På bunnen og blakk : Uteligger i Paris og London [PDF]

Zitiervorschau

PÅ BUNNEN OG BLAKK

il

& i

a

1

GEORGE ORWELL

PÅ BUNNEN OG BLAKK Uteligger i Paris og London

OVERSATT AV

TORSTEIN BUGGE HØVERSTAD

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)

OSLO 1970

© the Estate of Eric Blair, 1933

Originalens tittel Down and Out In Paris and London Omslag av

Thor Sandborg Printed in Norway Oslo Forlagstrykkeri Oslo

1 Rue du Coq d’Or, syv om morgenen. En serie rasende, halvkvalte skrik fra gaten. Madame Monce, som hadde det lille ho­ tellet tvers over gaten fra det jeg bodde i, hadde kommet ut på fortauet for å skrike til en leieboer i fjerde etasje. De bare fot­ tene hadde hun stukket i et par tresko og det grå håret strømmet fritt. Madame Monce: «Salope! Salope! Hvor mange ganger har jeg sagt at De ikke skal knuse kakerlakkene mot tapetet? Tror De kanskje De har kjøpt hotellet, hva? Hvorfor kan De ikke kaste dem ut av vinduet, De som alle andre? Putain! Salope!» Kvinnen i fjerde etasje: «Vache!» Deretter et stort forvirret kor av skrik mens vinduer for opp på alle sider og halve gaten tok del i krangelen. De holdt brått munn ti minutter senere, da en kavaleri-avdeling red forbi og folk sluttet å rope for å se på dem. Jeg skisserer denne scenen bare for å vise noe av ånden over rue du Coq d’Or. Ikke slik at tretter var det eneste som hendte der - men likevel, det hendte sjelden at vi kom gjennom mor­ genen uten minst ett utbrudd av denne typen. Krangler, og gate­ selgernes ødslige skrik, og ropene fra barn som sparket appel­ sinskall over brostenene, og om natten høyrøstet sang og den sure stanken fra søppelvognene, dette utgjorde atmosfæren i gaten. Det var en meget trang gate - en ravine av høye, hensyknede hus som svaiet mot hverandre i underlige stillinger, som om de var stivnet i det øyeblikk de skulle falle sammen. Alle husene var hoteller og stuvet til takstenene fulle av leieboere, for det

5

meste polakker, arabere og italienere. Ved foten av hotellene lå det ørsmå bistros, der man kunne bli full for det tilsvarende av en shilling. Lørdagskveldene var omtrent en tredjedel av kvarterets mannlige innbyggere fulle. Der var slåssing om kvinner; og de arabiske arbeiderne som bodde i de billigste ho­ tellene pleide å stelle til de underligste feider og utkjempe dem med stoler og nå og da revolvere Om natten kom politimen­ nene gjennom gaten bare når de var to i følge. Det var et nokså støyende sted. Og enda levde det midt iblant bråket og skitten de vanlige respektable franske butikkeierne, bakerne og vaskeridamene og denslags; de holdt seg for seg selv og samlet små formuer i det stille. Det var en temmelig representativ pariserslum. Mitt hotell het Hotel des Trois Moineaux. Det var en mørk, vaklevoren bule på fem etasjer, delt opp med skillevegger av tre i førti rom. Rommene var små og inngrodd med skitt, for pike fantes det ikke, og Madame F., la paironne, hadde ikke tid til slikt som å feie. Veggene var tynne som fyrstikkesker, og for å skjule sprekkene var de dekket av lag på lag av rosa papir; dette hadde løsnet og huset veggedyr uten tall. Nær taket marsj­ erte lange rekker av insekter hele dagen, lik soldater, og om natten var de glupende slutne og kom ned, så man måtte stå opp hver tredje time og massemyrde dem. Enkelte ganger, når de ble for ille, pleide man å brenne svovel og drive dem inn i rommet ved siden av, hvoretter naboen tok igjen ved å brenne svovel i sitt rom og drive utøyet tilbake. Det var et skittent sted, men hjemlig, for Madame F. og hennes mann var trivelige folk. Leien for rommene varierte mellom tredve og femti franes uken. Leieboerne utgjorde en skiftende masse, stort sett utlendin­ ger som pleide å innfinne seg uten bagasje, bli en uke og så for­ svinne igjen. De hadde de forskjelligste yrker - skomakere, murersvenner, stenhuggere, veiarbeidere, studenter, prostitu­ erte, fillesamlere. Noen av dem var fantastisk fattige. I et av kvistrommene bodde en bulgarsk student som laget fantasifulle

6

sko for det amerikanske marked. Fra seks til tolv satt han på sen­ gen og laget et dusin par sko, dette tjente han femogtyve franes på; resten av dagen fulgte han forelesninger ved Sorbonne. Han studerte til prest, og teologibøker lå med forsiden ned på gulvet midt iblant alle lærrestene. I et annet værelse bodde en russisk kvinne og hennes sønn, som påsto han var kunstner. Moren arbeidet seksten timer i døgnet og lappet strømper for femog­ tyve centimes pr. sokk, mens sønnen flanerte i pene klær rundt om på Montparnasse-kaféene. Ett rom var leid ut til to forskjel­ lige mennesker, den ene arbeidet om dagen og den andre om natten. I et annet delte en enkemann seng med sine to voksne døtre, begge tæringssyke. Det var eksentriske typer i hotellet. Slummene i Paris er sam­ lingssteder for eksentriske mennesker — folk som har kommet inn på et ensomt, halvgalt spor i livet og har gitt opp å prøve å være normale eller skikkelige. Fattigdommen frigjør dem fra den vanlige standarden for oppførsel, presis som penger frigjør mennesker fra å arbeide. Noen av leieboerne i hotellet levde på måter som var underligere enn ord kan uttrykke. Det var ekteparet Rougier, for eksempel, et gammelt, fillet, dvergaktig par som hadde et levebrød utenom det vanlige. De pleide å selge prospektkort på Boulevard St Michel. Det pussige var at kortene ble solgt i forseglede konvolutter som om de var pornografiske, mens de i virkeligheten var fotografier av slott langs Loire; kjøperne oppdaget ikke dette før det var for sent og klaget selvfølgelig aldri. Paret Rougier tjente rundt hundre franes i uken, og ved den strengeste økonomisering klarte de å alltid være halvveis utsultet og halvveis fulle. Skitten i rommet deres var slik at man kunne lukte den i etasjen under. Ifølge Madame F. hadde ingen av ekteparet hatt klærne av kroppen på fire år. Eller det var Henri, som arbeidet i kloakkene. Han var en høy, melankolsk mann med krøllet hår, nokså romantisk i de lange kloakkarbeiderstøvlene. Det rare ved Henri var at han ikke snakket, bokstavelig talt i dagevis, annet enn i forbindelse med

7

arbeidet. Bare ett år tidligere hadde han hatt en god jobb som sjåfør og hadde spart penger. En dag ble han forelsket, og da piken sa nei, mistet han besinnelsen og sparket henne. På grunn av sparket ble piken vilt forelsket i Henri, og en fjorten dagers tid levde de sammen og brukte tusen f ranes av Henris penger. Sa var piken utro; Henri satte en kniv i overarmen hennes og ble sendt i fengsel i seks måneder. Så snart hun var blitt stukket, ble piken mer forelsket i Henri enn noensinne, og de bila stri­ den og ble enige om at når Henri kom ut av fengslet, skulle han kjøpe en drosje, og de skulle gifte seg og slå seg til ro. Men fjor­ ten dager senere var piken utro igjen, og da Henri kom ut, var hun med barn. Henri stakk henne ikke ned. Han tok ut alle sparepengene sine og gikk på fylla, og det endte i nok en må­ neds fengsel; deretter begynte han å arbeide i kloakkene. Ingen ting kunne få Henri til å snakke. Spurte man ham hvorfor han jobbet i kloakkene, svarte han aldri, la bare håndleddene i kors for å demonstrere håndjernene og nikket sydover med hodet i retning fengslet. Det så ut som om uhellet hadde gjort ham til halvtomsing på én dag. Eller det var R., en engelskmann, som bodde seks måneder av året i Putney med sine foreldre og seks måneder i Frankrike. Mens han var i Frankrike drakk han fire liter vin om dagen og seks på lørdager; han hadde engang reist så langt som til Azore­ ne, fordi vinen der er billigere enn noesteds i Europa. Han var en myk, litt kuet skapning, aldri bråkende eller kranglevoren og aldri edru. Han pleide å ligge i sengen til midt på dagen, og fra da av til midnatt satt han i hjørnet sitt på bistro’en og drakk metodisk. Mens han drakk snakket han med sin forfinete, kvin­ nelige stemme om antikviteter. Bortsett fra meg var R. den ene­ ste engelskmannen i kvarteret. Det var mange andre mennesker som levde minst like eksen­ trisk som disse: Monsieur Jules, rumeneren, som hadde et glassøye og aldri ville innrømme det, Furex, stenhuggeren fra Li­ mousin, gjerrigknarken Roucolle - han døde riktignok før min tid - gamle Laurent, fillehandleren, som pleide å kopiere sin

8

egen signatur etter en papirbit han gikk rundt med i lommen. Det kunne vært morsomt å skrive biografier over et par av dem, om en hadde hatt tid. Jeg forsøker å beskrive menneskene i vårt kvarter, ikke av ren nysgjerrighet, men fordi de alle utgjør deler av historien. Det er fattigdom jeg skriver om, og jeg hadde min første kontakt med fattigdom i denne slummen. Slummen, med sin skitt og sine merkelige skjebner, var først en leksjon i fat­ tigdom, og dernest en bakgrunn for mine egne opplevelser. Det er av den grunn jeg forsøker å gi et slags inntrykk av hvordan livet artet seg der.

2 Livet i kvarteret. Bistro'en vår, for eksempel, ved foten av Hotel des Trois Moineaux. Et ørlite rom med murstensgulv, halvt un­ der jorden, med bord som var gjennomtrukket av vin, og et foto­ grafi av en begravelse med påskriften «kreditten er død»; og arbeidere med røde skjerf som skar opp pølser med store foldekniver; Madame F., en storartet bondekone fra Auvergnat med ansikt som en viljesterk ku, hun drakk Malaga hele dagen «på grunn av maven»; og terningspill som apéritif; og sanger om «jordbær og bringebær», og om Madelon, som sa «Hvordan skal jeg kunne gifte meg med en soldat, jeg som elsker hele re­ gimentet?»; og usedvanlig offentlige kjærtegn. Halve hotellet pleide å møtes i bistro'en om kveldene. Jeg skulle ønske man kunne finne en pub i London som var fjerdeparten så munter. Man hørte underlige samtaler i bistroen. Som et eksempel kan jeg ta Charlie, en av de lokale attraksjonene. Charlie var en ung mann av god familie og utdannelse som hadde flyktet hjemmefra og levde på det lille han nå og da fikk sendende. Tenk Dem ham meget lyserød og ung, med en pen liten gutts friske kinn og myke brune hår, og med lepper som var usannsynlig røde og våte, lik kirsebær. Føttene er knøttsmå, armene unormalt korte og hendene har smilehull som på en ba­ 9

by. Det er som om han danser og hopper omkring når han snak­ ker, som om han var altfor lykkelig og full av liv til å stå stille selv et øyeblikk. Klokken er tre om ettermiddagen, og det er in­ gen i bistro’en unntatt Madame F. og en eller to arbeidsløse menn; men det spiller ingen rolle for Charlie hvem han snakker med, så lenge han kan snakke om seg selv. Han deklamerer som en folketaler på barrikadene, ruller ordene på tungen og gesti­ kulerer med de korte armene sine. De små, nokså griselignende øynene glitrer av begeistring. Av en eller annen grunn er han tvers igjennom frastøtende å se på. Han snakker om kjærligheten, det er hans kjæreste emne. «Ah, 1’amour, l’amour! Å, disse kvinnene har tatt livet av meg! Akk, messieurs et dames, kvinner er blitt min ruin, de har håpløst ruinert meg. I en alder av toogtyve år er jeg fullstendig utslitt og ferdig. Men hvilke ting har jeg ikke lært, hvilke visdommens avgrunner har jeg ikke loddet! Hvor stort det er å oppnå den sanne visdom, i ordets egentligste betydning å være blitt en sivilisert mann, å være blitt raffiné, vicieux,» osv., osv. Messieurs et dames, jeg merker deres bedrøvelse. Ah, mais la vie est beile - dere må ikke være bedrøvet. Vær glade, jeg bønn­ faller dere! Fill high ze bowl vid Samian vine, Ve vill not zink of semes like zese!

Ah, que la vie est beile! Lytt, messieurs et dames, fra min erfarings rikdom vil jeg tale til dere om kjærlighetens egentlige mening - hva som virkelig er følsomhet, denne høyere, mer raf­ finerte glede som bare siviliserte menn kjenner! Jeg vil fortelle dere om mitt livs lykkeligste dag. Akk, forbi er den tid da jeg kunne kjenne slik lykke. Den er borte for alltid - selve mulig­ heten, ja til og med begjæret etter den, er borte. Altså lytt. Det var for to år siden; min bror var i Paris - han er advokat - og mine foreldre hadde bedt ham finne meg og ta meg med ut til middag. Vi hater hverandre, min bror og jeg, men vi foretrakk ikke å være ulydige mot mine foreldre. Vi spi­ 10

ste, og ved middagen ble han meget beruset av tre flasker Bor­ deaux. Jeg brakte ham tilbake til hans hotell, og på veien kjøpte jeg en flaske konjakk, og da vi kom frem fikk jeg min bror til å drikke et stort glass - jeg sa det var noe som ville gjøre ham edru. Han drakk det, og straks falt han omkull som om han hadde fått et slags anfall, sanseløst full. Jeg løftet ham opp og satte ham opp mot sengen; så gikk jeg gjennom lommene hans. Jeg fant elleve hundre francs, og med dem i lommen skyndte jeg meg ned trappene, hoppet inn i en drosje og unnslapp. Min bror kjente ikke min adresse - jeg var trygg. Hvor går en mann når han har penger? Til les bordels, selv­ følgelig. Men dere tror vel ikke jeg aktet å sløse min tid bort på den slags vulgære utskeielser som passer for arbeidere? Pokker heller, man er da et sivilisert menneske! Jeg var kresen, kreven­ de, forstår dere, med tusen francs i lommen. Det var midnatt før jeg hadde funnet det jeg søkte. Jeg hadde slått følge med en meget velkledt ungdom på atten, kledt en smoking og med håret klippet a l’américaine, og vi satt og snakket sammen i en stille bistro borte fra bulevardene. Vi snakket om litt av hvert og diskuterte måter å finne gleder på. Etter en stund tok vi en bil sammen og ble kjørt vekk. Drosjen stoppet i en smal, avsides gate med en enslig gasslampe i den ene enden. Det var mørke dammer mellom gatestenene. Nedover den ene siden lå den høye, tomme muren for­ an et konvent. Min guide førte meg bort til et høyt, forfallent hus med lemmer for vinduene og banket flere ganger på døren. Snart hørte vi lyden av fottrinn og en bolt som ble skjøvet fra, og døren åpnet seg litt. En hånd kom rundt kanten; det var en stor, krummet hånd med håndflaten opp under nesen på oss. Den ville ha penger. Min guide satte foten i dørsprekken. «Hvor meget ønsker De?» sa han. «Tusen francs,» sa en kvinnestemme. «Betal med det samme, ellers kommer De ikke inn.» Jeg la tusen francs i hånden og ga de siste hundre til min

11

guide; han sa god natt og forlot meg. Jeg kunne høre stemmen innenfor telle sedlene, og så stakk en tynn gammel kråke av en kvinne i sort kjole nesen ut og betraktet meg mistenksomt før hun slapp meg inn. Det var svært mørkt innenfor; jeg kunne ikke se annet enn en gassflamme som opplyste et stykke mur­ vegg, °g alt annet falt bare i enda dypere skygge. Det luktet rotter og støv. Uten å si noe tente den gamle kvinnen et lys fra gassflammen, så haltet hun foran meg ned en stengang til top­ pen av en trapp med stentrinn. «Voila!» sa hun, «gå ned i kjelleren her og gjør hva De vil. Jeg kommer ikke til å se noe, høre noe, vite noe. De har Deres frihet, forstår De - fullstendig frihet.» Ha, messieurs, behøver jeg beskrive for dere - forcément, dere vet selv - denne skjelvingen, halvt av frykt og halvt av glede, som går gjennom en i slike øyeblikk? Jeg krøp nedover mens jeg kjente for meg med hånden; jeg kunne høre min egen pust og skrapingen av skoene mine mot stenene, ellers var alt stillhet. Ved foten av trappen følte hånden en elektrisk bryter. Jeg slo den på, og en stor lysekrone med tolv røde lamper sendte sitt røde lys flommende over kjelleren. Og se, jeg var ikke i noen kjeller, men i et soveværelse, et stort, rikt, skrikende sovevæ­ relse, farvet blodrødt fra gulv til tak. Tenk Dem selv, messieurs et dames! Rødt teppe på gulvet, rød tapet på veggene, rød plysj på stolene, selv taket rødt; rødt overalt så det skar i øynene. Det var en tung, kvelende rødfarve, som om lyset skinte gjennom en beholder full av blod. I den borterste enden sto en enorm, firkantet seng, med sengeteppe rødt som alt det andre, og på sengen lå en pike, kledt i en rød fløyelskjole. Ved synet av meg krøp hun sammen og forsøkte å gjemme knærne under den korte kjolen. Jeg hadde stanset ved døren. «Kom hit, lille kylling,» sa jeg til henne. Hun klynket av skrekk. I et hopp var jeg ved siden av sengen; hun prøvde å unnslippe meg, men jeg grep henne i strupen slik, forstår dere? - hardt! Hun kjempet, hun begynte å skrike

12

om nåde, men jeg holdt henne fast, tvang hodet hennes bakover og stirret ned i ansiktet hennes. Hun var kanskje tyve år gam­ mel; ansiktet var bredt og tomt som hos et dumt barn, men det var dekket av maling og pudder, og de blå dumme øynene skinte i det røde lyset med det forvridde sjokket man aldri ser annet­ steds enn i øynene til disse kvinnene. Hun var uten tvil en eller annen bondepike som foreldrene hadde solgt som slave. Uten å si et ord trakk jeg henne vekk fra sengen og k; >tet hen­ ne på gulvet. Og så var jeg over henne som en tiger! Å opphis­ selsen den gangen, denne henrivelsen som ikke kan sammenlig­ nes med noe annet! Der, messieurs et dames, har dere det jeg ville vise dere; voila l’amour! Der er den sanne kjærlighet, der er den eneste ting i verden verdt å streve for; der er den ting som får alle deres kunstarter og idealer, alle deres filosofier og trosretninger, alle deres fine ord og høye beslutninger til å ta seg like blekt og unyttig ut som aske. Når man har opplevd kjærlig­ heten - den sanne kjærligheten - hva er der da i verden som synes mer enn bare gledens gjenferd? Mer og mer vilt fornyet jeg angrepet. På ny og på ny for­ søkte piken å unnslippe; hun ba om nåde igjen, men jeg lo av henne. «Nåde!» sa jeg, «tror du jeg har kommet hit for å være nå­ dig? Tror du jeg har betalt tusen francs for det?» Jeg sverger, messieurs et dames, jeg sverger på at hadde det ikke vært for våre forbannede lover som stjeler vår frihet fra oss, så hadde jeg myrdet henne i det øyeblikk. Ah, som hun skrek, hvilke bitre skrik av ren smerte. Men det var ingen som kunne høre dem; der nede under Paris’ gater var vi like sikre som i hjertet av pyramidene. Tårene strømmet ned­ over pikens ansikt og vasket vekk pudderet i lange, skitne stri­ mer. A, tid for alltid borte! Dere, messieurs et dames, dere som ikke har kultivert kjærlighetens finere følsomhet, for dere er slik sanselig glede nesten ufattelig. Og heller ikke jeg, nå da min ungdom er borte - å, ungdom! - heller ikke jeg skal noen­ sinne finne livet så vidunderlig som da. Det er slutt.

