Stat, nasjon, imperium: Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen - et historisk sosiologisk perspektiv 8243000674 [PDF]

Zitiervorschau

Arne Kommisrud

Stat, nasjon, imperium Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen

- et historisk sosiologisk perspektiv

SPARTACUS FORLAG AS

Arne Kommisrud: Stat, nasjon, imperium Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen - et historisk sosiologisk perspektiv

Omslag: Front Strategisk Design Trykk og innbinding: Engers Boktrykkeri A/S, Otta 1996. Papir: Munken Print 8 Og. Utgitt med støtte av Norges Forskningsråd ISBN 82-430-0067-4 © Spartacus Forlag AS, Oslo 1995.

SPARTACUS FORLAG AS pb. 6822 St.Olavs plass N-0130 Oslo E-post: [email protected]

WEB: HTTP//www.oslonett.no/~sparta

Innhold Forord 11

DEL I Nasjonalitetsspørsmålet i Sovjet - et historisk-sosiologisk

problem

13

Historisk sosiologi og de akademiske Sovjet- og Russlandsstudier 14 Presisering av problemstilling 15

Nasjonalismens plass i den politiske utvikling Rokkans modeller og to perspektivet 19 Nasjonalismen som politisk-kulturell konflikt mellom sentrum og periferi 20 Nasjonalisme og relativ tilbakeliggenhet 22 Idealtypiske forskningsstrategier i komparativ politikk 25 Litt om kilder og metode 26 DEL II Nasjonalitetsoppløsningen av Habsburgmonarkiet som makro-analytisk problem

29

Presisering av problemstilling 30 Om tilnærmingsmåter 32 Otto Bauers sosio-økonomiske tilnærming til nasjonsbygging og nasjonalisme i Sentral-Europa 36 «Historiske» og «historieløse» nasjoner: Innledning til Otto Bauers teorier 36 Om nasjonsbygging og nasjonalisme hos Otto Bauer 39 Oppsummering av Bauers teorier 43

En sentrum-periferiforståelse av nasjonalitetskonfliktene 44 Kort historikk fram til 1867 - politisk integrasjon og statskonsept 44 Østerrike etter 1867: Hovedtrekk ved dobbeltmonarkiets oppbygging 50 Nasjonalitetspolitisk dynamikk i «demokratiets tidsalder» 55 Fra imperium til føderasjon? 58 Hærvesenet og dualismens krise 61

Nasjonenes politiske utvikling i grove trekk 65 Utenrikspolitikk og irredentisme 69 Etterspill 71 Poltiske sentrum-periferi konflikters betydning - en vurdering 72

Økonomiske faktorer i de habsburgske nasjonalitetskonflikter 75 Et omriss av den økonomiske utvikling i nasjonalismens tidsalder 75 Nasjonalitetsoppløsning og økonomi 78 Etno-sosiologisk endring og kombinert ujevn utvikling 80 Den politiske tilspissingen i Østerrike 83 Situasjonen i Ungarn og forholdet mellom Østerrike og Ungarn 92 Tysk utbytting - myte og realitet 95 En vurdering av de økonomiske faktorenes betydning i Østerrike-Ungarn 98 DEL III Tsar-Russland: Patrimonialt imperium eller kolonimakt 103

Tilnærmingsmåter 103 Tre problemområder i analysen av Russland før 1917 103 Om før-moderne statsformasjoner 105 Etnisk oppbygging av det all-russiske imperiet 109

Statlig integrasjon i det all-russiske imperiet 114 Institusjonell kontinuitet mellom stat- og imperium 114 Hæren som statlig sammenbindingsfaktor i det all-russiske imperiet 121 Kooptering av ikke-russiske eliter 125 Kirkens og den ortodokse religionens underordnede betydning for oppbyggingen av det all-russiske imperiet 128 Statlig integrasjon - en oppsummeriende drøfting 130

Russisk nasjonalisme på 1800-tallet: Et utgangspunkt for russifiseringsframstøt ? 135 Å være russisk: En motsetningsfylt og splittet identitet 136 Russifisering og modernisering - et fortolkningsforsøk 151 Oppsummering av de ideologiske sidene ved den all-russiske staten 157 Det all-russiske imperiets sosio-etniske struktur - en klassifikasjon av underliggende konfliktstrukturer 159 Nasjonalisme hos de ikke-russiske folkegrupper før 1917 fravær av separatisme, kobling til sosialisme 168 Oppsummerende om All-Russlands sosio-etniske struktur 171

DEL IV Nasjonalitetspolitikk som statsbygging og statskonsolidering -

tilfellet Sovjetunionen 173

Den russiske revolusjon som et dobbelt prosjekt: statsbygging og avkolonisering - en underliggende tankegang 175 En periodisering av sovjetisk nasjonalitetspolitikk 177 Utvikling gjennom tilbakeliggenhet: Det nasjonale og koloniale spørsmålet 180 Oppløsningen i lys av den kontekstuelle dynamikk 184

Statlig organisering i et nasjonalitetsperspektiv i 1920-årene 185 1920-årene: Korenisatsija - nasjonsbygging og føderalisme 191 Sentral-Asia: Grensedragning og nasjonsbygging 196 Mot en reell føderalisme? 199 Nasjonalkommunisme i Sentral-Asia - en utilsiktet effekt av korenisatsija 202 Nasjonalkommunisme - Ukraina 205 1930-årene: Nasjonalitetspolitikken under omlegging 208 Modernisering og nasjonalitet: Brudd eller kontinuitet for forholdet mellom nasjonene? 223 Regionale aspekter ved det sovjetiske moderniseringsprosjektet - målsettinger og ressursallokeringer 223 Regionale aspekter ved det sovjetiske moderniseringsprosjektet - noen hovedtrender og resultater 226 Endringene i nasjonalitetenes geografiske fordeling: Urbanisering og migrasjon 230 Endringer i nasjonalitetsproblemets etno-sosiologiske basis 234 Vinnere og tapere i sovjetisk regionalpolitikk Ukraina versus de sentral-asiatiske republikker 240 Usbekistan - en agrarkommunistisk utviklingsmodell? 243 Mot utjevning av nasjonenes sosialstruktur? 248 Ukraina - krise for ukrainernes sosiale mobilitet 252 Sentral-Asia: Kaderkonkurranse og sosial mobilitet 254 Sosio-økonomisk utvikling og etnisitet - konklusjon 258 Det sovjetiske nasjonalitetsspørsmålet etter Stalin 260 Tøylene løsnes og strammes til på nytt 260 Det etter-stalinistiske Sovjet - statlige integrasjonsmekanismer 265 Sovjet etter Stalin - russisk imperium eller konsosiert styreform? 268

Ideologiske revisjoner - forsøk på å skape et nytt overgripende legitimitetsprinsipp: Bresjnev-grunnloven av 1977 276 Oppsummering av det sovjetiske nasjonalitetsspørsmålet i den etter-stalinistiske perioden 279 Et nasjonalitetsperspektiv på Gorbatsjov-perioden perestrojka som læreprosess med dødelig utfall 281 Et hovedriss av begivenhetsforløpet 281 Bakgrunnen for Gorbatsjovs politikk: Strukturelle motsigelser i Sovjet-samfunnet - dynamikk versus kontroll 283 Årsaker av midlere varighet: Økonomisk stagnasjon 288 Glasnost, perestrojka og nasjonalitetsspørsmålet 290 All-sovjetiske eliter av ikke-russisk nasjonalitet bryter ut 293 Den føderale oppbyggingen av Sovjet 296 Fløyelsrevolusjonen i massemedia og deres nærvær i den politiske prosessen 300 Noen momenter for å se avkoloniseringen i et komparativt perspektiv 301 Avslutning 304 DEL V Komparative analyser og teoretiske konklusjoner

307

Økonomisk redistribusjon mellom samfunnsklasser og nasjoner 309

Kulturell standardisering: Ovenfra-ned og nedenfra-opp 315 Russland sammenliknet med Østerrike-Ungarn 316 Kontinuitet og brudd i det sovjetiske tilfellet 322 Militær-administrativ penetrasjon 326 Statlig integrasjon i All-Russland og Sovjet i et komparativt perspektiv 328 Uni-hierarkiske og fler-hierarkiske samfunn 331 Østerrike som kontrast-eksempel 336 Politisk deltagelse 340

Faser i Rokkans modeller og nasjonalisme på et mer prinsipielt plan 344 NOTER

DELI 349 DEL II 350 DEL III 358 DEL IV 368 DELV 383

Forord

Denne boka er en forkortet og noe omarbeidet utgave av min doktorav­ handling i statsvitenskap. Avhandlingen ble forsvart i 1993, og skrevet i en periode som var svært turbulent for det tidligere Sovjet. Både selve studieobjektet og arbeidsbetingelsene for vestlige forskere som meg selv, endret seg raskt underveis. Likevel forsøkte jeg så godt det lot seg gjøre å holde fast ved mitt opprinnelige konsept. I hovedsak tror jeg også at jeg ville skrevet avhandlingen omtrent som jeg gjorde, hvis jeg skulle ha begynt arbeidet i dag. Boka er en del kortere en doktoravhandlingen. Noen temaer og kapitler er kuttet helt ut, mens enkelte kapitler er blitt omorganisert. Noen nye momenter er også blitt føyd til og den teore­ tiske innledningen er skrevet om. Jeg vil takke representantene for de fagmiljøer jeg har hatt kontakt med i arbeidsprosessen: Institutt for statsvitenskap og Institutt for øst­ europeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo. Ikke minst vil jeg takke mine to veiledere Øyvind Østerud og Jens A. Christophersen. Norges Forskningsråd takkes for finansiering av en del av arbeidet, samt for støtte til å utgi denne boka. Til slutt vil jeg takke dem som på ulike måter hjalp meg med å skaffe tilveie verdifullt grunnlagsmateriale til avhandlingen. Arne Kommisrud November 1995

DEL Nasjonalitetsspørsmålet i Sovjet - et historisk-sosiologisk problem

I denne boka vil jeg drøfte hvilket lys en sammenliknende historisksosiologisk analyse kan kaste over det multi-etniske aspektet ved den sovjetiske statsdannelsen. Dette skal gjøres gjennom å presentere tre casestudier av imperier som var dypt preget av spenningsforholdet mellom statlig organisering og etnisk oppbygging: Russland før 1917, Habsburgmonarkiet mellom 1867 og 1918, og Sovjetunionen. Både Tsar-Russland og Habsburgmonarkiet var etnisk sett svært heterogene. Dette ble imidlertid ikke betraktet som noen hindring for politisk levedyktighet, noe som det faktum at man ved inngangen til 1800-tallet i hovedsak stilte seg likegyldige til nasjonalitetsprinsippet, skulle vitne om. Videre var mange av de proto-nasjonale gruppene seg selv knapt bevisst som sådanne. Både Habsburgmonarkiet og TsarRussland var grunnlagt på dynastier og sterkt knyttet opp mot religiøse institusjoner, henholdsvis mot-reformasjonens katolisisme og ortodoks kristendom. Både tro og dynasti ble betraktet som naturgitte størrelser og følgelig som et passende grunnlag for den politiske orden. I den moderne verden skulle imidlertid dette overalt vise seg å være et lite solid ideologisk sement. Begge imperier falt sammen og ble oppløst som følge av den 1. verdenskrig. Tsarregimet i Russland ble imidlertid erstattet av et nytt, sekulært regime, som var i stand til å reversere oppløsningen og deretter nøytralisere nasjonalisme og irredentisme i ca. 70 år. Under Gorbatsjovs GÅwrcatf-betingelser viste det seg at politisk mobilisering via etniske fellesskap gikk langt raskere enn via alle andre sosiale kollektiver, noe som økte problemene med å skape nye og livskraftige demokratiske institusjoner fram til statens kollaps i 1991.

14

Min tilnærming er historisk-sosiologisk, og bygger ut to ulike teore­ tiske perspektivet. Disse svarer til en fortolkning av den russiske revolu­ sjon som et dobbelt prosjekt: statsbygging og avkolonialisering. Det første perspektivet har sitt utgangspunkt i problemstillinger knyttet til statsdannelse. Det tillater oss å betrakte politikken som en uavhengig variabel, og å vurdere håndteringen av nasjonalitetsspørsmålet med politiske virkemidler som et ledd i det etter-revolusjonære statsbyggings- og konsolideringsprosjektet. Det andre perspektivet har sitt utgangspunkt i regimets løfte om avkolonialisering og utjevning av sosio-økonomiske forskjeller. Dette krever modeller og problemstillin­ ger knyttet til en analyse av revolusjon som et moderniseringsprosjekt. Perspektivene er overgripende i tid og tillater meg å utforske to problemfelt som anses for å være sentrale i studiet av moderne nasjonalitetsspørsmål: 1) spørsmålet om grunntrekkene ved et statsbyggende kjerneområdes behandling av en flernasjonal og heterogen befolkning, 2) spørsmålet om hvordan ulike regioner og etniske grupper påvirkes av og trekkes med i den økonomiske utviklingen. Dete er nært knyttet til forandringen i den multi-nasjonale statens sosio-økonomiske struktur. Boka ligger i et grenseland mellom å være et studium av tre ulike cases, med vektlegging av et ensartet sett med problemstillinger, og en strikt komparativ analyse med tre enheter. Jeg presenterer tre case-studier som er vinklet ut fra den samme type problemer og drøfter dem ut fra likeartede bakgrunnsfaktorer. Modellene er å oppfatte som heuristiske verktøy. De er tilpasset hvert enkelt case mer individuelt enn tilfellet ville ha vært dersom jeg hadde gjennomført en «rendyrket komparativ analy­ se», det vil si helt konsekvent hadde brukt ett enkelt sett av modeller for alle cases.

Historisk sosiologi og de akademiske Sovjet- og Russlandsstudier Hvis jeg skal gi uttrykk for en mer overordnet intensjon med boka, så vil det være å forsøke å bidra til å bygge bro mellom to fagtradisjoner som hittil har vært nokså atskilte: 1) komparativ-historisk sosiologi, der statsbygging og nasjonalitetskonflikter er hovedområder, og 2) den faglige arv fra sovjetologien, som, etter min mening, best forvaltes ved å bli integrert i det «samfunnsvitenskapelige hoved­ feltet». Studiet av sovjetiske nasjonalitetsspørsmål har oppsiktsvekkende nok ikke bidratt til samfunnsvitenskapelig teoridannelse. Det må tilskrives to

15

forhold som har gjort rekrutteringen til dette studiefeltet mer individuelt og personlig motivert enn mange andre (jeg kjenner ikke alle forfatternes biografier): 1) Nasjonalitetsstudier innenfor sovjetologien som internasjo­ nal akademisk profesjon var marginalisert til fordel for mer karrierefremmende studier av Russland generelt og av det politiske liv på høyt plan i Moskva spesielt. Først Gorbatsjovs y^rørrfyÆzz-politikk brakte en endring i dette forholdet. 2) Sovjetunionen ble oversett i komparative nasjonalismestudier. Det kan tilskrives at vestlige nasjonalismeteorier, enten de nå har vært organisert rundt teorier om modernisering, politisk konflikt, kultur eller liknende, har utgått fra et premiss om at den politiske arenaen må være relativt åpen, eller at staten må være «ikketotalitær». Sovjetologiske nasjonalitetsstudier var i regelen påfallende a-teoretiske, særlig tatt i betraktning at det jo fantes hele 15 sovjetrepublikker. Et studium av nasjonalitetsrelasjoner i Sovjet måtte derfor nødvendigvis bli komparativt, og komparative studier har i prinsippet en sterk tilbøy­ elighet til å gi opphav til teoriutvikling.1 Boka befinner seg derfor på jomfruelig mark.2 De nærmeste årene vil sannsynligvis gi en formidabel boom for forskning av denne typen, fordi SSSRs oppløsning har gitt studiet av stats- og nasjonsbygging en mengde nye komparative cases. Disse oppfyller alle nødvendige krav til fruktbar sammenlikning: De har en rekke likhetstrekk som er arvet fra kommunist-perioden, men rommer også iøynefallende forskjeller. Som et bidrag til å av-sovjetologisere forskningsfeltet, er boka derfor et første skritt inn på et nytt område for sammenliknende politisk forskning. En sentral overmodell i historisk sosiologi er Stein Rokkans. Jeg vil bruke den som et strukturerende prinsipp i min komparative analyse. Min undersøkelse er derfor også et bidrag til å belyse momenter som må tas hensyn til når hans modeller skal anvendes lenger østover i Europa enn det han selv gjorde.

Presisering av problemstilling La meg presisere min grunnleggende problemstilling ut fra Rokkans stats- og nasjonsbyggingsmodell. All samfunnsforskning må i sine for­ klaringer ta hensyn til den komplekse vekselvirkningen mellom aktør­ enes autonomi og strukturenes føringer. I mange tilfeller vil imidlertid den historiske situasjonen, oppfattet som handlingsramme, ligge utenfor aktørenes egen horisont og oversiktsfelt. Rokkans modeller og begrepskart er derfor metodisk interessante fordi de systematiserer de prinsipper som må tas hensyn til i studiet av variasjonene i de sosio-kulturelle og

16

sosio-økonomiske «føringer» som ulike politiske aktører historisk har stått overfor.3 Hans grunnmodell, som var utgangspunktet for hans ferd bakover i historien og dermed også hans ulike begrepskart over Vest-Europa, reduserte kompleksiteten i kontinentets territorielle historie til et antall innbyrdes forbundne variabelkonstellasjoner. Hans erklærte program var å «utvikle og gjennomprøve forklaringer og modeller av flerheter av forløp og vurderinger av implikasjoner av alternative forløp».4 Rokkans utgangspunkt var Parsons såkalte A-G-I-L-skjema for funk­ sjonell differensiering, som viser til ulike funksjonelle oppgaver som et system må ivareta for å være integrert: økonomi, makt, lov, kultur. Disse oppgaver ivaretas av ulike subsystemer. Dette knyttes til en dynamisk tankegang, der systemdannelsen skjer i fire hovedfaser - opprinnelig formulert av Erik Homburger Erikson, som knyttet det til menneskets livssyklus og personlighetsutvikling. Som i Eriksons modell svarer fasene til det å mestre bestemte utviklingsoppgaver. Rokkan skjelner i sin grunnmodell mellom fire faser i statsbyggingsprosessene: Fase I, statsbygging i «snever forstand», kjennetegnet av militær-administrativ og økonomisk penetrasjon (i Vest-Europa ca. 1200-1800), Fase II kjennetegnet av kulturell standardisering (i VestEuropa sterkt varierende, ca. 1500 til 1800), Fase III kjennetegnet av befolkningens mobilisering til og inndragning i aktiv deltagelse (i VestEuropa ca. 1840 til 1920) og Fase IV av økonomisk redistribusjon (i Vest-Europa fra ca. 1920):

Fase I i denne modellen dekker den første statsdannelsesprosess: i VestEuropa er dette perioden fra høymiddelalderen til den franske revolu­ sjon. Perioden karakteriseres ved politisk, økonomisk og kulturell sam­ ling på elitenivå: en rekke kompromisser blir utarbeidet, og en serie kulturelle bånd etableres på tvers av lokale maktsentre. Dertil kommer at flere institusjoner dannes med den hensikt å trekke ut ressurser for det felles forsvar og juridisk løsning av konflikter, for beskyttelse av etablerte rettigheter og privilegier og for å ivareta de grunnleggende forutsetningene for at det økonomiske og politiske system skal fungere (dets infra-struktur). Fase II fører større deler av massene inn i systemet: verneplikt, obligato­ risk skolegang og fremveksten av massemedier skaper kanaler for di­ rekte kontakt mellom de sentrale elitene og de provinsielle befolknings­ grupper. Dette avføder en utstrakt følelse av identitet innenfor hele det politiske system, en fellesskapsfølelse som ofte, men ikke nødvendigvis, finner sin form etter langvarige konflikter med allerede etablerte identi­ teter, for eksempel av den type som er bygd opp ved hjelp av kirker og sekter, eller gjennom språklige eliter i ytterområdene.

17

Fase III bringer disse massene inn som aktive deltagelsespartnere i det territorielt definerte politiske systemet. Dette skjer mest utpreget ved at retten til opposisjon anerkjennes, ved at stemmeretten for valg til representasjonsorganene utvides og ved at det dannes organiserte par­ tier for mobilisering av støtte og artikulasjon og sammenføring (aggregering) av krav. Fase IV representerer de neste stadiene i utvidelsen av det administra­ tive forvaltningsapparat i den territorielle stat: veksten i omfordelingsmekanismene, oppbyggingen av offentlige velferdstiltak, utvikling av nasjonale strategier for å skape større økonomisk likhet gjennom økt progressiv beskatning og inntekstoverføringer fra de bedrestilte lag av befolkningen til de fattigere, og gjennom overføringer fra de rikere til de mindre utviklede regionene?

Rokkan videreutviklet imidlertid tankegangen fra Parsons på en avgjø­ rende måte ved å la alle de fire funksjonelle segmenter eller subsystemer krysses av en senter-periferi-dimensjon. Dette deler det politiske syste­ met opp i fire forskjellige typer av hierarki eller herredømmeforhold. Fire ulike eliter oppstår innenfor de funksjonelle segmentene, med muligheter for forskjellige strategier, med ulik tilgang på ressurser og med forskjellige alliansemuligheter innbyrdes. Hver utviklingsfase skaper motsetninger som avleiret seg som arkeo­ logiske lag i den politiske tradisjonen, uten at sporene etter de gamle kløftene forsvinner. Politikkens innhold på et gitt tidspunkt utgjøres derfor av et komplisert samspill mellom kryssende konfliktlinjer, som er forskjellige i ulike land ut fra geografiske, økonomiske og kulturelthistoriske betingelser. Konfliktlinjene kan forsterke hverandre, som når klasseforskjeller, religion og språk faller sammen. De kan også dempe hverandre hvis disse forskjellene krysser og nøytraliserer hverandre. Den klassiske moderniseringsteoriens «unilinearitet» oppløses, og variasjo­ nene i den politiske utvikling blir det som skal forklares. Dette er en ordnende overmodell. Den er som sådan kun en heuristisk ramme for å konstruere teorier som kan forklare faktiske utviklings­ prosesser. Dette forutsetter at rammen fylles ut med særskilte data og hypoteser knyttet til historiske og institusjonelle betingelser i konkrete områder.6 Det var dette Rokkan selv gjorde for Vest- og Sentral-Europas ved­ kommende. Han forutsatte at Vest-Europa var et system med relativt faste grenser mot omverdenen. Innenfor dette systemet var han interes­ sert i å forklare politisk variasjon. Ifølge Rokkan var tre former for desintegrasjon virksomme i Europa etter Romerrikets sammenbrudd: føydaliseringen, oppkomsten av nasjo-

18

nalspråk og sentrums- eller statsdannelser i det gamle imperiets rand­ soner. Det avgjørende var at disse prosessene ikke falt sammen i tid, og at forskjellen i «timing» frambragte svært ulike betingelser for stats- og nasjonsbygging. Områdenes innplassering i systemet som helhet var avgjørende, en tankegang vi også fmner hos Fernand Braudel og Immanuel Wallerstein. Dette ble hos Rokkan beskrevet ved hjelp av to aksesystemer: En økono­ misk øst-vest akse, der graden av monetarisering og avstanden fra et sentralt handelsbelte av frie byer fra Italia til Flandern, var av strategisk betydning. En kulturell sør-nord akse (katolsk, overnasjonal, geistlig organisering versus protestantiske statskirker) la samtidig ulike føringer på muligheten for å danne kulturelt homogene nasjonalstater. Særegent for det vest-europeiske systemet er at forsøkene på å om­ danne det til et imperium under Karl V, der grensene for politisk og økonomisk interaksjon falt sammen, mislyktes. Dynamikken i økono­ mien kunne dermed utvikle seg fritt uten store uproduktive utgifter. Samtidig oppsto et politisk vakuum som tillot sentrumsdannelser i randsonene. Et integrert, men pluralistisk - i betydning multi-hierarkisk — system, som Rokkan beskriver, har dette som sin forutsetning. Voldsutøvelsen blir ikke lenger, som Weber påpeker, et privilegium for en personlig hersker, men innordnes gradvis under gyldige abstrakte lover: Herredømmeutøvelsen blir omdannet til en rettsbeskyttelsesinstitusjon (Rechtschutzanstalt). Som statsbyggingsprosjekt ligger Russland utenfor Rokkans euro­ peiske system. I Russland oppsto intet skille mellom stat og økonomi. Dette har også preget de teoretiske diskusjonene om landets historiske særtrekk. Russlands økonomiske tilbakeliggenhet og manglende dyna­ mikk gikk hånd i hånd med en allmektig statsmyndighet. Hvorvidt denne statsstyrken var en årsak til at landet saktet akterut, fordi staten belastet det økonomiske overskuddet og hemmet mobiliteten i «tredjestanden» (som i Vest-Europa jo var en hoveddrivkraft i den kommersi­ elle utviklingen), eller om den var et hensiktsmessig svar på Russlands tilbakeliggenhet, har vært et viktig stridsemne. I denne sammenheng betyr det at fasene i grunnmodellen må presise­ res på nytt uavhengig av Rokkans europeiske begrepskart. Dette er imidlertid ikke noen hovedoppgave i denne boka, men et tilleggsmo­ ment av mer teoretisk og prinsipiell art. Dermed kan det også forsvares å trekke inn det sentral-europeiske Habsburgmonarkiet som et kontrasteksempel til Russland. Rokkans modell er en firefasers meta-modell. Hvordan skal den fortolkes ut fra de lokale teorier og modeller som anvendes i case-

19

studiene? Som antydet kan alle oppfattes som presiseringer av fasene i Rokkans modell, med utgangspunkt i de områdene jeg analyserer empi­ risk. Mine statsbyggingsmodeller forener perspektivet fra fase I og fase II hos Rokkan, mine økonomiske modeller svarer til fase IV med en sterkere betoning av geografisk enn sosial omfordeling. Fase III, forstått som fri og umanipulert politisk deltagelse, var ikke blitt påbegynt i Tsar-Russ­ land og Sovjet før Gorbatsjov-perioden. Tiåret etter 1905-revolusjonen var et unntak, som etter 1917 skulle vise seg å bli en historisk parentes. Under stalinismen var derimot politisk mobilisering og deltagelse på regimets premisser et hovedkjennetegn ved det politiske systemet. I analy­ sen av Gorbatsjov-perioden vil et multi-nasjonalt samfunns overgang til fase III settes i fokus. I Habsburgmonarkiet var virkningen av politiske deltagelse for nasjonalitetsspørsmålet høyst aktuelt. Den østerrikske halvdelen av dobbeltmonarkiet er derfor en komparativ referanseramme for å studere den politiske mobiliseringen i SSSR. etter 1985 Ut fra Rokkans grunnmodell er en overordnet problemstilling for mine analyser å vurdere betydningen av ulike typer sentrum-periferikonflikter for flernasjonale staters politiske utvikling og skjebne.

Nasjonalismens plass i den politiske utvikling Rokkans modeller og to perspektiver Fra slutten av 1700-tallet oppsto en ny modell for politisk organisering i Europa: nasjonen av likeberettigede statsborgere. Nasjonen ble den fremste verdi som den politiske lojalitet fra da av kom til å orientere seg etter. For å gjennomføre dette prinsippet oppsto nasjonale bevegelser og organisasjoner. Dette markerte begynnelsen til den moderne nasjona­ lisme som kom til å stille grunnleggende spørsmålstegn ved de grensene statsbyggerne under de dynastiske eneveldene hadde skapt. Det forhold at ikke statsgrenser og nasjonsgrenser falt sammen, førte til vedvarende konflikter mellom sentrum og periferi, der begge sider kunne velge mellom ulike strategier for å fremme sine interesser. I «tredje-standens århundre», fra 1789 til 1914, ble kampen for forfatningsreformer og nasjonal uavhengighet ofte knyttet sammen til én felles kamp på to fronter. Ved periodens begynnelse ble «nasjonen» — definert ut fra en felles historie, kultur og språk - betraktet som den naturlige og ønskelige enhet for utviklingen av et moderne, liberalt, progressivt og de facto borgerlig samfunn. «Samling» og «selvbestemmelsesrett» var nasjonal­ statens grunnprinsipper. Ideen om nasjonen var kilde til politisk legitimi­ tet i kampen mot både de dynastiske eneveldet og mot territoriale statsdannelser som forulempet det nasjonale kulturfellesskap. Nasjona-

20

lismen var imidlertid et mer flertydig fenomen og kunne ta flere ytrings­ former. Den kunne, avhengig av omstendighetene, annekteres av kon­ servative bevegelser og skilles fra den kampen for reformer som den opprinnelig var knyttet til. Separatisme var heller intet nødvendig kjen­ netegn ved de framvoksende nasjonale bevegelser på 1800-tallet. For Stein Rokkan er opphopningen av kritiske faser i nasjonsbyggingsprosessen, i betydningen problemer som må håndteres samtidig, et kjennetegn ved den politiske utviklingen utenfor Vest-Europa. Han sier imidlertid ytterst lite om nasjonalismen som fenomen. Han har heller ingen analyse av forskjellene mellom de nasjonale politiske systemene (partier, politisk kultur) som oppsto før nasjonalismens tidsalder og de som oppsto som ledd i de nasjonalistiske bevegelsene. De sistnevnte var ofte kjennetegnet av en altoverskyggende politisk beskjeftigelse med nasjonal overlevelse og nasjonal likhet og fikk et distinkt preg av dette. Disse manglene hos Rokkan har kanskje sammenheng med at de øst­ europeiske nasjoner bare rent summarisk trekkes inn i hans modeller. I denne regionen vil man finne en rekke eksempler på at nasjonalismen så å si var en uavhengig variabel i nasjonsbyggingsprosessen. Rokkans modeller åpner likevel for - eller er forenlig med - to ulike forståelser av moderne nasjonalisme: en politisk-kulturell sentrum-periferi-forståelse og et sosio-økonomisk moderniseringsperspektiv som be­ toner interaksjon mellom stater og regioner.

Nasjonalismen som politisk-kulturell konflikt mellom sentrum og periferi Nasjonale spenninger og konflikter vil kunne forstås som uttrykk for politisk-kulturelle konflikter mellom sentrum og periferi, som en følge av at stats- og nasjonsgrenser ikke faller sammen. De gamle poly-etniske imperiene i øst hadde bygd på et hierarki av sameksisterende identiteter: Man kunne f.eks. være både lille-russer (ukrainer) og russer, eller både ukrainer og polakk. I Øst-Europa var dette uproblematisk til inn på 1800-tallet, og man behøvde ikke å velge mellom sine forskjellige lojaliteter. Nasjonen ble sett på som en politisk enhet som omfattet alle medlemmer av adelen, uavhengig av språk og etnisk bakgrunn. Oppløs­ ningen av dette opprinnelige, poly-etniske nasjonsbegrepet, og overgan­ gen til å betrakte ulike regionale og politiske tilhørigheter som uforen­ lige, kan utdypes ved hjelp av Anthony Smiths teori om «sosiologiske minoriteter»/ Med opplysningstiden skjedde det ifølge Smith en sekularisering av politisk legitimitet og maktutøvelse, kombinert med reformer og en «kulturell standardisering ovenfra» som forsøkte å bryte ned gamle, mellomliggende grupper mellom stat og undersått. Effektivitet ble måle-

21

stokken for makt og status, og de siste vitenskapelige metoder og teknik­ ker ble forsøkt tillempet i administrasjonen. En tiltagende assimilasjonsprosess, en utjevnende intervensjonspolitikk, som diskriminerte noen identifiserbare underkulturer til fordel for andre, førte til at det ble skapt minoriteter. Disse minoritetene, som Anthony Smith kaller sosiologiske minoriteter, følte seg permanent undertrykte. Dette ble forent med nye betingelser for utvikling av identitet: En pris å betale for å lykkes i homogeniseringsframstøtene var at religionen ble privatisert og at troen på de tradisjonelle moralsystemer og legitimeringsformer gikk tapt, selv om dette bare omfattet et lite antall intellek­ tuelle. Disse gruppene ble imidlertid strategiske når det gjaldt å vri det nedarvede religiøst-kulturelle myte- og symbolkomplekset i en mer se­ kulær retning, noe som er betingelsen for utviklingen av nasjonale bevegelser. Dette myte- og symbolkompleksets innhold var likevel av stor betydning:

variasjonene mellom nasjonene er like viktige (som de konstante ele­ mentene som definerer nasjonene og de universelle trender som be­ stemmer deres dannelse) i seg selv og i sine politiske konsekvenser. Min overbevisning er at de aller viktigste av disse variasjoner bestemmes av historiske erfaringer. Herav følger betydningen av de ulike myter og erindringer, symboler og verdier, som så ofte definerer nasjoner og gjør dem forskjellige fra hverandre. Disse på sin side, krever en studie av førmoderne etniske enheter, fordi det er her, framfor alt, at vi kan oppspo­ re det avleirede forråd av kollektive erfaringer.8

Disse «myter», «symboler», «verdier» og «erindringer» er motstandsdyk­ tige mot endring, men kan også tilpasses nye omstendigheter og tilskri­ ves et annet meningsinnhold og nye funksjoner.9 Dette åpner for å skjelne mellom to ulike former for nasjonal identi­ tet: På et høyt sosialt plan dreier det seg om å analysere en stats riksidé. Enhver idé og ethvert politisk-ideologisk konsept vil være en abstraksjon som bringer sammen ulike faktorer på en bestemt måte. Her er det faktorer som land og folk som - sammen med andre forutsetninger settes i forbindelse med hverandre slik at de i neste omgang kan ses på som virkeliggjort i et rike. Et dynasti var dessuten ikke bare en legemliggjøring av et monarki som styreform, men også en personlig representa­ sjon for og bærer av ideen om suverenitet. Territoriell patriotisme (Landespatriotismus') i Europa i før-moderne tid var begrenset til medlemme­ ne av den politisk privilegerte herskende klassen og de utdannede perso­ ner som tjente dem. Den impliserte imidlertid gjerne stereotypier som etter 1789 ble tatt over av medlemmene av de moderne nasjoner. Vi har altså å gjøre med nasjoner der den moderne nasjonale identitet i høy grad

22

springer ut av en eldre tradisjon innenfor en separat politisk ramme. Denne form for «nasjonalisme ovenfra» vil være av størst betydning i gamle, kontinuerlige («historiske») europeiske nasjoner. I Øst-Europa må dette skilles fra en annen type tradisjon eller et annet utgangspunkt for å bygge en nasjonal identitet. Også blant det illiterate flertallet i befolkningen fantes det varianter av kollektiv tilhø­ righet, som stater og nasjoner kunne mobilisere og så å si få til å fungere i makro-målestokk.10 Denne tradisjonen hevder å knytte seg an til særlige etniske kjennetegn, som sies å ha nedfelt seg i nasjonal-litteratur, bildende kunst, musikk etc. Også her kan studiet av «myter», «erindringer», »symboler» og «verdier», slik de kan gjenfinnes i heltedikt, sagn og legender, religion, ritualer og former for kollektiv praksis, bidra til å gi oss et mer håndgripelig inntak til det Benedict Anderson kaller «imagined societies». For de små «historieløse» nasjonene i Sentral- og ØstEuropa vil denne varianten av «nasjonalisme nedenfra» være av størst betydning. Også Stein Rokkan betonte etterhvert sterkere at oppløsningen av Romerriket — en slags grunnlinje i hans europeiske utviklingsmodell — og de påfølgende forsøkene på territoriebygging i nord, vest og øst, var påvirket av de store folkevandrings- og koloniseringsbølgene (det vil si forflyttingen av etnisk forskjelligartede grupper i stor skala). En viktig konsekvens av disse var økt integrering av periferisamfunn i ett eller flere av de territoriekontrollerende nettverkene (byene, kirken og periferisentrene). Utløsningen av dette potensialet forklarer en stor del av variasjo­ nene ved kostnadene i statsbygging og lingvistisk standardisering innen­ for hver enkelt territorielle struktur. Timingen av de forskjellige fasene i territoriers nasjonale konsolidering , som må forstås i et atskillelig lengre historisk perspektiv enn den politiske mobilisering som foregikk i kjøl­ vannet av den franske revolusjon, kan være avgjørende for mulighetene til å håndtere sentrum-periferi-konflikter i nasjonalitetsprinsippets tids­ alder.11

Nasjonalisme og relativ tilbakeliggenhet Dette kan kombineres med et annet perspektiv som også er forenelig med, og ligger implisitt i, premissene for Stein Rokkans modeller. Når politiske systemer betraktes som faser i den samme globale «moderni­ seringsprosessen», så stilles spørsmålet om interaksjon og formidlingsledd mellom ulike regionale historier på en skarp måte. Vi befinner oss nå inne blant de «intervenerende» variabler i Rokkans europeiske mo­ dell, det vil si samspillet mellom den industrielle og den nasjonale

23

revolusjon i perioden mellom den franske revolusjon og den første verdenskrig. Ulike forklaringsformer vil måtte anyendes for å forklare den indu­ strielle revolusjon i England og på kontinentet. I England var det industrielle gjennombruddet i sin tidligste fase en spontan prosess på det sosiale makroplanet, basert på prinsippet om prøving og feiling på mikroplanet i økonomien. Det faktum at én industriell nasjon allerede eksisterte ga derimot en endret kontekst for å tenke gjennom ens eget lands økonomiske utvikling og potensiale. Spenningen mellom ens egen situasjon og den virkelighet som allerede var realisert et annet sted (og dermed var prinsipielt realiserbar også i ens eget land), kunne utløse en industriell utvikling i «relativt tilbakeliggende land». Den vil være basert på mekanismer lån (overføring av fysiske gjenstander og personell) og læring (som forutsetter informasjonsoverføring). Utvikling gjennom tilbakeliggenhet forutsetter derfor at kunnskap om ens egen tilbakeliggenhet er tilstede, og at det finner sted en interaksjon mellom det tilbakelig­ gende og det avanserte landet. Tilbakeliggenhet kan være en fordel for et «etterfølgerlands» videre utvikling, det kan være en ulempe, eller det kan gi opphav til ulikheter i utviklingsforløpet i forhold til «pionérlandet». Forfattere som har analysert ulike aspekter ved og konsekvenser av tilbakeliggenhet er Thorstein Veblen, Alexander Gerschenkron og Leo Trotskij.12 Også politisk sett kunne både makthavere og opposisjonelle, absolutte regimer og revolusjonære, lære av de politiske kamper og politisk-institusjonelle løsninger i de mer avanserte land. For de politiske regimene vil et hovedpoeng være at engelsk økonomisk utstyr og teknologisk kunnskap kan innplantes uten at de samtidig behøver å importere Englands demo­ kratiske politiske system. Som Barrington Moore har framhevet, ga mulighetene for å utvikle forskjellige strategier for å kombinere gamle politiske maktstrukturer og moderne industrielle former noe av forkla­ ringen på ulikhetene i europeiske lands politiske utvikling i det 19. og 20. århundret. Dette var også Explicanda i Rokkans modell. En viktig faktor for stabilitet og endring på det politiske plan ligger med andre ord i industrisamfunnets «ujevne spredning» og mulighet for å inngå i høyst ulike blandingsformer med eldre sosiale mønstre. Ut fra et «tilbakeliggenhetsperspektiv» vil nettopp nasjonalismen stå sentralt. Nasjonalismen kan forstås som en ideologisk-kulturell respons på «moderniseringsprosessens» ujevnhet, og det på to måter: 1) På den internasjonale arena, der demonstrasjonseffekten og utfor­ dringen fra de internasjonalt mer avanserte land kan framkalle nasjona­ listiske impulser. Den er de svakestes svar på trusselen om degradering og

24

avhengighet i det internasjonale samfunn. Samtidig som verden gjen­ nom kapitalismens utbredelse tendensielt blir én - noe Marx så på som et hovedaspekt ved kapitalismens sivilisatoriske misjon så bidrar na­ sjonalismen til at den splittes opp og segmenteres. Både reaksjonære og revolusjonære «moderniseringsregimer» som appellerer til nasjonalistisk oppofrelse, kan betraktes som ulike svar på behovet for å måtte forholde seg til de mer avanserte lands erfaringer og modeller. Spenningen innen intelligentsiaen mellom å fastholde den hjemlige tradisjon og å overta de modeller utlandet inspirerer til, er forklaringen på nasjonalismens store synteseskapende evne. 2) For det andre innenfor multi-etniske samfunn, hvor nasjonale spenninger vil oppstå dersom utviklingen fra et før-moderne til et mo­ derne samfunn er regionalt ujevn og vertikalt ulik. Områder der «moder­ niseringen» skaper problemer den ennå ikke er i stand til å løse, som befinner seg i et mellomstadium i sin industrielle utvikling, halvveis mellom to ulike økonomiske systemer, vil være spesielt mottagelige for nasjonalisme i dette perspektivet. Dette perspektivet er særlig utviklet av den engelske sosiologen og antropolgen Ernest Gellner. Når industri­ samfunnets sosio-økonomiske skillelinjer og kløfter faller sammen med det gamle samfunnets kulturelle og etniske, med språket som en viktig skjelnende faktor, oppstår nødvendigvis nasjonale spenninger, som igjen kan lede til politisk mobilisering og i siste instans krav om separatistiske løsninger. Nasjonalisme vil ikke oppstå i stabile, før-kapitalistiske bondesamfunn, der felles tilhørighet og identitet er uproblematisk, men i samfunn der den gamle stabiliteten er i ferd med å gå tapt.13 I denne perioden bestrebet man seg på å omdanne «nasjonene» til nasjonalstater. Politiske bevegelser som tok sikte på å etablere nasjonalstater må likevel analytisk skilles fra nasjonalismen, som politisk ideologi. De første repre­ senterte et program for å etablere et politisk byggverk som man hevdet var tuftet på nasjonalismen. Nasjonalisme var imidlertid et mer omfat­ tende og flertydig fenomen Her gis med andre ord et alternativt analyse-skjema til viktige trekk ved de moderne politiske systemene i Europa. Rokkans tilnærming åpner for å betrakte nasjonalismen som et formidlingsledd mellom ulike lands utvikling, mellom relativ posisjon i det internasjonale system og hjemlig politisk utvikling. Forholdet mellom de to skisserte perspektivet på nasjonalisme vil utdypes ut fra konkrete politiske eksempler og stå sentralt i de etterfølgende me-studiene.

25

Idealtypiske forskningsstrategier i komparativ politikk Forskningsstrategier forstås i allminnelighet som forholdet mellom teo­ rier og vitenskapelige funn. De må skilles fra de metodiske verktøy som anvendes for å etablere slike funn, som for eksempel komparativ og kildekritisk metode. Det som idealtypisk skiller ulike makro-historiske strategier fra hver­ andre er hvor mange av de undersøkte enheter, og hvor mange av verdiene på den avhengige variabelen, forskeren ønsker å gi en teoretisk utledet forklaring på.14 Prinsipielt kan det tenkes fire forskjellige måter å gjøre dette på , og disse kan igjen eksemplifiseres med ulike klassikeres bidrag: For det første kan man forsøke å anvende komparativ metode for å bestemme og forklare presist den avhengige variabelens verdi for en enkelt enhets vedkommende — som hos Weber og hans epigoner. Weber definerte sitt overgripende problem slik: «Hvilken kjede av omstendig­ heter har ført til at det nettopp her i Vesten, og kun her, er oppstått fenomener [det vil si den formelle rasjonalitets allmenne dominans] som ikke desto mindre — det pleier vi i hvert fall å innbille oss — inngikk i en utviklingslinje av universell betydning og gyldighet?».15 Eller man kan, for det andre, velge en generaliserende strategi, for å forklare en enkelt verdi på den avhengige variabel for alle de undersøkte enheters vedkommende. Davies' velkjente J-kurve for å forklare revolu­ sjoner, som igjen er inspirert av Toquevilles og Marx’ teorier, illustrerer en slik sammenheng mellom teoriutkast og empiriske funn. For det tredje kan siktemålet være å forsøke å forklare forskjellene i verdier på den avhengige variabelen for alle undersøkte enheter. Dette gjorde Barrington Moore i sitt forklaringsutkast til hvorfor ulike sam­ funn endte opp med demokratiske, reaksjonære og kommunistiske regi­ mer i moderne tid, basert på agrarsamfunnets møte med den kommersi­ elle impuls. For det fjerde kan man anvende den strategien som ligger til grunn for utviklingen av Rokkans såkalte europeiske begrepskart. Rokkan øn­ sket med sin modell å forklare alle verdier den avhengige variabel (det moderne partisystem) kunne anta for en enkelt enhets vedkommende (det europeiske eller vest-europeiske territorielle system). En slik strategi kan gjennomføres dersom man bruker områdenes innplassering i syste­ met som helhet som utgangspunkt for forklaringene. En slik tankegang finner vi også hos Fernand Braudel og Immanuel Wallerstein. De fleste historisk-sosiologiske arbeider vil kombinere elementer fra flere av de idealtypiske strategiene. Det vil også min framstilling her

26

gjøre. Jeg vil, for det første, forsøke å bestemme og forklare den avhengi­ ge variabelens verdi for en enkelt enhets vedkommende. Dette svarer til den første av stratgiene. Min «enhet» er Sovjetunionen etter 1917. Min «avhengige variabel» er forholdet mellom landets nasjoner, og den verdi­ en som skal forklares er graden av stabilitet (eller graden av utløsning av det strukturelle potensialet for nasjonal konflikt). Dette gjøres ved å se SSSR som en av tre enheter i en komparativ analyse. Både den andre og den tredje av strategiene blir her trukket inn. Dernest vil jeg antyde noen momenter som må tas hensyn til hvis Russland (og SSSR) skal kunne integreres i den komparative samfunnsforskningen i tradisjonen fra Stein Rokkan. Her kommer også den tredje strategien til å berøres.

Litt om kilder og metoder Undersøkelsen baserer seg på publisert materiale, og forsøker å forene bruk av samtidige kilder med resultatene fra moderne historiografi og samfunnsforskning. Den metodiske tilnærmingen er en kombinasjon av tradisjonell historisk kildekritikk og komparativ metode. En nærmere vurdering av mitt forhold til tidligere forskning vil bli foretatt i innled­ ningen til hvert enkelt case. Alle mine tre cases var politiske enheter som inneholdt et mangfold av språkgrupper. Dette reiser selvfølgelig prinsipielle problemer knyttet til «kildematerialets fullstendighet» og forskerens språkkunnskaper. I prak­ sis er det imidlertid mulig å komme langt dersom man behersker russisk og tysk, henholdsvis for det russiske imperiet og Sovjet og Habsburgmonarkiet. Russisk var også språket som hovedtyngden av publikasjonene i de tidligere ikke-russiske republikkene i Sovjetunionen utkom på. Det tysk-språklige materialet har vært det viktigste inntaket til analy­ sen av Habsburgmonarkiet. I Østerrike-Ungarn var det riktignok to dominerende språk, og manglende ungarsk-kunnskaper har nok avskåret meg fra en del nyttig materiale her. Men tapet av informasjon er likevel relativt lite for en undersøkelse av det slaget jeg foretar her — med vekt på nasjonalitetsspørsmålet som et helhetsproblem. Det kan kompenseres for ved å ta hensyn til den «lokale» tysk-språklige utvekslingen mellom forskere i etterfølgerstatene og den engelsk-språklige forskningen, ho­ vedsaklig i USA. I det sovjetiske tilfellet er tilgangen på materiale ikke problemet, men mengden av ideologisk farget materiale («offisiell propaganda»), ofte som en bevisst fordreining av virkeligheten. Gjennom å kombinere aviser, tidsskrifter og så videre med vestlig og sovjetisk forskning lar det seg imidlertid gjøre å korrigere systematiske «vridninger» i kildene. Her må også skytes inn at deler av den sovjetiske forskningen på dette feltet,

27

fra 1960-tallet av, holdt en god faglig standard også etter vestlige mål. Verken kildetilgangen eller nivået tilsier at den akademiske forskningen om sovjet-systemet har hatt noen mindre grad av pålitelighet enn fors­ kning på tidlig-moderne faser av vestlige samfunns historie, som jo også er mer kildeknappe enn den såkalte samtidshistorien. Kildene er for alle case-studienes del offentlige og prinsipielt allment tilgjengelige i form av ulike publikasjoner og forskningsmateriale. Det er ikke gjort noe forsøk på å få tak i upublisert arkivmateriale for noen av casene. Selv om omveltningene i Sovjetunionen nå kommer til å åpne arkiver som tidligere har vært lukket, så vil jeg likevel våge den påstand at vi ikke står overfor noen historiografisk revolusjon som innebærer at hovedkonturene for det internasjonale forskersamfunnets faktiske kunnskap om sovjetisk historie vil bli radikalt endret. Denne påstanden kan utdy­ pes ved å vise til den måten de såkalte «hvite flekkene» i Sovjets historie er blitt utfylt. Dette er ikke minst knyttet til Stalin-perioden. Her kan vi allerede øyne en konvergens mellom «leirene» blant vestlige historikere og deres fagfeller i det tidligere Sovjet selv. Symptomatisk for utviklingen innenfor post-sovjetisk forståelse av Stalin-perioden er således i dag at vestlige forfattere, som representerer ulike fortolkninger eller «skole­ retninger», nå oversettes til russisk og brukes som retningsvisere for forskerne der. Striden om sovjetisk historie kommer i årene framover i all hovedsak til å dreie seg omkring det fortolkningsmessige. Her vil for­ skjellige «leire» komme til å gruppere seg på kryss og tvers av det som var gamle grenser mellom Øst- og Vest, og - forhåpentligvis - på tvers av det som var interne skiller blant forskerne i Vest. Dette forhindrer selvsagt ikke at vi vil kunne bli presentert for en rekke mer journalistiske «sensa­ sjoner» knyttet til enkeltbegivenheter i sovjetisk historie i årene fram­ over.

DEL II

Nasjonalitetsoppløsningen av Habsburgmonarkiet som makro-analytisk problem

Utgangspunktet for undersøkelsen av Habsburgmonarkiet er å forsøke å avgrense «meta-historisk» og drøfte empirisk noen av de sentrale proble­ mer for forskningen omkring nasjonalitetsoppløsningen. Jeg vil legge vekt på nasjonalitetskonfliktene som helhetsproblem og ta sikte på å bruke Otto Bauers forsøk på å lage en modell med en marxistisk innfalls­ vinkel ved hjelp av begrepene «historiske» og «historieløse» nasjoner (til å forklare sammenbruddet og renessansen for en del av de sentral-europeiske nasjonene) som et overordnet strukturerende prinsipp i framstil­ lingen.1 Lest makro-historisk står Bauer for en modell som tillegger økonomiske faktorer (kapitalismens ujevne utvikling) avgjørende betyd­ ning for nasjonsbygging og nasjonalisme. Jeg betrakter den her som en heuristisk presisering av den økonomiske omfordelingsfasen i Rokkans grunnmodell. For å forsøke å bestemme noen prinsipielle begrensninger ved en modell som legger hovedvekten på de økonomiske aspekter av nasjonalitetsproblemet, vil jeg sammenholde den med en strukturering av problemfeltet ut fra Stein Rokkans sentrum-periferi-betraktninger knyttet til de politiske og kulturelle områdene (eller fasene i statsbyggingsprosessen), slik de kan leses ut av hans modell for europeisk utvik­ ling.2 Målet med dette er å karakterisere best mulig forholdet mellom de politiske og kulturelle problemområder i statsbyggingen på den ene siden og de økonomiske (slik de her presiseres via Otto Bauers modell) på den andre. Innledningsvis vil jeg først, ut fra en gjennomgang av den eksisterende historiografiske forskningen, forsøke å systematisere hoved­ trekkene ved de økonomiske faktorenes betydning i nasjonalitetskonflik­ tene. Den metodologiske grunntanken er at makro-historiske modeller best kan underkastes empirisk behandling gjennom å transformeres ned

30

på et komparativt-historisk nivå. Her tjener de som hypotesegeneratorer for analysen av konkrete variasjoner i empiriske utviklingsmønstre og konfliktformasjoner, ut fra de føringer (handlingsbegrensninger og tilskyndelser) de historiske aktørene er underlagt. I hvilken grad sam­ menfaller historikernes resultater og konkrete forklaringsutkast med de mer «overordnede» makro-modellers antagelser og med de hypoteser som kan utledes fra dem?

Presisering av problemstilling Habsburgmonarkiet fra 1848 til 1918 utgjør kanskje den viktigste utviklingssekvensen i europeisk historie for studiet av etnisitets-prinsippets politiske rolle og av spenningen mellom statlig organisering og nasjona­ listiske bevegelser. At nasjonalitets-problemet ble et hovedanliggende for det politiske liv, fulgte nærmest som en logisk nødvendighet av imperiets etnisk-topografiske basis. Det var den eneste europeiske makt (vi ser da bort fra det hovedsaklig asiatiske ottomanske riket) som besto av flere nasjonale grupper hvorav ingen, innenfor fellesmonarkiets ramme, ut­ gjorde noen absolutt majoritet av befolkningen. Den sterkeste gruppen, tyskerne, utgjorde knapt en fjerdedel, den nest sterkeste, madjarene, noe rundt en femtedel. I imperiet som helhet kunne derfor ingen etnisknasjonal gruppe innta noen ubestridt lederrolle i forhold til de øvrige.3 Det tysk-madjarske politiske hegemoniet i dobbeltmonarkiet var altså ikke basert på noen tallmessig overvekt for disse to nasjonene. Det hadde sin rot i forhold av økonomisk og kulturell art. Den østerrikske halvdelen av imperiet var et produkt av tysk kolonialisering og den kultur som forente dens økonomi, administrasjon og hærvesen var en tysk kultur. I kapitalismens epoke var det nye borgerskapet, som hadde den økonomiske lederstillingen, i sin store majoritet av tysk-jødisk karakter. I imperiets ungarske halvdel møter vi en liknende situasjon. Den føydale strukturen hvor store jordeierinteresser bestemte innholdet i det politiske og sosiale liv var basert på den madjarske adel og middel­ klasse og på den ikke-madjarske adel som helt og holdent ble assimilert inn i den madjarske overklassens tradisjon og ideologi. Tallmessig lar dette kulturelle hegemoni seg dokumentere like fram til Habsburgmonarkiets sammenbrudd.4 Det tysk-madjarske hegemoniet var et resultat av en lang historisk utvikling bestemt av det tyske dynastiet, byråkratiet, militarismen og kapitalismen på den ene siden og av madjarsk føydalisme på den andre. Selv om statsadministrasjonen og det politiske systemet i Habsburg­ monarkiet påvirket grunnlaget for hegemoniet, er det urimelig å hevde at

31

det var basert på ren politisk tvang overfor de andre nasjonalitetene. De andre nasjonalitetenes kamp var i hovedsak rettet mot de to forenede nasjoners økonomiske og kulturelle monopol. I en allmenn forstand ble alle Habsburgmonarkiets folkegrupper hemmet i sin nasjonale utvikling fram til midten av det 19. århundre av tysk-østerrikerne og madjarene. Den tysk-orienterte sentralismen i Østerrike møtte lite fiendskap fra de andre nasjonene fram til 1848. 20 år seinere var tyskernes relative stilling i Cicleithania redusert til fordel for de andre folkegruppene og deres kulturelle ytelser hadde ikke noen overnasjonale pretensjoner. Tyskøsterrikernes stilling som nasjonal gruppe fram til 1918 var som den første blant likemenn, men ikke noe mer. Også i Ungarn forvandles den madjarske enhetsstaten gradvis i ret­ ning av en flernasjonal stat, selv om madjarene gjennom sin politikk gjorde det de kunne for å opprettholde fiksjonen om Ungarn som en nasjonalstat, noe som også ble støttet av den østerriksk-ungarske statsfor­ men. Det kan tenkes flere måter å bestemme nasjonalitetsproblemets inn­ hold på i Habsburgmonarkiet. Robert Kann innbefatter de viktigste aspektene i den følgende definisjonen:

Det østerrikske nasjonalitetsproblemet er imidlertid basert på konflik­ ten mellom de forskjellige folkegruppenes nasjonale krav og fordringe­ ne fra staten, fra imperiet. Spørsmålet dukker opp igjen innenfor den spesielle nasjonalitets egen sfære i form av en konflikt mellom historisk tradisjon og etniske krav. Ofte er disse kravene mer omfattende, selv om de noen ganger er mer begrensede, enn hva som følger av de historiske statsbegrepene for de særskilte habsburgske makt- og landområder, som Bohmen, Ungarn og Kroatia. Det er følgelig viktig å anvende en terminologi som klart skjelner mellom de hovedkrefter som var ret­ ningsgivende for det østerrikske nasjonalitetsproblemet, nemlig den overnasjonale statsmakt, de ulike etniske gruppene og de historiske enheter i form av kongedømmer og riker som disse etniske gruppenes og nasjonalitetenes krav ble utviklet innenfor.5

Idet jeg knytter an til hans opplisting av elementer velger jeg å stille problemet vedrørende oppløsningen av det flernasjonale imperiet slik: Betraktet i et statsbyggingsperspektiv er nasjonalismen et nytt legitimitetsprinsipp som erstatter det dynastiske som er knyttet til eneveldet. Det å spørre om årsakene til Habsburgmonarkiets sammenbrudd er i en forstand å spørre om hvorfor det ikke lyktes å skape en ny overgripénde lojalitet i en flernasjonal stat, i en periode der det dynastiske legitimitetsprinsippet hadde mistet enhver dynamisk og integrerende kraft. Prinsi­ pielt er det ikke umulig å tenke seg en slik «internasjonalistisk» riksidé

32

som kunne knytte borgerne til staten og det større samfunn. Også nasjonalismen representerte et brudd med den tidligere sosiale og politis­ ke organisering og en overføring av lojaliteter fra mindre primærgruppepregede sosiale enheter (sub-nasjonale, universelle organisasjoner, som lokalitet/landsbyfellesskap, famile, slektskap og så videre) til aggregerte enheter av politisk og forvaltningsmessig art. Hvilke faktorer bidro til å nøre opp under konfliktene mellom de etniske gruppene og forhindre deres løsning gjennom gradvise reformer av monarkiets overnasjonale politiske struktur?

Om tilnærmingsmåter Etter Habsburgmonarkiets sammenbrudd har den vitenskapelige og journalistiske debatten omkring det fortsatt å rulle som bølgene over et sunket skip. Allerede i mellomkrigstiden utkom tallrike memoarer og en omfangsrik historisk litteratur som behandlet imperieoppløsningen. To grunnholdninger til imperiet var naturlig nok tilstede under de konkrete diskusjonene: den ene, den «legitimistiske» var pro-monarkistisk i sin orientering, den andre, den nasjonale, var anti-monarkistisk. To hoved­ problemer går igjen i alle helhetsbetraktninger om nasjonalitetspro­ blemet. For det første: Var det overhodet løsbart? For det andre, hvis man svarer «ja» på det første: Hvilke feil av politisk art ble begått slik at ingen brukbar løsning ble funnet? Jeg vil her, snarere enn å gjennomgå i detalj den tidlige litteraturens behandling av disse to problemene, forsøke kort å plassere en økonomisk tilnærmingsmåte å la Otto Bauers innenfor den akademiske litteraturens ramme. Hovedstrømningen innenfor denne litteraturen har gitt en, riktignok utmerket, oversikt og drøfting av de formelle problemer knyt­ tet til den østerrikske nasjonalitetsforfatningen. Den går, som et hoved­ inntrykk, imidlertid sjelden ut over dette for å bringe inn aspekter ved den nasjonalpolitiske virkeligheten som ikke fanges opp av retts- og forfatningshistoriske kategorier. Analysene i K. G. Hugelmanns samle­ verk «Die Nationalitåtenrecht des alten Osterreich», er representative i så måte.6 De økonomiske faktorer tilskrives her en helt underordnet rolle. Omvendt har de egentlige økonomiske historikere hatt en tendens til å unngå problemet med industrialiseringens innvirkning på nasjonalitetskonfliktene og ser gjerne på den som en harmoniserende faktor i forhold til de ulike folkegruppene i riket. Heinrich Benedikts framstilling av den økonomiske utvikling under Frans Josef er representativ i så måte. Robert Kanns store klassiske studie «The Multinational Empire» begren­ ser seg på samme måte til en overveiende idehistorisk framstilling av de nasjonale bevegelser i imperiet og av de overnasjonale reformplaner som ble framsatt. I sin studie «Integration and Disintegration»7 kommer han

33

med en negativ omtale av de økonomiske faktorer i den forstand at han advarer mot å overvurdere deres integrerende effekter. Kjente standardoversikter fra etterkrigstiden som Arthur May’s «The Habsburg Empire 1867-1918»8 og A. J. P. Taylor‘s «The Habsburg Monarchy» legger heller ikke særlig vekt på økonomiske faktorer i sine vurderinger.9 Oscar Jaszfs arbeid «The Dissolution of the Habsburg Monarchy» (1929) er fremdeles det eneste større verk som vier de økonomiske og sosiale problemene i monarkiet seriøs oppmerksomhet. Selv om den ungarske utviklingen står i forgrunnen hos ham, er det mange observa­ sjoner som er treffende også for den østerrikske rikshalvdelen. Jaszi viser at de enkelte nasjonale grupper i stor grad feilvurderte sin egen økono­ miske stilling og derfor trodde seg utbyttet fra Wien på et tidspunkt der dette ikke lenger var i samsvar med den økonomiske virkelighet. I en økonomisk analyse av nasjonalitetskonfliktene må man derfor kunne skjelne mellom økonomiske og sosiale kjennsgjerninger og de psykolo­ giske følger de har, som lever videre også under endrede økonomiske forhold.10 Rudolf Schlesinger fulgte seinere opp Jaszis problemstilling i en analyse av de ulike reformforslagene og hevdet at deres utilstrekkelighet fulgte av at de ikke maktet å løse problemet med splittelsen mellom den samfunnsmessige virkeligheten og de massepsykologiske fenomener.11 I etterkrigstiden oppsto de nevnte hovedtendenser i vurderingen av Habs­ burgmonarkiet igjen i en noe modifisert form. Særlig «pro-monarkistene» kom nå inn på arenaen med ny bevisføring som utfra krigstidens begivenheter skulle gi deres gamle standpunkter et tidsmessig preg. B. H. Benedikt skrev således at Habsburgmonarkiet «var et uttrykt bilde på selve menneskeheten» som forente «de nasjonale, sosiale og kulturelle motsetninger i Sentral-Europa i et høyere fellesskaps harmoni».12 Også H. Hantsch skrev at monarkiet representerte «prinsippene for en nyord­ ning av det slag som den moderne verden syntes å kreve», før dette «rom, som krevde et større fellesskap enn det nasjonale», var blitt ødelagt.13 Monarkiet betraktes med andre ord som et ufullkomment, men likevel klart ønskverdig eksempel på internasjonal integrasjon. Det virker imid­ lertid generelt som om de forfatterne som har vurdert monarkiets livsdyktighet og fortsatte eksistens positivt, enten har skjøvet de økonomis­ ke spørsmål til side, eller ansett økonomien som en sammenholdende kraft for dobbeltmonarkiet, som for eksempel Friedrich Hertz.14 En understrømning i litteraturen er den Bauer tilhører. Av de fremste teoretikerne innenfor det østerrikske sosialdemokratiet rundt århundre­ skiftet, ble nasjonalitetsspørsmålet gjort til gjenstand for grundige teore­ tiske analyser. Dette gjaldt både konfliktenes økonomiske og sosiale

34

implikasjoner og deres særpreg i en periode der industrialiseringen om­ dannet deres sosiologiske basis. Bauers analyser hadde imidlertid ikke noen stor virkning verken innenfor Habsburgmonarkiet eller innenfor den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen. Bauer hadde håpet at hans analyser skulle utgjøre et grunnlag for programmer som kunne bevare monarkiet og samtidig innvilge størst mulig frihet for de slaviske folk innenfor dets ramme. Det internasjonale sosialdemokratiet var derimot forpliktet av prinsippet om nasjonal selvråderett for alle under­ trykte folk og hadde derfor nasjonalstaten som sitt fremste mål i denne sammenheng. Hans teorier ble lite kjent før krigen kom og satte en sluttstrek også for Habsburgmonarkiet. Etter verdenskrigen er hans og Karl Renners analyser blitt behandlet idéhistorisk som en del av den austro-marxistiske retningen innenfor sosialistisk politisk tenkning. Det­ te i stedet for å betrakte dem som viktige forarbeider til helhetlige historiske analyser av nasjonalitetskonfliktene i monarkiet. En nyskapning i etterkrigstiden var, naturlig nok med den politiske utviklingen i området, en innkobling av marxistisk historieskrivning som på bred front bearbeidet temaet i de folkedemokratiske og «sosialis­ tiske» land. Dette bidro til å bringe inn nye synspunkter og til å ta opp tidligere forsømte problemer, samtidig som nytt kildemateriale ble satt i forgrunnen. Denne spesielle varianten av marxistisk historieskrivning var imidlertid ikke fri for ensidighet og forenklinger av innviklede problemer. Deres dogmatiske overvurdering av de revolusjonære krefte­ ne var ofte forbundet med levninger fra nasjonalistiske fortolkninger som de hadde tatt i arv. Et inntrykk er imidlertid at dette etter hvert bedret seg, og at kanskje spesielt ungarske forskere under kommunismen kom til å levere svært solide og gode bidrag om utviklingen innenfor den ungarske halvdelen av monarkiet. Selv om historikere fra «sosialistiske land» som regel ikke betraktet nasjonalitetsproblemet i sin helhet, men fra sin egen nasjons synsvinkel, ga deres arbeider ofte verdifulle detaljer og innsyn i forholdet mellom økonomi og nasjonalitetspolitikk på dette nivået. Den komparative analysen synes imidlertid å mangle. Oscar Jaszy er fremdeles sammen med Otto Bauer det beste inntaket til problemet. Arvtagerne har forelø­ pig vært få. Imidlertid bør nevnes Miroslav Hrochs svært gode kompara­ tive studier av små nasjoners «patriotiske bevegelser» innenfor tradisjo­ nen fra Otto Bauer.15 Diskusjonene om betydningen av de økonomiske faktorer for nasjonalitetsoppløsningen av monarkiet finnes i dag likevel spredd rundt i en rekke enkeltarbeider der spesielle aspekter behandles særskilt. Ledende sentral-europeiske historikere har lenge, det vil si lenge før «real-sosialismens» fall, deltatt i en meningsutveksling med vestlige

35

forskere gjennom bidrag til tidsskrifter som Donauraum, Zeitgeschichte, Osterreichische Osthdfie (alle Wien) og Austria History Yearbook (New York). Siden det tidlige 1960-tallet har den rene økonomiske historie som forskningsfelt for Habsburgmonarkiet hatt en formidabel boom i Ves­ ten. Noe som muligens kan forklares som en virkning av en slags forskningens markedsmekanisme som leder interessen mot de mindre vanlige temaer, men vel delvis også som historikernes svar på problemer i samtiden som hang sammen med et nært samarbeid mellom regioner og områder på ulikt økonomisk utviklingsnivå og med ulik etniskkulturell sammensetning. I det østerrikske vitenskapsakademiets påbe­ gynte «offisielle» bindsterke verk om Habsburgmonarkiets siste 70 år, har man samlet det meste som finnes av statistikk og historisk forskning både om økonomisk utvikling innenfor rikets ulike deler og om nasjonalitetsproblemet, men uten å knytte dette sammen i noen helhetlig histo­ risk-sosiologisk forståelse. Men dette betyr likevel at all statistikk og data for en sammenlignende analyse i dag finnes samlet og lett tilgjengelig for de som er interesserte. («Die Habsburgermonarchie 1848-1918» der bind I behandler den økonomiske utvikling og bind III 1/2 «Die Vblker des Reiches»). Den videre bearbeiding er et rent «teknisk-statistisk» problem.16 Ungarske historikere har også påbegynt en sammenliknende analyse av forholdet mellom de ulike folkegruppenes sosialstruktur og økono­ miske utviklingsnivå på regional basis som bakgrunn for de nasjonale bevegelsene blant ikke-madjarske folkegrupper i Ungarn. Den jugosla­ viske historikeren Fran Zwitter har levert gode bidrag som er eksplisitt inspirert av Otto Bauers arbeider, og der monarkiets oppløsning diskute­ res ut fra de små slaviske folkegruppers nasjonsbygging, uten å basere seg på samme type systematiske bearbeiding av statistisk-kvantitativt materi­ ale som de ungarske forskerne.17 Bortsett fra at mine enheter er statsdan­ nelser, ikke nasjoner, så er det hans analyser jeg har funnet mest interes­ sante når det gjelder dette c^-studiet. Så langt om tilnærmingsmåter i studiet av nasjonalitets-oppløsningen av Habsburgimperiet. Som en konklusjon er det antagelig berettiget å si at en økonomisk tilnærmingsmåte har vært en klar understrømning i forskningen som ikke har dominert problemstillingene. For nasjonalitetsoppløsningen betraktet som helhetsproblem er den økonomiske tilnær­ mingsmåten i dag ikke utviklet så svært mye lenger enn den var med bidragene fra personer som selv var aktører i imperiets oppløsningsfase. Som det vil framgå av den etterfølgende drøftingen, er det særlig to forfatteres arbeider (utenom Otto Bauers) som egner seg som utgangs-

36

punkt for en helhetlig og systematisk gjennomtenkning av nasjonalitetsproblematikken i Habsburgmonarkiet: Oscar Jaszy og Robert Kann. Jeg har hatt stor nytte av deres framstillinger, selv om mitt perspektiv likevel avviker fra begges på noen sentrale punkter.

Otto Bauers sosio-økonomiske tilnærming til nasjonsbygging og nasjonalisme i Sentral-Europa I perioden mellom 1848 og 1918 skjer en utvikling av den nasjonale bevisstheten blant monarkiets folkegrupper som gir seg uttrykk i både en politisk mobilisering og utkrystalliseringen av en nasjonal identitet ut fra det egne etniske særpreg. De ulike nasjonenes forskjelligartede tradisjo­ ner fra tiden før 1848 var av betydning for utviklingen av den nasjonale bevisstheten. De «historiske folk» (med en egen nasjonal overklasse ved begynnelsen av det 19 århundret og tradisjoner fra en selvstendig politisk struktur) kunne i viktige henseender bygge videre på en kulturell og politisk identitet som allerede fantes. Hos de «historieløse folk» (uten en nasjonal overklasse ved århundrets begynnelse og uten en historiskpolitisk ramme) ble den nasjonale identitet utviklet samtidig med dan­ nelsen av de nasjonalistiske bevegelser. Det er hensiktsmessig å skille mellom to ulike deler av nasjonsbyggingsprosessen i denne perioden: den som bygger videre på politisk legendedannelse og dyrkelse av nasjo­ nale heltefigurer som har utviklet seg innenfor det egne folkets politiske tradisjon, og den som hevder å ha basis i det etniske og som nedfeller seg mest markant i en nasjonal litteratur, musikk, bildende kunst og så videre. Samtidig kommer en rekke av de nasjonsbyggende etniske grup­ per i bitter konflikt med hverandre i løpet av prosessen. Dette underkapitlet er ment å presentere noen begreper og en forkla­ ringsmodell som kan være hensiktsmessig for en helhetlig og komparativ drøfting av nasjonsbygging og nasjonalitetskonflikter i Habsburgmonar­ kiet. Som en presisering av forholdet mellom fase III og IV i Rokkans modell (ut fra samspillet mellom den nasjonale og industrielle revolu­ sjon, om man vil) knyttet til Habsburgmonarkiets kontekst, er Otto Bauers arbeider, etter min mening, et fruktbart utgangspunkt.18

«Historiske» og «historieløse» nasjoner: Innledning til Otto Bauers teorier Begrepsparet «historiske» og «historieløse» folk kan oppfattes som en typologi, eller to vellykkede sosiologiske generaliseringer, som egner seg som et utgangspunkt for en komparativ studie av nasjonalitetsproblemet i Østerrike-Ungarn. Et viktig kjennetegn ved den sentral- og øst-euro-

37

peiske «moderniseringen» var at den var ujevn og sammensatt, ikke bare økonomisk og politisk, men også når det gjelder nasjonal homogenise­ ring. Historisk hadde den typiske politiske formen i området vært enten det store multi-nasjonale imperiet eller de fragmenterte etniske grupper som ikke hadde lykkes å etablere en egen statsdannelse. Typisk for områdene innen Habsburgmonarkiet var at to etniske grupper som skilte seg fra hverandre i sin sosialstruktur, levde sammen på det samme territoriet. Den ene av disse gruppene utgjorde hoved­ tyngden av befolkningen, befolkningsmassen på landsbygda og ofte også de lavere sjiktene av bybefolkningen. Den andre etniske gruppen (når man ser bort fra «språkøyer» av agrar karakter) utgjordes av de høyere samfunnsklassene, det vil si adelen, byenes høyere sosiale sjikt og ofte flertallet av byenes innbyggere, de intellektuelle og den nye embedsstanden (for disse innebar et avansement i det sosiale hierarkiet også en nasjonal assimilasjon). Til dette bildet hører altså et skille av etnisk karakter mellom by og land: bondebefolkningen og landbefolkningen som sådan, med unntak av de adelige overherrer, tilhører den etniske gruppen som utgjør befolkningsmajoriteten. I byene er de høyere sam­ funnsklassenes etniske gruppe dominerende og selv om den ikke nød­ vendigvis er i tallmessig overvekt, påvirker dens økonomiske, kulturelle og sosiale overmakt byenes etniske karakter. Områdenes kulturelle liv kjennetegnes av at befolkningsflertallets språk er folkekulturens språk og i beste fall brukes i den lavere undervisning og folkelitteraturen. De høyere klassenes språk er dominerende i undervisning på midlere og høyere plan, i teater og «høyere kultur». Det er i allmennhet det offentli­ ge forvaltningsspråk, særlig det indre embedsspråk og språket skrevne akter og dokumenter forfattes på. Etter Otto Bauers teoretiske analye i Die Nationalitatenfrage und die Sozialdemokratie er det blitt vanlig i litteraturen å knytte betegnelsen «historieløs» til den første av de beskrevne etniske kategoriene og «histo­ risk» til den andre. I sin omfattende diskusjon av nasjonsbegrepet be­ stemmer Bauer nasjonen som et produkt av de høyere samfunnsklasser, det vil si av en nasjonalt bevisst adel innenfor føydalsystemet og av et oppadstigende byborgerskap utenfor det. Den nasjonale kultur var først og fremst den kjempende føydaladelens kultur. Den homogene nasjonalkarakteren som gradvis utviklet seg ut av dette miljøet hadde sin basis i de adelige klassers etos og livsstil. Bøndene tok ikke del i denne utviklingen i det hele tatt, de var bare dens økonomiske underlag. Premisset for dette er det marxistiske aksiom at all økonomi er reduserbar til tidsøkonomi, i den forstand at det økonomiske overskudd skapes på den ene sosiale pol og gjennom utbyttingsforholdet akkumuleres på

38

den annen og der skaper en margin av frihet i form av tid som ellers ville ha gått med til arbeid for å opprettholde den elementære eksistens. Denne fritid og distanse fra den materielle produksjon er betingelsen for kulturell utvikling og for oppkomsten av en nasjonal kulturell identitet for Bauer. En annen side ved denne sosiale arbeidsdelingen, som utbyt­ tingen hviler på, er at bare den sosiale overklasen i den før-kapitalistiske epoken er en nasjonal samfunnsklasse med samkvem og utveksling på nasjonal, i motsetning til lokal, basis. Mens hoffets språk forente aristo­ kratiet, så skilte de rurale bondedialektene bøndene mer og mer fra hverandre. Mens adelen utviklet en ensartet og felles lojalitet til en felles overherre, så var et hovedkjennetegn ved landsbyfellesskapet som dannet rammen rundt bøndenes liv, dets territorielle avsondring og isolasjon og dets lokale og partikularistiske horisont. Svaret på hvorfor ikke «de historieløse» utviklet noen egen nasjonal kultur i den før-kapitalistiske epoken er at når bondebefolkningens materielle overskudd gjennom utbyttingen tilegnes av en fremmed overklasse med en annen etnisk opprinnelse enn den selv, så blokkeres utviklingen av en nasjonal kultur hos disse nasjoner.19 Begrepene «historiske» og «historieløse» nasjoner gir så langt et grunnlag for å klassifisere Habsburgmonarkiets etniske grupper. Hvis vi følger den framstillingen Robert Kann bruker som grunnlag for å dispo­ nere sin bok «The Multinational Empire» (1950), så var følgende etniske grupper «historiske» i den betydning Otto Bauer har lagt i begrepet: tyskere, madjarer, polakker, italienere, kroater og tsjekkere. Alle samfunnsklasser var her representert i det samme språksamfunnet. De nasjonale språk var språket til alle samfunnsklasser, og det er rimelig å snakke om fullsten­ dige nasjoner. Ett viktig poeng som vil bli nærmere behandlet i neste kapittel, er imidlertid at det her er snakk om nasjoner innenfor Habsburg­ monarkiets grenser, en «historieløs» nasjon som utgjorde en del av en nasjon med et «naturlig moderland» utenfor monarkiet, kunne som sådan være «historisk» sett som helhet. Både i Østerrike og Ungarn gikk det i det 18. og begynnelsen av det 19. århundret et skille mellom by og land hva gjelder etniske karakteris­ tika. I Østerrike besto bybefolkningen i kronlandet Bohmen, i Krain, Steiermark og Kårnten stort sett av tysk-østerrikere som representerte en erklært tysk livsstil. I landområdene var både befolkningen og det vanlige talespråket henholdsvis tsjekkisk og slovensk. I Ungarn var bybefolknin­ gen tysk og madjarsk, mens befolkningen i landdistriktene snakket fem språk: slovakisk, rumensk, ukrainsk, kroatisk, serbisk og tysk. I de tidligere venetianske distriktene var dagligspråket italiensk med et tynt tysktalende administrativt sjikt. I de østerrikske kystdistriktene mot

39

Adriaterhavet, var italiensk det rådende språket, mens kroatisk og slo­ vensk var dagligspråkene, tysk ble likevel talt av embedssjiktet og var framherskende i utdannelsesinstitusjonene.

Om nasjonsbygging og nasjonalisme hos Otto Bauer På det politiske plan tilbød forfatningssystemet visse muligheter for «de historieløses» nasjonsbygging. Men både stemmerettsreglene og kuriesystemet begunstiget likevel de «historiske folk». «De historieløses» na­ sjonale bevegelser sto overfor den vanskelige oppgaven å vinne sin egen befolkning for et nasjonalt program. Motstanderne blant «de historiske folk» fantes i alle politiske leire. Det var mulig å bekjempe de «historielø­ ses» bestrebelser fra et konservativt standpunkt. Hos de «historiske folks» liberale borgerskap gjorde særlig den oppfatning seg gjeldende at sosialt framskritt bare var mulig ved hjelp av de store nasjoners språk, og at de andre språkene bare var et element i en allmenn tilbakeliggenhet. De revolusjonære innenfor «de historiske folk» hadde i 1848 forestilt seg sitt Tyskland, Polen, Italia og Ungarn innenfor landenes historiske grenser (Tyskland innenfor Det Tyske Forbunds grenser, Polen og Ungarn i sitt historiske omfang), uten hensyn til de øvrige nasjoner. Likeledes fantes det motstandere innenfor den tidlige arbeiderbevegelsen: Oppfatning­ ene fra 1848 ble der holdt i hevd og ført videre. Likevel lyktes rumerne, ukrainerne, serberne, slovakene og slovenerne som tidligere hadde man­ glet egne politiske strukturer innenfor Habsburgmonarkiets grenser, å utvikle disse i perioden fram til 1918. På det kulturelle plan var oppbyggingen av en nasjonal infrastruktur viktig. Den allmenne skoleplikten og hevingen av utdannelsesnivået bidro til å påskynde nasjonsbyggingen, likedan avisspredning og forlagsvesen, pedagogisk litteratur, faglitteratur og -terminologi. «De historieløse» hadde her de større nasjoners kulturelle overmakt mot seg, som ikke minst kom til uttrykk på middelskole- og universitetsplan, og den utbredte oppfatningen at de var ute av stand til å skape en egen høyere kultur. Det er derfor ingen tilfeldighet at grunnleggelsen av slavisk filologi, arkeologi og etnografi foretas av østerrikske slavere i nettopp denne perioden. Hugh Seton-Watson representerer et vanlig syn når han argumenterer for at den viktigste enkeltfaktoren i utviklingen av «de historieløses» (et begrep han altså ikke selv bruker) nasjonale identitet var språket: Det er naturlig at lederne av de gryende nasjonale bevegelser skulle bli dem, hvis ekspertise lå i språkmanipulasjon: medlemmer av de intellek­ tuelle profesjoner og særlig grammatikere, forfattere og journalister. Lederskapet kommer fra dem som — inspirert av intellektuell nysgjerrig­

40

het på grunn av sin adgang til det offisielle utdannelsessytemet - av sympati for småkårsfolket som talte deres eget språk uten å kunne noe annet, og av entusisme for Opplysningstidens ideer, studerte folkemål­ enes oppbygging og arbeidet for å utvikle dem til moderne skriftspråk.20

Poenget for Otto Bauer er, som en kontrast til dette, at den «nasjonale oppvåkingen» for de historieløse folk må forstås som en følge av kapita­ lismens underminering av det gamle samfunnets (landsbyfellesskapets) lokale horisont og livsform. Også han så skolevesenets utvikling som et av de viktigste nasjonale spørsmål: felles nasjonal utdannelse kunne bli et av de sterkeste bånd i en nasjon. Men han framhevet at når nasjoner som gjennom krig og erobring var gjort «historieløse», ikke for all ettertid måtte beholde en slik status, så skyldtes dette kapitalismen og dens mest vellykkede produkt, den moderne staten. Kapitalismen stimulerte over­ alt utvidelsen av det kulturelle grunnlaget for de nasjonale fellesskap, altså nasjonsbyggingsprosessene, og frigjorde samtidig befolkningsflertallet fra tradisjonens kvelende bånd. Slik skaptes en kulturell krise som imidlertid gjorde det mulig å utvikle en ny, moderne kultur: «Det trinn i den nasjonale utvikling som de tidligere historieløse nasjoner i Østerri­ ke har nådd, gjenspeiler nivået i deres økonomiske utvikling».21 Nasjonalismen var, på sin side, bare ett aspekt ved de større sosiale spørsmål kapitalismens utvikling stike alle nasjoner overfor, som uttrykk for den vekst og forandring som skaptes i det gamle samfunnet. Dette enkle bildet kompliseres imidlertid og utdypes av konfliktene og spennin­ gen mellom de ulike etniske gruppenes «nasjonsbyggende prosjekter». På et høyere konkretiseringsnivå legges ikke vekten på kapitalismens utvikling som sådan, men på dens ujevnhet. Spørsmålet om nasjonalismens opp­ rinnelse og rolle melder seg her med full tyngde. Bauer mente at motsetningene mellom de tyske og tsjekkiske områ­ dene måtte forstås som motsetninger mellom kapitalistisk høyt utviklede og mindre utviklede områder. Dette var delvis en kulturell motsetning, i det det industrielt utviklede områdets borgerskap med sin rikdom og glansen fra sin kultur så ned på og foraktet de tilbakeliggende områdene. Delvis, og viktigst, var det også et utbyttingsforhold. Ut fra marxistisk verdi- og pristeori argumenterer han for at kapitalistene i det området der kapitalens organiske sammensetning er størst, via profittratens utlig­ ning, akkumulerer en større del av merverdien enn den arbeidsmengden som er nedlagt i produksjonen i dette området. Kapitalistene i de utviklede områdene tilegner seg altså en del av den merverdien som er produsert i de mindre utviklede.22

41

Otto Bauers teori om de nasjonale konflikters spesifikke nye karakter i en periode preget av kapitalismens «kombinert ujevne utvikling» er at «nasjonalt hat er transformert klassehat».15 Bauer ser på småborgerskapet, i tradisjonell marxistisk forstand, som de fremste talsmenn for og bærere av den sosiale frykt og hatefullhet som var det nasjonale fiendskapets råmateriale. Småborgerskapet ser sin tra­ disjonelle livsstil, sine skikket og sin sosiale posisjon truet av det fremme­ de og nye.24 Bauers syn på nasjonalismen, som en del av et konkurranseforhold mellom sosiale grupper som tilhører industrielle «pionernasjoner» og «latecomers» (i en oppbyggingsfase), kan ses på som forløper for nyere teorier, som også ser nasjonalismen som en respons på kapitalismens ujevne utvikling, av det slaget jeg gjennomgikk i forbindelse med Rokk­ ans modell i første kapittel. Nasjonalismen er her å betrakte som et formidlingsledd mellom (truet) relativ posisjon og indre utvikling, det vil si industrialisering og nasjonsbygging «i dybden og i bredden» (utvi­ delse av nasjonens kulturelle identitet og sosiale basis). Spenningen mel­ lom relativt avanserte og relativt tilbakeliggende land og regioner skaper nasjonalismen som en «moderniseringsideologi» innen intelligentsiaen. I de tilfeller der den «tilbakeliggende nasjon» er i besittelse av et eget statsapparat, som Ungarn i Habsburgmonarkiet, kan det oppstå særskil­ te «moderniseringsregimer», som søker å balansere de hjemlige sam­ funnsklasser mot hverandre på en slik måte at industrialiseringsbehovet blir ivaretatt. I dette appellerer de først og fremst til en nasjonalistisk ideologi, som er regimets legitimeringsbasis. I nasjonale blandingsområder vil kampen om kunder og markedsandeler, sammen med utesteng­ ningen av nyankomne, mobile individer fra «den tilbakeliggende nasjon» fra materielle og sosiale goder som medlemmer av pionernasjonen nyter godt av (såsom offentlige stillinger for de intellektuelle og de best avlønnede industrijobbene for arbeidernes del), bidra til å skape sosiale mot­ setninger som følger nasjonale skillelinjer, forvandles til nasjonal bitter­ het og fanges opp av nasjonalistisk, ofte separatistisk agitasjon. Mens altså de konkurranseutsatte og truede småborgerlige sjikt er nasjonalismens viktigste bærere, så er for Bauer det spesifikke ved Habs­ burgmonarkiet en «timing» på de nasjonale konflikter som trekker arbei­ derklassen med. De politiske bevegelsene som omdannet nasjonenes kulturelle grunnlag, omfattet arbeiderklassen for første gang i historien. I den teoretiske forståelsen av forholdet mellom nasjonalitet og klasse er Bauer selvstendig og nyskapende i forhold til klassisk marxistisk sam­ funnsteori. Hans utgangspunkt er forskjellen i arbeiderklassens oppgaver innenfor de «historiske» og «historieløse» nasjoner. I de første, der

42

bevegelsen omfattet en nasjonal overklasse, forente arbeiderklasssen na­ sjonen gjennom å vinne andel i den allerede eksisterende kulturen. I de andre, der ingen overklasse fantes ved begynnelsen av det 19. århundret, måtte en egen nasjonal kultur skapes ut fra arbeiderklassen selv og arbeiderbevegelsens virksomhet. Bauer skrev at der atskilte deler av en nasjon levde i områder overvei­ ende befolket av folk som snakket et annet språk og tilhørte en annen kultur, var konflikter uunngåelige. Slike konflikter ville styrke minoritetenes samhold og nasjonalfølelse. Ikke alle minoritetsgrupper ville imidlertid bli påvirket på denne måten. Medlemmer av minoritetsgrup­ per som på forhånd bare hadde en svakt utviklet nasjonal bevissthet, ville føle seg tiltrukket av den mer maktfiillkomne majoriteten og bli absor­ bert av den. Små nasjoner ville overleve i sine egne språkdistrikter. Bauer mente at nasjonalismen ville bli sterkest utviklet hos minori­ teter, både herskende og undertrykte, der nasjonale motsetninger var koblet med sosiale og klassemessige konflikter. Den sterkeste nasjonalis­ men ville finnes hos en nasjonalt bevisst minoritet i situasjoner der minoriteten ikke innehadde en privilegert posisjon med rett til å utbytte andre klasser, men selv var en underordnet og utbyttet klasse. I slike tilfeller ville nasjonalismen utvikles i den undertrykte klassen på grunn­ lag av hatet mot utbytterne. Slik var situasjonen for den tsjekkiske arbeiderminoriteten i de tyske områder av Sudetenland. I disse område­ ne møtte de tsjekkiske arbeiderne tyskerne som bedriftsherrer, huseiere, statsfunksjonærer som utøvde myndighet over tsjekkiske arbeidere og leieboere. Tsjekkisk hat overfor deres sosiale og klassemessige antagonis­ ter utviklet seg til et tsjekkisk hat overfor alt tysk.25 Denne konkurransen fordypet et allerede latent hat til tyskerne. På denne måten ble det skapt, ikke en overnasjonal arbeiderklasse, men flere segmenterte arbeiderklasser, som både var klassebevisste og som satte nasjonal eksklusivitet over alt annet. Dette sto i motstrid til Marx’ oppfatning, ettersom Marx ikke hadde forstått at økonomi og nasjonali­ tet virket i hver sin retning i flernasjonale stater der etnisk opprinnelse bestemte klassestatus, og at etnisk konflikt betød en forsterkning av klassemotsetningene som ble forvandlet til nasjonal bitterhet og separa­ tisme. I kjølvannet av 1. verdenskrig, i 1918, fullfører Bauer disse resonne­ mentene i det han framhever at den 2. sosialistiske internasjonale verken i krigstid eller i fredstid hadde vært noe effektivt instrument for interna­ sjonal samordning av den proletariske klassekampen når de større state­ nes interesser kom på tvers av denne. På grunn av denne ineffektiviteten hadde polakker, tsjekkere og sørslavere vendt seg vekk fra den og oppgitt

43

forestillingen om en felles kamp for alle lands arbeiderklasser. De hadde i stedet prioritert sine egne nasjonale målsetninger og forstått at disse (samling og frigjøring) mest framgangsrikt kunne etterstrebes gjennom en forening med det egne nasjonale borgerskapet. De hadde også satt sin lit til væpnet kamp for å nå disse målene.26 Hans oppfatning av «proletarisk internasjonalisme» og av internasjonal organisering synes å ha vært mer realistisk enn mange samtidige sosialistiske teoretikeres (Kautsky, Luxemburg, Lenin, Trotskij).

Oppsummering av Bauers teorier Alt i alt framsetter Bauer egentlig tre forskjellige teorier i sitt verk: 1) En teori om de prosesser som fører til nasjoners vekst og utvikling i Europa. 2) En teori om de «historieløses» oppvåking eller nasjonsbygging i kapitalismens tidsalder. 3) En teori om nasjonale konflikter som en omdanning av økonomisk betingede klassemotsetninger og om nasjona­ lisme som en del av kapitalismens ujevne spredning. Selve begrepene «historiske» og «historieløse» nasjoner er bare en måte å beskrive om en bestemt klassestruktur er tilstede eller ikke, hvorvidt en nasjon er «sosialt komplett» eller ikke. Begge typer nasjoner er språkfellesskap. Den «histo­ riske» har et levende skriftspråk og omfatter alle samfunnsklasser. Den «historieløse» behøver ikke å være uten et skriftspråk, men mangler en aristokratisk herskende samfunnsklasse eller et borgerskap. I den førkapitalistiske epoken vokser den nasjonale kultur og identitet utelukken­ de ut av aristokratiets etos og miljø. Hvorvidt en etnisk gruppe hadde eller ikke hadde en egen etnisk overklasse er derfor av avgjørende betyd­ ning. Nasjonsbyggingsprosessen ses som en del av kapitalismens omfor­ ming av det gamle samfunnet. Nasjonale konflikter skyldes kapitalis­ mens ujevne utvikling og et sammenfall av sosiale og etniske skillelinjer i denne prosessen. En slik modell vil her være ment som et utgangspunkt for å lokalisere sentrale sosiologiske og historiografiske problemer i tilknytning til nasjonsbyggingsprosesser og nasjonalitetskonflikter i Habsburgmonarkiet. Imidlertid utspilte disse konfliktene og spenning­ ene mellom de ulike folkeslagene seg innenfor et svært egenartet politisk system, som igjen utgjorde en «overbygning» over og bidro til å definere en unik etnisk-topografisk struktur. Disse kompliserte, og historisk frambragte, handlingsrammene for nasjonal konflikt og forsoning må derfor analyseres før man tar stilling til om Habsburgmonarkiet var et imasjonalitetsproblemenes modelltilfelle» i Europa (der meget allmenne sosio-økonomiske forklaringsfaktorer kan ventes å opptre og studeres så å si i sin «rene form»). Stein Rokkans modell over europeisk utvikling er et egnet utgangspunkt til å lokalisere slike historisk-sosiologiske «førin-

44

ger» på den politiske prosessen, som i tid går lengre tilbake og har en lengre varighet enn den industrielle revolusjon. Dette er temaet for neste kapittel.

En sentrum-periferiforståelse av nasjonalitetskonfliktene Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i en politisk sentrum-periferitankegang. Rokkan reviderte sin «klassiske hovedidé» i sine seineste arbeider gjennom å trekke inn fordelingen av etniske periferier (rester fra de store folkevandrings- og kolonialiseringsbølgene) som en hovedfor­ klaring på statsbyggingens kostnader i Europa. Utviklingen og den territorielle fordelingen av periferier utgjør for Rokkan resultatet av en langvarig prosess der statsbyggernes påhverandrefølgende anstrengelser dannet, befestet og lagret over hverandre språklige og nasjonale grenser. Periferienes potensial for politisk protest utløses i «tredjestandens lange århundre» mellom den franske revolusjon og den første verdenskrig, da den nasjonalistiske bølgen skyllet over kontinentets sammensatte geoetniske struktur. Nasjonalismen framstår nå som en sentrum-periferikonflikt som følge av at stats- og nasjonsgrenser ikke falt sammen, og at minoritetsnasjonalitetene ville danne en stat som hevdet å være bygget på den egne nasjonalismen. Gjennom å knytte det moderne nasjonsbegrepet til språ­ ket, som han anser som det mest genuine uttrykket for befolkningens kulturelle identitet, blir også nasjonalismen et mer «grunnleggende feno­ men» enn for en forståelse ut fra kapitalismens ujevne utvikling. Abso­ lutte, ikke relative, krav (der ens egne krav bevisst søkes balansert mot andre nasjoners krav), kjennetegner nasjonalismen slik jeg fortolker Rokkan. Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i en slik tilnærming som et strukturerende prinsipp i gjennomgangen av Habsburgmonarkiets poli­ tiske oppbygging og forsøke å bruke det manglende sammenfallet og det varierende forholdet mellom «etnisk-topografisk basis» og «politisk-statlig overbygning» som utgangspunkt for å forstå viktige sider ved de nasjonale konflikter og deres muligheter for å bli løst. Først imidlertid et riss av utviklingen før 1867.

