Syv teorier om menneskets natur 8202142776 [PDF]

Zitiervorschau

Leslie Stevenson

SYV TEORIER OM MENNESKETS NATUR Oversatt og med forord av

Trond Berg Eriksen

J. W. CAPPELENS FORLAG A.S

TTzfOO

f

Originalens tittel: Seven theories on human nature © 1974, by Oxford University Press Second edition © 1987 by Oxford University Press, Inc Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag a.s 1994 Omslag: Ane Valderhaug Produsert av: T-O. Grafisk A.s, Spydeberg Trykk: Gjøvik Trykkeri A.s ISBN 82-02-14277-6

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

INNHOLD

Forord ............................................................................

7

INNLEDNING 1. Konkurrerende teorier......................................... 2. Kritikken av teoriene...........................................

17 27

3. 4. 5. 6. 7. 8. 9.

SYV TEORIER Platon: Filosofen som konge................................. 43 Kristendommen: Guds frelse................................ 59 Marx: Den kommunistiske revolusjonen............ 73 Freud: Psykoanalysen........................................... 92 Sartre: Ateistisk eksistensialisme.......................... 114 Skinner: Betinging av adferd............................... 131 Lorenz: Medfødte aggresjoner............................. 150

KONKLUSJON 10. Noen perspektiver for videre undersøkelser.......

169

Litteraturhenvisninger.................................................. 181

Forord av Trond Berg Eriksen

Hva er mennesket? Dette spørsmålet, mente Immanuel Kant (1724-1804), oppsummerte alle andre filosofiske spørsmål. Hva kan vi vite? Hvordan bør vi handle? Hva kan vi håpe på? - disse andre spørsmålene besvares av henholdsvis erkjennelsesteorien, moralfilosofien og religionsfilosofien. Men over­ skriften vår er et tema for den såkalte antropologien (etter greske anthropos = «menneske»), og i den moderne tenknin­ gen etter Descartes (1596-1650) har de antropologiske problemene for de aller fleste filosofiske forfattere vært viktigere enn de tradisjonelle teologiske problemene. I de to siste hundreår representerer Marx, Freud, Sartre, Skin­ ner og Lorenz - som Leslie Stevenson behandler i denne boken - viktige etapper i utviklingen av et moderne menneskebilde. Hvis noe slikt overhodet finnes. For det er karakteristisk for nettopp menneskesynet at det henger sammen med synet på livet i det hele tatt. Og på dette punkt har, som kjent, folk aldri vært helt enige. De gamle greske filosofene målte mennesket med må­ lestokker som de hentet fra kosmos - den skjønne og for­ nuftige verdensorden som viste seg i naturens kretsløp som helhet. På sitt beste kunne mennesket være en liten gjenspeiling, en miniatyr av universets evige og selvfornyende orden. De kristne tenkeme senere målte mennesket med en målestokk som de hentet fra det de mente å vite om Gud. På sitt beste kunne mennesket overgi seg til Guds frelsesplan og la seg forvandle av nåden som kom inn i

7

FORORD

verden utenfra, mente de. I den moderne tenkningen plas­ serer mennesket seg selv i sentrum og gjør sin egen viten og lykke til målestokk for hele virkeligheten. Descartes’ berømte setning: «Jeg tenker, altså er jeg», kan blant meget annet også oppfattes som en kritikk av den greske kosmologiens og av den kristne teologiens tankevaner. Fra Des­ cartes av har filosofien på en eller annen måte alltid vært antropologi. Den har portrettert mennesket selv midt på livets scene, og hvis de gamle hovedaktørene i det hele slippes frem, spiller de rollen som rene statister eller kulisser. C. G. Jung sier et sted at i den moderne sekulariseringsprosessen var det de fjerneste mytiske projeksjonene som først ble trukket tilbake. Det innebærer at astronomien, geografien og samfunnslæren ble sekularisert før man jernet de teologiske motivene fra menneskebildet. Som alminnelig historisk påstand virker dette ikke urimelig. Verdensrommet, fjerne strøk og fellesskapet som helhet er det tross alt langt lettere å tenke seg mysteriefritt enn å betrakte mennesket selv uten metaforiske illusjoner og mytiske fantasier. At filosofien i moderne tid ble antropologisert, betyr imidlertid ikke at alle usynlige krefter forsvant - de ble bare dyttet inn i mennesket selv. Lenge etter at idealismen var avlegs som kosmologi og teologi, levde den videre i språkbruken omkring tanker og bevissthetsfenomener. Til og med i Sartres ateistiske eksistensia­ lisme finnes det en rekke idealistiske forutsetninger om­ kring mennesket. I den moderne verden måtte menneskets «sjel», «ånd» eller meningsskapende frihet ved flere anledninger fylle mange av de samme funksjonene som usynlige makter og krefter hadde hatt i den greske kosmologien og den kristne teologien. Lenge etter at resten av verden var blitt åndløs 8

HVA ER MENNESKET?

og sjelløs, gjorde man et unntak for menneskene som riktignok var i verden, men som angivelig ikke var av verden. Hos Kant på 1700-tallet var fremdeles hele det kosmologiske og teologiske menasjeriet intakt, men det ble bare omtolket i antropologisk retning, slik at det som hos grekerne og de kristne ble opplevd som dramatiske spen­ ninger mellom oss mennesker og noe der ute, hos Kant ble forstått som indre spenninger mellom forskjellige lag og funksjoner i menneskesjelen. Kants menneskebilde er på flere måter en mytologisk forundringspakke med så mange merkverdige ingredienser at man ikke lenger behøvde å gripe til kosmologien eller teologien for å møte overnaturlige makter. Guddomsglansen fra stjernehimmelen over seg hadde Kant overført til den moralske stemme inne i sitt bryst. Både erkjennelse, moral, religion og kunst beholdt mye av sin tradisjonelle kompleksitet hos Kant. Det viktigste som skjedde, var at krefter, normer, naturlover og forestillinger ble tolket som funksjoner av menneskets væremåte. Vi levde som om alt det vi erfarte var sant, mente Kant, men vi skulle aldri få vite hva som egentlig fantes der ute uavhengig av våre tankebaner. Hans skeptiske erkjennelsesteori fikk ham til å prioritere det antropologisk innvendige på bekostning av det kosmologisk utvendige. På Kants tid hadde medisinen allerede lenge forberedt en biologisk betraktning av mennesket. En slik fortolkning og utforskning kunne utvikle seg relativt fritt, både fordi medisinsk viten var isolert fra den store offentligheten, og fordi den nye viten gjaldt kroppen, altså menneskets materi­ elle side, og ikke sjelen, som etter de flestes oppfatning var noe helt annet. Mens teologer og filosofer forklarte men­ neskets status og vesen utfra dets sjelelige egenskaper, be­ gynte medisinere og fysiologer i den andre enden med å

9

FORORD

undersøke blodomløp, lysbrytninger i øyet, feber, sekreter og fordøyelse. På samme side arbeidet mekanistene med modeller av roboter som kunne bevege seg og hilse pent. Noen av mekanistene trodde at man en gang ville kunne bygge et helt menneske som en komplisert dukke eller robot. Regnemaskinen skulle da fylle toppetasjen! Kroppsfolkene og sjelsfolkene visste lite om hva som foregikk utenfor deres eget felt. Det var som om to tunge tog kom kjørende mot hverandre på samme spor. Før eller senere måtte det skje et stort smell. For var nå det sjelelige og det kroppslige virkelig så forskjellig som man ville ha det til? De som forsvarte menneskesjelen, så faresignalene for sent. Da det store oppgjøret kom i forrige århundre med Darwins to svære bøker (The Origin of Species, 1859 og The Descent of Man, 1874), hadde medisinere, fysiologer og mekanister samlet så mye viten om kroppen at de kunne kolonisere sjelen og legge den under seg. De mente å kunne vise at de sjelelige funksjoner var spin-off fra organiske og dermed kjemiske prosesser. For de som hevdet at det var store forskjeller på sjel og kropp, mente at det var store forskjeller mellom mennesker og dyr. De som ikke oppdaget noe avgjørende skille mellom kropp og sjel, så heller ikke noe avgjørende skille mellom dyr og mennesker. Hvis de angivelige sjelsfunksjonene derfor kunne forklares som kroppslige prosesser, var det ikke noe som hindret at mennesket kunne plasseres inn i naturens orden og utvikling uten teologiske privilegier av noe slag. Hos Nietzsche og Freud mister den gode, gamle sjelen sin autonomi, og mennesket fortolkes utfra driftsjiktet alene. Maktviljen eller seksualiteten ble til sannheten om mennesket! Menneskets vesen er ikke lenger å finne i logikken, men i lidenskapene. Platon hadde drømt om en logikk som kunne temme lidenskapene. Etter Darwin, hos 10

HVA ER MENNESKET?

Nietzsche og Freud, blir logikken i stedet til lidenskapenes forlengede arm. Fornuften som en gang hadde vært det guddommelige i mennesket og menneskets evige adelsmerke, ble nå oppfattet som en maskert løpegutt for animalske drifter. Marx’ samfunnslære kom forut for Freuds sjelslære. Det bekrefter for så vidt Jungs påstand om at en materialistisk oppfatning av samfunnet var en forutsetning for sekulariseringens siste skritt - som var et konsekvent naturalistisk menneskebilde. Så langt har vi bare beskrevet en historisk utvikling med svært bred pensel. De oppfatningene som vinner frem i slike historiske oppgjør, behøver selvsagt ikke være sanne av den grunn. Suksess har aldri vært noe argument for sannheten - ikke mot sannheten heller. Hverken utbredelse eller alder kan brukes for eller mot ideers gyldighet. Om en tanke er ny eller gammel, om den er sjelden eller alle­ mannseie, betyr ikke noe for vurderingen av dens sann­ hetsverdi. Den kritiske undersøkelsen tilhører en annen dimensjon enn den historiske beskrivelse. Etter at Darwin, Nietzsche og Freud hadde naturalisert menneskebildet, kunne derfor Sartre likevel tegne et flatterende portrett av menneskets suverene frihet og skaperevne uten at han var avlegs eller virkelighetsfjern av den grunn. Han hadde ganske enkelt vurdert saken på nytt. Det ligger derfor selvsagt ingen nødvendighet i en historisk utvikling som konstrueres på etterskudd. Uansett hva Stevenson selv mener om saken, er alle de hovedmuligheter som han bretter ut fra tenkningens historie, fremdeles reelle valg­ muligheter for den som vil orientere seg. Det var noe ved naturaliseringen av menneskebildet som ropte på en reaksjon. Språk og samfunn, vitenskap og kunst setter faktisk mennesket i en særstilling i vrimmelen av levende vesener. All antropologisk refleksjon bidrar til

11

FORORD

å understreke denne særstillingen, for mennesket er det eneste levende vesen som kan ha en lære om seg selv som art. Sartre trodde dessuten at mennesket har en tendens til å flykte fra det ansvaret som følger med dets særstilling. Han mente ikke bare at naturalistene tok feil, men han trodde også at han kunne forklare hvorfor de tok feil. De ville kvitte seg med det ansvaret som følger av friheten, det udefinerte og åpne ved den menneskelige væremåte, mente han. Sartres filosofi kan oppfattes som et motangrep fra en som ville slå Darwins, Nietzsches og Freuds natura­ lisme tilbake.

I denne lille boken har Leslie Stevenson valgt sine tenkere med omhu nettopp for å illustrere hvor mange typer av problemer den møter som vil forsøke å fange en dekkende beskrivelse av mennesket i språkets tegn. Boken gir til­ synelatende en historisk fremstilling, men den har et syste­ matisk siktemål. Noen ganger kan referatene og sammenfatningene bli vel enkle, men det skjer i pedagogisk hen­ sikt, og boken er beregnet som et første skritt på veien for unge studenter. Stevensons oppfatninger er som regel sunne og rimelige, slik de bør være hos en lærer som vil holde flere muligheter åpne for å engasjere leserens evne til selvstendig tenkning. Filosofisk sett er vel den viktigste påstanden fra Steven­ sons side at menneskebilder alltid også er normative, uansett hvor vitenskapelig funderte de måtte være. Det går an å beskrive trær, hus og dyr noenlunde objektivt. For det vi sier om disse gjenstandene, kommer aldri til å danne utgangspunkt for objektenes handlingsliv og beslutninger. For trær, hus og dyr har ikke noe handlingsliv. Men man kan ikke påstå at mennesket er fritt eller ufritt, guddom­ melig eller dyrisk uten at man dermed forbereder livs-

12

HVA ER MENNESKET?

mønstre hos dem det gjelder. Menneskebilder har en tendens til å bli selvoppfyllende profetier i samme grad som man tror at de stemmer med virkeligheten. Vi lever nemlig ikke bare utfra hvem vi faktisk er, men også utfra hvem vi tror vi er. Når vi taler om mennesket, taler vi alltid også om oss selv. Hadde fuglene eller fiskene kunnet snakke, ville de kanskje ha gitt oss et noe mer objektivt bilde av hva mennesket egentlig er. I fabler og eventyr skjer jo nettopp det når en viktig sannhet skal presenteres. Men det er bare mennesket som kan snakke. Hvor det skal snakkes, må det være mennesker som gjør det. Derfor er objektiv tale om hva mennesket er, det vil si om dets vesen, ikke bare vanskelig, men umulig. Her er det bare aksjeeierne som har stemmerett. Det foreligger altså klare interesser alle­ rede i utgangspunktet. Helheten eller tingenes vesen kan ikke bli gjenstand for erfaring, sier Kant. Helheten og vesenet kan bare være en fomuftsidé. Det betyr at man kan ha objektiv viten om alle bestemte aspekter ved mennesket. Man kan telle, veie, måle og regne for å gjøre rede for menneskets funksjonsformer. Men postulater om hva mennesket egentlig er, faller utenfor vitenskapenes objektive viten. Man kan nemlig ikke summere aspekterkjennelser til en vesenserkjennelse. Vi kan kjenne tusen kvantitative forhold uten å vite noe mer om det kvalitative. Derfor vil nok den diskusjonen som Stevenson gir oss et glimt av i denne boken, aldri ta slutt. For hver gang vi hever røsten og hevder et syn på hva mennesket er, sier vi alltid også noe om våre egne erfaringer, hvilke forhåpnin­ ger vi har og hvilke normer eller verdier vi venter at menneskene skal forholde seg til. Vi konstruerer og sor­ terer virksomt bevissthetsinnhold hos oss selv eller andre 13

FORORD

hver gang vi ytrer en formening om hva mennesket er. Antropologien tar alle andre spørsmål opp i seg, sier Kant. Menneskebildet utstikker horisonten omkring den moderne filosofien. Derfor bør vi nok her, mer enn noe annet sted, være skeptiske til altfor enkle svar. Vi skal huske på hvor mange slags spørsmål et slikt bilde bør å rydde opp i! For i nyere tid er antropologien ingen bibeskjeftigelse i filosofien. Den reiser stangen der hvor teltet skal stå. Den markerer verdens akse som alt annet dreier seg om. Stevensons lille bok gir leseren et godt utgangs­ punkt for å følge debatten og delta i den utfra egne erfa­ ringer med både kjensgjerninger og normer.

INNLEDNING

1 Konkurrerende teorier

Hva er mennesket? Det må være et av de aller viktigste spørsmål vi i det hele tatt kan stille. For det er så mye annet som avhenger av vårt syn på menneskets natur. Menneskelivets mening og formål, hva vi bør gjøre og hva vi kan håpe å oppnå - svaret på disse spørsmålene påvirkes av hva vi oppfatter som menneskets egentlige eller sanne natur. På engelsk, fransk, italiensk og mange andre språk bru­ kes det samme ordet om «mannen» og «mennesket». Vi skal vokte oss for å betrakte dette som annet enn et språklig faktum. Men man har ofte oversett kvinnenes særegne trekk og problemer, fordi man har behandlet «mannen» og «mennesket» som synonymer og latt mannen representere hele menneskearten. Denne boken tar ikke opp feminis­ tiske temaer til systematisk diskusjon, men den vil presen­ tere noen rivaliserende teorier om menneskenaturen i alminnelighet. Noen lesere vil kanskje være interessert i å forfølge konsekvensene av disse tankene for oppfatningen av kjønnsforskjeller. Derfor vil vi senere anbefale littera­ tur til videre lesning. Også innenfor de maskulint orienterte perspektivene på menneskenaturen finnes det mye uenighet og nok av stridsspørsmål til å skrive en bok. «Hva er et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet 2. Syv teorier . . .

17

INNLEDNING

ham med ære og herlighet,» sier dikteren til Salme 8 i Det gamle testamente. Bibelen oppfatter mennesket som skapt av en transcendent Gud som har en bestemt hensikt med vårt liv. «Menneskets egentlige natur er totaliteten av dets sosiale relasjoner,» sa Marx i sine Teser om Feuerbach fra 1845. Marx benektet Guds eksistens og mente at hvert enkelt menneske var et produkt av det samfunnet det levde i. «Mennesket er dømt til å være fritt,» sa Sartre mens han skrev sine bøker i det tysk-okkuperte Frankrike tidlig i 1940-årene. Sartre var like mye ateist som Marx, men - i det minste i denne perioden av hans tenkning - adskilte han seg fra Marx ved å hevde at vi ikke er bestemt hverken av samfunnet eller av noe annet. Han mente at hvert enkelt menneske står fullstendig fritt til selv å bestemme hva det vil være og gjøre. Forskjellige syn på menneskenaturen førte selvsagt til forskjellige svar på spørsmålene om hva vi bør gjøre og hvordan vi eventuelt kan gjøre det. Hvis Gud skapte oss, da er det Hans formål med livet som bestemmer hva vi bør være, og vi må vende oss til Ham for å få hjelp. Hvis vi derimot er skapt av samfunnet, og vi oppdager at livet vårt ikke er helt tilfredsstillende, kan det ikke finnes noen virkelig helbredelse før hele samfunnet er omformet. Hvis vi grunnleggende sett er fri, og aldri kan unnslippe nød­ vendigheten av å gjøre egne valg, da er den eneste realis­ tiske holdningen å godta situasjonen og foreta valgene i full bevissthet om hva vi gjør. Konkurrerende overbevisninger om menneskenaturen blir også materialisert i forskjellige individuelle livsformer og i ulike økonomiske og politiske systemer. Marxistisk teori i den ene eller andre utgaven dominerer det offent­ lige liv så sterkt i de fleste kommuniststyrte land, at det å stille spørsmålstegn ved denne læren, kan få alvorlige 18

KONKURRERENDE TEORIER

følger for den enkelte. I de såkalte «fri» eller «demokratis­ ke» nasjonene er det lett å glemme at kristne trosretninger for et par århundrer siden inntok den samme dominerende stilling. Kjettere og vantro ble utsatt for diskriminering, forfulgt eller brent pa bålet. I noen land og i noen områder finnes det selv i våre dager en kompakt «kristen» samdrektighet som ingen kan utfordre uten å utsette seg for fare. I republikken Irland f. eks. godtar grunnloven den romersk­ katolske lære som bestemmende i politikken på sosiale områder som abort, prevensjon og skilsmisse. I USA finnes det en uformell kristen etikk som påvirker det politikerne sier (men knapt nok det de faktisk gjør) til tross for det offisielle skillet mellom kirke og stat. Derfor fantes det en tendens til at supermaktenes folk og ledere - USA og det tidligere Sovjetunionen - oppfat­ tet forholdet mellom dem ikke bare som en kamp mellom to nasjoner, men som en kamp mellom to ideologier. Begge betraktet den andre parts livsform som grunnlagt på en feilaktig og skadelig teori om menneskenaturen. Denne boken vil stille noen skeptiske og kritiske spørsmål til begge sider i denne farlige motsetningen. Ved første blikk kan det virke urimelig at en «eksisten­ sialistisk» filosofi som Sartres skulle kunne lede til en bestemt sosial praksis. Men en måte å rettferdiggjøre det moderne «liberale» demokratiet på - med dets skille mellom kirke og stat, som vi kjenner fra den amerikanske uavhengighetserklæringen, og med den enkeltes rett til fritt å jakte på sin egen forestilling om lykken - er ved å bruke den filosofiske oppfatning at det ikke finnes noen objektive verdier i menneskelivet, bare subjektive, indivi­ duelle valg. Denne antagelsen er nok uforenlig med både kristendom og marxisme, men den har vært svært betyd­ ningsfull i de moderne, vestlige samfunn, faktisk langt ut 19

INNLEDNING

over den spesielle utforming den fikk i den franske eksi­ stensialismen ved midten av århundret. Men man bør legge merke til at også en som tror at det faktisk finnes objektive normer, likevel kan støtte et liberalt samfunnssystem, hvis han samtidig mener at det er galt å påtvinge andre disse normene. La oss se litt nærmere på kristendommen og marxismen som to rivaliserende teorier om menneskenaturen. Selv om de innholdsmessig er radikalt forskjellige, finnes det noen viktige overensstemmelser i strukturen, nemlig på den måten motivene i de to lærebygningene er satt sammen og påvirker forskjellige livsformer. For det første påstår begge noe om verdens karakter som helhet. Kristendom­ men er selvsagt forpliktet til å tro på Gud, et personlig vesen som er allmektig, allvitende og fullkomment godt, som skapte og styrer alt som finnes. Marx benektet alt dette og fordømte religionen som «opium for folket», som en tåkesky som tilslører folks virkelige sosiale problemer. Han mente at verden finnes uten at noen står bak den eller utenfor den, og at verden i prinsippet er stofflig, slik at alt bestemmes av de vitenskapelige lover som gjelder for materielle gjenstander. Som deler av deres tanker om verden har både kristen­ dommen og marxismen trossetninger om historiens gang. For den kristne er historiens mening gitt gjennom tidens forhold til det evige. Gud bruker historiens begivenheter for å realisere sine formål. Han åpenbarer seg fremfor alt i Jesu liv og død. Marx hevdet at han fant et utviklings­ mønster i menneskets historie, et mønster som lå i historien selv. Han tenkte seg da at det fantes en uunngåelig utvik­ ling fra et økonomisk stadium til et annet, slik at kapitalis­ men ville bli fortrengt av kommunismen, like sikkert som føydalismen var blitt fortrengt av kapitalismen. Begge

20

KONKURRERENDE TEORIER

ideologiene betrakter altså historien som en bevegelse i en bestemt retning. Men de er uenige både om den kraften som styrer bevegelsen og om bevegelsens løp. For det andre har de to ideologiene forskjellige beskri­ velser av enkeltmenneskets grunnleggende natur. Dette er noe som følger av deres forskjellige oppfatninger av ver­ den. Ifølge kristendommen er mennesket skapt i Guds bilde, og dets skjebne avhenger av forholdet til Gud. For hvert eneste menneske er fritt til å godta eller avvise Guds formål med det, og det vil bli dømt alt etter hvordan det gjør bruk av sin frihet. Dommen befinner seg utenfor dette liv, for på et vis overlever hvert eneste menneske den fysiske døden som vi kjenner. Marxismen benekter både tanken om at den enkelte skulle overleve døden og at han vil bli stilt for dommen. Den må også benekte betydningen av den individuelle moralske frihet som er så avgjørende for kristendommen. For ifølge Marx er våre moralske forestillinger og holdninger bestemt av den type samfunn vi lever i. For det tredje gir de to ideologiene forskjellige diagno­ ser av hva som i siste instans feiler menneskeheten. Kris­ tendommen hevder at verden ikke er i overensstemmelse med Guds hensikter, at menneskets forhold til Gud er for­ styrret. Mennesket misbruker sin frihet, avviser Gud og blir dermed plettet av synden. Marx erstatter begrepet om «synd» med begrepet om «fremmedgjøring» som gir en lignende forestilling om en ideell norm som det faktiske menneskelivet ikke oppfyller. Men Marx tenker seg at vi er fremmedgjort fra oss selv, fra vår egen sanne natur, fordi menneskene har evner som det kapitalistiske samfun­ nets betingelser ikke lar dem utvikle. Løsningen på et problem avhenger av hva man oppfat­ ter som hovedårsaken til at det er oppstått. For det fjerde 21

INNLEDNING

tilbyr kristendommen og marxismen helt forskjellige be­ handlinger av menneskelivets skavanker. Den kristne tror at bare Guds egen kraft kan frelse oss fra vår syndefulle tilstand. Den mest forbausende påstanden er at Gud ved Jesu liv og død som bestemt historisk person har handlet for å forløse verden og gjenopprette menneskets ødelagte gudsforhold. Hver enkelt må godta denne guddommelige tilgivelsen og kan så begynne å leve et gjenfødt liv i den kristne kirke. Det menneskelige samfunnet vil ikke kunne forløses før enkeltmenneskene er forandret på denne måten. Marxismen sier det motsatte - at det ikke kan bli noen virkelig forandring i den enkeltes liv med mindre det skjer en radikal forandring av samfunnet. Kapitalismens sosioøkonomiske system må erstattes av kommunismens. Denne revolusjonære forandringen er uunngåelig og skyl­ des lovene for den historiske utvikling. Det individet bør gjøre, er å slutte seg til det revolusjonære partiet og på den måten bidra til at den nye tidsalders fødselsveer blir så kortvarige som mulig. Disse to konkurrerende teoriene forutsetter litt ulike forestillinger om en fremtid hvor mennesket er totalt gjen­ født. Den kristne ser for seg mennesket gjenopprettet til den tilstand som Gud hadde planlagt for det, en tilstand hvor det fritt elsker og adlyder sin Skaper. Det nye livet begynner straks den enkelte godtar Guds frelse og slutter seg til kirken som er fellesskapet av forløste. Men prosessen fullendes ikke før etter dette liv, for både den enkelte og samfunnet vil fremdeles være ufullkomne og preget av verdens syndighet. Marxisten ser for seg en fremtid i denne verden: et fullkomment samfunn hvor menneskene kan være seg selv og ikke lenger lever fremmedgjort av økonomiske betingelser, men fritt og aktivt kan virke sammen. Dette er historiens mål for Marx, men man bør 22

KONKURRERENDE TEORIER

ikke vente at det skal oppstå rett etter revolusjonen. En overgangstid vil være nødvendig før det kommunistiske samfunns høyeste trinn kan realiseres. Vi står her overfor to trossystemer som er totale i sitt omfang. Både kristne og marxister gjør krav på å kjenne den vesentlige sannhet om hele menneskelivet. De påstår noe om alle menneskers natur, på alle steder og til alle tider. Og disse verdensbildene krever ikke bare tilslutning, men handling. Om man virkelig tror på den ene eller andre av disse teoriene, må man godta at det også vil få konsekvenser for ens egen livsstil. Som et siste sammenligningsledd kan man legge merke til at det i tilknytning til begge trossystemer finnes orga­ nisasjoner som krever de troendes lydighet og utøver en viss autoritativ kontroll både på lære og liv. De kristne har Kirken, og marxistene har kommunistpartiet. Eller, for å være mer nøyaktig, det finnes mange kristne kirker og mange kommunistiske partier som konkurrerer om å være de eneste som virkelig følger grunnleggerens sanne lære. De definerer en bestemt versjon av sin tro som ortodoks og følger forskjellige prinsipper i den praktiske politikken. Slike sektdannelser er typiske for begge par­ ter. Mange har lagt merke til denne strukturlikheten mel­ lom kristendommen og marxismen, og noen har påstått at den andre grupperingen er like religiøs som den første. På begge sider skulle dette faktum gi de troende noe å tenke på, slik også den som står utenfor begge leire, må gjøre seg sine tanker om saken. Hvorfor oppviser to så forskjellige fremstillinger av menneskets natur og skjebne mønstre som er så like? Kanskje forskjellene i noen grad kan utjevnes, for det finnes de som kaller seg «kristne marxister». Men i de tradisjonelle fortolkningene av de to trossystemene 23

INNLEDNING

finnes det en helt grunnleggende uenighet om Guds eksi­ stens og menneskets natur. Som jeg allerede antydet da jeg siterte Sartre, finnes det langt flere menneskebilder. De gamle grekernes teorier, særlig de store filosofenes - Platons og Aristoteles’ påvirker oss fremdeles. I nyere tid har Darwins utviklings­ lære og Freuds psykoanalytiske spekulasjoner skapt varige endringer i vår selvoppfatning. Moderne biologi, psykologi og sosiologi tilbyr en rekke angivelig vitenskapelige teorier om menneskenaturen. Mange fremragende vitenskaps­ menn, noen av dem nevnes også i denne boken, har gitt sine egne diagnoser av menneskets lodd og ment å levere forslag til å kurere menneskets plager med grunnlag i sin spesielle vitenskapelige ekspertise. Utenfor den vestlige tradisjon finnes det kinesiske, indiske, afrikanske og islam­ ske menneskebilder. Noen av dem er svært livskraftige. Særlig islam opplever en blomstring i folkelig oppslutning, fordi folkene i Midt-Østen avviser mange sider ved den vestlige kulturen. Noen av disse menneskebildene er materialisert i men­ neskelige samfunn, institusjoner og livsformer, slik som kristendommen og marxismen er det. På denne måten blir de til noe mer enn teorier. For livsformene følger sine egne forandringer av vekst og oppløsning. Et trossystem om menneskenaturen som understøtter en livsform, kalles van­ ligvis en «ideologi». Kristendommen og marxismen er nett­ opp ideologier på denne måten, og selv verdisubjektivismen kan, som vi har sett, være grunnlag for politisk liberalisme. En ideologi er derfor mer enn en teori, men den bygger på en teori om menneskenaturen som på en eller annen måte anbefaler en handlingsretning. Det jeg ønsker å gjøre i denne boken, er å undersøke noen betydelige teorier som både foreskriver handlingsretninger og gjør krav på tilslut-

24

KONKURRERENDE TEORIER

ning. Ikke alle teorier er ideologier, fordi ikke alle har tilslutning fra menneskegrupper som fremholder teorien som grunnlag for sin livsstil. Men de teoriene jeg har valgt å diskutere, fremviser alle hovedelementene av den felles struktur som vi har sett i kristendommen og marxismen: (1) en bakgrunnsteori om verdens natur; (2) en grunnleg­ gende teori om menneskenaturen; (3) en diagnose av hva som er i veien med mennesket; og (4) et eller flere forslag til å kurere eller behandle menneskets plager. Bare teorier som kombinerer slike elementer, tilbyr oss håp om å løse menneskehetens problemer. For eksempel: Den isolerte påstand om at alle mennesker er selviske, er en diagnose til tross for at den er knapp. Men den gir oss ingen forståelse av hvorfor vi er selviske og heller ingen antydning om hvordan vi skal kurere feilen. På samme måte gir kravet om at vi skal elske vår neste, ingen for­ klaring på hvorfor det er så vanskelig. Selv om utviklings­ læren har mye å si om mennesket og dets plass i universet, gir den ikke selv noen diagnose og anbefaler heller ingen behandling. De teoriene jeg skal undersøke, omfatter kristendom­ mens, Marx’ og Sartres læresetninger. I tillegg til dem kommer teoriene i Platons Staten - som både er en av den vestlige historiens viktigste bøker og en av de mest les­ verdige i den greske filosofien. Vi skal også diskutere på­ standene til Freud. Hans psykoanalytiske teorier har påvir­ ket mye av tenkningen i dette århundre. F. B. Skinners teorier er viktige, fordi han hevder å ha funnet nøkkelen til de menneskelige adferdsproblemer. Til sist skal vi drøfte Konrad Lorenz, den østerrikske nobelprisvinneren som startet studiet av dyrenes adferd og som har gitt opphav til nyere forsøk på å forklare menneskenaturen gjennom analogien til aper og andre dyr. 25

RANA BIBLIOTEK

INNLEDNING

På disse punktene kan vi ikke håpe å oppspore alle for­ løperne til hver enkelt teori. Men jeg skal prøve å gi et kort riss av den historiske bakgrunnen. Det vil heller ikke være mulig å diskutere de mange varianter av kristne, marxistiske, eksistensialistiske og psykoanalytiske teorier. Jeg skal ganske enkelt prøve å fremlegge deres hovedideer og fortolke dem gjennom den firedelte strukturen som jeg oppstilte ovenfor. I hvert enkelt tilfelle skal jeg bruke en lett tilgjengelig bok som min grunntekst og henvise til den slik at leseren kan kontrollere mine påstander og eventuelt finne ut mer på egen hånd. Jeg skal også foreslå videre lesning som er relevant for hver enkelt teori. Noen lesere vil kanskje bli skuffet over at jeg ikke diskuterer østlige teorier. Jeg kan bare forsvare meg ved å si at jeg ikke vet nok om dette emnet. I stedet anbefaler jeg bøkene i littera­ turlisten til videre lesning. Ved siden av å fremstille de grunnleggende ideene, vil jeg peke på noen av de sentrale vanskelighetene som er knyttet til dem. I forbindelse med hver enkelt teori skal jeg foreta en kritisk drøfting som jeg håper vil få leseren til å tenke videre selv. I noen kapitler vil de kritiske drøftelsene følge etter fremstillingen. I andre kapitler vil de komme inn underveis. La oss først kaste nok et blikk på kristen­ dommen og marxismen for å finne ut hva som kan skje når vi begynner å kritisere teorier om menneskenaturen.

2

Kritikken av teoriene

Den fundamentale kristne påstand om verden, nemlig at det finnes en Gud, har selvsagt møtt mange skeptiske innvendinger. For å nevne én av dem, synes all den ondskap og lidelse som utfolder seg i verden, å tale mot at det skulle finnes en Gud. For hvis Han er allvitende, må Han kjenne til ondskapen, og hvis Han er allmektig, må Han være i stand til å fjerne den. Hvis Han i tillegg er fullkomment god, hvorfor gjør Han ikke noe med djevel­ skapen? Og spesielt kan man spørre hvorfor Gud ikke svarer på de troendes bønner om frihet fra lidelse overalt i verden? Den grunnleggende marxistiske påstand om verden - at det finnes et uunngåelig fremskritt i menneskenes historie gjennom stadier av økonomisk utvikling - er like sårbar overfor skeptiske innvendinger som den kristne. Er det virkelig sannsynlig at fremskrittet er uunngåelig? Avhen­ ger det ikke også av mange ikke-økonomiske faktorer som ikke er like forutsigbare? Og spesielt kan man spørre om hvorfor det ikke har funnet sted noen kommunistiske revolusjoner i Vest-Europa slik det skulle ifølge Marx’ egen teori? Kristne og marxistiske påstander om enkeltmennesket reiser umiddelbart store metafysiske problemer. Er enkelt­ mennesket virkelig fritt og ansvarlig for sine handlinger? Eller er alle dets egenskaper bestemt av arv, oppdragelse 27

INNLEDNING

og miljø? Fortsetter individet å eksisterere etter døden eller ikke? Når man tenker på det åpenbare faktum at mennesker dør alltid og overalt, er sannsynligheten for at enkeltmennesket skulle overleve på en eller annen måte, både liten og diskutabel. Men kan materialistenes oppfat­ ning av at mennesket bare består av stoff, virkelig være sant? Tyder ikke våre mentale evner som kan sanse og føle, tenke og argumentere, avveie og beslutte på det motsatte? Man kan også reise tvil omkring de to ideologienes oppskrifter på å løse eller behandle menneskets problemer. De kristnes påstand om at en bestemt historisk skikkelse er guddommelig, og at han er et redskap for Guds forsoning med verden, strider mot all menneskelig fornuft. Den marxistiske troen på at den kommunistiske revolusjonen vil løse menneskehetens problemer, legger nesten like stor vekt på en bestemt historisk hendelse. Ikke i noen av tilfellene blir ideologienes universelle påstander bekreftet av den senere historien til de enkeltmennesker, institu­ sjoner eller nasjoner hvor gjenfødelsen skulle virke. For både den kristne kirkes historie gjennom århundrene og Russlands historie siden 1917 oppviser en salig blanding av godt og ondt som all annen menneskelig historie. Hverken den kristne eller den kommunistiske livspraksis har fjernet vrøvl, uenighet, selviskhet, forfølgelse, tyranni, tortur eller mord. Nå er disse vanlige innvendingene mot de to ideologiene temmelig nedslitte. Det interessante er at ingen av trossys­ temene har forsvunnet etter slike innvendinger. Det må innrømmes at kristendommen stadig har mistet innflytelse de siste århundrer. Og kanskje er det bare en liten del av befolkningen i kommunistlandene som kan regnes som troende i sitt forhold til den marxistiske teorien. Men begge teorier er fullt levende, for det finnes mange både 28

KRITIKKEN AV TEORIENE

kristne og marxistiske troende på begge sider av det som en gang kaltes jernteppet. Disse ideologiene er ikke for­ svunnet fra de industrialiserte land, slik hekseri og astro­ logi har forsvunnet - om vi da unntar lørdagsutgavene av løssalgsavisene. Hvordan og hvorfor finnes det fremdeles et betydelig antall sunne og friske mennesker som tror på kristendom­ mens og marxismens læresetninger? For det første finner de troende normalt en eller annen måte å bortforklare de vanligste innvendingene på. De kristne sier at Gud ikke alltid fjerner det onde eller svarer på våre bønner. For det som virker ondt på oss, kan likevel være det beste i det lange løp. Marxistene kan si at revolusjonen ikke fant sted i Vesten, fordi arbeiderne hadde solgt sin frihet for høyere levestandard og ikke skjønte at deres virkelige interesser lå i å omstyrte kapitalismen. Diskusjoner om de store meta­ fysiske spørsmålene, om determinisme eller fri vilje, mate­ rialisme eller udødelighet, synes å kunne fortsette til evig tid uten at noen føler seg tvunget til å forandre standpunkt. Innvendingene mot de forskjellige hendelsene kan de troende besvare med en henvisning til at den fullstendige gjenfødelse av mennesket ennå utestår, og at de grusomhe­ ter som er skjedd i kristendommens og kommunismens historie, skyldes at fullkommenheten ennå ikke er opp­ nådd. På denne måten kan den troende bortforklare vanskelighetene i sin teori og henvise den endelige dom til fremtiden. Slik kan den troende beholde sin tro med et skinn av rimelighet. Kirkens og statens teoretikere er etter hvert blitt temmelig flinke til å rettferdiggjøre Guds eller partiets handlinger. For det annet kan den troende gå løs på kritikken ved å angripe kritikerens beveggrunner. Den kristne kan si at de som fortsetter å reise intellektuelle innvendinger mot 29

