Røros-lappisk grammatikk [PDF]

Zitiervorschau

INSTITUTTET FOR S A M M E N L I G N E N D E KULTURFORSKNING

XLIII KN U T B E R G S L A N D RØROS-LAPPISK GRAMMATIKK ET FORSØK PA STRUKTURELL SPRÅKBESKRIVELSE

OSLO 1 9 4 6 H. A SCH EH O -U G & CO. (W. N YGAARD)

LONDON

LEIPZIG

PARIS

KEGAN PAUL, TRENCH, TRUBNER & CO., LTD.

OTTO HARRASSOWITZ

SOCIÉTÉ D’ÉDITION -LES BELLES LETTRES.

CAMBRIDGE, MASS. HARVARD UNIVERSITY PR ESS

INSTITUTTET FOR S A M M E N L I G N E N D E K U L T U R F O R S K N I N G

RØROS-LAPPISK GRAMMATIKK ET FORSØK PÅ STRUKTURELL SPRÅKBESKRIVELSE

KN U T B E R G S L A N D

OSLO 1 946 H. A S C H E H O U G & CO. (W. NYGAARD)

LONDON

LEIPZIG

KEGAN PAUL, TRENCH, TRUBNER & CO., LTD.

OTTO HARRASSOWITZ

CAMBRIDGE, MASS. HARVARD UNIVERSITY PRESS

PARIS SOCIÉTÉ D’ÉDITION LES BELLES LETTRES*

PRINTED

IN NORWAY

A. W. B R Ø G G E R S B O K T R Y K K E R I

a/ s

• OSLO

J. Q V I O S T A D

V

Il reste åfaire un grand travailpour ordonner les faits linguistiques au point de vue de la langue méme. A

n t o in e

M

e il l e t

D

enne boken vil først og fremst være et innlegg i — og bidra til å vekke — diskusjonen om prinsippene for den synchronisk- . deskriptive lingvistikk, som jo er grunnlaget for den sammenlig­ nende språkvitenskap. Dens tilblivelse skyldes i første rekke studiet av Louis Hjelmslevs tankevekkende og ansporende arbeider, #men jeg har også lært meget bl.a. av Leonard Bloomfields bok Language (New York 1933). Uten fullstendig å sprenge bokens ramme var det ikke mulig å underkaste materialet en systematisk diachronisk behandling. Hist og her har jeg dog funnet det naturlig å flette, inn språkhistoriske bemerkninger, dels for å antyde hvorledes diachronien til dels direkte (ved »omformulering«) kan deduseres av synchronien, dels for å peke på ting som på annen måte kan interessere finno-ugrister, men særlig for å spare dem bryderi som ikke før har beskjeftiget seg med sydlappisk1; meget ofte har dette kunnet skje ganske enkelt ved å henvise til lappologiens klassiske verker: Konrad Nielsens grammatikk og ordbok over de finnmarkiske hoveddialekter. De sydlappiske dialekter kan med Gustav Hasselbrink, Vilhelminalapskans ljudlåra, Uppsala 1944, s. 2 f., inndeles i to hoved­ grupper: Våsterbotten- el. Åselelappisk (lpÅ, 1. Sodra Tårna og Yilhelmina i Våsterbottens lån, Yefsn med Hattfjelldal etc. i Nord­ land fylke, 2. Frostviken i Jåmtlands lån, Namdalen, Lierne etc. i Nord-Trøndelag fylke) og Jåmtlappisk (lpj, på svensk side 1. Kall, Offerdal, Hotagen og Skalstugan i Jåmtlands lån, 2. Undersåker i Jåmtland, Mittådalen og Tånnås i Hårjedalen). Til sammen skiller 1 For ikke å avvike fra Instituttets tidligere praksis har jeg her — på tross av folkets eget ønske — ikke brukt betegnelsen samisk.

VIII de seg fra de nordligere dialektgrupper ved en hel rekke trekk, ikke bare fonologiske trekk som mangel på stadieveksel etc.,1 men også andre, bl. a. flere som er viktige for den grammatiske struktur.1 2 Som rimelig kan være, har de en del til felles med de nærmeste av de nordligere dialekter, særlig da Umelappisk (lpU, Målå, Sorsele),3 men å slå disse sammen med Pitelappisk (lpP), Lulelappisk (lpL) og norsklappisk (lpN, Finnmark, Utsjoki etc. og Tornedalen, Troms) som »vestlappisk« i motsetning til østlappisk, Enare- el. Inarilappisk (lpl), skolte- (lpSk) og Kolalappisk (lpK), slik som noen nå vil gjøre, er det liten grunn til, da det eneste sikre vestlappiske særtrekk4 knapt er mere karakteristisk enn det som skiller lpK fra alle de andre5 og langt mindre viktig enn de som skiller syd- og østlappisk fra de mellomliggende.6 Snarere kunne grensen trekkes mellom IpL og lpN, da denne siste og østlappisk har sekundære strukturtrekk til felles.7 1 Sml. Studia Septentrionalia II s. 1 ff. og her særlig §§ 106 ff. og 215.3 anm., 221.2 anm. 2 Sml. §§ 132 anm. 2, 165.1 anm. 2, 174 anm., 136 anm. 2, 183 hist. anm., 291 ff. (nominalsetning, visstnok ikke normalt utenfor sydlp.). 3 Sml. §§ 25 (h- < , 46 anm., 91 anm. og, særlig, Studia Sept. II s. 21 ff., — alle lydlige trekk som skiller lpU fra den av Lagercrantz beskrevne Arjeplog-Semisjaurdialekt (lpP 2), som Wiklund (Festskr. Qvigstad s. 327) regnet til lpU, tydeligvis først og fremst på grunn av den lignende (men ikke identiske) utforming av stadievekselen. Sammen med dialekten(e) i den nordligere del av Arjeplog (lpP 1, etter Halåsz og Ruong) har denne dialekt et par (alderdommelige) trekk til felles med lpU og sydlp., sml. § 185 anm. 2 (og Studia Sept. II s. 12, — grensen her dog visstnok gjennom lpP 1). Ut­ viklingen av første stavelses vokalisme (omlyd og lign.) synes å være den samme i lpP 1 og lpP 2 og meget lik den i lpU, mens sydlp. står alene om å ha fått fonematiske konsonantkvaliteter i forbindelse med omlyden, som jeg for øvrig ikke kan gå nærmere inn på her, sml. Hasselbrink, o. c., og her § 10 med henvisn. 4 Sml. § 60 anm. Det som E. Itkonen nevner, MSFOu LXXIX s. 113, er ikke sikkert, sml. o. c. s. 167 f. og lpK Ter ojiguz (lpN qIgus). 5 Sml. § 72. 6 Sml. §§ 132 anm. 1, 183 note 3 med hen­ visn. Yed det i § 81 anm. 1. nevnte trekk går lpl sammen med lpN etc. 7 Sml. 153 anm., (191.2 anm. 1), 192.2 anm. og Studia Sept. II s. 5 ff. Bl. a. ved disse trekk går dog de nordligste av de dialekter som i alm. regnes til IpD, sammen med lpN. Selv om isoglossene på grunn av manglende materiale ennå ikke kan trekkes opp, er det klart at dialektinndelingen i det hele krever nyansering og revisjon.

