Politisk geografi 8251838207 [PDF]

Zitiervorschau

Kristian Stokke

Politisk geografi

NB Rana Depotbiblioteker

Tano Aschehoug

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering

inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bø­

ter eller fengsel.

© Kristian Stokke og Tano Aschehoug 1999 Omslag: Kari Vetlesen

Sats: Rigmor Rusaanes Trykk og innbinding: AIT Otta as, 1999

Boken er satt med: Times 11/13 punkt Papir: Bulky Partner 100 g

ISBN: 82-518-3820-7

Boken er utgitt med støtte fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet v/Lærebokutvalgetfor høyere utdanning.

A whole history remains to be written of spaces - which would at the same time be the history of powers (both these terms in the plural) - from the great strategies of geo-politics to the little tactics of the habitat. (Foucault, 1980, s. 149)

Just as none of us is outside or beyond geography, none of us is completely free from the struggle over geography. That struggle is complex and interesting because it is not only about soldiers and cannons but also about ideas, about forms, about images and imaginings. (Said, 1993, s. 6)

Innhold

Forord.......................................................................................................... 9

Figurer ......................................................................................................... 13 Tabeller......................................................................................................... 14

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi .................................... 15 Hva er politikk?.........................................................................................15 Hva er samfunnsgeografi?....................................................................... 22 Tilnærminger i politisk geografi ............................................................. 29 Avslutning................................................................................................. 34 Geopolitikk ................................................................................................. 35 Romlig geopolitikk: territorier og geostrategi........................................ 35 Radikal geopolitikk: verdenssystem og hegemoni............................... 40 Kritisk geopolitikk: geopolitisk økonomi og diskurs ........................... 47 Avslutning................................................................................................. 54 Statsteori ..................................................................................................... 55 Romlige perspektiver på staten............................................................... 55 Radikale perspektiver på staten............................................................... 62 Kritiske perspektiver på staten ............................................................... 69 Avslutning.................................................................................................79

Vestlige velferdsstater................................................................................ 80 Den keynesianske velferdsstaten............................................................. 80 Velferdsstaten i krise og forandring ...................................................... 89 Regionalpolitikk innenfor den norske velferdsstaten ........................... 93 Avslutning.................................................................................................95

Postkoloniale stater.................................................................................... 97 Moderniseringsteori og politisk utvikling.............................................. 98 Marxistisk politisk økonomi og politisk analyse ................................102 Postparadigmatiske tilnærminger til staten.......................................... 106 Utviklingsgeografi og staten................................................................. 109 Avslutning............................................................................................... 111

8

Innhold

Sosiale bevegelser................................................................................... Teorier om sosiale bevegelser ........................................................... Staten og sosiale bevegelser............................................................... Sosiale bevegelser og sted.................................................................. Avslutning ...........................................................................................

112 113 128 135 137

Nasjoner og nasjonalisme.................................................................... Primordialisme og romlig politisk geografi...................................... Modernisme og radikal politisk geografi.......................................... Poststrukturalisme og kritisk politisk geografi ................................ Tamilsk og singalesisk nasjonalisme i Sri Lanka ............................ Avslutning ...........................................................................................

138 140 144 150 155 161

Uformell politikk ................................................................................... Makt, seksualitet og sted.................................................................... Hverdagslivets motstand blant småbønder ...................................... Kjønnsforhandlinger om ressurser og meninger.............................. Avslutning ...........................................................................................

163 163 167 171 175

Anbefalt litteratur ................................................................................ Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi .............................. Geopolitikk ......................................................................................... Statsteori ............................................................................................. Vestlige velferdsstater ........................................................................ Postkoloniale stater ............................................................................ Sosiale bevegelser .............................................................................. Nasjoner og nasjonalisme .................................................................. Uformell politikk................................................................................

176 176 176 177 177 177 178 178 179

Referanser...............................................................................................

180

Forfatterindeks....................................................................................... 203

Forord

Politisk geografi har gjennomgått en omfattende revitaliseringsprossess de to siste tiårene. Samtidig er spørsmål omkring maktrelasjoner, maktutøvel­ se og motstand blitt sentrale også innenfor andre retninger i samfunnsgeografifaget, spesielt økonomisk geografi og sosial- og kulturgeografi. Dette skaper nye muligheter og utfordringer innenfor forskning og undervisning i samfunnsgeografi. I undervisningssammenheng har jeg erfart at det er en betydelig nysgjer­ righet blant studenter i forhold til den «nye» politiske geografien. Samtidig eksisterer det mye usikkerhet omkring hva som egentlig utgjør kjernen og grensene for dette emnet. Jeg har også erfart at det er en krevende oppgave for en lærer å formidle hva dette mangslungne og relativt vagt definerte em­ net innenfor samfunnsgeografifaget dreier seg om. Dette problemet er for­ sterket av en generell mangel på gode lærebøker i politisk geografi. Flere av de eksisterende bøkene bærer preg av å være debattinnlegg i favør av be­ stemte tilnærminger til politisk geografi heller enn helhetlige presentasjoner av faget (Glassner, 1996; Muir, 1997; Painter, 1995; Short, 1993; Taylor, 1993c). Jeg føler derfor at det eksisterer et behov for en enkel og helhetlig innføring i sentrale forskningstemaer og tilnærminger innenfor politisk geografi til bruk i undervisningen på grunnfagsnivået. De etterfølgende ka­ pitlene er et forsøk på å gi en slik innføring. Boka er opplagt preget av mine egne interesser og mitt faglige ståsted. Som mange av de andre lærebokforfatteme gir jeg forholdsvis god plass til analyser av geopolitikk, stater og nasjonalisme. Jeg gir mindre plass til ana­ lyser av statlige tiltak og planlegging for urban og regional utvikling enn det mange nordiske samfunnsgeografer ville forventet. Det samme kan sies om studier av naturressursforvaltning og miljøkonflikter. Jeg gir også min­ dre plass til analyser av uformelle maktrelasjoner i hverdagslivet enn det mange innenfor den «nye» sosial- og kulturgeografien sannsynligvis ville foretrukket. Jeg har også sett meg nødt til å utelate et planlagt kapittel om postsosialistiske stater.1 Disse valgene er begrunnet med plasshensyn, begrensningene i mine egne kunnskaper og hensynet til arbeidsdelingen mel­ lom de ulike retningene i samfunnsgeografifaget. Boka er et forsøk på å for­ midle innsikt i utvalgte temaer til målgruppa av studenter heller enn et for­ søk på å lage et dogmatisk program for politisk geografi. Forhåpentligvis kan boka bidra til å øke interessen for emnet og dermed påskynde utviklin­ gen i nordisk politisk geografi. 1

For de som er interessert i dette temaet anbefales Smith (1989, 1994, 1996, 1997).

10

Forord

Boka er organisert i åtte kapitler, der den tematiske diskusjonen beveger seg fra det globale via det nasjonale til det lokale nivået. Kapittel 1, Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi, diskuterer for­ skjellige forståelser av makt- og rombegrepene. Dette fører fram til en iden­ tifisering av tre hovedtilnærminger innenfor politisk geografi: romlig, radi­ kal og kritisk politisk geografi. Romlig politisk geografi anvender gjeme en implisitt pluralistisk forståelse av makt og framhever det absolutte og relati­ ve rom som forklaringsfaktorer for politiske prosesser. Radikal politisk geografi kombinerer et relasjonelt rombegrep med en forståelse av makt som legger vekt på klasserelasjoner. Kritisk politisk geografi kombinerer marxistiske, struktureringsteoretiske og postmodernistiske forståelser av rom og makt. Denne diskusjonen danner grunnlaget for den mer spesifikke diskusjonen av politisk geografiske forskningstemaer i de etterfølgende ka­ pitlene. Enkelte lesere vil muligens synes at dette innledningskapitlet er for teoretisk og krevende. For disse leserne vil jeg anbefale at de andre kapitle­ ne leses først. Kapittel 2, Geopolitikk, diskuterer tre hovedtilnærminger til geopolitikk innenfor politisk geografi. Romlig geopolitikk forklarer maktrelasjoner mellom stater ut fra romlige forhold. Radikal geopolitikk angir strukturene og dynamikken i det kapitalistiske verdenssystemet som den grunnleggende basisen for geopolitisk rivalisering og imperialisme. Kritisk geopolitikk har gått i to forskjellige retninger. Geopolitisk økonomi vektlegger de spesifik­ ke interessene og strategiene til ulike aktører, spesielt stater og transnasjonale selskaper. Geopolitiske diskursanalyser fokuserer på den diskursive konstruksjonen og legitimeringen av ulike geopolitiske strategier og ver­ densordener. Politisk geografiske analyser av geopolitikk har således gått fra en vektlegging på absolutte og relative romlige forhold, via en marxis­ tisk relasjonell og strukturalistisk romforståelse, til analyser av spesifikke politisk økonomiske relasjoner, aktørers geopolitiske strategier og diskursi­ ve konstruksjoner. Kapittel 3, Statsteori, gir en kort innføring i romlige, radikale og kritiske politisk geografiske perspektiver på staten. Romlig politisk geografi har vært opptatt av å studere hvordan absolutte og relative romlige forhold på­ virker utviklingen av stater. Radikal politisk geografi har primært forstått staten som et produkt av maktrelasjoner i samfunnet. Kritisk politisk geo­ grafi er kjennetegnet ved en sameksistens av tre tilnærminger: en reguleringsteoretisk, en statssentrert og en poststrukturalistisk forståelse av staten. De to etterfølgende kapitlene diskuterer hvordan disse generelle perspekti­ vene er blitt anvendt i mer spesifikke analyser av vestlige velferdsstater og postkoloniale stater. Kapittel 4, Vestlige velferdsstater, fokuserer på særtrekk og endringer i vestlige velferdsstater. Dette kapitlet diskuterer først og fremst reguleringsteoretiske forståelser av den keynesianske velferdsstaten. Det legges vekt

Forord

på kjennetegn ved den vestlige velferdsstaten generelt, men også på for­ skjellene mellom ulike velferdsstaten Dette etterfølges av en kort omtale av krisetendensene og omstruktureringen innenfor keynesianske velferdsstater de to siste tiårene. Disse prossessene har medført en uthuling av staten, men også en viss omstrukturering innenfor staten fra keynesianske velferdsstater til schumpeterianske stater. Deretter gis det en kortfattet skisse av hvordan de ulike tilnærminger til staten kan anvendes i politiske analyser av strategi­ er for regional utvikling. Kapittel 5, Postkoloniale stater, fokuserer på staten i postkoloniale sam­ funn. Kapitlet presenterer en gjennomgang av sentrale perspektiver på sta­ ten innenfor utviklingsstudier og en kortfattet diskusjon av utviklingsgeografers bidrag til studiet av den postkoloniale staten. Generelt har det skjedd en overgang fra en forståelse av staten som en institusjon som ivare­ tar fellesskapets interesser (demokratisk-pluralisme) til en forståelse av sta­ ten som et produkt av klasserelasjoner i samfunnet (marxisme). De siste åra har det blitt lagt økende vekt på statens autonomi og kapasitet, men også de mangslungne relasjonene som eksisterer mellom staten og samfunnet. Ho­ vedpoenget i kapitlet er at det er nødvendig å betrakte stat og samfunn som gjensidig påvirket av politiske strategier innenfor disse to arenaene. Kapittel 6, Sosiale bevegelser, tar opp et nytt, men framtredende tema innenfor politisk geografi. Kapitlets hoveddel presenterer ulike teorier om sosiale bevegelser. Tre generelle tilnærminger identifiseres innenfor littera­ turen om sosiale bevegelser: (1) teorier om nye sosiale bevegelser, (2) teori­ er om ressursmobilisering, og (3) teorier om kulturelle rammer. Den første tilnærmingen legger særlig vekt på hvorfor sosiale bevegelser oppstår. Den andre tilnærmingen er mer opptatt av hvordan sosiale bevegelser oppstår. Den tredje tilnærmingen fokuserer på hvordan kulturelle prosesser danner en basis for og er et produkt av kollektive handlinger. Dette blir etterfulgt av kortfattete diskusjoner av hvordan disse teoriene behandler forholdet mel­ lom sosiale bevegelser og staten og betydningen av sted i forbindelse med kollektiv mobilisering. Kapittel 7, Nasjoner og nasjonalisme, gir en presentasjon av sentrale teo­ rier om nasjoner og nasjonalisme (primordialisme, modernisme og poststrukturalisme) og kobler disse til de tre hovedtilnærmingene til politisk geografi (romlig, radikal og kritisk politisk geografi). Primordialisme og romlig politisk geografi er kjennetegnet av en forståelse av nasjoner som naturlige og permanente enheter. Nasjonalisme blir forstått som et spørsmål om territorielt samsvar mellom stat og nasjon. Modernisme og radikal poli­ tisk geografi hevder at nasjonalisme og nasjoner er moderne oppfinnelser knyttet til moderne økonomiske og politiske prosesser. Radikale politiske geografer forstår nasjonalisme som et resultat av ujevn kapitalistisk utvik­ ling. Poststrukturalisme og kritisk politisk geografi forstår nasjoner som konstruerte kollektive identiteter. Nasjonalisme blir da et sett av politiske

11

12

Forord

strategier som kan anvendes av ulike individuelle og kollektive aktører for å fremme politiske interesser, spesielt i forhold til staten. Kapittel 8, Uformell politikk, fokuserer på hverdagslivets uformelle maktrelasjoner. Kapitlets første del gir en kortfattet diskusjon av makt og motstand i tilknytning til sted og seksualitet. Kapitlets andre del presenterer studier av hverdagslivets motstand blant småbønder og uformelle kjønnsforhandlinger innenfor rurale hushold i den tredje verden. I arbeidet med denne læreboka har jeg hentet inspirasjon fra en lang rek­ ke kilder og personer. Innholdet i boka er i stor grad blitt påvirket av den in­ teraksjonen jeg har hatt med dyktige, aktive og kritiske studenter med inter­ esse for politisk geografi ved universitetene i Bergen og Oslo. Med fare for å glemme noen vil jeg i denne sammenheng nevne følgende nåværende og tidligere studenter: Britt Bjømstad, Lillian Eriksen, Tonje Faraasen, Heidi Gabrielsen, Jemima Garcfa-Godos, Tove Gunleiksrud, Ase Haram, Henrik Hareid, Solfrid Haugen, Øyvind Hetland, Ingebjørg Espolin Johnson, Kirsti Jacob, Kristin Kjæret, Heidi Krog, Mildrid Beate Kronborg, Torkjell Leira, Inger Midtkandal, Kjell Overvåg, Samu Pekhonen, Anne Kirsti Ryntveit, Elin Selboe, Margot Igland Skarpeteig, Bernt Aleksander Skåra, Øystein Sjølie, Ingvild Solberg, Anne Kristin Storlid, Håkon Svane, Elin Sæther, John Torstad, Stein Terje Vikan og Jonas Ravn Øhlckers. Jeg er også takk­ nemlig for nyttige innspill, inspirasjon og oppmuntringer fra Bjørn Terje Asheim, Ida-Eline Engh, Inger J. Birkeland, Tone Haraldsen, Jan Hesselberg, Henrik Gutzon Larsen, Ame Magnus, Giles Mohan, Iver B. Neumann, Karen L. O’Brien. Kirsten Simonsen og Graham Smith. Jeg setter stor pris på all konstruktiv kritikk og vil spesielt oppfordre studenter til å komme med tilbakemeldinger om til innholdet og formen i denne læreboka.

Oslo, november 1998

Kristian Stokke

Figurer

1.1 1.2 1.3 1.4 2.1

2.2 2.3 2.4 3.1 3.2 3.3

3.4 3.5 3.6 4.1 5.1 5.2

6.1 6.2 6.3

6.4

7.1 7.2 7.3 7.4 7.5 7.6

Produksjonsmåtens basis og overbygning .......................................................................... 17 Overvåking og normalisering i hverdagslivet...................................................................... 21 Dominerende tilnærminger og rombegrep i samfunnsgeografien.................................... 23 Lefebvres analyse av produksjon av rom............................................................................ 27 Romlige geopolitiske modeller: Mackinders kjemeog randområder, Haushofers panregioner og Cohens geopolitiske og geostrategiske regioner .............................................................................. 37 Kondratievs lange bølger og tilknyttete kjennetegn ved arbeids­ prosess, teknologisystem og statens rolle i økonomisk utvikling ......................... 41 Kondratievbølger og imperialisme....................................................................................... 45 Geopolitisk hegemoni under og etter den kalde krigen..................................................... 48 Kjerneområder innenfor vesteuropeiske stater.................................................................... 57 Integrasjon og motstand innenfor store territorielle system............................................... 59 Den demokratisk-pluralistiske forståelsen av staten og statlige tiltak........................................................................................................... 62 En klasseteoretisk forståelse av statens form og funksjon................................................. 64 Krisetendenser innenfor staten ............................................................................................. 66 Samfunns- og statssentrerte tilnærminger til staten............................................................ 73 Totale skatteinntekter, offentlig forbruk og sosiale utgifter som prosent av brutto nasjonalprodukt i utvalgte vesteuropeiske velferdsstater....................... 81 Eastons generelle modell for et politisk system og Almonds modifikasjoner............................................................................................ 99 En enkel modell for svingninger mellom demokratiske og autoritære regimer i den tredje verden............................................................. 105 Arenaer for sosial praksis .................................................................................................... 118 Kollektiv organisering som et produkt av «catness» (kategori) og «netness» (nettverk)............................................................................................ 121 Regimers undertrykkelse, toleranse og støtte for ulike grupper og aksjonsformer.........................................................................................123 Konstruksjoner av kollektiv identitet i forhold til mål, strategier og miljø for kollektive handlinger .......................................................................... 127 Evolusjon av nasjoner.......................................................................................................... 141 Etniske grupper og staters grenser i Afrika.........................................................................142 Territoriell kongruens mellom stat og nasjon.................................................................. 143 Rangerte og urangerte etniske grupper............................................................................ 148 De største etniske gruppene i Sri Lanka i 1981 .............................................................. 156 Gjennomsnittsinntekt (som prosent av landsgjennomsnitt) for ulike etniske grupper i Sri Lanka........................................................................158

Tabeller

2.1 3.1 3.2 3.3 4.1 4.2 4.3 4.4 5.1 6.1 6.2 6.3 6.4 6.5

6.6 7.1

7.2 7.3 7.4 8.1 8.2

Kondratievbølger og hegemoniske sykluser i verdenssystemet........................................ 43 Hovedposisjoner innenfor marxistisk statsteori ................................................................. 63 Statsapparatet i forhold til statens funksjoner...................................................................... 68 Infrastrukturen og despotisk makt i forskjellige stater....................................................... 75 Varianter av fordisme.............................................................................................................. 85 Grupper av velferdsstater........................................................................................................ 86 Regulering under og etter fordisme....................................................................................... 92 Hovedtyper av strategier i regionalpolitikken ...................................................................... 94 Forståelsen av staten og dens rolle i utviklingsprosessen................................................... 98 Hovedforskjeller mellom nye sosiale bevegelser og arbeiderbevegelsen .............................................................................................. 115 Former for deprivasjon og idealtyper av religiøse og politiske bevegelser................................................................................................................... 119 Mobiliseringsstrukturer for sosiale bevegelser.................................................................. 124 Forståelser av politiske mulighetsstrukturer innenfor ressursmobiliseringsteori..................................................................................................... 132 Innenlandske og internasjonale politiske mulighetsstrukturer i Øst-Europa........................................................................................................................ 133 Retninger innenfor kritisk politisk geografi, teorier om sosiale bevegelser og dimensjoner av sted ........................................................................ 136 Avanserte og tilbakestående etniske grupper og regionale økonomier................................................................................................................... 149 Integrasjon og distinksjoner innenfor og på tvers av territorielle grenser................................................................................................................ 152 En typologi av opposisjonsnasjonalismer.......................................................................... 154 Kronologisk oversikt over tamilsk nasjonalisme .............................................................. 160 Former for herredømme og motstand i småbondesamfunn.............................................169 Landkategorier og generell kjønnsbasert arbeidsdeling i jordbruket i Gambia.........................................................................................................173

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

Hva er «politisk geografi»? Denne fagretningen er naturligvis opptatt av sammenhengen mellom geografi og politikk. Dette er et tema som har blitt nedprioritert i samfunnsvitenskapene. Analyser av politikk har, på den ene siden, hatt en tendens til å nedtone betydningen av romlige og steds spesifik­ ke forhold. Samfunnsgeografiske analyser har, på den andre siden, hatt en tendens til å vektlegge andre forhold enn maktrelasjoner og politikk. Dette er beklagelig. Det finnes få politiske prossesser som ikke har en romlig di­ mensjon. Internasjonale relasjoner dreier seg i stor grad om territoriell kon­ troll, statsdannelser er eksplisitt territorielle, statlig politikk har romlige di­ mensjoner, politisk mobilisering, kollektiv handling og uformelle maktrela­ sjoner er knyttet til lokaliteter og så videre. Det finnes også få romlige rela­ sjoner, enten disse har sin basis i økonomiske, politiske, sosiale eller kulturelle prossesser, som ikke også er maktrelasjoner. Siktemålet må være å behandle «det politiske» og «det romlige» som en helhet og ikke som se­ parate prossesser. Det innledende spørsmålet om hva politisk geografi er, reiser umiddel­ bart to nye spørsmål: Hva er «politikk»? og Hva er «samfunnsgeografi»? I dette kapitlet vil jeg antyde noen mulige svar på disse spørsmålene gjennom en kortfattet gjennomgang av utvalgte forståelser av maktbegrepet og av be­ grepene rom og sted. Deretter følger en kort presentasjon av hvordan disse ulike forståelsene av politikk og samfunnsgeografi har produsert tre hovedtilnærminger innenfor politisk geografi. Disse vil jeg i denne boka omtale som romlig, radikal og kritisk politisk geografi.

Hva er politikk? Held definerer og avgrenser politikk på følgende måte: In our view, politics is a phenomenon found in and between all groups, institutions and societies, involving all spheres of human endeavour, public and priva­ te. It is manifested in the activities of cooperation, negotiation and struggle over the use, production and distribution of resources. It is an element of all human life: an inescapable dimension of the production and reproduction of society. Accordingly, politics is about power; about the forces which influence and reflect its distribution and use; and about the effect of this on resource use and dis-

16

Politikk^samfunnsgeografi og politisk geografi

tribution. Politics is about the «transformative capacity» of social agents, agencies and institutions: it is not about Government or govemments alone. (Held, 1989, s. 247)

Politikkens kjerne, i henhold til Held, dreier seg om makt. Det vil si maktre­ lasjoner og maktutøvelse mellom ulike aktører og institusjoner. Når det gjelder grensene for politikk, antyder sitatet en vid definisjon. Maktrelasjo­ ner eksisterer overalt i samfunnet, ikke bare innenfor en separat politisk sfære som består av politiske institusjoner og aktører. Denne vide avgrens­ ningen av politikk er ikke ukontroversiell (Leftwich, 1984). En snevrere og mer vanlig forståelse av politikk er at dette dreier seg om maktutøvelse som er knyttet til bestemte politiske institusjoner. Politikk dreier seg i henhold til denne forståelsen om politiske partier, demokratiske valg, regjeringsdannel­ ser, offentlig forvaltning, internasjonale relasjoner og lignende. Det er opplagt at det eksisterer forskjellige forståelser av begrepet makt. Jeg vil i det etterfølgende skille mellom en pluralistisk, en marxistisk, en struktureringsteoretisk og en poststrukturalistisk forståelse av makt. Dette er selvsagt ingen naturgitt eller uttømmende kategorisering. I realiteten ek­ sisterer det et mangfold av forståelser med uklare grenser seg i mellom. Denne inndelingen er likevel nyttig fordi den bidrar til å få fram ulikhetene mellom hovedtilnærmingene innenfor politisk geografi.

Pluralisme vokste fram som en dominerende tilnærming til politikk fra midten av 1950-tallet (Dahl, 1956; 1961; 1971). Utgangspunktet for den pluralistiske tilnærmingen til politikk er Weber sin definisjon av makt som «et eller flere menneskers sjanse til å sette gjennom sin egen vilje i det sosi­ ale samkvem, og det selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand» (Weber, 1971, s. 53). Denne forståelsen av makt som en evne til å nå sine mål til tross for motstand, representerer en aktørorientert tilnær­ ming til makt. Maktutøvelse dreier seg om å kunne påvirke andre aktører til å handle i strid med sine egne ønsker og interesser. Videre vektlegger plura­ lisme at makt er disaggregert, det vil si at den er fordelt mellom en rekke individer og grupper i samfunnet. Det eksisterer klare ulikheter i hvor mye makt forskjellige aktører har, men alle har mulighet til å utøve en viss makt. Dette danner grunnlaget for konkurranse og forhandlinger mellom ulike grupper som søker å fremme sine interesser innenfor det politiske systemet. Denne konkurransen for politisk makt mellom ulike interessegrupper, som særlig kommer til uttrykk i forbindelse med politiske valg, er en kilde til de­ mokratisk maktbalanse og politisk konsensus. Det pluralistisk-demokratiske politiske systemet er i henhold til Dahl: «a political system in which all the active and legitimate groups in the population can make themselves heard at some crucial stage in the process of decision» (Dahl, 1956, s. 136). Dette innebærer at de tiltak som iverksettes av staten vil ivareta fellesska-

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

Figur 1.1 Produksjonsmåtens basis og overbygning (etter Peet, 1980).

pets interesser. Åpen konkurranse for politisk innflytelse mellom mange po­ litiske minoriteter («polyarki» i Dahls terminologi), er derfor en garanti for fortsatt politisk demokrati. Den pluralistiske forståelsen av makt og politikk er blitt sterkt kritisert for den ensidige fokuseringen på aktørers atferd. En konsekvens av dette er at strukturelle forhold er blitt nedprioritert eller ignorert. Lukes (1974) hev­ der i denne sammenheng at et politisk system ikke er et enkelt resultat av individers handlinger. Det er vel så mye en refleksjon av systematiske ulik­ heter i makt mellom for eksempel klasser, kjønn og etniske grupper og av kulturelle strukturer som påvirker individers og institusjoners handlinger. Denne kritikken har bidratt til en revitalisering av strukturorienterte tilnær­ minger til makt og politikk. Marxisme er ingen ensartet retning, men rommer mange forskjellige tradi­ sjoner. Marxistisk politisk analyse avviser pluralismens påstander om de­ sentralisert makt og demokratisk konkurranse mellom ulike interessegrup­ per. Den avviser også at staten er en nøytral dommer mellom politiske sær­ interesser som ivaretar fellesskapets interesser. Tvertimot hevder de at klas­ serelasjonene reflekteres i politikk generelt og i statens form og funksjon spesielt (Jessop, 1990; Miliband, 1969; Poulantzas, 1973b; 1978). Når det gjelder politikkens grenser avviser marxister at politikk er en separat sfære i samfunnet som kan analyseres i isolasjon fra økonomiske og sosiale struk­ turer. Istedet må politikk og stat forstås som en integrert del av en sam­ funnsmessig helhet. Marxister ser produksjonsprosessen som den egentlige basis for de grunnleggende maktrelasjoner og konflikter i samfunnet (figur 1.1). I pro­ duksjonen skapes det utbyttende klasserelasjoner ved at det overføres verdi i form av ubetalt merarbeid fra en underordnet klasse til en overordnet klas­ se. Ettersom denne økonomiske klasserelasjonen per definisjon er utbytten­ de, danner den grunnlaget for en konstant klassekamp mellom dominerende

17

18

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

og underordnete klasser, understøttet av klasseideologier og klassebevisst­ het. Politikk, stat, lovverk, ideologi og bevissthet eksisterer således som en overbygning over den økonomiske basisen. Følgende sitat fra Kapitalen er illustrerende for denne argumentasjonen: Det er alltid det umiddelbare forhold mellom eieme av produksjonsvilkårene og de umiddelbare produsenter ... hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon ... kort sagt for den spesifikke statsform. (Marx, 1970b, s. 196-197)

Det eksisterer opplagt mange og rike tradisjoner innenfor marxisme. En rekke marxister har poengtert at klasserelasjoner i kapitalistiske samfunn er mye mer sammensatt enn det som jeg har antydet her.2 Mange marxister har også hevdet at den politiske overbygningen har en betydelig autonomi fra den økonomiske basisen. Det vil si at ikke all politikk kan reduseres til klassemotsetninger (Gramsci, 1971). Dette vil bli tatt opp i diskusjonen av statsteorier (kapittel 3). Så langt er det imidlertid nok å konstatere at mar­ xister generelt gir en forrang til maktrelasjoner mellom sosiale klasser - el­ ler som en ledende marxistisk statsteoretiker har uttrykt det: «class power is the comerstone of power in class-divided social formations» (Poulantzas, 1978, s. 44). Den primære kritikken av marxistisk politisk analyse er at den er strukturdeterministisk, det vil si at makt og politikk blir et spørsmål om økono­ miske og sosiale samfunnsstrukturer. Dette betyr blant annet at politiske praksiser på basis av andre sosiale identiteter (kjønn, nasjonalitet, seksuali­ tet eller sted) blir ansett som underordnet eller avledet fra klasserelasjoner. Selv når det gjelder klasseanalyser av makt og politikk, har det vært en ten­ dens til å heller fokusere på abstrakte klassestrukturer («klasser i seg selv»), enn på konkret klassebevissthet og klassekamp («klasser for seg selv»).

Struktureringsteori representerer en kritikk av både aktør- og strukturorienterte tilnærminger i samfunnsvitenskap (Giddens, 1979; 1981; 1984; 1987). Struktureringsteori kritiserer de aktør- og strukturorienterte tilnærmingene for å være reduksjonistiske, det vil si at de reduserer komplekse sammenhenger som makt og politikk til enten enkeltpersoners atferd eller økonomiske og sosiale strukturer. Struktureringsteori er et forsøk på å ska­ pe et analytisk rammeverk som vektlegger den gjensidige interaksjonen mellom kyndige og handlende aktører og de samfunnsstrukturer som de opererer innenfor. Grunntanken i struktureringsteori er at strukturer er både mulighetsskapende og begrensende for aktørenes handlinger samtidig som strukturene i seg selv er produsert og reprodusert gjennom handlinger. Giddens omtaler makt som aktørenes transformative kapasitet, det vil si 2

For en oppsummering av marxistisk og ikke-marxistisk klasseanalyse, se Edgell (1993).

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

deres evne til å intervenere eller avholde seg fra intervensjon. Makt begren­ ses ikke til en bestemt form for atferd, men er en del av all handling - å handle er å utøve makt. Strukturer skaper muligheter og begrensninger for handlinger gjennom regler for sosial praksis og ressurser. Giddens identifi­ serer to typer ressurser: allokative og autoritative. Mens allokative ressurser dreier seg om kontroll over materielle forhold, dreier autoritative ressurser seg om maktmidler som kan brukes til å kontrollere andre agenters handlin­ ger. Politikk er for Giddens knyttet til mobilisering av slike autoritative res­ surser. Giddens poengterer at makt er nært knyttet til ulike arenaer («locale») for sosial interaksjon. En arena utgjør en viktig maktbeholder i den grad allokative og autoritative ressurser er konsentrert der. Noen eksempler på slike maktbeholdere kan være foretak, utdanningsinstitusjoner, sykehus, fengsler. Giddens (1987) ser staten som den viktigste maktbeholderen i mo­ derne samfunn. Forhold som har skapt autoritative ressurser i tilknytning til staten, omfatter blant annet utviklingen av (1) overvåking, det vil si direkte oppsyn eller innsamling av informasjon som kan brukes til å styre indivi­ ders handlinger, (2) spesialiserte administratorer, (3) militærvesen, og (4) ideologier, det vil si aksept for en spesiell symbolsk orden blant ulike sosia­ le grupper og klasser. Kritikken av struktureringsteorien har blant annet dreid seg om hvorvidt den klarer å overkomme dualismen mellom aktør- og strukturorienterte til­ nærminger og å produsere analyser av agenter og særlig strukturer som er like sofistikert som de tradisjonelle tilnærmingene.3 Kaspersen (1995) ob­ serverer også at det er et overraskende fravær av noe kulturbegrep i struktureringsteori. Relasjonene mellom makt og kultur står derimot sentralt i poststrukturalistiske tilnærminger. Poststrukturalisme er ikke noe entydig begrep eller teoriretning. En felles­ nevner for ulike poststrukturalistiske tilnærminger er at de avviser at det er mulig å oppnå allmenngyldige sannheter. Foucault (1970) hevder at kunn­ skapsproduksjon heller bør forstås som et sett av diskurser, det vil si sosialt konstruerte forståelsesformer. Diskurser styrer hva som kan sies (inkludert hva det kan sies noe om), hvem som kan si hva, på hvilken måte det kan sies og hva som oppfattes som relevant og passende kunnskap for distribu­ sjon i utdanningssystemet og i andre offentlige situasjoner (Schaanning, 1997). Diskurser eksisterer ikke i isolasjon fra andre samfunnsprosesser. Fou­ cault (1980) poengterer tvertimot at det er komplekse og gjensidige koblin­ ger mellom kunnskap og makt. Kunnskapsproduksjon innebærer blant an­ net en konstruksjon av identiteter eller subjekter som framstilles som «na­ turlige». Konstruksjonen av slike «naturlige» identiteter (for eksempel «ho­ 3

For en kritisk diskusjon av Giddens forfatterskap, se for eksempel Bry ant og Jary (1997).

19

20

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

moseksuell») og identitetsnormer (for eksempel «heteroseksualitet») er uttrykk for makt. Makt utøves også gjennom offentlig administrasjon i hen­ hold til disse konstruerte identitetene og identitetsnormene (Foucault, 1973; 1978; 1979). Et framtredende eksempel på dette er disiplinering av subjek­ ter gjennom de tre maktteknikkene observasjon, det vil si innsamling av in­ formasjon, dømming, det vil si kategorisering av atferd som enten normal eller unormal og håndhevelse, det vil si sanksjonering av avvikende atferd. Disse maktteknikkene utgjør til sammen en prosess som tar sikte på å «nor­ malisere» subjektenes atferd. Foucault hevder også at enkeltpersoner utøver makt over seg selv ved å forme seg selv som etiske personer i henhold til konstruerte identiteter og identitetsnormer. Simons (1995) omtaler dette som en selvsubjektivisering. Foucault (1979) diskuterer normalisering av atferd i moderne fengsler. I denne sammenheng trekker han fram planene for fengsler bygd som «panoptikon». Et panoptikon ville vært et sirkelformet fengsel der det er mulig å overvåke hver enkelt innsatt fra et tårn i sirkelens senter uten at de innsat­ te selv vet når og av hvem de blir overvåket. Hannah (1997) hevder at panoptisisme er et prinsipp for sosial kontroll og normalisering som er utbredt også utenfor fengselsmurene. Han illustrerer dette ved hjelp av Hågerstrands modell for individers bevegelser gjennom tid og rom i hverdagslivet (figur 1.2). Hannahs poeng er at det eksisterer normaliseringssirkler (observasjon-dømming-håndhevelse) i tilknytning til mange aktiviteter i hver­ dagslivet, blant annet i forbindelse med arbeid, reising, kjøp av varer og tje­ nester, og at det skjer en viss informasjonsstrøm mellom disse, selv om overvåkingen langtifra er fullstendig. Dette bidrar til at den enkelte norma­ liserer sin atferd for å unngå sanksjoner, noe som nettopp er overvåkingens intensjon. Denne gjennomgangen har omtalt makt som en undertrykkende kraft som fører til subjektivisiering. Foucault vektlegger imidlertid at det er et dialektisk forhold mellom slik makt og motstand. Der det finnes makt fin­ nes det også motstand. Foucault hevder at motstand alltid er mulig fordi den undertrykkende makten er sammensatt av mange og ukoordinerte strategier og teknikker og at det derfor aldri oppnås en komplett dominans. Motstand kan utøves på en rekke måter og innenfor et utall arenaer. Diskurser kan for eksempel reverseres for motstandsformål. Dette skjer når diskurser som subjektiviserer homofile brukes til å kreve rettigheter og innrømmelser for homofile, som en «naturlig» minoritetsgruppe. På tilsvarende vis kan tek­ nikker for panoptisk overvåking og normalisering reverseres gjennom de­ mokratisk folkelig overvåking av offentlige institusjoner. Dessverre blir motstand lite teoretisert av Foucault. Det er uklart hva Foucault mener grunnlaget for motstand er, utover spredte bemerkninger om at motstand fremmes av uakseptabel maktbruk, lokal kunnskap og en generell motstandsetikk. Det er også en tilsynelatende motsetning mellom hans pessi-

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

1997).

mistiske diskusjon av undertrykkende makt og optimismen omkring mot­ standens muligheter. Foucault viser heller ingen vilje til å skille mellom progressiv og undertrykkende motstand (noe som er viktig for marxister), men hevder derimot at det er umulig å forutsi hva slags samfunnsendringer motstanden vil frambringe.

21

22

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

Oppsummering. Denne korte gjennomgangen indikerer enkelte motsetnin­ ger mellom ulike forståelser av makt. Det eksisterer opplagt en motsetning mellom aktør- og strukturorienterte tilnærminger som har blitt forsøkt løst gjennom struktureringsteori. En annen motsetning eksisterer mellom en snever (makt finnes innenfor en separat politisk sfære) og en vid (makt ek­ sisterer overalt) definisjon av politikk og makt. En tredje motsetning, som har fått relativt liten oppmerksomhet i denne gjennomgangen, går mellom forståelser av makt som en gitt størrelse og makt som en relasjon mellom ulike aktører. En fjerde motsetning eksisterer mellom forståelser som vekt­ legger direkte maktutøvelse (vold) og de som fokuserer på ideologisk kon­ troll, normaliserende diskurser og overvåking. Jeg ønsker ikke å utpeke en «riktig» forståelse av makt, men vil understreke at det er nødvendig å for­ holde seg bevisst til slike nøkkelbegrep. Ulike begrepsforståelser gjør ver­ den meningsfull på ulike måter og styrer våre valg av forskningstema, teori­ er og metoder og dermed også våre forskningsresultater. Foucault har rett i at kunnskapsproduksjon ikke er en nøytral aktivitet, men derimot en inte­ grert del av maktutøvelse.

Hva er samfunnsgeografi? Den moderne samfunnsgeografiens kjerne sentrerer seg om begrepene rom og, i noe mindre grad, sted. Massey (1994) hevder at disse begrepene har fått økt oppmerksomhet innenfor sosial- og kulturteori (se også Simonsen, 1996). Som samfunnsgeograf finner hun dette oppmuntrende og smigrende. Massey gir likevel uttrykk for en viss skepsis i forhold til denne nye interes­ sen for rom og sted. Hun hevder at det er en tendens til at «rom» omtales som om begrepets innhold var entydig, mens det i virkeligheten eksisterer et mangfold av forståelser. Selv om jeg ikke vil gå i dybden av disse disku­ sjonene, vil jeg gi en kortfattet gjennomgang av noen sentrale forståelser av rom og sted i samfunnsgeografifaget. Figur 1.3 forsøker å oppsummere noen hovedtrekk i samfunnsgeografi­ ens utvikling i nyere tid. Figuren antyder at samfunnsgeografifaget har vært dominert av ulike tilnærminger i ulike perioder. Perioden fram til cirka 1970 var dominert av «romlig» samfunnsgeografi, en fellesbetegnelse for regionalgeografi og kvantitativ samfunnsgeografi. 1970- og 80-åra var sær­ lig preget av «radikal» (marxistisk) samfunnsgeografi og, i noe mindre grad, humanistisk samfunnsgeografi. Det siste tiåret har vært kjennetegnet av en pluralisme som består av poststrukturalistiske tilnærminger, kombi­ nert med reviderte versjoner av marxistisk og humanistisk samfunnsgeogra­ fi. Denne pluralismen velger jeg å omtale samlet som «kritisk» samfunns­ geografi. Alle de omtalte tilnærmingene er opptatt av rom, men opererer

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

1960-åra

1970-åra

1980-åra

1990-åra

Figur 1.3 Dominerende tilnærminger og rombegrep i samfunnsgeografien.

med tildels svært forskjellige rombegrep. Harvey (1973) skiller mellom ab­ solutt rom (regionalgeografi), relativt rom (kvantitativ samfunnsgeografi) og relasjonelt rom (marxistisk samfunnsgeografi). Humanistisk samfunns­ geografi er særlig opptatt av aktørers opplevde rom. Poststrukturalistisk samfunnsgeografi er, i den grad det er mulig å identifisere noe felles rombe­ grep, særlig opptatt av hvordan rom konstrueres og representeres diskursivt. Jeg vil i det etterfølgende forsøke å avklare hva som ligger i hver av disse forståelsene av rom (for mer inngående diskusjoner, se Cloke, Philo & Sad­ ler, 1991; Gregory, 1994; Johnston, 1996; Peet, 1998).

Regionalgeografi og det absolutte rom. Geografifaget var gjennom hele den første halvdelen av dette århundret dominert av regionalgeografi. Denne ret­ ningen anså geografi som en syntetiserende romlig vitenskap (korologi) - en parallell til historiefaget som en syntetiserende vitenskap som er opptatt av tidsdimensjonen (kronologi). Regionalgeografiens formål var å produsere systematiske og syntetiserende beskrivelser av natur- og samfunnsforhold i utvalgte regioner. Hartshome (1939) hevder således at geografifaget først og fremst er opptatt av romlig differensiering, det vil si forskjellene i bestemte

23

24

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geog raf i

forhold fra sted til sted og kombinasjonen av disse forholdene - det unike ved hver enkelt region. Dette representerer en forståelse av rom som vanligvis omtales som absolutt rom. Det vil si at rommet oppfattes som en overflate der ulike objekter er lokalisert. Disse objektenes absolutte lokalisering kan obser­ veres i virkeligheten og representeres i kart som viser den romlige utbredel­ sen av et fenomen. Regionalgeografer beskriver således romlige mønstre uten å gå inn i de ulike prosesser som skaper og opprettholder disse. Dette omtales gjeme som romlig separatisme, det vil si at det opereres med et klart skille mellom romlige og ikke-romlige forhold. Kvantitativ samfunnsgeografi og det relative rom. Fra midten av 1950-åra og særlig utover på 1960-tallet skjedde det et skifte i geografifaget, fra å være dominert av beskrivende (ideografisk) regionalgeografi til å bli dominert av lovoppstillende (nomotetisk) kvantitativ samfunnsgeografi. Mens regionalgeografien forsøkte å beskrive regionale særtrekk, var den kvantitative sam­ funnsgeografien opptatt av å avdekke statistiske lovmessigheter i romlige mønstre. Denne kvantitative revolusjonen innebar et skifte fra et absolutt til et relativt rombegrep. Det som er viktig i henhold til dette rombegrepet er ikke objektenes absolutte lokalisering, men derimot deres relative lokalisering, det vil si den geografiske avstanden mellom ulike objekter. Den kvantitative sam­ funnsgeografien var for eksempel opptatt av problemstillinger knyttet til øko­ nomiske aktiviteters lokalisering i forhold til ulike lokaliseringsfaktorer, geo­ grafisk diffusjon av innovasjoner og gravitetsmodeller for migrasjon og kom­ munikasjon (Abler, Adams, & Gould, 1971; Gould, 1985). Den kvantitative revolusjonen i samfunnsgeografifaget representerte et skifte fra en beskrivende til en lovoppstillende romlig vitenskap. Samfunns­ geografiens formål var imidlertid fortsatt å studere romlige mønstre (korologi), det vil si romlige fordelinger til forskjell fra ikke-romlige faktorer. Slik sett representerte den kvantitative revolusjonen heller et skifte i metode (epistemologi) enn i den grunnleggende forståelsen av fagets studieobjekt (ontologi) (Asheim, 1987). Marxistisk samfunnsgeografi og det relasjonelle rom. Den kvantitative samfunnsgeografien ble fra begynnelsen av 1970-åra sterkt utfordret av en framvoksende marxistisk tilnærming innenfor faget. Den marxistiske kri­ tikken av kvantitativ samfunnsgeografi fokuserte primært på det omtalte skillet mellom romlige og ikke-romlige forhold. Det vil si at samfunnsgeografer studerte romlige mønstre atskilt fra de økonomiske, sosiale og poli­ tiske prosesser som produserer og reproduserer disse mønstrene. Til for­ skjell fra den aktørorienterte humanistiske samfunnsgeografien som utvik­ let seg parallelt, tok marxistene utgangspunkt i strukturelle forhold i pro­ duksjonsmåten (Harvey, 1982; Massey, 1984; Smith, 1984). Regional utvikling og underutvikling, urban fattigdom og ghettodannelse, miljøde-

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

gradering, kvinneundertrykkelse, regional politisk mobilisering og så vide­ re, ble alle ansett som uttrykk for strukturelle forhold i samfunnet. Dette skapte en forståelse av rom, omtalt som relasjonelt rom, som vektla de strukturelle relasjonene mellom objekter i rommet istedenfor deres absolut­ te eller relative lokalisering; «space regarded ... as being contained in objects in the sense that an object... contains and represents within itself relationships to other objects» (Harvey, 1973, s. 13). Dette betyr at det ikke er mulig å skille mellom romlige og ikke-romlige forhold, men at romlige for­ hold er integrert i alle samfunnsrelasjoner. Mens marxistisk samfunnsgeografi har bidratt sterkt til utviklingen av teoriinformert samfunnsgeografi, er den også blitt kritisert for å være abstrakt og strukturdeterministisk. Denne kritikken har resultert i en reformulering av marxistisk samfunnsgeografi gjennom realisme (Sayer, 1984). Realis­ men poengterer at generelle strukturer og mekanismer kan produsere for­ skjellige konkrete hendelser i ulike lokaliteter, avhengig av stedsspesifikke faktorer og aktører. Realismen er likevel blitt kritisert for at den fortsatt leg­ ger for stor vekt på strukturer og mekanismer på bekostning av aktørers handlinger og forståelser (Cloke mfl., 1991). Dette er derimot sentralt innenfor humanistisk samfunnsgeografi.

Humanistisk samfunnsgeografi og det opplevde rom. Humanistisk sam­ funnsgeografi oppstod også som en reaksjon på skillet mellom romlige og ikke-romlige forhold i kvantitativ samfunnsgeografi og spesielt positivistenes manglende interesse for menneskelig bevissthet og handlinger. Huma­ nistisk samfunnsgeografi er ikke noen enhetlig retning, men har hentet in­ spirasjon fra blant annet fenomenologi, eksistensialisme, hermenutikk, pragmatisme, psykoanalyse og fortolkende sosiologi (Cloke mfl., 1991). Det som er felles for de ulike retningene innenfor humanistisk samfunns­ geografi, er at de fokuserer på hvordan ulike aktører forholder seg til rom og sted i hverdagslivet gjennom handlinger og meninger knyttet til regioner, landskap og steder (Ley, 1974; Relph, 1976). Fokuset er således på enkelt­ personers og gruppers opplevde rom. Cloke, Philo og Sadler (1991) hevder at det viktigste bidraget fra humanistisk samfunnsgeografi har vært i form av en bevisstgjøring av samfunnsgeografer i forhold til folks hverdagsliv: The more «everyday geographies» of the places in which we live and labour: for the houses, streets, factories, offices, schools, fields, parks, cinemas and so on where we spend most of our days, and about which we unavoidably develop a sense of place - a rudimentary understanding of how this place «works» and a nagging feeling towards this place of liking, disliking, loving, hating, accepting, rejecting or whatever. (Cloke mfl., 1991, s. 81)

Humanistisk samfunnsgeografi er blitt kritisert av marxistiske samfunnsgeo­ grafer for deres manglende interesse for makt- og produksjonsrelasjoner. Stu­

25

26

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

dier av lokal praksis og mening har likevel fått økt oppmerksomhet de siste årene innenfor den «nye» sosial- og kulturgeografien (Jackson, 1989). I mot­ setning til den ensidige aktørorienteringen i humanistisk samfunnsgeografi, er disse nye perspektivene kjennetegnet av en kombinasjon av aktør- og strukturorienterte tilnærminger i lokale studier. Dette skjer i form av analyser som plasserer aktørenes handlinger innenfor en økonomisk, politisk, sosial og kulturell kontekst. Giddens (1984) sin vektlegging av strukturering av hand­ linger i lokale arenaer er en sentral inspirasjonskilde her.

Poststrukturalistisk samfunnsgeografi og det konstruerte rom. Mot slut­ ten av 1980-tallet ble marxistisk samfunnsgeografi kritisert fra ulike poststrukturalistiske perspektiv. Hovedbudskapet i denne kritikken er at all kunnskap er kontekstavhengig og subjektiv og at allmenngyldige sannheter derfor er umulig å slutte. Alle generelle teorier, inkludert marxisme, er sosi­ ale konstruksjoner. Teorier utgjør derfor «tekster» som kan dekonstrueres for å avdekke hvordan retoriske strategier, motsigelser, utelatelser, skjulte meninger og så videre, brukes for å skape systematikk og orden. Poststrukturalistisk samfunnsgeografi er særlig opptatt av hvordan rom og steder konstrueres (Benko & Strohmayer, 1997; Soja, 1989). Paasi (1991) hevder at regioner er sosiale konstruksjoner. Selv henter han inspira­ sjon fra struktureringsteori og hevder at regioner blir konstruert og institu­ sjonalisert gjennom sosiale praksiser (Paasi, 1996b). Said (1979) fokuserer mer på den kulturelle konstruksjonen av steder og hevder at «orienten» er blitt konstruert som det «andre» i forhold til Vest-Europa. Neumann (1998) dokumenterer på tilsvarende vis at «Øst-Europa» har fungert som et kultu­ relt konstruert «andre» med stor betydning for vesteuropeiske identitetspro­ sesser. Han poengterer også at denne konstruerte karakteren av steder og folkegrupper gjeme blir skjult: «Idet geografien konstrueres sosialt, påkal­ ler man samtidig det objektive, det naturlige, det passende for å tildekke at det dreier seg om en konstruksjon» (Neumann, 1997, s. 6). Det er viktig for poststrukturalister å synliggjøre den konstruerte karakteren av steder og identiteter, men også å synliggjøre de som subjektiviseres gjennom disse konstruksjonene. Et framtredede eksempel innenfor samfunnsgeografifaget er nyere feministiske studier av sosiale konstruksjoner av kjønn og sted (Birkeland, 1994; McDowell, 1993; Rose, 1993; Vågenes, 1995). Mens mange marxistiske samfunnsgeografer etterhvert har funnet inspi­ rasjon i den poststrukturalistiske tematikken, er det også en betydelig skep­ sis overfor poststrukturalismens relativisme og mot enkelte poststrukturalisters manglende evne til å gå utover akademiske tekstanalyser til faktisk å engasjere seg politisk i samfunnet. Slik sett kan det kanskje sies at for mange radikale samfunnsgeografer har poststrukturalisme heller blitt en sensitivitetsøvelse som er forenlig med ikke-deterministisk marxisme enn en ny vei mot kunnskap og aktivisme.

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

Dagens samfunnsgeografiske pluralisme og dialogen mellom ulike rom­ begrep. Dagens samfunnsgeografi er unektelig sterkt influert av poststrukturalisme og en nyorientering i retning av kulturstudier. Det er imidlertid klart at poststrukturalistisk samfunnsgeografi står i kontinuerlig dialog med perspektiver og aktører innenfor humanistisk og marxistisk samfunnsgeo­ grafi. Denne interaksjonen mellom poststrukturalistiske, humanistiske og marxistiske perspektiver står i skarp kontrast til de sterke motsetningene som eksisterte innenfor samfunnsgeografi for bare noen få år siden. Det er i denne sammenheng nokså tidstypisk at flere samfunnsgeografer har funnet inspirasjon i den marxistiske humanisten Lefebvres (1991) flerdimensjonale forståelse av rommet (Gregory, 1994; Simonsen, 1993; Soja, 1989). Gregory forsøker å oppsummere Lefebvres romforståelse i en figur som han kaller «the eye of power» (figur 1.4). Han griper først fatt i Lefebvres skille mellom abstrakt rom og konkret rom. Abstrakt rom er produsert gjen­ nom to hovedformer av romlig praksis, kommodifisering og byråkratisering av rommet: First, modemity is shaped by an intensified commodification ofspace, which imposes a geometric grid of property relations and property markets on the earth, and an intensified commodification through space, which involves the installati-

Rom for representasjon

Figur 1.4 Lefebvres analyse av produksjon av rom (etter Gregory, 1994).

27

28

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

on of economic grids of Capital circulation by means of which abstract space inscribes abstract labor and the commodity form. Second, modemity is shaped by a heightened bureaucratization of space, whereby each administrative system «maps out its own territory, stakes it out and signposts it,» and a heightened bu­ reaucratization through space, which involves the installation of juridico-political grids by means of which social life is subject to systematic surveillance and regulation by the state. (Gregory, 1994, s. 400)

For enkelthets skyld kan vi se abstrakt rom som en parallell til det relasjo­ nelle rom i marxistisk samfunnsgeografi. Konkret rom er hverdagslivets rom, det vil si arenaen for aktørenes romlige praksis (opplevd rom). Histo­ risk er det konkrete rom blitt «kolonisert» av det abstrakte rom, det vil si at hverdagslivet i økende grad er blitt strukturert av staten og markedet. Denne koloniseringen er blitt understøttet og legitimert av hegemoniske represen­ tasjoner av rom (konstruert rom). Slike hegemoniske representasjoner blir blant annet fremmet gjennom romlige vitenskaper (for eksempel arkitektur og planlegging) og overvåking. Lefebvre hevder imidlertid at det konkrete rom kan være en kilde til motstand mot denne koloniseringen. Denne mot­ standen understøttes av alternative artistiske («festival»), politiske («revolu­ sjon») og vitenskapelige («metafilosofi») representasjoner av rom: Concrete space is also the site of resistance and active struggle, the origin of spaces of representation that provide counterdiscourses and create alternative spatial imaginaries. This is one of the responsibilities of Lefebvre’s «metaphilosophy» which, in contrast to the conventional spatial Sciences, is rooted in concrete space and seeks to reassert difference over homogeneity, unity over fragmentation, and equality over hierarchy. (Gregory, 1994, s. 405)

Denne korte gjenfortellingen av Gregorys fortolkning kan umulig yte rett­ ferdighet overfor Lefebvres komplekse argumentasjon angående produk­ sjon av rom. Det enkle poenget jeg ønsker å få fram her, er at dagens kritis­ ke samfunnsgeografi er preget av en relativt fleksibel kombinasjon av ulike rombegrep, spesielt marxistenes relasjonelle rom, humanistenes opplevde rom og poststrukturalistenes konstruerte rom.

Stedsbegrepet i samfunnsgeografi. De ulike tilnærmingene i samfunnsgeo­ grafi har produsert forskjellige forståelser av sted. I regionalgeografi ble stedet forstått som en gitt og klart avgrenset lokalitet. Regionalgeografiens siktemål var å gi syntetiserende beskrivelser av slike unike steder. Framvek­ sten av kvantitativ geografi innebar en markant endring i forhold til denne vektleggingen på unike steder. Den kvantitative geografiens søking etter romlige mønstre og lovmessigheter gjorde det mindre interessant å studere steder annet enn som en relativ lokalisering. Stedsanalyser har også blitt nedprioritert i marxistisk geografi, der generelle analyser av ujevn utvikling har fått forrang i forhold til studier av hvordan den ujevne utviklingen spil-

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

ler seg ut på ulike steder. Dette har blitt forandret med framveksten av rea­ lisme. Et hovedpoeng i realisme er nettopp at strukturelle relasjoner spiller seg ut på forskjellige måter i ulike lokaliteter. Lokalitetsstudier som er in­ spirert av realisme, poengterer at steder er produkt av økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle relasjoner som eksisterer i lokaliteten, men som også strekker seg utover lokaliteten (Massey, 1994). Humanistisk geografi har gitt sted en sentral plass. Stedet er arenaer for sosial og symbolsk praksis i hverdagslivet. Det sentrale her er å forstå hvordan mennesker forholder seg til og opplever steder. Poststrukturalistisk geografi har bidratt til en økt vektlegging på stedsspesifikke forhold gjennom sin kritikk av allmenngyl­ dige teorier. Poststrukturalister vektlegger dessuten at steder er sosiale kon­ struksjoner i den forstand at forskjellige steder representeres på ulike måter. Agnew (1987) er en politisk geograf som har argumentert for en sterkere fokusering på sted. Han hevder at et sted kan forstås ut fra tre analytiske innfallsvinkler. Et sted kan for det første forstås som lokalisering («location»), det vil si at stedet er et resultat av økonomiske og politiske relasjoner som skaper regionale ulikheter. Dette er en forståelse av sted som samsva­ rer med det relasjonelle rombegrepet i marxisme og realisme. Et sted kan også forstås som en arena («locale») for sosiale relasjoner, interaksjoner, nettverk og organisasjoner. Dette er en forståelse av sted som samsvarer med det opplevde rom i humanistisk geografi og i den nye sosialgeografien. Til slutt kan stedet forstås som sosialt konstruerte stedsidentiteter («sense of place»). Dette er et stedsbegrep som korresponderer med det jeg tidligere har omtalt som konstruert rom. Agnew poengterer, i tråd med den tidligere omtalte pluralismen i dagens samfunnsgeografi, at disse tre forståelsene av sted ikke står i motsetning til hverandre, men heller er komplementære.

Tilnærminger i politisk geografi Politisk geografi studerer betydningen av geografi i politiske prosesser, det vil si problemstillinger omkring maktrelasjoner og maktutøvelse i forhold til rom og sted. Mens politisk geografi tidligere opererte med et relativt klart skille mellom romlige forhold og politiske prosesser, er det idag en ut­ bredt oppfatning at dette skillet er umulig. Det finnes knapt noen politiske prosesser som ikke er romlige. Painter uttrykker dette på følgende måte: In political geography, it is the relationship between space and political processes which is the focus of attention. Political geographers in the past have argued both that politics sometimes has geographical effects (such as the uneven outcome of policy decisions) and that geography can have an impact on politics (such as the role of geographically defined constituencies in electoral systems). Both these formulations capture something of the relationship between politics

29

30

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

and geography. However, both of them are, to my mind, based on the same flawed assumption, that «politics» and «geography» are autonomous spheres of life which interact. If the idea that social relations are always inherently spatial is applied within political geography too, then the assumption that politics and geography are separate interacting phenomena becomes untenable. This implies that there can be no politics which is not geographical. (Painter, 1995, s. 20)

Politisk geografi er ingen ensartet fagretning verken når det gjelder tema el­ ler tilnærming. En konvensjonell inndeling av faget tar utgangspunkt i ska­ la. Dette innebærer at det skilles mellom studier på det internasjonale plan (for eksempel geopolitikk og imperialisme), det nasjonale plan (for eksem­ pel territorielle statsformasjoner, regionalpolitikk og nasjonalisme) og det lokale plan (for eksempel lokal forvaltning og planlegging, politisk mobili­ sering og valggeografi). Jeg vil påstå at det er mulig å identifisere tre hovedtilnærminger innenfor politisk geografi i etterkrigstida: romlig, radikal og kritisk politisk geografi. Disse tilnærmingene utgjør politisk geografiske varianter av henholdsvis romlig, radikal og kritisk samfunnsgeografi (figur 1.3). De tre tilnærming­ ene har dominert faget i ulike perioder de siste tiårene: romlig politisk geo­ grafi fram til slutten av 1960-tallet, radikal politisk geografi i 1970- og 1980-åra og kritisk politisk geografi på 1990-tallet. Agnew (1997) poengte­ rer at selv om de tre er knyttet til bestemte tidsperioder, er ulike varianter av alle tre fortsatt til stede i politisk geografisk forskning. Min kategorisering i romlig, radikal og kritisk politisk geografi ligner på Agnews (1997) tredeling mellom et romlig-analytisk, et politisk-økonomisk og et postmodernistisk perspektiv innenfor politisk geografi. Det er imidler­ tid også noen viktige forskjeller. Agnews politisk-økonomiske perspektiv tilsvarer det som jeg omtaler som radikal politisk geografi. De to andre (romlig-analytisk og postmodernistisk politisk geografi) er imidlertid sne­ vert definert som politisk geografiske versjoner av henholdsvis kvantitativ og postmodernistisk samfunnsgeografi. Disse snevre definisjonene er litt problematiske. De gjør det for eksempel vanskelig å plassere politisk geo­ grafiske studier som gir rommet en betydelig forklaringskraft, men som ikke går inn på den kvantitative samfunnsgeografiens lovoppstilling. Et ek­ sempel her er Mackinders geopolitiske modell (kapittel 2). På tilsvarende vis publiseres det stadig studier i politisk geografi som er preget av en dia­ log mellom poststrukturalisme og marxisme. Disse passer dårlig inn i både det postmodernistiske og det politisk-økonomiske perspektivet i Agnews tredeling. I det etterfølgende vil jeg forsøke å tegne et generelt bilde av hva som kjennetegner romlig, radikal og kritisk politisk geografi. Denne tredel­ ingen vil strukturere diskusjonen av ulike politisk geografiske forskningstemaer i de etterfølgende kapitlene. Politisk geografi har de tre siste tiårene gått fra å inneha en marginal po­ sisjon i faget, til å bli sterkt revitalisert. På slutten av 1960-tallet ble politisk

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

geografi beskrevet av en ledende representant for den nye kvantitative sam­ funnsgeografien som «the moribund backwater of geography» (Berry, 1969). Politisk geografi var blitt diskreditert som fagemne blant annet på grunn av naturdeterministiske tradisjoner, de nære forbindelsene som hadde eksistert mellom tyske geopolitikere og Naziregimet, og den generelle do­ minansen av ikke-vitenskapelige regionale beskrivelser i politisk geografi. I tillegg til dette ble det politiske verdenskartet under den kalde krigen opp­ fattet som relativt uforanderlig, til tross for avkoloniseringen i Afrika og Asia. Samtidig var det en utbredt forventning blant vestlige samfunnsgeo­ grafer at en rask moderniseringsprosess ville jevne ut regionale ulikheter og erstatte lokale politiske lojaliteter med homogene nasjonale identiteter. Det var tilsynelatende ikke mye å gripe fatt i for de som var opptatt av romlige forhold i politiske prosesser. Den politiske geografien som eksisterte ved begynnelsen av den kvantitative revolusjonen, var i stor grad regionalgeografiske beskrivelser av individuelle stater, det vil si av territorier og gren­ ser, hovedsteder, parlamentariske valg, utenrikspolitikk og lignende. Den kvantitative revolusjonen forandret dette noe, men omfanget av kvantitative analyser i politisk geografi har vært relativt begrenset. Politisk geografi for­ ble i stor grad teorifattig og beskrivende samtidig som samfunnsgeografi generelt utviklet seg til en analytisk samfunnsvitenskap. Det var først med framveksten av marxistiske tilnærminger til samfunnsgeografifaget at poli­ tisk geografi for alvor begynte å endre karakter. Deretter er politisk geografi blitt sterkt revitalisert gjennom en inkorporering av marxistisk politisk øko­ nomi på 1970- og 1980-tallet og kritisk sosial- og kulturteori på 1980- og 1990-tallet. Romlig politisk geografi. Innenfor romlig politisk geografi kan det skilles mellom en regionalgeografisk tradisjon som først og fremst har vært opptatt av territorier og territorialitet, og en kvantitativ tradisjon som har vært opp­ tatt av betydningen av relativ lokalisering for politiske prosesser. Det som er felles for begge to, og som gjør at de kan omtales samlet under merkelap­ pen romlig politisk geografi, er at rommet oppfattes som en viktig årsaks­ faktor i forhold til politiske prosesser og kan studeres separat fra ikke-rom­ lige forhold. Den regionalgeografiske varianten er opptatt av hvordan territorier, som for eksempel fysiske elementer i landskapet og territoriers form og størrel­ se, og territorialitet, det vil si territoriell atferd, påvirker politikk (Glassner, 1996; Muir, 1997; Myklebost, 1995). Innenfor den regionalgeografiske til­ nærmingen til politisk geografi, har det vært vanlig å anta at alle dyr og mennesker er territorielle skapninger som okkuperer og forsvarer distinkte territorier. Det samme hevdes å gjelde for sosiale grupper og stater. Territo­ rialitet oppfattes således som en gitt faktor, en uavhengig variabel, som i stor grad påvirker politiske prosesser. Illustrerende eksempler i denne sam-

31

32

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

menheng kan være studier som framstiller utviklingen av nasjonalstaten (kapittel 3) og nasjonalisme (kapittel 7) som organiske uttrykk for en gitt nasjonal identitet med et tilhørende tradisjonelt hjemland. Den kvantitative varianten av romlig politisk geografi kjennetegnes av kvantitative analyser av relativt rom. Cox og Reynolds (1974) presenterer for eksempel forskjellige studier av betydningen av relativ lokalisering i forhold til ulike ekstemaliteter. En ekstemalitet defineres som en positiv el­ ler negativ konsekvens for en tredje part av en kontrakt mellom to aktører. Argumentet her er at den relative avstanden til ulike ekstemaliteter, som for eksempel forurensende industri, sosiale institusjoner eller offentlige goder, vil påvirke hvordan og i hvilken grad ulike aktører engasjerer seg politisk. Lokalisering og avstand har også fått en betydelig oppmerksomhet innenfor kvantitativ valggeografi. Romlig politisk geografi er kjennetegnet av studier av hvordan rom på­ virker og forklarer politiske prosesser. Ettersom denne tilnærmingen opere­ rer med et skille mellom romlige og ikke-romlige forhold, er det langt mel­ lom eksplisitte begrepsdiskusjoner omkring makt og politikk. De fleste stu­ dier innenfor romlig politisk geografi opererer med en implisitt pluralistisk forståelse av makt og en snever definisjon av politikk, det vil si en forståelse av politikk som et spørsmål om maktutøvelse innenfor en separat politiske sfære. Radikal politisk geografi er en variant av marxistisk samfunnsgeografi. Den fokuserer primært på hvordan ujevn kapitalistisk utvikling skaper sosiale og regionale ulikheter som i neste omgang reflekteres i ulike politiske prosesser. Innenfor marxistisk samfunnsgeografi er det mulig å skille mellom en orto­ doks og en nymarxistisk (avhengighetsteoretisk) tradisjon. Svært forenklet kan en si at den førstnevnte tradisjonen vektlegger sosiale klasserelasjoner mellom dominerende og underordnete klasser, mens den sistnevnte legger større vekt på geografiske klasserelasjoner mellom sentrum og periferi, det vil si økonomisk utbytting og politisk dominering mellom regioner heller enn mellom sosiale klasser. Den førstnevnte er særlig framtredende i studier av statens form og funksjon (kapittel 3). Det er imidlertid den ny marxistiske tra­ disjonen, og spesielt Wallersteins (1979; 1983; 1984) verdenssystemteori, som har vært den viktigste inspirasjonskilden for radikal politisk geografi. En sentral aktør innenfor denne retningen, er Taylor (1993b; 1993c). Med inspi­ rasjon fra Wallerstein hevder Taylor at politisk geografi må ta utgangspunkt i at det de siste 400 årene har eksistert en kapitalistisk verdensøkonomi. Studi­ er av tradisjonelle temaer som geopolitikk, statsformasjoner og nasjonalisme, må starte fra en forståelse av strukturen og dynamikken i det kapitalistiske verdenssystemet. Dette systemet er blant annet kjennetegnet av en hierarkisk rangering av land i sentrum, semiperiferi og periferi og sykliske økonomiske svingninger. Verdenssystemteoretikere hevder at det ikke er interne faktorer,

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

som for eksempel befolkningsvekst, sparerate, politisk kultur og lignende, men heller eksterne relasjoner som bestemmer den økonomiske og politiske utvikling i et land eller en region. Radikal politisk geografi opererer med et relasjonelt rombegrep og en materialistisk og strukturorientert forståelse av makt. Når det gjelder av­ grensningen av politikk, har radikale politiske geografer vært mer opptatt av å reformulere forståelsen av konvensjonelle politisk geografiske temaer enn å utvide fagfeltet til å gjelde makt utenfor den politiske sfære. Den mar­ xistiske forståelsen av makt, innebærer likevel at de legger mer vekt på maktrelasjoner og konflikter i samfunnet enn det som er vanlig i romlig po­ litisk geografi. Kritisk politisk geografi er ingen ensartet retning. Mens enkelte finner in­ spirasjon i poststrukturalisme og fokuserer på spørsmål omkring represen­ tasjon og diskurs (O’Tuathail, 1996), velger andre å ta utgangspunkt i ikkedeterministisk marxistisk politisk økonomi og kombinerer dette med analy­ ser av aktørers politiske strategier og diskurser om rom, sted og identitet (Stokke, 1997; Watts, 1996). Painter (1995) argumenterer nettopp for en politisk geografi som kombinerer elementer fra marxistisk politisk økono­ mi, struktureringsteori og diskursanalyse. Utgangspunktet for hans kritiske politiske geografi er at maktrelasjoner og maktutøvelse eksisterer i alle so­ siale relasjoner og institusjoner og ikke bare innenfor de institusjoner som forbindes med stat og regjering (Shurmer-Smith & Hannam, 1994). Videre er det et hovedpoeng at politiske prosesser ikke kan forstås som ett enkelt uttrykk for verken romlige mønstre (som i romlig politisk geografi) eller den kapitalistiske produksjonsmåten (som i radikal politisk geografi). Deri­ mot må både formell politikk knyttet til den politiske sfære og uformell po­ litikk i hverdagslivet forstås som sosial praksis (Painter, 1995). Hovedpoen­ get her er at enkeltpersoner og grupper anvender ulike politiske strategier basert på deres forståelse av egne interesser og deres tilgang til ulike mate­ rielle og ikke-materielle ressurser. Denne politiske mobiliseringen er basert på og bidrar til dannelsen av individuelle og kollektive identiteter. Kritisk politisk geografi er preget av en forholdsvis eklektisk kombina­ sjon av flere forståelser av makt og rom, spesielt marxistiske forståelser av materielle strukturer, struktureringsteoretiske forståelser av aktørers hand­ linger og poststrukturalistenes vektlegging av konstruksjoner av sted og identitet. Denne eklektiske kombinasjonen av ulike fagtradisjoner gjør det vanskeligere å kommunisere hva kritisk politisk geografi er. Samtidig utgjør denne retningen en mer fleksibel og politisk tilnærming enn både den rom­ lige og den radikale tilnærmingen til politisk geografi.