13

Akk, det er borte - borte for alltid. Å, hvor fattig, hvor kort, hvor skuffende er ikke menneskets glede! For i virkeligheten car en réalité, hvor lenge varer dette kjærlighetens ypperste øye­ blikk? Det er intet, et øyeblikk, kanskje et sekund. Et sekunds ekstase, og etter det - støv, aske, intethet. Og slik fanget jeg bare for et øyeblikk den ytterste lykke, den høyeste og mest forfinede følelse et menneskelig vesen kan opp­ nå. Og i samme øyeblikk var det borte, og tilbake sto jeg med hva? All min villskap, min lidenskap, var spredt som en roses kronblad. Jeg sto tilbake kold og sløv, full av en slags for­ gjeves tristhet; i min avsky følte jeg endog noe som lignet med­ følelse med den gråtende piken på gulvet. Er det ikke kvalmen­ de at vi skal være offer for slike nedrige følelser? Jeg så ikke på piken igjen; min eneste tanke var å komme vekk. Jeg skyndte meg opp trinnene fra dette gravkammeret og ut på gaten. Det var mørkt og bitterlig koldt, gatene var tomme, gatestenene ga ekko under skoene mine, en hul, ensom lyd. Alle mine penger var borte, jeg hadde ikke engang penger til drosje. Jeg gikk alene tilbake til mitt kolde, ensomme rom. Men der, messieurs et dames, der er det jeg lovet å vise dere. Dette er Kjærligheten. Det var mitt livs lykkeligste dag.» Han var en underlig skrue, Charlie. Jeg beskriver ham bare for å vise hva slags merkverdige personer man kunne finne i beste velgående i kvarteret rundt Coq d’Or.

3 Jeg levde i Coq d’Or-kvarteret i rundt halvannet år. En dag om sommeren fant jeg ut at jeg hadde bare omtrent fire hundre og femti francs tilbake, og utover dette hadde jeg ikke annet enn seksogtredve francs i uken som jeg tjente på å gi engelsktimer. Hittil hadde jeg ikke tenkt særlig på fremtiden, men nå forsto jeg at noe måtte gjøres med det samme. Jeg besluttet å se meg om etter en jobb, og - meget fornuftig, viste det seg - jeg tok

14

den forsiktighetsregel å betale to hundre francs på forskudd for en måneds husleie. Med de resterende to hundre og femti francs pluss engelsktimene kunne jeg leve en måned, og i løpet av en måned ville jeg antagelig finne arbeid. Jeg tenkte på å bli guide for et av reisebyråene, eller kanskje oversetter. Imidlertid ble jeg hindret i dette av et kjedelig uhell. En dag dukket det opp på hotellet en ung italiener som kalte seg komponist. Han var en nokså vanskelig person å plasere, for han hadde kinnskjegg som er tegnet på enten apasjer eller intellektuelle, og ingen var riktig sikker på til hvilken gruppe han burde regnes. Madame F. likte ikke oppsynet på ham og fikk ham til å betale en ukes leie på forskudd. Italieneren betalte leien og ble seks dager i hotellet. I løpet av denne tiden klarte han å skaffe noen duplikatnøkler, og den siste natten rundstjal han et dusin rom, mitt inkludert. Heldigvis fant han ikke de pengene jeg hadde i lommene, så jeg var ikke helt pengelens. Jeg hadde nøyaktig syvogførti francs. Dette satte en stopper for mine planer om å se meg om etter arbeid. Jeg var nå nødt til å leve på omtrent seks francs dagen, og fra starten av var det altfor vanskelig å ha tanker til overs for noe annet. Det var nå mine erfaringer i fattigdom begynte - for seks francs dagen er, om ikke direkte fattigdom, så på grensen av det. Seks francs var verdt en shilling på den tiden, og man kan leve på en shilling dagen i Paris om man vet hvordan. Men det er en komplisert historie. Ens første kontakt med fattigdommen er temmelig merkelig. Du har tenkt så mye på fattigdom - det er den tingen du har fryktet hele ditt liv, den tingen du visste kom til å hende deg før eller senere; og så er det så totalt og prosaisk forskjellig. Du trodde det var ganske enkelt; det er usannsynlig komplisert. Du trodde det var forferdelig; det er bare grått og kjedelig. Det er denne merkverdige lavheten ved fattigdom du oppdager først; alle de små forlegenheter den setter deg i, den innviklede tvung­ ne gjerrigheten, alle småtteriene. Du oppdager for eksempel hemmelighetskremmeriet ved fat15

tigdom. Ved en plutselig tilskikkelse er du blitt redusert til seks francs dagen. Men selvsagt tør du ikke innrømme det - du er nødt til å late som om du lever ganske som vanlig. Fra starten vikler det deg inn i et nettverk av løgner, og selv med løgnene til hjelp går det nesten ikke å klare det. Du slutter å sende klær­ ne dine til vaskeriet, og vaskeridamen treffer deg på gaten og spør om hvorfor; du mumler et eller annet, og hun tror at du har begynt å sende dem annetsteds hen og er din fiende for livet. Mannen i tobakksbutikken spør stadig hvorfor du ikke røker så mye lenger. Det er brev du har lyst til å svare på, men ikke kan, fordi frimerker er for dyre. Og så er det måltidene - måltider er den verste vanskeligheten av alle. Hver dag ved spisetid går du ut, angivelig til en restaurant, og driver dank en times tid i Luxemburg-haven mens du ser på duene. Etterpå smugler du mat hjem i lommene. Maten er brød og margarin, eller brød og vin, og selv matens natur er styrt av løgner. Du er nødt til å kjø­ pe rugbrød istedenfor husholdningsbrød, fordi rugbrødene (selv om de er dyrere) er runde og kan smugles inn i lommen. Dette kaster bort en franc om dagen. Noen ganger må du bruke seksti centimes på en drink for å bevare ansikt og altså spise til­ svarende mindre. Tøyet ditt blir skittent og du har ikke mer såpe og barberblader. Håret ditt burde vært klippet, og du prøver å klippe det selv med slike skrekkelige resultater at du er nødt til å gå til frisøren tross alt og bruke penger, tilsvarende mat for en dag. Hele dagen lyver du, og disse løgnene er dyre. Du oppdager hvor utrolig vaklende du står på dine seks francs om dagen. Ørsmå katastrofer hender stadig og plyndrer deg for mat. Du har brukt dine siste åtti centimes på en halv liter melk og varmer den over spritlampen. Mens den varmes løper det en kakerlakk nedover underarmen din; du knipser utøyet vekk med neglen og den faller - plopp! - rett ned i melken. Det er ingenting annet å gjøre enn å kaste melken og gå uten mat. Du går til bakeren for å kjøpe litt brød og venter mens piken betjener en annen kunde. Hun er klønet og skjærer av mer enn 16

han skal ha. «Pardon, monsieur,» sier hun, «jeg håper De ikke har noe imot å betale to sous ekstra?» Brød koster en franc pun­ det, og du har nøyaktig en franc. Når du tenker på at kanskje du også vil bli bedt om å betale to sous ekstra og ville måtte til­ stå at det har du ikke, flykter du i panikk. Det går timer før du tør begi deg inn i et bakeri igjen. Du går til grønnsakbutikken for å bruke en franc på en kilo poteter. Men et av pengestykkene som utgjør din franc er bel­ gisk, og mannen bak disken vil ikke ta imot det. Du sniker deg ut av forretningen og kan aldri gå dit oftere. Du har forvillet deg inn i et respektabelt kvarter og ser en vel­ stående venn komme mot deg. For å unngå ham må du smette inn i nærmeste kafé. Er du nå engang inne i kaféen må du kjøpe noe, så du bruker dine siste femti centimes på et glass svart kaffe med en død flue i. Man kunne multiplisere disse katastrofene med hundrer. De er deler av en prosess som heter å være fattig. Du oppdager hva det vil si å være sulten. Med brød og mar­ garin i maven går du ut og kikker i butikkvinduene. Overalt ligger det mat og fornærmer deg i digre, bortkastede hauger; hele døde griser, kurver med varme brød, store gule klumper av smør, kjeder av pølser, berg av poteter, enorme Gruyére-oster som ser ut som møllestener. En klynkende selvmedlidenhet kom­ mer over deg ved synet av så mye mat. Du legger planer om å snappe et brød og løpe og svelge det før de kniper deg; og du lar være, fordi du er for slapp. Du oppdager kjedsomheten som er uadskillelig fra fattig­ dom; de gangene du ikke har noe å gjøre, og fordi du er under­ ernært, ikke makter å opparbeide interesse for noe som helst. Halve dager i trekk ligger du på sengen og føler deg som la jeune squelette i Baudelaires dikt. Bare mat kan vekke deg. Du oppdager at en mann som har gått om bare en uke på brød og margarin ikke er en mann lenger, bare en mavesekk med et par tilhørende organer. Dette - man kunne beskrive det videre, men det er likt alt sammen - er livet på seks francs dagen. Tusener av mennesker i 2. På bunnen og blakk

Paris lever det - unge kunstnere og studenter, prostituerte uten hellet med seg, arbeidsløse av alle slags. Det er fattigdommens forsteder, så å si. Jeg fortsatte på denne måten i omtrent tre uker. De syvogførti francs var snart borte, og jeg måtte klare det som best jeg kunne på seksogtredve francs uken fra engelsktimene. Siden jeg var uten synderlig erfaring økonomiserte jeg dårlig med penge­ ne, og noen ganger gikk jeg en dag uten mat. Når dette hendte pleide jeg å selge noen av klærne mine, smuglet dem ut av hotel­ let i små pakker og tok dem med til en forretning for brukte klær i rue de la Montagne St Geneviéve. Mannen i butikken var en jøde med rødt hår, en usedvanlig ubehagelig mann som plei­ de å bli fullstendig rasende ved synet av en klient. Etter minen hans å dømme ville man anta at vi direkte hadde skadet ham ved å komme til ham. «Merde!» brølte han som oftest, «du her igjen? Hva tror du dette er? Et suppekjøkken?» Og han betalte utrolig lave priser. For en hatt jeg hadde kjøpt for femogtyve shilling og knapt brukt, ga han meg fem francs; for et par gode sko, fem francs; for skjorter, en franc for hver. Han foretrakk alltid å bytte fremfor å kjøpe, og han hadde et knep med å dytte en en eller annen unyttig gjenstand i hånden og så late som om man hadde godtatt den. En gang så jeg ham ta en god kåpe fra en gammel kvinne, legge to hvite biljardkuler i hånden hennes og dytte henne hurtig ut gjennom døren før hun kunne prote­ stere. Det ville vært en fornøyelse å jevne ut nesen på denne jøden, om man bare hadde hatt råd til det. Disse tre ukene var grå og ubehagelige, og det kom tydeligvis til å bli verre, for husleien kom til å være forfalt før lang tid var gått. Ikke desto mindre var det ikke halvparten så galt som jeg hadde ventet. For når du nærmer deg fattigdommen, gjør du en oppdagelse som oppveier en del av de andre. Du oppdager kjedsomheten og de endeløse små komplikasjonene og sultens be­ gynnelse, men du oppdager også fattigdommens store forsonen­ de trekk: det faktum at den utrydder fremtiden. Innen visse grenser er det faktisk sant at jo mindre penger du har, desto min18

dre bekymrer du deg. Når du har hundre francs her i verden, er du tilbøyelig til den feigeste panikk. Når du bare har tre francs, er du totalt likegyldig; for tre francs vil holde liv i deg til i mor­ gen, og du er ute av stand til å tenke lenger enn det. Du kjeder deg, men du er ikke redd. Du tenker vagt: «Jeg kommer til å sulte om en dag eller to — sjokkerende, hva?» Og så vandrer tankene videre til andre emner. En diett bestående av brød og margarin er, på sett og vis, sitt eget smertestillende middel. Og så er det en annen følelse som er en stor trøst i fattigdom­ men. Jeg skulle tro enhver som har hatt dårlig råd, har erfart den. Den er en følelse av lettelse, nesten glede, over å vite at til sist er en altså virkelig på bunnen. Man har snakket så ofte om å gå i hundene - vel, her er altså hundene, og man har nådd dem, og det går da såvidt. Det fjerner en god del engstelse.

4 En dag ble det brå slutt på mine engelskleksjoner. Været ble varmere, og en av mine elever følte seg for doven til å fortsette og ga meg sparken. Den andre forsvant fra sitt losji uten å ha sagt fra; han skyldte meg tolv francs. Jeg sto tilbake med tredve centimes og ingen tobakk. I en dag eller to hadde jeg ingenting å spise eller røke; så ble jeg for sulten til å utsette det lenger, pak­ ket resten av klærne mine i en koffert og gikk til pantelåneren med dem. Dette gjorde en ende på alle pretensjoner om å være velbeslått, for jeg kunne ikke ta med meg klærne ut av hotellet uten å spørre Madame F. om lov. Men jeg husker hvor for­ undret hun var over at jeg spurte henne istedenfor å snike meg ut med klærne. Det var et vanlig knep i vårt kvarter. Det var første gang jeg hadde vært i en fransk pantesjappe. Man gikk gjennom grandiose stenportaler (selvfølgelig med påskriften: Liberté Fgalité, Fraternité — dét skriver de selv over politistasjonene i Frankrike) og inn i et stort, tomt rom som minnet om et klasseværelse, med en skranke og flere benkera-

19

der. Førti, femti mennesker satt og ventet. Man ga fra seg tin­ gene sine over skranken og satte seg. Etter en stund hadde kon­ toristen verdsatt dem og ropte: «Numéro det og det, godtar De femti francs?» Iblant var det bare femten francs, eller ti, eller fem - men uansett visste hele rommet det. Da jeg kom inn, ropte kontoristen som om noen hadde fornærmet ham: «Numé­ ro 83, herover!» mens han plystret og vinket som om han ropte på en hund. Numéro 83 gikk bort til skranken; han var en gam­ mel skjegget mann, med frakken igjenkneppet opp til halsen og frynsete bukseben. Uten et ord skjøv kontoristen hele bunten tilbake over skranken - tydeligvis var den uten verdi. Den falt på gulvet og åpnet seg; fire par ullunderbukser kom til syne. In­ gen kunne la være å le. Stakkars Numéro 83 samlet sammen un­ derbuksene og sjokket ut mens han mumlet for seg selv. De klærne jeg hadde tenkt å pantsette hadde sammen med kofferten kostet over tyve pund, og de var i god stand. Jeg tenkte de kunne være verd ti pund, og fjerdedelen av dette (man ven­ ter aldri mer enn fjerdedelen i en pantesjappe) var to hundre og femti eller tre hundre francs. Jeg ventet uten å engste meg og tenkte på to hundre francs i verste fall. Til slutt ropte kontoristen opp mitt nummer. «Numéro 97!» «Ja,» sa jeg og reiste meg. «Sytti francs?» Sytti francs for klær til en verdi av ti pund? Men å krangle var nytteløst; jeg hadde sett andre prøve det, og kontoristen hadde øyeblikkelig levert tingene tilbake. Jeg tok pengene og pantelappen og gikk ut. Nå hadde jeg ingen klær uten dem jeg gikk og sto i. Jakken var stygt slitt på albuene, jeg hadde en frakk som til nød kunne pantsettes og én ekstra skjorte. Etterpå, da det var for sent, fikk jeg høre at det var lurest å gå til pantelåneren om ettermiddagen. Kontoristene er franske, og som de fleste franskmenn er de i dårlig humør til de har spist lunsj. Da jeg kom hjem, holdt Madame F. på å feie gulvet i bz-

20

stro’en. Hun kom opp trappen for å hilse på meg. Jeg kunne se på øynene hennes at hun bekymret seg over husleien. «Vel,» sa hun, «hva fikk De for klærne Deres? Ikke noe sær­ lig, hva?» «To hundre francs,» sa jeg med det samme. «Tiens!» sa hun overrasket. «Vel, dét var ikke dårlig. Så dyre slike engelske klær må være!» Løgnen sparte meg for en masse bry, og pussig nok ble den til sannhet. Et par dager senere mottok jeg nøyaktig to hundre francs jeg hadde til gode for en avisartikkel, og selv om det skar meg i hjertet å gjøre det, betalte jeg øyeblikkelig alt sam­ men i husleie. Så selv om jeg var nokså nær sultegrensen i løpet av de følgende ukene var jeg nesten aldri uten tak over hodet. Nå var det uomgjengelig nødvendig å finne arbeid, og jeg husket en venn av meg, en russisk kelner som het Boris, som kanskje kunne hjelpe meg. Jeg hadde truffet ham første gang på et sykehus hvor han hadde fått behandling for leddbetennelse i venstre ben. Han hadde bedt meg bare komme til ham om jeg noen gang skulle komme i vansker. Jeg må si litt om Boris, for han var en pussig fyr og min gode venn i lang tid. Han var en kraftig, militært utseende mann på omtrent femogtredve. Han hadde sett godt ut, men siden han ble syk var han blitt utrolig fet av å ligge i sengen. På samme måte som de fleste russiske flyktningene hadde han hatt et dra­ matisk liv. Foreldrene hans var rike, men de var blitt drept under revolusjonen. Under krigen hadde han tjent i Annet si­ birske rifleregiment, som ifølge ham var det beste i den russiske hær. Etter krigen hadde han først arbeidet i en børstefabrikk, dernest som bærer i Les Halles, så ble han tallerkenvasker, og til sist hadde han klart å arbeide seg opp til kelner. Da han ble syk, var han på Hotel Scribe og fikk hundre francs dagen i tips. Hans ambisjon var å bli hovmester, spare seg opp femti tusen francs og starte en liten, eksklusiv restaurant på høyre Seinebredd. Boris snakket alltid om krigen som den lykkeligste tiden i sitt

21

liv. Krig og soldaterliv var hans to lidenskaper; han hadde lest utallige bøker om strategi og krigshistorie og kunne fortelle en alt om teoriene til Napoleon, Kutuzov, Clausewitz, Moltke og Foch. Favorittkaféen hans var Closerie des Lilas på Montparnasse, rett og slett fordi statuen av marskalk Ney står utenfor den. Senere gikk Boris og jeg noen ganger til rue du Commerce sammen. Hvis vi dro med metroen, gikk Boris alltid av på Cambronne istedenfor Commerce, selv om Commerce lå nærmere; han likte tanken på general Cambronne som ble bedt om å over­ gi seg ved Waterloo og bare svarte: «Merde!» Det eneste Boris hadde igjen etter revolusjonen, var medal­ jene sine og et par fotografier av sitt gamle regiment; dette hadde han beholdt selv da resten gikk til pantelåneren. Nesten hver dag brettet han fotografiene ut på sengen og snakket om dem: «Voila, mon ami. Her ser du meg foran kompaniet mitt. Flotte sterke karer, hva? Ikke som disse små rottene av noen franskmenn. Kaptein som tyveåring — ikke dårlig, hva? Javisst, kaptein i Annet sibirske rifleregiment; og min far var oberst. Ah, mais mon ami, som livet går opp og ned! Kaptein i den russiske hær, og så, pif f, revolusjonen - hvert øre borte vekk. 11916 bodde jeg en uke på Hotel Édouard Sept; i 1920 prøvde jeg å få jobb som nattevakt der. Jeg hadde vært nattevakt, tallerkenvasker, vaskehjelp, kjellermann, bærer, toalettvakt. Jeg har gitt kelnere tips og jeg har fått tips av kelnere. Jeg vet hva det vil si å leve som en gentleman, mon ami. Jeg sier det ikke for å skryte, men forleden dag prøvde jeg å regne ut hvor mange elskerinner jeg har hatt i mitt liv, og jeg fikk det til å bli over to hundre. Ja, minst to hundre . . . Vel vel, qa reviendra. Seieren kommer til ham som har kjempet lengst. Fatt mot!» osv. osv. Boris’ natur var merkelig foranderlig. Han ønsket seg alltid tilbake til hæren, men han hadde dessuten vært kelner lenge nok til å ha anlagt kelnerens syn på verden. Selv om han aldri sparte mer enn et par tusen francs tok han det for gitt at til sist kom 22

han til å klare å starte sin egen restaurant og bli rik. Jeg fant senere ut at alle kelnere tenker på og snakker om dette; det er det som får dem til å finne seg i å være kelnere. Boris pleide å snakke om hotellivet slik at man ble interessert: «Å være kelner er et lotteri,» pleide han å si; «man kan dø fattig; man kan samle sammen en formue på et år. Man får ikke lønn, bare tips - ti prosent av regningen og en provisjon fra champagne-selskapene på champagnekorker. Iblant er drikke­ pengene enorme. Bartenderen på Maxim, for eksempel, han tjener fem hundre francs om dagen. Mer enn fem hundre i se­ songen . . . Jeg har selv tjent over to hundre francs om dagen. Det var på et hotell i Biarritz, i sesongen. Hele staben, fra direk­ tøren og helt ned til les plongeurs, arbeidet enogtyve timer i døgnet. Enogtyve timers arbeid og to og en halv time i seng en hel måned til ende. Men det var verdt det likevel, for to hundre francs om dagen. Man vet aldri når det kan hende en et lykketreff. En gang da jeg var på Hotel Royal, sendte en amerikansk kunde bud på meg før middag og bestilte fireogtyve brandy cocktails. Jeg brakte ham alle fireogtyve på et brett. «Nå, gar$on,v> sa kunden (han var full), «drikker jeg tolv og du tolv, og hvis du kan gå rett bort til døren etterpå, får du hundre francs.» Jeg gikk til døren, og han ga meg hundre francs. Og hver eneste kveld i seks dager gjorde han det samme; tolv brandy cocktails, så hundre francs. Et par måneder senere hørte jeg at han var blitt utlevert til Ame­ rika - for underslag. Det er noe fint ved disse amerikanerne, synes du ikke?» Jeg likte Boris, og vi tilbrakte mange hyggelige stunder sam­ men med å spille sjakk og prate om krig og hoteller. Boris fore­ slo ofte at jeg skulle bli kelner. «Dette livet ville passe for deg,» sa han; «når du har fast arbeid, med hundre francs om dagen og en søt elskerinne, da er det ikke så ille. Du sier du gar inn for å skrive. Skriving er tull. Det er bare én måte å gjøre pen­ ger på ved å skrive, og det er å gifte seg med datteren til en for­ legger. Men du kunne bli en god kelner om du barberte av deg 23

den barten. Du er høy og du snakker engelsk - det er de to vik­ tigste tingene en kelner trenger. Bare vent til jeg kan bøye dette forbannede benet, mon ami. Og hvis du noensinne skulle trenge en jobb da, så bare kom til meg.» Siden jeg nå var uten penger til husleien og iferd med å bli dyktig sulten, husket jeg Boris’ løfte og fant ut at jeg skulle opp­ søke ham med det samme. Jeg hadde intet håp om å bli kelner sa lettvint som han hadde lovet, men selvsagt visste jeg hvordan man vasket tallerkner, og utvilsomt kunne han skaffe meg en jobb pa et kjøkken. Han hadde sagt at opp vaskjobber kunne man fa om sommeren, bare man spurte. Det var en stor lettelse å huske at nar alt kom til alt hadde jeg én innflytelsesrik venn å falle tilbake på.