INNLEDNING

kristendommen, er blindet av synden, slik at deres egen stolthet og uvilje mot å akseptere Guds nåde hindrer dem i å se lyset. På samme måte kan marxisten si at de som ikke vil godta sannheten i Marx’ analyser av historien og samfunnet, blir bedratt av sin «falske bevissthet», dvs. ideer og holdninger som skyldes de vantros økonomiske stilling. Den kapitalistiske produksjonsmåten forhindrer naturligvis dem som tjener på den, i å åpent godta sannheten om sitt eget samfunn. I begge tilfeller kan kritikerens beveggrun­ ner analyseres utfra den teorien som han kritiserer. På den måten kan den troende overbevise seg selv om at han kan avvise kritikken fordi den hviler på illusjoner. På to hovedmåter kan man beholde et trosstandpunkt til tross for at det utsettes for intellektuelle innvendinger. Hvis en teori om menneskenaturen opprettholdes med disse to teknikkene - (1) ved å avvise at motstridende erfaringer kan ha tyngde, eller (2) ved å avvise kritikken ved å analysere kritikerens beveggrunner utfra teorien selv - da skal jeg i denne boken kalle teorien et «lukket system». Av de grunner som er anført ovenfor, kan både kristen­ dommen og marxismen i noen tilfeller kalles lukkede systemer - men det betyr ikke at alle kristne eller alle marxister hevder sitt trosstandpunkt på denne måten. Hvorfor vil folk fastholde en tro til tross for alle tankemessige vanskeligheter? Treghet og uvillighet til å inn­ rømme at man tar feil, spiller sikkert en rolle. Uansett om man er blitt oppdratt i en bestemt tro og til en bestemt livsstil, eller om man først senere har omvendt seg til den og så fulgt dens anvisninger, kreves det mot til å ta et oppgjør med egen fortid. Når en tro også er en ideologi som gir opphav til en bestemt livsform eller konstituerer en sosial gruppe, vil det alltid være vanskelig for medlem­ mene av gruppen å vurdere ideologien objektivt. Det vil

30

KRITIKKEN AV TEORIENE

finnes et sterkt sosialt press for fortsatt å gi støtte til trosstandpunktet, og det vil være naturlig for de troende å bevare det som et lukket system. Folk vil føle at deres tro, uansett om det finnes innvendinger mot den, inneholder livsviktige innsikter og et glimt av vesentlige sannheter. Å forlate denne troen ville være det samme som å forlate det som gir livet mening, hensikt og håp. Er det da mulig å diskutere forskjellige teorier om menneskenaturen rasjonelt og objektivt, slik jeg skal for­ søke å gjøre i denne boken? For når slike teorier materiali­ seres i livsformer, virker det som om troen på dem overskrider det som kan begrunnes fornuftig. Slike teorier kan gjøre seg usårlige for kritikk ved å benytte seg av de teknikker som omgir lukkede systemer. Den endelige begrunnelsen kan være en henvisning til tro eller autoritet. Og det kan være at det ikke finnes noe svar på spørsmål av typen: «Hvorfor skulle jeg tro dette?» eller «Hvorfor skulle jeg godta denne autoriteten?» som kunne tilfredsstille en som allerede gjeme vil tro. Hvis vi kommer til den konklusjon at det ikke finnes noen mulighet for objektiv diskusjon av rivaliserende ideologier, kan hensikten med denne boken synes å være dømt til å mislykkes fra starten av. Men jeg tror det ville være for tidlig å gi opp på dette punktet. For det første er ikke alle de teoriene jeg skal diskutere, ideologier i det hele tatt. Og om de ikke er det, er det langt mindre sannsynlighet for at de krever tro eller forsvar på denne måten. Men enda viktigere er at en fornuftig diskusjon av en teori, fremdeles er mulig for dem som er innstilt på å gjennomføre en slik drøfting, selv om trosstandpunktet er blitt en ideologi eller kanskje fasthol­ des som et lukket system hos noen av sine troende. For vi kan alltid skille mellom det folk sier og deres motiver for å 31

INNLEDNING

si det. Motivene kan være viktige på mange måter, for eksempel om vi ønsker å forstå den talendes personlighet eller hvordan hans samfunn fungerer. Men hvis vi først og fremst er opptatt av om det han sier er sant, og om det finnes gode grunner for å tro det samme, da er motiverin­ gen uten betydning. De grunnene som den talende selv kan anføre, er ikke nødvendigvis de beste. Men det forhindrer ikke at man kan diskutere det han sier utfra pålydende. Derfor er det andre kjennetegnet ved et lukket system den teknikken som møter innvendinger ved å angripe kritikerens motiver - grunnleggende irrasjonelt. For om man diskuterer om en teori er sann, eller om det finnes gode grunner til å tro på den, da må de innvendingene som reises mot den, besvares direkte uten hensyn til hva som motiverte kritikeren. Noen kritikeres motiver kan være sære eller mangelfulle, og likevel kan det de sier være sant og rettferdiggjøres av gode grunner. Selv om man tar motivene med i betraktningen, er det galt å analysere kritikernes motiver utfra den teorien som diskuteres. Da antar man jo at teorien er sann, mens nettopp det var pro­ blemet som skulle undersøkes. Man ville argumentere i sirkel om man gjendrev en innvending mot en teori ved å bruke en del av teorien selv. Det første kjennetegnet ved et lukket system, nemlig at man bortforklarer alt det som tyder på at teorien er feilaktig, må også betraktes med mistenksomhet. Vi føler ofte at slike bortforklaringer i virkeligheten ikke er særlig overbevisende annet enn for dem som allerede gjeme vil tro på teorien. Bare tenk på hvordan de kristne kan løse det ondes problem, og marxister problemet om hvorfor det ikke skjedde noen revolusjon i Vesten. Vi må forsøke å oppdage når slike bortforklaringer er fornuftige og rett­ messige, og når de ikke er det. Før vi kan diskutere betyd32

KRITIKKEN AV TEORIENE

ningen av argumentene for eller mot teorien, må vi finne ut hva slags påstander som hevdes. For det første kan det vise seg at en påstand er en verdidom som sier hva som bør være tilfelle, snarere enn en be­ skrivelse av en kjensgjerning, dvs. av hva som rent faktisk er tilfelle. Om en eller annen sier at homoseksualitet er unaturlig, kan det innvendes mot påstanden at det finnes et visst innslag av homoseksualitet i nesten alle de samfunn man kjenner. La oss anta at han svarer at dette ikke gjendriver hans pastand, for det dreier seg jo bare om en minoritet i hvert samfunn. Kanskje den som kommer med innvendingen, vil antyde at det er mulig at et flertall i et samfunn kunne praktisere både homoseksuelle og hetero­ seksuelle virksomheter, og at dette synes å ha vært tilfelle i det gamle Hellas. Da kan svaret være: «Jeg vil nå likevel si at det er unaturlig.» Et slikt svar viser at taleren i siste hånd ikke påstår noe om hva folk faktisk gjør, men uttrykker en mening om hva de burde gjøre - eller rettere, ikke burde gjøre. Inntrykket ville bekreftes om vi fant ut at taleren reagerte med skrekk og gru mot de personer som ble beskrevet som homoseksuelle. Hvis påstanden er normativ og ikke fastslår kjensgjerninger, vil opplysninger om hva som rent faktisk skjer, ikke gjendrive den. For det er fullstendig rimelig å hevde at det som faktisk skjer, ikke burde skje. Men for at vi skal godta at man gjør en påstand immun mot innvendinger på denne måten, må vi identifi­ sere den som en verdidom og ikke engang forsøke å disku­ tere hva som faktisk er tilfelle. Hvis påstanden er en verdi­ dom, kan den heller ikke bekreftes av kjensgjerninger. For det som faktisk skjer, er ikke nødvendigvis det samme som det som burde skje. Påstander om menneskenaturen er særlig utsatt for denne typen tvetydighet. Ordene «natur» og «naturlig» bør 3. Syv teorier . . .

33

INNLEDNING

alltid oppfattes som varsellamper som angir en mulig for­ virring. Hvis noen sier at «Menneskelige vesener er x fra naturens side», skal vi straks spørre: «Mener du at alle eller de fleste menneskelige vesener faktisk er x fra naturens side, eller at vi alle burde være x, eller hva?» Kanskje ved­ kommende mener at «Når menneskelige vesener ikke er x, må de godta konsekvensene, nemlig y.» Her har vi både en generalisering av kjensgjerninger og en implisitt verdidom som gjelder at y er uønsket. Derfor ville det være relevant å spørre om dokumentasjon av det første og grunner for det andre. Spørsmålet om verdidommers objektivitet er et av de mest sentrale i filosofien, og jeg vil ikke avgjøre det her. Jeg bare peker på behovet for denne typen klargjø­ rende spørsmål når man diskuterer menneskenaturen. Det finnes en annen og helt forskjellig måte å gjøre påstander uangripelige på. Det gjelder når spørsmålet dreier seg om definisjoner. Hvis noen for eksempel sier at «alle mennesker er dyr», er det ikke lett å se hvordan saklige grunner i noen form kan innvendes mot påstanden. Anta at utviklingsteorien ikke stemte, og at man fant ut at menneskene likevel ikke hadde felles stamfedre med andre arter. Ville vi ikke likevel regnes som dyr, selv om det måtte være et spesielt slags dyr - siden vi lever, spiser, formerer oss og dør som alle andre dyr? Anta at man kunne få roboter til å gå og snakke som mennesker, men ikke til å formere seg eller spise som oss. De kunne åpenbart ikke være dyr, men kunne de regnes som mennesker? Det ser ut som om ikke noe kan kalles menneske med mindre det også kan kalles dyr. Hvis dette stemmer, er påstanden om at alle mennesker er dyr, ingen påstand om mennesket som kjensgjerning, men er bare en delvis avsløring av hva vi mener med ordet «menneske». Setningen er sann utfra definisjonen, dvs. sann bare utfra

_________________ kritikken

av teoriene

språkbrukerens egne regler. I filosofenes terminologi er setningen «analytisk», dvs. at påstanden er sann utfra en undersøkelse av hva ordene i setningen betyr. Hvis en påstand er analytisk sann på denne måten, er det helt rett å si at den ikke kan gjendrives på noe tenkelig grunnlag. Men den kan selvsagt heller ikke bekreftes av kjensgjeminger. For den forsøker ikke å si noe om hva som er tilfelle. Setningen «Alle mennesker er dyr» viser at en ytring som fremtrer som en påstand om hvordan menneskenatu­ ren er, i virkeligheten viser seg bare å være en skjult definisjon. Men ikke alle definisjonsspørsmål er trivielle. Når et ord allerede brukes med en etablert betydning i språket, vil det være svært villedende om noen bruker det i en annen betydning, hvis de ikke gir oss en uttrykkelig advarsel først. Noen ganger innfører teorier nye termer eller bruker gamle ord på nye måter. Da vil det være svært nødvendig å gi ordene nye definisjoner. For at alle skal forstå at det dreier seg om definisjoner, må de ikke utgi seg for a være pastander om saksforhold. Definisjoner kan få følger som ikke er umiddelbart innlysende. Hvis det for eksempel er analytisk sant at «alle mennesker er dyr», og at «alle dyr mater ungene sine», så er det analytisk sant at «alle mennesker mater ungene sine». På denne måten kan også analytiske påstander brukes, men bare hvis de holdes tydelig adskilt fra syntetiske påstander som er ekte ytringer om kjensgjerninger. Uten at vi kommer inn på det vanskelige teoretiske spørsmålet her, tror jeg vi kan skjønne at hvis noen påstår at alle mennesker er x, og avviser uten undersøkelser enhver antydning om at noen mennesker ikke er x, da ma vi spørre ham; «Er det en del av din definisjon av mennesket at det må være x, eller ville du anse det for mulig at man kunne finne et menneske et eller annet sted som ikke var x?» Bare hvis han innrømmer 35

INNLEDNING

at det er en definisjonssak, kan vi tillate ham å avvise inn­ vendinger uten ytterligere undersøkelser. Verdidommer og analytiske dommer er derfor ikke en type påstander som kan bevises eller motbevises bare ved å undersøke hva som faktisk er tilfelle. Hvis en påstand kan understøttes eller rokkes ved av en slik undersøkelse, noe som innebærer at noen kan iaktta noe annet ved å bruke sine sanser — syn, berøring, lyd, lukt og smak — kaller filo­ sofene det en «empirisk» påstand. Ved å bruke de klargjø­ rende spørsmålene ovenfor skulle det vanligvis være mulig å avgjøre om en påstand er normativ eller analytisk snarere enn empirisk. De virkelig vanskelige tilfellene oppstår når en påstand ikke synes å være noen av delene. Tenk over de kristnes påstander om at Gud eksisterer, og marxistenes påstand om at det finnes et uunngåelig frem­ skritt i historien. Det er temmelig åpenbart at disse på­ standene forsøker å si noe om hva som er tilfelle. De vil bekrefte en grunnleggende sannhet om verdens vesen. Til­ hengerne ville neppe godta det om man sa at de var verdi­ dommer eller rene definisjonsspørsmål. Likevel er det ikke innlysende at disse påstandene er empiriske heller. For, som vi har sett ovenfor, godtar deres tilhengere ikke iakttagelser som kunne tyde på det motsatte, men prøver heller å bortforklare dem. I virkeligheten finnes det nemlig en god del iakttagelser som kunne brukes mot disse på­ standene. Hvis en som tror på en teori, virker innstilt på å bortforklare alle mulige innvendinger mot den, i nødsfall ved å utvide teorien, begynner vi å føle at han vinner for lett, at han på en eller annen måte bryter spillets regler. Hvordan kan en påstand virkelig dreie seg om kjensgjer­ ninger med mindre den i prinsippet også lar seg korrigere av kjensgjerninger? Det er grunnen til at noen filosofer har følt seg til­ 36

KRITIKKEN AV TEORIENE

trukket av det som er blitt kalt «verifikasjonsprinsippet» som innebar at ikke noe ikke-analytisk standpunkt kan være meningsfullt med mindre det i prinsippet kan bekref­ tes gjennom iakttagelser. Verdidommer ble avvist som påstander om saksforhold og ble oppfattet som rene ut­ trykk for følelser. Om man godtar dette prinsippet, vil man også avvise alle såkalte «metafysiske» påstander, dvs. de som hverken er analytiske eller empiriske, som ikke bare falske, men meningsløse. Spørsmålene om f.eks. Guds eksistens eller om historiens uunngåelige fremskritt (eller spørsmål som dreier seg mer eller mindre direkte om menneskenaturen, som spørsmålet om sjelens udødelighet) ble faktisk avvist som meningsløse av de «logiske positivistene», som tilhengerne av verifikasjonsprinsippet gjerne ble kalt. Men mange andre har ment at dette er en for lettvint behandling av så store spørsmål. Derfor har en av de større filosofiske debattene i dette århundre dreid seg om et verifikasjonsprinsipp av denne typen kan godtas. I den grad det i det hele tatt er kommet noe ut av denne debatten, er det følgende: Selv om det er viktig å skille de påstander som enten er analytiske eller empiriske fra dem som ikke er noen av delene, kan vi ikke avvise hele den siste gruppen som meningsløse. Til det er de en for broket blanding, og mange av dem fortjener individuell oppmerk­ somhet. Det skarpe skillet mellom meningsfulle og me­ ningsløse påstander er et altfor grovt verktøy for å under­ søke de problemer som knytter seg til påstander om Guds eksistens, fremskrittet i historien eller menneskesjelenes udødelighet. Slike påstander er ikke tøv på samme måte som setningen «Nue smor pils tykk» eller på en litt annen måte «Grønne tanker sover rasende». Heller ikke er de ut­ trykkelig selvmotsigende som «Noen blader er både grøn­ ne og fargeløse». Men utfordringen blir stående. Enhver 37

INNLEDNING

påstand som hverken er en verdidom eller en analytisk setning og som heller ikke kan etterprøves gjennom iakt­ tagelser, har fremdeles en svært problematisk status. Hvilke grunner finnes det for i det hele tatt å godta noen påstander av denne typen - hvordan kan noen av dem gi oss viten og ikke bare representere tomme spekulasjoner? Vitenskapsfilosofer har forsøkt å finne ut av hva det er ved vitenskapelige teorier som gjør at de kan gi oss virkelig viten om verdens natur. Vitenskapen må bygge på påstan­ der om det som skjer slik at det kan iakttas. For eksempel kan man gjennomføre et eksperiment. Men vitenskapelige teorier kan også påstå noe om det vi ikke kan iaktta, enten fordi det er for langt borte fra oss i rommet, tilhører en fjern tid, eller er for smått til at menneskets sanser kan oppdage det direkte. Hvordan kan disse påstandene kreve fornuftens tilslutning - på hvilken måte er de bedre stilt enn de «metafysiske» påstandene? Typisk nok er det fordi de kan etterprøves indirekte de har konsekvenser (sammen med andre antagelser) som kan iakttas. Den fremragende vitenskapsfilosofen Karl Popper la vekten på falsifikasjon snarere enn på verifika­ sjon på dette punktet, og han antok at det sentrale i den vitenskapelige metoden er at teorier er hypoteser, dvs. påstander som vi aldri kan bekrefte sikkert, men som vi bevisst utsetter for iakttagelser og eksperimenter. Vi reviderer eller avviser dem hvis deres forutsigelser ikke slår til. Det kan være at en endelig falsifikasjon utenfor all mulig tvil ikke er mulig å oppnå noen gang. Det har mange vitenskapsfilosofer etter Popper måttet innrømme. Men hovedpunktet er at iakttagelser i prinsippet kan telle som fornuftige grunner mot en vitenskapelig teori. Når jeg taler om «falsifikasjoner» senere i denne boken, tenker jeg ikke på en endelig falsifikasjon, men på empiriske iaktta38

KRITIKKEN AV TEORIENE

gelser som gir argumenter mot en påstand i lys av hva man allerede vet. De eksempler som alt er nevnt, tyder kanskje på at man overhodet ikke kan hevde kontroversielle påstander om menneskenaturen i form av vitenskapelig etterprøvbare hypoteser. Dette innebærer ikke en fullstendig avvisning, men det er et svært viktig kriterium, for det betyr at påstandene ikke kan nyte noen av de fordeler som hefter ved en vitenskapelig påstand. De som forsvarer dem, kan ikke peke på iakttagelser eller argumenter som forbinder disse, og kan heller ikke kritisere dem som avviser påstandene på rasjonelt grunnlag. Man kan tenke seg andre typer grunner for å godta dem, men i hvert enkelt tilfelle må vi undersøke disse grunnene omhyggelig. Jeg tror at dette er omtrent så langt vi kan komme i forberedende metodiske overveielser. La oss nå starte vår kritiske undersøkelse av de enkelte teoriene om menneske­ naturen.

SYV TEORIER

Platon: Filosofen som konge

La oss begynne vår undersøkelse av rivaliserende teorier om mennesket ved å betrakte Platons (427-347 f. Kr.) tanker. De gir et eksempel på det firdelte mønsteret av påstander om verden, påstander om menneskenaturen, en diagnose og en behandling. Selv om teorien er gammel, har den fremdeles betydning for vår tid. For der hvor noen påstår at våre problemer kan løses om vi bare ble styrt av dem som vet best, støtter man selve kjernen i Platons teori. En kort skisse av Platons bakgrunn vil hjelpe oss til å forstå disse tankenes opprinnelse. Han ble født i den greske bystaten Athen som i noen tid hadde vært velstående takket være sin handel, sitt demokratiske styresett under Perikles og de enestående fremganger i intellektuell forsk­ ning som toppet seg i den store moralfilosofen Sokrates’ spørrevirksomhet. Men Platon selv vokste opp i en krigstid som endte med nederlag for Athen, og senere fulgte en kort periode av tyranni. Da demokratiet ble gjenopprettet, ble Sokrates dømt til døden etter en anklage om gudløshet. Han skulle dessuten ha fordervet ungdommen. Sokrates’ undervisning var beslektet med so listenes som gjorde krav på å lære de unge retorikk og overtalelseskunst. Denne kunsten var særlig nyttig i det athenske demokratiet. Solistene diskuterte også moralske og politiske teorier, og blant de oppfatninger som ofte ble hevdet blant dem, var en skepsis til om moralske og politiske regler var noe mer 43

SYV TEORIER

enn tilfeldige vanetanker. De pekte gjerne på at forskjel­ lige samfunn som de kjente fra den athenske handelsvirk­ somhet, praktiserte forskjellige regler. Sokrates’ hovedbekymring var hvordan vi skal finne ut hva som er rett livsførsel. På dette punktet ble han viktig for Platon som ble sjokkert over henrettelsen av sin lærer, fordi han angivelig hadde reist opprørsfanen overfor de mest ut­ bredte oppfatningene. Platon var skuffet over samtidens politikk og filosofi. Han søkte både sannheten om verden og en behandling som kunne helbrede samfunnets sykdom­ mer. De konklusjonene han kom til, ble lagt inn i Sokrates’ munn i de mange filosofiske dialogene som Platon skrev. Hans læresetninger var også undervisningsstoff i det Aka­ demiet som han selv grunnla, og som i virkeligheten var verdens første universitet. Staten er Platons mest berømte dialog, og med rette. Der skisserer han sitt begrep om det ideelle samfunn. I løpet av boken formulerer han sitt syn på mange emner, blant dem filosofi, moral, politikk, oppdragelse og kunst. Det er særlig denne dialogen jeg vil drøfte her, og jeg vil bruke det tradisjonelle henvisningssystemet som er gjengitt i nesten alle utgaver og oversettelser. Først vil jeg fremsette de viktigste læresetningene, og så vil jeg kritisere dem. Verdensbildet

Platon nevner Gud eller gudene forskjellige steder, men det er ikke helt klart hvor alvorlig han tar dem hverken i entall eller flertall. Når han taler om Gud i entall, er det temmelig åpenbart at han ikke tenker på noe som ligner kristendommens personlige Gud. Selv det upersonlige begrepet om Gud spiller ingen stor rolle for tankegangen i Staten. 44

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

Det som er helt sentralt i Platons begrep om verden, er hans idélære. Den kan oppsummeres under fire aspekter et logisk, et metafysisk (det som har med det egentlig virkelige å gjøre), et epistemologisk (det som har med erkjennelsen å gjøre) og et moralsk aspekt. Hvordan kan et enkelt ord - for eksempel «katt» - brukes om mange for­ skjellige individuelle gjenstander? Platons svar er at det til alle slike allmenne ord svarer en enkelt idé - i dette tilfelle ideen katt - som er noe annet enn alle enkeltkatter (596). Det som gjør disse konkrete dyrene til katter, er deres likhet med eller «deltakelse i» ideen katt. Slik er teoriens logiske aspekt: et svar på spørsmålet etter allmenne begrepers betydning, det såkalte «universalieproblemet». Det metafysiske aspektet er at disse ideene eller for­ mene oppfattes som mer virkelige enn de materielle ting. For ideene forandrer seg ikke og går ikke i oppløsning. Ideene finnes ikke i rom og tid, og de kan ikke oppfattes av noen av sansene (485, 507, 526-527). Platons visjon var at det bak verden av foranderlige og forgjengelige ting fantes en annen verden av uforanderlige, evige ideer. De tingene vi kan se og berøre, er bare fjernt beslektet med grunnleg­ gende realiteter. Det viser Platon med den berømte sammenligningen av menneskets lodd med noen fangers som er lenket til bunnen av en hule, slik at alt de kan se, er rene skygger fra tingene i hulen. De sitter fastlenket og vet ingenting om verden utenfor (515). Men Platon lærte at det var mulig for menneskesjelen gjennom en oppdragelsesprosess å få kunnskap om forme­ nes eller ideenes verden. Det epistemologiske aspektet av teorien går ut på at bare den intellektuelle fortrolighet med ideene kan telle som virkelig kunnskap. For bare det som eksisterer fullstendig, kan erkjennes fullstendig. Iakt­ tagelsen av ubestandige, materielle gjenstander er bare

45

SYV TEORIER

antagelser eller meninger, ikke virkelig viten (476-480). Den mest overbevisende forklaring på disse tre aspek­ tene av idélæren, kommer fra geometrien som Platon var vel fortrolig med. Tenk på hvordan geometrien arbeider med linjer, sirkler og kvadrater, til tross for at ingen gjen­ stand er fullstendig rett, sirkelformet eller kvadratisk. De læresetninger som angår disse idealobjektene - rette linjer uten tykkelse, fullkomne sirkler, osv. - kan bevises med absolutt sikkerhet utfra logiske argumenter. Her har vi derfor eksakt kunnskap om tidløse gjenstander som er mønstre som de stofflige gjenstandene bare ligner ufull­ komment på. Det er det moralske aspektet av idélæren som spiller den viktigste rollen i Platons teori om menneskenaturen og samfunnet. Tenk på moralbegreper som «mot» eller «rett­ ferdighet». Når det gjelder allmennbegrepene, vil Platon skille de mange konkrete handlingene, som er modige eller rettferdige, og de mange forskjellige enkeltmennesker, som kan kalles modige eller rettferdige, fra ideene mot og rettferdighet. Allmennbegrepene passer nettopp på de handlinger eller mennesker som på en eller annen måte eksemplifiserer de tilsvarende ideene. Og som når det gjaldt de geometriske eksemplene, er ingen handling eller person absolutt fullkomne eksempler på mot eller rettfer­ dighet. For det er en banal sannhet at ingen er moralsk fullkommen. På denne måten setter de moralske ideene den objektive, moralske standard som menneskelig adferd og karakterer må bedømmes utfra. Ordet «god» er det mest allmenne moralbegrep, derfor er det godes idé sentrum i ideenes verden og spiller en nesten guddommelig rolle. Det gode er virkelighetens, sannhetens og godhetens kilde (505-509). De absolutte målestokker, som ideene presenterer for oss, gjelder ikke bare for enkeltmennesker, 46

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

men for hele det sosiale og politiske liv. De definerer den ideelle oppbyggingen av det menneskelige samfunn (472-473). Idélæren er derfor Platons svar på den intellek­ tuelle og moralske skepsis i hans egen tid. Den er et av de mest overbevisende vitnesbyrd om det menneskelige intellektets evne til å skaffe seg virkelig viten om verden og om livets og samfunnets formål. Den kan betraktes som et uttrykk for høydepunktet på grekernes tillit til intellektet og den sokratiske beskjeftigelse med etikken. Teorien om menneskenaturen

Platon er en av hovedkildene til det «dualistiske» mennes­ kesynet. Det hevder at sjelen eller intellektet er et ikkematerielt vesen som kan eksistere adskilt fra kroppen. Platon mente at menneskesjelen er uoppløselig, at den har eksistert fra evig tid før fødselen og vil eksistere til evig tid etter døden. Disse påstandene fremsettes i Staten (608-611), men Platons hovedargument for dem finnes i andre dia­ loger, særlig i Menon og i Phaedon. Læren om sjelens stoffløshet og udødelighet er ikke noe hovedpunkt i Staten, men den passer godt til motsetningen i Platons filosofi mellom ideenes verden og den verden som er fylt av sansbare ting. For Platon mente at det er sjelen og ikke kroppen som får kunnskap om ideene og som etikken derfor bør konsen­ trere seg om. Mer sentral for tankegangen i Staten er læren om sjelens tredeling (435-441). Tenk på tilfeller av mentale konflikter som når noen er svært tørst, men ikke drikker vannet, fordi han vet at det er forgiftet. Platon hevder at det må finnes et element i personens intellekt som påbyr ham å drikke, og et annet som forbyr ham å gjøre det. Det første kaller han ønsker eller begjær (med det mener han alle 47

SYV TEORIER

fysiske behov som sult, tørst og seksuelt begjær). Og det andre kaller han fornuften. Han viser også til at det finnes et tredje element i intellektet. Det dukker opp, mener han, i andre tilfeller av mentale konflikter hvor en person er sint på eller opprørt over seg selv. Han forteller en historie om en mann som følte seg tiltrukket av tanken om å betrakte en haug med lik og samtidig følte vemmelse over sitt eget ønske. Platon hevder at det som kommer i konflikt med mannens begjær i dette tilfelle, ikke er fornuften, men et tredje element som han kaller både vemmelse, sinne eller mot. Han mener at barn viser mot lenge før de kan tenke argumentativt. Motet ligner selvhevdelse eller egen­ interesse og er vanligvis på fornuftens side når det oppstår indre konflikter. Fornuft, mot og begjær er til stede i alle mennesker, men alt ettersom hvilket element som domine­ rer; får vi tre slags mennesker som har forskjellige ønsker: nemlig ønske om viten, om seier eller om vinning (581). Platon har klare oppfatninger om hvilket av disse tre elementene som bør være det dominerende. Som man kunne vente utfra hans lære om ideene, som den dypeste virkelighet bare fornuften kan kjenne, mener Platon at fornuften bør kontrollere både motet og begjæret. Men alle delene av sjelen har sine særegne oppdrag. Det ideelle for mennesket er en harmonisk samklang mellom sjelens tre forskjellige deler med fornuften som øverste kontroll­ instans (441-442). Denne ideelle tilstand beskriver Platon med det greske ordet dikaiosyne som vanligvis oversettes med «rettferdighet». Det finnes ingen nøyaktig moderne oversettelse, men når ordet brukes om enkeltpersoner, kunne kanskje «lykke» eller «trivsel» gjengi Platons mening like godt. I likhet med Sokrates før ham og mye av den greske filosofien etter ham, understreker Platon intellektets eller erkjennelsens betydning. Denne understreknin48

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

gen treffer også moralen, fordi han er overbevist om at den dyden som avgjør en livsform, avhenger av mennes­ kets viten snarere enn av motstridende oppfatninger. Det finnes en sannhet om hvordan vi burde leve, og denne sannheten kan oppspores av det menneskelige intellekt når det skaffer seg viten om de fullkomne og uforanderlige stoffløse ideene. Det viktigste øvrige kjennetegn ved Platons teori om menneskenaturen, er at vi er uhelbredelig sosiale vesener. Enkeltmennesket er ikke selvtilstrekkelig, for det har mange behov som det ikke selv kan tilfredsstille. Også på det materielle planet, når det gjelder behovene for mat, husvære og klær, kan enkeltmennesket neppe skaffe seg alt dette selv uten å stole på andre. En slik person ville i alle fall bruke mesteparten av sin tid på kampen for å overleve. Han ville ha liten tid til overs for særegne menneskelige aktiviteter som vennskap, lek, kunst og læring. Dessuten er det åpenbart at forskjellige enkeltmennesker har forskjel­ lige tilbøyeligheter og interesser. Det finnes bønder, hånd­ verkere, soldater, administratorer, osv. Hver av dem er til­ passet sin spesielle type oppgave gjennom anlegg, trening og erfaring. En slik arbeidsdeling er langt mer effektiv enn det temmelig urealistiske alternativet (369-370). Ifølge Platon - dette er den typisk greske oppfatningen - er det naturlig for mennesket å leve i samfunn med andre. Alt annet ville være mindre enn menneskelig. Diagnosen Formene eller ideene bestemmer Platons idealer for men­ nesket og for samfunnet. Når han betrakter de personer og ordninger som faktisk foreligger, ligner de ikke mye på hans egne idealer. De fleste enkeltmennesker har ikke 4. Syv teorier . . .

49

SYV TEORIER

oppnådd den samklangen mellom de tre forskjellige sjelsdelene som Platon kaller «rettferdighet». Platon bruker derfor en del av Staten (543-576) til en diagnose av de for­ skjellige former for ufullkomne samfunn og de tilsvarende typer av ufullkomne enkeltmennesker. I et «timarkisk» samfunn, som f.eks. Sparta, er det den ærelystne, konkurranseivrige soldattypen som lykkes, og fornuften betyr lite. I et «oligarki» er den politiske makten i hendene på de rike, og det vellykkede enkeltmennesket er den griske pengepuger. Platon betraktet demokratiet, slik han kjente det, med et svært mistenksomt blikk. Han var uten tvil påvirket av sine erfaringer med den athenske politikken. Han synes at det var absurd å gi alle personer like mye innflytelse. For ikke alle har de samme kunnskapene om hva som er best for samfunnet. Han kritiserer det typiske enkeltmenneske i et demokratisk samfunn som en person som mangler disi­ plin og bare lever for øyeblikkets nytelser. Platon tror at tyranniet er den typiske utgangen på det anarkiet og kaoset som følger av demokratiets hemningsløse frihet. En fører vil vinne absolutt makt og beholde den med så hensynsløse midler at de mest kriminelle elementene i menneskenatu­ ren kommer til uttrykk i det voldssamfunnet som blir resultatet av prosessen. Platon konkluderer med at alle disse mennesketypene og samfunnstypene bare fører bort fra idealet og skaper større ulykker på alle nivåer (576— 587). De manglene i menneskenaturen som Platon diagnosti­ serer, er nær forbundet med de manglene han finner i de menneskelige samfunn. Jeg tviler på om man kan tillegge ham et av de enkle synspunkter: at det (1) enten er enkeltmennesker som har skylden for alt ondt eller at (2) samfunnet representerer den grunnleggende svikten. Pla­ ton ville nok heller si at de to størrelsene er avhengige av 50

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

hverandre. Et ufullkomment samfunn frembringer ufull­ komne individer, og ufullkomne individer skaper ufull­ komne samfunn. Man kan ikke ha «rettferdighet» i staten uten å etablere den i individene selv, eller omvendt. For rettferdighet er samme sak i begge tilfeller - en samklang mellom de naturlige bestanddelene av helheten hvor hver enkelt del gjør sin jobb (435). Derfor er urettferdighet det samme som disharmoni. Problemet er hvordan man skal opprette harmoni både i enkeltmennesket og i staten. Behandlingstilbudet «Det vil ikke bli slutt hverken på statenes eller på men­ neskehetens vanskeligheter før filosofene blir konger i denne verden, eller de vi nå kaller konger og herskere, blir virkelige filosofer, slik at den politiske makten og filosofien faller i de samme hender.» (473) Dette er hovedpunktet i Platons behandlingstilbud slik han selv formulerer det. Han er klar over at det lyder meningsløst, men om vi tar ut­ gangspunkt i hans idélære og hans bilde av menneskenatu­ ren, kan vi se gode grunner for å tenke som han gjør. Hvis det finnes noe slikt som en sannhet om hvordan vi bør leve, og hvis denne sannheten kan erkjennes av dem som er i stand til og villige til å lære, da vil de som har denne viten, være de eneste som er skikkelig kvalifiserte til å styre menneskesamfunnet. Filosofene har skaffet seg denne viten ved å gjøre seg kjent med ideene. Så hvis samfunnet bare styres av filosofer, vil menneskenaturens problemer være løst. En fullkommen stat er en som styres av fullkomne mennesker, og begrepet om fullkommenhet i denne sam­ menheng omfatter både et intellektuelt, et moralsk og et politisk aspekt. Derfor gir dialogen Staten både et forbilde for den fullkomne stat og en analyse av den moralske og

51

SYV TEORIER

intellektuelle viten som, etter Platons oppfatning, vil gjøre mennesket fullkomment. For å frembringe slike fullkomne individer er det nød­ vendig å opprette et innviklet oppdragelsessystem (376-412 og 521-541). Platon er den første i den lange rekken av tenkere som har oppfattet oppdragelsen som en nøkkel til å bygge et bedre samfunn. Som så mange etter ham, opp­ stiller han forskjellige trinn i utdannelsesprosessen. De høyere trinn er bare tilgjengelige for dem som er kvalifi­ sert til å ta fatt på dem. Eliten vil bli fremtidens ledere i samfunnet. For dem ligger vekten på matematikk og filosofi, dvs. på de disipliner som fører intellektet til en viten om ideene og gir det en kjærlighet til sannheten for dens egen skyld. En elite som frembringes på denne måten, vil foretrekke å filosofere fremfor noe annet. Men den vil også gjøre sin plikt og bruke sin viten til å styre samfunnet. Etter å ha gjort sine erfaringer i underordnede embeter, vil de være rede til å overta makten. Bare slike sannhetselskere vil være immune mot maktmisbruk i egen vinnings hensikt. For de vil vurdere lykken ved et rett og fornuftig liv høyere enn den lykken som følger av materiell rikdom (521). Hva så med resten av samfunnet - de som ikke tilhører eliten? Det fmnes mange funksjoner som må utføres i et samfunn, og arbeidsdelingen er en naturlig og effektiv måte å organisere det på. Platon gjennomfører en trede­ ling av sitt idealsamfunn (412-427). Ved siden av filosofene som hersker, skal det finnes en klasse som tradisjonelt kalles hjelpere og som utfører tjeneste som soldater, politi og embetsmenn. Det er de som vil omsette herskernes regler i praksis. Den tredje klassen har ikke noe eget navn, men skal omfatte arbeidere av alle slag - bønder, håndver­ kere, handelsmenn, osv. - de som produserer livets materi­ 52

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

elle nødvendigheter. Skillet mellom disse tre klassene vil være strengt. Platon sier faktisk at «rettferdigheten» eller samfunnets trivsel avhenger av at hver enkelt person utfører sine særegne oppgaver og ikke blander seg opp i andres (432-434). Når det gjelder den enkeltes trivsel, som Platon på lignende måte behandler rett etter dette avsnit­ tet, består samfunnets helse i en harmonisk samklang mellom dets tre hoveddeler. Platon sier at hensikten med å grunnlegge staten ikke er å fremme lykken til en bestemt klasse, men så langt mulig å fremme hele fellesskapets lykke (420). Han tror at staten vil bli harmonisk og stabil hvis og bare hvis den tredelte klasseinndelingen beholdes. Derfor må hver enkelt klasse overbevises om at deres eneste oppgave er å dyktiggjøre seg til sitt eget oppdrag. De må dessuten være tilfredse med den grad av lykke som deres stilling i samfunnet gir dem (421).

