Teknologisk forlags store snekkerbok [2 ed.] 8251202612 [PDF]

Zitiervorschau

Ernest Scott

TEKNOLOGISK FORLAGS STORE

SNEKKERBOK Verktøy - Arbeidsmetoder - Materialer - Design

Norsk utgave ved Markvard Antun

Teknologisk Forlag

ISBN 82-512-0261-2

© 1986 Teknologisk Forlag, Oslo (norsk utgave) © 1980 Mitchell Beazley Publishers (All rights reserved) 2. utgave 1986

Teknologisk Forlags store SNEKKERBOK er en norsk, omarbeidet utgave av The Mitchell Beazley Illustrated Encyclopaedia of Working in Wood, utviklet og formgitt av Mitchell Beazley Publishers Limited, London. Mangfoldiggjøring av innholdet i denne boken, helt eller delvis, er i henhold til lov om opphavsrett forbudt. Forbudet gjelder enhver form for mangfoldiggjøring gjennom trykking, duplisering, stensilering, båndinnspilling, fotografering etc.

Sats: ft-service, Oslo Printed in Italy

Utforming og redigering

Oversettelse

Barry Baker Joanna Chisholm Lawrence Clarke Louise Egerton Val Hill Charlotte Kennedy Ayala Kingsley Niki Overy Nick Paul John Ridgeway Pam Taaffe Pamela Tubby

Harald M. Anthonsen Reidun Grude Anthonsen Øvrige medarbeidere

Se side 248

Innholdsfortegnelse

Design 7 Tegneverktøy 8 Grunnleggende tegneteknikk 10 Planlegging av et arbeid 12 Oppbevaringsmøbler 14 Bord 16 Stoler 18 Senger 20 Verktøy 23 Verktøy 24 Verkstedet 26 Arbeidsbenken 28 Måle- og merkeverktøy 30 Tvinger 34 Håndsager og bakksager 38 Sager til forming 42 Elektriske håndsager 46 Oppsetting og vedlikehold 48 Huggjern og huljern 50 Benkehøvler 54 Formhøvler 58 Elektriske håndhøvler 62 Forme- og glatteverktøy 64 Sliping og bryning 68 Slipeutstyr 72 Bor og borvinder 74 Hammere, klubber og skrutrekkere 78 Sirkelsag 82 Båndsag 84 Radial armsag 85 Fres 86 Kombinert avretter og dimensjonshøvel Søylebormaskiner 89 Arbeidsmetoder 91 Sammenføyninger 92 Bladskjøt 94 Tapp og hull 96 Sink 106 Noting 116 Dømling 117 Fuging og not og fjær 118 Svingskjøter 120 Prefabrikerte plater 122 Skrog og rammer 126 Grunnleggende skrogkonstruksjoner

Skuffer 132 Dører 134 Bord 138 Stoler 140 Bøying av heltre 142 Laminering og bøying 144 Dreiebenken 146 Dreiejern 148 Dreiing mellom sentre 150 Dreiing på planskive 154 Treskjærerverktøy og grunnleggende teknikker Karvesnitt (karveskurd) og innskjæring 164 Eggstaff 165 Omamentskjæring 166 Finéring 168 Bruk av pressetuladd 169 Håndfinéring 170 Bånd og finish 172 Parkettplater 174 Dekupørarbeid 176 Overflatebehandling 178 Restaurering, reparering 190 Insektskader 192 Skader i sammenføyningene 193 Overflatefeil 196

88

Trematerialer 201 Treets biologiske sammensetning 202 Skogsdrift 204 Hardtre 206 Bløttre 211 Saging og tørking 212 Finér og prefabrikerte plater 214 Valg og kjøp av trevirke 216 Materialfeil 218 Trevirke fra hele verden 220

Hengsler og beslag 229 Skruer, spiker og lim 230 Monteringsbeslag 232 Hengsler 234 Klaffholdere, trinser og håndtak 236 Låser, skåter og snepperter 238 Beslag for hyller, skuffer og skap 240

128

Alfabetisk sakregister

242

158

Forord Hensikten med denne boken er å gjøre snekkerens hånd­ verksmessige hemmeligheter tilgjengelige for alle dem som gjeme arbeider med tre - alle som selv vil lage nytt, eller reparere og restaurere gamle ting - eller som på annen måte er opptatt av treets praktiske nytte og varige skjønnhet. De forskjellige delene i boken viser «yrkeshemmeligheter» og praktiske knep som er i ferd med å «gå i glemmeboken». Det er lagt vekt på å vise arbeid med både tradisjonelt håndverktøy og moderne maskinverktøy, og arbeidsope­ rasjonene er vist trinn for trinn, med tekst og illustrasjoner nøye bundet sammen. I bokens første del gjennomgås

grunnleggende designproblemer som må avklares før man går løs på det praktiske arbeidet. Et eget kapittel er viet verktøy og praktiske anvisninger om vedlikehold og opp­ setting av verktøyet. Snekkerens arbeidsmetoder og hans fagriktige frem­ gangsmåter har naturlig fått en fremtredende plass. Her gjennomgås de forskjellige materialer, arbeidsoppgaver og verktøy - med solid, håndverksmessig resultat som mål. Materialkunnskap er grundig behandlet - både tre, finer, plater, beslag, hengsler og festemidler av alle slag. Gjennom hele boken har forfatterne forsøkt å forklare teknikk og verktøy på en interessant og stimulerende

Design Hvordan problemene kan løses på tegnebrettet - før du setter i gang med arbeidet

Tegneverktøy Før du begynner å lage en gjenstand, f.eks. et bord, må de viktigste dimensjoner og konstruksjonsmetoder bestem­ mes. For svært enkle gjenstander er det mulig å arbeide etter en frihåndsskisse, men vanligvis er en nøyaktig tegning, enten av hele gjenstanden eller av spesielle de­ taljer, avgjørende. En brukbar tegning kan lages med enkelt utstyr. Det grunnutstyr du trenger for å lage en arbeidstegning, er en jevn overflate, som f.eks. et tegne­ brett, til å tegne på, en hovedlinjal og et sett vinkelhaker til å tegne mot. Tegnebrettet må ha rette sider til å føre hovedlinjalen mot, og en middels hard overflate for at passerspissen skal få feste. Den enkleste form for tegnebrett er en papplate på et bord. En hovedlinjal er en rettholt med en tverrstokk godt festet i rett vinkel i den ene enden. På noen hovedlinjaler er den ene rettkanten lik på begge sider, slik at du kan gjøre nytte av begge kantene. Det gjør det lettere ved tegning nær nedre kant av tegnebrettet. En annen fordel med parallelle kantsider på en hovedlinjal, er at den kan brukes av både venstrehendte og høyrehendte. En hoved­ linjal med skrå kant vil øke nøyaktigheten i og med at du kan se tegnekanten og derved kan plassere hovedlinjalen med større nøyaktighet. 30 / 60 og 45 graders vinkelhaker er de viktigste enkeltverktøy, og det er derfor viktig og riktig å kjøpe beste sort. Det er en fordel å ha en stor justerbar vinkel når de lange linjene og vinklene som er vanlig ved møbeltegning skal tegnes. Som med alt annet plastverktøy: kjøp et lett trans­ parent, farget verktøy da dette er lettere å se når det er mer eller mindre dekket av papir og tegninger. Rengjør ho­ vedlinjaler, vinkelhaker, linjaler og sjabloner med jevne mellomrom. De fleste kan vaskes i varmt såpevann. Tegnemaskinen er en rettholt som er festet til tegne­ brettet, og kan beveges ved hjelp av trinser med enten strammewire eller styresnorer. En tegnemaskin har et hode med to linjaler som står i rett vinkel på hverandre, og som er stillbare i alle vinkler på overflaten av brettet. Både blyanter og penner må vedlikeholdes godt for å få et godt resultat. Ikke la blyantene falle ned. Blyet (grafit­ ten) knekker svært lett - inne i hylsen - som i spissen. Spiss en vanlig blyant med en blyantspisser. Den jevne vinkelen gir en gradvis avspissing, og gir derfor en lang­ som fortykning av linjen. Når du bruker tusjfyllepenn (f.eks. Rotring) er det viktig at du bruker blekket som er anbefalt av produsenten, og at pennen vaskes etter bruk. Blekkflommen kontrolleres av kapillarbevegelsen. Er blekket for tynt, blir det lett flekker. Er blekket for tykt, vil det «sulte» spissen. Unngå papir med grov tekstur når du bruker blyant. Spissen vil slites fortere, og dette fører igjen til grafittstøv på overflaten slik at tegningen lett blir skitten. Kjøp et tykkere papir om du skal tegne med tusj, eller om du regner med å gjøre mange forbedringer. Rutepapir kan spare stadige målinger. Du kan få papiret med forskjellige størrelser på rutene og med isometriske mønstre. Det kan enten tegnes på direkte eller brukes som bakgrunn under kalkerpapir.

Blyant

Trykkblyant med klør

Pumpetrykkblyant

Viskelærblyani

Filtpenn

Rissefjær

Tusjpenn med splitt

Tusjpenn

Skalpell

Nullpasser

Fjærpasser

Vinkelhake

Justerbar vinkelhake

Målestokk

Hovedlinjal

8

Blyant Blyet (grafitten) er gradert etter hardhet og bløthet. Det høyeste nummer er det hardestejbløteste, respektive sorteste. Jo blø­ tere grafitten er, desto fortere slites den. Trykkblyant med klør Minene (spissene) holdes av klør som åpnes ved å presse på blyanttoppen. Minene spisses med en minespisser. Pumpetrykkblyant Minene er tynne, og frigjøres fra toppen gjennom en kontrol­ lert pumping. Må ikke spisses. Viskelærblyant Blyant med «viskelærmine». Filtpenn Til grove pennetegninger. Penn med metallhylse på tuppen et­ terlater ikke tusj på linjalen. Rissefjær Pennespissen fylles direkte fra en tusjtube. Pennespissen kan justeres til forskjellige tykkelser ved å vri på skruen. Tusjpenn med splitt Pennen har en tusjbeholder, og til den kan en feste splitter for forskjellige linjetykkelser. Tusjpenn Pennen har en tusjbeholder. I beholderen kan du feste for­ skjellige rørformede penner med stempler. Skalpell En svært skarp kniv med utskiftbart blad.

Tegnemaskin

Sirkelsjablon

Ellipsesjablon Kurvelinjal (fransk kurve)

Tegnemaskin Tegnemaskinen er festet til teg­ nebrettet, og brukes istedenfor hovedlinjal og vinkelhaker. Nullpasser Spissen er en vertikal akse som gjør det lett å tegne små sirkler. Fjoerpasser Brukes til de fleste sirkeltegninger. Bruk sirkelpasser til svært store sirkler.

Raderskjold

Fleksibel linjal

Vinkelhake En justerbar vinkel med bred arm og stor stivhet er svært praktisk, men dyr. Alle kanter må være glatte og fasformet for å oppnå stor nøyaktighet. Hovedlinjal Velg en hovedlinjal med paral­ lelle sider og en fasformet kant. Målestokk Brukes til å måle og tegne i

skala. Velg en med tynn kant for nøyaktig måling. Kurvelinjal Sjabloner til bruk i tegninger med kurveformer. Fleksibel kurvelinjal Brukes til å tegne store, «flyten­ de» former. Linjalen kan bøyes slik at den følger alle former. Den består av en plastbelagt blytråd.

Ellipse- og sirkelsjabloner Brukes spesielt til tegning av små ellipser og sirkler. Raderskjold Brukes til å beskytte områder av tegningen rundt en detalj som skal viskes bort. Den er laget av tynt, bøyelig stål.

9

Grunnleggende tegneteknikk Det er grunnleggende læresetninger i tegning, metoder og regler som kan hjelpe til å forenkle og å øke hastigheten på arbeidet. Dette for å unngå feil i det endelige resultat. Tegnemetodene står i forhold til forståelsen av de grunn­ leggende geometriske former, proporsjoner og skala (målestokk). For å lage en tegning i håndterlig størrelse, er det nødvendig å redusere i nøyaktig forhold til den størrelsen du ønsker på gjenstanden. Til å gjøre dette er målestokken ideell. Velg en skala som passer til størrelsen på gjenstanden du skal tegne og til det antall detaljer du trenger. Full størrelsestegning av detaljer tegnes ofte på siden av skalategningen. Den vanligste skala for enkelte deler i et møblement er 1:5 og 1:10, for tegning av rom 1:20. Skalaen 1:5 betyr at f.eks. 1 cm på tegningen er 5 cm på gjenstanden. Av de forskjellige metoder for utlegging av en tegning, er treplanprojeksjonen den mest vanlige. De plan som vanligvis vises er frontplan, sideplan og topplan. Ved å vise disse plan med de tre overflatene helt inntil hver­ andre, blir projeksjonen lettere å lese og lettere å forstå. Den enkleste bildeprojeksjonen å tegne, er en isometrisk projeksjon. I fagtegning er det måter å presentere og notere størrel­ se, diameter, radier, snitt og materialtype på. Dette for at det skal bli forstått både av designeren og brukeren. For tydelighetens skyld blir dimensjonen ikke plassert til ytterlinjen, men mellom de opptrukkede målelinjer som viser gjenstandens utstrekning. Skriv tallene midt over målelinjen, og utelat målenhetene. De kan spesifiseres i et tekstfelt som beskriver tegningen. Alle mål skal plasseres slik at de kan leses fra nederste, høyre hjørne på teg­ ningen. Følgende praktiske råd vil kunne komme godt med under tegnearbeidet: Når du trekker en blyant langs en rettholt, roterer du blyanten langsomt slik at du får jevn slitasje og jevn tykkelse på streken. Ett av hovedproble­ mene når du tegner med tusj, med en penn som ikke har rørformet spiss, er muligheten for at tusjen blir trukket under linjalen av kapillarkreftene. Dette fører til at tusj flyter utover når du flytter linjalen. For å unngå dette, kan du bruke linjal med en liten fals under, og legge vinkelha­ ken med falsen nedover slik at kanten ikke hviler på arbeidet. Om rettholten ikke har fals, plasserer du pennen i en liten vinkel fra linjalen, slik at tusjen ikke flyter under linjalen. For å unngå svertning når du bruker en hovedlinjal på et tegnebrett, fester du to strikker slik at de er helt flate og stramme, tvers over brettet, fra topp til bunn. Plasser hovedlinjalen på strikken. For å unngå tilgrisning når du tegner store tegninger, dekker du de delene som er ferdig med kalkerpapir. En tusjstrek på kalkerpapir fjernes lett ved å skrape med en skalpell. Overflaten kan etterpå trenge en lett polering med baksiden av f.eks. en teskje, for å unngå at den nye linjen sprer seg. Godt lys er viktig for å få til en nøyaktig tegning. Bortsett fra takbelysningen, må du ha en justerbar lampe for å belyse arbeidsstedet direkte.

10

Geometriske grunnkonstruk-

Sirkelens deler

Å finne sirkelens sentrum

Å tegne en ellipse

Geom etriske grun nkonstruksjoner Sirkelen er nøkkelen til en mengde geometriske former. For å finne det nøyaktige sentrum i en sirkel, trekker du korden AB. Bruk passer til å halvere AB. Fra A slås en bue innenfor og utenfor sirkelen. Gjenta fra B, og la buene skjære hverandre. Trekk en linje gjennom skjæ­ ringspunktene. Trekk korden CD og gjenta prosessen. Linjene krysser i sentrum. A tegne en sekskant: Slå først en sirkel med radius lik siden i den sekskanten du ønsker. Med denne åpningen i passeren, flytter du rundt sir­ kelens omkrets seks ganger. Forbind punktene. A tegne en åttekant i et kvadrat: Trekk diagonalen i kvadratet. Med passerspissen i et hjørne setter du inn tilstøtende side. Gjenta fra hvert hjørne, og for­ bind krysspunktene. A tegne en likesidet trekant: Tegn først lin­ jen AB i ønsket lengde. Avsett linjestørrelsen (linjens lengde) i passeren, og slå to buer, én fra A og én fra B. Trekk linjen fra krysningspunktet C. A tegne en ellipse: Først bestem og trekk opp storaksen AB og lilleaksen CD, som deler hver­ andre i to rette vinkler. Avsett lengden AX i passeren. Sett pas­ serspissen i C, og kryss linjen AB i Ni og N 2. Sett fast knap­ penåler i N i — TV 2 og B, bind en tråd stramt fra N\ til N2 via B. Ta bort nålen i B. Hold tråden stram, tegn ellipsen.

Isometrisk projeksjon

Treplanprojeksjon

Treplanprojeksjon En av de mest direkte måter å presentere en tredimensjonal gjenstand på, er å tegne det en­ kelte plan fra front, side og topp. Frontplan (frontoppriss) tegnes først. Planet fra høyre siden (sideriss) tegnes til høyre for det, planet fra venstre siden til venstre. Topplanet tegnes over frontplanet. Ved å følge disse reglene, vil tegningen lett bli forstått. Alle tegninger må ha samme målestokk i forhold til de mål du ønsker på gjenstan­ den. Det kan tegnes så mange som seks tegninger (plan og riss). For enklere gjenstander kan frontriss og sideriss gi nok opplysninger til å beskrive gjen­ standen.

Tegnesymboler For klarhetens skyld kan sym­ bolene skille de forskjellige ma­ terialer som brukes, slik som hardtre (A), løstre (B), enkelthøvlet (C), kryssfinér (D), møbelplate (E), sponplate (F). Streker i forskjellige tykkelser brukes for å gjøre tegningen klarere. Bruk de tynneste stre­ kene til hjelpelinjer, og den tyk­

Isometrisk projeksjon Av de mange måter som fins for å presentere en arbeidstegning, er isometrisk projeksjon én av de vanligste og enkleste. Van­ ligvis tegnes alle vertikale linjer vertikalt. Alle de andre linjene tegnes til siden for de vertikale, i 30° til horisontallinjen. Bruk en 30/60° vinkelhake og en ho­ vedlinjal. De tre isometriske ak­ ser som alle tegninger bygges opp rundt, er vist i tegningen (over). På grunn av denne strenge geometriske metoden, som ikke følger lovene for per­ spektiv, vil bildet vise seg for­ vridd. Siden det er mekanisk riktig, kan du bruke det til å ta mål fra. Dette gjør projeksjonen praktisk brukbar for kompliserte konstruksjoner.

keste (G) for synlig kontur. Bruk en tynn strek til diameter, ra­ dius (H). Til mållinjer (J). Bruk stiplede linjer til skjulte detaljer (K), og stiplede med punkt mellom til senterlinje (L). Tak­ ket linje som bruddlinje i rek­ tangulære former (M), og bølget linje som bruddlinje i sylinder­ former (N).

11

Planlegging av et arbeid En metodisk tilnærming fra en første idé til det å designe eller formgi, er den sikreste og beste måten å komme fram til en god løsning av problemene. Denne tilnærming til design kan deles opp i grunnleggende stadier: En analyse av idéen, skissetegning, tegning i målestokk og 1:1 teg­ ning (tegning i full størrelse). Så lager du en material- og kappliste. I analysen kommer det fram bruksønsker og funksjoner som gjenstanden må ha. Den kan sette grenser for mate­ rialbruk og finish. Den kan gi visuelle hjelpelinjer, f.eks. tilpasning til eksisterende møbler eller romarrangemen-

ter. Proporsjoner, sted og farge kan sammenliknes. Utar­ beidelsen kan også være en kort begrunnelse som forkla­ rer hva gjenstanden skal brukes til. Selv om idéen synes å være svært klar og møbelet enkelt, er en analyse bestandig til hjelp som et notat du kan se på under arbeidet. I eksempelet her vil analysen beskrive følgende krav: Et bord med fast bordplate, beregnet på to personer. Bordet skal for det meste brukes med den ene siden til veggen, med stolplasseringen enten ved endene eller på en side. Stabilt hardtre som bærende konstruksjon. Finert plate med varig finish som passer til stolene.

Bord med fast bordplate, med plass til to personer

Stolplassering

Detalj av bensammenføyningen

Evt. tapp og sliss

Bolthodet sinket inn i hardtre eller metall. Dette vil fordele presset jevnere i sammenføyningene

12

Skissetegning Designerens skisseblokk over­ setter det som er skrevet til en serie visuelle løsninger. Blant de ting som må overveies, er materialtykkelse og sammenføy­ ninger. Materialmengden kan du redusere med skisser. Du kan få løst vanskelige sammenføyninger slik at du ikke trenger spesial­ verktøy, eller du beskriver hvil­ ket verktøy du vil bruke. Du be­ stemmer deg for én av skisseløsningene. Kontroller at skissen du velger passer med hovedlin­ jene i analysen. 1 eksempelet på illustrasjonen er noen av punk­ tene bordplatestørrelsen, høyden og sargbredden med plass til knærne, benkonstruksjonen, sammenføyningen av sargene, blindnagler, dømlinger, formen på sargen, og til slutt bordpla­ tens feste.

