Mediekunnskap 4: Avis [4] 8256243848 [PDF]

Zitiervorschau

Bokmål

nkiO Forlaget

© NKI Forlaget 1999 1. utgave, 1. opplag

Utgiver: NKI Forlaget, Hans Burums vei 30 Postboks 111, 1319 Bekkestua Telefon: Sentralbord 67 58 88 00 Ordrekontor 67 58 89 00 Telefaks: 67 58 19 02 Internett: http://www.nki.no/forlaget/ E-post adresse: [email protected]

Språkbearbeider: Øyalf Endresen Omslagsdesign: Wanda Design as Sats: PrePress as Trykk: Haslum Grafisk AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen as Boka er utgitt i samarbeid med Avis i Skolen Vestfold-Buskerud-Telemark.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter 4. januar 1999 til bruk i videre­ gående skole på studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag i faget mediekunnskap modul 4. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av september 1994 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopie­ ring inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. ISBN 82-562-4384-8

Følgende har copyright til fotografi/illustrasjoner:

s 7 Scanpix, s 12 Scanpix, s 14 Scanpix, s 21 Scanpix, s 23 Scanpix, s 26 Samfoto, s 36 Scanpix, s 43 Scanpix, s 50 Scanpix, s 78 Scanpix, s 86 Scanpix, s 92 Scanpix, s 133 Knut Helbak/Asker og Bærums Budstikke, s 153 Scanpix, s 154 Vidar Ruud/ A-pressens Oslo-red., s 157 Hallgeir Vågemo VG/Scanpix, s 158 Scanpix, s 164 Robert Capa/Magnum/Scanpix, s 165 Scanpix, s 167 Frode Pedersen/Aftenposten/Scanpix, s 197 Scanpix, s 206 Scanpix, s 215 Scanpix, s 217 Scanpix.

Kapittel 1:

Kapittel 5:

Innledning........................................................................... 7 Arbeid i ulike faser .................................................... 10 Travelhet og tidspress................................................ 15 Journalistikkens særpreg ......................................... 17

Vi lager avis.....................................................................133 Språket......................................................................... 135 Titler............................................................................. 142 Bilder og bildebruk .................................................. 151 Typografi.....................................................................170 Layout......................................................................... 177 Teknisk produksjon og trykking........................... 182 Avisbedriften - organisering og økonomi.......... 184 Skoleavisen - organisering og produksjon .... 191

Kapittel 2: Ideene................................................................................. 21 Pressens rolle .............................................................. 25 Nyhetskriterier. Hva er en god sak?..................... 28 Rutiner og kreativitet. Om idé-og stoffkilder. . . 37

Kapittel 3:

Kapittel 6: Avisen i samfunnet ...................................................... 197 Avisen kommer til Norge....................................... 201 Den norske avisstrukturen i dag...........................206 Journalistikk som yrke ........................................... 214

Kildene............................................................................... 43 Journalistens kilder....................................................48 Muntlige kilder .......................................................... 49 Skriftlige kilder .......................................................... 51 Observasjon (miljøets kilder)................................... 54 Kildekritikk.................................................................. 60

VÆR VARSOM-PLAKATEN ................................... 219 TEKSTREKLAME-PLAKATEN ............................... 220

Kapittel 4:

Ordliste............................................................................. 221

Sjangrene........................................................................... 69 Sj angrer i avis.............................................................. 72 Nyhetsnotisen ............................................................ 75 Nyhetsartikkelen........................................................ 77 Referatet ...................................................................... 90 Intervjuet...................................................................... 98 Reportasjen................................................................ 112 Skrivemodeller og dramaturgi ............................. 118 Portrettintervjuet...................................................... 125 Kommentarsjangrene ..............................................128

Forord Journalistikk er et praktisk fag. Det kan ikke læres bare ved å lese en lærebok. Faget må praktiseres. Du må skrive i tillegg til å lese. Fullt utbytte av denne boka får du bare dersom lesningen følges opp av praktisk avisarbeid. Det kan skje enten ved å levere artikler og stoff til lokalavisa, eller ved å lage skoleavis. Underveis i boka vil du også finne mange praktiske øvingsoppgaver.

Den oppbygningen og strukturen som boka har fått, er logisk og syste­ matisk i forhold til journalistikkfagets innhold og bestanddeler. Strukturen avspeiler et grunnleggende syn på faget: Journalistikk består ikke bare av presentasjonen og formidlingen, men fagets sær­ preg ligger ikke minst i det som skjer før vi publiserer noe; ideutvik­ ling, kildearbeid og forståelse av selve yrkesrollen. Vi legger derfor betydelig vekt på disse emnene i bokas første del (kapittel 2 og 3).

Men selv om boka har en slik oppbygning, betyr ikke det at arbeidet med de ulike emnene nødvendigvis må skje i samme rekkefølgen som i boka. I så fall kan det bli mye teori å lese før dere starter med praktisk avisarbeid. Mange vil trolig ønske å komme raskt i gang med produksjonen. Da kan for eksempel kapitlet «Vi lager avis» leses tidlig, selv om det er plassert langt bak i boka. «Mediekunnskap 4: Avis-journalistikk» er i første rekke produsert som en lærebok for studieretningsfaget mediekunnskap i videregå­ ende skole. Den dekker modul 4 i læreplanen for faget, en modul som legger vekt på produksjon og praktisk journalistikk. - Boka vil imid­ lertid også passe godt både på folkehøgskoler og på andre kurs der det undervises i avisjournalistikk. Takk til dem som har lest gjennom hele eller deler av manus og gitt nyttige kommentarer på tidligere utkast: Harald Møller, Kjell Bakken, Bård Michalsen, Astrid Gynnild og Inger-Helen Wien. Ikke minst har forlagsredakør Reidun Mangrud bidratt på en både aktiv og diploma­ tisk måte under arbeidet med boka.

Både forlag og forfatter tar gjerne imot reaksjoner og synspunkter fra brukerne av boka, såvel lærere som elever.

Volda/Bergen, juli 1998. Svein Brurås

3>||]||L'

- Tre saker, sier Matilde Bru til seg selv og smiler fornøyd. Hun er på vei hjem fra jobben i avisen. - Tre saker har jeg levert i dag. Ikke verst. En av dem var faktisk ganske bra. Det skal bli spennende å se avisen i morgen tidlig ...

Matilde er en av ti-tolv journalister i Morgenavisen, en ganske alminnelig liten lokalavis et sted i Norge. Som de fleste journalistene i lokalavisen må hun arbeide med nær sagt alle typer saker, fra bortkomne hundevalper og biler som kolliderer, til kommunestyremøter og permitteringer i byggebransjen. Da Matilde gikk til jobben ved åttetiden i dag tidlig, visste hun lite om hva dagen ville bringe.

Sak 1: Formannskapsmøtet To saker fikk hun tildelt på morgenmøtet. En av dem var å ringe rådmanns­ kontoret i en av nabokommunene for å høre hva som skjedde på formann­ skapsmøtet i går kveld. Denne saken var rask og enkel. Matilde ringte og pratet litt med rådmannen, hun fikk fakset over referatet fra møtet, og hun tok dessuten en telefon til en av politikerne som hadde vært uenig i et vedtak på formannskapsmøtet. Etter tre kvarters arbeid var jobben gjort - og saken på 20 linjer ble sendt over til desken.

Sak 2: Fotballtreneren Den andre saken som Matilde fikk tildelt fra nyhetsredaktøren, var å følge opp et tips som var kommet inn til redaksjonen. - Treneren for byens beste fotballklubb har sagt opp jobben sin og reist i protest, hadde en mann fortalt på telefonen sent i går kveld. (Han ville dessuten gjerne ha tipshonoraret sna­ rest mulig.) Matilde ringte til lederen for fotballklubben. Han hadde slett ikke hørt om noen oppsigelse fra treneren, og han tvilte sterkt på at dette kunne være riktig. Hun ringte deretter til treneren selv, som lo godt av hele histo­ rien. Han skal riktignok ha to måneders permisjon for å hospitere ved en utenlandsk fotballklubb, men han har ingen planer om å slutte. - Det er ikke første gang slike rykter oppstår, fortalte fotballtreneren. Matilde laget en liten sak om permisjonen og utenlandsoppholdet til fotball­ treneren. Saken var ikke verd særlig mer enn en notis.

Sak 3: Ungdomsklubben Den tredje saken var Matildes egen ide'. Hun hadde tenkt på den et par dager: Hvor mye penger bruker egentlig kommunen på tiltak for ungdom? Bruker

den mer eller mindre penger enn andre kommuner? I journalistikken er det bruk for alle sjangre - unntatt den kjedelige! Torbjørn Wale

Svaret var lett å finne. På Internett søkte hun seg fram til oversikter over kommunenes utgifter til forskjellige formål, satt opp slik at det var lett å sam­ menligne. Matildes kommune lå bra an i forhold til landsgjennomsnittet og var en av de kommunene i fylket som brukte mest penger på ungdomsarbeid. Det var en grei nyhetssak, dette, men samtidig litt kjedelig, med mye tall og fakta. Var det kanskje mulig å gjøre mer ut av saken? Ja visst. Pengene går blant annet til drift av ungdomsklubber. For to kvelder siden hadde Matilde og en fotograf dratt til en av ungdomsklubbene for å lage reportasje. De hadde intervjuet ungdommer, tatt bilder og observert hva som skjedde. Matilde hadde diskutert saken med kolleger i redaksjonen. En av dem hadde spurt: - Hvis det er så bra med ungdomsklubber her i byen, hvorfor står det

da så mange ungdommer og henger utenfor kjøpesentret? Det må vi finne ut, tenkte Matilde og drog med seg fotografen ut på jobb nok en gang. Og hun fikk svar fra ungdommene hun møtte: - Vi gidder ikke mer barnedisko og trolldeig nede på klubben, sa de blant annet.

Mye arbeid hadde det vært, men saken ble bra. En helside med flere bilder. Nå var hun spent på å se hvordan saken ville ta seg ut på trykk.

Arbeid i ulike faser Denne lille skildringen av journalist Matilde Bru og hennes arbeids­ dag kan lære oss flere ting om journalistikkfaget. Blant annet ser vi at journalistikk handler om langt mer enn bare å skrive godt. Selve skri­

vingen er bare en liten del av det journalistiske arbeidet.

Først og fremst må du ha noe å skrive om. Du trenger en idé, en «sak», du må ha en historie som andre kan ha interesse av å lese. Dernest må du ha opplysninger og informasjoner som kan kaste lys over denne saken. Du må finne kilder, samle fakta og synspunkter. Først når det er gjort, kan du sette deg ned og skrive.

Skildringen ovenfor av Matildes arbeidsdag handler for det meste om ideene og innsamlingsarbeidet. For Matilde selv var det kanskje

skrivearbeidet som tok lengst tid denne dagen. Men uten ideer, stoff­ tilfang, kilder og opplysninger ville ingen av sakene blitt noe av. Vi kan si at journalistisk arbeid består av tre ulike faser: idé, under­ søkelse/ innsamling og presentasjon.

1 Idéfasen Skal du skrive for avisen - eller for den saks skyld lage et radio- eller tv-program - må du først av alt ha en idé. Du må ha en historie å for­ telle, et tema å belyse, du må ha en sak som er verd å lage noe på, og som publikum synes er viktig eller underholdende.

Writing is usually discussed from the point of view of the finished product. This is as backward like trying to imagine a pig from a sausage. Sitat fra en amerikansk lærebok i journalistikk

Kanskje er dette den aller viktigste delen av journalistikken. Det hjelper lite å kunne skrive godt dersom du ikke har noe å skrive om. Gode ideer er gull verd. Derfor har dyktige journalister en evne til å oppdage saker og mulige nyheter rundt seg - de ser saker overalt hvor de ferdes. Ideer til saker og oppslag springer blant annet ut av en forståelse av pressens rolle og oppgaver i samfunnet: Hvorfor har vi egentlig aviser? Hva er det avisene skal bidra med i samfunnet? Hva er vitsen med avisene? Hva venter leserne å finne der? Hva skal til for at publi­ kum vil spandere tid og penger på avisen? Dette skal vi bruke litt tid på senere i boka.

Noen av sakene er basert på hendelser som nylig har skjedd - eller som skal skje. Andre saker tar utgangspunkt i et tema, uten at de er knyttet til en konkret hendelse. Formannskapsmøtet som Matilde skrev om, var en slik hendelse. Redaksjonen skaffer seg oversikt over når slike møter skal finne sted. Alle møter av denne typen er skrevet inn i nyhetsredaktørens forfallsbok, slik at de ikke skal bli glemt.

Den andre saken - om fotballtreneren - sprang ut av et tips som riktig­ nok viste seg å være nokså tvilsomt. Den tredje saken, om kommunens ungdomsarbeid, var resultat av journalistens egen kreative tankevirk­ somhet. Det lå ingen bestemt begivenhet til grunn for saken, men journa­ listen mente dette kunne være en aktuell sak med interesse for leserne.

Noen saker kommer til redaksjonen uten at man behøver å gjøre noe særlig for å få fatt i dem. Andre saker henter redaksjonen inn rutinemes­ sig, slik som den om formannskapsmøtet. Atter andre saker må jobbes fram gjennom kreativ idéutvikling, slik som den om ungdomsklubbene.

Begrepet «journalistikk» beskriver prosessen hvis mål det er å bringe fram fri og vesentlig informasjon. Olav Njaastad

Statsminister Kjell Magne Bondevik er et populært intervjuobjekt.

2 Undersøkelsen (innsamlingsfasen) Når du har en idé, en sak du vil prøve å lage noe på, så starter arbeidet med å finne fram til fakta i saken og å samle informasjoner og syns­ punkter om emnet. Denne arbeidsfasen kalles også innsamlingsfasen,

kildearbeid eller research. I denne fasen må journalisten undersøke hva som har skjedd, hva som blir sagt, eller hva som skal skje. Alle relevante fakta i saken må fram, og personer som har viktige informasjoner eller synspunkter, må

komme til orde.

Nå trenger journalisten kilder. Og nettopp kildearbeidet er en vesent­ lig del av journalistikken. Journalister må vite hvor de skal søke etter informasjon og opplysninger. De må på kort tid finne fram til munt­ lige og skriftlige kilder i de mange sakene de kommer i berøring med.

Journalisten må dessuten kunne vurdere kilders kvalitet og kompe­ tanse - ikke alle kilder er gode kilder. Kildeferdighet er en viktig side av journalistfaget.

I denne fasen blir mange ideer som man trodde var gode, lagt til side og forkastet. Etter å ha undersøkt saken finner journalisten ut at her er ingen «sak», her er ingen historie.

Matilde Bru brukte mange ulike typer kilder den dagen vi fortalte om ovenfor. I den lille saken om formannskapsmøtet hadde hun tre, kanskje fire, kilder. Hun brukte både muntlige og skriftlige kilder. Rådmannen og politikeren som hun snakket med, er muntlige kilder. Referatet fra møtet er en skriftlig kilde. I tillegg hadde journalisten trolig sakslisten som var sendt ut før møtet.

Saken om fotballtreneren hadde sitt utspring i et tips som kom til avisen, altså en muntlig kilde. Denne kilden viste seg å være upålite­ lig. Og nettopp dette er en sentral del av kildearbeidet i journalistik­ ken: å vurdere kilders kvalitet og troverdighet. Opplysningene som publiseres i avisen, skal være korrekte. Det er journalistens jobb å sjekke at det som kommer på trykk, er riktig, og sørge for at det som publiseres, gir et dekkende og korrekt bilde av saken. I den siste saken, om kommunens ungdomsarbeid, brukte journalisten en lang rekke kilder. Faktaopplysninger fikk hun fra både muntlige og skriftlige kilder. Dessuten brukte hun Internett, som åpner for et enormt kildetilfang for journalister, men som må brukes kritisk. I denne saken brukte dessuten Matilde Bru en kildekategori som vi hittil ikke har berørt, nemlig sin egen observasjon. Hun drog ut til et miljø som hun ville skildre, og brukte sine egne øyne og ører for å fange opp flest mulig sider ved dette miljøet.

3 Presentasjonen Journalistikkens tredje fase er presentasjonen. Nå skal saken presente­ res for leserne. Materialet som journalisten har samlet inn, skal formes til en tekst. Historien må skrives på en slik måte at den blir både infor­ mativ og engasjerende. Den skal være lett å lese og forstå, kanskje til og med underholdende. Språket skal være klart, konsist og poengtert - og selvsagt feilfritt.

Skrivefasen kan deles inn i flere underfaser. Det er vanlig å dele den i tre: organiseringsfase, skrivefase og revideringsfase. Alle disse fasene handler om å skrive ut teksten: I organiseringsfasen velger du sjanger og skrivemodell og organiserer de ulike elementene i teksten i den rekkefølgen du vil at de skal ha. Du kan også lage en disposisjon eller skriveplan. I skrivefasen skriver du ut, uten å være kri­ tisk til din egen tekst. Det viktigste er at du skriver ut alt det som skal være med. I korrigeringsfasen bearbeider du teksten, finner bedre formuleringer og retter feil. I denne fasen kan du ha god hjelp av en skrivelos, som stiller spørsmål til teksten og på den måten hjelper deg med å gjøre teksten bedre. Presentasjon i avis innebærer også at det skal lages tittel til saken, og det skal velges bilder. Tittel, tekst og bilde skal passe til hverandre, de tre elementene skal være en enhet, spille sammen og utfylle hver­ andre. Kanskje inneholder også saken informasjo­ ner som kan presenteres ved hjelp av grafikk?

Til slutt blir saken «tegnet ut». Den blir plassert på avissiden sammen med andre saker og får sin endelige utforming. Dette arbeidet foregår på Her arbeider redigererne. De avgjør hvor på siden desken i avisen. saken skal plasseres, hvor stor den skal være (en tospalter eller en firespalter?), og de bestemmer bildeformat og typografi. En ryddig og oversiktlig layout er avslutningen på presentasjonsfasen.

Alle disse tre fasene av journalistikken skal vi gå grundigere inn på senere i denne boka.

Vi skal ikke oppfatte denne inndelingen i tre faser altfor stivbent. I det praktiske liv er ikke grensene mellom de ulike fasene alltid så tyde­ lige. Rekkefølgen mellom de tre fasene kan også variere:

Ofte kommer ideene når du arbeider med et kildemateriale. Journalister bruker mye tid på å lese. De leser alt fra dokumenter og pressemeldinger til aviser, tidsskrifter og nye bøker. Herfra henter de ideer. Kildematerialet kan altså komme først - og ideene kommer fra kildene.

Andre ganger er presentasjonsformen gitt: På denne siden skal vi ha en featurereportasje som har med leserens hverdag å gjøre. Da blir ideen og kildearbeidet styrt av dette. På en annen side i avisen skal vi kanskje ha en notisspalte, et portrettintervju eller en kommentar. Sjangeren er allerede gitt, og vi må finne ideer som er tilpasset dette. Men som hovedprinsipp kan vi si at den journalistiske arbeidsprosessen består av disse tre fasene: idé, undersøkelse og presentasjon.

Travelhet og tidspress Tilbake til Matildes arbeidsdag: Matilde syntes hun hadde fått gjort mye denne dagen. Tre saker var levert, og selv om to av dem riktignok var småsaker, var Matilde for­ nøyd. Journalistikk handler nemlig også om hurtig produksjon.

Et av kravene som stilles til en journalist, er at hun eller han må ha evnen til å arbeide hurtig og effektivt. I en travel avishverdag er det ikke anledning til å sitte og pusse på sakene i timevis. Her må stoffet leveres raskt. Ofte må store og vanskelige saker løses i løpet av noen timer. Like før deadline kan det hende at journalisten bare har noen få minutter på seg til å gjøre ferdig en notis eller en førstesidehenvisning. I en dagsavis er det mange sider som skal produseres i løpet av en dag. Bemanningen i redaksjonen er begrenset, og hver journalist må derfor være produktiv. Ofte må journalisten lage flere saker i løpet av en arbeidsdag. Det gir ikke alltid muligheter til å grave så dypt i hver enkelt sak som man gjerne skulle ønske.

En annen årsak til tidspresset kan være konkurransen mellom ulike medier. Konkurransen om å være først ute med en nyhet er stor. Hvis en journalist som arbeider med en sak, opplever at et konkurrerende nyhetsmedium er først ute med nyheten, mister den mye av sin verdi. Mange utenforstående vil bli overrasket over hvor sterkt konkurranseinstinktet preger de fleste nyhetsredaksjoner og nyhetsjournalister.

En definisjon En kortfattet definisjon av hva jour­ nalistikk er, kan lyde slik:

Journalistikk er aktuell og sannfer­ dig formidling av fakta og synspunk­ ter, lettfattelig presentert av en uav­ hengig redaksjon eller journalist. Denne formuleringen favner føl­ gende sentrale kjennetegn: • Journalistikken er aktuell. Det betyr blant annet at nyhetsfor­ midling er journalistikkens kjerne. • Journalistikken skal være sann. Den handler om fakta, ikke fik­ sjon. Diktning er ikke journalistikk. • Journalistikken formidler ikke bare fakta, men også syns­ punkter. Den skal sette de mange enkeltnyhetene inn i en sammen­ heng, slik at publikum forstår hva som skjer. Derfor må nyhetene også analyseres og kommenteres. • Journalistikken henvender seg til vanlige folk, ikke til eksperter eller spesielt interesserte. Derfor må journalistikken være lettfatte­ lig, enkel å forstå, og gjerne underholdende når det ligger til rette for det. • Journalistikken er uavhengig og fri. En presse som skal overvåke myndigheter, næringsliv og andre maktsentre, må være ubundet og uavhengig av disse.

dm ny

Tre, fire eller fem faser? Vi har i denne framstillingen valgt å presentere journalistikkfaget som bestående av tre ulike faser. Noen lærebøker har en lignende framstilling, men i fire eller fem faser. Blant disse er for eksempel analysefasen, organiserings- eller struktureringsfasen, revideringseller korrigeringsfasen. Når vi har valgt å legge til grunn en tredelt modell (idé, kildearbeid og presentasjon), er det ikke bare fordi den er oversiktlig og enkel å for­ holde seg til. Det er først og fremst fordi en slik modell på den klarest mulige måten forteller hva faget journalistikk egentlig er for noe, hva som så å si konstituerer faget, og hva som er journalistikkens bestand­ deler. Målet med vår tredelte modell er i første rekke å uttrykke et grunn­ leggende syn på faget og hva det består av. Dernest - i annen rekke er modellen en beskrivelse av en arbeidsprosess. Som beskrivelse av en arbeidsprosess kan det hende at en framstilling i flere ulike ledd kan være nyttig (for eksempel denne: idé, innsamling, organisering og analyse, skriving, revidering). En slik skjematisk arbeidsprosess kan kanskje bli litt oppstykket i forhold til den prak­ tiske virkelighet. Det er ikke alltid at tingene skjer i den rekkefølgen som en slik modell forutsetter.

Tidspresset kan være farlig. Av og til skjer det at gale opplysninger blir publisert, og at saker blir misvisende framstilt, fordi journalisten ikke hadde tid til å sjekke saken tilstrekkelig. Da må avisen korrigere opplysningene neste dag i form av en rettelse eller et dementi. Tidspresset kan være en forklaring på at ting går galt, men det kan aldri være en unnskyldning. Kravet til hurtighet har konsekvenser for de metodene journalisten bruker i sitt arbeid. Når nyhetsintervjuet er så mye brukt som journa­ listisk metode, skyldes det blant annet at det er en effektiv arbeids­ form som gjør det mulig for journalisten å arbeide hurtig. Journalisters utstrakte bruk av såkalt dokumentreferat, for eksempel i dekningen av kommunestyresaker, har også sammenheng med kravene til effektivt og hurtig arbeid. Istedenfor å gå ut i marken og lage reportasje på de sakene som kommunestyret behandler, velger kanskje journalisten av tidshensyn å lage et «skrivebordsreferat» på grunnlag av sakslisten eller andre saksdokumenter.

Nå er ikke tidspresset like stort i alle deler av journalistikken. Det er særlig journalister i nyhetsavdelingene som lever under dette presset. Både i aviser, i radio og i tv lages det temasaker og featurereportasjer som ikke stiller like store krav til hurtighet hos journalistene. Vi har pekt på enkelte negative konsekvenser av det høye tempoet og tidspresset i journalistikken. Men likevel er ikke journalister flest sene om å understreke at nettopp tempoet og kampen mot deadline er noe

av det som gjør yrket så fascinerende.

■■■■■■■■■■■■■■■■i

Oppgave

1

Hvordan pleier du å stukturere arbeidet når du skriver, for eksempel en stil eller en artikkel til skoleavisen? Hvordan svarer disse fasene til inndelingen i idéfase, innsamlingsfase og presentasjonsfase? Hvilken nytte har du av å dele arbeidet inn i faser?

Journalistikkens særpreg I sin presentasjonsform kan journalistikk ligne på andre tilgrensende fag og yrker. Det finnes nemlig andre enn journalister som lager pro­ dukter som ligner på journalistikk.

Vi tenker for eksempel på informasjonsvirksomhet og PR-arbeid. En avisartikkel eller et tv-program som er laget av en informasjonsavde­ ling eller et PR-byrå, kan på mange måter ha like høy kvalitet som en journalistisk artikkel eller tv-program. For leseren eller seeren kan det være vanskelig å se hvem som har laget hva.

Men likheten gjelder altså presentasjonsformen. I de to andre fasene idéfasen og kildearbeidet - skiller journalistikken seg fra alle former for PR- og informasjonsarbeid. Det er her journalistikkfaget har sitt særpreg.

Ideutvikling og nyhetsvurdering i redaksjonene er styrt av pressens oppgaver og rolle i samfunnet - en rolle som skiller journalisten fra alle andre som lager medieprodukter. Mens informatoren alltid må ha sin lojalitet hos sin oppdragsgiver og tale dennes interesser, ligger journalistens lojalitet hos publikum. Det betyr blant annet at det er publikums interesser og behov som styrer stoffvalg og nyhetsprioritering, ikke kilders og informasjonsleveran­ dørers behov for publisitet og positiv omtale.

Ikke minst har journalistikkfaget sitt særpreg i kildearbeidet, i det vi har kalt undersøkelsesfasen. Til forskjell fra informasjonsmedarbeide­ ren har journalisten såkalt fritt kildevalg. En journalist har rett og plikt til selv å vurdere hvilke kilder som i den enkelte sak har størst kompe­ tanse og troverdighet. Dessuten skal journalisten ha en viss kritisk dis­ tanse til sine kilder. Han skal ikke ta alle opplysninger for god fisk, men kontrollere om det kilden sier, er riktig. Journalisten skal ikke la seg bruke av kildene til å drive PR for deres interesser. Ved å legge modellen om journalistikkens tre faser til grunn har vi altså også sagt noe om journalistikkens vesen og særpreg.

18

innledn in-r Uet færre

dagse brune kafeer med billig mat og dnkke. eller er det pa de etniske spisestedene man nå spiser seg mett for en billig

ikke med ooe Kuhnarisk festmåltid

penge.'

Vi kan si at her brukes Ikke pizza og burgervarianter, både skriftlige kilder, muntlige kilder og observasjon som metode. Men først og fremst gjennomfører redaksjonen en egen undersøkelse. De tester selv et saksforhold eller et produkt og kommer fram til et resultat. kantinen på Rikshospitalet

ikke småfikse lunsjretter. men et realt rmddags-

maltid. Aftenposten Alten har jaktet på steder som serverer

Tradisjonelle

fullverdig middag bl under 75

kroner.

Metoden er ikke uvanlig i moderne journalistikk, og den brukes både i såkalt forbrukerjournalistikk, i gravesaker og i mer underholdende sammenhenger. Journalister tester prisene i matvarebutikkene ved at de kjører identiske handlekorger gjennom kassaapparatene i flere butikker. De tester kvaliteten på biler gjennom langvarig bruk. Kanskje en journalist i skoleavisen vil undersøke - hvilken lærer som i snitt kommer mest for sent til timene, ved å bruke stoppeklokke på samtlige lærere (skjult selvsagt) i alle timene over en uke - hvilket parti som har størst oppslutning på en bestemt videregå­ ende skole, ved ganske enkelt å gjennomføre en meningsmåling - om det er lett for mindreårige å få kjøpe øl i butikkene, ved å la 17åringer, 16-åringer eller 15-åringer prøve dette og se om de blir stoppet - om lengden på toalettpapiret er slik den blir oppgitt på pakken

Forbrukerstofffra Aftenpostens aften­ utgave

Kildeuniverset Vi har pekt på en del skriftlige kilder som kan inneholde nyhets­ stoff. Årsregnskaper fra bedrifter, forskningsrapporter og referater fra offentlige råd og utvalg er eksempler på dette. Mange nyheter oppstår etter journaljakt på offentlige kontorer. Men kilder er også viktige for å skaffe bakgrunnsinformasjon og forklaringer. Journalister må vite hvor de kan finne dette.

Det finnes en uendelighet av kildemuligheter i samfunnet. Et kjen­ netegn ved en dyktig journalist er at han er godt kjent i det vi kan kalle kildeuniverset. Nedenfor har vi satt opp noen av de kildemulighetene som finnes når journalisten skal undersøke, forklare, utdype og sette en sak inn i en sammenheng.

• «Gule sider» i telefonkatalogen viser vei til ekspertkilder på de forskjelligste områdene, kilder med kompetanse og erfaring. • Kataloger fra høgskoler og universiteter gir også et stort tilfang av ekspertkilder over et bredt spekter. • «Samfunnsboka» er en god oppslagsbok om hvordan samfunnet fungerer, om lover og regler og rettigheter på mange områder som angår vanlige mennesker. Den bør finnes på ethvert biblio­ tek. • Det finnes vel 2 000 landsomfattende organisasjoner i landet vårt. Boka «Norske organisasjoner» gir en ryddig oversikt over dem, og de utgjør til sammen et hav av ekspertise, erfaring og kunn­ skap om alle tenkelige spørsmål. • Store organisasjoner utgir også sine egne årbøker, og de kan gi mye informasjon om arbeidsområdet til organisasjonene og tips til muntlige kilder. • Statistisk årbok og Norges handelskalender er også anvendelige og gode kilder for bakgrunnskunnskap. • Tidsskrifter finnes det mange av. En oversikt over en del av dette stoffet finnes i heftet «Norske tidsskriftartikler», som Universitetsbiblioteket utgir. Det er muligheter for at en eller annen ekspert har skrevet om akkurat det emnet du jobber med. • Forskningsinstitutter og forskningsmiljøer sitter på mye eksper­ tise. Aksjonsgrupper og lignende har ofte motekspertise.

• Offentlige biblioteker kan hjelpe med så mangt. De har blant annet et eget dataprogram, «Bibsys», der de kan søke etter rele­ vant faglitteratur på stikkord, på forfatter osv. • Oppslagsbøker og -hefter gir hjelp til å finne rette vedkommende i offentlig forvaltning. «Pressekontakter i staten» heter et lite hefte som alle journalister har. «Hvem svarer på hva i staten» er en litt større bok. Norges statskalender er det store verket som svarer på det aller meste. • Kommuner og fylkeskommuner har som regel noe tilsvarende: «Kommuneguiden for Volda», «Fylkesboka for Telemark» osv. • NAFs veibok finnes i de fleste redaksjoner, i tillegg til kart og atlas. - Hvor ligger egentlig Kattuglehøyen, der det nettopp har skjedd en ulykke? Veiboka gir svar. • Det finnes en lang rekke registre som er åpne for offentligheten, og som er utmerkede kilder for journalister. Viktigst er registrene i Brønnøysund (omtalt i teksten). I tillegg kan nevnes i fleng: skipsregistrene, GAB-registeret (grunneiendom, adresse og byg­ ning), trossamfunnsregisteret, våpenregisteret osv. • Redaksjonens eget arkiv er selvsagt uunnværlig for å finne ut hva som tidligere har vært skrevet om en sak. Journalister kan også søke i andre mediebedrifters arkiv, for eksempel hos NTB. Mange journalister legger dessuten mye arbeid i sitt private arkivsystem.

Bruk flere kilder Mange nyhetssaker i avisen er basert på bare en kilde. Ofte er dette ikke til å unngå; journalisten har verken tid eller anledning til å sjekke at kildens opplysninger er riktige. Det er heller ingen grunn til å tro at for eksempel vakthavende på politikammeret, som søndag kveld for­ teller om helgens mange små begivenheter, ikke skulle snakke sant.

Likevel hører det med til god journalistikk å sørge for bredde i kildevalget. Det er bra å bruke flere kilder. «Enkildejournalistikk» er et skjell­ sord i journalistikken. Dersom det er en aldri så liten mulighet for at den kilden vi bruker, ikke har den hele og fulle oversikt over saken, og at fakta i saken ikke blir fullstendig presentert, bør vi bruke flere kilder. Saken kan også ha flere sider. Fakta kan oppfattes forskjellig av de involverte. I en sak med flere syn skal alle parter slippe til. «Motparten» - dersom en slik finnes - skal alltid få komme til orde. I en sak som er kontroversiell, er dette en ufravikelig regel. Ingen skal henges ut i pressen uten selv å få komme til orde.

Verifikasjon eller balanse? Et valg som journalisten gjør, er om målet med dekningen av en sak skal være verifikasjon eller balanse. Å verifisere betyr å stadfeste. Verifikasjon betyr at vi får bekreftet - eller eventuelt avkreftet - en påstand eller en opplysning. Balanse betyr at vi sørger for å få saken belyst fra ulike sider. Balanse er som regel enkelt å oppnå, verifikasjon kan i mange tilfeller være svært vanskelig. Spørsmålet er: Skal vi forsøke å komme til bunns i saken og finne «sannheten», eller skal vi nøye oss med bare å sitere de ulike partene i

saken? Hvilken målsetting vi velger, er først og fremst avhengig av sakens karakter, dernest av hvor mye ressurser vi kan legge ned i arbeidet

med saken. « - Flertallet i bystyret er for lite opptatt av miljøspørsmål, sier SVrepresentanten Åge Li.» Dette er et meningsutsagn, og det er vel umulig å dokumentere om det kilden sier, er riktig eller galt. For journalisten blir målet balanse.

« - Vannavgiften her hos oss er dobbelt så høy som landsgjennomsnit­ tet, sier FrP-politikeren Åke Dal.» Selv om kommunen sier noe annet, bør ikke journalisten her nøye seg med balanse. Stemmer utsagnet? Det er lett å finne ut både hva landsgjennomsnittet for avgiften er, og hva kilden betaler. Journalisten må verifisere.

« - Ungdommen i dag har lavere moral enn de forrige generasjonene, sier statsråd Åse Ås.» Er det mulig å verifisere utsagnet? Den som vil prøve, har i hvert fall et enormt arbeid foran seg, både med å definere «moral» og med å hente inn informasjoner om alle sider ved ungdom­ mens holdninger og levemåte før og nå. I praksis er det vel umulig å verifisere et slikt utsagn fullt ut, men det kan likevel graves fram mye faktainformasjon som kan kaste lys over problemstillingen.

«Når det gjelder meninger, er ikke balanse noe problem. Vi vil gjerne ha flere meninger, kanskje gå lenger enn balanse - til allsidighet. Når det gjelder faktapåstander, er det derimot helt utilfredsstillende å stoppe med balanse, og spesielt hvis man sikrer balanse i form av en føljetong: Vi får en påstand i dag og en annen i morgen. Dette kan være vel og bra fra avisens side, men fra leserens er det ytterst utilfredsstillende. Balanse burde egentlig ikke være et akseptabelt sluttprodukt annet enn av ren nød. Det kan være at det ikke finnes sikker kunnskap, at det er umulig å forfølge saken videre med de

ressurser man har, eller at journalisten selv, kunnskapsmessig, ikke har for­ utsetninger for å følge den opp. Hvis en journalist alene på vakt en ettermiddag får høre at en faginstans, for eksempel fylkeslegen, sier at det er lite dioksin i morsmelken i Buskerud, mens en annen instans, for eksempel SFT, sier det er mye dioksin i morsmelken, så er det ikke lett for henne å løse dette problemet der og da. Nødløsningen blir balanse, men informasjons­ verdien for leseren blir nær null. En faginstans sier at noe er, og en annen sier at noe ikke er.» Egil Fossum

Oppgaver Vil du som journalist i de følgende eksemplene sette deg som mål å oppnå balanse eller verifikasjon? a) Veien mellom Odda og Utne er stengt på grunn av et 50 meter bredt snøras.

b) KrF i Hordaland har inntatt en defensiv og veik holdning til de store samferdselspolitiske utfordringene som regionen står overfor. c) Rektor ved en videregående skole har i et brev til fylkeskom­ munen kalt to av sine lærere for «presenile tullebukker uten pedagogisk kompetanse».

Her er svarene:

a)

Saken må verifiseres. Helst bør journalisten se raset selv. Hvis det er umulig, bør journalisten finne fram til førstehånds kilder.

b)

Dette er en påstand som det er svært vanskelig å få verifisert. Journalisten bør tilstrebe balanse.

c)

Det er viktig å få verifisert og dokumentert om rektor virkelig har skrevet dette. Når det så gjelder innholdet i utsagnet, er det umulig å verifisere de to første sjikanøse uttalelsene, mens den siste påstan­ den lar seg etterprøve.

Kildekritikk

Kunnskap og innsikt En journalist med ambisjoner om å vokte over den kommunale forvalt­ ningen bør ha bedre kunnskap og innsikt om offentlig forvaltning og økonomi enn det politikerne har. Et slikt mål er neppe vanskelig å nå. Hans Martin Dypvik, journalistlærer

To av journalistfagets viktigste kjennetegn er det frie kildevalget og den kritiske holdningen til kildene. På disse to punktene skiller jour­ nalisten seg fra for eksempel informasjonsmedarbeideren.

Der en info-arbeider skal fremme bestemte interesser og tale sin arbeidsgivers sak, er journalisten forpliktet til å oppsøke ulike kilder og finne fram til de beste, og dessuten la alle parter komme til orde.

Mens en info-arbeider er betalt av sin egen kilde, har journalisten en prinsipiell uavhengighet, mistenksomhet og en kritisk distanse til alle

sine kilder. Journalistikkens kvalitet og troverdighet avhenger i stor grad av kil­ denes kvalitet. Det finnes gode kilder og dårlige kilder, og det hører med til de grunnleggende journalistiske ferdighetene å finne fram til de gode kildene i enhver sak. I Vær Varsom-plakaten står det blant annet: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis, er korrekte.» I dette ligger at jour­ nalisten har et selvstendig ansvar for at det som publiseres, er riktig. Selv når opplysningene stammer fra en kilde man har all grunn til å tro er tro­ verdig, sitter journalisten med et ansvar. Det går ikke an for journalisten å gjemme seg bak kilden i etterkant: «Men han sa jo at...» Derfor er kildekritikken viktig. For å hjelpe journalisten til å holde fast på denne kritiske distansen til sine kilder er det utviklet noen såkalte kildekritiske prinsipper. Vi skal gi plass til en kort omtale av de mest

sentrale kildekritiske prinsippene:

• Utgangspunktet er at en journalist ikke skal ta enhver opplysning for god fisk. Informasjoner skal sjekkes og kontrolleres. Dersom journalisten bringer videre en usann opplysning fra en kilde, er dette journalistens ansvar. Da har leseren grunn til å klandre journalisten. Derfor skal opplysninger i prinsippet bekreftes av en annen kilde.

Og da er det viktig at kildene er innbyrdes uavhengige. Hvis kilde nr. 2 har fått sine informasjoner hos kilde nr. 1, har kontrollen selv­ sagt liten verdi.

Journalister søker førstehånds kilder, for eksempel øyenvitner, mennesker som har deltatt ved begivenheter, ulykker osv. Ved bruk

av annenhånds kilder øker mulighetene for feil, misforståelser, mangler, overdrivelser osv.

Ved en trafikkulykke er politiet som regel annenhånds kilde. De har ikke selv sett ulykken. Derfor er journalisten alltid opptatt av om det finnes noen som så eller hørte det som skjedde. Jo flere ledd en sak eller en opplysning går gjennom, desto flere feil­ kilder er det. Journalisten vil da arbeide seg bakover i kilderekken for å øke troverdigheten i informasjonen. • Så må journalisten være oppmerksom på at også førstehånds kilder - øyenvitner, deltakere og lignende - kan ha sett eller hørt feil. De kan tolke fakta uten at de er klar over det selv. De husker selektivt, og mange har en tendens til å overdrive og dramatisere. Ikke minst har tidsperspektivet til den aktuelle hendelsen mye å si.

• Oppsiktsvekkende og utrolige opplysninger må sjekkes desto bedre - enten kilden er troverdig eller ikke. • Journalisten må sørge for å være oppmerksom på kildens eventuelle interesse i en sak, såkalt tendens. Når en kilde på en eller annen måte har interesser i en sak, svekkes kildens troverdighet. Det betyr ikke at slike kilder ikke skal brukes. Det er selvsagt legitimt å ha interesser i en sak, og slike kilder må man også bruke. Men journalisten må sørge for å avdekke en slik tendens og ta forholdsregler, for eksempel ved også å oppsøke andre kilder som ikke har interesser i saken. • Oppgi alltid kilde når det kan være fare for at opplysninger er farget. Da kan leseren selv vurdere opplysningenes verdi, på grunnlag av hvem som er kilde til dem. • «Motparten» skal komme til orde. I en sak som er kontroversiell, er det en ufravikelig regel. Ingen skal henges ut i pressen uten selv å få komme til orde. I en sak med flere syn, skal begge parter få slippe til. • Kildens kompetanse er et vesentlig moment blant kildekritiske prin­ sipper. Gode kilder har kunnskap, enten det er i form av utdanning, posisjon eller personlige erfaringer. • Ved bruk av anonyme kilder skjerpes kravene til kildekritikk og kildekontroll ytterligere. Løftet om anonymitet får kilden til å vise stor åpenhet. Men fra et kildekritisk synspunkt innebærer dette en

«Samtidig imøtegåelse» Kravet til «samtidig imøtegåelse» er det punktet i Vær Varsom-plakaten som flest redaksjoner synder mot, ifølge statistikken fra Pressens Faglige Utvalg. Hvert eneste år blir en rekke medier «dømt» i utvalget fordi de ikke har latt den angrepne part få komme til orde i en sak.

Hovedregelen er at den som blir omtalt, skal få anledning til å for­ svare seg i samme utgave av avisen eller i samme program som han eller hun blir omtalt.

Denne regelen kan fravikes dersom den som blir omtalt, gjør seg util­ gjengelig og åpenbart gjemmer seg for journalisten - i håp om at saken da ikke skal publiseres.

fare, for kilden slipper å stå til ansvar for mulige feil i framstil­ lingen. En slik ansvarsfrihet kan føre til at kilden tar sterkere i enn det er grunnlag for. Denne faren må journalisten være oppmerksom på. Derfor er journalister ekstra skeptiske og kritiske overfor kilder som får løfte om anonymitet.

• Endelig må journalisten være oppmerksom på at ingen kilder er garantert fri for tendens, misforståelser osv. Enhver muntlig kilde bærer på interesser, fordommer og holdninger. Enhver skriftlig kilde kan inneholde både faktiske feil, mangler og skjevheter i fram­ stillingen. Og journalisten som bruker observasjon som metode og seg selv som kilde, er prisgitt sine egne empatier, sine forventninger, sine fordommer, sin selektive oppmerksomhet og hukommelse.

Profesjonelle informatører De senere år har det vokst fram en rekke profesjonelle PR- og informa­ sjonsbyråer i Norge. Disse byråene prøver på ulike måter å hjelpe sine kunder til å framstå i mediene på en mest mulig fordelaktig og positiv måte. De er rådgivere for sine kunder, men de opptrer også som «informasjonsmeglere» mellom sine kunder og mediene. Byråene kan for eksempel «plante» stoff i form av tips og ideer til utvalgte journalister og medier. Noen av dem lager også pressemeldinger, utformet som journa­ listisk materiale slik at det kan gå direkte på trykk eller på lufta. Det finnes om lag 200 PR- og informasjonsbyråer i Norge (tall fra 1997). Størst og mest kjent er Geelmuyden.Kiese AS og det amerikansk­ eide Burston-Marsteller. Kundene er ofte store konserner og bedrifter, men også organisasjoner og offentlige etater kan kjøpe tjenester hos slike byråer. For den som ønsker å nå ut til publikum med informasjon, kan det være formålstjenlig å kjøpe tjenester fra slike byråer istedenfor å kjøpe tradisjonell reklameplass i mediene. Vi vet at omtale på redaksjonell plass har større troverdighet enn reklame, og det er nettopp dette byråene kan hjelpe sine kunder til å oppnå. Fra et presseetisk synspunkt kan vi si at de profesjonelle informasjons­ leverandørene forsøker å utnytte det journalistiske stoffets autoritet og troverdighet til å fremme bestemte interesser. Derfor er det viktig at nyhetsredaksjoner ikke ukritisk videreformidler materiale som noen har betalt for, og publiserer dette som om det var fullverdig og uavhengig journalistisk stoff. Pressens Faglige Utvalg vedtok i 1997 en prinsipputtalelse om journalis­ tikk og PR-virksomhet. Her heter det blant annet: «I økende grad opp­ lever redaksjoner at de tilbys fordreid informasjon og betalte reklame­ kampanjer som skal tjene kundenes interesser, men som er tilrettelagt av byråene, slik at PR-virksomhet framstår som selvstendig, objektiv journa­ listikk.» I uttalelsen oppfordrer PFU til skjerpet kildekritikk og åpenhet om hvilke kilder som brukes.

63

Netscape: SOL Kvasir: Emner

» Back Location:

Netscape

Search

Images

| http: / /kvasir sol .no Zno /

]©■What's Related

søkesenter | hjemmesider ( > spill

Cy» snakk!

diskutér!

i > barnii ung

7 ? Scandinovia Online onsdag 16. desember

Ikke glem å åpne en ny luke i barnesidens kalender t dag‘--->

© Kvasir * * * > * ► > * * ►

Topp 30 Siste 30 Innkommende Endre Registrere rr-/ Hjelp Kontakt Din avis Guidet Familiefilter

Annonser

Dette bildet viser bare en liten del av sannheten... E3

□ Emner

I

Bransi«r

□ Data og hrtemett

STIWNGS BASE

Location

Ij

Print

Security

Stop

jhftp ZZaltavista software digital comZsitesearchZindex asp

DIGITAL PioducU

□ Kunst og kultur

MAN DVD

ra.

■>

]

* What s **,3ted

□ Helse og samliv □ Hobby

boxCBi

ØB

Netscape: AltaVista Software Site Search

3 A > Reload Home Seard

4

ilTAL Internet Solutions

AltaVista Updated: 23 November 199$

□ Medier TY, Aviser, Radio... □ Hatur og teknologi Mlje. Landbruk, Vær.. □ Nyheteoversikter LokalnyV....

MxxXUs

AltaVista Software Site Search Internet Search i Advanced Search ! Hefp :

IVndiKb 42.261 opptøringer i e

Search DIGITAL in [ AltaVista Softvro

ggfraffig- http :Z7årtis-solno.sol.no/click.ng7site=soln^ka==kvå&em=forsid&pl

É’

Back

Internett som kilde Internett har gitt dagens Utorater» journalister et enormt kil­ detilfang. Den nye elektro­ DIGITAL home Feedback niske veven gir journalis­ tene adgang til et nær sagt ubegrenset antall kilder, og det på en langt enklere og raskere måte enn tidligere. Internett-kildene er dessuten tilgjengelige døgnet rundt, ikke bare i kontortiden.

