Kartografi VK2 [2] 8258512919 [PDF]

Zitiervorschau

Sten Tore Johnsen

NBR-DEPOTBIBUOTEKE POSTBOKS 278-8601 MO

Yrkesopplæring ans 1998

© Yrkesopplæring ans, Oslo 1998 1. utgave, 1. opplag Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i november 1997 til bruk i videregående skole pa studieretning for tekniske byggfag VK2 kart og oppmåling i faget kartografi . Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av mars 1996 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Formgiving: Scalare Data Sats: Scalare Data Omslag: Kaj Clausen Oversettelse til nynorsk: Eldbjørg Hovland

Illustrasjoner: Sten Tore Johnsen R.W. Anson Knut Børresen Clipper Art Nigel Holmes E. Imhof Ole Jacobi Jan Henrik Johnsen Erik Langdalen Miljødepartementet NCS, Natural Colour System Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens kartverk Willumsen, Urban (se referanseliste bak)

Printed in Norway by PDC Grafisk Produksjon a.s, 1930 Aurskog

ISBN 82-585-1291-9

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med andsverksloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

I denne boka er 40% skrevet på nynorsk i henhold til krav i KUF.

FORORD

Denne boka tar for seg de fleste emner i modul 3 i gjeldende lære­ planer for kartografi for VK2, linjen kart og oppmåling. I tillegg gir boka en kortfattet gjennomgang av geologiske kart og presentasjons­ teknikker i forbindelse med oljeaktiviteten langs kysten. Dette stoffet kan være aktuelt for de skolene som naturlig sogner til det norske oljemiljøet. Etter at vi har gjennomgått grunnleggende kartografiske prinsipper i boka Kartografi for VK1, skal vi i denne boka utdype noen av disse prinsippene. Det vil blant annet gjelde emner som kartografisk presen­ tasjon, temakart, generalisering, ajourføring, planlegging, lover og for­ skrifter og andre områder som har å gjøre med kartet som informa­ sjonsbærer. I tillegg har boka et kapittel som viser hvordan nye redska­ per som skrivebordssetting og multimedieteknikker kan utvide kartografiens grenser.

I et moderne samfunn er det av stor betydning at korrekt informasjon når fram til de personene eller etatene som skal fatte viktige beslut­ ninger. Disse beslutningstakerne kan være politikere, planleggere, ulike bedriftsledere og mange andre. På godt og vondt påvirkes din og min hverdag av beslutninger disse personene tar. Derfor er det et viktig mål for kartografen å kunne vise at stedfestet geografisk informasjon kan presenteres pa en virkningsfull måte. Et tematisk kart kan i mange tilfeller overbringe et budskap bedre og raskere enn om den samme informasjonen skulle beskrives verbalt. Kartografiske data satt sammen med aktuelle temaer og visualisert ved hjelp av kartografiske og gra­ fiske prinsipper er derfor et svært effektivt redskap for eksempel for politikere og planleggere. Det er vårt håp at kombinasjonen av tekst, illustrasjoner, spørsmål og ulike oppgaver skal gjøre presentasjonen av lærestoffet variert og lettere å forstå.

Boka er først og fremst skrevet for bruk i klasseromsundervisningen, men egner seg også til selvstudium. Selvsagt kan boka også brukes av andre interesserte som arbeider med fag relatert til kartografi. GIS og presentasjon (gjerne sammen med boka Kartografi for VK1).

Sten Tore Johnsen

Stavanger, februar 1998

INNHOLD

HVORDAN DU KAN BRUKE BOKA, 13

Variablene deles inn i seks grupper, 29

Rekkefølgen, 13

Form, 30

Tilknytning til andre faggrupper, 13

Retning, 31

Oppgaver, 13

Korning, 31

Vurdering, 14

Farge, 31

Litteratur, 14

Tetthet, 31

Audiovisuelle hjelpemidler o.l., 14

Størrelse, 32

Bruk av nærmiljøet, 14

Variabler som viser hierarkiske egenskaper, 32 Farger, 33 Størrelse, 33

1 KARTOGRAFISK PRESENTASJON, 15

Hva husker du av dette? 33

Innledning, 15

Oppsummering, 33

Persepsjon, 15

Repetisjonsoppgaver, 34

Vi repeterer, 19

Persepsjon og temakart, 19

Grafisk semiologi, 20

2 TEMAKART, 35

Fordeler, 20

Innledning, 35

Ulemper, 20

Norsk Kartplan 2, 36

Eksempel, 21 Oppgave (øvelse), 21

Grafisk semiologi og analyse, 21

Tematiske kart og geodata (Utdrag), 36

Arbeidsgruppens mandat, 37 Gruppens definisjon, 37

Hvem har utformet prinsippene om grafisk

Nærmere om behov for de produktene

semiologi? 22

(temakart) utredningen foreslår, 37

Husker du dette? 22

Eksempler på tematiske kart, 38

Bearbeidelse av innsamlet materiale

(for presentasjon på temakart), 22

Planlegging, 40 Målestokk, 40

Forenkling, 23

Valg av basiskart, 41

Triangelmetoden, 23

Inndeling og symbolbruk, 41

Aktuelle faser i arbeidet med triangel­

metoden, 26 De visuelle variablene, 27

Oppgave, 41 Husker du? 42

Isolinjekart (isaritmekart, eng. isoline map), 42

Funksjon, form og farge, 28

Noen fordeler med isolinjer, 43

Variablenes utformingsmuligheter, 28

Noen ulemper med isolinjer, 43

De visuelle variablene og deres egenskaper, 29

Prinsipper, 43

6

Innhold

Forhold som kartlegges ved bruk av

Eksempler på kakediagrammer, 68

isolinjer, 44

Passende bruksområde, 68

Oppgave, 44

Uheldig bruk, 68

Prikkekart (kart med enhetssymboler, eng.

Tabeller (table), 68

dot map), 45

Arbeidsoppgaver, 69

Noen fordeler med prikkekart, 47

Oppgave 1, 69

Noen ulemper med prikkekart, 47

Oppsummering, 70

Valg av størrelse og verdi, 48

Repetisjonsoppgaver, 71

Lokalisering, 48 Koropletkart (kvantitative skravurkart, eng. choropleth map), 49

3 FARGELÆRE I KARTOGRAFIEN, 72

Fordeler med koropletframstilling, 50

Innledning, 72

Ulemper med koropletframstilling, 50

Historisk tilbakeblikk, 73

Konstruksjon av et koropletkart omfatter tre

Additiv fargeblanding, 73

operasjoner, 50

Subtraktiv fargeblanding, 74

Eksempel pa bruk av koropletkart, 50

Fargeinduksjon, 77

Temakart og generalisering, 51

Kontrast, 77

Symbolvalg ved reduksjon av malestokk-

Fargenes egenskaper, 77

forhold, 53

Vi repeterer noen viktige prinsipper, 78

Vi repeterer, 54 Arbeidsoppgaver, 54

Det naturlige fargesystemet, 79 NCS-systemets elementærfarger, 79

Oppgave 1, 55

Egenskaper, 79

Oppgave 2, 56

Fargesirkelen, 79

Oppgave 3, 57

Fargetrianglet, 81

Oppgave 4, 58

NCS-betegnelse (et eksempel), 81

Oppgave 5, 59

Husker du dette? 82

Oppgave 6, 60 Oppgave 7, 60 Diagrammer, 61

Farger og seleksjon, 83 Noen momenter en bør ta hensyn til, 83

Bør vi alltid bruke farger? 83

Diagrammer (generelle prinsipper), 62

Farger og assosiasjon, 84

Kurvediagrammer (fever), 62

Farger og formgivning, 84

Definisjon, 62

Beskrivelse av farger, 84

Eksempler på kurvediagrammer, 64

Fargetone, 84

Passende bruksområder, 64

Fargemetning, 85

Uheldig bruk, 64

Lyshet, 85

Søylediagrammer (bar), 64

Bruk av farger og flatedekkende symboler

Definisjon, 64

på kart, 85

Eksempler på søylediagrammer, 65

Normer og tradisjonelle fargeassosiasjoner, 85

Passende bruksområder, 66

Kontrast, nabovirkninger og overstraling, 86

Uheldig bruk, 66

Noen bemerkninger, 66 Kakediagrammer (pie), 66

Definisjon, 67

Fargekomposisjon, 86

Toergruppe, 87 Treergruppe, 87 Vanskelig farge, 87

Innhold

Fargeintensitet og flatestørrelse, 87

Sterke farger, 88

Kontrastvirkning, 114 En liten oppsummering, 115

Bunnfarge (bakgrunnsfarge), 88

Komposisjon og praktisk arbeid, 116

Psykologisk fargelære, 88

Kan du gjøre rede for dette? 118

Mc Collough-effekten, 89

Optisk midtpunkt og det gylne snitt, 118

Fargevalg i trykksaker, 90

Optisk midtpunkt, 118

Leselighet på avstand, 92

Det gylne snitt, 119

Kan du svare på dette? 92

Arbeidsoppgaver, 120

Kelvingrader og fargetemperatur, 93

Oppgave 1, 120

Lys og fargegjengivelse, 93

Oppgave 2, 120

Fargeseparasjon i reprokamera, 94

Bildebeskjæring, 120

Oppsummering, 96

Bildebehandling, 120

Repetisjonsoppgaver, 97

Bildeplassering, 121 Arbeidsoppgave, 122 Annonseoppsett, 123

4 INFORMASJON OG PRESENTASJONS­ TEKNIKKER, 98

Formater, 124

Innledning, 98

Oppsummering, 125

Kommunikasjon (aktuelle prinsipper), 99

Repetisjonsoppgaver, 126

Ny standard for konvolutter, 125

Spørsmål som må avklares, 99 Hva koster det? 100 Arbeidets gang (kundekontakt med