Kritisk diskusjon av Platons teori

Dialogen Staten er en av den vestlige historiens mest innflytelsesrike bøker. Den knappe skissen vi har gitt av innholdet, kan bare gi et lite eksempel på den rikdom og det mangfold av forestillinger som verket inneholder. Et slikt referat kan ikke erstatte lesningen av selve verket. Men nå skal jeg antyde noen av hovedinnvendingene mot Platons teori, diagnose og behandlingstilbud for å hjelpe leseren til å tenke kritisk om dem. Vi behøver ikke å gå inn på de mange logiske, epistemologiske og metafysiske problemene som knytter seg til idélæren - slike problemer diskuteres fremdeles av fagfilosofene. Men det moralske aspektet ved ideene er helt sentralt for vårt formål. For vi har sett at teorien om at det skulle finnes en sannhet som fortalte hvordan menneskene 53

SYV TEORIER

burde leve, er grunnleggende for Platons behandling av problemene omkring menneskenaturen. Man behøver knapt å si at en slik påstand er omstridt. En rekke mennes­ ker gjennom århundrene frem til i dag har hevdet at mange, om ikke alle, spørsmål som gjelder moralen og politikken ikke har noen allmenngyldige, «sanne» svar. Man kan hevde at hva som er rett, varierer fra samfunn til samfunn, eller at det ikke engang finnes et rett svar for alle mennesker innenfor et enkelt samfunn. Hvis derfor to mennesker gir forskjellige svar på moralske spørsmål, finnes det ingen sannhet eller falskhet på dette område, bare forskjellige preferanser, slik som når en liker mora og en annen dattera. Spørsmålet om verdidommers objektivi­ tet er selvsagt et grunnleggende problem i moralfilosofien og er gjenstand for stadige diskusjoner. Derfor må vi spørre om Platon har gitt oss gode grunner til å tro at det finnes objektive regler i moralen og politikken. Siden han ikke gir noen direkte begrunnelse for denne konklusjonen, må dette være en av hovedinnvendingene mot hans teori. Selv om det skulle finnes objektive regler, krever Platons teori dessuten at det skal finnes rasjonelle metoder som kan avdekke dem. Oppdragelsen av filosofkongene skulle jo nettopp innøve slike metoder. Men hva hvis velutdannede mennesker er alvorlig uenige om grunnleg­ gende spørsmål i moral og politikk, som vi vet at de ofte er. Finnes det noen fornuftig måte å avgjøre hvem som har rett på? Platon har neppe vist at det finnes en slik metode for å avgjøre spørsmål som det er uenighet om. Det virker som om han selv nesten forlater fornuften noen steder når han taler om filosofer som til sist får en visjon av det godes idé som kan opplyse dem som solens blendende lys (508-509). Men hva om forskjellige filosofer hevdet at de så forskjellige ting i slike «visjoner» - finnes det noen 54

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

metode til å avgjøre hvem som har rett, eller kan bare påstand stå mot påstand? Når noen tror at han kjenner den endelige sannheten om et eller annet viktig spørsmål, er det lett for ham å være utålmodig overfor alle som er uenige med ham. Han kan også føle seg berettiget til å tvinge sitt syn på dem som ikke er enige med ham. Religionskrigenes historie gir eksempler på det. Platon tror at fdosofene er i stand til å kjenne den absolutte sannhet om hvordan samfunnet bør styres. Derfor er det rett av dem å kreve absolutt makt. Et slikt syn står i sterk kontrast til Sokrates’ oppfatning som gikk ut på at vi ikke visste alt. Sokrates hevdet at hans overlegenhet overfor de tankeløse bare besto i at han var klar over sin uvitenhet, mens de andre ikke var klar over sin. Man kan stille mange spørsmål til Platons teori om den enkeltes menneskenatur. Er sjelen en ikke-materiell ting? Er den udødelig og uutslettelig? På hvilken måte kan sjelen sies å ha «deler»? Er tredelingen i fornuft, mot og begjær dekkende? Her skal jeg bare streife det siste spørsmålet. Tredelinger har vært populære i mange teorier om men­ neskenaturen, og kanskje kan Platons versjon være tilstrek­ kelig som en første tilnærming til forsøket på å skille mellom elementer i menneskenaturen som kan komme i konflikt med hverandre. Men det dreier seg neppe om en streng og uttømmende oppdeling, selv om man bruker moderne etiketter som intellekt, personlighet og kroppslig begjær. Følelser f.eks. er jo noe som kan omfatte alle tre sjelsdeler. Jeg tror det finnes to hovedinnvendinger mot Platons bilde av idealsamfunnet. Det første dreier seg om at full­ komne mennesker, filosofkongene, skulle ha absolutt makt. Men finnes det virkelig noen garanti for at en utdannelsesprosess, uansett hvor vel utformet og grundig gjennomført 55

SYV TEORIER

den er, kan frembringe helt fullkomne mennesker? Platons oppfatning om at filosofene vil være så store sannhetselskere at de aldri vil misbruke sin makt, virker som naiv optimisme. Trenger vi ikke snarere å opprette et politisk system som beskytter oss mot muligheten for maktmis­ bruk? Om alle mennesker er ufullkomne på en eller annen måte, er det ikke da urealistisk å basere en mønsterstat på tanken om at det skulle finnes fullkomne mennesker? Ethvert realistisk politisk system må kunne håndtere folk slik de faktisk er, ikke bare menneskene slik de burde være. Det virker som om Platon stiller seg selv spørsmålet: «Hvem er kvalifisert for absolutt makt?» Men vi skulle snarere stille spørsmålet: «Hvordan kan vi sikre oss at ingen får absolutt makt?» Han avviser demokratiet raskt og temmelig lettvint. Han tenker nok selv på demokratier av Athens type hvor alle borgere kunne stemme i viktige saker. Det ville jo bli et tungvint, for ikke å si umulig, system i en stat av hvilken som helst størrelse. Men den tanke som ligger til grunn for moderne parlamentariske demokratier, at en regjering må utsette seg for nyvalg etter en fastsatt tidsfrist, gir en slags sikkerhetsmekanisme mot uegnede herskere, som savnes fullstendig i Platons Staten. Demokratier av denne typen kan være ineffektive og ufullkomne på mange måter, men er ikke alternativet som innebærer absolutt makt uten garantier mot misbruk, langt verre? Den andre innvendingen er at Platon virker mer opptatt av samklangen og stabiliteten i samfunnet som helhet enn av enkeltmenneskenes trivsel i det. Vi har allerede notert ett sted hvor han hevder noe slikt. I Staten 519-520 sier han: «Gjenstanden for vår lovgivning er ikke en bestemt klasses velferd, men hele samfunnets. Det bruker overtalelse eller makt for å forene alle borgere og gi alle del i de samlede 56

PLATON: FILOSOFEN SOM KONGE

fordeler som hver enkelt kan tilføre samfunnet. Formålet med å skape denne holdningen er ikke å sette hver enkelt i stand til å more seg, men å gjøre hvert eneste menneske til et ledd i en kjede som forener det hele.» Disse avsnittene kan fortolkes både på mer uskyldige og mer uhellsvangre måter. Vanligvis er vi positivt innstilte til «fellesskapsånd» og vil at hver enkelt skal bidra noe til hele samfunnets vel. Derfor må visse lovregler - f. eks. mot mord og tyveri påtvinges alle. Men Platons ideal synes å kreve mer enn bare dette. Han ønsker seg en streng inndeling av staten i tre klasser og understreker at statens harmoni og stabilitet krever at hver enkelt person utfører det oppdraget de har fått og bare det. Herskeren må herske, selv om det ikke er akkurat hva han selv ønsker å gjøre. På samme måte må hjelperne være hjelpere, og arbeiderne arbeide. Dette er hva Platon kaller «rettferdighet» i staten, men dette er ikke på noen måte hva vi vil kalle rettferdighet. I vår språkbruk betyr rettferdighet noe i retning av likhet for loven og et rimelig utbytte til alle. Hvis arbeideren ikke er fornøyd med å være arbeider og ikke ha innflytelse i politikken, ville Platon sannsynligvis tvinge ham til å bli ved sin lest. Herskerne og hjelperne har heller ikke bare fordeler, for de kan hverken ha privat eiendom (416) eller familieliv (457). Det ser derfor ut som om Platon er rede til å nekte dem noe av det som man vanligvis oppfatter som betingel­ ser for individuell lykke, i den hensikt å etablere en stabil stat som oppfyller hans ideelle krav. Men hva er poenget med et samfunn om det ikke tjener interessene til de enkeltmennesker som det omfatter? Stabilitet og effektivi­ tet er verdifulle egenskaper, men de er sannelig ikke de eneste kriterier, kanskje heller ikke de viktigste kjennetegn på et samfunns trivsel. Derfor må Platons praktisk-politiske program om å gi

57

SYV TEORIER

en elite av vismenn uinnskrenket makt, møte alvorlig kri­ tikk. Hans filosofiske teori om ideene er gjenstand for mange filosofiske innvendinger. Men hans alminnelige oppfatning av at den menneskelige fornuft kan skaffe seg viten gjennom oppdragelse, og at en slik viten kan bidra ikke bare til individuell tilfredsstillelse, men også til en klok styring og omforming av samfunnet, er tanker som nesten alle godtar. Kanskje vi ikke er klar over hvor mye vi skylder grekerne på disse og mange andre punkter. I dette kapitlet har vi konsentrert oss om en enkelt dialog av Platon, men leseren bør huske at han skrev mye annet. Ikke alt er formulert i den samme tonen som Staten, og noe av det er, ifølge enkelte forskeres mening, uttrykk for en mindre metafysisk, renere moralfilosofi som stam­ met fra hans store lærer Sokrates.

4 Kristendommen: Guds frelse

I innledningskapitlene hevdet jeg at kristendommen om­ fatter en teori om verden, en teori om mennesket, en diagnose og et behandlingstilbud. Og jeg har allerede nevnt noen av de vanligste innvendingene mot kristen­ dommen. Kristne læresetninger har selvsagt forandret seg og utviklet seg i løpet av deres 2000 år lange historie, og vår tid er kanskje særlig forvirrende, fordi det hersker en utbredt uenighet om hva de kristne læresetninger egentlig går ut på. Innenfor de tre hovedområdene - romersk katolisisme, østlig ortodoksi og protestantisme - finnes det en hel rekke underavdelinger og mindre forskjeller. Selv om alle vil utlede sine læresetninger fra Det gamle og Det nye testamente, og i noen grad fra de tidlige kristne trosbekjennelser og Kirkens lærepraksis, er det uenighet om på hvilken måte disse kildene er autoritative. Noen understreker tekstene, andre Kirkens tradisjoner, andre igjen de enkelte troendes religiøse erfaringer. Det er åpenbart noe vanskelig å behandle kristendommen som en «teori» på linje med de andre som nevnes i denne boken. For Bibelen er ikke en tekst av en enkelt forfatter, og de religiøse tradisjonene som grunner seg på den, er åpenbart svært forskjellige. Likevel har de antagelig noen grunnleg­ gende påstander felles. Det vi vil gjøre i dette kapittelet er å finne ut hvilke påstander det dreier seg om og peke på noen av de innvendinger de kan møte.

59

SYV TEORIER

Verdensbildet

La oss først undersøke de kristnes hovedpåstand om verdens natur, nemlig at det finnes en Gud. Hva slags Gud er det man påstår finnes? Det dreier seg jo ikke om en Gud som bokstavelig talt eksisterer et sted «der oppe» i tid og rom. Når de russiske kosmonautene fortalte at de ikke hadde møtt Gud på sine romferder, var dette ikke noe virkelig bevis mot kristendommen. De kristnes Gud er ikke noe man antar finnes som en ting blant andre ting i universet. Han opptar ingen plass i rommet og varer heller ikke en viss tid. Han kan heller ikke identifiseres med hele universet eller med alt som eksisterer slik som noen for­ fattere (f. eks. Spinoza) har hevdet. Dette er panteisme, ikke kristendom. I læretradisjonen er de kristnes Gud både transcendent og immanent - på et eller annet vis er han til stede overalt alltid. Han er også hinsides eller utenfor vår verden av gjenstander i tid og rom (Salme 90, 2; Romer­ brevet 1, 20). Noen moderne teologer synes å benekte dette og vil definere Gud som den dypeste virkelighet, som «virkelighetens grunn» eller som det som angår oss mest av alt. Men det virker som om slike definisjoner er fullt ut forenlige med det man tradisjonelt kalte ateisme! Vi hører også om folk som kaller seg «kristne ateister». I anstrengel­ sene for å tilpasse kristendommen til moderne tenkning benekter faktisk slike læresetninger det de forsøker å for­ svare. For Guds transcendente virkelighet er et helt vesentlig punkt for kristendommen. Men det finnes likevel alvorlige, filosofiske innvendinger mot denne læresetningen. En gang var det en utbredt oppfatning at det fantes gyldige argu­ menter som kunne bevise Guds eksistens. Men Hume og Kant kritiserte disse argumentene på 1700-tallet og ødela

60

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

dem. Noen kristne, for det meste romersk-katolske, fort­ setter å hevde at de er i stand til å bevise Guds eksistens, men gyldigheten av deres argumenter blir selvsagt sterkt bestridt av ikke-troende. Mange kristne vil nå være enige i at Guds eksistens hverken kan bevises eller motbevises av fornuften alene, og de sier at tilliten til at han eksisterer, er et trosspørsmål snarere enn et spørsmål om grunner. Men likevel må vi spørre hva det er man tror på når man tror på Gud? Dette er det punktet hvor man starter den avgjørende moderne debatten om hva som er kriteriene for meningsfullhet og virkelig viten. Hvis Gud er transcen­ dent, er han selvsagt hverken synlig, til å ta og føle på eller iakttagbar med vitenskapens vanlige metoder. Men han er heller ikke en ren abstraksjon slik som tall eller andre matematiske gjenstander, for man antar at han er et per­ sonlig vesen som elsker oss. Hvis derfor hverken empirisk observasjon eller logisk tenkning kan avgjøre om han eksisterer - hva er det da man tror på når man sier at Gud finnes? I kapittel 2 nevnte vi at all lidelse og ondskap i verden kunne leses som tegn på at det ikke finnes en Gud som er allvitende, allmektig og god. Likevel oppfatter ikke de kristne nødvendigvis dette som argumenter mot sin tro. Den kristne kan hevde at et større gode kan oppstå av lidelsen, eller at muligheten for ondskap må være der forat vi skal være virkelig frie til å ta moralske beslutninger. Men den ikke-troende kan likevel undre seg over hvorfor Gud ikke kunne ha skapt verden slik at lidelsen ikke var den eneste veien til det gode, og slik at menneskene ville ha valgt det rette fritt. Derfor virker det som om de kristne antar at deres gudstro ikke kan motbevises av dokumenter om verdens faktiske tilstand. En annen viktig del av kristendommens lære om Gud er at Han skapte verden (1. Mos. 1, 1 og Jobs bok 38, 4). På61

SYV TEORIER

standen forutsetter at Gud er transcendent, for verden kunne neppe skapes av seg selv eller av en del av seg selv. Men den som sier at læren forutsetter at skapelsen var en hendelse i tiden, misforstår saken. Moderne teologer er ikke nødvendigvis på kant med kosmologiske teorier som forutsetter at universet ikke har noen begynnelse i tiden. De fleste godtar nå at fortellingen om menneskets skapelse i 1. Mosebok er en myte, dvs. en symbolsk fortelling om en dyp religiøs sannhet, snarere enn en historisk rapport. Derfor finnes det ingen uoverensstemmelser mellom denne myten og evolusjonsteorien, til tross for de diskusjoner om emnet som fremdeles foregår (se kap. 9 og 10). En kristen som fremdeles påstår at Adam og Eva var historiske skikkelser, driver en for bokstavelig fortolkning av Skrif­ tens ord. Men spørsmålet om hva man da egentlig mener ved å si at «Gud skapte verden og mennesket», blir stående. Det synes å betyr at hvis Gud ikke eksisterte, ville ikke verden eksistere, og at verden på en eller annen måte er grunnleggende i overensstemmelse med Guds hensikt. Det betyr vel at det ikke finnes noe som Han ikke har planlagt eller i det minste tillatt. En gang var det vanlig å hevde at verden, og særlig de levende ting, så ut som om de var blitt skapt av en vis og mektig skaper. Men Hume og Kant ut­ slettet grundig det gudsbeviset som tok utgangspunkt i verdens formålstjenlighet. Moderne biologisk vitenskap har gitt overbevisende alternative forklaringer på livssystemenes forunderlige tilpasningsevne til omgivelsene. Nå om dagen er teologene derfor langt mer forsiktige med å etterprøve læren om Guds skapelse av verden ved å peke på verdens faktiske utseende. Men dette reiser igjen spørs­ målet om hva slags påstand den kristne lære om skapelsen egentlig er. Ifølge det verifikasjonsprinsippet som ble nevnt i kapit62

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

tel 2 - hvis en påstand hverken kan bekreftes av observa­ sjoner eller kan bevises av logikken alene, da har den ingen bokstavelig mening - betyr dette at læren om skapelsen ikke kan si noe om hva som er tilfelle, men i beste fall representerer et uttrykk for holdninger eller følelser. Nå har noen kristne faktisk nøyd seg med å si at det eneste de gjør ved å påstå at Gud eksisterer, er å bekrefte et stand­ punkt. Innholdet er kanskje at kjærligheten er det viktigste i universet, eller at vi skulle oppføre oss som om universet ble styrt av en kjærlig Gud. Men en ateist kan også være villig til å hevde slike holdninger, selv om han skulle være uenig med de kristne i om Gud faktisk eksisterer. Enhver tro som fortjener å kalles kristen, må gjøre noe mer enn bare å uttrykke en holdning, selv om holdninger og hand­ linger selvsagt er viktige nok. Andre kristne godtar verifikasjonsprinsippets utfordring om meningsfullhet og forsøker å oppfylle kriteriet ved å påstå at når det gjelder visse menneskelige erfaringer moralske, religiøse eller mystiske - finnes det en mulighet for å verifisere Gud empirisk. Men det vil uunngåelig være sterkt kontroversielt hvordan man skal beskrive slike erfaringer, og den ikke-troende vil naturligvis ha store vanskeligheter med i det hele tatt å fortolke en menneske­ lig erfaring som forårsaket av en transcendent Gud. Andre påstår at vi først i livet etter døden skal bli i stand til å verifisere Guds eksistens og vesen gjennom noe som ligner observasjon. Men på denne måten forsøker man bare å løse ett verifikasjonsproblem ved å stille et annet. For hvordan skal vi «her nede» kunne verifisere eller sannsynliggjøre at det finnes et liv etter døden? Teologer som er klar over hva som skjer i moderne filosofi, vil sette et spørsmålstegn ved om verifikasjonsprinsippet virkelig er noe godt kriterium for meningsfull63

SYV TEORIER

het. Men de må likevel regne med det filosofisk sett noe rimeligere prinsipp at alle påstander om at noe er tilfelle eller vitenskapelige påstander, i prinsippet må kunne falsifise­ res. Hvis påstanden om Guds eksistens er av en slik art at ikke noen tenkelig erfaring kan svekke den, da er det vanskelig å se hvordan den kan være en påstand om at noe er tilfelle i eller med verden. De fleste troende vil inn­ rømme at deres tro ikke er vitenskapelig, og mange er til­ trukket av den løsning at vitenskap og religion ikke er kon­ kurrerende, men gjensidig utfyllende fremstillinger av uni­ verset. Det forklarer imidlertid ikke hvordan religiøse påstander, hvis de i prinsippet ikke kan falsifiseres, kan gi noen form for viten om virkeligheten. Dette er et av de mest grunnleggende filosofiske problemer i religionen, og det er grunnen til at så mye av samtidens diskusjoner i religionsfilosofien kretser om spørsmål som gjelder reli­ giøse påstanders betydning og epistemologi. I denne boken kan vi ikke forfølge disse problemene videre, men må konsentrere oss om den kristne lære om menneskenaturen.

Læren om mennesket Den kristne læren om mennesket plasserer det først og fremst i forhold til Gud som har skapt mennesket til å fylle en bestemt rolle i universet. Mennesket er skapt «i Guds bilde» for å herske over resten av skaperverket (1. Mos. 1, 26). Mennesket er enestående på den måten at det har noe av den selvbevissthet og evne til å elske fritt som er karakteristisk for Gud selv. Gud skapte mennesket til samarbeidspar me r. Derfor oppfyller det hensikten med sitt liv bare når det elsker og tjener sin skaper. Men selv om mennesket på denne måten blir betraktet som grunnleggende forskjellig fra resten av skaperverket,

64

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

er det samtidig en del av skaperverket - hvis ikke dette skulle være en selvmotsigelse. Mennesket er skapt av «jord fra marken» (1. Mos. 2, 7), dvs. av materielt stoff. Det er en vanlig og stadig gjentatt feiltolkning av kristen lære at den skulle pasta at det fantes et skille mellom den materielle kroppen og en immateriell sjel eller ånd. Slike dualismer er en gresk oppfinnelse - vi la merke til dem hos Platon i kapittel 3 - og forekommer ikke i Det gamle eller Det nye testamente. I Kirkens tidlige århundrer begynte de kristne teologer å bruke tanker fra den greske filosofien når de formulerte den kristne lære. Teorien om sjelens immaterielle status kom inn i kristen tenkning og har bitt seg fast der siden. Kristendommen hevder selvsagt tanken om et liv etter døden, men det ville være kjettersk å forestille seg at en immateriell sjel overlevde den materi­ elle kroppens død. Trosbekjennelsen hevder uttrykkelig overbevisningen om at kroppen skal oppstå fra de døde, og Skriftens garanti for dette står i 1. Kor. 15, 35 ff. hvor Paulus sier at vi dør som fysiske kropper, men vekkes opp igjen som åndelige kropper. Det må innrømmes at det ikke er helt klart hva en «åndelig» kropp er, men Paulus bruker det greske ordet soma som betyr «legeme», rett og slett. Denne troen pa et liv etter døden gjennom legemets oppstandelse er, etter min oppfatning, en annen av kristen­ dommens hovedlæresetninger. Om man oppfatter denne læren bare som en pastand om at «det onde folk gjør, lever etter dem» eller oppfatter den som et løfte om evig liv (Joh. 4, 14), som en ny måte å leve på i denne verden, fjerner man vesentlige innholdsmomenter fra denne læren. Humanisten kan slutte seg til den kristne når han søker å fornye mennesket slik vi kjenner det og avskaffe egoisme og hovmot. Men det er hapet om individets overlevelse inn i evigheten som er den spesifikt kristne lære. På samme 5. Syv teorier . . .

65

SYV TEORIER

måte som før, møter dette transcendentale elementet i kristendommens påstander filosofiske problemer. Hvis de kroppene som står opp fra de døde, virkelig er kropper av et eller annet slag, må de finnes i tiden og rommet på en eller annen måte. Læren betyr sikkert ikke at de avdøde befinner seg et eller annet sted i det rommet vi befinner oss i - ingen kristen vil vente at en romfarer skulle kunne finne de oppstandne kroppene til Paulus, Napoleon eller sin tante Emma. Derfor virker det som om vi må forsøke å knytte mening til den antagelse at det finnes et rom hvor de oppstandne kroppene eksisterer, et rom som ikke har noe forhold til det rommet vi lever i til daglig. De problemer som knytter seg til tiden, er minst like vanskelige. Vi antar at det ikke nødvendigvis menes at det skulle komme et tidspunkt i fremtiden da oppstandelsen vil finne sted. Likevel, når Paulus sier: «Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun» (1. Kor. 15, 51 f), høres det ut som det er nettopp det han mener. Finnes det da også et tidssystem som ikke har noe forhold til var tid, eller er de oppstandne legemer tidløse? I det siste tilfelle ville det vel være meningsløst å tale om et oppstandent «liv»? For slik vi kjenner det, er livet nettopp en prosess i tiden. En annen feiltolkning av den kristne læren om mennes­ ket går ut på å identifisere skillet mellom godt og ondt med skillet mellom sjel og kropp eller skillet mellom ånd og materie. Oppfatningen av at alt stoff er grunnleggende ondt, er ikke kristen, selv om den fikk en viss betydning for tidlig kristen tenkning. Paulus’ skille mellom ånd og kjød (Rom. 8) tilsvarer ikke skillet mellom ånd og stoff, men skillet mellom det gjenfødte og det ikke gjenfødte men­ neske. Vi skal straks se nærmere på tanken om gjenfødelse. Det mest avgjørende punktet i den kristne forståelsen av 66

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

menneskenaturen, er begrepet om frihet, evnen til å elske, som er et bilde av Gud selv. Platon og den greske filosofien forøvrig legger all vekt på intellektet, på menneskets evne til å skaffe seg viten om teoretiske og moralske sannheter. Menneskelivets sanne formål tenkes oppnåelig bare av dem som er i stand til å skaffe seg en slik kunnskap. Kristen­ dommen derimot legger vekten, ikke bare på moral og et dydig hv, men på de egenskaper ved karakteren og person­ ligheten som kan skape et slikt liv. Alle kan oppnå men­ neskelivets virkelige hensikt, Guds kjærlighet og et liv i overensstemmelse med Hans vilje, uansett hvilke intellek­ tuelle evner de har (1. Kor. 13, 2). Den kjærligheten som grekerne kalte agape, som tidligere ble oversatt med «barmhjertighet», kan ikke identifiseres med en rent men­ neskelig opplevelse av noe slag. Barmhjertigheten er i siste hånd guddommelig og kan bare stamme fra Gud.

Diagnosen Om vi går ut fra kristendommens lære om mennesket som skapt av Gud, følger den kristne diagnosen av hva som er grunnleggende galt ved mennesket, av seg selv. Mennesket har syndet. Det har misbrukt sin gudgitte frie vilje. Det har valgt det onde i stedet for det gode, og har derfor brutt sin kontrakt med Gud (Es. 59, 2). Men også denne læren om menneskets syndefall må reddes fra feiltolkninger. Fallet er ingen spesiell historisk hendelse. Skapelsesfortellingen om Adam og Eva, slangen og eplet er en myte snarere enn en historisk rapport. Den er et symbol på den kjensgjerning at alle mennesker ligger under for synden, og at det finnes en skjebnesvanger brist i selve vår natur. Men denne læren om «arvesynden» betyr ikke at vi er absolutt og fullstendig onde, at vi ikke kan 67

SYV TEORIER

gjøre noe godt. Det betyr bare at ingenting av det vi gjør er fullkomment etter Guds målestokk: «For alle har syndet og har ingen del i Guds herlighet» (Rom. 3, 23). Synden er heller ikke vesentlig seksuell av natur. Men helt siden Augustin har det vært en tendens i kristen tenkning til å identifisere synden med kjødets lyster. Sex har sin rettmes­ sige plass innenfor det kristne ekteskapet. Syndens sanne vesen er ikke noe kroppslig, men snarere en fremheving av menneskets egen vilje på bekostning av Guds vilje og der­ med en fremmedgjøring fra Gud. Menneskets syndefall trekker på et vis hele skapelsen ned i det onde (Rom. 8, 22). Alle ting «mangler nå del i Guds herlighet». Men det er ikke nødvendig for kristne å anta eksistensen av en slags personlig djevel for å uttrykke tanken om det kosmiske syndefallet. Det ville være kjetteri å tro på eksistensen av like sterke makter på det godes og det ondes side. For den kristne har Gud skapt alt og er i siste instans den som kontrollerer det hele. Men denne trossetning fører direkte inn i det ondes problem, som vi allerede har merket oss.

Behandlingstilbudet Den kristne behandlingen for mennesket tar utgangspunkt i Gud, på samme måte som menneskesynet og diagnosen gjør det. Hvis Gud har skapt mennesket til fellesskap med seg selv, og hvis mennesket har vendt seg bort og brutt sin avtale med Gud, da er det bare Gud som kan tilgi mennes­ ket og gjenopprette dette forholdet. Herfra stammer den typisk bibelske tanken om frelse, om en gjenfødelse av mennesket som blir mulig gjennom Guds barmhjertighet, tilgivelse og kjærlighet. I Det gamle testamente finnes det en pakt som inngås mellom Gud og hans utvalgte folk

68

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

(1. Mos. 19, 5). Slik frelser Gud dem fra deres fangenskap i Egypt °g lover at de skal få være Hans folk hvis de adlyder Hans bud. Da jødene ikke lenger adlød Guds lover, oppsto tanken om at Gud brukte historiske hendelser, slik som nederlag i krig overfor nabostatene, for å tukte dem for deres synder. Dette er et gjennomgående tema i Det gamle testamentes fortellinger og profetier. Slik er bak­ grunnen for tanken om Guds barmhjertige tilgivelse, hans utslettelse av menneskets overtredelser og hans gjenfødelse av mennesket og hele skapningen (Es. 43-66). Men det er i Det nye testamente, i Jesu liv og virksom­ het, at vi finner den spesifikt kristne til forskjell fra den jødiske frelsestanken. Hovedpåstanden er at Gud var spe­ sielt til stede i det bestemte menneske Jesus fra Nasaret, og at Gud brukte hans liv, død og oppstandelse for å gjenopp­ rette menneskenes forhold til seg. Det er ikke nok å si at Jesus var et stort menneske, et geni eller en enestående religiøs begavelse. Den kristne påstanden om ham blir tradisjonelt uttrykt i læren om at Jesus er Guds sønn, både menneskelig og guddommelig, Guds evige ord som ble kjød (Joh. 1, 1-18). De tidlige filosofiske versjonene av denne læren, to naturer i én substans, er kanskje ikke så vesentlige. Men den grunnleggende tanken om inkarnasjon, om at Gud på enestående vis er til stede i mennesket Jesus fra Nasaret, er vesentlig. Like vesentlig er tanken om forsoning, om at de særlige historiske hendelser omkring Jesu liv, død og opp­ standelse - og den kristne kirkes stadige, rituelle gjentagelse av dem - er midler Gud bruker for å forsone seg med sin skapning. Det er ikke nok å si at Jesu liv og død er et eksempel for oss alle. Det forutsettes at Jesu oppstandelse virkelig skjedde (1. Kor. 15, 17), uansett hvor sterkt det bry­ ter med de naturlover vi kjenner. Forestillingen om jomfru­ fødselen er like usannsynlig, men kanskje mindre viktig.

69

SYV TEORIER

Disse læresetningene om inkarnasjon og forsoning over­ skrider det den menneskelige fornuft kan fatte og gjøre rede for. Derfor har formuleringen av disse læresetningene skapt mye uenighet innenfor kristendommen. Hvordan kan en bestemt person være en del av den transcendente gud­ dommen? Den kristne læren om Treenigheten, at det er tre personer i guddommen: Fader, Sønn og Helligånd, for­ sterker problemene snarere enn å løse dem. Det vanlige er selvsagt å si at dette er mysterier snarere enn motsigelser, og at den menneskelige fornuft ikke kan vente å være i stand til å forstå Guds uendelige mysterier. Det eneste vi kan gjøre, er å tro på det Gud har åpenbart av seg selv for oss. Men vanskeligheten med denne formen for påstander er at de bare kan tilfredsstille dem som allerede gjerne vil tro. De kan ikke gjøre noe for å besvare skeptikerens reelle begrepsvanskeligheter. Det samme gjelder forsoningslæren. Ikke mange kristne vil forstå den i bildet av sonofrene i Det gamle testamente, som om Gud krevde blod (hvilket som helst blod, også uskyldig) før han ville tilgi synder. Men likevel er det et stort mysterium hvordan korsfestelsen av en jødisk religiøs lærer, som var falt i hendene på den romerske stattholderen Pontius Pilatus en gang ca. år 30, kan forløse hele verden fra dens synder. Det kristne behandlingstilbudet er ikke fullstendig med Jesu Kristi frelsesverk. Frelsen må godtas og bli virksom i hver enkelt person, og den må utbres over hele verden av den kristne kirke. Hver enkelt må motta den forsoning som Gud har gjort mulig for ham gjennom Jesus Kristus og bli medlem av Kirken, det fellesskap som Guds nade virker i. Forskjellige kristne tradisjoner har understreket enten den enkeltes omvendelse eller medlemskapet i Kirken som det viktigste. Men alle vil være enige om at begge deler er nødvendige. På denne måten realiseres menneskets gjen-

70

KRISTENDOMMEN: GUDS FRELSE

fødelse: «Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning» (2. Kor. 5, 17). Det skjer ikke nødvendigvis en bestemt omvendelsesopplevelse i hver enkelt. Heller ikke skjer denne gjenfødelsen plutselig. Det må dreie seg om en livslang prosess som strekker seg utover dette liv til legemets gjen­ oppstandelse hvor prosessen fullendes og fullstendiggjøres (Fil. 3, 12). Det siste begrepsmessige problem eller mysterium opp­ står omkring de roller Gud og mennesket spiller i frelsens drama. Den grunnleggende kristne forestilling er utvil­ somt at forløsningen bare kan komme fra Gud ved at han ofret seg selv i Kristus. Hvis vi blir frelst, er vi frelst av denne ufortjente nåden, ikke av noe vi kan gjøre selv (Ef. 2, 8). Men like klart er det at mennesket har fri vilje, ifølge det kristne menneskebildet. I utgangspunktet var det menneskets eget valg å synde, og det må være utfra dets eget valg at det mottar Guds frelse og utfører gjenfødelsen av sitt eget liv. Det nye testamente er fullt av oppmuntrin­ ger til å angre og tro (Ap. Gj. 3, 19) og til å leve det livet som Gud muliggjør ved Den hellige ånds makt til gjen­ fødelse (Gal. 5, 16). Det finnes en spenning, om ikke en motsigelse, mellom understrekningen av at alt skyldes Gud, og oppfordringene til at frelsen avhenger av mennes­ kets gjensvar. Augustin understreket det første, Pelagius det andre. I denne debatten blir viljens frihet et avgjørende indre problem for den kristne teologien. Selv om Pelagius ble fordømt som kjetter, må læren om den frie viljen like­ vel være et vesentlig element i den kristne tro. Men det er vanskelig å forene denne læren med forestillingen om Guds allmakt. Mange tenkende kristne vil innrømme at det faktisk finnes en rekke begrepsmessige problemer knyttet til de kristne læresetningene. Men de vil understreke at kristen­

71

SYV TEORIER

dommen er mer enn en teori, at den er en livsform. Selv om den også kan kalles en «ideologi», er den ikke en poli­ tisk ideologi på samme måte som. marxismen. Mange er praktiserende kristne og og godtar læresetningene til tross for de teoretiske vanskelighetene de reiser. Det avgjørende for dem er det de finner i Kirkens liv og gudstjeneste: en vekst i det indre eller åndelige liv som de ikke finner noe annet sted. Man kan ikke vurdere kristendommen uten å ta denne siden med i betraktning.

5

Marx: Den kommunistiske revolusjonen

Da jeg sammenlignet marxismen med kristendommen i innledningskapitlet, skisserte jeg noen av mine hovedtan­ ker om marxismen og noen av de mest hårdnakkede innvendinger mot dem. I dette kapittelet vil jeg gå noe dypere ved å gi en innføring i Marx’ liv og arbeid. Derpå skal jeg foreta en kritisk analyse av hans teori om historien, hans menneskebilde, hans diagnose og behandlingstilbud. Jeg skal ikke forsøke å definere eller diskutere de mange etterfølgende variantene av marxismen og kommunismen. Jeg konsentrerer meg om tankene til Karl Marx selv. Marx skrev noen bøker sammen med Engels. Men det er liten tvil om at Engels’ teoretiske bidrag var vesentlig mindre enn det som kom fra Marx.

Liv og arbeid Karl Marx var født i 1818 i det tyske Rheinland av en jødisk familie som hadde konvertert til kristendommen. Han ble oppdratt som protestant, men snart avviste han religionen. Tidlig viste han sine intellektuelle evner, og i 1836 begynte han på universitetet i Berlin som jusstudent. Den betydeligste intellektuelle inspirasjon i Tyskland på denne tiden var Hegel. Snart ble Marx så fullstendig opp­ 73

SYV TEORIER

slukt av å lese og diskutere Hegels ideer at han oppgav sine jusstudier og viet seg helt til fdosofien. Hovedtankene i Hegels arbeid dreide seg om den historiske utvikling. Han mente at hver eneste epoke i en kulturs eller en nasjons historie har en særegen karakter i egenskap av å være et utviklingstrinn fra noe tidligere til noe etterfølgende. Hegel mente at det skjedde en historisk utvikling etter lover som vesentlig var mentale eller åndelige. En kultur eller en nasjon har likesom en egen personlighet, og deres utvikling må kunne forklares utfra deres særlige karakter. Hegel brakte denne personifikasjonen enda lenger og anvendte den på hele verdens utvikling. Han identifiserte virkeligheten som helhet med det han kalte «det absolutte» eller verdensånden eller Gud (det dreide seg selvsagt snarere om et panteistisk enn om et kristent gudsbegrep), og fortolket hele menneskehetens historie som den abso­ lutte ånds fremadskridende selvrealisering. På denne måten ble «selvrealisering» betraktet som det grunnleggende åndelige fremskritt for all historie. Selvrealiseringen over­ vinner det Hegel kalte «fremmedgjøring» hvor den erkjen­ nende personen (subjektet) står overfor noe annet som er fremmed for det selv (objektet). Skillet mellom subjekt og objekt utviskes på en eller annen måte i den prosessen som ånden bruker for å virkeliggjøre seg selv i verden. Hegels etterfølgere delte seg i to leire når det gjaldt spørsmålet om hvordan hans tanker skulle anvendes i poli­ tikken. Høyrehegelianerne mente at den historiske utvik­ lingsprosessen automatisk førte til de best mulige resulta­ ter. De betraktet samtidens prøyssiske stat som kulminasjonspunktet for all tidligere historie. Derfor hadde de konservative politiske oppfatninger og understreket gjerne de religiøse elementene i Hegels tenkning. Venstre- eller unghegelianerne derimot mente at idealet ennå ikke var 74

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

virkeliggjort, at samtidens nasjonalstater ennå var svært langt fra idealet, og at det var en menneskelig plikt å bidra til å endre den gamle orden og bistå utviklingen av det neste trinn i menneskehetens historie. Derfor hadde de radikale politiske oppfatninger og ville identifisere Gud og mennesket. Deres instilling var vesentlig ateistisk. En av de viktigste tenkeme i denne tradisjonen var Ludwig Feuerbach som hadde offentliggjort sin bok om Kristendommens Vesen i 1841. Feuerbach mente at Hegel hadde snudd allting på hodet. Det var ikke Gud som litt etter litt virkeliggjorde seg selv i historien. Han mente at religionens fore­ stillinger frembringes av mennesket som et blekt gjenskinn av denne verden som er den eneste virkelighet som finnes. Det er fordi menneskene er misfornøyde eller «fremmed­ gjorte» i sitt dagligliv, at de har behov for å tro på illusjonære forestillinger. Metafysikken er derfor bare «esoterisk psykologi», dvs. uttrykk for følelser inne i oss, snarere enn uttrykk for sannheter om verden utenfor oss. Religionen er tegn på fremmedgjøring, og menneskene kan bare frigjø­ res fra fremmedgjøringen ved å innse sin lodd i denne verden. Feuerbach er derfor en av de viktigste kildene til humanistisk tenkning. Dette preget den intellektuelle atmosfæren Marx voks­ te opp i. Da han leste Feuerbach, forsvant den fortryllelsen Hegel hadde hensatt ham i. Men det som sto tilbake, var forestillingen om at sannheten om menneskenaturen og samfunnet lå skjult i Hegels skrifter i tilslørt og forvrengt form. Vi skal se at begrepene om historisk utvikling og fremmedgjøring spiller en avgjørende rolle i Marx’ tenk­ ning. Han skrev en Kritikk av Hegels rettsfilosofi i 1842-43, og samtidig ble han redaktør av et radikalt tidsskrift om poli­ tikk og økonomi som het Rheinische Zeitung. Dette tidsskrif­ tet ble snart forbudt av den prøyssiske regjeringen. Derfor 75

SYV TEORIER

emigrerte Marx til Paris i 1843. I de neste to årene der ble han kjent med de andre store intellektuelle inspirasjonene i sitt liv og begynte å formulere sine egne, selvstendige teorier. Hans enorme lesning omfattet blant annet den britiske økonomen Adam Smith og den franske sosialisten Saint-Simon. Han møtte også andre sosialistiske og kom­ munistiske tenkere som Proudhon, Bakunin og Engels. Dette var begynnelsen på hans livslange vennskap og samarbeid med Friedrich Engels. I 1845 ble Marx fordre­ vet fra Paris og flyttet til Brussel. Gjennom årene i Paris og Brussel formulerte Marx sin såkalte «materialistiske historieteori». Ved å snu Hegel på hodet, slik Feuerbach hadde foreslått, kom Marx til den konklusjon at drivkraften i historiske endringer ikke var av åndelig, men av materiell karakter. Nøkkelen til hele historien lå ikke i menneskenes forestillinger, og selvsagt ikke i noen form for nasjonal eller kosmisk personlighet, men i menneskelivets økonomiske betingelser. Fremmedgjø­ ringen var hverken metafysisk eller religiøs, men i virke­ ligheten av sosial og økonomisk natur. Under det kapitalis­ tiske systemet er arbeidet noe utvendig og fremmed for arbeideren. Han arbeider ikke for seg selv, men for en annen - nemlig kapitalisten - som eier produktet som sin private eiendom. Fremmedgjøringsdiagnosen står i Økono­ miske og filosofiske manuskripter som Marx skrev i Paris i 1844, men som ikke ble alminnelig tilgjengelig på engelsk før i 1950-årene. Den materialistiske historieoppfatningen står i andre verker fra denne perioden - Den hellige familie fra 1845, Den tyske ideologien fra 1846 (skrevet sammen med Engels) og Filosofiens elendighet fra 1847. I Brussel ble Marx opptatt av den praktiske organiserin­ gen av den sosialistiske og kommunistiske bevegelse. Det var en oppgave som engasjerte ham i store deler av hans 76

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

liv. For han oppfattet hensikten med sitt arbeid som «ikke bare å fortolke verden, men å forandre den». Formulerin­ gen er hentet fra hans Teser om Feuerbach i 1845. Marx var overbevist om at historien beveget seg mot en revolusjon hvor kapitalismen ville vike for kommunismen. Derfor forsøkte han å oppdra og organisere «proletariatet» eller arbeiderklassen som han mente ville vinne den kampen som foresto. Han fikk i oppdrag å skrive en endelig erklæ­ ring om den internasjonale kommunistiske bevegelses mål, og sammen med Engels skrev han det berømte Kommunis­ tiske Manifest som ble offentliggjort tidlig i 1848. Snart etter i det samme året (men neppe som et resultat av Manifestet}) foregikk det mislykkede revolusjoner i mange av de større europeiske landene. Etter at revolusjonsforsøkene var slått ned, ble Marx utvist fra Belgia, Frankrike og Tyskland. I 1849 gikk han derfor i landflyktighet i London hvor han ble værende resten av sitt liv. I London levde Marx i fattigdom på tilfeldige inntekter av journalistisk virksomhet og gaver fra Engels. Han fors­ ket hver eneste dag i British Museum og fortsatte å organi­ sere den kommunistiske bevegelsen. I 1857-58 skrev han en annen serie av tekster som kalles Grundrisse og som er en skisse av hans omfattende teori om historien og samfunnet. Ikke før i 1973 ble den fullstendige teksten til Grundrisse til­ gjengelig på engelsk. I 1859 offentliggjorde han sin Kritikk av sosialøkonomien, og i 1867 kom det første bindet av hans mest innholdsrike verk Kapitalen. De siste to bøkene om­ fatter mye detaljert økonomisk og sosial historie og gjen­ speiler Marx’ arbeid i British Museum. Hegels filosofiske begreper - som tanken om «fremmedgjøringen» - er mindre fremtredende i disse skriftene, men Marx forsøkte fremdeles å bruke sin materialistiske historiefortolkning for å bevise at kapitalismen nødvendigvis sto for fall. 77

SYV TEORIER

Det er disse senere verkene - bøkene etter Det kommunis­ tiske manifestet - som har vært best kjent og som har dannet grunnlaget for mye av den kommunistiske teori og praksis. I dem finner vi tysk filosofi, fransk sosialisme og engelsk sosialøkonomi - som var Marx’ tre hovedkilder - integrert i en altomfattende teori om historie, økonomi og politikk. Dette læresystemet er det Engels kalte den «vitenskapelige sosialisme». For Marx og Engels mente at de hadde opp­ daget den korrekte vitenskapelige måten å studere historien på. Slik skulle de avsløre sannheten om den samtidige og fremtidige samfunnsutviklingen. Men den senere offentliggjøringen av Marx’ tidligere verker, særlig Parisermanuskriptene fra 1844, har vist hvor mye av Marx’ tenkning som har sitt opphav i Hegels filosofi. Dermed har de blottlagt hvor filosofisk Marx tenkte til å begynne med. Man har derfor stilt spørsmålet om det ikke er to for­ skjellige avsnitt i hans tenkning. En tidlig fase som er blitt kalt «humanistisk» eller også eksistensialistisk, som senere viker for den noe tyngre «vitenskapelige sosialismen». Jeg tror det er rimelig å si at alle er enige om at det finnes en kontinuitet mellom de to fasene og at fremmedgjøringstemaet er til stede om enn i halvt tilslørt tilstand i Marx’ senere skrifter. Innholdet av Grundrisse fra 1857-58 synes å bekrefte dette. Min diskusjon av Marx vil derfor ta ut­ gangspunkt i at hans tenkning ikke består av klart forskjel­ lige perioder.

