Bransjekunnskap, produkter, materialer, verktøy 8200413322 [PDF]

Zitiervorschau

GRUNNKURS TEKNISKE BYGGFAG

Dag Kjemsmo og Odd Uhlen

Bransjekunnskap Produkter Materialer Verktøy Bokmål

UNIVERSITETSFORLAGET

© Universitetsforlaget AS 1994

ISBN 82-00-41332-2

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i august 1994 til bruk i den videregående skolen. Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterært forfatterfond.

Henvendelser om denne boka kan rettes til: Universitetsforlaget Boks 2959 Tøyen 0608 Oslo

Illustrasjoner: Eli Haglund Omslag: Tor Berglie Trykk: HS-Trykk, 1994

Forord

Denne boka er en av tre bøker som til sammen dekker teori og praksis i studieretningsfagene for Grunnkurs Tekniske byggfag. Den tar for seg de ulike fag som er representert i et byggeprosjekt og forteller om fagenes opprinnelse, hvor de kommer inn i bygge­ prosessen, hvilke oppgaver de har og hvordan arbeidet utføres. Det er først og fremst de fagene som ligger under Tekniske bygg­ fag som beskrives. Videre tar vi opp hva slags materialer som bru­ kes til bygging av en bolig, og hva slags verktøy og utstyr de for­ skjellige håndverkerne benytter. Det er også lagt vekt på ergonomi, vern, sikkerhet og miljø. Prosjekter og øvinger er utgitt i egen bok, det samme gjelder teg­ ning og informasjonsteknologi (IT). De tre bøkene i serien er utarbeidet av en forfattergruppe, som består av Dag Kjemsmo, Leif K. Serigstad og Odd Uliien.

Oslo, høsten 1994

Universitetsforlaget

Innhold

Innledning........................................................................................................ 7 Mål.....................................................................................................................7 Vern og miljø..................................................................................................... 8 Kapittel 1 Bransjekunnskap...................................................................... 11 Byggebransjen og byggfagene...................................................................... 11 Kart og oppmåling.......................................................................................... 13 Teknisk tegning.............................................................................................. 15 Stillasbygging................................................................................................. 16 Kobber/blikk/ventilasjon................................................................................. 17 Glassfag............................................................................................................ 18 Taktekker.......................................................................................................... 19 Rørfag.............................................................................................................. 20 Maler og byggtapetserer................................................................................. 22 Isolatør............................................................................................................ 23 Overflatebehandler.......................................................................................... 25 Feier................................................................................................................. 26 Kravene fra samfunnet og byggbrukeme........................................................ 26

Kapittel 2 Planlegging................................................................................... 29 Beskrivelse................................ 29 Tegning og prosjektering................................................................................ 30 Anbud.............................................................................................................. 31 Kapittel 3 Kart og oppmåling...................................................................... 33 Situasjonsplan................................................................................................. 34 Nivellering ...................................................................................................... 36 Fallberegning.................................................................................................. 36 Instrumenter.................................................................................................... 37

Kapittel 4 Grøft og grunnmur..................................................................... 40 Legging av rør................................................................................................. 40 Miljø.................................................................................................................42 Tekniske bestemmelser................................................................................... 42 Vern og sikkerhet............................................................................................ 42 Grunnmur........................................................................................................ 43 Bunnledning.................................................................................................... 43 Drenering........................................................................................................ 45 Materialer........................................................................................................ 45 Verktøy............................................................................................................ 50 Kapittel 5 Stillas............................................................................................ 52 Vern og sikkerhet............................................................................................ 55 Materialer........................................................................................................ 56 Verktøy............................................................................................................ 60 Kapittel 6 Råbygget...................................................................................... 62 Materialer........................................................................................................ 64

INNHOLD

5

Kapittel 7 Kobber-, blikkenslager- og ventilasjonsarbeid........................ 78 Sålbenkbeslag.................................................................................................... 78 Takrenner............................................................................................................ 78 Takhatt................................................................................................................ 79 Pipebeslag..........................................................................................................80 Ventilasjon..........................................................................................................80 Vern og sikkerhet.............................................................................................. 81 Materialer........................................................................................................... 82 Verktøy............................................................................................................... 84 Kapittel 8 Glassfag.......................................................................................... 86 Isolerglass...........................................................................................................87 Kjellervindu.......................................................................................................87 Blyinnfattet glass............................................................................................... 87 Vern og sikkerhet.............................................................................................. 88 Materialer...........................................................................................................88 Verktøy............................................................................................................... 92 Kapittel 9 Taktekking...................................................................................... 95 Legging av papptak........................................................................................... 95 Gradrenne...........................................................................................................96 Tetting rundt takhatt.......................................................................................... 96 Tetting rundt pipe.............................................................................................. 96 Vern og sikkerhet.............................................................................................. 97 Materialer...........................................................................................................97 Verktøy............................................................................................................... 99 Kapittel 10 Røropplegg................................................................................. 100 Avløpsledninger.............................................................................................. 101 Tekniske bestemmelser................................................................................... 101 Kjellerstrekk..................................................................................................... 101 Vern og sikkerhet.............................................................................................102 Materialer....................................................................................................... 102 Verktøy............................................................................................................. 103 Kapittel 11 Malerarbeid ............................................................................... 104 Utvendig maling...............................................................................................104 Innvendig maling.............................................................................................105 Tapetsering....................................................................................................... 106 Golvbelegg....................................................................................................... 107 Vern og sikkerhet........................................................................................... 110 Materialer....................................................................................................... 112 Verktøy............................................................................................................. 116 Fargelære.......................................................................................................... 121

Kapittel 12 Sanitærutstyr............................................................................. 126 Oppvaskbenk....................................................................................................126 Badekar............................................................................................................ 126 Servant............................................................................................................. 127 Bidé.................................................................................................................. 127 Klosett.............................................................................................................. 127 Vannvarmer...................................................................................................... 127 Vaskekar......................................................................................................... 128 Vern og sikkerhet........................................................................................... 128 Materialer......................................................................................................... 128 Verktøy............................................................................................................. 130

Kapittel 13 Isolasjonsarbeid....................................................................... 132 Varmeledninger.............................................................................................. 132

6

INNHOLD

Kulde- og kaldtvannsledninger..................................................................... 133 Kanalisolasjon.................................................................................................. 133 Vern og sikkerhet........................................................................................... 133 Materialer....................................................................................................... 134 Verktøy............................................................................................................. 135

Kapittel 14 Overflatebehandling.................................................................137 Maling mot rust.............................................................................................. 138 Vern og sikkerhet........................................................................................... 140 Materialer....................................................................................................... 142 Verktøy........................................................................................................... 143 Kapittel 15 Feier.............................................................................................147 Vern og sikkerhet........................................................................................... 147 Verktøy............................................................................................................. 147

Stikkord......................................................................................................... 150 Litteratur......................................................................................................... 152

Innledning

De tekniske byggfagene har lange tradisjoner når det gjelder ut­ forming og innredning av bygg. Grunnkurset som denne boka omhandler, omfatter estetiske og kreative fag, verksteds- og håndverksfag samt fag av mer teknisk karakter. Noen av fagene er store med hensyn til antall ansatte i bedriftene, og andre er små. Flere av fagene har lange og rike håndverkstradisjoner, mens andre er nyere med innslag av industri­ produksjon. Sammen med denne boka skal du også bruke boka Prosjekter og øvinger. Her finner du oppgavespørsmål og forslag til øvingsprosjekter, men det er spesielt våtromsprosjektet som gjennomgås. Den tredje boka i serien som vi anbefaler deg å bruke, er Tegning og informasjons­ teknologi.

Mange av fagene er representert på en byggeplass samtidig. Med så mange mennesker som arbeider sammen, er det viktig å kunne samarbeide, ta hensyn til andre, til arbeidsmiljøet, til vern og sikkerhetsforhold. I forhold til opplæringen og bruk av lærebøkene er det viktig å ha tilgang til aktuelle lover og forskrifter som gjelder i byggebransjen. I noen tilfeller er det nødvendig å finne fram til annet fagstoff på egen hånd.

Mål Etter at studieretningsfagene i grunnkurset er gjen­ nomført, skal du:

• ha kunnskaper om de yrkene grunnkurset repre­ senterer

• kunne plassere fagene i en historisk og samfunns­ messig sammenheng • forstå arbeidsprosessen ved gjennomføringen av et byggeoppdrag • forstå hvor viktig det er å kunne samarbeide med andre som jobber på det samme oppdraget

• forstå at tiden spiller inn fordi andre er avhengige av å komme til med sitt arbeid for at prosjektet skal bli ferdig innen en fastsatt frist

• ha lært grunnlaget for god arbeidsteknikk og verktøyføring, og kunne bruke kroppen riktig for å unngå belastningsskader

• ha grunnleggende kunnskaper om aktuelle materialers egenskaper og bruksområde

• ha kjennskap til de mest aktuelle lover og forskrif­ ter samt kunne finne fram i aktuelt fagstoff • forstå at det er viktig å ta hensyn til miljø, vern og sikkerhet i forbindelse med et byggeoppdrag

Mål vedrørende tegning og informasjonsteknologi er definert i boka som omhandler dette.

8

INNLEDNING

Vern og miljø Når et byggeprosjekt skal gjennomføres, kreves det at både de menneskelige og de materielle ressursene blir utnyttet på beste måte. Når vi tenker på de menneskelige ressursene, er det viktig at alle kan gjøre en så god jobb som mulig. For å kunne få dem som jobber sammen om et felles oppdrag, til å yte sitt beste, er det om å gjøre at de føler seg trygge og trives med arbeidet sitt. Alle som jobber sammen, må være bevisst på dette og bør vise gode hold­ ninger til samarbeid, vem og sikkerhet og til miljøet. Der vemeog miljøarbeidet er prioritert, vil de føle seg trygge, arbeidet vil være lystbetont, fraværet vil være minimalt, og alle vil yte sitt beste. Det er i første rekke tre forhold vi skal være oppmerksomme på:

1 2 3

Farlige forhold Farlige handlinger Mistrivsel

Farlige forhold Med farlige forhold mener vi forhold som kan føre til skade på personer. Det kan være: • • • • • • •

Fravær av vem eller dårlig vernet utstyr Dårlig verktøy eller utstyr Feil arbeidsmetode Risikabel anordning Dårlig orden Feil belysning Mangelfull ventilasjon

Disse og andre forhold må vi være oppmerksomme på og snarest mulig forsøke å rette på.

Farlige handlinger Farlige handlinger kommer oftest av ubetenksomhet. Regelen må være: Tenk før du handler! Handlinger som kan føre til skader, kan være: o

• • • • • •

A gjøre verneutstyr virkningsløst Gal bruk av verktøy og maskiner A unnlate å bruke verneutstyr A innta en farlig arbeidsstilling eller at arbeidsplassen er farlig Ao unnlate å sikre eller varsle A handle i feil tempo eller rekkefølge

INNLEDNING

9

• Blanding og bruk av farlige stoffer • A distrahere, erte eller skremme andre som er konsentrert om arbeidet sitt.

Mistrivsel Mistrivsel kan føre til nedsatt yteevne og til uoppmerksomhet. At en person ikke trives på jobben, kan føre til at han eller hun ikke er oppmerksom på farlige forhold eller handlinger. Det kan oppstå skade som fører til sykefravær, eller det kan oppstå fravær fra ar­ beidet fordi samværet med de andre på jobben føles tungt. For­ hold som kan føre til vantrivsel, kan være:

• • • •

Mobbing fra enkeltpersoner o A bli satt utenfor av gjengen At en får de dårligste oppdragene At en ikke får oppmuntring eller anerkjennelse

Disse og andre slike forhold kan komme av både bevisste og ube­ visste handlinger. Uansett må alle være oppmerksomme og gjøre sitt til at alle skal kunne trives i arbeidsmiljøet. Tenk deg om, og vær obs på at kameraten kan ha det leit.

Ta hensyn til miljøet Ved bygging av et hus må vi ta hensyn til hvilke materialer som er de riktigste både når det gjelder prisen, og når det gjelder ressursog miljømessige forhold. Når vi velger materialer, er det om å gjøre at vi ikke bruker materialer som kan virke negativt inn på miljøet. Blant det store utvalget av nye materialer finnes det dess­ verre en del som for eksempel er meget brannfarlige og som avgir skadelige gasser, og som har egenskaper som virker uheldig på folk med allergiplager. De som planlegger og de som arbeider på et byggeoppdrag, må ta hensyn til ressursbruken. Våre ressurser på verdensbasis er i ferd med å minke. Fra ca. 1945 og fram til i dag har vi mennesker brukt jordas ressurser uten å tenke over at vi har vært i ferd med å forbruke mer enn tilgangen har vært. Når vi vet at befolkningsøk­ ningen i de fattige land nærmest er katastrofal, og at ressursene må fordeles mer rettferdig, er det viktig at vi i den rike verden viser en solidarisk holdning med dem ved å bruke mindre.

I takt med den store ressursbruken har også forurensningen og forsøplingen økt. Jord, luft og vann er i dag forurenset på grunn av

10

INNLEDNING

ufornuftig bruk av ressursene og utslipp av skadelige stoffer. Der­ som vi tenker oss hele den perioden da det har vært liv her på jorda som 12 timer på en urskive, så vil den tiden som menneskene har vært til stede, svare til 15 sekunder. I en brøkdel av denne tiden har menneskene vært i ferd med å utarme, forsøple og forgifte miljøet. Heldigvis har vi fått opp øynene slik at mulighetene for å rette opp igjen balansen i naturen fremdeles er til stede. Hva kan så du og jeg gjøre? Vi kan gjøre en god jobb og ikke sløse med materialene, og vi kan forsøke å skape gode holdninger blant dem vi arbeider sammen med.

Bransjekunnskap

Byggebransjen og byggfagene Når vi skal bygge et hus, er det en rekke forskjellige fagfolk som er med på arbeidet. Over tjue forskjellige fag er med i byggeprosessen fra planleggingen til bygget står ferdig. Og enda flere fag og indu­ strier er med på å framstille alle de produktene som brukes i bygget.

«Fortellingen om et hus». Boka følger byggprosseser for en bolig fra plan­ leggingen starter til huset er klart for innflytting

I tillegg til de fagene som hører til tekniske byggfag, kommer anleggsfag, betongfag, murer- og tømrerfaget. Videre må elektri­ keren inn i bygget og kanskje en heismontør, en isolatør osv. Snek­ keren skal også inn for innredningsarbeidene.

Huset skal tilfredsstille behov hos dem som skal bruke det. For å få dette til er det mange som må samarbeide. Hver må gjøre sitt arbeid på en ansvarsfull måte slik at hun eller han kan innestå for kvaliteten av sitt arbeid.

Arbeidet skal også utføres slik at det ikke går ut over helse og miljø. Ethvert bygg betyr et inngrep i miljøet, blant annet ved den plassen det tar. Men viktigere er det ofte hva materialene og pro­ duktene krever av energiforbruk og inngrep i naturen. Dette må vi ta med i betraktningen. I framtiden må vi lære oss å bruke mate­ rialene om igjen i større grad.

Hele byggeprosessen må planlegges og samordnes slik at de for­ skjellige fagfolkene vet når de skal inn og gjøre sin jobb. De som står for planleggingen, prosjekteringen og ledelsen av byggear­ beidet, er ingeniører og arkitekter. Ordet arkitekt betyr høyeste byggherre. Arkitekten skal blant annet sørge for at det blir et hus vi kan trives i og helst oppleve som vakkert. Den eller de som skal eie bygget, byggherren, er interessert i at bygget blir gjennomført i løpet av rimelig kort tid. Et bygg under oppføring er ikke til nytte for byggherren. Det betyr bundet kapi­ tal. Ofte må byggherren låne penger for å betale for materialer og arbeid etter hvert som byggingen skrider fram. Lånerentene for dette byggelånet er høyere enn for lånet til det ferdige bygget. Når bygget er ferdig, skal det brukes og vedlikeholdes på en forsvarlig måte.

12

KAPITTEL 1

VK I

VK II

BRANSJEKUNNSKAP

13

Vi ser at det er mange mennesker som har interesser i byggepro­ sjektet:

BYGGHERREN DEN PROSJEKTERENDE DEN UTFØRENDE BYGGBRUKEREN VEDLIKEHOLDEREN

Bygg- og anleggsfagene i Norge sysselsetter om lag 130 000 men­ nesker. De arbeider i bedrifter i ulike størrelser, fra enmanns­ bedrifter til store industrielle virksomheter. De tekniske byggfagene deltar i byggarbeidet i en utstrekning som varierer noe med hva slags bygg det er. Et bygg kan jo være så mangt: en villa for en familie, en stor boligblokk, et industribygg eller en oljeplattform.

Vi skal nå se nærmere på de enkelte fag innenfor tekniske byggfag.

Kart og oppmåling I uminnelige tider har menneskene lagd kart som en måte å orien­ tere seg på i forhold til landskapet rundt. I sin enkleste form kan vi si at et kart er en skisse over landskapet sett ovenfra.

Figur 1.1 Slik sd et kart over Europa og Nord-Afrika ut omkring år 150. Det ble tegnet av grekeren Ptolemaios. Han visste tydeligvis ikke stort om Norge

oerÅNvi

14

KAPITTEL 1

Det kan være forskjellige grunner til å lage kart. En av de viktigste er at vi skal planlegge bebyggelse. Kart og oppmåling omfatter tre fag: kartografi, landmåling og fo­ togrammetri.

Figur 1.2 Linjene gjennom samme høyde over havflaten blir ført ned i horisontalplanet. Der landskapet er bratt, går høydekotene på kartet tett inntil hverandre

I kartografi arbeider vi med å lage kart. Kart lages i forskjellige målestokker alt etter om det er en stor eller liten bit av jordoverfla­ ten vi skal gjengi. På kartet må vi merke av hvor den kartlagte biten av landskapet befinner seg. Det gjør vi med det vi kaller et koordinatsystem. Siden kartet er en flat gjengivelse av et landskap som kan være alt annet enn flatt, må vi projisere alt ned i et plan. Samtidig må vi markere om landskapet er flatt eller kupert. Det gjør vi med høydekoter. Hvis du har prøvd deg på idretten oriente­ ring, vet du hva det vil si å kunne «lese» et kart.

Det vesentlige av karttegningen skjer i dag ved hjelp av datamas­ kiner. I løpet av de siste ti årene har det skjedd store forandringer på dette området.

Figur 1.3 De forskjellige trinnene i framstillingen av et kart

BRANSJEKUNNSKAP

15

Landmåling må til for å bestemme hvordan ting ligger i forhold til hverandre i landskapet, og hvordan høydeforskjellene er.

I fotogrammetrien brukes fly til å fotografere landskapet for at vi dermed skal få grunnlag for kartframstilling. Etter opplæring i kart- og oppmålingsarbeid ved videregående sko­ ler kan du ta videre utdanning ved ingeniørhøyskoler, tekniske høyskoler og Norges landbrukshøgskole. De som har utdanning i kartografi og oppmålingsarbeid, kan ar­ beide i noen av de private kart- og oppmålingsfirmaene, som har opptil hundre ansatte. En del arbeider også i Statens kartverk, som har ansvaret for å utarbeide visse typer kart. Også i kommunene er det folk som arbeider med kart. Kommunene må ha ajourførte kart for sine egne etater og for publikum. Vegvesenet har også ansatte som arbeider med kart. Televerket, elektrisitetsforsyningen og ol­ jevirksomheten i Nordsjøen er andre eksempler på virksomheter med arbeidsplasser for kartfolk.

Teknisk tegning

Figur 1.4 Skjelettet til et fly og en luftskrue (helikopter) slik Leonardo da Vinci forestilte seg det i 1488. Leonardo kunne uttrykke sine ideer ved tegninger, som av og til kunne være ganske detaljerte

Både når vi skal bygge et hus og når vi skal lage verktøy og andre gjenstander, trenger vi tegninger. Hvis vi er alene om å bestemme hvordan huset skal være, og vi selv skal bygge det, kan vi kanskje klare oss uten tegninger. Da kan vi arbeide etter en idé som ligger i hodet vårt. Men - det er noen myndigheter som skal godkjenne det framtidige huset. Da må vi sende med tegninger som viser hvordan vi har tenkt oss at huset skal se ut. Vi må også tegne inn på et kart hvor huset skal ligge. Det var nok bare til hytta som vi i barneårene bygde i et tre i nær­ meste skog, at vi kunne klare oss uten tegninger og en omfattende planlegging.

16

KAPITTEL

1 Det er ikke godt å si hvor gammelt faget teknisk tegning er. I lik­ het med mange andre arbeidsområder har menneskene drevet virk­ somheten i århundrer uten at vi kan si at det har vært et fag. Leonardo da Vinci var en teknisk tegner - ved siden av at han var en stor kunstner. Men han var ikke den første tekniske tegneren. Her i landet risset den første tekniske tegneren tegningene sine inn i steinflater. I dag brukes i stor utstrekning datamaskiner i tegnearbeidet. Data­ assistert konstruksjon - DAK - er et begrep som brukes i denne sammenhengen. Vi har tidligere nevnt at tegninger er sentrale i planleggingen av et bygg. Det brukes forskjellige typer tegninger: rørtegninger, byggtegninger, oppmålingstegninger og ventilasjonstegninger, for å nevne noen. En som tar utdanning som teknisk tegner, vil senere spesialisere seg innenfor et av disse områdene eller for eksempel i maskintegninger.

Mens de tekniske tegnerne skal kunne lage tegningene manuelt eller ved DAK, skal de fleste andre i de tekniske byggfagene kunne lese tegningene og utføre arbeidet sitt etter dem. Teknisk tegning er et av de store fagene innenfor tekniske bygg-

fag.

Stillasbygging Å bygge stillaser i en eller annen form har vært nødvendig for å få bygd et hus, for ikke å snakke om katedraler som Nidarosdomen i Trondheim eller Notre-Dame i Paris.

Tradisjonelt har stillasbygging vært utført av folk i de firmaene som trengte stillaset, for eksempel murere eller malere. Etter hvert ble det egne folk som spesialiserte seg på stillasbygging. Også stillasmaterialene har hatt en utvikling. Tre var det vanlige materialet i stillaser til om lag 1960. Rammer, stiger og plank til stillasgolvet kunne brukes om og om igjen. Senere fikk vi stillas av stålrør med spesielle koplinger. I de siste tiårene er det blitt mer vanlig med systemstillas som består av rammer eller spirer (enkeltstenger) som det er lett å montere sammen og låse fast.

Figur 1.5 Stillasbygger i arbeid

Stillas er et meget viktig verktøy for flere av fagfolkene som ar­ beider på et bygg. Å ha gode og trygge stillaser er nødvendig for å oppføre huset uten at mennesker blir skadd eller drept. Men stillas-

BRANSJEKUNNSKAP

17

bygging er i seg selv et arbeid som er forbundet med farer. Det er risiko både for å falle ned og for fallende gjenstander. Hvis et stillas ikke blir riktig satt opp, er det fare for at det bryter sammen. Det er ikke bare i vanlig byggevirksomhet vi trenger stillasmontører. Bygging og vedlikehold av oljeplattformer og bruer er andre virksomheter som trenger stillas.

For å sikre at stillas blir satt opp på en kyndig måte, er stillasbygging gjort til et eget fag. Det skjedde i 1989. Da fikk vi også nye forskrifter for stillaser, stiger og arbeid på tak osv. Stillasmontørene er vanligvis organisert i Fellesforbundet, og firmaene er organisert i Stillasentreprenørenes Forening.

Kobber/blikk/ventilasjon Dette er et gammelt håndverksfag som i Europa kan føres tilbake til flere hundre år før vår tidsregning. De første kobberslagerne er imidlertid kjent fra Kina for 4000-5000 år siden. De laget opprin­ nelig kjeler og kanner til husbruk, men også andre bruksting og prydgjenstander. I Norge er faget kjent fra 1200-1300-tallet. Det første lauget ble opprettet i Bergen rundt år 1670. Mestermerket viser at vedkommende er håndverksmester. Det er 50 forskjellige fag som kommer inn under mesterbrevordningen.

Blikkenslagerfaget oppstod i middelalderen på den tiden da jer­ net ble formet til tynne plater. Blikkenslageren hadde antakelig mange oppdrag på rustninger til ridderne. Kobber- og blikkenslagerne ble slått sammen til et forbund som ble stiftet i 1919. I dag er faget blitt utvidet til også å omfatte ventilasjonsarbeider i bygningen Kobber- og blikkenslageren er en håndverker som avlegger en svenneprøve, mottar et svenne­ brev, og så kan han kalles en svenn i faget.

Et laug er en sammenslutning av forskjellige håndverksmestere som hadde som formål å styrke sine fag og sin sosiale posisjon. En håndverksmester er en som i tillegg til svennebrev har avlagt en mester­ prøve.

