ledelsen av Leningrads forsvar etter som situasjonen forverret seg. Sammen med stabs sjefen, marskalk B. M. Sjaposjnikov, gransket han hver eneste beslutning som gjaldt Leningrad. G jentatte ganger gav Stalin selv, eller Sjaposjnikov på Stalins befaling, ordre om endringer i disposisjonene, i bruken av troppestyrker eller våpen. Etter som Leningrads forsvarsstyrker trakk seg tilbake m ot byen, begynte Stalin å håne og tyrannisere Vorosjilov og Sjdanov. Han kalte dem «spesialis ter på retrett.» Sjdanov, sa han, «bekymrer seg bare om en eneste ting: hvor dan man skal trekke seg tilbake.» Ikke sjelden avfeide Stalin forslag fra Leningrad-lederne uten å overveie dem. D et lot til at han aldri fikk noen klar oppfatning av det relative styrke forholdet mellom Leningrads forsvarere og de tyske avdelinger som angrep dem. Hans utilfredshet med Leningrads ledere kulminerte den 21. august. Han nøyde seg ikke med å gi kategorisk ordre om at Leningrads forsvarsråd skulle reorganiseres og at Sjdanov og Vorosjilov personlig skulle være med i rådet; han gav dem også begge to en personlig skrape. Han angrep det han kalte deres «entusiasme» for å opprette arbeiderbataljoner med utilstrekkelig be væpning. Han gav ordre om at sjefene som var valgt ut til å lede bataljonene, skulle skiftes ut med folk som var oppnevnt av Moskva. Også dette kan tyde på at han innerst inne fryktet for at Leningrad ville bli utlevert til tyskerne; på annen måte er det vanskelig å tyde hans usedvanlige interesse for detalje ne i byens indre forsvar. Denne frykten kan ha blitt stimulert av rapporter fra N K V D om at man ikke kunne stole på Leningrad-befolkningen; eller det hemmelige politiet kan ha satt i omløp rykter om en sammensvergelse med Vorosjilov og Sjdanov i spissen. Eller det kan tenkes at Stalin hadde en syke lig frykt for å legge våpen i vanlige sovjet-borgeres hender. Samme dag avviste Stalin et forslag fra admiral Tributs om å rette en marineoffensiv fra Tallinn m ot N arva i håp om å underminere de tyske troppene som rykket mot Leningrad. Selv om Østersjøflåten kjem pet for livet i Tallinn, foreslo Tributs og hans militærråd, N . K . Smirnov og A. D. Verbitski, at flåten skulle mobilisere alle sine ressurser — garnisonen som forsvarte Tallinn, en styrke på mellom 2 0 0 0 0 og 25 0 0 0 mann som ble kalt 10. korps, garnisonene på Osel, Dago og Hango pluss alle flåtens infanteristyrker. D a ville man ha 6 0 0 0 0 mann til rådighet, støttet av tre artilleriregimenter, og denne styrken kunne settes inn i ryggen på den tyske Armégruppe Nord i en plutselig offensiv fra Tallinn mot Narva. Tributs sa at flyspeiding og etterretningsrapporter viste at tyskerne ikke had de reservestyrker i ryggen og at det var all mulig sjanse til å ta dem ved over rumpling og tilføye dem et sviende nederlag. D et var i sannhet en churchillsk tankegang, en fantasifull, dristig og tapper plan, en av de meget få kreative militære planer som så dagens lys på sovjetisk side under krigen.
STALIN
I TELEFONEN
219
Stalin avfeide den på flekken. Den offisielle begrunnelsen var at planen medførte at Rigabukten og Finskebukten ble lagt fullstendig åpne for tysk innmarsj og at det var altfor vanskelig å samle de nødvendige styrker på den tid som var til rådighet. I virkeligheten kan det meget vel hende at Stalins negative svar var basert på politiske hensyn og ikke militære. Stalins uavlatelige innblanding ble et alvorlig handicap for forsvaret av Le ningrad. Frem for alt fikk hans aks jon i forbindelse med Leningrads forsvars råd skjebnesvangre følger. Ved at han tvang de menn som var ansvarlige for frontkommandoen til å tre inn i rådet, ble dette bare en dublett av Leningradfrontens råd, og innen utgangen av august hadde det mistet sin betydning og ble oppløst. Uansett hvilke motiver som lå bak Stalins opptreden, er betydningen av den blitt understreket av en rekke forskjellige forhold. Selve det faktum at forsvarsrådet hadde eksistert, var ikke kjent før D im itri V . Pavlov nevnte det i sin lille bok Leningrad v B lokade, som utkom i 1958. Så ble det ikke nevnt noe mer om saken før 1965, da noen få detaljer ble oppgitt i en sivil historikk om Leningrad i krigsårene.1 Omsider ble, i 1966, ordren om opprettelse av Leningrads forsvarsråd gjengitt i sin helhet i en offisiell dokumentsamling. Men selv etter den tid viste det seg at all offentlig omtale av saken så å si ord for ord gjengav Pavlovs opprinnelige beretning — et tydelig tegn på at ord lyden i denne beretning var klarert på høyeste hold og at intet annet var god kjent og heller ikke er blitt det senere. Med andre ord: striden om Lenin grads forsvarsråd var et øm tålelig tema selv femogtyve år etter at begivenhe tene fant sted. D et kan ikke herske tvil om at den intense konflikten mellom Stalin og Leningrad-forsvarerne Sjdanov og Vorosjilov spilte en rolle ikke bare for for svaret av byen, men også i den høyere maktkamp bak kulissene i Kreml. Den pågikk gjennom hele krigen mellom Stalin og de av hans medarbeidere som på den ene eller annen måte forsøkte å mele sin egen kake, uansett hvilke virkninger det måtte få for krigsinnsatsen. Stalins mistanker når det gjaldt Leningrads indre forsvar ble nesten sikkert stimulert av Beria, som later til å ha gjort alt han kunne for å hindre at det i Leningrad eller andre steder ble organisert sivil milits, halvmilitære avdelinger eller partisangrupper, idet han insisterte på at alle slike funksjoner skulle lig ge i politiets hender.12 1 Så sent som i 1964 hadde den offisielle, militære historie om Leningrad-beleiringen glattet over dette kritiske punktet. Den nevnte ikke med et ord at rådet var opprettet 20. august, og heller ikke konflikten mellom Stalin på den ene siden og Sjdanov og Vorosjilov på den andre. Isteden ble saken fremstilt som om rådet var opprettet 24. august, og aldri hadde hatt andre medlemmer enn dem Stalin oppnevnte. Heller ikke ble det opplyst at rådet ble avviklet den 30. august. (I. P. Barbasjin etc., Bitva Sa Leningrad 1941-1944, Moskva 1964 s. 60.) 2 Panteleimon K. Ponomarenko, som til slutt organiserte den sovjetiske partisanbevegelsen, har fortalt at en kommisjon som skulle organisere bevegelsen, ble opprettet i juli 1941 med ham, L. Z. Meklis og andre som medlemmer. Men denne ordren ble ikke kjent før mot slutten av krigen. I november 1941 ble en sentral partisanstab organisert av Ponoma renko, men Beria grep inn og fikk omgjort beslutningen. Den 30. mai 1942 gav statens for-
220
SOMMERKRIGEN
Den uhyre forsiktighet som den ene sovjetiske forfatter etter den andre har vist i sin omtale av disse sakene, støtter det syn at det pseudo-legale grunn laget for de bisarre anklagene i den såkalte «Leningrad-affæren» i det minste for en del var basert på hele komplekset av beslutninger som ble ta tt i krigens første tid — opprettelsen av frivilligdivisjonene, organiseringen av lokale, halvmilitære styrker og forsøkene på å legge ansvaret for byens indre for svar hos lokale Leningrad-tjenestemenn. D e menn som brukte all sin energi og kløkt for å verge byen mot tysk erobring, skulle etter noen få år bli henret tet nettopp fordi de hadde gjort dette. Nettopp på denne tiden — i midten eller slutten av august — gav Stalin innenriksdepartementet nye og vidtgående fullm akter til å opprettholde «den sosiale orden». Denne myndighet, sammen med andre våpen som ble lagt i politiets hender for å ta knekken på ryktemakeri og panikkspredning, ble av Beria og hans drabanter brukt til å rette anklager om sovjetfiendtlig virksom het og kontrarevolusjonær tankegang både m ot militære og sivile. Berias innblanding gav så effektive resultater at han faktisk klarte å for purre opprettelsen av en sentralt ledet geriljabevegelse helt til utpå våren 1942. Under ledelse av Sjdanov hadde Leningrad gått i spissen med å danne frivilligdivisjoner og sende partisaner bak fiendens linjer. D en hadde gått lenger enn noen annen sovjetisk by ved å danne halvmilitære arbeiderbataljoner. Stalins misnøye med Leningrad ble altså holdt ved like og forsterket av Beria, som muligens arbeidet sammen med eller parallelt med Malenkov. svarskomité ordre om at kommisjonen igjen skulle tre i virksomhet, men dens mandat ble sterkt begrenset på Berias initiativ. Terenti Sjtikov, den eneste av Leningrads partisekretærer som overlevde den blodige «Leningrad-affæren» i 1 9 4 8 -4 9 (muligens fordi han da befant seg i Øst-Sibir), har med rene ord lagt ansvaret for affæren på Beria og hevdet at hele spørs målet om halvmilitær- og partisanvirksomhet av Beria ble trukket inn i affæren. Beria hadde åpenbart det fulle ansvar for all undergrunnsvirksomhet, for han er blitt anklaget for å ha ødelagt etableringen av slike avdelinger under utrenskningene i 1 9 3 8 -4 1 . (Ponomarenko, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 4, april 1965 s. 3 3 ; Sjtikov, Khrabreisjie is Khrabrik, Leningrad 1964 s. 5; V O V SS s. 108.)
22
T allinn-katastrofen
uk ev is hadde marinekorrespondenten N ikolai Mikhailovski iakttatt dem — de avslappede menneskene som slikket sol på stranden i Pirita der Østersjøens blå bølger kjærtegnet den rene sanden. De lå i den bakende solvarmen og ble brunere og brunere; øynene var skjult bak mørke briller, og de hadde hvite handklær rundt skuldrene. D e dovnet seg i sanden, men gikk sjelden i vannet. Mikhailovski iakttok dem når de dovent spaserte til omkledningshyttene av grønn- og hvitstripet markiseduk, for en stund senere å komme ut igjen iført lys lindress. Han så på dem når de om kvelden slappet av med et glass på boulevard-kaféene. De hadde ventet siden juni. N å var det midten av august, og det virket ikke sannsynlig at de kom til å vente stort lenger, disse velstående borgere av Tallinn — de hemmelige eller ikke fullt så hemmelige sympatisører med tyskerne. Etter som dagene gikk ble de stadig freidigere, mer uforskammet og mer selvsikre. Slik virket det i hvert fail for Mikhailovski. D et gikk snaut nok en dag uten at det ble holdt et overdådig bryllup med festlige opptog gjennom hovedgatene og vielse i en av byens største kirker. D et var som om de med overlegg viste seg frem, som om de ville si: «Joda, vi er her, og vi venter. Snart vil fantepakket være forsvunnet, og da får vi makten igjen.»
I
G am le Johannes Lauristan, sovjet-formannen i Estland, en mann som hadde tilbragt halve livet i det pre-sovjetiske Estlands fengsler — bedre kjent som Juhan Madarik, forfatter av tre romaner — bekreftet under en samtale i sitt kontor i gamlebyen i Tallinn at «de gylne menneskene» virkelig fantes og at man måtte regne med dem. « Jo visst finnes de,» sa han sørgmodig. Men han ville heller snakke om «patriotene» — arbeiderne i dokkene og havnene og fabrikkene som støttet sovjet-styrkene. T allinn hadde forandret seg siden Mikhailovski kom dit på krigens første dag. U ke for uke hadde spenningen økt. «Deres» krefter — nazi-sympatisøre ne — var blitt stadig mer aktive og vågsomme. Fra den andre uken av juli var det blitt så farlig for sovjet-borgere å ferdes ute på landsbygda at de sjelden våget seg dit alene. Tyskerne hadde erobret Ainazi 6. juli, og derfra gikk de videre nordover m ot Pårnu som også ble inntatt uten vanskeligheter. D et fantes praktisk talt ikke sovjet-styrker mellom Pårnu og Tallinn. Hadde tyskerne fortsatt langs hovedveien — en strekning på mindre enn hundre og femti kilometer — kunne de ha marsjert rett inn i Tallinn. Byen var grepet
222
SOMMERKRIGEN
av panikk. D e villeste rykter florerte. Enorme depoter av olje og ammuni sjon ble satt i brann for å hindre at de «falt i tyskernes hender». Østersjøflå tens stab gikk ombord i transportskipene P ikker og Virona og holdt dampen oppe. Selv direktøren for Østersjøflåtens avis flyktet, og med ham mange and re russere. D e var redde for at estniske nasjonalister ville angripe dem under veis.1 D a han fikk kjennskap til tyskernes gjennombrudd, ringte admiral Tributs til Moskva: «Hvem skal forsvare Tallinn fra landsiden? V i har ingen styrker.» Han fikk vite at 8. armé ville beskytte Tallinn. Fra Leningrad fikk han sam me svar. Sannheten var at det ikke fantes noen plan for landforsvaret av Tallinn. Ingen hadde tenkt seg muligheten av at byen kunne bli angrepet. «8. armé skal sørge for forsvaret» — det var det samme svaret Tributs hadde fått da tyskerne krysset grensen, da de tok Libau, da de tok Ventspils, da de krysset den vestlige Dvina, da de erobret Riga. Admiral Tributs trodde ikke lenger på 8. armé. H an henvendte seg til den sovjetiske regjeringen i Estland, og de mobiliserte 25 0 0 0 kvinner og menn med hakke og spade for å grave tre linjer av løpegraver. D ette gav T allinn en galgenfrist. Men det var nesten for sent. Admiral Pantelejev drog ut for å møte den improviserte estniske forsvarsstab — bare ca. tyve kilometer utenfor byen. Han havnet midt oppe i en ildkamp mellom en avdeling estniske nasjonalister og en brannbil bemannet med sovjetiske brannkonstabler, væpnet med rifler. Det var med nød og neppe admiralen berget livet. D en 9. juli landsatte tyskerne med fly og fallskjerm to veltrenede avdelin ger av estniske geriljasoldater — Erna-I og Erna-II. Situasjonen ble enda mer spent. «V i måtte være på vakt,» fortalte Mikhailovski. «V i måtte være forsiktige. D e estniske nasjonalistene hadde begynt å løfte hodet. I kjellere, i lagerbyg ninger og i skjulesteder ute i skogen hadde de gjem t våpnene sine, og nå ven tet de bare på et gunstig øyeblikk til å ta dem i bruk. D et var steder hvor de lokale fascistene skjøt våre retirerende soldater i ryggen og hilste tyskerne velkommen med blomster — som frigjørere.» Kam pen m ot forrædere, nazi-sympatisører, kujoner og panikkmakere var en langdryg, håpløs affære som aldri kunne avgjøres med ett slag. Vsevolod Visjnevski ville ikke engang skrive om den. Bare de hardeste forholdsregler — standrett og summarisk henrettelse på stedet — kunne opprettholde noe som minte om ro og orden. Mikhailovski delte rom i H otell Gylne Svane med en fremstående Dostojevski-kjenner, Orest V. Tsekhnovitser fra Leningrad-universitetet. Han var nå tilknyttet Østersjøflåten. D e spaserte gjennom gamlebyen i Tallinn og den vidstrakte Kadriorg-parken — en kombinasjon av skog, fritidsområde og parkmessig beplantning som strakte seg to og en halv kilometer langs Østersjøkysten i hjertet av T all1 Staben flyttet på land igjen 22. juli for å støtte opp under moralen i Tallinn. (Smirnov, ap. cit. s. 3 1 .) Tributs foreslo å flytte sitt hovedkvarter til Luga-bukten, 190 kilometer lenger øst, men dette ble avslått. (Kusnetsov, Oktjabr nr. 8, august 1968 s. 1 5 4 -1 5 5 .)
TALLINN-KATASTROFEN
223
inn, i en bredde av nesten en kilometer. Her, like ved havet, lå minnesmerket over den gam le russiske krysseren R usalka som sank under et forferdelig uvær i 1893. D e besøkte Peter den stores hus, huset hvor han bodde mens han så havnebyen Reval — den som nå heter Tallinn — ta form under hen dene på en hær av arbeidere. D e beundret de runde speilene, den brede eikesengen med en morken baldakin, mahognyskrivebordet, den høye stolen med de kunstferdige utskjæringene i ryggen. I taushet spaserte de forbi den seks hundre år gam le Tom Kirka-katedralen, de russiske admiralene Krusensterns og Greigs gravplass. En gammel omviser kunne forteile dem at gravene til Krusenstern og hans hustru var de yngste i kirken, de var bare to hundre år gamle. Nede i hvelvene lå mumier som var både tre og fire hundre år. Professor Tsekhnovitser skrev nå og da et brev til sin hustru i Leningrad. Mikhailovski gjengav noen linjer fra et av dem: Je g ser hvordan historien blir skapt, og jeg er lykkelig fordi jeg ikke befin ner meg i begivenhetenes utkant i disse avgjørende dagene. Je g vil si dere alle noe m er betydningsfullt: vær ikke bekymret for meg, og — enda vikti gere — ikke bare for «meg», men «oss». Omkring meg ser jeg en slik heltemodig hengivelse, en slik kjæ rlighet til vårt fedreland, at alt dette gjør meg til et ganske annet menneske. D et er utrolig vanskelig for oss nå. M en vi ser klart perspektivet i denne kampen. Y i vet at vi vil vinne i Europa, at vi vil komme til Berlin og for bestandig knuse dette forhatte fascistregimet. Seieren vil bli vår, derom er det ingen tvil. Professor Tsekhnovitsers begeistring og ukuelige energi fylte Mikhailovski med tillit til fremtiden. Ikke hele den sovjetiske kolonien i Tallinn var opptatt av så høytidelige tanker. Anatoli Tarasenkov, som var blitt redaktør av Østersjøflåtens avis da direktøren flyktet, bodde i en barakke i Vaitenberg nr. 2 0 , hvor et sambandskompani holdt til. D e gjorde ikke annet enn å tenke på piker, fortalte han — og drive jakt på dem. En meget moralsk innstilt politisk kommissær var blitt fullstendig forgapt i en liten estnisk gatepike som het Selma, og som han hadde plukket opp på en benk i Kadriorg-parken. Hun var liten, ung og dum. Men, sa Tarasenkov, «hun var usedvanlig erotisk til å være bare sytten— atten år gam mel». En annen i kompaniet hadde forelsket seg i en estnisk syke pleierske som het Elsa. Iblant gikk Tarasenkov på restaurant Rom med eller uten dameselskap. Gjennom den kommende vinteren i det sultende Lenin grad skulle han mange ganger sende en vemodig tanke til lammekotelettene, den smørblanke borsjt’en og den fete kolbasa ’en i restaurant Rom . På torvet vrimlet det av vakre blomster — og vakre blomsterpiker. Men, som han senere bemerket, «ferien var snart slutt.» Den hjelp 8. armé kunne gi Tallinn, var helt ubetydelig. Østersjøflåten skrapte sammen en styrke av nærforsvarsmannskaper som stanset tyskerne ved hovedveien Pårnu-Tallinn omkring 30. juli. Andre tropper, deriblant en byggebataljon, ble sendt for å dekke Paldiski-regionen like vest for Tallinn, og dessuten ble noen N KVD -avdelinger satt inn. 8. armé slo retrett østover
224
SOMMERKRIGEN
mot Narva, hvor den selv kom i en så desperat situasjon at den måtte be om hjelp. Flåten svarte med å sende krigsskip fra Tallinn og Kronstadt. D en 8. august hadde tyskerne avskåret Tallinn både i vest og øst, telefon sambandet med Leningrad var brutt, og admiral Tributs og hans medarbeidere måtte se seg om etter en mulighet til å slippe ut av fellen. Flere forslag ble drøftet. Et av dem gikk ut på å samle alle disponible styr ker og forsøke et gjennombrudd gjennom de tyske linjene mot Narva. D et var denne planen som ble forkastet av Stalin 21. august. En annen variant som ble fremsatt av N . K . Smirnov, medlem av Østersjøflåtens militære råd, gikk ut på å overføre Tallinn-styrkene til finskekysten og slå seg igjennom de finsk-tyske linjene til Leningrad. Begge disse forslagene medførte kompliserte forflytninger av mannskaper og fartøyer gjennom sterkt minelagte farvann under tysk beskytning, tysk observasjon og tyske luftangrep. Begge ble til slutt forkastet av den sovjetiske overkommando. Med erobringen av Kunda ved Finskebukten øst for T allinn den 8. august hadde tyskerne omringet byen fullstendig. D et senket seg en dyster stillhet over de smale gatene, en stillhet som bare ble brutt av utrop fra patruljer og marinesoldatenes støvletramp. D e viktigste innfartsveiene var sperret med barrikader. Nede i havnen begynte krysseren K irov med sine 15,3 centimeters kanoner og jageren Leningrad med sitt 11,4 cm skyts å legge de tyske stillingene under ild. Fra det gamle havneområdet kunne tilskuerne se de gule munningsglimtene fra skytset. Først m unningsflam m en. . . så kanontordenen et par sekunder senere, og så de dumpe drønnene fra granatene som slo ned utenfor byen. Tyskerne kjørte frem langtrekkende artilleri og skjøt seg inn på krigsski pene. I løpet av en dag, den 23. august, slo mer enn seks hundre tyske gra nater ned i havnen. O g tyske fly, som gikk så høyt at russernes luftvernkano ner ikke kunne nå dem, slapp bomber. D et normale livet i T allinn skrumpet inn til ingenting. Ingen gikk omkring i gatene. Drosjene forsvant. Trikkene ble stående. Radiohøyttalerne forstum met. Ingen aviser var å få kjøpt i kioskene. Mikhailovski gikk en rask tur i Kadriorg-parken. D e røde ekornene brukte munn på ham. D e var sultne; det var ingen som gav dem mat lenger. De smale gangveiene lå øde og stille. Søppel hopet seg opp i gatene. D et var flere dager siden gatefeierne hadde vist seg. Og husvaktmesterne med kost og feiebrett var forsvunnet. I en barberforretning så han en plakat i vinduet: Suletud (stengt). Forretningsinnehaverne i Hara-gaten trakk jerngitteret for vinduene. Lengst nede i gaten hørte Mikhailovski noen som hamret. D et viste seg å være en snekker som slo de siste spikrene i en likkiste. Overkelneren i Gylne Svanes komfortable restaurant hadde tidligere vist Mikhailovski all mulig høflighet. N å var det fete ansiktet med dobbelthakene kaldt som en mumie. «Hva ønsker D e?» spurte han i en tone som stod helt til ansiktsuttrykket. «Kan man få middag?» Overkelneren smilte sarkastisk. «D et er slutt — alt er slutt, høystærede kam erat...»
TALLINN-KATASTROFEN
225
Fabrikksirenene var tause, og uten dem følte Mikhailovski en stor tomhet. D et lot faktisk til at alt var slutt. Forsvaret av byen ble lagt i admiral Tributs’ hender den 17. august.1 Forsvarsstyrkene bestod av det som svært optimistisk ble betegnet som «10. korps», ca. 4 0 0 0 trette, m otfalne soldater som holdt en lin je femogtyve kilometer utenfor byen. H elt fra første stund hadde generalmajor N ikolajev, Tributs’ nestkommanderende, sagt rett ut at «styrkene er helt utilstrekkelige». Mange i flåten rettet skarp kritikk m ot N ikolajev, men det var lite noen kunne ha gjort. N oen arbeidere i Tallinn ble mobilisert, sammen med de politifolk og politiske arbeidere som kunne skrapes sammen. Marskalk Vorosjilov sendte 425 partimedlemmer og ungkommunister fra Leningrad. Flåten hadde 73 par tiar beidere og arméen 100 som ble satt inn i styrkene. Forsvarets ryggrad var artilleriet på krysseren K irov, jagerlederne Lenin grad og M insk og de ni andre jagerne og tre kanonbåter som lå ute på reden. Forsvarsstyrken kom til slutt opp i ca. 20 0 0 0 mann, derav ca. 14 0 0 0 marinemannskaper og noe over 1 0 0 0 politifolk. D e hadde 13 T-26-stridsvogner. Så raskt som mulig hadde Tributs forsøkt å få evakuert de sårede og andre som ikke kunne gjøre nytte for seg, fra byen. D et turbindrevne fartøyet BT309, som nå heter Baltika, kom seg unna med 3 5 0 0 sårede ombord under de tidligere kampene. D et gikk på en mine, men klarte å få overført passasje rene trygt til andre fartøyer, og ankom til Kronstadt under slep den 13. august. Sibir, som hadde ført Tributs og hans stab til T allinn i juli 1940, ble senket under et bombeangrep. D et hadde 3 0 0 0 sårede ombord, men mange av dem ble reddet. Tyskernes sluttangrep mot Tallinn begynte i kveldingen 19. august; admi ral Tributs og admiral Pantelejev gikk en tur i Kadriorg-parken akkurat da. Tyske soldater som var tatt til fange, hadde fortalt at tyskerne hadde ordre om å erobre Tallinn innen 24. august. Den dagen skrev Orest Tsekhnovitser igjen til sin familie: Svært bekymret fordi jeg ikke har hørt noe fra dere. Je g må få vite dette: er dere ved god helse? Fikk du postanvisningen jeg sendte, Sjenia? Hvor bor dere? Hva tenker dere på? Har dere fått brevene mine? Med meg er det bare bra. Livet er meget, meget spent. V i gjør noe som er meget viktig. Mer enn jeg kan skrive om. Jeg har ikke hørt fra bestemor på to uker. Svært bekymret for dere. A lle mine beste ønsker til dem som kjenner meg og er litt glad i meg. Kjærligste hilsener Orest. Ju k a (hans sønn): Å, om jeg får leve (som Leo Tolstoi pleide å si) — hvilke samtaler vi da skal ha når fascistene er slått. Fienden er så sterk at vi må slåss av all vår makt for å beseire ham. Men det skal vi. V i må fortsette kampen. D et var det siste familien hørte fra ham. 1 Beslutningen om å legge forsvaret under admiral Tributs kom altfor sent, etter Smirnovs oppfatning. (op. cit. s. 3 6 .) 15. D e 900 dagene
226
SOMMERKRIGEN
D en 23. august var en solvarm sommerdag. Været hadde vært usedvanlig fint hele måneden igjennom. Vsevolod Visjnevski, skuespillforfatteren som na var attasjert flåten som korrespondent, måtte tenke på Spania. D en morgenen gikk Visjnevski til stabshovedkvarteret og fikk en orientering av generalmajor Sasjikin. Tyskerne angrep med store styrker. Et sovjetisk blandet regiment var slått tilbake, men Sasjikin trodde likevel at linjene ville holde. Ved 16-tiden begynte det å regne. Visjnevski ble glad da han fikk vite at telegrafforbindelsen med Moskva var gjenopprettet. H an gikk til redaksjo nen i avisen Sovjet-Estland. D er hersket det en nervøs og oppspilt stemning. D ette bekymret ham. Han var en høy og kraftig kar, full av optimisme. Selv i de svarteste stunder mente han at alt ville gå bra til slutt. I løpet av formid dagen hadde han lest igjennom de sovjetiske frontkommunikéene fra krigens to første måneder, og dette satte ham i godt humør — Gud vet hvorfor. N ikolai Tsjukovski, dengang en ung korrespondent som var tilknyttet 10. bombergruppe av Østersjøflåtens flyvåpen, husker at han møtte Visjnevski en gang på denne tiden. Han så Visjnevski stå på gaten foran stabshovedkvarteret, i samtale med en velkjent forfatter som var i marineuniform. Visjnevski stirret på forfatteren, og det runde, lubne ansiktet hans var hvitt av raseri. Tsjukovski tenkte at det var klokest ikke å blande seg i samtalen; han forsøkte å smette forbi, men Visjnevski hugg tak i armen hans. «Kanskje du også har tenkt å stikke av med halen m ellom bena!» ropte han hissig. «M en vi skal holde ut. V i skal stanse dem !» Tsjukovski hadde de største vanskeligheter med å overbevise Visjnevski om at han — i motsetning til forfatteren i marineuniform — siett ikke hadde tenkt å forlate byen. Og nå, da det var tydelig at tyskerne ville sette alt på ett kort for å ta byen, satte Visjnevski seg ned og noterte alt av betydning. Om ettermiddagen gikk han til Østersjøflåtens politiske administrasjon og ble sittende ved et vindu og kikke ut m ot sjøen mens han fylte den ene siden i notisboken etter den andre med korte, nesten uleselige kommentarer. Plutselig gikk alarmen, og i høyttalerne ble det ropt: «Vær klar til å gå ombord i Virona. Etterlat ingen papirer.» Visjnevski samlet sakene sine og slengte dem i en sekk. Før han gikk om bord, skrev han: «Tydeligvis er situasjonen blitt verre. Marinestyrkene har lidd svære tap. D en tyske ildgivningen er intens. Kommissæren er såret. . . » D en natten sov han ombord i Virona, hvor korrespondentene hadde fått to lugarer — 111 og 112 — til rådighet. Han lå fullt påkledd på køyen. D et var kaldt da han våknet neste morgen av kanondrønnene fra krysseren K irov, som pøste granater tvers over byen. En slepebåt, C—103, svingte hele tiden krysseren rundt for at tyskerne ikke skulle skyte seg inn på den. Et grått sky dekke skjulte solen. D et var blitt kaldere. Visjnevski oppholdt seg hele dagen ombord i V irona; han skrev et flyveblad som skulle deles ut til flåtemannskapene. Han så flere branner i byen, og var vitne til at to tyske granater slo ned i Kadriorg-parken. Kampene ble stadig mer intense i utkantene. Været skiftet stadig. T o regnbuer kom til syne over havnen. Hele dagen igjennom den 24. august gjorde Visjnevski raske notater:
TALLINN-KATASTROFEN
227
Svart r ø y k ... to jagere over o s s ... T siklon (en sovjetisk kanonbåt) flyt ter vekk fra m oloen. . . kl. 10.12: T o trålere. . . Solskinn ig jen . . . T o torpedobåter kommer inn i h avnen. . . kamerat K arjakin forteller at ma rinegastene holder tyskerne tilbake på N arva-veien. . . gaster fra K irov og en minelegger marsjerer syngende til fro n ten . . . Virona gjør klar til å kaste lo ss. . . Mange branner. . . Tyskerne klarte ikke å holde timeplanen, selv om de den 24. august i all forvirringen nesten klarte å utslette feltkommandoen i Tallinn. General Nikolajev, hans militærrådsmedlem og general Moskalenko hadde bestemt seg til å besøke kommandoposten til oberst T. M. Parafilo. D e ante ikke at stillingen var tatt av tyskerne, og de skjønte det først da de kom under intens beskytning fra bombekastere. D et var såvidt de klarte å unnslippe. D a natten falt på, hadde tyskerne inntatt den vakre lille strandbyen Pirita, og langs havnen i Minna var sovjet-styrkenes siste reserver samlet — kadettene fra Frunze marineakademi. I det grå kveldsmørket ble admiral Pantelejev stående og betrakte de strå lende gulldistinksjonene på kadettenes blå uniformskraver. D e var høye, kraf tige karer i flotte uniformer. Han betraktet de unge, rødkinnede karene, og tenkte med sorg i hjertet at disse mennene representerte flåtens fremtid, og nå ble de sendt til en strid som bare få av dem ville overleve. Admiral Tributs holdt en tale til dem. D e kunne nesten ikke høre stemmen hans gjennom kanontordenen. Så marsjerte de ut gjennom portene fra hav neområdet. Samme natt ble den fåtallige styrken av kadetter som forsvarte Paldiski, innviklet i harde nærkamper med tyskerne, og nesten alle falt. Admi ral Tributs gav flåtepersonellet ordre om å gå ombord; bare vaktmannskaper ble tilbake i havnen. «D et var en spent og alarmerende natt,» mintes Pantelejev. «Tyskerne stod mindre enn ti kilometer fra Tallinn. A lle var ved fronten, selv politimennene. Byen var tom. Den holdt ut bare takket være marinens kanoner og landbatteriene. En gang holdt K irov opp å skyte, og general N ikolajev ringte: «Hva er i veien? Hvorfor er skipene tause? Fascistene går til angrep. G i oss støtte øyeblikkelig!»1 D en 25. august ble det lagt røykdekke over havnen for å beskytte skipene mot tyske flyangrep. D et kom én god nyhet denne dagen: Enda en konvoi på ni transportfartøyer med sårede ombord hadde nådd frem til Kronstadt. D augava ble senket, men hele besetningen og passasjerene ble reddet. Den dagen gav admiral Tributs ordre til en omfattende minesveiping for å rydde veien for den ventede evakueringen. M en viseadmiral R all hadde bare såvidt mottatt ordren da vinden økte til stiv kuling fra nordøst. E>et var umulig for minesveiperne å utrette noe i den høye sjøen. N atten mellom 25. og 26. august var enda mer alarmerende enn den fore gående. General N ikolajev ringte fra sin kommandopost. Han bad om at 1 Det var artilleriet som satte russerne i stand til å holde Tallinn så lenge som de gjorde. Ialt ble det avfyrt 11 4 8 8 granater, derav 7 505 av land- og jernbanebatterier. (Ja. Peretsjnev, Ju. Yinogradov, N a Strasje Morskikh Gorisontov, s. 152.)
228
SOMMERKRIGEN
militærrådet måtte komme dit straks. Admiral Tributs og divis jonskommissæ ren drog dit med det samme — og kom nesten straks tilbake. D et verste var skjedd. Tyskerne hadde brutt igjennom både fra øst og syd. Krigsskipene fikk ordre om å fordoble ildgivningen. Skytingen pågikk hele natten igjennom. Ved daggry skrev Pantelejev i sin operasjonsdagbok: 26. august 0 6 .0 0 . Slo tilbake sterkt angrep m ot byen i løpet av natten. Fienden endret taktikk og infiltrerte små grupper mot målene. A lle fly plasser tatt av fienden. V åre maskiner fløy østover. Flåten og byen under flybombardement og artilleribeskytning. D et vakre Pirita b ren n er. . . Andre forsteder brenner også. Store branner i byen. Barrikader og sperringer bygges ved adkomsten til havnen. Røyk overalt. Ildgivningen fra skipene og landbatteriene har ikke avtatt. Vår kommandopost i Minna havn under konstant ild. D ette var det siste Pantelejev skulle komme til å skrive i operasjonsjournalen i Tallinn. Utpå morgensiden kom det ordre fra Moskva om at byen skulle rømmes. Visjnevski gikk i land igjen denne morgenen. I alle hovedgatene var det barrikader. Røyken bølget over byen, og ved flyplassen raste et voldsomt slag. Ekkoet av mitraljøseild lød omkring Rusalka-minnesmerket. Ambulan ser raste gjennom gatene med sårede. Russerne trakk seg tilbake mot hav nen. Over Kadriorg-parken eksploderte tyske granatkardesker. Typografene i flåteavisen fikk ordre om å grave løpegraver i parken, og redaktør Tarasenkov stilte seg opp i nærheten av Rusalka-monumentet for å stanse flyktende gaster og soldater og forsøke å danne en forsvarslinje. Han så Visjnevski gå tilbake til havnen, med et dystert uttrykk i ansiktet og brillene skjøvet frem på nesen. Tarasenkov ble på sin post helt til natten kom. En gang styrtet en marinegast m ot ham, vill i øynene og med en automatpistol i hånden, og ropte: «Stans!» Tarasenkov mobiliserte all sin kaldblodighet og gav mannen ordre om å vende tilbake til forsvarslinjen. Gasten nølte, så kastet han pistolen fra seg og sank klynkende over ende på bakken. N å var Paldiski avskåret fra Tallinn. Personalet i avisen Sovjet-Estland ble tatt ombord i en isbryter. Visjnevski gikk ombord i K irov igjen klokken 18.00. T o tyske fly angrep krysseren, og røyklegningsfartøyene spydde ut nye skyer som snart dekket hele havnen. Han ble stående og se på to voldsomme branner i byen; tette skyer av beksvart røyk ble hengende på himmelen idet solen gikk ned. Han gjettet på at det var oljetanker som brant. Han hadde hørt at den første evakueringskonvoien skulle gå den natten. Han hadde en bok i ves ken — Tarles N apoleon. Han åpnet den og begynte å lese. Neste morgen holdt byen ennå ut, men tyskerne hadde satt opp automatvå pen i Kadriorg-parken og pøste flyveblader over byen: «Den store Østersjøflåten er omringet.» Eksplosjonene lød som en uopphørlig torden, og enorme røykskyer fylte himmelen. Russerne hadde satt fyr på forsynings- og ammunisjonsdepoter før de trakk seg tilbake til havnen. Ved middagstid stod kraftstasjonen, korn-
TALLINN-KATASTROFEN
229
heisene og arsenalet i flammer. Marinegaster med bensinkanner løp omkring og satte fyr på lagerskurene. Røyken var så tett og stikkende at Visjnevski hadde vanskelig for å puste. N KVD -avdelingene og statsadvokatens stab for lot sine stasjoner og skyndte seg til evakueringsfartøyene. Mikhailovski var fremdeles i land. Idet han nærmet seg havnen, passerte han en liten grønn gresslette nede ved sjøen og ble vitne til et gripende syn. En liten gruppe soldater fra D en røde armé hadde gravd en grav; ved siden av den dype åpningen med den røde jordhaugen som var kastet opp, lå en ung, uniformert pike på en båre. Leppene smilte ennå, men ansiktet var blekt som marmor. En av soldatene talte: «V i sier farvel til Sinja, vår gode venn. Hun var like ung som vi. Hun red det vårt liv, og hun ville selv gjerne leve. Og nå er hun borte, og vi må etterlate henne her i den fuktige jo rd en . . . » I Narva-gaten ble sårede båret ut av en skole og plassert i ambulanser. Soldater småløp nedover gaten, mange av dem bar to eller tre geværer: sine egne og sine falne kameraters. Luften var stinn av stikkende røyk fra branner og eksplosjoner. D et var disse soldatene som skulle holde linjene mens skipene kastet loss og kom seg vekk fra Minna og godshavnen. Over hustakene suste salve etter salve av K irovs granater som dødsengler. Like ved bryggene hvor sovjet-soldatene marsjerte ombord i transportfartøyene, gikk ammunisjonsdepoter i luf ten med drønn og uopphørlig spraking. En kranfører bante idet han heiste noen svære pakkasser ombord i et av skipene. «Hva faen er vitsen i å ta ombord disse kassene? D et er jo ikke plass nok til alle mennesker som skal med, og så overlaster vi båten med kasser /» «D et er ammunisjon, din tu llin g !» svarte en soldat. «Ammunisjon! Hvem fanken trenger ammunisjon til sjø s!» sa kranføreren. P ikker, som hadde vært kommandopost for militærrådet, var nå tom. Bare kokken — fremdeles med den hvite luen på hodet — satt på dekket og be traktet interessert det selsomme skuespillet. En infanterikaptein kom ned på bryggen og henvendte seg til en viseadmiral. «K an jeg ta mennene mine ombord?» spurte han. «Jeg har ikke noe utstyr igjen. Je g har ødelagt min siste kanon.» « Je g kan ikke gjøre det,» svarte admiralen skarpt. «Transportfartøyet er overlastet. D e biir nødt til å forsøke tankskipet.» Mikhailovski så en liten grå bil komme trillende ut på bryggen. Visjnevski steg ut av den og nikket til sjåføren. «D e kan ødelegge bilen her.» Sjåføren nølte. «Kanskje jeg bare kan fjerne forgasseren.» «D e vet hva ordren går ut på,» sa Visjnevski strengt. «Intet skal etterlates til fienden. Utfør ordren.» Sjåføren rygget bilen inn m ellom to lagerskur, fant frem en håndgranat, slengte den inn og kastet seg flat på bakken. Bilen eksploderte i en sky av ild og røyk. Visjnevski fikk plutselig en innskytelse. Avisene! Siste nummer av SovjetEstland lå ennå i avisens trykkeri; ingen hadde distribuert det. Sammen med Mikhailovski, Anatoli Tarasenkov fra K om som olskaja Pravda og en dikter
230
SOMMERKRIGEN
som het Ju ri Inge drog han opp i byen igjen. D e gikk forbi barrikadene, forbi de brennende bygningene til huset hvor Sovjet-Estland hadde sine lokaler. På den andre siden av gaten stod en fire-etasjers bygning i flammer. D e trampet inn i kontorene. Der var det stille. Ved postluken lå en stabel nytrykte aviser. D e estniske typografene var der fremdeles; de stirret forbløf fet på de fire russerne. Hver av dem tok en bunke aviser under armen og gikk. D e tok seg tilbake til havnen gjennom gater hvor ekkoet av nærkam pene kom stadig nærmere. K lokken 14.40 gikk Visjnevski ombord i en kutter sammen med kommis sær K arjakin og drog ut til jageren Leningrad som var kommandoskip for evakueringsskvadronen. Brakene fra eksplosjonene i byen og bombene som sprang i havnen var nå øredøvende. Tarasenkov, Mikhailovski og flesteparten av de andre journalistene gikk ombord i Virona. D et samme gjorde professor Tsekhnovitser som hadde en ryggsekk på skulderen. Han var tynn og ubarbert, og uniformen hang i filler. Men han var like sprudlende og optimistisk som før. «Jeg skal hilse og si vi havnet i fandens kjøttkvern!» sa han. «Ikke vet jeg hvilket mirakel som bragte oss ut av den igjen. V i har slåss i tre dager, og jeg trodde ikke det var annen måte å komme seg herfra på enn i en kiste. Men plutselig fikk vi ordre om å komme oss ned til havnen.» «D e er født under en lykkestjerne,» var det en som sa. «Nettopp,» svarte Tsekhnovitser. Johannes Lauristan, formannen i det estniske sovjet, dukket opp. Han lette etter isbryteren Surtil, som han hadde fått ordre om å gå ombord i. Men den hadde allerede reist; storparten av passasjerene var medlemmer av flåtens teatergruppe. «Spiller ingen rolle!» ropte han. « Je g går ombord i mineleggeren Volodarski isteden. Ser dere i Leningrad!» N atten kom. Passasjerene på de reiseklare skipene stirret mot det gamle Visjgorods balustrader som stod i skarp silhuett m ot det rosa skjæret etter solnedgangen. D et store tårnet på Lange Herman ruvet over landskapet; ennå vaiet det røde banner fra toppen av det. Fra byen hørtes en serie eksplosjoner. D e siste sovjet-styrkene holdt ennå ut. Lastingen av transportfartøyene begynte klokken 16.00 den 27. august. I løpet av fireogtyve timer var det utarbeidet en evakueringsplan for over 190 fartøyer, deriblant 70 skip på over 6 0 0 0 tonn. D et trengtes minst 100 mine sveipere for å rydde en farbar vei gjennom det sterkt minelagte farvannet (det var som «suppe med boller i», påstod en av dem som var med). T il rådighet hadde man bare 10 regulære minesveipere og 17 lette trålere. Tyskerne hadde antagelig lagt ut mellom 3 0 0 0 og 4 0 0 0 miner i det farvannet konvoien måtte passere.1 Admiral Tributs bad om å få utlånt 16 lette kuttere til å beskyt te konvoien, og dessuten om at det måtte bli satt inn dekningsangrep fra luf ten mot de tyske flybasene. D et ble omsider også gitt ordre om dette fra Le ningrad, men først etter at flåten hadde forlatt Tallinn. 1 Tallet er oppgitt til «mer enn 3 000» av en forfatter (Atsjkasov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 10, oktober 1966 s. 19) og til 4 0 0 0 av en annen (Orlov, op. cit., s. 134).
TALLINN-KATASTROFEN
231
Etter som det led på kvelden, fordoblet marinefartøyene sin ildgivning for å beskytte lastingen av transportfartøyene. Godshavnen kom under direkte beskytning fra tyskerne, og skipene måtte flyttes til Bekerovski-havnen. K lok ken 2 1 .0 0 falt baktroppene tilbake til sine siste retrettposisjoner. Ødeleggelsen av de lagre som ennå var intakte, ble satt i gang. Fra broen på Virona ble admiral Pantelejev vitne til det som skjedde. Han så jageren Minsk avbryte ildgivningen og kuvende. D et samme gjorde mineleggeren Skori. D e ble angrepet av tyske fly. Ved midnatt avgikk Virona for å ta sin lederplass i konvoien, m ellom øyene Naissaar og Aegna. Været var fremdeles like dårlig. Stormkastene rystet skipene. D e svære transportfartøyene slet i slepewirene til taubåtene. Piskende regnbyger gikk over havnen. N å var det mørkt der. Ved innløpet til kanalen lå den gamle mineleggeren A m u r; den skulle senkes for å sperre havnen for tyskerne. Kaiene var tomme. D et lå bare to kuttere der foruten postbåten P ikker, som skulle bringe flåtens militærråd ut til krysseren Kirov. Ombord på Virona gikk praten livlig. D e fleste journalistene var med det te skipet. D er var også en sykepleierske som het Budalova og som hadde vært i Spania under borgerkrigen. H ele natten igjennom snakket de med henne om krigen, om kunst, om kunstnere, om Ilja Ehrenburg som hadde vært i Spania og som de alle kjente. Tarasenkov syntes piken minte mye om Ehrenburgs sekretær V era M ilman — velutdannet, med god smak, en skarp iakttager og alltid parat med en rammende replikk. D et led på natten, og om bord på Virona virket krigen snart like fjern som den brannrøde horisonten der T allinn lå. Plutselig rystet en enorm eksplosjon hele havneområdet, og et mangefarvet gnistregn bredte seg på himmelen. D et var Østersjøflåtens lager av signal raketter som hadde eksplodert. Pantelejev befant seg nå ombord i P ikker. D et ble bestemt å transportere militærrådet over til Minsk i flere puljer fra klokken 0 4 .0 0 og utover. Pantele jev skulle dra i annen pulje klokken 0 7 .0 0 . Siste pulje, ledet av general Moskalenko, fikk fastsatt avreisen til klokken 0 8 .0 0 . Tim ene gikk. D et ble kaldt. Tyskerne befant seg nå nesten ved Minnahavnen. Skytingen dabbet av. Pantelejev så på sine rapporter. Nesten 23 0 0 0 mennesker var lastet ombord i skipene, og dessuten 6 6 0 0 0 tonn gods, meste parten militært m ateriell.1 K lokken 0 4 .0 0 ble militærrådet sendt over til Kirov. T o kuttere ble til bake, en liten kanonbåt til Pantelejev og en torpedobåt til Moskalenko. Hav nen var øde og stille. Bryggene var forlatt. Langsomt begynte det å lysne. K lokken 0 7 .0 0 tok Pantelejev farvel med Moskalenko og drog av sted sam men med sin nestkommanderende, kaptein N . A. Piterski, og kommissær L. V. Serebrennikov. Vinden var frisk, og skumsprøyten slo inn over dekket. Men snart var Pantelejev ombord i Minsk og kunne få seg en velfortjent hvil og en kopp kaffe i en varm lugar. 1 Dette er Pantelejevs tall, og de er antagelig korrekte. Orlov oppgir «mer enn 20 0 0 0 personer» og 15 0 0 0 tonn gods. (op. cit. s. 135.)
23
Det russiske Dunkirk
på 190 skip var delt inn i fire konvoier. De inntok sin formasjon utenfor havnen og aw en tet seilingsordre. Spredte granater fra det tyske artilleriet slo ned i sjøen omkring dem. K lokken 11.30 ble det heist signal om å være klar til avgang ved middagstid. Konvoien hadde foran seg en odyssé på 3 5 0 kilometer, derav 2 4 0 kilometer mellom tyskokkuperte kystområder, og av denne strekningen var ca. 100 kilometer sterkt minelagt. Praktisk talt hele ruten lå godt innenfor de tyske bombeflye nes aksjonsradius. Konvoien kunne ikke regne med å få støtte fra egne fly før den begynte å nærme seg Kronstadt. Litt etter klokken 12.00 var de første skipene underveis — ni troppetrans portskip, deriblant Virona, og en eskorte på tre ubåter, fem trålere, fem minesveipere og fem kystkuttere. Eskorten ble ledet av torpedobåten Surovi. Fra broen på Minsk kunne Pantelejev se hvor fullpakket transportskipene var; det fantes ikke en ledig plass på dekk. De stampet seg tungt fremover i kjølvannet av de små trålerne. Så kom konvoi nr. 2, anført av Kasakhstan og med kanonbåten M oskva som eskorteleder. Signaloffiseren meldte: « Virona har lettet a n k e r ... K asakhstan har lettet an k er. . . » D en første og den andre konvoien hadde bare såvidt begynt å seile ut av havnen da den første av de tyske kontaktminene eksploderte. «N å er det begynt!» utbrøt en eller annen på broen av Minsk. Admiral Pantelejev rettet kikkerten m ot land. K lokken 13.35 ble det røde flagget på toppen av Lange Herman strøket, og det borgerlige Estlands tre farvede flagg gikk til topps. K lokken 14.00 begynte konvoi nr. 4 å røre på seg. Den bestod av ni transportskip, deriblant noen motorlektere og taubåter, og en eskorte på to kuttere og ni trålere. K onvoi nr. 2 begynte å bevege seg igjen klokken 14.50 — ti svære transportfartøyer, fire minesveipere, ni trålere og fire kanonbåter. Tyve minutter senere kom konvoi nr. 3, den siste og største av dem — ni store transportskip, deriblant Luga, T obol, Lucerne, Balkasj, Asumaa, K um ari og Vtora]a Pjatiletka. D e to transportskipene som reddet garnisonen fra Paldiski, sluttet seg til denne konvoien, som var beskyttet av fem kanonbåter og kuttere og åtte trålere. a l l in n s e v a k u e r in g s flå t e
T
D E T RUSSISKE D U N K I R K
233
K analen var klar. Skipene stevnet nordover, og så — helt ute i horisonten — m ot øst. Først nå, da samtlige transportkonvoier var kommet til havs, av fyrte general Moskalenko sprengladningene som var plasert i de siste depo tene nede ved havkanten i Tallinn. G am le Amur ble senket i et av innløpene til kanalen, lastebåten G asm a i et annet, og taubåten Mardus i det østlige innløpet til Minna havn. Under ledelse av viseadmiral R all la minel eggerne Bur ja, Sneg og T'siklon minesperringer rundt havnen og i kanalen. Endelig, klokken 16.00, lettet selve Østersjøflåten anker. Fem trålere utgjorde tetgruppen. Så kom Kirov, som førte flåtesjefens flagg, fulgt av Leningrad, en skvadron mineleggere, ubåter og andre fartøyer. Ialt var det 28 skip i kontingenten, medregnet ber gingsfartøyer og isbrytere. Først klokken 17.15 forlot Minsk havnen; det tyske artilleriet hadde da begynt å beskyte den med kardesker. Med en luke på tolv kabellengder til sine eskortetrålere fosset M insk ut av havnen som leder for en kontingent på 21 fartøyer. H elt til slutt forlot admiral R all med sine 13 fartøyer havnen klok ken 21.15. Flukten til Kronstadt var begynt — en linje av skip som strakte seg over femogtyve kilometer. K lokken 18.00 gikk middagsgongongen ombord i Minsk. Stuerten hadde som vanlig dekket bordet i offisersmessen med hvit linduk og skinnende krystall. M en admiral Pantelejev ble stående på broen. D e første tyske flyan grepene m ot den lange linjen av skip som strakte seg hinsides horisonten, hadde allerede begynt, og det første skipet var gått ned: transportfartøyet Ella. Ombord i Virona var det også skaffetid. Mikhailovski satt ved det lange bordet med den uunngåelige notisboken i hånden. Blant dem som vartet opp var en ung pike med mørke fletter, et følsomt ansikt og blå øyne. M ikhai lovski syntes hun så ut som en studine. Etter middagen gikk alle på dekk for å se på de tyske flyene. Piken, som hadde satt opp flettene i en pen hårtopp, ble stående ved siden av Mikhailovski. «Så underlig det er at krigen er begynt,» sa hun. «Så fullstendig uven tet. Je g forstår ingenting.» «Er D e fra Leningrad?» «Ja,» sa hun, «det var helt tilfeldig at jeg var i Tallinn.» D e ble stående og snakke sammen en stund mens skipet stevnet østover. Øyene Naissaar og Aegna lå nå langt bak dem. Igjen gikk tyske fly til angrep. N i av dem konsentrerte seg om et tankskip og et transportfartøy. Et røykslør skjulte resultatet. Plutselig satte krysseren K irov farten opp og pas serte, om gitt av sin skjerm av trålere. Havtåken begynte å skjule skipene for hverandre. N å kom de inn i et farvann hvor det vrimlet av tyske miner. Skipene satte ut paravaner for å sprenge dem på trygg avstand. Utpå kvelden kom det igjen et voldsomt flyangrep. Vir onas luftvernkanoner drønnet uopphørlig. Skipet styrte i en vid bue og begynte så å gå i siksak. Bølge etter bølge av Ju -88-fly stupte ned mot dem og angrep enkeltvis eller i grupper på tre og tre.
234
SOMMERKRIGEN
Passasjerene begynte forskremt å løpe fra den ene rekken til den andre, men professor Tsekhnovitsers stentorrøst stanset dem: «Kamerater! T a det rolig! D et skjer ikke noe galt, bare vi bevarer fatningen. Panikk er det farligste av a lt !» Den uhyggelige, hvislende lyden av fallende bomber fylte luften. Plut selig kjente Mikhailovski en kraftig rystelse som gikk gjennom skipet. D ek ket reiste seg på høykant. I neste øyeblikk slo bølgene sammen over hodet på ham. D ette var slutten. Slik virket det i hvert fall. M en så begynte han å stige, og ansiktet brøt vannflaten. Han kjente at det rant blod fra pannen ned i det venstre øyet. En kulesverm pisket bølgene. Han snudde seg på ryggen og så flyene over seg. Han hadde inntrykk av at det var ham de siktet på. Han dukket under. D a han kom opp igjen, var himmelen klar, og motorduren tapte seg i det fjerne. Den ene hånden hans kom bort i noe. H an snudde seg og fikk øye på et lik som duppet i bølgene — skallen var knust og ansiktet var bare en blodig grøt. D et var bare de mørke flettene som gjorde at han kjente igjen den unge piken fra Leningrad som bare ved en tilfeldighet hadde vært i Tallinn. Mikhailovski svømte. Han svømte en lang stund, så la han seg på ryggen og hvilte. Han visste at det var flere kilometer til land. Omkring seg hørte han fortvilte rop om hjelp. En pakkasse drev forbi, og han skjelnet tydelig de store, svarte bokstavene på siden: «Østersjøflåtens teatergruppe». Han forsøkte å få tak i den, men hadde ikke krefter nok. Solnedgangen lå som en brann over havet i vest. Han kunne ikke se noen mennesker. M ørket er det verste, tenkte han. Han begynte å fryse. Plutselig ruvet baugen på en marinekutter ved siden av ham; han hadde ikke sett at den kom. Sterke hender hugg tak i ham og løftet ham ombord. Admiral Pantelejev var vitne til Virona- tragedien. Han så at skipet mistet farten og krenget hardt til styrbord. En tett sky av svart oljerøyk steg over det. Redningsfartøyet Saturn befant seg like i nærheten og forsøkte å gå til assistanse, likeså kanonbåten Surovi og et annet transportskip, Alev. Men den ene katastrofen fulgte den andre: først gikk Saturn på en mine og sank, deretter gikk V irona under, og i løpet av noen minutter hadde A lev og yt terligere to transportskip fått samme skjebne. En av gastene på kanonbåten Sneg så Virona synke. Flesteparten av pas sasjerene var folk som var knyttet til Østersjøflåtens stab — propagandaarbeidere, journalister, partitjenestemenn, offisershustruer. Kvarterdekket var overfylt, og i sjøen kunne gasten skimte mørke skikkelser som svømte for livet. Plutselig hørte han svakt en velkjent melodi — Internasjonalen. D et var passasjerene på det skrånende dekket som sang. Så hørte gasten noen tørre, svake smell og så en rekke gule glim t; det var offiserene på Virona som tok sitt eget liv et øyeblikk før bølgene lukket seg om skipet. Sneg plukket opp et dusin overlevende. N oen av kvinnene hadde mistet alle klærne. N oen av mennene var hysteriske. Senere plukket en annen kanon båt opp en kvinne som i timevis hadde klam ret seg til en tysk mine. D et vis te seg å være skipssjefens hustru. Hun hadde sunget Internasjonalen sammen med de andre, men istedenfor å skyte seg hadde hun hoppet i sjøen. Atten ti-
D E T RUSSISKE D U N K I R K
235
mer senere ble hun reddet. Anatoli Tarasenkov hadde hoppet i sjøen i full uniform og frakk; han hadde pistol i beltet og lommene fullstappet av ma nuskripter og notater. Han sluttet seg til en krets av passasjerer som holdt hverandre i hendene og forsøkte å holde seg flytende ved hjelp av n æ n svømmebelter og ved å trå vannet. Men snart begynte han å føle seg stiv i lemmene, og han slapp taket og svømte langsomt bort. Han hadde ingen anelse om hvor lenge han hadde vært i sjøen da en taubåt tok ham ombord. Mens taubåten pløyde frem gjennom det svar te havet, hørte han de for tvilte ropene ute fra mørket: «H jelp! Frels oss! H jelp !» Tragedien med Virona rystet dem som ble vitne til den. En kommissær om bord i Sneg bemerket bittert: «Hadde dere trodd at vi skulle risikere å drukne som nyfødte kattunger i en fjøsdam? Hvor var flyene våre?» Han var ra sende på sjefen på K irov fordi denne dampet videre istedenfor å hjelpe. Dikteren Ju ri Inge så Virona synke; han stod på fordekket på isbryteren K . Valdem ars. Inge var femogtredve år gammel, en høy, rakrygget mann med alvorlige, grå øyne og blondt hår. Han minte om en skandinavisk viking, mente hans kollega Vissarion Sajanov. «For noen banditter!» hørte en venn ham utbryte der han stod på dekket av isbryteren med notisboken i hånden og skrev ned noen holdepunkter for et dikt som allerede var i ferd med å ta form i tankene. Hvert livbelte om bord i V oldem ars ble kastet ut til de kavende og svømmende passasjerene fra Virona. Et øyeblikk senere ble V oldem ars rammet og sank som en stein. Inges hustru, Jelena Vetsjtomova, fikk beskjed om tragedien så snart de overlevende kom frem til Kronstadt. «Jeg så ham nesten til siste øyeblikk,» fortalte en gast som het Virtsjik. Men Jelena ville ikke tro at hennes mann var død — og tragedien fikk et etterspill som holdt på å drive henne fra sans og samling: som følge av den uendelig sene postgangen fikk hun i ukevis fremover en rekke brev fra ham, brev som han hadde sendt fra T a l linn før evakueringen begynte: «God morgen, Jelenusjka. For en vakker morgen det er! Brousjtein kom i dag, og hadde med seg to brev fra d e g ...» Og senere: «Je g var på postkontoret nettopp, men det var ikke noe brev fra d e g . . . Hvordan står det til med Seresjenka?. . . Je g har kjøpt et par blå ullvanter til d e g ...» Ofrene fra Virona var mange, og det var en rekke velkjente skikkelser blant dem: forfatterne F. Knjasev og Je. Sobolevski, professor Tsekhnovitser, dikteren Vasja Skrulev, Pravda-iox.ogtdde.sx M isja Prekhner. Den gamle forfatteren og sovjet-formannen i Estland, Johannes Lauristan, gikk ned med V olodarski. De som var vitne til tragediene, kunne aldri bli kvitt minnet om dem. I den fjerne horisonten i sydvest tegnet baktroppens fartøyer seg som svarte små silhuetter m ot den brannrøde og svarte himmelen der Tallinn stod i flammer. Enorme banker av svart røyk bredte seg som et teppe over et milevidt havområde. D a natten falt på, lyste de brennende skipsvrakene — før de sank — som spøkelsesaktige leirbål i en endeløs ørken av vann. Iblant kom det et blendende ildglimt, fulgt av et dumpt drønn, når en mine eller
236
SOMMERKRIGEN
en torpedo sendte enda et skip i døden. Krigsskipenes luftvernkanoner smalt uopphørlig mens de tyske stupbomberne svermet inn over konvoiene og kastet seg som rovsultne gribber over alt som ennå fløt. Vrakrester og oljeflekker dekte havflaten, og gjennom kaoset svømte overlevende desperat; noen hadde fått tak i livbelter, andre klam ret seg til pakkasser, atter andre hadde ingenting. De få livbåtene som fantes og som ble satt på vannet, var fylt til esingen med folk på et øyeblikk. Ubåter og patruljebåter pilte gjen nom det svarte vannet og tok ombord alle de kunne nå. Og hele tiden drønnet minene, bombene og luftvernkanonene. Ikke alle minene gjorde ska de; et utall ble utløst av skipenes paravaner. I løpet av en time hadde Minsk utløst et dusin miner, og K irov satte av fem stykker på en halv time. Idet skipene nærmet seg Kapp Uminda-Nina, kom de under ild fra tyske landbatterier, og samtidig gikk bølger av tyske E-båter til angrep med tor pedoer. Litt etter klokken 2 0 .0 0 gikk ubåten S-5, som eskorterte K irov, på en mine og sank. Bare noen sekunder senere haket den høyre paravanen på K irov seg fast i en mine og begynte å trekke den inn m ot skipssiden. I siste øyeblikk klarte besetningen å hugge løs paravanen og hindret dermed en eks plosjon ombord i krysseren. Mens K irov strevde med den ødelagte parava nen, gikk et annet eskortefartøy, mineleggeren Gordi, i luften klokken 2 0 .3 6 , etterfulgt av Ja k o v Sverdlov som fikk en torpedo som var beregnet på K i rov. Mange av besetningen druknet. Utkikken på K irov forsøkte hele tiden å holde regning med minesveiperne og de andre småfartøyene som gikk til bunns i det minefylte farvannet. En ny mine hang seg opp i K irovs paravane i samme øyeblikk som en tysk motortorpedobåt kom settende for å angripe. K irov fyrte av sine store kanoner på kort hold, og torpedobåten ble sprengt i småbiter. Samtidig åpnet de tyske landbatteriene ild, men krysseren bragte dem til taushet med en rekke salver, og fikk så et øyeblikks respitt da m i neleggeren Sm etli la ut røykteppe. D et var omtrent den samme historien med jagerlederen Minsk. Klokken 2 1 .4 0 eksploderte en mine i en av jagerens paravaner. Admiral Pantelejev regnet med at skipet tok inn 6 5 0 tonn vann. Mineleggeren Skori ilte til unn setning for Minsk som nå hadde mistet farten fullstendig. Sammen med en taubåt fikk Skori satt sleper ombord, men gikk i neste øyeblikk på en mine og sank selv. D e fem trålerne som dannet fremre eskorte for M insk- avde lingen, hadde ikke sett hva som var skjedd og fortsatte. Dermed hadde Minsk bare en tråler til hjelp. Uten eskorte i et farvann som var fullt av miner, fant admiral Pantelejev det nødvendig å kaste anker. Han fortsatte først da det begynte å lysne. Baktroppen ble så godt som utslettet. Omkring klokken 2 2 .0 0 ble vaktskipene Sneg og T siklon senket, og tyve minutter senere gikk skvadronlederen K alinin til bunns utenfor Kapp Uminda-Nina. D en sank imidlertid så langsomt at storparten av besetningen og de sårede ombord klarte å kom me seg fra borde. Omtrent samtidig ble mineleggerne A rtem og V olodarski og transportskipene Lu ga, Everitis og Jarvam aa senket, og avdelingens leder, admiral Rall, ble hardt såret.