Kort historikk fram til 1867 - politisk integrasjon og statskonsept Innledningsvis en karakteristikk av de permanente elementene i det nedarvede habsburgske system:

45

Over det enkelte individ, hvor tyrannisk en despot det enn måtte være, svevet alltid ånden, ikke bare preget av biologisk, men av sosial arv: Habsburgstrukturen som innbegrepet på alle de tradisjonelle verdier som ledet og styrte dynastiet og de øverste militære, diplomatiske og byrå­ kratiske organisasjoner forbundet med det (den østerrikske kamarilja, som de ble kalt av sine forbitrede fiender, de ungarske uavhengighetslederne). Disse nærmest konstante elementer i Habsburgstrukturen, som alle de andre lett kunne avledes fra, er religiøs mystisisme, katolisisme, militarisme, og Habsburgdynastiets universalisme.27 De fire landene var blitt forent gjennom fire politiske ekteskap: (i 1477 mellom Maximilian I. og Maria av Burgund; i 1496 mellom Filipp den Vakre og Johanna av Kastilien-Aragon; i 1515 og 1516 dobbeltbrylluppet mellom etterkommerne av Jagiellos og Habsburg). Først i 1804 eksisterte det østerrikske riket lovmessig sett. Habsburgmonarkiet var blitt spådd undergang igjen og igjen, men overlevde alltid. Dets eksistens hadde en geopolitisk begrunnelse i europeisk sammenheng: «Den egent­ lige årsag til rigets eksistens som centraliseret stat på tværs af alle lokale forskelligheter, var dets rolle som militært bolværk mod den osmanniske ekspansion».28 I det hele overlevde den i 1526/27 opprettede personalunionen mellom de østeriksk-tyske kronlandene Bohmen, Ungarn og Kroatia fram til 1918; den ble til og med identisk med «riksidéen» eller Habsburgmonarkiets statskonsept. Når man skal forsøke å gi et bilde av de sammenbindende, integrerende kreftene i Habsburgermonarkiet og dets statskonsept, støter man, historisk sett, først på fellesinstitusjonene fra tiden det ble forenet med Ungarn, Kroatia og Bohmen (1526/27) til Maria Theresias tronbestigelse (1740). I første rekke må man vie den gradvise opprettelse av de habsburgske arvelands organisatoriske enhet oppmerksomhet, særlig gjelder dette for monarkiets forvaltningsorganer. I virkeligheten hadde en endelig riksstruktur vært til stede bare i tre generasjoner. Fra Maria Theresia (før 1740) tilsvarte sammenbindingen av de habsburgske arvelandene under Det Hellige Romerske Riket og den keiserlige families nyvunne og usammenhengende områder i Italia og Belgia hele riksidéens innhold. I tillegg ble det gjort svært få fram­ skritt når det gjaldt å koordinere forvaltningen av de tysk-østerrikske arveland med rikene under den bøhmiske, ungarske og kroatiske krone i de 200 årene mellom Ferdinand I’s forvaltningsrefomer, som var betyde­ lige, og de ganske beskjedne framskritt som gjordes under Maria Theresia. Bare den østerrikske arvefølgekrig ryddet i en viss forstand scenen. Slik besto ideen om ett habsburgrike sin prøve i 1748; hundre år seinere, i 1848, falt den derimot gjennom i nok en prøve, som denne

46

gangen var vanskeligere. I kjølvannet av den revolusjonære bevegelsen i 1848/49 ble Østerrike drevet ut av Tyskland og Italia og måtte inngå et vidtrekkende kompromiss med Ungarn for å overleve. Forbindelsen mellom rikside og virkelighet ble analysert av Oswald Redlich for 1700-tallets del og av Josef Redlich for 1800-tallets del.29 For Oswald Redlich var riksidéens realisering og den vellykkede integrasjon­ sprosessen i første del av 1700-tallet primært forankret i utenrikspolitis­ ke interesser (det tyrkiske rikets sammenbrudd på Balkan). For J. Red­ lich utgjør riksidéens krise mellom 1848 og 1867, og den derved forbe­ redte oppløsningen, et resultat av at de felles interessenes egentlig var lite robuste og av tvilsom karakter. Egentlig betydning vant denne riksidéen gjennom å forenes med den habsburgsk-dynastiske ide. Habsburgerne utøvde en avgjørende innfly­ telse på utformingen av riksidéen. Fra begynnelsen av det 16. århundret til begynnelsen av det 19. var riksidéen, hoffkulturen og adelen i all hovedsak vestlig orientert, det vil si framfor alt fransk-italiensk-spansk stilisert. Fra ca. 1750 av hadde den tyske innflytelsen overhånd. Sammen med en homogen kultur for de høyere samfunnsklasser spredte nok en sammenbindende og integrerende åndelig faktor seg fra Wien og utover imperiet: det tyske skriftspråket som fungerte som et lingua franca rundt om blant rikets forskjellige nasjonaliteter. Overalt var det noen embetsmenn, offiserer, kjøpmenn eller intellektuelle som snakket dette språket flytende, og det fantes intet hotell eller vertshus der reisende ikke kunne gjøre seg forstått på tysk. Det tyske språket ble av kulturelle og økonomiske grunner både vitenskapens og kapitalismens språk i Sentral-Europa. Det fungerte som en reell bro som forbandt slavere, madjarer og rumenere med vestlig kultur. Universitetet i Wien hadde i generasjoner utdannet de beste jurister og medisinere i monarki­ et og var helt til slutten kjennetegnet av en sterk solidaritet på tvers av nasjonalitetsgrensene.30 Denne forvandlingen henimot å identifisere rik­ sidéen med tysk kultur kom imidlertid etter hvert til å oppfattes som en forfordeling av rikets østlige befolkning. Vel som følge av sine større ytelser hadde tyskerne fått en sosial, kulturell og politisk overvekt, og dynastiet fulgte en politikk som svarte til dette. Viktig var det også at tysk både var et spesifikt språk og en kultur, mens slavisk i vestlige øyne fremdeles utgjorde et uklart artsbe­ grep for mange ulike nasjonale grupper. Madjarene utgjorde en for liten del av Ungarns befolkning og var uegnet som riksidéens kulturelle grunnlag. Den genuine slaviske kultur måtte først bli kjent i det vest­ europeiske, først og fremst tyske, miljøet før den kunne aspirere til en slik stilling. Dette skjedde i og med den slaviske kulturrenessansen ved

47

overgangen fra det 18. til det 19. århundret. Som følge av dette bekjem­ pet slaverne den tysk-østerrikske politiske og kulturelle «selvgodhet», som tyskerne igjen stadig begrunnet ut fra sin «høyere kulturelle stan­ dard». To konkurrerende prinsipper for legitimitet kom til å stå mot hver­ andre i det det 19. århundret: På høyt sosialt plan fant man den habsburgske riksidé som ble omtalt ovenfor. Mot denne sto den slaviske kulturrenessansen og de nye nasjonale bevegelser. Det etter min mening beste inntaket til å forstå disse er gitt av den tsjekkiske historikeren Miroslav Hroch. Innenfor en teoretisk tradisjon som må sies å bygge på Bauer, presiserer han tre faser i nasjonale bevegelsers utvikling innenfor «historieløse nasjoner», som han kaller «små nasjoner». Dette kan også oppfattes som faser i utfordringen og nedbyggingen av det tyske kulturhegemoniet. Nasjonsbygging innenfor disse nasjonene er et resultat av patrioters innsats for å skaffe nasjonene de manglende kjennetegnene på en full nasjonal eksistens. Denne kampen for like rettigheter og for et nasjonalt språk og en nasjonal kultur kalles en nasjonal bevegelse. I fase A er nasjonalismen innskrenket til en gruppe intellektuelle uten særlig innflytelse og ofte uten særlig ønske om å mobilisere massene. Fase B inntrer når en gruppe «patrioter» i det framvoksende borgerskapet syste­ matisk forsøker å utbre det nasjonale budskapet, men ikke helt har lykkes å infiltrere massene. Den klassiske perioden var 1815 til 1848. Fase C er den tredje fasen, der dette lykke, og bondemassene og i et visst omfang arbeiderne mobiliseres gjennom en nasjonal-populistisk appell; i de fleste områder skjer dette etter 1848.31 Mens den felles lojaliteten til dynastiet i det 18. århundret var en integrerende faktor av største betyd­ ning i monarkiet, hadde den, stilt overfor denne nye nasjonalismen overtatt av de ulike nasjonale eliter som grunntanken i et nytt samfunn, nå intet alternativt dynamisk prinsipp å tilby. På tross av denne prosessen er det likevel verdt å framheve at det vil være galt å hevde at Habsburgdynastiet historisk hadde opptrådt som en bevisst og konsekvent germaniserende kraft. En slik tilbøyelighet hadde faktisk stått det fjernt. Det hadde vært habsburgere som ikke engang hadde kunnet snakke tysk. Hele imperiet ble rett og slett betraktet som utvidelsen av den tidligere Hausmacht eller dynastiets patrimoniale besit­ telser.

Ideen om at staten kunne bli holdt sammen av ren militær makt ved hjelp av en hoffadel helt avhengig av tronen og med beskyttelse fra den romersk-katolske kirken, denne forestillingen om en Machtstaat, ble til et hovedhinder for et reellt samarbeid og fysisk penetrasjon mellom de ulike folkeslag og samfunnsklasser i monarkiet. Og systemet hadde også

48

en annen egenskap som langsomt, men sikkert fikk monarkiets moral­ ske krefter til å grunnstøte: det presset hva som helst og hvem som helst inn i det dynastiske og patrimoniale ideals prokrustesseng, forfulgte all originalitet og uavhengighet som forsøkte å finne nye veier og nye midler og ville ha en friere type samarbeid, og belønnet servil rutine og formell lojalitet som finner velbehag i ord: disse elementene fra det spanske systemet trengte dypt inn i det habsburgske fideikomiss og forgiftet dets blodsirkulasjon.32

To forhold må her holdes fra hverandre: Sitatet er en karakteristikk av det politiske og administrative system, men selv om statsadministrasjo­ nen og det politiske systemet i Habsburgmonarkiet, hadde påvirket grunnlaget for det tyske hegemoniet, er det likevel urimelig å hevde at dette hadde vært basert på ren politisk tvang overfor de andre nasjonali­ tetene. I sitt arbeid med å sentralisere og gjøre riket enhetlig hadde Habsburg lagt stor vekt på å bygge opp et absolutt pålitelig og lojalt byråkrati overalt i imperiet. I den østerrikske halvdelen av riket var denne strategien helt vellykket, til og med i den ungarske halvdel var den nesten ved å lykkes i tiåret etter 1848-opprøret under det germaniserende Bach-systemet. Under det tyske administrative personell var rikets enhet i ferd med å etableres. Denne administrasjonen var Habsburgdynastiets personlige bedrift og hadde som formål å eliminere all nasjonal partikularisme og alvorlige tilløp til lokal autonomi. Dette keiserlige byråkrati veide tungt på de ulike folkeslagene i riket. Organisa­ sjonen hadde en klar kastekarakter, opprinnelig hadde habsburgerne gjerne foretrukket utlendinger og eventyrere uten sosial og lokal forank­ ring innen rikets grenser. Idealet for en østerriksk embetsmann var å ha perfekt kjennskap til det tyske språket og forøvrig være helt blottet for noen slags nasjonal bevissthet, også om han selv opprinnelig var tysker. Habsburgadministrasjonen var ukorrupt og representerte faktisk en ikke uvesentlig grad av orden, ærlighet og humanisme sammenliknet med ikke bare den tidligere «føydale» forvaltningen, men også med Øst- og Sør-Øst-Europa og administrasjonen i «etterfølgerstatene» etter imperiets oppløsning.33 «Utenfor» og «på siden av» dette administrasjonssystemet tillot Habs­ burg imidlertid de mange samfunnene og kulturene i riket å leve sine egne liv. Gjennom århundrene hadde den habsburgske politikken satt sin lit til smidighet og «velberegnet likegyldighet», den sentraliserende og ensrettende moderniseringen mellom 1849 og 1860 hadde vært unnta­ ket, ikke regelen.

49

I stedet for å invadere og sluke samfunnet, eller rettere sagt, samfunne­ ne, forsøker staten i størst mulig grad å unngå å komme i kontakt med dem.34

Derfor kom heller aldri den habsburgske riksidé til å bli et homogent speilbilde og symbol for den geografiske, sosiale og politiske profil til monarkiets ulike folkegrupper, som det var mulig for et flertall av befolkningen å godta. Habsburgerne hadde ikke gjort noe forsøk på å forvandle sitt Hausbesitz til noe som liknet et vest-europeisk nasjonalmonarki, og til å oppgi alle pretensjoner om å være på et høyere nivå enn de øvrige europeiske stater: Det Hellige Romerske Rikets universalisme krevde for meget av Habsburgmonarkiet. Det kanskje viktigste sammenbindende «ideologiske kittet i statsbyg­ get» hadde blitt gitt av den romersk-katolske kirken. Den hadde like fra mot-reformasjonen stilt hele sin åndelige og politiske kraft uforbehol­ dent til keiserens disposisjon i hans bestrebelser på å holde imperiet samlet. Dette var takk for hjelpen for det som antagelig hadde vært Habsburgs mest imponerende bedrift: tilbakeførelsen av en rekke atskil­ te sentral-europeiske land til katolisismen under ett dynastisk tak. Den tradisjonelle antipati og antagonisme mellom det katolske Østerrike og dets fremste rival det protestantiske Preussen må også trekkes inn som en bidragende forklaring på kirkens holdning. Den romersk-katolske kirken som sådan sto fernt fra enhver tysk-nasjonalistisk tilbøyelighet og hellet snarere i retning av en slavofilpolitikk. Dette skyldtes flere ting. Framfor alt fremmet ikke katolisismens universelle ånd en holdning som betonet nasjonale særegenheter og forskjeller. Videre hadde kirken en klar opp­ fatning av at et forent Habsburgmonarki med den selv som den fremste moralske komponent var uforenlig med en avvisning av den slaviske majoritetens intellektuelle og kulturelle bestrebelser.35 For tysk-østerrikernes situasjon i dette bildet på 1800-tallet, spilte to forhold inn: Nedbrytningen av det tyske kulturelle og politiske hegemo­ ni i Habsburgmonarkiet og forholdet til den stor-tyske nasjonalismen, først i Det tyske Forbund deretter i keiserriket. Før 1815 hadde «gammel-østerrikerne» kunne følt seg både som en del av den tyske nasjon og som gode østerrikske patrioter. I løpet av det 19. århundret utviklet det seg gradvis en større og større avstand mellom den østerrikske statspatriotismen og en stor-tysk nasjonalisme.36 Monarkiets sammenbrudd kan, fra et slikt perspektiv, oppfattes som et logisk resultat av at det mislyktes i å skape en egen idé om det moderne samfunn, som kunne erstatte den gamle identifiseringen av riksidéen med dynastiet. Det er i denne sammenheng verdt å konstatere at verken før eller etter 1914 har slaviske eller madjarske historikere, såvidt jeg har

50

bragt på det rene, befattet seg med Donaumonarkiets riksidé, men bare sett på den som et vagt propagandakonsept for Habsburgmonarkiets opprinnelig tysk-østerrikske arveland, deres dynasti og adel. Tysk-østerrikerne kunne ikke på sin side, som alle andre i Habsburgmonarkiet, klart skjelne mellom sin egen nasjonalitet med dens særinteresser og deres østerrikske tilhørighet. I stedet ble tysk-østerrikerne splittet mel­ lom en «universell» riksideologi og det partikulære. Dette er en forøvrig en klar parallell til russernes situasjon i Tsar-Russland. Ausgleich ble den juridiske aksept av en situasjon som hadde utviklet seg gjennom flere århundrer. Det var en anerkjennelse av at monarkiets østerrikske halvdel besto av mer mekanisk ansamlede land, erobret og forent av habsburgerne og berøvet sin konstitusjonelle uavhengighet. Den andre halvdelen var et land som hadde vært mer eller mindre uavhengig i over tusen år og kontrollert av en føydal konstitusjon, framgangsrikt forsvart helt til det siste, delvis gjennom passiv motstand, delvis gjennom væpnet oppstand mot habsburgernes integrerende og germaniserende framstøt. Det innebar at Habsburgerne var ute av stand til å inkorporere Ungarn i et ensartet system på linje med sine andre land og territorier og redusere det til et vanlig kronland. Det siste symbolske uttrykk for denne situasjonen var krigen i 1848-49 mellom Ungarn og Habsburg, der den ungarske «oppstand» til slutt bare kunne slås ned ved hjelp av den russiske tsaren. Denne konflikten viste at det var en slags likevekt mellom Østerrike og Ungarn, eller mellom Habsburg-dynastiet og Ungarn. I 1867 anerkjente keiseren dette faktum i en ny juridisk form.37

Østerrike etter 1867: Hovedtrekk ved dobbeltmonarkiets oppbygging Den historisk gitte geo-etniske struktur som den nasjonalistiske bølgen skyllet over i århundrets annen halvdel fikk sin endelige «maktpolitiske overbyggning» med 1867 års Ausgleich mellom Habsburg-dynastiet og det ungarske jordeiende aristokratiet. Ausgleich endret statsformen og gjorde at nasjonalitetsspørsmålet utviklet seg forskjellig i rikets to halv­ deler, selv om de begge i den etterfølgende perioden gradvis utvikles i retning av flernasjonale stater i nasjonsbegrepets moderne forstand. Ausgleich kom i stand etter Habsburgmonarkiets nederlag mot Preus­ sen ved Sedan året før og skulle tilfredsstille ønsket om å ha ryggen fri innad overfor madjarene for å klare revansj mot Preussen (Østerrike hadde ennå ikke gitt opp håpet om å vinne lederstillingen i et samlet tysk Reich). Ausgleich modifiserte den tradisjonelle strukturen og i et euro­ peisk perspektiv hadde ingen annen stat en mer komplisert ramme om

51

sin politiske myndighetsutøvelse enn Habsburgmonarkiet nå fikk. Krav­ ene fra det praktisk-hensiktsmessige ble her blandet med tradisjonelle konstitusjonelle rettigheter. Ausgleich skapte i realiteten et tredelt poli­ tisk kompleks som omfattet organenene for den habsburgske sentral­ myndighet, for kongedømmet Ungarn og for «keiserriket» Østerrike. Ausgleich innebar en maktfordeling mellom nasjonene som den øko­ nomiske utviklingen seinere i året vedvarende forrykket grunnlaget for. Vanskeligheten med å nå fram til et nytt varig kompromiss, som også ivaretok de slaviske folkegruppenes nasjonale interesser på en likeverdig måte, var det springende punktet i nasjonlalitetsproblemet sett fra den politiske habsburgelitens side. Et raskt blikk på Habsburgmonarkiets etnisk-topografiske kart, eller den relative fordelingen av ulike folke­ grupper i monarkiet, gir oss en forståelse av hvorfor det var så vanskelig å finne fram til en eller annen form for føderativ løsning etterhvert som særlig den tyske, men gradvis også den madjarske, politisk-kulturelle lederstilling ble svekkket, men ikke eliminert. I 1851 utgjorde tyskerne 24,8 prosent av totalbefolkningen, madjarene 15,5 prosent. I følge de offisielle folketellingene hadde dette ikke endret seg grunnleggende i 1910: 23,4 prosent tyskere mot 19,6 prosent madjarer, Ingen av de øvrige nasjonene, tsjekkerne og polakkene iberegnet, utgjorde en andel som vesentlig oversteg halvparten av den tyske befolkningsgruppens.38 Dette er faktorer av ikke-økonomisk art som bidro til å destabilisere det politiske system og gjorde nasjonalitetskonfliktene nærmest kronis­ ke. Den manglende fleksibilitet og mulighet for «politiske manøvre ovenfra» for å nå nye kompromisseer representerte et viktig treghetsinnslag i en tid der forandringer presset seg på og ble uomgjengelige. Nasjonalitetenes andel av totalbefolkning en og yrkesgruppene i Østerrike- Ungarn 1918

1900 (forholdstall)

tysk ungarsk tsjekkisk slovakisk serbo-kratisk slovensk polsk ukrainsk rumensk italiensk øvrige Øst.-Ung.

Samlet befolkning

24,90 19,28 13,08 4,45 7,57 2,62 9,31 8,39 6,67 1,59 2,14 100

Jordbruk

15,49 19,68 9,49 5,45 10,84 3,33 10,30 13,16 9,90 1,35 1,01 100

Selvstend­ ige innen håndverk, småind. og varehandel

40,62 16,39 20,29 2,68 2,42 1,51 8,12 1,18 1,29 1,95 3,55 100

Bare håndv. og industri

41,38 15,42 22,17 3,08 2,33 1,64 6,34 1,00 1,45 1,74 3,45 100

Samlet befolkning

24,24 20,34 13,01 3,98 7,53 2,54 10,04 8,07 6,52 1,55 2,18 100

Jordbruk

14,59 20,21 9,05 5,09 11,11 3,10 10,90 13,30 10,17 1,34 1,14 100

Selvstend­ ige innen håndverk, småind. og varehandel

Bare håndv. og industri

37,33 19,19 19,42 2,50 2,73 1,70 9,17 1,15 1,56 1,83 3,42 100

Kilde: Die Agrarfrage in der Osterreichische-ungarische Monarchie 1900-1918, s. 141 og 147, Die Rumånische Akademie der Wissenschaften (Hgb.) Bucharest 1965.

38,15 18,10 21,31 2,90 2,71 1,73 7,21 1,02 1,73 1,68 3,46 100

52

Mens imperiets to deler hadde hvert sitt statsapparat og full indre autonomi, var utenriks- og forsvarspolitikken felles, sammen med ytre tollgrenser overfor omverdenen og pengevesenet. Kompromissets essens var madjarenes dominans i Ungarn og tyskernes i Østerrike. Likevel ble imperiet med dette delt i to svært ulike halvdeler sett fra nasjonalitetsproblemenes synsvinkel. Den ene halvparten besto av «landene under Ungarns hellige krone», et Stor-Ungarn som i tillegg til det egentlige Ungarn omfattet Kroatia og Slavonia som annekterte land og byen og distriktet Fiume som en «særskilt sammenslutning» (Separatum Corpus) under St. Steffan-kronen. Ungarn var i teorien en nasjonalstat. Nasjonalitetslovene av 1868 slo fast at det bare fantes én nasjon i Ungarn som var berettiget til å ha suvernenitet over sitt territorium. Ikke-madjarer ble innvilget like rettigheter forutsatt at de lærte seg det madjarske språket og betraktet seg som ungarere. Privat kunne de snakke sitt morsmål, men ingen kollektive institusjoner ble innvilget dem som nasjonale grupper og ingen territoriell autonomi.39 En nasjonal gruppe som såvidt utgjorde over halvparten av landets innbyggere (under halvparten hvis Kroatia medregnes) dominerte altså de øvrige. Denne seieren for madjarene stimulerte Habsburgmonarkiets øvrige nasjoner til å forsøke å oppnå en liknende posisjon. Madjarene på sin side brukte aktivt sin innflytelse til å forhindre at disse aspirasjonene ble oppfylt da det naturlig nok ville redusere ders egen makt. Den statsbærende klassen i Ungarn var splittet i to: en stor minoritet som holdt fast ved prinsippene fra 1848-revolusjonen. En full uavhen­ gighet og nasjonal suverenitet var det eneste akseptable for dem. Majori­ teten derimot aksepterte Ausgleich som den best mulige politiske løsning for den madjarske nasjon. Det liberale partiet besatt regjeringsposisjonene på en eller annen måte i det meste av den dualistiske post-1867-perioden. Det besto av konservative byråkrater og smågodseiere som så på den begunstigede behandlingen av ungarsk hvete i Østerrike som en økonomisk nødven­ dighet. Opposisjonen som ble ledet av Uavhengighetspartiet, besto av opprørske aristokrater, klerikale anti-semitter, industrielle som trengte beskyttelse mot østerriksk industri, ekstreme nasjonalister (ofte av ikkemadjarsk bakgrunn) og noen få»ekte» demokrater og liberale. Ettertiden kom til å beskrive dette partiet som «den reneste oppbevaringsplassen for tradisjonene fra 1848».40 Regjeringene i Ungarn førte i perioden etter 1867 en to-frontskamp en mot Wien og en mot de ikke-madjarske folkegrupper i Ungarn selv. Overfor Wien gjaldt det å yte motstand, samtidig som de ikke-madjarske folkegruppene innenfor landets grenser skulle absorberes. Denne siste

53

holdningen førte fra slutten av 1870-årene til en hardhendt madjariseringskampanje innen skolevesen og administrasjon. Den «offisielle nasjo­ nalismen», som bare hadde sitt motstykke i samtidens Russland, så det som sin moralske plikt å påtvinge sin «overlegne kultur» og sin nasjona­ litet på alle landets mer tilbakeliggende undersåtter, uansett religion, språk og kultur. Problemet var at hele den madjarske bortdefmering av de andre språkgruppene som nasjonale fellesskap ikke sto i noe forhold til den ungarske virkeligheten. Revolusjonsåret 1848 hadde allerede vist at det fantes nasjonalt bevisste eliter innenfor disse nasjonene som var i gang med å trekke bondemassene med i sin bevegelse. I århundrets annen halvdel hadde disse lederne antagelig vært villige til å godta den ungarske statsdannelsen forutsatt at nasjonale rettigheter tilsvarende de som de ikke-tyske gruppene i den andre halvdelen av Habsburgmonarkiet nøt godt av, ble innvilget dem. Imperiets annen østerrikske halvdel hadde faktisk intet eget offisielt navn. I dokumenter ble den bare betegnet som die im Reichrate Vertretenen Konigreiche und Lander (Riksrådet var det østerrikske parlamen­ tet). Den vanligste betegnelsen var Cisleithania, landet på denne siden av elven Leitha, som skilte de to halvdelene av monarkiet, i motsetning til Transleithania, den østlige halvdelen. Noe felles statsborgerskap eksister­ te ikke; en innbygger i Cicleithania måtte naturaliseres for å bli ungarsk statsborger og omvendt. Cisleithania var ikke en nasjonalstat. Den var ikke dominert av en nasjonalitet slik som Ungarn, men garanterte i prinsippet like rettigheter til alle sine nasjonale grupper. De facto var det imidlertid store ulikheter i rikdom, utdannelse og politisk makt, som gradvis ble utjevnet gjennom de ikke-tyske nasjoners utvikling. Cislei­ thania besto av 17 autonome kronland som alle hadde egne lokale parlamentet og en separat administrasjon. I tillegg var det en sentral nasjonalforsamling og administrasjon i Wien. Hver territoriell forsam­ ling valgte en guvernør som var øverste leder for den autonome adminis­ trasjonen. Det var også en keiserlig guvernør som hadde ansvaret for administrasjonen av de sakene som var felles for alle landene.41 For utviklingen av de politiske motsetningsforhold i Østerrike, til forskjell fra Ungarn, spiller Kronlandsføderalismen (eller det opprinneli­ ge føydale og plutokratiske selvstyret for lokale områder) en viktig rolle. Kronlandene skilte fra hverandre folkegrupper og regioner som allerede var kulturelt, økonomisk og nasjonalt samlet. I kronlandene forsøkte hver nasjon å forbeholde seg selv administrative, kulturelle og økonomis­ ke privilegier. De ble derfor overordentlig viktige utklekkingssteder for nasjonale konflikter og nasjonal bitterhet i landet som sådan. Flertallsna-

54

sjonen i et kronland, for eksempel tsjekkere eller polakker, holdt hård­ nakket fast på sitt kronlands autonomi slik tyskerne gjorde det i de områdene der de hadde flertallet. Et av de viktigste problemer som måtte løses for å forsone de stridende nasjoner, dreide seg om hvilket prinsipp som skulle ligge til grunn for administrative reformer (eller språket i den lokale administrasjon) i blandete områder. Flertallsnasjonene kjempet her for et territorielt prinsipp der individenes rettigheter skulle utledes av områdets autonome stilling («nasjonal autonomi»). Minoritetene krevde enten en ytterligere territoriell deling ut fra de nasjonale bosettinger eller autonomi ut fra et personlig prinsipp. Dette siste innebar at den autono­ me status tillempes, ikke på territorier, men på individet i saker som har nasjonal betydning for dem som medlemmer av et bestemt fellesskap.42 Situasjonen var svært komplisert og kampen mellom flertallsinteresser og minoritetsinteresser i kronlandene bidro desto mer til å vanskeliggjøre situasjonen i landet som helhet ettersom ikke bare de ikke-tyske nasjone­ ne møtte tyskerne med fiendlighet, men utkjempet like bitre lokale strider seg i mellom. Karl Renner karakteriserte de østerrikske kronlan­ dene slik:

Kronlandene er Habsburgmonarkiets indre fiende. De og ingen andre er grobunnen for irredentia, de skaper de fortvilte minoriteter og de hensynsløse majoriteter. Men nettopp fordi kronlandene gir sine nasjo­ nale flertall forhåpning om nasjonal dominans, holder flertallene i alle kronlandene, også flertallet i Riksrådet, fast ved dem, selv tyskerne! Nordbohmen kveles under den bohmiske kongetroenes trykk og skri­ ker om hjelp, de tyske alpelandene vil imidlertid fortsette å være steirere, kårtnere, tyrolere. Så lenge dette spøkelse fra forsvunne tider, det enhetlige territoriets avgudsbilde, ikke er lagt i graven, finnes det ingen nasjonal fred.43 Nok et moment ved «kronlandsoppbyggingen» av Østerrike må framhe­ ves her. Østerrike forble på tross av sin industrielle utvikling hovedsaklig et jordbruksland og spenningen mellom den borgerlige og vestlige livs­ stilen i de moderne kapitalistiske sentra i Wien og Praha på den ene siden og det østlig pregede agrare standssamfunnet på den annen ga seg flere eiendommelige utslag. I partidennnelsen sto således stenderpregede klubber side om side med moderne massepartier innenfor et uvanlig heterogent partimønster. Den eiendommelige sammenfletning av etnisk nasjonalisme og provinsiell kronlandsføderalisme som Robert Kann har skildret, såvel som blandingen av det vestlige subjektive nasjonalitetsprinsipp med det østlige objektive, som Rothfehls påviste, forvansket nasjonalitetsproblemets løsning i betydelig grad.44

55

Robert Kann skiller strengt tatt mellom slike kronland og såkalt «historisk-politiske enheter» (historisch-politische Individualitåten). Dette begrepet er delvis overlappende med kronlandsbegrepet. Noen kronland utgjorde i seg selv historisk-politiske enheter, andre utgjorde til sammen en større historisk-politisk enhet, men i andre igjen mistet de uavhengige historiske tradisjoner mye av sin praktiske betydning på grunn av grenserevisjoner. Ingen av kronlandene ble dannet som utelukkende admi­ nistrative enheter uten tilknytning til en selvstendig kulturell tradisjon. Den egentlige betydningen av begrepet historisk-politisk enhet innen­ for det østerrikske nasjonalitetsproblemeet, er basert på den særskilte karakteren til de konservative sosiale kreftene bak det. Kravene om å gjenopprette de gamle historisch-politische Individualitåten ble fremmet av smågrupper bestående av den jordeiende adelen innenfor de forskjellige nasjonale gruppene. Denne historisk betingede oppbyggingen av det cisleithanske Øster­ rike ga landet to ulike nasjonalismetyper, hvorav den eldste var i klar tilbakegang etter ca. 1860: De østerrikske nasjonaliteters nasjonalisme inneholdt i det nittende århundret slike vidt aksepterte etniske rasebegreper som pan-germanske, pan-slaviske, sør-slaviske og all-polske bevegelser. Samtidig hadde tradisjonene fra de gamle territorialstatene, de suverene enhetene som Habsburgriket hadde utviklet seg fra gjennom mange århundrer, blitt holdt i live i Østerrike. De hadde blitt grunnleggende bevart, reorgani­ sert og oppmuntret som fullt ferdige nasjonale bevegelser, som delvis overlappet, delvis var parallelle med, og delvis sto i konflikt med det nittende århundrets etniske rasestrømninger.45

Nasjonalitetspolitisk dynamikk i «demokratiets tidsalder» I overensstemmelse og parallelt med de beskrevne forskjellene utviklet den politiske demokratiseringen og modifiseringen av det statlige system seg svært ulikt i de to imperiehalvdelene. Mens de østerrikske folkegrup­ pene år for år kunne utvikle seg videre i sin nasjonale kultur, viste de ungarske tilsynelatende den motsatte tendens, og den sterkeste ungarske ikke-madjarske folkegruppe sto svakere i det politiske og offentlige liv enn den svakeste ikke-tyske i Østerrike. Språkspørsmålet kom til å stå i forgrunnen i de ikke-dominerende nasjoners nasjonale programmer. Ikke minst inspirert av J. G. Herders prinsipielle og filosofiske refleksjoner om språket: Det uttrykte en na­ sjons tenkemåte, det er i seg selv den nasjonale tenkning. Og uten en nasjonal tenkning kan ikke en nasjonalkarakter utvikle seg. Den ideolo­

56

giske misjonen som ble tildelt språket, gjorde det til symbolet på en nasjons kulturelle uavhengighet. I samfunn der flertallet av befolkningen manglet politisk erfaring og utdannelse, var språkspørsmålet det mest egnede uttrykket for interessekonflikter i en form som var forståelig for dets medlemmer. Det kan skjelnes mellom fire ledd i språkspørsmålets innlemming i de nasjonale programmer: 1) Interessen for språket som et emne for vitenskapelig granskning. 2) Dannelsen av en egen identitet via språket som et skriftspråk, som ble standardisert og kodifisert og normativt skulle anvendes som et litterært språk. 3) Undervisningen i de nye språkene i skolene og deres oppgrade­ ring til undervisningsspråk på alle skolenivåer. Dette ble oppnådd for eksempel av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen. Ulike nasjo­ nale bevegelser nådde imidlertid svært ulike resultater i kampen for å nå disse målene på 1800- og det tidlige 1900-tallet. 4) På sitt mest avanserte nivå reiste de nasjonale programmene i perioden kravet om at de ikke-dominerende nasjonenes skrift­ språk skulle likestilles med den dominerende nasjonens språk: bli administrasjonsspråket, rettsspråket og det økonomiske språket i områder der en gitt etnisk gruppe utgjorde folkeflertallet.46 I Østerrike betød åpningen av karrierer i kronlandene og i hovedstaden for personer med flerspråklig kompetanse, og det at flere ikke-tyske studenter fikk kvalifisere seg for stillinger i staten, en gradvis modifise­ ring av tyskernes langvarige overherredømme. Trass i den skuffende lønnen var en stilling i den keiserlige administrasjon et tegn på prestisje, og oppvåknende nasjonaliteter var fast bestemt på å sikre seg en rettmes­ sig andel av de statlige stillingene til sine egne sønner. Kampen for å erstatte enspråklige tyskere var et grunnlag for utallige intriger i nasjonal­ forsamlingen og kabinettet. At denne kampen i det minste var delvis vellykket, viser en oversikt fra 1914 over de fleste Zentralstellen i Wien. Den antydet at 24 prosent av statsfunksjonærene var ikke-tyske.47 Mangelen på et overordnet prinsipp for den cisleithanske staten kom til å bidra til at administrasjonen var for nedadgående, både moralsk og intellektuelt, under presset fra de særskilt nasjonale ideene de siste tiårene før verdenskrigen. Det ble et økende behov for byråkrater som behersket de lokale språkene uten at sentraliseringen ble forsøkt oppmyket. Nasjonalistiske embetsmenn så derfor fram til avviklingen av Habs­ burgmonarkiet og oppbyggingen av sin egen nasjonale administrasjon. Noe som bidro til å føre landet ut i en administrativ stampe. Utviklingen i Ungarn tok med «madjariseringen» fra ca. 1870 en annen reting. Det 3. leddet i det språkpolitiske programmet, språkenes

57

innføring i skolesystemet, ble da aktivt bremset opp av myndighetene med politiske virkemidler. De nasjonale bevegelser, som den slovakiske, mislyktes derfor å utvikle seg til fase 3, «massefasen», i Hrochs skjema. Utover dette viser nyere etnografiske og nasjonalitetsstatistiske undersøkeler at «massene» blant nasjonalitetsbefolkningene ikke ble berørt av den aktive «madjariseringen ovenfra» - i den forstand at de ikke endret nasjonalitet hovedsaklig på grunn av den.''* Dette må i første rekke tilskrives de sosio-økonomiske endringsprosesser som også Ungarn gjen­ nomgikk i monarkiets tre siste tiår: 400 000 tyskere, 300 000 slovaker, 200 000 jøder, 80 000 sør-slavere og rundt 50 000 rumenere og karpatoukrainere ble da assimilert.49 «Tvangsmadjariseringen» av det ungarske utdanningssystemet hadde imidlertid som et videre siktemål å i tillegg hindre at det skulle utvikles egne utdannede eliter hos de ikke-ungarske nasjoner. Dette ble åpent erkjent av madjarske ledere. Dette skjedde gjennom å bremse opp vek­ sten av, samt å integrere, de grupper som ellers kunne blitt ledere for nasjonale og sosiale massebevegelser hos de ikke-madjarske nasjoner. Med spredningen av utdannelse og den fremadskridende industrialise­ ringen utvidet den ungarske middelklassen seg ved å ta opp i seg sønner av håndverkere og bønder og ny-assimilerte borgerlige elementer. De fleste hadde jødisk eller tysk bakgrunn, men også slavisk og rumensk. For de sistnevnte gruppenes vedkommende var assimilasjonen sterkere bestemt av ytre press og et «ønske om å komme seg opp» enn av frivillig valg. Representantene for de undertrykte nasjoner så på den annen side på sine egne «madjaroner» som renegater. Madjarsk nasjonalisme kom dermed til å bli et sement som bandt den heterogene ungarske middel­ klassen sammen.50 Det er viktig å understreke koblingen av språkspørsmålet til klassespørsmålet (det vil si til sosiale konflikter som ligger utenfor den nasjona­ le eksistenssfæren). Og like viktig: koblingen mellom nasjonalitetspoli­ tikk og klassepolitikk. Madjarene var i en forsvarsposisjon i dobbelt forstand. Deres forsvar for sin nasjonale dominans var også et foregripende motstøt mot en utvikling som på lengre sikt truet med undermi­ nere et bestemt klasseherredømme. Dette framgikk ikke minst av valgsystemet og stemmerettsutvidelsene i Habsburgmonarkiet. Valgsystemets ulikartede utvikling fikk, via sin innvirkning på de forskjellige folkegruppenes allmenne politiske stilling og utviklingen av deres partivesen, stor betydning for nasjonalitetskonfliktene både på kort og lang sikt. Valgsystemet var i utgangspunktet selvsagt grovt diskriminerende overfor «de historieløse folk», i det det favoriserte det tradisjonelle jordeiende aristokratiet og de borgerlige

58

partier. I rikets østerrikske halvpart skjer imidlertid en skrittvis stemmerettsutvideise som endrer dette forholdet fra Landdagsdelegasjonenes bundne mandat i riksrådet til 1873, via stemmerettsutvidelsene i 1882, 1893 og 1896, til innføringen av allmenn stemmerett i 1907 (som riktignok ble oppveier av forskjellige slags «valggeometri» som diskrimi­ nerte de slaviske nasjoner). Mot dette sto helt fram til dobbeltmonarkiets oppløsning den ungar­ ske stemmerettslovgivningen, som ikke bare var grovt diskriminerende overfor alle landets ikke-madjarske folkegrupper, men som også blant madjarene selv bare begunstiget en liten sosial overklasse. Retten til å stemme ved valg, som var ikke-hemmelige, var forbeholdt 6,1% av befolkningen eller 27,6% av alle menn over 21 år. Madjarene som utgjorde 54% av befolkningen (eller 45% når kroatene medregnes) fikk 405 av parlamentsplassene. De øvrige 45% av befolkningen i det egent­ lige Ungarn hadde bare 8 plasser, 5 til rumenerne og 3 til slovakene. Denne forskjellen i stemmerettsutvidelsen var av betydning for nasjonalitetskonfliktenes utvikling, for partivesenets utvikling og for forholdet mellom madjarer og tyskere på høyt politisk plan.51 Et hovedpoeng, for å oppsummere forskjellene så langt, var altså at det offentlige livs ideologi var diametralt forskjellig i dobbeltmonarkiets to land. Alle nasjoners likestilling var i Østerrike et aksiom som i det minste var akseptert teoretisk. I Ungarn var idéen om en forent madjarsk nasjonalstat og den madjarske overhøyhet et felles dogme for alle partier og det å stille spørsmålstegn ved det var ensbetydende med høyforræderi. Selve den etniske forsvarsstillingen som madjarene befant seg i, gjorde at den nasjonale idé ble gitt forrang i deres politiske liv. Denne forrang og fiksjonen om Ungarn som en nasjonalstat kunne bare opprettholdes gjennom en vilkårlig valgordning og en diskriminerende forvaltnings­ praksis. Dette forutsatte igjen en vidtgående uavhengighet av den vestli­ ge rikshalvdelen. Mens det ikke var noe offisielt statsspråk i Østerrike (tysk hadde et hegemoni bare i den grad det var nødvendig å ha ett indre språk for sentraladministrasjonen, Innere Amtsspraché), så ble det mad­ jarske statsspråket i Ungarn påtvunget hvert minste område i den lokale administrasjonen. Koblingen mellom nasjonalitetspolitikk og klassepoli­ tikk er et framtredende kjennetegn ved Ungarn i dobbeltmonarkiets epoke 1867-1918.

Fra imperium til føderasjon? Angivelig hadde altså bare et monarkisk system med en sterk historisk tradisjon kunnet stå over nasjonene og fylle den strategiske sentripetale funksjonen. På grunn av en slik antagelse hadde riksidé blitt identifisert

59

med dynasti. De føydale bånd, som til det 18. hundreåret hadde bundet sammen kongerikene og deres stender, måtte imidlertid i den moderne verden omdannes til bindinger som bygget på et prinsipp for å koordine­ re mennesker og nasjoner, og ikke på staters begrensede underordning under en monark. Et hovedspørsmål var om monarkiet kunne bli «inter­ nasjonalt» eller om det ville forbli spesifikt tysk, i den forstand at det rent faktisk alltid hadde sine nærmeste forbindelser til det tyske kultur- og språkområdet. Identifiseringen av dynastiet med dets tyske slektskap hadde blitt gjort tydelig under sluttstriden mellom nord og sør i Tyskland om overherredømmet i landet. For Frans Josef og tronarvingen, Frans Ferdi­ nand, gjaldt det å sikre lederskapet over byråkratiet og hæren gjennom en moderat tysk Zentralismus, fri for nasjonalistiske slagord og over­ toner. Frans Josef og hans sønn støttet samarbeidet med andre nasjoner på likeverdig grunnlag, riktignok sannsynligvis bare som en erstatning for det svekkede tyske lederskapet. Dette gjaldt også for det madjarske primat i Ungarn. Keiser Frans Josef forsøkte i 1871 også å komme fram til et nytt Ausgleich med tsjekkerne under ministeriet ledet av grev Hohenwart i de såkalte «fundamentalartiklene» uten at det lyktes å komme fram til enighet.52 Allerede i den grunnlovgivende kommisjonen, som parlamentet ned­ satte i 1848, hadde den tsjekkiske lederen Palacky og den slovenske delegaten Kaucic foreslått å erstatte de tradisjonelle østerrikske territori­ ene med nasjonalt avgrensede territorielle enheter. Fra 1848 av ble det utarbeidet en hel rekke reformplaner for Habsburgmonarkiet av forskjel­ lige personer. De fremste tenkerne innenfor alle politiske leire beskjefti­ get seg med det habsburgske riks- og statsproblemet.53 Av forslagene kan her nevnes det til Alfred Fischhof, den kanskje fremste politisk liberale under og etter 1848-revolusjonen, som minnet om dem som ble fram­ lagt under Kremisier-parlamentet. Andre navn er fyrst Alfred Windischgråtsch, grev Antal Szécsen, tronfølgeren Frans Ferdinand og den transylvanske rumeneren Aurel von Popovici, som skrev en mye diskutert bok: Die Vereinigten Staaten von Grossosterreich. Popovici så helt bort fra de historiske provinsene og deres grenser og planla, som medlem av en nasjonalitet som var undertrykt av det madjarske oligarkiet, naturlig nok å inkludere landene under den ungarske kronen. Disse planene som også baron Josef Eotvos og Thomas G. Masaryk bidro til fram til 1914, tok alle sikte på å bevare rikets enhet.54 De østerrikske sosialdemokratenes løsningsforslag, som forsøkte å dem­ me opp for stridende nasjonale sosialismer på hver sin side av den tysktsjekkiske språkgrensen, er likevel kanskje det i ettertiden mest kjente

60

føderaliseringskonseptet, på grunn av den gjenlyd det vakte også hos russiske sosialister og Josef Stalins berømte polemikk mot det.55 Feilslagene for alle disse føderaliseringsplanene forhindret organise­ ringen av de ulike nasjonale gruppene på «lavere plan» på en måte som var i samsvar med deres nasjonale interesser og som på et «høyere plan» stemte overens med overnasjonale doktriner. Dette kan føres tilbake til det dualistiske arrangementet: Trass i den indrepolitiske autonomi de to statene var innvilget, ble løsningen av deres nasjonale konflikter lenket sammen gjennom Ausgleich. Dette gjorde det mulig for den føydale overklassen i det tilbakeliggende Ungarn å forhale og hindre en løsning også i den andre staten. Det geo-etniske grunnlaget for en slik sammen­ kobling lå i oppsplittelsen av etniske grupper mellom de to imperiehalvdelene etter 1867. Hele 5 av de 11 nasjonale gruppene i monarkiet, som tilsammen utgjorde over 45 prosent av befolkningen, var bosatt innenfor begge statene. Dette var tyskerne, kroatene, rumenerne, ukrainerne og serberne. Ut fra nasjonalitetsprinsippet besto vanskelighe­ tene i at disse gruppene bare kunne samles gjennom en forfatningsmessig omorganisering av hele imperiet. Dette innebar at en skrittvis løsning av nasjonalitetsproblemet, gjennom en «demokratisk utvikling» mot en politisk nyordning på etnisk-føderalt grunnlag, ble blokkert også i Øst­ errike så lenge madjarene ikke ville anerkjenne at også Ungarn var en flernasjonal statsdannelse:

Den fundamentale kontrasten mellom det østerrikske og det ungarske systemet gjorde faktisk en nærmere moralsk tilnærming mellom de to landene umulig. Tvert i mot, desto lenger Østerrikes nasjoner beveget seg langs den nasjonale selvbestemmelsens vei, jo større ble den mad­ jarske overklasses forakt for dette såkalte forvirrende konglomerat av folkeslag. Og hva som var enda farligere for monarkiets framtid, var at desto mer Østerrikes nasjoner vokste i politisk og kulturell innflytelse, og jo sterkere de krevde å omforme den oligarkiske dobbeltkonstitusjonen til en ny, som kunne tilfredsstille tsjekkernes og sør-slavernes nasjonale krav, jo mer voldsom og forbitret ble de madjarske herskende klassers reaksjon mot disse bestrebelser, som ikke bare truet deres politiske og administrative monopol i imperiet, men også deres nasjo­ nale overhøyhet i det egentlige Ungarn. Derfor knustes ethvert seriøst forsøk på reform av konstitusjonen mot det madjarske oligarkiets uimotståelige mur.56 Problemet med dualismen ble tydeliggjort og satt på spissen i striden om hærvesenet, som i et nøtteskall tydeliggjorde de fleste av dobbeltmonar­ kiets dilemmaer.

61

Hærvesenet og dualismens krise Innenfor dette tvedelte statsbygget hadde hæren imidlertid en absolutt særstilling. Dette gjaldt både for Østerrike og for Ungarn, selv om det likevel var forskjeller landene i mellom: Lederskapet, den indre organisa­ sjon, samt hærens innsats, var utelukkende forbeholdt keiseren; og ingen av de to landenes parlamentet eller regjeringer hadde noen forfatnings­ messig sikret innflytelse over disse tingene. Flertallet av offiserene, som i stor grad bestemte hærens karakter og ånd, kom fra det «overnasjonale» hoffaristokratiets og militærbyråkratiets rekker. I motsetning til statsvesenet forøvrig, utenrikspolitikk og finanser, var ikke hæren et produkt av dualismen, men en etterlevning etter de gamle tiders absolutisme eller neo-absolutisme. Den rettslige stilling for Østerrikes og Ungarns felles forsvarsminister ble ikke klargjort ved Ausgleich i 1867. Hans person ble ikke engang spesielt omtalt i Ausgleichloven. Her ble det bestemt at alt som hadde med «den enhetlige ledelsen, kommandoen og indre organisasjon av armeen» skulle være under keise­ rens forføyning. Under det ungarske parlamentets kompetanseområde fallt riktignok det å bestemme antallet rekrutter (Rekrutenkontingent) og tjenestetiden samt spørsmål knyttet til innkvartering og forpleining av de militære styrker. Habsburgerne hadde imidlertid alltid nidkjært vok­ tet over sin ukrenkelige stilling som monarkiets øverste krigsherrer og over den dynastiske ånd i hæren. I dette henseende avvek ikke den

HÆRSTATISTIKK 1910

Prosentandeler av

NASJONALITET befolkningen

tyskere madjarer tsjekkere slovaker ukrainere polakker slovenere serbo-kroater rumenere italienere

24 20 13 4 8 10 2 11 6 2

alle grader yrkesoff. reserveoff.

25 23,1 12,9 3,6 7,6 7,9 2,4 9,0 7,0 1,3

78,7 9,3 4,8 — 0,2 2,5 0,5 2,4 0,9 0,7

60,2 23,7 9,7 0,1 0,3 2,8 0,5 1,6 0,6 0,5

Kilde: Militår-stat. Jahrbuch 1910, s. 145. Referert etter: Stone, Norman, «Army and Society in the Habsburg Monarchy 1900-1914», Past and Present, no.33, april 1966, s. 99.

62

konstitusjonelle Frans Josef fra de habsburgske familietradisjoner. Beslutningsmodellen for hæren var enkel: Parlamentet kunne bare bevilge penger og tilførsel av rekrutter. De vesentligste avgjørelser ble gjort av herskeren og lederen for militærvesenet langs den militært korteste veien.57 Den dynastisk lojale tyske ledelsen og drillsystemet, hele den keiserli­ ge og kongelige hærs tradisjon, befant seg i et diametralt motsetningsfor­ hold til det mest grunnleggende i konseptet om «den ungarske statsidé»: prinsippet om «en enhetlig ungarsk politisk nasjon». Hæren anerkjente bare stammer, Volksstdmme, hvilket innebar at madjarene ikke ble aner­ kjent som en av de ledende nasjoner. Nasjonalitetene som bodde i «landene under den Hellige Ungarske krone», ble ikke betraktet som medlemmer av «den ungarske nasjon» som snakket forskjellige dialekter, men kun som undersåtter i Habsburgmonarkiet.58 Imidlertid spilte ikke den nasjonale fordelingen noen betydelig rolle, ettersom den multi-nasjonale hærens enhet ble garantert gjennom den absolutistiske øverste hærledelsen, gjennom det særskilt utdannede, «anasjonale» offiserkorpset av «habsburgsk nasjonalitet» som atskilte seg fra befolkningen som en særskilt kaste og representerte en aristokratisk tenkemåte.59 Det å opprettholde en felles hær krevde et minimum av språklig fellesskap. Det var tre ulike typer språk som offisielt kunne brukes: «kommandospråket» (Kommandosprache), «tjenes tespråket» (Dienstspraché), og «regimentspråket» (Regimentspraché). De to første var tyske — alle rekrutter ble forventet å kunne ca. 880 tyske ord til bruk på parader, og dertil spesielle tekniske uttrykk, ca. 1000 ord, slik at en polakk og en ungarer som benyttet den samme geværtypen, kunne vite hvilken del av det den andre referte til.60 De militære myndigheter hadde også rett til å korrespondere med sivile organer på tysk. For madjarske nasjonalister var dette en krenkelse — hæren, med sine dynastiske svart-gule farger, dens dobbelte ørneemblem og sitt k. u. k. Reichskriegsministerium i Wien var et uttrykk for det Gross-Osterreich de fryktet. Det ble forventet av yrkesoffiserene at de lærte sine menns språk i løpet av tre år; mislyktes de i dette, fikk de sparken. Innenfor hvert regiment ble mannskapets eget språk brukt til alle andre offisiselle formål. I ungarske regimenter fantes også visse språk som ble brukt for rene regimentformål (Regimentspracheri), som den ungarske regjeringen forsøkte å sette en stopper for. Hvis mer enn en femtedel av et regiment hadde et av monarkiets språk som morsmål, ble dette anvendt til drill og instruksjon — i den ungarske halvdelen av monarkiet fantes det således to slovakiske, tre rumenske, seks tysk-madjarske, ett tysk-slovakisk, tre

63

tysk-rumenske, fem madjarsk-slovakiske, seks madjarsk-rumenske og ett madjarsk-rumensk-ukrainsk regiment. I alle disse tilfellene ble språk tolerert innenfor hæren til tross for madjariseringspolitikken som var sanksjonert av Budapest. 11914 måtte mobiliseringsordren således utste­ des på 15 språk!61 Den alvorligste krisen i forholdet mellom Østerrike og Ungarn ble naturlig nok koblet til og utløst av spørsmålet om hærordningen. Etter­ som hærvesenet var et symbol på fellesmonarkiet, var den en torn i siden, i hvertfall på det verbale planet, for den ungarske opposisjonen. I 1902 ble den politiske spenningen i Budapest større enn noen gang siden 1867. 1848’ernes rekker svulmet nå opp, samtidig som kravene om økonomisk autonomi tiltok i styrke. Mange madjarer fryktet at det dualistiske politiske arrangementet ville kunne undergraves av dynastiet i forening med de mindre folkegruppene. Frans Josefs liv framsto som en slags garanti for sikkerhet, men han var over 70 år gammel og erkehertug Frans Ferdinand, hans formodete etterfølger, ble i Ungarn ansett som notorisk fiendlig innstilt overfor madjarene. Situasjonen tilsa derfor en eller annen form for styrking av egne posisjoner, sett fra den madjarske lavadelens side, dersom dens dominans skulle overleve Frans Josef. En krise ble derfor utløst62. I 1903 anmodet de militære myndigheter om at det ungarske parla­ mentet skulle øke antallet rekrutter og bevilgningene til hæren etter lovene av 1889. Opposisjonen tok tilflukt til teknisk obstruksjon for å hindre lovforslaget fra å bli vedtatt. Det liberale partiet sympatiserte nå med opposisjonen og forsøkte å kople sin innvilging av rekrutter og penger til en utvidelse av madjariseringen av det stor-ungarske samfun­ net som også skulle omfatte hæren. Press oppsto for å gjennomføre det madjarske språk som hærens kommandospråk, ikke tysk. Studenter gjorde opprør i Budapest, deputasjoner kom inn fra lokale valgkretser i landdistriktene. Opposisjonsjuristene hadde gjort en fortolkning av ut­ trykket «konstitusjonelt prerogativ» i kompromisslovene til å bety «pre­ rogativ alltid underlagt parlamentarisk granskning». Imidlertid er det viktig å understreke at det ikke lå et program for løsrivelse bak kravet om madjarsk som kommandospråk. Ved utbruddet av 1. verdenskrig sluttet Ungarn fullstendig opp om keiseren og krigen. Revolusjonen i 1918 rommet ikke nasjonale krav slik tilfellet var i Praha, Bratislava og Zagreb, og slik det også hadde vært i Budapest 1848. Opprettelsen av full suverenitet over det madjarske kjerneområdet kun­ ne ikke oppveie tapet av «det historiske Ungarn», og dette kunne mer effektivt forhindres, sett fra det madjarske flertallets side, med et fortsatt Habsburgmonarki.631 dette skilte Ungarns forhold til Østerrike seg fra

64

Norges forhold til Sverige, som jo også gjennomgikk en krise som endte opp med løsrivelse samtidig (1905). Frans Josef bestemte seg da for å advare politikerne om at de ikke ville godta noen forminskelse av sine rettigheter. Han laget, sammen med den nyinnsatte statsministeren, grev Khuen-Hédervåry, en variant av «gulrot og pisk» politikken. I en ordre til hæren i september 1903, gitt ved manøvre i Galizia, ble opposisjonen advart om at han «aldri ville oppgi den øverste krigsherres rettigheter og prerogativer». Likevel lovte han, i et brev til grev Khuen-Hédervåry, å gi noen konsesjoner til det ungarske standpunkt i de militære spørsmål. En nimannskommisjon fra det un­ garske regjeringspartiet utarbeidet så en rekke med konsesjoner som den anså som ønskelige (det såkalte Neuner Programm). Punktene her dreiet seg om bruk av ungarske flagg og emblemer i hæren og utvidelse av det madjarske språkets funksjonsområde til også å gjelde saker ført for krigsrett og ved militærakademiene. Alt i alt virket disse kravene i retning av å «madjarisere» den felles hæren. Keiseren betraktet disse punktene med en viss sympati og signaliserte med det at han ikke aktet å bryte sin gamle allianse med den madjarske lavadel. Dette var imidlertid ikke nok for opposisjonen, og den fortsatte sin obstruksjonspolitikk i parlamentet. Trass i keiserens klare advarsler valg­ te også medlemmer av regjeringspartiet å støtte opposisjonens krav om en «madjarisering» av kommandospråket. I 1905 utnevnte Frans Josef så en minoritetsregjering under ledelse av en eldre general, Fejérvåry, og påla den å bryte den madjarske motstanden. Fejérvåry truet dernest med å innføre allmenn stemmerett. Allmenn stemmerett var en dobbelt trussel mot madjarenes overher­ redømme, en trussel både mot deres nasjonale privilegier og mot deres klasseprivilegier. Overfor denne doble trusselen oppga så den ungarske opposisjonen sin stridbare nasjonalisme. Det varte deretter helt til 1911 før et nytt lovforslag om å reformere hæren kunne introduseres i Buda­ pest. Situasjonen var imidlertid mer komplisert enn som så, hva gjelder hærvesenet, og dette tillot at de nasjonale aspirasjoner i Budapest i noen grad likevel ble tilfredsstilt. En militær overenskomst som ble sluttet i 1868, videreførte den felles kongelige og keiserlige hær (k. k. Armé) samt opprettet to separate enheter, Honved og Landwehr. Rekrutter som ble valgt ut til å tjene i den felles hæren, gjorde tjeneste i fra tre til fire år og ble så overført til reserven. En viss del av rekruttene gikk imidlertid direkte til Honvedeller Landwehr, der de tjenestegjorde i to år og deretter ble overført til reserven. Honved var underordnet sitt eget minsterium i Budapest og hadde ungarsk som kommandospråk. Dets oppbygging var

65

modellert etter den felles keiserlige og kongelige hær, og kongen-keiseren var dens øverste krigsherre, selv om den ble nektet egne artillerienheter. Parlamentet i Budapest, som generelt var motstrebende når det gjaldt å bevilge penger til k. k. Arme, var det stikk motsatte når det gjaldt Honved. Den fikk derfor en atskillig større betydning enn Landwehr fikk i Østerrike. Den konstitusjonelle konflikten mellom Østerrike og Ungarn om Ausgleich i 1906 avdekket for mange i samtiden det som bare hadde vært uklart forstått i 1867, nemlig at madjarenes kombinerte nasjonale og sosiale overherredømme i Ungarn var den viktigste enkeltbetingelsen for dualismen. Den fikk også mange aktører til å stille seg selv spørmålet hvorvidt dette dualistiske systemet var forenlig med Habsburgmonarki­ ets fortsatte eksistens som stat. Til disse hørte også tronfølgeren.

Nasjonenes politiske utvikling i grove trekk Rikets slaviske folkeslag skjønte tidlig hvilke farer for grov diskrimine­ ring som gjennomføringen av Ausgleich betød for dem, og selv om dobbeltkonstitusjonen i hemmelighet ble søkt forbedret, uttalte de gang på gang sin forbitrelse over planene. Francis Palacky, som i 1848 hadde sagt at de slaviske folkeslag hadde måttet skape Habsburgmonarkiet selv hvis det ikke hadde eksistert, forutsa nå at en ekstrem pan-slavisme ville utvikle seg. «Vi slavere eksisterte før Habsburg og vil også eksistere etter det.» Imidlertid ble 1867 års Ausgleich mellom keiseren og den føydale overklassen i Ungarn fulgt opp av to mindre kompromisser mellom henholdsvis Ungarn og Kroatia og Østerrike og polakkene i Galizia. På denne måten skapte dobbeltkonstitusjonen to privilegerte nasjoner, den ungarske og den tyske, og to medierte nasjoner (et uttrykk anvendt i gamle tyske lover som betegnelse på områder som ikke sto direkte under keiserrikets kontroll, men indirekte gjennom sine føydale overherrers formidling), nemlig den kroatiske og den polske nasjon. Disse to siste var, utenom de to dominerende nasjonene, minst underlagt diskrimine­ ring og nøt godt av en økende administrativ autonomi. Rikets øvrige nasjoner spilte bare en tredjerangs rolle overfor disse «aristokratiske» nasjoner?4 I stort behov av parlamentarisk støtte sluttet den østerrikske regjering i 1868 avtalen med den polske Szlachta. Hovedprinsippene innebar innvilgelsen av administrativt, men ikke lovgivende, selvstyre i Galizia. Dette betød i realiteten en overdragelse av provinsadministrasjonen til den polske adel og en fortsatt østerriksk neglisjering av det ukrainske nasjonalitetsproblem og av Polens eget sosiale problem. Til gjengjeld ble

66

polakkene under sitt temmelig konservative lederskap den sterkeste støttespilleren for det østerrikske regjeringssystem i keiserrikets siste halve århundre. Både den østerrikske regjering og de polske ledere var implisitt enige om at den status polakkene hadde, ville vare så lenge maktforholdene mellom det uavhengige Polens arvtagere, Østerrike, Russland og Preus­ sen (fra 1871 det tyske keiserriket) forble grunnleggende uendret. Denne provisoriske karakter ved polakkenes status er en vesentlig faktor i forklaringen på hvorfor det polske spørsmål utviklet seg mer fredelig enn de fleste andre østerrikske nasjonalitetsproblemer. Ethvert forsøk på en radikal løsning av det polsk-østerrikske problem ville være nytteløst uten at hovedproblemet vedrørende polakkene under russisk og preussisk herredømme ble løst samtidig. Dette kunne imidlertid bare skje som følge av en konflikt mellom disse maktene. Innen denne konflikten brøt ut hadde polakkene ingen grunn til å forsøke å følge noen radikal, separatistisk politikk. Bortsett fra en kort periode i 1846 forble de «provisoriske» østerriksk-polske relasjoner derfor uforstyrret i et helt hundreår, det vil si fra Wienerkongressen i 1814 til 1. verdenskrig.65 Det ungarsk-kroatiske kompromisset av 1868 var, ifølge den fram­ herskende madjarske politiske teori, en union mellom to stater som hadde sitt overhode og bestemte regjeringsfimksjoner felles. Men i mot­ setning til den østerriksk-ungarske unionen var den ikke mellom nomi­ nelt likeverdige parter. Den kroatiske status var ikke samordnet og sideordnet, men underordnet den ungarske (omtrent som Finlands for­ hold til Russland før 1918 eller Islands til Danmark). Det grunnleggen­ de forhold var at Kroatia og Ungarn skulle utgjøre én stat {Staatsgemeinschafi) i forhold til de andre Habsburglandene og i utenrikspolitikken. I indre forhold var Kroatia «en nasjon med et eget spesifikt territorium og en lovgivende forsamling og regjering». I praksis betød dette en reell underordning under Ungarn i utenrikspolitiske, forsvars- og finanspoli­ tiske spørsmål. Kroatisk autonomi var begrenset til indre administrasjon, utdannelse og rettsforvaltning, hvor kroatisk språk var i bruk uten restriksjoner. Stridens eple i forbindelse med denne indre autonomi og den mest alvorlige beskrankning mot den, var den stilling som den kroatiske regjeringssjefen, Banus, hadde. Hans utnevnelse fra kongen var avhengig av den madjarske statsministerens nominasjon. Han represen­ terte dermed madjarske, ikke kroatiske interesser. Han kunne lett omgå den kroatiske riksdagens kontroll som han var ansvarlig overfor, ved å oppløse den, noe som hyppig skjedde.66 Kroatias og Galizias status var lik hva gjelder etnisk sammensetning. Begge land hadde viktige minoriteter innenfor sine grenser (henholdsvis

67

serbere og ukrainere) som de to ledende nasjonaliteter måtte hevde sin privilegerte stilling overfor. De to «medierte nasjonene» måtte begge gradvis gi etter for «de historieløse folkene». Men på det tidspunkt imperiet ble oppløst, beholdt polakkene fremdeles en hårfin overvekt i Galizia, mens kroatene allerede hadde mistet det sør-slaviske lederskapet til serberne. En viktig forskjell mellom de to medierte nasjonene er følgende: Mens det polske spørsmål før 1848 hadde vært et av de virkelig alvorlige nasjonale problemer i imperiet, endret dette seg i løpet av en generasjon. Polakkene gikk nå over fra å være en sentrifugal til å bli en sentripetal kraft i monarkiet. Kroatenes utvikling var den motsatte: Før og under revolusjonstiden 1848-49 ble den kroatiske lojalitet sett på som en av rikets viktigste støttepillarer, etter revolusjonen, og spesielt etter 1867, ble den situasjonen gradvis, men drastisk endret. Ved den første verdens­ krigens utbrudd var det sør-slaviske problem, og innenfor dette hoved­ saklig de serbo-kroatiske nasjonale krav, blitt ikke bare et av Habsburg­ monarkiets hovedproblemer, men selve det ene dødelige problem som forhindret noen annen løsning enn oppløsningen av imperiet. To nært sammenhengende, men likevel vesentlig forskjelige tendenser må her holdes fra hverandre: Kroatias konstitusjonelle kamp med Ungarn og Kroatias kamp mot imperiet som helhet som en del av den sør-slaviske bevegelsen (som tilsvarer det dobbelte problemet med en nasjonal grup­ pe som både en historisk-politisk enhet og som en nasjonal etnisk enhet). Med unntak av kroatene var alle ikke-madjarske nasjonale grupper i Ungarn «historieløse» (uten noe nasjonalt aristokrati eller borgerskap). Interessene til den fattige bondemajoriteten innenfor den slovakiske, rutenske, rumenske eller serbiske befolkning var diametralt forskjellig fra de madjarske herskernes. Nest etter polakkene var det tsjekkerne som klarte å skaffe seg den sterkeste posisjonen blant slaverne i Cisleitania. Dette skyldtes mindre det de oppnådde innenfor lovgivningen (deling av landskolerådet og opprettelsen av et tsjekkisk universitet i Praha), som det at de oppnådde en full nasjonal paritet i Bohmen. Fra denne posisjo­ nen kunne de ut fra sin tallmessige overlegenhet og kulturelle jevnbyrdighet, føre en kamp med tyskerne om hegemonistillingen i de bøhm­ iske områdene.67 I perioden mellom 1848 og 1918 skjer det en «nasjonal oppvåking» blant monarkiets folkegrupper: den nasjonale identiteten «utvides og fordypes». Nå er det vanskelig å si noe generelt om denne prosessen som har sammenheng med både tidligere historiske tradisjoner, aktuelle poli­ tiske strukturer og sosiale konflikter. Robert Kann gjør likevel et par skiller mellom folkegruppenes «oppvåkning» som er nyttige. For det

68

første skiller han mellom nasjoner der de sosiale konfliktene i denne perioden utspilles primært innenfor den egne folkegruppen og nasjoner der de ikke gjorde det. Dernest mellom nasjoner der det nasjonale spørsmål dominerte partidennnelsen og det politiske liv, og nasjoner der det ikke gjorde det.68 Ut fra det første av disse skillene foretar han følgende klassifikasjoner av monarkiets folkegrupper: Hos tysk-østerrikerne, italienerne, kroatene, polakkene, tsjekkerne og madjarene utspiller de sosiale konfliktene seg hovedsaklig innenfor sin egen folkegruppe, mens hos rumenerne, ukrainerne, serberne, slovakene og slovenerne er den sosiale kampen i perioden først og fremst rettet mot sosiale overklasser som tilhører en annen nasjonalitet. Denne differensieringen av nasjonene i sosial hense­ ende kan oppfattes som en applisering av Otto Bauers distinksjon mel­ lom historiske og historieløse folk, i det den første gruppen svarer til de folk som innenfor monarkiets grenser var «historiske», og den andre til de «historieløse». Kann selv mener at den nasjonale bevissthet er desto mer fullstendig utviklet, jo mer nasjonen gir rom for hele det politiske spektrum, og jo mer de uunngåelige sosiale konflikter kan utspille seg innenfor det egne etniske samfunn. Det sosiale og det politiske spektret utfyller hverandre således etter hans oppfatning. Ut fra det andre skillet opererer han for det første med nasjoner der den politiske problematikk var delvis (eller for en stor del), men ikke i hovedsak dominert av «det nasjonale spørsmål». Dette var tysk-østerriker­ ne, italienerne, polakkene, slovenerne og tsjekkerne. Den andre gruppen han opererer med, omfatter de nasjoner der nasjonalistiske målsettinger, etnisk ogfolkerettslig, sto iforgrunnen og dominerte den politiske tenkning og handling. Dette var kroatene, madjarene, rumenerne, ukrainerne, serber­ ne og slovakene. Dette betyr selvsagt ikke at sosiale konflikter ble igno­ rert i den siste gruppen. Selv om de nasjonalitetskonflikter som fant sted innenfor den første kategorien, hadde stor betydning for monarkiet som helhet (for eksempel mellom tsjekkere og tyskere og italienere og slovener), så dominerte den altså ikke, etter Kanns oppfatning, den politiske problematikken hos disse folkegruppene. Vi ser forøvrig at de to skillene han opererer med ikke er sammenfallende: «historiske» og «historieløse» nasjoner (det første skillet) befinner seg innenfor for begge kategoriene i den andre klassifikasjonen av nasjonene. Det er med andre ord, i tillegg til de sosio-økonomiske, også faktorer av politisk-konstitusjonell og etnisk-topografi.sk art som kommer inn og bestemmer nasjonalitetsproblemets plass innenfor de ulike folkegruppenes utviklingfram til imperiesammenbruddet.

69

Utenrikspolitikk og irredentisme En ytterligere differensierende faktor bidro på den ene siden til å forme nasjonenes tenkning omkring sin egen framtid og på ulik måte bestem­ me deres taktikk i forhold til det overnasjonale imperiet, og på den annen side til å begrense den habsburgske politiske elitens manøvreringsfrihet i nasjonalitetsproblemet gjennom dets sammenheng med uten­ rikspolitikken. Dette aspektet ved nasjonalitetsproblemet - som vanskeliggjorde dets løsning, og gjennom koblingen til utenrikspolitikken, ble den utløsende årsak til monarkiets oppløsning - var følgende forhold: Monarkiet besto ikke hovedsaklig av hele nasjoner, men flertallet av hele seks av dets elleve nasjoner befant seg utenfor imperiets grenser. Dette gjaldt tyskerne, italienerne, rumenerne, ukrainerne, serberne og polak­ kene. Bortsett fra at det var umulig å føre en utenrikspolitikk med oppslutning fra et flertall i befolkningen der ingen befolkningsgruppe hadde noen absolutt majoritet, så ville de nevnte folkegrupper i den internasjonale situasjonen mellom 1867 og 1914 på den ene eller andre måten komme i et lojalitetsproblem under press fra et alliansesystem fiendtlig innstilt til Habsburgmonarkiet.691 nasjonalismens og imperia­ lismens tidsalder var problemet med irredentiske strømninger blant grupper som hadde sitt «hjemland» utenfor grensene, knapt mulig å løse på en måte forenlig med Habsburgmonarkiets videre eksistens. I en tid preget av utvidelse av demokratiet, der de sosiale elitene ikke lenger hadde et uinnskrenket politisk herredømme, ville en føderasjon som ikke inneholdt hele nasjoner, men fragmenter av nasjoner, vært svært vanskelig å opprettholde.70 Noen viktige aspekter ved koblingen av nasjonalitetsproblemet til utenrikspolitikken skal nevnes: Et politisk grunnproblem i Habsburgmonarkiet, knyttet til «irredentismeaspektet», i tiåret før 1914 var bevegelsen i retning av sør-slavisk enhet. Dette var både et ytre og et indre problem fordi rikets grenser skar rett gjennom den sør-slaviske befolkningsmassen: Dobbelt så mange sørslavere befant seg innenfor Habsburgmonarkiets grenser som utenfor det (7,3 millioner mot 3,3 millioner).71 Beslutningene tatt på Berlinerkongressen i 1878 tillot Østerrike-Ungarn å okkupere Bosnia-Herzegovina og ble av den jugoslaviske historikeren Vladimir Dedijer betegnet som «skjebnesvanger», fordi innlemmelsen av 1 200 000 sør-slavere forskjøv en allerede prekær balanse mellom nasjonalitetene i imperiet.721 nasjon­ alismens tidsalder i europeisk politikk var problemet ikke så mye hvor­ vidt en samling ville finne sted, som om den ville skje innenfor eller utenfor Habsburgmonarkiets egne grenser. Det at Østerrike-Ungarn mislyktes å løse de indre problemer knyttet til sør-slavisk nasjonalisme i de to annekterte (1908) provinsene, Bosnia og Herzegovina, er umulig å

70

skille fra det utenrikspolitiske problemet med et fiendlig Serbia, støttet av Russland. De nasjonalistiske problemene hindret monarkiets ledere igjen å gi et fleksibelt, kriseawergende svar på mordet på tronfølgeren Frans Ferdinand. Den avgjørende dreiningen mot Sør-Øst representerte noe nytt. Fra det 16. århundret hadde Habsburgmonarkiet neglisjert å føre en ekspan­ sjonspolitikk mot øst. Dets ledere hadde stirret som forhekset mot den vestlige stormaktspolitikken i Europa. En følge av dette var at Habsburgdynastiet før 1866 ikke utelukkende, og ofte heller ikke hovedsaklig, konsentrerte sin interesse om rikets egne land. Den habsburgske regje­ ringen hadde aldri riktig klart å bestemme seg for om den skulle inngå som en genuin del av den tyske nasjonalstaten eller stå utenfor. Landet hadde ført kriger med Frankrike, Spania og Venezia, men det meste av kreftene hadde i stor grad blitt brukt på å kjempe med hovedfienden Preussen og de tyske småstatene om hegemonistillingen i Tyskland. Dette siste kan forøvrig også være en av grunnene til at Habsburgmonar­ kiet var ute av stand til å utvikle en egen integrerende «nasjonalidé» i kjølvannet av det moderne kapitalistiske samfunnets framvekst. Mot øst derimot hadde Habsburgmonarkiet opptrådt mer som en tillitsmann for det europeiske felleskapet av kristne stater (kriger mot tyrkerne) enn som en representant for sine egne interesser, og i denne egenskap følte det seg som bærer av en betydelig misjon. Dernest må nevnes Habsburgmonarkiets allianse med Tyskland fra 1879: Både imperiets stormaktsambisjoner og det dualistiske politiske systemet førte det inn i denne alliansen.73 Utad trengtes Tysklands støtte i stormaktspolitikken på Balkan i tilfelle konflikt med Russland. Internt førte stormaktspolitikken til at det politiske systemet som Ausgleich hadde skapt, ble anerkjent som uunnværlig. Etter 1879 ble forsøkene på å mildne den skjerpede nasjonalitetskonflikten fra den habsburgske politiske elitens side, gjennom konsesjoner til den slaviske delen av befolkningen, hemmet av den anti-russiske og anti-slaviske tilskyndelsen som fulgte av alliansen med Tyskland i utenrikspolitikken og av madjarske og tysk-østerrikske interesser internt. Tysk nasjonalisme var i hovedsak en respons på politiske, sosiale og økonomiske krav fra de ikke-tyske nasjonalitetenes side. Koblingen til Das Reich ga imidlertid tysk nasjonalisme en betydning den ellers ikke ville ha fatt, i den forstand at den betydelig innsnevret keiserens mulig­ heter til å nå fram til et akseptabelt kompromiss med slaverne.74 1 1890årene, da nasjonalitetskonfliktene mellom tsjekkerne og tyskerne gikk inn i en akutt fase, støttet den tyske regjeringen således vedvarende og resolutt tysk-østerrikerne, noe som utfylte den sterke politiske, finansiel­ le og propagandistiske støtten fra tyske nasjonalister i das Reich. Den

tyske regjeringens og de tyske nasjonalistenes intervensjon i østerrikske affærer nådde et massivt omfang under den striden som utstedelsen av de såkalt språkordinansene i 1897 utløste. Denne «furor teutonicus» bragte Østerrike nærmere revolusjon enn noengang siden 1848.75 Tysk-østerri­ kerne så i likestillingen mellom det tsjekkiske og det tyske språket en trussel mot deres kontroll over staten og mot deres egen fordelaktige stilling innenfor den. Tysk-østerrikerne var særlig fortørnet over referan­ sen i ordonansen til «Det bøhmiske kongeriket», noe som implisitt innebar en anerkjennelse av de historiske bøhmiske statsrettighetene og ville bety et skritt i retning av føderalisme. En ond sirkel ble derved skapt. Den fastlåste innenrikspolitiske situasjonen ledet til en forsterkning av de nasjonalistiske bevegelsenes virksomhet og av de irredentistiske følelsene hos slavere og rumenere. Dette førte igjen til at den herskende politiske eliten kom til å se på den utenrikspolitiske sfæren som monarkiets redning. Uansett hvilke andre hensyn som ble ivaretatt gjennom Østerrike-Ungarns imperialistiske politikk på Balkan, så er det klart at en av hovedmålsetningene var av defensiv art, spesielt da i forhold til Serbia. Habsburgs ledende stats­ menn forsøkte å mestre de nasjonalistiske og irredentistiske bevegelser hjemme gjennom å forhindre en nasjonalistisk løsning av Balkanspørsmålet. Jo mer aggressiv den østerriksk-ungarsk utenrikspolitikken ble i så henseende, hvilket den faktisk ble etter 1900, jo mer avhengig ble den politiske Habsburgeliten av å kunne basere seg på støtte fra Tysklands regjering. Jo mer de baserte seg på denne støtten, jo mer umedgjørlig ble nasjonalitetsproblemet. Den sør-slaviske irredentismen dro til slutt med seg den første verdenskrig og monarkiets oppløsning i sitt kjølvann.76

Etterspill I det øyeblikk Habsburgmonarkiet brøt sammen, før det ennå fantes Entente-tropper på dets territorium, var alle nasjonale bevegelser i Cisleithania (Østerrike) så sterke at de selv tok over makten i sine etniske områder. Bare i enkelte omstridte områder kom det til blodige sammen­ støt. I den ungarske rikshalvdelen forsøkte derimot regjeringen Karolyi å redde det historiske Ungarn (med unntak av Kroatia og Vojvodina). Tradisjonen fra det madjarske overherredømme og det madjarske poli­ tiske trykk var fremdeles så sterkt at denne regjeringens myndighet i første omgang ble anerkjent. Først de øvrige «etterfølgerstatenes» militæ­ re innmarsj, delvis først fredskonferansens beslutninger og fredstrakta­ ten, gjorde endelig slutt på madjarenes herredømme. Folkeavstemnin­ gen etter første verdenskrig viste et avvik i disse områdene mellom deres «objektive» etniske sammensetning (slik den kom til uttrykk i folketel-

72

lingene) og den nasjonalpolitiske orientering (slik valgresultatet angåen­ de den nye statsdannelsen viste). Likevel betød resultatet av den første verdenskrig en seier for de «historieløse». De etniske grupper som hoved­ saklig var sammensatt av de høyere samfunnsklasser (i motsetning til andre nasjonale minoriteter) mistet nesten enhver betydning når de ikke lenger kunne støtte seg på en politisk overmakt. Etter hvert som også den økonomiske overmakt gikk tapt, svant deres betydning enda mer.7

Poltiske sentrum-periferi konflikters betydning - en vurdering I forrige kapitel behandlet jeg begrepene «historiske» og «historieløse» nasjoner, som er deskriptive og knyttet til «den sosiale statikk», ved å karakterisere en gitt klassestruktur på et bestemt historisk tidspunkt. I et dynamisk perspektiv, med vekt på nasjonsbygging og framvekst av nasjo­ nal bevissthet, tilskriver Otto Bauer kapitalismens ujevne utvikling størst kausal betydning. I dette underkapitlet har jeg behandlet en del faktorer som, etter min mening, kompliserer bildet av nasjonalitetsproblemets råmaterialer («sosial statikk») og dermed også av overgangen til en analyse av konfliktdynamikken. Spenningen mellom statlig organisering og nasjonalistiske bevegelser var et avgjørende eksistensproblem for Habsburgmonarkiet og må gis en sentral plass i enhver studie av årsakene til dets oppløsning. Jeg har forsøkt å vise at noen av hovedaspektene ved dette spenningsforholdet følger av de historiske handlingsrammene som utgjordes av nasjonalitetsproblemets etnisk-topografiske og politiskkonstitusjonelle forutsetnigner. Slike føringer, som delvis eller hovedsak­ lig fulgte av Ausgleich fra 1867, fikk viktige konsekvenser for monarkiets videre utvikling og for de nasjonale konfliktenes perpetuering og tilspissede form. Jeg gjennomgår og vurderer betydningen av følgende trekk ved forholdet mellom statlig organisering og geo-etnisk struktur i Habsburg­ monarkiet: 1) Forekomsten av nasjonale minoriteter forutsetter eksisten­ sen av en nasjonal majoritet. Habsburgmonarkiet var den eneste euro­ peiske makt som besto av en rekke nasjonale grupper der ingen av dem utgjorde noen majoritet i befolkningen. Den sterkeste gruppen, tys­ kerne, utgjorde knapt en fjerdedel av befolkningen. Den nest sterkeste, madjarene, noe rundt en femtedel. I imperiet som helhet kunne derfor ingen etnisk gruppe inneha en ubestridt lederposisjon i forhold til de øvrige og «rettferdige kompromiss» var vanskeligere å nå fram til når den innledende maktfordeling ble forskjøvet. Hvis man anvender en regional tilnærming, fantes det imidlertid vesentlige minoriteter i de fleste av de østerrikske kronland. Kronlandene, med utstrakt regional autonomi med muligheter for den lokalt domine­ rende nasjon til å fremme sine egne interesser uten hensyn til minoritet-

73

enes krav, betød at det fantes et viktig utklekkingssted for nasjonal bitterhet og uforsonlighet i monarkiets vestlige halvdel som helhet. 2) Fordelingen av etniske grupper mellom de to imperiehalvdelene, sett i sammenheng med den ulike «offentlige livs ideologi» og det ulike politiske system i Østerrike og Ungarn. Oppsplittelsen av de etniske gruppene innebar at hele 5 av 11 var bosatt innenfor begge av de to statenes områder. Disse gruppene, som utgjorde over 45 prosent av totalbefolk­ ningen, var tyskere, serbere, kroater, rumenere og ukrainere. Ut fra nasjonalitets-prinsippet besto vanskeligheten i at disse bare kunne samles gjennom en forfatningsmessig omorganisering av hele det habsburgske imperiet. En skrittvis løsning, henimot en politisk nyordning på etniskføderal basis, ble blokkert også i Østerrike så lenge madjarene ikke ville anerkjenne at også Ungarn var en flernasjonal statsdannelse. De to statene hvis nasjonalitetsproblem og løsningsmuligheter ble koblet sam­ men gjennom Ausgleich var svært ulike. Østerrike som i prinsippet var anerkjent som en flernasjonal stat, med like rettigheter for alle nasjoner, sto overfor et Ungarn som definerte seg selv som en madjarsk nasjonal­ stat, med all virkelighetsfortrengning og nasjonal undertrykkelse dette måtte føre med seg. Når Habsburg-caset seinere skal anvendes komparativt, er én analy­ tisk innfallsvinkel den ulike utvikling av de to dominerende Ausgleichnasjoners posisjoner. I Ungarn var nasjonalforsamlingen dominert av det føydale aristo­ kratiet og administrasjonen av en moderniserende elite som brukte nasjonal assimilering og madjarisering til å styrke Ungarns stilling i monarkiet. Det politiske system ble ikke demokratisert, valgordningen fortsetter å være grovt diskriminerende overfor ikke-madjarske grupper og den madjarske underklassen. I samfunn der folkeflertallet manglet både politisk erfaring og utdan­ nelse, kom språkspørsmålet naturlig nok til å bli et hovedpunkt i de nasjonale programmene. I Ungarn ble de nasjonale bevegelser, som foku­ serte på språkspørsmål, hindret i å nå en massefase med politiske virke­ midler. Administrasjonen hadde ett offisielt språk, det madjarske. «Tvangsmadjariseringen» av det ungarske utdanningssystemmet hadde også som et videre siktemål å hindre at det hos de ikke-ungarske nasjoner skulle utvikles egne utdannede eliter. Dette ble åpent erkjent av madjar­ ske ledere. Det er viktig å understreke koblingen av språkspørsmålet til klassespørsmålet (det vil si til sosiale konflikter som ligger utenfor den nasjonale eksistenssfæren). Og like viktig: koblingen mellom nasjonalitetspolitikk og klassepolitikk. Madjarene var i en forsvarsposisjon i dobbelt forstand. Deres forsvar for sin nasjonale dominans var også et

74

foregripende motstøt mot en utvikling som på lengre sikt truet med underminere et bestemt klasseherredømme. Med spredningen av utdannelse og den fremadskridende industriali­ seringen utvidet den ungarske middelklassen seg dernest ved å ta opp i seg sønner av håndverkere og bønder og ny-assimilerte borgerlige ele­ menter. De fleste hadde jødisk eller tysk bakgrunn, men også slavisk og rumensk. Representantene for de undertrykte nasjoner så på sin side på sine egne «madjaroner» som renegater. Madjarsk nasjonalisme kom dermed til å bli et sement som bandt de heterogene ungarske høyere klasser sammen. Dualismens krise i 1903-06 knyttet det dypt diskrimi­ nerende valgssystemet sammen med en bevaring av hærordningen og tydeliggjorde koblingen mellom den madjarske overklassens klasseherre­ dømme og Habsburgmonarkiets politiske eksistensproblemer for de samtidige. Poenget her er at den sosiale og politiske overklassen i dette Stor-Ungarn var i stand til å blokkere en løsning gjennom en ny føderalisering også i Østerrike, på tross av den indre politiske autonomi statene hadde etter 1867. Tysk-østerrikernes situasjon i dette bildet på 1800-tallet var den motsatte. To forhold spilte inn. Nedbrytningen av det tyske kulturelle og politiske hegemoni i Habsburgmonarkiet og forholdet til den stortyske nasjonalismen, først i Det tyske Forbund, deretter i keiserriket: A) Tyskernes relative posisjon i Østerrike ble redusert til fordel for de andre folkegruppene, og deres kulturelle ytelser hadde ikke noen overnasjonale pretensjoner rettet mot de slaviske nasjonene. Tysk-østerrikernes «objek­ tive situasjon» som nasjonal gruppe var fram til 1918 den første blant likemenn, men ikke noe mer. Det skjer en politisk demokratisering (stemmerettsutvidelser), og samtidig bygger slaverne opp egne nasjonale infrastrukturer og slipper til i ledende posisjoner i statsforvaltningen, som er uten noe «offisielt språk». B ) Dette er imidlertid ikke hele historien. Før 1815 hadde «gammel-østerrikerne» kunnet føle seg både som en del av den tyske nasjon og som gode østerrikske patrioter. I løpet av det 19. århundret utviklet det seg gradvis en større og større avstand mellom den østerrikske statspatriotismen og en stor-tysk nasjonalisme. Tysk-østerrikerne kunne imidlertid ikke som alle andre i Habsburgmo­ narkiet klart skjelne mellom sin egen nasjonalitet med dens særinteresser og deres østerrikske tilhørighet. I stedet ble tysk-østerrikerne splittet mellom en «universell» riksideologi og det partikulære. 3) Det forholdet at Habsburgmonarkiet ikke hovedsaklig besto av hele nasjoner, men av fragmenter av nasjoner. Dette ga en grobunn for irredentisme og koblet nasjonalitetsproblemet til utenrikspolitikken på en komplisert måte i nasjonalismens og imperialismens tidsalder. Flertallet

75

av hele seks av monarkiets elleve nasjoner befant seg utenfor dets grenser: tyskerne, italienerne, rumenerne, ukrainerne, serberne og polakkene. I denne perioden var problemet med irredentistiske strømninger blant grupper med «hjemland» utenfor grensene uhyre vanskelig å løse på en måte som var forenlig med Habsburgmonarkiets fortsatte eksistens. En føderasjon som ikke inneholdt hele nasjoner ville ha vært svært vanskelig å opprettholde i en tid der utvidelsen av demokratiet gjorde at de sosiale elitene ikke lenger hadde et uinnskrenket politisk herredømme, og nasjonalismen samtidig var blitt et massefenomen. I tillegg til at det var umulig å føre en utenrikspolitikk med oppslutning fra et flertall av befolkningen når ingen nasjon hadde noen absolutt majoritet, måtte disse befolkningsgruppene i den internasjonale situasjon mellom 1867 og 1914 på den ene eller andre måten komme i lojalitetsproblemer under press fra alliansesystem som var fiendlige til monarkiet. Habsburgmo­ narkiets stormaktsambisjoner på Balkan førte det over i en allianse med Tyskland, noe som bidro til å låse fast det systemet som var skapt ved Ausgleich i 1867. Den fastlåste innenrikspolitiske situasjonen gjorde utenrikspolitikken til den sfæren der den habsburgske politiske eliten søkte monarkiets redning. Særlig den, delvis defensivt motiverte, imperi­ alistiske politikken på Balkan, med sikte på å hindre en nasjonalistisk løsning av Balkanspørsmålet, bidro til å gjøre det egne nasjonalitetsproblemet desto mer umedgjørlig. Den sør-slaviske irredentismen dro til slutt med seg monarkiets oppløsning gjennom å være den utløsende årsak til 1. verdenskrig.

Økonomiske faktorer i de habsburgske nasjonal itetskonfl ikter Et omriss av den økonomiske utvikling i nasjonalismens tidsalder En systematisering av historisk gitte bakgrunnsfaktorer i forrige kapittel viste begrensningene knyttet til det å betrakte Habsburgmonarkiet som «modelltilfelle» i studiet av nasjonalisme med utgangspunkt i økonomis­ ke forklaringsmodeller å la Otto Bauers. Nå er ikke dette så veldig overraskende. Historien er ikke et laboratorium der «idealtypiske» mo­ deller kan forventes å gjenfinnes i tilnærmet ren form eller de enkelte forklaringsfaktorers innvirkning testes ut i eksperimentell forstand. Det analytiske problemet i forskning av makro-historisk art vil derfor som regel bestå i ut fra konkrete analyser å bestemme kombinasjonsforholdet mellom ulike typer modeller og deres forklaringskraft så godt som mulig.

76

Den beste måten å gjøre dette på er antagelig å transformere makro­ modellene ned på et komparativt-historisk nivå der de kan tjene som hypotesegeneratorer til forklaring av variasjoner og likheter mellom forskjellige enheters utvikling. Et viktig moment i den empiriske be­ handlingen av slike hypoteser vil være å gjennomgå konkrete forklaringsutkast anvendt i forskningen om avgrensede områders og aspekters utvikling: Støtter eller svekker disse betydningen av slike faktorer som er utledbare av de respektive modellene? I hvilket innbyrdes forhold står disse faktorene til hverandre? I dette kapitlet vil jeg konsentrere meg om de økonomiske faktorenes rolle i nasjonalitetsproblemene. I hvilken grad virket de oppløsende eller sammenbindende i det flernasjonale imperiets siste par-tre tiår? Innledningsvis vil jeg raskt skissere det bildet økono­ miske historikere i dag gir av den økonomiske utviklingen på 1800tallet. Spredningen av den økonomiske veksten i det 19. århundre skjedde innenfor rammen av en i økende grad integrert økonomisk enhet. 11816 ble den Østerrikske Nasjonalbanken dannet og gitt eneretten til seddelutsteding i monarkiet. Den monetære unionen ble forsterket i 1850 med opphevelsen av tollbarrieren mellom Østerrike og Ungarn. I 1867 ble vidtrekkende endringer innført i og med Ausgleich. Betydelig myndighet i spørsmål vedrørende offentlig skattlegging og utgifter ble overdratt til de atskilte regjeringer i henholdsvis Wien og Budapest. Men ingen av regjeringene ble tillatt å opprette sin egen seddelbank eller etablere indre tollgrenser eller separate tollgrenser overfor verden utenfor. Trass i ved­ varende forsøk på å endre disse arrangementene, ble monarkiets status som monetær union og tollunion ikke endret fram til dets endelige sammenbrudd. 8 Habsburgmonarkiet kom bare langsomt i gang med sin industrielle utvikling. Imperiets «relative tilbakeliggenhet» bekreftes gjennom statis­ tiske sammenligninger med land som England, Tyskland eller Frankri­ ke. I 1850 lå den østerrikske råjernproduksjonen etter til og med Russ­ lands, og bildet er knapt noe lysere for bruken av dampkraft og jernbanebygging. For antall bomullsspinnerier alene lå Østerrike etter Tyskland, Belgia og Russland.791 stor utstrekning skyldtes denne Habsburgmonar­ kiets ugunstige relative posisjon i et europeisk utviklingsperspektiv ved midten av det 19. århundret landets egen ujevne utvikling. Kjerneområ­ dene for en moderne kapitalistisk økonomisk vekst var de tysk-alpine og seinere de tsjekkiske delene av monarkiet. Bohmen, Måhren, Steiermark, Vorarlberg og Wienerbekkenet var områder som lenge hadde vært bare pro forma føydale, og som etter datidens begreper var høyt utvikle­ de. Intet gap eksisterte mellom disse vestlige delene av Habsburgmonar-

77

kiet og de samtidige vestlige land i 1800, heller ikke hadde en slik kløft utviklet seg i 1850. Mot disse områdene sto de underutviklede provinsene i øst og sør­ øst, med sin inaktive stabilitet og tradisjonalisme. Opprettholdelsen av et strengt godssystem i Ungarn forklarer Habsburgmonarkiets «relative tilbakeliggenhet» som helhet.801 den grad Grundentlastung (den endelige bondefrigjøringen i 1848) kom til å være et tomt ord i øst, skyldtes dette i følge de ungarske økonomiske historikerne Ivan Berend og Gydrgy Ranki at «bondefrigjøringen eliminerte livegenskaper i de østlige områ­ dene uten å begrense de store godsenes makt i jordbrukssektoren».81 Slik ble det utviklet en øst-vest skillelinje innenfor det habsburgske imperiet som tilsvarte den som fantes i Europa som helhet: Østerrike er en liten verden der den store består sin prøve (Friedrich Hebbel). Dette forklarer den tilsynelatende anakronismen med et land som industrialiseres (om enn på en langsom og etterslepende måte) trass i eksisterende føydale trekk. Mens det tyske borgerskapet rådde over de strategisk gunstigste utgangsposisjonene i kultur, politikk, økonomi og forvaltning i imperi­ ets cisleithanske del, så var den ungarske agrar-føydale strukturen basert på den madjarske adelens overherredømme (i Galizia på den polske adelen). Helt fram til slutten av dobbelt-monarkiets eksistens dominerte de store jordeierne Ungarns økonomiske, politiske og sosiale system. Dette stoppet imidlertid ikke utviklingen av kapitalistiske verdier og institusjoner. Etter bondefrigjøringen ble store summer investert i ny teknologi, og aristokratiet var tvunget til å leie lønnsarbeid til driften. Store kapitalistiske foretak som ble grunnlagt utenfor jordbruket som en følge av industriens vekst, dannet grunnlaget for et lite, men voksende, industriborgerskap og proletariat. Strømmen av entreprenører og kapital fra Østerrike over elven Leitha var av fundamental betydning for utvik­ lingen av ungarsk kapitalisme.82 For århundret som helhet gir nyere økonomisk-historisk forskning følgende hovedtrekk: I første halvdel av 1800-tallet betød fraværet av økonomisk vekst i de østlige delene at monarkiet som helhet ble mer tilbakeliggende relativt sett. Etter midten av århundret derimot ble kløften mellom Habsburgmonarkiet og de vestlige land stabilisert. Kløf­ ten begynte å lukke seg mot århundrets slutt, noe som skyldtes at Ungarn nå var inne i en rask økonomisk vekst, særlig fra 1880-årene av. Med den amerikanske historikeren David Good: Tre fundamentale utviklingstendenser er klare. For det første opplevde monarkiet en vedvarende økonomiske vekst i de vestlige områdene tidlig i det nittende århundret. For det andre økte de økonomiske

78

forskjellene som var vesentlige ved slutten av den merkantilistiske peri­ oden, i første halvdel av århundret, men avtok i dets annen halvdel. For det tredje viste utviklingskløften mellom monarkiet og de vest-europeiske statene et liknende mønster — en økning i århundrets første halvdel og en minskning i den andre. At monarkiet ikke overlevde første verdenskrig intakt, mens dets samtidige gjorde det, må ikke fa oss til å slutte at dets økonomi uungåelig beveget seg i retning av stagnasjon og desintegrasjon.83

Gjennomsnittlig industriell vekstrate i Østerrike (i prosent pr. år)

Periode

Samlet avkast­ ning

Gruver

Metall

Maskin Nærings Tekstil bygging middel

1851-1913 1880-1913

3,6

4,0 3,4

3,8 7,0

9,5

2,7

3,3 3,1

1851-1872 1880-1890 1890-1900 1900-1913

4,9 3,4 2-,8

4,8 5,1 2,8 2,6

0,1 9,8 6,8 5,0

15,3 9,3 5,3

4,1 3,4 1,1

4,2 4,1 1,3 3,6

1895-1912 1902-1912 1903-1907

3,2 3,6 6,3

2,7 2,9 5,0

6,4 7,0 9,3

7,3 7,6 9,8

1,8 1,8 3,7

2,6 3,4 7,9

Kilde: R. L. Rudolph (1973): 243, «Quantitative Aspekte der Industrialiserung Cisleithanien 1848-1918» i A. Wanduszka und Peter Urbonitsch (Hgb.) Die Habsburgermonarchie 1848-1918, Band I, Wien 1973.