Svennebrev mottar en som har avlagt svenneprøven.

Figur 1.6 Eksempel på kobberslagerarbeid fra først på 1800-tallet 2 - Bransjekunnskap BM

Svenneprøven er en faglig dyktighetsprøve som en håndverker avlegger etter endt læretid.

18

KAPITTEL 1

Kobber- og blikkenslageren arbeider for det meste med å fram­ stille og montere takrenner, beslag, luftehatter, platetekninger, fasadekledninger o.l. Mange blikkenslagere rekrutteres til ventilasjonsfaget hvor de har som oppgave å montere opp ventila­ sjonsanlegg i bygg. Elementene som blir brukt til slike anlegg, er oftest tilvirket mer industrielt enn det den vanlige kobber- og blik­ kenslageren arbeider med. Foruten arbeid på bygg og anlegg på land har også faget mange og store oppdrag ute i Nordsjøen i for­ bindelse med oljeindustrien.

Figur 1.7 Eksempel på deler i en takrenne

8 I

J

Mange av bedriftene i faget er tilknyttet NHO, Næringslivets Hoved­ organisasjon. Bransjen har også sin egen bransjeorganisasjon. De ansatte er for det meste tilknyttet Fellesforbundet, som igjen er tilsluttet LO, Lands­ organisasjonen i Norge.

Glassfag I Norge har glass vært framstilt fra 1741, da det første glassverket ble bygd på Eiker. Til da var alt glass blitt importert. Glassproduksjonen nøt godt av å ligge nær energikilden, nemlig de store skogene. Men landet manglet fagfolkene som kunne lage glasset. De måtte hentes fra andre land. Fra 1893 var Drammens Glassverk landets eneste produsent av vindusglass. Der varte glassframstillingen fram til 1977. I dag la­ ges isolerglass av plateglass kjøpt inn fra utlandet. Blant isolerglassprodusentene finner vi de største bedriftene i bransjen med opptil flere hundre ansatte.

I bygningsloven fra 1933 kom det krav om tolags glassvinduer i alle bebodde rom. Dessuten skulle vindusåpningene (lysflaten) minst svare til 10 % av golvarealet. Dette førte til et oppsving for norske glassmestere.

Fra begynnelsen av 1960-årene ble det vanlig å sette inn isoler­ glass. Stadig mer av glassinnsettingen skjedde på trevarefabrikken som produserte vinduet. De fleste glassmesterbedrifter i Norge er bedrifter som har fra tre til sju ansatte. Arbeidsoppgavene er særlig reparasjons- og vedlikeholdsarbeider. Mange bedrifter omsetter dører, vinduer, speil og speilmøbler. Enkelte produserer også dører og vinduer i alumimum.

Figur 1.8 Vindu med «sjel»

BRANSJEKUNNSKAP

19

Innramming av bilder, speil og objekter er en annen faggren av glassfaget. Herunder hører å lage rammene av tre- eller metall1 i ster.

Montering av fasadeelementer i metall, glass og plast hører også med til glassfagene. Innenfor dette arbeidsområdet finnes det be­ drifter med fra 4 til 40 ansatte. r i

Fagarbeiderne er samlet i Glassme sters vennenes Forening og derigjen­ nom i Fellesforbundet. Glassmesterne er organisert i Glassmestrenes Landsforening. Videre er isolerglass-produsentene samlet i Isolerglassprodusentenes Forening. I 1984 ble Norske Fasadeentreprenørers For­ ening stiftet. Disse organisasjonene har Glassbransjeforbundet i Norge som en paraplyorganisasjon. Rammeforbundet er en selvstendig organisasjon som samarbeider med Glassbransjeforbundet.

Glassbransjen har sitt kompetansesenter på Kongsberg.

Taktekker Figur 1.9 Et stort oppdrag for en . .. 7_x „ 7_7_ „„

LUKLCKKCr

Figur 1.10 Moderne taktekking

Taktekkerfirmaene har sin egen bransje­ organisasjon, og taktekkerne er for det meste tilsluttet Fellesforbundet.

Norske tak har hatt mange forskjellige typer takkledninger gjen­ nom tidene. Spontak og flistak har vært i bruk helt fram til siste verdenskrig. Torvtak har lange tradisjoner i Norge, og fremdeles er dette populært på hytter og fritidsboliger. Skifertak var tidli­ gere mye brukt, særlig i dalfører der det var god tilgang på skifer. Senere har betongsteinen overtatt som takkledning på skrå tak. Stål- og aluminiumsplater av forskjellige størrelser og profiler har kommet til. Taktekkerfaget slik vi kjenner det i dag, oppstod på den tiden da asfaltpappen kom i fabrikkmessig produksjon. Den første asfaltpappen ble produsert i 1918. Før den tiden var det nok også produsert takpapp, men den var impregnert med tjære, som hadde sine ulemper.

Taktekkerfaget er et arbeidskrevende yrke, og det kan også være et farlig yrke dersom en ikke tar hensyn til alle sikkerhetsregler som gjelder for faget. Taktekkeren arbeider ute under de værfor­ hold som rår, og fallulykker kan fort oppstå. Det er likevel ikke flere ulykker enn i andre byggfag fordi taktekkerne setter sikker­ heten høyt. Etter grunnkurs Tekniske byggfag vil du få den videre opplærin­ gen i en bedrift før du kan gå opp til fagprøven.

20

KAPITTEL 1

Rørfag Det mest omfattende arbeidsområdet for en rørlegger er sanitær­ anlegg.

Allerede lenge før vår tidsregning var sanitæranlegg i bruk. Ved arkeologiske utgravninger er det funnet både WC og badeanlegg med kanaler for vann og avløp. Om lag 300 år e.Kr. bygde ro­ merne sine berømte badeanlegg. Det finnes ennå rester etter disse, med rike utsmykninger og med enorme kanaler som førte fram vannet.

De første håndverkerne som begynte å legge rør her i landet, var postmakeme. De boret hull i trestokker som de satte sammen til en ledning. Ledningene førte vann fram til en vannpost som oftest stod på byens torg. Rørleggerfaget kan sies å være ca. 200 år gammelt, for det var på 1700-tallet at jernrøret kom i produksjon og ble tatt i bruk. Senere ble rørene galvanisert for å være mer beskyttet mot korrosjon.

Rørleggerfaget består av bygningsrørleggere og industrirørleggere. Mens bygningsrørleggeren arbeider mest med varme og sanitær­ anlegg i boliger, rekkehus, boligblokker, handelsbedrifter, mindre industribedrifter o.l. så har industrirørleggeren sitt arbeid i større industribedrifter, skipsverft og i oljevirksomheten utenfor kysten vår.

Figur 1.11 Rørdimensjonene er store i forbindelse med olje og gass

BRANSJEKUNNSKAP

21

Industrirørleggeren arbeider mye med hydraulikk og pneumatikk systemer, gassanlegg, dampanlegg, kjøleanlegg og brannslokkingsanlegg. For å utføre disse arbeidene kreves det at rørleggeren har gode kunnskaper om de forskjellige sveisemetodene, og han har da også flere forskjellige sveisesertifikater.

Bygningsrørleggerfaget er et håndverksfag, og læretiden avslut­ tes med et svennebrev. Læretiden for en industrirørlegger avslut­ tes med et fagbrev. Kobber og plast, som i stor grad nyttes i rør i dag, har gjort det lettere å utføre arbeidet, og anleggene er blitt mer hensiktsmes­ sige og penere. I de senere årene har faget hatt en stor utvikling både når det gjelder utstyr, materialer og verktøy. Gjennom sitt arbeid med vann, avløp, industrianlegg og oppvar­ ming av bygninger kan rørleggeren påvirke miljøet vårt. Men fa­ get har reglement og normer å arbeide etter, og en fire års opplæ­ ring som gir rørleggeren en håndverksmessig, teknisk faglig og teoretisk utdanning som legger vekt på den miljømessige siden av faget. I tiden framover vil faget utvikle seg videre i takt med de utfordringer samfunnet vil pålegge dem som arbeider med varme-, ventilasjon- og sanitæranlegg (VVS), og ikke minst når det gjel­ der miljø og energisparing. Rørleggeren skifter stadig arbeidssted ug Siai i ncvi wiiiaixi uiuu OppuTagsglVCICI1 ug uv øVngC nciiivi v

keme som arbeider på det samme prosjektet. Rørleggeren arbei­ der for det meste helt selvstendig, planlegger og løser problemer underveis, konfererer med de øvrige på bygget og må hele tiden vise kreativitet og vilje og evne til samarbeid. Faget er et typisk servicefag. Rørleggeren er sitt firmas representant utad, og må derfor vise forstand og omtanke ved sin opptreden overfor andre mennesker.

Et byggeprosjekt må planlegges godt før selve arbeidet settes i gang, og rørleggeren er med fra første trinn i prosessen. Vann- og avløpsledningene skal først legges inn i bygget, før de øvrige hånd­ verkerne begynner sitt arbeid. Rørleggeren er også med på den siste delen, når sanitærutstyret og varmeelernentene skal monte­ res.

Mange rørleggerfirmaer er tilknyttet NHO, Næringslivets Hovedorgani­ sasjon. Bransjen har også en egen organisasjon, som er Norske Rørleggerbedrifters Landsforbund (NRL). De ansattes organisasjon er i hoved­ sak Fellesforbundet, som er tilsluttet LO, Landsorganisasjonen i Norge.

22

KAPITTEL

1

Maler og byggtapetserer Menneskene har brukt maling lenge før Norge ble bebodd. I Altamiragrotten i Spania er det malerier på veggene som trolig er bortimot 30 000 år gamle. Fra en rekke kulturer kjenner vi til at maling også ble brukt på bygningen Det ser vi på templer i Hellas og Egypt og på pyramider i Mexico. Hensikten med å male på bygningsflater har først og fremst vært å dekorere. Etter hvert har det også kommet inn andre grunner til å male: å beskytte, å lette renhold, å markere soner på et fabrikkgolv eller annet.

For to-tre hundre år siden utførte malerne dekorative tak- og vegg­ malerier og imitasjoner av tre og steinoverflater. Malingen de brukte, hadde de blandet selv av råvarer. Malerne var på samme tid kunstnere og håndverkere. Det første malerlauget ble dannet i Bergen i 1743. Utover på 1800-tallet skilte kunstnere og håndver­ kere lag. Det var et omhyggelig malerarbeid som ble utført på flater som skulle ha en fin dekor: grunning, sparkling i flere omganger, ma­ ling, lasering og kanskje en klarlakk på toppen. Det var nok de færreste som hadde råd til dette. I de fleste hjem var vegger og møbler umalte. Lasering er en behandling med en gjennomsiktig maling, også kalt lasur. Lasering gir flater med penere fargevirkning og mer spill enn en vanlig dekkende maling. Lasurer brukes også i forbindelse med etterlikning av tre- og steinoverflater.

I første del av vårt århundre var det tre alternative svenneprøver for malere: • For bygnings- og møbelmalere • For skiltmalere • For bil- og vognlakkerere

Tapetsering var et område utenom malerfaget. Tapetserfaget har hatt to grener: møbeltapetsering og byggtapetsering.

Figur 1.12 De greske templene var malt i sterke kulører

I likhet med maling var tapetsering også noe som bare ble utført hos de velstående. På slutten av 1600-årene ble det i overklassens hjem spent opp tekstiler på rammer på veggene. Det kunne være voksduktapet, håndmalte lerretstapeter eller silketapet. Ordet ta­ pet kommer fra persisk tapeh, som var vevde tepper som gjennom århundrer ble innført til Europa fra Orienten.

BRANSJEKUNNSKAP

Maler- og byggtapetsererne er organisert i Fellesforbundet på arbeidstakersiden. Mesterne er organisert i Maler- og Byggtapetsermestrenes Landsforbund, som ut­ gir tidsskriftet Maleren.

23

Fra 1850 begynte papirtapet å bli mer vanlig. Da startet også de første norske tapetfabrikkene sin produksjon. I dag har vi ikke noen slik produksjon i Norge. I de fleste steder i landet er malerfaget og byggtapetserfaget slått sammen. Det er ikke næringsgrunnlag på mindre steder for hvert av fagene alene. Derfor må maleren både kunne male, tapetsere og legge forskjellige typer golvbelegg. Svenneprøven omfatter både malerarbeid på tak- og veggflater og på dører og vinduer, oppsetting av tapet eller strie og legging av plastbelegg eller linoleum på golv.

Isolatør Isolasjonsfaget er ikke av de eldste fagene når vi sammenlikner det med de mer tradisjonelle håndverksfagene, men det har like­ vel lange tradisjoner i bygg- og anleggsvirksomheten. Her i landet vokste faget fram i takt med industriutviklingen. Foruten å arbeide med lydisolering, brannisolering og brannbeskyttelse arbeider iso­ latøren med isolering av kjeler, tanker, rør og andre installasjoner som inneholder eller frakter varme eller kalde væsker eller gasser. Det er viktig at denne varmen eller kulden ikke slippes ut, men blir bevart der den er, eller transportert dit den skal, uten for mye tap. Ved å isolere mot varme- og kuldetap er isolatøren med på å spare den enkelte bedrift og samfunnet for tap av energi. Unødig energitap er en ressurssløsing som angår oss alle. På olje­ installasjonene ute i Nordsjøen er det vanlig at kanaler og rør blir kapslet med tynne plater av aluminium. Dette arbeidet som er svært beslektet med kobber/blikkfaget, utføres av isolatørene. Isolasjons­ faget er et allsidig yrke og krever at utøveren kan faget sitt, kan ta hensyn til vernereglene og kan samarbeide med de andre som del­ tar i det samme byggeoppdraget. Isolatøren må kunne arbeide helt selvstendig, planlegge arbeidet, alene eller sammen med oppdrags­ giveren. ta avgjørelser og løse de oppgaver og problemer som kan forekomme under arbeidet. Etter grunnkurs i tekniske byggfag og Vkl isolatør kan en arbeide i to år i en bedrift og så avlegge fagprøve. Dermed kan en kalles fagarbeider. Bransjen er organisert i NHO gjennom Isolasjonsfirmaenes Forening, og de ansatte i LO gjennom Fellesforbundet.

Figur 1.13 Isolasjon av fjernvarmerør.

24

KAPITTEL 1

Overflatebehandler o

A beskytte konstruksjoner og gjenstander i stål mot rust har men­ neskene hatt behov for så lenge de har brukt stål. De har tatt for­ skjellige midler i bruk, særlig maling, oljer, tjære og sinkbelegg.

Malerne har malt stål- og metallflater i bygninger og på skip gjen­ nom lange tider. Korrosjonsmaling har ofte vært utført av spesialfirmaer med ulike grader av ferdighet og seriøsitet. Mens korrosjonvem med maling hovedsakelig blir utført ute på konstruksjonen, blir metallbelegg påført i verksteder.

Varmforsinking vil si å legge på et sinklag på overflaten av en stålgjenstand ved å dyppe gjenstanden i et bad av flytende sink. Sinklaget gir stålet god beskyttelse mot å ruste.

I 1837 tok franskmannen Sorel patent på varmforsinking, men allerede 100 år tidligere hadde en annen franskmann, Melouin, oppdaget at sink kunne brukes til å beskytte stål mot korrosjon. Sorel hadde funnet ut at han kunne bruke beising med svovelsyre som en forbehandling. Dette var en forutsetning for at varmfor­ sinking kunne få særlig utbredelse. Sink- og andre metallbelegg kan vi også legge på ved elektrolyse.o Denne teknikken har vært kjent og anvendt i over hundre år. A sprøyte oppvarmet metall på en flate, termisk sprøyting, er en tek­ nikk som hører til de siste ti-årene. Nå blir metoden mye brukt på oljeplattformer, men allerede i 1958 var flere bruer behandlet på denne måten. Hensikten med denne metalliseringen er å beskytte mot korrosjon eller å få en slitesterk overflate.

Siden 1987 har overflatebehandling vært et fag med en opplæ­ ringsplan. Det største faget innenfor overflatebehandling er mas­ kin- og industrimalerfaget.

I tillegg har vi tre mindre overflatebehandlingsfag: • termisk sprøyter • varmforsinker • galvanisør

Vi ser ikke så mye til overflatebehandleren i et vanlig boligbygg. Derimot treffer vi ham helst på verft og verksteder som har opp­ drag for oljeindustrien. Det som gjøres av maling på metaller i et boligbygg, er det gjeme bygningsmaleren som står for. Elektrolyse er en prosess der vi har gjenstanden vi skal belegge i et bad med vann med oppløste kjemikalier. Vi kopler en elektrisk spenning mel­ lom gjenstanden, for eksempel stål, og en metallplate for eksempel sink. Med riktig kopling og riktig spenning får vi dannet et tynt lag av det ene metallet (sink) på overflaten av gjenstanden.

BRANSJEKUNNSKAP

25

Ofte ser vi resultater av overflatebehandlerens arbeid. Ventilasjonskanaler er som regel i varmforsinkede plater. Skruer og spiker er varmforsinket eller elektrolytisk forsinket. A legge et metallbelegg på et annet metall ved hjelp av elektrolyse kalles galvanisering. Både varmforsinker og galvanisør er undergrupper innenfor overflatebehandlingsfaget. Det er også termisk sprøyter. En termisk sprøyter legger et belegg av sink eller aluminium på stål. Til det bruker han en pistol der metallet smelter i en lysbue. Med trykk­ luft blir metalldråpene ført mot ståloverflaten, der de slår seg ned. Den største undergruppen under overflatebehandlingsfaget er mas­ kin- og industrimaleren. Han skal først og fremst hindre at det blir rust på stålkonstruksjoner. Maling av oljeplattformer og andre olje­ installasjoner beskjeftiger de fleste av malerne. Men det er ar-

Figur 1.14 Eksempel på innvendig blåsing av rør

Maskin- og industrimalerne og andre overflatebehandlere er som regel organi­ sert i Fellesforbundet. Flere av firmaene er med i Korrosjonsentreprenørenes For­ ening (KEF) eller Nord-Norsk Korrosjonsforening (NNKF).

Det finnes også andre organisasjoner som behandler faglige spørsmål: Norsk Galvanoteknisk Landsforening og Nor­ disk Forzinkingsforening. Tidsskriftet Overflateteknikk utgis av Norsk Galva­ noteknisk Landsforening, men har fag­ lig stoff fra alle overflatebehandlingsfagene.

beidsplasser i andre industrivirksomheter, for eksempel i lakkeringsbedrifter hvor artikler i aluminium, stål og andre materialer skal lakkeres. I noen tilfeller legges det stor vekt på utseendet av flaten. Arbei­ det grenser da mot billakkering. I andre tilfeller er det viktigst å beskytte underlaget mot korrosjon.

For maskin- og industrimalerfaget har det vært drevet opplæring på noen videregående skoler. I tillegg har 400-500 som har arbei­ det i faget, avlagt fagprøven. Dette har sammenheng med at opp­ dragsgiverne innenfor oljevirksomheten stiller krav om fagopp­ læring for å bedre kvaliteten på arbeidet som skal utføres. Det er også utdannet inspektører som kontrollerer arbeidet. Inspektørene blir godkjent av Faglig Råd for Opplæring og Sertifisering innen Overflatebehandlingsfaget (FROSIO) etter standarden NS 476.

26

KAPITTEL 1

Feier Feierfaget har lange tradisjoner. Det ble opprettet på grunn av de mange og store brannene i de største byene på 1500-tallet. Rundt 1710 kom de første feierne hit til landet. De kom i hovedsak fra Danmark og Tyskland. Den gangen som nå arbeidet feieren med forebyggende brannvern.

Figur 1.15 Feiing av skorstein

Feierfaget er et håndverksfag, og etter av­ lagt svenneprøve er feieren svenn i feier­ faget. Feieren er som de fleste kommu­ neansatte organisert i Norsk Kommune­ forbund.

Feieren arbeider ikke bare med skorsteinsfeiing, men også med rensing, kontroll og justering av oljefyringsanlegg og ventilasjons­ anlegg, og rensing og kontroll av fyrsteder for fast brensel. For­ uten dette driver feieren informasjonsarbeid vedrørende forebyg­ gende brannvern, riktig fyring og bedring av både inne- og ute­ miljøet. Med den nåværende vektleggingen på et renere miljø er dette arbeidet meget viktig, fordi fyrstedene er eller kan være en faktor i forbindelse med luftforurensning. De aller fleste feiere er kommunalt ansatte, men det finnes enkelte feiere som arbeider på privat basis. Etter endt grunnkurs i tekniske byggfag vil elevene kunne gå ut, som oftest i en kommune, for å få den videre opp­ læringen i faget. Læretiden avsluttes med en teoridel ved feierfagskolen i Tjeldsund.

Kravene fra samfunnet og byggbrukerne Lover og forskrifter Byggevirksomheten er berørt av en rekke lover og reguleringer. Lovene er vedtatt av Stortinget og kan dreie seg om bygningstek­ niske forhold, arbeidsmiljø, forurensninger, brannvern og andre områder. Lovene er gitt for å beskytte samfunnsmedlemmene og gi en norm for hvordan visse ting skal ordnes. Enhver lov har en tilsynsmyndighet som skal se etter at loven følges. For bygnings­ loven er det Statens bygningstekniske etat (SBE) som er tilsyns­ myndighet. For loven om brannvern er det Direktoratet for brannog eksplosjonsvern (DBE), og for arbeidsmiljøloven er det Ar­ beidstilsynet.

Lovene har ofte bestemmelser som trenger en utdyping ved for­ skrifter. Slik har vi byggeforskriften under bygningsloven og stillasforskriften og en rekke andre forskrifter under arbeidsmiljø­ loven. Lover og forskrifter kan også være utdypet av veiledningen Veiledningene er ikke bindende regler, men forslag til løsninger. Bedriftene må ha et opplegg for sitt arbeid som gjør at de følger

BRANSJEKUNNSKAP

best. nr. 500

FORSKRIFTER

Forskrifter til

arbeidsmiljøloven fastsatt av Direktoratet for arbeidstilsynet

14. april 1 989

Stillaser, stiger og arbeid på tak m.m. Forskrifter med veiledningsdel

ARBEIDSTILSYNET

Figur 1.16

27

de lover og forskrifter som gjelder. Ledelsen i bedriften må sørge for at de ansatte i bedriften får instrukser og opplæring i hvordan de skal utføre arbeidet slik at de etterlever lovene. I en spesiell forskrift som heter intemkontrollforskriften, er dette klart forlangt av bedriftene når det gjelder alt som har med helse, miljø og sik­ kerhet å gjøre.

Enhver fagarbeider må kjenne til de viktigste lover og forskrifter som berører hennes eller hans arbeid. Vi tenker ikke på at en skal ha detaljkunnskaper om alle bestemmelser, men en må vite hva det er bestemmelser om, og hvordan en kan finne fram til flere opplysninger.

Byggeforskriften Byggeforskriften har bestemmelser om en rekke forhold, blant annet om at golvene i baderom skal være vanntette, og om hvor­ dan sanitæranlegg skal bygges.

En annen viktig del av byggeforskriften er de branntekniske be­ stemmelsene. Et bygg består av forskjellige enheter, for eksempel leiligheter eller rom. Ved en brann i bygget skal hver enhet der en brann kan starte, ha en motstand mot at brannen skal spre seg. Vi kaller denne enheten en branncelle. Byggeforskriften har bestemmelser om brannklassifisering av de bygningsdelene som avgrenser en branncelle. Dører og vegger er eksempler på slike bygningsdeler. Ved brannklassifiseringen blir det stilt krav til brannmotstanden. Hvor strenge kravene er, av­ henger av hva slags bygg det dreier seg om, og hvor høyt det er. Bygningsdelene deles inn i tre brannmotstandsklasser: A, B og F. I klasse A består bygningsdelen praktisk talt helt av ubrennbare materialer. I klasse B kan bygningsdelen inneholde brennbare materialer så sant det ikke går ut over den branntekniske funksjo­ nen. I klasse F er kravet begrenset til at bygningsdelen skal være flamme- og røykbegrensende.

Betegnelsen A90 er den høyeste brannmotstanden som er krevd i bygninger på land. (I oljeplattformer kan det være strengere krav.) En bygningsdel i A90 skal stå imot en viss oppheting i minst 90 minutter ved en bestemt prøving.

Stillasforskriften Arbeidstilsynet har utarbeidet forskriften om stillaser, stiger og arbeid på tak osv. (Forskriften har bestillingsnummer 500.) Stillas-

28

KAPITTEL 1

montører må kjenne denne forskriften godt, men enkelte bestem­ melser må være kjent av alle brukere av stillaser, hengestillaser, stiger og arbeidsbukker.