V

Forward

Location:

3>

Æ

Home

Retoad

Search

ÉI

Netscape

ål

«i

frnages

Print

FREE DOWNLOADS

Sc

Security

Il

Stop

|http:Z Zwww.hotbot.com

Search the Web

CLASSIFIEDS

Holiday Gift Guide Books, Music, Clothes,

FREE EMAIL

HELP

Holiday Resources

f aUthe vzorcis

| anytizae

Stay ktformed

{arrylartgnage

Reference dictionaries, encyclopedias,

Pages Must Indude: a image □ audio video Q JavaScript Return Results:

p°_____ 11 | fiiHcksaykms

Sports Health Entertainment

u

I SEARCH I MORE SEARCH OPTIOHS

| Plan dPwChase

Home 8c Real Estate buy, seil, mortgage ...

Shopping Directory auetions, clothes, food, wine, books, electronics, toys, computers ...

[ HotBot

vacations, airfare, hotels ...

Mange offentlige dokumenter er etter hvert lagt ut på nettet. Offentlige utredninger, statsråders taler og nye lovtekster er dermed lett tilgjengelige. Bedrifter og organisasjoner presenterer seg på nettet, og det er enkelt for journalistene å hente inn nøkkeltall og sen­ trale faktaopplysninger. Ved hjelp av bedriftenes og organisasjonenes hjemmesider kan journalistene også raskt finne fram til de rette personene i en bedrift eller organisasjon.

s

Netscape: HotBot

Your Money

Mso Search: Einane e

Business

Yellow Paqes

Email Addresses Shopping Domain Names Classifieds Hornes & Loans Stocks Free Downloads

Jobs & Résurnés Research Service R.oad Maps

Journalistene kan på sin egen skjerm lese hva andre medier skriver, og de kan få en rask og effektiv adgang til andre mediers arkiver. Mye brukt blant norske journalister er NTB-arkivet og Aftenpostens elek­ troniske stoffbase Atekst (begge krever passord).

Education

Jobs job listings, résumés ...

|tlse Technology Computers

Web Development

Downloads 8t Games free software, games, MP3 ...

HsuSoiys -I

!CDW

Den norske søkemotoren Kvasir og de to amerikanske Alta Vista og Hot Bot er nyttige hjelpemidler i jakten på de vik­ tige opplysningene.

Søkeredskapene på Verdensveven (World Wide Web) kan også være nyttige hjelpemidler som journalister bør kjenne til. Søkemotorer som Kvasir, AltaVista, Excite og andre hjelper deg å finne fram til eksper­ ter, litteratur og fakta på emnet som du trenger informasjon om.

Stadig mer brukt blir også såkalte informasjons- eller diskusjonsgrup­ per. Journalisten som sender ut et spørsmål, kan hvis han er heldig, raskt få svar og nyttig informasjon tilbake. Men å bruke Internett som kilde kan også være risikabelt. Journalisten som henter informasjoner fra nettet, må ha sin kildekritiske holdning langt fremme i bevisstheten. Kvaliteten på informasjonen er nemlig høyst varierende. Her finnes både godt og dårlig, sant og usant. Det er viktig å sjekke hvem som står bak de informasjonene man vil bruke, og om opplysningene er holdbare.

Tekstreklame Norsk presse legger stor vekt på å opprettholde et klart skille mellom redaksjonelt stoff og annonser. Dette skillet er et fundament for presseetikken og for tillitsforholdet mellom publikum og presse. Publikum skal være trygg på at det stoffet som presenteres på redaksjo­ nell plass, er basert på uavhengig og kritisk journalistikk. Her skal ingen kunne kjøpe seg spalteplass og posi­ tiv omtale.

Likevel forekommer det fra tid til annen såkalt tekstreklame i medi­ ene. Med tekst mener vi i denne sammenhengen redaksjonell tekst. Tekstreklame oppstår når det for­ midles stoff på redaksjonell plass som har reklameverdi, og som ikke tilfredsstiller de ordinære journalis­ tiske kravene til kildekritikk og redaksjonell uavhengighet.

forts, neste side

Faktaopplysninger fra offentlige websteder (for eksempel den statlige informasjonstjeneren ODIN, kommunale hjemmesider, forskningsin­ stitusjoner osv.) kan vi som regel stole på. Faktaopplysninger om større bedrifter på deres egne hjemmesider er også troverdige, men husk at slike sider er markedsføring og således har en klar «tendens». Organisasjoners hjemmesider kan være av blandet kvalitet. Også her kan vi hente ut mye verdifullt både av faktainformasjon og av syns­ punkter, men vi skal hele tiden ha i bakhodet at stoffet kan ha en «ten­ dens» (jf. avsnittet om kildekritikk ovenfor) ut fra hva som er organi­ sasjonens interesser. Privatpersoners hjemmesider bør vi i utgangs­ punktet være skeptiske til.

Kildeetikk Hvis du kikker på Vær Varsom-plakaten (den står på side 219 i denne boka), vil du se at et eget kapittel i plakaten er viet «Forholdet til kildene». Noen av de presseetiske prinsippene som plakaten peker på, har vi allerede nevnt, blant annet kravet om kildekritikk og fakta-

kontroll. Vi skal også merke oss at presseetikken på flere måter beskytter jour­ nalistens kilder. Blant annet sier Vær Varsom-plakaten at vi skal vise «særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser». Det hender nemlig at vi møter mennes­ ker som mer enn gjerne vil fortelle avisen om private forhold, som sier åpenbart «dumme» ting, og som ikke forstår at de på den måten vil framstå for offentligheten på en lite heldig måte. Da har journalisten et ansvar for å «beskytte kilden mot seg selv», som det heter.

Derfor intervjuer vi ikke berusede mennesker, selv om de skulle komme med «sterke» uttalelser og informasjoner. Vi intervjuer heller ikke mennesker som er i sjokk etter ulykker, eller som på andre måter ikke har kontroll med sine følelser. Vi er varsomme når vi intervjuer barn; de kan komme med uttalelser som foreldrene kanskje ikke setter pris på. Og vi siterer som regel ikke mennesker som åpenbart uttaler seg på et sviktende faktagrunnlag, og som dermed vil framstå på en latterlig eller nedverdigende måte.

Anonyme kilder? Det er alltid bra å oppgi kilden for de opplysningene vi bringer i avisen. Dette styrker vår troverdighet, og det vil som regel være inter­ essant for leseren å vite hvor vi har våre opplysninger fra.

Men i enkelte unntakstilfeller kan det være nødvendig å legge skjul på hvem som er kilde for opplysningene. Journalisten må love sin kilde anonymitet for i det hele tatt å få fram viktig informasjon. Dette kan være tilfeller der kilden løper en risiko ved å gi opplysninger til pres­ sen. For eksempel kan noen frykte for jobben sin dersom de går ut og forteller om klanderverdige forhold på arbeidsplassen. Andre kan ha begrunnet frykt for represalier fra et kriminelt miljø ved å gi informa­ sjoner fra dette miljøet. Men slik informasjon skal også fram, den kan ha stor samfunnmessig betydning, og journalisten lover derfor kilden anonymitet. Slike løfter holdes - for enhver pris. Dersom en journalist har gitt sin kilde løfte om anonymitet, skal kilden være helt trygg på at hans eller hennes identitet forblir ukjent for alle andre enn journalisten. Kildevernet i norsk presse er absolutt. Dersom en journalist skulle komme til å bryte kildevernet, vil han pådra seg hele pressens vrede og fordømmelse.

Men som sagt: Vi tilstreber alltid åpne kilder. Det er hovedregelen. Anonyme kilder er nødvendig fra tid til annen, men det er en nødløs­ ning, forbeholdt de situasjonene når det er den eneste måten å få fram nødvendig informasjon på.

forts, fra forrige side Nå skal vi vokte oss for den misfor­ ståelsen at all positiv omtale av varer og tjenester i mediene er tekst­ reklame. Det er det ikke. Vi vet at mediene i mange tilfeller omtaler bestemte produkter, tilbud eller tje­ nester fra næringslivet. Ofte kommer man ut med god og anerkjennende omtale av for eksempel «byens beste hamburgere», banken med lavest renter eller «vinneren i vår store seilbrettest». Slike oppslag kan ha stor reklameverdi for den butikken eller produsenten som kommer godt ut, men det behøver ikke nødvendigvis å være tekstreklame. Det blir det nemlig først når denne typen stoff blir laget på bedriftens premisser, på butikkens premisser eller på importø­ rens premisser. Tekstreklame oppstår når det er bedriften som avgjør at avisen skal ta opp saken, eller når det er bedriften selv som sier at «våre produkter er gode ...» - kort sagt: når det ikke er redaksjonens egne og selvstendige journalistiske vurderinger og undersøkelser som ligger til grunn for omtalen.

Tekstreklame oppstår ofte ved at en avis lar pressemeldinger fra for eksempel en butikk eller en impor­ tør gå rett på trykk, uten journalis­ tisk bearbeiding. Det kan også oppstå ved at en annonsør stiller krav om redaksjonell omtale som motytelse for annonsering: «Jeg skal kjøpe en stor annonse hos dere dersom dere vil skrive litt og ta noen bilder av min nye butikk ...» Dette kalles kobling, og det er brudd på god presseskikk dersom avisen går med på slike avtaler.

Slik blir den nye Golfen

Sportage som varebil

Etter syv års produksjon av dagens Golf-utgave, står en ny klar for lanse­ ring. Det er fjerde generasjon Golf som er basert på en ny produksjons­ teknikk. Den nye Golfen blir 11 centimeter lengere, 4 centimeter brede­ re og en akselavstand som er 4 centimeter større. Bilen kommer i fire utstyrsvarianter. Alle med blå instrumentbelysning. Bilen har i disse dager premiere på bilmessen i Frankfurt.

KiA Sportage) er på vei til Norge som en råsterk turbo diesel versjon. For bedrifter er det interessant at bilen kommer i egen varebilutgave og det betyr en prisreduksjon pa nesen 100 000 kroner i forhold til personbilmodellen. Det betyr en pris godt i underkant av 190 000 kroner. Varerommet har plass til 1,6 kubikk og kan laste 600 kilo. Den nye turbo diesel-versjonen kommer med en motor 1,9/83 hk. Importøren antyder et drivstofforbruk på 0,83 liter pr. mil. Målsettingen for fabrikken har vært å lage en bil som både kan brukes til terrengkjøring og som personbil.

Polo nettopris fra kr 116.840,-

GolfGL+4d nettopris fra kr 182.300,-

Ny Passat sedan fra kr 223.670, ~~^stv. fra kr 234.670,

Vento GL+ nettopris fra kr 179.900,-

Traw.w»*-«own«>MMaemodMwnanlwuWr

ÅPNINGSTIDER: ‘

-

Salgxavd.: Itavtor* W-19“ Fredag 08--17”

s

Imponac H«*iA- UoSe-ÅS

Møller Follo AS

Åsveien 9,1400 SKI. Ttf. 64 86 01 00 - Fax 64 86 01 01___________

Follobilisten utgitt av markedsavdelingen i Østlandets Blad Denne avissiden fra Østlandets Blad ble felt i Pressens Faglige Utvalg som brudd på god presseskikk på grunn av tekstreklame. Annonsen nederst på siden er selvsagt kurant. De to oppslagene øverst ser imidlertid ut som redaksjonelt stoff, mens de i realiteten også er annonser.

Oppgaver

1

Hvorfor bør journalister alltid strebe etter å bruke mer enn en kilde på en sak?

2

Hva betyr begrepet kildekritikk?

3

Sett opp noen viktige regler for hvordan en journalist bør for­ holde seg til kildene sine.

4

Hvorfor er journalister ofte kritiske til informasjonen som kommer fra informasjonsbyråer? Bør de være kritiske?

5

Når må journalisten «beskytte kilden mot seg selv»?

6

Plukk ut en person som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden. Det bør være en kjent person. Du har en skoletime til disposisjon for å finne ut så mye som mulig om denne per­ sonen. Bruk Internett og biblioteket - du skal ikke ringe til personen selv, hans eller hennes venner o.l. Skriv opp alle kildene du bruker. Etterpå skal du gjøre rede for hvilke kilder som var nyttige, og hvilke som var mindre nyttige.

7

Svar på de følgende oppgavene kan du finne ved å søke på nettet. (NB: Svarene finnes på websidene til institusjoner som alle er nyttige kilder for journalister.) a) Har undervisningsministeren holdt noen taler om skole­ politikk i det siste? Hva var i så fall hovedpoenget hans?

b) Hvilke bøker har forfatteren John Grisham skrevet? Når ble de utgitt? Hvilke bøker er blitt film? Hva heter den (foreløpig) siste boka hans som ble utgitt på forlaget Doubleday i 1998? c)

Hvem er Ottar Hellevik?

d) Hvor mange ran ble anmeldt første kvartal 1998? Hvor mange var det i samme periode året før?

e) Finnes det noe norsk universitet, fakultet eller institutt som samarbeider med Zimbabwe?

f)

Mange videregående skoler har hjemmesider på nettet. Hvilken videregående skole med hjemmeside ligger nær­ mest ditt bosted?

g) Hvor mange studenter tas opp ved journalistutdanningen i Volda hvert år? Hvilke spesialiseringer kan man velge? Når er søknadsfristen?

Tips til videre lesning Allem, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Pax Forlag, Oslo. Dypvik, Hans Martin (red.) (1994): Kommunaljournalistikk. Kommuneforlaget, Oslo.

Fossum, Egil (1991): Er det nå så sik­ kert? Journalistikk og kildekritikk. Cappelen, Oslo.

Meilby, Mogens og Kim Minke (1983): Når sandheden skal frem. Borgen forlag. Østlyngen, Trine og Turid Øvrebø (1998): Journalistikk. Metode og fag. ad Notam, Oslo.

Øy, Nils E. (1995): Mer offentlighet. Mer offentlighet etter offentlighets­ loven. «Lommebok» fra Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Øy, Nils E. (1997): Offentlighetsloven med forskrifter, offentlighet i kom­ muneloven, og taushetspliktregler i forvaltningsloven. «Lommebok» fra Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

Øy, Nils E. (1986): Finn fakta. Om kunsten å finne og retten til å få vite. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

h) Hvor kommer egentlig fotballstjernen Jimmy Hasselbaink fra? Hvilket statsborgerskap har han? Hvilke klubber har

han spilt i? 10 Hvem var statsminister i Russland inntil mars 1998? Dere kan fortsette å gi slike spørsmål til hverandre, det gir god trening i bruk av Internett som søkeredskap.

Ulknpoften muner overfører skolepenger til eldre

Trått føre i lever taper Norske Skogeldreomsorg for helse °g svinger ^Pr

ekstra:

på kjøkken

f^RnlYlSOrSy».;.» sgsgg. -u©®61 „ ; yrone^ “®1

5®rurø'

■adtutV.» isnattåe*6”

« “‘L \

X ilVli

'§^5?

Mlied uste

5»^

','

\T3^* ‘

Ss^'erdekPkå 1c,,focl&esfr ^rnul's a

e>drc bakhin?- /’’e,)s

Us'^^‘n

«“•t. _ vw**1*. ?Z

i *"'* J^dM««Sor'

ggsørao** i tesamfunn-^

?n,rrfjen

I utpn fr»5”** . _ der ** I v.tir, i e. sSr.r I ! s4M> « W®1”!

Sure oppstøt ved

i stos iern turnp i F rc * t 9% ntstillim konrøenS?'^ var O« he^^^smai,; kunstanme|d ? *>««»

vpeOTIW’"--

f

i 31 '*•

.___

-.rj Aa,

—

hfrr»4mSM'Cre‘^ ronker og

t»'U‘!''??c«-XlS»r rn«

M hM< «•

n.H««

hsr Hand*

an.aMrtSj IOT ™r ’’’ b»n n«'n prove

. aWn. a‘» yen da n. nte med a ! bratu^

Peatiub reportasjen

Se nest®

■

Leteruudepa

kunstis, eri Vq

9

Nyhetsnotisen Å lage en kjapp, korrekt og dekkende nyhetsnotis er på mange måter

journalistikkens abc. Nettopp i dette ligger nemlig kjernen i det praktiske journalistiske håndverket - å få med de viktigste opplysningene i en sak så klart, så kortfattet og så kjapt som mulig. Har du fått denne teknikken i blodet, er du langt på vei også på andre områder i journalistikken. Med en nyhetsnotis mener vi en kortfattet nyhetsmelding, kanskje på fra fire til sju-åtte linjer - slike som det finnes massevis av i avisene. Dette er stoff som vi vet blir lest av mange.

Hvordan lage en nyhetsnotis? Poenget med en nyhetsnotis er å fortelle hva som har skjedd, så kort­ fattet som mulig. Det betyr at det er om å gjøre å gå rett på sak. Om det er mulig - og det er det som regel - skal allerede første setning for­ telle hva som er saken i et nøtteskall . Studer de følgende to nyhetsmeldingene: En kvinne i 50-årsalderen ble sendt til Haukeland sykehus med hodeskader etter en kollisjon like nord for Matretunnelen sent torsdag kveld. Årsaken til kollisjonen var ifølge politiet at den ene bilen kom over i feil kjørefelt. Ingen andre personer kom til skade, men begge bilene fikk store materielle skader.

To menn ble mandag ettermiddag pågrepet på Averøy a, mistenkt for væpnet ran av Nordlandet postkontor i Kristiansund tidligere på dagen. Ransutbyttet på 75 000 kroner var mandag kveld ennå ikke kommet til rette. Politiet opplyser at de to pågrepne benekter å ha noe med ranet å gjøre.

Vi merker oss i disse to eksemplene hvordan sakens kjerne er presen­ tert kort og konsist allerede i første setning. En nyhetsnotis formuleres altså ikke slik som vi gjerne pleier å fortelle en historie til hverandre; vi starter med begynnelsen, bygger liksom opp spenningen mot et klimaks, før høydepunktet og poenget kommer til slutt. Nå skal du høre hva som skjedde da jeg var ute og gikk tur med bikkja i går kveld. Jeg gikk oppover veien mot skolen og hørte at det singlet i glass. Bikkja stoppet opp, den er nokså var for slike lyder, skjønner du, det har å gjøre med noe som hendte for mange år siden ... nok om det, jeg fortsatte å gå, og hørte at alarmen ble utløst på skolen. Jeg lurte jo på om det kunne være innbrudd, og var ikke sikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg stod og kikket litt, men etter en stund hørte jeg lyden fra en politibil, de er kjappe de karene der, vet du, og ...

Noen skadd? En viktig opplysning som alltid må være med i omtale av ulykker, er om noen personer er omkommet eller kommet til skade. Dette er vel egentlig den aller viktigste opplys­ ningen og bør derfor nevnes tidlig i en nyhetsmelding - kanskje helt på topp. Det gjelder hendelser der noen er blitt skadd, eller ulykker av en slik karakter at noen kunne blitt skadd. («Ingen kom til skade da et bolighus i Volda sentrum brant ned til grunnen i går kveld.»)

... og omsider kommer vi kanskje til poenget. Dette er ingen jour­ nalistisk melding. I avisen ville den vært formulert på en helt annen

måte - kanskje noenlunde slik: To ungdommer i 18-årsalderen ble pågrepet av politiet i Åsane i går kveld,

mistenkt for innbrudd og hærverk på Tertnes skole. Det var like før klokka 22 i går kveld at alarmen gikk ved skolen, og politiet kom raskt til stede. Takket være hundepatruljen klarte politiet å pågripe de to ungdommene som gjemte seg i skogen ovenfor skolen. ...

På den måten får vi sagt hva som hendte, uten overflødige ord. Vi går rett på sak med det viktigste først.

De seks tjenerne Det finnes et hjelpemiddel når vi skal lage nyhetsnotiser, en tommel­ fingerregel som mange sikkert har hørt om. Det er regelen om de seks tjenerne. Forfatteren og journalisten Rudyard Kipling har formulert denne regelen i sin opprinnelige form: I keep six honest, serving men, they taught me all I knew; Their names are What and Why and When and How and Wliere and Who.

Det dreier seg altså om seks spørsmål som vi bør stille oss når vi skal utforme en nyhetsmelding: hvem, hva, hvor, når, hvorfor og hvordan. Når vi legger vekt på å svare på disse spørsmålene så tidlig som mulig i nyhetsmeldingen, får vi fram det vesentlige. Tre elever fra Bø videregående skole reiser i dag til Somalia der de skal delta under åpningen av et syke­ hus som Kirkens Nødhjelp har bygd. Skoleelever fra Bø har samlet inn nesten 80 000 kroner til sykehuset. En av elevene, Jon Heddal (17), skal bringe en hilsen under åpningen, der også den somaliske helsemini­ steren deltar.

Hvem, hva, når Hvor

Hvorfor Hvordan

Det kan hende at det i noen saker ikke er mulig å få svar på alle de seks tjenerne (for eksempel hvordan eller hvorfor), men vi bør likevel stille spørsmålene for oss selv. Da er vi sikre på å få sving på nyhetsnotisen, og vi er sikre på ikke å glemme viktige opplysninger.

Hvilket av de seks spørsmålene bør vi besvare aller først? En god regel er å begynne med det mest oppsiktsvekkende. Det er som regel ett spesielt poeng som gjør nettopp denne saken til en nyhet, og da kan gjerne det nevnes først av alt.

Ikke slik: Etnedal husmorlag åpner lørdag sin årlige bygdefestival. En av de inviterte gjestene er fotballstjernen David Beckham, som ... Men slik: Fotballstjernen David Beckham kommer til Etnedal til helga. Han er en av gjestene på bygdefestivalen som husmorlaget i bygda arrangerer ...

I dette tilfellet svarer vi altså på hvem først - fordi dette er det mest oppsiktsvekkende.

Ikke slik: Vår avis har gjort en rundspørring til alle landets fylkesarbeidskontorer. Disse opplyser at ved siste månedsskifte gikk over 40 000 nordmenn på arbeidsledighetstiltak...

Men slik: Mer enn 40 000 nordmenn går nå på arbeidsledighetstiltak. Dette viser en rundspørring som vår avis ...»

Nyhetsartikkelen Fra nyhetsnotisen skal vi gå videre til nyhetsartikkelen. Med en nyhetsartikkel mener vi en noe lengre sak som forteller om en dags­ aktuell hendelse. (I en avisredaksjon brukes sjelden begrepet nyhets­ artikkel. Der snakkes det helst om nyhetssaker.)

Ingressen I sin enkleste form innledes en nyhetsartikkel på nøyaktig samme måte som vi lager en nyhetsnotis, nemlig med det viktigste først. Så raskt som mulig må vi få sagt hva saken gjelder. Vi går rett på sak og bruker de seks tjenerne. Dermed blir første avsnitt i en nyhetsartikkel gjerne lik en nyhetsnotis, og nettopp slik skal det være. Dersom en avis i morgen vil gjengi noe som stod i en annen avis i dag, skal de kunne bruke innledningen - som en nyhetsnotis.

En slik åpning kalles ingress. I en avisartikkel står den ofte med større eller fetere typer enn den øvrige teksten.

oppgave Du er journalist i NTB og skal en søndag ettermiddag lage en notis på denne saken:

Begivenhet: Ungdommer laget bråk. Tid: Lørdag kveld, et par timer utover. Sted: Stavanger sentrum, rundt jern­ banestasjonen. Ungdommene var beruset. Kastet flasker, kastet stein, forulempet for­ bipasserende. Ingen ble skadd. Om lag 20 ungdommer deltok. Åtte inn­ brakt av politiet, seks av dem slup­ pet ut søndag formiddag, to sitter fortsatt arrestert, den ene for å ha klort en politimann, den andre for å ha knust to vinduer i en drosje. Flere av de innbrakte avtjener verneplik­ ten på Madlamoen.

78

rene»»

Slik oppstod ingressen Historien forteller at ingressen i journalistikken oppstod under den amerikanske borgerkrigen i 1861— 65. På denne tiden var telegrafen nettopp oppfunnet og tatt i bruk av avisene. Reporterne som dekket sla­ gene under krigen, stod i kø ved telegrafen for å få sendt hjem sine rapporter. Ofte var det tekniske pro­ blemer med overføringen, og for å være sikre på å få sendt det vesent­ lige før teknikken brøt sammen, sørget journalistene for å få med det viktigste først. Det mindre viktige fikk komme etter hvert, dersom tek­ nikken tillot det.

Pressehistorikeren Svennik Høyer sier at «det kan diskuteres om det var den amerikanske borgerkrigen eller telegrafen som skapte ingres­ sen i journalistikken».

Slike tekniske begrunnelser for ingressen gjelder selvsagt ikke lenger. Prinsippet og skrivemåten er imidlertid beholdt, men nå med en pedagogisk begrunnelse, og fordi det er blitt en konvensjon.

Under en rutinekontroll på kaia i Oslo fant politiet og tollere ulovlige immi­ granter skult i en trailer. Det er en typisk nyhetssak og fotografen var raskt på plass. Mange avislesere leser bare ingressen på artiklene. Men det skal være nok til at de får med seg det viktigste i saken. De skal ikke behøve å lese hele saken for å forstå hva den handler om.

Ingressen er den desidert viktigste delen av artikkelen. Den skal vekke interesse og ha appell, slik at leseren får lyst til å lese videre. Samtidig skal den altså fortelle nyheten i et nøtteskall.

En god ingress er halve arbeidet. Journalister arbeider ofte lenge med ingressen i en artikkel, både fordi de vet at ingressen er viktig, og fordi det gjerne er slik at dersom du får til en god ingress, går også resten greit. Her er noen andre momenter vi bør tenke på når vi lager en ingress: • Den bør være kortfattet og enkel og ha et lettfattelig språk. En tung og vanskelig ingress har som regel liten appell overfor leserne. Unngå vanskelige ord, forkortelser og alt som kan bremse forståelsen. Bruk korte setninger. Ingen skal behøve å lese ingressen to ganger for å få med seg innholdet; det skal sitte ved førstegangs lesning.

• Du må sørge for at det er et poeng i ingressen, og da fortrinnsvis det beste poenget i hele historien. Dersom det ikke er et godt, håndfast, konkret og lettfattelig poeng i starten, er det en dårlig begynnelse på en nyhetsartikkel.

• Begynn aldri med formuleringer som dette: «Som vi tidligere har skrevet...» «Som alle vet...» Med slike setninger tar du brodden av din egen nyhet. Det er jo ikke nødvendig å skrive det som har vært skrevet før, eller det som alle vet...

• I noen tilfeller kan det passe å begynne en nyhetssak med en replikk og lage en såkalt sitatingress. Det må da være et viktig, sentralt eller oppsiktsvekkende utsagn du velger å slå opp som en innledning.

Sitatingresser er ikke like velsett i alle aviser. I enkelte aviser prøver man å unngå denne typen ingresser og forsøker heller å formulere nyhe­ ten med egne ord. Andre aviser bruker ofte sitatingresser.

- Jeg reagerer kraftig på at mine partifeller deltar på komiteens reise til Antarktis, sier nestleder i Hordaland SV, Inger Andersen.

• En vanlig feil hos nybegynnere er at de lar ingressen være en fort­ settelse av tittelen, slik at den ikke står på egne ben. - Ingen støtte til Hagelaget Dette sier ordfører Nils Larsen til Vår Avis. Hagelaget har søkt kommunen om ...

Slik skal det ikke gjøres. Ingressen skal formuleres og skrives uav­ hengig av tittelen. Det er viktig blant annet fordi desken svært ofte endrer journalistens tittelforslag. Derfor må vi sørge for at ingressen er meningsfull selv om tittelen skulle bli endret, for eksempel slik: - Ingen støtte til Hagelaget Ordfører Nils Larsen ønsker ikke at kommunen skal gi økonomisk støtte til Hagelaget. - Jeg kan ikke se at det er kommunens oppgave å ....

Nyhetsartikkelens oppbygning Vi skal nå se nærmere på resten av nyhetsartikkelen, det som kommer etter ingressen. Vi skal peke på et par modeller for hvordan en nyhets­ artikkel kan bygges opp, og vi skal understreke noen viktige prinsip­ per i nyhetsjournalistikken.

VG råder sine journalister til å bruke maks. 20 ord i ingressen. Her er noen eksempler på gode ingresser fra VG:

FREDRIKSTAD (VG) Fagprøven i vask gikk i vasken for de to eksamenskan­ didatene. Sensorene bedømte vasken til stryk. Nå skummer kvinnene av raseri.

20 ords frisk sammenfatning av en fagprøve som vil føre til oppvask i retten, skrevet av Fredrikstadkontorets Jan Henrik Ihlebæk.

Oslo kommune trekker lodd om bar­ nehageplasser, men det er umulig for tvillinger å vinne. 14 ords presisjon av Per Lillelien om et politisk vedtak som får håpløse følger for en familie. Daglig leder Arne Thoresen i Prosjektpartner A/S trodde Oslo kommune var den sikreste betaler i verden. Men der tok han feil.

20 ords presisjon av Politisk avde­ lings reporter Tor Nondal.

Fallende viktighet Hovedregelen for en standard nyhetsartikkel er at de enkelte momen­ tene i historien bør serveres i rekkefølge etter hvor viktige de er. Vi snakker gjerne om fallende viktighet utover i artikkelen. Det aller vik­ tigste skal først, saken i sin kjerne, og så kan detaljene og omstendig­ hetene rundt nyheten presenteres etter hvert, med det minst viktige til slutt.

Dette kan illustreres med den omvendte trekanten eller den omvendte pyramiden:

Den omvendte trekanten

KONKLUSJON

KONKLUSJON

Den første figuren viser hvordan de fleste fortellinger, romaner og lignende er bygd opp. Vi får først en del momenter og detaljer som bygger opp en spenning og en handling, og så kommer konklusjonen

og «clouet» til slutt.

Slik skal ikke en nyhetssak skrives. Den skal derimot utformes slik som figuren til høyre viser, nemlig med det viktigste først, og deretter detaljene. Og detaljene skal ordnes og prioriteres etter hvor viktige de er. En nyhetsartikkel skal altså ikke presenteres med begivenhetene i kro­ nologisk rekkefølge: Først skjedde det, og så skjedde det ... osv. (Skjønt, dette kan nok forekomme, i reportasjer der en spesiell effekt skal oppnås.) Men hovedregelen er: Høydepunktet først, det viktigste og sentrale på topp. Kronologien betyr mindre.

Den omvendte trekanten er en tradisjonell modell som har vært svært mye brukt i nyhetsjournalistikken i mange år. Det finnes to viktige argumenter for å bruke den omvendte trekanten som skrivemodell:

1 Når du har skrevet en artikkel og sendt den til desken og det så viser seg at artikkelen er for lang i forhold til plassen som er til rådighet, kan den kuttes bakfra. Redigereren skal kunne fjerne siste avsnitt, eller de siste to-tre avsnittene, uten å miste hovedpoenget i artikkelen. Han skal slippe å måtte skrive hele artikkelen om igjen. Etter at avisene har gått over til digital tekstbehandling og redige­ ring på skjerm, er ikke dette lenger så viktig. I dag er det enklere enn før å kutte midt inne i en artikkel. Derfor har nye skrivemodel­ ler i dag delvis erstattet den omvendte trekanten, men du vil fort­ satt finne svært mange nyhetsartikler som er skrevet etter denne modellen. 2 Leseren skal kunne avslutte lesingen når historien ikke interesserer lenger, og skal likevel ha fått med seg det viktigste. Nye skrivemodel­ ler, som for eksempel champagneglasset og kjedefletting, tar i bruk teknikker for å holde på leserens interesse gjennom hele artikkelen. Altså: Først saken i sin bredde, deretter detaljene som er for de mer spesielt interesserte.

Champagneglasset Denne modellen ligner på den omvendte trekanten ved at vi går rett på hovedpoengene i historien. Selv om prinsippet om fallende viktighet ikke gjennomføres like strengt her som i den omvendte pyramiden, skal første del av artikkelen inneholde det vesentlige i historien. Et stykke ut i artikkelen tar vi også med detaljer, bipoenger og de mindre viktige momentene, men vi sparer et sentralt og godt poeng til slutten av artikkelen, slik at leseren bevarer interessen. Og nettopp her ligger den viktigste forskjellen fra den omvendte trekanten: Etter champagneglassmodellen blir slutten nesten like viktig som begynnelsen. En artik­ kel som er bygd opp etter denne modellen, kan ikke kuttes bakfra.

yiKiie

Få fram fakta Når du skriver en nyhetssak, kan det være lurt å ha i tankene at fakta skal dominere. Det er fakta vi er ute etter; det er de som utgjør funda­ mentet i nyhetsartikkelen. Det får konsekvenser på to stadier i prosessen: For det første: Når vi samler opplysninger som skal brukes i en nyhetssak, er det viktig å sikre seg alle tilgjengelige og nødvendige opplysninger og fakta om saken. Holdningen til den gode journalist er at ingen spørsmål skal stå ubesvart for leseren etter at artikkelen er lest. Hvis leseren sitter med ubesvarte spørsmål, har ikke journalisten gjort god nok jobb.

V IKTIO POENG

Av og til hender det at vi ikke oppdager at vi mangler opplysninger, før vi har begynt å skrive saken ut. Det er ergerlig, men da tar vi en ny telefon til kilden. Noen synes det er litt flaut, men det er langt verre å levere en uferdig artikkel med ubesvarte spørsmål. For det andre: Fokuseringen på fakta er viktig også når vi skriver ut saken. Når nybegynnere leverer dårlige nyhetsartikler, skyldes det ofte at de «prater» for mye i artikkelen. De bruker for mange ord, de klarer ikke å kutte ut uvesentligheter. En streng konsentrasjon om enkle, konkrete fakta gjør at artikkelen blir bedre. En god nyhetsartik­ kel kjennetegnes av stram oppbygning og fakta uten overflødige ord.

Vinkling Vinkling er et begrep som brukes mye i pressen. I dette begrepet ligger ganske enkelt det som vi har prøvd å understreke: Hva er poenget? Hva er det som gjør dette til en god sak? Kan du formulere det i én kort setning, har du poenget - og vinkelen. Du må ha klart for deg selv og

gjøre det klart for leseren at det er dette som er hovedsaken. En historie kan alltid fortelles på ulike måter. Den inneholder flere ele­ menter, flere informasjoner som kan være verd å ta med. Vi velger én måte å fortelle historien på, vi velger ett poeng som skal på topp, vi velger vår «vinkel», det poenget som etter vår mening har størst nyhetsverdi. Vi rendyrker dette poenget. Rundt dette bygger vi ingress og tittel, og ut fra dette spinner vi resten av historien. Det er ikke dumt å tenke slik: Kan hovedsaken formuleres i én set­ ning? Gjør det - og da har du ofte første setningen i ingressen også.

Som journalistlæreren Mogens Meilby formulerer det: «Hvis ideen din ikke kan uttrykkes kort og klart, er det sannsynligvis ikke noen god idé.» Så disponerer vi altså stoffet og informasjonene videre slik at de bygger opp under og utdyper dette hovedpoenget. På den måten blir historien stram, klar og veldisponert, og vi får sammenheng og en rød

tråd i saken. Arbeider vi med en sak som inneholder flere gode poenger, kan det være lurt å lage flere artikler - nemlig i form av en hovedsak og en eller flere småsaker (ad-saker). Det er ofte bedre enn å presse alt inn i en artikkel. (Det er for øvrig litt avhengig av i hvilken grad avisens sidemål (jf. side 174) gir rom for lange artikler.)

En nyhetssak kan ha tre grunnvinkler: - Hendelsessentrert - Årsakssentrert - Virkningssentrert

Vi kan også velge å vinkle saken slik at den blir personsentrert, dramasentrert eller kuriositetssentrert.

Hendelsessentrert: To gutter i 17-årsalderen ble kjørt til legevakten med mindre skader etter en slåsskamp på Fredly videregående skole i går formiddag. Slåsskampen startet etter at...

Personorientert: - Min sønn er ingen voldsmann. Han ble kraftig provosert før han slo til sin medelev. Dette sier en fortvilet Kari Dahl (42) til Skoleavisa. Hun er nå redd for at sønnen skal få skylden for at basketballaget til Fredly videre­ gående skole ...

Årsakssentrert: Krangel om en plass på skole­ laget i basketball førte til at det brøt ut slåsskamp mellom elever på Fredly videregående skole i går formiddag.

Dramasentrert: Blodet fløt, slagene haglet, to fortenner ble slått ut, og de stor­ vokste guttungene skrek og gråt i ubehersket raseri. Lærerne på Fredly skole stod maktesløse og så på da tre 17-åringer i går gikk amok like utenfor skolens hovedinngang.

Virkningssentrert: Det blir likevel ingen Italia-tur for basketballaget til Fredly videregående skole. Det lovende skolelaget skulle delta i en stor internasjonal turnering i Roma neste uke, men etter at det i går brøt ut slåsskamp mellom tre av spillerne, har rektor besluttet å ..

Kuriositetssentrert: I første time fikk han vite at stil­ oppgaven han hadde skrevet om «Hvordan bekjempe volden i samfunnet», ble belønnet med en klar femmer. I neste friminutt havnet han selv i en dramatisk slåsskamp.

Nøyaktighet Alle informasjoner du bringer, skal være korrekte. Dersom du ikke er helt sikker på at opplysningene er riktige, bør du sjekke dem med en annen kilde enn den første.

For øvrig er det viktig å være kritisk i valg av kilder. Du skal ikke uten videre gå ut fra at den personen du har kontakt med, gir deg alle opp­ lysningene som er viktige i saken.

I pressens Vær Varsom-plakat står det: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller så langt det er mulig at opplysninger som gis, er korrekte.» Nøyaktighet og sannhet er viktig både for din egen troverdighet som skribent og journalist, for avisens eller bladets troverdighet - og for hele pressens troverdighet. Det finnes tallrike eksempler på at journa­ lister har gjort forsøk på å «sprite opp» en sak ved å gå på akkord med sannheten. Men dette slår fort tilbake på deg selv og avisen din. Bevisst unøyaktighet må man holde seg fra, og ubevisst unøyaktighet unngår man ved å være kritisk til kilder og sjekke opplysninger. Det kan aldri aksepteres at en journalist bringer gale opplysninger.

Dette gjelder også i intervjuer, der en kilde står fram og «hefter» for opplysningene. Hvis denne kilden gir gale opplysninger, har journa­ listen like fullt et ansvar for det. Litt mer om kravet til nøyaktighet: Navn skal være korrekt skrevet. Det er pinlig for en journalist og en avis dersom navnet på en person skrives galt. Er du i tvil, så sjekk skrivemåten. Telefonkatalogen kan være til god hjelp her; den kan vi gå ut fra er korrekt (men vær obser­ vant på at flere personer kan ha nesten samme navn).

Ta alltid med fornavn - som skal skrives fullt ut. Det gjør seg dårlig

med skøyteløperen K. Storelid. Også tittelen på personer som siteres eller omtales, skal være korrekt. Det betyr ofte en del for kilden eller den omtalte selv, men viktigere er det at tittelen gir leseren et signal om kildens kompetanse og kvalitet. Journalisten må ikke nøle med å ringe til sentralbordet i en bedrift

eller et ved offentlig kontor hvis han ikke har fått med seg yrkestitte­

len på den han har snakket med.

«Det finnes knapt noen større enkeltsynd i journalistikken enn å skrive folks navn galt. For det første er det en grov fornærmelse mot medmennesker, og for det andre et uttrykk for slapphet og evneløshet.» Thorbjørn Wale

Tittelen skal dessuten være relevant. En person kan ha flere titler: Jon Jensen er for eksempel både siviløkonom, formann i Sauda hagelag og styremedlem i Rogaland Venstre. I egenskap av hva er det han uttaler seg til din avis? Når detaljer er korrekte, øker det troverdigheten. Når en detalj er feil, samme hvor perifer den er, spør leseren: Hvilke andre feil er det i artikkelen som jeg ikke oppdager?

Forståelighet Nyhetsspråket skal vi ikke gå nærmere inn på i denne sammenhen­ gen. Vi skal bare kort understreke at det må være god flyt og logisk sammenheng i en nyhetsartikkel. Det skal være lett for leseren å forstå saken. Du bør unngå gjentakelser.

Ofte er det lurt å ha ett poeng i hvert avsnitt. Da blir gjerne artikkelen oversiktlig og lett å lese. Hyppige avsnitt øker også lesbarheten.

Et råd som innføringsbøker i journalistikk gjerne gir til nybegynnere, er aldri å gjengi informasjon som man selv ikke forstår. Både i doku­ menter og hos intervjuobjekter kan vi støte på formuleringer og opp­ lysninger som vi ikke skjønner hva betyr. Da er det selvsagt umulig å omformulere dette til et enkelt og leservennlig språk. (Vi kunne selv­ sagt ha gjengitt formuleringene ordrett, men tenk hvis den som har skrevet eller sagt det, heller ikke forstår det? Da risikerer vi å videreformidle meningsløsheter.) Journalisten må begripe hva som skal for­ telles, før han kan fortelle det. Hvis han ikke gjør det, må han spørre noen, eller undersøke saken på andre måter før han skriver noe. Først da kan saken framstilles på en enkel og klar måte.

Bildetekst Er det bilde til saken din? Det er journalistens ansvar å formulere bil­ detekst. Når du er ute på jobb med en fotograf som tar bilder av men­ nesker (eller du tar bilde selv), så husk å få med riktig navn på alle som er med på bildet (så sant det ikke er store forsamlinger).

Vær klar over at bildeteksten blir lest av mange. En vanlig leserekkefølge når øynene våre faller på en sak, er at vi først ser på tittelen og bildet, og deretter leser vi bildeteksten. Dersom vi etter dette fatter interesse for saken, leser vi også brødteksten. Derfor er bildeteksten viktig, og det bør legges arbeid i den.

En bildetekst skal ikke gjenta tittelen til saken. Den skal heller ikke gjenfortelle det vi ser på bildet. Først og fremst skal bildeteksten for­ klare og gi utfyllende opplysninger til bildet. Den kan gjerne gjengi et poeng fra brødteksten, men vi prøver å unngå helt identiske formule­ ringer.

Retts- og kriminalj ournalistikk Krimstoff og rettsreferat er en viktig del av innholdet i nyhetsmedi­ ene. Publikum er interessert i dette stoffet. Kriminaliteten i samfunnet angår alle, og rettspleien er en bærebjelke i vårt organiserte samfunns-

«Å tenke seg at nyhetene er et nøy­ aktig speilbilde av virkeligheten, er som å spise menykartet istedenfor middagen.» P.G. Holmløv

Dommere i Eidsivating lagmannsrett.

liv. Det har å gjøre både med stabiliteten i samfunnet og tryggheten (og trygghets/øZeZsezz) for den enkelte. Pressen rapporterer derfor om enkeltforbrytelser som finner sted, om straffeforfølgelse, om utvik­ lingen av kriminalitet generelt, om forebyggende arbeid og om kriminalpolitikk. Journalister som skal dekke dette feltet, må ha kunnskap om hvordan politi, påtalemyndighet og rettsvesen arbeider. De må kjenne til saks­ gangen fra anmeldelse eller mistanke om en forbrytelse til endelig dom, de må vite hvordan systemet er bygd opp, og ikke minst må de kjenne til en del juridisk terminologi.

Forskjellen på straffesaker og sivilsaker er viktig. I straffesaker er det begått en forbrytelse, eller det er mistanke om det. Politiet etterforsker saken, og offentlig påtalemyndighet tar ut tiltale. I sivilsaker er det ikke snakk om forbrytelser. Her er det to parter som strides om et problem,

og den ene parten tar ut søksmål for å få rettens avgjørelse - eller kjen­ nelse - i saken. Dette kan handle om alt fra nabostrid og uenighet om forretningskontrakter til omsorgsansvar for barn ved skilsmisse.

I straffesaker er det aktor som taler påtalemyndighetens sak, mens en forsvarer representerer tiltalte. I sivilsaker er partene representert av hver sin prosessfullmektig. Mange sivilsaker starter i forliksrådet - og en del av dem får også sin løsning der. Det skal være et forliksråd i hver kommune. Mediene omtaler sjelden saker fra forliksrådet, blant annet fordi sakene som regel handler om private forhold, og fordi saksbehandlingen skjer bak lukkede dører uten offentlighetens innsyn.

Når politiet i straffesaker ønsker å fengsle en siktet person, må de gå til forhørsretten. Det skjer altså før saken er ferdig etterforsket. Politiet kan ikke holde noen fengslet over lengre tid uten en fengslingskjennelse fra forhørsretten. I visse mindre alvorlige saker kan det også avsies dom i forhørsretten. Det forutsetter at siktede har avlagt full tilståelse. Møtene i forhørsretten er som regel åpne for publikum og journalister, men her er i utgangspunktet referatforbud. I praksis kan journalister likevel gjengi i en oppsummerende form hva som skjer i forhørsretten, uten å sitere direkte det som blir sagt.

De ulike domstolene oppover i rettssystemet er felles for sivil- og straffesaker. Byretten eller herredsretten består i straffesaker av en fag­ dommer og to legdommere («vanlige» folk uten juridisk utdanning). Herfra kan saken ankes videre til lagmannsretten. Her er det tre juri­ diske dommere, og hvis partene ønsker det, kan retten i tillegg bestå av to eller fire legdommere. I alvorlige straffesaker hvor straffen kan bli mer enn seks år, blir skyldspørsmålet avgjort av en jury. Den består av ti legmenn.

Høyesteretts kjæremålsutvalg (kjæremål = klage, anke) avgjør om anke­ saker fra byretten og lagmannsretten skal behandles for Høyesterett, som er landets øverste rettsinstans. I alt 18 dommere er ansatt ved Høyesterett, men vanligvis er det fem dommere til stede når «retten settes» ved denne domstolen. Både i byretten eller herredsretten, i lagmannsretten og i Høyesterett er forhandlingene åpne for publikum og journalister, og her er det lov å referere. I visse tilfeller kan likevel retten bestemme at saken skal gå for lukkede dører, eller det kan gis referatforbud.

Det er også svært viktig å bruke korrekte betegnelser på personer som er involvert i straffesaker. Husk at ingen er skyldig før de er dømt, og de skal ikke omtales på en måte som indikerer skyld, før endelig dom

foreligger.

Første stadium når en person knyttes til en straffbar handling, er at vedkommende får status som mistenkt. Politiet antar da at vedkom­ mende kan være skyldig i en lovovertredelse. Neste stadium er at ved­ kommende blir siktet. Det er starten på en rettslig forfølgelse. En even­ tuell varetektsfengsling skal være basert på en siktelse. Fra det øyeblik­ ket en person er siktet, får han rettigheter som part i saken, for eksem­ pel adgang til saksdokumentene, rett til forsvarer, osv. Når saken er ferdig etterforsket og klar til å føres fram for retten, blir det utferdiget en tiltalebeslutning. Vedkommende har nå fått status som tiltalt. En stevning brukes når saksøkeren i en sivilsak får retten til å innkalle saksøkte til rettsmøte. Begrepet brukes også når en siktet eller tiltalt i en straffesak blir innkalt til rettsmøte, og når et vitne blir innkalt til rettsmøte. En rettskraftig avgjørelse foreligger når dommen er falt og det er klart at saken ikke blir anket videre.

