Anarkismen : fra ide til handling [2 ed.] 8253002211 [PDF]

Zitiervorschau

Daniel Guérin

Anarkismen

fra idé til handling

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

PAX FORLAG A.S., OSLO 1977 I kommisjon for Danmark: politisk revy

Omslag av Harald Gulli Originalens tittel: LANARCHISME Oversatt av Reidar Revold © 1965 Éditions Gallimard Utgitt for første gang i Norge av Pax forlag 1969 2. opplag 1977 ISBN 82-530-0221-1

Trykt i WSOYs grafiska anstalter, Finland

Innhold

Anarkismen Om handlingens doktrine..................................... 7 Anarkismens idékrefter ................................................ 12 På spor etter fremtidens samfunn .......................... 40 Anarkismen i den revolusjonære praksis ................ 69 En slags konklusjon ..................................................... 136

Etterord ............................................................................ 147 Summarisk bibliografi................................................... 152

Daniel Guérin

Anarkismen

Om handlingens doktrine

Forord Anarkismen har i den senere tid vakt ny interesse. Den er blitt viet større verker, spesialavhandlinger og antologier. Det er ikke sikkert at denne teoretiske behandlingen alltid er virkelig tilfredsstillende. Anarkismens trekk er vanskelige å tegne. Dens ledere har nesten aldri utkrystallisert sin tanke i systematiske avhandlinger. Når de ved leilighet har gjort forsøk på det, har det vært i små populariserende propagandabrosjyrer hvor bare tankebrokker kommer til ut­ trykk. Dessuten fins det mange former for anarkisme. Og tallrike variasjoner i de største anarkisters tankegang. Ikke minst forkastingen av autoriteten, den vekt som blir lagt på førsteretten for den individuelle dom, har fått anar­ kistene til å «bekjenne seg til antidogmatismen». «La oss ikke gjøre oss til ledere for en ny religion», skrev Proudhon til Marx, «om det så skulle være logikkens religion, fornuf­ tens religion». Anarkistenes synspunkter er også mer mange­ artet, mer flytende, vanskeligere å gripe tak i enn de syns­ punkter man møter hos de «autoritære» sosialister, hvis ri­ valiserende kirker i det minste søker å pålegge sine for­ kjempere faste forskrifter. I et brev til direktøren for Conciergerie-fengslet, skrev terroristen Émile Henry, kort før han ble ført til guillotinen: «Vokt Dem for å tro at anarkiet er et dogme, en uan­ gripelig, udiskutabel doktrine, tilbedt av sine tilhengere som Koranen av muselmanene. Nei: den absolutte frihet vi gjør krav på, utvikler stadig våre ideer, løfter dem mot nye ho­ risonter (alt etter de forskjellige individets hjerner) og plaserer dem utenfor alle regel- og lovbundne rammer. Vi er ikke «troende». Og den dødsdømte forkaster den «blinde tro» hos de samtidige franske marxister, «som tror på en ting, fordi Guesde har sagt at man må tro på den og som 7

har en katekisme hvis paragrafer det ville være helligbrøde å diskutere.» I virkeligheten har vi å gjøre med en samling av temme­ lig homogene ideer, på tross av variasjonene og rikdommen i den anarkistiske tankeverden, tross motsigelsene i den, tross dens doktrinære disputer som for øvrig altfor ofte dreier seg om falske problemer. Utvilsomt finnes det, i det minste ved første blikk, viktige uoverensstemmelser mellom den anarkistiske individualisme hos Stirner (1806-56) og samfunns-anarkismen. Men om man går til bunns i tingene står tilhengerne av den totale frihet og tilhengerne av den sosiale organisasjon mindre fjernt fra hverandre enn de forestiller seg og som man ved første blikk kunne tro. Sam­ funns-anarkismen er også individualistisk. Den individualis­ tiske anarkist kunne godt være en samfunnstilhenger som ikke våger å si sitt navn. Den relative enhetlighet i samfunns-anarkismen skyldes den ting at den ble utformet, omtrent samtidig, av to ledere hvorav den ene var den andres elev og viderefører, dvs. franskmannen Pierre-Joseph Proudhon (1809-65) og eksilrusseren Mikael Bakunin (1814-76). Bakunin har definert anarkismen slik: «En sterkt utviklet proudhonisme, ført fram til sine ytterste konsekvenser». Denne anarkismen er­ klærer seg kollek tivistisk.

Deres etterfølgere forkaster imidlertid denne definisjonen og erklærer seg for kommunister («anarkistiske kommunis­ ter» forstår hverandre). En av dem, Peter Krapotkin (18421912), også eksilrusser, bøyer doktrinen mot en utopisme og en optimisme hvis «halwitenskapelighet» bare dårlig skjuler svakhetene. Når det gjelder italieneren Errico Malatesta (1853-1932) så leder han doktrinen mot en ubesin­ dig aktivisme som noen ganger virker barnaktig, samtidig som han beriker den gjennom en inntrengende og ofte skarpsynt polemikk. Senere nedfelte erfaringene fra eksperi­ mentet med den russiske revolusjon seg i noen av anarkismens mest bemerkelsesverdige verker, nemlig de som ble skapt av Voline (1882-1945). Den anarkistiske terrorisme fra slutten av forrige år­ hundre har både dramatiske og anekdotiske aspekter, en duft av blod som virket pirrende og tiltrekkende på den 8

store offentlighet. Men om den nå i sin tid var en skole i individuell kraft og mot som påkaller respekt, om den gjorde sin tjeneste ved å rette opinionens oppmerksomhet mot den sosiale urettferdighet, så står den allikevel idag som et episodisk og ufruktbart avvik innenfor anarkismen. Den fortoner seg gammelmodig. Om man, som det antydes på omslaget til en forholdsvis ny publikasjon, har blikket festet på Ravachols «gryte» så ledes man til å overse eller undervurdere de fundamentale trekk i en forestilling om so­ sial reorganisering, som så langt fra å være destruktiv, som dens motstandere hevder, ved nærmere undersøkelse synes å være sterkt konstruktiv. Det er mot denne anarkismen vi tar oss den frihet å lede leserens oppmerksomhet. Med hvil­ ken rett og i kraft av hvilket kriterium? Ganske enkelt fordi de materialer det dreier seg om ikke er skleroritiske, men le­ vende. Fordi problemene det dreier seg om er mer aktuelle enn noen gang. Om støyende utfordringer til samfunnet, om sprengladninger hører til en antediluviansk tidsalder og ikke lenger vekker frykt, så kaller de anarkistiske foregripelser på refleksjonen. Man oppdager at de i ganske vid utstrekning svarer til vår tids behov og kan bidra til å bygge opp vår fremtid. Motsatt sine forgjengere har denne, lille boken hverken villet gi anarkismens historie eller dens bibliografi. De lærde som har viet den sitt arbeid, har særlig vært opptatt av ikke å utelate noe navn i sine kartoteker. Ut fra over­ fladiske likheter har de trodd å finne tallrike forløpere for den. De har tillagt geniene og de sekundære skikkelser nes­ ten samme betydning. Med en rikdom på detaljer som noen ganger har vært overflødig har de fortalt livshistorier, mens de ikke virkelig har utdypet ideene. Resultatet er at deres lærde samling av stoff gir leseren et inntrykk av spredning, av relativ mangel på sammenheng, slik at man til syvende og sist fremdeles må spørre seg hva anarkismen virkelig er. Den metode som her er forsøkt er annerledes. Anarkistledernes biografier er forutsatt kjent. Attpåtil belyser de ofte vårt emne langt mindre enn visse berettere tror. I vir­ keligheten har disse lederne ikke vært ensrettet anarkistiske gjennom hele sitt liv, og deres samlede verker omfatter ganske mange sider som ikke har noen som helst forbin­ delse med anarkismen.

9

Således ga Proudhon i annen del av sin løpebane sin tanke en mer konservativ retning. Hans vidløftige og monu­ mentale Rettferdighet i revolusjonen og i kirken (Justice dans la Révolution et dans 1’Église, 1858) er særlig viet det religiøse problem, og dens konklusjon på det området er svært lite anarkistisk. Trass i en fanatisk antiklerikalisme, aksepterer han til syvende og sist alle katolisismens grunn­ begreper, uten å definere dem, og erklærer at det ville være til stor fordel for folkets opplæring og moral å bevare den kristne trosbekjennelse. Idet han skal til å legge ned pen­ nen, viser han seg rede til bønn. I ærbødighet for hans minne omtaler man bare flyktig hans «hilsen til krigen», hans angrep på kvinnen og hans anfall av rasisme. Hos Bakunin er fenomenet omvendt. Det er den første del av hans bevegede løpebane som revolusjonær sammen­ svoren som er uten forbindelse med anarkismen. Han går ikke inn for de anarkistiske ideer før fra 1864 da den polske oppstand som han tok del i led nederlag. Hans skrifter fra før dette året har slett ikke noen plass i en anarkistisk anto­ logi. Når det gjelder Krapotkin, er den rent vitenskapelige side ved hans verk som idag bevarer hans berømmelse i SSSR som en fremragende fanebærer for den nasjonale geografiske vitenskap, fremmed for anarkismen. Det sam­ me er for øvrig, på et helt annet plan, hans krigerske stillingtagen under første verdenskrig. Fremfor den historiske og kronologiske fremgangsmåte har vi derfor her foretrukket en annen og uvanlig metode: det er ikke personlighetene som etter tur blir presentert for leseren, men anarkismens viktigste konstruktive temaer. Med vilje er bare de temaer holdt utenfor som ikke er spe­ sielle for anarkismen, slike som kritikken av kapitalismen, ateismen, antimilitarismen, den fri kjærlighet osv. Fremfor å anvende sammendrag som er annenhånds og derfor uten kraft og bevisverdi har vi så ofte som mulig nyttet sitater. På den måten er temaene tilgjengelige for leseren i den samme form og med hele den varme og åndfullhet de fikk under mestrenes penn. Videre er læren betraktet på nytt under en annen syns­ vinkel: den blir vist i de store øyeblikk da den fant seg un­ derkastet begivenhetenes prøve: den russiske revolusjon i 10

1917, Italia etter 1918, den spanske revolusjon i 1936. Et siste kapitel utgjøres av arbeidernes selvstyre som uten tvil er anarkismens mest originale skaperverk i dens strid med dagens realiteter: i Jugoslavia, i Algerie — og, imorgen, hvem vet, kanskje i SSSR. Således kan man gjennom hele denne lille boka stadig se to oppfatninger av sosialismen stå mot hverandre og, noen ganger, gå i forbund: den ene «autoritær», den andre anar­ kistisk. Til hvilken av disse to fremtiden hører, det er, når alt kommer til alt, det emne som blir lagt fram for leseren til egen vurdering.

11

Første del Anarkismens idékrefter

Ordenes betydning

Ordet anarki er gammelt som verden selv. Det kommer av to gammelgreske ord (an) og (arkhe) og betyr noe slikt som, det å være uten autoritet eller styre. Men ut fra den fordom som har hersket gjennom årtusener og som sier at menneskene ikke kan klare seg uten noen av delene, har anarki fått en nedsettende mening: det er blitt ensbetydende med uorden, kaos, mangel på organisasjon. Som den store skaper av talemåter (f.eks. «eiendom er tyveri») tilegnet Pierre-Joseph Proudhon seg ordet anarki. Likesom for å sjokkere mest mulig lagde han allerede i 1840 følgende provoserende dialog med spissborgeren:

— De er republikaner. — Republikaner, javel; men det ordet uttrykker ikke noe presist. Res publica, det betyr den offentlige sak... Kon­ gene er også republikanere. — Vel! De er demokrat? — Nei. — Hva for noe. Skulle De da være monarkist? — Nei. — Grunnlovstro? — Gud bevare meg for det. — Da er De altså aristokrat? — Slett ikke. — De vil ha en blandet regjering? — Enda mindre. — Hva er De da? — Jeg er anarkist.

Med anarki som han av og til gjorde den innrømmelse å stave an-archie for å blottstille seg mindre overfor koblet av motstandere, mente Proudhon som vi skal se, det stikk 12

motsatte av uorden. Han var mer av en byggmester enn av en ødelegger, selv om det kunne se annerledes ut. I hans øyne var det regjeringen som var forkjemperen for uorden. Bare et samfunn uten regjering kunne gjenopprette den na­ turlige orden, gjenskape den sosiale harmoni. For å betegne dette universalmiddel passet det ham å gjengi det gamle ord anarki dets strengt etymologiske betydning, idet han hevdet at språket ikke hadde noen bedre betegnelse. Men i den polemiske hete holdt han paradoksalt nok fast ved — og hans elev Mikael Bakunin gjorde det samme etter ham — også å bruke ordet anarki i den nedsettende mening «uorden», som om kortene ikke var tilstrekkelig blandet allerede. Enda bedre. Proudhon og Bakunin fant en ondskapsfull glede i å leke med sammenblandingen av de to motstri­ dende ordbetydninger: anarkiet var for dem, på en gang den aller største uorden, den mest fullstendige oppløsning av samfunnet og, etter denne gigantiske revolusjonære for­ andring, oppbyggingen av en ny, stabil og rasjonell orden, bygd på frihet og solidaritet. Imidlertid nølte de nærmeste elever av anarkismens to fedre ved å nytte en betegnelse som var så bedrøvelig elas­ tisk, som for den ikke-innviede bare uttrykte en negativ idé og som var tvetydig for de mest velvillige. Proudhon selv som ble fornuftigere etterhvert kalte seg mot slutten av sin korte løpebane gjerne føderalist. Hans småborgerlige etter­ kommere foretrakk ordet fellesskap (mutuellisme) framfor anarkisme og hans sosialistiske avkom foretrakk ordet kol­ lektivisme, som snart ble erstattet med kommunisme. I Frankrike gjenopptok Sébastien Faure mot slutten av år­ hundret et ord som var blitt lagd allerede i 1858 av en viss Joseph Déjacque og brukte det som navn på en avis: Le Libertaire. Idag nyttes de to betegnelser anarkist og libertaire (frihetstilhenger) om hverandre. De fleste av disse betegnelsene har imidlertid en alvorlig svakhet: de uttrykker ikke de fundamentale sider ved de doktriner de foregir å dekke. Anarki er faktisk først og fremst synonymt med sosialisme. Anarkisten er først av alt sosialisten som sikter mot å avskaffe menneskets utnyttelse av mennesket. Anarkismen er ikke noe annet enn en av ut­ løperne på den sosialistiske idé. En utløper hvor tanken på 13

friheten, trangen til å avskaffe staten er fremherskende. For Adolphe Fischer, en av martyrene fra Chicago, er «en­ hver anarkist sosialist, men enhver sosialist er ikke nødven­ digvis en anarkist». Visse anarkister mener at de er de mest ekte og konse­ kvente sosialister. Men den etikett de har gitt seg eller som de har latt seg stemple med og som de attpåtil deler med terroristene, har altfor ofte og feilaktig gitt dem plass som et «fremmedlegeme» i den sosialistiske familie. Av det er oppstått en lang rekke misforståelser og oftest formålsløse ordstridigheter. Visse av dagens anarkister har bidratt til å fjerne uklarheten ved å ta i bruk en tydeligere terminologi. De påberoper seg den anarkistiske sosialisme eller kom­ munisme.

Et indre opprør Anarkismen er framfor alt det man kunne kalle et indre opprør. Augustin Hamon som mot slutten av forrige år­ hundre foretok en meningsundersøkelse innen det anarkis­ tiske miljø, konkluderte med at anarkisten i første rekke er et opprørsk individ. Han forkaster under ett samfunnet og dets slavedrivere. Han frigjør seg fra alt som er hellig, er­ klærer Max Stimer. Han gjennomfører en uhyre verdsliggjørelse. Disse «intelligensens landstrykere», disse «brushoder» «betrakter ikke som urørlige sannheter det som gir tusenvis av mennesker trøst og hvile, men hopper isteden over tradisjonalismens barrierer og gir seg uten tøyler hen til sine uforskammet kritiske ideer.» Proudhon avviser under ett hele den «offisielle saue­ flokk», filosofene, prestene, øvrigheten, akademikerne, jour­ nalistene, parlamentarikerne osv., for hvem «folket alltid er det uhyre man kjemper mot, setter munnkurv på og legger i lenker, som man leder med behendighet, likesom man leder neshornet og elefanten, som man temmer gjennom utsulting, som man årelater ved hjelp av kolonisering og krig.» Élisée Reclus forklarer hvorfor samfunnet forekommer disse påli­ telige så godt å bevare: «Fordi det finnes rike og fattige, herskere og undersåtter, herrer og tjenere, cæsarer som gir ordre om kamp og gladiatorer som skal dø, Kloke folk be-

14

høver bare å stille seg ved de rikes, ved herrenes side, gjøre cæsarene sin oppvartning.» Anarkistens konstante opprørstilstand får ham til å føle sympati med de utilpassede, de som står utenfor loven, til å gjøre felles sak med tukthusfangen og enhver annen som er utstøtt av samfunnet. Det var temmelig urettferdig, me­ ner Bakunin, når Marx og Engels talte med den dypeste forakt om Lumpenproletariat, «filleproletariatet», «for det er i det og bare i det, ikke i arbeiderklassens borgerliggjorte lag, man finner ånden og kraften til den fremtidige sosiale revolusjon.» Balzac legger i munnen på sin Vautrin, denne mektige, halvt opprørske, halvt kriminelle inkarneringen av den so­ siale protest, uttalelser som en anarkist ikke ville misbillige. Avskyen for staten

For anarkisten er fordommen om staten den verste av alle dem som siden tidenes morgen har gjort mennesket blindt. Stimer tordner mot dem som «i all evighet» «er besatt av’ Staten». Proudhon raser ikke mindre mot «dette blendverk av vår ånd som det er den første plikt for en fri fornuft å henvise til museene og bibliotekene». Og han plukker mekanismen istykker: «Det som har bevart denne mentale mottageligheten og gjort fortryllelsen uimotståelig gjennom så lang tid, er at regjeringen alltid har virket på sinnene som rett­ ferdighetens naturlige organ, den svakes beskytter.» Han håner de inngrodde «autoritære» som «bøyer seg for mak­ ten som kirkevergene for den hellige nadverd», skjeller ut «alle partier uten unntagelse» som «uavlatelig vender sine blikk mot autoriteten, som mot sin eneste pol», og påkaller høytidelig den dag da «fornektelse av autoriteten skal ha er­ stattet troen på autoriteten i den politiske katekisme». Krapotkin gjør narr av de borgere som «betrakter folket som en hop ville som spiser nesen av hverandre så snart regjeringen ikke fungerer lenger». Malatesta som foregriper psykoanalysen, avslører den frykt for friheten som finnes underbevisst hos de «autoritetstro». Hva er statens misgjerninger, i anarkistenes øyne? La oss høre Stimer; «Vi er fiender vi to, staten og jeg». 15

«Enhver stat er et tyranni, hva enten det er en enkelts eller fleres tyranni.» Enhver stat er nødvendigvis totalitær, som man sier idag: «staten har alltid bare ett mål: Å begrense, binde, underlegge seg individet, tvinge det inn under det almene (...). Staten søker, gjennom sin sensur, overvåkin­ gen, politiet å hindre enhver fri aktivitet og betrakter denne undertrykkelse som en plikt den er blitt pålagt (...) av in­ stinktet for sin egen beståen.» «Staten tillater meg ikke å trekke alle verdier ut av mine tanker og meddele dem til menneskene (...), unntagen hvis det er dens egne (...). Ellers lukker den min munn.» Stimer får sitt ekko hos Proudhon: «At det ene men­ neske styrer over det andre, er trelldom.» «Hvem som helst som legger hånd på meg for å styre meg er en usurpator og en tyrann. Jeg erklærer ham for min fiende.» Og han kaster seg ut i en tirade, verdig en Moliére eller en Beaumarchais: «Å bli styrt, det er å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover og regler for, inngjerdet, be­ lært, preket for, kontrollert, vurdert, bedømt, sensurert, kommandert, av mennesker som ikke har rett, viten eller gode nok egenskaper til det (...). Å bli styrt det er ved ethvert foretagende, enhver forretning, enhver bevegelse å bli notert, registrert, ettersett, få fastsatt tariff, porto og pris, bli oppmålt, nummerert, bli gitt bevilling, autorisasjon og anbefaling, bli irettesatt, hindret, innskrenket, forbedret, korrigert. Det er, under dekke av den offentlige interesse og i fellesnyttens navn å bli pålagt bidrag, bli revidert, utpres­ set, utnyttet, monopolisert, brannskattet, utsuget, ført bak lyset, bestjålet; og så, ved den minste motstand, ved den første beklagelse, å bli kuet, irettesatt, hundset, plaget, for­ fulgt, mishandlet, slått ned, avvepnet, kneblet, fengslet, skutt, stilt for retten, dømt, deportert, ofret, solgt, forrådt, og som det verste, lekt med, hånet, krenket, vanæret. Se det er regjeringen, de er rettferdigheten, det er moralen! (...). Å, menneskevesen! Er det virkelig mulig at du gjennom seksti århundrer har sittet fast i denne fornedrelse?» For Bakunin er staten en «fortærende abstraksjon av det demokratiske liv», en «veldig kirkegård for alle sanne ide­ aler, alle et lands levende krefter som i mørket og med denne abstraksjonen som påskudd kommer gavmildt og hyklersk for å la seg ofre og begrave.» 16

«Så langt fra å være en skaper av energi ødsler regjerin­ gen, ifølge Malatesta, bort enorme krefter, lammer og øde­ legger dem gjennom metodene for sin virksomhet.» Faren øker etterhvert som statens og byråkratiets myn­ dighetsområde utvides. I en profetisk visjon varsler Proud­ hon det tyvende århundres verste svøpe: «Byråkratiet (...) fører til statskommunismen, til at alt lokalt og individuelt liv absorberes av det administrative maskinvesen, ender med at enhver fri tanke blir ødelagt. Alle krever å få skjerme seg under maktens vinge, å få leve på fellesskapet.» Det er på høy tid å sette en stopper for det: «Sentraliseringen blir stadig sterkere (. . .), tingenes tilstand er blitt slik (...) at samfunnet og regjeringen ikke kan leve sammen lenger.» «Det er ingenting, absolutt ikke noe i staten, fra toppen av hierarkiet til foten som ikke vil være misbruk som må refor­ meres, parasittisme som må fjernes, tyrannredskap som må ødelegges. Og De taler om å bevare staten, øke statens myndighetsområde, gjøre statsmakten sterkere og sterkere! Nei, hør nå, De er slett ikke noen revolusjonær!» Bakunin er ikke mindre klarsynt i sin pinefulle visjon av en stat som blir mer og mer totalitær. I hans øyne er kref­ tene innen den universelle motrevolusjon «en uhyre, tru­ ende, knusende kjennsgjerning». «De støtter seg til enorme budsjetter, til stående hærer, til et forferdelig byråkrati som er forsynt med alle de forferdelige hjelpemidler den mo­ derne sentralisering gir dem.»

Over til det borgerlige demokrati Anarkisten taler mer bitende om det borgerlige demokratis bedrageri enn den «autoritære» sosialist gjør det. Den borgerlig demokratiske stat, døpt «nasjon» synes for Stirner ikke mindre farlig enn den gamle enevelde-stat: «Monarken (...) var en temmelig ynkelig monark i forhold til den nye, den «suverene nasjon». Vi har i liberalismen bare en fortsettelse av den antikke forakt for Jeg’et. «Visst er mange privilegier blitt utryddet med tiden, men uteluk­ kende til fordel for staten (...) og slett ikke for å styrke mitt Jeg.» Etter Proudhons mening er «demokratiet ikke noe mer 2 — Anarkismen 17

enn en konstitusjonell vilkårlighet». Det var ved «en list» fra våre fedres side at folket ble erklært for suverent. I virkeligheten er det en konge uten rike, en kongenes etter­ aper som av den kongelige storhet og raushet bare har be­ vart titlen. Det styrer og regjerer ikke. Ved å delegere sin suverenitet gjennom den periodiske utøvelse av den almin­ nelige stemmerett, fornyer det sin abdikasjon hvert tredje eller femte år. Dynasten er jaget fra tronen, men konge­ dømmet er bevart fullt organisert. Stemmesedlen er i hen­ dene på et folk hvis utdannelse med vilje er blitt neglisjert, et dyktig knep som bare tjener koalisjonen av eiendoms-, handels- og industribaronene. Men teorien om folkets suverenitet inneholder sin egen nektelse. Om hele folket var suverent, ville det ikke lenger være noen regjering og ikke noen som ble regjert. Herske­ ren ville bli redusert til null. Staten ville ikke ha noen eksi­ stensberettigelse, den ville identifisere seg med samfunnet, ville forsvinne i den industrielle organisasjon. For Bakunin er det «langt fra at det representative sy­ stem er noen garanti for folket. Det skaper og garanterer tvertom tilstedeværelsen av et permanent regjeringsaristokrati mot folket». Den alminnelige stemmerett er et knep, et agn, en sikkerhetsventil, en maske som «statens virkelig despotiske makt skjuler seg bak, den som er grunnet på banken, politiet og hæren», «et ypperlig middel til å under­ trykke og ødelegge et folk nettopp i navnet av og under foregivende av en såkalt folkevilje.» Anarkisten tror slett ikke på en frigjøring gjennom stem­ mesedler. Proudhon er, i hvert fall i teorien, mot avstemning. Han mener at «den sosiale revolusjon vil være alvorlig kompromittert hvis den kommer gjennom den politiske revo­ lusjon». Å stemme ville være en meningsløshet, en feig handling, en delaktighet i regimets fordervelse: «For å føre krig mot alle de gamle partiene i fellesskap er det ikke i parlamentet vi bør søke vår lovlige slagmark, det er utenom parlamentet.» «Den alminnelige stemmerett er kontrarevo­ lusjonen.» For å organiser seg som klasse bør proletariatet først skille seg fra det borgerlige demokrati. Men den stridende Proudhon gjør mange vridninger bort fra denne prinsippholdningen. I juni 1848 lar han seg velge til deputert og sitter en stund fast i det parlamentariske lim. 18

To ganger etter hverandre, ved delvalgene i september 1848 og presidentvalget 10. desember samme år, støtter han kandidaturet til Raspail, et av talerørene for det ytterste venstre, dengang i fengsel. Han lar seg til og med narre av taktikken med «det minste onde», idet han foretrekker gene­ ral Cavaignac, parisproletariatets bøddel, framfor diktatorlærlingen Louis-Napoléon. Meget senere, ved valgene i 1863 og 1864, lovpriser han riktignok den blanke stemme­ seddel, men da som en demonstrasjon mot keiser-diktaturet og ikke i opposisjon mot den alminnelige stemmerett som han kaller det «demokratiske prinsipp framfor alle andre». Bakunin og hans feller i Den første internasjonale pro­ testerer mot tilnavnet «stemmenektere» som marxistene hen­ ger på dem. Boikotten av urnene er for dem ikke en trossak, men et enkelt spørsmål om taktikk. Om de erklærer at klassekampen i første rekke hører til på det økonomiske plan, går de ikke derfor med på at man sier de ser bort fra «politikken». De forkaster ikke «politikken», men bare den borgerlige politikk. De fordømmer den politiske revolusjon bare om den skulle ha gått forut for den sosiale revolusjon. De tar bare avstand fra politiske bevegelser hvis øyeblik­ kelige og direkte mål ikke er arbeidernes fullstendige fri­ gjøring. Det de frykter og anklager er de usikre valgallian­ ser med de borgerlig radikale partier av typen «1848» eller typen «folkefronten» som man ville si idag. De frykter også for at arbeidere som er valgt til deputerte og er kommet inn i borgerlige leveforhold, som har sluttet å være arbeidere for å bli statsmenn, vil bli borgerlige og kanskje mer bor­ gerlige enn de borgerlige selv. Imidlertid er anarkistenes holdning når det gjelder al­ minnelig stemmerett langt fra å være sammenhengende og konsekvent. Noen betrakter stemmesedlen som en siste ut­ vei. Det finnes også blant dem noen ubøyelige som anser bruken av stemmesedlen fordømmelig, hvordan enn om­ stendighetene er, og som gjør det til et spørsmål om doktri­ nær renhet. I forbindelse med venstreføderasjonens valg i Frankrike 1924, nektet Malatesta således å gå med på noen innrømmelser: han innrømmet at under visse omstendigheter kunne resultatet av valgene ha «gode» eller «dårlige» føl­ ger og at dette resultatet noen ganger ville avhenge av anarkistenes stemmer, særlig når de partier som sto mot 19

hverandre var omtrent like sterke. «Men hvilken betydning har det! Selv om en valgseier skulle føre direkte til visse små fremskritt, bør anarkistene ikke løpe til urnene». Og til avslutning: «Anarkistene har alltid bevart sin renhet og er og blir revolusjonspartiet fremfor noe, fremtidens parti, fordi de har visst å motstå valgets sirenesang.» Mangelen på sammenheng i den anarkistiske doktrine i denne saken ble spesielt tydelig i Spania. I 1930 gjorde anarkistene felles sak med de borgerlig demokratiske par­ tier for å styrte diktatoren Primo de Rivera. Ved kommune­ valgene følgende år som gikk forut for omstyrtingen av kongedømmet, bega de seg tallrikt til urnene, trass i sin offisielle stemmenektelse. Ved de alminnelige valg 19. no­ vember 1933 gikk de energisk inn for stemmeunnlatelse, noe som for mer enn to år førte en høyrefløy til makten som var voldsomt arbeiderfiendtlig. På forhånd sørget de for å varsle at dersom deres unnlatelses-instruks skulle føre til seier for reaksjonen, ville de svare på det ved å sette i gang den sosiale revolusjon. Det forsøkte de også å gjøre kort etter, men forgjeves og med tallrike tap (døde, sårede, fangne). Da venstrepartiene i begynnelsen av 1936 samlet seg i Folkefronten, var den anarko-syndikalistiske kjerne sterkt i tvil om hvilken holdning man skulle innta. Tilslutt erklærte den seg, men meget tilbakeholdent, for stemme­ unnlatelse. Dens agitasjon var tilstrekkelig lunken til ikke å bli hørt av massene hvis deltagelse ved valget i enhver hen­ seende allerede var sikret. Ved å gå til urnene ga velgerne Folkefronten seieren (263 venstredeputerte mot 181). Det er grunn til å merke seg at anarkistene, trass i sine voldsomme angrep på det borgerlige demokrati, erkjenner dets relativt progressive karakter. Selv Stimer, den mest uforsonlige, nytter fra tid til annen ordet «fremskritt». «Ganske visst», innrømmer Proudhon, «er det «fremskritt» når et folk går fra den monarkiske stat til den demokra­ tiske.» Og Bakunin: «Man må ikke tro at vi vil (...) kriti­ sere den demokratiske regjering til fordel for monarkiet (.. .). Den mest ufullkomne republikk er tusen ganger mer verd enn det mest opplyste kongedømme (...). Det demo­ kratiske styre hever massene litt etter litt til det offentlige liv.» Dette gjendrivet Lenins påstand om at «visse anarkis­ ter» skulle ha forkynt «at formen for undertrykkelse er like20

gyldig for proletariatet». Og i samme omgang fjernes den mistanke Henri Arvon uttrykte i sin lille bok Anarkismen om at den anarkistiske antidemokratiske holdning kunne falle sammen med den kontrarevolusjonære antidemokra­ tiske.

Kritikk av den «autoritære» sosialisme

Anarkistene er enige om å underkaste den «autoritære» sosialisme en alvorlig kritikk. På den tid da deres bitende anklageskrifter ble offentliggjort var de ennå ikke helt be­ grunnet, for de som de henvendte seg til var enten primi­ tive eller «uslepne» kommunister som ikke var blitt befruk­ tet av den marxistiske humanisme, eller, som tilfellet var med Marx og Engels, de var ikke så ensidig besatt av «autoritet» og statssosialisme som anarkistene hevdet. Men i våre dager har de «autoritære» tendenser som i det nit­ tende århundre ennå bare viste seg i kim og i små tilløp, formert seg. Overfor slike utvekster, virker den anarkistiske kritikk idag mindre tendensiøs, mindre urettvis; den antar til og med nokså ofte en profetisk karakter. Stimer går med på mange av kommunismens premisser. Men med dette tillegget: selv om den kommunistiske tros­ bekjennelse for de undertrykte i dagens samfunn er et første skritt på veien mot den fullstendige frigjøring, vil de ikke helt bli sine «egne herrer», de vil ikke virkelig kunne hevde sin individualitet før de når forbi kommunismen. I Stimers øyne vil arbeideren under et kommunistisk regime faktisk være underkastet et samfunn av arbeidere. Arbeidet blir pålagt ham av samfunnet, det er bare et straffarbeid for ham. Skrev ikke kommunisten Weitling: «Evnene kan ikke utvikles mer enn at de ikke forstyrrer samfunnets harmoni»? Hvortil Stimer svarer: «Om jeg er lojal under en tyrann eller i Weitlings «samfunn», det er i begge tilfelle den samme mangel på rett.» Kommunisten vil slett ikke tenke utover arbeideren, på mennesket, på menneskets frihet. Han vil se bort fra det vesentlige: å tillate ham å nyte livet som individ, etterat han har gjort sin plikt som produsent. Men fremfor alt aner Stimer faren ved et kommunistisk samfunn, hvor den 21

kollektive tilegnelse av produksjonsmidlene vil gi staten en langt videre makt enn i dagens samfunn: «Kommunismen vil ved å avskaffe all individuell eiendom, gjøre meg enda mer avhengig av andre, av almenheten og helheten. Og skjønt den angriper staten med voldsomhet, er dens hensikt også å opprette sin stat (...), en almen-stat som lammer min fri handlekraft, et over-herredømme over meg. Med full rett reiser kommunismen seg mot de individuelle eieres undertrykkelse av meg, men enda mer forferdelig er den makt den legger i hendene på helheten.» Proudhon raser like meget mot «kommunist-, regjerings-, diktatur-, autoritets- og doktrinesystemet» som «utgår fra det prinsipp at individet i det vesentlige er underlagt hel­ heten.» Den forestilling kommunistene har om statens makt er akkurat den samme som den deres gamle lærere hadde. Den er til og med mindre liberal. «Likesom en armé som har erobret fiendens kanoner, har kommunismen ikke gjort noe annet enn å vende eiendomsbesiddernes eget artilleri mot dem selv. Slaven har alltid etterapet herren.» Og med følgende ord beskriver Proudhon det politiske system han tillegger kommunistene: «Et kompakt demokrati, tilsynelatende bygd på massenes diktatur, men hvor massene ikke har annen makt enn den som trengs for å sikre det alminnelige slaveri, etter føl­ gende formler, lånt fra det gamle enevelde: «Maktens udelelighet; «Samlende sentralisering; «Systematisk tilintetgjørelse av enhver individuell, korpora­ tiv og lokal tanke som er kjent for å virke splittende; «Inkvisisjons-poli ti.» De «autoritære» sosialister påkaller en «revolusjon oven­ fra». De «hevder at etter revolusjonen må staten fortsettes. De holder på og forstørrer attpåtil, staten, makten, regjerin­ gens autoritet. Det de gjør er å forandre betegnelsene (...) Som om det var nok å forandre ordene for å omdanne tin­ gene.» Og Proudhon kaster ut denne spydighet: «Regjerin­ gen er ifølge sin natur kontra-revolusjonær (. . .). Sett en St. Vincent de Paul til makten, og han blir til Guizot eller Talleyrand.» Bakunin legger fram denne kritikken av den «autoritære» kommunisme: «Jeg avskyr kommunismen fordi den er fri22

hetens negasjon og jeg ikke kan tenke meg noe menneske­ lig uten frihet. Jeg er slett ikke kommunist, ettersom kom­ munismen konsentrerer alle samfunnets krefter og lar dem absorberes av staten, ettersom den nødvendigvis må føre til at all eiendom sentraliseres i statens hender, mens jeg vil statens avskaffelse — den radikale utryddelse av prinsip­ pet om statens autoritet og formynderskap, som under dekke av å skulle forbedre og sivilisere menneskene, helt til idag har slavebundet, undertrykt, utnyttet og fordervet dem. Jeg vil ha en organisering av samfunnet og av den kollektive eller sosiale eiendom fra bunnen til toppen gjennom en fri sammenslutning, og ikke ovenfra og nedad gjennom hvilken autoritet det enn måtte være (...). På den måten er jeg kollektivist og slett ikke kommunist.» Kort etter denne talen (1868) slutter Bakunin seg til Den første internasjonale hvor han og hans tilhengere støter sammen, ikke bare med Marx og Engels, men også med andre som langt mer enn de to grunnleggerne av den viten­ skapelige sosialisme står åpne for hans angrep: på den ene side de tyske sosialdemokrater som driver fetisj-dyrkelse av staten og foresetter seg ved hjelp av avstemning og valg­ samarbeid å opprette en tvetydig «Folkestat» (Volkstaat}-, på den annen side blanquistene som priser et revolusjonært mindretallsdiktatur, som en overgangsordning. Bakunin bekjemper med forakt disse to oppfatningene som er forskjellige, men begge «autoritære», disse oppfat­ ningene som Marx og Engels vakler mellom av taktiske grunner og som de, etter anarkistenes plagsomme kritikk, beslutter seg til mer eller mindre å se bort fra. Men det som skapte den voldsomme motsetningen mel­ lom Marx og Bakunin var den førstes sekteriske og per­ sonlige måte å ville beherske Internasjonalen på, særlig etter 1870. I denne striden, hvor det sto om kontrollen over organisasjonen, dvs. den internasjonale arbeiderbevegelse, kan det ikke benektes at begge motstandere hadde feil. Det var ting som kunne bebreides Bakunin, og den sak han førte mot Marx var ofte uten likevekt, ja, til og med uten god tro. Imidlertid, og det er det som må telle for leseren idag, var det hans fortjeneste at han fra 1870-årene, varslet alarm overfor visse organisasjonsidéer når det gjelder ar­ beiderbevegelsen og «proletar»-makten som meget senere 23

skulle komme til å fordreie den russiske revolusjon. Innen marxismen mener han, noen ganger med urette, andre gan­ ger med rette, å ane kimen til det som skulle bli leninismen og deretter til dens kreftsykdom; stalinismen. Idet han med ondskap tillegger Marx og Engels hensik­ ter som de to, hvis de virkelig hadde dem, i hvert fall aldri uttrykte åpent, utbryter Bakunin: «Men, vil man si, alle ar­ beidere (...) kan ikke bli vitenskapsmenn; og er det ikke tilstrekkelig at det i sentrum av denne organisasjonen (In­ ternasjonalen) finnes en gruppe menn som så fullstendig som det er mulig i dag behersker sosialismens vitenskap, filosofi og politikk, for at majoriteten (...) når den med tillit følger deres retning (...) kan være sikker på ikke å vike fra den vei som skal føre til proletariatets endelige fri­ gjøring? (...) Se det er et resonnement vi har hørt frem­ satt, ikke åpent — det er man hverken tilstrekkelig ærlig eller tilstrekkelig modig til —, men underhånden, med alle slags, mer eller mindre dyktige fortielser.» Og Bakunin gra­ ver dypere: «De har antatt som prinsipp (...) at tanken går foran livet og den abstrakte teori foran den sosiale praksis og at den sosiologiske vitenskap følgelig bør bli utgangs­ punkt for de sosiale reisninger og den sosiale gjenoppbyg­ ging. Og så er de nødvendigvis kommet til den konklusjon at ettersom tanken, teorien og vitenskapen i hvert fall for tiden utelukkende eies av et lite antall mennesker, bør denne minoritet styre det sosiale liv.» Den såkalte folkestat vil ikke bli noe annet enn at et nytt og meget begrenset aristokrati av sanne eller påståtte lærde regjerer massene despotisk. Bakunin har en levende beundring for Marx’ intellek­ tuelle bedrifter. Han oversatte hovedverket, Kapitalen, til russisk, og han slutter seg fullt ut til den materialistiske historieoppfatning. Han vurderer bedre enn de fleste Marx’ teoretiske bidrag til proletariatets frigjøring. Men det han ikke går med på er at intellektuell overlegenhet gir rett til å lede arbeiderbevegelsen: «Å hevde at en gruppe individer, selv de mest intelligente og de mest velmenende, er istand til å bli ledende og samlende tanke, sjel og vilje for den revolusjonære bevegelse og den økonomiske organisasjon av proletariatet i alle land, det strider slik mot alminnelig fornuft og mot historisk erfaring at man med forbauselse 24

spør seg selv hvordan en så intelligent mann som Marx har kunnet komme til den (...). Opprettelsen av et univer­ selt diktatur (...), et diktatur som på en måte kunne virke som en overingeniør for verdensrevolusjonen, som skulle regulere og styre massene i alle land i deres opprørsbevegelse, likesom man styrer en maskin (...), opprettelsen av et slikt diktatur ville i seg selv være nok til å drepe revolu­ sjonen, til å lamme og forkludre alle folkebevegelser (. . .). Og hva skal man tro om en internasjonal kongress som i denne revolusjonens såkalte interesse, påtvinger proleta­ riatet i hele den siviliserte verden en regjering som er ut­ styrt med diktatorisk myndighet?» Erfaringen med Den tredje internasjonale viste senere at selv om Bakunin utvilsomt til en viss grad øvde vold mot Marx’ tanke ved å tillegge ham en oppfatning som var så ålment «autoritær», så ble den fare han advarte mot en rea­ litet på et langt senere tidspunkt. Når det gjelder den statlige fare under kommunistregi­ met, viste eksilrusseren seg ikke mindre framsynt. Ifølge ham traktet de «doktrinære» sosialister etter å «spenne fol­ ket i nytt seletøy». Riktignok innrømmer de, likesom anar­ kistene at enhver stat er et åk, men de hevder at bare dikta­ turet — vel å merke deres eget — kan skape folkets frihet. Til det svarer vi at ikke noe diktatur kan ha noe annet mål enn å vare lengst mulig. Istedenfor å la proletariatet tilin­ tetgjøre staten, vil de «legge (...) den i hendene på dens velgjørere, voktere og lærere, lederne for det kommunis­ tiske parti.» Men ettersom de godt ser at en slik regjering, «uansett hvilke demokratiske former den vil få, kommer til å bli et rent diktatur», «trøster de seg ved den tanke at dette diktaturet skal være midlertidig og kortvarig». Men nei! svarer Bakunin dem. Dette påståtte overgangsdiktatur vil uunngåelig føre til «gjenoppbygging av staten, av privi­ legiene og ulikhetene, av all statens undertrykkelse», til dannelsen av et regjeringsaristokrati «som igjen begynner å utnytte den og underlegge seg den under påskudd av den felles lykke eller for å redde staten». Og denne staten vil «være så meget mer absolutt som dens despotisme omhyg­ gelig skjuler seg under dekke av en underdanig (...) re­ spekt for folkets vilje.» Bakunin som stadig er ultra-fremsynt, tror på den rus25

siske revolusjon: «Om Vestens arbeidere nøler for lenge, vil de russiske bønder foregå dem med sitt eksempel.» Re­ volusjonen i Russland vil i det vesentlige bli «anarkistisk». Men se opp for det som følger! De revolusjonære kunne godt komme til ganske enkelt å fortsette Peter den Stores stat «bygd på (...) undertrykkelsen av ethvert uttrykk for folkets liv», for «man kan endre den etikett vår stat bærer, dens form (...), men på bunnen vil den alltid forbli den samme.» «Enten må man tilintetgjøre denne staten eller forsone seg med denne den usleste og farligste løgn vårt år­ hundre har avlet (...): det røde byråkrati.» Og Bakunin håner: «Ta den mest radikale revolusjonære og plasser ham på hele Russlands trone eller gi ham diktatorisk makt (...), og før et år er gått vil han ha blitt verre enn tsaren selv!»1) Da revolusjonen først var gjennomført i Russland, kon­ staterte Voline som på engang skulle bli deltager i den, vitne til den og dens historiker, at de faktiske begivenheters lære bekreftet mestrenes lære. Ja, uomtvistelig, sosialistisk makt og sosial revolusjon er «elementer som motsier hver­ andre». Det er umulig å forsone dem: «En revolusjon som inspireres av stats-sosialismen og betror den sin skjebne, om så bare «foreløbig» og «som overgang», er fortapt: den slår inn på en gal vei, på en stadig brattere skråning (...) En­ hver politisk makt skaper uunngåelig en priviligert stilling for de folk som utøver den (. . .). Når makten har bemek­ tiget seg revolusjonen, har temmet og tøylet den, er den nødt til å skape seg sitt byråkratiske apparat, det tvangsapparat som er uunnværlig for enhver autoritet som vil be­ stå, kommandere, forordne, med ett ord: «regjere» (...). Den skaper på den måten (...) en slags ny adel (...): ledere, funksjonærer, militære, politi, medlemmer av det parti som er ved makten (. . .). Enhver makt forsøker mer eller mindre å gripe tak i tøylene til det sosiale liv. Den gjør massene mottakelige for passivitet, idet enhver init>ativtrang blir kvalt av selve maktens eksistens (...). Den «kommunis­ tiske» makt er (...) det reneste drapsmiddel. Svulmende av «autoritet», (...) frykter den enhver uavhengig handling.