D E T RUSSISKE D U N K I R K
237
Flåtesjefen skjønte nå at det ikke lot seg gjøre å fortsette i det minefylte farvannet så lenge det var mørkt, og gav samtlige fartøyer ordre om å ankre opp til daggry. Patruljer ble sendt ut som sikring m ot torpedoangrep. H va kostet evakueringen av Tallinn? Av de 29 store transportskipene som forlot byen, gikk 25 tapt, 3 ble satt på grunn på øya Gogland i Finskebukten, og bare ett nådde frem til Leningrad. Ett av de tre skipene som ble satt på grunn, Saule, ble senere slept til Leningrad. Tilsam m en mistet handelsflå ten i Østersjøen (ikke-stridende fartøyer) 38 skip i Rigabukten og Irbenstredet. M er enn 10.000 menneskeliv gikk tapt. Dessuten ble 16 krigsskip senket, hovedsakelig kanonbåter, minesveipere og kuttere, pluss 6 mindre transportfartøyer. Blant de store skipene som gikk ned, var Ivan Papanin med 3 .0 0 0 soldater om bord, V toraja P jatiletka med ca. 3.000, Luga med 3 0 0 sårede, B alkasj og T o b o l som hver hadde flere hundre om bord. Av ialt 67 ikke-marinefartøyer gikk 3 4 tapt. Av noe over 100 marinefartøyer ble 87,5 prosent reddet med en mannskapsstyrke på 1 8 .0 0 0 .1 Kasakhstan, som hadde ca. 3 .6 0 0 soldater ombord, blant dem 5 0 0 sårede, var konvoiens største skip. Kaptein var Vjatsjeslav K alitajev, en av handels flåtens mest erfarne kapteiner, som hadde bragt spanske republikaner-barn til Sovjetunionen ombord på S/S Cooperation. Han hadde ført K asakhstan på flere farlige reiser i arktiske farvann, og helt siden krigens begynnelse hadde han vært i fart i Østersjøen. K asakhstan var med i den første konvoien som forlot Tallinn. K alitajev stod på broen. Skipet ble ganske snart angrepet, først av ubåter og deretter av Ju -88-fly som slo til i flere bølger. Flere bomber falt i sjøen uten å gjøre ska de. M en så kom en som traff. Den rammet broen; eksplosjonen drepte sjefen for luftvernbatteriet, signalmannen og samtlige som befant seg på brodekket. K asakhstan var uten kommando. Den mistet fart og falt ut av konvoien. Skipet begynte å brenne. Hundrevis av mennesker svermet ut på dekket; de fleste av dem hadde aldri vært på sjøen før. Soldater og passasjerer ble satt i gang med å slukke brannen. I ni timer kjempet de før de fikk ilden under kontroll. Bare syv av mannskapet på i alt femogtredve mann overlevde. A n ført av båtsmann L. N . Sakurslko klarte de å få dampen opp og førte K a sakhstan til en gudsforlatt holme som heter Vaindlo — en forblåst steinknaus på omkring to hundre ganger syv hundre meter, cirka åtteogtyve kilom eter utenfor kysten mellom øyene Naissaar og Gogland. D er var det et lite fyr1 Sammenlignet med Dunkirk var Tallinn-evakueringen en katastrofe. Evakueringen fra Dunkirk var en langt større operasjon der 3 3 8 2 2 6 mennesker ble bragt i sikkerhet. Taps tallet er ikke hundre prosent sikkert, men er såvidt man vet 9 291 (8 061 briter og 1 2 30 allierte). Under retretten til Dunkirk og under aksjonene på strendene og overfarten til England mistet tilsammen 68 111 briter livet. Britene brukte 1 0 8 4 skip til evakueringen, derav et stort antall småbåter. Bare 108 av dem gikk tapt. Avstanden fra Dunkirk til Dover og kanalhavnene var bare seksti til åtti kilometer. Den britiske marine hadde full kon troll over ruten; dessuten var det ikke noe mineproblem, og det tyske flyvåpen var ikke særlig aktivt. (David Di vine, T h e N ine Days of D unkirk.) Hos sovjetiske kilder er det forøvrig visse uoverensstemmelser om tallet på personer som ble bragt trygt ut av Tallinn. En kilde hevder at 18 233 personer ble reddet av ialt 23 0 0 0 som begynte evakueringen fra Tallinn. Dette må være en sterk undervurdering av tapene. ( Vtoraja Mirovaja Voina, bind II, s. 100, sitater fra Østersjøflåtens arkiver.)
238
SOMMERKRIGEN
hus som var bemannet av en gruppe marinegaster. Passasjerene ble satt i land og tatt opp av slupper og småbåter som førte dem til Kronstadt. Og sa — lettet for sin tunge last — ble Kasakhstan, uten sjøkart og med felttelefon forbindelse m ellom bro og maskin, av den syv mann store besetningen ført til Kronstadt. D e kom frem 1. september. Samtlige syv besetningsmedlemmer ble tildelt D en røde fanes orden for bragden. Men kaptein Kalitajev? D et stod ikke et ord om ham i overkommandoens kommuniké nr. 303 av 12. september 1941 som lovpriste K asakhstans be drift — det eneste troppeskip som overlevde marerittet i Tallinn. Og det var ingen tilfeldighet. For kap tein K alitajev gjennomlevde et annet mareritt. Han var nemlig ikke død, som de fleste hadde trodd. Bomben som gjorde nesten rent bord på broen, drepte ikke Kalitajev. Eksplosjonen slo ham bare i svime. «Jeg hørte braket,» sa han senere, «og følte at ruffen raste sammen, og så husker jeg ikke mer.» D a han kom til seg selv, lå han på styrbord broving med hodet tett inn til leideren. H an kjente noe vått på hodet, og oppdaget at det var blod. M en han kunne ikke se at han var såret på kroppen. Så besvimte han igjen, og antagelig må han ha rullet ned fra broen. Da han våknet på nytt, lå han i sjøen og så skipssiden på K asakhstan gli forbi. Omkring ham i vannet var det mange andre, og sytti—åtti meter unna lå en brennende slupp som ti—femten mennesker klam ret seg til. K alitajev spar ket av seg støvlene og tok av seg jakken. Livbelte hadde han ikke; han hadde med hensikt latt være å ta det på for ikke å skremme passasjerene. Han hadde ligget i sjøen en halv times tid da han sammen med en matros som het Jerm akov ble plukket opp av ubåten S-322. Ubåten kunne ikke få satt ham ombord i K asakhstan igjen; isteden førte den ham inn til Kronstadt, dit han ankom før Kasakhstan. D et ble omgående satt i gang gransking av kapteinens handlemåte. Hvorfor hadde han forlatt skipet? Hvorfor hadde han vendt tilbake før det? T il å be gynne med gikk alt godt. K alitajevs kolleger i handelsflåten kunne gå god for hans karakter. D e syv som reddet skipet, tok til orde for ham. T o leger be kreftet at hans beretning virket sannferdig. Men så kom en serie bakvaskelser fra passasjerer som hadde vært med skipet. Kapteinen hadde forlatt sin post. Han hadde hoppet i vannet i pa nikk. Sladder og ryktemakeri kom i gang. D e mistenksomme etterforskerne fra N K V D ble enda mer mistenksomme. På denne tiden var Kronstadt fylt av panikk. Et svakt begrep om hvilken atmosfære som hersket, får man når man hører at Moskva-korrespondenten Vladimir Rudni og Tass-medarbeideren Ju li Senovski ble arrestert som «spioner» få dager før skipene fra T a l linn begynte å ankomme. N oen få dager senere ble forfatteren Mikhail Godenko vitne til en tragisk episode. En ung marinegast hadde drukket seg full på barbervann; han var krakilsk og ropte: «Ned med sovjetene!» En o f fiser trakk pistolen. «Hold m unn!» formante han den oppsetsige gasten. «Hold munn? Hva faen er det du snakker om !» fikk han til svar. «Dere baktropp-rotter! Hvor var dere da vi sloss i Gatsjina, i D etskoje Selo?»
D E T RUSSISKE D U N K I R K
239
« Jeg skyter,» advarte offiseren. «Bare skyt. Skyt vekk!» ropte gasten. «Bare skyt meg. M en i morgen kommer tyskerne til å slåss i P iter!» Skuddet smalt. Gasten sank død over ende på fortauet. Marineminister Kusnetsov besøkte Kronstadt 31. august, samme dag som evakueringen av Tallinn ble fullført. Allerede før han nådde Kronstadt, fikk han et levende inntrykk av den panikk og oppløsnings-stemning som hersket. I Oranienbaum, der han gikk ombord i barkassen, drev udisiplinerte gaster omkring i sivile klær; de var blitt skilt fra sine avdelinger og interesserte seg åpenbart ikke det minste for det som skjedde omkring dem. I Kronstadt var atmosfæren trykkende; offiserene og mannskapene var fylt av depresjon. I denne atmosfæren var det kaptein K alitajev stod til doms for det hem melige politiet. Anklagen: desertering under ild, kujoneri. Kjennelsen: skyl dig. Dommen: døden ved skytning. Sytten dager etter at de syv besetningsmedlemmene fra K asakhstan var blitt hedret i overkommandoens ordre nr. 3 0 3 , ble deres kaptein stilt mot muren og drept. Først 27. januar 1962 kom Leningrads m ilitære distriktsdomstol seg til å «rehabilitere» kaptein K alitajev og underrette hans enke, skuespillerinnen Vera N ikolajevna Tutsjeva, om at anklagene m ot ham hadde vært fullstendig grunnløse. D et var avslutningen på en av Tallinn-tragediens aller mest tra giske episoder.1 Admiral Kusnetsov, admiral Tributs, admiral Pantelejev, admiral Drosd og andre fremstående marinefolk foretok i ukene etter Tallinn-evakueringen en inngående granskning av affæren. Kusnetsov mente at bebreidelsene først og fremst måtte ramme Leningradkommandoen, som hadde den opera-1 1 «Rehabiliteringen» av kaptein Kalitajev er i seg selv en affære som kaster et grelt lys over den atmosfære som hersket i Sovjetunionen både før, under og etter krigen. Marinekorrespondenten og skuespillforfatteren Aleksandr Iljitsj Sonin var passasjer på Kasakhstan og var vitne til det som skjedde. Han gjorde sitt ytterste for å få fastslått de sanne kjensgjerninger, og oppfordret gjentatte ganger sine kolleger til ikke å fremstille historien som beretningen om «de syv som reddet skipet». Sin egen versjon av Kasakhstan-affæren kunne han ikke få trykt, men han plaserte den i marinens arkiv. Samtidig med ordre nr. 303 om hedersbevisning til «de syv» var det nemlig gitt ordre om at Kalitajevs navn skulle «ties ihjel». Ifølge Vladimir Rudni, som interesserte seg sterkt for saken, er det Georgi Aleksandrovitsj Bregman som først og fremst har æren for at sannheten omsider kom frem. Bregman var korrespondent for avisen Vanntransporten og hadde kjent Kalitajev siden før krigen og visste at han var en tapper og hederlig mann. Bregman befant seg på sykehus for å komme til hektene igjen da han fikk høre hva som var hendt med hans venn. Han begynte å samle bevismateriale, og etter seksten års arbeide klarte han endelig å få dommen over Kalitajev omgjort. (Vladimir Rudni, Deistvujusjtsji Floot, Moskva 1965 s. 5 7 -7 2 .) Sonin unngikk såvidt å dele skjebne med Kalitajev. Han ble utstøtt av kommunistpartiet som følge av en av de litterære politiske kranglene i 1920-årene, men i motsetning til de fleste av sine kolleger unngikk han å bli arrestert. Han utmerket seg som krigskorrespondent i Østersjøflåten og ble anbefalt til gjenopptagelse i partiet. Men partiets kontrollinstanser av viste ham. I 1949 ble han arrestert og sendt i konsentrasjonsleir. Prøvelsene der ødela hans helse, og han døde kort tid etter at han ble løslatt etter Stalins død. Hans sønn Sergei er nå offiser i den sovjetiske marine. (A. Sjtein, Snamia nr. 4, april 1964 s. 7 8 -8 4 , Literaturnaja Gaseta 8/12. 1964.)
240
SOMMERKRIGEN
tive kontroll over Østersjøflåten, fordi det ikke i god tid var blitt utarbeidet evakueringsplaner for Tallinn. Pantelejev mente at selv om beslutningen om å forsvare T allinn til det siste uansett hva det skulle koste, var korrekt sett på bakgrunn av at det gjaldt å lette presset m ot Leningrad, så var det likevel gjort en grov feil i og med at man ikke i god tid hadde evakuert både flåtens støtteorganisasjo ner og alle de tusener av sivile og andre som ikke trengtes i forsvaret av byen. N oen av offiserene mente at hele forsvarsstrategien i Østersjøområdet hadde vært galt lagt opp, og at flåten burde ha evakuert Hango og øyene, etablert en sterk forsvarslinje ved T allinn og deretter trukket seg tilbake til den trygge basen i Kronstadt. M en alle var enige om én ting: det hadde vært en forferdelig feil å for søke å pløye seg igjennom de tyske minefeltene. D ette ble til fulle bekreftet gjennom en senere redegjørelse fra en gruppe mineeksperter, som kunne fast slå at tettheten hadde vært ikke mindre enn 155 miner og 104 minebeskyt tere pr. nautisk mil. For å gå igjennom et slikt felt med noen som helst sik kerhet måtte man minst hatt ett hundre store, sjøgående minesveipere til å bane vei.1 Den verste mangelen, konkluderte Pantelejev, var at flåten ikke hadde noen trygge baser. H elt siden krigsutbruddet hadde den vært i bevegelse; den hadde trukket seg tilbake først fra Libau, så fra Riga, og endelig fra Tallinn til Kronstadt. Den ville ha klart seg langt bedre om den ikke hadde flyttet. Katastrofens enorme omfang stimulerte jakten på syndebukker. H ele af færen ble tatt opp til granskning av sikkerhetsorganene. Marinejournalisten Vsevolod Visjnevski som var en skarp iakttager, satte seg ned og forfat tet en seksten siders rapport i løpet av noen dager etter tilbakekomsten til Kronstadt, og overleverte den til flåtens militærråd og den politiske admi nistrasjon. Han skrev også en fjorten siders rapport beregnet på offentlig gjørelse i avisen R ø d e flåte, men den kom aldri på trykk. D en herostratisk berømte kommissær Ivan Rogov hadde nemlig notert Visjnevski i sin svarte bok. Dessuten var Tallinn-katastrofen en sak for de høyeste sikkerhetsorga ner — Lavrenti Beria og hans hemmelige politi. Pantelejev og hans kolleger ble i tiden som fulgte underkastet det ene avhøret etter det andre av politi og påtalemyndigheter. D e forsøkte ærlig og realistisk å forklare hva som var skjedd, men forklaringene ble ikke godtatt.1 1 Da sovjetiske marineeksperter etter krigen foretok en systematisk analyse av Tallinntragedien, konkluderte de bl. a. med at Østersjøflåten grovt hadde overvurdert faren for tyske ubåtangrep. Hvis flåten hadde stevnet rett til havs istedenfor å dreie østover nær land, ville den ha gått klar av de fleste minefeltene og tyske kystbatterier. Da ville den riktignok fremdeles ha risikert ubåtangrep, men tyskerne hadde ingen stor ubåtstyrke i dette området, og dessuten var Østersjøflåten langt bedre utstyrt til å møte ubåtangrep enn miner. Det fantes også en kanal nær land som sovjet-skip hadde benyttet og som man visste var så godt som fri for miner. Men den var blitt stengt 12. august etter ordre fra nordvestfrontens kommando etter at tyskerne erobret Kunda ved Finskebukten. (V. Atsjkasov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 10, oktober 1966 s. 30.)
D E T RUSSISKE D U N K I R K
241
«D et de vil ha tak i er en vaskeekte forbryter,» bemerket Pantelejev en gang etter å ha vært i forhør hele natten. E t av disse avhørene ble foretatt av en mann som Pantelejev omtalte som «en meget høytstående tjenestemann». K an det ha vært Beria eller Malenkov? D et har han aldri fortalt, men han fortalte en del av det som hendte under inkvisisjonen: «Kam erat stabssjef,» sa denne tjenestemannen, «hvorfor kjem pet ikke vår flåte? Hvorfor har fascistene vært i stand til å kjempe, men ikke vi?» Pantelejev forsøkte å forklare den kompliserte situasjonen. Tjenestem an nen ville ikke høre på ham. «Nei, nei og atter nei,» sa han, «jeg er ikke enig med Dem. Staben skal ikke bry seg med denslags affærer. D en må utarbeide aktive operasjoner og kjempe, den må angripe o g ...» «Han mente åpenbart at flåtestaben nærmest var skyld i alle de tragedier som overhodet var skjedd,» bemerket Pantelejev tørt. D a den sovjetiske marinehistorikeren kaptein V. Atsjkasov så tilbake på Tallinn-tragedien femogtyve år senere, var han overbevist om at den grunn leggende årsak til katastrofen var at alle ansvarlige myndigheter — i over kommandoen i Moskva, i Leningradkommandoen og i Østersjøflåtens stab — hadde nølt for lenge med å beordre evakuering, og dessuten hadde unn latt å forberede den. Hvorfor nølte de? Fordi, hevder Atsjkasov, de visste av erfaring hvilken personlig risiko en anbefaling om retrett medførte. D et hadde de sett utallige eksempler på. H eller enn å risikere beskyldninger om feighet og panikk — og i verste fall eksekusjonspelotongen — skrinla de alle evakueringsplaner og anmodninger helt til det tragiske resultat av nølingen var blitt uunngåelig.
16. De 900 dagene
24
Krisen i nord
FOR Leningrads forsvar betraktet nordfronten — den m ot Finland — som en slags sparebank. Praktisk talt fra første stund overførte de syste matisk tropper og materieil fra nord og satte dem inn på de nødstedte front avsnittene syd, sydvest og sydøst for Leningrad. Men nordfronten var ikke noe uuttømmelig reservoar. Marskalk Vorosjilov og Sjdanov kunne nok plyndre Peter for å betale Paul, men før eller senere kom kontoen til å bli overtrukket. I mange uker hadde 23. armé, først under general P. S. Psjennikov og nå under generalm ajor Mikhail N . Gerasimov, holdt stand mot en finsk styrke som var anslagsvis nesten dobbelt så stor. Finnenes overlegenhet i kanoner var 1,2 og i fly 2,2. M en nå var 23. armé i ferd med å komme i farlige vanskeligheter. Fin nene satte i gang en offensiv i retning mot Keksholm den 31. juli, for å nå nordbredden av Ladoga og splitte 23. armé i to. General Gerasimov hadde overtatt kommandoen 4. august. Han var en ro lig og behersket mann med en sjelden evne til å sette m ot og sinnsro i andre. Festningsspesialisten oberst Bitsjevski hørte ham en gang avlegge rapport om et alvorlig finsk gjennombrudd. Han viste ingen tegn til nervøsitet, og da han var ferdig, begynte han å plystre en operettemelodi. General Gerasimovs oppgave ble komplisert av det sørgelige faktum at han ikke hadde reserver. Overhodet ingen. A lt var forlengst tatt for å styrke de sydvestlige avsnittene. Og ikke nok med det. Overkommandoen fortsatte å tappe 23. armé og dens nordlige nabo, 7. armé, for å reparere en smule på den splittede Leningrad-fronten. D et var en politikk som måtte ende med forferdelse; og nå lot det til at katastrofen var like rundt hjørnet. Finnene slo seg igjennom til bredden av Ladoga ved K itola nordvest for Keksholm den 6. august. Gerasimovs østlige avdelinger — 168. geværregiment, 367. geværregiment og 7 0 8 . geværregiment — ble avskåret fra vest og kjem pet en defensiv strid nord for Sortavala. En annen gruppe, 142. ge værregiment og 198. motoriserte divisjon, fortsatte å kjem pe nord og nordøst for K itola. En tredje gruppe kjem pet syd og vest for Keksholm. Bare én divisjon kunne unnværes for å hjelpe Gerasimov, nemlig 265. geværdivisjon. Finnene hadde slått en bresje på tredve kilometer m ellom Gerasi movs divisjoner og satte kursen m ot elven Vuoksi, for å komme bak Gerasi mov og omringe sovjet-styrkene i Viborg ved den nye finsk-russiske grensen.
S
je f e n e
KRISEN
I NORD
243
D en 15. august hadde finnene krysset Vuoksi øst for Viborg. Gerasimovs styrker var nå sterkt truet av omringning, og det fantes ingen tropper som kunne settes inn for å hjelpe ham. Finskefronten var i ferd med å bryte sam men, i samme øyeblikk som tyskernes offensiv syd og sydvest for Leningrad fikk ny kraft og fart. Fordi Leningrad så lenge hadde hatt grensen mot Finland tett innpå livet, hadde byens militærkommando i årene før den annen verdenskrig alltid be traktet forsvaret i nord som det viktigste. Her hadde russerne investert titall av m illioner rubler i underjordiske festningsanlegg av betong. H er lå de sterkeste kanonstillingene og det groveste beleiringsartilleriet. Foranlednin gen til vinterkrigen m ot Finland 1 939—4 0 var nettopp ønsket om å trygge den nordlige adkomsten til Leningrad. N å var Leningrad-kommandoen nødt til å ta den bitre beslutningen om å oppgi det beskyttende skjoldet i nord som de hadde fravristet Finland i vin terkrigen. N oe alternativ fantes ikke. Sydfronten var umettelig i sine krav. Den 20. august — samme dag som Sjdanov og Vorosjilov utarbeidet sin proklamasjon om at «fienden står ved portene» — gav overkommandoen 23. armé ordre om å trekke seg tilbake til en kortere forsvarslinje som var lettere å holde, fra Pukiasjøen og Vuoksisjøen til høyre bredd av elven Vuok si, like nord for Viborg. Forsvarsgruppen ved Viborg begynte å sprenge de kraftige festningsan leggene langs den nye finsk-sovjetiske grensen og trekke seg tilbake mot Viborg-området. M en finnene var for raske for dem. Deres 2. korps slo en kile inn bak russerne og nådde Vuoksi, og den 26. august stod de bare el leve kilometer fra Viborg. Russerne hadde ikke mange mottrekk å velge mellom. D en 28. august fikk Gerasimov ordre om å trekke sine tre divisjoner tilbake til den gamle Mannerheimlinjen langs Muolansjøen og Rokkala. Han fikk instruks om å sprenge alle befestninger i Viborg, grave seg ned i den nye linjen og holde den. D et var denne nyheten oberst Bitsjevski ble konfrontert med da han kom til generalstabens hovedkvarter om kvelden 2 8 . august. Han visste at gene ral Gerasimov allerede flere dager i forveien hadde foreslått tilbaketrekning for Leningrad-sjefen, general Popov, fordi han fryktet for at 23. armé kunne bli avskåret. Men Popov hadde da kategorisk avvist en slik fremgangsmåte og samtidig bebreidet Gerasimov for hans «passivitet». Retretten i Karelen var et personlig slag for oberst Bitsjevski. En stor del av den kraftige befestningslinjen som nå ble ødelagt, var blitt til under hans ledelse. D et var antagelig den beste forsvarslinje russerne noensinne hadde anlagt. Like før krigsutbruddet hadde Bitsjevski overvåket monteringen av de tunge kanonene. Likeså hadde han ledet utleggingen av de vidstrakte og kraftige minefeltene som beskyttet fortene. N å var alt dette tapt. Etter gene ral Popovs oppfatning hadde den nye festningslinjen «ikke spilt noen sær lig rolle» for byens forsvar. M en Bitsjevski kunne ikke skjønne annet enn at det ville ha vært bedre å sette alt inn på å stanse finnene ved den sterke og veletablerte festningslinjen, enn å forsøke å gjøre det ved hjelp av nye forsvarsanlegg som måtte improviseres i en fart.
244
SOMMERKRIGEN
«Hva gjør vi nå?» spurte Bitsjevski sin assistent, oberst N ikolai Pilipets. Pilipets slo ut med hendene. «D et er det visst ingen som vet. Arméstaben har skiftet oppholdssted to ganger bare i dag, og nå er forbindelsen til Gerasimov brutt. Ett er sik kert: de tre Viborg-divisjonene er i en felle.» Disse tre divisjonene — 42., 115. og 123. — hadde ingen sjanse til å nå M annerheimlinjen på den finske siden av den gam le grensen. D e hadde nes ten ingen ammunisjon, og forbindelsen med hovedkvarteret var brutt. På eget initiativ trakk de seg sydvestover til den lille fiskerbyen Koivisto på nordsiden av Finskebukten. Finnene rykket stadig frem; de tok Viborg 29. au gust, og samme kveld Kivennapa femti kilometer lenger syd. D en 30. au gust falt Raivola og neste dag Terijoki ved den gam le grensen. Russernes 168. divisjon, som var avskåret og forsvarte Sortavala på nordkysten av Ladoga, led enorme tap og måtte til slutt evakueres sjøveien over Ladoga til Le ningrad. Restene av 23. armé forsøkte å trekke seg tilbake til det gamle festningsområdet i K arelen og rykke inn i forsvarssystemet som hadde vært Leningrads skjold mot nord før vinterkrigen 1 9 3 9 —4 0 . Denne linjen lå bare toogtredve kilometer fra bygrensen. Men selv dette klarte de ikke uten store besværligheter. D et oppstod for virring og motløshet blant de russiske styrkene som forsøkte å ta seg frem gruppevis gjennom de tette skogene og våte myrstrekningene. Mange avde linger kom på villstrå; andre klarte å finne frem til elven Sestra og for svarslinjen ved Sestroretsk. I de to—tre siste dagene av august var det nesten ikke noe organisert for svar. Om finnene hadde forsøkt en il-fremrykning mot Beloostrov-forsvarsverkene, ville de ha rent dem ned og marsjert inn i de nordlige forstedene i Leningrad. D e eneste avdelingene som holdt stand, var mannskaper fra Østersjøflåten som i all hast var satt inn i kampen som infanteritropper. D et var disse troppene som reddet Leningrad fra å bli stormet fra nord. Blant disse troppene var en liten rekognoseringsavdeling anført av Anatoli Osovski. Han hadde seksogtyve mann. Den 1. september befant han seg i Sestroretsk, hvor han meldte seg for den lokale partisekretæren og sjefen for N K V D . D e beordret avdelingen til hovedveien like nord for Sestroretsk der en tysk stridsvognkolonne var observert. Osovski støtte på en gruppe russiske soldater som sluttet seg til avdelingen hans. Halvannen kilometer nord for byen, ved tollstasjonen, fikk han øye på en tysk stridsvogn av den middelstunge typen T -3 som skjøt nedover hovedveien. Mennene hans tok dekning i en sandgrop. Stridsvognen rykket langsomt frem, men Osovski uskadeliggjorde den med to velplaserte håndgranater som ødela beltene. D et varte ikke lenge før to stridsvogner til og omkring femti infanteris ter dukket opp. Osovski hadde femten mann igjen. E>e åpnet ild med hånd våpen og stanset fiendens fremrykning. Med det skrale utstyret sitt klarte Osovskis menn å holde stillingen i seks dager, og de fikk personlig anerkjen nelse fra partisekretær Andrei Sjdanov.
KRISEN
I NORD
245
Leonid Sakharikov, som tjenestgjorde i en av marinens flyavdelinger, meldte seg frivillig til en avdeling som ble satt inn på det samme front avsnittet. «V i trasket hele natten gjennom myrene,» fortalte han, «og noen steder nådde vannet oss til brystet. V i måtte bære utstyret over hodet — geværer, bombekastere, ammunisjon. Plutselig stod vi i vann nesten til halsen. Og så ble vi tatt under mitraljøseild fra jernbanesporet.» I dette området kjem pet også to unge kvinner, V alja Potopova som var gift med en speider, og den mørkhårede Anna Dunajeva. D e bodde i Terijoki og hadde sluttet seg til en bataljon som den 31. august ble innviklet i strid med en finsk fallskjermavdeling i Puktolovo-åsene. D et var 10 piker i avdelingen som hadde ialt 140 soldater. D e hadde tre maskingeværer o g noen dusin rifler. D e ble tvunget til å trekke seg tilbake til Terijoki. Befolkningen hadde flyktet, og byen stod i brann. Utpå kvelden nådde de veien til Sestroretsk. De fikk bilskyss et stykke og sluttet seg til den lille gruppen av forsvarere. Den første natten gikk frontlinjen gjennom en sump ved elven Sestra. Etter to dager trakk de seg tilbake til de befestede linjene, hvor marinebrigaden sluttet seg til dem. Slaget om Beloostrov bølget frem og tilbake i de følgende dagene. To gan ger ble russerne drevet ut av byen, og to ganger slo de seg inn igjen under harde nærkamper som bl. a. kostet den kjente stridsvognoffiseren, general m ajor Lavrionovitsj, livet. Men stridsvognene hans rykket frem gjennom gjør men i øsende regnvær og klarte å sikre byen. D e finske angrepene pågikk i de følgende tre måneder, men russerne holdt stand. 23. armé måtte til slutt gi tapt etter voldsomme og blodige kamper. Ivan Kanasjin, en av ungdommene som søndag 22. juni hadde meldt seg som fri villig i komsomol-hovedkvarteret i Grjadi, tjenestgjorde nå i en avdeling på åtteogtyve ungkommunister som forsvarte en flyplass utenfor Viborg. De hadde slått tilbake kraftige fallskjermjegerangrep, og om morgenen 29. august lå de i stilling og hutret i den kalde vinden mens de ventet på soloppgangen — og fienden. D e ventet ikke lenge. Snart dukket en stridsvognkolonne opp på hovedveien til Viborg. Stridsvognene stanset da de i veigrøften fikk øye på likene av flere hundre fallskjerm jegere som hadde falt under kampene dagen i forveien. D e unge sovjetiske soldatene ventet så lenge de våget; så angrep de med håndgranater. Finnene svarte med samme våpen, og K anasjin falt med et splintsår i halsen. D a han kom til bevissthet igjen, så han en offiser som stod og betraktet ham og åtte andre sårede russere. «D e tapre tyske troppene marsjerer allerede nedover boulevardene i Le ningrad,» sa offiseren — på russisk. «Og dere dumme guttunger tror at dere kan frelse Sovjetunionen. Hva er vitsen ved å begå selvmord? Sovjetunio nen er kaputt.» En ung gutt som het M isja Anisimov, heiste seg opp på albuene. D et rant blod ut av munnen hans. «Hitler-bavianer!» ropte han. « Jeg spytter på dere! Bare skyt.»
246
SOMMERKRIGEN
Offiseren sparket Anisimov, trakk pistolen og skjøt ham. Så skjøt han en an nen som het Iljusja Osipov. «Fordømte russiske kjøtere!» sa han. «Holder dere på å dø av redsel? K anskje dere vil komme til fornuft før det er for sent. Be om nåde, så skal dere få lev e!» K anasjin løftet seg opp og spyttet ham i ansiktet. I neste øyeblikk ble han halt på bena. T o soldater la en kjetting rundt halsen på ham, festet den andre enden til en bil og startet opp. Med sine siste krefter forsøkte Kanasjin å løsne kjettingen rundt halsen, men i neste øyeblikk ble han rykt overende idet bilen kjørte. K alde regndråper bragte ham til bevissthet. Han lå ved siden av veien, med halve kroppen i en liten elv. Fienden hadde trodd han var død. Omsi der klarte han å karre seg på bena. H an gikk inn i den tette skogen, og på en eller annen måte greide han å finne veien gjennom skog og kratt, myr og vann til de russiske linjene ved Sestra. Han kom dit 8. september. Om morgenen den 1. september hadde admiral Pantelejev gått ut i haven i Kronstadt for å få litt frisk luft. Han hadde arbeidet hele natten med pla ner for nye minesperringer som kunne stenge adkomsten til Leningrad, og for unnsetning til garnisonene i Hango og på Moormmd-øyene i innløpet til Finskebukten. D e holdt ennå stand. Mens hans stod der og hørte på drønnene fra Kronstadts kanoner som nå støttet de sovjetiske landstyrkene, kom en adjutant og kalte ham inn til ad miral Tributs. «Sm olni har ringt,» sa Tributs. « 1 1 5 . og 123. divisjon har lidd harde tap under retretten fra Viborg, og nå er de omringet på kysten ved Koivisto. De har nesten ikke våpen og ammunisjon. Den nøyaktige situasjonen kjenner vi ikke, for sambandet er brutt. Men de er antagelig omtrent h e r . . . » Admiralen gikk bort til et kart og tegnet en ring med blyanten mellom Koivisto og Makslakti. «Er alt klart?» spurte han. Pantelejev syntes ikke at noe som helst var klart, så han svarte ikke. «Vorosjilov har gitt oss ordre om å hente de tre divisjonene i Koivisto og få dem tilbake til Leningrad. D e tar kommandoen. Er det klart nå? » Pantelejev fikk lov til å ringe til sin familie i Leningrad; han hadde ikke sett dem siden evakueringen fra Tallinn. Så gikk han i gang med oppdraget. Han ville trenge seks eller syv transportfartøyer til den nye evakueringen. Mens de ble gjort klare, bestemte han seg til å dra til Koivisto for å se hvordan situasjonen var. Redningskonvoien skulle beskyttes av kanonbåter og pansrede kuttere. Flå tens batterier på Krasnaja Gorka og Berks-halvøya skulle legge dekningsild. Pantelejev drog i en patruljebåt av tre — det var den beste beskyttelse han kunne tenke seg m ot tyskernes magnetiske miner som det vrimlet av i Finskebukten. Været var fint — laber sydvestlig bris og nesten ikke sjø. Patruljebåten gikk tett oppunder finskekysten. Pantelejev så en og annen som merhytte, men ingen mennesker, ingen hester eller kyr. Han hadde kjent K oi-
KRISEN I N O R D
247
vistobukten siden han var unggutt og hadde seilt der. D et var en malerisk kyststrekning, og det var gjerne herfra seilbåtene pleide å legge ut på lang tur til D en botniske bukt. På havnen i Koivisto fant han to sovjetiske kanonbåter og en landgangspram. Sovjet-styrkene hadde etablert en forsvarsring, og han hadde inntrykk av at de kunne holde ut til evakueringen var gjennom ført. Fra Kronstadt kom det melding om at to transportfartøyer var underveis. N oen offiserer kom ned på bryggen, de var skitne og fillete og virket sterkt deprimert. D et viste seg at de var sjefer for avdelinger som hadde gått helt i oppløsning. D et var mange sårede. Omsider kom en divisjonssjef og noen av hans stabsoffiserer. Han var like medtatt som de andre, men opptrådte med større besluttsomhet. « Jeg har hverken stridsvogner eller kanoner igjen,» sa han. «V i skal klare det allikevel,» forsikret Pantelejev ham. «V i har 13 centi meters kanoner ombord. D e gir oss dekningsild.» D et første transportfartøyet ankom i mørkningen. D et ble besluttet å ta de to tusen sårede ombord først. Dernest friske soldater, men bare slike som ennå hadde våpen. D et var en meget fornuftig hensikt bak denne bestemmel sen — offiserene hadde nem lig sett at mange soldater kastet våpnene fra seg. N å satte befalet seg i sving, og den ene avdelingen etter den andre mar sjerte ned til havnen. Hver eneste mann var væpnet enten med gevær eller maskinpistol. «H er er billetten til dampbåten,» sa en og lo. T re skip var nå sendt fra Kronstadt — Bart a under kommando av kaptein A. Farmakovski, Otto Schm idt med N. Fafurin som fører, og M eero under kommando av kaptein V. A. Tsibuklin. Bar ta ankom først. Den tok ombord 2 3 5 0 mann og kastet loss. Flere tusen soldater ventet fremdeles på stranden da det kom melding om at et av de andre skipene — M eero — var blitt senket nær Berkesund, enten av en torpedo eller en mine. Så gikk Otto Schm idt på grunn, men klarte å komme flott og tok ombord lasten. Evakueringen pågikk hele natten. D et siste transportfartøyet forsvant i synsranden, men ennå kom det flere kvinner og menn ut fra skogen. En kanonbåt ble sendt av sted, lastet til esingen med evakuerte. Pantelejev lå bi med flere kuttere for å ta med eventuelle etternølere. T il slutt gav han ordre om å kaste loss. Båten var bare kommet et lite stykke fra bryggen da gastene fikk øye på en utmattet og forpjusket hund som løp des perat frem og tilbake på bryggekanten. «M en det er jo hunden vår fra kanonbåten!» var det en som sa. D e kuvendte og gikk inn til bryggen igjen, og hunden hoppet ombord, fra seg av glede. D e kom ut i rom sjø. Idet de nærmet seg Stirsudden fyr, anropte de det. Intet svar. «K anskje de sover,» sa en. Men så kom svaret: et skudd fra en feltkanon. Og ett til. D et var klart nok — fienden hadde tatt fyret. Før middagstid neste dag var konvoien i havn i Kronstadt. 1 4 0 0 0 mann var evakuert, derav 2 0 0 0 sårede og 12 0 0 0 som var «skikket til kamp.»
248
SOMMERKRIGEN
Korrespondenten Pavel Luknitski hadde vært mye ved fronten i Karelen. Han hadde opplevd den desperate stemningen i Petrosavodsk da kvinner og barn ble evakuert under finnenes augustoffensiv. N å møtte han de over levende fra 23. armé da de kom til Leningrad. Etter hans oppfatning manglet det mye på at de var «skikket til kamp.» De var utslitte og utsultede, mange hadde tappet alle sine krefter, og mange var lettere såret — foruten alle de som var oppført som «såret». D et ville ta tid å lage kampkraftige avdelinger av dette materialet. M en tid var noe Leningrad ikke hadde. Soldatene ble for delt til nye avdelinger og sendt til fronten så snart de satte foten på fast jord. I K arelen gravde sovjet-styrkene seg ned i de gam le linjene, og der skulle de komme til å bli helt til 1944. M ot øst, på 7. armés front, pågikk bevegelseskrigen ennå en måneds tid. I og med at 23. armé var falt bort, var 7. armé kommet i en meget farlig stilling øst for Ladoga. Finnene satte ni in fanteridivisjoner og tre brigader inn m ot 7. armé — en tallmessig overlegen het på nesten tre m ot en. 4. september åpnet de offensiven. Under vold somme kamper erobret finnene Olonets neste dag og støtte videre frem til el ven Svir som de nådde 10. september. Dermed hadde de avskåret Kirovjernbanen som forbandt den karelske fronten med resten av landet. Etter et voldsomt slag okkuperte finnene så Petrosavodsk 2. oktober. Fra 24. september hadde general Meretskov, en av sovjet-arméens aller dyktigste offiserer, hatt kommandoen over 7. armé. Han klarte å stabilisere fronten langs hele kyststrekningen m ot Finland, og det var bare liten akti vitet der helt frem til 1 9 4 4 da den sovjetiske motoffensiven begynte. På linjen mellom Svir og den gam le finsk-russiske grensen ble det regulær stillingskrig. D et mål H itler hadde satt seg før angrepet på Sovjetunionen — at tyskerne fra syd og finnene fra nord skulle møtes i K arelen før den av gjørende offensiven m ot Moskva kunne begynne — var ikke nådd. D et skul le heller aldri bli det. M en en prøvelsens tid gjenstod ennå for russerne før dette ble klart.
25
Sommerens siste dager
V era I n b e r reiste med, bremset langsomt opp og stanset like etter daggry. Ingen stasjon var i sikte. Ingen fly var å se på himmelen; det hørtes ingen kanontorden. A lt var stille. Selv mennene i kupéen hvor et endeløst kortspill var i gang, spilte med langsomme, nesten forsiktige bevegel ser og dempet røst. Generalløytnanten kom med en lavmælt melding. En in geniøroffiser som satt ved siden av ham, knakket ut pipen på bordkanten så varsomt at det lød som en hakkespett langt borte. Tobakksrøyken slynget seg ut gjennom døråpningen og tegnet seg skarpt m ot morgensolens første stråler. D et var så stille at Vera Inber hadde en fornemmelse av at toget gikk på skinner av fløyel. Hun hadde ikke sett mye som minte om krigen. I Volkhov fløy to jagerfly over toget en stund, og en liten avdeling marinegaster marsjerte bortover plattformen; solen skinte i de gylne ankeremblemene på uniformene deres. På begge sider av sporet lå vannfylte bombekratere; det ble flere av dem etter hvert. Langs telegraflinjen var det også kratere, men de var mindre. Tys kerne måtte være svært sparsommelige, tenkte hun: de brukte store bomber mot jernbanesporet og små bomber mot telegraflinjen. N å var skogen svidd av eksplosjoner, og iblant så hun et tre som var rykt opp med roten. En stor, sølvskimrende bjerk med generasjoners navn og betroelser risset inn i barken, stod og lutet seg sørgmodig med forrevne grener. D a toget kjørte forbi den neste stasjonen, leste Vera navnet, som var m alt med pene bokstaver på hvite steiner i et bed med røde og hvite petunia: Mga. Hun hadde aldri hørt det før. A lle disse stasjonene, tenkte hun, hadde gamle, russiske navn — navn som formelig åndet av furu- og bjerkeskogens kvae- og sevjeduft: Mga . . . Bu dogosjtsj. . . Khvoinaja. oget som
T
På denne tiden oppholdt forfatterinnen Vera K etlinskaja seg for det meste i et gammelt steinhus i Ulitsa Voinova nr. 18, like i nærheten av Liteini Pro spekt og bare et steinkast fra Neva. Her hadde forfatterforeningen i Lenin grad sine kontorer, og her forsøkte hun å organisere sine kolleger til Leningrads krigsinnsats. D et føltes som om det var gått en evighet siden den solblanke juni-søndagen ute på landet i Sviritsa, da hun hadde holdt på å lære sin ti måneder gam le sønn Seresjka å ta sine første vaklende skritt, og en eller annen hadde kommet løpende og avbrutt henne med ordet: K rig! I de siste dagene av august hadde hun ingen lett oppgave. Hun ble bestor-
250
SOMMERKRIGEN
met med anmodninger om tillatelse til å reise ut av byen. Folk ville ha passer seddel så de kunne komme seg vekk før tyskerne marsjerte inn. D et hersket panikk og frykt. Og det var ikke så merkelig, mente Vera Ketlinskaja; hun bebreidet ingen. Byen gjorde seg klar til gatekamper. A lle tenk te på det som var skjedd i Madrid og London. Kvartalsvise forsvarsavdelinger ble opprettet. Fordi det ikke fantes nok skytevåpen, ble finske kniver — lang bladede jaktvåpen — delt ut. Hun forsøkte å overtale noen av forfatterne — folk som opplagt ikke kunne gjøre særlig nytte for seg i byens forsvar — til å reise. Men mange nektet. En av dem var dramatikeren Jevgeni Sjvarts, hvis skuespill D en nakne kongen minte mer enn én Leningrad-boer om livet under Stalin — hvilket kanskje var årsaken til at det først ble oppført ti år etter Stalins død og atte ar etter Sjvarts’. Leningrads komedieteater var i full sving med å evakuere. Men Sjvarts ville ikke reise. Han ville bli i Gribojedov-kanalen nr. 9 og passe sitt verv som medlem av husets brannvernavdeling. Hans hustru var med i sanitets gruppen. Sjvarts var ingen kommunist, men patriot var han.1 N oen maneder før krigsutbruddet hadde han skrevet et skuespill der en del av handlingen gikk ut på at et utenlandsk spion-fly landet et sted på steppene i Sydvest-Russland. Sensorene forbød stykket. «Tror D e ikke at våre grenser er sikre?» sa de til komedieteatrets direktør, N ikolai Akimov. «Handlingen i dette skuespillet er uberettiget og umulig.» På eget initiativ gikk Sjvarts i gang med å hjelpe Vera Ketlinskaja med hennes arbeide. H an var sammen med henne da en partisekretær ringte fra Smolni angående en uniformert krigskorrespondent. Partisekretæren ville ha ham frigitt fra de væpnede styrker så han kunne sendes til de bakre linjer. «Dette er et m ilitært spørsmål,» sa partimannen, «ikke litterært.» «Javisst,» svarte Sjvarts sarkastisk, «det er et spørsmål om å komme seg ut av det militære.» T o dager etter at denne korrespondenten var kommet til Moskva fra fron ten, offentliggjorde Leningrads kaja Pravda en artikkel han hadde skrevet, med titelen: «V i vil forsvare Leningrad med vårt nakne bryst!» En dag — det var 27. august — ble døren til kontoret åpnet, og inn trip pet en liten, grasiøs dame, iført en tynn sommerkåpe og en kokett hatt på det grånede hodet. «God dag!» sa damen. «Jeg er Vera Inber.» D e høyhælte skoene hennes smalt i parketten idet hun gikk tvers over rommet. Vera Ketlinskaja kunne ikke ha blitt mer forbløffet om hun hadde fått be søk av en marsboer. D en treogfemti år gam le Vera Inber var en av Moskvas fremste lyrikere, gift med den kjente legen professor Ilja Davidovitsj Strasjun. Hva i all verden hadde hun i Leningrad å gjøre? 1 I mange år hadde Sjvarts og Nikolai M. Oleinikov redigert et barneblad som het Tsjisj i Jesj. Oleinikov hadde vært medlem av partiet siden revolusjonens barndom. I 1937 ble han arrestert og henrettet som «folkefiende». Sjvarts ble så sjokkert at han i flere år var ute av stand til å skrive.
SOMMERENS
SISTE D A G E R
251
«M in mann og jeg har flyttet til Leningrad,» sa hun. « Jeg vet ikke hvor lenge vi blir her, men i hvert fall til våren kommer.» Var det mulig at denne elegante lille damen ikke ante hva det var hun hadde begitt seg inn i — at tyskerne når som helst kunne storme inn i byens gater, at byen snart kunne bli omringet, om den da ikke allerede var det? Vera K etlinskaja begynte å forklare situasjonen. «K jæ re, det der vet jeg,» svarte Vera Inber. «D e skjønner, min mann fikk valget mellom å lede et sykehus i Arkhangelsk eller i Leningrad. V i fant ut at ettersom min datter og datterdatter allerede er evakuert, og fordi jeg som dikter bør være i begivenhetenes sentrum når krigen raser, ville Lenin grad være mest interessant.» « M e n . . . » forsøkte Vera Ketlinskaja. «Jeg vet akkurat hva D e har tenkt å si,» fortsatte Vera Inber. «Men for det første tror jeg ikke at Leningrad vil kapitulere. Og dessuten. . . vi er ikke så unge lenger, og jeg synes ikke det sømmer seg for de middelaldrende å sitte som tilskuere på et trygt sted i bakgrunnen.» Den kvelden ble det innført portforbud i Leningrad. D et var forbudt å gå ut m ellom klokken 2 2 .0 0 og 0 5 .0 0 uten spesiell passerseddel. O g den kvelden talte Vera Inber for første gang i Leningrad radio. Hun minte om at Aleksan der Herzen, den store demokraten og patrioten i det nittende århundre, en gang hadde sagt at «beretningene om det brennende Moskva, om slaget ved Borodino, om Paris’ fall, var min barndoms eventyr — min iliade og odyssé». Og i disse dagene, sa hun, skapte Russland nye iliader og nye odysséer for fremtidige generasjoner. I denne tiden, da august umerkelig gled over i september, virket Leningrad vakrere enn noensinne. D et var en dyster skjønnhet — Peters mektige fest ningsby var på vakt, angrepet av fienden. En slik august måned hadde det ikke vært i manns minne — varm, tørr, sommerlig, med en klar, stålblå him mel som hvelvet seg som en kuppel over byen. D e store lindetrærne langs ave nyene glødet i purpur og gull, og på bakken under trekronene myldret det av sopp. Babusjkaene sa at det var et dårlig varsel. Mye sopp betydde at man ge skulle dø. Et nett av løpegraver skar seg gjennom parkenes grønne plener og farverike blomsterbed, og luftvernkanonene raget mot himmelen. Leningrad gjorde seg klar til å møte fienden. Katarinas ridende Peter tøylet ikke lenger sin stolte ganger ved bredden av Neva. Mange lag av sandsek ker, om gitt av et grått plankeverk, skjulte og beskyttet statuen. Og Klodthestene på Anitsjkovbroen var gravd ned i Sommerhavene. Bare stein-sfinxene med de brede labbene voktet fremdeles bredden av Neva, og de lutende karyatidene bar ennå sin tunge byrde ved Eremitasjens porter. Og monumentet over Elisabeth II stod i all sin heslighet på Ostrovski-plassen. Været var fortsatt varmt. Kirov Prospekt, som ellers alltid ble feiet hver natt og spylt hver morgen etter daggry, var nå støvete og skitten. Rusk og rask samlet seg i rennesteinene. K irov Prospekt var den store boulevarden som krysset Kamenni Ostrov — stein-øya. En gang het den Kam enni Ostrov Prospekt, men som så mange andre av Leningrads hovedgater hadde den skif tet navn med tiden. Sadovaja-boulevarden var blitt til 3. juli-gaten. Morski,
252
SOMMERKRIGEN
Teatralni, Ofitserski, M illionnaja — alle var de blitt omdøpt. M an kunne for nemme en hel del av byens historie bare ved å studere navneforandringene på gatene. En gang i begynnelsen av 1920-årene hadde Nevski hett N EPski — oppkalt etter Lenins Nye Økonomiske Plan eller N EP. Men navneendringene fortsatte. Nevski het en tid 5. oktober-gaten, men det var ingen som riktig kunne venne seg til det — og det varte ikke så lenge før den fikk sitt gamle navn tilbake.1 Hver eneste dag marsjerte lange militære kolonner gjennom byen; mange av dem bestod av splittede avdelinger — menn som hadde overlevd et slag og nå var på vei til et annet som de kanskje ikke ville overleve. På Karpovkabredden stod en tren-avdeling med støvete kjerrer og hester. Soldatene gikk ned til elven med pøser og kjeler for å hente vann. En flokk tilskuere samlet seg fort og ble stående og betrakte dem. Synet av russiske soldater som drakk vann fra elven, all den stund det fan tes så mange vannkraner i byen, gjorde et deprimerende inntrykk. Omsider var det noen som ropte: «Kamerater! Hvorfor drikker dere det skitne van net? K om inn på gårdsplassen her borte!» Aleksandr Sjtein hadde fått seg et rom på Astoria. D et var der tyskerne hadde planlagt å holde seiersbankett sammen med finnene. Leningrads by kommandant hadde kontroll med innkvarteringen av gjester på hotellet. Sjtein leverte sin rekvisisjon til hotelldirektør Sjanikin og fikk et rom i meilometasjen, med utsikt til den åpne plassen og minnesmerket over N ikolai I. Astoria var blitt hovedkvarteret for de sovjetiske krigskorrespondentene og for flyverne på D C -3-maskinene som fløy frem og tilbake over frontlinjene, vanligvis uten jagereskorte. Her bodde sjefene og de tekniske assistenter i Le ningrads store fabrikker mens de ventet på å bli evakuert, representanter for departementene i Moskva og mer eller mindre betydningsfulle flyktninger fra de baltiske områdene. Likeså noen få Leningrad-boere, og sangere som Lydi ja Sukarevskaja og Boris Tenin. Her parkerte armé-avisen R ød e stjerne sin med tatte bil som ble brukt av korrespondentene M ikhail Svetlov og Lev Slavin. Sjtein så ut på støpejernfiguren av N ikolai I til hest, og bak den granittbygningen som en gang hadde huset det tyske konsulatet. D et var flere år siden tyskerne hadde forlatt huset, men vinduene var ikke desto mindre blitt knust av rasende demonstranter på krigens første dag. Ved solnedgang gikk en av værelsespikene inspeksjonsrunde i samtlige rom for å se etter at de tette blendingsgardinene var trukket for. Hvis noen av gjestene hadde slurvet, troppet hotelldirektør Sjanikin øyeblikkelig opp sam men med sin assistent Nina. Tonene fra en populær melodi trengte inn i rommet til Sjtein. D et var en kraftig, litt hes mannsstemme som sang:
Min Marusitsjka, d, m in kjæreste. Min Marusitsjka, å, min elskede. 1 Det skjedde 15. januar 1944.
SOMMERENS
SISTE D A G E R
253
Sjtein kjente melodien og stemmen — han hadde hørt den i Den gylne løve i Tallinn. D et var en grammofoninnspilling med den hviterussiske sangeren Lesjtsjenko. Sjtein gikk etter lyden og havnet i rommet til en stor, røslig ubåtkommissær, en mann som hadde kjem pet i finskekrigen og som var tildelt Leninordenen. Han minte ikke så lite om korrespondenten Vsevolod Visjnevski. H an hadde pådratt seg tuberkulose og var sendt tilbake til Kronstadt for å få behandling — men foreløbig var han ikke kommet lenger enn til Astoria. Han hadde en grammofon, et rikelig forråd av plater pluss en kasse øl. Så lenge ølet og platene varte, ble han sittende på rommet sitt. Omsider tok ølet slutt og grammofonen gikk i stykker. Kommissæren pakket sakene sine og drog til Kronstadt. I hotellets restaurant var orkesteret fremdeles i aktivitet. Ingen hadde tenkt på å evakuere musikerne, og ingen hadde heller tenkt på å mobilisere dem til militære oppgaver. D e ble innlemmet i det sivile luftvern, men fortsatte å arbeide i hotellet. Restauranten ble ledet av en meget myndig og effektiv bestyrerinne som gikk under navnet «Lady Astor». En kveld da det var særlig mange dårlige rykter i omløp, henvendte S. Abramovitsj-Blek, direktør for en av marinens aviser og en mann med gammelt marineblod i årene, seg galant til «Lady Astor» og erklærte: «M in båt er til Deres tjeneste ved Ladoga-bryggen. Je g gir Dem m itt æresord som offiser, madame, at uten Dem vil vi ikke dra.» D et faktum at Abram ovitsj-Blek ikke hadde noen båt til disposisjon, og at det ikke lå noen båt ved Ladoga-bryggen, spilte ingen rolle. Orkesteret stemte i med «Barcarole», og alle følte seg lettere til sinns. Tyske flyveblader begynte å regne ned over byen: «Slå jødene. Slå kommis særene. V ent til det blir fullmåne. Bajonettene i jorden! Overgi dere!» En velkjent forfatter besøkte Sjteins nærmeste nabo. Forfatteren var hvit i ansiktet, og han skalv på hendene. Han visste at tyskerne hadde satt i gang et nytt angrep på byen, og han hadde lest flyvebladene. Han begynte å snakke høyt med seg selv: «Jeg har aldri offentlig sagt noe imot fascismen. Je g har aldri undertegnet noe opprop. Je g er ikke partimedlem. D et er riktig at min mor var jøde, men på den annen side stammet min far fra adelen. Je g har funnet papirer som beviser det.» I en tre roms suite bodde noen unge estlendere. En av dem spilte ukulele. D e drakk champagne, og en ung pike i stramtsittende genser danset tango med en blond ung mann. D e virket fullstendig sorgløse. Men ved daggry skul le de slippes ned i fallskjerm bak de tyske linjene for å organisere motstands bevegelsen i Estland. Vladim ir Gankevitsj, friidrettsmannen fra Leningrad som nå var løytnant i D en røde armé, hadde fått et viktig oppdrag av sin overordnede, oberst Pavlov. Ordren kom fra marskalk Vorosjilov. Gankevitsj skulle reise til M ur mansk for å studere 14. armés eksperimenter med forflytning og krigføring på ski, som skulle begynne så snart sneen falt. Om morgenen tok Gankevitsj farvel med sin kjæreste, G alja, på Moskva-stasjonen. D et var et øredøvende spetakkel der. Han hørte en kvinne som ropte fortvilet: «Senusjka, hvordan skal det gå med deg? Og med meg? Gud hjelpe oss!»