Standarder Erfaringer som vi har høstet ved byggevirksomheten tidligere, kommer til uttrykk i anbefalinger for hvordan arbeidet bør utfø­ res. Slike anbefalinger kan for eksempel være trykt i byggdetaljbladene som Norges Byggforskningsinstitutt utgir.

Erfaringene kan også ligge i de forskjellige standarder som gjel­ der for byggevirksomhet, og for forskjellige byggevarer. En sentral standard er NS 3420: Beskrivelsestekster for bygg og anlegg. Denne standarden inneholder tekniske bestemmelser og tekster som kan brukes i beskrivelser av byggearbeider. Standar­ den er et hjelpemiddel både for dem som skal planlegge et bygg, og for dem som skal utføre arbeidet.

Kritte12

Planlegging

Når en person eller en familie har bestemt seg for å bygge en ny bolig, er det mange forhold som skal planlegges og tenkes igjen­ nom. Foruten alle skjemaene som skal fylles ut vedrørende byg­ gemelding o.l. til kommunen, må det tas kontakt med de forskjel­ lige entreprenører og bygghåndverkere for mer detaljplanlegging. Graveentreprenøren må kontaktes for å bestemme når og hvordan grøfta og byggegropa skal graves, forskalingssnekkeren må kontaktes om forskaling av grunnmuren, tømreren om oppsetting av selve huset, osv. Før disse firmaene og personene blir kontak­ tet, har arkitekten laget en byggetegning av huset. En entreprenør er en person som driver sitt eget firma for eksempel med graving av tomter og grøfter.

Den som skal ha en ny bolig, kan også kjøpe et hus hos en ferdighusbedrift. Da er alle detaljer gjort ferdig på forhånd hos ferdighusfabrikanten. Huset blir satt ferdig opp, og det er bare å få utlevert nøkkelen til døra. Vi skal følge gangen i et byggeprosjekt for en vanlig enebolig.

«Vårt» prosjekt vil bli bygd på tradisjonelt vis, og husbyggeren og byggefolkene vil samarbeide nært hele tiden til huset er ferdig oppsatt.

Beskrivelse Den framtidige huseieren har på forhånd laget en beskrivelse som sammen med hustegningen skal vise hvordan bygget, med alle detaljer, ønskes utført. Det kan foreligge fagtegninger av hvordan for eksempel badet skal utføres, eller VVS-entreprenøren kan bli bedt om å komme med et forslag til baderomsløsning. WS-entreprenøren er den som eier eller driver firmaet.

VVS står for varme, ventilasjon, sanitær.

På samme måte vil maleren, blikkenslageren, glassmesteren og de andre håndverkerne komme med sine forslag til løsning av sine oppdrag.

30

KAPITTEL 2

I beskrivelsen står alle detaljer om hvordan vedkommende øn­ sker at arbeidet skal utføres, og om materialer og utstyr som skal brukes. For eksempel kan det stå i beskrivelsen at takrennene og beslaget rundt pipa osv. skal være av kobber, og at veggene på badet skal tapetseres med baderomstapet. Den vil inneholde en nøyaktig oversikt over hva kjøkkeninnredningen skal bestå av, eller hvilket utstyr som skal settes opp på badet. Her er et eksem­ pel på en beskrivelse: Sanitærutstyr:

• • • • • • •

1 1 1 1 1 1 1

stk. stk. stk. stk. stk. stk. stk.

1600 mm badekar, hvitt 1600 mm frontpanel, hvitt 560-420 mm servant, hvit bidé, hvitt termostatisk badebatteri termostatisk bidébatteri ettgreps servantbatteri

I tillegg til selve utstyrslista vil det også være en beskrivelse av hva slags rørmateriell som skal nyttes. På samme måte vil utstyrsog materiallistene for de andre rommene og de andre fagene være. En bidé er et setebad og/eller en fotvask

Tegning og prosjektering For å ha et underlag for prisberegningen, og for å ha noe å arbeide etter, vil det enten foreligge detaljtegninger eller det blir utarbei­ det tegninger av entreprenøren/håndverkeren i samråd med hus­ eieren. Det er vanlig at byggherren har brukt en fagkonsulent til å utarbeide en beskrivelse og de tegningene som skal til dersom det gjelder et større bygg, for eksempel et industribygg. Er det en enebolig, er det vanlig at de forskjellige entreprenørene prosjek­ terer og lager tegningene. Dette arbeidet blir som regel utført av en som har utdanning som teknisk tegner. En teknisk tegner har en bred grunnutdanning, men vil ofte gå over i en spesiell bransje, for eksempel VVS-bransjen, og vil da tegne og prosjektere VVS-anlegg.

På neste side viser vi et eksempel på en tegning av et sanitæranlegg-

PLANLEGGING

31

Figur 2.1 Sanitæranlegg

Anbud Når tegningene og prosjekteringen er ferdig, vil firmaet sette opp et pristilbud som viser hvordan arbeidet er tenkt utført, hvilket utstyr som skal monteres, hva slags materialer som skal brukes, og hva hele jobben vil koste. Et skriftlig anbud er alltid bindende, såfremt det ikke er uttrykkelig nevnt i tilbudet at prisen er ufor­ bindtlig, derfor er det om å gjøre at prisen er riktig. Hvis firmaet har satt en for lav pris, vil det tape penger. Har firmaet derimot satt en for høy pris, vil kanskje et annet firma med et lavere anbud få jobben. Et anbud blir satt opp etter en noenlunde fast norm slik at anbudene skal kunne sammenliknes når byggherren har mottatt dem fra firmaene som er forespurt. Anbudet skal presenteres skrift­ lig og på en ordentlig og korrekt måte.

32

KAPITTEL 2

Et skriftlig tilbud skal inneholde:

1 2 3 4 5 6

7

8

9 10

Angivelse av sted og dato Nøyaktig navn og adresse til den som skal motta tilbudet Overskrift som viser hva tilbudet gjelder Henvisning til brev, samtaler, tegninger osv. Leveringspris inklusive merverdiavgift Kortfattet utstyrsliste og beskrivelse av materialer som forut­ settes brukt. Leveringsbetingelser, eventuelle rabatter og an­ dre forhold som har betydning for prisen, tas med her Unntak fra tilbudet. Kort spesifikasjon av arbeider som ikke er med i prisen, for eksempel graving, hulltaking, elektriske og andre bygningsmessige arbeider osv. Forbehold om endringer i materialpriser og arbeidslønn i ti­ den fram til anlegget kan leveres Avslutning Underskrift

Kapittel 3

Figur 3.1 Målebånd

Kart og oppmåling

Faget består i å måle land, lage kart og profiler over områder, måle inn veier, plassere bygninger i forhold til tomtegrenser, ta ut høy­ der på bygninger i forhold til terreng og andre bygg i det samme området osv. Ved disse målingene brukes det utstyr fra målebånd og enkle kikkerter til avanserte instrumenter, alt etter nøyaktighe­ ten og størrelsen på måleoppdraget. Til måling av korte avstander brukes målebånd, men når en bruker dette, er det fort gjort å måle unøyaktig ved at en leser feil på båndet eller at båndet strekker seg eller utvider seg i varmen. Optisk måling foregår ved å bruke trådkorset i nivellerkikkerten og en vertikal målestang, eller nivellerstang, som den også kalles. Nivellering er å måle høydeforskjellen mellom to eller flere punkter ved hjelp av spesielle instrumenter.

Figur 3.2 Trådkors

På nyere instrumenter kan vi lese av antall centimeter mellom distansetrådene på stanga, og vi får da tilsvarende antall meter i avstand fra kikkerten til stedet der målestanga står. Målingen kan bli unøyaktig dersom inndelingen på stanga er grov og uleselig. På korte avstander vil det ved 1 eller 2 mm feil avlesing på tråd­ korset bli en feil i avstanden som er 100 ganger større. For at må­ lingen skal bli riktig, må stanga også stå helt i lodd, og siktelinjen må være horisontal.

Elektronisk avstandsmåling brukes ved de fleste større og mer kre­ vende måleoppgaver. Prinsippet er at instrumentet sender ut lysstråler eller elektromagnetiske stråler som sendes tilbake til in­ strumentet fra en reflektor som er oppstilt på målepunktet. Instru­ mentet har en innebygd regneenhet som regner seg fram til en nøy­ aktig avstand i løpet av kort tid. Nivellerkikkerten er et instrument som har en horisontal siktelinje.

Figur 3.3 Trådkors. Avstanden leses mellom distansetrådene (øvre og nedre) 3 - Bransjekunnskap BM

Trådkorset er et kors som du ser inne i kikkerten. Foruten korset er det to distansetråder. Måle-/nivellerstanga er en leddet stang som er inndelt i metriske mål.

34

KAPITTEL 3

Når høydeforskjeller skal måles, bruker vi nivellerkikkerten og målestanga. NivellerkiKkerten har som nevnt en horisontal sikte linje. Ved å måle forskjellen mellom to punkter i terrenget kan vi da finne høydeforskjellen. Vi kaller det forsikte og baksikte når vi leser av høydene på de to punktene.

A

Figur 3.4 a-b = h Måling av høyde­ forskjell

Ved høydemåling brukes også en laser som i stedet for siktelinjen i kikkerten sender ut en konsentrert lysstråle mot målepunktet. I likhet med nivellerkikkerten brukes laseren til utsetting av høyder i terrenget, i bygninger, ved tunnelarbeider, legging av rør osv.

Når det skal måles vinkler, brukes det en teodolitt eller en såkalt totalstasjon. Disse instrumentene måler vinkelen i «nye grader» som kalles gon. Her er sirkelen delt inn i 400 gon i stedet for 360 grader, som vi er vant med. Med totalstasjonen kan vi lese av både vinkler og avstander direkte, enten på en liten skjerm eller på en datautskrift, fordi alle betegningene blir gjort inne i instrumentet.

Situasjonsplan Kotehøyder er innmålte høyder i meter over havoverflaten.

Figur 3.5 Situasjonsplan

Når et nytt boligområde skal legges ut til tomter, må det foreligge et kart over området. Ved hjelp av kartet og ved måling i marka kan oppmålingsetaten i kommunen fastsette tomtegrenser, veger, gater og friluftsområder, og sette kotehøyder fra terrenget over på planen.

KART OG OPPMÅLING

Koordinatsystemet er rutenettet som tar utgangspunkt i de lengde- og breddegra­ dene som jordkloden er inndelt i.

35

Når det gjelder plasseringen av huset, vil utgangspunktet være et fastpunkt som fra før er innmålt og angitt i koordinatsystemet. Dersom vi gjør det litt enkelt og bretter ut jordoverflaten til en sylinder, vil de nord-sørgående linjene (meridianene) danne x-aksen, mens y-aksen vil følge ekvator og ligge parallelt med den.

Det innmålte punktet har påsatte tall for hvor langt øst for nullmeridianen og hvor langt nord for ekvator det ligger. Ut fra det innmålte punktet måler man avstander og vinkler for å bestemme hjømepunktene for tomta og huset slik at hele eiendom­ men kan tegnes inn på kartet.

Figur 3.6 Jorda er inndelt i et rute­ nett

Når tomta er tegnet inn på kartet, får byggherren et målebrev fra kommunen som viser tomta.

36

KAPITTEL 3

Nivellering Kart og oppmålingsetaten har også kartlagt vann- og avløps­ ledningene som ligger i bakken. På ledningsnettet er det satt på kotehøyder på sentrale punkter for å kunne vise hvordan høydene er i forhold til for eksempel det huset vi skal være med på å bygge. Ut fra punktene kan tilknytningen for vann- og avløpsledningene bestemmes.

På tegningen over eiendommen, med vann- og avløpsledningene, ser vi at spillvannsledningen ved tilknytningspunktet ligger på kote 150,00. Kotehøyden ved innløpet til ledningen er 150,30. (Disse tallene skal vi bruke under fallberegning.)

Figur 3.10 Tomt med hus der vann- og avløpsledningene er inntegnet

Siden hovedledningen ligger på 150,00, bør kjellergolvet ligge på minst 150,90. Her har vi valgt å legge det på 151,05. Ifølge sanitærreglementet bør kjellergolvet ligge minst 90 cm over hoved­ ledningen.

Figur 3.11 Snitt av avløpsledningene

Fallberegning Når det er klart til å legge rørene fra hovedledningene og inn til huset, er det beregnet hvilket fall avløpsledningen skal ha, og hvil­ ken kotehøyde ledninger, drenskum og kjellergolv skal ligge på. Avløpsledningen må ha et visst fall for at kloakken skal renne gjennom rørene uten at det stopper opp.

Når vi skal angi hvor mye fall det er på en avløpsledning, skriver vi enten 1 : x eller i promille. 1 : x vil si at det er 1 meter høydefor-

KART OG OPPMÅLING

Figur 3.12

Figur 3.13

Det matematiske underlaget for hvordan vi kommer fram til fallet på en ledning, skal vi ikke ta for oss her, men bare kon­ statere at vi på denne enkle måten kan beregne fallet.

37

skjell mellom innløp og utløp i ledningen på x meters lengde. Når vi har fallet 1 : 60, er høydeforskjellen 1 meter og ledningen er 60 meter lang. Fallet må altså være 1 på en eller annen lengde. Men som regel har vi ikke 1 meters høydeforskjell, kanskje har vi 0,3 meter. Et eksempel: Vi har en høydeforskjell på 0,3 meter og en lengde på 18 meter. Se figuren. For å finne fallet deler vi lengden i meter (18) med høydeforskjel­ len i meter (0,3): 18 : 0,3 = 60. Det vil si at fallet blir 1 : 60. Se figuren.

Når vi tar for oss ledningen på figurene 3.10 og 3.11, ser vi at kotehøyden ved innløpet til ledningen er på 150,30 og kotehøyden ved utløpet fra ledningen er på 150,00 mens lengden på ledningen fra utløpet og inn til grunnmuren er på 21 meter. Vi finner høyde­ forskjellen ved å trekke 150,00 fra 150,30 og får 0,30 meter. Fallet blir da: 21 : 0,30 = 70, dvs. 1 : 70. Når vi skal finne fallet på led­ ningen i promille, deler vi høydeforskjellen i meter med lengden i meter og ganger med 1000. Altså: 0,30 x 1000/21 = 14 promille.

Instrumenter Allerede for mer enn 1000 år før vår tidsregning ble det brukt målestenger, loddsnorer og vater ved bygging av store bygg, vannforsyningskanaler o.l. Kikkerten, som har vært og er et viktig instrument, kom tidlig på 1600-tallet. mens det er først i dette år­ hundret at det har vært en utvikling av betydning når det gjelder instrumenter og utstyr for landmåling. Rundt 1980 kom det på markedet elektronisk utstyr som kunne beregne både avstander og vinkler.

Tekniske kart For å kunne planlegge og regulere områder i en kommune har kom­ munen utarbeidet et teknisk kartverk. Ved for eksempel stikking av en boligtomt vil kommunens kart- og oppmålingsvesen ta ut­ gangspunkt i det tekniske kartverket og ut fra det plassere tomta og huset slik det er ønskelig i forhold til naboeiendommer, gate, veg o.l.

Teodolitt Ved utstikking av en tomt bruker vi en teodolitt. Det er en siktekikkert for avlesing av vinkler. Teodolitten er montert på en tre-

38

KAPITTEL 3

beint fot av tre som ved hjelp av et lodd stilles opp nøyaktig over det punktet som det skal måles ut fra.

De første teodolittene kunne bare lese av vinkler i horisontalplanet og hadde en loddsnor under instrumentet for plassering over fastpunktet. Avstandene måtte måles med målebånd. Dagens teodolitter er avanserte datamaskiner som leser vinkler både i horisontalplanet og vertikalplanet og dessuten avstanden fram til avlesingspunktet. Målingene kan avleses direkte på et vindu eller overføres til en lagringsenhet i instrumentet.

Figur 3.14 Teodolitt

Figur 3.15 Trebeint fot med lodd

Figur 3.16 Merkebolt

Nivellerkikkert

Figur 3.17 Nivellerkikkert

Ved måling av høyder i terrenget er nivellerkikkerten ennå det mest brukte instrumentet. Det er en kikkert som festes på et stativ med tre bein og leser av en horisontal siktelinje. Kikkerten settes opp ved hjelp av en libelle. Når libellen spiller i sentrum av en sirkel, kan kikkerten dreies 360 grader uten at den kommer ut av stilling. Når vi for eksempel legger avløpsledninger i en grøft inn til et hus, bruker vi en nivellerkikkert for å se til at vi holder oss innenfor den høyden som er angitt. Sammen med kikkerten bruker vi også en måle-/nivellerstang. Ved hjelp av nivellerkikkerten kan vi lese på stanga hvor høyt lednin­ gen ligger på det ønskede punktet.

Libellen er et svakt buet glassrør fylt med væske og en luftblære. Luftblæra skal tangere to streker på glassrøret.

Dåselibellen har et svakt buet glasslokk med et ringmerke der luftblæra skal sen­ tre.

Figur 3.18

KART OG OPPMÅLING

39

Måle-/nivellerstang Stanga brukes som nevnt sammen med nivellerkikkerten til å måle høyder i terrenget. Den kan være i ulike lengder, fra to til seks meter. Den er inndelt i tydelige felt og kan sammenliknes med en tommestokk.

Laser Laseren er noe mer avansert enn nivellerkikkerten, som krever at en person må stå ved målestanga ved avlesningen. Laseren sender en tynn laserstråle langs siktelinjen til en elektronisk mottaker i den andre enden. Laseren kan enten stilles inn på en horisontal siktelinje, eller den kan stilles inn med en ønsket vinkel på sikte­ linjen i vertikalplanet. Dersom en avløpsledning skal legges med et bestemt fall, stilles laseren inn på dette fallet, og det er enkelt for rørleggeren å legge rørene nøyaktig etter laserstrålen.

Figur 3.19 Måle-lnivellerstenger

Avstandsmålere Elektroniske avstandsmålere sender en infrarød lysstråle fram til målepunktet, der den blir kastet tilbake til avstandsmåleren, som da registrerer avstanden.

Figur 3.20 Laser

Figur 3.21 Rørlaser

Kapittel 4

Grøft og grunnmur

Som vi forstår, er det mye arbeid med planlegging og prosjekte­ ring som må gjøres før selve arbeidet med byggingen kan begynne. Før oppføringen av huset begynner, er det også vanlig å legge vann- og avløpsledningene inn til stedet der grunnmuren skal set­ tes opp. Det er gravefirmaet som skal grave opp grøfta for rørene og byggegropa for huset. Det er vanskelig å planere godt nok med en stor gravemaskin, så det må en person til for å grave fram hoved­ ledningene, planere grøftebunnen slik at det blir et godt funda­ ment for rørene, og fylle over rørene. Til dette arbeidet brukes hakke, spade og krafse. Det er om å gjøre at grøftefundamentet, rørlegging og gjenfylling er utført skikkelig, for rørene blir jo ikke tilgjengelige senere. Dersom de må graves opp igjen fordi arbei­ det ikke er godt nok gjort, vil det koste mye tid, penger og ressur­ ser. Mindre brudd og lekkasjer som kanskje ikke blir oppdaget, kan føre til forurensing og sløsing med renset vann.

Legging av rør Stikkledningene er vann- og avløpsled­ ningene mellom hovedledningene og huset. Byggegropa er hullet som er gravd opp for grunnmuren. Drensvann er grunn­ vann som trenger seg ut i bakken rundt grunmuren, og som blir samlet opp i drensledningen som ligger rundt grunn­ muren.

Overflatevann er regnvann og vann fra snøsmeltingen om våren.

Grenrøret er et kort rør med en avstikker ut til siden. Et sadelstykke er en flens med en muffe der flensen passer inn på hoved­ ledningen.

Når byggegropa og grøfta er gravd opp, kan rørleggeren legge stikkledningene fra hovedledningene ute i gata og fram til stedet hvor grunnmuren skal stå. I gata ligger hovedledningene, som består av en vannledning, en spillvannsledning og en overvannsledning.

Vannledningen fører renset vann fra vannbassenget fram til alle eiendommene. Spillvannsledningen fører forurenset avløpsvann fra eiendommene og til renseanlegget. Overvannsledningen fører drens- og overflatevann fra eiendommene direkte ut i elv eller sjø. Rørleggingen begynner ved at rørleggeren monterer rørene til hovedledningene. Monteringen til avløpsledningen skjer enten ved at en setter inn et grenrør, eller ved at en borer et hull på hoved­ ledningen og så setter på et såkalt sadelstykke.

Vannledningen koples ved at en setter på et anboringsklammer på hovedledningen. Klammeret er slik at vi kan bore gjennom det og

GRØFT OG GRUNNMUR

41

inn i hovedledningen med en anboringsmaskin mens vanntrykket er på. Når hullet er boret, kan vi trekke boret ut igjen uten at van­ net spruter, stenge en kran på klammeret og demontere anboringsmaskinen.

Når rørene er lagt til tomtegrensa, skal vi sette av en utvendig stoppekran ca. 1,0 meter innenfor den. Med denne krana kan vi stenge av vannet for hele bygningen.

Vann- og avløpsledningene legges ved siden av hverandre, med overvannsledningen til venstre sett mot strømmeretningen, på et godt komprimert grøftefundament av pukkstein. Når rørene er lagt, og før det blir fylt masse over dem, skal du foreta en egenkontroll og forvisse deg om at arbeidet er godt ut­ ført. Anboringsklammeret er utstyr som festes på hovedledningen for tilkop­ ling av stikkledningen.

Figur 4.2 Anboringsklammer

stoppekran

Figur 4.4 Stikkledning

42

KAPITTEL

4

Miljø Rørbrudd og lekkasjer må ikke forekomme. Det vil føre til miljø­ skade ved at forurenset kloakk renner ut og forurenser både grunn­ vann, elver og innsjøer. Dessuten er det svært ressurskrevende å reparere slike skader. Lekkasje på ledningen som fører kloakk til renseanlegget, vil også føre til at grunnvann renner inn i ledningen og skaper vansker for renseprosessen i renseanlegget. Når det opp­ står lekkasjer på en vannledning, dreier det seg også om store kost­ nader, fordi det er meget ressurskrevende å rense vann til forbruk. På mange eldre vannverk kan 50 % av vannet bli borte på grunn av lekkasjer, og det er en ressurssløsing som ingen har råd til. De største problemområdene når det gjelder rørbrudd og lekkasjer, er ved hovedledningene, ved drenskummen og ved grunnmuren.

Tekniske bestemmelser Minste dimensjon på utvendig avløpsledning er 110 mm. Det skal brukes maks. 45 graders bend ved retningsforandringer. Ved avgrening skal det brukes 45 graders grenrør. Dersom stikkledningen er mer enn 20 meter lang, må det settes inn et stakepunkt. • Kjellergolv med sluk bør ligge minst 90 cm over hovedledningen for at tilbaketrengning av kloakk ikke skal skje. Når ledningene er lagt og du har kontrollert at de ligger med passe fall og har god understøttelse, er det klart for kontroll. Det må ikke fylles masse over før kommunens rørleggerkontrollør har sett på ar­ beidet og gitt godkjenning av at arbeidet er gjort forskriftsmes­ sig. Massene som fylles over, er først pukk og så vanlig masse oppå den.

• • • •

Vern og sikkerhet o

A arbeide i en grøft kan være meget farefylt dersom vi ikke følger de sikkerhetsreglene som gjelder for slikt arbeid. Hvert år om­ kommer det personer i forbindelse med arbeid i grøfter, og årsa­ kene er som oftest at kunnskapene om jordartene og grunn­ forholdene ikke er gode nok, og at sikkerhetsreglene ikke er fulgt. Dette er forhold som blir tatt mer på alvor nå da det er kommet en bestemmelse om at personer som leder arbeider med ledninger i grøfter, skal ha et ADK-kursbevis. ADK står for anlegg - drift - kontroll av vann og avløpsledninger i grøft.

GRØFT OG GRUNNMUR

43

På ADK-kurset lærer en blant annet om jordartene og om grunn­ forhold, om forskrifter og sikkerhetsbestemmelser. Bestemmelsene sier blant annet:

• • • • •

Massen skal legges minst en meter fra grøftekanten. Det skal være minst en rømningsveg like ved arbeidsstedet. Du skal ikke arbeide alene i grøfta. Du skal bruke hjelm. Du skal ikke arbeide innenfor gravemaskinens rekkevidde.

Grunnmur Nå er det klart til å sette opp grunnmuren. Den blir ofte murt, eller støpt i betong. (Det finnes også ferdigstøpte betongelementer som brukes til grunnmurer.) Dersom byggherren vil ha grunnmuren murt opp av murstein eller betongstein, er det mureren som utfører dette arbeidet. Skal grunnmuren være av betong, vil forskalingssnekkeren først sette opp en forskaling som betongarbeideren støper betong ned i. Under grunnmuren skal det støpes et betongfundament. Når forskalingen til dette fundamentet er satt opp, er det vanlig at rør­ leggeren legger ned bunnledningen.