') «La Science et la tache révolutionnaire urgente», Kolokol, Genéve 1870. 26

Ethvert selvstendig initiativ forekommer den straks misten­ kelig og truende (...), for den vil holde roret, og den vil holde det alene. Ethvert annet initiativ forekommer den å være en innblanding i sitt domene og i sine forretter. Det er utålelig for den.» For øvrig, hvorfor dette «foreløbige» og denne «over­ gangsordning»? Anarkismen bestrider kategorisk dens på­ ståtte nødvendighet. Kort før den spanske revolusjon i 1936 plasserte Diego Abad de Santillan den «autoritære» sosia­ lisme i følgende dilemma: «Enten gir revolusjonen samfun­ nets rikdom til produsentene eller den gjør det ikke. Hvis den gir dem denne rikdommen, hvis produsentene organise­ rer seg for å produsere og distribuere kollektivt, har staten ikke lenger noen oppgave. Hvis den ikke gir dem den, er revolusjonen bare et bedrag, og staten eksisterer videre.» Det er et dilemma som noen finner noe forenklet, men som allerede ville være mindre forenklet om man forbandt det med hensiktens mål, dvs.: anarkistene er ikke så naive at de drømmer om at statens levninger skal forsvinne over dagen, men de har viljen til å få dem vekk snarest mulig, mens de «autoritære» finner seg til rette med tanken på varigheten av en overgangs-stat som helt vilkårlig er blitt døpt «arbei­ dernes».

Kraftkildene: Individet Opp mot den «autoritære» sosialismes hierarki og tvang setter anarkisten to kilder til revolusjonær energi: individet og massenes spontanitet. Anarkisten er, alt etter tilfellet, mer individualist enn samfunnsmedlem eller mer samfunnsmedlem enn individualist. Men, som Augustin Hamon regi­ strerte det under den meningsundersøkelse som er nevnt tid­ ligere, man kan ikke tenke seg en anarkist som ikke er indi­ vidualist. Stirner rehabiliterte individet i en tid da den hegelianske antiindividualisme hersket på det filosofiske plan og da den borgerlige egoismes misgjerninger hadde fått de fleste re­ formaterer når det gjelder den sosiale kritikk til a legge vekten på individualismens motsetning: er ikke ordet so­ sialisme oppstått som motsetning til ordet individualisme? Stirner er begeistret over verdien av det «unike» individ, 27

dvs. det som ikke er lik noe annet, som naturen bare har trykt i ett eksemplar (en forestilling som bekrefter biologiens nyeste undersøkelser). Lenge var denne filosofen isolert in­ nen den anarkistiske sirkel, en eksentriker som bare ble fulgt av en liten sekt av forstokkede individualister. Idag fremstår det store og dristige ved hans ord i fullt lys. Faktisk synes oppgaven for vår tids verden å være å redde individet fra alle de fiender som vil knuse det, det industrielle slaveri likesom den fullstendige konformisme. Simone Weil klaget i en berømt artikkel fra 1933 over at hun i den marxistiske litteratur slett ikke fant svar på de spørsmål som knytter seg til forsvaret av individet mot de nye former for undertryk­ kelse som etterfulgte den klassiske kapitalistiske undertryk­ kelse. Men dette, virkelig alvorlige tomrom var Stirner helt fra midten av det 19. århundre opptatt med å fylle. Han var en skribent med en levende, påtrengende stil og uttrykte seg i knitrende aforismer: «Søk ikke ved å gi avkall på dere selv en frihet som nettopp berøver dere for dere selv, men søk dere selv (...) Måtte hver av dere bli et all­ mektig jeg.» «Det finnes ikke annen frihet enn den indivi­ det selv erobrer. Den frihet som er skjenket, innrømmet, er ikke en frihet, men en «stjålet vare». Det finnes ikke annen dommer enn jeg selv som kan avgjøre om jeg har rett eller ikke.» «De eneste ting jeg ikke har rett til å gjøre er de jeg ikke gjør med en fri ånd.» «Du har rett til å være det du har kraft til å være.» Det du utretter, utretter du i egenskap av selvstendig individ. «Staten, denne djevelen, kan sam­ funnet, menneskeheten ikke temme.» For å frigjøre seg bør individet begynne med å sikte den bagasje dets opphav og dets oppdragere har betynget det med. Han bør gå igang med en omfattende «verdsliggjørelse». Og begynne med den såkalt borgerlige moral: «Likesom borgerskapet selv, dens egentlige grobunn, står den ennå altfor nær den religiøse himmel, den er ennå for lite fri, låner kritikkløst himmelens lover og omplanter dem direkte og enkelt på sin egen mark, istedenfor å skape seg sine egne og uavhengige læresetninger.» Stirner har særlig imot den seksuelle moral. Det kristen­ dommen har «funnet opp mot lidenskapen», tar verdslighetens apostler uendret og enkelt opp for egen regning. De nekter å høre kjødets bud. De utfolder sin nidkjærhet mot 28

det. De slår «usedeligheten midt på kjeften». De moralske fordommer som kristendommen har innprentet dem, herjer særlig blant de store masser: «Folket sender i raseri poli­ tiet mot alt det finner umoralsk eller rett og slett upas­ sende, og dette folkelige raseri til fordel for moralen gir politi-institusjonen en bedre beskyttelse enn regjeringen noen gang kunne gi det.» Stirner som er tidligere ute enn vår tids psykoanalyse iakttar og påpeker den indre bakgrunn. Fra barndommen av er de moralske fordommer blitt tyllet i oss. Moralen er blitt «en indre kraft som jeg ikke kan unndra meg.» «Dens despotisme er ti ganger verre enn tidligere fordi den knurrer i min samvittighet.» «Man driver de unge i flokkevis til sko­ len for at de skal lære de gamle omkved, og når de kan de gamles ordskvalder utenat, erklærer man dem for voksne.» Og Stirner gjør seg til billedstormer: «Gud, samvittigheten, pliktene, lovene er usanniheter man har proppet vår hjerne og vårt hjerte med.» De virkelige forførere og fordervere av ungdommen er prestene, de foresatte «som tilsøler de unge hjerter og sløver de unge hoder.» Om det finnes en diabolsk virksomhet er det sannelig denne såkalt guddom­ melige stemme som man har gitt plass i samvittigheten. Gjennom sin rehabilitering av individet oppdager Stirner også den freudske underbevissthet. Jeg’et lar seg ikke på­ gripe. Mot det «brytes tankens, ideens, åndens rike i styk ker.» Jeg’et er det usigelige, ufattelige og ugripelige. Og gjennom hans glitrende aforismer hører man likesom et første ekko av eksistens-filosofien: «Jeg forlater en hypotese idet jeg tar Meg selv som hypotese (. ..). Jeg betjener meg av den utelukkende for å nyte den og næres av den (. . .). Jeg eksisterer bare i den grad Jeg lever av den (...). Det faktum at jeg absorberer Meg selv betyr at Jeg eksisterer.» Naturligvis får den fantasi og ånd som leder Stirners penn ham av og til inn på paradoksenes avveier. Han slip­ per løs asosiale aforismer. Det hender at han konkluderer med umuligheten av et samfunnsliv: «Vi søker ikke mot livet i fellesskap, men mot livet hver for oss.» «Folket er dødt! Goddag Jeg!» «Folkets lykke er min ulykke.» «Hvis det er riktig for meg, er det riktig. Det er mulig (...) at det ikke vil være riktig for de andre; det er deres sak og ikke min: de får forsvare seg.» 29

Men disse leilighetsvise utfallene svarer kanskje ikke til det innerste i hans tanke. På tross av sitt eneboer-skryt, trakter Stirner etter livet i fellesskap. Han har en stikkende lengsel etter det, som de fleste isolerte, innesperrede og inn­ advendte. Til den som spør hvorledes hans eksklusivitet skulle kunne tillate ham å bo i et samfunn, svarer han at bare det menneske som har forstått «det unike» ved seg selv kan ha kontakt med sine like. Individet trenger venner og hjelp; om han f.eks. skriver en bok, har han bruk for noen som hører. Han slår seg sammen med sin neste for å vinne styrke og utrette mer gjennom den felles kraft som in­ gen av dem har hver for seg. «Hvis det bak deg står noen millioner andre for å beskytte deg, danner dere sammen en betydelig styrke og vil lett oppnå seiren.» Men på en betin­ gelse: Disse forbindelser med andre må være frivillige og frie, stadig mulige å oppheve. Stirner skjelner det forhåndsetablerte samfunn som er tvungent, fra sammenslutningen som er en fri handling: «Samfunnet betjener seg av deg, det er du som betjener deg av sammenslutningen.» Riktignok forutsetter sammenslutningen et offer, en begrensning av friheten. Men dette offeret blir ikke gitt det offentlige: «Det er utelukkende min personlige interesse som fører meg til det.» Forfatteren av UUnique et sa Propriété møtes ganske spesielt med våre dagers bekymringer når han kommer inn på det problem som angår partiet, idet han uttrykkelig hen­ viser til kommunistpartiet. Han gir en alvorlig kritikk av partiets konformisme. «Man må alltid og overalt følge sitt parti, men må absolutt bifalle og understøtte dets vesent­ lige prinsipper.» «Medlemmene (...) bøyer seg for partiets minste ønsker.» Partiets program bør «for dem være det sikre, det utvilsomme (...). Man bør tilhøre partiet med kropp og sjel (...). Den som går fra et parti til et annet blir øyeblikkelig behandlet som overløper.» Et monolittisk parti slutter i Stimers øyne å være en sammenslutning; det er bare et lik. Han forkaster også et slikt parti, men ikke håpet om å komme inn i en politisk sammenslutning: «Jeg vil alltid finne tilstrekkelig mange mennesker som vil slutte seg til meg, uten å måtte avlegge ed til mitt flagg.» Han ville ikke kunne slutte seg til partiet hvis det ikke var «fritt for alt obligatorisk». Den eneste betingelse for hans even30

tuelle tilslutning ville være at han ikke skulle kunne «la seg ta av partiet». «Partiet er for ham alltid bare et parti, han er på parti med, han tar parti.» «Han slutter seg fritt til og inntar samtidig sin frihet igjen.» Det mangler bare én uttrykkelig ting i Stimers resonne­ ment, skjønt den ligger mer eller mindre under i hans skrifter, nemlig: hans oppfatning av det unike ved individet er ikke bare «egoistisk», til det beste for hans «Jeg», men den er til det beste også for kollektiviteten. En menneskelig sammenslutning er bare fruktbar hvis den ikke knuser indi­ videt, men tvert om utvikler dets initiativ, dets skaperkraft. Et partis styrke, er ikke det summen av alle de individuelle krefter det består av? Den mangel det er spørsmål om skyldes det faktum at den stirnerske syntese mellom individet og samfunnet blir ufull­ stendig, haltende. Det asosiale og det sosiale møtes i denne revolusjonæres tanke uten noen gang å smelte sammen. Med rette bebreider de anarkistiske tilhengere ham dette. De må gjøre det med så meget større bitterhet som Stir­ ner, utvilsomt fordi han var dårlig underrettet, hadde gjort den feil å regne Proudhon blant de «autoritære» kommunis­ ter som under dekke av den «sosiale plikt» fordømmer den individualistiske streben. Men, selv om Proudhon ganske riktig hadde hånet den stirnerske «tilbedelse» av indivi­ det,1) er hele hans verk viet hans søken etter en syntese eller, snarere, en «avbalansering» mellom omsorgen for in­ dividet og samfunnsinteressen, mellom den individuelle og den kollektive kraft. «Likesom individualismen er menneske­ hetens opprinnelige element, er sammenslutning den komple­ mentære betegnelse». «Noen som mener at mennesket bare har verdi gjennom samfunnet (...) sikter mot å la individet absorberes av kollektivet. Slik er (...) det kommunistiske system, personlighetens avsettelse i samfunnets navn (...). Det er tyranni, et mystisk og anonymt tyranni; det er ikke sammenslutning (...). Når den menneskelige person er av­ satt fra sine forretter, finner samfunnet seg berøvet sitt livsprinsipp.» I motsatt retning går Proudhon imidlertid til angrep på ') Uten å nevne Stirner, altså er det ikke sikkert at han har lest ham.

31

den individualistiske utopi som hoper sammen likestilte individualiteter uten organisk sammenheng, uten kollektiv kraft, og viser seg ute av stand til å løse problemet med interes­ senes harmoni. Til konklusjon: hverken kommunisme eller ubegrenset frihet. «Vi har for mange sammenhengende in­ teresser, for mange felles saker.» Når det gjelder Bakunin er han på en gang individualist og samfunnstilhenger. Han gjentar ustanselig at det er ved at man utgår fra det frie individ at et fritt samfunn kan reise seg. Hver gang han nevner de rettigheter kollektivene bør være garantert, slik som retten til selvbestemmelse og til å trekke seg ut, er han omhyggelig med å plassere indi­ videt i spissen for dem han vil tilgodese. Individet har bare plikter overfor samfunnet i den grad det selv fritt har gått med på å ta del i det. Enhver står fritt når det gjelder å slutte seg til eller ikke slutte seg til, til å gå når han ønsker, «leve i ørkenen eller i skogene blant de ville dyr». Friheten, det er det enkelte menneskes rett til ikke å søke godkjennelse av sine handlinger annet enn i sin egen sam­ vittighet, til ikke å bestemme dem annet enn gjennom sin egen vilje, og følgelig ikke være ansvarlig for dem annet enn overfor seg selv først.» Det samfunn individet fritt har valgt å ta del i figurerer ikke i denne oppregningen av an­ svarsforhold før i annen rekke. Og det har flere plikter enn rettigheter overfor ham: forutsatt at han er voksen, utøver det over ham «hverken overvåking eller autoritet», men det skylder ham «beskyttelsen av hans frihet.» Bakunin fører utøvelsen av en «absolutt og fullstendig frihet», meget langt. Jeg har rett til å bestemme over min egen person på min egen måte, være doven eller aktiv, leve enten ærlig av mitt eget arbeid, eller endog ved skammelig å utnytte godgjørenhet eller privat tillit. En eneste betin­ gelse: at denne godgjørenheten og tilliten skal være frivillig og bare ødslet på meg av voksne individer. Jeg har til og med rett til å gå inn i sammenslutninger hvis formål er, eller synes å være «umoralske». Bakunin går så langt som til, i sin omsorg for friheten, å tillate at jeg går inn i sam­ menslutninger hvis formål skulle være fordervelsen og øde­ leggelsen av den individuelle eller offentlige frihet: «Fri­ heten kan ikke og bør ikke forsvare seg annet enn gjennom 32

frihetes; og det er en farlig misforståelse å ville angripe den under det bestikkende påskudd å beskytte den.» Når det gjelder det etiske problem, er Bakunin overbevist om at «umoralen» er følgen av en feil-organisering av sam­ funnet. Det må derfor rives ned fra fot til topp. Man kan utelukkende moralisere gjennom friheten. Enhver restrik­ sjon som er pålagt under påskudd av at moralen skal be­ skyttes, har alltid vendt seg til skade for den siste. Under­ trykkelsen har så langt fra stanset umoralens utbredelse, men har alltid utdypet den og utviklet den sterkere. Det er derfor unyttig å sette opp mot den en streng lovgivning som gjør inngrep i den individuelle frihet. For snyltende, dovne eller skadelige mennesker gjør Bakunin bare én innrøm­ melse: berøvelsen av de politiske rettigheter, dvs. av de ga­ rantier samfunnet har gitt individet. På samme måte har individet rett til selv å kvitte seg med sin frihet, men da er han avskåret fra å nyte sine politiske rettigheter så lenge denne frivillige trelldom varer. Når det gjelder forbrytelser, bør de betraktes som syk­ dom og deres straff snarere som en kur enn som samfun­ nets avstraffelse. For øvrig bør det dømte individ bevare retten til ikke å underkaste seg den straff han har pådratt seg, ved å erklære at han ikke lenger vil ta del i samfunn det dreier seg om. Samfunnet har på sin side rett til å ut­ støte ham og erklære ham utenfor sin garanti og sin be­ skyttelse. Men Bakunin er så langt fra en nihilist. Forkynnelsen av den absolutte individuelle frihet får ham ikke til å fornekte enhver sosial forpliktelse. Jeg blir ikke fri uten gjennom de andres frihet. «Mennesket realiserer sin frie individualitet bare ved å fullstendiggjøre seg med alle de individet som omgir ham og bare takket være arbeidet og samfunnets kol­ lektive styrke.» Sammenslutningen er frivillig, men for Bakunin finnes det ikke tvil om at med tanke på dens enorme fordeler, «vil sammenslutningen bli foretrukket av alle.» Mennesket er på en gang «det mest individuelle og det mest sosiale av alle dyr.» Vår forfatter er heller ikke øm for egoismen i den vul­ gære mening av ordet, for den borgerlige individualisme «som driver individet til å erobre og til å sørge for sitt eget velvære (...) på tross av alle andre, til skade for og på 3 — Anarkismen 33

nakken av andre.» «Dette ensomme og abstrakte mennes­ kelige individ er en fiksjon, på samme måte som Gud.» «Den absolutte isolasjon, det vil også si den intellektuelle, moralske og materielle død.» Med sin rommelige og syntetiske ånd foreslår Bakunin å bygge en bro mellom individene og massenes bevegelse: «Alt sosialt liv er bare den uopphørlige og gjensidige av­ hengigheten mellom individene og massene. Alle individer, selv de mest intelligente og de sterkeste (...) er hvert øye­ blikk i livet på en gang befordrere og produkter av massenes vilje og handling.» For anarkisten er den revolusjonære be­ vegelse resultatet av denne gjensidige virksomheten; og når det gjelder utbyttet av kampen legger han like stor vekt på den individuelle handling som på massenes kollektive, auto­ nome handling. Bakunins åndelige arvtakere, de spanske anarkister, som riktignok var betatt av sosialiseringen, unnlot allikevel ikke, like før juli revolusjonen i 1936 å garantere høytidelig indi­ videts hellige selvstendighet: «Den evige attrå etter å være enestående, kommer til uttrykk på tusen måter», skrev Diego Abad de Santillan: «individet skal ikke kveles av noen som helst nivellering (...). Individualismen, den spesielle smak, særegenheten skal finne tilstrekkelig plass til å manifestere seg.» Kraftkildene: Massene

Revolusjonen i 1848 fikk Proudhon til å oppdage at mas­ sene er den drivende kraft i revolusjonene: «Revolusjonene, noterer han mot slutten av 1849, anerkjenner ikke fore­ gangsmenn; de kommer når skjebnens signal kaller på dem; de stanser når den mystiske kraft som får dem til å bryte ut er uttørret.» «Alle revolusjoner er gjennomført takket være folkets vilje; om regjeringene noen ganger har fulgt opp det folkelige initiativ, har det likesom vært nødt og tvungent. De har nesten alltid hindret, undertrykt, slått ned.» «Når folket er henvist bare til sitt instinkt, ser det alltid riktigere enn når det blir ledet av sine føreres politikk.» «En sosial revolusjon (...) kommer ikke på kommando av en leder som har sin teori fullt ferdig eller etter diktat av en åpenbaring. En virkelig organisk revolusjon, et produkt f

34

av det universelle liv, kan nok ha sine budbringere og full­ byrdene, men er aldri noens verk. «Revolusjonen må ledes nedenfra og ikke ovenfra. Når en gang revolusjonens krise er overvunnet, burde den sosiale gjenoppbygging gjennom­ føres av folkemassene selv. Proudhon fastslår «massenes personlighet og uavhengighet.» Bakunin på sin side, blir aldri trett av å gjenta at en sosial revolusjon hverken kan settes igang eller organiseres oven­ fra, og at den bare kan skapes og utvikles fullt ved mas­ senes frivillige og vedvarende aksjon. Revolusjonene «kom­ mer som en tyv om natten». De er «•skapt av tingenes kref­ ter». De forberedes lenge i dypet av folkemassenes instink­ tive bevissthet — så bryter de ut, ofte tilsynelatende av ube­ tydelige årsaker.» «Man kan forutse dem, ane at de nær­ mer seg (...), men aldri påskynde deres eksplosjon.» «Den anarkistiske sosiale revolusjon (...) oppstår av seg selv, i folkets midte, og ødelegger alt som står imot det overstrøm­ mende folkets liv, for så helt fra selve dypet av folkesjelen å skape nye former for fritt sosialt liv.» I erfaringen fra Kommunen i 1871 finner Bakunin en slående bekreftelse på sitt syn. Kommunardene hadde den overbevisning at i den sosiale revolusjon «var individenes handling nesten null og massenes spontane handling måtte være alt.» Krapotkin priser som sine forgjengere «den beundrings­ verdige, umiddelbare organisasjonens ånd som folket (...) eier i en så høy grad, og som man så sjelden tillater det å gjøre bruk av.» Og han tilføyer med spott: «Man må ha begravd nesen i papirhaugene hele livet for å tvile på det.» Men anarkisten finner seg etter sine gavmildt optimistiske erklæringer stilt overfor en alvorlig konflikt — akkurat som sin fiende-bror, marxisten. Massenes umiddelbare vilje er vesentlig, primær, men den er ikke tilstrekkelig til alt. For at den skal nå fram til bevissthet, er det helt nødvendig med støtte fra en minoritet av revolusjonære som er istand til å tenke revolusjon. Hvordan skal man unngå at denne eliten anvender sin intellektuelle overlegenhet til å sette seg selv istedenfor massene, lamme deres initiativ og påtvinge dem et nytt herredømme? Etter sin lyriske begeistring over den umiddelbare vilje, begynner Proudhon å påvise massenes treghet og beklage fordommene når det gjelder regjeringsmakten, tilbøylighe35

ten til underkastelse, det mindreverdskompleks som hem­ mer folkets begeistring. Følgelig er det folkets kollektive handling som må fremkalles. Om det ikke kom en åpen­ baring til dem utenfra, ville de lavere klassers trelldom komme til å fortsette i all evighet. Og han innrømmer at «de ideer som til alle tider har beveget massene på forhånd var utklekket i noen tenkeres hjerner (. . .). Det var aldri de mange som kom først (...). Enhver åndsvirksomhet skyldes alltid individet først.» Det ideelle ville være om dette bevisste mindretall overførte sin viten, den revolusjo­ nære viten til folket. Men Proudhon synes skeptisk når det gjelder muligheten for å praktisere en slik syntese: Det ville, etter hans mening være å undervurdere autoritetens erob­ rende natur. I høyden kunne man holde de to elementer «i balanse». Før Bakunin, henimot 1864, gikk over til anarkismen, holdt han i trådene til sammensvergelsene og de hemme­ lige selskaper og han var fortrolig med den typisk blanquistiske idé at en mindretallsvirksomhet måtte gå foran de store massers oppvåkning, for så, etterat de var trukket ut av sin dvale, å slutte seg til deres mest avanserte elementer. I arbeider-internasjonalen, den omfattende proletarbevegelse som endelig ble dannet, stilte problemet seg anner­ ledes. Men Bakunin som var blitt anarkist, forble overbevist om nødvendigheten av en bevisst avant-garde: «For at re­ volusjonen skal seire over reaksjonen er det nødvendig at foreningen mellom den revolusjonære tanke og handling finner et organ i sentrum av det folkelige anarki som vil ut­ gjøre selve livet og hele styrken i revolusjonen.» En mer eller mindre tallrik gruppe av individer som er inspirert av den samme idé og søker mot det samme mål bør øve «en naturlig innflytelse på massene.» «Ti, tyve eller tredve men­ nesker som forstår hverandre godt og er godt organisert seg i mellom, som vet hvorhen de vil og hva de vil, trekker lett med seg hundre, to hundre, tre hundre eller enda flere.» «Det vi burde danne er vel organiserte generalstaber, in­ spirert av lederne for den folkelige bevegelse.» De midler Bakunin lovpriser likner meget på det som i moderne politisk jargon bærer navnet «celle-virksomhet». Det dreier seg om å bearbeide de mest intelligente indivi­ der underhånden, de som har størst innflytelse innen hver 36

lokalgruppe, «for at denne organisasjonen skal være mest mulig i overensstemmelse med våre prinsipper. Hele hem­ meligheten ved vår innflytelse ligger der.» Anarkistene bør være som «usynlige loser» midt i folkestormen. De bør lede den, ikke gjennom en «demonstrativ makt», men gjennom et «diktatur uten skulderklaffer, uten tittel, uten offisiell rett, og nettopp så meget mer mektig som det ikke bærer noen av maktens kjennetegn.» Men Bakunin overser ikke hvor lite hans terminologi («sjefer», «diktatur» etc.) skiller seg fra terminologien til anarkismens motstandere, og han svarer på forhånd «alle som vil hevde at en virksomhet som er slik organisert er enda et attentat mot massenes frihet, et forsøk på å skape en ny autoritær makt»: Nei! den bevisste avant-garde skal hverken være folkets velgjører eller dets diktatoriske leder, men bare en fødselshjelper for dets selvbefrielse. Alt det den kan gjøre, er å utbre i massene ideer som svarer til dens instinkter, men ingenting utover det. Resten bør bare og kan bare gjøres av folket selv. De «revolusjonære autoriteter» (Bakunin viker ikke tilbake for dette uttrykket og ber om unnskyldning for dette ved å uttrykke ønsket om «det må være minst mulig av slikt») bør, ikke tvinge revolusjonen på massene, men fremkalle den i deres indre, ikke underkaste dem noen som helst organisasjon, men fremkalle deres selv­ stendige organisasjon nedenfra og oppover. Slik Rosa Luxemburg gjorde det tydelig langt senere, ante Bakunin at motsetningen mellom den anarkistiske spontanitet og nødvendigheten av bevisste avant-gardisters innsats ikke vil bli virkelig opphevet før den dag sammen­ smeltningen mellom vitenskapen og arbeiderklassen finner sted, den dag massen er blitt fullt bevisst og ikke lenger har bruk for «sjefer», men bare for «organer som utfører» dens «bevisste handling». Etter å ha understreket at prole­ tariatet ennå mangler organisasjon og viten, kommer den russiske anarkist til den konklusjon at Internasjonalen ikke vil kunne bli et frigjøringsredskap «før den har sørget for at vitenskapen, filosofien og den sosialistiske politikk har gjennomtrengt tankevirksomheten hos hver enkelt av dens medlemmer.» Men denne syntesen som er tilfredsstillende sett fra teore­ tisk synspunkt, trekke-veksel på en fjern fremtid. Og mens 37

anarkistene venter på at den historiske utvikling skal tillate at syntesen blir gjennomført, forblir de akkurat som marxis­ tene mer eller mindre fanger av en motsigelse. Den kom til å sønderrive den russiske revolusjon som ble revet mellom sovjetenes «frivillige» makt og kravet fra bolsjevikpartiet på den «ledende rolle». Og den viste seg under den spanske revolusjon, hvor anarkistene vaklet mellom to po­ ler: massenes bevegelse og den bevisste anarkistiske elites bevegelse. Vi skal begrense oss til å illustrere dette motsetnings­ forholdet ved to eksempler: Av erfaringen fra den russiske revolusjon trakk anarkis­ tene en kategorisk konklusjon: fordømmelsen av partiets «ledende rolle». En av dem, Voline formulerte den i disse setningene: «Anarkismens herskende idé er enkel: ikke noe parti, ingen politisk eller ideologisk gruppering, som plas­ serer seg over eller utenfor de arbeidende masser for å «styre» dem eller «lede» dem, vil noengang lykkes i å fri­ gjøre dem, selv om de ønsker det oppriktig. Den effektive frigjøring kan bare realiseres gjennom en direkte aktivitet (...) fra de interessertes side, fra arbeiderne selv, ikke gruppert under banneret til et politisk parti eller en ideolo­ gisk formasjon, men gruppert i sine egne klasseorganisasjoner (produksjons-syndikater, fabrikk-komitéer, kooperativet etc.) på basis av konkret handling og «egen-administrasjon», — hjulpet, men ikke styrt av revolusjonære som vir­ ker innen massen og ikke over den (. . .). Den anarkistiske idé og den virkelige frigjørings-revolusjon kan ikke realise­ res av anarkister i seg selv, men utelukkende av de brede masser (...). Anarkistene, eller snarere de revolusjonære i sin alminnelighet, er bare kalt til å opplyse og hjelpe mas­ sene i visse tilfeller. Om anarkistene hevdet å kunne gjen­ nomføre den sosiale revolusjon ved å «lede» massene, ville en slik påstand være illusorisk, slik som bolsjevikenes var det, og av de samme grunner.» Imidlertid kom de spanske anarkister i sin tid til å merke nødvendigheten av å organisere en bevisst ideologisk mino­ ritet, Den iberiske anarkistiske føderasjon (FAI), i hjertet av deres omfattende syndikalistiske organisasjon, Arbei­ dets nasjonale konføderasjon (CNT), for der1 å bekjempe både de reformistiske tendenser hos visse «rene» syndikalis38

tet, og manøvrene fra forkjempere for «proletariatets dik­ tatur». Med inspirasjon i Bakunins formaninger, søkte FAI å opplyse, mer enn å lede, og dessuten ble den hjulpet av relativt fremstående, bevisst anarkistiske og tallrike grunn­ elementer i CNT til ikke å fortape seg i de «autoritære» revolusjonspartiers overdrivelser. Imidlertid spilte FAI sin rolle som leder temmelig middelmådig, klosset i sine forsøk på å ta formynderskapet over fagforeningene, ubestemt i sin strategi, rikere på aktivister og demagoger enn på revolusjo­ nære som var like konsekvente på det teoretiske som på det praktiske plan. Forholdet mellom massen og den bevisste minoritet dan­ ner et problem som ennå ikke er tilfredsstillende løst, ikke engang av anarkistene, og som det tilsynelatende ikke er sagt det siste ord om.

39

Annen del På spor etter fremtidens samfunn

Anarkismen er ikke utopisk På grunnlag av selve det faktum at anarkismen vil være konstruktiv, avviser den for det første beskyldningen om at den er utopisk. Den nytter den historiske metode for å for­ søke å bevise at fremtidens samfunn ikke er dens oppfin­ nelse, men selve produktet av fortidens underjordiske ar­ beid. Proudhon fastslår at menneskeheten under det autori­ tetens ubønnhørlige system som har undertrykt den gjen­ nom seks tusen år, er blitt holdt oppe av en «hemmelig dyd»: «Under regjeringsapparatet, i skyggen av de poli­ tiske institusjoner, skapte samfunnet langsomt og i stillhet sin egen organisme; det laget seg en ny orden som et ut­ trykk for sin vitalitet og sin uavhengighet.» Så skadelig som regjeringsmakten har vært, så innehol­ der den sin egen negasjon. Den er «et fenomen som skyl­ des det kollektive liv, et ytre tegn på vår rett, en manifesta­ sjon av den sosiale vilje, menneskehetens forberedelse til et høyere stadium. Det menneskeheten søker i religionen og som den kaller Gud, det er seg selv. Det borgeren søker i regjeringen (...) er også ham selv, det er friheten.» Den franske revolusjon har påskyndet denne uimotståelige marsj mot anarkiet: «Den dag våre fedre (...) la fram den fri anvendelse av menneskets og borgerens evner som prinsipp, den dag ble autoriteten fornektet i himmelen og på jorden, og regjeringen ble gjort umulig, selv ved delegasjonsfremgangsmåten.» Den industrielle revolusjon har gjort resten. Politikken er fra nå av overtruffet, degradert av økonomien. Regjeringen kan ikke lenger fri seg fra produsentenes direkte medvirk­ ning, den er i realiteten ikke lenger mer enn forbindelsesleddet mellom interessene. Dannelsen av proletariatet har 40

fullført denne utviklingen. På tross av sine protester, ut­ trykker makten ikke noe annet enn sosialismen. «Code Napoleon er like lite istand til å tjene det nye samfunn som Platons republikk: enda noen år, og etterat det økonomiske element overalt har erstattet den relative og mobile rett i den industrielle gjensidighet, med eiendommens absolutte rett, så må dette pappslott gjenoppbygges fra foten til top­ pen.» Bakunin hilser på sin side «den ubestridelige og uhyre tjeneste som er gjort menneskeheten av den franske revolu­ sjon som vi alle er barn av.» Autoritetens prinsipp er tilin­ tetgjort i folkets bevissthet, den orden som er inspirert oven­ fra er umuliggjort for alltid. Nå står det tilbake å «organi­ sere samfunnet slik at det kan leve uten regjering.» For å oppnå det, støtter Bakunin seg til den folkelige tradisjon. Massene har «på tross av statens trykkende og skadelige formynderskap» gjennom århundrene, «uvilkårlig utviklet i sin midte, om ikke alle elementer ennå, så i hvert fall mange av de elementer som er essensielle for den moralske og materielle orden som utgjør det vesentlige av den virke­ lige menneskelige enhet.»

Nødvendigheten av organisasjon

Anarkismen vil slett ikke være synonym for desorganisasjon. Proudhon var den første til å forkynne at anarkiet ikke er uorden, men orden, at det er den naturlige orden i motsetning til den kunstige orden som blir påtvunget oven­ fra, at det er den sanne enhet, sammenliknet med den falske enhet som tvangen avføder. Et samfunn av denne art «ten­ ker, taler, handler som én mann, og det nettopp fordi det ikke lenger representeres av én mann, fordi det ikke lenger anerkjenner den personlige autoritet, fordi sentrum er over­ alt, omkretsen ingen steder i det samfunnet, likesom i et­ hvert organisert og levende vesen, likesom i Pascals uende­ lighet». Anarkiet, det er «det organiserte, levende sam­ funn», «den høyeste grad av frihet og orden menneske­ heten kan nå fram til.» Om visse anarkister har kunnet tenke annerledes, kaller italieneren Errico Malatesta dem til orden: «De tror, under innflytelse av den autoritære 41

oppdragelse de har fått, at autoriteten er sjelen i den so­ siale organisasjon, og for å bekjempe den ene har de be­ kjempet og fornektet den andre (...). Den fundamentale feil hos de anarkister som er motstandere av organisasjo­ nen er å tro at en organisasjon ikke er mulig uten autoritet — og etter å ha gått med på denne hypotesen, å gi avkall på enhver organisasjon heller enn å akseptere selv den minste autoritet (...). Hvis vi trodde at det ikke kunne fin­ nes organisasjon uten autoritet, ville vi være autoritære, fordi vi allikevel ville foretrekke den autoritet som hemmer livet og gjør det trist fremfor desorganisasjonen som gjør det umulig.» Voline, en russisk anarkist fra det ty vende århundre, går videre og presiserer: «En tolkning som er feilaktig — eller, oftest, bevisst unøyaktig — hevder at den anarkistiske opp­ fatning betyr mangel på all organisasjon. Ingenting er galere. Det dreier seg ikke om «organisasjon» eller «ikkeorganisasjon», men om to forskjellige prinsipper for organi­ sasjon (...). Naturligvis, sier anarkistene, må samfunnet være organisert. Men denne nye organisasjon (...) må bli til på fritt grunnlag, sosialt, og fremfor alt, fra grunnen av. Organisasjonsprinsippet må utgå, ikke fra et sentrum som er skapt på forhånd for å rive til seg helheten og påtvinge seg den, men — og det er akkurat det motsatte — må utgå fra alle sider, for å komme fram til koordineringsknuter, naturlige sentra som kan tjene alle disse sider. Den annen form for «organisasjon» derimot som er overført fra et gam­ melt undertrykkelses- og utnyttings-samfunn (...) ville drive alle det gamle samfunns skavanker til deres ytterste utslag (...). Den kunne ikke holdes vedlike uten ved hjelp av et nytt kunstgrep.» I virkeligheten skal anarkistene ikke bare være forkjem­ pere for den sanne organisasjon, men som Henri Lefebvre slår det fast i en ny bok om Kommunen, «de skal være «de aller fremste organisatorer». Imidlertid mener filosofen der a finne en selvmotsigelse, «en temmelig forbausende selv­ motsigelse, bemerker han, som man finner igjen i arbeider­ bevegelsen helt fram til våre dager og ganske spesielt i Spania.» Den kan bare «forbause» dem som a priori betrak­ ter anarkistene som desorganisatorer.