254
SOMMERKRIGEN
Gankevitsj så ut gjennom vinduet idet toget kjørte ut. D et var mest solda ter og offiserer som stod på perrongen, og mange måtte tørke tårene bort. Storparten av passasjerene var kvinner og barn som skulle evakueres. R ett overfor Gankevitsj i kupéen satt en mor med sin åtte år gamle sønn. Moren gråt og gutten trøstet: «Ikke gråt, mor. V i skal slå tyskerne! Om ikke lenge er vi sammen med far igjen. Så du pistolen han hadde?» Gankevitsj vendte seg til en kvinne som satt ved siden av ham, og spurte hvor hun skulle hen. «D et vet jeg ikke,» sa hun. «D et biir sagt at vi skal til et eller annet sted i Ural.» Plutselig ropte en smågutt: «Mamma, se! Se på ballongene! Så m ange!» Gankevitsj så også. T il sin forbløffelse oppdaget han at det ikke var bal longer, men fallskjermer. En avdeling tyske fallskjerm jegere dalte ned på en åpen slette like ved jernbanesporet. Han hørte de dumpe drønnene fra luft vernkanonene idet tyskerne samlet seg i den ene enden av sletten. Toget økte farten og raste forbi en liten stasjon uten å stanse. Gankevitsj fikk såvidt et glim t av navnet: Mga. En kaptein i hæren forsøkte å berolige passasjerene. «T a det fullstendig med ro,» sa han. «D e karene der vil være utslettet før vi når frem til Volkhov.» Han gikk fra den ene kupéen til den andre, spøkte med barna og trøstet mød rene. T il slutt gled han ned på benken ved siden av Gankevitsj. «D e skulle vel ikke ha en klype tobakk å unnvære?» spurte han høflig med høy røst, så tilføyet han hviskende: «Forstår D e hva som er skjedd? Tyskerne har tatt Mga. Forbindelsen med Leningrad er brutt.» Krigskorrespondenten Aleksandr Rosen kom dødstrett tilbake til Lenin grad. Han hadde vært hos 70. divisjon ved Medved i de begivenhetsrike julidagene da de gav von Mansteins 5 6. panserdivisjon en hard medfart ved Soltsi. Han ble såret under det voldsomme tyske motangrepet som smadret den rus siske divisjonen og sendte den på retrett m ot Leningrad. Han ble sendt til Novgorod samme dag som tyskerne inntok byen. Han vandret gjennom byens gamle K rem l — eldre enn Moskvas — gjennom tomme korridorer og forlatte saler, der sovjet-kommandoen hadde hatt sitt hovedkvarter. N å var den eva kuert. Møysommelig tok Rosen seg nordover, i små etapper, og lette etter restene av divisjonen. Han fant dem ikke. Valdai, Kusjenkino, Bologoje, Uglovka, Borovitsji, Khvoinaja — i alle disse gamle russiske landsbyene kom han litt for sent. I Khvoinaja var det en kommandant som — i strid med ordre — lot ham få plass på et sanitetstog til Leningrad. Stasjonene de passerte, lå i ruiner. Rosen så brennende stasjonsbygninger, avsporede tog og landsbyer som var jevnet med jorden. Toget kjørte forbi en liten stasjon — Mga. Rosen hadde aldri hørt navnet før. Snart befant han seg i Obukovo i utkanten av Leningrad. Enda en stans, og så godsstasjonen i Leningrad. I hovedkvarteret spurte han etter 70. divisjon. Den var fullstendig splittet: en avdeling kjempet ved Lisino-Korpus, en annen nær Tosno, en tredje i Usjaki. Han forsøkte å få rede på hva som var skjedd med sjefene. Fedjunin
SOMMERENS
S I ST E D A G E R
255
var død. Krasnov lå på sykehuset. Av hans regiment var det ikke én mann tilbake. Oberst Podlutski fra artilleriavdelingen var hardt såret og lå på syke huset. Han hadde ført sin avdeling ut av en omringning 2 0 0 kilometer bak de tyske linjene. Rosen følte seg merkelig nok oppløftet der han vandret i Leningrads boule varder. Han hadde en følelse av at han nå hadde klart seg igjennom det verste, at Leningrad ville holde stand og overleve. Han gikk til avisen På vakt fo r fedrelan det der han hadde arbeidet under vinterkrigen m ot Finland, og spurte redaksjonssjef Litvinov om han kunne være til hjelp. Litvinov tenkte seg om. « Jeg vil gjerne du skal dra til Ladoga og intervjue sjefen for Ladoga-flotiljen,» sa han. Rosen skjønte ikke dette. Hva hadde han i Ladoga å gjøre? Slaget ble jo utkjempet i Pusjkin og Kolpino. «Jo,» sa Litvinov, «det har seg slik at nå er jernbaneforbindelsen m ellom Leningrad og resten av landet brutt.» Tyskerne hadde tatt Mga, og sanitetstoget som Rosen reiste med, var det siste som slapp igjennom. Leningrads folkebibliotek hadde klart å evakuere 3 6 0 0 0 0 av sine mest verdifulle bøker (av en samling på 9 0 0 0 0 0 0 ). Voltaire-biblioteket, Pusjkinarkivene og inkunablene var sendt av sted i juli. N å var loftsetasjen fylt med sand, og de mest verdifulle av de gjenværende bøkene var flyttet ned i k jelle ren. D en store lesesalen var stengt, men en mindre sal med plass til 150 per soner ble holdt åpen. Kartoteket, trykksamlingen og en rekke andre uerstatte lige ting var plassert dels i bibliotekets underetasje og dels i de underjordiske hvelvene i Peter-Paul-festningen og Nevski-katakombene. Toogfemti pakkasser med verdigjenstander fra Katarinas og Aleksanders slott i Pusjkin var blitt fjernet før tyskerne kom. Gjenstander fra D et russiske museum ble evakuert først til G orki og deretter med elvebåt til Perm — til museumsdirektør P. K . Baltuns store bestyrtelse. I løpet av annen halvdel av ju li var flesteparten av dyrene i Den zoolo giske have blitt evakuert. D et samme gjaldt Lenfilm, Vitenskapsakademiets institutter og en rekke andre institutter, ialt toognitti. Teater- og operaensemblene hadde også forlatt Leningrad. Filharmonien og Pusjkin dramatiske teater drog til Novosibirsk, konservatoriet til Tasjkent, Mariinski-operaen og balletten til Perm, Mali-operaen til Orenburg. Eremitasjen hadde sendt sine største skatter av sted med to enorme godstog den 1. og 20. juli, og en tredje og siste transport ble nå forberedt. D en 30. august hadde direktør Orbeli 3 5 0 pakkasser klare. Da fikk han ordre om å stanse arbeidet. Tyskerne hadde inntatt M ga og dermed brutt den siste jernbanelinjen som forbandt Leningrad med resten av landet. D et var mulig at den snart ville bli gjenerobret. I mellomtiden skulle ikke Orbeli foreta seg noe mer. Kassene ble stående en tid i Eremitasjens vestibyle. Utenfor hadde lindetrærne nå begynt å gulne, men ennå hadde de ikke felt løvet. Dagene var solrike og varme, og nettene var klare og månelyse.
«
26
Vil byen bli oppgitt?
A
DMIRAL KuSNETSOV kom til Leningrad like før tyskerne tok Mga. I sine
memoarer forteller han ikke hvilken dato han forlot Moskva, men det må ha vært 27. august, og han kom til Leningrad den 28. Kusnetsov forteller at han egentlig hadde planlagt å dra til Leningrad noe tidligere, men at «jeg ble innkalt til Stalin i en eller annen sak mot slutten av august» og at han deretter ble sendt til Leningrad sammen med «ansvarlige representanter for stavkaen» som var medlemmer av en spesiell kommisjon som representerte partiets sentralkomité og statens forsvarskomité. Ikke noe sted i sine ordrike memoarer navngir han disse «ansvarlige representanter.» Den eneste han nevner ved navn er marskalk Voronov, som reiste nesten en uke tidligere. Og dette er ingen tilfeldighet. D e «ansvarlige representantene» for stav k a e n var nemlig ingen ringere enn Vjatsjeslav M. Molotov og Georgi M. Malenkov, som begge var medlemmer av forsvarskomitéen. Misjonens øvrige medlemmer var A. N . Kosygin (som senere ble Sov jetunionens statsminister), viseformann i statens evakueringskomité, flyvåpe nets sjef, marskalk P. F. Sjigarev, Voronov og Kusnetsov. Teknisk sett var også Vorosjilov og Sjdanov medlemmer av kom misjonen.1 Kommisjonens oppdrag var å «vurdere den kompliserte situasjon» og å bi stå militærkommandoen, byens og partiets regionale organisasjoner. Den had de en meget vidtgående myndighet til å handle etter eget skjønn. Man kan faktisk si at kommisjonen holdt Leningrads skjebne i sine hender — særlig spørsmålet om hvorvidt byen skulle holdes eller ikke. Kusnetsov fløy ikke direkte til Leningrad; sammen med det øvrige selskap fløy han til Tsjerepovets, hvor et ekstratog var satt opp. Reiseruten er i seg selv et tydelig tegn på den fortvilelse Moskva nå følte over situasjonen i Leningrad. Tsjerepovets ligger nemlig ca. 3 0 0 kilometer rett øst for Lenin grad, på jernbanestrekningen Leningrad—Vologda, og altså langt unna den direkte ruten Moskva—Leningrad. D et celebre selskapet gikk ombord i toget i Tsjerepovets og reiste vestover, via Tikhvin og Volkhov til de nådde den lille stasjonen Mga. D er viste signallysene rødt, av grunner som Kusnetsov til å begynne med ikke skjønte. Et tysk flyangrep var nettopp avsluttet, og flyene fjernet seg mens luftvern-
jl jl
1 Kusnetsovs memoarer er et politisk dokument, og admiralen er en mester i halvsannheter. Ofte tåkelegger han bildet med vitende og vilje. I en 1968-versjon nevner han Molo tov og Kosygin, men ikke Malenkov. Kosygin hadde vært i Leningrad siden midten av juli.
VIL B Y E N
BLI O P P G I T T ?
257
kanonene drønnet. D e kunne se branner som flam met opp i nærheten av jernbanesporet. D et viste seg at jernbanelegemet var ødelagt av tyske bomber. Kusnetsov og hans reisefeller fant omsider en forstadstrikk, og med den kjørte de et stykke vestover til de støtte på et pansertog som Vorosjilov hadde vært om tenksom nok til å sende til Mga. D et er neppe sannsynlig at Malenkov og Molotov var særlig optimistisk innstilt da de ankom til Leningrad. Som Kusnetsov bemerker: «I en militær situasjon møter man undertiden uventede situasjoner. Men den situasjon stavka-representantene befant seg i, vitner om den utilstrekkelige informasjon og kontroll over situasjonene selv i tilfelle der det var livsviktig.» Hva Malenkov og Molotov ennå ikke var klar over, var at det bombe angrepet de hadde vært vitne til, var opptakten til nye og voldsomme angrep som den 30. august brøt Leningrads siste jernbaneforbindelse med det øvrige Russland — den nordlige linjen. Kommisjonens medlemmer tilbragte omkring ti dager i Leningrad. O ffisi elle sovjetiske beretninger gjør det ikke klart hvilke beslutninger de fattet. D et finnes ingen offentliggjorte referater av samtalene mellom Malenkov, M o lotov og Sjdanov. Av de mange beretninger man har fra de forskjellige frontavsnittene, fremgår det ikke at Malenkov eller M olotov besøkte dem. Kusnetsov gir inntrykk av at han helt og holdent beskjeftiget seg med mari nens affærer og ikke var med på de øvrige drøftelsene. Marskalk Sjigarev skal angivelig ha bistått de lokale myndighetene med å utbedre mangler i luftforsvaret, mens Voronov konsentrerte seg om forsva ret mot stridsvogner. Admiral Kusnetsovs hovedoppgave var å forberede Østersjøflåtens artilleristøtte til landstyrkene på Leningrad-fronten. Igjen ble det utarbeidet detaljerte instrukser. Forsvarslinjen skulle gå fra Finskebukten og Predportovaja-stasjonen langs Oktober-jernbanen gjennom landsbyen Ribatskoje til Utkin-fabrikken, Kudrovo statsbruk og Rsjevka og videre langs linjen Udelnoje-Kolom jagi-Staraja Derevnja. Hvis tyskerne trengte inn i by en, ville de bli møtt av 2 6 geværdivisjoner og 6 stridsvognbataljoner væp net med 1 205 kanoner, eller ca. 20 pr. kilometer frontlinje. Problemet med å evakuere befolkningen, fabrikker og vitenskapelige in stitusjoner og å bedre forsyningssituasjonen ble viet stor oppmerksomhet; men på dette tidspunkt var jo samtlige jernbaneforbindelser brutt. En gang i denne perioden ble admiral Pantelejev av Vorosjilov innkalt til Smolni. Et stort møte var i gang. Rom m et var fullt av folk; de fleste av dem var militære, men det var også en hel del sivile. Noen var kvinner. Voro sjilov satt ved et langt bord som var dekt av en mørk duk. H an virket trett, nedtrykt og motfallen. Han snakket med lav og mild stemme og var ikke seg selv lik. Vinduene var avblendet, og det var dårlig lys i rommet. Pantelejev kjente ikke igjen andre enn Vorosjilov, til tross for at mange høye tjenestemenn var til stede. Han navngir dem ikke. V ar medlemmene av statens forsvarskomité der? Sakene som ble drøftet, var en eneste lang oppregning av ulykker — 17. De 900 dagene
258
SOMMERKRIGEN
mennesker som hadde nektet å bli evakuert, mennesker (særlig barn) som var blitt evakuert rett inn i tyskernes fremrykningsvei, evakueringstog som hadde stått i dagevis på sidespor og vært utsatt for tyske flyangrep, barn som var blitt sendt tusenvis av kilometer østover uten at foreldrene ante hvor det var blitt av dem. O g stadig var det noen som sa: «Men hvem skulle ha trodd at fienden kunne komme så nær Leningrad?» Vorosjilov forlangte å få vite hvorfor regjeringens ordre om å evakuere befolkningen ikke var blitt fulgt. M øtet varte ikke lenge. Pantelejev følte seg forferdelig nedtrykt da han forlot Smolni. N este dag ble det gitt ordre om å evakuere en m illion sivile via Sjlisselburg. Sjlisselburg falt tre dager senere. Molotovs og Malenkovs besøk i Leningrad har i de senere år vært forbi gått i taushet av sovjetiske historieskrivere. M en i Bols jaja Sovetskaja Entsyklopedia, utgitt i 1952, skrev Malenkov i sin biografi at han «i august 1941 befant seg på Leningrad-fronten». Frem til 1953 er besøket blitt nevnt også i andre offisielle verker. Dengang het det seg faktisk at «under deres (M o lotovs og Malenkovs) faste ledelse ble det utarbeidet planer og iverksatt tiltak for å organisere fiendens nederlag». Eller som en annen historiker sier det: «I september, da striden om Leningrad raste som verst, sendte sentralkomitéen V. M . M olotov og G. M. Malenkov til den beleirede byen for å organisere dens forsvar.» Deres oppdrag kan ha vært å bistå Leningrads hardt trengte forsvarere. M en det kan også — som Kusnetsov ymter om — ha vært å ta standpunkt til om byen burde forsvares eller oppgis. Voronov, en høy, ettertenksom mann med et rolig vesen, kom til Lenin grad allerede 22. august. Han ble nokså forbløffet over det han så. «T il m in overraskelse,» fortalte han, «gikk livet i byen sin fredelige gang. M an kunne bli fristet til å tro at det var i utkanten av Berlin slaget raste, og ikke like utenfor Leningrad.» Han ble bestyrtet da det gikk opp for ham at det praktisk talt ikke var gjort noe for å evakuere sivilbefolkningen. Han mente dette måtte skyldes en grov undervurdering av den trusel som hang over byen. D et hadde han rett i. Ifølge Voronov forlangte statens forsvarskommisjon at alle kvinner, barn og gam le øyeblikkelig skulle evakueres fra Leningrad, likeså alle vitenska pelige institusjoner og fabrikker som ikke var direkte tiltrengt i krigsinnsat sen. Kom m isjonen gav også ordre om at livet i byen skulle organiseres etter militære retningslinjer. Men, som Voronov ganske riktig bemerker, det var nå altfor sent å bøte på de skjebnesvangre resultatene av en falsk optimisme som hadde hersket i uker og måneder. D en 26. august hadde Sjdanov og Vorosjilov — sannsynligvis også Voro nov — en telefonsamtale med Stalin i Moskva. D e forklarte den fortvilte si tuasjonen som var oppstått i og med at tyskerne hadde inntatt Ljuban-stasjonen åtti kilometer sydøst for byen, og dermed brutt Oktober-jernbanen som
VIL B Y E N
BLI O P P G I T T ?
259
var Leningrads viktigste forbindelseslinje. D e sa at de måtte ha større styrker om byen skulle holdes. Stalin svarte positivt på denne fortvilte appellen. Han gikk med på at Leningrad-styrkene skulle få alle de stridsvogner som i de neste fire dagene ble produsert ved stridsvognfabrikkene (hovedsakelig de 60 tonns KV-vognene som ble laget i Kirov- og Isjorsk-fabrikkene). D ette var to av de største stridsvognfabrikkene i landet, og til tross for at situasjonen i Leningrad var så truende, hadde praktisk talt hele deres produksjon til denne tid gått til D en røde armés sentrale strategiske reserver i Moskva-området.1 D ette be tydde at Leningrad-fronten ville få et tilskudd på m ellom femogtyve og tredve stridsvogner. Mange av dem rullet stålblanke og uten maling rett fra fabrikken til slaget. Stalin lovet dessuten å sende Leningrad fire flyregimenter og ti infanteri bataljoner. Dermed ville antallet reservestyrker som var sendt til Leningradfronten siden krigsutbruddet, komme opp i sytti bataljoner. Samtidig gav han Leningrad-kommandoen ordre om å «sette i stand» 4 8 . armé (som etter den medfart den hadde fått av tyskerne, nå praktisk talt bare eksisterte på papi ret) og å minelegge hovedveien Moskva—Leningrad og andre adkomstveier til byen. Sannheten var naturligvis at tyskerne forlengst hadde brutt hovedvei en Moskva—Leningrad. Hver av de ti bataljonene som Stalin gikk med på å sende til Leningrad, bestod av ett tusen mann eller mer. M en ikke alle hadde kamperfaring, og det var heller ikke alle som hadde våpen. «Vær ikke for rask med å sette dem inn i kampene,» advarte Sjdanov militærrådsrepresentanten i 48. armé, G. K . Bumagin. «D e nye rekruttene trenger litt forberedelse før de kan slåss.» Han talte for døve ører. Tyskernes 39. korps av 3. pansergruppe rykket frem fra Ljuban m ot Tosno og M ga like syd for Leningrad. Sjefen for den ulykksalige 4 8 . armé kastet alle de styrker han kunne skrape sammen, inn i kampene i et desperat forsøk på å stanse den tyske fremrykningen. D et hjalp ikke. Tyskerne var ikke til å stanse. Stalin hadde formulert Leningrad-kommandoens hovedoppgave slik: å for svare byen m ot angrep fra vest, sydvest og sydøst, å hindre tyskerne i å av skjære de tre viktigste jernbanelinjene (Oktober-, Petsjora- og nordbanen), å holde Koporski-platået for å sikre Leningrads forsvar m ot sjøen, å stanse den finske offensiven ved elven Vuoksi og hindre finnene i å avskjære Kirovjernbanen. D et var en oppgave som langt oversteg Leningrad-forsvarernes krefter — selv med de forsterkninger de kunne gjøre seg håp om å få. D et var i dette skjebnesvangre øyeblikket Molotov og Malenkov dukket opp på valplassen.1 1 Statens forsvarskomité hadde den 4. august godkjent en plan fra Leningrad-kom mandoen om at Kirov-fabrikken skulle produsere så mange stridsvogner som mulig på toppen av kvoten, og at disse ekstra vognene skulle disponeres på Leningrad-fronten. I au gust hadde fabrikken en kvote på 180 stridsvogner, og produserte 2 0 7 . De 27 ekstra vognene ble satt inn i Leningrads forsvar. (N . S., s. 126.)
260
SOMMERKRIGEN
Den ærgjerrige M alenkov var Sjdanovs sterkeste rival som en mulig etter følger etter Stalin. Molotovs rolle var dunklere, men det er mer trolig at han støttet Malenkov enn Sjdanov. Utsendingene fra Moskva var to av de tre medlemmene av juntaen som hadde tatt makten da Stalin brøt sammen i juni, og som hadde sendt Sjdanov tilbake til Leningrad for å lede forsvaret av byen, og dermed gjort det umulig for ham å utfolde sine ambisjoner på maktens tinde i Moskva. Sjdanov hadde nå vært i Leningrad i to måneder, og det han hadde utrettet, var ikke mye å rope hurra for. N å var tiden inne til å ta den alvorligste beslutningen: kunne byen holdes; fantes det noen mulig het til å stanse den tyske offensiven? G jennom de overlevendes beretninger fornemmer vi bare et svakt ekko av de iskalde oppgjørene m ellom de tre lederskikkelsene. Enhver omtale av M a lenkov og Molotov i denne forbindelse er blitt undertrykt etter deres mis lykkede forsøk på å fravriste N ikita Krusjtsjov makten i 1957. Sjdanov et terlot seg ingen beretning ved sin tragiske død i 1948, og flesteparten av hans nærmeste medarbeidere ble henrettet i de følgende år.1 D et kan imidlertid ikke være noen tvil om at det var på dette tidspunkt spørsmålet oppstod om man skulle oppgi Leningrad eller forsvare den. Hvis det hersket uenighet om dette, må det ha vært Sjdanov som gikk inn for å forsvare byen, og Malenkov og Molotov som mente at den burde oppgis. N å kom den vanlige ommøbleringen i kommandoinstansene — et sikkert tegn på kriser innen den militære og politiske ledelse. Den 23. august var Karelen blitt skilt ut fra Leningrad-kommandoen. Den 29. august utnevnte statens forsvarskomité Vorosjilov som sjef for Leningrad-fronten, med gene ral Popov som stabssjef og Sjdanov og partisekretær Kusnetsov som militærrådsmedlemmer. I og for seg var dette ingen ufornuftig beslutning, men den innebar at Vorosjilovs og Sjdanovs posisjon ble redusert. Tidligere hadde de ført kommandoen over samtlige arméer og frontavsnitt i Leningrad-området. N å hadde de bare én front tilbake — hovedsakelig selve byen Leningrad. Neste dag ble Leningrads forsvarsråd oppløst og alle dets funksjoner over ført til frontkommandoen med Vorosjilov og Sjdanov i spissen.1 1 Det er en bemerkelsesverdig mangel på direkte kildemateriale om Sjdanov og av Sjdanov. I offisielle historiske verker om Leningrad-beleiringen er han lite omtalt. For eksempel inneholder den offisielle samlingen av Leningrad-dokumenter (9 0 0 Geroitsjeskii D nei - heretter benevnt som 9 0 0 ) bare ett eneste Sjdanov-dokument fra den store mengde av hans personlige saker som befinner seg i de sentrale partiarkiver i Instituttet for m arx ismen-leninismen i Moskva, nemlig en rapport til statens forsvarskomité i oktober 1943 om evakueringen av industrien fra Leningrad. I den offisielle historien om Leningrads be leiring (Leningrad v V O V ) er hverken dette eller andre Sjdanov-dokumenter nevnt. De eneste tilgjengelige referater av Sjdanovs mange taler i denne perioden finnes i forskjellige memoarverker, særlig i D. V. Pavlovs klassiske Leningrad v Blokade. Nøyaktig samme for hold gjør seg gjeldende for Sjdanovs fremste medarbeidere. Dette virker meget påfallende, på bakgrunn av russernes mani med å arkivere stenografiske referater av alskens møter og konferanser. Dessuten er det aldri offentliggjort noen samling av Sjdanovs taler eller papirer, i motsetning til den praksis man har fulgt når det gjelder en rekke mindre promi nente skikkelser i denne perioden. Det ligger nær å tro at Sjdanov-arkivene enten er blitt ødelagt av hans fiender (formodentlig Malenkov og Beria) eller - mer sannsynlig - at de fremdeles blir strengt hemmeligholdt som en utvekst av «Leningrad-affæren».
VIL B Y E N
BLI O P P G I T T ?
261
D en 1. september fikk Sjdanov og Vorosjilov en formell reprimande av Stalin. I et budskap fra stavka’en til Leningrad-kommandoen slo han fast at forsvaret av byen hadde vært preget av organisatoriske feilgrep og mangel på fasthet. Han krevde at det måtte treffes mer aktive tiltak for å forsvare byen.1 D et er sannsynlig at denne reprimanden var det første resultat av Molotovs og Malenkovs intervensjon. En del av bakgrunnen kan også ha vært at Leningrad-kommandoen nølte med å informere Moskva om at tyskerne hadde erobret Mga. Antagelig håpet man å kunne gjenerobre stasjonen — men dette håpet brast som så mange andre. D en sterkt medtatte 48. armé fikk ordre om å gjenerobre M ga for enhver pris, og ble i den anledning forsterket med 1. N K V D -divisjon som var truk ket tilbake fra den karelske fronten. D et hjalp ikke. Tyskerne hadde satt seg fast i Mga, og det var komplett umulig å drive dem ut. Sjdanov og Vorosjilov begynte nå å få et temmelig svart rulleblad. Først var de blitt stemplet som «mestere i tilbaketrekningens kunst». Så hadde de opprettet en intern forsvarskomité og forberedt en borgermilits som Stalin betraktet med den største skepsis og mistenksomhet. O g nå var de grepet på fersk gjerning i et tåpelig forsøk på å fortie et fryktelig nederlag. Dersom tyskerne klarte å innta Leningrad, ville det ikke bli særlig vanske lig for Molotov og Malenkov å velte hele skylden på Sjdanov og Vorosjilov. D et ville faktisk ikke være så rent galt — sett fra Malenkovs og Molotovs synspunkt — om Leningrad falt. I så fail ville de definitivt være kvitt en farlig rival til makten i Krem l. Ikke så å forstå at Sjdanov var helt uten for bundsfeller i Moskva. Den 2. september offentliggjorde Isvestia en meget velskrevet artikkel av en «N . Petrov» som uttrykte sin faste overbevisning om at Leningrad-boerne ville føre sin ærerike kamp til seier og drive tys kerne bort fra byen. Artikkelforfatteren var ingen ringere enn den ærverdige M ikhail I. K alinin, Sovjetunionens president, som selv var fra Leningrad. Men K alinin hadde ikke på noen måte samme innflytelse som Sjdanovs mot standere, og heller ikke samme dyktighet i intrigeringens kunst. Krigen ved fronten m ot tyskerne kunne være farlig nok, men krigen bak kulissene i K rem l var mye farligere. Kusnetsov vendte ikke tilbake til Moskva sammen med de andre med lemmene av statens forsvarskomité. Han var opptatt med marinesaker, og først den 12. september fløy han tilbake til hovedstaden, under et forryken de tordenvær som kastet flyet som en ball over Ladogasjøens høye bølger. N este dag ble han innkalt til K rem l ved middagstid, hvilket var svært usedvanlig. Som regel var det om kvelden han ble bedt om å møte opp. Om 1 1 I slutten av august gav statens forsvarskomité en rekke ordrer som ifølge Atsjkasov «fikk usedvanlig stor betydning for den fremtidige utvikling av slaget om Leningrad». Ordrene gikk ut på opprettelse av nye avdelinger, reorganisering av troppene, opprettelse av nye forsvarslinjer, forberedelser til evakuering av en del av byens institusjoner og en ytterligere omlegning av byens industri til krigsproduksjon. (Krasnosjnamennii Baltiiski Flot v V O V , s. 99.)
262
SOMMERKRIGEN
dagen arbeidet Stalin i sitt kontor i Krem l, men om natten, da faren for flyangrep var større, holdt han ofte til i en suite i nærheten av Kremis beskyttelsesrom. Kusnetsov gjettet på at det måtte være en viktig sak det dreide seg om siden han ble innkalt på denne tid av døgnet. D et hadde han rett i. Stalin gikk rett på sak og fortalte Kusnetsov at general Georgi Sjukov var utnevnt til sjef for Leningrad-fronten. Beslutningen om dette var tatt kvelden i forveien, og Sjukov befant seg allerede i Leningrad eller var un derveis dit.1 D et Stalin ikke sa — og det Kusnetsov ikke har fortalt — var at Vorosjilov var fjernet etter en ny kontrovers mellom Moskva og Leningrad. Igjen var Leningrad-lederne blitt grepet i en fortielse overfor Moskva. Den 8. september hadde tyskerne inntatt festningen Sjlisselburg ved Neva, og dermed var jernringen rundt Leningrad sluttet. M en Leningrad-kommandoen unnlot å sende melding til Moskva om dette. Først dagen etter fikk Mosk va kjennskap til det gjennom en helt annen kilde — tyskernes krigskom muniké. Stalin forlangte å få en forklaring. Forklaringen var neppe særlig tilfredsstillende. D en 11. september opp lyste Sjdanov og Vorosjilov at de i to måneder hadde forsøkt å stable på bena en sjokkgruppe som kunne fravriste tyskerne initiativet; men alle de reserve styrker som ble stilt til rådighet ble øyeblikkelig sendt til fronten for å demme opp for den tyske offensiven, og dermed ble Leningrad-kommandoen nødt til å leve fra hånd til munn og fikk ingen sjanse til å organisere en kraftig mot offensiv som kunne kaste tyskerne tilbake fra M ga og Sjlisselburg. Dette bestyrket bare Stalins overbevisning om at det var Vorosjilovs «pas sivitet» som lå til grunn for katastrofene ved Leningrad. Han gav ordre om at Vorosjilov skulle fjernes og at Sjukov skulle overta etter ham.2 D et later ikke til at Stalin fortalte Kusnetsov dette. O g Kusnetsov på sin side fortalte heller ikke Stalin om en merkelig episode som inntraff mens han den 30. august satt i admiral I. S. Isakovs kontor i Sm olni og ventet på at ad miralen skulle komme tilbake fra et møte i militærrådet. Telefonen ringte — ikke den militære telefonen, men den som var tilknyttet det sivile by nettet. Kusnetsov svarte. D et var en ung pike som sa med fortvilelse i stem men: «Tyskerne har nådd frem til Neva i området ved Ivanovskoje.» D ette kom fullstendig uventet. Kusnetsov rapporterte det til general Popov, Leningrads kommandant, som mente at det hele måtte være et utslag av altfor livlig fantasi eller panikk. Men det var det ikke, dessverre. Tyskerne hadde brutt igjennom til Neva, og der ble de til 1943. Ikke noe av dette ble nevnt under samtalen m ellom Stalin og Kusnetsov. 1 Stavka’ens beslutning ble fattet den 11. september, og Sjukov overtok kommandoen den 13. (A. V. Karasev, lstorija SSSR nr. 2, 1957, s. 5.) 2 Unnlatelse av å rapportere tapet av en by i håp om raskt å gjenerobre den, ble av Stalin ansett som en meget alvorlig forbrytelse. Han skiftet ut og straffet alle militære sjefer som ble grepet i slike forsøk på fortielse. (Sjtemenko, op. cit. s. 116.) En kilde hevder at parti sekretær Kusnetsov på et møte i Smolni om morgenen den 9. september fortalte at Leningrad var omringet. (A. Kostin, Svesda nr. 6 , juni 1968.)
VIL B Y E N
BLI O P P G I T T ?
263
Stalin marsjerte nervøst frem og tilbake på gulvet og satte seg til slutt i en svart, lærtrukket sofa. Han bombarderte Kusnetsov med spørsmål: hvor mange marinefartøyer var fremdeles i Østersjøen, hvor befant de seg, og spilte de noen rolle i slaget om Leningrad? Han nevnte byen ved dens gamle navn «Piter» istedenfor Leningrad. Kusnetsov forsøkte å få samtalen inn på mer generelle maritime spørsmål. M en det ville ikke Stalin vite noe av. Han hadde et kart på veggen, et ganske lite kart hvor tyskernes linjer rundt byen var tegnet inn, og nå kom han en delig til det spørsmålet som var årsaken til at han hadde innkalt Kusnetsov. Leningrads situasjon var meget alvorlig, sa han. «D et er mulig at vi kan bli nødt til å oppgi den.» Igjen spurte han Kusnetsov ut om Østersjøflåtens en heter, og sa: «Ikke ett eneste fartøy må falle i fiendens hender. Ikke ett.» Han gjorde det også klart at hvis så galt skulle skje, ville de skyldige bli «dømt meget strengt». I Stalins vokabular betydde dette bare én ting: eksekusjonspelotongen. « Je g var klar over at dette ikke var det rette tidspunkt til å diskutere saken,» sa Kusnetsov senere. Han avventet ordre. Ordren var meget enkel: å utarbeide og deretter sende samtlige skipssje fer en instruks om å forberede senkning av fartøyene. T il hans egen store overraskelse — og sikkert til Stalins — brast det ut av Kusnetsov: «En slik ordre kan jeg ikke undertegne!» Stalin ville vite hvorfor. Kusnetsov kom plutselig i tanker om at flåten operativt var underlagt Leningrad-fronten. En slik ordre, sa han, måtte under tegnes av Stalin selv i egenskap av sjef for stavka’en. Kusnetsov var ikke riktig sikker på hvorfor Stalin absolutt ville at marine ministeren skulle undertegne ordren, men han hadde en fornemmelse av at Stalin nødig ville stå som opphavsmann til upopulære og eventuelt klander verdige beslutninger. Stalin sa da at Kusnetsov skulle oppsøke stabssjefen, marskalk Sjaposjnikov, og sette opp telegrammene med to underskrifter: Sjaposjnikovs og Kusnetsovs. M en Sjaposjnikov var heller ikke lysten på å legge navn til en slik ordre. «D ette er en sak som utelukkende angår flåten,» sa han til Kusnetsov. « Jeg vil ikke undertegne den.» Kusnetsov opplyste at det var Stalin som ville ha det slik. Sjaposjnikov pro testerte fremdeles. D et endte med at de i fellesskap konsiperte et telegram som de oversendte til Stalin for at han skulle undertegne det. Stalin gikk nå med på å gjøre det. M en det varte en tid før ordren ble sendt ut. Et år senere fikk Kusnetsov god grunn til å lykkønske seg selv med sin forsiktighet. Politisjefen Beria sendte Stalin en rapport der han anklaget Øs tersjøf låtens sjef, admiral Tributs, for å ha handlet i panikk da han «altfor tidlig» gav skipssjefene instruks om å forberede senkning. Kusnetsov fikk en kopi av rapporten. « Jeg var ikke sen om å gjøre oppmerksom på den faktiske situasjon, og klarte dermed å renvaske marinens ledere,» sier han. Stalins merkverdige m otvilje mot å signere ordren, beskyldningene fra po-
264
SOMMERKRIGEN
litiet og Stalins åpenbare tro på at Leningrads fali var nær forestående, er alt sammen ting som viser hvilken desperat stemning som rådet i K rem l.1 D et var i høy grad «gått politikk i saken,» som det heter. Stalin var åpenbart under press — et press som tok sikte på å få ham til å oppgi Leningrad. Antagelig var det Malenkov og Molotov som stod bak, og i så fall argumenter te de ganske sikkert med Vorosjilovs og Sjdanovs lite overbevisende innsats hittil, med de enorme omkostninger som et fortsatt forsvar av byen ville med føre, og med at det nå var nødvendig å konsentrere alle ressurser om for svaret av Moskva, som nå gikk sin mest kritiske tid i møte. Sjdanov kjempet både for sitt fysiske liv, sitt politiske liv og for livet til den byen som hans skjebne var blitt knyttet til. Stalin må også ha følt at han kjem pet for sitt politiske liv. Den 4. septem ber sendte han et budskap til statsminister W inston Churchill der han uttrykte seg i de dystreste ordelag: «Vi har tapt over halvparten av Ukraina, og fien den står ved Leningrads porter.» H an bad om at britene øyeblikkelig måtte opprette en annen front for å trekke 3 0 —4 0 tyske divisjoner bort fra Sovjetunionen, og at de innen 1. ok tober måtte yte Sovjetunionen en våpenhjelp på 3 0 .0 0 0 tonn aluminium, 4 0 0 fly og 5 0 0 stridsvogner. Alternativet var at «Sovjetunionen enten vil lide nederlag eller bli svek ket i en slik grad at den i lang tid fremover vil være ute av stand til å gi sine allierte noen operativ assistanse.» Både telegrammets innhold og måten ambassadør Maiski overrakte det på, gav Churchill en mistanke om at Sovjetunionen var interessert i å slutte sepa rat fred med Tyskland, hvis mulig.12 Elleve dager senere bad Stalin om at britene måtte landsette mellom fem ogtyve og tredve divisjoner i Arkhangelsk eller via Iran. Churchill erklærte at dersom Sovjetunionen så seg nødt til å oppgi Leningrad og senke Østersjøflåten, ville britene yte delvis kompensasjon for ødeleggelsen av krigsskipe ne. H vortil Stalin svarte at hvis så galt skulle skje, ville regningen bli pre sentert for tyskerne etter krigen. V ar Stalin virkelig rede til å oppgi Leningrad? «Uten tvil,» var Kusnetsovs svar. Ikke så å forstå at Stalin ønsket å oppgi byen, men han mente at det ville være umulig å holde den. I motsatt fall, sier Kusnetsov, ville Stalin aldri ha gått så langt at han gav skipssjefene ordre om å forberede senkning av fartøyene. D e aksjoner september-krisen førte til — reprimanden til Sjdanov og Vorosjilov, utskiftningen av Vorosjilov og Sjukovs overtagelse av kommandoen, Stalins ordre om å forberede seg på byens fail — tyder på et politisk kom promiss. Skylden for byens desperate situasjon ble lagt på Sjdanov og Voro sjilov, men sistnevnte måtte ta brorparten. Han ble avskjediget og tillagt det 1 Kusnetsov hevder også at utarbeidelsen av en plan for å senke Østersjøflåten begynte i slutten av august. * Maiski har bestemt hevdet at dette ikke var tilfelle, men at britenes frykt for en separat tysk-sovjetisk fred førte til at russerne fikk en større våpenhjelp enn de ellers ville ha fått.
VIL B Y E N BLI O P P G I T T ?
265
militære ansvar for situasjonen. Sjdanov fikk en siste sjanse: med marskalk Sjukovs hjelp kunne han redde b y en . . . kanskje. M en vilkårene var harde. Byen matte reddes fort, fordi en totalinnsats for å stanse tyskerne foran Moskva allerede var i gang. D et er m eget mulig at det nettopp var ønsket om å engasjere så store tyske styrker som mulig på andre frontavsnitt enn Moskva, som var årsaken til at Sjdanov og Sjukov i det hele tatt fikk lov til å fortsette sine bestrebelser. Falt Leningrad, ville en stor del av de tyske troppene i det området bli disponible for angrepet på Moskva. Men det var også ganske klart at medmindre Sjukov og Sjdanov meget snart var i stand til å vende situasjonen til det bedre, var Stalin forberedt på å ofre Leningrad. Hvis Leningrad falt, ville skylden falle på partilederen Sjdanov, og ikke på den militære teknikeren Sjukov som var blitt satt inn i ellevte time. D et kan godt tenkes at K rem l regnet med at Sjdanov ville gå under i en desperat kamp på liv og død — gate for gate og kvartal for kvartal — i en slags rus sisk «Gotterdåmmerung». Men åstedet for siste akt i Sjdanovs karriere skul le bli Smolni, bolsjevik-revolusjonens vugge. D e militære lederne som stod for Leningrads forsvar, både i arméen og marinen, hadde lenge vært under et umenneskelig press. D et skulle ikke ak kurat tjene til å lette deres byrder at de nå ble pålagt øyeblikkelig å forberede sprengning av sine depoter, fartøyer og andre anlegg. D et var en grusom byr de og et grusomt slag mot kampmoralen. D en bitterhet de følte har gitt seg mange utslag opp gjennom årene. Hos mange av dem skapte det et varig og urokkelig hat m ot Moskva og Stalin. D e ble overbevist om at Stalin var be redt til å ofre dem. Fra denne tiden begynte også Leningrad-boernes innstilling til Sjdanov å endre seg, selv om det naturligvis bare var et fåtall som hadde detaljert kjenn skap til det som skjedde på høyeste nivå. H ittil hadde han vært en dynamisk og dyster politiker som var fullstendig oppslukt av sine egne planer og am bisjoner. Fra nå av kom han til å stå som symbolet på Leningrads kamp for å overleve. Folk som besøkte byen to år senere ble forbløffet over å kon statere at det nesten ikke fantes bilder av Stalin unntatt i noen offentlige kontorer, mens portrettet av Sjdanov derimot var å se overalt. Han var blitt «en av dem».
r
L
TREDJE DEL
Leningrad under blokaden
F or hvert skritt du tar hiir hena tyngre. M en stans ik k e fo r å hvile! K an skje sitter døden også ved veikanten og hviler et øy eb likk . . .
L.
27
Ringen er sluttet
å utkjempe et slag ved Mga. Den lille jernbane stasjonen figurerte ikke på noen operas jonskart, hverken tyske eller russiske. Kampene ved M ga var preget av slump og tilfeldigheter og foregikk i for holdsvis liten skala; det var konsekvensene av dem som ble så vidtrek kende. n g en
I
hadde
plan lag t
I og med at tyskerne fikk fotfeste i byen, avskar de alle jernbaneforbindel ser m ellom Leningrad og det øvrige Russland, og samtidig brøt de alle hoved veiene. D et første faresignalet kom da russernes 4 8 . armé, som forsvarte jernbane linjen Leningrad—Moskva i området ved U sjaki og Tosno ca. 6 0 kilometer sydøst for Leningrad, begynte å bryte sammen under tyskernes intense stridsvognangrep. Istedenfor å retirere nordover mot Leningrad, trakk de skamferte russiske regimentene seg østover. Dermed åpnet de en luke i forsvaret som tyskerne ikke var sene om å nyttiggjøre seg. Leningrad-kommandoen, som nå stod med ryggen m ot veggen og forsøkte å demme opp for den tyske flodbølgen på et dusin kritiske punkter, var til å begynne med ikke klar over hva som var skjedd. Oberst Bitsjevski, sjefen for Leningrads ingeniørtropper, som så å si døgnet rundt var i full sving med å sprenge broer, bygge forsvarsstillinger og legge nye minefelter, hadde for eksempel ingen anelse om den nye faren. For hans vedkommende begynte 28. august omtrent på samme måte som alle de andre dagene i slutten av måneden — en periode som han senere skulle komme til å huske som en eneste sammenhengende kjede av katastrofer. Bitsjevski var riktignok svært bekymret denne morgenen, men av en helt annen årsak. Stabssjefen, den sardoniske general D. N . N ikisjev som aldri hadde lagt skjul på sin skepsis når det gjaldt Moskvas evne og vilje til å skaf fe Leningrad de nødvendige ressurser til forsvaret, var plutselig forsvunnet.1 D et samme var hans nestkommanderende, N . G. Tikhomirov. Hvorfor? B it sjevski kunne ikke finne noe bedre svar på dette enn på alle de andre forsvinningsnumrene som hadde skjedd i den militære ledelsen. Han gjettet på at N ikisjev kunne ha fornærmet Vorosjilov; men dette var bare en gjetning. Nikisjevs stilling ble overtatt av oberst N. V. Gorodetski fra 23. armé, en dyk tig og energisk offiser. Men det var ikke lett å plukke opp alle trådene i de 1 General Nikisjev var heldigere enn de fleste: han ble ikke skutt; og han kom senere til å delta i slaget om Stalingrad.
270
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
kompliserte slagene som nå raste for fullt. Gorodetski gjorde feilgrep, og noen av dem fikk Leningrad betale dyrt for. På denne solblanke augustmorgenen med en berusende ange av bokhvete og guliris fra hekkene i Leningrads forsteder, ble Bitsjevski kalt inn til den nye stabssjefen som fortalte ham at 4 8 . armé forsvarte hovedlinjen Leningrad— Moskva og var kommet i store vanskeligheter ved Tosno. Bitsjevski fikk ordre om å sende en avdeling ingeniørsoldater dit for å legge en serie minefelter og sprenge alle broer som det var fare for at tyskerne kunne komme til å ta. Tosno lå ca. 2 4 kilometer sydvest for Mga. Bitsjevski sendte en liten avdeling fra 2. reserve-pongtongbataljon. Han be stemte seg til å dra til Tosno sammen med kommissær N ikolai Mukha for å se på situasjonen selv. D e kjørte sydover på Moskva-veien, som på denne strekningen er nesten snorrett og går parallelt med jernbanesporet. D a de kom til Krasni Bor, en stor landsby drøye to m il fra Leningrad, hørte de skyting i skogen. D e forlot bilen og fortsatte til fots i retning av skytingen. D e befant seg nå mindre enn åtte kilometer syd for den befestede Kolpino-regionen, en serie bunkers langs elven Isjora. Forsvarsstillingene var nettopp blitt bemannet med Isjorsk-arbeidernes artilleri- og m itraljøsebataljon, en frivilligavdeling som ikke hadde no en øvelse i å skyte fra stasjonære stillinger. Bak denne vesle avdelingen fan tes det ingenting — ingenting annet enn den tomme, brede Moskva-veien som gikk rett inn i den sydøstlige delen av Leningrad. •Hva kommer til å skje hvis tyskerne bryter igjennom her? tenkte Bitsjev ski mens han snek seg fremover langs hovedveien sammen med kommissær Mukha. Plutselig oppdaget de en barrikade av tømmerstokker som var lagt tvers over veien. På den ene siden stod en panserbil, og der fant de to genera ler, A. I. Tsjerepanov og P. A. Zaitsev. D e ledet en styrke som bestod av et infanteriregiment og den lille avdelingen Bitsjevski hadde beordret til Tosno, og de var i kamp med fremskutte tyske oppklaringstropper. Bitsjevski skjønte nå at tyskerne måtte ha slått seg igjennom restene av 48. armé og passert Tosno. General Saitsev drog tilbake til Isjora for å forsøke å organisere forsvaret der, mens de andre offiserene ble på hovedveien for å holde tyskerne til bake så lenge det lot seg gjøre. Tyskernes ildgivning ble intens. Russerne trakk seg tilbake et par hundre meter etter at ingeniørsoldatene hadde lagt nye barrikader av tømmerstokker over veien og gravd ned noen stridsvognminer. M en nå begynte infanteristene å slippe opp for ammunisjon. Russerne ville uten tvil ha blitt overmannet om de ikke hadde fått støtte fra fem tunge stridsvogner som gav dem dekningsild. T o lette tyske stridsvogner dukket opp på hovedveien, men den ene kjørte på en mine og kom i brann, og den andre ble truffet av en granat fra det tyske artilleriet. Tyskerne hadde nå fått frem tunge bombekastere, og to Messerschmitt-jagere raste i lav høyde over veien og pepret alt og alle med m itraljø sene. Russerne hadde ikke noe valg. D e trakk seg tilbake til de befestede stillin gene ved Jam -Isjorsk, og Bitsjevskis soldater underminerte broen over den
RINGEN
ER SLUTTET
271
lille elven Isj ora. Da tyskerne nærmet seg, ble ladningene satt av, og dermed var fienden stanset for en stund. D e tyske troppene som rykket frem her, var fremskutte oppklaringsavdelinger fra 39. armékorps av 16. armé. Korpset be stod av 12. panserdivisjon og 121. og 96. infanteridivisjon, pluss 122. infante ridivisjon som ble holdt i reserve. D et begynte å skumre. Bitsjevski og Mukha måtte avlegge rapport til Smolni. Artilleriduellen m ellom tyskerne og Isjorsk-bataljonen var allerede begynt. Offiserene stanset et øyeblikk for å ønske en av arbeideravdelingene lykke til; avdelingen ble ledet av I. F. Tsjernenko som var ingeniør i den store Isjorsk-fabrikken. Denne ettermiddagen var Tsjernenko kommet tilbake til Kolpino fra Le ningrad. På stasjonen oppdaget han at han bare kunne få kjøpt billett til Pontonni — ikke lenger. Piken som solgte billetter fortalte at jernbanelinjen lå under ild og at et tog var blitt rammet. Han tok toget til Pontonni og gikk til Kolpino. En times tid senere ble han sendt frem til linjene. Ettermid dagen var varm, og han hadde lærjakke på seg, m en han bestemte seg til å beholde den. Han regnet med at det ville bli en kald natt i skyttergravene, og det gjorde han rett i. Isjorsk-verkene var en av Russiands største industribedrifter — og en av de eldste. Fabrikken var grunnlagt under Peter den store i 1722 og fremstilte dengang skipsplanker. I midten av det attende århundre begynte den å lage ankere og kobberhud, og i det nittende århundre gikk den over til produksjon av kjeler, dampmaskiner, turbiner, panserplater og tungt m ilitært utstyr. Den laget blant annet panserplatene til slagskipene P etropavlovsk, Sevastopol, Gangut og Poltava. Under sovjet-styret hadde det skjedd en omfattende ekspansjon, og Isjorskverkene bestod nå av en hel serie spesialfabrikker som blant annet produser te stålplater, artilleri, granater og — ikke minst viktig — stridsvogner av typene T -3 4 og K V -6 0 . D en sistnevnte typen hadde tyskerne ikke tidligere vært oppmerksom på, men nå hadde de av bitter erfaring oppdaget at den eksisterte. N å så det ut til at de kanskje kunne sette en stopper for denne vik tige produksjonen, for de hadde nådd så langt at de kunne ta Isjorsk-fabrikken under beskytning. I den befestede linjen langs elven Isjora var det omkring ett tusen mann, alle arbeidere fra Isjorsk-fabrikken. Storparten av dem var væpnet med gevæ rer, håndgranater og pistoler, og de hadde bare et par dagers trening bak seg. D e hadde en støtteavdeling som var utstyrt med «hjemmelagde» panserkjøre tøyer — 1 y 2 tonns og 3 tonns lastebiler som på fabrikken var blitt utstyrt med lette panserplater. Hvor lenge denne improviserte avdelingen kunne hol de stand m ot angrepene fra tyskernes velutdannede og velutstyrte 39- korps, var et åpent spørsmål. Tidlig på kvelden gikk det som en løpeild gjennom Isjorsk-verkene at tysk erne nærmet seg byen. En tordenlignende kanonade kunne høres i det fjerne. D et var skyet vær, men de kunne se gjenskinnet av branner på himmelen. Formannen i bedriftens partikomité, G . L. Simin, innkalte sine partiarbeidere til et møte.
272
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
«V i har ikke bruk for reddharer!» erklærte han kort og brutalt. «M en vi trenger alle sanne Isjorsk-karer. Frem med våpnene og fremad marsj! V i har ingen tid å miste. Hvis vi ikke stanser tyskerne, kommer de til å rykke frem til Neva-portene og Obukhovo-fabrikken.» Han fortalte at tyske oppklaringsavdelinger allerede hadde nådd frem til stadion — like utenfor byen. Moskva-veien var brutt, og Jam -Isjorsk var i tyskernes hender. Han betraktet flokken av tilhørere; mange av dem var eldre menn som skalv — ikke av redsel, men fordi de var dødsens trette. «Er det noen som ikke føler seg friske?» spurte han. N oen få stykker rakte opp hånden. «Javel — gå tilbake til verkstedene og fortsett arbeidet. Er det noen som aldri har gjort m ilitærtjeneste?» Flere andre rakte opp hånden. «Dere er fritatt, kamerater.» N oen av dem protesterte, men han avfeide dem. «Er det noen feiginger her?» Dødsens stillhet i salen. «Nåvel,» sa Simin. «I kveld danner vi en fabrikkbataljon, og før dagen gryr skal vi være i ildlinjen.» Da det kom til stykket, var det bare fem—seks av de tilstedeværende som ikke sluttet seg til bataljonen. Ved elleve-tiden om kvelden hadde ca. seksti partimedlemmer og ungkom munister, anført av formannen i regionens eksekutivkomité, Aleksandr V. Anisimov, samlet seg i de mørklagte gatene. Ingen av dem hadde hatt tid til å ta farvel med sine nærmeste. Bataljonen marsjerte utover Moskva-veien og forbi boligstrøkene i K olpino hvor mange av dem bodde. Bak dem ruvet minnesmerket over Petrogradarbeiderne i 1917 — en arbeider med gevær i hånden, kneisende på en høy sokkel. «Med ett møtte vi en ung gutt som bar på et eller annet som var pakket inn i blått papir,» forteller Anisimov. «Han var en bra kar, en av arbeiderne i smelteverket. Han het Sasja. H an så oss og spurte hvor vi skulle hen. V i for talte ham det, og spurte: «O g du — hvor skal du hen, og hva har du i pakken?»» Sasja hadde vært i bakerbutikken og kjøpt et brød, og nå var han på vei til fabrikken. Hva var det som foregikk? ville han vite. Anisimov sa at nå var det ikke bare et spørsmål om å forsvare fabrikken, men å forsvare byen. «Hva kan jeg gjøre?» spurte Sasja. « Jeg har ikke noe gevær.» «Kom igjen,» svarte Anisimov. «V i har noen ekstra geværer, og en uni form skal vi nok skaffe deg.» Sasja trakk på skuldrene, dyttet den blå pakken ned i lommen på en uni formsjakke og marsjerte sammen med de andre. T o dager senere begravde de ham; han var blitt drept av en granatsplint. D e la brødpakken under hodet hans som en pute.