33

34

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi

Avslutning Denne korte gjennomgangen av maktbegrepet og rombegrepet har ført fram til en identifisering av tre hovedtilnærminger innenfor politisk geografi. Disse har jeg valgt å omtale som romlig, radikal og kritisk politisk geografi. Romlig politisk geografi anvender gjerne en implisitt pluralistisk forståelse av makt og framhever det absolutte og relative rom som forklaringsfaktorer for politiske prosesser. Radikal politisk geografi kombinerer et relasjonelt rombegrep med en forståelse av makt som legger vekt på klasserelasjoner. Kritisk politisk geografi kombinerer marxistiske, struktureringsteoretiske og poststrukturalistiske forståelser av rom og makt. De etterfølgende kapit­ lene vil forsøke å demonstrere hvordan de ulike tilnærmingene har produ­ sert tildels svært forskjellige forståelser av noen sentrale forskningstemaer innenfor politisk geografi.

Geopolitikk

Agnew (1997) hevder at geopolitikk både har vært politisk geografis ansikt utad, men også den samme fagtradisjonens historiske byrde. Geopolitikk, det vil si studier av rom og sted i tilknytning til internasjonale relasjoner, har tradisjonelt vært det mest framtredende temaet innenfor politisk geogra­ fi. Geopolitikk har også stått sentralt i den marxistiske og kritiske revitaliseringen av politisk geografi fra tidlig på 1980-tallet. Pinlige geopolitiske tra­ disjoner var imidlertid også en viktig årsak til at politisk geografi ble dis­ kreditert i de første tiårene etter den andre verdenskrig. Fordi geopolitikk har en spesielt sentral posisjon i fagets utvikling, egner det seg godt til å il­ lustrere hvordan de ulike tilnærmingene til politisk geografi har produsert ulike forståelser av et konkret forskningstema. Både av faghistoriske og pe­ dagogiske grunner er det derfor fornuftig å starte gjennomgangen av poli­ tisk geografiske forskningstemaer med en diskusjon av dette emnet. Den romlige tradisjonen i politisk geografi har spesielt fokusert på hvor­ dan særtrekk ved ulike territorier (absolutt rom) og lokalisering (relativt rom) skaper grunnlag for geopolitisk dominans og hvordan kunnskap om slike forhold kan omsettes i geostrategier. Den radikale tradisjonen har tatt utgangspunkt i strukturene og dynamikken i det kapitalistiske verdenssyste­ met, ikke for å foreskrive strategier for geopolitisk dominans, men heller for å forstå de strukturelle drivkreftene bak den internasjonale rivaliserin­ gen mellom stater i sentrum og imperialisme mellom sentrum og periferi i verdenssystemet. Den kritiske politiske geografien har gått i to forskjellige retninger. Geopolitisk økonomi viderefører den radikale tilnærmingen, men erstatter verdenssystemperspektivets økonomiske strukturdeterminisme med en ikke-deterministisk politisk økonomi som legger større vekt på de spesifikke interessene og strategiene til ulike aktører, spesielt stater og transnasjonale selskaper. En annen retning har fokusert på hvordan geopoli­ tiske strategier og ordener konstrueres og gis legitimitet gjennom politisk diskurs. Dette kapitlet gir en kortfattet oversikt over de viktigste elementene og aktørene innenfor hver av disse tilnærmingene til geopolitikk innenfor politisk geografi.

Romlig geopolitikk: territorier og geostrategi Det som generelt kjennetegner den romlige tilnærmingen til geopolitikk er for det første, at den forklarer maktrelasjoner mellom stater ut fra absolutte

36

Geopolitikk

og relative romlige forhold. For det andre kjennetegnes den ved at de ulike aktørene også har angitt ekspansjonistiske strategier for hvordan deres egen stat kan fremme sin geopolitiske innflytelse og forhindre at rivaliserende stater oppnår en dominerende geopolitisk posisjon (O’Tuathail, 1996). Det­ te er spesielt framtredende i tre enkle geopolitiske modeller: briten Mackinders modell av kjerne og randområder, tyskeren Haushofers modell for glo­ bale panregioner og amerikaneren Cohens modell av geopolitiske og geostrategiske regioner (figur 2.1). Mackinders modell av kjerne- og randområder representerer et forsøk på å identifisere hva som er det territorielle grunnlaget for global geopolitisk do­ minans (O’Tuathail, 1996). Mackinder (1904; 1919) hevder at verdenshis­ torien viser at de store landområdene i Sentral-Asia utgjør den viktigste ba­ sisen for geopolitisk makt. Med utgangspunkt i dette territoriet, var det rytterfolk som dominerte Asia og Europa i tidligere tider. Etter de store oppda­ gelsesreisene ble imidlertid sjøbasert makt viktigere enn landbasert makt for geopolitisk dominans. Dette innebar et skifte i geopolitisk hegemoni fra Sentral-Asia til Vest-Europa, først til Spania og Portugal og senere til Ned­ erland og Storbritannia. På begynnelsen av 1900-tallet, da Mackinder utvik­ let sin modell, hevdet han at pendelen var iferd med å svinge tilbake til landbasert makt, først og fremst som et resultat av utviklingen av jernbane­ transport. Sjøbaserte staters evne til å trenge inn i og kontrollere et stort kontinentalt territorium ble oppfattet som begrenset, mens jernbanen med­ førte en økt landbasert militær kapasitet. Mackinder hevdet derfor at det store landområdet i Sentral-Asia utgjør et geopolitisk kjerneområde («heartland») nettopp fordi det var vanskelig å kontrollere for sjøbaserte stormakter som for eksempel Storbritannia. Dette betyr i neste omgang at Øst-Europa får en spesiell strategisk betydning fordi det utgjør en «inn­ gangsport» til kjerneområdet. Kontroll over Øst-Europa medførte kontroll over kjerneområdet, som igjen er grunnlaget for kontroll over «verdensøya» (Europa, Asia og Afrika) og, til slutt, hele verden. Mackinder oppsummerte således sin geopolitiske forståelse i følgende credo: Who rules East Europe commands the Heartland: Who rules the Heartland commands the World-Island: Who rules the World-Island commands the World. (Mackinder, 1919, s. 194)

Mackinder avledet fra dette at Storbritannia måtte opprettholde en maktba­ lanse i forhold til stater på kontinentet og spesielt forhindre en allianse mel­ lom Tyskland og Sovjetunionen. En slik allianse ville gi Tyskland kontroll over kjerneområdet og dermed gjøre den tyske staten i stand til å utfordre Storbritannias geopolitiske dominans.

Geopolitikk

Figur 2.1 Romlige geopolitiske modeller: Mackinders kjerne- og randområder (øverst), Haushofers panregioner (i midten) og Cohens geopolitiske og geostrategiske regioner (nederst) (etter Taylor, 1993c; Østerud, 1996).

37

38

Geopolitikk

Haushofers geopolitikk hadde som sitt primære mål å korrigere det som ble oppfattet som et urettferdig krigsoppgjør etter den første verdenskrigen. Tysklands økonomiske og politiske problemer i mellomkrigstida ble ansett som et direkte resultat av Versaillestraktatens territorielle oppdeling av Eu­ ropa. Med inspirasjon fra blant annet Ratzels organiske statsteori (kapittel 3) og Mackinders geopolitiske modell, hevdet Haushofer og kretsen rundt Zeitschrift fur Geopolitik at et utvidet tysk territorium, et rettferdig livsrom («lebensraum»), var en nødvendig forutsetning for den tyske nasjonens overlevelse (O’Tuathail, 1996). Tysk ekspansjonisme burde først og fremst rettes mot kjerneområdets randområde i Øst-Europa, men også mot å gjen­ erobre de tapte koloniene i Afrika. Den geopolitiske visjonen som ble frem­ met av tyske geopolitikere, og som var utgangspunkt for deres geostrategiske anbefalinger, innebar derfor en territoriell inndeling av verden i fire store økonomiske og politiske nord/sør-blokker (panregioner), sentrert om kjernestatene Tyskland, Sovjetunionen, Japan og USA (figur 2.1). Politisk geografi ble i stor grad diskreditert og ignorert i de første tiårene etter den andre verdenskrigen. Dette blir ofte forklart med henvisning til de nære relasjonene som eksisterte mellom tyske geopolitikere og Naziregi­ met. Taylor (1993c) påpeker at dette er en noe ensidig og urettferdig beskri­ velse. Alle stater av en viss internasjonal betydning har hatt sine geopolitis­ ke tradisjoner som har vært strategileverandører for de ulike statenes kamp for geopolitisk hegemoni. Taylor hevder at når tysk geopolitikk er blitt truk­ ket fram som spesielt ideologisk, er dette en refleksjon av hvor disse beskri­ velsene kommer fra. Det vil si at dette er seierherrenes omtale av den tapen­ de part i den andre verdenskrigen. Britiske, amerikanske, sovjetiske og an­ dre geopolitikere innenfor den romlige tradisjonen har opplagt ikke vært noe mindre ideologisk eller geostrategisk orienterte i sine analyser (O’Tuathail, 1996).

Amerikansk geopolitikk. Slutten på den andre verdenskrigen markerte et skifte i geopolitisk hegemoni fra vesteuropeiske kolonimakter til USA. Mens tyske geopolitikere forestilte seg at ekspansjonistiske geostrategier ville sikre et tysk livsrom innenfor en flerpolar verden, søkte amerikanske geopolitikere å utvikle en geopolitisk modell som kunne fremme og legiti­ mere et globalt amerikansk hegemoni. Kort tid etter den andre verdenskri­ gen, utviklet den geopolitiske verdensorden seg til å bli preget av en polari­ sering mellom Sovjetunionen og USA. I denne situasjonen ble Mackinders modell revitalisert og omformulert av amerikanske geopolitikere. Spykman (1944) hevdet for eksempel at den geopolitiske verdensorden burde forstås som et spørsmål om rivalisering og maktbalanse mellom kjerneområdet og det ytre randområdet i Mackinders modell, det vil si mellom Sovjetunionen og USA. Han poengterte at kontroll med det indre randområdet hadde av­ gjørende geopolitisk betydning fordi det kunne nøytralisere kjerneområdets

Geopolitikk

makt. I tråd med denne enkle geopolitiske modellen, fokuserte amerikansk geopolitisk strategi under den kalde krigen på behovet for å demme opp for sovjetisk ekspansjonisme, blant annet gjennom en ring av antisovjetiske forsvarsallianser i det indre randområdet. Innenfor denne overordnete geo­ politiske og geostrategiske modellen ble det fremmet andre, men like enkle, geografiske modeller som forsøkte å beskrive faren for sovjetisk ekspansjo­ nisme. «Dominoteorien» hevdet for eksempel at etableringen av et sosialis­ tisk regime i et land, økte sannsynligheten for at nabolandene også ville gå fra den amerikanske til den sovjetiske interessesfære. Dette er en enkel geo­ grafisk metafor som ensidig fokuserer på geografisk avstand mellom land som avgjørende for hva slags regime som etableres, men som fullstendig ignorerer for eksempel interne maktrelasjoner i det enkelte land. En annen Mackinder-inspirert modell er utarbeidet av de Seversky (1950) og legger vekt på den geopolitiske betydningen av luftvåpen. Han hevdet at den av­ gjørende faktoren for geopolitisk dominans i etterkrigstida, var evnen til å utføre luftangrep. Dette førte til en ny vektlegging på avstand og rekkevidde i luftrommet. Denne tenkningen var framtredende i forbindelse med Cubakrisen, og var også den underliggende logikken for konstruksjonen av varslings- og forsvarsanlegg i de nordlige delene av USA og Canada mot fly- og rakettangrep fra Sovjetunionen over polområdene. Cohen (1973) er en amerikansk politisk geograf som har hentet inspira­ sjon fra Mackinder, men som også har forsøkt å videreutvikle denne model­ len. Han argumenterer for et mer differensiert syn på de ulike områdene i Mackinders modell. Det indre randområdet er for eksempel ikke en homo­ gen region der de ulike statene er like viktige for amerikansk oppdemmingspolitikk. For å unngå slike overgeneraliseringer, skiller han mellom geostrategiske og geopolitiske regioner. De ulike regionene avgrenses på grunnlag av økonomiske, politiske og kulturelle fellestrekk. Cohen identifi­ serer først to geostrategiske regioner («the Eurasian continental world» og «the trade-dependent maritime world»). Disse tilsvarer i grove trekk kjerne­ området og randområdene i Mackinders modell og er dominert av hver sin supermakt (Sovjetunionen og USA). I tillegg til dette omtaler han Sør-Asia som en mulig tredje geostrategisk region. Deretter identifiserer han hen­ holdsvis fem og to geopolitiske regioner innenfor de to store geostrategiske regionene (Nord-Amerika/Karibien, Sør-Amerika, Vest-Europa/Maghreb, Afrika sør for Sahara og Oversjøisk Asia/Oseania i «den maritime verden» og Kjemeområdet/Øst-Europa og Øst-Asia i «den kontinentale verden»). Mellom de to geostrategiske regionene identifiserer han to ustabile geopoli­ tiske regioner. I motsetning til de andre regionene er disse ustabile uroområdene («shatterbelts») karakterisert ved fraværet av politisk enhet og at begge supermaktene har en viss innflytelse. Disse områdene er av stor stra­ tegisk betydning for begge supermaktene. Det er i disse områdene at Cohen hevder at USA må konsentrere sin oppdemmingspolitikk. Han argumente­

39

40

Geopolitikk

rer således for en selektiv oppdemmingspolitikk ut fra en forståelse av at ikke alle regioner i det indre randområdet er like viktige eller ustabile. I en revidert versjon av denne modellen omtaler han Afrika sør for Sahara som et nytt uroområde samtidig som han erkjenner at den enkle polariseringen mellom øst og vest tilslører at det eksisterer sekundære maktsentra (Cohen, 1982). Enkelte geopolitiske regioner har utviklet nye stormakter (for ek­ sempel Tyskland, Kina og Japan), mens det i andre regioner har vokst fram regionale makter som dominerer de respektive regionene (for eksempel In­ dia, Brasil og Nigeria). Dette betyr at Cohen beveger seg i retning av en mer kompleks romlig modell enn Mackinders opprinnelige geopolitiske modell. Taylor (1993c) observerer at disse Mackinder-inspirerte modellene var sentrale i utviklingen av amerikanske geopolitiske strategier under den kal­ de krigen. Betydningen av denne geostrategiske tenkningen er også reflek­ tert i den geografiske distribusjonen av konflikter under den kalde krigen. Taylor (1993c) periodiserer den kalde krigen i fire faser: den første kalde krigen (1947-53), en periode med skiftende motsetningsforhold (1953-69), en avspenningsperiode (1969-79) og til slutt den andre kalde krigen (fra 1979 til slutten av 1980-tallet). Den første perioden var kjennetegnet av at alle supermaktskonfrontasjoner fant sted i det indre randområdet (krisen i Hellas og Tyrkia, Berlin-blokkaden og Korea-krigen). I den andre perioden ble randområdekonfliktene forflyttet til Midt-Østen (Israel/Palestina) og Sør-Øst Asia (Vietnam), samtidig som det oppstod en konfrontasjon utenfor dette randområdet (Cuba-krisen). Dette mønsteret ble videreført i den tredje perioden, da konfliktene i Midt-Østen fortsatte samtidig som det oppstod nye supermaktskonfrontasjoner utenfor det indre randområdet, først og fremst i det sørlige Afrika og i Sentral-Amerika. Den fjerde perioden fort­ satte dette utvidete konfliktmønsteret: «By this time the Cold War had lost its «Mackinderesque» pattern and has become pervasive across the globe from Nicaragua to Afghanistan» (Taylor, 1993c, s. 80). Som en oppsummering kan det sies at den romlige tradisjonen innenfor geopolitikk er preget av to særtrekk. For det første blir absolutte og relative romlige faktorer tillagt en selvstendig forklaringskraft i forhold til interna­ sjonale relasjoner. For det andre har det vært en nær kobling mellom disse geopolitiske modellene og geopolitisk strategi.

Radikal geopolitikk: verdenssystem og hegemoni Mens romlig geopolitikk har vært opptatt av å studere den geopolitiske betyd­ ningen av absolutt og relativt rom, har radikale politiske geografer forsøkt å analysere de politisk-økonomiske prosessene som ligger bak internasjonale relasjoner. Ettersom radikal politisk geografi først og fremst har funnet inspi-

Geopolitikk

Arbeidsprosess

Fabrikkproduksjon («Manufacture»)

«Machinofacture»

Fordisme/Taylorisme

Fleksibel produksjon

Teknologi-system

Vannkraft Dampmaskiner Bomullstekstiler Jernverk

Kullfyrte damp­ maskiner Stål Jernbaner Maskinverktøy Global skipsfart

Forbrenningsmotor Olje og plastikk Elektroteknikk Tungindustri Biler, fly Radio/telekommun.

Mikroelektronikk Digital tele­ kommunikasjon Roboter Bioteknologi Informasjonssystemer

Statens rolle i økonomisk utvikling

Ubetydelig

Økende: Regulator

Sterk: Leder/regulator

Avtakende: Partner/ Tilrettelegger

Figur 2.2 Kondratievs lange bølger med tilknyttete kjennetegn ved arbeids­ prosess, teknologisystem og statens rolle i økonomisk utvikling (etter Knox & Agnew, 1994).

rasjon i Wallersteins verdenssystemanalyse, har geopolitikk naturlig nok vært et av de ledende forskningstema også innenfor denne tilnærmingen. Utgangspunktet for verdenssystemanalyse er at det de siste fem hundre årene har eksistert en markedsøkonomi som har bundet sammen ulike regi­ oner i en kapitalistisk verdensøkonomi (Chase-Dunn, 1991; Wallerstein, 1979; 1983; 1984). Dette globale systemet er kjennetegnet av langsiktige økonomiske svingninger, såkalte Kondratievbølger. Verdenssystemteoretikere identifiserer fire Kondratiev-bølger siden andre halvdel av 1700-tallet, i tillegg til minst én forutgående logistisk syklus (figur 2.2). Disse sykliske svingningene har sitt grunnlag i den kapitalistiske produksjonsmåten og spesielt den intense og ukoordinerte konkurransen mellom ulike kapitalei­ ere. Dette skaper en motsetning mellom de kortsiktige interessene til indivi­ duelle kapitaleiere og de langsiktige interessene til systemet som helhet. I perioder med rask teknologisk utvikling vil det være i alle kapitaleieres in­ teresse å investere i ny teknologi for å øke produktiviteten ettersom profittmulighetene er svært gode. Dette vil nødvendigvis føre til overproduksjonsproblemer og en økonomisk stagnasjonsperiode med lave investeringer i produksjonen. Oppgangsperioden («A-fasen») i hver Kondratievbølge kob­ les sammen med utviklingen av bestemte ledende teknologier og arbeids­ prosesser. Til hver av de fire Kondratievbølgene hører også karakteristiske roller for staten i den økonomiske utviklingen, fra en ubetydelig rolle, via en sterk rolle som leder og regulator, til en mindre framtredende rolle som partner og tilrettelegger for det private markedet.

41

42

Geopolitikk

Geopolitisk hegemoni. Verdenssystemteoretikere hevder at det parallelt med disse langsiktige økonomiske bølgene har eksistert sykliske svingnin­ ger i geopolitisk hegemoni. Dette innebærer at bestemte stater har gjennom­ gått en syklus fra økende geopolitisk dominans, via en hegemonisk posisjon i verdenssystemet, til en avtagende dominans i internasjonale relasjoner. Grunnlaget for hegemoni er at en stat oppnår en overlegen effektivitet i pro­ duksjonen, som i neste omgang fører til en dominerende posisjon innenfor handel og finans. Slike hegemoniske stater fremmer gjerne en liberalistisk internasjonal handel under dens eget lederskap. Denne økonomiske libera­ lismen gjør det imidlertid mulig for andre stater å kopiere produksjonsef­ fektiviteten og dermed redusere den hegemoniske statens forsprang, først i produksjon og senere i handel og finans. Selv om dette er en forenkling av kompleksiteten i verdenssystemperspektivet, hevdes det generelt at de to første Kondratievbølgene var preget av britisk hegemoni, mens de to siste har vært preget av amerikansk hegemoni. Taylor (1993c) viser at det er klare likhetstrekk mellom hvordan det bri­ tiske hegemoniet utviklet seg fra cirka 1790 og fram til slutten av 1800-tallet, og utviklingen av det amerikanske hegemoniet i det tyvende århundret (tabell 2.1). Den første A-fasen er i begge tilfellene preget av en rivalisering mellom flere sentrums stater for globalt hegemoni, og siden det teknologis­ ke forspranget er konsentrert i ett land, en framvoksende ny hegemonisk stat. Den første B-fasen er preget av en generell stagnasjon i verdensøkono­ mien samtidig som den hegemoniske staten oppnår et kommersielt hegemo­ ni og dermed økte muligheter for å beskytte sine egne interesser. Dette er en periode der hegemonisk kontroll blir etablert i en kontekst med generell økonomisk stagnasjon i verdenssystemet. Med ny økonomisk vekst i den andre A-fasen oppnås en mer fullstendig dominans innenfor produksjon, handel og finans. Siden den hegemoniske stat nå kan konkurrere med alle andre stater, fremmer den gjerne en liberalistisk økonomisk verdensorden. Den andre B-fasen er preget av at den hegemoniske staten ikke lenger har et produksjonsmessig forsprang som kan garantere for fortsatt global domi­ nans. Denne perioden er derfor kjennetegnet av en intens konkurranse mel­ lom stater om en størst mulig andel av et stagnerende verdensmarked. Dette gir seg blant annet utslag i proteksjonisme og imperialisme.

Rivalisering mellom stater i sentrum. Når det gjelder mer empiriske an­ vendelser av verdenssystemtilnærmingen, skiller radikale politiske geogra­ fer mellom geopolitisk rivalisering mellom sentrumsstater (øst/vest) og im­ perialisme mellom sentrum og periferi (nord/sør). Taylor (1993a; 1993c) hevder at den kalde krigen ikke må forstås som den foreløpig siste varianten av en evigvarende konflikt mellom kjerneområdet og det ytre randområdet slik det hevdes innenfor den romlige tilnærmingen til geopolitikk. Den kal­ de krigen var derimot et produkt av svingningene i verdensøkonomien, med

Geopolitikk

Storbritannia

1790/8

USA

1890/6

A:

Rivalisering med Frankrike.

Rivalisering med Tyskland.

Stigende hegemoni

Industriell revolusjon basis for effektiv produksjon.

Masseproduksjonsteknologi grunnlag for effektiv produksjon.

1815/25 B: Hegemonisk seier

1913/20 Kommersiell seier i Latin-

Kommersiell seier knyttet til

Amerika og kontroll over India. Storbritannia blir

sammenbruddet av det britiske

«workshop of the world».

med militær seier over

frihandelssystemet kombinert

Tyskland.

1844/51

1940/5

A:

Britiskdominert frihandel:

Modent

London blir finansielt senter

Liberalistisk økonomisk system basert på amerikanske dollar:

hegemoni

for verdensøkonomien.

New York nytt finansielt senter

i verdensøkonomien.

1870/85

1967/73

B:

Klassisk tidsalder for imperial­

Avtagende

isme preget av europeiske og

proteksjonisme som tiltak

hegemoni

amerikanske utfordringer mot britisk hegemoni. «Ny»

mot økonomiske utfordringer

industriell revolusjon utenfor

Tilbakevending til

fra Japan og den Europeiske Union.

Storbritannia.

1890/96

Tabell 2.1 Kondratievbølger og hegemoniske sykluser i verdenssystemet (et­ ter Taylor, 1993c)

skiftende politiske hegemoni og de spesifikke geopolitiske interessene og strategiene til den avtagende (Storbritannia) og den framvoksende (USA) hegemoniske staten. Verdenssystemet befinner seg nå ved utgangen av den andre Kondratievbølgen under amerikansk hegemoni. Denne situasjonen, kombinert med Sovjetunionens sammenbrudd, har dannet utgangspunkt for ulike spekula­ sjoner omkring geopolitiske scenarier. I en debatt i tidsskriftet Professional Geographer hevder de Blij (1992), ut fra et ståsted i den romlige tilnærmin­ gen, at geopolitikk også i framtida vil sentrere seg om konflikten mellom kjerneområdet (Sovjetunionen) og det ytre randområdet (USA). Til tross for Sovjetunionens sammenbrudd, innehar den «slankere» russiske staten fort­ satt en betydelig militær kapasitet, det vil si at: «the power potential of the

43

44

Geopolitikk

Eurasian heartland remains» (s. 16). I motsetning til dette representerer Taylor (1992) en «tredje verden»-posisjon. Med inspirasjon fra Galtung (1980) hevder han at framtidige internasjonale konflikter sannsynligvis vil bli mellom sentrum og periferi i verdenssystemet. Disse konfliktene kan for eksempel ta form av antivestlig islamisme. Taylor ser heller dette som et ut­ trykk for klassemotsetninger mellom to «verdensklasser» («nord» og «sør»), enn en konflikt mellom ulike kulturer eller «sivilisasjoner» (Huntington, 1996). O’Loughlin (1992) skisserer ti geopolitiske scenarier for den «nye verdensorden» etter den kalde krigen. Han hevder at de to mest sannsynlige scenariene enten er en amerikansk «unilateralisme», det vil si at USA opprettholder sin posisjon som den eneste gjenværende supermak­ ten, eller en ny form for «bipolar» verdensorden med en motsetning mellom to hovedblokker innenfor det kapitalistiske sentrum, for eksempel et forent og eventuelt utvidet Europa og en Stillehavsallianse som kan omfatte USA, Kina og Japan. Andre vil hevde at verdenssystemet allerede idag er sterkt preget av en triadisering, det vil si en rivalisering og økonomisk blokkdan­ nelse rundt tre økonomiske kjerneområder: Japan, USA og den Europeiske Union.

Imperialisme mellom sentrum og periferi. Taylor anvender også verdenssystemtilnærmingen til å analysere de langsiktige svingningene i nord/sørrelasjonene. For å kunne relatere svingningene i sentrums imperialisme i periferien og svingningene i verdensøkonomien, fokuserer han på antall ko­ lonier i ulike perioder. Figur 2.3 viser antall «nye» kolonier i ulike tidsperi­ oder. Dette omfatter territorier som ble kolonisert for første gang, reorgani­ sering av territorier innenfor en kolonimakt og overføring av suverenitet fra en kolonimakt til en annen. Figuren viser at alle tre formene av imperialis­ tisk ekspansjon er knyttet til økonomiske stagnasjonsperioder i verdenssys­ temet, det vil si B-fasen av Kondratievbølgene. Det viktigste unntaket her er den opprinnelige spanske og portugisiske ekspansjonen. Dette skjedde i henhold til pavens territorielle deling av Latin Amerika mellom de to kolo­ nimaktene. Utover dette har oppretting av nye kolonier vært en strategi for økonomisk omstrukturering og ekspansjon i stagnasjonsperioder. Reorgani­ sering av kolonier er først og fremst knyttet til behovet for å redusere of­ fentlige utgifter i stagnasjonsperioder, mens overføring av suverenitet er særlig knyttet til redusert makt for tidligere hegemoniske stater. Dette data­ materialet gjør Taylor istand til å identifisere fire perioder av formell impe­ rialisme: 1 The first non-competitive era occurs in the logistic A-phase when only Spain and Portugal were imperial states. 2 The first competitive era occurs in the logistic B-phase when eight states were involved in imperialist expansion.

Geopolitikk

Nederland

Portugal 29 _

Antall nye kolonier

] Overføring av suverenitet ] Reorganisering av koloni J Oppretting av koloni

Spania 1500

1550

1600

1650

A Logistiske kurver

1700 B

1750

1800

A

1825

1850

1875

B A B Kondratiev-bølger

1900

1925

A

B

Figur 2.3 Kondratievbølger og imperialisme (etter Taylor, 1993c).

45

46

Geopolitikk

3 The second non-competitive era of the mid-nineteenth century coincides with the rise and consolidation of British hegemony. In this period there are only two states involved in imperial expansion, Britain and France. 4 The second competitive era is the «age of imperialism» and coincides with the decline of British hegemony. In this period seven states were in­ volved in imperial expansion. (Taylor, 1993c, s. 120) De to siste Kondratievbølgene har ikke vært preget av formell kolonialisme, men derimot en intens rivalisering mellom Sovjetunionen og USA for ufor­ mell nyimperialistisk dominans i periferien. I henhold til Galtung (1980) er ny imperialisme en flerdimensjonal prosess som innebærer at periferien for­ blir strukturelt underordnet sentrum. En rekke mekanismer bidrar til å pro­ dusere og reprodusere denne strukturelle ulikheten: økonomisk imperialis­ me, det vil si en internasjonal arbeidsdeling som innebærer en verdioverfø­ ring, det vil si økonomisk utbytting, fra periferi til sentrum; politisk imperi­ alisme, det vil si konsentrasjon av politisk makt og beslutningstaking i sentrum; militær imperialisme, det vil si sentrums overlegne kapasitet til å framstille, selge og anvende militær teknologi; kommunikasjonsimperialisme, det vil si systematisk ulikhet i omfang og retning på informasjons­ strømmen mellom sentrum og periferi; og kulturimperialisme, det vil si overføring av kulturelle uttrykk, normer og vitenskapelige modeller fra sen­ trum til periferi. Dette betyr at kolonitidas formelle imperialisme er blitt er­ stattet av en flerdimensjonal og uformell nyimperialisme som innebærer at de generelle sentrum/periferi-relasjonene i verdenssystemet opprettholdes. Den radikale tilnærmingen til geopolitikk har trukket oppmersomheten mot de politisk-økonomiske strukturene som ligger under mer konkrete geopolitiske strategier og konflikter. Slik sett er den utvilsomt overlegen i forhold til de enkle romlige modellene som dominerte faget tidligere. Det er imidlertid også enkelte problemer forbundet med verdenssystemperspektivet. Verdenssystemteori er en generell teori som vektlegger strukturene og dynamikken i verdensøkonomien. Geopolitisk rivalisering innenfor sen­ trum og sentrums formelle og uformelle imperialisme i periferien blir for­ stått som et resultat av dette globale økonomiske systemet. Dette betyr at mer tids- og stedsspesifikke politiske interesser, aktører og strategier blir til­ lagt relativt liten betydning. Det er også et problem at verdenssystemteoretikere, i likhet med den romlige tilnærmingen til geopolitikk, opererer med land eller stater som den grunnleggende analyseenheten. Dette betyr at in­ terne forhold i et land gis liten oppmerksomhet. Interessene og makten til store transnasjonale foretak får også en marginal plass i analysen. Verdenssystemperspektivet har bidratt til å gjøre geopolitiske studier innenfor poli­ tisk geografi mer kritiske og prosessorienterte, men kommer likevel til kort i forhold til mangfoldet av geopolitiske interesser, strategier og motsetnin­ ger i den virkelige verden.

Geopolitikk

Kritisk geopolitikk: geopolitisk økonomi og diskurs Kritisk geopolitikk er en sammensatt tilnærming til internasjonale relasjo­ ner. Jeg velger å forstå kritisk geopolitikk som en tilnærming som kombine­ rer ikke-deterministiske politisk økonomiske analyser med studier av geo­ politiske diskurser. Dette er i samsvar med Agnew og Corbridge (1989; 1995) sin framstilling, men forskjellig fra Painter (1995), som velger å bru­ ke «kritisk geopolitikk» som en snever kategori av diskursanalyser. Geopolitisk økonomi. Agnew og Corbridge (1989; 1995) hevder at geopoli­ tikk ikke kan forstås som et resultat av statiske geografiske faktorer, som i romlig politisk geografi. Geopolitikk er heller ikke en enkel refleksjon av strukturen og dynamikken i den kapitalistiske verdensøkonomien, slik det framstilles i radikal politisk geografi. Med inspirasjon fra blant andre Stran­ ge (1994), hevder de istedet at det er nødvendig å anvende en multikausal tilnærming som omfatter økonomiske, politiske og sosiale strukturer og ak­ tører både på globalt og nasjonalt plan. Dette gir en forståelse av geopoli­ tikk som ikke er like enkel og elegant som verdenssystemanalysen, men som opplagt gir større muligheter for å forstå kompleksiteten av internasjo­ nale relasjoner i den virkelige verden. Studier innenfor de romlige og radikale tradisjonene i politisk geografi har vanligvis forstått geopolitisk hegemoni som en situasjon der en stat do­ minerer andre stater, det vil si at hegemoni refererer til en stats evne til å på­ tvinge andre stater sin egen vilje. Agnew og Corbridge hevder, med inspira­ sjon fra Gramsci (1971), at hegemoni heller bør referere til en geopolitisk verdensorden som blir oppfattet som «naturlig» og dermed har legitimitet blant de sentrale aktørene i verdenssystemet. Denne forståelsen av hegemo­ ni er spesielt relevant for geopolitikk i perioden etter slutten på den kalde krigen. Agnew og Corbridge skisserer først historiske verdensordener som en basis for å forstå det unike ved dagens geopolitiske verdensorden. De iden­ tifiserer tre geopolitiske verdensordener i perioden etter den industrielle re­ volusjonen: (1) den britiske geopolitiske verdensorden (1815-75), (2) en geopolitisk orden preget av intens rivalisering mellom etablerte og fram­ voksende stormakter (1875-1945), og (3) den kalde krigens geopolitiske verdensorden (1945-90). Den første perioden var kjennetegnet av at Stor­ britannia hadde en overlegen militær kapasitet som innebar at landet kunne kontrollere store deler av verden og innføre et frihandelsregime som pri­ mært tjente innflytelsesrike interesser i Storbritannia. Den andre perioden var preget av destabilisering av maktbalansen i Europa, etterhvert som an­ dre europeiske stater, spesielt Tyskland, utfordret Storbritannia. Den britiskdominerte liberalistiske verdensorden ble nå erstattet av rivaliserende og proteksjonistiske nasjonale økonomien Den tredje perioden var preget av

47

48

Geopolitikk

USSR

A

B

D

Østblokk-land

Østblokk-land

Sosialistisk tredje verden x = Konfliktpunkt

Primære sentrumsregioner og institusjoner innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien

Sekundære byregioner innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien

Perifere regioner innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien Kapital-kretsløp

Provisorisk kapital-kretsløp

Figur 2.4 Geopolitisk hegenomi under den kalde krigen (øverst) og etter den kalde krigen (nederst) (etter Agnew og Corbridge, 1995).

den kalde krigens geopolitiske orden. USA og Sovjetunionen delte verden i to interessesfærer med forskjellige politisk økonomiske modeller for utvik­ ling (kapitalistisk markedsledet utvikling i den første verden og sosialistisk statsledet utvikling i den andre verden) og rivaliserte for innflytelse blant frigjorte kolonier i den tredje verden (figur 2.4). Det amerikanske hegemo­ niet hadde mange likhetstrekk med det britiske frihandelshegemoniet i den første perioden. USA hadde imidlertid en større vilje og kapasitet til å inn­ føre frihandel under beskyttelse av et omfattende sikkerhetsapparat, inklu­ dert et sett av sikkerhetsallianser som for eksempel NATO, og institusjoner som regulerte og understøttet global handel, investeringer og finans, for ek­ sempel GATT, IMF og Verdensbanken.

Geopolitikk

Etter Sovjetunionens sammenbrudd er det blitt vanlig å snakke om en «ny verdensorden». Konservative amerikanske politikere, som for eksempel tid­ ligere president George Bush, og analytikere som Fukuyama (1992) har framstilt dette som en verdensorden under USAs lederskap, det vil si et ut­ trykk for den amerikanske markedsliberalismens endelige seier over sovjet­ isk statssosialisme. Andre har, som tidligere nevnt, hevdet at USA er iferd med å miste sin hegemoniske posisjon og sannsynligvis vil bli erstattet av nye hegemoniske stater og allianser. Agnew og Corbridge (1995) hevder at denne diskusjonen er preget av en overdreven territoriell tenkning, i den forstand at det fokuseres ensidig på hvilke stater som har eller kan oppnå en økonomisk og politisk dominans innenfor verdenssystemet. Denne territori­ elle analysemåten gir imidlertid en misvisende forståelse av dagens ver­ denssystem fordi dette systemet er preget av økonomisk internasjonalise­ ring, det vil si at mange foretak opererer på tvers av statlige territorier. Den «nye verdensorden» er således en transnasjonal liberal verdensorden som ikke er dominert av en enkelt stat og dens nasjonale økonomi (selv om vi ikke må bli forledet til å overse USAs fortsatte maktposisjon i verdenssyste­ met). Det som er hegemonisk er den transnasjonale liberalismen i seg selv. Det vil si at det ikke eksisterer noe troverdig alternativ til den liberale mar­ kedsmodellen etter 8O-tallets utviklingskriser i den andre og tredje verden: We do not believe that «After Hegemony» (Keohane, 1984) there is no hegemony simply because no one nation-state is in a position to play the part of hege­ mony. It is rather the case that a new ideology of the market (and of marketaccess) is being embedded in and reproduced by a powerful constituency of li­ beral states, international institutions, and what might be called the «circuits of Capital» themselves. (Agnew & Corbridge, 1995, s. 164)

Etterkrigstida har vært preget av en økende internasjonalisering av produk­ sjon, finans og handel (Corbridge, Thrift, & Martin, 1994; Strange, 1986). Denne internasjonaliseringen har i stor grad skjedd i regi av transnasjonale selskaper, vanligvis med hovedkontor i Nord-Amerika, Vest-Europa eller Japan. Dette har skapt en situasjon der økonomiske aktiviteter organiseres og lokaliseres ut fra en global vurdering av tilgang til råvarer, arbeidskraft og markeder, og grad av statlig regulering. Denne deterritorialiseringen av økonomiske aktiviteter har blant annet redusert territorielle staters kapasitet til å regulere økonomien. Parallelt med denne internasjonaliseringen har det også oppstått en differensiering blant land i sør (blant annet gjennom fram­ veksten av nylig industrialiserte land i Sørøst-Asia og Latin-Amerika) og et sammenbrudd av den sosialistiske blokken som gjør det unaturlig å operere med enkle territorielle kategorier av typen den «første», «andre» og «tred­ je» verden eller «sentrum» og «periferi». Istedet eksisterer det en verdens­ økonomi der komplekse kretsløp av kapital innenfor produksjon, finans og handel forbinder ulike økonomiske aktiviteter i ulike regioner. Dette betyr

49

50

Geopolitikk

ikke at det er skapt en homogen økonomi uten sosiale og regionale ulikhe­ ter. Poenget er imidlertid at det har skjedd en deterritorialisering av økono­ mien som gjør det vanskelig å forstå verdensøkonomien som bestående av territorielle nasjonale økonomier og relaterte nasjonale interesser. Agnew og Corbridge, som er ledende talsmenn for en ikke-deterministisk politisk økonomisk forståelse av internasjonale relasjoner, hevder således at dagens geopolitikk bør forstås som et resultat av ulike aktørers interesser og strate­ gier innenfor en hegemonisk markedsliberal verdensorden (figur 2.4): The new hegemony of transnational liberalism is both polycentric and expansionist, and possibly unstable (in some respects) as a result. It is polycentric becau­ se power in the modem geopolitical economy is no longer (if it ever was) monopolized by nation-states. Economic, cultural and geopolitical power is now embedded in a network of dominant but intemally divided countries (including the USA, Germany and Japan), regional groupings like the European Community (European Union), city regions in the so-called Second and Third World, inter­ national institutions including the World Bank, the IMF, GATT and the United Nations, and the main circuits and institutions of international production and financial Capital. What binds these diverse regions and actors together is a shared commitment to an ideology of market economics and a growing recognition that territoriality alone is not a secure basis for economic or geopolitical power. (Ag­ new & Corbridge, 1995, s. 205-207)

Agnew og Corbridge observerer at det nå eksisterer så mange og nære bånd mellom økonomiske aktiviteter i Vest-Europa, Japan og Nord-Amerika at det er bortimot utenkelig for noen av disse statene å gå til krig mot hveran­ dre for å forsvare nasjonale økonomiske interesser. På den andre siden er den økonomiske makten til enkelte transnasjonale foretak så stor at trusler mot deres interesser kan føre til opprettelsen av nye regulerende institusjo­ ner eller til militære konflikter. Det er ikke overdrevent konspiratorisk å for­ tolke den USA-ledete krigen mot Irak som et produkt av makten og interes­ sene til «amerikanske» oljeselskaper eller å se opprettelsen av det nordame­ rikanske frihandelsområdet (NAFTA) som en tilrettelegging for «ameri­ kansk» transnasjonal kapital. På tilsvarende vis kan det stilles spørsmål om i hvilken grad retorikken og realitetene i norsk utenriks- og bistandspolitikk er påvirket av interessene til internasjonaliserte «norske» næringslivsinteresser.

Diskursanalyse. Kritisk geopolitikk omfatter også analyser av geopolitisk diskurs, det vil si studier av hvordan ulike institusjoner og aktører (for ek­ sempel politikere, diplomater, massemedia, foretak og akademikere) kon­ struerer internasjonale relasjoner. Mens radikal politisk geografi gjerne ser politikernes geopolitiske retorikk som uriktige påstander som kan settes opp mot virkeligheten, er diskursanalyser opptatt av hvordan internasjonale relasjoner blir gjort reelle gjennom språklige konstruksjoner. Painter (1995)

Geopolitikk

observerer at det ikke er viktig (eller mulig) for diskursanalytikere å avgjøre om en representasjon er sann eller usann. Det som er interessant og mulig å studere, er de retoriske strategiene i seg selv og de politiske konsekvensene av bestemte språklige strategier innenfor internasjonale relasjoner. Diskursanalyser forsøker å få fram de språklige og symbolske virkemid­ lene som tas i bruk for å konstruere sosiale grupper («oss» og «de andre») og steder («her» og «der») i ulike geopolitiske «tekster», for eksempel poli­ tiske taler, internasjonale avtaler, militære og patriotiske seremonier, akade­ misk forskning, journalistikk og litteratur. Det sentrale i denne sammen­ heng er koblingene mellom disse symbolske virkemidlene og politisk prak­ sis, det vil si hvordan politisk praksis blir legitimert gjennom diskurs, og hvordan politisk motstand kan utøves gjennom dekonstruksjon av hegemo­ niske diskurser og fremming av alternative diskurser (Dalby, 1991). Dis­ kursanalyser demonstrerer også at akademiske studier av geopolitikk ikke kan forstås som objektive vitenskapelige øvelser, men at de derimot er en form for ggo-politikk (Said, 1979; 1993). Noen eksempler kan illustrere dis­ se poengene. Agnew og Corbridge (1995) hevder at de tre geopolitiske periodene som ble omtalt tidligere, også har vært kjennetegnet av hegemoniske geopolitis­ ke diskurser. Disse diskursene omtales som henholdsvis siviliserende («civilizational»), naturalisert («naturalized») og ideologisk («ideological») geopolitikk. Den første var kjennetegnet av at europeisk sivilisasjon ble framstilt som overlegen i forhold til andre samfunn. Dette ble brukt til å le­ gitimere europeisk ekspansjon utenfor Europa i og med at dette representer­ te en siviliserende kraft i forhold til laverestående folkeslag. Den andre pe­ rioden var først og fremst preget av påstander om at geopolitikk er bestemt av naturlige lovmessigheter som for eksempel påståtte organiske forbindel­ ser mellom stat, folk og territorium, eller påstander om evolusjon og hierar­ ki av folkegrupper og stater som et resultat av rivalisering. Dette utgjorde en diskursiv kontekst for romlige geopolitiske modeller (Mackinder og Haushofer) og organiske statsteorier (Ratzel og Kjellén, se kapittel 3). En politisk konsekvens av denne diskursen var at den legitimerte datidas geo­ politiske rivalisering mellom etablerte og framvoksende imperier, og kolo­ niseringen av «laverestående raser» i Afrika og Asia. Den tredje perioden var først og fremst preget av en diskurs om fundamentale motsetninger mel­ lom to ideologiske og politisk-økonomiske modeller: kapitalisme og sosia­ lisme. Dette produserte kategoriseringer som «øst» og «vest», «kapitalis­ me» og «sosialisme» og «demokrati» og «diktatur». Mer spesifikke analy­ ser av den kalde krigens diskurs viser at Sovjetunionen ble konstruert på en bestemt måte i vesten. O’Tuathail og Agnew (1992) dekonstruerer for ek­ sempel en sentral tekst fra begynnelsen av den kalde krigen for å synliggjø­ re en aktiv bruk av metaforer som konstruerer Sovjetunionen som en udiffe­ rensiert, fremmed, aggressiv og ekspanderende kraft (Kennan, 1947). Den

51

52

Geopolitikk

logiske konklusjonen på denne framstillingen var at enhver form for geopo­ litisk kompromiss eller samarbeid mellom de to supermaktene var utenke­ lig. Slike retoriske strategier ble anvendt i et mangfold av tekster og bidrog til å skape et fiendebilde av Sovjetunionen som kunne legitimere innenland­ ske og utenlandske politiske praksiser i ulike faser av den kalde krigen (Dalby, 1990; Neumann, 1998). O’Tuathail hevder at Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på den kalde krigen har skapt en «krise» i amerikansk utenrikspolitikk i den for­ stand at det har: «deprived international affairs of an organizing script and a defining drama» (O’Tuathail, 1996, s. 225). Dette har produsert to diskursive reaksjoner. Enkelte konservative analytikere har forsøkt å rekonstruere den kalde krigens geopolitiske polarisering ved å fokusere på påståtte trus­ ler mot USAs hegemoniske posisjon. Luttwak (1994) hevder for eksempel at USAs økonomiske hegemoni er truet av generelle økonomiske globaliseringsprosesser og spesielt av Japans dynamiske økonomiske vekst. Huntington (1996) fokuserer mer på kulturelle forhold og hevder at framtida først og fremst vil bli preget av konflikter mellom ulike «sivilisasjoner», det vil si mellom «vesten» og «resten». Gulfkrigen, borgerkrigen i Bosnia og framveksten av islamsk fundamentalisme er noen eksempler som tas til inn­ tekt for denne forståelsen. Både Luttwak og Huntington forsøker å bidra til den nye verdensordenens geopolitiske diskurs ved å ta utgangspunkt i den kalde krigens retorikk og fiendebilder. Det vil si at internasjonale relasjoner framstilles som en konflikt mellom det liberale og frihetselskende USA og fremmede, autoritære, agressive og fundamentalistiske sivilisasjoner. Disse diskursive konstruksjonene av «oss» og «de andre» er produsert av bestem­ te aktører (hvite, konservative, amerikanske menn) i en bestemt kontekst (globaliseringstendenser og et amerikansk utenrikspolitisk vakuum etter den kalde krigen) for bestemte politiske formål (langsiktig reproduksjon av USAs geopolitiske hegemoni). De må, som alle andre tekster, forstås som diskursive konstruksjoner og ikke som objektive analyser av internasjonale relasjoner. O’Tuathail uttrykker det på følgende måte: «Huntington’s thesis is not about the clash of civilizations. It is about making global politics a clash of civilizations» (O’Tuathail, 1996, s. 249). En annen geopolitisk diskurs har fokusert på USAs rolle innenfor den nye verdensorden. I 1990 fremmet daværende president George Bush «den nye verdensorden» som den mest sentrale ideen i amerikansk utenrikspoli­ tikk. Dette innebar at USA skulle ha en ledende rolle i å fremme og beskyt­ te global politisk og økonomisk liberalisme. O’Tuathail hevder at Bush sin visjon for en «ny verdensorden» hadde fem sentrale elementer: «American global leadership, East-West co-operation against threats to the peace, pro­ per functioning of the United Nations, allied support for US leadership and economic renewal within the United States itself» (O’Tuathail, 1993, s. 14). Poenget her er ikke at USAs hegemoni er truet. Den nye verdensorden er

Geopolitikk

tvertimot preget av en seier for USA-ledet markedsliberalisme (Fukuyama, 1992). Diskursen dreier seg derimot om hvilken «lederrolle» USA skal påta seg i forhold til ulike internasjonale utfordringer, for eksempel oppblomst­ ringen av såkalte «etniske konflikter» i Somalia, Bosnia, Rwanda og så vi­ dere. O’Tuathail (1996) hevder at denne diskursen har operert mellom to konstruksjoner av konflikter og steder. Den første konstruksjonen sentrerer seg om «bildet» av den andre verdenskrigen som en «god» konflikt i et stra­ tegisk viktig område. Dette innebærer at USA bør opptre som en global po­ litistyrke (eventuelt under FNs flagg) for å forhindre at lokale og regionale konflikter utvikler seg til den andre verdenskrigens folkemord (Holocaust). Den andre konstruksjonen har Vietnamkrigen som sitt viktigste referanse­ punkt. Dette var en langvarig og politisk problematisk konflikt i et område som i ettertid virker geostrategisk uviktig. Denne erfaringen tilsier at USA bør vende tilbake til en mer isolasjonistisk posisjon fordi internasjonale hu­ manitære aksjoner sannsynligvis vil utvikle seg til politisk-militære henge­ myrer, det vil si konflikter som det er vanskelig å vinne eller å trekke seg ut av. Disse to konstruksjonene utgjør en generell diskursiv kontekst for mer spesifikke diskusjoner om USAs engasjement eller fravær av engasjement i for eksempel Kuwait, Somalia, Bosnia og Rwanda på 1990-tallet. Konflikten i Kuwait ble framstilt som en test på vestens vilje til å bevege seg mot en ny verdensorden basert på et USA-ledet samarbeid. Saddam Hussein ble konstruert som den autoritære, barbariske diktatoren («slakte­ ren i Bagdad») som utgjorde en trussel, ikke bare mot Kuwait og andre sta­ ter i Midt-Østen, men mot hele den nye verdensordenen. Gulfkrigen ble framstilt som en repetisjon av den «gode» andre verdenskrigen: «Iraq was east as fascist Germany, Kuwait as the victimized small nation, the exiled Kuwaitis as the free French, Saddam Hussein as Adolf Hitler, and the allies as their true heroie selves» (O’Tuathail, 1993, s. 17). Denne konstruksjonen ble understøttet av en koordinert «live» dekning i massemedia av krigen. Her ble krigen framstilt som et godt planlagt og effektivt gjennomført kirur­ gisk inngrep, for eksempel gjennom videoopptak av hvordan «smarte bom­ ber» ble styrt inn på de utvalgte militære målene. Dette stod i skarp kontrast til den langvarige, blodige og resultatløse Vietnam-krigen to tiår tidligere. En konsekvens av denne mediadekningen var at vestlige observatører og til­ skuere fikk nærhet til konflikten i den forstand at de kunne få kontinuerlig «informasjon» om krigshandlingene samtidig som de hadde lang avstand til de blodige konsekvensene av krigshandlingene på irakisk side.4 Gulfkrigen ble konstruert som en moralsk riktig krig som også var «rein» og derfor uproblematisk. Etter Gulfkrigen har diskursen om USAs lederrolle innenfor den nye ver-

4

100-150.000 irakiske soldater og sivile ble drept under krigen, mens ca. 150 amerikanske soldater mistet livet.

53

54

Geopolitikk

densorden beveget seg mellom rollen som en global politistyrke under FNs flagg som kan kjempe for den gode moralske sak, som under andre verdens­ krig og Gulfkrigen, og frykten for at politirollen skal føre til langsiktige en­ gasjement i uløselige konflikter, som i Vietnam. Dette er den diskursive konteksten for USAs rolle i Somalia, Rwanda og Bosnia (O’Tuathail, 1996). Disse er i større grad blitt framstilt som «dårlige» konflikter som lett kan utvikle seg til Vietnam-lignende konflikter. Poenget her er altså at ulike konflikter og steder konstrueres på forskjellig vis. Det er neppe tilfeldig at Kuwait med sine oljeressurser blir konstruert som en viktig og «god» kon­ flikt, mens Bosnia og Rwanda med mindre politisk økonomisk interesse blir definert som en perifer og «dårlig» konflikt for amerikansk engasjement.

Avslutning Geopolitikk er et sentralt forskningstema som også illustrerer de tre hovedtilnærmingene til politisk geografi. Romlig geopolitikk har forklart maktre­ lasjoner mellom stater ut fra romlige forhold. Radikal geopolitikk har angitt strukturene og dynamikken i det kapitalistiske verdenssystemet som den grunnleggende basisen for geopolitisk rivalisering og imperialisme. Kritisk geopolitikk vektlegger studier av geopolitisk økonomi og diskurs. Dette be­ tyr at politisk geografiske analyser av geopolitikk har gått fra en vektleg­ ging på absolutte og relative romlige forhold, via en marxistisk relasjonell og strukturalistisk romforståelse, til konkrete analyser av politisk økono­ miske relasjoner og aktørers strategier kombinert med diskursanalyser.

Statsteori

Staten er i henhold til Weber (1971) kjennetegnet ved at den har en legitim rett til å anvende vold innenfor den suverene statens territorium. Giddens (1984; 1987) hevder at staten er den mest framtredende maktbeholderen i moderne samfunn, det vil si at det primært er innenfor staten at autoritative ressurser er konsentrert. Gitt denne konsentrasjonen av makt hos territorielt definerte institusjoner er det ikke overraskende at staten har hatt en svært sentral plass innenfor politisk geografi. Dette kapitlet gir en kort innføring i romlige, radikale og kritiske politisk geografiske perspektiver på staten. De to neste kapitlene diskuterer hvordan disse generelle perspektivene er blitt anvendt i mer spesifikke analyser av vestlige velferdsstater og postkoloniale stater.

Romlige perspektiver på staten Romlig politisk geografi føres gjeme tilbake til den tyske geografen Ratzel (1897) sin teori om staten som en organisme. Dette har vært den primære inspirasjonskilden for to etterfølgende romlige tilnærminger til staten. Dis­ se omtales vanligvis som evolusjonisme og funksjonalisme. Felles for alle tre er at de er opptatt av å studere hvordan absolutte og relative romlige for­ hold påvirker utviklingen av stater.

Organisk statsteori. Med inspirasjon fra Darwins teorier om seleksjon og evolusjon hevdet Ratzel at staten kan forstås som en organisme som utvik­ ler seg i henhold til naturlige lover. Staten er definert av dens territorium og befolkning og av en statsidé som forener stat, territorium og folk. Staten ut­ vikler seg som andre organismer gjennom stadier og er avhengig av livsrom («lebensraum») og ressurser for å vokse. Dette oppnås gjennom territoriell ekspansjon på bekostning av svakere stater og «laverestående sivilisasjo­ ner». Statens utvikling og vitalitet kan således måles i form av befolknin­ gens størrelse og statens territorielle utstrekning. Ratzels organiske statsteori ble videreutviklet av den svenske statsviteren og politikeren Kjellén (1916) og var også sentral i Haushofers geopolitikk (kapittel 2). Kjellén er særlig blitt kjent for sin kategorisering av statens «naturlige organer»; geopolitik (territorium), demopolitik (befolkning), ekopolitik (økonomi), sociopolitik (samfunn) og kratopolitik (konstitusjon) (Holdar, 1992). Geopolitikk dreier seg om statens territorium. Kjellén så

56

Statsteori

staten som en organisme med naturgitte grenser (for eksempel hav, fjell, store elver og ubebodde områder). Statens utvikling er også påvirket av dens relative lokalisering i forhold til andre stater og strategisk viktige om­ råder, foruten territoriets form og størrelse. Mens territoriet utgjør statens «kropp» er det nasjonen som utgjør statens «sjel». Dette er kjernen i demopolitikk. En homogen befolkning med felles kultur, identitet og verdier og med en nasjonal bevissthet er en forutsetning for utviklingen av staten. Når det gjelder «ekopolitik», fokuserte Kjellén særlig på en stats muligheter for økonomisk selvberging. Reell økonomisk suverenitet forutsetter at staten kontrollerer et territorium med tilstrekkelige ressurser til å imøtekomme statens økonomiske behov. «Sociopolitik» refererer generelt til samfunnets form, men er den svakest utviklete kategorien innenfor Kjelléns klassifise­ ring. «Kratopolitik» dreier seg om statens konstitusjonelle form og relasjo­ nene mellom staten og befolkningen. Kjellén argumenterte for en korpora­ tiv statsform med en sterk leder. Denne statsformen ville oppstå som en re­ aksjon på den politiske handlingslammelsen som følger med en overdreven demokratisering. Kjellén hevdet at hvis de ideelle formene som er knyttet til de ulike organene ble realisert, ville staten bli en dynamisk organisme med betydelig makt i forhold til andre stater. Ratzel og Kjelléns teorier er bare to eksempler på biologiske analogier innenfor den romlige tilnærmingen til staten. Slike forståelser utgjorde en hegemonisk diskurs innenfor politisk geografi til langt inn i det tyvende år­ hundret. Disse teoriene er blitt videreutviklet som to romlige perspektiver på staten. Taylor (1993c) omtaler disse som evolusjonisme og funksjonalis­ me.

Evolusjonisme er kjennetegnet av romlige idealmodeller for hvordan staten utvikler seg gjennom en universell rekke av stadier. Det mest framtredende eksemplet på evolusjonistisk statsanalyse er Pounds og Ball (1964) sin kjerneområdemodell. De skiller først mellom tilfeldige og organiske stater. Til­ feldige stater har oppnådd sin territorielle suverenitet gjennom avtaler mel­ lom stater og kan derfor ha en noe «tilfeldig» territoriell utstrekning (for ek­ sempel Jordan). Organiske stater (for eksempel Russland) derimot, har ek­ spandert gradvis fra et territorielt kjerneområde. Slike kjerneområder utviklet tidlig et økonomisk forsprang i forhold til omkringliggende regio­ ner. Dette forspranget gir grunnlag for militært forsvar og ekspansjon. Figur 3.1 viser hvilke regioner som Pounds og Ball hevder har vært de historiske kjerneområdene for moderne territorielle stater i Vest-Europa. Kjemeområdemodellen har også vært forsøkt anvendt utenfor Vest-Europa. Muir (1981) presenterer for eksempel en generell modell for statens morfologi i den «gamle» (Vest-Europa), den «nye» (Amerika) og den «tred­ je» verden. Vesteuropeiske stater (for eksempel Frankrike) er ifølge denne modellen kjennetegnet av «naturlige» grenser og et sammenfall av statens

Statsteori

Figur 3.1 Kjerneområder innenfor vesteuropeiske stater (etter Pounds & Ball, 1964 og Taylor, 1993c).

og nasjonens territorielle grenser. Nordamerikanske stater (for eksempel USA) er kjennetegnet av territoriell ekspansjon fra tidlige kjerneområder på kysten. I innlandet eksisterte det lenge en bosetningsfront heller enn klart definerte politiske grenser med effektiv statlig kontroll. Stater i den tredje verden (for eksempel Nigeria) er kjennetegnet av grenser som ble skapt av europeiske kolonimakter uten hensyn til befolkningens etniske sammenset­ ning. Dette betyr at det ikke eksisterer noe generelt samsvar mellom statens grenser og etniske grenser. Funksjonalisme søker primært å analysere statens rolle i forhold til territo­ riell integrasjon og disintegrasjon. Hartshorne (1950) hevder at statens pri­

57

58

Statsteori

mære funksjon er å binde sammen ulike sosiale og territorielle segmenter av befolkningen. Politiske geografer er i henhold til Hartshorne opptatt av territoriell integrasjon (horisontal integrasjon). Sosial integrasjon (vertikal integrasjon) er ikke geografers anliggende med mindre den er relatert til re­ gionale ulikheter. Hartshorne hevder at territoriell integrasjon avhenger av to motstridene sett av krefter. Sentripetale krefter er forhold som binder uli­ ke regioner sammen, mens sentrifugale krefter fører til territoriell disintegrasjon. Sentrifugale krefter kan dreie seg om fysiske egenskaper ved sta­ tens territorium, for eksempel atskilte territorier som Øst- og Vest-Pakistan før dannelsen av Bangladesh. De fleste legger imidlertid større vekt på regi­ onale ulikheter i språk, etnisitet, religion, politiske ideologier, utdanning og levekår. Hartshorne hevder, med inspirasjon fra Ratzel, at den viktigste sentripetale kraften er eksistensen av en statsidé, det vil si en ideologisk be­ grunnelse for statens eksistens. I tida etter den franske revolusjonen og den industrielle revolusjonen, er statsideer primært blitt uttrykt som nasjonalis­ tiske ideologier, det vil si påståtte organiske sammenhenger mellom folk (nasjon), land (hjemland) og stat (nasjonalstat) (kapittel 7). Disse romlige modellene er blitt sterkt kritisert. En fundamental svakhet er at de fokuserer på særtrekk ved statens territorium, det vil si statens absolutte og relative rom, i isolasjon fra ikke-romlige prosesser innenfor og mellom de ulike statene. Dette betyr at de ignorerer de økonomiske, sosiale og politiske prosesser som fører til statens dannelse, form og praksis. De er altså preget av det som Gore (1984) omtaler som en romlig separatisme. Kjemeområdemodellen kan illustrere dette poenget. Taylor (1993c) hevder at denne modellen har fokusert på utviklingen av kjerneområder og territorielle stater i isolasjon fra økonomiske sentrum/periferi-relasjoner innenfor og mellom stater. Dette er spesielt problematisk i den tredje verden der dagens kjerneområder vanlig­ vis er et produkt av kolonialisme. Utviklingen av moderne stater i den tredje verden kan derfor ikke forstås i isolasjon fra europeisk imperialisme: Most of the core-areas of modem non-European states consist of the original zones through which the territory was incorporated into the world-economy. As such the vast majority are Coastal or else are associated with raw materials which attracted European penetration. They are therefore the opposite of the ini­ tial European core-area. Instead of a process generating a strong territorial state as a unit of security and opportunity, in the non-European case core-areas are the vulnerable areas which provide opportunities for extemal interests. To equate European core-areas with the development of territorial states in other parts of the world is a typical error of ... developmentalism. (Taylor, 1993c, s. 149)

På tilsvarende vis er det romlig-separatistisk når Hartshorne ignorerer vertikal sosial integrasjon og ensidig fokuserer på horisontal territoriell integrasjon. I denne sammenheng er Rokkan og Urwins (1983) modell for sosial og territo­ riell integrasjon og disintegrasjon et interessant alternativ (figur 3.2).