42

Selvstyret Det kommunistiske manifest av Marx og Engels som ble utformet i begynnelsen av 1848, like før Februarrevolusjonen, regnet ikke med noen annen løsning — i det minste for en lang overgangsperiode, enn sentraliseringen av produk­ sjonsmidlene på statens hender, og det lånte hos Louis Blanc den autoritære idé å organisere både industri- og jordbruksarbeiderne i «industrielle arméer». Proudhon fore slår derimot som den første en antistatlig plan for den øko­ nomiske ledelse. Med Februarrevolusjonen oppsto i Paris som i Lyon en spontan blomstring av arbeider-produksjonsforeninger. Dette spirende selvstyre var for Proudhon av 1848 den «revolusjonære gjerning», meget mer enn den politiske re­ volusjon var det. Den ble ikke oppfunnet av en teoretiker og lovprist av doktrinære. Det var ikke staten som ga den første impuls. Det var folket. Og Proudhon tilskynder ar­ beiderne til å organisere seg slik på alle republikkens om­ råder. De skulle trekke til seg, først småeiendommen, små­ handelen og småindustrien, deretter storgodsene og de store bedrifter, endelig de mest omfattende anlegg (gruver, kana­ ler, jernbaner etc.), og på den måten, «bli herrer overalt». Man har idag en tendens til bare å huske Proudhons utvilsomt naive og antiøkonomiske ønske om at den lille bedrift innen håndverk og handel skulle bevares. Men hans tanke er ambivalent på dette punkt. Proudhon var en le­ vende selvmotsigelse. Han hudflettet eiendommen, kilden til urettferdighet og utbytting, og han hadde sans for den bare i den grad han i den mente å se en garanti for personlig uavhengighet. I tillegg til dette har man altfor ofte en ten­ dens til å blande Proudhon sammen med den «lille, såkalte proudhon-klikken», som etter Bakunins utsagn, dannet seg om ham i hans siste leveår. Denne klikken som var passe­ lig reaksjonær var «dødfødt». Den søkte forgjeves i Den første internasjonale å sette den private eiendomsrett til pro­ duksjonsmidlene opp mot kollektivismen. Og om klikken ikke holdt seg så lenge, var det særlig fordi de fleste av dens tilhengere ble lett overbevist av Bakunins argumenter og ikke var sene med å forlate sine såkalte proudhon-idéer til fordel for kollektivismen. 43

Forøvrig forkastet den siste krets av «samhjelps-tilhengerne» (mutuellistes), som de kalte seg, bare delvis den kol­ lektive eiendom: de bekjempet den bare innenfor jordbru­ ket, ut fra hensynet til den franske bondes individualisme; men de aksepterte den innen transportsektoren. Og når det gjelder industrielt selvstyre, krevde de tingen, men avviste navnet. Når de hadde slik frykt for navnet, var det særlig fordi de ble urolige over den midlertidige enstemmige front som ble dannet mot dem av de kollektivister som var Bakunins elever og visse «autoritære» marxister som var bare knapt forkledde tilhengere av statlig økonomisk ledelse. I virkeligheten er Proudhon i takt med sin tid. Han for­ står at det er umulig a gå tilbake. Han er tilstrekkelig rea­ listisk til å se, som han betror sine Carnets («Notater»), at «småindustrien er like tåpelig som småkulturen». Når det gjelder den moderne storindustri som krever en betydelig arbeidsstokk og en utviklet mekanisering, så er den kollektivistisk som en selvfølge: «Fremtiden må få storindustrien og storkulturen til å fremkalle sammenslutningen.» «Vi har ikke noe valg», sier han avgjørende. Og han er forarget over at man har våget å kalle ham en motstander av det tekniske framskritt. Imidlertid forkaster han med sin kollektivisme like kate­ gorisk statsledelsen. Eiendommen må avskaffes. Når det gjelder kommunen (i den betydning den «autoritære» kom­ munisme gir den), så representerer den undertrykkelse og trelldom. Proudhon søker derfor en kombinasjon av kom­ munen og eiendommen. Det er sammenslutningen. Produk­ sjons- og handelsmidlene bør hverken ledes av kapitalistiske foretagender eller av staten. Arbeiderne virker «som biene i kuben», og deres ledelse må derfor betros arbeidersammenslutninger. Bare på den måten vil de kollektive krefter unn­ gå a «avhendes» til fordel for noen utbyttere. «Vi som er produsenter og sammensluttet eller på vei mot sammen­ slutning,» skriver Proudhon i manifeststil, «vi har ikke bruk forståten (...). Statsutbytting, det er fremdeles konge­ dømme, fremdeles lønnssystem (...). Vi vil ikke ha mer av at menneske skal styre menneske enn at menneske skal ut­ bytte menneske. Sosialisme er det motsatte av regjeringsstyre (...). Vi vil at disse sammenslutningene skal være (...) den første kjerne i et omfattende forbund av selska44

per og foreninger sluttet sammen i den demokratiske og sosiale republikks felles bånd.» Idet Proudhon tar opp detaljene i arbeider-selvstyret, regner han med presisjon opp dets vesentlige idéer: Ethvert tilsluttet individ har en udelt rett til selskapets aktiva. Hver arbeider må ta sin del av de ubehagelige og vanske­ lige plikter. Han må gjennomgå en serie arbeids- og kunnskapstrinn, grader og stillinger som gir ham en encyklopedisk utdan­ nelse. Proudhon holder absolutt på at «arbeideren skal gjennomgå hele serien av operasjoner innen den industri han er knyttet til.» Stillingene er på valg og reglementene underkastet de sammensluttedes godkjennelse. Lønnene skal stå i fotfaold til stillingens natur, til bega­ velsen og til ansvarsområdet. Alle de sammensluttede har del i godene i forhold til sine tjenesteytelser. Enhver er fri til å forlate sammenslutningen etter eget ønske, til å få sin tid regulert og sine rettigheter fastlagt. De sammensluttede arbeidere velger selv sine ledere, in­ geniører, arkitekter og regnskapsførere. Proudhon legger vekt på det faktum at proletariatet ennå mangler teknikere. Derfor er det nødvendig å knytte til arbeider-selvstyret fremstående industri- og handelsfolk som kan sette arbei­ derne inn i forretningenes disiplin og som skal ha fast gasje: det er «plass for alle i revolusjonens sol.» Denne anarkistiske oppfatningen av selvstyret står i kon­ trast til det patriarkalske og statlige selvstyre Louis Blanc skisserte i sitt forslag til dekret av 15. september 1849. For­ fatteren av Arbeidets organisasjon vil for sin del skape arbeidersammenslutninger under statens førerskap og med­ virkning. Han foreslår en fastsatt fordeling av deres for­ tjeneste, i dette forholdet: 25 % til et fond for amortisasjon av kapitalen; 25 % til et fond for sosial hjelp; 25 % til et reservefond; 25 % til fordeling mellom arbeiderne.1) ') Sammenlign dette med dekretene av mars 1963 hvor Den algierske republikk innfører selvstyret, opprinnelig spontant skapt av bondestanden. Fordelingen — om ikke prosentsatsene — mel45

Proudhon vil ikke høre snakk om et selvstyre av denne art. Etter hans mening bør de sammensluttede arbeidere ikke «underkaste seg staten», men «selv være staten». «Sammenslutningen (...) kan gjøre alt, reformere alt uten bistand fra makten og selv trenge inn i og underlegge seg makten.» Proudhon vil «komme til regjeringsmakten fra sammenslutningen, ikke til sammenslutningen fra regje­ ringsmakten.» Og han advarer mot den illusjon at staten, som de «autoritære» sosialister drømmer om, ville kunne tolerere et fritt selvstyre. Hvordan skulle den også kunne tåle «dannelsen av fiendtlige sentra ved siden av en sentra­ lisert makt?» Proudhon kaster profetisk frem denne ad­ varslen: «Ingenting kan skapes av initiativet, spontaniteten, individenes og kollektivenes uavhengige aktivitet så lenge det skal skje i nærvær av den kolossale makt staten forlenes med gjennom sentraliseringen.» Her er det på sin plass å bemerke at det var den anar­ kistiske og ikke den statlige oppfatning som ble frem­ herskende på Den første internasjonales kongress. Ved kongressen i Lausanne (1867) foreslo ordføreren, belgieren César de Paepe, at staten skulle stå som eier av de bedrif­ ter som skulle nasjonaliseres. Til det erklærte Charles Longuet som dengang var anarkist: «Jeg er enig, på betingelse av at det står helt klart at vi definerer staten som «borger­ nes kollektiv» (...) og at disse foretagender ikke skal ad­ ministreres av statsfunksjonærer (...), men av arbeider.selskaper.» Debatten tok til igjen følgende år (1868) på kongressen i Brussel, og den samme ordfører sørget dennegang for å komme med den krevede presisering: «Den kol­ lektive eiendom tilhører hele samfunnet, men de skal tilleg­ ges arbeidersammenslutninger. Staten skal ikke lenger være mer enn et forbund av de forskjellige arbeidergrupper.» Etterat forslaget var blitt belyst på denne måten, ble det vedtatt. Imidlertid skulle den optimisme Proudhon hadde lagt for dagen i 1848 når det gjelder selvstyret, bli gjort til skamme av begivenhetene selv. Noen år senere, i 1857, underkaster

lom de foreslåtte fonds er omtrent den samme og den siste del, «til fordeling mellom arbeiderne» er ikke noe annet enn «rest­ beløpet», som i Algerie har skapt kontroverser. 46

han de eksisterende arbeidersammenslutninger en alvorlig kritikk. Tilskyndelsen til dem hadde vært naiv, illusorisk, utopisk. De hadde betalt tributten ved mangelen på er­ faring. De hadde havnet i partikularisme og eksklusivitet. De hadde fungert som et kollektivt patronat ledet av hierarkiets og suprematiets idéer. Alle de kapitalistiske sam­ funns villfarelser «ble ført enda videre i disse såkalte broder-selskaper.» De ble sønderrevet av uenighet, rivalitet, frafall, forræderi. Når deres ledere en gang var kommet inn i sakene, trakk de seg tilbake «for i denne stilling å innrette seg som sjefer og bourgeois’er.» Andre steder var det de sammensluttede som hadde krevd deling av produk­ tene. Av flere hundre arbeidersammenslutninger som ble skapt i 1848 var det ni år senere, temmelig nøyaktig tyve tilbake. Og Proudhon satte opp mot denne trange særmentaliteten en idé om «universelt» og «syntetisk» selvstyre. For fremtidsoppgaven var meget mer enn å «samle noen hundre arbeidere i foreninger», den var å gjenopprette økonomisk en nasjon på 36 millioner sjeler.» De fremtidige arbeider­ sammenslutninger «skulle istedenfor å handle til fordel for noen», arbeide for alle ... Selvstyret krevde «en bestemt ut­ dannelse» av de som skulle styre seg selv. «Man fødes ikke til deltager i en sammenslutning, man blir det.» Sammenslutningenes vanskeligste oppgave var å «sivilisere de sam­ mensluttede». Det de hadde manglet var «menn som kom fra arbeidermassene selv og som hadde lært å unnvære utbytterne i deres egen skole.» Det dreide seg mindre om å skape en «kapitalmasse av sjefer» enn et «fond av mennes­ ker». På det juridiske plan hadde Proudhon først tenkt seg å betro arbeidersammenslutningene eiendomsretten til sine foretagender. Nå forkastet han denne partikularistiske løs­ ningen. For å gjøre det, skilte han mellom besittelse og eiendom. Eiendommen er absolutistisk, aristokratisk, føydal, despotisk; besittelsen er demokratisk, republikansk, sikter mot likhet: den består i bruksnytelsen av en uavhendelig og ufortapelig rett. Produsentene skulle på samme måte som de gamle germanere motta sine produksjonsmidler til «odel». De skulle ikke eie dem. Det som skulle komme iste­ denfor eiendomsretten skulle være et føderativt sameie som 47

skulle være tillagt, ikke en stat, men alle produsentene samlet i en omfattende landbruks- og industriføderasjon. Og Proudhon blir oppglødd ved tanken på et selvstyre som er revidert og korrigert på denne måten: «Det springer ikke ut av retorisk forfengelighet, men av den økonomiske og sosiale nødvendighet, det øyeblikk nærmer seg da vi ikke lenger kan være med, annet enn på disse nye betingel­ ser (...). Klassene (...) bør forvandles til en eneste og felles sammenslutning av produsenter.» Vil selvstyret nå fram? «Hele arbeidernes fremtid avhenger av det svar som blir gitt (...). Om dette svar er bekreftende åpner en ny verden seg for menneskeheten; om det er negativt, kan pro­ letaren regne det som endelig (...). Det finnes ikke spor av håp for ham i denne lavtstående verden.»

Grunnlaget for handelen På hvilket grunnlag kan man sikre handelen mellom de forskjellige arbeidersammenslutninger? Proudhon hevdet til å begynne med at handelsverdien av alle varer kan måles gjennom den mengde arbeid som er nedlagt for å produ­ sere dem. De forskjellige produksjonssammenslutninger av­ gir sine varer til produksjonspris. Arbeiderne som har fått sin lønn i «arbeidsanvisninger» kjøper varene i handelskon­ torer eller i sosiale forretninger til produksjonspriser be­ regnet etter arbeidstiden. Den viktigste handel skal komme istand ved formidling av en utjevningsinstans eller Folkets bank som skal akseptere arbeidsanvisningene som betaling. Denne banken skal samtidig gjøre tjeneste som kredittinsti­ tusjon. Den låner til arbeidernes produksjonssammenslut­ ninger de beløp som er nødvendige for driften. Disse lån skal være rentefri. Denne planen som blir kalt samhjelp, var noe utopisk, i hvert fall vanskelig å gjennomføre under et kapitalistisk regime. Folkets bank som ble grunnlagt av Proudhon i be­ gynnelsen av 1849, klarte i løpet av seks uker å få omkring 20.000 deltakere, men dens eksistens ble kortvarig. Særlig var det fantastisk å tro at samhjelpen skulle tjene som smøreolje, og å rope opp som Proudhon gjorde det dengang: «Det var virkelig den nye verden, det forjettede sam48

funn som etter å være innpodet på det gamle samfunn, end­ ret det litt etter litt!» Når det gjelder en avlønning basert på en vurdering av arbeidstiden, så er den tvilsom i flere henseender. De «anarkistiske kommunister» på linje med Krapotkin, Malatesta, Élisée Reclus, Carlo Cafieri etc., unnlot ikke å kriti­ sere den. For det første er den i deres øyne urettferdig. «Tre arbeidstimer av Pierre,» innvender Cafiero, «kan godt være like meget verd som fem arbeidstimer av Paul.» Andre faktorer enn den rene varighet kommer inn i bestem­ melsen av arbeidets verdi: intensiteten, den yrkesmessige og intellektuelle utdannelse osv. Man måtte også holde regning med arbeiderens familieforpliktelser.1) Dessuten forblir ar­ beideren under et kollektivistisk styre, en lønnet, en slave av helheten som kjøper og overvåker hans arbeidskraft. En avlønning i forhold til den enkeltes arbeidstid kan ikke bli et ideal, i høyden en midlertidig nødutvei. Man burde bli fer­ dig med den moral som er hentet i regnskapsbøker, med «skylde og få»-filosofien. Denne lønnsformen springer ut av en avdempet individualisme i kontrast til den kollektive eiendomsrett til produksjonsmidlene. Den er ikke istand til å framkalle en dyp og revolusjonær forvandling av mennes­ ket. Den er uforenlig med «anarkiet». En ny eiendomsform krever en ny lønnsform. De tjenester som ytes samfunnet kan ikke vurderes i myntenheter. Det var nødvendig å plasere behovene over tjenestene. Alle produkter skapt av alles arbeid bør tilhøre alle og enhver må fritt kunne ta sin del av dem. Enhver etter sine behov, slik måtte slagordet være for den «anarkistiske kommunisme». Men Krapotkin, Malatesta og deres venner synes å ha vært uvitende om at Proudhon selv hadde forutsett deres innsigelser og hadde revidert sin første idé. Hans Teori om eiendommen, som ble publisert etter hans død, forklarer at han bare i sitt Første skrift om eiendommen, det fra 1840, hadde holdt på lik lønn for likt arbeid: «Jeg hadde glemt å si to ting: først, at arbeidet måles i et forhold som bestem­ mes av dets intensitet og dets varighet; dernest at man i arbeiderens lønn hverken må innbefatte amortisasjon av hans utgifter til utdannelse og arbeid med seg selv i den ') Jfr. den samme diskusjon i Kritikk av Gothaprogrammet (utformet av Karl Marx i 1875, men utgitt først i 1891). 4 — Anarkismen 49

ulønnede læretid eller premie til forsikring mot de risikoer han løper og som slett ikke er de samme innen alle yrker.» Denne «forglemmelsen», slår Proudhon fast at han har «bø­ tet på» i sine følgende skrifter, hvor han lar selskaper for gjensidig kooperativ forsikring kompensere for de ulike ut­ gifter og risikoer. Forøvrig betrakter Proudhon slett ikke be­ talingen til medlemmer av arbeidersammenslutningene som en «lønn», men snarere som en fordeling av godene, fritt bestemt av de sammensluttede og fellesansvarlige arbeidere. Uten dette, hevder den seneste Proudhon-ekseget, Pierre Haubtmann, i en avhandling som ennå ikke er utgitt, ville arbeider-selvstyret ikke hatt noen mening. De «anarkistiske kommunister» tror å måtte bebreide Proudhons samhjelp og Bakunins mer konsekvente kollek­ tivisme en mangel på vilje til å forutse den form arbeids­ lønnen ville få under et sosialistisk regime. Disse kritikerne synes å tape av syne at de to grunnleggerne av anarkis­ men med hensikt ville unngå en forhastet fastlåsing av samfunnet innen en streng ramme. På dette punktet ville de overlate selvstyre-sammenslutningene det størst mulige råderom. Men berettigelsen av denne smidighet, denne veg­ ring for forhastede løsninger, ga de «anarkistiske kom­ munister» derimot selv. De understreket at i et idealsam­ funn etter deres ønske «ville arbeidet produsere meget mer enn nødvendig for alle»: det var i virkeligheten først når overflodens æra åpnet seg at «bursjoa»-lønnsnormene kunne gi plass for spesifikt «kommunistiske» normer. Ikke før. Da Malatesta i 1884 lagde programmet for en anarkis­ tisk Internasjonale som ennå var på det uklare, innrømmet han at kommunismen ikke var umiddelbart realisabel annet enn i meget begrensede sektorer, og at «når det gjelder res­ ten», måtte man «som en overgangsordning» akseptere kol­ lektivismen. «For å kunne realiseres trenger kommunismen en sterk moralsk utvikling av samfunnets medlemmer, en opphøyd og dyp følelse for solidariteten, som den revolu­ sjonære begeistring kanskje ikke vil være tilstrekkelig til a skape. Dette så meget mer som de materielle betingelser som begunstiger en slik utvikling ikke vil være tilstede.» Kort før den spanske revolusjon i 1936, da anarkismen skulle settes på realitetenes prøve, viste Diego Abad de Santillan, omtrent i de samme ordelag, det umiddelbart 50

ugjennomførlige ved den anarkistiske kommunisme. Etter Santillans mening hadde det kapitalistiske system ikke for­ beredt menneskene til det: så langt fra å utvikle de sosiale instinkter i dem, følelsen for solidaritet, så søker det, tvert om, på alle måter å bannlyse og tukte disse følelser. Santillan minnet om de revolusjonære erfaringer fra Russland og andre steder for å bevege anarkistene til å vise seg mer realistiske. Han bebreidet dem at de med mistro eller hovmot tok imot den nyeste belæring om realitetene. Han tviler på, hevder han at en revolusjon øyeblikkelig vil føre oss til realiseringen av vårt kommunistisk anarkistiske ideal. Det kollektivistiske slagord «alle skal ha produktet av sitt arbeid» svarer bedre enn kommunismen til realitetenes krav i første fase av en revolusjonær periode, da det øko­ nomiske liv vil være desorganisert, da fattigdommen vil herje og da ernæring vil være den primære oppgave. De økonomiske former man forsøker vil i høyden markere en gradvis utvikling mot kommunismen. Å sette mennesker brutalt i bur, å fengsle dem i strenge former for sosialt liv, ville bety en autoritær holdning i strid med utviklingen. Samhjelp, kollektivisme, kommunisme er bare forskjellige midler med sikte mot de samme mål. I det han vender til­ bake til den kloke empirisme som blir foreslått av Proudhon og Bakunin, krever Santillan for den kommende spanske revolusjon retten til å eksperimentere fritt: «På hvert sted, i hvert miljø skal man bestemme den grad av kommunisme eller kollektivisme eller samvirke som kan nåes.» Og som vi skal få se, viser erfaringen fra de spanske «kollektiver» i 1936 vanskelighetene ved forhastet anven­ delse av en total kommunisme. Konkurransen Blant de normer som er arvet fra det borgerlige økono­ miske syn, er det én som skaper vanskelige problemer når den opprettholdes under en fellesskaps- eller selvstyreøkonomi, nemlig konkurransen. Den er for Proudhon «ut­ trykk for den sosiale spontanitet», garantien for sammenslutningenes «frihet». Dessuten vil den ennå for lang tid framover gi en uerstattelig stimulans. Uten den ville den heftige spennkraft i industrien følges av en «omfattende

51

hvilepause». Og han presiserer: «Arbeiderbedriften påtar seg overfor samfunnet å frembringe de produkter og tjenes­ ter som kreves av dem, alltid til den pris som ligger nær­ mest produksjonsutgiftene (...). For å klare det, må arbei­ derbedriften unnlate å delta i noen (monopolistisk) koali­ sjon, underkaste seg loven om konkurranse og stille sine bøker og arkiver til disposisjon for samfunnet som beholder retten til å nedlegge bedriften, som en bekreftelse på sin rett til kontroll.» «Konkurransen og sammenslutningen er hver­ andre til gjensidig støtte (...). Sosialismens mest beklage­ lige feil er at den har betraktet den (konkurransen) som et forstyrrende element i samfunnet. Det vil ikke bli (...) spørsmål om å knekke konkurransen (...). Det dreier seg om å finne balansen i den, jeg kunne godt si dens ordensvedtekt.» Denne Proudhons fremlhevelse av konkurransens prinsipp innbringer ham Louis Blancs sarkasmer: «Vi kom­ mer ikke til å forstå dem som har forestilt seg, jeg vet ikke hvilken mystisk sammenkopling av to motsatte prinsipper. Å pode sammenslutningen inn på konkurransen er en dår­ lig idé: det er å erstatte evnuker med hermafroditter.» Selv ville Louis Blanc «komme fram til en ens pris», fastsatt av staten, og hindre all konkurranse mellom verksteder innen samme industri. Proudhon svarer ham at «prisen bare regu­ leres gjennom konkurransen, dvs. av den anledning for­ brukeren finner (...) til å unnvære tjenestene fra dem som skrur opp prisen (...).» «Fjern konkurransen (...), og samfunnet som da er berøvet sin drivkraft, vil stanse like­ som et ur med uopptrukket fjær.» Proudhon skjuler riktignok ikke konkurransens misgjerninger for seg selv. De har han attpåtil beskrevet utførlig i sin avhandling om politisk økonomi. Han hevder at den er en kilde til ulikhet. Han innrømmer at «i konkurransen er seiren sikret for de sterkeste bataljoner.» Så lenge den er «anarkistisk» (i ordets nedsettende betydning), så lenge den bare er åpen for private profittinteresser, vil den nød­ vendigvis frembringe borgerkrig og, til syvende og sist, oligarki, fåmannsvelde. «Konkurransen dreper konkurran­ sen.» Men etter Proudhons mening, vil mangelen på konkur­ ranse ikke være mindre skadelig. Han nevner eksemplet med den statlige tobakksindustri. Dette monopolet er, fordi det 52

er trukket ut av konkurransen, en altfor dyr bedrift, dets produktivitet er utilstrekkelig. Om alle industrier var under­ kastet en slik forvaltning, ville nasjonen, sier han, ikke len­ ger kunne balansere sine inntekter og utgifter. Men konkurransen slik Proudhon drømmer om den, er ikke den privatkapitalistiske konkurranse som er overlatt til seg selv, men en konkurranse ledet av et høyere prinsipp som «sosialiserer» den, en konkurranse som skulle virke på basis av en lojal utveksling og i solidaritetens ånd, en kon­ kurranse som både bevarer det individuelle initiativ og fø­ rer tilbake til kollektivet de rikdommer som den kapitalis­ tiske tillempning berøver det for. Tydelig nok er det i denne oppfatningen en del utopi. Konkurransen, den såkalte markedsøkonomi, frembringer en skjebnesvanger ulikhet og utnyttelse, selv om man utgår fra et fullkomment likhetsstadium. Den vil ikke kunne for­ bindes med arbeider-selvstyret annet enn i en overgangs­ periode, som et nødvendig mindre onde, mens man venter o pa 1. at en mentalitet av «handelsoppriktighet», som Proud­ hon sier, skulle utvikles hos de selvstyrende; 2. og særlig, at samfunnet skal ha passert fra fattig­ doms- til overflodsstadiet, da konkurransen vil ha mistet sin eksistensberettigelse. I denne overgangsperioden synes det imidlertid ønske­ lig at konkurransen blir begrenset, slik som tilfellet er idag i Jugoslavia, til området for forbruksartikler, hvor den i det minste har den fordel at den beskytter forbrukerens in­ teresser. De «anarkistiske kommunister» rettet bebreidelser mot et kollektivistisk økonomisk system av Proudhon-typen, basert på kampprinsippet, hvor man bare gjenopprettet likheten blant konkurrentene ved utgangspunktet, for så å kaste dem ut i en strid som nødvendigvis måtte skape seierherrer og beseirede og hvor varehandelen måtte ende med å foregå etter prinsippet om tilbud og etterspørsel, «noe som ville bety å synke ned i den rene konkurranse igjen, i den mas­ sive borgerlige verden.» Denne språkbruken minner sterkt om den som brukes idag mot det jugoslaviske eksperiment av noen av baktalerne i den kommunistiske verden. De tror at de overfor selvstyret i sin alminnelighet må vise det

53

fiendskap som de inspireres til av konkurransemarkedets system: som om de to ideer i sitt vesen og for alltid var uadskillelige fra hverandre.

Enhet og planlegging

Proudhon oppdaget i alle fall at et styre gjennom arbeidersammenslutningene bare kan være basert på enhet. Han legger vekt på «behovet for sentralisering og enhet.» Han stiller spørsmålet: «Er det ikke enhet arbeiderbedriftene er uttrykk for, når det gjelder utnyttingen av stor­ industrien?» «Det vi setter istedenfor den politiske sentral­ isering er den økonomiske sentralisering.» Imidlertid møter han en planlegging som er autoritær (og av instinkt fore­ trekker han fremfor den en konkurranse som er inspirert av solidaritet). Men anarkismen ble senere forkjemper for en demokratisk og frivillig planlegging, helt og holdent ut­ arbeidet gjennom samvirke mellom de selvstyrende bedrif­ ter. Bakunin aner de perspektivet for en planlegging i ver­ densmålestokk som åpner seg for selvstyret: «De koopera­ tive arbeidersammenslutninger er noe nytt i historien; vi bi­ drar idag til deres fødsel og vi kan nå bare ane, men ikke fastlegge den voldsomme utvikling de utvilsomt vil få og de nye politiske og sosiale forhold de vil medføre i frem­ tiden. Det er mulig og til og med sannsynlig at når de en dag rekker ut over kommunene, provinsene og tilmed de nåværende stater, vil de føre til en nyordning av hele det menneskelige samfunn. Det vil ikke lenger bli delt i nasjo­ ner, men i industrielle grupper.» Slik vil de danne «en uhyre økonomisk føderasjon», med en høyeste forsamling på toppen. I lys av «like omfattende, som presise og detal­ jerte oppgaver fra en verdensstatistikk», vil de sammenstille tilbud og etterspørsel for å dirigere, fastsette og fordele verdensindustriens produksjon mellom de forskjellige land, slik at det ikke lenger eller nesten ikke vil finnes handels- eller industrikriser, tvungen stagnasjon eller konkurser, nød eller tapte kapitaler.

54

Total sosialisering?

Proudhons oppfatning, med et styre av arbeidersammen­ slutninger medførte en tvetydighet. Det ble ikke alltid pre­ sisert orn de selvstyrende grupper skulle stå i fortsatt kon­ kurranse med de kapitalistiske bedrifter, kort sagt og som man sier i Algerie idag, om den sosialistiske sektor skulle eksistere sammen med en privat sektor, eller motsatt, om produksjonen i sin helhet skulle sosialiseres og få sitt selv­ styre. Bakunin er en konsekvent kollektivist. Han ser klart fa­ rene ved at de to sektorer eksisterer side om side. Arbei­ derne kan, selv når de er sammensluttet, ikke samle kapi­ taler som er istand til å kjempe mot de store borgerlige kapitaler. Og på den annen side finnes den fare at det innen selve arbeidersammenslutningene, på grunn av smit­ ten fra de kapitalistiske omgivelser, vil oppstå «en ny klasse utbyttere av proletariatets arbeid.» Selvstyret rom­ mer alle spirer til den økonomiske frigjøring av arbeider­ massene, men det kan ikke virkelig utvikle alle disse spi­ rene, før «kapitalene, de industrielle bedrifter, råstoffene og arbeidsredskapene (...) blir kollektivt eid av produktive sammenslutninger av både industri- og landbruksarbeidere, sammenslutninger som er fritt organisert og forbundet seg imellom.» Den sosiale omdannelse vil ikke kunne gjennom­ føres på en radikal og definitiv måte uten ved midler som virker inn på hele samfunnet», dvs. gjennom en sosial revo­ lusjon som omskaper den individuelle eiendom til kollektiv eiendom. Under en slik sosial organisasjonsform ville ar­ beiderne kollektivt bli sine egne kapitalister, sine egne ar­ beidsgivere. Som individuell eiendom skulle bare bevares «de ting som virkelig tjener til personlig bruk.» Bakunin innrømmer at produksjonskooperativene har den fordel at de venner arbeiderne til å organisere seg, til selv å styre sine saker, og at de skaper de første spirer til en kollektiv arbeideraksjon. Han mener imidlertid at disse små øyene innenfor det kapitalistiske samfunn bare kan ha be­ grenset virkning, og han oppfordrer arbeiderne til å «be­ fatte seg mindre med kooperasjon enn med streiker.»

55

Arbeidersyndikalisme

Bakunin vurderer også fagforeningenes rolle, «denne mas­ senes naturlige organisasjon», «det eneste virkelig effektive krigsredskap» arbeiderne kan bruke mot borgerskapet. Når det gjelder å gi arbeiderklassen full bevissthet om hva den vil, å skape i den en sosialistisk filosofi som svarer til dens instinkt og også å organisere proletariatets krefter utenom den borgerlige radikalisme, regner han meget mindre med ideologiene enn med den syndikalistiske bevegelse. Etter hans mening tilhører fremtiden fagenes nasjonale og inter­ nasjonale føderasjon. Under Internasjonalens første kongresser blir arbeidersyndikalismen ikke nevnt spesielt. Fra og med kongressen i Basel 1869 og influert av anarkistene, rykker den fram i første rekke: fagforeningene skal etter avskaffelsen av lønns­ arbeidet danne kimen til fremtidens administrasjon; regje­ ringen skal erstattes av fagrådene. Da James Guillaume, Bakunins elev, senere, i 1876, la fram sine Idéer om den sosiale organisasjon, integrerte han arbeidersyndikalismen i selvstyret. Han lovpriser dannelsen av korporative føderasjoner etter arbeidsgrener, som slutter seg sammen «ikke lenger for å verne sine lønner mot ar­ beidsgivernes griskhet, men (...) for gjensidig å få en ga­ ranti for bruken av arbeidsredskaper som tilhører hver av gruppene, og som gjennom en gjensidig kontrakt blir kol­ lektiv eiendom for hele den korporative føderasjon.» Disse føderasjoner skal, etter de perspektivet Bakunin har åpnet, spille en planleggende rolle. Slik fylles et av hullene i selvstyret slik som Proudhon hadde skissert det. I de perspektivet han åpnet, manglet et begrep: det bånd som skulle forbinde de forskjellige produksjonssammenslutninger dem imellom og som skulle hindre dem i å styre sine saker i en egoistisk og småskåren ånd, uten tanke for helhetsinteressen og uten kjennskap til de andre selvstyrende bedrifter. Arbeidersyndikalismen av­ slutter byggverket: den klargjør selvstyret. Den fremstår som redskap for produksjonens planlegging og enhet.

56

Kommunene I første del av sin løpebane var Proudhon utelukkende opptatt av økonomisk organisasjon. Hans mistro til alt som smakte av «politikk» fikk ham til å neglisjere problemet med den territoriale administrasjon. Han nøyer seg med å slå fast at arbeiderne bør tre istedenfor staten, selv bli staten, men han presiserer ikke under hvilke former. I de senere år av livet er han mer opptatt av det «po­ litiske» problem som han behandler på anarkistisk vis, ne­ denfra og opp. På lokal basis danner menneskene seg imel­ lom, det han kaller en naturlig gruppe som «organiserer seg som by eller politisk organisasjon og sikrer seg sin uavhen­ gighet, sitt liv eller sin egen utvikling og sin selvstendig­ het.» «Grupper som likner hverandre, men ligger fjernt fra hverandre kan ha felles interesser; og man begriper at de forstår hverandre, slutter seg sammen og, takket være denne gjensidige forsikringen, danner en høyere gruppe.» Men her er det bildet av den avskydde staten overfaller den anarkistiske tenker: «måtte de lokale grupper aldri, aldri i evighet, når de samler seg til garanti for sine interesser og utvikling av sine rikdommer (...) gå så langt som til å for­ nekte seg selv gjennom en slags ofring av seg selv foran denne nye Moloch.» Og Proudhon definerer forholdsvis presist den selvsten­ dige kommune. Den er i sitt vesen «opphøyd». I denne egenskap har den «rett til å styre seg selv, til å administrere seg selv, pålegge seg selv skatter, disponere over sine eien­ dommer og inntekter, bygge skoler for sin ungdom og ut­ nevne deres lærere» osv. «Se slik er en kommune, for slik er det kollektive liv, det politiske liv (...). Den avviser enhver hindring og kjenner ingen annen begrensning enn i seg selv; enhver ytre tvang byr den imot og virker drepende.» På samme måte som vi har sett at selvstyret for Proudhon er uforenlig med eksistensen av en autoritær stat, ville kom­ munen ikke kunne eksistere sammen med en makt som er sentralisert ovenfra og ned. «Ikke tale om noen mellomting: kommunen må være suveren eller avhengig, alt eller intet. Gi den en aldri så vakker rolle; fra det øyeblikk den ikke lenger står til ansvar for sin egen rett og anerkjenner en høyere lov, når den store gruppen (...) som den er en del 57

av, blir erklært for noe høyere (...), da er det uunngåelig at den en dag vil komme i strid med gruppen, at det vil oppstå konflikt. Men i og med at konflikten oppstår, vil logikken og styrken at den sentrale makt kommer til å seire, og det uten diskusjon, uten dom, uten forhandling, ettersom debatt mellom den overordnede og den underordnede er uantagelig, forargelig og absurd.» Mer konsekvent enn Proudhon integrerer Bakunin kom­ munen i organisasjonen av det fremtidige samfunn. Arbei­ dernes produksjonssammenslutninger burde være fritt knyt­ tet sammen innen kommunene; og kommunene på sin side fritt forbundet seg imellom. «Livet og den spontane hand­ ling har vært holdt tilbake gjennom århundrer av statens virksomhet og allmektige absorpsjon. Når staten trer tilbake vil kommunene gjenvinne dem.» Hvorledes blir forbindelsene mellom kommunene og ar­ beidersyndikalismen? Distriktet Courtelary i Jura-føderasjonen1) nøler ikke med å svare i 1880: «Organet for det lokale liv skal være fagenes føderasjon, og det er denne lokale føderasjon som skal danne den fremtidige kom­ mune.» Imidlertid blir forfatterne av denne teksten grepet av nøling og stiller seg selv spørsmålet: «Skal det være en generalforsamling av alle innbyggerne eller er det delega­ sjoner fra fagene (...) som skal utforme kommunens kon­ trakt?» Og ender med at begge systemer kan komme i be­ traktning. Forrang til kommunen eller til fagforeningen? Dette spørsmålet kom senere, særlig i Russland og Spania, til å skille mellom «anarko-kommunistene» og «anarko-syndikalistene». For Bakunin er kommunen det selvskrevne redskap for ekspropriasjonen av arbeidsmidlene til fordel for selvsty­ ret. Det er den som i en første fase av den sosiale reorgani­ sasjon skal gi det strengt nødvendige til de «berøvede» som kompensasjon for de konfiskerte eiendeler. Og for å beskrive dens indre organisasjon med en viss presisjon: Den skal administreres av et råd, dannet av valgte delegerte som har imperativt mandat og alltid er ansvarlige og alltid avsettelige. Det kommunale råd skal i sin midte kunne velge

') En gren av Internasjonalen i romansk Sveits som hadde sluttet seg til Bakunins ideer. 58

eksekutivkomitéer for hver gren av kommunens revolusjo­ nære administrasjon. Denne fordelingen av ansvarsområ­ dene på tallrike mennesker har den fordel at den samler det størst mulige antall basiselementer om styret. Den redu­ serer svakhetene ved et representasjonssystem hvor en liten gruppe valgte legger beslag på alle vervene, mens befolk­ ningen blir mer eller mindre passive deltakere i generalfor­ samlinger som blir sjelden sammenkalt. Av instinkt grep Bakunin den tanke at de valgte råd bør være «arbeidsforsamlinger», på en gang lovgivende og utøvende, et «demo­ krati uten parlamentarisme», som Lenin sa det senere, i et av sine anarkistiske øyeblikk. For sin del legger Courtelarydistriktet fram denne oppfatningen: «For ikke å falle tilbake til de gamle sentraliserte og byråkratiske administrasjonsformer, mener vi at kommunens almene interesser ikke bør administreres av en enkelt og eneste lokal adrtiinistrasjon, men av forskjellige spesialutvalg for hver aktivitetsgren (...). Denne fremgangsmåten vil fjerne regjeringskarakteren fra administrasjonene.» Bakunins etterfølgere manglet en så forstandig sans for de nødvendige etapper innen den historiske utvikling. I 1880-årene bekjempet de de kollektivistiske anarkister. I en kritikk av det som gikk foran Pariserkommunen i 1871, irettesatte Krapotkin folket for «enda en gang, under selve Kommunen, å ha anvendt det representative system», for å ha «overlatt sitt eget initiativ til en forsamling av folk som var mer eller mindre tilfeldig valgt». Han gremmet seg også over at visse reformatorer «alltid og koste hva det koste vil søker å bevare denne fullmakts-regjeringen.» Etter hans mening har det representative regime utspilt sin rolle. Det har vært borgerskapets organiserte herskeform og bør for­ svinne med borgerskapet. «For en ny økonomisk fase som melder seg bør vi søke en ny form for politisk organisasjon, basert på et helt annet prinsipp enn det representative.» Samfunnet burde finne sine politiske former. De burde være mer folkelige enn den representative regjering, «bli mer self-government, mer regjering av seg selv ved seg selv.» Dette direkte demokrati som er ført til de ytterste konse­ kvenser og som såvel på det økonomiske selvstyres plan som når det gjelder område-administrasjonen, vil fjerne de siste spor av enhver autoritet, er faktisk for enhver sosialist, 59

hva enten han er «autoritær» eller anarkistisk, det ideal som må forfølges. Betingelsen for det er imidlertid tydelig nok et stadium av sosial utvikling hvor arbeiderne i felles­ skap vil eie vitenskapen like meget som bevisstheten og, parallelt, hvor fattigdommens herredømme er utslettet til fordel for overflodens. Allerede i 1880, i god tid før Lenin, forkynte Courtelary-distriktet: «Den mer eller mindre demo­ kratiske utøvelse av alminnelig stemmerett vil miste sin be­ tydning mer og mer i et samfunn som er vitenskapelig or­ ganisert.» Men ikke før. Et omtvistet ord: «staten»

Leseren vet allerede at anarkistene avsto fra å bruke or­ det staten, selv som et overgangsfenomen. På dette punk­ tet har kløften mellom «autoritære» og anarkister ikke alltid vært uoverstigelig. I Den første internasjonale hendte det at kollektivistene som Bakunin var talerør for, gikk med på å bruke som synonymer for uttrykket «sosial kollektivitet», ord som Den gjenfødte stat, Den revolusjonære og nye stat, eller Den sosialistiske stat. Men ganske snart oppdaget anarkistene at det ikke var ufarlig for dem å bruke det samme ord som de «autoritære», selv om de ga det en svært forskjellig betydning. De mente at til en ny idé treng­ tes et nytt ord og at bruken av det gamle kunne føre med seg farlige tvetydigheter. Følgelig sluttet de å bruke beteg­ nelsen staten på fremtidens sosiale fellesskap. Marxistene viste seg på sin side rede til språklige inn­ rømmelser, fordi de på Internasjonalen ønsket anarkistenes støtte for å sikre seieren for den kollektive eiendoms prin­ sipp overfor den siste reaksjonære mønstring av etterproudhonske individualister. Tvungent aksepterte de den erstatning anarkistene hadde foreslått for ordet stat, nemlig føderasjon eller kommunenes solidarisering. Det var i den samme ånd Engels noen år senere, da han irettesatte sin venn og landsmann August Bebel i forbindelse med det tyske sosialdemokratis Gotha-program, fant det tjenlig å foreslå ham «overalt å erstatte uttrykket staten med Gemeinwesen, et godt gammelt tysk ord hvis mening sva­ rer til meningen med det franske kommune.» På Baselkongressen i 1869 hadde de kollektivistiske 60

anarkister og marxistene bestemt i fellesskap at eiendom­ men når den engang var sosialisert skulle utnyttes av de «solidariserte kommuner». I en tale forklarer Bakunin om­ hyggelig: «Jeg stemmer for kollektivisering av jorden i sær­ deleshet og i sin alminnelighet, for kollektivisering av all sosial rikdom, i betydningen sosialt oppgjør. Med sosialt oppgjør mener jeg den rettslige ekspropriering av alle nå­ værende eiere, gjennom avskaffelsen av den politiske og ju­ ridiske stat som er bekreftelsen på og garantien for den nå­ værende eiendom. Når det gjelder den senere organisering (...), stemmer jeg for solidarisering av kommunene (...), så meget villigere som denne solidariseringen innebærer en organisering av samfunnet nedenfra og opp.»

Hvordan lede de offentlige tjenester? Det kompromiss som ble oppnådd kunne langt fra fjerne uklarhetene, så meget mer som de deltakende «autoritære» sosialister ikke sjenerte seg for å lovprise et statsstyre av økonomien. I den følgende tid viste problemet seg spesielt vanskelig i forbindelse med ledelsen av de store offentlige tjenester, som jernbanen, postverket osv. På denne tid, ved kongressen i Haag 1872 ble splittelsen mellom tilhengerne av Bakunin og Marx fullbyrdet. Det var altså i selve In­ ternasjonalen som med rette ble kalt «antiautoritær» og som hadde overlevd splittelsen, at spørsmålet om de offentlige tjenester ble tatt opp til diskusjon. Den unnlot ikke å skape ny uenighet mellom anarkistene og de sosialister som trodde mer eller mindre fast på staten, men som hadde tatt avstand fra Marx og hadde foretrukket å forbli sammen med anar­ kistene i Internasjonalen. Disse offentlige tjenester kunne, fordi de var av nasjonal interesse, åpenbart hverken bli ledet bare av arbeidersammenslutningene eller av kommunene. Allerede Proudhon hadde forsøkt å løse vanskeligheten ved å «avveie» arbei­ derstyret med et «offentlig initiativ» som var altfor vagt definert. Hvem skulle da administrere de offentlige tjenes­ ter? Føderasjonen av kommuner, svarte anarkistene, staten, var de «autoritære» fristet til å svare. Ved Internasjonalens kongress i Brussel i 1874 forsøkte den belgiske sosialist César de Paepe å skape et kompro­ 61

miss mellom de to forslag som forelå. Kommunene skulle tillegges de lokale offentlige tjenester under ledelse av den lokale administrasjon som selv var oppnevnt av arbeidersyndikatene. Når det gjaldt de offentlige tjenester i videre utstrekning, skulle de ledes dels av en regional administra­ sjon som selv var oppnevnt av kommunenes føderasjon og som fungerte under kontroll av et regionalt arbeidskammer, dels, som når det gjaldt de store nasjonale foretagender, av «arbeiderstaten», dvs. staten, «basert på arbeiderkommunene». Men denne uklare definisjonen forekom anarkistene mistenkelig. De Paepe ville ikke se noe annet enn en misfor­ ståelse i denne mistroen. Kanskje dreide det seg, når alt kom til alt, bare om en ordstrid. Hvis det var slik, kunne han gjerne sette ordet til side, samtidig som han bevarte sa­ ken og tilmed utvidet den, med en hvilken som helst annen betegnelse som et mer behagelig dekke. Men de fleste anarkister trodde å se at Brussel-rapporten førte til gjenopprettelsen av staten: i deres øyne måtte tingenes logikk skjebnesvangert gjøre «arbeiderstaten» til en «autoritær stat». Og hvis det virkelig bare dreide seg om en ordstrid, kunne de ikke forstå hvorfor de måtte døpe det nye regjeringsfri samfunn med nettopp det navn som hadde kjennetegnet den avskaffede organisasjon. Ved en senere kongress, i Bern i 1876, innrømmet Malatesta at de offent­ lige tjenester trengte en eneste og sentralisert organisasjon, men han gikk ikke med på å la den lede ovenfra, av en stat. Det forekom ham at hans motstandere blandet staten sammen med samfunnet, dette «levende organiske legeme». Følgende år, i 1877, ved den sosialistiske verdenskongress i Gent innrømmet César de Paepe at den berømmelige arbeiderstat eller folkestat «gjennom en viss tid, med effekti­ vitet bare kunne være en stat av lønnede funksjonærer». Men det skulle bare være en overgangsfase som omsten­ dighetene fremtvang, og etter den ville «den ubehagelige en eller annen» ikke unnlate å gi slipp på arbeidsredska­ pene for å gi dem tilbake til arbeidersammenslutningene. Dette like fjerne som problematiske perspektiv tiltalte ikke anarkistene: det staten engang hadde tatt ville den aldri gi tilbake.