Nasjonalitetsoppløsning og økonomi Det «store spørsmålet» knyttet til de økonomiske faktorers rolle i nasjonalitetskonflikten er hvorvidt kapitalismen virket som en oppløsende eller sammenbindende kraft i dobbeltmonarkiet, hvorvidt den fram­ skyndet dets oppløsning eller (som en kontrafaktisk hypotese) hadde kunnet forhindre dets undergang hvis ikke krigen var kommet i 1914. Det «klassiske svaret» ble gitt av Oscar Jaszi som så kapitalismen som en viktig årsak til imperieoppløsningen. Oscar Jaszi betonte at de desintegrerende tendensene ikke var et resultat av kapitalistklassens tyske karakter, men observerte at de sosiale protester mot den type sosial urettferdighet som kapitalismen fører med seg, og som ble akutt under «den store depresjonen», ofte smeltet sam­ men med anklager om tysk herredømme og undertrykkelse av slaverne. Internasjonalt orienterte anti-kapitalistiske bevegelser, som sosialdemo­ kratene og de kristelig-sosiale, fikk store problemer med å overbevise

79

arbeidere og håndverkere om at kapitalismen var et sosialt og økonomisk problem, ikke et nasjonalt. Kapitalismens vesen, slik det manifesterte seg i krisen, virket sammen med hva han kalte frihandelens tragedie og det s. k. morbus latifundi (det føydalt pregede sosiale systemet i tilknytning til godsdriften i Ungarn) til å skape en misnøye blant befolkningsmassene, en misnøye som ble den fremste drivkraften bak nasjonal separatisme og irredentisme.84 Seinere forfattere har enten vært enige med Jaszi og betont økonomi­ ens sentripetale krefter eller tatt avstand fra dette synet og betont den sentrifugale innvirkning, mens en siste gruppe «dialektisk» fastslår at begge tendenser var tilstede.85 Selv om jeg tror at det kan anføres en rekke gode argumenter for dette siste synet, vil jeg her hovedsaklig konsentrere meg om de økonomiske faktorenes rolle i nasjonalitetskonfliktene, det vil si om det desintegrerende aspekt. Dette fordi dette sammenholdt med drøftingen i forrige kapittel bør gi noen strategiske (prinsipielle og) empiriske holdepunkter for en komparativ vurdering av betydningen av politiske versus økonomiske sentrum-periferkonflikter og de problemer deres kombinasjon reiser for nasjonalismens politiske sosiologi. Med «økonomiske faktorer» i behandlingen av de habsburgske nasjonalitetskonfliktene i det følgende vil, ut fra en distinksjon å la Fernand Braudel, menes flere ting: 1) et sett av mulige, mer «dyptliggende» årsaker til slike konflikter (det vil si kapitalismens kombinert ujevne utvikling), 2) årsaker av noe kortere varighet, kanskje av «mellomlang varighet», knyttet til konjunktur og sykliske krisefenomener innenfor den kapitalistiske økonomien, 3) bestanddeler i den politiske striden i form av økonomiske punkter i de nasjonale programmer, innslag i den nasjonalistiske agitasjonen og krav som stilles til staten på den egne nasjonens vegne. Alle disse «typer» vil, som sagt, bli berørt i det følgende. Mot slutten av det 19. århundret endres situasjonen på den nasjonalpolitiske arena. De viktigste politiske kreftene i maktsammenheng fra 1860-årene svekkes betydelig: Den tyske liberalismen må bite i gresset for den tyske nasjonalismen, koalisjonen mellom de slaviske partier og de tyske klerikale opphører, og de føydale konservative mister sin innfly­ telse over de slaviske partienes politikk. I Ungarn trues det pro-dualistiske partiet av dannelsen av en politisk bevegelse for full ungarsk uavhen­ gighet. Innenrikspolitisk står monarkiet overfor nye demokratiske og sosialistiske bevegelser og utenrikspolitisk overfor en situasjon knyttet til imperialismens epoke i europeisk politikk. Verken svekkelsen av de tyskliberale eller framgangen for de ikke-tyske nasjonalistene var imidlertid en jevn og organisk prosess. «Den store depresjonen» fra 1873 til 1896,

80

som var et allmenn-europeisk konjunkturfenomen, representerte det viktige vendepunktet i Habsburgmonarkiets politiske historie. Her for­ rettes alle aspektene ved de økonomiske faktorenes innflytelse, og en reaksjon, som av enkelte kommentatorer sammenliknes med den som fulgte av krisen i slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene i Mellom-Europa, endrer det innenrikspolitiske bildet i monarkiet.86

Etno-sosiologisk endring og kombinert ujevn utvikling I monarkiets vestlige halvdel hadde flertallet av den tyske befolkningen, den være seg urban eller rural, tradisjonelt stort sett akseptert tingenes tilstand og følt seg som bærere av «den østerrikske idé». De andre nasjonenes følelser hadde variert fra en passiv aksepterting av status quo til aktivt å sette fram egne nasjonale program. Disse hadde i det store og hele vært ukoordinerte og fullt forenlige med monarkiets fortsatte eksis­ tens, om ikke med dets aktuelle konstitusjonelle arrangement. Den demografiske og økonomiske utviklingen endret imidlertid i løpet av 1800-tallets annen halvdel nasjonalitetsproblemets sosiologiske basis. Dette på en måte som i hovedsak synes å være i overensstemmelse med de analyser Otto Bauer gjorde i sitt samtidige verk. Den migrasjon og geografiske mobilitet som følger det industrielle gjennombruddet, var i Cisleithania, som andre steder, rettet mot industriområder, jernbaner, havner og så videre. To forhold bidro til at denne geografiske mobilite­ ten fikk et stort omfang i Habsburgmonarkiets vestlige halvdel. For det første var den naturlige befolkningstilveksten relativt sett ugunstig for det tyske befolkningselementet i nettopp disse årene. I de agrare og tysktalende alpeområdene var befolkningsøkningen på grunn av det framherskende jordbrukssystemet og arvelovene til jord lavere enn i de italienske og slovenske områdene lenger sør. I Bohmen, Måhren og Schlesien overskred også det tsjekkiske fødselsoverskuddet det tyske absolutt og relativt. I den regionale befolkningsstrukturen var det sla­ viske befolkningselementet i ferd med å utvides. For det andre startet industriutviklingen og utviklingen av gruvedrift og handel på et tidligere tidspunkt og gikk atskillig raskere i Wien-distriktet og i alpeområdene enn i de sørligere distriktene, der byen Trieste var den eneste attraksjonspolen. Det samme gjaldt for de tyske i forhold til de tsjekkiske delene av Bohmen og Måhren, mens Galizia og Bukovina hele tiden beholdt det agrare preg.87 Mommsen konkluderer en oppsummering av industriutviklingen i Cisleithania med at industrien kontinuerlig beveget seg over i områder der arbeidskraften var billigere enn i de gamle. I Bohmen gikk den således fra de rent tyske områdene, via de tysk-tsjekkiske blandingsområ-

81

dene, og over i de rent tsjekkiske. Resultatet av denne ujevne utviklings­ takten var en sterk migrasjon fra alle delene av landet til de tyske områdene i industrialiseringens tidlige faser, særlig fra de tsjekkiske, fra de tsjekkiske til de tyske delene av Bohmen og Måhren og fra de italienske og slovenske områdene mot nord (og samtidig til Trieste fra de sørlige områdene). Først i de siste tiårene av monarkiets eksistens var industrialiseringen på full fart oppover, særlig i de tsjekkiske, ikke-tyske delene av Cisleithania. I det tsjekkerne utviklet de nødvendige ferdighe­ tene og sin egen industrielle etterspørsel hadde entreprenørene en tilbøy­ elighet til å vende tilbake til de tyske delene av Nord-Bohmen og Måhren, der situasjonen etter hvert var desperat med sult, depresjon og høy barnedødlighet. Nå og da forsøkte entreprenørene å importere arbeidskraft fra Polen og Italia i løpet av denne prosessen. Det førte imidlertid bare til at de mer eventyrlystne elementene i den tyske og tsjekkiske befolkningen søkte seg til Wien og Niederdsterreich etter arbeid. På disse siste stedene, som befant seg utenfor de områdene der det var størst nasjonal friksjon, tilpasset tsjekkerne seg innledningsvis gjerne til den dominerende tyske kulturen, bortsett fra sporadiske stri­ digheter om skolespørsmål. Også i Bohmen fryktet arbeidsgiverne fak­ tisk tsjekkernes assimilasjon inn i den tyske kulturen på det tidspunkt fagforeningsvirksomhet var i ferd med å settes i gang.88 Rundt århundreskiftet var imidlertid både det tsjekkiske og det tyske befolkningselementet plassert innenfor temmelig stabile språkgrenser, og det var en relativ nedgang i den industrielle migrasjonen som tidligere hadde vakt frykt hos tyskerne og tilsvarende forventninger hos slaverne. Den sterke geografiske mobiliteten hadde imidlertid endret industri­ områdenes nasjonale sammensetning forbausende raskt og derved vikti­ ge aspekter ved selve nasjonalitetsproblemet. Fran Zwitter gir følgende oversikt noen av de etniske konsekvenser migrasjonen kunne trekke med seg: De etniske konsekvensene av disse trekkene var svært ulike. Noen ganger antar byene den samme etniske karakter som den regionen de ligger i, men det finnes også en rekke tilfelle der den nasjonale karakter er forskjellig og lik den som tidligere bare var representativ for de høyere samfunnsklasser. Dette gjelder for tyskerne i flere av de tsjekkiske byene, i byene i Karniola, for italierne i byene i Dalmatia. Noen ganger har den sterkeste nasjonen i politisk og økonomisk henseende assimilert en majoritet av de immigrerte, i det minste i følge statistikken over talemålet. Den brer seg sågar ut til et konglomerat som har mistet sin tidligere agrare karakter, til steder den ikke tidligere har vært represen­ tert. Det er situasjonen - med svært store innbyrdes forskjeller - for

82

tyskerne i noen av Måhrens og Schlesiens byer, i Steiermark og Kårnten, for polakkene i Øst-Galizia og for italienerne i kystbyene der assimilasjonen av de andre dessuten går mot slutten. Endelig assimileres immigrantene utenfor sitt eget etniske område, med unntak av tsjekker­ ne i Wien og Nord-Bohmens gruveområder og i allmennhet i de etniske grenseområdene. Det generelle resultatet av alle disse faktorene er en endring av det tallmessige forholdet mellom nasjonene i de forskjellige landsdelene og i hele den vestlige delen av monarkiet. Men framfor alt bidrar det til at byene og andre ikke-agrare områder omdannes til nasjonalitetskonfliktenes hovedscener89 De følgende tabellene belyser noen sider ved nasjonalitetsspørsmålets sosiologiske basis: Nasjonalitetenenes andel av yrkesbefolkningen i Øst­ errike, og alfabetiseringsnivået i Ungarn, samt utdannelsesnivået i mo­ narkiet ut fra språklig tilhørighet.

Oppsplitting av den yrkesaktive aefolkningen i Østerrike etter yrkesgruppe og nasjonalitet A: Jord- og

8: Industri og

C: Handel og

D: Offentlige og

skogbruk

håndverk

vareomsetning

militære yrker, frie

A-D tilsammen

Befolknings

Andel av språkgruppene i

kvotient

yrkesgruppene

(i prosent)

yrker, arbeidsløse

nøyaktig Tysk

Tsjekkisk

Polsk

Ruthensk

Slovensk

Serbo-kratisk

Italiensk

Rumensk

%

nøyaktig

%

nøyaktig

%

nøyaktig

%

nøyaktig

%

A

B

C

D

1900

3068123 33,5

3514185 38,3

1232871 13.4

1356435 14,8

9171614

100

35,1

22,4

50,2

47,4

47,9

1910

2988596 30,0

3621335 36,4

1638797 16.5

1701950 17,1

9950678

100

34,8

21,6

47,9

46,3

46,9

1900

2560103 43,1

2167573 36,5

552100

9,3

656820 11,1

5936596

100

22.7

18,7

30,9

21,2

23,2

1910

2478203 38,5

2388128 37,1

730170 11.4

839031 13,0

6435532

100

22.5

17,9

31.6

20,6

23,1

1900

2775401 65,6

625779 14,8

473815 11.2

354367

8.4

4229362

100

16.2

20,3

8.9

18,1

12,5

1910

2982167 60,1

772027 15,5

714310 14,4

497163 10,0

4965667

100

17,4

21.5

10,2

20,2

13,7

1900

3152725 93,3

85156

2.5

57248

1.7

83112

2,5

3378241

100

12,9

23,0

1.2

2.2

2.9

1910

3209274 91,2

95614

2,7

69595

2.0

144399

4,1

3518882

100

12,3

23,2

1.3

2,0

4.0

1900

896080 75,4

159445 13,4

42059

3.5

90722

7,6

1188306

100

4,5

6,5

2.3

1.6

3.2

1910

847347 67,6

187380 15,0

86912

6.9

131509 10,5

1253148

100

4,4

6,1

2.5

2,4

3.6

1900

615907 86,9

32396

4,6

26929

3.8

33552

4,7

708784

100

2.7

4,5

0.5

1.1

1.2

1910

660838 84,4

41687

5,3

34475

4.4

46010

5,9

783010

100

2.8

4,8

0.5

1.0

1.3

1900

362569 50,1

169393 23,4

91516 12,7

99858 13,8

723336

100

2.7

2.6

2.4

3.5

3.5

1910

365087 47,5

179894 23,4

114146 14,9

109465 14,2

768592

100

2.8

2.6

2.4

3.2

3.0

1900

206890 90,3

6146

2,7

5648

2,5

10334

4,5

229018

100

0.9

1.5

0.1

0.2

0.4

1910

241467 87,8

10496

3,8

6124

2.2

17001

6,2

275088

100

0.9

1.8

0.1

0.2

0.5

1900

9078 95,4

127

1,3

104

1.1

207

2,2

9516

100

0,03

0,1

o.o

1910

10107 92,7

209

1.9

211

1.9

372

3,4

10899

100

0,04

0,1

o.o

o.o o.o

o.o o.o

Minoriteter

1900

6419 11,1

19049 32.8

5666

9.8

26898 46,3

58032

100

0.2

0,04

0.3

0.2

0.9

Utlendinger

1900

55909 10,8

224856 43,4

116800 22,6

120338 23,2

517903

100

2,0

0.4

3,2

4.5

4,3

1910

59621

9,8

265738 43,6

144708 23,7

139237 22,9

609304

100

2,1

0.4

3,5

4.1

3,9

1900

13709204 52,4

7004105 26,8

2604756 10,0

2832643 10,8 26150708

100

100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

1910

13842707 48,5

7562508 26,5

3539448 12,4

3626137 12,7 28570800

100

100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

Magyarsk

Til sammen

Kilde: Peter Urbanitsch (1980): «Die Deutschen in Osterreich» i A. Wandruszka und P. Urbanitsch: «Die Habsburgermonarchie 1848-1918» Band //////, Wien 1980.

83

Lesekyndighet og skolegang i Ungarn etter morsmål

De som kan lese og skrive

1880 36,4 20,6 34,5

1910 58,2 44,0 56,4

I prosent av befolkningen over 6 år 1910 68,7 52,6 66,7

44,6 56,8 32,9 9,2 7,3

67,0 70,4 58,0 28,2 22,7 47,0 40,4 46,3

79,2 82,2 69,7 33,1 27,9 56,0 48,0 54,1

1 prosent av samlet befolkning

Ungarn Kroatia Transleitania Magyarer Tyskere Slovaker Rumenere Ruthenere Kroater Serbere Andre

Prosentvis andel av den mannlige befolkning som har fullført middelskolen

19,8

4. klasse

8. klasse

4,3

2,2

6,9 4,1 0,6 1,2 0,2 2,2 1,7 2,7

3,6 1,7 0,2 0,6 0,1 1,2 0,9 1,2

Kilde: L. Katus (1980): 484 «Die Madiaren» i i A. Wandruszka und P. Urbanitsch (Hgb): «Die Habsburgermonarchie 1848-1918» Band III, Wien 1980.

Antallet middel-, høy- og yrkesskolestuderende i Habsburgmonarkiet i forhold til befolkningen som helhet etter språklig til hørlighet i skoleåret 1910/1911.

Antall elever ved ulike skoletyper pr. 100 000 innbyggere Magyare Tyskere r

Høyskoler: Teologi Rettsvitenskap Filosofisk fakultet Medisin Teknisk og økonomisk høysk. Kunstneriske høysk.

14 55 16 21 28 8

11 39 29 17 50 8

Polakker Tsjekkere og slovaker

Ruthenere

8 22 17 9 48 1

9 19 6 2 3 0,3

11 60 37 15 48 3

Rumenere

Serbere og kroater

15 12 4 5 2 0,5

9 23 10 9 11 1

Slovenere

15 27 5 5 15 1

Italienere

21 42 24 13 34 2

Ungarn

Cisleithania

12 41 26 16 49 5

11 33 10 13 17 6

Habsburg monark.

12 38 19 14 34 5

Høyskolene tilsammen

142

154

174

105

39

39

63

68

136

149

90

122

Gymnaser og pikeskoler Realskoler

551 84

389 214

591 73

237 195

223 9

169 11

213 15

281 65

508 221

384 167

366 59

373 118

Middelskolene samlet Lærerutd.anstalter Landbruksskoler Yrkeskoler Handelskoler Øvrige fagskoler

635

603

664

432

23

180

228

346

729

551

425

491

87 11 689 145 11

86 29 788 239 4

111 13 248 35 4

46 46 893 153 4

38 0,5 47 6 1

19 1 183 19 5

27 4 155 42 2

77 10 294 37 5

105 10 677 151 9

80 29 649 158 3

56 8 544 96 8

68 20 579 128 5

1720

1904

1249

1680

363

446

521

837

1817

1619

1227

1413

Tilsammen

a) bare i Cisleithania Kilde: L. Katus (1980): 483 «Die Madiaren» i i A. Wandruszka und P. Urbanitsch (Hgb): «Die Habsburgermonarchie 1848-1918» Band III, Wien 1980.

Den politiske tilspissingen i Østerrike Over den beskrevne, tildels svært kompliserte geo-etniske og sosiale strukturen skyllet så bølgen av nasjonalistisk agitasjon i tiårene rundt århundreskiftet. Viktig for den nesten komplette politiske fastlåsingen i Cisleithania var den intense konflikten mellom tyskere og tsjekkere. Både konfliktgrunnlaget og innholdet i den tsjekkiske politiske agitasjo­ nen var nært knyttet til faktorer av økonomisk-demografisk art. Allerede i 1890 hadde befolkningsforflytningene medført at mer enn halvparten av Bøhmens befolkning ikke lenger befant seg på sitt opprinnelige hjemsted. Det gamle tyske preg bohmiske byer som Praha og Pilsen

84

hadde hatt, gikk tapt, og i 1910 mistet tyskerne helt sin representasjon i Prahas kommunestyre.901 de bøhmiske blandingsområdene ble tyskerne isolert sosialt og kulturelt, samtidig som den heftige nasjonalistiske agitasjonen forhindret en tilnærming mellom de to befolkningsgruppe­ ne. Parallelt med industrialiseringsprosessen var den tsjekkiske selvfølel­ sen og innflytelsen sterkt oppadstigende de siste årene av monarkiets eksistens. Den industrielle vekstraten var i 1913 større i de nordlige provinsene enn i Nieder-Osterreich, det tyske kjerneområdet (det gjaldt også for Galizia og Bukovina selv om det forspranget som her skulle innhentes, var atskillig større). Selv om det tyske borgerskapet sammen med det jødiske, som det var nært forbundet med, i 1914 fortsatt kunne hevde sin ledende stilling, så hadde det slaviske befolkningselementet nå halt betydelig innpå. Den økonomiske og sosiale framgangen styrket den tsjekkiske selvbevisstheten med sjettedelen av bomullsindustrien og fjer­ dedelen av bekledningsindustrien på sine hender. Den nasjonalistiske tsjekkiske politikken forsøkte i denne perioden bevisst å fremme tsjek­ kisk industris stilling i konkurranse med den tyske og gikk inn for en boikott av ikke-tsjekkiske varer. Særlig ble det å støtte de egne tsjekkiske nasjonale yrkessammenslutninger og industrielle utdannelsesinstitusjo­ ner i Bohmen av stor betydning og dannelsen av et tsjekkisk bankvesen til fremme av tsjekkisk handel og industri.91 Parallelt med de ikke-tyske befolkningsgruppenes økonomiske fram­ gang ble den tyske liberalismen svekket innenfor den tysk-østerrikske leir. Den politiske utviklingen blant tysk-østerrikerne var spesielt viktig for den prosessen som låste nasjonalitetskonfliktene fullstendig fast: Blant tysk-østerrikerne oppsto tre viktige politiske leire som ideolo­ gisk kan bestemmes som internasjonal sosialisme, pro-klerikal eller kristelig-sosial konservatisme og tysk nasjonalisme. Disse ideologiene hadde en felles opprinnelse i det forhold at de alle oppsto i 1880-årene som en protest mot forskjellige aspekter ved tysk-østerriksk liberalisme, som hadde vært dominerende i det cisleithanske Østerrike etter Ausgleich i 1867. Den kristelig-sosiale klerikale leiren bekjempet liberalernes stand­ punkter angående skillet mellom stat og kirke. De tyske nasjonalistene bekjempet de liberales kosmopolitisme, og alle tre leirer avviste laissezfaire prinsippet i økonomien. Deres felles anti-kapitalisme hadde i be­ gynnelsen bragt bevegelsenes grunnleggere sammen, men deres veier skilte raskt lag på grunn av deres uforenlige ideologier. De kristeligsosiales anti-kapitalisme innebar, på samme måte som de tysk-nasjonales, en fornektelse av klassemotsetninger og en romantisk lengsel etter en harmonisk fortid som aldri hadde eksistert. Kristelig-sosial/proklerikal og tysk-nasjonalistisk anti-kapitalisme uttrykte seg hovedsaklig i form av

85

anti-semittisme. Skismaet mellom de tre leirene ble fordypet av sosialist­ enes og tysk-nasjonalistenes militante anti-klerikalisme. Tysk-nasjonalistene på sin side bekjempet både de pro-klerikale/kristelig-sosiale og sosialistene, som var innstilt på forsoning i språkkonfliktene som satte Østerrikes ulike etniske grupper opp mot hverandre.92 Det østerrikske Christlich-soziale Partei ble både i nasjonalforsamlin­ gen og i det kommunale liv på lokalplanet en ledende faktor som alltid og kraftig understreket statens og hærens enhetlige karakter. Den leden­ de skikkelsen i denne bevegelsen i 1880-årene var Karl Lueger, som lyktes i å manøvrere slik at de tyske massenes anti-kapitalisme og anti­ semittisme ble til en lojal tysk, dynastisk bevegelse på en katolsk basis der erkehertug Frans Ferdinand kunne rekruttere sin mest pålitelige og dyktige stab i sitt forsøk på å omdanne monarkiet på grunnlag av det såkalte Gesamtmonarchie. Både de tyske liberale og de offisielle klerikale satte seg mot dette forsøket og ble avvæpnet av Lueger.93 I et viktig henseende var det språkstriden som rev fra hverandre det flerspråklige imperiet. De tysktalende alpeområdene (som seinere ble Republikken Østerrike) var bare marginalt involvert i disse konfliktene, hovedsaklig fordi både sosialistene og de pro-klerikale var innstilt på forsoning for å holde imperiet sammen. De uforsonlige ekstremistene dominerte imidlertid i de blandete språkområdene (og innenfor de høyere utdannelsesinstitusjonene), hvor deres militante obstruksjon hin­ dret løsning gjennom kompromiss. Selv om deres antall var mindre enn de moderate blant tysk-østerrikerne, lyktes de å sabotere den demokra­ tiske prosessen så sterkt at regjeringen måtte suspendere Reichsrat (nasjo­ nalforsamlingen) og styre gjennom dekreter.94 Hovedstridsspørsmålene som striden mellom tyskere og tsjekkere dreide seg om, var knyttet til fortolkningen av artikkelXIXi konstitusjo­ nen av 1867, som erkjente og garanterte alle østerrikske nasjonaliteters likeberettigelse. Den lovte likhet for alle talespråk innenfor skoleverket og det offentlige liv og påla alle kronland som var bebodd av mer enn en nasjonalitet, å gi alle innbyggerne utdannelse i sitt eget språk.95 Grunnloven definerte imidlertid ikke «nasjonalitet» og unnlot å klargjøre om likheten skulle tillempes overfor individet, medlemmene av en nasjonalitet som en organisert gruppe eller territoriene som overvei­ ende var bebodd av en bestemt nasjonalitet. Grunnloven ga heller ingen fortolkning av hva «talespråkene» egentlig innebar mer presist. Begrepet kunne innebære alle talte språk i et kronland eller bare de som ble snakket i et mer avgrenset område. Endelig fastslo ikke Grunnloven hvem som hadde myndighet til å fortolke loven: Regjeringen gjennom

86

dekret, Riksrådet gjennom fortolkningslover eller ethvert utøvende or­ gan gjennom administrativ fortolkning. Heller ikke var noen gang en østerriksk regjering sterk nok til påtvin­ ge en fortolkning gjennom dekret, og Riksrådet kunne aldri mobilisere tilstrekkelig stemmer til å vedta en fortolkningslov. Følgelig ble fortolk­ ningen et rent politisk spørsmål, der hvert nasjonalt parti søkte å tvinge igjennom sin egen fortolkning, mens andre fortolkninger ble stemplet som «diskriminerende».96 Nasjonal likhet fortolket tsjekkerne som lik rett til å bruke sitt eget språk, ikke bare i sitt forhold til statlige myndigheter, det vil si som et ytre forvaltningsspråk, men også som et indre forvaltningsspråk brukt av embetsmenn i kommunikasjon med andre embetsmenn i alle spørsmål som angikk tsjekkere, eller som ble behandlet av tsjekkiske statsfunksjo­ nærer. Nasjonal likhet betød også, i tsjekkiske øyne, opprettelsen av offentlige skoler, med tsjekkisk som undervisningsspråk for alle tsjekkis­ ke barn, og at tsjekkere ble utnevnt til statsstillinger i et antall proporsjo­ nalt med deres relative befolkningsandel.9 Tsjekkernes mål var videre ikke bare nasjonal likhet i Bohmen, men også innenfor sentraladministrasjonens byråkrati og i kronlandene uten­ for Bohmen og Måhren. Dette siste ble opphav til harde strider etter århundreskiftet, da tsjekkiske minoriteter som ble større med migrasjo­ nen i kjølvannet av industrialiseringen, krevde nasjonal likestilling, sær­ lig i Oberdsterreich og Niederdsterreich. Både styrkelsen av slavisk nasjonalisme og svekkelsen av de tyskliberale var knyttet til den all-europeiske «store depresjon» som ble utløst i 1873. Et sosialt og politisk stemningsskifte inntrådte, som i sin konse­ kvens betød et frafall fra liberalismens individualistiske menneskesyn og førte med seg en forskyvning av de indre politiske maktforhold. Depre­ sjonen undergravde troen på et uopphørlig økonomisk framskritt og økonomisk utsatte grupper vendte seg villig til staten med krav om økonomisk hjelp. Kollektivis tiske løsninger knyttet til de før-kapitalistiske og før-industrielle samfunnstradisjoner, som gjerne idealiserte stendersamfunnet med dets laug og små-industri, vant oppslutning. Oppgi­ velsen av liberalismens individualisme ga seg uttrykk i nasjonalisme, konservatisme og sosialisme eller allment i kollektive tankekategorier, ofte i ekstreme former. 1880- og 1890-årene ble derfor en gunstig periode for politiske massebevegelser. Disse var ikke bare innrettet mot politiske og sosiale reformer for å bedre de materielle leveforhold og demokratisere det politiske liv, men også mot å gjennomføre de ulike nasjonalitetenes krav om økt politisk innflytelse. Dette siste skjedde med en stor voldsomhet. Agitasjonen rettet seg mot kapitalkreftene, mot de

87

liberale, mot tyskerne og jødene, kort sagt de grupper som noen år tidligere hadde vært det statsbærende sjiktets viktigste politiske og øko­ nomiske grunnlag.98 Nasjonalismen fikk nå et program som representer­ te den egne folkegruppens krav, med større eller mindre tilpasning eller radikalisme i forhold til de gitte politiske rammer, men uten hensyn til om programmet var forenlig med et overnasjonalt (abstrakt) likhetsprin­ sipp som tok hensyn til befolkningens interesser som helhet. Dette kjennetegnet ved de framvoksende nasjonalismer bidro til å gi nasjonalitetskonfliktene en ondartet «egendynamikk», når de først var utløst, sett ut fra mulighetene til å holde den flernasjonale statsdannelsen intakt.99 Rosenberg beskriver den økonomiske krisens betydning:

Den store depresjonen forårsaket ikke bare forandringer i det politiske og sosiale rammeverk, den betinget også endringer i sosiale verdier og politisk innflytelse og etablerte en generell bakgrunn for institusjonelle innovasjoner og endringer av politikken ved å stille opp nye grenser for dets mål, taktikk og strategi. For individuell eller kollektiv handling, uavhengig av subjektiv motivasjon og bakenforliggende ønsketenkning var det ingen muligheter for framgang, hvis man ikke tilpasset seg til forandringene i det økonomiske systemet. Men muligheter ble også skapt for opportunister som følte seg kallet til å dra fordel av mangel på harmoni og en tid preget av stram økonomisk politikk, virkelig eller innbilt og bruke borgernes usikkerhet og mismot som et springbrett for politisk erobring.100 Et forhold av betydning for å vurdere spørsmålet om økonomiens «inte­ grerende» eller «desintegrerende» betydning i monarkiet er at den fram­ voksende nasjonalismen karakteristisk nok fant sitt beste nedslag nett­ opp i de samfunnsklasser som ble hardest rammet av depresjonen. De sjiktene og klassene, som var mest velvillig innstilte overfor anti-kapitalistiske, nasjonalistiske og anti-semittiske strømninger, var småborger­ skapet, den nødlidende håndverkerbefolkningen i Østerrike og de utar­ mede sjiktene av den jordeiende adelen i Ungarn. Den midlere og den lille adelige grunneiendommen hadde vært i en latent krise i det minste fra midten av århundret. Nå forsterket denne seg. Fra 1848 til 1867 sank således størrelsen på den ungarsk lavadel fra 30.000 til 15.000 personer, og i 1900 var det bare 10.000 igjen. Den tidligere ryggraden i den «ungarske adelsnasjon» så nå på kapitalismen som den fremste årsak til sin sosiale og økonomiske degradering og lånte øret til en aggressiv nasjonalisme.101 Småhandlere og små industrielle i Østerrike var primært interessert i de lokale markeder og så (nasjonal) boykott som et hensikts­ messig virkemiddel, i motsetning til de storindustrielle som var interesert i overnasjonale markedsforhold og forretningsforbindelser.102 Krisen

88

framhevet med andre ord de sosiale kjennetegnene ved nasjonalismen som Otto Bauer på pekte i Die Nationalitatenfrage und die Sozialdemokratie. Krisens sosiale nedslag og betydning for partiene og for den nasjona­ listiske ideologien {hva slags nasjonalisme var det nå som fikk vind i seilene) er av stor betydning for å forstå hvorfor Habsburgmonarkiet nærmest ble paralysert av nasjonale konflikter de to-tre siste tiårene av sin eksistens, og hvorfor spenningen mellom statlig organisering og nasjonalistiske bevegelser syntes nesten umulig å overvinne. Ett aspekt ved krisens politiske effekter som ikke bør undervurderes i denne sam­ menhengen, er den tiltagende antisemittismen som utgjør et særskilt trekk ved de nasjonalistiske følelser i denne perioden. Anti-semittiske ressentiments utviklet seg nå hånd i hånd med de anti-kapitalistiske holdningene og den voksende nasjonalistiske bølgen og utgjør et klart særtrekk ved denne, i motsetning til den tidlige 1800-talls nasjonalis­ men. Samtidig understrekes med dette eksklusiviteten i de politiske krav i denne fasen for konfliktene i monarkiet.103 Jødisk emansipasjon og assimilasjon hadde foregått i sprang og rykk i Sentral-Europa under framgangen fra 1849 til 1873. Anti-semittisme, selv om den levde videre, hadde manifestert seg i den mildere formen av sosial boikott, forsvart av sine utøvere med religiøse argumenter. Etter 1873, ‘steg anti-semitismen med aksjekursenes fall’. Hånd i hånd med dens vekst gjennomgikk den en kvalitativ omdannelse. Den utviklet seg mer og mer til en økonomisk og sosial massebevegelse ideologisk fun­ dert på læren om rase og blod. I en æra ladet med spenning, voldsom konkurranse og en stemning av følelsesmessig, nasjonalistisk lettbevegelighet viste den nye kraften seg å være et så mektig våpen i kampen for å overleve og dominere at til og med konservative og klerikale partier begynte å bruke det i stor målestokk.104

Jødene utgjorde i 1910 nesten 25% av Budapests befolkning, mot 8,6% av Wiens befolkning.1051 konjunkturoppsvinget fra 1867 til 1873 hadde de spilt en ledende rolle i det økonomiske liv i Habsburgmonarkiet. Jødiske journalister behersket den liberale pressen, og allerede i 1880 var 38,6% av studentene ved Wiens medisinske fakultet jøder, mot 23,6% av studentene ved det juridiske fakultet. Innenfor bankvesen og finans­ verden hadde de en meget framskutt posisjon. Handelen med ungarske jordbruksprodukter i Østerrike og omsetningen av østerrikske industri­ produkter i Ungarn ble organisert av jøder.106 En kobling av antikapitalisme og anti-semittisme under krisen var derfor relativt nærlig­ gende ut fra «den sosiale synlighet» som jøder i viktige økonomiske posisjoner hadde. Navn som Rothschild, Schey, Groningswarter, Gutt-

89

mann, Ofenheim, Ullmann Weiss, Kornfeld og så videre, var lette å blinke ut som mål for politisk agitasjon. I Ungarn ble tyskere og jøder forøvrig hovedsaklig oppfattet som identiske grupper. De etniske tyskerne var blitt hindret som gruppe av Bismarck fra å delta sammen med de vest-tyske landene i samlingen av Tyskland. Likevel ble de, etter å ha blitt ydmyket og ofret i Tyskland, angrepet på hjemmebane av den ene øst-europeiske nasjonen etter den andre, som ansvarlige for ethvert reelt eller innbilt overgrep fra Hofburg, som om tysk-østerrikerne var et herrefolk. Som om ikke dette var nok, opplevde de lavere middelklasser at de høyere sviktet dem, og følte at den ene forsmedeligheten bare dynget seg oppå den andre. Så mens de mindre østerrikske nasjonene lot sin frustrasjon og aggresjon gå utover tyskerne, så lot tyskerne de samme skje med jødene. I tillegg til at den gamle religiøst og økonomisk betingede anti­ semittismen nå ble forsterket, kom det imidlertid inn nye rent rasistiske følelser som et spesielt trekk ved denne form for nasjonalisme. Blant tyske nasjonalister ble jødene stemplet som de skyldige for den økono­ miske krisen, hvis lindring forutsatte «en løsning av jødespørsmålet» (Georg von Schonerer og hans parti).10 når de tyske nasjonalister nå gjorde seg til talsmenn for en fanatisk og rasistisk anti-semittisme, så underminerte de samtidig også en av de viktigste integrerende faktorer som fantes i den østerrikske tyskhet, det vil si det tyske Kulturgemeinschafi, som jødene sterkest hadde symbolisert i kraft av sine ledende posisjoner innen tysk litteratur, kunst og vitenskap. Anti-semittismen understreket nå at tyskerne utgjorde en eksklusiv folkegruppe og tvang dermed jødene til å vende seg til de andre nasjonene. Den hardere politiske atmosfære og de klarere frontlinjer tvang samtidig jødene til å ta stilling for den ene eller den annen av de nasjonale leire. På grunn av sin yrkestruktur sluttet de seg nå til de andre (ikke-tyske) «historiske nasjo­ ner», snarere enn til (men ikke uten politisk betydningsfulle unntak) de overveiende agrare, «historieløse» slaviske folkegrupper.108 I Ungarn foregikk en omfattende madjarisering av jødene under Ausgleich-peuoden. I 1880 oppga fremdeles 43% av jødene et ikke-madjarsk morsmål, hovedsaklig, det vil si 35%, tysk, 8% snakket slavisk eller rumensk. I 1910 oppga 75,6% madjarsk som morsmål, tysk var redusert til 21,8%, og de resterende tungemål lå på kun 32%. Det var altså ikke bare de storborgerlige jødiske kretser i Budapest som madjariserte seg, men også jøder i ortodoks kristne og perifere hjørner av Ungarn.109 Mens anti­ semittismen blant de «historiske» folk bare var en del av den allmenne motstanden mot kapitalismen, var den hos de «historieløse» sterkere, ettersom jødene her også ble sett på som forbundsfeller og representanter

90

for de herskende «historiske klasser». Til dette bidro at konverterte jøder, som «nasjonale renegater», hadde en tilbøyelighet til å bli svært glødende og intolerante talsmenn for sine nye nasjoner. Dette allmenne trekk ved «overløperiets psykologi» slo tilbake på jødene som gruppe i form av anti­ semittisme. Jaszi, som selv hadde jødisk bakgrunn, sier om dette:

Det er et annet poeng som forklarer den ekstreme glød som jødene utviste i tjenesten for sin nye statsidé. Det er den større bevegelighet og elastisitet som de utviste når de raskt og fullstendig overtok visse overflatiske elementer i sin nye kultur, sammenliknet med de mer klossete innfødte av bonde- og håndverkerbakgrunn. Dette interessante aspekt gjorde seg imidlertid ikke bare gjeldende for jødene, men tilhørte renegatenes mer generelle psykologi. For eksempel la jeg mange ganger merke til at ikke bare assimilerte jøder, men også madjariserte tyskere og slavere, ble de mest høyrøstede og intolerante representanter for madjarsk nasjonalisme. La det være det være som det vil, det er sikkert at de herskende tyske og ungarske statene hadde til sin rådighet en særdeles lidenskapelig, høy­ røstet og skinnhellig jødisk liwaktsstyrke, som strakte seg langt utover de snevert kapitalistiske kretser. Den jødiske holdningen økte de under­ trykte nasjonalitetenes forbitrelse overfor staten og sanksjonerte samti­ dig de anti-semitiske strømningene, som på en patologisk måte forster­ ket monarkiets sentrifugale kreftene i monarkiet.

Jødenes intolerante nasjonalisme og sjåvinisme, som kritikkløst godtok den mest ekstreme ideologi hos den fremmede nasjon de var blitt assimilert av, skapte en akutt og forgiftet moralsk situasjon mellom jødene og nasjonalitetenes intelligentsia.110

Anti-semittismen bidro utvilsomt til å forsterke kapitalismens desintegrerende effekter for Habsburgmonarkiet. Avvisningen av kapitalismen fikk sterke anti-jødiske innslag, ettersom jødene utgjorde det mest slåen­ de eksemplet på en effektiv syntese av kapitalistisk foretaksomhet, kon­ vertering til tysk nasjonalitet og tysk-østerriksk patriotisme. I de slaviske land var anti-kapitalismen mest markant anti-tysk og også anti-Habsburg der den også var anti-semittisk. Samtidig svekket den tyske rasis­ men og utelukkelsen av jødene fra de tyske nasjonale partier, tyskernes posisjoner.111 Situasjonen i Ungarn kom til å atskille seg fra den østerrikske, ved at den madjarske regjeringen i Budapest fra midten av 1880-tallet av sørget for at anti-semittismen blant madjarene selv ble lagt politisk død for en generasjon. Jødene fortsatte her å spille en viktig rolle i det økonomiske liv. Som det hadde vært et betydelig overlapp mellom «det indre leder­ skap» i det økonomiske liv og lederne for det jødiske samfunn i Wien på

91

1860-tallet, var det det i Budapest ved århundreskiftet. På samme måte var det en parallell i disse ledernes teatralske framvisning av adels- og barontitler.112 De tysk-liberales svekkelse i Østerrike ble helt åpenbar for alle og enhver i og med regjeringens fall i 1879 og dannelsen av ministeriet Taaffe.113 Denne krisen utløstes av en konflikt mellom hoffet og de tyskliberale angående okkupasjonen av Bosnia-Herzegovinia og innleder den eneste relativt lange perioden i det cisleithanske Østerrikes historie der et flertall av de slaviske deputerte støtter regjeringen, og flertallet av de tyske er i opposisjon. Samtidig ble en rekke anti-liberale og anti-kapitalistiske krefer forent i et forsøk på å vinne de brede befolkningsgrupper som forbundsfeller mot de liberale. Dette ble den gunstigste perioden for de slaviske nasjoner.

Svaret på hvilken karakter konsesjonene under regimet Taaffe hadde, besvarer innerst inne også spørsmålet om hva de ikke-tyske folk opp­ nådde under monarkiet, i det minste der tyske interesser sto på spill.114 Regjeringen handlet imidlertid ikke ut fra noen overordnet plan om en allmenn nasjonal reform, men taklet hvert problem så godt det lot seg gjøre etter hvert som det dukket opp: Regjeringen Taaffe befant seg langt fra tanken om å revidere konstitu­ sjonen, eller i det minste fra å forsøke å løse nasjonalitetsspørsmålet i samsvar med mer generelle prinsipper, dens politikk var en politikk av typen Fortwursteln, det vil si å somle seg videre framover gjennom små konsesjoner til de partiflokker som støttet den.115 Taaffes system ga likevel et tiårs ro og stabilitet på høyt politisk plan. Den tyske overmakt ble innskrenket i løpet av det 19. århundrets to siste tiår, selv om den fremdeles var tilstede, og situasjonen for hver enkelt nasjon var avhengig av den politiske styrke den kunne mobilisere. Tak­ tikken med å gi begrensede konsesjoner bidro imidlertid ikke til å gjøre de nasjonale konfliktene mildere på de politiske bevegelsenes (utenom­ parlamentariske) plan etter den nye regjeringens tiltreden. En overflatisk observatør ville i tiden rundt århundreskiftet ha trodd at Østerrike beveget seg fra den ene krisen til den andre på grunn av nasjonale motsetninger, mens Ungarn ikke hadde noe nasjonalt problem. Para­ dokset var at jo mer de gamle kravene ble innfridd, jo mer undertrykt følte nasjonene seg. Tsjekkerne for eksempel ble aller mest høyrøstet i nettopp de tiårene der deres kulturelle infrastruktur, fra folkeskoler til universiteter, ble bygd opp, og de tok over mange av de ledende posisjo­ ner innenfor administrasjon og rettsvesen. Jo mer tyskerne kom over på defensiven, jo mer nedverdiget følte de tidligerer underordnede nasjoner

92

seg (med unntak av polakkene som hele tiden forble den østerrikske statens mest lojale støttespillere).

Situasjonen i Ungarn og forholdet mellom Østerrike og Ungarn Tre faktorer ble viktigere og viktigere i Ungarn rundt århundreskiftet. Bevegelsene for ungarsk uavhengighet ble stadig sterkere, og ved valgene i 1905 vant en koalisjon av uavhengighetspartiene flertallet. Problemet knyttet til å demokratisere samfunnet og staten ble samtidig mer og mer påtrengende (jordbruksreformer, allmenn stemmerett). Den tredje fak­ toren var de stadig sterkere bevegelsene blant Ungarns ikke-madjarske folkegrupper, der initiativet lå i rumenernes hender (etter deres initiativ ble den første kongress av ikke-madjarske folk organisert i 1895). Un­ garns økonomiske situasjon de siste tiårene før 1. verdenskrig var preget av utvetydige framskritt. Dette bidro til å forsterke madjarenes nasjona­ listiske selvfølelse, samtidig som de nasjonalistiske kreftene innenfor kongerikets øvrige nasjoner ble stimulert. Motsetningsforholdet mellom de madjarske fabrikk- og godsherrer på den ene siden og de ikkemadjarske fabrikk- og landarbeidere på den annen lot seg ikke overse, og for de siste var det liten trøst at deres klassefeller i Serbia og Romania hadde det enda dårligere. Betegnende for situasjonen var at madjarene med ca. 50% av befolkningen eide hele 91,4% av all jord over 1000 mål, mens alle de andre nasjonene tilsammen bare eide 8,6%. I 1910 var også hele 2228 av 2884 bedriftseiere med mer enn 20 ansatte, av madjarsk opprinnelse. Denne økonomiske hegemonistillingen var helt fram til Habsburgmonarkiets oppløsning fullt i samsvar med den politiske domi­ nans madjarene innehadde. Som påpekt medførte valgordningen at madjarene med sine 50% styrte landet praktisk talt helt alene - 8 representanter fra de andre nasjonene møtte etter det siste valget 450 madjarske representanter.116 Imidlertid var det begynt en utvikling blant ikke-madjarene som var av betydning. I 1870 hadde 68,7% av befolkningen over seks år vært analfabeter. Hos den overveiende rumenske befolkningen i Transylvania og i Kroatia hadde det vært opptil 83%. Like før krigen i 1914 endret dette seg dramatisk, og Ungarn hadde da en gjennomsnittlig analfabetsrate på 33,3%, til og med i Transylvania lå den på bare 49,5%. I Krotia var den nede på 47,4%, blant slovaker lå den på 30;3%, blant serberne på 40,2%. Blant madjarene selv utgjorde i 1910 den industrielle sektor av befolkningen hele 30,6%. Det å fortsette å holde passiv den delen av befolkningen som var utestengt fra det politiske systemet, ble vanskelige­ re og vanskeligere.

93

Selv om den atskillig sterkere politiske undertrykkelsen i Ungarn gjorde det vanskeligere å lese av det politiske barometeret der enn i imperiets vestlige del, var motsetningene mellom de to hovedpartnerne i monarkiet åpenbare. De madjarske interessene var selvsagt utslagsgiven­ de for Ungarns økonomiske politikk og for landets forhold til Østerrike. Mens de divergerende interessene som slavere, tyskere og italienere hadde sosialt og økonomisk sett, og særlig de tsjekkiske aspirasjoner, etter hvert fikk en oppløsende innflytelse på den statlige og økonomiske enheten, fulgte madjarene samtidig konsekvent en politikk rettet inn mot økonomisk selvstendighet like fra Ausgleich i 1867 og framover. Avtalen var at Ausgleich skulle fornyes hvert tiende år med de konflikter partene imellom og de indre politiske alliansebehov dette medførte. De spørsmål som det ble forhandlet om i forbindelse med denne Ausgleichfornyelsen, gjaldt kvoter, den andel hver av rikshalvdelene skulle betale for å dekke monarkiets fellesutgifter, og dessuten spilte spørsmålet om toll- og handelsforbundet, som Østerrike-Ungarn utgjorde, en viktig rolle. Fram til midten av 1880-årene var den internasjonale prissituasjonen gunstig for Østerrike-Ungarns eksport av jordbruksvarer. Det endret seg drastisk etter 1885 da konkurransen fra det billigere amerikanske og russiske kornet, etter noen år med feilslåtte avlinger, gjorde «den smy­ gende jordbrukskrisa» akutt.117 Dette medførte en viss interesseutjevning mellom det tyske borgerskapet og de madjarske magnater, i og med at de siste nå oppga sitt frihandelsaksiom til fordel for en proteksjonistisk holdning. Begge parter var interessert i en beskyttelsestoll som sikret det innenlandske marked og opprettholdelsen av det felles marked i Habs­ burgmonarkiet. Visse ungarske industrikretser var imidlertid interessert i å drive gjennom ett atskilt tollområde for hver av halvdelene i monarkiet for å fremme oppbyggingen av den nasjonale industrien i Ungarn.118 Dette ble på ungarsk side et krav som ansås hensiktsmessig i landets nasjonale selvstendighetsbestrebelser og var et svært vanskelig problem­ område i Ausgleich-forhandlingene, både i 1878 og fram til monarkiets oppløsning.119 Innad i Ungarn åpnet Koloman Tiszas parti opp for et perspektiv der dobbeltmonarkiets grunnlag skulle endres til å være en ren personalunion med atskilte tollområder. Den statsbærende elitens karakter i Ungarn er viktig for å forstå både ønsket om nasjonal uavhengighet og måten det ble søkt virkeliggjort på. På samme måte som politiske eliter i dagens ikke-europeiske land bygget den på en ideologi om nasjonal utvikling. Når det gjaldt å realisere dette målet innenfor det økonomiske liv, viste den seg i stand til å manøvrere, for å bruke den utviklingsteoretiske sjargongen, «relativt uavhengig» av

94

den agrare overklassen. Det er rimelig å tolke dens politikk som en måte å avbalansere jevnest mulig de divergerende klasseinteressene på, i en situasjon der de institusjonelle og internasjonale «føringene» den arbei­ det innenfor, gjorde at den ikke simpelthen kunne overvinne sine kon­ kurrenter (når det gjaldt å formulere den økonomiske dagsorden) full­ stendig. Dette ble gjort slik at ønsket om industriell utvikling, som framsto som en betingelse for nasjonal prestisje og uavhengighet, ble ivaretatt.120 Den fortolkning moderne ungarske historikere har hatt av den øko­ nomiske nasjonalismen og kravet om atskilte tollområder i monarkiet, er forenlig med et slikt hovedsyn. Dette kravet ses på som politisk betinget og som et forsøk på å unngå å gjennomføre vidtrekkende «borgerligdemokratiske» reformer i landet. Bakgrunnen var at den store kløften som var utviklet mellom den faktiske tilstanden i ungarsk økonomi og det løftet om en vesentlig standardheving som den type industriell utvikling som kunne iakttas i andre land, ga opphav til, skapte en spenning, som ble en kime til konflikt. En konflikt ikke bare mellom Ungarn og Østerrike, men mellom de forskjellige samfunnsklassene i Ungarn selv, der det å eliminere de fremste hinderne for en rask industri­ ell utvikling, ville være ensbetydende med å fullføre en borgerlig revolu­ sjon i landet. Noe slikt ville ha kollidert med den sterke og viktige agrare overklassens interesser. Oppmerksomheten ble derfor istedet vendt mot landets stilling i dobbeltmonarkiet. Med Berends og Rankis ord: Fra nå av syntes det mye enklere å tilskrive alle de hindringer som sto i veien for industrialisering, til den ufordelaktige posisjonen som Ungarn hadde i det felles østerriksk-ungarske tollområdet, og egge de ungarske nasjonalistiske følelser ved å understreke dette temaet. Den åpne be­ grunnelsen for Ungarns krav var den ungarske industriens tilbakeligg­ enhet. Den overflatiskhet som kjennetegner den ungarske litteratur som behandler emnet, og ignoreringen av spørsmålets økonomiske aspekter når kompromisser ble inngått, viser imidlertid at hovedgrun­ nene for det ungarske ønsket om en uavhengig tollunion var av politisk og nasjonalistisk natur.121

Målsettingen om å beskytte og utvikle den ungarske industrien måtte likevel, på grunn av forholdet til Østerrike og tollunionen (som ikke ble opphevet), fremmes ved indirekte midler. Et innviklet system for statlige subsidier ble utviklet gjennom utstedelsen av en serie med «industrilover» (1881, 1884 og 1890). Ifølge disse lovene gjaldt følgende: 1) skattefritak ble innvilget nyetablerte fabrikker, 2) den ungarske stat refunderte firmaers avgifter på fabrikkutstyr som ble importert fra land utenfor Østerrike-Ungarn,

95

3) nyetablerte foretak ble fritatt for stempelavgift og andre adminis­ trative avgifter, 4) staten ytet kreditt og kontante lån til særskilte industrier, 5) staten begunstiget ungarske industrivarer ved offentlige inn­ kjøp.122 Slike hovedsaklig tekniske forordninger ble så utfylt med tiltak av brede­ re politisk betydning som skulle gjøre Ungarn konkurransedyktig, profi­ tabelt og tiltrekke utenlandske investorer. Regjeringen var behjelpelig med å sikre «arbeidsfreden» for derved å holde produksjonskostnadene nede på et lavere nivå enn i Tyskland og Østerrike.

Tysk utbytting - myte og realitet Alt i alt hadde Ungarn utvetydig framgang når det gjaldt å forfølge målsettingen om økonomisk uavhengighet. Fra 1898 til 1913 steg for eksempel landets industriproduksjon med 120%, mot 70% som var det vest-europeiske gjennomsnittet. Antallet industriarbeidere steg fra 156.000 til 563.000 fra 1890 til 1913.123 Landets industri kom vesentlig lettere fra det enn den østerrikske hva gjelder sosiale utgifter (i og med at Taaffe-administrasjonen påpasselig fulgte den bismarckske sosiallovgiv­ ningen). Riktignok kan struktursvakheter ved den nye ungarske industri­ en påpekes, som har sammenheng med forholdet til Østerrike. Ungarns industri kunne ses, med Peter Hanak, som en «negativ kopi av den østerrikske industristruktur». Med dette sikter han til den relative forde­ lingen av de ulike industrigreinene som andeler av industrien som helhet i de to land. Produksjonsverdien av den østerrikske industri lå også på det tredobbelte av den ungarske.124 Likevel er det en kjennsgjerning at verken en gunstig industrilovgivning eller tollpolitikk alene hadde kunnet gjøre Ungarn til et industri­ land, og ennå i 1913 var forholdet mellom landbruk og industri i Ungarn lik 62:25, mot 32:47 i Østerrike.125 Som industriell «latecomer» var landet avhengig av utenlandsk kapital i sin industrialisering. Begynnelseskravene var for store og vekstraten for rask til at det, som et «relativt tilbakeliggende land», kunne basere seg på reinvestert profitt (avstanden mellom den stadig mer kapitalkrevende teknologien og mu­ lighetene for kapitalmobilisering kan ses på som en operasjonell defini­ sjon av «graden av tilbakeliggenhet», som kan utledes av særlig Alexander Gerschenkrons arbeider.) Spesielt for Øst-Europa var, ifølge Berend og Ranki, imidlertid ikke «statens spesielle og spesifikke rolle, men kapitalimporten, fremmet og motivert av statsaktiviteten».126 Omfattende utenland­ ske investeringer tilfløt Ungarn fra midten av det 19. århundret. Møn­ stret i Habsburgmonarkiet var at kapital fra de mer avanserte delene fløt

96

til de mer tilbakeliggende. Østerriksk kapital dominerte således de svake­ re økonomiene på sin østlige flanke. Østerrikske investeringer utgjorde i 1900 40% av den ungarske kapitalen (og 73% av den østerrikske indus­ trielle eksporten gikk til det ungarske markedet).127 Selv om landet «objektivt sett» trengte kapitalimporten, så krenket dette misforholdet mellom «nasjonal» og «utenlandsk» kapital og den relativt sterke stilling som utenlandske ledere hadde (10,6% av direktø­ rene og 24, 1% av de tekniske lederkadre var utlendinger i 1900) den madjarske nasjonalfølelsen, — og stimulerte på denne måten de nasjona­ listiske strømninger, i form av ønsket om selv å beherske det indre marked og integrere de etniske minoriteter i den madjarske nasjon for å stå sterkere overfor Østerrike.128 Den siste store boomen i Ungarn før krigen kom rundt 1905 og hadde også som et viktig resultat at landet nå ikke lenger var underordnet utenlandsk kapital. Det historiske mønste-

Utviklingen av ungarsk økonomi under dobbeltmonarkiet, 1867-1913.

A: Vekst og struktur av bruttoinnlandsproduksjon (uten de ikke-produktive tjenesteytelser) Land- og skogbruk Gjennomsnittlige årlige vekstrater 1867-1913 (til prisene i 1913) Pr. hode av befolkningen Struktur av bruttoinnlands produksjon (i %) til løpende priser til prisene i 1913 1913

Bergverk, industri, håndverk

Handel og Tilsammen omsetning

1,7 1,0

4,2 3,5

4,6 3,9

2,4 1,7

74,4 81,2 56,0

18,4 13,6 30,4

7,2 5,3 13,6

100 100 100

B: Vekst og struktur av den sysse satte delen av befolkningen Land- og skogbruk

Tall på sysselsatte (i 1000) 1869 1890 1910 Yrkesstruktur (i %) 1869 1869 1910

Bergverk, industri, håndverk

Handel og omsetning

Øvrige tjeneste­ ytelser

4945 4499 4656

660 862 1418

127 242 467

853 1069 1209

75,1 67,4 60,1

10,0 13,0 18,3

1,9 3,6 6,0

13,0 16,0 15,6

Kilde: L. Katus, "Die Madiaren", i A. Wandruszka und R Urbanitsch, Die Habsburgermonarchie 1848-1918, Band lll/ll, Wien 1980, s. 445.

97

ret var blitt snudd, og ungarsk kapital forsøkte nå selv å hevde seg som en, i marxistisk sjargong, imperialistisk faktor. Noe som ikke kunne ha skjedd uten sentral politisk koordinering.129 I denne sammenheng kan det også være på sin plass å kommentere Otto Bauers tese om tysk-østerriksk utbytting av slaverne. Skattemidlenes rolle bør ses i sammenheng med denne. Allerede Friedrich Herzt anførte mot Bauers tese at ikke mer enn 50% av skatteinntektene fra Niederdsterreich og Wien faktisk ble anvendt på de samme stedene.130 Den høyere tyske skatteytelsen kom derfor først og fremst de andre delene av Cisleithania til gode. Dette kom i tillegg til at ikke minst Wienerbankenes kapitalinnsats gjorde både ungarsk og tsjekkisk indu­ striutbygging mulig. (Ennå i år 1900 da provinskapitalen var betydelig styrket, bidro Wienerbankene med 57,3% av de cisleithanske kredittinstituttenes kapital.)131 Som allerede nevnt må man her imidlertid gjøre et skille mellom økonomiske og sosiale kjennsgjerninger («tyskernes utbyt­ ting av slaverne») og resepsjonen av dem, som kan leve videre etter at kjennsgjerningene selv er endret. Viktig er at det politiske systemet i den cisleithanske rikshalvdelen bidro til at utjevningsmekanismen, drakam­ pen om fordelingen av offentlige byrder og ytelser mellom folkegruppe­ ne, i seg selv skjerpet de nasjonale motsetninger. Statsforvaltningen erkjente imidlertid det forhold som vektlegges av moderne nasjonalitetsteori: at disproporsjonaliteten og den manglende likevekten mellom de ulike regionenes økonomiske struktur førte til at de enkelte nasjonale og sosiale gruppene fikk motstridende interesser, og at disse spenningene ble fanget opp av nasjonalistiske bevegelser. Den forsøkte derfor å utjevne de regionale forskjellene ved å bruke skattepoli­ tikken som middel til infrastrukturell utbygging. Andelen av statsutgif­ tene som anvendtes til infrastrukturelle formål, ble således økt fra 12% til 47,65% av de samlede statsutgiftene, det vil si 3,5 gang, fra 1869 til 1913. Fordelingen av fordeler og byrder ved de offentlige budsjetter ble derfor naturlig nok et tilbakevendende politisk stridstema på høyt plan i monarkiet, både mellom Az/^/AcÅ-partnerne fra 1867 og mellom kron­ landene i den østerrikske halvdelen av monarkiet. Gjennom dette løp en motsetning mellom «aktive» og «passive» landsdeler. En omfattende empirisk undersøkelse konkluderer med at tre eller fire av kronlandene i perioden mellom 1868 og 1913 gav de øvrige økonomiske ytelser som langt overskred disses andel av den økonomiske aktiviteten og også deres relative bidrag til sentralmyndighetenes inntekter via de indirekte skat­ ter: Østerrike bedrev på ingen måte en politikk med sikte på akkumulasjon i de høyt utviklede områdene, men bestemte seg for å foreta en omfat-

98

tende fordeling av ressursene. Dette svarte til tvangen i retning av nasjonal proporsjonalitet, regjeringens ønske om å vinne maksimal oppslutning gjennom en bred og omfattende fordeling av utgiftene, og parlamentarikernes bestrebelser etter å kapre en størst mulig andel av det statlige forbruk på vegne av sine velgere.132 Gjennom dette ble det i de underutviklede områdene skaffet infrastruk­ turer som langt overgikk det de selv hadde vært i stand til å bygge ut. Denne utvilsomme anstrengelsen for å utjevne utviklingsforskjeller trakk ressurser fra de mest utviklede områdene, som de selv sterkt trengte, selv om et av motivene på sikt også var å «åpne opp» de sør-østlige delene av monarkiet økonomisk og kommunikasjonsmessig for derved å skape mer attraktive handelspartnere for industrien i kjerneområdene. Disse infrastrukturer kom etter 1918 etterfølgerlandene til gode, og var et viktig utgangspunkt for deres egen utvikling utenfor monarkiet.

En vurdering av de økonomiske faktorenes betydning i Østerrike- Ungarn I det foregående kapitlet er nasjonalismen forsøkt sett i sammenheng med den sosio-økonomiske utviklingen, og de økonomiske aspekter ved nasjonalitetskonfliktene isoleres og drøftes spesielt: I hvilken grad hadde de økonomiske faktorer en sammenbindende, i hvilken grad en oppløsende, innflytelse i det flernasjonale imperiets siste tiåri Alt i alt synes Alexander Gerschenkrons modell for «industriell utvikling gjennom tilbakeliggen­ het» å være mer i samsvar med de økonomiske realiteter i Habsburgmo­ narkiet enn en «underutviklingsmodell» som antar at kapitalismens positive sider og effekter ikke kan spres, men at store regioner er dømt til Fordelingen av skattebyrdene på østerrikske kronland. (Prosent av det totale beløp).

Land Niederdsterreich Oberdsterreich Salzburg Steiermark Kårnten Krain Kystområder Tyrol og Vorarlberg Bohmen Måhren Schlesien Galizia Bukovina Dalmatia

Direkte skatt 26,6 4,6 0,8 5,0 1,5 1,7 3,0 1,9 29,5 11,2 2,2 10,8 U 0,7

1870 Forbruks- Tobakkskatt monopol 28,9 26,6 3,5 4,4 0,9 1,1 4,6 5,5 0,8 1,6 1,2 1,6 2,3 4,2 4,2 1,4 24,8 28,9 12,0 9,5 3,7 2,5 10,8 12,4 0,7 1,0 0,9

Andel av befolkn. 9,7 3,6 0,7 5,6 1,7 2,3 2,8 4,3 25,2 9,8 2,5 26,9 2,5 2,2

Direkte skatt 31,1 4,5 0,9 5,4 1,5 1,4 3,1 2,9 25,8 10,3 2,2 9,3 1,2 0,7

1895 Forbruks- Tobakkskatt monopol 18,8 26,9 3,7 2,5 0,6 1,2 5,3 2,6 0,7 1,4 0,5 1,4 3,5 2,1 3,4 1,0 33,9 26,7 17,0 8,3 4,8 3,1 14,0 13,0 1,3 1,4 0,7 0,2

Kilde: J. Wysocki (1973): «Die osterrreichisches Finanzpolitik» i A. Wandruszka und Peter Urbanitsch D/e Habsburgermonarkie 1848-1918 Band I, Wien 1973

Andel av befolkn. 11,5 3,2 0,7 5,3 1,5 2,0 2,9 3,9 24,4 9,4 2,6 27,9 2,8 2,2

99

Strukturendringer i de østerrikske offentlige utgifter (i prosent av de totale offentlige utgifter)___________

Keiserlig hoff Forvaltning* Offentlig sikkerhet Rettspleie Undervisning og vitenskap Veier Jernbane Post og telegraf Havner og skipsfart Hydroteknikk og jordforbedring Militærversen Statsgjeld Øvrig Tilsammen * uten ministeriene

1870 1,1 1,2 1,3 3,6 1,2 1,5 3,6 3,5 0,7 0,7 24,1 29,6 27,9 100,0

1910 0,4 0,9 1,7 2,9 3,2 1,0 26,8 6,1 1,1 1,2 15,7 18,8 20,2 100,0

Kilde. J. Wysocki (1973): 92

å forbli avhengige leverandører av råvarer og arbeidskraft. Dette gjelder både for monarkiet generelt og for forholdet mellom de to hovedpartene fra 1867. For århundret som helhet gir økonomisk-historisk forskning følgende hovedbilde av den økonomiske utviklingen: I første halvdel av 1800-tallet betød fraværet av økonomisk vekst i de østlige delene av monarkiet at det som helhet ble mer tilbakeliggende i et europeisk perspektiv. Dette dekker imidlertid over at en kapitalistisk utvikling og økonomisk vekst allerede var i gang ved begynnelsen av 1800-tallet i de tysk-alpine kjerneområdene, intet gap eksisterte mellom dem og de viktigste vest-europeiske land verken i 1800 eller i 1850. Etter midten av århundret ble kløften mellom monarkiet som helhet og de vestlige land stabilisert. Kløften begynte å lukke seg mot århundrets slutt, noe som skyldtes at Ungarn var inne i en rask økonomisk vekst, særlig fta 1880årene av. Helt til slutten dominerte de store jordeierne her det økono­ miske og sosiale system, noe som altså ikke hindret en kapitalistisk og industriell utvikling av landet. Det siste skyldtes imidlertid ikke minst landets «statsbærende klasse» som var relativt uavhengig av det jordeiende aristokratiet og hadde en nasjonalistisk «moderniseringsideologi» som sin legitimeringsbasis. Industrialiseringen endrer nasjonalitetsproblemets sosiologiske basis og den nasjonale sammensetningen av viktige regioner gjennom en stor migrasjon. Byene blir nå den politiske hovedarena for konfliktene. Dette gir grunn til å tro at Otto Bauers teori (om at nasjonalismen blir sterkest

100

der sosiale skillelinjer og diskriminering følger de etniske) griper viktige aspekter ved konfliktene i monarkiets siste tiår. Noen momenter knyttet til den ujevne industrielle utviklingens betydning for nasjonalitetskonfliktene nevnes: Selv om tysk-østerriksk kapital i utgangspunktet var nødvendig for den egne industrialiseringen, bidro avhengigheten og misforholdet mellom «nasjonal» og «fremmed» kapital (og personell) til å krenke den tsjekkiske og ungarske nasjonale selvfølelsen. Den var forøvrig blitt betydelig styrket som følge av den utvetydige industrielle framgangen. Også presset fra konkurranseforhold til den i utgangspunktet mer avanserte tyske industrien nørte opp under autarkiholdninger blant de ikke-tyske nasjonene, med tsjekkerne som det fremste eksemplet. Styrkingen av det egne kredittvesenet ble viktig i denne forbindelse sammen med «patriotiske» slagord av typen «Kjøp ikke av tyskere» som ble fulgt opp av en boikott av tyske varer. I Ungarn, der den moderniserende politiske eliten hadde et eget statsapparat til dispo­ sisjon, ble det ført en politikk som målbevisst fremmet den egne indus­ triens oppbygging. Motsetningsforholdene til Østerrike i Habsburgmo­ narkiet ble holdt varme for å nå dette målet. Denne politikken var i all hovedsak svært framgangsrik. Striden mellom Ungarn og Østerrike om fordelingen av fellesutgifte­ ne som toppet seg ved forhandlingene om fornyelsene av Ausgleich hvert tiende år, bidro til å forsterke motsetningsforholdene i monarkiet. Innad i det cisleithanske Østerrike nørte striden om hvilken andel hvert av kronlandene skulle bære av de offentlige byrder og fordelingen av offent­ lige overføringer opp under de nasjonale motsetningsforholdene. Dette selv om de offentlige overføringenes viktigste virkning var å spre den økonomiske veksten og utjevne utviklingsforskjeller. Nasjonalitetskon­ fliktene i Østerrike far etter hvert en egendynamikk som lammer det politiske systemets normale virksomhet og tvinger regjeringen til å styre gjennom dekreter. De nasjonalistiske bevegelser i Østerrike far sitt politiske gjennom­ brudd under «den store depresjonen» fra 1873 til 1896. I dennes kjøl­ vann forandres det politiske klimaet, og kollektive tankekategorier vin­ ner innpass (i motsetning til det liberalistiske menneskesynet). Konser­ vative, sosialistiske og nasjonalistiske bevegelser oppstår og fortrenger den til nå regjerende tyske liberalismen. Massene trekkes nå for første gang med i den politiske kampen, noe som endrer politikkens karakter og form. Samtidig som den tyske «enhetsfronten» bryter sammen i politikken og den tyske prestisje og hegemoni undermineres, utfolder de slaviske gruppene en økt politisk energi og styrker sin stilling. Krisens sosiale og regionale nedslag synes her å være verdt et nærmere studium i

101

sammenheng med at nasjonalitetskonfliktene skjerpes. Det synes imid­ lertid klart at Bauers tese om småborgerskapet som den fremste bærer av nasjonalt hat og fiendskap bekreftes i denne situasjonen for Østerrikes del. Mens det tradisjonelle småborgerskapet rammes hardest i Cisleitha­ nia, er det derimot lavadelen som sterkest føler virkningene i Ungarn og blir eksponent for anti-kapitalistiske, anti-jødiske og nasjonalistiske holdninger. Anti-semittisme ble et viktig element i den nasjonalismen som utvi­ klet seg under «den store depresjonen». Den tar seg nå til dels ondartede og rasistiske former, ikke bare anti-kapitalistiske. Tysk anti-semittisk nasjonalisme understreker det tyske nasjonale fellesskapets eksklusivitet, og gjennom å presse ut jødene, som til da hadde vært dette fellesskapets fremste kulturelle skikkelser, svekkes dets stilling. De skjerpede nasjona­ le konflikter tvang nå jødene til å ta stilling for den ene eller den annen leir. Anti-semittismen hos de slaviske folk hentet viktig næring fra motviljen mot sosiale overklasser hos andre folkegrupper, som konver­ terte jøder ofte var de mest glødende representanter for. På de steder der den framvoksende antikapitalismen hos de slaviske folk var sterkest anti­ semittisk, var den også sterkest anti-habsburgsk og anti-tysk. I Ungarn begrenser regimet derimot den politiske betydningen av anti-semittis­ men blant madjarene fram til monarkiets sammenbrudd. Anti-semittis­ men forsterket alt i alt utvilsomt kapitalismens desintegrerende effekter i monarkiet. Så langt om de økonomiske aspektene ved nasjonalitetskonfliktene. Som konklusjon på dette er det, etter min mening, rimelig å hevde at en tilnærming å la Bauers knyttet til kapitalismens ujevne utvikling er et godt utgangspunkt for å forklare viktige sider ved nasjonalisme og nasjonale konflikter i Habsburgmonarkiet. Ettersom den økonomiske statistikken ikke er direkte korrelerbar med indikatorer for nasjonsbyg­ ging og nasjonalistisk organisering vil det i denne sammenheng føre for langt å gå videre empirisk med denne svært interessante problematikken. Ut fra kapitlene som strukturerer konfliktbildet ut fra henholdsvis en politisk-kulturell sentrum-periferitilnærming og ut fra de økonomiske faktorers innvirkning, er imidlertid følgende sammenfatning berettiget så langt jeg kan se: De økonomiske faktorer har ikke alene frambragt de nasjonale kon­ fliktene, men de har forsterket dem og påvirket dem i en bestemt retning. På den annen side har nasjonalitetskonfliktene også påvirket den økonomiske konkurransen mellom de enkelte folkegrupper og bi­ dratt til å bestemme den økonomiske utviklingen i monarkiet som helhet. De materielle interesser sto sterkt i forgrunnen ved slutten av det

102

19. århundret, noe som gjør at en forståelse av nasjonalitetskonfliktene basert på rent formelle og forfatningsmessige problemer mister helt vesentlige aspekter ved den nasjonalpolitiske virkeligheten. Ved å trekke inn de økonomiske aspekter som, riktignok ikke de eneste, forklarings­ faktorer lettes forståelsen av den ideologiske, sosiale og politiske kamp mellom nasjonene. Likedan gir dette en forståelse av hvorfor vanskelig­ hetene med å utvikle en ikke-dynastisk, «integrerende statsidé» som kunne motstå anfallene fra den fremrykkende nasjonalismen blant rikets ulike folkeslag, var så store.

DEL III Tsar-Russland: Patrimonialt imperium eller kolonimakt

Tilnærmingsmåter Jeg vil i de to påfølgende case-studier forsøke å klargjøre noen hovedmønstre ved den før-revolusjonære russiske statsdannelsen og Sovjetu­ nionen, sett i et nasjonalitetsperspektiv. Det flernasjonale aspektet har vært en konstant størrelse i russisk historie: alle russiske statsdannelser like fra tidlig middelalder fram til i dag, har vært multi-etniske stater. Dette gjør at Russland og Sovjetunionen, i alle fall i europeisk sammen­ heng, peker seg ut som spesielt egnet til å studere en multi-etnisk statsdannelse over et langt historisk spenn, som en struktur av typen longue durée, for å bruke en term av Fernand Braudel. Jeg vil i denne sammenhengen forsøke å bestemme nærmere hva den før-revolusjonære statens håndtering av de samme problemer mer spesi­ fikt besto i. Dette gjøres for å kunne stille spørsmålet om likheter og forskjeller i forholdet til Sovjet-perioden. Dette er i seg selv et neglisjert komparativt problem, og er dessuten en betingelse for å kunne sammen­ likne nasjonalitetspørsmålet i SSSR og Habsburgmonarkiet.

Tre problemområder i analysen av Russland før 1917 Jeg vil stille tre sett av problemer i analysen av russisk statsbygging før 1917, sett i et nasjonalitetsperspektiv, som utgangspunkt for å drøfte spørsmålet om kontinuitet versus brudd på det nasjonalitetspolitiske området etter 1917: Det første dreier seg om å fastslå hovedlinjene i en «nasjonalitetspolitikk» som aldri ble eksplisitt formulert. Det er diakront og begivenhetsorientert og vedrører den sentrale statsmaktens politikk over­ for «nasjonalitetene» innenfor sentrale områder som forvaltning, lovgiv-

104

ning og militærvesen, samt religion og kultur. Det vil dreie seg om å forsøke å fastslå de praktiske målsettinger hos den all-russiske statsbyggende eliten og virkemidler og metoder for forsøke å nå dem. Vi vil her allment forvente oss en langsom og skrittvis politisk-administrativ, militær og kulturell integrasjon av den penetrerende og den penetrerte politiske enheten. Praktiske problemer knyttet til statsdannelse og kolonioppbygging er ofte de samme, eller nært beslektede. Virkemidlene som tas i bruk, og de institusjonelle løsningene som blir resultatet, kan imidlertid være for­ skjellige. Jeg vil derfor bruke de vest-europeiske kolonirikene som en referanseramme for å forsøke å belyse hvorvidt det all-russiske imperiet i sin oppbygging representerer en forlengelse av den «egentlige» russiske statsdannelsen, eller om det snarere er å betrakte som en parallell til de vestlige, oversjøiske koloniimperiene. Det andre settet av problemer betoner sterkere de ideologiske sidene ved den all-russiske statens oppbygging. Det har som sitt tema den måten den politisk-administrative eliten i den multinasjonale staten forsøkte å integrere sine maktområder og undersåtter ideologisk. Dette er nært knyttet til spørsmålet om russisk proto-nasjonalisme og nasjona­ lisme som statlig integrasjonsmiddel: Hvilken rolle spilte det nasjonale som legitimitetsfaktor og dannelsen av en felles politisk identitet ved siden av tsarens egen person? Skjedde det en endring ved overgangen til den moderne nasjonalismens periode, da både russisk og ikke-russisk nasjonalisme ble klarere utkrystallisert? Fikk russisk nasjonalisme en betydning for statens politikk overfor ikke-russerne? Det tredje settet av problemer tar utgangspunkt i analysen av TsarRusslands nasjonalitetsspørsmål, som kan belyses ved å foreta et syn­ kront tverrsnitt og systematisk spørre etter de sosio-etniske strukturene og langsiktige endringene. Det dreier seg her om å fastholde de økono­ miske og sosiale strukturer som uttrykte det innviklede samspillet mel­ lom avhengighet og samarbeid i det all-russiske imperiet før 1917. Min oppfatning er at avhengighetsmodeller av det slaget som brukes i vestlig imperialismeforskning, også kan brukes som et heuristisk utgangspunkt for å forstå særtrekkene ved russernes lederskap og de ikke-russiske nasjonaliteters situasjon. Jeg vil forsøke å klassifisere områdene i den multi-etniske staten i forhold til hvor de befinner seg i et politisk kontinuum fra statsdannelse til kolonibygging. Med 1) statsbygging menes her et militært overlegent sentrums passivisering av et omland, som politisk penetreres over tid og standardiseres kulturelt og språklig. Med 2) kolonibygging menes eta-

105

bleringen av et økonomisk dominanssystem, der utbyttingsforholdet, i marxistisk forstand, faller sammen med etniske og kulturelle skillelinjer. Min makro-historiske helhetstilnærming til området bringer meg i den etterfølgende case-studien over på et felt som foreløpig har vært altoverveiende dominert av historikere med spesialinteresser knyttet til enkeltproblemer. Riktignok forekommer det avsnitt om imperiepolitikken i de mer omfattende framstillinger av russisk historie før 1917, men helhetlige analyser av det før-revolusjonære Russlands statlige oppbyg­ ging og politiske praksis, sett fra et nasjonalitetsperspektiv, finnes i faglitteraturen overveiende i skissemessig form, og også da er de så fåtallige at dette må sies å representere et tomrom i forskningen. Infor­ masjons- og kildetilfanget kan likevel slett ikke karakteriseres som dårlig. Fra ett perspektiv sett, har vi derfor å gjøre med et svært så gunstig utgangspunkt for å gripe an med en makro-historisk framstilling. Av syntetiserende arbeider, som jeg selv oppfatter som interessante, vil jeg her særskilt framheve tre vestlige og en sovjetisk: Mare Raeffi, «Patterns of Russian Imperial Policy Towards the Non-Russians»; 5. F. Starrs «Tsarist Goverment: The Imperial Dimension»; Andreas Kappelers «Russland als Vielvblkerreich»; samt P. G. Galusos «Kolonialnaja sistema imperialistitsjitsjeskoj Rossii». Av de nevnte arbeider er det likevel bare A. Kappelers som er en monografi i tradisjonell forstand1

Om før-modeme statsformasjoner Innledningsvis må det først skisseres noen begreper som kan bidra til å presisere statsbyggingsfasen i Rokkans modell i forhold til All-Russland og å skille den fra en analyse av den spesifikt moderne staten som de fleste statsvitenskapelige arbeider undersøker ett eller flere aspekter ved. Jeg vil knytte dette til weberiansk statsteori: Alle de weberske statstypene bygger abstrakt sett på en trekantkonflikt mellom lederskap, administrativ stab og befolkning. Dette ut­ gjør også grunnlaget for den åpenhet som kjennetegner hver av ideal­ typene, den åpenheten som gjør modellen til et forskningsprogram i seg selv. Hovedtyngden i T^mc/w/fr-sosiologien ligger på å analysere ulike strategier og maktressurser for herskeren og hans stab, som varierer fra økonomiske ressurser og våpen til ledelsesfunksjoner og rene politiske oppgaver, ut fra midler og posisjoner knyttet til administrasjon. Grunnproblemet er at hver enkelt myndighetsperson, innenfor en hær, ofte er i stand til å forfølge egne interesser i opposisjon til dens øverste leder. Det avgjørende prinsippet for sentralisering og desentrali­ sering av militærstrukturen er for Weber at myndighetsutøvelsens sen­

106

tralisering er proporsjonal med konsentrasjonen av kontrollen med res­ sursene. Men når hærens størrelse og geografiske spredning øker, blir en større ressursmengde nødvendig for å bevare kontrollen. Slike ressurser er av ulikt slag: typen av økonomisk produksjon er viktig, ettersom en økt overskuddsbefolkning medfører en potensielt større hær; typen av våpen som brukes, det vil si milit&r teknologi til forskjell fra produktiv; sammen med forsyningsmåten og måten det materielle overskuddet i et erobret område forvaltes. Effektive teknikker for transport og kommuni­ kasjon, blant annet bruk av penger og skriftspråk, er avgjørende hjelpe­ midler til å sikre sentral kontroll med de militære ressurser. De gjør det mulig å begrense de personlige bånd som er så truende for staten, selv når de opererer over lange avstander. Webers byråkratimodell har ofte blitt trukket ut av en slik sammen­ heng: Byråkratiet er en særskilt effektiv måte å organisere på for politiske formål fordi det holder organisasjoner sammen. Den byråkratiske staten ble framherskende fordi den er det mest effektive midlet i passifiseringen av et større territorium. Utad er den effektiv, fordi den kan underholde en større hær med bedre våpen enn ikke-byråkratiske stater, og innad, ettersom den er relativt sikker overfor desintegrasjon ut fra borgerkrig og revolusjon. Men den kan bare opprettes der visse tekniske og sosiale betingelser er til stede. Det var en grunnleggende kontinuitet mellom Webers komparative sosiologi og konvensjonell orientalisme. Webers sosiologi presenterer en klar dikotomi mellom Øst og Vest. Problemet han stilte var å forklare vestlig dynamikk og østlig stillstand. Innenfor den politiske sfæren framhever han følgende særtrekk som viktige i dette perspektiv: Forvaltningen. Bare innen den vestlige sivilisasjon fantes en systema­ tisk vitenskapelig fagbedrift som overtok opplæringen av «fagmenne­ sker». Disse fagfolkene var hjørnesteinen i den moderne stat og den moderne økonomi, og tillegges den aller største betydning av Weber: Den måten som hele vår eksistens, vår tilværelses politiske, tekniske og økonomiske forutsetninger, er avhengig av en faglig utdannet embedsmmnsorganisasjon, har intet land og ingen tidsepoke kjent slik som det moderne Vesten. De viktigste sosiale funksjoner i hverdagslivet er lagt i hendene på den teknisk, økonomisk og fremfor At juridisk utdannede statsembetsmann.2

Staten-, Allerede stenderstaten ble av Weber betraktet som spesifikt vest­ lig, likedan de parlamentariske institusjoner. Men staten som en politisk sammenslutning med en rasjonelt kodifisert forfatning, en rasjonelt kodifisert rett og en forvaltning drevet av profesjonelle eksperter orien­ tert mot rasjonelle kodifiserte regler — denne kombinasjonen av kjenne-

107

tegn og deres forening i denne institusjonen — kjenner bare den vestlige sivilisasjon.

I det hele tatt er det bare Vesten som kjenner til staten, forstått som en politisk sammenslutning med en rasjonell, skriftlig forfatning, rasjonell skriftlig rett, og en forvaltning av faglig utdannede embedsmenn som arbeider ut fra rasjonelle, artikulerte regler: lover. Andre steder var det tilløp til disse tingene, men bare i Vesten finnes de avgjørende kjenne­ tegnene i denne karakteristiske kombinasjonen.3

Historikerne har tradisjonelt hevdet at dannelsen av en sentralisert rus­ sisk stat, i motsetning til i Vest-Europa, ikke var resultatet av en indre sosio-økonomisk utviklingsprosess, men av presset fra mektige naboer langs landets grenseområder.4 I Russland var byene, handelen, indu­ strien og borgerskapet svakt utviklet. Den derav følgende knapphet på finansielle ressurser, som sto til rådighet for landets herskere, tvang dem til å gå fram på en annen måte og etter andre retningslinjer enn i Vesten når de ble stilt overfor behovet av å forene, sentralisere og styrke staten. De opphevet på en egenmektig måte arvelig innehav av jord for aristo­ kratiet og tvang det til å tjene kronen. De skaffet kontroll over all jordeiendom og fordelte bruksretten på en tjeneste-mot-forpaktning-\yasis til et stort antall menn som var rekruttert til å utøve militære og sivile funksjoner i det ekspanderende statsapparatet. Ettersom jorda var verdi­ løs uten å bli dyrket, gjorde staten bøndene gradvis livegne for å sikre sine tjenere inntekter.5 Av Webers «eldre» statstyper var patrimonialismen den viktigste form før oppkomsten av det moderne byråkratiet, og det er også den som ligger nærmest det russiske tilfellet. Dens variasjonsbredde spente fra en patrimonial-byråkratisk administrasjon med en «stats-sosialistisk» godsøkonomi, i det mest sentraliserte tilfellet, til europeisk føydalisme som dens mest fragmenterte variant (ettersom føydalvasallen selv var en patrimonial overherre i forholdet til sine egne underordnede). Patrimonialismebegrepet refererer til en forvaltning knyttet til store hushold og landeienedommer. Forvaltningsoppgavene ble utført av kongens (el­ ler vasallens) personlige tjenere. Patrimonialisme oppstår når et større territorium trekkes inn under denne formen for husholdsforvaltning.6 Den ultimate betingelsen for den patrimoniale fyrstens makt er det fullstendige monopol på militær makt. Det militære monopol hviler på et økonomisk behov: Hæren utstyres og underholdes av ressurser som tilhører herskeren. Alle administrasjonmidler, som også er midler til underhold, tilhører under patrimonialismen herskeren i form av benefiserte eiendommer, det vil si eiendommer der bruksretten for et begrenset tidsrom er tillagt innhaveren som en del av hans tjenesteforhold til den

108

patrimoniale fyrsten. Under føydalismen tilhørte jordegodset aristokra­ tiet i form av len, som er et sett av styringsfullmakter og privilegier som behandles som private rettigheter. Mens Habsburgmonarkiet, hvis vi abstraherer bort problemene som fulgte av dets multi-nasjonale sammensetning, var omdannet til en moderne stat i Webers forstand i Ausgleich-perioden, gjelder dette ikke for Russlands del. Både 1’ancien regimes absolutte regimer i Vest-Europa og Russland faller inn under den patrimoniale statstypen. De førstes prinsipper ble overtatt i Russland ved at herskerne, både Ivan IV og særlig Peter den store, befridde maktutøvelsen fra begrensningene pålagt den av «tradisjonens hellighet». I Russland så den religiøse og nasjonale opposisjonen - de gammeltroende og også 1800-tallets slavofile - dette som et avvik fra og svik mot den «sanne russiske utviklingsbanen». For at denne omdannelsen fra et patriarkalsk til et patrimonialt herredømme skal være vellykket, må fyrsten knytte til seg personer som er ekstremt avhengig av ham og alltid vil være ham takknemlige for at han har forbedret deres stilling. Eventyrere av alle slag, frigjorte slaver, livegne, fremmede og så videre er derfor velkomne ved den patrimoniale fyrstens hoff. Styreformen utgjør et særskilt miljø for oppkomsten av mektige favoritter, og er også kjennetegnet av plutselige fall fra maktens høyder, motivert ut fra fyrstens mistillit. Med den territorielle utvidelsen trekkes imidlertid et dynamisk as­ pekt inn i definisjonen: Patrimonialismen var «husholdsautoritet som er desentralisert gjennom tildelingen av land og noen ganger av utrust­ ning». Derved overføres flere og flere fullmakter til underordnede ledd, noe som gjør det vanskeligere for fyrsten å opprettholde den personlige kontrollen med forvaltere og stedfortredere. Konsekvensen er altså at fyrstens opprinnelige personlige tjenere overlates et stadig større ansvar for forvaltningen, når området under fyrstens suverenitet utvides. Samti­ dig blir stedfortredernes belønning større og av mer varig art, deres sosiale anseelse øker og dermed også deres uavhengighet av fyrsten som overherre. Det eneste prinsipp regjeringen hviler på, og det ultimate kriteriet for den patrimoniale stabens kvalifikasjoner, er fyrstens personlige begunsti­ gelse. Intet kompetansebegrep eller forestilling om regjeringsembetsmenn som eksperter eksisterer i den moderne legalt-rasjonelle forstand. Herskerens absolutte makt under patrimonialismen blir kontrastert med herskerens hjelpeløshet stilt overfor aristokratiets upersonlige soli­ daritet under føydalismen, basert på sosial status og æresbegreper. Æres­ følelsen knyttet til egen status og adelens lojalitet overfor de rent

109

kontraktmessige og gjensidige forpliktelser er herskerens eneste sikkerhet i det føydale systemet. Det føydale og det patrimoniale verdisystem avviker sterkt fra hver­ andre. Patrimonialismen sammenliknes med farens autoritære herre­ dømme over sine barn, i motsetning til føydalismen som bygger på frivillig lojalitet i et brorskap mellom likemenn. For den patrimoniale ideologien er det sentrale fyrstens «funksjon» som beskytter av folkets velferd, for føydalismens ideologi aristokratiets myte om sin egen eksis­ tens eller «væren».8 Sovjetunionen kom i praksis til å bygge videre på Tsar-Russlands autoritetsmønstre. Et viktig trekk ved Sovjet-staten i et statsbyggingsperspektiv har vært det som stikkordsmessig kan karakteriseres som «tilrettelegging og manipulering av den sosiale lagdeling»-, et system der staten har gitt både kriteriene for rangering av sosiale grupper og individenes overføring fra en gruppe til en annen. TVøwrøÅÅzft/rø-institusjonen er strategisk i denne sammenhengen og viderefører trekk ved den førrevolusjonære russiske staten, som er blitt karakterisert som en «univer­ sell tjenestestat». For en analyse av SSSR i et nasjonalitetsperspektiv er denne av strategisk betydning. På bakgrunn av de weberske statsmodellene kan den overordnede problemstillingen derfor presiseres slik: Var den all-russiske staten før 1917 en forlengelse av den egentlige statsdannelsen i de russiske kjerne­ områdene — et patrimonialt imperium - eller var den en parallell til de vest-europeiske kolonirikene?

Etnisk oppbygging av det all-russiske imperiet Før jeg går over til å analysere den all-russiske statens integrasjon, skal jeg, på bakgrunn av dens territorielle ekspansjon, gi en oversikt over rikets etniske oppbygging. Moskvas oppstigning til en ubestridt politisk lederposisjon skjedde gjennom en prosess i to ledd: en indre og en ytre. Denne prosessen var kontinuerlig. Den russiske statsekspansjonen fortsatte utover de opprinnelige russiske kjerneområder. Metodene som hadde blitt brukt var de tradisjonelle i tidlig statsdannelse: en kombina­ sjon av diplomatisk kløkt, en klok ekteskapspolitikk, samt militær inn­ gripen. Fyrster som gikk i Moskvas tjeneste med sine arvegods, beholdt sine besittelser og ble opptatt med den høyeste rang i Moskvas adel. Den endelige innordning i Moskvastaten syntes ikke, når de diplomatiske metoder ble brukt, å være presserende.