Presseetikk i krimjournalistikk Vær Varsom-plakaten har flere bestemmelser som er særlig aktuelle i retts- og kriminaljournalistikken. En av de viktigste er plakatens pkt. 4.7, som sier at mennesker som er mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for lov­ brudd, vanligvis ikke skal identifiseres i mediene. I pakt med dette bringer mediene normalt ikke navn eller bilde på lovbrytere. Men i noen tilfeller gjøres det unntak fra denne hovedregelen. Det kan være tilfeller der offentlige personer begår lovbrudd, det kan være ved særlig alvorlige forbrytelser, når noen er ettersøkt av politiet, eller når det er fare for at uskyldige blir mistenkt dersom ikke navnet på den rette personen oppgis. Det finnes ingen «fasit» med helt klare retningslinjer for når det er riktig å bringe navn og bilde. Her må avgjørelsene til en viss grad tas etter skjønn. Derfor kan vi av og til se at ulike medier vurde­ rer dette ulikt: Noen anonymiserer, mens andre bringer navn og kanskje også bilde.

En annen viktig presseetisk regel er at pressen ikke skal forhåndsdømme. Vi må aldri formulere oss slik at en mistenkt, siktet eller tiltalt blir omtalt som skyldig før det er falt dom i saken (se pkt. 4.5 i Vær Varsom-plakaten).

Oppgaver 1

Hvilke tre hovedsjangrer kan vi dele journalistiske tekster inn i? Hvordan vil du forklare forskjellen på dem?

2

Hva er en nyhetsnotis? Hva er det viktig at du husker når du skal skrive en nyhetsnotis?

3

Hva er en ingress? Se på noen ingresser fra dagens avis. Er de gode? Kan du gjøre noen av dem bedre?

4

Beskriv den omvendte trekanten og champagneglassmodellen. På hvilke måter er de ulike? Hva prøver journalisten å oppnå ved å bruke disse skrivemodellene?

5

Finn fram til en nyhetssak som er presentert i to ulike dagsavi­ ser. På hvilken måte er de to artiklene ulike? Hvilke felles­ trekk har de? Hvilken synes du er best?

6

I denne oppgaven må dere gå sammen to og to: Finn en nyhetsartikkel i avisen som du mener er godt bygd opp. Klipp den ut og ta en kopi. Klipp så kopien opp i biter slik at hvert avsnitt utgjør en bit. Deretter skal du bytte utklipp med side­ mannen, og dere skal sette sakene sammen igjen slik dere mener er best. Sammenlign resultatet med den opprinnelige artikkelen. Kanskje dere har redigert saken bedre enn den opprinnelige versjonen?

7

Du er journalist i lokalavisen Vest-Nytt, som kommer ut på Sotra i Hordaland. Avisen dekker tre kommuner, nemlig de to Sotra-kommunene Fjell og Sund samt Øygarden. Nedenfor finner du opplysninger fra fire ulike kilder til en sak. Lag en nyhetsartikkel på grunnlag av disse opplysningene og uttalel­ sene. Vi forutsetter at saken er helt ny og hittil ukjent for avisens lesere. a) Lest i Teknisk Ukeblad:

«... den landsomfattende undersøkelsen av drikkevann er avsluttet... utført av Statens institutt for vannforskning (SIVA)». ... «I grup­ pen av kommuner som har en dårlig og uakseptabel kvalitet på drik­ kevannet, finner vi Aurskog-Høland, Måløy, Fjell, Gjøvik og SørVaranger.» b) Telefonsamtale med forskningsleder Jonas VJestbye i SIVA:

«Undersøkelsen gjennomført i januar i år. Flere steder urovekkende mengder kolibakterier i drikkevannet, i Fjell opptil tre ganger høyere

enn den anbefalte grensen. Skyldes gammelt ledningsnett, tilsig fra landbruket, og ikke minst at drikkevannskildene som for 30 år siden var brukbare, i dag ligger ugunstig til i forhold til befolkningskon­

sentrasjonene.» c) Telefonsamtale med kommunelege Magnus Richardsen i Fjell kommune: «Vi kjenner til undersøkelsen. Vi arbeider nå med en rap­

port til helse- og sosialstyret i Fjell om resultatene av undersøkelsen. Ingen grunn til dramatikk. Folk kan trygt drikke vannet i Fjell. Ingen fare for mageproblemer, til det er forurensningsmengdene for

små. - Men de er tre ganger høyere enn anbefalt... - Det er riktig, og derfor må vannforsyningen bedres på sikt. Jeg har heller ikke kjennskap til at drikkevannet har ført til helseplager for noen i Fjell.»

d) Ordfører Harald Bruun i Fjell: «Vi tar undersøkelsen alvorlig. Det finnes allerede planer om et nytt vannverk i tilknytning til Liavatnet. Ennå ikke behandlet i kommunestyret, kommer trolig opp over nyttår. Krever store investeringer. Et eventuelt positivt vedtak vil bety nytt vannverk i løpet av to år. For øvrig synes jeg ikke lokal­ avisen skal ta opp denne saken nå; vi har nettopp lagt ut nye tomter på Ågotnes, og avisskriverier kan skremme folk, vet du ...» (For ordens skyld: Saken er oppdiktet.)

Referatet Et referat er en kortfattet gjengivelse av en tale, et møte eller et inn­ legg. Det er et sammendrag, men gjengitt slik at det er det viktigste som står igjen. Vi kan si at referatkunsten består i å forkorte for eksem­ pel en tale radikalt, men beholde det vesentlige. Referatet kan også ha sitt grunnlag i dokumenter og annet skriftlig materiale.

Referatet var mer brukt i avisene før i tiden enn det er nå. I tidligere tider bestod en vesentlig del av journalistens arbeid i å referere fra kommunestyremøter, møter på Stortinget og i rettssalen, folkemøter osv. I dag finner vi ikke så mye av det rene referatet som presenta­ sjonsform i avisene, og heller ikke i de elektroniske mediene. Når referatet har tapt noe av sin status og i dag brukes mindre enn før, har det sammenheng med utviklingen fra en avspeilende og refere-

rende journalistikk mot en mer oppsøkende. Referatet er i sin karakter avspeilende. Det er laget på kilden sine premisser, det er kilden sin historie. Det er en annen form for journalistikk enn den mer oppsø­ kende, der journalisten selv tar initiativ, finner de intervjuobjektene han ønsker, og stiller selvstendige spørsmål. Som vi senere skal se, er for eksempel reportasjen en mer oppsøkende sjanger.

Referatet skjer på grunnlag av møter, taler, innlegg - eller dokumen­ ter. Den journalistiske jobben er å samle opplysningene, ordne stoffet og gjenfortelle det for publikum. Referatet gir ikke rom for spørsmål, saken blir ikke satt inn i en større sammenheng - det hele skjer på kildens premisser.

Skaff deg en «coach» (skrivelos). Når du har skrevet en tekst, er det alltid nyttig å høre andres mening om den - helst før den står på trykk. I enkelte store aviser finnes det en erfa­ ren medarbeider som har til oppgave nettopp å gi journalistene hjelp, veiledning, kritikk og respons på arbeidet deres. Denne medarbeideren kalles «coach». Ordet kan oversettes med «skrivelos» eller «redaksjonskusk». Når dere arbeider med stoff til skoleavisen eller til andre publikasjoner, bør dere forsøke å være skrivelos for hverandre. To og to går sammen og leser hverandres tekster. Den som skal gi kritikk, bør legge vekt på disse punktene: • Si gjerne noe positivt først; hva du mener er bra med artikkelen. • Fortell så om du mener noe er uklart i teksten. Er det noe du ikke for­ står? Sitter du med ubesvarte spørsmål? • Hva ville du gjort annerledes? Ikke si at noe er «dårlig» eller «svakt» dersom du ikke kan si hvorfor eller komme med et bedre forslag. • Dersom artikkelen etter din mening ikke er godt nok oppbygd, kan du be skribenten om å legge bort manus og fortelle deg historien munt­ lig. Det bør han eller hun gjøre flere ganger og på ulike måter, med forskjellig vinkling og utgangspunkt hver gang. Hvilken av historiene er den beste? • Som skrivelos bør du legge vekt på å lytte. La skribenten fortelle hva hun har gjort og tenkt med artikkelen sin. Ofte kommer skribenten selv på gode ideer mens hun forteller, hun ser ting klarere - og da fungerer du som skrivelos på en god måte selv om du ikke sier så mye.

Til den som får hjelp av en skrivelos: Husk at du ikke behøver å følge alle rådene du får fra skrivelosen. Du bestemmer selv hvordan artikkelen skal være. Men du bør lytte til skrivelosens meninger med et åpent sinn og vurdere om synspunktene er fornuftige, og om de kan gjøre artikkelen din bedre.

Men selv om det rene referatet har tapt noe av sin status, må journalis­ tene beherske det. Det finnes fortsatt, både i avisene og i radio- og tvnyhetene. Det finnes blant annet i retts- og krimstoffet, som ofte består av referat fra rettssalen. Og ikke minst: Det finnes i sammenheng med andre sjangrer, for eksempel en dekning av en pressekonferanse, som består dels av rent referat og dels en oppfølging med spørsmål og intervju.

Derfor må journalister kunne referatet. Det er en grunnleggende jour­ nalistisk metode som også utgjør et fundament for mye annet journa­ listisk arbeid.

Hvordan gjør vi det? Vi skal i noen punkter forsøke å gripe fatt i den journalistiske referat-

kunsten:

Forberedelsen Du bør ha kjennskap til emnet, slik at du er i stand til å vurdere nyhetspoenger og nyhetsverdi i det som blir sagt. For mange betyr det at jobben krever en del forberedelse.

Noen taler blir fortsatt refert i mange aviser, for eksempel når en partileder taler på partiets landsmøte. Her taler Thorbjørn Jagland til delegatene på Arbeiderpartiets landsmøte.

««/«Vsjan I noen tilfeller har journalisten kjennskap til saken gjennom såkalt paratviten. Journalisten som dekker bystyret fast for et lokalmedium, forbereder seg ikke like mye hver gang. Han vet hva som er viktig og interessant når han hører det. Men den som er nyansatt, ukjent i byen og skal dekke bystyret for første gang, bør nok drøfte sakslisten med en som vet litt på forhånd, for å få et innblikk i hva som er viktig. Ellers kan han miste vesentlige nyhetspoenger. Er manus tilgjengelig? Skal du referere en tale, et foredrag eller et innlegg, kan du først undersøke om talerens manuskript er tilgjengelig. Noen ganger blir dette sendt til redaksjonen før en viktig tale blir holdt. Andre ganger kan det skaffes på forespørsel. Dersom du kan få en kopi umiddelbart før taleren går på talerstolen, vil også det være til stor hjelp.

Men: Lever aldri fra deg referatet før talen er holdt. Det kan oppstå for­ andringer, taleren kan gjøre endringer på sparket, droppe deler av manuskriptet eller si andre ting. Det har forekommet at journalister har dummet seg ut ved at de har levert referat fra en tale som aldri ble holdt!

Det viktigste er å lytte Under foredraget, talen eller debatten er det selvsagt viktig å være oppmerksom. Du bør ikke først og fremst satse på å skrive mest mulig, men å lytte mest mulig. Mange nybegynnere gjør den feilen at de setter i gang å skrive fra første setning så blekket spruter, og de blir så opptatt med dette at når hovedpoenget kommer i fjerde setning, er oppmerksomheten rettet bare mot skrivingen av det som før er sagt.

Dette er viktig: Først lytte, så skrive. Det er nyttig å være spesielt oppmerksom på fakta som legges fram, på navn og tall. Det er fordi fakta er viktig å få med, og det gir knagger å henge resten av stoffet på etterpå. Navn og tall er lett å miste dersom du ikke får det ned på papiret med en gang. Dessuten må man få med seg argumenter. Det er vesentlig for forståelsen. Får du med deg argu­ mentet i en setning eller to, unngår du i hvert fall skivebom.

Et annet tips kan være å notere seg litt av forsamlingens reaksjoner under talen. Se hva folk reagerer på. Det er gjerne et signal om at dette er viktig, interessant eller kontroversielt stoff, enten forsamlingen gir uttrykk for bifall eller mishag.

Mer om notatteknikken litt senere.

93

Det viktigste først Referatet skal ikke disponeres på samme måte som talen vi hørte. De forskjellige punktene skal ikke nødvendigvis komme i samme rekke­ følge. Her som alltid ellers i journalistikken gjelder regelen: det viktig­ ste og det mest oppsiktsvekkende og interessante først. Journalisten bestemmer vinklingen, ikke taleren. Journalisten vurderer poenger og momenter nyhetsmessig og prioriteter deretter. Hva er mest interessant? Det er ikke mulig å si så mye generelt om det, for det kommer an på situasjonen.

• Det kan være det som ligger taleren mest på hjertet... • ... men det trenger ikke å være det. Det kan være noe aktuelt, noe som nettopp nå omtales i nyhetsbildet, selv om det hos taleren ikke akkurat var hovedsaken.

• Det kan også være noe som gjelder nettopp dine lesere, noe lokalt. • Det kan også være noe kontroversielt. Dersom byens ordfører går mot sitt eget parti og signaliserer en ny oppfatning i en sak, blir kanskje det hovedsaken i referatet, selv om det ikke var det i ord­ føreren sin tale.

Vi har journalistisk frihet til å slå opp det vi selv mener er mest inter­ essant. Samtidig har taleren krav på at leserne får et korrekt inntrykk av talen. Vi skal ikke slå opp en bisetning og gi inntrykk av at dette var talerens hovedanliggende. Begynn gjerne med sitat Når referatet skal skrives ut, kan det være en enkel og grei metode å begynne med et sitat. Du begynner med en replikkstrek og siterer så det viktigste som ble sagt under talen.

Etter det aller første sitatet er det vanlig å presentere taleren eller kilden. Og husk: med fullt navn - også fornavn - og tittel dersom det er relevant. - Mangelen på lærebøker betyr ikke så mye. De fleste elevene leser ikke noe særlig i lærebøkene likevel. Dette sa rektor Arne Bastiansen da han ønsket velkommen til nytt skoleår ved ...

Variasjon i framstillingen Når referatet skrives ut, er det lurt å veksle mellom direkte sitat, indirekte sitat og oppsummering.

-Jeg tror at fylkespolitikerne ved nærmere ettertanke vil se fordelene med en slik organisering som vi har foreslått, sa overlege Arne Olsen. Han mente at både pasienter og ansatte vil høste gevinster av økt effektivitet og større trivsel. Olsen trakk fram og gikk gjennom flere av de konfliktene som har vært ved avdelingen de siste årene, og ...

- direkte sitat

- indirekte sitat

- journalistens egen oppsummering

Dette gir flyt i framstillingen og variasjon i formen, og det blir lett å lese - og lett å oppfatte.

Litt om andre typer referat Det er ikke alltid vi bare har ett enkelt foredrag eller innlegg som skal refereres. Kanskje blir vi sendt for å dekke en konferanse, et helt møte eller en debatt. Noen tips til dette: Møter: Heller ikke her skal alt skrives i samme rekkefølge som det skjer. Det viktigste først! Begynn for all del ikke med velkomsten. Den inneholder som regel ikke noe vesentlig.

Studer programmet på forhånd. Det kan være lurt å stille seg selv noen enkle spørsmål som man vil ha svar på: Hvorfor blir møtet holdt? Blir hensikten oppnådd? Hvem deltar? Hvorfor deltar akkurat disse personene? Hva sier de? Hvor mange er til stede? Flere eller færre enn forventet? Hvor ligger eventuelt konflikten? Skjer det noe dramatisk? Noe uventet? Vi skal vite at i en lokalavis har lokale navn alltid stor interesse. Folk kjenner hverandre og liker å lese om hverandre.

Konferanser: Dersom det er flere parallelle seminarer, så prøv ikke å dekke absolutt alt. Finn ett eller to som virker interessante, og delta på dem.

Debatter: I utgangspunktet bør vi kanskje ha den holdningen at alle sider, partier og syn skal dekkes. Men dette hensynet må avveies mot andre journalistiske hensyn. Det er som regel noe som er mer interes-

sant, og noe som er mindre interessant i en debatt. Det kan for eksem­ pel være at én debattant innfører nye og friske argumenter, mens de andre bare gjentar det som har stått i avisen tidligere. Det kan være at den ene debattanten sitter i en viktig posisjon, og at hennes synspunk­ ter dermed får store konsekvenser. Vi prioriterer det som er journalis­ tisk interessant. Referat er ikke anmeldelse Vi må også peke på en uvane som mange nybegynnere har når de skal referere. De blander sammen referat og anmeldelse. « ... sa Per Olsen i sin gode tale,» skriver noen. Og andre skriver: «N.N. holdt et morsomt innlegg som ble etterfulgt av en interessant og konstruktiv debatt.»

Slikt hører hjemme i en kommentarartikkel og ikke i et referat. Dessuten: Hvis det var så «godt» og «interessant», skal leserne selv få avgjøre dette ut fra det som blir gjengitt i referatet. Det er journalistens oppgave å formidle hva som skjedde, og hva som ble sagt. Så får lese­ ren selv avgjøre om det er «godt» eller «interessant».

Notatteknikk Her i landet er ikke stenografi en del av journalistutdanningen. Det er det blant annet i Storbritannia. Der har man sett på stenografi som en helt nødvendig ferdighet for journalister. Men faktum er at også norske journalister som regel klarer seg utmerket. Ved hjelp av sin notatteknikk får de med seg det kildene sier.

Nybegynnere noterer alt. Det vil si: De prøver. De skriver så blekket spruter, og holder på til krampen tar dem - noe som skjer etter få minutter. Slik gjør ikke mer erfarne journalister. De lytter først, så skiller de ut med en gang det som er uaktuelt og uinteressant. Og det er svært mye. De ligger ganske enkelt litt etter i noteringen, slik at de kan vurdere det som blir sagt, og notere det viktigste. Vi kutter ut alle småordene under noteringen, ord som er, og, blir, det, en osv. Noter alle nøkkelordene, det vil si viktige og meningsbærende ord, for når du har gjort det, vil du huske sammenhengen etterpå. Da er det ikke så vanskelig å plassere alle småordene. Noter også ned de spesielle, oppsiktsvekkende og uventede ordene, dersom slike dukker

opp.

For øvrig utvikler en journalist gjerne sitt eget høyst personlige forkortelsessystem etter hvert. Om hun ikke kan stenografi, lærer hun seg etter hvert noe som ligner. Ved hjelp av tegn, forkortelser, forbokstaver, piler og systemer kan man få opp en rimelig bra fart på note­ ringen når det er påkrevd. Men det viktigste er altså å lytte.

Den danske journalistlæreren Mogens Meilby presenterer i boka «Idé og research» en metode for notatteknikk: 1 Journalister lytter en hel setning igjennom og forstår den, 2 vurderer om det skal noteres, 3 konsentrerer det som blir sagt, uten at meningen endres, og endelig 4 noterer. (Likevel: Er det en svært vesentlig eller markant uttalelse, noteres den ordrett.)

5 Samtidig som man noterer, lytter man til hva taleren fortsetter med å si. Man ligger altså hele tiden på etterskudd med noteringen - og drar nytte av det faktum at ingen sier noe vesentlig hele tiden.

Altså: Skriv ikke et ord på papiret før du vet at det er noe vesentlig som kommer. Det resulterer bare i uklarheter og uvesentligheter på notatblokka. Da kan det gjerne gå fem minutter uten at du noterer noe, og så plutselig kommer det viktige. Bruke båndopptaker?

Hva med bruk av båndopptaker eller kassettspiller? De fleste norske avisjournalister bruker dette svært sjelden. De som har forsøkt, kan bekrefte at uten sekretærhjelp er det svært tidkre­ vende å skrive ut et referat eller et intervju som er på bånd. Det gir selvsagt stor nøyaktighet, men journalister bør med noe erfaring kunne gjengi en samtale med tilfredsstillende nøyaktighet også uten båndopptaker.

Ved rettsmøter er båndopptaker ikke tillatt.

Oppgaver

1

Skriv ned noen stikkord om hvordan du forbereder et referat, og hvordan du skal skrive ut referatet.

2

Hva er forskjellen på et referat og en anmeldelse?

3

Vær med på et møte i kommunestyret i hjemkommunen din. Lag et referat fra møtet. Etterpå kan du sammenligne ditt eget referat med det som står i lokalavisen fra det samme møtet. Hvilke forskjeller finner du? Hvilket referat er best?

Intervjuet Begrepet intervju kan i journalistisk sammenheng forstås på to måter. For det første er det en researchmetode, en måte å samle informasjon på. For det andre er det en presentasjonsform, altså en sjanger. Det er slett ikke alltid at intervjuet som journalisten gjennomfører med sin kilde, blir presentert som et intervju i spaltene, i radioen eller på skjer­ men. Kanskje blir opplysningene utformet som en notis i avisen eller som en blokk i radionyhetene, eller kanskje brukes de bare som bak­

grunnsinformasjon. Historisk har trolig det journalistiske intervjuet sitt forbilde i forhørs-

situasjonen i retten. Det er en effektiv måte å få fram presis informa­ sjon på, både som innsamlingsmetode og som presentasjonsform. Før vi ser nærmere på intervjuet som metode og sjanger, skal vi trekke opp et skille mellom to helt ulike former for intervju, nemlig saks-

intervjuet (nyhetsintervjuet) og portrettintervjuet. Nyhetsintervjuet eller saksintervjuet har som formål å belyse en aktuell sak. Det er bestemte spørsmål som skal besvares. Kanskje bruker journalisten flere intervjuobjekter (kilder) for å få saken belyst fra flere sider. I mange saker er det helt nødvendig, blant annet i

kontroversielle saker. Slike intervjuer kan være ganske enkle (eksempel: «Hva synes du om eksamensoppgavene i år?» - flere kilder får det samme spørsmålet). I andre tilfeller skal intervjuet bringe fram fakta om en sak. Da må det forberedes, og man må tenke gjennom spørsmålene.

Portrettintervjuet har en helt annen hensikt, nemlig å presentere en person. Nå er det ikke lenger en bestemt sak som er i fokus (selv om det kan være en spesiell sak som har gjort personen interessant). Portrettintervjuet skiller seg fra saksintervjuet både når det gjelder formål, forberedelser, spørreteknikk og presentasjon. Vi kommer til å legge mest vekt på saksintervjuet, men vi skal også omtale portrettet mot slutten av kapittel 4.

Finnes det noe midt imellom disse to intervjuformene? Vi leser unek­ telig av og til intervjuer som er vanskelige å plassere i en av båsene. Det blir ofte ikke så bra. Kanskje er bakgrunnen for intervjuet at jour­ nalisten har fått en kort beskjed på redaksjonskonferansen: I dag kommer den og den personen til byen - stikk ut og lag en sak på ved­ kommende. Hva gjør du da? Jo, du bør forsøke å få til et saksintervju. Du bør finne et eller annet poeng å gjøre noe på. Som regel lar det seg gjøre å få en slags nyhet eller interessant mening ut av den aktuelle personen, tilstrekkelig til et saksintervju, og det blir som regel det beste.

Du må ha klart for deg om det er et saksintervju eller et portrett­ intervju du arbeider med. Vet du ikke det, blir det verken fugl eller fisk og et dårlig resultat. Nyhetsintervju (saksintervju). En sak skal belyses, og det første spørsmålet som melder seg, er: Hvem skal intervjues? Det er selvsagt avhengig av saken som skal dekkes. Men det er likevel mulig å si noe generelt om dette spørsmålet.

Når du står overfor en sak som du skal lage noe på, bør du tenke i tre retninger: a) Hvem står bak? b) Hvem blir berørt? c) Hvem har (eller bør ha) interessante meninger om saken?

Eksempel 1: Fartsgrensen i Blåbærsvingen skal økes fra 50 til 70 km i timen. Vi skal gjøre noe på saken og følger skjemaet ovenfor: a) Hvem har ansvaret? Hvem står bak? Vi må vite at veikontoret i fylket har ansvar for trafikksikkerheten langs riks- og fylkesveier, mens kommunale veier administreres av teknisk etat i kommunen.

b) Journalister er alltid interessert i å høre meningene til dem som rammes av et vedtak. Vi må få kontakt med representanter for beboerne i Blåbærsvingen, velforening, foreldreutvalg på skolen

Muntlige kilder til bakgrunns­ kunnskap Hvilke personer, institusjoner, myn­ digheter, organisasjoner, foreninger eller virksomheter har: 1 opplevd, vært innblandet i eller berørt av tilsvarende saker? 2 sagt noe om tilsvarende saker? 3 skrevet noe om tilsvarende saker? 4 dyrket eller dyrker emneområdet som en interesse? 5 forsket eller forsker i emneområ­ det? 6 kunnskap om lovgivning eller praksis på emneområdet?

(Fra boka «Når sannheden skal frem» av Mogens Meilby og Kim Minke)

osv. Er det barnehage i nærheten? c) Det finnes ganske sikkert forskere som vet noe om hva en heving av fartsgrensen generelt kan få å si for trafikksikkerheten. Har poli­ tiet noen oppfatning om denne saken? Har det skjedd ulykker på

dette stedet de siste årene? Eksempel 2: Prestene skal fra nå av bruke vanlige klær, og ikke preste­

kjole på prekestolen. a) Det er Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som har bestemt dette. Fra ekspedisjonssjefen som leder kirkeavdelingen,

får vi vite begrunnelsen for vedtaket. b) Intervju med noen prester avdekker forskjellig syn på saken. Lokale kirkegjengere, inkludert en menighetsrådsleder, synes de mister noe av høytiden ved gudstjenesten. c) En kirkehistoriker forteller at det nå er en tusenårig tradisjon som blir brutt. Lederen for en høykirkelig forening med sans for litur­

giske effekter varsler aksjoner.

Intervjuet må forberedes Hva er det jeg vil med dette intervjuet? Hvilke spørsmål er det jeg ønsker å få svar på? Dette må journalisten ha klart for seg før han inn­ leder en intervjusamtale. Altfor ofte skjer det at journalister møter opp til intervju uten helt å vite hva de er ute etter. Da blir intervjuet sjelden godt. Spørsmålene blir upresise, samtalen blir springende, innholdet blir tilfeldig og lite poengtert, og journalisten blir et lett bytte for et intervjuobjekt som tar

styringen i samtalen. Derfor må journalisten på forhånd sette seg ned og tenke gjennom: Hva er det jeg vil ha svar på? Hva er det sentrale i denne saken? Hva lurer leserne på? Hvordan skal jeg stille spørsmålene slik at det sen­ trale kommer fram? Hva bør intervjuobjektet kunne svare på? Og dessuten: Hva kan jeg håpe på at han eller hun vil svare på dersom jeg prøver meg med litt smarte spørsmål?

De viktigste spørsmålene noterer journalisten på blokka si, og har

dem foran seg under intervjusamtalen.

Journalisten må sørge for å sette seg inn i saken - for å kunne stille de rette spørsmålene. Du må skaffe deg oversikt over sakens forhistorie, og du må få klarhet i kildens forhold til saken. Du kan for eksempel undersøke om avisen tidligere har skrevet noe om saken, snakke med kolleger og andre som har rede på saken, eller ringe til noen som kan gi deg informasjon. Dessverre er det ikke alltid mulig å forberede seg skikkelig. Saken kommer brått på, den forrige jobben tok lengre tid enn du hadde regnet med, eller begivenhetene utvikler seg raskt, og plutselig står øyenvitnet der foran deg. I slike tilfeller handler det mye om rutine. (Men selv rimelig erfarne journalister tyr i slike situasjoner ofte til de flaueste banaliteter: - Hvordan føles det nå når huset ditt nettopp er brent opp og du har mistet alt du eier?)

Det ideelle er alltid å møte den du skal intervjue. En samtale ansikt til ansikt gir som regel større utbytte enn en telefonsamtale. Du får bedre kontakt med intervjuobjektet, du har bedre tid til å forklare bakgrun­ nen for og hensikten med intervjuet, og ikke minst: Du kan tolke kil­ dens kroppsspråk. Likevel er det svært vanlig at journalistene gjen­ nomfører intervjuene sine over telefon. Årsaken er selvsagt at det er effektivt og tidsbesparende, de sparer masse reisetid. En stor del av arbeidsdagen tilbringer journalisten ved telefonen. Når du ringer til noen, er det alltid viktig at du presenterer deg skikkelig, med navn og hvem du skriver for.

Det er også mulig - og det blir stadig mer vanlig - å gjennomføre intervjuer via e-post. Denne intervjuformen har både ulemper og for­ deler. Ulempene er knyttet til at kommunikasjonen med kilden bare skjer skriftlig. Her er ikke rom for personlig kontakt, kroppsspråk, tonefall, latter, pauser osv. Det blir noe veldig stivt over en slik «sam­ tale». Fordelen er at journalisten kan få raskt svar på spørsmålene sine, samtidig som kilden likevel får tid til å tenke seg om og formu­ lere seg slik hun ønsker.

Hva spør vi om? Også dette kommer selvsagt an på saken, men vi nevner noen gene­ relle momenter: Vi er interessert i alt som kan kaste lys over saken og situasjonen. a) Bakgrunn og årsak. Hvorfor heves fartsgrensen? Hvorfor skal pres­ tene gå over til vanlig dress? Prøv dessuten å sette deg inn i folks

reaksjoner. Hva ville leseren spurt om? Det er viktig å tenke seg inn i leserens situasjon. Og videre: Journalisten stiller de spørsmålene som en eventuell motpart ville ha stilt. Vi konfronterer kilden med mulige innvendinger.

Tips til politirunden • Spør etter konkrete opplysninger (hvem, hva, når, hvor, hvorfor, hvordan). • Spør etter det siste som har skjedd i saken. • Vaer nøye med terminologien (siktet/tiltalt, kritisk/livstruende osv.). • Ved ulykker: Spør om navn kan frigis. Men husk at du selv må gjøre en presseetisk vurdering av om navnene skal offentliggjøres. • Få bekreftet de opplysningene du allerede har («Stemmer det at...?»).

b) Når vi snakker med dem som berøres av en sak, er vi selvsagt ute etter deres reaksjoner på saken. Men også: Hva vil de gjøre nå? Vi spør etter konsekvenser. Hvordan vil de møte den nye situasjonen? Vil de endre atferd, vil de gå til aksjoner, får vedtaket noen følger som de ansvarlige kanskje ikke har sett?

Først lytte, så notere Når intervjuet er godt forberedt, går som regel intervjusamtalen greit. Også her gjelder det at det viktigste ikke er å skrive, men å lytte. På dette punktet gjør mange nybegynnere feil. De er så opptatt av først og fremst å notere, og dernest av å ha neste spørsmål klart i tankene, at de glemmer å lytte. Kutt heller ut all skrivingen hvis det er nødven­ dig for at du skal klare å lytte. To stikkord er viktige for et vellykket intervju: høflighet og pågåenhet. Begge deler. Høflighet skaper tillit og velvilje hos intervjuobjektet. Pågåenhet er et ideal for god journalistikk. Vi skal ikke være redd for å presse kildene litt, særlig hvis de ikke svarer på de spørsmålene vi stiller. Journalistens opptreden i møte med kilden må ellers ta hensyn til hvil­ ken person som skal intervjues, om vedkommende er en pressevant person, eller om hun eller han kanskje snakker med en journalist for første gang i sitt liv.

De som er vant til å uttale seg til journalister - politikere, byråkrater og bedriftsledere - er ofte travle mennesker. De venter at du stiller spørsmålene raskt og presist. Overfor dem skal vi ikke være redd for å være kritiske og pågående, men selvsagt hele tiden høflige. Vi skal ikke vær redd for å spørre om igjen, be dem presisere og forklare. Vi skal presse dem litt. Annerledes er det med personer som ikke er vant til å snakke med pressen. De kan bli nervøse, de kan være forsiktige, og de kan være spent på tanken om å komme i avisen. Derfor må vi møte dem på en annen måte for å få dem til å snakke fritt og åpent. Kanskje må vi gi oss bedre tid, snakke litt om løst og fast først, forklare hvorfor vi vil intervjue dem, forklare litt om hvordan dette vil bli presentert i

avisen, og hjelpe dem på gli.

Spørreteknikk Journalisten må ikke være altfor opptatt av de forberedte spørsmå­ lene. Enkelte svar må følges opp øyeblikkelig. Det må inn et hvorfor av og til, en innvending, en oppklaring eller en utdypning. «Mener du med det at ...», «Kan du gi et eksempel på det ...» osv. Du må altså følge med i samtalen og ikke bare tenke på neste spørsmål.

I boka «Før deadline» gir de to danske journalistlærerne Kai Asmussen og Mogens Meilby noen råd for god spørreteknikk. Vi tar med noen av disse rådene (litt omskrevet): a) Spør konkret - så konkret som du kan. Gå rett på sak, unngå gene­ relle termer. Dermed sikrer du deg et konkret svar, og det er det vi helst vil ha. b) Ikke spør om to ting på en gang. Da svarer intervjuobjektet som regel bare på det siste (spesielt viktig for radio og tv). c) Spør kritisk. Det er journalistens oppgave å konfrontere intervjuob­ jektet med de argumentene som en eventuell motpart ville ha kommet med, og de spørsmålene som leserne ville ha stilt. d) Unngå diskusjon. Du skal spørre, ikke diskutere. Objektet må ikke oppfatte deg som en motstander. Da kan samtalen låse seg. e) Få utdypet uklare svar. Be om konkretiseringer og eksempler. Spør hvis det er noe du ikke forstår. Det er trist å sitte etterpå og konstatere at man har mistet noe vesentlig, eller ikke forstått noe viktig. f) Ved lange utredninger kan det lønne seg å gi et kort resymé av svaret for å gardere seg mot misforståelser. Noe slikt kan også gjøres til slutt i intervjusamtalen dersom det var noe - eller kanskje alt - som var vanskelig. g) Du bør normalt ikke avbryte intervjuobjektet dersom han eller hun er inne i en lang og kanskje uinteressant utredning. Bare hold opp å notere, det hjelper som oftest.

Etter intervjuet: Skriv det ut så snart som mulig. Da husker du best det som ble sagt. Småting utenom notatene glir fort ut, ikke minst inter­ vjuobjektets egne formuleringer. Noen journalister liker å gå inn på nærmeste kafé umiddelbart etter samtalen for å skrive ut svarene fra intervjuobjektet. Andre utfyller notatene i bilen før de kjører tilbake til redaksjonen.

Åpne og lukkede spørsmål Det kan være nyttig å være klar over forskjellen mellom såkalte åpne og lukkede spørsmål.

«Jeg har aldri bedt om å få lese manuskriptet. Og ennå har jeg til gode å bli feilaktig gjengitt av en journalist.» Fredrik Melby, tidligere statsfysikus i Oslo

Her er noen eksempler på lukkede spørsmål:

- Er det noe nytt? - Håper du på bedre resultat i år enn i fjor? - Er du alene om dette? Slike spørsmål kan besvares bare ved et ja eller et nei. Eller du kan få svært generelle og intetsigende svar. - Er det noe nytt? - Nei, ikke noe særlig. - Er du fornøyd? Ja, stort sett. Eksempler på åpne spørsmål: - Hva vil dere gjøre med dette problemet? - Hvem er ansvarlig? - Hvorfor gjorde dere dette vedtaket?

Slike spørsmål lar seg ikke besvare med ja eller nei, men de krever konkrete svar som gir håndfast stoff. Som vi ser, er det spørreord («de seks tjenerne») som innleder åpne spørsmål.

Som regel vil det lønne seg for journalisten å stille en del åpne spørs­ mål i en intervjusamtale. Denne typen spørsmål gir gjerne de mest inn­ holdsrike og interessante svar tilbake. Vi får også svar som kan lede til nye spørsmål - og samtalen kan utvikle seg til et langt bedre og mer innholdsrikt intervju enn journalisten kanskje først hadde tenkt. Ikke minst radio- og tv-journalister kan bringe seg selv i forlegenhet ved å stille lukkede spørsmål der de burde stilt åpne spørsmål:

Journalisten venter utenfor døren på at bedriftens styremøte skal bli ferdig, og omsider kommer styreformannen ut: - Styreformann Ole Olsen, nå har dere sittet i møte i mange timer og drøftet planene om å slå bedriften sammen med konkurrenten i nabobyen, er det nå noe nytt i bestrebelsene på å komme fram til en vurdering av hvilke verdier som ligger i de to selskapene, slik at en enighet om bytteforholdet mellom de to bedriftenes aksjer kan oppnås? - Nei.

De danske journalistlærerne Kai Asmussen og Mogens Meilby har i boka «Før deadline» gitt et eksempel på hvordan en journalist kommer lengst med åpne spørsmål. Journalisten har hørt at elevene streiker på en av byens skoler. Han ringer til rektor og spør: - Er det riktig at elevene streiker i dag? Rektor svarer kort: - Nei. Samtalen kan da lett gå i stå. Journalisten har ikke mer han skulle ha sagt.

I

Men journalisten kan også formulere seg slik: - Hvorfor streiker elevene i dag? Eller: - Vi har fått vite at elevene streiker - hvorfor? Da må rektor svare med noe annet enn ja eller nei. Journalisten har i sitt spørsmål uttrykt en viten, og rektor vil trolig innrømme at elevene har «lesevegring» i dag. Og den opplysningen ville ikke journalisten fått etter et lukket spørsmål. Men av og til er vi selvsagt også ute etter et klart ja eller nei.

Barn: I intervju med barn er det svært viktig å bruke åpne spørsmål. Stiller du et barn et spørsmål som kan besvares med ja eller nei, kan du være sikker på å få et ja eller nei til svar - og ikke noe mer. Vi har vel alle både hørt og lest eksempler på barneintervjuer. Noen av dem er glimrende. Journalisten får fram barnets spontanitet, og barnet presenterer sin egen jordnære verden og sine konkrete tanker. Andre barneintervjuer er hjelpeløse og pinlige. De består av lange spørsmål fra journalisten og korte ja/nei-svar fra barnet. Spør konkret, still åpne spørsmål - og få barnet til å fortelle.

Ledende spørsmål? En gammel og god regel sier at journalisten skal unngå ledende spørs­ mål. Vi skal ikke legge ordene i munnen på intervjuobjektet.

«Det var vel en stor og kraftig kar, denne innbruddstyven?» Slik skal vi ikke gjøre det. Vi skal be kilden fortelle hvordan innbruddstyven så ut.

Men også fra denne regelen finnes det unntak, slik det gjør fra de fleste regler. I visse situasjoner kan det være rett å presse kilden en smule ved hjelp av ledende spørsmål, for eksempel når en innflyt­ elsesrik kilde uttaler seg i uklare og tåkete vendinger. -Mener du med det, rektor Bob Berntsen, at mattelæreren i 3 A bare kan fort­ sette med å banne i timene?

Svarer kilden på spørsmålet? Svarets karakter avgjør om det må stilles oppfølgingsspørsmål. Et intervjuobjekt kan, svare på mange ulike måter.

• Ikke noe svar. Enhver har rett til å la være å svare (selv om de etter vår mening burde svare). Som journalister må vi finne oss i utsagn av typen «ingen kommentar» og lignende. Men det faktum at vi

105

ikke får noe svar, betyr ikke at spørsmålet ikke burde vært stilt. Nettopp det at en ansvarlig person ikke vil svare på et berettiget spørsmål, kan ofte være av offentlig interesse. I slike tilfeller spør vi gjerne en gang til. Vi spør kanskje hvorfor ikke personen vil svare,

eller lignende. • Irrelevant svar. Mange erfarne intervjuobjekter er mestere i å svare på andre ting enn det de blir spurt om. De har på forhånd bestemt seg for hva de vil ha fram i intervjuet, og framfører dette uansett hvordan spørsmålet lyder. - Hvilke avdelinger ved bedriften blir flyttet til Sverige, direktør

Jon Bø? - Først vil jeg gjerne si at bedriften alltid har lagt stor vekt på å skape trygge arbeidsplasser ved hjelp av konkurransedyktighet...

Som journalister har vi intet annet valg enn å stille spørsmålet på nytt dersom vi ikke får svar på spørsmålet vårt. • Delvis svar og upresise svar. Heller ikke i slike tilfeller skal vi nøle med å stille spørsmålet på nytt, eventuelt i en mer presis form. • De ordrike svarene. Dette kan være en bevisst taktikk fra et intervju­ objekt, eller det kan være ubevisst. Journalisten drukner i ord og utlegninger. Da må vi på en høflig måte avbryte vedkommende og minne om hva spørsmålet egentlig var. Etter en lang utlegning kan det også lønne seg for journalisten å oppsummere svaret i en kort­ versjon: - Betyr dette at... - Kan vi si det slik at... eller lignende.

Intervju som presentasjonsform (sjanger) Det er svært sjelden vi begynner intervjuet med begynnelsen av sam­ talen. Her som ellers gjelder regelen om at det viktigste skal komme først. Finn det beste poenget og begynn med det.

Hvordan begynner vi? Det finnes flere måter. Vi kan for eksempel begynne med å slå saken fast med våre egne ord: Busstakstene vil øke med 20 prosent fra 1. november. Det opplyser disponent Ole Olsen i Setesdal Rutebillag til Vår Avis. Eller vi kan begynne med et sitat: - Busstakstene vil bli økt med 20 prosent fra 1. november. Det opplyser dis­ ponent Ole Olsen i Setesdal Rutebillag til Vår Avis. Han sier at grunnen til takstøkningen er lønnsoppgjøret, som ble dyrere enn forventet...

Eller vi kan begynne med å angi kilden først: Disponent Ole Olsen i Setesdal Rutebillag opplyser at busstakstene vil stige med 20 prosent fra 1. november. Grunnen til takstøkningen er de store ... Det er sjelden naturlig å begynne med et spørsmål. Men utover i inter­ vjuet kan vi gjerne gjengi noen av spørsmålene. Det myker opp formen og stilen i intervjuet.

Direkte sitat i spørsmål og svar angis med replikkstrek. Begynn alltid på ny linje ved hver ny replikk. Ellers er det bra om man varierer mellom direkte og indirekte tale utover i intervjuet.

VIKTIG: Navnet må være korrekt. Spør intervjuobjektet dersom du ikke er helt sikker på hvordan det skrives (men ikke hvis du intervjuer ordføreren eller en statsråd - da dummer du deg ut).

Sitattegnet I norsk journalistikk er det vanligvis replikkstreken som angir sitat, og ikke anførselstegn («gåseøyne»). En replikkstrek forteller leseren at nå kommer et direkte sitat, nå er det ikke journalisten, men journalistens kilde som snakker.

Sitat med replikkstrek behøver ikke være helt ordrett. Journalisten kan tillate seg å gjøre språklige forbedringer i et utsagn, forkorte og forenkle det. Men hovedinnholdet skal være riktig gjengitt. Både meningsinnhold og poengtering skal skje i samsvar med kildens for­ mulering, og de bærende ordene i utsagnet skal gjengis korrekt. Kilden skal selvsagt både kjenne igjen og vedkjenne seg sitatet. Denne adgangen til å forbedre og forenkle utsagn er som regel til kil­ dens fordel. De fleste av oss snakker nemlig på en måte som vil virke litt rotete og oppstykket hvis det blir ordrett gjengitt på trykk. Ved å fjerne unødvendige småord og sørge for riktig syntaks hjelper journa­ listen sin kilde til å uttrykke seg enklere og klarere.

Anførselstegn («...») brukes relativt sjelden, og de signaliserer ordrett sitat. Denne måten å sitere på bruker vi når vi skal framheve et bestemt uttrykk, eller når vi vil understreke at nå gjengir vi pinlig nøyaktig akkurat det kilden sa.

®Maler menneskets maktesløshet

© ©

o o

MAKTESLØSHET: Menneskefiguren i bildene or små og ubetydelige. -Inngang» er tittelen på dette maleriet. FOTO. JOHN haRBO

Dagens samfunn med høyt tempo og grådighet skremmer Justyna Urbanek Hennes reaksjon er å male bilder som skal vekke ettertanke hos oss som ser dem. JOHN HARBO

- Utviklingen er så rask og grusom. Vi går mot en katastrofe, og vi vi bør glede oss over det vi har 1 dag. Elsker man det man har, dør man rik. Jakter man etter det man ikke har, dør man fattig, sier Justyna Urbanek. Som navnet antyder er hun opprinnelig polsk. I Norge har hun bodd 118 år. De siste ni årene har hun arbeidet som billedkunst­ ner, og nå er hun tilbake i fødebyen Krakow med en stor utstilling av malerier og grafflÉjJ som hun har gitt tittelen -Refleksjoner ■»] den». Menneskene hun maler er små spinkle fi­ gurer. De plasseres i store rom - ved foten av en trapp eller foran en dør. - Alt handler om livet og tiden Livet er ikke det å spise og sove. Livet er tiden. og^B er det som plager meg. wj

Ettertanke

©

Om bildene er reaksjoner mot en truende tidsalder, blir de til i idylliske omgivelser i As­ ker. Atelieret har hun i huset der hun bor På en varm juliformiddag er det intet

MALERI OG GRAFIKK: - Jeg leker med grafikken, sier Justyna Urbanek, som nå viser både malerier og grafikk i fødebyen Krakow.

umiddelbart minner om det oppjagede sam­ funnet. Hva vil du oppnå med dine bilder0 - De skal vekke ettertanke Vi må h klar over hva som foregår - omkring ck kelte. Vi må lære oss å elske det vi har WF sone oss med det - Dine menneskeskikkelser er små og ube­ tydelige i bildene? Det er kontrasten mellom oss o maktesløshet i forhold til livet. Jeg tr^^rj maktesløsheten kan vekke aggresjon IWs mange. Men i bildene må jeg forenkle Det må ikke bli for tungt Et bilde har ikke bare et innhold, da blir det for vanskelig Et ma­ leri skal også være en behagelig opple Du skal bli venn med det ||| I fjor hadde hun klar en serie med 14tÉf

Replikkstreken varsler at her kommer et direkte sitat.

(5) Journalisten Journalisten løfter

Utsagnet i ingressen blir utdy­

forteller om omgivelsene.

© Sitat:

pet, nå med kildens egne ord. Sitater

avsluttes

med

kildeav-

givelse.

forteller: blikket

©Spørsmålet siteres: listen mange

stilte

ganske

spørsmål

og

Journa­ sikkert

under

lerier som hun ga tittelen «Korsvandringen». I tilknytning til påsken ble den vist i Asker kirke, som har innkjøpt hele serien Men om hun maler religiøse motiver, føler hun ikke at moralen hun legger i sin kunst pr spesifikk

FOTO JOHN HARBO

ne og særlig rommet hun plasserer figurene i, er kanskje påvirket av denne bakgrunnen Fra Polen er hun utdannet innen arkitektur og det vitner maleriene om

fo kulturer

ZFS Med sltt ståsted i to kulturer føler hun seg __ __________________ IvJ polsk i Norge, men når hun viser sin kunst i - Troen er viktig for meg. men ikke nW^ Polen, opplever hun at der føler de at hun vendigvis knyttet til Gud. Det er de grunnhar vist dem Norge leggende humane normer. Man kan være litt Selv har hun et norsk tilholdssted hun ond hvis man også er god Jeg tror på ewt drømmer om. heten. Det er et herlig ord - uten . ÆS - Når jeg blir gammel, skal jeg slå meg ned eller ende. Evigheten fjerner frykten. i Heidal, sammen med tusser og troll. De Pør hun ga seg i kast med billedkunsWn som virkelig fatter og innser noe i Norge i arbeidet Justyna Urbanek som teknisk tegdag, de er ikke synlige. Derfor elsker jeg de ner og konstruktør Oppbyggingen av bildenorske trollene. De driver med sitt. Fuinhntan

Såkalte «atsetninger» er indirekte sitater,

@ Journalisten oppsumme­ rer: Dette er kunsterens egne

og

® Indirekte sitat:

følelser,

men

tanker

og

velger

journalisten

sitat og journalistens egen for­

disse med sine egne ord, ikke i

telling).

direkte sitat.

tredje

en

måte

å

å

© Sitat:

vjuet. Et par av dem gjengir han

© Flere sitater: hvordan

Her kommer en del faktaopp­

i direkte sitat. Dette gjør inter­ vjuet levende og dynamisk for

mellom direkte sitat og sin egen

siktsvekkende,

lysninger, kilden blir grundigere

leseren.

fortelling utover i intervjuet.

tankevekkende utsagn.