Verdensbildet

La oss nå begynne en kritisk analyse av Marx’ hovedteori. Selvsagt var han ateist, men det er ikke spesielt for ham. Det som er særegent for hans forståelse av verden som helhet, er hans fortolkning av historien. Han hevdet å ha 78

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

funnet den vitenskapelige metoden for å studere de men­ neskelige samfunns historie, og han så frem til den dagen da det ville oppstå en enkelt vitenskap som kunne koble humanvitenskaper med naturvitenskaper. Derfor mente han at det fantes universelle lover bak historiske endringer, og at den fremtidige historiens løp i det store og hele kan forutsies utfra kjennskapet til disse lovene - slik astronomer forutsier solformørkelser. I forordet til den første utgaven av Kapitalen sammenlignet Marx sin metode med fysikernes og sa at «det endelige formålet med dette arbeidet er å blottlegge den økonomiske bevegelsesloven i det moderne samfunnet». Han talte også om den kapitalistiske produk­ sjonens naturlover som «arbeider med jernhård nødvendig­ het mot uunngåelige resultater». Han erklærte seg enig med Hegel i at enhver periode i en bestemt kultur hadde en særegen karakter, slik at de eneste virkelig universelle lovene i historien var dem som dreide seg om de utvik­ lingsprosessene som fører fra et stadium til det neste. Han inndelte historien grovt sett i en asiatisk fase, en antikk, en føydal og en borgerlig eller kapitalistisk fase, og mente at alle disse måtte gi plass for den neste - når tiden var moden. Like uunngåelig var det at kapitalismen måtte vike for kommunismen. Men det finnes sterke grunner til å tvile på nytten av å tale om «historiske lover». Riktignok er historiestudiet empirisk i den forstand at påstandene kan og må prøves i lys av det som faktisk er skjedd. Men det betyr ikke at historiestudiet uten videre har et annet av vitenskapens kjennetegn, nemlig at det sikter mot formulering av lovmessigheter, dvs. generaliseringer som skulle gjelde over­ alt til alle tider. For historien er, når alt kommer til alt, studiet av det som skjedde på en bestemt planet i et av­ grenset tidsrom. Temaet er stort, men det dreier seg om en 79

SYV TEORIER

bestemt hendelsesrekke. Vi kjenner ikke til lignende hendelsesrekker fra andre steder i universet. Derfor er menneske­ hetens historie enestående. Det finnes ingen grense for hvor mange forskjellige vitenskapelige lover som kan bidra til en bestemt hendelsesrekke. Det gjelder også for helt enkle tilfeller som når et eple faller ned fra et tre. Tyngde­ kraftens og mekanikkens lover, vindtrykket, grenenes elastisitet, treverkets oppløsning, osv. - alt dette bidrar til å gi hendelsen form. Hvis det ikke finnes noen enkelt lov som styrer et bestemt eples fall, hvor usannsynlig ville det ikke da være å postulere eksistensen av en allmenn lov for utviklingen av hele menneskehetens historie! Forestillingen om at historiens løp er forutbestemt, slik at en av historiestudiets hovedfunksjoner skulle være å levere profetier i stor stil, er minst like tvilsom. Riktignok kan man ofte finne langsiktige og omfattende tendenser siden middelalderen, f.eks. i befolkningsøkningen. Men en tendens er ikke en lov. En tendens er ikke uunngåelig, men avhenger av betingelser som kan endre seg. Det er f. eks. åpenbart at befolkninger ikke kan øke i det uendelige. Befolkningsvekst kan faktisk plutselig vendes om av kjer­ nefysisk krig eller utbredt sult. Et annet hovedpunkt i Marx’ syn på historien er det som kalles hans materialistiske historiesyn. Det er teorien om at historiens angivelige lover er økonomiske av natur, at «det materielle livs produksjonsmåte bestemmer den alminne­ lige karakteren av de sosiale, politiske og åndelige livspro­ sesser». Den økonomiske strukturen antas å være det virke­ lige fundamentet som alt annet i samfunnet er bestemt av. Ingen kan benekte at økonomiske faktorer er svært viktige, og ingen seriøs utforskning av historien eller samfunnet kan overse dem. Marx har åpenbart noe av æren for at dette nå er alminnelig anerkjent. Men selv står han for den 80

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

noe mer tvilsomme påstand at den økonomiske strukturen i et samfunn bestemmer dets «overbygning». Denne påstanden er det vanskelig å fortolke, fordi det ikke er klart hvor skillelinjen mellom basis og overbygning faktisk går. Marx taler om «de materielle produktivkrefter» som rimeligvis omfatter landeiendommer og mineral­ ressurser, verktøy og maskiner, pluss kanskje menneskenes viten og ferdigheter. Men han taler også om den økono­ miske strukturen som noe som omfatter «produksjonsfor­ holdene», dvs. den måten arbeidet er organisert på arbeidsdeling og makthierarkier. Beskrivelsen av en slik organisering må likevel bruke begreper som eiendom og penger som synes å være slike juridiske begreper Marx ville plassere i «overbygningen». Hvis basis bare omfatter de materielle produktivkrefter, da er Marx bundet til å forsvare den temmelig usannsynlige «teknologiske deter­ minisme». Men hvis basis også omfatter produksjonsfor­ holdene, da er skillet mellom basis og overbygning uklart formulert. Marx utledet en svært spesifikk forutsigelse av kapitalis­ mens fremtid av sin alminnelige historieteori. Han ventet med fortrøstning på at kapitalismen skulle bli stadig mer ustabil, at klassekampene mellom borgerne og proletaria­ tet ville tilta, mens proletariatet både ble fattigere og større i antall, helt til arbeiderne ville gripe makten i en større sosial omveltning og legge grunnen for den nye kommunistiske fasen i historiens utvikling. Nå er saken ganske enkelt den at det ikke skjedde noen omveltning i de store kapitalistiske landene - England, Frankrike, Tyskland eller USA. Tvertimot er kapitalismens system etter hvert blitt mer stabilt. De aller fleste menneskers livsbetingelser er sterkt forbedret sammenlignet med hva de var på Marx’ tid. Og klasseskillene er blitt utvisket snarere enn under6. Syv teorier . . .

81

SYV TEORIER

streket. Tenk bare på det store antall funksjonærer - kon­ torfolk, embedsmenn, lærere, osv. som hverken er indu­ striarbeidere eller industrieiere. De kommunistiske revolu­ sjoner fant faktisk sted i land som hadde lite eller ingen kapitalistisk utvikling på angjeldende tidspunkt - Russland i 1917, Jugoslavia i 1945, Kina i 1949. Dette må være av­ gjørende argumenter mot Marx’ teori. Man kan ikke bort­ forklare slike hendelser ved å si at proletariatet er blitt «bestukket» av høyere lønninger - for Marx varslet at de ville få det verre. Det er heller ikke rimelig å si at koloniene nå danner et proletariat i forhold til de indu­ strialiserte land. Noen land, som f. eks. de skandinaviske, har ikke hatt noen kolonier, og selv i koloniene ble livsbetingelsene etter hvert noe bedre. Den som hevder Marx’ teori slik han opprinnelig formulerte den, til tross for alt som peker i motsatt retning, gjør den til en gjen­ stand for blind tro. Den blir et lukket system snarere enn den vitenskapelige teorien som den hevdet å være. Menneskebildet Marx var aldri interessert i den rene eller akademiske filosofiens spørsmål, kanskje bortsett fra da han som ung mann leste Hegel. Marx avviste den rene filosofien som tomme spekulasjoner sammenlignet med den nødvendige oppgave å forandre verden. Når han derfor kalles «mate­ rialist», er dette en henvisning til hans historiefilosofi og ikke en teori om forholdet mellom kropp og sjel. Riktig­ nok ville Marx avvise troen på et liv etter døden som en av religionens illusoriske forestillinger, og han ville under­ streke at alt ved den individuelle person - også hans be­ vissthet - var bestemt av hans materielle livsbetingelser. Men dette kunne også innebære et såkalt «epifenomenalis-

82

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

tisk» syn: dvs. at bevisstheten blir oppfattet som noe immaterielt, men likevel fullstendig bestemt av materielle hendelser, snarere enn et strengt materialistisk syn som oppfattet bevisstheten selv som en materiell gjenstand. Marx syn på determinismen som metafysisk spørsmål er ogsa temmelig tvetydig. Hans alminnelige synsvinkel høres selvsagt deterministisk ut med teorien om historiens uunngåelige fremskritt gjennom forskjellige økonomiske stadier og hans forklaring av all forandring med henvisning til økonomiske årsaker. Men likevel synes det å finnes et uutryddelig element av fri vilje i tillegg - akkurat som i diskusjonen mellom Augustin og Pelagius innenfor kristen­ dommen. For marxister appellerer stadig til sine lesere og tilhørere om å påskynde den retning som historien likevel beveger seg i og handle tilsvarende - for å bidra til å frem­ bringe den kommunistiske revolusjonen. Innenfor marxis­ men har det gått en diskusjon mellom dem som understre­ ker behovet for å vente på det passende øyeblikk i den historiske utviklingen når man venter seg revolusjon, og dem som understreker behovet for å handle for å skape en omveltning. Men kanskje det ikke finnes noen selvmotsi­ gelse her. For Marx kan si at selv om revolusjonen uunn­ gåelig vil skje før eller senere, er det mulig både for enkeltpersoner og grupper å bidra til dens komme og lette dens fødselsveer, om de bare handler som historiens jordmødre. En videre undersøkelse av spørsmålene om­ kring determinisme og fri vilje ville sannsynligvis fordøm­ mes som nytteløse spekulasjoner av Marx selv. Det som er mest særegent for Marx’ menneskesyn, er hans overbevisning om at vi vesentlig er sosiale vesener: «Menneskets virkelige natur er totaliteten av dets sosiale relasjoner.» Om man ser bort fra noen få åpenbare bio­ logiske kjensgjerninger, som behovet for å spise, ville 83

SYV TEORIER

Marx tendere mot å hevde at det ikke finnes noe slikt som en individuell menneskenatur - det som er sant eller allmenngyldig om mennesker i ett samfunn i én periode, er ikke nødvendigvis sant om dem som lever på et annet sted til andre tider. Alt det en person gjør, er vesentlig sosiale handlinger som forutsetter at andre mennesker står i bestemte relasjoner til ham. Også de måtene vi spiser, sover, formerer oss og skiter på er sosialt innlærte. Det er særlig sant om alle produktive virksomheter. For produk­ sjonen av vårt eget underhold er en typisk sosial aktivitet, fordi det krever at mennesker samarbeider på en eller annen måte. Det er ikke slik å forstå at samfunnet er en abstrakt størrelse som påvirker individet, men snarere slik at hva slags individ man er og hvilke ting man gjør er bestemt av det samfunnet man lever i. Det som virker instinktbestemt i ett samfunn - for eksempel en bestemt kvinnerolle - kan være helt annerledes i et annet samfunn. Med en av Marx’ typiske aforismer: «Det er ikke mennes­ kenes bevissthet som bestemmer deres liv, men tvertimot, deres sosiale liv bestemmer deres bevissthet.» I et moderne språk kan vi oppsummere dette avgjørende punktet ved å si at sosiologien ikke kan reduseres til psykologi, dvs. det stemmer ikke at alt som tilkommer et menneske, kan forklares utfra individuelle egenskaper. Det samfunnet de lever i, må også tas med i betraktningen. Dette metodolo­ giske poenget er et av Marx’ mest særegne bidrag og et bidrag man godtar i vide kretser. Bare av denne grunn må han anerkjennes som en av sosiologiens grunnleggere. Og metoden kan selvsagt godtas uansett om man er enig i de spesielle konklusjonene som Marx kom til når det gjaldt økonomi og politikk. Men det synes å være minst én alminnelig generalisering som Marx vil hevde om menneskenaturen. Det er at 84

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

mennesket er et virksomt, produktivt vesen som utmerker seg fremfor andre levende vesener ved den kjensgjerning at det produserer sine egne livsnødvendigheter. Det er naturlig for mennesket å arbeide for å leve. Det er ingen tvil om at det ligger en empirisk sannhet her, men det virker som om Marx også trekker en verdidom ut av denne sannheten. Han hevder implisitt at den produktive virksomhet også er den livsformen som er rett for mennes­ ket. Som vi skal se er dette forutsatt i hans diagnose av fremmedgjøringen som en mangel på tilfredsstillelse i det industrielle arbeidet og i hans resept for det fremtidige kommunistiske samfunnet hvor alle skal være frie til å dyrke sine egne talenter i alle retninger. Det er ingen tvil om at dette er det punktet, som er tydeligst i hans tidligste skrifter, som har gitt ham navn av «humanist».

Diagnosen Marx’ teori om hva som er galt med mennesket og sam­ funnet omfatter hans begrep om «fremmedgjøringen» som vi har sett er en avlegger av et begrep som ble brukt av Hegel og Feuerbach. Hos Marx oppsummerer ordet «fremmedgjøring» det som er galt med kapitalismen. Begrepet oppfanger både en beskrivelse av visse trekk ved det kapitalistiske samfunnet og en verdidom som går ut på at disse trekkene er totalt forkastelige. Men vanskeligheten med begrepet om fremmedgjøring er at det er så uklart at vi knapt nok kan finne ut av hvilke trekk ved kapitalismen Marx fordømmer. Logisk sett er fremmedgjøring en relasjon, dvs. man må være fremmedgjort fra noen eller noe. Man kan ikke bare være fremmedgjort rett og slett, slik man jo ikke kan drepe uten å drepe et bestemt liv. Marx sier at mennesket er fremmedgjort fra seg selv og

85

SYV TEORIER

fra naturen. Men dette hjelper oss ikke så langt på vei, fordi det ikke er klart hvordan man kan være fremmed­ gjort fra seg selv. Dessuten har det naturbegrepet som brukes her, obskure hegelianske røtter i sitt skille mellom subjektet og det angivelig fremmede objektet. For Marx betyr naturen den menneskeskapte verden. Vi kan oppfatte det slik at menneskene ikke er hva de skulle være, fordi de er fremmedgjort fra de gjenstander og sosiale relasjoner som de selv har skapt. Den alminnelige forestillingen som stiger opp fra denne heller mystifiserende terminologien, er at det kapitalistiske samfunnet i noen henseender ikke er i overensstemmelse med grunnleggende trekk i menneske­ naturen. Men det er fremdeles uklart hvilke henseender det dreier seg om. Noen ganger virker det som om Marx gir privateien­ dommen skylden for fremmedgjøringen, for han sier at avviklingen av privat eiendomsrett er det samme som å avvikle fremmedgjøringen. Men andre steder sier han at «selv om privateiendommen synes å være grunnlaget for og årsaken til fremmedgjort arbeid, er den snarere et produkt av denne typen arbeid». Han beskriver fremmed­ gjøringen i arbeidet som noe som skyldes den kjensgjer­ ning at arbeidet ikke er en del av arbeiderens natur. Arbeideren realiserer ikke seg selv i arbeidsprosessen, men føler seg elendig, fysisk utslitt og mentalt forulempet. Arbeidet blir tvunget på ham som et middel til å tilfreds­ stille andres behov, og på arbeidsplassen tilhører han ikke seg selv, men en annen person. Også de gjenstandene han produserer, er fremmede for ham, fordi de eies av andre. Noen ganger virker det som om Marx gir pengesystemet, som et middel til bytte som reduserer sosiale forhold til en fellesnevner, skylden for fremmedgjøringen. Andre steder sier han at arbeidsdelingen gjør menneskelig arbeid til en 86

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

fremmed makt som mennesket står i motsetning til og som hindrer det i å veksle fra en virksomhet til en annen etter egen beslutning. Marx tror merkverdig nok at dette skal bli mulig i et kommunistisk samfunn. I en annen sammen­ heng lokaliserer Marx kilden til alle sosiale onder i selve statsprinsippet. Hva er det da Marx diagnostiserer som årsaken til frem­ medgjøring? Man kan vel neppe tro at noen i fullt alvor ville avskaffe pengesystemet og vende tilbake til varebyt­ tet, fjerne all spesialisering i arbeidet eller nasjonalisere all eiendom (skulle det også gjelde tannbørster, skjorter og bøker?). Det er den private eiendomsrett til produksjons­ midlene som vanligvis oppfattes som kjennetegnet ved kapitalismen. Og hovedpunktene i det programmet som formuleres i Det kommunistiske manifestet, er nasjonaliserin­ gen av landeiendommer, fabrikker, transportmidler og banker. Men det er overhodet ikke innlysende at slike institusjonelle endringer kunne kurere det fremmedgjorte arbeidet som Marx beskriver i psykologiske begreper i sine tidligste verker. Og hvis staten er grunnlaget for alle sosiale onder, vil nasjonalisering utvilsomt forverre tilstan­ den ved å øke statens makt. Det ser ut til at vi må forstå Marx - i det minste i hans tidligste fase - som at fremmedgjøringen består i en mangel på fellesskap, slik at folk ikke lenger kan oppfatte sitt arbeid som noe som bidrar til sin egen gruppes beste. For staten er jo ikke noe virkelig fellesskap. En slik diagnose ville for­ utsette en kur som ikke besto i nasjonalisering, men i desentralisering til ekte fellesskap eller «kommuner» - hvor avvisning av pengesystemet, arbeidsdeling og privateien­ dom kanskje kunne begynne å se noe mer realistisk ut. Hvis dette skulle være omstridte saker, finnes det en mer allmenn diagnose implisitt hos Marx som nok kunne 87

SYV TEORIER

gjøre krav på universell tilslutning. Denne påstanden går ut på at det alltid er galt å behandle et menneskelig vesen slik at det bare er et middel til et økonomisk formål. Det var jo nettopp det som skjedde i den ukontrollerte kapita­ lismen tidlig på 1800-tallet, da barn arbeidet lange dager under skitne betingelser og døde tidlig etter å ha levd i elendighet. Industrien er laget for mennesket, og ikke mennesket for industrien. Og «mennesket» i denne sam­ menheng må bety alle de mennesker som er trukket inn i foretaket. Men det er selvsagt vanskeligere å bli enige om hvordan man skal sette dette alminnelige verdistandpunk­ tet ut i livet.

Behandlingstilbudet

«Hvis mennesket formes av sine livsbetingelser, må disse livsbetingelsene gis en menneskelig form.» Hvis fremmed­ gjøringen er et sosialt problem som skyldes kapitalismens økonomiske system, da er løsningen å avvikle dette syste­ met og erstatte det med et som er bedre. Vi har allerede sett at Marx mener dette vil skje uansett. Kapitalismen vil gå i stykker på grunn av sine indre motsetninger, og den kommunistiske revolusjonen vil innvarsle en ny orden hvor fremmedgjøringen vil forsvinne og mennesket vil gjenfø­ des til sin sanne natur. Slik kristendommen hevder at frelsen allerede er ordnet for oss, hevder Marx at løs­ ningen på kapitalismens problemer allerede er underveis i historiens nødvendige bevegelse. Marx mener at bare en fullstendig revolusjon av det økonomiske systemet vil hjelpe. Det er ikke noe poeng i å forsøke å gjennomføre begrensede reformer som høyere lønninger, kortere arbeidstid, osv. For ikke noe av dette forandrer det tilgrunnliggende systemets ondskap. Slike 88

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

tiltak trekker bare oppmerksomheten bort fra den virke­ lige oppgaven som er å velte systemet. Her ligger grunnen til den radikale forskjellen mellom kommunistpartiets pro­ gram og de fleste fagforeningers og sosialdemokratiske partiers målsettinger. Denne læren om «politikkens mak­ tesløshet» følger av Marx’ premisser i hans materialistiske historieoppfatning - for hvis alle legale og politiske institu­ sjoner virkelig er bestemt av det tilgrunnliggende økono­ miske systemet, da kan de ikke brukes til å forandre det økonomiske systemet. Men læren står i sterk motsetning til det som faktisk skjedde i utviklingen av kapitalismen etter Marx’ tid. Både juridiske og andre institusjoner har faktisk endret kapitalismens økonomiske system i betydelig grad. Det startet med fabrikklovene på 1800-tallet som begrenset de verste eksempler på utbytting av arbeidsstokken, og fort­ satte med folketrygd, arbeidsløshetstrygd, offentlige helse­ tjenester og et stadig fremskritt for fagforeningene i kam­ pen for høyere lønninger og kortere arbeidstid. Faktum er at mange av de tiltakene som foreslås i Det kommunistiske manifestet, er blitt realisert i de såkalte kapitalistiske sam­ funn - progressiv inntektskatt, sentralisering av store deler av den økonomiske kontrollen på statens hender, nasjonali­ sering av flere nøkkelindustrier som f. eks. transportvesenet, gratis utdannelse for alle barn i statlige skoler. Overalt har det uhemmede kapitalistiske systemet slik Marx kjente det på 1800-tallet, opphørt å eksistere, og dette er skjedd gjennom trinnvise reformer, ikke med en revolusjon én gang for alle. Det betyr ikke at det eksisterende systemet er fullkomment - langt derifra. Men det antyder at Marx’ avvisning av gradvise reformer var et stort feilgrep. Om man i tillegg tenker på all den lidelse og vold som utløses i virkelige revolusjoner, blir inntrykket bekreftet.

89

SYV TEORIER

I likhet med kristendommen forestilte Marx seg en total gjenfødelse av mennesket, men han ventet at det skulle skje helt innenfor denne verden. Kommunismen var «løs­ ningen på historiens gåte». For avviklingen av privateien­ dommen skulle angivelig sikre avviklingen av fremmed­ gjøringen og opprettelsen av et ekte klasseløst samfunn. Marx var svært uklar når det gjaldt hvordan alt dette skulle oppnås, men han påstår at det ville oppstå en mel­ lomperiode hvor forandringene kunne finne sted, og gjen­ nomføringen skulle kreve opprettelsen av «proletariatets diktatur». Men i det kommunistiske samfunnet som skulle følge etter denne mellomperioden, ville staten visne bort og det virkelige frihetsriket begynne. Da skulle menneskets evner utvikles for deres egen skyld, og det ledende prin­ sippet ville være: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.» Noen trekk ved denne utopiske visjonen må selvsagt karakteriseres som vilt urealistiske. Marx gir oss ingen gode grunner til å tro at det kommunistiske samfunnet virkelig ville bli klasseløst. Hvorfor skulle ikke de som utøver proletariatets diktatur, danne en ny regjerende klasse med like store muligheter til å misbruke sin makt? Russlands historie siden revolusjonen tyder åpenbart på at noe slikt kunne skje. Det finnes ingen grunn til å vente at noe sett av økonomiske forandringer vil avvikle alle interessekonflikter for all fremtid. Staten visnet ikke bort, men ble bare enda sterkere i de kommunistiske landene. Kanskje moderne industri og teknologi krevde en slik utvikling. Men når det gjelder andre elementer i Marx’ visjon, kan vi ikke annet enn å være enig med ham. Tanken om et desentralisert samfunn hvor mennesker samarbeider i fel­ lesskap for det felles beste, bruken av vitenskap og tekno­ logi for å produsere nok varer for alle forbrukere, forkor­ 90

MARX: DEN KOMMUNISTISKE REVOLUSJONEN

ting av arbeidsdagen slik at folk i økende grad kan bruke sin fritid til utviklingen av sine talenter, tanken om et samfunn som er i balanse med naturen - alt dette er idealer som nesten alle vil dele, selv om det ikke er innlysende at de forskjellige kravene er forenlige med hverandre. Det er ingen tvil om at denne håpefulle visjonen av fremtiden er årsaken til at marxismen fremdeles kan vinne og beholde så mange menneskers støtte. For til tross for de åpenbare manglene i de kommuniststater som fremdeles finnes, har mange av deres innbyggere fremdeles en ekte tro på marxismen som teori. Og til tross for de reformer som allerede har forandret kapitalismens ansikt, innser mange mennesker også i Vesten at det sosioøkonomiske systemet trenger ytterligere forandringer og henter inspirasjon fra Marx til nettopp dette. I likhet med kristendommen er marxismen mer enn en teori. Det tvilsomme ved mange av dens teoretiske påstan­ der tar ikke livet av den. Marxismen har en oppskrift på sosial frelse og tilbyr en kritikk av alle eksisterende sam­ funn. Men Marx’ understrekning av økonomiske og sosiale faktorer leder vår oppmerksomhet til ett og bare ett av de hindringer som står i veien for menneskehetens fremskritt. Vi må lete andre steder, for eksempel hos Freud, for å få vite mer om de menneskelige individers natur og problemer.

6 Freud: Psykoanalysen

Den neste teorien om menneskenaturen som jeg gjerne vil drøfte, er Freuds. For det er vanlig, men likevel sant, å si at han har revolusjonert menneskets selvforståelse i dette århundre. Ingen aktuell diskusjon av menneskenaturen kan la være å drøfte hans tenkning. Men det er spesielt vanskelig å forsøke å gjøre det i et enkelt kapittel, selv om vi bare konsentrerer oss om Freud selv og overser den senere utviklingen av psykoanalytisk teori og praksis. For Freud brukte nesten 50 år på å utvikle og modifisere sine teorier. Han skrev så mye at en som ikke er spesialist, knapt nok kan håpe å få lest det alt sammen. Det jeg skal prøve her, er å gi en kort skisse av hans liv og arbeid. På den måten kan vi antyde noe av kompleksiteten og rik­ dommen i forfatterskapet. Deretter skal vi oppsummere noen av de grunnleggende læresetningene i hans teori, diagnose og behandlingstilbud. Til sist skal vi stille noen av de kritiske spørsmålene som alltid må stilles.

Liv og verk Sigmund Freud ble født i Måhren i 1856, men i 1860 flyttet familien hans til Wien hvor han levde og arbeidet frem til de siste årene av sitt liv. Allerede i skoledagene var han interessert i alt som hadde med menneskelivet å gjøre, og da han kom inn på universitetet i Wien som medisinerstu-

92

FREUD:PSYKOANALYSEN

dent, konsentrerte han seg ikke først og fremst om medi­ sinen. Han ble opptatt av biologi og brukte 6 år på å ut­ forske fysiologien i laboratoriet til den store tyske viten­ skapsmannen Briicke. I 1882 ble Freud forlovet. Derfor trengte han en karriere med sikre finansielle innkomster. Noe motvillig begynte han å arbeide som lege på rikshos­ pitalet i Wien. I 1886 kunne han gifte seg og etablere den privatpraksis i «nervesykdommer» som han drev helt frem til slutten av sitt liv. Fra da av kan Freuds arbeidsdag grovt sett deles inn i tre perioder. I den første perioden gjorde han sine store oppdagelser og utviklet den teorien og behandlingen som senere ble kjent som «psykoanalysen». Hans interesse for psykologiske problemer hadde fått en mektig inspirasjon etter et besøk i Paris i 1885-86 da han studerte under Charcot, en fransk nevrolog som den gang brukte hypnose for å behandle hysteri. Da Freud sto overfor lignende symptomer hos sine egne pasienter, eksperimenterte han både med elektroterapi og hypnotisk suggesjon. Begge metodene fant han utilfredsstillende, så han begynte å prøve seg frem med en annen metode som hadde vært anvendt av Breuer, en avdelingslege som var en venn av Freud i Wien. Breuers metode tok utgangspunkt i den antagelse at hysteri skyldtes en eller annen intens emosjo­ nell opplevelse som pasienten hadde glemt. Behandlingen besto i å erindre begivenheten og på den måten utløse de affektene som hadde sammenheng med den. Forestillingen om at folk kunne lide av en tanke, erindring eller følelse som de selv ikke visste om, men som det kunne helbredes for, om de bare ble brakt til bevissthetens overflate, er ut­ gangspunktet for utviklingen av Freuds psykoanalyse. Senere innførte han begrepene om motstand, fortrengning og overføring, som vi straks skal se nærmere på. I 1895

93

SYV TEORIER

offentliggjorde han sammen med Breuer Studier om hysteri, men snart etter brøt han med sin kollega og gikk sine egne veier i lærespørsmål. Samtidig skrev han til vennen Fliess, som var en viktig støtte for ham i denne perioden, Utkast til en vitenskapelig psykologi, et manuskript som ikke ble publi­ sert før i 1950. I dette manuskriptet forsøkte Freud på en noe mislykket måte å knytte den psykologiske teorien, som han var i ferd med å utvikle, sammen med et materielt grunnlag i hjerne fysiologien som han hadde studert før han begynte å arbeide som lege. I de aller siste årene av forrige århundre påtok han seg den vanskelige oppgaven å analy­ sere sitt eget sinn. Slik kom han frem til forestillingene om infantil seksualitet og drømme tydning. Begge disse begre­ pene ble sentrale for den fullt utviklede psykoanalysen. Den andre perioden i Freuds arbeid, da han utgav bøke­ ne om psykoanalysen som ferdig utviklet teori, kan man regne fra offentliggjøringen av Drømmetydningen i 1900. Det var den boken han selv betraktet som sin beste. Så fulgte i 1901 Hverdagslivets psykopatologi hvor han analyserte de ubevisste årsaker til dagligdagse feiltagelser, og i 1905 kom Tre avhandlinger om seksualteorien. I disse tre arbeidene brukte han psykoanalytisk teori på hele det normale sjelsliv, ikke bare på patologiske tilstander. Den internasjo­ nale anerkjennelsen og spredningen av psykoanalysen be­ gynte da Freud i 1909 ble invitert til USA hvor han holdt forelesninger som ble grunnstammen i hans første allmennt tilgjengelige og forklarende bok, Fem forelesninger om psyko­ analysen. I 1913-14 utkom Totem og tabu hvor han brukte teoriene sine på antropologisk materiale, og i 1915-17 holdt han sine forelesninger om Innføring i psykoanalysen på uni­ versitetet i Wien hvor han fremsatte hele sin lære slik han og hans medarbeidere hadde utviklet den til da. Fra slutten av første verdenskrig og frem til hans død fulgte den tredje

94

FREUD:PSYKOANALYSEN

utviklingsfasen i Freuds arbeid. Da gjennomgikk teorien hans utvidelser og forandringer, og han publiserte omfat­ tende spekulative forsøk som anvendte teorien på sosiale spørsmål. I denne perioden led han i stadig stigende grad av den kreftsykdommen som til slutt tok livet av ham. I 1920 utkom Hinsides lystprinsippet hvor han først innførte begrepet om en dødsdrift som var uavhengig av erotikken eller libido, som han allerede hadde postulert eksistensen av. Et annet sent motiv i utviklingen av hans lære var tre­ delingen av sjelen i det’et, jeget og overjeget, som ble offentliggjort i boken Jeget og overjeget fra 1923. Freud brukte det meste av sine senere år til sosiologiske arbeider. En illusjons fremtid fra 1927 dreide seg om religionen og omhandlet den, som tittelen antyder, som falske forestillin­ ger som måtte forklares psykologisk. Ubehaget i kulturen (1930) diskuterer konflikten mellom det siviliserte sam­ funns krav og de drifter som finnes i alle mennesker. Moses og monoteismen (1939) diskuterer jødenes historie fra psyko­ analytisk synsvinkel. I 1938 marsjerte Hitler inn i Øster­ rike, men Freud fikk anledning til å flytte til London hvor han tilbrakte de siste årene av sitt liv mens han skrev den aller siste fremstilling av sin lære - Et kort riss av psyko­ analysen. Det finnes ingen bedre innføring i Freuds tenkning enn hans egne Fem forelesninger om psykoanalysen fra 1909. I det følgende skal jeg særlig henvise til dette arbeidet pluss Spørsmålet om legmannsanalyse fra 1926. I den senere fremstil­ lingen diskuterte Freud om folk som ikke var leger, skulle tillates å praktisere psykoanalysen. Der forklarte han også sin hovedteori utfra den tredelte sjelsstrukturen som han nettopp hadde funnet frem til.

95

SYV TEORIER

Verdensbildet

Det særegne ved Freuds tenkning faller ikke inn under denne overskriften, men gjelder hans lære om mennesket. Men vi skal merke oss hans grunnleggende forutsetninger og hvordan de adskiller seg fra de teoriene vi har diskutert så langt. Freud startet sin karriere som fysiolog og hevdet selv hele tiden at han var vitenskapsmann. Han ville be­ handle alle fenomener vitenskapelig, også når det gjaldt menneskenaturen. Han dyrket ingen teologiske forestillin­ ger i utgangspunktet. Tvertimot var han overbevist ateist. Han dyrket heller ingen metafysiske forutsetninger av den typen som Platon hevdet i læren om formene eller Marx i læren om historiens bevegelser. Det Freud faktisk antok overbevisningen stammet utvilsomt fra hans opplæring i 1800-tallets vitenskap og hans eksperimenter i Briickes fysiologiske laboratorium - er at alle fenomener er bestemt av fysikkens og kjemiens lover, og at også mennesket selv er et produkt av en naturlig utvikling og derfor gjenstand for de samme lovmessigheter. Læren om mennesket Jeg skal forsøke å oppsummere Freuds viktigste forestillin­ ger under fire overskrifter. Det første er en streng anven­ delse av determinasjonsprinsippet på mentale fenomener at alle hendelser har en nødvendig og tilstrekkelig årsak. Fenomener som tidligere hadde vært uten betydning for å forstå en person - forsnakkelser, feilreaksjoner og drøm­ mer - oppfattet Freud som bestemt av skjulte årsaker i personens sjel. Derfor kunne de være høyst betydningsfulle og indirekte avsløre det som ellers ville ha forblitt ukjent. I virkeligheten er ikke noe av det en person gjør eller sier

96

FREUD: PSYKOANALYSEN

tilfeldig eller vilkårlig. Alt kan i prinsippet føres tilbake til årsaker som på en eller annen måte finnes i personens sinn. Dette kan synes å forutsette at man avviser tanken om menneskets fri vilje, for selv når vi tror at vi foretar frie og vilkårlige beslutninger, ville Freud si at det finnes årsaker utenfor vår kontroll som bestemmer våre valg. På dette punktet finnes det en interessant parallell til Marx. For begge hevder at vår bevissthet langt fra er fri og rasjonell. Tvertimot er bevissthetens innhold bestemt av grunner som vi ikke kjenner til. Mens Marx sier at disse grunnene er sosiale og økonomiske, hevder Freud at de er individu­ elle og mentale. Det andre hovedpunktet - som er postulatet om ubevisste mentale tilstander - oppstår på denne måten av det første. Men vi må anstrenge oss for å forstå begrepet om det ubevisste riktig. Det finnes en hel mengde mentale størrel­ ser, f. eks. erindringer om bestemte opplevelser eller om særlige kjensgjeminger som vi (heldigvis!) ikke alltid tenker på, men som vi kan fremkalle i minnet når vi trenger dem. Disse størrelsene ville Freud kalle «førbevisste» (det som kan bli bevisst), og så ville han reservere ordet «ubevisst» for slikt som vi under normale omstendigheter overhodet ikke kan bli bevisst. Han påstår derfor at sinnet ikke bare om­ fatter det bevisste eller det som kan bli bevisst, men også omfatter størrelser som personen ikke kan ha vanlig kunn­ skap om i det hele tatt. For å bruke en velkjent, men nyttig analogi er sinnet som et isfjell. Bare en liten del av det er synlig over vannet, men en stor skjult masse påvirker den delen som er synlig. For det ubevisste er dynamisk av natur. Det innebærer at det utøver aktivt press og aktiv innflytelse på det personen er og gjør. For eksempel finnes det ubevisst begjær som kan få en til å gjøre ting som man ikke kan forklare rasjonelt for andre og heller ikke for seg selv. 7. Syv teorier . . .