presentasjon av oppdraget), 101

5 FRA KARTDATA TIL LESBART FORMAT FOR TRYKKING (skrivebordssetting (desktop

Hvordan få ideer? (hvordan presentere

publishing), multimedier, RIP, fotosetting og

ideer?), 102

trykking), 127

Vi repeterer, 102 Idéproduksjonen, 102

Idédugnad (brainstorming), 103

Innledning, 127

Kartografiens komplekse struktur, 128

Skrivebordssetting (desktop publishing, DTP), 128

Klargjør problemstillingen - årsak og

Definisjon, 128

virkning, 104

En ny arbeidssituasjon, en ny arbeids­

Oppslagstavle (storyboard), 105

plass, 128

Arbeidsoppgave (idédugnad), 105

Effektiv bruk av skrivebordssetting krever

Husker du dette? 105

kunnskap, 129

Layout, 106

Hva består et skrivebordssettingssystem

Utforming av ideer, 106

av? 130

Frimerkelayout, krangleskisse, 106

Husker du dette? 131

Lær å se! 106

Digital bildebehandling (skanning, bilde­

Få ideene dine godkjent før rentegning, 107

behandling, oppløsning, linjer per tomme/

Flott, spennende layout, 108

centimeter), 131

Kan du forklare dette? 110 Komposisjon, 110

Bildebehandling (oppløsning i dpi), 132

Hva skjer når bildet skannes? 132

Symmetrisk typografi, 111

Digitale bilder krever stor lagringsplass, 133

Asymmetrisk typografi, 112

Skjermarbeid med redigering, 134

8

Innhold

Forarbeid for trykking (RIP, raster-

Husker du dette? 154

regner), 135

Prinsipper for digital ajourføring (ajourførings-

Rasterregner (RIP), 136

fasen), 155

Antall gråtoner per punkt, 136

Prosjektplan, 155

To prinsipper for produksjon av digitale

Status for kartdata, 156

gråtoner, 137

Noen forutsetninger for effektiv ajour­

Vi repeterer, 137

føring, 157

Manipulasjon av bildet, 138

Andre aktuelle punkter som bør vurderes

Bør hvem som helst få «fuske i faget»? 138

ved ajour føring av en kartdatabase, 157

Gruppeoppgave, 139

Redigeringsfasen, 158

Postscript, 139

Testplott, 159

Trykking, 139

Leveranse, 159

Valg av teknologi, 140 Mange trykksaker kan produseres ved hjelp

Vi repeterer, 159

Ajourføring i Vesleby kommune, 160

av begge teknologier, 140

Vesleby kommunes plan og mål for ajour­

Flere veger til trykkplaten, 141

føringen, 160

To nye teknikker som kanskje vil overta, 141

Baseoppdeling, basestørrelse, 160

Fagmannens vemodige sukk, 141

Beskrivelse av ajourføringsrutiner i Vesleby

Eksempel på trykkeoppdrag, 141

kommune, 161

Datafil, 142

Utvekslingsformat og datastruktur, 161

Etterarbeid, 142

Kan du svare på dette? 162

Vi repeterer, 142

Det digitale kartet og multimediet, 143

Oppsummering, 162

Repetisjonsoppgaver, 162

Hva er egentlig et multimedium? 143 Etiske normer, 143

Bruksområder, 144

7 GENERALISERING. Manuelle og automati­

Det krever innsats å beherske multimedie-

serte generaliseringsprosessar, 163

teknikken, 146

Innleiing, 163

Oppsummering, 147 Repetisjonsoppgaver, 147

Generalisering, 163 Kva er kartografisk generalisering? 163 Målsetjing for generaliseringa, 166

Kvifor generalisering? 166

6 AJOURFØRING (generelle prinsipper for

Faktorar som påverkar generaliseringa, 166

ajourføring av kartdatabaser), 148

Samanhengen i den kartograhske

Innledning, 148

generaliseringsprosessen, 167

Dagens problemstilling, 150

Graden av generalisering, 169

Det er hoveddatabasen som skal ajourføres, 150

Når tek generaliseringa til? 169

Hvor ofte bør kartdatabasen ajourføres? 151

Forslag til oppsett av manus for

Objektbasert ajourføring, 151

generalisering, 170

Aktuelle metoder for ajourføring, 151

Konkrete metodar, 170

Nøyaktighet, 152

Kan du forklare dette? 171

Er det virkelig behov for ajourføring? 152 Oppgave, 154

Automatisert generalisering, 171

Vurderingsevne eller bunde regelverk, 171

Innhold

9

Vurderingsevne, 172

Oppgåva blir løyst ved bruk av ulike

Bunde regelverk, 172

teknikkar, 189

Status i dag, 173

Prosjektoppgåva skal innehalde desse

Gis og automatisert kartografisk

momenta, 190

generalisering, 173 Fordelar og ulemper med automatisert

generalisering, 175

9 AREALPLANLEGGING. Manuell og

Linjeuttynning, 175

automatisert prosess, 191

Små flater (samanslåing), 176

Innleiing, 191

To eller fleire objekt, 177

Nokre omgrep, 192

Topologi, 178

Planlegging, 192

Hugsar du dette? 178

Planleggjaren, 192

Forsking, 179

Modellar, 179

Fysisk planlegging, 192 Regional planlegging, 193

Nytt omgrep: «amplified intelligence», 180

Kvifor arealplanlegging? 193

Vi repeterer, 181

Funksjonane til kartet i planleggingsprosessen, 194

Oppsummering, 181

Kartografiske verkemiddel, 195

Repetisjonsoppgåver, 181

Digitale kart og arealplanlegging, 195 Historiske kart og temakart, reiskapar i analysearbeidet, 195