62

Føderalisme

Kort fortalt skulle det fremtidige anarkistiske samfunn få en dobbelt struktur: økonomisk, føderasjonen av selvstyrte arbeidersammenslutninger, administrativt, kommune­ nes føderasjon. Det sto tilbake å krone — og å utforme bygningen gjennom en storslått idé som var egnet til verdensutbredelse: føderalismen. Etterhvert som Proudhons tanke modnet seg, utviklet den føderalistiske idé seg i den og ble fremherskende. Et av hans siste verker har som tittel: Om det føderative prin­ sipp, og man vet allerede at han mot slutten av sitt liv hel­ ler kalte seg føderalist enn anarkist. Vi lever ikke lenger i de små antikke byers tid. Selv i sin tid sluttet de seg for øvrig undertiden sammen på føderativ vis. Det moderne problem er administrasjonen av store land. «Om statens ut­ strekning», anfører Proudhon, «aldri burde bli større enn byens eller kommunens, ville jeg la enhver dømme etter sitt sinn, og alt ville være sagt om det. Men glem ikke at det dreier seg om store sammenføyninger av områder, hvor byene, småstedene og landsbyene telles i millioner.» Det er ikke spørsmål om å stykke samfunnet opp i det små. En­ heten er ikke til å komme forbi. Men de «autoritære» innbiller seg å kunne styre disse lokale gruppene etter «erobringens» lover, «noe som jeg i kraft av den samme enhet erklærer absolutt umulig,» foreholder Proudhon dem. «Alle disse gruppene (...) er uutryddelige organismer (...) som ikke mer kan la seg berøve sin suverene uavhengighet enn byens innbygger i sin egen­ skap av borger kan miste sine forretter som fri mann (...). Alt man ville oppnå (...) ville være å skape en uforsonlig antagonisme mellom den almene suverenitet og hver av de spesielle suvereniteter, å reise autoritet mot autoritet; med ett ord å organisere splittelsen, mens man innbiller seg å ut­ vikle enheten.» I et slikt system av «enhets-absorbering» vil byene eller de naturlige grupperinger «alltid være dømt til å utviskes innen den høyere og man kan si kunstige sammenføyning». Sentraliseringen som består i å «bevare grupper som av na­ turen er selvstendige i den regjeringsbestemte udelelighet», «den er det virkelige tyranni for det moderne samfunn.» Det 63

er et system for imperialisme, kommunisme, absoluttisme, tordner Proudhon, og tilføyer i et av de forvirrende samleord han er så fortrolig med: «Alle disse ordene er syno­ nymer.» Til gjengjeld skulle enheten, den virkelige enhet, sentrali­ seringen, den virkelige sentralisering ikke kunne ødelegges, hvis et rettsbånd, en gjensidighetskontrakt, en føderasjonspakt ble sluttet mellom de forskjellige område-enheter. «Det er kontrakten som skaper sentraliseringen i et samfunn av frie mennesker (...). Den sosiale enhet (...) er resultatet av borgernes frie tilslutning (...). Det er nødvendig for at en nasjon skal kunne vise seg som en enhet at denne en­ heten er sentralisert (...) i alle sine funksjoner og egen­ skaper; det er nødvendig at sentraliseringen virker nedenfra og opp, fra omkretsen til sentrum og at alle funksjoner skal være uavhengige og hver av dem styre seg selv. Man får en sentralisering som er så meget sterkere som man multi­ pliserer antall kjernepunkter til.» Det føderative system står i motsetning til regjeringssentraliseringen. Autoriteten og friheten, disse to prinsipper som står i evig strid med hverandre, er dømt til å slutte for­ lik. «Føderasjonen løser alle de problemer som skapes av forliket mellom friheten og autoriteten. Den franske revolu­ sjon la grunnlaget for en ny målsetting, som dens arvtakere, arbeiderklassen kjenner hemmeligheten til. Og slik er denne nye målsetting: å forene alle folkeslag i en konføderasjon av konføderasjoner.» Uttrykket er ikke brukt tilfeldig: en universell konføderasjon ville bli for omfattende, man må slutte store enheter sammen dem imellom. Og Proudhon som elsker å spå, forkynner: «Det tyvende århundre vil åpne føderasjonenes æra.» Bakunin bare utvikler og utdyper Proudhons føderalis­ tiske ideer. Som ham priser han den føderative enhets over­ legenhet over den «autoritære»: «Når staten ikke lenger har den ulykksalige makt til å tvinge individene, sammenslut­ ningene, kommunene, provinsene, regionene til å leve sam­ men, vil de bli meget nærere knyttet sammen og vil danne en enhet som er langt mer levende, virkelig og sterk enn de former for enhet de blir tvunget til å danne idag under et press fra staten som er like knugende for alle.» De autori­ tære «blander alltid (...) den formelle, dogmatiske og 64

regjeringsledede enhet sammen med den levende og reelle enhet som bare kan skapes ved den frieste utvikling av alle individer og kollektiver og ved et føderativt og fullstendig fritt (...) forbund mellom arbeidersammenslutningene i kommunene, og utenom kommunene i regionene, utenom regionene i nasjonene.» Bakunin insisterer på nødvendigheten av et mellomledd, et «hvilested» mellom kommunene og den nasjonale føde­ rative organisme: provinsen eller regionen, en fri føderasjon av selvstendige kommuner. Men man må ikke tro at føde­ ralismen fører til isolering, til egoisme. Solidariteten er uadskillelig fra friheten. «Samtidig som kommunene forblir ab­ solutt selvstendige, føler de seg (...) solidariske seg imel­ lom og slutter seg nær sammen, uten å ofre noe av sin fri­ het.» I den moderne verden har de materielle, intellektuelle og moralske interesser skapt et mektig samhold mellom alle deler av den enkelte nasjon, likesom mellom de forskjel­ lige nasjoner. Og dette samhold vil overleve statene. Føderalismen er imidlertid et tveegget sverd. Den girondinske føderalisme under den franske revolusjon var kontra-revolusjonær. Charles Maurras’ royalistiske skole lov­ priste regionalismen. I visse land, som USA blir konstitu­ sjonens føderative karakter utnyttet av dem som avviser de fargedes borgerrettigheter. Bare sosialismen, mener Baku­ nin, kan gi føderalismen et revolusjonært innhold. Det var derfor de spanske partisaner nærmest stilte seg lunkne til Pi y Margalls borgerlig føderalistiske parti som kalte seg proudhon’sk, ja selv til dets venstre «kantonale» fløy under den korte episoden med den feilslåtte republikk i 1873.1) Internasjonalisme

Det føderalistiske prinsipp fører logisk til internasjonalis­ men, dvs. den føderative organisasjon av nasjonenfc «i men­ neskenes store og broderlige internasjonale union». Her av­ slører Bakunin det borgerlig utopiske ved en føderalisme som ikke springer ut av en internasjonalistisk og revolusjo­ nær sosialisme. Han er langt forut for sin tid, og han er

') Da den anarkistiske minister Federica Montseny i januar 1937 hevet Pi y Margalls regionalisme til skyene, bebreidet Gaston Leval ham at han var lite trofast overfor Bakunin. 5 — Anarkismen 65

«europeisk» som man sier idag. Han kaller på Europas Forente Stater, «det eneste middel til å umuliggjøre borger­ krigen mellom de forskjellige folk som utgjør den euro­ peiske familie.» Men han er omhyggelig på vakt overfor en­ hver europeisk føderasjon som vil gruppere statene «slik de er organisert idag»: «Ingen sentralisert, byråkratisk og der­ med militaristisk stat kan, selv om den kaller seg republikk, ta alvorlig og oppriktig del i en internasjonal føderasjon. Ved sin organisasjon som alltid vil være en åpen eller mas­ kert negasjon av den indre frihet, vil den nødvendigvis ut­ gjøre en permanent krigserklæring, en trussel mot nabolan­ denes eksistens.» Enhver allianse med en reaksjonær stat ville være «et forræderi mot revolusjonen». Europas For­ ente Stater til å begynne med, og senere hele verdens Forente Stater vil ikke kunne skapes før den gamle organi­ sasjon overalt er revet overende, den som ovenfra og ned er basert på voldsomheten og autoritetsprinsippet. Hvis derimot den sosiale revolusjon har seiret i et bestemt land, vil ethvert fremmed land som har reist seg i kraft av de samme prinsipper bli mottatt i den revolusjonære fødera­ sjon uten hensyn til statenes nåværende grenser. Den sanne internasjonalisme hviler på selvbestemmelsesretten og dens supplement, retten til å trekke seg ut. «Et­ hvert individ», utvikler Bakunin etter Proudhon, «hver sam­ menslutning, hver kommune, hver provins, hver region, hver nasjon har den absolutte rett til å bestemme over seg selv, til å slutte seg sammen eller ikke slutte seg sammen, til å alliere seg med hvem de vil og til å bryte sine allianser uten noe hensyn til den såkalte historiske rett eller til det som passer naboene.» «Retten til den frie sammenslutning og til den like frie uttreden er den første, den viktigste av alle politiske rettigheter. Uten den ville konføderasjonen aldri bli mer enn en maskert sentralisering.» Dette prinsippet er i anarkistenes sinn slett ikke inspirert av splittelsestendenser eller isolasjonisme. De har tvertom den «overbevisning at når retten til uttreden en gang er aner­ kjent vil faktiske uttredener bli umulige, fordi de nasjo­ nale enheter slutter å være produkter av voldsomhet og historisk løgn og blir dannet fritt.» Da, og bare da, blir de «virkelig sterke, fruktbare og uoppløselige.» Senere lånte Lenin, og etter ham de første kongressene av

66

Den tredje internasjonale, av Bakunin denne oppfatningen som bolsjevikene kom til å gjøre til basis både for sin nasjonalitetspolitikk og sin antikolonialistiske strategi — for så til slutt å fornekte den til fordel for den autoritære sentralisering og en kamuflert imperialisme.

Avkolonisering Det er grunn til å merke seg at føderalismen gjennom en logisk deduksjon fører sine grunnleggere til profetisk å fore­ gripe avkoloniseringens problem. Proudhon skjelner mellom den «erobrende» og den «rasjonelle» enhet og oppdager at «enhver organisme som går ut over sine riktige grenser og sikter mot å invadere eller tilegne seg andre organismer, mister i styrke det de vinner i utstrekning og vil tendere mot sin oppløsning.» Jo mer en by (les: en nasjon) utvider sin befolkning og sitt område, jo sterkere vil den bevege seg mot tyranniet og tilslutt mot nedbrytningen. «La byen opprette filialer, kolonier ved siden av seg selv, i noen avstand: før eller senere vil disse kolonier eller fili­ aler bli til nye byer som ikke vil ha noe annet enn en fødera­ tiv forbindelse med moderbyen eller kanskje ikke det en­ gang (...).» «Når den nye byen er istand til å klare seg selv, vil den av seg selv erklære sin uavhengighet: med hvilken rett me­ ner moderbyen å kunne behandle den som en vasall, utbytte den, gjøre den til sin eiendom?» «På denne måten har vi i vår tid sett at USA har fridd seg fra England; at Canada har fridd seg på samme måten, i det minste faktisk, om ikke på offisiell måte; at Australia allerede er på atskillelsens vei, med moderlandets samtykke og til dets fulle tilfredshet. På denne måten vil Algerie før eller senere organisere seg i et afrikansk Frankrike, dersom ikke vi på grunnlag av nederdrektige beregninger ved tvang eller fattigdom fortsetter å holde det fast i det udelelige rike.» Bakunin har selv blikk for utviklingslandene. Han tviler på at det imperialistiske Europa «vil kunne holde åtte hundre millioner asiater nede i trelldommen.» «Orienten, disse åtte hundre millioner sovende og undertvungne men­ nesker som utgjør to tredjedeler av menneskeheten vil san67

nelig bli nødt til å våkne opp og sette seg i bevegelse. Men i hvilken retning, for å gjøre hva?» Han erklærer «offentlig sine sympatier for ethvert nasjo­ nalt opprør mot enhver undertrykkelse.» Han fremlegger for de undertrykte folk det besnærende eksempel med spaniernes nasjonale oppstand mot Napoleon. Den kunne, tross det sterke misforhold mellom de innfødte motstandsfolk og de keiserlige tropper, ikke mestres av okkupanten, varte fem år og endte med at franskmennene ble fordrevet fra Spania. Hvert folk «har retten til å være seg selv, og ingen har rett til å påtvinge det sin klesdrakt, sine vaner, sitt språk, sine meninger og sine lover.» Men her igjen finnes det, ifølge ham, slett ingen føderalisme uten sosialisme. Han ønsker at den nasjonale frigjøring skal gjennomføres i folkemassenes politiske såvel som i deres økonomiske in­ teresse» og «ikke i den ærgjerrige hensikt å grunnlegge en mektig stat.» Enhver nasjonal uavhengighetsrevolusjon som blir til utenom folket og som følgelig ikke kan triumfere uten å støtte seg til en priviligert klasse (...) må nødvendigvis lages mot folket» og vil følgelig bli «en bakstreversk, øde­ leggende, kontra-revolusjonær bevegelse.» Det ville være beklagelig om de avkoloniserte land fri­ gjør seg fra det ytre åk for å synke under et politisk og religiøst indre åk. Det man må gjøre for å frigjøre dem, «er å ødelegge disse folkemassers tro på enhver autoritet, hva enten den er guddommelig eller menneskelig». Det na­ sjonale spørsmål stilles historisk sett i skyggen av det so­ siale spørsmål. Det finnes ikke redning annet enn i den so­ siale revolusjon. Suksess for en isolert nasjonal revolusjon er umulig. Den sosiale revolusjon blir nødvendigvis en ver­ densrevolusjon. Etter avkoloniseringen forutser Bakunin en internasjonal og mer og mer omfattende føderasjon av revolusjonære folk: «Fremtiden tilhører fremfor alt en euro-amerikansk in­ ternasjonalisme. Senere, meget senere, vil denne store euroamerikanske nasjon organisk smelte sammen med det asiatiske og det afrikanske konglomerat.» Med denne analysen er vi således ført midt inn i det tyvende århundre. 68

Trdjee del Anarkismen i den revolusjonære praksis

Første kapitel Fra 1880 til 1914

Anarkismen isolerer seg fra arbeiderbevegelsen

Vi må nå se på anarkismen i dens virksomhet. På den måten går vi over i det tyvende århundre. Den anarkis­ tiske idé manglet riktignok ikke helt i det nittende århundres revolusjoner. Men der spilte den ingen selvstendig rolle. Selv før revolusjonen i 1848 utbrøt hadde Proudhon satt den på hodet. Han bebreidet den at den var en politisk re­ volusjon, en borgerlig felle — noe den for øvrig var i stor utstrekning — og særlig at den oppsto i en uheldig form med gamle midler som barrikaden og gatekampen. Selv drømte han om at hans universalmiddel, den gjensidige kol­ lektivisme på en helt annen måte skulle triumfere. Når det gjelder Kommunen så brøt den nok spontant med den «tra­ disjonelle stats-sentralisme», men var også, som Henri Lefebvre konstaterer, frukten av et «kompromiss» og en slags «fellesfront» mellom Proudhon-tilhengere og bakunister på den ene side, jakobinere og blanquister på den andre. Den var en «dristig negasjon» av staten, men de internasjonalistiske anarkister, innrømmer Bakunin, «dannet bare en svak minoritet.» Imidlertid hadde det lykkes anarkismen, takket være impulsen fra Bakunin, å bli podet inn på en massebevegelse av proletarisk, apolitisk og internasjonalistisk karakter: «Den første internasjonale». Omkring 1880 begynte anar­ kismen imidlertid å håne «den forsagte Internasjonale fra den første tiden» og forlangte i henhold til de uttrykk Malatesta brukte i 1884 å erstatte den med en «fryktet In­ ternasjonale» som skulle være på en gang kommunistisk, anarkistisk, antireligiøs, revolusjonær og antiparlamentarisk. Det skremmebilde som på den måten ble holdt fram var bare et skjelett: anarkismen isolerte seg fra arbeider69

bevegelsen og syknet hen som følge av det, forvillet seg inn i sekterismen, en mindretalls-aktivisme. Hvorfor denne tilbaketrekningen? En av grunnene var den raske industrielle utvikling og den raskere erobring av politiske rettigheter som gjorde arbeiderne mer mottakelige for en parlamentarisk reformisme. Derav fulgte at den in­ ternasjonale arbeiderbevegelse ble kapret av sosialdemokra­ tiet som var politiserende, reformistisk, innstillet på valg, og som siktet, ikke mot den sosiale revolusjon, men mot den legale erobring av den borgerlige stat og imøtekommelsen av øyeblikkelige krav. Etterat anarkistene var blitt en svak minoritet, oppga de tanken på å kjempe i hjertet av de store folkebevegelser. Under skinn av doktrinær renhet — av en doktrine hvor utopien, en kombinasjon av forhastede inngrep og lengselsfulle påkallelser av gullalderen nå fikk fritt løp — vendte Krapotkin, Malatesta og deres venner ryggen til den vei som var åpnet av Bakunin. De bebreidet den anarkistiske litteratur og Bakunin selv for å ha vært for «gjennomsyret av marxisme.» De konsentrerte seg. De organiserte seg i små hemmelige grupper for direkte handling, grupper hvor politiet med letthet fant innpass for sine spioner. Det var fra 1876, etter Bakunins tilbaketreden, som snart ble fulgt av hans død, at fantasteriets og eventyrets virus fant innpass i anarkismen. Bern-kongressen lanserte slagor­ det «propaganda ved handling». En første anskuelsesun­ dervisning i det ble organisert av Cafiero og Malatesta. 5. april 1877 dukket de opp i spissen for ca. 30 bevepnede tilhengere i fjellene i den italienske provins Benevent, brente de kommunale arkiver i en liten landsby og fordelte innhol­ det i skatteoppkreverens kasse til de fattige, forsøkte å gjennomføre en bondsk og infantil «anarkistisk kommu­ nisme» i miniatyr og lot seg tilslutt, omringet og gjennomfrosne, ta til fange uten motstand. Tre år senere, 25. desember 1880 forkynte Krapotkin høylydt i sin avis Revoltéi «Det permanente opprør gjen­ nom ord, skrift, dolk, gevær, dynamitt (...), alt det som ikke er legalt er tjenlig for oss.» Fra «propaganda gjen­ nom handling» til individuelle attentater var det ikke mer enn et skritt. Det ble snart tatt. Om arbeidermassenes frafall hadde vært en av grun70

nene til at man søkte tilflukt i terrorismen, bidro på sin side «propaganda ved handling» til en viss grad til å vekke de sovende arbeidere. Som Robert Louzon hevdet i en ar­ tikkel om Révolution Prolétarienne (november 1937) hadde slagordet vært «som gongslaget som løftet det franske pro­ letariat fra den kraftløse stilling som Kommunens massak­ rer hadde tvunget dem ned i. Det hadde gitt forspillet til dannelsen av C.G.T. og massenes syndikale bevegelse i årene 1900-1910». Det er en noe optimistisk erklæring som blir beriktiget eller komplettert1) gjennom vitnemålet til Fernand Pellontier, en ung anarkist som var gått over til den revolusjonære syndikalisme: etter hans mening hadde bruken av dynamitt vendt arbeiderne bort fra den anarkis­ tiske sosialisme til tross for at de var noe skuffet over den parlamentariske sosialisme. Ingen av dem våget å kalle seg anarkister av frykt for å synes å gå inn for den isolerte oppstand uten hensyn til den kollektive virksomhet. Kombinasjonen av bomben og de krapotskinske utopier forsynte sosialdemokratene med våpen som de ikke unnlot å bruke mot anarkistene.

Sosialdemokratene dadler anarkistene Gjennom lange år ble den sosialistiske arbeiderbevegel­ sen delt i to uforsonlige parter: mens anarkismen gle ut på en gang i terrorismen og i forventningen om tusenårsriket, sank den politiske bevegelse som mer eller mindre svik­ aktig bekjente seg til marxismen, ned i den «parlamenta­ riske idioti». Som Pierre Monatte, anarkisten som ble syn­ dikalist, senere minnet om: «den revolusjonære ånd døde hen i Frankrike fra år til år (...). Guesdes revolusjonarisme var ikke lenger annet enn verbal eller enda verre, valgdirigert og parlamentarisk. Jaurés revolusjonarisme gikk enda meget lenger: den var ganske enkelt og helt åpent ministeriell og regjeringsrettet. I Frankrike ble skillet mel') Robert Louzon har gjort forfatteren av denne bok opp­ merksom på at fra et dialektisk synspunkt utelukker vitnemålene fra ham selv og fra Pellontier ikke hverandre: terrorismen fikk motstridende virkninger på arbeiderbevegelsen.

71

lom anarkister og sosialister fullført da det spirende arbei­ derparti ved kongressen i Le Havre i 1880 kastet seg ut i valgvirksomheten. I 1889 besluttet sosialdemokrater fra forskjellige land i Paris, etter et langt avbrudd å ta opp de internasjonale sosialistkongresser. På den måten banet de veien for Den an­ nen internasjonale. Noen anarkister mente at de burde del­ ta i dette møtet. Deres nærvær ga støtet til voldsomme opp­ trinn. Sosialdemokratene som var overlegne i antall kvalte enhver opposisjon fra sine motstandere. Ved kongressen i Brussel 1891 ble anarkistene utstøtt under stort spetakkel. Imidlertid var det en betydelig del av de engelske, neder­ landske og italienske atbeiderdelegerte som skjønt de var reformister, trakk seg tilbake i protest. Ved den følgende kongress som ble holdt i Zurich 1893, krevde sosialdemo­ kratene at i fremtiden skulle foruten de syndikalistiske or­ ganisasjoner bare de sosialistiske partier og grupperinger ha adgang, som erkjente nødvendigheten av den «politiske handling», dvs. erobringen av den borgerlige makt ved hjelp av stemmesedler. Ved kongressen i London 1896 omgikk noen franske og italienske anarkister denne utelukkelsesbetingelsen ved å la seg delegere av fagforeningene. Det var for øvrig ikke bare en krigslist: anarkistene hadde nettopp, som vi senere skal se, funnet tilbake til realitetenes vei. De var gått inn i den syndikale bevegelse. Men da en av dem, Paul Delesalle, for­ søkte å bestige talerstolen ble han kastet voldsomt ned trappen og ble såret. Jaurés beskyldte anarkistene for å ha endret fagforeningene til revolusjonære og anarkistiske grup­ peringer, for å desorganisere dem slik de hadde kommet for å desorganisere kongressen, «til stor nytte for den bor­ gerlige reaksjon». De tyske sosialdemokratiske ledere, Wilhelm Liebknecht og August Bebel som var inngrodde valgtilhengere, viste seg som de hissigste motstandere av anarkistene, som de hadde vært det allerede under Den første internasjonale. Sekundert av Karl Marx’ datter, Mme. Aveling som be­ handlet anarkistene som «sinnsyke», ledet de forsamlingen slik de ville og fikk den til å vedta en resolusjon som eks­ kluderte fra de kommende kongresser de «antiparlamentariske», under hvilket navn de enn presenterte seg. 72

Senere, i Staten og revolusjonen, rakte Lenin anarkis­ tene en bukett hvor tornene riktignok blander seg med blomstene, men hvor han ytet dem rettferdighet vis-å-vis sosialdemokratene. Han bebreidet de siste at de hadde «gitt anarkistene monopol på kritikken av parlamentarismen» og for å «ha erklært denne kritikken for anarkistisk.» Ikke for­ bausende om proletariatet i de parlamentariske land fattet avsky for slike sosialister og mer og mer skjenket anarkis­ tene sine sympatier. Sosialdemokratene har sett ethvert for­ søk på å knekke den borgerlige stat som anarkistisk. Anar­ kistene har «med rette pekt på den opportunistiske karak­ ter ved de ideer om staten som er blitt hevdet av de fleste sosialistiske partier.» Stadig ifølge Lenin, er Marx enig med Proudhon for så vidt som begge er for «ødeleggelsen av statens nåværende maskineri». Denne likheten mellom marxismen og anarkis­ men (både Proudhons og Bakunins), vil opportunistene ikke se. Sosialdemokratene har satt igang diskusjonen med anarkistene på en «ikke-marxistisk» måte. Deres kritikk av anarkismen begrenser seg til den rene borgerlige banalitet: «Vi godkjenner staten, anarkistene ikke!» Anarkistene har også et godt grunnlag for å bebreide sosialdemokratiet at det svikter den plikt det har til å gi arbeiderne en revolu­ sjonær oppdragelse. Og Lenin har grunnlag for å hud­ flette en antianarkistisk brosjyre av den russiske sosial­ demokrat Plekhanov som «meget urettferdig overfor anar­ kistene», «sofistisk», «full av plumpe argumenter i retning av å insinuere at ingenting skiller en anarkist fra en ban­ ditt.»

Anarkistene i fagforeningene I 1890-årene hadde anarkistene kommet inn i en blind­ gate. Isolert fra arbeidernes verden som sosialdemokratene monopoliserte, pakket de seg tett sammen i små kapeller, barrikaderte seg i elfenbenstårn hvor de tygde drøv på en mer og mer uvirkelig ideologi. Eller de henga seg til og applauderte enkeltstående attentater og lot seg gripe av tannhjulsverket av avstraffelser og represalier. En av de ledende, Krapotkin, innla seg fortjeneste ved å «tilstå sin skyld» og erkjenne det sterile ved «propagan73

daen gjennom handling». I en serie artikler slo han i 1890 fast «at man må gå sammen med folket, som ikke lenger ønsker den isolerte handling, men handlingsmennesker i sine rekker.» Han advarte mot «den illusjon at man kan be­ seire utbytternes sammenslutninger med noen pund spreng­ stoff.» Han gikk inn for at man skulle vende tilbake til massenes syndikalisme, lik den som Den første internasjo­ nale hadde vært kimen til og hadde utbredt: «kjempemes­ sige unioner som samler millioner av proletarer.» For å befri arbeidermassene fra de foregitte sosialister som hånte dem, var det anarkistenes bydende plikt å trenge inn i fagforeningene. Fernand Pelloutier la fram den nye tak­ tikken i en artikkel som ble publisert i 1895 i et anarkistisk ukeskrift, Les Temps nouveaux under titlen «Anarkismen og arbeidersyndikat^ne». Anarkismen kunne godt klare seg uten dynamitt og burde vende seg til massen, på en gang for å agitere for de anarkistiske ideer i et meget bredt miljø og for å rive syndikalistbevegelsen løs fra den snevre korporatisme som den nettopp da hadde kjørt seg fast i. Fagfor­ eningen burde være en «praktisk skole for anarkismen». Den var et laboratorium for de økonomiske kamper, løsrevet fra valgkonkurransene, og den ble anarkistisk administrert. Var den ikke da den på en gang revolusjonære og anarkistiske organisasjon som alene kunne danne en motvekt mot og ødelegge den ulykkelige innflytelsen fra de sosialdemokra­ tiske politikere? Og Pelloutier til å knytte arbeidersyndikatene sammen med det «anarkistisk kommunistiske» samfunn som måtte forbli det ytterste mål for anarkistene: den dag revolusjonen bryter ut, spurte han, «vil det ikke da være tilstede en så godt som anarkistisk organisasjon, som vil være klar til å etterfølge den nåværende organisasjon og som vil avskaffe all politisk makt, en organisasjon som er herre over produksjonsmidlene og selv vil styre sine saker, suverent og med sine medlemmers frie samtykke?» Pierre Monatte erklærte senere, ved den internasjonale anarkistkongress i 1907: «Syndikalismen (...) åpner perspektiver og nytt håp for anarkismen som altfor lenge har vært fordypet i seg selv.» På den ene siden «har syndi­ kalismen (...) gitt anarkismen tilbake følelsen for dens arbeideropprinnelse. På den annen side har anarkistene bi­ dradd ikke lite til å lede arbeiderbevegelsen inn på den re74

volusjonære vei og til å popularisere ideen om direkte handling.» Ved den samme kongress ble det etter en ganske livlig diskusjon vedtatt en samlende resolusjon som be­ gynner med denne prinsipperklæring: «Den internasjonale anarkistkongress betrakter fagforeningene på en gang som kamporganisasjoner i klassenes kamp for å bedre arbeids­ betingelsene og som produsentforeninger som kan tjene til å gjøre det kapitalistiske samfunn om til et kommunistisk anarkistisk samfunn.» Det var imidlertid ikke uten møye de syndikalistiske anarkister bestrebet seg på å trekke hele den anarkistiske bevegelse med på den nye vei de hadde valgt. Anarkismens «rene» næret en ubetvingelig mistillit til den syndikale be­ vegelse. De hadde imot den fordi den i for sterk grad hadde bena på jorden. De beskyldte den for å trives i det kapitalistiske samfunn, for å være en integrerende del av det, for å ha forskanset seg bak de øyeblikkelige krav. De bestred dens fordring på alene å skulle løse det sosiale problem. Ved kongressen i 1907 ga Malatesta et bittert svar til Monatte og hevdet at arbeiderbevegelsen bare var et middel for anarkistene og ikke et mål: «syndikalismen er ikke og vil aldri bli noe annet enn en lovlydig og bevarende bevegelse uten annet oppnåelig mål — og hva så! — enn forbedringen av arbeidsbetingelsene.» Etter å være blitt nærsynt av å forfølge øyeblikkelige fordeler, vil den syndi­ kale bevegelse vende arbeiderne bort fra den endelige kamp: «Det man må oppfordre arbeiderne til er ikke så me­ get å slutte arbeidet; det er sannelig heller til å fortsette det for egen regning.» Endelig advarte Malatesta mot de syndi­ kale byråkratiets konservatisme: «I arbeiderbevegelsen er funksjonæren en fare som bare kan sammenliknes med par­ lamentarismen.» Den anarkist som går med på å være fast og lønnet funksjonær for en fagforening er tapt for anarkis­ men.» Til dette svarte Monatte at den syndikale bevegelse som ethvert menneskeverk utvilsomt hadde ufullkommenheter: «Så langt fra å skjule dem tror jeg det er nyttig alltid å ha dem i minne for å kunne reagere mot dem.» Han inn­ rømmet at syndikalismens funksjonærvelde påkalte sterk og ofte berettiget kritikk. Men han protesterte mot bebreidel­ sen for at man ville ofre anarkismen og revolusjonen for 75

syndikalismen: «For alle her er anarkiet det endelige mål. Men fordi tidene er forandret, har vi også modifisert vår oppfatning av bevegelsen og revolusjonen (...). Om anar­ kistene istedenfor å kritisere syndikalismens tidligere, nåtidige eller tilmed fremtidige feil, ville ta mer intimt del i dens virksomhet, ville de farer syndikalismen kan romme, for alltid være bortmanet.» De anarkistiske sekteristers vrede var for øvrig ikke helt ugrunnet. Men den type fagforeninger de misbilliget tilhørte en æra som allerede var forbi: det var de som til å begynne med rent og alminnelig korporativt, deretter blindt avhen­ gige av de sosialdemokratiske politikere hadde formert seg i Frankrike i de lange årene som fulgte etter undertrykkel­ sen av kommunen. For de «rene» syndikalister rommer derimot klassekampens radikalisme som var fornyet takket være anarko-syndikalismens inntrengen, en motsatt ulempe: den hevdet at den dannet sin egen ideologi, at den var «seg selv nok». Dens skarpeste talsmann, Émile Pouget, hevdet: Fagforeningens overlegenhet i forhold til andre former for for­ bindelse mellom individene ligger i det faktum at arbeidet med de delvise forbedringer og det mer avgjørende arbeid med sosial omveltning der føres parallelt. Og det er nett­ opp fordi fagforeningen går inn for denne dobbelte bestrebel­ sen (...) uten lenger å ofre det nåværende for det frem­ tidige og det fremtidige for det nåværende, at fagforeningen står fram som gruppeformen fremfor alle andre.» Den nye syndikalismes omhu for å fastslå og bevare sin «uavhengighet» som ble proklamert i det berømte charter som ble vedtatt av CGT-kongressen i Amiens 1906, var meget mindre rettet mot anarkistene enn den var inspirert av viljen til å bli kvitt formynderskapet fra det borgerlige demokrati og dets utløper i arbeiderbevegelsen: sosialdemo­ kratiet. Og i tillegg var det inspirert av viljen til å bevare den syndikale bevegelses enhet like overfor en oppblomst­ ring av rivaliserende politiske sekter, slik den hadde eksi­ stert i Frankrike før den «sosialistiske enhet». Fra Proudhons verk, De la capacité politiques des classes ouvriéres som var de revolusjonære syndikalisters bibel, hadde de fremfor alt hentet ideen om «separasjon»: formet som en distinkt klasse hadde proletariatet å avvise ethvert bidrag fra den motsatte klasse. 76

Visse anarkister ble imidlertid forarget over arbeidersyndikalismens påstand om at de kunne klare seg uten de­ res overvåking. En radikalt feilaktig doktrine, utbrøt Mala­ testa, og den truet anarkismen i selve dens eksistens. Og annen-fløytisten, Jean Grave, gjentok ham. «Syndikalismen kan — og bør — ha nok i seg selv i den kamp den fører mot de utbyttende arbeidsgivere, men den kan ikke hevde at den makter å løse det sosiale problem alene.» Den «er så lite selvtilstrekkelig at kjennskapet til hva den er, hva den bør være og hva den bør gjøre, har måttet komme til den utenfra.» På tross av disse anklager og takket være det revolusjo­ nære ferment som kom med de anarkister som var omvendt til syndikalismen, ble den syndikale bevegelse i Frankrike likesom i de andre latinske land i årene før første verdens­ krig en makt man måtte regne med. Og det ikke bare innen borgerskapet og regjeringen, men også blant de sosialdemo­ kratiske politikere som fra nå av for en stor del mistet kon­ trollen over arbeiderbevegelsen. Filosofen Georges Sorel så på denne anarkistenes inntreden i fagforeningene som en av tidens største begivenheter. Den anarkistiske doktrine var blitt tynnet ut i en massebevegelse, men for der å finne seg selv igjen under nye former og å vinne styrke. Den anarkistiske bevegelse ble befruktet ved denne sam­ mensmeltningen av den anarkistiske og den syndikalistiske idé. Det franske C.G.T. var helt til 1914 det kortvarige produkt av denne syntesen. Men dens mest fullendte og varige frukt skulle bli det spanske CNT. (Confederacion National del Trabajo) som ble grunnlagt i 1910, begunsti­ get ved oppløsningen av politikeren Alexander Lerroux’ ra­ dikale parti. En av talsmennene for den spanske anarkosyndikalisme, Diego Abad de Santillan, unnlot ikke å hylle Fernand Pelloutier, Émile Pouget og andre anarkister som forsto nødvendigheten av å befrukte sine ideer, i første rekke i proletariatets økonomiske organisasjoner.

77

Annet kapitel Anarkismen i den russiske revolusjon Etter å ha fått et vindblaff nummer to gjennom den revo­ lusjonære syndikalisme, fanget anarkismen opp det tredje gjennom den russiske revolusjon. Denne påstanden kan i første øyeblikk forbause leseren som er vant til å betrakte det store revolusjonære skillet i oktober 1917 bare som bolsjevikenes verk og arv. I virkeligheten var den russiske revolusjon en uhyre massebevegelse, en bølge fra folke­ dypet som passerte og oversvømte de ideologiske formasjo­ ner. Den tilhørte ingen, annet enn folket. I den grad den var en ekte revolusjon, ble inspirert nedenfra og spontant frembrakte organene for et direkte demokrati, viste den alle de tegn som er karakteristiske for en sosial revolusjon med anarkistiske tilløp. Imidlertid hindret de russiske anarkisters relative svakhet dem i å utnytte situasjoner som var uvanlig gunstige for deres idéers seier. Revolusjonen ble tilslutt beslaglagt og forvansket takket være det mesterskap, vil noen si, den nederdrektighet, vil andre si, som flokken av profesjonelle revolusjonære om­ kring Lenin la for dagen. Dette nederlaget både for anar­ kismen og for ektheten i folkets revolusjon ble imidlertid ikke helt ufruktbart for den anarkistiske idé. For det første ble den kollektive tilegnelse av produksjonsmidlene ikke satt overstyr, slik at det område ble bevart som kanskje en dag vil gjøre det mulig for sosialismen å beseire den statlige kasernering nedenfra. For det andre ga erfaringen fra SSSR et visst antall russiske og ikke-russiske anarkister an­ ledning til å dra omfattende lærdom av et midlertidig ne­ derlag — lærdom som Lenin selv synes å ha blitt seg be­ visst kort før han døde. De fikk anledning til på nytt å tenke gjennom hele problemstillingen ved revolusjonen og anar­ kismen. Kort sagt, med Krapotkins uttrykk som senere ble gjentatt av Voline, denne erfaringen lærte dem, om det var nødvendig, hvorledes man ikke skal lage en revolusjon. Så langt fra å bevise det ugjennomførlige ved den anarkistiske sosialisme, bekreftet det sovjetiske eksperiment i stor måle­ stokk det profetisk riktige ved de nye ideer som ble ut78

trykt av anarkismens grunnleggere og spesielt ved deres kri­ tikk av den «autoritære» sosialisme.

En anarkistisk revolusjon

Utgangspunktet for revolusjonen i 1917 var revolusjonen i 1905, da det dukket opp revolusjonære organer av en ny type: sovjetene. De ble til i St. Petersburgs fabrikker un­ der en spontan streik. I betraktning av den nesten fullsten­ dige mangel på en syndikal bevegelse og på en syndikalis­ tisk tradisjon, hadde sovjetene fylt et tomrom og koordinert de streikende fabrikkers kamp. Anarkisten Voline tilhørte den lille gruppen som i nær kontakt med arbeiderne og etter påvirkning fra dem fikk ideen til å skape det første sovjet. I tillegg til hans vitnemål kommer Trotskis. Han ble få måneder senere Sovjets president og skriver i sin beretning om 1905, ikke nedsettende, tvertom: «Sovjetets virksomhet betydde organiseringen av anarkiet. Dets eksistens og se­ nere utvikling markerte en konsolidering av anarkiet.» Denne erfaringen festnet seg for alltid i arbeidernes be­ vissthet, og da februarrevolusjonen utbrøt i 1917 behøvde de ledende revolusjonære ikke å finne opp noe. Arbeiderne tok spontant fabrikkene i besittelse. Sovjetene dukket opp igjen av seg selv. På ny kom de uventet for de revolusjosjonære profesjonelle. Som Lenin selv innrømmet sto arbei­ der- og bondemassene «hundre ganger mer til venstre» enn bolsjevikene. Sovjetenes prestisje var slik at oppstanden i oktober ikke kunne settes igang uten i deres navn. Om de hadde livskraft manglet de imidlertid homogeni­ tet, revolusjonær erfaring, ideologisk forberedelse. Av den grunn ble de et lett bytte for politiske partier med ube­ stemte revolusjonære ideer. Skjønt bolsjevikpartiet var en mindretalls-organisasjon var det den eneste revolusjonære styrke som var virkelig organisert og som visste hvor den gikk. Det hadde knapt noen rivaler på ytterste venstre fløy, hverken på det politiske eller på det syndikale plan. Det rådde over førsteklasses kadrer. «Det utfoldet», innrømmer Voline, «en vill, febrilsk, knusende aktivitet.» Imidlertid hadde partiapparatet — som Stalin ennå på den tid var et ukjent ledd i — alltid betraktet sovjetene 79

med en viss mistillit, som en sjenerende konkurrent. Like etter maktovertakelsen ble den spontane og uimotståelige vilje til sosialisering av produksjonen til å begynne med kanalisert ved hjelp av arbeidernes kontroll. Dekretet av 14. november 1917 legaliserte arbeidernes innblanding i bedriftenes ledelse og beregningen av produksjonsprisene. Det avskaffet handelshemmelighetene og tvang eierne til å legge fram sin korrespondanse og sine regnskaper. «Det var ikke», beretter Victor-Serge, «revolusjonsledernes mening å gå lenger enn det.» I april 1918 «tenkte de seg ennå (...) dannelsen av blandede aksjeselskaper som den russiske og utenlandsk kapital skulle ta del i sammen med Sovjetsta­ ten.» «Initiativet til ekspropriasjons-bestemmelsene utgikk fra massene og ikke fra makten.» Allerede 20. oktober 1917, ved den første kongress av fabrikkråd, ble det lagt fram et forslag som var anarkis­ tisk inspirert og som krevde: «Kontrollen av produksjonen og kontrollkommisjonene bør ikke bare være undersøkelses­ kommisjoner, men (...) fremtidsrettede seiler som fra nå av skal forberede overføringen av produksjonen til arbei­ dernes hender.» «Like etter oktoberrevolusjonen», bemerker A. Pankratova, «gjorde disse anarkistiske tendenser seg så meget lettere gjeldende og hadde så meget større fremgang som kapitalistene satte seg på det sterkeste imot anvendel­ sen av dekretet om arbeiderkontroll og fortsatte å avvise ar­ beidernes innblanding i produksjonen.» Arbeiderkontrollen viste seg også snart som en halv for­ holdsregel, virkningsløs og haltende. Arbeidsgiverne sabo­ terte, skjulte sine lagre, underslo redskapene, provoserte eller gikk til lockout av arbeiderne. Noen ganger brukte de fabrikk-komitéene som alminnelige agenter eller hjelpere for direksjonen, eller de trodde til og med at det kunne være lønnsomt å forsøke å bli nasjonalisert. Arbeiderne svarte på disse manøvrene ved å ta fabrikken i besittelse og sette den i gang for egen regning. «Det er ikke vi som fjerner industrifolkene», sa arbeiderne i sine forslag, «men vi tar hånd om produksjonen når de ikke vil sikre at fabrik­ kene fungerer.» Pankratova tilføyer at i denne første «kao­ tiske» og «primitive» sosialiseringsperioden «hendte det ofte at eierne ble eliminert eller tok flukten.» Arbeiderkontrollen måtte meget tidlig vike for sosiali80

seringen. Lenin krenket bokstavelig talt sine samvittighets­ fulle nestkommanderende ved å kaste dem i «folkets le­ vende og skapende digel», ved å tvinge dem til å tale et ekte anarkistisk språk. Basis for den revolusjonære gjenoppbyg­ ging skulle være arbeidernes selvstyre. Bare det kunne vekke en revolusjonær begeistring i massene som gjorde det umulige mulig. Når den siste håndlanger, hvilken som helst arbeidsløs, hvilken som helst kokke fikk se fabrikkene, jor­ den og administrasjonen betrodd til sammenslutninger av arbeidere, funksjonærer, bønder, og betrodd til demokra­ tiske forsyningskomitéer etc. som var skapt spontant av fol­ ket, «når de fattige får se og føle dette, vil ingen makt være istand til å beseire den sosiale revolusjon.» Frem­ tiden åpnet seg for en republikk av 1870-kommunens type, en republikk av sovjeter. «For å gjøre inntrykk på massene,» forteller Voline, «vinne deres tillit og sympati, utsendte (...) bolsjevikpartiet paroler som inntil da hadde vært karakteristiske (...) for anarkismen.» All makt til sovjetene, dette motto forsto massene intuitivt i den anarkistiske mening. «Arbeiderne», bevitner Arkinov, «tolker ideen om sovjetmakten som ideen om deres egen fri bestemmelse over seg selv, sosialt og øko­ nomisk.» «Ved den tredje sovjetkongress (i begynnelsen av 1918) slynget Lenin ut: «De anarkistiske ideer antar nå le­ vende former», og kort etter, ved Partiets syvende kongress (6-8 mars) fikk han vedtatt teser hvor det bl.a. var spørs­ mål om sosialisering av den produksjon som ble ledet av ar­ beiderorganisasjonene (fagforeninger), fabrikk-komitéer etc.), avskaffelse av yrkesfunksjonærer og av politiet og hæren, likhet i lønner og gasjer, deltakelse av alle sovjetmedlemmer i statens styre og administrasjon, fullstendig suksessiv avskaffelse av den såkalte stat og av pengesymbolet. Ved fagforeningenes kongress (våren 1918), beskrev Lenin fabrik­ kene som «selvstyrende kommuner av produsenter og for­ brukere.» Anarkosyndikalisten Maximov går så langt som til å hevde: «Bolsjevikene hadde forlatt ikke bare teorien om statens gradvise hensykning, men også den marxistiske ideologi som helhet. De var blitt til en slags anarkister».