97

SYV TEORIER

Når Freud bekrefter eksistensen av ubevisste mentale størrelser, støtter han da en dualisme mellom kropp og sjel eller også mellom mentale og fysiske tilstander? Jeg tror at det ville være å misforstå ham. Mange filosofer vil nå mene at om vi snakker om vanlige, bevisste mentale til­ stander som f. eks. tanker, ønsker og følelser, støtter vi ikke dermed en metafysisk dualisme. Spørsmålet om slike mentale tilstanders endelige vesen er et filosofisk problem som står åpent i vår hverdagslige omtale av slike fenome­ ner. Det er ingen grunn til å anta at noe annet er tilfelle for de ubevisste mentale tilstanders vedkommende. Med sin bakgrunn i fysiologien ville Freud selv utvilsomt ha avvist enhver antydning om en slik dualisme. Etter hans tidlige forsøk på å finne et fysiologisk grunnlag for hans psykologiske teorier i Studier om hysteri fra 1895, kom han til den konklusjon at slike problemer ikke har psykologisk interesse og overlot hele emnet til nevrofysiologiens frem­ tidige utvikling. Men han tvilte ikke på at alle de mentale størrelser han postulerte eksistensen av, hadde et eller annet fysiologisk grunnlag som vi ennå ikke kjenner. Der­ for er hans teori om mennesket ikke dualistisk på samme måte som Platons. Men det finnes likevel en interessant parallell til Platon i teorien om sinnets tredelte struktur, et punkt som Freud innførte i sine senere fremstillinger i 1920-årene. Denne tredelingen er ikke den samme som skillet mellom det bevisste, det førbevisste og det ubevisste som han hadde brukt til da. Nå skilte han mellom tre større strukturelle systemer eller instanser i menneskesinnet eller personlighe­ ten: Det’et som omfatter alle instinktive drifter som søker umiddelbar tilfredsstillelse. Jeg’et som har å gjøre med den virkelige verden utenfor personen og som formidler mel­ lom verden og det’et. Og overjeget som er den spesielle

98

FREUD: PSYKOANALYSEN

delen av jeget som omfatter samvittigheten eller de sosiale normene som man tilegner seg i barndommen. Overjeget har også en forbindelse med det et, for det kan oppstille moralske regler for jeget slik en streng far gjør det. Jeget må forsone det’ets, overjegets og den ytre verdens motstri­ dende krav. Alt det som kan bli bevisst, finnes i jeget, men også der kan mye være ubevisst, mens alt i det et stadig er ubevisst. Derfor tilsvarer det et temmelig nøyaktig Platons begrep om begjæret. Men det er ikke klart hvordan jeg et og overjeget tilsvarer Platons sjelsdeler motet og fornuf­ ten. I sin virkelighetserkjennende funksjon synes jeget be­ slektet med fornuften, men fornuften hos Platon har oaså en moralsk funksjon som Freud ville overføre til overjeget. Motet synes også å utføre en moralvokters funksjon der hvor det fremtrer som selvforakt i Platons forklaringer. Det tredje hovedpunktet i Freuds lære om mennesket, er hans teori om instinktene eller driftene - eller snarere, hans mangfoldige teorier om dem. For det er et av de mest foranderlige punkter i hans tenkning. Driftene er drivkref­ tene i det mentale apparatet, alle «krefter» i vårt sinn stammer fra dem alene. Freud brukte det mekaniske eller elektriske språket på en nesten bokstavelig måte. Språk­ bruken var uten tvil påvirket av hans naturvitenskapelige opplæring og hans Studier fra 1895. Til tross for at han mente at man kan skille ut et ubestemt antall drifter, mente han også at de kunne avledes av noen ganske få grunndrifter som kan kombineres eller også erstatte hver­ andre på mange forskjellige måter. Nå mente han utvil­ somt at én slik grunndrift var av seksuell natur. Men det er en vulgær feiltolkning av Freud å si at han førte all mennes­ kelig adferd tilbake på seksuelle drivkrefter. Det som fak­ tisk er sant, er at han gav seksualiteten en langt videre rolle i menneskelivet enn den tidligere var tilkjent. Han hevdet 99

SYV TEORIER

at seksualdriftene fantes hos barn helt fra fødselen av, og han understreket den seksuelle energiens eller «libidos» avgjørende betydning for det voksne liv. Men Freud mente alltid at det var minst én annen grunndrift eller gruppe av drivkrefter. I sitt tidlige arbeid talte han om selvbevarende drifter som f. eks. sult, og stilte dem opp mot de erotiske driftene som kom usedvanlig aggressivt til syne i sadismen. Men i hans senere arbeid fra ca. 1920 av forandret han sine klassifikasjoner og stilte de erotiske og selvbevarende driftene sammen i en grunnleggende livsdrift (Eros), og ordnet sadisme, aggresjoner, selvødeleggelse, osv. sammen i en grunnleggende dødsdrift (Thanatos). Det fjerde hovedpunktet er Freuds teori om den indivi­ duelle menneskelige karakters utvikling eller historie. Punktet omfatter ikke bare den banale sannhet at person­ ligheten avhenger av både personlig erfaring og arv. Freud tok utgangspunkt i Breuers oppdagelse av at særlig «trau­ matiske» opplevelser kunne fortsette å virke skadelig på en persons mentale helse selv om hendelsene var glemt. Den fullt utviklede psykoanalysen generaliserer utfra dette fenomenet og hevder at opplevelsene i spedbarnsalder og tidlig barndom har avgjørende betydning for den voksnes karakter. Han betrakter de første fem årene som det tids­ rom hvor den individuelle personlighetens grunntrekk blir streket opp. Derfor kan man ikke forstå en person fullt ut før man kjenner de psykologisk betydningsfulle hendelsene i hans tidligste barndom. Freud oppstilte detaljerte teorier om de utviklingstrinn som hvert eneste barn gjennomløper. Disse spesielle teori­ ene kan selvsagt adskilles fra den mer allmenne utviklings­ teorien og kan lettere etterprøves ved observasjon. De spesielle teoriene dreier seg særlig om utviklingen av seksualiteten. Freud utvidet begrepet om seksualitet til å

100

FREUD:PSYKOANALYSEN

omfatte all lyst som kunne hentes fra de forskjellige kroppsdelene. Han mente at spedbarn først fikk denne lysten fra bruken av munnen (det orale stadium) og så fra den andre enden av næringstrakten (det anale stadium). Både gutter og piker blir så interessert i mannens kjønns­ organ (det falliske stadium). Den lille gutten har angivelig seksuelt begjær i forhold til sin mor og frykter at faren skal kastrere ham. Det er bakgrunnen for Ødipus-komplekset. Både begjæret av moren og fiendtligheten til faren blir så normalt sett undertrykt. Freud antok at den lille piken på det samme alderstrinn utviklet «penis-misunnelse». Men Freud behandlet ikke den kvinnelige seksualiteten så grun­ dig. Fra det femte leveår til puberteten (latensperioden) er seksualiteten langt mindre fremtredende. Den vender til­ bake i sin fulle genitale form i tidlig voksen alder.

Diagnose I likhet med Platon hevder Freud at det individuelle velvære eller den mentale helse avhenger av et harmonisk forhold mellom de forskjellige delene av sjelen og mellom personen og den verden som han må leve sitt liv i. Jeget må forsone detet, overjeget og den ytre virkelighet. Jeget må oppdage og velge anledninger for å tilfredsstille detets driftskrav uten å overskride de normene som overjeget har nedlagt i personen. Hvis verden ikke lar seg bruke på denne måten og ikke frembyr slike anledninger, da vil altså lidelser bli resultatet. Men selv når omgivelsene er rimelig gunstige vil det oppstå mentale forstyrrelser, hvis det fore­ ligger indre konflikter mellom sinnets forskjellige deler. Nevrosene skyldes at de grunnleggende driftene ikke til­ fredsstilles. Det kan enten ha sin grunn i ytre hindringer eller en indre mental ubalanse. 101

SYV TEORIER

Det finnes en spesiell sjelelig feilutvikling som er en svært viktig årsak til nevrotiske sykdommer, og det er hva Freud kaller «fortrengning». I en situasjon med ekstreme mentale konflikter hvor en person opplever en driftsimpuls som er helt uforenlig med de normer som han føler han bør følge, er det mulig for ham å skyve impulsen ut av bevisstheten, flykte fra den, late som den ikke eksisterer. Fortrengningen er en av de såkalte «forsvarsmekanismer» som en person bruker for å unngå indre konflikter. Men i sin kjerne er det en flukt, en awergereaksjon, en tilbake­ trekning fra virkeligheten. Derfor er den dømt til å mis­ lykkes. For det som fortrenges, forsvinner ikke, men fort­ setter å eksistere i de ubevisste lag av sjelen. Det beholder all sin driftsenergi og øver sin innflytelse ved å sende en forkledd erstatning for seg selv inn i bevisstheten - i form av et nevrotisk symptom. På denne måten kan personen plutselig oppdage at han oppfører seg på en måte som han selv innrømmer er irrasjonell, men som han likevel ikke kan la være, uten at han vet hvorfor. Ved å skyve noe ut av bevisstheten har han gitt opp all effektiv kontroll over det. Han kan hverken bli kvitt de symptomer som det forårsa­ ker, eller av egen vilje trekke fortrengningen tilbake og gjenfremkalle driftsønsket i bevisstheten. Som vi kunne vente av Freuds utviklingsmodell for individet, plasserer han de avgjørende fortrengninger i den tidligste barndommen. Og som vi kunne vente av hans understrekning av seksualiteten, mener han at fortrengnin­ gene hovedsakelig er seksuelle. Det er vesentlig for den voksnes mentale helse at barnet gjennomløper seksualitetens normale utviklingstrinn. Men dette skjer ikke alltid uten komplikasjoner, og alle vanskeligheter kan gi disposi­ sjoner for fremtidige nevroser. De forskjellige former for seksuelle perversjoner kan føres tilbake til slike årsaker. En 102

FREUD:PSYKOANALYSEN

typisk form for nevrose består i det Freud kaller «regre­ sjon», dvs. en tilbakevending til ett av de utviklingstrinn som barnets tilfredsstillelser gjennomløp. Han bestemte endog bestemte voksne karaktertyper som «orale» eller «anale». Slik henviste han til de utviklingstrinn i barndom­ men som han mente de stammet fra. Det finnes mange flere detaljer i Freuds teorier om nevrosene som vi ikke kan komme inn på her. Men vi har allerede lagt merke til at han lar den ytre verden i alle fall få en del av skylden for nevrosene. Derfor skal vi se litt nærmere på de sosiale sidene ved hans diagnose. For de normene en person føler at han må adlyde, er en viktig faktor i mentale konflikter. Og Freud mener at disse normene er et produkt av personens sosiale omgivelser. Hovedsakelig stammer de fra hans foreldre. Men de har også tilknytning til alle dem som har vært autoritetsskikkelser for barnet i oppveksten. Det er innplantingen av slike normer som utgjør selve kjernen i oppdragelsen, og som gjør barnet til et medlem av et sivilisert samfunn. For sivilisasjonen krever en viss kontroll av driftene. Man må ofre driftstilfredsstillelse for å muliggjøre kulturelle ytel­ ser. Men de normer som blir innplantet, er ikke automatisk de «beste» eller mest fornuftige eller mest fremmende for den enkeltes lykke. Riktignok er foreldre svært forskjel­ lige, og mistilpassede foreldre vil gjerne frembringe mistilpassede barn. Men Freud var villig til å overveie den mulighet at hele forholdet mellom individet og samfunnet nå var ute av balanse, at hele vårt siviliserte liv var å be­ trakte som nevrotisk. Det uttrykkes åpent i hans sene bok om Ubehaget i kulturen. Men de første antydninger i denne tankerekken finnes i langt tidligere arbeider. Så tidlig som i de Fem forelesninger fra 1909 hevdet han at våre siviliserte normer gjør livet for vanskelig for de fleste mennesker, og

103

SYV TEORIER

at vi ikke kan nekte våre drifter et visst mål av tilfredsstil­ lelsen Derfor finnes det et grunnlag i Freuds egne skrifter for de senere freudianere som diagnostiserer hovedfeilen som noe som ligger i samfunnet snarere enn i individet.

Behandlingstilbudet Som vanlig følger behandlingen av diagnosen. Freuds mål var å gjenopprette en harmonisk balanse mellom delene av sjelen og mellom individet og dets verden. Denne siste oppgaven kunne omfatte sosiale reformprogrammer, men Freud spesifiserte aldri slike i detalj. I sin hverdagspraksis behandlet han nevrotiske pasienter med psykoanalysen. Ordet «psykoanalyse» henviser minst like mye til Freuds behandlingsmetode som til de teoriene som behandlingen hvilte på. Det er denne terapien vi nå må undersøke nær­ mere. Metoden utviklet seg litt etter litt ut fra Breuers opp­ rinnelige oppdagelse av at en bestemt hysterisk pasient kunne hjelpes ved å bli oppmuntret til å snakke om de fantasiene som hadde fylt hennes sinn. Hun kunne faktisk helbredes da hun ble presset til å erindre de «traumatiske» opplevelsene som åpenbart hadde forårsaket hennes syk­ dom i første omgang. Freud begynte å bruke denne «snakkekuren». Da han antok at de sykdomsfremkallende erindringene alltid fantes et eller annet sted i personens sinn til tross for at bevisstheten ikke hadde normal tilgang til dem, ba han pasientene sine om å tale fritt og uhemmet. På den måten håpet han å kunne fortolke de ubevisste krefter som lå bak det de faktisk sa. Han oppmuntret dem til å komme med alt som falt dem inn, uansett hvor meningsløst det forekom dem. Metoden kalles også den «frie assosiasjon». Men ofte fant han ut at assosiasjons-

104

FREUD: PSYKOANALYSEN

strømmen tørket inn, og pasienten hevdet at han ikke hadde noe mer på lager. Noen ganger motsatte pasienten seg ytterligere undersøkelser. Når det oppsto «motstand» av dette slaget, tok Freud det som et tegn på at han virkelig nærmet seg den korrekte fortolkningen av det fortrengte komplekset. Han mente også at pasientens ubevisste forsto dette på et vis og forsøkte å hindre at den smertefulle sannhet ble bevisstgjort. Men pasienten kunne bare helbre­ des om det fortrengte kunne bringes tilbake til bevissthe­ ten, og hans jeg igjen fikk den makten over det’et som han hadde mistet i fortrengningsprosessen. Men det kunne ta lang tid å oppnå dette heldige resul­ tatet. Noen ganger krevde det ukentlige samtaler over flere år. Analytikeren måtte forsøke å finne de rette for­ tolkninger av pasientens tilstand og legge dem frem på et slikt tidspunkt og på en slik måte at pasienten kunne godta dem. Pasientens drømmer kunne gi svært fruktbart fortolkningsmateriale. Ifølge Freuds teori var nemlig drøm­ mens «åpenbare» innhold alltid en skjult oppfyllelse av for­ trengte ønsker - som var drømmens virkelige eller latente mening. Feilreaksjoner kunne også fortolkes slik at de avslørte sine ubevisste årsaker. Som man kunne vente av den teorien vi har oppsummert, henviste fortolkningene svært ofte til personens seksualliv, hans bamdomsopplevelser, hans infantile seksualitet og hans forhold til sine foreldre. Det skulle være klart at alt dette krevde et særlig tillitsforhold mellom analytikeren og hans pasient, men Freud fant ut at det skjedde mer enn som så. Pasientene hans viste etter hvert faktisk en grad av følelsesmessig binding til ham som nesten kunne kalles en forelskelse. Dette fenomenet kalte han «overføring» og antok at følelsene på en eller annen måte ble overført til analytike­ ren fra en virkelig livssituasjon som en gang fantes eller fra

105

SYV TEORIER

pasientens ubevisste fantasier. Reaksjonene på slike overfø­ ringer er av avgjørende betydning for analysens utfall, for også overføringen kan analyseres og føres tilbake til sine kilder i pasientens ubevisste. Målet med den psykoanalytiske behandling kan kort sammenfattes som selverkjennelse. Hva den kurerte nevro­ tiker gjør med sin nye selvforståelse, er hans sak, og flere konklusjoner er mulige. Han kan erstatte den usunne for­ trengningen av driftene med en fornuftig, bevisst kontroll over dem, altså snarere undertrykkelse enn fortrengning. Eller han kan kanalisere dem inn i akseptable løp (sublimering). Eller han kan bestemme seg for at de likevel bør tilfredsstilles. Men det er ingen mulighet for å komme til den konklusjon som legmannen noen ganger frykter: at de primitive drifter vil overta fullstendig når de først slippes løs. For deres makt svekkes ved at de blir bevisstgjort. Freud brukte hele sitt liv på å behandle individuelle, nevrotiske pasienter. Men han trodde aldri at psykoanaly­ tisk behandling kunne helbrede alle menneskelige proble­ mer. Når han drøftet kulturens og samfunnets problemer spekulativt, var han realistisk nok til å avstå fra å tilby noe vidundermiddel. Men han mente at psykoanalysen hadde et langt videre bruksområde enn bare behandlingen av nevrotikere. Han sa at «vår sivilisasjon utøver et nesten utålelig press på oss og krever et korrektiv». Freud speku­ lerte på om psykoanalysen kanskje kunne representere et slikt korrektiv. Mot slutten av Ubehaget i kulturen foreslår han forsiktig en analogi mellom individer og kulturer, slik at også kulturer kan kalles «nevrotiske». Men han skjønte at analogien kanskje var litt for dristig og nektet å «opptre som profet for sine medmennesker».

106

FREUD: PSYKOANALYSEN

Kritisk diskusjon

Psykoanalysens posisjon på det intellektuelle kartet er fremdeles gjenstand for diskusjon. Psykoanalytikere fort­ setter å praktisere utfra en blanding av freudianske og ikke-freudianske læresetninger. Men mange akademiske psykologer og noen praktiserende psykiatere fordømmer psykoanalysen som nesten komplett uvitenskapelig. De mener at den ligner mer på hekseri enn på respektabel vitenskapelig medisin. Noen kritikere fester seg ved den kultlignende rettroenheten som de forskjellige psykoanaly­ tiske skolene stiller krav om. De tar avstand fra den «indoktrineringen» som hver eneste læresvenn i psykoana­ lysen må gå igjennom. De må jo selv analyseres. Derfor klassifiserer de både dens teori og praksis som en kvasireligiøs tro. Psykoanalysen har en måte å analysere kritikernes motiver og innsigelser på som virker uvitenskapelig. For om man stiller spørsmålstegn ved sannheten i den psyko­ analytiske teorien, kan det fremstilles som kritikerens ubevisste motstand mot ubehagelige påstander. Mange hevder at hvis teorien har en innebygget metode til å bortforklare alle argumenter som kunne innvendes mot den, vil den være et lukket system slik vi har definert uttrykket i kapittel 2. Siden troen på teorien er krav for å bli medlem av psykoanalytiske institutter, kan det også hevdes at psykoanalysen er disse sosiale gruppenes ideo­ logi. Men la oss se noe nærmere på saken før vi bestemmer oss. Først må vi skille mellom to uavhengige spørsmål, nem­ lig om sannheten i Freuds teorier på den ene siden, og om virkningene av den behandlingsmetoden som støtter seg til den, på den andre. Når det gjelder teoriers status, er det avgjørende problemet om de kan falsifiseres. For vi har

107

SYV TEORIER

sett at Freud hevder at hans teorier var vitenskapelige. Vi betrakter muligheten for empirisk falsifikasjon som en nødvendig betingelse for vitenskapelig status (sml. kap. 2). Men for noen av de sentrale påstandene i Freuds teori gjelder det at det ikke er tydelig om de kan falsifiseres i det hele tatt. La oss illustrere dette med eksempler fra de fire overskriftene som vi brukte for å oppsummere hans teori. Påstanden om psykisk determinisme leder til mer konkrete påstander som at alle drømmer er skjulte ønskeoppfyllelser. Kan dette etterprøves? Der hvor det finnes en fortolk­ ning hvor drømmerens ønsker kan bekreftes og godtas gjennom uavhengige kilder, er alt vel og bra. Men hva med de tilfellene hvor det ikke finnes en slik fortolkning? En overbevist freudianer kan likevel hevde at det forelig­ ger et ønske som man ennå ikke har gjennomskuet maskeringen av. Men dette ville gjøre det umulig å vise at en drøm ikke er en skjult ønskeoppfyllelse. Dermed ville det tømme påstanden for ethvert ekte empirisk innhold. Det som sto tilbake, ville bare være den regel at vi skulle se etter et ønske som drømmen kunne være en oppfyllelse av. Påstanden kunne bare være empirisk om vi hadde uavhen­ gige bekreftelser på at ønsket eksisterte og en korrekt fortolkning av dets masker. La oss så vurdere postulatet om ubevisste mentale til­ stander og særlig den tredelte strukturen i det’et, jeget og overjeget. Freud ventet selvsagt ikke at disse størrelsene eller instansene skulle være synlige eller håndgripelige. Vi har sett at han avviste spørsmålet om hva de var laget av, som et spørsmål uten psykologisk interesse. Men det var fordi han på den tiden hadde oppgitt ethvert håp om å finne en fysiologisk basis i hjernen for slike psykologiske faktorer. Det er logisk mulig at nevrofysiologien kan gjøre fremskritt til et punkt hvor vi kan identifisere tre fysiske

108

FREUD: PSYKOANALYSEN

systemer i hjernen som spiller den rolle som Freud tilskrev detet, jeget og overjeget. Men foreløpig finnes det ingen tegn til at en slik mulighet skal realiseres. I mellomtiden må vi spørre oss selv om postuleringen av ubevisste mentale tilstander gir noen ekte forklaring på menneskelig adferd. Det ville være for lett å avvise ubevisste størrelser fordi de ikke kan observeres. For vitenskapelige teorier postulerer ofte eksistensen av størrelser som ikke er direkte erkjennbare med menneskelige sanser - for eksempel atomer, elektroner, magnetfelter og radiobølger. I disse tilfellene foreligger det klare «korrespondanseregler» som forbinder de usynlige størrelsene med synlige observasjo­ ner. Derfor kan vi slutte oss til nærværet eller fraværet av et magnetfelt utfra kompassnålens synlige bevegelser. Vanskeligheten med mange av Freuds størrelser er at det ikke finnes entydige regler for korrespondanser mellom det synlige og det usynlige. Å samle frimerker kan være tegn på ubevisst «analfiksering», men kan man vise at et slikt ubevisst trekk ikke skulle finnes hos en person? Freuds driftsteori er kanskje den delen av læren som er minst etterprøvbar empirisk sett. Hans usikkerhet på dette området kan oppfattes som en bekreftelse på det. Som driftsbestemte kan man beskrive alle former for adferd som ikke er individuelt tillært gjennom erfaring. Men ofte kan det være vanskelig å vise at en adferd ikke er tillært. Det virker imidlertid som man ikke vinner noe på å hen­ føre driftsbestemt adferd til en drift som skulle være dens årsak - for hvordan kan vi forsikre oss om at en drift finnes, på annen måte enn gjennom den tilsvarende ikkeinnlærte adferden? Og hvis man hevder at det bare finnes et bestemt antall grunndrifter, er det ikke på noen måte klart hvordan man skal kunne bestemme hvilke drifter som skal regnes som grunndrifter og hvordan de skal kunne 109

SYV TEORIER

skilles fra hverandre og telles. Kan i prinsippet noe som helst tegn i den menneskelige adferd avgjøre hva som er rett i Freuds driftsteorier i motsetning til f. eks. Adlers teori om at grunndriften er selvhevdelse eller Jungs teori om det driftsmessige behovet for Gud? Igjen ser vi at det er nytteløst å postulere eksistensen av usynlige størrelser med mindre de kan etterprøves gjennom observasjon. Utviklingsperspektivet på individets karakter og teorien om trinnene i barnets seksuelle utvikling, kan etterprøves noe lettere gjennom observasjon. På dette feltet blir noen av Freuds påstander åpenbart bekreftet av kjensgjerningene. Andre påstander blir hverken bekreftet eller avvist, mens andre igjen er svært vanskelige å etterprøve. Eksis­ tensen av det Freud kalte «anale» og «orale» karakterer er blitt bekreftet gjennom oppdagelsen av at bestemte karak­ tertrekk - for eksempel sparsomhet, orden og påståelighet - er anale kjennetegn som gjerne opptrer sammen. Men teorien om at disse karaktertypene skyldes bestemte former for barneoppdragelse, er ikke blitt bekreftet gjennom forskning. Det finnes mange praktiske vanskeligheter å overvinne om man vil bekrefte de nødvendige korrelasjo­ nene mellom barndomserfaringer og den voksnes karak­ teregenskaper. Derfor er teorien ennå ikke gjendrevet. Når det gjelder andre deler av Freuds psykoseksuelle teorier, finnes det begrepsmessige vanskeligheter knyttet til etterprøvningen. Hvordan skal man f. eks. kunne etter­ prøve om spedbarn blir erotisk tilfredsstilt av å suge? Noen undersøkelser tyder på at spedbarn som har mindre anled­ ning til å suge mens de spiser, til gjengjeld suger mer på totten - men kan dette brukes som bevis for sugingens erotiske natur? Denne knappe behandlingen av noen få eksempler viser i det minste at det finnes alvorlig tvil om den vitenskape110

FREUD:PSYKOANALYSEN

lige status til noen av Freuds teoretiske hovedpremisser. Enkelte av dem kan ikke falsifiseres. Noen av dem kan etterprøves, men bare noen ganske få er blitt undersøkt med positivt resultat. Etterprøvningen står overfor en blanding av store praktiske vanskeligheter og begrepsmessige problemer. Både psykoanalytikere og filosofer har antydet at psy­ koanalysen ikke først og fremst er et system av påstander som kan etterprøves empirisk, men snarere er en måte å forstå folk på ved å knytte en mening til deres handlinger, deres feiltagelser, deres vitser og drømmer. Fordi men­ neskelige vesener er så forskjellige fra de størrelsene som studeres i fysikken og kjemien, kan det hevdes at man ikke bør fordømme psykoanalysen fordi den ikke oppfyller de kriteriene til vitenskapelig status som er hentet fra de etablerte naturvitenskapene. Kanskje den psykoanalytiske diskusjonen av drømmer ligner mer på litteraturkritikk, som en fortolkning av et uklart diktverk, hvor det finnes grunner - men ikke entydige grunner - til en mengde for­ skjellige fortolkninger. Mange av Freuds begreper kan oppfattes som forlengelser av våre dagligdagse måter å forstå tingene på når vi taler om kjærlighet, hat, frykt, angst, rivalitet, osv. Og den erfarne psykoanalytiker kan oppfattes som en som har skaffet seg en dyp forståelse av kildene til menneskelige motiver og en ferdighet til å fortolke de mangfoldige komplikasjoner og deres ytringer i bestemte situasjoner, uten hensyn til de teoretiske syns­ punkter han forfekter. Et slikt syn på psykoanalysen er blitt støttet fra filosofisk hold ved at man har skilt skarpt mellom grunner og årsaker, dvs. mellom vitenskapelige forklaringer (: årsaker) og forklaringer av menneskelige handlinger (: grunner). Grunnene skulle da stå for de forhåpninger og ønsker som

111

SYV TEORIER

gjorde det rimelig for vedkommende å handle slik som han faktisk gjorde. Det er blitt antydet at Freud misforsto sine egne teoriers status, fordi han fremsatte dem som nye vitenskapelige oppdagelser om årsakene til menneskelig adferd. Men også skillet mellom årsaker og grunner er blitt kritisert av dem som hevder at når en persons bevisste forhåpninger og ønsker kan være årsak til hans handlinger, kan også de ubevisste forhåpninger og ønsker være årsaker. Det ligger store filosofiske problemer her som knytter seg til hvor langt de vitenskapelige utforsknings- og forklaringsmetodene kan brukes på menneskelige overbevisniny ger og handlinger. Men vi kan ikke drøfte dette videre. Er man skeptisk til psykoanalysens teori, tviler man selvsagt også på dens behandlingspraksis. Men når behand­ lingen faktisk er utført og utbredt mange steder over lang tid, skulle det være mulig å finne kriterier for å vurdere om den har vært effektiv. Dette ville i prinsippet gi nok en prøve på teoriens sannhet. For hvis teorien virkelig stem­ mer, kan vi vente at behandlingen vil være effektiv. Men her er det heller ikke enkelt å rydde opp. For det første kan en god teori være dårlig anvendt i praksis. For det andre er det uklart hva det skulle bety å bli «helbredet» for en X nervøs forstyrrelse. Noen påstår at to tredjedeler av de pasientene som har vært igjennom en fullstendig psyko­ analyse, er blitt friskere av det. Det kan jo virke lovende, men helbredelsen måtte selvsagt sammenlignes med en kontrollgruppe av lignende tilfeller som var blitt behandlet med andre psykologiske metoder eller ikke behandlet i det hele tatt, om man skulle komme frem til en endelig kon­ klusjon. Også i slike grupper kan nemlig helbredelsesprosenten være omtrent to tredjedeler, så det finnes ikke noe bevis på at psykoanalysen er terapeutisk virkningsfull. Man kan derfor ikke felle noen endelig dom over Freuds

112

FREUD: PSYKOANALYSEN

teorier i deres helhet. Ingen betviler hans store begavelse, men uansett hvor innflytelsesrik en manns tenkning er, kan det aldri være en unnskylding for å la være å vurdere ham kritisk. Freud sa så mye av stor viktighet at både psykolo­ ger og filosofer i mange år fremover vil ha nok å bestille med å fordøye og etterprøve hans tanker.

8. Syv teorier . . .

7

Sartre: Ateistisk eksistensialisme

Når vi beveger oss fra Freud til Sartre, drar vi fra Wien ved århundreskiftet til Paris i 1930- og 1940-årene, fra medisinens psykologiske side til en filosofi som blir uttrykt både gjennom fiksjonslitteratur og i akademiske avhandlin­ ger. Likevel har begge tankeformer en bekymring for de problemer som knytter seg til den enkelte, og særlig til bevissthetens natur. Vi skal se at også Sartre har en fireleddet teori om menneskenaturen. Men først må vi stille ham inn i eksistensialismens historiske landskap som helhet. Mange forfattere, filosofer og teologer er blitt kalt «eksistensialister». I den grad vi kan finne noe felles for dem som tilhører gruppen, virker det som om tre hoved­ anliggender er sentrale for eksistensialismen. For det første dreier det seg om teorier om enkeltmennesket, snarere enn om alminnelige teorier om menneskearten. Eksistensialis­ tene mener at slike teorier hopper over det som er det viktigste ved hvert individ - dets enestående karakter. For det andre er eksistensialismen opptatt av meningen eller hensikten med menneskelivet, snarere enn av vitenskape­ lige eller metafysiske sannheter om verden. Derfor blir den indre eller subjektive erfaring betraktet som langt viktigere enn de «objektive» sannheter. For det tredje er eksistensialismen opptatt av enkeltmenneskers frihet som den viktigste og mest særegne menneskelige egenskap. Derfor tror eksistensialismen på hvert enkelt menneskes 114

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

evne til å velge holdninger, hensikter, verdier og livsfor­ mer. Eksistensialistene er opptatt av ikke bare å hevde dette som en sannhet, men av å overtale alle til å handle utfra denne angivelige kjensgjerningen. For slik de ser det, er den eneste autentiske og ekte livsform den som hver enkelt har valgt for seg selv. Disse tre hovedanliggender er i virkeligheten aspekter av ett og samme grunntema. Fellesgodset i eksistensialismen kan gjenfinnes i en mengde forskjellige kontekster. Det kommer naturligvis til uttrykk i beskrivelsen av detaljer hos spesielle skikkelser og situasjoner, som i skuespill eller romaner. Men man kan regne en forfatter som eksistensialistisk filosof bare om han også gjør et forsøk på lage noen allmenngyldige setninger om menneskets tilværelse - selv om påstanden skulle bestå i at det er umulig å hevde noe allmennt om menneskets lodd. Eksistensialistiske filosofier dukker opp i forskjellige for­ mer. Den mest radikale forskjellen finnes mellom de religiøse og de ateistiske eksistensialister. Den danske tenkeren Søren Kierkegaard (1813-1855) blir vanligvis betraktet som den første moderne eksistensialist. I likhet med Marx reagerte han mot Hegels filosofiske system, men reaksjonen gikk i en helt annen retning. Han forkastet Hegels abstrakte teoretiske system og sa at det var som en stor herregård som man ikke bor i selv. Han hevdet i stedet at enkeltmennesket og dets valg var uendelig viktige. Kierkegaard skilte mellom tre livsstadier: det estetiske, det etiske og det religiøse, og han krevde at hvert enkelt menneske måtte velge mellom dem. Men han betraktet det religiøse stadium - mer spesifikt, det kristne - som det høyeste. Dit kunne man bare komme med et fritt «sprang inn i Guds armer». Den andre store 1800-tallskilde for eksi­ stensialismen var den tyske forfatteren Friedrich Nietzsche (1844-1900). Han var aggressivt ateistisk i sine skrifter.

115

SYV TEORIER

Han mente at siden «Gud var død», dvs. at religionens illusjoner var blitt gjennomskuet, måtte vi ta opp hele grunnlaget for våre liv til revurdering og reformulere dets mening og formål i rent menneskelige begreper. På dette punktet hadde han mye felles med sin landsmann Ludwig Feuerbach som var talsmann for en humanistisk ateisme som vi nevnte kort da vi introduserte Marx. Det som er enda mer særegent for Nietzsche, er hans understrekning av vår frihet til å forandre grunnlaget for våre verdier. Han har en visjon av fremtidens «overmennesker» som vil forkaste våre nåværende, milde religiøse verdier til fordel for mer virkelige verdier med grunnlag i menneskets «vilje til makt». Også i det 20. århundre har eksistensialistene omfattet både kristne og ateister. Eksistensialismen har vært en drivende kraft i teologien, både protestantisk og katolsk, på samme måte som i filosofien. Den filosofiske bevegelsen hadde sitt sentrum på det europeiske fastland, særlig i Tyskland og Frankrike, og fikk langt mindre innflytelse i de engelskspråklige landene. Kildene kan som sagt føres tilbake til Kierkegaard og Nietzsche, men også til «feno­ menologien» og den tyskspråklige filosofen Edmund Husserl (1859-1938). Fenomenologenes noe obskure filosofiske metode forsøkte å finne et uproblematisk utgangspunkt ved å nøye seg med å beskrive «fenomenene», slik de synes å være, uten å gjøre antagelser om hva de er i virkeligheten eller egentlig. På den måten gav fenomenologene filo­ sofien en subjektiv, kvasi-psykologisk retning og gjorde den til et studium av den menneskelige bevissthet. Det er denne opptattheten av bevissthetens liv som vi finner hos alle eksistensialister i det 20. århundre. I Tyskland er den viktigste tenkeren Martin Heidegger. Hans store og van­ skelige hovedverk, Sein und Zeit, utkom i 1927. Heideggers

116

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

hovedbekymring dreier seg om den menneskelige tilvær­ else, om muligheten for et «egentlig» liv ved at man lever opp til menneskets faktiske lodd, og særlig gjelder det å innse at døden er uunngåelig. Her vil jeg ikke tale om eksistensialismen i alminnelig­ het. Den knappe skissen er bare ment som bakgrunn for en fremstilling av den mest berømte av de franske eksistensia­ lister, Jean-Paul Sartre (1905-1980). Gjennom en glimrende utdannelseskarriére tilegnet han seg blant annet de store europeiske filosofenes tenkning. Særlig arbeidet han med Hegel, Husserl og Heidegger. Mange av de uklare punk­ tene i Sartres egen filosofiske stil kan føres tilbake til påvirkningen fra disse tre forfatterne som klorte seg frem gjennom tyske abtraksjoner. Temaer fra Husserls arbeider kan spores i Sartres første bøker - romanen Kvalmen fra 1938, og tre filosofiske studier av psykologiske emner: L’imagination (1936), Equisse d’un théorie des emotions (1939) og Psychologie de 1’imagination (1940). Hans hovedverk, hvor han utarbeider sin filosofi om menneskets eksistens, er den berømte boken Væren og intet som først utkom i 1943. I Eksistensialisme er humanisme som opprinnelig var en foreles­ ning som han holdt i Paris i 1945, gav han en langt knap­ pere og klarere fremstilling av hva den ateistiske humanis­ men går ut på. Men dessverre er fremstillingen populær og overfladisk, så man kan ikke stole på den som en fremstil­ ling av Sartres tenkning. Under den andre verdenskrig var han aktiv i den franske motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen, og noe av stemningen fra denne tiden kan gjenfinnes i hans bøker. Alle franskmenn sto f.eks. overfor valget mellom å samarbeide eller å gjøre motstand eller å holde seg i ro for overlevelsens skyld. Det var et åpenbart tilfelle av hva eksistensialistene oppfatter som den perma­ nente nødvendighet for individuelle avgjørelser. Slike

117

SYV TEORIER

temaer drøftes i Sartres romantrilogi Frihetens veier og i noen av hans skuespill. Senere i livet utvidet Sartre den individualistiske eksistensialismen fra sin tidlige ungdom og gjorde seg til talsmann for en slags marxisme som han beskrev som «vår tids uunngåelige filosofi», bortsett fra at den måtte revitaliseres med eksistensialisme. Forandringen i hans tenkning kommer til uttrykk i boken Kritikk av den dialektiske fornuften fra 1960. Men jeg vil ikke forsøke å be­ handle den her. Dette kapittel skal bare fremstille og drøfte eksistensialismen slik den kommer til uttrykk i Væren og intet.