Skjemategning De avgjørelsene som ble tatt på skissestadiet blir bestemt i skjemategningen. De nøyaktige di­ mensjoner og proporsjoner blir avgjort. Den enkleste måte å vi­ se dette på er treplanprojeksjon, med front-, side- og toppriss. En tegning i skala 1:5 vil van­ ligvis gi et godt resultat og en brukbar størrelse på tegningen. En isometrisk tegning, som viser

de tre rissene kombinert, er en god hjelp til forståelse av for­ men. Når du tegner møbler som skal passe i spesielle rom, kan det vare en hjelp å tegne rom­ met i samme målestokk. Model­ ler av møblene kan flyttes på planlegningen for å finne den beste og nyttigste plasseringen. Eksempelet til venstre viser en isometrisk projeksjon.

Modeller og tegninger i 1:1 Arbeidsstykkene kan legges oppå tegninger i full målestokk, eller du kan lage en målelist. For å vise sammenføyninger er det best å vise disse enten i vertikaleller horisontalsnitt. Tegningen kan spennes ut på en papplate eller f eks. et stykke kryssfinér. A bruke tegningen på denne måten er nyttig for å forklare svært kompliserte deler av en form, slik som plasseringen av svingtappen i en klappstol. Den brukes også til å kontrollere ar­ beidet etter hvert. For en mer fullstendig vurdering av møbe­ lets utseende, er en målestokkmodell laget av stiv papp eller balsatre til god hjelp. Detaljer i balsa kan tas direkte fra skalategningene. Bruker du papp, må du ta målene fra skalategningen, og tegne gjenstanden med så mange overflater som mulig, slik at sidene grenser til hverandre. På denne måten kan du etter utskjæringen brette fi­ guren i tredimensjonal form. Eksempelet til venstre viser en arbeidstegning for sammenføy­ ning av bordben, tegnet med treplanprojeksjon (det er også en isometrisk tegning).

Kappliste Navn

Antall

Høvlet Materialtype

Ben Ben

4 4

Furu Furu

Sarg Sarg Plate

2 2 1

Furu Furu Furu

Festeknott Innlegg i ben Knotter til å dekke bolthoder Sentrumstapp Hjørnebeslag

Lengde 735 735 1052 440 1212 45 102

Mål i mm Bredde Tykkelse 70 50 100 100 606 35 20

30 30 20 20 23 20 20

14 4

Furu Mahogny

4 24 4

20 20 Mahogny 105 11 (diam.) 40 Bøk 6 mm bolter, stoppskiver og vingemuttere

Kappliste Kapplisten blir enten tatt fra en skalategning eller en arbeids­ tegning. Listen brukes ved materialbestilling. Uhøvlede mate­ rialer er I mm tykkere og 3 mm bredere enn tilsvarende dimen­ sjoner for høvlede materialer. Tilvirkningsmåten skrives på kapplisten. Noter navn på dele­ ne, antall deler av samme stør­ relse, i rekkefølgen: lengde, bredde og tykkelse. Ta gjerne overmål med 13 mm på lengden og 6 mm på bredden. Spesifiser tretypene, og se etter at det to­ tale antall deler stemmer. Ek­ sempelet til ventre viser kapp­ listen for bordet.

13

Oppbevaringsmøbler Ideelt sett skulle godt tegnede oppbevaringsmøbler kunne forandres etter den enkeltes eller familiens ønsker og behov. De skulle være lett tilgjengelige, utnytte plassen og rommet godt, og beskytte innholdet på de fleste måter. Det som i hovedsak bestemmer designen, er størrelsen på det som skal oppbevares, rommet en har til rådighet, løftehøyde og avstand til de oppbevarte ting. Disse mo­ menter bør det tas hensyn til i forbindelse med arealet som trengs for å gå rundt andre gjenstander eller arbeidsflater, og den daglige rutine i hvert enkelt rom. Gjenstandene som skal oppbevares, kan klassifiseres i de som brukes hyppig; som mat, klær og leker, og de som brukes av og til eller i sesonger, som gressklipper, vinterklær og koffer­ ter. Gjenstander som brukes ofte må være lett tilgjengeli­

ge, mens de som brukes sjeldnere bør være godt beskyttet. Oppbevaringsmøbler kan også deles inn i frittstående og veggfaste møbler. Bortsett fra frittstående enkeltmøbler, kan de også lages i moduler. Like store deler kan settes sammen slik at de enkeltvis passer til spesielle oppgaver, de kan bygges opp, bygges om, og nye deler kan settes til etter ønske. Modulsystemet kan også benyt­ tes i faste oppbevaringsmøbler. Prefabrikerte plater eller rammer som festes mellom gulv og tak, kan brukes til feste for forskjellige hyller, skap eller skuffer. Faste opp­ bevaringsmøbler kan bygges inn eller festes til en vegg. I alle typer oppbevaringsmøbler vil de faste delene og dele­ ne som monteres innvirke på designen.

Hovedområdet for lagring av gjenstander i vanlig bruk er mellom 700 og 1300 mm høyde. Hit kan du løfte med begge hen­ dene, og du bruker et minimum av krefter. Gjenstander som

de er målene fra 1100 til 1250 mm. Komfortabel rekkevidde når en sitter bør tas hensyn til (A). Det bør også tas hensyn til komfortabel rekkevidde når man

Frittstående oppbevarings-

14

brukes sjeldnere eller som er lette, bør lagres over eller un­ der denne sonen. De vanlige øyehøydene for stående voksne er fra 1550 til 1750 mm. Sitten­

står, når man strekker seg (B) og når man lener seg over en arbeidsbenk (C). La det være en nødvendig plass foran skap (D) og foran skujfeseksjoner (E).

Skuffefronter Bare om et skrog er velbygget av godt tørkede materialer, kan hver skuff lages slik at den vi­ suelt innrammes av skroget uten at noe gap (åpning) synes mel­ lom skuffen og skrogfronten (A). Om du ikke bruker et så godt skrog eller om møbelet skal stå på et ujevnt gulv, kan det opp­ stå åpninger mellom skrog g skuff. For å unngå dette km skuffefronten utvides slik at den dekker hele eller deler av skro­ get (B), eller den kan overfalses (C). A. Vanlig skuff

B. Utenpåliggende skuff

C. Overfalset skuff Dørtyper En sidehengslet dør gir best ad­ gang til et skap, men dører av den typen som sitter lavt kan være upraktiske, og sitter de høyere oppe kan de være farli­ ge. Skyvedører har ingen av disse ulempene, men adgangen er begrenset. Tre skyvedører på to spor gir bare adgang til en tredjedel av skapet (A). Tre sky­ vedører på tre spor gir adgang til to tredjedeler (B). En foldedør kombinerer fordelene til en sidehengslet dør og en skyvedør (C).

Dørtyper

Hengslede dører

C. Utenpåliggende dør med kanthen 270° sving B. Utenpåliggende dør med kanthengsel, 180° sving Innfelt dør med kanthengsel, 180° sving Monterte oppbevaringsmøbler

D. Bunnhengslet klaff

Hengslede dører Et enkelt kanthengsel festet til en dør i flukt med skroget (inn­ felt dør) gjør at døren kan svinges 180° (A). Dersom døren ikke er i flukt med skroget, vil svingen bli mindre. (Stiplede linjer viser maksimal sving.) En dør som dekker skrogkantene (utenpåliggende dør), kan hengsles s*lik at svingen blir 180° (B). Ved å flytte svingpunktet kan man med spesielle hengsler få utenpåliggende dø­ rer til å kunne åpnes når to skrog står tett inntil hverandre (C). For bunnhengslede klaffer bør hengslene tillate at klaffen åpnes i flukt med undersiden av skroget (D).

15

Bord typen har synlige klaffer (klaffebord) med svingbart ben og bord med svingbare knekter. Den andre typen har skjulte klaffer, slik som uttrekksbord og bord med sving­ bare plater. Uansett bordtype må man ta høyden i betraktning. Høyden, fra gulvet, varierer fra 675 til 725 mm for bord som ses i forhold til sittehøyden. Bord med den laveste høyden brukes som f.eks. skrivemaskinbord, det høyeste til spisebord. Høyden på bord som brukes av stående, i et kjøkken eller et verksted, er omkring 900 mm. For småbord kan høyden variere mellom 300 og 550 mm.

450 mm

Av de mange bordtyper er det fire grunntyper som alle andre er utviklet fra. Hver type viser tydelig designerens problemer når han er stilt overfor følgende krav: Brukes bordet stadig eller mer sjelden? Hvor stor plass kan dispo­ neres? Hvor mange vil bruke bordet samtidig? Den første typen er bord med fast plate, slik som labankbord med strekkfisk, og salongbord. Det er det enkleste bordet å tegne (konstruere), enten det brukes til stadighet eller sjeldnere. Den andre typen er sammen­ leggbare bord som bord på bukker, eller kortbord (spille­ bord). Disse løser problemet når bordet brukes sjelden. Den tredje og fjerde typen er uttrekksbordene. Den ene

Viktige mål i forbindelse med bestemmelse av størrelsen på en bordplate og beliggenheten av den understøttende konstruksjon: En bredde på 575 mm pr. per­ son, som gir bra alburom, og en avstand på 300 mm fra bord­ kanten mot midten av bordet for

16

benene til den som sitter. Når man sitter ved et bord, er stol­ ryggen vanligvis omkring 400450 mm fra bordkanten. La det derfor være minimum 750 mm fra bordkanten for passering. Et kvadratisk bord har god plass til fire personer. Et rektangulært

bord gir større sittekapasitet enn et kvadratisk av samme størrel­ se. Minimum bredde for et godt, rektangulært bord er 750 mm. Minimum diameter for et rundt bord, til fire personer, er 1000 mm. Et ovalt bord kombinerer fordelene med et rundt og et

rektangulært bord. Klaffer kan brukes på alle disse bordene. 1 hvert tilfelle må det tas hensyn til plasseringen av understellet og problemet med sittekomforten ved bordbenene (bordbenenes plassering er markert med brune punkter).

Faste bordplater og sammen­ leggbare bord. Faste bordplater fins i nær sagt enhver størrelse. De er festet på frittstående, stive konstruksjoner, eller på foldekonstruksjoner. De stive kon­ struksjonene kan være svært en­ kle, f.eks. en frittstående sam­ menføyning av ben som er limt og skrudd fast til platen (A), eller ben som er støttet av en enkel skrå knekt (B). Labank­ bord med strekkfisk (C) er et langt, smalt bord med solid plate. Store bord kan være vanskelig å transportere, så det er verd å tenke over demonte­ ring av plate eller ben: Et hjørnebeslag med bolt og vingemut­ ter er den enkleste måten å feste avtakbare ben på (D). En vanlig form for foldebord er kortbordet (E). Fire tverrsprosser som er plassert i ulik avstand, er stoppere når bordet er sammenfoldet. En snuhake låser bordet mot en tverrstokk både når det er oppslått og når det er foldet sammen. Forskjellige bensammenføyninger er best når plate­ ne er lange (F). Bordet på buk­ ker er det klassiske sammen­ leggbare bordet. De to bukkene holdes i stilling med et bånd mellom to tverrstokker som er festet på platen (G). Denne kon­ struksjonen er ideell for bord som ryddes vekk etter bruk.

Klaffebord med synlige klaffer Synlige klaffer gjør det vanske­ lig å sitte ved bordet når klaffe­ ne ikke er i bruk. Men de sam­ menleggbare benrammer, slik som i bord med svingbare ben, gir den største flateutvidelse av alle bordtyper. Det vanligste klaffebordet med synlige klaffer har to «sett» svingbare ben (A). En mengde forskjellige plater kan brukes med én eller flere svingben festet til hovedrammen. 1 stedet for svingbare ben, har vi bord med svingbare bæreknekter (B) på hver side til un­ derstøttelse. Det kan enten være én lang knekt eller to korte. Det avhenger av klaffens størrelse. Bord med én synlig klaff kan ha en bordplate som glir i en ren­ ne. Klaffen er hengslet til pla­ ten. Klaffen løftes, og hele fla­ ten glir slik at ramme og ben understøtter både plate og klaff (C). En annen type klaffebord er den med en fast plate som dek­ ker over en uttrekksramme (uttrekkslister) for hver klaff. Klaffen løftes, og uttrekksrammen trekkes ut som understøttel­ se (D).

Bord med skjulte klaffer Et fasanbord med bro (A) består av to klaffer og en midtbro som ligger under en løs bordplate, alle av samme tykkelse. Meier som er festet til klaffen glir mellom styreklosser og spor i hovedrammen. Bord med dobbeltplate til å dreie og folde ut (kortbord) (B). Dobbeltplaten er hengslet langs den ene kanten. Bordplaten har en svingtapp (pivot) som gjør det mulig å dreie platen 90°. Den beste for­ men på bord som svinges ut og åpnes, er et kvadrat. Et alter­ nativ til endeklaffen er å bruke klaffen i midten. Den enkleste typen er uttrekksbord på reiler som deler bordplaten på midten. Når delene er trukket fra hver­ andre, kan man sette inn en løs klaff. Den er ofte lagret under bordplaten (C). I et liknende uttrekksbord på reiler, er klaffen delt i to og hengslet med styrebolter i tverrliggeren. Klaffen kan derfor foldes sammen og skyves ned under bordplaten (D). Konvoluttbordet (E) er en variasjon av kortbordet (B). Bordet har en kvadratisk underbordplate som er festet til ram­ men med en svingbolt som gjør at bordet kan dreies 45°, og en overplate som er laget av fire trekanter som er hengslet til underplaten.

17

Stoler Tradisjonell stoltegning og -konstruksjon krever en høy grad av fagmessig dyktighet. Hovedproblemet er at dele­ ne sjelden treffer hverandre i rette vinkler. I endel moder­ ne møbler er det brukt rette materialer, der det er mulig, og der det skal være buer brukes tre som er bøyet ved damping eller ved laminering. Før du starter på tegningen er det tre nøkkelpunkter du må ta i betraktning: stabilitet, holdbarhet og komfort. Vil stolen tippe om brukeren vipper på den? Vil den holde gjennom mange år med bruk og misbruk? Er armlener nødvendig? Vil stopptypen passe til stolens bruk? Til slutt må du ta hensyn til stolens utseende. Vil stolen passe inn i rommets møblering? En tar ofte lite hensyn til disse tingene, men bedømmer bare stolen etter sittekomforten. Komforten kan ikke må­ les eller garanteres ut fra mengden av myk stopp. Det viktigste når det gjelder komfort, er vinklene og plasse­ ringen av de enkelte delene og støtten som hele rammen gir. Er disse riktige, burde ikke kroppens muskler arbeide for å finne en riktig og god stilling, eller for å opprettholde den. Sittehøyden foran er fra 400 til 450 mm om man skal ha føttene på gulvet. Sittedybden bør ikke overstige 460 mm om ryggen går rett over stolbredden, eller 420 mm om ryggen er buet. Dette vil sikre at forkanten ikke presser mot knehasene, noe som vil hindre blodtilførsel til bene­ ne. Setet bør helle bakover mellom 5 og 8° fra horisonta­ len, eller omkring 20 mm høydeforskjell mellom forben og bakben. Hellingen vil hjelpe til å holde den naturlige skråstillingen på bekkenet og ryggsøylens kurve. Om­ kring 200 mm over setet bør stolryggen formes slik at den følger ryggsøylens kurve, og deretter utvider seg for en høyere rygg med en vinkel på 20 til 25° fra vertikalen for å støtte skuldrene. Kanten på armlenet bør være omtrent 200 mm over setet, og trukket 60 mm tilbake for at ikke knokene skal klemmes mot bordkanten når stolen trekkes under bordet. Polstringen bør holdes på et minimum.

18

Fast ramme

Stolmålene ovenfor er maksi­ male for en gjennomsnittsperson. Målene bør brukes forsik­ tig, og hele tiden ses i forhold til stolens spesielle bruk. Dette

Toppstablingsramme

er viktig ved tegning av spisestuestoler. Her må du forsikre seg om at stolen passer til bor­ dets høyde og øvrige konstruk­ sjon.

Frontstablingsramme (sidestabling)

Stablestoler Formen på de fleste stablestoler kan utledes fra to grunntyperde som stables fra fronten og de som stables fra toppen. 1 en frontstablestol (sidestablestol) er endel av konstruksjonen laget slik at den ene rammen passer over den andre. Vanligvis er frontstablestolene konstruert med to L-former. Den ene for­ mer rygg!bakben og gulvlabank, den andre forbenet og setesargen. De to ligger på hverandre i sammenføyningen. En toppstablestol har ben som er festet til ytterkanten av seterammen med litt rom igjen for toleranse ved stabling. Med begge typene kan du vanligvis stable fem-seks stoler på hverandre før stabelen blir ustø. Har du armlene i til­ legg, vil stolene bli mer stabile når de stables.

Stablestoler

Frontstablingsprinsippet (sidestabling)

Toppstablingsprinsippet Klappstoler Formen på de fleste klappstoler kan utledes fra to grunntyperde som klapper sammen fra fronten mot ryggen, og de som klapper sammen fra side til si­ de. Feltstolen og hagestolen er typiske eksempler på den første typen, «regissørstolen» er typisk for den andre typen. Disse to typene kan også kombineres. Det viktigste ved konstruksjonen er plasseringen av svingpunktene. En måte å vurdere riktig plassering på, er å bruke pappstrimler som festes med nåler i hvert svingpunkt. Svingemekanismen, enten det er standardhengsler eller bolter, vil avgjøre stabiliteten og styr­ ken på stolen. Lag en prototyp av svingmekanismen tidlig i tegneprosessen.

Klappstoler

Front til rygg klapprinsippet

Side til side klapprinsippet

Senger En seng er ikke bare det mest brukte møbel i huset, den kan også dominere planleggingen og utformingen av so­ veværelset. Ved å utforme sengen spesielt eller klappe den sammen, kan rommet få en egen karakter. Varia­ sjoner i sengeutformingen er for det meste sentrert om­ kring problemene plassbesparing og oppbevaring. De tre beste plassbespareme er stablesengen, redesengen og køyesengen (etasjesengen). Køyesengen kan utvikles ved at en gjør om underkøyen til bord og oppbevaringsmøbel. Det innbyrdes forhold mellom sengebunnen og ma­ drassen er nøkkelen til komfort. Soveflaten bør være horisontal og uten dumper. Ideelt sett skal madrassén gi etter slik at ryggsøylen beholder sin naturlige form. Det oppnår en best ved at hardheten tiltar i madrassen, fra en bløt topp til mer motstand mot bunnen. Dette kan du få til når du kjøper skumplast og konstruerer madrassen selv. Ryggsøylens naturlige form sett rett forfra og bakfra er en rett linje, og en S-form når den blir sett fra siden. En god madrass

bør holde ryggsøylen så nær disse formene som mulig. En fast madrass gir bedre støtte enn en som er for myk..

Plass rundt sengen Et minimum av plass rundt en seng når den f.eks. skal res opp, er 650 mm på sidene og 500 mm ved fotenden og mellom to senger. Plassen må være større om det er oppbevaringsmøbler under sengen. De stiple­ de linjer (til venstre) viser en skuff som er trukket helt ut. En seng bør være lett å flytte p.g.a. rengjøring. For å sikre deg mot at sengen tilfeldig og ukontrol­ lert flytter på seg, festes trinser med stoppere på sokkelen (be­ nene). Da kan du bevege sengen i alle retninger. Du kan også feste hjul med stoppere slik at sengen bare kan beveges i én retning.

20

Sengetyper Stablesenger (A) er svært nyttige når rommet må tjene både som soverom og leke- eller opp­ holdsrom. Opptil fire senger kan stables, enten med bare madras­ ser eller fullt oppredd. Benene i en køyeseng (B) kan deles i to, slik at det blir to enkeltsenger. En dobbeltseng (C) kan bygges av to enkeltsenger som festes sammen med en krok i hode- og fotstykke. Madrassene festes sammen med glidelås. Denne konstruksjonen gjør det lett å flytte sengen., og gir også mu­ ligheten til å variere hardheten i madrassene individuelt.

A. Stableseng

Køyesenger (etasjesenger)

Sengebunner

A. Slisset spilebunn

B. Spilebunn med gjorde bånd

Sengebunner Størrelsen på sengebunnen avgjøres av madrasstypen som brukes. Eksempler på standard bredder er 900 mm, 1500 mm og 2000 mm, og 1900 mm og 2000 mm i lengder. En seng bør helst være 200 mm lengre enn den som skal bruke sengen. Høyden på sengen vil bli et kompromiss mellom god sitte­ høyde (opp til 450 mm) og for lett stell (600 mm). Høyden kan influere på rommets utseende, idet en lav seng får rommet til å virke større. Sengebunnen kan enten være av heltre eller kryssfiner, enten slisset og skrudd (A) eller festet sammen med gjordebånd (stoffbånd) (B) som tillater listene å bevege seg. Eller plate hvor der er boret ut hull for ventilasjon av madrassen (C), eller en sammenleggbar ramme med tråd og strammepinne og med seilduksbunn (D).

Oppbe varingsplass Bunnrammen kan tegnes slik at den blir høy nok til at den kan brukes som oppbevaringsplass. Skuffer kan henges fra eller plasseres inn i bunnen (A). Et alternativ er å ha oppbevaringskassen på trinser under sengen. En seng med vippemadrass (B) kan ha hele bunnkassen til la­ gerplass. Denne modellen som har fjærhengsler, er bare bruk­ bar når madrassen er lett.