Statsteori

MILITÆR-ADMINISTRATIV SYSTEMBYGGING

Spredning av personer i nytt territorium Middel: fysisk tvang Organisasjoner: arméer, politi, administrative institusjoner Eliter: offiserer, embetsmenn, byråkrater Territoriell integrasjon

Territoriell separasjon

administrativ underordning eliteallianser

motstand mot-mobilisering

ØKONOMISK SYSTEMBYGGING

KULTURELL SYSTEMBYGGING

Inntrenging av varer/tjenester i nytt territorium

Inntrenging av budskap/koder i nytt territorium

Middel: byttehandel, veksling, penger Organisasjoner: byer Eliter: håndverkere, handelsmenn, borgerskap

Opprettholdelse av distinkt økonomi

autarki utvikling av alternative markeder

Middel: skrift Organisasjoner: religioner, kirker, skoler Eliter: prester, skrivere, vitenskapsmenn

Markedsintegrasjon

Standardisering

inkorporering i bytte-nettverk avhengighet

språklig religiøs ideologisk Opprettholdelse av distinkt identitet

PERIFERT SAMFUNN

atskilt språk, litteratur skoler, kirker

Figur 3.2 Integrasjon og motstand innenfor store territorielle system (etter Rokkan & Urwin, 1983).

Rokkan og Urwin observerer at en regions perifere posisjon til en viss grad kan forstås som et uttrykk for geografisk avstand og forskjeller mellom re­ gioner («horizontal peripherality»). Dette er imidlertid en snever romlig forståelse av sentrum/periferi-relasjoner som må suppleres med en forståel­ se av sosiale interaksjoner og relasjoner mellom folk og institusjoner i ulike regioner («vertical periherality»): If ... we consider a periphery only in geographical terms, as an outlying area within the territory controlled by a centre then we are referring only to a ho­ rizontal dimension of peripherality. In other words, we are simply contrasting

59

60

Statsteori

one area and its total population against another and its population. We may, however, think of this spatial archetype as being determir ,d primarily by people, rather than by territory and distance. In this sense we can define space as the totality of a system of interaction, within which the centre consists of a set of key decision-makers, while the periphery is composed of those sets of participants in this interaction system who have the least influence upon the central group and upon the making of decisions. We may describe this alternative view of space as vertical peripherality, where it is possible to compare groups of actors both across and within both centre and periphery. Both horizontal and verti­ cal peripherality must be incorporated in any analysis of centre-periphery structures. We cannot study territorial differences without considering differences within the population of each area, nor can we study elites or decision-makers without looking at their territorial ties. (Rokkan & Urwin, 1983, s. 2-3)

Med dette utgangspunktet hevder de at sentrum/periferi-relasjoner konstitu­ eres gjennom økonomiske, kulturelle og militær-administrative prossesser. Spesifikke mekanismer og eliter knyttet til hver av disse prossessene bidrar til økonomisk markedsintegrasjon, kulturell standardisering og administra­ tiv integrasjon av perifere samfunn i et større territorielt system. Det perife­ re samfunnet kan imidlertid også yte motstand mot denne integrasjonen gjennom å opprettholde separate økonomiske systemer, distinkte identiteter og administrativ autonomi. Rokkan og Urwin poengterer at balansen mel­ lom integrasjon og motstand er kontekstavhengig, det vil si at det spiller seg ut på ulikt vis i forskjellige tidsperioder og i ulike regioner. Det er opplagte paralleller mellom Rokkan og Urwins modell og Hartshornes fokusering på sentrifugale og sentripetale krefter. Det er imidlertid også viktige forskjeller. Hartshorne argumenterer for en snever fokusering på horisontal integrasjon og disintegrasjon, det vil si en separasjon av rom­ lige og ikke-romlige prosesser. Rokkan og Urwin, derimot, poengterer at det er vanskelig å forstå territoriell integrasjon og disintegrasjon uten å ana­ lysere sosiale relasjoner innenfor og mellom sentrum og periferi. Statsteori og romlig politisk geografi. I og med at romlige politiske geogra­ fer har operert med et analytisk skille mellom romlige og sosiale forhold, har de gitt liten oppmerksomhet til hva staten er, hva staten gjør eller hvor­ for staten gjør det den gjør. Det kan likevel hevdes at de opererer med en implisitt statsteori, der kjernen er en forståelse av staten som en nøytral in­ stitusjon som tjener fellesskapets beste. Clark og Dear (1984) grupperer mangfoldet av posisjoner innenfor stats­ teori i to hovedkategorier: teorier om staten i kapitalistiske samfunn («libe­ rale» teorier) og teorier om den kapitalistiske staten («radikale» teorier). Li­ berale teorier fokuserer på statens roller i forhold til samfunnet og hvilke strategier som er optimale i forhold til disse rollene. Statens oppgaver er blant annet å skaffe tilveie og fordele offentlige goder, som for eksempel ut­ danning, helsevesen, politi, renovasjon, post og så videre, å regulere og leg­

Statsteori

ge forholdene til rette for det private markedet gjennom makroøkonomiske tiltak, utbygging av infrastruktur og så videre, og å megle mellom konkur­ rerende interesser. En underliggende antagelse for de liberale teoriene er at staten søker å ivareta fellesskapets beste. I den grad staten ikke greier dette, blir det gjerne forstått mer som et rasjonalitets- og kapasitetsproblem enn som en refleksjon av maktrelasjoner i samfunnet. Dette er en forståelse av staten som har sin basis i tradisjoner innenfor statsteori som Held (1989) omtaler som liberalisme, demokratisk liberalisme og demokratisk pluralis­ me. Held (1989) skisserer en utviklingslinje fra liberalisme (Thomas Hobbes, John Locke), via demokratisk liberalisme (James Mill, Jeremy Bentham, John Stuart Mill), til demokratiske pluralisme (Robert Dahl). Utgangspunk­ tet for liberalisme er at samfunnet består av «frie og like» individ med «na­ turlige» rettigheter. Siden det foregår en anarkistisk kamp for realisering av individuelle interesser, er det nødvendig å ha en institusjon med suveren makt og kapasitet til å håndheve lover. I henhold til Hobbes avstår enkelt­ personer ulike rettigheter for at en effektiv og legitim suveren makt skal kunne etableres: Thus the social contract consists in individuals handing over their rights of selfgovemment to a single authority - thereafter authorized to act on their behalf on the condition that every individual does the same. A unique political power is created: the exercise of sovereign power or sovereignty - the authorized (hence rightful) use of power by the person or assembly established as sovereign. (Held, 1989, s. 16)

Myndighet blir altså overdratt fra sivilsamfunnet til staten for å fremme si­ vilsamfunnets interesser. Den suverene staten, som har som sin viktigste oppgave å beskytte borgernes rettigheter og friheter, representerer fellesska­ pets interesser. Dette forutsetter imidlertid at det finnes kontrollmekanismer som sikrer at de styrende er ansvarlige overfor fellesskapet. Demokratisk li­ beralisme hevder at dette kan oppnås gjennom et representativt styresett, det vil si konkurranse mellom potensielle politiske ledere for støtte i hem­ melige valg. Idealet er således en sameksistens av økonomisk og politisk li­ beralisme. Det vil si fredelig økonomisk konkurranse mellom enkeltperso­ ner i samfunnet som blir regulert av en suveren stat som igjen er ansvarlig overfor fellesskapet gjennom politisk konkurranse ved valg. Tradisjonene fra liberalisme og demokratisk liberalisme er blitt videre­ ført i demokratisk pluralisme fra midten av 1950-åra (Dahl, 1956; 1961; 1971). Demokratisk pluralisme hevder at det eksisterer et mangfold av kon­ kurrerende interesser i samfunnet (figur 3.3). Dette skaper konkurranse og forhandlinger mellom ulike interessegrupper. Denne konkurransen kommer spesielt til uttrykk i forbindelse med politiske valg og er en kilde til demo­ kratisk maktbalanse og politisk konsensus. Dette betyr at de politiske tiltak

61

62

Statsteori

Konkurrerende interesser

Staten

Statlige tiltak («policy»)

Figur 3.3 Den demokratisk-pluralistiske forståelsen av staten og statlige tiltak (etter Short, 1993).

som iverksettes av staten i praksis vil tjene fellesskapets interesser. Åpen konkurranse for politisk innflytelse mellom mange politiske interessegrup­ per er en garanti både for borgernes rettigheter og for fortsatt politisk demo­ krati, det vil si for at staten fortsetter å ivareta fellesskapets beste.

Radikale perspektiver på staten Det romlige perspektivet på staten ble kritisert og i stor grad erstattet av marxistiske tilnærminger fra tidlig på 1970-tallet. Marxistiske geografer ak­ septerer ikke påstandene om at romlige forhold kan analyseres i isolasjon fra prosesser i samfunnet eller at staten er en nøytral overdommer som tje­ ner fellesskapets beste. For marxister er staten et produkt av maktrelasjoner i samfunnet. Det eksisterer imidlertid ulike syn innenfor marxisme på hvor­ dan disse maktrelasjonene bør forstås og i hvor stor grad de detaljstyrer sta­ ten. Jessop (1990) skiller mellom to hovedtilnærminger innenfor marxistisk statsteori. Disse omtaler han som kapitalteoretiske og klasseteoretiske for­ ståelser (tabell 3.1). Innenfor hver av disse eksisterer det både instrumentel­ le syn, som hevder at staten reflekterer dominerende interesser i samfunnet, og forståelser som framhever statens relative autonomi, det vil si at staten har en viss handlingsfrihet i forhold til de dominerende interessene i sam­ funnet. Det hevdes i denne sammenheng at det er kun dersom staten har en slik relativ autonomi at den kan bidra til kapitalismens langsiktige repro­ duksjon og den dominerende klassens fortsatte herredømme. Clark og Dear (1984) identifiserer et annet analytisk skille i marxistisk statsteori mellom statens form, statens funksjon og statsapparatet. Statens form refererer til de strukturelle koblingene mellom samfunnsformasjonen og staten. I teorien vil en kapitalistisk samfunnsformasjon gi opphav til en kapitalistisk statsform. Statens funksjon dreier seg om hvilke funksjoner

Statsteori

Instrument

Klasse

Autonomi

Instrument for

Relativ autonomi

klasseinteresser

i forhold til

klasseinteresser

Kapital

Instrument for

Relativ autonomi

kapitalisme

i forhold til

kapitalisme

Tabell 3.1 Hovedposisjoner innenfor marxistisk statsteori.

staten ivaretar i forhold til samfunnet. Statsapparat refererer til hvordan de ulike funksjonene er organisert og blir utført av ulike institusjoner. Foren­ klet kan form, funksjon og apparat sies å dreie seg om henholdsvis «hva staten er», «hva staten gjør» og «hvilke statlige institusjoner som gjør hva». Den klasseteoretiske tilnærmingen forstår staten som et produkt av klas­ serelasjonene i samfunnet. Statens form og funksjon reflekterer balansen mellom ulike klasseinteresser (figur 3.4). Held og Krieger (1984) observe­ rer at det innenfor den klasseteoretiske tilnærmingen eksisterer en balanse­ gang mellom instrumentalisme og relativ autonomi som går helt tilbake til Marx sine spredte kommentarer om staten. Det mest framtredende synet hos Marx er at staten ivaretar interessene til den dominerende klassen: «The executive of the modem State is but a committee for managing the common affairs of the whole bourgeoisie» (Marx & Engels, 1967, s. 82). Denne instrumentalistiske forståelsen ble videreført av Lenin som hevdet at «the sta­ te is an organ of class rule, an organ for the oppression of one class by another» (Lenin, 1987, s. 274). Lenin hevdet derfor at staten må omformes til en stat som ivaretar de underordnete klasseinteressene gjennom en sosia­ listisk revolusjon. Staten ville deretter gradvis forvitre som et resultat av framveksten av et klasseløst samfunn. Et mindre framtredende syn hos Marx er at staten kan være relativt autonom i forhold til spesifikke klassein­ teresser. I situasjoner med bestemte klassekonstellasjoner, kan staten «take a variety of forms and constitute a source of power which need not be linked to the interests, or be under the control of, dominant classes» (Held & Krieger, 1984, s. 4). Denne posisjonen er særlig framtredende i Marx sine historiske studier (Marx, 1963; 1964). Den klasseteoretiske tilnærmingen er blitt revitalisert av Miliband

63

64

Statsteori

Andre interesser

A

Statens funksjon

♦ I

Primær påvirkning

Sterk påvirkning

[ Svak påvirkning

Figur 3.4 En klasseteoretisk forståelse av statens form og funksjon (etter Short, 1993).

(1969). Teorier om demokratisk-pluralisme hevder at den moderne staten er kjennetegnet av en politisk konkurranse mellom ulike interessegrupper og at staten fungerer som en nøytral overdommer i forhold til disse. Miliband hevder at det i moderne samfunn eksisterer dominerende klasser som eier og kontrollerer produksjonsmidlene og er overrepresentert på alle nivåer i det politiske systemet og spesielt i viktige beslutningstakerposisjoner. Dette betyr at den pluralistiske konkurransen mellom et mangfold av interesse­ grupper uten at noen dominerer staten, er en myte. Den moderne staten er derimot et politisk instrument i hendene på den dominerende klassen. Sta­ ten er likevel ikke dominert av disse klasseinteressene i en enhver situasjon. Miliband hevder at staten, for å være politisk effektiv, må distansiere seg fra dominerende klasseinteresser. Staten er relativt autonom i forhold til spesi­ fikke klasseinteresser. Denne autonomien er størst i perioder preget av na­ sjonale kriser og i krigssituasjoner. Denne klasseanalysen av moderne stater satte igang en debatt mellom Miliband (1969; 1970; 1973) og Poulantzas (1969; 1973a; 1973b; 1976) om sammenhengene mellom klasserelasjoner og statens form og funksjon. Poulantzas er enig med Miliband i at den moderne staten er en klassestat, men det er ikke fordi den dominerende klassen er overrepresentert innenfor de politiske institusjonene: «The direct participation of members of the capitalist class in the State apparatus and in the government, even where it exists, is not the important side of the matter» (Poulantzas, 1969, s. 73). Han hevder derimot at det er strukturelle føringer mellom klasserelasjoner og staten, det vil si at det er en strukturell nødvendighet at staten ivaretar den dominerende klassens interesser. Den primære funksjonen til staten er således å sørge for klassesamfunnets langsiktige reproduksjon. Poulantzas hevder at den dominerende klassen består av ulike fraksjoner som inngår i

Statsteori

strategiske allianser med andre klasser og klassefraksjoner. Staten kan kun ivareta de langsiktige interessene til den dominerende klassen som helhet dersom den er hevet over de kortsiktige særinteressene til ulike fraksjoner av denne klassen. Dette betyr at det også er en strukturell nødvendighet at staten er relativt autonom i forhold til snevre og kortsiktige fraksjons- og klasseinteresser. Uenigheten mellom Miliband og Poulantzas dreier seg om hvorvidt koblingene mellom klassesamfunnet og klassestaten eksisterer i form av direkte deltagelse av den dominerende klassen innenfor staten, el­ ler om dette dreier seg om strukturelle koblinger mellom klasserelasjoner og staten. Johnston (1983; 1989) bringer inn et eksplisitt geografisk element i den klasseteoretiske forståelsen ved å påpeke at den generelle klassekonflikten mellom kapitaleiere og arbeidere er oppdelt i en rekke underkonflikter blant annet ut fra geografisk lokalisering. Han identifiserer således fem undertyper av klassekonflikter: (a) mellom kapital og arbeid på et sted, (b) mellom kapital på et sted og kapital på et annet sted, (c) mellom arbeid på et sted og arbeid på et annet sted, (d) mellom forskjellige segmenter av kapital på et sted, og (e) mellom forskjellige segmenter av arbeid på et sted.

Den kapitalteoretiske tilnærmingen innenfor marxistisk statsteori hevder at statens form og funksjoner kan avledes fra den kapitalistiske akkumulasjonsprossessen. Inspirasjon for denne forståelsen hentes heller fra Marx sine studier av kapitalismens logikk (Marx, 1967; 1970a) enn hans klasse­ analyser av stat og politikk (Marx, 1963; 1964). Kapitalteoretiske forståel­ ser framstiller staten som en strukturell nødvendighet for kapitalismens langsiktige overlevelse. Offe (1984) hevder at staten må ivareta to primære funksjoner i forhold til den kapitalistiske produksjonsmåten. På den ene si­ den må staten opprettholde grunnlaget for privat kapitalakkumulasjon. På den andre siden må staten også sørge for sosial integrasjon og opprettholde et bilde av seg selv som en upartisk megler mellom klasseinteresser for å le­ gitimere sin makt. Dette betyr at staten må ivareta både en akkumulasjonsog en legitimitetsfunksjon. Marxistiske statsteoretikere har presentert ulike kategoriseringer av sta­ tens funksjoner (Cockburn, 1977; O’Connor, 1973). Clark og Dear sam­ menfatter disse kategoriseringene i tre hovedfunksjoner som den kapitalis­ tiske staten må ivareta i forhold til den kapitalistiske økonomien og kapita­ listiske sosiale relasjoner. Staten må (1) sikre sosial konsensus, (2) sikre be­ tingelsene for produksjon, og (3) sikre sosial integrasjon: (1) to secure social consensus by guaranteeing acceptance of the prevailing contract by all groups in society (Type I); (2) to secure the conditions of production by regulating (a) social investment to increase production in the public and pri­ vate sectors, and (b) social consumption to ensure the reproduction of the labor force (Type II); and (3) to secure social integration by ensuring the welfare of all

65

66

Statsteori

groups, but especially the subordinate classes (Type III). (Clark & Dear, 1984, s. 43)

Den første funksjonen, å sikre sosial konsensus, er statens primære funksjon fordi det sørger for den orden, stabilitet og sikkerhet som er en nødvendig for­ utsetning for stabile og langvarige produksjons- og bytterelasjoner. Lover og regler for privat eiendom, klasserelasjoner, forbrytelse og straff, er noen ek­ sempler på hvordan staten ivaretar denne funksjonen. Den andre funksjonen, å sikre betingelsene for produksjon, innebærer at staten legger forholdene til rette for profitabel produksjon og for sosial reproduksjon av arbeidskraften. Dette ivaretas gjennom statlige investeringer i produktivitetsfremmende til­ tak, som for eksempel investeringer i infrastruktur, utdanning, forskning og utvikling, og statlige tiltak for å redusere foretakenes sosiale utgifter, som for eksempel investeringer i offentlig helsevesen og statlig støtte ved kortsiktig arbeidsledighet. Den siste funksjonen, å sikre sosial integrasjon, dreier seg om å sørge for alle klassers sosiale velferd gjennom ulike velferdsprogram. Denne funksjonen innebærer statlige investeringer i generelle velferdsordnin­ ger og spesielt overfor «overskuddsarbeidskraften», det vil si de som er lang­ siktig arbeidsledige eller undersysselsatte. Rangeringen av de tre funksjonene betyr at en funksjon er avhengig av at den foregående ivaretas. I realiteten ivaretar staten alle tre funksjonene samtidig. Det er sannsynlig at staten i enkelte perioder ikke vil klare å ivareta alle disse funksjonene, ikke minst fordi det kan eksistere motsetninger mellom for eksempel investeringer i produksjonsprosessen og investeringer i vel­ ferdstiltak. Dette skaper ulike krisetendenser mellom staten og markedet, og mellom staten og sivilsamfunnet (figur 3.5). For det første hevder mar­ xister at det kapitalistiske økonomiske systemet er kjennetegnet av tenden­ ser til økonomiske kriser. Dette gir seg utslag i fallende profittrater for kapitaleierklassen og økende arbeidsledighet og lavere reallønner for arbeider­ klassen (Harvey, 1982; O’Connor, 1984). Slike økonomiske kriser gjør det vanskeligere for staten å ivareta sine funksjoner.

Økonomisk system

Rasjonalitetskrise

Rasjonalitetskrise

Stat Leoitimerinoskrise

Fiskal krise

Økonomisk krise

Figur 3.5 Krisetendenser innenfor staten (etter Short, 1993).

Sivil­ samfunn

Statsteori

En fiskal krise (finaniseringskrise) oppstår fordi det er en tendens til at de statlige investeringene i produksjons- og reproduksjonsprosessene øker ras­ kere enn statens inntekter (O’Connor, 1973). Offe (1984) hevder at etter­ hvert som kapitalistiske økonomier ekspanderer, blir de i økende grad orga­ nisert av staten. Dette betyr ikke nødvendigvis at staten går inn i produksjo­ nen som eier, men at reproduksjonen av kapitalistiske relasjoner i økende grad avhenger av statlig regulering av markeder og finanssystemer, stimule­ ring av etterspørsel, tilretteleggelse av infrastruktur og investeringer i men­ neskelig kapital. Dette skaper et dilemma for staten fordi finansieringen av slike tiltak nødvendigvis må baseres på ressurser som trekkes ut av produk­ sjonsprosessen. Økt skattlegging og reduserte statlige investeringer i pro­ duksjonsprosessen vil generelt svekke lønnsomheten i private foretak, mens reduserte velferdstiltak vil ramme underordnete klasseinteresser. Rasjonalitetskriser oppstår når staten er ute av stand til å ta riktige be­ slutninger i forhold til produksjons- og reproduksjonsprosessene. Dette kan skyldes at staten ikke har den nødvendige autonomi i forhold til særinteres­ ser, at staten ikke klarer å skille mellom de ulike funksjonene, at det er en mangel på intern koordinering innenfor statsapparatet eller at staten ikke har kapasitet til å samle inn og analysere nødvendig informasjon som grunnlag for rasjonelle beslutninger. Den ene formen for rasjonalitetskrise, mellom staten og det økonomiske systemet, oppstår når staten iverksetter «feil» tiltak i forhold til produksjonsprosessen. Dette var spesielt framtre­ dende i statsdirigerte økonomier i Øst-Europa og Sovjetunionen, men også i den tredje verden i den perioden som var preget av statsledet importsubstitusjons-industrialisering (kapittel 5). Den andre formen for rasjonalitetskri­ se, mellom staten og sivilsamfunnet, oppstår når staten iverksetter «feil» til­ tak i forhold til reproduksjonsprosessen. Dette kan for eksempel skje gjen­ nom «feilplasserte» investeringer i utdanningsvesenet slik at det blir et strukturelt gap mellom kunnskapene til de som utdannes og de kompetanse­ behovene som eksisterer i næringslivet. Dette kan føre til knapphet på ut­ dannet arbeidskraft, noe som igjen kan bidra til en generell økonomisk kri­ se. En legitimeringskrise oppstår fordi staten ikke makter å sikre masseoppslutning for sine aktiviteter (Habermas, 1975). Slike kriser kan skyldes at staten ikke makter å imøtekomme krav om sosiale velferdsgoder, men de kan også skyldes at politiske praksiser bryter med legitimerende menings­ systemer. Clark og Dear (1984) hevder at de ulike funksjoner blir ivaretatt av ulike deler av statsapparatet. Med utgangspunkt i de tre statsfunksjonene som ble omtalt tidligere (konsensus, produksjon og integrasjon), hevder de at det er mulig å lage en detaljert klassifisering av ulike deler av statsapparatet (ta­ bell 3.2). De delene av statsapparatet som særlig ivaretar konsensus-funksjonen, omfatter politiske sub-apparater (politiske partier, demokratiske

67

68

Statsteori

Subapparat

Konsensus

Produksjon

Integrasjon

Utøvende

Politisk

Statlig

Helse

Administrasjon

Utdanning

Regulerende

Legalt Undertrykkende

produksjon

Statlig tilveiebringelse Statskasse

Velferd

Informasjon

Kommunikasjon og media

Tabell 3.2 Statsapparatet i forhold til statens funksjoner (etter Clark & Dear, 1984).

valg, regjering og konstitusjon), legale sub-apparater (lovverk og rettsve­ sen) og undertrykkende sub-apparater (politi, militæret og fengselsvesen). Produksjonsfunksjonen ivaretas av subapparater som er opptatt med statlig produksjon (statlig produksjon og distribuering av offentlige goder) og stat­ lig tilveiebringelse (statskontrakter for tilveiebringelse av offentlige goder) foruten statskassen (regulering av interne og eksterne økonomiske relasjo­ ner). Subapparater som ivaretar integrasjonsfunksjonen omtales under stikkordene helse (alle aspekter av helsevesenet), utdanning (utdannings­ systemet i sin helhet) og velferd (ulike velferdsprogram). De to siste subapparatene er primært involvert i ideologiproduksjon. Informasjon dreier seg om statlige mekanismer for informasjonsspredning, mens kommunika­ sjon og media omfatter aviser, fjernsyn, radio og telekommunikasjonsin­ dustri. I tillegg til disse sub-apparatene som ivaretar statens tre primære funksjoner, identifiserer Clark og Dear ytterligere to sub-apparater som iva­ retar en utøvingsfunksjon. Administrasjon refererer i denne sammenheng til sub-apparater som koordinerer statsapparatet. Regulerende sub-apparater utøver statlig intervenering i forhold til markedet. Clark og Dear hevder at klasse- og gruppeinteresser i stor grad er institu­ sjonalisert i ulike deler av statsapparatet. Interesser konstrueres, represente­ res og formidles gjennom bestemte sub-apparater og konflikter tar ofte form av motsetninger mellom ulike deler av statsapparatet: «As class rela­ tions become institutionalized in the state apparatus, intra-apparatus conflict concentrates tension and dispute within the apparatus, rather than bet­ ween social groups» (Clark & Dear, 1984, s. 59). Andre marxistiske statsteoretikere har poengtert at det også er nødvendig å skille mellom ulike ni­ våer innenfor statsapparatet (Cockburn, 1977; Fincher, 1989; Saunders, 1981). Saunders hevder for eksempel at det eksisterer klare forskjeller i

Statsteori

hvilke funksjoner som ivaretas av den lokale og den sentrale staten. Integrasjonsfunksjonen er sentrert om den lokale staten, mens den sentrale staten i mye større grad er opptatt av produksjonsfunksjonen. Dette skaper forskjel­ ler i formene for politisk mobilisering. Politisk mobilisering omkring den sentrale staten er primært basert på klassemotsetninger, mens lokal politisk mobilisering i mye større grad dreier seg om forbrukerinteresser: «The politics of production, centred on class interests and private property rights, are focused on the central state ...; the politics of consumption, centring on consumption sector interest and citizenship rights, on the other hand is contested in the local state» (Johnston, 1989, s. 121). Kapital- og klasseteoretiske forståelser av staten er blitt kritisert for at de reduserer politiske fenomen til et spørsmål om økonomiske strukturer. En respons på denne kritikken har kommet i form av reguleringsteorier (se nedenfor). Disse teoriene fokuserer på sammenhengene mellom tids- og stedsspesifikke økonomiske systemer (akkumulasjonsregimer) og spesifik­ ke regulerende sosiale og politiske institusjoner (reguleringsmåter).

Kritiske perspektiver på staten Det finnes ikke noen enhetlig tilnærming til staten innenfor kritisk politisk geografi. I kapittel 1 hevdet jeg at kritisk samfunnsgeografi er kjennetegnet av en sameksistens av tre tilnærminger: ikke-deterministisk politisk økono­ mi, struktureringsteori og poststrukturalisme. I den etterfølgende diskusjo­ nen vil jeg presentere tre sentrale perspektiver på staten innenfor kritisk po­ litisk geografi. Disse er: (1) reguleringsteorier, som fokuserer på hvordan sosiale, kulturelle og politiske institusjoner regulerer ulike akkumulasjons­ regimer; (2) statssentrerte teorier, som vektlegger staters autonomi og ka­ pasitet i forhold til det økonomiske systemet; og, (3) poststrukturalisme, som fokuserer på politiske diskurser knyttet til staten. Reguleringsteorier. Disse teorienes grunnleggende problemstilling kan formuleres på følgende måte: «how does capitalism survive despite all its various conflicts, tensions and antagonisms that it generates?» (Pinch, 1997, s. 69). Dunford (1990) hevder at to grunnleggende relasjoner kan identifiseres i den kapitalistiske produksjonsmåten; produksjon av bytteva­ rer og anvendelse av lønnsarbeid. Disse relasjonene har innebygde motset­ ninger som gir opphav til ulike konflikter, for eksempel mellom arbeid og kapital, mellom ulike fraksjoner av kapital og mellom geografiske segmen­ ter av arbeid og kapital. Marxister har hevdet at disse motsetningene betyr at den kapitalistiske produksjonsmåten før eller siden vil bryte sammen for deretter å bli erstattet av en ny produksjonsmåte. I motsetning til dette sy-

69

70

Statsteori

net, erkjenner reguleringsteoretikere at den kapitalistiske produksjonsmåten har vist en forbløffende evne til å reprodusere seg selv til tross for dyptgå­ ende motsetninger. Forklaringen på dette paradokset finner de i eksistensen av regulerende institusjoner. Disse institusjonene tillater at de innebygde motsetningene i kapitalismen kommer til uttrykk, men sikrer samtidig at dette skjer på en slik måte at det ikke truer kapitalismens langsiktige overle­ velse (Aglietta, 1979). Et annet hovedpoeng i reguleringsteori er at de kapitalistiske relasjonene spiller seg ut på forskjellige måter i ulike lokaliteter og tidsperioder. Dunford (1990) hevder at reguleringsteoriene introduserer et sett av begreper som opererer på et mellomnivå mellom generelle teorier om abstrakte kapi­ talistiske relasjoner og stedsspesifikke empiriske analyser. De to mest sen­ trale begrepene i denne sammenheng er akkumulasjonsregime («regime of accumulation») og reguleringsmåte («mode of regulation»). Et akkumulasjonsregime er et relativt stabilt makroøkonomisk system: «a set of regularities at the level of the whole economy, enabling a more or less coherent process of Capital accumulation» (Nielsen, 1991, s. 22). Regule­ ringsteoretikere hevder at størsteparten av det tyvende århundret har vært preget av et fordistisk akkumulasjonsregime. Den fordistiske arbeidsproses­ sen er kjennetegnet av ledelsesstyrt masseframstilling av standardiserte va­ rer ved hjelp av en utstrakt spesialisering og arbeidsdeling knyttet til samlebåndsproduksjon. Jessop oppsummerer dette akkumulasjonsregimet på føl­ gende måte: As a stable mode of macroeconomic growth, Fordism involves a virtuous circle of growth based on mass production, rising productivity based on economies of scale, rising incomes linked to productivity, increased mass demand due to ris­ ing wages, increased profits based on full utilisation of capacity, and increased investment in improved mass production equipment and techniques. (Jessop, 1991a, s. 136)

Fra midten av 1970-tallet ble det fordistiske akkumulasjonsregimet preget av økonomisk stagnasjon, blant annet som et resultat av krav fra organiserte arbeiderbevegelser, teknologisk og organisatorisk infleksibilitet knyttet til storskaladrift, endrete forbruksmønstre i retning av mer spesialiserte varer, økte offentlige utgifter til sosiale goder og globaliseringstendenser som un­ derminerte nasjonale reguleringsmåter (Boyer, 1991; Lipietz, 1987). Samti­ dig skjedde det en teknologisk utvikling, spesielt innenfor informasjonstek­ nologi, som muliggjorde nye organisasjonsformer i produksjonsprosessen. Krisetendensene innenfor fordismen og den tilretteleggende teknologiske utviklingen har skapt en delvis overgang til et nytt akkumulasjonsregime i vestlige industriland. Dette nye akkumulasjonsregimet omtales gjeme som post-fordisme og er mer preget av fleksibilitet enn av standardisering i pro­ duksjonsprosessen (Amin, 1994). Noen sentrale kjennetegn i denne sam-

Statsteori

menheng er fleksibel teknologi og arbeidskraft, vertikal disintegrasjon av store foretak med nettverksrelasjoner mellom mindre enheter og produk­ sjon av spesialiserte produkter i små serier («just-in-time»). Samtidig har det skjedd en viss omlokalisering av fordistisk produksjon til land i den tredje verden. Billig arbeidskraft og begrenset statlig regulering av sosiale og miljømessige forhold har vært viktige lokaliseringsfaktorer bak utviklin­ gen av denne perifere fordismen. En reguleringsmåte dreier seg om de institusjoner som regulerer akkumulasjonsregimet. Nielsen uttrykker det på denne måten: «The «mode of regulation» refers to the institutional ensemble (laws, agreements, etc.) and the complex of cultural habits and norms which secures capitalist reproduction as such. It consists of a set of formal or informal «rules» that codify the main social relationship» (Nielsen, 1991, s. 22). Jessop (1990; 1992; 1994) identifiserer to primære former for regulering. Disse kan omtales som økonomisk og sosial regulering.5 Økonomisk regulering dreier seg om hvordan ulike institusjoner direkte bidrar til at akkumulasjonsregimet re­ produseres. Under fordisme skjer dette blant annet gjennom en institusjon­ alisering av arbeidsrelasjoner, ved at kapitaleierne aksepterer fagforenin­ gers rett til å forhandle om arbeidsbetingelsene, mens arbeiderne aksepterer kapitaleiernes rett til å organisere produksjonsprosessen. Et annet eksempel er regulering i form av nasjonale finanssystemer med private banker som opererer under en overordnet styring fra en statlig sentralbank. Økonomisk regulering under fordisme skjer også ved at den keynesianske velferdssta­ ten sørger for å opprettholde en stabil etterspørsel etter masseproduserte va­ rer. Det foregår også en sosial regulering av akkumulasjonsregimet gjen­ nom sosiale normer og regler som bidrar til sosial integrasjon og samhold. Kjernen i fordistisk sosial regulering er at flertallet av befolkningen avhen­ ger av lønn for å tilfredsstille sine behov. Sosial integrasjon under fordisme er blitt fremmet av en sterk forbedring av materielle levekår. Masseproduk­ sjon og masseforbruk av standardiserte varer er gjensidig avhengige og so­ sialt integrerende kjennetegn ved fordisme: «Fordism can be seen as a ge­ neral pattern of social organization involving the consumption of standardized, mass commodities in nuclear family households and the provision of standardized, collective goods and Services by the bureaucratic state» (Jess­ op, 1991a, s. 136-137). Regulerende institusjoner er ikke homogene, men varierer i tid og rom. Jessop (1990) poengterer at slike institusjoner må forstås som et resultat av individuelle og kollektive handlinger. Han hevder derfor at statlige institu­ sjoner bør forstås som en arena, kilde og produkt av politiske strategier. Arenabegrepet innebærer at staten bør forstås som et sett av institusjoner som individuelle og kollektive politiske aktører mobiliserer i forhold til. 5

Jessops bruker begrepene «mode of regulation» og «mode of societalization».

71

72

Statsteori

Disse institusjonene har en strategisk selektivitet, det vil si at de er mer åpne for enkelte grupper og strategier enn for andre: A given type of state, a given state form, a given form of regime, will be more accessible to some forces than others according to the strategies they adopt to gain state power; and it will be more suited to the pursuit of some types of economic or political strategy than others because of the modes of intervention and resources which characterize that system. (Jessop, 1990: 260)

Staten er også en kilde til strategier i den forstand at statlige institusjoner, byråkrater og politikere fremmer sine egne politiske prosjekt. Dette inne­ bærer at staten har en viss autonomi og kapasitet i forhold til sosiale grup­ per i samfunnet. Denne forståelsen utgjør en klar parallell til statssentrerte analyser (se nedenfor). Statlige institusjoners politiske strategier og strate­ gisk selektivitet er i seg selv produkt av tidligere strategier innenfor og utenfor staten. Jessop argumenterer for en forståelse av politiske strategier som konkur­ rerende hegemoniske prosjekter. Dette begrepet, som er avledet fra Gramsci (1971), refererer til forsøk på å forene interessene til konkurrende sosiale krefter i et felles politisk prosjekt. Slike sosialt integrerende prosjekter for­ søker å mobilisere en størst mulig andel av befolkningen gjennom materiel­ le og symbolske innrømmelser. Et integrerende politisk prosjekt i kombina­ sjon med en vellykket akkumulasjonsstrategi, kan oppnå politisk hegemoni blant annet fordi det kan sikre en strøm av materielle og symbolske innrøm­ melser til underordnete grupper. Mulighetene for slike hegemoniske pro­ sjekter er begrenset i perioder med økonomiske kriser. I slike situasjoner er det mer sannsynlig at et mer begrenset hegemonisk prosjekt vil bli forsøkt. Slike strategier «aim at a more limited hegemony concerned to mobilize the support of strategically significant sectors of the population and to pass the costs of the project to other sectors» (Jessop, 1990, s. 211). I motsetning til slike integrerende prosjekter står en åpen konflikt mellom for eksempel motstående klasseinteresser. Slike tilspissete motsetninger oppstår særlig i forbindelse med overganger fra en stabil periode til en annen. Reguleringsteoretikere hevder at den keynesianske velferdsstaten er en reguleringsmåte som er spesielt godt tilpasset det fordistiske akkumulasjonsre­ gimet.6 «Den keynesianske velferdsstaten» er ikke det samme overalt eller i ulike tidsperioder. Velferdsstater er i seg selv tids- og stedsspesifikke resulta­ ter av ulike politiske strategier. Krisetendenser og omstruktureringer innenfor det fordistiske akkumulasjonsregimet har medført omfattende og generelle endringer i den keynesianske velferdsstaten. Hvordan disse politiske endrin­

6 Reguleringsteoretikere har primært fokusert på akkumulasjonsregimer og reguleringsmåter i vestlige industriland. Sum (1998) gir en interessant diskusjon omkring reguleringsteorienes anvendelighet i den tredje verden.

Statsteori

gene har spilt seg ut i ulike stater og tidsperioder bør igjen forstås som et pro­ dukt av spesifikke politiske strategier (kapittel 4). Statssentrerte analyser. Fra begynnelsen av 1980-tallet dukket det opp di­ verse politiske analyser, særlig i USA, som hadde det til felles at de foku­ serte mer på staten og dens institusjoner enn på økonomiske og sosiale kref­ ter i samfunnet. Denne statssentrerte tilnærmingen var blant annet en reak­ sjon på de samfunnssentrerte analysene av stat og politikk som var blitt framført av marxistister. Samfunnssentrerte tilnærminger hevder at staten må anses som et resultat av maktrelasjoner i samfunnet (figur 3.6). Stats­ sentrerte forståelser, på den andre siden, vektlegger at staten har autonomi og kapasitet til å styre samfunnsutviklingen. Denne debatten ble introdusert i samfunnsgeografi av Clark og Dear (1984) og er senere blitt videreført av Driver (1991). Sistnevnte hevder at essensen i marxistisk statsteori er opp­ summert i følgende påstand: «the capitalist state has the function of maintaining the conditions of Capital accumulation» (Berger & Offe, 1982, s. 522). Dette sitatet indikerer tre hovedproblemer knyttet til marxistisk statsteori, nemlig essensialisme («the capitalist state»), funksjonalisme («has the function of maintaining») og økonomisk reduksjonisme (the con­ ditions of Capital accumulation). Driver hevder at reformuleringen av mar­ xistisk statsteori i form av reguleringsteori fortsatt er preget av disse svak­ hetene. Analytikere innenfor den statssentrerte tilnærmingen kritiserer marxistis­ ke og andre samfunnssentrerte tilnærminger for å redusere stat og politikk til et spørsmål om økonomiske og sosiale relasjoner i samfunnet. Kravet er derfor at staten må bringes tilbake i politiske analyser (Evans, Rueschemeyer & Skocpol, 1985). Statssentrerte analyser hevder at staten kan ha en stor grad av autonomi og dermed en betydelig kapasitet til å intervenere i sam­ funnet og markedet. To dimensjoner av autonomi vektlegges. For det første hevdes det at ulike aktører innenfor staten, som for eksempel byråkrater, politikere og militæret, har en betydelig autonomi og kan utøve makt uav­ hengig og eventuelt i opposisjon til sosiale krefter i sivilsamfunnet. For det andre har statlige institusjoner en betydelig institusjonalisert makt, det vil si en innebygd kapasitet til å kontrollere og administrere sivilsamfunnet.

Sivilsamfunn Sosiale krefter

Samfunnssentrert analyse Statssentrert analyse

Stat Autonomi, kapasitet

Figur 3.6 Samfunns- og statssentrerte tilnærminger til staten.

73

74

Statsteori

En av pionerene innenfor den aktørorienterte tilnærmingen var Nordlinger (1981). Hans hovedpoeng er at politiske tiltak og endringer i stor grad kan forstås som et resultat av preferansene til ulike aktører innenfor staten. Utgangspunktet for denne analysen er at staten består av enkeltpersoner i offentlige posisjoner. Disse posisjonene gir dem autoritet til å ta beslutnin­ ger og iverksette tiltak i forhold til samfunnet. Statlige preferanser er et pro­ dukt av aggregerte interesser og ressurser blant disse aktører i offentlige po­ sisjoner: «State preferences ... are those with the weightiest support of pub­ lic officials behind them, based on the number of officials on different sides of the issue, the formal powers of their offices, their hierarchical and strate­ gic positioning relative to the issue at hand, and the information, expertise, and interpersonal skills at their disposal» (Nordlinger, 1981, s. 15). Statlige preferanser kan være i samsvar eller i motsetning til samfunnets interesser. Statlige aktører kan opprettholde eller utvide sin autonomi ved å anvende tre forskjellige strategier i forhold til samfunnet. De kan for det første støtte sosiale grupper med preferanser som er i samsvar med statlige preferanser. De kan også minimalisere innflytelsen til sosiale grupper som fremmer in­ teresser som er i opposisjon til de statlige aktørenes preferanser. Statlige ak­ tører kan også støtte opp om sosiale grupper som ikke har noen sterke pre­ feranser. Nordlinger hevder at utviklingen av liberale velferdsstater har medført en generell økning i den statlige interveneringen i samfunnet. Den byråkratiske velferdsstaten har gjort det lettere å skjule politiske hensikter og skjerme den politiske beslutningsprosessen fra en effektiv påvirkning fra samfunnet. Det har også oppstått nye muligheter for å bruke statlige ressur­ ser for å oppnå støtte eller svekke opposisjonen. Andre analytikere har lagt mindre vekt på de enkelte aktørene innenfor staten, men har heller fokusert på statens institusjonaliserte makt i forhold til samfunnet. Evans, Rueschemeyer og Skocpol (1985) presenterer en sam­ ling av essays som tar utgangspunkt i Webers forståelse av staten som en le­ gal og administrativ institusjon med legitim rett og kapasitet til å utøve makt i forhold til samfunnet. Skocpol (1985) observerer at de nye statssentrerte analysene først og fremst er opptatt av staters autonomi og kapasitet. Autonomi innebærer at staten formulerer mål og gjennomfører tiltak som ikke reflekterer krav eller interesser fra sosiale grupper, klasser eller sam­ funn. Kapasitet dreier seg om statens evne til å gjennomføre statens egne målsetninger, eventuelt i opposisjon til mektige grupper i samfunnet. Auto­ nomi og kapasitet er institusjonaliserte aspekter av den moderne staten, men graden av autonomi og kapasitet varier mellom stater, over tid og mel­ lom ulike politikkområder. Politikkområder der statens autonomi er spesielt synlig, er internasjonale relasjoner og opprettholdelse av sosial og politisk stabilitet. Mann diskuterer historiske endringer i statens kapasitet til å administrere samfunnet. Han hevder at førmodeme stater var kjennetegnet av at de dis-

Statsteori

Infrastrukturell makt

Svak

.52 o W 0> Q

Sterk

Svak

Føydale stater

Byråkratiske stater

Sterk

Keiserdømmer

Autoritære stater

Tabell 3.3 Infrastrukturell og despotisk makt i forskjellige stater (etter Mann, 1988).

ponerte despotisk makt. Dette innebærer at makthaverne hadde stor kapasi­ tet til å iverksette tiltak uavhengig av grupper og interesser i samfunnet (ta­ bell 3.3): «Great despotic power can be «measured» most vividly in the ability of all these Red Queens to shout «off with his head» and have their whim gratified without further ado - provided the person is at hand» (Mann, 1984, s. 189). Moderne stater, derimot, har omfattende infrastruktu­ rell makt. Moderne infrastrukturell makt dreier seg om statens evne til å «penetrere» sivilsamfunnet og påvirke hendelser innenfor hele statens terri­ torium: «the capacity of the state to actually penetrate civil society and to implement ... political decisions throughout the realm» (Mann, 1984, s. 189). Stater med omfattende despotisk makt og begrenset infrastrukturell makt, som for eksempel keiserdømmer, kan ha stor innflytelse over enkelt­ personers liv og død, men har liten evne til effektivt å administrere hele sta­ tens befolkning og territorium. Stater med stor infrastrukturell makt og be­ grenset despotisk makt, for eksempel byråkratiske stater, er kjennetegnet av en betydelig administrativ kapasitet, men en mer begrenset evne til å oppnå raske resultater. Giddens (1987) hevder på tilsvarende vis at den moderne staten har en betydelig administrativ makt. Slik makt er i stor grad basert på kontroll over innsamling og lagring av informasjon: «Surveillance as the mobilizing of administrative power - through the storage and control of information - is the primary means of the concentration of authoritative resources involved in the formation of the nation-state» (Giddens, 1987, s. 181). Mens admi­ nistrativ kontroll i førmoderne samfunn var ujevn og begrenset, utfører den moderne staten et vidt spekter av rutiniserte datainnsamlingsoperasjoner som grunnlag for administrasjon. Staten har også administrativ makt i form av en institusjonalisert kapasitet til å pasifisere befolkningen. Dette dreier

75

76

Statsteori

seg blant annet om aktivitetene til institusjoner som politi, sikkerhetstjenes­ te, fengsler eller mentale institusjoner. Poststrukturalisme og staten. Det siste tiåret har også vært preget av en økt vektlegging på diskursanalyser innenfor statsteori. Det er allerede blitt nevnt at infrastrukturen makt er et framtredende kjennetegn ved moderne stater. Foucault (1991) hevder at moderne stater også er kjennetegnet av en bestemt diskurs omkring forholdet mellom staten og befolkningen. Diskur­ ser om statsstyring i middelalderen dreide seg, i henhold til Foucault, først og fremst om strategiske råd til fyrsten om hvordan han skulle opprettholde sin suverenitet i forhold til ulike trusler (Machiavelli, 1988). Fyrsten stod ikke i noen egentlig relasjon til befolkningen annet enn gjennom despotiske maktrelasjoner. På 1500-tallet oppstod det imidlertid en ny diskurs som vektla relasjonene mellom de som styrer og de som blir styrt. Å regjere en stat og dens befolkning ble nå sett på som en forvaltning av ressurser - en parallell til enkeltpersoners styring over seg selv eller et familieoverhodes administrering av husholdsressurser. Mens befolkningens sammensetning og atferd var relativt uinteressant for fyrstens despotiske maktutøvelse, medførte den nye diskursen, som Foucault (1991) omtaler som «governmentality», at befolkningen ble et mål for politikken. Administrasjon av be­ folkningen forutsetter både informasjon om befolkningen og muligheter for å kontrollere enkeltpersoners og gruppers atferd. I denne situasjonen vokste det fram nye og subjektiviserende diskurser omkring seksualitet, kriminali­ tet, sinnssykdom og helsestell (Foucault, 1965; 1973; 1978; 1979). Samti­ dig vokste det fram nye institusjoner og hersketeknikker som tok sikte på å disiplinere enkeltpersoner i overensstemmelse med disse diskursene (Fou­ cault, 1980). Et framtredende prinsipp i denne sammenheng er «panoptisisme», det vil si disiplinering av subjekter gjennom overvåking og sanksjone­ ring (kapittel 1). Overvåking bidrar til at den enkelte normaliserer sin atferd for å unngå sanksjoner, noe som nettopp er intensjonen. Studier av statlig administrasjon av befolkningen innenfor kritisk politisk geografi, har blant annet tatt opp spørsmålet om statsborgerskap (Bell, 1995b; Kofman, 1995; Painter & Philo, 1995). Statsborgerskap er definert av et sett av rettigheter som gis til fullverdige medlemmer av en nasjonalstat (Tumer, 1993). Marshall (1992) skiller mellom sivile, politiske og sosiale rettigheter. Sivile ret­ tigheter inkluderer blant annet likhet for loven og menings-, bevegelses- og ytringsfrihet. Politiske rettigheter omfatter først og fremst allmenn stemmerett og rett til å stille til politiske valg. Sosiale rettigheter omfatter adgang til offent­ lig utdanning, helsestell, arbeidsledighetstrygd og andre sosiale tjenester. Stater anvender forskjellige inkluderende og ekskluderende prinsipper for å skille mellom statsborgere og utlendinger. Brubaker (1992) identifise­ rer to generelle prinsipper for statsborgerskap: jus sanguinis og jus soli. Jus sanguinis innebærer at statsborgerskap gis på grunnlag av opphav, det vil si

Statsteori

til etterkommere av statsborgere. Jus soli derimot innebærer at statsborger­ skap gis til alle som er født innenfor statens grenser. De fleste Vest-Europeiske stater kombinerer disse to prinsippene, men gir en overordnet betyd­ ning til ett av de to prinsippene. Brubaker framhever Tyskland som en stat som baserer sitt statsborgerskap utelukkende på jus sanguinis, det vil si at fødestedet er irrelevant. Dette betyr at barn av «utlendinger», selv om de er født innenfor Tysklands grenser, ikke har noen automatisk rett til statsbor­ gerskap. Personer med tysk bakgrunn, det vil si «etniske tyskere», fra tidli­ gere tyske territorier eller andre deler av Øst-Europa har derimot en auto­ matisk rett til statsborgerskap (Leitner, 1997). Dette står i skarp kontrast til Frankrike der statsborgerskap i overveiende grad er basert på fødested og der målsetningen har vært en assimilering av nye immigranter. Endringer i internasjonale og nasjonale økonomiske og politiske strukturer har de siste årene medført at det etniske prinsippet for statsborgerskap (jus sanguinis} er blitt mer framtredende også i Frankrike. Hovedpoenget her er at det ek­ sisterer tids- og stedsspesifikke diskurser og politiske praksiser som virker inkluderende og ekskluderende i forhold til statsborgerskap. Denne problematikken er blitt særlig synlig i forbindelse med internasjo­ nal migrasjon. Leitner (1995; 1997) hevder at behovet for billig arbeids­ kraft i mottakerlandene var en viktig drivkraft bak immigrasjon til VestEuropa på 1960-tallet. Økonomisk stagnasjon i Vest-Europa har ført til et redusert behov for importert arbeidskraft i mottakerlandene. Samtidig har økonomiske, sosiale og politiske forhold i den andre og tredje verden med­ ført et betydelig immigrasjonspress på vestlige stater. Denne situasjonen har generelt skapt strengere reguleringer i forhold til hvem som tillates å immigrere og hva slags rettigheter disse får innenfor den enkelte stat. Leit­ ner hevder i denne sammenheng at det er nyttig å skille mellom geografisk og sivil adgang til statens territorium. Geografisk adgang innebærer at en immigrant får adgang til å bo og arbeide innenfor en nasjonalstats grenser. Sivil adgang innebærer at immigranten også gis sivile, politiske og sosiale rettigheter som en fullverdig statsborger. Dette betyr at staten skiller mel­ lom de som gis adgang til statens territorium og de som blir inkludert som fullverdige statsborgere. Denne distinksjonen var kjernen i gjestearbeidersystemet som utviklet seg på 1960- og 1970-tallet i mange vest-europeiske stater. Leitner hevder at dette systemet innebærer en systematisk geografisk inklusjon og sivil eksklusjon av immigranter. Dette systemet er understøttet av diskurser som vektlegger at immigrantene er fattige folk med liten ut­ danning og stor kulturell avstand til befolkningens språk, religion og livs­ former. De nye immigrantene framstilles dessuten som en byrde for vel­ ferdsstaten og en trussel mot den nasjonale kulturen. Leitner hevder således at: «the very characteristics that make these human beings suitable as labor renders them undesirable from the perspective of membership in the receiving society» (Leitner, 1995, s. 262).

77

78

Statsteori

Disse inkluderende og ekskluderende diskursene og praksisene er tidsog stedsspesifikke produkter av politiske strategier. I en situasjon med øko­ nomisk stagnasjon, omstrukturering av velferdsstaten og et betydelig immigrasjonpress, har de fleste vesteuropeiske stater opplevd en oppblomstring av nasjonalistiske diskurser som hevder at nasjonalstatens velferdsordnin­ ger og kultur er truet av en «flodbølge» av flyktninger fra den tredje verden. Dette har bidratt til at statlig innvandringspolitikk er blitt mer restriktiv i de fleste vesteuropeiske stater. Mens grensene mellom medlemslandene i den Europeiske Union er blitt nedbygd, er det blitt en sterkere kontroll med ek­ stern immigrasjon, spesielt fra den tredje verden, til det som framstår som en europeisk festning. Samtidig har det oppstått nye former for overnasjo­ nalt overvåkingssamarbeid, både i forhold til befolkningen innenfor den Europeiske Unionen og i forhold til ekstern grensekontroll. Dette er spesielt synlig i Schengen-samarbeidet (Mathiesen, 1997). Painter (1995) poengterer også at borgerrettigheter ikke har kommet auto­ matisk, men at disse er et resultat av sosial og politisk mobilisering. Det er al­ lerede blitt nevnt at staten anvender ulike diskurser og praksiser til å inkludere og ekskludere ulike grupper fra fullverdig statsborgerskap. Diskurser om statsborgerskap kan imidlertid også anvendes av politiske opposisjonsbeve­ gelser for å kreve reelle og utvidete rettigheter for ulike grupper i samfunnet: There is a «discourse» of citizenship, which is used in, and produced by participants in, political struggles. Hence the state seeks to define discursively who is and who is not a Citizen, and to insist that, for those who are included, citizenship is equal and universal. By contrast, those campaigning for civil, political and welfare rights use the same discourse of citizenship in arguing that certain groups are excluded from the benefits which citizenship brings. Both the meaning and the practices of citizenship are therefore changing and contested. (Painter, 1995, s. 74—75)

Noen nærliggende eksempler på opposisjonell mobilisering omkring stats­ borgeres rettigheter omfatter bevegelser som har kjempet for allmenn stem­ merett, arbeiderbevegelsers kamp for sosiale rettigheter, forskjellige demokratibevegelser i den tredje verden og borgerrettighetsbevegelsen blant afro-amerikanere i USA på 1960-tallet. Sosiale bevegelser som kjemper for reelle borgerrettigheter for homoseksuelle, er et annet dagsaktuelt eksempel (Bell, 1995b). Laclau og Mouffe (1985) hevder i denne sammenheng at po­ litisk mobilisering på venstresiden idag i stor grad dreier seg om en kamp for et «radikalt demokrati» som innebærer omfattende og reelle borgerret­ tigheter for alle (Mouffe, 1992).

Statsteori

Avslutning Staten har hatt en svært sentral plass innenfor alle de tre hovedtilnærmingene til politisk geografi. Romlig politisk geografi har særlig vært opptatt av å studere hvordan romlige forhold påvirker utviklingen av stater. I den grad de har vært opptatt av hva staten er og gjør kan det sies at de opererer med en implisitt demokratisk-pluralistisk forståelse av staten. Radikal politisk geografi har, med inspirasjon fra marxistisk politisk økonomi, forstått staten som et produkt av maktrelasjoner i samfunnet. Innenfor marxisme kan det skilles mellom kapitalteoretiske og klasseteoretiske forståelser. Hver av dis­ se omfatter både instrumentelle syn og forståelser som framhever statens relative autonomi. Tre sentrale perspektiver på staten er blitt identifisert innenfor kritisk politisk geografi: en reguleringsteoretisk forståelse av sta­ ten som fokuserer på hvordan økonomiske, sosiale og politiske institusjoner regulerer ulike akkumulasjonsregimer, en statssentrert forståelse som leg­ ger større vekt på staters autonomi og kapasitet og en poststrukturalistisk vektlegging på politiske diskurser knyttet til staten. Mens politisk geografi tidligere var preget av en polarisert debatt mellom demokratisk-pluralisme og marxisme, er dagens kritiske politiske geografi kjennetegnet av en dia­ log mellom de tre sistnevnte tilnærmingene.

79

Vestlige velferdsstater

I perioden etter den andre verdenskrigen har staten i vestlige industriland vokst i omfang og fått økt kapasitet til å regulere både økonomiske aktivite­ ter og sosial velferd. De to siste tiårene er imidlertid staten blitt utsatt for økonomiske og politiske prosesser som til en viss grad har redusert statens rolle. Dette reiser en rekke problemstillinger omkring statens form og funk­ sjoner i forhold til samfunnet og generelle endringer i disse. Samfunnsgeografer har først og fremst vært opptatt av velferdsstaten i forbindelse med spørsmål om politiske strategier for å motvirke regionale ulikheter. Samfunnsgeografer har deltatt aktivt i debatter om strategier og virkemidler for regional utvikling. Disse studiene er imidlertid kjennetegnet av at stat og politikk ikke gjøres til gjenstand for politiske analyser, men be­ handles som relativt uproblematiske. De siste årene har det imidlertid vokst fram en mer kritisk forståelse av staten i vestlige industriland. Dette har i stor grad skjedd innenfor økonomisk geografi og henter primært inspirasjon fra reguleringsteoretiske tilnærminger. Dette kapitlet diskuterer først og fremst reguleringsteoretiske forståelser av den keynesianske velferdsstaten. Det legges vekt på kjennetegn ved den keynesianske velferdsstaten generelt, men også på forskjellene mellom uli­ ke velferdsstater. Dette etterfølges av en kort omtale av krisetendensene og omstruktureringen innenfor keynesianske velferdsstater de to siste tiårene. Disse prossessene har medført en uthuling av staten, men også en viss om­ strukturering innenfor staten, fra keynesianske velferdsstater til schumpeterianske «workfare» stater. Deretter gis det en kortfattet skisse av hvordan de ulike tilnærminger til staten kunne anvendes i mer politiske analyser av strategier for regional utvikling.

Den keynesianske velferdsstaten Lane og Ersson (1994) presenterer komparative data om vesteuropeiske sta­ ter.7 Figur 4.1 viser et lite utvalg av dette datamaterialet. Forfatterne gjør to generelle observasjoner på grunnlag av dette materialet. For det første er alle vesteuropeiske stater kjennetegnet av en stor offentlig sektor. Dette fellestrek7 Følgende stater er inkludert i Lane og Erssons datasett: Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia, Tyskland og Øster­ rike.

Vestlige velferdsstater

Totale skatteinntekter

År

Totalt offentlig forbruk

År

Totale sosiale utgifter

År -----------

Frankrike

—0------ Italia

.............

Spania

—n— Storbritannia

--------- Sveits —•— Tyskland

Figur 4.1 Totale skatteinntekter, offentlig forbruk og sosiale utgifter som prosent av brutto nasjonalprodukt i utvalgte vesteuropeiske velfedsstater (etter Lane & Ersson, 1994 og Johnston, 1993).

81

82

Vestlige velferdsstater

ket kan for eksempel leses ut av data om statens skatteinntekter, offentlig for­ bruk og sosiale utgifter i forhold til brutto nasjonalproduktet (BNP). Alle de aktuelle statene har skatteinntekter som tilsvarer mer enn 30 % av BNP. I Sverige tilsvarer statens skatteinntekter over halvparten av BNP (56,9 % i 1990), noe som representerer en fordobling i løpet av de siste tretti årene. På tilsvarende vis er vesteuropeiske stater også preget av store totale offentlige utgifter.8 De høyeste offentlige utgiftene finnes i Sverige med 27,1 % av BNP. Til slutt viser også figur 4.1 at alle de aktuelle landene har betydelige sosiale utgifter.9 De høyeste sosiale utgiftene har Nederland (28,1 % av BNP). Dette betyr at en stor offentlig sektor er et fellestrekk for vesteuropeis­ ke stater. For det andre er det, til tross for at staten generelt er omfattende, betyde­ lige variasjoner mellom de ulike velferdsstatene. Figur 4.1 indikerer at Dan­ mark, Norge, Sverige og Finland har opplevd en sterkere vekst i offentlig sektor i den aktuelle perioden enn de fleste andre statene i Vest-Europa. Sveits, på den andre siden, ligger på et lavere nivå for de aktuelle variablene enn de andre statene. Enkelte stater, spesielt Storbritannia og Tyskland, har hatt uforandret eller redusert nivå på skatteinntekter, offentlig forbruk og sosiale utgifter siden midten av 1970-tallet. Det samme har i noe mindre grad gjort seg gjeldende i de nordiske landene på 1980-tallet. Disse observasjonene angående fellestrekk og forskjeller mellom vesteuro­ peiske velferdsstater skaper en todelt analytisk utfordring. På den ene siden må en forklare utviklingen av velferdsstater generelt. På den andre siden er det en utfordring å forklare forskjellene mellom de ulike velferdsstatene.

Fordisme og den keynesianske velferdsstaten. Esping-Andersen (1990) observerer at velferdsstaten er blitt analysert både på en snever og en vid måte. Den snevre tilnærmingen innebærer en smal fokusering på offentlige velferdstiltak, for eksempel helsetjeneste, pensjons- og trygdeordninger og sosial boligbygging (Hatland, Kuhnle & Romøren, 1994). Den vide tilnær­ mingen vektlegger velferdsstatens funksjoner i forhold til det økonomiske systemet og samfunnet generelt. Denne tilnærmingen inkluderer således statlige tiltak for full sysselsetting, regulering av lønnsnivå og arbeidsrelasjoner og generell makroøkonomisk regulering som viktige aspekter ved velferdsstaten. Det er denne vide og samfunnssentrerte tilnærmingen som har vært mest framtredende innenfor samfunnsgeografi de siste årene. Den viktigste inspirasjonskilden i denne sammenheng har vært reguleringsteori (Martin & Sunley, 1997; Pinch, 1997). 8 Totalt offentlig forbruk («government final consumption») omfatter «expenditures on goods and Ser­ vices for public administration, defence, health and education» (Lane og Ersson 1994, s. 332). 9 Totale sosiale utgifter («social security transfers») inkluderer «social security benefits, social assistance grants, unfunded employee pension and welfare benefits, and transfers to private non-profit in­ stitutions serving households» (Lane og Ersson 1994, s. 336).