6 — Anarkismen

81

En «autoritær» revolusjon Selv om den dristige oppslutningen om instinktet og om massenes revolusjonære glød klarte å gi revolusjonen ret­ ning for bolsjevikene, så svarte den imidlertid ikke til deres tradisjonelle ideologi og heller ikke til deres egentlige inten­ sjoner. De var «autoritære» fra gammelt av, grepet av ideer om stat, diktatur, sentralisering, herskende parti, ledelse av økonomien ovenfra — alt sammen i klar motsetning til en virkelig anarkistisk forestilling om det sovjetiske demokrati. Staten og revolusjonen som ble skrevet kort før oktoberoppstanden, er et speil som gjengir det ambivalente i Lenins tanker. Visse sider av det kunne vært signert av en anar­ kist, og som vi har sett ovenfor blir det i hvert fall delvis gjort ære på anarkistene. Men denne appellen til en revo­ lusjon nedenfra motsvares av en forsvarstale for revolusjo­ nen ovenfra. Forestillingene om staten, sentraliseringen og hierarkiet viser seg ikke som mer eller mindre skjulte bak­ tanker. De blir tvertom stilt åpent til skue: Staten vil over­ leve proletariatets erobring av makten, den vil ikke sykne hen før etter en overgangsperiode. Hvor lang tid vil denne skjærsilden vare? Det blir ikke holdt hemmelig for oss — det blir sagt uten beklagelse, snarere med lettelse — at pro­ sessen vil bli «langsom», av «lang varighet». Det revolusjo­ nen vil frembringe skal, under sovjetenes tilsynelatende makt, være «proletarstaten» eller «proletariatets diktatur», «den borgerlige stat uten borgere» — til og med det rykker forfatteren ut med, idet han følger sin tanke helt ut. Den altetende staten akter tydeligvis å fortære alt. Lenin går i skole hos sin samtidige, den tyske statskapi­ talisme, die Kriegswirtschaft (krigsøkonomien). Kapitalis­ mens organisering av den store moderne industri med dens «jerndisiplin» er et annet av hans forbilder. Han dåner nes­ ten av henrykkelse, spesielt overfor et statsmonopol som P.T.T. (det franske post-, telegraf- og telefonverk) og ut­ bryter: «Hvilken beundringsverdig utviklet mekanisme! Hele det økonomiske liv organisert som Posten (...), se det er staten, det er den basis vi trenger for økonomien.» Å ville klare seg uten «autoritet» og «underordning», det er anar-

82

kistiske drømmer, avgjør han. Nylig ble han varm ved ideen om å betro produksjon og handel til arbeidersammenslutningene, til selvstyret. Men det var en feiltakelse. Han leg­ ger ikke skjul på sin magiske oppskrift: alle medborgere som «funksjonærer og arbeidere i en eneste universell statstrust», hele samfunnet omdannet til et «stort kontor og en stor fabrikk». Sovjeter, naturligvis, men underordnet arbei­ dernes parti, det parti hvis historiske oppgave det er å «di­ rigere» proletariatet. De mest fremsynte av de russiske anarkister tok ikke feil av dette. Allerede ved høydepunktet av Lenins anarkistiske periode, besverget de arbeiderne til å være på vakt: i deres avis, Golos Truda (Arbeidets stemme) kunne man allerede i de siste måneder av 1917 og i begynnelsen av 1918 lese følgende profetiske advarsler: «Når deres makt engang er konsolidert og legalisert, vil bolsjevikene — som er sosialis­ ter, politikere og statstilhengere, dvs. tilhengere av den sentralistiske og autoritære virksomhet — begynne å ordne landets og folkets liv med regjerings- og diktaturmidler som er påtvunget av sentrum (. . .). Deres sovjeter (...) vil litt etter litt bli alminnelige eksekutivorganer for sentralregje­ ringens vilje (...). Vi vil få overvære opprettelsen av et autoritært politisk og statlig apparat som vil virke ovenfra og gå igang med å knuse alt med jernhånd (...). Ve den som ikke er enig med sentralmakten.» «All makt til sovje­ tene vil bli til autoritet for partilederne.» Massenes mer og mer anarkiserende tendenser tvang Lenin, stadig ifølge Voline, til for en tid å forlate den gamle vei. Han skulle ikke la staten, autoriteten, diktaturet overleve mer enn en time, et bitte lite øyeblikk. Og deretter skulle det være «anarkisme». «Men store guder, skjønner dere ikke (...) hva Lenin vil si, når den nåværende makt er konsolidert og det vil være mulig å lukke ørene for massenes stemme?» Da vil han vende tilbake til gamle, oppgåtte stier. Han vil skape en «marxistisk stat» av den mest fullendte type. Naturligvis ville det være dristig å hevde at Lenin og hans mannskap bevisst la en felle for massene. Det var mindre av tvetungechet i dem enn av dogmatisk dualisme. Motsetningen mellom de to poler i deres syn var så tydelig, så skrikende at man måtte forutse at den i løpet av kort tid ville komme til uttrykk i deres handlinger. Enten ville 83

massenes anarkiserende press tvinge bolsjevikene til å glemme den autoritære tendens i sin oppfatning, eller det motsatte ville skje, at konsolideringen av deres makt, sam­ men med kortpustetheten i den folkelige revolusjon fikk dem til å putte sine tilløp til anarkisme på rekvisittlageret. Et nytt element gjorde seg gjeldende som snudde oppned på grunnproblemet: de redselsfulle omstendigheter ved borgerkrigen og den utenlandske innblanding, desorganiseringen av transportapparatet, den tekniske fattigdom. Disse omstendigheter drev de bolsjevikiske ledere til unntaksforholdsregler, til diktatur, sentralisering, anvendelse av «jernhånden». Men anarkistene hevdet at vanskelighetene bare hadde «objektive» årsaker, utenom revolusjonen. De skyld­ tes etter deres mening den indre logikk i bolsjevismens auto­ ritære oppfatninger, avmakten ved et maktapparat som var byråkratisert og sentralisert til overmål. Ifølge Voline var det bl.a. statens mangel på kompetanse, dens krav på å ville lede og kontrollere alt, som gjorde den ute av stand til å reorganisere landets økonomiske liv og som førte den til et regulært «krakk», markert ved lammelsen av den indu­ strielle aktivitet, jordbrukets ruin og oppløsningen av alle bånd mellom næringslivets forskjellige grener. Voline beretter f.eks. om Nobels gamle mineraloljefabrikk i Petrograd at etterat den var forlatt av eierne, besluttet dens fire tusen arbeidere å holde den i gang i fellesskap. De henvendte seg forgjeves til den bolsjevikiske regjering. De forsøkte å drive bedriften ved hjelp av sine egne midler. De fordelte seg i mobile grupper som gikk inn for å skaffe brensel, råstoffer, markeder og transportmidler. Når det gjelder de siste hadde de allerede begynt forhandlinger med sine kamerater jernbanefolkene. Regjeringen ble irri­ tert. Ettersom den var ansvarlig overfor hele landet kunne den ikke gå med på at hver fabrikk handlet etter eget for­ godtbefinnende. Arbeiderrådet holdt fast ved sitt og kalte arbeiderne sammen til fellesmøte. Førstekommisæren for Arbeidet umaket seg personlig for å advare arbeiderne mot et «utslag av alvorlig mangel på disiplin.» Han skjelte løs på deres «anarkistiske og egoistiske» holdning. Han truet dem med avskjedigelse uten godtgjøring. Arbeiderne ga som motsvar at de ikke krevde noen privilegier: regjeringen skulle bare la arbeiderne og bøndene handle på samme måte 84

over hele landet. Forgjeves. Regjeringen opprettholdt sitt synspunkt og fabrikken ble stengt. Volines vitnesbyrd blir bestyrket av utsagnet fra en kom­ munist: Alexandra Kollontays. Hun beklaget seg i 1921 over at utallige eksempler på arbeidertiltak var forsvunnet i papirmøllen og i sterilt administrativt snakk: «Hvor megen bitterhet blant arbeiderne (...) når de ser og vet om [det] de kunne ha utrettet selv (...) om man hadde gitt dem rett til og mulighet for å handle. Initiativet svekkes, trangen til å handle dør bort.» Sovjetenes makt varte i virkeligheten bare noen måneder, fra oktober 1917 til våren 1918. Meget tidlig ble fabrikkrådene berøvet sin myndighet. Det påskudd som ble brukt var at selvstyret ikke svarte til næringslivets «rasjonelle» krav. Det opprettholdt en bedriftsegoisme som skapte kon­ kurranse rådene imellom slik at de sloss om de magre res­ surser og for enhver pris ville leve videre, selv om andre fabrikker var viktigere for «staten» og bedre utstyrt. Med ett ord, man endte, som A. Pankratova sier, i en oppdeling av næringslivet i «selvstendige produsentføderasjoner av den type anarkistene hadde drømt om.» Uten tvil var det også ting å bebreide det spirende arbeiderselvstyre. Det hadde famlende og med møye søkt å skape nye produk­ sjonsformer som ikke hadde noen presedens i menneskenes historie. Det hadde riktignok gjort sine feil, hadde tatt gale veier. Det var det læretiden kostet. Som Kollontay hevdet kunne kommunismen bare «fødes gjennom en prosess av po­ litisk forskning, med feiltakelser kanskje, men med utgangs­ punkt i arbeiderklassens egen skaperkraft.» Dette var slett ikke det synspunkt de ledende i partiet hadde. De var bare så altfor lykkelige over å kunne ta fra fabrikk-komitéene en makt som de i sin samvittighet bare med resignasjon hadde overlatt dem. Lenin viste allerede fra 1918 at han foretrakk «den enes vilje» i bedriftenes le­ delse. Arbeiderne måtte «ubetinget» adlyde den samlede vilje hos lederne av arbeidets utvikling. Alle bolsjeviklederne, sier Kollontay, var «mistroiske når det gjaldt de skapende evner i arbeiderkollektivene». Attpåtil ble admini­ strasjonen overtent av småborgerlige elementer: restene av den gamle russiske kapitalisme som litt for fort hadde til­ passet seg de sovjetiske institusjoner, hadde fått seg over-

85

latt ansvarsstillinger i de forskjellige kommissariater og ventet på at den økonomiske ledelse skulle bli betrodd, ikke arbeiderorganisasjonene, men dem selv. Man var vitne til den voksende innblanding av statlig byråkrati i næringslivet. Allerede 5. desember 1917 ble indu­ strien underlagt et Øverste råd for økonomien som var på­ lagt å samordne autoritært alle produksjonsorganenes virk­ somhet. Kongressen for økonomirådene (26. mai — 4. juni 1918) bestemte at det skulle dannes bedriftsdireksjoner hvorav to tredjedeler av medlemmene skulle utnevnes av de regionale råd og Det øverste råd for økonomien og bare den resterende tredjedel utnevnes på stedet av arbeiderne. Dekretet av 28. mai 1918 utstrakte kollektiviseringen til hele industrien, men forvandlet samtidig de spontane sosialiseringsordninger fra revolusjonens første måneder til nasjonaliseringer. Det var Det øverste råd for økonomien som var pålagt å organisere administrasjonen av de nasjonali­ serte bedrifter. Direktøren og teknikerstaben fortsatte å fungere, nå som statsoppnevnte. Ved annen kongress i Det øverste råd for økonomien, mot slutten av 1918, ble fabrikkrådene skarpt irettesatt av rapportøren, fordi de praktisk talt bestyrte fabrikkene, istedenfor administrasjonsrådet. Valg til fabrikk-komitéer fortsatte å finne sted for syns skyld, men et medlem av den kommunistiske celle leste opp en kandidatfortegnelse som var satt opp på forhånd, og man stemte ved håndsopprekking i nærvær av bedriftens vepnede «kommunistgarder». Alle som erklærte seg imot de foreslåtte kandidater ble pålagt økonomiske sanksjoner (lønnsreduksjon osv.). Som Arkinov fremstiller det, var det ikke lenger mer enn en eneste allestedsnærværende herre, staten. Forbindelsene mellom arbeiderne og denne nye ar­ beidsherre ble igjen de samme som mellom arbeidet og ka­ pitalen. Lønnsarbeidet ble gjenopprettet, bare med den for­ skjell at det nå fikk karakteren av en plikt mot staten. Sovjetene fikk nå bare en nominell funksjon. De ble for­ vandlet til institusjoner for regjeringsmakten. «Dere burde bli statlige grunnceller», erklærte Lenin 27. juni 1918 ved kongressen av fabrikkråd. Ifølge Voline ble de redusert til å spille rollen som «rent administrative organer uten betyd­ ning, fullstendig underlagt «direktivene» fra de sentrale autoriteter: regjeringen og partiets ledende organer». De 86

fikk ikke engang «skyggen av makt» lenger. Ved fagfore­ ningenes tredje kongress (april 1920) innrømmet rapportøren Lozovskij: «Vi har gitt avkall på de gamle metoder med arbeiderkontroll og vi har ikke bevart mer av dem enn det statlige prinsipp.» Fra nå av ble denne «kontrollen» utøvd av en statsorganisme: Arbeider- og bondeinspeksjonen. Industriføderasjonene med deres sentralistiske struktur hadde til å begynne med tjent bolsjevikene ved å ta ledel­ sen over og underordne fabrikkrådene som av naturen var føderalistiske og anarkistiske. Allerede 1. april 1918 var sammensmeltningen av de to organisasjonstyper et faktum. Fra nå av spilte fagforeningene en overvåkningsrolle under partiets tilsyn. Metallurgsyndikatet i Petrograd forbød fabrikkrådenes «desorganiserende tiltak» og kritiserte deres «yt­ terst farlige tendenser» til å overlate den og den bedrift i arbeidernes hender. Dette var, sa man, på den verste måte å etterape produksjonskooperativene «hvis idé for lengst hadde lidd nederlag». De var «ikke langt fra å forandres til kapitalistiske bedrifter». «Enhver bedrift som er forlatt eller vil bli sabotert av en industrimann og hvis produksjon er nødvendig for den nasjonale økonomi burde stilles un­ der statens ledelse.» Det var «uantakelig» at arbeiderne tok hånd om bedriftene uten godkjenning fra det syndikale apparat. Etter denne første operasjonen med kommando-overtakelse, ble fagforeningene i sin tur temmet, berøvet en­ hver selvstendighet og utrenset. Deres kongresser ble ut­ satt, medlemmene arrestert og organisasjonene oppløst eller smeltet sammen til større enheter. I løpet av denne proses­ sen ble enhver anarkosyndikalistisk tendens stanset og den syndikale bevegelse nært underordnet staten og det eneste parti. Likedan var det med det som angikk forbrukerkooperativene. Ved revolusjonens begynnelse hadde de dukket opp overalt, hadde formert seg og sluttet seg sammen. Men de hadde den svakhet at de falt utenfor partiets kontroll, og et visst antall sosialdemokrater (mensjeviker) hadde infiltrert seg i dem. Man begynte med å berøve de lokale forretnin­ ger deres ernærings- og transportmidler under påskudd av at de tilhørte den «private handel» og drev «spekulasjon», eller til og med uten det ringeste påskudd. Deretter ble alle 87

frie kooperativet brått stengt, og i deres sted ble på byrå­ kratisk vis opprettet statskooperativene i ernæringskommissariatet og de industrielle produksjonskooperativene i Det øverste råd for økonomien. Tallrike kooperatører ble kastet i fengsel.

Arbeiderklassen reagerte hverken tilstrekkelig hurtig eller tilstrekkelig kraftig. Den ble spredt, isolert i et enormt, tilbakeliggende land og i en stor bondemajoritet, utmattet av savn og revolusjonskamper og dertil demoralisert. Endelig var den blitt forlatt av sine beste elementer som hadde dradd til borgerkrigsfronten eller var blitt absorbert av parti- og regjeringsapparatet. Tilstrekkelig tallrike var alli­ kevel de arbeidere som følte seg mer eller mindre skuffet etter sine revolusjonserobringer, berøvet sine rettigheter som de var, umyndiggjort, ydmyket av de nye herrers arroganse eller egenmektighet. De ble seg bevisst den såkalte «proletarstats» egentlige natur. I løpet av sommeren 1918 valgte derfor de misnøyde arbeidere ved Moskvas og Petrograds fabrikker sine egne delegerte og søkte på den måten å stille egne og pålitelige «delegertråd» opp mot bedriftssovjetene som allerede var besnæret av makten. Som Kollontay forteller, følte, så og forsto arbeideren at han var satt til side. Han kunne jevnføre sovjetfunksjonærenes levevis med sin egen, — han som i hvert fall i teorien bar «prole­ tariatets diktatur». Men da arbeiderne så det hele klart, var det allerede for sent. Maktapparatet hadde fått tid til å organisere seg solid og til å ta i bruk undertrykkelsesstyrker som var istand til å bryte ethvert forsøk på selvstendig handling fra massenes side. Ifølge Voline, sto en avantgarde av arbeidere mot et statsapparat som hårdnakket benektet det skille som var oppstått mellom det og massene — i en bitter, men ulik kamp som varte i tre års tid og forble nærmest ukjent uten­ for Russland. Fra 1919 til 1921 ble streikene fler og fler i de store sentra, særlig i Petrograd og endog i Moskva. De ble som vi senere skal se slått ned med hard hånd. Selv innenfor det ledende parti oppsto en «arbeideropposisjon» som krevde at man skulle vende tilbake til det sovje­ tiske demokrati og til selvstyret. Ved den 10. partikongress, 88

i mars 1921, distribuerte en av opposisjonens talsmenn, Alexandra Kollontay en brosjyre som krevde handlings- og opposisjonsfrihet for fagforeningene og likeledes valg på en «produsentkongress» som skulle være sentralorgan for ad­ ministrasjonen av den nasjonale økonomi. Skriftet ble kon­ fiskert og forbudt. Lenin fikk kongressdeltakerne til å vedta nesten enstemmig en resolusjon som sidestilte arbeideropposisjonens teser med «småborgerlige og anarkistiske avvik»: de opposisjonelles «syndikalisme», deres «halvanarkisme» var i hans øyne en «direkte fare» for det maktmonopol som ble utøvd av partiet i proletariatets navn. Kampen fortsatte innenfor ledelsen av sentralforbundet. Trotskij og Riazanov ble ekskludert fra presidiet og sendt i eksil for å ha støttet fagforeningenes uavhengighet overfor partiet. Hovedlederen for arbeideropposisjonen, Sjliapnikov, led den samme skjebne og ble snart fulgt av den drivende kraft innen en annen opposisjonsgruppe, G. J. Miasnikov. Denne autentiske arbeideren som var dommer over erkehertug Mikael i 1917, hadde bak seg femten år i partiet og før revolusjonen syv år i fengsel og 75 dagers sultestreik. Han dristet seg i november 1921 til å trykke i en brosjyre at arbeiderne hadde mistet tilliten til kommunistene fordi partiet ikke lenger talte samme språk som sin basis, og fordi det nå brukte mot arbeiderne de samme undertrykkelsesmetoder som i årene 1918-1920 ble tatt i bruk mot de bor­ gerlige.

Anarkistenes rolle Hvilken rolle spilte de russiske anarkister i dette drama der en revolusjon av anarkistisk type ble forvandlet til det motsatte? Russland hadde svake anarkistiske tradisjoner. Det var i utlandet Bakunin og Krapotkin var blitt anarkis­ ter. Ingen av dem kjempet noengang som anarkister i Russ­ land. Når det gjelder deres verker, hadde de i hvert fall inntil revolusjonen i 1917 kommet ut i utlandet, ofte til og med på fremmed språk. Bare noen utdrag av dem var i hem­ melighet, med vanskelighet og i meget begrenset antall blitt innført i Russland. Absolutt ingenting av russernes sosiale, 89

sosialistiske og revolusjonære oppdragelse hadde anarkis­ tiske innslag. Tvertom, forsikrer Voline, «den avanserte russiske ungdom leste en litteratur som uten variasjoner presenterte sosialismen som en statssosialisme.» Regjeringsidéen behersket sinnene: det tyske sosialdemokrati hadde smittet dem. Anarkistene var bare «en liten håndfull mennesker uten innflytelse», i høyden noen tusen. Deres bevegelse var, sta­ dig ifølge Voline, «ennå altfor svak til å kunne ha noen øyeblikkelig og konkret innflytelse på begivenhetene.» Der­ til var de fleste av dem intellektuelle med individualistiske tendenser, altfor lite i kontakt med arbeiderbevegelsen. Nestor Makhno som sammen med Voline var en unntakelse og i sitt fedreland, Ukraina, virket blant massene, skrev strengt i sine Memoarer at den russiske anarkisme «hang etter begivenhetene og til og med noen ganger sto helt uten­ for dem.» Allikevel synes det å være noe urettferdig ved hans vur­ dering. Den rolle anarkistene spilte mellom februar- og ok­ toberrevolusjonene var slett ikke ubetydelig. Trotskij inn­ rømmer det flere ganger i sin Den russiske revolusjons historie. De var «dristige» og «aktive» på tross av sitt lille antall og ble prinsipielle motstandere av den konstituerende forsamling på en tid da bolsjevikene ennå ikke var antiparlamentariske. I god tid før Lenins parti skrev de parolen: All makt til sovjetene, på sine faner. Det var de som til­ skyndet den øyeblikkelige sosialisering av boligene, ofte mot bolsjevikenes vilje. Det var delvis gjennom impulsen fra anarkosyndikalistene at arbeiderne gjorde seg til herrer over fabrikkene, selv før oktober. I løpet av revolusjonsdagene som gjorde slutt på Kerenskijs borgerlige republikk var anarkistene på randen av den militære kamp, særlig innen Dvinsk-regimentet som under ledelse av .gamle anarkister som Gratsjov og Fedotov trengte ut de kontrarevolusjonære «kadetter». Det var anar­ kisten Gelezniakov som ved hjelp av sitt detasjement opp­ løste den konstituerende forsamling. Bolsjevikene gjorde ikke annet enn å godkjenne et fait accompli. Tallrike partisanavdelinger som ble dannet av anarkistene og ledet av dem (Mokrooussov, Tsjerniak o.a.) kjempet uten stans mot de hvite arméer fra 1918 til 1920. 90

Det var knapt noen betydelig by som ikke hadde en anarkistisk eller anarkosyndikalistisk gruppe som spredde materiale i relativt betydelige mengder: aviser, magasiner, brosjyrer, småskrifter og bqker. To ukeskrifter i Petrograd og et dagblad i Moskva hadde et opplag på 25.000 eksem­ plarer hver. Anarkistenes krets vokste etterhånden som re­ volusjonen ble utvidet og sa ble skilt fra massene. 6. april 1918 skrev den franske kaptein Jacques Sadoul som var på tjenestereise i Russland i sin dagbok: «Det anarkistiske parti er den mest aktive, den mest kamplystne av opposisjonsgruppene, sannsynligvis også den mest popu­ lære (...). Bolsjevikene er urolige.» Mot slutten av 1918, bekrefter Voline, «ble innflytelsen sa sterk at bolsje­ vikene som ikke tillot noen kritikk, og enda mindre noen motsigelse, ble urolige for alvor.» For de bolsjevikiske auto­ riteter, beretter Voline, «ville det a tolerere den anarkistiske propaganda være jevngodt med (...) selvmord. De gjorde sitt beste for først å hindre, deretter å forby og endelig med brutal makt å undertrykke enhver tilkjennegivelse av de anarkistiske ideer.» Bolsjevikregjeringen «begynte med brutalt a stenge til­ holdsstedene for de anarkistiske organisasjoner og med å forby anarkistene enhver propaganda eller aktivitet.» Slik gikk det til at avdelinger av den røde garde, vepnet til ten­ nene, natten til 12. april 1918 overraskende ryddet tjuefem hus i Moskva som anarkistene hadde tatt i besittelse. De trodde de ble angrepet av hvite garder og svarte med å skyte. Deretter gikk myndighetene, stadig ifølge Voline, raskt over til «mer voldsomme midler: fengsel, fredløshet, henrettelse». «Gjennom fire år holdt denne konflikten de bolsjevikiske myndigheter (...) i ånde, helt til den anarkis­ tiske strømning ble definitivt knust manu militari (slutten av 1921). Likvideringen av anarkistene kunne gjennomføres sa me­ get lettere som de hadde delt seg i to fraksjoner, en som nektet å la seg temme, en som lot seg temme. Den siste viste til den «historiske nødvendighet» av å vise lojalitet overfor regimet og, i hvert fall i øyeblikket, gå med på dets dikta­ toriske handlinger. For dem dreidde det seg i første rekke om å seire i borgerkrigen og knuse kontrarevolusjonen. Det var en kortsiktig taktikk, mente de uforsonlige anar91

kister. For det var jo nettopp regjeringsapparatets byrå­ kratiske avmakt og folkets skuffelse og misnøye som næret de kontrarevolusjonære bevegelser. Dessuten endte myn­ dighetene med ikke lenger å skjelne mellom den aktive ving av den anarkistiske revolusjon som bekjempet deres makt­ midler og høyremotstandernes forbryterske anslag. Å ak­ septere diktaturet og terroren var selvmordspolitikk for anarkistene som selv skulle ville bli ofre for det. Men til­ slutningen fra de anarkister som ble kalt «sovjetiske» gjorde det lettere å knuse de andre, de uforsonlige, som ble behandlet som «falske» anarkister, som uansvarlige drøm­ mere uten bena på jorden, som tåpelige oppviglere, splittelsesmenn, sinnsyke — og endelig som banditter og kontra­ revolusjonære. Den mest begavede og følgelig den man lyttet mest til av de tilsluttede anarkister var Victor-Serge. På regimets vegne utga han på fransk en brosjyre som forsøkte å for­ svare det mot den anarkistiske kritikk. Boken han skrev se­ nere, Ar I av den russiske revolusjon er for en stor del en rettferdiggjørelse av bolsjevismens likvidering av sovjetene. Partiet — eller snarere dets ledende elite — fremstilles der som arbeiderklassens hjerne. Lederne som var behørig ut­ valgt fra avantgarden måtte avgjøre hva proletariatet kan og bør gjøre. Uten dem ville de masser som var organisert i sovjetene ikke være annet enn «menneskestøv med forvir­ rede idealer og med plutselige glimt av intelligens.» Victor-Serge var riktignok for klarsynt til å gjøre seg den minste illusjon om sovjetstyrets sanne natur. Men dette styret hadde ennå hele glorien fra den første seierrike proletarrevolusjon. Det ble hånet av kontrarevolusjonen over hele verden. Og det var en av grunnene — den mest heder­ lig6 — til at Serge som så mange andre revolusjonære, mente han burde holde tann for tunge. I løpet av somme­ ren 1921 betrodde han privat til anarkisten Gaston Leval som var kommet til Moskva i den spanske delegasjon i an­ ledning av Den tredje kommunistiske internasjonale: «Det kommunistiske parti utøver ikke lenger proletariatets diktatur, men diktatur over proletariatet». Da han var kommet tilbake til Frankrike offentliggjorde Leval artikler i Le Libertaire hvor han, idet han støttet seg på nøyaktige fakta, trakk paralleller mellom det Victor-Serge hadde hvisket 92

ham i øret og hans offentlige taler som ble betegnet «be­ visste løgner». I Living my Life er den amerikanske anarkist Emma Goldman som så Victor-Serge i virksomhet i Moskva heller ikke øm for ham.

«Makhnovtsjina»

Likvideringen av byenes anarkister som utgjorde små kraftløse kjerner, var forholdsvis lett, men det ble ikke slik i Sør-Ukraina hvor bonden Nestor Makhno hadde dannet en anarkistisk bondeorganisasjon som var sterk både økono­ misk og militært. Makhno var sønn av fattige ukrainske bønder. Ganske ung hadde han deltatt i 1905-revolusjonen og var blitt anarkist. Han ble dømt til døden av tsarveldet, men dommen ble mildnet og han tilbrakte åtte år i Butirkifengslet. Dette oppholdet, nesten hele tiden i lenker, ble hans eneste skole. Ved hjelp av en medfange, Peter Arkinov, fylte han i alle fall delvis hullene i sin utdannelse. Den selvstendige masseorganisasjonen av bønder han tok initiativet til kort etter Oktoberrevolusjonen dekket et om­ råde med syv millioner innbyggere og dannet en slags sirkel som målte 280 km. den ene veien og 250 den andre. Lengst i sør nådde den Azov-havet ved Berdiansk-havnen. Dens sentrum var Guljai-Polje, et stort sted med 20.-30.000 inn­ byggere. Dette området var tradisjonelt opprørsk. I 1905 hadde det vært skueplass for voldsomme uroligheter. Alt hadde begynt med opprettelsen av et høyre-regiment i Ukraina. Det var påtvunget av de tyske og østerrikske okkupasjonshærer og hadde med iver gått igang med å gi de gamle eiere tilbake den jord de revolusjonære bønder nettopp hadde tatt fra dem. Jordarbeiderne forsvarte sine ganske nye erobringer med våpen i hånd. De forsvarte dem like meget mot reaksjonen som mot bolsjevik-kommissærene, da de meget utidig trengte inn på landsbygdene og gjorde altfor byrdefulle rekvisisjoner. Denne gigantiske bondeoppstanden ble oppildnet av en rettferdighetens forsvarer, en slags anarkistisk Robin Hood som bøndene kalte «Far» Makhno. Hans første våpendåd var inntakelsen av GuljaiPolje i midten av september 1918. Våpenstillstanden 93

11. november førte til at de tysk-østerrikske okkupasjons­ styrker ble trukket tilbake — og ga samtidig Makhno en enestående anledning til å opprette hærreserver og skaffe seg lagre. I det befridde Ukraina ble den anarkistiske kommunismes prinsipper tatt i bruk for første gang i historien, og selvstyret ble praktisert i den grad omstendighetene under borgerkrigen gjorde det mulig. Den jord man gjorde de gamle grunneiere stridig, ble oppdyrket i fellesskap av bøn­ dene, gruppert i «kommuner» eller «sovjeter for det frie ar­ beid». Prinsippene om brorskap og likhet ble tatt til følge. Alle, menn, kvinner og barn skulle arbeide i forhold til sine krefter. De kamerater som for kortere tid var valgt til leder­ vervene tok etterpå opp sitt vanlige arbeid side om side med de andre medlemmer av kommunen. Hvert sovjet representerte bare viljen til de bønder i om­ rådet som hadde valgt det. Produksjonsenhetene ble sluttet føderativt sammen i distriktet og distriktene i regioner. Sovjetene ble integrert i et økonomisk helhetssystem basert på sosial likhet. De skulle være absolutt uavhengige av alle politiske partier. Ingen politiker skulle diktere sin vilje i ly av sovjetmakten. Medlemmene skulle være autentiske ar­ beidere som utelukkende tjente de arbeidende massers in­ teresser. Når makhnovistpartisanene trengte inn i et område slo de opp plakater hvor man kunne lese: «Bøndenes og arbei­ dernes frihet tilhører dem selv og skal ikke underlegges noen restriksjoner. Det er bøndene og arbeiderne som skal handle, organisere og bli enige seg imellom på alle livets områder slik som de selv finner det riktig og slik de vil det (...). Makhnovistene kan bare hjelpe dem, gi dem det eller det råd eller forslag (...). Men de kan ikke og vil ikke i noe tilfelle styre dem.» Da Makhnos menn senere, høsten 1920 skulle slutte en kortvarig overenskomst på likefot med sovjetmakten, insi­ sterte de på at følgende tillegg skulle med: «I det område hvor makhnovistene kommer til å operere skal arbeider- og bondebefolkningen danne sine egne frie institusjoner for økonomisk og politisk selvstyre. Disse institusjoner skal være selvstendige og gjennom avtaler knyttes føderativt sammen med sovjetrepublikkenes styrende organer.» De 94

bolsjevikiske forhandlere fikk fortumlet skilt dette tillegget fra avtalen for å referere det i Moskva hvor det selvføl­ gelig ble sett på som «absolutt uantakelig». En av de relativt svake sider ved Makhnovist-bevegelsen var mangelen på en kjerne av anarkistiske intellektuelle. Den ble imidlertid hjulpet utenfra, i hvert fall indirekte. Til å begynne med fra Kharkov og Kursk, av de anarkister som mot slutten av 1918 gikk sammen i et kartell kalt Nabat (Stormklokken), oppildnet av Voline. I april 1919 holdt de en kongress hvor de uttalte seg «kategorisk og definitivt mot all deltakelse i sovjetene, som var blitt rent politiske organismer, bygd opp på en autoritær, sentralistisk og stat­ lig basis.» Dette manifestet ble av bolsjevikregjeringen be­ traktet som en krigserklæring og Nabat måtte stanse all ak­ tivitet. Deretter lyktes det Voline i juli å slutte seg til Makhnos hovedkvarter hvor han sammen med Peter Arkinov tok seg av bevegelsens kulturelle og pedagogiske av­ deling. Han førte forsetet ved en av dens kongresser, den som ble holdt i Alexandrovsk i oktober. Der vedtok man Hovedteser som presiserte doktrinen om de «frie sovjeter». Kongressen samlet delegerte så vel fra bøndene som fra partisanene. I virkeligheten var den sivile organisasjon en utløper fra en opprørsarmé av bønder som praktiserte gerilja. Den var bemerkelsesverdig mobil, istand til å til­ bakelegge opp til hundre kilometer om dagen, ikke bare ved hjelp av sitt kavaleri, men også takket være infanteriet som forflyttet seg i lette hestekjøretøyer med fjærer. Denne arméen var på særlig anarkistisk vis basert på frivilligheten, på den fritt godkjente disiplin. Disiplinærreglene som var laget av partisanutvalg og så ble gjort gyldige av hoved­ forsamlingen, ble strengt iakttatt av alle. Makhnos frikorps skapte vanskeligheter for de «hvite» intervensjonshærer. Når det gjelder de bolsjevikiske rødegardist-enheter var de lite effektive. De sloss bare langs jernbanelinjene uten noengang å fjerne seg fra pansertogene sine, trakk seg tilbake ved første nederlag og unn­ lot ofte å ta sine egne soldater ombord igjen. De skapte også liten tillit blant bøndene som var isolert i sine lands­ byer og helt uten våpen og som kunne vært prisgitt de kontrarevolusjonære. «Æren for å ha tilintetgjort Denikins kontrarevolusjon høsten 1919 faller først og fremst på de 95

anarkistiske opprørere,» skriver Arkinov som er makhnovtsjinas historiker. Makhno nektet imidlertid alltid å stille sin armé under overkommando av Trotskij som var sjef for Den røde armé etterat de røde garder var inkorporert i den. Den store re­ volusjonære trodde da også at han måtte forfølge den opp­ rørske bevegelse. 4. juni 1919 skrev han en ordre som for­ bød makhnovistenes kommende kongress. De ble beskyldt for å reise seg mot sovjetmakten i Ukraina, og han karak­ teriserte all deltakelse i kongressen som «høyfor rederi» og forordnet arrestasjon av de delegerte. Han tok i bruk en fremgangsmåte som de spanske stalinister kopierte overfor de anarkistiske brigader 18 år senere, nektet Makhnos par­ tisaner våpen og beskyldte dem deretter for «forrederi» og for å ha latt seg slå av de hvite tropper.

Imidlertid fant de to arméer to ganger fram til enighet igjen, når intervensjonsfaren ble så stor at den krevde fellesopptreden. Det skjedde første gang i mars 1919 mot Denikin, deretter i løpet av sommeren og høsten 1920 over­ for truslen fra Wrangels hvite tropper som så Makhno knekket avgjørende. Men så snart den ytterste fare var av­ verget gjenopptok Den røde armé militæroperasjonene mot Makhnos partisaner, og han ga igjen slag for slag. Mot slutten av november 1920 nølte makthaverne ikke med å legge et bakhold. Offiserene i makhnovistarméen på Krim ble innbudt av bolsjevikene til å ta del i en militær rådslagning. Der ble de straks arrestert av det politiske po­ liti, Tsjeka’en, og skutt, mens deres partisaner ble avvepnet. Samtidig ble en regelrett offensiv satt inn mot GuljaiPolje. Kampen mellom anarkister og autoritære» — en kamp som var og ble ulik — varte ennå i ni måneder. Men mot slutten måtte Makhno gi tapt etterat han var gjort kampudyktig av styrker som var meget overlegne i antall og bedre utstyrt. Det lyktes ham å finne tilflukt i Romania i august 1921 og deretter å nå Paris hvor han senere døde, syk og nødlidende. Slik endte heltediktet om makhnovtsjina, ifølge Peter Arkinov, denne prototypen på en uavhengig massebevegelse av arbeidere som derfor er en fremtidig inspirasjonskilde for verdens arbeidere. 96

Kronstadt

De revolusjonære makhnovistsoldaters målsetting liknet meget på den som i februar 1921 drev Petrograds arbei­ dere og matrosene i festningen Kronstadt til felles opp­ stand. Byenes arbeidere led under materielle forhold som var blitt utålelige, p.g.a. mangelen på mat, brensel og transport­ midler, og de led under et regime som ble mer og mer dik­ tatorisk og totalitært og knuste selv det minste uttrykk for misnøye. Mot slutten av februar brøt det ut streiker i Petrograd, Moskva og noen andre industrisentra. Arbeiderne marsjerte fra den ene bedriften til den andre, stengte fabrik­ kene, trakk nye arbeiderkontingenter med i toget og krevde brød og frihet. Myndighetene svarte med geværild, Petro­ grads arbeidere med et protestmøte som samlet 10.000 ar­ beidere. Kronstadt var en marinebase som lå tretti kilometer fra Petrograd, på en øy i Finskebukta, som var frosset om vin­ teren. Den var bebodd av matroser og flere tusen arbeidere som var beskjeftiget i flåtens arsenaler. Kronstadts matro­ ser hadde spilt en fremtredende rolle under de revolusjo­ nære hendelser i 1917. De hadde, med Trotskijs uttrykk, vært «den russiske revolusjons stolthet og heder.» De si­ vile innbyggerne i Kronstadt dannet en fri kommune som var relativt uavhengig av myndighetene. I sentrum av fest­ ningen var det en meget stor offentlig plass som spilte rol­ len som et folke-forum og som kunne romme 30.000 men­ nesker. Riktignok hadde matrosene i 1921 ikke lenger den samme styrke og heller ikke samme revolusjonære sammensetning som i 1917; de var i langt høyere grad enn forgjengerne ut­ gått fra bondestanden, men de hadde bevart kampånden, og takket være sine tidligere bedrifter hadde de også bevart retten til å delta aktivt i Petrograds arbeidermøter. De sendte også hemmelige utsendinger til de streikende arbei­ dere hos de gamle kapitalister, utsendinger som ble stanset av ordensstyrkene. Under to massemøter som ble holdt på torget tok de for egen regning opp de streikendes krav. Ved annet møte 1. mars var 16.000 til stede, sjøfolk, arbeidere og soldater, og på tross av at statssjefen, presidenten for 7 — Anarkismen 97

eksekutivkomiteen, Kalinin var til stede, vedtok de en reso­ lusjon som krevde at det i løpet av ti dager, utenom de po­ litiske partier, skulle sammenkalles en konferanse av ar­ beidere, røde soldater og sjøfolk i Petrograd, Kronstadt og Petrogradprovinsen. De krevde både at de «politiske em­ betsmenn» skulle avskaffes, ettersom ikke noe politisk parti skulle ha privilegier og at de kommunistiske sjokkavdelinger i hæren og «kommunistgarden» i fabrikkene skulle fjer­ nes. Det var kort og godt det styrende partis monopol man ville ramme. Et monopol som Kronstadts rebeller ikke nølte med å kalle «usurpasjon». La oss for å resymere bl.a. gjen­ nom den avis som var den offisielle i denne nye kommunen, Kronstadts Izvestia. Vi gir ordet til de rasende matroser. Det kommunistiske parti hadde bare en tanke etterat det hadde tatt makten: å bevare den ved ethvert middel. Det hadde skilt seg fra massene. Det hadde vist seg ute av stand til å trekke landet ut av en tilstand av alminnelig for­ virring. Det hadde mistet arbeidernes tillit. Det var blitt byråkratisk. Sovjetene som var blitt berøvet sin makt ble narret, erobret, bearbeidet, fagforeningene ble gjort statlige. Et allmektig politimaskineri tynget på folket og dikterte sin lov ved hjelp av geværsalver og terrorvirksomhet. På det øko­ nomiske plan hersket en hard statskapitalisme istedenfor den forkynte sosialisme, basert på det frie arbeid. Arbei­ derne var alminnelige lønnsslaver i denne nasjonale trusten, ble utbyttet akkurat som tidligere. Kronstadts ugudelige gikk så langt som til å bestride de fremste revolusjonslederes ufeilbarlighet. De gjorde uærbødig narr av Trotskij og til og med av Lenin. Utover deres øyeblikkelige krav: gjen­ opprettelsen av friheten og frie valg til alle organer i det sovjetiske demokrati, siktet de mot et mål som var langt fjernere og tydelig anarkistisk: «en tredje revolusjon». I virkeligheten mente opprørerne å stå på revolusjonær grunn. De ville våke over den sosiale revolusjons lande­ vinninger. De hevdet at de ikke hadde noe til felles med dem som ville «gjeninnføre tsarveldets knutt». Og selv om de ikke la skjul på sitt ønske om å styrte «kommunistveldet» var det ikke for at «arbeiderne og bøndene igjen skulle bli slaver». De brøt heller ikke alle broer mellom seg og regimet som de «ennå håpet å komme på talefot med». Og

98

om de, endelig, krevde uttrykksfrihet, var ikke det for hvem som helst, men bare for revolusjonens oppriktige partisaner: anarkister og «venstresosialister» (en betegnelse som utelot sosialdemokratene eller mensjevikene). Kronstads dristighet gikk imidlertid meget lengre enn en Lenin, en Trotskij kunne finne seg i. Bolsjeviklederne hadde en gang for alle identifisert revolusjonen med kom­ munistpartiet, og ikke noe som gikk mot denne myten kunne i deres øyne være annet enn «kontrarevolusjonært». De så hele den marxistisk-leninistiske ortodoksi trevle seg opp. Kronstadt virket så meget mer skremmende på dem, som de styrte i proletariatets navn og som deres makt plutselig ble bestridd av en makt som de visste var ekte proletarisk. Att­ påtil holdt Lenin seg til den noe forenklede oppfatning at en gjeninnførelse av tsarveldet var det eneste alternativ til hans partis diktatur. Statsmennene i Kreml i 1921 reson­ nerte omtrent som statsmennene resonnerte høsten 1956: Kronstadt var et forhåndsbilde på Budapest. Trotskij, mannen med «jernhånden» påtok seg personlig ansvaret for avstraffelsen. «Om dere turer fram, vil vi skyte på dere som på rapphøns,» fortalte han de «oppsetsige» via radioen. Matrosene ble behandlet som «hvitegardister», som sammensvorne med de vestlige intervensjonsstyfker og med «Paris-børsen». Deres underkastelse ble oppnådd ved våp­ nenes hjelp. Og anarkistene Emma Goldmann og Alexan­ der Berkman som hadde funnet asyl i arbeidernes hjem­ land, etter å ha blitt deportert fra USA, gjorde i et pate­ tisk brev til Sinovjev forgjeves gjeldende at bruken av makt ville være et «uberegnelig feilgrep overfor den sosiale revolusjon» — og formante «bolsjevikkameratene» til å gjøre slutt på tvisten ved broderlig forhandling. Når det gjelder de terroriserte arbeiderne i Petrograd som var un­ derlagt krigsloven, kunne de ikke yte hjelp til Kronstadt. En forhenværende tsaristoffiser, den senere marsjall Tukhatsjevskij ble pålagt å kommandere et ekspedisjonskorps som besto av tropper man hadde måttet sikte nøyak­ tig, for mange av de røde soldater strittet imot å skyte på sine klasse-feller. 7. mars begynte bombardementet av fest­ ningen. Under titlen: «For at verden skal vite!» sendte de beleirede ut en siste appell: «De uskyldiges blod vil komme over kommunistenes hoder, disse vanvittige som er beruset 99

av makten. Leve sovjetenes makt!» Beleirerne gikk over isen på Finskebukta og slo ned «opprøret» i en orgie av massak­ rer. Anarkistene hadde slett ikke spilt noen rolle i affæren. Imidlertid hadde Kronstadts revolusjonskomité innbudt to anarkister til å slutte seg til: Jartsjuk (Kronstadt-sovjetets inspirator i 1917) og Voline. Det var forgjeves, fordi disse to på den tiden var fengslet av bolsjevikene. Som Ida Mett, Kronstadtoppstandens historiker, gjør oppmerksom på, gjorde anarkistinnflytelsen seg ikke gjeldende der «annet enn i den grad anarkismen også propaganderte for ideen om arbeiderdemokrati.» Men om de ikke kom direkte med i begivenhetene, påberopte de seg den: «Kronstadt», skrev Voline senere, «ble folkets første helt uavhengige forsøk på å fri seg fra åket og gjennomføre den sosiale revolusjon: et forsøk som ble gjort direkte (...) av arbeidermassene selv, uten «politiske hyrder», uten «ledere» og uten «for­ myndere». Og Alexander Berkman: «Kronstadt fikk myten om proletarstaten til å springe i stykker; den ga beviset for at det ikke var samstemmighet mellom kommunistpartiet og revolusjonen.»