A. Skuffer

C. Sammenfestede enkeltsenger

B. Vippemadrass

D. Redeseng

21

Verktøy Håndverktøy og maskinverktøy du bør ha for å lage kvalitetsarbeider

Verktøy Grunnverktøy

Å velge verktøy må gjøres ut fra personlige ønsker, av­ hengig av hvilke arbeider som skal utføres. Men uansett hvilket verktøy du velger - kjøp alltid beste kvalitet helt fra begynnelsen av! Å arbeide med dårlig verktøy er et unødvendig handikap. Og - verktøyet skal brukes riktig, det skal slipes og holdes i orden, slik at arbeidet går lett. Den første betingelsen for et godt resultat må være en robust og justerbar arbeidsplate: En god høvelbenk hvor du kan feste arbeidsstykket ved tverrsiden og langsiden. Av verktøy til måling og merking, er kombinasjonsvinkelen mer bevegelig enn en vanlig 100 mm vinkelha­ ke. Av de forskjellige rissemål er strekmålet viktigst. En merkekniv er å foretrekke fremfor en blyant. Den gir finere og renere linje å sage etter. Mange skarpsindige festeverktøy kan kjøpes, men to vanlige skrutvinger, én stor og én liten, er tilstrekkelig for vanlig arbeid. To middels store limknekter er uunnværli­ ge ved liming. Den første håndsagen det er fornuftig å kjøpe, er en tverrvedsag. Den skjærer med og på tvers av fibrene. En bakksag løser de fleste sammenføyningsproblemer. En copingsag er brukbar ikke bare til å sage kurver, men også til å sage bort det overflødige når man sinker. En serie skråslipte (fas) stemjern er også viktige. Lockbeitler er meget kraftigere, men ikke så greie å bruke. Et

Pennhammer

24

stemjern, skråslipt på tre sider, gir god sikt til arbeidsstykket. Vi anbefaler størrelsene 3,6, 13, 19 og 25 mm. De fleste høvler er laget for spesielle gjøremål, men et godt valg er en metallhøvel. Den kan brukes til allsidig snekkerarbeid, som å høvle kanter til sammenføyninger og til planhøvling av flater. Når du skal glatte flaten med sandpapir, er en korkkloss til god hjelp. Det trengs to bryner, ett middels grovt og ett fint for å holde høveltenner skarpe og i god stand. Du bør også ha en «slipeleder» for å få riktig slipevinkel. Du trenger et plattbor, hvor bladet er festet i håndtaket, og en dor. Velg en god og lang skrutrekker til store skruer, én stor og én liten skrutrekker med skrallehåndtak til vanlig bruk, og en smal, liten, fast skrutrekker til repara­ sjon av f.eks. låser. En pennhammer og et par avbitere trenger du til vanlig spikerarbeid. Selv om du kan få såkalte uknusbare hånd­ tak på huggjem og huljem, vil en treklubbe skade håndta­ ket mindre enn en hammer. En to-speed, elektrisk drill er ett av de første verk­ tøy du bør kjøpe. Kjøp et sett spiralbor opptil 6 mm, én forsenker med rundt skaft, og et sett sentrumsbor. Etter hvert som du får mer ekstrautstyr til drillen, vil du få behov for én drill til.

Spesialverktøy, oppfølgingsverktøy Grunnverktøyet som er beskrevet, vil være nok til vanlig snekkerarbeid. Spesialverktøy (oppfølgingsverktøy) er sannsynligvis det mest brukbare når du skal kjøpe mer verktøy. Men det er viktig å forstå at dette er spesialverk­ tøy. Derfor bør du vurdere om arbeidsmengden forsvarer utgiftene til verktøyet. Skal du lage vanlig sliss og tapp, er det bra med et dobbelt strekmål til å merke dobbeltlinjene du trenger. Du bør ha to lockbeitler (3 og 6 mm) til laging av hull. Til sinking er et strekmål med kniv fint. Det lager en fin strek, og arbeidet blir nøyaktig. Bruk en sinkesag til finere sammenføyninger. Til store rammer er en lang vinkelhake svært effektiv for å kontrollere vinklene. To par limklemmehoder gjør at du får to ekstra limklemmer. Limklemmene kan du lage i varierende lengde. En langvedsag og en panelsag er nyttige verktøy. En metall pusshøvel er et godt tillegg til den andre høvelen du har. De andre høvlene på illustrasjonen er viktige på sin måte, men studer bruken, og kjøp bare om du trenger dem. Kjøp to skavkniver, én med flat såle til konvekse flater, og én med buet såle til konkave buer. Til finpussing av hardtreflater er siklingen uvurderlig, men du må bruke den riktig.

Dobbelt strekmål

Strekmål med kniv

Sinkesag

Nothøvel

Verkstedet Et verksted skulle ideelt sett være i et eget rom, atskilt fra huset for øvrig. En lukket dør vil ofte gi arbeidsro - og mulighet til å forlate verkstedet uten å måtte rydde opp! Verkstedet bør være varmt, ha godt lys og god ventila­ sjon. Takvinduer i bølgeplast gir naturlig lys. Kan ikke vinduene åpnes, bør en ventilasjonsvifte installeres for å få god luftsirkulasjon. Du må være forsiktig med åpen flamme i verkstedet: Ha alltid brannslukningsutstyr for hånden! Førstehjelpsutstyret bør være lett tilgjengelig i tilfelle skader. Metodisk og gjennomtenkt planlegging av verkstedet vil hjelpe deg i arbeidet, spesielt om verktøyet har sin faste plass. Den viktigste gjenstanden i verkstedet er nok arbeidsbenken (høvelbenken). Faste arrangementer og løse bord plasseres i forhold til arbeidsbenken. Blyanter, linjaler, målebånd og andre små ting oppbevares best i skuffer. Verktøy som skal lagres enkeltvis, for at de ikke skal ødelegges, oppbevares i skap. Se på verktøyet enkeltvis, bestem den beste plassen for det og lagringsmåten, f.eks. med klips eller magnetbånd. Plasser verktøyet på riktig plass etter bruk! Høvlene setter du med sålen på en lett oljet filtklut. Huggjem og sager burde ha slire for å be­ skyttes mot rust. En flyttbar arbeidsbenk kan du slå sammen og henge på veggen. En plastdunk bør du ha på verkstedet, til trebiter, brukt sandpapir og annet «rot».

26

Legg korte bordender horison­ talt. da er det lett å se tresor­ ten. Lange bord stabler du mellom jernstenger.

Plater lagres på kant, mot en tørr vegg. En treplanke festet til gulvet, sikrer platene mot å skli.

Småmaskiner kan forbindes via en rem til en motor. Motoren bygges inn i et spesielt bord. Illustrasjonen viser en dimen-

Lysrør i taket til allmennbelys­ ning, mens en regulerbar lampe over arbeidsstedet gir et effektivt og konsentrert lys.

sjonshøvel, en sirkelsag og en fres. Alle kombinasjoner av verktøy kan plasseres på denne bordtypen.

Oppbevar bare små mengder tynner og lakk. Lim, lakk og tynner plasserer du i god av­ stand fra direkte varme.

Spiker, skruer, stift osv. oppbe­ vares tørt i små skuffer. Merk skuffene tydelig, og sys te mat ise r dem slik at det er lett å finne fram.

Verktøy som er plassert i skap og skufler, er beskyttet mot støv og rust. En pakke silikat hjelper også mot fuktighet og rust.

Stikkontaktene bør stå over ar­ beidsflaten og nær det elektriske verktøyet. Ledningene blir da korte, og du slipper ledninger liggende ut over verkstedsgulvet.

Noen kraftige hyller skaffer ek­ stra lagerplass. Samtidig får du plass til elektrisk håndverktøy som er for tungt til å henge på veggen.

Det er godt å dekke sementgulvet med en vinylplate for var­ mens skyld. En gummimatte el­ ler en sponplate i tillegg, vil gi deg bedre komfort og varme mens du arbeider.

Endel håndverktøy kan du feste med fjærklips, gummibånd. magnetiske bånd, kroker og treblokker med hull.

Sagkrakker stables pa hver­ andre for å gi mest mulig plass og arbeidsrom.

Arbeidsbenken Hovedhensikten med en høvelbenk er å ha noe å holde arbeidet mot. For at benken skal klare det, må den være robust og tåle diagonalt press. Arbeidsflaten bør være helt plan og horisontal, laget av tykt hardtre som bæres av fire solide ben med en god forankringskonstruksjon. Benken bør ha riktig arbeidshøyde for den som skal arbeide ved den. Benken må også kunne tilpasses materialer av forskjel­ lig størrelse og form. Derfor er forskjellige klemmeinnretninger og benkeknekter bygget inn i benken. Hullene til knektene er enten i benken eller de kan lages, og knektene er av plast eller metall. Knektene kan du sette i den høyden du ønsker. Hullene kan også brukes til spennhaker, skrutvinger o.l. I tilsvarende hull i en vertikal boks av hardtre, kalt «tjener», kan man bruke spennhaker eller tvinger til støtte for uhåndterlige arbeider som f.eks. dø­ rer. Et alternativ er en fjærbelastet benkestopper felt ned i benkeplaten. Fortangen som er laget av støpejern, men med trebelegg i kjeften, er hovedskrustikken. Fortangen er vanlig­ vis boltet til undersiden av benkeplaten i nærheten av et ben, for maksimal stabilitet. Den indre delen av kjeften er felt inn i platesiden, 10 mm fra platetoppen. Noen høvel­ benker har en sleidebaktang. Det er huller i baktangen og langs fronten på benken. Ved å bruke baktangen i forbin­ delse med benkeknektene, kan man feste trestykker i begge endene. Baktangen kan også holde tjeneren. Uan­ sett hvilken tangtype som er i benken, vil den ikke tåle hard hamring. Hjelpeplater for nøyaktig høvling og saging er svært lette å lage. Blant de mest brukte er benkehaken, som enten passer i en benketang eller mot benkeplaten. Støtteklossen er mer praktisk enn benkehaken til høvling av tynne bord og endeved. Du kan også bruke en flyttbar høvelbenk i tillegg eller istedenfor en permanent høvelbenk. Benkene har endel tilbehør som gjør dem svært praktiske. Et par sagkrakker er til stor hjelp når du skal sage store stykker.

28

Flyttbar høvelbenk Denne lille, stødige høvelbenken har justerbare ben. er sammen­ leggbar og lett å lagre. De to benkebordene kan skyves fra hverand­ re slik at arbeidsflaten kan økes. Benkebordene kan skyves sammen og brukes som skrustikke, og kan da holde både rette og skjeve arbeidsstykker. Hullene er til benkeknektene.

F ortangen Åpningskapasiteten er 110-375 mm. Fortangen bruker du mest når du skal feste arbeidet hori­ sontalt. Fest arbeidet så hær midten av stykket som mulig. Er arbeidet bare festet på den ene siden av tangen, legger du et stykke tre av samme tykkelse på den andre siden. Derved du skjev belastning.

Hull for benkehake

Sagkrakk Sagkrakken brukes når vi har lange lengder som skal sages eller merkes. Ben og ramme kan være av myktre, men toppen må være av hardtre. Har du to sagkrakker, bør den ene toppen være bredere enn den andre, på grunn av stablingen.

Benkehaken Benkehaken festes i tangen. Den beskytter benkeplaten ved f. eks. saging. Den er laget av hardtre.

Gjærekasse Gjærekassen bruker du til gjæ­ ring. Vanligvis til saging i 45 og 90°, men den kan lages til

Støttekloss Støttekloss brukes til høvling av endeved. Høvelen legges flat på siden, og holdes over bladet.

Verktøyrenne

Spennhake (skrutvinge) Hjelper til å holde et arbeid fast når skaftet er i et hull på pla­ ten. Den holder horisontalt når skaftet festes i tjeneren.

Benkebeslag Fjærbelastet benkestopper av metall som ligger plant med benkeplaten. Arbeidsstykket leg­ ges mot den sagtakkete kjeften som kan heves ved hjelp av en skrue.

Baktang Baktang bruker du når du skal feste et arbeid. Tangen er festet i den ene kanten på benken. Det kan være huller til benkeknekter i tangen.

Benkeplate

Tjener Tjeneren festes vertikalt i baktangen. Tjeneren har huller som passer til sidespenneren, som holder store arbeider horisontalt (f.eks. dører).

Benkeknekt (dobbelt) Den skal passe i hullene som er i benkeplaten, og den holdes fast med en bladfjær. En annen benkeknekt festes i baktangen, og arbeidsstykket festes mellom

disse ved å skru inn tangen. Knektene bør ikke være høyere over benkeplaten enn halvparten av materialtykkelsen i arbeidet. Knektene er laget av metall eller plast.

29

Måle- og merkeverktøy 1 De eldste enhetene brukt til måling, var basert på menne­ skenes fot, utstrakte arm og hånd. Omkring 2500 f.Kr. brukte egypterne avstemte tre- eller stenstykker som var basert på en alen, dvs. lengden av underarm. Senere brukte romerne et sammenleggbart fotmål. Måle- og merkeverktøy må behandles med forsiktig­ het. Blir egger, blader, hengsler, låseskruer og fester ødelagt, blir verktøyet unøyaktig og dermed ubrukbart. Merk alltid skjæringer, sammenføyninger og alt annet som krever nøyaktighet, med en skarp kniv eller en rissefjær, ikke med blyant. Målebånd

En snekkervinkel er viktig når du skal kontrollere om kantene er nøyaktige. På de beste snekkervinkler danner stålbladet en L-form i håndtaket. Et langt vater er bedre enn et kort til måling og merking av plane overflater. En merkesnor i hjulholder kan også brukes som loddesnor, for å undersøke vertikale flater, vel å merke om hjulholderen er tung nok. Av verktøy til merking av parallelle linjer, er strekmå­ let med kniv det ideelle for merking på tvers av fibrene p.g.a. eggen. Et strekmål vil, når det brukes på tvers av fibrene, bare skrape i treet. Tommestokk

Rettholt

Stålmål

Målebånd Lengde 900 — 5000 mm. Bøyelig stål eller fiberglassbånd i en hylse. Tommestokk Lengde 300 — 2000 mm. Til må­ ling og avsetning. Stålmål Lengde 150 — 900 mm. Laget av rustfritt stål. Kan brukes som rettholt. Rettholt Forskjellige lengder. Brukes til å undersøke om en ting er rett eller plan. Det er en stålstang med parallelle sider. Den ene siden er faset til å merke eller skjære etter. Vater Forskjellige lengder. Bruk midtUbellen for å undersøke om fla­ ten er horisontal, mens de to li­ bellene i hver ende er til verti­ kale undersøkelser. Boblene i hver libelle skal sentrere.

Stillbar vinkel

■■i

Gjæringsvinkel

30

Stillbar vinkel (smygvinkel) Bladlengde er 190-320 mm. For merking eller måling av alle vinkler. Bladet med spor mot en transportør eller mot arbeidet. Gjæringsvinkel Bladlengde 150-300 mm. Snekkervinkel Bladlengde på 150- 300 mm. Brukes til å måle vinkelen mel­ lom tilstøtende flater, og hvor plane disse er. Kombinasjonsvinkel Bladlengde 300 mm. Kombine­ rer funksjonen til stålmålet, snekkervinkelen. gjceringsvinkelen og vateret. Vinkelhodet glir langs stålmålet.

Vater

Kombinasjonsvinkel

Snekkervinkel

Merkesnor i hjulholder Lengde 5 000 - 30000 mm. For merking av lange, rette linjer ved å «nappe» krittsnoren mot overflaten. Stangpasserhoder Lengde 100 mm. To stålspisser som kan festes på en lang stang og risse en stor sirkel. Profilmål Lengde 150 mm. For avtegning og kontroll av et arbeid. Når du presser målet mot en form, vil stålnålen gli tilbake og gjenta omrisset. Passer med blyant Åpning 100-200 mm. For teg­ ning av små sirkler. Rissenål Lengde 100 mm. Brukes til mer­ king både med og på tvers av veden. Stikkpasser Åpning 100 — 200 mm. Til rissing av sirkler og måling. Fotpasser Åpning 100-200 mm. Til må­ ling av innvendig diameter. Krumpasser Åpning 100-200 mm. For ut­ vendig måling. Merkekniv Blad 50 mm. Bladet er sterkt skrådd fordi det skal brukes til å risse langs målestokk eller rettholt. Strekmål Lengde 160-240 mm. Til mer­ king av linjer parallelt med kanten. Hoveddelen som glir langs kanten og som er festet med en vingemutter, har ofte messingbeslag for beskyttelse mot slitasje. Sporen på glidestangen er merke ren.

Strekmål med kniv Lengde 160-240 mm. Til mer­ king på tvers av veden, parallelt med kanten eller på tverrveden. Det flate bladet i glidestangen som sikres med en kile, kan tas ut og slipes. Strekmål med kniv kutter også finér og papp. Dobbeltstrekmål Lengde 925 mm. Brukes for å merke begge sider i hull, sliss og tapp. To sporer. Den indre er justerbar, stikker ut på glide­ stangen og lager parallelle linjer. Dobbeltstrekmål

31

Måle- og merkeverktøy 2 Før du kan begynne å merke av på et trestykke, må du ha to linjer å gå ut fra: en plan side og en kant i rett vinkel til den. Velg den peneste siden til forside. Høvl den, og kontroller med en rettholt om siden er plan, langs lengden og bredden og fra et hjørne til det diagonalt motsatte hjørne. Når forsiden er ferdig, merker du med en løkke forsidemerke - midt på siden. La linjen gå helt ut til den kanten som er best. Høvl denne kanten i rett vinkel med forsiden. Undersøk kanten med en rettholt. Når du skal rette av de andre sidene, merker du av med et strekmål med riktig bredde fra forkanten, og merker av på både forsiden og baksiden. Høvl ned til risset. Avsett riktig tykkelse i strekmålet, og strek opp begge kantene fra forsiden. Høvl ned til risset. Nøyaktig måling, merking og kontroll er viktig. Verktøyet må være nøyaktig stilt.

Bruk av strekmål

høvelbenken. Trekk linjer og omriss

Merking parallelt til kanten.

32

Med-dra.

Innstilling og bruk av strekmål Løs vingemutteren. Innstill av­ standen mellom hoveddelen og sporen ved å skyve hoveddelen bort med et mål. eller mot spo­ ren med tommelen (1). Fest vingemutteren, og kontroller av­ standen. Er ikke avstanden rik­ tig, skal du ikke løsne vinge­ mutteren. men dunke sporenden. ikke hoveddelsenden, på glide­ ren mot benkeplaten (2). Kon­ troller igjen. Hvis det er kor rekt, strammes vingemutteren. Hold alltid hoveddelen på de forskjellige målene fast mot arbeidsstykket (3).

Merke parallelt med en kant Sett avstanden i en kombinasjonsvinkel. Hold deretter hodet tett inntil kanten og en blyant mot målenden. og trekk vinkelen langs bordet. Fingermerking Skal du trekke en linje nær en kant, kan du bruke langfingeren som avstandsmåler for blyanten. Lage lik deling Skal du dele en gitt bredde i like avstander, kan du legge et mål i vinkel mellom de to parallelle sidene, til målet gir et tall som er lett delelig med det antall av­ stander du ønsker. Med-dra Skal du forme et bord slik at det passer mot en ujevn flate, skal du legge bordet i vinkel med flaten først. Deretter lar du spissen på en passer med blyant gli langs den ujevne kanten. Bruke profilmål Bruk målet for å gjenta helninger og bøyer. Skyv nålene helt ut på den ene siden. Hold målet vinkelrett mot formen, og press mot den. Profilmålet vil da vise profilen på formen og den negative profilen.

Måling og kontrollering av vertikale og horisontale plan Bruk av vater Luftboblen vil ligge mellom målelinjene når overflaten er horisontal eller vertikal. Bruk av målebånd Fest kroken på enden av båndet over arbeidsstykket når du skal ta utvendige mål. For innvendi­ ge mål holder du kroken mot arbeidsstykket. Bruk av loddesnor For å undersøke om en flate er i lodd, kan du holde loddesnoren mot en målestav ved toppen og en annen målestav nedenfor, i en avstand av ca. 75 cm. Når snoren henger stille, får du en hjelper til å se om avstanden fra flaten til målestaven er den samme. Bruk av sammenpressede målelister Bruk to lister som overlapper hverandre til å ta mål med. Merk med overettmerker på begge listene. Deretter kan du overføre målet til materialet som skal kuttes. Undersøke om bordet er vindskjevt For å undersøke om et bord er vridd i lengderetningen, vind­ skjevt, legger du et metallmål ved hver ende og kontrollerer om målene er parallelle. Du kan også bruke parallelle lister.

Ved bruk av loddesnor

Undersøke om bordet er vindskjevt

Måling av innvendige vinkler

Ved bruk av en snekkervinkel

2. Tegn linje nummer to

3. Fil bladet om det ma korrigeres

Bruk av snekkervinkel Når du kontrollerer en rett vin­ kel. holder du alltid håndtaket på vinkelen fast mot trestykket. Gjør du ikke det. bruker du vin­ kelen som rettholt og ikke som en rett vinkel. Måling av innvendige vinkler Vegger står sjelden 90" på hverandre. Ta derfor alltid mål, og sett av det første hjørnet med en justerbar vinkel. Kontroll og oppsetting av snekkervinkler Ved langvarig bruk av vinkelen, eller hvis den har falt ned, kan den bli unøyaktig. For å kon­ trollere dette, høvler du en per­ fekt rettkant på et bord. Med håndtaket først mot kanten, trekker du en linje langs bladet, snur vinkelen og kontrollerer om bladkanten ligger langs linjen (I). Ligger ikke bladet langs linjen, så trekk en linje langs bladet (2). Bladet må korrigeres slik at det deler vinkelen i to. Fil deretter på begge eggene på bladet, arbeid diagonalt med en fin fil (3). Kontroller vinkelen igjen. Når vinkelen er riktig, trekker du over med filen for å fjerne filgrader. Glatt kantene med bryne.