IX Forskjellen mellom lpÅ og lpj må, særlig på grunn av et trekk som lpÅ har til felles med alle de andre dialekter,1 antas å gå temmelig langt tilbake i tiden, men er ikke svært gjennomgripende2 (kanskje ikke stort større enn mellom lpP og lpL), og forskjellig­ heten innen gruppene er slik at lpÅ 2 stemmer med lp j3, og lpj 1 med lpÅ.4 Særlig på grunn av den stadige utvandring nordfrå og sydover i senere tid (sml. nedenfor) er det dog vanskelig å trekke opp isoglosser. Selvfølgelig er dialektblanding et høyst normalt fenomen og ingen dialekter »rene«, men her dreier, det seg om så små samfunn at dialektene på en særlig iøyenfallende måte faktisk bare blir samlinger av individualspråk, som for øvrig selv ikke har en helt fast form, sml. nedenfor og Hasselbrink, o. c. s. 6 f. Dessuten foreligger det ikke materiale fra hele området, dels fordi det ennå ikke er samlet, dels fordi alt det som er samlet ennå ikke er offenliggjort, av Wiklunds store sydlappiske ordsamling således bare en forsvinnende liten del (om de sydlappiske studiers historie og biblio­ grafi henvises til Hasselbrink, o. c. s. 8 ff.). Det er altså ennå ikke mulig å gi en samlet fremstilling av lpj, langt mindre da av alle de sydlappiske dialekter, og jeg har derfor ikke villet innarbeide det materiale som er fremlagt av Ignåcz Halåsz, rektor J. Qvigstad, Eliel Lagercrantz og senere av Bjorn Collinder eller Wiklunds Härjedalslappiske ordsamling, som herr Hasselbrink var så elskverdig å stille til min rådighet i 1943, men har nesten utelukkende holdt meg til det som jeg selv samlet på Fjellheim ved Riasten i Brekken herred (ca. 15 km fra riksgrensen NO for Røros by) i 1941, 1942, 1943 og 1945 (tilsammen nesten 10 mnd.) (dessuten var jeg en kort tid, ca. 2 uker, i Hyllingsdalen, ca. 5 km fra riksgrensen lenger syd).5 Da det som hittil er kjent 1 §§ 94 anm., 218.1 anm. 2 Sml. §§ 81 anm. 1, 84 anm., 93 anm., 183 hist. anm. og Hasselbrink, o. c. s. 3 ff. 3 Sammenfall av i-omlydt ielece og a, sml. § 112 og Hasselbrink, o. c. s. 226 f. 4 Sml. §§ 20, 37, 51, 59, 65, 82, 93 anm., 132 b. (mCmhien etc.), 183 note 12 med henvisn., 184 note 2. — De fleste av de nevnte trekk er allerede påpekt — om enn ikke alltid helt klart — av Halåsz, NyK XXII, 1891. 5 Tekstmaterialet er offentliggjort i Nordnorske Samlinger, utgitt av Etnografisk Museum, bind II, tredje hefte: Røros-samiske Tekster, Oslo 1943, forkortet RT eller henvist til bare ved sidetall og linje (regnet ovenfra).

X av lpj på norsk side er så lite,1 har jeg ment å burde gi opplys­ ninger utover det individualspråk som er bokens egentlige emne, nemlig det som tales av: J u l i e A x m a n n (J. A. eller, som regel, ikke betegnet), f. 1877 i Brekken herred, datter av Paul Johnsen (1842—1924), som var født i Frostviken, men som etter å ha oppholdt seg en tid i Herje­ dalen kom til Rørostrakten i 1858 sammen med sin stefar Morten Hansen, — og Sigrid Andersdatter Holm (1889—1918), som hørte til en av de eldste, om ikke den eldste slekt i trakten,2 — gift 1912 med Per Larssen Axmann (1878—1936) fra Mittådalen i Hårjedalen; om hennes og hennes foreldres vita se ellers RT. Hennes datter Anna (A. A.) er gift med sin fetter: L a r s A x m a n n (L. A.), f. 1910, sønn av B. Collinders hovedspråkmester i Hårjedalen Nils Larsson Axman (1873—1944); hans mor er fra Frostviken. Mine øvrige språkmestere var: B r i t a Ho l m (B. fl.), f. 1877 i Tånnås (Hårjedalen), datter av Lars Andersen Holm (yngre bror av J. A.’s mor) og Mali Paalsdatter (oppr. fra Frostviken). 1 Halåsz, NyK 20, 1886, s. 106—108 (tekst fra Meråker), NyK 26, 1896, s. 198—201 (1 s. tekst, opptegnet 1894 i Budapest etter Morten Jakobsen Nordfjell, sml. nedenfor), Qvigstad, Lappisohe Erzählungen aus Hatfjelldalen, Kristiania Etnografiske Museums skrifter, bind I, hefte 4, 1924, s. 308—814 (1 s. tekst fra Inderøy og 2 s. fra Ålen, begge opptegnet 1887, den siste etter Niels Tomassen Bull, f. 1841 i Meråker, som var i lag med den nedenfor nevnte Jakob Johnsen og sønner), en god del ord i Qvigstad, Nordisohe Lehnworter im Lappischen, 1893 (i ang. 1887 besøkte rektor Qvigstad også Riasten) og bortimot 600 ord i Lagerorantz, Lappischer Wortschatz (opp­ tegnet i Hyllingsdalen 10—16 aug. 1921, hovedsakelig etter den nedenfor nevnte J. J.). 2 Ifølge Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 12te Juli 1889 til Undersøgelse af Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndreog Nordre Trondhjems Amter anordnede Kommission, hvorfra mange av de følgende opplysninger er hentet, var J. A.’s mors far Anders Larsen født og død (1869) på Røros (d. v. s. R. prestegjeld) og gift med »Lap Stor-Christians« datter Sigrid, og hennes farfar »Lars (formentlig Andersenp antakelig født i Røros og gift med »Rignils«’s datter Sigrid (s. 87). Rignils (Niels Andersen) og Stor-Christian skal ha vært brødre og oppholdt seg i Femundtrakten, den første særlig på vestsiden av sjøen, hvor han bygslet beite, alene i 1781, i 1768 bl. a. sammen med sin far, som i 1743 hadde bygslet sammen med sin far igjen (s. 24).