Den døde og den levende anarkisme

Trass i at anarkistene ikke spilte noen direkte rolle i Kronstadt-oppstanden, brukte regimet dens knusende ne­ derlag til å gjøre det av med en ideologi som fortsatt vir­ ket skremmende. Noen uker senere, 8. februar, døde den gamle Krapotkin på russisk jord og hans jordiske levnin­ ger fikk en overveldende begravelse. Kisten ble fulgt av et tog på omkring hundre tusen mennesker. Blant de røde flagg vaiet anarkistgruppenes svarte flagg over mengden og viste i ildskrift: «Hvor det finnes autoritet finnes ingen frihet.» Det var, forteller den dødes biografer, «den siste store demonstrasjon mot bolsjeviktyranniet, og mange tok del i den like meget for å kreve frihet som for å hedre en stor anarkist.» Etter Kronstadt ble hundrevis av anarkister arrestert. Noen måneder senere ble anarkisten Fanny Baron og åtte av hennes kamerater skutt i kjelleren i Tsjeka-fengslet i Moskva. Den kjempende anarkisme hadde fått nådestøtet. 100

Men utenfor Russland opptok de anarkister som hadde opplevd den russiske revolusjon det omfattende arbeidet med kritikk og dogmerevisjon som skulle gi nytt liv til den anarkistiske idé og gjøre den mer konkret. I begynnelsen av september 1920 hadde kongressen i Ukrainas anarkis­ tiske kartell, Nabat kategorisk forkastet uttrykket «prole­ tariatets diktatur», som den mente på en skjebnesvanger måte førte til at den fraksjon av proletariatet som var for­ skanset i partiet, funksjonærene og en håndfull ledere, hersket diktatorisk over massene. Krapotkin hadde kort før han ble borte i et «Budskap til Vestens arbeidere» med smerte påpekt fremveksten av et «forferdelig byråkrati»: «Slik jeg ser det, er dette forsøket på å bygge opp en kommunistrepublikk på en sterkt sentralisert statsbasis, blitt til en uhyre fiasko. Russland lærer oss hvorledes man ikke må gjennomføre kommunismen.» I nummeret for 7.-14. januar 1921 lot den franske avis Le Libertaire offentliggjøre en patetisk appell fra de rus­ siske anarkosyndikalister til verdensproletariatet: «Kamera­ ter, gjør slutt på borgerskapets herredømme som vi har gjort det her. Men gjenta ikke våre feil: la ikke statskommunismen få etablere seg i deres land!» I pakt med denne strømningen skrev den tyske anarkist Rudolf Rocker allerede i 1920, og publiserte i 1921 Statskommunismens bankerott, den første politiske analyse som er gjort av den russiske revolusjons forfall. I hans øyne var det ikke en klasses vilje som fant uttrykk i det berøm­ melige «proletariatets diktatur», men et partidiktatur som foregå å tale i en klasses navn og støttet seg til bajonettens makt. «Under proletariatets diktatur har det i Russland ut­ viklet seg en ny klasse, kommisærokratiet, og dens under­ trykkelse føles like sterkt av de brede masser som tidligere det gamle regimes undertrykkelse.» Ved systematisk å legge alle det sosiale livs elementer inn under en allmektig regjering som har alle forrettigheter,» kunne man ikke ende i noe annet enn dette funksjonær-hieratkiet som ble skjebne­ svangert for utviklingen av den russiske revolusjon.» Bol­ sjevikene har ikke bare lånt statsapparatet av det gamle samfunn, de har også gitt det en allmakt som ingen annen regjering våger å tilta seg.» I juni 1922 offentliggjorde en gruppe anarkistiske eksil101

russere i Tyskland, med A. Gorielik, A. Komov og Voline som skribenter, i Berlin en liten avslørende bok: Anarkismens undertrykkelse i Sovjetrussland. En fransk overset­ telse ved Voline kom i begynnelsen av 1923. Der fant man i alfabetisk orden en fortegnelse over den russiske anarkismes martyrer. Alexander Berkman offentliggjorde i 1921 og 1922, Emma Goldman i 1922 og 1923 slag i slag flere brosjyrer om det drama de selv hadde vært tilstede ved i Russland. I sin tur avga også de Makhnovistflyktninger som hadde søkt tilflukt i Vesten, Peter Arkinov og selveste Makhno sine vitnemål. Meget senere, under annen verdenskrig, og med den ån­ delige modenhet som tidsavstanden ga, skrev G. P. Maximov og Voline de to store klassiske verker om anarkismen. For Maximov hvis beretning kom på engelsk, gir for­ tidens erfaringer vissheten om en bedre fremtid. Den nye herskende klasse i SSSR kan ikke og bør ikke leve evig. Den anarkistiske sosialisme vil etterfølge den. De objektive betingelser tilskynder en slik utvikling: «Er det trolig (...) at arbeiderne vil ønske kapitalistene tilbake i bedriftene? Aldri! For det er nettopp mot utbyttingen fra Statens og dens byråkraters side de kjemper.» Det arbeiderne vil er å erstatte denne autoritære ledelse av produksjonen med sine egne fabrikkråd og det er å slutte rådene sammen i en om­ fattende nasjonal føderasjon. De vil arbeidernes selvstyre. På samme måte har bøndene forstått at det ikke kan være tale om å vende tilbake til den individuelle økonomi. Den eneste løsning er det kollektive jordbruk og jordbrukskollektivenes samarbeid med fabrikkrådene og fagforeningene: med ett ord, utvidelse av Oktoberrevolusjonens program til frihet. Ethvert forsøk som er inspirert av det russiske eksem­ pel, fastslår Voline, kan bare føre til en «statskapitalisme basert på en avskylig utbytting av massene,» «den verste form for kapitalisme, og den har ikke noe å gjøre med men­ neskehetens marsj mot det sosialistiske samfunn.» Det ville bare fremme «partidiktaturet som skjebnesvangert fører til undertrykkelse av all tale-, presse-, organisasjons- og handlefrihet, selv for de revolusjonære strømninger, unn­ tatt for det parti som har makten. Det kan bare føre til en

102

«sosial inkvisisjon» som kveler «selve revolusjonens ånde­ drag». Og Voline hevder at Stalin «ikke er falt ned fra månen». Stalin og stalinismen er i hans øyne bare en logisk konsekvens av det autoritære system som ble grunnlagt og opprettet i årene 1918 til 1921. «Slik er den lærdom verden har høstet etter den forferdelige og avgjørende bolsjevikerfaring: en lærdom som gir mektig støtte til den anar­ kistiske tese og som snart, i lys av begivenhetene vil bli forstått av alle de som strever, lider, tenker og kjemper.

Tredje kapitel Anarkismen i de italienske jabrikkråd. Etter eksempel av det som hadde skjedd i Russland gikk de italienske anarkister etter verdenskrigen et stykke vei sammen med dem som holdt på sovjetenes makt. Den sovjetiske revolusjon hadde skapt et kraftig ekko blant de italienske arbeidere og spesielt blant deres fremste represen­ tanter, metallarbeiderne i Nord-Italia. 20. februar 1919 oppnådde den italienske føderasjon av metallarbeidere (F.I.O.M.) en kontrakt som medførte valg av «interne kom­ misjoner» innen bedriften. Deretter forsøkte den gjennom en serie streiker og okkupasjon av bedriftene å forandre disse organene for arbeiderrepresentasjon til fabrikkråd med styrefunksjon. Den siste streik fant sted i slutten av august 1920 og be­ gynte med en arbeidsgiver-lockout. Metallarbeiderne be­ sluttet i fellesskap å fortsette produksjonen ved egne mid­ ler. Skjønt de vekselvis anvendte overtalelse og tvang lyk­ tes det dem imidlertid ikke å få samarbeid med ingeniørene og spesialistene. De måtte derfor sikre ledelsen av bedrif­ tene gjennom arbeider-, tekniker- og administrasjonskomi­ teen Selvstyret ble først ganske langt. I en første periode fikk man bankenes assistanse. Da det ble slutt på denne støtten utstedte ledelsen sine egne pengesedler som lønn til arbeiderne. Det ble innført en meget streng selvdisiplin, 103

bruken av alkohol ble forbudt, selvforsvaret organisert ved hjelp av vepnede patruljer. En nær solidaritet ble skapt mellom de selvstyrende bedrifter. Malmen og oljen ble gjort felles og fordelt rettferdig. Men da dette stadium var nådd, måtte man enten ut­ vide bevegelsen eller slå retrett. Fagforeningenes reformistfløy stemte for et kompromiss med arbeidsgiverne. Etter litt mer enn tre uker med selvstyreokkupasjon måtte arbeiderne evakuere fabrikkene, mot løfte om en arbeiderkontroll, et løfte som ikke ble innfridd. Forgjeves ropte den revolusjo­ nære fløy, venstresosialister og anarkister, opp om forrederi. Denne venstrefløyen hadde en teori, et organ, et talerør. Første nummer av ukeskriftet Ordine Nuovo utkom 1. mai 1919 i Torino. Dets hovedredaktør var venstresosialisten Antonio Gramsci, assistert av en anarkistinteressert filosofi­ professor ved universitetet i Torino, som brukte pseudony­ met Carlo Petri, samt av en hel gruppe av Torino-anarkister. I fabrikkene støttet Ordine Nwopo-gruppen seg blant annet til to kjempende anarkosyndikalister innen metall­ industrien, Pietro Ferrero og Maurizio Garino. Sosialister og anarkister signerte i fellesskap Ordine Nuovo’s manifest og ble enige om å betrakte fabrikkrådene som «skikkede or­ ganer for den fremtidige kommunistiske ledelse av fabrik­ ken og av samfunnet.» Ordine Nuovo tok i virkeligheten sikte på å sette fabrikkrådenes struktur istedenfor den tradisjonelle syndikalismes. De var i virkeligheten ikke absolutt fiendtlige overfor fagfor­ eningene som de betraktet som «den solide ryggrad i det store proletarlegeme». Men likesom Malatesta i 1907 kritiserte de forfallet i en byråkratisk og reformistisk syndikal bevegelse som var blitt et integrert ledd i det kapitalistiske samfunn. De erklærte fagforeningene for å være organisk uegnet til å spille rollen som redskap for proletarrevolusjonen. Til gjengjeld tilla Ordine Nuovo fabrikkrådet alle dyder. Man så i det et samlende organ for arbeiderklassen, det eneste som var istand til å heve arbeiderne over fagets særinteresser og knytte de «uorganiserte» til de «organi­ ser te». De innbefattet i rådenes aktivitet dannelsen av en produsentpsykologi, arbeidernes forberedelse til selvstyret. Takket være dem oppdaget selv den mest beskjedne arbei­ der at erobringen av fabrikken var et konkret mål, et mål 104

som var innen rekkevidde. Rådene ble betraktet som et bilde på det kommende sosialistiske samfunn. De italienske anarkister hvis åndelige holdning var mer realistisk, mindre vidløftig enn Antonio Gramscis, ironiserte noen ganger over « mirakelkur »-overdrivelsen i lovordene over fabrikkrådene. De innrømmet riktignok at de hadde fortrinn, men gikk ikke med på overdrivelsene. Når Gramsci, ikke uten grunn, gjorde oppmerksom på fagforenin­ genes reformisme, bemerket anarkosyndikalistene at fabrikk­ rådene i en eventuell ikke-revolusjonær periode også risi­ kerte å forfalle til å bli organer for klassenes samarbeid. De av dem som var sterkest knyttet til syndikalismen fant det også urettferdig at Ordine Nuovo lot sin fordømmelse om­ fatte på en gang den reformistiske syndikalisme og den re­ volusjonære syndikalisme som ble praktisert av deres ho­ vedorganisasjon, Den italienske syndikale union.1) Endelig og særlig følte anarkistene et visst ubehag ved den inkonsekvente og tvetydige tolkning Ordine Nuovo ga av prototypen på arbeiderråd: sovjetene. Ganske visst tok Gramsci ofte betegnelsen «anarkistisk» i pennen, og han hadde krysset kårde med Angelo Tasca, en inngrodd auto­ ritær som forsvarte en antidemokratisk oppfatning av «pro­ letariatets diktatur», reduserte fabrikkrådenes rolle til å være alminnelige redskaper for kommunistpartiet og til og med kalte Gramscis tanker for «proudhonske». Men Gram­ sci visste ikke nok om utviklingen i Russland til å skjelne mellom de frie sovjeter fra revolusjonens første måneder og de sovjeter som var temmet av bolsjevikstaten. Dertil var de uttrykk han brukte tvetydige. I fabrikkrådet så han «mønstret for proletarstaten», som skulle inkorporeres i et verdenssystem, forkynte han — Den kommunistiske inter­ nasjonale. Han trodde han kunne forene bolsjevismen med en svekkelse av staten og en demokratisk oppfatning av «proletariatets diktatur». ') Diskusjonen mellom anarkosyndikalistene om fabrikkråde­ nes og fagforeningenes respektive fortrinn var forøvrig ikke ny: i Russland hadde den nettopp splittet anarkistene og hadde til og med fremkalt en spaltning innen redaksjonen for anarkistavisen Golos Truda, idet noen forble trofaste mot den klassiske syndikalisme, mens andre, som G. P. Maximov stemte for arbei­ derrådene.

105

De italienske anarkister hadde til å begynne med hilst de russiske sovjeter med kritikkløs begeistring. 1. juni 1919 hadde en av dem, Camillo Berneri, satt titlen «Autodemokratiet» over en artikkel hvor han hilste bolsjevikregimet som «den mest praktiske og mest omfattende uteksperimentering av det totale demokrati» og «antitesen til den sentraliserende statssosialisme.» Men et år senere, ved kongres­ sen i Den italienske anarkistiske union, førte Maurizio Garino et helt annet språk: sovjetene slik de var bygd opp i Russland av bolsjevikene var vesensfremmede for arbeiderselvstyret, slik anarkistene oppfattet det. De dannet «basis for en ny stat som uunngåelig ble sentralisert og autoritær.» Videre fremover kom de italienske anarkister og Gramscis venner til å følge skilte veier. De siste hadde frem­ holdt at sosialistpartiet akkurat som fagforeningen var en organisme som var integrert i det borgerlige system og at det følgelig hverken var nødvendig eller ønskelig å slutte seg til det. De gjorde imidlertid et «unntak» for de kom­ munistiske grupper innen det sosialistiske parti som etter skismaet i Livorno 21. januar 1921 dannet det italienske kommunistparti som ble innlemmet i Den kommunistiske in­ ternasjonale. Når det gjelder de italienske anarkister måtte de oppgi noen av sine illusjoner og minnes at Malatesta allerede sommeren 1919 i et brev fra London hadde advart dem mot «en ny regjering som [i Russland] har installert seg over revolusjonen for å tøyle den og tvinge den innunder et partis (...) eller kanskje heller partiledernes spesielle mål.» Det var et diktatur, hevdet den gamle revolusjonsmann profetisk, «med sine dekreter, sine straffebestemmel­ ser, sine eksekutivagenter og fremfor alt sine vepnede styr­ ker som tjener til å forsvare revolusjonen mot dens ytre fiender, men som imorgen vil tjene til å påtvinge arbeiderne diktatorenes vilje, til å stanse revolusjonens gang, til å kon­ solidere de nye interesser som vil ha dannet seg og til å forsvare en ny priviligert klasse mot massene. Lenin, Trotskij og deres feller er ganske visst oppriktige revolusjonære, men de forbereder en regjeringsramme som vil tjene dem som kommer etterpå for å profitere på revolusjonen og drepe den. De vil bli de første ofre for sine egne metoder.» 106

To år senere nektet Den italienske anarkistiske union som var samlet til kongress i Ancona 2.-4. november 1921, å anerkjenne den russiske regjering som representant for re­ volusjonen og erklærte den nærmest for å være «revolusjo­ nens hovedfiende», «undertrykker og utbytter av det prole­ tariat i hvis navn den foregir å utøve makten.» Og den anarkistiske skribent Luigi Fabbri konkluderte samme år: «Det kritiske studium av den russiske revolusjon er av uhyre betydning (...), fordi de vestlige revolusjonære kan innrette sin virksomhet med sikte på om mulig å unngå de feil det russiske eksperiment har lagt for dagen.»

Fjerde kapitel

Anarkismen i den spanske revolusjon Det sovjetiske blendverk

Den subjektive bevissthet henger etter i forhold til den objektive realitet. Det er en av historiens konstante sann­ heter. Den lærdom de russiske anarkister, disse vitnene til det russiske drama, høstet fra 1920 av ble ikke kjent, inn­ rømmet og alminnelig utbredt før flere år senere. Nimbusen omkring og utstrålingen fra den første seierrike proletarrevolusjon over en sjettedel av jordkloden ga et så storartet eksempel at det måtte fortrylle arbeiderbevegelsen i lange tider. I de russiske sovjeters bilde skaptes «råd» overalt, ikke bare i Italia, som vi så det, men også i Tyskland, Østerrike, Ungarn. I Tyskland ble rådssystemet hoved­ punktet i programmet for Rosa Luxemburgs og Karl Liebknechts spartakistforbund. Etter mordet på den bayerske republikks ministerpresident, Kurt Eisner, ble det i Munchen i 1919 proklamert en sovjetisk republikk med den anarkistiske skribent Gustav Landauer i spissen. Han ble i sin tur drept under kontra­ revolusjonen. Hans venn og kampfelle, den anarkistiske dik­ ter Erich Muhsam komponerte en Rdte-Marseillaise («rådsmarseillaise») som kaller arbeiderne til våpen, ikke lenger 107

for å danne bataljoner, men for å opprette råd som dem i Russland og Ungarn, for å gjøre slutt på den hundreårige sla ve verden. Imidlertid var det en tysk opposisjonell gruppe som priste «Die Råte-Kommunismus» («rådskommunismen») som våren 1920 gikk ut av kommunistpartiet for å danne et tysk kommunistisk arbeiderparti (K.A.P.D.).1) I Nederland ble en broderbevegelse inspirert av rådsidéen, etter impul­ ser fra Hermann Gorter og Anton Pannekoek. Den første hadde mot nok til under en livlig polemikk med Lenin å svare den ufeilbarlige leder for den russiske revolusjon i den reneste anarkistiske stil: «Vi leter ennå etter virkelige ledere som ikke søker å dominere massene og som ikke for­ råder dem. Og så lenge vi ikke har dem vil vi at alt skal gjøres nedenfra og opp og ved massenes eget diktatur. Om jeg hadde med meg en fjellfører og han ledet meg til et stup, ville jeg foretrekke ikke å ha med noen.» Den andre erklærte at rådene var den form for selvstyre som erstat­ tet den gamle verdens regjeringsformer; likesom Gramsci kunne heller ikke han skille dem fra «bolsjevikdiktaturet». Flere steder, og særlig i Bayern, Tyskland og Nederland deltok anarkistene på positiv måte i den teoretiske og prak­ tiske utarbeidelse av rådssystemet. I Spania var anarkosyndikalistene ikke mindre blendet av oktoberrevolusjonen. Ved Madridkongressen i C.N.T. (10.-20. desember 1919) vedtok man en tekst hvor det ble sagt at «eposet om det russiske folk har elektrifisert verdensproletariatet.» Med akklamasjon, «uten noe forbehold, som en kvinne gir seg til den mann hun elsker», vedtok kongressen en foreløbig tilslutning til Den kommunistiske internasjonale, på grunn av dens revolusjonære karakter. Samtidig uttrykte den ønsket om en arbeidernes verdens­ kongress som skulle fastlegge det grunnlag den virkelige arbciderinternasjonale skulle bygge på. Imidlertid hadde noen forsiktige avvikende stemmer latt seg høre: den rus­ siske revolusjon var en «politisk» revolusjon og den svarte ikke til det anarkistiske ideal. Kongressen gikk utenom spørsmålet. Den bestemte å sende en delegasjon til Den ') K.A.P.D. dannet i april 1922 sammen med nederlandske og belgiske opposisjonsgrupper en «kommunistisk arbeiderinternasjonale».

108

tredje internasjonales annen kongress som ble åpnet i Moskva 15. juli 1920. Men til den tid var kjærlighetspakten allerede vaklende. Da den delegerte fra den spanske anarkosyndikalisme ble oppfordret til å delta i dannelsen av en revolusjonær syndikal internasjonale vek han tilbake for en tekst hvor det var spørsmål om «erobringen av den politiske makt» og viste uvilje overfor en organisk forbindelse som knapt nok dek­ ket over at arbeidersammenslutningene skulle underordnes kommunistpartiene: ved Den kommunistiske internasjonales fremtidige kongress skulle de nasjonale syndikatorganisasjoner representeres av delegerte fra kommunistpartiene i de respektive land. Når det gjelder den planlagte Syndikale røde internasjonale skulle den i full åpenhet ha Den kom­ munistiske internasjonale og dens nasjonale seksjoner på toppen. Den spanske saksordfører, Angel Pestana utbrøt etter å ha lagt fram den anarkistiske oppfatning av den sosiale revolusjon: «Revolusjoner er ikke og kan ikke være et partis verk. Et parti kan i høyden fremkalle et stats­ kupp. Men et statskupp er ikke en revolusjon.» Til avslut­ ning sa han: «Dere sier oss at uten det kommunistiske parti kan revolusjonen ikke gjennomføres, at uten erobringen av den politiske makt er ingen frigjøring mulig og at uten dik­ tatur kan borgerskapet ikke tilintetgjøres: det er å kaste fram lettvinte påstander.» Etter de reservasjoner den delegerte fra C.N.T. hadde tatt, var kommunistene rede til å endre resolusjonen på det punkt som angikk «proletariatets diktatur». Ikke desto mindre offentliggjorde Losovskij til syvende og sist teksten i dens første form, uten de modifikasjoner Pestana hadde anvist, men med hans underskrift. Trotskij hadde fra taler­ stolen angrepet den spanske delegerte i nesten en time, og da han ba om å få svare på angrepene, erklærte presiden­ ten debatten for avsluttet. Etter flere måneder i Moskva forlot Pestana Russland 6. september 1920, dypt skuffet over alt han hadde kunnet iaktta. Rudolf Rocker som han besøkte i Berlin, forteller at han var som en «skipbrudden». Han følte seg ikke modig nok til å avsløre sannheten for sine spanske kamerater. Å rive ned de voldsomme håp den russiske revolusjon hadde gitt dem forekom ham som jevngodt med «mord». Så snart 109

han kom tilbake til Spania ble han kastet i fengsel og så seg på den måten spart for den pinefulle plikt til å tale som den første. Sommeren 1921 deltok en delegasjon fra C.N.T. i Den kommunistiske internasjonales tredje kongress og ved den konstituerende kongress i Den syndikale røde internasjo­ nale. Blant de delegerte fra C.N.T. var det noen unge, nyomvendte tilhengere av den russiske bolsjevisme, bl.a. Joaquin Maurin og Andrés Nin, men også en klarsynt fransk anarkist, Gaston Leval. Skjønt han risikerte å bli beskyldt for å «spille med borgerskapet» og å «hjelpe kontrarevolu­ sjonen», ville han ikke tie. Ikke å fortelle massene at det ikke var revolusjonen som var mislykket, men staten, «ikke få dem til, bak den gispende revolusjon, å se staten som lammer den og dolker den», ville etter hans syn vært meget verre enn tausheten. Slik uttalte han seg i Frankrike i Le Libertaire i november 1921. Da han vendte tilbake til Spa­ nia, mente han at «ethvert ærlig og lojalt samarbeid» med bolsjevikene var umulig og anbefalte C.N.T. å annullere sin tilslutning til Den tredje internasjonale og dens såkalt syndikale underavdeling. Etterat Pestana på denne måten hadde fått en forløper, besluttet han å offentliggjøre sin første rapport og komplet­ terte den deretter med en til, hvor han avslørte den fulle sannhet om bolsjevismen: «Det kommunistiske partis prin­ sipper er det motsatte av det som ble fastslått og prokla­ mert i revolusjonens første øyeblikk. Den russiske revolu­ sjon og kommunistpartiet er i sine prinsipper, sine midler og sine endelige mål diametralt motsatt hverandre (...). Det kommunistiske parti erklærte etter å ha fått den absolutte makt, at den som ikke tenkte kommunistisk (les: «kommunisisk» i partiets ånd) ikke hadde rett til å tenke (...). Det kommunistiske parti har nektet det russiske proletariat de hellige rettigheter det var betrodd gjennom revolusjo­ nen.» Og deretter trekker Pestana Den kommunistiske in­ ternasjonales gyldighet i tvil: som en ren utløper av det russiske kommunistparti kunne den ikke representere revo­ lusjonen vis-å-vis verdensproletariatet. Den nasjonale kongress i Saragossa i juni 1922 som denne rapporten var bestemt for, besluttet å tre ut av Den tredje internasjonale eller, mer nøyaktig, av dens syndikale 110

stedfortreder, Den syndikale røde internasjonale — og å sende delegerte til en internasjonal anarkosyndikalistisk konferanse som ble holdt i Berlin i desember og som førte til dannelsen av et «Internasjonalt arbeiderforbund». Det var en spøkelsesaktig internasjonale, for ved siden av den betydelige spanske kjerne, samlet den i andre land bare me­ get sparsomme avdelinger.1) Dette bruddet markerte begynnelsen til det uslukkelige hat Moskva kom til å vise den spanske anarkisme. Etter å ha blitt desavuert av C.N.T. forlot Joaquin Maurin og Andrés Nin den for å stifte Det spanske kommunistiske parti. I mai 1924 erklærte Maurin i en brosjyre en krig på liv og død mot sine feller: «Den endelige utslettelse av anar­ kismen er en vanskelig oppgave i et land hvor arbeider­ bevegelsen bærer i seg et halvt århundres anarkistiske pro­ paganda. Men, vi skal greie dem». Den anarkistiske tradisjon i Spania. Slik trakk altså de spanske anarkister tidlig lærdom av den russiske revolusjon, og den bidro til å stimulere dem i forberedelsen til en revolusjon av motsatt karakter. Den «autoritære» kommunismes utarting styrket deres vilje til seier for en anarkistisk kommunisme. Etter den dype skuf­ felse over det sovjetiske blendverk, så de, som Santillan skrev senere, «i anarkismen det siste håp for en gjenfødelse i denne dystre perioden.» Den anarkistiske revolusjon var mer eller mindre for­ beredt i folkemassenes bevissthet likesom i de anarkistiske teoretikeres tanke. Anarkosyndikalismen var, som José Peirats gjør oppmerksom på, «ved sin psykologi, sitt tempe­ rament og sine reaksjoner den mest spanske sektor i hele Spania.» Den var det dobbelte produkt av en sammensatt utvikling. Den svarte på en gang til den tilbakeliggende tilstand i et land hvor leveforholdene innen jordbruket er forblitt foreldete — og til utviklingen i visse områder av et ') I Frankrike var det syndikalister på linje med Pierre Besnard som etter å ha blitt ekskludert fra Confédération Générale du Travail Unitaire (C.G.T.U.), i 1924 stiftet Confé­ dération Générale du Travail Syndicaliste Revolutionnaire (C.G.T.S.R.)

111

moderne proletariat skapt av industrialiseringen. Den spanske anarkismes originalitet ligger i en eiendommelig blanding av det fortidige og det fremtidige. Symbiosen av disse to tendensene var langt fra fullkommen. I 1918 omfattet C.N.T. mer enn en million syndikalister. På det industrielle plan var den sterk i Cataluna og, i mindre grad, i Madrid og i Valencia;1) men den hadde ikke desto mindre røtter på landsbygden, blant de fattige bønder hvor tradisjonen fra et landsbyfellesskap fremde­ les levde, farget av lokalfølelse og kooperativ ånd. Skriben­ ten Joaquin Costa hadde i 1898 registrert restene av denne bondekollektivisme. Tallrike landsbyer eide ennå fellesjord som de utparsellerte til eiendomsløse, eller de brukte beite­ marker og andre «almenninger» sammen med andre lands­ byer. Andre steder, i Sør-Spania, som hadde store eiendom­ mer, foretrakk jordbrukets dagarbeidere sosialiseringen fremfor oppdelingen av jorden. Jordbrukskollektivismen var dessuten forberedt gjennom flere årtiers anarkistiske propaganda på landsbygda, som f.eks. Jose Sanchez Rosas små populære brosjyrer. C.N.T. stod sterkt, særlig blant bøndene i sør (Andalucia), øst (Levant-området omkring Valencia) og nordøst (Aragon omkring Saragossa). Denne den spanske anarkosyndikalismes dobbelte bak­ grunn i industrien og jordbruket, hadde ledet den «anarkis­ tiske kommunisme» som den påberopte seg, i to retninger som skilte seg noe fra hverandre; den ene kommune-innstillet, den andre syndikalistisk. Den første hadde en mer partikularistisk farge — og mer landlig, man kunne nesten si: mer sørlig, ettersom den hadde en av sine hovedbastioner i Andalucia. Syndikalismen hadde en mer integral og bymessig farge — mer nordlig også, ettersom dens viktigste tilholdssted var Cataluna. De anarkistiske teoretikere var litt mer ubestemte og splittet på dette punkt. Noen hadde skjenket sitt hjerte til Krapotkin og hans lærde, men forenklede idealisering av middelalderens kom­ muner. De identifiserte disse kommunene med Spanias tra­ disjonelle, primitive bondefellesskap. De brukte gjerne slag*) I Castilla, Asturias osv. dominerte U.G.T., en syndikal sosialdemokratisk sammenslutning.

112

ordet «frie kommuner». Forskjellige praktiske forsøk på en anarkistisk kommunisme hadde funnet sted under de bondeoppstander som fulgte innføringen av republikken i 1931. Ved gjensidig og fri overenskomst hadde grupper av ar­ beidende småbønder besluttet å arbeide i fellesskap, å for­ dele inntektene likt og å «ta i fellesmassen» til forbruket. De hadde avsatt kommuneforvaltningen og erstattet den med valgte komiteer. De hadde i naivitet trodd de gjorde seg fri av det omgivende samfunn, skattene og militærtje­ nesten. Andre støttet seg til grunnleggeren av den kollektivistiske, syndikalistiske og internasjonalistiske arbeiderbeve­ gelse i Spania, Bakunin, og til hans disippel Ricardo Mella. De var mer opptatt av det nærværende enn av gullalderen, var mer realistiske. De var bekymret for den økonomiske integrering og de mente det var klokt i en lang overgangs­ periode å lønne etter antall arbeidstimer og ikke fordele etter behov. De så strukturen i fremtidens økonomi i kom­ binasjonen av lokale syndikatunioner og føderasjoner av industrigrener. I hjertet av C.N.T. hadde sindicatos unicos (lokale unioner) lenge et monopol. De sto arbeiderne nærmere, var uskadd av den korporative egoisme og var liksom prole­ tariatets materielle og åndelige arne.1) Dette monopolet hadde tidlig gjort at oppfatningene av fagforeningene og kom­ munene ble mer eller mindre sammenblandet i grunnkjempernes bevissthet. Et annet problem splittet de spanske anarkosyndikalister og fikk fram i praksis den teoretiske debatt som ved den internasjonale anarkistiske kongress i 1907 hadde stilt syndikalistene opp mot anarkistene. I hjertet av C.N.T. hadde den daglige krevende virksomhet frembrakt en reformistisk tendens, og F.A.I. (Federat ion Anarquista Iberica) påtok seg overfor den det verv å forsvare den anarkistiske doktri') Først i 1931 bestemte C.N.T. at det skulle dannes industriføderasjoner (det var blitt avvist i 1919), noe som ifølge de «rene» anarkister viste tilbøyelighet til sentralisme og byråkrati; men det var blitt helt nødvendig å svare på den kapitalistiske kon­ sentrasjon ved en konsentrasjon av fagforeningene i samme indu­ stri. Man måtte vente til 1937 før de store industriføderasjoner virkelig fikk sin struktur.

8 — Anarkismen

113

nes integritet. I 1931 sendte den syndikalistiske retning ut et manifest, fra de «Tretti» som gjorde opprør mot det «dikta­ tur» som skyldtes minoritetene innen den syndikale beve­ gelse og fastslo syndikalismens selvstendighet, dens krav på å være seg selv nok. Et visst antall fagforeninger forlot C.N.T., og selv om det ble slått bru over splittelsen like før julirevolusjonen i 1936, fortsatte en reformistisk strømning allikevel å eksistere innen det syndikale sentrum.

Doktrinær ballast

De spanske anarkister sluttet ikke med å publisere på sitt eget språk den internasjonale anarkismes vektigste (og minst vektige) skrifter og reddet dermed tradisjonene fra en revolusjonær og fri sosialisme fra glemsel og noen ganger fra den rene ødeleggelse. Som det blir sagt av Augustin Souchy, en tysk anarko-syndikalist som hadde gått i den spanske anarkismes tjeneste: «I deres fagforenings- og gruppeforsamlinger, i deres aviser, brosjyrer og bøker ble den so­ siale revolusjons problem diskutert uavlatelig og på en systematisk måte.» Umiddelbart etter proklameringen av den spanske repu­ blikk i 1931 kom en rik flora av «foregangs»-skrifter: Peirats gir en liste over dem, meget ukomplett sier han selv, men med mer enn femti titler. Han understreker også at den «lidenskap for revolusjonær konstruksjon» som viser seg gjennom en slik «knoppskyting» av bøker, bidro meget til å åpne revolusjonens vei for folket. Således ble James Guillaumes brosjyre fra 1876, Idéer om den sosiale organi­ sasjon, kjent av de spanske anarkister gjennom alt det Pierre Besnard lånte av ham i sin bok Arbeidersyndikatene og den sosiale revolusjon som kom i Paris i 1930. I 1931 utga Gaston Leval i Argentina som han hadde emigrert til, Økonomiske problemer i den spanske revolusjon som di­ rekte inspirerte det betydelige verk av Diego Abad de Santillan som vi skal snakke om senere. Dr. Isaac Puente, en landsens lege som i 1933 under­ støttet en opprørskomité i Aragon, utga i 1932 en litt naiv 114

idealistisk skisse om Anarkistisk kommunisme, hvis ideer ble tatt opp av C.N.T.’s Saragossa-kongress 1. mai 1936. Saragossa-programmet definerte med en viss presisjon et direkte landsbydemokratis funksjon: et kommunalt råd blir valgt av innbyggernes generalforsamling og dannet av representanter for forskjellige tekniske komiteer. General­ forsamlingen møtes hver gang kommunens interesser gjør det nødvendig, etter begjæring fra kommunalrådets med­ lemmer eller etter innbyggernes eget ønske. De forskjellige ansvarsposter får ingen utøvende eller byråkratisk karak­ ter. Deres innehavere (bortsett fra noen teknikere og statistikere) utøver som de andre sin produksjonsoppgave og møter ved dagens slutt for å diskutere detaljspørsmål som ikke behøver å ratifiseres av generalforsamlingen. De aktive arbeidere får et produsentkort hvor de skriver opp sine arbeidsresultater, beregnet etter hele dager i en­ heter som så byttes i varer. Befolkningens passive elemen­ ter mottar et alminnelig forbrukerkort. Ingen absolutt norm: kommunenes selvstendighet blir respektert. Hvis de finner det for godt kan de sette opp et annet system for det in­ terne bytte, men riktignok på betingelse av at de ikke på noe punkt skader de andre kommuners interesser. Retten til kommunalt selvstyre utelukker slett ikke plikten til kol­ lektiv solidaritet innen kommunenes kantonale og regionale føderasjoner. Åndskulturen sto i første rekke blant de spørsmål Saragossas kongressdeltakere tok opp. Den skal sikre alle men­ nesker så lenge de lever, tilgang og rett til vitenskapen, til kunsten og til undersøkelser av alle slags som er forenlig med de materielle ressurser. Denne dobbeltsidige virksom­ heten garanterer den menneskelige naturs likevekt og sunn­ het. Ikke lenger noen deling av samfunnet i kroppsarbeidere og intellektuelle: alle er, samtidig, begge deler. Når først in­ dividet har avsluttet sin arbeidsdag er det absolutt herre over sin tid. C.N.T. forutser at når de materielle behov er tilfredsstilt i et frigjort samfunn, vil de åndelige behov gjøre seg gjeldende på en presserende måte. I lang tid var den spanske anarkosyndikalisme opptatt av å redde selvstendigheten for det den kalte «beslektede grupper». Bl.a. hadde den i sine rekker tallrike tilhengere av naturismen og vegetarismen, særlig blant de fattige bøn115

dene i sør. Disse to livsformene ble sett på som egnet til å endre mennesket og forberede det til det anarkistiske sam­ funn. C.N.T. unnlater heller ikke, i Saragossa, å bekymre seg for skjebnen til naturist- og nudistgruppene som var så «uimottakelige for industrialiseringen». Etersom de av den grunn ikke visste hvorledes de skulle stille sine behov, for­ utsetter kongressen at deres delegerte til møtene i kommuneføderasjonen kan forhandle seg til økonomiske av­ taler med de andre jordbruks- eller industrikommunene. Skal man smile? Kort før en stor og blodig sosial omvelt­ ning finner C.N.T. det ikke latterlig å søke å komme men­ neskets uendelig varierte idealer i møte. På det strafferettslige plan fastslår Saragossakongressen at den sosiale ulikhet er hovedårsaken til forbrytelser og at de derfor sjelden vil bli begått når denne årsaken en gang er fjernet. Den fastslår at mennesket ikke er dårlig av naturen. Individets mangler både i moralsk henseende og i dets funksjoner som produsent skal undersøkes av folke­ forsamlinger som i hvert tilfelle skal strebe etter å finne en rettferdig løsning. Den anarkistiske kommunisme vil ikke anerkjenne andre forbedringsmidler enn medisinens og pedagogikkens fore­ byggende arbeid. Om et individ er offer for patologiske fenomener og skader den harmoni som bør herske mellom hans likemenn, skal hans mangel på likevekt pleies samti­ dig som hans sans for det etiske og for sosialt ansvar skal stimuleres. Som medisin for erotiske lidenskaper som re­ spekten for andres frihet ikke klarer å holde i tømme, anbe­ faler Saragossa-kongressen «luftforandring» som er virk­ som både for legemets og kjærlighetens sykdommer. Den syndikale forsamling tviler imidlertid på at en slik liden­ skap vil kunne oppstå i et miljø av seksuell frihet. Da C.N.T.-kongressen i mai 1936 hadde vedtatt Saragossa-programmet var det ganske visst ingen som regnet med at to måneder senere skulle tiden være inne for å an­ vende det. Sosialiseringen av jorden og industrien som fulgte etter revolusjonsseiren 19. juli, fjernet seg i virkelig­ heten temmelig sterkt fra dette idylliske programmet. Mens ordet «kommune» der kommer tilbake nesten i hver linje, var det uttrykket «kollektivitet» som ble tatt i bruk om de sosialistiske produsentenheter. Det dreide seg ikke om en 116

ren forandring i ordbruken: opphavsmennene til det spanske selvstyre øste mer av en annen kilde.