33

Tvinger 1 Tvinger bruker du for å holde materialet mens du arbeider med det. De første tvingene var laget av tre, men er nå erstattet av tvinger i metall og hardplast. Parallellklemmer og limklemmer har fremdeles tre i kjeften. Skrutvinger formet som en G, er mest brukt til vanlig arbeid. De kan fås i mange varianter: små tvinger, tvinger med lange gap, tvinger med dype gap og tvinger med snurrehåndtak som kan festes fort med én hånd. Kanttvingen, leddtvingen, løstvingen og limklemmen har samme funksjon som G-tvingen. Problemet med å tvinge sammen gjæring og rammer er løst på mange skarpsindige måter. Den lille gjæringstvingen, som i virkeligheten er fire hjømetvinger, er praktisk når du skal lime rammer. Den tunge rammetvingen har meget større kapasitet enn gjæringstvingen. Den dreibare båndstrammeren kan brukes som rammetvinge om du bruker fire metall- eller trehjømer i rett vinkel. Det brukes en mengde limknekter når en stor flate f.eks. en bordplate, skal limes. Limklemmehoder kan du feste til lister, og blir da limknekter i den lengden du trenger. Løvsagtvinge, Åpning 25-100 mm. En liten lett ståltvinge. Kanttvinge Åpning 40-75 mm. dybde 50110 mm. For press i to ret­ ninger. G-tvinge Åpning 50-300 mm. De fleste variantene har et bevegelig hode på skrudelen. Løstvinge Åpning 100-600 mm. Brukes til sammentvinging av flater, fuger og sider på skrog og rammer.

Filklo

Leddklemme Leddklemmen har en holdestyrke på 360 kg. Det er en sterk stålklemme med avtrekkerutløser og en flyttbar, nedre kjeft. Det øvre hodet kan svinges rundt sentrumstappen til nesten 90° bak­ over. Limklemme Åpning 200-575 mm. Brukes til sammenklemming av fine over­ flater. Hodene er belagt med kork. Skruklemme (parallellklemme) Åpning 50-300 mm. Stålskruer går tvers gjennom til kjeftene. som kan holde et helt parallelt press. Kan vinkles for konsen,rert Press på ett sled.

Båndstrammer

Gjæringstvinge

Klemhake

34

Filklo Åpning 19 mm. Brukes til å holde sammen svært små deler. Båndstrammer Lengde 3 500— 6000 mm. Bån­ dene strammes ved hjelp av en sperrehakemekanisme. Brukes til å tvinge sammen store, ujevne og buede former. Klemhake Bredde 25 - 75 mm. Konisk

stålkrampe som bankes inn i endeveden ved fuging. Rammetvinge Åpning 50- 100 mm. Holder rette hjørner sikkert sammen ved liming. Gjæringstvinge Åpning 30 mm. Fire hjørner med sterke, fjærbelastede kjefter holder arbeidet fast.

Limknekt

Limklemme

Løstvinge

Limknekt

Leddklemme Parallellklemme (skruklemme)

Limklemmehoder Disse kan festes til bord som er minst 38 mm brede og 25 mm tykke. Svært nyttige fordi de kan tilpasses de fleste arbeidsstykker og er lette å ta med seg. Hurtig-limklemmer Hodene kan settes på en jern­ stang av standard størrelse og i store lengder. Hodene kan også snus slik at de kan presse ut­ over. Forskjellig fra andre klemmer og tvinger ved at begge hodene er bevegelige langs jernstangen. Hodene festes med vingemutter eller gjærekloss. Limknekt Åpning 760-2 000 mm. En kraftig tvinge. Limknekter over I 500 mm lange er vanligvis av T-jern. En ekstra lengde T-jern kan festes til knekten. Limknekt Åpning 450- 1 400 mm. Brukes mest ved møbelsnekring. sammenpressing av flater og fuging. samt sammenpressing av skrog og rammer fra side til side. To knekter kan festes sammen med en bolt hvis limknekten skal brukes over et stort spenn.

Hurtig-limklemme

Limklemmehoder

35

Tvinger 2 Treet kan få stygge merker om det presses for hardt mellom kjevene i en tvinge med metallkjeft. Tvinger med tre- eller plastkopper i kjeften gjør mindre skade. Plasser derfor alltid et trestykke mellom tvingen og arbeidsstykket. Da fordeler du trykket utover. Dersom det er hjørner, buer e. 1., er det lettere å bruke biter av f. eks. et gul vteppe i stedet for trebiter. Når du limer en sammenføyning, må du passe på at håndtaket er på linje med arbeidet. I motsatt

fall kan vekten av tvingen trekke arbeidet ut av vinkel. For å unngå dette, fester du alltid tvingene fra hver sin side av arbeidsstykket, når du bruker mer enn to tvinger. F.eks. når du skal lime sidene til topp og bunn på et skrog, bør knektene plasseres alternativt fra fronten og fra baksiden. Ved møbelsnekring trengs ofte et stort antall limknekter i sammenstilling. Improviserte tvinger kan også lages av lister og trestykker.

G-skrutvinge

Bruk alltid f.eks. kapp for å be­ skytte arbeidsstykket mot metallkjeften. Vanlig stilling med skrudelen (håndtaket) ned. slik at arbeidsområdet blir fritt. En

Beveg det nederste bøkehodet opp stålleggen til den presses mot arbeidet. Fest med den ek­ sentriske strammehendelen.

bevegelig sko på skrudelen fes­ ter lett på skrå flater. Ved hjelp av vingemutteren og gjen­ gingen oppnår du et stort press.

Når du skal åpne og lukke klemmen, hold et håndtak i hver hånd og skru på begge håndta­ kene. Fest det innerste håndta­ ket først. Deretter presser du

Løstvinge

H urtig-limklemme

La den nedre kjeften gli opp­ over stålleggen. Fest kjeften ved å vri håndtaket med klokken. Du løsner tvingen med en enkel vri på håndtaket.

Beveg begge hodene til riktig posisjon langs stålstangen. De fjærbelastede kilene i hodene fester automatisk. Stram ved å skru med skruhodet på én av Båndstrammer

36

Slå inn i endeveden for å trekke bordendene sammen. De koniske stålspissene etterlater hull som enten må fylles eller dekkes over.

Fest filkloen i benkestikken. el­ ler hold den i hånden. Brukes når du arbeider med metalldeler som er for små til å festes på annen måte.

Trekk båndet rundt arbeidet, og stram med sperrehakemekanismen. Kan brukes sammen med løse metallhjørner for å tvinge rundt hjørner sammen.

resten med det ytre håndtaket, enten kjeften skal være parallell eller skrå. Så lenge trekjeften holdes glatt og fin, behøver du ikke å bruke kapp for å beskytte arbeidsstykket.

klemmehodene. For å oppnå et press utover, altså for å presse arbeidet fra hverandre, kan du ta hodene av stålstangen og snu dem.

Limknekt

Juster limknekten først ved å føre den nedre skoen langs stålstangen, så sikrer du den med en bolt i et av hullene i stangen. For å flytte den nedre skoen.

dunker du på den med en klubbe langs stangen (den er laget av støpejern, og slag av en ham­ mer kan splintre den). Den en­ delige justeringen gjør du med

strammeskruen i den andre en­ den av stangen. Brukes ved sammenpressing av store kon­ struksjoner. under sammenføy­ ning og mens limet tørker.

Kontroller at presset er jevnt. Påse at du har nok knekter i riktig lengde før du begynner å lime. Limknekt på T-jern brukes på samme måte.

Skulle arbeidsstykket ha sa spe­ siell form eller vinkel at spesialknekter, klemmer eller tvinger ikke kan brukes, må ar­ beidsstykket formes slik at det passer til knektene. Du kan lime spennklosser til arbeidsstykket, men husk å legge gråpapir

imellom. Tving så arbeidet sammen. Når det er tørt, fjerner du tvingene eller knektene, og slår av klossene. Ta vekk gråpapiret, enten ved å fukte papi­ ret til det løsner, eller ved å pusse det bort.

sammen med kiler som bankes inn for å øke presset. Bor hull i en list , og lag et flyttbart tverr­ tre som festes med en bolt og vingemutter slik at du får en grov tilpasning. I den andre en­

den fester du et tverrtre med en skråside som er lik skråningen på kilen. Nå kan du finjustere presset ved å banke på kilen.

Du kan forlenge limknektene ved å plassere de nedre skoene plan mot plan, eller ved å fjerne skoene og bolte stengene godt sammen.

Skal du bruke mange tvinger som skal spenne over samme bredde, kan du kutte lister i omtrent riktig lengde. Skru et tverrtre på hver ende med en sentrumsskive. Legg listene på

plass, og bank på dem så de blir skrå. Tverrtreet ved sentrumsskivene vrir seg, og listene kiler seg helt fast. Tverrtre som er festet slik at det sitter fast til hver ende av listen, bruker du

Plasser arbeidet mot hjørnegjærene. De to hjørnebelastede ten­ nene vil holde arbeidet mens li­ met tørker i en g/æringsforbindelse eller mens stift bankes inn.

Lag deg en gjæringstvinge av treklosser med innskårede, indre hjørner. Legg press på disse med et sterkt tau som går i spor på utsiden. Surr tauet rundt en pinne, stopp pinnen mot rammen når det er stramt nok. Da låser du tvinnen.

Fest et par limknekt-hoder på en 25 mm tykk trelist. Bor huller i listen med jevne mellomrom. Plasser hodene og listen over arbeidet, og fest i riktig stilling med plugger plassert i hullene.

37

Håndsager og bakksager 1 Sager deles vanligvis inn i tre hovedtyper, etter arbeidets art: Håndsager for grov kutting og kløving; bakksager til sammenføyninger og finere arbeid; og spesialsager til buer og former. Håndsager har blad med forskjellig herding. Et blad med riktig herding skal sprette tilbake til en perfekt, rett linje etter at det er bøyet fra toppen mot håndtaket. Bakksagene har et messing- eller stålbånd som er bøyd over ryggen på bladet for å gjøre bladet stivere og for å plusse på litt vekt langs skjærekanten. Formen på håndsagen ble grunnlagt i midten av det syttende århundre. Den engelske typen som har et ovalt hull for hånden og et skrått grep, ble nesten overalt standardmønster for både hånd- og bakksagene. Et moderne alternativ til bøkehåndtakene er håndtak av plast. En sagtann er spesielt formet for enten å skjære langs fibrene - kløvsag, langvedsag, eller på tvers av fibrene kappsag, tverrvedsag. En kappsag vil også sage langved, men ikke så effektivt som kløvsagen. Med større antall tenner på en gitt lengde av sagbladet, blir sagingen finere og langsommere. Noen tresorter er harde. Her kan du bruke en sag med mindre (små) tenner. Antall tenner oppgis vanligvis pr. 25 mm. Tennene i sagbladet er vikket for å motvirke at bladet kiler seg fast i snitt eller kutt.

Håndsagens deler Skrå rygg for god balanse Sagbladet avtar i tyk­ kelse mot ryggen for ål gi klaring til snittflaten\^-^y

Kløvsag, langvedsag Blad 600-650 mm 4>/2 tann pr. 25 mm. Til bord på 13 mm og oppover når du sager langs veden.

Tradisjonelt bøkehåndtak, plassert lavt for effektiv saging

\o ___ -___ Bakksagens deler Ryggen er forsterket for å få god stivhet

Tradisjonelt bøkehåndtak, plassert høyt for riktig balanse

Rett, parallelt blad

38

Langvedsagens tenner er vikket som vist ovenfor. Tannspissene er bøyd hver sin vei for å unngå fastkiling.

Hver tann er slipt som en flat meise legg. Dette gjør at tennene kutter fibrene rent langs fibrene i veden.

Tennene på en kappsag eller tverrvedsag har skrå hovedegg. Tennene er også filt i rett vinkel og vikket.

Filt på denne måten blir hver tann skarpt spisset så de virker som kniver som deler fibrene i treet.

MF

■r Kombisag ær Bladet 620 mm, 6 jp tenner pr. 25 mm. Brukes til saging av bord som er mindre enn 13 mm, for sa­ ging med veden, j Kombisagen er lettere enn langvedsa-

MF

Kappsag

gr*1 Blad 600-650 mm fflr 7-8 tenner pr. 25 r mm. Til alminnelig

saging på tvers av veden. Kan også sage langved.

Å Æ

Svalehalesag Blad 200 - 250 mm. 18 - 22 tenner pr. 25 mm. Brukes til fint snekkerarbeid, spesielt for å sa­ ge til sammenføyninger.

Knivsag Blad 125 mm med tenner så tett at de ikke telles. Brukes til spe­ sielt fine arbeider. Bladet byttes når det er sløvt.

Bakksag (tappesag) Blad 300 - 350 mm, 12 - 14 tenner pr. 25 mm. Brukes til vanlig benkearbeid, spesielt ved tilskjæring av sammenføyninger.

Perlesag, sinkesag Blad 100 - 200 mm. 32 tenner pr. 25 mm. Brukes til finsnekring. Etterlater et glatt snitt.

Panelsag Blad 500-550 mm 10 tenner pr. 25 mm. Lik kappsa­ gen, tverrvedsagen, men brukes på tynnere bord og finér.

Håndsager og bakksager 2 Det er vanskelig å sage riktig. Derfor er det viktig å øve seg så ofte som mulig - på forskjellige oppgaver. Merker du deg følgende råd, kan det gjøre arbeidet enklere: Et sløvt verktøy er vanskeligere å kontrollere enn et skarpt. En skarp sag trenger liten skyvekraft. Bruker du unødig mye kraft, blir det vanskeligere å sage etter en linje idet sagen kan bøye seg eller slå seg. En sag skal være velbalansert, og kutte jevnt og glatt ved sin egen vekt. Den beste arbeidsstilling ved effektiv saging, er med bladet i linje med arm og skulder. Du bør starte kuttet lavt, og siden føre sagen opp i riktig kuttvinkel. Sagen skal du bevege opp og ned i lange, rolige bevegelser. Du bør sage vertikalt, selv om du må ta trestykket ut av benketangen for å få riktig vinkel på trestykket. Skulle sagen feste seg i treet, kan du smøre et par dråper olje på sagbladet (unngå olje som kan sette farge på treet). I svært vanskelige tilfelle hvor olje ikke hjelper, kan du banke en liten trekile inn i sagsporet for å holde sporet åpent slik at du får ut sagen. Harpiksrester vaskes av sagbladet med white spirit, og så tørker du over med olje. Hvis sagtennene er overvikket, dvs. at tennene er bøyd for langt til hver sin side, er det meget vanskeligere å sage. Dette kan du ordne med sideretting. (Dette og andre måter å vedlikeholde sager på, står beskrevet lenger ute i bo­ ken.) Skal du få en sag som vandrer (vekk fra skjærelinjen) tilbake til skjærelinjen, må du vri bladet mot linjen mens du sager med den smaleste delen av sagen. Klø ving

q

®

Når du skal sage på en enkelt krakk, lar du bordet stadig få litt overheng. Støtt bordet med kneet. Sag halvveis fra hver en­ de av bordet.

40

Om du skulle finne ut at det i noen tilfelle er lettere å kløve høyere enn sagkrakken, kan du feste bordet i benken og holde sagen rett opp mens du sager med begge hendene.

Korte ender som skal kløves fester du i benken. Fest bordet slik at bare et lite stykke stikker opp av gangen. Gjør du ikke det, vil bordet vibrere og sa­ gingen bli unøyaktig.

Plasserer du bordet over to sagkrakker. skal du begynne å sage på et overheng. Når du har startet å sage på overheng, plasserer du sag og bord mel­ lom sagkrakkene. Fortsett sa­ gingen mellom sagkrakkene.

Hvordan du bruker en kløvsag Tennene på kløvsagen er formet for skjæring langs fibre­ ne. Bruker du kløvsagen til kapping, kan den hoppe, og det kan føre til skader. Dersom kløvingen er vanskelig, kan du prøve med en kombisag, eller til og med en kappsag eller panelsag. Korte bord kan kløves i benketangen eller på en sagkrakk. Større arbeider må du støtte med to sagkrakker. En vinkel på 60° mellom sagen og arbeidet er den beste når du sager på krakk. I benketangen skal kløvsagen holdes horisontalt på arbeidet. Kontroll over handsagen

Å ha nøyaktig kontroll over en

handsag krever erfaring. Holder du pekefingeren langs håndta- . ket, øker du kontrollen.

Du må lede sagen til skjærelin­ jen. Støtt bladet mot tommel­ fingeren. Start sagingen med et par drag med sagen.

Å bruke en kappsag Skal du sage spor på tvers av veden, må fibrene kuttes før flisen fjernes - ellers vil treet splintres. Prinsippet i en kappsag er at de knivliknende tannspissene kapper fibre­ ne. De små tennene på en kappsag lager et rent spor med minimal splintring. Kappsagen kan også kløve bra, men det går langsommere p.g.a. at den har mindre tenner. En panelsag er en variant av kappsagen. Panelsagen kan også brukes til kløving, men det vil gå enda langsommere enn med kappsagen p.g.a. mindre tenner. Den beste sagvinkelen er 45° til arbeidet.

Å bruke en bakksag Bakksagen er laget for fint, nøyaktig arbeid. Bladet i sagen er tynnere og tennene er finere enn i en håndsag. Vekten av stål- eller messingryggen gjør at sagen kan kutte ved sin egen vekt. Du behøver ikke å bruke kraft på kuttet. Både tappesag og svalehalesag kan sage på tvers og med veden. Når du bruker disse i benkearbeid, bruker du samtidig en benkehake. Tappesagen er god når du skal sage i finér - den gir finere kutt enn kappsagen. Ryggen vil ikke hindre deg i å sage lengder om du bare holder sagen i en svak vinkel til platen. Svalehalesagen brukes til samme arbeid som tappsagen, men finere.

skal du holde bordet støtt over verktøyrennen. Start sagingen, men stopp rett før du kommer

En annen måte er å plassere bordet i rennen og støtte kappbiten når du sager.

Du fullfører kappingen ved å forandre retningen på sagen, slik at kappet ikke faller av og lager splinter i treet.

Skal du sage av en lang ende, skal du stille deg ved kortenden av benken. Legg bordet langs rennen, og hold i den enden du sager av.

Kontroll over bakksagen

Begynn alltid sagingen med ett eller to drag med sagen på den bortre siden av skjærelinjen Deretter arbeider du bladet inn i skjæret mens du gradvis fører sagen mot horisontal stilling.

Nå følger du skjærelinjen. Sag rolig, og bruk hele sagens leng­ de. Bordet holder du fast med en benkehake.

WUlUIltf.

Du kan få et bedre grep og unngå frynsete kutt om du hol­ der et lite trestykke mot sagen.

Nar du skal kappe på en sagkrakk, presser du kneet på bor­ det mens kapplinjen er utenfor krakken. På denne måten ser du også kapplinjen godt.

41

Sager til forming 1 Sagblader du skal bruke til å skjære rundt en kurve, må være smale, ellers setter de seg fast i treet. Skal du sage en krapp kurve, må bladet være svært smalt, men jo smalere bladet blir, desto svakere blir det. Dette fører til at du må finne deg i kompromiss når det gjelder design og utskjæ­ ring. Løsningen som har vært brukt i århundrer, er å holde bladet stramt i en form for ramme. Rammesager med bladet midt i rammen ble brukt av romerne. Prinsippet for moderne grindsager var kjent allerede i det trettende år­ hundre. I en grindsag holdes sagbladet fast mellom rammetrær, håndtak, som vipper om en midtskinne eller bom. Du strammer bladet ved å trekke toppen av rammetrærne mot hverandre, ved å dreie en snor med en strammepinne (et kne). På noen grindsager blir snoren strammet med en vingemutter. I en grindsag kan du bruke både grovt og fintannet sagblad. Sagbladet kan også svinges, slik at du kan sage parallelt med bordet. Tykke bord, 16 mm og oppover, må sages med en grindsag, men med den er det vanskelig å sage skarpe kurver. En copingsags smale blad gjør det mulig å få til kurver med svært liten radius. En copingsag kan du bare bruke på tynt tre og bløtere metaller. Stivheten i copingog løvsagene er avhengig av stålkvaliteten i rammen. Kjøp derfor beste kvalitet. De to sagene som er illustrert, men som ikke har ramme - «rotterumpen» (stikksag) og patentskaftsagen - har sine fordeler og ulemper. Siden disse sagene ikke har ramme, kan de brukes der andre sager ikke kommer til på grunn av grinden. Selv om rotterumpens sagblad smalner av slik at den kan starte på fine skjær, gjør tykkelsen på bladet at den ikke alltid kan brukes likevel. I en slak kurve vil rotterumpen kutte nesten like hurtig som en håndsag i en rett linje. Rotterumpen som er vist her, har tre blad som passer i samme håndtak. På patentsagen er bladene smale, men tykke.