© Replikkveksling:

® Kunstnerens

presentert, og det legges vekt

på hennes tilknytning til Norge

og dermed til avisens lesere.

Journalis­ ten gjengir deler av samtalen i direkte sitat.

(3) Journalisten beskriver: Nå er intervjuobjektet presentert,

og journalisten

beskriver hen­

nes arbeid.

© Nytt sitat:

Dette er kildens egne meninger og tanker, det

er

naturlig

direkte sitat.

å

legge

dette

i

gjengi

inter­

@ Fakta:

Journalisten går over til å fortelle med sine egne ord.

nå

gjengi

kilden på (ved siden av direkte

Vi merker oss journalisten veksler

bakgrunn:

Først nå kommer det biter av kunstnerens

livshistorie.

Noen

ville kanskje vært fristet til

å

Intervjuet avsluttes med et direkte sitat; et litt opp­ poengtert

og

® Ingress:

Journalisten gjengir med sine egne ord et sentralt poeng fra intervjuet. Samtidig

får vi en kort og foreløpig pre­

(8) Mer fakta: Her går journalis­ ten ut av den direkte sitatfor-

begynne intervjuet med dette,

sentasjon av hvem intervjuob­

men

jektet er og hva som gjør henne

men. Med sine egne ord gir han

ikke sentrale i intervjuet og kan

oss flere faktaoplysninger.

dermed

disse

opplysningene

gjerne

komme

stykke nede i teksten.

er

et

interessant.

® Bildetekst:

Bildetekstene forklarer og gir tilleggsinforma­

sjon til bildene.

©Tittel:

Merk bokstavrimet.

Mer om sitatteknikk Hva bør vi sette som direkte sitat når vi skriver ut intervjuet, og hva bør vi gjengi med våre egne ord? • Rene saksopplysninger behøver du ikke å gjengi i sitatform. Nøkterne, saklige fakta gjengir journalisten best med egne ord. - Hvor mange senger er det på den nye avdelingen? - Den har 46 senger. Slik gjør vi helst ikke. Her er det unødvendig og unaturlig med direkte sitat. Journalisten kan selv fortelle hvor mange senger det er. • Et unntak er når de opplysningene som gis, er spesielt oppsiktsvek­ kende. Da kan det være naturlig å legge dem i munnen på en kilde i en direkte replikk. • Et annet unntak er om det er en spesielt viktig persons uttalelser, eller særskilt viktige opplysninger der ordvalget spiller en stor rolle. Da bruker vi gjerne også direkte sitat. • For øvrig brukes selvsagt sitatformen først og fremst når meninger og synspunkter skal gjengis.

Dette er ikke satt opp som ufravikelige regler, men som tommelfingerregler som kan være greie for nybegynneren å gå ut fra.

«Off the record ...» Hva gjør vi når intervjuobjektet sier: «Dette skal ikke offentliggjøres, men jeg kan betro deg at...» Noen lærebøker i journalistikk sier: Avbryt vedkommende og fortell at du ikke er interessert. Du er ikke ute etter opplysninger på egne vegne, men på avisens. Mange vil nok føle at dette kan virke litt uhøflig. Dessuten kan det jo være nyttig å samle bakgrunnsinformasjon for sin egen del, noe som kan komme til nytte ved en senere anledning. Kanskje kan vi få bekreftet opplysningene på annet hold? Det er derfor vanskelig å gi

noe entydig råd om hva man skal gjøre i slike tilfeller. Journalister respekterer kildens rett til selv å kontrollere hva som skal publiseres av kildens uttalelser. Når en kilde uttrykkelig gjør det klart at det han nå sier, ikke er ment for offentligheten, respekterer vi det. Også her kan vi tenke oss unntak. Det gjelder tilfeller når kilder som er vant til å omgås pressen, og som bør vite hva de gjør, kommer med

uttalelser som har stor offentlig interesse. I slike tilfeller kan det være rett av journalisten å sitere kilden mot kildens eget ønske.

Manuskontroll Vær standhaftig Har du satt deg fore å få fatt i et intervjuobjekt, bør du ikke gi deg om du ikke lykkes etter første eller andre forsøk. En journalist må være litt pågående og standhaftig, og ikke slå seg til ro med at «vi skal be ham ringe tilbake senere ...». Mange ferske journalister er for beskjedne. Dersom personen du søker, er ute på reise, så spør etter mobiltelefonnummer, hvilket hotell han bor på, hvor han skal i møte, osv. Legg igjen ditt eget telefonnummer så mange steder som mulig. Ikke sitt passivt og vent. Prøv igjen, selv om noen vil oppfatte deg som litt masete.

Skal intervjuobjektet få intervjuet opplest før det går i trykken? Hvis kilden ber om det, så vil de fleste norske journalister svare ja.

Hva som er gunstig praksis, er det for øvrig litt delte meninger om. • Hvis det er en enkel og grei sak uten fare for misforståelser, er det ikke vanlig at kildene får intervjuet opplest før det blir trykt. Men ber de om det, får de det. • Dersom kilden ikke ber om å få manus, har journalisten ingen plikt til å tilby dette. Men hvis det er en vanskelig sak med fare for mis­ forståelser, kan det være betryggende også for journalisten å få lese det opp for kilden før det går i trykken. • Videre er det en sikkerhet for journalisten dersom intervjuobjektet skulle protestere på uttalelsene senere. Det hender nemlig at kilder ikke vedstår seg sine uttalelser, og da er det godt for journalisten å kunne si at kilden godkjente intervjuet før det ble trykt. (Det finnes journalister som til og med får intervjuobjektet til å signere det fer­ dige manuskriptet.) • Kildens innflytelse på intervjuet begrenser seg til gjengivelsen av egne uttalelser og eventuelle fakta i saken. Kilden kan ikke kreve endringer av journalistens framstilling og tolkning av saken, andre kilders uttalelser osv. Kilden har heller ingen innflytelse på tittel, bildebruk eller presentasjonen av saken. • Men dersom det er avtalt på forhånd at kilden skal få lese eller få opplest intervjuet, holder journalisten selvsagt denne avtalen. Mange journalister synes det er greiest å gjøre dette på telefon. Det gir minst problemer og forsinkelser. Det blir lettere pirk når kilden får se intervjuet på trykk. Andre journalister synes det er greit å bruke telefaks eller e-post.

Enkét En enkét er en rundspørring der samme spørsmål blir stilt til flere per­ soner. Vi kjenner spalter som «Fem på gata» fra avisene, og vi kjenner teknikken fra ukeblader der kjentfolk forteller om «mitt beste sommerminne».

1

En enkét kan med fordel benyttes som en del av større temareportasjer der vanlige mennesker får gi sine meninger eller erfaringer til kjenne om det som er reportasjens tema.

Ta vare på notatene Dementier er ergerlig. Når journalisten har gjort en feil, må hun like­ vel finne seg i at en rettelse eller et dementi er påkrevd. En annen sak er når kilden løper fra sine uttalelser etter at de har stått på trykk. Da blir det gjerne påstand mot påstand. Også dette er en ubehagelig situasjon for journalisten.

I slike tilfeller kan det være nyttig å ha notatene fra intervjusamtalen. Derfor er det lurt å ta vare på notatene. Da kan du i det minste sjekke hvordan du har oppfattet det som ble sagt, og du kan svare på eventu­ ell kritikk på grunnlag av dette.

Oppgaver 1

«Intervjuet er både en metode og en sjanger.» Forklar hva som menes med dette utsagnet.

2

Hva er forskjellen på et saksintervju og et portrettintervju?

3

Hvorfor er det viktig å være godt forberedt til et intervju?

4

Skriv ned noen stikkord om god spørreteknikk.

5

Hva er forskjellen på åpne og lukkede spørsmål? Hva er et ledende spørsmål?

6

Bør du la et intervjuobjekt lese artikkelen før den trykkes? Hva gjør du hvis han eller hun har innvendinger mot teksten?

7

Lag et intervju med noen du kjenner. Det skal være et saks­ intervju, ikke et portrettintervju. Legg vekt på å konsentrere intervjuet om en bestemt sak og å belyse akkurat denne saken best mulig.

8

En mellomstor industribedrift i ditt nærmiljø skal legges ned, uklart av hvilken grunn. Du skal dekke saken. - Hvem vil du snakke med?

- Hva vil du spørre om?

111

9

Tenk deg følgende situasjon: Det har de siste par årene vært uvanlig mye stryk til eksamen ved den skolen du går på, mer enn gjennomsnittet ved andre tilsvarende skoler. Saken har vært omtalt i lokale medier. Du er journalist i skoleavisen, og du har nå nettopp gjennomført et intervju med skolesjefen i kommunen. I løpet av intervjusamtalen kom skolesjefen med oppsiktsvekkende sterk kritikk av både ledelsen og undervis­ ningen ved skolen. To timer senere ringer intervjuobjektet ditt tilbake til deg og sier at han har ombestemt seg, han vil likevel ikke uttale seg til skoleavisen og trekker tilbake alle sine utta­ lelser. Han gir ingen klar begrunnelse for dette.

Hva vil du gjøre? Finner du noen veiledning i Vær Varsomplakaten om dette?

Reportasjen Reportasje er et begrep som savner en klar definisjon. Det legges litt ulike betydninger i dette begrepet, både i ulike land og blant journalis­ ter her i landet.

Men ordet brukes mye. En reportasje kan være sammensatt av flere av de øvrige journalistiske sjangrene, men det som gjerne er spesielt for reportasjen, er at den er oppsøkende. Journalisten gjør noe annet og mer enn bare å formidle videre informasjon som redaksjonen tilfeldig­ vis får kjennskap til. Han tar selv initiativ for å finne de rette og gode kildene, han opptrer kritisk og undersøkende, han forlater sitt skrive­ bord og oppsøker stedene der ting skjer. Ordet reportasje betyr for øvrig «komme tilbake med», «bære tilbake», og i det ligger vel at man går ut og henter noe. Flere lærebøker i journalistikk setter opp referatet og reportasjen som to hoved- eller grunnformer i journalistikken. I referatjournalistikken er det i stor grad kildene som legger premissene både for innholdet i sakene og for hvilke saker som kommer på dagsorden. I reportasjejournalistikken er det annerledes. Her er det journalistene selv som tar initiativ, som drar ut dit hendelser finner sted, som velger sine kilder, og som bruker sine øyne og ører for å danne seg et inntrykk av sakene.

Ingressen er like viktig i reportasjen som i nyhetsartikkelen. Her er noen gode ingresser hentet fra VG - alle på under 20 ord.

Historisk Kvassheim

TØNSBERG/OSLO (VG) På Tønsberg Brygge kan du gå rett fra puben til presten og bekjenne dine synder. 15 presise ord av Kristin Hauge inn­ leder reportasjen om minikapiellet mellom utestedene Håpet og Havariet i Tønsberg. Legg merke til allitterasjonen puben/presten. BERGEN (VG) Byen har ikke politi­ mester, ingen rådmann, fotballklub­ ben spiser sine egne og teatret styres av en svenske. Velkommen til Bergen - skandalenes by. VG sendte Trondheim-kontorets Kim Riseth til Bergen for å få status fra Norges neste største by. Dog 21 ord, akseptert under jublende tvil.

LEIKANGER (VG) Glattbarberte, vel­ stelte menn lar hår og skjegg gro vilt for å møte Kongen som ustelte busemenn. VGs Jon-lnge Hansen ved Ålesundkontoret hadde forvillet seg helt ut på Stadlandet for å få denne 16 ords ingressen. Denne siden fra Stavanger Aftenblad vant bronse i konkurransen Årets Avisside i 1997. Stoffet er en nyhetsreportasje.

En av forløperne for reportasjesjangeren er reiseberetningen. Fortsatt finner vi reiseskildringer som en særegen reportasjeform. Men du behøver ikke å dra langt av gårde for å lage reportasje. Den kan like gjerne handle om det helt nære: en formiddag i parken eller en typisk lørdagskveld foran tv-en i det norske folkehjemmet.

114

Nyhetsreportasje Reportasjesjangeren favner bredt, og det er nyttig å skille mellom

nyhetsreportasje og feature. «We are reporters, not repeaters.» Steve Weinberg, grunnlegger av den amerikanske organisasjonen for undersøkende journalister

Nyhetsreportasjen kan være dekning av en dagsaktuell nyhetshendelse. Det bryter ut storbrann i en bygård, og avisen kan selvsagt ikke nøye seg med en skrivebordssak basert på telefonintervjuer i etter­ kant. Journalist og fotograf må dra ut til åstedet, sikre seg bilder, snakke med redningsmannskaper, vitner og kanskje beboere som er rammet av brannen. De må observere hva som skjer, og samle både personlige inntrykk og mest mulig fakta om hendelsen. Det hele skjer raskt og uten planlegging, men resulterer i bred dekning i morgen­ dagens avis.

Feature - på norsk? Feature (eng.) betyr egentlig «merke, karakter, særpreg». Bladet «Språkkureren», som utgis av Norsk språkråd, utlyste en konkur­ ranse om å finne et norsk ord for det engelske feature. Det kom inn tre forslag: preg, profil og innsikt.

Juryen i den uhøytidelige konkur­ ransen - som bestod av pressefolk falt ikke for noen av forslagene. Blant annet favner ingen av forsla­ gene den rent underholdende jour­ nalistikken, som også går under navnet feature. Juryen anbefaler derfor ikke noe norsk avløserord foreløpig, men håper fortsatt at det rette norske ordet skal dukke opp.

Men nyhetsreportasjen kan også være en planlagt undersøkelse av et tema som resulterer i et oppslag med nyhetsverdi. Når journalist og fotograf fra Bergens Tidende drar til India for å se på opphoggingen av utrangerte norske tankskip, vet de på forhånd hva de er ute etter. De vet at disse skipene inneholder farlige miljøgifter, de vet at det er lutfattige indiske arbeidere som gjør jobben for hånd, og de vet at den norske supertankeren «Berge Adria» blir hogd på stranden ved byen Alang akkurat på det tidspunktet de er i India. Informasjon og bakgrunnkunnskap har de samlet fra miljøorganisasjoner, rederi, skips­ megler, og fra utenlandske medier via Internett. Når de reiser, er det for å få bekreftet sine hypoteser, for å snakke med de involverte, for å observere med egne øyne hva som skjer, og for å skaffe dokumenta­ sjon i form av bilder, fakta og uttalelser. Resultatet blir en tresiders reportasje om fattige indiske arbeidere som utfører et livsfarlig arbeid. Reportasjen får tittelen «Ofrar helsa for norske reiarar». Det er defini­ tivt en nyhetssak, den har til nå vært ukjent for norsk offentlighet, og den skaper debatt i det politiske miljøet her hjemme.

I begge tilfellene er reportasjen preget av journalistens tilstedeværelse, observasjon som metode, samt mange og ulike typer kilder. I begge tilfellene blir oppslaget i avisen relativt stort, kanskje med flere artik­

ler og med vekt på bildejournalistikk.

Feature Forskjellig fra nyhetsreportasjen er det som kalles feature, eller featurereportasje. Også dette begrepet er uklart og vanskelig å forklare, men vi forsøker:

En featureartikkel skal gi opplevelse mer enn å fortelle en nyhet. Den er gjerne underholdende. Den handler om mennesker og miljø rundt en begivenhet eller er helt uten tilknytning til noen bestemt begiven­ het, og får dermed gjerne et mykere preg. Men en feature behøver ikke nødvendigvis å være underholdende. Den kan også gi nøktern informasjon om et tidsaktuelt - altså ikke nødvendigvis dagsaktuelt - emne. Her snakker vi ikke om nyheter. Når avisen i april inneholder tips og ideer til vårens hagearbeid, eller når den informerer om reiseruter for bilister i Europa, er også dette featurestoff.

Avisfolk snakker gjerne om feature som «myke saker» eller «mykt stoff». Det står i motsetning til begrepet «hard news». En feature er altså noe annet enn en nyhetsreportasje. I begge tilfeller drar man ut og observerer med egne øyne og ører, men nyhetsreportasjen er knyt­ tet til en bestemt dagsaktuell begivenhet, eller den har i seg et nyhetselement. Det har ikke nødvendigvis featurereportasjen. Nyhetsreportasje: Flere norske ungdommer som har betalt forskudd til en språkreise, er blitt lurt av en useriøs reisearrangør. Journalist og fotograf oppsøker et par av ungdommene. De er ulykkelige etter å ha mistet både sine penger og sin sommerdrøm. Vi intervjuer også politi, forbrukerombud og andre språkreisearrangører. Saken er en nyhet, og den må på i morgen.

Feature: Journalist og fotograffølger fire norske 16-åringer som har tilbrakt sommeren på språkskole i Torquay i England. I reportasjen skildres forbere­ delsene før avreise, undervisningen på skolen, fritiden i den engelske byen, oppholdet hos vertsfamiliene osv. Saken er ikke en nyhet. Den kan godt ligge over et par dager. Saken er like god i neste uke.

Nyhetsreportasje: Avisen dekker en større trafikkulykke som skjedde dagen før. Her er alle fakta om ulykken, og her er intervjuer med politi, vitner, syke­ hus m.m.

Feature: Vi møter en trafikkskadd ungdom som sitter i rullestol etter en ulykke for et par år siden. Det meste av reportasjen handler om hovedperso­ nens historie, men oppslaget inneholder også tall som viser at ungdom under 25 år er langt oftere involvert i trafikkulykker enn andre aldersgrupper. Det blir kommentert av «ekspertkilder» fra Trygg Trafikk og Transportøkonomisk Institutt samt en kjørelærer.

Sagt om feature: «Den er noe i retning av smaken av et eple eller lyden av vinden i trekro­ nene. Enhver kan gjenkjenne den, men ingen kan definere den presist.» Izard, Culbertson og Lambert

«Feature er skrevet for å under­ holde.» Melvin Mencher

«Feature henvender seg til magen like mye som hjernen, den opererer over hele vårt sanse- og følelsesregister. Den søker det menneske­ lige i sak og stoff.» Jo Bech-Karlsen «Feature er den reportasjeform som best imøtekommer det voksende behovet for underholdning og opp­ levelse.» Mogens Meilby

Nyhetsreportasje: En bred dekning av gårsdagens eliteseriekamp. Feature: Portrettintervju i lørdagsavisen med den nye treneren.

o ppg ave Sett av en uke der alle blir enige om å lese lokalavisen grundig hver dag. Mot slutten av uka - eller like over helgen - setter dere av en time der dere diskuterer hvilke saker og opp­ slag dere synes har vært gode, og hvilke som ikke har vært gode med begrunnelse.

Gjennomfør også en kåring der dere gjennom avstemning peker ut ukas beste artikkel eller reportasje. Inviter så journalisten som har laget denne artikkelen eller reportasjen, til skolen og be ham eller henne for­ telle om bakgrunnen for saken, hvordan arbeidet ble gjennomført, osv.

Feature kan være en underholdende artikkel om bakgrunnen til en artist eller en annen kjendis. Det kan være en myk reportasje om ene­ boeren på den gamle fjellgården eller om sauen som innlemmet en morløs liten valp i ungeflokken sin. Feature kan også være veiledende forbrukerstoff om alt fra utleiepriser for hybler til mopeder og

Internett-leverandører. Journalistlæreren Thore Roksvold kaller featurejournalistikken for pregjournalistikk. Med det begrepet peker han på en annen side ved featuren: Journalisten setter sitt personlige preg på artikkelen i større grad enn i andre sjangrer. Roksvold skriver blant annet: «I pregjournalistikken finner vi de glitrende penner: Journalisten «merker» sitt pro­ dukt ved hjelp av skrivekunst - for eksempel med skildreteknikker som tradisjonelt hører hjemme i skjønnlitteraturen. Pregjournalistikken er gjerne varmere enn de andre typene. Betegnelsen dekker også at journalisten skildrer det særprega.»

Kjennetegn på reportasjen Ordet reportasje favner som vi forstår meget bredt. Innholdsmessig spenner sjangeren fra reportasjer som bringer harde, konkrete fakta­ opplysninger til de myke featurereportasjene som er opptatt av men­ nesker og miljø. Formmessig finnes det få faste regler og prinsipper for hvordan den skal bygges opp.

Jo Bech-Karlsen har i sin bok «Avisreportasjen» formulert noen trekk som han mener kjennetegner reportasjen som sjanger: • Oppsøkende. Reportasjen forutsetter journalistens personlige tilsted­

eværelse og deltakelse. • Personlig preg. Reportasjen kan være vurderende, analyserende og personlig. Journalisten kan gjerne fortelle i jeg-form. • Ikke begivenhets- eller aktualitetsavhengig. Reportasjen kan ta utgangs­ punkt i en nyhet eller hendelse, men like gjerne i et tema, en idé eller idédebatt, i en hypotese eller lignende. • Allsidig belysning. Bredt kildetilfang. • Veksling - i tempo og rytme, i tid og aktualitet, i bruken av journa­

listiske virkemidler. • Komposisjon. Reportasjen er en helhet, sammensatt og komponert av

flere elementer.


mmen.

Leserbrev i Dagsavisen.

Leserbrevet En sjanger vi ikke har nevnt, er leserbrevet. Det er en meget viktig sjanger i avisene, og en sjanger som skiller seg ut fra alle andre sjangrer. Én forskjell er selvsagt at det er skrevet av leserne. En annen forskjell er at her er få krav til stil og form, her er få sjangerkonvensjoner. Skribenten kan skrive om hva han vil, og hvordan han vil - så lenge det er forståelig, kortfattet og relativt saklig og anstendig. (Lenge var det en sjangerkonvensjon at leserbrev skulle innledes med «hr. redak­ tør». Det er naturlig nok glidd ut med tiden.)

Leserbrevets status og omfang i avisene har variert opp gjennom tidene. På 1800-tallet var til tider inseratene den desidert største stoff­ gruppen i mange aviser. Senere har leserbrevet tapt i forhold til andre sjangrer - inntil de siste par tiårene, da det igjen er tegn som tyder på at denne stofftypen øker i omfang.

Tips til videre lesning: Bech-Karlsen, Jo (1984): Avis­ reportasjen. U n i vers itetsfo r I a get, Oslo. Bech-Karlsen, Jo (1988): Featurereportasjen. Universitetsforlaget, Oslo. Blix, Arne og Jo Bech-Karlsen (1990): Hva har vi der å gjøre? Metoder og etikk i katastrofe- og ulykkesjournalistikk. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Brurås, Svein (1994): Etikk i journa­ listikk. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Kolstad, Tine (1996): Det var en mørk og stormfull dag... Dramaturgi for journalister. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Kvam, Bjarne (1995): Etterforskende journalistikk. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Lamark, Hege (1995): Portrett-inter­ vjuet som metode og sjanger. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Lorentzen, Ludvig (1996): Petiten. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Roksvold, Thore (1994): Avis-portrett før og nå. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Roksvold, Thore (red.) (1997): Avissjangrer over tid. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Wale, Thorbjørn (1997, 5.utgave): «Innføring i journalistikk». Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

I dag legger avisene stor vekt på alle former for leserkontakt. En søstersjanger til leserbrevet er innringningsspalter, der leserne oppfor­ dres til å ringe avisen og uttale seg om et eller annet de måtte ha på hjertet. Her er terskelen lavere; mange har lettere for å ta kontakt via telefon enn å skrive brev, og de får hjelp av journalisten til å formulere sine meninger. I dag blir denne leserkontakten ytterligere utbygd gjennom muligheter for e-post og avisenes egne debattsider på Internett.

HliaMMMH

Oppgaver

1

Lag en liste over de ulike typene artikler som hører med til kommentarjournalistikk. Forklar kort hva som særpreger dem. Prøv å finne eksempler på de ulike sjangrene i en avis.

2

Prøv deg på å skrive en artikkel, for eksempel en leder til sko­

leavisen, en petit eller en anmeldelse.

5

Vi lager avis

I dette kapitlet legger vi vekt på siste fase av den journalistiske arbeidsprosessen, nemlig presentasjonen. Vi har for så vidt allerede startet på dette i forrige kapittel da vi gikk gjennom ulike sjangrer i journalistikken.

Nå skal vi først fordype oss litt mer i «journalistspråket» enn vi har gjort tidligere i boka. Vi skal videre lære oss å lage gode titler, og vi skal se på hvordan den ferdige avissiden settes opp. Typografi og layout er viktige emner i dette kapitlet. Vi har også tatt med et avsnitt om bilder og bildebruk i det kapitlet du nå skal begynne på. Fotojournalistikken hører like mye hjemme i alle journalistikkens faser, det handler om så vel idé som kildearbeid og presentasjon. Men vi har valgt å samle omtalen av pressefotoet i dette kapitlet.

Endelig skal vi bruke litt tid på den tekniske og økonomiske siden av avisproduksjonen. Det må mer enn en redaksjon til for å lage avis. Vi skal se på hvilke andre avdelinger, funksjoner og yrkesgrupper som finnes i et avishus, og som er nødvendige for å produsere avisen. Et forslag til organisering av skoleavisproduksjon er tatt med til slutt i kapitlet.

Språket Språket betyr ikke alt for en journalist, men det betyr svært mye. Språket er journalistens uttrykksform og viktigste arbeidsredskap. En skrivende journalist må selvsagt kunne skrive godt. Dessuten må jour­ nalisten skrive godt i så hurtig tempo at hun holder fristene. Hva vil det si å «skrive godt»? Det kan det være ulike meninger om. Vi skal peke på noen punkter som det vil være allmenn oppslutning om i norske avisredaksjoner, og trolig også blant lesere flest.

136

eravis Godt journalistspråk er feilfritt, det er enkelt og lettfattelig, men like­ vel presist.

Feilfritt

Lær det! Merkelig mange skribenter har pro­ blemer med å bøye ordet medium (eventuelt massemedium). Som jour­ nalist kommer du trolig til å bruke dette ordet hyppig i framtiden. Lær deg det derfor en gang for alle:

et medium - mediet - flere medier mediene

Slik bøyes for øvrig alle ord som ender på -ium (akvarium, studium osv.). I sammensetninger er det ingen -a i overgangen. Det heter medie(mediekunnskap, mediebedrift oav.).

Et ufravikelig krav til en skrivende journalist er naturligvis et språk uten ortografiske og grammatiske feil. Språkfeil er noe som mange lesere både legger merke til og reagerer på, og det fører til at journalis­ tens anseelse i leserens øyne synker som en stein. Tidligere var det egne korrekturlesere i avisen. De forsvant etter hvert som datateknologien vant innpass i redaksjonene. I dag blir alt stoffet i avisen skrevet på skjerm og overført direkte til desken, og videre til sideproduksjon og trykkeri. Fortsatt skjer det kvalitetskontroll og språkvask av journalistenes tekster, men journalisten har større ansvar for selv å lese korrektur på stoffet sitt og sørge for at det er uten feil.

En journalist må aldri være fornøyd med annet enn et feilfritt språk. Samtidig kan ikke det formelt korrekte språket bli det endelige målet for journalistens språkbruk. Et «feilfritt» språk kan være knusktørt, vanskelig og ekskluderende, og da blir det dårlig journalistikk.

Enkelt og lettfattelig, men likevel presist Journalister skriver for folk flest, ikke for eksperter og spesielt interes­ serte. Det betyr at stoff som i utgangspunktet er vanskelig, må presente­ res slik at den vanlige leser skal kunne forstå det uten store problemer.

Journalistens kildemateriale - enten det er dokumenter eller muntlige utsagn - har ofte et vanskelig og tungt språk. Politikere, byråkrater, jurister og andre kan uttrykke seg omstendelig, innfløkt og noen ganger utydelig. Forskere og andre fagfolk er vant til å kommunisere stoffet sitt til kolleger og likesinnede, og ikke til den alminnelige mann og kvinne. De bruker fagsjargong og et språk som forutsetter høyt kunnskapsnivå. Ulike faggrupper kan utvikle sitt eget «stammespråk», og det oppstår språkkløfter mellom eksperter og vanlige folk. Det er journalistens oppgave å bygge bro over slike kløfter. Journalisten må derfor forenkle, popularisere og gjøre stoffet lett til­ gjengelig. Her er noen tips om hvordan du kan oppnå et lettlest og enkelt språk:

Korte setninger, hyppige avsnitt Bruk punktum flittig. Tekster med lange setninger kan være vanskelig å lese. Det er ofte raskt og enkelt å gjøre en tekst mer lettlest ved å korte ned setningene og sette flere punktum. En tommelfingerregel kan være at hver informasjonsbit skal ha sin egen setning.

Innskutte setninger gjør ofte periodene lange og mer kompliserte enn de behøver å være. Prøv å løse opp slike setninger og gjør dem om til enkle, korte hovedsetninger. Juristen skrev:

Dersom klagefristen, som er tre uker løpende fra den dagen det kunn­ gjøres at skattelistene er utlagt, blir overskredet, kan ligningsnemnda vurdere om klagen skal behandles.

Mange typer språk De fleste journalister bruker skrift­ språk eller verbalspråk i sitt arbeid. Men noen journalister bruker andre typer språk. Pressefotografene som også er journalister - bruker bil­ despråket. Enkelte presentasjonsjournalister bruker grafikk. For fjernsynsjournalister er kroppsspråket viktig. Det er et språk som sender sterke signaler, og som kan fortelle mye.

Journalisten skrev: Fristen for å klage er tre uker. Denne fristen regnes fra den dagen det blir kunngjort at skattelistene er utlagt. Hvis klagen leveres etter at klagefristen er ute, vil ligningsnemda likevel vurdere om klagen skal behandles.

Avsnittene bør ikke være for lange, gjerne bare to-fire perioder. Korte og kjappe avsnitt bidrar også til at leseren får oversikt, og teksten blir lett å lese. Like viktig er det at avsnittene er logisk ordnet. Det kan være lurt å tenke på at i hvert avsnitt skal det sies én ting; det skal inneholde ett poeng. Når du går over til et annet moment, poeng eller tanke, begynner du på nytt avsnitt.

Enkel syntaks Leseren må fort og enkelt finne logikken i en setning og skjønne hvor­ dan den er bygd opp. Hvis ikke, faller han eller hun av lasset. Dette blir et problem når ledd som innholdsmessig hører sammen, blir plas­ sert langt fra hverandre i setningen, noe som lett kan skje i nyhetsspråket. Særlig to setningstyper kan skape slik atskillelse:

a) Opphoping av preposisjonsuttrykk Resultatene ved eksamen i matematikk og fysikk ved de videregående skolene i de to trøndelagsfylkene i år og i fjor var bedre enn landsgjennom­ snittet.

Nyhetsspråket krever at mye informasjon skal fram på kort tid. Da er det lett å få slike overlessede setninger. Denne typen setninger bør

Språklig subbestell Jeg mener situasjonen er bekym­ ringsfull: det er for lite av forbilled­ lig prosa i norske aviser og altfor mye av språklig subbestell. Og hva mener jeg med subbestell? Jo, dette: En livlig yngel av klisjeer og pretensiøse moteord og moteuttrykk, haltende setninger, uryddig periodebygning, stereotype setningsstrukturer, svevende henvisninger, mislykket billedbruk, sam­ menblanding av lydlige vendinger, upresist ordvalg, grammatisk ustøhet, tegnsettingsvirvar.

Språkprofessor Finn-Erik Vinje (Journalisten 20/97 s. 7)

løses opp og deles opp i flere setninger. Eventuelt kan teksten skrives om.

Ordrettingsprogram De mest brukte tekstbehandlingsprogrammene har gjerne et ordret­ tingsprogram. Disse programmene kan være gode og nyttige. Prøv dem gjerne på dine egne tekster. De kan luke ut feil, men de kan selvsagt aldri gjøre dårlig språk om til godt språk.

Elevene i videregående skole i de to trøndelagsfylkene gjør det bra i mate­ matikk og fysikk. Eksamensresidtatene fra de to siste årene viser at...

b) Innskutte, «unødvendige» leddsetninger Eksamensstatistikken, som alltid har vært hyggelig lesning for vår skole fordi vi har ligget relativt høyt i forhold til andre skoler i fylket, vil være klar om en

uke.

Når leseren må vente lenge på poenget i setningen, er det lett å miste tråden. Det er bedre å skrive slik:

Eksamensstatistikken vil være klar om en uke. Denne statistikken har alltid vært...

Unngå vanskelige ord og fremmedord Lange og vanskelige ord fungerer som lesehindre. Jo flere lange og van­ skelige ord, desto tyngre blir teksten å lese. Finnes det kortere og enklere ord som betyr det samme, bruker vi dem. Særlig viktig er dette i titler og ingresser, men det gjelder i alle journalistiske tekster. Synonymordbok og fremmedordbok er gode hjelpemidler for en journalist.

Direktøren sa: Fusjonsfrekvensen øker i IT-næringen. Journalisten skrev: Stadig flere databedrifter slår seg sammen.

Ord som målsetting, størrelsesorden, vanskelighetsgrad og problema­ tikk kan vi endre til mål, størrelse, vanskelighet og problem. Substantivsyken kaller noen det når vi omskriver enkle verb til vanskelige substantivkonstruksjoner - fordi det liksom lyder litt

flottere:

avgjøre blir til treffe en avgjørelse vurdere blir til foreta en vurdering endret blir til gjennomførte en endring besøkte blir til avla et besøk foreslo blir til fremmet et forslag

Det enkleste er som regel det beste, verbet er bedre enn substantivkonstruksjonen.

Forkortelser kan være et problem. Vi må gå ut fra at mange lesere ikke vet hva som skjuler seg bak de forkortelsene som institusjoner, organi­ sasjoner og bedrifter bruker om seg selv. Derfor skriver vi gjerne navnet fullt ut første gangen det dukker opp i en tekst, mens vi senere kan bruke forkortelsen. Ofte kan en kortversjon av det fulle navnet være best. For eksempel: Første gang navnet nevnes i artikkelen, skri­ ver vi Regionsykehuset i Trondheim. Senere i artikkelen kan vi skrive RiT, eller aller helst bare sykehuset. Her må vi selvsagt bruke skjønn. Enkelte forkortelser er så velkjente at de kan brukes uten videre. Eksempler kan være LO, NRK, NATO, EU, CIA og SAS. Andre - og det vil si de aller, aller fleste - må forklares.

Vanskelige ord i nyhetene I 1978 undersøkte to norske forskere hvor mye folk forstod av vanskelige ord som ble brukt i nyhetssending­ ene til NRK. Resultatene av undersø­ kelsen viste at svært mange hadde problemer med å forstå fremmedord og andre vanskelige ord som ble brukt i nyhetene. Blant de ordene som mange hadde problemer med å forstå, var petrokjemisk, opinion, opptrappingsplan, lockout, i plenum, prinsipielt, politisk asyl, alli­ ert, legitim, kreditor.

Presist Vi har understreket kravet til enkelhet i språket. Men dette kan støte mot et annet viktig hensyn, nemlig kravet til presisjon.

Når vitenskapsfolk, jurister, byråkrater og andre ofte skriver i et van­ skelig språk, kan en del av årsaken være at de ønsker å uttrykke seg presist og nøyaktig. De bruker ord som sier nøyaktig det de ønsker å si, og de uttrykker seg gjerne med masse forbehold og nyanseringer. For å oppnå et høyt presisjonsnivå kreves det ofte en viss ordrikdom. For journalister er dette et dilemma, og vi må gjøre en avveining. Vi skal forenkle og popularisere, men vi har også et ansvar for at det vi skriver, er presist og korrekt. Et slurvete og upresist språk er ikke godt journalistspråk.

Skriv konkret, unngå abstraksjon Også dette har med forståelighet å gjøre. Jo mer konkret, desto lettere å forstå. Derfor er det bedre å skrive «en spade» enn «et redskap». «Brød og melk» er bedre enn «matvarer» eller «næringsmidler». «Gråt» og «raseri» er bedre enn «emosjonelle reaksjoner».

Næringskonsulenten skrev: Også i fjærfeproduksjonen må produksjonsmidlene forutsettes å bringe til veie en inntjening som er komfortabel for næringen. Journalisten skrev: Det skal lønne seg å drive med kyllinger.

i Hamar? På Hamar? Preposisjoner knyttet til stedsnavn er et vanskelig tema i det norske språ­ ket. Her finnes ingen faste regler. Vi må ganske enkelt vite om en person bor på eller i Ørsta, Selje eller Voss. Men det er viktig å skrive dette kor­ rekt; de som bor på det omtalte stedet, reagerer umiddelbart og sterkt hvis en journalist bruker gal preposisjon. Er du i tvil, så spør noen som vet det - eller lag en omskriv­ ning. Øyer og fjell krever som regel preposisjonen på. Unntak: i Rondane. Byer tar som regel prepo­ sisjonen i. Unntak: på Hamar. Hamar er for øvrig et interessant tilfelle: Snakker vi om kommunen, heter det i Hamar. Snakker vi om byen, heter det på Hamar.

I en avis kan vi finne titler som dette:

Endret kosthold på eldresentret

Ombygging på stadion Men disse titlene ville blitt enda bedre dersom de hadde vært mer konkret. Slik de nå er formulert, forteller de ingenting om hva foran­ dringene går ut på. Vi skriver heller:

Mindre kjøtt og pålegg på Sandsli eldresenter Færre får sitteplass på Åndalsnes stadion

Folkelig, muntlig, levende, blomstrende Den daglige samtalen med dem vi omgås, er noe vi alle tar del i og engasjerer oss i. Her flyter språket fritt og lett, riktignok med mange formelle feil og dårlig syntaks, men med innfall og utfall, spontane karakteristikker, fargerike ord, ord som skaper kontakt, og som kom­

muniserer. Slik er det muntlige språket. Forskjellen kan være stor til en tørr og

kjedelig skriftlig framstilling. Derfor: La det muntlige språket være et forbilde. Vel skal du skrive korrekt, men ikke kjedelig. Tenk på hvordan du ville fortalt historien muntlig til kameraten din.

5 eller 50 prosent? Hvis du vet hva som er forskjellen på prosent og prosentpoeng, har du lært deg noe som mange aktive journalister aldri har giddet å lære seg. Dersom Høyre på en menings­ måling går fram fra 10 til 15 pro­ sent, har partiet økt sin oppslutning med fem prosentpoeng, men med hele 50 prosent. Dersom banken øker sin boligrente fra 4 til 5 pro­ sent, er forskjellen ett prosentpo­ eng, men økningen er 25 prosent.

For å unngå en monoton framstilling er det lurt å variere betegnelsene på dem eller det som omtales. Istedenfor å bruke navn hver gang kan

vi kanskje gjøre det slik: Per Rød fant vesken med pengene da han var på joggetur i Byskogen onsdag ettermiddag. Den aktive håndballspilleren fulgte en liten sti i et område der folk sjelden ferdes, da han plutselig oppdaget en hvit gjenstand på stien. 16-åringen ble nysgjerrig og ....

Forutsetningen er selvsagt at leseren aldri skal ha problemer med å vite

hvem som omtales.

Så sant det er mulig, bør vi bruke aktiv framfor passiv verbform. Istedenfor «Tillatelse gis av kommunestyret» skriver vi heller at «Kommunestyret gir tillatelse...».

Mange ganger er det naturlig å uttrykke seg i passiv. Men som regel er det bedre med aktiv. Språket blir både friskere, mer dynamisk og mer forståelig hvis vi bruker aktiv form.

Unngå klisjeer Den første som brukte uttrykket «å føre bak lyset», fant et veldig godt uttrykk. Men etter hvert er dette uttrykket blitt brukt så ofte at det er blitt slitt. Det er i ferd med å bli en klisjé. Den som vil skrive et godt og friskt språk, må være kresen når det gjel­ der bruk av klisjeer og bilder. Men kan du finne på nye bilder, nye måter å si ting på, er det bra. Eksempler på klisjeer: «komme i fokus» «få blod på tann» «bite i gresset»

Kommer du på flere?

Kampen mot klisjeene gjør skri­ vingen til et helvete. Journalist Vetle Lid Larsen

De ti språkvettreglene 1 Det er ingen skam å sette punktum En leservennlig periode har sjelden mer enn 22-25 ord. 2 Har du flere ting på hjertet, så si én ting om gangen Prøv ikke å si to ting samtidig. Server momentene porsjonsvis, og avslutt gjerne setningen før du begynner på ny. 3 Vær høflig mot leseren Tenk på leseren når du skriver, og velg ord som du vet han forstår. Må du bruke et vanskelig ord, skal du huske på at det ikke er forbudt å forklare det. 4 Bli ikke smittet av substantivsjuken Skriv ikke: Kari foretar innhøsting av epler - når du like gjerne kan skrive: Kari høster (inn) epler. 5 Vær gjerne høyrevridd når du skriver Sørg for at (hoved)verbet kommer langt ut til venstre i setningen, og spre resten av setningsinnholdet ut til høyre. 6 Du skal ikke pynte deg med ord Motstå fristelsen til å bruke sjeldne fremmedord, moteord eller vitenskapelig klingende «påfugl-ord». 7 Vær ikke redd for den konkrete uttrykksmåten Mener du en spade, så skriv spade - ikke arbeidsredskap. 8 Sløs ikke med ord og bokstaver En kort uttrykksmåte er i regelen bedre enn en lang. Skriv ikke: Idrettslaget er en trivselsfremmende faktor i rela­ sjon til lokalmiljøet - når du like gjerne kan skrive: Idrettslaget skaper trivsel i bygda. 9 Vær ikke redd for det personlige tonefallet Personord som du, De, dere, jeg, vi er tillatt i skrift også. 10 Bruk ørekontrollen Venn deg til å lese høyt for deg selv det du har skrevet. Det kan hjelpe deg til å sile bort de mest papirknitrende uttrykkene. Vis språkvett! Finn-Erik Vinje

142

eravfiSr Titler

Tips til videre lesning Engebretsen, Martin (1992): Den for­ ståelige nyhet. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Roksvold, Thore (1989): Retorikk for journalister. LNU/Cappelen, Oslo Sande, Øystein (1989): Nyheter, for­ ståelse og kunnskapskløfter. Møre og Romsdal distriktshøgskule (nå Høgskulen i Volda) Vinje, Finn-Erik (1982): Journalistspråket. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Vinje, Finn-Erik (1995): Med alle skal­ ker lukket. Aftenpostens og Dagbladets språkbruk i kritisk belys­ ning. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad

Det er vanskelig å lage gode titler. Alle som har prøvd det, vet at det ofte må mye arbeid og mange forsøk til før den rette tittelen dukker opp. Vi kan i utgangspunktet stille to krav til en tittel:

1

Den skal fortelle sakens hovedpoeng. Den blir et svært så kortfattet uttrykk for hva som er skjedd eller sagt, men den skal ha full dekning i saken. Mange leser bare tittelen på en del saker i avisen. Ut fra tittelen skal de kunne avgjøre om de vil lese saken eller ikke.

2 Den skal skape interesse hos leseren. En god tittel skal ha appell, den skal gjøre leseren nysgjerrig slik at han får lyst til å lese videre. Tittelen skal «selge» saken til leseren og få ham til å lese den. Når så disse kravene til tittelens innhold skal kombineres med gra­ fiske hensyn - bokstavstørrelse og spaltebredde - blir det vanskelig å lage gode titler. Tittelen skal også ses i sammenheng med andre titler på siden. For eksempel skal hovedoppslaget alltid ha størst bokstav­ typer, noe som gjør det enda mer komplisert.

Ulike typer titler Det kan settes flere typer titler på samme sak. Enhver sak har en hoved­ tittel.

Oddekalv krever vegsjefens avgang I tillegg til hovedtittel bruker noen aviser såkalt stikktittel. Den står over hovedtittelen og gjør det lettere å få sagt hva artikkelen dreier seg om. Stikktittelen står gjerne med kolon.

Asfaltering av brosteinsgater vekker reaksjoner:

Oddekalv krever vegsjefens avgang Videre bruker enkelte aviser undertittel. Den gir tilleggsinformasjon til det som står i hovedtittelen. NB Det bør ikke brukes både stikktittel og undertittel samtidig.

Enhver avis har faste retningslinjer for hvilke typer titler de bruker, og dette skal følges konsekvent. Mange bruker bare hovedtitler. Noen bruker stikktitler i tillegg. Undertitler var mer vanlig tidligere, men enkelte aviser bruker det også i dag. Endelig må vi nevne mellomtitler. De brukes for å dele opp lengre artikler. De gjør stoffet mer oversikt­ lig og lettere å lese. Mellomtitler er ganske lett å lage, og de er svært korte, gjerne bare et stikkord.

-4 U>-

_Aet -‘-r»

M R, #

Om hovedtittelen Aller først noe helt elemen­ tært: Nybegynnere har ofte en tendens til å lage over­ skrifter av typen «Inter­ vju med», «Referat fra» osv. Dette bør du legge av deg sna­ rest mulig. Slike overskrifter er nemlig ikke titler, de er en slags klassifikasjon av stoffet som er helt uin­ teressant for leseren.

■ “V';

det

Ve,bh

get ** utvai~

Gled

7e

En tittel skal fortelle noe om innholdet i artikkelen. Hva har skjedd? Hva ble sagt? Vi skal i det følgende se litt nærmere på hovedtittelen og prøve å gi noen råd om hvordan den bør utformes. Det er ikke alltid disse rådene lar seg gjennomføre fullt ut, men det kan være nyttig å merke seg dem og prøve å følge dem så langt det er mulig.

Et klart poeng En tittel skal ha et klart og entydig poeng - fortrinnsvis det beste poenget i historien. Og poenget skal være så tydelig, så enkelt og så lettfattelig som mulig.

^.^et Sa.

Kortfattet Tittelen skal være kortfattet. Vi har begrenset plass til rådighet og må klare oss med færre ord enn vi normalt ville brukt for å få sagt noe.

Ferdskriver funnet og mistet igjen ... det ser så enkelt ut, men gjett om tittelforfatteren har jobbet med denne tittelen. Her er det attpåtil slik at saken består av to poenger som begge skal med. Men tittelmakeren har her klart å fortelle begge historiene ved hjelp av 5 - fem - ord!

I moderne tittelspråk kutter vi av plasshensyn ofte ut en del småord. Det kan for eksempel gjelde alle former av hjelpeverbene «være» og «ha». Istedenfor å skrive «Direktør Larsen ble sparket» skriver vi «Direktøren sparket». Istedenfor setningen «Jeltsin er blitt syk» blir tit­ telen bare «Jeltsin syk».

Det betyr at titlene ikke alltid er setninger med normal syntaks og kor­ rekt grammatikk. Ofte forsvinner også subjekt eller objekt. «Fikk kjempetorsk på kroken». Hvem gjorde det? Det får du først vite i tek­ sten (eller ved å se på bildet). Det er de meningsbærende ordene som står igjen i tittelen. Kravet om å få sagt mye med få ord fører også til at vi gjerne trekker sammen to ord til ett sammensatt ord. Istedenfor

Narkotika beslaglagt i bygd på Sørlandet skriver vi kanskje:

Narkobeslag i Sørlandsbygd Men vi skal være litt varsomme med dette. Vi bør vokte oss for å lage formuleringer som er så sammentrukket og forkortet at de blir vanske­

lige å forstå.

Lett å forstå En tittel skal være lett å oppfatte. Leseren skal forstå den umiddelbart, uten å måtte fundere på hva den betyr.

Det betyr at tunge og vanskelige ord bør unngås i en tittel. Det samme gjelder forkortelser og andre uttrykk som kan være barrierer for en umiddelbar forståelse. Hvis leseren må lese tittelen flere ganger for å skjønne den, er det ingen god tittel.