110

Ulike imperiers historie viser at de kan oppstå ut fra oppfatninger både om indre og ytre usikkerhet: et kjennetegn ved stormakter er at de ofte foretar offensive framstøt ut fra defensive overveielser. Imperier kan både bli påtvunget fremmede folk som motsetter seg dem, og oppstå etter invitasjon fra ytre grupper som søker sikkerhet. Mellom 1815 og 1882 var således Europas oversjøiske ekspansjon nesten helt og holdent ikke-planlagt og drivkraften kom fra periferien.9 Ervervelsen av Ukraina, Moskvas viktigste territorielle gevinst, fulgte et klassisk mønster for statlig ekspansjon: støtte fra «sentrum» til en av grupperingene i en lokal maktkamp og manøvrering av lokale grupper og forbund mot hverandre. Dette var en metode som russerne flittig brukte, enten initiativet kom fra en av de stridende parter eller fra dem selv. I Ukrainas tilfelle kom det fra et politisk lederskap som forsøkte å unngå en tredje parts overherredømme, nemlig polakkenes. Russlands oppstigning til stormakt foregikk ikke minst på bekost­ ning av Det ottomanske riket gjennom en serie kriger fra Peter den Stores tid fram til det tjuende århundret. På toppen av sin makt hadde tyrkerne behersket hele Nord-Afrika, Balkan, store deler av Ukraina, Krim-halvøya, Asov og Kaukasus. Hver fredstraktat mellom de to rikene var bare opptakten til en ny krig. Russlands siste territorielle gevinster ble hentet i siste del av 1800-tallet på bekostning av det Ottomanske riket i Kaukasus og på bekostning av Kina i det Fjerne Østen - i en periode da dette landet befant seg i langvarig indre strid og kjempet mot kolonimakters framstøt10 - og på bekostning av de sentral-asiatiske småstatene. Undertrykkelsen av de siste tyrkiske stammene mellom 1880 og 1884 bragte Russland til det som var Sovjets grenser i SentralAsia, etter et sammenstøt med det britisk-støttede Afganistan i 1885 som nesten utløste en britisk-russisk krig. Det som i et langsiktig perspektiv skulle bli et hovedkjennetegn ved russisk imperiebygging og kolonialisering, lot seg skjelne fra et svært tidlig tidspunkt: Allerede med erobringen av Volgadistriktenes khanater, Kasan og Astrakhan, i 1552-56, begynte nybyggerne fra de sentralrussiske regionene straks å strømme mot det midtre Volga, andre fort­ satte enda lengre og passerte Ural inn i det sørlige Sibir med store områder av jomfruelig svartjord. Den russiske regjering oppførte et palisadeverk som en kjede mot steppelandet fra Donets-elven til Irtysjelven for å beskytte bondekolonistene som nå kunne forflytte seg inn i områder som hadde vært forbeholdt nomadestammer. Hver gang det skjedde en politisk eller økonomisk omveltning i det sentrale Russland, ble den etterfulgt av migrasjonsbevegelser. Noen ganger ledet bonde-

111

befolkningren an, noen ganger regjeringen. «Den russiske historie», skrev Kljutsjevskij,» er historien om et land som koloniserer seg selv».11 Øst-Europa var fra middelalderen av en etnisk mosaikk, der en rekke folkeslag levde om hverandre. Det var finner og tyrkere under russisk statsmakt på et tidspunkt der den ennå var i en tidlig fase av sin oppbygging, og seinere kom stadig nye gruper til. Bare de stor-russiske kjerneområdene ble tilnærmet etnisk enhetlige gjennom assimilasjonsprosesser, ellers forsterket vedvarende migrasjoner områdenes etniske og religiøse blanding. I løpet av det sekstende og syttende århundret er det beregnet at mer enn to millioner nybyggere strømmer sørover fra Russlands egentlige kjerneområder til steppedistriktene. Mer enn 400 000 nybyggere utvandret også til Sibir i denne perioden. Svartjordsbeltet ble utsatt for den største migrasjonsbølgen etter 1783. Da erobret rus­ serne Krim og underla seg nomadefolkene som i hundrevis av år hadde truet de russiske bosettinger. Russland står her ikke i en særstilling i kolonihistorien. Amerika var således Europas sikkerhetsventil i over fire hundre år. Jorden i de over­ sjøiske områdene var kanskje like viktig for europeerne som handelen. Verdensdelen var ikke overbefolket i ordets moderne forstand, men tett befolket i forhold til eksisterende jordbruksmetoder, og kriger og reli­ giøse motsetninger skapte et «kunstig behov» for mer jord. Den russiske bondekolonialiseringen - plogen som erobrer steppene — kan ses som en lokal manifestasjon av den samme internasjonale trend.12 I det 19. og i begynnelsen av det 20. århundret forflyttet 12-13 millioner mennesker seg sørover, og mellom 4,5 og 5 millioner utvan­ dret til det sørlige Sibir og de Sentral-asiatiske steppeområder. Forklarin­ gen på at Russland klarte å holde på de erobrede og tilsluttede områdene - trass i alle landets svakheter sammenliknet med de vestlige land — må søkes i disse omfattende migrasjonsbevegelsene. Ikke bare førte den russiske koloniseringen til etnisk russiske innslag, om enn med ulik styrke, i mange av imperiets regioner, men også armenere, volga-tatarer, morvinere, tyskere og ukrainere hadde tradisjonelt hatt høy mobilitet. De baltiske folkeslag, hvite-russere, georgiere, aserbajdsjanere og de bofaste Sentral-Asiatene hadde derimot hatt en lav tilbøyelighet til å flytte på seg: Noen viktige forskjeller peker seg imidlertid ut, hva gjelder ulike ikke-russiske områdets mottak av immigranter fra kjerneområdene. I følge folketellingen 1897 var det 20% russere i Kasakhstan, mot bare 3,7% i Sentral-Asia. Fra 1897 til 1911 vokste befolkningen nesten 1,5 gang i Russlands asiatiske deler (unntatt Kasakhstan). Dette var betyde­ lig raskere enn, og gikk på bekostning av, folkeveksten i det egentlige

112

Russland, som økte med 30% fordelt på 30 guvernementer. Innen den sibirske befolkningsstruktur var andelen russere i 1911 hele 85%, i Kasakhstan 40%, mot kun 6,3% i Turkestan. I det tett befolkede Usbekistan og også i Transkaukasus kom den russiske bondekolonialiseringen særdeles svakt til utrykk, og i Khiva og Bukhara overhodet ikke. Her var befolkningen nesten utelukkende av lokal opprinnelse.13 Folketellingen av 1897 anerkjente 146 etnisk-lingvistiske grupper innenfor imperiet. De etniske russerne utgjorde i 1897 en klar majoritet i 28 av 50 guvernementer i det europeiske Russland og også i Sibir og Kaukasus’ Stavropol guvernement. Etnisk russisk bosetning strakk seg fra Smolensk i Vest til Amur-elven, som munnet ut i Stillehavet, fra det høye nord der russerne levde side om side med innfødte jegere, til Voronesj og til Kosakk-grensen ved elven Don, Kuban og Ural, der området til kalmykene og kasakhene og kaukasiske fjellfolk begynte. I periferien av den russiske befolkning i sør, sør-vest og nord-vest bodde ukrainere og hvite-russere, som blandet seg med russere i grense- og koloniområder. Ukrainere og hvite-russere utgjorde flertallet i tolv av guvernementene i det europeiske Russland. Utenfor disse gruppene igjen bodde offisielt anerkjente minoriteter, gjerne som majoriteter i egne områder, som i de fire Østersjøguvernementene og det ene rumen­ ske. I hjertet av det egentlige Russland befant det seg videre to ikkerussiske guvernementer, Ufa og Kasan, der russerne bare utgjorde en tredjedel og tartarene hovedtyngden av den øvrige befolkningen. Ytterli­ gere fem av de europeiske guvernementer var uten et klart etnisk flertall. Ni polske guvernementer og fem som som var skilt ut som Vislaområdet, fantes også i Europa. Finland var autonomt med et flertall av finner. Legger man så til det hovedsaklig ikke-russiske Sentral-Asia, den etniske mosaikken i Kaukasus og jødene som var spredd over flere guvernementer, får en et inntrykk av hvor uhyre komplisert Russlands etniske kart var.14 Det viktige innslaget av kontinuitet og sammenheng har skapt uklar­ het når det gjelder å bestemme grunnmønstrene i imperiepolitikken. Det finnes både russiske og vestlige forskere som har konsentrert seg helt og holdent om det 19. århundret. Andre har gått tilbake til Peter den Store og noen enda lenger bakover. To fremstående sovjetiske forskere argu­ menterer for at den begynner med Ivan IV (da Volga-khanatene ero­ bres), og flere vestlige forskere hevder at grunnmønstret i imperiedannelsen hadde utkrystallisert seg allerede før Ivans erobring av Kasan: det begynte med samlingen av «de russiske land» under Storhertug­ dømmet Moskva.15

113

Det all-russiske imperiets etniske sammensetning Folkeslag etter språkgruppe

1914/1917

1719 /%

/ 1000

/%

127 026 383 — — 162 — — 31 488 — — — — — — —

70,7 12,9 2,4 6 — — 1 1 — — 0,2 0,3 — — — — — — —

76 672 31 023 768 11 208 1 786 635 1 216 7 253 2 448

44,6 18,1 4,0 6,5 1 1 0,7 4,2 1,4

237 1 989 261 1 748 103 59 253

0,1 1,2 0,2 1,0 0,06 0,03 0,01

— 164 48 309 107 293 172 218 — 114 — — — — 35 200 48 301

— 1,0 0,3 1,9 0,7 1,9 1,1 1,4 — 0,7 — — — — 0,2 1,3 0,3 2,0

772 697 535 154 188 010 733 124 996 57 361 698 737 964 227 169 279 902

0,5 1,6 0,3 0,6 0,7 1,8 1,0 0,6 1,2 0,05 0,2 2,7 0,4 0,4 0,1 0,1 0,2 0,2

i 1000

Russere 11 2 Ukrainere Hviterussere Polakker Litauere Latviere Moldavere Jøder Tyskere Tadsjiker (1) Ossetere (2) Armenere Grekere Georgiere Kabardjanere (1) Tsjerker (1) Tsjetsjenere (1) Dagestanske folkegrupper (1) Finner Udmurter Estlendere Mordva Tatarer (1) Basjkirer (1) Tsjuvasjer Azeri tyrkere (1) Nogaj (1) Tyrkere (1) Kasakher (1) Kirgiser (1) Usbeker (1) Jakuter Kalmyker Burjater Andre

2 1 1 3 1 1 1

4

1

3

Kilde: S. I. Bruk, V. M. Kabusan, «Etnitsjeskij sostav naselenija Rossii (1717-1917 gg)», Sovetskaja etnografija, N.6 (1980). (1) muslimer,(2) halvparten av disse er nå muslimer.

114

Statlig integrasjon i det all-russiske imperiet I det følgende vil jeg forsøke å fastslå hovedlinjene i en «nasjonalitetspolitikk» som aldri ble eksplisitt formulert. Perspektivet er diakront og begivenhetsorientert og vedrører den sentrale statsmaktens politikk over­ for «nasjonalitetene» innenfor sentrale områder som forvaltning, lovgiv­ ning og militærvesen, samt religion og kultur.

Institusjonell kontinuitet mellom stat- og imperium For de vest-europeiske kolonimakters vedkommende utgjordes de bånd som knyttet moderlandene og koloniene sammen, av de store oversjøiske handelskompanier og konsesjonsinnehavere. Koloniseringen av Amerika var et privat foretagende: Den var ikke planlagt, og den spanske kronen hadde ikke noe direkte ansvar for den. Forholdet mellom moderland og kolonier var i kolonialismens første fase høyt regulert. Den viktigste virkningen av det merkantilistiske handelssystemet var det mønsteret kolonihandelen fikk. Alle koloniriker insisterte på at all eksport skulle gå direkte gjennom en av moderlandets havner, og omvendt at all import til koloniene kom fra moderlandet.16 Innenfor dette systemet fungerte de vest-europeiske handels­ kompaniene så å si på egenhånd etter at et charter var utstedt. Statene støttet privatforetagender for å øke sin egen velstand. Det engelske ostindiske Kompani som ble grunnlagt i 1600, var det eldste og det som fikk lengst levetid, ideen ble kopiert to år seinere med det hollandske ostindiske Kompani og i 1621 med det hollandske vestindiske Kompani. De ulike britiske kompanier som ble opprettet tidlig i det 17. hundreåret med det formål å kolonialisere Nord-Amerika, liknet dem. Kompaniene hadde rettsvesen, guvernører og fullmakter til å for­ handle med fremmede herskere, til å erklære krig og slutte fred, opprette garnisoner, kjøpe våpen og utrustning og opprette hærer og flåter. Franskmennene kom seinere med, men med Colbert kom det fart i sakene. De engelske og hollandske var i hovedsak selskaper til å fremme privat velstand, som statene så sikret seg rikelig andel i. De franske derimot var Frankrikes agenter og maktinstrumenter. Fram til det 19. århundret var de autoriserte kompanier selvstendige aktører på verdensscenen i de oversjøiske verdensdeler. Åpningen av det indre Afrika førte til at det ble opprettet en ny generasjon av autoriserte selskaper som forlenget dette fenomenets levetid helt fram til dagens verden. Etter 1634 ga det hollandske ostindiske Kompaniet et utbytte som svingte mellom 12,5% og 50%.17 Dette trekket var imidlertid fraværende i det russiske tilfellet. Russisk kolonihistorie er hele tiden historien om hvordan den russiske staten

115

settes i stand til å administrere det enorme geografiske området. Fra et administrativt — eller kanskje snarere et politisk - perspektiv ble det allrussiske imperiet betraktet som en enhet. Det faktum at statsdannelse og kolonioppbygging i Russland var en kontinuerlig prosess og ikke to atskilte prosesser i tid og rom som i Vest-Europa, spilte en ikke ubetyde­ lig rolle også for utviklingen av metoder og konsepter hos de russiske administratorer. Institusjonell og personellmessig overlapping mellom stor-russisk politikk og imperiepolitikk skyldtes ikke minst at grensene mellom russisk stat og all-russisk imperium aldri ble forsøkt gitt noen klar definisjon. Betegnende nok var Russland (sammen med USA) det eneste av de europeiske kolonimakter som ikke hadde et særskilt sentralt kolonikontor eller koloniministerium i 1914. For de andre maktene var det slik at

deres arkiver utgjorde et kollektivt minne og i økende grad også deres samvittighet. Disses unike hukommelse — i seg selv et produkt av det moderne europeiske byråkrati - gjorde det mulig å føre kontroll med hele verdensriker fra en enkelt bygning i moderlandet.18 Deres profesjonelle bekymring for sine tilsynsområders velferd var kil­ den til de fleste av de fordeler Europa tross alt også tilførte sine kolonier. Også utenrikspolitikk og imperiepolitikk overlappet hverandre i det allrussiske tilfellet, noe som blant annet skyldtes at nasjoner som ukrainere og litauere også befant seg utenfor imperiets egne grenser. Selvherskerdømmets prinsipp som Russland beholdt fram til 1905, nektet i teorien å anerkjenne særskilte historiske eller nasjonale områder innenfor staten der tsarens myndighet skulle ha et annet grunnlag eller være mindre absolutt enn andre steder. Fram til Grunnleggende Lover av 1906 savnet Russland en definisjon av rikets statsstruktur (tsardømmets system av «stater» og «oblaster»). Deretter ble presiseringen meget kort og dessute lånt fra den franske grunnlov av 1891: «Staten er én og udelelig». Det absolutte prinsipp ble imidlertid ikke drevet gjennom i praksis på en rigid måte. Delvis anerkjente tsaren gamle privilegier, som i Estland og Kurland der alle prerogativer som var blitt avskaffet under svensk styre, ble anerkjent, eller mer omfattende som i Polen, Finland og Besarabia. Både den polske, finske og tysk-baltiske adelen hadde i første halvdel av 1800-tallet større politiske og kulturelle privilegier enn den russiske. Under Aleksander I, da den territorielle desentraliseringen nådde sitt høydepunkt, styrtes store deler av det all-russiske imperiet ved hjelp av fribrev som ga innbyggere i ikke-russiske besittelser atskillig større frihet og politisk selvstyre enn det Russland selv hadde.

116

Selvsagt skapte dets enorme utstrekning, særlig sett på bakgrunn av samtidens transport- og kommunikasjonsteknikker, et behov for regio­ nal desentralisering, det vil si delegering av visse funksjoner til institusjo­ ner på lokalplanet. Sammenliknet med land som Frankrike og Preussen, og ikke minst med Habsburgmonarkiet, møter man imidlertid en grunnleggende uniformitet i det russiske tilfellet. Ettersom det ikke var noen sterk føydal tradisjon, verken i fyrstedømet Moskva eller i de nyerobrede land, var det liten ærbødighet overfor den type politisk og juridisk autonomi og «lokalt selvstyre» som var grunnpilarer i de monarkier og imperier som ble opprettet i VestEuropa på femten- og sekstenhundretallet. Russlands behov for penger ga en påskyndelse til å påtvinge de nyinnlemmede områdene samme slags administrasjon som i rikets eldre deler. Rettsvesen og lokal­ administrasjon ble midler til å sikre skatteinntekter. Peter den Stores rasjonalistiske og mekaniske tilnærming ga en for­ sterket impuls til dette. Funksjoner ble delegert, men under den forutset­ ning at styret var patrimonialt, at administrasjonens rolle var ensartet, og at midlene til å sikre implementeringen i det store og det hele var de samme overalt. Dette innebar bruk av ensartede byråkratiske teknikker. Variasjoner gjaldt bare overflatiske forskjeller, som i de fleste tilfelle kom til å forsvinne etter hvert som økonomiske og sosiale faktorer i retning av integrasjon og assimilasjon gjorde seg gjeldende. I Peters tiltak vedrørende lokalstyre kan man spore en bevisst, konsis­ tent politikk som tok sikte på å rydde unna historisk betingede administrasjonsenheter til fordel for en pyramidal struktur med ensar­ tede underenheter. Under Katarina II ble denne politikken gitt enda et ytterligere støt framover med oppslittingen av de gamle store guverne­ menter. Imperiet ble i stedet oppdelt i nye provinser som var basert på tilnærmelsesvis det samme antall innbyggere (mellom 200 000 og 300 000) uavhengig av geografiske og historiske forhold. Nye administrasjonssentra ble skapt av landsbyer, hvis økonomiske potensial ble vurdert ut fra det imperiale sentrums perspektiv. Også de store provinsenhetene ble oppdelt i distriktet (ujesdy), ut fra innbyggertall og med like institusjoner.19 Det var i den russiske utviklingen tilstede et klart mønster i retning av å nedgradere erobrede eller tilsluttede områder fra å være stater som var bragt under russisk kontroll, til å bli sentralt administrerte koloni­ områder og endelig enkle provinser, som administrativt ikke var å skjelne fra de russiske naboprovinser. For de erobrede områdene forløp integrasjonen i det russiske administrasjonssystemet omtrent som følger: På det første stadiet ble et

117

tilsluttet område lagt under jurisdiksjon av Posolskij prikas, seinere av Utenriksdepartementet. I det minste beholdt det da en legal form for suverenitet. Fram til Peter den Store hadde kronen forrang, og erobrede nasjoner ble sett på som «kongeriker» under den samme monark. Med dannelsen av begrepet Rossijskaja imperija (det All-russiske Imperium), i motsetning til Russkaja, ble de tidligere kongerikene nedgradert til pro­ vinser og deres spesifikke administrative arrangementer innrettet etter de som gjaldt i landet ellers. På det andre stadiet ledes området av en territoriell prikas som bærer det erobrede områdets navn (som for eksempel Kasan) og er ansvarlig ikke bare overfor monarken, men overfor forsamlinger av landets adel (Duma, Senat, Råd). Denne tendensen ble noe bremset opp etter Peter, men gjenopptatt under Katarina den Store. I den andre fasen, hvor de erobrede områder hadde en viss grad av restsuverenitet under en Moskva-eller St. Petersburg-basert sentral territoriell administrasjon som overvåket områdets egen, bestod admi­ nistrasjonen av fem trinn20: 1. Rådet som den sentrale territorielle administrasjonen var ansvarlig overfor (Bojar-dumaen, Senatet, Statsrådet). 2. Den sentrale administrasjonen selv {prikas, komité, kommisjon) 3. Provinsadministrasjonen (ledet av en vojevoda, namestnik, general­ guvernør, guvernør) 4. By-eller distriktsadministrasjonen ansvarlig overfor lederen av in­ stansen under forrige punkt. 5. Det innfødte selvstyre på lokalplanet. Miljukov kommenterer prikas-systemet slik:

Etter å ha blitt annektert av Moskva ble de nyinnlemmede regionene oppløst til atomer som regjeringen kunne forme på hvilken som helst måte den selv ville. Men til å begynne med var den fornøyd med å isolere hvert enkelt atom fra de som omga det og knytte det direkte til sentrum med administrative bånd.21 Etter hvert ble imidlertid viktige sosio-politiske mønstre fra de russiske kjerneområder overført til de nye områdene. Et viktig trekk ved den russiske ekspansjonen var for eksempel opprettelsen av statens overeiendomsrett til all jord i de nye områder som falt inn under russisk administrasjon: I Sibir, Sentral-Asia og Kasakhstan ble all jordeiendom erklært for statsjord. En stor del av den transkaukasiske jordeiendommen tilhørte på samme måten statskassa. I Georgia tilhørte mot slutten av det 19. århundret for eksempel 57,6% av jorda staten.22

118

Med spesialiseringen av funksjonene under det gamle Moskva-prikas i 1803, opprettelsen av ministeriet med ansvar for rettsvesen, skatter, gruvedrift og så videre, økte behovet for samordning og kontroll med administrasjonen på lokalplanet. Før 1917 var Russland selv inndelt i guvernementer (gubernije'), ledet av guvernører. De seinere innlemmede områder (grenseområdene) var derimot inndelt i generalguvernementer som igjen besto av et større eller mindre antall guvernementer. Det var ti generalguvernementer: Warszawa, Kijev, Vilnus, to i Sentral-Asia (Turkestans generalguvernør ble utnevnt direkte av forsvars­ departementer), to i Sibir, det finske - som på grunn av Finlands stilling, bare kunne likestilles med de andre i navnet - og i Kaukasus, der lederen for administrasjonen i realiteten var generalguvernør uten å ha den formelle tittelen. Til sist utgjorde byen Moskva et eget generalguvernement. Under generalguvernøren var guvernørene, som ble kalt «militærguvernører» (vojenyje gubematory). De innehadde den sivile og militære jurisdiksjon og kommuniserte med St. Petersburg via generalguvernø­ ren. Guvernementene var igjen inndelt i distriktet (okruga eller ujesdy). Kontinuiteten mellom statsdannelse og imperibygging gjenspeilte seg også i de statlige institusjoner selv. Både generalguvernørembedet og de regionale administrasjonsembeder vojevoda, brukt som territoriell enhet, er eksempler på et offentlig organ som opprinnelig ble opprettet for koloniformål, som seinere spredde seg fra periferien til sentrum, og som til slutt ble gjort gjeldende for hele imperiet. Avstanden til sentrum, den sparsomme befolkningen og nasjonalis­ tiske motstandstradisjoner var faktorer som krevde at den øverste leder i periferien ble utstyrt med større fullmakter enn tilfelle var i imperiets mer sentrale områder. Personlig styrke ble en erstatning for et mer konsentrert og byråkratisert nærvær i området. Dette trekket er i samsvar med Webers patrimonialismemodell. Patrimonialismen var blant annet «husholdsautoritet desentralisert gjen­ nom tildeling av jord og noen ganger utrustning».23 Med den territorielle utvidelsen overføres dermed flere og flere fullmakter til de underordnede ledd. Sterke enkeltpersoner spilte hele tiden en betydelig rolle for admi­ nistrasjonen av imperiet. De forble imidlertid lojale overfor sentrum, i motsetning til hva tilfellet hadde vært med vasallene i vest-europeisk føydalisme. Det potensielt dynamiske og desentraliserende aspektet i retning av suverenitetsfragmentering, som Weber framhever i denne sammenhengen, ble følgelig holdt i sjakk i det all-russiske tilfellet. Men dette trekket gjør at imperiets historie samtidig er historien til flere titalls

119

namestniki, vojevody og så videre som utøvde nærmest ubegrenset makt i sine distriktet som visekonger.24 Selvsagt kan man finne eksempler på dette også for de vest-europeiske oversjøiske kolonienes del: Generalguvernøren i India, som også var visekonge for de indiske stater, regjerte fra 1815 og hundre år framover nærmest som en klassisk orientalsk despot og var en verdig arvtager etter mogulene. Men formelt sett måtte han adlyde det britiske parlamentet, Østindiakompaniet (til 1858) og deretter the India office.25 Den russiske administrasjonens underbemanning, som ikke minst var følbar i grenseområdene, kan bidra til å forklare dette. På midten av 1800-tallet hadde Russland mellom 11 og 13 statstjenestemenn pr. 10000 innbyggere. Dette forholdstallet var mellom tre og fire ganger lavere enn det i Vest-Europa. Frankrike hadde således 48 pr. 1000 og England 41. De tilsvarende tallene i moderne utviklingsland er ofte betraktelig høyere. Dette var samtidig et hinder for en full byråkratiser­ ing av den all-russiske administrasjonen.26 Etter hvert som den russiske staten ekspanderte, ble det en tendensiell arbeidsdeling mellom adel og byråkrati, der deres respektive kompetanseområder var klart avgrenset. Romanovitsj-Slavatinskij delte landet etter Katarina II. i to deler, en dvorjanstvo-zWer adelsstyrt og en styrt av byråkratiet, avhengig av disse gruppenes relative andel av befolk­ ningen på stedet. 28 av de mest sentrale provinsene falt da i den første kategorien, konsentrert omkring imperiets sentrum, livegenskapers kjer­ neområder. Byråkratene tok over når man beveget seg fra sentrum til periferien, henimot grenseområdene.27 Dette betød også at en nærmest uoverstigelig statuskløft skilte byrå­ kratene som tjente ved den sentrale administrative staben i St. Petersburg og Moskva, fra de som tjente i provinsadministrasjonen. De første ble sjelden stasjonert i provinsen annet enn som guvernører eller vise-guvernører, mens de siste hadde små muligheter til å klatre opp karrierestigen til et embede i hovedstadens sentraladministrasjon. Få personer med utdannelse var villige til eller i stand til å tjenestegjøre i provinsadministrasjonen. I en situasjon kjennetegnet av mangel på kapi­ tal og med en hær som la beslag på uforholdsmessig store midler, lot den lave lønnen i distriktsadministrasjonen seg begrunne med tjenestemenn­ enes lave kvalifikasjoner. Provinsadministrasjonen ble således kronisk underbemannet, underkvalifisert eller begge deler. En konsekvens av dette var at den byråkratiske ånd som var i ferd med å oppstå i hovedstadens ministeriet, ikke spredte seg til provinsene. Trass i alt det reorganiseringsarbeide som var gjort etter Peter den Store, var den stilltiende motstanden mot sentrale direktivet, korrupsjon og

120

unnaluring svært utbredt på lokalplanet. Ett overslag anslår at bare ca. 1/ 3 av skattemidlene nådde fram til staten. De preussiske skatteinntektene var på 1760-tallet således større enn Russlands, selv om befolkningen bare var tredjeparten så stor.28 I et dokument om Sibir het det at «de lavere maktorganer i distriktene har forvandlet seg til eneveldige monar­ kier».29 Det russiske overherredømme søkte altså som en hovedregel å knytte an til før-russiske institusjoner og den bestående orden i de nytilsluttede områder. Slik skulle overgangen sikres uten noe stort brudd og den egne statsmaktens legitimitet forankres. Dette gjaldt ikke bare for de vestlige områder, som fikk forfatningsrettslige garantier som sikret deres aristo­ kratier vidtgående autonomi.30 Her kunne dette begrunnes ut fra deres forankring i en mer avansert rettstradisjon og mer differensierte sosio­ økonomiske forhold, som kunne tjene som modell for et moderniserende Russland, og delvis ut fra utenrikspolitiske forhold. Disse for­ fatningsrettslige garantier ble etter en stund opphevet, dersom makt­ politiske forhold tillot det eller gjorde det påkrevet. Ettersom vi her står overfor en politikk betinget av ytre statsrettslige konsepter, som tilpasses den egne politiske praksis, er det urimelig bruke den som en slags formel til å forklare Tsar-Russlands nasjonalitetspolitikk som sådan. En slik forklaring må baseres på mønstrene i politikken overfor den russiske befolkningen selv og overfor folkene i øst. Som et karakteristisk 1700-tallsfenomen hadde innvilgningen av formelle privilegier vært motivert av to beslektede overveielser: Privile­ gier ble gitt for å tiltrekke seg utenlandske innvandrere (som Volgatyskerne på 1780-tallet), og eksisterende privilegier ble bekreftet for å sukre pillen for den lokale eliten ved maktovertagelsen, som for tyskerne i Baltikum etter 1721 og finnene etter 1809, eller veden nyinnlemmelse, som for polakkene etter 1815. 1800-tallet fortonet seg i sin tur som en eneste lang øvelse i å tilbakekalle formelle privilegier og representerte en overgang fra en ekspanderende til en konsoliderende stat, fra en kryptoføderal tsarisme til en tsarisme med enhetsstatsambisjoner. Denne fasen ble fulgt opp av en siste der de uformelle privilegier ble avskaffet. Den innebar at privilegier som ikke var eksplisitt sanksjonert, men som hvilte på en «velvillig neglisjering» fra myndighetenes side, ble opphevet. Det kunne dreie seg om fordeler av økonomisk, sosial, politisk eller økono­ misk art. Dette betød blant annet en nedgradering av overprivilegerte nasjonaliteter og en oppgradering av underprivilegerte russere. Betraktet som et kolonialiseringsprosjekt ruvet altså den russiske statens betydning for imperiet, sammenliknet med andre europeiske kolonimakter. For de vest-europeiske kolonimakters vedkommende ble

121

de organisatoriske bånd mellom moderlandene og koloniene skaffet tilveie av de store oversjøiske handelskompanier og konsesjonsinne­ havere. De organiserte i utgangspunktet også administrasjon, rettsvesen, skatteinnkreving og forsvar. I Russland hindret mangel på fri kapital og sterke bankinstitusjoner, sammen med en relativt lav avkastning på investeringer i de ikke-russiske områder, oppkomsten av sterke kompa­ nier. De forsøkene på etablering som ble gjort, mislyktes, og resultatet var den særegne statlige form som kjennetegnet russisk «koloniadministrasjon», som kan betraktes som en forlengelse av statsdannelsen i de russiske kjerneområdene. Sterke enkeltpersoner veide opp for de all­ menne svakhetene ved den russiske administrasjonen, på samme måte som tsarens overordnende og suverene stilling gjorde det i sentrum. En utskillelse av egne koloniminsterier skjedde altså ikke i det russiske tilfellet.

Hæren som statlig sammenbindingsfaktor i det all-russiske imperiet Den sivile administrasjonens relative fysiske svakhet bidro til at hæren i høy grad kom til å legemliggjøre det russiske statlige nærværet i de ikkerussiske deler av imperiet. Hæren tok på seg mange av den sivile adminis­ trasjonens oppgaver og bidro til å integrere den all-russiske staten terri­ torielt. Allerede Kljutsjevskij hadde karakterisert Moskva-staten slik:

Nesten hele det veldige territoriet var organisert som en gigantisk militærleir med en front langs tre sider, Vest, Øst og Sør.31 Etter Peter den stores død hadde Russland en stående styrke på 210 000 regulære og 110 000 hjelpetropper (kosakker, utlendinger og så videre), og 24 000 i marinen. Normen i det 18. århundret for størrelsen på den hær et land kunne holde seg med i forhold til befolkningen, var én soldat pr. 100 innbyggere. Russland hær oversteg denne normen tre ganger (landet hadde da 12 eller 13 millioner innbyggere). Peters militær­ utgifter la da også beslag på 80-85% av Russlands inntekter, og Peter hadde måttet reorganisere landets fiskale og administrative struktur, og i noen grad også landets økonomiske og kulturelle liv, for at det skulle klare denne byrden.32 Den store økningen i skatteinntekter i første halvdel av 1800-tallet ble hovedsaklig brukt på militærbudsjettet, samt nedbetalingen av uten­ landske lån og en utvidelse av finansdepartementet. Mellom Napoleons nederlag i 1812 og utbruddet av Krim-krigen i 1855, var Russland en høyt væpnet nasjon, og landets gjeld knyttet til militærutgifter steg hurtig, til og med i fredsperioden fra 1832 til 1849. I 1854 hadde

122

Frankrike én soldat pr. 62 innbyggere, mens det mye fattigere Russland hadde en soldat pr. 75 innbyggere.33 Dette kan også forklare at lokal­ administrasjonen ikke fikk noen økning i sine midler mellom 1812 og 1854, selv om antallet ansatte økte. Måten den russiske staten forsøkte å utnytte ikke-russiske militære mannskaper på, forble i hovedsak uendret i århundrene etter Ivan den Grusomme, selv om store forandringer ble innført for mobilisering og organisering av de militære styrker. Med unntak av en selektiv integre­ ring av imperiets aristokratier som offiserer i den russiske hær deltok ikke-russere utenfor rammene av den regulære, stående hær. Disse enhe­ tene ble av det russiske militære establishment betraktet som allierte, nomadiske horder.34 Den høye prosent tyskere i offiserskorpset ble aldri avskaffet, men tendensen gikk i retning av å redusere dette hevdvunne uformelle privilegium. Ikke-russiske adelsmenn kunne tjene som offise­ rer i den regulære armeen til Peter den Store. Tatarer og transkaukasere ble godtatt i offiserskorpset. Dette åpnet for at også armenere, georgiere og osseter kunne gjøre fremragende karrierer i hæren.35 Allmenn verneplikt ble innført i de russiske områder 1699-1700, men ble ikke tillempet før langt seinere i imperiets øvrige deler, og de fleste ikke-russere tjenestegjorde likevel fortsatt i frivilllige hjelpeenheter. Gjennom det meste av 1700-tallet var utskrivningen av militære mann­ skaper i all hovedsak konsentrert om russere. Dette ble også eksplisitt slått fast i et keiserlig dekret av 17. mai 1798 der det ble spesifisert at alle rekrutter skulle være «innfødte russere». Selv om dette i samtidens ordbruk også betød ukrainere og hvite-russere, begynte likevel ikke andre slavere å bli systematisk rekruttert før i århundrets siste fjerdedel.36 Trass i dette var ikke alle ikke-slavere fritatt fra å bli utskrevet til hæren. Så tidlig som 1722 ble små etniske grupper som mordviner og tsjeremisov-tatarer underlagt tvangstjeneste.37 Disse ble sannsynligvis sett på som særlig lojale, slik at de med letthet kunne integreres sammen med de russiske soldatene. I 1850-årene utgjorde «tropper av forskjellige nasjonaliteter» (det vil si tropper forskjellig fra russere, ukrainere og hvite-russere) 3,5% av de 1072 regulære tropper i hærens tre kampgrener.38 Andelen falt imidlertid drastisk til 0,64% av de 679 000 mann som befant seg i de regulære kampenheter i 1876.39 Ettersom tatarene utgjorde en hoveddel av disse styrkene, er det ikke usannsynlig at reduksjonen hadde sammenheng med den russiske sluttkampanjen mot det muslimske Sentral-Asia, av frykt for at de kunne slutte seg sammen med lokalbefolkningen. Tvungen verneplikt ble gradvis utvidet til også å omfatte Transkaukasus og det nordlige Kaukasus, men muslimene i disse distriktene

123

fikk slippe å tjenestegjøre mot å betale en pengeavgift. Etter reformene i 1874, som betød allmenn verneplikt og påla alle nasjonalitetene å tjene i hæren, ble kategorien «styrker fra ulike nasjonaliteter» (inorodnyje vojskd) avskaffet og medlemmene gjort til deler av den regulære hæren. Likevel ble i 1885 bare 359 rekrutter utskrevet i det europeiske Russland fritatt fra tjeneste, mot 5742 av 7284 i Kaukasus og 5042 av 5327 i SentralAsia. Forholdstallet for antall soldater pr. 1000 mannlige innbyggere var 18,4 i det europeiske Russland, mot 6,1 i Kaukasus og 1,0 i Sentral-Asia i 1885-40 I Sentral-Asia ble ikke loven gjort gjeldende før 1916. Dette begrun­ ner Sentral-asiatiske historikere med russernes frykt for at det skulle dukke opp en «listig religiøs leder» som kunne forene de troende musli­ mene mot de «vantro og troløse russerne». Ved å gjøre unndragelse mulig for flertallet av muslimene ble disse heller ikke gitt opplæring i bruk av moderne våpen og militære teknikker.41 Det separate finske regimentet, som var tillatt etter 1878, ble avskaffet som en sikerhetsrisiko etter 1901. For å hindre dannelsen av en potensielt illojal hær på terskelen til imperiets hovedstad skulle finnene deretter først gjøre av­ tjene verneplikt i den russiske hær, seinere ble også de pålagt en årlig avgift i stedet for militærtjeneste. Likevel utgjorde hæren alt i alt en viktig faktor også i assimilasjonen av de erobrede folkegrupper. Tatarledere fra Kazan ble russifisert gjen­ nom å tjenestegjøre i hæren. På slutten av 1800-tallet ble det å bli rekruttert til hæren av latviske bønder på folkemunne kalt «å bli russisk». Russlands bruk av militære styrker kan sammenliknes med den bruken England gjorde av sine styrker i India. Russerne var mer forsik­ tige med å anvende ikke-slaviske tropper enn britene med å anvende ikke-britiske, og det militære nærværet var mer massivt. Fra 1740-årene av støttet britene seg på en nesten overveiende indisk hær.42 Og de mistet nesten kontrollen over landet i 1857, blant annet fordi kompaniet tillot at kvaliteten på hæren forfalt. Sepoyene gjorde dette året mytteri i Gangesdalen. Da var det ca. 16 000 europeere og 200 000 indiske sepoyer med indiske offiserer på kompaninivå. I tillegg ble spesielle britiske regimenter sendt til India nå og da. Oppstanden viste at dette systemet var uholdbart; og særlig at forholdstallet mellom britiske og indiske styrker var for lite. Dette siste endret seg etter 1857.1 Bengal, det mest utsatte området under mytteriet, ble det fra nå av satt til en mot en, i Madras og Bombay 2 indiske mot en europeisk: I 1885 var det 73000 briter og 154 000 indere i tre hærer. Den all-russiske statens bruk av ikke-russiske adelige som høyere offiserer gjenspeilte et annet hovedaspekt ved den all-russiske statens

124

«nasjonalitetspolitikk», elitekoopteringen, som vil bli behandlet neden­ for. Denne integreringen var imidlertid, som nevnt, selektiv. I de tre indiske hærene var indere offiserer opp til kompaninivå, høyere opp i det militære hierarkiet var det britiske «stabsoffiserer». Etter 1917 kunne indere riktignok fa høyere grader. Sepoyene ble rekruttert fra spesielle stammer for å sikre deres lojalitet, og hæren var profesjonell, hevet over indisk politikk. Det er kanskje når det gjelder størrelsen på det militære nærværet, at kontrasten mellom russisk og britisk «koloniadministrasjon» er størst. De nevnte tallene på britiske tropper i India kan her sammenliknes med noen tall egnet til å belyse den all-russiske situasjonen, slik den utviklet seg i imperiets randområder. I 1860-årene hadde russerne 18 000 solda­ ter i det ukrainske distriktene Kharkov, 72 000 soldater i Odessa og 61 000 i Kijev. I det utsatte Kaukasus 128 000 mann, i Warszawa 126 000. St. Petersburgs garnison besto av 84 000 mann.43 Mens hæren i de østlige områdene i det syttende århundret gjorde lite annet enn å bygge utposter og innkreve pelsverk fra den lokale befolkningen, så ble den i det 18. århundret hjørnesteinen i Katarinas koloniseringspolitikk. Hæ­ ren ble i det russiske tilfellet hovedkraften i forandringen av de nyinnlemmede samfunnene. I det 19. århundret planla militært perso­ nell jernbaneutbyggingen i Sentral-Asia og overvåket direkte mange av statens «politiske representanter» i vasallstatene Bukhara og Khiva. Lover som Kalmyker og andre folkegrupper ble styrt etter, slo ekspli­ sitt fast at hæren hadde kontroll over disse områdenes militære og sivile liv. Georgia forble utelukkende under militær jurisdiksjon fra sin inn­ lemmelse i imperiet til 1845. Polen befant seg under militært styre fra 1832 til 1856. Hærens hovedmotstandere var, med unntak av de perio­ der der Russland deltok i kriger, «indre», ikke «ytre». Betydningen av det militære for administrasjonen av de ikke-russiske områdene økte også over tid. På seksten- og syttenhundretallet hadde det fremdeles vært frykt for den type usurpasjon av makt og autonomi som de såkalte apanasjefyrstene hadde foretatt tidligere i russisk historie. Denne frykten var borte da militærguvernørembedene ble oppretttet og innehaverne av stillingene ble reelle herskerne i sine områder. I et komparativt perspektiv skiller hærens framtredende rolle Russ­ land seg fra andre koloniimperier. Dette har også nedfelt seg i forsøk på å gi overordnete begrepsmessige karakteristikker av det russiske kolonisystemet. Lenin laget et begrep om den russiske imperialismens «militærføydale karakter» som han ufordelaktig sammenliknet med den vest­ europeiske imperialismens rent økonomiske.44 Den militære undertryk­ kelsen ble fullbyrdet på bakgrunn av en «middelaldersk, økonomisk

125

tilbakestående, imperialisme». Enkelte sovjetiske historikere skar også til sin fortolkning av det russiske kolonisystemet etter en slik lest. De russiske erobringer var «erobringer i en epoke med opprinnelig kapitalis­ tisk akkumulasjon og med sosial basis i livegenskapers system». Koloni­ ene ble derfor underkastet en dobbelt undertrykkelse: den militærføydale, som fordrev bøndene fra jorda, og samtidig en kapitalistisk utbytting som hadde en ikke-industriell vare- og ågerform. Foruten å sikre St. Petersburgs kontroll over imperiet tjente hærens representanter sine egne interesser innenfor dette systemet.45 De begrensninger som ble lagt på de militære ambisjonene, kom fra finansdepartementet, og muligens var hovedrestriksjonene på den seintsaristiske imperialismen av økonomisk art. Men økonomien hadde alltid spilt en underordnet rolle som drivkraft for russisk ekspansjon. Det all-russiske imperiet var ikke dominert av middelklassen eller av de samfunnslag som var sterkest motivert av økonomiske interesser. Dens herskende klasser innehadde økonomiske privilegier i kraft av sin poli­ tiske makt, og ikke sin rikdom, slik tilfellet var i Vesten.46 Når dette er sagt, bør det likevel også understrekes at mange av de fordelene som også de vest-europeiske «moderlandene» hadde av sine kolonier, ofte var av ikke-økonomisk art, som for eksempel bruk av hærstyrker fra koloniene i det internasjonale maktspillet, strategisk vik­ tige støttepunkter og havneanløp, prestisje i internasjonale fora, sysselsettingsmuligheter og karrierer for egne borgere. Slike fordeler var ofte vanskelig å måle økonomisk, mens kostnadene både var mer følbare og veide tyngre: Miltær okkupasjon, subsidiering av kolonibudsjetter, ytelse av spesielle lån på gunstige vilkår og så videre. Alt dette var betydelige byrder for «moderlandets» innbyggere og skattebetalere, på samme måte som for den russiske befolkning.

Kooptering av ikke-russiske eliter Et like viktig trekk ved det russiske imperiet var at staten på grunn av mangel på russiske fagfolk langt inn i det 19. århundret var avhengig av støtte fra ikke-russiske grupper. Dette var tilfellet både for forvaltningen, hærvesenet og diplomatiet, for å ivareta økonomiske og kulturelle for­ bindelser innenfor riket og med utlandet, og som politisk motvekt til den russiske eliten. Rangtabellen gjorde det mulig å belønne all tjeneste for staten med rang som innebar at innehaveren ble adlet og assimilert inn i den russiske styrende eliten. Rangbelønning var et særdeles effektivt redskap til å danne én overnasjonal herskende elite. Den innebar like rettigheter til å ha livegne, kontrollere mineralressurser og private gods, personlig sikker­

126

het og sikkerhet for eiendom. Systemet ble brukt med stor suksess ovefor den ukrainske eliten, særlig kosakkenes starsjyna, som kulminerte med integreringen av Kosakk-hærskarene etter ødeleggelsen av Sitsjen i 1775.47 Også i områdene i Øst måtte enten elitene koopteres inn i den russiske adel eller områdene oppgis. Det russiske aristokratiet ble derfor åpnet for medlemmer av erobrede nasjoner, uten at det ble satt spørs­ målstegn ved nykommernes bakgrunn. Lokale definisjoner av adelskap ble akseptert, forutsatt at dets representanter var villige til å oppfylle den russiske elitens plikter i sitt daglige virke. Dette kunne i første omgang skje ved ganske enkelt å fortsette å utføre de gamle lederskapsoppgaver, for eksempel innenfor stammen eller stammesammenslutningen, men nå som representanter for den russiske staten. Den sosiale eliten ble derfor ganske blandet i periferien. I så hense­ ende står ikke Russland i noen særstilling i kolonihistorien. Også en­ gelskmennene kom for eksempel fram til at de måtte styre India gjen­ nom, ikke mot, inderne selv. Det innebar et nært samarbeid mellom imperiemakten og de høyre klassene i det indiske samfunnet, som ble tatt under britisk beskyttelse etter 1857. Dronning Victoria ble så i 1877 utropt til keiserinne av India for gi samlingen av indiske fyrster et passende overhode. Russerne gikk imidlertid lenger enn som så ved å åpne opp for ikkerussere også i imperiets sentrum. Tsarene brukte hele tiden ikke-russere i betrodde stillinger innenfor hæren, diplomatiet og administrasjonen. Moskva-hoffet hadde vært kosmopolitisk allerede fra det 16. århundret av. I det 16. og begynnelsen av det 17. århundret utgjorde det tatariske aristokratiet en innflytelsesrik ikke-russisk gruppe. I følge Fedotov var det allerede i det 15. århundret tusenvis av døpte og ikke-døpte tatarer i tjeneste hos fyrsten av Moskva, der de sluttet seg til den administrative staben. Dvornik framhevet at «det i en viss grad, foregikk en tatarisering av den russiske adelen.»48 Når personer av slike nasjonaliteter, eller deres ferdigheter, trengtes i større antall, ble speidere sendt ut for å lokke dem til Moskva med realistiske løfter. Disse utsendingene var av deres egen nasjonalitet og kunne av egen erfaring fortelle om fordelene ved å ta tjeneste i Moskva. Uavhengig av rase og religion, personlig tvilsom eller aktverdig bak­ grunn, ble alle, med en imponerende likhet i muligheter, medlemmer av den administrative staben, hvis og når de viste nødvendige evne og lojalitet.49 I det 17. århundret var 157 av Moskvas adelige familier av tatarsk opprinnelse.50 I det 17. og det 18. århundret var språket ved hoffet

127

fransk, og utlendinger inntok sentrale posisjoner, først fra Sentral- og Vest-Europa, deretter overtok tysk-balterne rollen som den viktigste ikke-russiske gruppen. Seinere ble også svensker fra Finland dratt inn i maktens sentrum. Antallet tyrkere, armenere, georgiere og medlemmer av andre ikke-europeiske nasjonaliteter var på sitt høyeste lavere enn antallet tatarer. I følge Dolgorukov, fyrste og forfatter av et omfattende stamtre for den russiske adel, var to tredjedeler av de seksti familiene på toppen, som overlevde inn i det 19. århundret, av ikke-russiske opprin­ nelse.51 Moderne beregninger antyder at av 2867 statstjenestemenn med topp-posisjoner mellom 1700 og 1917 var 1079 eller 37,6% av ikkerussisk nasjonalitet, hovedsaklig av vest-europeisk og framfor alt tysk, og på midten av 1800-tallet innehadde lutheranere alene 15% av postene i sentraladministrasjonen.52 For de som ble rekruttert var det enkelt å identifisere seg med den større integrerende enheten — som var framgangsrik og som i sine metoder representerte et «høyere utviklingsstadium». Teofan Prokopovitsj og Stefan Javorskij, kandidater fra Mohyla-Mazepa-akademiet i Kijev, hvis navn symboliserer denne politikken, ble overtalt av Peter I til å komme til Russland for å hjelpe til med hans reformer. Fordi de var utdannet utenfor det egentlige Russland, ble de uunnværlige for Peter i hans politikk for å europeisere landet på et tidspunkt der den dårligere utdannede russiske geistligheten strittet i mot. Til gjengjeld ble de gitt høye kirkelige embeder. Denne politikken ga uttelling. Erkebiskop Prokopovitsj, som opprinnelig hadde vært en uniert kristen, ble en av Peters mest glødende talsmenn.53 En liknende politikk gjorde seg gjeldende også på det vitenskapelige området, slik det framgår av historien til de to store institusjoner som oppsto under Peter den Stores etterfølgere: Det Keiserlige Vitenskap­ sakademi, grunnlagt av Peter, men først åpnet etter hans død i 1725, og Russlands første universitet, grunnlagt i Moskva i 1755. Av de 111 medlemmene av St. Petersburg-akademiet hadde i det attende århundret 68 tysk som morsmål, 26 var russere og resten kom fra andre nasjoner. På lengre sikt hadde disse symboler på høyere utdannelse en altovervei­ ende betydning for kontroll og opplæring av Russlands egen vitenskape­ lige elite.54 Resultatet av dette ble en moderne russisk kultur, åpen for alle medlemmer av de utdannede klasser, uaktet nasjonal bakgrunn. Intet annet europeisk aristokrati var så åpent for tilstrømning av utlendinger eller hadde så svake «innfødte røtter». Den skulle komme til å tjene som grunnlag for oppsiktsvekkende vitale ytelser i det 19. århundret innenfor

128

kunst, litteratur og vitenskap og utgjorde en attraksjonspol både for nye ledere fra lavere samfunnsklaser og for ikke-russiske nasjoner i riket. Som vi så under gjennomgangen av hærvesenets etniske oppbygging, er det likevel ikke dekning for å hevde at myndighetene ikke tok nasjonalitetsenhetene i betraktning når de utformet sin imperiepolitikk. Lo­ kalt oppsatte militærkommisjoner i Basjkiria i 1730-årene hadde nasjo­ nalitet som organisasjonsprinsipp. Katarina lis lovgivningskommisjon av 1767 inkluderte også representasjon fra «folket». 55 ikke-russiske nasjonaliteter var med. Russland godtok også det nasjonalitetsbegrepet som lå til grunn for Wiener-kongressens vedtak om Polen. Nikolaj I ga villig vekk flere stammer status som narod.55 Gjennom århundrene visste den all-russiske staten utmerket godt å utnytte etniske lojaliteter for egne formål og spilte systematisk forskjelllige folkegrupper ut mot hverandre, særlig i Kaukasus og i Sentral-Asia, for selv å få kontrollen.

Kirkens og den ortodokse religionens underordnede betydning for oppbyggingen av det all-russiske imperiet Muligheten for å nå ut til og omvende millioner av ikke-kristne «hednin­ ger» hadde vært et viktig incitament bak spansk og portugisisk kolonivirksomhet, og det ble sett på som kolonisters plikt å omvende innfødte til kristen tro og europeisk sivilisasjon. Under den seinere kolonialiseringen av Afrika sto også misjonsbevegelsen sentralt. Kirkens relativt underordnede rolle for russisk kolonipolitikk framstår som en kontrast til dette og har sammenheng med elitekoopteringen. Den all-russiske staten fulgte dette mønsteret også på det religiøse området, der den søkte å kooptere fremmede religioner og gjøre dem til støttespillere for sin egen politikk. Bare innehaverne av sentrale topp-posisjoner måtte om­ vende seg til den ortodokse religion.56 Det var følgelig ikke plass for noen egentlig religiøs, kulturell eller rasemessig diskriminering i moderne forstand. Utenlandske reisende i Russland undret seg over den utstrakte tålmodighet med muhammedanere og animister midt i Moskva-riket. Religion var i samtiden det avgjørende kriteriet for å vurdere «graden av toleranse», ettersom språket var av underordnet betydning i en situasjon preget av én kosmopolitisk elite og en illiterær bondebefolkning?7 Ikke bare ble fremmede verdi­ systemer, språk og kulturer akseptert, men godtatte minoritetskirker og menigheter ble lagt inn under statlig administrativ kontroll på samme måten som den russiske kirken, samtidig som deres styrende organer til tider ble flyttet fysisk for å være nærmere sentrale politiske myndighe­ ter.58 Staten bygget også moskeer for sine muslimske undersåtter, og den forsøkte å importere lojale mullaer fra Kazan for å omvende kasakh-

129

stammer og øve en stabiliserende innflytelse, fordi kasakhenes praktise­ ring av islam ble sett på som klanderverdig slapp, og dermed hindre dem i å komme under innflytelse av mullaene i Bukhara.59 Innenfor den høyere geistligheten, det før-moderne samfunnets in­ tellektuelle sjikt, var den tradisjonelle xenofobien overfor annerledes troende sterk. Fra det 16. til det 18. århundret ble det til stadighet gjentatt at det russiske folk kunne bli smittet og fordervet av katolikker, protestanter og muslimer. De geistlige oppfordret staten til å drive en aktiv, om nødvendig også voldelig, misjonsvirksomhet overfor rikets ikke-kristne innbyggere. Staten holdt som regel tilbake slike initiativ. Skismaet i den russisk-ortodokse kirken i annen halvdel av 1600-tallet hadde svekket den og gjorde at den mer og mer levde på statens nåde. Den russiske kirken kunne derfor ikke engang spille en selvstendig rolle innenfor det feltet som må ses på som dens egentlige virksomhetsom­ råde, misjonen, men ble underordnet staten og dens pragmatisme.60 Under Katarina lis regjeringstid ble det ført en aktiv diskrimineringspolitikk overfor alle former for religiøs ekstremisme som ble sett på som en fare for staten. Konsesjoner ble samtidig gitt til lokale kulturelle og religiøse tradisjoner, slik at det skulle være mulig for medlemmer av ikke-russiske eliter å motta sivile og militære ordener. En spesiell variant av St. Georg-ordenen ble således utformet for at ikke tatarenes religiøse følelser skulle bli krenket.61 Katarinas toleranseedikt av 1767 sikret alle undersåtters religiøse tro som en formalisering av en praksis som allerede gjaldt, og markerte høydepunktet for en politikk som tøylet kirken i imperiets interesser. I 1785 ble det utvidet til å gjelde religionsutøvelsen i alle byer i riket. Et viktig poeng er at forholdene også for bondebefolkningens ved­ kommende, som for statens, lå til rette for å underordne det ortodokse prinsipp, kjernen i det russiske folkets religiøse nasjonalfølelse, under andre hensyn. I de store russiske folkeoppstander i det 17. og det 18. århundret lar det seg ofte dokumentere at sosiale kriterier var viktigere enn etniske. Grunnlaget for dette vil analyseres nærmere i kapitlet «Det all-russiske imperiets sosio-etniske struktur». Russere og ikke-russere i periferiområder reiste seg ofte til opprør i fellesskap mot myndighets­ personer som representerte sentrum og mot russiske godseiere og klostre. Det religiøse og fremmedfiendlige elementet, rettet mot de «tyske tsa­ rer», var imidlertid tilstede i Astrakhaneroppstanden av 1705/06, men var mye mindre markert i oppstandene under ledelse av Bulavin (170709) og Pugatsjov (1773-75).62 I kjølvannet av vestliggjøringen i det 18. århundret ble det riktignok, fra statlig side, vist ansatser til en mer aggressiv integrasjonspolitikk, også

130

i retning av en voldelig misjonsvirksomhet. På 1740-tallet ble alle animistene kristnet med vold.I 1747 alene ble 80 000 tsjuvasjiske undersåt­ ter døpt og de islamske tatarene diskriminert.63 Vestlig innflytelse synes på to måter å kunne forklare denne «linjeendringen». For det første ved den innflytelse absolutismen representerte som forbilde: Under det opplyste eneveldet var det en vanlig oppfatning at menneskehetens utvikling fulgte et universelt oppadstigende mønster fra jegeren og fiskeren, over den nomadiske buskapsdrift, til den fastbo­ ende bonde og handelsmann. Regjeringens oppgave ble da å bidra til denne framgangen gjennom en bevisst assimiliserings-politikk med sikte på å fremme en ensartet livsform i hele riket som gjorde jegere og nomader til bønder.64 Dernest kom den innflytelsen som utgikk fra den vestlige intoleran­ sen i «det oversjøiske rom», og som ble framholdt som et forbilde. Det er interessant at en politisk tenker som Pososjkov på begynnelsen av 1700tallet framholdt misjonsvirksomheten i de vest-europeiske koloniene nettopp som et forbilde for Russland og betraktet Russlands tradisjonelle toleranse som en del av landets egen tilbakeliggenhet.65 De sosiale for­ hold toleransen lot bestå, ble av myndighetene sett på som et hinder for å modernisere og systematisere Russland etter vestlig forbilde. Spesielle nasjonale overveielser i retning av å russifisere andre folk kulturelt var neppe av betydning her.

Statlig integrasjon - en oppsummeriende drøfting Det første settet av underproblemer dreide seg om å fastslå hovedlinjene i en «nasjonalitetspolitikk» som aldri ble eksplisitt formulert. Det er diakront og begivenhetsorientert og vedrører den sentrale statsmaktens politikk overfor «nasjonalitetene» innenfor sentrale områder som forvalt­ ning, lovgivning og militærvesen, samt religion og kultur. Det vil dreie seg om å forsøke å fastslå målsettinger, virkemidler og metoder for forsøke å nå dem. Vi vil her allment forvente oss en langsom og skrittvis politisk-administrativ, militær og kulturell integrasjon av den penetrerende og den penetrerte politiske enheten. Praktiske problemer knyttet til statsdannelse og kolonioppbygging er ofte de samme eller nært beslektede. Virkemidlene som tas i bruk og de institusjonelle løsningene som blir resultatet, kan imidlertid være for­ skjellige. Jeg brukte de vest-europeiske kolonirikene som en referanser­ amme for å forsøke å belyse hvorvidt det all-russiske imperiet i sin oppbygging representerer en forlengelse av den «egentlige» russiske stats­ dannelsen, eller om det snarere er å betrakte som en parallell til de vestlige, oversjøiske koloniimperiene.

131

Innledningsvis har jeg forsøkt å stille særtrekkene ved russisk stats­ dannelse i relieff, ut fra en kontrastering av Webers idealtyper vedrø­ rende forskjellen mellom den moderne og den før-moderne staten, og, innenfor den siste hovedtypen, mellom den patrimoniale og den føydale undertypen. Innenfor dette settet av heuristiske verktøy ligger den patri­ moniale statstypen nærmest og er best egnet til å kaste lys over russisk statsutvikling før 1917. Den russiske statsdannelsen skjedde på en annen bakgrunn enn den vest-europeiske: Staten var ikke resultatet av en indre sosio-økonomisk utviklingsprosess, men av presset fra mektige naboer langs landets gren­ seområder. Knappheten på finansielle ressurser tvang herskerne til å gå fram på en annen måte enn i Vest. De opphevet arvelig innehav av jorda, som ble statseiendom, og fordelte bruksretten på en tjeneste-mot-forpaktning-basis. Dette er også kjernen i Webers patrimonialisme-begrep. Alle administrasjonsmidler, som også er midler til underhold, tilhører herske­ ren i form av benefiserte eiendommer, der bruksretten til benefisiet er tidsbegrenset og tillagt innehaveren som en del av hans tjenesteforhold. Under føydalismen derimot tilhører jordegodset aristokratiet i form av len, som er et sett av styringsfullmakter og privilegier som behandles som private rettigheter. Det oppsto derfor ikke slike hierarkiske føydale relasjoner på høyt sosialt plan, som var et hovedkjennetegn ved vestlig føydalisme. Den teoretiske ideen om en stat oppsto ikke før på midten av sekstenhundretallet, og etter den tid slo den bare delvis gjennom. Uten ideen om en stat fantes heller ingen idé om et sivilt samfunn. I Russland ble rettighetene gitt, ikke til individet, men til grupper i form av formelle og uformelle privilegier. De var ensidige og uten begrunnelse og kunne ensidig til­ bakekalles. Referansepunktet var den eneveldige og ubegrensede monark. Den russiske staten manglet et homogent byråkrati. I moderne legal forstand eksisterer her intet kompetansebegrep eller en forestilling om regjeringsembedsmenn som eksperter. Det ultimate kriterium for den patri­ moniale stabens kvalifikasjoner og det prinsipp regjeringen hviler på, er fyrstens personlige begunstigelse eller mishag. Blant fyrstens undersåtter var det derfor en slags «likhet mellom slaver»: Alles skjebne ligger i fyrstens hender uavhengig av den enkeltes plass i det patrimoniale hierarkiet. Patrimonialismens typiske ideologi er en «velferdsstatsideologi» som knytter an til den autoritære forestillingen om at faren vet sine barns beste, selv om det skulle stride mot deres egne uttrykte ønsker. Bøndenes ubetingede støtte vil gjøre den patrimoniale makten til en voldsom og uavhengig kraft i forhold til samfunnet.

132

I motsetning til i de vesteuropeiske kolonirikene var det i det russiske tilfellet en kontinuitet i tid og rom mellom statsdannelse og imperiebygging. Grensene mellom russisk stat og all-russisk imperium ble aldri gitt noen klar definisjon, og det var både institusjonell og personellmessig overlapping mellom innenrikspolitikk (det vil si politikken og administrasjonen av de stor-russiske kjerneområdene) og «kolonipolitikk» (det vil si administrasjonen av de ikke-russiske områder). Den patrimoniale statstypen, slik den presiseres av Weber, synes å kunne sette i relieff viktige sider ved både den stor-russiske og den allrussiske imperiale statsdannelsen. I underkapitlet om statlig integrasjon av det all-russiske imperie, la jeg vekt på fire forhold: 1. Det første er en presisering av kontinuitetsperspektivet. Innenfor det vest-europeiske kolonisystemet fungerte de store handelskompa­ niene så å si på egenhånd etter at et charter var utstedt. De hadde egne rettsvesener, hærer og flåter, guvernører og rett til å forhandle med fremmede makter. I det russiske tilfellet er dette trekket fraværende. Staten selv ivaretok integreringen av de ikke-russiske områdene, og fra et administrativt, eller kanskje snarere et politisk perspektiv, ble det allrussiske imperiet betraktet som en enhet. Det absolutte prinsipp, som staten bygget på, godtok ikke særskilte nasjonale områder i imperiet som ble tildelt rettigheter forskjellig fra de øvrige. Staten bekreftet i stedet eksisterende privilegier for grupper og eliter og ga nye etter hvert som den ekspanderte. Det all-russiske imperiet forsøkte som en hovedregel å knytte an til før-russiske institusjoner og den bestående orden i nytilsluttede områder. Slik skjedde overgangen uten noe stort brudd, og den russiske statens legitimitet lot seg lettere forankre. De forfatningsmessige garantier ble etter hvert avskaffet dersom maktpolitiske forhold krevde eller muliggjorde det. Slik ble eksisterende regionale forskjeller nedtonet over tid til fordel for en vedvarende admi­ nistrativ standardisering. Et viktig underliggende motiv for dette var Russlands permanente behov for penger. Et viktig aspekt ved standardi­ seringen og uniformeringen var opprettelsen av statlig overeiendomsrett til jord i «koloniområdene», som er et grunnelement i patrimonialismen. 2. Et annet hovedtrekk jeg framhevet, var det all-russiske imperiets avhengighet av og vellykkede kooptering av ikke-russiske eliter. Både i periferien og sentralt ble den sosiale eliten etnisk blandet. Rangtabellen var her et viktig middel til å belønne all tjeneste for staten med rang som medførte at innehaveren ble adlet og assimilert inn i den russiske eliten. I periferiområdene kan dette sammenliknes med opprettelsen av lokale «brohoder» som stabiliserte periferien på sentrums premisser i vestlige kolonier. Imidlertid ble ikke ikke-russere sluppet inn i den russiske

133

eliten, bare i periferien, men også i sentrum skaptes en heterogen, overnasjonal, all-russisk elite. Dette siste var særegent for Russland. Intet annet europeisk aristo­ krati hadde så svake «innfødte røtter» som det russiske. I perioder ble faktisk de viktigste postene i Moskva og St. Petersburg besatt av ikkerussere, av tatarer, tysk-baltere og fmlands-svensker, Språket ved hoffet var på 1600- og 1700-tallet fransk, ikke russisk. Et resultat av dette var en russisk kultur som var åpen for medlemmene av de utdannede klasser uaktet bakgrunn. Selv om rekrutteringen av ikke-russere på eliteplanet var en betin­ gelse for at den russiske staten skulle kunne beholde sine nyerobrede områder, og også forekom i de vestlige kolonirikene (i form av «imperia­ listiske brohoder» i periferien), kan dette trekket også forstås som et ledd i den patrimoniale hersketeknikk. Den patrimoniale staten, i Webers forstand, utgjør et særskilt miljø for en institusjonell oppkomst av mektige «favoritter», basert på fyrstens personlige tillit og fortrolighet, og er også kjennetegnet av plutselige fall fra maktens tinder, motivert av fyrstens mistillit som sjeldent har noe reellt grunnlag. Tidlige slaver kunne derfor gjentatte ganger stige til topps og oppnå de høyeste posisjo­ ner nest etter fyrsten selv, som erkehertuger, marsjaller, førsteministre og så videre. 3. Imidlertid er det ikke grunnlag for å hevde at myndighetene ikke tok hensyn til nasjonale enheter ved utformingen av sin imperiepolitikk. Tydeligst var dette for hærvesenets del, som jeg behandlet som det tredje hovedtrekket ved imperiestrukturen. Sammenliknet med vestlige kolo­ nimakter, som for eksempel britene i India, faller militærets betydning for å integrere og styre det all-russiske imperiet en i øynene. Den sivile administrasjonens relative svakhet innebar at den russiske statens nærvær i «koloniområdene» i høy grad ble legemliggjort av hæren. Militærguvenørembedets betydning økte over tid, og ulike områder var for lengre tid underlagt militær lov og administrasjon. Det sterke militære nærværet bidro til å holde de ikke-russiske elitene på plass som «lojale brohoder». Hæren besto på mannskapsnivå hovedsaklig av slavere. Måten ikkerussere ble brukt på, var gjennom egne hjelpeavdelinger utenfor den regulære hærens rammer, rekruttert fra de mest lojale nasjonalitetene. Tjenestegjøring i hæren ble på folkemunne for ikke-russere satt lik «russifisering». Offiserskarrierer var imidlertid åpne for medlemmer av de ikke-russiske aristokratier. Militariseringen av koloniadministrasjonen kan også beskrives som en forlengelse av den patrimoniale statstypen i de russiske kjerne-

134

områdene selv. Den ultimate betingelsen for den patrimoniale fyrstens makt er det fullstendige monopol på militær makt. Som sentralmaktens representanter veide militærguvernørene opp for de allmenne svakheter ved den russiske administrasjonen. De forble imidlertid lojale overfor sentrum og «frigjorde» seg ikke, slik tilfellet hadde vært med de føydale vasallene i Vest-Europa. Det potensielt dynamiske og desentraliserende aspektet i retning av suverenitetsfragmentering, som Weber framhever i denne sammenheng, ble følgelig holdt i sjakk i det russiske tilfellet. Når dette er sagt, må det også understrekes at de vestlige koloniriker selvføl­ gelig også i siste instans hvilte på militær makt. 4. Det fjerde hovedtrekket jeg framhevet, kirkens og den ortodokse religionens underordnede betydning for integreringen av imperiet, må forstås på bakgrunn av koopteringen av ikke-russiske eliter. Ut fra en en utbredt religiøs toleranse, søkte den all-russiske staten også å kooptere fremmede religioner og gjøre dens representanter til sine støttespillere. Xenofobien overfor annerledes troende var sterk innenfor den ortodokse høyere geistligheten, men staten holdt som regel tilbake initiativ i ret­ ning av misjonering og omvendelse av annerledes troende. Kirken ble tøylet for imperiets skyld. Her atskilte russisk imperiebygging seg fra den vest-europeiske, der misjonsvirksomhet var et motiv for kolonivirksomhet, og misjonærenes nærvær var følbart både i Asia, Afrika og Amerika. Korte perioder med «russifisering» og misjonsvirksomhet på 1700-tallet ble begrunnet med en henvisning til Vestens eksempel, og den religiøse toleransen ble da sett på som uttrykk for Russlands tilbake­ liggenhet. Den religiøse toleransen, som var det dominerende trekket i det russiske tilfellet i et lengre tidsperspektiv, kan forstås som en del av overgangen fra et patriarkalsk til et patrimonialt herredømme, der fyr­ sten frigjøres fra de begrensninger «tradisjonens hellighet» legger på maktutøvelsen. Vi har her alt i alt å gjøre med både ett trekk som like klart fantes hos de vestlige kolonimakter (brohoder i periferien), ett trekk som var mye sterkere tilstede i det russiske tilfellet enn i de vest-europeiske (det miltære nærvær, staten som integrasjonsfaktor), og ett trekk som var fraværende for noen av de vestlige kolonimakters del (religiøs toleranse, tøyling av kirkelig misjonsiver). Oppsummeringsmessig synes meg det mest iøynefallende ved Russ­ lands ekspansjon og det all-russiske imperiets statlige struktur å være at administrasjonen og integrasjonen av «moderlandet» og «koloniene» oppviser en så høy grad av ensartethet. Dette, i kanskje større grad enn awikene fra det vestlige kolonisystemet, utmerker Russland i et kompa­ rativt perspektiv. Elitekoopteringen i sentrum og det store innslaget av

135

«fremmeddominans» må ses som en del av dette mønstret. I under­ kapitlet om russisk statsdannelse har jeg gitt en idealtypisk framstilling av hvordan denne avviker fra den vest-europeiske. Med en vri kan jeg så langt konkludere med at min analyse bekrefter Kljutsjevskijs ord om at «russisk historie er historien om et land som kolonialiserer seg selv».66

Russisk nasjonalisme på 1800-tallet: Et utgangspunkt for russifiseringsframstøt? Temaet for det følgende er endringen i russisk nasjonalitetspolitikk i de siste tiårene av forrige hundreår og i hvilken grad disse vil måtte forstås på bakgrunn av en klarere utkrystallisert russisk nasjonalisme som en parallell til samtidens vest-europeiske nasjonalisme. På slutten av 1800-tallet ble de utviklede folkegruppene i øst og sør underkastet russifiseringstiltak, og samtidig ble de eksisterende ordnin­ gene i de vestlige randområdene forsøkt avskaffet til fordel for standardi­ sering og uniformering. Nasjonalitetspolitikken hårdnet til fra 1860årene av, men ble først i 1880-årene undertrykkende og assimilatorisk, sett fra ikke-russernes side. Denne «russifiseringen» var basert på ortodoks kristendom og en avvisning av Opplysningstiden. Konstantin Pobedonostsev - Hans Kei­ serlige Majestets oppdrager og Den Hellige Synodes overprokurator («Kirkeminister») og den egentlige sterke mann bak Aleksander III og seinere Nikolaj II (det vil si i et kvart århundre fra 1881 til 1905revolusjonen) — symboliserte endringene i det offentlige liv, der de sosiale konsekvensene av den pågående reformpolitikken ble forsøkt stoppet opp, og klokka ble forsøkt skrudd tilbake på det politiske og ideologiske planet. Han hadde «et internasjonalt ry som hoveddriv­ kraften bak russifiseringspolitikken, klerikal kontroll med utdannelsen, tvangsomvendelse til den ortodokse tro og forfølgelse av alle dissiden­ ter». Han avviste all «moderne tenkning - liberalisme, demokrati, sosia­ lisme, folkesuverenitet, pressefrihet, religionsfrihet» - like sterkt som pave Pius IX.67 Fra 1880-årene ble det forlangt at alle rikets innbyggere ikke bare skulle være lojale mot tsarens person, men betrakte seg selv som russere. Russisk språk og russisk kultur skulle aksepteres av alle innbyggerne, som godt kunne bruke sitt eget språk hjemme og privat, hvis de ellers snakket russisk. «Dialekter» beslektet med russisk ble spesielt bannlyst i lover av 1868 og 1876. Innenfor domstolene og provinsadministrasjonen ble minoritetsspråkenes anvendelse begrenset. Skolene ble frontlinja for regimets «akkulturasjon». Nye universiteter som ble skapt fra midten av

136

århundret av, ble planlagt som «russiske festninger», andre universiteter ble flyttet eller fikk endret sin status til å være russiske. Numerus claususlovgivningen i 1886-87 begrenset jødenes adgang til universitetene. Mot vest ble polakkenes, finnenes og jødenes tradisjonelle kjerneom­ råder utsatt for fysiske inngrep ved at deler av dem ble innlemmet i Russland. Samtidig ble minoritetsproblemer forsøkt eksportert gjennom å åpne opp for emigrasjon på permanent basis, først for jødene, så for en rekke andre grupper. En klar konsekvens av dette var at hierarkiet av privilegier i imperiet ble omformet til fordel for russerne, som tidligere hadde vært en «annenrangs nasjon».68

Å være russisk: En motsetningsfylt og splittet identitet Kan denne politikken forklares ut fra endringer i russisk kollektiv selv­ forståelse? For å besvare dette er det nødvendig å se nærmere på utviklin­ gen av russisk nasjonalisme på 1800-tallet og dens betydning for regi­ mets politiske praksis: Det kan argumenteres at det mot slutten av 1700-tallet fantes tre ansatser til en russisk nasjonalisme i moderne forstand. Disse kom til uttrykk gjennom tre ulike sosiale segmenter eller samfunnsklasser: Den i hovedsak politisk innrettede og pragmatiske rikspatriotismen hos staten og de ledende kirkelige og sosiale sjikt nært knyttet til den, den religiøse og fremmedfiendlige, potensielt statsfiendlige nasjonalfølelsen i de bre­ dere folkemasser, samt en kulturell, språklig og historisk innrettet nasjonalbevissthet hos et segment av en sekularisert, vestlig orientert, utdannet elite. Allerede i kjølvannet av kirkesplittelsen i siste tredjedel av 1600-tallet hadde det kommet til åpen politisk konflikt mellom de sjikt som var bærere av rikspatriotismen, og de gammeltroende som motsatte seg en tilpasning av den ortodokse kirkens ritualer til samtidens greske og ukrainske. Den patrimoniale staten kvittet seg da med de begrensinger den religiøse tradisjonen hadde lagt på maktutøvelsen, og sosiale spenninger mellom bondemassene og aristokratiet - i en situasjon der det såkalte 2. livegenskaper ble påtvunget bøndene — filtret seg sammen med de religiøse. De gammeltroende hadde utgjort en potensi­ ell kjerne for et systemtruende opprør. I skriftene til Awakum, de gammeltroendes leder, øynes for første gang elementer av en moderne russisk nasjonalisme i den religiøse polemikken: språk, kultur, folk. Under Peter den Store rettet denne ikke-statlige nasjonalfølelsen seg mot alle former for fremmedherredømme som utgikk fra tsaren, kirken og staten. Det nasjonale prinsipp var imidlertid som en hovedregel under­ ordnet andre interesser. Ingen av de her nevnte russiske sosiale gruppene

137

sto derfor fram som klare bærere av en russiskhet rettet mot rikets ikkerussiske folkegrupper.69 Adjektivet rossijskij fikk en spesiell betydning i russisk statsutvikling og i oppkomsten av russisk selvbevissthet. Denne neologismen fra det sekstende og syttende århundret ble gjort til den offisielle betegnelsen på staten fra Peter den Store av. Den er knyttet til tanken om en enhetsstat og en særskilt lojalitet mot denne uavhengig av etnisitet. Den har en geografisk betydning, som viser til statsmaktens utstrekning og terri­ torielle besittelser, i motsetning til dens etnisk-kulturelle grunnlag. Forestillingen om «Det Hellige Russland», som tilskrev Russland en rolle i kristendommens historie som bare kunne sammenliknes med Det Hellige Lands, er først kildebelagt i annen halvdel av det 16. århundret og vant gjenklang i folkelitteraturen mot slutten av det 17. århundret. Det Hellige Russiske Land defineres av de hellige ikoner, av tsaren, troen, staten, med en klar hovedvekt på den religiøse bevisstheten. Dette var en mektig kombinasjon. Ikonene er symboler på samme måte som flagg og visualiserer ting som ellers vanskelig kan bli betraktes med det blotte øye, og taler direkte til mennesket. «Ikonet manifesterer Guds følbare nærvær». (S. Bulgakov)70 Det hellige Russland var alltid det gamle Rus. Det å være russkij var det samme som å være medlem av den besynderlige tvillingformen krestjanin — khristjanin (bonde - kristen) og å være en «sann troende» eller ortodoks. Det Hellige Russland var en folkelig kraft som ikke var skapt ovenfra. Riksidéen, «Ortodoksi, Autokrati, Samhørighet med folket (narodnost)», som klart tonet ned den religiøse komponenten og holdt den innenfor den rent kirkelige sfæren, utøvde imidlertid en langvarig innflytelse, ikke bare på de ledende samfunnsgruppene, men også på de brede befolkningslag, slik det kom til utrykk i bøndenes tsartro. Tsaren var forøvrig ingen dyktig politisk propagandist overfor den russiske bondebefolkningen, men den spontane fedrelandskjærligheten som bøndene viste i nasjonale krisetider, bekreftet den statlige rikspatriotismen. Det gjorde også de begynnende politiske bevegelser i de ikke-russiske delene av imperiet ved å akseptere dets rammer som en realitet. Et ekstremt eksempel på denne statspatriotismens effektivitet overfor vik­ tige grupper i de ikke-russiske deler av riket, utgjør finnenes lojalitet til det russiske imperium i størstedelen av det 19. århundret, helt fram til russifiseringspolitikken på tampen av 1880-tallet som skapte en antirussisk reaksjon. Et symbol på dette er statuen over Aleksander II. på Senatstorget i Helsinki. I Russland selv ville man, i alle fall før SSSRs

138

sammenbrudd i 1991, ha meget store vanskeligheter med å finne noe liknende minnesmerke over huset Romanov. Over hele Europa rykker nasjonalismen fram på 1800-tallet og inntar en sentral plass på den offentlige og politiske arena. Den var imidlertid ingen enhetlig doktrine. Idealtypisk hadde den moderne staten i VestEuropa — den være seg absolutt eller stenderrepresentativ — utviklet seg under én etnisk kulturs dominans. Det gamle, aristokratiske regimet ble gjennom reformer eller revolusjon omdannet til et integrert nasjonalt fellesskap gjennom å innlemme nye samfunnsklasser («nasjonsbygging» i én av de vanlige definisjoner av dette begrepet). Dette skjedde parallelt med dannelsen av nasjonalstaten som et samfunn av borgere med likhet for loven, altså gjennom et politisk nasjonsbegrep knyttet til folkesuverenitetstanken, opprinnelig med klare sosiologiske bånd til borger­ skapet. Et konkurrerende nasjonsbegrep oppsto imidlertid, også ideal­ typisk, i det østlige Europa, med utgangspunkt i romantikken og betonet kulturelle faktorer som felles språk, religion, historiske tradisjoner og så videre. Et viktig kjennetegn ved Øst-Europas små nasjoner ble derfor at de politiske bevegelsene i området oppsto som en integrert del av de nasjonale bevegelsene, og at dette satte et distinkt preg på den politiske kulturen. Det var en altdominerende beskjeftigelse med nasjonal overle­ velse og nasjonal likhet. De ledende samfunnklasser - adelen og også intelligentsiaen og presteskapet, som fylte lederskapsfunksjoner i de nybakte nasjonale bevegelsene der adelen manglet — var ikke bare poli­ tiske ledere for nasjonen, men kjempet også for at deres folk skulle overleve som nasjoner. Dette ga dem en stor prestisje og innflytelse i store folkegrupper og økte deres betydning som verdiskapere. Også i det all-russiske imperiet skulle de forskjellige språkgruppene komme til å bygges ut til ankerfester for nasjonale identiteter. Den fremadskridende moderniseringen og utfordringen fra de ikkerussiske nasjonale bevegelser førte til at det foregikk en nasjonal mobili­ sering i annen halvdel av det 19. århundret også blant russerne med de nevnte tre ansatsene til nasjonalisme som råmateriale. Felles for russerne og de små, «historieløse folk» i Sentral- og Øst-Europa var at borgerska­ pet enten var fraværende eller ubetydelig. Mobiliseringen kan betraktes som en kulturell-ideologisk respons på bakgrunn av de nye utfordringer Russland i dette århundret ble stilt overfor i forhold til Vesten: Vestlige modeller ble nå i økende grad satt under debatt, og problemer vedrø­ rende den egne utviklingen ble stilt på dagsorden. Etter at Peter den Stores reformer hadde innført vestlige verdier i det russiske samfunnets utdannede sjikt, økt samkvemmet med Vesten og samtidig svekket båndene til den ortodokse religionen, fikk denne delen

139

av befolkningen nå økende kunnskap om Russlands tilbakeliggenhet. Russland var her i samme stilling som andre kontinentale europeiske land, der det faktum at en industriell nasjon nå eksisterte, endret kontek­ sten for å tenke omkring den egne utviklingen. Spenningen mellom ens egen situasjon og den virkelighet som var realisert i et annet land (og dermed var prinsipielt realiserbar også i ens eget land), ble nå klart oppfattet og utløste en ny type diskusjon om egen situasjon.7' Mellom 1825 og 1855 var det blitt startet gjennomsnittlig 8,3 aviser og tidsskrifter i året, men mellom 1856 og 1863 økte tallet til 33,4 i året. I tillegg hadde de ulike ministeriene interne husorganer som diskuterte spørsmål knyttet til sin egen politikk. Tradisjonen med å referere til vestlige modeller gjorde seg raskt sterkt gjeldende. Mens det i 1855 var 97 artikler om europeiske land i russiske publikasjoner, så steg tallet i de to etterfølgende årene til henholdsvis 269 og 300. Det Keiserlige Selskap for Friøkonomi i St. Petersburg72 ble et initiativsenter for igangsetting av handels- og landbruksskoler og små offentlige bibliotek i provinsbyene, og kommisjoner for alfabetisering og politisk økonomi var deler av Det Keiserlige Geografiske Selskap.73 Russisk «nasjonalisme nedenfra» - det vil si nasjonalisme i opposisjon til den offisielle statspatriotismen - kom derfor logisk til å bli sammen­ satt av to tilsynelatende motsatte elementer: På den ene siden de vestorientertes aspirasjoner om å ta opp i seg alle de aspekter som de så på som verdifulle ved de vestlige samfunn, inklusive dets oppdeling i nasjonalstater, og starte opp en rask industriell utvikling basert på lån og læring. På den annen side en voldsom, kompenserende slavisk nasjona­ lisme karakterisert av en tro på Russlands kall til å lede verden. Tsjaadajevs berømte «brev» fra 1836 (skrevet på fransk og publisert i tidsskriftet Teleskop} slo an tonen og temaene i russisk 1800-talls-nasjonalisme. Ikke overraskende vakte det ekstrem harme i offisielle kretser og blant konservative og nasjonalistisk innstilte russere: I begynnelsen hadde vi det grueligste barbari, derefter råhet og vankunnighet, dernæst de asiatiske erobreres grusomme, nedverdigende herredømme, hvis ånd våre nasjonale makthavere også seinere har tatt i arv. Dette er vår ungdoms sørgelige historie. (...) Kast et blikk ut over de århundrer vi har levet, eller ut over vårt vidstrakte landområde. De stanser ikke opp ved en eneste erindring som griper deres hjerte. De finner ikke et ærverdig minnesmerke som taler til dem om det for­ gangne og lar det gjenoppstå for deres øine i et skjønt, livaktig billede. Vi lever i en underlig sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende trange horisont, uten verken fortid eller fremtid. Og når vi undertiden tar del i noe, er det ikke av trang til å skape noe virkelig

140

godt, men i barnslig lettsindighet, lik en unge som strekker sig på tå efter en rangle barnepiken viser ham. Vi er å ligne med et uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egen hånd knytte det bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunder­ lig, at for hvert skritt fremad vi gjør, forsvinner det som var før, uigjenkallelig for oss. Anerledes kan det heller ikke være med en kultur som helt igjennem er grunnet på lån og efterligning. Vi mangler full­ stendig den indre, gradvise modning; hver ny idé utsletter sporløst de gamle, fordi den ikke logisk utspringer av dem, men drives til oss med en eller annen vind. Og eftersom vi overtar ideene fullt ferdige, blev vår forstand ikke øvet opp til å arbeide - fikk ikke den smidighet og styrke som alene er en følge av ideenes kontinuerlige utvikling. Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke lærer opp til å bruke sin forstand, når de blir voksne, har de ikke en selvstendig tanke.74

Tsjaadajev, som etter dette ble erklært som gal og satt under medisinsk overvåking, modifiserte sitt syn året etter og gjorde det mer spiselig for russiske patrioter. Han vedgikk at landets «mangel på historie» også kunne være et privilegium: Uten «fortidens byrde kunne landet lære av Europa og bygge en framtid på et rasjonelt grunnlag alene.75 Og nettopp diskusjoner om fordelene og ulempene ved å være tilbakeliggende kjen­ netegner russisk intellektuelt liv i det nittende århundret: Var den russiske tilbakeliggenheten en fordel for den videre utviklingen, en ulempe eller noe som kunne gi opphav til fruktbare særtrekk sammenlik­ net med Vesten? Mange av deltagerne i striden som fulgte, hadde ulike oppfatninger på forskjellige tidspunkt i sitt liv og hevdet sine meninger på en ambiva­ lent måte, ettersom omstendighetene endret seg og med dem også deres eget håp og desperasjon i jakten på et nytt Russland. Det store forrådet av liberale og sosialistiske ideer i Vesten ga inspirasjon til de som sto i opposisjon til regimet, men ble samtidig betraktet med aktsomhet av de fleste. Både vestorienterte og slavofile var innstilt på å unngå de svakhe­ tene som fantes i den vestlige tradisjonen, og bygge på styrken i den russiske. En vestorientert som Herzen kommenterte sitt «indre slekt­ skap» med de slavofile: «Som en Janus, eller tohodet ørn, så vi i ulike retninger, men ett hjerte slo i våre bryst».76 Denne kommentaren kan også tillempes den revolusjonære bevegelsen i det nittende århundret, ikke bare striden mellom vestvendte og slavofile. Det var en enhet under

141

alle stridene; alle revolusjonære var involvert i landets gjenfødelse. Blant de vestvendte var det vanskelig å skjelne noen positiv enhet, bortsett fra det faktum at de var mot de slavofile. Der de slavofile så dype religiøse følelser, så de vestvendte overtro og utopisme. Ut over det negative hadde de ingen felles, samlende ideologi. Noen var radikale, andre liberale. Opprinnelsen spores gjerne tilbake til de misfornøyde, unge offiserer og adelsmenn, som inspirert av Opplysningtidens idealer om frihet, likhet og brorskap, ble kalt Dekambrister, etter datoen for deres feilslåtte aksjon i 1825. De ønsket seg enten et konstitusjonelt monarki eller en republikk og fikk ingen av delene. Ettersøkt av politiet, ble de enten skutt eller forvist til eksil i Sibir.77 Sammenbruddet for dekambrisbevegelsen ryddet scenen for den slavofile retningen. «Det Hellige Russland» kan, som Mikhael Chernyavsky har påpekt, bli brukt som en indikator på alle de motsatte tankestrømningene på 1800-tallet. De vestvendte avviste den forvrengende glorifiseringen av fortiden og samtidig idealet om «Det Hellige Russland» og dets eksistens i folket. Belinskij, en av de framtredende vestvendte, argumenterte med at russerne ikke var religiøse i det hele tatt. På den andre ytterfløyen, hos de politisk reaksjonære, fortolket «statistene» den russiske ære i fortiden, ikke ut fra «Det Hellige Russland», men i den arven som den bysantinske imperiale statsideologien og landets hersker representerte. De slavofile knyttet begrepet om «Det Hellige Russland» til det russiske folkets genius, selv om bare de mest ekstremistiske ville hevde at idealet faktisk var realisert i fortiden.78 Inntil denne genius var realisert, kunne imidlertid ikke Vesten annet gjøre enn å mistro og frykte noe det ikke kunne forstå ut fra sin egen ikke-transcendentale referanseramme. «Det Hellige Russland» gir der­ med også forklaringen på det nasjonale mindreverdighetskomplekset som var så typisk for den russiske intelligentsiaen.79 For de slavofile var det europeiserte toppsjiktet av samfunnet kor­ rupt, samtidig som det gamle Russland var blitt bevart i de dypere sjikt. Det russiske folkets (narod) dyder var de samme som var blitt hyllet allerede før Peter. Russerne var det eneste sanne kristne folk, og de representerte ikke bare seg selv, men hele menneskeheten ut fra sin store evne til å forstå andre nasjoner. Både den idealiserte russiske bonden, musjik, og det angivelige fellesskapet i kommunen, sobornost, nærmet seg kristendommens kjærlighetsbud. Russerne var, i motsetning til vest­ europeerne, kjennetegnet av ydmykhet, beskjedenhet, ikke-hovmod og mangel på grådighet. De åndelige verdier var viktigst for dem.80

142

De slavofiles prosjekt var å restaurere den russiske identitet på grunn­ lag av den ortodokse tro som en særskilt russisk religion. De slavofiles synspunkter kan sammenfattes i tre punkter: 1) Den verdslige høyeste verdi, som skulie gjenskapes, var ikke det slaviske som et etnisk fellesskap, men den ortodokse «russiskhet». 2) Det entydige tyngdepunktet lå i ortodoksien, på den særskilte form for østlig kristendom som russerne angivelig hadde utviklet i sin rene form på bakgrunn av den greske arven - altså ikke på nasjonen, men på religionen. 3) De slavofile støttet selvherskerdømmet som den passende form for den ortodokse russiskhet ut fra historien, men de var samtidig sterke og prinsipielle kritikere av den konkrete utforming det hadde fatt i deres egen samtid. Ettersom Russland representerte et høyere historisk prinsipp enn Ves­ ten, tilhørte framtiden Russland. Vesten framsto for de slavofile som Russlands diametrale motsetning. Vestens ånd var egoistisk, beregnende og mekanisk. Innbyrdes kamp og arroganse var drivkraften i de vest­ europeiske samfunn. Vesten hadde feilet fordi dens ånd var blitt fortæret av rasjonalismens kreftsvulst, mens Russland hadde unngått denne syk­ dommen. Slaverne var løfterike og hadde ungdommens kraft og virilitet intakt, mens Vesten derimot var senilt og dekadent. Med fyrst Odojevskijs ord:

Vest-Europa er underveis til sin ruin. Vi russere derimot er unge og friske, uten del i Europas forbrytelser. Vi har en stor misjon å oppfylle. Vårt navn er allerede skrevet på seierstavlene: Vitenskapens, kunstens og troens seier venter oss ved ruinene av det vaklende Europa.81 Følelsen av en misjon gitt av forsynet vokste raskt, ikke minst stimulert av Russlands mange talentfulle forfattere og diktere. Hvilken politisk skjebne fikk så russisk nasjonalisme i det 19. århun­ dret? Et hovedsynspunkt, som jeg tror er dekkende, er at den førrevolusjonære russiske nasjonalismen aldri lyktes i å fylle de samme integrative funksjoner som andre staters nasjonalisme. Hans Rogger framhever dette som et hovedtrekk i sin sammenlikning av vest-europeisk og russisk nasjonalisme. Russland gjennomgikk ikke den utvikling som i Vest-Europa gjorde at nasjonalismen ble noe forskjellig fra vage følerier og intellektuelle abstraksjoner, slik at den kunne bli et utrykk for en overgripende sosial konsensus og en bekreftelse på statens legitimitet:

Det moderne Russland utviklet ikke en nasjonalisme som ble i stand til å forsone viktige segmenter av samfunnet med hverandre og med staten. Trass i den russiske tenknings umåtelige beskjeftigelse med problemet nasjonal identitet, kultur eller misjon, var nasjonalismen

143

som ideologi eller politisk bevegelse preget av motsigelser og spenninger som hindret den i å spille en avgjørende politisk eller sosial rolle i det siste hundreåret av imperiets eksistens. Dette gjorde at dens forhold til staten ble kjennetegnet av en skjebnesvanger ambivalens, og at den hovedsaklig forble et kulturelt og psykologisk, snarere enn et politisk, fenomen.82 Den offisielle, hovedsaklig statiske, nasjonalitetsforståelsen avvek etter hvert mer og mer fra de mer dynamiske synspunkter fra den tyske romantikken. Eneveldet fortsatte derfor å betrakte både den russiske og ikke-russiske nasjonalismen som en utfordring og en trussel mot makt­ monopolet. Den slavofile retning ble sett på som suspekt og utsatt for overvåkning og ubehageligheter fra myndighetenes side, blant annet fordi dens talsmenn også rettet skytset mot tysk-balterne, og dermed var en trussel mot den all-russiske styrende eliten. Jurij Samarin beskyldte i sine «Brev fra Riga», som sirkulerte som undergrunnslitteratur i 184849, tysk-balterne for å undertrykke russerne:

Tysk-balterne underkastet seg ikke den russiske staten, men det mot­ satte, de atskilte seg fra alle russere. Hvilken rett har en håndfull nykommere til å trampe på andre, til å kalle seg selv en nasjon, mens de bøyer hodet for et annet folk (tyskerne) som har gitt dem stats­ beskyttelse? Har enhver liten gruppe rett til å gi seg selv verdighet av en nasjon?83 Følgen var at Samarin ble arrestert, bragt inn på teppet og lest teksten av den all-russiske keiseren, Nikolaj I, personlig.84 Sett fra et legitimitetssynspunkt - legitimitet forstått som en følge av integrasjon mellom ulike verdisett — kan fraværet av nasjonalistisk legiti­ mitet ses på som et resultat av den defensive, statiske og ikke-mobiliserende karakteren til det politiske og religiøse hierarkiet og dets verdier på den ene siden og de utopiske og messianske verdiene som dominerte innenfor kulturlivet på den annen side. Den russiske historiefilosofen Solovjov formulerte dette problemet slik:

Det nasjonale spørsmålet i Russland var ikke lenger et spørsmål om nasjonal overlevelse eller eksistens; det dreide seg nå om formålet med denne eksistens og dens etiske begrunnelse.85 Det lyktes ikke for staten å bygge ut den tradisjonelle rikspatriotismen til et nasjonalt bindemiddel for alle grupper og sjikt i samfunnet. Staten var heller ikke særlig interessert i eller hadde særlig mulighet for dette. Bondekommunene var i det store og hele selvstyrte og overlatt til seg selv, og regjeringens myndighet stoppet, for alle praktiske formål, uten­ for de 89 provinshovedstedene der guvernørene og deres staber holdt til. På lavere nivåer (ujesd og volost) fantes det ingen regulære representanter

744

for sentralmyndighetene. Regimets viktigste kulturelle bindeledd til de 80 millioner innbyggere — russere, ukrainere og hvite-russere - av orto­ doks tro, var den ortodoske kirken. Forbindelsen mellom stat og kirke hadde sin bakgrunn i oppfatningen av at ortodoksien (pravoslavijé) var den russiske nasjonale tro, og at bare dens tilhengere var ekte russere. Observatører av det før-revolusjonære Russland er imidlertid enige om at den ortodokse kirken, representert ved landsbypresten, utøvde liten kulturell innflytelse på sine sognebarn. Prestenes hovedfunksjon var rituell-magisk, og hovedforpliktelsen var å sikre en trygg overgang til den neste verden for hjorden. Den kulturelle rollen var begrenset til elemen­ tær undervisning, og de høyere verdier - teologi, etikk og filosofi - var reservert for kloster-eller «svart»-geistlige som alene hadde adgang til kirkelige karrierer og ikke var direkte involvert i menighetslivet.86 Myn­ dighetene ville heller ikke bruke kanalen ut til folket, som kirken og dens undervisning representerte, til å forkynne en nasjonalistisk ideologi. Verken skolene eller de private foreningene som var viet til opplæring i skrive- og lesekyndighet, formidlet derfor nasjonale verdier i sin virk­ somhet, bare religiøs forkynnelse og indoktrinering ble godtatt og nasjo­ nalismen ble av myndighetene stadig sett på som en trussel mot selvherskerdømmet.8 Staten skaffet seg likevel, utover i århundrets annen halvdel, sin egen, særskilte nasjonalistiske støtte blant reaksjonære intellektuelle, som re­ presenterte en slags ultrakonservativ, religiøs og militant nasjonalisme. Dette representerte også den slavofile retnings oppløsning. Som en følge av at konflikten mellom regimet og de revolusjonære skjerpet seg, sluttet etter hvert de fleste konservative intellektuelle reservasjonsløst opp om regimet.88 Aleksander III er den eneste tsar/all-russiske keiser som, i større eller mindre grad, tradisjonelt er blitt oppfattet som russisknasjonalistisk orientert.89 Gjennom Jurij Samarin og Ivan Aksakov, en yngre generasjon, ble den romantiske og liberale etno-sentrismen som hadde kjennetegnet den første generasjonen av slavofile, bygget ut til en retrospektiv utopi, for så i den etterfølgende generasjon å framstå som en mer ytterliggående statssjåvinisme. Med Nikolaj Danilevskij og Konstantin Leontsjev som de fremste intellektuelle legitimerte disse arvtagerne etter de slavofile de siste tsarenes stormaktspolitikk. Danilevskij var den russiske pan-slavismens ledende teoretiker. Denne ble en organisert bevegelse etter den slaviske Moskvakongressen i 1867, og nådde sitt høydepunkt i årene før den russisk-tyrkiske krig i 1877. Han utviklet en teori om ti «historisk-kulturelle typer» i sivilisasjo­ nens historie, som gjenspeilet varige, vesentlige og felles trekk i folke­

145

karakterene, og som lot seg redusere til bare å være stadier i en unileær, universell utvikling. Han er derfor også blitt kalt den første russiske geopolitiker.90 Russland og Europa er for ham inkommensurable, to helt forskjellige verdener, og samtidens slaviske sivilisasjon vil måtte utvikles til den ellevte «historisk-kulturelle typen», hvis den ikke skulle forfalle til å bli kun et demografisk materiale for andre.91 Med dette utgangspunkt gjentar han de gamle slavofile trossetninger. Imidlertid trekker han andre konklusjoner enn de slavofile, hvis lære bare hadde vært et anliggende for Russlands indre forhold, og som med norsk 1970-tallsterminologi, i mange henseender snarere var en «pro­ gressiv» enn en «reaksjonær» strømning (i motsetning til dagens postkommunistiske russiske nasjonalister som knytter an til deres retorikk!). Han anbefaler en skruppelløs ekspansjonisme for å befri slaverne fra tyrkisk og østerriksk overhøyhet og forene dem «under den russiske ørnens vinger». Russland må bringe Europa ut av likevekt, så kampen for den nye sivilisasjon kan begynne. Med Erik Krags ord: «Alt som før har vært oppe i slavofilien, og alt som nu er kommet til, samles som i et brennpunkt i Danilevskijs «Russland og Europa». Derfor blev den kalt «slavofiliens katekisme». Og derfor er den - hvis man holder seg til «ideenes dialektikk» i historien - slavofiliens siste ord. Danilevskij var utvilsomt en skjebnesvanger mann for bevegelsen, og hans verk betegner den slavofile idés fall.J2 En undertone av messianisme og revolusjonær forandring, som tidvis var tilstede også i den offisielle rikspatriotismen, ble forsøkt forsterket av de som sluttet opp om staten på slike premisser. Denne undertonen kom klarest til syne i utenrikspolitikken. Bare i tre tiår, fra 1825 til 1855, hvor Russlands utenrikspolitikk var systematisk anti-revolusjonær og antiliberal, var den imidlertid konsistent motivert ut fra en ideologi. Men her var det vel og merke Den Hellige Alliansens doktrine om fyrstenes gud­ dommelige rettigheter, og ikke en prinsipiell utforming av Russlands egne nasjonale interesser det dreide seg om. Pan-slavismen ble aldri akseptert som en offisiell ideologi for Russ­ lands utenrikspolitikk, selv om den ble et viktig redskap for russiske nasjonalister.93 Pragmatiske overveielser om maktbalanse bestemte Russ­ lands utenrikspolitikk da europeisk imperialisme var på sitt høydepunkt, ikke ekkoet fra den slavofile eller bysantinske tradisjon. Dette skyldtes blant annet den etniske sammensetningen av Utenriksdepartementet og diplomatiet, som pan-slavistene aldri klarte å rokke ved. Pan-slavistene fortsatte å kritisere russisk utenrikspolitikk, samtidig som den slavofile arven gjorde at deres representanter ved hoffet «følte en dyp harme over den stilling personer av tysk nasjonalitet hadde i den