8 PROSJEKTARBEID, 182 Innleiing, 182

Planleggingsmetode, 196 Kva for krav kan vi stille til planleggings-

Kva er prosjektarbeid? 182

metoden? 196

Organisering og gjennomføring, 183

Arealanalyse, 198

Samarbeid og medansvar, 183

Prosjektarbeid, samspel mellom teori og

Vi repeterer nokre viktige prinsipp, 199

Vern eller utbygging, 199

praksis, 184

Grøne lunger, 200

Viktige fasar i prosjektarbeidet, 184

Grensa mellom by og land, 200

Disposisjon for prosjektet, 185

Naturvern ein del av arealplanlegginga, 202

Framside, 185

Ny naturvernlov, 202

Tittelsida, 185

Delt ansvarsområde, 203

Forord, 186

Kommunal arealplanlegging og

Innhaldsliste, 186

naturvern, 204

Innleiing, 186

Hugsar du dette? 204

Hovuddel, 186

GIS i arealplanlegginga, 204

Eigenrapport, 186

Er dette situasjonen i dag for ein del

Vedleggsdel, 187

planleggjarar? 205

Litteraturliste, 187

Situasjonen for ein mellomstor kommune

Oppbygning, 187

i dag, 206

Eigenvurdering, 187

Serviceorientert forvaltning, 206

Samandrag, 188

Ny kommuneplan, 207

Repetisjonsoppgåver, 189 Prosjektoppgåve (VK2), 189

Draumen til planleggjaren, 207

Vi repeterer, 208

10

Innhold

Arbeidsoppgåver, 208

11 LOVER OG FORSKRIFTER, 232

Oppsummering, 209

Innleiing, 232

Repetisjonsoppgaver, 210

Personvern, 233

Lover og forskrifter knytte til rettane til statens

kartverk, 233

10 DIGITAL TERRENGMODELLERING, 211 Innleiing, 211

Vi repeterer nokre viktige prinsipp, 235 Tankar om ulike rettar, 235

Terrengmodellen blir bygd opp av

Opphavsrett til kartet, 235

koordinatane x, y og z, 213

Konsesjonsvedtektene (kommuneGAB), 236

Ulike måtar å framstille jordoverflata

Andre vilkår (tryggingsvedtekter), 237

(topografien) på, 214

Gruppeoppgave, 237

Bruksområda til terrengmodellen, 214

Oppsummering, 238

Generell omtale av terrengmodellar, 215

Repetisjonsoppgåver, 238

Interpolasjon (interpolering), 215

Definisjon, 216 Ulike kriterium for interpolasjon, 216

12 OLJEGEOLOGISK VERKSEMD, 239

Oppgåve, 216

Innleiing, 239

Gitt-punkt, 217

Det var ein gong i 1963, 240

Søkjelengd og søkjetid, 217

Leiting etter olje og gass, 241

Vi repeterer, 218

Modelltypar, 218

Første fasen (preseismisk fase), 242

Andre fasen (seismisk datainnsamling), 242

Linjemodellen, 218

Tredje fasen (utforskingsboring), 243

Punktmodellen, 219

Fjerde fasen (funn og produksjon), 243

Flatemodellen, 219

Kva vil du svare på dette? 243

Rutenettmodellen, 219 Trekantmodellen, 220 Terrengmodellen X, 222

Geofysiske undersøkingar, 243 Gravimetriske undersøkingar

(gravimetri), 244

Modell X og vegplanlegging, 222

Magnetometriske undersøkingar

Fordelen med modell X, 222

(magnetometri), 244

Delaunay-terrengmodellen, 223

Triangel dannar sirklar, 223 Hugsar du dette? 224

Seismiske undersøkingar (seismikk), 245

Geologiske og geofysiske forhold, 247

Korleis blir olje og gass danna? 249

Eksempel på «bilete» baserte på digitale terreng­

Sedimentære bergartar, 251

modellar, 225

Stratigrafi, 252

Romlege bilete, 225 Oppgåve, 229

Strukturgeologi, 253 Oljeboring, 255

Perspektivkonstruksjon, 230

Plattformer, 255

Bruk av profil, 230

Borestrengen, 257

Z-verdien kan visualisere ei rekkje

Boreslam, 258

fenomen, 230 Kan du forklare dette? 230

Kart, profil og loggar, 258 Grunnlagskart (basic maps), 262

Oppsummering, 231

Datakart (data maps), 263

Repetisjonsoppgåver, 231

Geologiske kart (geological maps), 265

11

Innhold

Profil, 267

Kan du svare pa dette? 281

Loggar, 271

Korleis lagar ein transparentar? 282

Eksempel på konstruksjon av grunnlagskart

Transparentar må vere enkle, 282

(basiskart), 274

Transparentar må vere truverdige, 282

Konstruksjon av skotpunktskart, 275

Generelle retningslinjer, 283

Strukturkart, 275

Ein transparent skal vere lett å lese, 285

Oppsummering, 275

Repetisjonsoppgaver, 276

Andre viktige retningslinjer, 286 Oppsummering, 288

Repetisjonsoppgåver, 289

13 AUDIOVISUELLE HJELPEMIDDEL, Transparentar/lysbilete, 277

14 KART, 290

Innleiing, Til

Definisjon, 279 Kommunikasjon, 279

REFERANSE- OG LITTERATURLISTE 309

Vi har kort tid til å påverke tilhøyrarane våre, 280

ORDLISTE, BOKMÅL 311

Eit bilete seier meir enn tusen ord, 280

Kva forskinga seier, 281

ORDLISTE, NYNORSK, 319

Fordelar, 281

Seriøst foredrag, dårlege transparentar, 281

STIKKORD, 327

13

HVORDAN DU KAN BRUKE BOKA

Rekkefølgen I denne boka blir emnene behandlet i en annen rekkefølge enn det som er satt opp i læreplanen, men om en ønsker å undervise etter læreplanens oppsett, er det ikke noe i veien for det. Hvert emne eller tema er behandlet for seg, men kan også være omtalt i en del andre kapitler og avsnitt. Slik kan emnene bli belyst fra flere vinkler.

Tilknytning til andre faggrupper Faget kartografi er nær knyttet til fag som fotogrammetri, landmåling, GIS og grafiske fag som optisk/digital repro og trykking. Derfor er du ofte avhengig av det andre faggrupper har utført, når du arbeider med de forskjellige emnene, ikke minst i fagene fotogramme­ tri og landmåling. Denne avhengigheten kan gi større forståelse for sammenhengen og helheten i de kartografiske oppgavene du arbeider med.

Oppgaver Det inngår stadig småoppgaver og ulike spørsmål i selve teksten eller som repetisjon etter viktige avsnitt. Disse oppgavene bør du gå igjen­ nom eller finne svar på, fordi de er viktige for det videre arbeidet.

Lag også selv oppgaver som du kan arbeide med på egen hånd eller sammen med noen i klassen. Da vil det vise seg om du har forstått emnet. Når det for eksempel gjelder emner som krever personlig vurdering, må du prøve å være åpen, søkende og eksperimenterende i din hold­ ning til oppgavene. Et godt råd er at en ikke låser seg fast i ferdige løs­ ninger for tidlig. Noe har sagt det slik: -Tenk kreativt før du foretar avgrensninger.»

Hvordan du kan bruke boka

14

Vurdering Vurderingen bør være i samsvar med oppgavetype og arbeidsmåte. Den kan foregå både kontinuerlig og ved avsluttet arbeid. Ved avslutningen av et emne kan hele klassen være med på å gi uttrykk for hva som var det viktigste i kapitlet (emnet). Arbeidsopp­ gaver kan legges fram, og de ulike løsningene kan drøftes og vurderes. Eleven eller gruppen kan forklare hvordan de kom fram til dette resul­ tatet, eller hvorfor de valgte den eller den løsningen.

Faglæreren skal først og fremst peke på de positive sidene ved det arbeidet som er utført. Rettledning og veiledning bør også foregå i en positiv atmosfære, slik at eleven(e) blir inspirert til videre arbeid.

Litteratur Litteraturlista, som er plassert bakerst i boka, kan hjelpe deg til å finne utdypende stoff om de forskjellige emnene. Det er viktig at du ogsa leter fram aktuell litteratur på egen hånd. Skolens bibliotek bør selvsagt undersøkes. Søk på Internett kan også gi gode ideer, likeså kontakt med byens eller distriktets fagmiljø utenfor skolen (offentlige etater, bedrifter).

Audiovisuelle hjelpemidler o.l. I forbindelse med innføringen i et nytt emne eller tema kan det være verdifullt a vise video, lysbilder o.l. for å belyse emnet. Kontakt fag­ miljøet for å undersøke om det er mulig å skaffe slike hjelpemidler. Lag gjerne en veggavis der dere kleber opp tekst og kart eller bilder som belyser emnet.

Bruk av nærmiljøet Undersøk hva som finnes i nærmiljøet, og lag en liste over offentlige etater, bedrifter, biblioteker, organisasjoner osv. som har tilknytning til de ulike emneområdene pensumet behandler. Bruk det du finner, som utgangspunkt for å ta opp et aktuelt emne eller for å belyse et problem.

15

Kapittel 1

KARTOGRAFISK PRESENTASJON

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til generelle prinsipper for persepsjon og grafisk semiologi • kjenne til bearbeiding og redigering av data for presentasjon • kjenne til hvordan de visuelle variabler kan brukes i prosessen

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi og hoved­ punkt nr.

la:

«Elevene skal ha kjennskap til kartografisk presentasjon (persep­ sjon, grafisk semiologi, visuelle variabler)»

Innledning De grunnleggende prinsippene, tankene og ideene i forbindelse med kartograhsk presentasjon forklarer vi best ved hjelp av begrepene per­ sepsjon og grafisk semiologi. Begge betegnelsene blir forklart og behandlet i dette kapitlet, men de blir også nevnt andre steder i boka. Det er et viktig mål å kunne vise fordelene ved å bruke grafiske prin­ sipper for presentasjon av geografisk informasjon og videre vise hvor­ dan en umiddelbart eller raskt kan oppfatte det innholdet som blir pre­ sentert på et kart (for eksempel et temakart).

Persepsjon Begrepet persepsjon har sin opprinnelse i latin og har grunnbetydningen fornemmelse eller oppfatning av sanseinntrykk. I dagligtale kan vi forklare begrepet på denne måten:

• Rask forståelse eller rask oppfattelse av informasjon Her bruker vi begrepet persepsjon om hvordan data og ulik infor­ masjon kan overføres fra kartet (bildet) til brukeren på best mulig måte. Et kart som er pent a se på, gir ikke nødvendigvis umiddelbar eller korrekt informasjon. Det er riktig at kartografens oppgave er å velge passende parametrer, slik at kartet blir pent å se på, men opp­ gaven er også å utforme den informasjonen som blir presentert pa kartet, slik at den kan oppfattes riktig og raskt.

16

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Sanseorganene våre mottar tusenvis av inntrykk fra omgivelsene og fra vår egen kropp. Disse inntrykkene oppfatter, tolker og bearbeider vi i løpet av et øyeblikk. Det er egentlig dette vi kaller persepsjon (iakt­ takelse, sansing, fornemmelse, registrering).

Vi kan på en måte sammenlikne vårt synssystem med en gigantisk parallell prosessor som har stor kapasitet, og som behandler data svært raskt. Selve lysinntrykket kommer fra ca. 120 millioner staver og rundt 5 millioner tapper. Disse syns- eller lysinntrykkene blir faktisk behand­ let i brøkdelen av et sekund.

Figur 1 Kan vi bestandig stole på det øyet ser? Mål avstanden mellom de til­ synelatende paral­ lelle linjene

Alt dette blir så satt sammen til et helhetlig synsinntrykk, slik at vi umiddelbart kan oppfatte størrelsesforhold, få romfølelse osv. Når vi kjenner til dette kompliserte samspillet mellom øyet og hjernen og hvordan vi oppfatter ting, kan vi presentere informasjon og lage kart/temakart/illustrasjoner som er lette å forstå.

Figur 2

Skjematisk bilde av menneskeøyet (horisontalt snittj. Menneskets synssystem består av øyet, synsnerver og hjernens synssentrum. Øyet mottar, omkoder og formidler lysimpulser videre som nerveimpulser, via synsnerven, til synssentret. Alle synsinntrykk og all fargeopplevelse har derfor også et fysiologisk grunnlag i vårt visu­ elle system

Å lese i en bok er en såkalt sekvensiell prosess, det vil si at vi må tolke ord for ord i en bestemt rekkefølge. Først i slutten av setningen forstår vi innholdet i budskapet fullt ut. Ofte er det slik at vi må studere set­ ningene før og etter for å få tak i den rette meningen. Har vi tid nok, betyr ikke selve presentasjonsmediet eller presentasjonsmåten så mye. Før eller siden vil vi som regel oppfatte budskapet. I vår sammenheng må vi ta i betraktning at tiden kan være begrenset, for eksempel når ulike tematiske kart skal presenteres på en data­ skjerm, på TV, på en videofilm eller på transparenter. Med et slikt utgangspunkt kan denne påstanden være viktig å merke seg:

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

17

• Blir ikke budskapet oppfattet raskt, er presentasjonen vår mislykket. Da må vi revurdere vårt valg av symboler og farger.