Temmelig meget annerledes var i virkeligheten det utkast til en økonomisk ordning som Diego Abad de Santillan la fram i sin bok El organismo economico de la Revolucion, to måneder før Saragossa-kongressen. Santillan er ikke, som så mange andre av sine åndsfren­ der en mer eller mindre steril og stivnet epigon av de store anarkister fra det 19. århundre. Han beklager at den anarkisiske litteratur fra de siste 25-30 år har vært så lite opp­ tatt av de konkrete problemer som knytter seg til den nye økonomi og at den ikke har åpnet nye perspektivet mot fremtiden, mens den har skapt en overflod av verker på alle språk som tygger drøv på frihetens idé på en fullsten­ dig abstrakt måte. Hvor glimrende finner han ikke de rap­ porter som ble forelagt Den første internasjonales kongres­ ser sammenliknet med denne ufordøyelige anarkistiske dokumentasjonen: der finner man, anfører Santillan, en langt bedre forståelse av de økonomiske problemer enn i de følgende perioder. Santillan er ikke for sent ute. Han tilhører sin egen tid. Han er seg bevisst at «den voldsomme utviklingen innen den moderne industri har skapt en hel serie nye problemer som det har vært umulig å forutse.» Det er ikke spørsmål om å vende tilbake til den romerske plog eller til primitive og håndverksmessige produksjonsformer. Den økonomiske særinteresse, bygdepatriotismen, patria chica (lille land)mentaliteten på Spanias landsbygd, med lengselen etter gullalderen, Krapotkins «frie kommune», så partikularistisk og middelalderlig, er ting som må forvises til antikvitetsmuseet. De er rester etter forsvundne fellesskapsidéer. Det kan ikke eksistere «frie kommuner» fra økonomisk synspunkt: «Vårt ideal er den kommune som er tilsluttet, forbundet med, integrert i landets samlede økonomi og økonomien i de andre revolusjonære land.» Kollektivismen og selvstyret betyr bare at den private eier erstattes av en mangehodet eier. Jorden, fabrikkene, gruvene, transportmid­ lene, er alles verk og bør tjene alle. Økonomien er idag hverken lokal eller endog nasjonal, men har verdenskarak117

ter. Det karakteristiske for det moderne liv er sammenhen­ gen mellom alle de produktive og distribuerende krefter. «En økonomi som er sosialisert, dirigert og planlagt er im­ perativ og svarer til utviklingen av den moderne, økono­ miske verden.» Til å ta seg av den samordnende og planleggende funk­ sjon forutsetter Santillan et økonomiens føderale råd, som ikke er en politisk maktfaktor, men et rent koordinerende organ, en økonomisk og administrativ regulator. Det får sine direktiver nedenfra, dvs. fra fabrikkrådene som er for­ enet på en gang i syndikale råd for industrigrenene og lokale økonomiråd. Det er altså sluttpunktet for en dob­ belt linje, den ene lokal, den andre faglig. Basisorganene gir økonomirådet den statistikk som tillater det på ethvert tidspunkt å kjenne den reelle økonomiske stilling. Rådet kan således finne hovedmanglene og bestemme de sektorer hvor det haster mest med å fremme nye industrier og ny­ dyrking. «Det vil ikke lenger være nødvendig med politi­ soldater, når den høyeste autoritet ligger i tallene, i sta­ tistikken.» Den statlige tvang er i et slikt system ikke len­ ger lønnsom, den er steril, faktisk umulig. Det føderale råd våker over utbredelsen av nye normer, at de trenger inn i de forskjellige regioner, at det dannes en nasjonal solidari­ tet. Det stimulerer forskningen av nye arbeidsmetoder, nye fabrikasjonsprosesser, nye jordbruksteknikker. Det fordeler arbeidskraften fra et område til et annet, fra en økonomisk gren til en annen. Det kan ikke bestrides at Santillan lærte meget av den russiske revolusjon. På den ene side viste den ham hvor nødvendig det var å avverge faren for en gjenopprettelse av det statlige og byråkratiske apparat. På den annnen side lærte den ham imidlertid at en seierrik revolusjon ikke kan unngå å passere gjennom midlertidige økonomiske former hvor det Marx og Lenin kaller «den borgerlige rett» ennå en tid eksisterer. Det er blant annet ikke spørsmål om med et eneste slag å rive bank- og pengesystemet overende. Man må endre disse institusjonene og bruke dem som foreløbige handelshjelpemidler for å holde det sosiale liv i akti­ vitet og forberede veien til nye økonomiske former. Santillan kom til å inneha viktige funksjoner under den spanske revolusjon: han ble etterhvert medlem av de anti118

fascistiske militsers sentralkomité (slutten av juli 1936), medlem av Catalunas økonomiske råd (11. august) og finansminister (midten av desember). En «apolitisk» revolusjon

Den spanske revolusjon var altså forholdsvis moden i de anarkistiske tenkeres hjerner som den var det i folkets be­ vissthet. Man må heller ikke forbauses over at Erente Populars seierrike valg i februar 1936 ble betraktet av det spanske høyre som begynnelsen til en revolusjon. Faktisk var massene ikke sene med å sprenge de altfor trange ram­ mer om den seier som var vunnet gjennom urnene. De gjorde narr av de parlamentariske spilleregler og ventet ikke engang på dannelsen av en regjering før de satte de fengs­ lede på frifot. Forpakterne unnlot å betale sine avgifter. Jordbrukets dagarbeidere tok jorden i besittelse og dyrket den opp. Landsbyboerne kvittet seg med sine kommuneråd og hadde det travelt med å administrere seg selv. Jern­ banefolkene gikk til streik for å kreve nasjonalisering av jernbanene. Madridmurerne krevde arbeiderkontroll, første etappe på vei mot sosialiseringen. På disse revolusjonssymptomene svarte de militære le­ dere med oberst Franco i spissen med et kupp. Men det lyktes dem ikke annet enn å påskynde en revolusjon som i realiteten allerede hadde begynt. I de fleste store byene, bortsett fra Sevilla, men særlig i Madrid, Barcelona og Valencia tok folket offensiven, beleiret kasernene, reiste barrikader i gatene, okkuperte de strategiske punkter. Fra alle kanter strømmet arbeiderne til ved appellen fra sine fagforeninger. Med en absolutt forakt for døden, med skjor­ ten åpen i halsen og med tomme hender kastet de seg inn i angrep på frankistbastionene. Det lyktes dem å ta kano­ nene fra fienden. De trakk soldatene med i sine rekker. Takket være denne folkets pågåenhet ble militærkuppet slått ned i løpet av tjuefire timer. Da begynte den sosiale revolusjon helt spontant. Riktignok på ulik måte etter om­ rådene og byene, men ingen steder med slik voldsomhet som i Cataluna og særlig i Barcelona. Da de konstituerte myndigheter kom seg av sin overraskelse oppdaget de rett og slett at de ikke lenger eksisterte. Staten, politiet, hæren, 119

administrasjonen syntes å ha mistet sin eksistensberettigelse. «Sivilgarden» var blitt jaget og avskaffet, ordenstjenesten sikret av de seirende arbeidere. Den mest påkrevede opp­ gave var å organisere matforsyningen: komiteer fordelte levnetsmidlene på barrikadene som var forvandlet til leirer og åpnet deretter kommune-restauranter. Kvartalskomitéer organiserte administrasjonen, krigskomitéene sørget for å sende arbeidermilitser til fronten. Folkets hus ble det fak­ tiske rådhus. Det var ikke lenger bare det «republikanske forsvar» mot fascismen, det var revolusjonen. En revolu­ sjon som ikke liksom i Russland behøvde å skape alle sine maktorganer: valget på sovjeter ble unødig takket være den anarkosyndikalistiske organisasjon som var tilstede overalt og som de forskjellige grunnkomitéene utgikk fra. I Cataluna var C.N.T. og dens bevisste minoritet, F.A.I. mekti­ gere enn myndighetene som var blitt skyggevesener. Særlig i Barcelona var det ingenting som hindret arbei­ derkomiteene i å gripe de jure den makt de allerede utøvde de facto. De gjorde det ikke. Den spanske anarkisme hadde gjennom flere tiår stadig advart folket mot «politikkens» bedragerier og lagt vekt på «økonomiens» forrang, for å vende det bort fra en borgerlig demokratisk revolusjon mot den sosiale revolusjon gjennom direkte aksjon. Ved revolu­ sjonens rand resonnerte anarkistene omtrent slik: la politi­ kerne gjøre hva de vil; vi, de «apolitiske» skal ta hånd om økonomien. I en artikkel med titlen «Regjeringens unyttighet» som ble publisert 3. september 1936 i 'Nyhetsbulletinen C.N.T. — F.A.I. ble det regnet ut at den økonomiske eks­ propriasjon ipso facto ville føre med seg «likvideringen av den borgerlige stat som ville være svekket ved kvelning.» Anarkistene i regjeringen Meget raskt ga imidlertid denne undervurderingen av regjeringen plass for den motsatte holdning. Brått ble de spanske anarkister regjeringstilhengere. I Barcelona fant det kort etter 19. juli-revolusjonen sted et møte mellom den anarkistiske aktivist Garcia Oliver og presidenten for Catalunas provinsregjering, den borgerlig liberale Companys. Skjønt den siste var rede til å tre tilbake ble han beholdt i sin stilling. C.N.T. og F.A.I. renonserte på å utøve et anar120

kistisk «diktatur» og erklærte seg rede til å samarbeide med de andre venstredannelser. Allerede i midten av september krevde C.N.T. av sentralregjeringens rådspresident Largo Caballero at det skulle dannes et «forsvarsråd» på femten medlemmer hvor C.N.T. selv skulle nøye seg med fem med­ lemmer. Det var å slutte seg til ideen om regjeringssamar­ beid under et annet navn. Anarkistene gikk tilslutt med på å ta plass i to regjeringer, først provinsregjeringen i Cataluna, deretter regjerin­ gen i Madrid. I et åpent brev av 14. april 1937 til kame­ raten minister Federica Montseny ble de av den italienske anarkist Camillo Berneri som befant seg i Barcelona bebrei­ det at de deltok i regjeringen bare for å tjene som gisler og skjermbrett «for politikere som koketterer med fienden».1) Faktisk forble den stat de hadde latt seg integrere i, en borgerlig stat hvis funksjonærer og politiske personell ofte manglet republikansk lojalitet. Årsaken til dette frafallet? Foranledningen til den spanske revolusjon hadde vært proletarenes motstøt overfor et kontrarevolusjonært statskupp. Nødvendigheten av å bekjempe oberst Francos kohorter med antifascistiske militser ga revolusjonen helt fra begyn­ nelsen en karakter av selvforsvar, en militær karakter. Anarkistene mente at overfor den felles fare kunne de hva enten de ville eller ei, ikke unngå å slutte seg sammen med alle de andre syndikale krefter og endog med de politiske partier som var rede til å sperre veien til opprøret. Etter­ hvert som de fascistiske stormakter økte sin støtte til frankistene sank den «antifascistiske» kamp ned til å bli en vir­ kelig krig av klassisk type, en total krig. Anarkistene kunne ikke delta i den uten i stadig sterkere grad å måtte fornekte sine prinsipper, så vel på det politiske som på det militære plan. De gjorde det falske resonnement at det ikke var mu') Arbeidernes internasjonale forbund som C.N.T. var til­ sluttet holdt 11.-13. juni 1937 en ekstraordinær kongress i Paris, hvor den anarkosyndikalistiske hovedorganisasjon ble bebreidet sin regjeringsdeltakelse og de innrømmelser som hadde vært føl­ gen av den. Dekket på den måten besluttet Sébastien Faure å publisere i Le Libertaire for 8., 15. og 22. juli under titlen «Det skjebnesvangre skråplan» artikler som gikk i rette med de spanske anarkister for deres deltakelse i regjeringen. I sin misnøye bevir­ ket C.N.T. at A.I.T.’s sekretær Pierre Besnard måtte gå av.

121

lig å sikre revolusjonens seier uten ved først å vinne kri­ gen, og i krigen «ofret de alt», som Santillan innrømmet. Forgjeves bestred Berneri krigens absolutte prioritet og hevdet at Francos nederlag ikke kunne oppnåes annet enn ved en revolusjonær krig. Faktisk var det å bremse revolu­ sjonen det samme som å sløve republikkens viktigste våpen: massenes aktive deltakelse. Enda alvorligere: underlagt de vestlige demokratiets blokade og alvorlig truet av fascisttroppenes fremmarsj, hadde det republikanske Spania bruk for den russiske militære hjelp for å overleve, og denne hjelpen var knyttet sammen med en dobbelt betingelse: 1. Det kommunistiske parti skulle fremfor alt dra fordel av hjelpen, og anarkistene minst mulig. 2. Stalin ville ikke for noen pris at en sosial revolusjon skulle seire i Spania, ikke bare fordi den ville vært anarkis­ tisk, men også fordi den måtte ha ekspropriert den kapital som var investert av Storbritannia, SSSR’s antatte allierte i «demokratienes runddans» mot Hitler. De spanske kom­ munister fornektet like til revolusjonens eksistens: det var en lovlig regjering som begrenset seg til å dempe en militær oppstand. Eter de blodige maidagene 1937 i Barcelona, der arbeiderne ble avvepnet av ordensstyrker under stalinistisk kommando, fikk arbeiderne av anarkistene på vegne av den antifascistiske aksjonsenhet forbud mot å ta igjen. Den uhyggelige standhaftighet de senere viste når de fordypet seg i Frente Populars feil, helt til republikanernes endelige nederlag, faller utenfor denne bokens rammer.

Selvstyrets suksess På det område de spanske anarkister var mest opptatt av, det økonomiske, viste de seg allikevel mer uforsonlige under massenes press, og de kompromisser de måtte gå med på fikk en langt mer begrenset karakter. Jordbrukets og industriens selvstyre fløy i stor utstrekning ved egne vinger. Men etterhvert som staten ble sterkere og som krigens tota­ litære karakter ble alvorligere, ble motsetningene sterkere mellom en borgerlig republikk og et eksperiment med kom­ munisme eller, mer generelt, med anarkistisk kollektivisme. Mot slutten var det selvstyret som mer eller mindre måtte slå retrett, ofret på «antifascismens» alter. 122

Ifølge Peirats er dette forsøket ennå ikke studert meto­ disk. Det er et vanskelig studium, ettersom selvstyret fore­ kom i en mengde varianter alt etter tid og sted, men det kan passe å stanse ved det. Og det med så meget større opp­ merksomhet som det er forholdsvis ukjent. Selv midt i den republikanske leir er det mer eller mindre blitt fortidd eller redusert. Borgerkrigen skylte over det og fortrenger det ennå idag i folks erindring. Man møter det overhodet ikke i filmen Dø i Madrid. Og allikevel er det kanskje det mest positive den spanske anarkisme har etterlatt seg. Like etter revolusjonen av 19. juli 1936, dette knusende svaret på den frankistiske pronunciamento, forlot industri­ herrene og de store godseiere i all hast sine eiendommer og søkte tilflukt i utlandet. Arbeiderne og bøndene tok vare på de ledige eiendommene. Jordbrukets dagarbeidere be­ sluttet å fortsette å dyrke jorden ved egen hjelp. Spontant sluttet de seg sammen i «kollektiviteter». En regional kon­ gress av bønder som var sammenkalt i Cataluna av C.N.T., besluttet 5. september at jorden skulle kollektiviseres under syndikal kontroll og ledelse. Storgodsene og fascistenes eiendommer skulle sosialiseres. Når det gjelder de mindre eiere valgte de fritt mellom individuell eller kollektiv eien­ dom. Den lovlige stadfestelse kom først litt senere: 7. ok­ tober 1936 konfiskerte den republikanske sentralregjering uten erstatning de eiendommer som tilhørte «personer som var kompromitert i det fascistiske opprør.» En utilstrekkelig forholdsregel fra juridisk synspunkt, ettersom den bare stadfestet en liten del av de eiendomsovertakelser som alle­ rede var gjennomført spontant av folket: bøndene hadde gått til eksproprieringer uten å skjelne mellom dem som hadde og dem som ikke hadde tatt del i militærkuppet. I underutviklede land hvor man savner de nødvendige tekniske hjelpemidler til jordbruksdrift i stor målestokk, er den fattige bonde sterkere fristet av privateiendommen som han ennå ikke kjenner enn av det sosialistiske jordbruk. Men i Spania ble den tekniske underutvikling oppveid av den anarkistiske opplæring sammen med den kollektiyiske tradisjon som begge deler motarbeidet bøndenes individua­ listiske tendenser og drev dem mot sosialismen. Det var de fattige bønder som valgte slik, mens de mer velstående, som i Cataluna, holdt krampaktig fast ved individualismen. Det 123

store flertall (90 %) av jordarbeiderne foretrakk helt fra begynnelsen å gå inn i kollektivbrukene. Slik ble med ett slag alliansen mellom bøndene og byenes arbeidere beseglet. De siste var gjennom selve sin funksjon tilhengere av produksjonsmidlenes sosialisering. Det synes endog som den sosiale bevissthet var enda mer utviklet på landet enn i byen. Jordbrukskollektivene skaffet seg et dobbelt styre: på en gang økonomisk og lokalt. De to funksjonene var klart be­ stemt og adskilt, men oftest var det fagforeningene som tok dem på seg eller kontrollerte dem. Til den økonomiske administrasjon valgte jordbruksarbei­ dernes generalforsamling i hver landsby en styrekomité. Bortsett fra sekretæren fortsatte alle medlemmene å arbeide manuelt. Arbeidet var obligatorisk for alle friske menn mel­ lom atten og seksti år. Bøndene ble delt i grupper på ti og mer, med en delegert i spissen. Hver gruppe fikk seg tildelt en dyrkingssone eller en funksjon, ut fra medlemmenes al­ der og arbeidets art. Hver aften mottok styrekomitéen gruppenes delegerte. På lokaladministrasjonens plan, kalte kommunen ofte innbyggerne sammen i område-forsamlinger for å gjøre rede for virksomheten. Alt ble gjort felles, unntatt klær, møbler, sparepenger, hageparseller og fjær­ kre bestemt for eget forbruk. Håndverkerne, frisørene, sko­ makerne osv. ble gruppert om i kollektiver, felleskollektivets sauer delt i flokker på flere hundre dyr, betrodd til gjetere og fordelt metodisk i fjellet. Når det gjelder fremgangsmåten ved delingen av pro­ duktene forsøkte man flere systemer, noen med utspring i kollektivismen, noen i en mer eller mindre total kom­ munisme og noen ved en kombinasjon av begge deler. Oftest ble lønnene fastsatt ut fra familiemedlemmenes be­ hov. Hvert familieoverhode mottok som daglig lønning en spesifisert anvisning som ikke kunne veksles annet enn i for­ bruksvarer i de kommunale forretninger som ofte var in­ stallert i kirken eller dens sidebygninger. Den lønn som ikke ble brukt, ble i pesetas ført til kreditt på en individuell reservekonto. På denne kontoen var det mulig å heve lom­ mepenger i begrenset mengde. Leie, elektrisitet, medisinsk omsorg, apotekervarer, hjelp til gamle osv. var gratis, og det 124

samme var skolen som gjerne var plassert i et gammelt kloster og var obligatorisk for barn som var yngre enn fjor­ ten og som ikke fikk lov til å drive kroppsarbeid. Tilslutningen til kollektivet var frivillig. Det var noe som anarkistenes fundamentale omsorg for friheten krevde. Ikke noe press ble lagt på de små eiere. Når de etter eget ønske ble stående utenfor fellesskapet, kunne de ikke vente noen tjenester eller ytelser, ettersom de hevdet at de klarte seg selv. Imidlertid hadde de anledning til helt etter eget ønske å delta i fellesarbeid eller til å avhende sine produkter gjennom de kommunale forretninger. De fikk adgang til generalforsamlinger og hadde visse kollektive fordeler. Man hindret dem bare i å eie mer jord enn de kunne dyrke, og man satte én betingelse for dem: at de selv eller deres eiendom ikke måtte skape noen forstyrrelse i den sosialis­ tiske orden. Her og der ble den sosialiserte jorden arrondert ved frivillig bytte med parseller som tilhørte individuelle bønder. I de fleste sosialiserte landsbyer ble de individuelle stadig færre, både blant bønder og forretningsfolk. De følte seg isolert og foretrakk å slutte seg til kollektivene. Imidlertid virker det som de enheter som tok i bruk det kollektivistiske prinsipp med lønning etter arbeidsdag, sto seg bedre enn de, mindre tallrike, hvor man altfor hurtig ville innføre den totale kommunisme og trosse den egoisme som ennå var forankret i den menneskelige natur, særlig hos kvinnene. I enkelte landsbyer hvor man hadde fjernet pen­ gene som byttemiddel, hvor man «tok av fellesmassen», hvor man produserte og forbrukte i en sluttet krets, merket man de lammende ulemper ved en slik selvtilstrekkelighet. Det varte heller ikke lenge før individualismen igjen fikk overtaket og fremkalte en oppbryting av fellesskapet. En­ kelte små eiere som hadde kommet inn uten å ha den virke­ lig kommunistiske ånd trakk seg tilbake. Kommunene var sluttet sammen i kantonale føderasjoner som gikk inn i regionale føderasjoner. All jord i en kantonal føderasjon dannet nå i prinsippet1) et eneste territo­ rium uten avgrensninger. Solidariteten landsbyene imellom ble drevet til det ytterste. Kompensasjonskasser gjorde det ') Vi skriver «i prinsippet», ettersom det var strid mellom landsbyene på dette punktet.

125

mulig å støtte mindre begunstigede kollektiver. Arbeidsred­ skapene, råstoffene og den overflødige arbeidskraft ble stilt til disposisjon for kollektiver som trengte det. Sosialiseringen på landsbygda varierte i betydning etter provinsene. I Cataluna som har små og middelsstore eien­ dommer og hvor bonden har sterke individualistiske tradi­ sjoner innskrenket sosialiseringen seg til noen forsøkskollektiver. Til gjengjeld ble mer enn tre fjerdeparter av jor­ den i Aragon sosialisert. Jordarbeidernes skapende initiativ ble stimulert da en anarkistisk milits, Durrutikorpset pas­ serte på vei til nordfronten for å kjempe mot frankistene og da det deretter ble skapt en revolusjonsmakt som sprang ut fra grunnen og som var enestående i sin art i det republi­ kanske Spania. Omkring 450 kollektiver ble dannet med 500.000 medlemmer. I østområdet (fem provinser med Valencia som hovedstad) som var det rikeste i Spania oppsto omkring 900 kollektiver. De omfattet 43 % av stedene, 50 % av jordbruksproduktene og 70 % av omsetningen. I Castilla ble det skapt ca. 300 kollektiver med omkring 100.000 medlemmer. Sosialiseringen nådde også Extremadura og en del av Andalucia. I Asturias fikk den noen til­ løp som snart ble undertrykt. Det er grunn til å merke seg at denne basissosialismen ikke som noen tror bare skyldtes anarkosyndikalismen. De selvstyrende var ofte etter Gaston Levals utsagn, «anarkis­ ter uten å vite det». I de provinser som er nevnt til sist var det sosialdemo­ kratiske eller katolske, i Asturias endog kommunistiske bøn­ der som tok initiativet til kollektiviseringen.1) Når selvstyret ikke ble sabotert av motstanderne eller hemmet av krigen var det ubetinget vellykket. Suksessen skyldtes delvis det spanske jordbruks tilbakeliggende til­ stand. Det var ikke vanskelig å slå den store privateiendoms produksjonsrekorder, for de var bedrøvelige. En ti tusen føydalherrer eide halvparten av halvøyas jordom1) Det er grunn til å merke seg at på de steder i sør som ikke ble kontrollert av anarkistene, ble det beslag av de store eiendom­ mer som var autoritært gjennomført av de kommunale myndig­ heter ikke oppfattet av dagarbeiderne som en revolusjonær for­ andring. Der var ikke noe selvstyre.

126

råde. De hadde foretrukket å la en stor del av sine om­ råder ligge brakk, fremfor å skape et samfunnslag av uav­ hengige gårdbrukere og å gi sine dagarbeidere anstendige lønninger, noe som kunne truet deres posisjon som middel­ alderske føydalherrer. På den måten hadde de sinket utnyttingen av den spanske jords naturlige rikdommer. Jorden ble arrondert og oppdyrket i vidt omfang etter en generalplan og agronomenes direktiver. Takket være jordbruksteknikernes studier, økte avkastningen med 30-50 %. De tilsådde markene ble større, arbeidsmetodene bedret, og menneskenes, dyrenes og teknikkens energi ble brukt på en mer rasjonell måte, plantesortene ble mer variert og vannin­ gen utviklet. Det ble plantet ny skog, planteskoler ble åpnet, man bygde grisehus og lagde forsøksgårder, husdyret ble seleksjonert og mangedoblet, hjelpeindustrier satt igang. Sosiali­ seringen viste sin overlegenhet både vis-å-vis den store eiendommen hvis eier hadde vært fraværende og hvor en stor del av jorden lå brakk og vis-å-vis den lille gården som ble dyrket etter primitive metoder med middelmådig så­ korn og uten gjødning. Planleggingen av jordbruket ble i hvert fall skissert opp. Som utgangspunkt hadde den statistikken over produksjon og forbruk som kom fra kollektivene, ble samlet av kantonale komiteer på hvert sted og så gikk gjennom regionkomitéen som kontrollerte områdets produksjon både når det gjelder kvantitet og kvalitet. Regionens ytre handel ble tatt hånd om av regionkomitéen som samlet de produkter som var til salgs og som ble brukt til bytte ved regionens fellesinnkjøp. Det var i Øst-Spania at bøndenes anarkosyndikalisme tydeligst viste sin dyktighet når det gjelder or­ ganisasjon og beregning. Eksporten av jordbruksprodukter krevde moderne og metodisk handelsteknikk. Den ble satt glimrende i gang, på tross av endel livlige konflikter med de rike produsentene. Den kulturelle utvikling gikk hånd i hånd med den mate­ rielle: man gikk igang med å lære de voksne å lese, og de regionale føderasjoner satte opp programmer med foredrag, kino- og teaterforestillinger i landsbyene. Disse vellykte resultatene skyldtes ikke bare syndikalismens sterke organisasjon, men også for en stor del folkets egen klokskap og initiativ. På tross av at de fleste var uten 127

utdannelse, ga bøndene bevis på en sosialistisk bevissthet, en praktisk sans og en offervilje som kalte på utenlandske iakttakeres beundring. Den uavhengige arbeiderrepresentant Fenner Brockway, idag Lord Brockway fortalte etter et besøk ved kollektivet i Segorbia: «Bøndenes sinnstilstand, deres begeistring, den del de tar i de felles bestrebelser og den stolthet de føler ved det, alt er beundringsverdig.» Selvstyret ble også prøvd innen industrien, særlig i Cata­ luna, Spanias mest industrialiserte område. Arbeidere hvis bedriftsherrer hadde tatt flukten tok spontant på seg å holde fabrikkene i gang. Bedriftene i Barcelona ble i mer enn fire måneder styrt av arbeiderne under C.N.T.’s røde og svarte banner. De var organisert i revolusjonære grup­ per uten støtte eller innblanding fra statens side, noen gan­ ger også uten erfaren ledelse. Imidlertid var det arbeidernes hell at de hadde teknikerne ved sin side. Motsatt det som skjedde i Russland 1917-18 og i Italia 1920 under det kort­ varige forsøket på okkupasjon av fabrikkene, nektet in­ geniørene ikke å støtte det nye sosialiseringsforsøket. Fra første dag samarbeidet de intimt med arbeiderne. I oktober 1936 ble det i Barcelona holdt en syndikal kongress som representerte 600.000 arbeidere og som hadde sosialiseringen av industrien som tema. Arbeiderinitiativet ble legalisert gjennom et dekret fra den katalanske regje­ ring, datert 24. oktober 1936. Dekretet ratifiserte det som hadde skjedd og opprettet samtidig en regjeringskontroll med selvstyret. Det ble dannet to sektorer, den ene sosialis­ tisk, den andre privat. Fabrikker med mer enn hundre ar­ beidere ble sosialisert (de som hadde mellom femti og hundre kunne bli det, når tre fjerdeparter av arbeiderne krevde det), det samme gjaldt fabrikker hvis eiere var er­ klært «opprørske» av en folkedomstol eller hadde oppgitt virksomheten, samt endelig de hvis betydning for den na­ sjonale økonomi rettferdiggjorde at de ble overført fra den private sektor (faktisk ble flere forgjeldede bedrifter sosia­ lisert). Den selvstyrte fabrikk ble ledet av en styrekomité på fem til femten medlemmer som representerte de forskjellige si­ der ved driften og ble utnevnt av arbeiderne i generalfor­ samling med mandat for to år, slik at halvparten av dem 128

ble skiftet ut hvert år. Komiteen utnevnte en direktør som fikk delegert hele dens myndighet eller en del av den. I me­ get viktige bedrifter skulle utnevnelsen av direktøren god­ kjennes av kontrollorganet. Dertil fantes det en regjeringskontrollør ved siden av hver styrekomité. Det dreide seg ikke om selvstyre i det hele tatt, men snarere om et samstyre nært knyttet til staten. Styrekomitéen kunne avsettes enten av generalforsamlin­ gen eller av sentralrådet for industribransjen som besto av fire representanter for styrekomitéene, åtte fra fagforenin­ gene og fire teknikere oppnevnt av kontrollorganet. Dette sentralrådet planla arbeidet og bestemte fordelingen av lønningene. Dets avgjørelse var endelige. Innen de bedrifter som hadde fortsatt å være private skulle en valgt arbeiderkomité kontrollere produksjonen og arbeidsforholdene «i nært samarbeid med arbeidsgiveren». Lønnssystemet fortsatte uendret i de sosialiserte fabrikker. Hver arbeider fikk fortsatt en fast lønn. Inntektene ble ikke delt etter bedriftens betydning. Lønningene ble knapt hevet etter sosialiseringen og ble det enda mindre innen den sek­ tor som fortsatt var privat. Dekretet av 24. oktober 1936 var et kompromiss mellom bestrebelsene mot selvstyre og tendensen til statlig kontroll, og samtidig var det en overenskomst mellom kapitalismen og sosialismen. Det ble utformet av en anarkistisk minister og stadfestet av C.N.T. fordi de ledende anarkister var med i regjeringen. Ettersom disse siste selv var med på å balan­ sere statsstyret, hvordan skulle de da kunne la seg støte av statens innblanding i selvstyret? Når ulven først er sluppet inn i sauefjøset, ender den litt etter litt med å oppføre seg som herre der. I praksis virker det som arbeiderselvstyret, tross den be­ tydelige makt som var tillagt industribransjenes generalråd, truet med å føre til en egoistisk partikularisme, til en slags «borgerlig kooperativisme», som Peirats bemerker, hvor hver produksjonsenhet bare er opptatt av sine egne interesser. Det fantes rike kollektiver og fattige kollektiver. De første kunne tillate seg å yte relativt høye lønninger, mens de andre ikke engang kom så langt som til å greie lønnsnivået fra før revolusjonen. Noen fikk rikelig tilgang på råstoffer, andre manglet dem osv. Det ble nokså raskt bøtt på denne 9 — Anarkismen no

manglende likevekt ved at man opprettet en sentral utjevningskasse som gjorde det mulig å fordele ressursene like­ lig. I desember 1936 besluttet syndikale møter som ble holdt i Valencia å koordinere de forskjellige produksjonssektorer etter en samlet og organisk plan som gjorde det mulig å unngå skadelig konkurranse og splittelse av bestrebelsene. Fagforeningene gikk deretter igang med en systematisk re­ organisering av hele industribransjer, lukket hundrevis av små bedrifter og konsentrerte produksjonen til dem som var bedre utstyrt. Et eksempel: i Cataluna ble antallet støperier innskrenket fra mer enn 70 til 24, garveriene fra 71 til 40, glasshyttene fra omkring 100 til omkring 30. Men den in­ dustrielle sentralisering under syndikal kontroll kunne ikke utvikles like hurtig og fullstendig som de anarkosyndikalistiske planleggere ønsket det. Hvorfor? Fordi stalinistene og reformistene satte seg imot konfiskeringen av middelklas­ sens eiendom og religiøst respekterte den private sektor. I det republikanske Spanias andre industrisentra hvor det katalanske sosialiseringsdekret ikke ble gjort gjeldende ble kollektiviseringene mindre tallrike enn i Cataluna. Men de private bedrifter som fortsatte med å være private, ble ofte, slik som i Asturias, forsynt med kontrollerende arbeiderkomitéer. Det industrielle selvstyre ble likesom jordbrukets stort sett vellykket. Vitnene sparer ikke på lovord, særlig når det gjelder byenes selvstyrte virksomheter. Et stort antall fa­ brikker, om ikke alle, ble ledet på en beundringsverdig måte. Den sosialiserte industri ga et avgjørende bidrag til den antifascistiske krig. De få rustningsfabrikkene som ble skapt i Spania før 1936 befant seg utenfor Cataluna: driftsherrene manglet faktisk tillit til det katalanske proletariat. I Barcelona-området ble det nødvendig i hast å omdanne fa­ brikkene for å stille dem til tjeneste for det republikanske forsvar. Arbeidere og teknikere rivaliserte i glød og tiltaks­ lyst. Krigsmateriell som hovedsakelig var fabrikert i Cata­ luna kom raskt fram til fronten. Et like viktig tiltak tok sikte på å sette igang fabrikasjon av kjemiske produkter som var uunnværlige for krigen. Når det gjelder sivilbehovet gjorde den sosialiserte industri like store frem-

130

skritt. Den gikk inn for produksjonen av syntetiske tekstilfibre, noe som inntil da ikke ble praktisert i Spania. Man tok i bruk hamp, esparto-gress, risstrå og cellulose. Det undergravde selvstyre

Kreditten og utenrikshandelen hadde imidlertid i henhold til den republikanske regjerings vilje forblitt innenfor den private sektor. Staten kontrollerte riktignok bankene, men voktet seg for å sette dem i selvstyrets tjeneste. I mangel av driftskapital levde tallrike kollektiver på det som sto til disposisjon ved revolusjonen i 1936. Deretter måtte de ta sin tilflukt til formuesmidler, som ved å beslaglegge smykker og verdigjenstander som tilhørte kirkene, klostrene og frankistene. For å finansiere selvstyret forutsatte C.N.T. opp­ rettelsen av en «konføderal bank». Men defr var utopisk å ville konkurrere med den finanskapital som ikke var trukket inn i sosialiseringen. Den eneste løsning ville vært å plas­ sere hele finanskapitalen i det organiserte proletariats tje­ neste. C.N.T. som var Frente Populars gissel, våget ikke å gå så langt. Den viktigste hindring var imidlertid til å begynne med det tause, senere åpne fiendskapet som de forskjellige po­ litiske staber i det republikanske Spania nærte overfor selv­ styret. Det ble beskyldt for å bryte «fellesfronten» av ar­ beiderklassen og småborgerskapet, og dermed å hjelpe den frankistiske fiende (noe som ikke hindret de som baktalte den anarkistiske avantgarde i å nekte dem våpen, slik at de i Aragon ble henvist til å møte de fascistiske mitraljøser med tomme hender, for deretter å se seg bebreidet for «pas­ sivitet»). Dekretet av 7. oktober 1936 som legaliserte en del av jordbrukets kollektivisering ble utformet av Landbruksministeriets kommunistiske statsråd, Uribe. Selv om det ikke så slik ut, var han fyllt av en antikollektivistisk ånd og sik­ tet mot å demoralisere de sosialiserte bønder. Han satte opp meget strenge og kompliserte juridiske regler for kollektiviseringenes gyldighet. Kollektivene ble pålagt en fast tidsfrist. De som ikke var legalisert innen en viss tid, fant seg automatisk plassert utenfor loven, og deres jord måtte gis tilbake til de gamle eiere. 131

Uribe oppfordret bøndene til ikke å gå inn i kollektivene eller gjorde dem inntatt mot kollektivene. I en tale i desem­ ber 1936 med adresse til de små individualistiske eiere, er­ klærte han at kommunistpartiets og regjeringens geværer sto til deres disposisjon. Han forsynte dem med importert gjødning som han nektet kollektivene. Han og hans kol­ lega, økonomiministeren i Catalunas provinsregjering, Comerera, grupperte Yle små og middels eiere i en eneste reak­ sjonær fagforening, og til dem sluttet seg de handlende og til og med noen storkapitalister kamuflert som små. De fra­ tok arbeidersammenslutningene organiseringen av Barcelonas matforsyning og betrodde den til den private handel. Etterat revolusjonens avantgarde var blitt knust i Barce­ lona i mai 1937, nølte regjeringskoalisjonen til syvende og sist ikke med å likvidere jordbrukets selvstyre ved militære midler. Et dekret av 10. august 1937 forkynte oppløsningen av «det regionale forsvarsråd» i Aragon under påskudd av at «det sto utenfor den sentraliserende strømning.» Dets dri­ vende kraft, Joaquin Ascaso ble beskyldt for «salg av smykker» som i virkeligheten skulle sikre kollektivene kapi­ tal. Umiddelbart etterpå gikk kommandant Lister (en stalinist) med sin 11. rullende divisjon, støttet av tanks, til ak­ sjon mot kollektivene. Den trengte inn i Aragon som i fiendeland. De ansvarlige for de sosialiserte bedrifter ble arrestert, deres lokaler besatt og deretter stengt, styrekomitéene oppløst, de kommunale forretninger plyndret, møblene slått istykker, bølingene spredd. Den kommunistiske presse skrev om «forbrytelsene ved den tvungne kollektivisering». 30 % av kollektivene i Aragon ble fullstendig ødelagt. Imidlertid lyktes det ikke stalinismen, tross brutaliteten, å tvinge de aragonske bønder til å bli private eiere. De fleste skjøter som bøndene var blitt tvunget til å undertegne under pistoltrussel ble revet istykker og kollektivene bygd opp igjen umiddelbart etter Listerdivisjonens gjennommarsj. Som G. Munis skriver, «det var en av de mest mønster­ gyldige episoder under den spanske revolusjon. Bøndene viste nok en gang sin sosialistiske overbevisning tross regjeringsterroren og den økonomiske boykotting de ble utsatt for.» Gjenoppbyggingen av Aragons kollektiver hadde for øv­ rig også en mindre heroisk årsak: det kommunistiske parti 132

oppdaget baketter at man hadde rammet jordbruksøkono­ mien i dens grunnvoll, hadde satt innhøstingen i fare p.g.a. manglende arbeidshjelp, hadde demoralisert Aragonfronten og på en farlig måte styrket middelklassen blant jord­ brukerne. Partiet forsøkte derfor å bøte på sine egne ødeleg­ gelser og vekke til live en del av kollektivene. Men de nye kollektiver fikk hverken det omfang eller den kvalitet de første hadde, heller ikke deres effektivitet, ettersom tallrike tilhengere hadde flyktet for forfølgelsene, hadde søkt til­ flukt i de anarkistiske avdelinger ved fronten eller var blitt fengslet. I Øst-Spania, i Castilla, i Huesca og Teruel-provinsene ble vepnedc angrep av samme art gjennomført av republi­ kanerne mot jordbukerselvstyret. Det levde videre på sett og vis i noen av de områder som ikke falt i frankistenes hender, særlig i Øst-Spania. Den mildest talt tvetydige politikken som ble ført av regjeringen i Valencia når det gjelder jordbrukssosialisering bidro til den spanske republikkens nederlag: de fat­ tige bønder forsto ikke alltid at deres interesse lå i å kjempe for republikken. På tross av de vellykkede resultater ble det industrielle selvstyre sabotert av det administrative byråkrati og de «autoritære» sosialister. Det ble satt igang en forberedende og voldsom nedrakkings- og bakvaskelseskampanje som ble ført gjennom presse og kringkasting og som særlig berørte fabrikkrådsledelsens hederlighet. Den republikanske sen­ tralregjering nektet all kreditt til det katalanske selvstyre, selv etterat den anarkistiske finansminister i Cataluna, Fabregas hadde tilbudt Sparekassens milliardfond i garanti for forskudd til selvstyret. Da stalinisten Comorera i juni 1937 tok finansministerposten, berøvet han de selvstyrte fabrikkene for råvarene og ødslet dem bort på den private sektor. Han unnlot også å gi sosialistiske bedrifter de leve­ ranser som var forordnet av den katalanske administrasjon. Sentralregjeringen disponerte over et radikalt middel til å kvele kollektivene: nasjonaliseringen av transporten — som tillot den å gi forsyninger til noen og unnlate å gi dem til andre. For øvrig kjøpte den uniformer til den republikanske hær i utlandet, istedenfor å henvende seg til kollektive tekstilfabrikker i Cataluna. Den brukte nødvendigheten av 133

det nasjonale forsvar som påskudd til, ved et dekret av 22. august 1932 å stanse anvendelsen av det katalanske sosialiseringsdekretet av oktober 1936 i de metallurgiske be­ drifter og i gruvene. Det ble karakterisert som «stridende mot konstitusjonens ånd». De gamle ledere, de direktører som var blitt fortrengt av selvstyret eller rettere sagt, som ikke hadde villet akseptere stillinger som teknikere i de selvstyrte bedrifter tok sine plasser tilbake, fyllt av hevnlyst. Sluttstreken ble satt med dekretet av 11. august 1938 som gjorde krigsindustrien til et militært anliggende, underlagt Forsvarsministeriet. Et frodig og ureglementert byråkrati inntok fabrikkene. De måtte finne seg i at en mengde inspek­ tører og direktører trengte seg inn, folk hvis utnevnelse bare skyldes deres politiske stilling — i dette tilfelle at de nylig hadde sluttet seg til det kommunistiske parti. Arbei­ derne ble demoralisert de de så seg fratatt kontrollen med bedrifter de selv hadde bygd opp i sin helhet i løpet av kri­ gens første kritiske måneder — og produksjonen ble mer­ ket av det. Det katalanske industrielle selvstyre overlevde allikevel i andre bransjer helt til det republikanske Spania ble knust. Svekket ble det imidlertid, ettersom industrien hadde mistet sine viktigste markeder og manglet råvarer etterat regjerin­ gen hadde stanset de nødvendige kreditter til innkjøp. Kort sagt, de spanske kollektiver som var 'helt nyfødt, ble snørt inne i den trange rammen som skyldtes en krig som ble ført med klassiske militære hjelpemidler. I denne kri­ gens navn eller under dekke av den stekket også republik­ ken sin avantgardes vinger og sluttet forlik med den indre reaksjon. Den lærdom man kunne høste av kollektivene er allikevel stimulerende. I 1938 inspirerte den Emma Goldman til denne lovtalen: «Kollektiviseringen av industrien og jorden står som den aller største bedrift innen hvilken som helst revolusjonær periode. Og dertil — selv om Franco skulle seire og de spanske anarkister bli utryddet, vil den idé de har båret fram fortsette å leve.» Og Federica Montseny la fram de to alternative begreper i en tale han holdt i Barce­ lona 21. juli 1937: «På den ene side tilhengerne av autori­ teten og den totalitære stat, av en økonomi dirigert av sta-

134

ten, av en sosial organisasjon som gjør alle mennesker mili­ taristiske og forvandler staten til en stor bedriftsherre, en stor rufferske; på den annen side arbeiderklassens egen ut­ nytting av gruvene, markene, fabrikken og verkstedene, en arbeiderklasse organisert i syndikale føderasjoner.» Det er et dilemma som ikke bare er eget for den spanske revolu­ sjon, men som i verdensmålestokk godt kan komme til å bli hele sosialismens dilemma.