RINGEN
ER SLUTTET
273
Anisimovs avdeling nådde frem til linjen hvor de andre Isjorsk-arbeiderne befant seg, ved seks-tiden om morgenen. En time senere snek han seg frem til den nordlige utkanten av Jam -Isjorsk for å rekognosere sammen med Georgi V. Vodopjanov. D e kom så langt som til kirkegården før tyskerne oppdaget dem og begynte å skyte. En kule skrenset mot et kors og suste rett forbi hodet til Anisimov. D e fant ut av det var best å trekke seg tilbake til forsvarslinjen. Tyskerne greide ikke å bryte Isjorsk-linjen, men de var nå så nær at de kunne ta den store fabrikken — som var så livsviktig for russerne — under direkte ild med artilleri. Beskytningen begynte klokken 0 7 .3 0 den 30. august og pågikk i flere uker praktisk talt uten avbrytelse. N oen få av fabrikkens avdelinger var blitt evakuert i august, men de fleste var ikke flyttet, og som følge av tyskernes systematiske bombardement stanset produksjonen nesten helt opp. Femogførti arbeidere ble drept og 235 såret. I oktober, da kampene stilnet noe av, begynte Isjorsk-arbeiderne å gå på «skift» m ellom fronten og fabrikken. D en 4. oktober besluttet regjeringen endelig å flytte så mye som mulig av fabrikken til Ural. (Produksjonen i september var bare en tred jedel av august-nivået.) I de følgende uker ble flere av de viktigste avdelin ger demontert og flyttet. Selve demonteringen var problematisk nok, men transporten var enda vanskeligere, for den måtte foregå med fly. Isjorsk-arbeidernes innbitte motstand stanset det tyske fremstøtet nordover m ot Leningrad. M en den fikk uforutsette konsekvenser: da tyskerne ikke kom noen vei ved Isjorsk, dreide de østover — i samme retning som restene av russernes 48. armé hadde retirert — og videre nordover langs elven Tosna hvor de praktisk talt ikke møtte noen motstand. 20. panserdivisjon gikk i spis sen. D et var nok ikke mange av tyskerne som visste at de befant seg på en av de mest berømte slagmarker i Russlands historie. Nøyaktig 70 1 år tidligere hadde Aleksander Jaroslavovitsj, en av Russlands store helter, vunnet heders navnet Aleksander Nevski. D et var her i lavlandet ved Neva han hadde ført sine riddere til kamp mot svenskene under Birger Ja rl, som hadde plan lagt å rykke frem over Neva og videre over Ladoga og sydover langs Yolkhov for å innta Novgorod. Svenskene ble slått den 15. ju li 1 2 4 0 og deres plan for purret — en plan som hadde mye til felles med Hitlers, strategisk sett. N å rystet markene ved Neva igjen under kjempende arméer, og igjen lå Russlands skjebne i vektskålen. Men hvor var det tyvende århundres Aleksan der Nevski? Han fantes ikke, lot det til. 4 8 . armé var trevlet opp. Avdelingene trakk seg tilbake m ot nord og øst, og de tyske panseravdelingenes fortropper kunne praktisk talt uten motstand benytte seg av det ypperlige veinettet sydøst for Leningrad. Utpå ettermiddagen den 28. august nærmet de seg Mga — og der med knutepunktet for den siste intakte jernbaneforbindelsen Leningrad— Moskva via Vologda. Hovedbanen Leningrad—Moskva var allerede brutt. Da tyskerne angrep, var det bare en fåtallig sovjetisk styrke som befant seg i Mga, og det var nærmest en tilfeldighet at de var der. Hovedstyrken stod under kommando av m ajor Lesjtsjev, som med sine soldater hadde retirert hele den lange veien fra Novgorod. D e ble uavlatelig forfulgt av tyske pan seravdelinger som påførte dem store tap og aldri gav dem tid og ro til å
274
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
etablere organiserte forsvarsstillinger. Da de kom til Mga, hadde de nesten ingen kanoner igjen og svært lite ammunisjon. Ellers fantes det bare én sovjetisk avdeling i M ga — en liten gruppe av oberst Bitsjevskis ingeniørtropper under kommando av oberstløytnant S. I. Lisovski. En uke etter at Mga var falt, kom Lisovski til Leningrad og kunne fortelle Bitsjevski hva som var skjedd. Han hadde forsøkt å minelegge hoved veien som de tyske stridsvognene brukte, men de var for raske for ham. D et ble ikke utkjempet noe egentlig slag ved Mga — bare en serie trefninger m el lom de tyske panserspissene og russernes fåtallige og dårlig utstyrte avdelinger. D a den tyske hovedstyrken innfant seg, hadde russerne ingenting annet å gjøre enn å trekke seg tilbake. D en 30. august hadde tyskerne sikret Mga og hadde dermed kontroll over den nordlige jernbanelinjen. Fra Mga rykket tys kerne videre på flere akser, og deres lengst fremskutte avdelinger nådde alle rede samme dag frem til Neva i området ved Ivanovskoje. D et var dette gjen nombruddet som den unge komsomol-piken hadde rapportert i telefonen til marineminister Kusnetsov da han tilfeldigvis befant seg i admiral Isakovs kontor i Smolni. A ltfor sent gikk det opp for Leningrad-kommandoen at Mga var falt — og hva dette innebar. I all hast ble 1. N KVD -divisjon sendt til skueplassen; sjef for denne divisjonen var oberst S. I. Donskov. D en ble etterfulgt av en grensevaktdivisjon under general G. A. Stepanov og 1 6 8 . divisjon under oberst Andrei L. Bondarev. M en disse troppene kom rett fra K arelen hvor de hadde vært i harde kamper m ot finnene, og de var altfor slitne til å kunne utrette noe effektivt. Flere avdelinger fulgte: deler av 2 3 7 . geværdivisjon, 1. frivilligdivisjon, avdelinger fra grensevaktskolen, to stridsvognregimenter som var utstyrt henholdsvis med T -26- og KV-vogner, og en artilleridivisjon med 155 mm felthaubitser. De gikk i aksjon 31. august — mot tyskernes 20. panserdivisjon i selve byen Mga og 122. infanteridivisjon som nå hadde okkupert Ivanovskoje og Pavlovo ved Mga-elvens delta. D et første russiske motangrepet, som ble gjen nomført av Donskovs N K VD -tropper, var vellykket. D e gjenerobret Mga 1. september. Men dagen etter kjørte tyskerne opp med store forsterkninger — avdelinger av 39. motoriserte korps og 1. og 28. armékorps av 16. armé. På dette tidspunkt var det lysende klart både for russerne og tyskerne at Mga var nøkkeisen til omringningen av Leningrad. Tyskerne var altfor sterke for russerne, både i antall og ildkraft. Problemet var ikke lenger å holde M ga — det var en umulighet — men å hindre tysker ne i å krysse Neva. En av dem som i stillings medfør måtte forsøke å finne en løsning på dette problemet, var ingeniørobersten Bitsjevski. Nøkkelpunktet i det videre for svar var jernbanebroen ved Ostrovki, omtrent midtveis mellom elvene Tosna og Mga. Hvis tyskerne klarte å ta denne broen, ville de være over Neva på et øyeblikk, og de behøvde bare å fortsette sytti kilometer nordover for å etablere forbindelse med finnene og dermed klemme Leningrad fast som i en skruestikke. Hvis tyskerne kom seg over broen — eller elven — med større styrker,
RINGEN
ER SLUTTET
275
hadde Leningrads forsvarere neppe noen mulighet til å hindre en omringning på kloss hold. Resultatet var da gitt: byen ville bli erobret, og H itler kunne — riktignok noe forsinket — gjennom føre sin strategiske plan med et massivt fremstøt nordfra for å falle Moskva i ryggen. D et var denne broen Bitsjevski tenkte på om morgenen den 30. august. H ele natten igjennom hadde han forsøkt å få detaljerte opplysninger om situa sjonen ved fronten. D et var ikke lett. Situasjonen var altfor flytende, og den endret seg fra time til time. N K VD -divisjonen var på vei til Mga-regionen, og 168. divisjon hadde fått ordre om å gå i stilling i Isjorsk-linjen rett øst for Kolpino. Bitsjevski hadde ustanselig forsøkt å få snakke med general Popov, men denne hadde hele natten igjennom sittet i møter med utsendingene fra statens forsvarskomité. D et ble morgen før Bitsjevski endelig slapp inn i Popovs kontor. På gene ralens skrivebord stod en kopp med beksvart kaffe, og Bitsjevski kjente lukten av baldriandråper, en populær «oppkvikker» i Russland. «Hva er det, Bitsjevski?» brummet Popov. « Je g hadde tenkt å barbere meg.» Bitsjevski sa at han gjerne ville ta en tur til Neva og se hvordan situasjonen var ved jernbanebroen ved Ostrovki-Kusminki. «H ar vi noen tropper der?» spurte han. Popov svarte at general Stepanov hadde kommandoen i det området. Noen avdelinger fra frivilligkorpset skulle etter planen forsvare nordbredden, og på sydsiden var antagelig 168. divisjon og N K V D -avdelinger under oberst Donskov i ferd med å gå i stilling. «M en broen?» sa Bitsjevski. «Javisst — gjør klar til å sprenge den,» svarte Popov. D e så på hverandre i taushet. «H ar D e hørt om forandringene?» spurte Popov plutselig. «Statens forsvarskomité har utnevnt Vorosjilov til sjef for fronten, og jeg er stabssjef.» Bitsjevski drog omgående til den truede jernbanebroen. H an tok med seg sin nestkommanderende, Pilipets, og en avdeling ingeniørsoldater under løyt nant Rubin. Fra området ved Porogi, på nordsiden av Neva rett overfor Tosnas munning, til Sjlisselburg fantes det nesten ikke sovjetiske styrker. B it sjevski fant bare et luftvernbatteri, bemannet av flåtemannskaper som had de tenkt å bruke kanonen som feltartilleri. Såvidt han kunne se var det overhodet ingen tropper på sydsiden av Neva, men i det fjerne hørte han kanontorden. Jernbanebroen var overhodet ikke bevoktet. Bitsjevski satte straks sine soldater i gang med å legge ladninger under brolegemet og kappe bærewirene. Som Bitsjevski lakonisk bemerket: «D et var i grevens tid. Broen ble sprengt neste dag — like før nazistene innfant seg.» D et er meget mulig at det var dette som reddet Leningrad fra å bli erobret. Drønnet fra ladningene som ødela broen var snaut nok forstummet før tysker nes 39. korps under general Rudolf Schmidt innfant seg på sydbredden av Neva — med det uttrykkelige oppdrag å sikre broen. I den anledning var
27 6
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
general Schmidt blitt tildelt en spesiell «avledningsgruppe», en avdeling fra det såkalte Brandenburg-korpset, som skulle foreta en lynfremrykning og opprette et brohode på nordsiden for å hindre russerne i å sprenge broen. Bitsjevskis aksjon forpurret denne planen. 39. korps var ikke utstyrt med pongtonger og kunne altså ikke forsere Neva. Isteden gikk de nordøstover langs Neva-bredden m ot Sjlisselburg. M en ringen rundt Leningrad var sluttet. V . M. Gankevitsj, offiseren og idrettsmannen som var blitt sendt til Mur mansk for å studere 14. armés øvelser på ski, hadde fullført sitt oppdrag og var på vei tilbake til Leningrad. Han kom så langt som til Yolkhov. V ille han vi dere, måtte han gå — nordover til Staraja Ladoga, og deretter vestover over den gam le og den nye Ladoga-kanalen som gikk omtrent parallelt med innsjøens bredder, gjennom Sjlisselburg og frem til Leningrad. D et var en strek ning på 120 kilometer. Gankevitsj la i vei i kveldingen. Etter en stund innhentet han en annen offi ser, en marineløytnant som het Aleksandr Radtsjenko og som også var på vei til Leningrad. D e slo lag. Langt borte hørte de kanontorden. D a de kom til elvestasjonen i Staraja Ladoga og gikk inn i venterommet for å ta en hvil, hørte de kvinnegråt. På gulvet lå liket av en mann under et teppe. Kvinnen satt ved siden av ham. D en drepte var Aleksandr Ilin-Sjenevski, en av revolusjonslederne i 1917, og kvinnen var hans hustru. Sammen med flere andre hadde de vært ombord i en lekter som ble tauet over elven Volkhov. En tysk flyver hadde sluppet en bombe m ot båten. Sjenevski ble drept, men som ved et mirakel kom ingen av de andre til skade. D e to offiserene trøstet den sørgende kvinnen så godt de kunne, og neste morgen begravde de den døde på kirkegården i Staraja Ladoga. Så fortsatte de sin besværlige reise. Et par mil nord for Staraja Ladoga begynte de å møte sovjetiske strids vogner og infanteri. Iblant ble de beskutt av tyske fly. D a de nådde frem til den nye Ladoga-kanalen, var de så utkjørt at Gankevitsj bare såvidt greide å svømme. Radtsjenko var i noe bedre form, og han hjalp kameraten over både den nye og den gamle kanalen. (D e hadde forsøkt å finne en båt eller noe de kunne flyte på, men uten hell.) D e ravet inn i Sjlisselburg. Tyskerne hamret løs på forsvarerne i utkanten av byen; tyske stridsvogner dundret frem over likene av tyske soldater som var falt i tidligere angrepsbølger. M en stupbom berne var verre; de påførte russerne uhyggelige tap. Under intens beskytning fra tyskerne var en sovjetisk ingeniørtropp i gang med å legge en pongtongbro over Neva; de hadde fått tak i to taubåter som holdt pongtongene på plass mot strømmen. Gankevitsj og Radtsjenko måtte over elven. Å svømme var ikke til å tenke på. I en låve fant de en gammel pram uten årer. D e satte den på vannet, skjøv ifra og padlet energisk med et par plankestumper. Faren var ikke over: de kunne når som helst bli beskutt, særlig av sovjetiske avdelinger som kanskje tok dem for desertører. Båten ble tatt av strømmen, m en de nådde omsider den nordlige bredden. D er ble de stanset av en høy, tynn sovjetisk løytnant som
RINGEN
ER SLUTTET
277
forlangte å få vite hvem de var og understreket spørsmålet med en skuddklar automatpistol. D e fant frem papirene sine. De ble godtatt. Gankevitsj oppdaget nå at de befant seg i et system av løpegraver, bunkers og dekningsrom. D et vrimlet av soldater. N oen timer senere kom de to offiserene til Leningrad. Gankevitsj hadde brukt ti dager på reisen fra Murmansk. Han kom tilbake 8. september — samme dag som tyskerne erobret Sjlisselburg. N KVD -divisjonen under oberst Donskov ble drevet tilbake fra Mga, og videre fra kraftstasjon nr. 8, Mustolovo og Kelkolovo m ot Sjlisselburg. Etter hva oberstløytnant S. I. Sisovski sa til Bitsjevski, kunne tyskerne ha forsert Neva like nord for Tosna-deltaet, men de valgte altså isteden å pres se på mot Sjlisselburg. D e tyske avdelingene var langt sterkere enn de russiske, og som før nevnt adskillig bedre utstyrt. D en 7. september satte von Leeb inn 12. panserdivisjon pluss en flystøtte på 3 0 0 maskiner. N K VD -troppene gikk i oppløsning, og veien til Sjlisselburg langs Nevas sydbredd lå åpen for tyskerne. General Akimov var 31. august blitt fratatt ledelsen av 4 8 . armé, som nå ble stilt under kommando av generalløytnant M. A. Antonjuk. Kommando skiftet var et resultat av Stalins ordre om å «sette 4 8 . armé i stand». Men hel ler ikke Antonjuk kunne utrette mirakler, og de 10 0 0 0 mann som var igjen av arméen, ble 12. september inkorporert i den nyopprettede 54. armé. Den hadde til oppgave å lette tyskernes press på Leningrad og — om mulig — å bryte blokaden. Men den ble ledet av en av de mest udugelige stabsoffiserer i Den røde armé, politioffiseren marskalk G. I. K ulik, som er blitt karakteri sert som «en militær analfabet og en somlepave uten like». D et varte da hel ler ikke lenge før Moskva fant det nødvendig å skifte ham ut: den 25. sep tember ble han erstattet med den dyktige generalløytnant M. S. Khosin. Hovedårsakene til at tyskerne så raskt klarte å bryte igjennom på hele strek ningen Ljuban—Tosno—Kolpino, var ifølge general Dukhanov å finne i Kuliks og Antonjuks inkompetanse og den vaklende ledelsen av 4 8 . armé og nordvestfronten, som dengang lå under Vorosjilov. D ette bør man ta med en klype salt; det er vel verd å huske at K ulik var hatet som pesten av det høyere sjikt i det sovjetiske offiserskorpset, og at de ikke var sene om å påpeke de feil han gjorde — og særlig alt han forsømte å gjøre. Visst fantes det en rekke inkompetente stabsoffiserer, og deres alvorligste feil var vel kanskje at de viste seg ute av stand til å samordne sine disposisjo ner. Men russernes verste handicap var mangel på tilstrekkelige troppestyr ker, manglende trening av troppene og — på høyere nivå — en konstant undervurdering av fienden. D et fantes lysende unntagelser. En av dem var Isjorsk-bataljonene. Linjene ved K olpino holdt, og ikke nok med det: etter et par uker tok Isjorsk-arbeiderne offensiven og drev tyskerne et stykke tilbake. Men selv disse aksjonene er til en viss grad blitt tåkelagt av politiske fak torer. Helten fra disse kampene var A. V . Anisimov; det var han som i februar 1942 under en høytidelighet i Smolni ble tildelt Lenin-ordenen av partisek
278
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
retær Kusnetsov. D et var han som mottok æresbevisningene på vegne av Isjorsk-arbeiderne. Men etter som årene gikk, falm et bildet av Anisimov, og andre navn kom i forgrunnen. Hvorfor? Svaret er ikke klart, men det er uten tvil å finne på det politiske plan. I den forbindelse kan man merke seg at det i den offisielle dokumentsamlingen fra Leningrad-blokaden finnes to rappor ter om Isjorsk-verkenes innsats, datert henholdsvis 6. september 1941 og 1. januar 1942. Fabrikkdirektørens navn finnes ikke på noen av dem — mens alle andre fabrikkrapporter i samlingen er signert. I Leningrads offisielle krigshistorie er A. V. Anisimov «rehabilitert», men også der er fabrikkdirek tørens navn utelatt. Vera K etlinskaja har med rene ord sagt at det er den såkalte «Leningradaffæren» som ligger bak disse mysteriene. Og «Leningrad-affæren» er, som vi senere skal se, ingenting annet enn en eufemisme for den bitre krigen m el lom Sjdanov på den ene siden og Malenkov og Beria pa den andre en krig som også kom til å koste utallige menneskeliv. T il tross for den katastrofale utviklingen ved fronten var det så sent som 1. september ennå noen tegn til fredelig og normal virksomhet i Leningrad. Universitetet hadde sendt 2 5 0 0 studenter, 8 professorer, 6 0 dosenter, 4 7 lekrorer og 109 assistenter til de væpnede styrker. Likevel møtte 2 0 0 0 studen ter opp til undervisningen 1. september. En studine beklaget seg over at en forelesning hadde vart i fem timer: det var flyalarm, og klassen satt i et til fluktsrom sammen med professoren, som her fikk en makeløs sjanse til å ut dype sitt tema. Han snakket hele tiden. 1. september talte Dm itri Sjostakovitsj i Leningrad radio. «For bare en time siden,» sa han, «fullførte jeg partituret til annen del av mitt nye, store symfoniske verk.» Dersom han fikk anledning til å fuliføre tredje og fjerde del, sa han, ville han kalle verket sin Syvende symfoni. Han hadde arbeidet med komposisjonen siden juli. «T il tross for krigstilstanden, til tross for de farer som truer Leningrad,» sa han, «har jeg vært i stand til å arbeide hurtig og fuliføre de to første deler av min symfoni. Hvorfor forteller jeg dere dette? Jo , jeg forteller det for at de Leningradboere som hører meg nå, skal vite at livet i vår by går som normalt. V i bærer alle våre militære byrder.» Leningrad var hans fødeby, sa han, her hadde han sitt hjem og sitt hjerte. «Sovjet-musikere, mine mange og kjære kolleger og venner. Husk at vår kunst er truet av en stor fare. V i vil forsvare vår musikk. V i ville arbeide med ærlighet og selvoppofrelse for at ingen skal kunne ødelegge den.» Så drog Sjostakovitsj tilbake til sin leilighet i Skorokhod Ulitsa på Petro grad-siden for å fortsette sitt arbeide og sin tjeneste i brannvernet. D et var en vakker dag, og luften var klar som krystall. D e som hadde hørt ham tale, sa at hvert ord hadde en klang som akkorder fra et konsertflygel. T il sine venner fortalte han at han aldri hadde fått arbeidet så lett fra hån den. Han kunne sitte i timevis om gangen ved skrivebordet i toppleiligheten i den fem-etasjers gården hvor han bodde, og det hendte at han arbeidet døg net rundt. Og fremdeles gikk han til konservatoriet hvor han ennå hadde
RINGEN
ER SLUTTET
279
noen få elever. D e fleste var dratt til fronten, blant dem den mest talentfulle av dem alle, en ung mann som het Fleishman. Han hadde meldt seg til fri villigkorpset og falt i juli. Sjostakovitsj ble gjentatte ganger bedt om å forlate byen. Han nektet. Først i oktober, da han hadde fullført tredje sats av sin symfoni, lystret han motstrebende regjeringens ordre om å evakuere. Sammen med sin familie ble han evakuert først til Moskva og deretter til Kuibisjev. D er fuliførte han symfonien, og der ble den oppført første gang. Den 29. mårs 1942 fikk den sin formelle premiere i Søylehallen i Moskva — Sjostakovitsjs Syvende sym foni, bedre kjent som Leningrad-symfonien, et musikkverk som i toner gjen speiler stemningen i den beleirede byen: smerte, indignasjon, besluttsomhet. Manuskriptet til den talen Sjostakovitsj holdt i radio 1. september, er blitt bevart. På baksiden står noen raske notater som sendelederen hadde rablet ned: Planer for neste sending. 1) Organisere avdelinger. 2 ) Kommunikasjoner i gatene. 3) Bygging av barrikader. 4) Bruk av Molotovcocktails. 5) Forsvar av hus. 6) Understreke spesielt i alle instruksjonssendinger at slaget nærmer seg byens umiddelbare omegn, at det henger en dødelig trusel over oss. Olga Berggolts tok vare på dette minnet om Sjostakovitsjs tale. Hun tok også vare på en annen suvenir — et ark som hun rev ut av en regnskapsbok, og der hun etter Anna Akhmatovas diktat skrev ned talen som den berømte kvinnelige lyrikeren holdt i Leningrad radio. Manuskriptet ble gjennomlest og korrigert av Akhmatova selv. Hun dikterte talen ikke i sin egen leilighet, men i leiligheten til satirikeren M ikhail Sosjtsjenko, som bodde i den såkalte «forfatter-skyskraperen». D e hadde gått dit fordi et tysk flyangrep var ventet, og de regnet med å være tryggere der. Akhmatova var «Leningrads muse» — ytterst feminin, personlig og følelsespreget. M en det var andre og sterkere toner hun slo an denne kvelden da hun i Leningrad radio talte til «mine kjære medborgere, mødre, hustruer og søstre i Leningrad». I månedsvis, sa hun, hadde tyskerne forsøkt å underlegge seg «Peters by, Lenins by, Pusjkins by, Dostojevskis og Bloks by, en by med store bragder og en stor kultur.» «H ele m itt liv har vært knyttet til Leningrad. Her ble jeg dikter. Lenin grad skapte ånden i min poesi. Je g — som alle dere andre — har nå en urokke lig tro på at Leningrad aldri skal bli behersket av fascistene.» Etter talen gikk de tilbake til bygningen ved Fontanka, det tidligere Sjeremetjev-palasset hvor Akhmatova bodde. Olga Berggolts kom lenge til å hus ke venninnen slik hun stod ved den gam le smij er nspor ten med gassmaskehylsteret over skulderen og ansiktet fordreid av raseri m ot fienden. Som alle andre tok Akhmatova sin tørn i det sivile luftvern; hun sydde sandsekker og tok
280
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
vakttørn på taket, og det var først i oktober at også hun lot seg overtale til å dra til Tasjkent, langt borte fra krigens tummel. Det var i disse dagene Olga Berggolts skrev om sin elskede by: Leningrad i september, Leningrad i september. En gyllen skumring, trærne som stolt feller sitt løw erk, braket fra de første bombene, sirenenes hulkende klage, barrikadenes svarte og rustne k o n tu r. . . I nesten ti år hadde Valerian Bogdanov-Beresovski bodd i Pusjkin. I slut ten av august pakket han sammen sine manuskripter, noen få oppslagsbøker og andre verdifulle eiendeler, og flyttet inn til Leningrad. D et var ikke mu lig å arbeide i Pusjkin lenger. Denne vakre lille byen med sine slott og villaer og sin sterke tilknytning til russisk kultur og russisk historie, var fullstendig oversvømmet av flyktninger fra de baltiske områdene, fra Pskov, V elikije Luki, Gatsjina. På konservatoriet, der Bogdanov-Beresovski underviste i rus sisk musikkhistorie, forsøkte de å overtale ham til å slutte seg til gruppen av komponister og musikere som skulle evakueres til Tasjkent. Men det ville han ikke. Hans mor var syk og kunne ikke forlate byen, og dessuten var han av andre blitt bedt om å stille seg i spissen for den musikergruppen som skulle bli i Leningrad. Evakueringsgruppen fra konservatoriet reiste om kvelden den 22. august. Toget ble stående en stund på stasjonen i Mga fordi tyskerne hadde bombet broen ved Volkhovstroi underveis til Vologda. Omsider ble toget om dirigert til Pestovo-linjen, den eneste som var intakt. Like etter at toget kjørte ut fra Mga, rettet tyske bombefly et voldsomt angrep mot jernbanestasjonen. Den 30. august drog Bogdanov-Beresovski til Smolni for å snakke med noen partifunksjonærer om å opprette et lite, mobilt orkester og en sanggruppe som skulle fremføre operascener for soldatene ved fronten og på feltsykehu sene. Etter møtet deltok han i skyteøvelser sammen med andre musikere. De lærte å skyte til måls og å holde geværene i orden. D e forberedte seg på å for svare byen, hus for hus og kvartal for kvartal. Den 1. september stod Bogdanov-Beresovski opp klokken 06.30. Han satt ved skrivebordet og arbeidet til klokken 10.00. Så drog han til komponist forbundet, der han sammen med noen kolleger gikk i gang med å redigere en militær sangbok som skulle utgis. D ette var hans nye liv — et liv som bare i små detaljer aw ek fra det storparten av hans medborgere førte. Den 4. september var det gråvær og tåke. H ele natten igjennom hadde inn byggerne i Leningrad hørt kanontorden. Ved middagstid begynte rapporte ne å strømme inn til Smolni: langtrekkende tysk artilleri hadde begynt å be skyte byen. En granat rammet godsstasjonen Vitebsk. Så ble Krasni N eftjanikfabrikken truffet, og deretter Bolsjevik-fabrikken og kraftstasjon nr. 5. M an ge mennesker ble drept. D et ble fort fastslått at granatene kom fra 2 4 centi meters langtrekkende kanoner som befant seg i området ved Tosno. D et gikk som en løpeild over byen at selve Leningrad nå ble bombardert av fiendens kanoner. N å fikk folk også rede på at tyskerne hadde inntatt Mga og dermed brutt den siste jernbaneforbindelsen mellom Leningrad og resten av landet.
RINGEN
ER SLUTTET
281
Vissarion Sajanov gikk gjennom Leningrads gater denne dagen. På jern banestasjonen så han en lang kø foran billettluken. Men luken var stengt; det ble ikke solgt noen billetter. Visste de ikke at M ga var falt? En kvinne med tre småbarn svarte: «D et kan hende at tyskerne biir drevet tilbake fra Mga, og da er det de som står i kø her som får de første billettene. D et er derfor vi står her.» På Nevski Prospekt møtte Sajanov en pike som hadde to gassmasker hen gende over skulderen og bar en katt på armen. «D e er jamen godt rustet til å møte et gassangrep,» bemerket han. «Ja,» sa hun, «jeg trener.» «Men hva skal D e med to m asker?» «Tror D e jeg har tenkt å la katten min dø under et gassangrep?» svarte hun. I de følgende ukene kom Sajanov ofte til å tenke på denne piken. Folk snakket ustanselig om Mga. Merkelig, tenkte Sajanov, at alle — ikke bare sivile, men militære også — skulle være så opptatt av det vesle stedet som nesten ingen hadde hørt navnet på før.
28
De blodrøde skyene
I n b e r hadde aldri sett en slik høst: ikke noe regn, luften var varm og tørr, og løvet hang ennå på trærne og lyste i alle høstens sjatteringer fra gult til purpur. Hennes mann, dr. I. D. Strasjun, var travelt opptatt hele dagen på det store sykehuset på Aptekarski-øya. Iblant gikk det flyalarm, og da stod Vera på balkongen i leiligheten deres i Pesotsjnaja Ulitsa og speidet utover det vidstrakte by-panoramaet som bredte seg på den andre siden av de mektige trekronene i D en botaniske have. D en 8. september gikk hun i Musikk-komedieteatret sammen med noen venner for å se 'Flaggermusen. D a sirenene gikk mellom første og annen akt, ble publikum oppfordret til å sette seg så nær veggene som mulig fordi det ikke fantes noe tilfluktsrom. Forestillingen fortsatte til et fjernt akkompagne ment av luftvernkanoner. Da Vera og vennene hennes kom ut etter forestillingen, ble de oppmerksom på et underlig rødt lys som ble gjenspeilt fra himmelen. Plutselig dukket sjåføren deres opp og sa: «Jeg tenkte det var best jeg kom for å hente Dem. D et er sikrest å komme seg hjem i en fart.» Idet bilen svingte ut av den åpne plassen, så de enorme svarte røykskyer som veltet mot himmelen, og røde flammetunger som slo flere hundre meter i været. «Tyskerne har satt fyr på proviantlagrene,» sa sjåføren. D e kjørte raskt over St. Isaksplassen, forbi Admiralitetet, over Slottsplas sen og krysset Neva på Kirov-broen. D a de så seg tilbake, oppdaget de at det kjempemessige røykhavet nå var blitt enda større og flammene enda høyere og mer intense. D en ene alarmen fulgte den andre. For første gang gikk Vera i tilflukts rommet. Hele tiden lød duren fra de tyske flyene over byen, og luftvern kanonene drønnet uopphørlig. Pavel Luknitski opplevde angrepet så å si fra første parkett: han befant seg i leiligheten til en venninne som bodde i sjette etasje på hjørnet av Borovaja Ulitsa og Rasstannaja, med utsikt til Vitebsk lokomotivdepot, de store Badajev-lagrene, godsstasjonen og lenger borte Kirov-verkene. Badajev-lagrene var en rekke kjempestore trebygninger som var oppført av en gammel kjøpmann i St. Petersburg, Rasterajev, før den første verdens krig, og som dekket et område på flere mål. D et var bare åtte—ti meter mellom bygningene.
V
era
DE BLODRØDE SKYENE
283
Luknitski og hans venninne, Ljudmila Fedorovna, gikk til leiligheten hen nes i Borovaja tidlig på kvelden. På hjørnet av Glasovskaja- og Voronesjgaten stod en flokk skuelystne mennesker og giodde på et hus som var truffet av en tysk artillerigranat. Denne bygningen, Glasovskaja nr. 13, var en av de første i Leningrad som ble rammet. Eksplosjonen hadde drept flere mennesker, for det meste kvinner og barn. D et var en vakker høstkveld med noen få hvite skydotter på den blå him melen. Plutselig begynte en fabrikkpipe å blåse flyalarm, og bare noen se kunder etter så de hundrevis av brannbomber som drysset ned over Vitebsk godsstasjon. Dusinvis av intense branner brøt ut. Svart røyk veltet mot himmelen. Bombene falt fremdeles, og luftvern kanonene smalt. N oen kvinner samlet seg nede på gårdsplassen og pratet oppspilt om det som foregikk. Luknitski klatret opp på taket. Han opp daget nå at hele byen gradvis ble dekket av et bølgende røykteppe fra enorme branner i nærheten av Ligovo og godsstasjonen. T il å begynne med trodde han at det var et oljelager som var truffet; senere fikk han vite at det var Bada j ev-lagrene. Ved åtte-tiden om kvelden gikk signalet «faren over», og Luknitski begav seg tilbake til Petrograd-siden. D et ble en lengre tur enn han hadde regnet med: Trikkene kom ikke frem på grunn av folkemassene som strømmet i retning mot brannene, og han m åtte gå til fots til De fem hjørner hvor han fikk slengt seg på en trikk. I Tsjernisjevski-gaten så han en flokk ung gutter med mandoliner og gitarer som spilte og sang for venninnene sine. Røykhavet som gjenspeilte det røde lysskjæret fra brannene fortsatte å bre seg utover byen. Luknitski kom hjem ved ti-tiden, og like etter gikk fly alarmen på nytt. For Olga Berggolts stod det røde brannskjæret som et vondt varsel; hun måtte uvilkårlig tenke på en solformørkelse — en rød solformørkelse. Hun tenkte på flyvebladene som tyskerne hadde kastet ned over byen: «Vent på fullm ånen!» Og med mindre skrift: «Bajonettene i jorden!» Overtroiske mennesker kunne få panikk, tenkte hun. M en ennå hadde hun ingen anelse om at de brannrøde skyene var et forvarsel om sultens spøkelse som skulle hjemsøke hennes elskede by. Vsevolod Kotsjetov hadde samme dag vendt tilbake til Leningradskaja Pravda fra fronten, og befant seg i redaksjonen sammen med en del kol leger. D e så de tyske flyene som små prikker høyt oppe på himmelen og hørte drønnene fra luftvernkanonene og ulingen fra brannbiler og ambulan ser. D e gikk opp på taket, og noen sa: «D et er Badajev-lagrene som bren ner! » Røyksøylen som nådde en høyde av mer enn fire kilometer, og de flere hundre meter høye stikkflammene var en ypperlig veiviser for de tyske flyene da de vendte tilbake med ny bombelast. K lokken var nå bortimot 23.00. Men det var andre veivisere også, hevdet Kotsjetov: han mente han hadde sett signalraketter som ble skutt opp fra byen. Hvem kunne forræderne være? K u lakker? Medlemmer av den gamle russiske intelligentsia? Gam le hvitegardister? Forretningsmenn som var rede til å hilse H itler velkommen med brød
284
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
og salt på gammel russisk manér? Kotsjetov, som hadde en meget livlig fantasi, syntes han så forrædere i alle kriker og kroker. Og det var han ikke alene om. Frykt og mistenksomhet er tradisjonelle parhester, og i ukene som fulgte gikk det en flom av rykter over Leningrad om nazistiske «rakettmenn» som hadde sneket seg inn i byen for å gå fienden til hånde. D et fantes knapt en Leningrad-boer som ikke trodd fullt og fast at byen var infiltrert av fiendtlige agenter. Meldingene om dette fant veien til politiets annaler, militære rapporter, personlige memoarer og offisielle be retninger. I virkeligheten var «rakettmennene» helt og holdent et produkt av tidens mistenksomhet og hysteri; de eksisterte ikke.1 Oberst B. V. Bitsjevski var om kvelden 8. september på vei tilbake til Leningrad fra en av sine endeløse turer til fronten — denne gang i Nevaregionen, hvor avdelingene hans holdt på å bygge en pongtongbro. Han satt i dype tanker da sjåføren, Pavel Jakovlev, plutselig stanset bilen og utbrøt: «Kam erat sjef, se hva som foregår inne i byen!» Bitsjevski så. Hele horisonten over Leningrad var blodrød. Søkelysene flak ket over himmelen, og brannskjæret som ble reflektert fra røykskyene, fylte gatene og plassene med et underlig lys. Folk løp m ot det brølende infernoet med drakjerrer som var fylt med sand og vanndunker. Luftvernkanonene smalt uopphørlig, og bombene falt. D et var midnatt da Bitsjevski nådde tilbake til Smolni. Situasjonen var meget dyster: det tyske flyangrepet hadde pågått i timevis, og samtidig var offensiven ved fronten blitt intensivert. Partisekretær Kusnetsov hadde vært i slottet i Peterhof — det russiske Versailles. Han gav ordre om å evakuere alle verdigjenstander som ikke var veggfaste, men forbød uttrykkelig ingeniørsoldatene å underminere de vakre bygningene. N å var tyskerne sannsyn ligvis kommet dit. Bitsjevski snakket fremdeles med M. V. Basov12 fra parti organisasjonen i Leningrad da N . M. Sjekovtsev, medlem av by-sovjetet, kom inn. Han hadde vært på brannstedet, og det brede ansiktet hans var over smurt med sot og skitt. U tkjørt sank han ned i en stol. K lokken var nå 06 .0 0 , og kampen m ot ildhavet pågikk fremdeles. «Er alt sammen strøket med?» spurte Basov; han tenkte på de tusenvis av tonn med mel, sukker, kjøtt og andre matvarer i lagerhusene. 1 Slike «rakett-historier» kan man bl. a. finne gjengitt i en rapport til partisekretæi Kusnetsov 23. oktober 1943 om ungkommunistenes kamp mot fiendtlige agenter (9 0 0 s. 1 2 2 ), i en beretning av generalløytnant Stepanov, tidligere sjef for Leningrad-garnisonen (S. Bubensjtsjikov, V O gnennom Kokse, Moskva 1963 s. 5 1 ), i Leningrad-militsens historie (A. Skiljagin m.fl., Dela i Ljudi, Leningrad 1967 s. 2 6 1 ), i den offisielle historie om Leningrad-blokaden (Leningrad v V O V s. 9 8 ) og en rekke andre steder. Myndighetene undersøkte naturligvis rapportene så langt det lot seg gjøre, og kom til den konklusjon som man rent logisk kan trekke: Det folk hadde sett, var i de fleste tilfelle sporlysprosjektiler fra det russiske luftvernskytset, og i enkelte tilfelle markeringslys som tyske «stifinner»-fly hadde kastet ut for å veilede bombesveitene. Dette syn hevdet også daværende forsyningssjef i Leningrad, D . V. Pavlov, i en samtale med forfatteren 30. april 1968. 2 Basov ble henrettet i 1 9 5 0 . Han var et av de mange ofrene i den såkalte « Leningradaffæren». (G . Odintsev, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 12, desember 1964 s. 6 1 .)
DE BLODRØDE SKYENE
285
«A lt sammen,» sukket Sjekovtsev. «A t vi kunne være så skjødesløse å lagre disse rikdommene i trebygninger som lå klint innpå hverandre! N å får vi for dumheten. A lt er et flammehav. Sukkeret har rent ned i kjelleren — to og et halvt tusen tonn.» Sjekovtsev kom med en bitter fordømmelse av seg selv og av byens myn digheter fordi de hadde forsømt å desentralisere proviantmagasinene og legge dem i brannsikre bygninger — og for mangelen på brannslukningsutstyr. «Ja ,» medgav Basov, «det er myndighetene som er å bebreide, vi selv medregnet. Folk har god grunn til å snakke stygt om oss. Hva sier de?» «D e sier ingenting,» svarte Sjekovtsev. «D e bare prøver å slukke brannen og redde det vesle de kan.» D e tyske flyangrepene m ot Leningrad hadde begynt 6. september, men det første store angrepet kom 8. september. Flyene kom i to hovedbølger: klokken 18.55 kom 27 junkere som slapp 6 3 2 7 1 brannbomber, hvorav 5 0 0 0 falt i Moskva-regionen, 1 311 i Smolni-regionen og 16 i D en røde garde-regionen. Disse bombene antente 178 branner.12 K lokken 22.35 kom den neste bølgen av fly, som slapp 4 8 sprengbomber, dels 2 5 0 kilos og dels 5 0 0 kilos, for det meste i nærheten av Sm olni og Finland-stasjonen. En pumpestasjon i byens vannverk ble rammet, og 2 4 mennesker ble drept og 122 såret. Nesten hele Leningrads brannvesen, 168 avdelinger, ble satt inn for å be kjem pe Badajev-brannen, som raste over et område på bortimot tyve mål. De brukte hele natten på å få ilden under kontroll. Da dagen grydde, var det knapt et menneske i Leningrad som ikke skjønte at byen nå stod overfor den verste krise i sin lange historie. Den stikkende stanken av brent sukker, olje og m el fylte luften. A lle visste at Badajev var byens største proviantmagasin, at det var her myndighetene hadde lagret det kjøtt, mel, smør, sukker og korn som skulle holde liv i befolkningen. N å var alt sammen gått tapt. «Badajev er brent,» sukker babusjka’ene. «N å biir det hungersnød.» Flitlers jernring var sluttet. Tyske tropper stormet inn i Sjlisselburg og sluttet ringen i samme stund som Badajev-magasinene gikk opp i flammer. Og byens situasjon hadde allerede på forhånd vært desperat. I ukevis hadde Leningrad klart seg forholdsvis bra. M aten var naturligvis rasjonert, men rasjonene var ikke snauere enn i andre russiske storbyer. Selv nå kunne K otsjetov i Leningradskaja Pravdas kantine kjøpe luksus produkter uten rasjoneringsmerker — førsteklasses natureil krabbe og den fineste russiske kaviar. I en spesiell «lukket butikk» for generaler nødet eks peditrisen Kotsjetov til å kjøpe champagne. «Den er veldig nærende,» påstod hun, «smekkfull av vitaminer!» Kotsjetov hadde egentlig tenkt å kjøpe én flaske, men det endte med at han tok en hel kasse. Tusenvis av Leningradboere hadde hamstret all den mat de kunne legge vantene på. Luknitski be søkte en fotograf som han engang hadde reist sammen med i Asia. Fotografen 1 Pavlov, op cit., 2. utgave s. 32. Den offisielle historien (Leningrad v V O V s. 172) opererer med et tall på 12 0 00. 2 Pavlov, op. cit., s. 32. Det sivile luftverns offisielle rapport (9 0 0 s. 139) oppgir 183 branner.
286
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
viste frem sitt hamstringslager: en stor nisje i leiligheten hvor han hadde snekret opp hyller — og hyllene var nå fylt til siste kvadratcentimeter med boksemat av alle tenkelige sorter. D a Luknitski gikk, hadde han mest lyst til å spy. Han måtte tenke på en annen venn, m ajor Boris Likharev som var formann i byens forfatterforening. I en butikk hadde Likharevs kone kommet over en fem kilos boks hermetisk kaviar, som hun hadde kjøpt «for alle tilfelles skyld». Likharev overtalte henne til å gi den til et barnehjem; han følte seg ille til mote over et slikt utslag av hamstrementalitet.1 Jelena Skrjabina måtte stå i kø i timevis. I de kommersielle forretningene (som det fantes toogsytti av i Leningrad) fikk hun ennå kjøpt smør og iblant noe sukker. Men hun måtte dra fra den ene enden av byen til den andre — noen ganger til Vasilevski-øya, noen ganger til Petrograd-siden. Den 1. september hadde hun matvarer for ca. en måned i huset. H elt til 8. september hadde ingen i Leningrad manglet mat. H vitt brød var å få kjøpt så sent som 10. september. Rasjoneringen som ble innført 1. juli var meget lemfeldig, og rasjonene var tildels større enn det normale gjennomsnittsforbruket. Brødrasjonen var 8 0 0 gram pr. dag for arbeidere og 4 5 0 gram for familiemedlemmer. Det gjennomsnittlige forbruket i 1940 hadde vært 531 gram pr. dag pr. innbygger. Rasjonen av mel og gryn var 2 0 0 0 gram pr. måned (gjennomsnittsforbruk i 1 940 var 1 7 4 0 gram), kjøttrasjonen 2 2 0 0 gram (3 3 3 0 gram ), smør- og fettrasjonen 8 0 0 gram (1 0 2 0 gram) og rasjonen av sukker og sukkervarer 1 5 0 0 gram (3 6 3 0 ). I krigens to første måneder var det ingen som hadde bekymret seg om matvaresituasjonen i Leningrad. Først den 27. august, da jernbaneforbindel sen med resten av landet var så godt som brutt, gjorde de spesielle utsen dingene fra statens forsvarskomité en alarmerende oppdagelse: Leningrad hadde mel (korn ikke medregnet) for 17 dager, gryn for 29 dager, fisk for 16 dager, kjøtt for 25 dager, tørrfisk for 22 dager og smør for 2 8 dager. Den 29. august ble det sendt iltelegram til statens forsvarskomité i Moskva med anmodning om matvarehjelp til Leningrad. Kom itéen besluttet å skaffe byen en 45 dagers matvarereserve. D et skulle sendes 135 0 0 0 tonn mel, 7 8 0 0 tonn gryn, 24 0 0 0 tonn kjøtt og fisk, 3 500 tonn tørrfisk og 3 0 0 0 tonn smør. Videre ble det anbefalt at det kommersielle salget av matvarer (til for høyede priser) skulle reduseres, og at det skulle innføres rasjonering av te, egg og fyrstikker. Regjeringen godkjente disse anbefalingene og gav trans portdepartementet ordre om fra og med 31. august å sende åtte matvaretog daglig til Volkhovstroi og Lodeinoje Pole. Fra disse stedene skulle matvarene fraktes videre med lektere og taubåter via Ladogasjøen og Neva til Leningrad. D et var i samsvar med disse beslutningene at rasjonene i Leningrad ble redusert den 2. september. Brødrasjonen ble skåret ned til 6 0 0 gram pr. dag for kroppsarbeidere, 4 0 0 gram for kontorarbeidere og 3 0 0 gram for familie medlemmer. Kjøttrasjonen ble satt til 1 30 0 gram pr. måned, mel og gryn1 1 Men to år senere innrømmet han overfor Alexander W erth at han og hans kone mange ganger hadde angret at de gav fra seg kaviaren. «Vi kunne ikke la være å tenke på den boksen - den var som et tapt paradis.» (Alexander W erth, Leningrad, New York 1944 s. 77.)
DE BLODRØDE
SKYENE
287
til det samme, smør til 6 8 0 gram og sukker og sukkervarer til 2 2 0 0 gram. D ette betydde at Leningrad måtte spenne inn livremmen. Men ikke mye — særlig fordi man fremdeles kunne spise i restauranter og i kantiner på arbeids plassene uten å levere rasjoneringsmerker. Men bak den forholdsvis trøsterike fasaden begynte et dystert bilde å ta form. Den 6. september — to dager før den massive bombingen som utslettet Badajev-lagrene — sendte Leningrads borgermester Peter S. Popkov et kodetelegram til statens forsvarskomité i Moskva. D et gikk ut på at byen var i ferd med å tømme sine reserver, og at hungersnøden ville være like rundt hjørnet dersom det ikke kom hjelp. Popkovs telegram var basert på en opptelling som viste at byen på det tidspunkt hadde følgende beholdninger: mel for 14,1 dager, gryn for 23 dager, kjøtt og kjøttprodukter for 18,7 dager, fett for 2 0 ,8 dager og sukker og sukkervarer for 4 7 ,9 dager. I løpet av de åtte dagene som var gått fra forsvarskomitéens utsendinger satte opp sin oversikt, til Popkov sendte sitt nødrop, var byens reserver av mel skrumpet inn med tre dager, kornreservene med seks dager og kjøttreservene med nesten syv dager. M an behøvde ikke være matematiker for å skjønne hva dette innebar: D er som forbruket fortsatte på samme nivå, og det ikke ble noen bedring i pro vianttilførselen, ville Leningrad være uten mat etter maksimum tre uker, an tagelig mindre. Tiden var nå moden for ekstraordinære tiltak. T o dager senere ankom Dm itri V. Pavlov til Leningrad fra Moskva, utstyrt med blankofull makt til å ta seg av alle proviantspørsmål i Leningrad, både når det gjaldt sivilbefolkningen og de væpnede styrker. Pavlov var en av sovjet-regjeringens dyktigste og mest energiske forsynings eksperter. Han var seksogtredve år gammel, var utdannet ved Akademiet for utenrikshandel og hadde spesialisert seg på matvareproduksjon og -distribu sjon. Han var handelsminister i sovjet-republikken Russiand og en av de ledende krefter i forsvarsdepartementets forsyningsadministrasjon. Han var en intelligent, energisk og hederlig mann, og han hadde ikke vært mange timene i Leningrad før det stod lysende klart for ham at bare de strengeste spare tiltak — gjennom ført med jernhånd — kunne gi byen en sjanse til å overleve. D et første han m åtte få rede på før han kunne foreta seg noe, var kjensgjerningene — de ubarmhjertige, nakne fakta, ikke en eller annen lokalpoliti kers propagandafarvede «fakta». Hva var Leningrads situasjon i øyeblikket med hensyn til proviantreserver? Var det så at byen bare hadde reserver for to, kanskje tre uker? Hvilke forsyninger satt hæren inne med? Og marinen? Hvor stor var den faktiske befolkning? Hvilke forsyninger kunne skaffes til byen, og hvordan? Pavlov var i sving nesten før han steg ut av Dakotaflyet som i lav høyde sveipte inn over Ladogasjøens bølger og landet i Leningrad lufthavn. H an brukte 10. og 11. september helt og holdent til å gjennom gå byens lager beholdninger av proviant. Tallene var deprimerende — det hadde han vært forberedt på — men det var likevel ikke fullt så galt fatt som borgermester
288
LENINGRAD UNDER
BLOKADEN
Popkov hadde gitt uttrykk for. Basert på det faktiske forbruk av matvarer i de væpnede styrker og hos sivilbefolkningen, hadde Leningrad følgende reserver: korn, mel og kjeks for 35 dager, gryn og makaroni for 30 dager, kjøtt og kjøttprodukter inklusive levende kveg for 33 dager, fett for 45 dager, sukker og sukkervarer for 6 0 dager. D e eneste matvarene som ikke inngikk i Pavlovs oversikt, var et lite kvantum «jernrasjoner» (kjeks og hermetikk) i ar méens og flåtens reserver og et lite kvantum mel som marinen hadde. Hovedforskjellen m ellom Pavlovs oversikt og den Popkov hadde gitt, lå i at Pavlov regnet med all den mat som fantes i byen, både på militære og sivile hender, og dessuten uferdige produkter — korn og levende kveg — samt kjøtt som lå på kjølelager. Dessuten var rasjonene nå på nytt redusert — det skjedde den 12. september — til 5 0 0 gram brød pr. dag for arbeidere, 300 gram for kontorarbeidere og 2 5 0 gram for familiemedlemmer. Pavlov regnet — helt korrekt — med at det ville ta lang tid før det ble mulig å få forsyninger utenfra. Den eneste åpne tilførselsruten var over Ladogasjøen, og man hadde hverken de båter, brygger, jernbanespor eller lager hus som trengtes for å ta imot skipninger av noen størrelsesorden. D et ville ta tid å få alt dette i stand. Leningrad måtte altså på ubestemt tid klare seg med det som var for hån den. Hvor mange munner var det som skulle mettes? D et var et meget vanske lig spørsmål. På grunnlag av utdelingen av rasjoneringskort og alle tilgjenge lige oppgaver over evakuerte, flyktninger og f ør krigsbefolkning, kom Pavlov til at det i selve byen var en sivilbefolkning på omkring 2 5 4 4 0 0 0 mennes ker, derav ca. 4 0 0 0 0 0 barn, og i forstadsområdene innenfor den tyske blo kaderingen ytterligere 343 0 0 0 . D et samlede tallet var grovt regnet 2 887 000. Dessuten var det de militære styrker som forsvarte byen. N oen nøyaktig tall oppgave over dem er aldri blitt gitt, men det må ha vært omkring 5 0 0 0 0 0 mann. D et var med andre ord bortimot 3 4 0 0 0 0 0 mennesker som det måtte skaffes mat til.1 D et var ingen liten oppgave, og Pavlov hadde de dystreste anelser om hva som kunne komme til å skje. I likhet med alle andre i Lenin grad håpet han hver dag på at den gledelige nyheten ville komme — at blo kaden var brutt. Men i motsetning til alle de andre måtte han hver dag se den uhyggelige sannhet i øynene at forsyningene skrumpet inn og at 3,4 millioner mennesker ble stadig mer sultne. N oe av det første Pavlov gjorde, var å regne ut nøyaktig hvor stor skade som var skjedd da lagrene i Badajev gikk opp i flammer. Skaden var alvorlig, men kanskje ikke fullt så alvorlig som de fleste Leningrad-boere trodde. Øde leggelsen av Badajev-lagrene dømte ikke byen til hungersnød, slik mange av innbyggerne mente. 1 I juli ble det utstedt 2 562 0 0 0 rasjoneringskort i Leningrad, i august 2 6 6 9 0 0 0 , i september 2 4 8 0 4 0 0 og i oktober 2 4 43 40 0 . Omkring 6 3 6 283 personer ble evakuert gjennom Leningrad fra 2 9 . juni til 27. august, hvorav 4 0 0 0 0 0 ifølge Pavlovs overslag var hjemmehørende i byen mens de øvrige kom fra de baltiske statene. (Pavlov, op. cit., 1. utgave s. 5 9 -6 0 .) Karasev anslår befolkningen pr. 6. september til «over 2,5 millioner». Ved folketellingen i 1939 hadde Leningrad en befolkning på 3 191 300. (Karasev 120, s. 17).
DE BLODRØDE
SKYENE
289
Pavlov fant ut at tapet var ca. 3 0 0 0 tonn mel og 2 5 0 0 tonn sukker — og i de harde vintermånedene som fulgte ble 7 0 0 tonn av dette sukkeret, som var fullt av sot og skitt, konvertert til en slags «brunsukker».1 Han tok likevel ikke sjansen på en ny ulykke av samme sort, men sørget for at alt det mel byen hadde — og som befant seg i de store mølleverkene, Lenin og K irov — ble plasert i desentraliserte magasiner over hele byen. Det samme var tilfelle med kornet i havnesiloene og lagerskurene. T il tross for at Pavlov med stor styrke hevdet at Badajev-brannen ikke var hovedårsaken til Leningrads fremtidige lidelser, var det mange av byens innbyggere — blant dem Pavel Luknitski — som var overbevist om at den store brannen spilte en større rolle enn myndighetene noensinne har vært villige til å innrømme.12 Pavlov påpekte andre problemskapende faktorer. Ikke mindre enn ti for skjellige økonomiske institusjoner hadde hånd om administrasjonen av mat varer. Så lenge Moskva ikke forbød salg eller distribusjon av mat, fortsatte de som før. D e kommersielle restaurantene kom i denne kategorien, og gjen nom dem gikk ikke mindre enn 7 prosent av Leningrads totale matvarefor bruk, 12 prosent av det smør og fett som ble konsumert, 10 prosent av kjøttet og 8 prosent av alt sukker og sukkervarer som ble brukt. Slakting av kveg foregikk planløst. Vegetabilsk fett ble lagret i kommersielle varehus, og animalsk fett i militære forsyningsdepoter. På grunn av inngrodde konsu ment-fordommer m ot krabbe var denne næringsrike delikatessen urasjonert. Anstalthusholdninger som sykehus og barnehjem fikk provianttildelinger som det aldri ble avkrevd rasjoneringsmerker for, men dessuten hadde henholdsvis pasientene og barna sine rasjoneringskort. I midten av september gav sukkeradministrasjonen i Moskva sin avdeling i Leningrad ordre om å sende flere godsvogner med sukker til Vologda — til tross for at Leningrad forlengst hadde mistet alle jernbaneforbindelser med landet for øvrig. Pavlov tok affære. Han stanset det «merkefrie» salget av matvarer. Han stanset også produksjonen av øl, iskrem, pirogi (kjøttpaier) og finere bak verk. Dessuten stengte han de kommersielle restaurantene og inndrog rasjoneringskortene til personer som hadde forpleining på sykehus og barnehjem. D et viste seg å være ikke mindre enn 80 000. M en han gjorde feil — som han senere offentlig erkjente. Selv etter hans første kraftige nedskjæring av rasjonene hadde byen et dagsfor brak på 2 0 0 0 tonn mel. Han gikk med på en økning av sukker- og fettrasjonene i septem ber som vederlag for at kjøtt- og grynrasjonene var skåret ned. D et medførte et ekstra konsum på 2 5 0 0 tonn sukker og 6 0 0 tonn fett — varer som kunne ha vært spart i september og oktober og brukt til å lette situasjonen i den fryktelige desember måned som byen gikk i møte. Leningrad hadde gått inn i krigen med en normal matvarereserve. Den 21. juni hadde byen på lager mel og korn for 52 dager, medregnet det korn som 1 N . S. hevder at man nyttiggjorde seg 9 0 0 tonn sukker og 1 0 0 0 tonn brannskadet mel. (N . S. s. 195.) 2 Pavlov holder fast ved at hans rapport er nøyaktig og at alle andre versjoner er «fantasi fostre». (Personlig samtale 30. april 1968.) 19. D e 900 dagene
290
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
var i havnesiloene og som var beregnet på eksport, kjøtt for 38 dager, smør og fett for 47 dager og vegetabilsk olje for 29 dager. I juli og august fikk Leningrad langt mindre tilførsler enn normalt fra de nærliggende Jaroslavl- og Kalinin-regionene — bare 45 0 0 0 tonn hvete og 14 0 0 0 tonn mel. Omkring 23 30 0 tonn korn og mel kom fra Estland og Latvia før disse landene ble okkupert av tyskerne. Leningrads forsteder pro duserte inntil utgangen av året 8 146 tonn kjøtt til dekning av byens behov. Pr. 1. september var det i Leningrad-området 25 4 0 7 svin, 4 357 stykker kveg og 568 geiter. D e totale kjøttreservene — levende dyr medregnet — utgjorde 12 112 tonn. Dagsforbruket etter nedskjæringen av rasjonene den 12. september lå på 2 4 6 tonn. Byen fikk bare en liten del av de jordbruksprodukter den vanligvis kon sumerte. I hele året 1941 fikk Leningrad således bare 6 9 6 0 tonn poteter mot 245 0 3 2 tonn i 1940 — og poteter var selve kostgrunnlaget for titusenvis av mennesker. Grønnsaker: 30 367 tonn mot 15 4 682 tonn foregående år. Frukt: 508 tonn mot 15 2 3 4 tonn året før. I flere uker etter krigsutbruddet lå Leningrads matvareforbruk adskillig over normalen. Valsemøllene produserte i ju li 4 0 0 0 0 tonn mel. I august gikk brødforbruket opp med 12,4 prosent fra det normale 2 112 tonn pr. dag til 2 305 tonn, og dette skyldtes naturligvis tilstrømningen av flyktninger. Pavlov konstaterte at byen i begynnelsen av september hadde et dagsforbruk av mel på 2 100 tonn. D ette forbruket holdt seg til 11. september, da han reduserte det til 1 3 0 0 tonn. Fra 16. september til 1. oktober skar han det ytterligere ned til 1 100 tonn. I september hadde Leningrad — fronten og Østersjøflåten ikke medregnet — et dagsforbruk på gjennom snittlig 146 tonn kjøtt og 202 tonn sukker. I november og desember kastet Pavlov mer enn en gang et tilbakeblikk på forbrukstallene for begynnelsen av september. Hva skulle han ikke ha gitt for å ha til rådighet de 8 0 0 0 tonn mel han kunne ha spart om rasjonene var blitt skåret ned den 1. september istedenfor den 10. — for ikke å snakke om de hundrevis av tonn med kjøtt og andre matvarer. Luftangrepene stanset ikke med angrepet på Badajev-lagrene den 8. sep tember. D e fortsatte i fire dager på rad. Om kvelden den 9. falt det bomber i Zoologisk have. Flere aper ble drept og elefanten Betty ble dødelig såret. Bettys dødskamp varte i timevis, og hylene hennes skremte alle som hørte dem. Flere sobler slapp ut av burene og løp vettskremte omkring i byens gater. Hundene i Pavlov-instituttet ulte sørgmodig så lenge angrepene pågikk. Leningrads luftforsvar klarte ikke å holde de tyske bombeflyene borte. En rekke feilgrep i den første tiden førte til at det sivile luftvern i august ble stilt under ledelse av en troika. Byens jagerflykommando hadde 4 0 1 maskiner da krigen begynte, men i september var tallet sterkt redusert. D et var de 160 LVA-batteriene med tilsammen 6 0 0 kanoner som gav den viktigste be skyttelsen. Omkring 3 0 0 sperreballonger hang dag og natt på himmelen over Leningrad, og det sivile luftvern om fattet nå 3 5 0 0 avdelinger med tilsammen 1 2 4 0 0 0 mann. M en angrepene fortsatte.
DE BLODRØDE SKYENE
291
«N å begynner vårt liv på hustakene,» sa Pavel Gubtsjevski, en av de viten skapelige assistentene i Eremitasjen, til sine kamerater i luftvernet. T o ob servasjonsposter ble etablert — en over Vinterpalassets våpensal og en på taket av den nye Eremitasjen like ved det store overlysvinduet over billed galleriet. T il å begynne med falt det ingen bomber hverken på Vinterpalasset eller Eremitasjen, men splintene fra luftverngranatene haglet ned på takene og på brolegningen på Slottsplassen. Fra sin observasjonspost kunne G ubt sjevski se de tyske flyene som pøste brannbomber over Peter-Paul-festningen på den andre siden av Neva. Som en elv av ild rullet bombene ned langs festningens tykke, skrånende murer og brant opp på elvebredden. Plutselig kom en tordnende eksplosjon, og et flammehav slikket opp omkring «Amerikanskaja gora» — berg- og dalbanen som var hovedattraksjonen i fornøyel sesparken like ved. N atten ble lys som dagen idet treskjelettet gikk opp i flammer, og et regn av gnister og brennende trebiter haglet ned over taket på Eremitasjen. Flyangrepet den 10. september var nesten like omfattende som angrepet den 8. Y tterligere tre lagerhus på Badajev-tomten gikk opp i ild og røyk, men de var heldigvis tomme. M en det store meieriet Røde stjerne ble rammet, og tonnevis av smør gikk tapt. Sjdanov-verftene ble også sterkt skadet. Over 7 0 0 Leningrad-boere ble drept og over 80 større branner brøt ut. Arbeiderne i Kirov-verkene hørte plutselig et fly som nærmet seg i lav høyde. Et øye blikk senere meldte luftvernmannen Leonid Sanin at fallskjermtropper an grep fabrikken. Han løp m ot en dalende fallskjerm — og det var det siste han husket før han ble slått bevisstløs. D et var ikke fallskjermsoldater tys kerne hadde sluppet ned, men en fallskjerm bom be med forsinkelses-meka nisme. I løpet av september var det i alt 23 større flyangrep og 2 0 0 artilleribombardementer. Over 675 tyske fly deltok i angrepene. D e slapp 98 7 spreng bomber og 15 100 brannbomber, og drepte og såret 4 4 0 9 av byens inn byggere. D e verste angrepene kom den 19. og den 27. D en 19. var det til sammen seks angrep — fire om dagen og to om natten, med i alt 2 8 0 fly. Den 27. september gikk 2 0 0 fly løs på byen. Angrepene den 19. var de verste under hele krigen. En bombe rammet et sykehus i Surov Prospekt og drepte mange av de 6 0 0 sårede som befant seg der. En annen traff det store butikksentret Gostini Dvor midt i byen, der 98 mennesker ble drept og 148 såret.1 Blant de institusjoner som holdt til i Gostini Dvor, var forlaget Sovjet Pisatel. Åtte av forlagets medarbeidere, blant dem Taisija Aleksandrova og Tatjana Gurevitsj, ble drept, og direktør A. M. Semenov ble hardt såret. Storparten av ofrene i Gostini Dvor var kvinner, deriblant mange som arbei det i en konfeksjonsfabrikk. En uke senere var Pavel Luknitski på stedet og fikk vite at det fremdeles var overlevende inne i ruinhaugen. Pakker med mat ble firt ned til dem gjennom en trang sjakt. Denne skjebnetunge kvelden hadde komponisten Dm itri Sjostakovitsj in1 N . S. s. 166. I Leningrad v V O V , s. 176, blir det feilaktig opplyst at denne katastrofen skjedde den 24. september.