Rnnnledning ---------------------o Når rørleggeren skal begynne arbeidet med de rørene som skal ligge under kjellergolvet, vil hun eller han få utlevert en tegning som viser hvordan rørene skal legges. De rørene som ble avsluttet utenfor grunn­ muren, legges nå videre inn i kjelleren. Vannledningen legges fram dit den innvendige hovedstoppekrana skal være, mens spillvannsledningene føres til de forskjellige oppstikk slik tegningen viser.

Figur 4.5 Bunnledning

44

KAPITTEL 4

Jordingsmuffa er en kobberforet eller rustfri rørdel som monteres inn foran alle avgreningene på bunnledningen, og som skal fjerne elektrospenningene som kan oppstå mellom vannledninger av metall - og avløpsledninger av plastmateriale. Muffa har en jordledning som forbindes med hovedjordledningen og hindrer dermed at vi får et elektrisk støt når vi skal bade. 490 mm 540 mm

Figur 4.6 Jordingsmuffe

Et fundament eller en såle er en forsterk­ ning som for eksempel pipa skal stå på. Et oppstikk er et rør som kommer opp gjennom kjellergolvet. «I vater» er det samme som vannrett.

En ters er en propp som skal tette avløps­ ledningen slik at det ikke kommer noe uønsket ned i den under byggeperioden.

Rørmaterialene som brukes til bunnledningen, skal være av god­ kjent plast eller støpejern med rustfrie koplinger ved skjøting av rørene. Ledningen skal ikke støpes fast gjennom grunnmuren, fordi det er risiko for setninger ved muren. Rørene må ligge på en seng av finpukk og med minst 10 cm overdekning over toppen av røret. Rørene skal ikke legges under fundamenter eller nærmere enn 50 cm fra bærende vegg. Minste dimensjon på en bunnledning er 75 mm når det bare er ett utstyr som belaster ledningen. En kan bruke bend og grenrør med maks. 45 graders vinkel. Oppstikkene til ut­ styr eller opplegg over kjellergolvet må plasseres nøyaktig etter tegningen for at det ikke skal bli vansker med å montere utstyret eller med å føre rørene videre oppover i huset. Sluket må monte­ res i vater og i riktig høyde i forhold til ferdig golv. Alle åpne rør skal tettes med en ters slik at fremmedlegemer ikke kommer ned i rørene. Til slutt skal du foreta en egenkontroll ved å gå over hele lednin­ gen og forvisse deg om at arbeidet er godt og riktig utført. Rørene må ligge godt og stødig slik at det ikke er svikt noen steder. Se til at sluket ligger som det skal, og at alle oppstikk er satt nøyaktig av på riktig sted. Etter dette blir det fylt finpukk over rørene slik at de ligger godt beskyttet. Senere blir sålen og kjellergolvet støpt, slik at det blir enklere å arbeide videre på grunnmuren og huset for øvrig.

Figur 4.7 Sammenkopling av rør med muffe med tetningselement skjer slik: 1 Rørets spissende, muffe og tetningselement kontrolleres og rengjøres. 2 Påfør godkjent glidemiddel på spissenden. Følg fabrikantens anvisning. 3 Skyv eller trekk spissenden inn i muffa, slik at innstikkmerket vises på utsiden av muffa. Hvis innstikkmerke ikke finnes, skyves røret til bunnen av muffa og trekkes deretter ca. 1 cm tilbake. Se til at spissenden blir ført rett inn i muffa.

GRØFT OG GRUNNMUR

45

Drenering Etter at kjellergolvet er støpt og forskalingen er tatt ned, kan drensledningen legges ferdig. Vi må nå starte ute i kummen som ble satt ned. Utløpet fra kummen må forsynes med et vinkelvannlås, slik at eventuelle fremmedlegemer ikke kommer med ut i overvannsledningen. I kummen skal det være et sandfang på minst 300 mm, og innløpet i kummen skal ligge minst 150 mm over vannstanden. Drensrørene er oftest plastrør i hele kveiler og med spalter slik at grunnvannet kan trenge inn i røret. Ledningen legges med et lite fall mot kummen. Over ledningen legges det et pukklag, som igjen dekkes med vanlig masse. Det er rørleggeren som legger rørene fram til drenskummen og kobler disse, mens det som oftest er ho­ vedentreprenøren som legger selve drensledningene rundt huset. En vinkelvannlås er et bend der den ene enden stikker ned i vannet slik at pinner og flytende forurensninger ikke blir med inn i ledningen. 300 mm

Sandfanget er høyden fra enden av vinkelvannlåsen og ned til bunnen av kummen.

Figur 4.9 Sandfang

Materialer Allerede så tidlig i byggeprosessen er det forskjellige materialer og produkter vi bearbeider:

• Jordmassene vi har gravd opp for å få en grøft og plass til en grunnmur • Rørledningene som er lagt inn til grunnmuren • Fundamentet eller sålen av betong støpt mot fast fjell og grunn­ muren i betong, murblokker eller elementer

Jord- og steinmasser 0

A kjenne egenskapene til de forskjellige jordmassene er viktig for dem som skal grave ut grøfter og byggegrop. Dette arbeidet hører ikke til de tekniske byggfagene.

Det er viktig at steinmassene som ligger under en støpt betongsåle - kjellergolvet - ikke kan trekke opp vann fra grunnen. For at det ikke skal bli sugd opp vann, må det ikke være sand og andre finkomede materialer. Da får vi nemlig trange åpninger mellom de enkelte komene. I materialer med trange åpninger, porer og kana­ ler suges vannet kapillært.

46

KAPITTEL 4

Kapillær vannoppsugning kan vi se ty­ delig hvis vi setter to glassrør med dia­ meter 1 mm og diameter 0,1 mm ned i vann. Vannet stiger høyest i det trangeste røret.

Ev. sokkelpuss Terrengavdekning ( matjord, asfalt m.m.)

Kjellervegg av isolerte lettklinkerblokker e.l

Vannawisende overflatebeskyttelse og ev. grunnmursplate av plast

Trykkbrytende og drenerende lag av grus eller grov sand Støpt gulv eller plater

Varmeisolasjon

Tilbakefyllte utgravde masser

Filterduk ved omfylling av finpukk

Plastfolie

oT

Figur 4.10 a) Oppbygging av kjellergolv b) Ved mindre diameter blir det høy­ ere kapillærsugning c) Drenerende steinmasser d) Ikke drenerende. Fare for kapillcert

Drenering er den muligheten vann har for å renne unna og ikke bli stående i et materiale eller en konstruksjon. Drene­ ring skaffer vi ved å bruke grove stein­ masser, for eksempel pukkstein eller spe­ sielle rørledningen

//

Drensledning i høyeste og

laveste stilling

Omfylling av finpukk Betongsåle Drenerende masser

Løsmasser under såle

Om vannet kan suges opp gjennom massene under betongsålen, blir det også sugd videre opp i betongen. Det kan da bli skader på golvbelegget. Slik ser vi at det arbeidet som grunnarbeideren gjør, har betydning for arbeidet til golvleggeren. Ved å bruke pukkstein under sålen unngår vi vannoppsugning. Også steinmassene vi fyl­ ler inntil grunnmuren, må gi god drenering.

GRØFT OG GRUNNMUR

47

Betong Betong blir framstilt av en blanding av sement, stein og sand og diverse tilsatsstoffer. Sementen er bindemidlet, men for at denne blandingen skal herde til et fast materiale, må det tilsettes vann. Vi kan si at vannet er herdekomponenten. Bindemiddel er det stoffet, «limet», som binder sammen de enkelte be­ standdelene av et materiale som betong. Vi bruker ordet bindemiddel også når det gjelder puss og maling.

Vannet reagerer med sementen og binder seg som krystallvann (hydratisering). Med krystallvann mener vi vann som er kjemisk bundet til sementen i en fast «gel».

Figur 4.11 Blanding av betong i en frittfallsblander

Noe av vannet som er til overs etter denne reaksjonen, vil for­ dampe. Men hvis det er for mye vann igjen i betongen, kan det skape vanskeligheter når vi senere skal legge golvbelegg. Vann som ligger i de ferske bygningsmaterialene og som senere kan blir frigjort, kaller vi også byggfukt.

En del vann forblir i betongen som fysikalsk bundet vann. Dette vannet ligger i de fineste porene i betongen. Først hvis vi varmer betongen opp til over 100 °C, vil dette vannet forsvinne.

Til støping på byggeplassene er det vanlig at betongen kommer tilkjørt i biler med store roterende tromler. Det forutsetter at det finnes en betongfabrikk eller et større blandeanlegg i nærheten. Denne betongen er ferdig blandet med vann og alle de andre be­ standdelene. Vi har da begrenset tid på oss før betongen må stø­ pes ut. Herdingsreaksjonene begynner straks vi har tilsatt vannet. Vi kan også blande betongen på byggeplassen. Det gjør vi der­ som det er mindre mengder som skal støpes. Vi trenger da en frittfallsblander. Det er en trommel som roterer og der materia­ lene - sement, sand, stein og vann - blir blandet ved at massen blir kastet om.

Støpingen skjer ved at vi fyller den ferdig blandede betongen i former av forskaling. Vi snakker da om plass-støpt betong, i mot­ setning til for eksempel fabrikkstøpte betongelementer. Forskaling er en form der vi kan støpe ut betong. Det åpne rommet i for­ skalingen må ha den størrelsen og formen vi ønsker at betongveggen skal få. Som forskaling kan vi bruke stålplater, finerplater, plastplater eller trebord.

Figur 4.12 Støping av betong i form/ forskaling

Når vi skal lage en grunnmur, må vi sikre oss mot at den får sprek­ ker eller at den synker når belastningene kommer på. Vi må

48

KAPITTEL 4

derfor støpe mot fast fjell eller oppå et underlag av steinmasser som er godt komprimert. Betongarbeid er et eget fag innenfor byggfagene.

Figur 4.13 Trykkstyrke hos betong

Betong er ganske sterk mot trykkbelastninger. Betegnelsen C25 for betongkvaliteten betyr at en terning av betongen ved en prø­ ving skal tåle 25 MPa. Har vi vanskelig for å forestille oss hvor stort trykk dette er, kan vi tenke oss hvor stort lodd du måtte be­ laste terningen med hvis den hadde et tverrsnitt på 10 x 10 mm. «I gamle dager» brukte vi betegnelsen kg/cm2. 25 MPa tilsvarer om­ trent 250 kg/cm2. Loddet som terningen må belastes med, er altså 250 kg. Mot strekkbelastninger er betongen atskillig svakere. Når kon­ struksjonene kan bli utsatt for laster som fører til strekkpåkjenninger, må den armeres for ikke å sprekke.

Betong basert på sement (portlandsement) har vært i bruk i om lag hundre år. En annen type betong er den vi finner i takvelvet over Panteon i Roma. Dette bygget er om lag 2000 år gammelt.

Vi skal komme tilbake til betong som byggemateriale for veggkonstruksjonen. Vi har på langt nær sagt alt du bør vite om be­ tong ennå. Trykk er kreftene som et materiale blir utsatt for når det presses sammen. Strekk er krefter som materialet blir utsatt for når det trekkes fra hverandre.

Figur 4.14 Strekkstyrke hos betong

Murblokker og elementer av lettklinker (Leca) På betongsålen kan vi støpe vegger i betong, men vi kan også sette opp veggene i elementer av lettklinkerbetong eller mure med blokker av lettklinker. Lettklinker blir framstilt ved brenning av en leire som inneholder lite kalk. Vi får da kuler av lettklinker. De er porøse, men har en tett overflate. Disse kulene bindes sammen med sement. Lett­ klinkerbetong kan framstilles både som blokker i ulike størrelser og i form av elementer. I Norge kjenner vi mest lettklinker under produktnavnet Leca.

Figur 4.15 Eksempel på muring med Leca-blokker

Hulrommene mellom kulene i lettklinkerbetongen blir forholds­ vis store sammenliknet med for eksempel de fineste porene i be­ tong. Dette har betydning for vannsugingen. Den blir meget liten i lettklinkerbetong, fordi det blir mange hulrom som er store nok til å bryte kapillærvirkningen. Derimot kan vann lett transporte-

GRØFT OG GRUNNMUR

ISIFLO union

49

res igjennom dersom en av sidene er utsatt for flytende vann, for eksempel ved slagregn. Utvendige vegger må derfor beskyttes med et pusslag.

Rørmatrialer PRK albu

Rørmaterialet som brukes fra hovedvannledningen og inn til hu­ set, er for det meste plast av typen polyetylen (PE) som leveres i en sammenrullet kveil. Rørene finnes i flere trykk-klasser og di­ mensjoner, fra 20 mm til 110 mm. Trykk-klassen for rør til stikk ledninger skal være PN10, som betyr at røret skal tåle et driftstrykk på 10 bar.

Rørdelene som brukes til skjøting av PE-rørene, er klemringkuplinger der en klemring blir presset ned i rørgodset og tetter for vannet når kuplingen trekkes til. Til utvendig stoppekran skal det bare brukes godkjent type.

Avløpsrørene er vanligvis av plastmaterialer, for eksempel PVC, ABS, PE eller PP, men også sementrør med gummiskjøter er egnet til spillvannsuttrekk. Plastrørene måles utvendig i millimeter og finnes i 3 og 6 meters lengder. Sementrørene måles innvendig i millimeter og er vanligvis 1 meter lange. Dersom det er en retningsforandring på grøfta, kan det nyttes bend fra 15 til 45 graders vin­ kel på bendet.

Plastrørene som legges under kjellergolvet, er av samme type som ite i grøfta, men her blir det bruk for avgreninger til de forskjelige oppleggene. Vannledningen legges uten skjøter fram til stedet aer krana skal være.

Figur 4.17 Bakkekran

PVC står for polyvinylklorid. ABS står for akrylbutadienstyren. PE står for polyetylen. PP står for polypropylen.

Figur 4.19 Bend i plast 4 - Bransjekunnskap BM

50

KAPITTEL 4

Verktøy Selv om det er stor forskjell på de gamle postmakemes verktøy og dagens rørleggerverktøy, så har det ikke vært så stor teknologisk utvikling i det mest brukte rørleggerverktøyet siden jernrørene kom i bruk. Rørtanga er vel nå som før det vanligste verktøyet for en rørlegger. Etter hvert har den likevel fått noe forskjellig utforming etter som det er blitt stilt flere krav til bruken av den.

Etter hvert som faget har forandret karakter, har det også blitt ut­ viklet nytt verktøy som er både mindre, lettere og mer praktisk i bruk for de nye arbeidsmetodene som har kommet til, og ikke minst nye materialer. For eksempel måtte en bygningsrørlegger på 1950-60-tallet ha med seg en verktøykasse som kunne veie mer enn 50 kg, og et sveiseapparat med to gassflasker for å kunne montere et sanitæranlegg i en bolig. I dag har en rørlegger med seg verktøy som veier en brøkdel av dette. Når det tidligere skulle legges rør for kjellerstrekk og opplegg for avløp, måtte vannled­ ningene gjenges og bøyes, og til det trengtes det en stødig verktøybenk, gjengesnitt og et autogensveiseapparat eller en propanbeholder med slange og brenner. Avløpsrørene var av støpejern med bly i skjøtene og ble kappet med en lenkekutter. Til å smelte bly ble det brukt en blykoker der brenslet var parafin eller bensin.

Figur 4.21 Lenkekutter (soilkutter)

GRØFT OG GRUNNMUR

51

I dag brukes det mest avløpsrør av plast i en villa, og rørene kap­ pes med en håndsag. Vannledningene skjøtes med kapillardeler og loddes med en liten elektrisk loddetransformator, eller man bruker en propanbrenner på størrelse med et skismøreapparat.

Verktøyet som skal brukes til å legge rørene fra gata og inn til huset, er gjeme et vater for å kontrollere fallet på avløpsledningen, en fintannet sag for å kappe plastrørene, en kniv eller en rasp for å ta bort graden på de avkappede rørene, og to rørtenger for å kople sammen vannledningen ved anboringsklamret og ved den utven­ dige stoppekrana. Det kan være greit å ha med seg en hammer og en skiftenøkkel når anboringsklammeret skal åpnes for å slippe på vannet på ledningen. Til å legge ledningene under kjellergolvet brukes det samme verktøyet som til ledningene ute i grøfta.

Figur 4.23 Skiftenøkkel

Kapittel 5

Stillas

Under oppføringen av bygget blir det behov for stillas for å kunne utføre utvendige arbeider etter som bygget går oppover i høyden. Disse arbeidene vil blant annet være å sette inn vinduene, male huset utvendig og sette opp takrenner, nedløpsrør og beslag.

De hovedtyper av stillas som brukes, er:

• • • • •

Figur 5.1 Plassering av spiker. Minimumsavstander, d=spikerdiameter

Trestillas Rør- og koplingsstillas Systemstillas Hev- og senkbart stillas Hengestillas

Trestillasene er etter hvert avløst av fabrikkproduserte stål- eller lettmetallstillas. Skal det settes opp et trestillas, må materialene være uten skade eller feil, og de må ikke ha store kvister eller kvisthull. Materialene skal ikke males, fordi malingen kan dekke over skader eller råte. Ved spikring må spikerlengden være 2,5 ganger minste trevirketykkelse og minst 75 mm.

Rør- og koplingsstillasene er fleksible og kan bygges i mange va­ rianter fordi koplingene som holder rørene sammen, har variable vinkler.

Figur 5.2 Skjøting av stillasbein med plank eller bord

Figur 5.3 Rør og kopling

STILLAS

53

Systemstillasene med spir og bjelker brukes for det meste som vanlige veggstillas, men andre muligheter finnes også. Spirene er de loddrette stolpene eller rørene som stillaset er bygd opp på.

Figur 5.4 Eksempel på sammenføyning mellom bjelke og spire

Systemstillas med rammer har bunnplate, ramme, golvlem, diagonalstang til avstiving, rekkverk og veggfeste. Ramme- og lemsystemet gjør monteringen rask og lettvint, men bruksområdet er begrenset til vegg- og fasadearbeider. Det hev- og senkbare stillaset er mest brukt av murerne, og kalles derfor også murstillas. Hengestillas brukes til lettere fasadearbeid som malerarbeid o.l. Stillaset heises og fires for hånd eller med en elektromotor. Utliggeme som stillaset henger i, må være meget godt forankret.

Figur 5.5 Systemstillas med spirer og bjelker utført som bukkestillas

Montering av systemstillas Monteringen starter med å plassere fotplatene eller fotsoklene på

Figur 5.7 Justerbar fotsokkel

54

KAPITTEL 5

Det er meget viktig at underlaget er fast nok slik at det ikke opp­ står noen form for svikt. Er jordarten slik at svikt kan oppstå, må det under fotplaten eller fotsokkelen legges en solid plankepute som ligger i vater og med fullt anlegg mot bakken. Ved montering av stillas for mureren som skal mure opp grunnmuren, blir stilla­ set satt opp på det støpte kjellergolvet, som er både fast og plant. Her er det godt nok med fotplater under spirene. Fotplatene skal være minst 120 x 120 mm, ha en tykkelse på 4—5 mm og være forsynt med en pigg som spirene skal settes ned over slik at pla­ tene blir holdt på plass. Når stillaset skal settes opp utvendig på oppfylt grunn, må man komprimere og planere godt der stillaset skal stå. Først bruker man plankeputer, og deretter plasserer man fotsoklene på disse. Fotsoklene er justerbare og egner seg derfor godt der terrenget ikke er helt plant. Når fotsoklene eller fotplatene er plassert, blir spirene plassert på disse. Deretter monteres tverr­ bjelkene og lengdebjelkene som skal bære arbeidsgolvet. En stige og et rekkverk som har hånd-, kne- og fotlist, monteres deretter. Dersom stillaset ikke er konstruert slik at det er selvavstivende, må det avstives med stag både vertikalt og horisontalt.

Figur 5.8 Avstiving med stag. Vertikal avstivning (A). Horisontal avstiving (B) Stillaset som skal nyttes her, skal bli så høyt at både tømrerne, blikkenslagerne og malerne skal kunne nytte det ved arbeidet sitt helt oppe til mønet, som er husets høyeste punkt. Vi må derfor forankre det slik at det ikke velter ut fra veggen. Forankringen skjer etter hvert som stillaset bygges oppover i høyden. Forankrin­ gene bør være for hver tredje eller fjerde meter oppover og i et tilstrekkelig antall i forhold til belastning og vindkrefter. Dersom det vil foregå ferdsel langs stillaset, skal det forsynes med en skjerm.

STILLAS

55

En plankepute er en såle eller et fundament av planker som understøtter for eksempel en fotplate. Mønet er oppe i spissen av hustaket.

Vern og sikkerhet

Figur 5.9 Skjermutspring

Figur 5.10 Skiltholder/varselskilt og opplysningsskilt

• Bruk ikke et stillas som har mangler eller er feil montert. • Før du entrer et stillas, se etter skilt som forteller deg at stillaset er klar til bruk. Stillas under montering eller demontering skal ha tydelige advarselsskilter mot bruk. • Merk deg at stillas som er 2 meter eller høyere skal ha et rekk­ verk med håndlist, knelist og fotlist. Rekkverket skal hindre både personer og gjendstander fra å falle. • Stillasgolvet skal være sklisikkert og ikke bestå av løse planker med vippender.

56

KAPITTEL 5

• Hold god orden på stillaset. • Bruk hjelm, gode arbeidsklær, vemesko og arbeidshansker når du arbeider på stillaset. Ved spesielle forhold må også annet verneutstyr benyttes. • Stige skal brukes til tilkomst til stillaset. Den skal helst ikke brukes til å arbeide i. • Montering og demontering av stillas høyere enn 5 meter er et arbeid som krever praktisk og teoretisk opplæring. Under mon­ teringen skal det brukes fallsele og fallblokk. Fallsele er en sikkerhetssele. Fallblokk er en snelle med et ståltau med en sikkerhetskrok som festes til fallselen. Fallblokken virker som rullebeltet i en bil. Tautrekket blokkeres ved hurtig uttrekk som ved et fall.

Materialer Stål og aluminium er de viktigste materialene i stillaser og stiger. Tidligere var treverk et viktig stillasmateriale, men i dag er trestillaser mindre brukt. Treverk blir riktignok noe brukt, kanskje særlig til stillas som skal tåle mindre belastninger og til arbeidsbukker. Det blir også brukt golv av bord og plank på stålstillas.

Tre Trematerialet inndeles i forskjellige kvaliteter. Til stillaser må vi bruke materialer med god styrke. Kvalitetsklassen for egnet tre­ virke er TI 8 konstruksjonsvirke eller en bedre klasse. Det vi kal­ ler plank har tykkelse 38-63 mm og bredde 200 eller 225 mm. Bord har for eksempel tykkelse 32 mm og bredde 100 eller 125 mm.

Figur 5.11 Lagring av trematerialer

STILLAS

57

Det er et par forhold som det er viktig å minne om når det gjelder treverk:

For det første: Treverk kan råtne. Maling kan skjule råteskader. Derfor skal treverk som stillasmateriale ikke males. Videre er det viktig å lagre trematerialene slik at det ikke blir stående fuktighet i det. Bord og plank skal lagres med biter av lekter (strø) imellom hvert lag slik at luft kommer til. For det andre: Treverk krymper og sveller med svingninger i fuk­ tigheten. Har treverket vært fuktig under monteringen og tørket ut ved sterk soloppvarming, kan stillaset bli slarkete. Treverk skal vi for øvrig omtale nærmere siden.

Stål og jern Jern forekommer i naturen forbundet med oksygen. Vi kaller det da jemoksid, som foreligger i jernmalm. Jern er et grunnstoff. Det kan være knyttet til andre grunnstoff enn oksygen, for eksempel svovel, som i kis.

Jern blir framstilt ved at det blir blandet med koks og kalkstein og oppvarmet i en masovn. Koksen reagerer med jemoksidet, og det dannes metallisk jern og karbondioksid. Kalksteinen binder til seg urenheter og danner slagg. Når vi bruker ordet jern til daglig, mener vi vanligvis ikke kje­ misk rent jern. I praktisk bruk forekommer det alltid en del andre

Figur 5.12 Framstilling av støpejern

58

KAPITTEL 5

stoffer sammen med jern. Disse stoffene påvirker egenskapene i positiv eller negativ retning. Det er nødvendig å ha kontroll med mengden av slike stoffer.