Vestlige velferdsstater

Utgangspunktet for reguleringsteoriene er at kapitalisme skaper motset­ ninger som kan underminere det kapitalistiske systemet. Når dette ikke har skjedd i noe stort omfang, skyldes det eksistensen av institusjoner som re­ gulerer den kapitalistiske produksjonsmåten. Reguleringsteoretikere hevder at størsteparten av det tyvende århundret har vært preget av et fordistisk akkumulasjonsregime. I henhold til verdenssystemteori er det fordistiske ak­ kumulasjonsregimet knyttet til Kondratiev-bølgen mellom de økonomiske kriseperiodene i 1920/30-årene og i 1970/80-årene (figur 2.2). Den keynesi­ anske velferdsstaten anses som en reguleringsmåte som er spesielt godt til­ passet dette fordistiske akkumulasjonsregimet. Johnston (1993) hevder at den økonomiske krisen på 1920- og 1930-tallet, som i henhold til verdenssystemteoretikere markerte starten på den fordistiske perioden, også var en direkte årsak til framveksten av keynesianske velferdsstater: The response of the state, more rapidly and comprehensively in some than in others, was to introduce policies aimed at: (1) providing relief for individuals and families suffering substantial hardship, especially those with no means on which to fall back; and (2) promoting economic policies which would ensure full employment in the future, so that the problem could never reappear to anything like the same extent. Thus were developed welfare state and the corporate state - though in most cases the foundations were already laid and so were just very substantially extended in the 1930s. (Johnston, 1993, s. 126)

Fra midten av 1970-tallet ble det fordistiske akkumulasjonsregimet preget av økonomisk stagnasjon og en delvis overgang til et nytt fleksibelt akkumulasjonsregime. Framveksten av dette fleksible akkumulasjonsregimet har fremmet en viss omstrukturering av staten i retning av det som Jessop (1994) kaller en schumpeteriansk stat. Keynesianske velferdsstater kombinerer keynesiansk økonomisk regule­ ring med sosiale velferdsprogrammer. Siden den fordistiske produksjonsprossessen er preget av storskalaproduksjon og begrenset mikroøkonomisk fleksibilitet, får staten en viktig rolle i å styre lønnsvilkår, arbeidsmarkeds­ tiltak og etterspørsel etter varer på en slik måte at ødeleggende konjunktur­ svingninger unngås: «In managing the wage relation and labour market po­ licies, and guiding aggregate demand, it [the state] helped to balance supply and demand without the violent cyclical swings characteristic of competitive markets» (Jessop, 1994, s. 255). Den keynesianske velferdsstaten er også kjennetegnet av en institusjonalisering av interesser i arbeidslivet med kol­ lektive lønnsforhandlinger der full sysselsetting og økt sosial velferd har vært sentrale målsetninger: «Particularly important here was state support for responsible trade unionism, collective bargaining, the consolidation of big business and social partnership» (Jessop, 1994, s. 255). Fordisme har også medført ulike sosiale problemer som staten har søkt å moderere gjen­ nom ulike velferdsprogrammer: «Many of the welfare policies pursued by the state in the 1960s and 1970s (the era of massive expansion in welfare

83

84

Vestlige velferdsstater

employment) were prompted by the growth of the Fordist regime, with its commodification, urbanization and bureaucratism» (Jessop, 1994, s. 255). Hovedpoenget her er at den keynesianske velferdsstaten understøtter fordistisk produksjon ved å stabilisere etterspørsel, ved å institusjonalisere lønns­ relasjoner og ved å investere i sosial velferd. Et hovedpoeng i reguleringsteori er at kapitalistiske relasjoner manifesterer seg på forskjellige måter i ulike lokaliteter og tidsperioder. Peck og Tickell (1994) aksepterer Jessops generelle beskrivelse av fordisme og den keynesian­ ske velferdsstaten, men poengterer at det eksisterer spesifikke nasjonale akkumulasjonsregimer og reguleringsmåter (tabell 4.1). Peck og Tickell hevder at idealtypen av fordisme først og fremst har eksistert i USA. I Vest-Europa iden­ tifiserer de imidlertid fire andre former for fordisme: «flex-fordisme» i VestTyskland, «blokkert fordisme» i Storbritannia, «stats-fordisme» i Frankrike og «forsinket fordisme» i Spania og Italia. I periferien av verdensøkonomien på­ står de at det finnes «perifer fordisme» i Mexico og Brasil, «rasemessig fordis­ me» i Sør-Afrika under apartheid og «primitiv taylorisme» i Malaysia, Bangla­ desh og Filippinene. Til slutt hevder de at Japan har vært kjennetegnet av en «hybrid-fordisme». Hver av disse spesifikke fordismene har særegne regule­ ringsmåter med større eller mindre innslag av keynesianisme og sosiale velferdsprogrammer. Mens demokratiske keynesianske velferdsstater finnes i USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania er Malaysia, Bangla­ desh, Filippinene og Sør-Afrika (under apartheid) preget av autoritære stater med begrensete velferdstiltak. Det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved Peck og Tickells beskrivelser av de aktuelle akkumulasjonsregimene og deres relaterte statsformasjoner. Hovedpoenget er imidlertid at det er en over­ forenkling å snakke om ett fordistisk akkumulasjonsregime med én udifferen­ siert keynesiansk velferdsstat som den tilpassete reguleringsmåten. Mangfoldet av velferdsstater. Esping-Andersen er mer opptatt av sosiale vel­ ferdstiltak enn av den keynesianske reguleringen av det fordistiske akkumula­ sjonsregimet. Han hevder at det ikke eksisterer en universell velferdsstat, men derimot konservative, liberale og sosialdemokratiske former for velferdsstater. På grunnlag av utvalgte indikatorer10 gir han ulike stater høy, middels eller lav skåre for graden av konservatisme, liberalisme og sosialisme (tabell 4.2). 10 Esping-Andersen (1990) anvender tre indikatorer for liberalisme: «first, the relative weight of meanstested welfare benefits, measured as a percentage of total public social expenditure...; second, ... the importance of the private sector in pensions, measured as private sector share of total spending, and in health care, measured as privatesector share of total health spending» (s. 73). Konservatisme indikeres av to variabler: «first, the degree of status segregation, or corporatism, measured as number of (major) occupationally distinct pension schemes in operation; second, ... degree of ‘etatism’, measured as the expenditure on govemment-employee pensions as a percentage of Gross Domestic Product» (s. 73). Sosialdemokratiske velferdsstater indikeres gjennom to variabler: «degree of program universialism (measured as averaged percentage of population, 16-64, eligible for sickness, unemployment, and pension benefits), and degree of equality in the benefit structure (s. 73).

Vestlige velferdsstater

Type av fordisme

Kjennetegn ved reguleringsmåte

Eksempler

Klassisk fordisme

Masseproduksjon og forbruk garantert av

USA

sosialdemokratisk velferdsstat.

Flex-fordisme

Desentralisert, føderalisert stat. Nært samarbeid

Vest-Tyskland

mellom finans- og industrikapital, inkludert tilrettelegging for samarbeid mellom foretak.

Blokkert fordisme

Mangelfull integrasjon av finans og produktiv kapital på nasjonalstatsnivå. Arkaisk og

Storbritannia

blokkerende karakter av arbeiderklassepolitikk. Stats-fordisme

Staten spiller en ledende rolle i å skape

Frankrike

betingelser for masseproduksjon, inkludert statlig

kontroll over industri. Uétat entrepreneur. Forsinket fordisme

Billig arbeidskraft i umiddelbar nærhet til

Spania, Italia

fordistisk kjerne. Statlig intervenering spilte en nøkkelrolle for rask industrialisering i 1960-åra. Perifer fordisme

Lokal montering og eksport av fordistiske varer.

Mexico, Brasil

Autoritære statsstrukturer kombinert med demokratibevegelser. Forsøk på å etterligne

fordistisk akkumulasjonsregime i fravær av en tilpasset reguleringsmåte. Rasemessig fordisme

Dualistisk arbeidsstyrke. Priviligert minoritet har

Sør-Afrika

«nordamerikanske» arbeidsbetingelser og lønns­ vilkår. Dette er basert på autoritære statsstrukturer

under apartheid

og sterk utbytting av majoriteten av befolkningen. Primitiv taylorisme

Tayloristisk arbeidsprosess med tilnærmet ubegrenset tilgang på arbeidskraft. Ekstrem utbytting og svært

Malaysia

store verdioverføringer. Diktatoriske stater og

Filippinene

Bangladesh

omfattende sosial spenning.

Hybrid-fordisme

Profittdrevet ekspansjon basert på modifisert

Japan

taylorisme. Begrenset internt marked, sosial

segmentering og underutviklet velferdsstat.

Tabell 4.1 Varianter av fordisme (etter Peck & Tickell, 1994).

Liberale velferdsstater er kjennetegnet ved et relativt uregulert marked og minimale og behovsprøvde velferdsordninger til de fattigste i samfunnet. Siktemålet er at de fleste skal få dekket sine behov gjennom markedsbaserte velferdsordninger. Velferdstiltakene er finansiert av statens skatteinntekter, men skattesatsene holdes på et relativt lavt nivå. Australia, Japan, Kanada, Sveits, USA og Storbritannia er eksempler på slike velferdsstater:

85

86

Vestlige velferdsstater

Høy

Middels

Liberalisme

Konservatisme

Sosialisme

Australia

Belgia

Danmark

Japan

Frankrike

Finland

Kanada

Italia

Nederland

Sveits

Tyskland

Norge

USA

Østerrike

Sverige

Danmark

Finland

Australia

Frankrike

Irland

Belgia

Italia

Japan

Kanada

Nederland

Nederland

New Zealand

Storbritannia

Norge

Storbritannia Sveits

Tyskland

Tyskland

Lav

Belgia

Australia

Frankrike

Finland

Danmark

Irland

Irland

Kanada

Italia

New Zealand

New Zealand

Japan

Norge

Storbritannia

USA

Sverige

Sveits

Østerrike

Østerrike

Sverige USA

Tabell 4.2 Grupper av velferdsstater (etter Esping-Andersen, 1990).

In one duster we find the «liberal» welfare state, in which means-tested assistance, modest universal transfers, or modest social-insurance plans predominate. Benefits cater mainly to a clientele of low-income, usually working-class, state dependents. In this model, the progress of social reform has been severely circumscribed by traditional, liberal work-ethic norms. ... Entitlement rules are therefore strict and often associated with stigma; benefits are typically modest. In turn, the state encourages the market, either passively - by guaranteeing only a minimum - or actively - by subsidizing private welfare schemes. (Esping-An­ dersen, 1990, s. 26-27)

Konservative velferdsstater har mer omfattende velferdsprogrammer enn de liberale velferdsstatene. Det som imidlertid kjennetegner disse er at vel­ ferdstiltak skjer innenfor rammen av etablerte status-hierarki for å sikre sta­ bilitet i samfunnet. Dette betyr at den sosiale omfordelingen fra rike til fat­ tige er svært begrenset. De med høye inntekter vil også få de høyeste ytelse­ ne. Finansieringen skjer ved at arbeidsgiveren er pålagt å forsikre sine ar­

Vestlige velferdsstater

beidstakere, det vil si at en andel av lønnen holdes tilbake og investeres i et forsikringsfond. Denne modellen er også preget av en sterk vektlegging på tradisjonelle institusjoner som kirke og familie, det vil si at staten bare in­ tervenerer når familien ikke klarer å ivareta familiemedlemmenes behov. Denne modellen innebærer at hjemmeværende kvinner i liten grad omfattes av velferdstiltakene og at offentlige barnehager og lignende familieorienterte tiltak er lite utviklet. Belgia, Frankrike, Italia, Tyskland og Østerrike er framtredende eksempler på slike velferdsstater: In these conservative and strongly «corporatist» welfare states, the liberal obsession with market efficiency and commodification was never preeminent and, as such, the granting of social rights was hardly ever a seriously contested issue. What predominated was the preservation of status differentials; rights, therefore, were attached to class and status. This corporatism was subsumed under a state edifice perfectly ready to displace the market as a provider of welfare; hence, private Insurance and occupational fringe benefits play a truly marginal role. On the other hand, the state’s emphasis on upholding status differences means that its redistributive impact is negligible. (Esping-Andersen, 1990, s. 27)

Sosialdemokratiske velferdsstater er først og fremst preget av universelle velferdsprogrammer. Dette betyr at velferdstiltakene ikke er minimalistiske eller paternalistiske sosiale sikkerhetsnett som i de liberale og konservative velferdsstatene, men at de omfatter alle grupper i samfunnet. Siktemålet er å fremme sosial likhet på et høyt levekårsnivå. Finansieringen skjer gjen­ nom en progressiv beskatning. Danmark, Finland, Nederland, Norge og Sverige framheves som typiske eksempler på sosialdemokratiske velferds­ stater. Disse velferdsstatene er kjennetegnet ved: First, that Services and benefits be upgraded to levels commensurate with even the most discriminating tastes of the new middle classes; and, second, that equality be fumished by guaranteeing workers full participation in the quality of rights enjoyed by the better off. ... Thus, manual workers come to enjoy rights identical to those of salaried white-collar employees or civil servants; all strata are graduated according to accustomed eamings. This model crowds out the market, and consequently constructs an essentially universal solidarity in favour of the welfare state. All benefit; all are dependent; and all will presumably feel obliged to pay. (Esping-Andersen, 1990, s. 27-28)

Esping-Andersen poengterer at disse tre modellene er idealtyper. Tabell 4.2 viser at det finnes innslag av liberalisme, konservatisme og sosialisme i alle de undersøkte velferdsstatene. I Norge er for eksempel sosialhjelp i form av bostøtte minimal og behovsprøvd i henhold til den liberale modellen. Pen­ sjonsutbetalinger skjer på grunnlag av opptjente pensjonspoeng, noe som er mer i samsvar med den konservative modellen. Barnetrygd utbetales til alle mødre uavhengig av deres inntekstgrunnlag, noe som er i tråd med den so­ sialdemokratiske modellen.

87

88

Vestlige velferdsstater

Esping-Andersen hevder at forskjellene i velferdsregimer ikke kan for­ klares med slike forhold som industrialisering og økonomisk vekst. De ak­ tuelle landene er svært like i forhold til disse variablene. Han hevder imid­ lertid at forskjellene kan forklares ut fra klassemobilisering, spesielt arbeiderklassemobilisering, og politiske klasseallianser. Konstruksjonen av vel­ ferdsstater er basert på politiske klasseallianser. Slike allianser er mer betydningsfulle i å determinere velferdsstatens karakter enn makten til en klasse. Esping-Andersen hevder for eksempel at politisk herredømme i de nordiske landene lenge var et spørsmål om klassemobilisering på landsbyg­ da. Framveksten av rød-grønne klasseallianser av arbeidere og bønder var spesielt viktige for dannelsen av sosialdemokratiske velferdsstater: In the Nordic countries, the necessary conditions obtained for a broad red-green alliance for a full-employment welfare state in retum for farm-price subsidies. This was especially true in Norway and Sweden, where farming was highly precarious and dependent on state aid. In the United States, the New Deal was premised on a similar coalition (forged by the Democratic Party), but with the im­ portant difference that the labor-intensive South blocked a truly universalistic social security system and opposed further welfare-state developments. In contrast, the rural economy of continental Europe was very inhospitable to redgreen coalitions. Often, as in Germany and Italy, much of agriculture was laborintensive; hence the unions and left-wing parties were seen as a threat. In addition, the conservative forces on the continent had succeeded in incorporating farmers into «reactionary» alliances, helping to consolidate the political isolation of labor. (Esping-Andersen, 1990, s. 30)

Konsolideringen av de ulike velferdsregimene har vært avhengig av mobili­ sering av støtte fra de nye middelklassene. Liberale velferdsstater har opp­ rettholdt en dualisme mellom staten som velferdsyter overfor marginale grupper, og markedet som velferdsyter for middelklassene. Ekspansjon av velferdsstaten blir i denne situasjonen møtt med motstand fra de nye mid­ delklassene, blant annet fordi det ville bety økte skatter. Konservative vel­ ferdsstater har søkt å mobilisere middelklasselojalitet for yrkesbaserte og segregerte trygdeordninger. Sosialdemokratiske velferdsstater har mobili­ sert støtte fra de nye middelklassene ved å inkorporere disse i universelle velferdsprogrammer. Kjernen i den skisserte forståelsen av den keynesianske velferdsstaten er at denne utviklet seg som en reguleringsmåte som var spesielt tilpasset det fordistiske akkumulasjonsregimet. Verken det fordistiske akkumulasjonsre­ gimet eller den keynesianske velferdsstaten er imidlertid homogene enheter i tid og rom. Det eksisterer ulike nasjonale akkumulasjonsregimer og vel­ ferdsstater. Disse er skapt av spesifikke akkumulasjonsstrategier og politis­ ke strategier og allianser. Denne forståelsen danner et nyttig utgangspunkt for å forstå krisetendenser og endringer innenfor vestlige velferdsstater de to siste tiårene.

Vestlige velferdsstater

Velferdsstaten i krise og forandring Fordismen og de relaterte regulerende institusjonene har gjennomgått dypt­ gående kriser og omstruktureringer de to siste tiårene. Reguleringsteoretikere hevder at det har skjedd et skifte til et fleksibelt post-fordistisk akkumulasjonsregime, det vil si til et økonomisk system dominert av fleksibel produksjon, teknologi og arbeidskraft (Amin, 1994). Denne omstrukture­ ringen, som er en pågående prossess heller enn et allerede gjennomført sys­ temskifte, innebærer også nye former for økonomisk og sosial regulering. Dette kommer til uttrykk i fleksible organisasjonsformer i næringslivet, glo­ bale kredittsystemer og individualiserte forbruksmønstre. Overgangen fra fordisme til post-fordisme innebærer også nye former for politisk regulering. Den enkeltpersonen som har gjort mest for å forstå sam­ menhengene mellom endringene i det dominerende akkumulasjonsregimet og staten, er Jessop (1991a; 1991b; 1993; 1994; 1995). Han hevder at over­ gangen fra fordisme til post-fordisme har medført en uthuling av nasjonal­ staten, men også til en overgang fra keynesianske velferdsstater til schumpeterianske «workfare»-stater.11 Uthulingen av nasjonalstaten. Politisk regulering under fordisme var sen­ trert om den keynesianske velferdsstaten. Denne ivaretok ulike reguleringsfunksjoner som i sum sikret betingelsene for masseproduksjon og masseforbruk. Fram til midten av 1970-tallet opererte keynesianske velferdsstater innenfor et stabilt internasjonalt system som regulerte finans og handel (Agnew & Corbridge, 1995; Corbridge, 1988).12 Dette systemet var basert på, og understøttet amerikansk hegemoni (kapittel 2), men ga samtidig na­ sjonalstatene kapasitet til å iverksette en uavhengig pengepolitikk. Denne globale og nasjonale fordistiske reguleringsmåten ble etterhvert undermi­ nert av økonomiske globaliseringstendenser. Med utgangspunkt i veksten av transnasjonale selskaper, utviklet det seg etterhvert et verdensomspen­ nende pengemarked som i liten grad ble regulert av de etablerte institusjo­ nene. Dette underminerte blant annet nasjonalstatenes kapasitet til å regule­ re rentenivået. Samtidig medførte en friere internasjonal handel at enkelte fordistiske sektorer i vestlige industriland møtte hardere konkurranse fra billige og teknologisk avanserte importprodukter. Stagnasjonstendenser i vestlig fordistisk produksjon bidrog til ytterligere internasjonalisering av produksjonen. Dette betyr at det oppstod et misforhold mellom skalaen til det økonomiske systemet og skalaen til den politiske reguleringen av øko­ 11 «Workfare» lar seg vanskelig oversette til norsk. Begrepet er sammensatt av «work» (arbeid) og «welfare» (velferd) og impliserer sterke koblinger mellom deltagelse i arbeidslivet og tilgang til vel­ ferdsgoder. 12 Dette omtales vanligvis som Bretton Woods-systemet etter møtestedet for forhandlingene som førte til etableringen av de internasjonale regulerende institusjonene (primært Verdensbanken og Det in­ ternasjonale pengefondet).

89

90

Vestlige velferdsstater

nomien. Mens økonomiske prosesser i økende grad er blitt internasjonali­ sert, foregår den politiske reguleringen innenfor suverene nasjonalstater (Peck & Tickell, 1994). Dette betyr at økonomiske globaliseringstendenser har underminert nasjonalstatenes autonomi og kapasitet til å intervenere i økonomiske prosesser (Boyer & Drache, 1996). Jessop hevder at denne situasjonen har ført til en viss overføring av regu­ lerende kapasitet til overnasjonale organer. Samtidig har det også skjedd en overføring av funksjoner fra nasjonalstaten til lokale myndigheter. Uthulingen av staten er således en todelt prossess i og med at regulerende kapasitet overføres både til overnasjonale organer og til den lokale staten: Some state capacities are transferred to a growing number of pan-regional, plurinational, or international bodies with a widening range of powers; others are devolved to restructured local or regional levels of govemance in the national state; and yet others are being usurped by emerging horizontal networks of power - lo­ cal and regional - which by-pass central states and connect localities or regions in several nations. (Jessop, 1994, s. 264)

Jessop poengterer at denne uthulingen av nasjonalstaten ikke må tolkes dit­ hen at nasjonalstaten har utspilt sin rolle som regulerende institusjon eller at det innebærer slutten på velferdsstaten. Nasjonalstatens regulerende kapasi­ tet er imidlertid blitt redusert. Samtidig er den keynesianske velferdsstaten blitt reformert i retning av en schumpeteriansk «workfare» stat. Den schumpeterianske staten. Den keynesianske velferdsstatens primære funksjon var å sikre betingelsene for masseproduksjon og forbruk. Den schumpeterianske staten har som sin primære funksjon å fremme produkt-, prossess-, organisatoriske og markedsinnovasjoner innenfor åpne økonomier for å styrke nasjonale økonomiers konkurranseevne (Peck & Jones, 1994). Samtidig sørger den schumpeterianske staten for at sosialpolitikken tilpasses behovet for arbeidsmarkedsfleksibilitet og hensynet til internasjo­ nal konkurranse, det vil si at hensynet til konkurranseevnen overordnes øn­ sket om full sysselsetting og sosial velferd. Jessop hevder at omstrukture­ ringen av staten innebærer at: «domestic full employment is downplayed in favour of international competitiveness and redistributive welfare rights take second place to a productivist reordering of social policy» (Jessop, 1994, s. 263). Denne omstruktureringen kan ta forskjellige former og vil ikke minst være påvirket av hva slags velferdsstat (liberal, konservativ eller sosialdemokratisk) som eksisterer på forhånd. Den schumpeterianske staten kan for eksempel ta en ny-liberal form med en sterk vektlegging på privati­ sering, deregulering og markedsbaserte kriterier for statlige aktiviteter. Den kan imidlertid også være preget av korporatisme, det vil si at politisk beslutningstaking skjer gjennom forhandlinger med institusjonaliserte økono­ miske interesser. Den schumpeterianske staten kan også være en sterk stat

Vestlige velferdsstater

med stor grad av autonomi og kapasitet til å dirigere økonomiske disposi­ sjoner og omstruktureringsprossesser. I likhet med de forskjellige keynesi­ anske velferdsstatene vil ulike schumpeterianske stater være et produkt av ulike politiske interesser og strategier. Jessop (1994) hevder at uthulingen av nasjonalstaten og omstrukturerin­ gen av keynesianske velferdsstater skaper en ny rolle for den lokale staten. Lokale myndigheter fungerte tidligere som en forlengelse av den sentrale keynesianske velferdsstaten. Den lokale staten skapte infrastruktur som kunne understøtte fordistisk masseproduksjon og bidra til en mer jevn geo­ grafisk lokalisering av industri. Den lokale schumpeterianske staten legger mye større vekt på å bidra til å gjøre lokale økonomiske aktiviteter konkur­ ransedyktige i forhold til ikke-lokale konkurrenter. Disse tiltakene for øko­ nomisk regenerering og vekst, er gjerne basert på lokale partnerskap og nettverk mellom fagbevegelser, næringslivsorganisasjoner, foretak, forsk­ ningssentra og lokale statlige institusjoner (Amin & Thrift, 1995; Putnam, 1993). Harvey (1989) hevder således at framveksten av fleksibel akkumula­ sjon har ført til utviklingen av entreprenørstater basert på lokale vekstallianser. Jessop (1994) hevder at slike lokale entreprenørstater i økende grad går inn i overnasjonalt samarbeid innenfor nettverk av regioner. For optimistis­ ke observatører representerer disse trendene en positiv utvikling av dyna­ miske og jobbgenerende entreprenørstater i gjensidig samarbeid. For mer kritiske observatører representerer det først og fremst et null-sum spill om vekstens lokalisering som eventuelt vil føre til økt regional ulikhet: Optimistic accounts of this trend envisage it leading to a confederation of jobcreating, risk-sharing local states rooted in strong regional economies which provide reciprocal support in the ongoing struggle to retain a competitive edge. But there are also more pessimistic scenarios which anticipate growing polarization within localities (including the rise of an urban underclass occupying innercity ghettos) as well as increased regional inequalities. (Jessop, 1994, s. 272)

Reguleringsteoretikere fokuserer på sammenhengen mellom akkumula­ sjonsregime og reguleringsmåte. Fordistisk regulering har primært foregått på nasjonalt nivå i keynesianske velferdsstater. Med overgangen fra fordis­ me til post-fordisme har det skjedd en uthuling av nasjonalstaten og en samtidig omstrukturering av den keynesianske velferdsstaten i retning av en schumpeteriansk «workfare» stat. En konsekvens av dette er at lokale stater har fått økt betydning som konkurranseorienterte entreprenørstater. Tabell 4.3 forsøker å oppsummere disse hovedpoengene angående kjennetegnene og motsigelsene i reguleringen på ulike geografiske nivå under og etter for­ disme.

91

92

Vestlige velferdsstater

Romlig skala Global skala

Fordisme Kjennetegn

Post-fordisme

Motsigelser

Kjennetegn

Motsigelser

Bretton Woods finans-

USA opptrer som

Nytt internasjonalt

system og GATT

leder og garantist for

finanssystem opererer

garanterer finansiell

regulerende orden

uten kontroll fra noen

Økonomiske sving­

stabilitet og global

samtidig som de

regulatorer, mens

ninger overføres

handel og opererer

utnytter systemet for sine egne økonomiske

markedslogikk dominerer GATT-

raskt i systemet og forsterker både vekst

som overfører fordistiske trekk

interesser. Amerikansk

forhandlinger. 24

og nedgang og

markedsideologi

timers globale

underminerer

internasjonalt. Et

underminerer effektivi­

grunnlaget for

internasjonalt

teten til internasjonal

markeder tillater kapital å anvende

'regulert rom'.

regulerende diskurs.

arbitrasje og under­

som en mekanisme

Finanssystem mer sårbart og ustabilt.

stabil utvikling.

minere regulering.

Globale/ nasjonale relasjoner

Nasjonal skala

Nasjonalstater har kapasitet til å iverk­

1 sene stadier av

Nasjonalstater avstår

Nasjonale økonomier

fordisme blir nasjonal­

makt til framvoksende

blir mer integrert i

sette en uavhengig

staters økonomiske selvstyre underminert

overnasjonale organer som forsøker å kon­

globale kapitalkrets-

pengepolitikk innenfor rammen

av internasjonalisering

trollere internasjona­

fører overnasjonali-

av amerikansk

av kapitalen. Ameri­

liseringen av finans

hegemoni.

kanske innenriks-

og produktiv kapital.

sering av makt. Dette underminerer både

problemer overføres gjennom den globale

Transnasjonale selskap

nasjonalstater og

anvender regulerings-

svake overnasjonale

økonomien.

messig arbitrasje.

reguleringsstrukturer.

løp, noe som med­

Sentrale regulerings-

Finansieringskrise

Uthuling av nasjonal­

Stater taper en viss

funksjoner utøves av keynesiansk

for nasjonalstater på grunn av

stater, ettersom nasjonale styresmakter

mulasjonsprosessen,

velferdsstat som

deindustrialisering,

overfører makt til

blir mer lydhøre

sikrer betingelsene

massearbeidsløshet og tapt suverenitet

overnasjonale og

overfor kapitalens

lokale organer.

behov og mindre i stand til å imøte­

for masseproduksjon og forbruk.

i forhold til rentenivået.

kontroll over akku-

komme sosiale velferdsmålsetninger.

Dette underminerer

samholdet i nasjonale samfunnsformasjoner.

Nasjonale/ lokale relasjoner

Sentralisering og kon­

Politiske og økonomis­

Ustabile, geografisk

solidering av makt i

ke motsigelser i ujevn

nasjonalstater der

utvikling innenfor

spesifikke politiske reaksjoner. Målrettete

styresmaktene forsøker å kontrollere nasjonale

nasjonalstater. Feilslått

lokale intervensjoner

regionalpolitikk og

økonomier og intro­

økt periferialisering.

erstattet av selektivitet basert på markeds-

dusere sosiale vel­

kriterier.

ferdssystemer.

Økt konkurranse

mellom lokale stater fremmer underbud angående regulering.

Null-sum konkur­ ranse mellom ulike lokaliteter. Romlige ulikheter forsterkes.

Nasjonalstater forsøker å redusere konsekven­

sene av ujevn utvikling gjennom regionalpolitikk.

Lokal skala

Viktige reguleringsfunksjoner angående

Finansieringskriser for nasjonalstater

Det hevdes at lokale stater har fått en økt

Lokale stater er hjelpeløse i global

sosial reproduksjon

overføres til lokale

økonomisk betydning.

utøves gjennom lokale velferdsstater.

stater og under­ minerer lokale

Tilbudsside-orienterte

velferdstiltak.

strerer for eksempel

økonomiske krefter. Svært begrenset

utdanningspolitikk.

lokal handlingsfrihet.

lokale stater admini­

økonomi og reagerer bare på eksterne

Tabell 4.3 Regulering under og etter fordisme (etter Peck & Tickell, 1994)

Vestlige velferdsstater

Regionalpolitikk innenfor den norske velferdsstaten Regionalpolitikk er et politikkområde innenfor velferdsstaten som har fått betydelig oppmerksomhet blant samfunnsgeografer (Gore, 1984). Samfunnsgeografiske analyser av regionalpolitikk har imidlertid i stor grad dreid seg om hvilke strategier statlige institusjoner bør anvende for å oppnå en jevnere regional utvikling. Det er gjort få forsøk på å analysere de poli­ tiske prossesser som ligger bak utformingen av regionalpolitikken til ulike tider. Dette avsnittet vil skissere noen innfallsvinkler til en mer politisk ana­ lyse av norsk regionalpolitikk. Det er naturlig å ta utgangspunkt i noen sentrale kjennetegn ved omfan­ get og innholdet av regionalpolitikken. Hansen (1995) hevder at norsk regi­ onalpolitikk har gjennomgått tre hovedfaser i etterkrigstida. I perioden 1945-1960 dominerte en økonomisk gjenreisings- og industrialiseringspolitikk som innebar at den regionale utviklingen ikke ble gjort til gjenstand for en egen politikk. Den andre perioden (1960-1990) omtaler han som dis­ triktspolitikkens glanstid. I denne perioden var det en sterk satsing på dis­ triktsutvikling og også en aktiv debatt om distriktspolitikkens mål og virke­ midler. Dette er blitt etterfulgt av en tredje fase på 1990-tallet som har vært preget av en overgang fra territorielt orientert regionalpolitikk til en funk­ sjonelt orientert næringspolitikk (Amdam, 1995). Dette betyr at innholdet i regionalpolitikken har gått fra generelle overføringer til perifere regioner, der en sterk satsing på offentlig tjenesteyting har vært et sentralt virkemid­ del, til en snevrere fokusering på næringspolitiske virkemidler for å skape konkurransedyktige økonomiske aktiviteter i periferien. Norske samfunnsgeografer har vært aktive i debatten om mål og virkemid­ ler i regionalpolitikken. Isaksen (1995) hevder at distriktspolitikken i Norge har vært preget av to hovedstrategier, en omfordelingsstrategi og en strategi for egenbasert utvikling (tabell 4.4). Omfordelingsstrategien, som gjeme om­ tales som «top-down»-strategien, har som utgangspunkt at økonomisk vekst primært skjer innenfor industrisektoren og i byer. Det søkes derfor å overføre industriinvesteringer fra sentrale til perifere områder. Lokale myndigheter konkurrerer om å trekke til seg industriaktiviteter og derigjennom skape lokal økonomisk vekst. Strategien for egenbasert utvikling, eller «bottom-up»-strategien, tar sikte på å generere vekst på grunnlag av lokale ressurser. Lokale myndigheter forsøker å mobilisere lokale aktører gjennom ulike former for tiltaksarbeid. En annen viktig skillelinje i diskusjonen om strategier for regio­ nal utvikling går på om satsingen skal konsentreres på enkelte næringer og geografiske områder eller om det skal satses bredt overalt. Isaksen (1995) hevder at disse to skillelinjene har gitt opphav til fire hovedstrategier for regional utvikling: akkvisisjon, vekstsenterstrategi, lokal ressursmobilisering og småbedrifts- og nettverksstrategi. Numrene i tabell 4.4 angir i hvilken rek­ kefølge de er blitt introdusert i norsk regionalpolitikk.

93

94

Vestlige velferdsstater

Satsing over alt

Konsentrert satsing

Geografisk omfordeling av investeringer

1. Akkvisisjons-

2. Vekstsenterstrategi

Egenbasert utvikling

3. Lokal ressurs-

strategi

mobilisering

4. Småbedrifts- og

nettverksstrategi

Tabell 4.4 Hovedtyper av strategier i regionalpolitikken (etter Isaksen, 1995).

Det er ikke formålstjenlig å gå inn på erfaringene med de ulike strategiene for regional utvikling. Grunnen til at strategidiskusjonen nevnes her er at når norske samfunnsgeografer har interessert seg for regionalpolitikk, så har dette i stor grad dreid seg om hvilke strategier statlige institusjoner bør anvende for å oppnå en jevnere regional utvikling. Dette er basert på en im­ plisitt antagelse om at de statlige institusjonene som er involvert i regional­ politikken har den nødvendige autonomi og kapasitet til å iverksette effekti­ ve tiltak. I dette ligger det en implisitt demokratisk-pluralistisk forståelse av staten som en institusjon som søker å fremme en regionalpolitikk som iva­ retar fellesskapets interesser slik disse kommer til uttrykk gjennom demo­ kratiske valg. For å oppnå gjenvalg, velger politikere, politiske partier og regjeringer å imøtekomme krav om ulike regionalpolitiske tiltak. Den om­ fattende norske regionalpolitikken er et produkt av politiske krav fra velge­ re i perifere regioner. Staten har på sin side den nødvendige kapasitet til å identifisere og implementere effektive strategier for regional utvikling. Endringer i innholdet av den norske regionalpolitikken skyldes, i henhold til denne forståelsen, først og fremst økt kunnskap om hvilke strategier som mest effektivt ivaretar behovet for regional utvikling. Det foregående kapitlet diskuterte blant annet marxistiske og regulerings­ teoretiske tilnærminger til stat og politikk. Disse kan danne utgangspunkt for mer kritiske analyser av norsk regionalpolitikk. Marxistisk klasseanaly­ se forstår staten som et produkt av klasserelasjonene i samfunnet. Den nor­ ske regionalpolitikkens omfang og innhold kan således forstås som en re­ fleksjon av maktbalansen mellom ulike klasser. Esping-Andersen (1990) hevder at den sosialdemokratiske velferdsstaten har hatt sin basis i en rødgrønn klasseallianse, det vil si en politisk allianse mellom industriarbeidere og jordbrukere. Gjenreisings- og industrialiseringspolitikken etter krigen, medførte en ujevn utvikling mellom industri og jordbruk, mellom urbane og landlige (rurale) områder og mellom industriarbeidere og jordbrukere.

Vestlige velferdsstater

Det vil si at det skjedde en maktforskyvning innenfor denne rød-grønne klassealliansen. Denne marginaliseringen av periferien førte til en politisk mobilisering mot det politiske og økonomiske sentrum. Dette nådde et kli­ maks ved folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972. Den poli­ tiske mobiliseringen fra periferien førte i neste omgang til en betydelig opp­ trapping av de regionale overføringene. Endringene i regionalpolitikken på 1990-tallet kan, på tilsvarende vis, sies å reflektere en ny marginalisering av rural klasseinteresse i norsk politikk. Reguleringsteori kan forstås som en videreføring av den kapital-teoretiske tradisjonen innenfor marxistisk statsteori. Reguleringsteoretikere hevder at størsteparten av det tyvende århundret har vært preget av et fordistisk ak­ kumulasjonsregime. Fra midten av 1970-tallet ble det fordistiske akkumu­ lasjonsregimet preget av økonomisk stagnasjon og en delvis overgang til et nytt fleksibelt akkumulasjonsregime. Samtidig har staten gjennomgått en uthuling og en omstrukturering fra en keynesiansk velferdsstat til en schumpeteriansk «workfare» stat. Reguleringsteori gir noen retningslinjer for en struktur-orientert forståel­ se av norsk regionalpolitikk. Argumentasjonen her er at regionalpolitikken vokste fram som en del av den keynesianske velferdsstatens forsøk på å iva­ reta akkumulasjonsfunksjonen og legitimitetsfunksjonen i forhold til det fordistiske akkumulasjonsregimet. På produksjonssiden forsøkte den key­ nesianske velferdsstaten å understøtte fordistisk masseproduksjon og for­ bruk og å bidra til en mer jevn regional økonomisk utvikling. Den lokale keynesianske staten fungerte som en forlengelse av den sentrale keynesian­ ske velferdsstaten i denne sammenheng. På legitimitetssiden er keynesian­ ske velferdsstater kjennetegnet av omfattende sosiale overføringer, deri­ blant overføringer som tar sikte på å heve levekårene i perifere områder. Omleggingene i regionalpolitikken på 1990-tallet er, i henhold til denne til­ nærmingen, en refleksjon av et generelt skifte fra en keynesiansk til en schumpeteriansk stat. Hovedsiktemålet nå er å skape konkurransedyktige regionale økonomier. Den lokale schumpeterianske staten søker å fremme konkurransedyktige lokale økonomiske aktiviteter. Lokalpolitiske tiltak for økonomisk regenerering og vekst er gjerne basert på lokale partnerskap mellom lokale fagbevegelser, næringslivsorganisasjoner, foretak, forsk­ ningssentra og lokale stater.

Avslutning Dette kapitlet har fokusert på reguleringsteoretiske forståelser av vestlige velferdsstater. Reguleringsteoretikere fokuserer på sammenhengen mellom akkumulasjonsregime og reguleringsmåte. Fordistisk regulering har pri­

95

96

Vestlige velferdsstater

mært foregått på nasjonalt nivå i keynesianske velferdsstater. Med overgan­ gen fra fordisme til post-fordisme har det skjedd en uthuling av nasjonalsta­ ten og en samtidig omstrukturering av den keynesianske velferdsstaten i retning av en schumpeteriansk «workfare» stat. En konsekvens av dette er at lokale stater har fått økt betydning som konkurranseorienterte entreprenørstater.

Postkoloniale stater

Politisk geografi er blitt revitalisert de siste tyve årene gjennom en inkorpo­ rering av marxistisk politisk økonomi og kritisk sosial- og kulturteori.13 Både den radikale og den kritiske politiske geografien har imidlertid vært dominert av studier av vestlige samfunn. Mens Painters (1995) lærebok i kritisk politisk geografi i stor grad overser det unike ved postkoloniale poli­ tiske prosesser, er Taylors (1993c) lærebok innenfor radikal politisk geogra­ fi preget av en tendens til å redusere politiske prosesser i periferien til et re­ sultat av økonomiske prosesser i sentrum av verdenssystemet. Politiske analyser har også hatt en underordnet rolle innenfor utviklingsgeografi. De underliggende utviklingsteoriene, som moderniseringsteori, avhengighetsteori og nyliberalisme, har primært fokusert på spørsmål om­ kring økonomisk og sosial utvikling og underutvikling. I den grad politiske temaer er blitt inkludert i utviklingsgeografi, har dette ofte skjedd i form av en diskusjon av ulike utviklingsstrategier, som for eksempel stats- eller markedsledet utvikling, heller enn i form av kritiske analyser av de politiske prosessene som skaper ulike politiske institusjoner og tiltak. Dette forholdet er blitt noe endret det siste tiåret. En mye omtalt krise i utviklingsteori har blant annet resultert i ny teoriutvikling og empiriske studier av relasjonene mellom staten, markedet og samfunnet. Krisen i utviklingsteori har også re­ sultert i en sterkere vektlegging på tids- og stedsspesifikke prosesser. Disse to tendensene har skapt en økt interesse for spesifikke analyser av postkolo­ niale statsformasjoner, av statens rolle i økonomisk og sosial utvikling, og av ulike former for politisk identitet og folkelig mobilisering i samfunnet. Dette skaper også nye muligheter og utfordringer for utviklingsgeografi. Dette kapitlet fokuserer på staten i postkoloniale samfunn. Kapitlet pre­ senterer en gjennomgang av sentrale perspektiver på staten innenfor utvik­ lingsstudier, og en kortfattet diskusjon av utviklingsgeografers bidrag til studiet av den postkoloniale staten. Det generelle argumentet i kapitlet innebærer at det er nødvendig å se stat og samfunn i sammenheng, det vil si å se på stat og samfunn som gjensidig påvirket av politisk praksis innenfor disse to arenaene. Studier av politikk og stat i postkoloniale samfunn har i stor grad vært dominert av to motstridende paradigmer, moderniseringsteori og avhengig­ hetsteori. Manor (1991) hevder imidlertid at dette fagfeltet har vært preget av en postparadigmatisk pluralisme det siste tiåret, det vil si en situasjon med flere konkurrerende tilnærminger uten noe dominerende paradigme. 13 Dette kapitlet er tidligere publisert i Hesselberg (1998).

98

Postkoloniale stater

To observasjoner er nærliggende i denne sammenheng. For det første: På samme måten som paradigmer generelt heller akkumuleres enn erstattes av nye paradigmer, så er det klart at moderniserings- og avhengighetsperspektivene fortsatt er til stede i analyser av postkoloniale stater og politikk. For det andre: Mens den nåværende situasjonen generelt kan omtales som en pluralisme av tilnærminger, er det likevel enkelte tilnærminger som fram­ står som spesielt sentrale også idag. Her er det særlig nærliggende å trekke fram den nyweberianske institusjonalismen som vokste fram på 1980-tallet (ofte omtalt som «statssentrerte analyser») og litteraturen omkring stat/ samfunn-relasjoner (gjerne omtalt som et «stat i samfunnet»-perspektiv) som først og fremst har dukket opp etter 1990. Disse ulike tilnærmingene innenfor utviklingsstudier presenterer ulike forståelser av staten og dens rolle i utviklingsprosessen (tabell 5.1). I dette kapitlet vil jeg gi kortfattete diskusjoner og eksemplifiseringer av hver av disse tilnærmingene til den postkoloniale staten.

Rolle i utviklingsprosessen

Samfunnssentrert

CD

ro *-> CO

Intervensjonistisk

Minimalistisk

Moderniseringsteori

Nyliberalisme

Avhengighetsteori

Statssentrert

Statssentrerte analyser

Stat/samfunnrelasjoner

Staten i samfunnet

Revidert nyliberalisme

l

Tabell 5.1 Forståelsen av staten og dens rolle i utviklingsprosessen.

Moderniseringsteori og politisk utvikling Moderniseringsteori er ingen ensartet tilnærming. Randall og Theobald (1985) identifiserer tre varianter av politisk moderniseringsteori: klassisk moderniseringsteori, revisjonistisk moderniseringsteori og moderniserings­ teori som vektlegger politisk orden. Det som kjennetegner alle tre, er at de opererer med et skille mellom tradisjonelle og moderne politiske systemer med en evolusjon (om enn sakte og av og til med midlertidige tilbakeslag)

Postkoloniale stater

fra tradisjonelle til moderne politiske system. Dette perspektivet bygger på en demokratisk-pluralistisk forståelse av den moderne staten, det vil si at staten er hevet over maktrelasjoner i samfunnet og istedet fungerer som en nøytral og effektiv megler mellom konkurrerende interesser (kapittel 3). Det ble således antatt at den moderne staten har den nødvendige kapasitet til å identifisere felles interesser og iverksette økonomiske og sosiale utvi­ klingstiltak til fellesskapets beste (Mackintosh, 1992). Staten i utviklings­ land ble framstilt som et større eller mindre avvik fra denne moderne idealstaten, avhengig av hvilket stadium som var nådd i moderniseringsproses­ sen.

Klassisk politisk moderniseringsteori. Inspirasjonen til klassisk politisk moderniseringsteori kom delvis fra strukturfunksjonalistisk sosiologi og delvis fra Eastons (1953) forsøk på å konstruere en allmenngyldig modell for et selvregulerende politisk system (figur 5.1). Denne modellen fokuse­ rer på forholdet mellom det politiske systemet og dets omgivelser. Det poli­ tiske systemet mottar «inputs» fra omgivelsene i form av politiske krav og støtte, og produserer «outputs» i form av beslutninger og handlinger. Disse påvirker omgivelsene og danner grunnlag for nye runder med politiske krav og støtte til det politiske systemet.

Almond

Almond

Politisk sosialisering

Krav Støtte

Politisk rekruttering

Input

Artikulering av interesser Aggregering av interesser

Politisk system

Feedback

Beslutninger Handlinger

Regel­ fastsettelse

Output

Regel­ anvendelse

Dømming av regeloverskridelse

Omgivelser

Figur 5.1 Eastons generelle modell for et politisk system og Almonds modi­ fikasjoner (etter Easton, 1979).

Almond og Coleman (1960) videreutviklet denne modellen på grunnlag av observasjoner av politiske systemer i vestlige industrisamfunn. På «input»siden identifiserte de fire forskjellige prosesser: (1) politisk sosialisering, det vil si utvikling av holdninger til det politiske systemet, (2) politisk re­ kruttering, det vil si deltagelse i det politiske liv gjennom interesseorganisa­ sjoner og politiske partier, (3) artikulering av interesser, det vil si formule­ ring av krav til det politiske systemet, og (4) aggregering av interesser, det

99

100

Postkoloniale stater

vil si sammenkobling av ulike krav til generelle politiske programmer. På «output»-siden skilte Almond mellom regelfastsettelse, regelanvendelse og dømming av regeloverskridelse, det vil si aktivitetene til lovgivende, utø­ vende og dømmende myndigheter. Denne modellen ble dernest anvendt til å identifisere særskilte kjennetegn ved tradisjonelle politiske systemer i utvi­ klingsland. For eksempel ble det funnet at den politiske sosialiseringen i mange utviklingsland foregikk på en slik måte at det var vanskelig å oppnå en bred støtte for det politiske systemet. Samtidig skapte en ineffektiv interesseaggregering en overbelastning på det politiske systemet som førte til at dette ble truet av sammenbrudd (Martinussen, 1994). I det videre arbeidet la Almond mindre vekt på omgivelsenes innflytelse på det politiske systemet og fokuserte mer på dets kapasitet. Kapasitet ble i denne sammenheng forstått som det politiske systemets evne til å (1) mobi­ lisere ressurser i samfunnet, (2) regulere og kontrollere befolkningens at­ ferd, (3) fordele og omfordele goder, (4) mobilisere symbolske ressurser, og (5) respondere effektivt på politiske krav. Slik kapasitet var en forutsetning for at staten skulle kunne håndtere fire hovedproblemer knyttet til den poli­ tiske moderniseringsprosessen: statsbygging (oppbygging av statsapparatet med et effektivt byråkrati), nasjonsbygging (utvikling av en nasjonal lojali­ tet gjennom kulturell integrasjon), deltagelse (integrasjon i det politiske liv) og omfordeling (sosial integrasjon). Almond og Powell (1966) forventet at det politiske systemet ville få økt kapasitet gjennom en økt differensiering av politiske roller og funksjoner, det vil si utviklingen av et moderne vestlig byråkrati. Revisjonistisk moderniseringsteori. Klassisk moderniseringsteori ble fra slutten av 1960-tallet utsatt for en intern kritikk som særlig fokuserte på den overforenklete forståelsen av tradisjon og modernitet og relasjonene mel­ lom disse (Randall & Theobald, 1985). Det ble blant annet påpekt at kate­ gorien «tradisjonelle politiske systemer» omfattet en stor diversitet av poli­ tiske systemer, og derfor var altfor vid til å være særlig anvendelig. Det ble også satt kritiske spørsmålstegn ved antagelsen om at overføring av moder­ ne politiske institusjoner ville føre til en rask desintegrasjon av de tradisjo­ nelle politiske institusjonene. Ulike studier demonstrerte tvertimot at tradi­ sjonelle institusjoner ofte sameksisterte med moderne institusjoner og til og med kunne bli revitalisert i moderniseringsprosessen. Dette gjaldt for ek­ sempel politiske lojaliteter basert på stamme-, kaste- og etnisk tilhørighet. Enkelte hevdet at denne opprettholdelsen eller revitaliseringen av tradisjo­ nelle politiske institusjoner ikke nødvendigvis var en barriere mot moderni­ sering. Tvertimot kunne dette forstås som en overgangssituasjon i den poli­ tiske utviklingen, siden politiseringen av tradisjonelle identiteter skapte muligheter for deltagelse i moderne politiske prosesser (se for eksempel Rudolph & Rudolph, (1967) om kastesystemet i India).

Postkoloniale stater

Revisjonistisk moderniseringsteori var således kjennetegnet av en økt in­ teresse for innholdet i tradisjonelle institusjoner og interaksjonen mellom disse og moderne politiske institusjoner. Dette var spesielt synlig i studier av politisk klientelisme. Patron-klient relasjoner er assymetriske relasjoner mellom underordnete klienter og overordnete patroner som innebærer en toveis utveksling av varer og tjenester. Slike relasjoner eksisterer i det poli­ tiske systemet når politiske representanter fordeler materielle goder som stillinger, jordbruksland og deltagelse i økonomiske og sosiale utviklings­ prosjekter til gjengjeld for politisk støtte, først og fremst i forbindelse med valg. Denne utnyttelsen av politiske posisjoner til å skaffe seg selv og sine allierte økonomiske fordeler og politisk makt omtales ofte som patrimonialisme. Det patrimonialistiske byråkratiet er kjennetegnet av fraværet av de universelle og upersonlige rollene og reglene som er typiske for moderne byråkrati. Politiske beslutninger og handlinger i et slikt system blir gjerne iverksatt på en tilfeldig måte ut fra de politiske ledernes private interesser. Klassisk moderniseringsteori antok at patrimonialisme ville forsvinne i mo­ derniseringsprosessen, da tradisjonelle patroner ville bli erstattet av et ef­ fektivt og upartisk byråkrati. Revisjonistisk moderniseringsteori aksepterte antagelsen om at tradisjonelle politiske institusjoner ville forsvinne i det lange løp, men hevdet også at slike institusjoner kunne bli opprettholdt i en forholdsvis lang overgangsperiode. Tradisjonelle patroner kunne for ek­ sempel bli bevart som lokale meglere mellom tradisjonelle klientgrupper og byråkratiet (Bailey, 1963). Roett (1984) sin analyse av staten i Brasil, er et illustrerende enkeltstudie av et patrimonialistisk byråkrati. Han hevder at en liten politisk elite har do­ minert den postkoloniale staten i Brasil. Denne eliten har blant annet mani­ pulert fordelingen av offentlige posisjoner på en slik måte at det har skapt et nettverk av politiske klienter innenfor byråkratiet, samtidig som det har ekskludert massene fra politisk deltagelse. Den politiske elitens dominans ble imidlertid utfordret av en ny og politisk mobilisert urban arbeiderklasse. Denne utfordringen nedenfra ble møtt med økt politisk undertrykking og ideologisk kontroll, men også med en utvidet bruk av klientelisme. Forde­ ling av ulike offentlige goder ble nå brukt til å nøytralisere faktiske og po­ tensielle politiske opponenter, til å skape lokale og regionale politiske alli­ anser, og generelt til å inkorporere og nøytralisere nye sosiale grupper.

Modernisering og politisk orden. Etterhvert som det ble tydelig at mange nye stater i Asia, Afrika og Latin-Amerika var preget av politiske tilbake­ slag og sammenbrudd heller enn en rask overgang fra tradisjonelle til mo­ derne politiske systemer, skjedde det et gradvis skifte innenfor modernise­ ringsteori fra en optimistisk tro på den politiske utviklingen til en vektleg­ ging av behovet for politisk orden og stabilitet. Den mest sentrale ekspo­ nenten for denne tankegangen var Huntington (1968).

101

102

Postkoloniale stater

Huntington hevdet at den tidlige fasen i moderniseringsprosessen ville føre til økt politisk ustabilitet. Hans hovedargumentet var at moderniserings­ prosessen i fattige land ville føre til økt sosial ulikhet og nye krav om sosia­ le og økonomiske innrømmelser som vanskelig kunne innfris. Dette kunne lett føre til opprørstilstander og politisk kaos, spesielt dersom allmenne de­ mokratiske rettigheter ble innført. Hensynet til politisk stabilitet og orden fikk Huntington til å hevde at det i land med økt politisk mobilisering og lav økonomisk vekst, var nødvendig å bygge ut statsapparatets koordinerende og kontrollerende kapasitet, det vil si bygge opp en «sterk» stat, før de øko­ nomiske og sosiale utviklingsprosessene ble igangsatt. Et samlet og sterkt borgerskap var fraværende i mange utviklingsland. Derfor ble militæret og sterke politiske partier antatt å være de institusjonene som kunne sørge for den nødvendige kontroll og styring for å oppnå en positiv økonomisk og so­ sial utvikling. Den sosiale og politiske undertrykkingen som dette innebar, ble ansett som et uunngåelig og midlertidig problem som ville bli løst i den etterfølgende moderniseringsprosessen.

Marxistisk politisk økonomi og politisk analyse Alle tre versjonene av moderniseringsteori ble sterkt utfordret av avhengig­ hetsteori fra slutten av 1960-tallet. En framtredende kritikk av modernise­ ringsteoriene har gått på at de var etnosentriske og teleologiske, det vil si at de var basert på og hadde det moderne vestlige samfunnet som mål for ut­ viklingen. En annen kritikk innebar at moderniseringsteoriene ignorerte hvordan økonomiske relasjoner generelt, og spesielt internasjonale økono­ miske relasjoner mellom sentrum og periferi, strukturerte både den økono­ miske, sosiale og politiske utviklingen i postkoloniale samfunn. På grunn av slike økonomiske avhengighetsrelasjoner, var det optimistisk å tro at en rask utvikling var mulig, eller at staten (enten den var demokratisk eller au­ toritær) hadde den nødvendige autonomi og kapasitet til å igangsette en slik moderniseringsprosess. Det generelle marxistiske perspektivet på staten innebærer at denne ikke er en nøytral megler som er hevet over maktrelasjonene i samfunnet. Tvert­ imot er staten en sosial relasjon i den forstand at den reflekterer maktrela­ sjoner i samfunnet. Det er vanlig å identifisere to generelle hovedretninger innenfor marxistisk statsteori. Jessop (1990) omtaler disse som henholdsvis klasse- og kapitalteoretiske tilnærminger. Den klasseteoretiske tilnærmingen forstår staten som et produkt av klas­ serelasjonene i samfunnet. Statens form (det vil si «hva slags stat») og funksjon (det vil si «hva staten gjør») reflekterer balansen mellom ulike klasseinteresser (kapittel 3). Den kapitalteoretiske tilnærmingen forstår sta­

Postkoloniale stater

ten ut fra hvilke funksjoner staten må utføre i forhold til den kapitalistiske produksjonsmåten. Representanter for både den klasseteoretiske og den kapitalteoretiske tilnærmingen, poengterer at staten har en relativ autonomi. Det vil si at staten har en viss handlingsfrihet i forhold til de kortsiktige in­ teressene til dominerende krefter i samfunnet. Det er bare dersom staten har en slik relativ autonomi at den kan bidra til kapitalismens langsiktige repro­ duksjon og den dominerende klassens fortsatte hegemoni. Elementer av marxistisk statsteori ble introdusert til utviklingsstudier gjennom klassisk avhengighetsteori fra slutten av 1960-tallet og gjennom debatter om avhengig utvikling og artikulasjon av produksjonsmåter på 1970-tallet. De to sistnevnte retningene kan omtales som henholdsvis revisjonistiske avhengighetsanalyser og marxistiske produksjonsmåtestudier. Klassisk avhengighetsteori forstod underutvikling i den tredje verden pri­ mært som et spørsmål om økonomisk utbytting mellom sentrum og periferi i det kapitalistiske verdenssystemet. I de tilfeller og tidsperioder der det skjedde en reell økonomisk utvikling i periferien, ble dette gjeme forklart som et resultat av en midlertidig svekkelse av sentrumslandenes kontroll over periferien. Denne svekkelsen var forårsaket av kriser i den kapitalistis­ ke verdensøkonomien. Den sterke vektleggingen på internasjonale økono­ miske relasjoner medførte at nasjonale politiske prosesser i den tredje ver­ den ble tillagt liten betydning. I den grad staten ble analysert, var det en ten­ dens til å se denne som et instrument for den internasjonale kapitalens inter­ esser. Martinussen (1994) påpeker i denne sammenheng at det er paradoksalt at ledende avhengighetsteoretikere som Frank (1969) og Amin (1974) begge hevdet at reell utvikling i periferien bare kunne skje gjennom en sosialistisk revolusjon etterfulgt av en frakobling fra den kapitalistiske verdensøkonomien. En slik revolusjon måtte nødvendigvis baseres på en in­ tern klassekamp, men dette var i utgangspunktet ikke tillagt særlig stor inn­ flytelse over staten eller samfunnsutviklingen. Mens klassisk avhengighets­ teori forårsaket et dramatisk skifte i utviklingsteori, fra interne modernise­ ringsprosesser til økonomiske sentrum/periferi-relasjoner, medførte den også en marginalisering av politisk analyse. Klassisk avhengighetsteori la imidlertid grunnlaget for studier som la større vekt på interne klasserelasjo­ ner og dermed også betydningen av maktrelasjoner og politisk maktutøvel­ se.

Revisjonistiske avhengighetsanalyser. Mens det idag er relativt få utviklingsforskere som bruker «avhengighetsteori» som merkelapp på sitt fagli­ ge ståsted, er det ikke uvanlig å foreta empiriske studier av utvikling/underutvikling innenfor internasjonale økonomiske rammebetingelser. Et av de tidligste eksemplene på en slik revisjonistisk avhengighetsanalyse er Cardoso og Faletto (1979) sitt studie av avhengig utvikling i Latin-Amerika.

103

104

Postkoloniale stater

Hovedargumentet deres går ut på at det er nødvendig å operere på tre analy­ tiske nivåer: det internasjonale økonomiske systemet, nasjonalstaten og al­ lianser av sosiale klasser innenfor staten. Staten blir i denne sammenheng et produkt av både interne og eksterne interesser. Cardoso og Faletto hevder at den latinamerikanske staten har måttet forene hensynet til økonomisk vekst med hensynet til politisk integrasjon og stabilitet innenfor en kontekst av internasjonal avhengighet og intern mobilisering av nye middelklasser. Dette fremmet politiske klasseallianser som innebar at overklassen opprett­ holdt sin økonomiske og politiske dominans, samtidig som det ble gitt ma­ terielle og symbolske innrømmelser til underordnete sosiale klasser. Den spesifikke karakteren av denne populistiske politikken varierte fra land til land. Mens Argentina valgte en liberal politikk med minimal statlig regule­ ring av det private næringslivet, fulgte Brasil en nasjonalistisk-populistisk strategi med en aktiv intervensjonistisk stat. Slik populistisk politikk var mulig på 1940- og 1950-tallet, da internasjonale bytteforhold var relativt gunstige. Med en negativ utvikling i disse bytteforholdene i etterkrigstida, ble den populistiske innrømmelsespolitikken etterhvert erstattet med det som 0’Donnell (1973) har omtalt som autoritære byråkratiske regimer. Marxistiske produksjonsmåtestudier. En annen reaksjon på klassisk av­ hengighetsteori kom fra marxistisk politisk økonomi. Representanter for dette synet hevder at det er nødvendig å analysere diversiteten av produk­ sjonsmåler, sosiale klasser og politisk klassekamp i den tredje verden. Alavi (1982) var en av de første til å fokusere på særtrekkene ved klassestrukturen i perifere samfunn og hvordan dette påvirker den postkoloniale staten. Hans analyse har to hovedelementer. For det første hevder han at kolonialisme har skapt et statsapparat som er «overutviklet» i forhold til utviklingen av det økonomiske systemet og klassestrukturen. Dette er et resultat av koloni­ maktenes behov for en koloniadministrasjon som kunne underordne seg alle sosiale klasser i koloniene. For det andre hevder han at periferkapitalistiske samfunn er kjennetegnet av tre dominerende klasser: landeiere, det nasjonale borgerskapet og metropolborgerskapet. Staten representerer de generelle og langsiktige interessene til disse klassene. Siden det eksisterer kortsiktige motsetninger mellom disse klassene, må staten være relativt au­ tonom fra de spesifikke interessene til alle tre. Denne klassestrukturen kom­ binert med statsapparatets overutvikling, gir den postkoloniale staten en re­ lativt stor grad av autonomi i forhold til ulike interessegrupper i samfunnet. Disse påstandene ble raskt gjenstand for kritisk debatt. Det ble hevdet at Alavi hadde gitt en god beskrivelse av klassestrukturen og statsformasjonen i India og Pakistan, men at den fungerer dårlig som en generell teori om den postkoloniale staten. Det ble spesielt poengtert at mange afrikanske sam­ funn er kjennetegnet ved fraværet av et nasjonalt borgerskap og store land­ eiere.14 Mens enkelte fortolket dette som en indikasjon på at den afrikanske

Postkoloniale stater

staten i større grad enn andre stater var dominert av metropolborgerskapets interesser, valgte andre å hevde at fraværet av et nasjonalt borgerskap be­ tydde at småborgerskapet (småkapitalister og byråkrater) kunne utvikle seg til en dominerende klasse. Enkelte hevdet videre at denne nye dominerende klassen var forholdsvis åpen for radikale ideologier og sosialistiske utvik­ lingsstrategier, nettopp på grunn av deres middelklasseposisjon som inne­ bar en relativ autonomi i forhold til økonomiske interesser. Meillassoux (1970) fant at dette var tilfellet i Mali der byråkratiet konsoliderte sin makt i forhold til andre sosiale krefter for deretter å nasjonalisere økonomien un­ der merkelappen «sosialisme». Shivji (1976) dokumenterte tilsvarende for­ hold i Tanzania, men stilte kritiske spørsmålstegn ved Nyerere-regimets er­ klærte sosialisme.. Politisk endring blir, fra et ståsted i marxistisk politisk økonomi, ikke et spørsmål om en politisk evolusjon fra tradisjonelle til moderne politiske in­ stitusjoner, men heller et spørsmål om ujevn økonomisk utvikling, sosial endring for ulike klasser og politisk klassekamp. Johnston (1993) presente­ rer en enkel, men illustrerende modell for pendelsvingninger mellom demo­ kratiske og autoritære regimer i den tredje verden (figur 5.2). Utgangspunk-

Figur 5.2 En enkel modell for svingninger mellom demokratiske og autori­ tære regimer i den tredje verden (etter Johnston, 1993). 14 Leys (1978) hevder at dette ikke er tilfelle i Kenya, der det eksisterer et nasjonalt borgerskap.

105

106

Postkoloniale stater

tet her er et demokratisk regime. For å imøtekomme politiske krav, spesielt fra den nye middelklassen, iverksetter regjeringen ulike økonomiske og so­ siale utviklingstiltak. Disse tiltakene medfører gjerne økt inflasjon, økte lønnskrav og behov for økt skattlegging. Dette gjør landet mindre attraktivt for nye investeringer, noe som kan føre til kapitalflukt, rasjonalitetskriser og politiske uroligheter inntil det demokratiske regimet erstattes av et mer au­ toritært regime. Det nye regimet kan ved hjelp av autoritær maktbruk skape politisk stabilitet og økonomiske muligheter, som igjen gjør det attraktivt å investere. Dette genererer nye jobber og økonomisk vekst, men kan ikke forhindre en voksende misnøye med regimets maktbruk og fraværet av so­ siale velferdstiltak. Denne legitimeringskrisen kan gi seg utslag i politiske uroligheter som eventuelt tvinger regimet til å gjeninnføre demokratiske in­ stitusjoner. Denne modellen kan for eksempel brukes til å fortolke de poli­ tiske endringene i Chile, fra en «chilensk vei til sosialisme» under president Allende, til Pinochefs autoritære nyliberalisme, og fram til en ny demokra­ tisering (Kay, 1989) Fellestrekket for de marxistiske tilnærmingene, er synet på staten som en institusjon som er nært knyttet til maktrelasjoner i samfunnet. Mens klas­ sisk avhengighetsteori hadde en tendens til å se den perifere staten som et direkte resultat av metropolkapitalens interesser, har andre tilnærminger lagt større vekt på innenlandske klasserelasjoner og politisk mobilisering. Disse kapital- og klasseteoretiske tilnærmingene er blitt kritisert for å være reduksjonistiske, det vil si at staten reduseres til et spørsmål om økonomis­ ke interesser i samfunnet. Denne kritikken dannet grunnlaget for framvek­ sten av ulike studier på 1980-tallet, som forsøkte å «bringe staten tilbake i analysen» ved å legge større vekt på statens autonomi og kapasitet.