150-200 mm. 9 tenner pr. 25 mm. En eller to personer kan føre sagen.

Grindsag Blad 250-400 mm. Skjæredybde 125-190 mm. Fås med grov- eller fintannede blader. Brukes til rettsaging eller større kurver.

Copingsag Blad 150 mm. Skjæredybde 125 mm. 15—17 tenner pr. 25 mm. Brukes til å sage kurver og ved sinking.

Løvsag Blad 125 mm. Skjæredybde 275 mm. 32 tenner pr. 25 mm. Bru­ kes på samme måten som copingsagen, men har større skjæ­ redybde.

Sager til forming 2 Når du skal bruke sveifesager (til forming), stiller du deg rett foran arbeidet, med benene fra hverandre. Sagen må holdes i rett vinkel på arbeidet, og bladet bør ligge hori­ sontalt. Hold grindsagen i det lengste håndtaket. Bruk begge hender til både grindsag og copingsag. Du skal holde den ene hånden tett over den andre. Du har alltid tre muligheter når du skal sage (sveife) former, kurver: Du kan forandre retningen på bladet, skifte sag, eller forandre retningen på arbeidet. Du må selv velge etter behag og etter hvor god støtte du trenger fra festet. Det er lett å forandre retningen på bladet i de fleste rammesager. Hold med én hånd på hver side av bladet, ellers kan bladet lett vris og brekke. Du bør skifte til bredere blad når du har mulighet til det. Smale blad gjør det vanskelig å sage rette linjer. Flytt trestykket slik at det hele tiden er festet nær kanten på benketangen. Blir trestykket for høyt, kan det begynne å vibrere, og bladet kan brekke. Når du sager med rammesager, bruker du skyvetak, som er naturlig for de fleste. Bruker du copingsag, hvor tennene kan peke både fra og mot håndtaket, kan skyvetak presse rammen sammen endel, og bladet blir slakt. Bruker du trekktak, vil du stramme bladet. I siste tilfelle kan sagsporet bli litt frynset, fordi fibrene løftes opp under sagingen.

En tapp (svikk) som både er splittet og har et spor, gjør at når bladet glir inn i splitten, fester tverrpinnen på bladet seg i sporet.

44

Etter at du har skiftet blad, må du holde i tappen når du strammer med håndtaket- ellers kan bladet vri seg og brekke.

Nar du skal skifte blad, presser du rammen mot benken slik at du får løftet bladet ut av tappe­ ne.

For å unngå å sage innenfor streken, må du bruke begge hendene på håndtaket. Begynn å sage innenfor streken.

Skal du sage ut et hull, løsner du sagbladet i den ene enden, stikker det gjennom et hull, og så fester du sagbladet igjen.

Du har to måter å avslutte sa­ gingen på: Enten ved å stille bladet med tennene oppover, eller ved å begynne på nytt fra den andre enden.

Grindsag

Når du skal feste bladet i en grindsag, presser du festenaglen gjennom håndtaktappen, inn i bladet og ut på den andre siden.

Du strammer bladet ved å stramme snoren med strammepinnen. Når bladet er stramt, legger du pinnen mot midtbjelken.

Når du skal justere sagbladvinkelen, holder du grinden støtt mot benken mens du vrir begge håndtakene.

Når du skal sage kurver i tykke bord, bruker du grindsag med forsterket blad. Hold bladet ho­ risontalt.

Du støtter løvsagarbeidet mot en v-formet kloss. Klossen fester du plant med benkeplaten, og sager i v-åpningen.

Du bruker vanligvis en løvsag vertikalt, og skjærer med neddrag. Tennene peker mot hånd­ taket.

Et patenthåndtak har en spalte i hele sin lengde. Sagbladet som festes med de to skruene, kan derfor få forskjellig lengde.

Når du skal skjære en innven­ dig form med rotterumpe eller patentsag, må du først bore et hull som er større enn sagbla­ det.

Løvsag

Et løvsagblad holdes fast med mutre og vingemutre. Rammen presser du litt sammen for å få bladet stramt. Rotterumpe og patentsag

Et rotterumpeblad kan ha en spalte som gjør det lett å skifte. Spalten går over to skruer i håndtaket. Etter at du har skiftet blad, må du stramme de to skruene.

45

Elektriske håndsager En sirkelsag lager presise skjær, enten med eller på tvers av veden. Størrelsen på sirkelsagen er avhengig av diameteren på bladet. Sagblad med en diameter på 125 — 190 mm er passe til de fleste arbeider. Den maksimale skjæredybden er omtrent en tredjedel av bladets diameter. Bladet bør ikke være synlig mens du arbeider. Alle gode sager har et fast, øvre deksel og et fjærbelastet, nedre deksel som automatisk blir skjøvet tilbake når du er ferdig å sage. En stikksag er et svært mangesidig verktøy. Med en stikksag kan du sage opp til ca. 60 mm i løsved og 25 mm i hardtre eller fiberplater. Det du for det meste vil bruke sagen til, er å skjære kurver. Den kan også skjære rette linjer, men er ikke så god og så hurtig som sirkelsagen. Du kan bruke mange typer blad til sagen. Noen modeller har hastighetsregulering. Bruker duen slik type, så husk at du bruker laveste hastighet når du skjærer buer og i harde materialer. Når du bruker disse sagtypene, må du feste arbeidet slik at det ikke kan gli. Du må også passe på at bladet ikke blir hindret på undersiden av arbeidet. Fest arbeidet slik at skjæret blir nær benken. Da unngår du vibrasjoner. Du begynner skjæret ved at du hviler sålen mot arbeidsstyk­ ket. Bladet skal ikke være nær trestykket, men i rett linje med skjærelinjen. Når du har startet sagen, lar du bladet komme opp i full hastighet før du begynner å sage. Du må ikke presse på sagen. Da kan motoren overbelastes eller stikksagbladene brekke. Du må ikke presse eller vri bla­ dene. Da kan sagen «slå tilbake». Etter at skjæret er ferdig, slår du av sagen, men holder den rolig tilbake til bladet er stoppet. Etter at du har skåret skjulte eller delvis skjulte skjær, må du vente med å løfte bort sagen til bladet er stoppet. Når du skal skjære rette, nøyaktige kutt, bør du alltid bruke et styreanlegg. Enten sidestyreanlegg eller et hjemmelaget T-anlegg. Sløve sirkelsagblad bør files opp av en profesjonell. Sløve blad til stikksagen skifter du ut med nye. På samme måten som med alt annet elektrisk verktøy, må du alltid slå av motoren og trekke ut støpselet før du begynner å justere e.l. Du bør kontrollere kabelen med jevne mellomrom, for kutt og sår. Pass på at kabelen ikke er under arbeidet, slik at den ved et uhell kan kuttes av.

46

Skal du skjære en kurve på frihånd, bør du skjære litt inne på kappsiden. Hold sagen med et fast grep. Se etter at bladet er godt festet. Du må ikke tvinge sagen fram.

Det fins en rekke forskjellige blodtyper, f.eks. de som brukes til å sage panel, til finere sa­ ging (A), og de som bare brukes til finér og sponplater. Andre vil grovskjære treet (B), og noen vil også skjære i bløtmetall. B

Bladene må passe sagen. Ten­ nene skjærer når sagen går opp. Plasser derfor alltid forsiden på arbeidet nedover.

Skal du skjære en sirkel, fester du først en stift i sentrum av ar­ beidet. Så snur du sidestyringsanlegget og fester det over stif­ ten. Nå kan du sage rundt med stiften som en dreiepinne.

Før du begynner å kløve, bør du smøre anlegget med et stea­ rinlys. Fest sidestyringen i den avstanden du ønsker fra bladet. Press anlegget mot siden.

Dersom du må starte å sage på flaten, må du vippe sagen frem­ over til bladet er klar flaten. Nå starter du motoren og senker bladet langsomt gjennom treet.

Sirkelsag

Det fins mange forskjellige bladtyper. De som brukes mest er blad til kapping (A) og kløving (B), og kombinasjonsblad (C). Høvelsagblad (D) gir en glatt flate. Sirkelsagblad med pålagt hardmetallskjær er meget hardere enn vanlige sagblad.

Når du skal montere et sag­ blad, holder du nedre deksel borte. Skru av bolten og stopp skiven. Etter at det nye bladet er plassert over spindelhullet, setter du igjen på stoppskiven og bolten, og strammer til.

Før du skal begynne å kappe er det bra å lage et T-anlegg med et langt tverrtre. Når du så kapper, skjærer du gjennom tverrtreet og arbeidet. Senere kan det brukes som et nøyaktig T-anlegg.

Bladdeksel Sagblad—

Du kan sage i alle vinkler mellom 90 og 45°. Den ønskede vinkel setter du fast på vinkelskalaen. Prøv alltid vinkelen på noe kapp først.

For å få minst mulig flising på treet, legger du sålen på flaten med bladet mot kanten. Nå ju­ sterer du bladet slik at ca. 3 mm av sagen går gjennom tree’

Skal du skjære et trestykke i en bestemt vinkel, kan du enten tvinge fast eller stifte midlertidig anlegg. Anlegget må være så tynt at motoren går over.

Når du kløver bruker du sidestyringsanlegget. Målet går fra innsiden av anlegget til sagbla­ det. Husk bladtykkelsen.

47

Oppsetting og vedlikehold Med en skarp sag behøver du ikke å bruke kraft. Blir tennene sløve, vil sagen skjære langsomt og unøyaktig. Dersom en sløv sag presses, vil den gjeme vandre fra skjærelinjen, bite seg fast i sagsporet eller vri seg. Hele prosessen for skjerping av eggen på tennene kalles opp­ setting, og den inneholder tre helt forskjellige stadier topping - vikking - filing. De fleste hånd- og bakksager kan settes opp. Bladene til rammesagen bør kastes når de er blitt sløve. Sirkelsagblader bør settes opp av en som er profesjonell. Ved oppsetting må sagbladet ha fast og god støtte langs bladet. Bladet kan holdes i en tvinge med lister på hver side. Du kan også kjøpe en spesiell filklemme som kan festes i benken. Når du filer en sag bør du ha best mulig lys for å få satt opp sagen riktig. En hensiktsmessig «saghest» er det beste. Gjør dine første forsøk på oppsetting på en ny sag fordi det da er lettere å følge vinklene på tennene. Er

det vanskelig å sage rett, er grunnen sannsynligvis at tennene på den ene siden er høyere enn på den andre siden. Dette ordner du med topping. ' Når du topper, skal du file tennene til samme høyde med en fin flatfil. For å holde filen horisontalt, lager du en «toppkloss». Holder du ikke filen horisontalt, vil tennene på den ene siden files mer enn på den andre siden. Filen vil lage et lite blankt merke i metallet på hver tann som filen berører. Hvis det fremdeles er tenner som ikke er merket etter at du har ført filen over sagen to-tre ganger, er tennene så ujevne at sagen bør sendes til en profesjonell. Etter at du har toppet tennene, skal du vikke dem. Det betyr at du bender tennene, annen hver til høyre og venstre for bladet. Du gjør dette fordi sagsnittet derved blir bre­ dere enn sagbladet, som igjen gir klaring og mindre frik­ sjon. Bredden på sagsnittet bør ikke være mer enn en og en halv gang tykkelsen på bladet. Tennene bør ikke vikkes

Topping Topping Toppen av tennene files med en fin flatfil for å få dem like høye. For å være sikker på at du hol­ der filen flatt, lager du en toppekloss av hardtre med et spor i. Den øvre delen av sporet skråskjærer du slik at du kan feste filen i sporet med en kile. Noen snekkere foretrekker at eggen på håndsagen er svakt avrundet lengdeveis for å få et mer effektivt skjær i forhold til kraften de bruker. Slik avrun­ ding kan du gjøre hver gang du topper. En saghest holder sagen fast langs bladet. Du kan plassere den der det er godt lys. De svingbare armene kan støttes mot en vegg eller liknende. Sag sagkjeftene så lange at de holder det lengste bladet i hele sin lengde. Lag plass for hånd­ taket i den ene enden av sagkjeften. Sag ut en skrå innskjæ­ ring på utsiden av kjeftene slik at de passer i skråtoppen på saghesten. Lim sandpapir i innskjæringene for å få mest mulig friksjon. Rammen lager du av to stendere som du føyer sammen med to tverrbjelker med hull og gjennomgående tapp. Høyden på tverrbjelkene passer du til slik at det blir én fothviler og én knehvile r. De svingbare armene fester du med skiver og stoppskiver. Kutt stenderne slik at de passer til sagkjeftene. Deretter skjærer du ut en spalte til ryg­ gen på bakksagen, så sager du et sagsnitt til ryggen på håndsa­ gen. Når du så skal toppe en sag, tvinger du sagbladet ned i saghesten, men med god høyde fra sagkjeften. Nå tar du toppeklossen og holder inn til sag­ bladet slik at filen ligger flat mot tennene. Deretter fører du toppklossen langs sagen til blankt, «nytt» metall viser seg på alle tennene.

mer enn halve dybden, og de må vikkes samme vei som de var vikket fra begynnelsen av. Bøyer du dem den andre veien, kan de brekke. Vikkingen må være like stor til begge sider. Skal sagen arbeide godt, må tennene på begge sider gjøre like meget av arbeidet. Den enkleste måten å vikke en tann på, er ved å bruke en vikketang. En amatørs største feil er at han gjerne overvikker, noe som gjør sagen ineffektiv, samtidig som du må bruke mer kraft for å skjære det brede sagsnittet (det blir også mer sagflis). Har du overvikket, har du et bote­ middel i en sideretting. Du legger sagen flatt på benken og fører kanten på et oljebryne lett langs tennene, og tar to-tre lette strøk på hver side. Etterpå filer du sagen uten å vikke. Nå skal sagen være fullt brukbar igjen. Når du filer blir eggen på hver tann fornyet. Du kan file en sag to-tre ganger mellom hver gang du vikker den. Du bør toppe lett før hver filing, slik at tennene holder seg like

høye hele tiden, og slik at de blanke flatene er gode filemerker. Målet med filingen er å file bort de blanke flatene som toppingen lager på hver tarin. Trekantete filer er den typen du bruker når du skal file en sag. Filen må hå riktig lengde i forhold til antall tenner pr. 25 mm. Filen må også passe i åpningen mellom sagtennene. Legg alltid bort en fil som har mistet skjæregradene. Er filen sløv, har du ikke kontroll over filen, og følgene blir at tannvinklene blir forskjellige. Tennene på kløv- og kappsager har for­ skjellig form - og de må files deretter. Tennene på duehalesagen og tappsagen er vanskeligere å file, fordi de er så små. Godt arbeidslys er en forutsetning, og dette viser igjen hvor praktisk det er med en flyttbar saghest. Om sagen er dårlig kan det være aktuelt med en ekstra sliping etter at du har toppet sagen. Formsliping er bare nødvendig om sagen er satt opp feil flere ganger. Den bør da sendes til en ekspert til full oppretting.

Vikking Den enkleste måten å vikke en sag på er med en vikketang. Tallene på skalaen angir tenner pr. 25 mm (I). Still tannskruen på det riktige antall tenner. Det kontrollerer størrelsen på vik­ kingen. Tangen plasserer du over en tann, med piggen i rett vinkel midt på tannen. Så tryk­ ker du på håndtaket (2). Piggen presser nå tannen mot ambol­ ten, som har den skråningen du bestemte ved tallvalget. Vikk annenhver tann på den ene si­ den først. Så snur du sagen og vikker den andre siden.

Vikking

1. Juster skalaen.

Filing

Vinkelen for filing på kløvsag. Filing på kløvsag.

Valg av riktig fil Kappsagtenner.

Vinkelen for filing på kappsag.

Sagtype

Tenner pr. 25 mm

Fillengde i mm

Svalehale T appesag Panelsag Kappsag Kløvsag

18-22 12-14 10-12 7- 8 4‘Å- 6

150 175 200 225 250

Filing Under filingen har du senket bladet i sagkjeften til maksimalt 3 mm av bladet syns. Nå må du velge en fil i riktig lengde. Sett håndtak på filen. Du må holde filen i begge ender. Begynn å file ved tåen, og fil mot hælen og håndtaket. Filingen utføres bare på de tennene som bender fra deg. Når du filer kløvsager, plasserer du filen inntil tannen, samtidig som du holder den ho­ risontalt og i 90° til bladet. Ba­ re fil når du skyver filen, og hold samme press hele tiden. Du skal bare file bort halvpar­ ten av den blanke flaten på top­ pen av tannen. Deretter snur du sagen, eller saghesten, og gjør det samme om igjen. Når du skal file kapp-, panel- og tappsagens tenner, gjør du det på samme måten, men du holder filen i en vinkel på omtrent 65° til sagbladet, og senker filskaftet en tanke. Tennene på en duehalesag skal files i samme vinkel som kløvsagen 90°. Etter at du er ferdig med filingen, avslutter du med en lett sideretting, hvor du trekker et oljebryne lett over siden på tennene. Ta bort eventuelle grader.

49

Huggjem og huljem 1 Huggjem (kalles også stemjern eller beitel) har et langt, smalt blad. Det brukes til å hugge ut åpninger i forskjelli­ ge sammenføyninger, f.eks. tapp og hull, eller grunne fordypninger for kanthengsler. Huggjem brukes også til skaving og skråkanting. Et huljem har buet blad, og brukes til å skjære ut og jevne renner og uthulinger. Møbelsnekkerens huljem har blad med parallelle sider. Treskjærerens huljern kan både ha parallelle sider og fiskehaleform. Skjæreeggen på huggjern og huljem er på tvers over enden på bladet. Bredden på bladet avgjør målet på verk­ tøyet. Håndtaket er enten av tre eller plast. Huggjem og huljern inndeles etter måten håndtaket er festet til bladet, enten tange eller med tapphull, Piggen

pyramideformet og settes inn i håndtaket. I et jem med tapphull er skaftenden av bladet formet med et konisk hull, som håndtaket passer inn i. Denne typen håndtak brukes mest til jern for tyngre arbeider. Et jem som brukes til tungt arbeid, kan også ha en «støtdemper» mellom halsen på jernet og håndtaket for å dempe slag med klub­ ben. Huggjem kan være rektangulære i snitt, eller de kan ha faskanter som gir klaring når du renser i hjørner eller arbeider nedenfra eller i spisse vinkler, f.eks. når du lager mellomrom i en sink. Faskantete huggjem er ikke så sterke som de med rektangulære snitt. Lockbeitler har kraftige, men smale blad til hugging.

Huggjern

Faskantet huggjem

Skuffelåsjern

Buttslipt beitel

50

Huggjern Blad 3-50 mm bredt. Rek­ tangulært snitt til vanlig arbeid. Faskantet huggjern 6-50 mm bredt. Ikke så stivt som huggjern. Bør brukes til lettere og mer spesielt arbeid. Skuffelåsjern Blad 10-16 mm bredt. Brukes sammen med hammer i små åpninger. Det tykke bladet kan

brukes som brekkjern for å jev­ ne til. Faskantet skavjern Blad 6-50 mm bredt. Faskanten gir bedre innsyn til arbeidet Buttslipt beitel Blad 6-50 mm bredt. Et kort blad som brukes til å hugge ut for hengsler. Mange foretrekker dette jernet som sitt vanlige jern.

Faskantet skavjern

Huggjern og huljern Håndtak.

Tange_

Holk Hals

Innvendig slipte huljern har sliping (reine) på innsiden og Tapphull brukes til vertikale, buete kutt. De som er slipt på utsiden, bru­ kes til uthuling.

Slipevinkel

Huljernblader lages i mange forskjellige buer, som en del av en sirkel. Huljern og avsetterhuljern får du i et mindre antall varianter enn et skavhuljern.

Egg Brynevinkel

Avsetterhuljern

Huljern

Møbelsnekkerbeitel Lockbeitel

Låsbeitel

Skavhuljern

Låsbeitel Blad 10-16 mm brede. Brukes til utskjæring for låser og korte tapper. Lockbeitel Blad 6-50 mm brede. Til tungt arbeid bør du også ha en lærskive mellom hals og håndtak.

Skavhuljern Blad 3-38 mm brede. Noen har også buete blad som gir plass til hånden. Huljern Blad 3-50 mm brede. Utvendig slipt huljern som brukes til kon­ vekse kurver og kone buer, rif-

Møbelsnekkerbeitel Blad 6-13 mm brede. Et fast, topphullet jern som tåler harde

Avsetterjern Blad 3-25 mm brede. Det er vanlig å bruke innvendig slipte huljern til konkave kurver.

51

Huggjem og huljem 2 Horisontal meisling

Vertikal skaving

l. Hold huggjernet med fasen

Skav med et skarpt faskantet huggjern. Kraften skal komme direkte fra skulderen og med én tommerfinger på håndtaket. Den andre tommelfingeren leder bla­ det til linjen. Hold jernet rett opp, med fasen utover. Du må bare fjerne små deler av treet av gangen.