Entydig

Når en formulering skal gjøres svært kortfattet, har det lett for å oppstå tvetydigheter. Det må vi være spesielt oppmerksom på ved titler. I en avis stod denne tittelen på trykk:

Lech Walesa nektet besøk Tittelen er uklar. Den kan tolkes på flere måter og er derfor ikke god. Dekning i teksten

Et meget viktig krav til en tittel er at det skal være samsvar mellom tittelen og innholdet i saken.

Vi har understreket at en tittel skal vekke interesse og gjøre leseren nysgjerrig. Det kan gjerne være litt smell i tittelen når saken innbyr til det. Men vi skal vokte oss for å tøye tittelen lenger enn det er dekning for i stoffet, for å få den slagferdig og fengende. En tittel skal ha full dekning i teksten.

Når journalistenes kilder av og til er misfornøyde med måten de pre­ senteres på i mediene, er det gjerne tittelen de først og fremst klager over. De som føler seg dårlig behandlet av avisen, sier ofte at teksten er OK, men tittelen er for sterk, den går for langt, den er spekulativ osv. Det hører med til god presseskikk å sørge for at tittelen ikke går lenger og sier mer enn det er dekning for i saken. Farge og følelse

Ord som vekker følelser, er alltid bra i titler. Det er jo slik at noen ord har en farge, en klang, en stemning i seg, de vekker emosjoner - andre ord gjør det ikke. Det er de første ordene som er gode tittelord. Slike ord kan være både positivt eller negativt ladet, gode tittelord kan være begge deler, bare de ikke er likegyldige. Det dramatiske er bra. En tittel med handling er er god tittel.

I en lærebok i journalistikk er dette eksemplet nevnt:

Spiste

En flyktninghistorie ... ikke helt god, det er en såkalt merkelapptittel som sier lite om innholdet i saken. Et bedre forslag til den samme saken er dette:

i^W-^^IVlpr fri. -

Nordmann smuglet kjæresten ut i bil

En sterk virkning kan man oppnå ved å sette sammen ord som vi normalt overhodet ikke vil forbinde med hverandre, som ganske enkelt ikke hører sammen:

Barneklærne var giftige Titler med farge og følelser.

15-åring plassert på gamlehjemmet Prestekontoret abonnerte på sexmagasiner Bruk gjerne verb Det er bra hvis en tittel har et verb. Ikke alltid er dette mulig, men det er verd å prøve. Det gjør tittelen levende, aktiv og frisk.

Avreise for VM-troppen i dag Tittelen er passiv, og den blir bedre hvis vi tar med verbet og formule­ rer den aktivt:

VM-troppen reiser i dag Om tegn i tittelen En tittelformulering bør helst ikke inneholde andre tegn enn boksta­ ver. Vi bruker ikke punktum, og vi prøver å unngå utropstegn. Ordene skal i seg selv være gode nok, det skal ikke være nødvendig å forsterke formuleringen ved hjelp av et utropstegn.

Det er også for lettvint å sette spørsmålstegn bak en formulering som egentlig er en påstand.

Nytt sagbruk i Gausdal? Dette er en påstand, men fordi det ikke er sikkert at påstanden er riktig, har man hengt på et spørsmålstegn. Slikt er latskap. Annerledes er det når selve formuleringen er et spørsmål. Da må den selvsagt stå med spørsmålstegn. Linjefall

Dette har med den grafiske utformingen av tittelen å gjøre, men vi nevner det likevel: Dersom tittelen utgjør mer enn en linje, bør linjene være tilnærmelsesvis like lange. Dette kalles linjefall.

Fire ungdommer etterlyst etter slåsskamp på Stord Slik skal det ikke gjøres.

Fire ungdommer etterlyst etter slåsskamp på Stord Slik skal det gjøres.

Noen prøver å oppnå linjefall ved å bruke ulike skriftstørrelser i samme tittel; du forstørrer ett av ordene for å fylle linjebredden. Men det er en lettvint latmannsløsning (så sant ikke andre grafiske eller journalistiske hensyn taler for det). Det er også en fordel om hver linje har en slags meningsutgang. Det betyr for eksempel at første linje ikke bør slutte med en preposisjon som står til et ord som andre linje begynner med. Ord som hører sammen, bør ikke skilles.

Mer konkret: En linje bør ikke slutte med preposisjon, infinitivsmerke, hjelpeverb, konjunksjon eller artikkel. Enhetlige uttrykk og sammen­ hengende ordgrupper bør ikke deles.

Budsjettet holdes hemmelig til aller siste øyeblikk - ikke så god, har ikke meningsutgang

148

Budsjettet hemmelig til siste øyeblikk - bedre, fordi den har meningsutgang

Elkem slår seg fram i England - ikke god, mangler meningsutgang

Elkem får fotfeste i milliardmarked - bedre, fordi den har meningsutgang

Tittel og bilde Til slutt et viktig punkt når tittelen skal formuleres: Dersom det er bilde til saken, bør tittelen samsvare med bildet. Tittel og bilde er begge elementer i ett og samme oppslag, og de må spille sammen og fortelle den samme historien. Tittel og bilde skal utfylle hverandre, og

ikke trekke i hver sin retning eller motsi hverandre. En tittel som signaliserer glede og begeistring, kan ikke stå til et bilde av en trist og dyster kilde. Et bilde som viser en person som snakker, kan stå godt sammen med en tittel som gjengir et sitat av personen. Det er uheldig hvis bildet viser en annen person enn den som er sitert i tittelen.

En god tittel krever ofte mye arbeid. Sjelden kommer den gode tittelen av seg selv. Du må kanskje forsøke en rekke alternativer før du lykkes: pusse og file på ordene, lirke og lete før du er fornøyd. Det er tid­ krevende og vanskelig. Husk at synonymordboka kan være et godt hjelpemiddel når du er på jakt etter kortere og mer treffende ord.

Featuretitler Det vi nå har sagt om titler, gjelder i prinsippet i alle journalistikkens sjangrer. Men først og fremst har vi hatt nyhetsjournalistikken i tankene. I andre sjangrer, for eksempel kommentar eller feature, kan vi i mange tilfeller bevisst bryte med noen av punktene ovenfor uten at det nødvendigvis blir en dårlig tittel. Vi har tidligere i denne boka sagt at i featurejournalistikken er det færre «regler» og faste måter å gjøre ting på enn i nyhetsjournalistikken. Her er det rom for større kreativitet, fantasi og frihet til å utforme sakene slik man ønsker. Det gjelder også for titler. Her kan for eksempel den grafiske utformingen av titlene, bokstavtyper og oppsett i seg selv gi et bestemt budskap.

Oppgaver

1

Nedenfor finner du noen ingresser som er klippet fra nyhets­ saker som har stått på trykk i norske aviser. Tittelen er fjernet. Lag dine egne titler til disse sakene. Når du er ferdig, kan du kikke på side 223 i denne boka. Der finner du de titlene som avisene brukte på disse sakene. Men NB: Titlene som avisene brukte, er ikke noen fasit. Det kan være flere tittelløsninger som er gode til de ulike sakene.

a) Mellom 30 og 40 klubber forsvinner ut av Oslo-idretten

hvert år. Mye av grunnen er økt ledermangel. (Aftenposten)

c) - Ghulam Mustafa bør få bli i Norge, sier Inge Lønning (H). Han mener Justisdeparte­ mentet nærmest automatisk utviser personer som er idømt fengselsstraff. - En urimelig reaksjon, kaller han utvis­ ningen. (Aftenposten)

2

b) Telenor og Telia vil under­ tegne fusjonsavtalen mellom selskapene i Stockholm tors­ dag, etter at de siste brikkene falt på plass natt til torsdag. (Nettavisen) d) Det var dramatikk i luften mellom supermaktene i går: Midtveis over Atlanteren valgte Russlands statsminister Jevgenij Primakov å avbryte sitt lenge planlagte USAbesøk. (Dagbladet)

Nedenfor finner du noen titler. Disse titlene består av ganske mange ord. Oppgaven går ut på å lage dem kortere, gjerne ved å fjerne unødvendige ord, bytte ut lange ord med korte eller trekke sammen flere ord til ett.

a) Debatten i Dagbladet avdekker krise i det psykiske helse­ vernet

b) En fotgjenger omkom etter å ha blitt påkjørt av en bil c) Bilselger lurte flere av sine kunder (NB Vi har bilde av en av kundene foran bilen sin.)

d) Konserndirektør Herman Thorsen i Telenor beskylder svenskene for manglende profesjonalitet e) Politiet lot en syk varetektsfange sitte åtte døgn på en mørk politicelle uten å innfri hans ønske om legehjelp

Her er titlene som opprinnelig ble brukt. (NB: Dette er ingen fasit, andre forslag kan være like gode.)

a) Dagblad-debatt avdekker krise i psykiatrien

b) Fotgjenger omkom c)

Bløffet av bilselger

d) Skjeller ut svenskene

e) Åtte døgn på cella - nektet legehjelp

Bilder og bildebruk En pressefotograf er en journalist. Fotografen bruker riktignok andre redskaper og et annet språk enn den skrivende journalisten til å for­ midle sitt budskap. Men fotografen er like fullt journalist.

Det betyr at også fotografen har en historie å fortelle. Hun er ikke en som knipser et bilde eller illustrerer en eller annen sak. Hun forteller en historie - på sin måte. Som regel er ordet og verbalspråket nødvendig for å gi en fullgod framstilling av en sak, med fakta, årsak og virkning, forklaringer og synspunkter. Men bildet kan fortelle ting som ordene ikke kan. Bildet kan dokumentere. Bildet formidler dessuten følelse og opplevelse, det skaper nærhet eller forståelse - ofte begge deler. Bildet kan fortelle en historie på en annen måte enn ordene. De to språkene utfyller hveran­ dre, og sammen kan de gi leseren både informasjon og opplevelse.

Det gode pressebildet har en historie å fortelle.

Verbalspråk og bildespråk • Uvær med orkan og oversvømmelser skaper katastrofe i Spania. Skriftspråket kan fortelle oss hvor mange som er omkommet, hvor mange som er hjemløse, hva myndighetene gjør for å hjelpe, årsakene til katastrofen, osv. Men det er bildene som får oss til å føle katastrofens gru på kroppen. Det er bildene som skaper nærhet, og som gir oss en virkelig opplevelse av hva som skjer. • En helt ny bilmodell presenteres på den store bilmessen i Frankfurt. Den skrivende journalisten forteller oss om arbeidet som ligger bak den nye bilen, om finesser og særpreg, motorkraft og elektronikk. Også utseendet på nye bilen kan beskrives med ord i det vide og brede, men her kommer verbalspråket til kort i forhold til bildesprå­ ket. Vi må ha et bilde. Bare bildet kan gi oss et fullgodt inntrykk av hvordan bilen ser ut. • Lisa elsker Lars, og Lars elsker Lisa. De ble forelsket i hverandre da de begge var 19 år gamle. Ved hjelp av ord kan de to fortelle om hvordan de ble kjent med hverandre, om hvordan de ble sammen, og de kan fortelle at de er veldig glad i hverandre. Men det siste kan et bilde også fortelle - på en helt annen, men minst like god måte. Tenk deg et bilde der de to sitter vendt mot hverandre, de ser hverandre dypt inn i øynene; lys og skygge på det myke, store bildet framhever ansiktsuttrykkene og øynene deres ... På bilder ser vi hengivenheten, lykken, begeistringen, roen - vi ser det, vi gjenkjenner det, vi forstår det. Visst kan et bilde fortelle om kjærlighet - ikke på en presis, saklig og faktaorientert måte, men på en måte som formidler følelse, gjen­ kjennelse og opplevelse.

Tekst og bilde har hver sine sterke og svake sider. Bilder i nyhetsformid­ ling og journalistikk kan gi både sterke opplevelser, detaljrike beskrivel­ ser og ikke minst dokumentasjon av det som omtales. Men bildet blir en fullgod informasjonsformidler først når det også følger med en tekst som forklarer hva bildet egentlig forestiller. Et bilde må ledsages av ord som gir oss detaljer og fakta om innholdet i bildet. Vi skal gi noen enkle råd og tips om fotografering for avis. Vi tar utgangspunkt i fem ulike typer pressefoto: - portrett - situasjonsportrett, miljøportrett - planlagte situasjons- og temabilder - hendelses- eller øyeblikksbilder - bilder av natur, miljø, bygninger og gjenstander

Portrett av Erik Bye.

Portrett Dette er et bilde av en eller noen få personer som kan gjenkjennes. Som regel er et portrett begrenset til ansiktet, men det kan også fore­ komme i andre utsnitt, for eksempel i halv- eller helfigur. Portrettet forteller selvsagt først og fremst hvordan et menneske fak­ tisk ser ut. I den forstand har vi vel alle vært på fotoautomater og fått knipset «portretter» av oss selv til bruk på bankkort, førerkort og lig­ nende. Denne typen portretter finner vi en del av i avisene (forhåpent­ ligvis litt bedre enn passbildene), og budskapet i disse bildene er: Slik ser ansiktet hans eller hennes ut. Men vi bør tilstrebe at et portrett skal fortelle noe mer enn dette. Kanskje kan det fortelle noe om hvem mennesket egentlig er: karakter, særtrekk eller lignende.

I nyhets- og reportasjejournalistikk er imidlertid neste kategori som regel å foretrekke:

Miljøportrett av Ingelin Killengren, politimester i Oslo.

Situasjons- eller miljøportrett Dette er bilder av en eller noen få personer som er avbildet i en bestemt situasjon eller i sitt naturlige miljø. Overgangen fra forrige kategori er flytende, men i denne kategorien spiller miljø, bakgrunn, omgivelser og den aktuelle situasjonen som hovedpersonen(e) befin­ ner seg i, en større rolle.

Noen råd og tips Her er noen enkle råd om portrettfotografering til den uerfarne fotograf: • Unngå at personen du tar bilde av, har ansiktet vendt rett mot deg og ser rett på deg. Bildet blir som regel bedre hvis ansiktet er vendt litt mot siden. Da kan vedkommende gjerne se inn i kameraet eller

over skulderen din. • Vurder bakgrunnen. Den må ikke være forstyrrende og avsporende. Enten kan den være helt nøytral, eller den kan inneholde ele­

menter som er relevante for saken.

• Vurder lyset. Blir ansiktet tilstrekkelig opplyst? Hvis du ikke bruker blits, må dagslyset falle på ansiktet. Blits kan imidlertid være en fordel, også ute. Mer avanserte fotografer kan ønske at lyset skal falle bare på visse deler av ansiktet. (NB Bruk av blits er omdisku­ tert blant fotografer, blant annet fordi blitsen ødelegger det natur­ lige lyset og skaper en kald og kunstig stemning i bildet.) • Gå tett på. Den vanligste nybegynnerfeilen er å stå for langt unna, og bildene blir av den typen vi ofte ser i private fotoalbum: Hovedpersonene er små figurer midt på bildet med masse irrele­ vant informasjon rundt. • Bruk gjerne et teleobjektiv, for eksempel 100 mm. Da kommer du «tett på» uten å måtte krype opp i ansiktet på vedkommende, og et teleobjektiv gir dessuten dybde til ansiktet. • Snakk med den du tar bilde av, og få ham eller henne til å slappe av. Bildet blir best om vedkommende er seg selv, prater og gjerne har mimikk i fjeset. • Dersom flere personer er med på bildet, bør du få dem til å stå tett sammen, tettere enn det kanskje er naturlig for dem selv. Det er menneskene som er det vesentlige i bildet, ikke all lufta eller hva som ellers måtte være mellom dem. Avstander mellom mennesker virker større på et bilde enn i virke­ ligheten. • Dersom du skal fotografere barn, bør du gjøre det fra deres egen høyde. Legg deg på kne (eller på magen?). Unngå å ta bilde av barn ovenfra og ned. • Ta mer enn ett bilde. Faren er stor for at den du tar bilde av, blunker akkurat i galt øyeblikk. Ta gjerne fem-ti eksponeringer, slik at du har noe å velge i.

Planlagte situasjons- og temabilder Dette er bilder av situasjoner som du på forhånd vet vil oppstå. Situasjonene er planlagt, gjerne med tanke på pressedekning. I noen til­ feller kan fotografen selv regissere situasjonen og planlegge motivet, for eksempel ved å instruere dem som deltar på bildet, ordne med rekvisitter, tillempe bakgrunn og miljø osv. Fotografen har full kontroll.

I denne kategorien kommer de typiske bildeklisjeene: gaveoverrekkelse, «klippe snora» ved åpning av broer og nybygg, vinneren løfter pokalen over hodet, forfatteren holder fram sin nye bok osv.

Det er en utfordring for fotografen å finne nye måter å fortelle slike historier på, å finne en vri på motivet som leseren ikke har sett mange ganger før.

Lag bildearkiv Lager dere skoleavis? Ta vare på bil­ dene fra første stund og lag bildear­ kiv. I starten kan dette trolig være ganske enkelt: et personarkiv bygd opp alfabetisk og et temaarkiv ordnet etter en gjennomtenkt liste av tema (skole, samferdsel, sport, natur, industri osv.). Alle bildene som blir brukt, må merkes nøye før de plasseres i bilde­ arkivet. På baksiden av bildet skriver dere navnet på fotografen, dato når det er tatt, når det ble brukt, og for­ klaring av motiver (sted, navn på personer, sakens anledning og lig­ nende). Et bildearkiv er svært nyttig for alle som lager avis. Det kreves imid­ lertid varsomhet og omtanke når vi bruker gamle bilder på nytt. Bildet ble en gang tatt i en bestemt sam­ menheng, og det følger ofte en his­ torie med på kjøpet. Det kan lett bli misbruk og manipu­ lasjon dersom vi bruker bilder i en annen sammenheng enn den opp­ rinnelige. Dessuten kan både men­ nesker, bygninger og landskap ha endret seg siden bildet ble tatt.

Husk opphavsretten Alle som skal lage avis eller andre trykksaker, må vite at det etter norsk lov er forbudt å klippe bilder og tegninger fra andre publikasjo­ ner og trykke dem uten først å spørre fotografen eller tegneren. Lov om opphavsrett - den såkalte åndsverkloven - setter forbud mot å gjengi tekst, bilder, tegninger og andre åndsverk uten opphavsman­ nens samtykke. Det betyr at du alltid må spørre den som har tatt bildet eller laget tegningen, eller som har opphavsretten til dem, før du kan bruke bildet eller tegningen. Opphavsmannen har rett til å kreve penger for bruken av bildet, men arbeider du i en skoleavis, kan du kanskje få tillatelse til å bruke det uten å måtte betale. Det samme gjelder selvsagt for dine egne produksjoner: Ingen har lov til å publisere offentlig et bilde du har tatt for skoleavisen, og som du dermed har opphavsrett til, uten å spørre deg på forhånd. Ringer lokal­ avisen og spør om å få bruke bildet ditt, kan du om du vil, avtale en liten godtgjørelse for dette.

Råd og tips • Tenk gjennom: Hva handler saken om? Hvilken historie er det som skal fortelles? Hvordan kan bildet fortelle historien - eller en del av den? Hvordan kan bildet spille sammen med og utfylle den verbale teksten? Kan vi utnytte bakgrunn, miljø, utsnitt, bevegelse, rekvisitter, kroppsspråk osv. til å fortelle den historien vi ønsker? • Ved pressekonferanser: Er det egentlig pressekonferansen vi ønsker å ta bilde av? Hva handler pressekonferansen om? Er det mulig heller å ta bilder av det som er temaet for pressekonferansen? • Når du er ute på reportasje: Let etter detaljer som på sin måte kan fortelle noe om saken, eller som kan være symbol på det som skal fortelles: gjenstander, håndbevegelser, veggpynt og naturdetaljer. Let etter ting som kan understreke personlighet eller tema. • Det er ikke alltid mulig å unngå oppstilte bilder med mennesker som vet at «nå blir vi tatt bilde av ...», men vi prøver å unngå det. Det blir ofte bedre og mer «ekte» bilder når den eller de vi tar bilde av, ikke er oppmerksom på det.

Hendelsesbilder (øyeblikksbilder, actionbilder) Dette er på en spesiell måte «journalistiske» fotografier, fordi de doku­ menterer en nyhetshendelse. Her snakker vi om det såkalte øyeblikksbildet, det bildet som fryser fast et utsnitt av en situasjon, en brøkdel av et sekund, og bevarer det for ettertiden som «historien» om det som

hendte. Her snakker vi om autentiske bilder av ikke-planlagte hendelser og begivenheter, bilder som er tatt mens hendelsen finner sted. Dette er på mange måter de «egentlige» pressebildene, bilder som viser en «ekte», ikke-arrangert situasjon, bilder som dokumenterer en nyhets­

hendelse slik den virkelig var. Nå er det jo aldri den fulle sannhet at et stillbilde viser hele situasjo­ nen «slik den virkelig var». Bildet fryser fast et øyeblikk, kanskje et tusendels sekund, og viser hvordan situasjonen var i akkurat dette øyeblikket - fra en bestemt synsvinkel. Fra et annet ståsted ville situa­ sjonen fortont seg annerledes - i et annet sekund likeså.

Foto neste side: Årets Bilde -97, «Drepende blikk» Greene Tennesse, ansikt til ansikt til sin bror; Vidar Lillelids drapsmann.

Desto viktigere blir det å finne så vel det beste ståstedet som det rette øyeblikket, det som for ettertiden kan bli stående som så vel fortel­ lingen om som dokumentasjonen av det som skjedde. I noen tilfeller er det rene tilfeldigheter som gjør at en uventet nyhets­ hendelse blir festet til filmen. Normalt er det jo ingen fotograf til stede i

4

157

det øyeblikket en bilu­ lykke skjer eller en for­ brytelse blir begått. Men det kan hende at en til­ feldig amatør har et kamera i lomma når han blir vitne til en nyhetshendelse. Både avisred­ aksjoner og tv-stasjoner vil svært gjerne ha slike amatørbilder. Selv om bildene skulle være av laber teknisk kvalitet, blir de verdsatt - fordi de er ekte, autentiske dokumentarbilder.

I andre tilfeller rekker en fotograf fram mens en begivenhet ennå pågår: Han får bilde av Foto: Scanpix/Hallgeir Vågemo, VG gateslagsmålet før det ebber ut, av brannen før den er slukket, eller av redningsarbeidet mens det ennå pågår. Hvis fotografen rykker raskt nok ut, kan han i slike tilfeller rekke å få dramatiske actionbilder.

Speilvendte bilder?

I atter andre tilfeller kan man tenke seg til at det vil skje en nyhetshendelse på et bestemt sted. I løpet av 2 x 45 minutter vil det sannsynlig­ vis skje noe interessant foran et av fotballmålene, og i den verste bakken i langrennsløypa vil trolig noen falle den nærmeste timen. Actionbilder av denne typen kan til en viss grad planlegges - vi antar eller gjetter hva som kan skje, og plasserer oss med kameraet klart.

Det kan i enkelte tilfeller være fris­ tende å speilvende et bilde. Vi har kanskje laget en layout som er god bortsett fra at hovedpersonen på bildet er vendt bort fra teksten som bildet står til. Oppslaget vil bli bedre dersom vi speilvender bildet.

Fotografen må være til stede i det rette øyeblikket. Hun har kanskje ventet lenge på det, men plutselig er det der. Fotografen må også ha plasseringsevne; tett på hvis det er mulig, men likevel slik at situasjo­ nen blir oversiktlig og forståelig. Og fra hvilket ståsted er det størst sjanse for å få ansikter og ikke bare rygger?

Dette er imidlertid svært kontrover­ sielt, og de fleste fotografer misliker sterkt at bildene deres speilvendes. Det er jo også en form for forfalsk­ ning av virkeligheten. Personen på bildet får både luggen og føflekken på gal side, armbåndsuret på gal hånd og forlovelsesringen på gal finger. Omgivelsene - som noen lesere som regel kjenner - blir også feil. Bildet gjengir ikke virkelighe­ ten, men manipulerer den.

Ved ulykker: Det er viktig å ta noen bilder så snart fotografen kommer til et ulykkessted. På den måten får man dokumentert situasjonen før opprydningsarbeidet starter. Ved ulykker gjelder også personvernhensyn: Vi tar ikke bilde av omkomne eller hardt skadde personer, og heller ikke av mennesker som er i ubalanse etter en dramatisk opplevelse.

Natur, miljø, bygninger og gjenstander Her har vi som regel god tid på oss og kan planlegge lys og dybde, avstand og utsnitt, hva som skal med, og hva som ikke skal med.

Unngå bildeklisjeer Noen bildemotiver er blitt brukt så mye at de er blitt klisjeer. Det gjel­ der særlig en del faste mer eller mindre regisserte situasjoner: • Bedriftslederen eller funksjonæ­ ren som snakker i telefonen • Håndtrykket når rektor overrek­ ker et diplom, eller når en ny­ ansatt ønskes velkommen • Forfatteren som holder fram den nye boka si mens han ser inn i kameraet Det er ikke alltid så lett helt å unngå slike «visuelle klisjeer», men vi bør forsøke å erstatte dem med nye og originale bildemotiver.

Skolen skal pusses opp utvendig. Vi har selvsagt ikke bilde av selve oppussingen før den har skjedd, og det eneste naturlige bildemotivet er skolebygget i sin nåværende skikkelse. Men et standardbilde av

hele bygget er lite informativt. Alle leserne våre vet jo fra før hvordan skolen ser ut. Vi prøver isteden å finne et motiv og en del av bygget som på en særlig måte dokumenterer behovet for oppussing.

Råd og tips • Tenk gjennom på forhånd: Hva handler saken om? Hvilken historie er det som skal fortelles? Hvordan kan bildet fortelle historien eller en del av den? Hvordan kan bildet spille sammen med og ufylle den verbale teksten? Bakgrunn, miljø, utsnitt, bevegelse, rekvisitter, kroppsspråk osv. • Tenk gjennom: Krever informasjonsoppgaven at vi gir leserne et heldekkende oversiktsbilde? Noen ganger er bildets hovedoppgave ganske enkelt å vise hvordan et landskap eller et hus ser ut. • Dersom et heldekkende oversiktsbilde ikke er nødvendig, velger vi heller et lite utsnitt, en detalj som representerer helheten. Hvis du besøker en antikvitetsbutikk tettpakket med varer, blir det sjelden vellykket å vise alt på en gang på ett og samme bilde. Det er bedre å velge ut en eller noen få gjenstander og ta bilde av dem. • Også i bilder av døde ting er det mulig å skape dybde og dynamikk. Du kan for eksempel unngå å ta bilde av en bygning fra en posisjon midt foran bygningen. Ved å gå litt til siden oppnår du at noe blir nært og noe blir fjernt.

Et bilde av en detalj på en bygning kan ofte formidle bud­ skapet bedre enn et bilde av hele huset.

Oppgaver 1

Finn dine egne eksempler på de ulike typene pressebilder. Lag en kollasj og heng den på veggen i klasserommet.

2

Denne oppgaven går ut på å lage en bildefortelling: Du skal fortelle en historie utelukkende ved hjelp av bilder, uten å bruke ord. Historien du forteller, kan være en autentisk, «jour­ nalistisk» historie, eller det kan være en oppdiktet drama­ tisering. Historien må planlegges på forhånd. Tenk gjennom hvilke motiver du trenger for å fortelle historien. Du kan bruke en 36-bilders film, men du må velge ut maksimum ti bilder som skal fortelle historien.

Når du er ferdig, monterer du bildene i riktig rekkefølge på noen papirark. Deretter skal en klassekamerat fortelle histo­ rien din med ord på grunnlag av bildene. Ble historien oppfat­ tet slik du hadde tenkt? Hva kunne du gjort annerledes?

Redskapet Speilrefleks- eller kompaktkamera? Begge deler kan brukes. De to kameratypene har hver sine tilhengere, men det er ikke lenger slik at det er flaut å ikke ha speilreflekskamera. Riktignok bruker de fleste profesjonelle pressefotografene speilreflekskameraer, men mange redaksjoner har kompaktkameraer tilgjengelige for skrivende journa­ lister som selv skal ta bilder til sakene sine. Digitale kameraer er i ferd med å overta. Fordelen med dem er at du slipper å gå veien om det kjemisk baserte mørkerommet for å fram­ kalle og kopiere bilder. Istedenfor film inneholder disse kameraene en disk som lagrer bildet i form av datasignaler. Disse signalene kan leses direkte inn på pc-er, og bildet vises på skjermen. Her kan bildet beskjæres og bearbeides før det plasseres direkte på siden. Papirkopi er ikke nødvendig. Bildene på disken i kameraet kan slettes, og kame­ raet kan brukes på nytt. Digitale kameraer er foreløpig noe dyrere i innkjøp enn tradisjonelle kameraer. Prisen vil imidlertid trolig synke etter hvert, og det er liten tvil om at i framtiden vil denne typen kamera bli dominerende blant pressefotografer.

Valg av bilder Pressefotografen som er ute på jobb, sparer ikke på filmen. Hun gjør mange eksponeringer slik at hun har litt å velge i når hun kommer til­ bake til redaksjonen.

I de fleste tilfellene bruker vi bare ett bilde til saken. Det kan føles van­ skelig å forkaste mange brukbare bilder, men her bør vi være kyniske; vi velger det ene bildet som best forteller saken. Ett stort bilde er som

regel bedre enn flere små. Dersom bildet er godt både teknisk og innholdsmessig, bør det få god plass. Vær gjerne dristig i bildeformatet.

I noen tilfeller bruker vi flere bilder. Da bør disse bildene være mar­ kert ulike og fortelle forskjellige sider av historien. Vi bruker ikke flere bilder som er nesten like, og fortsatt bør vi prioritere ett bilde som er det bærende i oppslaget, og som får et større format enn de øvrige bil­ dene.

Beskjæring Selv om vi under eksponeringen har forsøkt å gå tett på motivet og fjerne forstyrrende og irrelevante elementer, er det som regel behov for å beskjære det ferdige bildet. Det kan være fordi det fortsatt er uvesentlige elementer i bildet som vi med fordel kan skjære bort, men det kan også være fordi vi ønsker en justering av formatet. (Men husk: Det skal være bildet som styrer layouten, ikke omvendt.) • Vi prøver alltid å få fram hovedinnholdet og budskapet i bildet på en mest mulig effektiv måte. • Det bør som hovedregel være mer luft foran enn bak personer. Dersom ansiktet i et portrett er vendt noe til siden, bør det være mest luft foran ansiktet. • Også når noe eller noen er i bevegelse i bildet, bør det være mer luft foran enn bak: en person på sykkel, en løpende hund, en bil eller

lignende. • Vi bør unngå å skjære bort vesentlige elementer i motivet, selv om disse stikker langt ut fra resten av motivet og er litt uhåndterlig innenfor formatet. For eksempel ser vi av og til bilder på trykk der personer har fått legemsdeler amputert på en brutal måte. Skal vi ha et portrett, viser vi hele hodet. Vi skjærer ikke bort hake, panne eller øre. Naturlige konvensjoner i bildespråket tilsier at portretter kan kuttes over brystet, og halvnært utsnitt kan kuttes i livet. Men har vi et bilde i helfigur, skjærer vi ikke over ankler eller håndledd.

• Alle slike regler kan imidlertid brytes dersom vi gjør det bevisst og med en klar hensikt. Også her kan brudd på sjangerkonvensjoner gi overraskende og spennende virkninger.

2

Bergens Tidende brukte dypetsing til å lage en velkomponert sports­ side, og ble be­ lønnet med sølv i Året Avisside 1997.

Dypets ing Dypetsing eller frilegging kalles det når bare hovedmotivet i bildet brukes og resten av bildet skjæres bort. Bildeformatet blir da selv­ sagt ukurant ved at det følger for eksempel fotomotivets kropp eller formen til en bygning eller en bil. Det kan gi muligheter for spesi­ elle layouteffekter, for eksempel ved at brødsatsen brekkes langs med eller rundt fotomotivet. Det fleste aviser er imidlertid tilbakeholdne med å bruke denne teknikken. Den kan fort gi et uryddig og «billig» inntrykk. De rene og klare linjene i det vanlige rektangelformede bilde­ formatet er som regel å foretrekke. Men dypetsing kan brukes når man er trygg på at det gir en god effekt.

Tegninger Tegninger kan være et utmerket virkemiddel i journalistisk sammen­

heng.

De velkjente karikaturtegningene har en lang og ærerik historie i norsk presse. Mange aviser holder seg fortsatt med dyktige avistegnere, som holder denne tradisjonen i hevd.

Enkelte ting er vanskelig å forklare med ord - for eksempel hvordan du knyter en slipsknute. En grafisk fremstilling klarer imidlertid på en elegant måte å formidle det som ordene ikke klarer. I eksemplet over er det brukt stiliserte tegninger for å formidle informasjonen. (Fra Dagbladet).

Enkle strekillustrasjoner kan gi liv og variasjon på debattsidene. Til temasaker kan tegninger gi oversikt og forståelse av innfløkte beskri­ velser. Det samme er tilfellet med nyhetssaker; kartskisser og andre tegninger kan gi nyttig og klargjørende tilleggsinformasjon.

Grafikk Det kan være vanskelig å formidle stoff med stor informasjonstetthet og mange tall på en enkel måte ved hjelp av ord. Det kan også være vanske­ lig å forklare innfløkte sammenhenger på en enkel og oversiktlig måte ved hjelp av ord. Bilder har vi ikke. Men kanskje vi kan bruke grafikk? Denne formen for informasjonsformidling blir stadig mer brukt både i trykte medier, i tv og på Internett. I mange tilfeller kan vi ved hjelp av en grafisk framstilling formidle saken på en langt enklere og bedre måte enn ved hjelp av ord. Nye og moderne dataprogrammer gjør det stadig lettere å lage grafiske illustrasjoner. Grafiske framstillinger kan for eksempel være: - søylediagram og stolpediagram - kakediagram - kurvediagram - kart

- stiliserte tegninger

Bildeetikk Vær Varsom-plakaten inneholder tre bestemmelser om bilder og bildebruk:

4.10. Vær varsom med. bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opp­ rinnelige.

4.11. Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon, må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tyde­ lig framgår at det dreier seg om en montasje. 4.12. For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for muntlig og skriftlig framstilling. Den første paragrafen er særlig aktuell når vi bruker arkivbilder. Det er for eksempel ikke i pakt med god presseskikk å bruke et arkivbilde av en smilende rektor til en sak om voldsbruk i skolegården. Da tegner vi et bilde av en overfladisk og uberørt rektor. Hun smilte sik­ kert ikke da hun ble intervjuet om akkurat denne saken.

Enda mer vanlig er diagrammer av ulike slag. Har vi en sak som består av mye tall, bør vi spørre oss selv om innholdet i saken kan fremstilles grafisk og visuelt. Eksemplet neden­ for handler om hvordan bruken av kredittkort har økt på 1990-tallet. Ved hjelp av et søylediagram ser vi økningen samtidig som vi får tall og faktaopplysninger. (Fra Aftenposten).

Den andre paragrafen handler om bildemanipulasjon. Det skal vi se

litt nærmere på nedenfor.

Blir vi lurt? Troverdig visuell kommunikasjon vil i framtida dreie seg mye mer om etikk enn om teknikk. Gjør den ikke det - og det har vi selvfølgelig ingen garanti for - er vi, som de visuelle analfabeter vi er, overlatt manipulatorer, juksemakare og lovbrytere. Bildet vil kunne brukes til alt, foran­ dres til hva som helst - og alle vil bli lurt.

Morten Løberg og Knut Evensen, i en kronikk i Dagbladet i 1989

Den tredje paragrafen forteller at publisering av bilder kan medføre skadevirkninger for mennesker. På samme måte som journalisten gjennom ord kan formidle krenkelser og sladder, kan vi også gjennom bilder krenke menneskers følelser, verdighet og privatliv.

Bilder kan lyve Kan bilder lyve? En allmenn, men enkel oppfatning har vært at pressebildet står for dokumentasjon og troverdighet. Mens den skrivende journalistens troverdighet kan variere - vi kan alle ha våre mistanker om at journalisten kan smøre litt kraftig på en gang iblant - så tror vi selvsagt fullt og fast på bildet. Der ser vi jo med våre egne øyne hva som skjer.

Og det er vitterlig en uløselig forbindelse mellom fotografiet og den verden utenfor kameraet som bildet avspeiler. Men saken er likevel ikke så enkel. Det skal ikke så mye refleksjon til for å fastslå det. I pressehistorien er det ikke vanskelig å finne eksempler på rene for­ falskninger. Det gjelder også meget berømte pressebilder. Om noen av

dem blir det sagt at «de endret historien»: Robert Capas bilde av soldaten som faller i borgerkrigen i Spania, blir av mange regnet som historiens mest berømte pressefoto. Det er et sterkt og dramatisk bilde - tilsynelatende tatt i dødsøyeblikket. Men noen mener bestemt at så ikke er til­ fellet. Det er trolig tatt under en øvelse. Kanskje mannen bare er i ferd med å snuble? (Knightley 1975)

Forteller bildet virke­ ligheten? Ikke alltid. Bilder kan manipuleres med. Bilder kan lyve.

Fotografer har alltid drevet med såkalt retusjering på mørkerommet. Dette kan være en ganske så uskyldig teknisk forbedring av bildet, for eksempel fjerning av rusk som er kommet på linsen eller på filmen, men det kan også være en blank løgn. Et eksempel på det siste er prak­ sisen i de tidligere østblokklandene der de pyntet på statssjefene. De ble gjort yngre, penere og stiligere. Så sent som i midten av 1980-årene så vi et offisielt portrett av partisjef Mikhail Gorbatsjov der han var blitt kvitt sin karakteristiske føflekk på hodet. Og verre: Personer som er falt i unåde, er blitt fjernet fra bilder der de vitterlig var til stede på det opprinnelige bildet - for å gjøre dem «ikke-eksisterende». Forteller bildet sannheten?

Bildeutsnitt og assosiasjoner Det er slett ikke bare ved hjelp av de rene forfalskningene at bildene ikke stemmer overens med virkeligheten. Også bildekomposisjon og fotografens valg av vinkel kan bidra til det samme.

©AP

De fleste av oss har sett bildet av den sovje­ tiske partisjefen Nikita Khrustsjov på taler­ stolen i FN der han banker med skoen i talerstolen. Også dette er et manipulert bilde. Det er satt sammen av to situasjoner: Han banket i talerstolen med knyttneven, men han satt på plassen sin i salen da han tok av seg skoen og slo med den. To ulike bilder er satt sammen til ett.

Et velkjent tilfelle som gir fotografen store muligheter for manipula­ sjon, er når han skal dekke et møte i et lokale som ikke er fullt, men der det likevel er en del folk. Noen stolrader er tomme, andre er fulle. Hvilke tar han bilde av? Han kan velge ulike bildeutsnitt, og ikke alle forteller sannheten om frammøtet. Avisen kan manipulere gjennom

bildene - hvis den ønsker det. Og vi kan fortsette langs den samme linjen: Bildet kan i og for seg være sant, men det formidler et inntrykk som er galt. Et eksempel er bildet av politikeren i Stortinget som sover. I hvert fall tilsynelatende. Bildeteksten forteller at han sover, og da tror vi det. Vi ser det jo selv! Bildet er et blinkskudd for avisen. Men kanskje politikeren bare lukker øynene et øyeblikk for å konsentrere seg bedre? Her er vi avhengige av hva bildeteksten sier. Vår oppfattelse av bildet kan være gal.

Ved hjelp av bilder kan man skape assosiasjoner. Man kan med over­ legg skape assosiasjoner som ikke nødvendigvis er virkelighetsbasert.

Arrangerte bilder Et velkjent fenomen i den norske journalisthverdagen har vært bruken av såkalte arrangerte bilder, illustrasjonsfoto osv. Rundt i bildearki­ vene i norske aviser finner vi mange slike bilder - gjerne med avisens egne journalister som «skuespillere» i roller som alkoholikere, skatte­ snytere, storrøykere, konemishandlere, biltyver og butikktyver, over­ vektige mosjonister osv. Forteller bildet sannheten i slike tilfeller? Svaret kan være både ja og nei. Det er selvsagt noe sant i den historien bildet forteller, men den konkrete situasjonen som avbildes, er oppdiktet. Kanskje er det mer meningsfullt å spørre: Er bildet fortsatt dokumentasjon? Da blir svaret et klart nei. Det er isteden blitt en illustrasjon, på samme måte som en

tegning. Når de arrangerte illustrasjonsbildene blir hyppig og ukritisk brukt, er ikke bildet lenger et sannhetsvitne. Pressefotoet er ikke lenger en dokumentasjon på det som har skjedd. Kanskje ødelegger pressen på denne måten for seg selv: Hva når det kommer et bilde på trykk som virkelig viser for eksempel mishandling eller en annen autentisk voldssituasjon? Klarer publikum å skille det sanne bildet fra illustra-

sjonsfotoet? Vi skal ikke i denne læreboka advare kategorisk mot å arrangere bilder. Men det er viktig å ha et bevisst og kritisk forhold til bruken av

I

denne typen bilder, og ha i tankene at det som regel - når det er mulig - er bedre med doku­ mentasjon enn illustrasjon.

Aviser, blader og fjernsyn vil alltid bruke visse former for arrangerte bilder og illustrasjonsfoto. Det finnes mange tilfeller der dette er den eneste muligheten til å bildelegge en sak - og i enkelte av disse tilfellene kan det også være en god løs­ ning. Situasjonene er ulike. Vi står overfor et bredt spekter av tilfeller - fra fotografens relativt uskyldige «smil»-instruksjon til den rene mani­ pulasjonen av virkeligheten. Dette er et eksempel på et vellykket og informa­ tivt arrangert bilde. Saken handler om det store lærebokpensumet som ungdomsskoleelever skal gjennom i løpet av tre år, en historie som ikke er så lett å bildelegge på en god måte. Fotografen brukte to dager på å skaffe alle lærebøkene. Jenta i bakgrunnen har flere funksjoner: Hun letter tolkningen av bildet (hun er i ungdomsskoleal­ der), hun gir bildet liv og varme (bilder med mennesker er alltid bra), og hun gir dybde og spenning i komposisjonen (hun sitter skrått bak bøkene og ser mot toppen av stabelen). Resultatet ble et bilde som forteller den aktuelle historien på en god og spennende måte. Men det er i høy­ este grad arrangert.

«Unngå bearbeiding...» Som vi har sett, er det lett å «fikse» bilder. God gammeldags retusjering er en mulighet. En lokalavis brakte et bilde av 17. mai-toget. Bildet viser elever som bærer en plakat hvor det står: «Lærerne streiker, men det gjør ikke

jeg!»

Det kom klage til PFU fra skolestyret i kommunen. De gjorde opp­ merksom på at teksten på plakaten i virkeligheten var skrevet med svært liten skrift på baksiden av plakaten, så liten at man måtte stå helt inntil plakaten for å lese den. Men avisen hadde altså - ved hjelp av tusj på den ferdige kopien - flyttet teksten til framsiden av plaka-

ten og gjort den mye større. Slik hadde de «fikset» plakaten og dermed

etter sin egen mening fått et bedre bilde.

Vel, teksten stod jo der, og det er vel ikke noe galt i å gjøre den mer synlig for avisleserne? Jo, det er galt. Det endrer bildets innhold. Det er en forfalskning av virkeligheten. Leserne blir lurt. En liten bort­ gjemt spøk ble takket være avisen meget åpenbar og av en helt annen karakter enn den egentlig var. Elevene som bar plakaten, ble urettmes­ sig hengt ut. (Saken ble for øvrig senere trukket fra PFU på grunn av «minnelig ordning» mellom partene.) Ikke sjelden ser vi bilder på trykk der redaksjonen har tydeliggjort og framhevet bokstaver og tekst på bildet. Vanskeligere å oppdage - men kanskje like vanlig - er følgende eksempel: Avisen har et godt fotballbilde, et bilde som stemmer på alle måter, med nerve, fart og drama­ tikk. Bare en ting mangler: ballen. En enkel montasje ordner den saken. Ballen plasseres der den gir den beste bildekomposisjonen.

Nye manipulasjonsmuligheter Alt dette er tradisjonelle former for manipulasjon. I dag gir ny digital teknikk helt nye og bedre muligheter både for retusjering og annen

bearbeidelse av bilder. Der det tidligere var lys, kjemi og papir som utgjorde elementene, er det nå elektroniske signaler som blir lagret, som kan overføres raskt over store avstander, og som kan hentes fram igjen på en skjerm og redigeres slik man ønsker det. Redaksjonene har tatt i bruk datasyste­ mer som leser enten en framkalt film eller et ferdigkopiert bilde, som lagrer det, og som kan vise det på en skjerm. Dette utstyret skaper helt nye muligheter for bildebehandling.

På skjermen beskjæres bildet. Dårlige kontraster og dårlig lyssetting kan rettes opp slik at det blir perfekt. Man kan etterbelyse, retusjere osv. Datamaskinen er det nye, elektroniske mørkerommet. Og videre: Det er mulig å fjerne elementer i bildet uten at det overhodet vil synes, eller vi kan hente fram to eller flere bilder og redigere dem sammen fortsatt uten at det kan synes på resultatet. Vi kan bytte ut et ansikt med et annet. Tegninger og fotografi kan blandes sammen. Vi kan ommøblere elementene i bildet og flytte en gjenstand fra høyre side til venstre, og vi kan endre farger.

Kort sagt: Det finnes ubegrensede muligheter til redigering, sammen­ setting, montasje, retusjering og manipulering. Og leseren har ingen

mulighet til å avsløre det. Hvis leseren ikke blir fortalt at dette er et bearbeidet bilde, vil han eller hun opp­ fatte det som en gjengivelse av et stykke virkelighet og blir altså lurt.

Presseorganisasjonene i Norge har de siste årene dis­ kutert problemene rundt bildemanipulasjon. Det har vært arbeidet både med bevisstgjøring og opplysning, og med nye presseetiske retningslinjer. Vær Varsomplakatens pkt. 4.11, som vi gjengav på side 219, er et resultat av dette arbeidet. Holdningen i dag er at bilder normalt ikke skal mani­ puleres. Når det likevel unntaksvis kan godtas, skal leserne gjøres oppmerksom på at bildet er manipulert.

Norsk Ukeblad presenterte i februar 1993 en reportasje der prinsesse Martha Louise opptrådte «i vårens mote». Bildene var imidlertid manipulert. Ansiktet til­ hørte prinsessen, mens kroppen som poserte i moteklær, tilhørte en anonym modell. Med liten skrift ble det gjort oppmerksom på at bildene var «montasje». PFU mener at denne reportasjen er egnet til å lure leserne til å tro at dette er noe prinsessen har medvirket til, mens det i virkeligheten dreier seg om en bildereportasje hvor prinsessens hode er plassert på en annen kvinnes kropp. Måten bladet opplyser dette på, blant annet gjennom bruken av montasjemerket, kan ikke rette opp det uriktige inntrykket. Montasjen kan i dette tilfellet ikke forsvares, mente PFU.

Høsten 1998 var det kronprins Haakon som ble utsatt for bilde­ manipulasjon i et ukeblad. Ifølge bladet Se og Hør hadde kronprinsen «falt for nok en modell», og over en hel side presenterte bladet et bilde av kronprinsen og hans venninne der de to står tett sammen og ser lykkelig inn i kameraet. Men bildet er en digital manipulasjon, det er satt sammen av to fotografier. Bildet er altså slett ikke en dokumenta­ sjon, slik leseren lett kan få inntrykk av. Pressens Faglige Utvalg slo også i dette tilfellet fast at denne typen bilde er brudd på god presse­ skikk.