Råjernet som vi får etter framstillingen i masovnen, må viderefor­ edles. Det inneholder 3-5 % karbon, noe som gjør jernet sprøtt.

Hvis vi ønsker en støpejemskvalitet, må vi få fjernet en del uøn­ skete elementer. Karboninnholdet må vi få ned i 2-3,5 %. Det blir gjort ved å blåse luft ned i det smeltede jemet. Da forbrenner kar­ bonet, og det dannes karbondioksidgass. Det finnes forskjellige støpejemskvaliteter for de ulike bruksområdene. Til stillaser kan støpejern være brukt i koplinger, men ellers er det lite brukt. Støpe­ jernet er ikke smibart og er vanskelig å sveise. Skal vi ha en stålkvalitet, må vi minske karboninnholdet til 0,1— 1,7 %. Når innholdet av karbon er under ca. 1,7 %, har vi et smi­ bart materiale. Foruten karbon forekommer andre grunnstoffer som silisium, fosfor og mangan sammen med jemet. Noen av elemen­ tene forbedrer egenskapene, andre er uønsket. Vanlig stål med lavt innhold av disse stoffene kalles ofte karbonstål. Karboninnholdet ligger gjerne på 0,20-0,30 % for slikt konstruksjonsstål. Stålet som brukes til stillas har vanligvis 0,20 % karboninnhold og er godt sveisbart. Ved framstillingen av jemet måtte vi tilføre store mengder energi. Ute i kontakt med luft og vann vil jem søke å gå over til jemoksid, rust. Dette er kjemisk sett lik malmen som jemet er framstilt av.

For å oppnå stål med bedre egenskaper, blant annet med hensyn til korrosjon, lager vi legeringer mellom jem og forskjellige andre metaller: mangan, krom, nikkel og flere. Til stillasmateriale bru­ kes vanligvis lavlegert stål.

I tillegg til stålets egenskaper i forhold til korrosjon er fasthetsegenskapene av stor betydning. De avgjør hvor sterkt materialet er. Det er forskjellige egenskaper som er av interesse, men den viktigste er trolig bruddspenningen. Bruddspenningen er den maksimale spenningen (strekket) som vi kan påføre materialet før vi får brudd. For et stål med betegnelsen ST 37 lig­ ger bruddspenningen i området 340-470 N/mm2.

Aluminium Aluminium blir utvunnet av aluminiumoksid som vi får fra mine­ ralet bauxitt. Prosessen er en elektrolyse slik vi kjenner den fra

STiLLAS

59

flere produksjonssteder i Norge. Prosessen er mer energikrevende enn framstillingen av stål.

Massetettheten til aluminium er om lag 1/3 av hva den er for stål: 2700 kg/m' for aluminium og 7900 kg/m? for stål. Aluminium er «svakere» enn stål. Det tåler mindre av bøye- og trykkbelastninger enn stål. Men fordelen med lavere vekt gjør at aluminium i økende grad blir brukt til stillaser. Det er styrke i forhold til vekt som sær­ lig er av betydning. Videre er bestandigheten mot korrosjon av betydning.

Korrosjonsvem Korrosjon er tæring av metaller og andre materialer, for eksempel at stål ruster.

For å beskytte stålet mot å ruste blir det ofte varmforsinket. Det skjer hos stålleverandøren eller i spesielle bedrifter. A legge på stålet et lag med sink kan gjøres på forskjellige måter:

Ved elektrolyse i et bad med oppløst sink og kjemikalier legges et tynt sinklag, 5-25 pm. Dette kalles galvanisering eller mer presist elektrolytisk forsinking. (1000 pm = 1 mm) Vi kan også dyppe stålrør eller andre artikler som skal belegges, i et bad av smeltet sink, vanligvis ved 460 °C. Sinklaget blir da tykkere enn ved elektrolyse, 50-200 pm. Tykkelsen av sinklaget har mye å si for hvor godt beskyttet stålet er. Noen bruker beteg­ nelsen galvanisering også om denne prosessen. Mer riktig og pre­ sist er varmforsinking.

En tredje metode er å sprøyte sinklaget eller alminiumslaget ved flammesprøyting eller lysbuesprøyting. Dette kalles termisk sprøy­ ting eller lysbuesprøyting. Tykkelsen som oppnås, ligger i områ­ det 80-300 pm.

Figur 5.14 Varmforsinking skjer ved dypping av gjenstander i smeltet sink etter forbehandling i beisebad

60

KAPITTEL 5

Å beskytte stål ved å belegge det med sink, aluminium eller andre metaller er et overflatebehandlingsfag som hører til tekniske bygg­ fag. Når stålet er beskyttet med et sinklag, vil det ikke ruste. Selv om det blir en ripe i sinken, vil stålet være beskyttet. Aluminium kan også bli tæret, særlig når det er utsatt for syrer eller alkalier.

Verktøy Ved planering av terrenget for fotplater eller fotsokkel i forbin­ delse med større og mer kompliserte stillasarbeider kan det være aktuelt å nytte nivellerutstyr. Dette utstyret er beskrevet tidligere.

Det verktøyet som stillasbyggeren bruker, er ofte mye av det van­ lige håndverktøyet som andre håndverkere bruker, men noe av det kanskje i en annen utforming. Stillashammeren, for eksem­ pel, har en bøyd og flat ende på skaftet omtrent som den ene en­ den på et brekkjern. For å trekke til alle mutterne som finnes på et stillas, må stillas­ byggeren ha med seg fastnøkler/pipenøkler og skiftenøkler.

Dersom det på stillaset finnes spesialklammer som må trekkes til med et bestemt trykk, bruker stillasbyggeren en momenttrekker som viser nøyaktig hvilket trykk skruen skal trekkes til med. For at stillaset skal tåle den belastningen som kreves, uten noen fare for at det skal komme ut av stilling og bli skjevt, må det loddes opp nøyaktig. Til lodding brukes da en loddesnor og/eller en loddestokk (et vater). For øvrig brukes avbitertenger, snekkerhammer, håndsag og brekkjern.

Figur 5.17 Momentnøkkel

Figur 5.18 a)Avbiter, b) Knipetang, c) Brekkjern

STILLAS

61

Spesialverktøy som stillasbyggeren bruker, er rørkutter, vinkel­ sliper, håndsirkelsag, stasjonær sirkelsag og elektrisk drill. Det meste av dette er hurtiggående, skjærende verktøy som ofte brukes under vanskelige forhold og må brukes med omtanke og fornuft.

Høye stillaser må forankres til bygningskonstruksjonen for at de ikke skal tippe ut fra veggen. For å prøve ut hvor stor belastning ankerfestene tåler, bruker man et uttrekksapparat. Forankringene skal ha oppgitt hvor stor belastning de skal tåle, og apparatet stil­ les inn på riktig verdi pluss en viss sikkerhetsmargin for å kunne kontrollere at festet sitter så fast til bygningskonstruksjonen som det skal.

Figur 5.19 a) Vinkelsliper b) Håndsirkelsag c) Stasjonær sirkelsag

Figur 5.20 Uttrekksapparat

Kapittel 6

Råbygget

Når fundamentet er støpt, og grunnmuren murt eller støpt og vannog avløpsledninger er på plass, kan byggingen av huset fortsette. Vi snakker gjeme om «råbygget» og mener da selve huset uten innredning og annet som skal til for å gjøre det til et ferdig hus.

Byggherren har for lengst gjort seg opp en mening om hva slags hus han ønsker å bo i, om det skal være et trehus eller et murhus. «Vårt hus» skal settes opp med trekonstruksjoner, det vil si reis­ verk av tre og utvendig kledning av trepanel. Innvendig kan vi bruke plater eller trepanel. Det er altså tømmermannen eller bygningssnekkeren som får den største jobben med råbygget.

Figur 6.1 Fag utrykk fra tømme rens arbeidsområde

RÅBYGGET

63

De forskjellige delene av skjelettet i trehuset har navn som vist på figuren på forrige side.

Vi kunne ha satt opp huset ved å støpe veggene i betong eller mon­ tere dem med betongelementer. Vi kunne også ha murt det opp med blokker i lettklinker eller med teglstein. Om det er betongarbeideren, forskalingssnekkeren eller mureren som får jobben, er avhengig av hvilket materiale vi setter opp råbygget i.

Om huset vårt skulle være noe annet enn et bolighus, kunne det også være aktuelt å bruke andre konstruksjonsmaterialer, for ek­ sempel stål og aluminium. Vi som arbeider i et teknisk byggfag, må ha kunnskaper om de konstruksjonsmaterialene som er vanlige i bruk.

Figur 6.2 Ulike elementkonstruksjoner av betong

64

KAPITTEL 6

Før vi omtaler konstruksjonsmaterialene, så la oss minne om at husets konstruksjon består av fundamentet, veggkonstruksjonen, golvkonstruksjonen og takkonstruksjonen.

• Fundamentet er den delen av bygget som overfører vekten av bygget og de andre lastene til grunnen. Grunnen må være så fast at den tåler disse lastene. • Veggkonstruksjonen skal bære vekten av golv og tak. Til vegg­ konstruksjonen regner vi også frittstående søyler som skal bære laster. • Golvkonstruksjonen skal bære vekten av mennesker og inven­ tar. • Takkonstruksjonen skal bære vekten av taktekking og snølaster.

Materialer I dette kapitlet omtaler vi de viktigste materialegenskapene til konstruksjonsmaterialene. Også nedbrytningsmekanismer som korrosjon, råte og brann behandles. Konstruksjonene - vegger, golv og tak - har som regel ikke bare oppgaven å bære laster. De skal også beskytte menneskene mot det ytre klimaet. Se deg om i skolebygget og huset du bor i. Hvilke materialer er huset bygd av? Hva består grunnmuren av? ... Og veggene som bærer taket? ... Og taket, hva består det av?

Tre og treholdige materialer

Et laftehus har vegger av trestokker sta­ blet på hverandre og felt sammen i hjør­ nene.

Norge er et trehusland. Tre har vært brukt som byggemateriale gjennom århundrer. Mange har vel sett dette på museer som Mai­ haugen på Lillehammer eller Folkemuseet på Bygdøy. Laftehus har vært bygd i over tusen år her i landet.

Moderne boliger, eneboliger og rekkehus, blir satt opp med tre­ materialer. Til og med store bygg kan ha bærende trekonstruksjo­ ner. Tenk bare på skøytehallen Vikingskipet på Hamar. I en tømmervegg (laftevegg) tjener tømmeret til å inngå i en bæ­ rende veggkonstruksjon, samtidig som det skal isolere mot vind, nedbør, kulde og varme. Hvorfor bruker vi så mye treverk i bygningene våre? Treverk er et naturmateriale som til stadighet blir fornyet ute i naturen, forut­ satt at vi høster av naturen på en forsvarlig måte.

RÅBYGGET

65

Figur 6.3 Lafteverk og lafteknuter

Treverk har også en styrke som gjør at vi kan bruke det til kon­ struksjoner som skal bære en last. Med «styrke» mener vi at mate­ rialet har tilstrekkelig trykkfasthet og strekkfasthet.

Vi minner om at trykkfasthet er et materiales evne til å tåle trykk uten å bli ødelagt eller miste formen. På tilsvarende måte er strekk-

J

fqctkntan nttnfVV frir r>vnr>n til lUOLXlV IV1 A VI Ul 11 1Y1Y A V/A V ’ AAVA1 IAA

6 tola ctral/V VÅ IUA V O VA V1Y1Y •

Trykkfastheten er viktig for stolper og vegger som skal bære las­ ten som hviler på dem fra taket.

Strekkfastheten er viktig for horisontale dragere og bjelker som skal bære lasten på golv eller takflater. Treverk er et lett materiale, eller sagt med andre ord: det har lav massetetthet. Det bidrar dermed selv til at vekten på konstruksjo­ nen kan holdes nede, i sammenlikning med konstruksjonsmaterialer som stål og betong. Treverk er også lett å bearbeide, slik at vi med enkelt verktøy kan bygge med det. Da har riktignok sagbruket gjort forarbeidet ved å kutte tømmerstokken opp i bord, plank, lekter og annet.

En annen egenskap ved treverk er at det er lett å sammenføye ved å spikre, skru eller lime. Det er særlig gran og furu som brukes i byggevirksomheten. Av norske og utenlandske lauvtresorter blir det brukt forholdsvis lite.

Furu blir i stor grad brukt som trykkimpregnert virke, ellers blir det brukt til innvendig panel og bordgolv. 5 - Bransjekunnskap BM

66

KAPITTEL 6

I bygget er treverk først og fremst tømmermannens og snekkerens materiale, men mange andre fagfolk kommer i kontakt med tre­ verk og treholdige materialer. Mange bruker treverk i hjelpemid­ ler som bukker, stiger, støtter og annet. Trestillas er lite brukt i dag.

Særlig maleren og byggtapetsereren bearbeider treverket eller tre­ holdige plater videre ved å male, beise, sparkle eller lime tapet på disse underlagene. Alle byggfolk bør kjenne til at treverk er et «levende» materiale. Med det mener vi at treverket beveger seg med svingninger i fuk­ tigheten. Det samme gjør treholdige plater, men i noe mindre grad enn rent treverk.

Vi har alle sett på en stamme av et grantre eller furutre som er felt. Da har vi lagt merke til årringene. Vi har også sett en forskjell på gran og furu: Furu har et parti med mørkere ved innerst mot midten. Dette kaller vi kjerneveden. På planker og bord av furu kan vi ofte se tilsvarende mørke og lyse partier. Kvistene på furu er rødbrune, mens de på gran er gråbrune. Neste gang du ser på gran eller furu, kan du prøve å avgjøre hvilket treslag det er. Trestammen består av disse lagene regnet fra midten:

Figur 6.6 Horisontalt snitt (tverr­ snitt) og radikalt snitt av en fire år gammel furustamme

• • • • •

margen kjerneveden, som er gjennomtrukket med harpiks splintveden (eller yteveden) innerbarken (levende) ytterbarken (død)

Dannelsen av nye celler når treet vokser, skjer i et lag mellom splintveden og innerbarken. Årringene kommer fram ved at cel­ VÅR

HØST

SOMMER

Figur 6.7 Et sterkt forstørret utsnitt av cellestrukturen i en årring

lene som dannes om våren, er større enn de som dannes på sen­ sommeren før veksten tar en pause. Sommerveden virker derfor mørkere enn vårveden. Cellene består av cellulose og liknende stoffer, og de er bundet sammen med et «limstoff» som kalles lignin.

Når treet står på rot og er levende, foregår det en transport av vann og næringsstoffer blant annet oppover gjennom cellene. Vanninn­ holdet i treverket er da større enn vekten av det tørre treverket. Når treet tørker ut, forsvinner først det vannet som ligger inni cellehulrommene. Dette kalles fritt vann. Vannet som ligger i selve celle­ veggen, kalles bundet vann eller fibervann. Det er når dette vannet tørker ut, at treverket krymper. Det skyldes at hver celle krymper noe.

RÅBYGGET

67

Figur 6.8 Uttørking av trecelle 1) Celle i et nyhogd tre full av vann 2) Cellen har tørket ut til fibermetningspunktet 3) Celler er helt uttørket Når alle cellehulrommene er tømt for vann, men celleveggene er mettet, sier vi at treverket har nådd fibermetningspunktet. Vann­ innholdet er da 25-30 % av tørrvekten. Før treverket kan brukes i et bygg, bør det tørke bedre ut. Hvor tørt det må være, avhenger av hva det skal brukes til. Utvendig panel kan settes opp med høyere fuktighet enn listverk innvendig. Krympingen er ikke like stor i alle retninger. Minst er den i lengde­ retningen. På tvers av årringene er den mer enn ti ganger større, og enaa ntt større langs årringene. Bord som er skåret ut av trestokken langs årringene eller med årring­ ene på skrå, vil vri seg eller kuve seg mer enn bord som er skåret slik at årringene er på tvers.

Figur 6.9 Krympingen i treet skjer i forhold til minskingen av fuk­ tighet fra fibermetning til absolutt tørr tilstand

68

KAPITTEL 6

Når trestokken blir delt opp på sagverket, kan det skje på forskjel­ lige måter. Firskur (se figur 6.10) er den enerådende måten i Norge.

Figur 6.10 Vi ser at både kvartskur og hollandsk oppdeling gir bord med årringer på tvers av bordet. Dette er en fordel. Det beste materialet har en bredde på årringene på 1-2 mm.

Med tiden innstiller fuktigheten i treverket seg på et nivå som sva­ rer til luftfuktigheten i omgivelsene. Om vinteren er det tørt inne i husene våre. Da blir fuktigheten i treverket lav og krympingen stor. I fuktige perioder om sommeren eller høsten tar treverket til seg fuktighet igjen og sveller. Skal vi male et slikt underlag, må vi bruke en maling som kan følge med bevegelsene i treverket. Ma­ ling- og lakklag vil i liten grad hindre fuktbevegelsene som følge av fuktvariasjonene i innelufta gjennom året.

På utvendig treverk er det viktig at maling eller dekkbeis ikke har den egenskapen at mye vann trenger inn i regnvær og lite av van­ net slipper ut i oppholdsvær. I så fall er det fare for at panelet råtner. Dersom treverket til stadighet har mer enn 20 % fuktighet, kan det utvikle seg råtesopper i det.

Treholdige plater Kledning er den ytre delen av en golv-, vegg- eller takflate. Kledningen danner underlaget for overflatebehandlingen i form av maling, tapet eller fliser. Med underkledning forstår vi det underste la­ get der kledningen består av flere lag. Det kan stilles mindre krav til underkledningen, blant annet til fasthet.

Til innvendige vegger, golv og tak blir det brukt en del treholdige plater. Det er trefiberplater, sponplater og finerplater. Også plater som hovedsakelig er på basis av andre materialer enn tre, må nev­ nes: gipsplater og sementsponplater. Platene blir brukt som kledninger eller underkledninger på et reis­ verk av tre. Enkelte plater settes opp på et skjelett av metallskinner, for ek­ sempel til innvendige delevegger.

RÅBYGGET

69

Trefiberplatene er laget av avfallstrevirke. Virket blir kappet opp til flis som males mellom riflete stålvalser. Fibrene blir da frigjort fra hverandre. Fibermassen blir tilsatt vann og formet ut til ark. Disse blir varmet opp og presset til forskjellig hardhet. Fiberplatene inneholder en del naturlige limstoffer fra treverket. De porøse pla­ tene lages i tykkelse på 12-20 mm, halvharde i tykkelser på 6-12 mm og harde 3-6 mm. Platene kan også være impregnert med linolje eller bitumen (as­ falt).

Trefiberplatene blir brukt til underkledninger og kledninger i veg­ ger og golv. De harde og halvharde platene blir også brukt til inn­ redninger. Bitumenimpregnerte plater brukes til utvendige under­ kledninger. Det finnes også porøse perforerte eller mønstrete pla­ ter for himlinger. Fuktbevegelsen i de uimpregnerte platene er ca. 0,3 % i lengdeog bredderetningen. Sponplater blir framstilt av oppkuttet trespon som blir limt sammen med fenol- eller ureaformaldehydlim. Avgassing av formaldehyd fra platene har vært et problem i sammenheng med innemiljøet.

Figur 6.11 Produksjon av fiberplater

70

KAPITTEL

KNIVFiNER

6

SAGEFINER

SKRELLEFINER

Figur 6.12

En del mennesker reagerer allergisk på formaldehyd. Det blir nå stilt strenge krav til platene på dette punktet. Vi kan regne med at norskproduserte plater merket som kvalitet E-l eller P-l er trygge på dette punktet. Det lages plater med forskjellig overflatestruktur. Plater med en fin, glatt overflate kan ha grovere spon innerst og fin spon ytterst.

Sponplatene brukes til innvendig kledning og til undergolv. Til bruk utendørs og i våte rom lages det spesielle kvaliteter. Vanlige sponplater har en maksimal fuktbevegelse på ca. 0,4 % i lengde- og bredderetningen. Finerplater betår av tynne skiver av treverk som blir limt sammen. Det brukes både furu, bjerk og andre treslag. Kjernen i platene kan være mindreverdig tre, sponplater eller fiberplater. I kryssfiner er finerskivene limt på hverandre med kryssende fiberretning. Hen­ sikten med dette er blant annet å stabilisere platen mot fuktbevegelser. Det finnes tre forskjellige måter å skjære ut fineren på: som knivfiner, sagefiner eller skrellefiner.

Finerplater brukes til blant annet himlinger og innredninger og til plattformgolv (undergolv) som vi legger tidlig i byggingen som et godt golv å arbeide på videre.

Figur 6.13 Plattformgolv er et godt grunnlag å arbeide videre på

RÅBYGGET

71

Andre plater Mens vi omtaler platematerialer, er det naturlig å ta med gipsplater. De blir framstilt av gips som legges mellom to lag av en spesialpapp og presses. Platene har svært liten fukt- og varme bevegeise. Gips er et materiale som ikke har god fuktbestandighet, slik at plater som har vært utsatt for vann, blir myke og kan være ødelagt. Silikonimpregnerte gipsplater kan brukes som utvendig underkledning. Sementbundne plater med trespon er forholdsvis nytt på marke­ det. Andre sementbundne plater har tilslag som vermikulitt (et vul­ kansk mineral), glassfiber og cellulosefiber. En fordel med disse platene er at de er brannhemmende. Platene kan vanligvis brukes både til innvendige og utvendige kledninger. Asbestsementplater (Etemit) er gått ut av produksjon på grunn av helsefaren ved asbest. Det finnes ennå mange tak og fasader med asbestsementplater. Som regel har platene fått en overflatebehand­ ling på Etemit-fabrikken.

Ofte kan platene være nedbrutt og løse i yttersjiktet. Det gjør det vanskelig å male dem. Maleren trenger et fast underlag. Skraping, sliping eller høyttrykksvasking på platene kan føre til spredning av asbestfiber i omgivelsene. Dette begrenser mulighetene. Ofte fører det til at gamle plater skiftes ut. Nedriving av asbestsementplater må gjøres slik at støv ikke sprer seg til omgivelsene. Derfor må platene demonteres forsiktig, ikke slås eller sages i stykker, og de må pakkes inn og merkes: «INNE­ HOLDER ASBEST. INNÅNDING AV STØV FRA DETTE MA­ TERIALET KAN FORÅRSAKE KREFT. BRUK EGNET VERNEUTSTYR.» Arbeidet er dekket av «Forskrifter om asbest». Firmaet som skal utføre rivingsarbeidet, må ha tillatelse fra Ar­ beidstilsynet.

Murstein og mørtel Murstein kan være et vidt og litt upresist begrep. Det vanligste er vel å tenke på teglstein, men det finnes forskjellige typer stein vi kan mure med. Murstein brukes som et fellesbegrep enten steinen er teglstein, naturstein eller betongstein.

Når steinen er av større format, snakker vi om blokker.

Tegl blir framstilt av leire. Leira blir bearbeidet, tilsatt enkelte

72

KAPITTEL

6 stoffer for å justere egenskapene og presset til stein. Etter tørking blir steinen brent ved 900-1100 °C. Teglstein blir laget i forskjellige kvaliteter med hensyn til format, utseende og frostbestandighet.

• Fasadetegl brukes til fuget murverk der det stilles særskilte krav til utseendet av steinen. • Slemmetegl brukes dersom murverket skal slemmes eller ha en liknende overflatebehandling. • Murtegl er for murverk som skal pusses, derfor stilles det ikke særskilte krav til utseendet av steinen. Normalformatet på en norsk teglstein er 228 x 108 x 62 mm, men det finnes en del andre formater.

Figur 6.14 Vanlige teglsteinsformer og formater Stein som skal brukes i utendørs murverk, må være frostbestandig. Det har forekommet en del frostsprengning slik at den ytterste «huden» på steinen er blitt sprengt løs. Det har skjedd etter at muren er blitt malt eller slemmet. Overflatebehandlingen har forandret fuktforholdene i steinen og bidratt til frostsprengningen. Maleren skal være forsiktig med å male en utendørs teglmur som hele tiden har stått umalt.

Når mureren skal mure teglstein, bruker han en murmørtel til å feste steinene til hverandre. Denne mørtelen består vanligvis av sement, kalk, sand og vann. Han kan blande mørtelen selv, men det vanligste er å kjøpe en ferdigmørtel der de tørre bestanddelene er blandet, og mureren tilsetter vann. Mørtelen har betegnelser som forteller om sammensetningen, en­ ten i volumdeler eller i vektdeler. Betegnelsen KC 20/80 forteller

RÅBYGGET

73

at det er 20 vektdeler kalk og 80 vektdeler sement i mørtelen. I tillegg kommer sandmengden, som for eksempel kan være 500 vektdeler.