292
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
vitert noen venner hjem til seg — musikkhistorikeren Valerian BogdanovBeresovski og komponistene Gavriil Popov og Ju ri Kotsjurov. De fant ham omgitt av noteark; han var i ferd med å orkestrere sin Syvende symfoni. Han satte seg til pianoet og spilte med glødende entusiasme. H an var så oppstemt at vennene fikk inntrykk av at han ville presse ut av instrumentet hver eneste tone det eide. Luftvernsirenene ulte. Sjostakovitsj spilte videre. D a første sats var slutt, bad han sin kone og barn om å gå i tilfluktsrommet. Selv flyttet han seg ikke fra pianokrakken; han fortsatte å spille, og vennene lyttet henført. Annen sats av Syvende symfoni tonet ut i rommet til akkompagnement av bom ber og kanoner. Tredje sats var ennå ikke ferdig. Sjostakovitsjs venner drog hjem så snart «faren over» var gått. Fra trikken så de røykhavet som steg over byen. D et var Gostini Dvor som brant. Brannen varte i flere dager. D et var denne dagen Tass-mannen Ivan Bondarenko skrev i sin dagbok: «Eksplosjoner, eksplosjoner, flere eksplosjoner. G ult støv og svart røyk over Sosialist-gaten.» Og det var denne dagen en ukjent kvinne som bodde i Stremjannaja Ulitsa, kom styrtende inn i Leningrad radios kontorer. Huset hvor hun bodde, var pulverisert av en tysk bombe, og begge barna hennes lå døde i ruinhaugen. «La meg få snakke i radio,» bad hun. « Je g vil tale til mine medborgere.» D et fikk hun lov til. Med en stemme som dirret av følelser fortalte hun i enkle ord om hvordan hennes barn hadde endt sitt unge liv. « Je g husker ikke bare de ord hun sa — jeg kan huske lyden av pusten hennes,» skrev Olga Berggolts tyve år senere. D et lå en sky av støv over byen i disse dagene — en sky av finknust sement og murpuss. D et var på denne tiden general (senere marskalk) N ikolai N. Voronov, landets fremste artilleri-spesialist, vendte tilbake til Leningrad. Her var han født, her hadde han bodd i sin barndom og tidligste ungdom. N å var han blitt kalt tilbake for å hjelpe byen i dens skjebnetime. K rig og beleiring var ikke noe ny tt for Voronov. H an hadde tjenestgjort i Spania under borger krigen; han hadde opplevd Guadalajara, Teruel og Barcelona. Han hadde gjennomlevd beleiringen av universitetsbyen og bombardementet av Madrid. En dag klatret han opp i kuppelen på St. Isakskatedralen. Fra sin høye utkikkspost 80 meter over bakken kunne han se observasjonspostene og luftvernbatteriene på hustakene og Østers jø f låtens store fartøyer som lå oppankret som flytende kanonstillinger og fyrte løs på de tyske troppestyrkene. Og han kunne se munningsglimtene fra tyskernes langtrekkkende kanoner i syd og sydvest. «Om og om igjen,» forteller han, «måtte jeg tenkte på Madrid og det den byen hadde opplevd. Også der hadde fienden sluttet ringen på alle kanter. M en her ble det hele gjentatt i langt større målestokk — byen selv, troppe styrkene, kampenes intensitet, alt sammen var så mye større. Og alt var så uendelig mye mer komplisert.»
DE BLODRØDE SKYENE
293
Ja , det var i sannhet komplisert. O g enda mer komplisert ble det. En dag fant Jelena Skrjabina frem en medtatt gammel sum ka — en shoppingbag — og i den la hun tre flasker sterk vodka som hun hadde vært så heldig å få kjøpt etter å ha stått i kø i flere timer ved en salgsbod. Hun hadde også tolv pakker sigaretter, et par herresko og noen damestrømper. Så drog hun ut på landet for å se om det lot seg gjøre å få i stand en byttehandel. D et ble en meget ubehagelig opplevelse. Bøndene betraktet henne med sløve blikk. Hun kunne ikke la være å tenke på nødstiden i 1918 og 1 9 2 0 da byboerne hadde vært nødt til å dra ut på landsbygda med smykker, pelsverk og fine tepper for å forsøke å tuske til seg noen brødskorper og poteter. D et var akkurat det samme som skjedde nå. Hun var helt utkjørt da hun kom tilbake til Lenin grad om kvelden. Utbyttet av turen var atten kilo poteter og to liter melk. « Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan klare å fortsette med denne tuskhandelen,» skrev hun i dagboken.
29
Ikke alle var tapre
hadde ikke vært i Leningrad siden han kom tilbake fra infernoet i Tallinn. I Kronstadt hadde han arbeidet dag og natt med å lage flyveblad, skrive artikler til Leningradskaja Pravda o g holde taler til offiserene og de politiske arbeiderne. Men den 11. september — en fin, sol blank høstdag — tok han båten over sundet til Oranienbaum og fikk plass på et overfylt tog inn til byen. D et gikk flyalarm, og han kunne se branner og granateksplosjoner i retning av Ligovo (Uritsk) like syd for byen, der tyskerne forsøkte å bryte igjennom til jernbanelinjen. Visjnevski merket seg med tilfredshet at passasjerene på toget tok det hele med fatning, at trik kene fremdeles gikk til tross for bombardementet, og at skopusserne var på plass ved sine boder som vanlig. M en ikke alt var som det skulle. Han støtte på utslag av åpen panikk, og det gikk ville rykter — som naturligvis ble stimulert av mangelen på kor rekte og detaljerte opplysninger. Kommunikéene fra Sovinform var temme lig intetsigende; man måtte være ekspert i å lese mellom linjene for å skjønne hva som virkelig skjedde ved fronten. Jungeltelegrafen florerte som aldri før. «Hva er det som har hendt ved Volkhov?» spurte folk hverandre. «Og hva med jernbanen til Moskva?» D e visste at tyskerne hadde avskåret jernbanen. Men myndighetene hadde ikke innrømmet det. Avisene var tause, Leningrad radio likeså. A lt dette hemmelighetskremmeriet skapte en stadig sterkere fø lelse av usikkerhet og forvirring. D et var hverken første eller siste gang Leningrad-boerne ble holdt uvitende om begivenheter som hadde direkte inn virkning på deres egen skjebne. A lle var klar over at krigen gikk dårlig for russerne — men hvor dårlig? Hvor mye verre var forholdene enn det man fikk vite i kommunikéene?1 Vsevolod Kotsjetov, som alltid var parat til å tro det verste, mente at der som tyskerne trengte inn i Leningrad, ville det vrimle av angivere og forræ dere som var rede til å hjelpe fienden. Han husket at hvitegardist-generalen Judenitsj i 1919 hadde drømt om å henge en bolsjevik i hver lyktestolpe i1
V
SEVOLOD V i s j n e v s k i
1 Dette problemet vedvarte under hele krigen. 24. januar 1944 avleverte propagandaarbeidere fra kommunistpartiet en rapport om en stemningsundersøkelse blant arbeiderne i en av Leningrads store fabrikker, og det fremgikk her at det var særlig tre spørsmål som gikk igjen: Fantes det noen sovjetisk befolkning tilbake i de områdene som nå ble befridd av Den røde armé? Hvor store var russernes militære tap? Hvorfor hadde ikke Leningrad skaja Pravda offentliggjort kart som viste Den røde armés fremrykning? (9 0 0 s. 212.)
IKKE A L L E V A R T A P R E
295
Petrograd. Hvis byen ble inntatt nå, tenkte han dystert, kom nazistenes drapsavdelinger til å slippe opp for lyktestolper. D e ville nok bli nødt til å rigge opp hundrevis, ja, kanskje tusenvis av galger på Champs de Mars, Slottsplassen og langs Nevas bredder. En lystelig tanke! Kotsjetov visste hvordan tyskerne herjet i de områdene de allerede hadde okkupert. Han hadde snakket med en kommissær som het Semenov, og som hadde greid å flykte gjennom linjene fra en tysk-okkupert landsby like ved fronten. «H er kan du se fascistenes sanne ansikt,» sa Semenov og viste frem en plakat han hadde revet ned fra et plankegjerde i landsbyen. Punkt 1) Personell tilhørende Den røde armé skal innen 2 4 timer melde seg for stedets militære kommandant. I motsatt fall vil de bli ansett som partisaner og skutt. Punkt 2) Hver partisan som pågripes, vil bli skutt på stedet. Punkt 3) Innbyggere som bistår soldater fra Den røde armé eller partisa ner, vil bli skutt på stedet. D et var mange flere punkter, og alle sammen endte med den samme truselen. K om nazistene til Leningrad, ville de gjøre akkurat det samme. D et var Kotsjetov skråsikker på. Kotsjetov møtte mange mennesker — også blant sine kolleger — som han betraktet som feiginger og panikkmakere, folk som for enhver pris for søkte å komme seg vekk fra den omringede byen. Blant annet visste han om en journalist som hadde lurt seg ombord i et fly, og som i siste øyeblikk ble halt ut igjen av den gam le /jrer/^z-medarbeideren Maksim Gordon. K o t sjetov var heller ikke overvettes imponert over de krigskorrespondentene han hadde møtt i Aleksei Tolstois villa i Pusjkin — villaen som nå tilhørte for fatterforbundet, og hvor Luknitski hadde bodd like før krigsutbruddet. I Pusjkin vrim let det av forfattere og krigskorrespondenter. Stedets lo kalavis hadde påtatt seg å trykke feltavisen til 1. frivilligdivisjon, som hadde mistet sin transportable presse under den kaotiske retretten fra Luga-linjen. Avisens redaksjon hadde etablert seg i Proletargaten nr. 4 — dvs. Tolstoi-villa en. I 6. militærforlegning i utkanten av byen var fem tusen overlevende fra 1. frivilligdivisjon stuet inn i en gammel kaserne. Etter at divisjonen hadde mistet to tredjedeler av sin mannskapsstyrke og nesten alt den eide av våpen og utstyr, var den ikke lenger noen militæravdeling i ordets egentlige for stand. Vjatsjeslav Sjisjkov, forfatteren av det klassiske verket D en dystre elv, bodde fremdeles i Pusjkin, men han overveide sterkt å flytte inn til Lenin grad. Aleksandr Beljajev, en av Sovjetunionens ledende science fiction-for fattere, hadde ikke forlatt huset sitt. Han var alvorlig syk. Kotsjetov og hans venn M ikhalev tilbragte en natt i Tolstoi-villaen. K o t sjetov syntes det var underlig at en mann som Tolstoi — av adelig herkomst og med en utpreget vestlig innstilling og smak — hadde levet og virket i dette landet. Husets fornemme luksus virket fremmedartet og nesten støtende
296
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
på ham. K otsjetov kjente ingen av forfatterne og journalistene som var sam let der, men de inviterte ham til å slå seg sammen med dem ved et langbord hvor champagnen flom met rikelig — en gave fra den lokale partikomitéen. H an følte seg utenfor i dette selskapet. Han likte ikke den kyniske minen kollegene satte opp når de iblant gikk bort til døren for å lytte til kanonaden som stadig kom nærmere. Han hadde en følelse av at disse menneskene ikke var til å stole på. Neste morgen gikk Kotsjetov en tur i den vakre parken. Han gikk til Katarina-palasset og så de hundrevis av pakkasser som slottets kostbarheter nå var pakket ned i. H an besøkte Aleksandrovski-palasset hvor den siste av Russiands tsarer, N ikolai II, hadde bodd. Her var tsarens arbeidsværelse, som lignet mest av alt på en travel forretningsmanns kontor, syntes Kotsjetov. H er var keiserinnens sengekammer med telefonen som hun hadde brukt når hun snakket med sin mann i det militære hovedkvarteret og gav ham de siste råd hun hadde fått av den forhatte og fryktede Rasputin. K otsjetov gikk ut av slottet og ut i parken hvor heltene fra borgerkrigen lå begravd, forbi Det kinesiske teater, Jaktslottet, Marmormausoleet. Mange av disse minnene om keisertiden skulle han aldri mer få se, for tyskerne og ødeleggelsen var nå bare noen timer borte. Sammen med sine kolleger pakket Kotsjetov sakene sine og forlot Pusjkin gjennom Den egyptiske port. Han stanset et øyeblikk og kastet et blikk på monumentet over Pusjkin i granitt og bronse. H elt til landsbyen Bolsjoje Kusmino fulgte Pusjkin dem med sitt dystre bronseblikk. N å begynte tyskerne å prøve forskjellige knep. D e slapp bomber som hylte og skrek, og de slapp minefeller, noen ganger i form av barneleker, fyllepen ner eller sigarettennere. O g en gang så studentene M ikhail Rubtsov, K onstan tin Kruglov og Nadesjda Sabelina en kjempestor ball som sprakk over Narva-portene. D et så ut som om det drysset flyveblader fra den, men da de nådde frem, lå det en masse rubelsedler og rasjoneringskort på bakken. V ir ket knepet? D et er ikke godt å si. Myndighetene hevdet at alle de falske pen gene og rasjoneringskortene ble samlet inn og avlevert. M en D m itri Pavlov, som kontrollerte byens matvareforsyninger og i embets medfør var nødt til å ta seg av nettopp slike problemer som falske ra sjoneringskort, var meget bekymret. «Egoister og kjeltringer,» sier han, «forsøkte med alle mulige midler å skaffe seg to, tre eller enda flere rasjoneringskort. For å mette seg selv prøvde de å få tak i ekstra kort selv om det skulle koste deres nærmeste livet.» D et var de mest utspekulerte metoder som ble brukt: K jeltringene be stakk husvaktmestrene for å få bevitnelse på at de bodde i leiligheter som i virkeligheten stod tomme. De forfalsket kort. D e søkte om kort for slekt ninger som var døde eller som aldri hadde eksistert. O g de stjal. Hvis tyskerne slapp ned større mengder falske kort, ville det bli kaos. H ele rasjonerings systemet ville bryte sammen. D et måtte gjøres noe for å ta brodden av en slik taktikk før tyskerne ble klar over hvor sårbart systemet faktisk var. Politiet rapporterte til Leningrad-kommandoen at tyskerne gjorde stadig større anstrengelser for å infiltrere agenter i byen. De skremmende ryktene tiltok stadig i omfang, og mange av dem kunne spores direkte tilbake til
IKKE A L L E V A R T A P R E
297
nazistiske kilder. En mann som het K oltsov ble arrestert for å ha spredt fin ske anti-sovjetiske flyveblader i en ølstue. H an ble omgående skutt. D et var snesevis av saker som gjaldt tyveri og forfalskning av rasjoneringskort, og svartebørshandelen med mat, parafin og såpe utviklet seg raskt. D et var ikke lett å få byens borgere til å bevare fatningen og bekjempe brannene som ble antent av tyskernes brannbomber. Folk fikk panikk ved synet av fosforbombene som spredte elver av ild utover hustakene eller inne i fabrikkene. Den 11. september falt det fire sprengbomber og hundrevis av brannbomber over den store Nordlige kabelfabrikk. I en av maskinhallene forsøkte en enkelt brannmann å bekjempe de fresende brannene mens arbei derne klem te seg vettskremte mot veggene. Omsider kom partisekretær A. V. Kassirov og fikk de andre til å hjelpe. Dagen etter kom en gruppe arbei dere til direktøren og ville slutte i jobben. Fabrikken var blitt sterkt skadet, en person var drept og fire såret. «Dette er det rene kujonen,» noterte di rektøren på arbeidernes oppsigelse. I en så kritisk tid kunne man ikke akseptere utslag av svakhet. Dikteren Boris Likharev sa det med rene ord i en appell i avisen På vakt fo r fedrelan det: «V i vil seire for enhver pris, om vi så skal bøte med livet for det. Ikke ett skritt bakover! O g hva kujoner og forrædere angår: skyt dem på stedet!» D et oppstod spesielle problemer i arbeidsbataljonene som bygde for svarsverker. Mange av dem stod plutselig uten m at og nattely. Andre ble bom bet rett ut av de stillingene de holdt på å lage. Forvirret og skremt flyktet mange av dem tilbake til byen. Grupper av partiarbeidere ble sendt ut for å samle opp disse «desertører og panikkmakere» som de ble kalt. Hver dag drog direktør P. V . Solotukhin fra redaksjonen i Leningradskaja Pravda til Smolni for å rådføre seg med partisekretær Sjdanov om neste dags lederartikkel og de viktigste nyhetsoppslagene og kunngjøringene. O fte ble klokken både to og tre om natten før han kunne ringe til redaksjonssekre tæren for å gi beskjed om at avisen kunne gå i trykken som planlagt — eller om de endringer som måtte gjøres. Etter som situasjonen ble mer alvorlig, begynte Sjdanov selv å skrive de viktigste lederartiklene. D et var han som skrev lederen som ble offentlig gjort 1 6 . september: «Fienden står ved p o r te n e ... Enhver må se faren i øy nene og erkjenne at dersom han ikke i dag kjemper tappert og uselvisk i byens forsvar, vil han i morgen ha tapt sin ære og frihet og være tyskernes slave.» D et var også Sjdanov som forfattet oppropet som ble offentliggjort en tid senere: «U tslett de fascistiske udyr, vis dem ingen nåde!»1 D a skuespilforfatteren Sjtein kom tilbake til Leningrad etter å ha opp holdt seg i Kronstadt en tid, merket han straks at forholdene hadde forandret seg. Hans papirer ble undersøkt ikke bare ved bygrensen; han måtte stadig frem med dem når han gikk omkring i byen. D et var vaktposter på hver eneste bro, i alle viktige gatekryss, i portrommene. I gatene marsjerte arbeiderpatruljer, væpnet med rifler. D e anholdt alle som ikke kunne redegjøre 1 Sjdanovs opprop, som ble offentliggjort i Lenin grads kaja Pravda, het det: «Bare ved nådeløst å utslette de fascistiske kjøtere kan vi frelse vårt moderland, våre hustruer og mødre og våre barn!»
298
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
for sin identitet eller yrke. Etter at tyskerne hadde strammet jernringen til rundt byen, var det blitt stadig flere uniformerte å se i gatene: N oen av dem var desertører, men storparten var soldater som var kommet bort fra sine av delinger i kampens tummel. N oen hadde vært i frivilligkorpset. Og noen hadde tatt seg igjennom den tyske blokaden og inn i byen. D e var demorali serte og utslitte. N å ble alt dette menneskelige vrakgodset samlet opp. N oen ble skutt, an dre ble sendt til byggebataljonene. Atter andre tok sin plass i byens forsvar. D et var militære tribunaler som hadde det avgjørende ord, og de somlet ikke med kjennelsen: Han skal skytes, han der skal til fronten, denne her til bar rikadene. D et var ingen lett sak å holde forsvarslinjene. B. Rosenman var blitt såret, og i midten av september ble han friskmeldt og skulle tilbake til fron ten for å slutte seg til 168. geværdivisjon — Bondarev-divisjonen, som den ble kalt, en av de beste avdelinger som deltok i forsvaret. Han fikk snust opp at divisjonens hovedkvarter lå et eller annet sted i nærheten av Moskovskaja Slavjanka. Leningrad var under sterkt bombardement da han sammen med en gruppe offiserer tok seg frem til Pusjkin. Jo nærmere fronten de kom, desto færre mennesker møtte de. Langs veien så de spor etter bombing, og iblant strøk tyske fly i lav høyde over dem. Plutselig fikk de se en flokk sol dater som kom løpende, tydeligvis i panikk. I samme øyeblikk stilte en fir skåren offiser i loslitt jakke seg opp midt i veien, trakk pistolen og rettet den mot soldatene idet han ropte: «Stans!» D e stanset. «Hvor skal dere hen, kamerater?» sa offiseren. «Leningrad ligger bak oss. V il dere virkelig besudle Den røde armés ære?» D e svarte ikke noe på det. Omsider trådte en røslig unggutt med ukegammelt skjegg ut av flokken, glodde olm t på offiseren og sa: «D ra til fronten og slåss selv, hvis dere har lyst. V i har fått nok! K om igjen, gu tter!» Men det var ingen som fulgte ham. «G å tilbake,» advarte offiseren. Den unge soldaten så seg ikke om. Trassig fortsatte han langs veien mot Leningrad. Et skudd smalt, og han stupte. «D e som har våpen går til høyre, de uten våpen gar til venstre,» sa offi seren skarpt. Så hvisket han til Rosenman: «N å må D e hjelpe m e g !» Rosenman forsøkte å protestere, han måtte tilbake til sin avdeling. «G jør som jeg sier,» glefset offiseren. Han gikk et skritt nærmere. «Skjøn ner D e ikke at det finnes ikke infanteri ved frontlinjen her? D en blir holdt av artillerister!» Rosenman kjempet hele dagen sammen med desertør-avdelingen. Først i kveldingen, da kampene stilnet noe av, drog han videre for å forsøke å finne sin egen divisjon. A. Veresov kjempet i nærheten av Ligovo (U ritsk). Han kunne ikke hus ke hvor mange dager som var gått siden slaget der begynte — fem, kanskje seks. Hovedveien fra Ligovo var fylt av flyktninger som strømmet mot Le ningrad. Barna gråt i mødrenes armer. Kvinner med glassaktig blikk slepte
IKKE A L L E V A R TAPRE
299
seg langs den hullete veien. Og hele tiden slo granatene ned, med tysk pre sisjon. I tårnet på Pisjmatsj-fabrikken satt en tysk artilleri-observatør som gjennom kikkerten kunne se hovedveien like godt som sin egen håndbak. Sovjetiske soldater kom farende opp fra løpegravene for å hale sivilistene i sikkerhet. En kubøling som var blitt skremt av den flammende asfalten på veien (som var antent av en granat), løp ut i et minefelt. D et var en scene fylt av gru og ødeleggelse. I krysset der veiene til K rasnoje Selo og Peterhof tar av, stod det et skil derhus. Offiserer stanset de retirerende soldatene — noen i uniform, andre uten, noen med våpen, andre uten, men alle dødsens slitne. En av dem var en sersjant som hadde mistet luen; jakken var bare filler, og buksene var fulle av gjørm e helt til knes. Skjelvende stod han og mumlet: «D e har tatt a l t . . . Tyskerne kommer til å være her om et øyeblikk. Je g har sett dem selv. På motorsykler. Ikke skyt. Hvis vi ikke skyter, gjør de oss ingenting. De bare drar forbi oss. . . » Offiseren som hadde kommandoen på stedet, en kortvokst kaptein i grensevaktuniform, forsøkte å snakke ham til rette: «Ta Dem sammen, ser sjant! » Automatisk gikk sersjantens hender til den åpne jakkekraven, men det var bare en gestus. «V i må redde oss før det er for sent,» mumlet han. «Tys kerne har tatt Kirov-fabrikken. V i må redde oss.» Med en kjapp bevegelse flådde kapteinen sersjantdistinksjonene av epålet tene hans, og uten å heve stemmen sa han til soldatene sine: «Ta dere av ham.» D et gjorde de. Et øyeblikk etter smalt ett enkelt skudd, men kapteinen enset det ikke. Han hadde det altfor travelt med å dirigere de retirerende sol datene til oppsamlingspunktene. Sent en kveld kom Sajanov til Smolni. Han hadde med seg et utkast han hadde skrevet — et utkast til et flyveblad til de tyske soldatene. D e lange korridorene var opplyst av svake elektriske pærer. For en gangs skyld var det forholdsvis stille i Smolni, det var ikke mange mennesker å se. Sajanov stod og snakket med Smolnis kommandant, Grisjin, en mann som hadde vært der siden Lenins dager, da en generalmajor kom ut fra stabssjefens kontor. Han kjente såvidt Sajanov. «Hvor skal D e?» spurte han. «H jem ,» svarte Sajanov. «D e kan kjøre med meg,» sa generalen. Han hadde det svært travelt. De løp nedover den brede hovedtrappen og ut i den fuktige septembernatten. D et var først da de krysset Liteini-broen generalen fortalte Sajanov hvor de skulle: til et «meget farlig» område ved fronten. I Kirov-fabrikken ble det samlet et regiment som skulle følge generalen til linjene. D e stanset ved K i rov-fabrikken og kjørte så videre utover Peterhof-chausséen. D et gikk fly alarm, og søkelysene spilte over skydekket. Luftvernkanonene drønnet. De hørte flydur. Generalen skulle til Finskoje Selo, ca. nitten kilometer fra byen. I nærheten av Kipen ble de stanset av en vaktpost. D et var en Kirovarbeider; han tilhørte en spesiell bataljon som hadde til oppgave å stanse de
300
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
sertører og dirigere dem til nye avdelinger. Generalen snakket et par minut ter med soldaten. «Hva tror D e?» spurte han. «K an vi holde byen?» Jo , soldaten mente at det skulle gå. Han hadde vært med i kampene i 1919, sa han, og dengang hadde en kommissær sagt til ham: «N å kan vi ikke trekke oss lenger tilbake. Neste stans er i Petrograd.» «D et er akkurat det samme i dag,» sa han. D e kjørte videre. I Finskoje Selo møtte generalen kommandanten på ste det, snakket med ham i en halv time og kom så tilbake til bilen. «Neste stans er Petrograd,» mumlet han. D e snudde og kjørte tilbake langs Peterhof-chausséen. Generalen var taus. D et var Sajanov også. De møtte ingen biler. Ikke langt fra Kirov-fabrikken stanset generalen for å ringe til Smolni. Han kom tilbake etter fem m i nutter. D e hadde bare kjørt et kort stykke før bilen stanset; det var noe galt med forgasseren. «N å får du raske på,» sa generalen utålmodig til sjåføren som forsøkte å fikse forgasseren. «Tyskerne er kommet til Ligovo.» «M en vi kjørte jo gjennom Ligovo for mindre enn ti minutter siden,» svarte sjåføren. «D et stemmer,» sa generalen. «V i var de siste som slapp igjennom.» Generalen vendte seg til Sajanov. «Husk denne dagen,» sa han alvorlig. «Husk den. N å begynner det har deste slaget om byen.» «Blir det beleiring?» spurte Sajanov. Generalen nikket. «Ja, det blir beleiring.» D e ni hundre dagene var begynt.
30
En hard nøtt å knekke
den 8. mai 1887 lød det hamring i gårdsplas sen i det gamle citadellet i Oresjek. Oresjek var Peter den stores «harde lille nøtt» — en øy-festning som lå der Neva rant ut av Ladogasjøen, nøkkelen til vannveien til Novgorod, den gamle handelsveien fra væringenes land til Svartehavet og videre til Orienten. Allerede før Moskva ble noe mer enn en korsvei i skogen, var det vokst opp et sterkt støttepunkt i Oresjek. D en som behersket Oresjek, behersket også handelsrutene til Orienten — den rike strømmen av krydder, pelsverk, slaver, edelstener, silke og andre kostelige ting. Så tidlig som i det fjortende århundre oppførte Novgorod en festning — et K rem l — i Oresjek. I hundre år før Peters tid var det svenskene som hadde vært herrer der. D a Peter klarte å drive dem ut, omdøpte han stedet til Sjlisselburg — nøkkelbyen — og det navnet beholdt den. Men på 1700-tallet mistet den sin betydning som fest ningsby, og siden hadde de dystre kasemattene vært brukt som fengsel. Her hadde Peter innesperret sin tidligere hustru, Jevdotija. Her hadde tsarina Anna Ivanovna fengslet sin statsråd D m itri Golitsin og de tapre brødrene Dolgoruki. Her hadde tsar N ikolai I sperret inne et halvt dusin dekabrister — de velmenende, men naive unge offiserene hvis revolte i 1 8 2 4 hadde rystet det autokratiske Russland i grunnvollene. Og her ble det en vakker maimorgen i 1887 reist en galge — ingen vanlig galge slik man nå til dags kan se dem på film eller på gam le tegninger, men et monstrum med tre armer som nådde langt utenfor plattformen. Bak jerngitteret i en iskald celle ventet Aleksandr U ljanov og fire andre unge menn på daggryet og døden som de visste var nær. En halv time før solopp gang ble de ført ut på gårdsplassen, der dommen ble lest opp enda en gang: døden ved hengning for mordforsøk på keiser Aleksander III. V i har stats råd Dm itri Tolstois ord for at de dømte bevarte sin sinnsro til det siste, og at de ikke ønsket å snakke med en prest. Henrettelsene begynte. Først gikk Vasili Generalov, Pakomii Andrejusjkin og Vasili Osipanov opp på plattformen. Et øyeblikk senere dinglet de livløse i galgen. Aleksandr U ljanov og P jotr Sjevirev så sine kamerater dø, deretter gikk de rolig den samme skjebne i møte. Siden oktoberrevolusjonen var Oresjek blitt en nasjonal helligdom. På en minneplakett stod navnene til revolusjonens helter — øverst Aleksandr U lja nov, bror av Vladimir Iljitsj Lenin.
I
DE TIDLIGE m o r g e n t i m e n e
302
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
N å — i disse ulykksalige septemberdagene i 1941 — lød kanontordenen stadig nærmere den gamle festningen. Selve spydspissen i nazistenes 16. armé — 122. infanteri, 20. motoriserte divisjon og avdelinger av 12. panserdivisjon — hadde rykket østover siden de nådde Nevas bredder 31. august. D e hadde avansert nordover fra Mga til tross for tapre og kraftige motangrep fra oberst Donskovs N KVD -divisjon, som gradvis ble presset tilbake langs elven mot Sjlisselburg. Tre sovjetiske krigsskip drog oppover elven — kanonbåtene Stro gi og Stroini og krysseren M axim G orki — for å gi troppene ildstøtte. D et monnet ikke. Den 7. september satte tyskerne inn 300 fly for å ta knekken på de allerede hardt medtatte sovjetiske styrkene. N oen av N K VD -troppene kom seg over til nordbredden av Neva, og to regimenter trakk seg tilbake til Sjlisselburg. Andre styrker, deriblant avdelinger av en fjellbrigade, søkte tilflukt syd for Sinjavino. Dermed ble hovedveien til Sjlisselburg liggende fullstendig åpen. Tyskerne stormet frem som en lavine, og i løpet av noen timer hadde de nådd utkantene av Sjlisselburg. Om morgenen den 7. september holdt partisekretær Andrei Sjdanov et møte på sitt kontor i Smolni med en rekke politiske og militære ledere. D et gjaldt å redde Sjlisselburg og beskytte Leningrads forbindelse med det øvrige Russ iand. Leningrads militærråd iverksatte nå de tiltak som var mulige, sa han. Han beordret admiral I. S. Isakov til å ta hånd om transportmidlene på Ladogasjøen, og inspektør A. T. Karavajev fra marinens politiske administrasjon ble sendt til skueplassen. Karavajev ankom til stasjonen i Sjlisselburg — like overfor den gamle fest ningen, på den andre siden av Neva — like etter midnatt den 8. september. Sjlisselburg og hele sydbredden av Neva stod i flammer. Sot og gnister regnet ned over Aleksejev-fabrikken og kraftstasjon nr. 8 på nordbredden. I byens gater raste det harde kamper mellom N K VD -troppene og de frem rykkende tyskerne. Mitraljøsene knitret uopphørlig. Bryggen var svart av folk — noen hørte hjemme i Sjlisselburg, andre hadde slektninger der. En gammel kvinne kom løpende bort til Karavajev og hulket: «H jelp meg! H jelp meg! Sønnen min er på den andre siden, og der er tyskerne allerede.» Forvirringen var total. Ingen hadde ledelsen. Bare to små slepebåter var i gang med å evakuere sårede over Neva. Karavajev og andre marineoffiserer gjorde hva de kunne for å gjenopp rette en slags orden. Under ilddekning fra kanonbåten Selem dsja og kutterne B K A -99 og B K A -100 krysset han Neva og klarte å få bragt flere båtlaster med kvinner, barn og sårede i sikkerhet på nordbredden. D e hardt pressede N K VD -regim entene trakk seg tilbake gjennom Sjlisselburgs gater, og til slutt måtte også de ta seg over til nordbredden med de midler som fantes for hånden. Med tyskernes okkupasjon av Sjlisselburg var omringningen av Leningrad fullstendig. Byen hadde ikke lenger noen land verts forbindelse med resten av landet, det var bare luftveien som lå åpen — og sjøveien over Ladoga.
EN
HARD
NØTT
Å
KNEKKE
303
Oberst Bitsjevski fikk ordre om å forsøke å slå en pongtongbro over Neva så russerne kunne sette inn et motangrep for å gjenerobre Sjlisselburg. Han konstaterte fort at det hersket en livlig aktivitet på sydsiden av elven, der store tyske styrker var på vei inn i byen. Svarte røykskyer veltet opp fra den gamle festningsbyens gotiske tårn. På russernes side hersket det en dødsens stillhet. Artilleristillingene var ennå ikke bemannet. Han speidet ut over Nevas utspring mot det gamle fortet Oresjek. D et lå omtrent 150 meter fra bryggene i Sjlisselburg, og noe nærmere den siden russerne holdt. «D et evige fengsel» ble fortet kalt på folkemunne — fordi de som ble sperret inne der, aldri hadde sluppet ut igjen. Hva som foregikk der nå, hadde Bitsjevski ingen anelse om. Sannsynligvis var tyskerne der, tenkte han. Men det var ingen mennesker å se; ingen tegn til aktivitet. Et tysk observasjonsfly sirklet langsomt over den lille øya. Oresjek hadde for lengst mistet sin m ilitære betydning, og i årevis hadde den bare vært et his torisk minnesmerke. Marinens Ladoga-flotilje hadde lagret en del lette våpen i de gam le kasemattene hvor tsarens fanger en gang hadde vansmektet. Men det hadde ikke vært kanoner i skyteskårene siden tsar Peters dager. Hva Bitsjevski — og tyskerne — ikke ante, var at Oresjek slett ikke var forlatt. Et dusin marinegaster var blitt sendt dit for å pakke sammen utstyr som tilhørte Ladoga-flotiljen. Da tyskerne inntok Sjlisselburg, befant marine gastene seg ennå i de underjordiske hvelvene. Og nå var de tause tilskuere til det krigens drama som utfoldet seg på begge sider. D e kunne se de tyske flyene som sirklet over øya, de så Bitsjevskis pongtong-avdelinger på den andre siden av Neva i nærheten av Sjeremetjevka, og fra det gamle fortets solide vakttårn kunne de se tyskerne som satte ut feltvakter ved havnen i Sjlisselburg og tvang russiske kvinner og menn til å grave dekningsrom og løpegraver. D e var vitne til at tyskerne reiste en galge på plassen foran kir ken i Sjlisselburg og hengte fire unge arbeidere. N å syntes marinegastene de hadde fått nok av å være passive tilskuere. De begynte å lete igjennom kasemattene for å se om de kunne finne noen bruke lige våpen. De fant to gam le kanoner — utrangerte våpen som blant annet manglet siktemidler. Den ene monterte de i tårnet og den andre i et skyteskår i festningsmuren. N ikolai Konusjkin, en ung mann som hadde en smule er faring med artilleri, ledet operasjonen. Han siktet kanonene inn mot en tysk skytestilling på den andre siden av sundet, og gav ordren: « Ild !» Russerne fikk aldri noen forklaring på hvorfor tyskerne ikke forsøkte å storme fortet. Båter var det nok av i Sjlisselburg, og de ville uten større vanskeligheter ha klart å nedkjempe den lille gruppen av forsvarere. K anskje trodde de at russerne hadde store styrker i fortet, og at det ville koste dem altfor mye blod å erobre det. K anskje hadde de det for travelt med andre ting. Uansett hva årsaken kan ha vært, gjorde de ikke noe forsøk på å storme Oresjek. Oberst Donskov sendte en avdeling N K VD -tropper dit, og neste natt ble kaptein Aleksei Morosov og en gruppe på tretten marinegaster fra Ladoga-flotiljen landsatt på Oresjek. Deres oppgave var å sette opp batteri nr. 4 0 9 — syv 45 mm kanoner og seks mitraljøser — langs festningsmuren. N å hadde tyskerne begynt å beskyte de tre meter tykke festningsmurene med ar-
304
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
tilleri, og i ukene og månedene som fulgte pøste de tusenvis av tonn med sprengstoff ned over Peters «harde lille nøtt». Bare i løpet av en enkelt dag ble de gamle murene rammet av 2 5 0 grove artillerigranater og flere tusen bombekastergranater. Lenge var det uvisst om Oresjek kunne holde stand. D et var først den 7. november den russiske sjefen følte seg trygg nok på sin egen styrke til å heise det røde flagget over fortet. O g der vaiet det siden. Seksti tusen granater haglet ned over fortet. Flagget ble skutt ned seks ganger. Fem hundre dager senere, da D en røde armé satte inn sine første fremstøt for å bryte blokaden av Leningrad, vaiet det røde banner ennå over Oresjek. Men tyskerne hadde tatt Sjlisselburg. Og de behersket Neva over en fem ogtyve kilometer lang strekning — fra strykene ved Porogi via Nevskaja Dubrovka opp til elvens utspring i Ladogasjøen. D et var bare elven og en seksti kilometer lang strekning med flatt lende som lå mellom dem og de finske linjene, mellom tyskerne og Hitlers primære mål, det m ålet som hele Operasjon Barbarossa var basert på: Leningrad måtte erobres før hovedangrepet mot Moskva kunne settes i gang. Tyskerne hadde nå betydelige styrker langs elven. Hvorfor krysset de den ikke? Sovjetiske krigshistorikere som har studert slaget med all mulig omhu, er ikke sikre på svaret. Elven er selvsagt en nokså avskrekkende barriere. D er den renner ut av Ladogasjøen, er den over 3 6 0 meter bred, og den vider seg gradvis ut til en bredde på 550 meter. Deretter smalner den inn til 2 2 0 meter og så — der M ga forener seg med Neva — til 160 meter. En slik bredde er naturligvis ikke å spøke med. D ertil kommer at de tyske troppene som først nådde elven, ikke var utstyrt med pongtonger eller annet brobygningsmaterieil. Og takket være oberst Bitsjevskis fremsyn var broene over Neva blitt sprengt. Tyskerne kunne ikke bare spasere over, slik de hadde gjort så mange ganger før. Likevel er det ikke så lett å forstå hvorfor de aldri gjorde noe forsøk på å sette over elven. Dm itri Sjtsjeglov, Leningrad-forfatteren som hadde meldt seg til frivillig korpset, kom til nordbredden av Neva om kvelden 31. august. Avdelingen hans marsjerte hele natten i silende regn, og 1. september gikk de i stilling på en ca. ti kilometer lang strekning fra den lille landsbyen Kusminki (der Bitsjevski nettopp hadde sprengt jernbanebroen) til Nevskaja Dubrovka. På den andre siden av elven hørte de i de følgende dager konstant skyting fra artilleri og håndvåpen. D en 3. september kom noen landsbyboere løpende og fortalte opphisset at de hadde sett en tysk avdeling som krysset elven i båter og gikk i land på en liten øy bare tredve meter fra nordbredden ved Kusminski. Sjtsjeglovs avdeling hadde ikke noe artilleri. D et eneste de hadde bortsett fra hånd våpen, var mitraljøser — og dem hadde de svært lite ammunisjon til. Men i nærheten var det et luftvernbatteri. D e fikk kanonmannskapet til å ta øya un der ild, og det varte ikke lenge før de fikk se en liten avdeling tyskere som skyndsomt forsvant i en båt. Senere fant de fire drepte tyskere på øya. Den 5. september ble den dårlig væpnede frivilligavdelingen forsterket med et redusert regiment av 115. divisjon som i grevens tid var trukket ut av om
EN
HARD
NØTT
Å
KNEKKE
305
ringningen ved Viborg. D ette regimentet var enda dårligere utstyrt og enda verre medtatt enn de frivillige. D e hadde mistet nesten alt de eide av våpen og ammunisjon, og uniformene deres var bare filler. Soldatene var så ut kjørt at de såvidt greide å stå på bena. Sjtsjeglov drog til stabshovedkvarteret, som var opprettet i en bondehytte ved Plintovka. Regimentets nestkomman derende, oberst Simonov, satt og støttet hodet i hendene og så ut som om han sov. M en det gjorde han ikke. Han hørte på diskusjonen. Plutselig rettet han seg opp og sa: «Hvorfor tror dere vi er her? Hvorfor ble vi nødt til å oppgi Viborg? Fordi finnene konsentrerte 2 0 0 0 0 0 mann mot oss, mens det bare var 50 0 0 0 på vår side av grensen. Og enda har vi ikke lært noe! Hva ble resultatet? De smadret tre av våre divisjoner! Det vet dere. N å må dere slutte med å stikke hodet i sanden som strutser. Finnene står i Terijoki. O g de rykker frem mot Beloostrov og Sestra. O g her hvor vi er nå, forsøker tyskerne å krysse Neva for å etablere forbindelse med finnene på D et karelske nes. D et er den operasjonen vi skal stanse! V i er nødt til å ta initiativet. Er det klart?» D et var klart nok. D et som ikke var klart, var hva m an skulle stanse tyskerne med når de begynte å krysse elven. D en 7. september fikk Sjtsjeglov og kameratene hans for første gang se store tyske troppestyrker. Lastebiler, stridsvogner og annet tungt utstyr rullet langs hovedveien m ot Sjlisselburg. Tyskerne var så nær at Sjtsjeglov nesten syntes han kunne se ansiktsuttrykket deres. Så kom det sambandsavdelinger og motorsykkelavdelinger. «H vorfor skyter du ikke?» spurte Sjtsjeglov en ung løytnant i en mitraljøsestilling. «D et er kategorisk forbudt,» lød svaret. «M en du kan jo se fienden rett for nesen på deg!» utbrøt Sjtsjeglov. «Han gjør seg klar til å krysse elv en !» « Je g har mindre enn tusen skudd igjen,» forklarte løytnanten tålmodig. «Og geværammunisjon eier vi ikke. Je g aner ikke når vi får den.» Tyskerne forsøkte ikke å krysse elven den dagen. Heller ikke neste dag. D et var først sent på kvelden 9- september de sovjetiske troppene i Nevalinjen fikk artilleri. Den kvelden kom det tyve kanoner direkte fra Kirovverkene. N atten var stille, og det var fullmåne. Sjtsjeglov var med på å fordele kanonene blant avdelingene. D et gikk trått, og dagen grydde før den siste kanonen var kommet på plass. V ille de nå klare å stanse tyskerne, dersom angrepet kom? T o dager senere ventet Sjtsjeglov og hans avdeling fremdeles. D e visste at tyskerne befant seg rett overfor dem på den andre siden av elven, men de hadde ingen anelse om hva som foregikk. D e hadde ikke lenger forbindelse med oberst Donskovs N K VD -tropper som forsvarte Sjlisselburg. Hva som var skjedd med dem og med byen, var det ingen som visste. Om kvelden den 11. september drog Sjtsjeglov og noen av hans kamerater over elven for å se hva tyskerne foretok seg. De så tyske stridsvognavdelinger som returnerte fra Sjlisselburg og kjørte i retning mot Leningrad. D et kunne bare bety én ting: tyskerne hadde oppgitt å forsøke en elveovergang i dette området; sann20. De 900 dagene
306
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
synligvis ville de gjøre et fremstøt lenger vest, kanskje ved landsbyen Annenskoje nær elven Mga. Neste morgen fikk frivilligavdelingen forbindelse med Donskovs N K VD -tropper, som nå gikk i stilling på deres venstre flanke etter retretten fra Sjlisselburg. D et viste seg at tyskerne hadde gjort et halvhjertet forsøk på å forfølge Donskovs tropper over elven. Men en liten artilleriavdeling under oberst F. A. Budanov hadde gitt N K VD -troppene ilddekning og hindret tyskerne i å følge etter. Blant de tyske styrkene på sydbredden av N eva var en SS-divisjon som hadde deltatt i den tyske luftlandingen på Kreta. Divisjonen hadde av von Leeb fått ordre om å krysse elven. D et hevdes at ordren ble gitt 9. september. Hvis en slik aksjon virkelig ble forsøkt, må den ha blitt forpurret uten større vanskeligheter. I memoarene til russiske soldater og offiserer som tjenestgjorde i det aktuelle området på denne tiden, finner vi ingen beretninger om noe tysk forsøk på en elveovergang av særlig størrelsesorden, selv om mange offisielle historikere konstaterer at et angrep ble slått tilbake. Mindre aksjoner forekom — som vi har sett — men det er fremdeles et mysterium hvorfor tyskerne ikke gjorde et forsøk med større styrker.1 Mysteriet blir enda større om vi betrakter det fra tyskernes synspunkt. Den 31. august skrev Halder i sin dagbok at spørsmålet om «angrepet mot Lenin grad» — dvs. et frontalangrep mot byen — fremdeles ble holdt åpent, til tross for at man nå hadde forkastet Keitels barbariske forslag om at tyskerne ikke skulle brødfø Leningrads befolkning etter kapitulasjonen, men ganske enkelt jage dem ut av byen. Forslaget «lot seg ikke gjennom føre i praksis», hadde man funnet ut. Fem dager senere konfererte H itler igjen med sin stab. Han mente nå at de tyske målene var nådd, og at Leningrad ville bli en «subsidiær krigsskue plass». Hovedmålet var Sjlisselburg — en beslutning som klart blir gjenspeilt i 16. armés energiske fremrykning langs Nevas sydbredd til den gamle fest ningsbyen. N år det gjaldt Leningrad, skulle omringningen skje i det H itler kalte «den ytre beleiringslinje», og «så store infanteristyrker som mulig» skulle settes1 1 En sovjetisk kilde hevder at 115. divisjon og frivilligavdelingen som Sjtsjeglov tjenestgjorde i, sammen med studenter fra grensevaktakademiet, slo tyskerne tilbake. (Sjtein, Snamja nr. 6 , juni 1 9 6 6 s. 145 etc. Sviridov, op. cit., s. 153 etc.) Pavlov (op. tit., 2. utgave s. 2 3 ) sier at et forsøk på elveovergang om kvelden 9. september mellom Porogi og Sjeremetjevka ble stanset med harde tap av «arbeiderbataljoner» på nordbredden av Neva. I en beretning fra Leningrads maritime forsvarsstab heter det at tyskerne om kvelden 9. september for søkte å krysse elven mellom Porogi og Sjeremetjevka, men ble slått tilbake av 115. infan teridivisjon, 4 . marinebrigade og arbeiderbataljoner støttet av krigsfartøyer på Neva. Det lå hundrevis av drepte tyskere langs elvebredden etter at angrepet var stanset. (Pantelejev s. 156 og 1 9 5 ). Den offisielle Leningrad-historien sier at tyskerne forsøkte å krysse elven, men ble stanset av sovjetiske styrker på nordbredden, støttet av marinefartøyer i Ivanovskoje-strykene. (Leningrad v V O V s. 147.) Kotsjetov skriver at tyskerne forsøkte å bryte igjennom ved Porogi 9- september. (Oktjabr nr. 6 , juni 1965 s. 1 6 3 ). Den mest korrekte beretning er antagelig den som er gitt i N . S. s. 152, der det heter at tyskernes 39- korps ikke hadde pongtongutstyr, og at små grupper forsøkte å krysse elven, men ble slått tilbake med store tap.
EN
HARD
NØTT Å
KNEKKE
307
over N eva for å stramme jernringen rundt byen fra øst. Så snart det var opp nådd, kunne Reinhardts panserkorps frigjøres for det kommende slaget om Moskva. Kontakten med finnene skulle etableres via Lodeinoje Pole på sydøstbredden av Ladoga. Med dette forspilte tyskerne sjansen til å krysse Neva, etablere kontakt med finnene og isolere Leningrad fullstendig fra omverdenen. Hadde de gjort et slikt forsøk i løpet av de første ti—tolv dagene av september, kunne det neppe ha slått feil. D e sovjetiske troppestyrkene på nordbredden av Neva var så fåtallige at de bare kunne gjøre svak motstand. D e manglet artilleri, ammunisjon og stridsvogner. Troppene som bemannet den improviserte for svarslinjen langs elven var dels frivillig-avdelinger og dels regulære arméavdelinger som på forhånd var så sterkt medtatt at de praktisk talt bare kunne gjøre symbolsk motstand. Senere skulle tyskerne igjen forsøke å krysse Neva for å slutte ringen og avskjære forsyningsruten over Ladoga. M en de fikk aldri mer en så gunstig anledning som i begynnelsen av september 1941.
31 Sjukov overtar
av september gikk von Leebs Armégruppe Nord løs på Leningrad for å gi byen dødsstøtet. Han hadde flyttet stabshovedkvarteret til Gatsjina, og fra denne observasjonsposten nær frontlinjen hadde han en ypperlig utsikt til byen. A lle de storslagne praktbyggene som Katarina og Pe ter og senere Rom anovene hadde oppført, bredte seg som et panorama for hans erobringslystne blikk — St. Isakskatedralen, Peter-Paul-festningen, Ad miralitetets høye spir. Von Leeb følte at han nesten hadde seieren i sin hule hånd. Der Fiihrer var tilfreds og hadde hedret ham med utmerkelser og gratu lasjoner på hans 6 5 -årsdag. D en aldrende feltmarskalken hadde all grunn til å tro at han snart kunne trekke seg tilbake med heder til sitt storgods i ØstPreussen og nyte sitt otium. Han hadde sprengt M aginotlinjen og inntatt Sudetene; erobringen av Leningrad ville bli kronen på verket. Før han kunne takke av, måtte han naturligvis være med på å innta Moskva. M en det burde ikke bli noen langvarig affære. Armégruppe Nords oppgave var blitt klart formu lert: Så snart den hadde inntatt Leningrad, skulle den marsjere sydover og ta Moskva i ryggen. Med litt hell kunne krigen være avsluttet omkring midten av oktober — noe senere enn forutsatt, men ikke mye. I midten av august hadde von Leeb vært bekymret fordi han ikke hadde tilstrekkelige styrker til rådighet. M en nå hadde overkommandoen endelig gitt ham de fly- og panserforsterkninger han hadde bedt om, og han følte seg trygg på at han kunne fullføre oppgaven. Han hadde til rådighet ca. tyve divisjoner. Styrkene bestod av 26., 38., 50. og 28 armé og 4 1 . og 39. motoriserte korps. N å var ikke alle disse avdelin gene disponible for sluttangrepet m ot Leningrad. Von Leeb hadde en lang flanke m ot syd og sydøst som m åtte forsvares. I angrepet m ot Leningrad kunne han konsentrere ca. elleve divisjoner, og i den første uken av september hadde han vært travelt opptatt med å regruppere dem. N å hadde han pakket fem infanteri-, to panser- og en motorisert divisjon, i alt åtte, sammen i den smale sektoren sydvest for Leningrad, om trent fra Ropsja til Kolpino, med angrepsretning mot de russiske forsvarsver kene fra Gatsjina til Slutsk-Kolpino. Hver av disse divisjonene hadde en frontlinje på cirka fem kilometer. Litt lenger øst hadde han oppmarsjert sine øvrige tre divisjoner i området fra Jam -Isjorsk til Ladoga. D et var ikke så vanskelig for Leningrad-kommandoen å gjette seg til hva von Leeb hadde til hensikt. Han aktet å ta byen med et gigantisk fremstøt
I
d en
andre u k en
SJUKOV OVERTAR
309
fra sydvest, gjennom forstedene Krasnoje Selo og Ligovo (Uritsk) i retning mot Kirov-fabrikken. Og samtidig håpet han å slå igjennom fra sydøst langs Moskva-veien i området Isjorsk-Kolpino. Om det var lett å gjette seg til von Leebs plan, var det desto vanskeligere å forpurre den. D e sovjetiske styrkene som stod overfor von Leebs åtte divisjo ner i sydvest, var fire svake divisjoner av 8. armé (som hadde trukket seg østover m ot Oranienbaum), fire divisjoner av 55. armé, to reduserte divisjo ner av 4 7 . armé og en reservestyrke på to infanteridivisjoner og en brigade marinesoldater. Den tallmessige styrken var noenlunde den samme på begge sider. Men tyskernes divisjoner var i langt bedre kondisjon og hadde praktisk talt full operativ styrke. Dessuten var det to stridsvogndivisjoner blant dem. Russerne hadde ingen stridsvogndivisjoner. Og endelig hadde tyskerne full kontroll over luftrommet. Von Leeb satte i gang offensiven den 9. september. Etter at bombefly og artilleri hadde beredt grunnen, angrep 38. armé og 4 1 . motoriserte korps i retning m ot Krasnoje Selo. D e ble møtt av en sovjetisk frivilligavdeling, 3gardedivisjon, og etter en dags harde kamper hadde tyskerne avansert ca. to kilometer på en seks kilometer bred front. Østersjøflåtens artilleri begynte å beskyte tyskerne om kvelden og gjenopptok ildgivningen neste morgen. Dette sinket den tyske fremrykningen, men ved middagstid begynte de sovjetiske linjene å smuldre sammen etter at von Leeb hadde satt inn 1. panserdivisjon fra 41. motoriserte korps. Vorosjilovs sinnstilstand svingte fra avmektig raseri til svart fortvilelse. D et var ikke bare det at fronten ved Krasnoje Selo holdt på å gå i oppløsning. Tyskerne hadde begynt sine forferdelige flyangrep m ot byen. Badajev-lagrene var gått opp i flammer. Med erobringen av Sjlisselburg var ringen sluttet. I virkeligheten hadde Leningrad allerede vært beleiret i ti dager, fordi den siste jernbaneforbindelsen ble brutt da tyskerne inntok Mga. M ot nord presset finnene seg nærmere og nærmere forstadsområdene, og inne i byen hadde tyskernes bombardement svekket moralen. Og det var ikke alt. Moskvas press på Vorosjilov og Sjdanov var blitt ster kere. Stalin førte et stadig skarpere språk i telefonen. Han trodde tydeligvis at Vorosjilov aktet å oppgi Leningrad. Og verre skulle det bli. Vorosjilov hadde forsøkt å underslå meldingen om at M ga var falt. Han trodde han kunne klare å gjenerobre M ga før tyskerne konsoliderte stillin gen. Men han tok feil — og Stalin hadde grepet ham på fersk gjerning. Nøy aktig det samme skjedde etter at Sjlisselburg falt. Vorosjilov kunne ikke få seg til å rapportere nederlaget. Men Stalin oppdaget hva som var skjedd og forlangte en forklaring. Den gam le revolusjonskrigerens verden lot til å styrte sammen omkring ham. Ikke noe av det han gjorde, kunne stanse tyskerne — i hvert fali ikke særlig lenge. Han hadde nesten ingen reserver igjen. På frontavsnittet ved Taitsi hvor den medtatte 42. armé befant seg, kastet han inn 500. geværregi ment. M en det rakk ikke å nå frem til sine stillinger før det ble kastet tilbake i en kaotisk retrett under intense flyangrep, og la veien til Krasnoje Selo og de
310
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
strategisk viktige Pulkovo-åsene åpen for tyskerne. Fra Vasilevski-øya i Le ningrad sendte Vorosjilov 1. marinebrigade under oberst T . M. Parafilo, med ordre om å sperre bresjen ved Krasnoje Selo. K lokken 15.00 den 10. september stormet tyskerne løs på den lille lands byen Pajula med to hundre stridsvogner, deriblant en del flammekaster-vogner. Betongbunkersene som det russiske frivilligkorpsets 3. gardedivisjon holdt til i, ble på et øyeblikk forvandlet til dødsfeller. Østersjøflåtens fartøyer fikk ordre om å legge området under ild til marinebrigaden nådde frem.1 Om morgenen den 11. september meldte oberst Bitsjevski seg for Vorosjilov i felthovedkvarteret som marskalken hadde opprettet i K rasnoje Selo. V orosji lov hadde sjelden noe hyggelig å si til Bitsjevski — og siett ikke denne dagen. «Hør her, Bitsjevski,» glefset han, «hvorfor har ikke marinetroppene fatt feltspader? Hvordan har D e tenkt at de skal beskytte seg?» Bitsjevski visste at marinebrigaden i all hast var blitt sendt til fronten. Hvorfor soldatene ikke hadde spader, hadde han ingen anelse om. Kanskje de aldri hadde fått utlevert noen. Eller kanskje fabrikken hadde levert spadene uten bærehylster. Han måtte medgi at han ikke visste hva som var skjedd. «D e tenker ikke på soldatene!» brølte Vorosjilov. «D e har en halv time på Dem. Je g gir pokker i hvor D e vil få tak i spadene, men se til å få tak i dem og lever dem personlig til brigaden.» Vorosjilov var ikke i humør til å høre på argumenter. Bitsjevski fikk tak i spader og drog av sted til marinebrigaden. Soldatene hadde nå samlet seg til angrep; de stod skjult inne i bjerkeskogen, og Bitsjevski kunne nesten ikke skimte de lange, svarte frakkene deres gjennom løvet. Ingen sovjetiske avde linger var mer fryktet av tyskerne enn «den sorte død» — marinesoldatene i svarte frakker. Omkring dem raste slaget. Splintene fra eksploderende grana ter fylte luften. Høyt oppe på himmelen raste en «dogfight» m ellom russiske og tyske jagerfly. Foran troppene stod Vorosjilov. Han talte til dem, og oppfordret dem til å kjempe for fedrelandet, for partiet og for sin ære som marinesoldater. M an ge av de unge mennene hadde tatt av seg stålhjelmen. D e lyttet oppmerksomt til marskalkens ord. Et øyeblikk stod han taus foran dem. Så sa han: «Fremad m arsj!» Med den seksti-årige marskalken i spissen stormet de frem. D e strømmet over hovedveien og drev tyskerne ut av landsbyen Koltselevo. Tyskerne gikk til motangrep, om og om igjen. T i ganger slo marinesoldatene dem tilbake. M en de hadde ingen reserver i ryggen. T il slutt var de nødt til å trekke seg tilbake. I løpet av noen timer var Krasnoje Selo tapt. Nyheten om Vorosjilovs tapre eksempel spredte seg fort gjennom soldate nes jungeltelegraf. Allerede neste dag fikk general Dukhanov høre hva som var skjedd. D et ble en del av legenden om Leningrads beleiring. Men det var ikke alle som oppfattet den aldrende krigerens handling som et utslag av heltemot. Ikke så få mente at Vorosjilov foretrakk å stupe for en tysk kule 1 (K . K. Kamalov, Morskaja Pekota v Bodjak Sa Rodinu, Moskva 1966 s. 35.)