Tips til videre lesning Dahlbak, Knut og Øystein Kleven (1982): Bildet i journalistikken. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Gynnild, Astrid (1990): Avisene fangar blikket. Det Norske Samlaget, Oslo Pedersen, Frode (1998): Fotojournalisten. Praktisk fotojour­ nalistikk. Institutt for Journalistikk Sivertsen, Erling (1988): Regisserte og retoriske pressebilete i Syn og Segn 1-2/1988 Årets Bilde. Utgis årlig av Pressefotografenes Klubb i sam­ arbeid med Institutt for Journalistikk

170

Typografi Avisene har tre typer språk til rådighet: verbalspråket, bildespråket og det grafiske formspråket. Dette kapitlet handler om det siste.

God leselighet er det viktigste Et hovedmål for den grafiske formgivningen i nyhetsmediene er å opp­ nå best mulig leselighet. Både typo­ grafien og sidekomposisjonen skal være slik at leseren lettest mulig kan orientere seg på siden og oppfatte tekst, bilder og andre elementer så raskt, så enkelt og så klart som mulig.

Andre mål for formgivningen kan være at siden skal være pen, spen­ nende og appellerende. Slike este­ tiske mål kan komme i konflikt med kravet til leselighet. De fleste avisfolk vil være enig i at kravet til leselighet er det viktigste. Andre mål kommer i annen rekke. En layout som først og fremst er laget for å fange lesernes oppmerksomhet og er fancy og fengende, kan paradoksalt nok lett gjøre siden mindre leselig.

Vi skiller mellom typografi og layout når vi på de neste sidene skal se nærmere på det grafiske formspråket. Til sammen utgjør typografi og layout avisens design.

Typografien handler om skrifttyper, spaltebredder og andre grafiske elementer som brukes på en avisside. Layout handler om sidekomposisjon, om hvordan tekst, bilder og andre elementer plasseres på siden. Typografien som avisen bruker, er i all hovedsak fastlagt og varierer lite dag for dag. Layouten er derimot ny hver eneste dag dog innenfor bestemte rammer.

Typografi Typografi er et klassisk håndverksfag med lange og stolte tradisjoner. Typografene har opp gjennom tidene utgjort en stor og viktig yrkes­ gruppe i produksjonen av aviser og andre trykksaker.

Mens det tidligere var klare skiller mellom typografene på «teknisk avdeling» og redaksjonen, arbeider typografer og journalister i dag tett sammen. Ny teknikk har gjort at den tidligere så klare arbeidsde­ lingen - der journalistene gav anvisninger til typografene om hvordan sidene skulle se ut - er blitt avleggs. I dag finner vi begge yrkesgrup­ pene side om side på desken i avisen der de «tegner ut» avissidene. De er blitt et lag. Snart vil de to rollene smelte sammen til en ny rolle som avisdesigner eller presentasjonsjournalist.

Den avisen du har lest i dag, har fått sitt utseende etter at de som laget den, har tatt en lang rekke typografiske valg og avgjørelser. Her er noen av dem: Skrift Skrift, eller mer presist: skriftsnitt (kalles fonter i dataspråket). Utformingen av bokstaver finnes i utallige varianter. De to mest vanlige skriftfamiliene kalles grotesk og antikva. Kjennetegnet på grotesk er at bok­ stavene er like tykke overalt. Antikva har derimot både tykke og tynne streker i bokstaven, og dessuten noen pyntestreker oppe og nede, som kalles seriffer. I avisene i dag er antikvatyper mest brukt. Men du vil også finne eksempler på grotesktyper, særlig i titler og ingresser. Både antikva og grotesk finnes i mange varianter, og det finnes også flere skriftfamilier enn disse to. Antikva regnes for å være bedre leselig enn grotesk.

Grotesk i skriftsnittet Gill, i kursiv og halvfet Grotesk i skriftsnittet Rotis, ikursivog halvfet Antikva i skriftsnittet Garamond, i kursiv og halvfet Antikva i skriftsnittet Times, i kursiv og halvfet Skriftstørrelse Skriftstørrelsen (kalles skriftgrad i typografien) måles i punkter. Vanlig brødtekst i avisen er som regel 9 punkts skrift. Mindre skrift enn det blir vanskelig å lese. Ingressene kan være i 10 eller 12 punkter. Titler kan være i 24 punkter, 36 punkter, 48 punkter eller enda større. Titlene som brukes på forsidene av løssalgsavisene, er laget for å kunne leses på 3-4 meters avstand. Så stor skrift er vanskelig å lese på nært hold.

Skrift i 36 punkt Skrift i 18 punkt Skrift i 8 punkt

Skrifttyper Skrifttyper (stil, skriftsorter eller skriftvarianter) kan det også være flere av: Kursiv (italic) brukes i norske aviser ofte i bildetekster, og dessuten i petitartikler. Skriften kan også være halvfet, fet, kursiv halvfet eller mager. Kursiv er mindre leselig enn normal skrift. Halvfet skrift kan i små porsjoner være like godt leselig som normal skrift.

Vanlig Garamond, halvfet Garamond, fet Garamond, kursiv Garamond, kursiv og halvfet Garamond, mager Garamond

Spaltebredde Spaltebredden har mye å si for leseligheten. Både for korte og for lange linjer reduserer leseligheten. Den ideelle spaltebredden for 9 punkts skrift skal ligge på om lag 5 cm. Det er også denne spaltebred­ den avisene bruker i sin faste grafiske mal. Men denne malen kan selv­ sagt brytes hvis man vil oppnå spesielle grafiske effekter. Ved lange linjer kan leseligheten ivaretas ved at skriftstørrelsen går opp.. (En tommelfingerregel sier at man aldri skal bruke mer enn to alfabeter (58 tegn) på en linje.)

Store og små Versaler og minuskler er det vi i dagligtale kaller for «store» og «små» bokstaver (altså ikke i betydningen størrelsen på bokstavene). VERSA­ LER ER VANSKELIGERE Å LESE ENN MINUSKLER. DERFOR BRUKES IKKE DETTE I VANLIG SATS, MEN NOEN AVISER BRUKER VERSALER I TITTELSKRIFTEN.

Negativ skrift (diapositiv, hvit skrift på svart bunn) brukes i en del til­ feller, for å vekke oppmerksomhet eller for å skape kontraster. Tittel i negativ kan i noen tilfeller signalisere en trist nyhet.

Negativ skrift svekker leseligheten radikalt. Selv om man går opp til halvfet og kanskje større skrift, er dette vanskelig å lese og bør derfor brukes i begrenset omfang.

Raster Av og til vil du se at en tittel eller en tekst er lagt på en grå bunn, en såkalt rasterbunn. Denne bunnen kan også være i farge. Man gjør dette for å framheve saken eller skille den fra andre saker på siden. Raster virker negativt på leseligheten. Både ved negativ skrift og raster kan vi motvirke at teksten blir mindre leselig, ved å velge grotesk istedenfor antikva.

Også en kraftig tittel kan settes i raster. Den virker da lettere og mykere enn i svart, men blir mindre leselig. Streker, rammer og luft Streker og rammer brukes for å samle stoff som hører sammen, og skille stoff som ikke hører sammen. Streker og rammer kan gjøre det vanskeligere å lese og bør brukes med varsomhet. Kraftige svarte rammer er gjerne forbeholdt saker som handler om død og alvorlige ulykker. Luft - hvite felter på siden - er et viktig virkemiddel i typografi og sideutforming som brukes bevisst. På nyhetssider er avstanden mellom ulike elementer (spalter, bilder, titler, streker osv.) som regel fastsatt til for eksempel 0,5 cm. På feature- og reportasjesider brukes luft mer aktivt og kreativt i utformingen av hvert enkelt oppslag.

173

vilag

Osloposten

ONSDAG 17. FEBRUAR 1999

MUUMkler

KAMPENBANDEN. Gjengen samlet hjemme hos Valborg på Kampen. Fra venstre: Harald Heide-Steen jr., Arve Opsahl, Aud Schønemann og Sverre Holm (foto: Odd-Steinar Tøliefsen).

ulik&

slobanden

fonter

- Med unntak av en tur til Mjøsa i «Olsenbanden» og en utflukt tii Sørlandet i «Olsen-

Tekst. Øyvind Helen Foto: Julie Marie Lunde

Oslo by har vært den fremste kulissen i de 14 Et bevisst valg, sier Olsenbanden-filmene. regissør Knut Bohwim. Fra 1969 tii 1984 satt Knut Bohwim (67) i regissørstolen for filmene med av Olsenbanden. - Jeg vet om flere som er fascinert av det historiske Oslo de kan se i Olsenbanden-filme­ ne. Selv synes jeg det er spen­ nende å se filmer fra krigen, som da tyskere i uniform leter etter Leif Juster i -Den forsvundne pølsemaker» fra 1942.

I REGISSØR. Knut Bohwim.

versaler idLk&

sfudteltm

banden tar gull» utspiller så godt som alle filmene seg i Oslo. I årets film er vi knapt utenfor bom­ ringen. Olsenbanden er en dansk opp­ finnelse med norske forløpere i Bohwims «Nydelige nelliker» fra 1965 og episodefilmen «Sus og dus på by'n» fra 1968, begge basert Egil Llans krimi na Ihistorier. - Disse handlet om småkjelt­ ringer i Oslo øst, og både Carsten Byhring, Arve Opsahl og Sverre Wilberg (politiinspektør Hermansen) var med. __ - Da den første danske —। Olsenbanden-filmen kom, skjønte jeg at den ikke hadde en sjanse på norske kinoer dersom vi ikke laget en norsk utgave. Opprin­ nelig tenkte vi oss Carsten Bvhring som Egon og Am Ops^h^ørn Benny, men "Srve Ca klart ifra at han skulle være Egon.

BILLIG BILVASK Priser 1999 (små personbiler og staslonsvogn)

Kampen De danske manusene bit fornorsket, og Ulsentanilen

■W.T Wrøtafj

m.f Iftnmlig ___ IW.3Inn og utvendig rn.ii Inn og utvendig

ltt.5 Inn og utvendig

!w.6 tan og utvendig

Åpningstider mandag - sandag 08-22

• Håndvask • Potenng • Full klargjøring • Omlegg av hjui/felg • Tepperensutlete • Salg av dekk & felg

Grenseveien 73, 0663 OSLO. Tlf. 22 65 10 00 - Fax 22 65 18 66

- Kan scener fra årets film bli

oslohistorie?

- Med unntak av en scene fra Fornebu håper jeg ikke det. Vi har nemlig brukt Akershus Fest­ ning, Miljøvern­ departementet, Teknisk Museum (for anledningen omdøpt til Sta­ tens destruksjonsanstalt) og Finansdepartemen-

filmen, kan det hende skurkene våkner til live igjen i en yngre utgave. - I 1984 var det snakk om å lage «Olsenbanden jr.». Jeg klarte ikke å se for meg småbarn som kjeltringer, men svenskenes -Lilla Jonssonligaen» er mor­ som, og har fokus mer på rampestreker enn lovbrudd. 1 Danmark snakker de om å lage en dansk versjon, sa kanskje kommer det til Norge også. PS! «Olsenbandens siste stikk» har premiere fredag.

Uteliggerskipet og andre perler

■ Frem til politihuset på Grenland ble bygget i 1978 holdt politiet til i Møllergata 19. Når Egon slipper ut fra Botsen i de tidlige filmene er det intet politihus i bakgrunnen. . ■ «Olsenbanden» (1969) og «Olsenbanden meter Kongen og Knekten» (1974) har scener fra gamle Fornebu. I årets «Olsenbandens siste stikk» We en scene spilt inn siste dag nye Fornebu var i bruk. ■ I «Olsenbanden tar gull» (1972) stopper en bilist ved Kjøtthallen på Grønlands Torg. Hallen ble revet i 1974. ■ I «Olsenbanden for full musikk» (1976) ser vi om Uteliggerskipet. Oslo kommunes daværende skrå­ tilbud til uteliggerne. dette ■ I to filmer sperrer Olsenbanden biltrafikken over Rådhusplassen ved hjelp av toget. I dag er siste_det hverken biler eller tog der.

Og selv Bohwim er sikker på at blir den Ulsenbandeh-

►

Skamløst frieri

)C

X

bie plassert trygt på Kampen, der Kjell og Valborg holdt hus i Brinken 1, - På 60-tallet og tidlig på 70tallet var det ganske loslitt på Kampen, og Kjell og Valborgs hus hadde en gammeldags bakgård med åtte utedoer og trapper opp til leilighetene. I dag er det kamp om boligene på Kampen, området er nyoppusset og vi hadde prob­ lemer med å få den riktige stem­ ningen rundt Valborgs hus i årets film.

Hardyboyz: Super Skunk

ep (Storm/ Epidrorne/Sony)

«Give me something to dance to* lyder man­ traet fra den anonyme vokalisten på Hardyboyz' oppfølger til -JB Resurrectiæ». Dette er

musikk for foten og rumpa. 1 tradisjon med Fhose Norwegians og Fatboy Slim robber knottetrykkerne Kyrre

Skunk- er virkningsfull diseohouse blir den for overtydelig og kalku­ lert, samtidig som det ikke er like idiotisk fen-

sen og Stig Holte de beste bitene fra funk, disco, hip hop og house for å få klubbfolket til å svinge. Selv om «Super

nevnte Fatboy Slim Sporet følger oppskriften, med rapsnutt, discorefreng. technorytmer og små støvelementer, men

mangler originalitet og du går fort lei Sistesporet, «French Connection», er morsom­ mere; med en for­ skrudd fransk toaster og et billig orgel i hovedrollen. Da viser Hardvboyz at de mer enn skamløst radio- og dansegulvfrieri. Øyvind Holen

Kaster

Redigeringsmal Enhver avis bør ha en redigeringsmal. Dette er et sett med regler for hvordan akkurat denne avisen skal utformes grafisk. En slik grafisk mal (den kalles ofte «manual») er nødvendig for å gi avisen sitt eget særpreg, slik at leserne kjenner igjen avisen fra dag til dag. Det er også nødvendig av effektivitetshensyn, slik at ikke typografiske spørsmål må diskuteres på nytt for hver eneste sak. En redigeringsmal inneholder for eksempel disse elementene: • Skrifter og skriftstørrelser som skal brukes i titler, for eksempel sidetopper maksimalt 72 punkts normal, andre saker 24-48 punkts normal, alle titler midtstilt, ikke versaler • Skrifter og skriftstørrelser som skal brukes i ingresser og brødtekst, for eksempel ingress i 12 punkts løs høyrekant • Utforming av notiser, for eksempel 1 spalte, 9 punkts justert høyre­ kant, maksimalt 10 linjer, tittel i 16 punkts venstrestilt • Utforming av bildetekst, for eksempel 9 punkts kursiv, ett eller to signalord som en del av teksten • Utforming av featuresaker. Mange aviser velger en annen og lettere tittelskrift på featurestoff enn på nyhetene. Typografien på ingress og brødsats kan også være annerledes. • Utforming av spesielle spalter. Lederen settes for eksempel i 10 punk­ ter over to spalter med løs høyrekant, med midtstilt tittel i 30 punkter over maksimalt to linjer. • Faste vignetter. Skal avisen ha faste sidevignetter (sport, kultur, kon­ kurranser eller lignende)? Skal lederen signeres? Paginering (sidetall)? Hvor på førstesiden skal avishodet plasseres? Skal det alltid stå på samme plass? Hvor skal datoen stå, og i hvilken skrift? • Utforming av byline. Skal den stå før ingressen, etter ingressen, midt i saken eller til slutt? Med hvilken skrift? Understreket? • Sideplan. Hvilke sider skal være nyhetssider, og hvilke skal være repor­ tasje- og featuresider? Hvor skal de faste spaltene stå? Hvilken profil skal sistesiden ha? Hvor plasserer vi eventuelle leserinnlegg? Osv. • Hovedprinsipper for layout. Nyhets- og reportasjesidene skal for eksempel alltid ha et klart prioritert og bærende hovedbilde.

Redigeringsmalen skal som hovedregel følges. Den skal ikke brytes uten at vi har svært gode grunner for det. Men det kan tenkes at vi i helt spe­ sielle tilfeller fraviker malen, for å oppnå en journalistisk effekt. Da skal det kunne begrunnes godt - ingen må bryte malen bare fordi han «ønsket litt forandring...». Det skaper som regel bare rot og forvirring.

Leseretning og blikkpunkt I vår kultur er det som kjent slik at vi leser fra venstre mot høyre, og vi leser ovenfra og nedover. Tilsvarende er det når vi åpner en avis eller et blad for å gå løs på siden: Blikket vårt søker først mot et sted oppe og til venstre på siden, og det går derfra mot høyre og nedover på

siden. Blikket vårt har en tendens til å følge et mønster omtrent som vist på figuren til høyre.

Dette betyr at en oppslagssak - den saken vi ønsker at leseren skal se først - i utgangspunktet bør plasseres oppe på siden, og gjerne til ven­ stre hvis vi har flere saker i bredden. Den naturlige leseretningen blir imidlertid endret dersom det ligger et «tungt» og oppmerksomhetsvekkende element andre steder på siden, for eksempel nederst til venstre. For at ikke en sak som ligger nettopp her, skal bli helt oversett, kan vi velge å ta i bruk virkemidler som gjør den mer synlig. Vi kan bruke elementer som tiltrekker seg oppmerksom­ het, som for eksempel et bilde, en kraftig tittel, en ramme eller en farge.

Det er vanskelig å få en leser til å begynne lesningen nederst på siden, men det er mulig dersom vi tar i bruk visuelle virkemidler. Faktisk kan vi lede leseren gjennom stoffet nærmest i den rekkefølgen vi ønsker, ved å bruke bevisst de ulike virkemidlene.

Dersom det er ett stort bilde på siden, ser leseren først på det. Deretter går han til tittelen som kan forklare bildet, og så til bildeteksten. Videre vil eventuelle andre bilder og titler tiltrekke seg oppmerksom­ het. Det samme kan gjelde annonser, ikke minst hvis de har farge eller andre sterke virkemidler.

Avisformat Du har lagt merke til at aviser blir laget i ulike formater, det vil si stør­ relse på sidene. En del aviser kommer ut i såkalt fullformat (broadsheet). Det gjelder blant annet de fleste store regionavisene i landet vårt, som Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Drammens Tidende & Buskeruds Blad. Det finnes også mindre lokalaviser som blir utgitt i dette formatet (Lindesnes, Ringerikes Blad, Møre-Nytt ofl.). Flertallet av norske aviser blir imidlertid utgitt i tabloidformat. Det er halvparten så stort som fullformatet. Tabloidformatet benyttes av en lang rekke aviser, fra VG og Dagbladet til Nationen, Klassekampen, Firda og Fiskaren.

(NB: Tabloid er et ord som i dag gjerne brukes om en bestemt form for journalistikk, om sensasjons-, sladder- og kjendisjournalistikk. Dette

Øyebevegelser Undersøkelser av hvordan en avisleser beveger blikket over en avisside, kan fortelle oss hvilke elementer på siden som tiltrekker seg oppmerksomhet. Slike undersøkelser kalles eye-trackanalyser, og de gjennomføres ved at avisleseren får på seg et par avanserte «briller» som videofotograferer både øyebevegelsene og de områdene på siden som blikket går over. Her er noen viktige funn fra slike undersøkelser: • Leserne ser først på store bilder, enten bildene er i svart-hvitt eller farge. • Fra et bilde går leserens blikk ofte over til et annet bilde, dersom det er et annet bilde på siden. • Bildetekstene blir lest før brød­ teksten og er derfor viktige. • Farger tiltrekker seg oppmerk­ somhet. • Korte notiser er populært og blir lest av mange. • To motstående sider oppfatter leseren som en helhet, ikke som to separate sider. Leseren ser først på høyresiden.

er en gal bruk av ordet. Tabloid er betegnelsen på et sideformat, som riktignok løssalgsavisene var tidlig ute med å ta i bruk, men som i dag benyttes av alle typer aviser.)

Løssalg eller abonnement? Hvordan avisen selges, er avgjø­ rende for hvordan forsiden på avisen utformes. For løssalgsavisene er det viktig at forsiden vekker opp­ merksomhet og «roper høyt», fordi det i stor grad er denne siden som selger avisen. Forsiden blir en salgsplakat. En abonnementsavis behøver ikke å ta slike hensyn, for denne avisen er jo solgt på forhånd. Den kan være mer lavmælt på forsiden; den behøver ikke å vekke oppmerk­ somhet i kioskvinduet på samme måte som en løssalgsavis. Nå er det slik at også mange abonnementsaviser selger en del av sitt opplag i løssalg. Jo større løssalgsandelen er, desto mer nærmer disse avisene seg løssalgsavisene i utseende på for­ siden.

En avis kan selvsagt også bli utgitt i andre formater, for eksempel vanlig A4-format, slik mange skoleaviser blir. Formatet har mye å si for hvordan sidene utformes. En fullformatside kan romme store mengder stoff. Den består som regel av sju eller åtte spalter, og nyhetssidene i dette formatet består som regel av flere -

ofte mange - saker. Tabloidsider består ofte av fem spalter. Dette formatet krever at det er en klart prioritert «bærende» sak på hver side, og at andre saker får mindre plass og plasseres rundt denne hovedsaken. Dette formatet kan også gi gode muligheter for å se to motstående sider under ett, og på den måten skape et slagkraftig og «sterkt» oppslag.

En avisside i A4-format kan for eksempel bestå av tre spalter. Dette formatet gir imidlertid små muligheter til å skape variasjon og spen­ ning i layouten, hvis man ikke velger å nærme seg en mer magasinpreget featurelayout.

Oppgaver

1

Et vanlig tekstbehandlingsprogram eller et presentasjonsprogram (som PowerPoint) har ganske mange muligheter når det gjelder typografi: fonter, spalter, raster osv. Prøv deg fram og finn ut hvilke muligheter du har. Lag en side til skoleavisen der du utnytter mulighetene som finnes.

2

Skaff deg to aviser i tabloidformat. Den ene kan være VG eller Dagbladet, den andre skal være en annen type avis med et varsomt, nøkternt og lavmælt formspråk. Beskriv forskjellen i utseende mellom de to avisene slik du ser den. Hvorfor tror du avisene har forskjellig utseende og layout selv om formatet er likt?

Layout Det finnes en del prinsipper som moderne avislayout bygger på. Her er noen av de viktigste: Prioritering

Redigering

Prioriteringen av de ulike sakene skal komme klart fram. Leseren skal ikke være i tvil om hvilken sak som er hovedsaken på siden. Det skal være kontrast mellom store og små oppslag. Og her er det ikke alltid tekstmengden som er avgjørende. Prioriteringen vises først og fremst gjennom størrelsen på titteltypene. Men også plasseringen på siden og bildeformatet kan signalisere sakens relative betydning.

Oppsøk lokalavisen på hjemstedet ditt og spør om redaksjonen har skriftlige regler for redigering av avisen, en manual.

En tabloidside er redigert slik at det som regel er én sak som er den bærende på siden. Men også i fullformataviser skal sakene være klart prioritert; også her finner vi ofte én sak som tydelig er toppsaken på siden.

Orden. Blokk- eller modullayout

Det skal være orden på siden. Leseren skal ikke være i tvil om hvilke elementer som hører sammen, og hvilke som ikke gjør det. I dagens aviser oppnår man dette først og fremst ved å ordne stoffet i rektangu­ lære blokker, enten vertikale eller horisontale. Hvis du har sett en kopi av en svært gammel avis, vil du ganske sikkert mene at den var rotete og tilfeldig uttegnet. Typografene begynte gjerne med å sette brødteksten øverst i venstre hjørne og fortsatte spalte for spalte til teksten var ferdig - og der begynte neste sak. Man tenkte seg tydeligvis at leseren skulle lese alle sakene fra begynnelse til slutt. Det gjør som kjent de aller færreste, og i dag har avismakerne funnet fram til andre og mer oversiktlige måter å komponere en avisside på.

Den såkalte blokklayouten - eller modullayouten - virker ryddig og gjør det enkelt å orientere seg på siden. Etter dette prinsippet blir en sak - med tittel, tekst og bilde - organisert som en rektangulær og hel­ hetlig blokk eller modul. Denne blokka kan være i høydeformat eller i breddeformat - og i enkelte tilfeller kvadratisk.

En slik layout gir et harmonisk og ryddig preg, og det skaper oversikt for leseren.

Kanskje du kan få et eksemplar av den?

178

Konsekvent gjennomført kan likevel en slik modullayout gi et litt kje­ delig og statisk inntrykk. I noen tilfeller kan det derfor være en fordel å brekke stoffet som i eksemplet til ventre. Istedenfor å legge alle sakene ut i vertikale blokker over tre spalter velger vi å gi den minste saken to spalter. Den største saken brekkes rundt den minste. Det er

ikke nødvendig med ramme rundt ad-saken.

Skytterlag kan bli kastet ut av Hæren Bergen Nordre Skytterlags bane for miniatyrskyting på Bergenhus vokter besvær. Støyen fra banen forstyrrer Forsvarets Musikkorps som øver i etasjen over. StGUXØWWEXRSnaM

- Vi kan ikke godta utkastel­ sen. Nye kulefangere vil dem­ pe støyen, sier formann i skvtterlaget, Tor Sundby. Nå ?-år skytterlaget til sak for å å kjent oppsigelsen ugyldig.

MOBILISERING -I kontrakten heter det at kun militære hensyn skal kunne gi grunnlag for oppsi­ gelse. Jeg kan ikke se at be­ skjeden støy fra kulefangeme skulle plage de som øver, sier Sundby. Det er Bergenhus Regi­ ment som har tatt initiativet til oppsigelsen. Bakgrunner, er behovet for nye øvingslo­ kaler til musikkorpset. De skulle egentlig inn i Norønnahallen. men tapte en rettssak mot Norønna Leie­ kontrakten ga kun grunnlag for å si opp leieavtalen når det forelå militære hensyn. -1 saken mot Norønna kom det frem at militære hensyn kun var å forstå som mobilisering. Derfor kunne ikke Norønna kastes ut. Vi har militære vitner som kan bekrefte åt en slik definisjon lå til grunn for utrykket «mi­ litære hensyn» i vår leiekon­ trakt, sier Sundby. - EN FORSVARSSAK Han synes konflikten med hærer, er en ulykke.

- Skyttersak er forsvars­ sak. Bergen Nordre Skytter­ lag er medlem av Det Frivilli­ ge Skyttervesen. I formålspa­ ragrafen har skyttervesenet som målsetning å dyktiggjøre sme medlemmer til landets forsvar. Derfor får skytterve­ senet hvert år får 20 millioner kroner fra Forsvarsdeparte­ mentet over statsbudsjettet I oppsigelsen fra Forsvaret er det brakt inn en helt ny be­ grunnelse Der heter det at man i forbindelse med oppus­ sing av lokalene er avhengig av å sette opp en bærende vegg i kjellerloKale for & kunne/benytte proviantmagasinet slik det var planlagt. -Dette er en helt ny be­ grunnelse, som ikke har vært oss forelagt tidligere Her er dessuten en bærende vegg, sier Sundby.

ferat fra interne møter i Ber­ genhus regiment der begrun­ nelser; for å si opp leieforhol­ det hele tiden har vært støyen

godta flytting? - Dersom vi får akseptable lokaler i nærheten setter vi oss ikke på bakbeina, sier Sundby.

Vi har en tekst og et bilde, og vi skal sette saken opp på siden som en nyhetssak. Det kan vi gjøre på mange ulike måter. Her ser vi fem ulike løsninger. Alle er avsluttede blokker eller moduler i rektangelform, alle har bilde over to spalter, men de har ulik komposisjon og ulikt format. Hvilken som er best, avhenger av flere forhold, ikke minst hvordan siden for øvrig skal se ut, og hvordan de øvrige sakene på siden settes opp. Eksempel 2 har en ulempe ved at den har et stort hopp - eller «lesesprang» - i brød­ teksten. Illustrasjon utlånt av Avis i Skolen.

-Vi har sagt oss villige til å flytte villig til å flytte. Men hele sekt holdt hemmelig for oss. Først etter at ti ad om­ veier fikk vite om planene har vi kommet i en form for dialog, sier Tor Sund­ by. Han sier det fra Bergen­ hus Regiment sin side er

mer plutselig har de fun-

keiig med lokaler, virker

lesesprang

Symmetri gir god orden og harmoni, men kan også oppleves av leseren som en passiv og kjedelig layoutløsning. Symmetri brukes i dag så godt som aldri på nyhetssider, men av og til på featurestoff.

Bruker Polet mot sprit Regjermgen vil spnte

Sentrumsdrink Sittende på en barkrakk og med

på mer informasjon.

NART vil polkunder bli møtt av plakater og annet informasjonsmateriell som forteller om alkoholens skadevirkninger.

S

let ved å gi polet en mer sentral oppgave i opplysningsarbeidet mot alkohol.

te sosialministeren svare på alle anklager om ar de her svikter sine avholdsiøfter.

stortingsflertallet, og vil heller

ke informasjonsinnsatsen, sier Ruspufver og rusbrus Helt uten nve forbud er ikke

slik at den øilignende rusbrusen get. Men polets alkoholpolitiske

flere år. Desto viktigere er det å styrke tilliten dl monopolord-

hild Meitveit Kleppa dl Virt Største endringen tende endringen i regjeringens

borte for godt, men det vil neppe stå øverst på lista etter at Kleppa besøk dl Systembolaget i Sveri­ ge 19. mai for å se hvordan mo­ nopolbedriften informerer sine Regjeringen har satt av 20 mii-

vedparten av handlingsplaner., og får å styrke behandlingstilbudet for rusmisbrukere.

....men selger mer DET HJELPER ikke at regjeringen vil redusere alkohol forbruket. Vinmonopolet solgte 1,5 prosent mer ren alkohol i årets

selv om Bryggerinxnngen ha rncidt om redusert øisalg så lang i år. Selv om økningen hittil i år e mindre enn fjorårets gigantvekst.

Ringstad antar at de nye polene som vi! bli bygd de neste fire åre­ ne alene vil øse salget med ytterSosialminister Magnhild Meirvert Kleppa tester «sentrumsdrinken», alkoholfri vei å merke, ■mens hun leggerfrem regjeringens handlingsplan mot rus. røro. rov menmng b

Her er grunnlinjene brukt til å lage en ryddig avisside. Fra Vårt Land.

veksling ligner en avholdsiosje.

omstridte alkotiltak for å få med seg Stortinget

I fullformataviser - og til dels i tabloidaviser - er grunnlinjer et hjelpemiddel til å ordne sakene på siden. Når to saker står ved siden av hverandre, bør de starte eller slutte i samme høyde. Dersom de starter eller slutter i nesten samme høyde, oppstår det «knekker» og «knær» på siden, og det gir et rotete inntrykk. Ofte er det annonsene (som plasse­ res på siden før det redaksjonelle stoffet) som styrer grunnlinjene. En grunnlinje kan gå over hele siden eller over deler av den. Den kan markeres med en strek, eller bedre: Den kan være umarkert og bare framgå av den plasseringen sakene har.

Med bilder kan vi skape spennende kontraster. Stort mot lite, vertikalt format mot horisontalt, hvitt mot svart - slikt skaper spenning, og elemen­ tene framhever hverandre.

Korken settes på alle

innsats mot alkoholens

Grunnlinjer

Kontraster i bildebruk

skadevirkninger.

rusmidler, som ble lagt fram i går. Planen inneholder ingen mot­ stand mot opprettelsen av 40 nye pol eller stopp i taxfree-salget, ingen løfter om heiseadvarsier på flaskene eller andre skarpe tiltak

opp Vinmonopolets

Honnørordene sitter løst i poiitis-

handlingsølanen mot rusmidler, med sos, a departementets egne stikkord: Øke samarbeidet, øke

Magnhild Meitveit Kleppa vil ikke svare på om handlingsplaner, er sterkt nok dl i stoppe denne økningen.

Foreslår fire felts E-18

LØRDAGSAVISEM/VÅR7 LAHD - 9 m. 1998 - SIDt 3

Featureside med god kontrast i bildebruken. Fra Østlandes Blad.

Du vil sjelden finne tre like store bilder på en avisside. I så fall er det en spesiell effekt som skal oppnås (eller siden er dårlig redigert). Når fotografen har levert flere bilder til en sak, velger desken ett bilde som skal være det bærende i saken. Er det god plass og bildene er viktige i saken, kan det hende desken velger å bruke flere bilder, men de skal i så fall fortelle noe annet enn det første bildet, og de skal trykkes i

mindre format. Bildebeskjæring Beskjæring av bilder er en viktig del av redigeringsarbeidet. Hovedprinsippet er at vi skjærer bort det som er unødvendig i forhold til hva bildet skal fortelle, men vi skal vokte oss for å skjære bort viktige elementer i bildet. Begge deler syndes det stadig mot i norsk presse.

181

Dersom personen på et bilde er vendt mot den ene siden av bildet, skal det være mest luft foran personen. Det er også en fordel at personen på bildet er vendt mot den saken bildet står til, og ikke bort fra saken eller ut av siden. Ikke bare personens blikkretning, men også andre elemen­ ter i bildet kan skape en slik bevegelse eller «retning» i bildet. I så fall gjelder det samme prinsippet. (Regler som dette kan selvsagt brytes dersom det gjøres bevisst og for å oppnå en spesiell effekt.) Nyhetssider og featuresider Det er ofte stor forskjell på nyhetssider og featuresider i avisene. Mens nyhetssidene er tett redigert etter faste maler og formater, gir featuresidene rom for mer kreativitet og ukonvensjonelle løsninger. Mange aviser bruker lettere titteltyper på disse sidene, de er dristigere med bildeformater, satsbildet er løsere (løs høyrekant, større linjeavstand, lettere skrift), og luft brukes i større grad som et selvstendig grafisk virke­ middel. Bildetekster

Alle avisbilder skal ha bildetekst. Det er som regel nødvendig å knytte noen faktaopplysninger til bildet for at leserne skal forstå hva bildet viser. Det tar seg dårlig ut med bildetekster som kun i stikkords form for­ teller det samme som bildet, såkalte etikett-tekster av den typen som finnes i mange fotoalbum («Her ser vi Jostein idet han går på flyet...»). En bildetekst bør inneholde selvstendig informasjon. Du behøver ikke å forklare leseren det han klart og tydelig ser på bildet. Bildeteksten skal gi tilleggsinformasjon til det vi ser på bildet.

Bildeteksten bør plasseres slik i forhold til bildet at det følger vår naturlige leseretning. Det betyr at den beste plassen for bildeteksten er under bildet. Den nest beste plassen er nederst på høyre side av bildet, plassert slik at den flukter med underkanten på bildet. Særlig viktig er det at vi i bildeteksten har med navn på de personene som vises på bildet. Leserne forventer dette, selv når det er ganske mange mennesker på bildet. Når bildet blir tatt, er det journalistens ansvar å få med seg navnene på dem som er med på bildet - og NB: i riktig rekkefølge, slik de sitter eller står. I bildeteksten navngis perso­ nene fra venstre mot høyre.

Tips til videre lesning Andersson, Per og Kenth Andreasson (1998): Gøra Tidning. Ordfronts Forlag, Stockholm Baugstø, Per og Trond Degnes (1995): Visuell visjon - i fritt fall? Skrå blikk på nordisk avisdesign. Universitetsforlaget, Oslo Garcia, Mario R. og Pegie Stark (eds.)(1991): Eyes on the News. Poynter Institute, St. Petersburg, Florida Gynnild, Astrid (1990): Avisene fangar blikket Det Norske Samlaget, Oslo Sogstad, Knut (1996): Layout. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Bladet Dagspressen inneholder ofte artikler og reportasjer om avisde­ sign. Bladet utgis av Norske Avisers Landsforening, NAL.

Teknisk produksjon og trykking Etter at avissidene er ferdig ombrukket på skjerm, skal de gjøres klare til trykking. Denne prosessen kalles før-trykk (pre-press). De ferdige sidene blir overført fra datasystemet i avishuset til et lokalt trykkeri, eller via en datalinje til andre trykkerier. Deretter må det lages trykk­

plater til hver side.

Platene kan lages på to ulike måter; enten via film eller direkte fra digitale data. Skal platene lages via film, kan det også gjøres på to måter: Sidene kan monteres manuelt på et setteri (via paste up). Deretter blir det laget filmkopi av sidene. En annen og litt mer moderne metdoe er å lage filmkopi av de ferdige sidene uten å gå veien om manuell paste-up. Men ferdige elektroniske sider kan over­ føres direkte fra skjerm til ferdige trykkplater, uten å gå veien om film. Dette kalles «Computer To Plate» (CTP). Mange trykkerier ligger et stykke unna avishuset. Noen store aviser trykkes på flere steder i landet samtidig, slik at distribusjonen skal bli enklere. Ferdige sider må da sendes elektronisk til trykkeriene.

Det mest moderne avistrykkeriet i Norge, og et av de mest moderne i verden, er Schibsteds trykkeri i Nydalen i Oslo. Teknologien som brukes her, kalles CTP (Computer to Plate). I årene framover vil flere og flere trykkerier gå over til denne teknikken. Vi skal se nærmere på gangen fra avissiden er laget på desken i avishuset, til ferdig avis, slik det foregår med CTP-teknologi. Det som først og fremst skiller CTP fra eldre metoder, er at hele pro­ sessen foregår digitalt. All informasjon overføres digitalt fra skjermer på desken til ferdige plater i trykkeriet, og alle prosesser er styrt av datamaskiner. Dette stiller store krav til kontroll av de elektroniske

sidene før de trykkes.

Fra skjerm til trykkplate Som du tidligere har lest, redigeres avissidene på skjerm på desken i avishuset. De som arbeider på desken, setter sammen tekst og bilder, redaksjonelt stoff og annonser til hele sider ved hjelp av redigeringsprogrammer som Quark Xpress, Pagemaker eller lignende. Når en avisside er ferdig, blir all informasjonen lagret som en elektronisk fil som kalles postscript. Postscript er et format som brukes internt, men kan også overføres via datalinjer til eksterne trykkerier.

Datamengden for en sort-hvit side er på omtrent 350 millioner «bits», eller ca. 50 MB. For en 80 siders avis med 20 sider i farger er data­ mengden 5GB. For å håndtere så store datamengder, blir dette kom­ primert ned til ca 10%.

I tradisjonelle trykkerier blir avissidene først overført til film, og der­ etter lages trykkplatene. Filmen er negativ og må framkalles før pla­ tene kan lages, omtrent som når du tar bilder med et vanlig kamera. CTP-teknologien har altså fjernet ett ledd i prosessen fra skjerm til ferdig avis. Når platene er ferdiglaget, blir de montert i pressa, og trykkingen kan starte. Å bære plater fra lasermaskinen til trykketårnene er faktisk nesten det eneste manuelle arbeidet som foregår i Schibsted trykkeri. Ellers styres hele trykkeriet fra datamaskiner i egne kontrollrom.

Reduserte kostnader, bedre kvalitet CTP-teknologi innebærer flere fordeler sammenlignet med tradisjo­ nelle teknikker. Avissidene overføres direkte til trykkplate, uten først å gå veien om film. At et ledd er fjernet, gjør at kostnadene blir lavere. Kvaliteten på bilder og grafikk blir langt bedre på et CTP-trykkeri enn på et tradisjonelt trykkeri, særlig når det gjelder fargetrykk. Det har flere årsaker: Et digitalt bilde består av en mengde små punkter som kalles rastere. Et sort-hvitt-bilde består av sorte og hvite punkter, og tettheten av de svarte punktene avgjør hvor lyst eller mørkt et bilde, eller deler av et bilde, er. Bilder som brukes i de fleste aviser, har 36 punkter pr. cm. Hvis alle punktene er i full størrelse (100%), er bildet helt sort. Hvis 20 % av punktene er sorte, vil vi oppfatte bildet som lys grått. Et sort-hvitt bilde består derfor av rasterverdier mellom 0 og 100%. Fargebilder består av samme type punkter, men punktene gjen­ gis med fire ulike farger. Disse fargene kalles cyan (kald blå), magenta (kald rød), gul og sort. Når de digitale bildene blir overført direkte til plate, uten først å gå veien om film, blir gjengivelsen av bildene mer nøyaktig. Dessuten unngår man feil i kopieringsprosessen fra film til plate, som kan gi mispass. Mispass betyr at de fire trykkfargene ikke trykkes riktig på hverandre.

Å trykke aviser i farger er mer komplisert enn å trykke i svart-hvitt. På tradisjonelle trykkerier blir mengden av farge som tilføres papiret regulert ved hjelp av dyser som innstilles manuelt. Det er vanskelig å stille inn dysene helt nøyaktig, og det tar ofte tid. Feil innstilling kan føre til at de første tre-fire tusen avisene som trykkes, får feil farge-

gjengivelse og må kastes. Dette kalles makulatur. I Schibsted trykkeri i Nydalen stilles fargene inn automatisk ved hjelp av sensorer som «leser» fargemengden på hver plate. Dette reduserer makulaturet til omtrent 500 aviser. Og det betyr penger spart. Det er selvfølgelig viktig for avisen at leserne er fornøyde med trykk og bildegjengivelse. Men det er enda viktigere for annonsørene. En helsides annonse i farger i Aftenposten koster opptil 200 000 kroner, og det er klart at annonsørene forventer god kvalitet for pengene. Hvis annon­ sørene ikke er fornøyde med trykkvaliteten, kan de reklamere og nekte å betale full pris. CTP-teknologi kan redusere antallet reklamasjoner fra annonsørene, og beskytter dermed avisen mot økonomisk tap.

Oppgaver

Data-teknologi i avisproduksjonen Her er noe av data-verktøyet som brukes i avisproduksjonen: • Tekstbehandling. Mange aviser bruker programmet «Word». • Bildebehandling. Et mye brukt bildeprogram heter «Photoshop». • Redigerings-eller ombrekkingsprogram. De to mest brukte er QuarkXPress og Pagemaker. • Internett, med mail-program og nettleser (Netscape eller Microsoft Explorer). • Arkiv: De senere år har så godt som alle aviser opprettet elektro­ nisk redaksjonsarkiv for tekst og bilder. • Administrasjonen har sine egne dataprogrammer: Lønns- og regn­ skapssystemer, abonnentarkiv og annonsørarkiv m.m.

1

Skriv ned noen stikkord for hva du bør tenke på når du skal lage layout på en avisside.

2

Forklar hva som skjer fra avissiden er laget, til avisen er ferdig trykt, slik det foregår med CTP-teknologi.

Avisbedriften - organisering og økonomi «Avishuset» Et «avishus» består ikke bare av en redaksjon. Flere andre avdelinger og en lang rekke ulike yrkesgrupper må til for å produsere avisen og få den ut til leserne.

Annonseavdelingen sørger for en stor del av inntektene til avisen. Her arbeider annonsekonsulenter som holder kontakt med annonsørene. De gjør avtaler om priser og annonsestørrelser, om antall innrykk og plassering i avisen. I mange tilfeller hjelper konsulenten annonsøren med å utforme annonsen, i andre tilfeller leverer annonsøren en ferdig utformet annonse klar til trykking.

Administrasjon og økonomiavdeling er også en del av avishuset. Noen må føre regnskap, holde rede på abonnent-arkivet og sørge for lønns­ utbetalinger. I store aviser kan det være både personalavdeling og informasjonsavdeling, i småaviser er det kanskje en eller to personer som tar seg av alle de administrative funksjonene.

Trykkeri og distribusjon er også nødvendig, men dette er tjenester som en del aviser - særlig mindre aviser - setter bort og kjøper av andre. Hvilke funksjoner, avdelinger og yrkesgrupper som finnes i en avisbe­ drift er selvsagt avhengig av størrelsen på avisen. Her er to eksempler:

«flftenpoften Den lille • Avisen Møre-Nytt i Ørsta har 14 1/2 årsverk, og tilsammen 19-20 ansatte. Disse fordeler seg slik: - Fem i redaksjonen, inkludert redaktør - Seks typografer på teknisk avdeling - Tre-fire personer som tar seg av annonser, abonnement og regnskap - To deltidsansatte som pakker og adresserer avisene om kvelden (avisen distribueres med Postverket). - To deltidansatte renholdere Møre-Nytt kommer ut tre dager i uken, og har et opplag på 5.300 aviser.

Den store • Aftenposten har 1.430 ansatte. I tillegg kommer omlag 3.500 medarbeidere i det ytre apparat i distri­ busjonen (avisbud m.m.). - Redaksjonen har godt og vel 430 medarbeidere. Her er omlag 290 journalister og fotografer, og omlag 80 typografer. - Annonseavdelingen har 300 medarbeidere. - Andre store avdelinger i Aftenposten er opplagsseksjonen, produksjonsseksjonen og organisasjonsseksjonen. Aftenposten har et opplag på morgenutgaven på vel 280.000 aviser (hverdager). Aftenutgaven trykkes i vel 190.000 eksemplarer.

Økonomi Å produsere en fullverdig avis er kostbart. Det krever betydelige

investeringer i utstyr, og det krever store driftsutgifter i form av lønn, papir og annet materiell, distribusjon osv. Husk at avisen skal være ny fra bunnen av hver eneste dag! For å overleve må avisen som enhver annen næringsbedrift ha inntek­ ter som er minst like store som kostnadene. Avisbedriftens inntektsside er det relativt lett å få oversikt over. Aviser flest har to hoved-inntektskilder, nemlig leserinntekter (abon­ nement og løssalg) og annonseinntekter. Kostnadsssiden er derimot mer sammensatt og inneholder flere elementer. Vi skal se litt nærmere på avisbedriftens kostnads- og inntektsside:

Kostnadene Lønnskostnader: Dette er en av de store utgiftspostene i en avisbedrift. Å lage avis er en såkalt arbeidsintensiv virksomhet. Det betyr at men­ neskelig arbeidskraft i liten grad kan erstattes av teknologi. Bare men­ nesker kan skrive i avisen, det kan ikke maskiner. Likevel prøver avis­ bedriftene selvsagt å drive så rasjonelt og effektivt som mulig, for å begrense lønnskostnadene. Ny teknologi har da også redusert antall ansatte i avisene de senere årene, først og fremst på grafisk avdeling.

Avisens lønnskostnader øker ved at det ikke er mulig å gjøre alt arbei­ det innenfor normal arbeidstid. Noen må arbeide på kveldstid, kan­ skje om natten, og i helgene. Dette gjelder både i redaksjonen, på tek­ nisk avdeling og i distribusjonen. De som arbeider på slike tidspunk­ ter skal ha høyere timebetaling (skifttillegg, nattillegg) og kanskje lengre friperioder som kompensasjon. Det er derfor en utfordring for avisledelsen å planlegge slik at det blir minst mulig bruk av ubekvem arbeidstid, men uten at det går utover kvaliteten på avisen. Husleie: Avisen trenger et sted å være. Den kan kjøpe eller bygge et avishus, eller den kan leie lokaler. Jo flere ansatte, desto mer plass trenger avisen. De fleste aviser synes det er gunstig at redaksjonen ligger sentralt plassert i byen eller bygda der den kommer ut, slik at det er kort vei til kildene og lett for publikum å stikke innom. Trykkeriet kan gjerne ligge et annet sted, der det er billigere husleie og lettere adkomst for lastebiler. Avissidene overføres elektronisk fra redaksjon til trykkeri, så avstanden betyr lite. Utstyr: Avisen trenger datamaskiner og programvare for tekstbehand­ ling, internett, redigering, fotobehandling, og ellers datautstyr til administrasjon, abonnement, annonseregistrering og regnskap. Kontorinnredning til alle medarbeiderne hører også med under denne

posten i regnskapet. Trykking: En del aviser eier sitt eget trykkeri. Et avistrykkeri med rotasjonspresse er en stor og tung investering, men det kan også gi inntek­ ter ved at man trykker andre blader og aviser. Andre velger å kjøpe trykketjenester hos et eksternt trykkeri. Dermed sparer man de tunge investeringene, men må til istedet selvsagt betale trykkeriet for hver

dag avisen trykkes.