- Framhever virkelig sammensetningen av symboler budskapet, eller skjuler den det? - Er valget av farger nøye vurdert? - Finner vi årsaken i ordensforhold, kvantitative eller kvalitative forhold?

Figur 3

Disse to skissene presenterer informasjon fra det samme området. I den øvre skissen må du bruke tid, og i tillegg må du lete deg fram til den viktigste informasjonen. I den nedre skissen er detforetatt en forenkling, slik at budskapet trer tydeligere fram og kan oppfattes umiddelbart. Vi behøver ikke mer enn ett til to sekunderfor å opp­ fatte poenget

18

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Straks vi mottar ulike sanseinntrykk, prøver vi å ordne dem på forskjel­ lige måter, slik at de får mening. De fem viktigste grunnreglene for hvordan dette blir gjort, kalles gestaltlover.

1 NÆRHETSPRINSIPPET Figur 4

• • • • • Figur 5

Nærhetsprinsippet

0 o o o o

• • • • •

o • O • O • O • O •

• Ser du åtte loddrette linjer som står hver for seg (se figuren), vil du sannsynligvis oppfatte dem som fire linjepar, fordi oppfattelsen din ordner dem i grupper. Elementer som står nær hverandre, oppfatter vi gjerne som samhørende.

2 LIKHETSPRINSIPPET • Din første reaksjon vil nok være at her er det fem loddrette rekker med sirkler, og at tre av dem er svarte. For de fleste er det mye van­ skeligere å oppfatte fem vannrette rekker der annenhver sirkel er svart. Grunnen til det er at vi grupperer ting som likner hverandre.

Likhetsprinsippet

3 PRINSIPPET OM FIGUR OG BAKGRUNN • Betrakter vi en avgrenset form, ønsker vi som regel å se den som en figur mot en bakgrunn. Av og til kan det være vanskelig å avgjøre hva som er figur, og hva som er bakgrunn. Dette vil du oppdage når du arbeider med flater og mønster i forbindelse med ulike presenta­ sjonsteknikker.

4 HELHETSFAKTOREN Figur 6 Prinsippet om figur og bakgrunn

• Hvis det er mulig, oppfatter og ser vi helst sluttede eller lukkede for­ mer. Ser vi en brukket eller buet linje, oppfatter vi den gjerne som en trekant eller en sirkel, selv om noe av linjen mangler. Dette kan vi benytte oss av der det ikke er nødvendig å tegne hele linjen. På denne måten kan komposisjonen holdes sammen ved en delvis usynlig ramme.

5 KURVENS FAKTOR • Her vil du sikkert oppfatte en skrå linje bak fire linjepar, men i virkeligheten er det fem atskilte linjestykker bak åtte enkeltstående linjer.

Figur 7

Helhetsfaktoren

Figur 8

Kurvens faktor

Når vi oppfatter en god og klar linje eller form, gjør den ofte inn­ trykk på oss, og vi kjenner mange ganger igjen liknende linjer eller former senere. Er du for eksempel spesielt interessert i en bestemt bilmodell med lekre linjer og fin form, vil du lett kjenne den igjen blant andre biler i byen.

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

19

Vi repeterer / Hva forbinder du med persepsjon og presentasjon av informasjon på et kart? / Hva kan ligge i uttrykket «pent kart»? / Kan vi bestandig stole på det øyet ser?

/ Hvilke forholdsregler må vi ta? / Hva ligger i dette utsagnet: «Blir ikke budskapet oppfattet raskt, er presentasjonen vår mislykket.» / Hva er de såkalte gestaltlovene?

Persepsjon og temakart Emnet temakart behandler vi i kapittel 2, men vi nevner det kort her også i forbindelse med persepsjon. Et temakart inneholder vanligvis få temaer, og derfor skal budskapet kunne tre tydelig fram. Informasjonen i kartet må oppfattes raskt. Her kan skillet mellom et godt og et dårlig kart ligge. Kartografen må stadig vurdere arbeidsprosessen.

• Er det lett å oppfatte kartets hovedtema? • Trer hovedbudskapet tydelig fram, eller må du bruke tid på å stu­ dere kartet? • Er det unødvendige detaljer som stjeler oppmerksomhet? Eksempler på forhold som bør vurderes dersom en skal oppnå god persepsjon på temakart:

• Så tidlig som mulig bør en bestemme hvor mange enkelttemaer som skal presenteres på hvert temakart. • Hvilke symboler illustrerer temaet best? • Symboler som står alene, kan gi et helt annet bilde av et fenomen enn symboler som står sammen i en klynge. • Forholdet mellom bakgrunn og basisinformasjon må vurderes nøye.

• Fargevalg i forhold til tema og forholdet fargene imellom må avveies (induksjon). Et annet spørsmål kan være:

•

Hvilket persepsjonsnivå ønsker vi?

Enkelte kart gir opplysninger på detaljnivå og på gruppenivå, men kan ikke gi en helhetsoppfatning av innholdet. Noen hevder at skillet mel­ lom det vi kan kalle tematiske kart, og andre kart ligger her.

20

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

• Tematiske kart er kart over rommet i motsetning til kart over steder. (Petchenik 1979)

HELHETNIVÅ

E LEMENT NIVÅ

i

Kartografiske inventarer

Temarart

Figur 9

Ulike persepsjonsnivåer 1 Elementnivå 2 Gruppe- eller delnivå (topografiske kart) 3 Helhetsnivå (temakart)

Grafisk semiologi Ordet semiologi (semiotikk) har gresk opprinnelse. Betydningen er tegnlære i videste forstand, læren om språktegn og symboler som kom­ munikasjonsmiddel mellom mennesker. I språkvitenskapen er semiologien en del av semantikken.

Grafisk semiologi er læren om bruk og presentasjon av data ved hjelp av symboler, tegn og bilder.

Fordeler • Grafisk semiologi er lett å oppfatte. • Variablene form, mengde og størrelse visualiserer spesielt godt.

Ulemper • Grafisk semiologi gir bare cirkaopplysninger. • Det kan være tidkrevende å finne og bestemme riktige symboler til en oppgave.

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

21

Eksempel Til tider kan det være vanskelig å forklare og beskrive posisjon, sted, rom og forhold bare ved hjelp av det talte eller skrevne ord. Her er et lite eksempel som kan beskrive dette:

Figur 10 Figuren viser oss fire viktige forhold som øyet oppfatter på et øyeblikk: • RETNING (x- og y-retning) • FORM (fire små og en storfirkant) • STØRRELSE (sammenliknbare forholdj • ROM (plassering i rommet eller på flaten eller i forhold til hverandre)

Oppgave (øvelse) 1 Læreren leser denne teksten høyt for elevene (elevene ser ikke figurene): • En stor sirkel er omgitt av fire mindre sirkler. 2 Elevene tegner en skisse der de prøver å gjengi figuren slik de har oppfattet den ut fra det de har hørt. Sammenlikn så skissene. Det vil vise seg at ingen tegninger er like. 3 Deretter skriver elevene ned en beskrivelse av figurenes utseende slik de hørte teksten ble lest opp. Dette vil kreve ganske mange set­ ninger.

Dette viser oss at det visuelle bildet av figurene (figur 10) forklarer rom, størrelse og innbyrdes plassering på noen få sekunder. Bruker en ord eller skrevet tekst, tar det mye lengre tid å oppfatte figurene korrekt.

Grafisk semiologi og analyse Grafisk semiologi kan brukes til mye mer enn til å lage en pen illustra­ sjon til et fenomen eller som et uvesentlig tillegg til teksten. Grafisk semiologi presentert ved hjelp av grafiske teknikker kan blant annet brukes som analyseverktøy. Det vil si at ved å bearbeide informasjon som en så presenterer grafisk, kan en stille nye spørsmål og utforme nye hypoteser og analyser. På den måten kan en benytte grafisk semio­ logi som et redskap i en ny forskningsmetodikk.

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

22

Hvem har utformet prinsippene om grafisk semiologi? Som vi har sett, følger den grafiske semiologien forholdsvis enkle regler, en slags grafisk grammatikk, som bør respekteres så langt det er mulig. Den grafiske semiologien er framstilt og utviklet av en rekke forskere, semiologer og psykologer. Blant dem kan vi nevne Roland Barthes og Abraham Moles. Men det er nok den franske forskeren Jacques Bertin som har betydd mest for denne forskningen. Hans forsk­ ning og hans ulike publikasjoner er blitt kjent under betegnelsen grafisk semiologi. Det er Bertin og hans elevers mangeårige arbeid og undervisning som danner grunnlaget for det meste av det som er skrevet om dette emnet de siste årene. Bertin hevder blant annet at vi fortsatt befinner oss under skriftens diktatur i vår mate å uttrykke oss på. Han mener at mye av den infor­ masjonen vi mottar skriftlig, ville blitt forstått og oppfattet raskere og bedre om den ble presentert ved hjelp av grafiske symboler eller bilder. Skolen er blitt kritisert fordi den på mange måter har vært med på å dempe var medfødte evne til å meddele oss til andre ved å benytte bildets eget sprak, uten ord.