XI A n d e r s (A. N., f. 1884 i Tydal), Jon (J. N. 1887—1943), O le (O. N., f. 1897) og Kr i s t i a n N o r d f j e l l (K. N., f. 1902), sønner av Morten Jakobsen (f. 1853 i Meråker, sml. nedenfor) og Anne Sofie Andersdatter Kant (f. 1858 i Røros),1 fettere av: J a k o b L a r s e n (J. L.), f. 1895 i Kvikne, sønn av Jonetta Larsdatter Kant og: L a r s J a k o b s e n N o r d f j e l l (L. J.), f. 1863 i Mattmar (øst for Undersåker i Jåmtland), d. 1944 i Hegra, sønn av Jakob Johnsen, f; 1820 i Overhalden (Namdalen),2 og Signe Jonassen fra Jåmtland3 (antakelig Hotagen4). Jakob Johnsen flyttet ca. 1840 sammen med sin far til Ferentrakten (nord for Meråker) og derfra til Essandtrakten,5 d. v. s. mellom Meråker, Selbu og Tydal (om vinteren hadde de reinen dels i Rørostrakten,6 dels i Jåmtland); i 1884 forlot han sammen med sine sønner Morten og Lars Essandtrakten (som der­ ved ble stående tom) og dro til Hesjedalen (Ålen), senere (1889) til Dovrefjeld (Opdal) og videre til Kvikne7 og Foldal, hvor de ble ruinert.8 Lars dro i 1894 til Feren, men slo seg så to år senere ned ved Sonvatn (SO for Hegra) og ble i 1919 gift med Elisabeth Fjellsten (E. J.), f. 1880 i Yålådalen (Tranris), Undersåker. I august 1943 var han (delvis også hans kone) min språkmester under sitt 1 »De fleste i Røros hjemmehørende Lapper henhører til Familierne Kant og Holm, som nu [1890] er de ældste Lappefamilier i Trakten. Familien Kant har tidligere [før ea. 1820?] regnet sig hjemmehørende i Tydalen« (Indberetning s. 15). Flere av denne slekt flyttet over til Sverige (sml. o. o. s. 88). 2 Indberetning s. 84. 3 L. J.’s opplysning til konservator Johannes Falkenberg, som velvilligst har stillet sine notater til min disposi­ sjon. Han vil senere selv gjøre rede for de historiske og økonomiske for­ hold. 4 L. J. oppga først Hotagen, siden Frostviken, — det siste mindre sannsynlig (kanskje en av hennes foreldre var derfra?). 5 Foruten en fisker av Eørosslekten Kant var det i denne trakt dengang en Nils Jonassen fra Jämtland. (Falkenberg). På samme tid var Ferentrakten bare besøkt av svenske lapper, sml. Indberetning s. 66. 6 Indberetning s. 19. Fra 1856 inntil ca. 1883 holdt de sammen med Thomas Bull (fra Overhalden), dennes sønn Niels (sml. s. X1) og andre til om vinteren el. våren ved Skarvene (på grensen mellom Sør- og Nord-Trøndelag fylke), o. c. s.' 10. 7 O. c. s. 19. 8 Morten slo seg etter 1894 ned ved Essand, mens hans sønner ble drenger på forskjellige steder, Anders (A. N.) således en tid hos Paul Johnsen. (Falkenberg).

XII opphold (ca. 3 uker) på Fjellheim, hvor alle de tidligere nevnte (helt eller delvis) hører hjemme. J o n e t t a Elisa J a k o b s d a t t e r (J. J.), f. 1856 i Tydal, søster av L. J., 1877 gift med nå avdøde Jonas Mortensen, f. 1850 i Frost­ viken (halvbror av J. A.’s far, 1890 i lag med sin svigerfar), — mor til Anna (A. J., f. 1878 i Brekken) og Jonetta Jonasdatter (J. J. jr., f. 1893), og bestemor til Ole August Nilssen (O. A., f. 1905 i Brekken) og Jonas Barock (J. B., f. 1915 i Brekken), — alle bosatt i Hyllingsdalen. (Dessuten er det til sammenligning med lpÅ anført noen former etter Sara Paulsen (S. P.), f. 1867 i Frostviken, som i 1889 kom til Rørostrakten og i 1893 ble gift med J. A.’s nå avdøde eldre bror Anders, og Anna Klemetsen (A. Kl.), f. 1887 i Meldalen (faren fra Frostviken, moren fra Overhalden), begge bosatt på Fjellheim.) Hermed er (bortsett fra L. J. og E. J.) nevnt praktisk talt hele den lappisktalende og halvparten av den totale lappiske befolkning i Riasten reinbeitedistrikt (i krigsårene har den variert mellom 27 og 30).1 Siden distriktets opprettelse som sådant i 189412 foreligger følgende folketellingsoppgaver for Røros (prestegjeld): 1900:28, 1910 :17,3 19134 : 49, 1920 : 57, 1930 (Brekken herred): 28. De sam­ tidig opprettede nabodistrikter benyttes av folk som nesten alle har kommet nordfrå i senere tid (delvis inngiftet i eldre Rørosslekter), Tolga distrikt (øst for Femunden) hovedsakelig av etterkommere etter den bekjente Daniel Mortensen,5 Essand distrikt av innflyttere (1910—15) fra Frostviken, Grong (Namdalen) og Vilhelmina.6 Om vinteren har både Riast-distriktet og Essand-distriktet sin rein i Femundtrakten, og slik var det også tidligere da reinnomadene sønnenfor Tevlas dalføre (jernbanen over Storlien), som danner en 1 Hyllingdistriktet er nå faktisk Ikke et eget distrikt. Anders Nordfjell (A. N.) brukte det 1925—30, men sluttet seg siden sammen med Riastfolket. (Falkenberg). 2 Ved kgl. resolusjon av 10 juli 1894; for grensene sml. Norsk Lovtidende, Afd. 1. 1894 s. 286 ff. 3 Derav 5 oppført som kvæner. 4 Etter Paul Pedersens Statistik over alle lapper inden Trondhjems stift og Søndre Helgeland, som rektor Qvigstad har vært så elskværdig å sende meg. 5 Sml. sogneprest Nissens artikkel i Norsk biografisk leksikon IX. D. M. . var i 1891 Wiklunds språkmester for Offerdaldialekten (JSFOu XI, 3 s. 4). 6 Falkenberg.