SJUKOV OVERTAR
311
fremfor å svelge nederlagets bitre pille eller å se i øynene den ubarmhjertige straff som Stalin sikkert ville tildele ham. Uansett hvilke motiver som lå bak Vorosjilovs handling, var hans skjebne beseglet. Før solen gikk ned den 11. september ble han avsatt som Leningrads forsvarssjef. Begrunnelsen var at han hadde vist «passivitet overfor fien den». Visste Vorosjilov, da han marsjerte mot tyskerne i spissen for de svartkledde marinesoldatene, at han ville bli avskjediget? K anskje ikke. Men en anelse hadde han nok. I sin siste rapport til overkommandoen i Moskva, datert samme dag som han ble avsatt, begrunnet Vorosjilov hvorfor det hadde vært umulig å stan se tyskerne og ta initiativet. D et hadde han for øvrig gjort tidligere også. A lle rede den 13. august hadde han rapportert til Moskva: «A lle våre reserver, medregnet flyplass-bataljoner og hovedkvarterets sikkerhetsavdeling, er blitt sendt i kamp.» Og den 27. august hadde han igjen sagt: «Nesten alle våre tropper er engasjert i kamphandlinger.» N å skrev han: «I to måneder har alle våre bestrebelser gått i retning av å skape en sterk sjokkgruppe i den hensikt å ta initiativet fra fienden og gå over til offensiven. D et lot til at dette skulle være mulig gjennom opprettelsen av våre fire divi sjoner av frivilligkorpset, N K V D s geværdivisjon og fire infanteridivisjoner som ble sendt av stavka’en. Uheldigvis måtte disse divisjonene, som ble opprettet på forskjellige tids punkter og som var helt uøvet og svakt utstyrt med automatvåpen, kastes inn på de mest truede avsnitt av fronten. D ette var i annen halvdel av juli da fienden rettet samtidige slag mot Petrosavodsk, Olonets og Ivanovskoje. I midten av august gjentok dette seg i større målestokk, da fienden på samme tid brøt vår front i Novgorod-området, avskar 8. armé i Estland og tok offensiven i området ved Gatsjina og på D et karelske nes.» Under slike forhold var det en umulig oppgave å få i stand en større m otof fensiv. D et eneste Vorosjilov hadde greid, var å gjennom føre lokale mot angrep. Vorosjilovs fremstilling var korrekt. D en ble støttet av Sjdanov og sekre tær Kusnetsov — men den ble ikke akseptert av Stalin. N oen fullstendig beretning om hva som skjedde natten mellom 11. og 12. september er aldri blitt offentliggjort. Men det er nok trolig at det som beseg let Vorosjilovs skjebne, var at han hadde unnlatt å rapportere tapet av Sjlisselburg. En gang i løpet av den 12. september — sannsynligvis i de tidlige morgen timer ettersom det var på den tid av døgnet Stalin helst traff viktige beslut ninger — bestemte overkommandoen i Moskva at marskalk Sjukov skulle sendes til Leningrad for å overta ledelsen.1 Sjukov brukte en dag til å velge ut sine nærmeste medarbeidere. En av dem var armégeneral Ivan I. Fedjuninski, en førsteklasses offiser som ved krigsut1 Den offisielle ordren som fratok Vorosjilov ledelsen og innsatte Sjukov som hans etterfølger, var imidlertid datert den 11. september. (Istorija VO VSS, bind 2, s. 2 5 7 .)
312
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
bruddet hadde vært sjef for 15. geværkorps i grensestrøkene i Ukraina. I de tragiske sommermånedene hadde han kjem pet i Syd- og Midt-Russland. Han var nettopp blitt utnevnt til sjef for 32. armé som var en del av reservestyr kene, og var bare såvidt kommet til Vjasm a for å overta kommandoen over denne arméen, da han fikk ordre om å reise til Moskva. Han drog dit med fly 12. september og fikk vite at han neste morgen skulle til Leningrad. Ombord i Li-2-flyet som lettet fra Ynukovo-flyplassen om morgenen 13. september med tre jagerfly som eskorte, var det fire generaler: Sjukov, den hardeste krigeren i D en røde armé, mannen som hadde vært stabssjef ved krigsutbruddet, som var blitt satt inn ved Je ln ja på vestfronten da tilstandene der ble desperate, og som nå stod overfor det vanskeligste oppdrag i hele sin karriere, og videre general M. S. Khosin, en solid «arbeidshest» som skulle være stabssjef, general P. I. Kokorev, og endelig Fedjuninski. Khosin kjente Leningrad godt. Han hadde vært sjef for Leningrad m ili tærdistrikt til like før vinterkrigen mot Finland, da han ble forflyttet til U krai na. Han var også godt kjent på D et karelske nes. Han var en svær bjørn av en mann med et korpus som en av hans medarbeidere karakteriserte som «monumentalt». Han beveget seg langsomt og uttrykte seg alltid med stor presisjon. Hva Fedjuninski skulle gjøre i Leningrad visste han ikke — og det gjorde heller ikke Sjukov, lot det til. «Foreløbig,» sa Sjukov, «blir D e min nestkommanderende. Så får vi se . . . » D et skjedde ingenting under flyturen til Leningrad. Fedjuninski så seg interessert omkring under bilturen fra flyplassen inn til Smolni. Byen så vak ker ut. D et var ennå klarvær med sol og varme; det var som om sommeren ikke ville forlate den gam le russiske hovedstaden i nord. M en krigens grep om byen var lett å merke. D et var ikke mange mennesker på de store plassene og avenyene. Fedjuninski la merke til at St. Isakskirkens gylne kuppel var kam uflert med skittengrå farve. Under det høstgule løvet på trærne i parkene var det rigget opp mitraljøsestillinger og luftvernkanoner. Fedjuninski ble overrasket da han så Smolni, som under kamuflasjemalingen og de store net tene lignet en park.1 I Smolni ventet Vorosjilov, Sjdanov og partisekretær Kusnetsov på Sjukov og hans følge. Formalitetene var raskt unnagjort. Etter at Sjukov hadde kvit tert for operasjonskartene, ringte han Moskva på den sikkerhetsprioriterte VC-telefonen. Han snakket med marskalk Vasilevski og sa: « Je g har overtatt kommandoen. Rapporter til overkommandoen at jeg har til hensikt å gå mer aktivt frem enn min forgjenger.» D et var det hele. Vorosjilov snakket ikke med Moskva. Han forlot rommet uten et ord. På sitt kontor kalte Vorosjilov sammen sine nærmeste medarbeidere — gene ralene A. A. Novikov, V. P. Sviridov, N . A. Bolotnikov og P. P. Jevstignejev, og oberstene I. N . Kovalev og Bitsjevski. Sørgmodig tok han dem i hånden etter tur og sa: 1 L. Pantelejev syntes at Smolni-kamuflasjen var tåpelig og nytteløs. Han hevdet at kamuflasjenettene og de falske tårnene som var laget av finér og papp ikke kunne narre noen. (Pantelejev, Novi M ir nr. 5, mai 1965 s. 163.)
SJUKOV OVERTAR
313
«Farvel, kamerater. De har innkalt meg til hovedkvarteret. . . » Han tidde et øyeblikk og fortsatte resignert: « Je g er gam mel; det måtte vel gå slik. Dette er ikke borgerkrigen — denne krigen må utkjempes på en annen måte. Men tvil ikke et øyeblikk på at vi skal knuse disse fascistiske kjøterne h e r . . . De sikler allerede etter byen vår, men de vil bli kvalt i sitt eget blod.» Før en time var gått, drog han til Moskva sammen med storparten av den staben som hadde tjenestgjort under ham siden han overtok nordvestfronten. Vorosjilov ventet ganske sikkert å bli skutt ved ankomsten til Moskva, for det var den skjebne som rammet de fleste generaler som Stalin avsatte. Forsyningssjefen i Leningrad, Dm itri V. Pavlov, har kommet med sterke antyd ninger om at Vorosjilov gjorde seg slike tanker da han forlot byen. Pavlov har for øvrig mye godt å si om Vorosjilov; han fremhever hans personlige tapperhet, det voldsomme sjokk avsettelsen må ha vært for ham, og det fak tum at hverken Vorosjilov eller noen annen på dette tidspunkt ante at han igjen skulle komme til Leningrad. Pavlov hevder at de katastrofene som rammet Leningrad i perioden juli— september, ikke skyldtes Vorosjilovs ledelse; han mener at feilen lå helt and re steder.1 I likhet med en rekke andre forfattere nevner han særlig den kri m inelt udugelige og ondsinnede «politi»-generalen G. I. Kulik. Han hadde fått kommandoen over 54. armé med ordre om å hindre tyskernes gjennom brudd til M ga — og deretter å gjenerobre Mga. Han sviktet fullstendig. Feilen lå dels i ren m ilitær uvitenhet og dels i sløvhet og manglende handle kraft. Etter Pavlovs (og mange andres) mening kunne K ulik ha stanset tys kerne. Han gjorde det ikke. M en legenden om «arméen som skulle frelse byen» — 54. armé — levde i ukevis i Leningrad. Stadig ventet de beleirede inn byggerne at 54. armé skulle bryte igjennom tyskernes linjer og frelse byen. D et gjorde den altså ikke, og K ulik ble fratatt sin kommando i slutten av september. M en da var skaden allerede skjedd. Sjukovs ankomst og endringene i ledelsen minsket ikke truselen mot Le ningrad. D en 12. september hadde tyskerne tatt Krasnoje Selo, Peterhof, Strelna og Duderhof-høydene. Dagen etter stormet de frem ved Ligovo (Uritsk) og klarte å erobre en rekke landsbyer i utkanten av Leningrad — Konstantinovka, Sosnovka og Finskoje Koirovo. Fra klokketårnet i den gamle kirken i Pulkovo kunne man se hele slag marken. Kotsjetov og Mikhalev klatret opp i tårnet, men de ble der ikke lenge, for tyske granater eksploderte hele tiden omkring dem. Gjennom røy ken og støvet kunne de se Ligovo, Krasnoje Selo, Pusjkin og Pavlovsk. Langt borte eksploderte grovkalibrede granater fra krigsskipene og slengte kaska der av jord førti—femti meter opp i luften. De så tyske stridsvogner som rykket frem i små grupper på tre eller fem, og bak stridsvognene kom infan teriet. En russisk artilleribataljon i nærheten åpnet ild mot stridsvognene og det tyske infanteriet. Bataljonen hadde gått i stilling på en åpen mark, og1 1 Det gikk de villeste rykter i Leningrad i forbindelse med avsettelsen av Vorosjilov. Blant annet ble det hevdet at Stalin personlig skulle ha kommet til byen og beordret Voro sjilov til å kapitulere, hvoretter Vorosjilov i raseri skulle ha slått Stalin i ansiktet. Dette var selvfølgelig fritt oppspinn. (Konstantinov, op. cit. s. 125.)
314
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
varmen fra kanonmunningene var så voldsom at gresset tok fyr. Kanontor denen lød uopphørlig, og over dem lød duren fra Messerschmitt-, Heinkelog Junker-fly. D et var denne kvelden Olga Berggolts stod luf tver nvakt sammen med N i kolai Fomin i «Sosialismens tårer» — leiegården hvor hun hadde bodd i så mange år. I Ulitsa Rubinsjtein var det dødsens stille — ingen trafikk, ikke et kjøretøy å se. Hun hørte tydelig den fjerne kanontordenen. «Tyskerne har ta tt Strelna,» sa Fomin. «D e har brutt igjennom til Røde Putilov.» (H an brukte det gamle navnet på Kirov-verkene.) D et var fullmå ne denne kvelden — den fullmånen tyskerne hadde snakket om i flyvebla dene — og ryktene gikk som ild i tørt gress. Blant annet ble det påstått at tyskerne ville bruke gass. D et Fom in hadde sagt om Røde Putilov, var riktig nok. Tyske sykkelavdelinger og lette stridsvogner hadde brutt helt frem til Stasjek Prospekt, ved porten til Kirov-verkene, før de ble utslettet under vold somme kamper. «D et er skam !» sa Fomin plutselig. «D et er s k a m . . . å la dem slippe inn !» Han gikk opp på taket. Nede på gaten, ved porten til «Sosialismens tårer», stod Olga Berggolts og portnerkonen med bensinflasker i hendene, klar til å kaste dem m ot tyske stridsvogner dersom de trengte frem til Ulitsa Rubin sjtein. Om og om igjen slo tyskerne løs på den svekkede 42. armé. D en 15. sep tember hadde de konsentrert 1., 58. og 291. infanteridivisjon og 36. motori serte divisjon m ot den russiske arméen, som nå begynte å miste fotfestet for alvor. 42. armé hadde allerede fått den siste reservedivisjonen Leningrad-kommandoen disponerte — 10. geværdivisjon — men likevel klarte den ikke å holde stand. D en 13. eller 14. september hadde D m itri Sjtsjeglov, forfatteren som nå var offiser i frivilligkorpset, ringt til partisekretær Kusnetsov og bedt om å få oppsøke ham øyeblikkelig. Sjtsjeglovs avdeling holdt en sektor ved Neva og var nesten sluppet opp for ammunisjon. Kusnetsov bad Sjtsjeglov om å komme til Smolni. T il tross for den desperate situasjonen var det stille i første etasje i hovedkvarteret da Sjtsjeglov kom dit. Men i tredje etasje, der Kusnet sov hadde sine kontorer, hersket det en voldsom aktivitet. Sjtsjeglov gav Kusnetsov en rask rapport. Kusnetsov nikket, gjorde noen notater og takket for rapporten. Han lovet å skaffe mer ammunisjon. Idet Sjtsjeglov reiste seg for å gå, kom en offiser inn og sa at han hadde en meget viktig melding. «Allerede?» spurte Kusnetsov. «Ja,» sa offiseren, «nå begynner det.» «Det» var den tyske stormen mot Leningrad. Kunne noen av linjene holde? Kunne byen reddes? Sjukov hadde aldri vært i verre humør — og han var ikke akkurat kjent for å være lett å ha med å gjøre. Bitsjevski ble innkalt til ham den 14. september og gav en generell rapport om forsvarsanleggene. Sjukov hørte uinteressert etter, men plutselig avbrøt han skarpt: «Hvem er D e?» «Sjef for frontens ingeniørkorps, oberst Bitsjevski.» «Jeg spurte hvem D e er,» glefset Sjukov. «Hvor kommer D e fra?»
SJUKOV OVERTAR
315
Stemmen var sint, og han skjøt haken frem. D en firskårne, tunge skikkelsen ruvet over skrivebordet. Bitsjevski ble forbløffet. Han forstod det slik at Sjukov ville ha personlige opplysninger om ham, og gav en kort oversikt over sin karriere. «D e har altså overtatt Khrenovs stilling,» glefset Sjukov. «Javisst. O g hvor er så general Nasarov? D et var ham jeg sendte bud etter.» «General Nasarov,» forklarte Bitsjevski, «arbeidet i nordvestfront-kommandoens stab og koordinerte ingeniørsaker mellom de to frontene. Han er fløyet til Moskva sammen med marskalk Vorosjilov.» «K oordinering. . . fløyet bort,» snerret Sjukov. «T il helvete med ham. V el, sett i gang og avlegg rapport.» Da Bitsjevski hadde avlagt rapport, feide Sjukov — tilfeldigvis eller med hensikt — papirene hans på gulvet. Idet Bitsjevski plukket dem opp, kikket Sjukov på dem og kom med spørsmål om noen stridsvogn-grupper som var avmerket. Bitsjevski forklarte at det ikke var virkelige stridsvogner, men nar refigurer som kulissearbeiderne i Mariinski-teatret hadde laget. Han la til at de tyske oppklaringstroppene hadde latt seg narre av dem. «D e idiotene!» sa Sjukov. «Se til å få snekret sammen hundre stykker til i kveld, og i morgen tidlig setter D e dem ut på disse to stedene ved Srednjaja Rogatka — her og her.» Bitsjevski svarte at teaterarbeiderne ikke kunne klare å lage hundre narrestridsvogner på en kveld. Sjukov m ålte ham fra topp til tå. «Hvis D e ikke gjør det, stiller jeg Dem for krigsrett. Hvem er Deres kommissær?» «Oberst Mukha,» svarte Bitsjevski. «Mukha. Nåvel. D e kan fortelle denne Mukha at dere to kommer til å stå for krigsrett sammen hvis dere ikke utfører ordren. Je g skal personlig kon trollere saken i morgen.» Sjukov tok den samme tonen overfor andre offiserer. Operasjonssjefen, oberst Korkodin, ble avskjediget og sendt til Moskva etter en kort replikk veksling med Sjukov. T o dager etter sin ankomst avskjediget Sjukov sjefen for 42. armé, generalmajor F. S. Ivanov, og før en uke var gått hadde sjefen for 8. armé, generalmajor V . I. Sjtsjerbakov, og hans militærrådsrepresentant, kommissær I. F. Tsjukhnov, fått samme skjebne. Om ettermiddagen 15. september ble Fedjuninski sendt ut til Pulkovohøydene, en seksti meter høy åskam sydvest for Leningrad. H er lå det berøm te Pulkovo astronomiske observatorium. Pulkovo-høydene ble forsvart av 5. frivilligdivisjon, og deres stilling var alvorlig svekket etter at tyskerne inntok Krasnoje Selo. Som forsterkning for frivilligdivisjonen var 708. geværregiment og 21. N K VD -divisjon blitt satt inn, men linjene holdt likevel ikke. Fedjuninski fant 42. armés stab i en betongbunker i Pulkovo-området. Kommandoposten lå så nær fronten at geværkulene pep over hodet på Fed juninski da han skyndte seg gjennom løpegraven til bunkeren. I svart fortvilelse satt general Ivanov og støttet hodet i hendene. Fedjunin ski hadde kjent Ivanov før krigen da de begge gikk på generalstabs-akade-
316
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
miet. D e hadde gått i samme klasse. Senere var Ivanov blitt nestkommande rende i K iev militærdistrikt. Fedjuninski husket ham som en energisk og handlekraftig mann. N å satt han her utkjørt, ubarbert, hulkinnet og motfallen. Han uttrykte ingen over raskelse over å se Fedjuninski, skjønt det var flere år siden de sist hadde møtt hverandre. Isteden spurte han — tydeligvis av ren høflighet: «Hva bringer Dem hit? Je g trodde D e kommanderte et korps i sydvest?» Fedjuninski opplyste at han nå var nestkommanderende for Leningradfronten, og at han var kommet for å sette seg inn i situasjonen. Han bad Ivanov om å vise ham på kartet hvor linjene gikk. «Jeg vet ikke hvor de er,» svarte Ivanov oppgitt. « Jeg vet ingenting. . . » «Har D e ikke forbindelse med avdelingene?» spurte Fedjuninski. «Nei. Kampene har vært harde i dag. Jeg vet ikke hvor de står. Sambandet har brutt sammen.» Fedjuninski snakket med Ivanovs stabssjef og operasjonssjef, og han skjønte fort at det var et rent mirakel at 42. armé ikke var utslettet fra jordens over flate. Tyskerne hadde okkupert Nye og G am le Panovo og hadde trengt inn i Ligovo, men tydeligvis ikke med større styrker. Hva skulle han gjøre? Mens Fedjuninski stod og grublet på dette, kom en ordonnans med melding om at han øyeblikkelig skulle komme tilbake til Smolni. M itraljøsene knatret intenst da han kom ut av bunkeren. «Jeg er redd jeg biir nødt til å flytte kommandoposten igjen,» sa Ivanov. «Ikke tale om,» svarte Fedjuninski bestemt. «Kommandoposten skal ikke flyttes. D et er en ordre fra frontens nestkommanderende.» «Vel, vel,» svarte Ivanov, «da får vi bare prøve å holde ut.» Fedjuninski dro tilbake til Smolni og begav seg til Sjukov for å avlegge rapport. Før han rakk å åpne munnen, sa Sjukov: «D e behøver ikke avlegge rapport. Je g vet alt sammen allerede. Mens D e var underveis hit, flyttet Ivanov kommandoposten igjen. Han befinner seg nå i kjelleren under en skole rett overfor Kirov-fabrikken.» Sjukov tenkte seg om et øyeblikk før han fortsatte: «Overta 42. armé. Og vær rask!» Så dyster situasjonen enn var, kunne ikke Fedjuninski la være å trekke på smilebåndet. «Hva er det D e flirer av?» knurret Sjukov. «Etter min oppfatning,» repliserte Fedjuninski, «uttrykte D e Dem ikke helt presist. Hvordan kan noen «overta» en armé i en slik forfatning? Alt jeg kan gjøre, er å overta kommandoen.» Partisekretær A. A. Kusnetsov skrev ut ordren om sjefsskiftet i 42. armé,1 og Sjukov og Sjdanov undertegnet den. Sammen med sin stabssjef, general major L. S. Beresinski, skyndte Fedjuninski seg tilbake til fronten. Han fant Ivanov i den nye kommandoposten i kjelleren under en skole. Luften i rommet var stinn av tobakksrøyk, og det pågikk en opphisset diskusjon mellom Iva1 Datoen er også oppgitt til 16. september (Barbasjin, op. cit., s. 70) og 21. september (lstorija V O V SS, bind II, s. 9 0 ).
SJUKOV OVERTAR
317
nov og medlemmene av hans militærråd, N . V. Solovjev og N. N. Klem entjev, om hva de nå skulle gjøre. Ettersom de hadde mistet forbindelsen med troppene, hadde diskusjonen bare teoretisk interesse. Fedjuninski gikk bort til dem. « Jeg er utnevnt til sjef for arméen,» sa han. «Militærrådets møte er hevet. De, kamerat Ivanov, er innkalt til Smolni.» Å heve møtet var ikke vanskelig, tenkte Fedjuninski. D et var ikke fullt så enkelt å finne ut hva han nå skulle foreta seg.
32
Spreng byen i luften!
nå gjøre? D et var det brennende spørsmålet som nå opptok alle som hadde noen befatning med Leningrads forsvar. D et var det store spørsmålet for Andrei Sjdanov, marskalk Sjukov, partisekretær Kusnetsov — og for den durkdrevne diktatoren i K rem l, Josef Stalin. Men motivene til disse mennene var ikke nødvendigvis de samme. Sjdanovs skjebne var uløselig knyttet til Leningrads skjebne — han måtte og ville slåss til siste åndedrag for byen. Sjukov var den nye militære sjefen som i nødens time hadde fått i oppdrag å utrette det umulige. Og det ville han gjøre; han ville ofre alt og alle for å oppnå det. Og så ville han ta fa tt på neste krise. Partisekretær Kusnetsov var knyttet til Sjdanov; hans frelse eller fall var avhengig av byens skjebne. Med Stalin var det noe helt annet. Hans motiver var aldri klare og aldri enkle, og i K rem l var han om gitt av menn som satte ærgjerrighet, maktkamp og intrigering høyere enn noen by og noe va sk a l vi
H
slag i verden. Ingen visste på dette tidspunkt om Leningrad kunne og ville bli reddet. D et var ganske sikkert noen som mente at den ikke burde reddes. M en slike meninger så man ingen tegn til i byens gater, der ungdommen nå gikk om kring med kalkpøser og m alte over gatenavnene og husnumrene. Byen gjorde seg klar til gatekamp, og tyskerne skulle ikke få noe gratis — ikke engang muligheten til å orientere seg. Man håpet at de ville gå seg vill i mylderet av bygninger og avenyer. Byen var delt inn i seks sektorer på grunnlag av vannbarrierer og broer, og det var opprettet en spesiell stab for det indre forsvar. Gatebarrikader ble satt opp, ikke bare brostein og tømmerstokker, men rene jungler av jernbetong, jernbaneskinner og stålrør — kraftige saker som både kunne stanse stridsvogner og tåle luftbombardement. D et var tre hovedområder. D en nordlige sektoren strakte seg fra Finskebukten til Murino, Veseli Poselok, Rutsji-stasjonen og den metallurgiske fa brikken. D en var avgrenset i øst av Nevas nordlige bredd og M alaja Neva, og om fattet Petrograd-siden og Aptekarski-øya. Den østlige sektoren som om fattet bykjernen og nordbredden av Neva, strakte seg til Ribatskoje. Sydvest sektoren omfattet området fra Finskebukten til Nevas sydbredd. Hovedbarrieren rundt byen var ring-jernbanen. En indre forsvarslinje ble lagt fra kulihavnen til Aleksejevka, Avtovo, Slobodka, Aleksandrovskoje, landsbyen N ikolajeov, Farforovi-stasjonen, Volodarski og Lomonosov-fabrikken.
SPRENG BY EN
I LUFTEN.'
319
I syd bestod forsvarsregionen av tre sektorer — Kirov, Moskva og Volodarski — i nord av kystområdet og Viborg, og i sydvest av Gatsjina. Byens renholdsverk etablerte et underjordisk system i de store kloakkhovedledningene. Langt under gatene og i trygghet for tyske bomber ble sambandslinjer og forsyningsruter opprettet slik at ammunisjon og tropper raskt kunne sendes fra et truet område til et annet. Spesielle «tilintetgjørelses»-punkter ble bygd i kloakksjaktene for å ta fremrykkende tyske stridsvogner under ild. I grunnetasjen i hjørnegårdene ble det bygd armerte bunkers innenfor husmurene, og bygningene ble for sterket slik at skytestillingene skulle være intakte selv om de øvrige etasjene raste sammen. Oberst Bitsjevski fikk ordre om å forberede sprengning av broene i byen på et øyeblikks varsel dersom situasjonen gjorde det nødvendig. Hver seksjon av byen fikk direktiv om å opprette nye grupper av fri villige — ialt 150 grupper, hver på 6 0 0 personer. D e ble kalt arbeiderbatal joner. Hver arbeiderbataljon-sektor hadde 8 forsterkede maskingeværreder, 4 6 vanlige maskingeværstillinger, 10 panservernstillinger, 2 feltkanoner kaliber 7 6 mm og 13 bombekaster stillinger. Barrikadene skulle være 2 ,4 meter høye og 3,7 meter tykke. Hver sektor skulle beskyttes med ca. 18 kilometer barri kader. Oppgaven med å samordne byggingen av byens indre forsvar ble den 29august lagt i hendene på N K V D — sikkerhetspolitiet. D e var allerede fra før av sterkt engasjert fordi de disponerte arbeidskraft fra fangeleirene. Men nå fikk de det fulle ansvar, og mobiliserte ikke bare tvangsarbeidere, men også en hær av vanlige borgere. M er enn 4 7 5 .0 0 0 mennesker, en tredjedel av byens arbeidsføre borgere, ble satt i arbeide i de følgende måneder. Statistikken over de enorme menneskelige ressursene som ble satt inn og det arbeide som ble utført, er forbløffende. I september var det hver dag gjennom snittlig 9 9-540 personer som arbeidet på forsvarsverkene. I oktober var tallet 113.300. Og så sent som i januar 1942 var fremdeles 12.000 personer i arbeide.1 A lle gjorde en innsats. D en 3. september mobiliserte Leningrad-frontens militære råd 5 0 0 0 personer fra hver byregion — ialt 8 0 0 0 0 — til forsvarsarbeide innenfor byens grenser. De bygde 4 126 bunkers, 17 0 0 0 skyteskår i husmurene og 27 kilometer barrikader. Selv skolebarna var med. M er enn 1 0 0 0 kom fra Smolni-regionen og 350 fra Moskva-regionen. D et var ingen ende på det enorme arbeide som ble nedlagt av barn, ungdom, kvinner og gamle menn. D et ble bygd mer enn 7 6 0 kilometer stridsvognsperringer, 28 600 kilom eter løpegraver og 6 7 0 kilometer piggtrådsperringer. T allet på bunkers — dels av stein og jord og dels av betong — kom opp i over 5 0 0 0 . Jegorev-fabrikken produserte 1 7 5 0 «stålpinnsvin» som skulle stanse de tyske stridsvognene. «Pinnsvinene» ble testet ved at hal vannet tonns betong1 Det er mulig at disse tallene er noe for høye. Andre kilder oppgir tallene til 38 0 0 0 pr. 1. september, 43 0 0 0 pr. 10. september, 6 6 0 0 0 pr. 20. september og 9 0 0 0 0 pr. 1. oktober (Leningrad v V O V , s. 79-)
320
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
blokker ble sluppet ned på dem fra åtte meters høyde, og det var ikke alle som bestod prøven. Den samme fabrikken spesialiserte seg på «Vorosjilovhoteller» — bunkers med stålramme som det ble montert feltkanoner og panservernkanoner i. A lle anstrengelser ble gjort for å skaffe de nyopprettede arbeiderbataljo nene våpen. D et var ikke lett. Gam le munnladnings- og flintelåsgeværer ble plukket ned fra museumsveggene og tatt i bruk. Likevel hadde arbeiderbataljonene i Volodarski-regionen bare 72 2 rifler, 3 maskingeværer, 16 maskin pistoler og 3 bombekastere. I Røde Garde-regionen var det 99 2 rifler, 15 maskingeværer og 2 bombekastere. Hver enkelt fabrikk hadde sine egne kampavdelinger. Bolsjevik-fabrik kens bataljon telte 5 8 4 mann; i Lenin-fabrikken var det 4 1 2 mann, i Proletar-lokomotivfabrikken 201 mann og i Oktober-fabrikken 356. I Volodar ski-regionen var det tilsammen 3 5 00 mann fordelt på 5 bataljoner. Den 1. september hadde byen 79 arbeiderbataljoner med ialt 4 0 0 0 0 mann. Ytterligere to divisjoner av frivilligkorpset og tre bombekasterbataljoner ble opprettet til det indre forsvar. Byen håpet å kunne mønstre 26 geværdivisjoner og 6 stridsvognbataljoner til det siste slaget — gate for gate. Den hadde omkring 1.205 kanoner, eller ca. 20 pr. kilometer frontlinje, 85 luftvernbatterier og 5 0 panservernbatterier. Partiet konsentrerte alle sine krefter om å stive opp kampmoralen blant Leningrads forsvarere. D en 9. september ble 30 0 erfarne partiarbeidere sendt til fronten og «stilt til rådighet for kommandoen». T re dager senere ble 3 0 0 0 partimedlemmer og ungkommunister mobilisert for å tjenestgjøre som politiske offiserer i frontavdelingene, og neste dag ble ytterligere 500 mobilisert til tjeneste i det indre forsvar. Den 14. september samlet 2 500 ungdommer seg til massemøte i Uritskipalasset. G am le arbeidere som hadde kjem pet mot hvitegardistene, talte til de unge som nå skulle settes på prøve. Også Vsevolod Visjnevski talte, og han sluttet med en flammende appell: «Fremad, kamerater! Fremad, ung dommer! Fremad, Leningrad-boere! V i vil seire!» Ungdommene svor høy tidelig at de ville dø frem for å oppgi byen, og flere hundre av dem marsjerte direkte fra massemøtet til fronten. Geværer ble delt ut idet de samlet seg utenfor palasset. Visjnevskis tale ble tatt opp på plate og spilt for troppene ved fronten. D en 15. september ble toogfemti partiledere sendt fra sivile stillinger til kamptjeneste. Kravene om å få partimedlemmer til aktiv tjeneste ble stadig mer inntrengende. D et var ingen tid til forberedelse. Sekretær Kusnetsov inn kalte partiarbeideren A. A. Trakatsjev og sa at han måtte ha 20 0 utdannede artillerister i løpet av 2 4 timer. Neste dag drog «artilleristene» av sted til sine avdelinger. Fem hundre kommunister ble mobilisert til politisk fronttjeneste på en times varsel. Kontrollen med befolkningens bevegelser hadde lenge vært streng, og ble nå ytterligere innstrammet. Siden 24. august hadde det vært portforbud m el lom klokken 2 2.00 og 05.00. Hovedveiene til byen var barrikadert. D en 18. september ble det opprettet tre sperrelinjer syd og sydvest for byen. Spesielle
SPRENG BYEN
I LUFTEN!
321
politiavdelinger hadde ansvaret for at ingen slapp inn eller ut av byen uten å legitimere seg. T allet på politifolk i selve byen økte radikalt. Tidligere hadde det vært 36 politikommandoer med ialt 352 mann. N å var tallet 2 321. Spesielle politiposter ble opprettet i 1 25 0 institusjoner og fabrikker, foruten 80 spesielle observasjonsposter på hustakene. Arbeiderbataljonene var i beredskap døgnet rundt. D e sov i fabrikkene og kontorene hvor de arbeidet. Militærrådet forsøkte å skaffe dem våpen, men mange måtte nøye seg med håndgranater eller Molotovcocktails. Improviserte panservernkanoner ble montert på trikkeplattformer, lastebiler og busser. Maskingeværstillinger ble plasert på alle steder hvor tyske fallskjermtropper kunne tenkes å lande — Høytorvet, Teaterplassen, Vorovski-, K om mune-, Trud-, Vosstanija-, Plekhanov-, Isskusstvo-, Diktatur-, Narva-, Revo lusjons- og Tolstoi-plassen, Champs de Mars, Volkhov-kirkegården, D en bo taniske have, Tsjeljuskintsev-parken og Smolensk-kirkegården. Lignende for holdsregler ble ta tt på en rekke steder i utkantene av byen, som Porokhove, Rsjevka, Piskarevski, Grasjdanka, Lesnoi og Kolom jagi. Planen var at når D en røde armés avdelinger trakk seg tilbake til selve byen, skulle de overta kommandoen over de indre barrierene som nå var be mannet med N K VD -tropper. I gatekampene som så ville følge, ventet man at både arbeiderbataljonene og befolkningen som helhet ville delta. I hver enkelt sektor skulle én sjef ha kommandoen over alle styrker. Østersjøflåtens oppgave var å støtte byen med artilleriet på fartøyene og i landbatteriene, og spesielt å være på vakt mot fiendtlige amfibie-operasjoner fra Finskebukten. Da admiral Pantelejev kom til Leningrad fra Kronstadt etter en ukes fra vær, var gatene fullstendig forvandlet. Overalt var det betongbunkers, bar rikader og stridsvognhindere, og på de åpne plassene var det batterier med luftvern- og panservernkanoner. A ll normal trafikk hadde opphørt. Tyskerne var nå innenfor rekkevidde av kanonene på krysserne G orki og Petropavlovsk. Også M arat begynte å ta dem under ild. D a Pantelejev reiste gjennom Avtovo på vei tilbake til Kronstadt, hørte han den karakteristiske hviningen av de 18 centimeters granatene fra M axim G orki, som var stasjo nert i nærheten av kornsiloene i havnen. Han hørte også drønnene fra M a rat, som lå for anker ved utløpet til havkanalen og skjøt med sine 30 centi meters kanoner. Tyskerne hadde satt i gang en propagandaoffensiv for å gi inntrykk av at Leningrads fail var umiddelbart forestående. H itler gratulerte von Leeb med hans fremragende resultater i Leningrad-felttoget. Generalstabssjefen, general Jodl, fløy til Helsingfors og dekorerte marskalk Mannerheim med Jernkor set for den finske hærs innsats. Han lovet også at finnene skulle få 15 0 0 0 tonn hvete fra Tyskland. Den 6. september begynte W ehrmachts overkommando å omtale Lenin grads fail i sine kommunikéer. «Omringningen av Leningrad skrider frem,» het det denne dagen. O g utenrikskorrespondentene i Berlin ble innkalt til en spesiell pressekonferanse hvor de fikk vite at samtlige sovjetiske styrker i Leningrad-området var fanget i en felle og gikk sultedøden eller total utslettelse i 21. D e 900 dagene
322
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
møte. Tyskerne hadde besluttet ikke å storme byen bare for å vinne prestisje, ble det sagt. D e ønsket ikke å lide unødige tap. Dersom Leningrad ikke ka pitulerte, ville den lide samme skjebne som Warszawa og Rotterdam — total ødeleggelse ved luft- og artilleribombardement. Tyskerne lot til å tro på sin egen propaganda. H itler godkjente 6. sep tember et direktiv om å sette i gang offensiven m ot Moskva. D et innebar blant annet at Armégruppe Nord senest 15. september skulle overføre sine panser- og motoriserte divisjoner og sine stupbombefly til Moskva-fronten. Hitler insisterte på at von Leeb måtte stramme ringen rundt Leningrad så mye som mulig. I hemmelighet gav der Fiihrer von Leeb instruks om at by ens kapitulasjon ikke skulle aksepteres. Befolkningen skulle dø med den døm te byen, og dersom de forsøkte å slippe ut gjennom ringen, skulle de skytes ned. Ikke et ymt om denne brutale beslutningen ble offentliggjort. Tusenvis av tyske flyveblader drysset ned over Leningrad. D e fleste Leningrad-boere våget ikke engang å plukke dem opp, av frykt for å bli gre pet og skutt av «ødelegger»-bataljonene som hadde til formål å opprettholde den indre orden. Innholdet i flyvebladene ble likevel fort kjent. D e henvendte seg til Leningrads kvinner med følgende oppfordring: «Benytt enhver anled ning til å overbevise deres menn, sønner og venner om nytteløsheten i å kjempe mot den tyske armé. Bare ved å gjøre slutt på slaget om Leningrad kan dere redde livet.» I flyveblader som henvendte seg til de russiske soldate ne, het det: «Slå de politiske kommissærene — kast en murstein i fleisen på dem.» Halder, som alltid hadde vært en skeptiker når det gjaldt Armégruppe Nords operasjoner, lot nå til å dele den alminnelige optimismen i der Fiihrers hovedkvarter. 12. september skrev han: «Leningrad: meget god fremgang. Fienden begynner å gi etter på fronten til Reinhardts korps. D et ser ut til at befolkningen ikke ønsker å være med på forsvaret. Øverstkommanderende Nord (von Leeb) vil absolutt beholde Reinhardts korps.» Dagen etter noterte han lakonisk at han hadde gått med på å la von Leeb beholde panserkorpset så lenge angrepet m ot Leningrad pågikk, og to dager senere skrev han at «angrepet mot Leningrad har gjort god fremgang». Og det var riktig nok. D et var et korn av sannhet i den tyske oppfatnin gen at ikke alle Leningrad-boere var beredt til å forsvare byen til det siste. En sovjetisk offiser var overbevist om at veien til Leningrad lå praktisk talt åpen for tyskerne. Hvis de bare hadde gjort et direkte fremstøt, ville de ha feid de svekkede russiske frontavdelingene til side og trengt inn i byen. Kotsjetov, som var parat til å tro det verste om sine medborgere, var besatt av en dyp pessimisme i denne tiden. Ifølge hans beretning hadde det hemmelige politiet avslørt ikke bare tyske spioner, sympatisører og agenter, men også folk som hadde dannet «kampgrupper» som skulle organisere en oppstand i Leningrad samtidig med at tyskerne satte inn sitt stormangrep. Var byen virkelig i stand til å forsvare seg når tyskerne kom stormende inn i den — hvis de kom?
SPRENG BYEN
I LUFTEN!
323
Kotsjetov kunne, som alle andre Leningrad-boere, se de hundrevis av ma skingeværreder, stridsvognsperringer, bunkers, skyteskår og alle andre forsvarsinnretninger som var anlagt. V ar det tilstrekkelig mange av disse forsvarstillingene, og kunne byen stole på dem? D et var spørsmålet. D et frem går tydelig av Kotsjetovs beretning at meningene var delte. Han hevder at han og hans venner trodde at byens forsvar ville holde. Andre tvilte — blant dem Stalin, noe som fremgår av admiral Kusnetsovs merkverdige samtale med ham i K rem l 13. september om å forberede ødeleggelse av Østersjøflåten. Om kvelden den 13. september kom admiral Tributs adskillig tidligere enn vanlig tilbake til Kronstadt fra sitt daglige møte i Smolni. Han hadde m øtt den nye sjefen for Leningrad-fronten, marskalk Sjukov, og fått nye ordrer. Tributs virket usedvanlig nedtrykt, og Pantelejev skjønte at noe al vorlig var på ferde. Tributs hørte uinteressert på de rutinemessige rapportene og bad deretter operasjonssjefen, forsyningssjefen og Pantelejev om å bli med ham inn på kontoret. A lle visste at det ble gjort klart til gatekamp i Leningrad, og at hver byg ning, hvert kvartal, hver gate og hver plass skulle forsvares. D e visste at det var opprettet en stab for det indre forsvar, og at alle tenkelige forholdsregler ble tatt for å redde byen. D e tre offiserene satt med blyant og notisblokk parat og ventet på Tributs’ ordre. «Situasjonen ved fronten er kritisk,» sa Tributs. «Et forferdelig slag er under utvikling. Leningrad vil bli forsvart til siste. M en alt er mulig D et kan hende at fascistene trenger inn i byen. I alle institusjoner og alle militære anlegg er det opprettet troikaer som skal ødelegge alt som kan falle i fiendens hender. A lle broer, fabrikker og institusjoner skal undermineres. Hvis fienden bryter inn i byen, skal han dø i ruinene av den.» En lang pause fulgte. Admiralen tørket svetten av pannen og fortsatte: «Stavkaen forlanger at ikke ett skip, ikke ett forsyningsdepot og ikke en kanon må falle i fiendens hender. Hvis situasjonen gjør det nødvendig, skal alt ødelegges. Staben og forsyningstjenesten må øyeblikkelig lage utkast til en plan for underminering av alle skip, fort og lagerbygninger. Før skipene senkes, skal besetningen gå i land, danne avdelinger og marsjere til fronten.» Tributs gav sine medarbeidere ordre om å begynne planleggingen straks.1 Pantelejev medgav at han følte seg lamslått. «Jeg begynte å forestille meg alskens uhyggelige ting,» sa han. Arbeidet med å planlegge hvordan ladningene skulle plasseres, i hvilken rekkefølge mannskapene skulle settes i land og hvordan selve senkningen skulle skje, ble lagt i hendene på «særlig pålitelige kommunister». Man måtte ta alle tenkelige forholdsregler for å gardere seg m ot katastrofer — for ek sempel at noen av skipene ble sprengt for tidlig. Pantelejev nærte ingen tvil om fastheten i marinens politiske organisasjon, men ikke desto mindre var dette et arbeide som krevde særlig årvåkenhet. 1 Leningrad-kommandoens formelle ordre var tydeligvis datert 15. september. (Leningrad v V O V , s. 155.)
324
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
Senere på kvelden da ordrene var i ferd med å bli maskinskrevet, kom forsyningssjefen, general M itrofan I. Moskalenko, inn i Pantelejevs kontor. Han satte seg i en gammel sofa, feide til side et askebeger og en kartrull og ven tet på at Pantelejev skulle bli ferdig med å snakke i telefonen. «Si meg,» sa Moskalenko, «er det ikke mulig å bli kvitt denne gamle diva nen? D en må være hundre år gammel. Den duger ikke til annet enn søppelhaugen.» D e to offiserene ble sittende og prate om møbleringen i kontorene mens de ventet på at maskinskriverne skulle bli ferdige med listene over militære mål som skulle ødelegges. D e var inndelt i tre kategorier: «Skal senkes», «Skal sprenges», «Skal settes i brann». En av gastene som var med på å underminere lagerskurene i havnen, kunne aldri glemme det fortapte uttrykket sjefen hans hadde i ansiktet da han for klarte mannskapene hva de skulle gjøre. D e skulle legge dypvannsbomber under samtlige lagerbygninger i havnen, og bombene skulle kobles sammen med detonerende lunte slik at ett eneste trekk i utløseren var tilstrekkelig til å sende hele orlogshavnen til himmels i en gigantisk eksplosjon. Gastene gikk i gang med å plassere dypvannsbombene, mens havnearbei derne fortsatte å flytte forsyninger ut og inn mens de kastet skremte side blikk på de dystre forberedelsene. D et første vink oberst Bitsjevski fikk om at det ble overveid å ødelegge byen, kom da han ble kalt tilbake fra fronten sent på kvelden den 15. sep tember. Hele dagen hadde han vært i Pulkovo-regionen, hvor situasjonen var usedvanlig mørk. Tyskerne hadde skåret av 42. armés front ved å rykke frem til hovedveien Strelna—Leningrad, og to tyske divisjoner angrep mot Strelna og Volodarski. 21. N KVD -divisjon under oberst M. D . Pantsjenko hadde trukket seg tilbake til Ligovo. Bitsjevski ble øyeblikkelig mottatt av general Khosin, som sa: «Er broene i Leningrad underminert? Hvor har D e Deres planer og kart? G i meg en rap port om alt dette i morgen tidlig.» Bitsjevski syntes det var eiendommelig at han var blitt kalt tilbake til byen om kvelden når rapporten ikke trengtes før neste morgen. Han kjente K ho sin godt, og han syntes å merke en undertone av desperasjon i generalens stemme. Bitsjevski ble meget bekymret. Neste morgen innfant han seg på Khosins kontor og la frem planene som var utarbeidet for sprengning av broene. Han forklarte hvordan det skulle skaffes strøm til de elektriske detonatorene, og hvordan ordren om spreng ning skulle gis og iverksettes. «Hvor befinner sprengladningene seg?» spurte Khosin. «Militærrådet mente ikke det var klokt å legge ladningene på plass fore løpig,» svarte Bitsjevski. Khosin gav ham ordre om å omarbeide planene innen fireogtyve timer. Ladningene skulle snarest mulig legges på plass i de spesielle holderne som allerede var montert under broene. Khosin ville ha detaljerte opplysninger om hvor lang tid og hvor mye personell og materiell som behøvdes for å sette planene i verk.
SPRENG BYEN
I LUFTEN!
325
D et var tydelig for Bitsjevski at Khosin handlet etter ordre, og han hadde en sterk fornemmelse av at det ikke bare dreide seg om å underminere bro ene. «Hvor mye sprengstoff har vi?» spurte Khosin. «Beholdningene i byen dreier seg bare om noen titall tonn,» svarte Bitsjevski, «men partikomitéen setter i verk tiltak for å øke produksjonen. V i har alvorlige vanskeligheter med å skaffe tulol, som vi må ha til strids vognminer i kampsonen.» « Jeg snakker ikke om det operative område,» sa Khosin, «men om det operative bakre område.» Hva i all verden kunne «det operative bakre område» være? Bitsjevski bestemte seg til å våge spørsmålet: «Er det byen Leningrad D e mener, kamerat general?» «Ja,» svarte Khosin, «i et spesielt tilfelle.» Neste dag, den syttende, ble det klart hva det «spesielle tilfellet» var. Militærrådet gav ordre om at førti tonn sprengstoff fra ingeniørtroppenes for syninger skulle overlates til «regionale troikaer». Lederne for disse troikaene var partiorganisasjonenes førstesekretærer i Kirov-, Moskva-, Volodarski- og Lenin-regionene. I løpet av dagen ble sprengstoffet levert til troikaene. De hadde ordre om å sprenge ethvert viktig m ål i sine distrikter dersom tyskerne trengte inn i byen i større antall. Hver av de regionale troikaene utleverte en forseglet pakke til under ordnede troikaer som var opprettet i de store fabrikkene, bygningene og in stitusjonene i hver enkelt region. D et var ialt 141 slike under-troikaer. I de lavere rekker var det ingen som hadde nøyaktig kjennskap til innholdet i den forseglede pakken. D e visste at den bare skulle åpnes dersom større tyske styrker trengte inn i byen. Men noen kjente pakkens innhold nøyak tig: en ordre om å sprenge bygningene og marsjere ut for å kjempe mot fienden til siste patron. I hver institusjon ble det dannet en liten gruppe av særlig utvalgte parti medlemmer som skulle sørge for at alle de ordrer som ble gitt, ble fulgt. Disse gruppene visste at en av deres piikter ville bli å ødelegge byen ved å sprenge hver eneste større bygning, hver bro, hver fabrikk, hvert viktig mål innenfor byens grenser. I Isjorsk-fabrikken, som hadde klart å fortsette virksomheten under bom bardement fra det tyske artilleriet og som lå praktisk talt like i frontlinjen, ble det for eksempel lagt ladninger og detonatorer under kranene og presse ne. I den store oljetanken ble det plassert en beholder med hydrogen. På et gitt signal kunne hydrogenet blåses ut i oljen og utløse en enorm eksplo sjon. I Kirov-verkene ble troikaen ledet av den regionale partisekretæren, Jefremov. Han forestod plasseringen av sprengladninger under smelteovnene, val sepressene og jernbanebroen som krysset veien der KV-stridsvognene rullet ut fra fabrikken og direkte til fronten. Den befant seg nå bare syv trikkeholdeplasser borte.
326
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
Hele området syd for ring-jernbanen var ryddet for fabrikker og institu sjoner. Enogtyve fabrikker var evakuert til byens «bakre linjer» — til Viborgog Petrograd-siden og til Vasilevski-øya. A lle disse evakuerte fabrikkene var klare til å sprenges i luften. Isjorsk-fabrikken — det som kunne flyttes av den — var også evakuert. M er enn 110 0 0 0 av innbyggerne i omradene Narva, Moskva og Neva-portene hadde forlatt sine hjem. Denne regionen kom til å bli et ingenmannsland. V ille signalet bli gitt? N atten m ellom 16. og 17. september var den mest faretruende Leningrad hadde opplevd, spesielt i de sydlige områdene som lå nær de voldsomste sla gene. K lokken 22.45 ringte partisekretæren i Moskva-regionen, G . F. Badajev, til direktørene for alle fabrikker og store institusjoner i området. Denne natten var det fare for at tyskerne ville trenge inn i byen fra syd, sa han. Han gav arbeiderbataljonene ordre om å bemanne barrikadene med fullt utstyr. Samme ordre fikk avdelingene i de andre sydlige områdene. «K lokken halv ett om natten rykket vi inn i stillingene våre,» skrev sjefen for en arbeiderbataljon i Kirov-verkene, M. Strasjenkov, i sin dagbok. «D e lig ger ikke langt fra fabrikken. T o bunkers er ferdige. En er halvferdig, og en fjerde er ennå ikke påbegynt.» A lle partimedlemmer, ungkommunister og «aktivister utenfor partiet» ble satt i alarmberedskap og fikk ordre om ikke å forlate sin post. Arbeiderbataljonene i de store Elektrosila-fabrikkene, Bolsjevik-fabrikken og Isjorsk-verkene ble satt i beredskap nummer 1. Elektrosila-fabrikken var så sterkt truet — tyskerne befant seg bare fire kilometer fra den — at alt personell ble evakuert og en styrke på 1 100 ar beidere rykket inn i det ytre forsvarssystemet av bunkers og løpegraver for å ta imot tyskerne. D en morgenen hadde lederartikkelen i Leningradskaja Pravda titelen: «Le ningrad — være eller ikke være?» Fire dager senere — i de tidlige morgentimer 21 . september — ble Bitsjevski igjen kalt til Smolni. Han fikk en skriftlig ordre om øyeblikkelig å forberede sprengning av det sentrale jernbanenettet. Han ble bestyrtet. Øde leggelse av jernbanenettet betydde slutten. Han forsøkte å få en forklaring av general Khosin. M en Khosin sa kaldt: «Jeg er opptatt. U tfør ordren.» Bitsjevskis eneste trøst var at hans gam le venn general P. P. Jevstignejev, et terretningssjefen, tydeligvis ikke trodde at det ville bli nødvendig å gjennom føre planen. Ryktene om at en total ødeleggelse av Leningrad ble forberedt, gikk som en præriebrann over byen tross alle anstrengelser for å holde saken hemmelig. D et var for mange som visste noe. Planene var for skrekkinnjagende. Aleksandr Rosen fikk kjennskap til ordren like etter at den var gitt. Han bodde i en stor leiegård midtveis mellom hovedpostkontoret og telegrafbygningen — to av hovedmålene for tyskernes bombing, to bygninger som var dømt til ødeleggelse. Først flere år senere da han leste general Bitsjevskis memo-
SPRENG BYEN
I LUFTEN!
327
arer, fikk han kjennskap til hele historien — at det var gitt ordre om å øde legge hele jernbanenettet også. «Men det jeg allerede hadde fått vite den kvelden, var mer enn nok,» bemerket han bistert. A lle ventet. D e ventet på signalet til å sprenge byen i luften. M en det kom ikke. Hadde tyskerne trengt inn i byen, ville den ha blitt ødelagt. D et var åpenbart Stalins hensikt: ødelegg revolusjonens by og marsjer ut til det siste slag mot nazistene. D et var planen — dersom linjene ikke holdt. Moskva var blitt brent for å stanse Napoleon. En enda mer D ante’sk kata strofe ventet Adolf H itler dersom hans ildsprutende stridsvogner og bestøvlede drabanter trengte inn gjennom Narva-portene. D et ville ikke bli n æ n seiersparade forbi Vinterpalasset, ingen ærestribune på Slottsplassen og ingen festbankett i Hotell Astoria. A lt dette — alt som symboliserte det keiserlige Russland, alt som var skapt av Peter og Katarina, av Aleksander’ne og N ikolai’ene,1 alt som var bygd av Lenins arbeidere og av dem som hadde slavet for Stalin — alt dette var dømt til å gå under i en tyvende århundres Gotterdåmmerung. H itler ville ikke få noen sjanse til å utradere marxismens vugge, som han hatet så inderlig, fra jordens over flate. D en ville bli utradert av marxistene selv.1 1 Det er mulig at ikke hele det keiserlige Petersburg var dømt til ødeleggelse. Parti sekretær Kusnetsov besøkte Peterhof 8. september for å overvåke nedpakkingen av skattene der. Han nedla kategorisk forbud mot å underminere bygningene. (Bitsjevski, op. cit. s. 83.) Maskingeværreder ble rigget opp på taket av Vinterpalasset for å beskytte Slottsplas sen dersom tyske fallskjermjegere landet der. I slutten av september ble de fjernet etter ordre fra Leningrad-kommandoen. Lignende installasjoner i andre historiske bygninger ble også fjernet for ikke å gi tyskerne påskudd til å angripe dem. (S. Varsjavski, Podvig Ermitasja, Leningrad 1965 s. 64.)
33
„De graver seg ned!”
med trikken. D et var linje 9 som gikk forbi Narvaportene, der det var satt opp en kanonstilling med skuddfelt over hele det brede Stasjek Prospekt. Aleksandr Rosen tok trikken på en holdeplass nær redaksjonen til På vakt fo r fedrelandet, som han arbeidet i, og drog utover Stasjek Prospekt. D e fleste passasjerene var soldater. Foran på trikken var det montert et maskingevær. Den rødmalte vognen kjørte et stykke, så stanset den, kjørte et stykke igjen og stanset på nytt. Et tysk flyangrep var i gang. H er og der så Rosen en bil som stod i brann eller et forbrent hestekadaver som lå i rennesteinen — og som skulle bli liggende der i månedsvis, gjennom hele den iskalde vinteren. D et var mange mennesker i Stasjek Prospekt. H er lå de store Kirovverkene, Russiands største metallurgiske bedrift med hundrevis av fabrikkavdelinger og tusenvis av arbeidere. N å så det ut til at alle i Leningrad som var i stand til å holde et gevær, strømmet mot de vidstrakte bygningene som lå bak planke- og nettinggjerdene på begge sider av den brede avenyen. Et annet mennesketog drog i motsatt retning: kvinner og barn som forlot befestningssonen fra Avtovo til Forel-sykehuset, ingenmannslandet med fabrik ker, bolighus og andre anlegg som var blitt evakuert i en fart, og som skulle sprenges i et desperat forsøk på å stanse de tyske stridsvognene. Kvinnene med sjal og skreppe på ryggen og melkespann i hendene, og barna som bar på bylter med sengetøy og klær, trasket langsomt gjennom byen mot Petro grad og Vasilevski, der de ville være i større sikkerhet. En granat eksploderte bortenfor Kirov-portene. Et øyeblikk etter kom det dumpe drønnet fra en sovjetisk kanon som svarte. Trikken stanset ved jernbanebroen som krysset gaten. A lle satt tause, bare trikkeføreren bante innett. Rosen så sanitetsgjengen som kom bærende på en sykebåre. Mannen som lå på den var død. Han var dekt av et ullteppe; det eneste Rosen kunne se, var bena med lange gummistøvler som stakk frem. Mens Rosen ventet ved Kirov-porten på å få kontrollert identitetskortet, kom en 6 0 tonns KV-stridsvogn rullende frem fra utkjørselen, svingte m aje stetisk inn i Stasjek Prospekt og satte kursen mot fronten. Trikken benyttet seg av denne velkomne beskyttelsen og kjørte etter. Sporvognene gikk ikke lenger enn til trikkeskurene i Kotljarov. D er stan set de, og konduktøren ropte: «Alle mann av! Siste stoppested — her er fronten.» Så var det å ta seg frem videre til fots, mellom barrikader, stridse drog t il f r o n t e n
D
«DE G R A V E R SEG NED!»
329
vognfeller, dekningsrom og maskingeværreder, forbi Krasnensk-kirkegården og Forel-sykehuset til Sjeremetjev-parken. D er begynte skyttergravene. Fronten gikk ca. fire kilometer fra Kirov-verkene, og seksten kilometer fra Slottsplassen. Leningrad drog til fronten, som Olga Berggolts skrev, «gjennom velkjente gater som alle husket som en drøm — her lå gjerdet rundt vårt barndoms hjem, der var det store, raslende lønnetreet. . . Je g drog til fronten gjennom min barndoms dager, gjennom de gatene der jeg en gang løp til skolen.» Sent på kvelden den 17. september skyndte partisekretær A. A. Kusnetsov og oberst Bitsjevski seg gjennom den tyste, mørklagte byen m ot fronten. A lle vinduer var mørke. Fler og der skinte et svakt blått lys fra et militært kjøretøy. Hele byen — hele det tett befolkede området på mer enn to hundre kvadratkilometer — lot til å ha gått i skjul, og det hadde mistet konturene, så Bitsjevski nesten ikke kunne kjenne seg igjen; skyggene var så dype, svarte og truende. Været var grøssent og kaldt. Den gylne september var borte. Bak de mørklagte vinduene, tenkte Bitsjevski, ligger noen og sover — for det meste barn, for alle voksne var enten på vakt eller i gang med å grave løpegraver og dekningsrom. Bombingen hadde pågått like til for en time siden. Brennende hus lyste i det fjerne. U tenfor trikkestallene i K otljarov hørte de bombekastersmell like i nær heten. T o store lastebiler stod midt i gaten og brant, og over dem hang det ødelagte ledningsnettet som edderkoppspinn. D et gikk gangstier til Sjermetjev-parken, der en maskingeværduell var i gang. T i stridsvogner fra Kirovverkene stod i parken som stasjonære ildstillinger. D e kunne høre dumpe drønn fra grovt artilleri langt bak seg — det var marinefartøyene i havkanalen som skjøt mot tyskernes stillinger utenfor Pulkovo. D e fant oberst M. D . Pantsjenko, sjefen for 21. N K VD -regim ent, i et dekningsrom like utenfor Sjeremetjev-parken der han hadde opprettet sin kommandopost. D e befant seg praktisk talt i utkanten av Ligovo — og byen var i tyskernes hender. D et forstod de på brannene. Pantsjenko, som var iført vattert uniformsjakke og stålhjelm og hadde et au tomatgevær over skulderen, stod og lyste på et kart med en parafinlampe. «H ar D e oppgitt Ligovo?» spurte Kusnetsov. «Nei, vi holder ut,» svarte Pantsjenko optimistisk. «Rodionov har noen sterke grupper i byen. D e kjem per ennå.» «Hva skal det bety?» spurte Kusnetsov og nikket mot den intense skytin gen. «Så vidt jeg kan skjønne er de «sterke gruppene» Deres blitt avskåret.» «D e vil kjempe videre,» sa Pantsjenko. «D e er grensevakter!» «Javisst ja,» glefset Kusnetsov. «M en hvor skal de kjempe? Bak oss? 1 Leningrad?» Pantsjenko svarte ikke. «H ar tyskerne tatt stasjonen i Ligovo også?» ville Kusnetsov vite. «Ja,» medgav Pantsjenko. «Jeg er nettopp kommet derfra. Je g forsøkte å få dem ut, men jeg klarte det ikke. D e har tre stridsvogner der og automat våpen. V i kom helt til inngangen, men måtte trekke oss tilbake. V i skal for søke igjen i morgen.»