Gjør vi utmålingen av bestanddelene etter volummål blir det større forskjeller i sammensetningen fra gang til gang. Betegnelsen KC 1:2:10 forteller at det er 1 volumdel kalk, 2 volumdeler sement og 10 volumdeler sand.

\

V^-32 rrrrr-^

^16mm^^

mm ^Or4 mmK^y mmdj^ 0

^0,5 mm^fc

S&0.25 mmFé ~ 'W

^9

2 0.125 mm.. ffåto vt,

Fillersand

----------- GROVT TILSLAG ------------------ ►

mm

-- --------------------- FINGRUS ---------------------- ►

-

---------------------

S A N D --------------------- ►

- ------------- STEIN--------------

►

Til å mure en teglsteinsmur som er lite utsatt for påkjenninger, brukes forholdsvis kalkrike mørtler, Kl00 eller KC 50/50. Der­ som muren er utsatt for værpåkjenninger, brukes mer sementrike mørtler.

Figur 6.15 Inndelingen av tilslagsmaterialene

Både teglsteinen og mørtelen inneholder noe vannløselige salter. Derfor kan vi ofte på en fersk mur se et hvitt belegg, saltutslag. Det kan virke skjemmende. Vi kan børste bort saltet, men det blir vanligvis vasket bort i løpet av de første par årene.

I motsetning til teglsteinen er ikke fugemørtelen kjemisk nøytral. Den er basisk eller alkalisk. (I naturfaget har vi lært om syrer, baser (alkalier) og pH-skalaen.) Vann i kontakt med mørtelen vil få høy pH, for eksempel pH 9-11. Mørtelen kan ødelegge stoffer som ikke tåler alkalier, som oljemaling.

Mørtel på basis av kalk og sement bruker vi ikke bare til å mure teglstein, lettklinkerblokker og liknende stein og blokker. Vi kan også pusse muren med mørtelen. Dette er et annet av murerens arbeidsområder. Han legger da pussen på i to, tre eller flere lag. pH-skalaen er en målestokk for surhetsgraden hos vann med oppløste stoffer. Skalaen går fra 0 til 14. Nøytralpunktet for helt rent vann er pH ~ 7. Er det sure stoffer i vannet, får vi pH lavere enn 7. Er det basiske (alkaliske) stoffer i vannet, blir pH høyere enn 7.

Betong Vi har allerede nevnt betong i forbindelse med fundamentet og grunnmuren til huset. Men det er mer som må sies. Vi minner om at betong var sammensatt av sement, stein og sand (eller grus), tilsetningsstoffer og vann. Herdingen skjer ved reak­ sjon mellom sement og vann. Stein, grus og sand kaller vi også tilslagsmaterialer. Vi husker også at fuktinnholdet i et betonggolv er av betydning for om vi kan legge golvbelegg. Videre vet vi at betongen, på

74

KAPITTEL 6

samme måten som mørtel, er alkalisk siden den inneholder sement. Disse forholdene har betydning også når betong skal ma­ les.

Betong er et materiale som så å si alle som arbeider i de tekniske byggfagene, kommer i kontakt med. Det er et av våre viktigste konstruksjonsmaterialer.

Figur 6.16 Betongen kan komme som ferdige elementer, eller den kan støpes ut på byggeplassen

Til vegger kan betong både være plass-støpt eller være fabrikkstøpte elementer. Vi støter særlig på betongelementer i større bo­ ligblokker. Betongelementer brukes også i stor utstrekning til dek­ ker (etasjeski 1 ler). Disse golvelementene er gjeme hule for å spare vekt i forhold til styrken, hulldekkeelementer.

Lettbetongplater

Liggeflate

Koppside

Figur 6.17 Vanlige betongelementerfor vegg og dekker

Betonghullblokk Hullbetongplater

Vi har nevnt at betong har høy trykkstyrke og lav strekkstyrke. Derfor legger vi inn en armering i betongen for å ta opp strekkrefter. Armering er en forsterkning som gjøres ved at vi legger inn jernstenger eller nett av tynnere jernstenger i betongen. Jernene skal sørge for at be­ tongen fester seg godt til jemet slik at krefter kan bli overført mellom betongen og jemet.

På figuren til venstre har vi et betonggolv som hviler på to vegger. På golvet har vi en belastning av mennesker og inventar. Kan du tenke deg hvordan lasten fra betonggolvet blir overført? Hva vil skje med betonggolvet? Er det vanskelig å forestille seg det? Hvis

RÅBYGGET

75

lasten på golvet er innenfor det som betongen tåler, skjer det vel ingen ting som vi kan se med bare øyet. Hadde vi hatt et målein­ strument, kunne vi kanskje funnet ut at betonggolvet hadde bøyd seg noe på midten. Tenk bare på hva som skjer om du står på en treplanke som ligger opplagret på noe slik at den ligger fritt fra bakken. Kan du nå tenke deg hvor betongen blir utsatt for strekk og hvor den blir utsatt for trykk? Hvis betonggolvet er for tynt, hvor ville det da begynne å revne eller sprekke? Hvor skal vi legge inn armeringen?

Vi må legge jernet inn der vi venter at betongen blir utsatt for strekk. Dette er det vanligvis betongingeniøren som har funnet ut for oss. Betongarbeideren legger jernene i forskalingen etter ingeniørens tegninger.

Figur 6.19

...... ...........

Figur 6.20

1___ i r 1 1

............................

Det kan også brukes armering i form av fibrer. Forskjellige typer fibrer har vært brukt, blant annet ca. 15 mm lange jemfibrer.

Et forhold er det viktig å kjenne til i forbindelse med betong: betongkorrosjon. Vedlikehold og rehabilitering av betongkonstruk­ sjoner som følge av korrosjonsskader blir et viktig arbeidsområde, trolig i lang tid framover.

Betongkorrosjonen skyldes følgende: Nystøpt betong har en høy alkalitet, pH 12-13. Lufta inneholder sure gasser som karbondioksid (kullsyre) og svoveldioksid. Disse reagerer med betongen fra overflaten og innover. Vi kan kalle denne reaksjonen en nøytralisering, fordi det er syrer som reagerer med alkalier. Reaksjonen kalles også karbonatisering, fordi det hoved­ sakelig er karbondioksid som reagerer med betongen. Det dannes da karbonater. Ved reaksjonen synker pH til omtrent 9. Ved karbonatiseringen blir selve betongen noe sterkere, men det skjer også noe annet.

Figur 6.21 Det ytterste laget av betongen reagerer med karbondioksid og andre sure gasser i lufta

76

KAPITTEL 6

Inne i betongen ligger armeringsjemene. Så lenge pH er oppe i 10-13, er jemet vanligvis godt beskyttet. Vi sier at det er i en pas­ siv tilstand: Jemet «slapper av» og vil ikke begynne å ruste. Men når pH er nede i 9, er jemet ikke passivt lenger, og rustingen star­ ter. Rusten har større volum enn det jemet den blir dannet av. Rus­ ten sprenger derfor betongen slik at det oppstår sprekker og av­ skallinger av betong over jernene.

Figur 6.22 Armeringsjemene ruster og sprenger løs betongen etter hvert

Overdekningen er tykkelsen av betongen over armeringsjemet og ut mot overfla­ ten.

Hvis armeringsjemene ligger for nær overflaten av betongen, vil området rundt jemet kanskje bli karbonatisert i løpet av noen få år. I tillegg kan vann lett trenge inn til jernene som ligger opp mot overflaten. Da oppstår det tidlige skader. Ofte har det vært slurvet med plasseringen av armeringen. Kravene til overdekning har også vært mindre enn de er i dag. Det er andre forhold enn overdekningen som er med og avgjør hvor tidlig skadene oppstår. Det har mye å si hvor porøs betongen er. Porøsiteten bestemmes blant annet av hvor mye vann det har vært i betongblandingen da den ble støpt ut. Vi uttrykker dette vanninnholdet ved v/c-tallet. Det angir hvor mange kilo vann det er per kilo sement. For å få all sement til å herde må vi ha et v/ctall på 0,4. Et slikt vanninnhold gir også en bra betong, mens et v/c-tall opp mot 0,7-0,8 gir dårligere betong.

Stål og aluminium Disse metallene har vi omtalt tidligere i kapitlet om stillaser.

Stål og aluminium som konstruksjonsmaterialer er først og fremst brukt i andre bygg enn boliger. Metallene blir brukt i form av bjel­ ker med forskjellige tverrsnitt (H-bjelker osv.), firkantrør, rund­ stål og annet. Profilene blir sveist eller boltet sammen. Ved bru­ ken av materialene legger konstruktøren vekt på å oppnå en øn­ skelig bæreevne i forhold til materialvekten. På figuren har vi vist hvilken bæreevne vi kan oppnå på stålsøyler med det samme materialforbruket, men med forskjellig profil. Det er også vist stålbjelker med samme spennvidde og bæreevne, men med stor forskjell i materialforbruk. Metallene kan bli utsatt for forskjellige former for korrosjon. Ri­ sikoen kan til en viss grad minskes ved en gunstig utforming av konstruksjonen. For øvrig bruker vi maling og andre belegg for å hindre korrosjon. Det er et arbeidsområde for overflatebehandlingsfaget.

RÅBYGGET

77

MATERIALFORBRUK

10 TONN

9 '■*

.

26

Q jfo.USrrP

10 TONN

,36 0,0475 m3

10 TONN

■

Stålsøyler med samme materialforbruk = 0,013 m3 og samme lengde = 5 m, men med stor forskjell i bæreevne 0,00575 m3

Stålbjelker med samme spennvidde = 5 m og samme bæreevne = 10 tonn, men med stor forskjell i materialforbruk

Figur 6.23 Konstruksjonens materialforbruk (Reizel og Mathiasen 1975)

Kapittel 7

Kobber- ,blikkenslagerog ventilasjonsarbeid Når råbygget er ferdig, det vil si når tømrerne har satt opp veggog takkonstruksjonene med utvendig panel og undertaket, kan blik­ kenslageren sette opp takrennene og nedløpsrørene. Før vinduene settes inn, må blikkenslageren beslå vannbrettene med kobber- eller blikkplater. Ventilasjonskanaler fra oppholdsrommene må blikken­ slageren legge opp, og han må lage og montere takhatt og pipebeslag. Vannbrettet leder regnvannet vekk fra vinduene. Takhatten samler ventilasjonskanalene og lufterøret for kloakken i en felles «hatt» på taket.

Pipebeslaget skal tette rundt pipa slik at vann ikke trenger ned og lager råte.

Sålbenkbeslag Under alle vinduer er det et vannbrett som må beslås med et sålbenkbeslag for at vannbrettet ikke skal råtne. Det er blikkensla­ geren som lager dette, enten av kobber eller av galvanisert eller overflatebehandlet stålplate. Det vanligste er at beslaget knekkes slik at det passer nøyaktig til vannbrettet og avsluttes inne ved panelet. Sålbenkbeslaget kan også ha oppbrett i begge ender, men da må hjørnene være helt tette slik at vann som kan bli liggende i hjørnene, ikke kommer inn til treverket.

For øvrig tilpasses sålbenkbeslaget etter hva slags kledning som er brukt på veggen rundt vinduet. Lange beslag må skjøtes på en slik måte at de tar opp ekspansjonen som vil oppstå på grunn av temperaturendringer.

Takrenner For å avlede vannet fra skrå tak brukes takrenner med nedløpsrør. I dag blir takrennene oftest fabrikkprodusert og levert til bygget som en ferdig pakke med renner, nedløpsrør, bordtakbeslag, bend, kroker og klammer. Det er da som regel tømrerne som setter dem

KOBBER-, BLIKKENSLAGER- OG VENTILASJONSARBEID

79

Frontbordet ligger på baksiden av renna og mellom undertaket og renna.

Figur 7.2 Takrenne med nedløp opp. Reparasjoner og vedlikehold av eldre anlegg gjør at blikken­ slageren fremdeles lager og monterer renner og nedløpsrør. Van­ lige materialer til renner og nedløp som er fabrikklaget, er alumi­ nium, plast eller overflatebehandlet stålplate. Skal en for eksem­ pel bruke kobberplate, er det kobber- og blikkenslageren som lager disse. Bordtakbeslaget lages av det samme materialet som rennene og skal beskytte treverket mellom takrenna og takkledningen. Rennekrokene som takrenna ligger i, festes enten til undertaket eller til frontbordet. Nedløpsrørene settes sammen av løse skjøter og festes til veggen med rørklammer.

Takhatt

Figur 7.3 Takhatt med lufterør for kloakkgasser

Som nevnt har takhatten til oppgave å samle luftekanalen og ventilasjonsledningen over taket. Den er bygd opp av en bunnplate, en firkantkanal som kalles en sarie, et tak og et rør for av­ løpsrøret. Takhatten lages av 0,6 mm tykt kobber, eller av galva­ nisert eller overflatebehandlet stålplate, etter hva slags materialer som er beskrevet. Sarien lages som en firkantkanal med påfalset bunnplate som skal ha samme vinkel som skråningen på taket.

80

KAPITTEL

7 Det er for at takhatten skal stå rett og at det skal bli god tetting mot taket. Taket på hatten knekkes med dryppkanter rundt og med en kryssknekking for å få ekstra stivhet og for at vannet skal renne lettere av.

Pipebeslag For at vann ikke skal trenge ned rundt pipa, må det lages et beslag rundt den. Dette må gjøres nøyaktig, fordi det rundt pipa er et me­ get utsatt punkt for vanninntrenging. Beslaget lages enten av kob­ ber, bly eller overflatebehandlet stålplate. Beslaget falses eller loddes sammen med bunnplata, som skal ha samme vinkel som takskråningen. Toppen på falsen settes inn i fugene på pipa og tet­ tes med godkjent fugemasse.

Figur 7.4 Pipebeslag

I mange tilfeller blir det i dag brukt en pipehatt som er isolert, og som omslutter hele pipa. Dette er en god løsning, for pipa er godt beskyttet mot kondensinnslag og issprenging.

Ventilasjon Ventileringen av rommene i et hus skjer vanligvis med naturlig avtrekk ved hjelp av oppdrift og vindsug eller ved hjelp av meka­ nisk avsug. Frisklufta blir tilført gjennom ventiler i veggen eller gjennom vinduene. Det er særlig viktig å ventilere våtrom, fordi det i slike rom blir en høy relativ fuktighet fra vanndampen som oppstår ved bruk av varmt vann fra dusjen osv. Dersom den fuk­ tige lufta ikke blir ventilert ut, kan det oppstå fuktskader på byg­ ningsmaterialene. Mugg og mugglukt reduserer inneklimaet, og i verste fall kan det oppstå råteproblemer.

Naturlig avtrekksventilasjon Denne formen for ventilasjon finner vi helst i noe eldre hus der det er laget kanaler av tynne galvaniserte plater. Kanalene er ført fram til takhatten fra de forskjellige rommene som skal ventileres. I til­ legg er det vanlig med et ekstra løp i pipa som ventilerer vaskerommet i kjelleren, kjøkkenet og stua.

Mekanisk avsug Dette vil si at en vifte suger ut lufta fra rommene. Det er da lagt kanaler fra rommene i etasjene under og opp til loftet, der de sam-

KOBBER-, BLIKKENSLAGER- OG VENTILASJONSARBEID

81

les i vifta som blåser lufta ut gjennom takhatten. Kanalene som brukes, er for det meste fabrikklagde runde rør med løse bend og grenrør eller fleksible rør/slanger.

Varmegjenvinning Figur 7.6 Mekanisk avtrekksventilasjon

I dag da det fokuseres mer og mer på miljø og ressurssparing, er det beregnet at 20 prosent av det totale varmetapet i en bolig kom­ mer fra ventilasjonen. For å spare inn på dette er det utviklet et system for varmegjenvinning ved hjelp av en varmeveksler som settes på loftet. I denne varmeveksleren varmer den oppvarmede brukte lufta opp den kalde frisklufta som skal tilføres boligen. I dette systemet brukes det ikke friskluftventiler i veggene som i de nevnte systemene. I en varmeveksler blir varme tilført fra en luftstrøm til en annen uten at luftstrømmene blandes.

Figur 7.7 Varme gjenvinning

Vern og sikkerhet Kobber- og blikkenslageren utfører arbeidet sitt på mange farlige og ofte utsatte steder, og må derfor hele tiden tenke på sikkerhe­ ten. Arbeidsplassen er ofte høye og bratte tak med snø og is og under alle slags værforhold, slik at faren for fallulykker er stor. Arbeid på stillas og kryping på loft utsetter kroppen for påkjennin­ ger som kan føre til akutte skader og/eller belastningsskader som kan gi senplager. Vi må derfor tenke ergonomi i tillegg til sikker­ het. Kobber- og blikkenslageren omgås også farlige stoffer og gasser i forbindelse med lodding, sveising, liming og lakkering. Det er viktig at bestemmelsene blir overholdt slik som lovene og Arbeids­ tilsynet har bestemt.

• Ved lodding brukes saltsyre for å rense loddestedet. Beskytt øyne, hendene og huden for øvrig. Innånding av syregassen er skade­ lig for svelget og lungene. • Ved kapping og sliping med vinkelsliper skal en bruke vemebriller og hørselsvern. • På byggeplassen skal en alltid bruke hjelm. • Ved arbeid på stillas gjelder sikkerhetsbestemmelsene for stil­ las. Følg dem. • Ved arbeid på bratte tak o.l. må en bruke sikkerhetssele.

6 - Bransjekunnskap BM

82

KAPITTEL 7

Materialer Det ligger i navnet hva slags materialer kobber- og blikkenslage­ ren arbeider med. Skjønt, ofte kan slike navn henge igjen mens materialene i faget har forandret seg.

Kobber Kobber utvinnes fra kobberkis og kobberglans, som er mineraler der kobber forekommer sammen med svovel. Her i landet har vi utvunnet kobber fra kis i Røros, Sulitjelma og Amdal (Telemark). Kobber er et meget bestandig materiale og brukes uten beskyt­ tende overflatebehandling. Kobbertak har stått i over 200 år. Un­ dersøkelser fra København har vist en tykkelsesreduksjon på 0,1 — 0,2 mm i løpet av 100 år. Med årene får overflaten en patina, irr. Til å begynne med er be­ legget mørkebrunt, nærmest svart. Etter hvert går det over i grønt, særlig i industristrøk og ved kysten.

I noen tilfeller ønsker vi å påskynde dannelsen av irrlaget. Det kan gjøres ved en kjemisk behandling med en spesiell saltoppløsning. Et forhold vi særlig skal være oppmerksomme på, er at det er uheldig om kobber står i kontakt med mindre edle metaller som aluminium, sink og stål. Hvis det skjer, kan vi få en tæring (korro­ sjon) av de sistnevnte metallene. Vi kaller det bimetallisk korro­ sjon eller elektrolytisk korrosjon.

Når vi har plater og beslag av kobber som er utsatt for surt regn­ vann, blir det over tid løst ut noe kobber. Det er uheldig om dette kobberholdige vannet renner over en ubeskyttet stål- eller aluminiumsflate. Følgen blir økt tæring. Noen metaller er meget bestandige og angripes lite av luft, vann og sure gasser. Disse metallene kaller vi edle. Gull, sølv og platina er eksempler på slike metaller. Kobber er også ganske edelt. Vanlig stål, sink og alu­ minium er forholdsvis uedle metaller.

Bly Bly brukes en del som beslagmateriale og særlig til tetting. Det er lett å forme. Korrosjonsmessig greier bly seg godt, særlig i at­ mosfære med svovelsure gasser. Det danner seg nemlig en be­ skyttende film av blysulfat. Bly må ikke brukes i kombinasjon med aluminium. Bly er en miljøgift, og vi må regne med at bru­ ken av bly som beslagmateriale vil avta av den grunn.

KOBBER-, BLIKKENSLAGER- OG VENTILASJONSARBEID

83

Aluminium Aluminiumsbeslag er ofte beskyttet med en overflatebehandling som kalles eloksering eller anodisering. Dette belegget får vi fram ved å behandle aluminiumen i et elektrolytisk bad. Vi får da et sjikt av aluminiumoksid på 5-25 pm (1000 pm = 1 mm). Til uten­ dørs bruk bør tykkelsen være 20-25 pm. Det er mulig å farge dette oksidlaget slik at fargen trenger inn i laget. Vi kan også pulverlakkere eller male aluminium.

Pulverlakkering er en overflatebehandling som utføres i spesielle bedrifter med anlegg for dette. Lakkmaterialet påføres i pulver­ form. Deretter blir gjenstandene transportert inn i en herderovn med ca. 200 °C der pulveret smelter og herder til en lakkfilm. Tykkelsen av filmen er 70-100 pm. Vi har nevnt at vi bør unngå kontakt mellom kobber og alumi­ nium. Vi bør også unngå at aluminium står i kontakt med betong eller sementholdig vann.

Forsinket stål Forsinket (galvanisert) stål er det viktigste platematerialet til beslag og ventilasjonskanaler. Vanligvis er forsinkningen en varmforsinkning som blir utført ved dypping i et bad av smeltet sink. Sinkmengden bør være 275-350 g/m2, eller av en tykkelse på 60-80 pm. Sinken gir stålet god korrosjonsbeskyttelse, men best blir det om vi kombinerer med maling. Dette kalles ofte et duplekssystem.

Overflatebehandlet stål Overflatebehandlede stålplater er varmforsinket og belagt med maling eller plastbelegg (ved såkalt båndlakkering, engelsk: coilcoating) hos plateprodusenten. Slike plater brukes både som fasadeplater og beslagmateriale. Vanligvis blir platene formet etter at de er blitt malt (lakkert), så det er et krav at overflatebehandlingen skal tåle formingen uten å sprekke opp.

PVC PVC-plast brukes mye som takrenner, nedløpsrør og avluftskanaler. PVC en en forkortelse for polyvinylklorid, som er en svært vanlig type plast. Den finnes både i en stiv variant som i nedløpsrør og en myk variant som i golvbelegg. Bruken av PVC har vært omdisku­ tert ut fra miljøhensyn.

84

KAPITTEL 7

Når PVC brenner, dannes det saltsyre og andre miljøgifter. Videre tenker man seg at PVC kan danne miljøgifter ved nedbrytning. Dessuten har tungmetaller som kadmium vært brukt som stabili­ sator i PVC. PVC brukes i flere av de tekniske byggfagene, særlig myk PVC. Dette skal vi komme tilbake til.

Verktøy

I dag blir sålbenkbeslagene oftest fabrikklaget og montert av tømrerne.

Som et av de eldste håndverksfagene har også kobber- og blikkenslagerfaget fulgt med i utviklingen i byggebransjen. Inntil for få år siden var faget representert på et bygg ved at det ble mon­ tert beslag, takrenner og et enkelt ventilasjonssystem. Takrenner og beslag er vel i dag som før, men med ventilasjonssystemer der det inngår oppvarming og varmegjennvinning, er faget meget sterkt representert på et bygg, enten det er boligbygg eller industribygg. Sammen med denne utviklingen er også verktøyet blitt mer avan­ sert, med stasjonære og motordrevne maskiner. Faget er et typisk håndverkfag, og fremdeles er det gamle håndverktøyet like viktig både ved tilvirking og montering. Det første oppdraget kobber- og blikkenslageren har på et nytt bygg, er å montere sålbenkbeslaget.

Sålbenkbeslagene blir laget på verkstedet etter at kobber- og blik­ kenslageren har vært på byggeplassen og tatt mål. Sålbenkbeslaget klippes og knekkes slik at det passer nøyaktig til vannbrettet og vindusåpningen. Klippingen av platen blir gjort etter at det er be­ regnet hvor stor den skal være, og uten at det er nødvendig å klippe bort noe etter knekkingen. Klippingen blir gjort med en slagsaks eller en maskinsaks.

Figur 7.8 Slagsaks

KOBBER-, BLIKKENSLAGER- OG VENTILASJONSARBEID

Renner og nedi øpsrør blir også i stor grad > fabrikklaget og levert som en pakke til bygget, der tømrerne monterer dem.

85

Når platene er ferdig klippet, foregår knekkingen med en knekke maskin. Til å forme takrenner og nedløp brukes en valsemaskin, som kan være med eller uten motor.

Figur 7.9 Valsemaskin uten motor Når platene er valset ferdig, må det lages en fals enten for å forme forkanten på renna eller for å forsegle kantene på nedløpene slik at de blir som et rør. Til falsing brukes en falsemaskin med trinser som lager forskjellige falsetyper alt etter hva som skal falses. Ute på byggeplassen, for eksempel ved montering av et pipebeslag eller til andre mindre arbeider, brukes en falstang og/eller et falsjem.

Figur 7.10 Falstang, Falsjern

Av annet håndverktøy må kobber- og blikkenslageren ha med seg og kunne bruke ulike platesakser, poptenger, pennhammere, dril­ ler osv.