135

En slags konklusjon

Den spanske revolusjons nederlag berøvet anarkismen dens ene og eneste bastion i verden. Den kom knust og splittet ut av prøven, til en viss grad også brakt i miskreditt. Den dom historien har gitt den var for øvrig streng og fra visse synspunkter urettferdig. Det var ikke anarkismen som var den egentlige eller i hvert fall viktigste ansvarlige for frankist-seiren. Forsøkene med jordbruks- og industrikollektiver som ble gjort under tragisk ugunstige omstendigheter, ga den en stort sett positiv status. Men den ble miskjent, un­ dervurdert og bakvasket over hele verden, og gjennom år ble den autoritære sosialisme enerådende, etterat den var befridd for den uønskede anarkistiske konkurranse. Den mi­ litære seier som SSSR i 1945 vant over hitlerismen og dens ubestridelige og endog storartede bedrifter på det tekniske plan, syntes for et øyeblikk å gi statssosialismen rett. Det varte imidlertid ikke lenge før det samme regimes overdrivelser førte til det stikk motsatte. De ga liv til den idé at den lammende statlige sentralisering burde mykes opp og produksjonsenhetene få et videre selvstyre, at ar­ beiderne ville oppmuntres til å arbeide mer og bedre hvis de hadde et ord med i laget når det gjelder ledelsen av be­ driften. I et av de land som Stalin gjorde til en vasallstat skaptes det man i medisinen kaller «motgift». Titos Jugo­ slavia frigjorde seg fra et åk som var altfor tungt og som gjorde det til et slags koloniland. Det gikk til en revurde­ ring av dogmer hvis antiøkonomiske karakter nå sprang i øynene. Det søkte til de gamle lærere. Det oppdaget og leste diskret Proudhons verker, lærte av sine egne forutset­ ninger. Det utforsket også de altfor miskjente anarkistiske avsnitt av Marx’s og Lenins filosofi. Det utdypet bl.a. fore­ stillingen om at staten ville sykne hen, en forestilling som riktignok ikke var helt strøket av det politiske vokabular, men som ikke lenger var annet enn en rituell formel, tømt 136

for ethvert innhold. Det gikk tilbake til den korte periode da bolsjevismen identifiserte seg med det proletardemokrati som var organisert nedenfra, med sovjetene, og det fant der det ord som ble uttalt og deretter så raskt glemt av oktober­ revolusjonens ledere: selvstyre. Det festet også oppmerk­ somheten ved de kimer til fabrikkråd som den revolusjo­ nære smitte hadde fått til å gro fram samtidig i Tyskland og Italia, og det spurte seg selv, som italieneren Roberto Guiducci skriver i Arguments, om ikke «ideen med rådene som stalinismen av åpenbare grunner hadde kvalt, kunne gjenopptas i moderne form.» Da det avkoloniserte Algerie oppnådde uavhengighet og dets nye ledere innstilte seg på å institusjonalisere den spontane okkupasjon av ledig europeisk eiendom som bøn­ dene og arbeiderne hadde gått til, ble den inspirert av den jugoslaviske presedens og etterliknet dens lovgivning i sa­ ken. Det står ikke til å nekte at selvstyret, når ikke dets vin­ ger blir stekket, er en institusjon med demokratiske, ja anar­ kistiske tendenser. Etter mønster av de spanske kollektiver fra 1936-37, sikter det mot å betro ledelsen av økonomien til produsentene selv. I den hensikt oppretter det gjennom valg i hver bedrift en arbeiderrepresentasjon i tre trinn: den suverene generalforsamling, dens rådsutvalg, arbeiderrådet og endelig eksekutivorganet: styrekomitéen. Lovgivningen forutsetter visse garantier mot truslen om en byråkratise­ ring: de valgte kan ikke beholde sine mandater i det uende­ lige, de må være direkte engasjert i produksjonen osv. I Jugoslavia kan arbeiderne foruten i generalforsamlingene, også rådspørres gjennom referendum. I meget store bedrif­ ter finner generalforsamlingene sted etter arbeidsenheter. I Jugoslavia som i Algerie er én viktig funksjon i hvert fall i teorien eller som et fremtidsperspektiv tillagt kom­ munen, hvor man gjør seg til av at de selvstyrende arbei­ deres representasjon skal ha hovedvekten. Stadig i teorien skal styret av de offentlige saker sikte mot en desentrali­ sering og utøves mer og mer på det lokale plan. Praksis fjerner seg imidlertid merkbart fra intensjonene. I de land det her er tale om tar selvstyret sine første skritt innen rammen av en diktatur-, militær- og politistat hvis skjelett utgjøres av et eneste parti og som styres av en auto137

ritær og faderlig makt som unndrar seg enhver kontroll, enhver kritikk. Det er derfor ingen overensstemmelse mel­ lom den politiske administrasjons autoritære prinsipper og det økonomiske selvstyres anarkistiske prinsipper. På tross av de forholdsregler lovgivningsmakten har tatt synes det for øvrig å være tendenser til en viss byråkrati­ sering innen selve bedriftene. Majoriteten av arbeiderne er ennå ikke tilstrekkelig modne til å delta aktivt i selvstyret. De mangler opplysning og teknisk kunnskap, er ikke til­ strekkelig løsgjort fra den gamle lønnsmottakermentaliteten og legger makten for lett i sine delegertes hender. Resul­ tatet er at en begrenset minoritet tar på seg ledelsen av bedriften, tiltar seg alle slags privilegier, innretter seg etter sitt eget hode, setter seg fast i en dirigerende stilling, sty­ rer uten kontroll, mister kontakten med virkeligheten og kutter forbindelsen med sin basis, arbeiderne, som den ofte behandler med overlegenhet og forakt.- Og idet minoriteten gjør alt dette, demoraliserer den arbeiderne og gjør dem inntatt mot selvstyret. Kort sagt, statskontrollen utøves ofte på en så påtren­ gende og tvangsmessig måte at de «selvstyrende» mister den egentlige ledelse. Staten plasserer direktører ved siden av selvstyreorganene uten å bry seg med å få deres sam­ tykke, noe de ifølge loven skulle ha vært bedt om. Disse funksjonærenes innblanding i styret går ofte for vidt, og noen ganger oppfører de seg med den samme egenmektighet som de gamle arbeidsgivere. I meget store jugoslaviske bedrifter er oppnevnelsen av direktørene en ren statsaffære: disse stillingene fordeles av marskalk Tito til hans gamle garde. Dessuten er selvstyret også strengt avhengig av staten på det finansielle plan. Det lever av de kreditter staten vil inn­ rømme det. Det kan disponere fritt bare over en begrenset del av sine inntekter, resten blir innbetalt som avgifter til statskassen. Staten bruker selvstyrets inntekter, ikke bare til å utvikle økonomisk tilbakeliggende sektorer som rett og riktig er, men også til å lønne regjeringsapparatet, et fro­ dig byråkrati, hæren og ordensvernet, samt til ofte ufor­ holdsmessig store prestisjeutgifter. Underbetalingen av de selvstyrende setter selvstyrets pågangsmot på spill og går imot selve dets prinsipper. 138

For øvrig er bedriften underlagt sentralmyndighetens økonomiske planer som er satt opp egenmektig og uten rådslagning med arbeiderne, noe som reduserer bedriftens handlingsfrihet betraktelig. I Algerie må selvstyret attpåtil overlate omsetningen av en vesentlig del av produksjonen fullstendig til staten. Dertil blir det trellbundet av «formynderorganer» som skulle gi det en uegennyttig teknisk og regnskapsmessig assistanse, men har en tendens til å sette seg i selvstyrets sted og selv bli styrende. Generelt sett ser den totalitære stats byråkrati skjevt til selvstyrets krav på autonomi. Som allerede Proudhon for­ utså, tåler det ingen makt utenom sin egen. Det har en red­ sel for sosialiseringen og en lengsel etter nasjonalisering, dvs. et styre direkte av statsfunksjonærene. Det sikter mot å gjøre inngrep i selvstyret, redusere dets myndighetsom­ råde, ja fortære det. Det eneste parti ser ikke på selvstyret med mindre mis­ tro. Det vil heller ikke finne seg i noen rival. Om det fav­ ner selvstyret er det for bedre å kunne kvele det. Det har avdelinger i de fleste av bedriftene. Det er sterkt tilbøyelig til å blande seg opp i ledelsen, til å gjøre dobbelt bruk av de organer arbeiderne har valgt, eller til å redusere dem til rollen som lydige redskaper, til å forfalske valgene ved å lage forhåndslister over kandidatene, til å la arbeiderrådene stadfeste beslutninger som partiet allerede har fattet, til å bearbeide og forme arbeidernes nasjonale kongresser. Mot disse autoritære og sentraliserende tendensene rea­ gerer noen selvstyrende bedrifter ved å vise autarkiske ten­ denser. De bærer seg ad som om de var sammenslutninger av små eiere. De vil fungere utelukkende til beste for sine egne arbeidere. De er tilbøylige til a redusere arbeidsstok­ kene for å dele kaken i færre deler. De ville gjerne produ­ sere litt av hvert istedenfor å spesialisere seg. De anstren­ ger seg for å vri på de planer eller forordninger som tar hele fellesskapets interesser i betraktning. I Jugoslavia hvor den frie konkurranse mellom bedriftene er beholdt både for å stimulere og for å beskytte forbrukerne, fører tendensen til selvstendighet til åpenbare ulikheter i utnyttingen av be­ driftene og samtidig til økonomisk ufornuft. Slik holdes selvstyret igang ved en pendelbevegelse som får det til stadig å balansere mellom to ekstreme situasjo139

ner: overdrevent autonomi, overdreven sentralisering, «auto­ ritet eller anarki», «arbeiderstyre eller kommandering». Særlig Jugoslavia har gjennom årene korrigert sentralise­ ringen gjennom autonomi og deretter autonomiet gjennom sentralisering og har uavlatelig omformet sine institusjoner, uten ennå å ha funnet «middelveien». De fleste av svakhetene ved selvstyret synes å ville bli unngått eller korrigert hvis det eksisterte en ekte syndikal bevegelse, uavhengig av regjeringen og det eneste parti, en bevegelse som hadde sitt utspring blant de selvstyrende og samtidig rammet dem inn, en bevegelse drevet av den ånd som hersket innen den spanske anarkosyndikalisme. Men arbeidersyndikalismen i Jugoslavia som i Algerie spiller en­ ten en sekundær rolle og opptrer som et «unyttig maski­ neri», eller den er underlagt staten og det eneste parti. Den fyller altså ikke, eller fyller bare ufullkomment den funk­ sjon som formidler mellom autonomi og sentralisering som den burde ha hatt og som den kan påta seg langt bedre enn de totalitære politiske organer. I den grad den hadde sitt utspring strengt blant arbeiderne, ville den være det best skikkede organ til å harmonisere de sentrifugale og sentripetale krefter, til, som Proudhon sa, å balansere selvstyrets motsetninger.

Imidlertid skal vi ikke tegne bildet for svart. Selvstyret har utvilsomt mektige og seige motstandere som ikke har mistet håpet om å få det til å mislykkes. Men det er et fak­ tum at i de land hvor det nå utprøves, har det vist sin egen dynamikk. For arbeiderne har det åpnet på gløtt for nye perspektiver og gitt dem en viss arbeidsglede tilbake. Det har begynt å skape en ren revolusjon i deres sinn. Det har fått rudimenter av en ekte sosialisme til å trenge inn, ka­ rakterisert ved at lønnssystemet gradvis forsvinner og at produsenten trekkes inn igjen og får adgang til den frie bestemmelsesrett. Slik har det bidratt til å heve produkti­ viteten. Tross den uunngåelige famlingen i en læretid, har det kunnet notere seg for resultater som ikke kan forbigås. De små kretsene av anarkister som litt lenger borte fra følger det jugoslaviske og algirske selvstyre ser på det med en blanding av sympati og vantro. De føler godt at gjen­ nom det er brokker av deres ideal iferd med å bli realiteter. 140

Men eksperimentet følger slett ikke det idealskjema som den anarkistiske kommunisme hadde forutsatt. Og denne rammen gir det utvilsomt en karakter av skrøpelighet: man må stadig frykte at den autoritære kreft skal fortære det. Om man gransket selvstyret på nærmere hold og uten forhåndsmeninger, ville det imidlertid være mulig å oppdage ganske oppmuntrende tegn. I Jugoslavia virker selvstyret til å demokratisere regimet. Takket være det foregår rekrutteringen på en sunnere basis, fra arbeidermiljø. Slik kommer partiet mer til å animere enn til å dirigere. Dets kadrer blir blant massenes beste talerør, mer åpne for deres problemer og forhåpninger. Som det nylig ble gjort oppmerksom på av Albert Meister, en ung sosiolog som har gjort seg det besvær å studere fenome­ net på stedet, eier selvstyret en «demokratisk virus» hvis smitte i det lange løp virker inn på det eneste parti selv. Det er som en «styrkedrikk» for partiet. Det sveiser sine nedre trinn sammen med arbeidermassen. Utviklingen er så klar at den får de jugoslaviske teoretikere til å føre et språk som en anarkist ikke kan desavuere. Således forkynner en av dem, Stane Kavcic: «Sosialismens drivkraft i Jugoslavia kan ikke i fremtiden være et politisk parti eller en stat som vir­ ker fra toppen mot bunnen. Det må være folket, borgere med en status som tillater dem å virke fra bunnen mot top­ pen.» Og han proklamerer dristig at selvstyret frigjør «mer og mer fra den stive disiplin og den underordning som er karakteristiske for ethvert politisk parti.» I Algerie er tendensen mindre klar, ettersom forsøket er for nytt, og det står dessuten i fare for å bli satt overstyr. Allikevel, som et tegn kan vi nevne at den ansvarlige for F.N.L.’s undersøkelseskommisjon, Hocine Zahouane (se­ nere riktignok fjernet fra sin stilling ved et militært stats­ kupp og inspirator for en hemmelig sosialistisk opposisjon) i slutten av 1964 offentlig anklaget formynderorganene for å plassere seg over de selvstyrende og å «kommandere» dem. «Da er det ikke lenger sosialisme», utbryter han, «det er bare en endring av formen for utbytting av arbeiderne.» Som konklusjon krevde artikkelforfatteren at produsentene «skulle være reelle herrer over sin produksjon» og ikke len­ ger bli «behandlet til beste for mål som er fremmede for sosialismen.» 141

*

Kort sagt, hvilke vansker selvstyret enn støter på, hvilke motsigelser det enn spreller i, så synes det i bruk i hvert fall å ha den fortjeneste at det tillater massene å få sin opplæring i direkte demokrati nedenfra og opp, at det ut­ vikler, oppmuntrer og stimulerer deres frie initiativ og inn­ prenter dem følelsen for eget ansvar istedenfor å opprett­ holde hos dem, slik som tilfelle er under statskommunismens hyrdestav, den passivitet, den underkastelse og det mindre­ verdighetsstempel som en fortid gjennom hundrer av år har vent dem til. Denne læretiden kan være strevsom, dens rytme er litt langsom, den belaster samfunnet med tilleggs­ utgifter og det koster noen feil og litt «uorden» å iverksette den. Allikevel synes disse vansker, disse forsinkelser, disse tilleggsutgifter, dette vekstbesvær for mer enn én iakttaker mindre skadelige enn den falske orden, den falske glans, den falske «effektivitet» ved statskommunismen som tilin­ tetgjør mennesket, dreper folkets initiativ, lammer produk­ sjonen og bringer selve sosialismens idé i vanry, på tross av enkeltstående materielle bedrifter som er utført uansett pri­ sen. SSSR selv synes å gå mot en revurdering av sine metoler for økonomisk ledelse, forutsatt at den aktuelle ten­ dens mot frigjøring ikke blir stanset av et nytt autoritært tilbakefall. Krustsjev synes før sitt fall 15. oktober 1964 å ha forstått, skjønt langsomt og forsakt, nødvendigheten av en industriell desentralisering. I begynnelsen av desember 1964 offentliggjorde Pravda under titlen «Hele folkets stat», en lang artikkel som er opptatt av å definere de strukturforandringer som gjør at den form for stat «som sies å være for hele folket» skiller seg fra den form som heter «proletariatets diktatur», nemlig demokratiseringsfremskritt, massenes deltakelse i ledelsen av staten gjennom bedriftsdemokratiet, revurdering av sovjetene og fagforenin­ gene osv. Under titlen: «Et hovedproblem: økonomiens frigjøring» har Michel Tatu i Le Monde for 16. februar 1965 klarlagt de største svakhetene «hele det sovjetiske byråkrati-apparat og i første rekke økonomien lider av». Det tekniske nivå næringslivet har nådd fram til gjør byråkratiåket over le142

deisen mer og mer utålelig. Bedriftsdirektørene kan ikke slik som sakene står nå ta en beslutning på noe område uten å holde seg i det minste til et kontor, oftest et halvt dusin. «Ingen bestrider det bemerkelsesverdige fremskritt som er gjort i løpet av tretti år med stalinistisk planøkonomi. Men resultatet er nettopp at denne økonomien i dag har plass blant kategorien av utviklede økonomier, og at de gamle strukturformer som har gjort det mulig å komme til dette stadium nå avslører seg som fullstendig og stadig mer al­ vorlig uskikket.» «For å kunne bli ferdig med den uhyre tregheten som hersker fra toppen til bunnen i maskineriet, trenger man en åpenbar forandring av ånd og metode, en slags ny avstalinisering meget mer enn detaljreformer.» På betingelse av allikevel, som Ernst Mandel bemerker i en ar­ tikkel i Temps Modernes nylig, at tendensen til desentrali­ sering ikke stanser på stadiet et alminnelig bedriftsdirektørselvstyre, men fører fram til et virkelig arbeiderstyre. I en liten bok som er kommet ganske nylig spår også Michel Garder en «uunngåelig» revolusjon i SSSR. Men på tross av sine tydelig antisosialistiske tendenser tviler for­ fatteren, antakelig motvillig, på at det nåværende regimes dødskamp vil kunne føre til at privatkapitalismen kommer tilbake. Tvertom mener han at den kommende revolusjon vil ta opp igjen slagordet fra 1917: All makt til sovjetene. Den vil også kunne støtte seg til en syndikalisme som er gjenoppvekket og er blitt autentisk igjen. Kort sagt, den vil gjøre at den nåværende strenge sentralisering må vike plas­ sen for en mer desentralisert føderasjon. «Ved et av de paradokser som historien er full av, er det i sovjetenes navn det regime som feilaktig kalles sovjetisk risikerer a for­ svinne.» Denne konklusjon slutter seg til én fra en venstreobservatør, Georges Gurvitch for hvem den mulige seier i SSSR for tendenser til desentralisering og tilmed til selvstyre, skjønt de bare er tilløp, vil vise «at Proudhon har sett rik­ tigere enn man kunne tro.» På Cuba hvor statstilhengeren «Che» Guevara måtte oppgi dirigeringen av industrien, åpner det seg kanskje nye perspektivet. I en bok har Rene Dumont som er spesialist på Castro-økonomien nylig beklaget «hypersentraliseringen» og byråkratiseringen. Han har særlig understreket de 143

«autoritære» mistak av en regjering som forsøker å lede fabrikkene selv og som er kommet til stikk motsatt resul­ tat: «Når man vil skape en organisasjon som er sterkt sentralisert, ender det med at man praktisk talt (...) lar alt gå sin gang, fordi man ikke kan kontrollere det ve­ sentlige.» Den samme kritiker rammer det som angår stats­ monopolet på distribusjonen: den lammelse som er resul­ tatet av det kunne vært unngått «om hver produksjonsen­ het hadde beholdt muligheten for å skaffe seg sine forsy­ ninger direkte.» «Til ingen nytte begynner Cuba pånytt hele den syklus av økonomiske feil som de sosialistiske land har begått», har en polsk kollega som har forutsetninger for å vite det, betrodd René Dumont. Forfatteren slutter med å besverge det cubanske styre til å finne fram til produk­ sjonsenhetenes selvstyre, og innen jordbruket, til de små jordbrukskooperativers føderasjoner. Han nøler ikke med å resymere i en setning medisinen mot sykdommen: selvsty­ ret, som så godt kan forenes med planøkonomien.

Således har den anarkistiske idé i den senere tid igjen dukket fram fra det mørke baktalerne hadde henvist den til. Dagens menneske som over en stor del av kloden er blitt en prøveklut for den statlige kommunisme, bryter, ennå halvt fortumlet ut av denne rottefellen og vender seg plutselig med levende nysgjerrighet og oftest med utbytte mot de ut­ kast til et nytt selvstyre-samfunn som anarkiets pionerer la fram i forrige århundre. De aksepterer dem riktignok ikke i sin ^helhet, men høster opplysninger der og lar seg inspirere til å forsøke å føre til seier den oppgave som tilhører annen halvdel av vårt århundre: på det økonomiske såvel som på det politiske plan å bryte det åk man med et tilnærmet ord har kalt «stalinisme», uten derfor å renonsere på sosialis­ mens fundamentale prinsipper. Tvert om, ved å oppdage — eller gjenoppdage — formlene for en autentisk sosialisme rett og slett, dvs. en sosialisme som er forbundet med fri­ het. Proudhon tenkte, midt under revolusjonen i 1848 fornuf­ tig at det ville være for meget å be håndverkerne i felles­ skap gå helt til anarkiet. Istedenfor dette maksimumspro144

grammet skisserte han derfor et anarkistisk minimumsprogram: gradvis nedrustning av statsmakten, en tilsvarende utvikling nedenfra av folkets makt i det han kalte klubber og som det tyvende århundres mennesker skulle komme til å kalle råd. Jakten på et slikt program synes å være det mer eller mindre bevisste mål for tallrike av dagens sosialister.

Men selv om en slik sjanse til fornyelse skulle komme til anarkismen, vil den aldri komme så langt som til å rehabili­ tere seg fullt ut hvis den ikke kan motbevise i sin doktrine og i handling de løgnaktige fortolkninger den så altfor lenge har vært gjenstand for. I utålmodighet etter å gjøre ende på anarkismen i Spania, antydet Joaquin Maurin om­ kring 1924 at den ikke kunne holde seg annet enn i noen «tilbakeliggende land», innen folkemasser som «holder seg krampaktig» til den fordi de er fullstendig uten «sosialistisk utdannelse» og «underlagt sine naturimpulser». Han slutter: «En anarkist som kommer så langt at han ser klart, utvik­ ler seg og lærer, slutter automatisk med å være anarkist.» Anarkismens historiker i Frankrike, Jean Maitron, blan­ der enkelt og fullstendig sammen «anarki» og desorganisasjon, og innbilte seg for noen år siden at anarkismen var død med det 19. århundre, ettersom vår epoke tilhører «planleggingen, organisasjonen og disiplinen». Nylig mente briten George Woodcock at han kunne beskylde anarkis­ tene for å være idealister som gikk imot historiens domine­ rende strømning og næret seg ved visjonen om en idyllisk fremtid, samtidig som de holdt fast ved de mest tiltrek­ kende drag ved en fortid som er iferd med å dø. En annen engelsk spesialist på anarkismen, James Joll, vil absolutt ha det til at anarkistene er uaktuelle fordi deres ideer skulle stå i strid med utviklingen av industrien, produksjonen og massenes forbruk og isteden hvile på en romantisk tilbakeskuende visjon av et idealisert samfunn som tilhører for­ tiden og som består av håndverkere og bønder, kort sagt på en total forkastelse av det tyvende århundre og av den økonomiske organisasjon. I løpet av de foregående sider har vi forsøkt å vise at dette bildet av anarkismen ikke er sant. Den konstruktive 10 — Anarkismen 145

anarkisme, den som har funnet sitt mest fullstendige ut­ trykk under Bakunins penn, hviler på organisasjonen, på selvdisiplinen, på integreringen, på en sentralisering som ikke er tvungen, men føderalistisk. Den støtter seg til den moderne storindustri, til den moderne teknikk, til det mo­ derne proletariat — og til en internasjonalisme av globalt omfang. På det grunnlag tilhører den vår tid, det tyvende århundre. Det er ikke anarkismen som ikke lenger svarer til vår verdens behov. Det kunne langt snarere være statskommunismen. Joaquin Maurin innrømmet i 1924 surmulende at i løpet av anarkismens historie var «symptomer på dens svekkelse» blitt «fulgt av en voldsom nyblomstring». Kanskje — det vil fremtiden dømme om — var det bare i denne innrømmel­ sen den spanske marxist var en god profet.

146

Etterord

Det er allerede flere år siden jeg mente jeg kunne ane spi­ rene til en anarkistisk revolte innen den franske ungdom. Bl.a. fulgte jeg med oppmerksomhet og — hvorfor skjule det? — med sympati de plutselige utfallene som ble gjort av unge arbeidere som var mer eller mindre bannlyst av samfunnet og som lå i strid med både politiet og de voksne: de berømmelige svartblusene, fattigkvarterenes organiserte bander. Bortsett fra det spesielle tilfellet med disse unge asosiale, merket jeg meg at vår ungdom sett som helhet ikke hørte hjemme noe sted. Dens tilsynelatende skepsis var hverken frigjøring eller dilettanteri, og enda mindre nihilisme, men en fullstendig forkastelse av de eldres falske verdier, hva enten disse eldre er borgerlige og låst fast i hierarki og autoritet eller de er stalinister, disse nye jesuitter som ad­ lyder perinda ac cadaver. I begynnelsen av 1958, under en debatt om ungdommen i fransk radio, trodde jeg å kunne slå fast: «Sosialismen lever stadig i de unges hjerter, men for at den skal trekke dem til seg, er det nødvendig at den bryter med stalinismens tragiske forvillelser. Det er nødvendig at den står fram som anarkistisk.» Følgende år utga jeg en samling essays under titlen: Den anarkistiske sosialismes ungdom,1) og jeg innledet den med følgende tilegnelse til ungdommen: Disse essays tilegner jeg dere, dagens unge. Jeg vet at dere vender ryggen til de ideologier og «ismer» som de eldres insolvens har endt med å tømme for innhold. Jeg vet at dere nærer en dyp (og dessverre så berettiget) mistillit til alt som har med «politikk» å gjøre. Jeg vet at de store karene som i det nittende århundre tenkte ut de sosiale problemene står for dere som gamle knarker. Jeg

') Utgitt av Marcel Riviére — Recueil Sirey. 147

vet at «sosialismen» som er blitt så ofte forrådt og så skammelig forfusket av dem som påberoper seg den, vek­ ker en forståelig skepsis hos dere. I svarene på enqueten om «den nye bølgen» sa dere ikke rett ut: «Vi ønsker ikke en sosialistisk fremtid fordi den gjør individet absolutt underlagt en politisk idé, un­ derlagt staten.» Det som leder dere bort fra sosialismen, sier dere, er ikke utsikten til at det skal gjøres slutt på menneskets un­ dertrykkelse av mennesket, det er «byråkratene og utrensningene». Sagt på en annen måte, dere ville ønske sosialismen dersom den var autentisk. De fleste av dere har en meget levende følelse for sosial urettferdighet og mange er seg bevisst at «kapitalismen er dømt». For øvrig er dere lidenskapelig festet ved friheten og et av deres talerør skriver at «den franske ungdom blir mer og mer anarkistisk.» Dere er bare anarkistiske uten å vite det. I forhold til det verdiløse gamle skrapet som heter den jakobinske, autoritære og totalitære sosialisme står den anarkistiske sosialisme i ungdommens tegn. Den bærer ikke bare fremtidens hemmelighet i sitt skjød og er den eneste mu­ lige, på en gang rasjonelle og menneskelige erstatning for et økonomisk regime som historisk sett er dømt. Den sva­ rer også til de dype, men ennå forvirrede idealer dagens ungdom bærer på, og uten samtykke og deltakelse fra den ville det ikke la seg gjøre å bygge verden opp igjen. «Jeg tror», skriver en av disse unge, «at jeg i min leve­ tid kommer til å se denne sivilisasjonen rase sammen.» For min beskjedne del, dere unge, vil jeg ønske å få leve lenge nok til, sammen med dere å få overvære og ta del i dette gigantiske kostesvepet og feie den vekk. Og måtte så dere gjennom den prosess mot den falske sosialisme som er emnet for denne essaysamlingen finne fram til noen av de materialer dere kan bruke når dere i en begeisyring som ikke gir plass for skepsis skal bygge opp et samfunn som er rettferdigere og friere. Mairevolusjonen i Frankrike i 1968 bekreftet langt på vei denne forutsigelsen. Den var faktisk et gigantisk kostesvep som ble gjort av ungdommen, og da ikke bare student148

ungdommen, men også arbeiderungdommen, i en solidaritet som skyldtes fellesskap både når det gjelder alder og mot­ stander. Ved universitetet likesom i fabrikken og fagforenin­ gen ble de eldres diktatur bestridd, hva enten de var lærere, bedriftsledere eller fagforeningsbosser. Og bedre enn det: dette diktatur ble kraftig rokket. Denne eksplosjonen som kom uventet som et lynnedslag og var smittsom og ødeleg­ gende, var for en stor del anarkistisk sosialistisk. Som utgangspunkt hadde den en kritikk ikke bare av det borgerlige samfunn, men også av den etterstalinistiske kom­ munisme, en kritikk som i universitetsmiljøet ble stadig mer utdypet fra år til år. Den ble spesielt næret gjennom krigs­ erklæringen fra den lille aksjonsgruppen mot Miseren i stu­ dentmiljøet. Den ble inspirert av studentoppstander i flere av verdens land og særlig i Tyskland. Som våpen tok den i bruk den direkte aksjon, den for­ settlige illegalitet, okkupasjonen av arbeidsplassene. Den nølte ikke med å sette den revolusjonære voldsomhet opp mot undertrykkelsesstyrkenes voldsomhet. Den satte igjen spørsmålstegn ved alt, alle de godkjente ideer, alle de eksi­ sterende strukturformer. Den forkastet både den professorale monolog og det beskyttende monarki. Den gjorde slutt på stjerneregimet og på signaturforfengeligheten. Den ville være anonym og kollektiv. Den gikk i løpet av noen uker gjennom en lysende lære i det direkte demokrati, de tusen stemmers dialog, alles kommunikasjon med alle. Oppstanden drakk grådig av frihetens beger. I utallige møter og i alle slags forsamlinger fikk alle rett til å uttale seg fritt. De offentlige plasser fikk amfiteatralsk karakter ettersom trafikken ble brutt og de stridende tok plass helt ut i gaten. De kommende gatekampers strategi ble bredt og åpent diskutert. I Sorbonnes gårdsrom, korridorer og saler som ble revolusjonære bikuber hvor alle hadde adgang, fikk hver av revolusjonens retninger sin stand hvorfra deres propaganda og øvrige litteratur ble spredd. Takket være denne erobrede frihet kunne anarkistene forlate sin tidligere øyboertilværelse. De kjempet side om side med revolusjonære marxister av «autoritær» legning, nesten uten gjensidig nag og midlertidig uten å tenke på for­ tidens friksjoner. I hvert fall i kampens tiltakende fase, da alt var underordnet fellesskapet overfor den felles fiende

149

sto det svarte og det røde flagget i forbund, uten konkur­ ranse eller rangordning. All autoritet ble hånet eller, enda verre, latterliggjort Myten om gamlingen i Elysée-palasset som var sendt av forsynet ble nok undergravd gjennom alvorlige foredrag, men den ble pulverisert av karikaturen og satiren: det er han som er karnevalsfiguren. Den parlamentariske ordmølle ble møtt med likegyldighetens dødelige våpen: et av de lange studenttogene gjennom hovedstaden passerte en dag Bourbon-palasset uten engang å bry seg med å legge merke til at det eksisterte. Et magisk ord skapte gjenlyd i løpet av de glorverdige maiukene i 1968, i fakultetene så vel som i fabrikkene. Det ble emne for utallige debatter, man krevde å få det for­ klart, viste til historiske hendelser og tok opp grundige og lidenskapelige undersøkelser av beslektede eksperimenter i vår tid. Det dreier seg om selvstyret. Særlig ble ‘eksemplet med de spanske kollektiviseringer i 1936 trukket inn. Arbei­ dere kom om kvelden til Sorbonne for å sette seg inn i denne nye løsningen på det sosiale problem. Når de kom tilbake til verkstedene begynte diskusjonene om den, rundt maskiner som var brakt til stillstand. Riktignok førte ikke 1968-revolusjonen selvstyret ut i praksis. Den stanset ved terskelen eller rettere sagt: på kanten. Men selvstyret fant sin plass i sinnene og vil før eller senere dukke fram derfra igjen. Endelig var denne revolusjonen med dens utpreget anar­ kistiske åndsinnhold så heldig å få en talsmann: det var virkelig en ung anarkist, en fransk-tysk jøde på 23 år, Da­ niel Cohn-Bendit som både utløste revolusjonen og, etterat han var utvist fra Frankrike, var dens levende symbol. Dany er ikke en anarkismens teoretiker, og på idéplanet overgåes han i modenhet og viten av sin bror Gaby, som er lærer ved Saint-Nazaire-gymnaset. Men Dany er ut­ styrt med mer eksplosive egenskaper enn de boklige. Han har i seg det som utgjør anarkismens essens. Han har vist seg som den fødte agitator, som en folketaler av sjelden styrke, direkte, realistisk, konkret, provoserende, overbevi­ sende uten å bruke demagogi eller kunstgrep. Attpåtil veg­ rer han seg som ekte anarkist for å opptre som leder og vil forbli en kjempende deltaker som de andre. Etter å ha vært

150

initiativtaker til og sjelen i den første studentrevolte i Frankrike, den ved Nanterre-fakultetet, bidro han, sikkert uten å planlegge det, til å utløse den gigantiske strid som rystet hele landet. Borgerne tilgir ham det ikke og enda mindre stalinistene som han behandlet som «pakk». Men begge parter tar feil om de tror de er kvitt ham: hva enten han er tilstede eller fraværende, for de «rasende» kan er­ statte hverandre, så er han stadig i helene på dem. Et siste ord: den lille boken som hermed presenteres un­ der titlen «Anarkismen» er i løpet av disse gjenfødelsens uker blitt en bestseller i sitt opprinnelsesland. Forfatteren betyr ingenting i den forbindelse, men er ikke dette et bevis blant mange andre på en anarkismens renessanse i Frank­ rike, gjennom en revolusjon som ble midlertidig avbrutt, men vil begynne påny og påny?

151

Summarisk bibliografi

På grunn av det store antall er det ikke mulig her å ta med alle de tekster som er sitert eller resymert. Vi begrenser oss til å gi leseren noen bibliografiske antydninger. En del av de anarkistiske tekster som er utsolgt eller utrykt er gjengitt i NI DIEU NI MAITR.E, histoire et anthologie de 1’anarchie. 2 bd. 1969, La Cité Editeur, Lausanne.

Anarkisme

Henri Arvon, L’Anarchisme, 1951. Augustin Hamon, Psychologie de 1’anarchiste-socialiste, 1895; Le Socialisme et le Congrés de Londres, 1897. Irving L. Horowitz, The Anarchists, New York, 1964. James Joll, The Anarchists, Oxford, 1964. Jean Maitron, Histoire du mouvement anarchiste en France (1880-1914), 1955. Alain Sergent et Claude Harmel, Histoire de 1’Anarchie, 1949. George Woodcock, Anarchism, London, 1962. Ettore Zoccoli, L’Anarchia, Milano, 1906.

Stirner Max Stirner, L’Unique et sa Propriété, gjenutgitt 1960; Kleinere Schriften, Berlin, 1898. Henri Arvon, Aux sources de 1’existentialisme: Max Stirner, 1954.

Proudhon P. J. Proudhon, Æuvres complétes et Carnets, Ed. Riviére; Manuel du spéculateur d la Bourse, éd., 1857; La Théorie de la Propriété, 1865; Melanges 1848-1852, 3 vol. 1868. Georges Gurvitch, Proudhon, 1965. Pierre Haubtmann, doktoravhandling (utrykt) om Proudhon.

152

Bakunin Michel Bakounin, Ouvres 6 vol. éd. Stock; Archires Bakoun ine, Leiden, 1961-1965, 4 vol. parus; Correspondance de Mi­ chel Bakounine (éd. par Michel Dragomanov), 1896; Bakounine, La Liberté (morceaux choisis), 1965; Max Nettlau, Michael Bakunin, London, 1896-1900, 3 vol. Den første Internasjonale

James Guillaume, L’Internationale, Documents et Souvenirs (1864-1878), 4 vol., 1905-1910; Idées sur 1’organisation sociale, 1876. Jacques Freymond, La Premiere Internationale, Genéve 1962, 2 vol. Miklos Molnar, Le Déclin de la Premiere Internationale, Genéve, 1963. César de Paepe, De 1’organisation des Services publics dans la société future, Brussel, 1874. Mémoire de district de Courtelary, Genéve, 1880. Kommunen av 1871

Bakounine, La Commune de Paris et la notion de 1’État, 1871. Henri Lefebvre, La Proclamation de la Commune, 1965. O. H. Lissagaray, Histoire de la Commune de 1871, gjenutgitt 1964. Karl Marx, La guerre civile en France, 1871.

Krapotkin

Pierre Kropotkine, Æuvres diverses. Woodcock et Avakoumovitch, Pierre Kropotkine le prince anarchiste, fr. overs. 1953. Artikkel i le Journal de 1’université de Moscou, n° 1, 1961. Malatesta

Malatesta, Programme et organisation de VAssociation Interna­ tionale des Fravailleurs, Firenze, 1884, gjengitt i Studi Sociali, Montevideo, mai-november 1934. Errico Malatesta, L’Anarchie, Paris, 1929. Malatesta, His Life and Ideas, London 1965.

153

Syndikalisme Pierre Besnard, Les Syndicats ouvriers et la révolution sociale, 1930. Pierre Monatte, Trois Scissions syndicales, 1958. Fernand Pelloutier, «L’anarchisme et les syndicats ouvriers», Les Temps Nouveaux, 1895; Histoire des Bourses du Travail, 1921. Émile Pouget, Le Syndicat (s. d.); Le parti du travail, gjenutgitt 1931; Ad Memoriam, 1931. Congres anarchiste tenu d Amsterdam ..., 1908. Ravachol et les anarchistes, éd. Maitron, 1964.

Den russiske revolusjon Pierre Archinoff, L’Histoire du mouvement makhnoviste, 1928. Alexandre Berkman, La Révolution russe et le Parti communiste, 1921; The Bolshevik Myth (1920-1921), 1922; The Russian Tragedy, Berlin, 1922; The Kronstadt Rebellion, Berlin, 1922; The Anti-Climax, Berlin, 1925. Isaac Deutscher, Trotsky, 3 vol., 1963-1965. Luigi Fabbri, Dittatura e Rivoluzione, Milano, 1921. Ugo Fedeli, Dalla Insurrezione dei contadini in Ucraina alla Rivolta di Cronstadt, Milano, 1950. Emma Goldman, Les Bolcheviks et la Révolution russe, Berlin, 1922; My disillusionment in Russia; My f urt her disillusionment with Russia, N. Y., 1923; Living my Life, N. Y., 1934; Trotsky protests too much, N. Y., 1938. Alexandra Kollontai, L'Opposition ouvriére, 1921, også i «Socialisme ou Barbarie», n° 35, 1964. M. Kubanin, Makhnoshchina, Leningrad, s.d. Lénine, L’État et la Révolution, 1917; Sur la Route de ITnsurrection, 1917; La Maladie infantile du communisme, 1920. Gaston Leval, «Choses de Russie», Le Libertaire, 11-18 novem­ ber 1921; Le Chemin du Socialisme, les débuts de la crise com­ muniste bolchevique, Genéve, 1958. Nestor Makhno, La Révolution russe en (Jkraine, 1927 (vol. I); id. (på russisk), 3 vol. G. P. Maximoff, Twenty years of Terror in Russia, Chicago, 1940. Ida Mett, La Commune de Cronstadt, 1938, ny utg., 1948. A. Pankratova, Les Comités d’usine de Russie (...), Moskva, 1923. Rudolf Rocker, Die Bankrotte des russischen Staatskommunismus, Berlin, 1921. Georges Sadoul, Notes sur la Révolution bolchevique, 1919.

154

Léonard Shapiro, Les Bolcheviks et 1’Opposition (1917-1922), 1957. I. Stepanov, Du controle ouvrier å 1’administration ouvriére (...), Moskva, 1918. Trotsky, 1905, gjenutgitt 1966; Histoire de la Révolution russe, gjenutgitt 1962. Victor-Serge, L’An I de la Rvolution russe, 1965. Voline [Vsévolod Mikhailovitch Eichenbaum ], La Révolution inconnue 1917-1921, 1947. E. Yartciuk, Kronstadt, Barcelona, 1930. St. Antony’s Papers n 6 (om Cronstadt og Makhno), Oxford, s.d. Répression de Vanarchisme en Russie soviétique, 1 923.

Rådene

Antonio Gramsci, L'Ordine Nuovo 1919-1920, 1954. Hermann Gorter, Réponse å Lénine, 1920. ed. 1930. Pier Carlo Masini, Anarchici e comunisti nei movimento dei Consigli, Milano, 1951; Antonio Gramsci e VOrdine Nuovo visti da un libertario, Livorno, 1956; Gli Anarchici italiani e la rivoluzione russa, 1962. Erich Miihsam, Auswahl, Ziirich, 1962. Anton Pannekoek, Workers Councils, Melbourne, 1950. Paolo Spriano, L’occupazione delle fabbriche septembre 1920, Torino, 1964.

Den spanske borgerkrigen

Burnet Bolloten, The Grand Camouflage, London, 1961. Franz Borkenau, The Spanish Cockpit, London, 1937, University of Michigan Press, 1965. Gerald Brenan, Le Labyrinthe espagnol, fr. overs., 1962. Pierre Broué et Émile Témine, La Révolution et la guerre d’Espagne, 1961. Gaston Leval, Problemas economicos de la Revolucion social espanola, Rosario, 1931; Ne Franco Ne Stalin, Milano, 1952. Joaquin Maurin, L’anarcho-syndicalisme ep Espagne, 1924; Ré­ volution et contre-révolution en Espagne, 1937. G. Munis, Jalones de Derrota (...), Mexico, 1946. Jose Peirats, La C.N.T. en la revolucion espanola, 3 vol, 1958; Los anarquistas en la crisis politica espanola, Buenos Aires, 1964. Angel Pestana, 1°) Memoria ... 2°) Consideractones ... (2

155

rapports å la C.N.T.) Barcelone, 1921-1922; Setenta dias en Rusia, Barcelona, 1924. Dr Isaac Puente, Il Communismo libertario, 1932. Henri Rabasseire, Espagne creuset politique, sd. Vernon Richards, Lessons of the Spanish Révolution, London, 1953. D. A. de Santillan, El organismo economico de la Révolution, 1936; La Révolution y la guerra en Espaha, 1938. Trotsky, Ecrits, t. III, 1959. El Congresso confederal de Zaragoza, 1955. Collectivisations, 1’æuvre constructive de la Révolution espagnole, fr. overs., 1937, gjenutgitt 1965. Les Cahiers de «Terre libre», april-mai 1938. Collectivités anarchistes en Espagne révolutionnaire, Noir et Rouge, mars 1964; Collectivités espagnoles, idem, n° 30, juni 1965. Selvstyret i dag

Stane Kavcic, L’autogestion en Yougoslavie, 1961. Albert Meister, Sotialisme et Autogestion, Texpérience yougoslave, 1964. Les Temps Modernes, juninummeret 1965.

156