5 Kort tid i forveien hadde Boris gitt meg en adresse i rue du Marche des Blancs Manteaux. Alt han hadde sagt i brevet var at «det går ikke så verst», og jeg antok at han var tilbake på Hotel Scribe og sopet inn sine hundre francs om dagen. Jeg var full av håp og lurte på hvorfor jeg hadde vært toskete nok til ikke a ga til Boris før. Jeg så meg selv i en trivelig restaurant med muntre kokker som sang kjærlighetssanger mens de knak­ ket eggene i pannen, dette og fem solide måltider om dagen. Jeg sløste til og med bort to og en halv francs på en pakke Gaulois Bleu og tok lønningen på forskudd. Om morgenen vandret jeg ned til rue du Marché des Blancs Manteaux; det var et sjokk å se at det var en bakgateslum like ille som min egen. Boris’ hotell var det skitneste i gaten. Fra den mørke døråpningen steg det en kvalmende, sur stank, en blan­ ding av avfall og syntetisk suppe - det var Bouillon Zip til femogtyve centimes pakken. Min optimisme bleknet. Folk som drik­ ker Bouillon Zip sulter eller er nær ved å gjøre det. Var det mu­ lig at Boris kunne tjene hundre francs om dagen? En grinet patron satt på kontoret sitt og sa til meg at ja, russeren var hjem­

24

me - på kvisten. Jeg gikk opp seks smale, krokete trapper. Luk­ ten av Bouillon Zip ble sterkere jo høyere jeg kom. Boris svarte ikke da jeg banket på døren, så jeg åpnet den og gikk inn. Rommet var et kvistværelse, omtrent ti kvadratfot stort. Det eneste lyset kom fra et takvindu, de eneste møblene var en smal jernseng, en stol og en vaskeoppsats med ett ødelagt ben. En lang linje av veggedyr marsjerte sakte i S-formasjon langs veg­ gen over sengen. Boris lå og sov, naken. Den store maven var som en åskam under det skitne laknet. Brystet var rødflekket av insektbitt. Da jeg kom inn, våknet han, gned seg i øynene og stønnet dypt. «Herregud!» sa han, «å, gode Gud, ryggen min! Helvete hel­ ler, jeg tror jeg har brukket ryggen!» «Hva er i veien?» spurte jeg. «Jeg har brukket ryggen, ikke noe annet. Jeg har tilbrakt nat­ ten på gulvet. Å, herlige herre Gud! Hvis du bare visste hvor­ dan ryggen min føles!» «Min kjære Boris, er du syk?» «Ikke syk, bare sulten - ja, nesten sultet ihjel hvis dette skal fortsette stort lenger. Bortsett fra at jeg sover på gulvet har jeg levd på to francs om dagen i ukevis. Det er fryktelig. Du har kommet på et dårlig tidspunkt, mon ami.» Det virket unødvendig å spørre om Boris fremdeles hadde jobben på Hotel Scribe. Jeg skyndte meg ned og kjøpte et brød. Boris kastet seg over det og spiste halvparten; etter det følte han seg bedre, satte seg opp i sengen og fortalte meg hva som var i veien. Han hadde ikke klart å få en jobb etter at han kom ut fra hospitalet, siden han fremdeles var nokså lam, og han hadde brukt alle pengene sine og pantsatt alt han hadde og til sist sul­ tet i flere dager. Han hadde sovet en uke på kaien under Pont d’Austerlitz mellom noen tomme vintønner. Den siste uken had­ de han bodd i dette rommet sammen med en jøde, en mekaniker. Det viste seg (her fulgte en innviklet forklaring) at jøden skyldte Boris tre hundre francs, og dette betalte han tilbake ved å la ham sove på gulvet og gi ham to francs dagen til mat. For to 25

francs kunne man kjøpe en mugge kaffe og tre rundstykker. Jøden gikk på arbeidet klokken syv om morgenen, og etter det pleide Boris å stå opp fra der han sov (det var under takluken, som det regnet gjennom) og legge seg i sengen. Han kunne ikke sove særlig godt der heller på grunn av veggedyrene, men det hjalp iallfall litt på ryggen hans etter gulvet. Det var en stor skuffelse å finne at Boris hadde det enda verre enn jeg, siden jeg hadde kommet til ham for å få hjelp. Jeg for­ klarte at jeg hadde bare omtrent seksti francs igjen og måtte få meg en jobb så snart som mulig. Imidlertid hadde Boris nå spist resten av brødet og følte seg munter og pratsom. Han sa skjø­ desløst: «Men herregud, hva er det du er bekymret for? Seksti francs - kjære, det er jo en formue! Gi meg den skoen, er du snill, m on aml. Jeg skal sannelig knekke noen av de krypdyrene om de kommer innen rekkevidde.» «Men tror du det er noen sjanse til å få en jobb?» «Sjanse? Det er helt sikkert. Faktisk har jeg noe allerede. Det er en ny russisk restaurant som skal åpne om noen dager i rue du Commerce. Det er une chose entendue at jeg blir maltre d’hotel. Jeg kan lett skaffe deg en jobb på kjøkkenet. Fem hundre francs i måneden og mat - drikkepenger også, om du er heldig.» «Men i mellomtiden? Jeg er nødt til å betale husleien snart.» «Å, vi finner nok noe. Jeg har da et par ess i ermet. Det er folk som skylder meg penger, for eksempel - Paris er full av dem. En av dem må jo betale snart. Og tenk på alle de kvinnene jeg har hatt som elskerinner! En kvinne glemmer aldri, vet du jeg trenger bare å spørre, så hjelper de meg. Dessuten forteller jøden meg at han har tenkt å stjele noen magneter fra garasjen der han arbeider, og han betaler oss fem francs dagen for å rense dem før han selger dem. Bare det kunne jo holde oss i live. Ikke vær engstelig, mon aml. Det er ingenting som er enk­ lere enn å skaffe penger.» «Vel, la oss stikke ut nå og se oss om etter jobb.» «Om en stund, mon aml. Vi skal nok ikke sulte, ikke vær

26

redd. Dette er bare krigslykken - jeg har vært i verre kniper dusinvis av ganger. Det er bare et spørsmål om å holde ut. Husk Fochs valgspråk: ’Attaquezl Attaquezl Attaquezl’» Det var middag før Boris ville stå opp. De klærne han hadde igjen var bare en dress, med en skjorte, et slips og snipp, et par nesten utslitte sko og et par sokker som nesten bare var hull. Dessuten hadde han en frakk som skulle pantsettes hvis det ver­ ste skulle skje. Han hadde en koffert, en fæl pappsak til femogtyve francs, men meget viktig, siden le patron trodde den var full av klær - uten den hadde han sannsynligvis kastet Boris ut. Det den faktisk inneholdt, var medaljene og fotografiene, di­ verse smårask og enorme bunker kjærlighetsbrev. På tross av alt dette greide Boris å holde en slags velstelt fasade. Han bar­ berte seg uten såpe og med et to måneder gammelt barberblad, knyttet slipset slik at ikke hullene syntes, og stappet forsiktig skoene fulle av avispapir. Til slutt, når han var påkledt, tok han en flaske blekk og smurte på anklene der de syntes gjennom sok­ kene. Når han var ferdig, skulle man aldri trodd at han nylig hadde sovet under broene ved Seinen. Vi gikk til en liten kafé ved rue de Rivoli, et velkjent møte­ sted for hotelleiere og -personale. Bakerst var det et mørkt lite rom der alle slags hotellansatte oppholdt seg - velkledte unge kelnere, andre som ikke var så velkledte og tydelig sultne, fete lyserøde kokker, fettete tallerkenvaskere, medtatte gamle vaske­ koner. Alle hadde et urørt glass svart kaffe foran seg. Stedet var faktisk et arbeidskontor, og de pengene som ble brukt der, var le patron’s provisjon. Iblant kom en tykkfallen, viktig herre­ mann inn, tydeligvis en restauranteier; han snakket med man­ nen bak disken, og mannen bak disken ropte til en av dem som satt bakerst i kafeen. Men han ropte aldri på Boris eller meg, og vi gikk etter to timer, siden regelen var den at man ikke kunne sitte mer enn to timer med én drink. Vi fikk senere vite, da det var for sent, at det man skulle gjort var å stikke til bartenderen litt penger; hvis man kunne se seg råd til tyve francs, greide han vanligvis å skaffe en en jobb.

27

Vi gikk til Hotel Scribe og ventet en time på fortauet; vi håpet at direktøren skulle komme ut, men det gjorde han aldri. Så slepte vi oss ned til rue du Commerce, bare for å finne at den nye restauranten (den skulle nyinnredes) var stengt og le patron borte. Nå var det blitt kveld. Vi hadde gått fjorten kilometer langs fortau og var så trette at vi var nødt til å kaste bort halv­ annen franc på å dra hjem med metroen. Å gå var en eneste lang smerte for Boris med det lamme benet, og optimismen hans ble mer og mer tynnslitt etter som dagen led på. Da vi gikk av me­ troen på Place d’Italie var han desperat. Han begynte å si at det var ingen vits i å se seg om etter arbeid - den eneste muligheten var å forsøke seg som forbryter. «Heller stjele enn sulte, mon ami. Jeg har ofte planlagt det. En fet, rik amerikaner - et mørkt hjørne nedover mot Montparnasse - en gatesten i en strømpe - bang! Og så gå gjennom lommene hans og stikke av. Det skulle være mulig, tror du ikke? Jeg ville ikke være skvetten - husk jeg har vært soldat.» Til syvende og sist ga han opp denne planen, fordi vi begge var utlendinger og lett kunne bli gjenkjent. Da vi var kommet tilbake til rommet mitt, brukte vi nok halv­ annen franc på brød og sjokolade. Boris gulpet i seg sin del og ble med en gang muntrere, som ved trolldom; mat så ut til å ha like rask virkning på systemet hans som en cocktail. Han tok opp en blyant og begynte å skrive en liste over de menneskene som sannsynligvis ville gi oss arbeid. Det var dusinvis av dem, sa han. «I morgen kommer vi til å finne noe, mon ami, jeg kjenner det på knoklene. Hellet skifter stadig. Dessuten har vi gode ho­ der begge to - en intelligent mann kan ikke sulte. Alt det man kan gjøre med litt intelligens! Intelligens kan skape penger av ingenting. Jeg hadde en venn en gang, en po­ lakk, et virkelig geni, og hva tror du han pleide å gjøre? Han kjøpte en gullring og pantsatte den for femten francs. Så - du vet hvor skjødesløse disse kontoristene er når de fyller ut lap­ pene - der hvor mannen hadde skrevet «en ory> la han til «et diamantsoy og forandret «femten francs» til «femten tusen». Lurt, 28

hva? Så, skjønner du, kunne han låne tusen francs med lappen som sikkerhet. Det er det jeg mener med intelligens . . .» Resten av kvelden var Boris full av håp, og vi snakket om den flotte tiden vi skulle ha sammen når vi var kelnere i Nice eller Biarritz, med vakre værelser og nok penger til å anskaffe elsker­ inner. Han var for trett til å traske de tre kilometrene tilbake til hotellet og tilbrakte natten på gulvet på mitt rom, med frakken, sammenrullet rundt skoene, som pute.

6 Heller ikke neste dag lyktes vi i å finne arbeid, og det gikk tre uker før hellet var med oss. Mine to hundre francs sparte meg for vansker med husleien, men alt annet gikk så dårlig som mulig. Dag etter dag trasket Boris og jeg frem og tilbake gjennom Paris; vi drev avgårde med tre kilometers fart i timen gjennom mengden, trette og sultne, uten å finne noen ting. En dag husker jeg at vi krysset Seinen elleve ganger. Vi hang i time­ vis utenfor personalinnganger, og når direktøren kom ut, gikk vi bort til ham med luen i hånden og smilte innsmigrende. Vi fikk alltid samme svar: de trengte ikke en lam mann, og heller ikke én uten erfaring. En gang gikk det nesten bra. Mens vi snakket med direktøren sto Boris rett opp og ned, uten å lene seg på stokken sin, og direktøren så ikke at han var lam. «Ja,» sa han, «vi trenger to mann i kjelleren. Kanskje dere kunne pas­ se. Kom innenfor.» Så beveget Boris seg og spillet var tapt. «Aha,» sa direktøren, «De halter. Malheureusement. . .» Vi skrev opp navnene våre på arbeidskontorer og svarte på annonser, men det at vi måtte gå på bena overalt gjorde at vi var sene, og det så ut til at vi kom en halv time for sent til hver jobb. En gang fikk vi nesten arbeid med å vaske jernbanevog­ ner, men i siste øyeblikk ble vi vraket til fordel for franskmenn. En gang svarte vi på en annonse etter arbeidere til et sirkus. Det besto i å flytte benker og rense opp for søppel, og under fore­

29

stillingen skulle man stå på to tønner og la en løve hoppe mel­ lom bena på en. Da vi kom til dette stedet, en time før det tids­ punktet som var nevnt i annonsen, fant vi en kø på femti menn som sto der og ventet. Det er øyensynlig noe tiltrekkende ved løver. En gang var det et arbeidskontor hvor jeg var blitt skrevet opp flere måneder tidligere som sendte meg et petit bleu hvor det stod noe om en italiensk herre som ønsket engelskundervis­ ning. Det stod: «Kom med det samme,» og lønnen skulle være tyve francs i timen. Boris og jeg var dystert fortvilte. Her var en ideell sjanse, og jeg kunne ikke ta den, for det var umulig å gå til dette arbeidskontoret med en jakke som var hullet på begge albuer. Så slo det meg at jeg kunne låne Boris’ jakke den passet ikke til buksene mine, men buksene var grå og kunne gå for å være flanell på litt avstand. Jakken var så mye for stor for meg at jeg måtte la være å kneppe den og dessuten holde en hånd i lommen. Jeg skyndte meg ut og sløste bort femogsytti cen­ times på en bussbillett for å komme meg til arbeidskontoret. Da jeg kom frem, ble det opplyst at italieneren hadde ombe­ stemt seg og hadde forlatt Paris. En gang foreslo Boris at jeg skulle gå til Les Halles og prøve å få meg en jobb som bærer. Jeg kom dit ved halv fem-tiden om morgenen, akkurat da arbeidet var ved å komme skikkelig i gang. Jeg så en kort, fet mann i bowler-hatt som dirigerte noen bærere og gikk bort til ham og spurte om arbeid. Før han svarte, grep han den høyre hånden min og kjente på håndflaten. «Du er sterk, hva?» sa han. «Meget sterk,» sa jeg usannferdig. «Bien. Får jeg se på deg løfte den der.» Det var en stor flettet kurv full av poteter. Jeg tok omkring den og fant at så langt fra å kunne løfte den, kunne jeg ikke en gang flytte på den. Mannen i bowleren betraktet meg, så trakk han på skuldrene og snudde seg vekk. Jeg forsvant. Da jeg had­ de gått et lite stykke, snudde jeg meg og så jire menn løfte kur­ ven opp på en tralle. Den veide kanskje hundreogfemti kilo.