146

russiske hær og administrasjon».94 Ingen utrenskninger ble likevel effek­ tuert på de øvre nivåer av administrasjonen, som (særlig Utenriks­ departementet) var tysk-balternes bastion, basert på et uformelt privile­ gium. Pan-slavistene så naturlig nok på utviklingen av ukrainsk kulturell nasjonalisme som en absurditet som truet den all-russiske statens integri­ tet, således fordømte Ivan Aksakov ukrainerne som «villige og bevisste forrædere av den russiske sak.»95 Her var de imidlertid helt på linje med hva som hele tiden hadde vært det offisielle synet. Hos en tenker som Leontjev, som hadde arbeidet som russisk konsul i Tyrkia, var distansen til slavofilien enda klarere, og tilnærmingen til den overnasjonale rikspatriotismen sterkere. Han var ikke pan-slavist på annen måte enn at han betraktet seg som disippel av Danilevskij. Han utviklet en teori om at alle kulturelle organismer utvikler seg fra en «innledende enkelhet» til et stadium med «blomstrende kompleksitet» gjennom individualisering av dens enkeltdeler og delenes sammenheng gjennom en form, som settes lik «den indre idés despotisme». Et stort folk holdes ikke oppe, og blomstrer ikke, ved iboende egenskaper, men ved en despotisk og organiserende idé. Etter dette går utviklingen inn i en «sekundær forenkling» eller forfallsfase, der de individualiserte be­ standdelene igjen blir homogenisert, og den kulturelle enheten gjen­ nomgår en ødeleggelsesprosess som ender med en «nivellerende sam­ menblanding». Et samfunn i en slik fortfallsfase blir både mer likt alle andre, og mer ensartet og enklere i indre henseende. Det kapitalistiske Vesten var en slik døende kultur, og Russland kunne unngå denne skjebnen ved å basere seg på den bysantiske arv som var bevart i det russiske selvherskerdømmet og i den ortodokse kristen­ dom. Det russiske folks største egenskap, som det var blitt oppdratt til gjennom denne arv, var dets lydighet og disiplin. Hans konklusjon var at «Russland må fryses for at det ikke skal råtne».96 Men han trodde verken på det russiske folk, og ennå mindre på slaverne, eller på noe folk overhodet for den saks skyld. Nasjonalismen var bare et annet navn for den «sekundære forenkling». Den nasjonale og raseidéen slik den fremstår i det 19. århundret, er i virkeligheten en helt kosmopolitisk idé, statsfiendlig og anti-religiøs, den inneholder intet sprengstoff, og intet oppbyggende, intet som skaper et skille i kultur mellem statene, ti kultur er intet annet enn egenartethet.97

I stedet må den nye russiske kultur måtte bygge på klare stands- og korporasjonsforskjeller. Den økonomiske likhet vil riktignok minskes, men den juridiske bli større. Alle idéene fra 1789 må oppgis. Igjen kan Erik Krags karakteristikk siteres: «Den rent prinsipielle likheten (med

147

fascismen) er så stor at man har rett til å kalle Leontjev en fascist før fascismen».98 På det praktisk-politiske plan var det imidlertid umulig å organisere offentlig støtte for regjeringen før 1905, ettersom regjeringen så på alle autonome politiske initiativ som suspekte. Det var få måter å organisere og demonstrere støtte på som ikke ville ha skapt en grunnleggende motsetningsfylt situasjon: En regjering som måtte påkalle offentlighetens støtte mot opposisjonen, ville dermed åpent innrømme sin svakhet og manglende tillit til egne evner. Den russiske politiske høyresida ble derfor bare et appendiks til regjeringen og hoffet, som lot seg bruke til å gjennomføre patriotiske manifestasjo­ ner, gateopptøyer og pogromer. Regimet tok imidlertid ikke avstand fra, og oppmuntret ofte, den massive anti-semittismen som kom til uttrykk i bølgen av pogromer etter 1881, selv om den folkelige støtten var enda større i de baltiske regioner og i Ukraina, der de fleste jødene var bosatt, enn blant russerne. Det russiske ekstreme høyre etter 1905 var mer militant, demagogisk og uforsonlig overfor staten enn det konservative tidligere enten hadde ønsket eller våget å være. Unionen av det russiske folk (Sojus Russkogo Narodd), den viktigste av de nye høyreorganisasjonene, innså at mot­ standen mot politisk liberalisme etter 1905 måtte ha en basis i bredere folkegrupper og derfor også måtte ta hensyn til deres klagemål og aspirasjoner. Dette gjenspeilte seg både i program og oppslutning. Blant bøndene lyktes de i størst grad å vinne oppslutning i områder med blandet befolkning, der de lett kunne framstille seg som forsvarere av russiske nasjonale interesser mot polske overherrer og klerikale, mot jødiske handelsmenn og intellektuelle, mot armenske forretningsmenn og nasjonalister. Deres patriotisme ble uttrykt i slagordet «Bank opp jødene og de intellektuelle, redd Russland!». De gjorde lynsjing til et russisk ord og ville ha en sakon lyntsja, lynsjelov." Men her var det en dynamikk, som alle politiske aktører ikke kunne unngå å se: Når de russiske bønder først ble politisk aktive, så ble de samtidig revolusjonære i jordspørsmålet, selv om de påberopte seg tsarens navn når de krevde redistribusjon av jorda. I en uavhengig rapport om uroen i landdistriktene i 1905-6 framheves det at bøndene trodde at når tsaren godtok pogromer mot jødene, så ville han også godta dem mot godseierne:

Jordbruksbevegelsen skyldtes det faktum at det i landsbyene på et visst tidspunkt, hørtes historier fra alle kanter av Russland, om at folk julte opp jødene i byene og fikk lov til å stjele deres eiendom ustraffet.10(1

148

Også de mer besindige av regimets støtter og de konservative delte denne vurderingen. Lenin på sin side, brukte seinere dette som utgangspunkt for å kommentere situasjonen i Tyskland:

Her oppsto en situasjon svært lik den vi så i Russland i 1905, da De Svarte Hundre dukket opp og brakte store deler av de mest tilbake­ liggende deler av bøndene inn i det politiske liv. De var den ene dagen var mot bolsjevikene, for så den neste dagen å kreve all jord fra gods­ eierne. I Tyskland har vi også sett en liknende unaturlig blokk mellom bolsjeviker og De Svarte Hundre.101

Farene ved å spille på de latente anarkistiske og revolusjonære instinkter hos de lavere samfunnsklasser, selv om de ble rettet mot akseptable mål, begynte derfor snart å bekymre mange av Unionens tilhengere, og de delene av adelen og byråkratiet som hadde sett med velvilje på den, begynte å vike tilbake i skrekk og avsky. Deres mulige sosiale støttespil­ lere i adelen, byråkratiet og geistligheten, fant ut at de ikke lenger trengte slike allierte, etter at regimet hadde gjenvunnet sine krefter. Unionen gikk imidlertid over til å bli et politisk parti i snevrere forstand, det vil si et middel for å skaffe lederne velstand og prestisje. Bundet av sin egen lojalitet til en svak og upopulær tsar kunne den verken hente seg det faste lederskapet den håpet på, eller bli noen massebevegelse i egentlig for­ stand. Unionen av det russiske folk og liknende organisasjoner kom derfor aldri til å spille noe annet enn en marginal rolle for begivenhetene. Da den tidligere innenriksministeren N. A. Maklakov (broren til den liberale politikeren), som hadde vært kjent for sine sympatier med det ytterste høyre, ble spurt av en undersøkelseskommisjon utnevnt av den provisoriske regjeringen i 1917 om sin holdning til organisasjoner som Unionen av det russiske folk og Erkeengelen Mikhaels Union, karakteri­ serte ham dem som svake og en stor skuffelse: Hvis dere kunne ha vært sammen med meg på ministerens kontor i to og et halvt år, og hørt deres bønner om penger, hjelp og støtte og hvordan de sladret på, og anklaget, hverandre. Kort sagt, det skaptes et slikt inntrykk av forvirring at man til tider tenkte at det ville vært bedre uten dem.102 De proto-fascistiske organisasjonene var neppe noe mer enn regjeringens klienter, ikke dens herrer. Så langt om høyrefløyen. På den motsatte politiske fløy hadde det oppstått en intelligentsija som var kjennetegnet av en radikalisme som var sosial og sosialistisk, ikke nasjonalistisk og liberal. Utviklingen av den russiske økonomien skapte etter 1860 et behov for spesialister av alle slag: jurister, vitenskapsmenn, ingeniører og så videre. Disse gruppene dannet egne yrkessammenslutninger uavhengig av regjeringen, som i

149

ulik grad var gjennomtrengt av en pro-vestlig tenkning og sto i opposi­ sjon til selvherskerdømmet. Fraværet av et borgerskap, eller en middel­ klasse i vestlig forstand, hindret også at de intellektuelle ble absorbert av denne, slik det skjedde andre steder. Det oppsto derfor også en bevissthet om at dens medlemmer utgjorde en egen sosial gruppe. Det at den klart distanserte seg fra nasjonalismen, skilte den også fra samtidige intellektu­ elle i Europa som gjennom nasjonalismen fikk utløp for det meste av sin politiske energi. Regimets annektering av nasjonalismens symboler gjorde at opposisjonen forkastet den og orienterte seg i andre retninger. Dette bidro også til å uskadeliggjøre liberalismen som et alternativ. Om en sammenheng mellom russisk politikk i «imperialismens tidsalder» og intelligentsiaens rolle skal antydes, må denne være at «(det) var nettopp den russiske intelligentsiaens relativt kosmopolittiske verdensbilde, pre­ get av vestlig kultur, som begrenset sjåvinismens og imperialismens appell i Russland».103 Russisk offentlig opinion, samlet seg derfor for eksempel ikke bak monarkiet for å sikre seier over Japan i 1904 og 1905. Det samme grunntemaet om tilbakeliggenhetens fordeler og ulemper som hadde opptatt Tsjaadajev og Herzen, preget også den populistiske retningens tenkning. De populistiske teoretikerne i 1880-årene var ikke interessert i å skape et borgerlig og liberalt samfunn der de selv kunne integreres som en elite. Deres prosjekt var derimot å finne en distinkt, ikke-kapitalistisk utviklingsvei som kunne utnytte «tilbakeliggenhetens fordeler» og derved unngå industrialisering etter engelsk forbilde. Her sto de i motsetning til tenkerne i 1870-årene som hadde vært mer preget av en pessimistisk grunnholdning og vært overbevist om at tiden og de såkalte «objektive begivenhetsforløp» arbeidet mot dem og skjøv Russ­ land inn på en «kapitalistisk utviklingsvei»104 En svært synlig revolusjonær bevegelse, opprinnelig rekruttert fra inteligentsiaen, begynte også å gjøre seg gjeldende fra ca. 1870 av: sønner og, i en overraskende stor grad, også døtre av adelen og de utdannede gruppene — inkludert jødene. Den første «ut-til-folket-bølgen» kom i 1874, da hundrevis av studenter forlot forelesningssalene og vendte seg til bøndene, som ikke ville ha noe med dem å gjøre. Den neste bølgen kom i 1877. Russland hadde da flere hundre radikale aktivister med betydelig støtte i intelligentsiaen. Bøndenes avvisning fikk mange av dem til å forsøke seg på terroristiske anslag mot regimet, og hele det veldige russiske imperiet ble holdt i vedvarende spenning av små konspirative grupper, på en måte som er ukjent i historien både før og siden. Etter mordet på Aleksander II i 1881 lyktes det for regimet ved repressive tiltak og overvåking å legge et lokk på revolusjonær aktivitet i ett tiår. På populismens ruiner vokste så en marxistisk bevegelse fram i

150

begynnelsen av 1890-årene, og rundt 1900 var også folk som i andre land ville ha vært politisk liberale, marxister.105 Oppsummeringsmessig vil en hovedkonklusjon måtte være at riks­ patriotismen, som dominerende statlig integrasjonsideologi, ikke ble utfordret på en alvorlig måte før 1917. En hovedgrunn til dette var at det ikke fantes noen klasse eller stand som var tilstrekkelig uavhengig av staten til å kunne opptre i den russiske nasjonens navn. De allmenne forholdene under det patrimoniale regimet må dermed trekkes inn i forklaringen her: statens dominans over samfunnet, adelens avhengighet av staten og dens indre intriger, den uutviklede karakteren til «det sivile samfunn» (mellomliggende organisajoner mellom stat og borger) som var under dannelse, fraværet av en selvbevisst middelklasse, som var en avgjørende betingelse for nasjonalismens gjennombrudd de fleste andre steder. Den liberale før-revolusjonære historikeren Pavel Miljukov utdy­ pet denne fortolkningen på en interessant måte, i det han påpekte at symboler av alle slag var svakt utviklet hos russerne, på samme måte som den sosiale differensieringen var lav. Dermed var også de nasjonale symboler svake, som en refleks av den kulturelle tilstanden. De sosiale forhold hadde ennå ikke utviklet seg til det punkt der en sterk og artikulert nasjonalisme kunne oppstå. Miljukovs analyse her var del av et tilsvar til synspunkter som var blitt fremmet av medlemmer av Vekhi-gruppen (av vekhi, som betyr merkepeler eller milepeler), bestående av blant annet N. A. Berdjajejv, S. N. Bulgakov og M. O. Gersjenson, som kritiserte intelligentsiaen for ateisme, materialisme, sekterisk intoleranse og utopisme, som en del av dens fiendlige innstilling til nasjonalstaten. Miljukov argumenterte her med at grunnlaget for russisk religiøs nasjonalisme og messianisme var blitt ødelagt av Peter den Stores reformer. Miljukov omtaler Ivan IV som den første representanten for en «demagogisk absolutisme», som lovte å «rykke forræderiet opp fra den russiske jord». Da Peter underkastet kirken en streng overvåking fra statens side, fikk den russiske nasjonalis­ men et rent negativt innhold, som forsvar for «den russiske livsstil», men blottet for «messianisme».106 Dette siste er en overdrivelse: Men både den svermeriske nasjonalromantikken, den intolerante eksklusiviteten som ble krevet for nasjonalspråkene, og den overmodige, messianistiske hef­ tigheten, kombinert med avsky og forakt overfor utlendinger, var fellesgods i hele Europa i det nittende og tidlige tjuende århundret. Og i et komparativt perspektiv hevdet denne russiske nasjonalismen seg dårli­ gere politisk og sosialt enn den samtidige vest-europeiske. Verken den statlige rikspatriotismen eller den folkelige, religiøse nasjonalfølelsen, som de slavofile søkte å bygge videre på, var tilstrekke-

151

lig sterke i Russland til å slå en bro mellom ulike sosiale segmenter i samfunnet. De slavofile selv gikk i oppløsning uten å klare å knytte varige forbindelser til det russiske folk. Selv om den ikke klarte å bygge ut en overgripende ideologi, lyktes staten imidlertid å skape sin egen nasjonalistiske støtte fra reaksjonære intellektuelle, som representerte en slags ultrakonservativ, religiøs og militant nasjonalisme. Dette kan for­ klares gjennom opptrappingen av de politiske konfliktene og statens kamp med den revolusjonært innstilte venstreopposisjonen. Staten var imidlertid ikke tvunget til å ta hensyn verken til disse gruppene eller til en russisk nasjonalistisk «mobilisering nedenfra» i sin politikk overfor ikke-russerne. Den tradisjonelle synspunktet’ som framhever at regimet måtte ta hensyn til en nyere rival til den tradisjonelle, overnasjonale rikspatriotismen og gjøre konsesjoner til, eller til og med absorbere, en mer populistisk politikk ved å gjøre imperiet russisk, synes derfor van­ skelig å forsvare. Forklaringene på endringene i nasjonalitetspolitikken må følgelig hovedsaklig søkes i andre forhold.

Russifisering og modernisering - et fortolkningsforsøk Om en sammenheng mellom endringene i nasjonalitetspolitikken og den allmenne politikken skal antydes, synes et moderniseringsperspektiv å være mest fruktbart. Den industrielle revolusjon på det europeiske kontinentet var nå i gang og kunne baseres på bevisste strategier for å forene tradisjonelle maktforhold med moderne industrielle og adminis­ trative former. Også Russlands bevisste satsning på et industrielt gjen­ nombrudd etter vestlig forbilde — «modernisering uten demokratisering» - i tiårene før århundreskiftet, var en del av dette allmenne bildet. Russlands industrielle vekst skjedde, i den perioden som her behand­ les, gjennom en rekke kortvarige kraftanstrengelser som ble etterfulgt av noen års stagnasjon og ny oppgang. Den første var fra 1867 til 1873. Den neste i 1890 utgjorde det avgjørende gjennombruddet. Den rus­ siske staten spilte en avgjørende rolle i denne hurtige industrialiseringen. I Wittes regjeringstid mellom 1891 og 1904 ble nesten 2/3 av alle statsutgiftene anvendt til å fremme Russlands industrialisering. I 1893 ble 34% av alle statsutgiftene anvendt ene og alene til jernbanebyggingen, i 1894 var det samme tallet 62% og i 1896 stadig 27%. De ulike investeringer og statstilskudd til andre industrigreiner som jernbane­ utbyggingen nødvendiggjorde, lot seg ikke lenger finansiere via skatte­ inntektene, men ble betalt av utenlandske lån over et «ekstraordinært» statsbudsjett.107 Framgangen i denne perioden var bemerkelsesverdig, uansett hvilken standard den måles ut fra. Mellom 1890 og 1900 steg for eksempel

152

verdien av produksjonsresultatet fra 1500 millioner rubler til mer enn 3400 millioner. Alexander Gerschenkron så Russland som det klassiske eksemplet på en «vekst-spurt», det vil si en vekst på mer enn 8% pr. år, og en modell for andre land som var så tilbakeliggende at de trengte statlig finansiering for å komme seg over den verste kneiken i modernise­ ringen. I den etterfølgende vekstfasen fra 1907 til 1914 hadde landet kommet over den avgjørende terskelen, og bankene tok over finansierin­ gen av de viktigste prosjektene.108 I en slik fortolkning blir mange aspekter ved begrepet «russifisering», oppfattet som et unikt fenomen, nedtonet til fordel for det syn at det i hovedsak var en lokal manifestasjon av en mer global trend. En impuls i retning av større sentral myndighet og administrativ uniformitet som ledd i moderniseringsframstøtene, var tilstede overalt i Europa. På samme måte som på 1700-tallet gikk altså «linjeskiftet» i nasjonalitetspolitikken hånd i hånd med moderniseringsplaner. En viktig forskjell var at denne gangen ble også de eksisterende strukturer i de vestlige randområdene sett på som en hindring for de endringer som ble tilsiktet, og som var regimets altoverskyggende interesse. Det å rette opp den byråkratiske stampen og de organisatoriske svakhetene måtte nødven­ digvis kreve betydelige anstrengelser fra det underadministrerte impe­ riet. På det administrative området er det derfor ikke urimelig å utlegge at «-Russifisering kan ha vart synonymt med modernisering» ,109 Det samme kan også sies om utviklingen vekk fra en slags krypto-føderalisme heni­ mot en sentralisert enhetsstat.110 Den «offisielle nasjonalismen» må forstås som en bevisst selvbeskyttende framgangsmåte knyttet til å bevare de imperial-dynastiske interesser i denne perioden. Årsakene til at denne ble valgt, må forstås delvis ut fra de indre sosiale og nasjonale spenninger moderniseringen skapte i det all-russiske imperiet selv, delvis i internasjonale forhold. I sin politikk overfor minoritetene hadde tsarens regjering bare en konsistent politikk for øyet; å opprettholde selvherskerdømmet. I tilstrammingsperioden som fulgte etter det vellykkede attentatet på tsarliberator Aleksander II i 1881, ble midlene for å nå dette målet endret. «Russifiseringen» var et ledd i det sovjetiske historikere gjerne kalte «motreformene» i 1880- og 1890-årene. Regjeringens allmenne politikk, så å si dens «generallinje», ble nå basert på troen på at selvherskerdømmet bare kunne bevares gjennom å unngå alle skritt i retning av en liberal reform. Som det ofte har vært tilfelle i historien, la imperiets eksistens store begrensinger på reformmulighetene også i Russland selv, ettersom St. Petersburgs-byråkratiet så på det som umulig å gjennomføre reformer i

153

retning av politisk selvstyre og desentralisering, hvis de også ble gjort gjeldende for de polske provinsene. Det ville bety imperiets oppløsning. Sensuren og kontrollen med intellektuelle aktiviteter ble trappet opp med nye strenge reguleringer for universitetene, og r^tr^zz-jurisdiksjonen i distriktene ble innskrenket og lagt under sentralmyndighetenes direkte kontroll. Begge deler reflekterte myndighetenes ønske om å stanse den videre utviklingen av et sivilt samfunn og begrense offentlig­ hetens plass i det politiske liv. Innbyggerne både i byene og på landet ble underlagt overvåkning. Overvåkningen, i bokstavelig forstand, fra et vilkårlig og egenmektig politi, ble også trappet opp. Bruken av russisk nasjonalisme ble for første gang et ledd i denne allmenne politikken: «et forsøk på å bruke stor-russiske nasjonale følelser som et våpen mot sosial uro i landet».111 Et aspekt ved denne uroen, var koplingen mellom de to framvoksende -ismene, nasjonalisme og sosia­ lisme, i imperiets ikke-russiske områder. Alexander IIIs regjering søkte støtte fra de delene av befolkningen som sluttet opp om en militant, storrussisk, ortodoks-religiøs sjåvinisme for å møte denne utfordringen. Benedict Anderson knytter også den «offisielle nasjonalismen» til moderniseringen og framhever dens karakter av å være en foregripende strategi fra dominerende grupper som trues av marginalisering.

svar fra makt-grupper, hovedsaklig, men ikke utelukkende, dynastiske og aristokratiske, truet av utelukkelse fra, eller marginalisering innen­ for, folkelige forestillte fellesskap (imagined communities). En slags sosio-strukturell omkalfatring var i gang, som etter 1918 og 1945 skulle tappe disse gruppene ut av samfunnslivet og drenere dem over til Estoril og Monte Carlo. Slike nasjonalismer var konservative, for ikke å si reaksjonære, politiske strategier, og innebar frie bearbeidelser av den modellen som kjennetegnet de stort sett spontane «nasjonalismer ned­ enfra» som gikk forut for dem.112 Et viktig anliggende for Aleksander IIIs regjering var også å understøtte adelens interesser, som i følge høyre-orienterte skribenter var blitt kren­ ket av reformene under Aleksander II. I en erklæring fra 1885 i anled­ ning av hundreårsdagen for Katarina lis adelsdekret, en milepæl i opp­ rettelsen av adelsprivilegier i Russland, het det: I statens interesser erkjenner vi at det er et gode at den russiske adel, nå som i fortiden, skal beholde den ledende posisjon i hæren, i lokal­ administrasjonen og domstolene, i sin uselviske omsorg for folkets behov og for spredningen av normene for troskap og lojalitet og et sunt grunnlag for offentlig oppdragelse gjennom sitt eksempel.113 Selv om russifiseringen var en dynastisk framgangsmåte for å møte de fenomener et moderniserende Russland sto overfor mot slutten av 1800-

154

tallet, vil det være en misforståelse å tro at et av hovedformålene med den ikke lyktes: det å stille den voksende «storrussiske» nasjonalismen bak tronen. En slik framgangsrik instrumentell bruk av nasjonalismen ble lettet av krisen innenfor den russiske adelen, som den forøvrig delte med sine standsfeller i store deler av Europa, som tvang den over i regjeringsog statstjeneste. Enorme muligheter var tross alt tilstede for russiske funksjonærer og entreprenører i imperiets byråkrati og ekspanderende marked. Russifisering har derfor også blitt tolket som et middel i, og spesialtilfelle av, en regjeringsstøttet karriere- og jobbskapelse til fordel for adelen, rett og slett.114 Seton-Watson ser ut fra dette den egentlige «russifiseringen» nærmest som en bi-effekt av en interessepolitikk, hvis impuls utgikk fra en kriserammet og historisk nedadstigende klasse, på samme måten som madjariseringen i samtidens Ungarn var basert på den utarmede madjarske lavadel.115 Den nye politikkens viktigste praktiske støttespillere var da også byråkratene, som for det meste kom fra de adelige godseierfamiliene, men som ikke lenger levde som godseiere. Moderne politisk tenkning var egentlig av liten interesse for slike menn, og om de selv overhodet hadde noen egen ideologi, så var det nærmest en blanding av slavofili og den type pågående nasjonalisme som kjennetegnet den samtidige, så­ kalte imperialismens periode i europeisk politikk. De satte orden og uniformitet høyt og avviste forskjelligartede tradisjoner og regional va­ riasjon. De ble støttet av de militære som mente at forholdsregler måtte tas for å styrke rikets sikkerhet i grenseområdene, langs Østersjøkysten, Bessarabia, eller Transkaukasus, og av ortodokse geistlige som gjerne ville omvende katolikker og muslimer.116 Disse gruppenes persepsjon av verden og samfunnet og deres materi­ elle interesser må sies å utgjøre relativt permanente handlingsbetingelser for statsledelsen. Forklaringen på mer momentane omslag i nasjonalitetspolitikken - det at den kom akkurat nå — kan følgelig heller ikke søkes her. Den russiske staten hadde i lange perioder standardisert administrasjonen, ut fra sitt evige behov for skatteinntekter, og samtidig både tøylet kirken og avholdt seg fra en kulturell «russifisering». Uavhen­ gige pressgrupper var heller intet spesielt framtredende kjennetegn ved russisk politikk. «Russifiseringen» må heller forstås som en politisk «bløffmanøver» for å naturalisere dynastiet uten at det måtte være nødt til å oppgi sin makt, med staten som en uavhengig (av klasseinteresser) aktør. «Bløff» fordi den kom etter de folkelige nasjonalistiske bevegelser og samtidig var en reaksjon på dem, gjennom å utnytte deres symboler og klisjeer til andre politiske formål og aspirasjoner.117

155

Innenfor strategien for autoritær modernisering ovenfra kunne na­ sjonalismen brukes til å gi dynastiet og imperiet en ny dynamikk og tiltrekningskraft. Impulsene kom nå, som de hadde gjort det på 1700tallet, fra Vest-Europa, i form av en nasjonalisme som også der hadde forvandlet seg til en konservativ ideologi. Også i Russland ble en repres­ siv nasjonalitetspolitikk forsøkt brukt som et statlig integrasjonsmiddel. Privilegiene og autonomien som ikke-ortodokse befolkningsgrupper hittil hadde hatt, ble nå drastisk redusert og endog avskaffet. En politikk som tok sikte på full «russifisering» ble påbegynt i Østersjøprovinsene, Polen, Kaukasus og til og med i Finland. Jødene ble særskilt utsatt for administrative restriksjoner og forfølgelser. Imidlertid tapte eller vant ingen nasjonal minoritet rettigheter. Regimet insisterte hele tiden på å gi privilegier. Russerne tapte kollektivt formelle privilegier under den reak­ sjonære revansje, men vant kvasi-kompensatoriske uformelle privilegier gjennom russifiseringen. Nasjonalitetene på sin side ble berøvet gamle både formelle og uformelle privilegier, uten å få noen nye.118 Oscar Jaszi sammenlikner den politikken tsarregimet førte overfor grupper som polakker, finner og ruthenere, med Preussens/Tysklands politikk overfor polakker og dansker, den ungarske statens politikk overfor ikke-madjarer i den østlige halvdelen av Habsburgmonarkiet og britenes politikk overfor irerne. Han stiller denne nasjonalismen i skarp kontrast til de nasjonale bevegelsene i Europa etter 1820 i det han understreker at dens bærere var grupper som var fremmede for de opprinnelige nasjonale krav: Man kan spørre om de sein-imperiale varianter av nasjonalismen, virke­ lig har sin egentlige kilde i den nasjonale idé, og ikke i bestemte gruppers monopolistiske interesser, grupper som var fremmede for de opprinnelig formulerte nasjonale målsetninger.119 Sålangt foreløpig om de innenrikske kilder. En ytterligere årsak som kan forklare «russifiseringen», er samspillet mellom imperiepolitikk og uten­ rikspolitikk. Programmet for å «russifisere» Østersjøprovinsene» og Po­ len skulle oppveie Otto von Bismarcks kulturpolitikk i det tyske keiseriket. Svekkelsen av den tyske overklassen i Østersjøprovinsene må ses på bakgrunn av rivalitetsforholdet til den konkurrerende tyske impe­ rialismen fra 1870-tallet av.1201 den samtidige russiske faglitteraturen het det også at medlemmer av ikke-ortodokse kirkesamfunn ville alliere seg med Russlands fiender i krigstilfelle.121 Her var det et spørsmål om lån og læring av politiske metoder i spredningen av «den offisielle nasjonalis­ men» i Europa. Som Benedict Anderson påpeker:

Da den først hadde dukket opp og var blitt synlig for alle, var den like så tilgjengelig for kopiering som Preusens militærreformer tidlig i det

156

nittende århundet, og fra det samme forskjelligartete utvalg av politiske og sosiale systemers side. Det eneste konstante kjennetegn ved denne formen for nasjonalisme er at den var, og er, offisiell - det vil si utgår fra staten og tjener statens interesser først og fremst.122

I Polen ble russifiseringen på begynt allerede etter den polske oppstan­ den i 1863 og trappet opp etter 1881.123 1 framstillinger for middelskoleelever av den russiske krigen mot Polen-Litauen i 1611 ble krigen forøvrig karakterisert som en «hellig krig».124 Og et viktig aspekt ved «russifiseringspolitikken» var nettopp forsøkene på å omvende katolik­ ker, muslimer, jøder og så videre etter 1881, og målsettingen var da å skape en enhet, som ellers ville være uoppnåelig i en flernasjonal stats­ dannelse som den all-russiske. I faglitteraturen rundt århundreskiftet reflektertes troen på at nasjonalitets- og religionsspørsmål ikke kan skilles fra hverandre. Ortodoksien var en støttepillar for det all-russiske statsbygget og de som tilhørte andre kirkesamfunn, var statens potensi­ elle eller faktiske fiender. De ikke-assimilerte utlendingene svekker staten. Russlands kraft og styrke avhenger av dets folks troskap til ortodoksien. Kan man samtidig gi de samme rettighetene til de menneskene som har Russlands eksis­ tens som sitt fremste organiske behov, og som har Russland dyrere enn hele verden, enn livet selv, og de som ønsker Russlands undergang? Ettersom Russland bestemmelse er å forbli en ortodoks stat, og virkelig­ gjøre de ortodokse idealer, skal også lovene garantere at alt som virker i motsatt retning oppløses.125

Dette gjør at man, som blant annet Ladis Kristof har framhevet, må skjelne mellom «russification» og «rossification», der det siste betegner et forsøk på å gjennomsyre det all-russiske (rossijskaja) imperiet, ikke så mye med spesifikke og etniske russiske (russkij) ideer, som med den ortodokse kirkens ånd.126 For å forstå den rollen den ortodokse kirken kunne spille i denne politikken, og samtidig karakteren av den nasjonalisme som var invol­ vert, er det likevel viktig å presisere følgende: Religiøs tro ble i Russland ikke betraktet som et spørsmål om personlig overbevisning, men som noe medfødt, som en del av nasjonens åndelige essens og som en persons annen natur. Den formelle tilslutning til denne troen (selv om det var en lojalitetserklæring) kunne derfor ikke reelt forandre den konverterte. Selv om den ortodokse tro (eller dens fravær) var et kriterium på russisk­ het, som ville gjøre en tatar russisk, ville den ikke omvendt hindre ham i å forbli en tatar bare ved å døpes. En studie av frafall blant Volga-tatarene viser at mange av de konver­ terte beholdt to navn - et for sogneregistret i den ortodokse kirken og til

157

offisiell bruk og samtidig deres gamle navn - og to livsstiler. Konverte­ ring hadde med andre ord verken medført assimilasjon eller «russifisering».127 Pobedonostsev var selv ikke synderlig optimistisk når det gjaldt å bringe de som var hovedmålgruppene for «russifiseringen», de baltiske lutheranerne, de polske katolikkene og jødene, inn i folden. Hans pessi­ misme viste seg berettiget: Et toleranseedikt av 17. april 1905 førte til at 500 000 konverterte forlot statskirken.128 Så seint som i 1906 ble rossijskij brukt av den siste Romanov på tronen i et siste forsøk på å gjenopprette den påberopte enheten mellom tsaren og folket, etter at nasjonalistiske slagord og symboler — en tsar, en tro, en lov, ett språk— og en bevisst russifiseringspolitikk hadde feilet i den forutgående perioden. «Den all-russiske (rossijskij) stat har blitt skapt av og befestet av den uoppløselige enheten mellom tsaren og hans folk (narod) og mellom folket (narod) og tsaren, het det således i Nikolaj lis manifest fra 6. august 1905.129 Etter 1905-revolusjonen måtte en slik appell bli mislykket. Likevel viste en tilbakegang til den tradisjonelle politikken seg å være mulig. Tsardømmet holdt i hovedsak fast på den tradisjonelle grunnlinjen i sin nasjonalitetspolitikk, trass i noen fornyede russifiseringsframstøt, fram til 1917. Da, og først da, glapp kontrollen med de ikke-russiske folkene. Avslutningsvis fortolker jeg altså «russifiseringen» på bakgrunn av regimets strategi for «å modernisere uten å demokratisere» og samtidig som en lokal manifestasjon av en mer universell trend i europeisk politikk. Rossijskiseringen, i betydningen av en instrumentell bruk av russisk nasjonalisme, snarere enn «russifiseringen» var, i dette perspekti­ vet, den russiske utgaven av en foregripende strategi som bruktes av grupper som gjennom moderniseringen og den nasjonale mobiliseringen ble truet med marginalisering. I Russland ble dette en selvbeskyttende «policy» knyttet til å bevare de dynastisk-imperiale interesser. Dens kilder var andre enn de modeller som var skåret etter den franske og amerikanske revolusjonens lest, og dens støttespillere var grupper som tradisjonelt sto fjernt fra den nasjonale idé. Dette utelukker selvfølgelig ikke at «rossijskiseringen» kunne bli oppfattet som imperialisme av representanter for ikke-russiske nasjoner!

Oppsummering av de ideologiske sidene ved den all-russiske staten Det andre settet av problemer betonet sterkere de ideologiske sidene ved den all-russiske statens oppbygging. Det har som sitt tema den måten den politisk-administrative eliten i den multinasjonale staten forsøkte å

158

integrere ideologisk sine maktområder og dets undersåtter. Dette er nært knyttet til spørsmålet om russisk proto-nasjonalisme og nasjonalisme som statlig integrasjonsmiddel: Hvilken rolle spilte det nasjonale som legitimitetsfaktor og dannelsen av en felles politisk identitet ved siden av tsarens egen person? Skjedde det en endring ved overgangen til den moderne nasjonalismens periode, da både russisk og ikke-russisk nasjo­ nalisme ble klarere utkrystallisert? Fikk russisk nasjonalisme en betyd­ ning for statens politikk overfor ikke-russerne? Begrepet om det tsaristiske enevelde - den gudekronede og uinn­ skrenkede hersker - blir hjørnepillaren i den russiske statens politiske ideologi og bygges ut til en riksidé. Den politisk orienterte riks­ patriotismen forener seg med to andre komponenter, forestillingen om det russiske land og den ortodokse religionen. Selv om de tre komponen­ tene ikke i seg selv utgjør en nasjonal bevissthet, danner de bygge­ klossene som gjør dannelsen av en nasjonal bevissthet mulig. Selvherskerdømmet og kirken nedtoner imidlertid sterkt den religiøse kalls­ bevisstheten i den tankebygning som utgjorde rikspatriotismen. Riks­ patriotismen kan langt på vei beskrives som en empirisk presisering av de ideologiske karakteristika Weber tillegger den patrimoniale statstypen. Heller ikke på 1800-tallet ble russisk nasjonalisme klart utkrystalli­ sert. Spenningen mellom Russlands situasjon og den virkelighet som var realisert i et annet land (og dermed var prinsipielt realiserbar også i Russland) ble nå klart oppfattet og utløste en ny type diskusjon. Russisk nasjonal tenkning ble derfor sammensatt av to tilsynelatende motsatte elementer: På den ene siden de vestorientertes aspirasjoner om å ta opp i seg alle verdifulle elementer ved de vestlige samfunn, på den annen side en voldsom, kompenserende slavisk nasjonalisme, karakterisert av en tro på Russlands kall til å lede verden. Trass i at russisk tenkning var ekstremt opptatt av spørsmål knyttet til nasjonal identitet og kultur, ble russisk nasjonalisme plaget av motsetninger som hindret den i å fylle de samme integrerende funksjoner som de vest-europeiske nasjonalismer gjorde. Den ortodokse religion ble et hovedinstrument i denne «russifiseringspolitikken». Den rammet de ikke-russiske gruppenes privilegier, som ble inndratt, og det skjedde en «nasjonal nivellering» som relativt sett styrket de tidligere «underprivilegerte» russere. I denne prosessen ble imidlertid selvherskerdømmets prinsipp og den patrimoniale stats­ formen bekreftet. Ingen formelle rettigheter ble gitt til noen grupper, heller ikke til russerne. I Sentral-Asia avholdt regimet seg fra å forsøke seg på en kulturell russifisering, og en rekke folkegrupper i kategorien inorotsy (ikke-innfødte) tjente også på sin tilslutning til det all-russiske

159

imperiet. Jeg framhevet videre to hovedkjennetegn ved de ikke-russiske nasjonale bevegelser før 1917: Det ene var fraværet av separatisme (med unntak for polakkene og finnene), det andre var koblingen mellom nasjonale og sosialistiske partier og organisasjoner.

Det all-russiske imperiets sosio-etniske struktur - en klassifikasjon av underliggende konfliktstrukturer Det tredje settet av problemer knyttet til nasjonalitetsrelasjonene før 1917 består i å gjøre et synkront tverrsnitt og systematisk stille spørsmål knyttet til sosio-etnisk struktur og dens endringer i et langsiktig perspek­ tiv. Det dreier seg her om å fastslå de økonomiske og sosiale strukturer som uttrykte det innviklede samspillet mellom avhengighet og samar­ beid i det all-russiske imperiet før 1917. Min oppfatning er at avhengighetsmodeller av det slaget som brukes i vestlig imperialismeforskning kan brukes som et heuristisk utgangspunkt for å forstå særtrek­ kene ved russernes lederskap og de ikke-russiske nasjonaliteters situa­ sjon. Jeg vil forsøke å klassifisere områdene i den multi-etniske staten i forhold til hvor de befinner seg på et politisk kontinuum fra stats­ dannelse til kolonibygging. Med 1) statsbygging menes her et militært overlegent sentrums passivisering av et omland som penetreres politisk over tid og standardiseres kulturelt og språklig. Med 2) kolonibygging menes etableringen av et økonomisk dominanssystem, der utbyttingsforholdet, i marxistisk forstand, faller sammen med etniske og kulturelle skillelinjer. De viktigste ikke-russiske hovedområder i imperiet var disse: I

A). Områder som var bebodd av andre slaviske nasjoner - som ukrainere og hvite-russere - og som tilhørte den ortododokse kirken. B). Østersjøprovinsene, Bessarabia, Armenia og Georgia (kristne nasjoner i Kaukasus).

II Sibir. III Volga-Ural-regionen, det muslimske transkaukasus (Aserbajd­ sjan). IV Sentral-Asia (Turkestan, Kokand, Bukhara, Khviva, de to siste var protektorater). Her skal det gjøres en inndeling av disse med henblikk på kolonispørsmålet: Først og fremst må vi da utelate de områder som bebos av slaviske folk, som ukrainere og hvite-russere, som religiøst tilhører den ortodokse kirken og som kulturelt og i sine historiske tradisjoner skiller

160

seg lite fra russerne. Det samme gjelder de baltiske provinser, Bessarabia og de kristne nasjoner i Kaukasus, samt Polen og Finland før 1917. Dynastiske allianser og suverenitetsavståelser, av det slaget som kjen­ netegnet de vestlige områdenes tilslutning til det russiske imperium, var helt vanlige i europeisk politikk før nasjonalitetsprinsippet satte seg igjennom. Den russiske staten hadde tallrike problemer med disse folkegrup­ pene, men dette var den slags problemer europeiske statsbyggere nødvedigvis ville få med sine undersåtter — både tradisjonelle problemer og problemer som vokste ut av den gryende nasjonale selvforståelse hos bestemte sjikt i befolkningen mot slutten av det 19. århundre. Men ingen av dem kan betegnes som koloniproblemer i noen presis forstand av dette ordet. Det foregikk ingen massiv russisk rural kolonisering i disse områdene som den lokale befolkning kunne forbitres over og se på som en trussel mot sin nasjonale eksistens. Heller ikke skjedde det en egentlig økonomisk undertrykkelse eller systematiske forsøk på å holde disse folkenes kulturelle utvikling tilbake. Russisk økonomisk politikk støttet faktisk aktivt opp om ikke-rus­ siske handelsinteresser. Armenske, greske, sentral-asiatiske og baltisktyske handelsfolk hadde gode tider under russisk beskyttelse og spilte en viktig rolle i imperiets økonomi - under forbitrede protester fra nasjona­ listisk innstilte kjøpmenn i Moskva i det 19. århundret. Katarina II var særlig innstilt på å utvikle handel og industri i koloniene, ikke som et mål i seg selv, men for å bygge opp skattbare ressurser for staten. Også for fjernhandelens vedkommende var den russiske staten i stor grad henvist til ikke-russiske kjøpmenn: i sør først og fremst armenere, i øst tatarer og i vest jøder, som formidlet varebyttet både innenfor det vidstrakte riket og med utlandet. Flere forfattere har faktisk foreslått at Russlands handelsforbindelser ikke skal sammenliknes med samtidig intra-europeisk handel, men med kolonihandel.130 Briinner understreker at det er en typologisk «kontrast mellom den russiske langdistanse-handelsmann som er permanent knyt­ tet til den politiske makten og den vest-europeiske frie handelsmann og håndverker, hvis frihet har sin rot i byens brorskap». For fenomener som kan sammenliknes med forholdet mellom herskeren og gruppen av kjøpmenn, mener han det er nødvendig å lete utenfor Europa.131 De vestlige randområdene forsvant ut av imperiet i 1917, for så på nytt å innlemmes i SSSR i 1939-45.1 Tsar-Russland hadde de en garanti for vidtgående autonomi, eller rettere sagt, deres adel hadde det. Dette var forbundet med internasjonale forhold, og delvis med deres retts­ tradisjoner og mer avanserte sosio-politiske forhold. Områdene var nyt-

161

tige som forbilde og modell for det moderniserende Russland selv, som hadde stått utenfor den vestlige rettstradisjonen. Økonomisk hadde de befunnet seg på et høyere utviklingstrinn enn de russiske kjerneområder. De tradisjonelle sosialstrukturer ble riktignok gradvis forandret som følge av den økonomiske utviklingen og den repressisve nasjonalitetspolitikken i det 19. århundrets annen halvdel. I sine grove trekk besto den likevel fram til 1. verdenskrig. De regionale ikke-russiske overklasser og middelklasser var i stand til å forsvare sine privilegier, også overfor russiske innvandrere i Baltikum. Også i sentrum forble de representert i den øverste politiske eliten, selv om deres andel riktignok gikk noe tilbake. Litauen derimot var et marginalt og tilbakeliggende område, ikke bare sammenliknet med Polen, men også med området bebodd av latvierne. Manufaktur på landsbygda hadde vært fraværende, og det store jødiske nærværet i byene hindret oppkomsten av en litauisk arbei­ derklasse i kjølvannet av den begynnende kapitalistiske utviklingen. Byene forble fremmedlegemer, og befolkningen var utsatt for et dobbelt assimilasjonspress: fra tyskerne i Preussen og fra polakkene i det egent­ lige Litauen. I det tidligere kongeriket Polen-Litauen dominerte polsk adel på 1800-tallet. Bybefolkningen besto av tyskere, jøder og polakker, bonde­ befolkningen av polakker, ukrainere, hvite-russere og litauere. I Østersjøprovinsene besto den gamle dikotomien mellom en tysk adel og bybefolkning og latviske og estiske bønder.132 Som den nest største folkegruppen i imperiet fikk Ukraina og ukrain­ erne også en stor og voksende strategisk og økonomisk betydning. Dette gjorde at en så nær ukrainsk forbindelse til Russland som mulig ble en målsetting for myndighetene. Av de gamle ikke-russiske nasjoner i impe­ riet kom derfor ukrainerne dårligst ut.133 Som I. L. Rudnytsky har framhevet, skilte den tsaristiske statens politikk overfor ukrainerne seg fra den som ble fulgt overfor andre nasjonaliteter. Selv om tsarismen kan ha undertrykket polakker, finner og georgiere, utfordret den aldri deres krav på å bli anerkjent som distinkte og separate nasjoner. Denne politikken hadde to konsekvenser. For det første slapp alle ukrainere med den passende sosiale bakgrunn som oppfattet seg som russere, å møte noen form for diskriminering. For det andre ble systematisk undertrykkelse anvendt mot ukrainere som beholdt en egen ukrainsk identitet «det være seg i den politiske eller kulturelle sfæren». Russifiseringen av kosakk-eliten gjorde at ukrainerne ble uten en egen overklasse. Tidas økende vekt på språklig-kulturelle faktorer bidro

162

til at den ukrainske bondebefolkningen, sett fra den russiske regjerings synsvinkel, mer og mer framsto som en særskilt «lille-russisk» gren av den større russiske nasjon, snarere enn som en egen etnisk gruppe, med krav på respekt som sådan. Det offentlige skolesystemet i det russiske imperiet var en av de sterkeste virkemidlene til å sosialisere innbyggerne inn i den russiske kultur, en kjennsgjerning russiske reaksjonære aldri mistet av syne. I Ukraina var skolesystemet dominert av et obskurantistisk russisk preste­ skap. Ingen skoler hadde undervisning i ukrainsk språk, eller i ukrainsk kultur og historie. Siden skolen, som bøndene respekterte høyt, ikke underviste i ukrainsk, ble språket lavt vurdert også blant dem. Fra Alexander Is utdannelsesreformer i 1804 til revolusjonen var ukrainsk forbudt i skolene, både som undervisningsspråk og som under­ visningsfag. 1804-loven tillot undervisning i ikke-russiske språk i riket. Ukrainsk ble imidlertid betraktet, ikke som et språk, men som «en dialekt eller halvdialekt, eller en måte å tale det all-russiske språket, med et ord et patois., og i denne egenskap har det ingen rett til en uavhengig eksistens, i skolene».134 Det bannlyste språket var imidlertid ikke «ukrainsk», men en særskilt variant av kirkeslavisk som var blitt brukt i undervisningen på 1700-tallet. Det moderne ukrainske språket utviklet seg i det 19. århundret. I Ukraina ble den imperiale politikken dynamisk og intervensjonistisk med blant annet en bevisst manipulering av den ukrainske sosialstrukturen. Den generelle elite-kooptering gjennom å gi den lokale eliten de samme fordeler og belønninger som den russiske adel ble her fulgt opp med å behandle resten av befolkningen på samme måten som den russiske. Et hovedinnslag var å gjennomtvinge livegenskap etter russisk mønster også for bondebefolkningen i Ukraina.135 1 1783 hadde livegenskaper blitt offisielt utvidet til å omfatte venstre bredd av Dnjepr, selv om det i praksis hadde vært en realitet i tre tiår - det var under 2000 frie bondehushold i Ukraina da Katarina gjorde sine første skritt i retning av å avvikle den frie bondestanden.136 Samtidig utviklet ukrain­ ske adelige seg til å bli ikke-fastboende godseiere med karrierer i statens tjeneste, og etter hvert som de steg i gradene, fikk de svært høye poster. I Øst-Ukraina og i koloniområdet nord for Svartehavet {Novaja Russijd) besto overklassen av russisk eller russifisert ukrainsk adel, i byene av jøder, russere, grekere eller armenere. I 1780-årene oppmuntret Kata­ rina til å kolonialisere Ukraina for å fremme dets jordbrukspotensiale. På landsbygda utgjorde de ukrainske bønder flertallet i forhold til de rus­ siske bønder. Selv om de ukrainske bønders situasjon i den første fasen etter den russiske erobringen, hadde vært gunstigere enn for de russiske,

163

besto det ingen grunnleggende forskjell i så måte etter slutten av 1700tallet. Ut fra det omfattende samarbeidet mellom den russiske regjeringen og den georgiske og aserbajdsjanske overklassen, og med den armenske økonomiske middelklassen, er det vanskelig å snakke om kolonialisme i Transkaukasus, selv om det foreligger visse fellestrekk med det velkjente imperialistiske mønster om å bruke lokale eliter som «brohoder» til å stabilisere herredømmet i periferien. Russernes nærvær bidro til å sekula­ risere armensk kultur på en måte som skapte gunstige vilkår for framvek­ sten av et nasjonalt borgerskap og en egen intelligentsia. Armenernes situasjon - spredd rundt i deler av det russiske imperiet, men med hovedtyngden av befolkningen innenfor det ottomanske riket - gjorde at de stilte få krav utover å gi sin tilslutning til de partier som ville demokratisere den russiske stat og gi autonomi til nasjonalitetene. I Georgia var det føydale bonde-godseierforholdet mer utviklet enn i Armenia og det framtidige Aserbajdsjan, der bøndene juridisk sett var frie. Helt fra begynnelsen ble den georgiske adelens rettigheter anerkjent av den russiske staten.137 Transkaukasus’ økonomiske betydning for Russlands økonomi lå først og fremst i oljeutviningen som forsynte den russiske industrien med flytende brennstoff. 11913 kom mer enn 80% av naftaproduktene som trengtes i hele det russiske imperiet fra Baku og Grosnyj alene. Baku var ved århundrets slutt blitt et viktig industrisenter, der lokale arbeidere levde og arbeidet side om side med russiske. Byens økende betydning begunstiget like mye det innenlandske borgerskapet — en dynamisk og utviklet samfunnsklasse - som det russiske eller armenske. I Baku kon­ trollerte armenske kapitalister mer enn halvparten av byens oljekilder: armenske selskaper kontrollerte 155 oljetårn, europeere og russere 79 tilsammen.138 I områder der få russere bosatte seg, utenom militære og administra­ tive representanter for sentralregjeringen, ble den gamle sosialstrukturen i stor grad bevart etter den russiske erobringen. Den bygget på en tredeling mellom georgisk-aserbajdsjansk adel, armensk bybefolkning og en bondebefolkning sammensatt av alle tre nasjonaliteter. Et geografisk, etnisk og religiøst heterogent område ble holdt sammen gjennom å føre en politikk basert på relativ toleranse. En annen kategori områder enn de som er behandlet ovenfor, utgjordes av Sentral-Asias muslimske områder, Volga-Ural-områdene, Aserbajdsjan og Krim. Dette var opprinnelige koloniområder, erobret med militær makt og underlagt militær administrasjon for mer eller mindre lange perioder. Deres historiske tradisjoner og kultur var svært

164

forskjellige fra russernes, noe som forhindret en virkelig forening mellom lokalbefolkningen og erobrerne, som dannet kolonier i byene og på landsbygda, uten kontakt med «de innfødte». I utgangspunktet hadde de tsaristiske myndigheter forsøkt å bevare de gamle arkaiske strukturer intakt og dermed hindre modernisering. Her slutter imidlertid likheten: Av alle de muslimske områdene hadde Volga-regionen minst til felles med en definisjon av «koloni». Området ble erobret i det 16. århundret og var innlemmet som en del av den all-russiske staten, og innbyggerne var underlagt de samme forplik­ telser som russerne selv. I den grad Volga-folkene var berøvet like rettigheter med russerne, skyldtes dette at de tilhørte en religion som ble betraktet som «uren». Området var tett kolonisert av russiske bønder, og ved slutten av 1500-tallet utgjorde russerne omkring 50% av befolkningen (en andel som stort sett er uendret i dag).139 Ingenting skilte de russiske bøndene fra deres tatarske naboer. Tatarene brukte de samme produksjons­ midlene, hadde samme levestandard og var faktisk kulturelt sett på et høyere nivå enn russerne, i det 20,3% av tatarene i 1897 kunne lese, mot 18,3% av russerne.140 Her var det snakk om en egentlig russisk-ikke-russisk sosialstruktur, der de forskjellige nasjonalitetene i ulik grad var representert i de fleste sosiale sjikt. Russere fantes både innenfor aristokratiet, de borgerlige yrker (handel og håndverk) og ikke minst som et viktig innslag i både bondebefolkningen og den agrare underklassen. Når Volga-regionen begynte sin industrialisering tjente den innfødte befolkningen på det i like stor grad som russerne. I 1914 besto det tatarske industriproletariatet av 150 000 arbeidere, noe som plasserte tatarene på fjerde plass i imperiet. Det tatarske industri- og handelsborgerskapet var fullt i stand til å konkurrere med det russiske.141 Det var intet «tilbakeliggende» over tatarsk kultur. De tatarske byer i Volga-Ural-områdene: Kasan, Orenburg, Astrakan, Troisk, tilhørte de fremste sentra innen moderne islamsk kultur. Verken på russisk eller tatarsk side fantes det noe av den kulturelle overlegenhets- eller underlegenhetsfølelse som kjennetegner kolonisamfunn. Selv om tata­ rene utvilsomt skapte store nasjonale problemer for St. Petersburg, var de neppe av kolonial karakter. Også Russlands forhold til Aserbajdsjan faller, som nevnt, utenfor et egentlig kolonialt mønster. Sibir kan være et vanskeligere tilfelle å klassifisere. Mange skribenter har framhevet dette som et koloniområde.142 Her vil jeg imidlertid legge vekt på at den opprinnelige befolkningen, i hvert fall etter midten av 1800-tallet, fullstendig var druknet i et hav av russere, og at området

165

snarere må betraktes som en ren utvidelse og del av det egentlige Russ­ land fra den tid av. Sentral-Asia derimot var det området i imperiet hvor situasjonen var klarest forskjellig fra det beskrevne hovedmønstret - hvor statsdannelse og kolonioppbygging gikk hånd i hånd, og de samme institusjonelle ordninger, næringsliv og rettigheter for innbyggerne omfattet alle, uav­ hengig av nasjonal bakgrunn. Området besto av det tidligere generalguvernementet for steppeområdene (dagens Kasakhstan) og generalguvernementet Turkestan. De fem tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisia og Turkmenistan utgjør et enormt område som strekker seg fra Vest-Sibir i nord til Afganistan og Iran i sør, fra Volgas bredder og det kaspiske hav i vest til Kana i øst. De dekker et område på 4 millioner kvadratkilometer, eller 1/6 av territoriet til det tidligere Sovjet. Hvis Kasakhstan utelukkes blir området imidlertid på bare 1,3 millioner kvadratkilometer. Uttrykket sovjetisk Sentral-Asia refererte seg strengt tatt bare til de 4 sistnevnte republikene. I Kasakhstan fullførtes den russiske erobring gjennom å avvikle makten til de såkalte fire horders khaner mellom 1822 og 1848. Men i motsetning til hva som hadde skjedd ved Volga, forsøkte ikke Alexander Is flernasjonale imperium - som var klar over de innviklede forholdene mellom de ulike folkegruppene i området - å bosette russiske bønder på steppene eller å assimilere kasakhene. Sentral-Asia, minus Kasakhstan, var før 1914 mer en «brohodekoloni» enn en «nybygger-koloni», for å bruke et vanlig skille når det gjelder de vestlige kolonirikene. Den var dominert av en altoverveiende lokal befolkning og administrert av russere ved hjelp av et lite antall embedsmenn og militærgarnisoner. Disse siste utgjorde «hvite kolonier» i spesielt avgrensede områder. Det fantes ikke russiske bønder - oaselandet var lite egnet for bondekolonialisering. Arbeiderne (hovedsaklig ved jernbanene), som var langt fra tallrike, blandet seg ikke med den innfødte befolkningen. Situasjonen var her lik de britiske bosetningene i Afrika. Russerne hadde neppe noen langsiktig politikk her i det hele tatt. De var fornøyde med å kunne holde de innfødte utenfor administrasjo­ nen og isolere området fra utenlandsk innflytelse. I motsetning til poli­ tikken i de øvrige muslimske områder forsøkte de heller ikke å «sivilisere» de innfødte, selv om topprepresentantene for de lokale elitene var inte­ grert i det russiske samfunnet også her. Islamske skoler av det mest tradisjonalistiske slaget og de mest fana­ tiske delene av presteskapet ble støttet mot reformistiske krefter. Klimaet var klart kolonialistisk, russernes mentalitet likeså, selv om det bare var mot slutten av det gamle regimet at det lar seg gjøre å finne slike åpent

166

rasistiske uttalelser som Aleksander Gortsjakovs i 1864: «Det er et særtekk for asiatene at de ikke repekterer noe annet enn åpen og velbe­ grunnet makt».143 De innfødte på sin side, svarte med forakt overfor de «vantro fremmede». De fleste av folkeslagene i sør og øst ble i første halvdelen av det 19. århundret omfattet av kategorien inorodtsy. Russisk rett skjelnet mellom den status som tilfalt to ulike kategorier av innbyggere i imperiet — henholdsvis prirodnye obyvateli, innfødte innbyggere og inorotsy, ikkeinnfødte. Den siste kategorien dekket innbyggere som ikke ble omfattet av rikets allmenne lover, men i hovedsak var underlagt sin egen stammelovgivning, som også var anerkjent av russisk rett. Individet fra den første gruppen kunne ikke uten videre komme inn i den andre gruppen og omvendt. Den andre gruppen besto annenklasses borgere, men de ble også pålagt mindre forpliktelser og hadde en viss beskyttelse mot inngrep utenfra. Dette gjorde dem også i stand til å bevare sine tradisjonelle slektskaps- og stammeorganisasjoner, sin tradisjonelle måte å livberge seg på og sitt indre rettssystem og verdimønster.144 Oppsummeringsmessig var et hovedkjennetegn ved det gamle rus­ siske imperiets sosio-etniske struktur at ulike regioner befant seg på forskjellige utviklingstrinn, både økonomisk og kulturelt. Et viktig as­ pekt ved dette var at den dominerende russiske nasjonaliteten, ikke samtidig var den fremste økonomisk sett i forhold til enkelte av de nasjonale minoritetene. Fra det 19. århundret var det en utviklings­ variasjon, fra høyt til lavt, fra de ikke-russiske områder i nord-vest, via det russiske sentrum, til de ikke-russiske områder sør-øst i imperiet. Det var også store variasjoner innen regionene og mellom ulike etniske grupper innenfor dem. Ser man det russiske imperium som en helhet, så ble det dermed — i et konflikt-perspektiv - åpnet opp for et rikt mangfold av potensielle kombinasjoner mellom nasjonale og sosiale spenninger: innen bonde­ befolkningen mellom tilflyttede russere og ikke-russere om den mest fruktbare jorda, mellom den russiske underklassen og medlemmer av overklasser fra ikke-russiske nasjonaliteter, mellom russiske og ikkerussiske borgerlige mellomsjikt. Samtidig la det forhold at både den russiske og ikke-russiske underklassen var like sterkt undertrykt i mange områder, et mulig grunnlag for felles sosial protest mot russiske eller ikke-russiske politiske og økonomiske eliter. Flere steder var dessuten den viktigste delen av den aristokratiske overklassen verken av russisk eller av lokal nasjonal opprinnelse, men tilhørte en tredje nasjonalitet som i Baltikum.

167

I et sosiologisk perspektiv bør de delene av Tsar-imperiet som var kolonisert av russerne, kunne deles i to kategorier: I den ene kategorien, innenfor den sosio-økonomiske lagdelingen i de ikke-russiske områder av imperiet, befant slike jordbruksfolk seg som var blitt likestilt med russerne fra midten av det 18. århundret. Her blandet russere og ikke-russere seg etter hvert side om side, både i byene og på landsbygda. Det var intet sammenfall mellom etniske grupper og samfunns­ klasser, og i så henseende avviker det russiske imperium både fra en idealtype over et metropol-koloniforhold og fra en oppdeling av befolk­ ningen i historiske og historieløse nasjoner, slik Otto Bauer gjør for Habsburgmonarkiets del. Begge steder utgjør herskerfolket en overklasse og nasjonalitetene lokalt avgrensede underklasser. Likevel vil det kunne finnes visse paralleller til de vestlige kolonimakter, i det det finnes eksempler på støttepunkter for sentrum i periferisamfimnene som bidro til å stabilisere maktforholdet på sentrums premisser. I den andre kategorien befant Sentral-Asia og Kasakhstan seg, (pluss antagelig Sør-Sibir og Nord-Kaukasus, som jeg overfor ikke regnet som «hoveddeler av imperiet»). Russerne var her konsentrert i byene, langs kommunikasjonslinjene, og delvis på de mest fruktbare jordbruksområ­ dene, mens ikke-russerne var atskilt fra russerne og bodde nesten uteluk­ kende på landsbygda, eller i fjell- og skogområdene. Lokalbefolkningen drev andre former for næringsvirksomhet enn kolonistene. På bakgrunn av de store anstrengelser Russland gjorde for å styre sine kolonier, er det rimelig å stille spørsmålet om hvilken virkning dette hadde for de aktuelle områder. I litteraturen finnes to dominerende bilder. Det ene framstiller Russlands politikk som passiv hva gjelder lokalsamfunnenes politiske og økonomiske utvikling. Det andre tilkjen­ ner det en aktiv rolle i den betydning at det hemmer eller forvrir denne utviklingen. Det finnes godt med dokumentasjon som kan underbygge begge syn. Kosakkenes privilegier og skikker ble således bekreftet da Ukraina ble innlemmet i fyrstedømmet Moskva, og så godt som overalt gjorde de russiske erobrerne seg stor møye med å respektere lokale særtrekk. På samme måten bygget imperiets representanter i Sibir og Sentral-Asia sin administrasjon på allerede eksisterende ulus eller klaner, som ble gjort til de grunnleggende territorielle enhetene eller volosti, snarere enn å skape nye enheter. Likevel var den mest karakteristiske strategien fra Russlands side dynamisk og intervensjonistisk. Dette gjelder særlig for de sørlige, sør­ østlige og østlige delene av imperiet, der en infrastruktur av europeisk

168

type manglet, og hvor russerne formet mange sider av befolkningens gjøren og laden i sitt bilde. Trass i det tilbakeliggende preg mange områder hadde, ga likevel møtet med Russland et kulturelt og sosialt sjokk, som seinere ble aksellerert av den sovjetiske modernisering. «Kulturell russifisering» var et fenomen som i all hovedsak gjaldt for imperiets europeiske deler og aldri ble forsøkt i Sentral-Asia. Pax Rossica hadde her en siviliserende effekt i form av å avskaffe slaveriet og undertrykke bandittvesenet. Administra­ tiv sentralisering kunne også være til lokalbefolkningens egen fordel. Russerne var følgelig ikke det eneste underprivilegerte folket som tjente på «russifiseringen» i regimets siste tiår. Også en rekke folkegrupper lavest på rangstigen, som falt inn under kategorien inorotsy, kunne tjene også materielt på sin tilknytning til imperiet. Deres tilslutning ga dem en ambivalent blanding av fordeler og ulemper. Sett i et lengre perspektiv var nok også den vedvarende «drive» i retning av administrativ standardisering av større betydning enn de relativt kortvarige og intensive «russifiseringskampanjer». Her var det et mer hverdagslig motiv enn modernisering som lå bak: Russlands stadige behov for penger. Rettsvesen og lokaladministrasjon var midler til å sikre skatteinntekter.

Nasjonalisme hos de ikke-russiske folkegrupper før 1917 fravær av separatisme, kobling til sosialisme «Russifiserings-politikken» må forstås på bakgrunn av at både sosiale og nasjonale spenninger ble intensivert. Ett trekk ved industrialiseringen var dens uforholdsmessig sterke utvikling utenfor de stor-russiske kjerneområdene, som i de ikke-russiske vest-områdene av imperiet og i de sørlige randområdene, i Polen, Ukraina og Aserbajdsjan (for oljein­ dustriens del). De ikke-russiske nasjonalitetenes nasjonalisme utviklet seg under de samme impulser som påvirket det russiske samfunnet i det 19. århun­ dret: romantisk ideallisme med glorifiseringen av folket og de historiske tradisjoner, populismen og dens idealisering av bøndene, idealene fra den vestlige opplysningstiden og sosialismen. To kjennetegn ved minoritetsnasjonalismene peker seg ut som ve­ sentlige i denne sammenhengen. Det første er fraværet av separatistiske tendenser før 1917.145 Det russiske imperiet ble av alle sine innbyggere sett på som en varig institusjon, som ikke skulle ødelegges, men forbedres gjennom demokratisering og sosiale reformer. Før oppløsningen av det all-russiske imperiet i 1918 er det et ubestridelig faktum at polakkene og finnene var de eneste ikke-statsbærende nasjoner som krevde å få tre ut

169

(hvis man ser bort fra et lite antall georgiere og krim-tatarer i eksil som under verdenskrigen støttet Sentralmaktene). Til og med de anti-russiske muslimene i Daghestan og usbekisk Kokand som nylig var blitt innlemmet, krevde bare autonomi innenfor et føderalisert all-russisk demokrati.146 En side ved dette var at mange av de ikke-russiske folkegruppenes nasjonale bevegelser rettet seg mot sosialt dominerende overklasser i de egne områdene som ikke var russiske. Konflikter fant sted mellom baltiske bønder og tyske overherrer, mellom finner og finlendere (fmlands-svensker), mellom ukrainske og hvite-russiske bøn­ der og polsk adel og jødisk bybefolkning, mellom georgisk og aserbajdsjansk underklasse og en armensk økonomisk middelklasse. I enkelte tilfeller, som i Østersjøprovinsene, var det paradoksalt nok russiftseringspolitikken overfor de fremmede herskende klassene som gjorde det mulig at de «historieløse» folkene (det vil si estlendere og latviere som var uten en egen nasjonal overklasse) nå kunne konstituere seg som egne nasjoner, særlig innen utdannelses- og kultursfæren og på det økonomiske området.14 Det andre kjennetegnet var at det i de ikke-russiske deler av imperiet var en allianse mellom nasjonalisme og sosialisme. Dette kan i noen tilfelle forstås på bakgrunn av koopteringen av de lokale elitene. På et tidligere historisk tidspunkt er det lett å finne eksempler på at innfødt motstand rettet seg mot egne sosiale eliter som var gått i den russiske statens tjeneste, som kosakkenes hengning av starsjinaene under Bulavin-opprøret i 1708.148 Men en faktor av større betydning er nok at de ikke-russiske nasjoners sosial-strukturer ofte var ukomplette, i den forstand at de var meget dårlig representert i den urbane middelklassen, som i Vest-Europa utgjorde ryggraden både for nasjonalistiske og libe­ rale bevegelser. For nasjonalister var det dessuten umulig å søke allianser med russiske høyre-orienterte, ettersom disse automatisk ville motar­ beide dem. Det ble derfor vanskelig for organisasjoner i det all-russiske imperiet som ville ha forandring, ikke å komme til å se på seg selv som representanter for en sosial og politisk revolusjon. Det ble derfor i utgangspunktet de sosialistiske partiene som ble de viktigste uttrykk for minoritetenes nasjonale bevegelser. I Finland ble det det sosialistiske partiet som de facto kom til å utgjøre finnenes nasjonale parti. De fikk 47% av stemmene ved det siste frie valget før 1917.149 I Latvia ble sosialdemokratene den dominerende politiske ret­ ning, og ved å støtte Lenin på partiets 5. kongress i London i 1907, sørget de latviske sosialdemokratene for at bolsjevikfløyen fikk kontrol­ len over partiets sentralkomité.150 Under revolusjonen ble denne sympa­ tien med bolsjevikene bekreftet. I valgene til den grunnlovgivende for­

170

samling fikk bolsjevikene, i de deler av landet som ikke var okkupert av tyskerne, hele 71,85% av stemmene og 95% blant det berømte riflekorpset.151 Estlenderne var langt mindre radikale, selv om bolsjevikene vant fram i styrke under revolusjonen. For de baltiske områdene gjaldt imidlertid at de nasjonalistiske programmene i praksis hadde vært rettet inn mot likestilling med tysk-balterne i alle spørsmål. Ved utbruddet av den første verdenskrig hadde de begrenset seg til å kreve en autonom stilling for de baltiske provinsene innenfor det russiske imperiet. Først umiddelbart før opprettelsen av de nye baltiske republikkene i 1918 ble krav om egne stater reist.152 Georgierne og armenerne var begge «historiske nasjoner», i Otto Bauers terminologi, og deres statsdannelser hadde eksistert lenge før den russiske. Den adelige overklassen var sterkt russifisert og mislyktes for­ øvrig i å beholde ledelsen etter bondefrigjøringen. Mensjevikene ble det klart største partiet i et overveiende agrart Georgia, dets program var klart ikke-nasjonalistisk. I Armenia ble asjnakene som var tilknyttet den sosialistiske internasjonalen, det sterkeste partiet. Armenernes situasjon var ulik de andres, delt som de var mellom 3 stater, og deres politiske orientering ble bestemt av motsetningsforholdet til tyrkerne og det tyrkiske folkemordet under verdenskrigen skulle komme til å represen­ tere et varig trauma.153 Blant jødene dominerte sosialistisk ideologi både de sionistiske og ikke-sionistiske organisasjonene (Bund). Også ukrainerne var nærmest ikke-representert i de borgerlige og småborgerlige sjiktene. Ukraina var et samfunn der nasjon og klasse falt sammen, og det var derfor naturlig at ukrainsk nasjonalisme skulle gå hånd i hånd med agrar-sosialisme: «Sosialisme uten noen arbeiderklasse, arbeiderklassepartier uten arbeidere, dette skapte politisk forvirring, og ga opphav til splittelser innenfor den nasjonalt bevisste ukrainske intelligentsia.’154 Det første virkelige partiet som ble stiftet i 1900, det revolusjonære ukrainske partiet, kom raskt under marxistisk innflytelse. I 1905 ble det splittet i to. En fløy sluttet seg til det russiske sosialdemokratiet under navnet Det ukrainske sosialdemokratiske spilka. I tillegg fantes et sosia­ listisk parti, det ukrainske sosialrevolusjonære partiet, som skulle komme til å spille en viktig rolle i revolusjonen. I 1905-06 var bondemisnøyen sterk nok til å framkalle protester og stor aktivitet uten innblanding fra partienes side, selv om begge de to sistnevnte deltok. Nasjonalistiske kjennetegn var likevel bare tilstede på en overflatisk måte, selv om den agrare overklassen var av russisk og polsk etnisitet. Forskerne er uenige om graden av nasjonal bevissthet blant bøndene i 1917. I alle fall var bøndenes hovedkrav under revolusjonen i 1917-1918 kravet om agrar-

171

reform, og nasjonale krav hadde ikke noen forrang over sosiale, selv om interessekonflikten med adelen, med en forfatters ord, skulle føre til at «nasjonal autonomi ble sett på som den beste garanti for at den sosio­ økonomiske gjenoppbyggingen av Ukraina ville gjenspeile lokale, sna­ rere enn all-russiske betingelser».155 I valget til den grunnlovgivende forsamling vant de ukrainske partiene overveldende flertall i landdistrik­ tene. Når det gjaldt å vekke nasjonale følelser, var Russlands overføring av en nasjonal retorikk gjennom sine egne institusjoner like viktig som åpne tilfeller av undertrykkelse, et forhold som er velkjent også fra andre imperiers historie. Tydeligst var dette i Østersjøprovinsene og Ukraina. I Latvia førte den tidlige opphevelsen av livegenskaper til at det ble opprettet sogne- og almueskoler. Både der, og seinere i Estland, ble slike skoler katalysatorer for regionalistiske følelser. I 1830-årene forsøkte ministeriet for folkeopplysning å fremme historisk og etnografisk forsk­ ning i Ukraina, selv om slike studier ville komme til å få ukrainerne til å se på seg selv som en distinkt etnisk gruppe. Den sørvestlige avdelingen av Det keiserlige geografiske Selskap utførte slik forskning seinere i århundret og ble et drivhus for nasjonalisme. Den beskrevne overlappingen mellom den nasjonale og den sosiale misnøyen skulle komme til å danne grunnlaget for Lenins politiske strategi. Og det er i dette perspektivet ikke så mye av en tilfeldighet at en georgier (Josef Stalin) skulle komme til å bli det post-revolusjonære Russlands hersker. Når dette er sagt, er det likevel grunn til å framheve at moderne ikke-russiske nasjoner i det seinere Sovjetunionen i meget stor grad må ses som et resultat av den politikken det nye regimet kom til å føre etter 1917: en moderniseringsstrategi i de ikke-russiske områdene som skapte endringer i den sosiale struktur av det slaget som er nasjonalismens forutsetning, og en nasjonalitetspolitikk som også bidro til å skape nye og forsterke gamle nasjonale identiteter.

Oppsummerende om All-Russlands sosio-etniske struktur Den overordnede problemstillingen for del II ble presisert slik: Var den all-russiske staten før 1917 en forlengelse av den egentlige statsdannelsen i de russiske kjerneområdene — et patrimonialt imperium — eller var den en parallell til de vest-europeiske kolonirikene? Tatt i betraktning at både hovedtrekkene ved den strukturelle integreringen av imperiet og dets statsideologi kan forstås som en utdyping av Webers patrimonialismebegrep, og den etno-sosiale strukturen i hovedsak mangler kjenne­ tegnene til en kolonial metropol-satelitt modell, er jeg her tilbøyelig til å karakterisere den før-revolusjonære statsdannelsen som et før-moderne,

172

patrimoniak imperium, ikke en kolonimakt. Sentral-Asia avviker imid­ lertid fra dette hovedmønsteret

DEL IV

Nasjonalitetspolitikk som statsbygging og statskonsolidering - tilfellet Sovjetunionen

I Sovjet-perioden vil problemene og mønstrene fra Tsar-Russland forføl­ ges videre, samtidig som jeg på alvor analyserer regimets eksplisitte målsetting om å «avkolonisere» imperiet. En sentral problemstilling blir politisk stabilitet i nasjonalitetsspørsmålet versus politisk mobilisering og konflikt langs denne for SSSR helt avgjørende dimensjon i samfunns­ livet. Jeg vil legge vekt på å studere betydningen av politisk design for å belyse dette, samtidig som dette perspektivet konfronteres med et «ujevnt sosio-økonomisk utviklingsperspektiv». Å framheve det politiske feltets særskilte betydning, eller å betrakte politikken som den uavhengige variabelen, er forøvrig i samsvar med den sovjetiske selvforståelsen. Den offisielle teorien framhevet nettopp «den subjektive faktor», det vil si kommunistpartiets håndtering av nasjo­ nalitetsspørsmålet med politiske virkemidler. Den sosialistiske fler­ nasjonale staten, med kommunistpartiet som sin kjerne, ble framstilt som «drivkraften i den vitenskapelige ledelsen av de etniske prosesser». Kommunistpartiets rolle ble skildret som det mest allmenne uttrykket for vitenskapelig motivert og sikret ledelse overhode.1 Modeller og tenkemåter i analysen av det politiske felts betydning i moderne statsvitenskap går tilbake til Max Weber. Et hovedpoeng for Weber var følgende: Ettersom det ikke finnes noen spesifikke statlige oppgaver som staten til alle tider har tatt på seg - stater har utført alle tenkelige oppgaver — er det de midler staten anvender for å nå sine mål som definerer den. Den nærmere bestemmelse av disse midler fører til bestemte underkategorier

174

og til bestemte typer stater. Hver statstype kan igjen settes i sammenheng med bestemte former for økonomisk organisasjon som også defineres gjennom sine midler snarere enn sine mål. Statsdannelse kan analyseres som en trekantkonflikt mellom den øverste politiske ledelse, den admi­ nistrative stab og befolkningen, ut fra midler og ressurser knyttet til administrativ kontroll og myndighetsutøvelse. Et slikt strategisk virkemiddel i SSSR var nomenklatura-mst\.tws]onen. Hva er så nomenklaturaerii Ordet betyr liste. Fra Sentralkomiteen og ned til det minste partiorgan i republikkene fantes det lister over stillinger som var ansett som viktige for kommunistpartiets kontroll over stat og samfunn og navn på aktuelle kandidater til slike stillinger. Listene var av ulike slag. Nominasjon og ratifikasjon av stillingsutnevnelser, overføringer og avskjedigelser var knyttet til dem. Utnevnelsen av en funksjonær i statsadministrasjonen, eller en fabrikkdirektør i en unionsrepublikk, autonom republikk, oblast eller kraj forutsatte altså at ved­ kommende først var å finne på en «indre liste» for denne institusjonen, som en del av den byråkratiske rutine og kontroll, og dernest på en «ytre liste» i et partiorgan. På hvilket nivå listen var oppstilt i kommunistpar­ tiet, og hvor den befant seg, var avhenging av stillingens betydning. Jo høyere i hierarkiet den var, jo høyere i hierarkiet var det partiorganet som tok avgjørelsen. Utvelgelsen var ment å skulle sikre at partikontrollen ikke forfalt til en ren formalitet. Partikomiteene som stilte opp listene, hadde ingen entydige direktivet om deres størrelse, men skulle veie mot hverandre behovet for å fa fylt opp de nøkkelposisjoner som var nødven­ dige for å beholde partiets ledende rolle i samfunnslivet, og nødvendig­ heten av at ikke listene skulle svulme opp, slik at det berøvet Nomenklatura-insxi tusj onen dens raison cTetre.1 Nomenklatura-'mstit\xs]oncn videreførte trekk ved den fø r-revolusjo­ nære russiske staten, som er blitt karakterisert som en «universell tjenestestat. For en analyse av SSSR i et nasjonalitetsperspektiv er dette av sentral betydning. Systemet ble innført i årene 1923-26, med utgangspunkt i kommu­ nistpartiets sekretariat under Stalins ledelse. Det var viktig for partiet også når det gjaldt å forfølge dets nasjonalitetspolitiske målsettinger. Det ga et virkemiddel til å påvirke både ulike institusjoners nasjonale sam­ mensetning og karrieremønstrene for rekrutteringen til ledende statsor­ ganer lokalt og sentralt. Via kaderoverføringer på tvers av republikkgrenser ga det også en mulighet til å kontrolere «avvik» av nasjonalistisk art fra den framherskende partilinje. Kontrollen med listene kunne flyttes oppover og nedover i systemet som et ledd i sentralisering og

175

desentralisering av myndighet innenfor ulike greiner av den offentlige administrasjon. Nomenklaturaen var det kanskje viktigste instrumentet i partiets kaderpolitikk og ga mulighet for å bygge opp lojalitetsbånd som over­ skred lokal og nasjonal tilhørighet i republikkene. Sovjetstaten var også på et bredere sosialt plan i stand til å manipulere med sosialstrukturen. En betingelse for dette var blant annet den indre passregistre ringen som inngikk som et viktig ledd i den statlig-administrative mekanismen og gjorde det mulig å forskjellsbehandle nasjonale grupper. Det var et hovedvirkemiddel for myndighetene til å styre arbeidsmarkedets utvik­ ling, byenes vekst og regulere endringene i sosialstrukturen.3 Stabilitet kan historisk-sosiologisk tenkes som resultatet både av et entydig etnisk dominanseforhold og av interessekonstellasjoner og alliansebygging. Et sentralt problem vil da være muligheten til å stabili­ sere etniske spenninger på tvers av økonomiske og kulturelle kløfter. Dette kan skje gjennom aktiv integrering eller nøytralisering av strate­ giske grupper innenfor minoritetene, blant annet ved å la dem være representert i politiske maktorganer. Lykkes dette, har vi å gjøre med en konsosiert statsform, i motsetning til et imperium. En historisk-sosiologisk analyse av dette spørsmålet, som søker å integrere et longue-durée-^exs^e\Nw med mer konjunkturelle og begivenhetsmessige faktorer, forutsetter en periodisering av nasjonalitetspolitikken. Jeg vil derfor drøfte kriteriene for dette, gjennomgå måten tidligere forskning har gjort det og legge fram min egen periodisering.

Den russiske revolusjon som et dobbelt prosjekt: statsbygging og avkolonisering - en underliggende tankegang Min undersøkelse bygger på følgende underliggende tankegang: Den russiske revolusjon kan fortolkes både som et statsbyggingsprosjekt og som et avkolonialiseringsprosjekt - i den forstand at den nye stats­ dannelsen uttrykkelig ble forsøkt fundert på ikke-hierarkiske forhold mellom de nasjoner som inngikk i den. I de sentrale aktørers selv­ forståelse var den russiske revolusjon først og fremst en sosialistisk revolusjon gjennomført i et tilbakeliggende, halvdespotisk samfunn som manglet de industrielle og kulturelle forutsetninger for sosialismen. Enten måtte disse forutsetninger skapes, eller revolusjonen ville gå un­ der. Etter en kort periode hvor de nye revolusjonære makthavere håpet på unnsetning fra arbeiderklassen i de avanserte kapitalistiske land i Vest-Europa og Sentral-Europa, ble bolsjevismen som politisk ideologi

176

omfortolket til et program for å modernisere og industrialisere Russland under det kommunistiske partis ledelse. Statsmakten skulle ikke lenger dø gradvis hen, men styrkes maksimalt for å gjennomføre dette program­ met. Hele utviklingsprosessen skulle finansieres gjennom kontroll med konsumpsjonen og akkumulasjon av investeringskapital gjennom tvun­ gen sparing. Arbeiderklassen ble disiplinert på en måte som skulle sikre maksimal produksjon. Differensierte lønnsskalaer og fordeler for «bor­ gerlige eksperter» var ikke lenger forkastelig, men nødvendig, sammen med full statlig kontroll med hele landets økonomi. Dette programmet hadde en meget fjern forbindelse - om noen i det hele tatt — med marxistisk eller sosialistisk ideologi. Dets inspirasjonkilder var klart nasjonale og dets målsetting autarkisk. Som Stalin uttalte det på det sovjetiske kommunistpartiets kongress i 1925, var det nød­ vendig å industrialisere Russland «utenfor det kapitalistiske verdens­ system», som en «uavhengig økonomisk enhet, uten hjelp fra utenlandsk kapital».4 På det tidspunkt Stalin forpliktet bolsjevikregimet til å gjen­ nomføre de økonomiske femårsplanene, viste han til Russlands historie, «historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbake­ liggende»: «Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller så blir vi knust».5 Imidlertid var Tsar-Russland ikke en nasjonalstat av vest-europeisk type. I Russland foregikk statdannelse og kolonioppbygging ikke som to prosesser adskilt i tid og rom som i Vest-Europa, men som en vedva­ rende ekspansjon ut fra de opprinnelige russiske kjerneområder i det nord-vestlige hjørnet av det tidligere Sovjet. Dermed forente oppbyggin­ gen og organiseringen av det før-revolusjonære russiske imperiet også trekk som minner om både statsdannelse i tradisjonell forstand og kolonialisme i vest-europeisk, oversjøisk forstand. Etter den russiske revolusjon overtok det nye regimet i Sovjet etter hvert en historisk arv som, statsvitenskapelig sett, var en unik geo-etnisk konstellasjon og den siste levning fra en før-nasjonalistisk tidsalder: et broget multi-nasjonalt imperium med over 100 nasjonaliteter. I sin revolusjonære virksomhet før 1917 hadde Lenin og hans kame­ rater aktivt søkt støtte blant, og allianse med, de ikke-russiske folkegrup­ per i det russiske imperiet. Etter 1917 ble revolusjonen fortolket som et forpliktende løfte om å avkolonisere de ikke-russiske områder av landet, og dens appell til ikke-russere lå i en politisk strategi rettet inn mot å skape likhet mellom nasjonene — økonomisk, kulturelt og politisk. Det faktum at dette programmet syntes å bli tatt på alvor de første årene etter den formelle dannelsen av Sovjetunionen som en føderal stat i 1922, bidro på en vektig måte til å gi en forsinket støtte til revolusjonen, og

177

derved til det nye regimets endelige konsolidering, i det gamle imperiets randområder. Det politiske prosjekt bolsjevikregimet sto for, var derfor belemret med en strategisk inkonsistens: På den ene side den sterkt sentraliserende tendens som var iboende i planøkonomiens og femårsplanenes funksjo­ nelle logikk, etter at NEP-perioden, med sitt store innslag av markeds­ økonomi, ble erstattet med planlagt styring; på den annen side den sentrifugale tendens som lå i den sterke oppmuntringen og stimulerin­ gen av nasjonale kulturer og nasjonalt mangfold innen rammen av en føderal stat. Stalin selv peker uforvarende på denne motsigelsen i sin tale på den 16. partikongressen i 1930, i det han forklarer den kommunis­ tiske nasjonalitetspolitikken ved å vise til den dialektiske tankegang som ligger til grunn for den leninistiske formelen om proletariatets diktatur:

Ein kan seie att en slik framstilling er motseiande. Men er ikke framstil­ linga vår av spørsmålet om staten på same viset? Vi står for at staten skal visne bort. Samtidig står vi for at proletariatets diktatur skal styrkjast. Det er den mektigaste og sterkaste statsmakta som nokon gang har vore til. Den høgaste utviklinga av statsmakta med det føremålet å førebu vilkårene for at statsmakta skal visna bort — slik er den marxistiske formelen. Det samme kan ein seie om den formelen som gjeld nasjonal kultur.6 Dette utsagnet av Stalin kan, hvis man tar utgangspunkt i forskning omkring nasjonsbygging og nasjonalisme, karakteriseres som et forsøk på sirkelens kvadratur: en urealistisk drøm om at nasjoner som et godt stykke på vei tilfredsstilles i sine aspirasjoner, dernest frivillig vil la seg integrere i en strengt sentralistisk oppbygd enhetsstat. Utsagnet uttryk­ ker samtidig de ytterpunktene som nasjonalitetspolitikken har forsøkt å forene.

En periodisering av sovjetisk nasjonalitetspolitikk Framstillingsmessig og analytisk er det her nødvendig å ta stilling til periodiseringen av sovjetisk nasjonalitetspolitikk. Her som ellers vil en periodisering gi en viktig målestok når det gjelder å vurdere temaet, og implisere noen vesentlige hypoteser og utelukke andre som også ville kunnet hatt «livets rett». Mest påfallende er, etter min mening, en dobbelt pendelbevegelse i Sovjetstatens historie. Pendelen svingte fra desentralisering og føderalisme til sentralisering og så tilbake igjen, for til slutt å ende opp med en ny sterk enhetsstat på republikkenes bekostning. Nasjonalitetspolitikken fra Lenins tid - korenisatsija-^oXvo^&n innebar store økonomiske og menneskelige anstrengelser for å skape kulturell autonomi og politisk likestilling innenfor rammen av den

178

føderale statsoppbyggingen. Datidens politiske ledelse fremmet også aktivt dannelsen av nye nasjoner.7 Tilsammen fikk 48 nasjoner og folkegrupper i denne perioden sitt eget skriftspråk. Undervisningstilbud på det egne morsmålet ble gitt i et omfang som aldri før eller seinere tilnærmelsesvis er nådd. Likhetsprinsippet i politikken ble gitt en abso­ lutt fortolkning. Målet var å gi de lokale nasjoner absolutt overvekt i partiorganisasjoner og absolutt kontroll med parti- og regjeringsorganer. Utvikling av nasjonalkommunisme, særlig i Ukraina og Sentral-Asia, var utilsiktede konsekvenser av denne strategien og skapte betydelig bekym­ ring på sentralt hold. 1930-årene representerer slutten for den nasjonalitetspolitikken som ble innledet av Lenin. Den hadde gitt andre resultater enn myndighetene forventet seg. Etter 1928 fikk den nasjonale selvhevdelse vis å vis sen­ trum betydelig styrke hos en rekke ikke-russiske folkegrupper. Dette må forstås på bakgrunn av kollektiviseringskampanjene og de voldelige framstøtene for å avnomadisere sentralasiatiske folkeslag for å gjøre dem bofaste. Hungersnød, deportasjoner og masselikvidasjoner ledsaget denne politikken. Teorien om at en nasjonalisme som tilfredsstilles et stykke på vei er den beste motgiften mot separatistisk nasjonalisme viste seg altså å komme i konflikt med virkeligheten. Staliniseringen av dette sentrale innenrikspolitiske området, i form av en re-russifisering, kan neppe knyttes entydig til et bestemt årstall eller hendelse. Omleggingen skjedde gradvis, noe som vel bør kunne tilskrives Stalins generelle forsiktige taktikk med å unngå et frontalangrep mot alle sine forskjellige motstanderne samtidig. Omleggingen skjedde mer som et sentralt svar på den anti-russiske reaksjon på voldstiltakene Stalins «revolusjon ovenfra» skapte hos politiske ledere og partimedlemmer i de ikke-russiske republikkene, enn som en prinsipiell oppgivelse av gamle målsettinger. Stalin anklaget de nasjonale elitene i de ikke-russiske repu­ blikkene for «borgerlig nasjonalisme» og likviderte dem fullstendig. De ble erstattet med nye eliter, som var sosialisert i overenstemmelse med den nye ikke-egalitære, sentralistiske og russisk-inspirerte ideologien. Kontrollen over de ikke-russiske nasjoner ble også trygget gjennom «fremmede» kadre, det vil i hovedsak si russere. Etter Stalins død gjennomgikk politikken tilsynelatende en tilsva­ rende vending, men med mindre utslag begge veier. Først svingte den en kort tid tilbake til noe som kan minne om 20-tallet, for deretter på nytt å bevege seg fra desentralisering og føderalisme til sentralisering. Uten å overta den samme begrunnelsen som sovjetiske historikere bruker, synes det derfor å være grunnlag for å godta deres vanlige

179

periodisering. 1930- og 1950-årene blir da kritiske faser der en periode går mot slutten og en ny begynner.8 I følge den offisielle sovjetiske selvforståelsen ble viktige grunnstrukturer i sovjetsamfunnet skapt i 1930-årene og lå fast «ved slutten av den andre femårsplanen». 1930årene ses på som en avsluttende etappe når det gjelder å danne «sosialis­ tiske nasjoner» og «løse det nasjonale spørsmål» gjennom oppnåelsen av «en faktisk likhet mellom nasjonene».9 Samtidig er det også blitt påpekt at det fra slutten av 1920-årene til midten av 1930-årene «foregår grunnleggende endringer i relasjonene mellom sentralregjeringen og republikkene. De sentrale institusjonenes myndighet ble betydelig utvidet, og sentraliseringen av enhetsstaten ble forsterket». «Republikkenes økonomiske autonomi ble snevret mer og mer inn», og det innrømmes at «sentraliseringen i en rekke tilfeller ble gjennomført slik at den krenket leninistiske prinsipper, i form av en nedgradering eller forminskning av unionsrepublikkenes suverene ret­ tigheter».10 Snarere enn å være «en krenkelse av leninistiske prinsipper» vil jeg imidlertid argumentere for at Stalin-tiden ikke bare representerer en oppgivelse av politikken fra Lenins tid, men også grunnleggelsen av noe helt nytt. Samtidig slutter jeg meg til det syn at de av Stalin fastlagte hovedmålsettinger i nasjonalitetspolitikken forble uendret fram til midten av 1980-årene, selv om betingelsene for å sette dem ut i livet endret seg ganske grunnleggende. Felles for både Stalin-tiden og tiden etter ca. 1960 var en politikk av defensiv og oppdemmende art. Forskjel­ len bestod i hvilke sosiale krefter som skulle holdes i sjakk innenfor den sentraliserte enhetsstaten. Min framstilling vil basere seg på denne periodiseringen. Med 15 republikker, hvis livsbetingelser var svært forskjelligartede, inneholdt SSSR, som nevnt innledningsvis, et potensiale for flere ulike typer av etnisk konflikt. De fleste av disse ble nok bestemt av regimets politikk. Men et prinsipielt problem knyttet til statskonsolidering i en så sam­ mensatt stat som Sovjetunionen er imidlertid dette: De ulike politiske handlingsbetingelser i de forskjellige deler av SSSR gjorde at nasjonalitetspolitikken, for å nå sitt mål om tverrnasjonal enhet og overnasjonal integrasjon, også nødvendigvis måtte være differensiert og forskjellsbehandlende. Dette er én grunn til at en framstilling kun ut fra et sentrumsperspektiv blir partiell og ufullstendig. En mer helhetlig historisk-sosiologisk framstilling må derfor prinsi­ pielt være komparativ, også internt mellom nasjonene i SSSR for at SSSR selv skal kunne anvendes som en enhet i en komparativ analyse med andre flernasjonale stater. Det betyr systematisk å stille de samme

180

spørsmål i en analyse som tar for seg utviklingen i forskjellige regioner og forskjellige faser av den sovjetiske statskonsolideringen. Dette vil kunne korrigere for den «optiske skjevhet» som er innebygget i et statsbyggingsperspektiv av det slaget jeg her opererer med. Jeg vil i det følgende forsøke å bygge inn dette korrektivet, med særlig, men ikke eksklusiv, vekt på de to største og, fra et statskonsolideringssynspunkt, avgjort viktigste ikke-russiske områdene: Ukraina og Sentral-Asia. Den eksisterende syntetiserende historiografiske og sovjetologiske forskningen i Vesten har analysert samme begivenhetsforløp som den sovjetiske og kan derfor trekkes inn i forhold til periodiseringsspørsmålet. Dette gjelder desto mer ettersom den samme type kilde­ materiale, i siste instans, går igjen med noen variasjoner hos forfatterne. Helen Carrere d Encausse har for eksempel operert med 1945 som et vesentlig vendepunkt i Sovjets utvikling; Robert Conquest ser året 1930 og den 14. partikongressen som et skifte; Yuri Aspaturian opererer med 4 faser og setter vendepunktene til 1928/29, 1936 og 1953. Merle Fainsods, i How Russia Is Ruled, lå nært opp til den sovjetiske forsknin­ gen, i det han betonte de tidlige tredveårene som en avgjørende tid i den sovjetiske politikken for relasjonene nasjonene imellom, der stalinismen begynte å innføres på dette området. Han betonte i sine arbeider sterkt dannelsen av en ny klasse av «beneficiaries» i 1930-årene som av egenin­ teresse blir involvert i å sikre at regimet overlever.11 Gerald Simons viktige nyere studie ligger på linje med Fainsods arbeider fra 1950-tallet, og han opererer herunder med en tredeling å la den sovjetiske.12 Et hovedsynspunkt innenfor vestlig forskning på 1950- og 1960-tallet samsvarte med det offisielle sovjetiske, om ikke nødvendigvis i premis­ sene, så i alle fall i det det ble sagt, at «nasjonalitetsproblemet var løst». Dette var knyttet til et underliggende moderniseringsteoretisk syns­ punkt.13 På 1970-tallet, endret dette seg, og nasjonalitetsspørsmålets betydning for stabiliteten ble framhevet.14

Utvikling gjennom tilbakeliggenhet: Det nasjonale og koloniale spørsmålet Den ovenfor skisserte tilnærmingen med vekt på «politisk design» skal konfronteres med en annen tilnærming, som kan oppfattes som en nærmere spesifisering innenfor en russisk og sovjetisk kontekst av det som i innledningen ble karakterisert som «utvikling gjennom tilbake­ liggenhet». Den har ujevn økonomisk utvikling med hensyn til en mer kompleks nasjonal befolkning som sitt utgangspunkt og søker å forklare måten representanter for periferien definerer seg i forhold til domine­ rende sosiale grupper.15

181

Et hovedkjennetegn ved det gamle russiske imperiets sosio-etniske struktur hadde vært at ulike regioner befant seg på forskjellige utviklings­ trinn, både økonomisk og kulturelt. Ett viktig aspekt ved dette var at den dominerende russiske nasjonaliteten ikke samtidig var den fremste øko­ nomisk sett, sammenliknet med enkelte av de nasjonale minoritetene. Fra det 19. åryhundret var det en utviklingsvariasjon, fra høyt til lavt, fra de ikke-russiske områder i nord-vest, via det russiske sentrum, til de ikke-russiske områder sør-øst i imperiet. Det var også store variasjoner innenfor regionene og mellom ulike etniske grupper innen dem. Alle de store endringer i Sovjetunionens økonomiske oppbygging har følgelig hatt en etnisk dimensjon. De ulike nasjonaliteters medlemmer deltok i ulik grad i den sosio-økonomiske moderniseringen av landet. Etnisitet er en faktor som påvirket effektene av moderniseringen for den enkelte. En rimelig konklusjon som kan trekkes av nyere forskning omkring slike spørsmål, er at etnisitet eller nasjonal bakgrunn påvirker i hvilket omfang medlemmene i et flernasjonalt samfunn trekkes inn i de moderne, avanserte sektorer i løpet av dette samfunns modernisering. De etniske grupper som tidligere har nytt godt av en privilegert politisk, militær og/eller økonomisk stilling, vil også sikre seg de sosiale og økonomiske fordeler som følger av de samfunnsmessige forandringer i større grad enn det gamle samfunns underprivilegerte grupper. Et vanlig fenomen i «moderniserende» samfunn er også forekomsten av etniske minoriteter som er i stand til å utnytte de nye muligheter av utdanningsog yrkesmessig art som åpnes opp. I et flernasjonalt samfunn vil følgelig både den gamle dominerende nasjonaliteten og dens ledsagere blant de aktive minoriteter dras inn i de endringsprosesser som den økonomiske veksten fører med seg, og være sterkere representert i data vedrørende migrasjon og urbanisering og i de nye ekspanderende yrkene utenfor jordbruket. Minoritetene blir hovedsaklig i lengre tid uberørt av disse sosiale endringsprosessene. En hovedposisjon i nyere vestlig komparativ nasjonalismeforskning er at nasjonalisme er en størrelse skapt av nasjonalistene, snarere enn omvendt. Nasjonalismen er ofte et intellektuelt svar på bestemte om­ stendigheter av økonomisk og sosial art. Den er en filosofi som appelle­ rer til slike omstendigheter, snarere enn et evig kjennetegn ved mennes­ kets politiske bevissthet som sådan. I den konstruksjonsprosessen der nasjonalistisk bevissthet blir dannet, kan nasjonalistene forvrenge den pre-eksisterende kulturtradisjon som de påberoper seg å knytte an til. En viktig representant for denne tilnærmingsmåten, Ernest Gellner, legger vekt på det strukturelle potensial for nasjonale konflikter og nasjonalisme som skapes nettopp ved overgangen fra et agrarsamfunn,

182

der staten reiser seg over uendelig mange lokalt avgrensede og innkapslede mindre enheter, som i miniatyr utfører de samme funksjoner som det store samfunn, og hvor kunnskapsoverføring skjer ved deltagelse i den praktiske virksomheten selv, på den ene siden, til et skriftbasert industrisamfunn, avhengig av kontekstfri kommunikasjon og dermed et enhetlig, overgripende utdannelsessystem, på den annen.16 Denne modellen kan forklare stabilitet, dersom utviklingen fra et før-moderne til et moderne samfunn ikke er regionalt ujevn og vertikalt ulik sett i et nasjonalitetsperspektiv. Når industrisamfunnets sosio-økonomiske skillelinjer og kløfter faller sammen med det gamle samfunns kulturelle og etniske, med språket som en viktig skjelnende faktor, vil nasjonale spenninger og nasjonalisme nødvendigvis oppstå. Denne type nasjonalisme trenger en intelligentsia til å formulere og uttrykke nasjonalistisk ideologi. Når man studerer eliter, er man ikke bare interessert i deres objektive kjennetegn, eller de faktorer som be­ stemmer deres dannelse, men også i deres selvoppfattelser og evne til sosial handling. Gellner antyder at politisk nasjonalisme vil være mer markant blant en elites medlemmer under omstendigheter der økono­ mien ikke er i stand til å tilby ekspansjon av «høy-status-jobber» i samme takt som tilbudet av nye søkere.1 Nasjonalismen er et middel for en bestemt gruppe som forsøker å sikre seg selv jobber og den ressurs­ kontroll som elitestillinger innebærer. Misfornøyde potensielle eliter kan også bli i stand til påkalle støtte fra en utarmet eller omplantet (og dermed «fremmedgjort») bondebefolkning for sitt program for «nasjona­ listisk» gjenoppbygging. Faktisk kan man gå så langt som til å postulere at karakteren og omfanget av den økonomiske utviklingen en region gjennomgår, er de viktigste bestemmende faktorer for styrken av den politiske nasjonalismen innen dens elite. For Russlands del reiser det seg teoretisk sett — i forlengelsen av dette perspektivet — imidlertid et særskilt problem når det gjelder å analysere slike endringsprosesser. Det er knyttet til konsekvensene av dobbeltheten i den russiske statsdannelsen før 1917 som jeg analyserte i det foregående o^-studiet. Jeg skilte der mellom 1) statsdannelse, i betyd­ ningen av et militært overlegent sentrums passivisering av et omland, som politisk penetreres over tid og standardiseres kulturelt og språklig og 2) kolonioppbygging, i betydningen av å etablere et økonomisk dominansesystem, der utbyttingsforholdet, i marxistisk forstand, falt sammen med etniske og kulturelle skillelinjer. Dette vil kunne hjelpe oss til å holde fra hverandre to ulike konflikttyper i periferienes motstand mot den dominerende etniske gruppen i en periode preget av økonomisk modernisering. Dette er analytisk viktig

183

fordi det nasjonale spørsmål, fra et politisk-sosiologisk perspektiv, vil kunne framtre noe ulikt for de to kategorier av områder. I det siste tilfellet, der nasjonalitetsspørsmålet fletter seg sammen med kolonispørsmålet, vil det finnes en sidestilling av to ulike typer av økonomier og sosialstrukturer, som er integrert i hverandre gjennom en arbeidsdeling. Sentrum består av områder med mer industrialiserte økonomier og høyt utviklede og integrerte sosiale strukturer. Kjerne­ områdenes befolkning har en høyere levestandard. Økonomien i perife­ rien er mye enklere: Befolkningsflertallet er sysselsatt i jordbruket, sosialstrukturen er mindre kompleks. For befolkningsflertallet er levestandar­ den relativt lav. I periferiområdet tilhører arbeiderne i jordbruket ofte en språklig og kulturell gruppe som er forskjellig fra godseierklassen. Dette var tilfellet for kolonienes vedkommende, men gjaldt også for andre jordbruks­ samfunn. Her vil motstanden mot den økonomiske utbyttingen - som i seg selv er et resultat av integreringen i det større økonomiske system — eller politisk handling for å sikre jordbruksbefolkningen en større andel av de disponible ressursene ta nasjonalistiske former. En fortolkning av dette er dermed at periferi-nasjonalisme oppstår som en respons på intensiveringen av utbyttingen og oppløsningen av det tradisjonelle jordbrukssamfunnet som er forbundet med denne. Begge deler kan oppfattes som følger av presset fra det større markedet. Dette særegne nasjonalistiske potensialet kan bevares under moderniseringsprosessen dersom etnisk og kulturell identitet tenderer å falle sammen med sosial klasse. Klassestrukturen og arbeidsmarkedet blir da segregert i høyt og lavt langs etniske skillelinjer. Vi får en situasjon som stikkordsmessig kan karakteriseres som «indre kolonialisme», der den ujevne utviklingen av det økonomiske systemet utsetter gryende nasjonaliteter for en materiell og kulturell undertrykkelse — etniske grupper danner «indre kolonier». Også denne typen nasjonalisme tren­ ger imidlertid en intelligentsia til å formulere og uttrykke en nasjonalis­ tisk ideologi.18 Dette står i motsetning til kjerneområdene hvor nasjonalisme sikrest er å finne enten a) innen mindretallsgrupper som forsøker å forsvare privilegerte posisjoner, eller b) innen nye utdannede grupper som søker å utvide sine muligheter parallelt med flertallets framrykking når tidligere forfordelte etniske grupper trekkes inn i moderniseringsprosessen. Også der det nasjonale og koloniale spørsmål fletter seg sammen, kan et «kombinert, ujevnt utviklingsperspektiv» forklare stabilitet. Dette gjøres ved eventuelt å påvise at en del av de strategiske faktorene som betinger nasjonalisme er fraværende. Dette kan ha vært tilfellet dersom

184

den sovjetiske utviklingspolitikken lyktes i å skjerme de tidligere koloni­ områdene mot en intensivert økonomisk utbytting, og deres intellektu­ elle samtidig ble «nøytralisert».