Postparadigmatiske tilnærminger til staten Marxistiske analyser av postkoloniale stater og politikk ble sterkt kritisert på 1980-tallet. Denne kritikken var todelt. For det første oppstod det en nyliberal kritikk som særlig kritiserte statsledete utviklingsstrategier. Elemen­ ter fra avhengighetsteori og moderniseringsteori var blitt brukt til å argu­ mentere for at staten burde spille en aktiv rolle i den økonomiske utviklin­ gen som produsent (statlige foretak) og som regulerende instans i forhold til internasjonal konkurranse (statlig proteksjonisme). Nyliberalistisk utvik­ lingsteori hevdet at staten ikke tjente fellesskapets beste når det gjaldt øko­ nomisk utvikling. Tvertimot ble de økonomiske krisene i den tredje verden på 1980-tallet forklart med at statlig intervenering i markedet hadde ført til økonomisk ineffektivitet og svak konkurranseevne internasjonalt (Lai, 1983). Mange stater var blitt forvokste og ineffektive byråkratier som ble

Postkoloniale stater

utnyttet til personlig berikelse gjennom ulike former for korrupsjon. Det ble derfor hevdet at statens rolle i økonomien måtte minimaliseres. I praksis ble det krevd reduksjoner i det statlige byråkratiet som en betingelse for vestli­ ge lån og bistand, særlig fra Verdensbanken og Det internasjonale penge­ fondet. For det andre oppstod det en nyweberiansk kritikk av den marxistiske forståelsen av politiske prosesser. Samfunnssentrerte analyser av stat og po­ litikk ble kritisert for å redusere disse til refleksjoner av økonomiske rela­ sjoner i samfunnet: internasjonale økonomiske relasjoner i avhengighetste­ ori og klasserelasjoner i marxistiske produksjonsmåtestudier. Dette la grunnlaget for framveksten av statssentrerte studier som vektla at staten kan ha en stor grad av autonomi i forhold til de dominerende sosiale kreftene i samfunnet og også ha en betydelig kapasitet til å påvirke samfunnsutviklin­ gen (Evans mfl., 1985). Disse studiene var særlig opptatt av staten i de nyindustrialiserte landene i Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Det ble hevdet at den relativt raske økonomiske veksten i for eksempel Sør-Korea og Taiwan hadde vært statsledet, det vil si betinget av en sterk og intervensjonistisk stat. Dette representerte en utfordring for avhengighetsteori, som hadde til­ lagt staten en begrenset autonomi og dermed også en begrenset kapasitet til å styre den økonomiske utviklingen i den tredje verden. Det var imidlertid en minst like stor utfordring for nyliberalistiske analyser, som ensidig fram­ stilte staten som en barriere mot økonomisk utvikling. Mens nyliberalistene fokuserte på omfanget av statlig intervenering og foreskrev en minimalis­ tisk statlig intervenering i markedet, ble det nå hevdet at det som virkelig betydde noe for den økonomiske utviklingen, var innholdet i den statlige in­ terveneringen. Det ble i denne sammenheng hevdet at de nyindustrialiserte landene var kjennetegnet av autonome og effektive «utviklingsstater». Statssentrerte analyser. En av de nyeste og mest avanserte studiene innen­ for den statssentrerte tilnærmingen presenteres av Evans (1997; 1995). På grunnlag av komparative studier av Sør-Korea, India og Brasil, skiller han mellom tre idealtyper av postkoloniale stater: den parasittiske staten, utvik­ lingsstaten og stater som plasserer seg i posisjoner mellom disse to. Utviklingsstaten, som er Evans primære interesse, er kjennetegnet av et velutviklet moderne byråkrati med en homogen forvaltningskultur og en betydelig autonomi og kapasitet til å gjennomføre et vidt spekter av forvalt­ ningsoppgaver. Denne autonomien betyr ikke at byråkratiet er avskåret fra de dominerende sosiale gruppene i samfunnet. Tvertimot hevder Evans at det eksisterer sterke uformelle bånd mellom byråkratiet og økonomiske eli­ tegrupper, det vil si at staten er forankret i samfunnet. Byråkratiet og disse elitegruppene har en felles interesse (et «felles prosjekt») knyttet til økono­ misk utvikling. Det er imidlertid en veletablert arbeidsdeling mellom staten og markedet. Staten tar på seg en tilretteleggende rolle i forhold til det pri-

107

108

Postkoloniale stater

vate næringslivet. Dette skjer enten i form av «midwifery», det vil si assis­ tanse til nye entreprenørgrupper og til produsenter som ekspanderer inn i nye markeder, eller i form av «husbandry», det vil si assistanse til entrepre­ nører som møter økt konkurranse (for eksempel ved at staten finansierer forsknings- og utviklingstiltak). Det private næringslivet ivaretar imple­ menteringen av det økonomiske fellesprosjektet. Sør-Korea trekkes fram som et typisk eksempel på en slik utviklingsstat kjennetegnet av forankret autonomi. Den parasittiske staten er kjennetegnet ved at den er kontrollert av en li­ ten politisk elite som bruker staten til å ivareta sine private interesser. Dette betyr at staten har et ineffektivt byråkrati med en svært begrenset kapasitet til å gjennomføre økonomiske og sosiale utviklingstiltak. Evans vier relativt liten oppmerksomhet til den parasittiske staten, men framhever Zaire under president Mobutu som et typisk eksempel på en slik stat. Andre forskere har hevdet at slike stater kan forstås som nypatrimonialistiske byråkratier (Medard, 1982). Dette innebærer at det er et uklart skille mellom den poli­ tiske representantens private interesser på den ene siden og den politiske rollen og de offentlige interesser som vedkommende skal ivareta på den an­ dre siden. Dette fremmer ulike former for korrupsjon og klientelisme. Imellom disse ytterpunktene plasserer Evans de mange stater som har en viss autonomi og administrativ kapasitet. Mens utviklingsstatens rolle i for­ hold til næringslivet omtales som «midwifery» og «husbandry», omtales statens rolle i land som India og Brasil som «custodian» og «demiurge». Dette refererer til velkjente roller som henholdsvis regulerende instans og produsent. Denne forståelsen av staten som en avgjørende faktor for om et land skal oppleve en vellykket eller feilslått økonomisk utvikling, har også fått et visst gjennomslag innenfor de nyliberalistiske utviklingsstrategiene som fremmes av vestlige regjeringer og multilaterale bistandsorganisasjoner. Mens den ny­ liberalistiske strategitenkningen på begynnelsen av 1980-tallet fokuserte på omfanget av statlig intervenering og krevde en minimalistisk stat, ble det fra slutten av 1980-tallet særlig poengtert at det var viktig å få til et ansvarsbe­ visst, etterrettelig og effektivt byråkrati («good govemance»). I praksis har dette gitt seg utslag i at det er blitt relativt vanlig å kreve tiltak i retning av de­ mokratisering og «good govemance» som en forutsetning for bistand og lån. Det er samtidig blitt en økt aksept blant nyliberalister for at staten kan spille en aktiv rolle på enkelte områder der markedet ikke automatisk gir tilfreds­ stillende resultat (World Bank, 1997). Dette gjelder spesielt innenfor sosial utvikling (fattigdomsbekjempelse, sosial boligbygging og lignende), men også innenfor økonomisk utvikling (koordinering av private aktiviteter). Staten i samfunnet. De statssentrerte analysene kritiserte marxistene for å legge for stor vekt på økonomiske relasjoner i samfunnet på bekostning av

Postkoloniale stater

politiske analyser av staten. De statssentrerte analysene er på sin side blitt kritisert for å gå for langt i å fokusere på staten, det vil si at de legger for stor vekt på statens autonomi og kapasitet på bekostning av analyser av maktrelasjoner i samfunnet (Braathen, 1997). Denne kritikken er klarest ut­ trykt i en mangslungen samling av enkeltstudier som er redigert av Migdal, Kohli og Shue (1994). Bidragsyterne til denne boka argumenterer først og fremst for balanserte analyser av den gjensidige påvirkningen mellom sta­ ten og samfunnet. Dette blir omtalt som et «stat-i-samfunnet» perspektiv. Siden både staten og samfunnet er konteksavhengige, det vil si historisk og geografisk spesifikke, argumenteres det heller for teoriinformerte empiriske og komparative studier enn for generelle teoretiseringer av relasjonene mel­ lom stat og samfunn. I den grad disse enkeltstudiene utgjør en felles tilnær­ ming, er denne sentrert omkring tre generelle problemstillinger: (1) statens kapasitet til å gjennomføre økonomiske og sosiale utviklingstiltak og å legi­ timere sin politiske dominans, (2) betydningen av ulike sosiale krefter, for eksempel sosiale klasser, klassefraksjoner og sosiale bevegelser, i utformin­ gen av staten og politikken, og (3) mulighetene og begrensningene for en gjensidig styrking av både staten og samfunnet. Mens den tredje problem­ stillingen har vært relativt fraværende i tidligere forskning, har de to første vært gjenstand for forskning med basis i henholdsvis stats- og samfunns­ sentrerte tilnærminger. Slik sett representerer dette stat-i-samfunnet per­ spektivet først og fremst en eklektisk kombinasjon av elementer fra de ulike tilnærmingene som har dominert studiet av postkoloniale stater og politikk.

Utviklingsgeografi og staten Det eksisterer relativt få samfunnsgeografi ske studier som eksplisitt analy­ serer staten i den tredje verden. Likevel er det paralleller mellom den gene­ relle utviklingen av ulike perspektiver på den postkoloniale staten og hvor­ dan utviklingsgeografer har forholdt seg til staten. Generelt har det skjedd en overgang fra en forståelse av staten som en institusjon som ivaretar fel­ lesskapets interesser, det vil si et demokratisk-pluralistisk perspektiv på sta­ ten, til en forståelse av staten som et produkt av klasserelasjoner i samfun­ net, det vil si et marxistisk perspektiv på staten. På 1960- og 1970-tallet var det relativt vanlig at utviklingsgeografer stu­ derte ulike dimensjoner av regional utvikling for så å anbefale statlige utviklings- og planleggingsstrategier. Den underliggende tankegangen var at vitenskapelige utviklingsmodeller og analyser kunne bidra med praktisk anvendbar kunnskap, det vil si at det var vanlig å se «regional development theory as a body of scientific knowledge which offers a technical basis for the rationalization of regional planning activities» (Gore, 1984, s. 19). Den­

109

110

Postkoloniale stater

ne tankegangen var basert på en antagelse om at staten tjener fellesskapets beste. De politiske prosessene som ligger bak planleggingen og implemen­ teringen av utviklingstiltak, ble derfor i stor grad ignorert (se for eksempel Brugger, 1982; Kriiger, 1982; Rambousek, 1982; Simon, 1990). Dette betyr at selv om utviklingsgeografer som har vært inspirert av moderniseringste­ ori har vært opptatt av statens rolle i utviklingsprosessen, har de i svært li­ ten grad foretatt kritiske og politiske analyser av statens form og funksjon i forhold til samfunnet. Dette kom først med framveksten av marxistiske til­ nærminger innenfor utviklingsgeografi. Watts (1983; 1984) var en av de første samfunnsgeografene som presen­ terte en marxistisk analyse av staten i den tredje verden. I ulike studier av rurale klasserelasjoner i Nigeria, hevder han at den nigerianske staten bør forstås som et produkt av internasjonale og nasjonale kapitalinteresser. I ko­ lonitida var staten generelt dominert av handelskapitalens interesser. Han poengterer likevel at behovet for politisk legitimitet betydde at den koloni­ ale staten opererte med en viss grad av autonomi i forhold til disse domine­ rende interessene. Etter uavhengigheten eksisterte det imidlertid ingen klas­ ser som var dominerende nok til å gi staten den nødvendige autonomi og kapasitet for en effektiv styring av utviklingsprosessen. Da Nigerias oljeboom skapte en dramatisk ekspansjon av statlig kapital, ble staten derimot en arena for statssentrert privat akkumulasjon. Dette skapte en intens poli­ tisk rivalisering om adgang til statens ressurser, med politisk mobilisering gjennom etniske og regionale klasseallianser. Denne maktkampen undermi­ nerte den begrensete autonomien og kapasiteten som staten hadde hatt, og fjernet dermed grunnlaget for framveksten av en utviklingsstat. Samatar (1989; 1992) dokumenterer en tilsvarende prosess i Somalia. Et generelt fravær av en dynamisk privat sektor og et koordinert borgerskap kombinert med relativt omfattende statlige ressurser, førte til at politiske posi­ sjoner ble et viktig element i private akkumulasjonsstrategier. Dette innebæ­ rer blant annet at den sosiale desintegrasjonen som har kjennetegnet Somalia på 1990-tallet, ikke bør forstås som et resultat av historiske klanmotsetninger, men heller som resultat av en politisering av klanidentiteter. Denne situasjo­ nen står i skarp kontrast til situasjonen i Botswana, der Samatar og Oldfield (1995) finner at en politisk organisert dominerende klasse har skapt en effek­ tiv utviklingsstat. Selv har jeg dokumentert at strukturer som ligner på den omtalte situasjonen i Nigeria og Somalia også har vokst fram i Sri Lanka. Den postkoloniale srilankiske staten har gjennomgått tre hovedperioder. I tida rundt frigjøringa var den dominert av polariserte klassemotsetninger. På 1950- og 1960-tallet var Sri Lanka preget av sosialdemokratisk politikk ba­ sert på etniske klasseallianser. Perioden fra tidlig på 1970-tallet har vært pre­ get av økonomiske kriser etterfulgt av økonomisk liberalisering, økte sosiale ulikheter og intens rivalisering mellom politiske patron-klient nettverk for po­ litisk makt og statssentrert privat akkumulasjon. Framveksten av militant sin­

Postkoloniale stater

galesisk og tamilsk nasjonalisme og det autoritære regimet fra slutten av 1970-tallet bør forstås som et resultat av denne rivaliseringen om politisk makt med påfølgende eksklusjon og undertrykking av konkurrerende politis­ ke allianser og nettverk (Stokke, 1997; 1998). Utviklingsgeografer som har vært opptatt av den postkoloniale staten, har i stor grad tatt utgangspunkt i marxistisk politisk økonomi. Etterhvert har flere av disse gitt større oppmerksomhet til mangfoldet av identiteter og interesser i samfunnet og statens relative autonomi og kapasitet, det vil si temaer som er sentrale innenfor stat-i-samfunnet perspektivet (Glassman & Samatar, 1997).

Avslutning Mens det er blitt en økende interesse for betydningen av postkoloniale sta­ ter og politikk i utviklingsprosessen, finnes det relativt få politiske analyser innenfor utviklingsgeografi. Likevel er det paralleller mellom teoriutviklin­ gen omkring den postkoloniale staten og hvordan utviklingsgeografer har forholdt seg til staten. Generelt har det skjedd en overgang fra en forståelse av staten som en institusjon som ivaretar fellesskapets interesser (demokratisk-pluralisme) til en forståelse av staten som et produkt av klasserelasjo­ ner i samfunnet (marxisme). De siste årene er det lagt økende vekt på sta­ tens autonomi og kapasitet, men også på de mangslungne relasjonene som eksisterer mellom staten og samfunnet. Det er opplagt en utfordring for po­ litisk geografi og utviklingsgeografi å studere postkoloniale staters basis og autonomi i forhold til sosiale krefter i samfunnet, foruten disse statenes ka­ pasitet og faktiske utviklingstiltak i forhold til samfunnet (Mohan & Stok­ ke, kommer).

111

Sosiale bevegelser

Folkelig politisk mobilisering og deltagelse har vært nedprioritert som forskningstema i politisk geografi. Innenfor romlig politisk geografi finnes det en tradisjon for kvantitative analyser av valggeografi. Med utgangs­ punkt i en demokratisk-pluralistisk forståelse av makt, er politisk mobilise­ ring og deltagelse blitt forstått som noe som først og fremst skjer gjennom demokratiske valg. Romlig politisk geografi har derfor vært opptatt av geo­ grafiske mønstre og skillelinjer i deltagelsen og stemmegivningen ved poli­ tiske valg. De siste årene er det gjort ulike forsøk på å reformulere valggeo­ grafi innenfor den radikale tilnærmingen til politisk geografi (Johnston, Shelley, & Taylor, 1990; Taylor, 1993c). I Norge har valggeografi vært en integrert del av statsvitenskapelig valgforskning (Lipset & Rokkan, 1967; Rokkan, 1987; 1992; Valen & Katz, 1964), mens det har fått liten oppmerk­ somhet blant samfunnsgeografer (to unntak er Bivand, 1994; Surazska & Bivand, 1997). Radikal politisk geografi er kjennetegnet av et generelt fravær av studier av sosiale bevegelser. Dette er paradoksalt siden marxisme vektlegger kol­ lektiv mobilisering som en drivkraft for endringer i samfunnet. Dette para­ dokset kan til en viss grad forklares med at marxismens interesse for kol­ lektiv mobilisering primært dreier seg om klassekamp. Andre former for kollektiv mobilisering overses eller forstås som en fordekt form for klasse­ kamp. Dette er imidlertid en utilfredsstillende forklaring ettersom radikal politisk geografi også har ignorert politisk klassekamp. En bedre forklaring finnes i den relative vektleggingen på strukturer og aktører innenfor radikal politisk geografi. Marx hevder i et berømt sitat at: «Men make their own history, but they do not make it just as they please; they do not make it un­ der circumstances chosen by themselves, but under circumstances directly encountered, given and transmitted from the past» (Marx, 1963, s. 15). Ra­ dikal politisk geografi har gjennomgående ansett de samfunnsmessige strukturene som viktigere enn kollektiv mobilisering i å forme politiske in­ stitusjoner og praksiser. Det finnes derfor relativt få analyser innenfor den­ ne tilnærmingen av sosiale bevegelser. Marxistiske analyser av økonomiske og sosiale samfunnsstrukturer kan likevel være et nyttig utgangspunkt for studier av sosiale bevegelser i den grad disse analysene avdekker de struk­ turelle årsakene til at ulike bevegelser oppstår. Kritisk politisk geografi står i skarp kontrast til radikal politisk geografi når det gjelder vektleggingen på kollektiv politisk mobilisering. Denne til­ nærmingen er en del av en bred kritikk mot reduksjonisme i radikal sam­ funnsgeografi. Denne kritikken har resultert i en større vektlegging på

Sosiale bevegelser

mangfoldet av sosialt konstruerte identiteter, interesser og krav, og på hvor­ dan disse gir opphav til ulike former for kollektiv handling. Det finnes såle­ des en rekke studier av ulike sosiale bevegelser innenfor kritisk politisk geografi, men dette gjelder også for studier av uformell politikk i hverdags­ livet (kapittel 8). Dette kapitlet fokuserer på ulike forståelser av sosiale bevegelser. Det gis først en introduksjon til sentrale teorier om sosiale bevegelser. Tre generelle tilnærminger identifiseres innenfor litteraturen om sosiale bevegelser: (1) teorier om nye sosiale bevegelser, (2) teorier om ressursmobilisering, og (3) teorier om kulturelle rammer. Den første tilnærmingen legger særlig vekt på hvorfor sosiale bevegelser oppstår. Den andre tilnærmingen er mer opptatt av hvordan sosiale bevegelser oppstår. Den tredje tilnærmingen fokuserer på hvordan kulturelle prosesser danner en basis for og er et produkt av kol­ lektive handlinger. Dette blir etterfulgt av kortfattete diskusjoner om hvor­ dan disse teoriene behandler forholdet mellom sosiale bevegelser og staten og betydningen av sted i forbindelse med kollektiv mobilisering.

Teorier om sosiale bevegelser En sosial bevegelse kan forstås som en gruppe enkeltpersoner som opptrer som en kollektiv aktør for å fremme felles interesser ut fra en kollektiv identitet. A. Scott (1990) hevder at sosiale bevegelser skiller seg fra politis­ ke partier og interessegrupper ved at de har massemobilisering som sin pri­ mære kilde for makt. De skiller seg fra sosiale klubber ved at de søker å fremme eller forhindre samfunnsendringer: A social movement is a collective actor constituted by individuals who under­ stand themselves to have common interests and, for at least some significant part of their social existence, a common identity. Social movements are distinguished from other collective actors, such as political parties and pressure groups, in that they have mass mobilization, or the threat of mobilization, as their prime source of social sanction, and hence of power. They are further distinguished from other collectivities, such as voluntary associations or clubs, in being chiefly concemed to defend or change society, or the relative position of the group in society. (A. Scott, 1990, s. 6)

Dette betyr at «sosiale bevegelser» er et samlebegrep for en lang rekke be­ vegelser, deriblant kvinnebevegelser, fredsbevegelser, demokratibevegelser, miljøbevegelser, bonde- og arbeiderbevegelser, nasjonalistiske bevegelser, urbane sosiale bevegelser med mere. 1960-åra var preget av en oppblomstring av borgerrettighetsbevegelser, studentbevegelser, kvinnebevegelser, miljøbevegelser og fredsbevegelser i

113

114

Sosiale bevegelser

Vest-Europa og Nord-Amerika (Klandermans, 1991). I den tredje verden, og spesielt i Latin-Amerika, oppstod det på den samme tiden en rekke sosi­ ale bevegelser som kjempet for bedre levekår for marginaliserte sosiale grupper og politisk demokratisering i land med diktaturregimer (Escobar & Alvarez, 1992). Demokratibevegelser har også vokst fram i Sør-Korea, Bur­ ma og Kina, mens India ofte blir trukket fram som et land med et mangfold av miljøbevegelser (Shiva, 1989; Wagner, 1991). Ulike sosiale bevegelser oppstod også i Øst-Europa i tida før og etter sammenbruddet av de sosialis­ tiske regimene der. Dette betyr at sosiale bevegelser er viktige politiske fe­ nomener i mange deler av verden. Denne oppblomstringen av sosiale bevegelser har medført at nye teorier om kollektive handlinger er blitt utviklet. Det har også vært en oppblom­ string av empiriske studier av sosiale bevegelser i ulike deler av verden. Tre generelle tilnærminger kan identifiseres innenfor litteraturen om sosiale be­ vegelser: (1) teorier om nye sosiale bevegelser («New social movement theory»), (2) teorier om ressursmobilisering («Resource mobilization theories»), og (3) teorier om kulturelle rammer. Studiet av sosiale bevegelser ble tidligere dominert av en polarisert debatt mellom «amerikanske» ressursmobiliseringsteorier og «europeiske» teorier om nye sosiale bevegelser. Den tredje tilnærmingen er blitt utviklet innenfor de nordamerikanske og vesteuropeiske teoriene og blir vanligvis framstilt som underordnete per­ spektiver innenfor disse. Uansett om man klassifiserer de ulike teoriene i to eller tre kategorier, er det idag vanlig å anse disse som komplementære til­ nærminger med ulik vektlegging og flytende grenser seg imellom (Klander­ mans, 1991).

Teorier om nye sosiale bevegelser. Et viktig fellestrekk for de ulike teoriene innenfor denne tilnærmingen er at de framstiller bevegelsene som har vokst fram siden begynnelsen av 1960-tallet, som nye sosiale bevegelser (Calhoun, 1994a). I dette ligger det en antakelse om at disse bevegelsene er fun­ damentalt forskjellige fra tidligere former for kollektiv mobilisering, det vil si spesielt klassebaserte bevegelser. Ifølge A. Scott (1990) er dette skillet mellom «gamle» arbeiderbevegelser og «nye» sosiale bevegelser bygget på antatte forskjeller i bevegelsenes lokalisering, mål, organisering og aksjons­ midler (tabell 6.1). Arbeiderbevegelsene er lokalisert innenfor den politiske sfære og mobiliserer primært i forhold til staten og andre politiske institu­ sjoner. De kjemper for politisk integrasjon og økonomiske rettigheter for arbeiderklassen, har en formell og hierarkisk organisering og anvender poli­ tisk mobilisering som sin viktigste arbeidsform. Nye sosiale bevegelser der­ imot, er lokalisert i sivilsamfunnet og er ikke opptatt av å kjempe for for­ mell politisk makt. De arbeider primært for endringer i verdier og livsstiler og for et forsvar av sivilsamfunnets autonomi i forhold til staten og marke­ det. De har en uformell nettverksorganisering på grasrotsnivå og anvender

Sosiale bevegelser

Lokalisering

Arbeiderbevegelser

Nye sosiale bevegelser

1 økende grad innenfor den

Sivilsamfunnet

formelle politiske sfære

Mål

Politisk integrasjon /

Endringer i verdier og livsstil,

økonomiske rettigheter

forsvar av sivilsamfunnet

Organisering

Formell / hierarkisk

Nettverk / grasrot

Aksjonsmidler

Politisk mobilisering

Direkte aksjoner / kulturelle innovasjoner

Tabell 6.1 Hovedforskjeller mellom nye sosiale bevegelser og arbeiderbe­ vegelsen (etter A. Scott, 1990).

direkte aksjoner og kulturelle innovasjoner som sine viktigste virkemidler. De nordamerikanske og vesteuropeiske studentbevegelsene på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet er sannsynligvis de bevegelsene som passer best inn i denne idealtypen. Scott poengterer imidlertid at det eksis­ terer et stort mangfold av sosiale bevegelser med forskjellige lokaliseringer, mål, organisasjonsformer og aksjonsmidler. Han er derfor skeptisk til et­ hvert forsøk på å konstruere allmenngyldige teorier om nye sosiale bevegel­ ser. Det viktigste fellestrekket ved de ulike teoriene om nye sosiale bevegel­ ser, er at de søker å identifisere de økonomiske, sosiale og politiske sam­ funnsstrukturer som ligger til grunn for framveksten av nye sosiale bevegel­ ser. Ulike teoretikere presenterer imidlertid svært forskjellige forståelser av hva som kjennetegner denne strukturelle basisen for nye sosiale bevegelser. To sentrale representanter for teorier om nye sosiale bevegelser er Castells (1977; 1978; 1983; 1996) og Touraine (1981; 1985; 1992). Castells har vært spesielt opptatt av urbane sosiale bevegelser. Fra hans tidlige studier i 1970-årene og fram til idag, har det skjedd markante end­ ringer i hans forståelse av slike sosiale bevegelser. Dette kan beskrives som en overgang fra en strukturalistisk marxistisk tilnærming, der urbane sosia­ le bevegelser anses som et uttrykk for generelle klassemotsetninger, til ikke-deterministiske analyser av kollektiv identitet og mobilisering i byer (Lowe, 1986).

115

116

Sosiale bevegelser

Castells (1977; 1978) hevder i sine tidlige studier at senkapitalistiske samfunn er preget av at kollektivt forbruk har fått økt betydning. Markeds­ mekanismene skaper ulike behov og tilbyr visse forbruksgoder, mens andre goder i liten grad framskaffes gjennom markedet (for eksempel utdanning og offentlig transport). De sistnevnte godene er viktige for reproduksjonen av arbeidskraften, men å framskaffe disse innebærer investeringer som er ulønnsomme og derfor uinteressante for private foretak. Dette betyr at sta­ ten må intervenere for å sikre et godt og sosialt rettferdig tilbud av kollekti­ ve forbruksgoder. Det er imidlertid vanskelig for staten, innenfor gitte øko­ nomiske rammebetingelser, å imøtekomme alle krav angående slike goder. Dette skaper en situasjon der det gjerne oppstår konflikter mellom staten og urbane sosiale bevegelser omkring tilbudet av offentlige goder. I sine tidlige studier så Castells de urbane sosiale bevegelsers kamp for kollektive forbruksgoder, som en fordekt form for klassekamp («collective consumption trade unionism»). Senere har han gått over til å forstå klasse­ relasjoner som en blant flere kilder til kollektiv mobilisering i byer. På 1980-tallet hevdet han derfor at urbane sosiale bevegelser ikke bare oppstår omkring spørsmålet om kollektivt forbruk, men også omkring spørsmål om kulturell identitet og om politisk makt og lokalt selvstyre: Urban protest movement, in our societies and in our epoch, seem to develop around three major themes: 1. Demands focused on collective consumption, that is, goods and Services directly or indirectly provided by the state. 2. Defense of cultural identity associated with and organized around a specific territory. 3. Po­ litical mobilization in relationship to the state, particularly emphasizing the role of local government. (Castells, 1983, s. xviii)

I denne sammenhengen trekker han fram homobevegelsen i San Francisco som en urban sosial bevegelse som med stor suksess har kombinert forsvar for kulturell identitet med politisk mobilisering omkring den lokale staten. Castells hevder imidlertid at homobevegelsens motvilje mot å delta i en ge­ nerell urban politisk kamp har medført at den er forblitt en isolert kultur- og interessegruppe som mobiliserer politiske allianser i enkeltsaker. I sin foreløpig siste bok om sosiale bevegelser, hevder Castells (1997) at dagens sosiale bevegelser først og fremst utøver motstand mot pågående globaliseringsprosesser. Han poengterer at alle kollektive identiteter er sosi­ ale konstruksjoner og at identitetsbevegelser må forstås innenfor sin spesi­ fikke politisk-økonomiske kontekst. Det er likevel et fellestrekk for mange kollektive bevegelser, inkludert islamsk fundamentalisme i Midt-Østen, Zapatistopprøret i Mexico, nasjonalistiske bevegelser i det tidligere Sovjetuni­ onen, kristenfundamentalisme og militia-bevegelsen i USA og Aum Shinrikyo i Japan, at de representerer identiteter og praksiser som er i opposi­ sjon mot globalisering og framveksten av nettverkssamfunnet. Touraine (1981; 1985) er opptatt av å identifisere fundamentale politiske

Sosiale bevegelser

motsetninger i ulike epoker. Han skiller i denne sammenheng mellom in­ dustrisamfunn og postindustrielle, eller programmerte, samfunn. Industri­ samfunnet er først og fremst kjennetegnet av en grunnleggende konflikt mellom dominerende og underordnete klasser. I det postindustrielle sam­ funnet er herredømme ikke direkte knyttet til klasserelasjoner, men er heller basert på innsamling og behandling av informasjon: Industrial society ... is based on the hold exerted by the masters of industry over salaried labour; this is why the place where class awareness and class conflict is situated is the factory, even the workshop or work-place, all of these being situations in which the boss-organizer imposes production rates and methods on the workers. ... By contrast, in programmed society class domination consists less in organizing work than in managing the production and data-processing apparatus, i.e. ensuring the often monopolistic control of the supply and processing of a certain type of data, and hence of a way of organizing social life. (Touraine, 1981, s. 6)

Dette betyr at den fundamentale politiske motsetningen i postindustrielle samfunn er mellom systemet (staten og markedet) sitt forsøk på å maksime­ re produksjon, kapital, makt og informasjon, på den ene siden, og enkelt­ personers forsøk på å forsvare og utvide sin individualitet, på den andre si­ den (Touraine, 1992). De nye sosiale bevegelsene er et uttrykk for ulike gruppers motstand mot administrative institusjoners forsøk på å dominere samfunnet, og en kamp for kulturell identitet, livsstil og selvstyre i sivil­ samfunnet. Denne konflikten spiller seg ut i en rekke nye sosiale bevegel­ ser, for eksempel omkring kjønnsrelasjoner, seksualitet, utdanning og øko­ logi. Fellesnevneren for teoriene om nye sosiale bevegelser er at de vektlegger den strukturelle basis for sosiale bevegelser. Det er opplagte likhetstrekk mel­ lom disse teoriene og marxisme. En viktig forskjell mellom ortodoks marxis­ me og teoriene om nye sosiale bevegelser, er imidlertid at de sistnevnte ikke gir forrang til klasserelasjoner og klassekamp. Teoriene om nye sosiale bevegelser hevder derimot at sosiale bevegelser er basert på et mangfold av sosialt konstruerte identiteter i senkapitalistiske/postindustrielle samfunn. Det er nødvendig å analysere de politiske og økonomiske strukturene for å forstå hvorfor sosiale bevegelser oppstår. Denne strukturelle konteksten er tids- og stedsspesifikk. Studier av sosiale bevegelser i Vest-Europa og Nord-Amerika legger ofte vekt på individuelle livsstilsvalg og kulturell identitet i postindus­ trielle samfunn. De strukturelle forholdene som trekkes fram i studier av sosi­ ale bevegelser i den tredje verden, er først og fremst økonomisk og politisk marginalisering. Det er for eksempel vanlig å hevde at oppblomstringen av nye sosiale bevegelser i Latin-Amerika skjedde i en periode preget av under­ trykkende militærregimer og økt sosial ulikhet i forbindelse med økonomiske liberaliseringsprogrammer (Hellman, 1992).

117

118

Sosiale bevegelser

Figur 6.1 Arenaer for sosial praksis (etter Friedmann, 1992).

Det er i denne sammenheng naturlig å trekke fram Friedmanns (1992) ana­ lyse av kollektiv mobilisering for økt råderett over egne livsvilkår. Fried­ mann identifiserer fire arenaer for sosial praksis: staten, sivilsamfunnet, den organiserte økonomien og det politiske fellesskapet (figur 6.1). Til hver are­ na er det knyttet bestemte sentrale institusjoner: byråkrati innenfor staten, hushold i sivilsamfunnet, foretak innenfor den organiserte økonomien og politiske organisasjoner i det politiske fellesskapet. Han identifiserer også karakteristiske institusjoner for skjæringspunktene mellom de fire arenae­ ne: religiøse institusjoner mellom staten og sivilsamfunnet, uformelle øko­ nomiske aktiviteter mellom sivilsamfunnet og den organiserte økonomien, interesseorganisasjoner mellom den organiserte økonomien og det politis­ ke fellesskapet og lovgivende forsamlinger mellom det politiske fellesska­ pet og staten. De ulike arenaene er også kjennetegnet av ulike former for makt: statsmakt innenfor staten, sosial makt i sivilsamfunnet, økonomisk makt innenfor den organiserte økonomien og politisk makt i det politiske fellesskapet. Denne rigide klassifiseringen er opplagt diskutabel. Fried­ mann poengterer selv at grensene mellom arenaene kan være uklare og at

Sosiale bevegelser

det gjerne eksisterer motsetninger og konflikter innenfor de ulike sosiale arenaene såvel som mellom dem. Hovedpoenget er imidlertid at makt i mo­ derne samfunn er konsentrert langsmed den vertikale aksen (staten - den organiserte økonomien) på bekostning av den horisontale aksen (sivilsam­ funnet - det politiske fellesskapet). Denne konsentrasjonen av makt innen­ for staten og markedet har blant annet medført en marginalisering av store sosiale grupper. Friedmann hevder at sosiale bevegelser oppstår som en re­ aksjon mot disse økonomiske og politiske marginaliseringsprosessene. Marginaliserte sosiale grupper forsøker å få økt råderett over egne livsvilkår («empowerment») gjennom kollektiv mobilisering. Sosiale bevegelser i den tredje verden, fra nabolagsbaserte suppekjøkken til nasjonale demokratibevegelser, dreier seg alle om psykologisk, sosial og politisk «empowerment» for marginaliserte grupper heller enn alternative livsstiler og identiteter blant middelklassen. Et eksempel fra utviklingsgeografi kan illustrere dette poenget om margi­ nalisering som basis for kollektiv mobilisering. Garcfa-Godos (1996) doku­ menterer at framveksten av «Rondas Campesinas», en småbondebevegelse i Andesfjellene i Peru, var et direkte resultat av organiserte kvegtyverier fra marginaliserte småbønder. Siden småbøndenes krav om beskyttelse fra po­ litiet ikke ga noe reelt resultat, blant annet fordi kvegtyveriene ofte var ut­ ført med støtte fra det lokale politiet, ble det opprettet lokale nattpatruljer. Etterhvert som dette resulterte i reduserte kvegtyverier, spredte bevegelsen seg til nye områder, men ble også utvidet til å omfatte nye aktiviteter som blant annet protestmarsjer mot bander av kvegtyver og deres lokale støtte­ spillere i statsapparatet, krav om politiske rettigheter og etablering av ulike institusjoner for lokalt demokrati (deriblant egne domstoler). Dette betyr at «Rondas Campesinas»-bevegelsen utviklet seg fra en selvforsvarstrategi til en bredere politisk bevegelse som en direkte reaksjon på lokale økonomiske og politiske marginaliseringsprosesser (Stam, 1992).

X"

ro

cn

Sterk

Svak

Frikirkelighet

Arbeiderbevegelse

Katolisisme

Liberal konservatisme

c/>

S

Sosioøkonomisk deprivasjon

Eksistensiell deprivasjon

Tabell 6.2 Former for deprivasjon og idealtyper av religiøse og politiske bevegelser (etter Knudsen, 1994).

119

120

Sosiale bevegelser

Knudsen (1994) anvender på tilsvarende vis et strukturelt perspektiv for å forklare den historiske framveksten av politiske og religiøse bevegelser i Norge (tabell 6.2). Hans argument er at omfanget og formen for deprivasjon er styrende for graden og typen av mobilisering. Mens eksistensiell depriva­ sjon skaper følelser av usikkerhet og normløshet, er sosioøkonomisk depri­ vasjon knyttet til en ujevn fordeling av materielle goder. Kombinasjonen av disse deprivasjonsformene skaper fire idealtyper av religiøse og politiske bevegelser: frikirkelighet, arbeiderbevegelse, katolisisme og liberal konser­ vatisme. Teorier om ressursmobilisering representerer en mer aktørorientert tilnær­ ming til sosiale bevegelser (McAdam, McCarthy, & Zald, 1996a; Oberschall, 1993; Tarrow, 1994; Tilly, 1978). Disse teoriene er mindre opptatt av de samfunnsstrukturene som ligger til grunn for sosiale bevegelser. Utilfredsstilte behov («grievances») eksisterer i alle samfunn og til alle tider og kan derfor ikke forklare framveksten av sosiale bevegelser i bestemte perioder og lokaliteter. Et illustrerende eksempel i denne sammenheng er fraværet av radikale politiske bevegelser i USA, med unntak av 1960- og 1970-årene, til tross for omfattende sosiale ulikheter. Ressursmobiliseringsteorier er pri­ mært opptatt av hvordan sosiale bevegelser oppstår. Disse teoriene poengte­ rer at dannelsen av sosiale bevegelser er betinget av at det eksisterer ressur­ ser som muliggjør kollektiv mobilisering. Tre sett av ressurser blir gjerne framhevet: (1) organisatoriske ressurser, det vil si sosiale nettverk og insti­ tusjoner som kan utgjøre en basis for kollektiv mobilisering, (2) politiske ressurser, det vil si politiske muligheter som fremmer kollektiv mobilise­ ring, og (3) kulturelle eller ideologiske ressurser, det vil si kulturelle ram­ mer som fremmer kollektiv mobilisering. Disse tre omtales gjerne som hen­ holdsvis mobiliseringsstrukturer («mobilization structures»), politiske mulighetsstrukturer («political opportunity structures») og kulturelle rammeprosesser («cultural framing processes»). Kulturelle rammeprosesser og politiske mulighetsstrukturer blir diskutert i de etterfølgende seksjonene om kollektiv identitet og om staten og sosiale bevegelser. En klassisk analyse innenfor ressursmobilisering av Tilly (1978), kan imidlertid gi en innleden­ de illustrasjon av hva som ligger i disse tre dimensjonene. Tilly (1978) hevder at kollektiv mobilisering er betinget av «netness» og «catness» (figur 6.2). «Netness» angir i hvilken grad en gruppe er sammenbundet gjennom nære sosiale nettverk. «Catness» angir i hvilken grad en gruppe enkeltpersoner utgjør en felles kulturell kategori, det vil si en gruppe med en kollektiv identitet. «Netness» dreier seg således om mobiliserings­ strukturer mens «catness» dreier seg om kulturelle rammer for sosiale be­ vegelser. Tilly hevder at sannsynligheten for kollektiv organisering avhenger av «catness» og «netness», det vil si at kollektiv organisering er mest sann­ synlig i grupper som utgjør en distinkt kategori og har sterke nettverk («cat-

Sosiale bevegelser

Figur 6.2 Kollektiv organisering som et produkt av «catness» (kategori) og «netness» (nettverk) (etter Tilly, 1978).

net»). Som et eksempel nevner han at «alle brasilianere» utgjør en gruppe som identifiseres av brasilianere og andre som en distinkt kulturell kategori. Det er imidlertid en gruppe som i liten grad er sammenbundet av personlige nettverk. Denne gruppen har derfor lav «netness» og høy «catness». Vennskapsnettverk befinner seg i den motsatte situasjonen. Innenfor vennegruper er det nære sosiale relasjoner, men en vennegruppe utgjør sjelden en separat kulturell kategori. Lokale fagforeningsklubber, derimot, skårer høyt på beg­ ge dimensjonene, det vil si at de er kjennetegnet av både sosiale nettverk og av en kollektiv identitet. Denne situasjonen fremmer kollektiv organisering. Dette står i direkte motsetning til en tilfeldig folkemengde, der både «cat­ ness» og «netness» er lav og sannsynligheten for kollektiv mobilisering er li­ ten. Kollektiv mobilisering avhenger ikke bare av at det eksisterer sosiale nettverk og kulturelle identiteter, men er også betinget av graden av under­ trykkelse eller støtte fra staten. Figur 6.3 angir en skjematisk modell for po­ litisk undertrykkelse, toleranse og støtte for ulike sosiale grupper og ak­ sjonsformer. I henhold til denne modellen vil enhver gruppe som er mindre

121

122

Sosiale bevegelser

akseptabel enn A bli undertrykt uavhengig av deres faktiske aksjoner. En­ hver aksjonsform som er mindre akseptabel enn B vil bli undertrykt uav­ hengig av hvilken gruppe som utfører den. Enhver gruppe som er mer ak­ septabel enn C og alle aksjonsformer som er mer akseptable enn D mottar politisk støtte. Den faktiske lokaliseringen av punktene A, B, C og D avhen­ ger av det politiske styresettet. Her skiller Tilly mellom undertrykkende, to­ talitære, tolerante og svake regimer: A repressive regime represses many groups and actions, while facilitating few of either. A totalitarian regime may repress less, but it facilitates a wide range of actions, even to the point of making them compulsory. As a consequence, the band of merely tolerated actions narrows. The tolerant regime widens that middle band: diagram (c) sneaks in the supposition that to do so it must bear some actions to the most powerful groups within it. Finally, the weak regime also has a wide band of tolerated behavior, but it facilitates less, and tips its repression toward the weaker groups while doing practically nothing about the collective ac­ tion of the strong. (Tilly, 1978, s. 109-110)

Tilly videreutvikler disse skjematiske modellene for «netness» (mobilise­ rings strukturer), «catness» (kulturelle rammer) og regimer (politiske mulighetsstrukturer) i mer realistiske modeller og i konkrete analyser av ulike so­ siale bevegelser. Dette har vært et viktig utgangspunkt for videre studier av disse tre hoveddimensjonene innenfor ressursmobiliseringsteori. Mobiliseringsstrukturer dreier seg om hvordan sosiale bevegelser organi­ seres og hvordan enkeltpersoner og grupper mobiliseres til å delta i kollek­ tive bevegelser. Ressursmobiliseringsteori poengterer at sosiale bevegelser bygger på ulike sosiale nettverk og institusjoner i samfunnet for å etablere bevegelser og mobilisere støtte. McCarthy (1996) hevder at disse institusjo­ nene og nettverkene kan være formelle eller uformelle og eksistere innenfor eller utenfor en sosial bevegelse (tabell 6.3). Som eksempler på uformelle institusjoner, framhever han familier, vennskapsnettverk, nabolag og arbeidsnettverk. Disse institusjonene eksisterer uavhengig av sosiale bevegel­ ser, men kan likevel spille en avgjørende rolle i en kollektiv mobilisering. Uformelle nettverk og institusjoner kan også eksistere innenfor sosiale be­ vegelser. Eksempler på dette kan være nettverk av nåværende eller tidligere aktivister med felles erfaringer og minner. Når det gjelder mer formelle in­ stitusjoner i samfunnet, hevder han at kirkesamfunn, fagforeninger, yrkes­ organisasjoner og lignende kan fungere som mobiliseringsstrukturer for so­ siale bevegelser. Eksisterende sosiale bevegelser, frittstående protestkomiteer og opplærings- og ressursinstitusjoner for sosiale bevegelser kan også danne basis for ny kollektiv mobilisering. De tilgjengelige mobiliseringsstrukturene vil variere fra sak til sak og over tid og rom. Hovedpoenget er imidlertid at framveksten av en sosial bevegelse i stor grad må relateres til eksistensen av organisatoriske ressurser. Buechler (1995) hevder således at

Sosiale bevegelser

A

C

Støtte

Toleranse

Undertrykkelse

Lav a) Undertrykkende regimer

Aksept for gruppe b) Totalitære regimer

Høy c) Tolerante regimer

d) Svake

Figur 6.3 Regimers undertrykkelse, toleranse og støttefor ulike grupper og aksjonsformer (etter Tilly, 1978).

kvinnebevegelsen som vokste fram i Vest-Europa og Nord-Amerika på 1960-tallet bygde på eksisterende erfaringer, nettverk og organisasjoner fra kvinners kamp for stemmerett. Ressursmobiliseringsteori vektlegger også at sosiale bevegelser eksiste­ rer innenfor et miljø av samarbeidende og konkurrerende organisasjoner. Klandermans (1991) hevder at det eksisterer komplekse allianse- og konfliktsystemer mellom ulike organisasjoner innenfor en sosial bevegelse og

123

124

Sosiale bevegelser

Utenfor bevegelse

Uformelt

Formelt

Vennskapsnettverk

Innenfor bevegelse

Aktivistnettverk

Nabolag

Nettverk basert på

Arbeidsnettverk

felles minner

Kirker

Eksisterende bevegelser

Fagforeninger

Lokale protestkomiteer

Yrkesorganisasjoner

Opplæringsskoler

Tabell 6.3 Mobiliseringsstrukturer for sosiale bevegelser (etter McCarthy, 1996).

mellom sosiale bevegelser og andre aktører og institusjoner (for eksempel staten): The multi-organizational field of a social movement organization has both supporting and opposing sectors. We can describe these two sectors as (1) a social movements organization’s alliance system, consisting of groups and organizations that support the organization, and (2) its conflict system consisting of representatives and allies of the challenged political system, including countermovement organizations ... The boundaries between the two systems remain vague and may change in the course of events. Specific organizations that try to remain aloof from the controversy may be forced to take sides. Parts of the political sys­ tem (political parties, elites, government institutions) can coalesce with social movement organizations and join the alliance system. Coalitions can fall apart, and previous allies can become part of the conflict system (Klandermans, 1991, s. 36)

Alliansesystemet understøtter en sosial bevegelse gjennom organisatoriske ressurser og ved at det skapes utvidete politiske muligheter (se nedenfor). Konfliktssystemet derimot, underminerer en sosial bevegelse ved at tilgan­ gen på organisatoriske ressurser reduseres og ved at det skapes snevre poli­ tiske muligheter. Dette betyr at en sosial bevegelses allianse- og konfliktsystem både skaper og ødelegger organisatoriske ressurser og politiske mu­ ligheter.

Teorier om kulturelle rammer. Mens teoriene om nye sosiale bevegelser vektlegger spørsmålet om hvorfor sosiale bevegelser oppstår, er ressursmobiliseringsteoriene primært opptatt av hvordan bevegelser dannes. Den tredje gruppen av teorier, som er blitt utviklet innenfor disse to tilnærming-

Sosiale bevegelser

ene, fokuserer først og fremst på de kulturelle rammene for kollektiv mobi­ lisering. Ressursmobiliseringsteori og kulturelle rammer. Tidlige studier innenfor ressursmobiliseringsteori analyserte blant annet enkeltpersoners rasjonalitet for å delta i kollektive handlinger, det vil si aktørenes vurderinger av nytte og kostnader knyttet til aktiv deltagelse. Olson (1965) hevder for eksempel at deltagelse i kollektive handlinger avhenger av eksistensen av kollektive og selektive insentiver. Selektive insentiver er goder som kun er tilgjengeli­ ge for de som deltar i en kollektiv mobilisering. Kollektive insentiver, deri­ mot, er tilgjengelige for alle uansett deltagelse. Olson hevder at enkeltper­ soner ikke vil delta i kollektive handlinger med mindre det eksisterer selek­ tive insentiver. Dette skaper et problem for sosiale bevegelser fordi det er sannsynlig at enkelte vil velge å opptre som gratispassasjerer, det vil si at de vil nyte godt av det som oppnås uten selv å delta i den kollektive mobilise­ ringen. Olsons analyse har fått betydelig oppmerksomhet, blant annet fordi den gir en forklaring på hvorfor mange velger å ikke delta i sosiale bevegelser til tross for deres interesse for den aktuelle saken. Nyere bidrag til ressursmo­ biliseringsteori har imidlertid hevdet at dette er en svært snever og mekanistisk forståelse av aktørenes rasjonalitet. Olsons modell kan ikke forklare at enkeltpersoner faktisk deltar i kollektive handlinger til tross for fraværet av selektive insentiver. Dette har resultert i en nyorientering innenfor ressurs­ mobiliseringsteori i retning av studier av de kulturelle rammene som sosiale bevegelser opererer innenfor (Snow & Benford, 1988). Klandermans (1991) hevder at forskere innenfor ressursmobiliseringstradisjonen i økende grad er blitt oppmerksom på to viktige prinsipper i denne sammenheng. For det første: Det som bestemmer enkeltpersoners deltagelse i kollektive hand­ linger, er ikke en objektiv realitet, men persepsjoner og fortolkninger av vir­ keligheten. For det andre: Sosiale bevegelser spiller selv en aktiv rolle i å konstruere og formidle fortolkninger av denne virkeligheten. Kulturelle rammebetingelser er underteoretisert innenfor ressursmobili­ seringsteori sammenlignet med teoretiseringen av mobiliseringsstrukturer og politiske mulighetsstrukturer. Zald (1996) angir likevel seks forskningstemaer innenfor ressursmobiliseringsteori angående den kulturelle kontek­ sten for sosiale bevegelser. Han hevder for det første at sosiale bevegelser trekker på kulturelt konstruerte repertoarer av påstander om hva som er rett og galt i konkrete saker og hva slags organisasjons- og aksjonsformer som bør anvendes. Han poengterer at slike repertoarer av påstander varierer mel­ lom ulike sosiale bevegelser og forandres over tid. For det andre hevder han, at kollektive handlinger ofte blir igangsatt av kulturelle motsetninger i forbindelse med viktige historiske hendelser. Slike historiske hendelser fø­ rer til at potensielle kulturelle motsetninger kommer i direkte konfronta­ sjon. To eksempler her kan være ulykken ved kjernekraftanlegget Three

125

126

Sosiale bevegelser

Mile Island eller Rodney King-rettsaken i Los Angeles. For det tredje gjør sosiale bevegelser aktivt bruk av strategiske fortolkninger ax hendelser, pro­ sesser, symboler og handlinger. Sosiale bevegelser konstruerer mer eller mindre helhetlige fortolkninger av virkeligheten, det vil si at «movements actively engage in the construction of meaning, the portrayal of injustice, and the definition of pathways to change» (Zald, 1996, s. 269). For det fjer­ de, skjer denne strategiske konstruksjonen av mening innenfor arenaer som er preget av konkurranse mellom ulike fortolkninger. Denne konkurransen eksisterer både mellom ulike aktører og organisasjoner innenfor en bevegel­ se og mellom en sosial bevegelse og motparten. For det femte hevder Zald at kulturelle meningssystemer og konkurranse mellom ulike fortolkninger i stor grad blir kommunisert gjennom massemedia. Massemedia er selvsagt ingen nøytral aktør i denne prosessen, noe som blant annet betyr at sosiale bevegelser har ulik adgang til sentrale kommunikasjonsmidler. Til slutt hev­ der han at kollektiv mobilisering får kulturelle konsekvenser blant annet ved at de bidrar til det generelle symbolregisteret i samfunnet. I USA er dette spesielt tydelig i forhold til ungdomsopprøret og protesten mot Vietnamkri­ gen på 1960- og 1970-tallet. Teorier om nye sosiale bevegelser og kollektiv identitet. Melucci (1989; 1995; 1996) er en ledende representant for kulturelle analyser innenfor teo­ riene om nye sosiale bevegelser. Han hevder at kollektiv handling ikke kan forstås som et direkte resultat av objektive samfunnssstrukturer (som i mar­ xisme) eller individuelle holdninger (som i Olsons atferdsteori). Kollektiv handling er derimot betinget av sosialt konstruerte kollektive identiteter. Kollektive identiteter konstrueres primært i forhold til tre dimensjoner: må­ lene, strategiene og miljøet for kollektive handlinger (figur 6.4). Den første aksen i figuren utgjøres av ulike forståelser av de kollektive handlingenes mål, for eksempel individuell selvrealisering eller politiske rettigheter. Den andre aksen dreier seg om ulike forståelser av hvilke strategier som bør an­ vendes for å oppnå målet, for eksempel kulturelle innovasjoner eller poli­ tisk mobilisering. Den tredje aksen refererer til ulike forståelser av hvilke ressurser som er tilgjengelige og bør mobiliseres fra omgivelsene, for ek­ sempel solidaritet innenfor en bevegelse, eller ressurser knyttet til politiske og økonomiske institusjoner. Det kan opplagt eksistere en rekke motsetnin­ ger mellom ulike forståelser av disse tre dimensjonene. Innenfor sosiale be­ vegelser skjer det uformelle og formelle forhandlinger omkring hver av dis­ se dimensjonene som bidrar til konstruksjonen av kollektive identiteter. Meninger og tolkninger dannes også gjennom kollektive handlinger. Dette betyr at kollektiv identitet er en dynamisk og kontinuerlig prosess som både er årsak til og virkning av kollektiv handling.. Melucci (1989) illustrerer denne generelle argumentasjonen med tre em­ piriske studier av ungdoms-, miljø- og kvinneorganisasjoner i Milano. Dis­ se organisasjonenes konstruksjoner av kollektiv identitet er, ifølge Melucci,

Sosiale bevegelser

Strategier

Miljøbevegelsen

Ungdomsbevegelsen Endringer i sosiale strukturer

Solidaritet innenfor gruppen/ bevegelsen

Naturvern: balanse mellom individ og natur

Institusjonell aksjon: politisk økologi

Integrasjon

Direkte aksjon: økologi i hverdagslivet

Autonomi

Massesamfunn

Kultur for gruppe­ medlemmer

Utfordring til dominerende kulturelle koder

Samfunns­ messig miljø

Endringer i natur/ samfunn-relasjoner

Figur 6.4 Konstruksjoner av kollektiv identitet i forhold til mål, strategier og miljøfar kollektive handlinger (etter Melucci, 1989).

også karakteristiske for ungdoms-, miljø- og kvinnebevegelsene generelt. Figur 6.4 oppsummerer konstruksjonen av kollektiv identitet for de to før­ ste av disse enkeltstudiene. Ungdomsorganisasjonen konstruerer sin kollek­ tive identitet i forhold til polariserte forståelser av målene, strategiene og miljøet for de kollektive handlingene. Melucci observerer en diskusjon om hvorvidt målet bør være en radikal samfunnsendring eller en mer begrenset utfordring, i form av alternative livsstiler, til de dominerende kulturelle ko­ dene i samfunnet. På tilsvarende vis foregår det en strategidiskusjon om or­ ganisasjonen bør delta i politiske og økonomiske prosesser i samfunnet, el­ ler opptre autonomt i forhold til disse. Parallelt med dette foregår det en dis­ kusjon om organisasjonens eksterne relasjoner. Skillelinjene her går mel­ lom de som vektlegger autonomi og solidaritet innenfor gruppen og de som argumenterer for en utadvendt orientering med profesjonalisering i forhold til massesamfunnet. Melucci identifiserer tilsvarende diskusjoner innenfor

127

128

Sosiale bevegelser

den aktuelle miljøgruppen. I dette tilfellet foregår det en diskusjon om hvorvidt målet bør være klassisk naturvern, med en vektlegging på forhol­ det mellom enkeltindivid og naturen, eller mer omfattende endringer i natur/samfunn-relasjonene. Parallellt med dette foregår det en diskusjon om gruppens strategier mellom de som favoriserer direkte aksjoner, inkludert individuelle livsstilsvalg i hverdagslivet, og de som foretrakk ulike former for institusjonaliserte praksiser. Når det gjelder gruppens forhold til omgi­ velsene, identifiserer Melucci et skille mellom de som hevder at gruppens ressurser primært finnes i solidaritet og livsstilsvalg innenfor gruppen og de som vektlegger en større samfunnsmessig kontekst I henhold til Melucci blir kollektiv identitet konstruert i forhold til mål, strategier og omgivelser for kollektive handlinger. Radcliffe (1993) gir en interessant illustrasjon på hvordan dannelsen av kjønnsidentiteter i Peru har skjedd som en gjensidig prosess mellom sosiale bevegelser og staten. Hun hevder at den peruvianske staten på 1970-tallet fremmet to forskjellige kon­ struksjoner av femininitet. Den første oppstod på begynnelsen av 1970-tallet, da et populistisk militærregime så det som sin oppgave å fremme inter­ essene til fattige småbønder. Regimets politiske retorikk framstilte småbøn­ dene som en undertrykt klasse av hverdagshelter. Denne representasjonen av småbønder innebar en implisitt konstruksjon av kjønnsidentiteter siden den framstilte småbondefamilien som en enhet med to likeverdige partnere i hverdagslivets overlevelseskamp. Etterfølgende regimer har i motsetning til denne representasjonen fremmet en feminin kjønnsidentitet som var ba­ sert på urbane forestillinger om den latinske kvinnen som en underordnet husmor med et primært ansvar for omsorg i familien. Radcliffe demonstre­ rer at ulike småbondebevegelser selektivt anvendte den førstnevnte kon­ struksjonen for å øve motstand mot husmoridentiteten og mot statlige pro­ grammer som var basert på denne forståelsen av kjønnsidentiteter. Melucci hevder at konflikter i komplekse samfunn dreier seg om konflik­ ter over mening. Kollektive handlinger er basert på en kontinuerlig kon­ struksjon av alternative meningssystemer. Dette betyr blant annet at kom­ munikasjonsmidler blir en viktig ressurs for kollektiv mobilisering og at kollektive handlinger er preget av refleksivitet blant aktørene (Melucci, 1989; 1996).

Staten og sosiale bevegelser De to hovedtilnærmingene til sosiale bevegelser, teorier om nye sosiale be­ vegelser og ressursmobiliseringsteorier, produserer svært forskjellige for­ ståelser av forholdet mellom sosiale bevegelser og staten. Teoriene om nye sosiale bevegelser ser gjerne staten som en del av det systemet som sosiale

Sosiale bevegelser

bevegelser mobiliserer mot. De vektlegger derfor at sosiale bevegelser er og bør være autonome i forhold til det institusjonaliserte politiske systemet, det vil si politiske partier og statlige institusjoner. Ressursmobiliseringsteo­ ri hevder derimot at det eksisterer et mangfold av relasjoner mellom ulike organisasjoner og aktører innenfor en sosial bevegelse og forskjellige statli­ ge institusjoner. Dette skaper politiske mulighetsstrukturer som sosiale be­ vegelser utnytter for å nå sine mål. Sivilsamfunnets autonomi. Et fellestrekk for mange studier som har hentet inspirasjon fra teoriene om nye sosiale bevegelser, er at de ser forholdet mellom staten og samfunnet som konfliktfylt. Castells (1978; 1983) og Touraine (1981; 1992) hevder at senkapitalistiske eller postindustrielle samfunn er kjennetegnet av fundamentale motsetninger mellom domineren­ de og underordnete interesser. De dominerende interessene blir fremmet gjennom kapitalistisk kommersialisering og byråkratisk dominans. De nye sosiale bevegelsene representerer en kollektiv motstand mot staten og markedets forsøk på å oppnå herredømme over sivilsamfunnet. Med dette som utgangspunkt, poengterer de at sosiale bevegelser er og bør være auto­ nome i forhold til staten og markedet. Sosiale bevegelser mister sin integri­ tet når de blir institusjonaliserte og går inn i forhandlinger med private fore­ tak eller statlige institusjoner. Teorier om nye sosiale bevegelser hevder at de nye sosiale bevegelsene både er og bør være mer opptatt av kulturelle innovasjoner i sivilsamfunnet enn av rettigheter og deltagelse innenfor politiske institusjoner. Dette har fått enkelte kritikere til å hevde at de nye sosiale bevegelsene dreier seg om individualistiske livsstilsvalg med begrensete politiske konsekvenser (Buechler, 1995). Enkelte deler av miljøbevegelsen har for eksempel konsen­ trert seg om å fremme en økologisk livsstil. En grønn livsstil kan være vik­ tig for individuell og kollektiv identitet, men utgjør i henhold til kritikerne ingen radikal utfordring for det dominerende og naturødeleggende økono­ miske og politiske systemet. Denne kritikken er blitt imøtegått av Melucci (1989). Han hevder at nye sosiale bevegelser er politiske, men ikke i en konvensjonell forstand. Sosiale bevegelser er ikke politiske i den forstand at de deltar i konkurransen om politiske posisjoner eller i politiske forhandlin­ ger. Sosiale bevegelser er imidlertid politiske ved at de framfører en kultu­ rell systemkritikk: «Social movements have a conflictual and antagonistic, but not a political orientation, because they challenge the logic of complex systems on cultural grounds» (Melucci, 1989, s. 23). Kollektive handlinger i komplekse samfunn utfordrer systemet på et symbolsk plan ved at de pre­ senterer alternative fortolkninger av individuelle og kollektive erfaringer og alternative praksiser på grunnlag av disse. Melucci hevder videre at dersom de nye sosiale bevegelsene hadde vært politiske i en konvensjonell forstand, ville de blitt tvunget til å følge spilleregler som systematisk favoriserer de

129

130

Sosiale bevegelser

dominerende interessene i samfunnet. Dette ville gjort det lettere å ufarliggjøre bevegelsene gjennom politiske forhandlinger og reformer. Studier av sosiale bevegelser i den tredje verden, har først og fremst vært inspirert av teoriene om nye sosiale bevegelser. Vektleggingen på autonomi har ikke vært mindre framtredende her. Escobar (1995) og Friedmann (1992) hevder at staten og markedet sammen har fremmet et eurosentrisk utviklingsprosjekt som har ført til en marginalisering av massene. Escobar hevder at sosiale bevegelser kjemper imot dette utviklingsprosjektet, det vil si at de representerer en form for «antiutvikling». Det er i denne sammen­ heng vanlig å trekke fram Chipko-bevegelsen i India som et eksempel på en antiutviklingsbevegelse. Shiva (1989) framstiller Chipko-bevegelsen som et uttrykk for en grunnleggende motsetning mellom den vestlige vitenskapen, teknologien og økonomiske utviklingens ødeleggende utnyttelse av natur­ ressurser for profitt på den ene siden, og lokale kvinners bærekraftige utnyt­ telse av naturen for å dekke basisbehov i hverdagslivet, på den andre siden. Chipko-bevegelsen mobiliserer på grunnlag av det som Shiva kaller det «fe­ minine prinsipp», mot den naturødeleggende vestlige utviklingsmodellen. Rangan (1996) hevder at dette er en feiltolkning av Chipko-bevegelsen. Hun hevder at Chipko-bevegelsen, ikke er et resultat av en konflikt mellom naturødeleggende vestlig utvikling og bærekraftig lokal ressursutnytting, men at framveksten av bevegelsen skyldes at utviklingen i området har vært en systematisk ujevn sosial og regional prosess. Dette innebærer at Chipkobevegelsen og særlig Uttaranchal-bevegelsen (en bevegelse som kjemper for økt regionalt selvstyre og som i stor grad har erstattet Chipko), ikke kjemper mot utvikling som sådan. De kjemper derimot for en rettferdig del­ tagelse i utviklingsprosessene, det vil si for økonomiske og politiske rettig­ heter for marginaliserte grupper. Den samme argumentasjonen kan anven­ des i forhold til andre sosiale bevegelser som Escobar hevder står for «anti­ utvikling». Studier som er inspirert av teoriene om nye sosiale bevegelser er ofte skeptiske til at sosiale bevegelser skal gå inn i forhandlinger med staten. Dette kan føre til visse innrømmelser fra staten, men vil også underminere bevegelsene og samtidig gi undertrykkende regimer en større grad av poli­ tisk legitimitet (Calderon, Piscitelli & Reyna, 1992). Hellmann (1992) hev­ der at dette er et udifferensiert syn på politisk integrasjon og autonomi. Po­ litisk integrasjon kan skje på mange forskjellige måter og med svært ulikt utfall for de aktuelle sosiale bevegelsene: The first outcome is the partial or total fulfillment of the demands of the move­ ment by some agency of the state. ... The second possibility is the incorporation of an urban or rural movement into the personal following of a populist figure. ... A third outcome is the incorporation of a geographically or thematically isolated movement that is highly specific in its demands into a broader-based politi­ cal struggle led by a party or coalition of parties. (Hellman, 1992, s. 55)

Sosiale bevegelser

Disse tre formene for politisk integrasjon har svært forskjellige konsekven­ ser for bevegelsenes muligheter til å nå sine mål og til å opprettholde den kollektive mobiliseringen. Fals Borda (1992) hevder at latinamerikanske sosiale bevegelser i realite­ ten har gått fra protest og motstand i sivilsamfunnet til samarbeid og for­ handlinger med politiske partier og statlige institusjoner. Bennett (1992) dokumenterer at dette ikke minst er tilfelle for urbane sosiale bevegelser i Mexico. Disse bevegelsene har utviklet seg fra en lokal mobilisering for økt tilgang til basisgoder tidlig på 1970-tallet. I begynnelsen av 1980-åra økte denne mobiliseringen i omfang samtidig som det ble dannet regionale og nasjonale koalisjoner av urbane sosiale bevegelser. Det siste tiåret har vært preget av at disse lokale bevegelsene og nasjonale koalisjonene har gått inn i forhandlinger med statlige institusjoner, eller har deltatt aktivt i dannelsen av politiske opposisjonskoalisjoner mot regimet. Hovedpoenget som kommer ut av disse eksemplene, er at forholdet mel­ lom staten og sosiale bevegelser ikke er et enkelt spørsmål om autonomi el­ ler integrasjon. Det eksisterer derimot et mangfold av allianser og konflikter mellom ulike organisasjoner og aktører innenfor en bevegelse, og forskjelli­ ge statlige institusjoner. Dette bringer oppmerksomheten mot ressursmobiliseringsteorienes forståelse av relasjonene mellom staten og sosiale beve­ gelser.