Figur 7.11 a) Platesaks-rett, b) Popnagletang, c) Plante hammer

Kapittel 8

Glassfaget

Glassarbeideren arbeider med tilskjæring og innsetting av ruter i vindusrammer, dører, bilderammer, speilrammer, blyglass, glass­ malerier osv. Innsetting av bilruter er også en del av faget. Vindusglass ble først brukt i kirkene, og kom i bruk i bolighus i byene først på 1500-tallet. På landsbygda ble vinduer med glassruter inn­ ført på 1600- og 1700-tallet. Rundt 1550 ble de første glassmesterlaugene dannet, mens Glassmestrenes Landsforening ble stiftet først i 1917.

Figur 8.1 Glassarbeideren lager også dekorasjon i glass med sandblåsing

Figur 8.2 Standardbenevninger på delene i et vindu (Anders Frøstrup, Rehabilitering)

Samtidig som råbygget er under oppføring, skal vinduene monte­ res inn i vindusåpningene. I dag brukes det mest fabrikklagde vin­ duer som tømrerne monterer. Men dersom det skal være spesielle vinduer, for eksempel med blyinnfatning, må glassarbeideren lage disse på glassverkstedet. Han eller hun lager da det mønsteret som byggherren ønsker å ha i vinduet. De vanligste vinduene er to el­ ler tre lags, det vil si at to eller tre glassruter blir montert sammen i en ramme. Mellom glassene er det 100 % tørr luft, og rammen

GLASSFAGET

87

rundt er hermetisk lukket, slik at fuktig luft ikke kommer inn mel­ lom glassrutene. Dette gir disse vinduene en meget god isolasjonsevne. Ved å bruke en gassblanding kan man øke isolasjonsevnen med 10 prosent. Denne typen vinduer blir laget i bedrifter som har spesialisert seg på å produsere isolerglass. Kjeller- og bodglass, derimot, er ofte av en enklere type med 3 mm vanlig glass i en innerkarm og en ytterkarm. Vinduene har fått ulik form og utførelse etter de forskjellige pe­ riodene bakover i tiden, men de er bygd opp av de samme delene.

Figur 8.3 Dobbeltforseglet rute

Isolerglass Disse glassrutene kalles også forseglede ruter. De består av to eller flere lag med glass som limes sammen med en avstandslist imellom. Avstandslistene ligger helt i ytterkant av glasset og er forseglet til rutene med en tetningsmasse slik at det er hermetisk tett.

Innsetting av store ruter i fast karm må glassarbeideren gjøre på byggeplassen. Glasset settes på spesielle bæreklosser og med støtteklosser på sidene. For å tette rundt ruten nyttes elastiske tettelister. Utenpå festes det lister av tre eller aluminium for å holde ruten på plass og for at regnvann ikke skal trenge inn. Hvis det trengs på grunn av klimaet, kan tettelista forsegles med en fugemasse, for eksempel silikon.

Figur 8.4 Tetting med tettelist

Kjellervindu Innsetting av glass i kjeller- eller bodvinduer blir oftest gjort på bedrifter som leverer vinduer over hele landet. Men også vanlige glassarbeidere gjør dette, kanskje mest som utskifting av glass i gamle karmer. Vinduene er av en enklere type enn isolerglass, med en enkelt rute i en karm. Glasset skjæres til med en glass-skjæretrinse og legges ned i karmen oppå en kittremse som er lagt inn i kanten på karmen. Glasset stiftes fast med tynne stifter. Oppå glas­ set, langs karmen, legges et nytt kittlag.

Blyinnfattet glass Figur 8.5 Tettelist og fugemasse (NKI, Glassfaget)

Blyinnfattet glass brukes til dekorasjon i dører og vinduer og med farget glass eller glass som har et antikt mønster i selve glasset. Møn­ steret på blyinnfatningen kan være forskjellig, fra enkelt rutemønster til kunstnerisk komponert mønster. Jf. glassmalerier i kirker o.l.

88

KAPITTEL

8

Figur 8.6 a) Firkantruter, b) Spissruter, c) Firkantruter med bord (NKI, Glassfaget) Selve blyinnfatningen er sprosser som leveres ferdig i forskjellige bredder.

Figur 8.7 Eksempel på blysprosse.

Glassbitene skjæres til etter hvor store de skal være, og i det antal­ let og med de fargene som ruta skal ha. Det skal være en ramme av bly rundt hele ruta. Det blir et kryss i hvert hjørne for hver glassbit, og kryssene må loddes sammen. For at glassbitene ikke skal klirre, må det også kittes i blysprossene. Dette gjør en ved å koste en kittblanding inn i sprossene med en passe stiv kost. Den ferdige ruta settes inn i karmen som for glass for øvrig.

Vern og sikkerhet • • • • •

Store glassruter er tunge å få over tærne, så bruk vemesko. På byggeplassen skal du bruke hjelm. Bruk gummihansker når du arbeider med glass. For å beskytte pulsårer og underarm skal du bruke lærmansjetter. I forbindelse med arbeid på stillas gjelder reglene for stillasarbeid.

Materialer Foruten glass er det flere materialer som man arbeider med i glass­ faget: tre, aluminium, bly, messing, polykarbonat, kitt, fugemasser og forseglingsmaterialer. Noen av disse materialene har vi alle­ rede omtalt, andre skal vi omtale etter hvert.

89

GLASSFAGET

Glass Glass blir framstilt i to hovedtrinn: smelting og forming.

Råvarene til det vanligste glasset, natronglass, er kvartssand, soda, dolomitt, kalk og feltspat. Det er silisiumdioksid fra kvartssanden som er selve glassdanneren og hovedbestanddelen. Soda, natriumkarbonat, virker som et flussmiddel. Det vil si at det gjør at smeiten flyter lettere, og det senker smelte temperaturen. Dolomitten og kalken gjør glasset sterkere. I tillegg kan det være en rekke andre stoffer som inngår for å gi glasset spesielle egenskaper. Råvarene blir finknust og varmet opp til bortimot 1600 °C. Det skjer i en tank med oljebrenner eller elektrisk oppvarming. Etter smeltingen reagerer råvarene med hverandre, og glassmassen dan­ nes. Selve formingen kan skje på forskjellige måter. Det meste av vindusglasset blir i dag framstilt som (flyteglass). Man heller glass­ massen over et bad av flytende tinn. Det gir et glass som er meget plant. Etter tinnbadet blir glasset kuttet opp og avkjølt videre.

En annen metode er å framstille det som kalles maskinglass. Da blir glasset først avkjølt i ovnen til ca. 1000 °C, slik at det blir seigere. Så trekkes det vertikalt opp gjennom en flat dyse og ut av ovnen. Videre trekkes det over valser og gjennom en kjølesone i en sjakt. Deretter blir det kappet og avkjølt videre.

Normalt slipper 85-90 % av det synlige lyset gjennom glasset. Mesteparten av den ultrafiolette strålingen blir stengt ute.

Produksjon av floatglass Råvarene blandes i store beholdere og veies nøyak­ tig, med en feilmargin på bare 0,25 prosent

I smeltewannen smeltes rå­ varene til flytende glassmasse. Temperaturen blir opptil 1600 °C. Fra smelte­ wannen flyter massen videre til fioatbadet

Glassmassen flyter fram over badet med 200 tonn smeltet tinn. Tinnoverflaten er helt jevn, og derfor blir glasset absolutt plant. Glødende elektriske spiraler polerer oversiden av glasset

280 meter

Kvalitetskontroll, skjæring og transport av platene er datastyrt Også blanding av råvarene overvåkes av datamaskiner ------------

Her kjøles glasset langsomt ned til arbeidstemperatur, ca 60 °C.

wwwu Her mates det inn glassavfall fra produksjonen, som blandes med de andre råvarene

Det lukkede rommet oven­ for fioatbadet har en nøye kontrollert sammensetning av spesielle gasser, slik at ikke det flytende tinnet skal oksideres og forurense glasset

Giassbåndet føres på ruller fra fioatbadet inn i avkjøl i ngssonen

Glasset staDtes i pakker og fordeles på lageret

Figur 8.8 Framstillingen av «floatglass» (NKI, Glassfaget)

90

KAPITTEL

8 Farget glass for vinduer blir framstilt for å redusere varmegjennomstrålingen til rommet innenfor eller for å redusere varmetapet fra rommet. Slike produkter blir ofte kalt energiglass. Et problem med slikt glass er å unngå lystap gjennom glasset. Fargingen kan skje enten ved å tilsette metalloksider til glassråvaren eller ved å legge på en hinne. Glass er et gammelt materiale. I Norge skal det være kong Olav Kyrre, 1066-1093, som innførte vindusglass, men vanlig ble det først utpå 1700-tallet. Glass ble trolig framstilt av fønikeme for 7000 år siden, men det var ikke til vinduer.

I Pompeiis ruiner fant man en glassplate på 30 x 60 cm som trolig har vært brukt til vindusglass. Det var ikke gjennomsiktig, men godt gjennomskinnelig.

Figur 8.9 Framstillingen av kronglass som var den vanligste me­ toden opp til 1840. Skiven man fikk var opptil en meter i diameter. Av skiven skar man ut vindusglasset. a) Glasset blåses oppi en boble b) Ponten (en jernstang) festes til glassboblen c) Glassblåserpipen fjernes d) Glassboblen åpner seg etter oppvarming og rotasjon e) Boblen helt åpnet gir en plan, sirkelformet glasskive f) Ponten fjernes. Glas skiven med tykk kant og midtparti, men for øvrig plan flate, er klar

GLASSFAGET

91

Vi har ikke lenger egen produksjon av vindusglass i Norge.

Glass er motstandsdyktig mot de fleste stoffer i miljøet. Ett for­ hold skal vi være oppmerksomme på: Glass kan angripes av alka­ lier. I vann fra fersk betong er det alkalier som kan skade glasset slik at det blir mattere skjolder eller striper.

Akrylplater Akrylplast kan fås i mange former og til ulike formål. I sammen­ heng med glassarbeider er det særlig klare plater av polymetylmetakrylat (PMMA) vi tenker på («pleksiglass» osv.). Platene kan framstilles på to måter: ved støping eller ved ekstrudering. Støping gir det mest bestandige materialet.

Platene kan fås fargeløse og i flere farger. Overflaten er ømfintlig for riper. Ekstrudering innebærer at materialet i flytende tilstand under stort trykk presses gjennom et munnstykke som har den formen produktet skal ha.

Polykarbonatplater Polykarbonat er et plastmateriale som har en slagstyrke ca. 250 ganger glassets og er nærmest «uknuselig». Disse platene kan også leveres fargeløse og i flere farger. De kan brukes som erstatning for sikkerhetsglass.

Kitt og fugemasser Kitt til å feste og tette rundt enkeltglassruter kan lages på tradisjo­ nell måte med linolje som bindemiddel. Foruten linolje består kit­ tet av kritt og andre fyllstoffer. Ved å tilsette blyforbindelser, for eksempel blymønje, kan en forbedre egenskaper som elastisitet, vedheft og vannbestandighet.

Linolje er en tørkende olje som utvinnes fra linfrø. Oljen var tidli­ gere mye brukt som bindemiddel i maling. Tørkingen skjer ved en reaksjon med oksygen i lufta. Treverk som ikke er skikkelig grun­ net med maling, kan trekke til seg olje fra kittet slik at det blir avmagret. Ofte ser vi at linoljekittet løsner fra glasset eller trever­ ket og sprekker opp etter noen år selv om treverket er grunnet. Akrylkitt har kommet som et alternativ til linoljekittet. Bindemidlet er en akryldispersjon i likhet med den vi finner i vanntynnbare akrylmalinger.

92

KAPITTEL

8 Fugemasser finnes på forskjellig basis og med ulike egenskaper. Bindemidlet er et plastmateriale som polysulfid, polyuretan, akryl eller silikon. De fleste fugemasser er å få i flere farger. I motset­ ning til de andre typene kan silikonfugemasser ikke overmales. Vi skiller mellom elastiske, seigplastiske og plastiske hinnedannende fugemasser. Den evnen de har til å bygge bro over en fuge som utvider seg, er avhengig av hvilken vedheft de har til underlaget, og hvor stor bevegelse de kan ta opp.

De elastiske fugemassene kan vi presse sammen, og de får tilbake sin form etter at kraften opphører. Vi kan tenke på gummi. De elas­ tiske fugemassene er basert på silikongummi, polysulfid eller polyuretan. De kan ta opp en bevegelse på 25-50 % av fugebredden.

De seigplastiske fugemassene er basert på akryl eller butylgummi. De gjennomherder og kan ta opp ca. 10 % bevegelse.

Figur 8.10 Bevegelser i underlaget utsetter fugemassen for strekk og trykk

De plastiske hinnedannende fugemassene forblir i pastaform innen­ for en hud som dannes på overflaten. De tåler bare 5-10 % beve­ gelse og har dårlig bestandighet. Disse fugemassene er beregnet på å bli overdekket med beslag.

Tetningslister Tetningslister lages av forskjellige plast- og kunstgummityper: kloroprengummi, etylenpropylengummi, butylgummi og polyuretan osv.

Verktøy

Figur 8.11 Fugemasser overdekket utvendig med beslag

Figur 8.12 Glass-skjærer

Foruten det vanligste verktøyet som hammer, knipetang, avbiter og skrutrekker må glassarbeideren ha en del spesialverktøy. Til bæring av store forseglede ruter brukes bærehåndtak med suge­ kopper. De må behandles slik at sugekoppene ikke får sår eller skader, ellers mister de noe av sugeeffekten. Skal det bæres over lengre avstander, er det tryggere og bedre å bruke bærestropper eller seler.

Til å skjære glass brukes en glass-skjærer som har en trinse i en­ den.

I forbindelse med glass-skjæring blir det ofte igjen en smal remse som kan være vanskelig å knekke av i hele sin lengde. For å knekke av en slik remse bruker man en glassbrekketang. Dersom det sitter igjen enkelte knaster, brukes en krøysletang eller en papegøyetang for å ta bort disse.

GLASSFAGET

Figur 8.13 Glassbrekketang

93

Når vi skal sette inn en vanlig glassrute i en trekarm til et kjellereller bodvindu, trenger vi en kittekniv, en stiftehammer og en kni­ petang eller avbiter. Med kittekniven legger vi underkittet ned i falsen på karmen. Når ruta er lagt godt ned i kittet, kan vi stifte den fast med en stiftehammer.

Figur 8.14 Kittekniv

Stiftetråden er halvt avklippet i passe lengder og kan bare brekkes av etter at den er slått ned i karmen, men det er godt å ha en avbiter for hånden.

Etter at overkittingen er ferdig og kittet er glattet ut med kniven, børster vi over kittet med en krittbørste.

Kitting av større arbeider gjøres med en kittsprøyte.

Figur 8.15 Avbitertang

Dersom det er en gammel, kanskje knust, rute som skal skiftes, er det viktig å fjerne alt gammelt kitt fra falsen. Det gjør vi med et hoggjem og en plastikk-klubbe. Mer avansert er kittfresen, som enten kan være elektrisk eller trykkluftdrevet. Fresen har et anlegg som kan stilles nøyaktig ned i falsen på karmen og tar da bort både gammelt kitt og rester av stiftene. Fresen er hurtiggående og må behandles forsiktig. Husk vemebriller.

Krittkosten er en vanlig kost/pensel som er dyppet i kritt.

Figur 8.17 Kittfres

94

KAPITTEL

8

Figur 8.18 Blyopprømmer

Å arbeide med blyinnfattet glass krever ikke noe avansert verktøy, men kanskje mest et godt håndlag. Glasset skjæres med en trinse som for vanlig glass. Før glassdelene legges inn i blysprossene, brukes en blyopprømmer for å åpne disse slik at glasset passer lett inn.

Blyhammeren brukes til å slå glasset forsiktig inn i sprossene og for å banke blysprossene ned til glasset etter at det er lagt på plass. Ved kapping av blyet brukes en blykniv, og til lodding av bly­ sprossene brukes en liten elektrisk loddebolt.

Dersom det er nødvendig å lage hull i en glassplate, bruker man et bor med hardmetallskjær. Boret kan brukes både i en hånddrill og i en elektrisk drill. Et glassfirma har også transportable og stasjon­ ære boremaskiner.

Figur 8.19 Blyhammer

C

' ' O--- >

Figur 8.20 Trekantbor

Figur 8.21 Blykniv

Figur 8.22 Rundskjærer

For å ta ut store hull eller til å lage en rute som er sirkelformet, brukes en rundskjærer.

Kapittel 9

Taktekking

Legging av papptak Til tekking av tak finnes det mange forskjellige systemer. På bo­ lighus er det mest vanlig å kle taket med takstein, takplater eller takpapp i ulike størrelser, utforminger og farger. På større bygg der det er flate tak, bygges det fall mot taksluk og oppkant mot gesims av selve isolasjonen som legges opp på takkonstruksjo­ nen. På disse isolasjonsblokkene, som er av isopor, legges det et heldekkende lag av takpapp som sveises i alle skjøter.

Figur 9.1 Forsegling med lim

I vårt prosjekt skal vi kle taket med takpapp som kan legges opp og ned på taket eller langsmed taket. Dersom vi velger det siste, må vi begynne nederst ved takfoten og arbeide oss oppover taket. Det vanligste er å legge pappen opp og ned på taket, og da starter vi ved den ene siden. Først feier vi taket rent med en feiekost, og ruller så ut en bane av pappen langs vindskia. Vi må legge pappbanen slik at vi kan kle vindskia på innsiden og kanten med papp. Den pappen vi bruker, har en forseglingskant på ca. 10-12 cm for at det skal bli en helt tett overlapp mellom pappbanene. Denne kanten er beskyttet med en plastfolie, som vi må ta vekk etter at pappen er rullet ut. Når nå pappen er lagt slik den skal, fester vi den med pappstift til undertaket gjennom forseglingskanten. Nå kan vi begynne med neste bane ved at vi ruller ut ca. 2 meter helt i flukt med den første banen. Pappen rulles tilbake, og forseglingen kan begynne. Den kan gjøres enten med fugemasse (lim) eller ved at vi sveiser skjøtene ved hjelp av propanvarme eller varm­ luft. Nederst på taket, ved takfoten, må vi feste pappen godt ved svei­ sing eller liming direkte på takbordbeslaget, eller takfotbeslaget, som det også kalles. Nå kan vi legge hele taket ved å rulle ut en ny bane, stifte under forseglingskanten og forsegle den. Når all pap­ pen er lagt, må mønet og kantene gjøres ferdig. Først gjør vi kan­ tene ferdig ved at pappen vi hadde igjen, brettes inn til og over vindskia, der vi fester den med pappstift. Se figur 9.2.

Figur 9.2 Avslutning ved vindskien

96

KAPITTEL

9 Oppe på mønet kan vi bruke forskjellige løsninger etter hvor langt pappen på rullen rekker. Se figur 9.3.

På et lite tak kan rullen rekke fra den ene takfoten til den andre, og da kan vi bruke eksempel D. Gesimsen er kanten som avslutter sidene på et flatt tak. Vindskia er et bord som avslutter sidene på et skråtak.

Figur 9.3 Papplegg over mønet

Gradrenne Når vi skal legge papp i en gradrenne, legger vi en pappbane langs graden, som vi spikrer til taket. Papptaket legges ned i renna med ca. 15 cm omlegg. Her bør vi sveise, for dette er et utsatt punkt der det vil renne mye vann. Har renna liten gradvinkel, kan vi legge pappen rett over renna. Se figur 9.4. En gradrenne er overgangen mellom to tak på hus som er bygd i vinkel. Gradvinkel: Jo brattere tak, desto større gradvinkel.

Tetting rundt takhatt

Figur 9.5 Tetting over blybeslag

Takhatten for lufterøret er ofte et blybeslag som er formet som et rør av bly og med en bunnplate som legges ned mot taket. Over blyrøret settes en hatt eller hette for at vann ikke skal komme ned gjennom beslaget. For å tette rundt må vi feste blybeslaget mot undertaket, og legge pappen inn på bunnplata. Vi beregner at ca. 15 cm av pappen skal gå forbi røret, og splitter pappen, skjærer hull for røret og trær den over røret. Neste pappbane fra den andre kanten legger vi på samme måten. Etterpå sveiser vi omlegg sammen. Se figur 9.5.

Tetting rundt pipe Der pipa går gjennom et skråtak, legger vi pappen nesten inn til pipa på den nedre siden. Pipebeslaget træs ned på pipa og legges over pappen med godt med lim imellom. På oversiden og på hver side av pipa legger vi pappen inn på beslaget, der vi limer eller sveiser det sammen. Se figur 9.6.

Figur 9.6 Tetting av pipebeslag

TAKTEKKING

97

Vern og sikkerhet Taktekkeren har en meget farlig arbeidsplass ettersom alt arbeid foregår i høyden og i all slags vær. De fleste ulykker på en bygge^plass skjer ved fallulykker, og selv om ikke taktekkeme er den gruppen som skiller seg ut på skadestatistikken, kan skaden bli desto alvorligere dersom en faller ned fra et tak. Det er en selv­ følge at taktekkeren må være ekstra oppmerksom og ta sine forhåndsregler før og under arbeidet når det gjelder vem og sik­ kerhet. Også ved heising av utstyr og materialer må det vises stor forsiktighet og omtanke. Ved oppvarming av asfaltkokeren har det også vært ulykker, og branntilløp ved at asfalten har tatt fyr. Tak­ tekking er et tungt yrke der en ofte må arbeide i vanskelige og belastende stillinger, og ergonomi må inngå som et viktig ledd i opplæringen. Ved arbeid på skrå tak skal sikkerhetssele brukes. På byggeplasser skal du bruke hjelm. Bruk sko med såle som tåler varm asfalt. Dersom det brukes propanbrenner, må det være et brannslokkingsapparat innen rekkevidde. • Bruk stige eller annen atkomstveg til taket som er godkjent og i orden. • • • •

Materialer Som nevnt bruker vi forskjellige materialer til taktekking: takstein, takplater, takpapp og plastfolier. Dessuten har vi utførelser og materialer som har vært i bruk tidligere, men som i dag brukes mindre, for eksempel torvtak. Trevirke, særlig furu, kan også bru­ kes til taktekking som bord eller spon.

Takstein Takstein finnes i forskjellige materialer og utførelser. Betongtakstein har etter hvert overtatt mye av markedet fra takstein av tegl. Som navnet sier, er steinen støpt i betong, altså med sement som bindemiddel. I form og farge kan den likevel likne på tegl. Taktegl er, som murtegl, laget av leire og brent. Det stilles selv­ sagt store krav til frostbestandigheten hos taktegl. Leiren må ha lavt kalkinnhold. Brenningen foregår ved ca. 1000 °C. I dag blir ikke taktegl produsert i Norge. Vekten av taktegl er 30 - 40 kg/m2. Det finnes forskjellige utforminger på steinen. Vanligst er krum

7 - Bransjekunnskap BM

98

KAPITTEL

9

Figur 9.7 Aktuelle taktegl falset eller flat falset stein. Formen har mye å si for hvor lett det vil gro mose på taket, og hvordan taket virker under en brann. Glassert takstein er et kostbart, men bestandig materiale. Glasu­ ren hindrer groing av mose og liknende.

Skifer er en naturstein som er en del brukt som takstein. Særlig i strøk av landet med egnede skiferforekomster er dette mye brukt. Skiferen kan ha dråpeform (lapphelle) eller være kvadratisk (rutehelle), eller den brukes uten tilhogging (villhelle). Takstein fra eldre hus som rives, kan i stor utstrekning brukes om igjen.

Takplater Stålplater som er varmforsinket og malt eller plastbelagt på samme måte som for fasader, finnes også for taktekking. Belagte aluminiumsplater brukes også til taktekking.

Takpapp Takpapp har en stamme av en «papp» og er impregnert med as­ falt. Stammen var tidligere ullpapp. I dag består stammen av po­ lyester eller glassfibrer. Asfalten som brukes, er også blitt modifi­ sert. I overflaten av takpappen ligger et lag med skiferkom som skal beskytte materialet under mot de nedbrytende UV-strålene fra sola. Overflaten med skiferkorn bidrar også til at takoppvarmingen blir mindre. Takpapp - også kalt tjærepapp - har vi produsert her i landet si­ den 1918.

TAKTEKKING

99

PVC-folie Folie av myk polyvinylklorid med en stamme av polyester- eller glassfiber er blitt utbredt, særlig på flate tak. Skjøtene sveises, og det er vanlig å belaste folien med singe] for å hindre avblåsing.