330
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
Kusnetsov sank trett ned på en krakk. «Si meg en ting, oberst,» sa han med skurrende stemme. «Hvordan kan det ha seg at Deres divisjon i går drev tyskerne ut av Ligovo og StaroPanovo? I dag fikk De ordre om å drive dem lenger tilbake. Men isteden har D e i kveld oppgitt Ligovo til tyskerne.» Pantsjenko forklarte at to av hans regimenter hadde angrepet fra StaroPanovo. Men de ble møtt av fem t; ryske stridsvogner, og før de visste ordet av det, hadde stridsvognene trengt inn i Ligovo. Kusnetsov gav ham ordre om å gjenerobre byen. «D en ordren har jeg allerede fått av general Fedjuninski i 4 2 . armé,» sa Pantsjenko. «Han truet meg endatil: «Hvis D e ikke utfører ordren, kommer D e til å miste hodet.»» «D e fikk vel kanskje også vite at D e kommer til å miste hodet hvis D e trekker Dem tilbake fra denne linjen,» buste Kusnetsov ut. «D et vet alle sjefen e!» «Jada, jeg vet det,» sa Pantsjenko dystert. Han begynte å ramse opp nav nene på alle de offiserer som var falt under dagens kamper. Kusnetsovs raseri døde ut. Han reiste seg for å gå. «Husk, kamerat Pant sjenko, at arbeiderne i Kirov-verkene har gått til barrikadene. D et må D e for stå.» Kusnetsov og Bitsjevski snakket ikke sammen underveis tilbake til Smolni. Hver hadde nok med sine egne tanker. Bitsjevski var fylt av bekymring for 21. divisjons skjebne. D et var ikke riktig at divisjonen etter en dags «offen siv» skulle bli liggende uvirksom natten over i kulden og gjørmen foran en stor by. Og i ryggen på divisjonen lå Kirov-verkene. Hvem var å bebreide — Fedjuninski eller Pantsjenko? På et vis hverken den ene eller den andre. For det som trengtes nå, var uopphørlige motangrep. Fienden måtte ikke få et øyeblikks ro. A lt måtte gjøres selv om tapene ble store. Tunge tap hadde det vært. Og tunge tap lå foran dem. Sannheten var at i Ligovo var bare en eneste bygning, Klinovski-huset, fremdeles på sovjetiske hender. K lokken 0 1 .3 0 den 18. september snek en tropp sovjetiske soldater anført av Lavrenti Tsiganov og N ikolai Tikhomorov seg forsiktig frem til huset, fra en skyttergrav i nærheten. Raketter kastet et uhyggelig, grønt lys over ruinene. D e øverste etasjene i Klinovski-huset var ødelagt, men soldatene fant en jerndør som førte ned til kjelleren. D er var det fullt av sovjetiske soldater. D e hadde rigget opp en ring av skytestillinger mot de tyske linjene. På et langt bord lå noen brød, litt tobakk og en del ammunisjon. På en tykkmavet jernovn stod en tekjele og putret. En fjorten år gammel gutt, en gammel mann og en hund satt ved ovnen. De bodde der. Mange av soldatene i kjelleren var arbeidere fra Kirov-verkene. D e ar beidet om dagen med å lage KV-stridsvogner, og drog ut til skyttergravene om natten. «V i er like mye soldater som dere,» sa Vasili Mokhov, en gammel smed fra Kirov-verkene. Han fortalte om noe som var skjedd kvelden i for veien i kommandoposten i verkstedet der han arbeidet. Telefonen hadde ringt, og en fremmed stemme med sterk aksent sa: «Leningrad? Utmerket. V i kom mer i morgen for å besøke Vinterpalasset og Eremitas jen.»
331
«DE G R A V E R SEG NE D! »
«Hvem er det?» spurte ingeniøren som hadde tatt telefonen. «Dette er Ligovo,» svarte tyskeren. Tyskerne hadde trengt inn i Ligovo, og telefonlinjene var ikke brutt. D et var heller ikke hovedvannledningen. Tyskerne drakk vann fra Leningrads reservoa rer helt til en eller annen fikk den lyse idé å stenge hovedledningen. En gang m ellom klokken 0 3 .0 0 og 0 4 .3 0 gikk tyskerne igjen til angrep mot Klinovski-huset. De russiske soldatene stormet ut av kjelleren til skytter gravene. K lokken 0 6 .3 0 ble det lyst. Fra de grunne skyttergravene i den gjør mete jorden kunne soldatene se røyk som veltet opp fra Pulkovo-høydene. En trebygning stod i brann. Fra disse åsene — noen og seksti meter over hav flaten — var hele Leningrad synlig. D er lå kullhavnen hvor skipene pleide å bunkre før de la ut på langreis. N å lå havnen øde og tom. Over skips verftene i nord raget en svær kran — populært kalt «kam elen». T il høyre lå tvillingtårnene i Forel-sykehuset som nå var blitt divisjonshovedkvarter. Li ke i nærheten ble en trikk slengt av sporet av lufttrykket fra en flybombe. As falten i gatelegemet hadde tatt fyr, og flammene spredte seg bortover gaten og spydde skyer av svart røyk mot Avtovo-kvarteret. Bak det raget de gamle fabrikkpipene i Kirov-verkene — og lenger bak lå den indre by, et endeløst panorama av tak, skorsteiner og kupler. A lt dette kan tyskerne også se, tenkte Tsiganov — St. Isakskatedralen, havnen og verftene, Admiralitetet, broene over Neva, husene, gatene, plas sene. A lt dette kunne de tyske artilleristene stirre på gjennom siktekikkertene. Krigen var nådd like til utkanten av Leningrad. Tsiganov så m ot vest — mot veien til Peterhof. Han trodde ikke sine egne øyne. Tyskere. — D e skjøt og falt, skjøt og falt. D e kom nærmere og nærmere Klinovski-huset. Ingen artilleriforberedelse. Et stille, plutselig angrep. Hvor mange var det? D e grønne djevlene krøp vid ere. . . v id ere. . . videre. D e sprang opp og brydde seg ikke lenger med å krype. Han kunne høre ropene deres. «K lar!» ropte sjefen for de sovjetiske soldatene. «Granater!» Tsiganov fikk av sted to granater. Flere rakk han ikke å kaste. Over ham dukket en tysker plutselig opp. Tsiganov grep ham i strupen og kvalte ham. Tyskerne var kommet ned i skyttergravene nå. Ingen sjanse til å bruke granater, og altfor nær til å bruke rifle. Han trakk bajonetten, for løs på en tysk offiser med dødninghode på hjelm en, og stakk bajonetten i ham . . . Kampene pågikk hele morgenen. Et nytt angrep ble satt i gang for å gjen erobre Ligovo jernbanestasjon. D et førte ikke frem. Utpå formiddagen hørte soldatene til sin store forbløffelse musikk. Et lite orkester hadde slått seg ned i en førstehjelpstasjon og stemte i med soldatenes yndlingssang, «K atjusja». N oen av soldatene begynte å synge:
K atjusja kom til bredden, til den høyeste bredd. Hun k o m fo r å synge en sang fo r den hun var glad i, fo r gutten hvis brev hun b e h o ld t . . .
332
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
E t øyeblikk etter hørte russerne en tysk stemme som ropte: «Spill den igjen, russ! Spill den ig je n !» Et nytt russisk angrep begynte klokken 13.30. En ung løytnant som het Anekejev gikk i spissen. Han ropte ikke: «For moderlandet! For Leningrad!» Han sa bare: «Kom igjen!» Ingen ropte hurra. D e bare stormet inn i den tyske ilden. Etter en halv times blodige kamper drev de tyskerne ut av deres annen linje av skyttergraver bortenfor Klinovski-huset. K lokken 16.30 ble Tsiganov sendt tilbake til regimentsjefen, oberst Rodionov, med en melding. Rodionovs hovedkvarter var i Sjermetjev-parken. Etter å ha levert meldingen fikk Tsiganov en kostelig gave: en halv times søvn. K lokken 18.30 ble han vekket og sendt til kaptein Ivan Glutov, sjefen for en ingeniøravdeling som var stasjonert ved en demning og en kanal. Glutov hadde minelagt demningen. N år han fikk melding om at tyskerne hadde brutt igjennom, var det hans oppgave å sprenge demningen slik at vannet fra Finskebukten ville oversvømme hele området fra Ligovo til Forel-sykehuset. D et var dette som ville skje dersom linjene ved Klinovski-huset ikke holdt. Like etter klokken 2 1 .0 0 kjente Tsiganov at jorden skalv under bena på ham. H an hørte et bulder som fra et ekspresstog. Var det jordskjelv? Eller var demningen sprengt? M ot det flammerøde omrisset av det brennende Li govo så han med ett lange ildpiler som raste over himmelen som meteorer. D e kom fra området ved Forel-sykehuset og hadde kurs m ot sentrum av de tyske stillingene. «D er går våre katjusjaer!» ropte Glutov begeistret. Og katjusjaer var det — raketter fra flerløpede utskytningsapparater, rus sernes hemmeligste våpen som denne skjebnesvangre kvelden ble satt inn mot tyskerne bak Klinovski-huset. K lokken 2 3.00 om kvelden 18. september kom oberst Pantsjenko sliten og utkjørt inn til Smolni for å avlegge rapport for Sjukov og Leningrad-kommandoen om «divisjonens kamphandlinger». Hovedpunktet i rapporten var at tyskerne var blitt stanset. Ingen var riktig sikker på om tyskerne virkelig var stanset. D et var best ikke å tro for mye på det. Hvis de var stanset, så skyldtes det de enorme ofrene av menneskeliv. Hvor mange liv disse septemberdagene hadde krevd, kunne aldri telles. En liten bekk rant forbi Klinovski-huset. Den var rød av blod i dagevis. Var det katjusjaene som hadde gjort utslaget? Kanskje. Ingen hadde opplevd et mer skremmende våpen enn katjusjaene med den hylende lyden og den enorme sprengvirkningen.1 V ar det Sjukovs jernvilje? Han var forferdelig i disse septemberdagene; det finnes ikke noe annet ord for det. Han truet den ene sjefen etter den andre med eksekusjonspelotongen. Han fjernet folk til høyre og venstre. Og han insisterte på en ting: Angrep! Angrep! Angrep! D et var kjernen i hans første ordre da han over1 Artillerimarskalken N . N . Voronov mente det var den konsentrerte ilden fra felt-, kyst- og marineartilleriet som stanset tyskerne. (Voronov, N a Sjlusjbe Voennoi, Moskva 1963 s. 189.)
«DE G R A V E R SEG NED!»
333
tok kommandoen. Det spilte ingen rolle hvor svak en avdeling var. D et spilte ingen rolle om de manglet våpen og ammunisjon eller hadde vært på retrett i ukevis. Angrip! D et var hans ordre. Lystrer du ikke, blir det krigsrett. Angrip eller bli skutt — andre alternativer fantes ikke. D en 17. september utstedte Sjukov en generell ordre til sjefene i alle av delinger av 4 2 . og 55. armé. D e fikk klar beskjed om at enhver retrett fra linjen Ligovo—Pulkovo—Sjusjari—K olpino ville bli ansett som den alvorligste forbrytelse m ot moderlandet. Straffen: skytning. I de tidlige morgentimer 18. september arbeidet Bitsjevski med å omdanne ring-jernbanen til en indre forsvarslinje. Med femti til hundre meters m ellom rom anla han skytestillinger av utstyr som var blitt berget fra ruinene av de befestede sonene Gatsjina og Viborg og samlet i fabrikker i Leningrad i løpet av den siste tiden. Artillerister beregnet skuddfeltene. Ammunisjon ble kjørt frem. N oe sambandssystem var ennå ikke kommet i stand. Bitsjevski hadde stasjonert sprengningsgrupper på en rekke viktige steder som var underminert — en rekke veikryss på hovedveiene, trikkestallene i K otljarov, havnestasjonen og Sjosseinaja. Spesielle kommandoer ble opprettet for å ta seg av tyske stridsvogner som trengte inn i byen. K lokken 0 4 .0 0 kom Sjukovs adjutant og gav Bitsjevski ordre om å dra til Smolni øyeblikkelig. Idet Bitsjevski kom inn i forværelset, så han general Fedjuninski og hans korpskommissær, N . N . Klem entjev. Å dømme etter ansiktsuttrykket deres hadde de fått en hard omgang. Våt, sølete og trett kom Bitsjevski inn i Sjukovs kontor. Generalen var sammen med Sjdanov; han satt bøyd over et kart. «Nå, der er De endelig!» knurret Sjukov. «Hva pokker har D e drevet med siden vi har vært nødt til å lete etter Dem hele natten? Snorksover, form odentlig?» Bitsjevski svarte at han hadde arbeidet med forsvarssystemet. «K jenner sjefen for 42. armé til dette systemet?» « Jeg skal gi hans stabssjef, general Beresinski, et kart over det så snart jeg får det ferdig. General Fedjuninski kommer jo selv til å være hos sine tropper.» Sjukov smelte den digre knyttneven i bordet. « Jeg har ikke bedt Dem om å tegne kart! Je g spurte om sjefen for 42. armé har fått kjennskap til systemet. Skjønner D e ikke alminnelig russisk?» Bitsjevski tillot seg å påpeke at Fedjuninski befant seg i forværelset. Sjukov for opp igjen. «Tenker D e Dem aldri om før D e sier noe? Je g vet at han er her, det behøver ikke D e fortelle meg! Begriper D e ikke at dersom Antonovs divi sjon ikke går i stilling i forsvarslinjen allerede i natt, kan tyskerne trenge inn i byen?» Han skulte olm t på Bitsjevski og la til: «Og hvis de gjør det, skal jeg sørge for at D e blir skutt som forræder foran Sm oln i!» Sjdanov var ille til mote. Dette var ikke hans måte å behandle folk på. N å grep han inn. «Kam erat Bitsjevski, hvordan kunne D e unnlate å gå til Fedjuninski selv! Han har nettopp overtatt arméen. Og Antonovs divisjon, som må rykke inn
334
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
i linjen, er nettopp opprettet. Hvis divisjonen rykker inn i dagslys, biir den bombet. Skjønner D e hva dette dreier seg om ?» Bitsjevski begynte å skjønne det nå. Antonovs divisjon, 6. frivilligdivisjon, måtte gå i stilling før det ble lyst. Han hadde ikke engang visst at 6. divisjon var blitt tilknyttet 42. armé eller at den hadde fått ordre om å innta linjene bak Pulkovo før daggry. Han bad om å få lov til å vise Fedjuninski de nye linjene. «D et blir snart lyst!» glefset Sjukov. «Sett i gang, og hvis divisjonen ikke er i stilling før klokken ni, blir D e skutt!» Bitsjevski skyndte seg ut i forværelset. «Nå, har D e vanskeligheter, ingeniørsjef?» spurte Fedjuninski og forsøkte å virke spøkefull. Men Bitsjevski var ikke i humør til spøk. «Det er ikke helt fritt!» glefset han. «Kam erat general, jeg har nettopp fått løfte om å bli skutt foran Smolni dersom 6. divisjon ikke er kommet i stilling i ring-jernbanen før morgenen kommer. La oss dra.» Fedjuninski smilte. «Vær ikke sint, ingeniør. V i har også vært inne hos Georgi Konstantinovitsj og fått noen hyggelige løfter.» 6. divisjon kom på plass i tide — men det var såvidt. Aleksandr Rosen befant seg i Fedjuninskis kommandopost i Pulkovo-åsene. Den 18. september hadde vært en forferdelig dag. H ele dagen igjennom hadde tyskerne angrepet. N å mørknet det. Solen sank i tette skybanker i vest. D et begynte å småregne. Bakken ble sleip. Fedjuninski begynte å gå mot en løpegrav sammen med noen av sine medarbeidere, da han plutselig stanset og ble stående og stirre m ot et punkt i det fjerne. En granat eksploderte. Noen sanitetsmannskaper gikk forbi med en båre. Tyskerne bombet Lenin grad gjennom skydekket. Rosen gikk bort til Fedjuninski og hørte at han sa: «6. frivilligdivisjon har inntatt sine forsvarslinjer i ring-jernbanen. D et er den siste linjen.» Av alle de arméer Sjukov hadde under sin kommando, forlangte han an grep, motangrep, motoffensiver. 8. armé ble avskåret fra Leningrad da tys kerne brøt igjennom til Finskebukten og fikk kontrollen over en landtunge fra Peterhof i vest gjennom Strelna til Ligovo-sektoren i Leningrads utkant. Generalm ajor V. I. Sjtsjerbakov, sjefen for 8. armé, fikk av Sjukov ordre om å konsentrere sine styrker, 5. marinebrigade, 19 L og 2 8 1 . geværdivisjon og 2. frivilligdivisjon, og gjennomføre et motangrep mot tyskerne med sent rum i landsbyen Volodarski i retning m ot Krasnoje Selo. Hensikten var å ta tyskerne i ryggen mens 21. N K VD -divisjon engasjerte dem på Pulkovofronten. Sjukov overførte til Sjtsjerbakov 10. og 11. geværdivisjon og restene av 3. frivilligdivisjon fra 42. armé. Fra front-reservene skaffet han 125. og 268. geværdivisjon. Likevel var Sjtsjerbakov ikke i stand til å gjennomføre oppdraget. D ivi sjonene hadde bare en brøkdel av sin opprinnelige styrke. D e var blitt tappet for blod og hadde kjempet til de ikke kunne mer. De hadde nesten ikke ar tilleri. De hadde ikke ammunisjon til kanonene, svært lite geværammunisjon og altfor lite håndgranater og miner. Sjtsjerbakov ble nødt til å rapportere til Sjukov at han ikke kunne utføre ordren. Han hadde ganske enkelt ikke til
«DE G R A V E R SEG NE D! »
335
strekkelig styrke til et motangrep. A lt han kunne gjøre var å forsøke å holde de sviktende linjene omkring Oranienbaum. Og uten den stadige artilleristøt ten fra Østersjøflåtens skip og kystbatteriene i Kronstadt og Krasnaja Gorka, ville han heller ikke ha greid det. Sjukovs reaksjon ble som man kunne vente. Han fjernet Sjtsjerbakov og 8. armés militærrådsmedlem, I. F. Tsjukhnov. Den 24. september utnevnte han general T. I. Sjevaldin til sjef for arméen.1 General Dukhanov, den gam le veteranen fra Leningrad-fronten, fikk i all hast ordre om å overta kommandoen over 10. geværdivisjon som kjempet ved Strelna. Han fikk ordren 17. september og måtte reise med båt til Oranienbaum og deretter tilbake langs kysten med bil for å nå frem til av delingen. Den avdelingen han fant, var en divisjon bare i navnet. D et største «regi mentet» hadde 180 mann. Og denne ynkverdige styrken skulle gå til motan grep m ot tyske stridsvogner. Dukhanov klarte å holde ut, delvis fordi broene ved Nye Peterhof var underminert av Bitsjevskis menn, og nå ble de sprengt da de tyske stridsvognene rykket frem. Av den nye sjefen for 8. armé, general Sjevaldin, fikk Dukhanov ordre om å gå til motoffensiv med retning mot Strelna og Ligovo. Samtidig ble det forsøkt å sette i land marinetropper til Finskebukten. Dukhanovs menn (nå 19- korps) gikk til angrep og led alvorlige tap. Tyskerne hadde gravd seg godt ned og var ikke til å rikke. Etter Sjukovs ordre ringte Sjevaldin til Duhanov. «Ikke ett skritt tilbake!» sa Sjevaldin. «D e må angripe. A lle sjefer, in klusive divisjonssjefer, må gå i spissen for troppene. A lle mann fremad!» Dukhanov ville protestere, men han tok seg i det. «Javel,» sa han. «Jeg overlater korpset til stabssjefen, så skal jeg lede an grepet.» «N ei,» glefset Sjevaldin. «D e må lede troppene og ta ansvaret for deres handlinger. Utfør ordren.» Dukhanov slengte røret på. Hans korpskommissær, V. P. Msjavanadsje12, spurte: «Hva er det som foregår?» Dukhanov fortalte ham det. Msjavanadsje tok på seg frakken, grep revolveren og ropte: «Farvel!» Han førte 10. divisjon i kamp. Dukhanov utførte den ordre han hadde fått. Hver avdelingssjef og hver
1 I sovjetisk historieskrivning er det oppstått en underlig kontrovers omkring 8. armé og dens ordre om å gå til motangrep. De fremstående marinehistorikerne V. Atsjkasov og B. Veiner hevder at angrepet ble gjennomført. Den autorative Bitva Sa Leningrad (Barbasjin) gjør det samme og gir 8. armé æren for å ha svekket tyskerne. (Barbasjin, op. cit. s. 7 0 - 7 1 .) Men V. P. Sviridov, V. P. Jakutovitsj og V. Je. Vasilenko har detaljert fortalt om hvordan Sjtsjerbakov avslo å utføre ordren. (Bitva Sa Leningrad s. 126 etc.) Og A. Karasev og V. Kovaltsjuk er enige med Sviridov & co. (Vojenno-Istoritsjekii Sjurnal nr. 1, januar 1 9 6 4 s. 84.) Det faktum at Sjtsjerbakov ble avsatt 24. september tyder på at Sviridov & co. har rett. 2 Etter Stalins død ble Msjavanadsje førstesekretær i kommunistpartiet i Georgia, og i 1957 ble han utnevnt til medlem av det sovjetiske kommunistpartiets presidium.
336
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
politisk kommissær gikk i spissen for sin avdeling og marsjerte i kamp. A n grepet stanset tyskerne, men det var også alt. Russerne eide ikke krefter til mer. «Jeg kunne ikke dengang, og jeg kan ikke nå heller være enig i de midler til å stive opp våre tropper som sjefen for 8. armé brukte,» skrev Dukhanov flere år senere. «Korpset risikerte å miste alle sine ledere. D et kunne ha blitt en forferdelig katastrofe.» Men dette var Sjukovs måte: Angrip! Angrip! Sjefene kunne velge om de ville utføre hans ordre og risikere å bli utslettet i spissen for sine avde linger — eller om de foretrakk henrettelse. Fedjuninski fortalte ofte om en infanterist som het Promitsjev og som var litt av en galgenhumorist. Han sa til sine kamerater: «Dere skjønner, vårt prinsipp er dette: hvis dere gjør retrett, skyter jeg dere. Hvis jeg trekker meg tilbake uten ordre, skyter dere meg. Og Leningrad vil ikke bli oppgitt.» D et var Sjukovs prinsipp. Dette prinsippet brukte han på alle arméer — 54. armé for eksempel. Denne arméen var blitt opprettet 23. august og sendt til Volkhov-området for å lette presset på Leningrad-fronten. D en hadde til formål å hindre en hel serie ulykksalige begivenheter: den skulle hindre at tyskerne omringet Lenin grad fra sydøst. Den skulle beskytte byen m ot å bli avskåret fra Moskva. Den skulle holde rutene til Ladogasjøen åpne. Den skulle hindre et tysk gjennombrudd til Mga og Sjlisselburg. Den hadde ikke klart noe av dette. D en hadde praktisk talt ikke utrettet noe som helst. Arméen ble ledet av G. I. K ulik, politigeneralen som var den beryktede Berias drabant. Sjukov fikk ham avskjediget 25. september og lot sin dyktige og pålitelige stabssjef, general Khosin, overta 54 armé. 48. armé hadde på det nærmeste opphørt å eksistere under generalløytnant M. A. Antonjuks svake og vaklende ledelse. Sjukov absorberte ganske enkelt restene av 48. armé i Leningrad-fronten. D et var ikke mye igjen å absorbere. Angrip — eller dø. D et dystre slagordet gjenlød over Leningrad. Vsevolod Visjnevski for kynte: Død over kujonene. Død over ryktemakerne og panikksprederne. T il domstolen med dem! Disiplin! Mot! Fasthet!1 I årene som fulgte, skulle det bli en endeløs diskusjon om hva som stanset tyskerne, og når de ble stanset. Von Leeb hadde vært under enormt press fra Hitler som forlangte at han skulle fullføre sitt oppdrag: omringe Leningrad og etablere kontakten med finnene, og utslette Østersjøflåten. V on Leebs styrker var sårt tiltrengt på Moskva-fron ten, der tyskerne nå forberedte sitt hovedfremstøt. For hvordan kunne Hitlers storslagne plan — å omringe Moskva bakfra i en enorm knipetangbevegelse som skulle føre von Leebs Armégruppe Nord i ryggen på den sovjetiske hovedstaden samtidig som von Rundtstedt angrep i sentrum — hvordan kunne denne planen gjennomføres så lenge von Leeb ikke hadde gjort seg ferdig med Leningrad? D et var umulig. Hele problemet var et 1 Et yndet slagord i denne tiden var: «Leningrad er ikke redd for døden - det er døden som er redd for Leningrad!»
«DE G R A V E R SEG N E D ! »
337
spørsmål om tid, og tiden begynte nå å bli uhyggelig knapp. Stemningen ble mer spent for hver dag som gikk. I generaloberst Halders enorme krigsdag bok ble utviklingen notert slik den fortonte seg i der Fiihrers hovedkvarter. Von Leeb hadde allerede 5. september fått instruks fra H itler om å fri gjøre sine panserstyrker til Moskva-gruppen så hurtig som mulig. Fordi han gjorde god fremgang — det så i hvert fall slik ut — gikk Halder motstrebende med på å la ham beholde pansertroppene inntil videre. Den 13. september noterte Halder i dagboken at von Leeb kunne få disponere korpset «så lenge angrepet pågår». På det tidspunkt trodde tyskerne at de hadde Leningrad praktisk talt i sin hule hånd, og at det bare var et spørsmål om noen få dager før byen ville falle. T o dager senere, den 15., nærte Halder fremdeles gode forhåpninger. Angrepet skred fremover. M en to dager senere kunne ikke Moskva-fronten vente lenger. 6. panserdivisjon ble trukket ut av linjene. Dermed hadde von Leeb mistet selve spyd odden som hadde ført ham like til utkanten av Leningrad. H ele 4 1 . panser korps, Hoeppner-gruppen, var blitt beordret til Moskva. Sjukov hadde vunnet. Leningrad hadde vunnet. M en ennå var det ingen som visste dette. V on Leeb forsøkte ennå desperat å gripe seieren som han hadde sett innen rekkevidde. M en utsiktene til å klare det — uten panserstyrkene som nå rullet sydover — var tvilsomme. Halder var nå blitt meget skeptisk. 18. september skrev han: Ringen rundt Leningrad er ikke sluttet så stramt til som man kunne ønske, og ytterligere fremgang etter at 1. panser og 36. motoriserte divisjon er trukket tilbake fra fronten, er tvilsom. D et kommer til å være et stadig press på våre styrker foran Leningrad hvor fienden har konsentrert store styrker og store mengder materiell, og situasjonen vil fortsatt være presset inntil Sulten begynner å gjøre seg g jel dende som vår forbundsfelle. D et var denne dagen Berliner Borsenzeitung forkynte: «Leningrads skjeb ne er beseglet.» D et var denne dagen von Leeb rapporterte til overkommandoen i Berlin at han hadde gjort et avgjørende gjennombrudd på Leningrad-fronten. D et var denne dagen utenrikskorrespondentene i Berlin skrev at Lenin grads fall kunne ventes innen to uker. Men presset var allerede begynt å avta, selv om det ikke fortonet seg slik ved fronten.1 I de tidlige morgentimer 21. september oppsøkte oberst Bitsjevski sin gamle venn og fortrolige, etterretningssjefen general P. P. Jevstignejev. Han ville vite hvordan situasjonen på fronten virkelig var. V ar presset i ferd med å minske? Eller ble det større? 1 Sovjetiske historikere er meget uenige om hvilken dag det var Leningrad-fronten ble stabilisert. Datoene som blir oppgitt, varierer fra 18. september (som bare nevnes av noen få) til 13. oktober. (Generalløytnant F. Lagunov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 12, de sember 1 9 6 4 s. 9 3 .) Om kvelden den 19. september fikk admiral Pantelejev melding fra Leningrad om at de tyske angrepene var stanset. (Pantelejev, op. cit. s. 2 1 8 .) «Fronten ble stabilisert den 19-,» skriver den autoritative Leningrad v V O V (s. 1 57). 22. D e 900 dagene
338
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
«H va mener du, Pjotr Petrovitsj?» spurte Bitsjevski. «Har tyskerne endelig mistet utspillet?» Jevstignejev betraktet kartet på skrivebordet et øyeblikk. «I tre dager på rad har jeg fått meldinger fra en etterretningsgruppe nær Pskov,» sa han. «Massevis av motorisert infanteri forflytter seg fra Leningrad mot Pskov, og derfra rykker de mot Porkhov-Dno.» «Er det en regr upper ing?» «Muligens. Muligens. Je g fikk noen bekreftelser på disse opplysningene i går kveld.» Jevstignejev bladde sindig igjennom papirene sine; han så ut som en profes sor som tålmodig studerte et gammelt russisk manuskript. « Je g har rapportert til Sjukov,» fortsatte han omsider, «at etter alt å dømme dreier det seg om en regruppering av troppene i retning bort fra Leningrad. Fra Gatsjina melder partisanene at tyskerne laster stridsvogner på jernbanevogner.» «D et er jo ypperlig» utbrøt Bitsjevski. « Ja , det mener jeg også,» sa Jevstignejev. « Jeg satte opp en rapport til Moskva. Men Sjukov ville ikke vite noe av det. «Provokasjoner,» sier han. «D et er det Deres agenter gir Dem . Finn ut hvem som står bak alt dette.»» Jevstignejev sa at han hadde hørt fra 8. armé i Oranienbaum-sektoren at de hadde funnet døde og sårede fra tyskernes 2 9 1 . og 58. divisjon. Sjukov var svært interessert i dette, fordi disse avdelingene to dager tidligere hadde vært i linjen ved Pulkovo. Jevstignejev konkluderte med at det tyske frontalangrepet antagelig var i ferd med å avta i styrke. D ette var den 21. Om kvelden 23. ble Jevstignejev innkalt til Sjukov, som ville vite om han hadde sendt sin etterretningsrapport til Moskva. Je v stignejev svarte at han hadde det. Sjukov ble synlig lettet. Moskva hadde nettopp meldt at 4. tyske pansergruppe hadde vist seg på Kalinin-fronten like nord for hovedstaden, og ville ha Sjukovs bekreftelse på at den var reist fra Leningrad. Rapportene var korrekte. Meldinger både fra linjene og fra områder bak linjene bekreftet det. Tyskerne var begynt å trekke tropper ut fra Leningradområdet. Gudskjelov, sa oberst Bitsjevski til seg selv. N å behøvde han ikke å trekke i utløseren til «helvetesmaskinen» — den sentrale detonatoren som ville sende Kirov-verkene, jernbanebroene, broene over Neva og alle de store bygningene i Leningrad til himmels i en eneste enorm eksplosjon. Et par dager senere utarbeidet Jevstignejev en ny rapport til Sjukov. Han hadde fått opplysninger om at tyskerne hadde mobilisert sivilbefolkningen i de besatte områdene til å bygge permanente løpegraver og dekningsrom. I noen tilfelle ble russere skutt etter at de hadde fullført arbeidet på slike an legg. I Peterhof og andre historiske parker saget tyskerne ned de store furu- og grantrærne, installerte ovner i sine kommandoposter og flyttet inn bekvemme møbler. «Hva er Deres konklusjon?» spurte Sjukov. «D et er åpenbart at tempoet i fascistenes offensiv har minsket,» svarte
«DE G R A V E R SEG NE D! »
339
Jevstignejev. «Og lik e v e l. . . jeg tror vi kan vente at tyskerne forbereder seg på å overvintre i utkantene av Leningrad.» Han tidde, for det var tydelig at Sjukov ennå ikke var innstilt på å trekke optimistiske slutninger. «D et dummeste vi kan gjøre,» glefset den olm e marskalken, «er å la fienden grave seg ned på vår front akkurat hvor han lyster. A lle m ine ordrer om aktivt forsvar og lokale angrep står ved makt. Med andre ord — det er vi som skal grave dem ned! Er det klart?» D et var klart. M en det var også klart at tyskerne grov seg ned. Ryktet spredte seg raskt over byen. Admiral I. S. Isakov drog tilbake til Astoria etter å ha hørt på samtalen mellom Jevstignejev og Sjukov. En gammel dørvakt med langt skjegg i tradisjonell russisk stil spurte ham: «Kam erat admiral, er det sant det de sier — at tyskerne graver seg ned?» «K an hende,» svarte Isakov. «M en vil du vite sannheten, må du spørre Hitlers bestemor.» Idet han fortsatte inn i vestibylen, hørte han dørvakten si til en politimann: «Saken er klar: det er riktig at de graver seg ned, men det er fremdeles en militær hemmelighet.» Aleksandr Rosen hadde etter mye leting funnet 70. artilleriregiment, av delingen han hadde vært sammen med før retretten til Leningrad. H an lå og sov i et dekningsrom sammen med regimentsjefen, Sergei Pudlutski, da en adjutant kom og vekket dem. «Kom til kommandoposten — fo rt!» sa han. D e slengte på seg frakkene og gikk ut. Morgenen var grå og kald, og det lå tåke over markene. M en idet de løp til kommandoposten, brøt solen gjennom disen. I kommandoposten stimlet en flokk offiserer og soldater sammen om kring skyttergravsperiskopet og ventet på tur til å kikke. Endelig slapp Rosen til. Han kikket inn i instrumentet, og ble vitne til en utrolig scene: tyske soldater som var i sving med spade og hammer. D et var tydelig at de bygde permanente anlegg. D e virket så nær at han syntes han kunne ta på dem. D et var ingen tvil: offensiven var over. Tyskerne grov seg ned. D e aktet å overvintre. Den 21. september ble et spesielt memorandum om Leningrad fremlagt for H itler av general W arlim ont. Tyskerne visste nå at et frontalangrep på byen ikke ville lykkes. D et ville ikke engang bli forsøkt. Hva skulle man så gjøre? W arlim onts tese hadde tittelen: «Om blokaden av Leningrad.» Som en begynnelse vil vi blokere Leningrad (hermetisk) og ødelegge byen, om mulig, ved hjelp av artilleri og luftstridskrefter. . . N å terror og sult har gjort sitt verk i byen, kan vi åpne en enkelt port og la ubevæpnede personer slippe u t . . . Resten av «festningsgarnisonen» kan bli der vinteren over. T il våren vil vi trenge inn i byen (men ikke protestere om finnene gjør det før oss), sende alle som er i live dypt inn i Russland eller ta dem til fange, rasere Leningrad fullstendig og overlate området nord for Neva til Finland. Dagen etter ble det utstedt et hemmelig direktiv, nummer 1 a 1606/41. D et hadde tittelen «Byen Petersburgs fremtid» og lød:
340
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
1. D er Fiihrer har besluttet å utslette byen Petersburg fra jordens overflate. Etter Russiands nederlag vil det ikke være den ringeste grunn til at denne store byen skal eksistere i fremtiden. Finland har også meddelt oss at det ikke er interessert i at denne byen fortsatt skal eksistere like ved landets nye grenser. 2. Marinens tidligere anmodninger om at verftene, havne- og marineanlegg må bli bevart, er kjent for O K B. På bakgrunn av de generelle be slutninger angående Petersburg er det imidlertid ikke mulig å etterkomme disse anmodninger. 3. D et er hensikten å blokkere byen fullstendig, og ved hjelp av artilleri ild av alle kalibere og uopphørlig bombardement fra luften å jevne den med jorden. Dersom dette skaper en situasjon i byen som fører til anmodninger om kapitulasjon, vil disse anmodninger bli avslått . . } Etterretningsrapportene var altså riktige. Tyskerne hadde stanset. De hadde lidd enorme tap. N oen av deres divisjoner hadde mistet inntil to tredje deler av sitt personell.12 Men de kunne likevel ikke på noen måte sammen lignes med de spøkelsesdivisjonene som stod overfor dem — de sovjetiske avdelingene som var blitt utslettet opptil to—tre ganger og som ikke hadde noen igjen av sine opprinnelige mannskaper. Sjukov hadde vunnet det m ilitære slaget om Leningrad. Før en uke var gått ville sovjetiske styrker fra Leningrad være underveis til Moskva for å hjelpe til med å demme opp for den tyske flodbølgen foran hovedstadens porter. De første av disse troppene, 6. gardedivisjon, kom 5. oktober til unn setning for general D . D. Leljusjenko hvis avdelinger var under et voldsomt press i Mtsensk-området. N este kveld ringte telefonen i Sjukovs kontor i Smolni. D et var Stalin. Hvordan lå situasjonen an i Leningrad? Sjukov sa at de tyske angrepene hadde dabbet av, at tyskerne hadde gått over til defensiven, og at etter retningsrapportene viste at store tyske panser- og artilleristyrker var på vei sydover, sannsynligvis til Moskva-området. Stalin mottok denne opplysningen uten kommentarer. Etter et øyeblikks taushet sa han at Moskvas situasjon var blitt meget alvorlig, særlig på vest fronten. «Overlat kommandoen til Deres nestkommanderende og kom til Moskva,» beordret han Sjukov. Sjukov tok i all hast farvel med Sjdanov og de andre han hadde samarbeidet 1 Denne ordren ble bekreftet i et hemmelig dekret av 7. oktober, overkommandoens ordre nr. 4 4 1 6 7 5 /4 1 , der planene for utslettelse av Leningrad og Moskva ble bekreftet, og hvor det på nytt ble fastslått at russiske anmodninger om kapitulasjon skulle awises for begge byers vedkommende. (Barbasjin, op. cit. s. 77.) 2 Tyskernes 1., 58. og 83. divisjon hadde mistet to tredjedeler av sitt personell og materieil. 121. og 2 6 9 . divisjon hadde omkring 4 0 prosents styrke. (Barbasjin, op. cit. s. 73.) Russerne anslo tyskernes tap i Leningrad-felttoget til 170 0 0 0 mann. (lbid, s. 145.) Pavlov nevner et tall på 190 0 0 0 frem til 25. september. (Pavlov, op. cit. 2. utg. s. 28.)
«DE GRAVER SEG NED!»
34l
med i Smolni; så ringte han til Fedjuninski: «Har D e glem t at D e er min nestkommanderende? K om til Smolni om gående!» D et var nesten morgen før Fedjuninski kom tilbake til Smolni. «Overta kommandoen over fronten,» sa Sjukov. «D e kjenner situasjonen. Je g er blitt innkalt til stavkaen.»1 Så reiste han til Moskva for å overta ledelsen der. N å begynte den virkelige kampen i Leningrad — kampen mot de forbundsfeller tyskerne hadde kalt til hjelp: generalene Sult, Kulde og Frykt. 1 Bakgrunnen for Stalins oppringning til Sjukov var en helt utrolig og grotesk utvikling på Moskva-fronten - og i Stalins hovedkvarter. Oppmerksomheten til Stalin og hans overkommando hadde vært konsentrert om tyskernes raske fremrykning m ot Tula sydvest for Moskva. Natten mellom 4. og 5. oktober hadde vært den mest alarmerende under hele krigen hittil. Sambandet mellom vestfronten og Kreml var blitt brutt, og Stalin hadde ingen anelse om hva som foregikk der. Allerede klokken 0 9 .0 0 den 5. oktober kom det melding om et tysk gjennombrudd på sentralfronten, bare 150 kilometer vest for Moskva, i retning mot Mosjaisk. Meldingen ble først avfeid som et «utslag av panikk». Men ved middagstid oppdaget et sovjetisk rekognoseringsfly en femogtyve kilometer lang tysk panserkolonne som avanserte raskt langs hovedveien Spas-Demensk mot Jukhnov. Ingen i Moskva kunne tro at tyskerne var så nær, og det fantes ingen sovjetiske styrker som kunne hindre dem i å trenge inn i hovedstaden. To rekognoseringsfly til ble sendt ut. Først etter at begge hadde bekreftet den tidligere meldingen, ble den forelagt Stalin. Hans første ordre gikk ut på å skrape sammen en improvisert styrke som kunne holde tyskerne stangen i noen få dager mens reserver ble sendt frem. Deretter samlet Stalin sin toppledelse, blant dem politi sjefen Beria, som foraktelig avfeide meldingene som «en provokasjon». Han hevdet at hans agenter ved fronten, den såkalte «spesielle avdeling», ikke hadde meldt noe om et tysk gjennombrudd. Da andre insisterte på at rekognoseringsrapportene var korrekte, svarte han i en megetsigende tone: «Javel, vi skal se!» Like etter innkalte han den ansvarlige flyoffiseren, oberst N . A. Sbytov, og overlot ham til sjefen for den militære kontraspionasje, V. S. Abakumov, som truet med å stille Sbytov og rekognoseringsflyverne for standrett og skyte dem. Det viste seg imidlertid at meldingene om den tyske panserkolonnen var kor rekte. Det var i denne krisen, da linjene foran Moskva ble holdt av infanteri- og artilleri kadetter og sammenraskede avdelinger fra stabskompanier, at Stalin ringte til Sjukov og bad ham komme. (K. F. Telegin, Voprosi lstorii KPSS nr. 9 , september 1966 s. 102 etc.) Fedjuninski har feilaktig oppgitt datoen for denne samtalen til 10. oktober. (Fedjunin ski, Podnjatje Po Tvevoge, Moskva 1964 s. 6 0 .) Sjukov har i tre versjoner sagt at han over lot kommandoen til sin stabssjef, general M. S. Khosin. I virkeligheten er den formelle overføring av kommandoen fra Sjukov til Fedjuninski datert 10. oktober, men Sjukov var kommet til Moskva den 7. Khosin avløste Fedjuninski som sjef for Leningrad-fronten den 26. oktober 1 9 4 1 . (Sjukov, Vojenno-lstoritsjeskii Sjurnal nr. 8, august 1966 s. 18. A. M. Samsonov, Proval Gitlerovskogo Nastuplenija na Moskvu, Moskva 1966 s. 18. A. A. Dobrodomov, Bitva Sa Moskvu, Moskva 1966 s. 56. Barbasjin, op. cit. s. 5 82.) K. F. Telegin, politisk kommissær for Moskva-distriktet, opplyser at Sjukov ble kalt til Moskva om kvelden den 6. oktober. Sjukov sier at han kom til Moskva om kvelden den 7. og at han straks snakket med Stalin, som var syk av influensa, men likevel arbeidet på sitt kontor. Den 10. oktober ble Sjukov utnevnt til sjef for styrkene på vestfronten. (K. F. Telegin, Voprosi lstorii KPSS nr. 9- september 1 9 6 6 s. 104. Sjukov, Bitva Sa Moskvu, 2. utg., Moskva 1968 s. 64.)
34
Kongens festning
23. september opprant klar og frisk på den lille øya Kotlin. Øya, som var tre kilometer lang og en snau kilometer bred, var kjent som Kronstadt — Østersjøflåtens hjem , Leningrads marinebastion, «Kongens festning» eller Kronstadt som Peter den store døpte den i 1710. Denne morgenen som alle andre morgener i de tre siste månedene våknet Kronstadt til krig — en brutal og blodig krig som nå var kommet meget nær. D et var krig på alle kanter — på Oranienbaum-kysten åtte kilometer unna på den andre siden av sundet der marinekanonene i Krasnaja Gorka og Seraja Losjad holdt tyskerne tilbake, på reden der flåtens store fartøyer pøste grana ter mot tyskernes linjer, på himmelen der det vrimlet av tyske fly i stadig større antall, og i den gam le marinebyens gater der granatene fra tyskernes langtrekkende kanoner slo ned. En slik morgen var det. Admiral Pantelejev, en tenksom mann med en dyp kjæ rlighet til naturen, skrev i sin dagbok at det var en «usedvanlig rolig og solrik morgen i en gyllen høst». Lang tid senere, da han leste det han hadde skrevet, kunne han ikke begripe at han hadde brukt slike ord. M en på denne tiden var alt blitt relativt. Han la merke til at den tyske artilleriilden virket kraftigere enn vanlig. Tyskerne siktet etter havneanleggene og fartøyene på reden. I øyeblikket var det ingen flyalarm, men det var lagt røykteppe for å beskytte skipene og hav neanleggene. Østersjøflåten hadde fått blø forferdelig under sin smertelige tilbaketrek ning fra Tallinn, men ennå var den en mektig styrke. På Kronstadt red og i Leningrad havn og på Neva var det denne dagen 2 slagskip, 2 kryssere, 13 jagere, 12 kanonbåter, 42 ubåter, 6 kystforsvarsskip, 9 væpnede kuttere, 68 trålere og mineleggere, 38 torpedobåter og 134 andre marinefartøyer. Flåten hadde 2 8 6 fly til rådighet, og dens kyst- og landbatterier hadde 4 0 0 kanoner. Før året var omme, kom den til å stille 83 7 4 6 mann til landstyrkene, hoved sakelig i Leningrad-området. Den var en maktfaktor som ikke var til å spøke med. H itler hadde gitt ordre om at Østersjøflåten skulle ødelegges og Kronstadt utraderes. I den siste uken hadde tyske fly drysset flyveblader over festningen og fartøyene. «Leningrad skal jevnes med jorden!» stod det. «Kronstadt skal feies på sjøen!» H itler hadde begynt sin sjøkrig i øst med ett mål for øye: å utslette Østero r g e n e n d en
M
KONGENS
FESTNING
343
sjøflåten. H an aktet ikke å la den slippe unna nå. Allerede før krigen be gynte, i mai 1941, hadde H itler sagt til sine militære ledere at dersom sovjetis ke krigsfartøyer søkte å internere seg i Sverige, måtte den tyske hær forhindre det. Hvis skipene nådde svenske farvann, ville tyskerne forlange at svenskene utleverte dem. Planen for Operasjon Barbarossa inneholdt en spesiell detaljplan som ble kalt W arzburg. I samsvar med denne planen hadde tyskerne m ellom 10. og 20. juni lagt en tett barriere av m inefelter med sikte på å holde Østersjøflåten i russiske farvann, slik at de senere kunne ødelegge den. Plan W arzburg hadde ikke nådd sitt mål. En ny plan — Valkyrie — ble satt i verk for å ødelegge Østersjøflåtens hovedstyrke da den ble drevet ut av Tallinn. D ette hadde også slått feil, selv om russerne hadde lidd store tap. N å da den tyske jernringen rundt Leningrad ble strammet til, fryktet H it ler igjen at Østersjøflåten ville forsøke å slippe unna og søke tilflukt i Sve rige. Tyskerne hadde konsentrert sterke sjøstridskrefter utenfor Ålandsøyene og ved Libau. Deres oppdrag var å angripe og ødelegge .Østersjøflåten der som den forsøkte å bryte ut. Slagskipene Tirpitz og A dm iral Scheer, de lette krysserne N iirnberg og K d ln og noen mindre fartøyer lå ved Åland. Ved Libau lå krysserne Em den og Leipzig. Den 6. september utstedte H itler ordre nr. 35, som lød: «I samarbeide med finnene må minesperringer og artilleriild brukes for å blokkere Kronstadt og hindre flåten i å trenge ut i Østersjøen.» N ettet var strammet til. M en Østersjøflåten var ikke uvirksom. D en hadde 3 3 8 grovkalibrede kanoner, dvs. med kaliber på 10 centimeter eller mer, dels på skipene og dels i kystbatteriene og på jernbanelavetter. Av disse kanonene hadde 7 8 et kaliber på m ellom 18 og 4 0 ,6 cm. Den groveste var en 4 0 ,6 cm jernbanekanon med en rekkevidde på 45 ,6 kilometer. D en skjøt granater som veide 1 108 kg. D en nest største var en 3 5,6 cm kanon, også montert på jernbanelavett. D en skjøt 7 4 7 ,8 kilos granater og hadde en skuddvidde på 31,2 kilometer. D et fantes ikke mye ammunisjon til disse store kanonene, og de ble sjelden brukt. D et gamle slagskipet Marat hadde 30,5 centimeters ka noner i hovedbatteriet. Granatvekten var 4 7 0 ,9 kg og skuddvidden 2 9 ,4 kilo meter. Østersjøflåtens «arbeidshester» var 10,8 cm, 13,2 cm og 13 cm kano ner med rekkevidder på m ellom 25,2 og 37,8 kilometer. Marinebatteriene var blitt integrert i Leningrads forsvarssystem 4. septem ber av viseadmiral 1.1. G ren i samsvar med planer som var utarbeidet av ma rineministeren, admiral N ikolai Kusnetsov, og hærens artillerisjef, marskalk N. N . Voronov. Admiral Gren var en av marinens ledende artillerispesialister. I likhet med de fleste artillerister var han en sindig og rolig kar som ikke så lett mistet fatningen. En gang var han til stede under et møte hvor Stalin rettet en flen gende kritikk mot planene for marineartilleriet. Gren satt taus og tilsynela tende uberørt av det Stalin sa. Stalin undret seg over dette og spurte hvem han var. Kusnetsov skyndte seg å forteile det, og sa at Gren hadde gjort mye for å øke flåtens ildkraft. «I så fail bør vel kamerat Gren forfremmes,» mente Stalin.
344
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
«T il Deres tjeneste!» svarte Gren øyeblikkelig. Admiral Gren etablerte sin kommandopost i land, og delte flåten inn i tre grupper. Den første, Neva-gruppen, bestod av småfartøyer — kanonbåter, minesveipere og mindre jagere. D e var stasjonert i Neva fra Smolni og øst over mot Isjorsk-regionen. Den andre avdelingen, Leningrad-gruppen, om fattet krysseren Petropavlovsk (som ikke var helt ferdig) i kulihavnen, krys seren M axim G orki som lå ved kornsiloene, og en del mindre fartøyer som var spredt i den kommersielle havnen. Den tredje og sterkeste gruppen var fartøyene som lå i området Kronstadt-Oranienbaum, blant dem slagskipet O ktoberrevolusjonen som lå oppankret rett overfor Strelna, krysseren K irov i Kronstadt, og noen mineleggere og patruljebåter omkring Oranienbaum. N æ r Kronstadt ved innløpet til havkanalen1 lå slagskipet Marat. Siden 30. august hadde marinens kanoner forsvart Leningrad. Den dagen gikk Neva-skvadronen til angrep mot de fremrykkende tyske avdelingene i Isjorsk-området ved elven. Neste dag åpnet marinens tunge batterier ild kl. 13.45 mot tyskerne, antage lig i Gatsjina-området. N eva-flotiljen og de sterke batteriene ved Rsjevka fikk 28 anmodninger om ildstøtte, og skjøt 3 4 0 granater av kaliber fra 13 til 4 0 ,6 centimeter. Neste dag gikk Krasnaja Gorka-batteriets 30,6 cm kanoner på Oranienbaum-platået til aksjon mot tyske stridsvogner. Mange skipskanoner ble demontert og tatt i bruk på fastlandet. T o gamle 13 cm batterier på henholdsvis ni og ti kanoner fra den 4 0 år gamle krys seren Aurora, som hadde skutt løsladninger mot Vinterpalasset den minne verdige novemberkvelden i 1917 og skremt Kerenskis ministre til overgivel se, ble montert på Pulkovo-høydene. Toogtredve 13 cm kanoner på jernbane lavetter gikk i aksjon i slutten av august. Ytterligere 55 batterier var blitt montert før utgangen av september. D e om fattet bl. a. to 18 cm batterier og atten 12 cm batterier med skyts som var demontert fra krigsskipene. J o hardere slaget om Leningrad raste, desto større rolle spilte marinens kanoner. D a tyskerne brøt igjennom til Krasnoje Selo og Ligovo, pøste de grove kanonene på G orki og P etropavlovsk granater mot dem. Konsentrasjo nen av jernbanebatterier fra marinen var så stor i Gatsjina-området at fem batterier — nr. 20, 21, 22, 23 og 2 4 — ble omringet. M en alle fem klarte å kjem pe seg tilbake til de sovjetiske linjene, under konstant direkte ildgivning mot tyske stridsvogner. Batteri nr. 11 som var utstyrt med en 3 5 ,6 cm kanon, avfyrte mellom 9. og 25. september 568 av sine enorme 7 4 7 ,8 kilos granater, og tok knekken på 35 stridsvogner, 12 artillerianlegg, en tysk infanteribataljon og et tog med tys ke tropper og utstyr. Kronstadt-kanonene la i september 3 5 8 ildsperringer og skjøt tilsammen 9 368 granater. D en 20. august hadde marinen fått etablert 170 landbatterier, derav 4 8 jernbanekanoner. Seks batterier ble etablert med 13 grovkalibrede kanoner fra marinens eksperimentelle utstyr. Vognfabrikkene i Leningrad arbeidet på spreng døgnet rundt for å levere tunge jernbaneunderstell til kanonene. Bat1 Havkanalen var den oppmudrede skipsleden som alle dyptgående fartøyer måtte bruke på den ellers grunne strekningen mellom Neva-munningen (Leningrad) og Kronstadt.
KONGENS
FESTNING
345
teri nr. 1109 ble montert på vogner 25. august, og gikk i aksjon neste dag klokken 11.00. Niogtyve nye jernbanebatterier med 7 0 kanoner ble tatt i bruk m ellom 1. august 1941 og 15. februar 1942, i tillegg til 61 stasjonære batterier med 176 kanoner. Nesten halvparten av marinens ildkraft var konsentrert langs N eva for å støtte de vaklende forsvarslinjene like syd for Leningrad. Etter en tid satte tyskerne i gang intense bombeangrep fra luften for å knek ke Østersjøflåtens ildkraft. Flåtens beskyttelse mot flyangrep var svak. Flå tens jagerfly og dens luftvernkanoner var lagt inn under Leningrads luftfor svarskommando. Admiral Tributs klaget gjentatte ganger over at krigsskipe ne som befant seg fra Nevas øvre løp til Kronstadt, var altfor dårlig beskyt tet. Men klagene ble ikke hørt; Leningrad-kommandoen hadde for mye annet å tenke på. Sannheten var at både orlogsstasjonen i Kronstadt o s selve flåten var så godt som ubeskyttet mot luftangrep. M en så lenge Luftwarfe lot dem være i fred, var alt vel og bra. N å begynte vanskelighetene for alvor. I dagevis hadde Kronstadt vært vitne til at Leningrad ble angrepet. Hver natt var horisonten rød av brannskjæret. Bombedrønnene og de uopphørlige smellene fra byens luftvernkanoner gjen lød over bukten. Pantelejev iakttok brannene den 8. september fra luftvernkommandoen i Kronstadt. Admiral Drosd så dem fra sin kommandopost om bord i K irov. Flåten og dens landbatterier pøste granater hele natten igjennom mot tyskerne syd for Peterhof og ved K rasnoje Selo. D en 13. september be gynte det å bli smått om granater i marinearsenalene, så intens var skytingen. Men behovet var ikke mindre enn før, så ildgivningen måtte fortsette. Kronstadts stilling var blitt stadig vanskeligere. Tyskerne hadde landbat terier ved Ligovo, Strelna og Nye Peterhof. D e begynte å bombardere fest ningen og særlig det smale sundet mellom Kronstadt og Oranienbaum. Russerne hadde ennå to isolerte garnisoner i Estland. Tyskerne angrep marinegarnisonen på Moonzund-halvøya 11. september og Osel (Saarema) utenfor kysten av Estland 13. september. Garnisonene kjempet desperat, men ble drevet tilbake til D ago.1 Østersjøflåten var ikke i stand til å hjelpe; gar nisonene måtte prøve å klare seg selv. I mellomtiden hadde flåten fått ordre av Sjukov om å overføre to sterkt medtatte divisjoner av den splittede 8. armé fra krigsskueplassen i Oranien baum til Leningrads hovedfront. Flåtesjefene forsøkte å gjennom føre opera sjonen før tyskerne tok havnen i Oranienbaum under ild. D et gikk rykter om at den tyske marine var underveis (og det var riktig; hensikten var å forpurre1 1 Der holdt de ut til 22. oktober, da de ble evakuert til Hango-basen som ermå var på russernes hender. (Atsjkasov, o p . cit. s. 165 etc.) Admiral Kusnetsov har opplyst at eva kueringen skjedde 19. oktober. ( V o p r o s i l s t o r ii nr. 8, august 1965 s. 114.) Hango-garnisonen ble gradvis trukket tilbake til Kronstadt og Leningrad fra slutten av oktober til begynnelsen av desember. Evakueringsordren ble gitt 26. oktober, og den første kontingenten på 4 0 0 0 mann kom til Kronstadt 4. november. Tilsammen ble 16 0 0 0 mann evakuert, og opera sjonen var fuliført 3. desember. Russerne led store tap av fartøyer og personell, hovedsake lig på grunn av magnetiske miner. Samtidig ble en liten garnison på ca. 1 0 0 0 mann evakuert fra øya Gogland (Sursari) - en aksjon som admiral Pantelejev karakteriserte som «et åpenbart feilgrep». (Pantelejev, o p . cit. s. 2 6 6 - 2 7 2 .))