XIII naturlig grense mot de nordligere trakter,1 ble inndelt i »Sørfinner« [lp. Goåbŕəkh etter Goåbrie, Kjølifjell og trakten deromkring], som på de andre tider av året holdt til vest og sør for elva Tya, og »Nordfinner« [=Essandsamene], som holdt til øst og nord for denne elva.2 De eldste sikre etterretninger om reinnomader i disse trakter er en vidneforklaring for retten i Selbu 1690 av en viss Thomas Mortensen, som »giorde sin bekiendelse saaledis, at hand, med hans, Rensdiur hafuer besidded Fjelderne paa dend vestre side av Herlops Field [Helagsfjellet på grensen mellom Jåmtland og Hårjedalen] som for hans Tiid imod de 70 aar av Anders Laffridsen Finde hafuer haft for bøxell«, og en klage i 1643 ‘fra almuen i Tønset. . . over at fjeldlapperne i en ti års tid — altså fra ca. 1633 — hadde fordristet sig til . . . at holde til på Østerdalens fjelde og skoger . . .’.3 Omkring hundre år senere fant major Schnitler som bekjent bare 3 familier i Tydal, men i 1794 taler Fjeldfin Thomas Christian Meisen om »Finnerne paa disse Grændser, som ere 10 Familier i Fjeldene ved Selbu, Tydalen og Aalen og vi tvende benævnte nær­ mere Røros ved Hyllingen og Krussjøen, tilsammen 12 Finnefamilier«, og i 1801 var det »i Finlierne langs ad de svenske Grændser imellem Brækken, Feragen og Fæmund 7 Familier med tilsammen 32 Personer«.4 Fra omkring midten av 19de årh. gikk det svært tilbake med de gamle Rørosslekter, og på samme tid tok det store innsig nordfrå til; herved kom reindriften på fote igjen og ble siden (i 1880-årene) ført langt utover sine gamle grenser, inntil man fikk distriktsinndelingen av 1894. I 1887 var det ifølge rektor Qvigstad ved Riasten 6 familier i 4 jordgammer, i alt 24 1 Indberetning s. 29. 2 0. c. s. 9. Om flytningsveiene se ib. og RT s. 172 ff. 3 Kristian Nissen i Rørosbladet *Fjeld-Ljom 1921 nr. 82—83 (sendt meg av rektor Qvigstad). Sml. også K. B. Wiklund: Huru länge har det funnits lappar i Jåmtland ooh Hårjedalen?, Jåmtlåndska studier, Fest­ skrift till E. Festin, Ostersund 1928, s. 391 ff. 4 Indberetning s. 8. Øst for »Krussjøen« (Gruvsjøen), i Grøndalen på svensk side, var det på den tid 3 familier på tilsammen 20 personer, som er meget sympatisk skildret av Johann Wilhelm Schmidt, Reise durch einige schwedische Provinzen bis zu den siidlichern Wohnplåtzen der nomadischen Lappen, Hamburg 1801, s. 239—253; også denne har rektor Qvigstad vært så elskverdig å sende meg.

XIV personer, hvorav 2 oppr. fra Frostviken [Paul Johnsen og hans drengj og 1 fra Herjedalen, i Ålen (ved Dalbusjøen) 3 jordgammer med tilsammen 17 personer, hvorav 7 fra Røros, 1 fra Herjedalen, 1 fra Ovikfjellene og 8 fra Meråker.1 I Essandistriktet (Meråker) var det som tidligere nevnt på denne tid ingen. Når og nøyaktig hvorfra de gamle Rørosslekter er kommet, er det ennå for tidlig å uttale seg om, men at deres språk på det nær­ meste har stemt overens med det som tåltes på den annen side av grensen sønnenfor den senere jernbane over Storlien, kan det neppe være noen tvil om; det må altså sies å høre til lpj 2, og som dets representanter må i første rekke regnes J. A. og B. H. Det er meget mulig at forskjellen fra lpJ 1 har oppstått i løpet av de siste 300 år, dels ved nydannelser i de sydlige trakter, og deis ved nordlig påvirking i de andre; som representanter for denne gruppen på norsk side kan man regne de tidligere Essandsamer L. J. og J. J., hvis språkform vel i det vesentlige skyldes den nære berøring med traktene i Sverige nordenfor den nevnte jernbanen. I intet tilfelle (heller ikke på svensk side) er det dog tale om »rene« dialekter, men om blandinger i forskjellige doser, dels innbyrdes, dels med lpÅ, særlig Frostviksdialekten, som har kommet til å spille en stadig større rolle i de sydlige trakter. Skulle man undersøke dialektblandingen nøyere, måtte man her mere enn noe annet sted drive ren personalhistorie. Av Nordfjellbrødrene taler således K. N., som er oppvokset sammen med sin mor, en utpreget sydlig dialektform, mens O. N., som bl. a. har vært på Haviken skole (i Nord-Trøndelag) og en tid var sammen med de sene innflytterne i Essanddistriktet, nærmest må sies å tale lpÅ. J. A. må i det store og hele antas å ha bevart sin mors dialekt, men særlig når det gjelder ting som spesielt må ha hørt til farens virkekrets, er innflytelsen fra lpÅ tydelig, f. eks. siejb.ə ‘ulv’ (for *šeœjb.ək,ə el. lign.). Selv om »nordlandsspråket« (lpÅ) for flere står som det gjeveste, kan det 1 I 1890 var tallet omtrent det samme, se Indberetning s. 80 f£., hvor man også finner opplysninger om de andre traktene. Folketellingsoppgavene fra årtierne før synes Ikke å være pålitelige: 1845: Røros 31, Selbu (= E ssand) 44, 1855: R. 45, S. 14, 1865: R. 50, S. 4, 1875: R. 24 (derav 20 oppført som kvæner), Selbu 1 (kvæn).

XV

knapt sies å eksistere noen egentlig »språknorm-*; av de yngre kunne således én bruke formene biššəjh (Rør.), bissəjh, bissədh (lpÅ) ‘steke’ (lpN båsset) om hverandre (på tross av det delvise sammen­ fall med bissəjh ‘vaske’, lpN bâssât), mens en annen trodde å snakke som sin mor, enda hun selv brukte Rørosformen vaččəjh, men moren (S. P.) Prostvikformen våccədh ‘gå’ (lpN va fjet), o. s. v. Særlig de yngre holder seg imidlertid mest til norsk. Mens det omkring 1890 het at »Lapperne i herombandlede Trakter kan paa et Par Undtagelser nær tale det norske Sprog. Indbyrdes benytter de en Jargon af det lappiske« (Indberetning s. 51), — dog således at »Det var ustøhet med dualis og pluralis i verber« (rektor Qvigstad i brev) —, er det nå bare noen ganske få som kan sies å beherske sitt språk og (i det minste ved Riasten) knapt noen som ikke kan norsk bedre. Ofte kan man høre »øyeblikkslånord« brukt i fleng med selv de alminneligste lappiske ord (f. eks. kalwə for miešie ‘reinkalv’, flškəjh for g.olojh ‘fiske’) og norske former og setninger (med helt norsk uttale) inne imellom de lappiske, slik at man nesten kunne si at hovedvanskeligheten med å lære språket består i å blande med norsk på den rette måten; betegnende i så måte er at de aller dyktigste (L. J., J. J.) faktisk blandet mere enn enkelte av dem for hvem det å snakke lappisk har blitt en mere bevisst sak. Også for de fleste av deres vedkommende som kan sitt språk, faller det utvilsomt mest naturlig å snakke norsk, unntatt når det er tale om reinen og reindriften, eller når det er om å gjøre at uved­ kommende ikke skal forstå. Det er derfor heller sjelden at man kan få høre lengre samtaler på lappisk. Som man skjønner, blev materialsamlingen under disse om­ stendigheter et meget møysommelig arbeide. For denne bokens formål ville det ha vært nesten fåfengt, hvis ikke språkmesterene hadde vist en så overordentlig stor velvilje og interesse. Spesielt må jeg takke fru Axmann, som tålmodig lot seg plage måned etter måned og satte hele sin energi og ualminnelig innholdsrike og klare hjerne inn på at resultatet skulle bli det best mulige, — hele tiden på en så elskelig måte at samværet med henne står for min kone og meg som et av de menneskelig sett rikeste avsnitt i vårt liv; som vertinne sørget hun dessuten med moderlig omsorg for vårt