Verktøy Som de fleste andre som arbeider på et bygg, har taktekkeren med seg diverse verktøy til spikring, boring, kapping av tre og metall osv. Utover dette er det verktøy for tilskjæring, oppvarming og festing av plastmembran og tjærepapp som er det vanligste verk­ tøyet for en taktekker. Til skjæring og tilpassing av plasten og pappen brukes en krum kniv som er vel egnet til dette arbeidet. Til mindre tilpasninger av tynnere materialer kan en stanleykniv være til nytte.

Til oppsmelting av asfalten når pappen skal sveises og smeltes sammen, og til oppvarming av asfaltgryta, brukes for det meste en propanbrenner. Det er visse farer med å bruke åpen varme sammen med så brenn­ bare materialer som asfalt og tjærepapp, så det er mulig at dette kommer til å bli forbudt. I stedet for åpen flamme er det mulig å bruke varmluftapparater, selv om de ikke er så raske og effektive som propanbrenneren. Til sammensmelting av forseglingskanten på pappbanen brukes også en elektrisk varmesko.

Figur 9.8 a) Pappkniv, b) Stanleykniv

Kapittel 10

Røropplegg

Før innvendig panel og golv er ferdig lagt, må rørleggeren komme tilbake for å montere vann- og avløpsledningene fram til stedet der sanitærutstyrene skal plasseres. Først skal vi se litt på beteg­ nelsene som brukes på ledninger innendørs. Se figurene.

I byggeprosjektet vårt er det bestemt at avløpsledningene skal være av plast, men en kan også nytte rør av støpejern, eller galvaniserte stålrør. Støpejemsrørene er såkalte MA-rør som skjøtes med jetkoplinger, mens de galvaniserte rørene har innlagte gummiringer. Som du ser på figur 10.2, skal det være to avløpsledninger som går gjennom kjelleretasjen og opp til første etasje. Disse kalles nedfallsledninger eller opplegg. På oppleggene har vi forskjellige faguttrykk, for eksempel stakeluke, sideledning, og trekning- og ventilasjonsledning. På vannledningene har vi kjellerstrekk, fordelingsledninger og koplingsledninger. • En jetkopling er en gummimansjett som trekkes over rørskjøten og som blir presset til med en metallklave. • En stakeluke er en rørdel som en har bruk for når en ska] stake og rense avløpsledningen. • Sideledningen går ut fra nedfallsledningen og fram til et utstyr som står et stykke fra ledningen. • En trekning er en ledning som går ut fra opplegget, under taket et stykke og opp til et utstyr. • Ventilasjonsledningen, eller lufteledningen, blir ført over tak for å ventilere avløpssystemet. Den har også som oppgave å slippe inn luft i systemet når det for eksempel blir spylt fra et klosett. • Kjellerstrekk er vannledninger som ligger i taket i kjelleren. • Fordelingsledningene er de vannledningene som fører vann fram til koplingsledningene. • Koplingsledningene er de ledningene som fører vann fra et T-rør på fordelingsledningen og fram til tappestedet.

Før vi begynner med ledningene, må vi stille oss spørsmål om plasseringen av dem, for eksempel:

Figur 10.2 Avløpsbetegnelser

• Vil det være mulig å oppdage en eventuell lekkasje? • Kan lekkasjen føre til stor skade?

RØROPLEGG

101

• Vil det være mulig å reparere skaden? • Er ledningen utsatt for frost?

Disse spørsmålene gjelder både avløpene og vannledningene.

Avløpsledninger

Figur 10.3 Strømning i bend. Beste vannstrøm i B

Vi starter med å montere avløpsledningene og må bestandig sette en stakeluke like over kjellergolvet på hvert opplegg. Vi må legge vekt på det estetiske ved å montere rørene i lodd, klamre dem godt fast til veggen og huske på lydforplantningen som kan skje i led­ ningen, og ekspansjonen i materialet. Klamrene skal holde rørene på plass og styre ekspansjonen dit hvor vi ønsker den. Fordi plastmaterialet er lett, kan eventuelle lyder fra vannstrømmen i røret forplante seg til en lett delevegg i kjelleren og forsterke lyden. Vi kan minske lydproblemene ved å lage så lange avgreninger og retningsforandringer som mulig og da bruke 45 graders grenrør og bend, slik at det ikke oppstår unødig turbulens.

De mest brukte plastrørene utvider seg ca. 0,08 mm per meter per grad celsius. Det vil si at en ledning som er 5 meter lang og kan få en temperaturforandring på 40 grader, vil utvide seg i lengden: 0 08 x 5 x 40 — 16 mm

På stående avløpsledninger skal det være minst ett klammer i hver etasje.

Turbulens er strømningsvirvler i avløps­ ledningen som skaper unødige lyd­ effekter.

Bruk ellers denne regelen når det gjelder avstanden mellom klamrene: ca. 20 ganger diameteren på stående ledninger og ca. 10 ganger diameteren på liggende ledninger.

Ved å bruke klammer med innlagt gummiforing hindrer vi en del av lydforplantingen til veggen.

Tekniske bestemmelser • Dimensjonene skal tas ut fra de normalvannmengdene som er angitt i sanitærreglementet. • Minste dimensjon på ledning fra et klosett er 90 mm. • Ventilasjonsledningen skal ikke ha mindre dimensjon enn stør­ ste sideledning til ett utstyr. Det vil si at hvis ledningen til klo­ settet er 110 mm, så skal også lufteledningen være 110 mm.

Kjellerstrekk Vannledningene som skal legges under kjellertak, skal legges pa­ rallelt med hverandre, ligge i samme høyde under taket og ligge med samme avstand fra vegg. Når det gjelder avstanden mellom

102

KAPITTEL

10 rørene, fra tak og fra vegg, må det tas hensyn til at rørene skal isoleres. Rørene er stive kobberrør med kapillarloddede skjøter som klamres godt i taket. Dersom en ønsker det, eller hvis vannet er aggressivt overfor kobber, kan ledningene legges av rustfrie, syrefaste rør som kan skjøtes med limte muffedeler. Klamrene skal henge rett overfor hverandre og ha en passende avstand.

Vern og sikkerhet • • • • •

Figur 10.4 Kulekran

Plombering

Figur 10.5 Vannmåler. Vertikal monta­ sje

Figur 10.6 Kap i Hære rørdeler

På byggeplassen skal du bruke hjelm. Bruk vemesko. Stillas eller arbeidsplattform må være stabil og trygg. Arbeid med riktig kroppsstilling. Husk hva ergonomi betyr. Vær forsiktig med åpen flamme.

Materialer Den innvendige hovedstoppekrana er oftest en kuleventil. Der­ som det skal monteres vannmåler, settes den direkte ned i krana, med en ny kulekran over måleren. Denne krana skal hindre at alt vannet fra anlegget renner ut når kommunens folk skal skifte vann­ måler.

Ut fra måleren og ellers til hele kjellerstrekket legges det stive/ rette kobberrør med rørdeler som kapillarloddes.

Som regel blir det brukt myke, plastbelagte kobberrør til lednin­ gene fra kjellerstrekket og opp til sanitærarmaturene. Plastledninger trukket i strømper er også nyttet til koplingsledninger.

Figur 10.7 Myke, plastbelagte rør

RØROPLEGG

103

Avløpsrørene som legges over kjellergolvet, er også av plast, men der det er ønskelig på grunn av støy under nedspyling i rørene, kan det med fordel brukes støpejemsrør. Disse skjøtes med spesielle gummipakninger som klemmes over skjøten med en metallmansjett. Rørene må klamres godt for at de skal stå fast.

Figur 10.8 Veggklammer

Figur 10.10 Rørkutter for myke kobberrør

Figur 10.9 MA-rørsystem

Figur 10.11 Rørbrotsj

Verktøy

Figur 10.12 Baufilbue

Figur 10.13 Propanbrenner for kapillarlodding av kobberrør

Ved montering av avløpsledningene opp gjennom etasjene i en enebolig er det mest vanlig å bruke plastrør. Disse kappes med en fintannet sag, og kuttet avfases med kniv eller rasp slik det ble gjort ute i grøfta. For å feste rørklamrene er det nok med en skru­ trekker. Et vater må du ha med deg for å se til at rørene blir mon­ tert loddrett opp etter veggen. Vannledningene kappes med en baufil eller en liten rørkutter, og graden på endene fjernes med en brotsj. Til lodding av skjøtene brukes en loddetransformator eller en liten propanbrenner. Se figurene.

Kapittel 11

Malerarbeid

Utvendig maling Straks tømmermannen har satt opp det utvendige panelet, bør ma­ leren påføre det første strøket med beis eller maling. Grunnen til at panelet ikke skal stå ubehandlet, er at det fort blir nedbrutt av mi­ kroorganismer i overflaten. Det blir da et dårligere underlag for maling. Vi må vite om byggherren ønsker huset beiset eller malt. Uansett påfører vi et strøk fortynnet oljebeis i en farge som passer med fargen vi senere skal ha på huset.

Hvis det er mulig, kan vi med fordel påføre dette første strøket før panelet blir slått opp.

Med en oljebeis kan vi beise selv om det er kuldegrader. Men pa­ nelet skal ikke være regnvått eller ha et rimlag. Når vi stryker på beisen, bruker vi en bred beispensel. Vi bør følge et bord i hele lengden. Om vi ikke klarer det fordi veggen er for høy, bør vi være to som samarbeider om jobben. Vi må også passe på at pigmentene (stoffet som gir farge på bei­ sen) ikke bunnsetter. Da blir fargen kraftigere etter hvert som vi kommer ned i spannet. Ved å bruke små spann får vi tilstrekkelig opprøring hver gang vi dypper penselen. Etter denne første behandlingen bør panelet stå i 1-5 måneder før vi påfører det andre strøket med beis eller maling. Det er for at panelet skal få tørke bedre ut. Vi kan ofte se at det blir krympestri­ per der panelbordet var dekket av overliggende panel da det ble beiset. Særlig vises dette på mørkbeiset panel, der vi får størst opp­ varming og størst uttørking av treverket.

Figur 11.1 Lyse krympestriper på panel som er ferdig beiset uten å være tørket godt ut. Mett ekstra godt med beis på endeved og de ofte dype hullene i maskinspikret panel

Velger byggherren en maling som videre behandling, får han en mer holdbar overflate enn med beis. Ferdigbehandlingen på pane­ let blir da to strøk med oljemaling.

MALERARBEID

105

Innvendig maling Innvendig er det særlig takflater som skal males. Dessuten skal vi male vegger etter at vi først har satt opp glassfibervev eller strukturtapet. Det er sjelden vi maler rett på et plateunderlag. Et unntak er kanskje i underordnede rom i kjeller o.l. Før vi limer opp glassfibervev, strukturtapet eller annen tapet, må vi sparkle ut ujevnheter, for eksempel plateskjøter. Kanskje bør også underlaget grunnes eller prepareres på annen måte.

Listverk som ikke er fabrikkbehandlet, skal vi male, beise eller lakkere - alt etter hva beskrivelsen lyder på. I tillegg er det kanskje et tregolv som skal lakkeres. Ofte leveres parkettgolv i eik, bøk eller andre treslag lakkert fra fabrikken. Golvet bør da få et par strøk lakk etter at det er lagt. Lakken vi bruker, må stemme med hvaparkettfabrikanten anbefaler. Det fin­ nes noen slitesterke lakker som er vanntynnbare.

Figur

77.2

Branntrekanten

I hjem der det ikke er altfor stor slitasje, kan vi bruke en alkydlakk eller ureatanalkydlakk på golv med massive furubord. Dette er enkomponentlakker som er tynnet med white-spirit. En annen mulighet er å olje golvet. Da påfører vi oljen vått-i-vått slik at den får trekke godt inn. Etter en tid tørker vi bort overskuddet av olje. Vi kan også behandle golvet med en spesiell såpe.

Når vi arbeider med løsemiddelholdig lakk og med golvolje, må vi huske på brannfaren. Nær golvet som vi lakkerer, kan det være en så sterk løsemiddelblanding at luft-damp-blandingen kan an­ tennes av en gnist eller en sigarettglo. Med oljen er det en annen brannfare: Kluter, papir og liknende med olje i kan selvantenne. Slike ting må vi legge i dunker for brannfarlig avfall eller brenne det på et sikkert sted. Når en olje selvantenner, er det fordi den reagerer med oksygen i lufta, og det starter en reaksjon som kan utvikle sterk varme.

Malerarbeidet i våtrommet Vi tar for oss våtrommet og malerarbeidet som skal gjøres der. Flere fagarbeidere har ansvar for å unngå at vannskader oppstår. Om det oppstår mindre lekkasjer og vannsøl i et baderom, skal overflatebehandlingen (belegg og maling) være så vanntett at føl­ geskader unngås. Dette er i stor grad malerens og tapetsererens ansvar. Byggebransjen har utarbeidet retningslinjer for hvordan arbeidet bør utføres, Byggebransjens våtromsnorm (BVN). Den er basert på en frivillig kvalitetssikrings- og kontrollordning.

106

KAPITTEL

11 I himling og vegger er det brukt gipsplater. Platene på veggene har forsenket kant. Vi legger på sparkelmassen i skjøten og presser inn skjøtestrimmelen. Vi bruker såpass trykk at vi får fjernet overflø­ dig sparkelmasse. Etter et par timer sparkler vi over hele skjøten og over spikerhodene. Neste dag sliper vi det vi har sparklet, og støvsuger. Så sparkler vi for tredje gang. Vi må bruke en vann­ bestandig sparkelmasse. Taket skal vi male. Det er valgt en maling som er noe blankere enn den vi bruker i stua - såkalt halvblank maling av type akryllateksmaling. I det første strøket har vi fortynnet malingen. Deretter på­ fører vi to strøk. o

Til to av veggflatene har byggherren valgt keramiske fliser. A sette opp disse blir en jobb for mureren. Dette er også de veggene som blir mest utsatt for vann. De andre veggene skal vi kle med glassfibervev som skal males. Glassfiberveven skal overlappe golvbelegget, så veggbelegget li­ mer vi opp etter at vi har lagt golvbelegget.

Tapetsering Liming av tapet og tykkere baderomsbelegg har tradisjonelt vært byggtapetserarbeid. Liming av glassfibervev har hørt til malerens arbeidsområde. I dag går de to fagene mye over i hverandre på de fleste steder i landet. Før vi limer opp glassfibervev, vinylbelegg eller tapet, må vi grunne underlaget med en fortynnet maling eller fortynnet lim. Der det skal tapetseres, skal vi male med en farge nær opp til tapetfargen. Da minsker vi fargeforskjeller på underlaget, samtidig med at en glipp i skjøten blir mindre synlig.

I våtrommet stryker vi fortynnet akrylmaling på platene. Ned mot kanten av golvbelegget sparkler vi ut overgangen med en vannfast sparkelmasse.

Golvbelegget har vi lagt opp i en sokkel 10 cm oppover veggen. Vi merker opp ca. 3 cm ned på oppbretten der veggbelegget skal avsluttes.

Figur 11.3 Sokkelløsning med vinylbelegg på golv og vegg, tapet eller glassfiberstrie på veggen. Oppbretten påveggen skal være 100 mm og overlappen 30 mm

Veven har vi rullet ut og kappet opp i lengder med noen centimeter i tillegg. Det er den siden av veven som har vendt inn i rullen, som skal være ut.

Vi bruker et våtromslim (akryllim) til å lime opp glassfiber-veven.

MALERARBEID

107

Limet ruller vi på veggen, ganske fyldig. En liter lim rekker til 45 m2. Veven legges i limet og presses lett fast med en bred sparkel eller tapetbørste. Vi renskjærer endekantene av veven uten å skjære ned i underlaget. Veven går ca. 3 cm ned på golvbelegget.

Etter et døgns tørketid grunner vi veven med en egnet grunnstrøksmaling (på basis av akryllateks). Deretter maler vi to strøk med en halvblank maling.

Golvbelegg Forskjellige materialer står til rådighet for golvet i våtrommet. Golvet må være vanntett. Byggherren har valgt et vinylbelegg. Det må være slik at skjøtene kan sveises, så det ikke blir lekkasjepunkter. Før vi legger belegget, sjekker vi om undergolvet har fall mot sluk. Deler av golvet som blir liggende skjult for eksempel under bade­ kar, skal ha fall mot sluket. På frittliggende golvflater er det ikke krevd fall mot sluket, men golvet skal ikke ha fall bort fra sluket.

Snekkeren har trolig bygd opp det fallet som kreves, og lagt et golv med oljeherdede trefiberplater. Kanskje er det vi som skal bygge opp et slikt fall med en opprettingsmasse. Vi legger da ut lirer som gjør at vi får det rik­ tige fallet mot sluket. Dersom bredden på feltet vi skal sparkle, er 1 meter, må lirene være 20 mm tykke inne ved veggen og 0 mm ved sluket. Fallet blir da 1 : 50. Inn mot veggen har vi lagt en papirstrimmel eller teip slik at vi unngår at massen fester seg til veggen. Undergolvet skal vi som regel ha preparert - primet - før sparkling. Det gjør vi ved å stryke på et fortynnet akryllim. Vi blander til opprettingsmassen, som er på sementbasis, med vann eller lateks etter produsentens anvisning. Vi tømmer pulveret i vannet eller lateksen og rører om hele tiden. Det er en fordel å bruke elektrisk drill til å røre ut massen. Den skal ha konsistens som grøt og være tilpasset tykkelsen på det laget vi skal fylle opp. Vi fyller opp med massen mellom lirene og trekker av med et brett som er noe lengre enn avstanden mellom lirene.

Figur 11.4 Avstrykning på lirer for fall mot sluk. Inntil veggen ligger det en papirstrimmel som hindrer at sparkelmassen fester seg til veggen

En annen måte å bygge opp fall mot sluk på er å bruke en masse som kan pumpes. Den legger vi først ut langs veggen lengst fra sluket. Så bygger vi videre opp ved å legge massen stadig lenger utover mot sluket til vi får det rette fallet.

108

KAPITTEL 11

Opprettingsmassen må så få tørke i flere døgn. Vi må ikke på­ skynde tørkingen ved å blåse varmluft over flaten eller sette opp vinduer og dører for å få «trekk». Gjør vi det, kan massen sprekke opp eller gi «bom» (hulrom mellom massen og underlaget). Husk at sementen i massen trenger vannet for å herde riktig.

Etter at massen først har fått herde under høy fuktighet, skal overskuddsvannet tørke ut. Hvor lang tid det tar, er avhengig av tykkelsen på massen. På betonggolv må vi måle fuktigheten nede i betongen for å vite hvor tidlig vi kan legge golvbelegget etter opprettingen.

Det er ikke bare fuktigheten i opprettingsmassen som kan skape vanskeligheter for golvbelegget. Også for fuktigheten i platene er det satt maksimumsgrenser. Hvis golvet har varmekabel, eller hvis rommet i underetasjen er oppvarmet, er kravene enda strengere. Varmekabler skal stå avslått under opprettingen og den første ti­ den etter. Så skal varmen være vekselvis av og på i en periode før vi legger golvbelegget. Når vi skal tilpasse golvbelegget, må vi huske på dette:

sviller under dørteskelen

• Belegget skal brettes opp på veggen 100 mm. • Skjøter bør vi unngå så langt det er mulig, særlig på de stedene som er mest utsatt for vannsøl. • Skjøter skal ikke være nærmere sluk enn 100 mm. Vi ruller ut den første lengden av golvbelegget og kapper den så den blir om lag 50 mm for lang. Husk oppbrettene, 100 mm. I små baderom kan vi ofte klare oss med én lengde, og vi slipper da en skjøt på selve golvflaten.

Vi legger beleggstykket langs den ene veggen, for eksempel den veggen hvor vi har døråpningen. Med en hjømerulle presser vi belegget inn i vinkelen mellom vegg og golv, slik at vi har høye nok oppbretter. Men en rissestikke merker vi av formen på gol­ vet. Ved døra må vi ta hensyn til at belegget skal gå opp på svillen under dørterskelen. Rørgjennomføringer må vi også ta hensyn til når vi tilpasser be­ legget. Det kan gjøres på forskjellige måter, men i våtrom må vi tenke på at skjøten skal sveises. Den må derfor ikke komme bak røret.

Når belegglengdene er tilpasset og lagt ut, kan vi begynne limin­ gen. Om nødvendig har vi merket av samsvarende punkter på golvet og på belegget for å sikre oss riktig plassering.

MALERARBEID

109

Vi bretter belegglengdene tilbake slik at halve golvet er bart. Så påfører vi limet for den første lengden. Det gjør vi med en tannet sparkel som gir passe limmengde. Ved sluk og andre steder som det er vanskelig å komme til, påfører vi limet med en pensel. På veggen har vi markert sokkelhøyden med en strek. Vi påfører lim opp til denne streken.

Når vi skal gjøre dette arbeidet, må temperaturen i rommet være minst 15 °C, helst 18 °C. Vi må også måle den relative luft­ fuktigheten. Er den høy, må vi regne med at det går lengre tid før limet er tilstrekkelig tørt. Limet skal som regel ha tørket en del før vi legger ned belegget. Golvplanke

Slukflens

Figur 11.6 Sluk, montert i slukplate og sluk med bred flens. Flensen må felles ned i golvflaten

Når vi presser golvbelegget ned i limet, må vi passe på at det ikke blir innestengte luftlommer under belegget. Med en sandsekk el­ ler med hendene presser vi belegget ned idet vi arbeider fra midten og utover. Med en hjømerulle presser vi belegget godt inn i vinke­ len mellom golv og vegg.

I golvet har rørleggeren lagt et sluk. Det blir golvleggerens opp­ gave å skjære til belegget, varme det opp og bøye det til ned i sluket. Så fester vi det til sluket ved hjelp av en klemring. Det er meget viktig at det ikke blir muligheter for vannlekkasje ved slu­ ket. jjen sxjøten vi iar pa njørner, Kan vi utrøre pa lOrsKjCnige mater. På et innoverhjøme kan vi legge skjøten i selve hjørnet eller med en vinkel på 45° opp på veggen. På et utvendig hjørne kan vi skjære belegget slik at det blir to fuger i en vinkel på 45° opp på veggen. Vi må ikke legge skjøten på hjørnet.

Figur 11.7 Slik kan vi legge golvbelegget på utvendige hjørner

Figur 11.8 Utfrest fuge

I et våtrom skal alle skjøter sveises med sveisetråd. Sveisetråden er av PVC, det samme materialet som golvbelegget. Med en fugehøvel eller en fugefres lager vi til en fuge ved skjøtene. Fugen skal være så dyp som omtrent 3/4 av tykkelsen på belegget.

110

KAPITTEL 11

Med et sveiseapparat for slik plastsveising varmer vi opp sveisetråden og belegget slik at tråden og belegget smelter sammen. Det skal trening til for å få til dette. En nybegynner får ikke slippe til i våtrommet.

Figur 11.9 Bortskjæring av overskuddet Overskuddet av sveisetråden kutter vi bort. Det gjør vi med en månekniv og et føringsjem. Vi gjør det mens tråden ennå er myk av sveisetråd etter sveisingen. Det skal være helt plant etter skjæringen.

Rundt rørgjennomføringer kan vi tette ved å lime plasthylser med en krage fast til golvbelegget. Vi bruker et nitrilgummilim som er egnet til å lime plast mot plast.

Figur 11.10

Vern og sikkerhet Malere og byggtapetserere arbeider med en del kjemiske stoffer som kan virke inn på helsa. Heldigvis er bruken av løsemiddelholdige malinger til vanlige bygningsflater gått tilbake i de senere tiår.

Det kan forekomme noen tunge løft av malingspann og ruller av golvbelegg. Riktig løfteteknikk er det nyttig å kjenne til.

• Les sikkerhetsdatabladet når du tar i bruk maling og andre kje­ miske produkter som du ikke kjenner godt fra før. • Rett deg etter de vernetiltakene som står på etiketten og i data­ bladet. • Bruk støvfiltermaske (klasse P2) ved sprøyting av lateksmaling og ved sliping av sparkelmasse. • Bruk gassfiltermaske eller friskluftsmaske når du arbeider med løsemiddelholdige malinger og lakker. • Fjern malingflekker fra huden med rensekrem, ikke med tyn­ ner. Sett huden inn med en egnet hudkrem. • Bruk knebeskyttere ved golvarbeid. • Løft med rett rygg. Bøy heller i knærne. Prøv å få det du skal løfte, så tett inntil kroppen som mulig.

Merking av produkter Maleren og alle andre fagfolk som bruker kjemiske produkter, må kjenne til hvordan disse produktene skal være merket.

Figur 11.11 Vi må kjenne fordeler og ulemper for malingtypene

Hvis produktet er helsefarlig på noen måte, skal det merkes med en advarselsetikett som vist på figuren på neste side.

MALERARBEID

111

Dette skal være med på etiketten: INDURENS Inneholder 30-60% White spirit (