Oppløsningen i lys av den kontekstuelle dynamikk Problemstillingen for Sovjet-peridodens del kan, sett ut fra disse modell­ enes perspektiv, gis følgende presisering: Hvilke av de faktorer som Ernest Gellners modell framhever, var eventuelt fraværende i den sovje­ tiske moderniseringsprosessen og i det sovjetiske samfunnet, og hvilke andre faktorer var eventuelt tilstede, som kan forklare at det strukturelle potensialet for nasjonal konflikt og nasjonalisme i liten grad ble utløst, i alle fall fram til den siste halvdelen av 1980-tallet? Endret dette seg før eller under Gorbatsjov-perioden? En viktig forskjell mellom statsbyggingsmodellen og den sosio-øko­ nomiske utviklingsmodellen er at den siste er klart mer deterministisk og legger vekt på nasjonale konflikter som kausalt nødvendige i en over­ gangsfase, gitt bestemte endringer i politikkens strukturelle betingelser. Statsbyggingsmodellen åpner opp for større grad av «tilfeldighet» og voluntarisme i relasjonen mellom nasjonene, min avhengige variabel, ettersom det politiske feltet her har en begrepsmessig selvstendighet overfor endringer i økonomi og samfunn. Det er klart at alternativene jeg har knyttet til min analyse av den politiske håndteringen av nasjonalitetsspørsmålet overfor, er idealtypiske: Imperium eller konsosiert statsform. I empirisk statsbygging vil en rekke overgangsformer finnes og samme stat vil kunne kombinere flere virkemidler for å sikre sin integrasjon: Konsensusdannelse, kontrollmidler og elitekooptering. For Sovjets oppløsningsfase, vil et sentralt spørsmål være i hvilken grad dynamikken kan forklares ved endringer av de samme variabler som forklarer stabiliteten i den foregående perioden. Endringer av det slaget SSSRs oppløsning representerer — av typen «Big Bang» — forutsetter likevel et kontekstuelt, ikke-lineært årsaksbegrep, som gir helhetlige forklaringer og tillater dialektiske sprang. Rokkans kumulative krisebegrep kan ses på som en variant av dette årsaksbegrepet, som åpner for at den samme årsaksfaktoren avhengig av den konjunkturelle dynamikken vil ha forskjellig virkning i ulike konkrete tilfeller: En handlingsdisposisjon kan svekkes, styrkes eller frambringe en helt ny handlingsorientering i samspillet med andre årsaksfaktorer. Heri ligger også den sterkeste begrunnelsen for en multi-kausal tilnærming til for­ klaringer. En slik helhetlig forklaring av det sovjetiske nasjonalitets-

185

spørsmålet forutsetter at nasjonalitetsspørsmålets sosio-økonomiske dy­ namikk ikke neglisjeres, men avviser deterministiske forklaringer. Kildene jeg vil bygge på er 1) samtidig russisk og sovjetisk materiale, 2) vestlig sekundærlitteratur og 3) nyere sovjetisk forskning. Fram til midten av 1930-tallet må informasjonstilfanget fra sovjetisk side karak­ teriseres som svært godt. I den grad statistiske opplysninger avviker i nyere forskning og samtidige publikasjoner, foretrekker jeg som en hovedregel å basere meg på samtidige kilder. Deretter er sovjetisk mate­ riale magert, og fram til de helt seinere år beskjeftiget heller ikke sovjetisk forskning seg særlig mye med Stalin-tiden. Vestlig forskning har konsen­ trert seg om 1920-tallet og perioden fra 1965 og utover. Sovjetisk materiale fra Khrustsjov-tiden er rikelig og tok sikte på å desavuere Stalins politikk. Fra midten av 1960-tallet av nådde mye sovjetisk sam­ funnsforskning et høyt faglig nivå, også målt ut fra vestlige standarder. Samtidig ble det mindre rent faktisk å hente fra offisielt hold enn i det foregående tiåret.

Statlig organisering i et nasjonalitetsperspektiv i 1920-årene Intensjonen i dette kapitlet er 1) å gi et riss av måten nasjonalitet­ sspørsmålet ble håndtert på, og hvilke tendenser i forholdet mellom stat og nasjoner som ble stimulert i den etter-revolusjonære perioden, og 2) å forsøke å analysere hvordan nasjonalitetsspørsmålet grep inn i Stalins revolusjon ovenfra, og hvilke følger denne revolusjonen fikk for forhol­ det mellom nasjonalitetene og sentralmakten. Mellom 1918 og 1921 løste hæren to grunnleggende oppgaver for bolsjevikene: De Hvites kontra-revolusjon ble slått tilbake, dernest utvi­ klet hæren seg til et pålitelig grunnlag for fortsatt sentralisert styre ved bolsjevikpartiet. Sovjetstatens politiske organisering var en overbygning (nadstrojkd) som bolsjevikene brukte for å bevare erfaringene fra revolu­ sjonen. Fra et innenlandsk synspunkt gjenspeilte den en forståelse av at den russiske revolusjon ikke var identisk med det russiske samfunnets daværende tilstand, og at den sosiale bevisstheten lå tilbake i forhold til de institusjoner det nye regimet hadde skapt. Krigskommunismen hadde i praktisk politikk betydd en byråkratisert og partiovervåket sivil admi­ nistrasjon, med en sentralisert og sterkt utvidet statlig kontroll over landets økonomi. Ufrivillig kom nå bolsjevikene til å få en ny sosial basis som de ikke ønsket seg: byråkratiet. Etter 1920 var det ikke lenger realistisk å håpe på en verdens­ revolusjon, som skulle redde det opprinnelige bolsjevikiske prosjektet. De måtte derfor styrke sin egen stat for å sikre at den overlevde som en

186

varig bastion for sosialismen. Det å beskytte Sovjetstaten ble derfor en oppgave av aller største betydning. Denne staten måtte være enhetlig og i stand til å beskytte seg mot den kapitalistiske omverden. En følge av dette var at det også ble nødvendig med en endelig fastsettelse og regulering av nasjonalitetsforholdene i landet, mer restriktiv enn de frivillige og kontraktmessige båndene som eksisterte like etter revolusjo­ nen. Folkekommissariatet for nasjonalitetsspørsmål, Narkomats, ble der­ med reorganisert og styrket. Det ble tildelt en særskilt funksjon: å organisere samarbeidet mellom sentrum og periferi. Problemene det nye regimet hadde møtt i Kaukasus og Sentral-Asia, hadde overbevist det om at dette samarbeidet ikke bare kunne baseres på fleksible institusjoner som sa seg å ligge midt i mellom statsinteressene og nasjonalitetene. Narkomnats skulle fra nå av arbeide i to retninger samtidig. På den ene siden skulle det være et samordnende sentrum for informasjoner om periferienes situasjon og krav som skulle kunne fremmes overfor setralmyndighetene. På den annen side skulle det være et mellomledd med ansvaret for å tillempe sentrale politiske direktivet i republikkene. Narkomnat overskred betydelig Lenins direktivet i dette siste henseen­ det. Dens utsendinger til republikkene opptrådte ofte som vise-konsuler og brukte mye av sin tid på å prøve å begrense de nasjonale institusjon­ enes kompetanse.19 I Moskva sørget Narkomnats ledelse for å innskrenke de direkte forbindelsene mellom republikkregjeringene og sentralmyndighetene ved å kreve at de førstnevnte måtte ta slike kontakter gjennom Narkomnat. Det var et nært samarbeid mellom Narkomnat og partiet, noe som igjen forsterket partiets tendens til å være en katalysator for statlig sentralisering. Imidlertid ble det bakt inn en rekke motsigelser i Sovjet-systemet i denne perioden som definerte rammene for sentralmyndighetenes valg­ muligheter i den videre utviklingen av relasjonen mellom staten og nasjonalitetene. Dette hadde ikke minst å gjøre med at Lenins tenkning i det nasjonale spørsmål i Sovjetstaten sto i motsetning til den generelt sentralistiske tendensen i hans tenkning forøvrig. Den hvilte på en rekke forutsetninger, hvorav den viktigste kanskje var at «sosialistiske nasjo­ ner» ville ha et prinsipielt annet atferdsmønster enn «borgerlige nasjo­ ner». Dette hang sammen med hans syn på nasjonalismen som en levning fra fortidens undertrykkelse og diskriminering. Gjennom en periode med «nasjonal oppblomstring» (rastsvet) og fullstendig likhet nasjonene mellom skulle den atmosfære av nasjonal mistillit som Sovjet-regimet hadde fått i arv, opphøre. Nasjonene ville da ikke bare bli bærere av den

187

internasjonale sosialistiske revolusjonen, men antagonismen og spen­ ningsforholdet mellom dem ville opphøre. Den leninistiske nasjonalitetspolitikken hadde et premiss om at lokale nasjonalismer som i en viss grad var imøtekommet i sine krav og innvilget viss autonomi, ikke ville søke å oppnå mer for sin egen del. De ville gradvis og spontant nærme seg hverandre. Denne «tilnærmelsesprosessen» (sblisjenie) ville komme til å fortsette fram til en fullstendig «sammensmeltning» (slijanie). Da Sovjetunionen ble etablert i 1922, kom de nasjonale republik­ kene i SSSR til å gjenspeile en territoriell oppsplitting av jurisdiksjonen innenfor det sovjetiske statssystemet, langs grovt tilskårne etniske skille­ linjer. På toppen befant unionen seg (Sojus Sovjetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik), dernest unionsrepublikkene (Sovjetskaja Sotsialistitsjeskaja Respublika). Innenfor disse og under dem i hierarkiet fulgte de autonome republikkene {Avtonomnaja Sovjetskaja Sotsialistitsjeskaja Respublika), under dem, men på samme territorielle og funksjonelle nivå, de auto­ nome områder (o blast), og lavest de autonome kretser (okrug), blant dem små nasjonaliteter eller etniske grupper. De administrative enhetene fikk ulik grad av autonomi og ble basert på innbyggernes nasjonalitet, ikke regionale eller historiske forhold. De to øverste enhetene, unionsrepublikkene og de autonome repu­ blikker, skilte seg fra de lavere på en del måter, blant annet ved at de fikk velge et presidium ved siden av det utøvende organet, som her het ministerråd, mens det på det lavere nivået het eksekutivkomité. De ikkerussiske unionsrepublikker skulle formelt stå på like fot med den russiske og på samme måte som den være underkastet en overordnet «all-sovjetisk statlig unionsmyndighet». De autonome republikkene skulle inngå i unionsrepublikkene som subenheter, men skilte seg fra dem gjennom et annet forvaltningsspråk, eget flagg, grunnlov og separat representasjon i SSSRs Øverste Sovjet. På de lavere nivåer var autonomien det refereres til, kulturell, uten å implisere noen form for selvbestemmelse, og innebar retten til å bruke eget språk, ha en egen litteratur og hegne om nasjonale skikker. Sovjetisk politisk og konstitusjonell teori skilte mellom ikke-russiske områder, uten grenser til og direkte kontakt med andre land, og områder med grenser til andre land enn SSSR. Innenlandsområdene ble til auto­ nome republikker og områder, mens de utenforliggende kunne oppnå status av unionsrepublikker. Konstitusjonelt ble hovedforskjellen mel­ lom de to politisk-administrative enhetene at unionsrepublikkene anerkjentes som fullverdige og uavhengige stater med rett til å tre ut av SSSR, i motsetning til de autonome republikker og områder. Nasjonaliteter som ikke grenset til utenforliggende stater, kunne altså maksimalt håpe å

188

oppnå status av autonom republikk, dersom de hadde en høy grad av nasjonal selvbevissthet, kulturell og økonomisk utvikling. De rettigheter de sovjetiske unionsrepublikker fikk tildelt, var stat­ lige rettigheter som tilfalt de statsbærende nasjoner i SSSR, det vil si uavhengig av statenes nasjonale sammensetning. Selv om republikkene fikk sine navn etter individuelle nasjonale grupper, falt ikke grensene på noen måte sammen med de etniske bosetningsmønstrene. Den andelen av republikkenes totale befolkning som utgjorde av titulamasjonen vari­ erte også: i 1970 fra for eksempel 30% i Kasakhstan til 88% i Armenia. Som politiske strukturer var det intensjonen at unionsrepublikkene skulle representere både titularnasjonene og de øvrige nasjoner innenfor deres grenser på samme måte og i samme grad. Samtidig er det klart at titularnasjonene nøt godt av en del legale og de facto fordeler (i fordelin­ gen av jobber, utdannelsesmuligheter, kulturelle ytelser på sitt eget språk og så videre). De sentrifugale tendensene statens føderale struktur åpnet opp for, ble imidlertid motvirket av den strikte parallelloppbyggingen mellom stat og parti. Ved opprettelsen av Sovjetunionen i 1922 var det Lenins standpunkt, i en polemikk mot Stalin, at «desentraliseringen av Folkekommissariatene og mangelen på samordning i deres virksomhet i Mos­ kva og andre sentra i tilstrekkelig grad kan oppveies gjennom partiautoritet.»20 Allerede i bolsjevikpartiets annet partiprogram, vedtatt på RKPs (b) 8. kongess i mars 1919, ble det føderative prinsippet for statens oppbyg­ ging akseptert. Det føderale prinsippet ble betegnet som «en overgangs­ form på veien mot full enhet». Samtidig ble det imidlertid vedtatt en resolusjon «om organisasjonsspørsmålet» som resolutt avviste dette prin­ sippet for partiorganisasjonenes del. Denne resolusjonen var nøkkelen til den sentraliserte statlige enheten i SSSR, på tross av den føderative formelle statsoppbyggingen. Situasjonen som beskrives, ble videreført etter opprettelsen av Sovjetunionen i 1922. I denne resolusjonen heter det:

For tiden finnes det i Ukraina, Latvia, Litauen og Hvite-Russland særskilte sovjetrepublikker. På denne måten er for øyeblikket spørsmå­ let om den statlige eksistensformen avgjort.

Dette betyr imidlertid ikke at RKP skal reorganiseres som en føderasjon av likeberettigede kommunistiske partier. Den åttende partikongressen beslutter: Det er nødvendig å ha et enhetlig sentralisert kommunistisk parti med en enhetlig sentralkomité, som leder partiet i alle deler av RSFSR. Alle beslutninger av RKP og dets ledende organer er ubetinget bindende for alle deler av partiet, uavhengig av deres nasjonale sam-

189

mensetning. Sentralkomiteene til de ukrainske, lettiske, litauske kom­ munistene har rettigheter tilsvarende partiets områdekomiteer og er i full utstrekning underordnet sentralkomiteen i det russiske partiet.21 Denne forordningen ble gjennomført med motstand fra opposisjonelle krefter i det ukrainske kommunistpartiet, som var splittet i en venstreog en høyrefraksjon. Den ene ville ha en økonomisk-territoriell auto­ nomi, den andre en større nasjonalstatlig selvstendighet.22 Den demokratiske sentralismen innebar for partiets del dermed en entydig avvisning av det føderale prinsipp som ligger til grunn for statens oppbygging. I følge partistatuttene dannet alle eksekutivorganer — Sen­ tralkomiteen i SUKP, republikkpartienes sentralkomitéer, regions-, oblast-, krets og byorganisasjoner - ett enhetlig hierarki, der de nederste ledd er rapportpliktige overfor de høyere og ble ledet og kontrollert av dem. Alle sentralkomiteene i unionsrepublikkenes kommunistpartier fram til 1952 kalt «de nasjonale partier», deretter republikkpartier hadde de samme rettigheter som område- og regionskomiteene i RSFSR. I RSFSR fantes intet eget republikkparti, det vil si i den største av alle Sovjets unionsrepublikker. Summen av dette var at det russiske kommu­ nistpartiet i realiteten slukte de andre nasjonale partiene organisatorisk og kalte resultatet Sovjetunionens Kommunistiske Parti. Dette bildet ble bekreftet av at de nasjonale seksjoner i kommunist­ partiet, som tidlig på 1920-tallet var blitt holdt fram som bevis på partiets store vektlegging av nasjonalitetsspørsmålet, forsvant temmelig udramatisk i 1930. I januar 1930 besluttet Sentralkomiteen å nedlegge sin nasjonale sektor og de nasjonale seksjonene i republikkenes sentralkomitéapparater og i de lavere partiorganer. Sovjetorganene skulle i framtiden ivareta deres oppgaver. Dermed kom ikke partiapparatet til å ha til sin forføyning egne institusjoner som kun arbeidet med nasjonalitetsspørsmål etter 1930. Folkekommissariatet for Nasjonalite­ tene i RSFSR var, på sin side, ikke blitt omdannet til et all-sovjetisk organ i 1922, men i stedet blitt oppløst så tidlig som i 1923/24, i kjølvannet av den første unionsforfatningen.23 Imidlertid innebar ikke den sovjetiske statskonsolideringen fra be­ gynnelsen av en politikk med sikte på russisk dominans. En betoning av egalitarisme, sammen med Lenins stadige appell om gjensidig respekt og taktfølelse, bremset opp en slik utvikling og tillot nasjonene både å utvikle seg kulturelt og å få et politisk ansvar. Etter 1920 og borgerkrigens avslutning ble den stor-russiske nasjona­ lismen for alvor til oppfattet som en fare i kommunistpartiet. Den 10. partikongressen var først ute når det gjaldt å vie den russiske nasjonalis­ men i partiapparatet oppmerksomhet. Både i debattene på kongressen

190

og resolusjonsvedtakene ble det som ble betegnet som «farene ved storrussisk sjåvinisme» skarpt fordømt.

Det er partiet si oppgåve å hjelpa dei arbeidande massane i dei ikkjestorrussiske folka med å nå att Sentral-Russland, som har gått framom, å hjelpa dei med a) å utvikla og styrkja sovjetisk statsskipnad hjå dei i former som samsvarar med dei nasjonale vilkårene og leveviset til desse folka, b) å utvikla og styrkja mellom dei domstolar, administrasjon, økonomisk organ og styringsorgan som nyttar morsmålet deira, og som har tilsett lokale folk som kjenner levemåten og sinnelaget til dei lokale innbuarane, c) å utvikla mellom dei presse, skular, teater, klubbar, kulturelle institusjonar og utdanningsinstitusjonar allment som nyttar morsmålet deira, d) å skipa og utvikla eit vidt nett av allmennutdannande- og handels- og tekniske kurs og skular som nyttar mors­ målet deira24 På den 12. partikongressen i 1923 ble så korenisatsija-poiitikken formelt antatt av kommunistpartiet. Korenisatsija betyr «rotfeste», det vil si at Sovjet-makten skulle slå lokale, nasjonale røtter i de ikke-russiske repu­ blikker. Denne politikken, som ofte impliserte en av-russifisering, be­ grenset seg ikke til utdannelse og kultur, men tok også sikte på å gi de lokale nasjonaliteter kontroll over de politiske maktorganene. Resolusjo­ nen på partikongressen forpliktet partiet til å rekruttere ikke-russere som behersket det lokale språket og var inneforstått med den lokale livsstilen, for å sikre at parti- og statsorganene utøvde sin virksomhet på det lokale språket, ikke på russisk.25 Ukrainiseringen, den ukrainske varianten av korenisatsija, var således ment å gi den ukrainske sovjetrepublikken nasjonal legitimitet ved aktivt å rekruttere ukrainere til å fylle postene i stats- og partiapparatet, ved å gå over til ukrainsk som språket for offisielle og administrative gjøremål, og ved å støtte ukrainsk nasjonal kultur. De motsigelser som ble bakt inn i den sovjetiske parti-statens opp­ bygging i 1920-årene, var derfor de følgende:

1) Det var selvmotsigende både å kreve proletariatets politiske overhøyhet og kreve av det samme proletariatet, som hovedsaklig var russisk, at det skulle plassere seg selv i en politisk og moralsk defensiv posisjon i forhold til de nasjonale minoriteter. 2) Det var selvmotsigende både å ha et politisk allmektig kommu­ nistparti, en gjennomsentralisert stat og samtidig et genuint selv­ styre i de ikke-russiske randområdene. 3) Det var selvmotsigende å ha et politisk apparat som undertryk­ ket politisk opposisjon i Russland selv og samtidig tillempe en

191

forsonlig holdning overfor minoritetsnasjonalismer i de ikkerussiske republikker.

1920-årene: Korenisatsija - nasjonsbygging og føderalisme Fra 1918 til 1920 hadde ideologien som støttet opp under myndighete­ nes handlinger, vært krigskommunismen. Den var utopisk, radikal og egalitær. Den baserte seg på at en overbevisning om at den menneskelige natur umiddelbart og radikalt ville kunne endres i et revolusjonært samfunn. En ny mennesketype, fri fra fortidens fordommer og feilgrep, ville framstå fra revolusjonens smeltedigel. Denne tenkningen var utvil­ somt nært knyttet til Russlands fattigdom, men sprang også ut av en genuin revolusjonær entusiasme. Da NEP-politikken i 1921 avløste krigskommunismen, ble den utopisk-orienterte, revolusjonære tenknin­ gen samtidig erstattet av en langt mer moderat og gradualistisk tilnær­ ming til sosial endring. Stephen Cohen og Charles Bettelheim har for eksempel begge således argumentert for at det konvensjonelle synet på NEP som en taktisk retrett er uholdbart. Lenin kom til å betrakte NEP som en byggestein for sosialismen, noe som innebar å utsette ambisiøse mål, redusere takten i den sosiale omdanningen og vinne økt oppslutning.26 På noen områder fortsatte imidlertid NEP-periodens gradualistiske politiske ideologi å være under påvirkning av de opprinnelige, radikale og egalitære verdiene fra revolusjonstiden. Ikke minst gjaldt dette for håndteringen av nasjonalitetsspørsmålet. Årsakene til dette er delvis realpolitiske, delvis ideologiske. Med «nasjonenes likhet» skrevet på sitt banner kunne det nye regimet splitte de pan-nasjonale bevegelser som enten eksisterte, eller som var tilstede som en latent trussel. I deres sted kunne bygges nye individuelle nasjoner, som utgjorde en trussel mot sentrum enn de større grupper de utgikk av. Samtidig fortsatte noen elementer av den opprinnelige revolusjonære ideologien å utøve innfly­ telse til et stykke inn i 1930-årene. Den sovjetiske nasjonalitets­ politikken i det første tiåret etter revolusjonen, innvilget derfor ikke bare en betydelig autonomi til majoriteten av de ikke-russiske nasjonaliteter, men fremmet i mange tilfeller aktivt nasjonsbygging, i betydningen dannelsen av en ny kollektiv identitet, hos ikke-russiske folkegrupper, som ikke eksisterte før revolusjonen - som usbekisk, kirgisisk eller basjkirisk. Denne prosessen med nasjonal og kulturell oppblomstring fortsatte til langt inn i tredveårene. De epokesettende årene 1928/29 innebar ikke i første omgang noe viktig skille for nasjonalitetspolitikkens del.

192

Den store hovedtyngden av partimedlemmer kom på tidspunktet for opprettelsen av SSSR fra landets industrielle og urbane sentra og var følgelig overveiende russiske, etnisk og kulturelt. 72% av alle partimedlemmer (inklusive partiets regionale organisasjoner i Ukraina, Transkaukasia og de øvrige grenseregioner) var av russisk opprinnelse og minst 10% til var det i språklig henseende. Det administrative personell i Sovjet-republikkene var sannsynligvis i enda større grad dominert av russere eller russifiserte elementer.27 Både russere og ikke-russere hadde allerede under revolusjonen satt kommunisme lik Russland i imperiets gamle randområder, særlig i de østlige. I perioden fra 1920-22 hadde også mange elementer som ikke hadde særlig mye felles med den kommunistiske ideologi, stilt seg på det nye regimets side, ettersom de følte at det nå i sine grunntrekk tjente Russlands nasjonale interesser.28 En stor del av de ikke-russiske kommunister hadde allerede i 1917 vært kulturelt russifisert. Det ukrainske kommunistpartiet, som var RKP‘s største regionale underavdeling, hadde således i 1922 57 247 medlemmer, hvorav 53,6% var av ukrainsk nasjonalitet, mens derimot hele 79,4% av medlemmene så på det russiske språket som sitt morsmål. Ukrainere og jøder utgjorde i det ukrainske kommunistpartiet bare henholdsvis 23,3% og 13,6%. Disse tallene for Ukraina antyder at tilnærmelsesvis halvparten av de ukrainske og 2/3 av de jødiske partimedlemmer i kulturell henseende var russiske. En liknende situa­ sjon fantes sannsynligvis i nabolandet Hvite-Russland.29 I Ukraina hadde Sovjet-staten vært plaget av det som sovjetmyndighetenes aviser kalte «kulak-bandittvesen», det vil si gerilja-grupper bestående av ukrainske nasjonalister som plaget bolsjevikmyndighetene fra rurale områder. Den ukrainske nasjonale regjeringen Ukrainska Narodna Respublika — en ikke-bolsjevikisk, sosialistisk folke­ republikk, hadde blitt fordrevet fra ukrainsk område på slutten av 1920. Men tusenvis av enkeltpersoner som var lojale mot den, fortsatte å kjempe for uavhengighet. I april 1921 skal så mye som 102 væpnede anti-kommunistiske grupper ha operert i Ukraina og på Krim. Hvis Nestor Maknos anarkistiske styrker på 10 000 til 15 000 mann uteluk­ kes, var det på dette tidspunktet minst 10 000 mann under våpen.30 Ettersom Sovjet-staten ble utropt som den nye maktfaktoren ovenfra av bolsjevikene i Ukraina som i de øvrige ikke-russiske grenseområdene, med støtte fra hovedsaklig russiske og russifiserte byboere, ble den i landområdene oppfattet som et okkupasjonsregime. Etter en stund skjønte også bolsjevikene tingenes tilstand. Som den ukrainske represen-

193

tanten Skrypnik uttalte på den 12. kongressen: «Det viktige er ikke å vedta resolusjoner, men å sette dem ut i livet».31 Korenisatsija-politikken ble vedtatt på bakgrunn av den mer all­ menne kulturrevolusjonen i 1920-årene, som la grunnlaget for å utrydde analfabetismen og utdanne lokale kadre innenfor administrasjon og økonomi blant mange nasjonale minoritetsgruper. Språkpolitikken i denne første fasen i den sovjetiske nasjonalitetspolitikken var et middel til å utbre den sosialistiske revolusjonens ideer og «bidra til kommunis­ tisk opplysning hos de arbeidende masser» i de ikke-russiske områder.32 Vedtaket om å utrydde analfabetismene ble knyttet til en rekke andre viktige reformer, som gjorde 1920- og 1930-årene til en sann gullalder for språkforskere, lingvister og leksikografer: overgangen til det latinske alfabet for en rekke nasjonale språk som tidligere hadde hatt andre alfabet, utarbeidelsen av skriftspråk for nasjonale minoriteter som hittil hadde vært uten (før 1917 hadde det vært 130 språk i det russiske imperium, hvorav 20 var skriftspråk), undervisning på grunnskolenivå på det egne språket for prinsipielt alle språk. Latiniseringen skulle legge grunnlaget for en rask alfabetisering som sammen med undervisning på morsmålet ble betraktet som grunnbetingelsen for en rask overvinnelse av analfabetismen. Før 1917 hadde undervisning på morsmålet vært helt forbudt i skolene i Ukraina og Hvite-Russland og bare til en viss grad forekommet i de muslimske delene av riket. Som ledd i å forberede den store reformen administrativt og propagandamessig ble det under Folkekommissarenes Råd i alle de aktuelle republikker opprettet en «Komité for latinisering av alfabetet hos folkegrupper med arabiske skriftspråk» og en sentral komité for latiniseringsarbeidet i Baku. Det gikk deretter imidlertid fem år før spørsmålet igjen kom på den politiske dagsorden. Initiativet kom nå, ifølge sovjetiske framstillinger, fra lokalt hold, nærmere bestemt fra intellektuelle kretser i Aserbajdsjan, som hadde gått i spissen for å opprette de første forberedelseskomiteene. Et vedtak i Den Transkaukasiske Føderasjonens Sentrale Eksekutivkomité i desember 1925 likestilte det arabiske og det latinske alfabetet. I en beslutning, som kom først 7. august 1929, vedtok Den Sentrale Eksekutivkomiteen i Moskva og Folkekommissariatenes Råd for SSSR å avskaffe det arabiske alfabetet. Den sentrale komiteen ble samtidig reorganisert og lagt til Moskva, som «Den all-sovjetiske sentralkomiteen for latinisering», un­ derlagt SSSRs sentrale regjering.33 Fram til og med året 1930 antok så 36 turkomongolske nasjoner og folkegrupper det latinske alfabetet. Dette gjaldt også grupper som i 1920-årene frivillig hadde overtatt det russiske alfabetet. Etter 1930 ble

194

tyngdepunktet i alfabetiseringskampanjen lagt til folkeslagene i det nordlige Sovjet, som hittil overhodet ikke hadde hatt egne skriftspråk. I mai 1932 ble det opprettet en egen «Komité for alfabetet» og seinere også område- og kretskomitéer som ble pålagt det praktiske arbeidet med å gjennomføre beslutningen om å innføre egne skriftspråk. Man gikk også så langt at det latinske alfabetet ble foreskrevet i områder og for nasjona­ liteter der russerne (som jo i alle tilfelle skulle fortsette å bruke det kyrilliske alfabetet) utgjorde flertallet av befolkningen, og til og med for nasjonaliteter som tidligere hadde anvendt det kyrilliske alfabetet. Symptomatisk for holdningen på denne tiden er at «Komiteen for alfabetisering av de nordlige folkeslag» proklamerte det latinske alfabetet som «det kommunistiske verdenssamfunnets alfabet». De latinske bok­ staver er «de eneste revolusjonære bokstaver».34 Forsøk på å propagan­ dere for det kyrilliske ble i minst ett tilfelle stemplet som «stormaktssjåvinisme» fra «en klassefiende».35 Som en indikator på den språklig-kulturelle stimulering av de ikkerussiske folkegruppene kan brukes publikasjonsvirksomheten på deres språk. Mens bare 5,1% av det samlede bokopplaget i det russiske impe­ riet i 1913 var på ikke-russiske språk, så var andelen steget til 25,9% i 1928 og lå på 29,3% i året 1934. Dette var fremdeles en klar positiv forskjellsbehandling av det russiske språket, ettersom russernes andel av totalbefolkningene i 1926 utgjorde 52,9%. Tallene far imidlertid riktige dimensjoner hvis vi sammenlikner med tilsvarende for eksempel for 1976, hvor den russiske andelen av befolkningen praktisk talt var uen­ dret, men hvor nå bare 15,1% av bokopplaget ble trykket på andre språk enn russisk.36 Tempoet i veksten i bokproduksjonen på de ikke-russiske språk var også klart størst under den første femårsplanen. Slutten av 1920-årene var altså ikke et vendepunkt her. Veksten i bokproduksjon­ ene i denne perioden oversteg klart veksten i bokproduksjonene sett under ett. Samtidig økte antallet språk som det ble utgitt bøker på, fra 70 språk i 1928 til 94 i 1932 (mot 58 i 1972).37 I skoleåret 1933/34 gikk alle barn som tilhørte en navngivende nasjon, enten i en unionsrepublikk eller i en republikk innenfor RSFSR, på grunnskoler der undervisningen skjedde på deres eget morsmål. I Ukraina var prosenttallet på ukrainske barn som gikk på en ukrainsktalende skole i 1927 hele 93,9%, i Hvite-Russland var det tilsvarende tallet 90,2%, i Georgia 98,1, i Aserbajdsjan 95,5%, i Armenia 88,3, i Usbekistan 96,9, i Turkmenistan 93,5, i Kasakhstan 89,1, i Kirgisia 94,9, i den tatarske ASSR 95,7%. For nasjonale minoriteter utenfor det egne nasjonale territoriet var derimot skoletilbudet på eget språk atskillig mindre.38

195

Også disse tallene får de riktige dimensjoner, hvis de sammenliknes med situasjonen før og etter korenisatsija-fasen. Før revolusjonen hadde det for eksempel ikke vært noen skoler i det russiske imperiet der ukrainsk var undervisningsspråket. 11915 fikk bare 40% av de ukrainske barna skoleundervisning overhodet. I 1925 gikk 1,5 millioner og i 1933/ 34 4,5 millioner barn på ukrainsk skole. I det sistnevnte skoleåret mottok dermed 98% av de ukrainske barna undervisning på sitt eget morsmål. I 1955/56 var utviklingen reversert: 25,9% av barna gikk nå på russiskspråklig skole; i skoleåret 1973/74 - året etter at Bresjnev hadde erklært nasjonalitetsspørsmålet for definitivt løst - gikk for eksempel 40% av barna i Ukraina på skoler der russisk var undervisningsspråket, samtidig som den russiske befolkningsandelen i republikken kun lå på 19,4%.39 I Hvite-Russland gikk i 1972-73 51,4% av barna på russisk­ språklig skole, samtidig som russerne utgjorde 10% av befolkningen. I de hvite-russiske byene var tallet så høyt som 97,6%.40 I RSFSR alene ble det videre i 1935 gitt grunnskoleundervisning på 80 forskjellige språk, mens det i 1970-årene i hele SSSR ble gitt under­ visning på 45 språk. I Usbekistan ble det i midten av 1930-årene undervist på 22 språk, i 1960-årene kun 6.41 De seneste tallene ville si at nesten halvparten av alle nasjonaliteter og etniske grupper ikke kunne sende sine barn på skoler med sitt eget morsmål. Alle nasjonaliteter, med unntak av russerne, må dessuten være forberedt på å tilpasse seg flertallsspråket og dets kulturelle tradisjoner utenfor sitt eget administrative territorium. Nasjonalitetspolitikken i 1920- og 30-årene kom kanskje framfor alt de mindre nasjonaliteter og de deler av større nasjoner som levde i en slags diaspora utenfor sitt eget språkområde (som for eksempel ukrainere i Sibir og Sentral-Asia) til gode. Den skolepolitikken som ble ført helt fram til slutten av 1930-årene, skydde ikke store økonomiske og men­ neskelige utgifter, knyttet til å garantere elevene undervisning på deres eget språk. Tilsammen fikk 48 nasjoner og folkegrupper i 20- og 30årene sitt eget skriftspråk.42 Resultatene av den allmenne alfabetiseringskampanjen kan avleses av den følgende tabellen:

196

Skrive- og leseferdighet i befolkningen i aldersgruppene over 9 år etter republikk i prosent a RSFSR Ukraina Hvite-Russland Aserbajdsjan Georgia Armenia Turkmenia Usbekistan Tadsjikistan Kasakhstan Kirgisia

1897

1926

1939

29,6 27,9 b 32,0 9,2 23,6 9,2 7,8 3,6 2,3 8,1 3,1

55 57,5 53,1 25,2 47,5 34,5 12,5 10,6 3,7 22,8 15,1

81,9 85,3 c 78,9 c 73,3 80,3 73,8 67,2 67,8 71,7 76,3 70,0

Kilde: Kulturnoje stroitelstvo SSSR, Moskva, 1940, s. 7 a. Statistiske oppgaver fordelt etter nasjoner, ikke regioner, er tilgjengelige gjennom folketellingen av 1926, seinere ikke. Data splittet etter nasjonalitet vil som regel vise større forskjeller enn data splittet opp etter regioner. b. Uten Nord-Bukovina og Galitsia. c. Uten Vest-Ukraina og Vest-Hvite-Russland.

Det forhold at Sovjet-staten fremmet nasjonsbyggingsprosesser av dette slaget, bidro høyst sannsynlig til å skape en forsinket støtte til revolusjo­ nen hos mange folkegrupper. Hos flere nasjonale grupper, som hos hvite-russere og basjkirere, bidro denne politikken til å stoppe en lenge pågående assimilasjonsprosess, hos andre igjen til å skape betingelsene for at nasjonale identiteter, i moderne forstand, overhodet kunne oppstå, som blant de store folkegruppene i Sentral-Asia. Hvite-Russlands over­ klasse var således ved begynnelsen av dette århundret i stor grad russifisert eller polonisert. Bruken av det hvite-russiske språket ble delvis nå tvunget gjennom ved hjelp av administrative virkemidler. Det samme gjaldt for basjkirene, hvis intelligentsia før revolusjonen var sterkt tatarisert. I 1923 ble imidlertid det basjkiriske skriftspråket utviklet ut fra en dialekt, et språk som basjkirerne selv bare nølende har tatt i bruk.43

Sentral-Asia: Grensedragning og nasjonsbygging Prinsipielt kan det tenkes to typer risiko-minimaliserende strategier knyttet til en politikk som sikter på likhet mellom nasjoner i en føderal

197

stat. Den ene er ulike grensedragningsstrategier, en splitt og herskpolitikk som tynner ut et område etnisk, eller sikter inn nasjonsbyggingsstrategier langs skillelinjer innenfor eller mellom pre-nasjonale sosiale enheter. Den andre typen strategi er migrasjon, det vil si tilflyt­ ning av representanter fra «fremmede» nasjoner eller utflytting av med­ lemmer av en dominerende nasjon i et gitt område (som derved øker de allerede tilstedeværende minoriteters andeler av befolkningen der). Den tsaristiske administrasjonen hadde ikke brydd seg særskilt om de muslimske undersåttenes nasjonale bevissthet, så lenge de betalte skat­ tene sine og holdt seg i ro. De forsøkte ikke å påvirke dem. Sovjetmyndighetenes politikk etter 1924 står i motsetning til dette: De inter­ venerte direkte og forsøkte å ødelegge de tradisjonelle identitetene og bygge en moderne sovjet-identitet på deres ruiner. Denne var basert på Stalins fire kriterier: språk, territorialitet, økonomi og historisk/kulturelle tradisjoner. Dette gikk mot de islamske kommunistenes utrykte vilje: Den tredje muslimske konferansen i RKP (b) i januar 1920 gikk klart mot å dele opp «de tyrkiske folkegrupper etter betegnelser som tatarer, kirgisere, basjkirer, usbekere, og så videre.» og «skape atskilte mindre republikker» isteden for å forene de tyrkiske folkegrupper «i en tyrkisk sovjetrepublikk».44 Etter 1924 fortsatte motstanden og flere høy­ ere partifolk hadde kontakter med Sultan-Galijevs nå konspirative orga­ nisasjon. Uten en nasjonalfølelse som er avledet av kommunistiske teorier eller det russiske imperiets makt, var de muslimske lojalitetsbånd rettet mot deres egne fellesskap. Alexandre Bennigsen har klassifisert disse lojalitets­ båndene i tre kategorier: (1) den sub-nasjonale følelsen av å tilhøre en bestemt klan, stamme, slekt, region; (2) den nasjonale lojalitet knyttet til de Moskva-skapte sovjetiske nasjonale republikker (Usbekistan, Kasakhstan, og så videre; og (3) den overnasjonale følelsen knyttet til det islamske samfunnet i Sentral-Asia som helhet.45 Til dette siste må tilføyes det konkurrerende overnasjonale festet for lojalitet og identitet: sovjetidentiteten. Historien om den sovjetiske nasjonsbyggingsprosessen er lang og komplisert. Poenget i denne sammenheng er at de sovjetiske myndighe­ ter etter hvert kom til det standpunkt at disse moderne identiteter usbekisk, kirgisisk eller basjkirisk- bare kunne etableres dersom alle premoderne identiteter, religiøse eller klan-tilknyttede, ble fullstendig eli­ minert. Sett fra Moskva var pan-islamismen den største faren, sammen med ideen om en turkestansk nasjon. For å fjerne grobunnen for alle planer om en stor-tyrkisk sovjet-republikk, ble Turkestan, det mulige sentrum

198

for denne, oppløst, sammen med Bukhara og Khiva, som statsrettslig enhet. Før 1917 hadde det «knapt vært en eneste kommunist fra de lokale nasjonaliteter» i området.461 et antall år hadde enn videre «hoved­ byrden av det revolusjonære lederskap falt på de russiske arbeiderne i Turkestan og på de russiske revolusjonære soldater».47 De nye unionsrepublikker ble så opprettet etter etniske grenser. I Sentral-Asia var det først og fremst nasjonalitetene (narodnost) som ble oppmuntret og støttet, i motsetning til nasjonene (natsijd). De muntlige dialekter som skilte seg mye fra hverandre - selv om de tilhørte den samme tyrkiske språkgruppen - ble gjort til grunnlag for skriftsspråk, som var så ulike hverandre som mulig. De som snakket samme dialekt ble organisert i egne administrative enheter og gitt lærebøker på det egne nylagede språket. Den tyrkiske delen av befolkningen ble oppdelt i usbeker, kirgiser, turkmenere, kasakher, kara-kalpaker og enda noen mindre grupper. Den lokale persiske dialekten, tadsjikisk, ble gjort til utgangspunkt for et eget tadsjikisk språk, svært ulikt det persiske. Denne «samlingen av de spredde folkene og opprettelsen av nasjonale republik­ ker» skulle være «et middel til å bringe de arbeidende masser nærmere maktorganene og organisere folket bedre i kampen for kommunismen»48 «Nasjonale» lojaliteter ble dermed antatt å være personifisert i de etniske sovjetiske unionsrepublikker, som ble skapt etter de nasjonale grensedragninger i 1924. De nye republikkene, som ikke hadde noen likhet med de historiske statsenhetene i Turkestan, Kokand, Bukhara og Khiva, skulle være de nye nasjonale hjemland for de viktigste muslimske folkegruppene i området. Fra en muslimsk synsvinkel virket de snarere som et forsøk på svekke den overnasjonale identiteten. De gamle stats­ enhetene representerte ikke lenger noen trussel i så henseende. Målsettingen med Moskvas politikk kunne for det første sies å ha vært å svekke de nedarvede stamme- og storfamilielojaliteter og de gamle pan-islamske tradisjoner, med de siste som den viktigste trussel. For det andre skulle den sovjetiske moderniseringspolitikken gi opphav til nasjonsbyggingsprosesser hos folkene i Sovjet-Asia, det vil si føre til dannelsen av en nasjonale identiteter og lojaliteter forskjellig fra de gamle. For Sentral-Asia betyr dette at man i de etterfølgende periodene for det første ikke automatisk kan anta at eksistensen av en særskilt kulturell identitet er identisk med en latent nasjonalisme. Hvis nasjonalisme eksisterer er det for det andre nødvendig å stille følgende spørsmål: Hva slags nasjonalisme? Hva er det som utgjør dens kjerne: islam, pan-tyrkisme eller en eller flere av de mindre språk- og kulturgrupper som området, riktignok noe kunstig, ble inndelt i i 1924?

199

Det er uvisst i hvilken grad femårsplanene i sine intensjoner var ment å svekke virkningene av den til da framherskende korenisatsija-politikken, selv om de i sluttsum bidro til den «oppdemmingspolitikken» i Sentral-Asia som opprettelsen av de fem nasjonale unionsrepublikkene hadde innledet. En massiv demografisk omfordeling av den sovjetiske befolkningen til fordel for russere og øst-slavere, ikke minst i SentralAsia, skulle komme til å følge i femårsplanenes kjølvann. De store befolkningsforflytningene fra slutten av 1920-årene hadde en utvilsomt russifiserende effekt. Det viktigste resultatet var at antallet russere og østslavere ble kraftig opptrappet i alle deler av Sovjetunionen. Mellom folketellingene i 1926 og 1939 økte tallet på russere utenfor RSFSR (det vil si 1939 års grenser uten Kasakhstan og Kirgisia) fra 5,1 millioner til 9,3 millioner49 I Ukraina, selv et slavisk område, fordoblet antallet russere seg mellom 1926 og 1959, mens ukrainerne selv bare økte sitt antall med 10%.50 Antallet øst-slavere i Sentral-Asia og Kasakhstan vokste eksplosjonsartet - fra 2 millioner i 1926 til 10 millioner i 1970.51

Mot en reell føderalisme? Fram til 1936 ble så antallet nasjonale territorielle enheter i Sovjetunio­ nen utvidet kontinuerlig og i stor målestokk, samtidig som de eksiste­ rende enhetene ble tildelt en høyere rang i det føderale systemet.52 Oppløsningen av den Transkaukasiske sosialistiske føderative republik­ ken ga Georgia, Armenia og Aserbajdsjan status som egne unionsrepublikker. Kasakhstan fikk sammen med Kirgisia høynet sin status fra autonom republikk til unionsrepublikk. En rekke automome kretser ble opphøyet til autonome republikker. Den siste nydannelsen var det auto­ nome jødiske området, Birobidsjan, i 1934. Mens SSSR i desember 1924, da den første føderale forfatningen ble vedtatt, besto av 4 unionsrepublikker, 16 autonome republikker og 17 autonome områder, hadde landet 11 unionsrepublikker, 22 autonome republikker, 9 autonome områder og 9 autonome kretser da Stalin-grunnloven ble vedtatt (de­ sember 1936). Trass i Stalins egen motvilje mot å desentralisere statsapparatet ble 1920- og 1930-årene også en periode der representantene for de lokale navngivende nasjonaliteter i SSSR i stor målestokk ble rekruttert inn i sine respektive lokale stats- og partiorganer. I Ukraina førte korenisatsijapolitikken til at prosentandelen av ukrainske partimedlemmer i repu­ blikkens partiorganisasjoner steg fra 23% i 1922, via 52% i 1927, til 61% i 1927, mens andelen jøder og russere falt tilsvarende.53 Indikatorer for sammensetningen av industriarbeiderklassen og høyere partiorganer viser en liknende tendens.54

200

I Usbekistan hadde, som det framgår av tabellen «nasjonaliseringen» av republikkorganene bare begrenset framgang i 1920-årene. Den viser at det av de nesten 1200 ansatte i de ledende organer på republikknivået kun var 138 innfødte. Lenger ned i hierarkiet økte de lokales rolle, men ikke betydelig. Til og med på det laveste av de viktiste administrative nivåer, rajon-nivået, var bare 41,6% av stillingene besatt av innfødte. Informasjonene om administratorenes språkkompetanse er også interes­ sante: De ikke-innfødte var tydeligvis lite interessert i å lære seg det lokale språket. For partibyråkratiets del var situasjonene lik statsorgan­ enes. I januar 1929 utgjorde usbekerne bare 47% av republikkens partimedlemmer, selv om de, etter sovjetiske beregninger, utgjorde 79,16% av befolkningen.55

INNFØDT REPRESENTASJON I DET USBEKISKE STATSAPPARATET, 1928 Administrativt nivå

Republikken Okrug Rajon

Samlet Lokale personell 1199 3497 1060

138 639 441

(%)

Andre

(%)

(11,5%) (18,3%) (41,6%)

1061 2858 619

(85,5%) (81,7%) (58,4%)

Beherskelse av det lokale språket ja

nei

ukjent

30 Republikknivå 312 857 121 Okrugnivå 1353 2023 244 19 Rajonnivå 797 Kilde: Kommunistitsjeskaja Akademija: Natsionalnaja politika VKP (b) v Tsifrakh, Moskva: Isdatelstvo Kommunistitsjeskoj Akademii, 1930.

Høsten 1930 begynte den intensive korenisatsija-fasen i Usbekistan. Sentralkomiteen og SEK i Usbekistan fattet, sammen med det sentralasiatiske byrået av Moskva-sentralkomiteen, et vedtak om at de høyeste organene i republikkens kommunistparti skulle være 100% usbekisert innen 1. september 1930. Dette var oppsiktsvekkende, selv om resultatet bare lå på 22,6%.56 For landet som helhet er det imidlertid rimelig å konkludere at det ble gjort reelle anstrengelser for politisk likestilling innenfor rammen av Sovjet-føderalismen. Faktisk syntes Lenins planer om å skape en sam-

201

mensatt politisk kader, der hvert ledd var nasjonalt i språklig og etnisk henseende og nasjonalt i formen, å være i ferd med å bli virkeliggjort. Selv om ikke den systematiske positive forskjellsbehandlingen av lokale kadre, som en hovedregel, hadde gitt den navngivende nasjonaliteten en dominerende stilling ved midten av 1930-tallet (utenom for eksempel i Armenia og Georgia), var Sovjet på god vei mot «alle nasjoners likhet» på dette viktige området. For de eksisterende unionsrepublikker i 1929 var situasjonen slik: I Ukraina var i 1929 36,2% av de ansatte i de ledende statsorganene på republikknivået ukrainere, mot 75,9 på rajon-nivå., de tilsvarende tallene for Hvite-Russland var 49,5% og 72,7%, de transkaukasiske republikker Armenia og Georgia kom best ut av det med henholdsvis 93,5% og 74,1% og 94,6% og 80,9% på henholdsvis republikk og rajon-nivået. Det muslimske Aserbajdsjan lå noe lavere, men likevel klart over Sentral-Asia, med henholdsvis 35,8% og 69,1% for de to nivåene. I Sentral-Asia var Tadsjikistan på topp, fulgt av Usbekistan, med Turkmenistan som lavest for Sovjet som helhet: 14,3% og 44,9%, 11,5% og 41,6% og 8,4% og 24,1% for hver av republikkene henholds­ vis på republikk og rajon-nivå.57 Den samme kilden angir også at prosentsatsen for de innfødte kommunister av medlemsmassen mellom 1927 og 1930 i samtlige minoritetsområder steg fra 46,6% til 49,1%, samtidig som russernes andel faktisk steg fra 30,0% til 31,4%.58 Denne politikken måtte imidlertid gjennomføres mot betydelig pas­ siv motstand fra det russisk-dominerte byråkratiet på lavere nivåer i de nasjonale (ikke-russiske) områdene, som saboterte de overordnede organenes retningslinjer. I RSFSR måtte det all-russiske sentrale eksekutivkomitén og folkekommissariatenes råd for republikken så seint som i i februar 1931 gå ut og kritisere «folkekommissariatene og de lokale maktorganene» for deres «overordentlig utilstrekkelige initiativ og manglende kraft i gjennomføringen av dette arbeidet». Samtidig ble de forpliktet til å framheve særskilt alle tiltak som skulle styrke de ikkerussiske nasjonaliteter økonomisk og kulturelt.59 Også på det russiske «grasrot-planet» møtte korenisatsija-politikken mer eller mindre passiv motstand: I Usbekistan for eksempel var republikkpressen i årene fra 1931 til 1933 fylt med en rekke skrekkhisto­ rier om russere som motsatte seg satsingen på usbekere. De gremmet seg over de sistnevntes dårlige forutsetninger, og skjellsord av typen «idioter»,»latsabber» måtte sensureres av pressen. Pressen rapporterte i denne fasen av sin kampanje mot «stor-russisk sjåvinisme» flittig om russernes ondsinnede knep overfor de innfødte. Russiske tjenestemenn og lærere ignorerte påbudet om å gi opplæring til de innfødte og noen

202

nektet til og med å arbeide sammen med dem.60 For Usbekistans del konkluderte høyere myndigheter imidlertid tydeligvis seint i året 1933 med at den over-entusiastiske framhevelsen av innfødt avansement hadde kommet i konflikt med andre høyt prioriterte målsettinger, kan­ skje også med de økonomiske imperativene. Angrepene på «stor-russisk sjåvinisme» i pressen opphørte.

Nasjonalkommunisme i Sentral-Asia - en utilsiktet effekt av korenisatsija Forutsetningen om at de ikke-russiske nasjonaliteter konfliktløst ville la seg integrere i det sentralistisk organiserte kommunistpartiet, slo likevel ikke til. Etter året 1923 (med den 12. partikongressen og den 1. føderale forfatning) fortsatte konflikten rundt nasjonalitetspolitikken i partiet, og partiledelsen fortsatte kampen mot såkalt «nasjonalistiske avvik» fra partiets politikk. Mest kjent i disse årene var den langvarige striden med den nasjonalbolsjevikiske gruppen i Tataria, under ledelse av Sultan-Galijev, arrestasjonen i 1928 og den etterfølgende henrettelsen av partilederen i den autonome Krim-republikken, Veli Ibragimov, og endelig «avslørin­ gen» og «likvideringen» av den såkalt «partifiendtlige Sjumskyj-gruppen» i den ukrainske partiorganisasjonen i årene fra 1926 til 1928.61 Paradoksalt nok hadde ikke revolusjonen stanset utviklingen av den pan-tyrkiske bevegelsen i landet.62 Nesten alle muslimske kommunist­ ledere som hadde reell makt i sine egne republikker, og til og med de som arbeidet i Moskva som Stalins kolleger i Folkekommissariatet for Nasjo­ nalitetene (Narkomnats), var hengivne pan-tyrkere: Sultan-Galijev, Mulla-Nur Vahitov og Galimjan Ibragimov i Tatarstan, Turar Ryskulov og Ali Bukejkhanov i Kasakhstan, Abdurrauf Fitrat i Sentral-Asia og til og med ikke-tyrkiske ledere som Najmuddin Samurskij, en lesghiner fra Sør-Dagestan. De ville ha en muslimsk nasjon, som var oppsplittet i et minimalt antall stater: en tatar-basjkirisk republikk i Volga-Ural områ­ det, et forent Turkestan, Aserbajdsjan og Krim, med ett lingua franca, det forenklede kasan-tatarske; Islam skulle bevare sine kulturelle og sosiale verdier, men avskrelles sitt religiøse budskap og tjene som grunn­ laget for denne enheten (ifølge Sultan-Galijevs prosjekt i hans «Metoder i den anti-religiøse propaganda», som ble utgitt i 1923).63 For å sikre at deres folk skulle overleve, fremmet de muslimske kommunister et trepunkts program64: I) Muslimske folkeslag burde og måtte holde sin særskilte nasjonale kultur intakt innenfor et sosialistisk system. Kulturen hos muslimske folk er sammenfiltret med den islamske religion. Det vil derfor være

203

klokt å tillempe en fleksibel politikk overfor islam. Som kommunister og overbeviste ateister, var de overbevist om at islam «som alle andre religioner i verden var dømt til å forsvinne», og de var også kraftige motstandere av religiøs konservatisme, «den første årsak til kulturell og åndelig tilbakeliggenhet hos muslimene». Men de ønsket ikke å ødelegge islam, bare verdsliggjøre den og fjerne dens fanatiske islett. Ved å gjøre dette hevdet de å fortsette angrepet på religiøs fanatisme som var startet på slutten av det foregående århundret av muslimene selv, og særlig av det reformistiskeyWzV-presteskapet. Sosialismen måtte lære seg å tilpasse seg til samfunn som fremdeles var sterkt preget av de muslimske tradisjo­ ner. Uten dette kompromisset mellom marxismen og islam, hadde ikke den sosialistiske revolusjonen noen mulighet for å oppnå noen varig suksess i Østen. II) Den andre betingelsen var en nær enhet mellom alle tyrkiske og muslimske folk i Sovjetunionen, dette også et gammelt Den opprinnelige pan-tyrkiske drømmen ble dermed gjenfødt og fikk en ny substans i sin uventede sosialistiske utforming. Det første steget skulle være å skape en tatar-basjkirisk stat i Volga-Ural-området og en turkestansk republikk. Etter 1923, da Sultan-Galijev og hans kampfeller beveget seg over i opposisjon, gjorde de seg til talsmenn for en stor nasjonal tyrkisk stat: republikken Turan, som skulle omfatte de fem sentral-asiatiske republikkene, samt de autonome muslimske republik­ kene i Volga-Ural (Tatarstan og Basjkiria). Noen ville også ha med Aserbajdsjan og de tyrkiske, men ikke-muslimske, områdene i Altaj og Tsjuvasj-landet. Befolkningen i denne store staten ville ha vært mer enn 30 millioner, og 75% av dem ville ha vært muslimer av tyrkisk bak­ grunn. Suveren og uavhengig skulle «Den Sosialistiske Føderasjon Fol­ kerepublikken Turan» utgjøre en materiell basis for det tredje og viktig­ ste målet for de muslimske kommunistene: sammenslutningen av alle den tredje verdens undertrykte folk i en «kolonienes internasjonale». III) Ideen om kolonienes frigjøring, som var den mest dristige de asiatiske revolusjonære anammet, skriver seg fra borgerkrigsperioden. Da oppdaget de muslimske kommunistene for første gang at de sto i et konfliktforhold til de fleste russiske bolsjevikledere i spørsmålet om hvilken retning den sosialistiske revolusjonen skulle ta. For dem var revolusjonens essensielle mål å frigjøre kolonifolkene. Sosialismens seier i Russland var meningsløs, hvis den ikke ble viderført til de underutvi­ klede lands store revansje over de europeiske industrinasjoner. «Fordi nesten alle klassene i det muslimske samfunn tidligere er blitt undertrykt av kolonialistene, har alle rett til å bli betegnet som proletariske.”65

204

De mente derfor at Kominterns strategi, som utelukkende orienterte seg mot det europeiske industriproletariatet, var forfeilet. Den sosialis­ tiske revolusjonen var i ferd med å oppleve et tilbakeslag i de vestlige land, og den kunne bare lykkes hvis den hadde de koloniale og halvkoloniale folkene i Østen som sitt sentrum. De vurderte revolusjonens muligheter i Europa som ytterst begrensede — noe den historiske utvik­ lingen snart skulle gi dem rett i - og argumenterte for at det ville være riktig å styrke de nasjonale bevegelsene i koloniene, hvis seier «ville få dødsklokken til å kime for den vestlige kapitalismen», framfor å bruke all sosialismens energi på å framskynde den sosialistiske revolusjonen i Europa. I disse årene var det dermed ikke noen psykologiske motsetninger tilstede mellom å være både muslim og kommunist. Muslimske ledere var samtidig overbeviste kommunister (selv om de var dette på en overfladisk måte, sett fra et strengt marxistisk-teoretisk perspektiv). De var sterkt og åpent anti-kolonialistiske og anti-russiske, sterkt knyttet til sin nasjonale (islamske) kultur og det pan-tyrkiske. Fremdeles var det mulig å forene slike posisjoner. De hadde også tillit til sine bolsjevikiske kamerater og oppfattet deres sterke motstand mot den tsaristiske forti­ den som uttrykk for en oppriktig ment internasjonalisme. Når alt kom­ mer til alt var jo Stalin georgier og Mikojan armener, Trotskij, Radek og Sinovjev jøder. Bela-Kun var ungarer, Rakowski rumener, Dsjersjinskij polakk og Joffe karater med krim-tatarsk som morsmål. Russerne var ikke for tallmessig overmektige. Under Sovjet-regimets første tiår førte de muslimske nasjonalkommunistene i alle de muslimske republikkene en propaganda for pan-tyrkiske ideer som hadde en langvarig virkning. I denne perioden fikk pan-tyrkismen en åpen anti-russisk karakter. Alle historiske arbeider, romaner og skolebøker hyllet muslimsk enhet og var gjennomsyrer av dyp fiendskap til Russland og russerne. Nasjonale helter var Sjamil, lederne for de Gyldne Horder, Krim-khanen Devlet Giraj, som brente Moskva i 1571, Timur og til og med Djengis Khan. Rus­ serne ble framstilt som gjennomførte skurker og banditter og den rus­ siske erobring av de muslimske områder som et absolutt onde. Det var delvis på grunn av denne anti-russiske tradisjonen at sovjet-myndighe­ tene var tilbøyelige til å betrakte den pan-tyrkiske retningen som nasjonalismens farligste uttrykksmåte. Latiniseringen ble møtt med motstand i de muslimske områdene. Denne reformen vanskeliggjorde forbindelsen med den islamske kultur­ krets og tilgangen til islams hellige skrift, som de egne tradisjoner har vært nært knyttet til hos de islamske folk. Også høyt utviklede litteraturspråk, som tatarenes, usbekernes og aserbajdsanernes, ble omfattet av

205

dette tiltaket. Overgangen skjedde derfor under protester og motstand, ikke minst fra den nokså tallrike tatarske intelligentsiaen. Denne strakk seg langt inn i kommunistpartiets egne rekker.66 Med Revoljutsija i natsionalnostis ord, framkalte «den praktiske tillempningen av det latin­ ske alfabetet i alle nasjonale republikker og områder i SSSR en klasse­ kamp så hard og bitter at ingen andre reformer i det sovjetiske østen, kan måle seg med den, i tale om skarphet og omfanget av de ideologiske sammenstøt».67 På tyrkologkongressene i Baku i 1926 og 1927 reiste de tatarske delegasjoner, under Galimjan Ibragimovs ledelse, motstand mot Moskva-utsendingenes planer. Kasakhene og kirgiserne sluttet seg til, og det ble fattet flertallsvedtak som rettet seg mot reformplanene. Da Moskva likevel besluttet å innføre det latinske alfabetet, oppfordret en gruppe på 82 tatarske intellektuelle, med Ibragimov i spissen, de tyrkisk-tatarske folk til å protestere mot forandringen.68 Også i Tadsjikistan ble det protestert mot reformer som splittet opp en århundrelang kulturell enhet blant de muslimske folkegrupper.69 Stalin var lenge nødt til å tolerere de muslimske kommunistenes aktiviteter fordi regimet fremdeles var svakt, selv om han helt fra begyn­ nelsen var uenig med dem på omtrent alle områder. Begrepet «muslim» ble under det nye regimets første år offisielt brukt som en etnisk beteg­ nelse: Det fantes en «muslimsk Røde Arme», et «muslimsk kommissa­ riat» og til og med, for en kort stund, et «muslimsk kommunistparti».70 På slutten av 1920-tallet følte partiledelsen seg imidlertid endelig sterk nok til å sette en definitiv sluttstrek for diskusjonen med de islamske nasjonalkommunistene. Sultan-Galijev ble i 1928 dømt til 10 års frihetsberøvelse og sendt til Solovki ved Hvite-havet.71 Samtidig ble det satt i gang omfattende utrenskninger i partiledelsen i den autonome tatarske republikken, mot tatarske utdannelsesinstitutsjoner og den lo­ kale forfatterforeningen. Samme år ble Veli Ibragimov avsatt fra posten som formann for den sentrale eksekutivkomiteen i den autonome Krimrepublikken, arrestert, dømt til døden og henrettet for nasjonalistisk virksomhet i en summarisk, ikke-offentlig rettergang. Det var første gang noe slikt skjedde. Utrenskningene på Krim omfattet 3500 krimtatarer, som ble arrestert, forvist eller skutt72

Nasjonalkommunisme - Ukraina Allerede perioden 1921-22 markerte en ny fase i utviklingen av kommu­ nismen i Ukraina. Kampen innenfor det ukrainske kommunistpartiet mellom russiske og ukrainske medlemmer og partisanopprørene mot russerne tvang Moskva til et grunnleggende tilbaketog. «Russifiserings-

206

politikken» ble offisielt diskreditert og erstattet med «ukrainiseringen». I løpet av denne «ukrainiseringsfasen» gjorde Ukraina en bemerkelsesver­ dig framgang på det kulturelle området under utdannelseskommissariene Hryhorij F. Hrynko, Oleksandr Sjumskyj og særskilt Skrypnik. Det som i partikretser ble omtalt som «den ukrainske kulturelle prosessen» i 1920-årene, utgjorde en direkte utfordring til partiets legiti­ mitet. Spørsmålet om hva som skulle gjøres for å møte denne utfordrin­ gen, var et av de viktigste politiske spørsmålene i perioden. Ukrainske kommunister, ofte nyrekrutterte fra ukrainske ikke-bolsjevikiske partier for å bli framtredende i landets offisielle kulturliv, tok særdeles høylydt til å protestere mot begrensningen sammenslutningen med Russland la på ukrainsk kultur. Sjumskyj var fram til 1927 folkekommissær for opplysning i Ukraina. I april 1926 ble hans «ukrainiseringspolitikk» skarpt kritisert av Stalin i et fortrolig brev til det ukrainske politbyrået. Stalin bebreidet de ukrainske kommunistene for å bedrive en «tvungen ukrainisering av proletariatet ovenfra» og «føre en «kamp mot «Moskva» allment, mot russarane allment, mot russisk kultur og det høgste han har nådd leninismen», med det mål å «fjerna seg frå Moskva «så snøgt som mogleg».73 Angrepet på Sjumskyi var det første alvorlige tilbakeslaget for de ukrainske kommunister i deres kamp for reell likestilling mellom RSFSR og den ukrainske SSR. Seinere ble de utsatt for sterk kritikk. I mai 1925, før kritikken av den russiske politikken i Ukraina begynte, ble Lasar Kaganovitsj sendt fra Moskva til Kharkiv, som da var Ukrainas hoved­ stad, som sekretær for UKP (b). Hans oppgave var å ta et oppgjør med kjetterske ideer i partiets rekker. I april 1927 tok Skrypnik over Sjumskyjs posisjon som folkekommissær for folkeopplysning. Han var en av veteranene innenfor den all-russiske sosialistiske bevegelsen, en personlig venn av Lenin fra tiden før revolusjonen, og sto på vennskape­ lig fot også med Stalin. Mens han oppholdt seg i Russland, hadde Skrypnik mistet kontakten med ukrainske problemer. I juli 1918 ble han kalt til tjeneste i ledelsen for tsjekaen. En periode var han gift med Lenins privatsekretær, Maria Mykolaivna. 11919 vendte han tilbake til Ukraina som Kommissær for Statskontroll. Fra november 1919 til april 1920 ledet han geriljakrig­ føringen mot anti-bolsjevikiske styrker. Dernest ble han Kommissær for Bonde- og Arbeiderinspeksjonen. I juli 1921 ble han Kommissær for Indre Anliggender, og i april 1921 Justiskommissar, en stilling han beholdt i fem år. I april 1927 erstattet han Sjumskyj som Kommissær for Folkeopplysning. I denne stillingen utviklet han en dyp interesse for det

207

ukrainske nasjonale spørsmål. Som en mer innflytelsesrik personlighet enn sin forgjenger ga han denne stillingen større innflytelse og prestisje i alle spørsmål som hadde å gjøre med ukrainsk kultur, forskning og nasjonale forhold. Stillingen ble følgelig den administrative spydspissen for de politiske beslutninger som gjorde Sovjet-Ukraina til en distinkt nasjonal enhet i SSSR.74 Skrypniks ukrainiseringspolitikk var det første skrittet i hans plan for å organisere den ukrainske nasjonalstaten som en likeverdig partner innenfor rammene av SSSR. Hans neste skritt var å forsøke å inkorporere de etniske ukrainske områder som var utskilt fra Ukraina ved makt. Han viet derfor ukrainere som levde utenfor Ukraina stor oppmerksomhet, ikke bare i Polen, Romania og Tsjekkoslovakia, men også i Russland, særlig i Kursk-området, Voronesj og Kuban. Våren 1927 krevde han i en tale på en regional Sovjet-konferanse innlemmelse av de vest-ukrainske områder okkupert av Polen. Seinere framhevet han at tilbakeføring av «de tilgrensende områder med ukrainsk befolkning i RSFSR var et presserende problem som krevde en løsning». Komintern gikk også med på at Galitsia, Karpato-Ukraina og Bukovina i framtiden skulle innlemmes i den ukrainske sovjetrepublikk. Skrypnik ønsket altså både fysisk og kulturell forening med ukrainere i naboområdene.75 Mykola Khvylovyj, den mest populære kommunistiske forfatteren på denne tiden, skapte en hel teori om den nasjonale kulturelle frigjøring. Han oppfordret ukrainerne til å utvikle en litteratur basert på vestlige modeller. For å gjøre dette måtte den ukrainske litteraturen avvise russisk kultur og vende seg til den vest-europeiske. Dernest kunne den bidra til en «asiatisk renessanse» ved å tjene som transmisjonsrem som overførte de største ytelsene innenfor Europas kultur til Asias oppvåknende koloninasjoner. En liknende «vekk fra Moskva-holdning» inntok økonomen Mykhailo Volubujev. I en av sine artikler fra 1928 argumenterte han for at altfor nære bånd mellom Ukraina og Russland var til skade for Ukraina. Han søkte å dokumentere at Sovjet-Ukraina ble utbyttet av Sovjet-regjeringen på en måte som var helt lik det som skjedde i den førrevolusjonære perioden. I følge hans data hentet Russland ut 32 896 millioner rubler fra Ukraina fra 1893 til 1910, men reinvesterte bare 25 052 millioner rubler. I perioden 1925-27 holdt Moskva tilbake 20% av de statlige budsjettinntektene fra Ukraina. Den eneste løsningen for Ukraina var selv å få kontrollen over sine egne økonomiske ressurser og utvikle dem på en relativt autarkisk måte.76

208

1930-årene: Nasjonalitetspolitikken under omlegging Stalin-perioden innebar en radikal endring i styresmaktenes oppfatning av nasjonalitetsspørsmålet. Mange forhold spilte inn her: Stalins person­ lighet, de nye forhold som preget i Sovjetstaten, og særlig Stalins abso­ lutte makt, som gjorde ham i stand til å påtvinge landet sin egen forståelse også av nasjonalitetsproblematikken. Beslutningsmyndigheten ble fullstendig konsentrert i partiet og gradvis i Stalins egne hender, en myndighet han noen ganger utøvde alene, noen ganger via institusjoner som var helt avhengige av ham, som partiet fram til 1939, staten etter den 2. verdenskrig og de statlige sikkerhetsorganene i hele perioden. I motsetning til Lenin og de andre bolsjevikene, anså Stalin nasjonen som en historisk kategori som var selvstendig og permanent. Dette kommer klart fram i hans teoretiske arbeide Marxismen og det nasjonale spørsmål, som Lenin ga ham beskjed om å skrive for å motvirke austromarxistenes innflytelse i Russland (og derfor viser at Stalin paradoksalt nok tok over et hovedaspekt ved disses nasjonsforståelse, uaktet at han trakk andre politiske slutninger av den). Selv om han plasserer seg innenfor et klassisk marxistisk perspektiv — ved å understreke at nasjo­ nene er produkter av den kapitalistiske utviklingen - framhever hans faktiske definisjon av nasjonen karakteristika uavhengig av den økono­ miske utviklingen: etnisitet, territorialitet, og kultur. I et notat fra 1929 gjentar han dette med styrke og skyver spørsmålet om nasjonenes sammensmelting ut i en historisk meget fjern framtid:

Det ville vera eit mistak å tru at det fyrste steget i tidbolken med verdsdiktaturet til proletariatet kjem til å markere byrjinga til at nasjonar og nasjonalspråk vil døy ut, og byrjinga til at eit sams språk blir forma. Tvert om vert det fyrste steget då den nasjonale underkuinga vert avskaffa, heilt ut eit steg som er merkt ut ved vokster og bløming for nasjonane og nasjonalspråka som tidlegare var underkua, ved at likskapen mellom nasjonanene vert grunnfest, at gjensidig nasjonal mistru vert avskaffa og dei internasjonale banda mellom nasjonane vert skipa og styrka.

Fyrst på det andre steget i tidbolken for verdsdiktaturet til proletaria­ tet, i den mon ein einaste sosialistisk verdsøkonomi er bygd opp i staden for den kapitalistiske verdsøkonomien — berre på det steget vil noko som liknar eit sams språk taka til å fa form. For berre på dette steget vil nasjonane kjenna at dei ved sida av sine eigne nasjonalspråk treng eit sams internasjonalt språk — til beste for omgjenge og økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid.77

Et viktig element i Stalins tenkning var hans statsoppfatning. Han så ikke staten så mye som det organiserte uttrykket for en samfunnsklasses

209

makt, som en ramme for en nasjons utvikling. Derfor var den også en permanent struktur. Så snart han hadde oppnådd absolutt makt, vraket han oppfatninger som hadde vært framherskende fra revolusjonens dager. I følge disse var den sovjetiske staten en stat som hadde en overgangskarakter, som ikke hadde noen faktisk suverenitet, ingen bånd til den gamle statsdannelsen og var avhengig av arbeiderklassen. I stedet vendte han tilbake til en mer tradisjonell forståelse. Etter 1930 begynte Sovjet-staten å defineres ved sin historiske og territorielle dimensjon. Stalinistiske jurister gjeninn­ førte begrepet «statssuverenitet».781 grunnloven fra 1936 ble dette kodi­ fisert ved at statens suverenitet ble likestilt med nasjonenes, som konstituterte den. Selv om denne forfatningen enda sterkere enn forfatningen av 1922 understreker nasjonenes likhet, er den staten som her beskrives en nasjonalstat, ikke en stat organisert rundt klasseinteresser. Vi kan kanskje, i et retrospektivt perspektiv, si at et logisk resultat av dette synspunktet kom til å bli at Stalin forsøkte å løse det nasjonale spørsmål på to nye og atskilte måter. For det første kom han til å gi den største av Sovjet-nasjonene en privilegert posisjon og underordne de andre nasjonenq under den. For det andre så han på forholdet mellom nasjonene omtrent som forholdet mellom samfunnsklassene, det vil si som et spørsmål som i siste instans måtte løses med vold, ikke gjennom gjensidig forståelse og oppdragelse. Av det å betrakte nasjonene som varige historiske enheter fulgte implisitt og logisk innenfor Stalins horisont at antagonismen og forskjel­ lene mellom nasjonene også var permanente, og at konflikten styrte forholdet mellom dem, slik den gjorde det for samfunnsklassenes del. «Det sier seg selv at det under slike vilkår» (det vil si før sosialismens seier i verdensmålestokk), skrev Stalin i 1950, «bare kan finnes seirende og beseirede språk».79 Her er det imidlertid neppe tale om noe en-til-en forhold mellom ideologisk forståelse og praktisk handling, det vil si mellom tendenser i Stalins teoretiske behandling av nasjonalitetsspørsmålet og den politiske utvikling. Stalinismens innføring innenfor dette sentrale innenrikspoli­ tiske området, i form av en re-russifisering, kan neppe knyttes entydig til et bestemt årstall eller hendelse. Omleggingen skjedde gradvis, noe som vel bør kunne tilskrives Stalins taktikk med å unngå et frontalangrep for å knekke alle motstandere og rydde unna alle hindre samtidig. Omleg­ gingen skjedde - i første omgang — mer som et sentralt svar på den antirussiske reaksjon Stalins «revolusjon ovenfra» skapte hos politiske ledere og partimedlemmer i de ikke-russiske republikkene, enn som en prinsi­ piell oppgivelse av gamle målsettinger. Stalins «revolusjon ovenfra»

210

hadde i utgangspunktet ikke som sin målsetting å styrke russernes posi­ sjon i Sovjet-samfunnet, men den forutsatte en ytterligere sentralisering av statssystemet og av det økonomiske liv. Parallelt med gjennomføringen av denne ble således unionsrepublikkenes reelle kompetanse forminsket. I 1924-grunnloven hadde en rekke viktige folkekommissariater ligget inn under disses kompetan­ seområde alene: innenriks, justis, utdannelse, helse, jordbruk og trygde­ vesen. I 1936-grunnloven var det bare utdannelse og trygder tilbake, bortsett fra de ubetydelige folkekommissariater for industri og kommu­ nal økonomi80 Gjennomføringen kom dermed i motsetning til den regionalisering og føderalisering som korenisatsija-politikken hadde stimulert til. Stalin løste de konflikter som dermed oppsto gjennom å gi den viktigste av de sovjetiske nasjonene en privilegert stilling og underordne de andre nasjo­ nene under den. Den russiske nasjon ble dermed tildelt den funksjon å integrere de andre gruppene i Sovjet-samfunnet. Etter 1928 fikk den nasjonale selvhevdelse vis å vis sentrum betydelig styrke hos en rekke ikke-russiske folkegrupper. Dette må forstås på bakgrunn av kollektiviseringskampanjene, den voldelige framstøt for å av-nomadisere sentral-asiatiske folkeslag for å gjøre dem bofaste. Hun­ gersnød, deportasjoner og pogromaktige massehenrettelser ledsaget denne politikken. I følge eksisterende beregninger på bakgrunn av sovjetisk tallmate­ riale døde 5,5 millioner mennesker som følge av hungersnøden mellom 1932 og 1934, herav 3 millioner i Ukraina alene. Også kasakhene led store tap. I følge folketellingene falt deres antall i tiden fra 1926 til 1939 med rundt 870 000 (fra 3,97 millioner til 3,1 millioner). Antallet ukrainerne sank med 3,1 millioner (fra 31,2 millioner til 28,1 millio­ ner).81 Forbitrelse, hat og motstand mot denne politikken basert på tvang og vold - som naturligvis i like høy grad rammet den russiske nasjon - ble hos ikke-russiske nasjoner naturlig gitt et anti-russisk preg. Dette var nærliggende, fordi sentralmakten og partiet ble identifisert med Russland som årsak til nøden og elendigheten. Mot slutten av 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene oppdaget politiet i alle republikkene såkalt «kontra-revolusjonære, høyre-trotskistiske og nasjo­ nalistiske sentra» på løpende bånd. Ligaer og hemmelige militær­ organisasjoner oppsto også, særlig i Ukraina og Hvite-Russland, som hadde som mål å løsrive de nasjonale områdene fra SSSR. Som førstese­ kretæren i Ukraina, Kossior, uttalte på det ukrainske sentralkomitéplenumet i november 1933: «Et bredere vekstgrunnlag er nå oppstått for den ukrainske nasjonalismen».82

211

I mange av republikkene, særlig de islamske, møtte de lokale partiavdelinger kollektiviseringen med mer eller mindre passiv motstand og gav dermed foranledningen til stadig tilbakevendende utrenskningsbølger i de lokale partiorganisasjonene. I Sentral-Asia var det en allmenn motstand mot den ensidige økonomiske satsingen på bomull fra 1929 av. Denne politikken førte til at korn måtte importeres nordfrå og bidro til en full integrering i den all-sovjetiske arbeidsdelingen. Motstanden tok nasjonalistiske former: «Bomullen blir under forsvaret for den nasjo­ nale interesses banner framstilt som en påtvunget kultur fra den sjåvinistiske russiske nasjon».83 Motstanden kom også fra ledende parti­ funksjonærer, som formannen for Folkekommissarenes råd i Usbekistan, Fajsula Khodsjajev, som stilte klare krav om motytelser fra Moskvas side for å oppfylle de pålagte bommullskvotene, og fra lederen for GOSPLAN, N. Sjur.84 Som et klart uttrykk for at faren for nasjonale oppstander fremdeles var tilstede, fortsatte Basmatsji-bevegelsene (det vil si en rekke forskjel­ lige væpnede opprørsbevegelser, med basis i ulike stammer, og med folkelig oppbakking hos utarmede bønder, men hvis høvdinger lå i konstant indre strid) i Tadsjikistan og Turkmenistan i forskjellige for­ mer sin virksomhet fram til midten av 1930-tallet.85 Her må også tas i betraktning at de lokale partiorganisasjonene hos de islamske folkegruppene fram til midten av 1930-årene i stor utstrek­ ning var rekruttert fra nasjonalistisk innstilte medlemmer av den førrevolusjonære intelligentsiaen, nærmere bestemt den mer sekularistisk orienterte, jadistiske bevegelsen. De hadde tilhørt revolusjonære gruppe­ ringer i opposisjon til bolsjevikene under borgerkrigen og seinere sluttet seg til det nye regime fordi de ventet seg at det ga spillerom for moderni­ sering og nasjonal frigjøring. Mens Sovjet-regjeringen fram til 1928 hadde vært religiøs tolerant, innvarslet kollektiviseringen en sterk antireligiøs kampanje. Omfanget av tiltakene kan avleses i utviklingen av antallet moskeer, som fallt fra 26 279 i 1912 til 1312 i 1942.86 De muslimske kommunister var, i den nye situasjonen, villige verken til å føre en klassekamp mot «kulakkene» blant sine egne folk eller til å opptre som en spyddspiss i sentralmyndighetenes frontalangrep på den islamske kulturen (moskeer og mullaer), for med Kalinins ord, å «få folkene på den kirgisiske steppen, usbekerne og turkmenerne, til å akseptere Leningrad-arbeiderens idealer».87 Et hovedpremiss i nasjonalitetspolitikken fra Lenins tid som statsle­ der viste seg dermed nå å komme i konflikt med virkeligheten: at en nasjonalisme som tilfredsstiltes et stykke på vei, var den beste motgiften mot en separatistisk, anti-sovjetisk nasjonalisme.