Verdensbildet Sartre har noen svært utilgjengelige setninger om «væ­ rens» eller eksistensens natur. Men for vårt formål er hans viktigste metafysiske påstand at Gud ikke eksisterer. Han hevder at selve gudstanken er selvmotsigende, og han bruker ikke så mange argumenter på den saken. Det virker som han hovedsakelig er opptatt av å drøfte igjennom konsekvensene av Guds ikke-eksistens for meningen med livet. I likhet med Nietzsche betrakter han Guds fravær som et faktum av aller viktigste sort for oss mennesker. Ateisten adskiller seg ikke bare fra den kristne på et enkelt punkt i metafysikken. Han må også få et dyptgripende forskjellig syn på den menneskelige eksistens. Hvis Gud ikke eksisterer, er alt tillatt, som Dostojevski en gang formulerte det. Da finnes det ingen transcendente eller objektive verdiet utenfor oss, hverken Guds bud eller platonske former eller noe annet. Da finnes det ingen endelig mening eller hensikt med menneskelivet. I den forstand er livet «absurd». Vi er «fortapte» og «forlatt» i en verden hvor ingen andre enn vi selv har omsorg for oss.

118

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

Sartre hevder at det eneste grunnlaget for verdier er den menneskelige frihet, og at det ikke kan finnes noen ytre eller objektiv legitimering av de verdiene som et menneske velger å forholde seg til.

Menneskebildet I en viss forstand benekter Sartre at det i det hele tatt finnes en «menneskenatur» som noe man kan ha sanne eller falske teorier om. Her ligger en typisk eksistensialistisk avvisning av allmenne påstander om mennesket. Sartre har uttrykt dette poenget ved å si at menneskets eksistens går forut for dets essens. Vi er ikke skapt for noe formåls skyld hverken av Gud eller av evolusjonen eller av noe annet. Vi eksisterer rett og slett i utgangspunktet, og så må vi bestemme oss for hva vi vil gjøre ut av det. Sartre vil vel neppe benekte at det finnes visse menneskelige egenskaper som tilkommer alle menneskelige vesener - f. eks. nødven­ digheten av å spise for å overleve. At det finnes noen slike alminnelige kjensgjerninger, er åpenbart, selv om man kan diskutere hvor mange slike trekk som finnes. Antagelig mener han at det ikke finnes sanne alminnelige påstander om hva alle mennesker burde være. På denne måten for­ kaster han ethvert begrep om objektive verdier, slik vi allerede har merket oss. Likevel er Sartre som eksistensialistisk filosof nødt til å fremme noen alminnelige påstander om menneskets lodd. Hans viktigste påstand er selvsagt den som gjelder mennes­ kets frihet. Etter hans oppfatning er vi «fordømt til frihet». Det finnes ingen grenser for vår frihet bortsett fra at vi ikke kan velge å ikke lenger være frie. Vi må undersøke hvordan Sartre kommer til denne konklusjonen via en analyse av begrepet om bevissthet. Han starter med et

119

SYV TEORIER

radikalt skille mellom bevisstheten (Pétre-pour-soi, som er noe for seg selv) og ikke-bevisste gjenstander (/’étre-en-soi, som er noe i seg selv). Denne grunnleggende dobbeltheten viser, mener han, at bevisstheten nødvendigvis har en gjenstand. Den er alltid bevissthet om noe som ikke er den selv. Det neste punktet må være å vurdere den forbindel­ sen Sartre ser mellom bevisstheten og den mystiske fore­ stillingen om «intethet» som dukker opp i bokens tittel. Det er nok best å unngå ethvert forsøk på å etterspore denne ideens røtter i den tyske filosofien og heller plukke ut noen forståelige punkter fra Sartre selv. Vi har notert at bevisst­ heten alltid dreier seg om noe annet enn seg selv. Sartre mener dessuten at den også alltid er klar over seg selv, slik at den nødvendigvis skiller mellom seg selv og sine objek­ ter. Dette står i sammenheng med vår evne til å felle dom­ mer om slike objekter. En dom kan være både negativ og positiv. Vi kan også godta og bekrefte det som faktisk ikke er tilfelle, som når jeg tar et raskt overblikk over kafeen og sier: «Peter er ikke her.» Hvis vi stiller et spørsmål, må vi forstå muligheten for at svaret blir nei. Utfra sin natur kan derfor bevisste vesener forestille seg noe som ikke er til­ felle. Sartre gjennomfører et mystifiserende ordspill på dette begrepet om «intethet». Noen ganger havner han i rene absurditeter, som når han taler om «et ikke-værendes objektive eksistens». Hvis dette uttrykket betyr noe i det hele tatt, kan det bare være at det finnes sanne, negative påstander. Noen ganger kommer ugjennomsiktige setnin­ ger av typen: «Intetheten ligger sammenkrøllet i værens hjerte - som en orm». Men så langt jeg forstår saken, er det intethetens hovedoppgave å skape en begrepsmessig sam­ menheng mellom bevisstheten og friheten. For evnen til å forestille seg det som ikke er tilfelle, er friheten til å tenke 120

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

seg andre alternativer, friheten til å avholde seg fra en dom. Vi kan aldri oppnå en tilstand hvor det ikke finnes noen uoppfylte muligheter. For uansett hvilken tilstand vi er i, kan vi alltid forestille oss at ting kunne være anner­ ledes. Sartre tror at vi alltid forsøker å nå en fullt ut reali­ sert tilstand, at vi vil være gjenstander snarere enn bevisste vesener. Derfor beskriver han menneskelivet som «en ulykkelig bevissthet uten mulighet for å overskride sin ulykkelige situasjon», «en hensiktsløs lidenskap». Forestil­ lingen om begjæret omfatter en anerkjennelse av at noe mangler. Det samme gjelder ideen om den intensjonale handling. For jeg kan bare prøve å oppnå et resultat om jeg tror at det jeg sikter mot, ikke allerede er tilfelle. Makten til å negere er derfor det samme som frihet - både tankens frihet til å forestille seg muligheter og handlingens frihet til å forsøke å realisere dem. Av dette følger at det å være bevisst, er det samme som åyære fri.__^ Vi legger merke til hvordan denne posisjonen står i direkte motsetning til to av Freuds påstander. For det første er den åpenbart uforenlig med Freuds postulat om fullstendig psykisk determinisme. Men det står også i konflikt med postulatet om ubevisste mentale tilstander. For Sartre mener at bevisstheten nødvendigvis er gjen­ nomsiktig for seg selv. Hvert eneste aspekt av vårt mentale liv er intensjonale, selwalgte og vårt eget ansvar. Man har f.eks. ofte forestilt seg følelsene som noe som ligger uten­ for viljens kontroll. Men Sartre hevder at hvis jeg er ned­ trykt, er det fordi jeg velger å gjøre meg selv nedtrykt. Dette synet som han gjør mer fullstendig rede for i Skisse til en teori om følelsene, går ut på at følelsene ikke er stemninger som kommer over oss, men måter å tilegne seg verden på. Det som adskiller følelser fra andre måter å være bevisst gjenstander på, er at de forsøker å omforme verden med

121

SYV TEORIER

magi - når vi ikke kan nå opp til en drueklase, avviser vi druene som «for grønne», og gir dem denne egenskapen selv om vi i virkeligheten godt vet at deres modenhet ikke avhenger av om vi kan nå opp til dem eller ikke. På denne måten er vi ansvarlige for våre følelser, fordi de er måter vi velger å reagere overfor verden på. Vi er også ansvar­ lige for våre mer varige karaktertrekk. Vi kan ikke bare si: «Jeg er sjenert» som om det var en uforanderlig egenskap ved oss som «Jeg er neger». For vår sjenerthet er en måte å oppføre seg på, og vi kan velge å oppføre oss annerledes. Selv når vi sier «Jeg er stygg» eller «Jeg er dum», bekrefter vi ikke en kjensgjerning som allerede er tilfelle, men fore­ griper hvordan folk vil reagere på vår adferd i fremtiden. Det kan vi bare oppdage ved å forsøke oss frem. Så selv om vi ofte ikke er klar over det, strekker vår fri­ het og dermed vår ansvarlighet seg til alt vi tenker og gjør. Men det finnes øyeblikk da denne totale friheten viser seg klart for oss. I øyeblikk av fristelser eller ubesluttsomhet, som f.eks. når en mann som har bestemt seg for aldri å spille mer står overfor spillebordet igjen, oppdager vi at hverken en drift eller noen tidligere avgjørelse bestemmer hva vi gjør akkurat nå. Hvert øyeblikk krever et nytt og fornyet valg. Sartre følger Kierkegaard og bruker uttryk­ ket «angst» for å beskrive denne bevisstheten om ens egen frihet. Angst er ikke frykt for en ytre gjenstand, men det at man er klar over at ens egen adferd er uforutsigbar. Soldaten frykter død eller lemlestelser, men han føler angst når han tenker over om han kommer til å holde ut i det slaget som forestår. Personen som balanserer på en farlig klippe, frykter å falle ned, men føler angst fordi han vet at det ikke er noe som hindrer ham fra å kaste seg ut.

122

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

Diagnosen Angsten som er bevisstheten om vår frihet, er smertefull, og som regel forsøker vi å unngå den. Men slike utflukter er illusoriske, for det er en nødvendig sannhet at vi er frie. Slik er Sartres diagnose av menneskets lodd. Det avgjør­ ende begrepet i hans diagnose er selvbedraget eller «vond tro» (tnauvaise foi). Vond tro - det motsatte av å være i god tro - er forsøket på å slippe unna angsten ved å late som vi ikke er frie. Vi prøver å overbevise oss selv om at våre holdninger og handlinger er bestemt av vår karakter, vår situasjon, vår rolle i livet, eller hva som helst annet erm oss selv. Sartre gir to berømte eksempler på vond tro. Han beskriver en pike som sitter sammen med en mann som hun vet svært gjerne vil forføre henne. Men når han tar hennes hånd, prøver hun å unngå den smertefulle avgjør­ else som ligger i å motta den eller avvise den, ved å late som hun ikke forstår det og legger sin hånd i hans som om det ikke skulle bety noe. Overfor seg selv later hun som om hun er en passiv gjenstand, en ting, snarere enn det hun virkelig er, nemlig et bevisst vesen som er fritt. Det andre eksemplet er det med kelneren som gjør sin jobb ørlite grann for ivrig. Han «spiller» åpenbart en rolle. Hvis det foreligger vond tro her, ligger den i at han forsøker å identifisere seg fullstendig med kelnerrollen og later som om denne bestemte rollen bestemmer alle hans handlinger og holdninger. Sannheten er at han har valgt akkurat denne jobben, og at han har frihet til å forlate den når han vil. Han er ikke vesentlig en kelner, for ikke noe menneske er vesentlig noe som helst. Sartre avviser enhver forklaring på vond tro som skulle gå i retning av å henvise til ubevisste mentale tilstander. En tilhenger av Freud kunne forsøke å beskrive tilfellene

123

SYV TEORIER

ovenfor som eksempler på fortrengning - piken fortrenger kunnskapen om at hennes følgesvenn har gjort seksuelle tilnærmelser til henne. Kelneren fortrenger kunnskapen om at han er en fri aktør som ikke behøver å fortsette å spille kelner et øyeblikk lenger enn han selv ønsker. Men Sartre peker på det som synes å være en selvmotsigelse i begrepet om fortrengning: Fortrengningen må skyldes en aktør i sinnet selv («sensuren») som skiller mellom det som skal undertrykkes og fortrenges, og det som kan slippes frem i bevisstheten. Derfor må denne sensurinstansen være klar over den fortrengte forestillingen forat han ikke skal kunne være klar over den. Sensuren selv er i vond tro. Derfor har vi ikke fått noen forklaring på hvordan vond tro er mulig bare ved å lokalisere den til en funksjon i sinnet, snarere enn å la hele personen være ansvarlig for den. Sartre antyder i fortsettelsen at alvor, som er det mot­ satte av vond tro, er et like stort begrepsmessig problem. For straks vi beskriver oss selv på en eller annen måte (f.eks. «Jeg er kelner»), skiller vi mellom det selvet som beskriver og det som beskrives. Det virker derfor som idealet om fullt alvor er dømt til å mislykkes. For vi kan aldri bare være gjenstander som kan betraktes og beskrives nøyaktig. Her formulerer Sartre det andre som han har kalt «selvets systematiske unnvikenhet». Men hans fremstil­ ling gjør forholdet enda mer paradoksalt og forvirrende enn det virkelig er. For han gjentar stadig formuleringen om at «den menneskelige virkelighet må bli det den ikke er, og ikke bli det den er». Dette er en åpenbar selvmot­ sigelse, så Sartre kan ikke mene dette bokstavelig. Jeg tror vi må oppfatte det som en kortversjon av påstanden «den menneskelige virkelighet er ikke nødvendigvis hva den er, men den må bli i stand til å være det den ikke er.» Para-

124

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

frasen er min. Dette leder vår oppmerksomhet tilbake til Sartres hovedpunkt, nemlig at det å være bevisst er det samme som å være fri. I sitt vesen gjemmer bevisstheten en stadig risiko for vond tro. Men Sartre hevder at det er mulig å unngå dette og oppnå egentlighet. Behandlingstilbudet

Fordi han avviser enhver mulighet for objektive verdier, må Sartres forslag til kur nødvendigvis være temmelig innholdsløs. Det finnes ingen bestemt handlemåte eller livsform som han kan anbefale andre. Alt han kan gjøre, er å fordømme vond tro, dvs. ethvert forsøk på å late som om man ikke var fri. Og alt han kan anbefale, er egentlighet, at vi skal gjøre våre individuelle valg fullt vitende om at ingenting bestemmer dem for oss. Vi må godta vårt ansvar for alt som gjelder oss selv, ikke bare våre handlinger, men våre holdninger, våre følelser og endog vår karakter. «Alvorets ånd» som er den illusjon at verdiene finnes objektivt gitt i verden, snarere enn at de skapes av de menneskelige avgjørelser, må avvises. Det finnes ingen fluktvei fra frihetens angst. Å flykte fra ansvaret er i seg selv en avgjørelse. I Eksistensialisme er humanisme illustrerer Sartre hvor umulig det er å formulere allmenngyldige normer ved å fortelle om en ung franskmann under nazistenes okkupa­ sjon. Han sto overfor valget mellom enten å slutte seg til de frie franske styrker i England eller å bli hjemme sam­ men med sin mor som bare levde for ham. Den første av handlemåtene ville rette seg mot det han oppfattet som det nasjonale gode, men ville sannsynligvis være helt ubetyde­ lig som moment i krigen som helhet. Den andre handle­ måte ville ha umiddelbar praktisk effekt, men ville bare 125

SYV TEORIER

rette seg mot det som var godt for et enkelt individ. Sartre mener at ingen morallære, hverken den kantianske, den kristne eller noen annen, kan rettlede oss i valget mellom to så usammenlignbare størrelser. Heller ikke kan den enkeltes sterke følelser for den ene eller den andre løsnin­ gen, avgjøre saken. For det finnes ingen målestokk for slike følelser utover det man faktisk gjør. Men det er jo nettopp hva valget står om. Å velge en rådgiver er i seg selv et valg. Når Sartre derfor ble rådspurt av denne unge mannen, svarte han ganske enkelt: «Du er fri, du må velge selv.» Sartre tar åpenbart parti for den ekte avgjørelses verdi. Hans beskrivelser av bestemte tilfeller av vond tro er ikke moralsk nøytrale, men fordømmer implisitt ethvert selv­ bedrag, enhver vegring mot å se virkeligheten i øynene og innrømme at det er en selv og ingen annen som har avgjørelsen. På denne måten gir han et nytt perspektiv på den gamle dyden selverkjennelse som både Sokrates, Freud og mange andre har ivret for. Men Sartres forståelse av selverkjennelsens vesen og mulighet er avgjørende for­ skjellig fra Freuds. Vi har sett at psykoanalysen støtter seg til hypotesen om ubevisste mentale tilstander som kan fungere som årsaker til hendelser i folks sjelsliv. Freud trodde at disse årsakene virket på en nesten mekanisk måte som energistrømmen Han oppfattet det som sin oppgave i psykoanalysen å avdekke disse skjulte årsakene. Sartre avviser med fynd og klem forestillingen om ubevisste årsaker til mentale hendelser. For ham er alt som skjer i sinnet, allerede åpent og tilgjengelig for bevisstheten. Oppgaven for det han kaller «eksistensiell psykoanalyse» er ikke å se etter årsaker til en persons adferd, men etter hva den betyr. Noen av samtidens psykiatere, som f. eks. R. D. Laing, følger Sartre på dette punktet. I det forrige

126

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

kapittelet nevnte jeg den mulighet at Freuds psykoanalyse i virkeligheten kunne være en fortolkning av motiver, hen­ sikter og intensjoner snarere enn en avdekking av årsaker. Når han vil forstå en person, er Sartre ute etter avgjørelser. Han mener at siden en person i det vesentlige er en enhet, ikke bare et knippe av kaotiske impulser og vaner, må hver enkelt person ha gjort et grunnleggende valg (hans «opp­ rinnelige prosjekt») som gir mening til alle de bestemte trekk ved hans oppførsel. De biografiene Sartre skrev om Baudelaire, Genet og Flaubert er bestemte øvelser i å for­ tolke den tilgrunnliggende meningen med en persons livs­ form og levemåte. Eksistensiell psykoanalyse er derfor det middel Sartre bruker for å skaffe seg ekte selverkjennelse. Han avslutter Væren og intet med et løfte om å skrive en annen bok på det etiske plan for å vise hvordan vi kan leve som frie vesener i bevisstheten om vår frihet.

Kritisk diskusjon

Min første innvending mot Sartre gjelder snarere hans stil enn innholdet i det han sier. Det er bare rimelig å advare leseren om at Væren og intet er den mest uleselige av de tekstene som jeg refererer til i denne boken. Det skyldes ikke bare lengden eller gjentagelsene, men ordkunstnerens glede over abstrakte substantiver, utilgjengelige metaforer og uoppløselige paradokser. Man kan føre disse språkvanene tilbake til Hegel, Husserl og Heidegger, men en forklaring er ingen unnskyldning. Man kan være takknem­ lig for at Sartre ikke er fullt så obskur som dem, men han kunne likevel ha sagt det han har å si, langt klarere og knappere. Det blir desto mer smertelig når man finner avsnitt som er relativt klare og fulle av innsikt skjult under et tåketeppe av unødvendige ord. Men om man anstrenger 127

SYV TEORIER

seg for å forstå hans skrifter, oppdager man små fliker av et syn på menneskenaturen som ikke er uten en viss tiltrek­ ningskraft. Om vi skal se på innholdet i denne tenkningen, la oss først drøfte problemet om hvordan vond tro er mulig. Vi har lagt merke til at Sartre av begrepsmessige grunner avviser enhver freudiansk forklaring på dette forholdet. Men til tross for den lange diskusjonen av væren-for-seg i del 2 av Væren og intet, er det ikke klart om han selv tilbyr noen dekkende løsning på det begrepsmessige problemet om hvordan bevisstheten «kan være hva den ikke er og ikke bli det den er». Det virker som han altfor lett slår seg til ro med slike paradoksale utsagn og at han kvier seg for den vanskelige filosofiske oppgaven å forklare i gjennom­ siktige, ikke-paradoksale uttrykk hva det er ved bevisst­ heten som skaper problemet. Det finnes en tilsynelatende motsigelse mellom Sartres stadige understrekning av vår frihet og hans analyse av menneskets lodd som nødvendig bestemt av visse faktorer. For han mener at vi som bevisste vesener alltid ønsker å fylle den «intethet» som er selve kjernen i vår bevissthet. Vi vil bli ting snarere enn alltid å forbli i en tilstand av uoppfylte muligheter. Han mener også at forholdet mel­ lom de to bevissthetsformene nødvendigvis er konfliktfylt. For begge to ønsker å oppnå det umulige idealet som består i å redusere den andre til et rent objekt. På disse to måtene analyserer han menneskelivet som et stadig forsøk på å oppnå det logisk umulige. Men hvorfor må det være slik? Er det ikke en direkte motsigelse mellom denne nødven­ digheten og vår antatte frihet? Kan man ikke velge å ikke ønske å bli et objekt eller å gjøre andre mennesker til objekter? Det er vanskelig å se om Sartre i det hele tatt forsøker å løse disse spenningene i hjertet av sin teori.

128

SARTRE: ATEISTISK EKSISTENSIALISME

Vi har lagt merke til at den eneste positive anbefaling Sartre kan gjøre, er at man bør unngå vond tro og foreta ekte avgjørelser. Men kan selverkjennelse eller egentlighet være det eneste grunnlaget for rett livsførsel? Hvis man ikke kan gi noen som helst grunner til å velge den ene livs­ formen fremfor den andre, er avgjørelsen vilkårlig. Det ser ut som om Sartre på sine egne premisser ville måtte godta det menneske som velger å bruke sitt liv til å utrydde jødene, forutsatt at han velger det i full bevissthet om hva han gjør. Omvendt ville en mann som brukte sitt liv til å hjelpe nødlidende, men som ikke gjennomskuet sitt eget motiv for å gjøre det - det kunne være en reaksjon på hendelser i oppveksten - åpenbart fordømmes som uegentlig. Eller kan man hevde at egentlighet nødvendigvis må omfatte en respekt for andres frihet? Sartre skrev aldri den boken om etikk som han hadde lovet å skrive. Grunnen var kanskje den at han skjønte at han ikke kunne utvikle noen sosialetikk utfra de individualistiske premissene som lå i Væren og intet. Det er også uten tvil en av grunnene til at han senere havnet i et slags marxistisk standpunkt. Han lette etter de sosiale betingelser som måtte være til stede for at alle mennesker skulle kunne bruke sin frihet. Likevel er det noe å lære av Sartres dype analyser av hvordan selve begrepet om bevissthet omfatter begrepet om frihet. Vi har sett hvordan han ønsker å utvide fore­ stillingen om avgjørelser langt utover dens normale inn­ hold. Han vil gjøre oss ansvarlige ikke bare for våre hand­ linger, men også for våre følelser og for våre karakterer. Hvis jeg er sint, er det fordi jeg har valgt å være sint. Hvis jeg er den slags person som vanligvis hengir seg passivt til sine egne betingelser, er også det en disposisjon som jeg velger å innta. Det virker som om dette synet står i mot­ sigelse til våre normale begreper om følelser og karakte9. Syv teorier . . .

129

SYV TEORIER

rer. For vi antar at følelser er noe som «kommer over oss» enten vi vil eller ikke. Vi antar dessuten gjerne at vår karakter er en kjensgjerning om oss i likhet med kroppsvek­ ten - noe vi kan forsøke å forandre gradvis ved å gå til visse skritt, men ikke noe vi kan forandre med ett slag som når vi setter oss ned eller reiser oss. Likevel er Sartres syn på dette punktet ikke bare et vilkårlig misbruk av språket. For vi klandrer vanligvis folk både for deres følelser og for deres karakterer: «Hvordan kunne du føle det slik?» eller «Må du være så . . .» Denne formen for klander er ikke alltid hensiktsløs. For det å gjøre noen klar over at han føler eller oppfører seg på en bestemt måte, betyr noe for vedkommende. Jo mer han blir klar over sitt sinne eller sin stolthet, desto mer vil han ikke bare være sint eller stolt, og desto mer vil han bli i stand til å bli noe annet. Kanskje er dette selve kjernen i Sartres poeng. Hele massen av vanskelige ord i denne filosofien samler seg i en enkel og praktisk personlig utfordring til oss alle: Å bli mer klar over oss selv og bruke våre evner til å forandre oss.

8

Skinner: Betinging av adferd

Kanskje leseren nå undrer seg over om det er verd å bruke så mye oppmerksomhet på fortidens filosofer og spekula­ tive tenkere. Vi som lever i vitenskapens tidsalder, skulle vi ikke heller vende oss til psykologien for å finne sannheten om menneskenaturen? I de siste hundre år har psykologien etablert seg som en uavhengig gren av den empiriske vitenskap og fjernet seg fra sine filosofiske kilder. Så nå kan vi vel vente å få skikkelige vitenskapelige svar på våre spørsmål om menneskenaturen? Men sannheten er at psykologien er en usedvanlig vanskelig og kompleks disi­ plin som bare gir klare svar på omhyggelig definerte spørs­ mål på helt bestemte områder. Hvis en eksperimentalpsykolog derfor begynner å generalisere om menneskenatu­ ren, vil hans påstander sannsynligvis være like spekulative som de tenkeme vi allerede har drøftet, i alle fall slik denne vitenskapen står i dag. Det stemmer også at det fremdeles finnes forskjellige skoler og metodologier innen­ for psykologien, slik at den ikke er så fri for «filosofiske» spørsmål som vi liker å tenke oss. Som et eksempel på hva en form for psykologi kan tilby, la oss drøfte arbeidet til B. F. Skinner, som var professor ved Harvard 1948-74, og som har vært en av de mest innflytelsesrike eksperimentalpsykologene i den behaviouristiske tradisjonen. Fordi han også er en av dem som er rede til å generalisere om men­ neskenaturen og som tilbyr diagnoser på og behandlinger 131

SYV TEORIER

for våre problemer, vil vi finne mye å diskutere hos ham uten at vi nødvendigvis blir trukket inn i detaljene av hans eksperimentelle arbeid. Det ville ikke-psykologer neppe være kvalifisert til å kommentere. Som en bakgrunn for Skinners arbeid kan det være nyttig å ta en titt på hans landsmann J. B. Watson som van­ ligvis blir anerkjent som grunnleggeren av den psykologis­ ke behaviourismen. I siste fjerdedel av 1800-tallet begynte psykologien å utvikle seg til en empirisk vitenskap. De første psykologiske laboratoriene ble grunnlagt under ledelse av slike folk som Wundt i Tyskland og William James i USA. De oppfattet ikke psykologien som studiet av sjelen eller sinnet (noe som ville implisere en form for metafysisk dualisme), men som en studie av bevisstheten. De mente at siden vi alle er klar over innholdet i vår egen bevissthet, kan vi ganske enkelt fortelle hva vi vet utfra introspeksjon og på den måten levere empiriske data til psykologien. Men man fant snart ut at slike rapporter ikke kunne bli enige om beskrivelsen og klassifikasjonene av fornemmelser, forestillinger og følelser. Derfor endte den introspektive metode i en blindgate. Samtidig antydet Freud gjennom sitt arbeid at viktige aspekter av sinnet ikke var tilgjengelige for bevisstheten. Når man studerer dyr, kan man selvsagt ikke anvende introspeksjon, og likevel hadde man helt siden Darwin ventet at studiet av mennes­ ket skulle være nært beslektet med studiet av dyr. I alle tilfeller representerer begrepet om bevisstheten nesten like mange filosofiske problemer som begrepet om sjelen eller sinnet. Da Watson derfor i en artikkel i 1913 erklærte at psykologiens gjenstand skulle være adferden og ikke bevisstheten, vant hans syn stor gjenklang og førte til en fullstendig ny­ orientering i psykologien. For dyrs og menneskers adferd

132

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

kan betraktes av alle, slik at rapporter og beskrivelser av adferd kan levere objektive data til psykologien. Og begrepet om adferd lot ikke til å omfatte noen tvilsomme filosofiske antagelser. Avvisningen av introspeksjonen var hovedpunktet i Watsons nye program. Det dreier seg selv­ sagt om en rent metodologisk påstand om hva psykologien bør studere, og valget er helt uavhengig av metafysiske påstander om at bevisstheten ikke eksisterer eller at den ikke er noe annet enn materielle prosesser inne i personens skalle. Programmet var også uavhengig av den filosofiske påstanden som gjeme kalles analytisk eller logisk behaviourisme, at våre ord for mentale fenomener i virkelighe­ ten ikke henviser til noe annet enn adferd og disposisjoner for adferd. Men Watson og hans følgesvenner ble vant til å gå ut over dette rent metodologiske poenget og forutsette at troen på bevisstheten var en rest fra vår overtroiske, førvitenskapelige fortid, en forestilling som var i slekt med troen på hekser og trolldom. Det var to andre hovedpunkter i Watsons trosbekjen­ nelse som i virkeligheten var empiriske teorier innenfor psykologien og ikke metodologiske poenger. Det første var hans tro på at miljøet er langt viktigere enn arv når det gjelder hva som forårsaker vår adferd. Dette er en naturlig følge av hans metodologi, for ytre innflytelser på en organismes adferd er lette å observere og kan manipuleres i eksperimenter. Selvsagt kan denne kjensgjerningen isolert sett ikke fortelle oss noe om miljøets og arvens relative innflytelse på adferden. Men Watson antok at det eneste arvelige adferdsmomentet var de enkle fysiologiske reflek­ ser. Han mente at alt annet skyldtes læring. Derfor kunne han påstå - til tross for at han måtte innrømme at han dermed gikk ut over kjensgjerningene: «Gi meg et dusin friske, velskapte spedbarn og en verden å oppdra dem i

133

SYV TEORIER

som følger mine egne spesifikasjoner. Da garanterer jeg at jeg kan plukke ut hvilken som helst av dem og lære ham opp til å bli akkurat den slags spesialist som jeg bestemmer - lege, jurist, kunstner, kjøpmann eller tigger og tyv, og det uten hensyn til hans talenter, tilbøyeligheter, evner, kall og rasetilhørighet.» Watsons andre empiriske gjetning var en spesiell teori om hvordan læring foregår, nemlig gjennom betingede reflekser. Det var allerede antydet gjennom Pavlovs be­ rømte eksperimenter hvor han oppøvde hunder til å sikle når det ringte i en bjelle. Han hadde da regelmessig ringt i bjellen rett før dyret fikk mat. Watsons program gikk ut på å forklare både dyrs og menneskers komplekse adferd som resultat av en slik betinging gjennom ytre stimuli. I eksperimentalpsykologiens arbeid siden Watsons tid har man reist tvil om både hans ekstreme understrekning av miljøfaktorene og hans spesielle læringsteori. Men Skinner har ført Watsons program videre. Han holder enda strengere fast ved den behaviouristiske metodologien og unngår alle henvisninger til størrelser som ikke kan observeres. Han viser en lignende tro på at man kan for­ klare all dyrisk og menneskelig adferd utfra miljøets på­ virkninger som formidlet av noen ganske få betingingsprosesser. The Behaviour of Organisms: An Experimental Analysis (1938) er hans grunnleggende tekniske undersøkelse av betinging. I Science and Human Behaviour (1953) anvendte han teoriene sine på menneskelivet og samfunnet i almin­ nelighet, og i Verbal Behaviour (1957) brukte han prinsippene på det menneskelige språk. Han utgav også en roman, Walden Two (1948), hvor han beskriver et utopisk samfunn som er organisert etter hans prinsipper om betinget adferd. Nylig har han skrevet boken Har vi råd til frihet? (1971) hvor han nok en gang hevder at en adferdsteknologi kan løse 134

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

problemene i menneskelivet og samfunnet hvis vi bare vil oppgi våre illusjoner om individets frihet, ansvarlighet og verdighet. I det kapittelet som følger, skal vi særlig referere til Science and Human Behaviour som er det mest omfattende og leselige av hans arbeider. Jeg skal her plassere kritikken sammen med fremstillingen av hans oppfatninger, fordi analysen av hva Skinner mener, fører direkte over i kritikken av hans påstander. Verdensbildet

Skinner er den strengest «vitenskapelige» av de tenkeme jeg drøfter i denne boken. Han tror at bare vitenskapen kan fortelle oss sannheten om naturen, også menneskenatu­ ren, for vitenskapen er en enestående menneskelig virk­ somhet på den måten at den representerer en kumulativ prosess. Det som er grunnleggende for vitenskapen, er hverken dens verktøy eller dens målinger, men den viten­ skapelige metoden: tilbøyeligheten til å få rede på kjensgjerningene uansett om de er forventede eller overraskende, behagelige eller frastøtende. Alle påstander må undersøkes i lys av observasjoner og eksperimenter. Hvor det ikke finnes tilstrekkelige støttepunkter, må vi innrømme vår uvitenhet. Vitenskapsmannen forsøker å finne gjentagelser eller lovmessige relasjoner mellom fenomenene og vil konstruere allmenne teorier som kan lykkes i å forklare alle enkelttilfeller. Skinner ser dessuten ingen klar forskjell mellom vitenskap og teknologi. Han hevder at vitenska­ pens oppgave ikke bare er å forutsi, men å ta kontroll over verden. De fleste vitenskapsmenn ville være enig med Skinner i hans beskrivelse av den vitenskapelige metoden, bortsett fra at de kanskje ville gjøre et klarere skille mellom 135

SYV TEORIER

vitenskap og teknologi, mellom forutsigelse og kontroll. Men noen vitenskapsmenn er kristne, mens andre er humanister, noen er venstreorienterte og andre er høyre­ orienterte. Skinner synes å mene at det ikke finnes et grunnlag noe annet sted enn i vitenskapen for å løse problemer overhodet. Han finner ikke noe vitenskapelig grunnlag for å tro på Gud og behandler religionen bare som én av de mange sosiale institusjoner som har til oppgave å manipulere menneskelig adferd. Han tror at verdidommer er typiske uttrykk for det konformitetspresset som finnes i alle sosiale grupper, et slags skjult påbud. De kan bare gis en objektiv, vitenskapelig basis hvis det dreier seg om midler til å oppnå et mål. «Du bør ta med deg paraply» kan grovt oversettes med «Hvis du ønsker å holde deg tørr, holder paraplyer deg tørr i regnværet, og det kommer til å bli regn.» Men Skinner erstatter det dagligdagse uttrykket om at vi ønsker et eller annet, med det angivelig mer vitenskapelige begrepet om «forsterk­ ning». Det eneste objektive grunnlaget han kan finne for å vurdere kulturelle handlemåter som helhet, er deres overlevelsesverdi for kulturen. Men selv på dette punktet sier han at vi i virkeligheten ikke velger overlevelse som den grunnleggende verdi. Fortiden har betinget oss på den måten at vi tenderer mot å etterstrebe kulturens over­ levelse. Hvis vi vil bruke en etikett på dette forsøket på å besvare alle spørsmål på en rent vitenskapelig måte, vil kanskje «scientisme» være et passende uttrykk. Menneskebildet Skinner hevder at det empiriske studium av menneskelig adferd er den eneste måten å komme frem til et sant bilde av menneskenaturen på. Derfor vil han naturligvis avvise

136

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

enhver form for metafysisk dualisme. Men dermed avviser han også ethvert forsøk på å forklare menneskelig adferd utfra mentale størrelser, enten det nå dreier seg om hver­ dagslige begreper om ønsker, hensikter og avgjørelser, eller freudianske postulater som det’et, jeget og overjeget. Han avviser slike størrelser ikke bare fordi de er usynlige, men fordi han mener at de ikke har noen forklaringsverdi i noe fall. Om man f. eks. sier at en mann spiser fordi han er sulten, har man ikke funnet noen årsak til hans adferd, men har rett og slett beskrevet den med andre ord. Det ligger ikke mer forklaring i et slikt utsagn, enn å si at opium får deg til å sove fordi det inneholder et «sovemiddel». Skinner må selvsagt innrømme at det finnes en mulighet for å oppdage fysiologiske betingelser for adferd, dvs. det man vanligvis kaller indre tilstander. Men han mener at selv når fysiologiens fremskritt kan forklare oss sammenhengen mellom adferd og tilstand, må vi likevel søke tilstandenes årsak i miljøet. Derfor kan vi like godt hoppe over fysio­ logien og undersøke de miljømessige årsakene til adferd direkte. Han må innrømme at genetiske faktorer er rele­ vante, fordi det er åpenbart at forskjellige arter oppfører seg på svært forskjellig vis. Men han avviser legmannens forestilling om «arv» som en rent fiksjonsmessig forklaring av adferd og anser at genetiske faktorer har liten verdi i «eksperimentell analyse», fordi de ikke kan manipuleres av den som eksperimenterer. Standpunktet er en temmelig forvirrende blanding av metodologiske normer og empirisk teori. Begge deler skriver seg fra Watsons behaviourisme. Vi må forsøke å sortere de forskjellige komponentene i blandingen. Skinner definerer åpenbart psykologien som studiet av adferd. Men dette gir ikke svar på om psykologien har rett til å postu­ lere usynlige størrelser for å forklare adferd. Mange 137

SYV TEORIER

psykologer liker å tale om drifter, erindringer, følelser og andre «mentale» størrelser, forutsatt at det som sies om dem, kan etterprøves ved å betrakte den menneskelige adferd. Men det virker som om Skinner inntar et langt strengere metodologisk standpunkt. Han forkaster enhver tale om usynlige størrelser. På dette punktet prøver han å være mer «vitenskapelig» enn de fleste vitenskapsmenn. For fysiske vitenskaper postulerer ofte eksistensen av usynlige teoretiske størrelser som f.eks. magnetfelter, mekaniske krefter og subatomære partikler. I den logiske positivismes glansperiode tvilte man på om dette virkelig var forsvarlig. Men nå er det alminnelig enighet om at å forby den slags begrepsbruk ville være å pålegge den vitenskapelige metode helt utålelige begrensninger. Forut­ satt at det som sies om de usynlige teoretiske størrelser kan falsifiseres gjennom observasjon, finnes det ingen gyldige innvendinger mot bruken av dem. Hvis Skinner derfor avviser indre, mentale årsaker til adferd bare fordi de ikke kan observeres, tror jeg vi må bedømme dette som en helt unødvendig streng metodologi. Han fremsetter en annen grunn til å forkaste det han kaller «begrepsmessige» indre årsaker, nemlig det at de ikke har noen forklaringsevne. Han har imidlertid ikke vist at slike begrepsmessige, indre årsaker bare beskriver med andre ord det som de antas å forklare. Han gir bare noen eksempler på tilfeller hvor han tror at dette skjer. En indre tilstand S kan bare være en ekte forklaring på adferden B hvis vi kan ha en formening om at S finnes utover det at B finner sted. Noen ganger slår denne betingelsen til. Utfra Skinners eget eksempel kan vi ha gode grunner til å si at noen er sultne selv om de ikke rent faktisk spiser, hvis vi vet at de ikke har spist på 24 timer og kanskje sier at de er sultne. Det er ganske enkelt ikke sant at det er det samme 138