Den grafiske semiologien har etter hvert blitt anerkjent og er kommet ut fra en slags gettoliknende dvale. Den omtales i dag i lærebøker fra mange land. For en tid siden hadde det franske tidsskriftet DEspace Geographique en fyldig oversikt over forskning og resultater en hadde kommet fram til ved å bruke den grafiske semiologien og Bertins meto­ der for informasjonsbehandling.

Husker du dette? / Forklar hva som menes med persepsjonsnivå. / Hva er grafisk semiologi?

/ Vi kan si at øyet oppfatter retning, form, størrelse og rom. Forklar dette. / Hvem har utformet prinsippene om grafisk semiologi?

Bearbeidelse av innsamlet materiale (for presentasjon på temakart) Disse rådene kan være nyttige om vi vil at tematiske kart skal oppfattes umiddelbart:

• Et tematisk kart eller en grafisk presentasjon bør være så enkel som mulig. • Er presentasjonen for komplisert, tar det for lang tid før en oppfatter budskapet. Da kan budskapet like godt presenteres som skrevet tekst (for eksempel som tabelldata).

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

23

En konsekvens av at grafisk kommunikasjon bør være enkel, er at en blir nødt til å bearbeide eller strukturere det innsamlede materialet. Med andre ord tvinges en til å se på datamaterialet som uferdige rå­ varer som må sorteres og behandles, struktureres og legges til rette for presentasjon. Det kan være data i form av tabeller eller annen skrevet informasjon. Arbeidsvaner og rutiner er ofte forskjellige fra person til person, men alle bør nok sette seg inn i ulike systemer som kan hjelpe en i arbeidet med å strukturere data og bearbeide innsamlet materiale.

Forenkling Det er en viktig oppgave å kunne forenkle uten å miste vesentlige deler av innholdet. Arbeidet går ut på å gruppere forskjellige elemen­ ter, systematisere innholdet og finne egnede redskaper som kan be­ arbeide informasjonen vår. Det finnes flere systemer som kan struktu­ rere data, både manuelle og edb-baserte. Vi skal beskrive triangelmetoden, som er et enkelt system, men som på en ganske god måte for­ klarer prinsippet for å strukturere data.

Triangelmetoden Oppgaven kan gå ut på å lage et temakart der en konsentrerer seg om tre forhold i forbindelse med befolkningsfordelingen i en del kommuner:

• antall unge mennesker • antall voksne mennesker

• antall eldre mennesker

Før vi går videre, er det naturlig å spørre: • Hvilken gruppe dominerer i de ulike kommunene? • Er det kommuner der to grupper står noenlunde likt? • Er det kommuner der alle tre gruppene er like store eller likt fordelt?

Kommune

Unge (U)

A B C D E F G H I

57 64 52 5 11 25 78 9 24

J K

9 28

Voksne (V) 12 18 39 27 11 11 8 53 38 75 65

Eldre (E) 31 18 9 68 78 64 14 38 38 16 7

Figur 11 Oversikt over innbyggertallet i prosent C°/o) for elleve (11) tilfeldig utvalgte kommuner

24

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Vi må hele tiden vurdere den datamengden vi skal redigere. Gjelder det bare en håndfull kommuner, er det ikke nødvendig med noe system for strukturering eller bearbeiding av data. Gjelder det derimot flere titalls eller to-tre hundre kommuner, blir en nødt til å ta ulike hjelpemidler i bruk.

adults

Eksempel 1

Figur 12 To eksempler på strukturering og bearbeiding av data for kartogra­ fisk presentasjon. Eksempel 1 Basisinformasjonen er påført et kart over elleve kommu­ ner. Informasjonen kunne også vært hentet fra en tabell

Eksempel 2 Denne oppgaven gjelder et mindre område i en bydel. Herfinner vi basisinformasjonen i form av en tabell

Eksemplene viser ikke nødvendigvis den eneste løsningen, det er bare et forslag. Ditt forslag eller din løsning kan kanskje være like riktig. NB! Studer eksemplene nøye før du begynner på din første oppgave.

Eksempel 2

Block

Y

A

0

Block

Y

A

0

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

18 16 10 13 18 33 17 19 17 16 17 17 22 18 17 16

65 61 70 60 62 67 83 64 62 66 61 64 59 59 61 61

17 23 20 27 20 0 0 17 21 18 22 19 19 23 22 23

17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32

18 17 16 17 18 14 15 17 18 20 17 18 11 16 16 17

59 65 63 67 66 72 70 65 68 61 60 64 58 71 69 61

23 18 21 16 16 14 15 18 14 19 23 18 31 13 15 22

in % by block Youg ; o-19 old Adult: 20-64 old Old : more than 65 old

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

25

26

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Aktuelle faser i arbeidet med triangelmetoden Det kan være nyttig å kjenne til disse fasene i den såkalte triangel­ metoden: 1

a) Lag kartskisse med elleve kommuner. Ta tre kopier av kartet du har tegnet. Det er fint om områdegrensene er tydelige. b) Pa den første kartskissen plasserer du en identitet i hver kom­ mune / hvert område, for eksempel bokstavene A, B, C osv. Se figuren.

c) Begrens antallet informasjonsgrupper til tre. Er det ønskelig med flere grupper, bør de strukturerte dataene legges på to eller flere kart. 2 a) På den andre kartskissen fører du opp de innsamlede tabellverdi­ ene for hver enkelt gruppe. Se figuren. 3 a) Så tegner du et triangel med inndeling fra 0 til 100 for hver gruppe. Skalaen kan ha inndelingen 10, 20, 30, 40 osv. b) Sammenlikn de tre verdiene for hver kommune (se den andre kartskissen), velg ut de to høyeste verdiene og sett av disse verdiene som prikker på trianglet. Sett bokstaven for den respek­ tive kommune ved siden av prikken. Slik fortsetter du til alle kommunene er overført til trianglet.

4 a) Inndelingen av trianglet i tre nye triangler og fordelingen av verdiene gjør at vi nå har fått fire grupperinger (se figuren på side 25):

• • • •

områder omrader områder omrader

som som som som

domineres av unge domineres av eldre domineres av voksne ikke domineres av noen av gruppene

b) Tegn et triangel nr. 2. Bestem ulik farge eller ulik skravur for hver av de fire gruppene. Marker så de aktuelle feltene i trianglet med riktig farge eller skravur.

5 a)

Pa det tredje kartutsnittet får de respektive kommunene den fargen eller skravuren som viser hvilken gruppe som er størst, eller hvilke kommuner som ikke har noen dominans, men der gruppene er så å si like store.

Som øvelse kan elevene lage sine egne tabeller med andre verdier, strukturere data og presentere løsningene på et temakart. Utformingen av selve temakartet eller den endelige presentasjonen kan gjøres manu­ elt eller ved hjelp av et tegneprogram på PC. (I kapittel 2, temakart, er det flere opplysninger om emnet.)

27

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

De visuelle variablene I arbeidet med å bearbeide og presentere geografisk informasjon kan vi blant annet bruke de visuelle grafiske variablene som effektive bud­ bringere. Jacques Bertin peker på at et menneske er i stand til å opp­ fatte disse relasjonene mellom grafiske tegn: • likheter og forskjeller • rekkefølge • størrelsesforhold eller proporsjoner

FORM

RETNING

FARVE

KORNING

TETTHET

STORRELSE

PUNKTLIG UTFORMING

FLATEUTFORMING ELLER AREAL

DE VISUELLE VARIABLER OG DERES UTFORMINGSMULIGHETER

Figur 13 De visuelle variablene og eksempler på deres utformingsmuligheter

De visuelle grafiske variablene beskriver mulighetene for å variere gra­ fiske tegn. Denne variasjonen gjør at vi kan presentere kvalitets-, ordens- og kvantitetsforhold grafisk på kartet ved å bruke punkter, linjer og flater. Det kreves en god del bakgrunnskunnskap for å forstå Jacques Bertins tanker og analyser. Som eksempel kan vi nevne hvor­ dan han utdyper begrepet kvalitetsforhold ved å peke på at kvalitative forhold eller kvalitativ informasjon bør deles inn i to undergrupper:

• Kvalitativt forskjellig, men likeverdig informasjon, der alle elementer er like viktige, men likevel atskilte.

• Kvalitativt forskjellig og klart atskilt informasjon, der en i tillegg til a isolere enkelte elementer også kan isolere informasjon som hører til samme hovedgruppe (familie). Men alle elementer innenfor hver gruppe er like viktige. Bertin deler så det kvalitative persepsjonsnivået inn i • det assosiative persepsjonsnivået • det selektive persepsjonsnivået

28

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Funksjon, form og farge I moderne formgivning streber en hele tiden etter å skape en overens­ stemmelse mellom funksjon, form, farge og kundens spesielle ønsker. Dette gjelder ikke minst på vårt felt, kartografien. I vår forbindelse har funksjon å gjøre med spørsmål som:

• • • •

Hva skal kartet brukes til? Hvem har bestilt kartet? Hvilke midler har vi til disposisjon? Hva vil det koste?

Begrepet form knyttes gjerne til grafisk semiologi, som betyr bruk av symboler, eller til de visuelle variablenes utforming. Farge knyttes til forhold som kultur, selektivitet, økonomi og, om en liker det eller ikke, til subjektive vurderinger. Form og funksjon indikerer ikke nødvendig­ vis en bestemt holdning til farger.