Politiske mulighetsstrukturer. Ressursmobiliseringsteori presenterer et al­ ternativt syn på forholdet mellom staten og sosiale bevegelser. Hovedpoen­ get her er at det eksisterer et mangfold av relasjoner mellom ulike organisa­ sjoner i samfunnet og politiske institusjoner. McAdam, McCarthy og Zald (1996b) hevder at politiske mulighetsstrukturer er et av tre sentrale temaer innenfor nyere ressursmobiliseringsteori, i tillegg til mobiliseringsstruktu­ rer og kulturelle rammer (se ovenfor). Politiske mulighetsstrukturer dreier seg om hvordan og i hvilken grad det politiske systemet skaper muligheter og begrensninger for ulike former for kollektiv mobilisering. Tarrow (1994) observerer at dette er et relativt vagt definert begrep som operasjonaliseres gjennom et mangslungent sett av politiske variabler. McAdam (1996) sam­ menfatter fire sentrale studier i et forsøk på å identifisere hva som er kjer­ nen i begrepet politiske mulighetsstrukturer (Brockett, 1991; Kriesi, Koopmans, Duyvendak & Giugni, 1992; Rucht, 1996; Tarrow, 1994). Han kon­ kluderer med at det eksisterer en stor grad av enighet omkring hvilke fakto­ rer det er som skaper eller begrenser det politiske handlingsrommet for sosiale bevegelser (tabell 6.4). Disse er: 1. The relative openness or closure of the institutionalized political system, 2. The stability or instability of that broad set of elite alignments that typically undergird a polity, 3. The presence or absence of elite allies, 4. The state’s capacity and propensity for repression (McAdam, 1996, s. 27)

131

132

Sosiale bevegelser

Brockett

Kriesi m.fl.

Rucht

Tarrow

Meningsfulle

Formell institusjo­

Adgang til

Grad av åpenhet og

adgangspunkt

nell struktur

partisystemet

lukkethet i staten

Tilstedeværelse

Uformelle prosedyrer

Statens kapasitet til

Stabilitet av politiske

av allierte

i forhold til utfordring

å gjennomføre

grupperinger

politiske vedtak

Elitefragmentering

Maktkonfigurasjon i

Alliansestrukturen i

Tilstedeværelse/

og konflikter

forhold til utfordrer

forhold til utfordrer

fravær av eliteallierte

Grad av

Konfliktstrukturen i

Splittelser innenfor

undertrykkelse

forhold til utfordrer

eliten

Lokalisering i

protestsyklus

Tabell 6.4 Forståelser av politiske mulighetsstrukturer innenfor ressursmobiliseringsteori (etter McAdam, 1996).

Den første dimensjonen framhever betydningen av formelle legale og insti­ tusjonelle strukturer i det politiske systemet, det vil si hvor åpent eller luk­ ket det politiske systemet er overfor kollektiv mobilisering i samfunnet. De to neste dimensjonene fokuserer på betydningen av uformelle maktrelasjo­ ner, det vil si i hvilken grad krav og interesser kan fremmes gjennom ufor­ melle politiske nettverk og allianser. Den fjerde dimensjonen fokuserer på statens kapasitet og vilje til å anvende politisk undertrykkelse. Dette temaet blir framhevet av Brockett (1991), men er overraskende nok fraværende i de andre analysene som blir omtalt av McAdam. Et hovedargument innenfor ressursmobiliseringsteori, er at framveksten av sosiale bevegelser ikke kan avledes direkte fra samfunnsstrukturer og utilfredsstilte krav som blir skapt av disse. Tilgangen på organisatoriske, politiske og kulturelle ressurser for kollektiv mobilisering anses som vikti­ gere for å forklare at bestemte sosiale bevegelser vokser fram i spesifikke lokaliteter og tidsperioder, eller for å forstå utfallet av den kollektive mobi­ liseringen. Oberschall (1996) viser for eksempel at den raske og overras­ kende oppblomstringen av protestbevegelser mot de kommunistiske regi­ mene i Øst-Europa på slutten av 1980-tallet ikke kan forklares ut fra endringer i sosioøkonomiske samfunnsstrukturer. På grunnlag av komparative stu­ dier av Polen, Ungarn, Øst-Tyskland og Tjekkoslovakia i den aktuelle

Sosiale bevegelser

Innenlands

Institusjonell struktur

Kortvarige hendelser

Partistat (-)

Elite-splittelser (+)

Mangel på legitimitet (+)

Feilslåtte reformer (+) Uthuling av autoritet (+)

Internasjonalt

Regimets alliansesystem (-)

Gorbatsjov-faktoren (+) Reformer i allierte stater (+) Vellykket opposisjon i allierte stater (+)

Tabell 6.5 Innenlandske og internasjonale politiske mulighetsstrukturer i Øst-Europa. Fortegnene angir positive og negative muligheter (etter Oberschall, 1996).

perioden, hevder han at denne omfattende mobiliseringen kan forklares ut fra endringer i nasjonale og internasjonale mulighetsstrukturer (tabell 6.5). De nasjonale politiske systemene var først og fremst preget av ettpartistatens maktmonopol. Denne stabile institusjonelle strukturen forhindret poli­ tisk mobilisering og deltagelse og utgjorde således en negativ mulighetsstruktur. Kommunistregimene hadde tidligere en betydelig grad av politisk legitimitet. Denne ble imidlertid underminert på 1970- og 1980-tallet, blant annet som et resultat av statlig ineffektivitet. Den internasjonale politiske konteksten for østeuropeiske regimer bestod hovedsakelig av koblinger til kommunistpartier og regimer innenfor Warzawapakten, spesielt Sovjetunionen. Oberschall hevder at «Gorbatsjov-faktoren», særlig Perestroika-programmet i Sovjetunionen og signaler om en ikke-intervensjonistisk linje i forhold til reformer i Øst-Europa, var spesielt viktig når det gjaldt den nye kollektive mobiliseringen. Politisk liberalise­ ring i de andre østblokklandene presenterte økonomiske og politiske mo­ deller som hadde vært utenkelige tidligere, noe som bidrog til forventninger om reformer og framveksten av nye politiske diskurser. Zdravomyslova (1996) dokumenterer at Perestroika-programmet også skapte politiske mu­ lighetsstrukturer for kollektiv mobilisering innenfor Sovjetunionen. Dette resulterte i framveksten av nye sosiale bevegelser og en protestsyklus etter vestlig mønster, det vil si en utvikling fra en begynnende kollektiv mobili­ sering, via massemobilisering innenfor et mangfold av organisasjoner til politisk integrasjon og institusjonalisering av interesser (Snow & Benford, 1992). Ressursmobiliseringsteori produserer en mer nyansert forståelse av poli­

133

134

Sosiale bevegelser

tisk integrasjon og autonomi enn teoriene om nye sosiale bevegelser. Sosia­ le bevegelser kommuniserer heller krav fra samfunnet til det politiske syste­ met enn å kjempe for en radikal omforming av samfunnet. Sosiale bevegel­ ser blir dermed forstått som en form for «politikk med andre virkemidler», det vil si at de målene som ikke kan nås gjennom institusjonaliserte kanaler, kan fremmes gjennom nye former for politisk mobilisering. Mens teoriene om nye sosiale bevegelser oppfatter institusjonalisering av sosiale bevegel­ ser som et tap av integritet og protestpotensiale, anser ressursmobiliseringsteoriene det som et tegn på at bevegelsene når fram med sine krav og kan påvirke den politiske dagsorden. Den norske miljøbevegelsen kan fungere som et illustrerende eksempel i denne sammenheng. Gundersen (1996) hevder at den norske miljøbevegel­ sen utviklet seg fra eksisterende organisasjoner som arbeidet med klassisk naturvern, til å bli en sterk sosial bevegelse på 1960- og 1970-tallet. Denne miljøbevegelsen representerte økologiske livsstiler og alternative samfunns­ modeller som var i direkte opposisjon til det moderne industri- og konkurransebaserte samfunnet (Kvaløy, 1972; Næss, 1976; Sætra, 1973). De en­ kelte organisasjonene, for eksempel Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom, Framtiden i våre hender og Samarbeidsgruppene for natur og mil­ jøvern, innenfor denne miljøbevegelsen fungerte som demokratiske med­ lemsorganisasjoner med politisk front mot staten og markedet. De viktigste stridsspørsmålene dreide seg om energipolitikk generelt og vannkraftutbygging spesielt, med viktige aksjoner knyttet til Mardøla, Hardangervidda, Innerdalen og Alta. Denne miljøbevegelsen var også del av en større mot­ kultur på den politiske venstresiden som toppet seg i kampen mot norsk medlemskap i Det europeiske fellesmarkedet i begynnelsen av 1970-tallet. På 1980-tallet har disse miljøorganisasjonene opplevd motgang som en massebevegelse. De har imidlertid gjennomgått en omforming fra venstre­ orienterte protestbevegelser til profesjonaliserte organisasjoner som i stor grad er finansiert av statlig støtte, og der en betydelig del av arbeidet består i å fungere som høringsinstanser for en rasjonalistisk statlig miljøforvalt­ ning. Samtidig har det vokst fram en ny type miljøorganisasjoner, for ek­ sempel Bellona, Greenpeace Norge og Miljøvernforbundet, som i liten grad er demokratiske og ideologibaserte medlemsorganisasjoner (Søgård, 1997). Disse opptrer både som sentraliserte aksjonsorganisasjoner og som konsu­ lenter og høringsinstanser for statlig miljøforvaltning og det private næ­ ringsliv: I forhold til 60- og 70-tallsorganisasjonene får vi nå flere organisasjoner som er rettet mot markedet, og som i større grad enn tidligere er aksjons- og resultatori­ enterte. De fungerer som miljøkonsulenter for næringslivet og arbeider i stor grad via massemedia for å påvirke opinionen og politikerne direkte. De ønsker ikke vanlige medlemmer i samme forstand som de eldre organisasjonene, og

Sosiale bevegelser

bygger bare i liten grad ut lokallag. De bygger heller ikke opp en demokratisk organisasjonsstruktur. Nytt er det også at de ansetter faglige eksperter - spesielt gjelder dette for Bellona og Greenpeace. (Strømsnes & Selle, 1996, s. 23)

I tråd med teoriene om nye sosiale bevegelser hevder Gundersen at profesjonaliseringen av miljøorganisasjonene har ført til en uheldig avpolitisering og avideologisering av natur- og miljøvernet. En konsekvens av dette er at «miljøforvaltningen spiller en stadig viktigere rolle som premissleverandør for hvordan de frivillige natur- og miljøorganisasjonene kan opptre» (Gundersen, 1996, s. 70). Andre vil imidlertid hevde at profesjonaliseringen er et resultat av endrete politiske mulighetsstrukturer og at det betyr at mil­ jøbevegelsen i mye større grad enn tidligere kan nå fram med sine syns­ punkter i konkrete saker (Jørgensen, 1997). Den samlete planleggingen av utbygging og vern av uutbygde vassdrag på 1980-tallet kan for eksempel tas til inntekt for en slik forståelse. Den profesjonaliseringen som den nor­ ske miljøbevegelsen har gjennomgått, er uansett en parallell til trender i mye av det frivillige organisasjonsarbeidet i Norge og Norden de siste tiår­ ene (Klausen & Selle, 1995; Steen, 1994). Tidlige studier av nye sosiale bevegelser fokuserte på bevegelsenes auto­ nomi i forhold til den formelle politiske sfæren. Nyere litteratur har imid­ lertid dokumentert at det eksisterer komplekse og dynamiske relasjoner mellom ulike statlige institusjoner, politiske partier og sosiale bevegelser (Hellman, 1992; Slater, 1991). Disse relasjonene kan både fremme og hem­ me kollektiv mobilisering i sivilsamfunnet.

Sosiale bevegelser og sted Sosiale bevegelser har fått liten oppmerksomhet innenfor romlig og radikal politisk geografi, men er et sentralt tema innenfor kritisk politisk geografi (Painter, 1995). Kritisk politisk geografi trekker på tre retninger innenfor samfunnsgeografi: ikke-deterministisk politisk økonomi, struktureringsteoretiske forståelser av aktørers handlinger og poststrukturalistiske diskursanalyser (kapittel 1). Det er opplagte paralleller mellom disse tre perspekti­ vene innenfor kritisk politisk geografi og de tre tilnærmingene til sosiale bevegelser som er blitt omtalt ovenfor (tabell 6.6). Det finnes paradoksalt nok få geografiske studier av sosiale bevegelser som eksplisitt analyserer betydningen av rom og sted. Routledge (1992) sin studie av en sosial bevegelse i India er imidlertid et interessant unntak. Han tar ut­ gangspunkt i Agnews (1987) tre tilnærminger til sted. Et sted kan for det før­ ste forstås som lokalisering («location»), det vil si et resultat av økonomiske og politiske relasjoner. Dette betyr at strukturelle forhold i samfunnet skaper

135

136

Sosiale bevegelser

Retninger i kritisk politisk geografi

Teorier om sosiale bevegelser

Dimensjoner av sted

Ikke-deterministisk

Teorier om nye

Sted som lokalisering

politisk økonomi

sosiale bevegelser

(«Location»)

Aktørers handlinger

Teorier om

Sted som arena

innenfor strukturer

ressursmobilisering

(«Locale»)

Poststrukturalistiske

Teorier om

Sted som identitet

diskursanalyser

kulturelle rammer

(«Sense of place»)

Tabell 6.6 Retninger innenfor kritisk politisk geografi, teorier om sosiale bevegelser og dimensjoner av sted.

en stedsspesifikk basis for kollektiv mobilisering. Et sted kan også forstås som en arena («locale») for sosiale relasjoner, interaksjoner, nettverk og orga­ nisasjoner. Dette skaper stedsspesifikke mobiliseringsstrukturer for sosiale bevegelser. Til slutt eksisterer det sosialt konstruerte identiteter i tilknytning til sted («sense of place»). Slike stedsspesifikke kollektive identiteter utgjør en kulturell basis for sosiale bevegelser. Dette betyr at lokalisering, arena og stedsidentitet kan oppfattes som geografiske dimensjoner av de prosessene som vektlegges i de tre hovedtilnærmingene til sosiale bevegelser (tabell 6.6). Routledge anvender disse tre stedsbegrepene for å analysere en sosial be­ vegelse som kjemper mot et planlagt militæranlegg i Baliapal i Orissa, In­ dia. Når det gjelder sted som lokalisering framhever Routledge at Baliapalbevegelsen er et resultat av to viktige økonomiske og politiske forhold. Det mest opplagte er selvsagt at bevegelsen er en direkte reaksjon mot at Indias føderale regjering har utpekt området som en lokalitet for et planlagt mili­ tæranlegg. Gjennomføringen av dette prosjektet ville blant annet innebære at lokalbefolkningen måtte flyttes til andre områder. Routledge påpeker også at den aktuelle regionen er preget av en relativ økonomisk velstand ba­ sert på intensiv jordbruksproduksjon og kystfiske. Dette gjør at den planlag­ te omlokaliseringen oppfattes som en marginaliseringsprosess heller enn en utviklingsprosess. Når det gjelder Baliapal som arena for sosial interaksjon og politisk mobilisering, framhever Routledge at stedet er kjennetegnet av en sosial struktur som er mer egalitær og mindre konfliktfylt enn det som preger landsbygda i andre deler av India. Han hevder at framveksten av Baliapal-bevegelsen ble muliggjort av denne sosiale strukturen. I tillegg eksis-

Sosiale bevegelser

terte det ressurssterke organisatorer som var istand til å mobilisere lokale politiske institusjoner og sosiale nettverk. Dette gjorde at flesteparten av lo­ kalbefolkningen ble mobilisert i bevegelsen til tross for skillelinjer basert på kaste, klasse og kjønn. Til slutt framhever Routledge at bevegelsen mo­ biliserte og bidrog til en sterk stedstilknytning gjennom sine representasjo­ ner av lokalbefolkningens rettigheter i forhold til motpartens overgrep. Denne strategiske anvendelsen av lokale identiteter, kombinert med beve­ gelsens anvendelse av politiske strategier med stor symbolsk betydning i In­ dia (ikke-voldelig protest for småbønders rettigheter), har bidratt til at beve­ gelsen har framstått med stor oppslutning, legitimitet og gjennomslagskraft. Det er mange paralleller mellom Routledges analyse av Baliapal-bevegelsen og Watts (1996) sine studier av islamittiske bevegelser i Nigeria. Ut­ gangspunktet for Watts er den oljebaserte økonomiske veksten som Nigeria opplevde på 1970-tallet. Dette skapte en svært rask, men sosialt ujevn økono­ misk vekst. Protest mot disse endringene oppstod blant sosialt marginaliserte grupper og tok form av islamittiske bevegelser. Disse hadde sitt organisatoris­ ke opphav i islamske koranskoler og gjorde aktiv bruk av særegne fortolknin­ ger av koranen for å konstruere en kollektiv identitet og underkjenne statens legitimitet. Maharajs (1996) analyse av kollektiv mobilisering omkring den lokale apartheidstaten i Durban, Sør-Afrika, har også fellestrekk med Rout­ ledge og Watts sine studier. Stokke og Ryntveit (kommer) demonstrerer at de tre dimensjonene av sted også kan anvendes for å forstå framveksten og radi­ kaliseringen av tamilsk nasjonalisme i Sri Lanka (kapittel 7).

Avslutning Tre generelle tilnærminger kan identifiseres innenfor litteraturen om sosiale bevegelser: (1) teorier om nye sosiale bevegelser, (2) teorier om ressursmo­ bilisering, og (3) teorier om kulturelle rammer. Den første tilnærmingen legger særlig vekt på hvorfor sosiale bevegelser oppstår. Sosiale bevegelser framstilles gjerne som sivilsamfunnets motstand mot staten og markedets forsøk på å oppnå politisk og økonomisk herredømme. Den andre tilnær­ mingen er mer opptatt av hvordan sosiale bevegelser oppstår. Kollektiv mo­ bilisering blir i denne sammenheng særlig sett som et produkt av mobilise­ ringsstrukturer og politiske mulighetsstrukturer. Den tredje tilnærmingen fokuserer på hvordan kulturelle prosesser danner en basis for og er et pro­ dukt av kollektive handlinger. Mens det tidligere var en polarisert debatt mellom «amerikanske» ressursmobiliseringsteorier og «europeiske» teorier om nye sosiale bevegelser, er det idag enighet om at disse representerer komplementære tilnærminger med forskjellige vektlegginger og flytende grenser seg imellom.

137

Nasjoner og nasjonalisme

En vedvarende problemstilling innenfor samfunnsvitenskap er spørsmålet om hvilken rolle nasjoner og nasjonalisme vil spille i framtida. På den ene siden hevdes det at nasjoner og nasjonalisme vil få mindre betydning som en følge av økonomiske og politiske utviklingsprosesser. På den andre si­ den fortsetter nasjonale identiteter og nasjonalistisk ideologi å påvirke poli­ tiske praksiser og skape konflikter i mange deler av verden. På 1960- og 1970-tallet var det en vanlig oppfatning at økonomiske og politiske moderniseringsprosesser ville jevne ut regionale og sosiale ulikhe­ ter og dermed erstatte etniske, språklige og religiøse tilhørigheter med ho­ mogene nasjonale identiteter. Nasjonalisme var interessant som en politisk ideologi knyttet til nasjonalstaten, mens etnisk mobilisering ble oppfattet som en anakronisme som ville forsvinne i moderniseringsprosessen (Hettne, 1993). På bakgrunn av dette kom det som en overraskelse at separatistnasjonalistiske bevegelser blomstret opp i moderne vestlige stater, for ek­ sempel i Storbritannia, Frankrike, Spania og Canada. Det siste tiåret er det igjen blitt vanlig å diskutere nasjonalismens død. Argumentasjonen nå er at økonomiske globaliseringsprosesser har underminert nasjonalstaten og der­ med fjernet grunnlaget for nasjonalistisk mobilisering. I motsetning til dette synet hevder andre at nasjonalstaten og nasjonalisme slett ikke har utspilt sin rolle (Mann, 1996). Globaliseringsprosessene kan faktisk bety at regio­ nale identiteter og regionalisme vil bli viktigere i politikken. Et nærliggen­ de eksempel er Lega Nord i Italia, en politisk bevegelse som kjemper for større regional autonomi innenfor Italia kombinert med økt integrasjon i den Europeiske Union (Agnew, 1995). Utenom verdensøkonomiens sen­ trum er det også lite som tyder på at nasjonalisme er i ferd med å forsvinne. Perioden etter den kalde krigen har derimot vært preget av en rekke såkalte «etniske konflikter». Forskjellige konflikter innenfor det tidligere Sovjet­ unionen og Jugoslavia er opplagte eksempler fra semiperiferien mens Rwanda, Somalia, Liberia og Sri Lanka kan nevnes som konfliktområder i periferien av verdenssystemet. Disse konfliktene er viktige analytiske utfor­ dringer, ikke minst for politisk geografi, ettersom de gjerne blir oppfattet som spesielt romlige fenomener. Tilnærminger til nasjoner og nasjonalisme. Nasjonsbegrepet er langtifra en­ tydig. Østerud (1994) identifiserer tre hovedforståelser av nasjonen: For det første brukes «nasjon» ofte synonymt med «stat». Dette er tilfellet når vi snakker om de Forente Nasjoner, internasjonale forhold, nasjonalinntekt eller en persons nasjonalitet. For det andre brukes nasjon til å betegne en kulturelt

Nasjoner og nasjonalisme

definert folkegruppe. Kjernen i slike folkegrupper kan være etnisitet, språk, religion eller andre felles kulturtrekk. Disse fellestrekkene forstås som objek­ tive kriterier for nasjonal tilhørighet, det vil si at de oppfattes som gitte og permanente. For det tredje brukes nasjon om folkegrupper som subjektivt de­ finerer seg selv som en nasjon og som oppfattes som en nasjon av andre. Det som er avgjørende her er den kollektive bevissthet om en nasjons eksistens. De to første forståelsene av nasjonsbegrepet er essensialistiske i den for­ stand at nasjonen reduseres til en gitt essens, henholdsvis staten og kulturel­ le fellestrekk. Den tredje definisjonen er konstruksjonistisk i den forstand at nasjonen blir konstruert gjennom individuelle og kollektive handlinger. Mens de to første definisjonene var de mest framtredende tidligere, er det den tredje forståelsen som dominerer akademiske analyser idag. Spørsmålet om essensialisme og konstruksjonisme er sentralt i akade­ miske diskusjoner om nasjoner og nasjonalisme. Brass (1985; 1991) hevder at det eksisterer et fundamentalt skille mellom de som forstår nasjoner som gitte enheter (primordialisme) og de som forstår nasjoner som moderne konstruksjoner (konstruksjonisme). Primordialisme innebærer at moderne nasjoner er en forlengelse av historisk-kulturelle fellesskap. Nasjonalist­ enes rolle er å gjenoppdage den nasjonale historien og sørge for at denne blir styrende for moderne politikk. Konstruksjonisme innebærer at moderne nasjoner er et resultat av moderne økonomiske, politiske, sosiale og kultu­ relle prosesser. Smith (1995) hevder at det egentlig eksisterer to retninger innenfor dette perspektivet. Han omtaler disse som modernisme og postmo­ dernisme (eller poststrukturalisme). Mens modernisme hevder at konstruk­ sjonen av moderne nasjoner kan forklares med moderne økonomiske og po­ litiske strukturer, er poststrukturalister uvillig til å redusere den kulturelle konstruksjonen av nasjonale identiteter til slike strukturelle årsakssammen­ henger. Nasjonalistenes rolle, i henhold til både modernister og poststruk­ turalister, er å lede an i konstruksjonen av moderne nasjoner. Dette kapitlet gir en presentasjon av sentrale teorier om nasjoner og na­ sjonalisme (primordialisme, modernisme og poststrukturalisme) og kobler disse til de tre hovedtilnærmingene til politisk geografi (romlig, radikal og kritisk politisk geografi). Primordialisme og romlig politisk geografi er kjennetegnet av en forståelse av nasjoner som naturlige og permanente en­ heter. Nasjonalisme blir forstått som et spørsmål om territorielt samsvar mellom stat og nasjon. Modernisme og radikal politisk geografi hevder at nasjonalisme og nasjoner er moderne oppfinnelser knyttet til moderne øko­ nomiske og politiske prosesser. Radikale politiske geografer forstår nasjo­ nalisme som et resultat av ujevn kapitalistisk utvikling. Poststrukturalisme og kritisk politisk geografi forstår nasjoner som konstruerte kollektive iden­ titeter. Nasjonalisme forstås som et sett av politiske strategier som anvendes av ulike individuelle og kollektive aktører for å fremme politiske interesser, spesielt i forhold til staten.

139

140

Nasjoner og nasjonalisme

Primordialisme og romlig politisk geografi Primordialisme dominerte både den akademiske og den folkelige forståel­ sen av nasjoner og nasjonalisme til langt inn i etterkrigstida. Mens primor­ dialisme i stor grad er blitt erstattet av modernistiske og poststrukturalistiske forståelser innenfor samfunnsvitenskap, er den fortsatt framtredende i massemedia. Viktigere er det at primordialisme står sentralt i nasjonalistisk ideologi. Breuilly (1993) beskriver nasjonalisme som en doktrine som hev­ der at det eksisterer distinkte nasjoner, at den nasjonale identiteten er over­ ordnet andre identiteter og at nasjonen må ha størst mulig politisk suvereni­ tet. Dette er også hovedinnholdet i den primordialistiske forståelsen. Taylor (1993c) omtaler derfor primordialisme som den «ideologiske tradisjonen» innenfor studier av nasjonalisme.

Nasjoner. Kjernen i den primordialistiske forståelsen av nasjoner er at en­ keltpersoner har et sett av medfødte tilhørigheter. Disse tilhørighetene drei­ er seg blant annet om etnisk identitet, historie, religion, språk og hjemland (Geertz, 1963; Shil, 1957). Den primordiale nasjonen er et objektivt defi­ nert fellesskap med dype historiske røtter, det vil si at nasjonen er en natur­ lig og permanent enhet. Nasjonale identiteter sies også å ha en overordnet betydning i forhold til andre og mer tilfeldige tilhørigheter. Romlig politisk geografi har, med inspirasjon fra primordialisme, hevdet at nasjoner er kjennetegnet ved at de har et tradisjonelt hjemland. Hartshor­ ne (1954) definerer for eksempel nasjonen som en folkegruppe som bebor et bestemt område og forlanger politisk suverenitet for dette området i form av en egen stat. Et klart avgrenset hjemland sammen med kulturelle felles­ trekk utgjør sentripetale krefter som binder nasjonen sammen. Romlige skillelinjer og kulturelle forskjeller utgjør sentrifugale krefter som splitter nasjonen. Nasjonsbygging. Påstanden om at primordiale tilhørigheter alltid har inn­ delt folk i grupper, betyr ikke at dagens nasjoner er identiske med tidligere tiders folkegrupper. Det hevdes imidlertid at moderne nasjoner har vokst ut av tidligere etniske grupper og utgjør større og mer politiske versjoner av disse. Nasjonsbygging er i henhold til Deutsch (1966) en gradvis prosess der moderne nasjoner utvikler seg fra lokalsamfunn (definert av økonomis­ ke interaksjoner), via kulturgrupper og folk (definert av økonomiske og kul­ turelle fellestrekk), til nasjonaliteter og nasjoner (definert av økonomiske, kulturelle og politiske fellestrekk) (figur 7.1). Denne utviklingen blir først og fremst fremmet av økt kommunikasjon innenfor fellesskapet og en utvi­ delse av territoriet som omfattes av denne kommunikasjonen. Intensivering av kommunikasjon fremmes av utviklingen av et felles språk, sosiale skikker, symboler og minner. Muir (1981) hevder at et felles språk er spesielt

Nasjoner og nasjonalisme

Samfunn

Kultur

Folk

«society»

«culture»/ «community»

«people»

Nasjonalitet — Nasjon ■■■■■■■■]> «nationality»

Kamp for stat

«nation» Kontroll over stat

Mulig forsøk på imperium

Urbanisering og handel

Utvikling av kommunikasjonsnettverk

Adoptering av gruppesymboler og tradisjoner

Kommunikativ effektivitet

Tid Figur 7.1 Evolusjon av nasjoner (etter Deutsch, 1996 og Muir, 1981).

viktig for nasjonsbyggingen. I stater der det ikke finnes noe felles språk, ut­ gjør språkforskjellene en sentrifugal kraft som kan føre til krav om selvsty­ re for minoritetsgrupper, som for eksempel i Canada, Belgia, Sveits og det tidligere Sovjetunionen. Territoriell ekspansjon fremmes av handel, urbani­ sering og kommunikasjonsnettverk. Deutsch reserverer nasjonsbegrepet for en gruppe som har utviklet en kapasitet for effektiv kommunikasjon og som kontrollerer en egen stat. En nasjonalitet er en gruppe med effektiv kommu­ nikasjon, men uten en egen stat. Hovedpoenget i nasjonsbyggingsmodellen er at etniske grupper vil smel­ te sammen til moderne nasjoner som kontrollerer egne nasjonalstater. Dette oppfattes som en universell evolusjon, det vil si at alle stater vil gå gjennom den samme nasjonsbyggingsprosessen. Mens det blir hevdet at vestlige samfunn har nådd sluttstadiet i denne evolusjonen, blir stater i den tredje verden antatt å befinne seg på et tidlig stadium i nasjonsbyggingen. Med en forventet rask modernisering etter vestlig mønster blir det antatt at før-moderne etniske tilhørigheter vil bli erstattet av moderne nasjonale tilhørigheter også i de nye statene. Politisk mobilisering på grunnlag av etnisk identi­ tet blir derfor ansett som negativt og antimoderne, mens nasjonalisme knyt­ tet til moderniserende stater blir oppfattet som positivt og moderne (Calhoun, 1993). Den primordialistiske tilnærmingen til nasjoner og nasjonsbygging er blitt sterkt kritisert. Forståelsen av nasjoner er statisk og essensialistisk mens analysen av nasjonsbygging er eurosentrisk og teleologisk. Smith

141

142

Nasjoner og nasjonalisme

Figur 7.2 Etniske grupper og staters grense i Afrika (etter Glassner, 1996 og Grifftths, 1984).

(1986; 1991; 1995) er kritisk til denne forståelsen, men presiserer samtidig at dagens nasjoner har dype historiske røtter i før-modeme etniske felles­ skap. Han hevder at etniske myte- og symbolkomplekser (myter, minner, verdier og symboler) fra tidligere tider, danner grunnlaget for utformingen av den generelle nasjonsideen og for dannelsen av spesifikke moderne na­ sjoner. Dette betyr at Smith presenterer en revidert versjon av sentrale ele­ menter i primordialisme. Nasjonen er ikke en naturlig enhet. Men etniske identiteter som forandres svært sakte, utgjør historiske røtter for moderne nasjoner.

Nasjonalisme er i henhold til primordialisme et relativt enkelt spørsmål om kongruens mellom stater og nasjoner. Det er vanlig å observere at prinsippet om kongruens blir brutt i et stort antall stater. Connor (1978) gir en oversikt over graden av samsvar mellom stater og nasjoner i 1971. Av 132 stater var det bare 12 stater som kunne omtales som nasjonalstater, det vil si stater der det var et sammenfall av stat og nasjon. De resterende, det vil si mer enn 90 % av statene, var flernasjonale. Majoritetsnasjonen utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i 30 % av statene (39 stater). Figur 7.2 viser etnis­ ke grupper og staters grenser i Afrika. Det første kartet presenterer de ulike gruppenes tradisjonelle hjemland. Dette er et høyst diskutabelt kart ettersom det er basert på en antagelse om at det finnes klare territorielle grenser mel­ lom ulike folkegrupper. Det andre kartet viser statenes grenser. Mange av dis­ se grensene er skapt av imperialistisk rivalisering mellom vesteuropeiske ko-

Nasjoner og nasjonalisme

Nasjon med en stat

Statl

Nasjon med to stater

Statl

Stat II

Nasjon med irredentiske krav

Statl

Stat II

Stat III

Figur 7.3 Territoriell kongruens mellom stat og nasjon (etter Østerud, 1996).

lonimakter. Hovedpoenget her er naturligvis at det er dårlig samsvar mellom etniske grupper og staters grenser. Denne situasjonen har, ifølge romlige poli­ tiske geografer, bidratt sterkt til mangelen på politisk stabilitet i mange post­ koloniale afrikanske stater. I det siste har denne primordialistiske forståelsen av nasjonalisme blant annet gjenoppstått som populære forklaringer for bor­ gerkrigene i Rwanda og Somalia. Disse konfliktene blir gjerne framstilt i massemedia som primordiale «stammekriger» mellom ulike etniske grupper eller familieklaner (Myers, Klak, & Koehl, 1995). Kongruens eller inkongruens mellom stater og nasjoner danner grunnla­ get for ulike former for nasjonalisme. Figur 7.3 skiller mellom nasjoner som har en egen stat (de tre øverste diagrammene) og nasjoner uten stater (de to nederste diagrammene). I de tilfellene der en nasjon har en egen stat, vil nasjonalistiske bevegelser kjempe for at statens politikk eller grenser skal endres slik at de i større grad reflekterer nasjonens interesser. I de til­ fellene der nasjonen ikke har en egen stat, vil nasjonalistiske bevegelser kjempe for å oppnå politisk selvstyre. Når det gjelder nasjoner som har en egen stat, er det for det første, noen reelle nasjonalstater med et ideelt samsvar mellom stat og nasjon. Nasjona­ listiske bevegelser i slike tilfeller vil kreve at staten må gjøre mer for å iva­ reta nasjonens interesser. En annen situasjon oppstår der en nasjon er delt mellom to eller flere stater. Dette kan føre til framveksten av nasjonalistiske bevegelser som forsøker å samle nasjonen innenfor en felles stat. Samlingsbevegelser i Tyskland og Italia på 1800-tallet er nærliggende eksempler i

143

144

Nasjoner og nasjonalisme

denne sammenheng. En tredje situasjon oppstår når en nasjon dominerer en stat samtidig som nasjonens territorielle utbredelse går utover statens gren­ ser. Denne situasjonen kan føre til nasjonalistiske krav om utvidelse av sta­ tens territorium. Dette omtales gjeme som «irredentisme», et begrep som stammer fra italienske krav om grenseutvidelser nordover (Italia irredentd) tidlig på 1900-tallet. Andre eksempler omfatter Tysklands krav på «tyske» områder i Tsjekkoslovakia ved begynnelsen av den andre verdenskrig og Somalias krav på Ogaden-regionen i Etiopia. De to siste tilfellene dreier seg om nasjoner uten egne stater. Dette omfat­ ter, for det første, minoritetsnasjoner innenfor en stat. Denne situasjonen fø­ rer gjerne til separatistnasjonalistiske krav om en egen stat. Nærliggende eksempler her omfatter separatistbevegelsene i Quebec i Canada, i Baskerland i Spania, på Vestbredden og i Gaza i Israel og i de nordlige og østlige provinsene i Sri Lanka. Den andre varianten er nasjoner som er spredt i fle­ re land uten å dominere noen stat. Dette fremmer nasjonalistisk mobilise­ ring for forening av nasjonen innenfor en ny suveren stat. Dette er situasjo­ nen for kurderne i Midt-Østen og for samene på Nordkalotten. Primordialisme hevder at dagens nasjoner er naturlige og permanente en­ heter. Nasjonalisme har sin basis i det territorielle forholdet mellom stat og nasjon. Denne forståelsen er etterhvert blitt erstattet av modernistiske og poststrukturalistiske tilnærminger.

Modernisme og radikal politisk geografi Primordialisme hevder at nasjoner går forut for nasjonalisme, det vil si at det eksisterer en årsakssammenheng som kan uttrykkes på følgende måte: primordiale nasjoner -> nasjonalisme. Modernisme snur opp ned på denne forståelsen og hevder at nasjoner er moderne konstruksjoner som oppstod som et resultat av nasjonalisme: «Nations do not makes states and nationalisms but the other way round» (Hobsbawm, 1990, s. 10). Dette betyr at årsakssammenhengen mellom nasjoner og nasjonalisme kan uttrykkes på følgende måte: nasjonalistisk ideologi —> konstruerte nasjoner.

Nasjonalisme er, i henhold til Gellner, en ideologi som krever at det må være samsvar mellom stat og nasjon: «Nationalism is a theory of political legitimacy, which requires that ethnic boundaries should not cut across po­ litical ones» (Gellner, 1983, s. 1). Han hevder at nasjoner først oppstod etter at dette nasjonalistiske prinsippet var blitt etablert. Modernister framstiller vanligvis utviklingen av nasjonalisme som et resultat av framveksten av in­ dustrisamfunnet og den moderne staten, det vil si at nasjonalisme og nasjo­ ner har en historie på cirka to hundre år (Hobsbawm, 1990).

Nasjoner og nasjonalisme

Innenfor modernisme eksisterer det forskjellige forståelser av årsakssam­ menhengene bak framveksten av nasjonalisme. Gellner (1983; 1996) hev­ der at den historiske utviklingen av nasjonalisme var basert på endringer i den sosiale arbeidsdelingen som skjedde i forbindelse med overgangen fra det førindustrielle til det moderne industrisamfunnet. Det førindustrielle samfunnet hadde en relativt stabil og rigid samfunnsstruktur med et skarpt skille mellom dominerende og underordnete klasser. Dette var understøttet av en ideologisk vektlegging på kulturell differensiering mellom klasser heller enn kulturell homogenitet innenfor en nasjonal enhet. Det moderne industrisamfunnet forutsatte imidlertid en stor grad av mobilitet og fleksibi­ litet hos den enkelte arbeider. Dette skaper et behov for felles kulturelle normer og effektiv kommunikasjon. Dette fremmet utviklingen av skriftspråkbaserte kulturer («literate high culture») understøttet av sentraliserte stater. Med framveksten av en moderne sosial arbeidsdeling, språkbaserte kulturer, standardiserte og utbredte utdanningssystemer og moderne stater kom også den nasjonalistiske ideologiens krav om kongruens mellom stater og nasjoner. Ifølge Gellner er det her man finner den sentrale årsakssam­ menhengen bak framveksten av nasjonalisme: «[Nationalism] is in reality the consequence of a new form of social organization, based on deeply intemalized, education-dependent high cultures, each protected by its own state» (Gellner, 1983 s. 48). Et annet sett av modernistiske teorier henter inspirasjon fra marxistisk politisk økonomi. I likhet med Gellner hevder disse marxistene at nasjona­ lisme er en politisk ideologi som er nært knyttet til industrikapitalisme og den moderne staten. Industrikapitalisme har skapt nye klassemotsetninger, primært mellom en dominerende kapitaleierklasse og en underordnet arbei­ derklasse. Samtidig har det oppstått kapitalistiske stater som legger forhol­ dene til rette for kapitalakkumulasjon og bidrar til at den økonomiske og politiske orden har en viss grad av legitimitet. Nasjonalisme er i denne sam­ menheng en instrumentell ideologi som kan brukes til å mobilisere politisk støtte ved å tildekke politikkens klassebasis. Breuilly oppsummerer denne forståelsen på følgende måte: Most Marxists would probably agree that nationalism is a modem phenomenon and would probably associate it with the development of capitalism. This de­ velopment produces new classes and class relationships. ... Control of the state depended much more than previously upon securing the active support and consent of the majority of the population. As the state did not directly represent the class interests of much of that population, mass politics and its accompanying ideologies had to find alternative appeals to that of class. Nationalism is the ma­ jor alternative. (Breuilly, 1993, s. 407)

Det eksisterer to hovedforståelser av ideologi innenfor marxisme. Disse to kan oppsummeres med nøkkelbegrepene dominerende ideologi og hegemo-

145

146

Nasjoner og nasjonalisme

nisk ideologi. Hovedpoenget i den første forståelsen er at den dominerende ideologien i et samfunn er identisk med den dominerende klassens ideologi (Abercrombie & Turner, 1978; Lenin, 1987). Den dominerende ideologien overføres til de underordnete klassene som falsk bevissthet. Nasjonalisme er, i henhold til denne forståelsen, et ideologisk overklasseprosjekt som forhin­ drer de underordnete klasser fra å se og kjempe for sine objektive klasseinter­ esser (Naim, 1996). Hobsbawm (1983; 1990; 1996) hevder således at nasjo­ ner er oppfunne tradisjoner som i hovedsak kommer «ovenfra». Det er klare paralleller mellom denne «dominerende ideologi»-forståelsen og den ikkemarxistiske analysen til Brass (1985; 1991). Han hevder at den fundamentale drivkraften bak etniske konflikter i India er konkurranse mellom ulike elite­ grupper for politisk makt innenfor staten. Konkurrerende elitegrupper mobili­ serer etniske lojaliteter gjennom en selektiv bruk av symboler: Elites seeking to mobilize the ethnic group against its rivals or against the centralizing state strive to promote a congruence of a multiplicity of the group’s symbols, to argue that members of group are different not in one respect only, but in many and that all its cultural elements are reinforcing. All members of the group, it is said, either do or ought to practice the same religion, speak the same language, wear the same kind of clothes, eat the same foods, and sing the same songs. Elites seeking to challenge the authenticity of an ethnic group’s claim for individuality will do the opposite and argue that the members of the group in question are, in fact, divided by one or more of these several criteria and that they share some of them with other groups. (Brass, 1991, s. 15-16)

Utgangspunktet for den andre forståelsen av ideologi innenfor marxisme, er at hver klasse utvikler sin egen klasseideologi. En hegemonisk ideologi er ikke identisk med den dominerende klassens ideologi, men er et dynamisk kompromiss mellom de forskjellige klasseideologiene. I begrepet hegemoni ligger det at ideologien utgjør et ikke-diskutert verdensbilde for både domi­ nerende og underordnete klasser, det vil si at det oppfattes som sunn fornuft (Gramsci, 1971; Mouffe, 1979; Sassoon, 1987). Nasjonalisme represente­ rer, i henhold til denne forståelsen, en folkelig sunn fornuft som innebærer at den dominerende klassen kan opprettholde sitt økonomiske og politiske herredømme med støtte fra den underordnete klassen. Den mest framtredende representanten for denne hegemonisk ideologiposisjonen innenfor nasjonalismelitteraturen, er Nairn (1977; 1990; 1997). Han hevder at nasjonalisme må relateres til kapitalismens ujevne utvikling. Nasjonalisme oppstod i perifere områder i Vest-Europa, for eksempel i Tyskland og Italia, hvor industrialiseringen i sentrum (Storbritannia) ble opplevd både som ekstern dominans og som et forbilde for utvikling. I den­ ne situasjonen framstod nasjonalisme som et økonomisk og ideologisk pro­ gram, basert på en bred klasseallianse, som tok sikte på å finne en historisk snarvei til vellykket kapitalistisk utvikling. Dette har senere gjentatt seg i nye perifere stater i verdenssystemet:

Nasjoner og nasjonalisme

Real, uneven development has invariably generated an imperialism of the centre over the periphery; one after another, these peripheric areas have been forced into a profoundly ambivalent reaction against this dominance, seeking at once to resist it and to somehow take over its vital forces for their own use. This could only be done by a kind of highly «idealist» political and ideological mobiliza­ tion, by a painful forced march based on their own resources: that is, employing their «nationality» as a basis. (Naim, 1977, s. 340-341)

Nasjonalisme er også blitt utnyttet i de opprinnelige sentrums statene etter­ hvert som disse er blitt utfordret fra sent industrialiserte stater. Dette betyr at nasjonalisme er en bred reaksjon mot konsekvensene av ujevn utvikling. Nasjonalisme har to ansikter som guden Janus; den søker å finne en snarvei til moderne utvikling ved å se tilbake i historien og mobilisere nasjonale særtrekk. Naim hevder at nasjonalisme har både en progressiv, frigjørende og rasjonell dimensjon og en reaksjonær, undertrykkende og irrasjonell di­ mensjon. Disse to dimensjonene er ofte blitt brukt til å skille mellom «god» nasjonalisme, for eksempel frigjøringsnasjonalisme i den tredje verden, og «dårlig» nasjonalisme, for eksempel tysk nazisme og italiensk fascisme. Nairn poengterer imidlertid at begge dimensjonene er til stede i alle former for nasjonalisme: «All nationalism is both healthy and morbid. Both progress and regress are inscribed in its genetic code from the start» (Naim, 1977, s. 347-348). En annen marxisme-inspirert forståelse av nasjonalisme finnes i teorien om intern kolonisering (Drakakis-Smith & Williams, 1983). Denne teorien fokuserer på sentrum/periferi-relasjoner mellom nasjoner innenfor en stat. Hechter (1975) hevder, med inspirasjon fra avhengighetsteori, at økt inter­ aksjon mellom to nasjoner fører til at minoritetsnasjonen utbyttes økono­ misk og undertrykkes politisk av majoritetsnasjonen. Utgangspunktet for denne analysen er at ujevn økonomisk utvikling skaper systematiske ulik­ heter i tilgangen til ressurser og makt mellom nasjoner. Majoritetsnasjonen bruker sin politiske makt til å iverksette økonomiske og sosiale tiltak som bidrar til å opprettholde deres herredømme. Dette bidrar til at det utvikles polariserte nasjonale identiteter og øker sannsynligheten for at minoritets­ nasjonen vil mobilisere for politisk selvstyre. Separatistnasjonalisme blant minoritetsgrupper bør derfor forstås som en frigjøringskamp i forhold til majoritetsnasjonens interne kolonisering. Hechter hevder at denne model­ len kan forklare framveksten av perifer separatistnasjonalisme (i Skottland, Wales og Irland) innenfor Storbritannia. Horowitz (1985) er også opptatt av forholdet mellom etnisitet og sosial stratifisering (figur 7.4). Han hevder imidlertid at en ikke uten videre kan sette likhetstegn mellom etniske grupper og sosiale klasser slik det gjøres i teorien om intern kolonisering. Istedet må det skilles mellom rangerte og urangerte grupper. I situasjoner med rangerte grupper vil etniske konflikter for selvråderett og klassekamp for sosiale endringer være to sider av samme

147

148

Nasjoner og nasjonalisme

Rangerte grupper

Sosiale

klasser

Gruppe A

Urangerte grupper

Dominerende klasser

Dominerende klasser

Underordnete klasser

Underordnete klasser

Gruppe B

Hierarkisk orden

Parallell orden

Figur 7.4 Rangerte og utrangerte etniske grupper (etter Horowitz, 1980).

sak. Mer vanlig er det imidlertid å linne urangerte grupper med en intern klassestratifisering. Etnisk mobilisering i slike situasjoner «usually aim not at social transformation, but at something approaching sovereign autonomy» (Horowitz, 1985, s. 31). Det er åpenbart at teorien om intern kolonise­ ring bare er meningsfull i tilfeller med rangerte grupper. Horowitz forsøker å lage en typologi for ulike former for separatistnasjo­ nalisme på grunnlag av de ulike gruppenes sosioøkonomiske posisjon (ta­ bell 7.1). Han kategoriserer etniske grupper og de regionene disse kommer fra som enten avanserte eller tilbakestående. På grunnlag av dette identifise­ rer han fire situasjoner med ulik sannsynlighet for separatistnasjonalisme. Det første tilfellet, tilbakestående grupper i tilbakestående regioner, utgjør den typiske situasjonen for separatistnasjonalisme. I den tredje verden har krav om selvstyre i slike situasjoner kommet på et tidlig tidspunkt etter av­ koloniseringen fordi disse gruppene innser at de har små muligheter til å forbedre sin posisjon innenfor den eksisterende staten. I den andre situasjo­ nen, avanserte grupper i tilbakestående regioner, vil separatistnasjonalistiske bevegelser vanligvis oppstå på et mye senere tidspunkt. Grupper som be­ finner seg i en slik situasjon, opplever gjerne en betydelig utflytting fra sin region. Dette betyr at gruppemedlemmene har et spredt bosetningsmønster og derfor er lite interessert i separatisme. Slike grupper vil primært søke å oppnå økonomiske og politiske rettigheter og vil først kreve selvstyre når håpet er ute om å oppnå en forbedret posisjon innenfor eksisterende stats­ grenser. Den tredje situasjonen, avanserte grupper i avanserte regioner, skaper gjeme en følelse innenfor gruppa av at de subsidierer tilbakeliggende grupper og regioner. Deres framtredende posisjon gjør likevel at slike

Nasjoner og nasjonalisme

Tilbakestående regionale økonomier

Tilbakestående grupper

Avanserte grupper

Grupper i Sør-Sudan

Ibo i Nigeria

Karen og Shan i Burma

Tamiler i Sri Lanka

Muslimer i Filippinene,

Baluba (Kasai) i Zaire

Thailand og Chad

Lozi i Zambia

Kurdere i Irak

Kabyle Berbere i Algerie

Bengali i Pakistan

Nordlige grupper i Ghana

Avanserte regionale økonomier

Lunda i Zaire

Siker i Indisk Punjab

Bakonjo i Uganda

Baskere i Spania

Batéké i Gabon

Yoruba i Nigeria Baganda i Uganda

Tabell 7.1 Avanserte og tilbakestående etniske grupper og regionale økono­ mier (etter Horowitz, 1985).

grupper vil være sene til å mobilisere for separatisme og bare dersom kost­ nadene forbundet med dette er små. Den siste situasjonen, tilbakestående grupper fra avanserte regioner, skaper gjeme et ønske om selvstendighet, men siden den aktuelle gruppa gjerne er en minoritet i sin region, er separa­ tistnasjonalisme relativt sjeldent. Det er særlig den nymarxistiske forståelsen av nasjonalisme som har vært framtredende innenfor radikal politisk geografi (Drakakis-Smith & Williams, 1983; Taylor, 1993c). Williams (1986) henter for eksempel inspi­ rasjon fra teorien om intern kolonisering for å forstå ulike tilfeller av minoritetsnasjonalisme i Vest-Europa, spesielt i Baskerland (Spania) og på Korsika (Frankrike). Baskerland representerer et eksempel på det som Horo­ witz beskriver som en avansert gruppe i en avansert region. Den sentrale mekanismen i den interne kolonialismen er således ikke økonomisk under­ utvikling, men heller politisk dominans fra staten, for eksempel i spørsmål om språkrettigheter og utdanning. Dette har produsert en militant nasjona­ listisk kamp for økt selvstyre. Når det gjelder Korsika hevder han at statlige tiltak for økonomisk modernisering har medført en sosial marginalisering av korsikanere i forhold til franskmenn og utlendinger. Hovedargumentet til Williams er at disse bevegelsene må forstås som minoritetens reaksjon mot majoriteten og statens forsøk på økonomisk utbytting og politisk undertryk­ king.

149

150

Nasjoner og nasjonalisme

Blaut (1986; 1987) ser nasjonalistisk mobilisering som en form for klas­ sekamp. Mens Hobsbawm og Brass ser nasjonalisme som et overklasseprosjekt, hevder Blaut at underordnete klasser, spesielt i periferien av verdens­ systemet, kjemper en tosidig kamp for nasjonal frigjøring og sosialisme. Denne nasjonalismen «nedenfra» er sentrert om staten fordi det er der den politiske og økonomiske makten er konsentrert. Han hevder derfor at nasjo­ nalisme kan forstås som «the struggle for state power which accompanies efforts to impose, and to resist external domination and exploitation» (Blaut, 1986, s. 8). Selv om de omtalte teoriene er tildels svært forskjellige, vektlegger de alle likevel nødvendigheten av å fokusere på moderne prosesser for å for­ klare framveksten av nasjoner og nasjonalisme. Et annet fellestrekk ved de modernistiske teoriene er at de gir forrang til økonomiske årsaker og følge­ lig nedprioriterer politiske og kulturelle forhold (Breuilly, 1993; Smith, 1983; 1995). Dette utgangspunktet gir en god forståelse av den materielle basis for nasjonalisme, men gjør det vanskelig å forklare hvorfor nasjona­ listiske bevegelser vokser fram i enkelte situasjoner og ikke i andre. Dette krever konkrete analyser av politiske strategier, men også av kulturelle meningssystemer. Disse temaene er sentrale i studier av nasjonalisme innenfor kritisk politisk geografi.

Poststrukturalisme og kritisk politisk geografi Poststrukturalister og modernister er enige om at nasjoner heller er konstru­ erte enheter enn primordiale enheter. Det er imidlertid også viktige forskjel­ ler mellom disse to tilnærmingene. Modernisme hevder for det første, at na­ sjoner er moderne konstruksjoner i betydningen kunstige oppfinnelser. Sli­ ke kunstige konstruksjoner står i motsetning til reelle identiteter. Dette sy­ net er spesielt framtredende i marxistiske analyser, som gjeme framstiller nasjonal identitet som en falsk bevissthet i forhold til ekte klassebevissthet. Modernisme hevder for det andre, at disse konstruerte nasjonene er skapt av moderne politiske og økonomiske prosesser, det vil si at det er mulig å identifisere en strukturell årsakssammenheng bak konstruksjonen av nasjo­ ner. Poststrukturalisme stiller seg kritisk til begge disse påstandene. Nasjo­ ner blir her forstått som kulturelle konstruksjoner, men det gjelder også for alle andre kollektive identiteter. Dette betyr at det ikke er mulig å skille mellom kunstige oppfinnelser og reelle identiteter. Poststrukturalisme stil­ ler seg også kritisk til forsøkene på å identifisere strukturelle årsakssam­ menhenger bak konstruksjonen av nasjoner fordi dette innebærer en uakseptal essensialisme. Smith (1995) observerer at for poststrukturalistister er slike årsaksanalyser både unødvendige og umulige:

Nasjoner og nasjonalisme

There is no need to search for origins or causal pattems. If you want to under­ stand the meaning of national, ethnic or racial phenomena, you have only to unmask their cultural representations, the images through which some people represent to others the lineaments of national identity. For only in these images or cultural constructs does the nation possess any meaning or life. The nation is a communion of imagery, nothing more nor less. (Smith, 1995, s. 9)

Anderson (1991) presenterer en analyse som kan tas til inntekt for både mo­ dernistiske og poststrukturalistiske posisjoner. Hans hovedpoeng er at na­ sjoner må forstås som kulturelle konstruksjoner. Samtidig hevder han at moderne nasjoner er et produkt av framveksten av kapitalisme og trykkeriteknologi på 1700-tallet, kombinert med det eksisterende mangfoldet av språk. Mens det første argumentet har fungert som en viktig inspirasjonskil­ de for poststrukturalistiske analyser, representerer det siste argumentet en logikk som er mer framtredende innenfor modernisme.

Konstruksjoner av nasjoner. Anderson hevder at nasjoner bør forstås som kulturelle konstruksjoner — som et forestilt fellesskap («imagined commu­ nity»). Nasjonen er forestilt fordi man føler et fellesskap til tross for at man verken vil møte eller høre om de fleste medlemmene av nasjonen. Anderson poengterer imidlertid at «konstruksjon» ikke er ensbetydende med «fabrikkering» eller «oppfinnelse». Alle kollektive identiteter er forestilte felles­ skap. Det som skiller nasjoner fra andre forestilte fellesskap er måten de blir konstruert på. Nasjonen blir forestilt som et avgrenset suverent felles­ skap («limited sovereign community»). Nasjonen er avgrenset i den for­ stand at selv de største nasjonene har grenser mot andre nasjoner. Disse grensene kan endres over tid, men ingen nasjon forestiller seg selv som identisk med hele menneskeheten. Nasjonen er suveren i den forstand at den ikke er underlagt noen overordnet makt, men gjør selv krav på å repre­ sentere en overordnet identitet. Nasjonen er et samfunn i den betydning at den framstilles som et solidarisk brorskap: «Regardless of the actual inequality and exploitation that may prevail in each, the nation is always conceived as a deep, horizontal comradeship» (Anderson, 1991, s. 7). Andersons forståelse av nasjoner som forestilte fellesskap, har inspirert en rekke analyser av nasjonale konstruksjoner (Bhabha, 1990; Chatterjee, 1993). Innenfor samfunnsgeografi hevder Penrose (1993; 1994) at både konstruksjonen av nasjon som en generell kategori og konstruksjoner av spesifikke nasjoner har tre hovedelementer: (1) en påstått distinkt gruppe av folk, (2) et påstått distinkt territorium eller sted, og (3) et påstått organisk bånd mellom folk og sted. Paasi (1996a; 1996b) hevder at konstruksjoner av nasjoner dreier seg om å skape grenser mellom «vi» og «de andre» og mellom «her» og «der» (tabell 7.2). Symbolske grensemarkører understøt­ ter en systematisk inklusjon («vi/her») og eksklusjon («andre/der») i for­ hold til enkeltpersoner og sosiale grupper. Nasjonalistiske konflikter er der-

151

152

Nasjoner og nasjonalisme

Vi

Andre

Her

Der

Integrasjon innenfor

Integrasjon på tvers

territorielle grenser

av territorielle grenser

Distinksjoner innenfor

Distinksjoner på tvers

territorielle grenser

av territorielle grenser

Tabell 7.2 Integrasjon og distinksjoner innenfor og på tvers av territorielle grenser (etter Paasi, 1996b).

for også konflikter om symboler og meninger knyttet til sosiale og territori­ elle grenser (Einagel, 1994; Falah & Newman, 1995). Penrose (1993; 1994) hevder at den institusjonaliserte politiske dominan­ sen av nasjoner og nasjonalisme betyr at konstruering av spesifikke nasjo­ ner er en forutsetning for legitime krav på makt innenfor systemet av terri­ torielle nasjonalstater: When applied to the «nation», the acceptance of the general category establishes a definition, a logic and a rhetoric of nationalism to which specific nations must conform if they are to be seen as legitimate. In practice, this means that while specific nations can be challenged, the concept itself is rarely challenged». (Jackson & Penrose, 1993b, s. 26).

Vellykkete konstruksjoner av spesifikke nasjoner kan forandre maktrelasjo­ nene i favør av grupper som tidligere har vært sosialt og politisk marginalis­ erte. En konsekvens av dette er imidlertid at den politiske dominansen av nasjoner og nasjonalisme blir forsterket, det vil si at den strategiske essensialismen til nasjonalistiske opposisjonsbevegelser forsterker den generelle essensialismen i nasjonalistisk ideologi. Penrose observerer således at na­ sjonalistiske bevegelser befinner seg i en paradoksal situasjon fordi: «they are forced to frame their claims to a right to power in terms which have previously marginalized the people who they represent and which will continue to marginalize other people who do not fit the new nationalist construct of a nation» (Penrose, 1993, s. 31). Einagel (1995) analyserer den diskursive konstruksjonen av den kroatis­ ke nasjonen. Hun hevder at det i Jugoslavia under Titos regime eksisterte to konstruerte nasjonale identiteter. Mens den ene var knyttet til staten og innebar en identitet som «jugoslav», var den andre basert på etnisitet og innebar identiteter som «serber,» «kroat,» «muslim» og så videre Ved hjelp

Nasjoner og nasjonalisme

av tekstanalyser av aviser viser hun at det i 1989-1990 skjedde et raskt skif­ te i diskursen om nasjonal identitet fra en dominans av statsdefinerte til et­ nisk definerte identiteter. Under den «kroatiske stillheten» i 1989 var dis­ kurser om en særegen kroatisk identitet bortimot fraværende i massemedia. Noen få måneder senere observerer hun at den kroatiske identiteten hadde oppnådd en hegemonisk posisjon. Dette var spesielt synlig ved valgene i 1990 og i den kroatiske grunnloven som ble vedtatt det samme året. Dette skiftet fra en jugoslavisk til en kroatisk konstruksjon av nasjonal identitet knytter hun til dyptgående økonomiske kriser og legitimitetskriser innenfor staten. Dette siste poenget bringer oppmerksomheten over fra den diskursive konstruksjonen av nasjoner til nasjonalisme som politisk praksis og kon­ teksten for den nasjonalistiske mobiliseringen. Nasjonalisme som politisk praksis. Primordialisme hevder at eksistensen av primordiale nasjoner fører til framveksten av nasjonalisme. Modernisme hevder at moderne økonomiske og politiske strukturer fører til framveksten av nasjonalistisk ideologi og konstruksjoner av nasjoner. Breuilly (1993; 1996) hevder at begge disse forståelsene er problematiske fordi de overser at nasjonalisme primært dreier seg om politikk. Nasjonalisme er en form for politikk som er spesielt tilpasset den moderne staten. Studier av nasjonalis­ me bør derfor fokusere på individuelle og kollektive aktørers politiske prak­ sis i forhold til staten: The most commonly-held assumption ... is that nationalism arises ultimately from some sort of national identity or that it is the search for such an identity. ... The other common approach is to regard nationalism as the expression of something «deeper» such as class interest or an economic or social structure or a cul­ tural formation. ... I do not think such ideas help one understand nationalism generally. To focus upon culture, ideology, identity, class or modemisation is to neglect the fundamental point that nationalism is, above and beyond all else, about politics and that politics is about power. Power, in the modem world, is principally about control of the state. The central task is to relate nationalism to the objectives of obtaining and using state power. (Breuilly, 1993, s. 1)

Breuilly forsøker å klassifisere ulike former for nasjonalistisk politisk prak­ sis. Han skiller først mellom statsledet nasjonalisme og opposisjonsnasjonalisme. Breuilly er mest opptatt av opposisjonsnasjonalisme, men nevner kort at det kan skilles mellom en eksternt og en internt orientert statsledet nasjonalisme. Eksternt orientert statsledet nasjonalisme dreier seg om tiltak for å utvide statens territorium slik at det omfatter områder som hevdes å tilhøre nasjonen, det vil si irredentiske krav. Internt orientert statsledet na­ sjonalisme omfatter tiltak rettet mot enkeltpersoner og grupper innenfor staten, som for eksempel overvåkning og avstraffelse, med henvisning til påståtte anti- eller ikke-nasjonale karaktertrekk. Anti-semittismen i Tysk­ land under Hitler er et eksempel her. Når det gjelder nasjonalisme som op-

153

154

Nasjoner og nasjonalisme

Opposisjon mot ikke-nasjonalstater

Opposisjon mot nasjonalstater

Separasjon

Gresk, nigeriansk

Basker, Ibo

Reform

Tyrkisk, japansk

Fascisme, nazisme

Samling

Tysk, italiensk

Arabisk, Pan-afrikansk

Tabell 7.3 En typologi av opposisjonsnasjonalismer (etter Breuilly, 1993).

posisjonspolitikk i forhold til staten, skiller Breuilly mellom tre typer. Opposisjonsnasjonalisme kan forsøke å (1) bryte ut av den eksisterende staten (separatistnasjonalisme), (2) reformere staten i en nasjonalistisk retning (reformnasjonalisme), eller (3) forene staten med andre stater (samlingsnasjonalisme). Opposisjonsnasjonalistiske bevegelser opererer i forhold til en stat som kan definere seg selv i nasjonalistiske (nasjonalstat) eller ikke-nasjonalistiske (ikke-nasjonalstat) termer (tabell 7.3). I den grad staten define­ rer seg som en nasjonalstat, kan det oppstå konflikter eller allianser mellom statsledet nasjonalisme og opposisjonsnasjonalisme. Det politiske systemet representerer et sett av positive eller negative mulighetsstrukturer for nasjo­ nalistiske bevegelser. Smith og Wilson (1997) hevder for eksempel at for­ skjeller i de politiske mulighetsstrukturene kan forklare den ulike graden av nasjonalistisk mobilisering blant den russiske minoriteten i Ukraina og Est­ land. Nasjonalisme dreier seg om massepolitikk. Selv om en nasjonalistisk be­ vegelse ikke har bred folkelig støtte, gjør den likevel krav på å representere hele nasjonen. Nasjonalisme kan, i henhold til Breuilly, tjene tre politiske formål: koordinering, mobilisering og legitimering. Koordinering refererer til bruken av nasjonalistisk ideologi for å samle ulike elitegrupper som er i opposisjon til staten. Mobilisering refererer til bruken av nasjonalistisk ideologi for å samle støtte blant underordnete grupper. Legitimering refere­ rer til bruken av nasjonalistisk ideologi for å rettferdiggjøre nasjonalistiske bevegelser i forhold til staten og i forhold til viktige eksterne aktører som for eksempel andre stater. Nasjonalistisk politisk praksis kan anvendes av ulike aktører for å oppnå politisk makt innenfor staten. Diskurser om nasjoner og nasjonalisme kan an­ vendes av dominerende grupper for å oppnå eller opprettholde et politisk her­ redømme, men de kan også tas i bruk av underordnete grupper for å øve mot­

Nasjoner og nasjonalisme

stand og utfordre dominerende grupper. Bay art (1993) hevder for eksempel at afrikansk politikk er preget av at etnisitet anvendes av politiske eliter for å mobilisere støtte «ovenfra» (Stokke, 1994). Diskurser om etnisk identitet blir imidlertid også tatt i bruk for å gjøre motstand «nedenfra» mot de samme eli­ tegruppene og staten. Hva som er nasjonalismens sosiale basis kan bare av­ gjøres gjennom konkrete analyser av spesifikke nasjonalistiske praksiser.