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

sett av kjensgjerninger som beskrives med de to utsagnene: «Han spiser» og «Han er sulten». Man kan åpenbart være sulten når man ikke spiser, og - en sjelden gang - spise selv om man ikke er sulten. Skinner har ikke gitt gode grunner til å avvise all tale om begrepsmessige grunner til adferd. Hva med hans avvisning av fysiologiske tilstander som årsaker? Den kjensgjerning at de ikke er lette å observere eller manipulere, betyr ikke at de ikke kan spille en av­ gjørende rolle som årsaker til adferd. Det ble sagt allerede da vi diskuterte Watsons understrekning av miljøets enorme betydning. Skinner antar at fysiologiske tilstander inne i en organisme bare formidler effekten av det aktuelle eller tidligere miljøet over på adferden. Derfor tror han at psykologien kan begrense sin oppmerksomhet til de lover som forbinder de miljømessige innflytelser direkte med adferden. Her hevdes det to påstander som kan skilles fra hverandre. For det første er den menneskelige adferd styrt av vitenskapelige lover av et eller annet slag: «Hvis vi skal bruke vitenskapens metoder på menneskelige ting, må vi anta at adferden er lovmessig og årsaksbestemt.» For det andre formulerer disse lovene årsaksforbindelser mellom miljøfaktorene og den menneskelige adferden: «Våre uav­ hengige variabler - dvs. årsakene til vår adferd - er de ytre betingelser som adferden er en funksjon av.» Disse to antagelsene kunne fortolkes som rent metodo­ logiske påstander, som uttrykk for et program for å under­ søke de lover som styrer menneskelig adferd, og særlig av de lover som forbinder miljøet med adferden. I denne egenskap kan man ikke ha noen innvendinger mot dem. Men det er temmelig klart at Skinner også oppfatter dem som alminnelige påstander om hva som er tilfelle når det gjelder menneskelig adferd. Derfor må vi spørre om det finnes noen gode grunner til å tro at påstandene er sanne,

139

SYV TEORIER

for dette er hovedforutsetninger for Skinners teori om menneskenaturen. De stammer helt åpenbart fra Watsons understrekning av miljøets avgjørende betydning. For det første: Må vi anta at all menneskelig adferd er styrt av årsakslovene hvis vi skal studere denne adferden vitenska­ pelig? Det finnes ikke bedre grunner til å anta dette enn det fantes grunner for Marx til å hevde at hvis vi skal studere historien på vitenskapelig vis, må det finnes lovmessigheter som bestemmer alt som skjer. Universell determinisme blant objektene er ikke en nødvendig forut­ setning for vitenskap, men letingen etter årsakssammen­ henger er viktig for vitenskapen. Vi må innrømme at det ville være temmelig skuffende om psykologien ikke kunne bevege seg ut over den rene beskrivelsen av bestemte hendelser og statistiske regelmessigheter. Men spørsmålet om det finnes årsakslover som styrer adferden, må vi over­ late til psykologien å oppdage. At all adferd er styrt av slike lover, er en «metafysisk» antagelse som passer dårlig til en så erklært empiriker som Skinner. Den mer bestemte antagelse av at all adferd er en funk­ sjon av miljømessige variabler, er enda mer tvilsom. Det den betyr konkret, er at det for hvert eneste stykke adferd finnes et endelig sett av eldre eller nyere miljømessige betingelser, slik at det er en årsakslov at enhver som fyller disse betingelsene, vil oppvise nettopp denne adferden. Dette er en rest av Watsons påstand om at han kunne plukke ut et hvilket som helst barn og forme det slik han ville, om han bare fikk det passende miljøet. Det innebæ­ rer en benektelse av at arvelige faktorer betyr noe fra eller til når det gjelder menneskers adferd. Derfor kan f.eks. alle friske spedbarn trenes opp til å bli hurtigløpere, kjerne­ fysikere eller hva som helst annet. Betraktet som alminne­ lig påstand virker denne åpenbart feilaktig. Faktum er at

140

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

forskjellen i evner mellom eneggede tvillinger som blir oppdratt hver for seg, er langt mindre enn den normale fordeling av evner i befolkningen skulle tilsi. Det taler imot Watsons og Skinners teori. Arv spiller faktisk en rolle, men det betyr ikke at man må avvise miljøets enorme betydning. Å gi miljøet skylden for alt som skjer, er en annen av de forutsetninger som Skinner ikke etter­ prøver empirisk. Nå må vi oppholde oss litt ved de særegne betingingsmekanismer som Skinner tror miljøet kontrollerer adfer­ den gjennom. Skinners teori stammer fra Pavlovs og Watsons ideer, men dette er et felt hvor Skinner har gitt sitt eget betydelige bidrag til veksten i psykologisk kunn­ skap. I den «klassiske» betingingen som Pavlov eksperimen­ terte med, ble «forsterkningen» (maten) gang på gang presentert sammen med en «stimulus» (at klokken ringte), og «reaksjonen» (siklingen) ville derfor til sist knyttes til klokken også uten at det ble satt frem mat. Den viktigste forskjellen til Skinners «operative» betinging, er at det som betinges, ikke er en refleksreaksjon som sikling, men enhver type adferd som dyret kan oppvise spontant uten noen bestemt stimulus. For eksempel kan man øve opp rotter til å trykke på knapper, og duer kan trenes til å holde hodet unormalt høyt. I begge tilfeller skjer det ganske enkelt ved at man gir dyret mat hver gang det trykker på en knapp eller holder hodet unormalt høyt. Hvis derfor miljøet er slik konstruert at forsterkeren følger en viss form for adferd (forsterkeren kalles «operativ» fordi dyret manipulerer sitt miljø), da vil denne adferden skje oftere. Dette er selvsagt et alminnelig prinsipp for all trening av dyr. Gjennom en stor mengde omhyggelig eksperimentelt arbeid har Skinner og hans tilhengere opp­ daget mange nye forhold omkring betingingsprosessene,

141

SYV TEORIER

f.eks. at uregelmessige forsterkninger ofte skaper høyere reaksjonshyppighet. Slik at hvis vi vil at en rotte skal trykke så mye som mulig på en knapp, skal vi gi den mat uregelmessig, dvs. ikke hver gang den trykker på knappen. Skinners eksperimentelle arbeid er imponerende og uawiselig. Men det vi kan og må kritisere her, er hans slutninger fra dyreeksperimenter til menneskelig adferd i alminnelighet. I Science and Human Behaviour fremsetter han en forståelse av adferden som han har funnet støtte for i sine dyreeksperimenter - særlig forsøk med rotter og duer - og så bruker han disse begrepene på mennesker og institusjoner: politisk styring, religion, psykoterapi, øko­ nomi og utdanning. Men det er fullt mulig at Skinners oppdagelser om rotter og duer bare gjelder disse artene, og kanskje de som er beslektet med dem, men ikke mer kom­ plekse dyr og særlig ikke mennesker. Skinner peker med rette på at vi i utgangspunktet ikke kan anta at menneske­ lig adferd er forskjellig fra dyrenes. Men hele hans frem­ gangsmåte synes å forutsette den tvilsomme antagelse at det som gjelder for laboratoriedyr, også gjelder for men­ nesker - selv om forholdene der kan være noe mer kompli­ serte. Et svært viktig felt hvor Skinner har anvendt sine teorier på menneskelig adferd, gjelder språket. I Verbal Behaviour forsøker han å vise at all menneskelig tale skyldes at de talende er betinget av sitt miljø. I denne sammenheng innebærer det selvsagt deres sosiale miljø, dvs. de lyder som mennesker i deres omgivelser utstøter. Derfor blir et barn som er født i England, utsatt for mange eksempler av engelske samtaler, og når dets reaksjoner er rimelig nøyak­ tige reproduksjoner av det det hører, blir de «forsterket». Slik lærer barnet å snakke engelsk. Også den voksnes tale analyseres av Skinner som en rekke reaksjoner på stimuli

142

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

fra omgivelsene, deriblant verbale stimuli fra andre men­ nesker. Chomsky har pekt på en hovedmangel i Skinners rede­ gjørelse for språket. Chomskys arbeid har jo gitt ny ret­ ning til utforskningen av linguistikken og psykologien i det siste tiåret. Han hevder at selv om Skinner har forsøkt å beskrive hvordan man lærer seg et språk, er hans fremstil­ ling av liten verdi, fordi han overser spørsmålet om hva det er vi lærer når vi tilegner oss evnen til å tale vårt morsmål. Det skulle være ganske klart at vi neppe kan spørre hvordan vi lærer X, med mindre vi først vet hva X er. Vi må ha et kriterium for en person som har lykkes i å lære X. Nå er det menneskelige språk et fenomen som er veldig forskjellig fra rotter som trykker på knapper. Skinner kan vel ikke benekte dette, men ville foreslå at forskjellene bare dreier seg om grader av kompleksitet. Chomsky antyder imidlertid at det finnes kreative og strukturelle elementer i menneskets språk - fordi vi alle kan uttale og forstå setninger som vi aldri har hørt før, bare gjennom kjennskap til språkets vokabular og grammatikk. Det gjør språket artsforskjellig fra alt det vi kjenner fra dyrenes adferd. Hvis dette stemmer, er forsøket på å analysere den menneskelige tale utfra lavere dyrs adferd, allerede fra starten av dømt til å mislykkes. Det samme gjelder for andre, spesifikt menneskelige adferdsformer. Også de antydninger som Skinner kommer med om hvordan språkadferd læres, hviler på temmelig sviktende analogier. For eksempel er det svært sjelden at mating oppmuntrer et spedbarn til å tale korrekt. Belønningen ligger snarere i en form for sosial gevinst. Skinner antyder at adferd kan forsterkes ved at vi skaffer oss oppmerksom­ het eller ved at vi greier å si noe vi selv er tilfredse med, kanskje nettopp fordi det er en nøyaktig gjengivelse av noe

143

SYV TEORIER

vi har hørt. Vanskeligheten på dette punktet består i at det dreier seg om rene spekulasjoner. Bruken av et uttrykk som «forsterkning» som har en strengt definert betydning i visse dyreforsøk, kan ikke garantere vitenskapelig objekti­ vitet om det brukes på menneskelige situasjoner som angivelig skal være analoge. Nok en gang viser det seg altså at Skinners antatt strengt empiriske fremgangsmåte skjuler et stort volum av ikke-empiriske spekulasjoner. Også på en annen måte hevder Chomsky at Skinners teorier bryter sammen når de anvendes på menneskets språk. Det dreier seg om de nedarvede faktorer, om det bidrag som taleren selv og ikke hans omgivelser gir til språklæringen. Det er åpenbart slik at engelske barn lærer engelsk, og kinesiske barn lærer kinesisk. Omgivelsene har derfor stor betydning. Men alle normale menneskebarn lærer et eller annet menneskespråk. Ikke noe annet dyr lærer noe som tilsvarer menneskespråkene når det gjelder det å kunne forme ubegrenset mange kompliserte setninger i følge grammatikkens regler. Derfor virker det som om evnen til å lære et slikt språk er særegent for menneskear­ ten. Skinner mener at vår språklæring nettopp må skyldes et komplisert sett av forsterkninger fra de menneskelige omgivelser. Men Chomsky antyder at når barn lærer språ­ kets grammatikalske regler så raskt, til tross for at de bare hører det brukt i begrensede og ufullstendige eksempler, kan dette bare forklares ved å anta at det finnes en medfødt evne i menneskearten til å behandle språket i overensstem­ melse med slike regler. Bak alle tilsynelatende variasjoner i menneskespråk må det finnes en viss grunnleggende syste­ matisk struktur som er felles for alle. Vi må anta at vi ikke lærer denne strukturen fra omgivelsene, men at vi bearbei­ der alle de linguistiske stimuli vi mottar med denne struk­ turen som opptaksorgan. Denne fascinerende hypotesen er 144

SKINNER

BETINGING AV ADFERD

ikke pa noen mate bevist, men tilgjengelige observasjoner synes å gi den et fortrinn fremfor Skinners ekstreme understrekning av miljøbetingelsene. Talen er selvsagt ikke den eneste menneskelige virksom­ het. Men den er særlig viktig, fordi den representerer de «høyere» menneskelige, mentale evner. Hvis derfor Skin­ ners teorier ikke kan forklare denne evnen skikkelig, må vi slutte av det at selv om teoriene hans kan forklare noen trekk i den menneskelige adferd, kan de ikke gi en dekk­ ende fremstilling av menneskets natur i alminnelighet. Det finnes en mulighet for at ogsa andre viktige aspekter av menneskelig adferd ikke er tillært fra omgivelsene, men faktisk er medfødte.

Diagnosen

Skinners diagnose kan oppfattes som nøyaktig den mot­ satte av Sartres. Sartre hevder at vi faktisk er frie, men at vi forsøker å late som om vi ikke er det. Skinner sier at vi er årsaksbestemte, men at vi liker å tenke på oss selv som frie. Han analyserer våre sosiale handlingsmønstre og hevder at de hviler på en teoretisk forvirring. Vi er i stigende grad rede til a innse at omgivelsene bestemmer var adferd, derfor fratar vi mennesker skyld og ansvar ved å peke på deres oppvekstvilkår. Likevel hevder vi at folk ofte er fullt ansvarlige for sine handlinger. Dermed står vi i en overgangsfase, og «den nåværende ulykkelige verdens­ tilstand kan i høy grad føres tilbake på vår vaklende hold­ ning». «Vi vil temmelig sikkert være ute av stand til å løse disse problemene så lenge vi ikke er konsekvente på dette punktet.» «Det trengs en omfattende revisjon av begrepet om ansvarlighet, for den rådende straffepraksis er bemer­ kelsesverdig virkningsløs når det gjelder å kontrollere den 10. Syv teorier . . .

145

SYV TEORIER

sosiale adferden. Vi må gi avkall på den illusjon at mennes­ kene er frie aktører som har kontroll over sin egen adferd. For om vi liker det eller ikke, blir vi alle kontrollert uten­ fra.» Denne diagnosen av verdens ulykkelige tilstand virker svært tvilsom. Riktignok finnes det viktige praktiske pro­ blemer når det gjelder å avgjøre hvor langt vårt ansvar går, og de er nær knyttet til dype teoretiske og filosofiske spørsmål om frihetsbegrepet. Men Skinners avvisning av dette begrepet er en utilstrekkelig og ubegrunnet reaksjon på disse problemene. I boken Har vi råd til frihet? virker det som han sier at på samme måte som det var en feiltagelse av animismen å behandle ting som om de var mennesker og gi tingene tanker og hensikter, så er det en feiltagelse å behandle folk som mennesker og tillegge dem begjær og avgjørelser! Selvsagt er dette absurd. Et forberedende punkt som kan trekke oss ut av denne forvirringen, kan være det følgende: Den universelle determinismen påstår at enhver begivenhet - også alle menneskelige valg følger av et sett av tilstrekkelige årsaker. Selv om dette skulle være sant - og husk at Skinner ikke har gitt oss noen grunn til å tro det — utelukker ikke det at vi kan plukke ut de menneskelige handlinger som «frie» som blant sine år­ saker regner et personlig valg. Begrepet om en fri handling impliserer ikke at den ikke har noen årsaker i det hele tatt. Det ville ha gjort handlingen til en ren tilfeldighet. Men det innebærer først og fremst at handlingen er resultatet av et valg. Vi kan fremdeles gjøre folk ansvarlige for de handlinger de valgte å utføre, selv om disse valgene i seg selv hadde sine grunner. Skinner synes å tro at det er viktig å bruke sosiale kontrollmetoder som avhenger av individu­ elle valg snarere enn av former for betinging som folk ikke er klar over.

146

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

Behandlingstilbudet I likhet med Marx mener Skinner at menneskets levevilkår kan og bør gis en menneskelig form. «Hvis omgivelsene gjør oss til det vi er, da bør vi forandre de sosiale om­ givelsene bevisst slik at menneskeproduktet tilsvarer mer akseptable spesifikasjoner.» Skinner tror at psykologien har nådd et punkt hvor den kan tilby teknikker til å manipulere og kontrollere menneskelig adferd. På denne måten kan den forandre samfunnet både til det bedre og til det verre. Om vi bare kunne oppgi illusjonene om frihet og verdig­ het, kunne vi skape et lykkeligere liv ved å betinge den enkeltes adferd på passende måter. For eksempel kunne vi oppgi den virkningsløse straffepraksis, og i stedet opp­ muntre folk til å handle lovlig ved å få dem til å ville rette seg etter samfunnets normer. Dette kan oppnås gjennom en kombinasjon av oppdragelse og positive belønninger. Det må ikke nødvendigvis skje gjennom propaganda eller annen skjult manipulasjon. På denne måten kunne viten­ skapen føre til opprettelsen av en styreform som i virkelig­ heten ville forøke innbyggernes lykke og kanskje til og med til et sett av «moralske verdier» (Skinners gåseøyne!) som kan godtas av alle. Forutsatt at kontrollen blir spredt på flere individer og institusjoner, behøver det ikke å oppstå noen fare for despotisme. Dette uklare programmet virker naivt optimistisk og likevel uhyggelig i sin friskfyraktige avvisning av individu­ ell frihet. Det Skinner forestiller seg, viser seg noe klarere i hans roman Walden Tu>o hvor hans idealsamfunn er en kombinasjon av en opprømt ungdomsleir og det politiske systemet i Platons Staten. For det finnes en viss samfunnskonstruktør som har ordnet alt på forhånd ifølge riktige behaviouristiske prinsipper. Skinners utopi er sårbar for 147

SYV TEORIER

mye av den samme kritikken som Platons. På hvilket grunnlag skal kulturkonstruktørene bestemme hva som er best for alle mennesker? Hvordan kan man unngå at de misbruker sin makt? Til tross for at han nevner sikkerhets­ garantier mot despotisme, virker det som om Skinner politisk sett er svært naiv. Allerede hans språklige uttrykk omkring det å «konstruere en kultur» og fremskaffe «menneskeproduktet» antyder at han går ut fra den temmelig tvilsomme forutsetning at det skulle være en målsetting for de sosiale reformer å produsere en bestemt idealtype individ og samfunn. Et viktig alternativt synspunkt er at hensikten utelukkende skulle være negativ: dvs. å elimi­ nere bestemte grunner til menneskelig ulykke, som f.eks. fattigdom, sykdommer og urettferdighet, og at det å for­ søke å betinge mennesker utfra et mønsterbilde, ville være å forsynde seg mot det som hører hjemme under individets egne valg. Det er den samme distinksjonen som Popper gjennomfører i sin kritikk av Platon når han skiller mellom «utopisk» samfunnsbygging og «skrittvise» reformer. Vi behøver derfor ikke å godta Skinners tese om at den individuelle frihet er en myte og derfor uviktig. Det finnes umiddelbare praktiske oppgaver i denne sammenheng, for behaviouristisk terapi utfra Skinners prinsipper om betin­ ging er allerede blitt brukt på nevrotikere og kriminelle. Hvor det ikke er tale om fysisk sykdom, men om adferd som «unormal» eller «avvikende» ifølge en eller annen målestokk - når har da noen rett til å prøve å betinge andres adferd? Det finnes store problemer - både faktiske, begrepsmessige og etiske - knyttet til hvordan en rent vitenskapelig behandling av en person, som en organisme som har identifiserbare og manipulerbare årsaker, kan kombineres med den vanlige antagelse av at våre medmen­ nesker er fornuftige vesener som er ansvarlige for sine 148

SKINNER: BETINGING AV ADFERD

egne handlinger. Skinner antar at disse to synsvinklene ganske enkelt er uforenlige, og at den siste må vike plassen for den første. Men dette er bare en dogmatisk og ukritisk posisjon som inntas av én bestemt psykolog. Det ville være virkelig synd om dette forhindret oss fra å lete etter en bedre forståelse av menneskenaturen i eksperimentalpsykologien.

9

Lorenz: Medfødte aggresjoner

Vi har kritisert Skinner for å ha oversett den mulighet at visse viktige trekk i den menneskelige adferd er medfødte snarere enn innlært av erfaring. La oss nå vende oss til Lorenz som baserer sin diagnose av de menneskelige mangler nettopp på denne muligheten. Lorenz er en av grunnleggerne av den gren av biovitenskapene som kalles etologien. Etymologisk sett betyr ordet «etologi» studiet av karakterer, men brukes nå for å betegne studiet av dyrs adferd. Dette klargjør ikke hva som adskiller en etolog fra en psykolog som også vil hevde at han studerer dyrs adferd på vitenskapelig vis. Kanskje det ikke er noen forskjell i siste hånd. Men tidligere har det vært to forskjellige tilnærmelsesmåter som først nå opplever en viss samkjøring. Vi har sett at behaviourister som Watson og Skinner ikke bare var metodologisk forpliktet til å undersøke adferden snarere enn bevisstheten, men også viklet seg inn i om­ fattende empiriske teorier om at adferden nesten uteluk­ kende forårsakes av miljøpåvirkninger som formidles gjen­ nom betingingsmekanismer. Derfor har de med sine ekspe­ rimenter hovedsakelig undersøkt hvordan omverdenen kan forandre adferd. I 1920- og 1930-årene forsto de tidlige etologene at svært mange av dyrenes adferdsmønstre (de som vanligvis ble kalt «instinktmessige») ikke kunne forkla­ res på behaviouristisk vis. Det særegne ved denne adferden var at den var fiksert. Den kunne ikke fjernes eller for­

150

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

andres av omverdenen uansett hvor mye man manipulerte med miljøet eksperimentelt. Derfor konsentrerte etologene seg om disse fikserte, «instinktmessige» adferdsmønstrene og iakttok dyrenes «naturlige» adferd i det fri før de grep inn og utførte eksperimenter. I etologien ligger derfor hovedvekten på den antibehaviouristiske forutsetning at noen av de viktigste aspektene av dyrenes adferd er medfødte. For å forklare denne typen adferd, henviser etologene ikke til det enkelte dyrets tidli­ gere erfaringer, men til evolusjonsprosessen som har frem­ brakt denne dyrearten. For å forklare et instinktivt adferdsmønster hos en art, må vi finne ut hvilken overlevelsesverdi mønsteret har for de genene som styrer denne ad­ ferden. På en mer direkte måte enn den alminnelige psyko­ logien er etologien basert på evolusjonsteorien. I dag hen­ viser de etologiske teoriene om menneskenaturen til men­ neskets evolusjonære fortid for å forklare dets nåværende tilstand. Dette synes derfor å være et passende sted for å skissere kort de vesentlige poengene i evolusjonsteorien som i alle tilfeller er et synspunkt som representerer en viktig teori om menneskenaturen. Darwin var ikke den eneste som kom frem til en evolu­ sjonsteori for artene med et gradvis avvik fra felles aner, men hans bok om Artenes utvikling (1859) er det klassiske arbeidet som overbeviste både den vitenskapelige og den folkelige opinionen om at teorien stemte. Bokens fullsten­ dige tittel var «Artenes opprinnelse ved hjelp av naturlig utvalg, eller bevaringen av privilegerte arter i livskam­ pen». Tittelen oppsummerer greit hovedtanken i boken. Den var skrevet for et alminnelig dannet publikum og dokumenterer sin hovedtanke med et enormt rikt mate­ riale som Darwin hadde samlet i sin forskning gjennom 20 år. I denne boken sier han ikke uttrykkelig det som han 151

SYV TEORIER

åpenbart forutsetter, nemlig at også mennesket stammet fra animalske aner. Men denne åpenbare forutsetningen forårsaket en berømt debatt med mange av tidens teolo­ ger. I senere bøker anvendte Darwin sine teorier uttrykke­ lig på mennesket. Det gjelder Menneskets opprinnelse (1871) og Følelsesuttrykk hos mennesker og dyr (1872). Den siste bok­ tittelen peker åpenbart på et etologisk tema. Darwins teori er en logisk slutning utfra fire holdbare empiriske setninger. De første to dreier seg om genetikk (1) at foreldrenes egenskaper i alminnelighet vil nedarves til avkommet, men (2) at det likevel finnes betydelige variasjoner mellom de individer som tilhører en bestemt art. Disse to sannhetene fremkommer tydelig gjennom en lang rekke observasjoner, og de brukes i den bevisste avlingen av forskjellige varieteter av husdyr. Men den teoretiske forklaringen på dette fenomenet ble ikke oppda­ get før etter Darwins tid, nemlig i Mendels teori om arve­ stoffene. Den kjensgjerning at det skjer spontane mutasjonsendringer i genene, at det finnes et begrenset antall tilgjengelige gener, og at de påvirker hverandre, forklarer den type variasjon som det tales om i den andre setningen. Den tredje og fjerde forutsetning for Darwins tanke­ gang er (3) den kjensgjerning at en art er i stand til å gjen­ nomføre en geometrisk vekstrate, mens (4) ressursene i miljøet ikke kan understøtte en slik vekst. Av disse to setningene følger at bare en svært liten del av de frø, egg og unger som oppstår, blir modne eller voksne. Det fore­ går med andre ord en stadig livskamp, først og fremst mellom medlemmer av samme art. Utfra denne kampen og utfra den kjensgjerning at individene i en art varierer i egenskaper, kan vi slutte oss til at det alltid vil være noen individer, nemlig de som har fordelaktige egenskaper i et bestemt miljø, som vil overleve lengst. De vil ha den beste

152

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

sjansen til å etterlate seg avkom. Gitt det første faktum om arv, vil deres egenskaper derfor gjerne bli brakt videre, mens ufordelaktige egenskaper vil dø ut. Derfor vil de typiske egenskapene i en gitt populasjon av dyr forandre seg over tid. Og når vi tenker på de enorme perioder av geologisk tid og alle de forskjellige livsmiljøer, kan ulike arter utvikle seg langsomt fra felles forløpere. Det som trengs for å frembringe en slik evolusjon, er at et stadig press fra det naturlige utvalg griper inn i de variantene som forårsakes av tilfeldige mutasjoner. Det eksisterer ikke noe behov for å postulere en biologisk urimelig nedarving av «ervervede» (dvs. individuelt tillærte) egenskaper, slik som Lamarck gjorde det, og som Darwin selv antok i en periode av sin utvikling. Bortsett fra dette helt alminnelige argumentet for evolusjonsmekanismen, finnes det mange direkte empiriske forhold som tilsier at mennesket har felles aner med andre dyr. Sammenlignende anatomi viser at menneskekroppen er bygget etter den samme plan som andre hvirveldyr fire lemmer med fem tær på hver, osv. Menneskets foster gjennomløper utviklingsstadier hvor det tilsvarer forskjel­ lige former for lavere liv. I den voksne menneskekroppen finnes det «rester» av slike lavere former - f. eks. sporet av hale. Den grunnleggende kjemien i kroppene våre - dvs. det som angår fordøyelse, blod og gener - ligner på det vi finner hos andre pattedyr. Endelig finnes det fossile spor av skapninger som minner om aper, men som ligner mer på mennesker enn noen av de apeslag som lever nå. Derfor er vår avstamning fra dyreriket overveldende dokumentert. Noen spørsmål kan stå tilbake når det gjelder detaljer i evolusjonsmekanismen, men at vi har utviklet oss av lavere arter, er nå en fastslått kjensgjerning som ingen holdbar teori om menneskenaturen kan benekte.

153

SYV TEORIER

Nøyaktig hvilken betydning evolusjonen har for oppfat­ ningen av mennesket, er imidlertid et diskusjonstema som ikke kan avgjøres av teorien selv. Noen av Kirkens menn i forrige århundre mente at læren sto i strid med den kristne læren om skapelsen. Men de fleste teologer i dag kan ikke se noen konflikt mellom de to doktrinene. Teilhard de Chardin har endog konstruert en spesiell evolusjonsteologi. Marx hilste evolusjonsteorien velkommen som en bekreft­ else på hans bilde av den progressive utvikling av mennes­ kets historie. Han ville til og med dedisere den engelske utgaven av Das Kapital til Darwin, men han betakket seg høflig for denne æren. Likevel hevder høyreorienterte politikere at evolusjonen viste at uhemmet økonomisk konkurranse var det eneste «naturlige». På begge felter var den sterkestes rett til overlevelse det gyldige prinsippet. Læren ble kalt for «sosialdarwinisme». I våre dager har mange populære fremstillinger utnyttet forestillingen om vår evolusjon fra apelignende aner som en nøkkel til vår sanne natur. Robert Ardrey i The Territorial Imperative og andre bøker, Desmond Morris i Den nakne ape og Arthur Koestler i The Ghost in the Machine gjør nettopp det. Men en hovedkilde til deres fremstillinger er Lorenz’ arbeid. En kritisk undersøkelse av hans tanker skulle derfor gi leseren forutsetninger for å betrakte disse nyere populære verkene med et velvillig, men skeptisk blikk. I likhet med Freud er Konrad Lorenz et produkt av de vitenskapelige og kulturelle tradisjoner i Wien. Vitenska­ pen i keiserbyen inspirerte til vitenskapelige undersøkelser som innledet en ny tidsalder i menneskets selvforståelse. I sine tekniske artikler om dyrenes adferd, har Lorenz for­ tolket svært omfattende og omhyggelige observasjoner av mange arter, og noen av de begrepene han innførte, er glidd inn i moderne biologisk vitenskaps dagligtale. Men

154

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

han har også skrevet for et større publikum. I Salomon’s Ring (1950), Man Meets Dog (1954) og Om aggresjonen (1963) viser han sin stil, humor og engasjerende personlighet. Lorenz er dessuten oppmerksom på de store og vanskelige spørsmålene omkring kunnskapen og samfunnets fremtid. De første to bøkene gir en innføring i etologiske emner gjennom en rekke anekdotiske beskrivelser. Stort sett dreier de seg om kjæledyr som Lorenz selv har hatt. Den siste boken konsentrerer seg om aggressiv adferd og for­ søker å felle en diagnose om menneskets tilstand.

Verdensbildet Lorenz driver biologisk vitenskap, så den viktigste forut­ setningen for hans arbeid er evolusjonsteorien som vi har skissert ovenfor. For å forklare eksistensen av et bestemt organ eller et bestemt adferdsmønster, undersøker han dets overlevelsesverdi for arten. Som etolog benekter han at all adferd er bestemt av omgivelsene, og bruker sine krefter på å studere instinktive adferdsmønstre. Det som er sær­ egent ved dem, er at de ikke alltid trenger en ytre stimulus for å dukke opp, men at de skjer spontant som om de ble styrt av årsaker inne i dyret selv. På den måten kan en hanndue uten make begynne å utføre sin parringsdans overfor en utstoppet due, et tøystykke eller også i et tomt hjørne av buret. Og en stær som er oppvokst i bur, og som aldri har jaget fluer, kan begynne å utføre fluefangerbevegelser også når det ikke er fluer til stede. Lorenz mener at det finnes mange slike mønstre i dyrenes adferd som er «nedarvede koordinasjoner» eller «instinktive bevegelser». De er medfødte snarere enn til­ lærte, og for hver av dem finnes det en «drift» som fører til at adferden ser ut til å dukke opp av seg selv. Men Lorenz

155

SYV TEORIER

antyder også noe vagt og prøvende at slike fikserte hand­ lingsmønstre ofte står til disposisjon for en eller flere av de «fire store driftene» - mat, reproduksjon, flukt og aggre­ sjon. Han tror at hver enkelt del av adferden vanligvis forårsakes av minst to drifter eller indre årsaker, og at en konflikt mellom uavhengige impulser kan føre til stivhet i hele organismen, slik maktbalanse kan skape tilstivning i et politisk system. I boken Om aggresjon bruker Lorenz det meste av sin oppmerksomhet på den aggressive adferdens naturhistorie. Han tror at den er instinktiv, og at den skyldes en av de større drifter. Han er opptatt av kamper og trusler mellom medlemmer av den samme art, ikke av rovdyrs angrep på byttet eller byttedyrenes mobbing av rovdyr eller av dyr som kjemper i selvforsvar. Han konsentrerer seg om aggresjoner innenfor arten og spør hva deres artsbevarende funksjon vel kan være. Han får flere svar. For det første kan aggresjonen spre individer av samme art jevnt ut over landskapet slik at det blir nok mat til alle. På et korallrev har alle fiskeslag sine spesielle matkilder, og hvert individ vil forsvare sitt «territorium» mot andre individer av samme art til tross for at de lett tolererer fisker av andre arter. Miljøet er som en serie med lands­ byer hvor det i hver av dem bare finnes næringsgrunnlag for én slakter, én baker og én som lager lysestaker. For det andre og tredje kan aggresjonen mellom konkurrerende hanner av samme art sikre at de sterkeste individene etterlater seg avkom og er rede til å forsvare familien og flokken. Endelig kan aggresjonen tjene til å skape og opprettholde en «hakkeorden» eller et hierarki i et dyre­ samfunn. En slik orden kan være gunstig på den måten at de eldste og mest erfarne dyrene kan lede gruppen og levere videre det de har lært. 156

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

Men hvordan kan aggresjoner innenfor arten ha overlevelsesverdi uten å føre til skader eller død, som jo er det motsatte av overlevelse? Det bemerkelsesverdige faktum er at til tross for at aggresjon er så utbredt blant hvirveldyrene, er det sjelden at et dyr i det fri blir drept eller alvorlig skadet av medlemmer av sin egen art. Mye av den aggressive adferden tar form av trusler og press eller for­ følgelse snarere enn faktisk og fysisk kamp. Lorenz tenker seg at evolusjonen har frembrakt en «ritualisering» av kampen, slik at den kan skape de nevnte fordeler uten å forårsake skader. Særlig hos dyr som er vel utstyrt for kamp og som må samarbeide både om oppdragelse og jakt, er det behov for en mekanisme som kan hemme aggresjo­ nen. Derfor finnes det typisk nok former for fredsgester eller rituell underkastelse hvor et svakere dyr kan hemme et sterkere dyrs aggresjoner. Hunder som f.eks. blir slått tilbyr sine motstandere sin sårbare hals, og dette ser ut til å aktivere en eller annen spesiell hemningsmekanisme. For det er som om seierherren da ikke kan få seg til å sette kjevene i den svake. Han godtar ganske enkelt at han selv har seiret. Menneskebildet Lorenz oppfatter mennesket som et dyr som har utviklet seg fra andre dyr. På samme måter som våre kropper og deres fysiologi viser en klar kontinuitet med andre dyrs kropper, venter Lorenz at våre adferdsmønstre skal være grunnleggende lik disse dyrenes. Om vi tenker på oss selv som om vi var av et annet slag, er vi ofre for illusjoner. Vår adferd følger de samme naturlige årsakslover som all animalsk oppførsel. Det vil være verst for oss selv om vi ikke forstår dette. Selvsagt er vi på mange måter grads-

157

SYV TEORIER

forskjellige fra resten av dyreverdenen. Vi er evolusjonens «høyeste» produkt så langt. At man årsaksforklarer vår adferd, betyr ikke nødvendigvis at man fratar oss «verdig­ het» eller «verdi». Det viser heller ikke at vi mangler fri­ het. For voksende kunnskap om oss selv øker vår makt til å kontrollere oss selv. Lorenz går ikke videre i diskusjonen av disse filosofiske spørsmålene. Men han viser seg langt mer følsom overfor slike spørsmål enn f. eks. Skinner var. Det avgjørende punktet i Lorenz’ syn på menneske­ naturen er teorien om at vi - i likhet med mange andre dyrearter - har en medfødt drift til aggressiv adferd mot medlemmer av vår egen art. Han tror at dette er den eneste mulige forklaring på de konflikter og kriger som vi kjenner fra hele historien hvor vi ser angivelig fornuftige vesener stadig viser ufornuftig adferd. Han antyder at Freuds teori om dødsdriften er en fortolkning av det samme grunnleggende faktum i menneskenaturen. Lorenz leter etter en evolusjonær forklaring på vår medfødte aggressivitet og på dens spesielle, kollektive preg. For de mest destruktive kampene er ikke mellom individer, men mellom grupper. Han spekulerer på om våre forfedre på et bestemt utviklingstrinn faktisk hadde mestret mer eller mindre de ikke-menneskelige omgivelsene, og at de viktig­ ste truslene kom fra andre menneskegrupper. Dermed ble konkurransen mellom fiendtlige nabostammer den vesent­ ligste faktoren i det naturlige utvalg. Derfor fikk også «krigerdydene» overlevelsesverdi. Utvalget kan derfor bestemme både kulturutviklingen og artsutviklingen. På det forhistoriske utviklingstrinnet som Lorenz postulerer, ville de gruppene som var best organisert til å nedkjempe andre grupper, ha størst utsikter til å overleve lengst. På denne måten forklarer Lorenz eksistensen av det han kaller «militant entusiasme» hvor en 158

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

menneskemengde kan bli oppspilt aggressiv og miste alle fornuftige og moralske hemninger. Adferden har utviklet seg fra den felles forsvarsreaksjonen hos våre før-menneskelige forfedre.

Diagnose «Alle de store farer som truer menneskeheten med utslet­ telse, er direkte følger av begrepstenkning og språklig taleevne.» På denne måten er våre største gaver svært blandede velsignelser. Mennesket er en altetende skapning. Fysisk sett er det temmelig svakt: uten store klør, hom eller tenner. Derfor er det temmelig vanskelig for ett menneske å drepe et annet i ubevæpnet kamp. Følgelig fantes det ikke noe evolusjonært behov for sterke hemningsmekanismer som kunne stoppe kampen mellom menneskeaper. De tyngre bevæpnede kjøtte terne har slike hemninger. Men andre dyr mangler det. Det forklarer hvorfor duen som er selve symbolet på fred, uhemmet kan hakke en annen due til døde hvis de er lukket inne i det samme buret og ikke kan slippe ut. Men den kulturelle og teknologiske utviklingen har lagt kunstige våpen i våre hender - fra kjepper og steiner hos våre før-menneskelige forfedre, gjennom historiens piler og sverd, til dagens kuler og bomber. Balansen mellom drapsevnen og hem­ ningene er forstyrret. Slik forklarer Lorenz hvordan de menneskelige vesener er de eneste dyr som kan delta i massenedslaktning av sin egen art. Appeller til fornuft og moralsk ansvarlighet har åpen­ bart vært virkningsløse når det gjelder å kontrollere men­ neskelige konflikter. Lorenz forklarer dette med teorien om at aggresjonene i oss er medfødte - slik som driftene i det’et er det hos Freud. På en eller annen måte må de finne 159

SYV TEORIER

utløp. Alene er fornuften maktesløs. Den kan bare levere midler til formål som er satt på annen måte. Fornuften kan bare utøve kontroll over vår adferd når den støttes av et eller annet driftsmessig motiv. I likhet med Freud ser derfor Lorenz en konflikt mellom de driftene som er nedlagt i oss fra evolusjonens side, og de moralske hemnin­ ger som er nødvendige for å opprette og opprettholde et sivilisert samfunn. Han spekulerer på om det kan ha vært en primitiv moral i før-menneskelige grupper som for­ dømte aggresjon innenfor stammen. For en stamme hvor man kjempet innbyrdes, ville snart bukke under i konkur­ ransen med andre stammer. Men presset fra denne konkur­ ransen skapte et instinkt for aggresjon mot andre stammer. På denne måten har vår våpenteknologi for lengst passert den langsomme utviklingen av de hemninger som kunne passe til bruken av disse våpnene. I dag står vi i den meget farlige situasjonen at vi både har midlene til å ødelegge verden og viljen til å gjøre det i visse situasjoner. Behandlingstilbudet Om den menneskelige aggresjonen virkelig er medfødt, kan det virke som om det finnes lite håp for menneskear­ ten. For vi har sett hvor ubrukelige appellene til fornuft og ansvarlighet er i praksis. Hvis vi forsøker å fjerne alle de stimuli som vekker aggresjonen, vil den indre driften likevel søke utladninger. Teoretisk sett kunne vi forsøke å fjerne aggresjonen gjennom avl, ved bevisst eugenisk plan­ legning av den menneskelige reproduksjonen. Men selv om dette var moralsk og politisk mulig, tror Lorenz ikke at det bør anbefales. For vi vet ikke hvor vesentlig aggresjonsdriften kan være for konstruksjonen av den menneskelige personlighet som helhet. Om vi fjerner aggresjonen, kan vi 160

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

samtidig ødelegge mange av de høyeste menneskelige evner. Likevel slipper Lorenz inn et lite lys av optimisme når han hevder at han tror at «fornuften kan og vil utøve et seleksjonspress i den riktige retning». For jo mer vi be­ gynner å forstå de naturlige årsaker til vår aggresjon, desto mer vil vi kunne ta fornuftige skritt for å gi den en annen retning. Selverkjennelse er det første skrittet på frelsens vei - her som hos Freud, Sartre og Sokrates! Det neste er sublimering som kan styre aggresjonen mot erstatningsobjekter på harmløse måter. Vi kan knuse billig steintøy for å uttrykke sinne, og vi kan kanalisere grupperivalitet inn i lagkonkurranser. Vi må bryte ned mistilliten mellom menneskegrupper ved å oppmuntre til personlig kjennskap mellom individer av forskjellige nasjoner, klasser, kulturer og partier. Vi må styre vår entusiasme mot saker som alle mennesker er oppriktig opptatt av - Kunsten, Vitenskapen og Medisinen. Endelig røper Lorenz stor tillit til mennes­ kets sans for humor som noe som kan fremme vennskap, angripe bedrag, og oppløse spenninger uten at de slipper ut av fornuftens kontroll. Derfor er humor og kunnskaper sivilisasjonens to store håp. Med bruk av disse midlene ser han frem til at våre aggressive drifter i fremtiden kan reduseres til et akseptabelt nivå uten å forstyrre deres vesentlige funksjoner.