Kartets utforming eller design er svært ofte bundet til en konsekvent bruk av visuelle variabler, og dessuten er den avhengig av den stilen kartografen velger. De aktuelle eller mulige stiltypene finnes på en skala som går fra det mest naturalistiske og figurative til det enkleste og mest abstrakte. I tillegg er kartografens valg og utforming påvirket av eksisterende koder, ulike standarder og normer og, som allerede nevnt, av den stilbruken som er aktuell til enhver tid.

Variablenes utformingsmuligheter

■■■■«o o o +V O O O + + O O O O 'r::::::::::::::::: O O O O. O O O • OOP »7

Figur 14 Eksempel på variablenes utformingsmuligheter De visuelle variablene må knyttes til et eller annet geometrisk objekt. Som geometrisk objekt kan vi som før nevnt velge mellom - punkt - linje - areal (volum)

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

29

Ønsket om klarere linjer og standardisering er hele tiden til stede. Det er en forholdsvis enkel sak å legge tekniske kart og til dels topografiske kart inn under strenge normer, men det er ikke like enkelt når det gjelder tematiske kart av ulike slag. Etablering av standardsymboler og felles koder støter på mange hindringer av sosial, historisk og til og med faglig karakter.

Overgangen til edb-støttet kartproduksjon har for eksempel prioritert en utvikling mot enklere, noe mer nøytral tegnbruk. I dag ser vi likevel stor variasjon og en økende bevissthet om bruken av de visuelle varia­ blene. Dette gjelder både innenfor og utenfor rammen av vedtatte stan­ darder. Det er kanskje lettest å tenke nytt der en får mulighet til å eksperimentere litt. National Geographic magazine representerer en sterk figurativ tradi­ sjon. Magasinet har sannsynligvis påvirket utformingen av en rekke såkalte folkelige kart og atlas. Stilen i dette magasinet har også gitt mange gode ideer til å utforme lettforståelige presentasjoner av geogra­ fisk relaterte data. Denne og liknende påvirkning har etter manges mening lagt grunnlaget for større interesse og større kunnskap om kartets enestående evne til å være informasjonsformidler.

De visuelle variablene og deres egenskaper For å beskrive de visuelle variablene må vi bygge på bildeforståelse. Det betyr at bildet selv skal fortelle sin historie, så langt det er mulig. Det er først og fremst den intuitive forståelsen som er avgjørende.

Det er ikke enkelt å definere de ulike variablene. Dessuten er det nær­ mest umulig å definere de forskjellige variablenes variasjonsmuligheter og egenart. Dette er både positivt og negativt. Det er positivt fordi utvalget er stort og valgmulighetene mange, men negativt fordi disse valgmulighetene skaper usikkerhet. Kan den eller den variabelen virke­ lig synliggjøre budskapet, eller kan den det ikke? Vil en kombinasjon være bedre? Her må det både øvelse og erfaring til. Vi skal likevel se på noen viktige egenskaper som kjennetegner hver av gruppene. Det er vanlig å dele variablene inn i seks grupper.

Variablene deles inn i seks grupper VARIABLER

FORM RETNING

FARGE

Figur 15 De visuelle varia­ blene blir vanligvis delt inn i seks grupper

KORNING

TETTHET STØRRELSE

KVALITATIVE

ORDENS

KVANTITATIVE

EGENSKAPER

EGENSKAPER

EGENSKAPER

o o o o o o

© © © ©

©

30

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

Punkt, linje og areal (se eksempel på figur 14) er de informasjonsbærende enhetene som det kan knyttes visse attributter til (semantisk informasjon). Det er viktig å være oppmerksom på at den semantiske informasjonen enten er av nominell eller kvantitativ karakter. Nomi­ nelle data kan for eksempel være informasjon om skog, myrer, veger og hus. Kvantitative data er mengdedata.

Form I utgangspunktet kan hva som helst klassifiseres som formsymboler, men en bør ikke bruke for fantasifulle symboler eller utforme sym­ bolene på en måte som opplagt vil forarge eller skape misforståelse. Det kan være nyttig å stille disse spørsmålene: • Hvordan oppfattes symbolet når det står alene? • Oppfattes symbolet annerledes når mange like symboler blir satt sammen? Når det er mange ulike symboler, oppfattes de nemlig bare lokalt og ikke helhetlig. På kartskissen under er det enkelt å ramse opp hvilke industrier som finnes i en gitt by, men det ene formsymbolet som du kanskje er interessert i, kan ikke uten videre skilles fra de andre og gi deg et helhetsbilde. Du kan ikke besvare spørsmålet om hvilken by som har størst mekanisk industri, uten at du har studert kartet nøye.

Figur 16 Hva mener du om denne måten å presentere informasjon på?

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

31

Formsymboler som er like store, kan dermed ikke etablere noe hierarki og heller ikke noen rekkefølge seg imellom. Men ved å benytte like symboler, få klasser og forskjellig størrelse kan en også lage hierarki og ordnede forhold, med andre ord kvalitative forhold.

Retning Et område dekket med retningssymboler er normalt mye tydeligere og lettere å oppfatte enn et tilsvarende område dekket med formsymboler. Dette viser at retningsvariasjon har bedre skilleevne enn formvariasjon. Retning er mer selektivt, men kan ikke opplyse om rekkefølge. Ret­ ningsvariasjon hører til kvalitative variasjoner og gir ikke adgang til kvantitative vurderinger.

Det blir hevdet at det bare finnes seks til sju effektive retninger som kan brukes slik at en ikke risikerer å forveksle den ene med den andre. Vi må dessuten huske at retningene er ganske følsomme overfor for­ styrrelser fra bakgrunnen omkring.

Korning Korning eller tekstur kan vi beskrive som et vilkårlig mønster som ikke forandres, men som forstørres og forminskes for at en skal kunne lage ulike kategorier. Teksturvariasjon har den egenskapen at forholdet mel­ lom arealet som er dekket av de tegningene som danner bildet, og bak­ grunnen er stabilt. Korning dannes oftest av et punktmønster eller et linjerastermønster. Teksturvariasjon er forholdsvis lite brukt i dagens kartografi. En årsak kan være at det er lite kjent, men en annen årsak kan være at det er krevende å sette opp riktig. Korningen er selektiv, den skiller godt de ulike kategoriene. Korning er en ordnet variabel. De enkelte tegnstørrelsene i mønstret sørger for et visuelt hierarki mellom ulike kategorier.

Farge Det kan sies mye om temakart og variabelen farge. Bruk av farger er blitt mer og mer vanlig, dels på grunn av nye og billigere trykkemetoder, dels fordi bruken av edb med alle de mulighetene det gir, er blitt svært vanlig i kartproduksjonen. En av fargens sterkeste egenskaper er at den er ekstremt tiltrekkende den stjeler oppmerksomhet. Dessuten er den svært selektiv. Men farge er bare en kvalitativ variabel. (Se kapittel 3, fargelære i kartografien)

Tetthet Tetthetsvariasjon, eller valørvariasjon. som det også kalles, er en varia­ sjon i forholdet mellom hvitt og svart i ett og samme tegn. Det kan sammenliknes med en lysstyrkevariasjon fra full belysning til mørke.

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

32

I motsetning til ved teksturvariasjon (korning) forandrer forholdet seg mellom hvitt og svart alt etter tettheten de ulike kategoriene er gjort med. Disse kategoriene kan ordnes i en rekkefølge. Tetthetsvarierende tegn finnes i to grupper: gråtone og mønster. Det er størrelsen (tettheten) på basiselementene i framstillingen som avgjør om en skal oppfatte gråtoner eller mønster. En kan uten problemer lage flere kategorier med tetthet enn med tekstur. I punkt- og linjeutforming er tetthetsvariasjonen noe avhengig av størrelsen på tegnet for å kunne utnytte hele tonebredden.

Vi har sett at tettheten er naturlig ordnet, men den har mindre tiltrek­ ningskraft enn farger har. Tetthet inngår ofte i kombinasjon med bruk av farger. Det fysisk mulige antall gråtoner er mye større enn mennes­ kets kapasitet til å skille klart mellom dem. Tetthetsvariasjonen har en begrensning: Den kan ikke vise noen kvantitative forskjeller. Det er omtrent umulig å bestemme hvor stor forskjellen er mellom to ulike gråtoner (nabotoner på en gråskala), visuelt sett. Det har heller ingen av de visuelle variablene vi har undersøkt hittil, klart å uttrykke. Den eneste variabelen som kan gjøre det, er størrelsen.

Størrelse Størrelsen er den eneste variabelen som kan klare å uttrykke variasjo­ ner som er mer eller mindre målbare. En kan bestemme at et firkantet tegn er to eller tre ganger større enn et annet firkantet tegn. En kan også bestemme at en linje er så og så mange ganger tykkere enn en annen linje. Variasjonsbredden for punkter og linjer er ganske stor. En bruker dessuten å la symbolene overlappe hverandre uten at det skaper store problemer for vår oppfattelse av dem, for eksempel ved overliggende søyler med varierende høyde. Til tross for de begrensningene vi har omtalt, kan vi si at størrelsen er den eneste variabelen som kan gjøre rede for kvantitative forhold. Om den ikke gir anledning til å vurdere presise mengder, gir den i alle fall en grov estimering (bedømmelse) av dem. Poenget er at det ikke er lesing fra symbol til symbol som er mest inter­ essant. Det er heller ikke meningen at en skal detaljstudere hvert enkelt tegn. Hensikten er å få et globalt eller helhetlig inntrykk. Variasjon i størrelse gir et slikt inntrykk.