XVI materielle velvære. — Også de andre er jeg stor takk skyldig og minnes med vemod den gamle hedersmann Lars Jakobsen Nordfjell. Av alle dem, lærere, kolleger og venner, som jeg vil takke for råd og for den interesse de har vist mitt arbeide, må jeg særskilt nevne Hans Vogt, som jeg har hatt utallige fruktbare samtaler og diskusjoner med, så vel om prinsipielle som praktiske spørsmål, — uten at jeg dermed på noen måte vil gjøre ham medskyldig i bokens feil og mangler. Endelig vil jeg fremføre min ærbødige takk til Nansenfondets styre, som i alle disse år har støttet mitt arbeide, og til Instituttet for sammenlignende Kulturforskning, som har villet utgi og bekoste boken. Ullern, Aker, mars 1946.

K n u t Bergsland.

I. GRUNNBEGREPER OG INNDELING 1. De fleste lingvister er enige om at ett av de viktigste kjenne­ merker for språk er t e g n f u n k s j o n e n . For dette arbeidet er det ikke nødvendig å ta definitiv stilling til stridsspørsmålet om hva det egentlig består tegnfunksjon mellom, om tegnfunktivenes oåtologiske karakter, men tilstrekkelig å velge den formulering at språk­ lige tegn sies å ha såvel et u t t r y k k , en lydlig side, som et i n n ­ hol d, en betydningsmessig side.*1 Språklige tegn (i det følgende kort: tegn) forutsettes å kunne forekomme flere ganger, i flere tegneksemplarer, der som engangs­ fenomener alle må antas å være forskjellige såvel lydlig som be­ tydningsmessig, og et språk forutsettes å bestå av eller inneholde flere såvel lydlig som betydningsmessig forskjellige tegn. Herav følger at man må skille mellom to slags forskjeller, på den ene side v a r i a s j o n mellom ett og samme tegns forskjellige eksem­ plarer, lydforskj eller som ikke er koordinert med betydningsforskjeller og betydningsforskjeller som ikke er koordinert med ly dforskj eller, og på den annen side d i s t i n k s j o n mellom flere forskjellige tegn, ly dforskjeller som er koordinert med betydningsforskj eller og omvendt. Tegn forutsettes å kunne være komplekse, d. v. s. å kunne analyseres i tegn av mindre utstrekning som går igjen i forskjellige tegn av større utstrekning. Analysen består i å identifisere deler av forskjellige tegn, i å lokalisere distinksjonen i andre deler av tegnene. Forskjeller, lydlige, betydningsmessige eller begge deler, som forekommer i komplekse tegn hvis distinksjon entydig kan 1 Se nærmere Hjelmslev, Omkring sprogteoriens grundlæggelse, s. 44 f£. 1 — Kulturforskning. B. XLI1I.

2

G r u n n b e g r e p e r og i n n d e l i n g

lokaliseres i andre deltegn, kan betraktes som avhengige av disse andre tegns distinksjon. Man kan altså tale om en b u n d e n v a r i a s j o n til forskjell fra den f r i e v a r i a s j o n mellom tegneksemplarer som sådanne. Med hensyn til de like metodologisk viktige som praktisk vanskelige problemer som knytter seg til iden­ tifiseringen av (del)tegn (sammenfatningen av varianter) skal her bare bemerkes at den i stor utstrekning synes å være en formuleringssak, avhengig av hele språkbeskrivelsens anlegg, og at man i det minste til en viss grad er nødt til å bygge på faktiske likheter, likheter i lydstrømmer og likheter i situasjoner, o. s. v., at man med andre ord ikke synes å komme utenom det riktignok noe tøyelige krav om forståelighet. 2. Som de enkleste forhold mellom tegn kan man skille mellom k o m b i n a b i l i t e t , forholdet mellom tegn som kan opptre sammen (som deler av komplekse tegn), som er k o m b i n a b l e , og komm u t a b i l i t e t , forholdet mellom tegn som er kombinable med det eller de samme, tegn, som er k o m m u t a b l e (innbyrdes utbyttbare) i komplekse tegn. Kombinable tegn sies å kunne utgjøre et s y n t a g m e . Kom­ mutable tegn sies å utgjøre en k l a s s e . 3. Foruten de minstetegn som en fullstendig analyse fører til synes alle lingvister til nå å ha operert med syntagmer av for­ skjellig orden, form (ord, sml. § 126), formgruppe, setning, periode el. lign. Det faktum at man som regel ikke er i tvil om hva som skal regnes som form (ord), setning, o. s. v. i det og det språk, uten at man noensinne har kunnet gi ålment brukbare definisjoner av disse begreper, synes å vise at forskjeller i orden mellom syntagmer er lingvistiske (tegnmessige, ikke bare spesielt fonetiske eller spesielt semantiske) forskjeller, som kan være forskjellige for de forskjellige språk, og som derfor bare kan defineres lingvistisk innenfor hvert enkelt språk, at med andre ord bare selve forskjelligheten i orden er almenspråklig, mens antall trinn og karakteren av enhetene hører til enkeltspråkenes særtrekk. Definisjonen av enhetene synes å måtte bygge På minstetegnenes almene kombinabilitet og kommutabilitet, som tillater å inndele dem i arter. For Røroslappisk (kanskje for lappisk i det hele og for andre språk) synes følgende å gjelde:

Tegn

3

Visse minstetegn, f r i e f u l l s e m a n t e m e r , krever hverken tilstedeværelsen av et foregående eller et etterfølgende tegn, mens andre minstetegn krever tilstedeværelsen av (minst) ett foregående eller ett etterfølgende tegn, enten av visse bestemte tegn — fortil eller baktil spesielt bundne minstetegn — eller av et hvilket som helst tegn — p a r t i k k e l s e m a n t e m e r . Fortil spesielt bundne minstetegn, som er kombinable med baktil spesielt bundne minstetegn og kommutable med frie fullsemantemer eller partikkelsemantemer i forbindelse med alle de tegn som de er bundet til, kan kalles s u f f i k s a l e s e m a n t e m e r til forskjell fra s u f f i k s e n e , som enten ikke er kombinable med baktil spesielt bundne minstetegn eller ikke i alle sine forbindelser er kommutable med frie fullsemantemer eller partikkelsemantemer (for motivet til denne unektelig noe subtile distinksjon, sml. § 256 anm.). Baktil (men ikke fortil) spesielt bundne minstetegn, som (ev. bare) er kombinable med suffikser, kan kalles b u n d n e (suffiksbærende, ev. suffikskrevende) f u l l s e m a n t e m e r til forskjell fra de p r e f i ks a l e s e m a n t e m e r , som bare er kombinable med fullsemantemer. Grunnen til at disse siste er regnet som en art semantemer, og ikke som en art affikser på linje med suffiksene, er at det på grunnlag av materialet er så vanskelig å skille dem ut fra de frie fullsemantemer og at de sikre av dem er få og spiller liten rolle (se §§ 253.1, 257.2). Mens man lett og uten å støte nevneverdig an mot tilvante forestillinger kan definitorisk fastlegge at en f o r m (et ord) består av ett og bare ett semantem, alene eller fulgt av ett eller flere suffikser, og at ethvert syntagme som inneholder flere enn ett semantem er en. f o r m g r u p p e , byr definisjonen av de høyere enheter (formgrupper av forskjellig orden) på store vanskeligheter som ikke direkte kan løses på grunnlag av skillet mellom de for­ skjellige arter minstetegn. Den må bygge på den videre klassedeling av minstetegnene som ledd i former (og derigjennom av formene selv), og definisjonsforsøkene må derfor utestå til et senere avsnitt av beskrivelsen (kap. VI). 4. Som en naturlig konsekvens av skillet mellom semantem og suffiks, mellom form og formgruppe, følger inndelingen av be-

4

G r u n n b e g r e p e r og i n n d e l i n g

skrivelsen i to hoveddeler, en f o r m l æ r e og en f o r m g r u p p e l æ r e , som dog ikke er identiske med den tradisjonelle grammatikks mor­ fologi og syntaks, idet de begge innbefatter såvel en syntagmatikk og en klassedeling av enhetene som en uttrykksbeskrivelse og en innholdsbeskrivelse. Den prinsipielle forskjell mellom dem består bare deri at beskrivelsen av minstetegnene foregår i formlæren og ikke behøver gjentas i gruppelæren.1 5. Uttrykksbeskrivelsen, f o n o l o g i e n , skulle teoretisk bestå på den ene side av en beskrivelse av minstetegnenes distinktive lydforskj eller og på den annen side av beskrivelser av den lydlige side av de komplekse enheter som sådanne (av komplekse former i formfonologien, av enhetene av de høyere ordner i gruppefonologien), samt redegjørelser for den bundne variasjon i lavere enheter som ledd av høyere enheter. Man oppnår imidlertid en klarere beskrivelse av materialet (som forøvrig ikke tillater en fullstendig behandling av den bundne variasjon) ved å betrakte formene som de minste enheter for beskrivelsen av de distinktive forskjeller — formene har med andre ord i Røroslappisk, som i så mange andre språk, en mere spesifikk lydlig struktur enn minstetegnene —, men denne formfonologi (kap. II) må da suppleres med en beskrivelse som arter seg som en analyse av formene i minstetegn, en formulering — for Røroslappisk også en omformulering — av minstetegnenes ut­ trykk i formfonologiens termini (kap. III). Formfonologiens oppgave er å gi en ordnet beskrivelse av for­ menes uttrykk som sådanne, å gradere de lydlige distinksjoner slik at uttrykkene kan betraktes (formuleres) som bestående av et mest mulig begrenset antall uttrykksavsnitt (som selv ikke eller ikke nød­ vendigvis er tegn), f o n e m e r , som så kan beskrives fonetisk så nøye som man ønsker (i dette arbeidet ikke svært nøye).2 På grunnlag av kommutabilitet kan fonemene klassedeles på lignende måte som tegn, men da fonemene ikke er tegn, må iden­ tifiseringen, som er den nødvendige forutsetning for klassedelingen, 1 Semantemer som ikke er kombinable med suffikser er dog ikke til­ gjengelige for en egentlig klassedeling i formlæren, men må som former behandles i gruppelæren. 2 Sml. W. F. Twaddell, On Defining the Phoneme, Language Monographs XVI, 1985.

U t t r y k k s - og i n n h o l d s b e s k r i v e l s e

5

i siste instans bygge på lydlig likhet.1 Da graderingen av distink­ sjonene åpenbart må bestå i å lokalisere distinksjonen mellom ut­ trykk i visse av deres avsnitt, altså i å betrakte uttrykk som delvis like, kan fonemene ikke fullt ut (eller alle) defineres rent abstrakt som ledd i motsetninger. Foruten å være en rent funksjonell inn­ deling og ikke, som Pragerskolens, en fonetisk systematisering av fonemene, gir klassedelingen et billede av fonemenes definitoriske karakter: jo flere klasser fonemene faller i, i desto høyere grad må de identifiseres på fonetisk grunnlag. Begrunnelsen for identifise­ ringen, som også her må imøtekomme kravet om forståelighet, nemlig om fonetisk rimelighet, kan sies å være gitt i og med beskrivelsen av fonemenes bundne variasjon, som på sin side må underordnes beskrivelsen av distinksjonene (altså foretas i forbindelse med klasse­ delingen), da fonologiens emne ikke er lydstrømmer som sådanne, men uttrykk. 6. Innholdsbeskrivelsen kan i praksis hverken bli så nøye (full­ stendig) eller anlegges på samme måte som fonologien. Beskrivelsen av minstetegnenes innhold (som ikke behøver gå omveien om for­ mene12) kan ikke i praksis arte seg som en analyse i innholdsavsnitt (ikke-tegn) svarende til fonemene,3 fordi man i det minste foreløpig mangler brukbare kriterier til en fullstendig ordning etter likheter av hele den mangfoldige virkelighet som innholdsbeskrivelsen refererer seg til, men må bli en beskrivelse av hvert tegns hele innhold. For å være en lingvistisk beskrivelse må beskrivelsen av innholdsvariantene — av de frie varianter (eller, om man vil, av de »ting« i virkeligheten som klassifiseres ved tegnene, som tegnene refererer seg til, betegner) og av de bundne varianter (»kontekstbetydningene«, hvorav ingen prinsipielt kan betraktes som «hovedbetyd­ ningen-*4) — være underordnet beskrivelsen av innholdsdistinksjonene, av tegnenes difŕerensielle betydning, som på sin side bare synes å kunne foretas i forbindelse med klassedelingen av tegnene; 1 Dette forhold er også antydet, om enn nokså vagt, av Twaddell, Acta Linguistlea II, s. 41, og av Hans Vogt, NTS XII, s. 6. 2 Sml. Hjelmslev, o. c., s. 40 f. 3 Hjelmslev, o. c., s. 64, synes å tenke seg en slik. 4 Sml. Hjelmslev, o. c., s. 41.