30

Mannen hadde sett at jeg ville være til liten nytte og hadde brukt denne metoden for å bli kvitt meg. Iblant i håpefulle øyeblikk brukte Boris femti centimes på et frimerke og skrev til en av sine eks-elskerinner og ba om pen­ ger. Bare en av dem sendte noensinne et svar. Det var en kvinne som ved siden av å ha vært hans elskerinne skyldte ham to hun­ dre francs. Da Boris så brevet ligge der og vente på ham og kjente igjen håndskriften, var han fra seg av håp. Vi grep bre­ vet og styrtet opp på Boris’ værelse for å lese det, lik barn som har stjålet gotterier. Boris leste brevet og rakte det taust til meg. Det sto: Min lille deilige ulv. Med hvilken glede har jeg ikke åpnet Ditt sjarmerende brev, der Du minner meg om vår kjærlighets fulkomne dager, og om de dyrebare kyss jeg har fått av Dine lepper. Slike erindringer hviler for alltid i hjertet, lik parfymen fra en visnet blomst. Når det gjelder Din anmodning om to hundre francs, akk! så er det umulig. Du kan ikke vite, min kjære, hvor fortvilet jeg er ved å høre om Dine vanskeligheter. Men det kan jo ikke være annerledes. I dette liv som er så trist kommer ulykken til enhver. Også jeg har hatt min del. Min lille søster har vært syk (Å, dette stakkars lille vesen, hvor hun har lidd!) og vi må betale jeg vet ikke hva til legen. Alle våre penger er borte og vi gjennomgår, kan jeg forsikre Deg, meget vanskelige tider. Fatt mot, min lille ulv, alltid mot! Husk at disse onde dager ikke varer evig, og Dine vansker, som synes så forferdelige, vil til sist forsvinne. Vær forvisset om, min kjære, at jeg alltid vil huske Deg. Og motta de varmeste omfavnelser fra henne som aldri har sluttet å elske Deg, Din Yvonne. Brevet skuffet Boris slik at han gikk rett til sengs og ville ikke se seg mer om etter arbeid den dagen. Mine seksti francs varte omtrent fjorten dager. Jeg hadde gitt 31

opp å late som om jeg gikk ut på restauranter, og vi pleide å spi­ se på mitt værelse, en av oss sittende på sengen og den andre i stolen. Boris kom med sine to francs og jeg tre eller fire francs, og for dette kjøpte vi brød, poteter, melk og ost og laget suppe over spritlampen min. Vi hadde en kasserolle og et kaffekrus og en skje; hver dag var det den samme høflige diskusjonen om hvem som skulle spise av kasserollen og hvem av kaffekruset (kasserollen var større), og hver dag, til min hemmelige ergrel­ se, var det Boris som ga seg først og fikk kasserollen. Noen gan­ ger hadde vi mer brød om kvelden, andre ganger ikke. Under­ tøyet vårt var blitt temmelig grimet, og det var tre uker siden jeg hadde tatt et bad; Boris hadde ikke badet på månedsvis, det sa han i hvert fall. Det var tobakk som gjorde verden levelig. Vi hadde nok av tobakk, for en tid tidligere hadde Boris truffet en soldat (soldater får tobakken sin gratis) og kjøpt tyve eller tredve pakker for femti centimes pr. pakke. Alt dette var verre for Boris enn for meg. All gåingen og det at han sov på gulvet gjorde at benet hans var konstant smerte­ fullt, og med sin enorme russiske appetitt led han alle sultens kvaler, selv om han aldri så ut til å bli tynnere. I det store og hele var han overraskende munter, og han hadde utrolig evne til å håpe. Han pleide å si, ganske alvorlig, at han hadde en skytshelgen som våket over ham, og når det sto riktig ille til, hendte det at han lette i rennestenene etter penger mens han sa at skytshelgenen hans ofte la igjen to-francsstykker der til ham. En dag sto vi og ventet i rue Royale; det var en russisk restau­ rant i nærheten og vi hadde tenkt å spørre etter jobb der. Plutse­ lig bestemte Boris seg for å gå inn i Madeleine-kirken og brenne et lys til femti centimes for sin skytshelgen. Og da han kom ut, sa han at han ville være på den sikre siden, hvorpå han satte en fyrstikk til et femti-centimes frimerke, som et offer til de udø­ delige guder. Kanskje gudene og helgnene ikke trivdes særlig godt sammen; i alle fall fikk vi ikke jobben. Noen morgener falt Boris helt sammen i den svarteste for­ tvilelse. Han lå i sengen og gråt nesten og forbannet jøden han

32

bodde sammen med. I det siste hadde jøden fått betenkeligheter over å betale ham de daglige to francs, og hva verre var, han hadde begynt å få en utålelig beskyttermine. Boris sa at jeg, som var engelskmann, aldri kunne forestille meg hvilken ulidelig tortur det var for en russer av god familie å leve på nåde hos en jøde. «En jøde, mon ami, en ekte jøde! Og han har ikke engang skam nok i livet til å skamme seg over det. Tenke seg meg, en kaptein i den russiske hær - har jeg noen gang fortalt deg, mon ami, at jeg var kaptein i det Annet sibirske rifleregiment? Ja, kaptein, og min far var oberst. Og her spiser jeg en jødes brød. En jøde . . . Jeg skal si deg hvordan jødene er. En gang helt i begynnelsen av krigen var vi på marsj, og vi hadde stoppet i en landsby for natten. Så kom det en forferdelig gammel jøde, med rødt skjegg som Judas Iskariot, han kom snikende bort til mitt kvarter. Jeg spurte hva han ville. «Deres velbårenhet,» sa han, «jeg har brakt Dem en pike, en vakker ung pike, bare sytten år gammel. Det blir bare femti francs.» «Takk,» sa jeg, «du kan ta henne med tilbake igjen. Jeg vil ikke ha noen sykdommer.» «Sykdommer!» ropte jøden, «mais, monsieur le capitaine, det er ingen fare for det. Det er min egen datter!» Der har du den jødiske nasjonalkarakteren. Har jeg noen gang fortalt deg, mon ami, at i den gamle rus­ siske hær ble det regnet for under ens verdighet å spytte på en jøde? Ja, vi mente at en russisk offisers spytt var for verdifullt til å bli kastet bort på jøder . ..» osv., osv. På disse dagene erklærte Boris vanligvis at han var for dårlig til å gå ut for å se etter arbeid. Han lå til kvelds i de grå, lusete laknene mens han røkte og leste gamle aviser. Iblant spilte vi sjakk. Vi hadde ikke noe brett, men vi skrev ned trekkene på et stykke papir, og senere laget vi et brett av den ene siden på en pappeske og et sett brikker av knapper, belgiske mynter og den slags. Boris var lidenskapelig sjakkspiller, på samme måte som mange andre russere. Han pleide å si at reglene i sjakk er 3. På bunnen og blakk

de samme som reglene i krig og kjærlighet, og at hvis man kan vinne i det ene kan man vinne i de andre. Men han sa også at hvis man har et sjakkbrett blir man ikke sulten, og det stemte iallfall ikke i mitt tilfelle.

7 Pengene mine gled vekk - de ble til åtte francs, til fire francs, til en franc, til femogtyve centimes; og femogtyve centimes er totalt unyttig, for man kan ikke kjøpe noe annet for det enn en avis. Vi gikk flere dager på tørt brød, og så var det to og en halv dag da jeg ikke spiste noe i det hele tatt. Dette var en vemmelig opplevelse. Det finnes mennesker som faster i tre uker eller mer og de sier at å faste er ganske behagelig etter den tredje da­ gen; jeg vet ikke, siden jeg aldri har gått mer enn tre. Det vir­ ker sannsynligvis annerledes når man gjør det frivillig og ikke er underernært til å begynne med. Den første dagen var jeg for slapp til å lete etter arbeid, så jeg lånte en fiskestang og satte meg ved Seinen. Som agn brukte jeg spyfluer. Jeg hadde håpet å fange nok til et måltid, men det gjorde jeg selvsagt ikke. Seinen er full av småflyndre, men de ble klokere etter beleiringen av Paris, og siden da har ingen fått en eneste av dem, annet enn i garn. Den andre dagen tenkte jeg å stampe frakken min, men det var liksom for langt å gå til pantesjappen, og jeg tilbrakte dagen i sengen mens jeg leste Sherlock Holmes’ memoarer. Det var alt jeg følte meg i stand til uten mat. Sult hensetter en i en fullstendig viljeløs, tanketom til­ stand som ligner mer på ettervirkningene av influensa enn noe annet. Det er som om man er blitt forvandlet til en manet, eller som om alt blodet er pumpet ut og lunkent vann puttet inn i stedet. Komplett slapphet er det jeg husker best om sult; det, og dette at man må spytte så ofte, og at spyttet er merkelig hvitaktig og tykt, som gjøkespytt. Jeg aner ikke grunnen til dette, men enhver som har gått sulten i flere dager har lagt merke til det. 34

Den tredje morgenen følte jeg meg atskillig bedre. Jeg for­ sto at noe måtte gjøres med det samme, og jeg fant ut at jeg skulle gå og be Boris om å få dele hans to francs, i det minste for en dag eller to. Da jeg kom, fant jeg Boris i sengen, og han var eitrende sint. Så snart jeg kom inn i rommet utbrøt han halv­ kvalt: «Han har tatt det igjen, den skitne tyven! Han har tatt det igjen!» «Hvem har tatt hva?» spurte jeg. «Jøden! Tatt de to franc’ene mine, den kjøteren, den tyven! Han har bestjålet meg mens jeg sov!» Det viste seg at kvelden før hadde jøden bestemt nektet å be­ tale de daglige to francs. De hadde kranglet, og til sist hadde jøden gått med på å gi ham pengene; Boris sa han hadde gjort dette på en svært motbydelig måte, han hadde holdt en liten tale om hvor snill han var og tiltvunget seg den mest krypende takk­ nemlighet. Og om morgenen hadde han stjålet pengene tilbake før Boris var våken. Dette var et slag. Jeg var forferdelig skuffet, for jeg hadde tillatt maven min å vente mat, en alvorlig feil når man er sulten. Imidlertid var Boris langt fra desperat, dette til min overraskel­ se. Han satte seg opp i sengen, tente pipen sin og gikk nøye gjennom situasjonen. «Hør nå, mon ami, vi er hardt oppe å kjøre. Vi har bare femogtyve centimes på deling, og jeg kan aldri tenke meg at jøden kommer til å betale meg to francs noen gang mer. I alle fall be­ gynner oppførselen hans å bli utålelig. Kan du tenke deg, for­ leden natt var han så utrolig lav at han tok med seg en kvinne hit opp, mens jeg var her på gulvet. For et dyr! Og jeg har verre ting å fortelle. Jøden tenker på å komme seg bort herfra. Han skylder en ukes husleie, og han har tenkt å slippe unna å betale den og stikke av fra meg samtidig! Hvis jøden forsvinner er jeg husløs, og le patron kommer til å ta kofferten min som pant for husleien, faen ta ham! Vi er nødt til å gjøre noe dras­ tisk.» 35

«Jovel. Men hva kan vi gjøre? Det ser ut som om det eneste er å stampe frakkene våre og få oss litt mat.» «Det er klart vi må det, men først må jeg få tingene mine ut av dette huset. Tenk om fotografiene mine skulle bli tatt! Vel, planen min er klar. Jeg skal komme jøden i forkjøpet og stikke av selv. F---- le camp - trekke meg tilbake, skjønner du? Jeg skulle tro det ville være det rette trekket, hva?» «Men min kjære Boris, hvordan skal du kunne klare det, midt på lyse dagen? Du er nødt til å bli tatt.» «Vel, det behøves selvsagt en strategi. Vår patron er på utkikk etter folk som stikker av uten å betale for seg; der er nok dem som har tatt ham ved nesen før. Han og konen hans skifter på å sitte på kontoret - for noen gjerrigknarker disse franskmen­ nene er! Men jeg har tenkt på en måte vi kan gjøre det på, hvis du vil hjelpe meg.» Jeg følte meg ikke synderlig hjelpsomt stemt, men jeg spurte nå Boris hva planen gikk ut på. Han forklarte omhyggelig. «Hør nå her. Først må vi pantsette frakkene. Først går du til­ bake til ditt rom og henter frakken din, så kommer du tilbake hit og henter min og smugler den ut under dekke av din. Ta dem med til pantesjappen i rue des Francs Bourgeois. Du burde kun­ ne få tyve francs for de to til sammen, hvis du har litt hell med deg. Så går du ned til Seine-bredden og fyller lommene med Ste­ ner, tar dem med tilbake og putter dem i kofferten min. Du skjønner? Jeg skal pakke sammen så mange av tingene mine som mulig i en avis og gå ned og spørre le patron om veien til nærmeste vaskeri. Jeg skal være veldig skjødesløs og rett frem, skjønner du, og selvsagt kommer le patron til å tro at det bare er en haug skittentøy. Eller hvis han skulle få noen mistanke, kommer han til å gjøre det han alltid gjør, den gjerrige sniken; han går opp på rommet mitt og kjenner etter vekten av koffer­ ten. Og når han kjenner hvor tung den er av alle stenene, kom­ mer han til å tro den er full. Strategi, hva? Så kan jeg komme tilbake etterpå og bære ut de andre tingene mine i lommene.» «Men hva med kofferten?»

36

«Å, den? Den lar vi bli igjen. Den filletingen kostet ikke mer enn tyve francs i alle fall. Dessuten er man alltid nødt til å la noe tilbake ved en retrett. Se på Napoleon ved Beresina! Han etterlot seg hele arméen!» Boris var så fornøyd med planen sin (han kalte det une ruse de guerre) at han nesten glemte å være sulten. Hovedfeilen ved den — at han ikke kom til å ha noe sted å sove etter å ha stukket av - ignorerte han totalt. Til å begynne med gikk la ruse de guerre bra. Jeg gikk hjem og hentet frakken min (det ble ni kilometer allerede, på tom mave) og smuglet Boris’ frakk ut riktig så vellykket. Så kom det en hake. Mannen hos pantelåneren nektet å ta imot frakkene, med den begrunnelse at de ikke var innpakket i noe. Han sa at de enten måtte puttes i en koffert eller en pappeske. Dette ødela alt, for vi hadde ingen eske av noe slag, og med bare femogtyve centimes kunne vi ikke kjøpe en. Jeg gikk tilbake og fortalte Boris de dårlige nyhetene. sa han, «det gjør det vanskelig. Vel, det får så være, det finnes alltid en utvei. Vi legger frakkene i kofferten.» «Men hvordan skal vi få frakkene forbi le patron! Han sitter jo nesten i døren til kontoret sitt. Det er umulig!» «Så lett du har for å gi opp, mon ami! Hvor er denne engel­ ske staheten jeg har lest om? Fatt mot! Vi klarer det nok.» Boris tenkte seg om en stund og la deretter frem nok en slu plan. Hovedvansken var å avlede le patron s oppmerksomhet i kanskje fem sekunder, og imens kunne vi slippe forbi med kof­ ferten. Men det hadde seg slik at le patron hadde én svakhet at han var interessert i le Sport, og var villig til å prate om man kom inn på dette emnet. Boris leste en artikkel om sykkelløp i et gammelt nummer av Petit Parisien, og så, da han hadde re­ kognosert i trappen, gikk han ned og klarte å få le patron til å prate. I mellomtiden ventet jeg ved foten av trappen, med frak­ kene under den ene armen og kofferten under den andre. Boris skulle sørge for å hoste når han fant øyeblikket inne. Jeg ventet skjelvende, for hvert øyeblikk kunne le patron s kone komme ut

37

av døren på den andre siden, og da var spillet tapt. Imidlertid varte det ikke lenge, så hostet Boris. Jeg snek meg raskt forbi kontoret og ut på gaten og velsignet skoene mine som ikke knir­ ket. Planen hadde kanskje slått feil om Boris hadde vært tyn­ nere, for de brede skuldrene hans sperret hele utsikten fra kon­ toret. Selvbeherskelsen hans var også glimrende; han fortsatte å le og prate fullstendig uberørt, og så høylytt at han skjulte en­ hver lyd jeg måtte ha laget. Da jeg var vel unna fulgte han etter meg rundt hjørnet, og så stakk vi. Og så, etter alt bryet vi hadde hatt, nektet mannen i pantesjappen nok en gang å ta imot frakkene våre. Han sa (og vi kun­ ne se hvordan hans franske sjel frydet seg over dette pedante­ riet) at jeg ikke hadde tilstrekkelige legitimasjonspapirer; mitt carte d’identité var ikke nok; jeg måtte fremvise et pass eller kon­ volutter med mitt navn på. Boris hadde konvolutter i hundretall, mens hans carte d’identité var ugyldig (han brydde seg aldri om å fornye det, så han skulle slippe skatt), så vi kunne ikke pant­ sette frakkene i hans navn. Alt vi kunne gjøre var å traske opp på mitt værelse, hente de nødvendige papirene og ta med frak­ kene til pantelåneren i Boulevard Port Royal. Jeg lot Boris bli igjen på mitt rom og gikk ned til pantelåne­ ren. Da jeg kom dit, oppdaget jeg at sjappen var stengt og ikke ville bli åpnet før fire om ettermiddagen. Nå var klokken om­ trent halv to, og jeg hadde gått tolv kilometer og hadde ikke spist på seksti timer. Skjebnen så ut til å spille oss en serie usedvanlig lite morsomme puss. Så skiftet lykken som ved et mirakel. Jeg gikk hjemover gjen­ nom rue Broca, da jeg plutselig så et fem-sou stykke ligge og glitre på brostenene. Jeg kastet meg over det, skyndte meg hjem, hentet vårt andre fem-sou stykke og kjøpte et pund poteter. Det var bare akkurat nok alkohol tilbake i ovnen til å koke potetene halvveis, og vi hadde ikke salt, men vi gulpet dem ned med skall og alt. Etterpå følte vi oss som nye menn og satt og spilte sjakk til pantesjappen åpnet. Klokken fire gikk jeg tilbake til pantelåneren. Jeg var ikke

38

synderlig forhåpningsfull, for om jeg bare hadde fått sytti francs tidligere, hva kunne jeg vente meg for to frynsete frakker i en pappkoffert? Boris hadde sagt tyve francs, men jeg kunne tenke meg det ville bli ti, eller kanskje til og med fem. Eller enda verre, jeg ville kanskje ikke få noe for dem overhodet, som stak­ kars Numéro 83 forrige gang. Jeg satt på første benk, så jeg ikke skulle kunne se folk le når kontoristen sa fem francs. Til slutt ropte han opp mitt nummer. «Numéro 117!» «Ja,» sa jeg og reiste meg. «Femti francs?» Sjokket var nesten likeså stort som de sytti francs hadde vært gangen før. Jeg tror nå at kontoristen må ha blandet mitt nummer sammen med en annens, for man kunne ikke engang ha solgt frakkene for femti francs. Jeg skyndte meg hjem og gikk inn på rommet mitt med hendene på ryggen, uten å si et ord. Boris satt og fiklet med sjakkbrettet. Han så ivrig opp. «Hvor mye fikk du?» utbrøt han. «Hva, ikke tyve francs? Men du må da iallfall ha fått ti francs? Nom de Dieu, fem francs det er litt for sterkt. Hvis du sier fem francs kommer jeg virke­ lig til å begynne å tenke på selvmord.» Jeg slengte femti-francs seddelen på bordet. Boris ble kritt­ hvit, sprang opp og tok hånden min og klemte den så bena nes­ ten brakk. Vi løp ut, kjøpte brød og vin, et stykke kjøtt og sprit til ovnen, og så stappet vi oss fulle. Etter at vi hadde spist var Boris mer optimistisk enn jeg noen gang hadde sett ham. «Hva var det jeg sa?» sa han. «Krigslyk­ ken skifter! I dag morges, fem sous, og se på oss nå. Det er som jeg alltid har sagt, det er ingenting det er så lett å ordne som penger. Og det minner meg på noe. Jeg har en venn i rue Fondary som vi burde stikke bort og treffe. Han har snytt meg for fire hundre francs, den skurken. Han er verdens største tyv når han er edru, men merkelig nok er han fullstendig ærlig når han er full. Jeg skulle tro han er full omtrent ved seks-tiden om kvel­ den. Vi stikker og ser om vi kan finne ham. Det er godt mulig

39

han betaler oss hundre som et forskudd. Merde! Kanskje han betaler to hundre. Allons-y!y> Vi gikk til rue Fondary og fant mannen, og han var full, men vi fikk ikke våre hundre francs. Så snart han og Boris så hver­ andre, ble det en fryktelig hurlumhei på fortauet. Den andre mannen erklærte at så langt ifra at han skyldte Boris et øre, var det Boris som skyldte ham fire tusen francs, og begge to snudde seg stadig vekk til meg for å høre min mening. Jeg fikk aldri greie på hva som var riktig eller galt i saken. De to kranglet og kranglet, først på gaten, deretter i en bistro, så i en prix fixerestaurant hvor vi spiste middag, og så i en ny bistro. Til slutt, etter at de hadde kalt hverandre tyv i to timer, forsvant de sam­ men på en fyllekule som gjorde slutt på resten av Boris’ pen­ ger. Boris tilbrakte natten hos en skomaker, nok en russisk flykt­ ning, i Commerce-kvarteret. I mellomtiden hadde jeg åtte francs igjen og nok av sigaretter og var stuvet til gjellene full av mat og drikke. Det var en fantastisk forandring til det bedre etter to vonde dager.