Kritisk diskusjon Lorenz’ teori virker overbevisende, fordi han greier å kombinere Freuds innsikter med Skinners vitenskapelige strenghet. Likevel finnes det gode grunner til å reise tvil om både hans teori og diagnose når det gjelder mennesket. Med mindre vi er profesjonelle forskere i dyrenes adferd, 11. Syv teorier . . .

161

SYV TEORIER

kan vi knapt være kvalifisert til å diskutere detaljene i Lorenz’ teorier. Noen av hans faktiske påstander om visse arter - for eksempel de angivelige «blodige masseslag» blant rotter - er det blitt stilt spørsmålstegn ved. Her må vi selvsagt undersøke hva som er tilfelle. Men det vi kan begynne å diskutere uten å forlate lenestolen, er det meto­ disk tvilsomme i å postulere instinkter eller indre drifter for å forklare adferd. Vi fant ut at dette var en av de svakeste sidene ved Freuds teorier, men vi kunne ikke si oss enige i Skinners totale avvisning av indre årsaker til adferd. Har Lorenz funnet den rette middelveien mellom disse to ytterpunk­ tene? Det avgjørende spørsmålet er om hans bruk av begrepene drifter og instinkter kan falsifiseres gjennom observasjoner og eksperimenter. Når han postulerer eksis­ tensen av en drift for å forklare et spesifikt fiksert adferdsmønster hos en bestemt art - som når det gjelder stærens bevegelser for å fange fluer - ser det ut som det finnes en måte å etterprøve påstandene på. Vi kan fastslå at et gitt handlingsmønster er medfødt ved å vise at alle normale individer av arten av rett alder og kjønn vil utføre hand­ lingen, uten at de først har lært den av andre individer eller gjennom prøving og feiling. Hvis vi også finner at den stimulus som vanligvis utløser handlingen ikke alltid gjør det like effektivt (parringsadferd varierer med årstiden) og vi også finner ut at handlinger noen ganger også kan frem­ bringes av mindre enn den vanlige stimulus - som den isolerte duen som gjør seg til for det tomme hjørne i buret - da er det rimelig å si at det finnes en eller annen indre drivkraft som varierer i styrke. Derfor kan man etterprøve om det foreligger forskjel­ lige drifter for bestemte, fikserte handlingsmønstre. Men det som er et mer tvilsomt trekk ved Lorenz’ metodologi, 162

LORENZ: MEDFØDTE AGGRESJONER

er hans antydning om at slike «små, partielle drifter» ofte står til disposisjon for en eller flere av de «fire, store drif­ ter» (mat, reproduksjon, flukt og aggresjon). Han mener at en selvbevarende funksjon aldri bare er resultatet av en enkelt drift. Han antyder endog at aggresjonen er en av de drivkrefter som «ligger bak adferdsmønstre som ytre sett ikke har noe med aggresjon å gjøre, og faktisk kan fremtre i motsatt drakt». Umiddelbart ville dette synes å gi oss anledning til å føre all adferd tilbake til aggresjonsdriften. Dermed kunne vi gjøre en slik bestemmelse uvitenskapelig og umulig å etterprøve. Det ville være en nøyaktig parallell til Freuds lære om maskerte reaksjoner hvor en indre tendens kan uttrykkes i motsatt adferd. Det kan finnes måter man kan teste denne omtalen på, enten det dreier seg om grunndrifter, driftsblandinger og omforming av drifter til forskjellig adferd. Men før man har vist at dette kan etterprøves, er slike teorier ikke vitenskapelige. Og før undersøkelsene bekrefter antagelsene, er det ingen grunn til å anta at de er sanne. Uavhengig av disse metodologiske spørsmålene om den alminnelige teorien, kan det være betydelig tvil om den måten Lorenz trekker slutninger på fra dyrenes til mennes­ kenes verden. Det var også en grunnbrist hos Skinner. I boken Om aggresjon henter Lorenz de fleste av sine eksemp­ ler fra fisker og fugler, bare noen få fra pattedyr og nesten ingen fra våre nærmeste slektninger, de store apeartene. Men han argumenterer likevel utfra analogien: om fisker og fugler er medfødt aggressive, da må den menneskelige adferd følge de samme grunnleggende lover. Denne analo­ gien er nok temmelig svakt fundert. Den ville ha vært sterkere om man hadde gjort detaljerte undersøkelser av sjimpanser og gorillaer, slik som f.eks. Jane van LawickGoodall faktisk har gjort det i boken In the Shadow of Man. 163

SYV TEORIER

Men selv når det gjelder disse nære slektningene, kan ikke de vise oss det vesentlige i menneskenaturen, til tross for at populære forfattere som Desmond Morris gjerne vil ha oss til å tro det. For forskjellene mellom mennesker og andre dyr kan være like viktige som likhetene. Rent allment gjelder det at om man viser at X har utviklet seg fra Y, har man ikke vist at X er Y, eller at X ikke er noe annet enn Y, eller at X vesentlig er Y. Selv om man kunne vise at borgerkrigstilstander, som f.eks. den i Nord-Irland, har utviklet seg fra territoriale forsvarsmekanismer hos stammer av apemen­ nesker, viser ikke dette at det første ikke er noe annet enn det andre. I alle fall er teorier om før-menneskelig adferd svært spekulative - slik som Lorenz’ antydninger om hvor­ dan rivaliteten mellom fiendtlige stammer må ha vært. Det er vanskelig å se hvordan vi nå skulle kunne gjøre funn som kunne tale for eller mot slike påstander. Slike spørsmål må derfor følge kjerne tesene i Lorenz’ teori om menneskenaturen - og særlig forestillingen om den medfødte aggresjonen. For hvis analogien fra dyrenes adferd ikke kan bevise dette, må vi gjøre direkte observa­ sjoner av menneskelig adferd for å etterprøve påstandene. På dette nivået er Lorenz like mye amatør som vi andre som hverken er antropologer eller sosiologer. Vi må derfor ikke se på hans spekulasjoner, men på kjensgjemingene. Antropologer har beskrevet noen samfunn hvor aggresjo­ nene er påfallende få og sjeldne. Dette forholdet kunne tyde på at aggresjoner er sosialt tillærte snarere enn med­ fødte. I moderne industrisamfunn virker det som om åpen vold varierer noe utfra sosial bakgrunn. Man kan utvilsomt hevde at middelklassens økonomiske konkurranse er like «aggressiv» som arbeiderklassens gateslagsmål. Men da har man utvidet begrepet til å dekke mer enn fysisk vold og 164

______________ LORENZ: MED FØDTE AGGRESJONER

trusler om det. En klarere definisjon av betegnelsen er nødvendig om undersøkelsene skal komme videre. Og det virker som om undersøkelsene må bli minst like sosiologis­ ke som biologiske. Vi må oppfatte Lorenz’ teori om men­ nesket som en spekulativ generalisering utfra observasjon av dyrs adferd. Men de peker på et svært viktig forsknings­ område for dem som vil forstå menneskenaturen.

KONKLUSJON

10 Noen perspektiver for videre undersøkelser

Om leseren venter at denne boken skal konkludere med en eller annen altomfattende sannhet om menneskenaturen, vil han eller hun bli skuffet. Jeg har ingen ny personlig teori å tilby, bare en invitasjon til å fortsette undersøkel­ sene i flere retninger. Selv om vi har behandlet våre syv teorier som om de konkurrerte om vår tilslutning, utelukker de neppe hver­ andre på alle punkter. Om man ikke føler seg forpliktet til en ganske bestemt tankerekke - den slags total og ekskluderende tilslutning til et «lukket system» som vi diskuterte tidligere - kan man betraktre hver av teoriene som en understrekning eller kanskje en overdrivelse av forskjellige aspekter av den totale sannhet om menneskenaturen. Alle disse synspunktene har hver for seg gitt et og annet positivt bidrag til vår forståelse av oss selv og vår plass i verden. Det er f.eks. ikke vanskelig i prinsippet å gi plass for både marxismens sosioøkonomiske og biologisk medfødte fakto­ rer, kanskje av freudiansk type, når man skal forklare kulturens og den individuelle karakterens utforming. På denne måten kan man begynne å betrakte de konkurrer­ ende teoriene som bidragsytere til det samme bilde og ikke som gjensidig utelukkende systemer. Men likevel må vi innrømme at det finnes noen viktige

169

KONKLUSJON

forskjeller mellom dem både når det gjelder deres be­ stemte påstander om menneskenaturen og i deres forskjel­ lige metafysiske og metodologiske forutsetninger. I denne fremstillingen har jeg angitt dem under overskriften «Verdensbildet». I dette siste kapittelet vil jeg peke på noen av de hovedtemaene som gir seg av våre drøftinger og gi noen forslag om hvor man skal lete for videre opplysning. En avgjørende viktig sannhet om menneskelige vesener er at vi har utviklet oss fra enklere livsformer gjennom naturlig utvelgelse over enorme tidsavstander. Tidligere har vi sagt at menneskets evolusjonære opprinnelse er hevet over diskusjon. Den er en «etablert kjensgjerning». Likevel kan man ikke si at spørsmålet ikke rent faktisk er omdiskutert, for «kreasjonistene» i USA har nylig gjenåp­ net 1800-talls debatten om dette tema. Det at kjensgjernin­ gen blir bestridt, er i seg selv interessant. For det viser hvor vanskelig det er å hevde vitenskapelig objektivitet når man diskuterer menneskenaturen. Som vi har merket oss, vil de som har vel befestede religiøse eller politiske overbevisnin­ ger, ikke være rede til å forandre dem bare fordi en eller annen vitenskapelig teori hevder det motsatte. Den typiske reaksjonen er å betvile det vitenskapelige materiale og for­ tolkningen av det. Men jeg kan selvsagt ikke besvare kreasjonistenes påstander bare ved å diagnostisere deres ideolo­ giske motiver - da ville jeg stå i fare for å plassere Darwins teori som et «lukket system» i den betydning som dem vi har fordømt ovenfor. Det som trengs, er å undersøke hver enkelt av innvendingene mot evolusjonsteorien i detalj, og vise at innvendingene ikke holder i lys av alt det vi ellers vet. Her er neppe det rette stedet å starte et slikt forsøk, for jobben er allerede effektivt utført av andre. Jeg mener ikke å antyde at evolusjonsteorien er uten problemer. Ingen vitenskapelig teori kan være fullstendig

170

NOEN PERSPEKTIVER FOR VIDERE UNDERSØKELSER

sikker. For historien viser oss at alle slike teorier utvikler seg og forandres. Men slik jeg oppfatter saken, finnes det ingen seriøs aktuell konkurrent til en hovedsakelig darwi­ nistisk fortelling om mennesket. Enhver dekkende forstå­ else av menneskenaturen må derfor ta inn over seg men­ neskets evolusjonære opprinnelse. Det vi tenker på, er ikke bare at alle må innrømme det, slik flertallet av kristne teologer har gjort det i vårt århundre, men at vi også må regne med muligheten for at vår evolusjon kan forklare en hel del om menneskets natur. Mange nyere bøker diskute­ rer hva dette innebærer. E. O. Wilson, som har grunnlagt den såkalte «sosiobiologien», forsvarer en slik tilnærming og anvender den på noen spesielle kategorier av menneske­ lig adferd - aggresjon, sex, altruisme og religion - i en bok han ganske enkelt har kalt On Human Nature. Andre bio­ loger har sterkt kritisert både noen av sosiobiologiens vitenskapelige påstander og det de oppfatter som reaksjo­ nære sosiale og politiske erklæringer som har falt på dette angivelig vitenskapelige grunnlaget. Filosofene har også begynt å fundere over det evolusjonære perspektivet og kritisert dets overdrivelser, men de har også innrømmet at slike perspektiver kan ha forklaringsverdi. Den alminnelige forestilling er at vi mennesker, på samme måte som alle andre arter på denne planeten, har en bestemt genetisk konstitusjon som ikke bare årsaksforklarer de anatomiske kjennetegn som adskiller våre krop­ per fra andre arters, men også forklarer vår spesifikt menneskelige adferd, særlig vår sosiale adferd, dvs. den som retter seg mot andre. At det finnes noen slike medfødte tendenser, er hevet over tvil. Seksualadferden f.eks. har sitt grunnlag i vår bio­ logiske natur. Men selv dette åpenbare eksempelet reiser umiddelbart problemer og spørsmål, for seksualitetens

171

KONKLUSJON

former varierer sterkt fra samfunn til samfunn. Hos fromme, sølibatære individer som munker og nonner, er den seksuelle virksomhet undertrykt. Riktignok har vi noen medfødte biologiske drifter, men det virker som om vi er enestående på den måten at vår adferd avhenger av den spesielle menneskelige kulturen som vi er oppdratt i. Man har kunnet skille ut noen mindre fragmenter av kulturforskjeller hos noen høyere dyrearter, men ikke noe som ligner på kulturforskjeller i menneskesamfunn. Derfor er teoretikere som Lorenz og Wilson, som undersøker den menneskelige etologien eller sosiobiolo­ gien, blitt møtt med en proteststorm fra dem som hevder at menneskelig adferd avhenger av kulturen snarere enn av naturen - om man gjør et unntak for de mest åpenbare biologiske fellesvirksomhetene som spising, soving og sex. De som kommer med innvendinger, mistenker gjeme at det ligger ideologiske motiver bak påstandene om at den eller den adferd, f.eks. aggresjon eller konkurranselyst, er medfødt i menneskets biologiske natur. For de ser en fare i at slike påstander blir brukt til å rettferdiggjøre som «naturlige» visse sosiale virksomheter. F.eks. krig og forbe­ redelser til krig, eller kapitalistiske økonomiske systemer som ikke behøver å være uunngåelige i det hele tatt om noen sosiale omstendigheter ble forandret. Slik løper deres argumentasjon. Men det kan selvsagt også godt ligge politiske motiver bak noe av motstanden mot de sosiobiologiske påstander. Også i dette tilfelle er det som trengs skikkelige detaljerte undersøkelser som kan finne ut hva det er dekning for. Den alminnelige motsetningen mellom det medfødte og det tillærte, mellom arv og miljø, natur og oppdragelse, er dukket opp på mange steder i denne boken. Platon, Marx og Skinner understreker som vi har sett, kraften i sosial 172

NOEN PERSPEKTIVER FOR VIDERE UNDERSØKELSER

betinging og mulighetene for å endre individer ved å reformere sosiale strukturer og virksomheter. I sin sterkt individualistiske tidlige filosofi hevdet Sartre at det står i vår makt å forandre oss selv radikalt. Freud og Lorenz understreker grensene for slike forandringer. De ligger i menneskeartens medfødte natur. Den kristne lære advarer oss mot at det ikke finnes noen forandring, hverken indi­ viduelt eller sosialt - ingen vei bort fra syndens grunn­ leggende problem - uten gjennom Guds nåde. La oss igjen i korthet betrakte de fire temaene som Wilson diskuterte for å finne ut av hvordan vi kan gå mer detaljert frem. For det første reiser seksualiteten både sosiale problemer og spørsmål som har med filosofiske og vitenskapelige forklaringer å gjøre. Homoseksualiteten f.eks. har skapt sterke affekter og sosiale oppgjør. Men er ikke fenomenet også biologisk sett merkelig - hvordan kan tendenser til ikke-reproduktiv sex kunne reproduseres? Fenomenet utfordrer våre antagelser om hva som er «naturlig». En lignende utfordring ligger i feminismen som i de senere årene har reist viktige spørsmål om i hvilken grad forskjellene mellom menn og kvinner virkelig dreier seg om medfødte, biologiske, «naturlige» tendenser, eller i hvilken grad de er frembrakt av den kulturelle betinging i de forskjellige samfunn som stort sett har vært formet etter mennenes interesser. En inngangsport til den enorme litteraturen på dette feltet gir diskusjonen av kvinners og menneskers natur i Jean Grimshaws nye bok Feminist philosophers (1986), og en mer detaljert diskusjon kan finnes i Alison Jaggars systematiske fremstilling Feminist Politics and Human Nature (1983). For det andre er aggresjonen noe som åpenbart reiser problemer for oss - for menneskeartens overlevelse på jor­ den er nå truet av antallet kjernefysiske våpen som ligger

173

KONKLUSJON

klare til å sprenges på kort varsel. Men aggresjonen er ikke noe enkelt fenomen å forstå og forklare. Som sagt, er be­ grepet uklart. Wilson skiller mellom syv forskjellige kate­ gorier av aggresjoner hos dyr. Freud og Lorenz’ hypotese om en spesiell aggresjonsdrift eller et instinkt i samme retning som alltid søker utløsning, virker nå i beste fall som en grov forenkling. En mer sannsynlig oppfatning, som innrømmer de sosiale omgivelsene en avgjørende rolle, er at vi er predisponert av våre gener til å bli svært aggressive mot hverandre under bestemte sosiale betingelser. Skulle man finne ut hvilke sosiale situasjoner det dreier seg om, ville undersøkelsen sikkert trekke frem et annet tema, nemlig det sosiobiologene kaller «altruisme». På denne måten fratar de ordet noe av dets vanlige innhold og bruker det om enhver adferd blant dyr som begunstiger andre individers sjanser til å overleve og formere seg. Umiddelbart er det vanskelig å forklare enhver menneske­ lig adferd som ikke er rettet mot personens egen overlev­ else, i rent darwinistiske vendinger. Enten vil individet gjerne fremme sin egen overlevelse, eller barnas eller andre nære slektninger som bringer genene videre. Likevel foretar mennesker seg ting som innebærer forskjellige grader av offer til fordel for større sosiale grupper av mange slag - skoler, foreninger, idrettslag, stammer, raser, etniske og religiøse grupper, nasjoner - helt frem til det «største offer», nemlig det å ofre sitt liv for landet i krigs­ tid. Lorenz la merke til at den farligste menneskelige aggresjon er den som innebærer gruppers fiendtlighet mot andre grupper. Gjennom historien har stammer, raser og nasjoner på kollektivt vis gjort de frykteligste overgrep mot hverandre. Og hver eneste dag forteller avisene om flere eksempler fra hele verden. Men den nye kjensgjerningen på nasjonsplanet, er at 174

NOEN PERSPEKTUVER FOR VIDERE UNDERSØKELSER

vitenskapen har økt den destruktive militære evnen til et punkt hvor vi stadig lever i faren for utslettelse, selv om vi er redde for å utnytte disse mulighetene. Det kan ligge et håp i det faktum, som Wilson foreslo, at de grupper som det finnes fiendtligheter imellom, kan forandre seg tem­ melig raskt. For eksempel hadde den tidligere konfronta­ sjonen mellom de såkalte supermaktene bare foregått i 40 år, som ikke er noen lang tid i historisk perspektiv. Men det er stor fare for at vi fra nå av, hver gang vi skiller mellom «dem» og «oss», at begge sider får tekniske mulig­ heter til å ødelegge ikke bare «dem», men sannsynligvis også «oss» og resten av verden i tillegg. Milgrams foruro­ ligende studier bekrefter gjennom eksperimenter det som vi allerede vet av erfaring - at folk er rede til å adlyde «autoritetsskikkelser» og da gjøre mot andre noe de aldri ellers ville ha gjort mot noen. Glerm Grays refleksjoner over sine krigserfaringer i The Warriors (1959) viser hvor­ dan krigen kan trekke frem både det beste og det verste i menneskenaturen. Fordi faren er overhengende, kan ikke noe være viktigere enn en bedre forståelse av vår tendens til aggressiv adferd mot hverandre når vi opptrer i grupper. Det finnes en forbindelse med religionen, det fjerde tema på vår liste: Den typiske fiendtligheten mellom grup­ per uttrykkes med ideologisk intensitet og får svært ofte en uttrykkelig religiøs form hvor motparten blir kategorisert som vantro, kjettere eller folk som er smittet av det onde selv. Det er åpenbart at religionen har en enorm følelses­ messig makt over menneskene sammenlignet med viten­ skapens og filosofiens rent rasjonelle fremgangsmåter. Selv de som med Freud og Marx vil hevde at det vesentlige innholdet i alle religiøse trossetninger er illusorisk - fordi man postulerer eksistensen av en slags personlig makt utenfor denne verden, en makt som likevel bryr seg om 175

KONKLUSJON

dem som lever her - har et åpenbart spørsmål tilbake, nemlig hvorfor lider alle de samfunn vi kjenner under denne illusjonen? Kan den forklares utfra psykoanalytisk teori, som ønsket om en farsfigur, eller utfra sosiologiske begreper, slik Marx og Durkheim hevdet, eller i evolusjonære, dvs. i siste hånd i genetiske begreper, slik Wilson antyder? Disse forskjellige formene for reduktive forklaringer er intellek­ tuelt interessante, men er noen av dem virkelig overbevis­ ende? Er ikke religionen et forsøk på å komme i rette med problemer som alle mennesker står overfor, uansett leve­ vilkår og uansett hvor moderne samfunnet er? Spørsmålet er jo hvordan man skal stille seg til det uavvendelige ved ens egen død, hvordan man skal ordne forholdet mellom ens evner og ens faktiske resultater: Hvorfor skal man fortsette å leve? Hva er hensikten med det hele? Likevel må man drøfte det filosofiske spørsmålet om det vesentlige innholdet i de religiøse påstandene virkelig er illusoriske. Vi begynte å stille dette spørsmålet i kapittelet om kristendommen, men løste det selvsagt ikke - alt jeg kan gjøre nå, er å foreslå litt videre lesning. Å vurdere de religiøse påstanders sannhetsverdi er en inngangsport til sentrale filosofiske spørsmål omkring mening, epistemologi og metafysikk. Religionen er derfor et viktig felt hvor psykologiske og sosiologiske forklaringer avhenger av filosofiske forutsetninger om meningen med og sannheten i de trossetninger som skal forklares. En lekse vi har lært av denne boken, er at når vi teoretiserer om menneskenaturen, er ikke bruken av viten­ skapelig metode så enkel som entusiaster av Skinners type vil ha oss til å tro. For det første dreier det seg om ideologi. Enhver menneskelig livsform forutsetter noen trossetnin­ ger om menneskets natur, og når en trossetning er innbakt

176

NOEN PERSPEKTIVER FOR VIDERE UNDERSØKELSER

i folks tanker og handlinger, vil de typisk nok motsette seg å endre dem. Og de som ønsker forandringer, vil ofte hen­ vise til sine egne teorier om menneskenaturen. Når sam­ funnsvitenskapene trekkes inn som støtte for enkelte på­ stander - f.eks. når det gjelder mentale forskjeller mellom raser, om kvinnenes underdanighet og menns aggressivitet - må vi være oppmerksomme på den mulighet at slike påstander tjener visse gruppeinteresser snarere enn andre. Og at det faktiske materiale, slik det foreligger, bare viser hvordan de relevante personer så langt hadde en tendens til å oppføre seg i bestemte samfunnsformer som vi nå kan ønske å forandre. Når vi har undersøkt de forskjellige teoriene her, har vi forsøkt å vise at verdier er virksomme både i diagnosen og i den anbefalte behandling av mennes­ kenes plager. Noen ganger ligger det også verdier i den «grunnleggende» læren om menneskets natur. Den andre hovedvanskeligheten som knytter seg til å lage vitenskapelige teorier om menneskenaturen, er spørs­ målet om hvor langt menneskenes tanker og handlinger kan forklares vitenskapelig i det hele tatt når man tar de mentale aspektene i betraktning. Her reiser det seg en sky av vanskelige filosofiske problemer. Noen tror, i likhet med Platon og Descartes, at vi vesentlig er ikke-materielle sjeler. De mener nok også at det vesentlige i vår mennes­ kenatur ligger utenfor de vitenskapelige undersøkelsers rekkevidde. Det metafysiske problemet omkring dualisme og monisme må man ta stilling til. Er mennesket bare stoff, eller er bevisstheten nødvendigvis ikke-materiell av natur? På hvilken måte, om noen, er det mulig for en person å overleve døden? Er mentale tilstander som fornemmelser, følelser, trosholdninger, ønsker, osv. og hjernetilstander (dvs. de elektriske og kjemiske prosessene som nevrofysiologene undersøker), to forskjellige slags ting eller bare to 12. Syv teorier . . .

177

KONKLUSJON

aspekter ved ett sett av begivenheter? Blant de teoriene som er drøftet i denne boken, er det bare Platon som er entydig dualistisk. Vi fant ut at kristendommen ikke synes å behøve begrepet om en sjel uten kropp. Men også ikke-dualister synes å tro at det finnes noe sær­ egent ved den menneskelige tanke og handling - nemlig frihet og fornuft - som fører til at en enkel vitenskapelig forklaring utfra årsaker og naturlover er temmelig proble­ matisk eller upassende. Den vanligste måten å tematisere dette spørsmålet på, er å spørre om det finnes rom for frie viljer i en verden som er årsaksbestemt. Nylig har man oppfattet dette problemet som en del av et annet spørsmål, nemlig om og hvordan det er plass for fornuft. For folk har grunner til sine overbevisninger og handlinger. Disse spørs­ målene kom opp i dagen ved slutten av kapitlene om Freud og Skinner og ble formulert i sterkt dramatisk og personlig form av Sartre. De står i sentrum for den moderne filo­ sofien om sinnet og handlingen, og de er grunnleggende for psykologien og alle undersøkelser av menneskenaturen. For de spør hvilken type forklaringer det er mulig å finne på menneskets mentale fenomener overhodet. Endelig er det vel verd i en bok som presenterer teorier, å minne oss selv på hvor mye forståelse av menneskenaturen vi har og kan vinne på en ikke-teoretisk måte fra vår egen erfaring i bestemte situasjoner. Først og fremst gjelder det selvsagt vår egen livserfaring, opplevelser med individer som vi har hatt med å gjøre, og erfaringer med fellesskap og kulturer vi har levd i. Men studiet av historien og etnografien kan utvide vårt kjennskap ut over vår begren­ sede erfaring, til individer og samfunn som er helt egen­ artede, men fjerne fra oss i tid og rom. La oss dessuten huske hvordan litteraturen gir oss opp­ diktede, men i en annen forstand likevel «sanne» fortellin-

178

NOEN PERSPEKTIVER FOR VIDERE UNDERSØKELSER

ger om menn og kvinner som fremviser sin menneskenatur i følelser, tanker og handlinger. I store bøker blir vår for­ ståelse av mennesket utvidet og utdypet, men ikke nødven­ digvis på den måten at vi kan formulere konklusjonene. For å velge et åpenbart, men uunnværlig eksempel, kan vi tenke på Shakespeares dramaer, slik kloke kommentatorer forklarer dem for oss. Tilsvarende presenterer andre fantasifostre som nyter en langt videre, men kortvarig popu­ laritet (som trykksaker, film eller fjernsyn) en rekke over­ fladiske, stereotype skikkelser og skjematiske sosiale situa­ sjoner. På den måten innskrenker de snarere enn å utvide vår forståelse av menneskenaturen. Men mitt hovedpunkt er at vår forståelse kan utdypes gjennom kjennskap til konkrete tilfeller, om vi nå møter dem i vår egen erfaring, hører om dem fra virkelighetens verden, eller støter på dem i fantasiprodukter gjennom litteraturens storverk. Menneskenaturen er et tema som bryter ned barrierene mellom naturvitenskapene og det som er blitt kalt «huma­ niora». De påtrengende politiske og sosiale problemer over hele verden roper på en bedre forståelse av mennesket. Hvor ofte skjer det ikke at de tekniske problemene kan løses, men at de politiske og sosiale hindringene er uover­ vinnelige? Mer enn noen gang tilkommer det mennesket å utforske seg selv.

Litteraturhenvisninger 1. Konkurrerende teorier Kristendommen og marxismen skal diskuteres senere i denne boken, men hva gjelder sammenligningen mellom dem som tros­ systemer, kan de følgende bøker anbefales: R. C. Tucker. Philosophy and Myth in Karl Marx. Cambridge 1961/1973, og A. Maclntyre. Marxism and Christianity. New York 1969. Om begrepet «ideologi», se J. Plamenatz. Ideology. New York 1970. En innføring i jødiske, kinesiske, indiske og islamske teorier om menneskenaturen finnes i The Concept of Man (utg. av S. Radhakrishnan og P. T. Raju). London 1966. Det finnes også noen korte utdrag fra indiske og kinesiske klassikere i første del av antologien The Study of Human Nature (utg. av L. Stevenson). Oxford 1981. Antologien omfatter for halvdelen av sitt omfang de syv teoriene om menneskenaturen som er presentert i denne boken. The Nature of Man (utg. av E. Fromm og R. Xirau). New York 1968, inneholder korte tekstut­ drag av en rekke tenkere fra mange kulturer og perioder. Mange av de samfunnsteoriene som tilsvarer de teoriene om menneskena­ turen som behandles i denne boken, diskuteres i T. Campbell. Seven Theories of Human Society. Oxford 1981, som ellers følger nøyaktig det samme opplegget som denne boken.

2. Kritikken av teoriene Min bruk av uttrykket «et lukket system» stammer fra Arthur Koestlers bok The Ghost in the Machine. London 1967. Den klassiske formuleringen av verifikasjonsprinsippet på engelsk språk og den tilsvarende kritikk av meningsløse etiske og teologiske påstander,

181

KONKLUSJON

finnes i A. J. Ayer. Language, Truth and Logic. London 1936. Falsifikasjonskriteriet som kjennetegn på en vitenskapelig teori stammer fra Karl Popper. Se særlig første halvdel av The Logic of Scientific Discovery. London 1959/1968. En enkel innføring finnes i B. Magees bok Popper. London 1973 og i A. E Chalmers What is This Thing Called Science? New York 1982.

3. Platon: Filosofen som konge De filosofiske tekstene er oversatt til moderne dansk i Platons Skrifter. 1-10 (utg. av C. Høeg og H. Ræder). København 1992. En god innføring gir H. Thesleff. Platon. Goteborg 1990 og Karsten Friis Johansen. Den europæiske filosofis historie. Antikken. København 1991. Brukbar er også Platon-fremstillingen i T. B. Eriksen og K. E. Tranøy. Filosofi och vetenskap. Från antiken till hogmedeltiden. Lund 1992. En god gjennomgang av Platons Staten gir Julia Annas. An Introduction to Platons Repuhlic. Oxford 1981 og W. K. C. Guthrie. History of Greek Philosophy. Vol. IV. Cambridge 1975. K. R. Popper angriper Platons politiske program i boken The Open Society and Its Enemies. Vol. I. Princeton 1966. Mye av vår kritikk mot Platon er hentet fra denne boken, som man lett vil se.

4. Kristendommen: Guds frelse Den grunnleggende teksten for enhver diskusjon av kristendom­ mens læresetninger er selvsagt Bibelen. Det finnes en rekke ord­ bøker og kommentarer på alle språk som kan hjelpe en til å forstå Bibelens forskjellige utsagn og fortellinger. The Existence of God (utg. av John Hicks). London 1964, er en samling av tekster fra klassiske forfattere omkring de tradisjonelle argumentene for og imot Guds eksistens. Den beste fremstillingen av filosofenes møte med den kristne tradisjonen og deres refleksjoner omkring gudsproblemet gir W. Weischedel. Der Gott der Philosophen. 2 bind. Darmstadt 1972. Den beste knappe fremstillingen av kristendom­ mens læreinnhold på norsk finnes hos Per Lønning. Hva er kristen­ dom? Oslo 1958 og Kan Gud bevises? Oslo 1972. En velformulert

182

LITTERATURHENVISNINGER

presentasjon av kristendommen som livssyn gir Axel Hjeresen. Det moderne menneskes dogmer. Oslo 1962.

5. Marx: Den kommunistiske revolusjonen Marx’ skrifter er oversatt til norsk i flere omganger og utgitt i både større og mindre samlinger som finnes i ethvert folkebiblio­ tek. En nyttig innføring gir D. McLellan. The Thought of Karl Marx. London 1971. En av de mest berømte kritiske studiene av Marx finnes hos K. R. Popper. The Open Society and Its Enemies. Vol. II. Princeton 1966. En leselig biografi av Marx som legger vekten på utviklingen av ideene hans gir Isaiah Berlin. Karl Marx. His Life and Environment. Oxford 1963. Denne bok inneholder også en omfat­ tende bibliografi. En fremstilling av Marx og marxismen i alle dens varianter finnes hos L. Kolakowski. Main Currents of Marxism. 1-3. Oxford 1975. Et utspekulert forsvar for en del av marxismen utfra moderne analytisk filosofi finnes hos G. A. Cohen. Karl Marx’ Theory of History. A Defense. Oxford 1978. For et like utspekulert angrep se Jon Elster. Hva er igjen av Marx? Oslo 1988.

6. Freud: Psykoanalysen Den beste innføring er å lese Freuds egne verker som f.eks. Drømmetydning (Oslo, 1969), Ubehaget i kulturen (Oslo, 1993) eller Psykoanalyse (Oslo, 1985) som i likhet med en rekke av hans mindre skrifter er oversatt til norsk. En kort presentasjon gir H. Schjelde­ rup i Vestens Tenkere. Bind III. Oslo 1993. En enkel innføring finnes hos Lars Sjogren. Sigmund Freud. Mannen och verket. Malmo 1989. En kritikk av Freuds kulturlære og menneskesyn finnes i Trond Berg Eriksen. Freuds retorikk. Oslo 1991, som har en hendig kommentert bibliografi. En troende tilhengers hyllest finnes hos E. Fromm i boken Sigmund Freuds budskap. Oslo 1965.

183

KONK LUSJON

7. Sartre: Ateistisk eksistensialisme Den mest populære av Sartres bøker har nok vært Eksistensialisme er humanisme. Oslo 1993. På norsk foreligger også To skuespill. «Skitne hender» og «For lukkede dører». Oslo 1964. Selvbiografien Ordene kom på norsk i 1964, og i 1967 utgav Dag Østerberg Sartres Politiske skrifter. D. Østerberg. Jean-Paul Sartre. Filosofi, Kunst, Politikk og Privatliv. Oslo 1993, gir en grundig og kyndig fremstilling av alle hovedpunkter i Sartres filosofi. Se ellers samme forfatters presenta­ sjon av Sartre i Vestens Tenkere. Bind III. Oslo 1993.

8. Skinner: Betinging av adferd Hovedverket hans er Science and Human Behaviour (New York 1953). I Norge er bare utkommet boken Har vi råd til frihet? (Oslo 1973) som er en oversettelse av Beyond Freedom and Dignity. New York 1971. I romanen Walden Two (New York 1948) fremstiller Skinner sin idé om et fremtidssamfunn etter behaviouristiske prinsipper. Beyond the Punitive Society. Operant Conditioning and Political Aspects (utg. av Harvey Wheeler) er en samling av kritiske perspektiver på Skinners arbeider. Psykologien har nå beveget seg langt bort fra Skinners behaviourisme. I de «kognitive vitenskaper» postulerer man nå fritt eksistensen av mentale evner og prosesser og håper at slike teorier skal kunne etterprøves indirekte.

9. Lorenz: Medfødte aggresjoner Lorenz’ sammenfatning av sine hovedtanker i boken Om aggresjon er oversatt til alle språk, også til norsk. De to bindene Studies in Animal and Human Behaviour. London 1970-71, fremstiller både hans etologiske undersøkelser og den vitenskapsfilosofi som ligger til grunn for dem, noe mer detaljert. Men de kan likevel leses uten viten­ skapelige forkunnskaper. Sosiobiologien er trukket frem i rampely­ set gjennom E. O. Wilson. Sociobiology. The New Synthesis (Harvard 1975) og On Human Nature (Harvard 1978). Til en kritikk av Lorenz og andre etologer, se Man and Aggression (utg. av M. F. Ashley Montagu). Oxford 1973.

184

LITTERATURHENVISNINGER

10. Noen perspektiver for videre undersøkelser Om kreasjonistenes tilbakefall til mytene, se P. Kitcher. Abusing Science. The Case Against Creationism. Cambridge 1982. For en kri­ tikk av det naturalistiske menneskebildet, se S. Rose, R. C. Lewontin, L. J. Kamin. Not in Our Genes. Biology, Ideology and Human Nature. London 1984 og Mary Midgley. Beast and Man. London 1980. Når det gjelder kvinneperspektivet på den filosofiske antro­ pologien, se J. Grimshaw. Feminist Philosophers. Women’s Perspectives on Philosophical Traditions. Minneapolis 1986 og A. Jaggar. Feminist Politics And Human Nature. Brighton 1983. Andre bøker som behandler forskjellige kontroversielle temaer i den filosofiske antropologien er W. Schulz. Philosophie in der verånderten Welt. Pfullingen 1978, Stanley Milgram. Obedience to Authority. London 1974, John Passmore. The Perfectibility of Man. London 1970 og G. Clark. The Identity of Man. London 1983. Til litteraturens mennes­ kebilde, se f.eks. John Wain. The Living World of Shakespeare. London 1964 og Walther Muschg. Tragische Literaturgeschichte. Bern/Miinchen 1969.

Innførings- og supplementslitteratur i filosofi og idéhistorie Kjell Eyvind Johansen (red.); Etikk - En innføring

Leslie Stevenson: Syv teorier om menneskets natur Sven-Eric Liedman: Fra Platon til kommunismens fall