Distribusjon: Når avisen er ferdig trykket, skal den ut til abonnenter og kjøpere. Distribusjonen er en meget viktig del av avisdriften; hvis den svikter er alt det andre arbeidet forgjeves. Også her kan avisen velge

mellom å gjøre arbeidet selv, ved hjelp av egne biler, sjåfører og avis­ bud, eller å kjøpe distribusjonstjenester av andre. De fleste gjør begge deler; de har egne bud i strøk hvor avisen har mange abonnenter, og så bruker de postverket eller et annet distribusjonsselskap til å frakte avisen til abonnenter lenger unna. Noen aviser har ikke egne bud, men bruker bare postverket. For disse avisene tar portoutgiftene en stor bit av utgiftsbudsjettet. Det finnes også samarbeidstiltak der avis­ bud bærer rundt flere ulike aviser (samdistribusjon).

Faste og variable kostnader Avisens kostnader kan deles inn i det vi kaller faste og variable kostna­ der.

De faste kostnadene er det man må betale enten man trykker få eller mange aviser. Lønna til en journalist er jo i prinsippet den samme enten man selger 500 eller 50.000 aviser. Det samme gjelder utgiftene til husleie, avskrivninger på utstyr o.l. De variable kostnadene er de som øker med større opplag og avtar med mindre opplag. Eksempler her kan være papirkostnader og dis­ tribusjon. For hvert aviseksemplar som trykkes, bruker man litt mer papir og får enda en avis mer å bære ut til abonnentene. Når opplaget øker, så øker disse kostnadene, og motsatt. Vi kan si at de faste utgiftene er det som kreves for å lage ett avisek­ semplar. Hvis vi tenker oss en avis som kun har én abonnent, vil - som vi forstår - de faste kostnadene for det ene aviseksemplaret bli forfer­ delig høye. Blir det trykket to aviser, så blir kostnadene pr. avis hal­ vert.

Avisbransjen er en virksomhet der de faste kostnadene er relativt store i forhold til de variable kostnadene. Det krever mye penger å komme i gang og få laget den første avisen. Men deretter kan man trykke svært mange eksemplarer av produktet uten at det koster særlig mye mer penger. Dette betyr at når en avisbedrift selger nok aviser til at utgiftene dekkes, så vil alt avissalg utover dette gi overskudd. Da øker inn­ tektene langt mer enn kostnadene. Og motsatt: Når opplaget går nedover, vil inntektene svikte mens de faste kostnadene er tilnærmet de samme som før. I slike situasjoner må avisledelsen raskt gripe inn og få de faste kostnadene ned på et nivå som står i forhold til inn­ tektene.

I det praktiske liv er det mange forhold som spiller inn, og som gjør

avisøkonomi til et komplisert puslespill. Økt opplag betyr ikke at alle de økte inntektene automatisk fyller opp avisens eller eiernes bankkonto. En del av pengene blir som regel brukt til å lage en bedre avis, utvide sidetallet, kjøpe nytt utstyr, ansette en ekstra journalist eller annonsekonsulent, eller dra på flere reportasjereiser. Trolig vil også de ansatte ha sin del av overskuddet

og kreve lønnsøkninger. Redusert opplag kan føre til at sidetallet i avisen blir redusert, ihvertfall et par dager i uken. Det kan bety at reisebudsjettet og frilansbudsjettet blir redusert, eller et lokalkontor legges ned - og kanskje inngår avisen samarbeid med andre aviser om felles stoff for å få ned utgif­ tene. Ved hjelp av rasjonalisering og innsparinger kan man fortsatt ha

en sunn drift.

I dag er mange avisbedrifter en del av et større konsern. Det kan bety at en avis som går godt økonomisk, må betale en betydelig del av sitt overskudd til konsernet, i såkalt konsernbidrag. Men det kan også bety at en avis som går dårlig får støtte og økonomisk hjelp fra konser­ net, og på den måten klarer seg gjennom en vanskelig periode.

Inntektene I hovedsak har avisene to inntektskilder: leserinntekter (abonnement og løssalg) og annonseinntekter. I tillegg kan avisen ha inntekter fra trykkerivirksomhet ved at den også trykker andre aviser og blader, og fra distribusjon av andre trykksaker sammen med avisen. En del aviser får også økonomisk støtte fra staten, det som kalles pressestøtte. For avisbransjen som helhet utgjør pressestøtten en meget liten del av de samlede inntekter, men for de avisene som mottar denne støtten kan den bety mye.

Vi bruker i denne boka ordet leserinntekter om inntektene som kommer fra salg av avisen, gjennom abonnement og løssalg. Dette ordet brukes som regel ikke i avisenes egne regnskaper. Der kalles det gjerne opplagsinntekter eller salgs­ inntekter, eller det er spesifisert som abonnement eller løssalg.

De to hovedinntektskildene, leserinntekter og annonseinntekter, henger tett sammen. En avis med mange lesere får store inntekter fra abonnement eller løssalg, men den får samtidig høye annonseinntek­ ter. Fordi den har mange lesere, er den attraktiv for annonsørene, de når jo fram til mange av sine mulige kunder gjennom avisen. Den avisen som er attraktiv for annonsørene, kan ta høye priser for annon­ sene. Og motsatt: En avis med få lesere blir mindre attraktiv for annonsørene, og den må derfor holde lave annonsepriser for i det hele

tatt å få annonsører.

189

I virkeligheten er sammenhengen mellom opplag og annonsetilgang litt mer komplisert: Dersom den lille avisens lesere er nettopp de men­ neskene som annonsøren ønsker å nå, vil selvsagt annonsøren likevel annonsere i den minste avisen.

Kontaktpris Annonseprisen kan også ha betydning; dersom den minste avisen selger ekstra rimelig annonseplass, enda billigere enn forskjellen i opplag skulle tilsi, så kan den trekke til seg annonsører. - Men som hovedregel henger leserinntekter og reklameinntekter sammen: Jo flere lesere, desto mer reklame - og desto høyere pris på annonsene.

Et eksempel på avis-økonomi I ^tiigr butikk- t>g Imntoriokater/leilitfo-ter

VARNYTT

| « EiekoomsSekvke as

Jakker, frakker og drakter

■t10%

Sentralkjøkken gir million-innsparing Zoberpremie natt til 1. mai

Forskjellen mellom a ruste opp dagens institusjonskjakken i Ringerike og & drive nytt sentralkjokkcn, er drøyt to millio­ ner kroner året. Dette går fram av forprosjekt sentralkjøkken,

hvor rapporten nå er klar. Kjøkkenet vil ha ledig kapasi­ tet, for eksempel til å levere middager til nabokommuner og bevertninger ved kom munale arrangementer. Ved å ut­

nytte slike inntektsmuligheter, kan årlig driftsforskjell mel­ lom sentralkjøkken og dagens institusjonskjøkken komme opp i ca fem millioner kroner året. rSMeTi

Lederskifte i Hole Høyre

Ringerikes Blad er en lokalavis som kommer ut på Hønefoss, og som dekker kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Avisen er relativt stor til lokalavis å være, med et opplag på vel 13.000 aviser daglig (1997). Det er mellom 60 og 70 årsverk knyttet til avisen.

Av regnskapet for avisen går det frem at den har meget god økonomi. Den hadde i 1997 et overskudd på vel 9 millioner kroner av en omsetning på 65 millioner. Her er de viktigste tallene i regnskapet: Driftsinntekter: 35.195.877 Annonser 18.007.606 Opplag Andre driftsinntekter 11.462.356 194.700 Salg av driftsmidler Sum driftsinntekter 64.860.539 * «Salg av driftsmidler» er egentlig en ekstraordinær inntekt, og kunne like gjerne vært ført et annet sted i regnskapet.

Når annonsører vil vite hva det koster å annonsere, spør de gjerne etter kontaktprisen. Det er annonse­ prisen pr. 1 000 lesere, det vil si den prisen du må betale for å nå 1 000 lesere. (Noen bruker også begrepet om annonsepris pr. leser.) Annonsøren er selvsagt villig til å betale mer for en annonse i en stor avis enn i en liten avis, men hvor mye mer avhenger av kontaktprisen.

Tenk deg en avis med 5 000 lesere, som tar 1 000 kroner for en annonse. Kontaktprisen blir altså 200 kroner. I samme by finnes en annen avis med 25 000 lesere. Denne avisen tar 4 000 kroner for en annonse. Ved å dele 4 000 kroner med 25 finner vi kontaktprisen, som blir 160 kroner. Det er altså «billi­ gere» å annonsere i den store avisen enn i den lille, selv om det koster fire ganger så mye. Men så kan andre forhold spille inn. Kanskje mener annonsøren at en annonse i den minste avisen blir lagt mest merke til, og at i den store kan annonsen forsvinne blant alle andre annonser. Kanskje når den lille avisen akkurat den lesergruppen annonsøren ønsker å nå, for de bor alle i sentrum av byen, mens den store avisen har et større nedslags­ felt med mange lesere som er uin­ teressante for annonsøren.

Avisen tar altså inn hele 35 millioner kroner i året i annonseinntekter. Det er omlag 55 prosent av de totale inntektene. Fra abonnement og løssalg har avisen inntekter på 18 millioner. Dette er knapt 28 prosent av inntektene. Annonseinntektene utgjør altså dobbelt så mye som opplag­ sinntektene i regnskapet.

Det som kalles «andre driftsinntekter» er blant annet inntekter fra reklameaviser, trykkeri og distribusjonsvirksomhet. I Ringerikes Blad er trykking og distribusjon skilt ut i egne selskaper som avisen eier og driver sammen med andre aviser. (Siden avisen har slike datterselskaper er det et konsernregnskap vi snakker om her.) Ringerikes Blad mottar ikke pressestøtte.

Driftskostnader: Vareforbruk Lønn, pensjonskostnader Adm./salgskostnader Avskrivninger Tap på fordringer Tap ved salg av driftsmidler Sum driftskostnader

5.735.017 32.823.861 12.463.685 3.344.759 104.491 34.358 54.506.172

På kostnadsssiden er lønninger til de ansatte den tyngste posten. Lønnskostnadene utgjør som vi ser over halvparten av hele driftsregnska­ pet. Under «vareforbruk» kommer blant annet papirkostnader på 1.256.000 kroner. Under «administrasjon og salgskostnader» er distribusjonen av avisen en stor post, den var i 1997 på 4.347.000 kroner.

Når vi trekker driftskostnadene fra driftsinntektene, ser vi at Ringerikes Blad hadde i 1997 et driftsresultat på 10,3 millioner kroner. Etter finans­ kostnader og skatt ble årsoverskuddet på 9,1 millioner. Av dette ble 5,8 mill, avsatt som konsernbidrag til avisens eier, som er A-pressen. (A-pressen kjøpte Ringerikes Blad i november 1997)

Oppgaver

1

Hva er avisens viktigste utgifter?

2

Hva er de viktigste inntektskildene?

3

Hvordan påvirker opplagsstørrelsen avisens inntekter?

Skoleavisen - organisering og produksjon Å lage en skoleavis er heldigvis ikke så komplisert som å drive en ordinær dagsavis. Vi slipper vanligvis å tenke på for eksempel lønninger til de ansatte, husleie, store investeringer i utstyr og driftsmid­ ler osv.

Men et budsjett bør vi likevel ha, for noen utgifter vil også skoleavisproduksjonen føre med seg.

Lokaler og utstyr For å lage skoleavis trenger dere i utgangspunktet følgende: • Redaksjonslokale. Tenk gjennom hvor mange som skal oppholde seg i redaksjonen samtidig. Det er også en fordel om redaksjonen ligger sentralt og synlig på skolen, slik at det er lett for andre å stikke innom med tips og ideer. Dersom dere skal bruke klasserommet som redaksjon, vil det være en fordel å frigjøre en vegg slik at dere i produksjonsperioden kan henge opp avissidene etter hvert som de blir ferdige. • Datamaskiner med egnet programvare. Dere trenger først og fremst tekstbehandlingsprogram. Dersom maskinene - eller i hvert fall en av dem - også har Internett-tilknytning og et redigeringsprogram, er det en stor fordel. • Telefon. Det er vanskelig å lage en skikkelig avis uten tilgang til tele­ fon. Kanskje kan dere få til en avtale med skolen om bruk av telefon mot at dere fører loggbok over alle samtalene, at telefonen er åpen bare for lokalsamtaler, eller lignende. • Kamera. Har skolen kamera? Har noen privat kamera som kan brukes? • Mørkerom. Hvis dere skal ta bilder, hvor skal disse framkalles og kopieres? Dersom dere ikke har mørkerom, er det et alternativ å bruke fargefilm som framkalles og kopieres i fotobutikken. Fargebilder kan selvsagt trykkes i svart-hvitt i skoleavisen.

Det er selvsagt fint om skolen kan stille disse ressursene til gratis dis­ posisjon. Hvis ikke må eventuelle kostnader tas med som utgiftsposter i avisens budsjett.

Anbud på trykking Dersom avisen skal trykkes ved et eksternt trykkeri, bør det innhentes anbud fra flere trykkerier. Trykkeriet trenger da å vite - opplag - format - papirkvalitet - eventuelt hvor mange fargesider det skal være, fire farger og to farger - om sidene leveres trykkeklare, eller om det også er behov for settetjenester, skanning av bilder, ferdiggjøring av annonser og lig­ nende Papirkvaliteten oppgis i gram pr. kvadratmeter. Når dere sammenligner anbudene fra ulike trykkerier, betyr selvsagt prisen mye. Men andre ting kan også spille inn, for eksempel om trykkeriet er kjent for å levere god kvalitet, hvor raskt de kan levere arbeidet, osv. Be gjerne om å få se produkter som trykkeriet har levert, slik at dere kan vurdere kvaliteten.

Driftsutgifter • Trykking. Skal avisen trykkes ved eksternt trykkeri? I så fall blir dette en betydelig utgiftspost. Anbud bør hentes inn fra flere tryk­ kerier, slik at dere kan velge det billigste og beste. Kanskje velger dere heller å kopiere avisen på kopimaskin? Kan i så fall skolen dekke utgiftene til dette? • Film. Kjemikalier og papir til mørkerommet. Eventuelle utgifter til framkalling og kopiering i fotobutikken. • Andre redaksjonelle utgifter. Hva hvis noen må ta bussen eller bruke egen bil for å gjøre et intervju? • Distribusjon. Dersom avisen bare skal spres på skolen, er vel det noe dere klarer på dugnad og uten utgifter. Hvis avisen skal spres uten for skolen, dukker det kanskje opp kostnader. (Porto? Kilometergodtgjørelse til dem som stiller med bil?)

Inntekter Skal skoleavisen skaffe seg inntekter og dekke hele eller deler av bud­ sjettet selv? Eller dekker skolen alle utgiftene? Dersom dere skal skaffe inntekter, er salg av avisen og annonsesalg det mest aktuelle. Skal skoleavisen selges i løssalg, må salgsprisen være svært lav. Få er trolig villige til å betale særlig mye for en skoleavis. Dersom dere vil selge annonseplass, må dere gå aktivt ut til mulige annonsører. Dette arbeidet må planlegges: - Tenk gjennom: Vil dere be næringsdrivende og andre om såkalte støtteannonser, eller tror dere at annonser i skoleavisen kan gi annonsøren valuta for pengene? Støtteannonser kalles det når en annonsør kjøper en annonse av ren velvilje for bladet, og ikke ut fra forretningsmessige hensyn. - Dersom dere tror at det kan være forretningsmessig interessant for annonsøren å kjøpe annonser i bladet, må dere tenke gjennom salg­ sargumentene: Hvor mange lesere har avisen? Hvem er leserne (aldersgruppe, bosted, interesser osv.)? Er leserne interessert i annonsørens produkter eller tjenester? - Sett opp en liste over mulige annonsører i lokalmiljøet. Husk at annonsørene er mest interessert i å annonsere dersom deres mål­ gruppe faller sammen med skoleavisens lesere. Mulige annonsører kan være både næringsbedrifter, organisasjoner og offentlige etater.

- Fastsett annonsepriser for 1/1 side, 1/2 side, 1/4 side og 1/8 side. Er det andre faste «moduler» som passer inn i avisens grafiske mal som dere bør sette en pris på? - Dersom dere kan få en annonsør til å kjøpe annonse i flere utgaver av avisen, er det selvsagt gunstig. Det bør gis rabatt for gjentatte annonseinnrykk.

Annonseprisene gjelder i utgangspunktet annonsesidene bakerst i avisen. Dersom en annonsør ønsker å annonsere på tekstsider, altså på sider der det også er redaksjonell tekst, koster det som regel noe mer. Enda mer koster det å annonsere på siste side i avisen - og aller mest på førstesiden. Men på førstesiden bør det ikke være for mye annon­ ser, helst ikke mer enn 1 / 3 av siden.

Organisering av skoleavisproduksjonen Dersom alle skal gjøre det de helst vil - når de helst vil - blir produk­ sjonen av skoleavisen kaotisk, og resultatet blir dårlig. Det er behov for ledelse, en klar arbeidsfordeling, planlegging og organisering.

Disse sidene fra en tema-avis laget på Vennesla videregående skole, vant NALS konkurranse om de beste skoleavis-sidene.

Det er mange måter å gjøre dette på, og opplegget vil nødvendigvis variere fra sted til sted. Alt må selvsagt tilpasses lokale forhold. Men vi skal likevel antyde én måte å legge opp arbeidet med skoleavisen på. I dette opplegget har vi delt forberedelsene til første utgave i to perio­ der: planlegging og produksjon. Dersom arbeidet starter to uker før første nummer skal trykkes, kan kanskje den første uka brukes til planlegging og den andre uka til produksjon av avisen. Planlegging Hele staben kan deles i to grupper, en administrativ og en redaksjonell.

Den administrative staben, under ledelse av en daglig leder eller

«direktør», har ansvaret for å - hente inn anbud fra trykkeri og inngå avtale om trykking -

planlegge og sette i gang annonsesalget sette opp budsjett for avisen planlegge distribusjon, sette opp bud- eller ombæringslister sørge for at alt det praktiske legges til rette for produksjonen (rom,

utstyr og bildeproduksjon) Den redaksjonelle staben, under ledelse av redaktøren, skal utforme og forberede den redaksjonelle profilen på produktet. Det er nemlig mange valg og avgjørelser som bør gjøres på forhånd og en gang for alle. Det vil selvsagt være svært ineffektivt dersom man hver gang en ny sak leveres, skal diskutere skrifttyper, størrelse, spaltebredde osv.

Slike ting må være avklart på forhånd. Den første store oppgaven er å sette opp en sideplan. Hvor mange sider skal avisen ha? (Tallet må alltid kunne deles på fire.) Skal dere skille mellom nyhetssider og featuresider? Hvor mange nyhetssider

skal avisen ha? Hvor skal lederartikkelen stå? Leserbrev? Skal dere ha en side med vitser, konkurranser? Den bør vel i så fall stå et stykke bak i avisen. Skal dere ha temasider (sport, kultur osv.)? Hvordan skal dere bruke midtsidene, som gir spesielle layoutmuligheter? Hva skal

dere bruke de viktige sidene 2 og 3 til? Den andre store oppgaven er å utforme en sidemål. Det innebærer

blant annet: • Fastsettelse av spaltemål. • Valg av skrifttype og skriftstørrelse i ingresser, brødtekst og bilde­ tekst.

• Valg av skrifttype og skriftstørrelse i titler. Skal det være forskjell på hovedsaker og ad-saker? Skal det være forskjell på titteltypene i nyhetsstoff og feature? Hva med meningsartikler? Skal titlene være venstrestilt eller midtstilt? • Skal det være noen faste elementer på sidene, som for eksempel sidetall, vignetter, strek oppe eller nede på siden? • Vil dere bruke mellomtitler på større saker? Skrifttype og størrelse? Midtstilt eller venstrestilt? • Ønsker dere kanskje en spesiell grafisk utforming på portrettinterv­ juet? Uthevede sitater underveis i teksten eller lignende? • Skal avisen ha notisspalte (margspalte) på noen av sidene? Hvordan skal i så fall denne spalten settes opp?

Som vi ser, er det mange spørsmål å ta stilling til og få avklart før nyhetssaker og reportasjer begynner å strømme på. Det arbeidet som vi her har omtalt, bør resultere i en såkalt dummy. Det er en prøveutgave av avisen som ikke er ment for offentligheten. Innholdet i tekst og bilder spiller ingen rolle. Det kan gjerne være tøv, men presentasjo­ nen - design, layout og typografi - på de enkelte sidene skal gi et inn­ trykk av hvordan avisen kommer til å bli. Produksjon

Vi sier oss nå ferdige med planleggingsfasen, og vi skal gå over til å produsere første utgave av avisen. Nå skal vi organisere oss på en annen måte, i funksjoner som kan brukes på mer permanent basis. På lengre sikt lager vi en turnusordning der elever får prøve seg i ulike funksjoner og grupper etter tur. (Igjen må vi understreke at organise­ ringen er avhengig av lokale forhold, gruppens størrelse og lignende, og at det kan gjøres på mange andre måter enn det vi har skissert her.)

Disse funksjonene bør dekkes: • Redaktør. Har et overordnet ansvar både for produksjonen og for det ferdige avisproduktet. Leder redaksjonsmøtet, holder oversikt over hvem som gjør hva. Har det avgjørende ordet i diskusjoner og tvil­ stilfeller. Kan skrive leder selv eller be en annen om å gjøre det. • Vaktsjef. Har det løpende ansvaret og tar avgjørelser i redaktørens fravær. Prioriterer saker, leder arbeidet på desken. • Skrivende journalister. Hvis redaksjonen består av mange journalis­ ter, kan de eventuelt deles inn i nyhet og reportasje/feature, eller i vaktlag på dag og på kveld. • Fotograf eventuelt mørkerom. Skrivende journalister kan selvsagt selv ta bilder, eller en egen fotograf kan gjøre det. Dersom redaksjonen har tilgang til mørkerom, må noen også ta seg av arbeidet her.

Skai ha ansvarlig redaktør Ifølge norsk lov skal enhver publika­ sjon ha en ansvarlig redaktør, og redaktørens navn skal framgå av publikasjonen. Det er ganske enkelt ulovlig å utgi et «periodisk skrift» uten å oppgi hvem som er ansvarlig redaktør (straffelovens § 428).

Dersom det publiseres noe som etter norsk lov er ulovlig (injurier, stats­ hemmeligheter, diskriminerende uttalelser, pornografi osv.), skal det være lett å finne fram til én person som kan straffes for dette. I en skoleavis vil mange finne det naturlig at enten rektor eller fag­ lærer er ansvarlig redaktør. En av elevene kan likevel være redaktør og lede arbeidet med avisen. Men ansvarlig redaktør må da kontrollere alt som kommer på trykk, og selv­ sagt kunne gripe inn mot stoff som hun mener ikke bør publiseres.

• Desk. De som arbeider her, har ansvaret for å lese gjennom og redigere manus i samarbeid med den som har laget det, velge bilder i samar­ beid med fotografen, lage layout og redigere sidene ferdig på skjerm. • Annonsesjef og annonsekonsulenter. Også under produksjonsperioden er det trolig behov for noen som kan ta seg av annonsene. I hvert fall bør det være en som har oppsyn med at alle annonsene kommer på i samsvar med avtalen med annonsøren. Det kan selvsagt også selges annonser i produksjonsperioden, både til den forestående og til de neste utgavene av avisen.

I arbeidet med skoleavisen vil dere fort få behov for en tegner. Finnes det slike talenter i gruppa, bør de utnyttes. Hvis ikke, gå på jakt i andre klasser og let etter en tegner som kan engasjeres som redaksjo­ nell medarbeider. Personer som kan jobbe med illustrasjoner på skjerm, er også svært verdifulle for redaksjonen.

Ulike tidsfrister Redaktøren eller vaktsjefen har oversikt over hvilke saker hver enkelt medarbeider holder på med - og ikke minst: når de regner med å levere stoffet. Det er nemlig viktig at ikke alt stoffet blir levert like før siste deadline. Av hensyn til desken må det sørges for en mest mulig jevn levering av stoff, slik at deskmedarbeiderne har noe å gjøre hele tiden. Derfor er det viktig at noen medarbeidere har sin deadline for eksempel onsdag morgen, noen har onsdag ettermiddag, andre har sin deadline på torsdag, og bare noen få sider gjenstår til siste deadline fredag kl. 12.00. Bare på den måten får desken tid til å gjøre en skikke­

lig redigeringsjobb på alt stoffet.

Evaluering Arbeidet med en avisutgave er ikke ferdig før avisen er evaluert. Bruk god tid på evalueringen. Kanskje er det den nyttigste og viktigste

delen av hele produksjonen. Hele redaksjonen bør være med på evalueringsmøtet. Når de enkelte arti­ klene, bildene eller layoutløsningene diskuteres, kan det være lurt å la den eller dem som har laget akkurat dette, få si sin mening først. For øvrig må alle få si sin mening om hva som er bra, og hva som er dårlig; hva dere lykkes med, og hva som kan gjøres bedre neste gang. Prøv å være kon­ struktive; det er ikke nok å si at noe er «dårlig» eller «elendig», uten å for­ telle hvorfor eller å foreslå hva som kunne vært gjort annerledes. For øvrig er det viktigere å peke på hva som er bra, enn hva som ikke er bra.

6

Avisen i samfunnet

Avisen er et gammelt medium. Det som blir regnet som verdens første avis, så dagens lys for om lag 400 år siden. Bladet hette «Nieuwe Tijdinghe» og ble utgitt i byen Antwerpen i 1605. Byen var på den tiden i krig, den var beleiret, og folk var derfor svært interessert i å vite hvordan det gikk med forsvaret av byen. Det fikk de vite gjennom den lille trykksaken som kom ut regelmessig to ganger i uka. Den ukjente utgiveren ønsket å styrke samholdet og holde motet oppe hos innbyggerne i den beleirede byen. Nettopp regelmessigheten, de faste og gjentatte utgivelsene, er et av kjennetegnene på en avis. Den kan komme ut hver dag eller en dag i uka, men den må komme regelmessig, igjen og igjen. For øvrig er forskjellene mange og store fra de første avisene til de moderne avisene vi har i dag. Både produksjonsmåten, innholdet, utse­ endet, størrelsen, distribusjonen, leservanene - faktisk det aller meste ved avisen - har gjennomgått store endringer. Blant annet er avisen blitt et massemedium i ordets egentlige forstand: Fra å være et medium for de få, for de «dannede klasser», er avisen i vår tid blitt allemann­ seie, noe de aller fleste her i landet bruker tid på hver eneste dag. Vi skal kikke nærmere på enkelte trekk ved utviklingen av avismediet opp gjennom historien, i hovedsak i vårt eget land.

Nyheter fra 1500-tallet Tekstene nedenfor er hentet fra danske flygeblader fra 1500-tallet. Disse flygebladene ble spredt av omreisende handelsfolk eller gjø­ glere, og de var forløpere for avi­ sene. Santru oc forferdelige Ny Tidender, som skede i Schlessien i dette Aar MDxlij den XV daw Augusti. Om saadanne græsshopper som ingen haffuer sett tilforn. Huor mange de haffue wærid, och huad skade de haffuew giort.

Een Sandferdig beskriffuilse om som wilde Mennisker oc Dyr wdi Indie, oc saa wdi andre omliggindis Landskab oc Konge Riger baade til Wand oc land, er seet... (fra 1559) En Forskreckelig Oc sand bescriffuelse, om mange Troldfolck: som ere forbrende for deris Misgierninger skyld, fra det Aar 1589 regendis: Oc huad deris vdretning oc bekendelser haffuer været, mangen til en atuarsel. Deslige om en Troldkarl ved naffn stumme Peder, huilcken som kunde giøre sig til en Varulff forme­ delst hans Troldoms Konst. Oc huorledis hand er grummelig henretted til Døde, vdi en By ved naffn Bøpper, tre Mile fra Colne, vdi det Aar 89.

Tre tekniske revolusjoner Den tekniske forutsetningen for avisproduksjon var Johann Gutenbergs oppfinnelse av trykkemaskinen. Ifølge historikerne var det i året 1455 at denne oppfinneren i Rhindalen i Tyskland fikk sitt system med løse skrifttyper støpt i bly til å virke. I en liten kasse ble skriftypene satt

Johann Gutenberg.

sammen til ord og setninger, det ble smurt trykksverte over, og et papir ble presset mot kassen - og dermed var det mulig å lage mange eksemplarer av siden uten å måtte skrive av hele siden for hver gang. Gutenbergs presse kunne trykke opptil 50 ark i timen.

Trykkemaskinen ble først og fremst brukt til produksjon av bøker. I årene etter denne oppfinnelsen skjøt bokproduksjonen i Europa fart, og det er liten tvil om at trykkemaskinen bidrog til de store politiske og samfunnsmessige omveltningene som etter hvert skulle komme. Den andre store tekniske revolusjonen for avisene fant sted lang tid senere, faktisk først på midten av 1800-tallet. Da skjedde det til gjen­ gjeld tre viktige framskritt omtrent samtidig.

For det første fikk vi rotasjonspressa. Noen kom på den smarte ideen at istedenfor å presse to flater mot hverandre kunne man gjøre disse flatene runde. Da kunne trykkingen skje i et mye større tempo.

Dette fikk store konsekvenser for produktiviteten. I år 1800 var det mulig å trykke 100 eksemplarer i timen av en firesiders avis. I år 1900 var det mulig å trykke nesten 100 000 eksemplarer i timen av en åttesiders avis. Effektiviteten var da blitt så stor at rotasjonspressa i prin­ sippet ikke har forandret seg fram til i dag. Den andre oppfinnelsen som dukket opp rundt midten av 1800-tallet, var settemaskinen. Inntil da hadde bokstavene blitt støpt én for én og plassert for hånd ned i settekassen, omtrent slik Gutenberg gjorde det fire hundre år tidligere. Settemaskinen, som ble oppfunnet rundt 1840, automatiserte begge disse operasjonene. Ved å trykke på et tastatur fikk man den fly­ tende massen til å renne ned i en form, og maskinen førte den deretter på

plass i teksten. Dette innebar en enorm arbeidsbesparelse. Og for det tredje: Midt på 1800-tallet kunne man ta i bruk papir laget av tremasse. Tidligere var papiret hovedsakelig blitt laget av tøyfiller. Takket være den nye oppfinnelsen raste prisen på papir nedover. Den ble faktisk redusert til en tidel i løpet av 30 år. Det førte selvsagt til at

avisene ble billigere, og flere kunne kjøpe aviser. De tre tekniske framskrittene vi her har nevnt - rotasjonspressa, sette­ maskinen og papir av tremasse - utgjør til sammen det som kalles pres­ sens andre tekniske revolusjon. Riktignok tok det ganske lang tid før disse nyvinningene slo gjennom overalt. Men de la grunnlaget for mas­ seproduksjon av aviser. Utover på 1800-tallet økte også avisopplagene.

Den tredje tekniske revolusjonen har skjedd i vår egen tid, og den pågår på sett og vis ennå. Det var i 1970-årene at datateknologien begynte å banke på døren i avisindustrien, og den har i løpet av de siste årene satt sitt preg på nær sagt alle ledd i avisproduksjonen.

Skrivemaskinene er ikke lenger i bruk i redaksjonene. Journalistene skriver sitt stoff på pc ved hjelp av programmer for tekstbehandling. Fotografene skanner sine bilder inn på dataskjermen. Både tekst og bilder sendes via datalinjer til desken, som ikke lenger tegner ut sidene på papir, men på dataskjermen.

Fra desken overføres de ferdig redigerte avissidene på datalinje direkte til trykkeriet, der de kjøres ut som trykkeklare avissider. De gamle settemaskinene og hele det tradisjonsrike «setteriet», der tekst og bilder ble satt sammen til avissider, er borte, og med det mange arbeidsplasser for typografer. Bare selve trykkingen foregår i dag etter gamle prinsipper. Men trykkeriet behøver ikke lenger ligge i nærheten av avisredaksjonen. Stoffet overføres digitalt via satellitt på et mini­ mum av tid til et trykkeri som kan ligge hvor som helst. Endelig har den tredje tekniske revolusjonen - datarevolusjonen - ført til at avisene i dag ikke bare publiserer på papir. Mange aviser presen­ terer sitt stoff også på på Internett. Det gir nye muligheter for avisene, blant annet til å bringe kontinuerlig oppdatert informasjon uavhengig av trykketider og tradisjonell distribusjon.

Dyre aviser?

Avisen kommer til Norge 25. mai 1763 ble den første norske avisen utgitt i Kristiania. Den fikk navnet «Norske Intelligenz-Seddeler» og bestod i begynnelsen av fire små sider. (Ordet «intelligenz» hadde på denne tiden den betyd­ ningen som det fortsatt har på engelsk: etterretning.)

Like etter ble det også utgitt aviser i Bergen og Trondheim. Det skjedde i henholdsvis 1765 og 1767. Avisen i Trondheim fikk det flotte navnet «Kongelig Aleene Priviligered Adresse-Contoirs Efterretninger». Denne avisen eksisterer den dag i dag under navnet «Adresseavisen» og er Norges eldste nålevende avis. Ordet «adresse» betydde på den tiden «annonse». De såkalte adressea­ visene hadde gjerne sitt utspring i et «adressekontor», et lokale i byen der folk mot betaling kunne henge opp kunngjøringer av ulike slag. Det kunne gjelde varer de ønsket å selge eller kjøpe, ledig husrom,

«Det sies at prisen på et års avisabonnement i 1830-åra tilsvarte årslønna for ei hushjelp. I 1850-åra tilsvarte et årsabonnement på Morgenbladet prisen på ei ku. I 1870 måtte en mannlig industriarbeider yte ti dags­ verk for å betale årsabonnementet for ei dagsavis. Prisen sank etter det raskt til seks dagsverk i 1880 og om lag 3,5 dagsverk i 1890.» (Thore Roksvold) Hva er prisen for et årsabonnement i dag omregnet i dagsverk? Normalpris på Aftenposten er 1 800 kroner (1998, morgenutgave inkl, søndag). Gjennomsnittslig dagslønn for en industriarbeider er ca. 900 kroner. Det skulle bli nokså nøyaktig to dagsverk.

202

ønske om transport, eller kanskje ønske om arbeid. Det er selvsagt en nærliggende idé å trykke disse meddelelsene, dersom folk er villige til

å betale for det.

Morgenbladet Morgenbladet er en viktig avis i den norske avishistorien. Avisen kom første gang ut i 1819, og fra 1830 ble den landets første dags­ avis. Morgenbladet ble de konserva­ tives hovedorgan i striden om parla­ mentarismen senere i århundret. Morgenbladet eksisterer den dag i dag, men ikke som dagsavis. Den kommer ut en gang i uka, den er partipolitisk uavhengig og har en «intellektu­ ell» profil med vekt lØtréM på kultur 0.6te 3an. og debatt.

I tillegg til annonsene inneholdt adresseavisene gjerne noen gudsord og oppbyggelige betraktninger, ofte på vers, og kanskje noen kunngjø­ ringer om skipsanløp og varepriser.

På denne tiden var det ikke ytrings- og trykkefrihet i vårt land. Avisutgiverne måtte passe på ikke å fornærme myndighetene i København. Det var ennå langt fram til at kritisk nyhetsjournalistikk ble et innslag i avisene.

Med Grunnloven av 1814 kom trykkefriheten. Det demokratiske gjennombruddet og den nasjonale fri­ heten førte til en ny vekst og giv i pressen. I årene som fulgte, ble ( 9b. 6. stadig flere aviser etablert, og 181^ snart var det meste av landet dekket. I 1860 var det trolig 50-60 t> a 91 i fl 9lvié af alle (glaflS aviser i Norge, med et gjennom­ ø.fre SU gan . snittlig opplag på 200-300. førfirnbeS efter Songe! g i Qabelf; ineb ^oftetne.

E^riftiania, trpft i bet æulfibergffe ©ogteptfewt «f 9iasm« *jvUb.

3 b a g , OnSbag,

■fra SJegpnbelfert af, iffrcx fw^gdigt.

SXcn

(Feer cnenilig CpbrÆubning af Sigéb«nf’ebler paa

Sen bar cgfaa maattet lyftre flere fotjfjcUigefjer;

Sggeiéfnnij føfining SI. ri J.W.; — begnnbee 9(f^enming og Setaling af Cntree; S?iCetter

rer, føøraf Snføcr gjerne Jjar fit Sinb. — ®can

til bet bramatifbe SeljFab, fra Sl. 9 til la 3- 58.

anben føil, føilfen tæanat meb føie l>ave bab;

Sem. fRcagtoeb.

fjavbe funnet-fyaabe, «t veb benne Seiligljeb en

let, rar bitten rettet, nemlig ben UregehnffS;

Slorffe Sfterretninger.

ftgbrt, at SSlabet er bateret en £>04 farenb bet

£føi ftiania.

ubgiveé, føoraf man unbertibeer bar feet ben f0»

(Jntefiipenté. ■- 'Seti. 5te. 1.)

miffe følge> at SSlabet fjar inbefyelbt en og «tv

©en føranbring i bette ©labo UbvorteS,

ben S5efjenbtgjvttlfe, ber rar bateret en ©ag

fomSipgter ljår bebubet, er nu (feet, og beftaatr I! filbigere, enbTloifen, fjvori ben var trtjft. —

beri, at førmatet er bleven minbre, føilfet iffe

(Jftet UbgivcrenO ©egrrb cm en 2lviar befreibetStigStiben;

i ©ctragtning, cg rette en 3notna(ie, ber tr

blant,

ben.— Sntett. :Soblerne, fm i en lang £ affe j uben nogen fornuftig Grunb, feer forfeert ub, af etar ubfern i temmelig lige oguforanbretSftf; ; er imeb Sfif cg ©rug < aCe ?atfbe, og fan af;

felfe, fyar berimob i be (enere Xatingcr befø of;

(rebfcmme fø.virring.

Det er først mot slutten av 1800tallet at avisenes opplag og utbre­ delse får et slikt omfang at de med full rett kan kalle seg et masseme­ dium. I årene fra 1860 til 1920 ble en lang rekke av de store avisene som eksisterer i dag, grunnlagt, og mange av dem fikk raskt en stor leserkrets. Det er ikke tilfeldig at dette skjedde akkurat i denne perioden. Nå var nemlig en rekke av de forutsetningene kommet på plass som skulle til for at store deler av befolkningen skulle bli avislesere. Vi skal nevne noen av

disse forutsetningene:

©enne ©etigtigdfé

tere ffiftet førin og Størrclfe, ^vilfet for ©;;

funbe meget let ffee i Slo. 2, ba bet er bebre,

fliøtføfer og private Samlere, bet tie betJjele

at ett Slummer føt en urcgclma^fig ©atum,

Avisenes utbredelse er naturlig nok avhengig av at folk kan lese. Avisenes gjennombrudd som

massemedium er nær knyttet til leseferdighetene i folket. I vårt land vet vi at leseferdigheten bedret seg gradvis etter hvert som allmue­ skolen kom i gang på 1700-tallet. Dernest trenger folk tid til å lese avisen. Avisenes utbredelse er avhengig av at folk har fritid. Mot slutten av 1800-tallet var fortsatt arbeidsforholdene kummerlige for mange mennesker både i vårt land og ellers i Europa, men store befolkningsgrupper hadde nå fått fast arbeidstid som i det minste gav dem noen timers fritid hver dag.

Mot slutten av 1800-tallet ble det også mulig å lese innendørs etter at det var blitt mørkt om kveldene. Parafinlampen og senere den elek­ triske glødelampen bidrog på sin måte til avisenes utbredelse blant vanlige folk. Mens boka som medium har en lang levetid, blir en avis fort gammel. Avisene har en rask omløpstid og er avhengig av å komme hurtig ut til folk. Det gjør at avisene er avhengig av en viss infrastruktur i sam­ funnet, det vil si samferdsel og muligheter for distribusjon. Fra 1870 og utover skjedde det mye på dette feltet i Norge.

Et postvesen hadde vi riktignok hatt i 250 år allerede, det ble grunn­ lagt så tidlig som i 1647. Men ombæringen skjedde til fots, i robåt eller på hesteryggen.

På slutten av 1800-tallet skjøt utviklingen fart også når det gjaldt sam­ ferdsel. Det ble bygd veier og jernbaner, og det ble etablert damp­ skipsruter langs kysten. Dette økte avisenes nedslagsfelt og gav dem flere abonnenter. Samtidig flyttet folk fra landsbygda inn til byene. Industrialiseringen gjorde at folketallet i de store byene økte raskt. Denne urbaniseringen og befolkningskonsentrasjonen var også en fordel for avisene. De nådde flere mennesker i sitt nærmarked, uten at det krevde store dis­ tribusjonskostnader. Alt vi her har nevnt, bidrog til den veksten både i antall aviser og i opplag som fant sted i årene fra 1860 og inntil det hele flatet ut omkring første verdenskrig. Men for å forklare årsaken til denne vek­ sten må vi ha med enda et viktig moment, nemlig de store og drama­ tiske politiske begivenhetene som fant sted på denne tiden.

Telegrafen Telegrafen, som ble oppfunnet i 1844, skulle få stor betydning for avisene og for nyhetsformidlingen. Takket være telegrafen kunne nyhe­ tene spres fortere enn det var mulig for mennesker å bevege seg. Denne muligheten ble selvsagt straks tatt i bruk av journalistene. Senere kom telefonen, som gjennom overføring av tale og lyd gav de samme mulighetene på en enda enklere måte. Det blir i noen lærebøker hevdet at da telegrafen ble oppfunnet, kunne nyhetene for første gang i historien spres raskere enn mennesker kunne bevege seg. Men det er ikke helt riktig. Raske formidlingsmetoder eksisterte også før telegrafen. I mange hundre år har det faktisk eksistert metoder som har brakt nyheter over store avstander på en hurtig og effektiv måte. Tenk på gamle tiders vardebrenning i Norge eller på indianernes røyksignaler. Budskapene måtte være enkle, men ble formidlet langt raskere enn men­ nesker kunne bevege seg. Tenk også på brevduene, som helt fra oldtiden har vært brukt til å formidle nyhe­ ter. De første telegrambyråene på 1800-tallet brukte faktisk brevduer.

Den politiske oppvåkningen. Partipressen

Aviser på løpende bånd I løpet av få år ble mange av dagens store aviser grunnlagt: 1860: Aftenposten 1862: Nordlandsposten 1868: Bergens Tidende 1869: Dagbladet 1874: Varden 1875: Fædrelandsvennen 1882: Sunnmørsposten 1884: Arbeiderbladet

Siste halvdel av 1800-tallet var en svært begivenhetsrik periode i poli­ tikk og samfunnsliv i Norge. Folket engasjerte seg i samfunnsutvik­ lingen på en ny og aktiv måte. Både på landsbygda og i byene begynte vanlige folk å se ut over sin egen lille verden. De tok standpunkt i samfunnsspørsmål, de deltok i de ideologiske stridighetene som raste, og ikke minst: De organiserte seg i foreninger og lag for å fremme sine hjertesaker og meninger. Det vokste fram et blomstrende foreningsliv rundt om i landet.

Det skjedde en politisk og kulturell oppvåkning og mobilisering i folket på denne tiden. På dagsorden stod saker som målsak og misjon, og man kjempet for bondekulturen eller arbeiderbevegelsen. Mange var også opptatt av kampen for unionsoppløsning og nasjonal selv­ stendighet. Politiske partier ble etablert. Høydepunkter i den politiske utviklingen var, som vi vet, innføringen av parlamentarismen og partisystemet i 1884 og unionsoppløsningen i 1905. Når mennesker engasjerer seg i samfunnsspørsmål, bruker de gjerne avisene - både for å bli informert og for å gi uttrykk for sine meninger. Derfor var det i denne perioden et gunstig klima for avisene. De avi­ sene som allerede eksisterte, opplevde vekst og framgang. Samtidig ble det grunnlagt en lang rekke nye aviser. Mange av de avisene som i dag hører til landets største og viktigste, ble grunnlagt i årene fra 1860 til 1900. (Se notis i margspalten.)

Stengte spalter «Ap-avisene var fra starten og like fram til 70-årene «politiske meddelelsesorganer for partiorganisasjo­ nen», for å sitere redaktør og odel­ stingspresident Nils Hønsvald.

På møter mellom partiledelsen og redaktørene i parti-pressen har det vært et tilbakevendende tema hvor liberale partiene skal være overfor partiets motstandere. Så sent som i 1973 hevdet Trygve Bratteli på en redaktør- og disponentkonferanse at det var nærmest meningsløst å åpne aviser som partiet selv eide og behersket, for andre synspunkter enn partiet selv ønsket å bringe.» Sven Egil Omdal i boka «Start Pressen», Institutt for Journalistikk 1985

Fram mot århundreskiftet skjedde det noe viktig i norsk avishistorie: Avisene valgte side i den politiske og ideologiske kampen og knyttet seg opp til de politiske partiene som på denne tiden ble etablert. Og ikke bare det: Når nye aviser ble stiftet, var hovedmotivet som regel at avisen skulle støtte og være et redskap for et politisk parti. På den måten ble de aller fleste avisene i Norge partiaviser, de ble talerør for

hver sine politiske partier. I striden om parlamentarismen havnet de avisene som allerede eksis­ terte, gjerne på den konservative siden og ble talerør for Høyre. De nye avisene som ble etablert på denne tiden, havnet i hovedsak på den andre siden og ble Venstre-aviser. Foran valget i 1885 hadde nesten alle avisene inntatt et partipolitisk ståsted. Av i alt 99 aviser på denne tiden var det 50 som støttet Høyre,

og 38 som støttet Venstre.

I årene etter at parlamentarismen ble innført, vokste også arbeiderbe­ vegelsen seg sterk, og Arbeiderpartiet ble stiftet. En viktig del av partibyggingen var å etablere aviser, og etter noen år omfattet også arbei­ derpressen et betydelig antall aviser.

Viktige partiaviser Mens Høyre- og Venstre-avisene var eid av privatpersoner, var arbei­ deravisene i hovedsak etablert og eid av parti og fagbevegelse.

I løpet av kort tid ble altså den norske pressen en partipresse. En hovedoppgave for avisene var å tale moderpartiets sak. Avisene ble brukt for å vinne oppslutning om partiet blant velgerne, og de var red­ skaper for partiet i den politiske kampen. Hvor sterk partistyringen var, kunne nok variere, men redaktørene i mange partiaviser - og til dels også journalistene - så på seg selv som partifolk.

Dette systemet eksisterte helt opp til 1970- og 1980-årene, og det har satt sitt sterke preg på den avisstrukturen vi har den dag i dag. Først etter 1970 kom «frigjøringsprosessen» skikkelig i gang, og partiavi­ sene begynte å erklære seg uavhengige av sitt moderparti. Denne pro­ sessen har pågått både i 1980- og 1990-årene.

Oppgaver 1

Hvilke tre tekniske revolusjoner var avgjørende for avisenes framvekst?

2

Når kom den første norske avisen ut? Hva slags stoff inne­ holdt de første avisene?