2. Fjern det overflødige

Utskjæring av en rektangulær

!. Kutt på tvers av veden

2. Hugg på tvers i det som skal fjernes

3. Fjern flisene

/. Hugg på tvers i det som skal fjernes

52

.4 skjære en rektangulær form Hugg først på tvers av veden på den ene enden. Hold jernet ver­ tikalt, litt innenfor merkelinjen med fasen innover. Slå på jernet med en klubbe (1). Slå deretter på linjene. Gjør det samme den andre veien. Nå skjærer du langs veden, først litt innenfor streken, så langs streken. Nå kan du banke mellom skjærene med 6 mm mellomrom (2). Når du nå fjerner flisen , arbeider du fra midten med fasen ned. Av­ slutt med en Grundt-høvel.

Utskjæring av delfals Du må begynne ved enden av falsen med huggjernet i en vin­ kel med fasen ned. Hugg ut det som skal fjernes med en klubbe (I). Flytt jernet bakover, ca. 10 mm av gangen. Deretter hugger du langs veden, helt inn til stre­ ken (2). Fjern flisene ved å skjære med jernet (3). Rett siden og bunnen i falsen mens du plasserer trestykket slik at du alltid skjærer med huggjernet vertikalt.

Utskjæring av en delfals

Skuffelåsjernet kan brukes til å hugge ut hulninger og hull på steder som er vanskelig å kom­ me til. Du plasserer eggen på riktig sted. Hold i jernet mens

Horisontal meisling Sag på innsiden av merkelinjene og ned til mållinjen på hver si­ de. Deretter meisler du fra én side mot midten av graden. Du kan godt støtte albuen på ben­ ken mens du holder huggjernet over bladet med fasen opp (1). Hold jernet litt oppover mens du arbeider deg ned til halve dyb­ den av graden. Fjern flisene litt etter litt (2). Nå snur du trestyk­ ket og meisler deg ned til mål­ linjen. Deretter arbeider du deg ferdig der du begynte. Nå kan du kontrollere at graden er flat. Bunnen gjør du flat og jevn ved å presse på huggjernet med hånden.

du slår med en hammer. Prøv å slå over eggen eller så nær som mulig. Er det svært trangt, kan du bruke hammersiden.

Du kan skjære finér med hugg­ jern like enkelt som med kniv. Du holder jernet med faskanten mot en rettkant. Hold jernet vippet fra deg, og skjær mens

du trekker det mot deg. Skjær gjæring i finér med huggjernet vertikalt, slik at du unngår splintring av treverket.

Skjæring av delfas med skrå avslutning Først streker du opp for skråkanten, enten med fingermåling eller med en enkel treklossmåler (1). Du må ikke bruke strekmål, da blir det merker i treet. Skjeer faskanten i ett skjeer. Mens du holder huggjernet med fasen opp, slår du på håndtaket med håndbaken (2). Skjeer skråkanten fra den motsatte enden om ikke vedretningen gjør det van­ skelig. Arbeid deg mot fasen i små skjeer, med faskanten på jernet ned. Press på jernet med den ene hånden mens du med den andre holder jernet med en trekk/press-virkning (3). Arbeiel deg fram, litt etter litt mot fasen og ned mot skråkanten. Bruk små kutt slik at du først finner retningen på fibrene. Deretter kan du ta lengre skjær for å få så glatt og fin overflate som mulig på skråkanten, så du ikke må pusse.

Merk av skråkanten med blyant. Begynn med å skjære de runde endene. Hold huggjernet med faskanten ned, og skjær ned hver ende i et dypt skjær,

helst helt ned til streken. Der­ etter er arbeidet det samme som for skjæring av skråkant med fas.

Utvendig slipt huljern

Innvendig slipt huljern

På buer og vanskelige kanter og på endeved er det ofte lettere å lage skråkant med huggjern enn med skavhøvel. Merk skrå­ kanten med blyant. Når du ar­

beider må du holde jernet i en vinkel, slik at det blir en skjærebevegelse. Du bruker jernet med fasen ned når du skjærer konkave buer, og fasen opp når kantene er flate eller konvekse buer. Bruk et utvendig slipt huljern til å skave kantene på konvekse buer. Pass bare på at radien i kurven passer med ra­ dien til huljernet. Ta bare litt bort av gangen. Styr bladet med én finger.

Innvendig slipte huljern Et innvendig slipt huljern kan brukes til å skjære innvendige buer, f.eks. fingerspor i en sky­ vedør. Husk at huljernet må passe til buen i sporet. Du be­ gynner med å forme endene, og holder da jernet vertikalt (I). Hugg langs veden med et hugg­ jern, nær de rette strekene, så i strekene. Hugg ut mens du fø­ rer huljernet bakover i små hugg med ca. 6 mm mellomrom (2). Fjern flisene med et hugg­ jern (3). Må du hugge dypere, gjentar du prosessen med hul­ jern og huggjern. Jevn bunnen med en liten grunnhøvel.

Bruk et utvendig slipt huljern for å jevne kantene på konvekse former. Kurvens radius og huljernets radius må korresponde­ re. Kutt vekk litt og litt av gangen, og styr jernet med fingeren.

1. Form endene.

3. Jevn ut og fjern flis.

53

Benkehøvler 1 En høvel er et skjæreverktøy som fjerner spon til en kontrollert dybde. En benkehøvel har en flat såle og en kropp av tre eller jern. Høvelen brukes til å redusere bredde eller tykkelse på et arbeidsstykke. Høvelen gjør også stykket rett, og gir det en plan overflate. Høvelen ble utviklet allerede i romertiden. De moderne metallhøvlene kan vi se på som et ferdig verktøy. Selv om trehøvlene fremdeles er i bruk, har metallhøv­ lene et blad som er hurtigere å justere, mer nøyaktig. Når en høvel først er riktig stilt, kontrollerer den flate sålen og høveltannen (skjærestålet) skjærets dybde, slik at du kan

bruke hele kraften til å føre høvelen. Det er derfor svært viktig at du kan stille en høvel riktig. Sponklaffen av jern forhindrer at treet blir revet opp ved at sponet brekker så snart det løftes opp av bladet. Jo nærmere sponklaffen er bladskjæret, desto hurtigere blir sponet brukket - men det gir også en større motstand ved høvlingen. Størrelsen på sponåpningen gjør at du kan få forskjellig finhet på skjæret. En bred åpning tillater tyk­ kere spon, og du får bladet lenger ned. Innstillingen av sponklaffen, sponåpningen og tannstillingen må passe ti1 fiberen og overflatefinishen.

Hvordan du stiller en høvel

Plasser sponklaffen omtrent / mm tilbake fra eggen når du skal høvle løstre. Til hardtre eller en fin finish, bør du redu­ sere avstanden. Det gjør du ved å sette sponklaffen nærmere eg­ gen, og feste den godt til tannen (bladet) med skruen på baksiden av tannen. Husk på å skru godt til slik at det ikke kommer spon imellom. Metallhovel

Bredden på sponåpningen avgjøres av hvordan stolen sit­ ter. I alminnelighet bør forkan­ ten av stolen stilles i linje med overkanten av sponåpningen. Skal du høvle svært fint, kan du gjøre sponåpningen smalere. Fjerner du sponklaffen og slak­ ker på skruene som holder sto­ len, kan du bevege på stolen med stolens stillskrue.

Dybden av skjæret blir større om du presser bladet ut. Dette gjør du ved å vri stillskruen med klokken. Kontroller ved å holde høvelen opp-ned, med sålen i øye høyde. Eggen skal være som en smal, sort strek. Skal du høvle fint, skal du nesten ikke se eggen.

Sidestillingsspaken bruker du for å forsikre deg om at bladet tar like meget langs hele eggen. Beveg spaken fra siden til side, og kontroller at såle og egg er parallelle. Hold høvelen oppned. Når du har fått bladet rett, skrur du inn eventuell slakk med stillskruen, slik at bladet ikke kan bevege seg.

Spennklaffhever Høveltann (-blad) Sponklaffskrue

Spennklaff

Sidestillingsspak

■Håndtak

Stol

Sponklaff Hæl

Såle (ofte riflet for å unngå sug)

Skrue for stillmutter

Stillskruer Skrue for spennklaff

Festeskruer til stolen

54

Tå

Sponåpning

Sletthøvel (fubank) Lengde 510-600 mm. Brukes til å høvle lange flater og kanter rette, og til avretting før sam­ me nføy ing (fuging). Låsehjul

Skrubbhøvel (rubank) Lengde 350-450 mm. Vanlig brukshøvel til høvling av sam­ menføyninger, til grovhøvling og avsluttende høvling.

Høveltann

Pusshøvel Lengde 200-250 mm. Brukes til avsluttende høvling før du pus­ ser med sandpapir, etter at du har brukt en av de to foregåen­ de høvler,

Sponåpning

Stumphøvel Lengde 140-200 mm. Brukes med én hånd på endeveden og skråkanter. Kan være både ju­ sterbar og ikke-justerbar.

Sponklaff,

Tre hø vel

Høveltann

Kile

Håndtak

Hæl Hals (utløp for høvelspon)

Såle

Stol Front-

Sponåpning

Hvordan du stiller en trehøvel Først løsner du kilen ved å slå på hælen eller et hardtrepunkt på høvelen med en klubbe. Skjæredybden og sidestillingen stiller du på trehøvelen ved å slå på toppen av tannen (bladet) med en klubbe. Etter at du har stilt høveltannen, slår du kilen

55

Benkehøvler 2 God høvling jevner veden og gjør overflaten rett, noe som må til om sammenføyningene skal bli nøyaktige. Du skal alltid bryne og stille høvelen før du bruker den. Trestykket som skal høvles må ligge helt plant på benken, mot en knekt. Fester du trestykket i tangen, kan høvlingen lett bli ujevn. Ha alltid et stearinlys på benken eller i lommen. Stea­ rinlyset brukes til å smøre høvelsålen med. Harpiks fra treet gjør det vanskeligere å høvle. Vask derfor sålen med white spirit - av og til. Når du skal rette av et trestykke, begynner du å høvle av de høyeste punktene først, før du tar spon fra hele flaten. Når du skal høvle store flater, er det lett å høvle av for meget i hjørnet sett diagonalt fra der du står. Kontroller derfor flaten ofte. Når du skal høvle en kant rett, høvler du først spon fra midten, deretter fra hele kanten. En heldig og god sam­ menføyning avhenger av nøyaktig høvling. Etter at du har brukt høvelen, legger du den fra deg på siden. Da vil ikke eggen komme borti annet metall og sløves. Legger du høvelen bort foren tid, legger du den på siden i et skap eller i esken som følger høvelen. Trehøvelen kan godt tørkes over med linolje av og til. Det vil hindre den i å tørke ut. Sålen på en trehøvel kan bli slitt slik at sponåpningen blir for stor. Dette kan du rette på ved å felle inn et stykke hardtre foran bladet.

Begynn et høvelstrøk med å presse fronten ned, deretter presser du jevnt på hele høve­ len, for til sist å presse ned med håndtaket.

Stå med den ytterste foten støtt foran, hold skulder, hofte og høvel i en rett linje. Da har du full kontroll.

Å høvle et bredt bord

56

Beveg høvelen diagonalt over treet i begge retninger, både med og mot veden. La strøkene overlappe hverandre slik at de dekker hele overflaten. Til slutt

Å kontrollere overflaten

tar du noen fine spon i paral­ lelle strøk med veden. Kjenn etter med hånden hvor glatt overflaten blir.

Når du skal undersøke om en flate er plan, kan du bruke kanten på høvelen og vippe den lett opp som rettholt. Legg den diagonalt for å kontrollere om

flaten er vindskjev. Du kan også kontrollere flaten med et stål­ mål, med veden, på tvers av ve­ den og diagonalt i begge ret­ ninger.

Høvle en smal kant

Dersom en kant er skjev, skal du skyve høvelen langs den høyeste delen av kanten. Sliper du bladet i en svak bue, tar det mer på midten.

Skal du holde høvelen midt på en smal kant, legger du tom­ melfingeren på høveltåen og lar fingrene gli som mål langs treet du høvler.

Skal du kontrollere om korten­ den er i vinkel med siden, hol­ der du håndtaket på snekkervinkelen mot siden og ser mot lyset.

En lang høvel «rir» på de høyeste stedene. Du jevner ut til du får et langt spor langs hele trestykket. En kort høvel følger konturene.

Endeved og kanten på tynne bord må støttes for at du skal unngå at fibrene på kanten brekker ut. Plasserer du arbei­ det på en støttekloss, vil de få den nødvendige støtte. Når du høvler holder du høvelen i ba­ lansepunktet, og lar trestykket ha en tanke overheng. En annen måte å støtte endeveden på, er å lime eller tvinge noe kapp til trestykket før du begynner å høvle. Eventuell flising vil da bli på kappet og ikke på trestykket.

Nar du skal høvle ned endeved, høvler du først en skråkant på den ene enden. Snu stykket og høvle mot skråkanten. Vær svært forsiktig med det siste strøket.

Å høvle halvveis inn fra hver side er et godt alternativ, spe­ sielt om bordet er bredt. Høve­ len må være skarp, finstilt og under god kontroll. Høvler du

inn fra hver side, kan du i ste­ det for å snu trestykket, snu hø­ velen (se ill.). Husk at du fester stykket godt.

Høvle skråkant

For fint arbeid, f.eks. en liten skråkant, bør du bruke en stumphøvel. Høvelen holdes i en liten vinkel. Store høvler vil ha lett for å ødelegge arbeidet.

57

Formhøvler 1 Formhøvler kan deles inn i to grupper: De som skjærer spor, falser og andre former, og de som brukes til trim­ ming og glatting av former og områder som en vanlig høvel ikke rekker. Blant de første er nothøvel, kombinasjonshøvel og profilhøvel. Disse har utskiftbare tenner med forskjellig bredde og profil. Nothøvelen skjærer med veden. Sideanlegget gjør at noten kan skjære i bestemt avstand fra

kanten, dybdemåleren begrenser dybden på noten. Kombinasjonshøvelen er svært lik, men den har to kniveggspor, slik at den kan bruke på tverrved. Profilhøvelen er den som har flest muligheter av disse høvlene. I den andre gruppen formhøvler, er ansatshøvel, nesehøvel, grundhøvel ogrundhøvel. Høveltennene på ansatsog nesehøvelen er lagt med liten vinkel og fasen opp. De kan derfor brukes på endeved.

Falshøvel (simshøvel) Lengde 250 mm. Brukes til å skjære like falser når sidestillingsanlegget og dybdeskruen er stilt. Høveltannen har en fremre stilling til bruk i hjørner. Normal bladplassering

Anlegg

Sålejustering

Fremre bladplassering

Låseskrue

såle

Fleksibel sale_

Rundhøvel Lengde 250 mm. Brukes til å høvle konvekse eller konkave overflater. Metallutgaven har < fleksibel og justerbar såle. Tre høvler har faste kurver.

Profil Rundstaff

Hulkile

Scratch stock (skratsjer) Med denne lager du små profi­ ler og spor til dekupering (intarsia). Den lages av sagbladet eller gamle siklingsblader som du former etter ønske og fester en treholder.

Profilhøvel Lengde 225 mm. Brukes til å lage profiler og kanter. Sålen og bladet har samme profil. Profilhøvler kan brukes i rekke (flere).

Justering.

Feste skrue

Kan tas av

Ansatshøvel Lengde 100-200 mm. Brukes til glatting av ansatser (skuldre) og falser. Høvelen kan også brukes mens den ligger på siden.

58

Nesen kan tas av

Nesehø vel Lengde 75—100 mm. Brukes når du ska! glatte helt inne i hjørner eller til slutten på en delfas. Høveltannen står helt fremme ved tåen.

Dybdemåleri

Høveltann-

Høveltenner

Sidefalshøvel Lengde 125 mm. Brukes til å glatte og utvide sidene i en fals eller et spor. Høvelen har to blad som gjør det mulig å bruke høvelen i begge retninger.

Høveltann

Grunnhøvel Bredde 200 mm. Den brukes til å glatte og å skjære spor og uthulinger. Tannen settes i en svak vinkel. Du arbeider med skavebevegelser.

Not hø vel Lengde 240 mm. Brukes til skjæring av not, spor og falser i 3-13 mm bredde. Høvelen bru­ kes med veden. Du kan få inntil 10 forskjellige tenner, som også kalles skjærestål. Justering

Tannfesteskrue

Dybdemålskrue

Høveltann

Kombinasjonshøvel Lengde 250 mm. Brukes til å skjære falser, spor og stajfer i 3—13 mm bredde. Kan skjære fjær fra 3-6 mm bredde. Høve­ len har 18 forskjellige skjære­ stål.

Høveltann

Glidedel

Høveltann

Staffstopper

Glid edel

Staffstopper

Sideanlegg Festeskruer til anlegget

A. B. C. D

Rammekutter Fjærkutter Not- og sporkutter Riflekutter

E. Rundstaff F. Hulstaff G. Kvartstaff H. Skjære blad

Listhø vel Lengde 275 mm. Brukes til skjæring av lister. Du kan også skjære av smale lekter fra en bordkant når du bruker skjærebladet. Høvelen med de fleste mulighetene har 24 skjærestål.

59

Formhøvler 2 Når du skal stille en not-, kombinasjons-eller profilhøvel, finner du først den tann som passer til den ønskede profil, og setter den i høvelen. Nå stiller du skjæredybden, an­ legget og dybdemålet. Tannen skal, når den er stilt riktig, ta noe mer enn en pusshøvel. Glidedelen blir en slags tvinge som holder tannen fast mot høvelen. Et hakk i den øvre delen av tannen plasserer du i skulderen på justeringsskruen. Svært smale blader må festes med juste ringsmutteren. Anlegget kan festes enten på høyre eller venstre siden av høvelen, men på høyre side vil dybdemåleren ikke virke. Staffstopperen virker som anlegg når du høvler staffer på et bord med fjær, fordi sideanlegget ikke har noe å ligge an mot. Staffstopperen må fjernes ved de fleste operasjoner du gjør med høvelen. Du må alltid holde høvelen rett og med sideanlegget mot treet for å

unngå at høvelen vandrer. Skal du skjære på tvers av veden, senker du sporknivene slik at de gjør innsnitt i treet, foran tannen. Du får da et rent kutt. Sporknivene må du holde skarpe. Bruk et oljebryne. Ha også et par dråper oije på skrugangene til justeringsskruen av og til. Gni tearin på såle og anlegg. Da glir høvelen bedre. Prøv om det er mulig å høvle med veden når du bruker rundhøvel. Rundhøvelen må holdes rett på veden, ikke i noen vinkel. Høveltannen stilles som i en benkehøvel. Tennene på nese- og ansatshøvler er i en liten vinkel til sålen og med fasen (slipereinen) opp. Dette gjør at du kan høvle endeved. Bladet i en scratch stock kan du file til i alle profiler. Det beste du kan bruke er baufilblader, da stålet er herdet akkurat passe.

Kombinasjons- og profilhøvler

60

Bruk et stålmål når du stiller inn avstanden fra sideanlegget til høvelkroppen. Skru de to justerskruene på anlegget til.

Dybdemålet er et horisontalt anlegg festet til den ene siden på høvelkroppen. Bruk også her et stålmål når du skal stille inn riktig dybde på skjæret.

Begynn alle skjær i den borteste enden av arbeidsstykket. Ta sa noen få korte skjær mens du beveger høvelen bakover litt et­ ter litt ved hvert strøk. På denne

måten vil høvelen gli i et styrespor. Deretter høvler du hele lengden til dybdemålet hviler på treet.

Skjær alltid en bred fals i to omganger. Skjær først en fals ved ytterkanten, helt ned til øns­ ket dybde. Nå stiller du sidean­ legget. og skjærer den innerste

delen av falsen slik at den blir så stor som du ønsket. Skjærer du det innerste sporet først, vil ikke dybdemålet ha noen støtte når du skjærer ytterkanten.

Når du skal skjære en smal fals, skal du bruke metoden som er vist ovenfor. Velg en tann som er en tanke bredere enn falsen den skal dekke.

Når du skal skjære et spor, gjør du det på samme måten som med bred eller smal fals. Husk å stille anlegget riktig. Si­ deanlegget kan stilles på begge sider dersom de er høvlet.

Når du skal skjære et spor i tverrved, kan du ikke bruke si­ deanlegget fordi tverrved ikke er glatt nok til å få et nøyaktig ar­ beid. Stift, lim eller tving en list fast i stedet for anlegget. Ta ba­ re listhøyden i betraktning når du stiller dybdemålet. Senk sporknivene. Bruk bare sporkniven som er på høvelkroppen når du skal skjære fals i tverrved.

Til å skjære en fjær trenger du ikke dybde mål. Skjæret blir be­ grenset av tannen selv, som har en justerbar stopper på midten. Pass ekstra godt på når du stil­ ler sideanlegget. slik at fjæren kommer akkurat på riktig sted. Fjern staffstopperen fra glide­ delen på høvelen.

Ansatshøvel

Nesehøvel

Når du arbeider med denne hø­ velen, skal bladet være stilt på fint skjær. Hold den siden som er i rett vinkel med underlaget, tett mot siden eller bunnen i fal­ sen.

Nesehøvel brukes når du arbei­ der i h jørner i delfalser. Den kan enten være en hel høvel, eller som vist her, en ansatshø­ vel med nesen fjernet.