346
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
et rømningsforsøk fra Østersjøflåten), og ubåter ble sendt ut på etterretningsoppdrag. Leningrad-fronten trengte stadig mer støtte. Jageren Leningrad og tre mineleggere ble sendt opp i Neva, og fire kanonbåter og slagskipet O kto berrevolusjonen la seg i havkanalen utenfor Peterhof. Flåten hadde avgitt så mange mannskaper til fronttjeneste (seksten brigader) at mange av fartøyene bare hadde en tredjedel av sin normale besetning. Og nå begynte tyskerne å sky te seg inn på skipene i Østersjøf låten. Den 16. september rammet de første 15 cm granatene Marat og Petropavlovsk, som begge befant seg i havkanalen. Marat fikk en granat gjennom dekket. En 12 cm kanon ble ødelagt og flere gaster ble drept eller såret. D en 18. kon sentrerte tyskerne seg om M axim G orki o g Petropavlovsk. G orki ble rammet, m en ikke alvorlig. Petropavlovsk, som var uferdig og ikke kunne gå for egen maskin, fikk åtte treffere og la seg til hvile på bunnen. D en 21. gikk Luftwaffe løs på flåten. D e traff det gamle slagskipet O kto berrevolusjonen, som bombarderte Ligovo fra havkanalen med si tt grove skyts. Pantelejev hørte eksplosjonen og så det gamle skipet bli hyllet inn i røyk og flammer. Admiral Tributs gav ham ordre om å finne ut hva som var skjedd. Det viste seg at slagskipet var truffet forut, men det fortsatte å kjempe. D et hadde hverken mistet styringen eller maskinkraften. Skipssjefen, visead m iral Mikhail Moskalenko, fortalte at en sveit bombefly plutselig hadde stupt ned fra skydekket, og tre bomber hadde truffet skipet forut. Før en time var gått ble O ktoberrevolusjonen tauet på plass i havnen i Kronstadt for å bli reparert. Men dette var bare begynnelsen. Livet i Kronstadt endret seg. Den 17. september hadde Vsevolod Visjnevski skrevet i sin dagbok: Så filmen M askerade. Regn. Mørk natt. G ikk til sengs klokken 2. D en 18. skrev han: Arbeidet i biblioteket til 17.30. På konsert klokken 2 1 .0 0 . K ald norden vind. Branner i Peterhof. D en 19. september: En solrik dag. En gammel kone ved porten sa om de tyske flyene: «D e er svarte som kråker.» K raftig beskytning av Kronstadt. D en 20. skrev han: Snakket om bombingen i går kveld. D et var den første bombingen i sen trum av Kronstadt siden krigen brøt ut. Leningrad svarer ikke på den di rekte telefonen — av en eller annen grunn. O g nå, den 2 1 .: Igjen flyangrep mot skipene og sentrum av Kronstadt. FIovedkvarteret ris ter. Bomber på reden, angrep på våre skip, eksplosjoner i h avnen. . . Ny ala rm . . . flere angrep. Langvarig skyting. Vannforsyningen ble brutt, og strømmen gikk. Sykehuset ble rammet. D a gens femte flyangrep ebbet ut litt over klokken 2 2 .0 0 . Luftvernkanonene
KONGENS
FESTNING
347
hadde skutt titusenvis av granater. Fem eller seks tyske fly var skutt ned.1 Den kvelden lå Visjnevski og leste en indianerroman av Mayne Reid til han omsider klarte å sovne. Tyskerne hadde satt inn 180 fly denne dagen. Bare fem jagerfly var dispo nible til å forsvare Kronstadt. Indignert forlangte admiral Tributs bedre be skyttelse. Leningrad-kommandoen svarte at ingenting kunne gjøres. Pantelejev var på bena storparten av natten m ellom 21. og 22. september. Havneanleggene hadde fått store skader. Reparasjonsmannskaper arbeidet på spreng for å utbedre skadene så langt det lot seg gjøre. A lle var dødsens trette. Bombingen hadde krevd mange menneskeliv. En ung marineoffiser fant hu set sitt i ruiner da han kom i land; hans hustru var drept og de to småbarna deres såret. Henimot daggry ble det kaldere. Pantelejev kunne se ildskjæret i retning av Peterhof og langs Leningrads sydgrense. Flåtens grove kanoner skjøt frem deles, langsomt og metodisk. K lokken 05.15 gikk det ny flyalarm. D et var stille og klart vær. Admiral Tributs gav ordre om full beredskap i luftvernbatteriene og den lille jagerflystyrken som var stasjonert på Oksesletta. K lokken 0 8 .0 0 gjenopptok slagskipet Marat og krysseren K irov ilden mot tyskerne på fastlandet. Tyskerne svarte. Granatene haglet ned over havnen ved Petrovski-parken, og enorme vannsøyler slo opp. Sjøvannet pøste ned over statuen av Peter den store og lindetrærne omkring den. D et var grovt skyts tyskerne brukte nå, og de siktet på skipene som var oppankret utenfor Kronstadt og på marinefabrikken. N oen av granatene slo ned i selve byen. K lokken 14.00 gikk Visjnevski til lunsj og deretter til biblioteket. Som vanlig leste han om fortidens kriger; denne gang om hvitegardist-generalen Judenitsj og hans mislykkede angrep på Petrograd. Men Visjnevski hadde bare såvidt satt seg ned i den dystre gam le lesesalen da det igjen gikk flyalarm. K lokken var 15.00. Tyske bombefly gikk løs på marinefabrikkene og på ski pene i havkanalen. D a «faren over» var gått, begynte et farlig og vanskelig arbeide. D et var sluppet noen bomber med forsinkelsesmekanisme. De måtte finnes og uskadeliggjøres før de eksploderte. Flåtens hovedkvarter var ennå ikke blitt truffet, men det ble likevel bestemt å flytte hovedkvarteret til de bombesikre rommene i utkanten av byen. D et var ikke med lett hjerte sjefene forlot den vakre, hvite bygningen med det strålende utsynet over havnen og fastlandet — en bygning som var klart synlig for tyskerne i Peterhof. Neste dag ble det evakuerte hovedkvarteret rammet av de første granatene.12 D en 22. september ble viseadmiral Drosd såret, men ikke alvorlig. D en kvelden skrev Visjnevski i dagboken: D et var 15, 40, 15 og 50 fly som deltok i angrepene på Kronstadt i går. D et er tydelig at fienden, etter de sterke angrep Kronstadt og Østersjøflåten har rettet m ot ham, nå vil forsøke å lamme oss. Hva blir det neste? 1 Visjnevski, op. cit. bind 3, s. 132 etc. Pantelejev, op. cit. s. 2 2 7 , hevder at 10 fly ble skutt ned. 2 Viseadmiral Smirnov (op. cit. s. 6 4 ) rettet sterk kritikk mot Tributs fordi han for sømte å skaffe hovedkvarteret et bombesikkert tilholdssted før krigsutbruddet.
348
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
D et neste kom den 23. — den dagen Pantelejev skrev i dagboken om «en usedvanlig solrik og rolig morgen i en gyllen høst.» Ja , det var en vakker høstdag, men den ble fylt av redsel og gru for Kronstadts forsvarere. Viseadmiral G ren ringte fra Leningrad, som han gjorde hver morgen, for å avlegge rapport. H an var i godt humør. Tyskerne hadde rettet kraftig ild mot havneområdene og krysseren M axim G orki. Det hadde allerede vært en flyalarm, og det ble nok flere. Men årsaken til Grens gode humør var at fron ten nå lot til å ha stabilisert seg. Tyskerne hadde lært å respektere flåtens tunge batterier. Pantelejev meddelte dette til Tributs, som var bekymret for den lille jager flystyrken på Oksesletta. Han sendte Pantelejev av sted for å se hvordan situa sjonen var der. Veien til flyplassen var elendig. D et falt noen granater, og da Pantelejev nærmet seg plassen så han flyene gå på vingene — alle seks. Det var gå tt ny alarm. Et øyeblikk etter dukket tyskerne frem. D e angrep østfra, rett ut av solen, og begynte bombingen øyeblikkelig. D et var førti fly som angrep i bølger, og de konsentrerte seg om marinefabrikken og sykehuset. Pantelejev skyndte seg tilbake til byen. Gatene var tomme, bortsett fra luftvern- og sanitetsmannska per og noen få militære kjøretøyer. K lokken 11.00 kom det neste angrepet — det største hittil. Luftvernkano nene dundret uopphørlig, og jorden rystet under bombeeksplosjonene. Pan telejev befant seg i Petrovski-parken. Han stod like ved bronsestatuen av Pe ter den store da han plutselig oppdaget at det satt tre gutter høyt oppe i et av lindetrærne og betraktet angrepet. Han ropte at de måtte komme ned, men de ville ikke. D et var altfor farlig, ropte de tilbake. Pantelejev så på statuen av Peter som skuet utover havet med sitt bronseblikk. På sokkelen stod innskrif ten: «Å verge flåten og dens base til siste livsgnist er den høyeste plikt.» Han kunne se et dusin Ju -88-fly som sirklet dovent over slagskipet Marat, som lå i hovedkanalen ikke langt fra Kronstadt. Bombene sprang, den ene etter den andre. Eksplosjoner. . . eksplosjoner. . . og et enormt ildglimt. Plutselig begynte hele fortårnet på skipet, der det vrimlet av hvitkledde gas ter på gangveiene og plattformene, å løsne fra fartøyet. Langsomt gled det sidelengs i sjøen og sank i en enorm eksplosjon. D et neste som skjedde var at fremre kanontårn med sine tre 30,5 cm kanoner løsnet og falt i sjøen. Hele forparten på skipet — til og med den fremste skorsteinen — forsvant. Pan telejev så hundrevis av gaster som kavet i sjøen, og han hørte skrikene deres gjennom pipingen fra luftverngranatene. Han gav ordre om at alle ambulansemannskaper og alle disponible slupper og kuttere skulle gå til assistanse for Marat. Skipet så ut som om det var skåret rett av med en kniv. Forparten var borte, men resten av fartøyet fløt. D et satte seg langsomt på bunnen, men kanalen var så grunn at dekket var over vannflaten. T re av kanontårnene var in takte. Pantelejev drog ut til M arat med en kutter. Over to hundre mann, blant dem kaptein Ivanov, var drept eller såret. En av de drepte var Johann Seltser, en av Leningrads mest kjente forfattere, som hadde redigert skipsavisen og
KONGENS
FESTNING
349
hatt kommandoen over luftvernbatteriet på fordekket. N oen dager i forveien hadde han skrevet til sin hustru Clara i Leningrad: «K anskje kommer jeg aldri til å se deg igjen. D u kan være forvisset om at jeg ikke vil ofre meg billig. Så lenge jeg har en gnist av liv, vil jeg fortsette å kjempe. Som jeg hater dem! . . . Je g har sendt deg alle de penger jeg h a r . . . D u trenger dem til barna. Je g kysser deg inderlig. . . deg og b arn a. . . » I løpet av noen få dager var de tre gjenværende kanontårnene på Marat satt i stand. M en skadene i Kronstadt var ikke lette å utbedre. D et var store bombekratere i gatene. Vannledningene var flerret opp, og flere steder stod det svære fontener ut av rørene. Røyk og flammer innhyllet marinefabrikken og sykehuset. Bombingen fortsatte. Og arbeidet fortsatte. H ele natten igjen nom. D et var langt over midnatt da admiral Tributs innkalte luftforsvarskom mandoen. H an ville vite hvorfor de tyske bombeflyene hadde dukket opp bare noen sekunder etter at alarmen gikk. Forklaringen var enkel, men tra gisk: Tyskerne hadde startet fra gamle sovjetiske flyplasser i nærheten. D e hadde først fløyet til Peterhof, og deretter raskt lagt om kursen og nådd K ron stadt på mindre enn to minutter. D et hadde vært 2 7 2 fly over Kronstad den ne dagen. Skadene på sykehuset og havneanleggene var store. Mineleggeren O ka var senket. Likeså Grosni. T o 150 kilos bomber rammet Kirov. Minsk var blitt senket på grunt vann. Et transportfartøy og en ubåt som lå i tørr dokk, var fullstendig smadret. M en marinens kanoner var ikke bragt til taushet. D e fortsatte å skyte. En gang i løpet av natten snakket Pantelejev med admiral G ren i Leningrad. «Hvorfor er himmelen over Leningrad rød igjen?» spurte Pantelejev. «D ette var en rekorddag,» svarte Gren. «V i har hatt elleve flyalarmer, og en av dem varte i syv timer. Gostini Dvor er ødelagt. Men krigsskipene er ikke skadet.» D et var de verste flybombardementene hittil både mot Leningrad og K ron stadt. Aleksei Sjtein mente at det også var kulminasjonen på de tyske angrepene. D e to siste dagene hadde vært som en scene fra Dantes inferno. Han fikk tak i dagboken til en tysk korporal, Hermann Fuchs, som var blitt drept under kampene nær Ligovo. Den var blitt funnet av en sovjetisk speider. D er leste han: I går og i dag har det vært et helvete igjen her utenfor Peterhof. Artilleriet skjøt hele dagen uten opphør. Ildgivningen var så intens at det ikke var mu lig å skjelne salvene fra hverandre. Og nå er helvete løs igjen. I havnen lig ger det fremdeles et slagskip og noen kryssere. D et er vanskelig å beskrive de kraterne granatene deres lager. En av dem sprang 2 0 0 meter fra meg. Je g kan si at jeg ble slengt to meter opp i luften. Je g ville gjerne tro — men jeg kunne ikke tro — at jeg var hel og uskadd. Omkring meg var det strødd med istykkerrevne lik — en hånd her og et ben der, og et sted et hode. Under de endeløse angrepene om ettermiddagen og kvelden 23. september kom Visjnevski inn i spisesalen til den politiske administrasjon i Kronstadt,
350
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
På bordet stod en skål med kasja som ikke var rørt, og en uåpnet flaske. Ser veringsdamen stirret på ham med et glassaktig blikk og sa: «Jeg vil ikke dø. Je g vil leve. Jeg har en liten datter hjemme.» Da Visjnevski lå og forsøkte å få sove den kvelden, kunne han høre bom bene som ennå falt og kanonene som ennå skjøt. Østersjøflåten var fremdeles i aksjon. Den hadde gjennomlevd sin verste dag hittil, men den var ikke øde lagt. Hitlers ordre om å rasere Kronstadt til vannlinjen var ikke blitt utført. Og kanonene skjøt videre. Før han åpnet Mayne Reids indianerroman for å prøve å lese seg i søvn, skrev Visjnevski i dagboken: «D et er visse tendenser til at fronten skal stabili sere seg.»
35
Deus Conservat Omnia
til Sjeremetjev-palasset på Fontanka-bredden der Anna Akhmatova bodde, stod et gam m elt våpenskjold med devisen: «Deus Conservat Omnia.» (M åtte Herren bevare oss alle.) Fra vinduet sitt hadde hun utsikt til palassets gårdsplass, voktet av et stort lindetre som strakte de lange grenene mot henne — grener som sprikte nakne og mørke gjen nom den lange, kalde vinteren, men som stod i frodig løvprakt og hvisket stille i de lyse sommernettene. N å hadde lindetreet felt sitt røde og gule løv; det flekket brolegningen med pastellfarver som snart ville bli til ekkel søle under høstregnet. Anna Akhmatova syntes at de nakne, mørke grenene strak te seg m ot henne mer inntrengende enn noen gang før; det var som om de tryglet henne om å bli i Petersburg. Anna Akhmatova var dronningen i russisk poesi. K anskje var hun Leningrads dronning. Ingen hadde sterkere enn henne opplevd byen i sitt liv og sine erfaringer — dens frykt, håp, tragedier, dens ånd. Hun var ikke født i Petersburg. Men foreldrene hennes hadde bragt henne med seg til hovedstaden i nord, til de frodige lysthavene i Tsarskoje Selo, da hun var ganske liten. N oe av det første hun kunne huske var «parkenes grønne over dådighet, engene hvor barnepiken spaserte med meg, hippodromen der de droplete små hestene galopperte, og den gamle jernbanestasjonen». Der vok ste hun opp, både bokstavelig og billedlig talt i poetenes atmosfære — Pusjkin, Lermontov, Dersjavin, Nekrasov, Shelley. Prinsessen som skulle bli dron ning — ingen var så lystig, så munter, så feminin, så lidenskapelig, så lyrisk, så romantisk, så temperamentsfull, så intens, så full av ville påfunn — så russisk. Hun snakket fransk før hun fylte fem år. Hun gikk på pikeskole, studerte jus og litteratur, drog til Paris, ble forelsket i Modigliani (hun visste ikke at han var et geni, men hun visste at han «hadde et hode som Antonius og øyne som sprutet gull»). Hun så Diaghilevs keiserlige ballett feire sin store Paris triumf. Hun så Venezia, Rom a, Firenze. Hun giftet seg med en dikter, med sin ungdoms flamme fra skolepiketiden i Tsarskoje. N ikolai Gumilev var en mørk, begavet og vanskelig mann. Sammen med ham skapte hun en ny skole i lyrikken, en neoklassisk bevegelse som de kalte acmeismen. A lt var mulig — alt som var opplevd. Hennes liv var et dikt av speilbilder — sledeskyss i hvit sne under en sjerneglitrende vinterhimmel, varme sommerkvelder i grøn ne parker, budoarer, boulevarder, Paris. K jæ rlighet. Tragedie. D ette var — ver
O
SMIj e r n s p o r t e n
352
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
det skjønte hun senere — de gode og lyse dagene, timen før daggry. Hun visste ikke at det snart skulle falle skygger over hennes liv, skremmende skyg ger som lurte bak lyktestolpene og forvandlet det glitrende gullet til irret messing. Men tragedien rørte tidlig ved henne. Hun så den over Petrograd under krigen m ellom tsaren og Tysklands keiser. Hun så «den svarte skyen over det sørgende Russland». Hun så sitt Petrograd bli forvandlet fra et Nordens Venezia til «en granittby med ære og ulykke». Før krigen var slutt, ble hun skilt fra Gumilev. Tragedien ble dypere da han i 1921 ble skutt av bolsjevi kene som hvitegardistisk konspiratør. D e gylne årene i Tsarskoje Selo var forbi. N å kom revolusjonens jerntid med en terror som berørte henne stadig sterkere. En dag kom Stalins politi og hentet hennes sønn Lev. I sytten måneder stod hun sammen med de andre kvinnene i endeløse køer utenfor Leningrads fengsler — for å få vite noe om sønnens skjebne, for å få lov til å gi ham litt mat. En gang ble hun spurt av en annen kvinne, en kvinne som var blå i ansiktet av frykt og kulde: «Og dette — kan D e skrive om det?» «Ja,» svarte Anna Akhmatova, «det kan jeg.» Den fremmede kvinnen smilte et underlig, innadvendt smil. Og Anna Akhmatova skrev om den tiden:
V ille du lik e å se deg selv nå — du, ungpiken som var så fu ll av latter, som var sine venners yndling, den lystige synderinne fra T sarskoje Selo? V ille du lik e å se hva som er skjedd m ed livet ditt? Sist i kø en p å tre hundre står du u tenfor Kresti-fengslet, og tårene dine svir huli i nyttårs-isen. På denne tiden var hennes sønn forvist til Sibir, og han vendte ikke tilbake før etter Stalins død i 1953. N å, i september 1941, tok Anna Akhmatovas liv en ny vending. Hun skul le forlate Petersburg, Petrograd, Leningrad. September nærmet seg slutten, og hun måtte reise — etter ordre fra partiet. Flyet — et av de få — ventet. Hun hadde allerede flyttet fra palasset ved Fontanka til Gribojedov nr. 9, der så mange andre forfattere bodde. Hun var syk og svak da Pavel Luknitski kom innom for å si farvel. Hun kom ut fra den lille mørke portnerboligen, iført en tykk kåpe, og de satte seg på en benk for å snakke sammen. Anna Akhma tova fortalte ham om hvordan hun hadde opplevd et flyangrep nylig. Hun hadde sittet i et beskyttelsesrom utenfor Sjeremetjev og holdt en gutt i ar mene da hun hørte «dragehylet» fra de fallende bombene, og deretter «et forferdelig drønn og en knaking». T re ganger hadde veggene i tilfluktsrom met rystet; så ble det stille. Hvor riktig det var, sa hun, at de gamle mytene fremstilte jorden som en ukuelig mor som intet kunne ødelegge. Bare jorden kunne trekke på skuldrene av bombenes redsler. Den første av bombene
DEUS CONSERVAT O M N I A
353
falt like ved Sjeremetjev i det tidligere Katarina-instituttet som nå var blitt sykehus. D en eksploderte ikke. Men to eksploderte i Sjeremetjev-parken, den ene på hjørnet av Sjukovski og Liteini og den andre i huset der forfatteren N ikolai Tsjukovski bodde. Heldigvis var han ved fronten. Anna Akhmatova medgav at eksplosjonene hadde skremt henne. Hun fø l te en intens frykt da hun betraktet mødrene som satt i tilfluktsrommet med småbarn på fanget — en frykt for hva som kunne komme til å skje med dem, for hva skjebnen kunne romme. Bekymringen for Leningrads barn forlot henne ikke. I ørkenoasen Tasjkent, dit hun ble evakuert i begynnelsen av oktober, skrev hun et dikt til minne om V alja Smirnov, en liten gutt som var drept av tyske bomber:
Bank p å døren m in m ed din lille hånd, og jeg vil å p n e . . . J e g kunne ik k e høre at du stønnet i smerte. Bring m eg en liten lønnekvist, eller bare en hån dfu ll gress, slik du gjorde i vår. Og bring m eg en hån dfu ll klart, rent vann fra N eva, så skal jeg vaske blod et bort fra det lille gylne hodet d itt . . . D eus Conservat Omnia. D et var på høy tid at Herren kom byen ved Neva til unnsetning. Men det lot ikke til at han hørte. Han hørte ikke bombedrøn nene, han hørte ikke luftvernkanonene som smalt, og han hørte ikke skrikene til de små barna med gyllent hår som var flekket av blod. En varm og solrik dag i slutten av september stod A. M. Dreving luftvernvakt sammen med noen andre på taket av Leningrad folkebibliotek, da luft vernkanonene spilte opp og splintene fra de eksploderende granatene be gynte å falle omkring dem. Han så et tysk fly som nærmet seg biblioteket i retning fra Sommerhaven. Bombene begynte å falle. En i nærheten av sirku set, en like ved Nevski nær M alaja Sadovaja. Flyet hadde kurs rett mot biblio teket. H an visste at de vanligvis hadde tre bomber. V ille den siste ramme biblioteket? D en gjorde ikke det. D en falt i Katarina-haven. Erisman-sykehuset, der Vera Inbers mann var direktør, lå «på baksiden» av byen, som Leningrad-boerne sa — på Aptekarski-øya på nordsiden av Neva. D et ble angrepet med brannbomber. Vera Inber var bekymret, for grenaderbarakkene like ved sykehuset ble brukt både som internat for m e disinske studenter og som ammunisjonslager for hæren. Hvis ammunisjo nen eksploderte, ville det bli en forferdelig tragedie. Granatene ble losset fra og lastet på biler i gaten utenfor eller fra lektere i Karpovka-elven. Ved siden av lasteplattformen stod et luftvernbatteri. D et var et ubehagelig nabo skap for et stort sykehus som var overfylt med sårede. Like etter klokken ti en morgen i slutten av september falt en enorm bom be like ved siden av sykehusets poliklinikk. Den eksploderte ikke. En avdeling ingeniørsoldater strevde med å uskadeliggjøre den. D a dagen 23. D e 900 dagene
354
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
var omme, hadde de ennå ikke greid det. Sporvognstrafikken i området ble stanset. Gaten ble ryddet og vakter tok oppstilling rundt sykehuset. Mottagelsesavdelingen, som lå like ved bomben, ble flyttet. V era Inber syntes det var rart at hun ikke hadde m erket noen særlig rys telse da bomben slo ned i bakken. D et kjentes bare som om noen hadde lukket en stor og tung dør like i nærheten — det var det hele. N este dag var ingeniørsoldatene fremdeles i gang med bomben. Vera Inber satt sammen med de sårede under et flyangrep. Hun forsøkte a lese for dem, men ingen hørte etter. D e sårede var nervøse, hjelpeløse, fanget i en felle. D e visste at de ikke kunne redde seg dersom en bombe slo ned. D en tredje dagen lå bomben fremdeles i haven, og den hadde sunket dy pere ned i bakken. M en nå var tennmekanismen fjernet. Den femte dagen lå bomben der fremdeles, og nå hadde nesten alle i Le ningrad hørt om den. Luknitski visste at det var en av de mange tidsinnstil te bombene som var sluppet over byen, og som minekommandoene arbeidet med å uskadeliggjøre med fare for sitt eget liv. Jevgenia Vasjutina hørte et rykte om at den store bomben hadde vært fylt med farin. D et ble påstått at ni av tolv bomber ikke eksploderte fordi de hadde en så ufarlig ladning, og at det lå lapper inne i dem hvor noen hadde skrevet: «Redd oss hvis dere kan.» D et var naturligvis fritt oppspinn. Erisman-bomben veide over et tonn, og den hadde trengt fire og en halv meter nedi bakken. Den inne holdt absolutt ikke farin. Først 4. oktober ble selve bomben fjernet. Vera Inber og hennes mann gikk for å se på den — et svært, blåm alt uhyre med spiss snute og en butt ende. Den ble innlemmet i en utstilling av krigstroféer. Vera Inber kunne ikke få den ut av tankene, og hun skrev noen linjer om den i sitt dikt «Pulkovo M eri dian». Stemningen i byen ble dystrere. A ll privat telefontjeneste var blitt brutt, det var bare telefonene i de offentlige kioskene som ennå virket. D a Vera Inber hørte en vennlig, ung damestemme som sa: «Telefonen biir utkoblet til krigen er slutt,» ville hun si noe — protestere — men det var nytteløst. T il krigen var slu tt. . . hvem visste hvor lenge det ville bli? R y k te r. . . rykter. . . rykter. D e fikk en ny stimulans da telefonen ble stengt. Ryktene ville ha det til at telefonen var koblet ut for at fienden ikke skulle få sjanse til å spre flere rykter! Og andre ting som ble påstått: at husregistrene var blitt brent for at de ikke skulle falle i tyskernes hender, at politiet hadde brent sine arkiver for at de ikke skulle bli brukt mot dem, og at politifolk hadde sivilklær hengende parat i skapene for å stikke av der som det verste skulle skje — at tyskerne trengte inn i byen. D et var optimistiske rykter også: finnene var slått tilbake ved Beloostrov og Sestroretsk, M ga og Pusjkin var gjenerobret, troppene på nordsiden av Neva hadde brutt omringningen og fått kontakt med en sjokkgruppe som hadde rykket ut fra Volkhov. Ikke noe av dette var sant. Pavel Luknitski visste at det ble gjort forsøk på å bryte jernringen — eller ville bli gjort. M en han kjente ikke til noen vellykkede forsøk. D et han visste, var at det i byen fantes spioner som spredte falske meldinger.
DEUS CONSERVAT O M N I A
355
Han visste at det fantes Leningrad-boere som var potensielle medløpere og som ville hilse tyskerne velkommen. Jelena Skrjabina kjente for eksempel en mann som erklærte at han var sikker på at tyskerne ville trenge inn i byen — om ikke i dag, så i hvert fail i morgen. «Og hvis det tross alt ikke skulle gå så vel,» sa han, «så har jeg den ne.» Han trakk en liten revolver opp av lommen. Fru Skrjabina visste at han ikke var den eneste som ville hilse tyskerne som «befriere» og som utålmodig ventet på at de skulle innfinne seg. D et var ikke bare Leningrad og dens prøvelser og skjebne som innvirket på folks moral. D et var nyhetene fra andre steder i Sovjetunionen. Kievs fall hadde vært et fryktelig slag, for Kiev var de russiske byenes mor, den gam le hovedstaden. D en dagen K iev falt, satt Vera Inber i et tilfluktsrom sammen med journa listen Anatoli Tarasenkov. Han fant frem et brev han nettopp hadde fått fra sin mor i Moskva. Hun fortalte at M arina Tsvetajeva, som var blitt skilt fra sin sønn og evakuert til en utrivelig liten landsby i Ural, hadde hengt seg. Hun var syk og nedtrykt og orket ikke mer. Enda et dikterliv var ofret til den russiske tragedies gud. Utenfor fortsatte bråket fra kanonene og bombene. Samtidig som tempoet og kraften i det tyske angrepet mot Leningrad dab bet av, steg det en storm omkring Moskva. Hovedstaden kjem pet for livet. Luknitski var sikker på at Moskva — akkurat som Leningrad — ville holde ut. H an visste ikke hvorfor, men han hadde en sterk følelse av det. Men det var nedslående nyheter som kom fra Moskva. D et hadde oppstått panikk. K anskje den ikke var riktig så vill og omfattende som Kotsjetov ville ha det til. Ifølge hans dramatiske beretning hadde tusenvis av underordnede og middelklasse-byråkrater forsøkt å flykte fra hovedstaden. De tok naturligvis bak veien — mot Gorki. Arbeideravdelinger som voktet utkantene av byen stanset dem og dyttet bilene deres ut i kanalene. «Dette er vanskelig å tro,» tilføyet Kotsjetov fromt, «for vi vet jo at noe slikt ikke har hendt her i Le ningrad.» Visjnevski hørte at det var oppstått panikk blant en del kunstnere i Moskva. Luknitskis versjon var mindre dramatisk og antagelig m er pålitelig. D et hadde oppstått panikk, men den var ganske raskt blitt bragt under kontroll.1 1 Situasjonen i Moskva var så kritisk at Stalin innførte beleiringstilstand, dvs. at byen ble stilt under militær standrett. Dette skjedde under et møte mellom kl. 2 2 .0 0 og 2 3.00 den 19. oktober i Stalins kontor i Kreml, der de fleste av medlemmene i statens forsvarsråd og Moskva-partiets leder, A. S. Sjtsjerbakov, var til stede. Stalin innkalte Moskvas komman dant, generalløytnat Pavel P. Artemev, og hans kommissær, K. F. Telegin. I dagevis hadde splittede militæravdelinger og sivile flyktninger forsøkt å rømme fra byen. Stalin spurte Artemev hvordan situasjonen var nå, og Artemev kunne opplyse at den fremdeles var alarmerende. Han hadde satt i verk tiltak for å gjenopprette ro og orden, men de hadde vist seg utilstrekkelige. Han foreslo at det ble erklært beleiringstilstand. Stalin gav Georgi Malenkov ordre om å konsipere dekretet om dette med det samme. Så - irritert over Malenkovs somling - rev han papiret ut av hendene på ham og dikterte teksten til Sjtsjer bakov. Proklamas jonen ble omgående slått opp på husveggene i Moskva og lest i radio. (K . F. Telegin, V opr osi Istorii KPSS nr. 9 , september 1965 s. 104.) Den 16. oktober var overkommandoen blitt delt i to grupper, en førstelinje-gruppe som hadde den operative
356
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
I disse dagene stod folk i kø i timevis for å få kjøpt 3 0 0 gram brød, som var dagsrasjonen for alle som ikke arbeidet i produksjonslivet. M ange reiste ut på landet i nærheten for å forsøke å få tak i litt kål eller poteter. D e ble ofte skuffet. Folk stod i kø under flyalarmene så sant ikke politiet eller luftvernmannskapene tvang dem til å søke dekning. D e fleste butikker og endatil kinoene enset ikke flyalarmene, men adskillige etablis sementer hadde stengt sine porter for godt. Iskrem- og saftbodene var borte. D e eneste urasjonerte produkter man av og til kunne få kjøpt, var kaffe og sikori. En dag stod Jevgenia Yasjutina i kø fra klokken 10.00 til 15.00 for å få kjøpt to kilo sukker. Jelena Skrjabina priste seg lykkelig over at hun i august hadde fått tak i ti—femten kilo kaffe. N å holdt den familien i gang. En dag kom en gammel tartar-tjener med fire sjokoladeplater. Heldigvis lot han seg overtale til å ta imot kontant betaling for dem. Matvarer ble nå nesten alltid byttet i guli, smykker, pelsverk eller brennevin. T o dager senere kunne Jelen a Skrjabina notere en sørgelig begivenhet i sin dagbok. Mannen til en gammel venninne av henne var død 1. oktober. Dødsårsaken var sult. Han gikk til sengs en kveld som vanlig; neste morgen fant de ham død i sengen. En ukes tid etter gikk Kotsjetov og hans kone Vera på Nevski i nærheten av redaksjonen hvor han arbeidet. Foran et apotek mellom Jusupov-haven og Høytorvet så de en gammel mann som lå på fortauet med ansiktet ned. Hatten hadde falt av ham, og det lange håret flom met ut over skuldrene som en parykk. Kotsjetov snudde ham rundt. Mannen protesterte svakt: «Ik ke bry Dem, jeg ber Dem.» K otsjetov forsøkte uten hell å stable ham på bena. Så gikk han inn i apoteket og bønnfalt den middelaldrende kvinnelige provisoren om å få et eller annet som kunne hjelpe. «Si meg, unge mann, tror D e dette er en førstehjelpstasjon?» fikk han til svar. «Sult er en forferdelig tilstand. D en gamle mannen har stupt av sult. Og jeg kan selv når som helst bryte sammen — jeg bli mer og mer opp svulmet.» kommando og ble ledet av marskalk A. M. Vasilevski, og en annen under ledelse av mar skalk B. M. Sjaposjnikov. Denne andre gruppen ble evakuert til et ukjent sted, hvorfra den skulle overta ledelsen av troppene dersom Moskva falt eller ble innringet av tyskerne. Både forsvars- og marinedepartementet ble flyttet til Kuibisjev. General S. M. Sjtemenko ledet lastingen av hovedkvarterets ekstratog om morgenen 17. oktober. Toget forlot Moskva samme kveld klokken 19-00 og ankom til sitt bestemmelsessted neste morgen. Sjtemenko vendte tilbake til Moskva med bil om kvelden den 18. Om kvelden og natten holdt over kommandoen til i den hviterussiske undergrunnsstasjonen på grunn av de intense tyske flyangrepene. Det har gått en masse rykter om at Stalin for en kort tid forlot Moskva i denne perioden, men ryktene er aldri blitt verifisert. Sjaposjnikov-gruppen vendte tilbake til Moskva i slutten av desember, men et sambandssenter ble opprettholdt i den midler tidige kommandoplassen en tid fremover. (Sjtemenko, op. cit. s. 4 0 -4 5 . A. M. Vasilevski, Bitva Sa Moskvu, 2. utgave, Moskva 1968 s. 20.) I sin berømte «hemmelige tale» hevdet Krusjtsjov at Stalin innkalte kommunistpartiets sentralkomité til en plenumssesjon i Mosk va i oktober 1941. Medlemmene kom til Moskva og ventet i flere dager, men møtet ble ikke sammenkalt. Om innkallelsen til møtet og avlysningen av det hadde noen forbindelse med den kritiske militære situasjonen i oktober, har Krusjtsjov aldri gjort klart.
DEUS CONSERVAT O M N I A
357
Kotsjetov så hvor oppsvulmet bena hennes var og ble klar over at hun så svært dårlig ut. Han gikk ut og henvendte seg til en politimann. «Hva kan jeg gjøre?» svarte denne resignert. Kotsjetov så at han også var sulten og svak. Han gikk tilbake til den gamle mannen. N å trengte han ikke hjelp lenger. Han var død. D ette var det første hunger-dødsfallet K otsjetov var vitne til. D et ble ikke det siste. Virkningene av Pavlovs strenge rasjonering rammet kvinner og barn har dest. Arbeidere og statsfunksjonærer fikk foreløbig tilstrekkelig mat til å kla re seg godt. M en ikke de andre — ikke de som ikke ydet et direkte og livs viktig bidrag til krigsinnsatsen. Fra 1. oktober fikk ikke-arbeidere og barn et tredjedels brød av dårlig kva litet pr. dag. Pr. m åned fikk de 4 5 0 gram kjøtt, 625 gram gryn eller m a karoni, 1 300 gram finere bakverk og 350 gram vegetabilsk olje eller smør. D et var alt de hadde til å holde liv i seg. Dessuten sviktet distribusjonen av alle andre varer enn brød nesten med det samme. Istedenfor den magre kjøttrasjonen fikk de fisk eller boksemat. Og etter som tiden gikk skjedde det sta dig oftere at brød var det eneste levnetsmiddel som ble utlevert i samsvar med de offisielle rasjonene. En gutt på 16 år og et spebarn fikk samme kvantum. Allerede i slutten av september og begynnelsen av oktober skjedde en lang rekke dødsfall blant folk som plutselig skulle leve på denne radikalt nedskårne dietten og som ikke hadde noen reserver å falle tilbake på. Dm itri V. Pavlov, økonomieksperten som den 8. september hadde overtatt det byrdefulle vervet som Leningrads forsyningssjef, gjorde alt som stod i menneskelig m akt for å skaffe byen mat. D et var en oppgave han aldri ville se slutten på. D et visste han, men han fortsatte like fullt. N ye rasjoneringskort ble utstedt 1. oktober, og reglene ble ytterligere tilstrammet. T a llet på rasjoneringskort kom nå ned i 2 .4 2 1 .0 0 0 — en reduksjon på 9 7 .0 0 0 i forhold til måneden før. Likevel var det et meget stort talk Pavlov satte en stopper for ekstrakort av alle slag; i september hadde det vært ut stedt 7 0 .0 0 0 slike. M ange av dem var utstedt til barn som forlengst var eva kuert fra byen, og til andre personer som ikke lenger befant seg der. Fabrik kene hadde gitt sine kontorarbeidere ekstrarasjoner. N å ble det slutt på dette. A lle som hadde med matdistribusjon og rasjonering å gjøre, fikk streng ad varsel om at de ville bli stilt for standrett dersom de overtrådte bestemmel sene. En kvinne som var ansatt i trykkeriet der rasjoneringskortene ble laget, ble tatt på fersk gjerning med hundre kort på seg. Hun ble skutt. Etter dette ble det satt ut væpnet vakt i trykkeriet. D et ble reist gittersperringer rundt pressene og pakkeriet, og bare de arbeidere som i stillings medfør måtte ha adgang til kortene, fikk slippe igjennom. Trykkeriets direktør slapp ikke inn. Pavlov visste at det var livsviktig å sette i verk strenge sikkerhetstiltak. Folk forsøkte seg med alle mulige knep for å skaffe seg ekstrarasjoner. Falsknerbander dukket opp som paddehatter; de trykte falske kort ved hjelp av kartong og trykksverte som ble stjålet fra statens lagre. I det svake lyset fra flakkende parafinlamper var det vanskelig, for ikke å si umulig, for butikkbetjeningen å oppdage slike falsknerier.
358
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
Pavlov fikk overtalt Sjdanov til å utstede et spesielt dekret med bestem melse om at alle rasjoneringskort i byen m ellom 12. og 18. oktober måtte registreres og stemples på nytt. Han var nem lig redd for at tyskerne ville smugle inn store mengder falske kort.1 Oppgaven var enorm. T re tusen partiarbeidere ble mobilisert til å foreta kontrollen, som krevde titusenvis av ar beidstimer. Hver enkelt kortinnehaver måtte vise sitt rasjoneringskort sam men med legitimasjonspapirer som fastslo hans identitet. Etter 18. oktober kunne man ikke få kjøpt noe på kort som ikke var stemplet «registrert på nytt». K ort som manglet et slikt stempel, ble konfiskert. D et var harde regler, men de reduserte tallet på brødkort med 8 8 .0 0 0 , kjøttkort med 9 7 .0 0 0 og fettkort med 9 2 .0 0 0 . Tiltaket var helt nødvendig dersom Pavlov skulle ha noen sjanse til å få endene til å møtes. Den aller viktigste del av hans oppgave var selvsagt ikke å tøye de be holdningene som fantes så langt som mulig, men å skaffe nye forsyninger. Innen 20. september klarte han å skaffe til veie 2 .3 5 2 tonn poteter og grønnsaker fra forstadsområdene. Ytterligere 7 .3 0 0 tonn ble bragt inn til byen — ofte under tysk ild — før markene frøs til for vinteren. Åtte tusen tonn m alt ble tatt fra ølbryggeriene, som nå var stengt, og blandet i brød melet. Fra militære lagre fikk Pavlov fem tusen tonn havre som også ble brukt til brød. Hestene sultet i hjel eller ble slaktet. N oen ble reddet med er statningsfor — bunter av tynne løvtrekvister som ble myket opp i kokende vann og blandet med bomullsfrøkaker og salt. Et annet erstatningsfor for hester ble laget av pressede bomullsfrøkaker, melstøv, beinmel og salt. Heste ne var ikke særlig begeistret for det. En gruppe forskere under ledelse av V. I. Sjarkov fra Treprodukt-instituttet fant frem til et spiselig cellulosestoff med sagflis av bartrær som råmateriale. Fra midten av november ble dette stoffet innblandet i brødmelet, og under blokaden ble det konsumert nesten 16.000 tonn av det. D et var ikke likegyldig — hverken for forsyningssituasjonen eller ernæ ringsmessig — hva brødet ble laget av. Allerede 15. september fastsatte Pav lov følgende oppskrift: 52 prosent rugmel, 30 prosent havremel, 8 prosent byggmel, 5 prosent soyamel og 5 prosent malt. D en 20. oktober fantes det ikke mer bygg igjen, og oppskriften ble endret til 63 prosent rugmel, 4 pro sent linfrøm el, 4 prosent kli, 8 prosent havre, 4 prosent soya, 12 prosent malt og 5 prosent mel av muggent korn. «D ette brødet smakte ikke noe godt,» medgav Pavlov. «D et oste av mugg og malt.» Senere kom så innblandingen av cellulose. Forsyningene kom med lektere og lasteskip over Ladogasjøen. «Leningrads skjebne avhenger av deres innsats,» sa Sjdanov til skipsmannskapene. N iogførti lektere gikk i denne farten. N oen ble senket, men 2 8 0 0 tonn av det havarerte kornet ble berget fra bunnen av innsjøen, tørket og m alt til mel. Muggsmaken satt i brødet i lange tider etterpå. M en Leningrad levde på randen av katastrofe. Den 1. oktober hadde byen 1 Etter hva Pavlov senere har sagt, ble det aldri funnet falske kort som tyskerne hadde smuglet inn. (Personlig samtale 30. april 1968.)
DEUS CONSERVAT O M N I A
359
en melbeholdning for bare femten til tyve dagers forbruk — 20 0 5 2 tonn for å være nøyaktig. Forsøkene på å finne erstatningsstoffer tok aldri slutt. I havnen kom Pavlovs folk over et stort parti bomullsfrøkaker som egentlig var beregnet som erstatning for kull — til å fyre under skipskjelene med. Slike kaker var aldri blitt brukt som menneskemat, fordi de inneholdt noen giftstoffer. Pavlov oppdaget imidlertid at giften kunne nøytraliseres med varmebehandling, og bomullsfrøkakene — 4 0 0 0 tonn ialt — inngikk i byens matforsyning. Bomullsfrømelet kom etter hvert til å utgjøre hele 10 prosent av brødmelet. «V i spiser brød som er så tungt som bly og som er bittert av bomullsfrø. Det burde selges på kjøpekort for dyrefor,» sa Jevgenija Vasjutina. A lle kroker og kriker ble sømfart på jakt etter mat. I lagerbygningene i Kronstadt kom Pavlovs folk over 622 tonn rugmel, 43 5 tonn hvete, 3,6 tonn havre og 1,2 tonn matolje. I Stepan Rasin-bryggeriet ble det oppdaget en lagerkjeller som var full av korn. Ved å samle opp spill i lagerhusene, kornsi loene og jernbanens godsvogner klarte man å få tak i 5 0 0 tonn mel. En ny opptelling av forsyningene viste at melreservene var blitt undervurdert med 3 2 .0 0 0 tonn. Matmangelen ble stadig mer merkbar etter som det led utover i oktober. M er enn en gang hendte det at Jevgenija Vasjutina gikk gråtende hjem fra en mislykket ekspedisjon i byen og ble sittende m otfallen og tiltaksløs hele kvelden igjennom. D et oppstod en febrilsk byttehandel i byen. Byttemiddel nummer en var vodka, dernest kom brød, sigaretter, sukker og smør. Folk snakket stadig om at rasjonene ville bli skåret enda mer ned. Andre hevdet at rasjonene ville bli økt, fordi store forsyninger var på vei over Ladoga. Stemningen i byen ble dystrere for hver dag. Luknitski var nervøs og be kymret for sin gamle far, sine kusiner og sin venninne Ljudmila, som alle var mer eller mindre avhengige av ham. En dag i midten av oktober gikk han til Forfatternes hus i Ulitsa Voinova. Siste gang han hadde vært der, sammen med Vera Ketlinskaja, hadde det nesten ikke vært folk der. D et var tre uker siden. N å var restauranten overfylt av folk. M en restauranten kunne bare servere 130 porsjoner. Mer mat fantes ikke i huset. Mange måtte gå sultne bort. En gammel kvinnelig oversetter skrek hysterisk at hun ville skjære hal sen over på seg med en barberkniv hvis hun ikke fikk noe å spise. Omsider klarte noen å berolige henne. M en mat fikk hun ikke. Middagen bestod av en vassen suppe med litt kål i, to skjeer kasja, to skiver brød og et glass te med en bit sukker. Luknitski ruslet hjem langs Neva-bredden. Mastene og de løftede kanonene på Østersjøflåtens skip tegnet seg i silhuett mot kveldshimmelen. N å rykket en av tyskernes allierte inn i Leningrad: kong Vinter med sne og kulde. Den første sneen falt klokken 11.00 den 14. oktober. Kvikksølvet krøp under null grader. «Skidagen» — den dagen da snedekket nådde ti centimeter — inntraff allerede 31. oktober, og det var usedvanlig tidlig. Det første snefallet hadde alltid vært feiret i Leningrad, for byen var jo selve vin terhovedstaden, en by som var vant til sne og is og kulde og visste å gjøre det beste ut av den kalde årstid. M en nå skapte vinterens komme ganske andre
360
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
tanker enn før. Hva med vannledningene for eksempel? D et fantes nesten ikke varme i husene. Folk hadde fått den siste parafinrasjonen på 21/2 liter i september. N å fantes det ikke n æ igjen, og de ville heller ikke få noe mer før i februar. D et var kaldt i de store steinbygningene langs Neva, og kal dere ble det. Om morgenen oppdaget Luknitski at det var is på fortauene. Høsten var slutt, en lang og solfylt høst som Leningrad ikke hadde opp levd maken til i manns minne. N å satte vinteren inn. K anskje ville vinteren hjelpe Russland, tenkte Luknitski, slik den hadde gjort det mot Napoleon. Han ante ikke hvor rett han hadde. Vinteren ville hjelpe Russland. Men den skulle nesten komme til å ta knekken på Leningrad. Luknitski oppdaget at det hadde skjedd en forandring med ham. Han var stadig på farten m ellom Leningrad og fronten; han kunne være i Leningrad i fire—fem dager og så en uke ved fronten. Der levde han på militære ra sjoner. Soldatene fikk fremdeles noe nær tilstrekkelige rasjoner — 8 0 0 gram brød pr. dag, 150 gram kjøtt, 140 gram gryn, 500 gram poteter og grønnsaker. I et par dager etter at han var kommet tilbake fra fronten, følte han seg ikke sulten. Men så overveldet sulten ham. Fra han stod opp til han gikk til sengs følte han en intens trang til mat. Kveldsmåltidet klarte ikke å mette ham. Han gikk sulten til sengs og stod sulten opp etter fem—seks timer. D ette skjedde over hele byen. Man kunne formelig se hvordan folk tok av — og hvordan de ble mer dyriske i sin adferd. Jelena Skrjabina hadde en venninne, Irina Kljueva, en vakker, dannet og rolig dame som elsket sin mann. N å sloss de. Hun slo ham endatil. Hvorfor? Fordi han bestandig ville ha noe å spise. Han ble aldri fornøyd. Hun hadde knapt fått maten ferdig før han kastet seg over den som et dyr. Hun var sulten selv også. Før oktober var slutt, var Irinas mann død av sult. Hun brydde seg ikke engang med å late som om hun sørget. A lle forsøkte å tøye rasjonene. Jelen a Skrjabinas mor delte hver morgen brødrasjonen i tre like deler. Hun spiste ett stykke til frokost, ett til middag og ett til aftens. Jelena Skrjabina gjorde det på en annen måte: hun spiste hele brødrasjonen om morgenen, med kaffe til. D et måtte hun, for å få styrke til å stå i kø i timevis. Om ettermiddagen følte hun seg oftest så svak at hun måtte legge seg ned. Hun var bekymret for sin mann. Han fikk en militær bakrelinje-rasjon, men den var ikke stort bedre enn de sivile rasjonene. Om morgenen fikk han en liten porsjon grøt med smør i, og den sparte han til sønnen Juri. Matkøene ble så lange at det nesten ikke var råd å komme inn i butikken før hyllene var tømt. Omsider klarte hennes mann å få rasjoneringskortene deres registrert i en m ilitær institusjon der familien hver tiende dag fikk åtte porsjoner suppe og fire porsjoner grøt. På denne tiden ble et lite brød solgt på svartebørsen for 6 0 rubler; man kunne få 3 0 0 rubler for en sekk poteter og 1 2 0 0 rubler for et kilo kjøtt. Jevgenija Vasjutina levde som en huleboer i leiligheten sin. Varme fantes ikke. Hun gikk i kåpe og filtstøvler. Støvlene tok hun av seg når hun gikk til sengs — men ikke kåpen. Hun bredde over seg alt det sengetøy hun hadde, men hun følte seg frossen og svak når hun våknet om morgenen. Strøm men var borte. Hun kokte mat og tevann på en liten grue mellom to mur-
DEUS CONSERVAT O M N I A
361
steiner. Høvelfliser var det eneste hun hadde å fyre med. Å få tak i en bursjuika — en liten tykkmavet ovn — kunne hun ikke engang tenke på. Mer enn noe annet ønsket hun seg et glass sterk, varm te med et stort stykke sukker og et rundstykke til. Hun måtte nøye seg med å tenke på det. Hun delte dagens brødrasjon i tre stykker, tre ynkelige biter på størrelse med en sjokoladeplate. Hun hadde litt smør eller m atolje på dem. D et ene spiste hun til frokost, det andre til middag, og det tredje gjem te hun unna i lampe skjermen. N å var jo strømmen borte, så ingen ville finne på å lete der etter mat, tenkte hun. Sult og frost hadde begynt sitt harde regime. Bom ber og granater haglet ned. I løpet av perioden 12. september—30. november var det bare to dager tyskerne ikke brukte artilleri mot byen. Ellers pågikk bombardementet kon tinuerlig. I september ble byen rammet av 5 .3 6 4 granater, 991 sprengbom ber og 31-398 brannbomber, i oktober av 7 .5 9 0 granater, 801 spreng- og 59-926 brannbomber, i november av 11.2 3 0 granater, 1.244 spreng- og 6 .5 4 4 brannbomber, og i desember av 5-970 granater, 2 5 9 spreng- og 1.849 brannbomber. D et oppstod branner uten stans — 7 0 0 bare i oktober. H ele 7 9 prosent av alle de flyangrep som ble rettet m ot Leningrad i kri gens løp, fant sted i disse forferdelige høstmånedene, og tallet på dødsofre ut gjorde 88 prosent av alle dødsofre som følge av bombing under hele krigen. Rapportene hopet seg opp hos myndighetene. En av dem lød: Ulitsa M arat Dom 74. T o sprengbomber rammet forskjellige fløyer av huset. I ruinene av huset fant man likene av ingeniør-arkitekt Sukov, 35 år gammel, Ogurtsova, 14 år, Ogurtsova, 17 år, Tutina, 35 år, Potekhina, V., 17 år, Tsvetkov, 28 år. Liket av Je . V. Kunenkova, 6 0 år, ble funnet i den motsatte fløyen dit hun var blitt kastet av lufttrykket. Potekhina, V., ble funnet under ruinene av et to-etasjers hus. Piken skrek om hjelp, og hennes far som befant seg på stedet sammen med luftvernmannskapene, begynte å rydde murrestene unna. Under ruinene hørtes skriket: «Far, redd meg.» Men da de siste stokkene var trukket til side, var piken død av et sår i pannen. D et tyske artilleriet hadde kartlagt byen omhyggelig og plukket ut bestemte mål som de systematisk beskjøt. M ål nr. 7 3 6 var for eksempel en skole i Baburin Pereulok, nr. 7 0 8 var Morshjelpinstituttet, nr. 192 Pionerpalasset, nr. 8 9 Erisman-sykehuset, nr. 295 Gostini Dvor, nr. 9 Eremitasjen, nr. 7 5 7 en leiegård i Bolsjaja Selena Ulitsa, nr. 99 Netsjajev-sykehuset, nr. 187 Den røde flåtes bibliotek. Smolni, N KVD-hovedkvarteret i Liteini og Admirali tetet var yndede mål. Tyskerne hadde Europas største kanoner innsiktet mot Leningrad — kanoner fra Skoda, Krupp og Schneider, svære beist med ka liber inntil 4 2 centimeter, en granatvekt på opptil 9 0 0 kilo og opptil 3 0 kilo meters skuddvidde. D e var plasert på jernbanelavetter i seks store artilleri grupperinger som lå i en ring rundt byen. Men livet gikk videre. D en 19. oktober talte Vera Ketlinskaja i Leningrad radio:
362
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
Je g holdt på å lære min lille sønn å ta sine første vaklende skritt da ra dioen bragte den nye, altoppslukende verden inn i livet vårt: krig. N å er det gått sytten uker. K rigen har forandret livet for oss alle, både i små og store ting. Je g holdt på å skrive en bok om lykke; den har jeg lagt til side for isteden å skrive om strid, om tapperhet, om hårdnakket og urokke lig motstand. Sønnene mine sover i et tilfluktsrom, og de kjenner den hy lende lyden av luftvernsirenene like godt som ordene «spise» og «gå». D et er ingen gode nyheter. Ikke ennå. Men vi vil vente. Og imens vil vi kjempe. Filharmonien oppførte en konsert i den store hallen 2 5 . oktober. Aleksandr Kamenski spilte Tsjaikovski. Han gav Pratervalsen som dacaponummer. Konserten ble holdt om ettermiddagen, og dype skygger fylte den store, uoppvarmede hallen. Publikum satt i yttertøyet; mange var militære. Flesteparten av de berømte gamle antikvarbokhandlene var fremdeles åpne. Il ja Glasunov1 og hans far var ofte innom sin yndlingsbokhandel, som lå på hjørnet av Bolsjaja Sadovaja og Vedenski-gaten. D et var ikke mye som hadde forandret seg der. G am le menn i frakk og med gullinnfattede briller ruslet omkring som før og myste interessert igjennom ærverdige bøker i kal veskinn. En ny utgave av Dickens’ G reat Expectations fantes det store stabler av. D en var gått i trykken like før blokaden begynte, og hele opplaget befant seg fremdeles i Leningrad. På omslaget var det en tegning av en liten gutt som holdt en middelaldrende mann i hånden og stirret etter et skip som for svant i det fjerne. Astronomen A. N. Deich tok initiativet til å berge fra Pulkovo-observatoriet alt som fantes igjen av kikkertlinser, vitenskapelig utstyr, stjernekart og det uerstattelige biblioteket og arkivene. D en store kuppelen med hovedkik kerten var ødelagt, men D eich oppdaget at hvelvene der de mest verdifulle sakene befant seg, ennå var i russiske hender og tydeligvis uskadd. Sent på kvelden 31. oktober ledet han en ekspedisjon til observatoriet. De tyske lin jene var mindre enn hundre meter unna. I ly av mørket ble observatoriets mest verdifulle gjenstander, deriblant inkunablene, reddet. A lt måtte bæres en halv kilom eter; det var så bratt og sleipt på observatoriehøyden at lastebiler ikke kunne komme opp, dessuten ville det ha alarmert tyskerne. T re kvelder senere drog professor N . N . Pavlov i spissen for en ny eks pedisjon til observatoriet, og denne gang hadde de fem lastebiler. D e ble opp daget av tyskerne en drøy kilometer fra observatoriet og beskutt. D e gikk i dekning i en grøft, og så snart tyskerne sluttet å skyte, fortsatte de til obser vatoriet. D e klarte å få med seg et billass med instrumenter og annet ut styr. På tilbakeveien ble de igjen beskutt. En oktoberkveld da bombingen var særlig intens, befant lyrikeren og krigs korrespondenten N ikolai Tikhonov seg i Smolni. I en av korridorene der støtte han på en velkjent skikkelse — en tykk liten mann med et hår som K ong Lear og et skjegg som Jehova: Eremitasjens direktør, professor Josef Orbeli. 1 Glasunov er nå en velkjent modernistisk maler.
DEUS CONSERVAT O M N I A
363
Orbeli hilste smilende på Tikhonov. « Jeg håper D e ikke har glem t N izami-årsdagen?» sa han ivrig. Nizami var Aserbaidsjans nasjonaldikter, og allerede lenge før krigsutbruddet hadde Eremitasjen planlagt feiringen av hans 800-årsdag den 19. oktober. Mens Orbeli snakket, hørte Tikhonov drøn nene fra bombene og de svakere smellene fra luftvernkanonene. «K jæ re Dem , Josef Abramovitsj,» sa han, «D e hører vel hva som foregar omkring oss? Je g er redd for at et festmøte under slike omstendigheter ikke ville bli særlig hyggelig.» Bomber eller ikke bomber, krig eller ikke krig — Orbeli var fast be stemt på å holde et festmøte. Han overtalte Tikhonov til å tale. Han over talte også militærmyndighetene til å låne ut «bare for en dag» et halvt dusin ledende orientologer som nå tjenestgjorde ved Pulkovo- og Kolpino-fronten. Han lovet at han skulle få sendt dem tilbake til linjene før daggry neste morgen. Møtet ble åpnet som planlagt klokken 14.00 i Eremitasjen, og avsluttet et par minutter før den nå så vanlige ettermiddags-flyalarmen gikk. Tikhonov oppdaget senere at det var det eneste minnemøtet som var blitt holdt i Russ iand på den store dikterens 800-årsdag. Dagen ble ikke markert hverken i Moskva eller Baku. «Lysets mennesker» kalte Tikhonov Leningrad-boerne i denne tiden. Men lyset sluknet for noen. Blant annet for fem marinegaster som drepte en kaptein med kniv nede i havnen, stjal en båt og forsøkte å ta seg over Finskebukten for å overgi seg til fienden. De kom ikke langt før de ble inn hentet. En kutter bragte dem tilbake. Eksekusjonspelotongen ble utkommandert og de fem gastene stilt opp foran en åpen grav. En av dem sank i kne og bad for livet. Ordren ble gitt, skuddsalven smalt, og de fem gled livløse ned i graven. Og lyset ble meget svakt for en annen gruppe gaster. D e hadde kjøpt sam ogon — hjemmebrent — av en bonde og drukket seg fulle på vakt. D e ble sendt til en Straffebataljon, der døden ville bli deres følgesvenn på det ene oppdraget etter det andre av det slaget som de færreste vender tilbake fra. Lyset sluknet også for en ferm russisk pike med sterke ansiktstrekk og sto re arbeidshender. Hun tjenestgjorde i marinebasen i Kronstadt. Gastene spøkte med henne — grovkornete soldatvitser som hun omgående parerte. Hun var munter og hard og livskraftig — trodde de. En dag bad hun om nøklene til våpenrommet. Hun hadde glem t å pusse en av riflene. Hun låste seg inn, tok et gevær, gikk tilbake til køyen sin, sparket av seg den høyre støvelen, tredde stortåen i avtrekkerbøylen og skjøt seg. Hun orket ikke mer. D ette var den andre krigen hennes. D en første had de begynt i slutten av tredveårene da svartemarja en dag rullet opp foran juvelerbutikken hvor hun var ansatt. A lle ekspeditørene ble arrestert. Grunnen var tydeligvis at bestyreren hadde nasket. Hva som var skjedd med ham, visste hun ikke. M en det som skjedde med Vera, ødela livet hennes. Hun ble sendt til en øy, til et fengsel der de mannlige fangene befant seg på den ene siden av en mur og de kvinnelige på den andre. N oen ganger brøt de seg igjen nom. Mennene var som dyr. D et var kvinnene også. På en eller annen måte
364
LENINGRAD
UNDER
BLOKADEN
kom hun seg igjennom det. N å ønsket hun seg kjærlighet, en mann, et hjem, b a rn . . . M en mannen hun var glad i, var ikke glad i henne. Alt hun så om kring seg, var krig, lidelse og død. Så hvorfor skulle hun fortsette? Hun tok livet av seg. Sult, frost, granater og bomber. Tyskernes allierte var i full sving i Le ningrad. D eus Conservat Omnia.
36
Syv som visste det
to-tre dagene var de verste, oppdaget N ikolai Tsjukovski. N år man ikke hadde annet å spise enn en skive brød, led man forferdelige kvaler den første dagen. D en andre også. M en gradvis vek smertene plassen for en stille fortvilelse, en endeløs dysterhet, en slapphet som utviklet seg med skremmende fart. T in g som man klarte å gjøre i går, klarte man ikke i dag. D e enkleste gjørem ål ble uoverkommelige. M an klarte ikke lenger å gå opp den bratte trappen; veden