3

I siste halvdel av 1800-tallet tok mange aviser et politisk standpunkt. Hva tror du var årsaken til dette, ut fra det du vet om utviklingen i samfunnet på denne tiden? I dag er det svært få aviser som identifiserer seg med et politisk parti. Hvordan henger denne utviklingen sammen med utviklingen ellers i samfunnet de siste 20 årene?

Arbeiderpartiets fremste talerør og offisielle hovedorgan var Arbeiderbladet i Oslo. Denne avisen skiftet i 1997 navn til «Dagsavisen Arbeiderbladet». For øvrig har Arbeiderpartiet hatt aviser i de fleste større byene. Eksempler er BA (Bergens Arbeiderblad, nå Bergensavisen), Rogalands Avis i Stavanger, Telemarksavisa (TA) i Skien, Fremtiden i Drammen, Hamar Arbeiderblad, Nordlys i Tromsø, Nordlands Framtid i Bodø osv. Venstre kontrollerte de fleste av de store regionavisene i byene langs kysten: Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Haugesunds Avis, Bergens Tidende og Sunnmørsposten.

Høyres hovedorgan i mange år var Morgenbladet i Oslo. Andre konser­ vative aviser har vært Aftenposten, Drammens Tidende & Buskeruds Blad, Fredriksstad Blad, Tønsbergs Blad m.m.

Den norske avisstrukturen i dag Det finnes i overkant av 200 aviser i Norge i dag. Dette tallet har vært relativt stabilt de siste årene. (Vi regner ikke her med gratisaviser.)

Nyhetsjegeren Amandus Schibsted

Pressestøtten For noen tiår siden hadde vi enda flere aviser. I mellomkrigstiden var antall aviser oppe i over 250. (Det samlede opplaget var likevel mye mindre den gang enn i dag.) I de større byene kunne det være både tre, fire og fem aviser. Men konkurransen ble etter hvert hard, og på de stedene der konkurransen var aller hardest, gikk aviser konkurs, eller de måtte legge ned. Både politikere og pressefolk fryktet at dette var begynnelsen på en omfattende avisdød, slik det hadde skjedd i våre naboland. Derfor ble det i 1969 innført en statlig støtte til konkurranseutsatte aviser, den såkalte pressestøtten. Hvert år siden har avisene blitt tilført mange millioner kroner i pressestøtte. I 1997 var den samlede pressestøtten på 202 millioner kroner.

Amandus Schibsted har fått et ry som en av de første store nyhetsjegerne i norsk presse. Han hadde i 1878 arvet Aftenposten fra sin far, Christian Schibsted, og han satset mye på lokale nyheter i sin avis. Unge Amandus ville for enhver pris være først ute med nyhetene. Et eksempel er da Østfoldbanen ble åpnet og hele pressen var invitert med på den første turen. Amandus Schibsted hoppet av etter noen få stasjoner, reiste hjem og fikk sin reportasje på trykk dagen før alle de andre (Høyer 1995: 318).

Det har lenge vært en politisk målsetting i vårt land å ha en såkalt dif­ ferensiert presse. Dette betyr at leserne skal ha mulighet til å velge mellom ulike aviser, og at det på flest mulig steder skal være konkur­ ranse mellom to eller flere aviser. Å opprettholde en differensiert og mangfoldig presse har vært et av hovedmålene med pressestøtten. Ikke alle avisene får pressestøtte. Den skal tilfalle de avisene som trenger den mest. Det betyr at ingen av de store og rike avisene får pressestøtte. Det meste av pengene går til tre grupper aviser:

- De såkalte riksdekkende meningsbærende avisene. Det er aviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen mfl. - De avisene som ikke er størst på utgiverstedet, de som kalles nr. 2aviser. - Lokalaviser med et opplag mellom 2 000 og 6 000 eksemplarer. På tross av pressestøtten er det blitt stadig færre utgiversteder med aviskonkurranse i Norge. Mens det i 1972 var 27 utgiversteder med to eller flere aviser, var det i 1997 bare 11 steder med lokal aviskonkur­ ranse. I mange av landets byer forsvant nr. 2-avisen i løpet av disse årene, slik at det i dag bare er en avis igjen. Det gjelder for eksempel i Trondheim, Kristiansand, Ålesund, Molde, Kristiansund, Haugesund og Lillehammer.

Oppgave

1

Gjør rede for avisutviklingen i ditt distrikt (eventuelt fylke) i perioden fra 1945 til i dag. Er noen aviser gått inn? Er det star­ tet nye aviser? Hvilke aviser har hatt framgang, og hvilke har gått tilbake? Hvordan er konkurransesituasjonen i dag? Hvilken partipolitisk tilknytning har avisene i distriktet hatt? Til å hjelpe deg med denne oppgaven kan du kanskje finne fram til en person som har god greie på avissituasjonen i ditt distrikt, og intervjue vedkommende. Det kan for eksempel være en eldre redaktør, en pensjonert journalist eller lignende.

2

Er det en statlig oppgave å subsidiere avisene? Pek på argu­ menter for og imot pressestøtten og drøft om denne støtten bør økes, opprettholdes, reduseres eller avvikles.

Ulike typer aviser Avisbildet i Norge er svært sammensatt. Vi har mange ulike typer aviser. Noen aviser kommer ut sju dager i uka, andre kommer ut en eller to dager i uka. Noen aviser er små og har kanskje så vidt over tusen abonnenter. De største avisene blir trykt i flere hundre tusen eksemplarer hver dag. De minste avisene blir laget av et par ansatte i redaksjonen. De største har et par hundre journalister i sin stab. Å lage en inndeling som viser hvilke typer aviser vi har i vårt land,

kan være vanskelig. Grensen mellom ulike typer aviser er flytende. Journalistlæreren Bjarte Alme har laget en inndeling i fem ulike avistyper: 1

Riksdekkende løssalgsaviser. Slike aviser har vi to av i vårt land, VG og Dagbladet. Det er aviser som må selges på sine før­ stesider hver dag, de har ikke abonnementsavisens fordel av å være forhåndssolgt. Førstesidene blir derfor ofte «salgsplakater» med pirrende og sensasjonspregede oppslag. Inne i avisene kan vi likevel finne en seriøs og grun­ dig journalistikk av meget høy kvalitet.

HAR SLUKT 27 GAFLER

! for a jGppo

Dcehlie angrer på kontrakt:

IHMIIT

Små og store I Østerdal Budstikke består redaksjo­ nen av én person i full stilling, redaktøren selv. I tillegg har avisen en medarbeider som bruker deler av sin arbeidstid på redaksjonelt arbeid. Avisen kommer ut en dag i uka og hadde et opplag på 950 i 1996. VG har over 200 redaksjonelle medarbeidere. Sytten journalister er fast ansatt ved distriktskontorer landet rundt. I tillegg kommer frilansfotografer. Avisen har fire fast ansatte utenrikskorrespondenter (London, New York, Paris og Moskva). VG kommer ut sju dager i uka og hadde i 1997 et hverdagsopplag på 370 115 aviser.

Mest i pressestøtte I 1997 ble det bevilget i alt 202 milli­ oner i produksjonsstøtte til avisene. Disse avisene fikk mest: Dagsavisen Arbeiderbladet: 30,1 millioner kroner Bergensavisen: 23,6 millioner kroner Vårt Land: 21,9 millioner kroner Nationen: 15,3 millioner kroner Rogalands Avis: 12,2 millioner kroner I alt 131 aviser fikk pressestøtte. De aller fleste av disse er små lokal­ aviser som fikk fra 200 000 til 800 000 kroner.

2

Qj^CAVE, Ledende abonnementsaviser. Dette er en stor gruppe aviser som favner både såkalte lands­ delsaviser og andre større abon­ nementsaviser. Her finner vi stor­ aviser som Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad, og vi finner ikke fullt så store aviser som Nordlys, Hallingdølen og Romsdals Budstikke. Felles for dem er at de alle er ledende (eller alene) på sitt utgiversted, med en solid lesermasse og et godt annonsemarked. Disse avisene har ofte god økonomi.

Showets dronning

To ganger i døgnet I Norge finnes det en avis som kommer ut to ganger i døgnet, både om morgenen og om ettermidda­ gen, nemlig Aftenposten. På mange måter er imidlertid ettermiddagsavisen - «Aftenposten Aften» - en selv­ stendig avis. Andre aviser kan komme med flere utgaver dersom det skjer noe svært dramatisk, men da er det bare noen få sider som blir byttet ut i hver utgave.

3

Nummer to-avisene. I denne gruppen finnes både store og små aviser. Fellestrekket for dem alle er at de konkurrerer med en større og sterkere avis i det samme området, noe som gjør at de er kon­ kurranseutsatt. Denne typen aviser må slite hardt for å få sin andel av annonsemarkedet, og mange aviser i denne kategorien har måttet gi opp de siste tiårene. Eksempler på aviser i denne gruppen er Fremtiden (Drammen), Telemarksavisa (Skien), Rogalands Avis,

Tromsø og Moss Dagblad.

7i>

4 De lokale. I denne gruppen finner vi de mindre lokalavisene, som vi har svært mange av J rundt om i landet. De dekker et avgrenset ■ område: en bygd, en mindre by eller kanskje en r eller flere kommuner. Som regel har de ikke kon­ kurranse av andre tilsvarende aviser i samme område, men de konkurrerer kanskje med en regiona­ vis som dekker et større område. Mange av disse avi­ sene er fådagersaviser, det vil si at de kommer ut fra en til fire dager i uka. Det er i denne gruppen vi har hatt flest nyetableringer de siste årene.

5 Riksdekkende meningsbærende aviser. Dette er aviser som ikke har noen lokal tilknytning. De har sine abonnenter spredt over hele landet og er derfor riksaviser. I opplag kan de imidlertid være mindre enn mange region- og lokalaviser. Denne gruppen omfatter aviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen og Dagens Næringsliv.

De aller fleste norske avisene er lokalaviser. Norge er som kjent preget av en spredt bebyggelse og befolkningsstruktur, og selv ganske små bygder og distrikter holder seg med sin egen avis. I forhold til folke­ tallet har vårt land flere aviser enn noe annet land. Bare et titall av de vel 200 norske avisene blir laget i hovedstaden. Blant disse er riktig­ nok de største. Selv om antall aviser har vært relativt stabilt de siste årene, har det samlede opplaget økt gjennom hele etterkrigstiden, til tider ganske kraftig. Først rundt 1990 begynte opplagskurven å flate ut.

Økningen i det samlede avisopplaget skyldes først og fremst sukses­ sen til de to store løssalgsavisene, VG og Dagbladet. Særlig VG har gjennom en årrekke gått kraftig fram, fra 114 000 eksemplarer i 1972 til et opplag på 370 000 i 1997.

Eierforhold Tradisjonelt har de fleste norske aviser hatt lokale eiere. Ofte var dette en familie som hadde eid avisen gjennom flere generasjoner, og som selv arbeidet i og kanskje ledet avisen. De økonomiske resultatene av driften kunne være så ymse. For noen av eierselskapene var avisdriften en gullgruve i år etter år, andre klarte seg så vidt, mens enkelte ikke klarte seg: De måtte selge ut, hente inn ny kapital, eller de gikk konkurs, og andre tok over bedriften.

Et særtrekk med de familieeide avisbedriftene var likevel at det meste av overskuddet som avisdriften gav, ble pløyd tilbake i bedriften. Istedenfor å investere pengene i andre bedrifter eller i andre deler av næringslivet valgte eierne å la pengene bli i avisen - de ble brukt til nye investeringer og til å lage et enda bedre produkt. Avisen var et mål i seg selv, ikke bare et middel for å tjene penger. Ett av disse familieeide avisselskapene ble med tiden meget stort og dominerende. Vi tenker på Schibsted, eid av etterkommerne etter Aftenpostens grunnlegger, Christian Schibsted. Aftenposten ble fort en av Norges ledende aviser og en økonomisk gullgruve. 1 1966 kjøpte Schibsted også avisen VG, som på den tiden hadde et lavt opplag. Med stor dyktighet fikk de nye eierne fart på denne avisen. Opplaget skjøt i været, og siden 1981 har VG vært Norges største avis.

Det har ført til at Schibsted i dag sitter med en firedel av det totale norske avisopplaget.

De 20 største avisene i Norge (Opplagstall for 1997)

Verdens Gang Aftenposten (morgen) Dagbladet Aftenposten (aften) Bergens Tidende

370 115 286 163 204 850 191 269 94 051

Adresseavisen Stavanger Aftenblad Dagens Næringsliv Fædrelandsvennen Drammens Tidende & Buskeruds Blad

93 538 71 637 60 027 46 893

45 208

Romerikes Blad Dagsavisen Arbeiderbl. Haugesunds Avis Sunnmørsposten Tønsberg Blad

42 123 40 771 38 199 37 769 33 293

Varden Nordlys Asker og Bærum Budstikke Bergensavisen Vårt Land

32 986 32 874 31 933 30 735 30 292

Kilde: Norske Avisers Landsforening

De senere årene har det også skjedd andre betydelige endringer i eierfor­ holdene i pressen. Investorer fra andre deler av næringslivet har kastet sine øyne på både aviser og andre medier og funnet ut at de kan være interessante investeringsobjekter. Det mest framtredende eksemplet er Orkla, et selskap som har sin hovedvirksomhet på områder som matva­ rer, skog- og papirindustri, eiendom og finans. Orkla har de senere årene kjøpt opp en rekke aviser og er i dag en av landets tre store aviseiere.

Den tredje store aviseieren i Norge i dag - ved siden av Schibsted og Orkla - er A-pressen. Det har alltid vært et nært samarbeid mellom arbeideravisene, men det var først i 1989 at konsernet A-pressen ble dannet. Senere har Arbeiderpartiet solgt sin eierandel i A-pressen (aksjene ble kjøpt av bilimportøren Møller), slik at dette konsernet i dag framstår som et rendyrket kommersielt selskap, uten de politiske og ideologiske målsettingene som konsernets aviser tidligere har hatt. Disse tre store aviseierne kontrollerte i 1997 til sammen 54 prosent av det samlede norske avisopplaget.

• Schibsted eier Norges to største aviser, VG og Aftenposten, og har i tillegg store aksjeposter i Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Bergens Tidende. • Orkla Media hadde i 1997 aksjemajoritet i 18 aviser. De fleste av Orkla sine aviser er konsentrert til områdene rundt Oslofjorden

samt Møre og Romsdal. • A-pressen kontrollerer om lag 40 aviser i sin kjede. Det hører med til bildet at alle disse tre konsernene også har eierinte­ resser i andre medier enn avis. De har for lengst krysset mediegrensene og har et omfattende eierskap i radio, tv, ukeblader, nettsteder og

bokforlag. • Schibsted eier en tredel av TV2 (som igjen eier halvparten av TVNorge), samt en rekke produksjonsselskaper og studioer for tv, bokforlag, tidsskrifter og bildebyråer, og konsernet er aktivt på kommersiell Internett-satsning. Schibsted har også betydelige eie­ randeler i flere store svenske aviser. • Orkla Media har betydelige eierinteresser i ukepresse og tv, og sel­ skapet driver med såkalt direkte markedsføring (DM eller postkassereklame). Orkla eier også aviser i Sverige og i Øst-Europa. • A-pressen er en av de tre store eierne i TV2 og har dessuten eieran­ deler i lokal-tv og i lokalradiovirksomhet. (Alle faktaopplysningene er fra 1997. Forholdene kan ha endret seg siden boka ble skrevet.)

Konsentrasjonen av eierskap både i avisene og i mediene generelt har vakt debatt. Mange er bekymret over en utvikling der stadig færre eiere blir stadig større og mektigere. Hva fører det til når mediene blir investeringsobjekter for profesjo­ nelle investorer? For disse er det selvsagt utsiktene til fortjeneste og avkastning som er interessant. Det bryter med holdningen hos de tra­ disjonelle aviseierne, som først og fremst la vekt på avisens samfunns­ oppgaver og ideelle formål. Avisen ble sett på som et mål i seg selv, og ikke som et middel for profitt.

Hva fører det til når journalister stadig oftere risikerer å måtte drive journalistikk på sine egne eiere - fordi disse eierne er aktører på så mange samfunnsområder? Vil journalisten i en Orkla-avis i Østfold drive bevisst eller ubevisst selvsensur når han må skrive om proble­ mer ved Orkla Borregaard? Det er jo hans egen arbeidsgiver som også eier den bedriften. Vil Aftenposten være snill med TV2 - de har jo samme eiere? Hva fører det til når én eier får tilnærmet monopol på medievirksom­ heten i et område? Fristelsen vil være å drive billigst mulig, slik at overskuddet blir størst mulig - og kvaliteten på medieproduktene synker kanskje når konkurransen forsvinner?

Foreløpig vet vi ikke svaret på disse spørsmålene. Til nå har vi ikke sett mange tegn på at eierne griper inn i avisenes redaksjonelle virk­ somhet. Det ser ut som at også de nye eierne respekterer den redaksjo­ nelle friheten og redaktørens styringsrett. Vi skal også legge til at de nye eierforholdene på mange måter kan bety en styrke for avisene. Aviser som tidligere slet tungt økonomisk, har fått ny kapital slik at de kan drive videre med større trygghet. En sikker økonomi er jo også en fordel når man vil drive uavhengig jour­ nalistikk - og det kan kapitalsterke eiere bidra til.

Avislesning Om lag 82 prosent av nordmennene leser minst en avis hver dag. Dette tallet viser at avisen sammen med fjernsynet er det massemediet som flest benytter seg av. I gjennomsnitt bruker hver avisleser godt og vel 40 minutter daglig på avislesning. Men på denne statistikken blir avisen klart slått av fjern­ synet; der spanderer vi nemlig i snitt 2,5 timer hver dag.

Avislesningen varierer noe i ulike deler av befolkningen. Ifølge statis­

tikken leser menn noe mer aviser enn kvinner. Folk med høy utdan­ ning leser noe mer aviser enn dem med lav utdanning. Unge leser mindre avis enn eldre aldersgrupper. Likevel er det om lag 75 prosent i aldersgruppen 13-24 år som leser en avis daglig.

Avisens særpreg som medium Hvert medium har sine sterke og svake sider. Etter hvert som nye medier kommer til, vil gjerne de eksisterende og «gamle» mediene til­ passe seg en ny mediesituasjon. De vil utvikle sitt særpreg og sine sterke sider og finne sin plass i et sammensatt og mangfoldig medie­

bilde. Da fjernsynet kom, var det mange som spådde radioens undergang. Det skjedde ikke, men radiolyttingen endret karakter. Folk begynte å

lytte til andre tider på døgnet, gjerne samtidig med at de holdt på med andre ting. Da videoen kom på markedet, mente mange at kinofilmens tid var forbi. De tok feil. Begge mediene lever side om side.

Etter hvert som bildemediene har vunnet fram, har mange spådd til­ bakegang og død for de trykte mediene. Også den spådommen har slått feil. Det leses i dag bøker som aldri før. Både aviser og blader har bevart sin posisjon, men de har endret karakter og ivaretar til dels andre behov i dag enn tidligere.

Avisen har lenge vært og er fortsatt et nyhetsmedium, men papiravisen blir i dag slått på hurtighet av både radio, fjernsyn og Internett. Når dramatiske begivenheter skjer, kan de elektroniske mediene sende nyheten på lufta umiddelbart — i enkelte tilfeller med direkte sending mens det skjer. Avisen er derimot bundet av sin syklus med én utgivelse i døgnet og må i verste fall vente 24 timer før den kan bringe nyheten. Skjer det noe en lørdag morgen, må de fleste avisene

vente 48 timer før de kan fortelle nyheten. Sammenlignet med de elektroniske mediene har avismediet en tung­ vint distribusjonsform. Avisen må fraktes og bæres fysisk fram til hver enkelt abonnent, noe som er både tid- og ressurskrevende.

Avisen har derimot noe som de elektroniske mediene ikke har: god plass og mulighet til å gi en grundig og bred dekning av nyhetens årsaker, bakgrunn, virkning og konsekvenser. (Visste du at hele inn­ holdet i en Dagsrevy-sending kan få plass på mindre enn én avisside i fullformat?)

En avis har også den gode egenskapen at den kan leses når og hvor det passer best for leseren, og i det tempoet som passer den enkelte best. Du kan skumme overskrifter og ingresser og raskt sikre deg et overblikk over de viktigste sakene. Eller du kan fordype deg i enkelt­ saker og studere dem grundig i ro og mak. Med fjernsynet er det slik at du må være til stede foran apparatet på et bestemt tidspunkt, du må få med deg budskapet der og da, ellers er det borte. I avisen kan du lese stoffet sakte eller fort, en eller flere ganger.

Det betyr at avisen egner seg til grundig informasjon, til bakgrunns­ stoff, til kommentarer og til å gi leseren anledning til refleksjon og ettertanke. Det er egenskaper som avisene trolig vil dyrke og utvikle enda mer i framtiden. Men avisen vil også være nyhetsmedium, i dag og i årene som kommer. Avisene vil fortsatt gi de elektroniske mediene konkurranse på nyhetsformidling, ikke minst ved å grave fram egne nyhetssaker.

Mange aviser har i dag begynt å distribuere sitt stoff elektronisk, via Internett. På den måten blir også avisene i stand til å drive kontinuer­ lig oppdatering av nyhetene, og de slipper den langsomme og tung­ vinte distribusjonen som papiravisen krever. Hvilket omfang denne avisformen vil få i framtiden, vet vi ikke. (Men det vi vet, er at mange lesere ikke synes det er like trivelig å lese avisen på skjerm som det er å sitte med en tykk og god papiravis i fanget.)

Ved hjelp av Internett kan avisens innhold distribueres på en ny måte. Budskapet presenteres ved hjelp av databiter og skjerm istedenfor trykksverte på papir. Men journalistikkfaget i dette nye mediet er i all hovedsak det samme. God journalistikk har de samme kjennetegnene og bygger på de samme metodene enten det utøves i det ene eller det andre mediet. Presentasjonsformen må tilpasses det nye mediet, men journalistikken blir ikke grunnleggende endret.

Oppgaver

1

Hvordan har opplagstallet til de største avisene i Norge endret seg de siste fem årene? Få tak i nye tall fra NAL (Norske Avisers Landsforening).

2

Ser du noen fare ved at et selskap eier en kjede av aviser? Kan slikt eierskap ha noen positive konsekvenser?

3

Hva er forklaringen på at avisen har overlevd som medium, ved siden av radio, fjernsyn og Internett? Hvordan tror du avisene vil utvikle seg i framtiden?

Journalistikk som yrke Som journalister regner vi redaksjonelle medarbeidere i aviser, uke­ blader, fagblader og organisasjonsblader, samt i radio og fjernsyn. Yrkesgruppen omfatter mennesker med mange ulike redaksjonelle funksjoner: skrivende journalister, fotografer, tegnere, deskmedarbeidere, vaktsjefer, programledere og reportere i radio og tv, arkivmedarbeidere osv.

De fleste journalister er fast ansatt i en redaksjon, men det finnes også en stor gruppe frilansere som arbeider med journalistikk på heltid.

Lav status I tidligere tider hadde journalistyrket ganske lav status i folks øyne. For folk med utdanning var det slik at journalist ble man bare dersom man ikke klarte å skaffe seg annet arbeid.

Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange journalister det finnes i Norge. Medlemstallet i Norsk Journalistlag var ved inngangen til 1998 ca. 7 800. Men det finnes også journalister som ikke er organisert i NJ.

En kjent pressemann i Norge før og etter år 1900 var Niels Vogt. Han var først redaksjonssekretær og senere redaktør i Morgenbladet, landets ledende avis på den tiden. Hans etterfølger som redaktør, C.J. Hambro, skriver: «Da cand.jur. Niels Vogt ble ansatt som redaksjonsse­ kretær i Morgenbladet i 1882, var det uhørt at en mann av god familie og med den høyeste utdannelse fri­ villig valgte å bli journalist.»

nalister):

Statistikken viser en jevn og sterk økning av antall journalister her i landet gjennom hele dette hundreåret (tallene viser organiserte jour­

1920: 1940: 1960: 1970: 1979: 1993: 1998:

620 journalister 1 321

1 811 3 008 4 803 5 819 7 800

De siste årene er det særlig i radio og fjernsyn at antall arbeidsplasser for journalister har økt.

Hvor er de? Det er selvsagt mediestrukturen i landet vårt som avgjør hvor i landet vi finner de fleste journalistene. Ifølge Journalistlagets statistikk har om lag 1/5 av journalistene sitt arbeidssted i Oslo. Denne andelen har vært synkende de senere årene, og det kommer blant annet av mediepolitiske beslutninger om å legge veksten i kringkastingsmediene til andre deler av landet.

For avisene sin del har mediestrukturen i Norge alltid vært desen­ tralisert. Bare et titall av våre i alt om lag 200 aviser blir utgitt i Oslo, men de største kommer riktignok ut her. Når det gjelder ukepresse og fagpresse, er konsentrasjonen om hovedstaden større. Så godt som alle ukebladene blir utgitt i Oslo.

Mange journalister tilbringer mye tid på Stortinget. Etter viktige møter er det kamp om de viktigste politikerne, her er det pause i budsjettforhandlingene.

Den kjente danske journalisten Lise Nørgaard har fortalt om sin tidlige journalistkarriere hjemme i Roskilde da hun brukte de fleste kveldene til å skrive møtereferater. En kveld var hun avisens utsendte medarbeider på et møte i en sjællandsk bondeforening. Neste dag ringte formannen i foreningen til avisens redaktør og sa: Du lovte oss at det skulle komme en referent, men så sender du oss en dame!

NRK har sitt hovedkontor i Oslo, men har de senere årene ført en bevisst linje om å legge mye av veksten til distriktskontorene. Også politikerne har bidratt til desentralisering ved å legge viktige deler av NRK Radio til Trondheim, TV2 sitt hovedkontor til Bergen og P4 til Lillehammer. Statistikken viser at litt mer enn 50 prosent av norske journalister arbeider i avisene. 25 prosent arbeider i radio og tv, mens de øvrige stort sett er fordelt på ukepresse og fagpresse.

Flest menn Journalister flest er menn. Men andelen av kvinnelige journalister er økende. Tall fra 1983 viser at 21 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag den gangen var kvinner. Blant sysselsatte i sin alminnelighet her i landet var kvinneandelen på dette tidspunktet dobbelt så stor. I 1998 var imidlertid kvinneandelen i NJ økt til 36,6 prosent. Ved de institusjonene som utdanner journalister her i landet, er vel halvparten av studentene kvinner. Det vil nok øke andelen av kvinne­ lige journalister i tiden som kommer, selv om langt fra hele rekrutte­ ringen til yrket skjer fra disse skolene.

Flest unge En fordeling av journalistene i aldersgrupper viser en betydelig over­ vekt av yngre årsklasser. Ved inngangen til 1997 var for eksempel hele 70 prosent av Journalistlagets yrkesaktive medlemmer under 45 år. 22

prosent av medlemmene var under 30 år.

Det er stort frafall av eldre arbeidstakere i journalistyrket. Det blir regnet med at en viktig årsak til dette er utilfredsstillende arbeidsfor­ hold. En oppjaget arbeidssituasjon, «konkurransekulturen», ubekvem arbeidstid og et helseskadelig miljø kan være faktorer som spiller inn her. Mange journalister gir også uttrykk for at journalistyrket ikke er et yrke som det er godt «å bli gammel i».

Utdanning Journalist er ingen «beskyttet» yrkestittel i Norge i dag. Det stilles ingen bestemte krav til utdanning, eksamener eller kompetanse. Det kreves heller ingen form for autorisasjon, slik som i en rekke andre yrker.

Statistikken viser at om lag 65 prosent av norske journalister har utdanning på høgskole- og universitetsnivå.

Det finnes fire statlige høgskoler i Norge som gir en toårig utdanning i journalistikk. Det er høgskolene i Volda, Oslo, Bodø og Stavanger. Den private Mediehøgskolen i Kristiansand har også et toårig tilbud. I tillegg finnes det en rekke private skoler som gir kortere undervisnings­ tilbud. Mange tar også journalistut­ danning utenlands, først og fremst i England og USA. De siste årene har det vært meget stor søkning til den offentlige journalistut­ danningen i Norge, og det har dermed vært vanskelig å få studieplass. Bare et mindretall av dagens yrkes­ aktive journalister har journalistut­ danning. Utdanningsbakgrunnen til norske journalister spenner derimot over et bredt spekter. Yrkesgruppen omfatter blant annet filologer, statsvi­

tere, økonomer, jurister, teologer, og lærere som har søkt seg over i presseyrket. Journaliststanden er dessuten preget av mange «halvstu­ derte røvere» som kanskje har begynt på en utdanning, men som ble «fanget» av presseyrket før de fikk fullført utdanningen.

Endelig er det en gruppe med minimal utdanning som «skrev seg inn» i pressen i ung alder. Denne gruppen er blitt mindre med årene. En variert utdannings- og erfaringsbakgrunn blant journalistene blir av de fleste regnet som en fordel. Det sikrer en bred og allsidig dek­ ning av de ulike sidene ved samfunnslivet. Av samme grunn har ikke politikere og presseorganisasjoner ønsket å samle all journalistutdan­ ning i Norge på ett sted, slik det er i Danmark. Ulike utdanningsinsti­ tusjoner prioriterer ulikt og hindrer på den måten en ensretting og uniformering av journalistikken.

Journalistene følger med helt inn i politikernes møterom - helt til de blir bedt om å forlate rommet.

Oppgave

1

Tips til videre lesning Eide, Martin (1995): Blod, svette og gledestårer. Verdens Gang 1945-95. Schibsteds forlag, Oslo Høst, Sigurd (1998): Daglig medie­ bruk. Pax Forlag, Oslo Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn. (Pressehistorie) Universitetsforlaget, Oslo NOU 1992: 14: Mål og midler i pressepolitikken NOU 1995: 3: Mangfold i media. Om eierkonsentrasjon i massemedia Ottosen, Rune (1996): Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisa­ sjon og samfunn. Aschehoug, Oslo Roksvold, Thore (red.)(1997): Avissjangrer over tid. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad Sande, Øystein (1992): Frå brevduer til satellittar. Ei innføring i nyheitsformidling. Det Norske Samlaget, Oslo

Les de siste PFU-sakene Pressens Faglige Utvalg behandler saker der mediene anklages for brudd på Vær varsom-plakaten. Hvilke saker PFU behandlet på sitt siste møte kan du lese om på denne Internett-adressen: http://www.sol.no/ij/ Klikk på PFUbasen.

Har du lyst til å bli journalist? Hvordan planlegger du veien fram dit? Hvilken utdanning ønsker du å ta? Hvordan vil du

skaffe deg praktisk erfaring? 2

Hvordan tror du arbeidsdagen vil være for en avisjournalist ti år fram i tiden? Vil mye være annerledes enn i dag? Beskriv din egen arbeidsdag som journalist i en stor avis i år 2010.

Vær varsom Etiske normer for pressen (trykt presse, radio og fjernsyn). Vedtatt av Norsk Presseforbund.

Den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer, og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet. 1. Pressens samfunnsrolle 1.1.

1.2.

1.3.

1.4.

1.5.

Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelemen­ ter i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker mot over­ grep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institu­ sjoner, private foretak eller andre.

2. Integritet og ansvar 2.1. Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens, bladets eller kringkastingssendingens innhold. 2.2. Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uav­ hengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve inn-flytelse på det redak­ sjonelle innhold. 2.3. Redaksjonelle medarbeidere må ikke påta seg oppgaver eller verv som skaper interessekonflikter i forhold til deres redaksjo­ nelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. 2.4. Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler. 2.5. En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning. 2.6. Awis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Awis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet. 2.7. Gi aldri tilsagn om redaksjonell motytelse for reklame. Det som offentliggjøres, skal være et resultat av en redak-sjonell vurde­ ring2.8. Det er uforenlig med god presseskikk å la sponsing påvirke redaksjonell virksomhet, innhold og presentasjon. 2.9. Redaksjonelle medarbeidere må ikke motta pålegg om oppdrag fra andre enn den redaksjonelle ledelse.

3. Forholdet til kildene 3.1. Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for å verne kildene. 3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles sær­ skilte krav til kildekritikk. 3.3. Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.

3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunn-leggende prin­ sipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. 3.5. Oppgi aldri navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolig­ het, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. 3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående. 3.7. Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som skal brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist. 3.8. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av fak­ tiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redi­ gering og presentasjon av redaksjonelt materiale. 3.9. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følel­ ser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. 3.10. Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulig­ het til å avdekke forhold av vesentlig samfunns-messig betydning.

4. Publiseringsregler 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. 4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kom­ mentarer. 4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private for­ hold når dette er saken uvedkommende. 4.4. Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet. 4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller til­ talt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidli­ gere. 4.6. Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller sav­ nede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse. 4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifi­ kasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjel­ der unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav. 4.8. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker. 4.9. Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omta­ les. 4.10. Vær varsom med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige. 4.11. Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illus­ trasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje. 4.12. For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for muntlig og skriftlig fremstilling. 4.13. Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig. 4.14. De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt. 4.15. De som utsettes for angrep skal snarest mulig få adgang til til­ svar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling. Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell polemisk replikk. Ha som krav at tilsvaret er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form.

Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!

Tekstreklame og sponsing

5.

(«Tekstreklameplakaten») Tekstreklameplakaten er et regelverk i tillegg til Vær Varsom-plakaten. Reglene om tekstreklame og spon­ sing gjelder som etiske retningslinjer og legges til grunn for klagebehandling i Pressens Faglige Utvalg. Alle medlemmer av Norsk Presseforbunds grunnorga­ nisasjoner plikter å arbeide etter disse regler, uansett medium. Medienes troverdighet er avhengig av et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser.

Tekstreklame oppstår når produkter og kommersielle interesser blir eksponert eller positivt omtalt på redak­ sjonell plass ut fra andre hensyn enn uavhengig og kildekritisk journalistikk.

6.

7.

8.

Tekstreklame er uforenlig med god presseskikk. Alle former for sponsing som kan føre til tekstreklame, må unngås. Produktomtaler skal være journalistisk motivert. Utvalg av produkter eller tjenester som omtales, og informasjon som formidles, skal skje på grunnlag av journalistiske vurderinger. Hensikten må aldri være å reklamere for produkter eller tjenester. Også pre­ sentasjonsformen må være slik at stoffet ikke oppfat­ tes som reklamebudskap. 2. Temabilag og temasider er redaksjonelle produkter som stiller særlige krav til journalistisk integritet. Både planlegging, innhold og presentasjon skal skje i pakt med ordinære prinsipper for redaksjonell uavhengighet og kildekritikk. Annonsebilag er ikke et redaksjonelle produkt, og skal ha en form og en merking som gjør at det ikke kan forveksles med redaksjonelle bilag. 3. Arrangementer skal som hovedregel ikke omtales ved navn som er identiske med eller impliserer sponsornavn. Det samme gjelder omtale av prisutdelinger o.l. 4. Når konkurranser o.l. inngår som en del av det redaksjonelle stoffet, skal premiepresentasjonen ikke framstå som reklame. 1.

9.

10.

Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff. Opprett ikke lenker fra redaksjonelt stoff på nettsi­ der til reklame- og PR-stoff. En særlig aktsomhet og kildekritisk vurdering er nødvendig når redaksjo­ nen mottar tips og materiale fra profesjonelle infor­ masjonsleverandører. Dersom redaksjonen publise­ rer tekst, bilder, grafikk, lyd- eller videoopptak som er hentet fra PR-materiell, skal det gjøres oppmerk­ som på dette. Sponsorer skal ikke ha innflytelse på redaksjonelt innhold. Reklameinnslag og sponsor-presentasjon i kringkasting skal skilles klart fra ordinær redaksjo­ nell virksomhet. Når et program er sponset, skal publikum informeres om dette både foran og etter programmet. Nyhets- og aktualitetsprogrammer skal ikke sponses. Utgifter til redaksjonell virksomhet bør betales av redaksjonen selv. Redaksjonelle medarbeidere skal som hovedregel ikke delta på reiser som er betalt av utenforstående interesser. Det bør heller ikke mottas varer eller tjenester av en slik størrelse at det bærer preg av å være kompensasjon for redaksjonelle ytel­ ser. Uavhengige produsenter og frilansere som selger journalistiske produkter, plikter å gjøre kjøper opp­ merksom på eventuelle sponsorinntekter som er knyttet til produksjonen. De skal også gjøre opp­ merksom på forbindelser som de måtte ha til bedrif­ ter, organisasjoner eller personer som er berørt av programinnslaget eller artikkelen. Kjøper har på sin side et særlig ansvar for å forsikre seg om at innkjøpt stoff tilfredsstiller kravene til journalistisk uavheng­ ighet og integritet. Redaksjonell dekning av mediebedriftens egen virk­ somhet, markedsaktiviteter eller kommersielle biprodukter skal skje etter de samme journalistiske kriterier som for alt annet stoff. Oppretthold et klart skille mellom markedsaktivite­ ter og redaksjonelt arbeid. En mediebedrift må være varsom med å opptre som sponsor for arrangemen­ ter eller tiltak som den også dekker redaksjonelt. Redaksjonelle medarbeidere bør unnlate å påta seg ikke-joumalistiske oppgaver knyttet til bedriftens sponsorvirksomhet. Sponsoravtaler må ikke eksklu­ dere andre mediers adgang til kildene eller på andre måter begrense den frie nyhetsformidling.

Vedtatt av Norsk Presseforbunds hovedstyre 19. juni 1998.

Ordliste AFP: Agence France Presse. Fransk nyhetsbyrå. Anfang: Første bokstav i en artikkel eller et avsnitt når denne er for­ størret og gjerne kunstferdig utformet i forhold til resten av satsen. Kalles også «initial». AP: Associated Press. Amerikansk nyhetsbyrå. Avishode: Navnet på avisen slik det er utformet på avisens forside. Billboard: Et sitat eller et lite utdrag av en større artikkel som er løftet ut av teksten. Fungerer som «smakebit» og en ekstra krok for å få lese­ ren interessert i saken. Broadsheet: Fullformat. Brødtekst: Den delen av stoffet som er satt med «vanlig» sats, altså det som kommer etter tittel og ingress. Byline: Navnelinje. Navnet på journalistens og fotografen som har laget saken. Cicero: Måleenhet i det typografiske målesystem. 1 cic. = 12 punkter = 4,513 mm. Cover story: Amerikansk uttrykk for hovedoppslaget i et blad eller en avis. Deadline: Siste frist for levering av stoff. Dementi: Avkreftelse. Bekjentgjørelse av at en opplysning som tidli­ gere har vært gitt ikke var riktig. Desken: Stedet i redaksjonen der journalister, fotografer og reporterne leverer sine saker. Her blir stoffet redigert, det blir laget titler og valgt ut bilder, og det endelige produktet blir sydd sammen. Dypetsing: Bare hovedmotivet i bildet brukes, resten av bildet skjæres bort. Bildeformatet blir ukurant, og viser f.eks. kun et ansikt eller en bil, uten bakgrunn. Kalles også «frilegging». Enkét: Rundspørring. Et mindre antall personer stilles det samme spørsmålet, og svarene deres blir gjengitt. Spalter av typen «Fem på gaten», «Mine juleønsker» o.l.

Feature: Større tema-sak. Preg-journalistikk. Ikke dagsaktuell og nyhetspreget, men tidsaktuell eller tidløs reportasje, «myk-stoff», preget av journalistens personlige skrive- og fortellerstil. Frilanser: Journalist som ikke er fast ansatt. Frilegging: Bildebeskjæring der hele eller deler av bakgrunnen i et bilde blir skjært bort, slik at bare hovedmotivet gjenstår. Hårstrek: Tynn strek, 1/4 pkt. bred. Ingress: Innledningen til artikkelen, åpningen av saken, gjerne satt med andre (større eller fetere) skrifttyper enn resten av artikkelen.

Initial: Første bokstav i en artikkel eller et avsnitt når denne er forstør­ ret og gjerne kunstferdig utformet i forhold til resten av satsen. Kalles også «anfang». Italic: Kursiv. Skråstilt skrift. Justert: Satsen er justert når den har rette kanter på både høyre og venstre side. Kjeller: En sak som plasseres nederst på siden. Kniping: Mellomrommet mellom bokstavene reduseres, slik at tek­ sten tar mindre plass. Kolofon: Faste opplysninger, gjerne i ramme, om avisens utgiversted og adresse, telefon, telefax og e- post, redaktøren(e)s navn osv. Lesbarhet: (Eng: readability). Om innhold, språk og fremstillingsform er slik at stoffet er lett å lese. Leselighet: (Eng: legibility). Om typografien er slik at stoffet er lett å lese. Lix: Lesbarhetsindeks. Ved hjelp av setningslengde og ordlengde regner man ut om lesbarheten av en tekst er høy eller lav. Minuskler: Små bokstaver. Motsetning til «majuskler». Nekrolog: Minneord. Omtale av en person som nylig er død. NTB: Norsk Telegrambyrå. Norges største pressebyrå. Off the record: Informasjon som journalisten mottar under forutset­ ning av at det ikke skal publiseres. Ombrekning: Gjennomføre en layoutløsning; plassere sats, bilde, tittel og andre elementer på siden. Uttrykket «å brekke siden» kommer av at man «brakk» de lange remsene med sats opp i passende spaltelengder. Opplag: Antall eksemplarer som trykkes av hver utgave av en avis

eller et blad. Paginering: Sidenummerering. Paste-up: Gammelt uttrykk for det arket der typografen monterte tekst, bilder og titler og satte sammen den ferdige siden. Petit: Egentlig en typografisk betegnelse på en liten skriftstørrelse. Brukes i dag helst om en kort, munter og personlig preget kommentarartikkel. PFU: Pressens Faglige Utvalg. De norske medienes felles klageutvalg. Pseudonym: Et oppdiktet forfatternavn. Punkt: Grunnleggende enhet i det typografiske målesystem. Et punkt er ca. 0,376 mm. Research: Undersøkelse. Innsamling av informasjoner som (kanskje) skal brukes i et journalistisk produkt. Sats: Grafisk fremstilt tekst. Scanne: Overføre et bilde til en datafil, slik at det kan gjengis på skjerm. (Ordet brukes også om avisleseren som raskt og overfladisk pløyer gjennom avisen.)

Scoop: En stor nyhet som ikke har vært kjent fra før. Sidetopp: Hovedsaken på en avisside, den viktigste og høyets priori­ terte saken. Signalord: Ett, to eller tre ord som utheves i starten av en ingress eller en bildetekst. Skytning: Avstand mellom linjene i satsen. «Skutt sats» betyr større mellomrom mellom linjene enn normalt. Spiss: Gammel avis-sjargong for lederartikkel. Spissing: Bearbeiding av en nyhetstekst slik at ingressen blir mest mulig fengende og fokusert på et nyhetspoeng. Tabloid: Et papirformat som brukes av mange aviser. Halvparten så stort som fullformat. Tekstreklame: Reklame i den redaksjonelle teksten. Regnes som brudd på god presseskikk. Vaskeseddel: Pressemelding som omtaler en ny film, plate, bok el.l. Dette er produsentens/utgiverens presentasjon av produktet, og ikke en journalistisk omtale. Versaler: Store bokstaver. Kalles også majuskler (imotsetning til minuskler).

Titlene som avisene brukte på ingressene i oppgave 1 på side 150 a) Idretten mister ledere b) Alle brikker på plass for telefusjon c) Lønning støtter asylant d) USA-besøk avlyst i lufta

Stikkord Anbud.......................................................... 192 Anonyme kilder ......................................... 65 Ansvarlig redaktør.....................................196 Arrangerte bilder ..................................... 166 Avisbedriften..............................................184 Avisformat ................................................ 175 Avislesning ............................................... 211 Balanse.......................................................... 58 Beskjæring........................................ 160, 180 Bildearkiv....................................................155 Bilder............................................................151 Bildebruk..................................................... 151 Bildetekst............................................ 85,181 Brønnøysundregistrene ............................ 52 Champagneglasset...................................... 81 Dramaturgi ............................................... 118 Dypetsing .................................................. 161 Eierforhold ................................................ 209 Enkét .......................................................... 110 Fakta.............................................................. 81 Fallende viktighet ...................................... 80 Feature ................................................ 73, 114 Featuretitler................................................ 149 Gonzo.......................................................... 123 Grafikk........................................................ 163 Grunnlinjer................................................. 179 Gutenberg Johann .................................... 199 Ideene .......................................................... 23 Idefasen ....................................................... 11 Ideutvikling ................................................ 38 Imøtegåelse ................................................. 62 Ingress.......................................................... 77 Innbydelser ................................................. 45 Innsamlingsfasen ...................................... 12 Internett ...................................................... 63 Intervju .......................................... 49, 98, 106 Intervjuforberedelse ................................ 100 Journalistyrket .......................................... 214 Kildeetikk..................................................... 64 Kildekritikk.................................................. 60 Kildene ........................................... 45, 48, 51 Kildeuniversitetet ...................................... 56 Klisjeer ....................................................... 141 Kobling ........................................................ 65 Kommentarjournalistikk............................ 73 Kommentarsjangrene .............................. 128 Konkretisering........................................... 119 Kontaktpris ............................................... 189 Kronikk....................................................... 130 Kåseri ........................................................ 130 Layout......................................................... 177 Leserbrev.................................................... 131 Leserne..................................................23, 24 Lokalavis ................................................... 208 Løssalgsaviser............................................ 207 Meningsbærende aviser........................... 208 Møteoffentlighet.......................................... 50 Norsk Telegrambyrå................................... 47 Notatteknikk................................................ 96 Nummer to-aviser.................................... 208 Nyhetsartikkelen......................................... 77

Nyhetsintervju............................................. 99 Nyhetsjournalistikk .....................................72 Nyhetskriterier ............................................ 28 Nyhetsnotis.................................................. 75 Nyhetsreportasje ........................................ 114 Nøyaktighet ................................................. 83 Observasjon ................................................. 54 Offentlige dokumenter............................... 45 Offentlighetsloven ..................................... 51 Opphavsrett................................................156 Paratviten......................................................48 Partipressen ................................................204 Portrett.........................................................153 Portrettintervju................................... 99, 125 Postliste på internett....................................53 Presentasjonen..............................................13 Pressekonferanse..........................................46 Pressemelding ..............................................45 Pressens rolle ............................................... 25 Pressestøtte ................................................ 206 Profesjonelle informatører..........................62 Prosent.........................................................140 Prosentpoeng..............................................140 Redaksjonsmøte ...........................................18 Redigeringsmal .......................................... 174 Referat........................................................... 90 Reportasje....................................................112 Retts- og kriminaljournalistikk ..................85 Seks tjenere .................................................. 76 Sirkelen ....................................................... 120 Sitattegn............................................. 107, 109 Sjanger ................................................... 71, 74 Skoleavis............................... 35, 54, 155, 191 Skrivelos ..................................................... 91 Språk ............................................................135 Språklig subbestell....................................137 Språkvettreglene ........................................ 141 Spørreteknikk ............................................. 103 Stengte spalter ............................................204 Stoffkilder..................................................... 37 Stoffområde ................................................ 71 Syntaks ........................................................137 Tegninger ....................................................162 Teknisk produksjon ................................... 182 Tekniske revolusjoner ............................... 199 Tekstreklame ........................................ 64, 67 Telegraf...................................................... 203 Tema ............................................................ 36 Temaartikkel................................................73 Tips............................................................... 46 Titler............................................................142 Trykkplate.................................................. 182 Typografi.....................................................170 Undersøkelsen............................................. 12 Undersøkende journalistikk.................... 124 Verifikasjon..................................................58 Vinje A. 0...................................................... 32 Vinkling........................................................82 Vær varsom plakat ................................... 219 Økonomi .................................................... 185 Øyebevegelser ........................................... 175