8 Vi hadde nå åtteogtyve francs og kunne gå på arbeidsjakt igjen. Boris sov fremdeles hos skomakeren, på hvilke merkverdige be­ tingelser vet jeg ikke, og han hadde klart å låne tyve francs fra en russisk venn. Han hadde venner, for det meste ex-offiserer som ham selv, her og der over hele Paris. Noen var kelnere og oppvaskere, noen kjørte drosje, noen få levde på kvinner, noen hadde klart å få med seg penger fra Russland og eide garasjer og dansesteder. Stort sett er de russiske flyktningene i Paris ar­ beidssomme mennesker og har utholdt vanskene sine adskillig bedre enn man kan tenke seg engelskmenn av samme klasse gjø­ re det. Det finnes selvsagt unntagelser. Boris fortalte meg om en russisk hertug i eksil som han en gang hadde truffet; denne 40

mannen frekventerte de dyrere restaurantene. Han pleide å undersøke om det var en russisk offiser blant kelnerne, og etter at han hadde spist, tilkalte han gjerne mannen på en vennlig måte til bordet. «Ah,» sier hertugen, «så De er gammel offiser, De som jeg? Det er dårlige tider, hva? Vel, vel, den russiske soldat frykter intet. Og hvilket regiment var De i?» «Det-og-det, sir,» svarer kelneren. «Et meget tappert regiment! Jeg inspiserte dem i 1912. For­ resten, jeg har dessverre glemt min lommebok hjemme. Jeg vet at en russisk offiser gjerne vil hjelpe meg med tre hundre francs.» Hvis kelneren hadde tre hundre francs, ville han vel gi dem fra seg og selvsagt aldri se dem igjen. Antagelig hadde ikke kelnerne noe imot å bli svindlet. En hertug er en hertug, selv i eksil. Det var gjennom en av disse russiske flyktningene at Boris fikk høre om noe som smakte av penger. To dager etter at vi hadde stampet frakkene, sa Boris nokså uforklarlig til meg: «Si meg, mon amt, har du noen spesielle politiske meninger?» «Nei,» sa jeg. «Ikke jeg heller. Selvsagt er man alltid patriot, men likevel Sa ikke Moses noe om å skjemme bort egypterne? Du som er engelskmann har vel lest Bibelen. Jeg mener altså . . . ville du ha noe imot å tjene penger på kommunistene?» «Nei, selvsagt ikke.» «Vel, det viser seg at det finnes et slags russisk hemmelig selskap i Paris som kanskje kunne gjøre noe for oss. De er kom­ munister; faktisk agenter for bolsjevikene. De later som om de er et vennligsinnet selskap og kommer i kontakt med russere i eksil og prøver å få dem til å bli bolsjeviker. Min venn har slut­ tet seg til dette selskapet, og han tror de ville hjelpe oss om vi gikk til dem.» «Men hva skulle de kunne gjøre for oss? Og i alle tilfelle ville de ikke hjelpe meg, jeg er jo ikke russer engang.» 41

«Det er det som er poenget. Det viser seg at de er korrespon­ denter for en Moskva-avis, og de vil ha noen artikler om engelsk politikk. Hvis vi går til dem med det samme, så kanskje de gir deg i oppdrag å skrive disse artiklene.» «Jeg? Men jeg vet da ingenting om politikk.» «Merde! Det gjør ikke de heller. Hvem er det som vet noe om politikk? Det er lett. Alt du behøver å gjøre er å skrive av fra noen engelske aviser. Finnes det ikke en Paris Daily Mail? Skriv av derfra.» «Men Daily Mail er konservativ. De hater kommunistene.» «Vel, bare si det motsatte av det Daily Mail sier da, da kan du jo ikke ta feil. Vi kan ikke kaste bort denne sjansen, mon ami. Det kunne jo bety hundrevis av francs.» Jeg likte ikke tanken, for Paris-politiet er svært hardhendte mot kommunister, spesielt om de er utlendinger, og jeg var alle­ rede mistenkt. Noen måneder tidligere hadde en detektiv sett meg komme ut fra kontorene til en kommunistisk ukeavis, og jeg hadde hatt en mengde bryderi med politiet. Hvis de fant ut at jeg hadde noe med dette hemmelige selskapet å gjøre, kunne det bety deportasjon. Imidlertid virket sjansen for god til at vi kunne la den gli fra oss. Samme ettermiddag kom Boris’ venn, nok en kelner, for å føre oss til møtestedet. Jeg husker ikke gate­ navnet - det var en snuskete gate som gikk sydover fra Seinebredden, et eller annet sted i nærheten av Deputertkammeret. Boris’ venn insisterte på den ytterste forsiktighet. Vi spaserte skjødesløst nedover gaten, merket oss døren vi skulle inn gjen­ nom - det var et vaskeri - og spaserte så tilbake igjen mens vi holdt øye med alle vinduer og kaféer. Hvis stedet alt var kjent som et tilholdssted for kommunister, var det sannsynligvis un­ der oppsikt, og vi kom til å gå hjem hvis vi så mye som fikk et glimt av noen som lignet en detektiv. Jeg var redd, men Boris nøt denne følelsen av konspirasjon og glemte helt at han var iferd med å inngå en handel med dem som hadde drept hans foreldre. Da vi var sikre på at kysten var klar, stupte vi raskt inn gjen-

42

nom døråpningen. I vaskeriet sto det en fransk kvinne og strøk klær, hun fortalte at ’de russiske herrene’ bodde opp en trapp tvers over gårdsplassen. Vi gikk opp adskillige mørke trapper og kom ut i en gang. Det sto en sterk ung mann med surt oppsyn på toppen av trappen. Da jeg kom opp, så han mistenksomt på meg, sperret veien med armen og sa noe på russisk. «Mot d’ordre!» sa han skarpt da jeg ikke svarte. Jeg stoppet overrasket. Jeg hadde ikke ventet noe passord. «Mot d’ordre!» gjentok russeren. Boris’ venn, som gikk bak meg, kom nå frem og sa noe på russisk, enten passordet eller en forklaring. Den sure unge man­ nen virket tilfredsstilt ved dette og førte oss inn i et lite, snusket værelse med ugjennomsiktige vinduer. Det lignet på et meget fattigslig kontor, med propagandaplakater med russiske boksta­ ver og et digert, primitivt bilde av Lenin på veggen. Ved bor­ det satt en ubarbert russer i skjorteermene og skrev adresser på avisomslag etter en liste han hadde foran seg. Da jeg kom inn, snakket han til meg på fransk, med dårlig aksent. «Dette er meget uforsiktig!» utbrøt han geskjeftig. «Hvorfor har dere kommet hit uten en pakke skittentøy?» «Skittentøy?» «Alle som kommer hit tar med seg skittentøy. Det ser ut som om de har tenkt å få det vasket nedenunder. Ta med en stor solid bunt neste gang. Vi vil ikke ha politiet i hælene.» Dette var enda mer konspiratorisk enn jeg hadde ventet. Boris satte seg i den eneste ledige stolen, og det fulgte en masse prating på russisk. Bare den ubarberte mannen snakket; den sure lenet seg mot veggen med øynene festet på meg, som om han fremdeles mistenkte meg. Det var underlig å stå der i det lille hemmelige rommet med alle de revolusjonære plakatene, mens jeg lyttet til en samtale jeg ikke kunne forstå et ord av. Russerne snakket hurtig og ivrig, med smil og skuldertrekninger. Jeg lurte på hva alt sammen dreide seg om. De kalte nok hverandre 'lille far’, tenkte jeg, og 'lille due’, og Tvan Aleksandrovitsj’, akkurat som personene i russiske romaner. Og samtalen dreide 43

seg sikkert om revolusjoner. Den ubarberte mannen satt sikkert og sa bestemt: «Vi krangler aldri. Diskusjoner er borgerlig tids­ fordriv. Handlinger er våre argumenter.» Så begrep jeg at det var ikke presis dette. Man forlangte tyve francs, øyensynlig som en slags inngangsgebyr, og Boris lovet å betale det (vi hadde tilsammen sytten francs i denne verden). Til sist rotet Boris frem vår lille dyrebare pengebeholdning og betalte fem francs på forskudd. Etter dette så den sure mannen mindre mistenksom ut og satte seg på bordkanten. Den ubarberte begynte å stille meg spørsmål på fransk mens han gjorde notater på en papirlapp. Var jeg kommunist? spurte han. Av innstilling, svarte jeg; jeg hadde aldri stått tilsluttet noen organisasjon. Forsto jeg den politiske situasjon i England? Å, selvsagt, selvsagt. Jeg nevnte navnene på diverse ministre og kom med et par foraktelige bemerkninger om Arbeiderpartiet. Og hva med le Sport? Kunne jeg skrive artikler om le Sport? (Fotball og kommunisme ser ut til å ha inngått en slags merkverdig forbindelse på kontinentet.) Å, selvsagt igjen. Begge mennene nikket alvorlig. Den ubarberte sa: «Évidemment, De har grundig kjennskap til forholdene i England. Kan De ta på Dem å skrive en serie artikler for en uke­ avis i Moskva? Vi skal gi Dem nærmere detaljer.» «Med glede.» «I så fall, kamerat, skal De få høre fra oss med første post imorgen. Eller kanskje den andre. Vi betaler hundreogfemti francs pr. artikkel. Husk å ta med en pakke skittentøy neste gang De kommer. Au revoir, kamerat.» Vi gikk ned trappene, kikket omhyggelig ut fra vaskeriet for å se om det var noen i gaten og snek oss ut. Boris var vill av glede. Som en slags ekstatisk offerhandling styrtet han inn i nærmeste tobakksbutikk og brukte femti centimes på en sigar. Han kom ut mens han banket med stokken sin på fortauet og strålte. «Endelig! Endelig! Nå har vi endelig skutt påfuglen, mon ami! Du tok dem nydelig. Hørte du hvordan han kalte deg

44

kamerat? Hundreogfemti francs pr. artikkel - nom de Dieu, for et hell!» Neste morgen løp jeg ned til bistro'en for å hente brevet da jeg hørte postmannen; til min skuffelse hadde det ikke kommet ennå. Jeg ble hjemme for å vente på neste postombæring; frem­ deles intet brev. Da tre dager var gått uten noe brev fra det hem­ melige selskapet, ga vi opp håpet og innså at de måtte ha funnet en annen til å skrive artiklene. Ti dager senere besøkte vi påny kontoret til det hemmelige selskapet. Denne gangen sørget vi omhyggelig for å bringe med oss en pakke vasketøy. Og det hemmelige selskapet var forsvun­ net! Kvinnen i vaskeriet visste ingenting - hun sa ganske enkelt at ’ces messieurs’ hadde dratt sin vei noen dager tidligere, etter at det hadde vært bråk om husleien. For noen tosker vi følte oss som, der vi sto med pakken vår! Men det var en trøst at vi bare hadde betalt fem francs og ikke tyve. Og det var det siste vi noengang hørte om det hemmelige selskapet. Hvem eller hva de egentlig var, var det ingen som visste. Personlig tror jeg ikke de hadde noe å gjøre med kom­ munistpartiet i det hele tatt; jeg tror ganske enkelt de var svind­ lere som utsuget russiske flyktninger ved å avkreve et inngangsgebyr til et imaginært selskap. Det var fullstendig trygt, og utvilsomt holder de fremdeles på med det i en annen by. De var flinke fyrer og spilte sin rolle beundringsverdig godt. Konto­ ret deres så nøyaktig ut som et hemmelig kommunistisk kontor burde se ut, og hva den lille finessen med å ta med seg vaske­ tøy angår, var det rett og slett en genistrek.

9 I tre dager til fortsatte vi å vandre rundt og se etter arbeid. Vi kom hjem til stadig minskende måltider bestående av suppe og brød på mitt rom. Det var nå to glimt av håp. For det første hadde Boris hørt om en mulig jobb på Hotel X, nær Place de la 45

Concorde, og for det annet hadde le patron i den nye restauran­ ten i rue du Commerce endelig kommet tilbake. Vi gikk ned om ettermiddagen og snakket med ham. På veien snakket Boris om de enorme pengesummene vi skulle tjene om vi fikk denne jobben, og om hvor viktig det var å gjøre godt inntrykk på le patron. «Førsteinntrykket - førsteinntrykket har alt å si, mon ami. Gi meg en ny dress og jeg skal klare å låne tusen francs før mid­ dag. Så dumt at jeg ikke kjøpte en ny snipp mens vi hadde pen­ ger. Jeg snudde snippen idag morges, men hva er vitsen, den ene siden er like skitten som den andre. Synes du jeg ser sulten ut, mon ami?» «Du er blek.» «Pokker heller, hva kan man gjøre med bare brød og poteter? Det er fatalt å se sulten ut. Det gir folk lyst til å sparke en. Vent.» Han stanset foran vinduet til en gullsmed og slo seg hardt på kinnene for å få farve i dem. Så, før rødmen rakk å bli borte, skyndte vi oss inn i restauranten og presenterte oss for le patron. Le patron var en kort, tykk, meget verdig mann med bølget grått hår, kledt i en velsittende dobbeltspent flanellsdress. Han duftet av parfyme. Boris fortalte meg at han også var en eksoberst i den russiske hær. Hans kone var også der, en fæl, fet fransk kvinne med et ansikt hvitt som døden og purpurrøde lep­ per. Hun minnet meg om kaldt lammekjøtt og tomater. Le pa­ tron hilste vennlig på Boris, og de snakket sammen et par minut­ ter på russisk. Jeg sto i bakgrunnen og forberedte noen svære løgner om mine evner som oppvasker. Så kom le patron over i min retning. Jeg skrapte med bena og følte meg uvel og prøvde å virke servil. Boris hadde banket inn i meg at en plongeur er slavens slave, og jeg ventet at le patron skulle behandle meg som møkk. Til min overraskelse tok han meg varmt i hånden. «Så De er engelskmann!» utbrøt han. «Men hvor sjarme­ rende! Jeg trenger sikkert ikke spørre om De spiller golf?» 46

«Mais certainement,» sa jeg; jeg skjønte hva man ventet av meg. «Hele mitt liv har jeg hatt lyst til å spille golf. Kanskje De, mon cher monsieur, kunne være så vennlig å vise meg noen av de viktigste slagene?» Øyensynlig var dette den russiske fremgangsmåten når det gjaldt forretninger. Le patron lyttet oppmerksomt mens jeg for­ klarte forskjellen mellom forskjellige typer golfkøller, og så opplyste han plutselig at alt var entendu; Boris skulle være maitre d’hotel når restauranten åpnet og jeg plongeur, med sjanse til å stige i gradene til toalettvakt om stedet ble godt be­ søkt. Når skulle restauranten åpne? spurte jeg. «Nøyaktig fjor­ ten dager fra i dag,» svarte le patron flott (han hadde en spesiell teknikk med å vifte med hånden og slå av sigarettasken på sam­ me tid som virket meget imponerende), «nøyaktig fjorten da­ ger fra i dag, før lunsj.» Så viste han oss restauranten med tyde­ lig stolthet. Stedet var nokså lite og besto av en bar, en spisesal og et kjøk­ ken som ikke var større enn gjennomsnittet av badeværelser. Le patron var iferd med å innrede restauranten i en forloren, pitto­ resk’ stil (han kalte den ’le Normand’, den besto av falske bjel­ ker limt utenpå de kalkede veggene, og lignende) og hadde tenkt å kalle den Auberge de Jehan Cottard, for å gi den en middelaldersk virkning. Han hadde fått trykket en brosjyre, full av løgner om kvarterets historiske assosiasjoner, og denne brosjyren hevdet virkelig, blant mange andre ting, at det en gang hadde vært et vertshus på den samme tomten, som Karl den Store hadde frekventert. Le patron nzx. meget fornøyd med denne genistreken. I tillegg til dette hadde han fått en maler fra le Salon til å male obskøne bilder på bardisken. Tilslutt ga han oss en dyr sigarett hver, og etter ytterligere litt samtale gikk vi hjem. Jeg hadde en sterk følelse av at vi aldri kom til å få noe godt ut av denne restauranten. Le patron virket på meg som en svind­ ler, og hva verre var, en udugelig svindler, og jeg hadde sett to 47

menn som uten tvil var regningsbud henge rundt ved bakdøren. Men Boris så seg i ånden som maltre d’hotel påny og nektet å miste motet. «Vi klarte det - bare fjorten dager til å holde ut. Hva betyr fjorten dager? Je m’en f. . . Tenk at om bare tre uker skal jeg ha meg en elskerinne! Jeg lurer på om hun blir mørk eller blond? Det spiller ingen rolle for meg, så lenge hun ikke er for tynn.» To vonde dager fulgte. Vi hadde bare seksti centimes tilbake, og dem brukte vi på et halvt pund brød med et fedd hvitløk å gni over det. Vitsen med å gni hvitløk på brødet er at smaken henger igjen og gir en illusjonen av å ha spist nylig. Det meste av dagen satt vi i Jardin des Plantes. Boris kastet sten på de tam­ me duene, men bommet alltid, og etter det skrev vi middags­ menyer på baksiden av konvolutter. Vi var for sultne til engang å prøve å tenke på noe annet enn mat. Jeg husker den middagen Boris langt om lenge valgte ut til seg selv. Det var: et dusin østers, bortch-suppe (den røde, søte rødbete-suppen med krem på), kreps, en ung kylling en casserole, biff med stuede plom­ mer, nye poteter, en salat, nyrepudding og Roquefort-ost, med en liter burgunder og litt gammel konjakk. Boris hadde inter­ nasjonal smak når det gjaldt mat. Senere, da vi var velstående, så jeg ham iblant spise måltider nesten like store som dette uten vanskelighet. Da det var slutt på pengene våre, sluttet jeg å se meg om etter arbeid og gikk nok en dag uten mat. Jeg trodde ikke at Auberge de Jehan Cottard noensinne virkelig ville bli åpnet, og jeg kun­ ne ikke se noen annen mulighet, men jeg var for doven til å gjøre annet enn å ligge i sengen. Så var hellet plutselig med oss. En kveld, omtrent klokken ti, hørte jeg et ivrig brøl nede fra gaten. Jeg sto opp og gikk bort til vinduet. Der sto Boris og vif­ tet med stokken og strålte. Før han sa noe, dro han en krumbøyd loff opp av lommen og kastet den opp til meg. «Mon ami, mon cher ami, vi er reddet! Hva tror du har hendt?» «Du har da vel ikke fått en jobb?» 48

«På Hotel X, ved Place de la Concorde - fem hundre francs måneden pluss mat. Jeg har arbeidet der i dag. I den gode Guds navn, som jeg har spist!» Etter ti eller tolv timers arbeid, og med det lamme benet, var det den første tanken hans å gå tre kilometer til hotellet mitt og fortelle meg de gode nyhetene! Hva mer var, han ba meg møte ham i Tuileriene neste dag i spisepausen hans, så skulle han se om han kunne klare å stjele litt mat til meg. Til avtalt tid møtte jeg Boris på en offentlig benk. Han kneppet opp ves­ ten og tok frem en stor, sammenklemt avispapirpakke; i den var det hakket lammekjøtt, et stykke Camembert-ost, brød og en kake, alt blandet sammen. «Voila!» sa Boris, det er alt jeg kunne smugle ut til deg. Dørvakten er en slu gammel gris.» Det er ikke spesielt trivelig å spise mat fra en avis på en of­ fentlig benk, særlig i Tuileriene, som normalt er full av pene piker, men jeg var for sulten til å bry meg om det. Mens jeg spiste forklarte Boris at han arbeidet i anretningen på hotellet. Det viste seg at anretningen var den aller laveste stillingen i hele hotellet, og en fryktelig nedverdigelse for en kelner, men det kunne klare seg inntil Auberge de Jehan Cottard åpnet. I mellomtiden skulle jeg møte Boris hver dag i Tuileriene, så skulle han smugle ut så meget mat han kunne. I tre dager fort­ satte vi dette arrangementet, og jeg levde utelukkende på den stjålne maten. Så var plutselig alle våre sorger som blåst bort, for en av les plongeurs forlot Hotel X, og på Boris’ anbefaling fikk jeg jobb der selv.