Tamilsk og singalesisk nasjonalisme i Sri Lanka Konflikten mellom singalesiske og tamilske nasjonalister i Sri Lanka kan il­ lustrere noen av de problemstillingene som er blitt reist i dette kapitlet.15 I Sri Lanka finnes det et mangfold av sosiale identiteter basert på blant annet etnisitet, religion, språk, hjemsted, kaste og klasse. Den postkoloniale peri­ oden har vært kjennetegnet av at polariserte etniske identiteter er blitt over­ ordnet andre identiteter. Dette har fått sitt mest ekstreme uttrykk i en bor­ gerkrig siden 1983 mellom den sri lankesiske staten, som er blitt en singalesiskdominert stat, og militante tamilske separatistnasjonalister som kjemper for en selvstendig stat (Tamil Eelam) i de nordlige og østlige regionene. Singaleserne utgjør den etniske majoriteten med cirka 74 % av befolk­ ningen (figur 7.5). Flertallet av singalesere er buddhister, mens et mindretall er katolikker. Det snakkes tre språk i Sri Lanka; singalesisk, tamil og en­ gelsk. Singalesisk har vært det eneste offisielle språket siden midten av 1950-tallet. Tamilene utgjør vel 18 % av befolkningen og de aller fleste av disse har tamil som morsmål. Tamilene kan deles inn i to kategorier; inn­ fødte Sri Lanka tamiler, og indiske tamiler som hovedsakelig er bosatt på te- og gummiplantasjene i det sentrale høylandet. Sri Lanka-tamilene utgjør en klar majoritet i den nordlige provinsen, mens det i øst finnes en mer et­ nisk heterogen befolkning som består av singalesere, Sri Lanka-tamiler og -muslimer. De fleste tamiler praktiserer hinduisme. Innenfor begge katego­ riene av tamiler finner man imidlertid en betydelig minoritet av katolikker. Muslimene (Moors) utgjør cirka 7 % av befolkningen. De bor relativt spredt over hele øya, men med en viss konsentrasjon i de sørøstlige og nordvestlige områdene. Muslimene regnes som tamiltalende, men de legger vekt på en separat religiøs identitet knyttet til Islam og separate politiske tilhørigheter.

Nasjonalistisk ideologi. Selv om påstandene som framsettes i tamilsk og singalesisk nasjonalistisk ideologi er uforenlige, er det en generell enighet

15 Enkelte deler av denne gjennomgangen er tidligere publisert i Hollup og Stokke (1997). Grundigere diskusjoner finnes i Stokke (1998) og Stokke og Ryntveit (under trykking).

155

156

Nasjoner og nasjonalisme

100 -

80 -

Sri Lanka 74

60 40 -

20-

13

—^4]

2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24.

Ampara Anuradhapura Badulla Batticaloa Colombo Galle Gampaha Hambantota Jaffna Kalutara Kandy Kegalla Kurunegala Mannar Matale Matara Moneragala Mullaittivu Nuwara-Eliya Polonnaruwa Puttalam Ratnapura Trincomalee Vavuniya

100 km

Figur 7.5 De største etniske gruppene i Sri Lanka i 1981 (etter Department of Census and Statistics, 1986 og Hollup og Stokke, 1996).

om referansepunktene for diskursen. Begge ideologiene framhever nasjone­ nes primordiale røtter og intern kolonisering mellom de to nasjonene. Sin­

Nasjoner og nasjonalisme

galesisk nasjonalistisk ideologi hevder at Sri Lanka er det tradisjonelle hjemlandet for singaleserne og deres spesielt autentiske form for buddhis­ me. De hevder også at den singalesiske nasjonen hadde en egen nasjonalstat i den førkoloniale perioden i form av ulike singalesiske kongedømmer. Et konstant press fra tamilske invasjonsstyrker fra Sør-India bidrog til at disse kongedømmene ble svekket og til slutt kolonisert av europeiske stater. Den nåværende tamilske befolkningen i Sri Lanka har, i henhold til singalesisk nasjonalistisk ideologi, sine røtter i disse invasjonene, men de dannet aldri noen separat politisk enhet i Sri Lanka. Denne argumentasjonen blir imøte­ gått punkt for punkt av tamilsk nasjonalistisk ideologi. Tamilske nasjonalis­ ter hevder at den tamilspråklige minoriteten i Sri Lanka utgjør en separat primordial nasjon, at et selvstendig tamilsk kongedømme eksisterte i Jaffna i den førkoloniale perioden og at det tradisjonelle tamilske bosettingsmøn­ steret angir det tradisjonelle tamilske hjemlandet. De hevder også at euro­ peisk kolonialisme medførte at det førkoloniale samsvaret mellom stat og nasjon ble brutt ved at de to nasjonene ble forent innenfor en stat. Dette har gjort tamilene til en minoritetsnasjon innenfor Sri Lanka. Dette betyr at singalesiske og tamilske nasjonalister fortolker Sri Lankas historie i primordialistiske termer. Disse fortolkningene er problematiske blant annet fordi de overser mangfoldet og endringene i sosiale identiteter og fordi de førkoloniale kongedømmene hadde en politisk struktur som gjorde dem uavhengige av befolkningens etniske sammensetning. Dette be­ tyr at singalesisk og tamilsk nasjonalistisk ideologi må forstås som en konstruering av nasjonale tradisjoner der utvalgte hendelser, myter og symboler blir brukt til å konstruere en historie om «vi» og «de andre» (Abeysekera & Gunasinghe, 1987; Social Scientists’ Association of Sri Lanka, 1985; Spencer, 1990). Et annet framtredende kjennetegn ved singalesisk og tamilsk nasjonalis­ tisk ideologi er at begge hevder at koloniale og postkoloniale økonomiske og politiske prosesser har ført til utbytting og undertrykking mellom de to nasjonene. Tamilske nasjonalister hevder at den tamilske minoritets-nasjonen er blitt undertrykt av den singalesiske majoriteten gjennom en serie av hendelser og prosesser, spesielt: (1) inndragelse av grunnleggende borger­ rettigheter for indiske tamiler, (2) singalesisk kolonisering av jordbruksland i tamil-dominerte områder, (3) innføring av singalesisk som Sri Lankas eneste offisielle språk, (4) diskriminering av tamiler i sysselsetting i offent­ lig sektor, (5) favorisering av singalesere ved opptak til høyere utdanning, (6) fravær av offentlige investeringer i tamil-dominerte områder, (7) brutte avtaler om minoritetsrettigheter og desentralisering, og (8) sporadisk og systematisk anti-tamilsk vold (Balasingham, 1983; Ponnambalam, 1983). En tamilsk «defensiv nasjonal frigjøringskamp» blir derfor framstilt som et uunngåelig resultat av intern kolonisering. Singalesiske nasjonalister hev­ der at tamiler utgjør en majoritetsgruppe i Sør-Asia og en dominerende

157

158

Prosent av Sri Lankas gjennomsnittsinntekt

Nasjoner og nasjonalisme

*

Sri Lanka Moors

Sri Lanka Tamiler

• -------- O--------

Singalesere

Indiske Tamiler

Figur 7.6 Gjennomsnittsinntekt (som prosent av landsgjennomsnitt) for uli­ ke etniske grupper i Sri Lanka (etter Stokke, 1998).

klasse av handelsmenn og offentlige tjenestemenn i Sri Lanka. Den typiske singaleser derimot omtales som en marginalisert småbonde som er blitt et offer for utbyttende «utledningen». Denne representasjonen har fått Tambiah (1986) til å beskrive singaleseme som en majoritet med et minoritetskompleks. Disse generelle påstandene om nasjonal undertrykking er problematiske blant annet fordi det er vanskelig å identifisere et generelt sammenfall av klasseposisjoner og etniske identiteter i Sri Lanka (Stokke, 1998). Det er derimot en slående likhet i klasseposisjoner og inntektsnivå mellom singa­ lesere og Sri Lanka tamiler på det aggregerte nasjonale nivået (figur 7.6). Den sosiale ulikheten mellom dominerende og underordnete klasser innen­ for de tamilske og singalesiske delene av befolkningen er mye større enn ulikheten mellom de to nasjonene, det vil si at det heller er snakk om uran­ gerte, enn om rangerte grupper. De nasjonalistiske påstandene om intern kolonisering mellom singalesere og tamiler, er basert på en selektiv bruk av data om sosiale levekår for bestemte grupper innenfor hver nasjon. Dette blir dermed en parallell til konstruksjonen av «vi» og «de andre» som ble omtalt ovenfor. Denne korte gjennomgangen av de to nasjonalistiske ideologiene indike­ rer nødvendigheten av kritiske analyser av nasjonalisme. Av plasshensyn vil den etterfølgende diskusjonen fokusere primært på tamilsk nasjonalisme.

Nasjoner og nasjonalisme

Konstruksjonen av den tamilske nasjonen. Mens singalesiske og tamilske nasjonalister framstiller nasjonene som primordiale enheter, er det mye som tyder på at disse bør forstås som moderne sosiale konstruksjoner. Hellmann-Rajanayagam (1990b; 1991; 1994) dokumenterer at to konstruksjo­ ner av tamilsk identitet, en basert på hinduisme og en basert på det tamilske språket, oppstod fra midten av 1800-tallet. Mot slutten av århundret fram­ stod den sistnevnte som den dominerende konstruksjonen av tamilsk identi­ tet. Samtidig oppstod det en diskurs angående den språklige, rasemessige og kulturelle overlegenhet og underlegenhet av tamiler og singalesere. Det ble da vanlig å hevde at den andre nasjonen var kulturelt underlegen og at de to nasjonene var tradisjonelle erkefiender. Den språklige konstruksjonen av den tamilske nasjonen har hatt Sri Lanka tamilene i Jaffna som sin kjer­ ne. Den har også inkludert tamilspråklige muslimer. Plantasjetamiler, deri­ mot ble lenge utelatt fra den tamilske nasjonen på grunn av forskjeller i kas­ tesystem, geografisk lokalisering i det sentrale høylandet og deres opphav, korte historie i Sri Lanka og nære relasjoner til India. I den postkoloniale perioden er det tamilske språket blitt framhevet som den primære og inklu­ derende grensemarkøren som kan gi den tamilske nasjonen maksimal nu­ merisk og territoriell styrke. Plantasjetamilene og muslimene har likevel opprettholdt egne identiteter og har i begrenset grad deltatt i den tamilske nasjonalistbevegelsen. I tida etter frigjøringen har det også vokst fram en diskurs om den tamilske nasjonens territorialitet. Mens grensene for det ta­ milske hjemlandet forble relativt uklare så lenge kampen dreide seg om borgerrettigheter innenfor Sri Lanka, har kampen for en separat stat med­ ført en klar territoriell avgrensning av Tamil Eelam (de Silva, 1994; Hellmann-Rajanayagam, 1990a). Dette omfatter kjerneområdene til Sri Lanka Tamiler og muslimer i nord og øst, men ekskluderer plantasjetamilene i det sentrale høylandet (figur 7.5). Hellmann-Rajanayagams studier viser at dagens tamilske nasjon er en re­ lativt nylig sosial konstruksjon. Dette betyr at det er feil å hevde at tamilsk nasjonalisme er et politisk uttrykk for en primordial nasjon. Det er imidler­ tid også feil å se den tamilske nasjonen som en instrumentell oppfinnelse fra politikere og elitegrupper som kjemper om politisk makt innenfor den postkoloniale staten. Den tamilske nasjonen oppstod som en kulturell kon­ struksjon i en kontekst av koloniale diskurser om raser i koloniene. Det var et elitistisk og intellektuelt prosjekt med relativt begrenset sosial og politisk betydning. Det skapte imidlertid et repertoar av myter og symboler som se­ nere kunne anvendes for postkoloniale politiske formål. En tilsvarende pro­ sess har skjedd på den singalesiske siden (Kapferer, 1988). Nasjonalistisk politisk praksis. Å snakke om tamilsk nasjonalisme i entall, er å overse at det har eksistert to distinkte tamilske nasjonalismer i den postkoloniale perioden (tabell 7.4). Den første er en parlamentarisk nasjo-

159

160

Nasjoner og nasjonalisme

År

Viktige hendelser

Mål og midler

Dominerende organisasjoner

1948 1952

Uavhengighet Federal Party etablert

Mål: Ansvarlig samarbeid Midler: Parlamentariske forhandlinger

All Ceylon Tamil Congress (ACTC)

1956

Mål: Føderalisme Midler: Parlamentariske forhandlinger

Federal Party (FP)

1972

Singalesisk offisielt språk Anti-tamilske opptøyer Ny konstitusjon

1976 1977

TULF etablert Anti-tamilske opptøyer

Mål: Separatisme Midler: Parlamentariske forhandlinger

Tamil United Liberation Front (TULF)

1983

Anti-tamilske opptøyer Eelam-krig I India tilbyr våpen og trening Voldelig intern rivalisering Indisk-lankesisk fredsavtale Krig mellom LTTE og IPKF* Tilbaketrekning av IPKF Eelam-krig II LTTE-angrep på muslimer Fredsforhandlinger Eelam-krig III

Mål: Separatisme Midler: Militant kamp

Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) People's Liberation Organisation of Tamil Eelam (PLOTE) Tamil Eelam Liberation Organisation (TELO) Eelam People's Revolutionary Liberation Front (EPRLF) Eelam Revolutionary Organisation (EROS)

1986 1987 1990

1994 1995

Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE)

* IPKF: Indian Peace-Keeping Force (en indisk fredsbevarende styrke)

Tabell 7.4 Kronologisk oversikt over tamilsk nasjonalisme (etter Ryntveit, 1996 og Stokke & Ryntveit, kommer).

nalisme som dominerte fra midten av 1950-tallet og fram til slutten av 1970-årene (Wilson, 1994). Dette var en eliteledet mobilisering ovenfra og fra det politiske sentrum i Colombo. Den andre er en militant tamilsk sepa­ ratisme som vokste fram på 1970-tallet og som har dominert tamilsk poli­ tikk fra tidlig på 1980-tallet (Swamy, 1994). Dette ble igangsatt og ledet av marginalisert ungdom fra den lavere middelklassen i den politiske periferi­ en i Jaffna. Denne nasjonalismen nedenfra var i opposisjon til både den singalesiskdominerte staten og den tradisjonelle tamilske eliten. Begge beve­ gelsene har anvendt tamilsk nasjonalistisk ideologi, noe som gjør at separa­ tistnasjonalismen ofte blir framstilt som en naturlig forlengelse og radikali­ sering av den parlamentariske nasjonalismen. Det er imidlertid klare forskjeller mellom de to nasjonalismene når det gjelder deres mål, strategi­ er, organisering og sosiale basis. Parlamentarisk tamilsk nasjonalisme oppstod i en kontekst av sterk sosial og politisk polarisering i tida før og etter frigjøringen i 1948. Politiske mot­ setninger på grunnlag av etnisitet eksisterte utvilsomt, men de mest framtre­ dende konfliktene hadde sin basis i klasseskiller. I denne situasjonen valgte både tamilske og singalesiske politikere å trekke på etniske, religiøse og språklige identiteter for å mobilisere de store og politisk passive lavere mid­ delklassene. Denne etniske mobiliseringen ovenfra, ble initiert av konserva­

Nasjoner og nasjonalisme

tive og multietniske partier (United National Party, UNP og All Ceylon Ta­ mil Congress, ACTC), men ble utnyttet i et mye større omfang av to nye na­ sjonalistiske og populistiske partier: Sri Lanka Freedom Party (SLFP) blant singalesere og Federal Party (FP) blant tamiler (Manor, 1989; Wilson, 1994). En politisk mulighetsstruktur for parlamentarisk tamilsk nasjonalis­ me, ble skapt av en maktbalanse innenfor singalesisk politikk mellom UNP og SLFP. Dette betydde at det var mulig for den tamilske politiske eliten å oppnå visse innrømmelser for sine politiske klientgrupper. Militant tamilsk separatistnasjonalisme oppstod fra en ganske så for­ skjellig sosial basis (Ryntveit, 1996). Den nasjonalistiske politikken hadde skapt et system med statlig økonomisk styring og sosial omfordeling. Etter­ hvert som dette systemet ble rammet av en dyp økonomisk krise oppstod det en politisk legitimeringskrise for suksessive regimer og for de etablerte politiske partiene. Dette manifesterte seg i militante nasjonalistiske beve­ gelser av marginaliserte tamilske og singalesiske ungdommer. På den singa­ lesiske siden forsøkte Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) å gjennomføre statskupp i 1971 og på slutten av 1980-åra (Gunaratna, 1990; Kronborg, 1996). På den tamilske siden oppstod det ulike militante tamilske separatistgrupper fra tidlig på 1970-tallet som har kjempet for en separat tamilsk stat (Swamy, 1994). Responsen fra de singalesiske og tamilske elitene over­ for disse utfordringene nedenfra, var å radikalisere sin egen nasjonalistiske politikk for å opprettholde en viss politisk legitimitet. Etterhvert som parla­ mentarisk tamilsk nasjonalisme viste seg å være fånyttes i forhold til singa­ lesiske nasjonalistiske regimer, ble den parlamentariske tamilske nasjona­ lismen gradvis erstattet av militant separatistnasjonalisme. De politiske mulighetsstrukturene som fremmet den militante separatistnasjonalismen, ek­ sisterte primært i India. Den politiske konkurransen i Tamil Nadu gjorde at de militante organisasjonene kunne mobilisere betydelige økonomiske og militære ressurser på 1980-tallet. Denne tilgangen til eksterne ressurser bi­ drog imidlertid også til interne splittelser og voldelig rivalisering mellom separatistorganisasjonene fra midten av 1980-tallet (Hoole, Somasundaram, Sritharan, & Thiranagama, 1992).

Dette kapitlet har diskutert sentrale teorier om nasjoner og nasjonalisme og politisk geografiske forståelser av disse fenomenene. Primordialisme og romlig politisk geografi har vært kjennetegnet av en forståelse av nasjoner som naturlige og permanente enheter. Nasjonalisme er blitt forstått som et spørsmål om territorielt samsvar mellom stat og nasjon. Modernisme og ra­ dikal politisk geografi har hevdet at nasjonalisme og nasjoner er moderne

161

162

Nasjoner og nasjonalisme

oppfinnelser knyttet til moderne økonomiske og politiske prosesser. Radi­ kale politiske geografer har særlig forstått separatistnasjonalisme som en kamp mot intern kolonisering. Poststrukturalisme og kritisk politisk geo­ grafi har forstått nasjoner som konstruerte kollektive identiteter heller enn som gitte enheter. Nasjonalisme blir da et sett av politiske strategier som kan anvendes av ulike individuelle og kollektive aktører for å fremme poli­ tiske interesser, spesielt i forhold til staten.

Uformell politikk

I introduksjonskapitlet ble det skilt mellom en snever og en vid forståelse av makt og politikk. Mens den førstnevnte fokuserer på maktutøvelse innenfor en snever politisk sfære, hevder den sistnevnte at makt og politikk eksisterer overalt. Etterhvert som politisk geografi har utviklet seg fra rom­ lig, via radikal, til kritisk politisk geografi, har det også skjedd en gradvis overgang fra en snever til en vid forståelse av makt. Det er likevel slående at politisk geografi fortsatt gir forrang til den formelle politiske sfæren heller enn til uformell politikk i hverdagslivet. Uformell politikk er noe mer fram­ tredende innenfor den «nye» sosial- og kulturgeografien. Her er det imidler­ tid en tendens til at det fokuseres på kulturelle identitetskonstruksjoner, mens maktdimensjonen gis en underordnet plass. Duncan hevder derfor at «the problem for geography, it would appear, is that cultural geographers have had too narrow a view of culture while political geographers have had too narrow a conception of politics» (Duncan, 1989, s. 185). Dette kapitlet presenterer noen utvalgte temaer og tilnærminger innenfor studier av uformell politikk. Kapitlets første del gir en kortfattet diskusjon av makt og motstand i forbindelse med seksualitet og sted. Kapitlets andre del presenterer ulike studier av hverdagslivets motstand på landsbygda i den tredje verden.

Makt, seksualitet og sted Studier av uformell politikk innenfor kritisk politisk geografi tar gjeme ut­ gangspunkt i Foucaults forståelse av sammenhengene mellom makt og kunnskap. Foucault (1980) hevder at kunnskap bør forstås som diskurser. Slike diskurser innebærer blant annet konstruksjoner av sosiale identiteter og normer som framstilles som «naturlige». Konstruksjoner av identiteter og normer innebærer i seg selv en utøvelse av makt. I tillegg blir enkeltper­ soner og grupper gjort til gjenstand for statlig administrasjon i henhold til disse identitetene og normene. Dette betyr at enkeltpersoner blir subjektivisert ved at de tillegges en identitet og at infrastrukturen makt utøves i hen­ hold til normer tilknyttet ulike identiteter. Schurmer-Smith og Hannam (1994) hevder at Foucault identifiserer fire maktteknikker som bidrar til å skape føyelige subjekter. Vitenskapelig klas­ sifisering innebærer innsamling av informasjon og kategorisering av enkelt­ personer og grupper i henhold til etablerte kategorier. Slik datainnsamling

164

Uformell politikk

og klassifisering er nært knyttet til statlig administrasjon av befolkningen. Hierarkisk observasjon innebærer en institusjonalisert overvåking av un­ derordnete subjekter. Slik overvåking skjer innenfor en rekke situasjoner i hverdagslivet: på arbeidsplassen, i skoleverket, ved bruk av offentlige og private kommunikasjonsmidler, ved kjøp av varer og tjenester, i fengsler, i helseinstitusjoner og så videre. Normaliserende dømming innebærer en eva­ luering av enkeltpersoner i henhold til normer for «korrekt» atferd. Dette etterfølges av en negativ eller positiv sanksjonering, det vil si avstraffelse eller belønning. Eksaminering innebærer prosedyrer for å etablere en «sannhet» om et forhold. Dette kan dreie seg om tester i skoleverket, medi­ sinske og psykologiske tester eller forhør innenfor rettsvesenet. Slike tester utgjør også en basis for vitenskapelig klassifisering og normaliserende dømming. Foucault illustrerer disse maktteknikkene gjennom historiske studier av framveksten av bestemte diskurser og institusjoner på 1700- og 1800-tallet (Schaanning, 1993). I Madness and Civilization, viser han for eksempel at det i denne perioden oppstod stigmatiserende diskurser omkring sinnssyk­ dom (Foucault, 1965). Det ble nå vanlig at de som ble klassifisert som sinnssyke ble underlagt overvåking og disiplinering i mentalinstitusjoner. I Discipline and Punish dokumenteres det at panoptisk overvåking og nor­ malisering har erstattet tortur som kontrollmekanisme i det moderne feng­ selsvesenet (Foucault, 1979). Foucault poengterer at det er et dialektisk forhold mellom subjektiviserende maktteknikker og motstand. Motstand er alltid mulig, blant annet fordi subjektiviseringen skjer gjennom mange ukoordinerte maktteknikker. Dette betyr at motstand kan utøves på mange forskjellige måter og innenfor en rekke arenaer. Konstruksjoner av identiteter og normer kan for eksempel ut­ fordres gjennom alternative diskurser. Etablerte identiteter kan også brukes til å kreve fullverdige rettigheter for «naturlige» minoritetsgrupper. Det sistnevnte omtales gjerne som «strategisk essensialisme», det vil si at essensialistiske identiteter aksepteres og anvendes av strategiske grunner i en politisk kamp (Calhoun, 1994b; Knopp, 1995).

Seksualitet og sted. Foucaults forståelse av subjektivisering og motstand har stått sentralt i kritiske politisk geografiske studier av seksualitet og sted. Disse studiene har synliggjort at heteroseksualitet er diskursivt konstruert som en «naturlig» seksualitet i forhold til «unaturlig» eller «pervers» ho­ moseksualitet. De viser også at steder er «seksualisert», det vil si at ulike lokaliteter er dominert av bestemte former for seksualitet.16 Valentine (1996) hevder at offentlige steder vanligvis er dominert av heteroseksuelle 16 Nyere feministisk samfunnsgeografi har på tilsvarende vis demonstrert at det geografiske rom er kjønnet, det vil si at ulike hegemoniske kjønnskonstruksjoner er knyttet til forskjellige steder (se for eksempel Birkeland 1994, Moore 1986, Rose 1993 og Vågenes 1995).

Uformell politikk

symboler og praksiser. Heteroseksualiseringen av det offentlige rom skjer gjennom rutiniserte handlinger og reguleringer som angir hva som er aksep­ table seksuelle uttrykk i ulike lokaliteter. Noen eksempler på denne hetero­ seksualiseringen av sted, omfatter kjærtegn mellom heteroseksuelle par på offentlige steder, heteroseksuell symbolbruk i reklame og vindusutstillinger og bakgrunnsmusikk i butikker, barer og restauranter som gir uttrykk for heteroseksualitet. Konstruksjoner av hegemoniske heteroseksuelle identite­ ter og steder er i seg selv en form for maktutøvelse. Makt utøves også gjen­ nom overvåking og sanksjonering i offentlige og private rom i henhold til slike konstruksjoner av «normal» og «unormal» seksualitet. Heteroseksuel­ le kan, innenfor visse grenser, gi uttrykk for sin seksualitet på offentlige ste­ der uten at dette blir gjort til gjenstand for negativ sanksjonering. Åpenlyse uttrykk for homoseksualitet gis derimot en negativ sanksjonering på steder som er konstruert som heteroseksuelle. Homoseksuell atferd skyves dermed vekk fra det offentlige rom til spesielle møtesteder og nabolag, og til private rom: Whilst heterosexuals have the freedom to perform their heterosexuality in the street - because the street is presumed to be a heterosexual space - sexual dissidents ... are only allowed to be gay in specific spaces and places. Whilst the spa­ ce of the centre - the street - is produced as heterosexual, the production of «authentic» lesbian and gay space is relegated to the margins of the «ghetto» and the back street bar and preferably, the closeted or private space of the «ho­ me». (Valentine, 1996, s. 146-147)

Valentine (1996) poengterer at en hegemonisk heteroseksuell konstruksjon av sted ikke er noen absolutt hindring for alternative seksuelle praksiser. I den grad disse er synlige og utgjør en utfordring for den hegemoniske kon­ struksjonen, er det imidlertid sannsynlig at de vil bli gjort til gjenstand for negativ sanksjonering. Slik sanksjonering omfatter blant annet ulike former for symbolsk og verbal kommunikasjon i hverdagslivet: «Heterosexual looks of disapproval, whispers and stares are used to spread discomfort and make lesbians feel «out of place» in everyday spaces» (Valentine, 1996, s. 149). Myslik (1996) påpeker at negativ sanksjonering av homoseksualitet på offentlige steder også omfatter fysisk vold. Han observerer at vold mot homoseksuelle ofte skjer på heteroseksuelle steder, men også i lokaliteter som er dominert av en homoseksuell identitet. Homoseksuelle nabolag og treffsteder, som i utgangspunktet ble etablert som «trygge rom», er i mange tilfeller steder der risikoen for vold mot homoseksuelle er relativt stor. Bell (1995a; 1995b) hevder at det også skjer en statlig overvåking og ne­ gativ sanksjonering av avvikende seksualitet som også omfatter private rom. Han illustrerer denne påstanden med det britiske politiet og rettsvese­ nets behandling av sadomasochistisk (SM) homoseksualitet. I 1990 førte en politiaksjon i Storbritannia («Operation Spanner») til at seksten menn som

165

166

Uformell politikk

hadde deltatt i SM-aktiviteter ble arrestert og dømt til inntil fire og et halvt år i fengsel. Dette skjedde til tross for at alle hadde deltatt frivillig og at ak­ tivitetene hadde foregått i private rom. Dette viser at det er klare grenser for det offentliges toleranse overfor det som konstrueres som «avvikende» sek­ sualitet. Når disse grensene overskrides, har staten makt til å kriminalisere og straffe de som deltar: In Britain, sex between two men outside the confines of the bedroom is still often intolerable. Sex in the bedroom is intolerable if it involves anything but the most conventional, most «straight», most «vanilla» definition of what constitutes «sex». So is making a video, or taking photographs, of sexual activities ... So is håving sex in anything bigger than a twosome ... So is winking at a man in the street (this can be classified as procurement or soliciting). So is exhibiting a painting with a «gay» theme, or even trying to publish an academic book on homosexuality ... So is owning a vibrator or even a leather jacket (which can become, in the right setting, «obscene material»). And so, of course, is being caught in the public toilets or in a cruising area. On top of this, the constant threat of homophobic violence which any and all of these activities also carries shows just how tightly the boundaries of tolerance are - how narrowly defined the pri­ vate is - for British «gay» men. (Bell, 1995a, s. 309)

Dette betyr at det eksisterer faktiske begrensninger i borgerrettighetene til de som praktiserer en «avvikende» seksualitet (Evans, 1993). Konstruksjoner av «normal» heteroseksualitet og «unormal» homosek­ sualitet, heteroseksualisering av steder og sanksjoneringer i henhold til dis­ se konstruksjonene er så langt blitt framstilt som en undertrykkende makt­ utøvelse som fører til subjektivisiering av homoseksuelle. Dette er imidler­ tid maktteknikker som kan utfordres gjennom individuelle og kollektive motstandsaktiviteter. I USA har homoseksuell kollektiv mobilisering fokusert på opprettelsen av homoseksuelle lokalsamfunn, spesielt i form av homoseksuelle nabolag i byer (Davis, 1995). Slike lokalsamfunn utgjør en basis for politisk mobili­ sering blant annet i forbindelse med lokalvalg (Castells, 1983). Denne for­ men for mobilisering er basert på en forståelse av homoseksuelle som en «naturlig» minoritetsgruppe med krav på politisk deltagelse og rettigheter på lik linje med andre minoriteter. Dette representerer en strategisk essensialisme i den forstand at konstruksjonen av én udifferensiert homoseksuell identitet aksepteres og anvendes av strategiske hensyn i en politisk kamp. Davis hevder at denne strategien har ført til en viss grad av «empowerment» i forhold til lokale politiske myndigheter. Det er imidlertid også en strategi som har vist seg å ha klare begrensninger. Essensialiseringen av homosek­ suell identitet har, for det første, ført til en politisk marginalisering av en­ keltpersoner og grupper innenfor det homoseksuelle miljøet. Homoseksuel­ le kvinner, arbeidere og fargete, som eventuelt lever utenfor homoseksuelle nabolag, har i mindre grad fått gjennomslag for sine spesifikke politiske

Uformell politikk

krav enn hvite middelklasse-menn som bor i homoseksuelle nabolag og eventuelt praktiserer en «akseptabel» form for homoseksualitet. Vektleggingen på politisk mobilisering har, for det andre, medført en nedprioritering av kulturell mobilisering. Dette betyr at mobilisering for formelle politiske rettigheter har fått forrang i forhold til det å utfordre og endre de symbolske konstruksjonene av seksualiteter og steder. Davis (1995) hevder at den ho­ moseksuelle kampen i USA nå befinner seg i en overgangsfase fra politisk mobilisering basert på en territoriell strategisk essensialisme til et mangfold av kulturelle (og politiske) strategier innenfor et utall av arenaer. Davis identifiserer i denne sammenheng en rekke praksiser som anvendes for å øve motstand mot hegemoniske heteroseksuelle konstruksjoner: The list of strategies is long, but includes «coming out», Gay Pride Parades, demonstrations, forming gay/lesbian religious organisations, and electing pro-gay or gay candidates. These strategies establish safe spaces, increase gay/lesbian/ bisexual political power, and change culture and institutions (e.g. religious orga­ nisations and political parties) through visibility and education. (Davis, 1995, s. 284)

Disse motstandsaktivitetene bidrar til å synliggjøre ikke-hegemoniske sek­ suelle identiteter på offentlige steder og dermed utfordre hegemoniske kon­ struksjoner av seksualitet og sted. Slike markeringer forstyrrer den «norma­ le» seksualiseringen av steder ved at rom som til daglig er preget av en hegemonisk heteroseksualitet blir tillagt homoseksuelle meninger.

Hverdagslivets motstand blant småbønder Innenfor utviklingsstudier har det pågått en aktiv debatt om uformell poli­ tikk i form av «hverdagslivets motstand». En viktig inspirasjonskilde for denne debatten har vært J. C. Scott (1985; 1990). Utgangspunktet for Scott er at både liberale og radikale utviklingsforskere har oversett uformell poli­ tikk i hverdagslivet. Mens liberale utviklingsforskere har forsøkt å utvikle modeller for politisk integrasjon og deltagelse i utviklingsprosessen, har ra­ dikale utviklingsforskere fokusert på mulighetene for progressive sam­ funnsendringer og individuell frigjøring gjennom revolusjonær kollektiv mobilisering. Begge har oversett uformell motstand i hverdagslivet: «What they miss is the nearly continous, informal, undeclared, disguised forms of autonomous resistance by lower classes: forms of politics that I call everyday resistance» (Scott, 1989, s. 4). Marxistiske utviklingsforskere har gjerne framstilt revolusjoner som en nødvendig forutsetning for reell politisk deltagelse og sosial rettferdighet. Revolusjoner er imidlertid sjeldne, og historiske erfaringer viser at sosialis­

167

168

Uformell politikk

tiske revolusjoner ikke nødvendigvis innebærer en frigjøring for margin­ aliserte sosiale grupper, som for eksempel småbønder. I fraværet av revolu­ sjonære bevegelser har mange radikale utviklingsforskere antatt at det ikke foregår noen nevneverdig politisk mobilisering blant disse marginaliserte gruppene. Scott hevder at dette er en feilslutning. Fraværet av revolusjonæ­ re bevegelser impliserer ikke et fravær av politisk kamp, men denne foregår gjerne i form av skjult motstand i hverdagslivet. Innenfor utviklingsstudier har det lenge pågått en diskusjon om sosiale endringer i småbondesamfunn i tilknytning til økt markedsintegrasjon. De­ ere og de Janvry (1979) hevder at multiaktive småbondehushold inngår i økonomiske relasjoner som medfører en overføring av verdi i form av leie betalt i naturalia fra egen jordbruksproduksjon, ubetalt merarbeid i lønnsar­ beid, arbeidsplikt, ujevne bytteforhold og skatter. Scotts primære bidrag til debatten om småbønder i den tredje verden er at han synliggjør at disse overføringene ikke skjer uten at det ytes motstand. Scott definerer motstand i hverdagslivet som enhver handling fra aktører i underordnete posisjoner for å motsette seg krav fra overordnete enkeltpersoner, grupper og institu­ sjoner, for eksempel jordeiere, middelmenn og staten (tabell 8.1). Eksem­ pler på slik motstand omfatter blant annet skattesnyteri, gå-sakte-aksjoner, nasking, brannstiftelse og sabotasje. I senere analyser poengterer J. C. Scott (1989; 1990) at materiell mot­ stand bare er én dimensjon av motstand. I tillegg til dette eksisterer det symbolske former for herredømme og motstand. Her fokuserer Scott særlig på hvordan dominerende grupper fornekter de underordnete gruppenes sta­ tus, for eksempel gjennom ydmykelse, fravær av privilegier og angrep på de underordnete gruppenes verdighet, og forsøker å skape et ideologisk her­ redømme, for eksempel gjennom ideologier som rettferdiggjør slaveri, kas­ ter, privilegier og generell sosial ulikhet. Disse symbolske formene for her­ redømme er også gjenstand for motstand. Dette skjer i form av skjulte ut­ trykk for aggresjon og alternative diskurser om verdighet (for eksempel ri­ tualer som uttrykker aggresjon, historier om hevn og konstruering av autonome sosiale rom for forfektelse av verdighet) og utvikling av subkul­ turer av motstand (for eksempel gjennom folkelige religioner og myter om sosiale røverbander og klassehelter). Dette mangfoldet av motstandsteknikker har to sentrale fellestrekk: For det første er de skjulte, det vil si at de unngår direkte konfrontasjoner med autoriteter eller elitenormer. For det andre krever de liten eller ingen koordi­ nering og planlegging. Dette gjør motstandsstrategiene til en velegnet form for politisk praksis i småbondesamfunn ettersom risikoen for represalier og vold fra overordnete grupper kan minimaliseres. Scotts analyser er blitt tildels sterkt kritisert, særlig fra marxistiske utvik­ lingsforskere. Kritikerne hevder gjerne at vektleggingen på hverdagslivets motstand, heller enn på revolusjonær kollektiv mobilisering, er en analytisk

Uformell politikk

Former for herredømme

Former for motstand

Materielt herredømme

Hverdagslivets motstand

Ekspropriasjon av korn,

For eksempel krypskytting,

skatter, arbeid o.l.

husokkupasjon, desertering,

skattesnyteri, gå sakte aksjoner

Direkte opposisjon fra forkledde motstandere For eksempel maskert ekspropriasjon, karneval

Ydmykelse, fravær av

Skjulte uttrykk for sinne, aggresjon og diskurser om verdighet

privilegier, angrep på

For eksempel ritualer om

verdighet

aggresjon, historier om hevn,

Fornektelse av status

konstruering av autonome sosiale rom for forfektelse av verdighet

Ideologisk herredømme

Utvikling av subkulturer av motstand

Rettferdiggjørelse fra herskende

For eksempel tusenårsreligioner,

grupper av slaveri, livegenskap,

slavers «hush arbors», folkelige

kaster, privilegier

religioner, myter om sosiale røverbander og klassehelter

Tabell 8.1 Former for herredømme og motstand i småbondesamfunn (etter Scott, 1989).

og politisk avsporing. Hverdagslivets motstand framstilles som ukoordiner­ te og ikke-ideologiske strategier med en svært begrenset samfunnsmessig betydning (White, 1986). Slik motstand representerer individuelle, opportu­ nistiske og egoistiske selvhjelpsstrategier, det vil si strategier for «working the system to their minimum disadvantage» (Hobsbawm, 1973, s. 7). Dette betyr at hverdagslivets motstand kan fungere som en «sikkerhetsventil» for systemet ved at mulighetene for individuell motstand, eventuelt kombinert med reformistiske innrømmelser fra dominerende grupper og staten, gjør at systemet oppleves som litt mindre undertrykkende. Dette underminerer i så fall grunnlaget for revolusjonær kollektiv mobilisering. Hverdagslivets motstand kan dermed, paradoksalt nok, bidra til å opprettholde undertryk­ kende og utbyttende strukturer. Scotts svar på denne kritikken er tredelt: For det første poengterer han at hverdagslivets motstand er koordinert gjen­ nom uformelle sosiale nettverk, blant annet ved at «alle» vet hva som fore­

169

170

Uformell politikk

går og selv «gjør det». For det andre hevder han at hverdagslivets motstand er ideologisk i den forstand at det er understøttet av lokale motstandsideologier. Og for det tredje hevder han at hverdagslivets motstand, når mange nok deltar, vil ha betydelige samfunnsmessige konsekvenser. Eksempler på dette omfatter motstanden mot statlige jordbruksstrategier i Sovjetunio­ nen17 og Kina, deserteringen fra sørstatshæren i den amerikanske borger­ krigen og fra den russiske arméen mot slutten av den første verdenskrigen og ulike former for skattesnyting i en rekke samfunn: Each of these small events may be beneath notice, and, from the perpetrator’s point of view, they are often designed to be beneath notice. Collectively, however, these small events may add up almost surreptitiously to a large event: an army too short of conscripts to fight, a workforce whose foot dragging bankrupts the enterprise, a landholding gentry driven from the countryside to the towns by arson and assault, tracts of state land fully occupied by squatters, a tax claim of the state gradually transformed into a dead letter by evasion. (Scott, 1989, s. 6)

Når det gjelder påstandene om egoisme og individuell selvhjelp, aksepterer Scott at hverdagslivets motstand er basert på aktørenes egne interesser. Det­ te er imidlertid også tilfelle for deltagelse i revolusjonære bevegelser. Der­ for hevder han at det er galt å sette et skarpt skille mellom «god» (progres­ siv) revolusjonær mobilisering og «dårlig» (reaksjonær) individuell mot­ stand. Uansett er hverdagslivets motstand en utbredt form for uformell poli­ tikk som utgjør en analytisk utfordring og fortjener oppmerksomhet. En analyse fra Zimbabwe kan belyse noen av disse generelle påstandene om hverdagslivets motstand.

Landrettigheter og landokkupasjon i Zimbabwe. Et av de viktigste politis­ ke stridsspørsmålene i Zimbabwe under frigjøringskampen og etter uavhen­ gigheten har vært spørsmålet om jordreformer, det vil si spørsmålet om om­ fordeling av jordbruksland fra hvite plantasjeeiere til svarte småbønder. (Masst, 1996). Herbst (1989) hevder at det innenfor den generelle kampen for jordbruksland eksisterer en mindre synlig og lite omtalt konflikt mellom to grupper av svarte småbønder. På den ene siden er de småbøndene som har valgt å forbli på sine «communal lands» i påvente av å bli tildelt nytt jordbruksland. Disse har fremmet sine krav om jord gjennom kollektive in­ teresseorganisasjoner av ulikt slag. På den andre siden er de småbøndene som har valgt å okkupere jordbruksland som staten har kjøpt opp fra hvite plantasjeeiere heller enn å vente på å bli tildelt jord i fordelingsprosessen. Disse småbøndene er ikke samordnet i sine politiske handlinger, men har valgt en direkte og individuell aksjonsform. Herbst observerer at disse land17 Se Fitzpatrick (1994) for en historisk analyse av småbønders motstand mot kollektivisering i Sovjet­ unionen.

Uformell politikk

okkupantene gjeme oppfattes som politisk svake, sammenlignet med den første gruppa. Likevel er det denne gruppa som har hatt størst politisk suk­ sess: The squatters are thought to be politically weak because of their lack of organi­ zation, their inability to influence the government formally on a national level, and because the government has repeatedly declared squatters’ attempts to jump the resettlement queue and seize land to be illegitimate and illegal. In contrast, the communal farmers who have stayed on their land and waited for the govern­ ment to redistribute land to them are represented on a national level by a formal lobbying organization and are the intended beneficiaries of the resettlement pro­ gram. Yet in most places in Zimbabwe where there are squatters, these illegal settlers have managed, through subtle tactics and deception, to gain control over the resettlement plots. (Herbst, 1989, s. 198-199)

Dette paradokset forklarer Herbst ved å peke på spesielle kjennetegn ved det aktuelle politiske godet (jordbruksland) og ved byråkratiet i Zimbabwe. For det første hevder han at jordbruksland er et spesielt politisk gode i den forstand at fysisk okkupasjon betyr at det umiddelbart kan anvendes til pro­ duktive formål uten noen tilførsel av statlige ressurser. For det andre hevder han at byråkratiet i Zimbabwe i den tidlige perioden etter uavhengigheten hadde relativt liten kapasitet til å iverksette jordreformer eller forhindre landokkupasjoner. I tillegg til dette klarte landokkupantene å bygge allian­ ser med lokale og nasjonale representanter for det regjerende partiet (Zim­ babwe African National Union-Patriotic Front, ZANU-PF). Disse politiker­ ne var i stand til å intervenere i administrasjonen av jordreformene og der­ med bidra til at landokkupantene oppnådde faktiske bruksrettigheter. Dette betyr at de politiske mulighetsstrukturene som landokkupantene opererte innenfor, var slik at direkte landokkupasjon var en mer effektiv politisk strategi enn kollektiv organisering i interesseorganisasjoner. Herbst poeng­ terer at dette er tids- og stedsspesifikke årsakssammenhenger, det vil si at denne analysen ikke gir noe grunnlag for å si noe generelt om hva slags strategier som vil være de mest effektive i andre konflikter.

Kjønnsforhandlinger om ressurser og meninger Agarwal (1994) analyserer kvinners situasjon i jordbruket i Sør-Asia. Hun hevder at kjønnsrelasjoner ikke kan forstås som gitte og statiske forskjeller mellom menn og kvinner. De er derimot sosialt konstruerte relasjoner som er gjenstand for forhandlinger og endringer (Berry, 1993; Sen, 1990). Kjønnsforhandlinger dreier seg om materielle ressurser som for eksempel jordbruksland, men også meningssystemer som for eksempel innholdet i «tradisjonelle» arbeidsdelinger mellom menn og kvinner. Agarwal hevder

171

172

Uformell politikk

at utfallet av kjønnsforhandlinger avhenger av enkeltpersoner og gruppers forhandlingsstyrke. Denne forhandlingsstyrken er bestemt av en rekke for­ hold, deriblant hvilke alternativ en har å falle tilbake på dersom relasjonen opphører. Materielle forhold som styrker enkeltpersoners forhandlingsstyr­ ke omfatter blant annet eierskap og kontroll over ressurser (spesielt jord­ bruksland), alternative sysselsettingsmuligheter, adgang til almenningsressurser i lokalsamfunnet, tilgang på tradisjonelle former for sosial støtte og nye former for sosial støtte fra staten eller private organisasjoner. Slike ma­ terielle forhold gjør det mulig å trekke seg ut av relasjonen dersom dette skulle bli nødvendig. Forhandlingsstyrke er også bestemt av hvilken legiti­ mitet de framsatte kravene har. Dette refererer til graden av samsvar eller konflikt mellom de kravene som fremmes og hegemoniske kjønnsideologier. Argument angående den «tradisjonelle» arbeidsdelingen mellom menn og kvinner kan for eksempel brukes til å gjøre krav på kvinners arbeidskraft eller motsette seg slike krav. Kjønnsforhandlinger er således både materiel­ le og symbolske. Dette kan illustreres med et eksempel fra Gambia. Kjønnsforhandlinger i Mandinka-hushold i Gambia. Carney (1988; 1991; 1990) sine studier av kjønnsforhandlinger innenfor Mandinka-hushold er et godt eksempel på utviklingsgeografiske analyser av rurale kjønnsforhand­ linger. Gambia befinner seg i en situasjon som er velkjent i Afrika. Landets nasjonaløkonomi er avhengig av en ensidig eksport av jordbruksprodukter (peanøtter) samtidig som de også er avhengig av å importere matvarer (sær­ lig ris) til innenlands forbruk. Denne avhengighetssituasjonen, som gjør økonomien svært sårbar for svingninger i verdensmarkedet, ble skapt i den britiske kolonitida og er blitt forsterket etter uavhengigheten. I de siste fem­ ti årene er det gjort flere forsøk på å redusere dette problemet ved å intensi­ vere risdyrkingen. Disse prosjektene har i tur og orden falt sammen, ikke minst som et resultat av småbøndenes motstand mot det nye pumpeirrigerte risdyrkingssystemet. Fra tidlig på 1980-tallet har Jahaly-Pacharr Smallholder Project forsøkt å intensivere risdyrkingen gjennom kontraktsjordbruk i et pumpeirrigert risdyrkingsprosjekt. Dette prosjektet, i likhet med forgjen­ gerne, har også fått sin økonomiske levedyktighet underminert av ulike mostandsstrategier, spesielt fra de kvinner som har vært de tradisjonelle risdyrkerne i området. Jordbruksproduksjon i det aktuelle området er preget av et agroøkologisk skille mellom sump og savanne, en kjønnsbasert arbeidsdeling i forhold til hva som produseres og basert på arbeidsoperasjoner, og to kategorier av jordbruksland med tilhørende arbeidsforpliktelser og rettigheter (tabell 8.2). Mandinka-småbønder har tradisjonelt rettigheter til jord både som en­ keltpersoner og som medlemmer i et hushold. Husholdets fellesjord (maruo) forvaltes av husholdets overhode og brukes til å dyrke matvarer til husholdets forbruk. Menn dyrker som oftest hirse, durra og mais i savanne-

Uformell politikk

Kvinner

Menn

Husholdsland (Maruo)

Sump:

Savanne:

Hirse, durra, mais

Ris

Peanøtter

Individuelt land (Kamanyango)

Sump:

Savanne:

Peanøtter

Ris

Tabell 8.2 Landkategorier og generell kjønnsbasert arbeidsdeling i jord­ bruket i Gambia.

området som sin maruo-avling. Kvinner dyrker vanligvis ris i sumpområde­ ne. I bytte for arbeidskraften som benyttes på maruo-land, kan kvinner og menn få tilgang til individuelt land (kamanyango) som de dyrker for salg el­ ler for å dekke andre behov. For dyrking av kamanyango-land har jordbru­ keren ikke krav på familiens arbeidskraft. Kvinner som trenger hjelp i pro­ duksjonen på kamanyango-land, mobiliserer uformelle, gjensidige arbeidsnettverk (kafo) mens mennene ofte leier inn lønnsarbeidere. I motsetning til maruo-land kan kamanyango-land utskilles fra husholdet, det vil si at jord kan gå i arv fra mødre til døtre og overføres til andre hushold i forbindelse med giftemål. Kjernen i Jahally-Pacharr Smallholder Project har vært innføring av kontraktsjordbruk i pumpeirrigert risdyrking. De enkelte husholdene dyrker ris på eget land, men innenfor en produksjonskalender som blir bestemt av prosjektet. Det er kontraktsfestet at en viss andel av produksjonen skal til­ falle prosjektet som betaling for irrigasjon, pløying, såkorn, sprøytemidler, kunstgjødsel og lignende. Prosjektet har skapt en relativt effektiv risdyr­ king, både i den tradisjonelle dyrkingssesongen i regntida og i tørketida. Den umiddelbare konsekvensen er derfor at småbondehusholdene nå pro­ duserer mer ris og har fått bedret sine materielle levekår. Denne produk­ sjonsveksten har imidlertid vært sosialt ujevn og har gitt opphav til tilspissete konflikter, særlig mellom menn og kvinner, innenfor det enkelte hushol­ det. Nøkkelen til å forstå denne situasjonen ligger i eiendomsrelasjonene i jordbruket og de relaterte arbeidsforpliktelsene. Mens kvinnene tidligere dyrket ris på maruo- og kamanyango-land i sumpene er det pumpeirrigerte jordbrukslandet blitt definert som maruo-land. Mannlige husholdsoverhoder og landsbyhøvdinger har hevdet at det irrigerte landet er så verdifullt at

173

174

Uformell politikk

det ikke kan gis til kvinner som kamanyango-land, blant annet fordi dette innebærer at husholdet kan miste landet ved en skilsmisse. Den lokale pro­ sjektledelsen allokerte i utgangspunktet jordbrukslandet til det enkelte hus­ holdet. Dette skjedde ut fra en forestilling om at husholdet opererte som en enhetlig produksjons- og forbruksenhet med husholdets overhode som den sentrale beslutningstaker. De utenlandske bistandsyterne insisterte imidler­ tid på at jord skulle registreres i kvinnenes navn. På dette tidspunktet hadde de mannlige husholdsoverhodene allerede definert jorda som husholdsland slik at det spilte liten rolle hvem som faktisk var registrert som eier hos pro­ sjektadministrasjonen. Konsekvensen av dette ble at arbeidspresset på kvin­ ner økte, både som et resultat av en stram og sentralstyrt dyrkingskalender, og som et resultat av utvidelsen av risdyrkingen til to avlinger i året. Samti­ dig kunne kvinnene i mye mindre grad enn tidligere kontrollere utbyttet av sin egen arbeidsinnsats, siden de nå hadde mistet sitt individuelle kamanyango-land. Dette betyr at kvinnenes arbeidskraft og utbyttet fra arbeidet, i større grad blir kontrollert av menn. Ved å definere jordbrukslandet som maruo-land, kan husholdsoverhodene henvise til tradisjonelle arbeidsforpliktelser og gjøre krav på kvinnenes ulønnete arbeidskraft på jordstykker som i realiteten fungerer som mennenes individuelle kamanyango-land. Dette har medført at kvinnene er blitt tvunget til å forhandle om landressur­ ser og meningsinnholdet i arbeidsforpliktelsene knyttet til landet. Carney dokumenterer at disse materielle og symbolske kjønnsforhandlingene om­ kring land og arbeid er blitt svært framtredende og tilspissete i Jahaly-Pacharr området. Hun observerer at disse forhandlingene har gitt tre ulike ut­ fall. I de mest ressurssterke husholdene arbeider kvinnene på det pumpeirrigerte landet, men får kompensasjon i form av kamanyango-land utenfor prosjektet. I en annen gruppe av hushold, som har begrenset adgang til jord utenfor prosjektet, har kvinnene forhandlet seg til kompensasjon i form av en fastsatt andel av den risen som dyrkes. I en tredje gruppe av hushold, der overhodet er uvillig eller ute av stand til å kompensere kvinnenes arbeid, har kvinnene valgt å trekke sin arbeidskraft ut av risdyrkingen på hushol­ dets jord. Disse kvinnene arbeider istedet som lønnsarbeidere for ektemen­ nene og andre hushold. De uformelle arbeidsgjengene (kafo) er i denne si­ tuasjonen blitt omformet til gjenger av lønnsarbeidere som forhandler om arbeidsvilkår og lønn. Hovedpoenget i Carney sine studier er at intensiveringen av risdyrking er en systematisk ujevn sosial prosess mellom og innenfor husholdene. De som marginaliseres i denne prosessen, det vil først og fremst si kvinner, er imidlertid ikke passive ofre. De er tvertimot politisk aktive gjennom ufor­ melle forhandlinger innenfor husholdet om landrettigheter og arbeids- og lønnsvilkår. Selv om dette er ukoordinerte og individuelle handlinger, som riktignok er understøttet av lokale nettverk og diskurser, har de underminert produktiviteten i det nåværende og de tidligere prosjektene. Det som tilsy­

Uformell politikk

nelatende er uviktige forhandlinger i hverdagslivet har således betydelige konsekvenser for lokale økonomiske utviklingsprosesser.

Avslutning Etterhvert som politisk geografi har utviklet seg fra romlig, via radikal, til kritisk politisk geografi, har det skjedd en viss overgang fra en snever til en vid forståelse av makt. Dette har aktualisert studier av uformelle maktrela­ sjoner og maktutøvelse i hverdagslivet. Denne nyorienteringen mot ufor­ mell politikk har synliggjort enkelte forskningstemaer som ikke er blitt tatt opp i politisk geografi tidligere. Dette omfatter spørsmål omkring seksuali­ tet og sted, men også hverdagslivets motstand på landsbygda i den tredje verden. Uformell politikk fokuserer på relasjoner og praksiser som ikke er politiske i en snever og konvensjonell forstand. Disse praksisene dreier seg imidlertid om maktutøvelse og motstand, noe som gjør dem politiske i en videre forstand. Når hverdagslivets maktrelasjoner aksepteres som en del av «politikken» åpner dette for et vidt spekter av nye temaer og tilnærminger innenfor politisk geografi. Denne nyorienteringen innenfor politisk geografi aner vi foreløpig bare konturene av.

175

Anbefalt litteratur

Politikk, samfunnsgeografi og politisk geografi Ulike syn på innholdet og avgrensningen av politikk finnes i Leftwich (1984). Østerud (1996) presenterer en lettlest innføring i statsvitenskap. Cloke, Philo og Sadler (1991) og Peet (1998) gir gode innføringer i utvik­ lingslinjer og tilnærminger i samfunnsgeografi. En lettlest, men mindre dyptpløyende innføring i samfunnsgeografiske tilnærminger presenteres av Johnston (1996). Ohman (1994) gir en lettfattet gjennomgang av tradisjoner innenfor nordisk samfunnsgeografi. Johnston, Gregory og Smith (1994) er et nyttig oppslagsverk for samfunnsgeografiske begrepsavklaringer. Glassner (1996), Taylor (1993c) og Painter (1995) gir generelle innføringer i politisk geografi med vekt på henholdsvis romlig, radikal og kritisk poli­ tisk geografi. En nyttig samling av representative tekster fra de tre hovedtilnærmingene til politisk geografi finnes i Agnew (1997). Tidsskriftene Poli­ tical Geography og Space and Polity er spesialtidsskrifter for politisk geo­ grafi. Politisk-geografiske artikler publiseres også jevnlig i andre ledende samfunnsgeografiske tidsskrifter, som for eksempel Antipode, Annals of the Association of American Geographers, Environment and Planning (A og C), Progress in Human Geography, Society and Space og Transactions of the Institute of British Geographers.

Geopolitikk Geopolitiske tradisjoner i politisk geografi er diskutert i alle lærebøker i po­ litisk geografi. Se for eksempel Glassner (1996), Taylor (1993c) og Painter (1995) for illustrerende eksempler på hvordan romlig, radikal og kritisk po­ litisk geografi forholder seg til geopolitikk. Taylor (1993c) presenterer både en kritisk gjennomgang av romlig geopolitisk analyse og sin egen verdens­ systemanalyse av hegemoni og imperialisme. Agnew og Corbridge (1995) gir en interessant diskusjon av geopolitisk hegemoni etter den kalde krigen ut fra et ståsted i geopolitisk økonomi. O’Tuathail (1996) presenterer en innsiktsfull innføring i kritisk geopolitikk (se også Ek, 1998). En samling av sentrale geopolitiske tekster finnes i 0’Tuathail, Dalby og Routledge (1997). Geopolitiske studier publiseres jevnlig i tidsskriftet Political Geo­ graphy, se for eksempel to temanummer om kritisk geopolitikk i 1996 (nr. 6-7). Lettleste og inspirerende historiske framstillinger av epoker og end-

Anbefalt litteratur

ringer i verdenssystemet finnes i Hobsbawm (1988; 1989; 1991; 1994). In­ formative kartografiske framstillinger av internasjonale relasjoner finnes i Smith (1997) og Thomas mfl. (1994).

Statsteori Held (1989) presenterer en samling av lesverdige essays omkring politiske teorier og staten. Statsteori er et sentralt tema i alle nyere lærebøker i poli­ tisk geografi (se for eksempel Painter, 1995; Short, 1993; Taylor, 1993c). To klassiske tekster om staten innenfor radikal samfunnsgeografi er Clark og Dear (1984) og Johnston (1983). Nyttige gjennomganger av debattene om­ kring fordisme og post-fordisme finnes i Amin (1994). Jessop (1990) pre­ senterer en samling av mer krevende essays om marxistiske og regulerings­ teoretiske statsteorier. En kortfattet gjennomgang av reguleringsteori finnes i Martin og Sunley (1997). Tre sentrale tekster innenfor den statssentrerte tilnærmingen er Evans, Rueschemeyer og Skocpol (1985), Giddens (1987) og Mann (1988).

Vestlige velferdsstater Den keynesianske velferdsstaten og den schumpeterianske «workfare» sta­ ten er inngående belyst av Jessop (1991a; 1991b; 1993; 1994; 1995). Es­ ping-Andersen (1990) analyserer ulike former for velferdsstater. Velferds­ statens krise og omstrukturering er diskutert i Burrows og Loader (1993). Pinch (1997) gir en nyttig innføring i samfunnsgeografiske forståelser av velferdsstaten. Generelle innføringer i norsk regionalpolitikk finnes i Amdam, Isaksen og Olsen (1995) og Teigen, Nordgreen og Spilling (1995).

Postkoloniale stater Generelle introduksjoner til stat og politikk i postkoloniale samfunn finnes hos Cammack, Pool og Tordoff (1993), Haynes (1996) og Tornquist (1998). Randall og Theobalds bok (1985) er fortsatt en av de beste innføringene i politisk analyse innenfor moderniseringsteori og marxistisk politisk økono­ mi. Evans (1995) presenterer et teoriinformert komparativt studium innen­ for statssentrert politisk analyse. Migdal, Kohli og Shue (1994) skisserer og eksemplifiserer forsøket på å konstruere et nytt «stat-i-samfunnet»-paradig-

177

178

Anbefalt litteratur

me. Nyttige sammendrag og diskusjoner av politisk analyse i utviklings­ geografi finnes i Corbridge (1993) og Glassman og Samatar (1997).

Sosiale bevegelser A. Scott (1990) presenterer en enkel introduksjon til studiet av sosiale beve­ gelser. Castells (1983) og Touraine (1981) er klassiske tekster innenfor teo­ rier om nye sosiale bevegelser. McAdam (1996a) presenterer nyttige begrepsdiskusjoner og en samling med enkeltstudier innenfor ressursmobiliseringsperspektivet. Johnston og Klandermans (1995) og Melucci (1989) presenterer ulike kulturorienterte analyser av sosiale bevegelser. Castells (1997) og Melucci (1996) presenterer interessante diskusjoner av kollektiv handling innenfor dagens kontekst med ny informasjonsteknologi og globaliseringstendenser. Nyttige begrepsdiskusjoner og et vidt spekter av latin­ amerikanske enkeltstudier finnes i Escobar og Alvarez (1992). Wignaraja (1993) diskuterer sosiale bevegelser i sør fra et avhengighetsperspektiv, mens Radcliffe og Westwood (1993) presenterer en interessant samling av enkeltstudier av kvinners kollektive identitet og mobilisering i Latin-Ame­ rika. Sentrale tekster omkring «empowerment» finnes i Craig og Mayo (1995).

Nasjoner og nasjonalisme Utdrag fra de mest sentrale analysene av nasjoner og nasjonalisme, er pu­ blisert i Hutchinson og Smith (1994). Balakrishnan og Anderson (1996) presenterer en samling av debattinnspill fra ledende analytikere om nasjo­ ner og nasjonalismers kjennetegn og framtidige utvikling. Smith (1998) gir en nyttig innføring i teorier om nasjonalisme. Østerud (1994) gir en infor­ mativ diskusjon av nasjoner og nasjonalisme på norsk. Politisk geografiske forståelser av nasjoner og nasjonalisme finnes i alle de sentrale lærebøkene i faget, se for eksempel Glassner (1996), Taylor (1993c) og Painter (1995). Jackson og Penrose (1993a) gir en introduksjon til konstruksjonistiske for­ ståelser av nasjoner innenfor samfunnsgeografi samt ulike enkeltstudier som er inspirert av denne tilnærmingen. Hollup og Stokke (1996) presente­ rer ulike artikler om identitet og nasjonalisme i Sri Lanka.

Anbefalt litteratur

Uformell politikk Shurmer-Smith og Hannam (1994) gir en god innføring i sosial- og kulturgeografiske forståelser av makt og motstand i hverdagslivet. Makt, seksua­ litet og sted er diskutert i Bell og Valentine (1995) og Duncan (1996). Samfunnsgeografiske forståelser av motstand er også presentert i Pile og Keith (1997). De mest sentrale publikasjonene om hverdagslivets motstand i den tredje verden er J. C. Scott (1985; 1990, 1998). Agarwal (1994) diskuterer kjønnsrelasjoner og kjønnsforhandlinger på landsbygda i Sør-Asia.

179

Referanser

Abercrombie, N., & Turner, B. S. (1978). The dominant ideology thesis. British Journal of Sociology, 29, 149-170. Abeysekera, C., & Gunasinghe, N. (red.) (1987). Facets of Ethnicity in Sri Lanka. Colombo, Sri Lanka: Social Scientists’ Association of Sri Lanka. Abler, R., Adams, J. S., & Gould, P. (1971). Spatial Organization: The Geographer’s View of the World. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall. Agarwal, B. (1994). A Field of One’s Own: Gender and Land Rights in South Asia. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Aglietta, M. (1979). A Theory of Capitalist Regulation. London: New Left Books. Agnew, J. (1995). The rhetoric of regionalism: The Northern League in Italian politics, 1983-94. Transactions of the Institute of British Geograp­ hers, 20(2), 156-172. Agnew, J. (1987). Place and Politics: The Geographical Mediation of State and Society. Boston, MA: Allen & Unwin. Agnew, J. (red.) (1997). Political Geography: A Reader. London: Arnold. Agnew, J., & Corbridge, S. (1989). The new geopolitics: The dynamics of geopolitical disorder. I: R. J. Johnston & P. J. Taylor (red.), A World in Crisis? Geographical Perspectives (2 utg.). Oxford, UK: Blackwell. Agnew, J., & Corbridge, S. (1995). Mastering Space: Hegemony, Territory and International Political Economy. London: Routledge. Alavi, H. (1982). State and class under peripheral capitalism. I: H. Alavi & T. Shanin (red.), Introduction to the Sociology of «Developing Societies». New York: Monthly Review Press. Almond, G. A., & Coleman, J. S. (red.) (1960). The Politics of the Develo­ ping Areas. Princeton, NJ: Princeton University Press. Almond, G. A., & Powell, G. B. (red.) (1966). Comparative Politics: A Developmental Approach. Boston, MA: Little, Brown. Amdam, R. (1995). Regionalpolitikk og lokale tiltaksstrategiar. I: R. Amdam, A. Isaksen, & G. M. Olsen (red.) (1995). Regionalpolitikk og byg­ deutvikling: Drøfting av lokale tiltaksstrategiar. Oslo: Det Norske Sam­ laget. Amdam, R., Isaksen, A., & Olsen, G. M. (red.), Regionalpolitikk og bygdeut­ vikling: Drøfting av lokale tiltaksstrategiar. Oslo: Det Norske Samlaget. Amin, A. (red.) (1994). Post-Fordism: A Reader. Oxford, UK: Blackwell. Amin, A., & Thrift, N. (1995). Institutional issues for the European regions: From markets and plans to socioeconomics and powers of association. Economy and Society, 24, 41-66.