6

G r u n n b e g r e p e r og i n n d e l i n g

i praksis må man dog ofte eller kanskje oftest nøye seg med en mere usystematisk og vag formulering av »betydningen«. Variantbeskrivelsen kan, sammen med den fonematiske formulering av uttrykket,1 samtidig sies å være en begrunnelse for identifiseringen av tegnet og må altså imøtekomme kravet om forståelighet.2 For å imøtekomme dette krav må man undertiden regne med h o m o n y m e r , tegn som har samme uttrykk, men forskjellig innhold, men forat beskrivelsen ikke skal tape sin lingvistiske karakter, må det stillés opp som et metodisk krav å anta færrest mulig homonymer. Hva angår det omvendte tilfelle, s y no ny me r , er det her tilstrekkelig å gjøre oppmerksom på at fullstendig synonymitet mellom kommutable tegn sjelden eller aldri behøver regnes med, fordi det på grunn av virkelighetens mangfoldighet nesten alltid er mulig å finne en betydningsforskjell som kan koordineres med uttrykksforskjellen, men at beskrivelsen i mange tilfeller kan forenkles og gjøres klarere ved å betrakte inkommutable tegn som komplementære synonymer. Meningen med bemerkningene i denne paragraf er ikke å stemple enhver rent semantisk inndeling som forkastelig, men bare å frem­ heve at en slik inndeling i størst mulig utstrekning må følge etter den spesifikt lingvistiske, funksjonelle klassedeling, så at beskrivelsen kan bli mest mulig objektiv, d. v. s. verifiserbar. 1 Den fonematiske formulering kan betraktes som det enkleste og mest entydige symbol for tegnet, hvilket en om aldri så nøye fonetisk opptegnet variant (uttrykkseksemplar) ikke kan. 2 Identifiseringen av tegnene på grunnlag av betydningslikhet er, da den alltid støttes av uttrykket, prinsi­ pielt forskjellig fra en rent semantisk ordning av tegnene (en rent semantisk anlagt språkbeskrivelse av den type som E. Lagercrantz tydeligvis har villet gi), som ikke er en lingvistisk klassedeling, men i beste fall å ligne med en alfabetisk ordnet liste, altså et »betydningsleksikon«.

FORMLÆRE

II. FORMFONOLOGI a.

I n n l e d n i n g og o v e r s i k t

7. De fonemsymboler, bokstaver, som er nødvendige og til­ strekkelige til å formulere den fonologiske beskrivelse av de Røroslappiske former er følgende (samtlige å betrakte som enkle symboler), for oversiktens skyld ordnet hovedsakelig etter deres omtrentlige lydverdi: (vokaler, ikke-korte:)

ie

uø

uo

e

6

0

eæ

uæ

oå

(korte:)

ii

a

u

d

Anm. For Essandlp. sml. §§ 39, 48 og 51. (konsonanter:)

P (P') — p. t

—t

Č k (1 0 -

c

b (b') - b. m (m) - - m. f (f) — f. ď —d

ń (--) n

s (—) s

i g (å) ~ 9
03

XJ

8

>03

£

3

3

'a >

«3 ► Vł •>00 >»» >CØ

»*»o

S4,

535

'a >to

'0

V»,

''fc.

~

535

«

A 5 XZJ

h

bC

A| >03 m

_ u M 39 ^

>03

bn•0

» cl

« 2 - Kulturtorskning. B . X L III.

■* a,

**> a,

^ a,

ø. >or p> 39

o. >o?

& 00

'0 KX, ftt u 39 P
fuo-, f. eks. i fuom.9 ‘hegg’, hvor den forøvrig like­ som i hiηsə ‘(tyttebær- og annen bær-)lyng’ (lpN dâηâs), happ.ə ‘margbenet ovenfor kneet på reinens framfot’ (lpN dab'bâ) som kjent antas å gå tilbake på en dentalspirant (sml. ]> > h i lånordene huwrə(n-odrja, -s-oåktié) ‘torden’, gn. Mr, og (?) håvva ‘bogknikk’, lpN duv'va, gn. fúfa, men > d- i eldre lån, f. eks. deæla ‘skinn el. pute med duk til å servere mat på i gamme’ < (?) urn. *]>elo n. pl., se Qvigstad, N. L., s. u. diello). Foran (opprinnelige) labialvokaler har h- og f-, likesom O og v-, vært komplementære: fod- (og vod-) forekommer i takttype A bare foran lateral a (< fuoxo), f. eks. i foåna ‘den onde’ (< fl. huono) (voåra ‘skift, tørn’, fl. vuoro), og fu- {få-) bare i det merkelige L. J., E. J., K. N., L. A., O. N. fussə ‘knott (Simulidae)’ og et par nye lån som J. A. fúlgəjh (L. J. húlgəjh) ‘følge’ (sml. J. A., L. J. hâlg.ərə ‘(han)rein som gjerne følger kjørereinen’, n. fy lgjar) (og vu- bare når < vd- ved «-omlyd, f. eks. vustək.ə ‘stygg’, sml. wäštie, lpN fâs'te,