10 Hotel X var en voldsom, grandios affære med klassisk fasade. På den ene siden var det en liten mørk døråpning som lignet et rottehull, og det var personalinngangen. Jeg kom dit klokken kvart på syv om morgenen. En strøm av menn i fettede bukser 4. På bunnen og blakk

49

skyndte seg inn og ble sjekket av en dørvakt som satt i et knøttlite kontor. Jeg ventet, og snart ankom le chef du personnel, en slags underdirektør, og begynte å spørre meg ut. Han var ita­ liener, med et rundt, blekt ansikt som var furet av overarbeid. Han spurte om jeg var erfaren som oppvasker, og jeg sa at det var jeg; han kikket på hendene mine og så at jeg løy, men da han hørte jeg var engelskmann, skiftet han mening og ansatte meg. «Vi har sett oss om etter noen å øve oss i engelsk på,» sa han. «Gjestene våre er amerikanere alle sammen, og alt vi kan på engelsk er . . .» han sa noe som små gutter skriver på dovegger i London. «De kan kanskje være nyttig. Bli med ned.» Han førte meg ned en vindeltrapp til vi nådde en smal gang, langt under jorden og så lav at jeg iblant måtte bøye hodet. Den var kvelende het og svært mørk, den eneste belysningen kom fra noen svake, gule pærer som hang flere meter fra hverandre. Det virket som om det var milevis av mørke labyrintiske ganger - i virkeligheten antar jeg det kunne være et par hundre meter i alt - som på en merkelig måte minnet om de nedre dekkene på et stort skip; det var den samme heten og den dårlige plas­ sen og den varme lukten av mat, og en mumlende, summende lyd (den kom fra ovnene på kjøkkenet) lik lyden av maskiner. Vi passerte døråpninger som noen ganger ga fra seg et kor av hylende eder, noen ganger det røde gjenskinnet fra en ild, en gang et skjelvende pust fra et kjølerom. Mens vi gikk bortover, var det plutselig noe som ga meg et kraftig slag i ryggen. Det var en femtikilos isblokk som ble båret av en mann i blått for­ kle. Etter ham kom en gutt med et digert stykke kalvekjøtt over skulderen; han gikk med kinnet presset inn mot det fuktige, svampaktige kjøttet. De dyttet meg til side og ropte: «Sauvetoi, idiot!» og for videre. På veggen, under en av lyspærene, var det noen som hadde skrevet med vakker, regelmessig hånd­ skrift: «Det er lettere å finne skyfri himmel om vinteren enn en kvinne på Hotel X som har sin jomfrudom i behold.» Det vir­ ket som et underlig sted. 50

En av gangene førte til et vaskeri, hvor en gammel kvinne med et dødningeansikt ga meg et blått forkle og en stabel oppvaskhåndklær. Så tok le chef du personnel meg med til en liten underjordisk hule - en kjeller under kjelleren, mer eller min­ dre - hvor det var en oppvaskkum og noen gassovner. Det var for lavt under taket til at jeg kunne stå helt oppreist, og tempe­ raturen var kanskje 45 grader Celsius. Le chef du personnel for­ klarte at min jobb besto i å hente maten til de høyere funksjo­ nærene ved hotellet (de spiste i en liten spisesal i etasjen oven­ for), holde spisesalen ren og vaske opp etter dem. Da han var gått, kom det en kelner, nok en italiener, og stakk et fryktinn­ gytende, busket hode inn gjennom døråpningen og så ned på meg. «Engelsk, hva?» sa han. «Vel, det er jeg som er sjefen her. Om du arbeider bra,» - han gjorde en bevegelse som om han satte en flaske for munnen og slurpet lydelig. «Hvis du ikke gjør det. . .,» han ga dørkarmen en serie dugelige spark. «Det ville ikke koste meg noe mer å vri nakken rundt på deg enn å spytte på gulvet. Og hvis det blir bråk, er det meg de tror på, ikke deg. Så vær forsiktig.» Etter dette satte jeg temmelig ivrig i gang med arbeidet. Bort­ sett fra omtrent en times pause skulle jeg arbeide fra klokken syv om morgenen til omtrent kvart over ni om kvelden; først med å vaske opp, så med å skrubbe bordene og gulvene i funksjonærenes spisesal, så med å polere glass og kniver, så med å hente mer mat, så oppvask igjen, så hente mer mat og vaske opp igjen. Det var lett arbeid, og jeg likte det slett ikke så verst, unn­ tatt når jeg måtte gå til kjøkkenet for å hente mat. Kjøkkenet var fullstendig ulikt alt jeg noensinne hadde sett eller innbilt meg - et kvelende hett inferno av en kjeller, lavt under taket, med rød belysning fra ilden, og banningen og slamringen med kasseroller og panner var til å bli døv av. Det var så hett at alt av metall unntatt ovnene måtte dekkes til. Midt i rommet var ovnene hvor tolv kokker for frem og tilbake. Ansiktene deres dryppet av svette på tross av de hvite luene. Rundt dette var det 51

disker hvor en tettpakket masse av kelnere og plongeurs fektet med brett. Noen menn som var nakne til livet, holdt liv i ilden og skurte enorme kopperkjeler med sand. Enhver så ut til å ha det forferdelig travelt og alle virket rasende. Sjefskokken var en flott, ildrød mann med digre mustasjer; han stod i midten og brølte uavlatelig: «£a marche un Chateaubriand aux pom­ mes sautées! Qa marche deux æujs brouillés!» unttatt når han avbrøt seg selv for å slynge eder etter en plongeur. Det var tre disker der, og første gang jeg var på kjøkkenet, tok jeg uten å vite det med meg brettet mitt til en gal disk. Sjefskokken kom imot meg, stanset, snodde mustasjene sine og betraktet meg opp og ned. Så viftet han på frokostkokken og pekte på meg. «Ser du det? Det er den slags plongeurs de sender oss nå. Hvor kommer du fra, din idiot? Fra Charenton, går jeg ut fra?» (Det er et stort sinnssykeasyl ved Charenton.) «Fra England,» sa jeg. «Jeg burde visst det. Vel, mon cher monsieur l’Anglais, må jeg få lov til å fortelle Dem at De er en horesønn? Og nå - kom deg bort til den andre disken, der du hører hjemme.» Denne slags mottagelse fikk jeg hver gang jeg kom inn på kjøkkenet, for jeg gjorde alltid en eller annen feil; man ventet at jeg skulle kunne arbeidet og forbannet meg deretter. Av ren nysgjerrighet telte jeg hvor mange ganger jeg ble kalt maquereau i løpet av en dag; det ble niogtredve. Klokken halv fem sa italieneren at jeg kunne ta pause, men det var ingen vits i å gå ut, siden vi begynte igjen fem. Jeg gikk på do for å ta en røyk; det var strengt forbudt å røke, og Boris hadde advart meg og sagt at toalettet var det eneste sikre stedet. Etter det arbeidet jeg videre til kvart over ni, da kelneren stakk hodet inn igjen og sa at jeg kunne la resten av oppvasken stå. Til min forundring var han plutselig blitt riktig hyggelig, og det etter å ha kalt meg svin, makrell osv. hele dagen. Jeg skjønte at alle edene jeg hadde fått høre bare var en slags prøve­ tid.

52

«Det holder, mon p’tit,y> sa kelneren. «Tu n’es pas débrouillard, men du arbeider bra. Kom opp og spis middag. Hotellet gir oss to liter vin hver, og jeg har stjålet en flaske til. Vi blir så fulle så.» Vi spiste en utmerket middag av det de høyere funksjonære­ ne hadde etterlatt seg. Kelneren var blitt riktig gemyttlig og for­ talte meg om sine kjærlighetshistorier, og om to menn han had­ de stukket ned i Italia, og om hvordan han hadde sneket seg unna militærtjenesten. Han var en trivelig fyr når man lærte ham å kjenne; på en eller annen måte minnet han meg om Benvenuto Cellini. Jeg var sliten og gjennomvåt av svette, men jeg følte meg som et nytt menneske etter å ha spist solid denne da­ gen. Arbeidet virket ikke vanskelig, og jeg mente at denne job­ ben ville passe meg. Det var imidlertid ikke sikkert at det ville fortsette, for jeg var bare blitt ansatt som 'ekstra’ for en dag; lønnen var femogtyve francs. Dørvakten med det sure fjeset tel­ te opp pengene, minus femti centimes som han sa var for for­ sikringen (det var løgn; det fant jeg ut senere). Så kom han ut i gangen, sa at jeg skulle ta av meg jakken og undersøkte meg omhyggelig for å se om jeg hadde stjålet mat. Etter dette viste le chef du personnel seg og snakket til meg. I likhet med kelne­ ren var han blitt atskillig hyggeligere da han så jeg var villig til å ta et tak. «Vi ansetter Dem fast om De vil,» sa han. «Hovmesteren sier han liker tanken på å kunne skjelle ut en engelskmann. Vil De binde Dem for en måned?» Her var endelig en jobb, og jeg var klar til å hoppe på den. Så husket jeg den russiske restauranten som skulle åpne om fjor­ ten dager. Det virket ikke riktig ærlig å love å arbeide en måned og så bare dra sin vei midtveis. Jeg sa jeg hadde utsikt til annet arbeid - kunne jeg bli ansatt bare for fjorten dager? Men da han hørte det trakk le chej du personnel på skuldrene og sa at hotellet bare ansatte folk pr. måned. Jeg hadde tydeligvis mistet sjansen på denne jobben. Boris ventet på meg, som vi hadde avtalt, i rue Rivoli-arkade53

ne. Da jeg fortalte hva som hadde hendt, ble han rasende. For første gang siden jeg traff ham, mistet han sine gode manérer og kalte meg en tosk. «Idiot! Tifold tosk! Hva hjelper det om jeg finner en jobb til deg når du bare går og kaster den bort i neste øyeblikk? Hvor­ dan kunne du være så idiotisk at du nevnte den andre restau­ ranten? Du kunne jo bare lovet å arbeide en måned.» «Det virket ærligere å si at jeg kanskje måtte dra derfra,» innvendte jeg. «Ærligere! Ærligere! Hvem har noensinne hørt om en ærlig plongeur! Mon ami,y> - plutselig grep han meg i jakkeslaget og snakket meget inntrengende til meg - mon ami, du har ar­ beidet der en dag. Du har sett hva hotellarbeid er for noe. Tror du en plongeur kan ha råd til ærlighet?» «Nei, kanskje ikke.» «Vel, så skynd deg tilbake og si til le chef du personnel at du gjerne vil arbeide en måned. Si du ikke kommer til å ta den an­ dre jobben. Så, når vår restaurant åpner, kan vi bare stikke av.» «Men hva med lønnen min hvis jeg bryter kontrakten?» Boris slo med stokken sin i fortauet og ropte ut over slik dumhet. «Be om å bli betalt pr. dag, så mister du ikke en sou. Tror du de ville anmelde en plongeur for å bryte en kontrakt? En plongeur er et altfor lavt vesen til å bli anmeldt.» Jeg skyndte meg tilbake, fant le chef du personnel og sa jeg ville arbeide en måned, og han ansatte meg. Dette var min før­ ste leksjon i plongeur-moral. Senere skjønte jeg hvor tåpelig det var å ha slike skrupler, for de store hotellene er fullstendig uten barmhjertighet mot sine ansatte. De ansetter eller sparker folk ettersom arbeidet krever, og alle sammen sparker ti prosent eller mer av de ansatte når sesongen er slutt. Og heller ikke har de noen vansker med å få erstattet en mann som går uten å si fra, for Paris er full av arbeidsløse hotellfolk.

54

11 Det kom til å vise seg at jeg ikke behøvde å bryte kontrakten min, for det tok seks uker før Auberge de Jehan Cottard viste det minste tegn til å skulle åpne. I mellomtiden arbeidet jeg på Hotel X, fire dager i uken i anretningen, én dag hjalp jeg kel­ neren i femte etasje og én dag skulle jeg erstatte den kvinnen som vasket opp for spisesalen. Heldigvis var min fridag søndag, men iblant hendte det at en annen mann var syk og jeg måtte arbeide den dagen også. Arbeidstiden var fra syv om morgenen til to om ettermiddagen, og fra fem om ettermiddagen til ni om kvelden - elleve timer; men det var en fjortentimers-dag når jeg vasket opp for spisesalen. I forhold til vanlig standard for plongeurs i Paris var dette usedvanlig rimelige betingel­ ser. Det eneste aberet ved dette livet var den forferdelige heten og klamheten nede i de labyrintiske kjellerne. Bortsett fra dette ble hotellet, som var stort og velorganisert, regnet for å være et bra sted. Anretningen var en dyster kjeller som målte tyve ganger seks fot, og åtte fot i høyden. Den var så fullstappet av kaffekanner, brødskjærere og denslags at man knapt kunne bevege seg der uten å støte borti noe. Den var opplyst av en enslig, svak lys­ pære, samt fire-fem gassflammer som utstrålte et kraftig rødt skjær. Det var et termometer der, og temperaturen kom aldri under 43 grader Celsius - det nærmet seg 55 enkelte ganger i løpet av dagen. I den ene enden var det fem matheiser, og i den andre et isskap der vi lagret melk og smør. Når man gikk inn i isskapet, falt temperaturen førti grader på ett skritt; det pleide minne meg om den gamle sangen om Grønlands iskledte fjell og Indias korallstrand. To menn til foruten Boris og meg arbei­ det i anretningen. Den ene var Mario, en diger, lett-antennelig italiener - han lignet en politimann i en opera - og den andre et hårete, uflidd dyr vi kalte Magyaren; jeg tror han var transsylvaner, eller et eller annet som lå enda lenger borte. Bortsett 55

fra Magyaren var vi alle kraftige menn, og i rush-tiden kollider­ te vi ustanselig. Arbeidet i anretningen gikk i rykk og napp. Vi hadde aldri fri, men det egentlige arbeidet kom bare i bølger, hver med to timers varighet - vi kalte hver bølge ’un coup de feu’. Første coup de feu kom klokken åtte, da gjestene ovenpå begynte å våkne og forlangte frokost. Klokken åtte brøt det ut en plutselig hamring og skriking over hele kjelleren; klokker ringte på alle kanter, menn i bla forklær styrtet gjennom gangene, matheisene kom ned samtidig med et brak, og kelnerne i alle fem etasjer begynte å brøle italienske eder ned igjennom sjaktene. Jeg kan ikke huske alle våre plikter, men de innbefattet å lage te, kaffe og sjokolade, hente mat fra kjøkkenet, vin fra kjelleren og frukt og slikt fra spisesalen, skjære brød, riste brød, anrette smør, male opp syltetøy, apne melkebokser, telle sukkerbiter, koke koke grøt, knuse is, male kaffe - alt dette for mellom hun­ dre og to hundre gjester. Kjøkkenet var femten meter unna, og spisesalen tredve-femogtredve meter. Alt vi sendte opp i matheisene måtte være spesifisert på en slipp, og disse slippene måtte arkiveres nøyaktig, og det ble bråk om det manglet så mye som en sukkerbit. Foruten dette skulle vi holde staben forsynt med brød og kaffe og hente måltidene til kelnerne ovenpå. Alt i alt var det en komplisert oppgave. Jeg regnet ut at man gikk og sprang omtrent femogtyve kilo­ meter i løpet av en dag, men like fullt var slitasjen hovedsakelig psykisk, mer enn fysisk. På overflaten kunne intet være enklere enn dette dumme kroppsarbeidet, men det er forbausende van­ skelig nar man har det travelt. Man må springe frem og tilbake mellom en mengde forskjellige gjøremål - det er som å sortere en kortstokk under tidspress. For eksempel rister du brød, og bang! Ned dratter en matheis med bestilling på te, rundstykker og tre forskjellige slags syltetøy, og på samme tid sier det bang! og ned kommer enda en, denne vil ha eggerøre, kaffe og grape­ frukt; du løper til kjøkkenet etter eggerøren og til spisesalen etter frukten, fort som lynet for å være tilbake før brødet har

56

svidd seg, i mellomtiden må du huske på teen og kaffen, pluss et halvt dusin andre bestillinger som ennå ikke er ekspedert; og samtidig er det en eller annen kelner som følger i hælene på deg og lager bråk om en flaske mineralvann som er blitt borte, og du må krangle med ham. Det tar mer hjernebry enn man skulle tro. Mario sa, og det er utvilsomt sant, at det tok et år å skape en pålitelig anretnings-mann. Tiden mellom åtte og halv elleve var en slags delirium. Noen ganger var kjøret slik at det virket som om vi bare hadde fem minutter igjen å leve; noen ganger var det plutselige pauser da bestillingene stoppet og alt virket stille et øyeblikk. Da feiet vi opp skrapet fra gulvet, kastet på ny sagmugg og svelget ned litervis med vin eller kaffe eller vann - hva som helst, så lenge det var vått. Ofte pleide vi bryte av isbiter og suge på dem mens vi arbeidet. Heten blant alle gassflammene var kvalmende; vi slukte voldsomme mengder drikke i løpet av dagen, og etter et par timer var selv forklærne gjennomvåte av svette. Iblant lå vi håpløst etter med arbeidet, og noen av gjestene hadde dratt uten å få frokost, men Mario reddet oss alltid. Han hadde arbeidet i anretningen i fjorten år, og han hadde den typen dyktighet som aldri sløser bort et sekund mellom de forskjellige oppga­ vene. Magyaren var meget uintelligent og jeg var uten erfaring, og Boris hadde en tendens til å skulke, delvis på grunn av det lamme benet, delvis fordi han skammet seg over å arbeide i an­ retningen etter å ha vært kelner; men Mario var fabelaktig. Over all beskrivelse var den måten han strakte de lange armene sine tvers over anretningen og fylte en kaffekanne med én hånd mens han kokte et egg med den andre, samtidig som han holdt øye med brødristeren og ropte beskjeder til Magyaren, og inni­ mellom sang han små bruddstykker fra Rigoletto. Le patron visste hva han var verdt, og han fikk tusen francs i måneden, istedenfor fem hundre som vi andre. Frokost-galehuset tok slutt klokken halv elleve. Da skrubbet vi bordene i anretningen, feide gulvet og pusset messingen, og på gode morgener gikk vi en ad gangen på do og tok en røyk.

57

Dette var den tiden vi pustet ut i - men bare figurlig talt, for vi hadde bare ti minutter på oss til å spise lunsj, og dem klarte vi aldri å komme gjennom uten avbrudd. Gjestenes lunsj, mellom tolv og to, var like opprørt som frokosten. Det meste av vårt ar­ beid besto i å hente rettene fra kjøkkenet, og det betydde kon­ stante enguelades fra kokkene. På dette tidspunktet hadde kok­ kene stått og svettet foran ovnene sine i fire-fem timer, og tem­ peramentene var like sterkt oppvarmet som rommet. Klokken to var vi plutselig frie menn. Vi kastet av oss forklærne og tok på oss jakker, skyndte oss ut, og hvis vi hadde penger, stupte vi inn i nærmeste bistro. Det kjentes underlig å komme opp på gaten etter disse kjellerne. Luften virket fantas­ tisk klar og kald, som en arktisk sommer; og så søtt som bensi­ nen duftet etter stanken av svette og mat! Noen ganger møtte vi noen av kokkene og kelnerne våre i en bistro, og de var venn­ lige og spanderte drinker. Inne var vi deres slaver, men det er etiketten i hotellivet at i fritiden er alle like, og les enguelades teller ikke. Kvart på fem gikk vi tilbake til hotellet. Inntil halv syv kom det ingen bestillinger, og denne tiden brukte vi til å pusse sølv, rense kaffekannene og gjøre andre ting som måtte gjøres. Så begynte dagens store basketak - middagen. Jeg skulle ønske jeg kunne vært Zola bare for en liten stund, bare for å beskrive denne middagen. Det essensielle var at hundre eller to hundre mennesker forlangte hvert sitt individuelle måltid som hvert besto av fem-seks forskjellige retter, og at femti-seksti men­ nesker måtte lage dem og servere dem og rense opp i sølet etter­ på; enhver som har noen erfaring i den slags vil vite hva dette betyr. Og på denne tiden da arbeidsbyrden ble fordoblet, var hele staben allerede utslitt, og en god del av dem var fulle. Jeg kunne skrive flere sider om det som foregikk uten å gi noe rik­ tig bilde av det. Styrtingen hit og dit i trange korridorer, kolli­ sjonene, hylene, kjempingen med kasser og brett og isblokker, heten, mørket, de rasende, ulmende kranglene som det aldri var tid til å få oppgjort - det kan ikke beskrives. Hadde noen kom58

met ned i kjelleren for første gang, ville han trodd han var hav­ net i en dårekiste. Det var først senere, da jeg forsto hvordan et hotell fungerer, at jeg kunne se en orden i dette kaoset. Klokken halv ni stanset plutselig arbeidet. Vi sluttet ikke før ni, men vi pleide å kaste oss overende på gulvet og ligge der ut­ strakt og hvile bena, for matte selv til å reise oss for å hente noe å drikke. Iblant kom le chef du personel inn med noen flas­ ker øl, for hotellet ga oss ekstra øl når vi hadde hatt en hard dag. Maten vi fikk var ikke stort mer enn spiselig, men le patron var ikke gjerrig på drikkevarene; han lot oss få to liter vin og dagen hver, for han var klar over at om ikke en plongeur får utlevert to liter vin, så stjeler han tre. Vi hadde dessuten de skvettene som var igjen på flasker, så vi drakk ofte for mye - og det var bra, for det så ut til at man arbeidet fortere når man var full. Fire av ukens dager gikk på denne måten; av de andre to ar­ beidsdagene var den ene bedre og den annen verre. Etter en uke med dette livet følte jeg behov for en fridag. Det var lørdag kveld, så folk i vår bistro var travelt opptatt med å drikke seg fulle, og med en fridag foran meg var jeg klar til å følge deres eksempel. Vi var fulle og la oss alle sammen klokken to om morgenen og tenkte å sove til tolv. Klokken halv seks ble jeg plutselig vekket. En nattevakt fra hotellet sto ved siden av sengen min. Han rev av meg sengklærne og ristet meg bru­ talt. «Kom deg opp!» sa han. «Tu t’es bien soulé la gueule, ek>? Vel, det får så være, hotellet mangler en mann. Du må arbeide i dag.» «Hvorfor skulle jeg arbeide?» protesterte jeg. «Dette er fri­ dagen min.» «Fridag, hva så? Arbeidet må gjøres. Opp med deg!» Jeg sto opp og gikk ut mens jeg følte det som om ryggen min var brukket og hodet fullt av glødende kull. Jeg trodde ikke jeg på noen måte ville kunne klare å gjøre en dags arbeide. Og likevel, etter bare en time i kjelleren, fant jeg ut at jeg var 59

i utmerket form. Det virket som om varmen i disse kjellerne var som et tyrkisk bad; man kunne svette ut hvor mye fyll det skulle være. Plongeurs vet dette og regner med det. Evnen til å svelge ned litervis med vin, og så svette det ut før det kan gjøre noen særlig skade, er en av de kompensasjoner livet deres byr på.