212

Gitt den daværende situasjonen, var valgene som kunne fattes derfor de følgende: 1) Sovjetmyndighetene kunne fortsette sin korenisatsijaspoYiXjkk, men måtte da samtidig gi avkall på en fortsatt sentralistisk opp­ bygging av Sovjetunionen og i stedet være forberedt på at nasjo­ nalitetene stadig ville gå lenger i retning av å fylle Sovjet-føderalismen med et reelt politisk innhold. I en situasjon der man nettopp satset på planøkonomi og femårsplaner, med en sterk sentraliserende logikk som forutsatte sentral styring av politikk og økonomi også på lokalplanet, var dette et utfall som var lite ønskelig. 2) Oppgi denne politikken til fordel for tiltak som gjorde det mulig å konsentrere makten i ett sentrum. Partikadrene av ikkerussisk nasjonalitet ville da måtte ses på som atskillig mindre føyelige instrumenter for Moskva enn russiske kadre, og en «russifisering» av republikkene ville derfor framstå som et virkemiddel det kunne bli nødvendig å bruke til for å sikre sentraliseringsbestrebelsene. Stalins løsning på dette dilemmaet framstår i ettertiden som klar, selv om nyorientreringen kom gradvis og ikke ble avsluttet før mot slutten av 1930-årene. Han unngikk i 1928 å slå løs på alle fronter samtidig og skjøv avgjørende tiltak innenfor nasjonalitetspolitikken et stykke inn i framtiden. Stalin oppgav gradvis korenisatsija-\)o\\XÅ]&&n, som følge av motstanden mot hans «revolusjon ovenfra» i republikkene. Det føderale og «nasjonsbyggende» elementet ble nå sterkt nedtonet til fordel for det sentralistiske som fulgte av den funksjonelle logikken i hans moderniseringsprosjekt. Utrenskningene i Ukraina i 1933 var et viktig og typisk skritt på veien mot nyorientering av nasjonalitetspolitikken. Det som skjedde nå foregikk på samme måten som noen år tidligere. Den ukrainske kulturog utdannelsespolitikken ble betegnet som «tvangs-ukrainisering». N. A. Skrypnik, folkekommissær for utdannelse, sto nok en gang i begivenhet­ enes sentrum. Like fra borgerkrigens dager hadde han vært Stalins personlige motstander i nasjonalitetspolitikken. Under presset fra of­ fentlige og ikke-offentlige anklager begikk han selvmord 7. juli 1933. Deretter fulgte en serie av omfattende utrenskninger innenfor utdannelses- og kulturinstitusjoner. Så, også i juli 1933, på en bypartikonferanse i Kharkiv ble «nasjonalis­ tisk kontrarevolusjon» definert i seks punkter som tjente som en retnings­ linje for de endringer som skulle gjøres innenfor utdannelse, media og kultur: «Nasjonalistisk kontrarevolusjon» besto i å overdrive det nasjo­ nale spørsmålets betydning og nekte å underkaste seg all-sovjetiske

213

interesser; 2) å fornekte Lenin og Stalin som teoretikere i det nasjonale spørsmål, det vil si søke etter legitimitet i ukrainsk politisk tenkning; 3) å gjøre seg til talsmann for «den nasjonalbolsjevikiske teori», som betyr at hver nasjon skal velge sin egen vei til sosialismen; 4) å betrakte «Ukrainas kulturelle utvikling som grenseløs», det vil si gå inn for at ukrainsk kultur skulle gjennomsyre alle sider av republikkens liv; 5) «tvangsukrainisering»; og 6) kunstig å skille den ukrainske fra den russiske kultur.88 Likevel ble ikke ukrainiseringspolitikken endelig og offisielt tilbake­ kalt. Den fortsatte på mange områder, selv om den ble ført med mindre styrke etter at dens fremste forkjempere var fjernet. «Vi vil opptrappe og videreutvikle ukrainiseringen» erklærte Kossior på november-plenumet.89 Det andre tyngdepunktet for utrenskningene var, karakteristisk nok i kjølvannet av kollektiviseringen, knyttet til landbruksdepartementet og dets forgreininger i andre deler av stats- og partiapparatet. Syndebukk­ ene for de katastrofale følgene av kollektiviseringen måtte nå ofre hodet. Fra januar til november 1933 ble det, i følge Postytsjev, annensekretær i partiet og utrenskningenes leder, skiftet ut 1200 ledende partifolk bare på «kulturfronten».90 Eksklusjonene i 1933/34 bidro til å re-russifisere kommunistpartiet ved at 1,2 millioner medlemmer og kandidatmedlemmer, 1/3 av partiet, ble utestengt. Som følge av motstanden mot kollektiviseringen lå tyng­ depunktet for utrenskningen i landdistriktene. De ikke-russiske nasjoner som hadde en større befolkningsandel enn gjennomsnittet sysselsatt i jordbruket, ble dermed uforholdsmessig sterkt rammet. Tallet på eksklu­ derte i jordbruksdistriktene lå 12-14% høyere enn i industriområdene. Da nye partimedlemmer ble tatt opp i rekkene etter at utrenskningene var slutt i 1937, ble representanter for den såkalt tekniske intelligentsiaen foretrukket. Med fa unntak var dette sjiktet fremdeles syltynt i de ikke-russiske nasjonaliteters sosialstruktur.91 Stalins politiske karriere gjorde et nytt - og uventet - sprang fram­ over i 1934. Nå falt ikke terrorens øks bare på tidligere opposisjonelle, men på kjernen av aktive kommunister gjennom det foregående tiåret, på regjeringen og den Røde Arme og alle andre offentlige organisasjoner. Den opprinnelige bolsjevikeliten, som hadde erstattet Tsar-Russlands herskende sivile og militære hierarki og hadde rommet deler av den gamle radikale intelligentsiaen, ble tilintetgjort. Det samme skjedde med de overlevende av mensjevikene, populistiske og partiløse tjenere av det nye regimet. I Let History Judge nevner Roy Medvedjev ca. 1000 av de mest velkjente ofrene for terroren i 1937-38. De kom fra det sentrale partiap­

214

paratet, regjeringen og de økonomiske organene, fra de regionale parti­ organene, fagforeninger, KOMSOMOL, NKVD, var offiserer i Den Røde Hær, dommere og jurister, vitenskapsmenn og kunstnere, pluss utenlandske kommunister. Alt i alt regner han med at ca. 1 million partimedlemmer forsvant i årene 1933-39, i tillegg kommer 800 000 ekskluderte i 1933 og 300 000 ekskluderte i 1934.92 Til forskjell fra utrenskningene i sentrum, var utrenskningene i republikkene fullstendige - i den forstand at Stalin ikke noe sted beholdt en kjerne av ledere som representanter for den politiske kontinuiteten, slik han gjorde det i politbyrået og sin nærmeste krets. Robert Conquest argumenterer for at beslutningen om å likvidere parti- og statsledelsen i republikkene ble fattet rundt slutten av juli/ begynnelsen av august 1937. Deretter ble spesialkommisjoner utsendt fra politbyrået i Moskva for å arrestere formennene i republikkenes Øverste Sovjet, sekretærene i republikkpartienes sentralkomitéer og regjeringsmedlemmer. Før de ble arrestert hadde de selv - fra og med sommeren 1936 - gjennomført omfattende utrenskninger på lavere og midlere plan i de lokale partiavdelingene. Utrenskningene mot slutten av 30-tallet iJammet ellers de utdannede grupper innenfor de ikke-russiske nasjoner, med bakgrunn fra den før-revolusjonære perioden og revolusjonsårene, og inkluderte gamle bolsjeviker.93 I løpet av 1930-årene ble således 80% av Ukrainas forfattere og kreative intelligentsia eliminert.94

Det er et slående mønster som fremtrer i utrenskningene i republikkene og provinsene. Det ser slik ut: En operasjon ble planlagt i Moskva og satt ut i livet av utsendinger fra sentralt hold — nesten overalt ødela de det gamle partiet, og ut av de lavere medlemsrekkene hentet de en spesielt utvalgt gruppe entusiaster til en ny organisasjon av terrorister og angivere. Det som særlig må understrekes, er utskiftningenes omfang, den gjennomførte likvideringen av hierarkiet. I sentrum hadde Stalin allerede skapt sine egne kadrer, og gjennom infiltrasjon plaserte ham dem i høye stilinger. I de kommende måneder skulle herjingene bli store også i Moskva, men der var kontinuiteten bevart av en håndfull menn på toppen og en gruppe av Stalins yngre kandidater i makt­ apparatet. I provinsene utslettet den svarte tornado de gamle partilinjestalinistene, veteranene som representerte kontinuiteten — om aldri så svak - med det gamle partiet fra undergrunnen, fra 1917 og borgerkrig­ ens dager. Dette betydde en revolusjon like fullstendig som noen tidligere endringer i Russland, selv om den er bedre maskert.95

Det er ikke helt klart hva Stalin ville oppnå med de totale utrenskning­ ene i republikkene. Ville han knuse alle tilløp til «borgerlig nasjona­ lisme» eller ville han sikre den politiske kontrollen over de ikke-russiske

215

nasjoner gjennom «fremmede», det vil si i hovedsak russiske kadre, som i utgangspunktet var mer pålitelige representanter som for sentrums inter­ esser? Det siste er like sannsynlig som det første. Dette kan begrunnes ved å se på bakgrunnen til de kadrene, som overtok de ledige stillingene i republikkene etter utrenskningene. På toppnivå ble disse for en stor del besatt av partitjenestemenn som ble sendt fra Moskva.96 Allerede i 1933 ble, i følge Robert Conquest, ca. 5000 funksjonærer forflyttet fra Russland til Ukraina for å erstatte de utrenskede innenfor partiapparatet og kultur-, utdannelses- og jordbruksinstitusjonene. 97 Det betød at også de funksjonærene i sentrum som var av lokal nasjonalitet, kom i betraktning. Den politiske ledelsen i de ikke-russiske republikker skulle utøve sentralmyndighetenes vilje i republikkene, ikke representere lokalbefolkningens interesser overfor sentrum. Samtidig ble den kontinuerlige strømmen av funksjonærer som regel av russisk bakgrunn — som ble dirigert fra sentrum og ut i periferien, synkronisert med en bevegelse i motsatt retning, ved at lokale kadre, fra både den russiske og «innenlandske» befolkning i de nasjonale områdene, ble sugd opp av det sentrale maktapparatet. Det lar seg ikke påvise at nasjonenes tallmessige relative vekt var en tellende faktor med ved valget av personer til de høyeste politiske stillinger under Stalin. Det avgjørende var at disse personene så sin oppgave fra den russisk-dominerte sentraliserte statsmaktens synsvinkel. Også under og etter krigen ble partiapparatene i de ikke-russiske områdene bemannet med personer som var utsendt fra sentrum: 291 kadre ble sendt for partiarbeid i Hvite-Russland i 1944 og første halvdel av 1945; 430 partiarbeidere ble sendt til Litauen da det ble inkorporert i Sovjet; 16 000 «evakuerte» kommunister ble sendt til Usbekistans parti­ organisasjon det første krigsåret.98 På mellomnivået og på lavere nivåer måtte nødvendigvis mange stillinger besettes av personer som var hjemmehørende i distriktet, selv om lokalt bosatte russere, som det etter hvert ble mange av i kjølvannet av de massive migrasjonsbølgene, ble foretrukket. I Usbekistan, Kirgisia og Tadsjikistan var de navngivende nasjoners andel av kommunist­ partiets medlemsmasse på sitt høyeste i 1933, med henholdsvis 61%, 59% og 53%. Deretter falt den stadig og nådde et bunn-nivå i de første etterkrigsårene, for så å øke markant etter Stalins død. I 1945 var 45% av partimedlemmene i Usbekistan usbeker, i 1953 var 34% av den kirgisiske partiorganisasjonens medlemmer kirgisere. I Tadsjikistan var 45% av partiorganisasjonens medlemmer tadsjiker. Den russiske andel av den lokale medlemsmassen steg tilsvarende. Her igjen er Georgia og

216

Armenia karakteristiske unntak: Verken i medlemsmassen eller i ledelsen var det her noen tilbakegang for titularnasjonene." I den all-sovj etiske sentralkomiteen i Moskva utgjorde russerne 66,2% av medlemmene og kandidatmedlemmene etter den 18. parti­ kongressen i mars 1939. I 1952 steg andelen til 71,5% av 235 medlem­ mer og kandidatmedlemmer på den 19. partikongressen, for deretter å gå tilbake. Ved re-russifiseringen av Sentralkomiteen var det i særlig grad de islamske folkegrupper som kom tapende ut. Verken kasakher, kirgisere, turkmenere eller tadsjikere, som alle var navngivende nasjoner i unionsrepublikker, var representert i sentralkomiteen. I 1952 hadde dette endret seg. Disse nasjonene var nå representert med i det minste en person hver i Sentralkomiteen.100 På bakgrunn av data over partikongress-deltagere er det slått fast at den russiske overrepresentasjonen i partiet tiltok i løpet av 1940-årene. Av ikke-russiske grupper kunne georgiere og armenere fram til Stalins død, bygge ut sin allerede sterke stilling i SUKP. Det skjedde også en sterk økning i antall personer av kaukasisk opprinnelse (særlig georgiere, armenere og aserbajdsjanere) i ledelsen for NKVD, som på denne tiden var den viktigste delen av Sovjet-eliten. Også fra Sentral-Asia og Kasakhstan ble det hentet flere personer til toppledelsen. Avstanden mellom over- og underrepresenterte nasjoner økte de siste 15 årene av Stalins regjeringstid. Særlig gikk russernes overvekt på bekostning av ukrainere, hvite-russere og sentral-asiater. De tre sist­ nevnte gruppers underrepresentasjon økte.101 Den eneste asiatiske folke­ gruppe som var overrepresentert i partiet, sett i forhold til titularnasjonens andel av befolkningen, før 2. verdenskrig, var kasakhene. Selv om andelen gikk noe tilbake etter 1937, endret ikke dette seg seinere i sovjetisk historie. En forklaring er at de nordlige delene av Kasakhstan tjente på industrialiseringen, noe som bidro til en hurtig innlemmelse i Sovjet-samfunnets institusjoner. Armenia og Georgia var de eneste unionsrepublikkene på begynnelsen av 1930-tallet der titularnasjonenes andel av medlemsmassen i partiet var høyere enn deres andel av lokalbe­ folkningen. Omleggingen av nasjonalitetspolitikken endret altså ikke på denne situasjonen. Deres sterke stilling har for en del røtter i den førrevolusjonære sosialistiske tradisjonen i disse republikkene. En del av de andre sosialistiske partienes tilhengere hadde sluttet seg til bolsjevikene etter forbudet mot andre partier. I et statsbyggingsperspektiv er det likevel viktig at den voldelige eliminasjon av de ikke-russiske politiske og kulturelle eliter ble ledsaget av andre politisk homogeniserende tiltak. 11. februar 1937 besluttet nasjonalitetssovjetet i Moskva å gå over til det kyrilliske alfabetet. Paral-

217

lek med dette kunngjorde kommunistpartiets sentralkomité og SSSRs folkekommissariat 13. mars 1938 å innføre obligatorisk russiskundervisning i de ikke-russiske skoler. Ikke bare i Aserbajdsjan, men også i Turkestan og i hele sovjetisk Sentral-Asia foregikk det en omstilling til det nye alfabetet i de følgende år.102 Dette ble kombinert med en politikk som tok sikte på å gjøre det russiske språket til kilden de andre sovjetiske språkene skulle låne ord og begreper fra til sin egen videre utvikling. Rationalen her var at det i utgangspunktet er lettere å lære et fremmed språk, dersom det er skrevet på det samme alfabetet som ens eget, og det finnes en egen terminologi og mange avledete ord fra dette fremmed­ språket på ens eget språk. Denne omleggingsprosessen ble påbegynt i 1936 og stort sett fullført i 1941. De nasjonalspråkene som ble fritatt fra å gå over til det kyrilliske alfabetet, var de som hadde opparbeidet en viktig litterær arv på et annet skriftspråk, som den nasjonale lojalitet var knyttet til, det vil si de baltiske, det georgiske, armenske og jiddiske. Den språklige russifiseringen var imidlertid ikke ennå knyttet til noen all­ mennpolitisk glorifisering av det russiske folks førende rolle, slik det skjedde under den 2. verdenskrig. Beslutningen om å innføre obligatorisk russiskundervisning var blant annet motivert med at sovjet-armeen hadde bruk for et enhetlig kommandospråk. I kjølvannet av Oktoberrevolusjonen hadde det blitt dannet egne Røde Arme-enheter, både i de russiske områdene og i de nyopprettede ikke-russiske Sovjet-republikker i de vestlige randområdene: Ukraina, Latvia, Litauen-Hvite-Russland og Estland. Men i det kaoset som fulgte etter borgerkrigen og de vestlige intervensjonskrigene konsentrerte disse nasjonale enhetene seg om å fremme sine egne nasjonale målsettinger, særlig gjaldt dette i Ukraina. Tidlig på året i 1919 konkluderte bolsjevikene derfor med at det var nødvendig å integrere de røde militære styrkene. Dette skjedde i løpet av året 1919, selv om ikkerussiske enheter likevel fortsatt besto. Dannelsen av en integrert kommandostruktur, dominert av russere, måtte nødvendigvis skape nasjonale spenninger. Dette spørsmålet ble tatt opp på den 12. partikongressen i april 1923 i lys av den generelle diskusjonen om nasjonalitetsspørsmål. Ukrainerne var de som sterkest artikulerte motstanden mot «russifiseringen». Mykola Skrypnik klaget over at den Røde Arme var «et instrument for å russifisere den ukrainske og hele den ikke-russiske befolkningen»,103 en innvending som fikk tilslutning fra en annen ukrainsk delegat:

Den Røde Arme er objektivt ikke et instrument for å utdanne bøndene i en proletarisk ånd, det er et instrument for russifisering. Vi sender titusener av bønder til Tula og tvinger dem til å anamme alt russisk. Her

218

er tregheten i vår stor-russiske kommandostruktur; vår toppledelse er overveiende rossijskij.104 Kongressen besluttet å trappe opp ufdannelsesarbeidet i hæren «i sam­ svar med ideen om vennskap og brorskap mellom Sovjet-nasjonene» og å forberede en organisering av nasjonale militære formasjoner «som gjør alle nødvendige tiltak for å sikre full militær beredskap i republik­ kene».105 Den tredje Sovjet-kongressen, som møttes i 1925, anerkjente arbei­ det som ble gjort i Det Revolusjonære Militærråd når det gjaldt Den Røde Hærs nasjonale oppbygging og ga Den Sentrale Eksekutivkomité (TSIK) og Folkekommissarienes Råd (SNK) for Sovjetunionen fullmakt «til å sikre gjennomføringen av det godkjente programmet for nasjonale formasjoner som et svar på interessene til alle sovjetiske folk i forsvaret av deres felles sosialistiske fedreland». Kongressens resolusjon foreskrev at programmet for nasjonale formasjoner skulle gjennomføres på en strikt og gradvis måte «slik at de nye organisasjonsenheter, ikke skulle komme til å sakke akterut for de allerede eksisterende i kampevne»106 En sentralkomitéresolusjon av juni 1923 hadde vedtatt å oversette politisk og militær litteratur til de nasjonale militære formasjoner på de lokale språk. Så seint som i 1935 ble det framhevet som positivt at alle språkene «som var utelukket som vanærende i den tsaristiske hæren» ble brukt i Sovjet-armeen.10 Sentralkomiteen og regjeringen skapte så i 1938 et behov for ett felles kommandospråk gjennom å oppløse de nasjonale militære enheter som hittil hadde eksistert i Den Røde Hær i alle de transkaukasiske og sentralasiatiske republikker. Et vedtak som samtidig også i seg selv betød en viktig styrking av den sentraliserte enhetsstaten. I Sentralkomiteens vedtak het det nå at «innbyggere i alle nasjonale republikker og områder, skulle avtjene verneplikt på samme grunnlag som alle andre nasjonalite­ ter i SSSR».108 Marsjall Klimenti Vorosjolov, forsvarsminister, kommenterte opp­ løsningen av de nasjonale enhetene på følgende måte:

Den Røde Hær er Sovjetstatens eneste hær på et felles og likeverdig grunnlag. Derfor sto eksistensen av små, nasjonale militære formasjoner i motsetning til prinsippene i Stalin-grunnloven og prinsippene om ekstra-territoriell rekruttering i vår hær.109 Er det mulig å si noe om hvordan den stalinistiske staten - som et postrevolusjonart regime, hvis defmitoriske kjennetegn nettopp er det å repre­ sentere en syntetisering av elementer fra både det gamle regime og fra den revolusjonære tradisjon — forholdt seg til de forskjellige strømningene i russisk (proto-) nasjonalisme fra før 1917?110

219

Pendelen var i første halvdel av 1930-tallet i ferd med å svinge også på det ideologiske planet. En hovedtese fra Lenins tid var at «den storrussiske sjåvinismen» var et farligere avvik fra en korrekt partilinje i det nasjonale spørsmål enn «lokal-nasjonalistiske» tendenser i de tidligere koloniene under Tsar-Russland. På sentralkomité-plenumet for det ukrainske kommunistpartiet i november 1933 ble det nå for første gang signalisert et ideologisk vendepunkt, ved at det utrykkelig ble tatt av­ stand fra den nasjonalitetspolitiske formelen fra Lenins tid. Det ble sagt at akkurat nå var «den ukrainske lokal-sjåvinismen hovedfaren, og ikke lenger den stor-russiske sjåvinismen».111 I det følgende året vedtok den hvite-russiske sentralkomiteen en liknende formulering. På den 17. partikongressen i 1934 kunne så Stalin endelig erklære at striden om hvilket avvik som utgjorde hovedfaren var «formell og meiningsløs»: Hovudfaren er det avviket som vi har slutta å kjempa mot, og med det tillate det å veksa til å verta ein fare for staten.

Dermed var en hovedtese i nasjonalitetspolitikken fra de tidlige 1920årene, som så russisk sjåvinisme som hovedhinderet for et fredelig samliv mellom nasjonene i Sovjetunionen, blitt revidert.112 Etter revolusjonen foregikk en gradvis glidning i det nye regimets selvforståelse «fra utopi til realisme» (E. H. Carr). Allerede i 1924 var doktrinen om verdensrevolusjonen blitt lagt på hylla, til fordel for Stalins egen nyskaping «sosialisme i ett land». Sovjet-patriotismen ble skapt for å fylle et ideologisk tomrom i det post-revolusjonære samfun­ net og lansert som en doktrine sommeren 1934. Et overkjørt og hardt medtatt folk lot seg ikke lenger mobilisere av de gamle revolusjonære slagordene. «Hjemstedet» og «fedrelandet» ble den nye tids honnørbegreper:

Sovjetpatriotismen, den brennende følelsen av grenseløs kjærlighet, uforbeholden hengivenhet overfor hjemstedet, et dyptfølt ansvar for dets skjebne og dets forsvar strømmer som en mektig kilde fra dypet av vårt folk.113 En strømning den nye tids tenkning kunne bygge videre på — som en bro som forbandt den til den før-revolusjonære rikspatrioismen — var den nasjonalbolsjevikiske ideologien, som etter revolusjonen bidro til bolsjevikenes legitimitet ved å presentere dem som de autentiske arvtagere til den russiske historiske tradisjon. Disse ideene tilbød opprinnelig en ideologisk rasjonalisering både for den ikke-emigrerte delen av intelligentsiaen og for de ikke-kommunistiske funksjonærer i statsapparatet, som forsonet seg med de nye makthaverne. «Regjeringer kommer og går,

220

men Russland består, og vi må alle tjene henne». Russland her var ensbetydende med Peters all-russiske Rossija. Alle seinere variasjoner over dette temaet betraktet det å redde statens integritet som viktigere enn alt annet. Felles for både den gamle rikspatriotismen og «sovjetpatriotismen» var at de som riksidéer søkte å gi et overgripende feste for lojalitet i forhold til de ulike nasjonale identiteter i de to flernasjonale statene. En indikator er språkbruken og de tankekategoriene som var forbun­ det med den. Allerede etter novemberrevolusjonen ble en innbygger i den all-russiske staten {rossijskij tsjelovek') erstattet med en innbygger i den all-sovjetiske staten (sovetskij tsjelovek). På et seinere tidspunkt ble som en konsekvens av dette den ikke-etniske statsdannelsen (rossijskost) erstattet av den sovjetiske {sovetskost). 1930-årenes populære sang «Sovetskijprostoj tsjelovek», som glorifiserte alle den enkle sovjetborgerens heroiske bragder, var imidlertid forfattet på russisk og sangen gjorde det ganske klart hvem denne personen egentlig var. I 1920-årene ble begre­ pet Sovjetunionens folk brukt temmelig konsekvent (narody Sovetskogo Sojusd), i 1930-årene kom utrykket Sovjetfolket {sovetskij narod) etter hvert mer i bruk, uten at det ennå ble sett på som en ny, distinkt sosial og historisk enhet. En innfallsvinkel til forståelse av regimets nasjonalitetspolitikk, det vil si politikken overfor minoritetene, er historiografien. Den var i Sovjet nært knyttet til svingningene i offisiell politikk i sine overordnede fortolkningskategorier av russisk historie før 1917, ja kan sies å ha framstått som et godt barometer for hva ledelsen ønsket å bibringe av synsmåter.114 Vi kan således skjelne mellom tre hovedperioder i den historiografiske ho vedfo r tolkningen av det all-russiske imperiet. Det viktigste brennpunktet i de ikke-russiske folks historie var hele tiden innlemmel­ sen i det russiske imperiet. Dette spørsmålet ble flere ganger omtolket av sovjetiske historikere, noe som framgår allerede av terminologien. I 1920-årene ble det snakket om «koloniale erobringer» eller «annektering». Russland ble også sett på som den mest undertrykkende av koloni­ maktene fram til slutten av 1930-årene. Etter at Stalin selv utformet formelen om at det å slutte seg til Russland var «et minste onde» for Georgias del, ble denne tolkningen bygget ut til absurde høyder de på følgende år. Under sjdanovstsjina ble alle Russlands erobringer sagt å være ikke bare «progressive i sine konsekvenser», men absolutte fram­ skritt og entydige velgjerninger. Alle tilslutningene til Russland var «frivillige», Russland var en entydig «frigjører» mot utenlandske fiender og så videre.

221

Etter krigen trådte så bildet av den russiske «eldste bror» i forgrun­ nen, samtidig som uttrykket «forening» (prisojedinenije') kom til anven­ delse. Det siste er et begrep som betoner den positive viljesakt mellom likeverdige parter. Det kom imidlertid ikke på tale å likestille den russiske historie og andre sovjetiske nasjoners historie, slik som formelen «SSSRs historie» skulle forutsette. I forgrunnen for den sovjetpatriotistiske historiefrasmstilling sto «det store russiske folkets fortid».115 Parallelt med denne siste fortolkningen ble på 1960-tallet så det enhetlige, multi-etniske sovjetfolket (edinyj mnogonatsionalnyj sovetskij narod) framstilt som det første inter-etniske, sosialistiske felles­ skapet i menneskehetens historie og forsøkt gjort til et rikskonsept som skulle legitimere den multi-nasjonale statsdannelsen. Det russiske språ­ ket og den russiske kulturens betydning for dette fellesskapet ble samti­ dig framhevet. Her er det den andre fasen som interesserer: Hvilket lys kan den kaste over nasjonalitetspolitikken? Kjernepunktet er tesen om «det minste onde» — «det største ondet» var å bli annektert av imperialistiske stater — noe som også var de før-revolusjonære historikernes hovedfortolkning. Den russiske anneksjonen beskyttet i første omgang mot dette, for dernest å åpne for at de nye innbyggerne i riket kom i kontakt med den vennligsinnede russiske nasjon. Det er, etter min mening, veldig vanske­ lig å skille dette fra en aksept av den all-russiske statens politikk overfor nasjonalitetene, uten å havne ut i absurditeter.116 Dette antyder snarere en tilknytning til ro^fÅ/j-tradisjonen enn til rørrÅrj-tradisjonen. Nok et element av kontinuitet ble introdusert: Stalin-kulten kom fra 1936 også inn som en integrert del av Sovjet-patriotismen, på samme måte som tsaren og hans person hadde vært et dominerende trekk i legitimeringsbildet tidligere. I de første årene var imidlertid Sovjetpatriotismen rettet inn mot det «internasjonalistiske, sosialistiske fedrelandet», som et ankerfeste for en all-sovjetisk tilhørighet. Det russiske elementet var tonet ned. Sovjetu­ nionen ble framstilt som «det største og eneste eksemplet på å løse det nasjonale spørsmål» og hadde «som den første, vist hele verden veien fram til et vidunderlig liv for hele menneskeheten». Fra 1937 ble «det russiske folkets hjelp» til «de tilbakeliggende nasjo­ ner» i Sovjetunionen til et hovedtema i partiets propaganda. «Det store russiske folk» ble nå framstilt som «det første blant likemenn», som ble møtt med «en følelse av vennskap, kjærlighet og takknemlighet» av de andre sovjetiske folk.117 Likevel var russisk nasjonalisme før krigen et lite viktig ledd i den nye riksidéen. Først det tyske angrepet på Sovjet og den sovjetiske forsvarskampen gjorde den til en viktig bærepilar, samtidig

222

med at begrepet «forsvar av det egne fedrelandet» faktisk fikk et konkret innhold som ga det en realitet, i ihvertfall i den russiske befolknings øyne.118 Under krigen spilte Stalin på hele registret av understrømninger i russisk nasjonalisme og russisk identitet, og hvis ikke disse hadde blitt integrert tidligere — slik det var skjedd for de fleste vest-europeiske nasjoner på 1800-tallet — så er det i det minste rimelig å anta at de ble det i disse årene. Imidlertid: Enhver illusjon om at nasjonalitetsspørmålet var defini­ tivt løst gjennom utrenskninger, masselikvidasjoner av nasjonale kadre og satsing på å bygge staten opp omkring den dominerende russiske nasjons autoritet, ble gjort til skamme av den 2. verdenskrig. Det samme som hadde skjedd under den første verdenskrig, gjentok seg nå. Krigen åpnet opp for sentrifugale krefter som forsøkte å vinne støtte fra ytterverdenen. Klar over dette forsøkte Stalin å bringe nasjonene tilbake til folden gjennom konsesjoner. Etter krigen vendte han imidlertid tilbake til førkrigsmetodene, for nå å drive dem enda lenger. Sovjetunio­ nen framsto som en mer eller mindre russisk stat. Situasjonen minnet nå om situasjonen under tsarveldets russifiseringsframstøt. Den russiske nasjon, med sin overlegne kultur, ble framstilt som de andres beskytter og et ideal å strekke seg etter. I 1953 virket det på overflaten som om den russiske eldste brors autoritet hadde fatt fullstendig overtaket, og at alle spenninger krigen hadde avdekket, var eliminert. Oppsummeringsmessig førte Lenins nasjonalitetspolitikk til andre resultater enn forutsett, og de krefter den stimulerte, kom i et motset­ ningsforhold til den sentraliserte logikk i Stalins revolusjon ovenfra. Et fellestrekk mellom tsaristisk nasjonalitetspolitikk, slik den ble skissert i det foregående, og sovjetisk i Stalin-perioden er altså en svingning mellom toleranse, og sågar aktiv stimulans av ikke-russiske grupper, og russifiseringspolitikk. I begge tilfelle synes tilstrammingen å være betin­ get av et ønske om å rydde av veien hindringer mot et pågående, eller ønsket, moderniseringsprosjekt. Denne svingningen synes derfor å være mer instrumentell enn prinsipiell og i seg selv utilstrekkelig for å gi en uttømmende karakteristikk av nasjonalitetenes plass i Stalins virksomhet som statsbygger. Også ideologisk er det fellestrekk mellom riksidéene. En ideologianalyse er imidlertid også utilstrekkelig. Det avgjørende vil være en analyse av de strukturer, sett i et nasjonalitetsperspektiv, som på lengre sikt ble resultatet av Stalins «kursendring» i 1930-årene.

223

Modernisering og nasjonalitet: Brudd eller kontinuitet for forholdet mellom nasjonene? I det følgende vil jeg analysere de regionale mønstrene i sovjetisk moder­ nisering på bakgrunn av faktorer som, ut fra en sosio-økonomisk modell av typen «kombinert ujevn utvikling - utvikling gjennom tilbakeligg­ enhet», antas å skape nasjonalisme hos minoriteter eller tidligere forfor­ delte etniske grupper i en flernasjonal befolkning. Ut fra en modell som betoner nasjonalitetsspørsmålets sosio-økono­ miske basis og forstår dets dynamikk på bakgrunn av endringer i denne, vil det være to grunnproblem knyttet til omformingen av den sovjetiske statsdannelsens sosio-etniske basis: 1) hvilke regionale forskjeller fantes mellom nyskapte verdiers opprinnelse og deres påfølgende anvendelse. 2) Hvilke etniske fordelingsvirkninger m. h. p. levestandard og livsmuligheter ga denne anvendelsen? Fulgte yrkesstrukturen etniske skille­ linjer, slik at minoritetenes intellektuelle sjikt kom ut som tapere på arbeidsmarkedet, eller ble karrieremulighetene utjevnet? Landets industri var før 1929 og femårsplanene geografisk og etnisk ujevnt fordelt: Særlig var tungindustrien konsentrert i områder i det sentrale og nordvestlige Russland, i Ural, det sør-østlige Ukraina og Kaukasus. De utviklede Østersjøområdene befant seg nå utenfor Sovjet. Hovedtyng­ den av industriarbeiderne var av russisk eller jødisk nasjonalitet, eller av kaukasisk avstamming, det vil si for det meste georgiere, armenere og aserbajdsjanere. Straks bolsjevikene var kommet i maktposisjon, ble det å minske den økonomiske kløften mellom nasjonalitetene en viktig del av den offisielle nasjonalitetspolitikken. De politiske lederne la stor vekt på å spre dette budskapet slik at det ble oppfattet av representantene for de ikke-russiske nasjonalitetene. Resolusjoner vedtatt på den 10. og 12. partikongressen, i 1921 og 1923, krevde at industriell utvikling og investeringer i sosial infrastruktur i de tilbakeliggende delene av landet skulle gis topp-prioritet. Økonomisk likhet skulle oppnås gjennom å industrialisere landets ikke-russiske områder. Direktivene fra den 15. partikongressen om den 1. femårsplanen staket derfor ut «et raskere utviklingstempo for økonomi og kultur» i de «tilbakeliggende nasjonale randområdene».119

Regionale aspekter ved det sovjetiske modemiseringsprosjektet - målsettinger og ressursallokeringer De budsjettmessige og redistributive ordninger i Sovjetunionen var ikke nøytrale verken overfor landets ulike republikker eller dets samfunns­ klasser.

224

Blant sovjetiske forskere som arbeidet med sovjetisk regional- og utviklingspolitikk, var det ulike syn på hva som måtte til for å oppnå økonomisk likhet. Ett standpunkt var å kreve utjevning av det industrielle utviklings­ nivået mellom republikkene som garanti for at innbyggerne i dem fikk den samme levestandarden.120 Et annet hovedstandpunkt var å argumen­ tere for at republikkenes høyst forskjellige ressursmessige grunnlag og bransjemessige tyngdepunkt i økonomien gjorde det urealistisk å forsøke å utjevne fordelingen av den industrielle infrastruktur.121 Sosial velferd skapte samme slags uenighet. Selv om det var enighet om at velferdsbetingelsene burde være de samme i hele landet, var det forskjellige meninger om dette skulle oppnås ved likt nivå i offentlige tjenester eller ved de offentlige utgifter.122 De offisielle politiske fortolkninger av begrepet «likhet» endret seg over tid. I 1920- og 30-årene gikk den offisielle forståelsen av likhet ut på å gi større økonomiske ressurser til mindre utviklede områder.', I Khrustsjov-perioden gikk den ut på å gi like store ressurser til alle områder, slik Khrustsjov selv anbefalte på den 20. partikongressen i 1956.123 1 Bresjnev-perioden ble så den overordnede målsettingen om en ensartet utvikling av Sovjets nasjonale områder skjøvet i bakgrunnen i kommunistpartiets propaganda. Partiet betraktet de økonomiske spørs­ mål «først og fremst fra helhetsstatens perspektiv».124 Overføringene til de tilbakeliggende delene av Sovjet skjedde på noe forskjellig måte. For det første ble de viktigtste industriprosjektene i de tilbakeliggende deler av Sovjetunionen, som i Sentral-Asia og de ikkerussiske delene av RSFSR, i stor utstrekning finansiert direkte over det all-sovjetiske budsjettet under de første femårsplanene. For eksempel ble i 1933 ca. 50 millioner rubler øremerket for å reise en tekstilfabrikk og en elektrokjemisk fabrikk i Usbekistan. Industriforetak ble også bygget og kontrollert av særskilte statlige fonds oppretttet av sentralregjeringen. Fra 1931 til 1934 dekket således Kasakhstan selv kun 5,7% av de samlede investeringer til industrireisning i republikken, 121 millioner rubler, resten, 2016 millioner rubler, ble hentet fra budsjettintektene i SSSR og RSFSR.125 Imidlertid ble det foretatt investeringer i infrastruktur, i utdannelse og helsestell, ved bruk av budsjettmessige tilpasninger gjenom det meste av «den sosialistiske oppbyggingen» av de tilbakeliggende deler av Sovjet. Disse budsjettoverføringene tok form av fradrag fra statsinntektene, som finansierer de samlede utgiftene i SSSR, på unions- og lokalplanet for å balansere budsjettinntektene og -utgiftene der. Tilfredsstillende perma­ nente ordninger her, som kunne sikre de nødvendige ressurser til de

225

tilbakeliggende områdene, ble imidlertid utviklet gjennom en periode med relativt lang eksperimentering. Både i kapitalistiske og sosialistiske økonomiske system vil den finansøkonomiske politikken allment være knyttet til å avgrense offent­ lige oppgaver og de dertil hørende utgifter (passiv finansutlikning) og dernest å bestemme og fordele de offentlige inntektskildene vertikalt og horisontalt (aktiv finansutlikning), samt innholdet i revisjonsklausulene knyttet til arrangementet. I et planøkonomisk system vil imidlertid budsjettoppstillingen (det vil si det å bestemme hvorfra de statlige inntekter skal komme og hva de skal brukes til) bli særskilt viktig, ettersom budsjettplanleggingen er meget nært knyttet til den samfunnsøkonomiske planen. På den ene siden gir den samfunnsøkonomiske planen budsjettet oppgaven å skaffe finansiering til den økonomiske utviklingen; på den annen side setter budsjettplanene rammen økonomien kan ekspandere innenfor126 Over 50% av det sovjetiske nasjonalproduktet passerte gjennom budsjett­ systemet for å bli omfordelt i samsvar med regjeringens planer. Det siste ord hadde sentrum, som både bestemte økonomiske vekstrater og skaffet tilveie midlene for å oppfylle dem. Finansutlikningen, eller fordelingen av inntekter, i SSSR var knyttet til de offentlige oppgaver som de samme inntektene skulle tilpasses. Prinsipielt gjaldt at den offentlige institusjon som ble gitt bestemte oppgaver, også skulle bære finansieringen av dem. Det ble avvist å overføre oppgaver fra den institusjon som var best egnet til å utføre den til en annen som sto sterkere rent økonomisk. Finansutlikningen ble dermed anvendt for å oppnå større effektivitet i bruken av offentlige utgifter. Det prinsipp som gjelder for finansutlikning i vestlige forbunds­ stater, at visse offentlige oppgaver kan utføres av en institusjon og delvis finasieres av en annen, ble avvist i Sovjet.127 En analyse av disse kapitalstrømningene er imidlertid langt fra en­ kelt, ettersom det sovjetiske budsjettsystemet åpnet for at ressurser kunne overføres direkte både til lokale regjeringsorganer eller gjennom industrielle ministeriet. De siste tok ikke avgjørelser om investeringslokaliseringer på et territorielt grunnlag. De var ikke desto mindre ansvarlig for en stor andel av boliginvesteringene, og deres bedrifter var ansvarlige for hovedtyngden av førskoleinstitusjonene. På den annen side ble en rekke sosiale velferdstiltak finansiert over budsjetter som var underlagt de lokale sovjeter.128 Studier av regionale forskjeller som bru­ ker bolig, førskoleinstitusjoner og velferdsprogrammer som indikatorer, kan derfor komme til å måle utilsiktede konsekvenser av ministerienes investeringsprogrammet, de enkelte foretaks relative suksess og deres

226

ønske om å tiltrekke seg arbeidskraft gjennom å bygge ut gode bolig- og førskoletilbud, samt lokale sovjeters fordelingsmønstre, som igjen var resultatet av et stort antall lokale betingelser og pressgrupper. Hvilken som helst av, og alle, de nevnte avgjørelser kunne, eller kunne ikke, være i samsvar med sentralmyndighetenes ønske om å minske (eller øke) regionale ulikheter.

Regionale aspekter ved det sovjetiske moderniseringsprosjektet - noen hovedtrender og resultater Når en målsetting om økonomisk likhet og de institusjonelle ordningene for utjevning er gitt - i form av budsjettanvisninger og kapitalin­ vesteringer og andre fordeler for de minst utviklede republikker - melder det seg en rekke problemer i vurderingen av dens konsekvenser. En forklaring på dette er målkonflikter mellom ønsket om regional utjev­ ning og andre mål: Virkningen av statlige tiltak vil være avhengig av særegne lokale forhold, sosialt, økonomisk og kulturelt. Selv om industrialisering og utvikling av de mindre utviklede regioner ble stilt opp som en målsetting i Moskva, så var gjennomføringen avhengig av lokal evne og effektivitet, av særegne forhold av sosial, kulturell og økonomisk art - som for eksempel lokalbefolkningens vilje til å flytte til byer og byområder. Dette var forhold Moskva hadde beskjeden kontroll over, og som kunne motvirke selv de mest oppriktige ønsker om likhet. Like utgifter behøver derfor ikke å bidra til de samme og like store virkninger overalt. Derved kunne også ønsket om likhet komme i et konkurranseforhold med målsettingen om økonomisk vekst i landet som helhet, fordi det ville implisere å avlede knappe ressurser fra mer produktive til mindre pro­ duktive områder. Konsekvensene av en konkret politikk behøver derfor heller ikke å være en pålitelig indikator på politiske intensjoner. Fra 1924 av hadde sentralmyndighetene forsøkt å finne andre måter enn direkte subsidier til å øke budsjettinntektene i republikkene på. Den eneste måten dette i praksis kunne gjøres på, var å finne en løsning som gjorde at de tilbakeliggende republikkene fikk beholde en relativt større andel av de allmenne statsinntektene som ble innkrevd lokalt, enn de mer utviklede. Den ordningen som skulle bli permanent, var knyttet til en reform i metoden for å innkreve omsetningsskatten på fra desember 1931. Omsetningsskatten ble fra 1932 innkrevd på en desentralisert måte fra foretakene — av lokale finansorganer, ikke av sammenslutninger som skulle dekke hele SSSR. De betydelige summer som skrev seg fra denne skatten gikk fra nå av gjennom de lokale finansdepartementene, dermed

227

kunne også regjeringen la de økonomisk svakere republikker få beholde en større prosentdel av inntektene, som kompensasjon for lavere totale skatteinntekter. Hovedindikatoren på infrastruktur-investeringer har altså vært den andel av inntektene fra omsetningsskatten som er blitt overført til republikkbudsjettene. Som regel fikk de økonomisk svakere republik­ kene en høyere kvote eller tildeling av inntektene fra omsetningsskatten. Gjennom flere tiår mottok den russiske, ukrainske og hvite-russiske republikken vesentlig lavere andeler enn 100% av inntektene fra denne skatten, mens mange av de øvrige republikker mottok hele 100%.

Fordelingen av sovjetisk nasjonalinntekt over tid

Prosent av omsetningsskatten beholdt av unionsrepublikkene. Republikk

1932

1935

1940

RSFSR Ukraina Hvite-Russland Trans-Kaukasia Aserbajdsjan Gleorgia Armenia Turkmenistan Usbekistan Tadsjikistan Kasakhstan Kirgisia

5,0 5,0 25,0 25,0 — — — 100,0 40,0 100,0 — —

13,5 20,7 42,0 37,6 — — — 75,0 36,4 75,0 — —

5,9 8,5 21,0 — 20,7 33,4 45,9 37,3 6,3 55,5 42,7 49,2

Kilde: Davies, R. W.: The Development of the Soviet Budgetary System, London 1958, s. 310.

Alt i alt betød dette at de sistnevnte republikkene bidro med under gjennomsnittpr. capita til SSSRs statsinntekter. Samtidig var investerin­ gene i økonomien, utdannelsesvesen og helsevesen større i disse områ­ dene enn i andre deler av Sovjet, sett i forhold til ressursene. De samlede utgiftene til republikk- og lokalbudsjettene var på sitt høyeste i første halvdel av 1930-årene i de ikke-russiske republikkene. Det var på dette tidspunktet at ekspansjonen innenfor skole- og helsevesenet i disse de­ lene av Sovjet var størst.129 For bruk av investeringer kunne følgende mønster iaktas før 2. verdenskrig: De tilgjengelige ressurser til industrialiseringen ble søkt

228

konsentrert der potensialet for en rask utvikling var størst. Men med det opprinnelige svært lave industrialiseringsnivået i de tilbakeliggende re­ publikker ble det likevel lagt et grunnlag for en rask vekst i industri­ produksjonen der. Oppbyggingen av en ny tungindustriell base, UralKusnetsk-kombinatet, som var en politisk avgjørelse ut fra militære overveielser, var et avvik fra hovedmønstret. Den lå i det østlige RSFSR som, på samme måte som Nord-Kasakhstan, overveiende var befolket av etniske russere. Vekstratene var likevel prangende for for eksempel de sentral-asiatiske republikkene. I løpet av de to første femårsplanene ble nærmere 700 fabrikker bygget i Usbekistan, Turkmenistan, og Kirgisia, noe som ga betydelig høyere vekst enn for landet som helhet.130 Sovjetisk statistikk offentliggjorde ikke oppgaver over verdien av unionsrepublikkenes samfunnsmessige totalprodukt, nasjonalinntekten eller industriproduksjon. Det som ble publisert var indekstall for vekst­ ratene.131 Tilgjengelige data over produksjonsutviklingen gir følgende bilde: En hurtig økonomisk vekst fant sted i alle republikkene, men bare for tre republikkers vedkommende var den større enn RSFSR. Jordbruksproduksjonen derimot vokste mye raskere enn i RSFSR i alle republikkene (med ett unntak). Investeringene økte i det minste 20 ganger i alle republikker og ble rettet inn mot å øke industri­ produksjonen og den nødvendige infrastrukturen. Urbaniseringen skjøt fart overalt, hurtigst i RSFSR og Kasakhstan. All tilgjengelig statistikk peker i retning av en bevisst politikk for å fremme økonomisk utvikling og modernisering i alle republikkene, og at ressurser faktisk ble kanalisert for disse målsettingene. I Sentral-Asia innebar for eksempel ikke landbrukets vesentlige andel av ressursene at regionens industrielle utvikling ble holdt tilbake: Industriproduksjonen steg 8-17% pr. år mellom 1928 og 1940, og 6-9% pr. år mellom 1940 og 1961, avhengig av beregningsmåten som benyt­ tes.132 Dermed kom produksjonen pr. capita for de viktigste industripro­ dukter i sovjetisk Sentral-Asia til å ligge høyere enn for landene i SørVest-Asia som det er nærliggende å sammelikne regionen med. Antallet industriarbeidere pr. 1000 innbyggere, i Sovjet som helhet og i de ikke-russiske unionsrepublikkene, gir imidlertid et bilde av den økonomiske utviklingen under de første femårsplanene i de tilbake­ liggende grenseområdene, bebodd av de nasjonale minoritetene. Det bør her has i mente at den sovjetiske industrialiseringen i sin tidlige fase allment var en ekstensiv industriutbygging som la vekt på tempo og kvantitet. For arbeidskraftens del innenbar det at en type overveiende fysisk arbeid ble erstattet av en annen, selv om det at jobbene nå befant seg i andre sektorer var av avgjørende betydning.

229

Antall arbeidere pr. 1OOO innbyggere.

Reoublikk SSSR Ukraina Hvite-Russland Transkauka­ siske rep. Usbekistan og Tadsjikistan Turkmenia Kirgisia Kasakhstan

Økning mellom 1926 og 1939

1926

1933

1939

16,1 18,5 5,5

28,0 33,3 15,5

64,5 65,2 50,0

4,0 3,5 9.1

10.5

15,7

32,2

3,1

2,4 2,4 0,8 1,7

7,1 8,2 — —

22,2 30,6 21,6 31,3

9,3 12,8 27,0 18,4

Kilde: Vorobjev Ju. V., Vyravnivanije urovnej ekonomitsjeskogo rasvitija sojusnykh respublik, Moskva 1965, s. 139. Selv om økonomiske overføringer fant sted, så var likevel ikke de relative utviklingsforskjellene i 1940 vesentlig ulike de som fantes i 1922, sett ut fra enkelte strategiske indikatorer. Et overslag viser at mens de områder som etter 1922 utgjorde de ikke-russiske Sovjet-republikker i 1913 produserte 44% pr. capita av de områdene som etter 1922 utgjorde RSFSR, så var det tilsvarende prosenttallet i 1940 bare 33%, selv om rubelverdien hadde steget til det seksdobbelte i samme tidsrom.133 Hva de forskjellige delene av SSSR ville ha oppnådd uten en sentralisert ledelse og ressursoverføringer fra en sterk sentralregjering, er det umulig å si noe bestemt om. Men resultatene ville ganske sikkert ha vært annerledes enn hva de var. Etter krigen synes ingen vedvarende anstrengelser å være gjort for å redusere avstandene i investeringerpr. capita mellom republikkene: Mel­ lom 1950 og 1980 steg investeringene to til fem ganger pr. capita i de transkaukasiske og sentral-asiatiske republikker, fem ganger i RSFSR og 6 til 8 ganger i Latvia og Estland, som allerede var de mest utviklede områdene. På tross av fastfrysingen av utviklingsforskjellene bidro høye investeringsrater, kombinert med en hurtig industrialisering (som det viktigste målet for utvikling), likevel til at industriproduksjonen økte raskt overalt fra 1950 til 1980, men med svært ulike rater — fra 8 gangers økning i Turkmenistan til 30 ganger i de nyinnlemmede baltiske repu­ blikker. De fleste ikke-russiske republikker hadde en hurtigere vekst enn RSFSR. En liknende ulikhet var tilstede for utviklingen av jordbruket:

230

Sentral-Asia, Transkaukasus og Kasakhstan noterte hurtigere vekst enn andre. En rask kapitaldannelse fant sted overalt, men også her i ulik takt fra område til område. Den relative neglisjering av spørsmålet under Krustsjov og Bresjnev bidro til å skjerpe problemene med å minske den økonomiske kløften mellom de utviklede republikker (de baltiske, pluss RSFSR) og de tilbakeliggende (de sentral-asiatiske) etter 1960. Det gjelder for ulike indikatorer, så som industriell produksjon pr. capita, produktivitet og levestandard. Tabellene på neste side gir ett inntrykk av forskjellene i vekstrater republikkene mellom. Gertrude Schroeder estimerte at pr. capita-inntekten økte 3,2% årlig melom 1965 og 1978, med regionale vekstrater som varierte mellom 2,6% i Aserbajdsjan og 4,9% i Moldavia. Mellom 1950 og begynnelsen av 1980-tallet steg realforbruk pr. capita med gjennomsnittlig 3,4% i året, og dette ga en tredobling av levestandar­ den.134 I denne prosessen forble det eksisterende regionale hierarkiet for konsum pr. capita uendret. Den eneste viktige endring var forbedringen av Hvite-Russland og Moldavias relative posisjon. En liknende trend var også tilstede når det gjaldt den faste kapitalens struktur — en allmenn økning, som ikke desto mindre bevarte det eksisterende hierarkiet når det gjelder kapital pr. capita. For den første indikatoren, pr. capitainntekt, økte spredningen mellom det høyeste og det laveste tallet mel­ lom 1960 og 1978.135 Sovjets regionale forskjeller økte altså og ble samtidigt gjort mer komplisert av ulikhetene i befolkningsveksten.136 Kort sagt økte befolk­ ningen raskt i sør, mens den stagnerte i nord og i vest. Et resultat av det var at økende investeringer ble nødvendig i sør, for bare å forhindre at tallene for kapital pr. capita sank i forhold til det det all-sovjetiske nivået. Det er imidlertid viktig å ha huske at fastfrysingen av den relative utviklingskløften regionene mellom under Krustsjov og Bresjnev fant sted på bakgrunn av en allmenn økonomisk vekst. Dette dempet dens betydning.

Endringene i nasjonalitetenes geografiske fordeling: Urbanisering og migrasjon I mye av forskningslitteraturen ble de sovjetiske republikkene behandlet som en slags surrogatvariable for nasjonalitetene, kanskje fordi det har vært mer tilgjengelig materiale om republikkene enn om etniske grup­ per. Når det var snakk om industrialisering og modernisering, svarte imidlertid ikke forskjeller republikkene imellom til ulikhetsmønstre mellom nasjonaliteter. I mange ikke-russiske deler av Sovjet var etniske russere og ikke-russiske grupper svært ulikt fordelt i forhold til by og

231

Rangering av de sovjetiske republikker over tid etter realkonsum og fast kapital pr. capita (i hver kolonne er SSSR=100)

Realkonsum pr. capita 196Ci

Estland Latvia Litauen RSFSR Kasakhstan Georgia Ukraina Armenia Hvite-Russland Turkmenistan Usbekistan Kirgisia Aserbajdsjan Moldavia Tadsjikistan

1978

130,2 127,3 109,9 106,6 95,6 95,4 94,3 87,0 84,4 82,4 80,4 74,7 74,0 72,5 70,5

Estland Latvia Litauen RSFSR Hvite-Russland Moldavia Ukraina Kasakhstan Georgia Armenia Turkmenistan Usbekistan Kirgisia Aserbajdsjan Tadsjikistan

130,3 117,2 114,7 109,8 98,5 97,2 94,1 90,3 90,1 84,0 80,6 78,0 74,2 66,9 64,1

Fast kapital pr. capita 1975

1960

Estland Latvia RSFSR Aserbajdsjan Georgia Ukraina Kasakhstan Litauen Armenia Turkmenistan Hvite-Russland Kirgisia Moldavia Tadsjikistan Usbekistan

151 138 110 101 97 96 93 88 81 80 71 57 57 56 53

Estland Latvia RSFSR Kasakhstan Litauen Ukraina Hvite-Russland Georgia Armenia Turkmenistan Moldavia Aserbajdsjan Kirgisia Usbekistan Tadsjikistan

137 117 115 102 101 90 80 75 73 73 69 64 60 54 51

Kilde: I. S. Koropeckyj and Gertrude Schroeder: Economics of Soviet Regions, New York: Praeger, 1981, s. 129, 160.

232

landområder. Ettersom byområdene var mest utviklet, undervurderer republikkdataene derfor ulikheter mellom nasjonaliteter. Dette man­ glende samsvar mellom etnisk-nasjonale og regionale enheter i Sovjet kommer også inn som en faktor det må tas hensyn til, når resultatene av fmansutlikningene mellom republikkene skal vurderes: Hvilke republik­ ker som nøt godt av overføringene, gir ikke nødvendigvis et dekkende bilde av hvilke nasjonaliteter som gjorde det. De viktigste befolkningspolitiske konsekvenser av kollektiviseringen og industrialiseringen var en sterk bølge av migrasjon og urbanisering. To hovedretninger lar seg skille ut i denne befolkningsforflytningen: byland-forflytningen og migrasjonen til det sovjetiske østen. For byutviklingenes vedkommende er det tre hovedfaser: 1920årene, der førkrigsnivået ble gjeninnhentet, den sprangaktige, intense utbyggingen på 1930-tallet og oppsvinget etter gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig, særlig fra slutten av 1950-årene, da flertallet av den sovjetiske befolkningen ble urbanisert. I urbaniseringsprosessen var ikke-russernes deltagelse, med noen få unntak, under gjennomsnittet. I migrasjonen til de østlige delene av Sovjet deltok de knapt, med unntak av tatarer og jøder. Russerne viste seg altså, med Carrere D‘Encausses ord, som Sovjetunionens «egentlige nomader».137 Andelen russere utenfor Russlands nåværende grenser var i

Russere utenfor RSFSR 1926

Reoublikk Ukraina Hvite-Russland Usbekistan Kasakhstan Georgia Aserbajdsjan Litauen Moldavia Latvia Kirisia Tadsjikistan Armenia Turkmenistan Estland

/tusen

1959 /■% /tusen

2530 8,8 384 7,7 243 5,5 1280 20,0 96 3,6 221 9,5 — — 49 8,5 — — 116 1 1,7 1 0,7 20 2,2 75 8,2 — —

7091 659 1091 3974 408 501 231 293 556 624 263 56 263 240

1970 /% 7tusen

16,9 8,1 13,5 42,7 10,1 13,6 8,5 10,2 26,6 30,2 13,3 3,2 17,3 20,1

9126 938 1473 5522 397 510 268 414 705 856 344 66 313 335

/%

19,4 10,4 12,5 42,4 8,5 10,0 8,6 1 1,6 29,8 29,2 11,9 2,7 14,5 24,7

Kilder: 1926: A. M. Jegiasarjan: Ob osnovnykh tendentsijakh rasvitija sotsialistitsjeskikh natsij SSSR, s.88ff.; for 1959: Itogi vsesojusnoj perepisi naselenija 1959 goda (etter republikker); for 1970: Narodnoje khosjajstvo SSSR 1922-1972, s.516ff

233

1897 8,4% og 8,6% i 1926. Fram til 1939 steg den til 14,9% og nådde 17,8% i 1959.138 Vanligvis anslås det også en migrasjon innenfor RSFSR på rundt 3 millioner mennesker bare mellom 1926 og 1939. Dette var en enorm folkeforflytning fra det rurale europeiske Russland til de industrielle utviklingsområdene i Ural, Sibir og Det Fjerne Østen. Det er derfor ikke urimelig å slutte at det overveiende flertallet av migranter til utviklings­ områdene var etniske russere.139 Under den første femårsplanen manglet både en lokal teknisk intelligentsia og en egen arbeiderklasse i mange av de tilbakeliggende delene av Sovjet. For å følge opp målsettingen om hurtig industrialisering og for å danne en lokal arbeiderklasse og nasjonale fagopplærte kadre innenfor alle sektorer av økonomien, strømmet det russere og andre europeere til for eksempel Usbekistan. Her ble det mellom 1928 og 1935 startet produksjon ved 50 nye industriforetak med rundt 20900 ansatte, hvorav 10500 av disse ble sendt dit fra RSFSR bare mellom 1933 og 1935.140 Mellom 1926 og 1939 migrerte 1,7 millioner mennesker, de fleste russere, til Kasakhstan og Sentral-Asia, mot 1,3 millioner fra 1864 til 1913.141 Resultatet var entydig: Samtidig som russerne lærte opp sentralasiatene til å kunne arbeide i den moderne sektor, ble de selv domine­ rende innenfor industrien og yrker som krevde faglært arbeidskraft innenfor alle sektorer. På 1930-tallet utgjorde innenlandske arbeidere hele tiden kun mellom 1/5 og 1/3 av alle arbeiderne i Usbekistan, mens en betydelig del, noen ganger hoveddelen, av arbeiderklassen utgjordes av andre (oftest den russiske) nasjonaliteter.142 I 1939 var industriarbeidere av innfødt nasjonalitet i flertall i RSFSR, Ukraina, Hvite-Russland og i Armenia, mens den varierte fra 18 prosent til 33 prosent av den samlede arbeidsstokken i Georgia, Aserbajdsjan og de sentral-asiatiske republikkene. Dette bekrefter at russernes styrke i de ikke-russiske republikkenes bybefolkning var omvendt relatert til den navngivende nasjonenes eget utviklingsnivå. Jo mer underutviklet den innenlandske nasjonen var, jo større var behovet for russere i den indus­ trielle virksomhet. Poksjisjevskij framholdt mer generelt i en komparativ studie at den russiske befolkningsandelen økte i områder der den lokale arbeidskraften ikke var tilstrekkelig, når det gjaldt kvalifisert personell.143 Med utgangs­ punkt i folketellingen i 1959 klassisifiserte han alle administrative sentre i autonome republikker (ASSR-enheter) og autonome omåder (pblasti) innenfor og utenfor RSFSR i tre typer: hurtig industrialiserende, mid­ dels industrialiserende og langsomt industrialiserende. Herved ble det

234

bekreftet at den gjennomsnitlige russiske andel av befolkningen innenfor hver gruppe var synkende i det vi beveget oss fra gruppe 1 til 3, fra henholdsvis 73,5% via 45,4% til 27,1%. Han foretok deretter nok en klassifikasjon som delte 33 forskjellige byer i ikke-russiske områdeenheter inn i to typer, industrialiserte og mindre industrialiserte, og undersøkte den etniske sammensetnigen av hver av dem. Han fant igjen at det gjennomsnittlige russiske innslaget var større i de industrialiserte byer enn i de mindre industrialiserte, henholdsvis 54,7% og 35,7%. Dermed dokumentertes sammenhengen mellom industrialiseringen i de ikke-russiske områdene og tilstrømnin­ gen av russere fram til 1959. Mens andelen russere i Georgia i 1926 var 3,6%, så var andelen av russere blant bybefolkningen 11,8%. I 1959 var andelen russere i total­ befolkningen 10,1%, blant bybefolkningen 18,8%. I Usbekistan ut­ gjorde russerne i 1926 5,4% av befolkningene totalt sett, mot 19,2% av bybefolkningen. I 1959 var tallene henholdsvis 13,5% og 33,4%. I Kirgisia var de samme tallene i 1926 henholdsvis 11,7% og 37,2%, i 1959 30,2% og 51,8%144 I Khrustsjov-perioden avslo Anastas Mikojan en Volga-tysk delegasjons anmodning om å få lov til å flytte tilbake til den europeiske delen av Sovjet (som de var blitt forflyttet fra under den 2. verdenskrig) med den begrunnelse at økonomien i Kasakhstan da ville bli alvorlig skadelidende. Tre tiår seinere syntes en rekke forskere, både sovjetiske og vestlige, å bekrefte at tyske, russiske og ukrainske «fremmedarbeidere» var av grunnleggende betydning for at økonomien skulle fortsette å utvikle seg tilfredsstillende i Sentral-Asia og Kasakhstan.

Endringer i nasjonalitetsproblemets etno-sosiologiske basis Trass i at Stalin i 1930-årene hadde utryddet de gamle nasjonale elitene i de ikke-russiske republikkene, stoppet ikke moderniseringsprosessen opp. Noen steder ble den dratt i gang midt under «høystalinismen». Gjennom hele sovjet-perioden foregikk overføringer via det sentrale budsjettet fra de mer utviklede til de mindre utviklede deler av landet. På den annen side bidro republikkene i ulik grad til den samlede økono­ miske veksten. Spørsmålet er om disse overføringene var store nok til å redusere de interregionale utviklingskløftene, eller om de bare forhindret at forskjellene økte ytterligere i løpet av industrialiseringsprosessen. Her skal jeg konsentrere meg om ett aspekt ved moderniseringen, som ut fra vestlige teorier, brukt i komparativ nasjonalismeforskning, må anses som strategisk: framveksten av nye samfunnsgrupper som endrer nasjonalitetsproblemets etno-sosiale basis. Denne er knyttet til utviklin­ gen av det høyere utdannelsessystemet.

235

Både empirisk og teoretisk var det vanlig å se på den kategorien som i sovjetisk statistikk benevnes «åndsarbeidere» (umstvennij trud) som en strategisk viktig sosial gruppe. Dette var en kategori uten noen direkte definitorisk ekvivalent i vestlig sosiologi. I følge den sovjetiske definisjo­ nen dreide det seg om personer som enten var uteksaminert fra en fagskole eller høyskole, eller om personer som utøvde yrkesfunksjoner som forutsatte en slik kvalifisering. Dette var en stor sosial kategori. Siden 1930-årene var det den raskest voksende sosiale gruppen i det sovjetiske samfunnet. De følgende tabellene viser utgangssituasjonen hva gjelder høyere utdannelse i landet som helhet.

Utdannelseskår etter nasjonalitet i Tsar-Russland, i følge folketelling fra 1897 Nasjonalitet

Personer med mer enn elementærutdannelse pr. 1.000 innb.

Russere Litauere og latviere Armenere og andre indoeuropeiskefolk i Kaukasus Georgiere Jøder Tyrkiske folk Mongolske folk Det russiske imperiet totalt

120 40

108 107 90 3 3 110

kilde: Ju. Bromlej: Sovremennyje etnitsjeskije protsessy, Moskva: Nauka 1977, s. 124.

Det var altså meget store forskjeller i utgangsposisjoner regionene imel­ lom på dette området. I skoleåret 1914/15 fantes det 105 høyere utdanningsinstitusjoner på det området som seinere utgjorde SSSR. Av disse lå 72 i byene til den seinere russiske føderasjonen, RSFSR. 27 lå i den seinere ukrainske Sovjet-republikken, fire i Estland og én i Latvia. I hele resten av imperiet, inkludert Transkaukasus, Sentral-Asia, Moldavia og Hviterussland, fantes det bare én slik institusjon. Et seminar for kvinner åpnet i Tbilisi i 1908. Her ble det uteksaminert i underkant av 100 personer i året.145 Den utdannede arbeidskraften bestod i uproporsjonal stor grad av representanter for noen få av SSSRs nasjoner: russere, jøder, geogiere og armenere.

236

Hovedtyngden av de nye utdannelsesinstitusjonene ble i den første tjueårsperioden lagt til de områder av Sovjet som hadde det største potensialet for en rask økonomisk vekst. Men for vekstratenes vedkom­ mende var resultatene likevel ganske prangende for de nasjoner som i utgangspunktet hadde færrest «intellektuelle», deriblant de islamske om­ rådene. I 1939 var 82,5% av den sovjetiske arbeidskraften sysselsatt med overveiende fysisk arbeid og 17,5% med «intellektuelt arbeid» (umstvennyj trud). Den relative fordelingen forandret seg lite i tiden fram til 1959, da henholdsvis 79,3% og 20,7% befant seg i de samme sosiale kategoriene.146 Den etter-stalinistiske perioden kjennetegnes av en eksplosiv vekst i gruppen av spesialister og profesjonelle. Mens den sysselsatte delen av befolkningen økte med 155% mellom 1960 og 1986, økte tallet på spesialister fire ganger. I 1941 hadde omlag 2,4 (av 11) millioner funk­ sjonærer høyere eller spesialisert teknisk utdannelse. I 1960 var halvpar­ ten av 16 millioner funksjonærer «spesialister». I 1984 tilhørte det store flertallet av funksjonærene denne kategorien. Sovjet hadde i 1984 31,5 millioner spesialister. 13,5 millioner av dem hadde høyere utdannelse, og over 18 millioner hadde spesialisert sekundærutdannelse.147 Utviklingen av det sovjetiske utdannelsessystemet skapte altså i årene etter 1960 både en kvantitativ og en kvalitativ endring av hele yrkes­ strukturen i landet. Profesjonelle sjikt utgjorde nå et svært tungtveiende sosialt segment innenfor det sovjetiske samfunnet og særlig innenfor de øvre lag. Disse var dominert av tekniske fagdisipliner. Betydningen av disse endringene i sosial-strukturen kan ikke under­ strekes sterkt nok. Som en innfallsvinkel vil jeg her henlede oppmerk­ somheten til Merle Fainsods klassiske studie av Smolensk, der han understreket «regimets evne til å manipulere og disiplinere de nye sosiale kreftenene som dets grandiøse eksperiment i samfunnsmessig reorgani­ sering, slapp løs».148 Han understreket at det skjedde en «dannelse av en ny klasse av sosialt begunstigede» at «regimets overlevelsessjanser ble gjort avhengig av en fryktinngytende kombinasjon av hevdvunne inter­ esser». Den samme prosessen var i virksomhet over hele Sovjetunionen. Men i andre deler av landet, for eksempel i de sentral-asiatiske republik­ kene, kom enda en politisk dimensjon inn. Den innebar spesielle vanske­ ligheter som ikke var tilstede i Moskva, Leningrad, eller til og med i Smolensk: Nasjonalitetsspørsmålet blandet seg med det tekniske proble­ met det var å utdanne bønder og arbeidere og å gi dem et nytt ansvar. Nøkkelspørsmålet i de tilbakeliggende deler av Sovjet var dette: Ville den nydannede sovjetintelligentsiaen komme til å bli virkelig «innfødte»,

237

eller ville den nye sovjeteliten komme til å bestå hovedsaklig av russere eller ukrainere rekruttert fra den lokale øst-slaviske befolkningen som ble importert fra det europeiske Russland? Svaret på dette spørsmålet er ikke bare sentraltfor å forstå moderniseringshistorien i Sovjet, men var også den aksen utviklingen av nasjonalitetsspørsmålet i SSSR dreide seg rundt. Det empiriske mønstret over tid viste at forskjellene mellom de ulike nasjonale befolkningsgrupper avtok i vesentlig grad: Riktignok fantes det fram til 1935 et sosialt kvotesystem for rekrutte­ ringen til høyere utdannelse, slik at personer med tilknytning til og bakgrunn i industriarbeiderklassen ble favorisert. Sammen med masse­ tilstrømningen av personer med tilknytning til kommunistpartiet bidro dette til en nasjonal skjevhet for studentene i de høyere utdannelses­ institusjoner: De nasjoner ble begunstiget som også var overrepresentert innenfor partiet og hadde det høyeste industrielle utviklingsnivået. I 1934 avskaffet man også reserveringen av studieplasser for studenter fra de tilbakeliggende delene av Sovjet, som på grunn av manglende språk­ kunnskaper ikke kunne hevde seg i den ordinære konkurransen om opptak. I 1934 hadde for eksempel 10 000 kasakher, 3200 kirgisere, 10200 hvite-russere, 5000 armenere og 1300 georgiere studert ved tekniske skoler og høyskoler i Russland og Ukraina.149 Men allerede mellom 1940/41 og 1950/51 ble de ikke-russiske områdenes etterslep betraktelig minsket. Det ble reservert plasser for ikke-russere på russiske universiteter, uten at disse måtte gjennomgå den obligatoriske opptaksprøven:

Studentallene i de enkelte unionsrepublikker som promille av befolkningen 1940/41

SSSR RSFSR Ukraina Hviterussland Usbekistan Kasakhstan Georgia Aserbajdsjan

4 4 5 2 3 2 8 4

1950/51

7 8 6 4 7 5 10 10

1940/41

Litauen Moldavia Latvia Kirgisia Tadsjikistan Armenia Turkmenia Estland

2 1 5 2 2 8 2 4

1950/51

4 4 7 5 5 11 5 8

kilde: G. S. Sabirejanov, Sotrudnitsjestvo narodov SSSR v podgotovke kadrov natsionalnoj intelligentsii v 1945-1950 godu. Istorija SSSR, nr. 3, 1971, s. 25.

238

Denne prosessen fortsatte etter den 2. verdenskrig, samtidig som utdannelsesnivået for de enkelte nasjoner også forbedret seg. For årene 1939 og 1959 utgjorde uteksaminerte kandidater fra høy- og middel­ skoler følgende prosentandeler av republikkenes titularnasjoner:

Uteksaminerte kandidater fra høy- og middelskoler 1939 1959

SSSR gjennomsnitt Moldavere Kirgisere Tadsjiker Turkmenere Usbeker Kasakher Litauere Aserbajdsjanere

7,8 — 0,9 1,2 1,4 1,5 2,0 —

4,5

11,1 3,0 6,1 5,1 5,4 5,9 6,2 6,4 8,4

1939

Hviterussere 6,7 7,7 Ukrainere 8,0 Russere — Latviere — Estere 9,8 Armenere 12,4 Georgiere

1959

8,9 10,1 12,2 12,7 13,0 14,9 22,0

kilde: Ju. Arutjunjan: Ismenije sotsialnoj struktury sovetskikh natsij, Istorija SSSR 1972, nr. 4, s. 19. Allerede i 1950-årene var dermed en irreversibel prosess i gang. Med industrialiseringen, urbaniseringen og «utdannelseseksplosjonen» skap­ tes nye nasjonale eliter som i antall langt overskred de gamle. Dette blir enda klarere når vi ser på de absolutte tallene for utdannelsesvesenet: I 1927/28 fantes det bare 74.000 ikke-russiske høyskolestudenter, i 1959/60 var det allerede 506.300, mens tallet på studenter inenfor såkalt «midlere yrkesrettet utdannelse» (srednije spetsialnyje utsjebnyje savedenijd) steg fra 84.000 til 502.000.150 Mens antallet russere med høyere utdannelse ble mer enn tredoblet i løpet av denne perioden - fra 82 til 284 pr. 1000 - vokste tallet hos de 4 sentral-asiatiske republikkenes navngivende nasjoner nesten 20 gangerfra mellom 10 og 16 i 1939 til 201 og 242 pr. 1000 i 1959.151 Alt tilgjengelig statistisk materiale tyder i retning av at ett viktig aspekt av korenisatsija-yo\hÅ\3t&n fortsatte, eller ble gjenopptatt, i perio­ den etter Stalins død: sjanselikhet mellom nasjonene innenfor utdan­ ningsvesenet. Sovjetiske forskere presiserte dette eksplisitt som en mål­ setting om proporsjonalitet for de navngivende nasjoner i republikkene: «Under de nåværende betingelser er situasjonen optimal dersom andelen av intelligentsiaen og studentmassen i hver av republikkene som tilhører denne republikkens titularnasjon, svarer til nasjonens andel av befolk­ ningen som helhet."152

239

For muligheten til å gjennomføre denne politikken var den offisielle passregistreringen strategisk. Det «indre pass» var et dokument som inngikk som ledd i den administrative mekanismen i Sovjet. Passet gjorde det mulig for myndighetene å styre endringene av sosialstrukturen, regulere arbeidskraftens fordeling og dermed også byenes utvik­ ling. Det var et uunnværlig instrument i kontrollen med praktisk talt hver eneste innbygger over 16 år i landet.153 Det var en betingelse for å kunne forskjellsbehandle individet og grupper, blant annet i form av kompenserende tiltak som kvoteord­ ninger for tidligere underprivilegerte grupper. Passet med nasjonalitetsbetegnelsen måtte framvises ved opptak til skoler, universiteter, militær­ tjeneste, utenlandsopphold, søknader om ny bolig og så videre. I en situasjon preget av etnisk basert konkurranse ga dette nasjonalitet en klar instrumentell verdi. Det bidro utvilsomt til å sementere de nasjonale segmentene i det sovjetiske samfunnet. Passystemet ble innført i 1932 og gjennomgikk to forandringger, sist i 1974. Det skilte seg fra det som fantes i tsartiden nettopp ved at nasjonalitet ble registrert. I TsarRussland var bare religion med. I opptaksprosessen til de sovjetiske høyere utdannelsesinstitusjoner var det et reelt spillerom for lokal innflytelse og differensiert administra­ tiv behandling. Dette skyldtes at bare tredve av de ni hundre VUS’er (vyssjeje utsjebnoje savedenije, eller høyere sovjetiske utdannelses­ institusjoner) ble direkte kontrollert av det sentrale ministeriet for høy­ ere utdannelse. Tre hundre av de øvrige befant seg under en felles myndighet, som besto av det all-sovjetiske utdannelsesministeriet og unionsrepublikkenes undervisningsministerier. De øvrige var adminis­ trert av de relevante økonomiske bransjeministerier eller av det vitenska­ pelige establishment. Andre indikatorer tyder også på at lokale undervisningsadministratorer hadde et betydelig spillerom til å påvirke utfallet av opptaksprøvene: De mange rapporter om korrupsjon og bestikkelser, om «fiksing» av karakterer ved opptaksprøvene for å fylle opptakskvotene og så videre.154 Målt ut fra en rekke avgjørende sosio-økonomiske indikatorer var russernes overrepresentasjon på ingen måte avsluttet i 1950-årene. Den nådde i flere tilfeller sannsynligvis sitt høydepunkt, for deretter å be­ gynne å gå tilbake. En sovjetisk kilde kom fram til at representasjonen for den innfødte nasjonaliteten i studentmassen, sett i forhold til befolkningsstørrrelsen, var større enn den tilsvarende for den russiske befolkningen i republik­ ken bare for tre republikker i skoleåret 1960/61: Kasakhstan, Georgia og Estland. I 1979 til 1980 hadde dette nivået også blitt nådd i Litauen,

240

Kirgisia og Armenia. Samtidig ble russernes andel redusert i samtlige republikker i perioden. Georgierne var overrepresentert både i 1960 og 1970 med 10% i forhold til sin andel av befolkningen i Georgia.1” Også .estlendere, litauere og armenere var overrepresentert, kasakhene sann­ synligvis ikke, hvis det tas hensyn til at andelen av den kasakhske befolkning på alderstrinnet universitetsungdom befant seg, var større enn den russiske. 1976/77 var de sentral-asiatiske nasjoner (inkludert Kasakhstan) bedre representert i studentmassen enn ukrainerne.156 Hvis man beregner antallet studenter i forhold til aldersgruppen 1729 år i hver enkelt nasjon og setter russernes andel lik 100, så var den ukrainske representasjon i 1980/81 lik 86%, esternes 122%, usbekernes 69%, kasakhenes 92%, aserbajdsjanernes 74% og kirgisernes 86%.15 Politisk sett innebar dette at samholdet i den sovjetiske flernasjonale staten mer og mer ble gjort avhengig av de ikke-russiske utdannede elitenes lojalitet. Den nye ikke-russiske Sovjet-intelligentsia omdannet de ikke-russiske nasjoners sosialstruktur på en grunnleggende måte og skapte nye rammevilkår for den sovjetiske nasjonalitetspolitikken. Det offisielle sovjetiske synet var å vurdere de nye elitene som bærere av tilnærmingssprosessen. De var oppdratt og skolert innenfor rammen av en felles sosialistisk sosialstruktur og grunnsetningene i «den sosialis­ tiske moral».158 Viktige aspeker ved nasjonalitetspolitikken etter Stalin må forstås på bakgrunn av disse gruppenes økende nasjonale selvbevisst­ het, som vi på bakgrunn av sovjetiske samfunnsforskeres arbeider kunne fa et ganske godt kjennskap til. Etnografen Arutjunjan slo for eksempel fast at den nasjonale selvbevisstheten hadde vært voksende der sjiktene med høyere utdannelse er konsentrert, og befolkningen var flernasjonal i sin sammensetning.1’9

Vinnere og tapere i sovjetisk regionalpolitikk - Ukraina versus de sentral-asiatiske republikker Jeg vil i det følgende se nærmere på Ukrainas og Sentral-Asias plass i det allmenne bildet jeg har tegnet av sovjetisk modernisering, med vekt på faktorer som er utledbare av en modell som ser nasjonalisme som en respons på ujevn økonomisk utvikling. Ukraina var den viktigste ikkerussiske republikken og samtidig et strategisk industrielt kjerneområde. Ukrainernes lojalitet var loddet på vekten i balansen mellom gruppene i den flernasjonale staten. Sentral-Asia har jeg tidligere klassifisert som det eneste egentlige koloniområdet i Tsar-Russland. Nasjonal mobilisering her ville derfor, fra en analytisk synsvinkel, komme til å knyttes til andre typer konfliktlinjer enn i det øvrige Sovjet.

241

Fram til 1960-årene og 1970-tallets første halvdel var det de mindre utviklede republikker i Sentral-Asia, og i noen grad Kasakhstan og de transkaukasiske republikker, som tjente på den omfordelingen av nasjonalinntekten som fant sted, samtidig som den største netto-utstrømningen av kapital skjedde fra Ukraina. A. G. Granberg ved det sovjetiske vitenskapsakademiets avdeling i Novosibirsk konstruerte i et arbeid fra 1973 en modell som så SSSR som sammensatt av 10 regioner og bygget inn både den interregionale balan­ sen mellom sektorer og kombinerte regioner, samtidig som den tok hensyn til eksterne eksport-anvisninger og import-allokeringer. Den ble anvendt til å beregne det optimale vekstmønsteret for 12 industrier, som også inkluderte jordbruket, for hver økonomisk region og for SSSR som helhet, i det den aksepterte føringer av «policy-messig karakter» i form av tillatte grenseverdier for nøkkelvariablene.160 Granbergs analyser bekreftet vestlige studier som konkluderte med at retningen og størrelsen på interregionale kapitaloverføringer i SSSR ikke ble gjort ut fra et endimensjonalt effektivitetskriterium, for å maksimalisere produksjonen i landet som helhet. Han beregnet en regio­ nal allokering av ressursene arbeid og kapital ut fra en løsning som bare skulle tilfredsstille dette krav. Samtidig godtok han som gitte størrelser de planlagte utviklingsproporsjoner og liknende kvantifiserbare påviste preferanser hos beslutningstagerne. En simulert fordeling av 1 million rubler investeringskapital, ville kunne hevet det totale produktet i SSSR med 2.097 millioner rubler. For å oppnå dette måtte den største delen av disse investeringer måtte foretas i Ukraina, der det tilsvarende utbyttet også ville ha kommet, hovedsaklig i lettindustrien, den kjemiske industrien og i maskinbygging. Brutto­ produktet ville samtidig måtte skjæres ned i Volga-regionen, hovedsaklig innen lettindustrien og i jordbruket161 Hans karakteristikk av forholdet mellom kapitalstrømmer og utvikling var slik:

Mønstrene i balansen regionene imellom for bruttoproduktets til- og frastrømning er omfattende indikatorer på gjensidig territoriell avhen­ gighet. Hvis ekstern eksport og import regnes med, så er det bare «det utviklede sør» (det vil si Ukraina, pluss Moldavia og «Ural-regionen») som yter et vesentlig bidrag til landets økonomi. Disse to regionene har et positivt kredittoverskudd i sine inntektsregnskaper. Dersom ikke ekstern eksport og import tas med i betegningene, så vil også «Vest»(det vil si Hvite-Russland og de tre baltiske republikkerne) få et positivt kredittoverskudd i sine inntektsregnskaper.162 Disse mønstrene gikk igjen i hele Sovjet-perioden, og Ukraina var med andre ord spesielt interessant i denne sammenheng. I løpet av 1930-

242

årene tok Moskva kontrollen over hele den ukrainske økonomien. I 1935 hørte for eksempel 84% av republikkens industrikapital til allsovjetiske foretak. Gjennom dette ble Ukraina forpliktet til å subsidiere den økonomiske utviklingen i andre deler av Sovjet.163 Et perspektiv på omfordelingspolitikken i SSSR som helhet gir også Z. L. Melnyks overslag for tre ulike perioder sett i forhold til noen hovedkategorier i republikkenes økonomi. Det viser at den andelen av den ukrainske nasjonalinntekten som ble trukket ut som en del i en ikkekompensatorisk omfordeling av inntekter, var svært stor i internasjonal sammenheng. Den viste en økende tendens: 9-12% i 1929-32, 17,1% i 1959-60 og 19,9% for årene 1959-70. I 1959-70 beholdt sentral­ myndighetene hele 90086,2 millioner rubler av de inntekter som ble overført til de sentrale budsjettene fra den ukrainske økonomien, noe som tilsvarte 56,7% av sentralmyndighetenes inntekter i Ukraina og 33,6% av alle republikkens budsjettinntekter (det vil si av alle investeringer). Også dette representerte en klar økning - i årene 1928-32 beholdt sentralmyndighetene 29,8% av sine inntekter i Ukraina, som svarte til 23,2% av budsjettinntektene derfra.164 I disse overslagene ble ikke handelen mellom SSSR og andre stater, som er en del av den mekanismen som overførte verdier mellom regioner i landet, tatt med. Ukraina sto for eksempel i perioden 1960-65 for 2530% av det sovjetiske utenrikshandelsvolumet. I følge V. N. Banderas beregninger bidro Ukraina med 625 millioner rubler og hele resten av SSSR med kun 210 millioner rubler av landets samlede eksportover­ skudd på 835 millioner rubler. For årene 1963-66 var sentral­ myndighetenes nettogevinst fra eksporten av ukrainske varer 1,2-1,4 millioner rubler, ettersom de sovjetiske handels- og kredittavtaler med COMECON-land som Ungarn og Polen var knyttet til et triangulært handelsmønster, der COMECON-import fra Sovjet ble finansiert ved hjelp av langsiktige kreditter som ble tilbakeført med utstyr og maskiner som overførtes til nye etableringsområder i Sibir i den russiske republik­ ken. Ukrainsk eksport bidro dermed til utbyggingen av Sibir, det viktig­ ste all-sovjetiske innsatsområdet165 Offisiell sovjetstatistikk over kapitalinvesteringer til sammenliknbare priser viser at de samlede investeringer i den ukrainske økonomien under den fjerde femårsplanen (1946-50) beløp seg til 19,6% av verdien for SSSR som helhet og til mellom 16,5 og 17,0% under alle de etterføl­ gende femårsplaner fra 1951 til 1970. Den veide gjennomsnittsverdien var 16,9% mellom 1946 og 1970 og på 16,7% mellom 1961 og 1970. Disse tallene var uproporsjonalt lave, sammenliknet med Ukrainas bi­ drag til den samlede sovjetiske produksjonen.

243

Ukrainas investeringsandel ble gradvis hengende etter republikkens andel av totalproduksjonen i Sovjet, hvilket gjenspeilte overføringene til nyere industriområder.166 En slik ressursoverføring var å forvente i løpet av en interregional utviklingsprosess. Det som imidlertid manglet, var enhver form for merkbar gjenytelse til Ukraina for republikkens investeringsbidrag andre steder. Lave investeringer må ha hatt en særskilt ugunstig effekt, tatt i betraktning Ukrainas tunge tap i den annen verdenskrig. I følge sovjetiske overslag sto republikken for 42% av de sovjetiske krigstapene: 42% av helt eller delvis ødelagte byer og 40% av landsbyene, 31% av de ødelagte industribedriftene, 40% av den delen av Sovjets befolkning som ble hjemløs etter krigen. For Ukrainas egen del betød dette at hele republikkens økonomi lå i ruiner. Den ukrainske befolkning, som også led mest under den 2. verdenskrig, bar også den største byrden i gjenoppbyggingen av Sovjet etterpå. Mens den all-sovj etiske regjeringen mellom 1946 og 1970 skaffet tilveie 56,2% av jordbruksinvesteringene i landet som helhet, var denne andelen på bare 35,4% i Ukraina. Regjeringsinvesteringene i jordbruket i Ukraina lå på bare 9,9% av hva de var i Sovjet som helhet. Statlige og kooperative bedrifter finansierte videre 77,3% av husbyggingen i Sovjet som helhet, mot 65,1% i Ukraina.167 Etter 1960 ble det også blitt overført inntekter fra Aserbajdsjan, i små mengder fram til 1975, men i 1981 overskred nasjonalinntekten produ­ sert i Aserbajdsjan inntektene brukt til investeringer og konsum med 25% eller 2,4 milliarder rubler. Selv om Georgia og Armenia var nettomottagere av inntektsoverføringer så langt som fram til 1960-årene, bidro de deretter med inntekter til resten av Sovjetunionen, i følge data fra henholdsvis 1979 og 1975. Latvia overførte også vedvarende inntek­ ter til andre republikker fra 1960-tallet av, ca. 5-6% hvert år. Litauen og Estland synes stort sett å ha vært mottagere.168

Usbekistan - en agrarkommunistisk utviklingsmodell? For Sentral-Asias del var det knapt snakk om en industrialisering som var i stand til å innhente det russiske forspranget i 1930-årene. Ettersom Sentral-Asia unngikk å bli okkupert av fremmede styrker under den 2. verdenskrig, gjennomgikk området da en rask utvikling. Industri ble evakuert dit fra den europeiske delen av Sovjet. Det at en ikke helt ubetydelig del av den økonomiske infrastruktur ble overført til SentralAsia, krevde også en større generell investering der etter krigen og en satsning på det høyere utdannelsesvesenet. Samtidig som lokalbefolk­ ningen ble oppmuntret til å skaffe seg opplæring, fortsatte også et stort antall fagarbeidere å strømme til fra de europeiske delene av SSSR.169

244

Over tid fikk imidlertid den sentral-asiatiske industrialiseringen en annen vektlegging enn i Sovjet generelt, hvor tungindustrien sto i sen­ trum. I Sentral-Asia fikk lettindustrien større betydning — industri som anvendte, lokalt produserte jordbruksråvarer, som tekstil, bekledning og næringsmiddelindustri. I Usbekistan, som den største og mest industria­ liserte republikken i regionen, bidro disse industrier med 73% av industriproduksjonen i 1940, 72% i 1960 og 60% i 1971170 Usbekistans kjemiske industri, metallurgiske industri, maskinindustri og elektroindustri, som samlet representerte 11% av industriproduksjonen i 1940, 18% i 1960 og 27% i 19711 ', ble i stor grad konsentrert om å møte jordbrukets og den bearbeidende lettindustriens behov.172 En vesentlig del av kapitalinvesteringene i sovjetisk Sentral-Asia sy­ nes enn videre å ha vært siktet inn på å øke sysselsettingsmulighetene for den voksende befolkningen: I Stalin-perioden ble det, i motsetning til det som gjaldt for Sovjet som helhet, satset mer kapital på utviklingen av landbruket enn industrien:

Fordeling (i%) av investeringer mellom ulike sektorer i Sentral-Asia 1928-32

Jordbruk Industri Transport og kommunikasjon Boliger og tjenester

1933-37

1938-40

1946-

51,8 15,2

34,7 22,5

37,6 23,9

34,7 32,1

17,4

14,7

8,7

6,2

15,6

28,1

29,8

27,0

Kilde: Wilber, C K.: The Soviet Model of Development and Underdeveloped Countries, Chapel Hill 1969, s. 194.

I 1960 var fremdeles hele 57% av befolkningen i Usbekistan sysselsatt i jordbruket. Noe som gjenspeilte den vekt sovjetiske planleggere la på å beholde regionen som spesialisert leverandør av bestemte landbruks­ produkter. Mellom 1960 og 1970 skjedde det imidlertid en strukturell endring i økonomien, da sysselsettingen i jordbruket falt til til ca. 2/5 og industri og bygningsbransjen steg med 1/4. Etter 1970 var det imidlertid små endringer i strukturen for den sysselsatte befolkningen. Mellom 1913 og 1970-årene økte bruttoproduksjonen av jordbruks­ produkter i Usbekistan, Turkmenistan og ECirgisia seks ganger (3 prosent i året), ni ganger (3,7% pr. år.) i Tadsjikistan, mot bare tre ganger (1,8 prosent pr. år) i RSFSR.173 Også vestlige kilder var enige om at mellom

245

1925-30 var Sentral-Asias «jordbruksproduskjon per capita av landbefolkningen ca. 80% av snittet i hele SSSR, og at brutto jordbruks­ produksjon i Sentral-Asia årlig økte med 3,8% i perioden 1928-61 til konstante 1926/7-priser, mot 2,2% årlig i SSSR som helhet».174 I Stalin-perioden skrev kanskje den største delen av inntektene fra omsetningsskatten seg fra tvangsleveranser av jordbruksvarer til kunstig lave priser. Jordbruksvarene ble innkrevd fra kollektivbrukene. Kollektiviseringen innebar i realiteten at jordbruket ble organisert som et omfat­ tende system av store plantasjer. Dets hovedfordel lå ikke i større effekti­ vitet, men i at det gjorde mulig en sterkere sentralisert kontroll over bondebefolkningen enn tidligere, da bøndene var spredd ut over 25 millioner individuelle bruk. Kollektiviseringen ga den sovjetiske staten direkte tilgang til overskuddsproduksjonen, eller merproduktet, i jord­ bruket. Den ble uten kompensasjon brukt til å finansiere industrialise­ ringen gjennom salg på verdensmarkedet og til å forsyne den stadig voksende bybefolkningen. Leveringskvotene, sagotovki, erklærte Kirov, er «det konsentrerte uttrykket for vår helhetlige politikk på landsbygda, både overfor kolkhosene, sovkhosene og selveierne».15 Dette systemet for massiv eiendomsoverføring baserte seg ikke på overbevisning, men på terror og er betegnet som «et system for indre kolonialisme»176 Fram til Stalins død var derfor prisene staten betalte på jordbruksva­ rer, generelt sett så lave at de må karakteriseres som konfiskatoriske. Staten solgte varene til en høyere pris til forbrukerne eller til sin egen bearbeidende industri. Mellomlegget utgjorde en del av statens inntekter fra omsetningsskatten, som også omfattet inntekter fra andre forbruks­ varer177 Under selve kollektiviseringen mellom 1929 og 1934 var situasjonen for alle jordbruksprodukter, også bomull, svært dårlig. I Sentral-Asia, og særskilt i Kasakhstan, rammet kollektiviseringen lokalbefolkningen me­ get hardt. Kasakhstans landbefolkning falt, i følge tallene fra folketellingene, således fra 5,6 millioner i 1926 til 4,4 millioner i 1939. Total­ befolkningen økte på sin side bare med 0,1 millioner, i sterk kontrast til befolkningsutviklingen for de andre sentral-asiatiske nasjonalitetene. For buskapens del, sank tallet på geiter og sauer fra 19,2 millioner i 1928 til 2,6 millioner i 1935.178 Den første femårsplanen og de sterkt økte pålagte bomullskvoter gjorde det klart at regionens indre utvikling i framtiden måtte betraktes som en integrert del av den all-sovjetiske, og at lokale programmer bare kunne gjennomføres etter direktivet fra Moskva. Disse direktivene kom gradvis til å omfatte de fleste sider av republikkenes anliggender. Hoved­ konflikten i disse årene dreide seg om størrelsen på arealet for bomulls-

246

dyrking. Situasjon for matforsyningen var ekstremt dårlig, og det rådde hungersnød i store deler av Sovjet i kjølvannet av kollektiviseringskampanjen. De statlige innkjøpsprisene ble holdt på et svært lavt nivå, og staten presset på for å øke arealet for bomullsdyrking for å kunne skjære ned på importen. Det ble lansert en innfløkt plan for å forsyne bomullsområdene med korn til lave priser. Samtidig steg detaljprisen på matvarer, og resultatet var misnøye og gjæring blant bøndene, selv om det ikke var regelrett hungersnød, som i Ukraina og i Russlands korndistrikter. Denne poli­ tikken fortsatte fram til 1934/35, da det ble bestemt å heve bomullsprisene betydelig — selv om planene om å skaffe brød til bomullsdyrkerne til lave priser samtidig ble lagt på hylla. Det samme gjaldt for prisene på andre av produktene som var av spesiell interesse for de sørlige republik­ kene.179 Et viktig trekk ved prisfastsettelsen i årene 1935-53, som ble gjort ut fra produkter, ikke republikker, var at den ble gjort på en slik måte at den finansielle situasjonen for kollektivbrukene var relativt mindre ugunstig for Sentral-Asia og Transkaukasus. Varer som bomull, tobakk og frukt, som disse republikkene spesialiserte seg på, ble da betalt med høyere priser enn produkter fra fedrift og de viktigste matproduktene. En følge av dette var at bøndenes inntekter pr. familie var betydelig høyere i Sentral-Asia enn i de sentrale delene av Russland selv.

Gjennomsnittlig bruttoinntekt pr. hushold på kollektivbruk Rubler pr. år. 1937

Usbekistan Turkmenistan 3069 2369

Tadsjikistan 1909

SSSR 786

Kilde: Wilber, C K., The Soviet Model and Underdeveloped Countries, Chapel Hill 1969, s. 200.

Bomullens relative prisfordeler over korn og kjøtt ble imidlertid avskaf­ fet i 1950-årene, uten at produksjonen av bomull i sovjetisk Sentral-Asia dermed falt180 Den følgende tabellen viser bondebefolkningens inntekter i de ulike republikkene i 1970. Ettersom Sentral-Asia spesialiserte seg på å dyrke bomull, frukt, grønnsaker, ris og bønner, noe som bidro til en større grad av selv­ forsyning med levnedsmidler og dermed relativt lave leveomkostninger, var nominalinntektene imidlertid ikke helt dekkende som indikator på levestandard. På landsbygda i Sentral-Asia var det slik at jo flere medlem­ mer en familie hadde, jo høyere var dens velferdsnivå under ellers like betingelser. Dette hang sammen med de private jordlappene, og at barn

247

Kolkhosbøndenes nominalinntekt a) pr. capita i 1970

b) pr. familie i 1970

Index SSSR =100

100

100

RSFSR Ukraina Hvite-Russland Moldavia Estland Latvia Litauen Georgia Armenia Aserbajdsjan Kasakhstan Usbekistan Kirgisia Tadsjikistan Turkmenia

108 109 107 98 182 151 143 106 77 65 77 68 71 58 78

99 91 98 97 127 119 136 127 122 106 119 120 107 105 140

Kilde: A. Terjajeva: Neobkhodimyj trud i ego oplata v selskom khosjajstve. Voprosy ekonomiki 5/1972:71 og ungdom under hele jordbrukssesongen deltok i produksjonen. Over en tredjedel av barna i skolepliktig alder arbeidet således på åkrene i seks måneder eller mer pr. år.181 Industriarbeiderne i disse republikkene nøt godt av de samme lønns­ skalaer som gjaldt for Sovjet som helhet, det vil si et lønnsnivå knyttet til et høyere sosio-økonomisk utviklingsnivå enn republikkene og lokalsamfunnene her befant seg på. En undersøkelse av den amerikanske økonomen Koropeckij viste at industriens andel av den totale faste kapital i Sovjet økte fra 44,7% til 48,5% mellom 1960 og 1975. Men viktig for å vurdere karakteren av de økonomiske overføringer republikkene imellom var at ny kapital som ble tilført industrien i de minst utviklede republikkene ikke ble brukt til å skape nye arbeidsplasser, men til å redusere forskjellen mellom republik­ kene hva gjaldt forholdstallet mellom arbeid og kapital i industrien.182 Planleggernes motiv for en slik bruk av investeringene kunne være flere. Ett av dem hadde imidlertid klar betydning for nasjonalitetsspørsmålet: et ønske om å utjevne industriarbeidernes produktivitet og dermed deres velferdsnivå. Produktiviteten kan måles ved å dele produksjonsresultatet på antall arbeidere for årene 1960 og 1975, og en sammenlikning av disse årenes variasjonskoeffisienter viser et fall fra

248

0.198 til 0.125. Variasjonen i industriarbeidernes produktivitet repu­ blikkene imellom ble altså redusert med over en tredjedel i løpet av disse 0 183 arene. 3 Sovjetisk industri ble ofte lokalisert i byområder, særlig i de mindre utviklede sentral-asiatiske republikkene. I Tadsjikistan i 1978 var for eksempel halvparten av all industri samlet i to byer, Dunsjanbe og Leninabad, samtidig som 63% av befolkningen bodde på landsbygda. Blant Tadsjikistans bybefolkning var et relativt stort antall russere. På grunn av sitt språk, som var hovedspråket innenfor den økonomiske administrasjon, og sine større moderne tekniske kunnskaper, var det russiske innslaget i bybefolkningen større enn i befolkningen som helhet. Altså tjente tadsjikiske arbeidere på økningen i produktivitet, og dens ledsagende velferdsøkning, på grunn av — ikke til tross for - et betydelig russisk innslag i den lokale arbeiderklassen.

Mot utjevning av nasjonenes sosialstruktur? Et strategisk spørsmål knyttet til modernisering og etnisitet i flernasjonale samfunn vil være måten endringer i nasjonenes utdannel­ sesnivå, som jeg beskrev for Sovjets del i det foregående, forplanter seg inn i yrkesstrukturen. Jeg vil i det følgende først gi et allment riss over endringene og så knytte dettte til sammenlikningen mellom Ukraina og Sentral-Asia. I Stalin-perioden fyltes de nye stillingene som oppsto innenfor admi­ nistrasjon, teknikk, industri og planlegging, forskning og partiarbeid, som krevde utdannet arbeidskraft, i uproporsjonal stor grad av represen­ tanter for noen få av landets nasjoner: russere, jøder, geogiere og arm­ enere. Fram til den annen verdenskrig var det russiske innslaget innenfor «sovjet-intelligentsiaen» som sosialt sjikt absolutt dominerende i alle ikke-russiske områder, med unntak av Georgia og Armenia. Tabellen viser andelen av alle arbeidstakere sysselsatt i intellektuelt arbeid (kontor- og sekretær-arbeid) i 1926 for de ikke-russiske republik­ kene. De bekrefter de sentral-asiatiske nasjoners tilbakeliggenhet. De sentral-asiatiske folk hadde da praktisk talt ikke noe eget profesjonelt sjikt. I absolutte tall var det bare 810 kirgisere, 1535 turkmenere og 6842 personer fra den store kasakhske befolkningen som var sysselsatt i «intellektuelt arbeid».

249

Andel av den sysselsatte befolkning i intellektuelle yrker (umstvennij trud) i 1926 i prosent Av totalbefolkningen

Ukraina Hvite-Russland Georgia Armenia Aserbajdsjan Kasakhstan Usbekistan Turkmenistan Tadsjikistan Kirgisia

4,4 3,2 6,6 3,9 8,5 2,0 3,6 ^,7 1,1 1,7

Av den lokale nasjon

2,6 2,0 5,9 4,3 3,6 0,4 1,3 0,4 0,7 0,2

Kilde: Ju. Arutjunjan: Ismenije sotsialnoj struktury sovjetskikh natsij. Istorija SSSR, nr. 4 1972, s. 4.

I hvilken grad ble de uteksaminerte med en høyere yrkesutdannelse fra de ikke-russiske nasjoner, integrert i økonomien. Eller sagt på en annen måte: I hvilken grad måtte Stalin-tidens russiskdominerte eliter vike plassen for de nye elitene av «innfødt» opprinnelse i de ikke-russiske områdene? Et inntrykk av endringene av nasjonalitetsfordelingene innenfor yr­ kesgruppene gis gjennom å sammenholde de to følgende tabellene.

250

Befolkningens yrkesstruktur 1939 i% Intellektuelt arbeid

Aserbajdsjan av totalbefolkningen av titularnasjonen Georgia av totalbefolkningen av titularnasjonen Armenia av totalbefolkningen av titularnasjonen Usbekistan av totalbefolkningen av titularnasjonen Ukraina av totalbefolkningen av titularnasjonen Hvite-Russland av totalbefolkningen av titularnasjonen Turkmenia av totalbefolkningen av titularnasjonen Kasakhstan av totalbefolkningen av titularnasjonen Kirgisia av totalbefolkningen av titularnasjonen

fysisk arbeid

utenfor jordbruket

i jordbruket

18,0 12,4

29,0 16,2

53,0 71,4

17,8 18,4

23,1 14,9

59,1 66,7

16,1 17,1

22,5 22,4

61,4 60,5

14,5 8,8

20,4 12,4

65,1 78,8

17,4 13,6

35,4 31,1

47,2 55,3

14,8 10,2

28,6 23,1

56,6 66,7

17,0 8,4

28,7 13,1

54,3 77,9

18,1 11,1

37,2 25,1

44,2 63,8

14,5 7,7

22,4 8,5

63,1 83,8

kilde: Ju. V. Arutjunjan, «Ismenenije sotsialnoj struktury sovetskikh natsij», Istorija SSSR, nr. 1972, s. 8.

251

Befolkningens yrkesstruktur 1959 i % Titularnasjoner

Totalbefolk.