Initium

23

id.). / hører neppe til den gamle fonembestand, men har (meget tidlig) kommet inn med nordiske lånord (de sydlige dialekter kjenner ikke sekundær / som i lpN fås1te, o. s. v., unntagen i det helt spe­ sielle tilfelle L. J. fijfərə, J. A. fljfəiə (sic!) ‘bjørkeknoll’ < *videre). I flére ord veksler h med O, individuelt (interdialektalt) eller hos samme person, f. eks. J. A. eœhtərdâhk«ə, A. N., J. N., J. L. hece-, O. A., J. B. hie- ‘sidestykke av slakt’ (sml. lpN ertig), J. A., o. s. v., L. J. uhčədijt, L. J. (alm.), J. J., E. J. hu- ‘lete etter’ (lpN g^ådit), J. A., o. s. v., L. J. hoâkk.əjh, L. J. oå- ‘angle’ (IpN oag'got), J. A., o. s. v. húrries, L. J. ú- ‘han-’ (lpN våres), sml. også âlg.ə ‘strange, rett staur’, (lpL-)lpN hgVgå, fl. ulku, og eœva ‘reinpest’, (lpL-)lpN hævvo (cf. fl. håvid). Siden h ikke er gjengitt i de eldste nordiske lån (sml. Qvigstad, N. L., s. 18), er det lite sannsynlig at dette fonem hører til den gamle bestand (Wiklunds tvil, Lapp. Stud., s. 23fif., hadde en spesiell hensikt som ikke skal diskuteres her). 26. Ved innbyrdes kombinasjon faller de merkede initialkonsonanter som det lett sees av tabellen i flere klasser: A : okklusiver, som både kan være første og siste komponenter i grupper, B a : ; og b : s—š, som bare kan være første komponenter, C a : i , r o g b : v, m, n—ń, som bare kan være siste komponenter, henholdsvis etter fonemer av klasse A samt / og etter s—š. De absolutt nøytrale går ikke inn i grupper (p , t, k kan ikke analyseres i bh-, o. s. v., da i det minste k forekommer foran uo og uæ). b :p , d : t og g : k er motsetninger mellom mer eller mindre stemte lenes (hos J. A. kanskje fullstemte etter vokal, halvstemte i absolutt fremlyd og etter nasal, nesten eller helt stemmeløse etter -s og -h) og aspirerte fortes (altså som på norsk), f. eks. gåffa ‘en dum en’ : kåffa ‘pulk av uthulet furustamme (til transport og opp­ bevaring av kjøtt)’ (? sml. n. kuffert), guortələ ‘kvarter (‘A tønne)’ : kuortələ-(gdåtie) ‘losji, innkvartering’, bahk,əńijt ‘oppvarmes, bli varm’ : pahkańijt ( ~ b-) ‘flykte’ (sml. n. pakke seg). De gjelder ikke i grupper og er sikkert av sen opprinnelse; p, t, k forekommer på et par mulige unntak nær (f. eks. koålta ‘stekepanne’) bare i en del nye lån (k forekommer ikke foran ie, eæ, sml. § 24) og noen mer eller mindre tydelig ekspressive ord, f. eks. tâttərustəjh ‘snakke over seg, snakke tull’, mens b, d, g (som i eldre lån gjengir nordisk

24

Formfonologi

t, k såvel som b, d, g, f. eks. geœlka (sj.) ‘pulk’) er overordentlig hyppige (i ca. 200, 150 og over 300 av materialets semantemer). 27. Okklussivene er som første komponenter av grupper, altså foran l og r (samt foran n i et par ganske nye lån, f. eks. knúkkəjh ‘gni, gnugge’), som regel aspirerte, men ikke så utpreget fortes som antevokalisk p, t, k; undertiden (antakelig helt regelløst) kan de dog også være uaspirerte. Av materialets hithørende semantemer (ca. 50 med kr, ca. 25 med hver av de andre) er minst 2/3 sikkert lånt fra nordisk, noen meget tidlig — f. eks. kravies ‘grå —, andre ganske nylig — f. eks. kreætta ‘kafOefløte’ (sv. grddda). De fleste av de øvrige er klart ekspressive, f. eks. plåpk.9 ‘hund uten futt (foraktelig)’, plârŁəjh ‘stotre, ikke kunne snakke rett lappisk’, L. J. plärg.əjh ‘titte, se seg tilbake’ (lpN liďgof), klahkiestijt ‘skoggerle’, klipm.əjh 'dundre (bl. a. om galopperende reinflokk)’, proåčkiestijt ‘fosskoke’, prihčək.9, -g.,ə ‘kaffe’ (lpN riččâ ‘bitter’), trâmk.əjh ‘blunke’ (cf. lpN râw'ket), trâwsəjh ‘pruste (om hest), blåse maten ut av munnen (om småbarn som ikke vil spise)’ (lpN russof), krawgAijt ‘rape’ (cf. lpN rœw'geť), krijčəjh ‘knirke’, andre — f. eks. prúvvəjh ‘gni (inn, f. eks. barklåg i skinn), gnu, rubbe’ (lpN ruv'viť), trijp.ə ‘rusk’ (lpN rippå) — mindre klart. Uten å kunne komme nærmere inn på dette interessante spørsmål vil jeg her bare bemerke at disse gruppene høyst sannsynlig har kommet inn (i sydlp — lpP) med urnordiske lånord og siden blitt utnyttet som ekspressivt middel (sml. Kettunen, Eestin kielen äännehistoria, s. 22, Airila, Tornion murteesta, s. 66 f.). 28. Om gruppene fl (i 7 semant.) og fr (i 11 semant.) gjelder det samme — sml. fluødie ‘flo (i elv)’, flitfəjh 'fli, rense opp’ (n. flidd), fråjma ‘plutselig illebefindende’ (sml. n. krim, krima, Aasen), frâwča ‘frøk(j)en’, og frakies ‘svært så pratsom’, frúdgietijt, -rg‘fare, bruse ut (E. J. bl. a. om hjerpa frurg,ə, J. A. også -dg*ə)’ —, bare at de å dømme av det gamle lån pluøvie ‘(molte-)flo’ (se Wiklund, Lapp. Stud., s. 22) har kommet senere inn enn okklusivgruppene (derfor vel Vefsn prurg§, lpP 2 priďgu ‘hjerpe’). 29. Mellom s og š som førstekomponenter av grupper synes det ikke å være fonematisk motsetning, men variasjon, dels bunden, dels individuell (interdialektal) eller fri. š-variantene (palataliserte

Initium

25

hvis hele gruppen er palatalisert, ellers ikke) er de alminneligste, hos L. J. så godt som enerådende (bare sj. sta-, stod-, stå-, snå-, snu- ved siden av sta-, o. s. v.). Hos J. A. synes s å være regel­ messig i gruppene st- og sn- som bakre og som nøytrale foran a, od, å og alminneligst i gruppene sp-, sm-, sv- foran a og d fulgt av bakre sentralkonsonant, sml. f. eks. spanəsə ‘spon (til spiling av leggskin)’, svałə (sj. šv-) ‘kvitrev’, men špańie ‘(ikke særlig høyt, ovenpå gras- el. mosebevokset) bratt berg’, švajləkə ‘rein som er kastrert året forut, men ikke temmet’; sv- i sva čəld ijt'renne, være fuktig (om nese, øyne)’, f. eks., skyldes vel den sentrale affrikat (dissimilasjon), likeså vel st- i stúhčə ‘stykke’, som derfor knapt er fonematisk forskellig fra št- i štúwŕəjh ‘styre’, selv om denne siste kunne skyldes den opprinnelig følgende i (< stiw-), sml. J. A. snúhčələ, (