Variabler som viser hierarkiske egenskaper De visuelle variablenes spesielle karakter har ulik styrke i forhold til hverandre. Variablene farge og størrelse skiller seg ut. Det er de to vari­ ablene som blant annet kan vise hierarkiske egenskaper.

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

33

Farger (Se kapittel 3, fargelære i kartografien)

• Farger har en sterk selektiv virkning. • Farger skiller godt. • Farger kan hjelpe oss til å presentere en rangordning eller et hierarki.

Hva er det med variabelen farge som gjør at den skiller så godt (er selektiv)? Det er ikke det at vi kan bruke farger som blått, rødt eller grønt. Disse tre fargene gir ikke noe klart bilde av hva som er størst, lengst eller høyest. Noen mener at blått er den fargen som skiller best, andre hevder bestemt at det er rødt som rangerer høyest. Ingen av dem har rett, for fargene i seg selv gir oss ikke noen klar rangeringsorden. Men en farge som er delt inn i toneverdier, gir oss denne rangeringen. Til sammen­ likning vil en gråskala kunne skille godt mellom stor, større og størst. På liknende måte kan en sette opp en toneskala (gråtoneskala, rasterskala) av en passende farge med for eksempel åtte eller ni trinn.

Vi har kanskje behov for tre nyanser for å skille eller lage hierarki. Vi velger ut disse nyansene ved å velge bort nyanser foran og bak de fargene vi synes skiller best. Et godt redskap til dette arbeidet er som vi allerede har nevnt, å lage en toneskala av en bestemt farge ved hjelp av raster med forskjellig prosentverdi (rasterprosent).

Størrelse Størrelse visualiserer godt. Vi har allerede nevnt at variabelen størrelse er andre variabler overlegen når det gjelder å uttrykke ordensforhold. Når vi bruker denne variabelen, er det lett å vise hva som er størst, nest størst osv. Dessuten kan størrelse skille mellom ulike nivåer i et hierarki, og det er en svært viktig egenskap. Størrelse er den eneste av de visuelle variablene som kan uttrykke kvantitativ informasjon, og som i tillegg uttrykker både ordensrelasjoner og kvalitative relasjoner.

Hva husker du av dette? / Hva er visuelle variabler? / Hva ligger i begrepene funksjon, form og farge? / Beskriv noen av variablenes utformingsmuligheter. / Nevn egenskaper som kan knyttes til de ulike variablene. / Hva kan sies å være spesielt med variablene farge og størrelse?

Oppsummering Ved hjelp av edb har vi fått tilgang til et utall av symboler, og vi kan bruke alle tenkelige farger og fargenyanser i våre presentasjoner, men det behøver ikke å bli gode tematiske kart av den grunn. Begrepene

34

Kapittel 1 - Kartografisk presentasjon

persepsjon og grafisk semiologi må forstås og kunne brukes til å løse praktiske oppgaver. Persepsjon og semiologi er som redskaper i kartografens hånd. Det tar normalt noe tid før en kan håndtere et redskap riktig. Slik er det med oss også. Vi må lære oss å tenke på en spesiell måte. Hensikten er å kunne presentere budskapet slik at det blir opp­ fattet raskt, og slik at en lett kan danne seg et helhetsbilde av informa­ sjonen. Utformingen av temakartet skal gjenspeile oppdragsgiverens ønsker. Temakartet skal for eksempel presentere to temaer. Begge temaene skal presenteres ved hjelp av grafiske symboler og farger, og det er foretatt en grundig generalisering av kartet. Hele denne prosessen høres enkel ut, men kartografen vet at det ligger mye arbeid og mye tankevirksomhet bak. Han vet også at de visuelle variablene virkelig er til stor hjelp. Men problemet er hvordan variablene skal brukes. Karto­ grafen har erfart at den beste lærdommen kommer ved gjentatte øvelser.

Når oppgaven er mottatt, bør en raskt finne ut om det dreier seg om ordensforhold, kvalitative forhold eller kanskje noe helt annet. Har en funnet ut at oppgaven går ut på å vise en størrelsesrangorden, må en finne fram til den eller de variablene som visualiserer dette best. Igjen må vi understreke at erfaring og øvelse vil være til stor hjelp i dette arbeidet. Det kan virke vanskelig å bruke de visuelle variablene, men fordelene ved å bruke dem er mye større enn ulempene, selv om det i begynnelsen kan være vanskelig å finne de riktige variablene til den aktuelle arbeidsoppgaven.

Repetisjonsoppgaver 1

Hva er som regel galt med temakartet dersom ikke budskapet blir raskt oppfattet?

2 Hva er persepsjon? 3 Hva har persepsjon med kartografi å gjøre? 4 Hva mener vi med persepsjonsnivå? 5 Hvordan definerer vi grafisk semiologi?

6 Hvorfor er det nødvendig å strukturere data som skal presenteres på tematiske kart? 7 Beskriv triangelmetoden. 8 Hvilke visuelle variabler kjenner du til? 9 Nevn egenskaper som kan knyttes til de forskjellige variablene.

10 Hvilke variabler vil du knytte til disse begrepene: orden kvantitet kvalitet

11 Hva forbinder du med hierarkiske egenskaper?

35

Kapittel 2

TEMAKART

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til temakartets spesielle oppbygning • kjenne til hvordan variabler som prikker, isolinjer og koropleter kan visualisere kvantitet, kvalitet og ordensforhold på temakart • kunne produsere enklere temakart der et generalisert basiskart og ulike diagrammer utfyller hverandre

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi og hoved­ moment nr. le:

«Elevene skal kunne presentere ulike tema på kart»

li:

«Elevene skal kunne framstille og presentere enklere informa­ sjonsmateriale»

Innledning I dag blir tematiske kart produsert og brukt av både offentlige etater, private bedrifter og enkeltpersoner. Og vi ser at interessen for å bruke temakart øker i takt med stadig bedre utstyr og fleksible programmer som kan behandle bade kartdata og grafiske data i felles format. Av flere grunner er det svært viktig å lytte til de signalene som kommer fra offentlig hold. En viktig grunn er at staten betaler brorparten av det det koster å opprette databaser og diverse registre. Svært ofte er det nemlig disse databasene og registrene som danner basis og bakgrunns­ materiale for de kartene vi skal lage (innbefattet temakart av forskjellige slag). Dessuten setter staten med sine ulike etater rammen for skoleverket, også for utdannelsen innenfor kartfagene. Dette skaper på sett og vis et avhengighetsforhold pa godt og vondt. Statens ulike etater kan bli toneangivende, men det fratar ikke oss som enkeltpersoner ansvaret for og gleden av å delta i arbeidet med å utvikle, produsere og finne stadig bedre måter a lage gode temakart på.

36

Kapittel 2 - Temakart

Figur 17 Vegen fra innsamlet materiale (for eksempel fra originale målinger, tabeller, registre og statistikk} til ferdig temakart kan være både lang og komplisert. Derfor er det svært viktig at vi så tidlig som mulig lærer oss til å se hvilke muligheter som finnes, og hvordan geografisk informasjon kan presenteres på en annen måte enn som tradisjo­ nelle kart

Norsk Kartplan 2 Tematiske kart og geodata (Utdrag) I mars 1980 nedsatte Miljøverndepartementet en arbeidsgruppe som skulle utrede behovet for tematisk kartlegging av områder i FastlandsNorge. Høgskoledosent Olav Hesjedal ved Telemark distriktshøgskole

Kapittel 2 - Temakart

37

ble valgt til formann. Vi har hentet noen uttalelser fra dette arbeidet som stod i NOU, Norges offentlige utredninger, nr. 46 1983. Selv om dette begynner å bli en stund siden, er konklusjonene av arbeidet like aktuelle i dag.

Arbeidsgruppens mandat Vi skal kort referere to punkter:

• Legge fram en delutredning av Norsk kartplan vedrørende temakart og registre, brukernes behov og ulike anvendelsesmåter • En analyse, der behov og nytteverdi av temakart vurderes mot tek­ niske, økonomiske og personalmessige muligheter

Gruppens definisjon Tematiske kart kan omfatte stedfestet informasjon om et hvilket som helst forhold, naturgitt eller menneskepåvirket. At informasjonen beteg­ nes som tematisk, vil si at ett eller noen få emneområder (temaer) fram­ heves, i motsetning til den mer generelle orientering om flere forhold som blir gitt på vanlige topografiske kart.

Nærmere om behov for de produktene (temakart) utredningen foreslår Det vil til enhver tid være delte meninger om hva som er nødvendig og tilstrekkelig informasjon i samfunnet. Undersøkelser som er gjort, tyder på at brukernes vurdering av forskjellige tematiske kart og data i stor grad avhenger av brukernes utdanningsbakgrunn. Betydningen av informasjonskilder som er velkjente, kan bli overdimensjonert, mens behovet for informasjon en ikke er fortrolig med, naturlig nok ikke erkjennes. Forholdet bringer i fokus spørsmål om tradisjoner med hen­ syn til utdanningsbakgrunn for personell til ulike oppgaver i samfun­ net, likeså spørsmålet om etterutdanning og formidling.