RSFSR Estland Latvia Kasakhstan Armenia Litauen Ukraina Georgia Hvite-Russland Aserbajdsjan Usbekistan Turkmenia Kirgisia Tadsjikistan Moldavia SSSR TOTALT

1

2

3

4

5

6

7

8

9

76 79 73 79 62 56 58 56 51 58 57 57 58 46 32 68

54 55 52 58 40 40 41 32 35 35 40 37 40 30 21 48

22 24 21 21 22 16 17 23 16 23 17 20 18 16 1 1 20

24 21 27 21 38 44 42 44 49 42 43 43 42 54 68 32

76 73 64 60 60 48 47 46 43 39 35 31 30 26 17 —

54 51 46 44 40 34 34 23 31 24 27 22 22 18 12 —

23 19 19 6 17 12 16 10 17 8 4 5 4 4 4 —

22 22 22 16 20 14 13 23 12 15 18 9 8 8 4 —

24 24 27 40 40 52 53 54 57 61 65 69 70 74 83 —

Forklaring: 1 arbeidere og funksjonærer 3 funksjonærer 5 arbeidere og funksjonærer 7 industriarbeidere 9 kolkhosbønder og andre kilde: Istorija SSSR, nr.4 1972 ,

2 4 6 8

derav: arbeidere kolkhosbønder og andre derav: samtlige arbeidere funksjonærer

13.

5. J

Tabellene gir belegg for at det — trass i anstrengelsene som ble gjort for å bygge opp nasjonale intelligentsiaer i ikke-russiske områder - fortsatt var en klar overrepresentasjon av personer som ikke tilhørte titularnasjonen — i all hovedsak russere - innenfor både funksjonær- og arbeidergruppene. Den russiske overrepresentasjonen nådde dertil ut fra viktige sosiale indikatorer mange steder faktisk sitt høydepunkt i 1950-årene. Et mål på utviklingen er differensen mellom ulike kategorier i sosialstrukturen for totalbefolkningen og den navngivende nasjonens sosialstruktur i de enkelte republikker for ulike år. For Turkmenistan, Aserbajdsjan, Kirgisia, Armenia og Ukraina var prosentdifferansen for sysselsatte fra den lokale nasjonalitet og fra befolkningene som helhet i 1939 — når det

252

gjelder kategorien intellektuelt arbeid - mindre enn prosentdifferansen for funksjonærene i 1959. Det er imidlertid viktig å påpeke at sammenlikninger av dette slaget er vanskelige, ettersom en rekke bakgrunnsvariabler slår ut på forskjellig måte i ulike deler av Sovjet, og at konklusjonen ikke nødvendigvis er at arbeidsmarkedet er etnisk segregert i høye og lave sektorer. Det vil her være nødvendig å supplere med data som mer detaljert følger utviklingen i enkelte republikker.

Ukraina - krise for ukrainemes sosiale mobilitet For Ukrainas del var endringene slik det framgår av den følgende tabel­ len: Den ukrainske sovjet-republikken: Forskjeller mellom sosialstrukturen i totalbefolkningene og titularnasjonen 1939-70

1939

Sosial klasse

Totalbefolkningen

Ukrainere

33 17 49

29 13 55

Arbeiderklassen Funksjonærer Kollektiv-jordbrukere

kilde: Ju. V. Arutjunjan: Ismenije sostsialnoj struktury sovetskikh natsij, Istorija SSSR, nr.4 1972, s. 6

1959 Sosial klasse

Totalbefolkningen

Ukrainere

41 17 55

34 13 42

Arbeiderklassen Funksjonærer Kollektiv-bønder

kilde: Ju. V. Arjutunjan, Sotsialnaja struktura selskogo naselenija SSSR, Moskva: Nauka, 1971, s. 84.

1970

Sosial klasse Arbeiderklassen Funksjonærer Kollektiv-bønder

Totalbefolkningen

Ukrainere

52 23 25

47 16 37

kilde: Ju. V. Bromlej, Sovremennyje etnitsjeskije protsessy v SSSR, Moskva, 1977, s. 131.

253

Vi ser at ukrainernes sosialstruktur i Ukraina gjennomgikk store endringer i 1960-årene. I 1959 var flertallet av ukrainerne fremdeles kollektivbønder. I 1970 var arbeiderklassen blitt den største sosialgruppen. Imidlertid kan det være nyttig å sammenlikne dette med den russiske sosialstrukturens endring i RSFSR. Mens den russiske og den ukrainske sosialstrukturen i 1939 var omtrent like «modernisert», hadde store strukturelle forskjeller utviklet seg i 1970. Mens arbeiderklassens representasjon i den russiske sosialstrukturen bare var 2,4% større enn i den ukrainske i 1939, så var forskjellen i 1970 9,8%, hvis vi regner Ukrainas 1939-grenser, og 11,5% mellom den russiske og den ukrainske sosialstrukturen innenfor hele dagens Ukraina. I 1939 var funksjonærgruppen 5% større for russere enn for ukrainere, i 1970 hadde gapet utvidet seg til 9 prosent. Den ukrainske sosialstrukturen innenholdt 25% flere kollektivbønder enn den russiske i 1970. Alt dette må fortol­ kes som et resultat av de tildels enorme økonomiske overføringer fra den ukrainske republikken til andre deler av Sovjet, som tidligere er beskre­ vet. Tabellene viser faktisk en krise i den sosiale mobilitet for ukrainerne i deres egen republikk. Den ukrainske representasjonen innenfor funksjonærsjiktet ble mindre mellom 1939 og 1970. Kløften mellom de sosiale forventninger og aspirasjoner som følger med høyere utdannelse, og mulighetene for at disse skal kunne oppfylles, regnes i komparativ nasjonalismeforskning, som en av hovedfaktorene bak oppkomsten av nasjonalisme innenfor intelligentsiaen. Også i sovjetisk forskning ble det bekreftet at den nasjonale selvbevisstheten vokste, og særskilt i byene hvor sjiktene med høyere utdannelse var konsentrert, og befolkningen var flernasjonal. Bærerne av den nasjonale identitet var først og fremst disse nye gruppene, som hadde sovjet-industrialiseringen og urbaniseringen å takke for sin oppadstigende sosiale mobilitet. Moderniseringen førte ikke til at den nasjonale bevissthet forsvant, tvert i mot frambragte den denne bevisstheten ofte for første gang: «Nasjonal eksklusivitet og nasjonale fordommer», skrev L. M. Drobisjeva, «som skapes av sosiale forhold, kan finnes innen alle sosiale lag av befolkningen, «men de er mer karakteristiske for folk med utdannelse, deres kulturelle horisont er ganske bred, men deres sosiale forventninger er alltid høyere, og dermed blir de oftere ikke tilfredstilt.»184 Sovjetiske samfunnsforskere var lenge klar over det politiske kon­ fliktpotensialet som lå gjemt i data av den typen som ble presentert ovenfor. Arutjunjans undersøkelse av den tatarske SSSR understreket «at det å være i besittelse av høyere utdannelse medfører større forventnin­ ger, og at skuffelsen som følger hvis de forventninger ikke blir oppfylt, vil

254

kunne nedfelle seg i de inter-etniske holdningene.» Hans funn antydet imidlertid at Sovjetregimet ville kunne forhindre at spenningen mellom etniske grupper økte ved å garantere for fortsatt oppadstigende sosial mobilitet for lokale kadre.185 Sosiologen A. Susokolov framhevet i 1976 at det skjedde en grad av «aktivering av det nasjonale liv, en økning i den nasjonale bevissthet, av nasjonale følelser», årsaken tilskrev han den historisk bestemte konsen­ trasjonen av medlemmer av visse nasjonaliteter i bestemte grener av vitenskap og produksjon», samt eksistensen av «sosiale konkurranse­ forhold». Konkurranseforholdet var knyttet til «den raske tilveksten i intelligentsiaen fra den lokale (navngivende) nasjonalitet under betingel­ ser der det er et relativt stabilt antall stillinger som krever intellektuelt arbeid på det høyest kvalifiserte plan.» A. Susokolov antydet videre at en vekst i en nasjons intelligentsia «frambringer en sterkere tendens til å bevare dens særpreg, hvis kontak­ ten nasjonalitetene mellom er stabil eller økende,». Han framhevet at det var «farlig, å la disse prosessene skje spontant, uten en bevisst regulering», ettersom det ville kunne tillate «fiendtlige, nasjonalistiske elementer å øve innflytelse på utviklingen av den nasjonale bevisstheten».186

Sentral-Asia: Kaderkonkurranse og sosial mobilitet I 1970 utgjorde slavere 51,1% av alle industriarbeiderne i Usbekistan, 44,3% i Tadsjikistan, 31,2% i Kirgisia og 31,1% i Turkmenistan. I Usbekistan utgjorde usbekerne selv 18,3% av den totale industriarbeidsstokken i republikken i 1970 og enda mindre i de viktige greinene av industrien: 18,3% i maskinbyggingsindustrien, 20% innen den kje­ miske industrien og 22,4% innenfor oljeraffineringsindustrien. 1973dataene viste en svak forbedring: 39,9% av den totale industrielle ar­ beidsstyrken, 20,7% innenfor maskinbyggingsindustrien, 29,5% innen­ for oljeraffinering, 26,4% i den kjemiske og petrokjemiske industrien. Hva som var mer alvorlig, fra et utjevningssynspunkt, var at ingen virkelig framgang var oppnådd etter 1967. På det tidspunkt utgjorde usbekerne 38,1% av den totale industrielle arbeidsstokken, 19,7% av arbeiderne i maskinbyggingsindustrein (en knapp stigning fra 16,4% i 1945), 34,3% innen ojeraffmering og 27,7% innnen den kjemiske og petrokjemiske industrien. Dette er en statistisk situasjon som viser en konstant avhengighet av europeiske kadre.187 I 1960 utgjorde russerne fra 38% til 57% av alle vitenskapelige kadre i de sentral-asiatiske republikkene, mens de innfødte nasjonaliteter sto for mellom 22% og 34%, jødene utgjorde 5%.188 Mellom 1956 og 1967 uteksaminerte for eksempel det polytekniske instituttet i Tasjkent, en av Sentral-Asias største tekniske høyskoler, 11070 ingeniører, av disse 44%

255

asaiater (4834). Sannsynligvis var andelen «innfødte» innenfor den tek­ niske intelligentsiaen i Sentral-Asia på slutten av 1960-tallet rundt 10%.189 I en analyse av sovjetisk regional utviklingspolitikk må det skilles mellom ulike sektorer innenfor investeringspolitikken, først og fremst mellom investeringer til industrireisning og investeringer knyttet til utdannelse og infrastruktur for sosiale tjenester. Sektorene var knyttet til ulike typer ressursoverføring, som vi så ovenfor. Likhet på ett område behøvde ikke nødvendigvis være knyttet til likhet på andre, og var det empirisk heller ikke: Når vi vender blikket fra de totale inntekter til de sosiale utgifter, framstår et helt annet bilde. Her foregikk det en sterk regional utjevningsprosess. I Sovjet var de offisielt påberopte normene på dette området, også de faktiske gjeldende normene. For å sitere en sovjetisk autoritet på området:

Utgifter til sosiale og kulturelle aktiviteter er planlagt på grunnlag av følgende kjennetegn: befolkningsvekst, inkludert antall barn, elever pr. klasse, antall klasser, en standard for antall sykehussenger pr. 19000, en standard for utgifter pr. klasse, pr. sykehusseng og så videre.190 I følge en annen sovjetisk forfatter, V. V. Bestsjerevnykh, ble avgjørel­ sene helt siden Stalintiden eksplisitt bundet av en standardpå like utgifter pr. capita™ Betalinger og bruk fra samfunnsmessige konsumpsjonsfond pr. innbygger 1960 7965 1970

SSSR (i rubler) Index (SSSR =100) RSFSR Ukraina Hvite-Russland Moldavia Estland Latvia Litauen Georgia Armenia Aserbajdsjan Kasakhstan Usbekistan Kirgisia Tadsjikistan Turkmenia

\7L~J

100 113 87 75 58 126 116 74 84 — 74 — 65 — 64 —

182 100 111 89 82 65 130 118 81 81 84 73 88 67 73 65 79

263 100 111 95 84 73 129 121 86 77 86 69 87 70 76 70 85

kilde: G. E. Schroeder: «Regional differences in incomes and levels of living in the SSSR», i Bandera, V. N.& Melnyk, Z. L. (eds.), The Soviet Economy in Regional Perspective, N. Y. 1973, s. 173.

256

Utgiftene fra sosiale konsumpsjonsfond omfattet statlige utgifter til gratis legebehandling, utdanningsvesen, trygder, boligsubsidier, overfø­ ringer av pensjonsmidler, stipendier og støtte til skoleelever og studen­ ter. Mellom 1960 og 1970 ble den betydelige veksten på dette området brukt til å minske avstanden mellom republikkene. Tendensen gikk i retning av en absolutt utlikning i pr. capita-utgifter til utdannelse, helse og trygder. Georgia og Aserbajdsjan var, som det framgår, unntak fra denne tendensen. De sentral-asiatiske republikkene, som på grunn av befolknings­ veksten saktet akterut på indikatorer over økonomisk-industrielt utvi­ klingsnivå pr. capita, var imidlertid inkludert i denne hovedtrenden. Som Nove og Newth framhevet:

De forbausende hevninger av det allmenne utdannelsesnivået (i sovje­ tisk Sentral-Asia) kunne ikke ha vært oppnådd uten et konstant press fra myndighetenes side.192

En følge av dette var at sysselsettingen i industri og bygningsbransjen i Sentral-Asia var lavere enn gjennomsnittet i resten av SSSR, mens syssel­ settingen i den ikke-produktive sfæren var høy. I 1975 var prosentande­ len av sysselsatte i de respektive kategorier henholdsvis 38% og 22%. Dette gjenspeilte at det ble gitt høyere prioritet til å skaffe forbruker­ tjenester i Usbekistan enn i for eksempel Russland eller Ukraina. Forsåvidt som kapital pr. sysselsatt var lavere i den ikke-produktive sektoren enn i industrien, var det å skape nye jobber derfor også enklere.193 Den ikke-produktive sfæren inkluderte også virksomheter som ut­ dannelse, tilgang på medisinsk hjelp og administrasjon. Mellom 1960 og 1980 økte antallet sysselsatte med utdannelse fra enten midlere yrkes­ rettede eller høyere utdannelsesinstitutsjoner fra en kvart million til mer enn en million, en av fem hadde da en slik bakgrunn. Også i Usbekistan ble investeringene til utdannelse av høykvalifisert arbeidskraft supplert med styrket innsats også for faglært arbeidskraft. I 1960 var antallet faglærte arbeidere omtrent det samme som antall uteksaminerte fra høyere utdannelsesinstitusjoner, i 1980 ble det imidlertid produsert tre ganger så mange faglærte arbeidere som kandidater fra høyere utdannel­ sesinstitusjoner. Den lokale nasjonaliteten og de tilflyttede «fremmedarbeiderne» hadde ofte forskjellige standarder og preferanser å vurdere ulike katego­ rier av arbeid ut fra og unngikk derfor direkte konkurranse om de eksisterende jobbene. Det var indikatorer som tydet på at ikke-russere i rurale republikker, som Sentral-Asia (og Moldavia), befant seg innenfor - og ønsket å befinne seg innenfor — studieretninger som bragte dem tilbake til land­

257

distriktene som lærere eller landbruksspesialister. Ikke-russere hadde dessuten en tilbøyelighet til å studere humaniora og samfunnsfag, sna­ rere enn mer prestisjefylte fag som naturvitenskap og teknikk.194 «Fra et kulturelt synspunkt», skrev Nancy Lubin i sin analyse av arbeidsmarkedet i Usbekistan, «var det en rekke andre faktorer som minsket det politiske og nasjonale konfliktpotensialet i arbeidsstokken. I motsetning til antagelsene til dem som argumenterer for at de lokale nasjonalitetene har lavere status og prestisje enn innflytterne i Usbekistan, så er målestokkene og kriteriene for å vurdere yrkene ulike for asiater og slavere. De tradisjonelle normenes hårdnakkethet fører i stedet ofte til at sentral-asiatene har mer prestisjefylte jobber ut fra lokale målestokker, enn de russerne som bor midt blant dem. I både politisk og økonomisk forstand minskes derfor den sosiale og faglige konkurransen mellom de to hovedgruppene, fordi hver av av dem har mål som innbyr­ des ofte er helt ulike. Hver nasjonalitet i Usbekistan synes å ha ulike muligheter og valg; hver av dem velger ut fra ulike kriterier; hver av dem synes å kjenne godt til sine egne muligheter og begrensninger».195 Dette er i samsvar med den tilpasning mellom de tradisjonelle struk­ turer (lokalitet, familie, slektskap, klan), eller det sub-nasjonale nivå i Bennigsens terminologi, og de sovjetiske rammene i Sentral-Asia som andre forfattere også har framhevet. Karklins påpekte at usbekernes stabile tilknytning til landsbygda hadde å gjøre med familelivet og de kulturelle tradisjoner. De sovjetskapte kollektivbrukene ble i praksis i stor grad bygd opp omkring disse gamle ordningene, med kollektivets leder som en slags klanleder og så videre. Disse båndene ble også priori­ tert svært høyt hos den delen av lokalbefolkningen som var bosatt i byene.196 Her må det skytes inn at de universelle organisasjoner slektskap og klan sto og står sterkere i andre av de sentralasiatiske republikker enn i Usbekistan. For tadsjiker og turkmener er de nok vel så sterke identitetsmarkører «på grasrota» som de moderne sovjetskapte nasjoner. Dette må forøvrig ses i et generasjons- og klasseperspektiv: på grunn av utdannelseseksplosjonen er det et avvik mellom «eldre» og «yngre». Forskjellig lokalitet var imidlertid et hovedskille mellom ulike gruppe­ ringer i kommunistpartiet, og for politikk i det hele, i Usbekistan gjennom Sovjet-perioden.19/ Omvendt diskrimering ble en hovedbetingelse for innfødt oppadstigende sosial mobilitet i Usbekistan, noe som bidro til at etnisistet gjennomsyrer alle sider av student- og yrkeslivet: En usbeker kunne «komme lenger» ut fra rett og slett å være usbeker, mens en russer måtte finne seg i å få sine muligheter begrenset nettopp fordi han var russer. Omvendt diskriminering hadde altså den doble egenskap både å for­

258

sterke og svekke mulighetene for etnisk mobilisering: På den ene siden aksentuerte den individets egen etniske identitet ved å gi usbekeren selvtillit og muligheter som usbek, på den annen side ga den opphav til betydelige «hevdvunne interesser» i å bevare status quo. Det voksende befolkningspresset, kombinert med hovedsaklig uendrete aspirasjoner, økte imidlertid konkurransen blant sentral-asiatene, selv om et begrenset antall jobbet i de tradisjonelle sektorene. Trass i at konkurransen begrenset seg til lokale nasjonaliteter, ble frustrasjonen ofte etnisk artikulert. Sovjetiske myndigheter forsøkte å endre situasjo­ nen noe ved å bringe de lokale verdier i samsvar med «den sovjetiske normen». For eksempel ble det mellom 1960 og 1965 uteksaminert 160 000 nye spesialister fra høyere og midlere yrkesretter utdannelse, samti­ dig økte tallet på sysselsatte spesialister med 116 000. En produksjon av 1,4 spesialister for hver ny stilling virker mye, selv om man tar hensyn til aldersfrafall, netto-utflytting fra republikken og de som skaffet seg andre jobber. Man skulle vente at forholdstallet mellom kandidater og ansatte skulle synke når andelen spesialister i den samlede arbeidssstyrken vok­ ser. Men faktisk økte den: Mellom 1965 og 1975 ble det produsert 1,6 spesialister pr. ny jobb, mellom 1980 og 1982 var tallet 2,1. Dette problemet var imidlertid for lite å regne, sammenliknet med problemet å skaffe jobber til de fagutdannede i jordbrukssektoren. På sluttet av 1960årene produserte utdannelsessystemet mer enn seks traktorførere for hver ny jobbenhet, i 1980-1982 var tallet over 35!198 Helt fram til oppløsningen av SSSR ble likevel den innfødte sentralasiatiske intelligentsiaens posisjon beskyttet: For samfunnet som helhet sank veksten i tilgangen på intellektuelle yrker, dette medførte igjen en redusert sosial mobilitet. I Sentral-Asia ble dette utsatt ved den begunstigende forskjellsbehandling av de lokale titularnasjonene.

Sosio-økonomisk utvikling og etnisitet - konklusjon Mange trekk ved sovjetisk nasjonalitetspolitikk, som vekslingen mellom stimulans av ikke-russiske grupper og tilstramning/russifisering på bak­ grunn av et ønske om å rydde av veien hindringer for et pågående moderniseringsprosjekt og et samarbeid med lojale ikke-russiske eliter, reiser påfallende paralleller i forhold til det fø r-revolusjonære mønstret. Dette gjør at kontinuitetsspørsmålet bør tilllegges mer vekt enn det til nå er blitt gjort. Moderniseringen representerer imidlertid et brudd som gjør at dette ikke bør overbetones. De sosiale enheter nasjonalitetspoltikken skulle fungere i forhold til blir som følge av moderniseringen endret på en radikal måte.

259

Jeg har foretatt en komparativ analyse, med hovedvekt på Ukraina og Sentral-Asia, ut fra faktorer som er utledbare fra en modell om kombi­ nert ujevn utvikling. Et iøynefallende trekk ved den etter-stalinistiske perioden har vært den stabilitet som har kjennetegnet relasjonene mel­ lom nasjonene og mellom sentralmakten og nasjonene. Hvordan kan den forklares? En konklusjon på sammenlikningen av Ukraina og Sen­ tral-Asia er at en sosio-økonomisk modell rimelig bra synes å kunne forklare stabiliteten i sovjetisk Sentral-Asia. Gjennom hele Sovjetperioden foregikk det en økonomisk omfordeling via en sentral finansutlikning til fordel for de tilbakeliggende republikker, som særlig Sen­ tral-Asia nøt godt av. Sovjet-myndighetene var i stand til å absorbere den sterke økningen av tilbudet på arbeidskraft i Usbekistan i etterkrigsperioden. I SentralAsia eksisterte det «to verdener» side om side, som vurderte arbeid og muligheter ut fra sin egen økonomiske og sosiale kontekst, og derfor så på seg selv som den andre overlegen. Denne sameksistensen bidro til å stabilisere det som ellers kunne ha vært et svært ustabilt miljø. Det at tradisjonelle verdier overlevde gjorde at usbekerne faktisk endte opp med mer prestisjefylte yrker enn russerne i den lokale «verden». Summen av dette er at de gruppene som hadde kunnet mobilisere og organisere etniske bevegelser, i etterkrigstiden enten ble integrert i det overnasjo­ nale sovjet-systemet eller politisk nøytralisert. Befolkningen som helhet i sovjetisk Sentral-Asia viste få tegn på å støtte en doktrine om politisk nasjonalisme i den perioden som her er analysert. Dette må i hovedsak tilskrives den sovjetiske utviklingspoli­ tikken: Trass i Sentral-Asias periferi-posisjon innenfor unionens økono­ miske struktur var områdets posisjon relativt skjermet. Det var relativt beskyttet mot en intensivert utbytting, uaktet økonomiens mono-kulturelle preg innenfor den all-sovjetiske økonomiske arbeidsdelingen. Områdets arbeidsintensive landbruk, tekstil- og råvarebearbeidende næringsliv, masseutdanning og relativt begrensede industrisektor, pri­ mært rettet inn på å møte jordbrukets behov, sammen med nøytralise­ ringen av de lokale intellektuelle grupper, gjorde at den sentral-asiatiske befolkningen stort sett forble «lukket inne i en mentalitet» (i Annalesskolens forstand) som var pre-nasjonalistisk. Her må også skytes inn at den sovjetiske moderniseringspolitikken i Sentral-Asia heller ikke var egnet til å svekke de sub-nasjonale identiteter og strukturer på grasrota, men tilpasset seg dem og forsøkte å bruke dem for egne formål. Dette må også tillegges vekt for stabiliteten.

260

Sentral-Asias situasjon står i motsetning Ukrainas: 10% av den ukra­ inske republikkens bruttonasjonalprodukt ble gjennom hele Sovjet-perioden inndratt til fordel for det sentrale budsjettet, uten noen form for kompensasjon. Samtidig utviklet det seg en krise for ukrainske intellektuelles sosiale mobilitet i republikken. Vi vil følgelig måtte anta at andre faktorer, som de politiske arrangementene i republikken (knyt­ tet til håndteringen av nasjonalitetsspørsmålet med politiske virkemid­ ler), samt «kulturell russifisering» — i betydningen manglende følelse av å ha en egen identitet forskjellig fra den russisk-inspirerte Sovjet-identiteten - må hatt strategisk betydning for den politiske stabiliteten.

Det sovjetiske nasjonalitetsspørsmålet etter Stalin I 1953 syntes det imidlertid som om «den russiske eldste brors» autoritet hadde fått fullstendig overtaket og nasjonalitetsspørsmålet derfor var politisk løst. De nasjonale spenninger krigen hadde avdekket var elimi­ nert. Imidlertid viste det seg at Stalins etterfølgere var mer følsomme overfor nasjonale motsetninger enn etterkrigstidens tilsynelatende nasjo­ nale fred antydet.

Tøylene løsnes og strammes til på nytt Både Berija og Khrustsjov anvendte nasjonalitetspolitikken i arvestriden etter Stalins død og ga vidtgående konsesjoner til de ikke-russiske nasjo­ naliteter. Berija hadde ikke framgang i å bruke denne strategien. Få uker etter Stalins død vedtok Sentralkomiteens presidium på Berijas initiativ at førstesekretærstillingen i republikkene skulle besettes av personer fra den lokale nasjonaliteten, ikke av russere utsendt fra Moskva. Russernes overvekt i partiledelsen skulle rent allment bringes til opphør. Khrust­ sjov bemerker i sine memoarer hvor behendig dette politiske trekket var, ettersom det ikke var mulig å motsette seg at Stalins russifiseringspolitikk måtte revideres. Etter Berijas fall ble omfattende desentraliseringstiltak innledet innenfor finansforvaltningen og økonomisk og juridisk administrasjon i årene 1955-57. Selv om den politiske kursendringen neppe alene ble motivert av ønsket om å styrke periferien og gi den en større andel i statsforvaltningen, så ble dette en av dens viktigste følger. Den faste økonomiske kommisjonen ved nasjonalitetsrådet under det Øverste Sovjet ble opprettet i februar 1957. Kommisjonen fikk som sin uttryk­ kelige oppgave å ivareta republikkenes interesser overfor de høyeste statsorganene. Oppløsningen av Sovjetunionens justisministerium skjedde i mai 1956 og ble også begrunnet med ønsket om å beskjære overflødig sentralisering og styrke republikkene.

261

Desentraliseringens høydepunkt ble nådd med reformen av den økonomiske forvaltningen i mai 1957. Bransjeprinsippet ble erstattet av et territorielt prinsipp i planleggingen og forvaltningen av samfunns­ økonomien. Det ble opprettet ca. 100 regionale økonomiske råd som fikk overført kompetanse fra de oppløste forvaltningsorganer for indus­ trien på all-sovjetisk og unionsrepublikknivå. De skulle utelukkende være underordnet regjeringene i unionsrepublikkene, som med det fikk en helt sentral rolle i det økonomiske liv. Samlet var dette tilstrekkelig til at Khrustsjov og hans fraksjon kunne presse den «partifiendelige gruppen» ut av presidiet i juni 1957. Denne gruppen - som besto av Molotov, Kaganovitsj og Malenkov — ble offentlig beskyldt for å motsette seg å «utvide unionsrepublikkenes rettigheter»:

De var mot å utvide unionsrepublikkenes rettigheter på det økono­ miske og kulturelle området, såvel som innenfor lovgivningen. De ville heller ikke at de lokale sovjeter skulle bli trukket inn i løsningen av disse oppgavene. På denne måten motsatte den partifiendlige gruppen seg den kurs som partiet hadde slått inn på, for å skape en rask utvikling av de nasjonale republikkenes økonomi og kultur og sikre en ytterligere fordypning av det leninistiske vennskapet mellom alle folk i vårt land.199 Desentraliseringen i annen halvdel av 1950-årene og den sprangartige økende deltagelse for de ikke-russiske nasjoner i ledelsen av landet skulle sannsynligvis være å oppfatte som en slags tilbakevending til Lenins nasjonalitetspolitikk. Dette var iallefall en logisk fortolkning av de nye signalene, sett fra de ikke-russiske ledernes side. En støtte for et slikt syn er det at Stalin uttrykkelig ble beskyldt for å ha forvrengt Lenins prinsip­ per. Det er likevel viktig at denne tilbakevendingen langtfra var konse­ kvent: Verken i språkpolitikken eller i skole- og utdannelsespolitikken, begge strategiske områder i flernasjonale stater, ble berørt av den. Selve korenisatsija-teorien, kjernen i den tidlige nasjonalitetspolitikken, ble heller ikke forsøkt gjenopplivet. De tendenser i nasjonalitetsspørsmålet som maktkampen fram­ bragte, ble imidlertid raskt vurdert som en trussel av det politiske lederskapet. Etter 1958 fortolket Khrusjtsjov og hans etterfølgere høyst sannsynlig situasjonen slik at en desentralisering og gjenoppliving av Sovjet-føderalismen var uforenlig med «byggingen av et kommunistisk samfunn», det vil si med en videre styrking av en sentralistisk enhetsstat. I stedet for å ville la seg integrere i en overnasjonal sovjetstat ville republikkene fortsette å kreve mer autonomi og selvstendighet. Skolereformene i 1958/59 og den åpne motstanden de ble møtt med, ga støtet til den omleggingen som måtte følge av en slik konklusjon.

262

Sentralkomiteen og regjeringen offentliggjorde i forbindelse med lov­ utkastet en serie «teser». I følge den 19. tesen skulle foreldrene fra nå av kunne velge om barna skulle gå på en skole der undervisningsspråket var morsmålet. Alternativet var russisk skole. I begge tilfeller ville det andre språket være et frivillig undervisningsfag.200 Målene med reformen var for det første å øke antallet allmenndannende skoler med russisk som undervisningsspråk, særlig innenfor den russiske republikken, dernest å frata unionsrepublikkene retten til å kreve at alle skoleelever på deres nasjonale område, det vil si også de russiske, skulle lære seg det lokale språket. Motstanden var så stor at Det Øverste Sovjet i Aserbajdsjan og Latvia først avviste forslaget.201 For ledelsen i Moskva ble denne motstanden et signal til å foreta utrenskninger blant republikkenes partiledelser. Ut­ renskningene begynte i Aserbajdsjan og Latvia i 1959 og omfattet fram til 1961 alle republikker, med Ukraina som et betegnende unntak. Anklagene mot de utrenskede var «borgerlig nasjonalistiske avvik». Dette ble ikke bare begrunnet med motstanden mot skolereformen, men også med en utilbørlig favorisering av personer av egen nasjonalitet ved besettelse av ledende stillinger. Mot de utrenskede latviere ble det også anført som særdeles graverende at de hadde forsøkt å hindre fortsatt immigrasjon av russere og ukrainere til Latvia. De hadde blant annet prøvd å skjære ned på investeringene i tungindustrien, som forutsatte en massiv invandring av russiske og ukrainske fagarbeidere og ingeniører.202 Liknende kritikk mot fremmed innvandring ble også reist i Kasakhstan i forbindelse med en omfattende nydyrkingskampanje. Parallelt med utrenskninger slo presse og propaganda an en mer uforsonlig tone, egnet til å dempe ned alle forhåpninger om en sterkt føderalisert framtid. I stedet for de ulike nasjoners «oppblomstring», dreide det seg nå utrykkelig om deres økende «tilnærming», og til og med deres «endelige «sammensmelting». Det ble gjort klart at et enhetlig sovjetsamfunn hadde politisk førsteprioritet. Det nye partiprogrammet fra 1961 hadde formuleringer av tilnærmet assimilatorisk art. Det ble sagt at grensene mellom republikkene gradvis skulle miste sin betydning, og «fullstendig enhet» mellom de sovjetiske nasjoner ble stilt opp som et mål i nasjonalitetspolitikken.203 Partiets program fra 1961 neddempet republikkenes rettigheter til fordel for betoning av en «økning av republikkenes bidrag til hele unionens ve og vel. De all-sovjetiske sentrale apparater bør aldri noen gang bli svekket gjennom reform. Deres betydning og funksjon for hele systemet støtter seg tross alt på Lenins anvisninger.» Den nye utviklings-

263

etappen gjorde det også nødvendig at «unionens og unionsrepublikkenes felles kompetanse» ble utviklet204 Tilbakegangen til en ny supersentralisme gikk altså hånd i hånd med en ny fortolkning av nasjonalitetspolitikken. Noe seinere ble en ny sentraliseringspolitikk gjennomført i det økonomiske forvaltningssyste­ met. De regionale økonomiske råd ble oppløst og bransjeministeriene gjenopprettet etter Khrustsjovs fall. Dette innebar en endelig tilbake­ vending til situasjonen før 1955. Den politiske utviklingen i Sovjet mellom 1955 og 1965 minner om en repetisjon av overgangen fra Lenins nasjonalitetspolitikk til russifisering/sentralisering i løpet av 1930-årene. Et naturlig og sentralt spørsmål reiser seg på dette trinn i framstillingen: Foregikk det en tilbakevending til stalinismen når det gjelder forholdet nasjonene imellom og mellom sentralmakten og nasjonene? Ble «tøværet» erstattet av «nystalinisme» ? Når svaret her må bli «nei», har dette for det første sammenheng med utrenskningenes omfang. Ikke på noen måte er de sammenliknbare: Under Stalin ble titusener og hundretusener innen de lokale ledersjikt likvidert, mens ingen utrenskninger etter 1958 i de ikke-russiske repu­ blikkene kom opp i mer enn noen dusin funksjonærer. De ble dessuten stilt for retten — ikke systematisk henrettet. Men den viktigste grunnen til å besvare spørsmålet benektende, er de endrede samfunnsmessige betingelser som den nye sentralistiske oppdemmingspolitikken overfor de sentrifugale kreftene nå ble gjennomført under. Som vi så i forrige kapittel, stoppet ikke moderniseringsprosessen opp, trass i at Stalin i 1930-årene hadde utryddet de gamle nasjonale elitene i de ikke-russiske republikkene. Noen steder ble den dratt i gang midt under «høystalinismen». Gjennom hele sovjetperioden har det skjedd overføringer via det sentrale budsjettet fra de mer utviklede til de mindre utviklede deler av landet. På den annen side bidro republikkene samtidig i ulik grad til den samlede økonomiske veksten. Spørsmålet er om disse overføringene var store nok til å redusere de interregionale utviklingskløftene, eller om de bare forhindret at forskjellene økte enda mer i løpet av industrialiseringsprosessen. Uansett ble nasjonalitetsspørsmålets etnisk-sosiologiske basis radikalt endret. Den overordnede hypotesen for å fortolke sovjetisk politikk etter Stalin er den følgende: I løpet av de siste 35 årene av SSSRs eksistens kom de sosiale kreftenes dynamikk atskillig sterkere i forgrunnen i forhold til de politiske avgjørelser som ble fattet i det statlige makt­ apparatet. Dette var hovedforskjellen i forhold til Stalin-tiden. Utviklin­ gen i det sovjetiske samfunnet var derfor kjennetegnet av en gradvis stigende autonomi for og regionalisering av viktige samfunnsområder og

264

delvis av de enkelte ledd i det politiske maktapparatet selv. Nasjonalitets­ politikken, som en del av dette, bør forstås som defensiv og oppdemmende i forhold til denne dynamikken, skapt av de nye sosiale gruppene som moderniseringen frambragte i de ikke-russiske nasjoner. De siste var produkter av sovjet-systemet, og politikken tok sikte på å skape en dobbelt lojalitet hos dem: Foruten til sin egen nasjon, også til den overnasjonale sovjetstaten. Dette betyr også at det under overflaten var en konflikt mellom ulike utviklingstendenser. Blant vestlige forskere ble det, ut fra en kommu­ nikasjonsmodell, på denne tiden vanlig å snakke om at de overbelastede kommunikasjonskanalene lett kunne sprenge «det totalitære systemet». Resultatet kunne bli en «stabil tendens henimot å gjøre beslutningssentrene mer perifere og mangfoldige» og en «forvitring av den sentrali­ serte strukturen i systemet».205 Selv om det totalitære prinsipp fremdeles var «hegemonisk» i stand til å bestemme den politiske utviklingen, holde de nye tendensene i sjakk og begrense deres politiske betydning, var det en relativt delikat balanse mellom krefter som virket i radikalt ulike retninger, under en overflate preget av «ro og orden». De sosiale mottendensene til det totalitære prinsipp skulle ikke bli svekket med tiden: Trass i statens forsøk på å bevare sitt informasjonsmonopol foregikk det likevel under Bresjnev en revolusjon innenfor personlig kommunikasjon. Riktignok var det publikum det var mulig å nå ut til for de som opererte helt på siden av informasjonskontrollsystemet, gjennom -MwWzzr-publikasjoner (det vil si i form av maskin­ skrevne manuskripter som sirkulerte), svært begrenset. De aktive opposi­ sjonelle dissidenter kunne også lett «taues inn» av KGB og uskadeliggjø­ res — på slutten av 1970-tallet var det en ikke uvanlig, og vel heller ikke helt feilaktig, oppfatning at det fantes flere av dem i Vesten enn i Sovjet selv. Men de nye kommunikasjonsteknologier og borgernes evne til rutinemessig å omgå kontrollen med informasjonsspredningen bidro likevel til at grepet var i ferd med å glippe for det sentrale informasjonsmonopolet, gjennom at betydningen av de sentralt overvåkede medier ble svekket. Dette skyldtes den framvoksende interne offentligheten i de nye profesjonene, som må betraktes som et viktig ledd i framveksten av et «sivilt samfunn» i den etter-stalinistiske perioden. Et eksempel kan være organiseringen av større diskusjoner knyttet til viktige samfunnspørsmål med yrkesmessig betydning for en bestemt profesjon. Moshe Lewin hadde, etter min mening, rett, når han i 1987 så det (i det minste potensielt) genuint urbane, nettverket mellom profesjonelle og intellek­

265

tuelle i byene i Sovjet i sammenheng med framveksten av en offentlig opinion i landet. Han påpekte at det er allerede klart at den urbane virkeligheten frambringer et mang­ fold av grupper, kulturelle strømninger og institusjoner som i større og større grad er i stand til å utrykke sine meninger og presse fram krav.

Sammen med andre vestlige eksperter som Bialer, Hough, Lapidus og Starr, knyttet han dette til framveksten av et «sivilt samfunn». Kontek­ sten for glasnost og perestrojka i Gorbatsjov-perioden skulle komme til å bli til nettopp i denne langsiktige omformingen av det sovjetiske sam­ funnet:

Begrepet om et sivilt samfunn som opererer i selve statismens festning innen et bredt sjikt av funksjonærer, politiske opinonsmakere og parti­ apparatet — utfordrer den konvensjonelle tenkningen omkring Sovjet­ staten. Det er en ny idé om en ny situasjon.206

Det etter-stalinistiske Sovjet - statlige integrasjonsmekanismer Forsøkene fra rundt 1960 og fram til utgangen av Bresjnev-perioden på å demme opp for disse nye gruppenes (potensielle) nasjonalistiske poli­ tiske selvbevissthet, kan inndeles i to kategorier: praktisk-politiske tiltak giret inn på å sementere enhetsstaten gjennom integrasjon av ikkerussiske eliter, samt ideologiske revisjoner for å kunne tilby dem en overgripende statsidé. Denne politikken innebar et økt press på de ikkerussiske folkegrupper, men ga samtidig avgjørende politiske konsesjoner innenfor bestemte og regulerte rammer. Hvilke praktiske hovedvirkemidler ble så satt inn for «bevisst å styre» relasjonene mellom nasjonene, det vil si konsolidere det påberopte over­ nasjonale fellesskapet? For å møte denne utfordringen ble det etter 1958 satt inn et dobbelt sett av virkemidler; det ene språkpolitisk og det andre rekrutteringsmessig. 1) På den ene siden ble det nå utøvd et økt press innenfor språk­ politikken og utdannelsespolitikken. Her var og er målsettingen ikke bare å innføre det russiske språk som et lingua franca, men også å fortrenge bruken av de andre språkene innenfor skoler, høyskoler, retts­ vesen og forvaltning. Språkpolitikken kom fra 1970-årene av til å innta plassen som kan­ skje det viktigste nøkkelleddet i den sovjetiske nasjonalitetspolitikken. En ledende teoretiker på området uttrykte dette slik: Som kjent har språkspørsmålet utgjort snublesteinen for mange stater og antagonistiske samfunn. Den vellykkede løsningen av det nasjonale spørsmål, inkludert språkspørsmålet, betyr ikke på noen måte at alle

266

problemer forbundet med å leve innenfor en stat med et mangfold av nasjoner og nasjonaliteter forsvinner. Håndteringen av språkspørsmålet er en av de viktigste faktorer som inngår i en korrekt, vitenskapelig regulert nasjonalitetspolitikk.207 Det er vanskelig å være uenig med sovjetiske forfattere som framhevet nødvendigheten av nærmere kontakter på alle samfunnsområder i en flernasjonal stat gjorde det å beherske et felles språk til et objektivt behov:208 Begrepet «tospråklighet» (dvujasytsjijé) ble brukt av en rekke forskere og var ment å avgrense språkene fra hverandre. Russisk ble da framstilt som et pragmatisk kommunikasjonsmiddel, framfor alt innen forskning og teknikk, mens nasjonalspråkene hadde sin forrang i kultur- og hver­ dagslivet. Samtidig ble det advart mot misbruk av det leninistiske uttryk­ ket «statsspråk» (gosudarstvennyj jasyk) og mot å forsøke å erklære russisk som et slikt.209 Bruken av det russiske språket ble imidlertid også gitt en sterkere begrunnelse enn det «praktisk-instrumentelle». Folketellingen i 1970 viste en klar demografisk stagnasjon for alle slaviske og baltiske folkegrupper, sammenliknet med 1959. Dette falt sammen med en demografisk eksplosjon for «de orientalske», en svak migrasjon fra periferien til sentrum og en tilbakegang i bruken av russisk i en del ikke-russiske grupper. Folketellingen fjernet legitimitetsgrunnlaget for den russiske nasjons sentrale katalysator-funksjon i den over­ nasjonale integrasjonsprosessen og dermed også for deres politiske domi­ nans. I en situasjon der den russiske andelen av den sovjetiske befolkningen var synkende, kom det russiske språket til overta rollen som den politiske sementen som holdt den multinasjonale staten sammen — en rolle den russiske befolkningen tidligere hadde innehatt. En uttalelse av F. P. Filin, direktør for det sovjetiske vitenskapsakademiets russiske språk­ institutt, var informativt i dette henseende:

Mens russerne alt i alt utgjør mer enn halvparten av landets befolkning, endres forholdet mellom barn i førskolealderen (og også i skolealderen) vesentlig, sett i et nasjonalitetsperspektiv, til den tyrkisk-talende befolk­ ningens fordel, på grunn av den reduserte befolkningsveksten i de områdene der hoveddelen av russerne bor, og den betydelige befolk­ ningsøkningen i de tyrkisk-talende republikkene. I denne forbindelse blir kjennskapet til russisk som språket for internasjonal kommunika­ sjon særdeles presserende.210

Det russiske språket ble tildelt en helt strategisk nøkkelfunksjon innen­ for teorien om «Sovjet-folket som et nytt og høyere historisk fellesskap».

267

Mens russisk ble sterkere betonet innenfor språkpolitikken og utdannelsespolitikken som et lingua franca, ble målsettingen også samtidig å fortrenge bruken av andre nasjonale språk innenfor skoler, høyskoler, rettsvesen og forvaltning. Det russiske språk ble framhevet som de andre overlegent innenfor områder som politikk, økonomi og vitenskap.211 Bestrebelsene på å gjøre russisk «til det andre morsmålet» for de ikkerussiske nasjoner hadde derfor som praktisk følge at de sovjetiske språ­ kene fikk en innbyrdes funksjonsdeling. Forskjellige språk, som i prin­ sippet er likeverdige, ble således tenkt fordelt i et diskontinuerlig og hierarkisk pyramidesystem. Dette kunne ordnes ut fra en rekke forskjel­ lige kriterier, som bruksområde, framtredelsesform, utvikling, anvendelsesmiljø, undervisningsstatus og geografisk fordeling. Uansett inndelingskriterium og hvor mange språk som ble søkt plassert på hvert trinn i hierarkiet, var det ingen tvil om at russisk alene tronet øverst. Det var det eneste språket som ble brukt over hele landet og det eneste som ble brukt i hæren. De utdanningspolitiske tiltak som fulgte av den nasjonalitetspolitiske nyorientereingen, ble gjort til gjenstand for en rekke all-sovjetiske konfe­ ranser om forbedringen av russiskundervisningen i de ikke-russiske unionsrepublikker. Initiativtakeren var kommunistpartiets sentralko­ mité (Baku 1969; Frunze 1971; Kisjinev 1972; Alma Ata 1972; Jerevan 1974; ogTasjkent 1975 og 1979). 2) Det andre virkemidlet var knyttet til kaderpolitikken, det vil si til rekruttering på alle plan i samfunnslivet: Stalins etterfølgere måtte være beredt til å integrere de ikke-russiske nasjoner sterkere i Sovjet-systemet og gi dem større deltagelse i samfunnets ledelse. Det sovjetiske samfun­ net hadde nå, på grunn av den aksellerende industrialiseringen, et nær­ mest ubegrenset behov for profesjonelle på alle områder. Det gjorde denne imøtekommenheten overfor ikke-russere enklere og helt nødven­ dig. Dette gjaldt både innenfor og utenfor deres egne nasjonale territo­ rier. Sovjetledelsens forventninger gikk ut på at dette ville befeste «sovjetfolket som et nytt historisk fellesskap». For partiets del ble det siste virkemidlet i nasjonalitetspolitikken presisert til en målsetting om proporsjonalitet ved medlemsopptak: Endelig, når vi snakker om å styre partiets vekst, er det nødvendig å ta i betraktning at spørsmålet om partiets nasjonale sammensetning er av stor betydning i vår flernasjonale stat. Det er imidlertid allerede blitt understreket at vårt parti ikke er en føderasjon av nasjonale kommunist­ partier, men en enhetlig all-sovjetisk organisasjon med ett program og ett sett statutter. Samtidig må sammensetningen av enhver parti-

268

organisasjon gjenspeile den nasjonale sammensetningen av det administrativt-territorielle område der den opererer.212

Sovjet etter Stalin - russisk imperium eller konsosiert styreform? Uaktet Sovjets nedgang og fall under Gorbatsjov er det likevel god grunn til å spørre om i hvilken grad forventningene til denne politikken, som ble fulgt i tre tiår, var blitt oppfylt ved utgangen av Bresjnev-perioden. Svaret må bli tvetydig. For det språkpolitiske virkemidlet vil den strengeste vurderingen av effektene være å se på de språklige og nasjonale assimilasjonsprosesser. Riktignok fant en rekke slike sted, men de kan vanskelig sies å ha vært av betydning for samfunnet som helhet. Den språklige avnasjonaliseringen og fullstendige russisk-språklige assimilasjonen holdt seg innenfor svært snevre grenser. Allerede ved folketellingen i 1926 oppga 9,3% av ikkerusserne at deres morsmål var russisk. Fram til 1970 steg denne andelen med bare 2,2% til 11,5%.213 Den store vektleggingen av det russiske språkets funksjon behøver imidlertid ikke å fortolkes dithen at assimilasjon av ikke-russiske grupper var en viktig målsetting. Assimilasjon vil dessuten være tosidig prosess og viktige deler av den russiske befolkning ville neppe akseptert en slik utvikling. Selv om bruken av russisk i den sovjetiske statskonsolideringen av ikke-russere kunne oppfattes som en reell russifiseringstrussel, så ville samtidig en innlemmelse av «fremmede», av russerne selv, kunne bli sett på som en trussel mot det opprinnelige russiske. Myndighetene sto derfor snarere i en vanskelig balansesituasjon mellom ulike reaksjoner på sin politikk. I tilfeller der russisk nasjonalisme ble overdrevet brukte ideologene å advare: «Forholdet mellom nasjonene er, i en flernasjonal stat som vår, et av de mest kompliserte områder av samfunnslivet». En for sterk betoning av det russisk-nasjonale kan framprovosere reaksjoner i form av «lokal-nasjonalisme» andre steder.214 For russernes del ble splittelsen i den nasjonale identitet, trass i mobiliseringen av russisk nasjonalisme under «Den store fedrelandskrigen», sannsynligvis i stor grad videreført inn i etterkrigstidens Sovjet. Lenin var russer, revolusjonen hadde vært russisk, derfor skulle også en russer være en sovjetborger, og den russiske kultur ble behandlet deret­ ter. Mens det fra alle republikkenes regjerings kvarterer vaiet flagg som var en krysning mellom deres opprinnelige flagg og Sovjetfanen, vaiet bare den røde Sovjetfanen fra Kreml. Samtidig kunne den nasjonale stoltheten knyttes til denne statens framganger og internasjonale presti­ sje som en supermakt. Mens ikke-russerne lett kunne fortolke sine

269

problemer under Sovjet-systemet i nasjonale kategorier (tilskrive dem et «stupid russisktalende byråkrati»), så innebar nok en slik «fluktutvei» flere skritt å ta for russerne. Et annet kriterium for å vurdere virkningen av språkpolitikken vil være å se på utviklingen når det gjelder antall tospråklige personer. I sovjetiske diskusjoner om tospråklighet ble det ofte oppgitt tallet på de som ikke lærte seg russisk godt nok til å kunne kommunisere på språket. Det ble ofte gjentatt at 40% av befolkningen ennå ikke behersket «språket for mellomfolkelig kommunikasjon», og at over halvparten av befolkningen ikke snakket russisk i flere av republikkene. Verre var det at man i enkelte republikker møtte «det besynderlige fenomen at middelal­ drende mennesker kan russisk bedre enn ungdommen». Det var tilfellet i landdistriktene i Sentral-Asia, i Kaukasusrepublikkene og Moldavia.215 Dette er et bemerkelsesverdig bevis på den tradisjonelle kulturens styrke, og på at flere tiårs sovjetiske utdannelsesanstrengelser slo feil på et viktig område. Det ble også beklaget at det etnisk-russiske innslaget i befolk­ ningen var gått tilbake i de sørlige republikker. Av alle tospråklige personer oppga sovjetiske kilder videre at kun 5% behersket begge språk perfekt {v soversjenstvé) 2X6 For bruken av det personalpolitiske virkemidlet skal jeg her begrense meg til å se på integreringen av de ikke-russiske folkegrupper i kommu­ nistpartiet: rekrutteringen til kommunistpartiet, graden av nasjonalt selvstyre i de ikke-russiske republikker og sammensetningen av de sen­ trale, all-sovjetiske partiorganene. Hvordan slo det faktum at moderniseringen skapte et raskt voksende sjikt av «intellektuelle» i de ikke-russiske republikkene ut på rekrutterin­ gen til kommunistpartiet? De ikke-russiske folks økende tyngde i befolkningen lot seg gjenfinne i partistatistikken: Mens det i 1927 fantes 372 000 ikke-russiske parti­ medlemmer, var tallet i 1946 1,78 millioner. I 1961 var det økt til 3,51 millioner. Dette stilte partiets ledelse over for helt nye problemer, selv om nedbyggingen av den russiske overvekten, relativt sett, bare såvidt var kommet i gang - fra 65% via 67,8% av medlemsmassen til 63,5% for de samme årene.21 Fram til 1981 sank russernes andel av partiorganisa­ sjonene ytterligere - til 59,7%.218 Likevel vokste den ikke-russiske repre­ sentasjonen i partiet i perioden etter Stalin betraktelig langsommere enn ikke-russernes andel av høyskole- og universitetsstuderende, samt av sysselsatte med denne bakgrunnen. Dårlig representerte nasjoner i etter­ krigstiden var baltere, moldaver, ukrainere og hvite-russere. For ukrainernes og hvite-russernes vedkommende ble det imidlertid i hele perioden

270

etter Stalin tatt opp mange nye partimedlemmer, slik at de på begynnel­ sen av 1980-tallet for første gang var proporsjonalt representert.219 Dette bildet endrer seg på noen punkter hvis man tar hensyn til den ulike alderssammensetningen av nasjonene, det vil si dersom partimedlemsskapet ses i sammenheng med befolkningsandelen over 20 år i hver nasjon. Etterslepet for bakere, ukrainere og hvite-russere framtrer da enda skarpere i 1960- og 1970-årene. De muslimske nasjoner, med en meget ung befolkningssammensetning, får relativt sett en bedre repre­ sentasjon i partiet. Både kasakher og aserbadsjanere får da en like stor representasjon som russerne i befolkningen over 20 år. Usbekerne og litauerne derimot når bare opp til henholdsvis 77% og 62% av det sovjetiske gjennomsnittet.220 Hvis vi vender blikket til de ikke-russiske republikkers politiske ledersjikt og spør om «graden av lokal selvforvaltning», viser bildet en raskere integrering i den sovjetiske styringsstrukturen enn tallene for partimedlemskap indikerer. Begrepet «indre selvstyre» kan forstås enten som en proporsjonal eller større representasjon for titularnasjonen i en republikk i dens ledende administrative poster, eller som en høy representasjon i absolutte termer. Republikkene imellom og mellom ulike stillinger var det viktige forskjel­ ler.221 Grey Hodnett gjorde en systematisk undersøkelse av 49 lederverv i hver av republikkene, ut fra hvorvidt de var fylt av representanter fra titularnasjonene eller andre nasjoner i perioden fra 1955 til 1972. Hans resultater avdekket en betydelig forskjell republikkene imellom når det gjelder graden av lokalt selvstyre. Titularnasjonenes representasjon i lederskapsposisjoner kan forklares ved hjelp hypoteser knyttet til tre forskjellige overveielser, som ikke er gjensidig utelukkende: 1) sentrums ønske om politisk og etnisk kontroll over republik­ kene, versus et hensyn til etnisk balanse 2) graden av ferdighet og teknisk skikkethet hos republikkens befolkning (det vil si utdannelsesnivået) 3) republikkens økonomiske utviklingsnivå Ut fra en proporsjonal definisjon var det bare to av unionsrepublikkene som ikke hadde indre selvstyre: Hvite-Russland (31,1% representasjon mot en «innfødt befolkningsandel» på 63,1%) og Moldavia (37,2% representasjon mot en befolkningsandel på 65,4%). I resten av republik­ kene var den lokale nasjonaliteten betraktelig sterkere representert i toppledelsen enn i befolkningen.222

271

Om begrepet «indre selvstyre» ble gitt en absolutt fortolkning var det størst «indre selvstyre» i Kaukasus-republikkene. Dernest fulgte de bal­ tiske republikker, så de vestlige og tilslutt de sentral-asiatiske republik­ ker. Imidlertid var det store variasjoner, noe som for eksempel framgår av det følgende: Hvis man dro skillelinjer ved 50%, 75% og 90% «innfødt stillingsbesettelse» som skjæringspunkter, så ga de vestlige repu­ blikkene et forskjelligartet inntrykk: Ukraina i klasse I, Hvite-Russland i klasse III og Moldavia i klasse IV, hver av dem med andre ord i sin egen kategori. Ukraina var, her som ellers, av spesiell interesse. Ukrainerne utgjorde på grunn av sin kvantitative tyngde nøkkelen til det sovjetiske nasjona­ litetsspørsmålet, det vil si til balansen mellom øst-slavere og andre nasjonaliteter. Ukrainerne overtok også det meste av det som var å ta over av toppstillinger i den ukrainske republikken. Mellom 1955 og 1972 var 93% av alle medlemmene i det ukrainske kommunistpartiets politbyrå ukrainere.223 Men også i Baltikum og i Sentral-Asia foregikk innlemmelsen av de lokale nasjonaliteter raskere i det politiske ledersjiktet enn i medlems­ massen i kommunistpartiet. Litauiske medlemmer i det litauiske kom­ munistpartiets sentralkomité økte fra 56% i 1952 til 77% i 1976. Av medlemmene av politbyrået og sekretariatet i republikken utgjorde litau­ erne i 1971 87% og i 1976 93%224 Usbekistan hadde mellom 1955 og 1972 en innfødt stillings­ besettelse på mellom 75% og 89%. I Turkmenistan, Tadsjikistan og Kirgisia var de tilsvarende andelene mellom 50% og 74%.225 Alle forhold tatt i betraktning var det derfor evnen til å anvende de lokale nasjonene i stort omfang i republikkledelsene som slår en i øy­ nene. De nasjonale vant i tiåret etter Stalins død en uhyre sterk stilling innenfor ledelsen, både av unionsrepublikkene og delvis også av de autonome republikkene. Dette må sies å ha vært et av Sovjet-regimets betydeligste resultater. Om man antar at stillinger knyttet til personalspørsmål og sikkerhet hadde en nøkkelrolle i å forebygge nasjonalisme i republikkene, ville man forutsi at disse postene ble dominert av folk utenfra. Her kan ikke antagelser om lavere lokal ferdighet sies å være særlig plausibel. Utdan­ nelsesnivå og teknisk kunnskap vil måtte sies å være av mindre betydning når det gjelder slike jobber. Dette bringer oss over til spørsmålet om kaderutveksling mellom Moskva og republikkene. Det all-sovjetiske (føderale) nivå i sovjetisk politikk kan da betraktes henholdsvis som mottaker og som leverandør av personell. En undersøkelse foretatt av John Miller med utgangspunkt

272

i 1069 fullt dokumenterte kaderoverføringer var opplysende i så hense­ ende.226 Ut fra hans resultater var det ingen overdrivelse å slå fast at RSFSR, og da særlig det europeiske Russland, bidro med en uproposjonal stor andel av personellet til det all-sovjetiske sentrum. I et sample på 163 overføringer til sentrum var 114 av dem (70%) fra RSFSR. Tredjedelen av alle overføringer i RSFSR skjedde dit. Dette er et uproporsjonalt stort innslag, selv om man tar i betraktning at RSFSR ikke hadde noen egen sentralkomité, i motsetning til de andre republik­ kene. Når det all-sovjetiske sentrum betraktes som leverandør av kadre, så var bare 57% av overføringene til stillinger i RSFSR. Analysen viste at det for personer fra RSFSR var større sannsynlighet for å bli utnevnt til stillinger i andre republikker enn det var for kadre fra andre republikker for å bli overført til RSFSR. Men i begge tilfeller økte sannsynligheten for slik bevegelighet dersom de aktuelle kandidater hadde tilbragt en tid i det all-sovjetiske sentrum, det vil si i de over­ nasjonale og føderale organer i Moskva. Formodentlig skyldtes dette at et opphold her bidro til å skape fortrolighet med svært forskjellige kulturer. Likevel var det bare 3 av 24 personer som beveget seg fra en ikke-russisk republikk, via det all-sovjetiske sentret, til en post utenfor det. De øvrige var slavere med erfaring fra arbeid i flere republikker. En viktig konklusjon er at sentralmyndighetene, i den grad de brukte personalpolitikken knyttet til nomenklaturasystemet til å holde regionalistiske tilbøyeligheter i tømme, gjorde dette på en to-delt måte: For det første ble et lite antall kadre fra det all-sovjetiske sentret utplassert i administrative nøkkelposisjoner på lokalplanet. For det an­ dre ble de øvrige funksjonærers erfaringer begrenset til arbeid innenfor en enkelt republikk. I Hodnetts undersøkelse ga nettopp postene som Sentralkomiteens organisasjonssekretær, leder av partiorganene og leder av KGB lavest skåre for de lokale. Blant oppgavekategorier rangerte «personell» og «sikkerhet/lovhåndhevelse» lavest og tredjelavest når det gjaldt innfødt stillingsbesettelse. Fra 1950 og framover ble følgende funksjoner på topp-planet i republikkene typisk utøvd av russere eller russifiserte ukrainere: 1) Kommunistpartiets 2. sekretær på republikk og oblast-nivå, ofte helt ned til rajon-nivå. I 1970-årene ble det privilegium enkelte unionsrepublikker (Ukraina, Kaukasus-republikken, Hviterussland) hadde fra Khrustsjov-tiden avskaffet. I de sentralasiatiske republikker spilte 2. sekretæren en mye større rolle enn i de øvrige republikker. Hans oppgave var å styre 1. sekretæren og

273

det lokale partiapparatet unna alle former for «nasjonalistisk av­ vik», religiøs og lokalistisk innflytelse. 2) Lederen for partiets organisasjonsavdeling (partijnykh organov). Han kontrollerte at direktivet fra høyere partiorganer lojalt ble fulgt opp, samt utvelgelsen av kadre til de laveste parti­ organene. Dette organet ble i perioden 1956 til 1976 uteluk­ kende ledet av innfødte i de tre Kaukasus-republikkene. I den samme perioden var jobben ikke noen gang på innfødte hender i Tadsjikistan, Usbekistan, Turkmenistan, Moldavia eller Estland. En del av perioden var den på innfødte hender i Kasakhstan og Kirgisia.227 3) Lederen av avdelingen for administrative organer. Avdelingen var et motstykke til partiets organisasjonsavdeling, men med snevrere funksjoner knyttet til ansvaret for utnevnelser til KGB, militsiane, rettsapparatet og muligens sovjetene. I 1980 var det en russer i ledelsen i de sentral-asiatiske republikker, muligens med unntak av Turkmenistan. I Kasakhstan var en kasakh i ledelsen. Russere var ledere i Estland, Latvia og Moldavia. I alle de transkaukasiske republikkene, samt Litauen, innehadde lokale partifolk denne posten. 4) Lederen for den spesielle (sikkerhets-) seksjonen var enda en kontrollposisjon, som det fantes lite informasjon om.228 5) Lederen for KGB i republikken. Mellom 1955 og 1972 var kun 26% av KGB-sjefene i republikkene innfødte. Dette bedret seg imidlertid på 1970-tallet. I 1979 var halvparten av KGBsjefene lokale partifolk.229 Det eneste globale mønster som kom for dagen i Grey Hodnetts undersøkelse, når han undersøkte de tre oppgavekategoriene «personal­ spørsmål», «jordbruk» og «industri» med hensyn til individuelle jobber, var imidlertid at ikke-innfødt stillingsbesettelse var høy i minst én av stillingene innenfor det sett av stillinger som var nødvendig for oppga­ vens utførelse. Dette kan tolkes slik at det avgjørende i den poststalinistiske situasjonen ikke var en direkte etnisk kontroll utenfra. Sna­ rere var det slik at et «ikke-innfødt» nærvær ga tilstrekkelig mulighet for å holde et bestemt område (eller en jobb-kategori) undert oppsikt. I tilknytning til spørsmålet om utrenskningene på slutten av 1950tallet og den følgende sentraliseringspolitikken innebar en tilbakevend­ ing til Stalin-tidens russifiseringspolitikk, var følgende av interesse: Grey Hodnetts data over nettoendringen innenfor republikkenes lederskapssammensetning fra år til år ga intet grunnlag for å slutte at noe allment

274

forsøk på å endre utnevnelsenes etniske mønster var foretatt. Heller ikke var dette gjort for noen kategorier av jobbers vedkommende. Det var heller ingen variasjon over tid for «innfødt besettelse» av de undersøkte toppstillinger. Khrustsjovs utrenskninger på slutten av 1950tallet og begynnelsen av 1960-tallet endret ikke tendensen i de lokale nasjonaliteters andeler av ledelsen av republikkene. Det var ingenting som tydet på at endringer mellom en «hard» og en «myk», sentraliserende eller desentraliserende, kurs gjenspeilte seg i sammensetningen av republikkenes ledergrupper. Dette kunne selvsagt ha vært tilfellet på lavere administrative plan enn de Hodnetts data gjenspeilte. Netto­ endringen viste faktisk at færre «innfødte» ble utnevnt i 1955-56, da nasjonalitetspolitikken ble myknet opp, enn i årene 1958 til 1961 da den ble «strammet til» igjen. I den flytende perioden fra 1962 til 1964 fikk «de innfødte» overtaket, og i tilstramningen etter Khrustsjovs fall i 1965 steg «de innfødtes utnevnelser», for så å avta etter 1968. Det er med andre ord tvilsomt om det overhodet er noen trender når det gjelder utnevnelser på dette nivået.230 Imidlertid kom prioriteringen av «kaderstabilitet» under Bresjnev de regionale elitene til gode og koopteringen av ikke-russere til det allsovjetiske nomenklaturet var, i en tradisjon helt fra før 1917, avgjørende for å holde etniske krav på skinnene innenfor systemets rammer. Under Bresjnev ble de ikke-russiske ledergruppenes vekt innenfor systemet lokalt styrket. Republikkledere som satt i maktposisjoner i 10-15 år, var i stand til å bygge seg opp svært omfattende klientnettverk og politiske maskineriet, og Moskva tok hensyn til de interessegruppene de represen­ terte, så lenge de forble lojale. Lønnsforskjeller og privilegier for eliten bidro til å knytte toppen av dette omfattende systemet til den over­ nasjonale staten og underordne dem Moskva. Republikkledelsene nøt en rimelig grad av indre autonomi i lokale spørsmål, samtidig som de på sine republikkers vegne spilte en viktig rolle når det gjaldt å påvirke den sentrale beslutningsprosessen og imple­ mentere dens resultater i republikkene. Kaderpolitikken både i sentrum og i republikkene sikret et uoffisielt sett av kvoter for etnisk representa­ sjon og et visst spillerom for lokal kultur og språk. Denne politikken var, særlig for de sørlige republikkenes del, ikke egnet til å svekke de sub-nasjonale, «universelle organisasjonsmønstre» som slektskap, klan, lokalitet, slik den økonomiske utviklingspolitikkens prioriteringer heller ikke var det - selv om nok utdanningseksplosjonen virket i motsatt retning for yngre mennesker, og det samtidig var for­ skjeller fra republikk til republikk i Sentral-Asia. En konsekvens av Bresjnev-tidens politikk var en sammenfiltring av formelle politiske og

275

uformelle «mafiose» strukturer i republikkene. Korrupsjonen kom dertil til å gjennomsyre de fleste ledd i republikkene, særlig i de delene av landet der bestikkelsessystemet av historiske årsaker hadde slått mest iherdig rot: Transkaukasia og Sentral-Asia.231 Som det het i Pravda i forbindelse med opprullingen av den store skandalen i Usbekistan under Gorbatsjov:

Ikke et eneste spørsmål ble løst uten bruk av bestikkelser. Enhver som tilbød en bestikkelse kunne få alt. Det kokte ned til de følgende: Enten forlat din post eller lev i samsvar med de kriminelle lover. Det fantes ingen objektivitet, ingen partiånd, ingen ærlighet i personlige forhold eller i spørsmål knyttet til produksjonen. Grådighet, misbruk av embeder av vinningshensyn, mangel på overvåking, umoral, gjensidig be­ skyttelse, skruppelløshet, favorisering ut fra geografisk bakgrunn, kveling av underordnedes initiativ, smisking for overordnede, utviklet seg.232 En annen sak, noe Gorbatsjov-administrasjonen neppe forsto, var at både slike organisasjonsmønstre og denne form for politisk praksis sna­ rere var stabiliserende for Sovjet-staten enn det motsatte. Det politiske sentrums lokale representanter i republikkene hadde som sine viktigste funksjoner, sett fra sentrums perspektiv, å styre økonomien og opinio­ nen. Da Gorbatsjovs politikk frarøvet dem disse funksjonene, måtte staten falle sammen. Den partikulære, nasjonale identiteten ble da det som gjensto for kadrene å bygge sin makt på. Hvis vi så til slutt vender blikket mot de sentrale, all-sovjetiske partiorganer i Moskva, så blir bildet et ganske annet enn for republikk­ enes vedkommende. Ikke-russernes deltagelse var her mildt sagt svak: Sentralkomiteen var i en særstilling i denne sammenhengen, etter­ som dens sammensetning gjenspeilte den etniske sammensetningen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti på en nærmest perfekt måte. Kor­ relasjon var på over 0.995 mellom sentralkomitérepresentasjon og andel av partimedlemsmassen for nasjonalitetene. Proporsjonaliteten var så perfekt at den ikke kan ha vært en tilfeldighet. I perioden 1956-1976 gikk 63% av plassene til russere, 17% til ukrainerne og 4% til hviterusserne. Ikke-slavere (ca. 25% av befokningen) fikk 13% av plassene.233 Sentralkomité-sekretariatet hadde ansvaret for overvåkingen av de ca. 21 seksjoner i Sentralkomité-apparatet. Det representerte toppunktet av den institusjonelle makten i Sovjet. Av de 37 menn som var medlemmer i perioden fra 1956-76, var bare 5 ikke-russere. Bare 2 var ikke-slavere. Fra 1965 til 1976 var det ingen ikke-russer i sekretariatet, og den siste ikke-slaver var Otto Kuusinen, som døde i 1964. Av 273 utnevnelser var 25 (10,9%) ikke-russere og 13 (4,8%) ikke-slavere. Av ikke-russiske

276

slavere var det én hvite-russer. Resten var ukrainere. Russernes og ukrainernes dominans i sekretariatet var omtrent fullstendig i hele den etter-stalinistiske perioden. Ukrainerne opptrådte som russernes junior­ partnere.234 Blant de 97 regjeringsmedlemmene og de 150 ledende mili­ tære var det samtidig 3 ikke-slavere.235 For politbyråets del virker det som om noen toppstilinger i unionsrepublikkene ga medlemskap ex-officio. Dette gjaldt førstesekretærene i Ukraina og Kasakhstan. Den usbekiske, hvite-russiske og georgiske før­ stesekretæren opptrådte regelmessig som kandidatmedlem. De øvrige ikke-russiske politbyråmedlemmer hadde, med ett unntak mellom 1956 og 1976, gjort sine karrierer i de sentrale parti-eller statsorganer, snarere enn i sine «hjemrepublikker». Av de 45 fulle medlemmene av politbyrået i perioden 1956-76 var det 11 ikke-russere (24,4%). 5 av disse var ukrainere, en var hvite-russer. Bare 5 (11,1%) var ikke-slavere. Av kandidatmedlemmene (det vil si de som ikke noengang ble fulle med­ lemmer) var bare 4 ikke-russere, og 2 var ikke-slavere.236 Den eneste ikke-russiske nasjonalitet som utvetydig styrket sin stil­ ling i det all-sovjetiske sentrum i perioden etter Stalin, var betegnende nok ukrainerne. Khrustsjovs egen maktbase lå opprinnelig i Ukraina, og ukrainerne tjente også mest på hans seier over sine motstandere i den sentrale maktkampen etter Stalins død. Stalins uttalte motvilje mot Ukraina gjorde at republikken var klart «underrepresentert» i de sentrale organer. Tallet på ukrainere i Sentralkomiteen steg fra 16 til 39 mellom 1952 og 1959.23 Andelen ukrainske medlemmer og kandidater i Sen­ tralkomiteen steg fra 6,8% i 1952 til 18,5% i 1961, da de var «over­ representert». En rekke ukrainere nådde også ledende posisjoner i stat og embedsverk. Selv om det svært sterke ukrainske nærværet i sentrale organer avtok etter Khrustsjovs fall, trakk også Bresjnev en rekke kadre fra republikken til Moskva, om enn hovedsaklig russere eller russifiserte ukrainere,

Ideologiske revisjoner - forsøk på å skape et nytt overgripende legitimitetsprinsipp: Bresjnev-grunnloven av 1977 Motsetningen mellom statens «konsosierte» oppbygging på republikknivå og den øst-slaviske kontroll med de all-sovjetiske organer, kom på sett og vis til uttrykk i de forsøkene som ble gjort på å endre statens legitimitetsgrunnlag i 1960- og 1970-årene. Endringen skjedde først og fremst i lanseringen av teorien om «sovjetfolket» som en overgripende statsidé. «Sovjetfolket, som et nytt historisk sosio-politisk og økonomisk felleskap (sovetskij narod - novaja istoritsjeskaja obstsjnost ljudej)» ble først lansert av Khrustsjov på den 22.

277

partikongressen, men fikk sin egentlige offisielle anerkjennelse av Bresjnev på den 24., for til slutt å bli tatt inn i 1977-grunnloven. Denne ideologiske nyorienteringen insisterte på at det var en distinksjon mel­ lom eksisterende nasjoner i SSSR og det overnasjonale fellesskapet. «Sovjetfolket» ble sett på som en følge av «den utviklede sosialismen» og var en post-nasjonal og flernasjonal enhet. Sovjetfolket ble sagt å ha følgende karakteristika: 1) fellesskapet i det økonomiske liv, 2) den sosiale og klassemessige enhetlighet, 3) fellesskapet i det politiske liv, 4) fellesskapet i det åndelige liv, 5) den internasjonale enheten mellom nasjoner, nasjonaliteter, nasjonale og etniske grupper, 6) fellesskapet som den sovjetiske livsstilen utgjorde og 7) et enkelt internasjonalt språk for hele fellesskapet.238 Dette betød at Stalins velkjente definitoriske karakteristika for nasjo­ ner ble overført til sovjetfolket. Samtidig ble det avvist å snakke om en «sovjetisk nasjon». Sovjetfolket var en kategori som ikke var ment å erstatte eller fortrenge de «sosialistiske nasjoner» og de nasjonale forskjel­ ler mellom dem. Side om side ble eksistensen av to typer kulturer som borgerne inngikk i, anerkjent. Sovjetfolket var utenkelig uten de sosialis­ tiske nasjoner, hvis rettigheter og kulturelle autonomi var anerkjent innenfor rammen av Sovjet-føderalismen. Begrepet «nasjonal bevissthet» (natsionalnoje sosnanije') fikk faktisk en posistiv klang i «sein-sovjetisk» faglitteratur og ble hyppig omtalt, samti­ dig som begrepet nasjonalisme beholdt sin entydig negative klang. Mens nasjonalisme var et nærmest kriminelt anliggende, så «åpner sosialismen for store muligheter til vekst i den nasjonale bevissthet». Den kommu­ nistiske nasjonalitetspolitikken krevde, framholder en forfatter, «utvik­ ling av den nasjonale stolthet og den sosialistiske nasjonale bevissthet hos folkene i SSSR».239 Det som sovjetiske forskere betegnet med slike uttrykk, svarte imidlertid langt på vei til det vestlige forskere kalte nasjonalisme. Det virker derfor urimelig å fortolke det «sein-sovjetiske» statskonseptet som offensivt og assimilatorisk i forhold til de ikke-russiske folke­ gruppene i landet. Snarere uttrykte det en politikk som søkte å finne en balanse mellom de ikke-russiske folkegrupper og det russiske flertall. Dannelsen av dette nye overnasjonale fellesskapet ble framstilt, ikke som en spontan prosess som fulgte den sosio-økonomiske utviklingen, men som «en vitenskapelig ledet prosess». Partiets ledende rolle ble derfor strategisk, både for å danne og for å opprettholde «sovjetfolket.» Sovjetisk litteratur la ikke skjul på at både «de sosialistiske nasjoner» og «sovjetfolket» var å oppfatte som skapte enheter. En gruppe forskere

278

beskrev forskjellen mellom etnisk-nasjonale prosesser under sosialistiske og ikke-sosialistiske samfunnsforhold på den følgende måten:

Den subjektive faktor spiller også en viktig rolle. I motsetning til den spontane dannelse og utvikling av de før-sosialistiske samfunn er alle elementer i det sosialistiske samfunnets liv bevisst formet for et formål. Folkets bevisste aktivitet under ledelse av kommunistpartiene, styres av den sosialistiske internasjonalismens prinsipper. De materielle resulta­ tene utvider det objektive grunnlaget for det nasjonale elementets felles sosialistiske innhold. Det er denne bevisste aktiviteten som skaper de vennskapsbånd folkene imellom som gir impuls til konvergens og sammensmelting av nasjoner. Bare målrettet og effektiv handling fra kommunistpartienes side (kan garantere) den sosialistiske internasjona­ lisme - ikke bare ideologisk og politisk, men også i de arbeidende massenes psykologi — i de sosialistiske lands daglige praksis.»240 På grunn av kommunistpartiets ledelse skilte de sosialistiske nasjoner seg fra nasjoner «under kapitalismen» ved å være «fri for klasseantagonismer». Nasjonalitetskarakterenes «progressive trekk» i det før-revolusjonære samfunnet ble under sovjetiske samfunnsforhold supplert med «nye trekk, utviklet i sosialismens epoke».241 Dette harmonibildet sto imidlertid i motsetning til det bildet empirisk-sosiologisk forskning teg­ net av konflikter og spenninger mellom ulike nasjonale grupper i landet, både på «grasrotplanet» og mellom ulike nasjonalt baserte intelligentsiaer. Samtidig ble imidlertid ikke 1940-årenes doktrine om «det store russiske folk», «Sovjetnasjonenes eldre bror», tilbakekalt:

Det store russiske folk — først blant landets likeverdige nasjoner - spiller den førende rolle i dannelsen og utviklingen av den sovjetiske multi­ nasjonale staten, i dannelsen og konsolideringen av det flernasjonale sovjetsamfunnet.242

Revisjonene i Bresjnev-grunnloven sto også i motsetning til det vi må betegne som en anerkjennelsene av de ikke-russiske nasjoners rettighe­ ter, og de reelle anstrengelser for å oppnå en diskret og kontrollert «avkolonialisering» på republikkplanet. Grunnloven fra 1977 antydet en skjerpelse av sentraliseringen i forhold til 1936-grunnloven, selv om det føderale prinsippet ble opprett­ holdt. I 1936-grunnloven ble republikkenes kompetanse tross alt defi­ nert, mens artikkel 73 paragraf 12 i 1977-grunnloven åpnet for at et hvilket som helst spørsmål med de minste føderale implikasjoner kunne overføres til sentral jurisdiksjon. En annen viktig restriksjon på unionsrepublikkenes suverenitet var at partiets ledende rolle i staten, eksplisitt ble tatt inn i artikkel 6, og at den

279

demokratiske sentralismen ble innført som grunnprinsippet i statsorganiseringen. Partiet og den demokratiske sentralismen var institusjonelle ordninger som uttrykte arbeiderklassens interesser, ikke nasjonenes. 1936-grunnloven var atskillig mindre eksplisitt på dette området og syntes heller å bekrefte eksistensen av to distinkte strukturer - en føderal stat og et enhetlig parti. 1977-grunnloven antydet at enhetsprinsippet og sentraliseringen var blitt sterkere. At den demokratiske sentralismen ble introdusert i grunnloven, var også en betydelig svekkelse av unions­ republikkenes rett til å til å tre ut. En sammenholding av disse to teoriansatsene — balansen mellom det overnasjonale, russisk-dominerte sovjetfellesskapet og nasjonene i statskonseptet og den økte vekt på sentralisering som 1977-grunnloven var et uttrykk for — antyder at Sovjet-ledelsen under Bresjnev befant seg i en usikker posisjon. Den hadde ennå ikke oppgitt ønsket om å gjøre noe som den samtidig ble stadig mer klar over at den ikke ville være i stand til å gjennomføre.

Oppsummering av det sovjetiske nasjonalitetsspørsmålet i den etter-stalinistiske perioden I overgangen mellom den andre og den tredje perioden, i tiden umiddel­ bart etter Stalins død begynner de utilsiktede effektene av det sovjetiske moderniseringsprosjektet å melde seg for de sentrale makthaverne. Det sovjetiske samfunnet består nå av andre sosiale grupper enn det gjorde under Lenin. Viktige nasjonsbyggingsprosesser har funnet sted, ikke minst gjennom dannelsen av nye ikke-russiske utdannede sjikt. I motset­ ning til de gamle eliter, som Stalin utryddet, har de sin basis i sovjetsystemet selv. Statens informasjonsmonopol kom, som en følge av dette, under et økende press. Selv om det totalitære prinsipp fremdeles var «hegemonisk» i stand til å bestemme den politiske utviklingen, holde de nye tendensene i sjakk og begrense deres politiske betydning, var det en relativt delikat balanse mellom krefter som virket i radikalt ulike retnin­ ger, under en overflate preget av «ro og orden». En rimelig tolkning av de foreliggende data synes å være at Stalin faktisk oppgav korenisatsija-^oYitå^ien, selv om den aldri formelt ble tilbakelkalt. I stedet for dens vekt på absolutt likhet mellom nasjonene og full nasjonal kontroll over de egne territorier ble den langsiktige målsettingen at alle nasjonene skulle ha en proporsjonal representasjon på viktige områder av samfunnslivet. Fra midten av 1930-årene ble dette målet motvirket av den entydige, om enn hovedsaklig instrumentelle, begunstigelsen av den russiske nasjon i statsbyggingen. Ukrainerne kom her spesielt ille ut. Etter Stalins død ble tempoet i retning av en propor-

280

sjonal utlikning framskyndet, og russernes overrepresentasjon gikk lang­ somt tilbake. Det gjaldt i alle fall innenfor utdanningsvesenet og leder­ skapet i republikkene. I en situasjon preget av økonomisk framgang innebar ikke dette noe særlig problem. Denne politikken ble imidlertid ikke gjennomført i de sentrale poli­ tiske organer, som fremdeles hadde det siste ordet i alle spørsmål av vital betydning. Spørsmålet om Sovjetunionen etter Stalin bør karakteriseres som et russisk imperium eller som en konsosiert styreform, må derfor besvares med et «både — og». Sovjet-føderalismen ble svekket både i grunnloven og i den konstitusjonelle realitet. Samtidig ble de sosiale krefter som ville være i stand til å fylle denne føderalismen med et reellt innhold, betydelig styrket. Bruken av det russiske språk som katalysator i integrasjonsprosessen ble videre oppfattet som en trussel av de ikkerussiske nasjoner. Man skulle tro at den sovjetiske statens legitimitet - i betydningen et felles akseptert verdisystem - var mest uproblematisk i den russiske og slaviske delen av befolkningen. Men ettersom den sovjetiske staten både i sin ideologi og i sin praktiske politikk var nødt til å ta hensyn til de andre folkegruppenes interesser, er ikke dette nødvendigvis riktig. For russernes del ble riktignok splittelsen i den nasjonale identitet, trass i mobiliseringen av russisk nasjonalisme under «Den store fedrelandskrigen», sannsynligvis i stor grad videreført inn i etterkrigstidens Sovjet. Mens ikke-russerne lett kunne fortolke sine problemer under Sovjet-systemet i nasjonale kategorier (tilskrive dem et «stupid russisktalende byråkrati»), så var nok en slik «fluktutvei» lenger og mer krun­ glete å bruke for russerne. En politikk med ytterligere konsesjoner til ikke-russiske nasjoner kunne dessuten meget lett stimulere russisk «motnasjonalisme», og dermed svekke sovjetstatens legitimitet blant den slaviske befolkningen. For de ikke-russiske folkegrupper var en viktig faktor at de nye nasjonale utdannede sjikt ikke sluttet å se på seg selv som medlemmer av sine egne nasjoner. Det fant ikke sted en av-nasjonalisering, og den oppadstigende sosiale mobiliteten gikk hånd i hånd med en forsterket identifikasjon med den egne nasjonale bakgrunnen. Under Stalins etter­ følgere tok de nye eliter over rollen med å representere sitt eget territoriums interesser overfor sentralmyndighetene. Men det var likevel et langt skritt herfra til å være fullstendig opposisjonelt innstilt og å stille grunnleggende spørsmålstegn ved det sovjetiske samfunns- og makt­ system. Det vil være lett å finne eksempler på at de nye elitene både representerte sine egne nasjoners konsolidering og Moskvas overnasjo­ nale interesser.

281

Et nasjonalitetsperspektiv på Gorbatsjov-perioden perestrojka som læreprosess med dødelig utfall Den endelige demonteringen av Sovjetunionen fulgte i kjølvannet av det mislykkede kuppforsøket i august 1991. «Putsjistene» i den såkalte Statskomiteen for unntakstilstanden {Gosudarstvennyj komitét tsjesvrytjsajnogo polosjenijd) forsøkte å forhindre oppløsningen av Sovjetunionen gjennom å slå til mot de demokratiske og nasjonalistiske bevegelsene, bare for i løpet av få dager å se alt det de hadde fryktet, bli omsatt i virkelighet: Kommunistpartiets sammenbrudd og et forbud mot dets virksomhet, et sammenbrudd for de gamle autoritære politiske struktu­ rene der partiet spilt en nøkkelrolle, en oppløsning av den sovjetiske sentralmakten med dens instrumenter KGB og MVD (innenriksministeriet) og en tilbaketrekning av støtten fra hærens side. Deretter fulgte uavhengighetserklæringene og de tre baltiske staters uttreden av unio­ nen. Det engang uoppløselige forbundet (nerusjimyj sojus') av Sovjet­ republikker raknet.243 Formålet med det følgende er å beskrive, og forsøke å forklare, noen hovedtrekk i den dynamikken som førte til den svært raske desinte­ grasjonen av Sovjetunionen fram til desember 1991: Hvilken kombina­ sjon av systemiske og «tilfeldige» faktorer kan forklare, i et historisk perspektiv, det unike tempoet i SSSRs nedgang og fall?

Et hovedriss av begivenbetsforløpet Det er viktig å holde fast ved at de avgjørende begivenhetene i august 1991 ble utspilt på gatene i den all-sovjetiske unionshovedstaden Mos­ kva, ikke i republikkene. Uavhengigheten kom dernest til republikkene som et resultat av at sentralmakten brøt sammen, ikke som en følge av direkte kamp. Kuppforsøket fulgte imidlertid etter 5 år preget av økende massemobilisering, tiltagende sentrum-periferi-motsetninger, kombi­ nert med konflikter på kryss og tvers mellom ulike periferigrupper. Disse årene ikke bare ryddet veien for uavhengigheten, men konfliktene la premissene for omstendighetene sammenbruddet fant sted under. For det meste hadde de foregående årene under Gorbatsjovs vært preget av reformbestrebelser fra toppen som stanset og delvis lamslo det gamle systemet, uten at det skjedde noen framgangsrik utvikling av et nytt politisk og økonomisk system i dets sted. Reformbestrebelsenes viktigste resultat syntes å være at det skaptes et nytt «politisk rom» der alternative politiske krefter for første gang kunne etablere seg. Fra 1986 av var Gorbatsjov selv klar hva gjaldt langsiktige målsettin­ ger: et mindre autoritært samfunn, en modernisert økonomi og ingen

282

begrensninger på de midler som var nødvendige for å nå disse målene. Men noen «masterplan», i form av et klart utmeislet politisk, reelt alternativt program hadde han ikke. I de sammenhenger han forsøkte å definere sin strategi var det snarere i form av en vilje til å underkaste seg selv og hele samfunnet en lære­ prosess basert på prøvings- og feilingsprinsippet:

I 1985 kom dere og jeg fram til den slutning at vi ikke kunne fortsette å leve slik vi hadde gjort. Vi har sett nok av at vårt folk har blitt gjetet som sauer inn i modeller noen hadde forberedt på forhånd. Nå blir folket satt fri, og alt er i en flytende tilstand. Vi må kvitte oss med en hel del. Framfor alt må vi kvitte oss med den gamle måten å tenke på som holdt oss tilbake. Folk snakker om glasnost og demokrati, men når alt kommer til alt trenger også disse å rettes opp. Alt utgjør et system, og vi setter dette systemet sammen. Vi far gjort en ting, men glemmer å tenke på en annen; vi setter på maskinen, men vi har ikke fatt bremsene til å fungere ordentlig. Vi må fortsette å arbeide med systemet til vi har fatt det riktig; vi lærer.244

Gorbatsjovs reformer som i 1985 hadde begynt forsiktig med å følge opp Andropovs disiplineringskampanjer, tok en ny retning etter Karabakbegivenhetene i januar 1988. Etter å ha mislykkes i å vinne oppslutning fra sitt eget styrende parti for å demokratisere apparatet innenfra gjen­ nom flerkandidat-valg foreslo han slike valg til en ny Folkedepurtertes Kongress på den 19. partikonferansen i juni 1988. Disse nasjonale, og seinere lokale, valgene, betød en underminering av kommunistpartiets monopol på politisk makt og foregikk samtidig med oppkomsten av nasjonalistiske massebevegelser, først i Transkaukasus og like etter i de baltiske republikkene. Utviklingen med en politisk massemobilisering og en styrket ikke-russisk nasjonalisme, kombinert med en tilgang på uttrykksmuligheter som ikke hadde vært tilstede i landet siden selve revolusjonsåret 1917, skaper en situasjon mer turbulent enn i Habsburg­ monarkiets østerrikske del de siste tiårene før oppløsningen. I Armenia, Georgia, Litauen, Latvia, Estland, Moldavia, og seinere i Ukraina og Hvite-Russland, begynner intellektuelle og aktivister å danne folkefronter, først i glasnosts ånd og bærende på portretter av Gorbatsjov, og sette fram etnisk-kulturelle krav mot kommunistpartiets «russifiseringsprogram». Hundretusener gikk ut på gatene for å markere minnet om den nasjonale uavhengigheten etter 1917 eller dennes opp­ hevelse gjennom innlemmelsen i SSSR i 1939/40. Nasjonale flagg og symboler, gamle nasjonaldager og nasjonalsanger ble igjen gjort offisi­ elle, mens de tilsvarende kommunistiske ble avskaffet.

283

Reaksjonene — i pressen og i Folkekongressen — på sovjettroppenes angrep på kjempedemonstrasjonen i Tbilisi, som i april 1989 krevde georgisk uavhengighet, gjorde det nesten umulig for Kreml å sette inn makt mot den framvoksende nasjonalismen. Det neste året ble dette gjort kun i lokale inter-etniske sammenstøt. I løpet av første halvdel av 1989 utvikler kravene om «historisk rettferdighet», tilskyndet av myn­ dighetene som en hovedkomponent i glasnost, seg lenger enn til et ønske om fortsatt «av-stalinisering», og det stilles spørsmålstegn ved selve arven fra Lenin. Nedbyggingen av den kommunistiske mytologien fortsetter også i Russland selv, oppmuntret av regimeendringene i Øst-Europa. Ved utgangen av 1990 hadde alle unionsrepublikker og de fleste auto­ nome republikker svart på svekkelsen av de sentrale myndigheter og eksemplet gitt av statene i den øst-europeiske, tidligere «sosialistiske leir», med å erklære seg for suverene, og i flere tilfeller for uavhengige.245 Innenfor et historisk-sosiologisk perspektiv er det naturlig å skille mellom tre årsakstyper: langsiktige betingelser knyttet til sosio-økonomiske endringsprosesser av lang historisk varighet eller longue durée i Ferdinand Braudels terminologi, videre betingelser knyttet til mer konjunkturelle endringer, som oppganger og nedganger i det økonomiske liv, slik som den internasjonale depresjonsperioden mellom 1873 og 1896 som i betydelig grad skjerpet de nasjonale motsetningsforhold i Østerrike-Ungarn. Tilslutt må de «utløsende årsaker» knyttet til kon­ krete begivenheter tas i betraktning. For Sovjets del er det naturlig å se endringene i politikkens betingel­ ser, knyttet til Glasnost, og de politiske ledernes opptreden i denne spesielle situasjonen, som utløsende i forhold til begge de to andre årsakstypene. Jeg vil her forsøke å bestemme nærmere den konjekturelle dynamikk som var tilstede i «det sovjetiske Big Bang». Utgangspunktet må da være mulige endringer i de faktorer som forklarer etterkrigstidens stabilitet.

Bakgrunnen for Gorbatsjovs politikk: Strukturelle motsigelser i Sovjetsamfunnet - dynamikk versus kontroll Ved Gorbatsjovs maktovertagelse hadde Sovjetsamfunnet lenge vært inne i en stor endringsprosess. En svært viktig konsekvens av dette var at de sovjetiske politiske strukturene, lenge før det økonomiske systemet stagnerte (noe som skjedde først mot slutten av 1970-tallet), i større og større grad hadde framstått som forsteinede og oligarkiske. Tiårene etter Stalins død hadde vært kjennetegnet av en voldsom utvikling, ikke minst under Bresjnev, noe som igjen hadde sluppet løs en ny sosial dynamikk (det vil si skapt nye sosiale grupper, og former for sosial identitet og utviklet nye

284

uformelle og «uoffisielle» nettverk for kommunikasjon og kreativitet på tvers av «de formelle») som opererte på siden av og var autonom i forhold til de politiske avgjørelser som ble fattet i maktapparatet. Ved midten av 1980-årene hadde mye av initiativet i Sovjet i realiteten allerede forflyttet seg fra parti-staten til samfunnet og dermed grunnleggende forandret betingelsene for sovjetisk politikk. Den manifeste stagnasjonen i kom­ munistpartiet og byråkratiet gjorde at statsstrukturen nå ble en retarderende og undertrykkende faktor i forhold til de krefter som kunne ha stimulert en økonomisk fornyelse.246 Stabiliteten i etterkrigstidens nasjonalitetspolitiske relasjoner kan, kort beskrevet, forklares gjennom en kombinasjon av økonomiske og politiske virkemidler som demmet opp for følgene av den nye sosiale og kommunikasjonsmessige dynamikken, utløst av Sovjet-samfunnets mo­ dernisering. Nasjonalitetspolitikken integrerte eller nøytraliserte politisk de grupper som ellers ville vært strategiske som lederskap i en etnisk mobilisering. Manipuleringen med det sosiale lagdelingssystemet - sta­ ten definerte både kriteriene for sosiale gruppers innbyrdes rangering og individenes overføring fra en gruppe til en annen — var betinget av den regionale økonomiske utviklingspolitikken og kommunistpartiets perso­ nalpolitikk (nomenklatura-systemet). Den første sikret i hele Sovjetperioden en omfordeling, via den sentrale finansutlikningen av nasjonal­ inntekten, til fordel for prioriterte regioner (og samfunnsklasser). Det siste gjorde unionsrepublikkene til de viktigste enhetene i nasjonalitets­ politikken, med stor grad av indre selvstyre for de lokale politiske eliter og en «positiv diskriminering» av representantene for de navngivende nasjonaliteter ved besettelse av nøkkelstillinger. På det sentrale allunionelle plan var den slaviske dominansen likevel sikret, sammen med mekanismer som gjorde det lokale lederskapet avhengig av Moskva for sin makt. Systemet kan beskrives som en hybridvariant mellom et konsosiert system og et imperium.247 Den halvmilitære organisasjon og lederstil som kjennetegnet Stalins statsmaskineri, hadde kanskje vært effektiv når det gjaldt å forsere fram en ekstensiv industrialisering uavhengig av kostnadene og kunne seinere også vise evne til å møte mer akutte og avgrensede kriser. Men når det gjaldt å forstå det nye moderniserende Sovjets behov, var det gamle administrative kommandosystemet imidlertid klart foreldet. Det var kjennetegnet av en tendens til å tilpasse og omdefinere alle nye proble­ mer slik at de kunne passe inn i de allerede politisk tilgjengelige og gjennomprøvde løsningene, ikke omvendt. Max Weber har påpekt at ulike sosiale systemer kan vurderes ut fra sine sosiale seleksjonsmekanis-

285

mer: hvilke personlighetstyper som favoriseres ved «slusing» gjennom systemet og opp til ledende posisjoner: Hver type av sosial orden må, hvis man ønsker å vurdere den, undersø­ kes med henblikk på de mulighetene den gir bestemte personlighets­ typer til å stige opp til ledende posisjoner gjennom ulike subjektive og objektive seleksjonsfaktorer.248

Systemet i det post-stalinistiske Sovjet ble bemannet av personer som ble spesialister på å holde på makten, ikke å bruke den: «Selvopprettholdelse» som sådan ble det fremste mål, det vil si å sikre egne posisjoner ved å delta i «hoffintriger» på ulike nivåer og knytte seg strategisk til overordnede høyere opp. Dette forklarer mye av dets stabilitet, men også det at stabiliteten etter hvert skled over i stagnasjon. I Bresjnev-perioden økte gradvis nomenklatura-\