Grunnhøvel Sett tannen inn nedenfra. Når du skal stille den, slakker du lå­ seskruen på tvingen. Nå kan du løfte eller senke tannen med stillskruen (1). Skru låseskruen til. Fjern det meste av flisen med et huggjern. Still tannen til den hviler på bunnen av spo­ ret. Skru så en halv omgang ned, fest tannen og begynn å høvle i den høyden (2). Fortsett med senking av tannen til du har nådd riktig dybde.

Falshøvel

Sidefalshøvel Still dybdemåleren slik at spis­ sen av tannen så vidt berører bunnen av arbeidet. Fjern nesen når du arbeider i delfalsen.

1. Still skjæreren

2. Høvle et spor

Hold høvelen på arbeidet, og beveg stillskruen til sålen har samme kurve som arbeidet. Så­ len bør være litt flatere enn ar­ beidet når du høvler konvekse kurver. Til konkave arbeider

skal høvelen ha en litt skarpere kurve. Når du skal lage en kon­ kav kurve, skal du merke ytter­ punktene og største dybde. Hold en fjærende list mot de tre punktene, og få en hjelper til å

tegne opp buen mot listen. Sag så ned mot linjen i intervaller. Fjern det meste med et hugg­ jern. Avslutt formingen med stajfhøvelen.

Denne høvelen er hjemmelaget, og kan brukes til alle slags pro­ filer opp til 25 mm bredde. Fest bladet i en tykk trestokk som du skrur sammen. Slip skjæreflaten

rett, og bryn den som en sik­ ling. Du må bare bruke den fra deg, med verktøyet vippet litt fra deg.

Skipshøvel

Denne høvelen brukes vanligvis med veden. Da må høvelen hol­ des i rett vinkel med arbeidet. Still høveltannen når høvelsålen er flat. Kurvaturen stiller du etterpå.

Listhøvel Bruk en hulkilhøvel til å lage hulninger og en stajfhøvel til å lage buer og staffer. Først lager du en fas med en høvel, så bru­ ker du en listhøvel. Start foran og arbeid deg bakover. Puss til slutt med sandpapir som du hol­ der rundt en trekloss med riktig form. Listhøvelen har ikke sideanlegg, så du trenger endel øvelse for å holde den i riktig vinkel. Hold den slik at fingrene blir brukt som sideanlegg mot treet.

61

Elektriske håndhøvler Elektriske høvler letter arbeidet med å glatte til store flater. Den roterende skjærevalse har to eller tre skjære stål, og er lik skjærevalsen på avretter/dimensjonshøvelen. Skjærevalsen går tvers over hele høvelsålens bredde, slik at du får maksimalt skjær i én bevegelse. Det er to måter å stille dybden på skjæret. På noen høvler er sålene stillbare uavhengig av hverandre. Den bakerste sålen må stilles i høyde med det laveste punkt på skjæresirkelen, mens frontsålen heves så høyt som skjæret skal være dypt. Andre modeller har en såle som er festet med en svingbar tapp i den ene enden. Denne kan heves og senkes for innstilling av skjæret. Plasser alltid høvelen på arbeidet før du starter moto­ ren. Elektriske håndhøvler må brukes med forsiktighet på bord som er bredere enn sålen. Ellers kan den skjære en serie spor i sålebredden, med en rygg mellom hver. Still skjærestålet slik at det tar tynne spon på siste strøket, og høvle langsomt. Da får du finest overflate. Håndfresen har mange muligheter, og har for en stor del erstattet grund- og listhøvlene. Fresen kan skjære spor i langved og tverrved, falser og topphull, og har en meng­

de forskjellige listprofiler. Den kan også skjære sam­ menføyninger f.eks. not og fjær og sinking (da brukes en spesiell sinkesjablon). Fresen består av en motor med en chuck som du kan heve eller senke over en flat såle. Fresborene som festes i chucken stikker fram vertikalt gjennom hullet i sålen. Motoren har stor hastighet - fra 18 000 til 28 000 o/min. Fresen gir derfor svært fine overflater på arbeidet. Fresboret roterer med urviseren, og har derfor tendens til å dra seg i den retningen. På grunn av dette bør du sette fresen inn i arbeidet mot fresborets rotasjon. Fest arbeidet godt. Start fresen, og la den få full fart før du senker eller skyver fresen mot arbeidet. Du må bevege fresen støtt. For stor fart kan overbelaste motoren. For lav hastighet kan brenne merker i treet og ødelegge fresboret. Etter litt praksis vil motorlyden være den beste veileder. Der er svært mange profiler på fresbor som du kan bruke i en håndfres. Noen som har styrestift, brukes til forming og listarbeid. Styrestiften skjærer ikke. Den bare rir på kanten av arbeidet, som et anlegg for fresboret.

De roterende skjærestål som ligger mellom sålene, sørger for skjæringen. Sporet i frontsålen brukes når du skjærer skråkanter. faser.

62

Når du skal høvle en flate, plasserer du verktøyet på arbei­ det. starter og fører høvelen støtt med jevnt press. Du må ikke trykke/skyve for hardt.

Når du høvler en fals, stiller du sideanlegget slik at du begren­ ser bladbredden. slik at den passer til dybden på falsen.

Skal du høvle smale flater, stiller du anlegget slik at du skjærer midt på høvelen. Det er da lettere å balansere den.

Når du skal høvle en fas, plas­ serer du sporet i frontsålen på kanten. Nå høvler du flere ganger til fasen er slik som du ønsker den skal være.

Håndfres

Fresbor

Håndtak

Skjæredybdelås.

Bryter

Skala for skjæredybde

Stillskrue for skjæredybde

Chuck Hull til fresbor Såle.

Når du skal feste fresboret, må du først ta ut kontakten, løsne chucken med fastnøkkel, sette inn fresborskaftet og stramme chucken. Still inn for skjære-

Når du skal skjære et bredt spor, bruker du to lister. Plas­ ser listene slik at fresen skjærer ytterkantene av sporet. Deretter freser du ut midten.

Å frese på frihånd krever god kontroll. Varierende retning på trefibrene og bevegelsen til fres­ boret vil gjerne ta kontrollen når du skjærer.

Skal du skjære nær en buet kant, fjerner du platen med den rette kanten på anlegget. Plas­ ser V-kutteren i anlegget mot kanten på arbeidet.

Fresbor kan ha spiss av karbonstål. som varer lenger. Borene A-C skjærer inn i veden. Bore­ ne D-J har styrestift, og brukes til å forme kanter. Rettskjærboret (A) brukes til not og fjær. Det er også bor til hulkilprofile (B) , brede og smale profiler (C) . Staff med ansats (D),fas (E), fals (F), staff (G), hulkil (H) og karniss (J).

Når du skjærer nær en kant, stiller du sideanlegget. Hold anlegget fast mot kanten på ar­ beidet. Kanten må være rett og glatt.

Når du skal skjære fra kanten, fester du en list til venstre for fresen på grunn av fresborets rotasjonsretning.

Når du freser ut en sirkel eller et sirkulært spor, bruker du an­ legget som en stangpasser. Fest slik som vist.

Skal du forandre fresen til en fast fres, fester du den omvendt under et spesielt bord. Nå sky­ ver du arbeidet forbi fresboret.

63

Forme- og glatteverktøy 1 Formeverktøyet brukes mellom starten og avslutningen av formingen. Verktøyet benyttes svært meget til å forme og glatte buete arbeider som ikke kan høvles. Rasper og filer som skraper av veden, brukes lite av møbelsnekkere som mener at tre skal skjæres, ikke rives vekk. De moder­ ne raspehøvlene (f.eks. Surform) har en bladoverflate med mange egger. Dette gjør at de varer lenge selv om du bruker dem på sponplater, plastlaminat og andre «korne­ te» overflater. De har også den fordel at flis og spon faller bort etter hvert. En halvrund fil lager en fin flate når du former i tre. Den runde siden vil myke opp kantene i et hull. Du kan også legge et sandpapir rundt filen når du skal avslutte arbeidet. En dragkniv er et spesialverktøy som fjerner overflødig materiale meget raskere enn en høvel. Du trenger endel erfaring og forståelse for fiberretningen i treet, før du kan bruke verktøyet riktig. En skavkniv skyver du fra deg. Du bruker den til å glatte deler av buer. Resultatet skal bli det samme som med en pusshøvel. En metallskavkniv kan stilles omtrent som en høvel, og brukes meget mer enn den gamle tretypen. En sikling er et stykke stål som brukes til å forme skarpe hjørner. Den fjerner lite spon, er svært nøyaktig, og den gir en renere og finere overflate enn sandpapir. En siklingshøvel gjør det samme.

64

Støtrasphøvel Lengde 140 mm. Denne bruker du med én hånd. Den kan bru­ kes til grovpussing på de fleste typer tre og laminat.

Rasphøvel Lengde 250 mm. Denne brukes som grovhøvel når du skal be­ gynne å lage en form.

Når du skal fjerne håndtaket på en fil, slår du mot holken med den glatte siden av en an­ nen fil.

Skal du feste håndtaket på en fil, plasser tangen i håndtaket. Hold vertikalt, og slå håndtaket mot benken.

Rundrasp Lengde 225 mm. Brukes når du skal fjerne overflødig tre fort. Du kan bruke den med eller uten det fremre håndtaket.

Flatrasp Lengde 250 mm. Likner rasphøvelen, men kan brukes flere ste­ der. Den kan rive fibrene når du bruker den på tverrved.

Fin flatfil Lengde 100 -350 mm. Kan bru­ kes til alle typer arbeid unntatt buer. Rens filen med jevne mellomrom med enfilbørste.

Halvrund fil Lengde 100-350 mm. Denne fi­ len er en kombinasjon av flatfil og rundfil. Er herdet slik at den bare skal brukes på tre.

Rundfil Lengde 100-350 mm. Kan kjø­ pes i mange forskjellige grov­ heter. Brukes i treskjæring og til å gjøre hull større.

Filbørste Filbørsten brukes til å fjerne støv som har festet seg i sagten­ nene. Børsten er laget av fine ståltråder som er festet i en trekloss.

65

Forme- og glatteverktøy 2 Skal resultatet bli bra når du bruker forme- og glatteverk­ tøy, må du se nøye etter fiberretningen i treet. Når du bruker dette verktøyet som enten skyves eller dras, er det viktig at arbeidsstykket holdes godt fast i benketangen, med tvinger eller mot en støttekloss. Siklingen er et mangesidig formeverktøy. Trådeggen eller kroken som den skjærer med, fjerner bare svært fine spon om den er slipt riktig og brukes riktig. Siklingen kan gi svært fine overflater. I motsetning til andre skraperedskaper, skal siklingen gi spon, ikke flis eller støv. Sik­ lingen kan også brukes på f.eks. kvister, hvirvler og «villfiber». Den kan brukes til vanskelig arbeid både på heltre og finér, men pass bare på at du ikke lager en liten fordypning som vil vise seg når du polerer. Bruk siklingen over et større område slik at du ikke kjenner hulninger med hånden. Du kan også undersøke ved å holde arbeidet mot lyset. Å bruke en sikling riktig er vanskelig, både fordi eggen er så fin og fordi du bare kontrollerer med hendene og fingrene. Du må holde siklingen i riktig stilling, ellers skjærer den ikke effektivt. Med presset av tommelfinge­ ren bestemmer du hvor du skal skjære. Presset bøyer bladet, og ved å variere buen kan du finne hvor du må skjære. Arbeid alltid med veden eller diagonalt over ve­ den. Siklingen kan du også bruke til å fjerne gammel overflatefinish, uten å bruke løsningsmiddel. Når du skraper bort gammel overflate, skal du legge siklingen i

en vinkel slik at eggen kommer mellom finishen og treet, langs veden. Med siklingen kan du også fjerne limpapir fra finér, overflødig lim som har tørket på overflaten, på finér eller heltre. En siklingshøvel er mye lettere å arbeide med enn en sikling, selv om du ikke kan få den fingerkontroll over høvelen som over siklingen, men så tar den heller ikke så meget på tommelfingrene og hendene! Filer og rasper brukes til røffere og grovere arbeid. Husk at du aldri filer med en fil uten at du har satt på håndtaket. Tangen er svært farlig, og kan ødelegge hån­ den. Arbeid alltid fra kortved, mot langved når du filer en overflate. Skaveverktøy kan du bruke med eller mot ve­ den, da tennene skjærer bort veden. Skavkniver har et begrenset bruksområde, og er best å bruke på smale, buete former. De likner pusshøvler, men krever endel erfaring når det gjelder å bruke dem for at resultatet skal bli bra. På en skavkniv av tre har du ikke en spennklaff, og derfor vil fibrene rives opp om du ikke bruker den fra kortved, mot langved. Enten du bruker en skavkniv av tre eller metall når du skal glatte en bue, må du skjære fibrene med buen. Bladet på dragkniver er faset som et huggjern. Det kan brukes til mange oppgaver, som f.eks. raskt å skjære ned et bredt bord, til å fjerne barken fra en stokk, og ellers til grovutforming - raskt og greit.

Sikling

A. Når du skyver siklingen fra deg

66

C. Når du arbeider med én hånd

D. Når du skraper ved en bordende

Sikling Sikling kan du bruke på mange måter. Den mest vanlige er å skyve siklingen. Hold siklingen i begge hender, og bøy den svakt på midten ved at du presser ut med tommelfingrene (A). Be­ gynn med å holde siklingen ver­ tikalt. og vipp den fra deg til kroken på eggen akkurat tar i treet. Vinkelen vil da være om­ trent 70°. Skyv siklingen fra deg mens du tar fine spon fra over­ flaten. Dersom det bare kommer støv og ikke spon, må siklingen slipes. Skulle hjørnene på sik­ lingen gå ned i veden, må du presse hardere med tommelfin­ grene for å bøye bladet mer. Du kan også trekke siklingen. Hold siklingen med begge hen­ der mens tommelfingeren på den ene hånden og de andre fingre­ ne på den andre hånden bøyer siklingen (B). En annen måte å holde sik­ lingen på. er å holde den i én hånd mens du bøyer siklingen ved presset fra de tre midterste fingrene mot lillefinger og tom­ melfinger (C). Det beste og jev­ neste skjæret får du når sik­ lingen holdes i en liten vinkel til fiberretningen mens du skyver eller drar med fibrene. Når du bruker sikling ved en bordende, er det best å skrape diagonalt på fibrene (D).

Filer, rasper og rasphøvler Disse verktøy skjærer bare på fremstrøk. Derfor svarer det seg å løfte tilbakestrøket. Den halvrunde filen er den mest vanlige til trearbeid. Du bruker den flate siden til å jevne ut etter at du har brukt stemjern. Hold fi­ len rett i utskjæringen, og pass på at de skarpe kantene på filen ikke ødelegger sidene. Den flate siden kan du også bruke på konvekse buer. Jevn konkave buer med den runde siden på filen. Det er viktig å holde file­ ne rene for sammenpresset støv. Derfor bør du ofte bruke filbørste. Filbørsten skal strykes parallelt med graden. Rasper og rasphøvler er ideelle verktøy for å fjerne mye overflødig tre, før du bruker fil eller høvel.

Fil, rasp og raspehøvler

Rensing av filen

Skavkniv Bruk en skavkniv når du skal glatte et lite og smalt, buet styk­ ke. Alle skavkniver, enten de har rund såle til konkave arbei­ der eller flat såle til konvekse arbeider, eller de har treramme, brukes på samme måte. Du sky­ ver kniven fra deg med bevege­ lig håndledd. Vinkelen må for­ andres ofte. Vinkelen på verk­ tøyet kontrollerer du med tom­ melfingeren som presses mot håndtakene. Arbeid alltid fra kortved, mot langved mens du stryker fibrene ned.

Skavkniv

Skaving på konkav

Skaving på konveks

Dragkniv Du trekker dragkniven mot deg. Dette verktøyet fordrer endel erfaring, fordi skjæredybden er avhengig av knivens vinkel mot treet. Hele kontrollen over vin­ kelen kommer fra håndleddene. Du får noe bedre kontroll når du arbeider i konkave buer, for da er slipe reinen (fasen) med. Når du skal skjære rette flater eller konvekse flater, fjerner du lettest veden med slipereinen opp.

Dragkniv

Du kan skjære mye grovere med dragkniv enn med høvel. Vær svært oppmerksom på fiberretningen når du bruker verktøyet. Dragkniven må du holde svært skarp.

Forme konveks

Forme konkav

67

Sliping og bryning 1 Sløvt verktøy er farlig og tungt å bruke. Sikter du nedover bladet, vil en sløv egg eller en med feil i, reflektere lyset og vise seg som hvite linjer eller punkter. Nye stemjern, huljern, høvler og formverktøy har en fas på 25° mot eggen, fra fabrikken. Før du bruker verk­ tøyet bør du bryne en fas (brynevinkelen) på 30°. En mindre vinkel vil skjære treet lettere, men eggen vil lett brekke. Med en større vinkel vil eggen holde lenger, men den vil også gi større motstand. Brynevinkelen på 30° kan holdes, selv etter mange bryninger. Slipereine på 25° må bare slipes til igjen etter mange bryninger eller hvis eggen har fått dype hakk. Etter at reinen igjen er slipt til 25°, må også eggen igjen slipes til 30°. Alle stener til sliping arbeider etter samme prinsipp. Partiklene i stenen fjerner de myke partiklene i metallet. Grove korn sliper fortere, men etterlater en grov egg på verktøyet. Små partikler sliper langsommere og etterlater en fin, skarp egg. Brynestenen brukes til bryning. De fleste oljebryner er laget av natursten, og har samme tetthet tvers igjennom.

Kunstige stener lages av spesielle stenbiter som knuses, graderes og festes sammen. Du kan få disse i grov, me­ dium og fin. Det er også kombinasjonsstener med for­ skjellig grad på hver halvdel. Oljebryner må aldri brukes tørre, for da vil porene fort fylles med metallpartikler. Et smøremiddel fjerner par­ tiklene og gjør at verktøyet ikke blir for varmt på grunn av friksjonen. Varmen kan ta herdingen fra eggen. Det ser du ved at eggen blir blå. Skulle dette skje, må du slipe bort alt det myke metallet. Til oljebryner er en god, tynn maskinolje det beste (vegetabilsk olje kan tette porene). Parafin kan du bruke på kunstige stener. La alltid et nytt oljebryne ligge i olje til det er gjennomtrukket av olje. Ha brynet i en boks. Skulle porene i et bryne bli tette av metallpartikler, kan du skrubbe det med en stiv børste dyppet i parafin. La en sten som er svært tiltettet av metallstøv ligge i parafin over natten. Skrubb den dagen etter. La stenen igjen bli gjennomtrukket av olje. Mange som arbeider med tre, bruker en elektrisk smergelskive til å slipe på. Den kan ha mange ulemper. Den er

Oppbevaring av oljebryner Medium sten Lokk. Fin sten

Hardtre, endevedstopper

Tverrstokk

68

Lag en liten kasse til brynet. Det beskytter mot støv. Fres ut to hulninger i en heltreblokk, og pass inn hardtre endevedstykker i hver ende. Disse må ligge i

høyde med overkant av stenen. Skru en tverrstokk ti! bunnen, slik at du kan feste den i benketangen. Lag til slutt et lokk av kryssfinér og lister.

Formbryner for bryning av verktøyegger, f.eks. huljern og listhøveltenner. Stenene kan vie re av natursten eller kunststen.

De selges i forskjellig form og størrelse. Skulle du ikke finne en form som passer, kjøper du en større type og sliper den ned på en stenhelle (se måten ovenfor).

Når smergelskiver eller slipestener blir blanke av støv og partikler som har hopet seg opp. skraper du det av, og et nytt lag slipemateriele kommer

fram. Du skraper med en skiveavretter. Bruk en med metall stjernehjul til smergel, og en karborundum- eller silikonkarbidblokk på slipestenen.

Skulle brynet bli litt hult, kan du slipe det flatt igjen på en sten- eller marmorplate. Til natursten bruker du sølvsand og vann, til kunststen bruker du

karborundumpulver og vann. Når du sliper, beveger du ste­ nen i sirkelbevegelser. En hul sten kan ikke gi rette kanter.

En smergelskive kan du feste på den elektriske drillen.