Referanser

Amin, S. (1974). Accumulation on a World Scale: A Critique of the Theory of Underdevelopment. New York: Monthly Review Press. Anderson, B. (1991). Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread ofNationalism. (2 utg.). London: Verso. Asheim, B. T. (1987). Radikal samfunnsgeografi: Regional, romlig eller «realist»? Nordisk Samhdllsgeografisk Tidskrift (5), 9-16. Bailey, F. M. (1963). Politics and Social Change: Orissa in 1959. Berkeley, CA: University of California Press. Balakrishnan, G., & Anderson, B. (red.) (1996). Mapping the Nation. Lon­ don: Verso. Balasingham, A. S. (1983). Liberation Tigers and Tamil Eelam Freedom Struggle. Jaffna, Sri Lanka: Liberation Tigers of Tamil Eelam. Bayart, J. F. (1993). The State in Africa: The Politics of the Belly. London: Longman. Bell, D. (1995a). Perverse dynamics, sexual citizenship and the transformation of intimacy. I: D. Bell & G. Valentine (red.), Mapping Desire: Geographies of Sexualities. London: Routledge. Bell, D. (1995b). Pleasure and danger: The paradoxical spaces of sexual ci­ tizenship. Political Geography, 14(T), 139-153. Bell, D., & Valentine, G. (red.) (1995). Mapping Desire: Geographies of Sexualities. London: Routledge. Benko, G., & Strohmayer, U. (1997). Space and Social Theory: Interpreting Modernity and Postmodernity. Oxford, UK: Blackwell. Bennett, V. (1992). The evolution of urban popular movements in Mexico between 1968 and 1988. I: A. Escobar & S. Alvarez (red.), The Making of Social Movements in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Berger, J., & Offe, C. (1982). Functionalism versus rational choice? Theory and Society, 11, 521-526. Berry, B. J. L. (1969). International regions and the international system, by B. M. Russett (book review). Geographical Review, 59, 45CM-51. Berry, S. (1993). No Condition is Permanent: The Social Dynamic ofAgrarian Change in Sub-Saharan Africa. Madison, WI: The University of Wisconsin Press. Bhabha, H. K. (red.) (1990). Nation and Narration. London: Routledge. Birkeland, I. J. (1994). The feminine hotel and the man-made cultural landscape. Nordisk Samhdllsgeografisk Tidskrift (19), 64-74. Bivand, R. (1994). «Return of the New»: The Regional Imprint of the 1993 Parliamentary Elections in Poland. European Urban and Regional Studies, 7(1), 63-68. Blaut, J. M. (1986). A theory of nationalism. Antipode, 18, 5-10. Blaut, J. M. (1987). The National Question: Decolonising the Theory of Nationalism. London: Zed.

181

182

Referanser

Boyer, R. (1991). The eighties: The search for alternatives to Fordism. I: B. Jessop, H. Kastendiek, K. Nielsen, & O. K. Pedersen (red.), The Politics of Flexibility: Restructuring the State and Industry in Britain, Germany and Scandinavia. Aldershot, UK: Edward Elgar. Boyer, R., & Drache, D. (1996). States against Markets: The Limits ofGlobalization. London: Routledge. Brass, P. R. (1985). Ethnic groups and the state. I: P. R. Brass (red.), Ethnic Groups and the State. London: Croom Heim. Brass, P. R. (1991). Ethnicity and Nationalism: Theory and Comparison. New Delhi, India: Sage. Breuilly, J. (1993). Nationalism and the State. (2 utg.). Manchester, UK: Manchester University Press. Breuilly, J. (1996). Approaches to Nationalism. I: G. Balakrishnan & B. Anderson (red.), Mapping the Nation. London: Verso. Brockett, C. D. (1991). The structure of political opportunities and peasant mobilization in Central America. Comparative Politics, 253-274. Brubaker, R. (1992). Citizenship and Nationhood in France and Germany. Cambridge, MA: Harvard University Press. Brugger, E. A. (1982). Regional policy in Costa Rica. The problems of implementation. Geoforum, 13(2), 177-192. Bryant, C. G. A., & Jary, D. (red.) (1997). Anthony Giddens: Critical Assessments. London: Routledge. Braathen, E. (1997). Utviklingsstaten: Forankret autonomi uten mål og me­ ning? En kritikk av Peter Evans. Sosiologi idag, 27(3), 75-94. Buechler, S. M. (1995). New social movement theories. The Sociological Quarterly, 36(3), 441^-64. Burrows, R., & Loader, B. (red.) (1993). Towards a Post-Fordist Welfare State? London: Routledge. Calderon, E, Piscitelli, A., & Reyna, J. L. (1992). Social movements: Actors, theories, expectations. I: A. Escobar & S. Alvarez (red.), The Making of Social Movements in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Calhoun, C. (1993). Nationalism and ethnicity. Annual Review of Sociology, 79,211-239. Calhoun, C. (1994a). Hvor nye er «nye sosiale bevegelser»? Sosiologi idag, 24(4), 23^5. Calhoun, C. (1994b). Social theory and the politics of identity. I: C. Calhoun (red.), Social Theory and the Politics of Identity. London: Blackwell. Cammack, P. A., Pool, D., & Tordoff, W. (1993). Third World Politics: A Comparative Introduction. (2 utg.). Baltimore, MD: Johns Hopkins Uni­ versity Press. Cardoso, F. H., & Faletto, E. (1979). Dependency and Development in La­ tin America. Berkeley, CA: University of California Press.

Referanser

Carney, J. (1988). Struggles over crop rights and labour within contract farming households in a Gambian irrigated rice project. Journal of Peasant Studies, 15(3), 334-349. Carney, J., & Watts, M. J. (1990). Manufacturing dissent: Work, gender and the politics of meaning in a peasant society. Africa, 60 (2), 207-241. Carney, J., & Watts, M. J. (1991). Disciplining women? Rice, mechanization, and the evolution of Mandinka gender relations in Senegambia. Signs, 16(A), 651-681. Castells, M. (1977). The Urban Question: A Marxist Approach. London: Edward Arnold. Castells, M. (1978). City, Class and Power. London: Macmillan. Castells, M. (1983). The City and the Grassroots: A Cross-Cultural Theory of Urban Social Movements. London: Edward Arnold. Castells, M. (1996). The Rise of the NetWork Society. Oxford, UK: Black­ well. Castells, M. (1997). The Power of Identity. Oxford, UK: Blackwell. Chase-Dunn, C. (1991). Global Formation: Structures of the World-Economy. Oxford, UK: Blackwell. Chatterjee, P. (1993). The Nation and its Fragments: Colonial and Postcolonial Histories. Princeton, NJ: Princeton University Press. Clark, G. L., & Dear, M. J. (1984). State Apparatus: Structures and Language of Legitimacy. Boston, MA: Allen & Unwin. Cloke, P, Philo, C., & Sadler, D. (1991). Approaching Human Geography: An Introduction to Contemporary Theoretical Debates. New York: Guilford. Cockbum, C. (1977). The Local State. London: Pluto Press. Cohen, S. (1973). Geography and Politics in a World Divided. Oxford, UK: Oxford University Press. Cohen, S. (1982). A new map of global political equilibrium: A developmental approach. Political Geography Quarterly, 1, 223-242. Connor, W. (1978). A nation is a nation, is a state, is an ethnic group, is a ... Ethnic and Racial Studies, 7(4), 379-388. Corbridge, S. (1988). The asymmetry of interdependence: The United Sta­ tes and the geopolitics of international financial relations. Studies in Comparative Development, 23, 3-29. Corbridge, S. (1993). Colonialism, post-colonialism and the political geo­ graphy of the third world. I: P. J. Taylor (red.), Political Geography of the Twentieth Century: A Global Analysis. London: Belhaven. Corbridge, S., Thrift, N., & Martin, R. (red.) (1994). Money, Power and Space. Oxford, UK: Blackwell. Cox, K. R., & Reynolds, D. R. (red.) (1974). Locational Approaches to Po­ wer and Conflict. New York: Halsted. Craig, G., & Mayo, M. (red.) (1995). Community Empowerment: A Reader in Participation and Development. London: Zed.

183

184

Referanser

Dahl, R. A. (1956). A Preface to Democratic Theory. Chicago, IL: Universi­ ty of Chicago Press. Dahl, R. A. (1961). Who Governs? Democracy and Power in an American City. New Haven, CT: Yale University Press. Dahl, R. A. (1971). Polyarchy: Participation and Opposition. New Haven, CT: Yale University Press. Dalby, S. (1990). Creating the Second Cold War: Discourse of Politics. London: Pinter. Dalby, S. (1991). Critical Geopolitics: Discourse, Difference and Dissent. Environment and Planning D: Society and Space, 9, 261-283. Davis, T. (1995). The diversity of Queer politics and the redefinition of sexual identity and community in urban spaces. I: D. Bell & G. Valentine (red.), Mapping Desire: Geographies of Sexualities. London: Routledge. De Blij, H. (1992). Political-geography of the post-Cold-War world. Professional Geographer, 44(1), 16-19. de Seversky, A. P. (1950). Air Power: Key to Survival. New York: Simon & Schuster. de Silva, K. M. (1994). The «Traditional Homelands» of the Tamils. Sepa­ ratist Ideology in Sri Lanka: A Historical Appraisal. (2 utg.). Kandy, Sri Lanka: International Centre for Ethnic Studies. Deere, C. D., & de Janvry, A. (1979). A conceptual framework for the empirical analysis of peasants. American Journal of Agricultural Economics, 601-611. Department of Census and Statistics. (1986). Census of population and housing 1981: General report vol. 3. Colombo, Sri Lanka: Department of Census and Statistics. Deutsch, K. W. (1966). Nationalism and Social Communication: An Inquiry into the Foundations of Nationality. Cambridge, MA: MIT Press. Drakakis-Smith, D., & Williams, S. W. (red.) (1983). Internal Colonialism: Essays around a Theme. Edinburgh, UK: Department of Geography, University of Edinburgh. Driver, F. (1991). Political geography and state formation: Disputed territory. Progress in Human Geography, 15(3), 268-280. Duncan, J. (1989). The power of place in Kandy, Sri Lanka, 1780-1980.1: J. A. Agnew & J. S. Duncan (red.), The Power of Place: Bringing Together Geo­ graphical and Sociological Imaginations. Boston, MA: Unwin Hyman. Duncan, N. (1996). Bodyspace: Destabilizing Geographies of Gender and Sexuality. London: Routledge. Dunford, M. (1990). Theories of regulation. Environment and Planning D: Society and Space, 8, 297-321. Easton, D. (1953). The Political System. New York: Alfred Knopf. Easton, D. (1979). A Systems Analysis of Political Life. Chicago, IL: Uni­ versity of Chicago Press.

Referanser

Edgell, S. (1993). Class. London: Routledge. Einagel, V. I. (1994). Territory and the Politics of Identity. I: T. Harr, A. K. Normann, & O. Fosli (red.), Samfunnsgeografi Hovedfagsårbok 1994. Oslo: Universitetet i Oslo, Avdeling for samfunnsgeografi. Einagel, V. I. (1995). Croatia: Nationalism and the Birth of a New State. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunns­ geografi. Ek, R. (1998). Den kritiska geopolitiken: Makt, geografi och politik. Lund: Institutionen for kulturgeografi och ekonomisk geografi, Rapport nr. 151. Escobar, A. (1995). Encountering Development: The Making and Unmaking of the Third World. Princeton, NJ: Princeton University Press. Escobar, A., & Alvarez, S. (red.) (1992). The Making of Social Movements in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Esping-Andersen, G. (1990). The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge, UK: Polity Press. Evans, D. T. (1993). Sexual Citizenship: The Material Constructions of Sexualities. London: Routledge. Evans, P. B. (1995). Embedded Autonomy: States and Industrial Transformation. Princeton, NJ: Princeton University Press. Evans, P. B. (1997). Forankret autonomi og industriell transformasjon. So­ siologi idag, 27(3), 47-74. Evans, P. B., Rueschemeyer, D., & Skocpol, T. (red.) (1985). Bringing the State Back in. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Falah, G., & Newman, D. (1995). The spatial manifestation of threat: Israelis and Palestinians seek a «good» border. Political Geography, 14(8), 689-706. Fals Borda, O. (1992). Social movements and political power in Latin Ame­ rica. I: A. Escobar & S. Alvarez (red.), The Making of Social Movements in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Fincher, R. (1989). The political economy of the local state. I: R. Peet & N. Thrift (red.), New Models in Geography: The Political-Economy Perspective. Boston, MA: Unwin Hyman. Fitzpatrick, S. (1994). Stalin’s Peasants: Resistance and Survival in the Russian Village After Collectivization. New York: Oxford University Press. Foucault, M. (1965). Madness and Civilization: A History oflnsanity in the Age ofReason. New York: Vintage Books. Foucault, M. (1970). The Order ofThings: An Archeology of the Human Sciences. New York: Pantheon. Foucault, M. (1973). The Birth of the Clinic: An Archeology of Medical Perception. London: Tavistock.

185

186

Referanser

Foucault, M. (1978). The History of Sexuality. Vol. 1: An Introduction. New York: Vintage Books. Foucault, M. (1979). Discipline and Punish: The Birth of the Prison. New York: Vintage. Foucault, M. (1980). Power/Knowledge: Selected Interviews and other Writings 1972-1977. New York: Pantheon. Foucault, M. (1991). Governmentality. I: G. Burchell, C. Gordon, & P. Miller (red.), The Foucault Effect: Studies in Governmentality. Chicago, IL: The University of Chicago Press. Frank, A. G. (1969). Capitalism and Underdevelopment in Latin America: Historical Studies of Chile and Brazil. New York: Monthly Review Press. Friedmann, J. (1992). Empowerment: The Politics of Alternative Develop­ ment. Cambridge, MA: Blackwell. Fukuyama, F. (1992). The End of History and the Last Man. New York: Free Press. Galtung, J. (1980). The True Worlds: A Transnational Perspective. New York: Free Press. Garcfa-Godos, J. (1996). Defending Ourselves, Asserting Our Rights: The Rondas Campesinas of Cutervo in the Peruvian Andes. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Geertz, C. (1963). The integrative revolution: Primordial sentiments and civil politics in the new states. I: C. Geertz (red.), Old Societies and New States: The Quest for Modemity in Asia andAfrica. New York: Free Press. Gellner, E. (1983). Nations and Nationalism. Oxford, UK: Blackwell. Gellner, E. (1996). The Corning of Nationalism and Its Interpretation: The Myth of Nation and Class. I: G. Balakrishnan & B. Anderson (red.), Mapping the Nation. London: Verso. Giddens, A. (1979). Central Problems in Social Theory: Action, Structure and Contradiction in Social Analysis. Berkeley, CA: University of Cali­ fornia Press. Giddens, A. (1981). A Contemporary Critique of Historical Materialism. Vol. 1: Power, Property and the State. Berkeley, CA: University of Cali­ fornia Press. Giddens, A. (1984). The Constitution of Society: Outline of the Theory of Structuration. Berkeley, CA: University of California Press. Giddens, A. (1987). The Nation-State and Violence. Berkeley, CA: Univer­ sity of California Press. Glassman, J., & Samatar, A. I. (1997). Development geography and the third-world state. Progress in Human Geography, 27(2), 164-198. Glassner, M. I. (1996). Political Geography. (2 utg.). New York: Wiley. Gore, C. (1984). Regions in Question: Space, Development Theory and Re­ gional Policy. London: Methuen.

Referanser

Gould, P. (1985). The Geographer at Work. London: Routledge. Gramsci, A. (1971). Selections from the Prison Notebooks. New York: In­ ternational Publishers. Gregory, D. (1994). Geographical Imaginations. Cambridge, MA: Black­ well. Griffiths, I. L. L. (1984). An atlas ofAfrican ajfairs. London: Methuen. Gunaratna, R. (1990). Sri Lanka: A Lost Revolution? Colombo, Sri Lanka: Institute of Fundamental Studies. Gundersen, F. (1996). Framveksten av den norske miljøbevegelsen. I: K. Strømsnes & P. Selle (red.), Miljøvernpolitikk og miljøvernorganisering mot år 2000. Oslo: Tano. Habermas, J. (1975). Legitimation Crisis. Boston, MA: Beacon Press. Hannah, M. G. (1997). Social control as imperfect panopticism. I: G. Benko & U. Strohmayer (red.), Space and Social Theory: Interpreting Modernity and Postmodernity. Oxford: Blackwell. Hansen, J. C. (1995). Modeller for regional utvikling i Norge: Fra vekstsen­ ter til banan? I: H. Teigen, R. Nordgreen, & O. Spilling (red.), Langtidslinjer i distriktspolitikk og tiltaksarbeid. Stabekk: Vett og viten. Hartshorne, R. (1939). The Nature of Geography: A Critical Survey of Current Thought in the Light of the Past. Lancaster, PA: Association of Ame­ rican Geographers. Hartshorne, R. (1950). The functional approach in political geography. Annals of the Association of American Geographers, 40, 95-130. Hartshorne, R. (1954). Political geography. I: C. F. Jones & P. James (red.), American Geography: Inventory and Prospects. Washington, DC. Harvey, D. (1973). Social Justice and the City. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press. Harvey, D. (1982). The Limits to Capital. Chicago, IL: The University of Chicago Press. Harvey, D. (1989). From managerialism to entrepreneurialism: The transformation of urban govemance in late capitalism. Geografiska Annaler, 71B, 3-17. Hatland, A., Kuhnle, S., & Romøren, T. I. (red.) (1994). Den norske vel­ ferdsstaten. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Haynes, J. (1996). Third World Politics: A Concise Introduction. London: Blackwell. Hechter, M. (1975). Intemal Colonialism: The Celtic Fringe in British Na­ tional Development, 1536-1966. London: Routledge & Kegan Paul. Held, D. (1989). Political Theory and the Modern State: Essays on State, Power, and Democracy. Stanford, CA: Stanford University Press. Held, D., & Krieger, J. (1984). Theories of the state: Some competing claims. I: S. Bomstein, D. Held, & J. Krieger (red.), The State in Capita­ list Europe: A Casebook. London: Allen & Unwin.

187

188

Referanser

Hellman, J. A. (1992). The study of new social movements in Latin Ameri­ ca and the question of autonomy. I: A. Escobar & S. Alvarez (red.), The Making of Social Movements in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Hellmann-Rajanayagam, D. (1990a). The concept of a «Tamil Homeland» in Sri Lanka: Its meaning and development. South Asia, 13(2), 79-100. Hellmann-Rajanayagam, D. (1990b). The politics of the Tamil past. I: J. Spencer (red.), Sri Lanka: History and the Roots of Conflict. London: Routledge. Hellmann-Rajanayagam, D. (1991). Ethnicity and nationalism. The Sri Lanka Tamils in the late nineteenth century: Some theoretical questions. I: D. Weidemann (red.), Nationalism, Ethnicity and Political Develop­ ment: South Asian Perspectives. New Delhi, India: Manohar. Hellmann-Rajanayagam, D. (1994). Tamils and the meaning of history. I: C. Manogaran & B. Pfaffenberger (red.), The Sri Lankan Tamils. Ethnici­ ty and Identity. Boulder, CO: Westview Press. Herbst, J. (1989). How the weak succeed: Tactics, political goods and institutions in the struggle over land in Zimbabwe. I: F. D. Colburn (red.), Everyday Forms ofPeasant Resistance. London: M. E. Sharpe. Hesselberg, J. (red.) (1998). Utviklingsgeografi. Oslo: Tano Aschehoug. Hettne, B. (1993). Ethnicity and development: An elusive relationship. Contemporary South Asia, 2(2), 123-149. Hobsbawm, E. J. (1973). Peasants and politics. Journal ofPeasant Studies, 1. Hobsbawm, E. J. (1983). Introduction: Inventing traditions. I: E. Hobs­ bawm & T. Ranger (red.), The Invention of Tradition. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Hobsbawm, E. J. (1988). The age of revolution 1789-1848. London: Penguin. Hobsbawm, E. J. (1989). The age of empire 1875-1914. London: Penguin. Hobsbawm, E. J. (1990). Nations and Nationalism since 1780: Programme, Myth, Reality. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Hobsbawm, E. J. (1991). The age of Capital 1848-1875. London: Penguin. Hobsbawm, E. J. (1994). Age of Extremes: The Short Twentieth Century, 1914-1991. London: Abacus. Hobsbawm, E. J. (1996). Ethnicity and Nationalism in Europe Today. I: G. Balakrishnan & B. Anderson (red.), Mapping the Nation. London: Verso. Holdar, S. (1992). The ideal state and the power of geography: The lifework of Rudolf Kjellén. Political Geography, 11(3), 307-323. Hollup, O., & Stokke, K. (red.) (1996). Sri Lanka: Nasjonalisme, identitet, migrasjon. Oslo: Tano Aschehoug. Hoole, R., Somasundaram, D., Sritharan, K., & Thiranagama, R. (1992). The Broken Palmyra. The Tamil Crisis in Sri Lanka: An Inside Account. Claremont, CA: The Sri Lanka Studies Institute.

Referanser

Horowitz, D. L. (1980). Coup theories and officers’ motives: Sri Lanka in comparative perspective. Princeton, NJ: Princeton University Press. Horowitz, D. L. (1985). Ethnic Groups in Conflict. Berkeley, CA: Universi­ ty of California Press. Huntington, S. P. (1968). Political Order in Changing Societies. New Ha­ ven, CO: Yale University Press. Huntington, S. P. (1996). The Clash of Civilizations and the Remaking of the World Order. New York: Simon & Schuster. Hutchinson, J., & Smith, A. D. (red.) (1994). Nationalism. Oxford, UK: Oxford University Press. Isaksen, A. (1995). Tiltaksstrategier og teorier for regional næringsutvik­ ling. I: R. Amdam, A. Isaksen, & G. M. Olsen (red.), Regionalpolitikk og bygdeutvikling: Drøfting av lokale tiltaksstrategiar. Oslo: Det Norske Samlaget. Jackson, P. (1989). Maps of Meaning: An Introduction to Cultural Geo­ graphy. London: Routledge. Jackson, R, & Penrose, J. (red.) (1993a). Constructions of race, place and nation. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. Jackson, P, & Penrose, J. (1993b). Introduction: Placing «race» and nation. I: P. Jackson & J. Penrose (red.), Constructions of Race, Place and Nati­ on. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. Jessop, B. (1990). State Theory: Putting the Capitalist State in its Place. University Park, PA: The Pennsylvania State University Press. Jessop, B. (1991a). Thatcherism and flexibility: The white heat of a postFordist revolution. I: B. Jessop, H. Kastendiek, K. Nielsen, & O. K. Pe­ dersen (red.), The Politics of Flexibility: Restructuring the State and Industry in Britain, Germany and Scandinavia. Aldershot, UK: Edward El­ gar. Jessop, B. (1991b). The welfare state in the transition from Fordism to postFordism. I: B. Jessop, H. Kastendiek, K. Nielsen, & O. K. Pedersen (red.), The Politics of Flexibility: Restructuring the State and Industry in Britain, Germany and Scandinavia. Aldershot, UK: Edward Elgar. Jessop, B. (1992). Fordism and post-Fordism: A critical reformulation. I: M. Storper & A. J. Scott (red.), Pathways to Industrialization and Regio­ nal Development. London: Routledge. Jessop, B. (1993). From the Keynesian welfare to the Schumpeterian workfare state. I: R. Burrows & B. Loader (red.), Towards a Post-Fordist Wel­ fare State?. London: Routledge. Jessop, B. (1994). Post-Fordism and the state. I: A. Amin (red.), Post-Fordism: A Reader. Oxford, UK: Blackwell. Jessop, B. (1995). Towards a Schumpeterian workfare regime in Britain? Reflections on regulation, governance, and welfare state. Environment and Planning A, 27, 1613-1626.

189

190

Referanser

Johnston, H., & Klandermans, B. (1995). Social Movements and Culture. London: UCL Press. Johnston, R. J. (1983). Geography and the State. London: Macmillan. Johnston, R. J. (1989). The state, political geography, and geography. I: R. Peet & N. Thrift (red.), New Models in Geography: The Political-Economy Perspective. Boston, MA: Unwin Hyman. Johnston, R. J. (1993). The rise and decline of the corporate-welfare state: A comparative analysis in global context. I: P. J. Taylor (red.), Political Geo­ graphy of the Twentieth Century: A Global Analysis. London: Belhaven. Johnston, R. J. (1996). Geography and Geographers: Anglo-American Hu­ man Geography since 1945. (5. utg.). London: Edward Arnold. Johnston, R. J., Gregory, D., & Smith, D. M. (red.) (1994). The Dictionary of Human Geography (3. utg.). Oxford, UK: Blackwell. Johnston, R. J., Shelley, F. M., & Taylor, P. J. (red.) (1990). Developments in Electoral Geography. London: Routledge. Jørgensen, J. (1997). Makt, motmakt og miljø: Miljøbevegelsen i møte med den koopterende stat. I: A. Nilsen (red.), Miljøsosiologi: Samfunn, miljø og natur. Oslo: Pax. Kapferer, B. (1988). Legends of People, Myths of State: Violence, Intolerance, and Political Culture in Sri Lanka and Australia. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. Kaspersen, L. B. (1995). Anthony Giddens: Introduktion til en samfundsteoretiker. København: Hans Reitzels Forlag. Kay, C. (1989). Latin American Theories of Development and Underdevelopment. London: Routledge. Kennan, G. (1947). The Sources of Soviet conduct. Foreign Ajfairs, 25, 566-582. Keohane, R. O. (1984). After Hegemony: Cooperation and Discord in the World Political Economy. Princeton, NJ: Princeton University Press. Kjellén, R. (1916). Staten som lifsform. Stockholm: Hugo Gebers Forlag. Klandermans, B. (1991). New social movements and resource mobilizati­ on: The European and the American approach revisited. I: D. Rucht (red.), Research on Social Movements: The State of the Art in Western Europe and the USA. Frankfurt am Main: Campus Verlag. Klausen, K. K., & Selle, P. (1995). Frivillig organisering i Norden. Oslo: Tano. Knopp, L. (1995). Sexuality and urban space: A framework for analysis. I: D. Bell & G. Valentine (red.), Mapping Desire: Geographies of Sexualities. London: Routledge. Knox, P., & Agnew, J. (1994). The Geography of the World-Economy: An Introduction to Economic Geography. (2. utg.). London: Arnold. Knudsen, J. P. (1994). Kulturspredning i et strukturelt perspektiv: Eksem­ plifisert ved politisk og religiøs endring under moderniseringen av det norske samfunn. Lund: Lund University Press.

Referanser

Kofman, E. (1995). Citizenship for some but not for others: Spaces of citizenship in contemporary Europe. Political Geography, 14(2f 121-137. Kriesi, H., Koopmans, R., Duyvendak, J. W., & Giugni, M. G. (1992). New social movements and political opportunities in Western Europe. Europe­ an Journal of Political Research, 22, 219-244. Kronborg, M. B. (1996). Janatha Vimukthi Peramuna (JVP): Fra radikalt ungdomsopprør til opposisjonell singalesisk nasjonalisme. Hovedoppga­ ve, Universitetet i Bergen, Institutt for geografi. Kriiger, K. (1982). Regional policy in Malaysia. Geoforum, 13(2), 133-150. Kvaløy, S. (1972). Økopolitikk eller EF. Oslo: Pax. Laclau, E., & Mouffe, C. (1985). Hegemony and Socialist Strategy: To­ wards a Radical Democratic Politics. London: Verso. Lai, D. (1983). The Poverty of «Development Economics». London: Institu­ te of Economic Affairs. Lane, J. E., & Ersson, S. O. (1994). Politics and Society in Western Europe. (3. utg.). London: Sage. Lefebvre, H. (1991). The Production of Space. Oxford, UK: Blackwell. Leftwich, A. (red.) (1984). What is Politics? The Activity and its Study. Ox­ ford, UK: Basil Blackwell. Leitner, H. (1995). International migration and the politics of admission and exclusion in postwar Europe. Political Geography, 14(3), 259-278. Leitner, H. (1997). Reconfiguring the spatiality of power: The construction of a supranational migration framework for the European Union. Politi­ cal Geography, 76(2), 123-143. Lenin, V. I. (1987). The state and revolution. I: H. M. Christman (red.), Essential Works of Lenin. New York: Dover. Ley, D. (1974). The Black Inner City as Frontier Outpost. Images and Behavior of a Philadelphia Neighborhood. Washington, D.C.: Association of American Geographers. Leys, C. (1978). Capital accumulation, class formation and dependency: The significance of the Kenyan case. I: R. Miliband & J. Saville (red.), The socialist register 1978. London: The Merlin Press. Lipietz, A. (1987). Mirages and Miracles: The Crises of Global Fordism. London: Verso. Lipset, S. M., & Rokkan, S. (1967). Party Systems and Voter Alignments. New York: The Free Press. Lowe, S. (1986). Urban Social Movements: The City after Castells. Basingstoke, UK: Macmillan. Lukes, S. (1974). Power: A Radical View. London: Macmillan. Luttwak, E. N. (1994). The Endangered American Dream: How to Stop the United States from Becoming a Third-World Country and how to Win the Geo-Economic Struggle for Industrial Supremacy. New York: Touchstone. Machiavelli, N. (1988). Fyrsten. Oslo: Aventura.

191

192

Referanser

Mackinder, H. J. (1904). The geographical pivot of history. Geographical Journal, 23(421—442). Mackinder, H. J. (1919). Democratic Ideals and Reality: A Study in the Po­ litics of Reconstruction. London: Constable. Mackintosh, M. (1992). Questioning the state. I: M. Wuyts, M. Mackintosh, & T. Hewitt (red.), Development Policy and Public Action. Oxford, UK: Oxford University Press. Maharaj, B. (1996). Urban struggles and the transformation of the apartheid local state: The case of community and civic organizations in Durban. Political Geography, 75(1), 61-74. Mann, M. (1984). The autonomous power of the state. European Journal of Sociology, 75(2), 185-213. Mann, M. (1988). States, War and Capitalism. Oxford, UK: Blackwell. Mann, M. (1996). Nation-states in Europe and Other Continents: Diversifying, Developing, Not Dying. I: G. Balakrishnan & B. Anderson (red.), Mapping the Nation. London: Verso. Manor, J. (1989). The Expedient Utopian: Bandaranaike and Ceylon. Cam­ bridge, UK: Cambridge University Press. Manor, J. (1991). Introduction. I: J. Manor (red.), Rethinking Third World Politics. London: Longman. Marshall, T. H. (1992). Citizenship and social class. I: T. H. Marshall & T. Bottomore (red.), Citizenship and Social Class. London: Pluto Press. Martin, R., & Sunley, P. (1997). The Post-Keynesian State and the Space Econo­ my. I: R. Lee & J. Wills (red.), Geographies ofEconomies. London: Arnold. Martinussen, J. D. (1994). Samfunn, stat og marked: En kritisk gjennom­ gang av teorier om utvikling i den 3. verden. Oslo: Pax. Marx, K. (1963). The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte. New York: International Publishers. Marx, K. (1964). The Class Struggles in France (1848-1850). New York: International Publishers. Marx, K. (1967). Capital: A Critique of Political Economy (volume I-11I). New York: International Publishers. Marx, K. (1970a). A Contribution to the Critique of Political Economy. New York: International Publishers. Marx, K. (1970b). Verker i utvalg. Bind 7. Kapitalen, del III. Oslo: Pax. Marx, K., & Engels, F. (1967). The Communist Manifesto. Middlesex, UK: Penguin. Massey, D. (1984). Spatial Divisions of Labour: Social Structures and the Geography of Production. New York: Methuen. Massey, D. (1994). Space, Place and Gender. Cambridge, UK: Polity Press. Masst, M. (1996). The Harvest oflndependence: Commodity Boom and Socio-Economic Dijferentiation among Peasants in Zimbabwe. Oslo: Sen­ ter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo.

Referanser

Mathiesen, T. (1997). Schengen: Politisamarbeid, overvåking og rettssik­ kerhet i Europa. Oslo: Spartacus. McAdam, D. (1996). Conceptual origins, current problems, future directions. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cambridge Univer­ sity Press. McAdam, D., McCarthy, J. D., & Zald, M. N. (1996a). Comparative Per­ spectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cambridge Univer­ sity Press. McAdam, D., McCarthy, J. D., & Zald, M. N. (1996b). Introduction: Op­ portunities, mobilizing structures, and framing processes - toward a synthetic, comparative perspective on social movements. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Soci­ al Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultu­ ral Framings. Cambridge, UK: Cambridge University Press. McCarthy, J. D. (1996). Constraints and opportunities in adopting, adapting, and inventing. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cam­ bridge University Press. McDowell, L. (1993). Space, place and gender relations: Part II. Identity, difference, feminist geometries and geographies. Progress in Human Geography, 17(3), 305-318. Medard, J. F. (1982). The underdeveloped state in tropical Africa: Political clientelism or neo-patrimonialism? I: C. Clapham (red.), Private Patronage and Public Power: Political Clientelism in the Modem State. Lon­ don: Frances Pinter. Meillassoux, C. (1970). A class analysis of the bureaucratic process in Mali. Journal of Development Studies, 16, 97-108. Melucci, A. (1989). Nomads of the Present: Social Movements and Indivi­ dual Needs in Contemporary Society. Philadelphia, PA: Temple Universi­ ty Press. Melucci, A. (1995). The process of collective identity. I: H. Johnston & B. Klandermans (red.), Social Movements and Culture. London: UCL Press. Melucci, A. (1996). Challenging Codes: Collective Action in the Informati­ on Age. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Migdal, J. S., Kohli, A., & Shue, V. (red.) (1994). State Power and Social Forces: Domination and Transformation in the Third World. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Miliband, R. (1969). The State in Capitalist Society. New York: Basic Books.

193

194

Referanser

Miliband, R. (1970). The capitalist state: Reply to Nicos Poulantzas. New Left Review, 59, 53-60. Miliband, R. (1973). Poulantzas and the capitalist state. New Left Review, 82, 83-92. Mohan, G., & Stokke, K. (kommer). Postcolonial Political Geography. London: Sage. Moore, H. L. (1986). Space, Text and Gender: An Anthropological Study of the Marakwet of Kenya. Cambridge: Cambridge University Press. Mouffe, C. (red.) (1979). Gramsci and Marxist theory. London: Routledge & Kegan Paul. Mouffe, C. (red.) (1992). Dimensions of Radical Democracy: Pluralism, Citizenship, Community. London: Verso. Muir, R. (1981). Modem Political Geography. (2. utg.). London: Macmillan. Muir, R. (1997). Political Geography: A new Introduction. Houndsmills, UK: Macmillan. Myers, G., Klak, T, & Koehl, T. (1995). The inscription of difference: News coverage of the conflicts in Rwanda and Bosnia. Political Geo­ graphy, 75(1), 21-46. Myklebost, H. (1995). Some themes in political geography. Norsk geogra­ fisk tidsskrift, 49(1-2), 45-81. Myslik, W. D. (1996). Renegotiating the social/sexual identities of places: Gay communities as safe heavens or sites of resistance. I: N. Duncan (red.), Bodyspace: Destabilizing Geographies of Gender and Sexuality. London: Routledge. Nairn, T. (1977). The Break-Up of Britain: Crisis and Neo-Nationalism. (2. utg.). London: New Left Books. Nairn, T. (1990). The Modem Janus: Nationalism in the Modem World. London: Hutchinson. Nairn, T. (1996). Internationalism and the Second Corning. I: G. Balakrishnan & B. Anderson (red.), Mapping the Nation. London: Verso. Nairn, T. (1997). Faces of Nationalism: Janus Revisited. London: Verso. Neumann, I. B. (1997). En geografi for enhver anledning. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt. Neumann, I. B. (1998). Uses of the Other: The «East» in European Identity Formation. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. Nielsen, H. (1991). Towards a flexible future: Theories and politics. I: B. Jessop, H. Kastendiek, K. Nielsen, & O. K. Pedersen (red.), The Politics of Flexibility: Restructuring the State and Industry in Britain, Germany and Scandinavia. Aldershot, UK: Edward Elgar. Nordlinger, E. A. (1981). On the Autonomy of the Democratic State. Cam­ bridge, MA: Harvard University Press. Næss, A. (1976). Økologi, samfunn og livsstil. Oslo: Universitetsforlaget. O’Connor, J. (1973). The Fiscal Crisis of the State. New York: St. Martin’s Press.

Referanser

O’Connor, J. (1984). Accumulation Crisis. Oxford, UK: Basil Blackwell. O’Donell, G. (1973). Modernization and Bureaucratic-Authoritarianism: Stu­ dies in South-American Politics. Berkeley, CA: University of California. O’Loughlin, J. (1992). 10 Scenarios for a new-world order. Professional Geographer, 44(1), 22-28. O’Tuathail, G. (1993). The Effacement of Place? US Foreign Policy and the Spatiality of the Gulf Crisis. Antipode, 25(1), 4-31. O’Tuathail, G. (1996). Critical Geopolitics: The Politics ofWriting Global Space. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. O’Tuathail, G., & Agnew, J. (1992). Geopolitics and discourse: Practical geopolitical reasoning in American foreign policy. Political Geography, 11, 190-204. O’Tuathail, G., Dalby, S., & Routledge, P. (red.) (1997). The Geopolitics Reader. London: Routledge. Oberschall, A. (1993). Social Movements: Ideologies, Interests, and Identities. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers. Oberschall, A. (1996). Opportunities and framing in the Eastern European revolts of 1989. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cam­ bridge University Press. Offe, C. (1984). Contradictions of the Welfare State. London: Hutchinson. Olson, M. (1965). The Logic of Collective Action. New York: Schocken. Painter, J. (1995). Politics, Geography and «Political Geography»: A Criti­ cal Perspective. London: Arnold. Painter, J., & Philo, C. (1995). Spaces of citizenship: An introduction. Poli­ tical Geography, 14(2), 107-120. Peck, J., & Jones, M. (1994). Training and enterprise councils: Schumpeterian workfare state or what? Environment and Planning A, 27, 1361-1396. Peck, J., & Tickell, A. (1994). Searching for a new institutional fix: The after-Fordist crisis and the global-local disorder. I: A. Amin (red.), PostFordism: A Reader. Oxford, UK: Blackwell. Peet, R. (1980). Historical materialism and mode of production: A note on Marx’s perspective and method. I: R. Peet (red.), An Introduction to Mar­ xist Theories of Underdevelopment. Canberra, Australia: The Australian National University. Peet, R. (1998). Modern Geographical Thought. Oxford, UK: Blackwell. Penrose, J. (1993). Reification in the name of change: The impact of natio­ nalism on social constructions of nation, people and place in Scotland and the United Kingdom. I: P. Jackson & J. Penrose (red.), Constructions of Race, Place and Nation. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press.

195

196

Referanser

Penrose, J. (1994). «Mon pays ce n’est pas un pays» Full stop: The concept of nation as a challenge to the nationalist aspirations of the Parti Québécois. Political Geography, 13(2), 161-181. Pile, S., & Keith, M. (1997). Geographies of Resistance. London: Routledge. Pinch, S. (1997). Worlds of Welfare: Understanding the Changing Geo­ graphies of Social Welfare Provision. London: Routledge. Ponnambalam, S. (1983). The National Question and the Tamil Liberation Struggle. London, UK: Zed. Poulantzas, N. (1969). The problem of the capitalist state. New Left Review, 58, 67-78. Poulantzas, N. (1973a). On social classes. New Left Review, 78, 27-54. Poulantzas, N. (1973b). Political Power and Social Classes. London: New Left Books. Poulantzas, N. (1976). The capitalist state: A reply to Miliband and Laclau. New Left Review, 95, 63-83. Poulantzas, N. (1978). State, Power, Socialism. London: New Left Books. Pounds, N. J. G., & Ball, S. S. (1964). Core areas and the development of the European states system. Annals of the Association of American Geo­ graphers, 54, 24^-0. Putnam, R. (1993). Making Democracy Work. Princeton, NJ: Princeton University Press. Paasi, A. (1991). Deconstructing regions: Notes on the scales of spatial life. Environment and Planning D: Society and Space, 9, 239-256. Paasi, A. (1996a). Inclusion, exclusion and territorial identities. Nordisk Samhdllsgeografisk Tidskrift, 23, 3-17. Paasi, A. (1996b). Territories, Boundaries and Consciousness: The Chan­ ging Geographies of the Finnish-Russian Border. Chichester, UK: Wiley. Radcliffe, S. A. (1993). People have to rise up - like the great women fighters: The state and peasant women in Peru. I: S. A. Radcliffe & S. Westwood (red.), Viva! Women and Popular Protest in Latin America. London: Routledge. Radcliffe, S. A., & Westwood, S. (1993). Viva! Women and Popular Protest in Latin America. London: Routledge. Rambousek, W. H. (1982). Regional policy in Cameroon: The case of plan­ ning without facts. Geoforum, 13(2), 163-177. Randall, V., & Theobald, R. (1985). Political Change and Underdevelopment: A Critical Introduction to Third World Politics. Durham, NC: Duke University Press. Rangan, H. (1996). From Chipko to Uttaranchal: Development, environ­ ment and social protest in the Gharwal Himalayas, India. I: R. Peet & M. J. Watts (red.), Liberation Ecologies. London: Routledge. Ratzel, F. (1897). Politische Geographie. Munchen: Oldenbourg. Relph, E. (1976). Place and Placelessness. London: Pion.

Referanser

Roett, R. (1984). Brazil: Politics in a Patrimonial Society. New York: Praeger. Rokkan, S. (1987). Stat, nasjon, klasse. Oslo, Universitetsforlaget. Rokkan, S., & Urwin, D. W. (1983). Economy, Territory, Identity: Politics of West European Peripheries. London: Sage. Rose, G. (1993). Feminism and Geography: The Limits of Geographical Knowledge. Cambridge, UK: Polity Press. Routledge, P. (1992). Putting politics in its place: Baliapal, India, as a terrain of resistance. Political Geography, 77(6), 588-611. Rucht, D. (1996). The impact of national contexts on social movements structures: A cross-movement and cross-national comparison. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Rudolph, L. L, & Rudolph, S. H. (1967). The Modernity ofTradition: Poli­ tical Development in India. Chicago, IL: University of Chicago Press. Ryntveit, A. K. (1996). Kampen for Tamil Eelam: Framveksten av militant tamilsk separatistnasjonalisme i Sri Lanka. Hovedoppgave, Universitetet i Bergen, Institutt for geografi. Said, E. W. (1979). Orientalism. London: Vintage. Said, E. W. (1993). Culture and Imperialism. London: Vintage. Samatar, A. I. (1989). The State and Rural Transformation in Northern So­ malia, 1884-1986. Madison, WI: University of Wisconsin Press. Samatar, A. I. (1992). Destruction of state and society in Somalia: Beyond the tribal convention. Journal of Modern African Studies, 30(4), 625641. Samatar, A. L, & Oldfield, S. (1995). Class and effective state institutions: the Botswana Meat Commission. Journal of Modern African Studies, 33(4), 651-668. Sassoon, A. S. (1987). Gramsci’spolitics. (2. utg.). Minneapolis, MN: Uni­ versity of Minnesota Press. Saunders, P. (1981). Social Theory and the Urban Question. London: Hutchinson. Sayer, A. (1984). Method in Social Science: A Realist Approach. London: Hutchinson. Schaanning, E. (1993). Modernitetens oppløsning: Sentrale skikkelser i et­ terkrigstidens idéhistorie. (2. utg.). Oslo: Spartacus. Schaanning, E. (1997). Vitenskap som skapt viten: Foucault og historisk praksis. Oslo: Spartacus. Scott, A. (1990). Ideology and the New Social Movements. London: Unwin Hyman. Scott, J. C. (1985). Weapons of the Weak: Everyday Forms of Peasant Resis­ tance. New Haven, CT: Yale University Press.

197

198

Referanser

Scott, J. C. (1989). Everyday forms of resistance. I: F. D. Colburn (red.), Everyday Forms of Peasant Resistance. London: M. E. Sharpe. Scott, J. C. (1990). Domination and the Arts of Resistance: Hidden Transcripts. New Haven, CT: Yale University Press. Scott, J. C. (1998). Seeing like a State: How Certain Schemes to Improve the Human Condition Have Failed. New Haven, CT: Yale University Press. Sen, A. (1990). Gender and cooperative conflicts. I: I. Tinker (red.), Persis­ tent Inequalities: Women and World Development. Oxford, UK: Oxford University Press. Shil, E. (1957). Primordial, personal, sacred and civil ties. British Journal ofSociology, 7, 113-145. Shiva, V. (1989). Til livets opphold: kvinner, økologi og utvikling. Oslo: Ok­ tober. Shivji, I. G. (1976). Class Struggles in Tanzania. London: Heineman. Short, J. R. (1993). An Introduction to Political Geography. (2. utg.). Lon­ don: Routledge. Shurmer-Smith, R, & Hannam, K. (1994). Worlds of Desire: Realms of Po­ wer. London: Edward Arnold. Simon, D. (red.) (1990). Third World Regional Development: A Reappraisal. London: Paul Chapman. Simons, J. (1995). Foucault & the Political. London: Routledge. Simonsen, K. (1993). Byteori og hverdagspraksis. København: Akademisk Forlag. Simonsen, K. (1996). What kind of space for what kind of social theory? Progress in Human Geography, 20(4), 494-512. Skocpol, T. (1985). Bringing the state back in: Strategies of analysis in current research. I: P. B. Evans, D. Rueschemeyer, & T. Skocpol (red.), Brin­ ging the State Back in. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Slater, D. (1991). New social movements and old political questions: Rethinking state-society relations in Latin American development. Interna­ tional Journal of Political Economy, 21, 32-65. Smith, A. D. (1983). Theories of nationalism. (2. utg.). London: Duckworth. Smith, A. D. (1986). The Ethnic Origins of Nations. Oxford, UK: Black­ well. Smith, A. D. (1991). National identity. London: Penguin. Smith, A. D. (1995). Gastronomy or geology? The role of nationalism in the reconstruction of nations. Nations and Nationalism, 7(1), 3-23. Smith, D., Sandberg, K. I., Baev, R, & Hauge, W. (1997). The State ofWar and Peace Atlas. (3 utg.). London: Penguin. Smith, G. (1989). Planned Development in the Socialist World. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

Referanser

Smith, G. (red.) (1994). The Baltic States: The National Self-Determination ofEstonia, Latvia and Lithuania. London: Macmillan. Smith, G. (red.) (1996). The Nationalities Question in the Post-Soviet Sta­ tes. London: Longman. Smith, G. (1997). Trials ofTransitions: The Post-Soviet States and the PostColonial Condition. Abingdon, UK: Hodder & Stoughton. Smith, G., & Wilson, A. (1997). Rethinking Russia’s post-Soviet diaspora: The potential for political mobilisation in Eastem Ukraine and North­ east Estonia. Europe-Asia Studies, 49(5), 845-864. Smith, N. (1984). Uneven Development: Nature, Capital and the Producti­ on of Space. Oxford, UK: Basil Blackwell. Smith, A. D. (1998). Nationalism and Modernism: A Critical Survey ofRecent Theories of Nations and Nationalism. London: Routledge. Snow, D. A., & Benford, R. D. (1988). Ideology, frame resonance, and participant mobilization. I: B. Klandermans, H. Kriesi, & S. Tarrow (red.), From Structure to Action: Social Movement Participation Across Cultures. Greenwich, CT: JAI Press. Snow, D. A., & Benford, R. D. (1992). Master frames and cycles of protest. I: A. Morris & C. M. Mueller (red.), Frontiers in Social Movement Theo­ ry. New Haven, CT: Yale University Press. Social Scientists’ Association of Sri Lanka. (1985). Ethnicity and social change in Sri Lanka. Colombo, Sri Lanka: Social Scientists’ Association of Sri Lanka. Soja, E. (1989). Postmodern Geographies: The Reassertion of Space in Cri­ tical Social Theory. London: Verso. Spencer, J. (red.) (1990). Sri Lanka: History and the roots of conflict. Lon­ don: Routledge. Spykman, N. J. (1944). The Geography of the Peace. New York: Hartcourt. Starn, O. (1992). «I Dreamed of Foxes and Hawks»: Reflections on Peasant Protest, New Social Movements, and the Ronfas Campesinas of North­ ern Peru. I: A. Escobar & S. Alvarez (red.), The Making of Social Move­ ments in Latin America: Identity, Strategy and Democracy. Boulder, CO: Westview Press. Steen, O. I. (1994). Norske organisasjoner i bistand og humanitært hjelpe­ arbeid: En analyse av norske private organisasjoners forhold til det of­ fentlige. Upublisert Dr.polit-avhandling, Universitetet i Bergen, Institutt for geografi. Stokke, K. (1994). The postcolonial African state and development geo­ graphy. Norwegian Journal of Geography, 48(3), 123-131. Stokke, K. (1997). Authoritarianism in the Age of Market Liberalism in Sri Lanka. Antipode, 29(4), 437-455. Stokke, K. (1998). Sinhalese and Tamil nationalism as post-colonial political projects from «above», 1948-1983. Political Geography, 17(\), 83-113.

199

200

Referanser

Stokke, K., & Ryntveit, A. K. (kommer). The struggle for Tamil Eelam in Sri Lamla. Growth and Change. Strange, S. (1986). Casino Capitalism. Oxford, UK: Blackwell. Strange, S. (1994). States and Markets. (2 utg.). London: Pinter. Strømsnes, K., & Selle, P. (1996). Miljøvernpolitikk og miljøvernorganise­ ring. I: K. Strømsnes & P. Selle (red.), Miljøvernpolitikk og miljøvernor­ ganisering mot år 2000. Oslo: Tano Aschehoug. Sum, N. L. (1998). Theorizing export-oriented economic development in East Asian newly-industrializing countries: A regulationist perspective. I: I. G. Cook, M. Dael, R. Li, & Y. Wang (red.), Dynamic Asia: Business, Trade and Economic Development in Pacific Asia. Aldershot, UK: Brookfield. Surazska, W., & Bivand, R. (1997). From Populist Vote to the Post-Communist Victory in Poland: Regional Differences. European Urban and Regional Studies, 4(1), 76-84. Swamy, M. R. N. (1994). Tigers of Lanka: From Boys to Guerrillas. Delhi, India: Konark. Sætra, H. (1973). Den økopolitiske sosialismen. Oslo: Pax. Søgård, C. (1997). Fra rebeller til konsulenter: En casestudie av miljøorga­ nisasjonen Bellona. I: A. Nilsen (red.), Miljøsosiologi: Samfunn, miljø og natur. Oslo: Pax. Tambiah, S. J. (1986). Sri Lanka: Ethnic Fracticide and the Dismantling of Democracy. Chicago, IL: University of Chicago Press. Tarrow, S. (1994). Power in Movement: Social Movements, Collective Acti­ on and Mass Politics in the Modern State. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Taylor, P. J. (1992). Tribulations of transition. Professional Geographer, 44(1), 10-12. Taylor, P. J. (1993a). Geopolitical world orders. I: P. J. Taylor (red.), Politi­ cal Geography of the Twentieth Century: A Global Analysis. London: Belhaven. Taylor, P. J. (red.) (1993b). Political Geography of the Twentieth Century: A Global Analysis. London: Belhaven. Taylor, P. J. (1993c). Political Geography: World-Economy, Nation-State and Locality. (3. utg.). London: Longman. Teigen, H., Nordgreen, R., & Spilling, O. (red.) (1995). Langtidslinjer i dis­ triktspolitikk og tiltaksarbeid. Stabekk: Vett og viten. Thomas, A., Crow, B., Frenz, P, Hewitt, T, Kassam, S., & Treagust, S. (red.) (1994). Third World Atlas (2. utg.). Buckingham, UK: Open Uni­ versity Press. Tilly, C. (1978). From Mobilization to Revolution. New York: McGraw-Hill. Touraine, A. (1981). The Voice and the Eye: An Analysis of Social Move­ ments. Cambridge: Cambridge University Press.

Referanser

Touraine, A. (1985). An introduction to the study of social movements. So­ cial Research, 52(749-787). Touraine, A. (1992). Beyond social movements. Theory, Culture, and Soci­ ety, 9, 125-145. Turner, B. (red.) (1993). Citizenship and Social Theory. London: Sage. Tdrnquist, O. (1998). Politics and Development: A Critical Introduction. London: Sage. Valen, H. (1992). Valg og politikk: Et samfunn i endring. (2. utg.). Oslo: NKS-forlaget. Valen, H., & Katz, D. (1964). Political Parties in Norway: A Community Study. Oslo: Universitetsforlaget. Valentine, G. (1996). (Re)negotiating the «heterosexual street»: Lesbian productions of space. I: N. Duncan (red.), Bodyspace: Destabilizing Geographies of Gender and Sexuality. London: Routledge. Vågenes, V. (1995). Male outside and female inside: Spatial orientation in the gender system of Hadendowa, Northeastern Sudan. Norwegian Jour­ nal of Geography, 49(3), 91-104. Wagner, R. (1991). Political institutions, discourse and imagination in Chi­ na at Tiananmen. I: J. Manor (red.), Rethinking Third World Politics. London: Longman. Wallerstein, I. (1979). The Capitalist World-Economy. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Wallerstein, I. (1983). Historical Capitalism. London: Verso. Wallerstein, I. (1984). The Politics of the World-Economy. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Watts, M. J. (1983). Silent Violence: Food, Famine, and Peasantry in North­ ern Nigeria. Berkeley, CA: University of California Press. Watts, M. J. (1984). State, oil, and accumulation: From boom to crisis. En­ vironment and Planning D: Society and Space, 2, 403^-28. Watts, M. J. (1996). Mapping identities: Place, space, and community in an African city. I: P. Yaeger (red.), The Geography of Identity. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press. Weber, M. (1971). Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, sam­ funnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal. White, C. P. (1986). Everyday Resistance, Socialist Revolution and Rural Development: The Vietnamese Case. I: J. C. Scott & B. J. T. Kerkvliet (red.), Everyday forms ofpeasant resistance in South-East Asia. London: Frank Cass. Wignaraja, P. (1993). New Social Movements in the South: Empowering the People. London: Zed. Williams, C. H. (1986). The Question of National Congruence. I: R. J. Johnston & P. J. Taylor (red.), A World in Crisis? Geographical Perspectives. Oxford, UK: Basil Blackwell.

201

202

Referanser

Wilson, A. J. (1994). 5. J. V. Chelvanayakam and the Crisis of Sri Lankan Tamil Nationalism, 1947-1977. London: C. Hurst. World Bank. (1997). World Development Report 1997: The State in a Changing World. Oxford, UK: Oxford University Press. Zald, M. N. (1996). Culture, ideology, and strategic framing. I: D. Mc­ Adam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Zdravomyslova, E. (1996). Opportunities and framing in the transition to democracy: The case of Russia. I: D. McAdam, J. D. McCarthy, & M. N. Zald (red.), Comparative Perspectives on Social Movements: Political Opportunities, Mobilizing Structures, and Cultural Framings. Cambrid­ ge, UK: Cambridge University Press. Ohman, J. (red.) (1994). Traditioner i Nordisk kulturgeografi. Uppsala, Sweden: Nordisk Samhallsgeografisk Tidskrift. Østerud, 0. (1994). Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget. Østerud, 0. (1996). Statsvitenskap: Innføring i politisk analyse. Oslo: Uni­ versitetsforlaget.

Forfatterindeks

Abercrombie, N. 146 Abeysekera, C. 157 Abler, R. 24 Adams, J. S. 24 Agarwal, B. 171, 179 Aglietta, M. 70 Agnew, J. 29-30, 35,41,47-51, 89, 135, 138, 176 Alavi, H. 104 Almond, G. A. 99-100 Alvarez, S. 114, 178 Amdam, R. 93, 177 Amin, A. 70, 89,91, 177 Amin, S. 103 Anderson, B. 151, 178 Asheim, B. T. 24 Bailey, F. M. 101 Balakrishnan, G. 178 Balasingham, A. S. 157 Ball, S. S. 56-57 Bayart, J. F. 155 Bell, D. 76, 78, 165-166, 179 Benford, R. D. 125, 133 Benko, G. 26 Bennett, V. 131 Berger, J. 73 Berry, B. J. L. 31 Berry, S. 171 Bhabha, H. K. 151 Birkeland, I. J. 26, 164 Bivand, R. 112 Blaut, J. M. 150 Boyer, R. 70, 90 Brass, P. R. 139, 146, 150 Breuilly, J. 140, 145, 150, 153-154 Brockett, C. D. 131-132 Brubaker, R. 76 Brugger, E. A. 110

Bryant, C. G. A. 19 Braathen, E. 109 Buechler, S. M. 122, 129 Burrows, R. 177 Calderon, F. 130 Calhoun, C. 114, 141, 164 Cammack, P. A. 177 Cardoso, F. H. 103-104 Carney, J. 172-174 Castells, M. 115-116, 129, 166, 178 Chase-Dunn, C. 41 Chatterjee, P. 151 Clark, G. L. 60, 62, 65, 67-68, 73, 177 Cloke, P. 23, 25, 176 Cockburn, C. 65, 68 Cohen, S. 36-37, 39^10 Coleman, J. S. 99 Connor, W. 142 Corbridge, S. 47-51, 89, 176, 178 Cox, K. R. 32 Craig, G. 178 Dahl, R. A. 16-17,61 Dalby, S. 51-52, 176 Davis, T. 166-167 De Blij, H. 43 de Janvry, A. 168 de Seversky, A. P. 39 de Silva, K. M. 159 Dear, M. J. 60, 62, 65, 67-68, 73, 177 Deere, C. D. 168 Deutsch, K. W. 140-141 Drache, D. 90 Drakakis-Smith, D. 147, 149 Driver, F. 73 Duncan, J. 163 Duncan, N. 179

204

Forfatterindeks

Dunford, M. 69-70 Duyvendak, J. W. 131 Easton, D. 99 Edgell, S. 18 Einagel, V.I. 152 Ek, R. 176 Engels, F. 63 Ersson, S. O. 80-82 Escobar, A. 114, 130, 178 Esping-Andersen, G. 82, 84, 86-88, 94, 177 Evans, D. T. 166 Evans, P. B. 73-74, 107-108, 177 Falah, G. 152 Faletto, E. 103-104 Fals Borda, O. 131 Fincher, R. 68 Fitzpatrick, S. 170 Foucault, M. 5, 19-22, 76, 163-164 Frank, A. G. 103 Friedmann, J. 118-119, 130 Fukuyama, F. 49, 53 Galtung, J. 44, 46 Garcfa-Godos, J. 119 Geertz, C. 140 Gellner, E. 144-145 Giddens, A. 18-19, 26, 55, 75, 177 Giugni, M. G. 131 Glassman, J. 111, 178 Glassner, M. I. 9, 31, 142, 176, 178 Gore, C. 58, 93, 109 Gould, P. 24 Gramsci, A. 18, 47, 72, 146 Gregory, D. 23, 27-28, 176 Griffiths, I. L. L. 142 Gunaratna, R. 161 Gunasinghe, N. 157 Gundersen, F. 134-135 Habermas, J. 67 Hannah, M. G. 20-21 Hannam, K. 33, 163, 178 Hansen, J. C. 93 Hartshorne, R. 23, 57-58, 60, 140

Harvey, D. 23-25, 66, 91 Hatland, A. 82 Haynes, J. 177 Hechter, M. 147 Held, D. 15-16,61,63, 177 Hellman, J. A. 117, 130, 135 Hellmann-Rajanayagam, D. 159 Herbst, J. 170-171 Hesselberg, J. 98 Hettne, B. 138 Hobsbawm, E. J. 144, 146, 150, 169, 177 Holdar, S. 55 Hollup, O. 155-156, 178 Hoole, R. 161 Horowitz, D. L. 147-149 Huntington, S. P. 44, 52, 101-102 Hutchinson, J. 178 Isaksen, A. 93-94, 177 Jackson, P. 26, 152, 178 Jary, D. 19 Jessop, B. 17, 62, 70-72, 83-84, 89-91, 102, 177 Johnston, H. 178 Johnston, R. J. 23, 65, 69, 81, 8384, 105, 112, 176-177 Jones, M. 90 Jørgensen, J. 135 Kapferer, B. 159 Kaspersen, L. B. 19 Kay, C. 106 Katz, D. 112 Keith, M. 179 Kennan, G. 51 Keohane, R. O. 49 Kjellén, R. 51,55-56 Klak, T. 143 Klandermans, B. 114,123-125,178 Klausen, K. K. 135 Knopp, L. 164 Knox, P. 41 Knudsen, J. P. 119 Koehl, T. 143

Forfatterindeks

Kofman, E. 76 Kohli, A. 109, 177 Koopmans, R. 131 Krieger, J. 63 Kriesi, H. 131 Kronborg, M. B. 161 Kruger, K. 110 Kuhnle, S. 82 Kvaløy, S. 134 Laclau, E. 78 Lai, D. 106 Lane, J. E. 80-82 Lefebvre, H. 27-28 Leftwich, A. 16, 176 Leitner, H. 77 Lenin, V.I. 63, 146 Ley, D. 25 Leys, C. 105 Lipietz, A. 70 Lipset, S. M. 112 Loader, B. 177 Lowe, S. 115 Lukes, S. 17 Luttwak, E. N. 52 Machiavelli, N. 76 Mackinder, H. J. 30, 36-40, 51 Mackintosh, M. 99 Maharaj, B. 137 Mann, M. 75, 138, 177 Manor, J. 98, 161 Marshall, T. H. 76 Martin, R. 49, 82, 177 Martinussen, J. D. 100, 103 Marx, K. 18, 63,65, 112 Massey, D. 22, 24, 29 Masst, M. 170 Mathiesen, T. 78 Mayo, M. 178 McAdam, D. 120, 131-132, 178 McCarthy, J. D. 120, 122, 124, 131 McDowell, L. 26 Medard, J. F. 108 Meillassoux, C. 105

Melucci, A. 126-129, 178 Migdal, J. S. 109, 177 Miliband, R. 17, 63-65 Mohan, G. 111 Moore, H. L. 164 Mouffe, C. 78, 146 Muir, R. 9,31,56, 140-141 Myers, G. 143 Myklebost, H. 31 My slik, W. D. 165 Naim, T. 146-147 Neumann, I. B. 26, 52 Newman, D. 152 Nielsen, H. 70-71 Nordgreen, R. 177 Nordlinger, E. A. 74 Næss, A. 134 O’Connor, J. 65-67 O’Donell, G. 104 O’Loughlin, J. 44 O’Tuathail, G. 33, 36, 38, 51-54, 176 Oberschall, A. 120, 132-133 Offe, C. 65, 67, 73 Oldfield, S. 110 Olson, M. 125-126 Painter, J. 9, 30, 33, 47, 50, 76, 78, 98, 135, 176-178 Peck, J. 84-85, 90, 92 Peet, R. 17, 23, 176 Penrose, J. 151-152, 178 Philo, C. 23, 25, 76, 176 Pile, S. 179 Pinch, S. 69, 82, 177 Piscitelli, A. 130 Ponnambalam, S. 157 Pool, D. 177 Poulantzas, N. 17-18, 64-65 Pounds, N. J. G. 56-57 Powell, G. B. 100 Putnam, R. 91 Paasi, A. 26, 151-152 Radcliffe, S. A. 128, 178

205

206

Forfatterindeks

Rambousek, W. H. 110 Randall, V. 99-100, 177 Rangan, H. 130 Ratzel, F. 38, 51,55-56, 58 Relph, E. 25 Reyna, J. L. 130 Reynolds, D. R. 32 Roett, R. 101 Rokkan, S. 58-60, 112 Romøren, T. I. 82 Rose, G. 26, 164 Routledge, P. 135-137, 176 Rucht, D. 131 Rudolph, L. I. 100 Rudolph, S. H. 100 Rueschemeyer, D. 73-74, 177 Ryntveit, A. K. 137, 155, 160-161 Sadler, D. 23, 25, 176 Said, E. W. 5, 26,51 Samatar, A. I. 110-111, 178 Sassoon, A. S. 146 Saunders, P. 68 Sayer, A. 25 Schaanning, E. 19, 164 Scott, A. 113-115, 178 Scott, J. C. 167-170, 179 Selle, P. 135 Sen, A. 171 Shelley, F. M. 112 Shil, E. 140 Shiva, V. 114, 130 Shivji, I. G. 105 Short, J. R. 9, 62, 64, 66, 177 Shue, V. 109, 177 Shurmer-Smith, P. 33, 163, 178 Simon, D. 110 Simons, J. 20 Simonsen, K. 22, 27 Skocpol, T. 73-74, 177 Slater, D. 135 Smith, A. D. 139, 141-142, 150151, 178 Smith, D. 177

Smith, D. M. 176 Smith, G. 9, 154 Smith, N. 24 Snow, D. A. 125, 133 Soja, E. 26-27 Somasundaram, D. 161 Spencer, J. 157 Spilling, O. 177 Spykman, N. J. 38 Sritharan, K. 161 Stam, O. 119 Steen, O. I. 135 Stokke, K. 33, 111, 137, 155-156, 158, 160, 178 Strange, S. 47, 49 Strohmayer, U. 26 Strømsnes, K. 135 Sum, N. L. 72 Sunley, P. 82, 177 Surazska, W. 112 Swamy, M. R. N. 160-161 Sætra, H. 134 Søgård, C. 134 Tambiah, S. J. 158 Tarrow, S. 120, 131 Taylor, P. J. 9, 32, 37,40,42^6, 56, 58,98, 112, 140, 149, 176-178 Teigen, H. 177 Theobald, R. 99-100, 177 Thiranagama, R. 161 Thomas, A. 177 Thrift, N. 49, 91 Tickell, A. 84-85, 90, 92 Tilly, C. 120-123 Tordoff, W. 177 Touraine, A. 115-117, 129, 178 Turner, B. 76 Tumer, B. S. 146 Tomquist, O. 177 Urwin, D. W. 58-60 Valen, H. 112 Valentine, G. 165, 179 Vågenes, V 26, 164

Forfatterindeks

Wagner, R. 114 Wallerstein, I. 32, 41 Watts, M. J. 33, 110, 137 Weber, M. 16, 55, 74 Westwood, S. 178 White, C. P. 169 Wignaraja, P. 178 Williams, C. H. 149

Williams, S. W. 147, 149 Wilson, A. 154 Wilson, A. J. 160-161 Zald, M. N. 120, 125-126, 131 Zdravomyslova, E. 133 Ohman, J. 176 Østerud, 0. 37, 138, 143, 176, 178

207