Langt den beste tiden på hotellet var når jeg hjalp kelneren i femte etasje. Vi arbeidet i en liten anretning som hadde kon­ takt med den store gjennom matheisen. Det var deilig kjølig etter kjellerne, og arbeidet besto stort sett i å pusse sølv og glass, en human oppgave. Kelneren het Valenti og var et greit menneske; han behandlet meg nesten som en likemann når vi var alene, om han enn måtte snakke hardt til meg når det var andre til stede, for det passer seg ikke for en kelner å stå på vennlig fot med en plongeur. Iblant ga han meg fem francs i drikkepenger når han hadde hatt en god dag. Han var en vak­ ker unggutt på fireogtyve år, men han så ut som om han var atten. Lik de fleste kelnere hadde han bra holdning og visste hvordan han skulle bære klærne sine. Med den svarte snippkjo­ len og den hvite sløyfen, det friske ansiktet og det glatte brune håret så han ut akkurat som en Eton-gutt; men han hadde tjent til livets opphold siden han var tolv og bokstavelig talt arbeidet seg opp fra rennestenen. Blant opplevelsene hans var at han hadde krysset den italienske grensen uten pass, solgt kastanjer i en bod på en bulevard i nord-Paris, fått femti dagers fengsel i London for å ha arbeidet uten arbeidstillatelse, og blitt under­ holdt av en rik gammel dame i et hotell (hun hadde gitt ham en diamantring og etterpå beskyldt ham for å ha stjålet den). Jeg likte å snakke med ham i de slappe periodene når vi satt og røkte inn i heisesjakten. Den vonde dagen var når jeg vasket opp for spisesalen. Jeg

60

var ikke nødt til å vaske tallerknene, det ble gjort på kjøkkenet, men bare alt det andre dekketøyet, sølvtøy, kniver og glass; men likevel betydde det tretten timers arbeid, og jeg brukte mellom tredve og førti oppvaskhåndklær i løpet av dagen. De antikverte metodene franskmennene bruker, fordobler arbeidet ved å vaske opp. Ingen har hørt om tallerkenstativer, og det finnes ikke såpespon, bare den klisne, bløte såpen som nekter å avgi skum i det harde pariservannet. Jeg arbeidet i et skittent, overfylt lite hull, en slags kombinert anretning og dekketøyskap, som lå rett ved siden av spisesalen. Ved siden av å vaske opp, skulle jeg hente kelnernes mat og servere dem ved bordet; de fleste av dem var utålelig uforskammete, og jeg måtte mer enn én gang bruke knyttnevene for å få vanlig høflighet av dem. Den som vanlig­ vis vasket opp var en kvinne, og hennes liv hadde de gjort til en lidelse. Det var morsomt å se seg rundt i det groskitne lille rommet og tenke på at det bare var en dobbelt dør mellom oss og gjeste­ nes spisesal. Der satt gjestene i all sin prakt - plettfrie duker, blomstervaser, speil og forgylte rammer og malte keruber; og her, bare noen få meter unna, var vi i vår avskyelige skitt. For skitten var virkelig avskyelig. Det var aldri tid til å feie gulvet før kvelden, og vi skled rundt i en blanding av såpevann, salatblader, avrevne papirbiter og nedtråkket mat. Et dusin kelnere satt ved bordet, med jakkene av så de svette armhulene syntes, og der blandet de salater og stakk tomlene i fløtemuggene. Rommet luktet skittent, en blanding av mat og svette. I alle skapene, bak stabler av tallerkner, lå det fattigslige lagre av mat som kelnerne hadde stjålet. Det var bare to oppvaskkummer, og ikke noen vaskeservant, og det var ikke uvanlig å se en kelner vaske ansiktet i det vannet vi skylte de rene tallerknene i. Men gjestene så aldri noe til dette. Det var en kokosmatte og et speil utenfor døren til spisesalen, og kelnerne pleide å fiffe seg opp og gå inn som skoleeksempler på renslighet. Det er et instruktivt syn å se en kelner gå inn i spisesalen på et hotell. Idet han passerer døren, gjennomgår han en plutselig 61

forvandling. Måten han holder skuldrene på forandrer seg; all skitten og travelheten og irritasjonen har falt av ham på et øye­ blikk. Han glir over teppet og omgir seg med en aura som en prest. Jeg husker vår assisterende maitre d’hotel, en ildfull ita­ liener. Han stanset ved døren til spisesalen for å snakke til en ung lærling som hadde knust en vinflaske. Han ristet knyttne­ ven i luften (heldigvis var døren mer eller mindre lydtett): «Tu me fais - Kaller du deg kelner, din unge kjøter! Du kel­ ner! Du duger ikke engang til å vaske gulvene i det horehuset mora di kommer fra. Maquereau!» Ord kunne ikke uttrykke det han mente; han snudde seg mot døren, og mens han åpnet den ga han fra seg en avsluttende for­ nærmelse som minnet om Squire Western i Tom Jones. Så var han inne i spisesalen og seilte igjennom den med tal­ lerkenen i hånden, grasiøs som en svane. Ti sekunder senere bukket han ærbødig for en gjest. Og når man så ham bukke og smile den erfarne kelners vennlige smil, da kunne man ikke la være å tenke at gjesten burde føle seg skamfull over å bli ser­ vert av en slik aristokrat. Denne vaskingen var en tvers igjennom frastøtende jobb ikke vanskelig, men kjedelig og mer tåpelig enn ord kan si. Det er forferdelig å tenke på at noen mennesker bruker tiår på tiår på slike beskjeftigelser. Den kvinnen jeg var stedfortreder for, var godt og vel seksi år, og hun sto ved oppvaskkummen tret­ ten timer daglig, seks dager i uken hele året rundt; i tillegg til dette ble hun forferdelig tyrannisert av kelnerne. Hun lot det skinne igjennom at hun engang hadde vært skuespillerinne - i virkeligheten går jeg ut fra at hun hadde vært prostituert; de fleste prostituerte ender som vaskekoner. Det var rart å legge merke til at tross alderen og livet hennes brukte hun fremdeles en platinablond parykk og øyenskygge og malte ansiktet som en tyveårig pike. Så øyensynlig kan selv en åtteogsytti-timers uke la en tilbake med litt vitalitet.

62

13 Den tredje dagen min på hotellet ble jeg kalt opp til le chej du personnel, som vanligvis hadde tiltalt meg i en nokså venn­ lig tone. Han sa skarpt: «Nå, De, den barten må De barbere vekk med det samme! Nom de Dieu, som om noen skulle hørt om en plongeur med bart!» Jeg begynte å protestere, men han avbrøt meg. «En plongeur med bart - tøys! Pass på at jeg ikke ser Dem med den barten i morgen.» På veien hjem spurte jeg Boris hva dette skulle bety. Han trakk på skuldrene. «Du er nødt til å gjøre som han sier, mon ami. Ingen på hotellet har bart, unntatt kokkene. Jeg trodde du ville ha oppdaget det selv. Grunn? Det er ingen grunn. Det er slik det pleier å være.» Jeg forsto at det var etiketten, på samme måte som man ikke bærer hvit sløyfe til smoking, og barten forsvant. Etterpå fant jeg forklaringen på denne skikken, og det er denne: kelnere på bra hoteller har ikke barter, og for å vise sin overlegenhet befaler de at heller ikke les plongeurs skal ha dem; og kokkene har barter for å vise sin forakt for kelnerne. Dette gir en en slags idé om det omstendelige kastesystemet som finnes på et hotell. Vår stab beløp seg til omtrent hundreogti personer, og deres prestisje var gradert like nøyaktig som hos soldater. En kokk eller kelner var like meget over en plon­ geur som en kaptein over en menig. Høyest på rangstigen sto direktøren, som kunne sparke enhver, kokkene inkludert. Vi så aldri le patron, og alt vi visste om ham var at hans måltider måtte forberedes enda nøyere enn gjestenes; hele hotellets disip­ lin var avhengig av direktøren. Han var en samvittighetsfull mann og alltid på utkikk etter slapphet, men vi var ham for flinke. Et ringesystem gikk gjennom hele hotellet, og de ansatte brukte disse for å signalisere til hverandre. Et langt klemt og et kort klemt, fulgt av nok to lange klemt, betydde at direktøren 63

var i anløp, og når vi hørte det, sørget vi for å være travelt be­ skjeftiget. Under direktøren kom le maltre d’hotel. Han serverte ikke ved bordene, om det da ikke skulle være for en lord eller noe av den art, men dirigerte de andre gjestene og hjalp til med til­ retteleggelsen. Drikkepengene hans, samt bonusen fra champagnefirmaene (den var to francs for hver kork han returnerte til dem), beløp seg til to hundre francs om dagen. Hans posi­ sjon var høyt hevet over resten av de ansattes, og han inntok sine måltider i et privat værelse, med sølv på bordet og to lær­ linger i hvite jakker til å servere. Litt under hovmesteren kom overkokken, som tjente omtrent fem tusen francs pr. måned; han spiste på kjøkkenet, men ved et eget bord, og en av kokkelærlingene vårtet ham opp. Så kom le chef du personnel; han tjente bare femten hundre francs i måneden, men han gikk i svart jakke og gjorde ikke noe manuelt arbeid, og han kunne sparke plongeurs og ilegge kelnerne bøter. Dernest kom de an­ dre kokkene; de tjente hva som helst mellom tre tusen og syv hundre og femti francs pr. måned; så kelnerne, som fikk om­ trent sytti francs dagen i tips, pluss en beskjeden lønn; så da­ mene på vaskeriet og sydamene; så kelnerlærlingene, som ikke fikk tips, men fikk syv hundre og femti francs måneden; så les plongeurs, også syv hundre og femti francs; så værelsespikene, fem eller seks hundre; og til sist vi i anretningen som fikk fem hundre. Vi var hotellets absolutte bunnfall, foraktet og tutoyés av enhver. Det var enkelte andre - kontorpersonalet, som vanligvis ble kalt kurérer, mannen som sto i butikken, kjellermesteren, noen bærere og pikkoloer, ismannen, bakerne, nattevakten, dørvak­ ten. Forskjellige jobber var besatt av forskjellige raser. Kontor­ folkene og kokkene og sydamene var franske, kelnerne italie­ nere og tyskere (det finnes knapt noe slikt som en fransk kelner i Paris), les plongeurs var av alle Europas folkeslag pluss ara­ bere og negre. Fransk var lingua franca, selv italienerne snakket det seg imellom. 64

Hver avdeling hadde sine spesielle bi-inntekter. På alle Parishoteller er det vanlig å selge brødbitene til bakerne for åtte sous pundet, og kjøkkenrestene til griseoppdrettere for nesten ingen­ ting, og overskuddet av dette deles mellom les plongeurs. Det var mye nasking også. Alle kelnerne stjal mat - jeg så nesten aldri en kelner gidde spise den maten han fikk utlevert på hotel­ let - og kokkene stjal i større målestokk på kjøkkenet, og vi i anretningen helte ned ulovlig te og kaffe. Kjellermesteren stjal konjakk. En av hotellets regler sa at kelnerne ikke hadde lov til å ha brennevin stående oppe, de måtte gå til kjellermesteren for hver drink som ble bestilt. Når kjellermesteren helte opp drinkene, tok han til side kanskje en teskjefull fra hvert glass, og på den måten sparte han opp store mengder. Han solgte gjerne den stjålne konjakken for fem sous slurken om han mente han kunne stole på en. Det fantes tyver blant personalet, og hadde man lagt igjen penger i jakkelommene, var det vanligvis borte når man kom til­ bake. Dørvakten, han som betalte oss lønningene våre og under­ søkte oss for å se om vi hadde stjålet mat, var den største tyven på hotellet. Av mine fem hundre francs i måneden klarte denne fyren faktisk i løpet av seks uker å svindle meg for hundreogfjorten francs. Jeg hadde bedt om å bli betalt pr. dag, så dør­ vakten betalte meg seksten francs hver kveld, og ved å la være å betale for søndager (som jeg selvsagt skulle ha betalt for) hadde han fireogseksti francs i lommen. Dessuten arbeidet jeg iblant søndager, og for dette skulle jeg ha femogtyve francs ekstra, selv om jeg ikke var klar over det. Dørvakten betalte meg aldri dette heller, og slik snøt han meg for enda femogsytti francs. Det var først i løpet av den siste uken der at det gikk opp for meg at han snøt meg, og siden jeg ikke kunne bevise noe, fikk jeg bare femogtyve francs tilbake. Dørvakten var like snill mot enhver annen ansatt som måtte være idiot nok til å la seg lure. Han kalte seg greker, men i virkeligheten var han ar­ mener. Etter å ha kjent ham forsto jeg dybden i ordspråket: 5. På bunnen og blakk

65

«Stol på en slange før du stoler på en jøde og på en jøde før en greker, men stol aldri på en armener.» Det fantes pussige typer blant kelnerne. En av dem var en gentleman - en ung mann som var utdannet ved et universitet og hadde hatt en godt betalt jobb på et kontor. Han hadde fått en kjønnssykdom, mistet jobben, drevet rundt, og nå betraktet han seg som heldig som hadde fått en stilling som kelner. Man­ ge av kelnerne hadde sneket seg inn i Frankrike uten pass, og en eller to av dem var spioner - det er et vanlig yrke å ta for en spion. En dag ble det et voldsomt oppstyr i kelnernes spisesal mellom Morandi, en farlig utseende fyr med øynene for langt fra hverandre, og en annen italiener. Det viste seg at Morandi hadde tatt den andre mannens elskerinne. Den andre var en svekling og åpenbart redd for Morandi; han truet halvhjertet. Morandi hånflirte av ham. «Vel, hva har du tenkt å gjøre med det? Jeg har ligget med jenta di, ligget med henne tre ganger. Det var godt. Hva skulle du kunne gjøre med det, hva?» «Jeg kan angi deg til det hemmelige politiet. Du er italiensk spion.» Morandi benektet ikke dette. Han tok bare ganske enkelt frem en barberkniv fra lommen og gjorde to korte hugg i luf­ ten, som om han hadde skåret opp kinnene på en mann. Der­ etter tok den andre kelneren tilbake det han hadde sagt. Den merkeligste fyren jeg traff på hotellet var en ekstra’. Han var blitt ansatt for femogtyve francs for en dag som erstat­ ning for Magyaren, som var syk. Han var serber, en tykkfallen, livlig fyr på rundt de femogtyve; seks språk snakket han, deri innbefattet engelsk. Han så ut til å vite alt om hotellarbeid, og frem til middag jobbet han som en slave. Så, så snart klokken var slått tolv, ble han grinete, skulket unna, stjal vin og satte til sist kronen på verket ved å slentre rundt med en pipe i munnen. Røking var selvsagt forbudt med trusler om alvorlige sanksjo­ ner. Direktøren selv hørte om det og kom ned for å snakke til serberen. Han skummet av raseri. «Hva i helvete mener De med å røke her?» ropte han.

66

«Hva i helvete mener De med å ha et ansikt som det der?» svarte serberen besindig. Jeg kan umulig uttrykke nøyaktig hvor blasfemisk en slik be­ merkning var. Hvis en plongeur hadde snakket til overkokken slik, hadde han fått en kjele rykende suppe midt i fjeset. Direk­ tøren sa øyeblikkelig: «De har sparken!» og klokken to fikk serberen utlevert sine femogtyve francs og ble sparket. Før han forsvant, spurte Boris ham på russisk hva han trodde han egent­ lig gjorde. Han sa at serberen hadde svart: «Hør her, mon vieux, de er nødt til å betale meg full lønn for en dag om jeg arbeider til etter klokken tolv, ikke sant? Slik er loven. Og hva er vitsen i å arbeide etter at man har fått lønnen sin? Så jeg skal si deg hva jeg gjør. Jeg går til et hotell og tar meg jobb som 'ekstra’, og frem til middag arbeider jeg hardt. Så, i det øyeblikk klokken blir elleve begynner jeg å bli så jævlig at de ikke har noe valg, de må gi meg sparken. Smart, hva? Som oftest blir jeg sparket halv ett; i dag var den to, men det spiller ingen rolle, jeg har spart fire timers arbeid. Det eneste gærne er at man ikke kan gå samme sted to ganger.» Det viste seg at han hadde spilt det samme spillet på halv­ parten av Paris’ hoteller og restauranter. Det var sannsynligvis riktig lettvint å gjøre det i sesongen, selv om hotellene beskyt­ ter seg som best de kan mot det ved hjelp av en svarteliste.