En horisontal slipesten som tilføres vann mens du sliper.

vanligvis tørr, og har en omdreiningshastighet på ca. 3 000 o/min. Du har derfor stor mulighet for å ødelegge herdingen i stålet hvis du ikke til stadighet dypper verk­ tøyet i vann for å kjøle det. Det er også vanskelig å få en jevn egg når skiven er smalere enn høveltannen eller stemjernet. Smergelskiven kan også hugge til og splintre eggen. Dersom du bruker smergelskive, må du alltid huske å bruke beskyttelsesbriller, samtidig som du sliper svært forsiktig. Slipestener med horisontale stener er langt bedre til sliping av treverktøy, og de kan også brukes til bryning. En kunstig sten er enten grov 50, medium 180 eller fin 280. Slipestenen roterer med bare 150 o/min, og den blir hele tiden gjennomtrukket av vann eller olje. Verktøyet holdes på denne måten kaldt, og slipestenen er derfor ikke så skadelig. Bryningen gjør du ferdig på et fint bryne. Når du skal bryne et verktøy i riktig vinkel, skal du holde verktøyet med begge hender, legge slipereinen flat og løfte hendene litt. Du bryner på et oljebryne ved å bevege verktøyet fram og tilbake. Skyv fremover med et

jevnt press ned, trekk tilbake uten å presse. Du må hele tiden holde håndleddet stivt. Vugger du blir bryneeggen rund. Etter noen få strøk kontrollerer du at eggen formes jevnt. Skulle ikke eggen være jevn, må du justere presset. Ha hele tiden nok olje på stenen mens du bryner. Bry­ ningen foregår helt til du ser en liten trådegg. Tørk oljen av eggen, og kjenn etter med tommelfingeren at trådeggen går langs hele bredden av verktøyet. Når du skal fjerne trådeggen, legger du bladet helt flatt og gnir det en gang over stenen. Tørk av oljen og kontroller. Til slutt stryker du bladet over håndbaken eller på en lærrem. Sliping av alt verktøy med egg følger de samme regle­ ne. Når du bryner smale blad, må du passe på så du ikke lager groper i stenen. Da vil du få problemer med å få eggen flat. Beveg verktøyet i åttetallsformer over hele flaten. Pass også på at du ikke graver verktøyet ned i stenen. Skal du bryne svært smale blad, bruker du siden på brynet. Bruk av brynestøtte Brynestøtten holder stemjern og høveltenner i riktig vinkel. Støt­ ten består av en ramme som er festet på hjul eller ruller. Ram­ men kan justeres slik at du kan få forskjellige bredder. Den har også en skala til å stille brynevinkelen. Når du skal bryne, skyver du støtten fram og tilbake over oljebrynet. Snekkere bruker ikke støtten ofte, men den er til god hjelp for begynnere.

Bryning av høveltenner Hold et bredt blad i en vinkel slik at hele eggen er i kontakt med brynet (1). Fjern trådeggen når den kommer fram på baksi­ den (2). Bryn skrubbhøvel- og pusshøveltenner med en liten bue for hurtigere høvling. Før tannen i åttetall over brynet, og form den lille buen. Tennene til sletthøvlene skal du bryne helt rette. Bare rund av de ytterste hjørnene for å unngå at hjørne­ ne graver seg ned i veden. Fals-, stump- og kombinasjonshøveltenner brynes helt rette.

Bryning av høveltenner

2. Fjern trådeggen

1. Hold tannen lett i vinkel

T sette høveltennene tilbake på plass

1. Sponklaffens stilling

2. Vri sponklaffen

3. Legg dem på stolen

Høveltennene settes tilbake på plass Hold sponklaffen i rett vinkel til tannen (1). Sett inn sponklaffskruen, før sponklaffen langs sporet i tannen, og vri til den ligger jevnt med tannen (2). Skyv klaffen fram til den har riktig avstand fra eggen. Hold de to delene sammen, skru fast og legg dem på stolen (3). I en trehøvel settes kilen på plass, på en metallhøvel setter du spennklaffen på plass. Til slutt stiller du høvelen.

69

Sliping og bryning 2 Bryning av huggjern Når du skal bryne huggjern skal du holde slipereinen ned i vinkel på 30° mot brynet. Hold i håndtaket, og med fingrene på den andre hånden presser du mot eggen (I). Eggen må være absolutt rett. Et huggjern som ikke er rett kan du ikke skjære et rent kutt med, samtidig som det er farlig da det kan gli til siden. Snu huggjernet, og fjern trådeggen (2). Her må du holde jernet absolutt flatt. Gjør du ikke det, vil du få en fas på bak­ siden. Når du så skal hugge ut vertikalt, vil kuttet i stedet følge vinkelen på fasen. Avslutt bryningen med å stryke jernet over håndbaken eller en skinnstropp (3).

Bryning av huggjern

2. Fjern trådeggen

3. Stryk huggjernet (mot hånden eller en skinnstropp)

Bryning av innvendig slipte huljern Når du skal bryne denne type huljern, må du først bryne slipe­ reinen på innsiden av bladet med et formbryne (I). Bruk et formbryne som passer buen i bladet eller som har en litt skarpere bue. Når trådeggen kommer til syne, fjerner du den på et fint oljebryne. Beveg jer­ net fra side til side i en gyngebevegelse (2). Stryk til slutt huljernet mot håndbaken eller et lærstykke som er limt fast på en trekloss.

Bryning av innvendig slipte huljern

Bryning av utvendig slipte hul­ jern Denne type huljern bryner du først med eggen mot et oljebry­ ne til trådeggen viser seg (I). Du bør bevege huljernet i til­ nærmet åttetallsbevegelser, samtidig som du beveger det slik at hele eggen blir brynt. Denne bevegelsen gjør også at det blir en liten bue på eggen. Trådeg­ gen fjerner du med et formbryne som du beveger fram og tilbake inne i kurven (2).

Bryning av utvendig slipte huljern

/. Bryn et utvendig slipt huljern på et oljebryne

70

1. Hold verktøyet med slipereinen opp

2. Fjern trådeggen med et formbryne

2. Fjern trådeggen med oljebryne!

Bryning av dragkniver Dragkniver har så lang egg at det er enklere å ta brynet til bladet. Støtt det ene håndtaket mot en benkestopper mens du holder kniven med slipereinen opp (I). Ta et godt tak i brynet. Stryk det langs hele lengden av eggen, men hold brynet flatt mot slipereinen. Når du skal fjerne trådeggen på den andre siden, snur du kniven og legger brynet flatt mot bladet, og stryker fram og tilbake (2).

Bryning av skavkniver

1. Hold bladet etter tangen

2. Stryk bladet på langs

Bryning av skavkniver Du fjerner bladet fra en skavkniv av tre ved å slå lett på tangene med en hammer. Fest brynet på kant i benketangen. Legg bladet med slipereinen ned. og hold det i tangene (1). Bryn bladet som et stemjern el­ ler en høveltann. Fjern trådeggen ved at du stryker bladet på brynet på langs (2). Bladet (tannen) i en metallskavkniv er lik høveltennene, men det er vanskelig å holde. Lag deg derfor en holder av tre med et spor i den ene enden, hvor du så plasserer bladet. Nå kan du bryne det på samme måten som du bryner høveltenner.

Oppfiling av en sikling

I. Fil kantene rette

3. Hold siklingen rett opp og på skrå over brynet

6. Form krokene

Hvordan du skal sette opp en sikling Først må du file kantene rette med en fin fil (1). Hold filen i en liten vinkel, slik at gradene er vinkelrett på siklingen. Beveg filen diagonalt, både på tvers og på langs. Trekk filen slik at du fjerner de første filemerkene (2). Du holder filen lett og i rett vinkel på siklingen. Etter filingen bryner du siklingen på et oljebryne. Du må holde sik­ lingen vertikalt og i skrå vinkel på brynet for å unngå spor i stenen (3). Du skal bruke meget press og føre siklingen fram og tilbake. For å unngå sideveis skjevhet under bryningen, snur du siklingen og gjentar proses­ sen. Nå legger du siklingen flatt på brynet. Du fjerner trådeggen ved å stryke først på den ene. så den andre veien, mens du pres­ ser på med fingrene langs langsiden (4). Form kroken med et polerstål. Det er en stang av sølvstål som er hardere enn sik­ lingen. Det er et spesialverktøy, men du kan bruke baksiden av et huljern. Først herder du me­ tallet i siklingen (5). Legg sik­ lingen flatt på benkeplaten, og gni polerstålet opp og ned mens du presser svært hardt. Når du gjør dette presser du molekylene sammen, slik at når du former den barberbladskarpe kroken, holder den lenger. Nå skal du forme kroken. Ha en dråpe olje på kanten. Ta en klut og hold siklingen vertikalt mot benken. Du skal forme kroken i to strøk. I det første strøket holder du polerstålet 5° fra rett vinkel, i det andre 5° til (6). Bruk jevnt og likt press på hvert strøk. Gjør det samme med de andre tre kantene. Kroken kan du po­ lere og forme mange ganger før du igjen må gjennom prosessen med fil og bryne.

71

Slipeutstyr Etter at du er ferdig med formingen, trenger treet videre behandling med et slipemateriale før det er klart til den endelige finish. Slipematerialet er festet på papir, tekstiler eller metall. Det er gradert etter grovheten på kornene, 800 kom er det fineste og 12 er det groveste. Graderingen var før fra smergel 180 kom, gjennom sterk til omkring 50 korn. Slipematerialer med korn som ligger tett sammen kalles lukket, de som er spredd mer kalles åpen koming. Den siste typen sliper fortere fordi pussestøvet ikke fester seg så fort mellom kornene. Bruk slipematerialet med veden. Arbeid fra grov til medium, til et fint slipemateriale. Elektriske pussemaskiner sparer deg for tungt arbeid. En båndsliper er en tung maskin, og vil fort slipe grove materialer fine. En plansliper er meget lettere. Den kan lage en meget fin overflate. En rundsliper kan brukes når du skal pusse hulninger eller arbeider med konturer.

Når du pusser med et slipema­ teriale, bør du bruke en kloss for å få jevne flater. En korkkloss er fast og spenstig.

72

Når du pusser skal det være en rett linje mellom klossen og skulderen. Fasene på klossen skal være opp. Papiret skal du holde fast rundt klossen.

En metallduk med tungstenkarbid-materiale varer lenger enn et vanlig slipemateriale, men det er litt ubehagelig.

Glasspapir Slipe­ materiale

Granatpapir

Aluminium­ Silisium­ karbid oksyd

Korttype Glasspulver

Knust granat

Boksitt

Kull og kvarts

Slipekvalitet

Medium

Hardt

Svært hardt

Hardog bløttre

Hardtre

Hardtre og sponplater

Ganske mykt

Passende Hardmaterialer °g bløttre Bruk

Malerarbeid Med hånd- Vanskelig og ube­ eller pusse­ pussing, handlet maskin ubehandlet tre tre

Kommen­ Pusser langsomt tarer

Fås med svært fine korn

Vått på maling. Tørt på ubehandlet tre

De harde Kjent som kornene er vanskelig gode til papir maskinpuss

Det svarer seg å rive et standardark i seks deler mot arbeidsbenken. Det passer godt rundt en kloss.

Rens åpen korningmaterialer med en jilbørste. Rens vannslipepapir under rennende vann.

Skal du beholde de skarpe kantene, må du holde papiret tett rundt klossen. På en større overflate kan du holde det dia­ gonalt.

Når du skal pusse kanter, pus­ ser du mellom A og B. Deretter mellom C og B. Unngå overfla­ ten AB.

Når du arbeider med et slipe­ materiale mot en konkav bue, bruker du fasene på klossen ned. i stedet for de rette kantene på klossen.

Når du skal pusse i en hulkil, bør du bruke en kloss som er formet som en hulkil. og holde slipepapiret stramt rundt den.

frontrullen.

Bor og borvinder 1 Et spiralborborskjær er grunnredskapet for boring i tre­ materialer, og brukes i en borvinde. Spiralboret har mateskruer som sentrerer hullet og trekker boret ned i treet. De to sideskjærene beskriver hullets diameter, og lager en nøyaktig sirkel slik at boret holder seg rett i alle fiberretninger. Etter sideskjærene kommer forskjærene inn i veden. De løfter flisene opp gjennom halsen og opp i spiralen, som igjen fører flisen opp og ut av hullet. Snekkerens spiralbor har en hals som er spesielt bereg­ net på å fjerne flis, enten det bores i hardtre eller i bløttre, med stor hastighet. Et metallspiralbor er et vanlig bor, selv om spiralboret er spesielt beregnet på å fjerne spon etter boring i metall. Boret kan ikke fjerne treflis ved stor hastighet, det bør heller ikke brukes i utørket virke. Fordi både borskjær og spiralbor har samme diameter opp langs hele boret, borer de mer nøyaktig enn bor som smalner bak skjærene. Et bunnbor har som mange andre bor, en sentrumspigg som styrer boret inn i veden. De sirkulære eggene og de to skjærerne gjør at boret er upåvirket av kvister og vedretning. Et stillbart bor kan brukes i stedet for en mengde for­ skjellige trebor. Etter at du har stilt skjæret, måler du fra spissen på mateskruen til ytterkant av sideskjæret. Øverst på mateskruen er et skjær som river treet foran det stillbare skjæret.

Pyramidetange

Rett skaft

Konisk skaft

Flatfasskaft

ZZZ3D Spesialskaft

Stigningen på niateskruens skrugang bestemmer skjæret til et borskjær. Bruk grov eller medium skrugang til vanlig ar­ beid. Bruk fin skrugang når du skal ha fin finish.

Et rett, konisk eller faset skaft passer i en trekloet selvsentrerende chuck, enten i borvinde eller i elektrisk drill. En pyramidetang passer bare i borvin­ de.

Plattbor Spissbredde 2-3 mm. Brukes til å bore små hull som ofte brukes for start med bor. spiker eller skruer. Pumpedrillskaft Lengde 240 mm. Brukes til hur­ tig boring av små hull. A rkimedes-drillskaft Lengde 290 mm. Brukes til små hull. Borene er lagret j det hule håndtaket.

Plattbor

Elektrisk drill

Pumpedrill

Arkimedes-drill

74

Elektrisk drill Chuckens kapasitet 6- /6 mm. Kan brukes til all vanlig boring. Drillene graderes etter chuckens kapasitet. Den viser maksimal størrelse på hull som drillen kan lage i stål. 1 tre kan tallet mer enn fordobles. Modeller med regulerbar hastighet er vanlig.

Borvinde

Spiralbor (A) Diameter 0.38-38 mm. Brukes til vanlig boring i tre, metall og plast. Passer i både hånddrill og elektrisk drill.

Snekkerens spiralbor (B) Diameter 6-26 mm. Brukes i borvinde til vanlig boring i hardtre og bløttre.

Kraftig borskjoer (C), slyngbor, trebor, spiralbor Diameter 5-38 mm. Kraftig og hurtigskjcerende bor. Jennings-modell (D) Diameter 5 — 38 mm. Denne er mer nøyaktig enn C, og bedre til finere arbeid fordi den lager god finish.

Skotsk borskjeer (E) Diameter 5-38 mm. Brukes i hardtre og endeved. Sentrumsbor (F) Diameter 5 — 56 mm. Brukes til hurtigboring av grunne hull med stor diameter.

Bunnbor (G) Diameter 6-50 mm. Brukes til å bore nøyaktige, flatbunnede hull. Du bruker boret også der du ikke kan bruke borskjæret, f.eks. endeved, tynt tre og finér. Flatbor (speedbor) (H) Diameter 19-38 mm. Brukes til vanlig boring av større hull. Sentrumspiggen gjør at det er lett å begynne å bore hull som skal starte i vinkel. Stillbart bor (Ij Diameter 13-150 mm. Brukes til store, grunne hull i bløtved. Det har en utskiftbar og justerbar skjærer. Forsenke r (J) Diameter 6 -25 mm. Brukes til å utvide munningen på skruehull slik at skruen kan ligge i plan med eller under overflaten.

Hånddrill

Kombinasjonsbor (skruebor) (K) Størrelser til alle vanlige skruestørrelser. Brukes til boring, forsenking og pluggforsenking, alt i en operasjon.

Bor og forsenker (L) Størrelser til vanlige skruestørrelser. Borer hull til skrue og forsenkning. Skrutrekker (M) Bladbredde 6-16 mm. Brukes i en borvinde.

Borvinde Omkrets 150-350 mm. Måles etter den radius håndtaket be­ skriver. Brukes til store og dype hull. Kan også brukes i små og smale åpninger. Hånddrill Kapasiteten på chucken opp til 6 mm. Den er nøyaktig og grei til vanlig boring.

Hullsag (sagbor) (N) Diameter 16-100 mm. Brukes til hull med stor diameter. Består av et styrebor i sentrum og et utskifibart sagblad.

Pluggbor (knastbor) (O) Diameter 10-16 mm. Brukes til oppboring av treplugger til skrue- og spikerhull.

Fløytebor (P) Diameter 2 - 16 mm. Brukes bare i pumpedrill til boring av små hull.

75

Bor og borvinder 2 Borvinde

Borer du igjennom et bord med et forskjær, vil treet splintre. Snu trestykket så snart mate­ skruen stikker igjennom, og bor fra den andre siden.

Skal du bore en hel serie hull i én vinkel, bør du lage en enkel hjelpekloss. Legg klossen mot tegningen i 1:1, og merk av vin­ kelen. Bor så et vertikalt hull

rett gjennom treet. Så sager du vinkelen og høvler skråningen glatt. Fest klossen godt sammen med arbeidsstykket med en tvinge.

En annen måte å unngå splintring på, er å tvinge et stykke kapp mot baksiden av arbeidet for å støtte fiberen når boret bryter gjennom.

For å feste boret må du låse skrallen. Hold hylsen, og sving rammen med klokken til borskaftet kommer inn mellom klør­ ne. Deretter strammer du ved å svinge rammen mot klokken.

Hjørnene på skaftet må passe i V-furene i klørne. Klørne kan skiftes om de blir slakke på grunn av slitasje.

Et borstativ gjør det lett å bore en serie hull som skal være like dype. Skru fotplaten til et bord med en langsgående labank. Du kan feste det i en benketang el­ ler skrustikke.

En drill skal du bruke på denne måten: Sett boret på plass mot treet med et lett trykk før du starter, og bor hullet. Ta alltid boret ut av hullet før du stopper motoren.

Når du skal feste boret i en elektrisk drill, åpner du klørne ved å vri chucknøkkelen mot klokken. Vri méd klokken når du fester, stram alle tre hullene på chucken.

Elektrisk drill

76

Hånddrill

Når du borer vertikalt, må du presse ned på håndtaket. Trenger du mer press, kan du lene hodet mot hånden.

Når du borer horisontalt, kan du få mer press ved å la kroppsvekten presse mot hånd­ taket og hånden som holder drillen.

Når du skal feste boret, holder du i hylsen og snur håndtaket mot klokken. Sett boret inn, og snu håndtaket méd klokken for å stramme chucken.

Dybdestoppere

Bruk et bunnbor (forstnerbor) (A) når du skal bore hull med glatt bunn. Dette boret er best når drillen står i et borstativ med dybdestopper. Boret er og­ så ideelt når en utskjæring, huling o.l. skal renses. Et pluggbor (B) borer til en bestemt dybde. Etter boringen brekker du trepluggen av i bunnen med en liten skrutrekker. Lim plug-

gen i hullet med fibrene i sam­ me retning som bordets. Nå høvler du plant. Størrelsen på pluggborene passer til de van­ ligste skruestørrelser. Når du skal bore med en hullsag (C), må sagen først festes godt til styreboret. / motsetning til andre bor med stor diameter, fjerner hullsagen det som skal fjernes i en flate.

En skrue krever et styrehull for det koniske gjengepartiet, et hull for den sylindriske stammen (skaftet) og et forsenket hull om hodet skal ligge i plan. Bor og forsenker (D) lager hullene på én gang. Et kombinasjonsbor (E) lager også et plugghull i tillegg.

Når du skal bore ned til en be­ stemt dybde, uten borstativ, kan du feste dybdestopperen direkte på boret. Det kan være en metallstopper (A) som festes på borstangen. Det kan være en hylse (B) til å skru på spiralbor, men det enkleste er en kort plugg som du borer et hull gjennom (C).

Plasser skjæreeggen på et spiralbor mot hjulet mens du rote­ rer og løfter eggen samtidig. Gjenta for den andre eggen.

En slipe støtte til spiralbor hol­ der riktig vinkel når du sliper. Skyv støtten over et slipepapir for å slipe opp borene.

Det fins også en slipesats for spiralbor. Den passer til elek­ trisk drill. I noen driller må chucken fjernes (se ovenfor), på andre passer slipesatsen i chucken.

Sliping av bor

Når du skal file sideskjær på et borskjær, må du file fra innsi­ den, og du må ikke file lavereenn forskjæret. Bruk en fin fil. Fil forskjærene på kanten som vender mot skaftet.

Hammere, klubber og skrutrekkere 1 med en kile til treskaft. Det er smidd til metallskaft. En snekkerhammer (klohammer) med treskaft har vanligvis et utvidet øye. Det er elliptisk og konisk til begge sider, slik som på en bødkerøks. Dette for å unngå for stort spenn på skaftet når spiker trekkes ut. I et verksted trenger du minst fire skrutrekkere, slik at du har trekkere til de vanligste skruetyper som brukes. En tradisjonell skrutrekker har bøkehåndtak som er forsterket med en metallholk. Et moderne plasthåndtak er støpt direkte på bladet. Løkformet ende på håndtaket gjør at du får god vridning på trekkeren, men mange foretrekker rette, riflete plasthåndtak.

Den første hammeren var en sten, den første klubben var en knortekjepp. Romerne brukte en hammer med klo for å trekke ut spiker. Bilder fra middelalderen viser en ham­ mer med firkantet hode, lik de du får kjøpt i dag. Hammere inndeles etter vekten av hammerhodene. En hammer skal være godt avbalansert med et smidd hode. Støpte hoder har lett for å splintre. Kloen bør være godt formet til en fin V, slik at du kan trekke ut spiker i alle størrelser. Tradisjonelt har hammerskaftet vært laget av ask eller hickory, begge sterke med langfibret tre. Enden på treskaft impregneres med olje for å unngå at fuktighet løser opp og splintrer treet. Hammere med metallskaft eller plastskaft er en moderne utvikling. Hodet er sikret Hammerens deler

Firkanthodet klohammer

lane