14 I løpet av noen dager hadde jeg fått tak i de viktigste prinsip­ pene hotellet arbeidet etter. Det som mest ville overrasket en som for første gang kom inn gjennom personalinngangen på et hotell, er den utrolige støyen og forvirringen i rush-tiden. Det er så forskjellig fra den jevne rytmen i en forretning eller en fabrikk at ved første øyekast tar det seg rett og slett ut som dår­ lig planlegning. Men i virkeligheten er det uunngåelig, og av følgende grunn. Hotellarbeid er ikke spesielt hardt, men det 67

ligger i sakens natur at det kommer i bølger og ikke kan økono­ miseres. Man kan for eksempel ikke steke en biff to timer før den skal serveres; man må vente til siste øyeblikk, og da har det dessuten samlet seg opp en masse annet arbeid; og så må man gjøre alt sammen samtidig i heseblesende hastverk. Resultatet er at ved spisetidene gjør hver mann to manns jobb, hvilket er umulig uten bråk og tretter. Faktisk er trettene en nødvendig del av prosessen, for det hadde ikke vært mulig å holde tempoet om ikke enhver hadde beskyldt enhver annen for dovenskap. Det var derfor hele personalet raste og bannet som demoner i rush-tiden. På slike tidspunkter fantes det knapt et annet verb på hotellet enn foutre. En sekstenårig pike i bakeriet brukte eder som ville slått en drosjesjåfør av marken. (Sa ikke Hamlet: «banne som en kjøkkengutt»? Utvilsomt hadde Shakespeare be­ traktet dem i arbeid.) Men det er ikke det at vi mister hodet og kaster bort tiden; vi ganske enkelt stimulerer hverandre til å komprimere fire timers arbeid til to timer. Det som holder et hotell i gang er det at de ansatte faktisk føler virkelig stolthet over arbeidet de gjør, enda så hardt og tåpelig det kan være. Hvis en mann drar seg, er ikke de andre sene om å finne det ut, og da sammensverger de seg om å få ham sparket. Kokker, kelnere og plongeurs har meget forskjel­ lige syn på ting, men de ligner hverandre i det at de er stolte av sin effektivitet. Den klassen som utvilsomt har mest ekte håndverkerstolthet og er minst servile er kokkene. De tjener ikke riktig så mye som kelnerne, men prestisjen er større og jobben tryggere. Kokken betrakter seg ikke som tjener, men som fagmann; vanligvis blir han kalt ’un ouvrier’ og det blir en kelner aldri. Han kjenner sin egen makt - han vet at det er ham, og ham alene, som skaper eller ødelegger en restaurant, og at om han er sen, er alt ute av lage. Han forakter hele den delen av personalet som ikke er kok­ ker og setter sin ære i å fornærme enhver under overkokks rang. Og han føler ekte kunstnerisk stolthet over sitt arbeid, som kre­ ver en stor grad av dyktighet. Det er ikke det å lage maten som

68

er så vanskelig, men det å gjøre alt på rette tidspunkt. Mellom frokost og lunsj pleide overkokken på Hotel X å få bestillinger på flere hundre retter, og alle skulle serveres til forskjellige ti­ der; han laget få av dem selv, men ga instrukser om alle sam­ men og inspiserte hver enkelt før de ble sendt opp. Hukommel­ sen hans var fabelaktig. Bongene ble satt opp på en tavle, men overkokken så sjelden på dem; han hadde alt sammen i hodet, og nøyaktig på minuttet ropte han, hver gang en rett skulle gjø­ res ferdig: «Faite mareher une cotelette de veau,y> (eller hva det nå var) og tok aldri feil. Han var en fæl plageånd, men absolutt en kunstner. Grunnen til at mannlige kokker blir foretrukket fremfor kvinnelige er ikke noen overlegenhet i dyktighet, men deres punktlighet. Kelnerens syn er helt annerledes. Han er også på en måte stolt av sin dyktighet, men hans evner består hovedsakelig i å være servil. Arbeidet han gjør gir ham ikke arbeiderens syn på ver­ den, men snobbens. Han lever konstant i nærvær av rike men­ nesker, står ved bordene deres, lytter til samtalene, innsmigrer seg med smilene sine og de små diskrete spøkene. Han har gle­ den av å bruke penger pr. stedfortreder. Dessuten er alltid sjan­ sen der til at han kan bli rik selv, for selv om de fleste kelnere dør fattige, hender det iblant at de har lange perioder hvor hel­ let følger dem. På noen kafeer på Grand Boulevard er det så mange penger å tjene at kelneren faktisk betaler le patron for å få arbeid der. På den ene siden ser de altså penger hele tiden, og på den annen side håper de å få fatt i dem selv, og resultatet er at kelneren til en viss grad kommer til identifisere seg med sine arbeidsgivere. Han gjør seg umake med å servere et måltid elegant, siden han har følelsen av å delta i det selv. Jeg husker at Valenti fortalte meg om en eller annen bankett i Nice der han hadde servert, at den kostet to hundre tusen francs og ble omtalt i månedsvis etterpå. «Det var strålende, mon petit, mais magnifique! Gode Gud! Champagnen, sølvet, orkideene - aldri har jeg sett noe lignende, og jeg har da ellers sett nok. Å, det var skjønt.»

«Men,» sa jeg, «du var da bare der for å servere?» «Ja, det er klart. Men likevel, det var skjønt.» Moralen er: ha aldri medfølelse med en kelner. Enkelte gan­ ger sitter man på en restaurant og stapper i seg en halv time etter stengetid, og man tenker at den slitne kelneren som står ved siden av en, ganske sikkert må forakte en. Men han gjør ikke det. Han tenker ikke der han står: «For en forspist lus»; han tenker: «En dag — når jeg har spart nok penger skal jeg gjø­ re som den mannen.» Han er oppasser for en nytelse han forstår og beundrer til bunns. Og det er derfor kelnere så sjelden er sosialister, ikke har noen effektiv fagforening og gjerne arbei­ der tolv timer daglig - på mange kafeer arbeider de femten timer syv dager i uken. De er snobber, og de trives temmelig godt med arbeidets krypende natur. Når det gjelder les plongeurs har de igjen sitt avvikende syn. Deres arbeid gir ingen fremtidsutsikter, og det er fullkomment utmattende; samtidig som det er blottet for interesse og krav om dyktighet; den slags arbeid som alltid ville bli gjort av kvinner om kvinner var sterke nok. Alt som kreves er at de alltid skal være i arbeid, og at de må finne seg i lang arbeidsdag og kve­ lende luft. Det finnes ingen måte å unnslippe dette livet på, for de kan aldri spare opp en øre av lønnen, og siden de arbei­ der mellom seksti og hundre timer i uken, har de ikke tid til å tenke på noe annet. Det meste de kan håpe på er å finne en litt lettere jobb som nattevakter eller toalettvakter. Og likevel har les plongeurs også en slags stolthet, enda så lavt de står. Det er sliterens stolthet - mannen som kan klare det, uansett hvor mye arbeid som blir lesset på ham. På dette planet er evnen til å kunne fortsette å arbeide som en okse om­ trent den eneste dyd man kan tenke seg. Hver eneste plongeur ønsker å bli kjent som débrouillard. En débrouillard er en mann som vil se débrouiller om han så får beskjed om å gjøre det umu­ lige - altså få det gjort på en eller annen måte. En plongeur på kjøkkenet på Hotel X, en tysker, var velkjent som débrouillard. En kveld kom det en engelsk lord til hotellet, og kelnerne var

70

desperate, for lorden hadde bedt om ferskner, og det fantes in­ gen i huset; det var sent på kvelden og butikkene var stengt. «Bare overlat det til meg,» sa tyskeren. Han forsvant, og ti mi­ nutter etter var han tilbake med fire ferskner. Han hadde gått inn på en restaurant i nærheten og stjålet dem. Det er dét som menes med en débrouillard. Den engelske lorden betalte fersknene med tyve francs for hver. Mario, som var sjefen i anretningen, var en typisk sliter. Alt han tenkte på var å komme seg gjennom ’le boulot’, og det var aldri for mye for ham. Etter fjorten år under jorden hadde han omtrent like mye vanlig dovenskap tilbake som en maskin. Man hører ofte en plongeur skryte: «Je suis dur,y> — som om han var soldat og ikke en mannlig vaskekjerring. Slik hadde alle på hotellet sin egen form for stolthet, og når arbeidspresset var størst, var vi alle med på den store kraftan­ strengelsen for å komme gjennom det. Effektiviteten ble også bedret på grunn av den stadige krigen mellom de forskjellige avdelingene, for alle klynget seg til sine egne privilegier og prøvde å hindre de andre i å dovne seg og småstjele. Dette er den gode siden av hotellarbeidet. På et hotell blir hele den enorme, kompliserte maskinen holdt i gang på tross av utilstrekkelig arbeidskraft, fordi hver mann har sin klart defi­ nerte jobb og utfører den samvittighetsfullt. Men det er et svakt punkt, og det er dette - at det arbeidet personalet utfører ikke nødvendigvis er det som gjestene betaler for. Gjesten betaler, som han ser det, for god service; den ansatte får betaling, som han ser det, for le boulet - og det betyr som regel en imitasjon av god service. Resultatet er følgende, at selv om hoteller er rene mirakler av punktlighet, er de verre enn det verste privathjem på de områdene som teller. Ta for eksempel renslighet. Skitten på Hotel X var avskyvekkende så snart man var kommet inn på personalets område. An­ retningen vår hadde oppsamlet skitt fra år tilbake i alle de mør­ ke krokene, og brødkassen var yrende full av kakerlakker. En gang foreslo jeg for Mario at vi skulle drepe disse insektene. 71

«Hvorfor drepe de stakkars dyrene?» sa han bebreidende. De andre lo da jeg skulle til a vaske hendene før jeg rørte ved smø­ ret. Men vi var rene nok når vi innså at renslighet var en del av le boulot. Vi vasket bordene og pusset messingen med jevne mellomrom, fordi vi hadde ordre om å gjøre det; men vi hadde ingen ordre om virkelig å være rene, og i alle tilfelle var det ikke tid til det. Vi utførte ganske enkelt våre plikter; og siden vår fremste plikt var punktlighet, sparte vi tid ved å være skitne. På kjøkkenet var skitten verre. Det er ikke billedlig tale, det er rene skjære sannheten a si at en fransk kokk gjerne spytter i suppen — det vil si, nar han ikke skal spise den selv. Han er en kunstner, men kunstarten hans er ikke renslighet. Til en viss grad er han dessuten skitten nettopp fordi han er kunstner; fordi maten, for å se pen ut, må behandles skittenferdig. Når for eksempel en biff skal fremstilles for overkokkens inspeksjon, tar han den ikke opp med en gaffel. Han plukker den opp mel­ lom fingrene og klasker den ned, lar tommelen gli rundt kan­ ten og slikker den for å smake på saften, tar tommelen rundt en gang til og slikker pa ny, sa tar han et skritt tilbake og betrakter dette kjøttstykket på samme måte som en maler betrakter et bil­ de, deretter klapper han det ømt på plass med de fete, lyserøde fingrene, og vær sikker på at han har slikket hver av dem hun­ dre ganger siden morgenen. Når han er tilfreds, tar han en klut og tørker fingeravtrykkene fra tallerkenen og gir den til kelne­ ren. Og kelneren stikker selvsagt sine fingre i sausen - de vem­ melige, fettete fingrene som han hele tiden stryker seg gjennom det pomadiserte håret med. Når man betaler mer enn, la oss si, ti francs for en kjøttrett i Paris, kan man være sikker på at den er blitt behandlet på denne måten. På svært billige restauranter er det annerledes; der gjør de seg ikke det samme bryet over maten, og det blir bare øst opp av gryten og slengt på en taller­ ken uten å bli gjort noe med. Man kan stort sett si at jo mer man betaler for maten, desto mer svette og spytt må man spise sammen med den. Skitten er innebygget i hotellene og restaurantene, fordi god

72

mat blir ofret til fordel for punktlighet og vakkert utseende. De ansatte er altfor travelt opptatt med å få maten ferdig til å huske at den skal spises. Et måltid er ganske enkelt une commande for dem, på samme måten som en mann som dør av kreft er et tilfelle for legen. En gjest bestiller for eksempel et stykke ris­ tet brød. En eller annen som arbeider under et enormt press dypt nede i en kjeller må gjøre det istand. Hvordan skulle han kunne stanse og si til seg selv: «Dette skal spises — jeg må sørge for at det blir spiselig»? Alt han vet er at det må se bra ut og at det må være ferdig om tre minutter. Noen store svettedråper faller fra pannen hans ned på brødet. Hvorfor skulle han bry seg om det? Litt etter faller brødskiven ned på det skitne gulvet som er fullt av sagmugg. Hvorfor bry seg med å ordne et nytt stykke? Det går mye fortere å børste av sagmuggen. På veien opp faller stykket ned enda en gang, denne gangen med smøret ned. Alt det trenger er nok et tørk. Og på samme måten med alt. Den eneste maten på Hotel X som ble renslig tilberedt var persona­ lets og den som le patron skulle ha. Alle sverget til maksimen: «Stell pent med le patron, men hva gjestene angår, s’en f . . . pas mal!» Skitten grodde overalt i personalavdelingene - en hemmelig åre av møkk som løp gjennom hele det store skriken­ de hotellet lik innvollene gjennom en kropp. Bortsett fra skitten svindlet le patron gjestene av et godt hjer­ te. For det meste var råmaterialene til maten meget dårlige, selv om kokkene visste hvordan det skulle tilberedes for å se pent ut. Kjøttet var i beste fall ganske vanlig, og hva grønnsakene an­ går ville ingen husmor med selvrespekt ha sett to ganger på dem på torget. Ifølge stående ordre var fløten oppspedd med melk. Teen og kaffen var av dårlig kvalitet, og syltetøyet var noen syntetiske greier som kom fra digre spann uten etikett. Etter hva Boris sa var alle de billigere vinene vin ordinaire helt på flaske og korket. Vi hadde en regel om at de ansatte måtte betale for alt som ble ødelagt, og følgen var at vi sjelden kastet skadede ting. En dag mistet en kelner i fjerde etasje en stekt kylling ned sjak­ ten til matheisen; den falt i en haug med brødskorper, papir­ 73

biter og lignende på bunnen. Vi tørket ganske enkelt over den med en klut og sendte den opp igjen. Ovenpå gikk det skumle historier om lakner som var brukt en gang og ikke ble vasket, bare fuktet, strøket og lagt tilbake på sengene. Le patron var like gjerrig mot oss som mot gjestene. I hele huset fantes det for eksempel ikke noe slikt som feiekost og brett; vi måtte klare oss med en sopelime og et stykke papp. Og personalets toalett var Sentral-Asia verdig; og det fantes ikke noe sted å vaske hendene, bortsett fra oppvaskkummene for dekketøyet. På tross av dette var Hotel X et av de tolv dyreste hotellene i Paris, og gjestene betalte priser som i sannhet var rystende. Den vanlige prisen for en overnatting - frokost ikke inkludert - var to hundre francs. All vin og tobakk ble solgt til nøyaktig det dobbelte av butikkpriser, selv om le patron selvsagt kjøpte det for engros-pros. Hvis en gjest hadde en tittel, eller ble antatt å være millionær, gikk alle priser automatisk opp. En morgen var det en amerikaner i femte etasje som var på diett og bare ville ha salt og varmt vann til frokost. Valenti var rasende. «Herregud!» sa han, «hva med mine ti prosent? Ti prosent av salt og vann!» Og han forlangte femogtyve francs for frokosten. Gjesten betalte uten å mukke. Etter hva Boris fortalte, skjedde det samme på alle Parishoteller, eller i det minste på alle de store og dyre. Men jeg inn­ biller meg at gjestene på Hotel X var spesielt lette å svindle, for de var for det meste amerikanere, med noen engelskmenn nå og da - ingen franskmenn - og det så ut som om de manglet ethvert kjennskap til god mat. De stappet i seg vemmelige ame­ rikanske corn-flakes og spiste syltetøy til teen, de drakk vermouth etter middag og de bestilte en poulet å la reine til hundre francs og dynket den deretter i Worcester-saus. En gjest (han var fra Pittsburgh) fikk hver aften brakt opp på rommet sitt småkaker, eggerøre og varm kakao. Kanskje det ikke spiller særlig rolle om slike mennesker blir svindlet eller ikke.

74

15 Jeg fikk høre mange rare historier på hotellet. Det var historier om narkotikaselgere, om gamle levemenn som bodde på hotell for å finne pene pikkoloer, om tyveri og pengeutpresning. Ma­ rio fortalte meg om et hotell han hadde vært på, der en værelsespike stjal en uvurderlig diamantring fra en amerikansk dame. Personalet ble kropps visitert i dagevis når de forlot arbeidet, og to detektiver undersøkte hotellet fra kjeller til tak, men ringen ble aldri funnet. Værelsespiken hadde en elsker i bakeriet, og han hadde bakt ringen inn i et rundstykke, der den lå til etter­ søkningen var over uten at noen fikk mistanke. Valenti fortalte meg en gang en historie om seg selv. «Du vet det, mon petit, dette hotellivet er vel og bra, men det er for jævlig når man er arbeidsløs. Jeg skulle tro du vet hva det vil si å gå sulten, hva? Porcément, ellers ville du vel ikke vært her og vasket tallerkner. Vel, jeg er heldigvis ikke en fattig pZowge^r-jævel; jeg er kelner, og jeg gikk fem dager uten å spise en gang. Fem dager uten en brødskorpe - Herregud! Jeg skal si deg at de fem dagene var rene helvete. Det eneste gode var at jeg hadde betalt husleien på forskudd. Jeg bodde i et lite, billig hotell i rue Sainte Éloise oppe i Latinerkvarteret. Det het Hotel Suzanne May, etter en eller annen berømt prosti­ tuert i keisertiden. Jeg sultet, og det var ingenting å gjøre; jeg kunne ikke en gang gå til de restaurantene der hotelleierne går for å se seg om etter folk, for jeg hadde ikke penger nok til en drink. Alt jeg kunne gjøre var å ligge i sengen og bli svakere og svakere og se på kakerlakkene som løp frem og tilbake over taket. Jeg har liten lyst til å gå gjennom det en gang til, det skal jeg si deg. Utpå ettermiddagen den femte dagen ble jeg sprø; slik virker det nå iallfall. Det var et gammelt falmet trykk av et kvinnehode som hang på veggen i rommet mitt, og jeg begynte å lure på hvem det kunne være; og etter omtrent en time skjønte jeg at det måtte være Sainte Éloise, som var kvarterets skytshelgen.

75

Jeg hadde aldri lagt merke til bildet før, men nå da jeg lå der og stirrret på det fikk jeg en merkelig idé. «Écoute, mon cher,y> sa jeg til meg selv, «du kommer til å sul­ te ihjel om dette skal fortsette stort lenger. Du er nødt til å gjø­ re noe. Hvorfor ikke prøve å be til Sainte Éloise? Legg deg på kne og be henne sende deg noen penger. Når alt kommer til alt kan det jo ikke skade. Prøv iallfall!» Sprøtt, hva? Men en mann gjør hva det skal være når han er sulten. Dessuten, som jeg sa, så kunne det jo ikke gjøre noen skade. Jeg kom meg ut av sengen og begynte å be. Jeg sa: «Kjære Sainte Éloise, hvis du eksisterer, vær så snill å sende meg noen penger. Det er ikke mye jeg ber om - bare nok til å kjøpe litt brød og en flaske vin og få kreftene tilbake. Tre-fire francs er nok. Du aner ikke hvor takknemlig jeg ville være, Sainte Éloise, om du bare ville hjelpe meg denne ene gangen. Og du kan være sikker på at om du sender meg noe, så skal jeg gå og brenne et lys for deg i kirken din rett her nede i gaten. Amen.» Jeg tok med det om lyset fordi jeg hadde lest at helgner liker at folk brenner lys til deres ære. Jeg mente selvsagt å holde løf­ tet mitt. Men jeg er ateist og trodde ikke egentlig at det skulle bli til noe. Vel, jeg la meg i sengen igjen, og fem minutter senere var det noen som banket på døren. Det var en pike som het Maria, en stor tykk bondejente som bodde på hotellet. Hun var tem­ melig dum, men en hyggelig jente, og jeg likte ikke noe spesielt at hun skulle se meg slik. Hun ropte opp da hun fikk se meg. «.Norn de Dieu!y> sa hun. «Hva er i veien med deg? Hva har du i sengen å gjøre på denne tiden av dagen? Quelle mine que tu as! Du ser mer ut som et lik enn som et menneske.» Jeg så sikkert ille ut. Jeg hadde gått fem dager uten mat, det meste av tiden hadde jeg tilbrakt i sengen, og det var tre dager siden jeg hadde vasket meg eller barbert meg. Rommet så ut som en svinesti, dessuten. 76

«Hva er i veien?» sa Maria igjen. «I veien!» sa jeg. «Herregud! Jeg er utsultet. Jeg har ikke spist på fem dager. Det er det som er i veien.» Maria var skrekkslagen. «Ikke spist på fem dager!» sa hun. «Men hvorfor ikke? Har du ikke penger?» «Penger!» sa jeg. «Tror du jeg hadde sultet om jeg hadde hatt penger? Jeg har akkurat fem sous i lommen, og jeg har pantsatt alt. Se deg rundt i rommet og se om det er noe mer jeg kan selge eller stampe. Hvis du kan finne noe som er verdt femti centimes, er du bedre enn jeg er.» Maria så seg om i rommet. Hun rotet litt her og der blant noe skrap som lå på gulvet, og så ble hun plutselig veldig opphisset. Den store tykke munnen åpnet seg av forundring. «Din idiot!» skrek hun. «Imbécile! Hva tror du dette er?» Jeg så hun hadde plukket opp en tom olje-£zW