• Arbeidsgruppen anser i prinsippet behovet for og berettigel­ sen av forskjellige tematiske kart og geodata for å være av samme karakter som behovet for kunnskap generelt, nemlig meget stort. Arbeidsgruppen ser økt innsats på de felt innen tematisk kart- og geodataproduksjon som omtales, som nødvendige beredskapstiltak. En slik innsats kan bidra til å hindre feildisponeringer, som innebærer økono­ miske konsekvenser av helt andre dimensjoner enn de kostnader kart­ leggingen og økt brukerkompetanse medfører. Det er gruppens håp at de forslag og vurderinger som legges fram, kan bidra til engasjement blant alle de brukergruppene og produsentene en finner innen de mange emneområdene som her er forsøkt vurdert i sammenheng.

Kapittel 2 - Temakart

38

Arbeidsgruppen mener at det er i ferd med å oppstå en uakseptabelt stor avstand mellom det som teknisk og kunnskapsmessig er mulig a framskaffe av informasjon, og mange brukergruppers forutsetninger for å anvende denne. Manglende brukerkompetanse kan på flere felt bli en like alvorlig flaskehals for samfunnsutviklingen som et manglende datagrunnlag. Spørsmålet om utdanning og veiledning om detaljerte forslag til innhold i utdanningen er av største betydning.

Eksempler på tematiske kart Det er blitt stadig større etterspørsel etter tematiske kart av ulike slag. I dag blir tematiske kart benyttet i forbindelse med reklame, til undervis­ ning på alle plan, i offentlige etater, som uvurderlig hjelpemiddel i fag­ presse, i aviser, i TV og i utallige andre sammenhenger.

Figur 18 Se godt på disse to temakarteksemplene: Hvor mange temaer blir presentert på det øverste kartet? Hva mener du om at så mange temaer er presentert på samme kart? Beskriv presentasjonen på det nederste kartet. Hva synes du er bra? Hva er mindre bra?

Kapittel 2 - Temakart

39

Her er noen eksempler på hva temakart kan være: 1 Kart som presenterer diverse fenomener i naturen

2 Kart som viser befolkning/kultur (sammenliknbare forhold) 3 Kart som forklarer økonomisk status, statistikk, valuta, nasjonalpro­ dukt osv.

4 Kart som beskriver kommunikasjon (flyruter, bilruter, båtruter, tog­ ruter og diverse veg- og turistkart) 5 Kart som viser politiske og administrative forhold

6 Kart over historiske temaer 7 Kart over alle former for plan og utbygging 8 Kart over forurensning, nasjonalt og internasjonalt

Men tematiske kart kan være så mye mer. Som eksempel kan vi se på punkt 1, kart som presenterer diverse fenomener i naturen. Noen av underpunktene kan være:

1 Kart over geologiske strukturer 2 Kart over luft og atmosfæriske forhold

3 Kart over hydrologiske/hydrograhske forekomster 4 Kart over kornproduksjon før og nå

5 Kart over dyreliv, jakt og fiske

Figur 19 Som du ser, er det foretatt en streng generalisering på det øverste kartet. Synes du kanskje at det fortsatt er noe som ikke stemmer helt? Hva kan det være? - Hva børforandres? Hvordan er de visuelle variablene brukt på det nederste kartet? Tell antall temaer på de to kartene. Hva er det som gjør at den nederste kartskissen ser riktigere ut (temaet trer tydeligere fram) enn den øverste?

40

Kapittel 2 - Temakart

Planlegging Litt uhøytidelig kan vi kanskje si at et temakart gjerne blir betraktet på en av de fire måtene som er beskrevet nedenfor, men det er egentlig bare beskrivelsen under punkt 3 som er riktig: 1 Ubrukbare temakart er kart med ulogisk bruk av de visuelle varia­ blene, retning eller form er brukt til å si noe om mengder.

2 Lesbare temakart er kart som inneholder en mengde temaer, slik at kartet må detaljstuderes.

3 Sebare temakart er kart som gir en umiddelbar oppfattelse av bud­ skapet eller temaet, og som inneholder ett eller et fåtall temaer. 4 Kommunikasjonskart inneholder flere informasjonsvariabler, men informasjonen er sterkt forenklet eller generalisert.

Figur 20 Disse temakartene viser tydelig forskjellen på sebare kart og lesbare kart. Kan du forklare forskjellen på de eksemplene figuren viser? I hvilke situasjoner vil du anbefale at det brukes sebare kart? — Er det andre forhold som tilsier at det helst bør være lesbare kart?'

En gjennomtenkt planlegging er en forutsetning for at temakartet skal bli godt og formålstjenlig. Før selve utformingen av kartet kommer i gang, bør en vurdere disse forholdene:

Målestokk Hvilken målestokk en skal velge, beror blant annet på selve temaet, inndelingen, området som skal dekkes, hensikten med temakartet og ikke minst de økonomiske forholdene. Vær klar over at det til tider kan være vanskelig å bestemme eksakt målestokk på dette stadiet i proses­ sen. Studer gjerne liknende kart og lag ett eller to utkast før du tar den endelige beslutningen.

Kapittel 2 - Temakart

41

Valg av basiskart Det er viktig med et godt basiskart. God nøyaktighet er til stor hjelp for å få riktig innpass. Er det foretatt en avveiet generalisering?

NB!

Det ferdige bakgrunnskartet (underlagskartet) bør ikke inne­ holde flere detaljer enn det som er nødvendig for den geografiske ori­ enteringen. Mange foretrekker å trykke bakgrunnskartet i en dempet og diskret farge.

Inndeling og symbolbruk En rekke forhold må klarlegges før selve temakartet tar form. Her er noen eksempler:

• Definer temaene som skal presenteres på kartet. • Er det noen sammenheng mellom de ulike temaene? Bør noen av de tematiske objektene settes sammen i grupper? • Skal temakartet vise ordnede, kvalitative eller kvantitative forhold? • Hvilke variabler visualiserer best kartets hovedtema? • Lag utkast til tegnforklaring. • Reproduksjon og trykketekniske forhold bør avklares, likeså este­ tiske vurderinger angående bruk av farger eller ikke. • Hvordan er de økonomiske rammene? Dette er ofte det vanskeligste og mest usikre med hele arbeidet og samtidig det mest avgjørende for det endelige resultatet. Emnet tematiske kart er ganske stort, men det er begrenset hva vi kan ta med i denne boka. Derfor har vi valgt å beskrive tre grupper tema­ kart: isolinjekart, prikkekart og koropletkart. Sammen med ulike dia­ grammer dekker disse karttypene et vidt spekter. Begrensningen er nok at vi ikke ser de mange mulighetene som finnes, men det kommer som regel med litt øvelse.

Oppgave På biblioteket finner du sikkert en rekke ulike atlas. Kan du finne et atlas som beskriver økonomiske forhold rundt om i verden, vil du sikkert også se hvordan dette er presentert på tematiske kart. Se om du kan finne kart som kommer inn under betegnelsene lesbare kart og sebare kart. Vurder de ulike kartene i klassen. Spørsmål som kan være aktuelle å drøfte, er for eksempel:

1 Hvilken presentasjonsform passer best til disse to karttypene (sebare og lesbare kart)? 2 Hvilke fordeler og hvilke ulemper er knyttet til lesbare og sebare kart?

3 Hva er det som bestemmer om vi skal velge den ene eller den andre typen kart?

42

Kapittel 2 - Temakart

Husker du? / Hvordan kan begrepet temakart defineres?

/ Kan du si litt om hva et temakart kan være? / Hva er forskjellen på et sebart kart og et lesbart kart? / Hva er spesielt ved valg av basiskart og bakgrunnskart?

Isolinjekart (isaritmekart, eng. isoline map) Definisjon: Et isolinjekart er et kart som viser den geografiske for­ delingen av en (antatt) kontinuerlig variabel ved hjelp av isolinjer, det vil si linjer der alle punkter har samme verdi eller antatt samme verdi. Den mest kjente typen isolinjer er kartets høydekurver. En høydekurve er en linje der alle punkter har samme høyde. Ordet isos er gresk og betyr ens eller lik. Isolinje eller isaritme er de mest brukte termene og er allment aksepterte betegnelser for alle typer isolinjer. Termen contour er den engelske betegnelsen på høydekurver, men brukes også i edb-sammenheng som en generell betegnelse for isolinjer.

Figur 21 Isolinjer er mye brukt på temakart. Likeså er isolinjer og diverse skravur, ulike raster eller farger (fargenyanser) effektive varia­ bler. Se oppgaven i slut­ ten av avsnittet om isolinjer

43

Kapittel 2 - Temakart

Noen fordeler med isolinjer • Isolinjer gir et godt visuelt inntrykk av en kontinuerlig variabels geo­ grafiske fordeling. • En unngår lappeteppe-effekten som en far ved bruk av koropleter.

• Isolinjer generaliserer lokale variasjoner, og det gjør det lettere å lese kart i mindre målestokk.

Noen ulemper med isolinjer • Nøyaktigheten kan variere der det er få målepunkter. • Mindre objekter kan bli borte dersom en velger for liten målestokk.

• Når en skal trekke en isolinje med en bestemt verdi mellom kjente verdier, kan en komme til å velge feil retning. Isolinjer blir brukt på kart for å vise fordelingen av variabler som er kontinuerlige eller antatt kontinuerlige i sin romlige utbredelse, for eksempel ved å måle høyden over havet, temperaturen eller lufttryk­ ket. Hvert sted har en bestemt temperatur på et bestemt tidspunkt. Det vil si at temperaturen er en kontinuerlig variabel. I praksis har vi bare data for bestemte steder og bestemte tidspunkter, så vi tegner isolinjene ved å interpolere mellom disse stedene som er bestemt pa forhånd.

Prinsipper Isolinjer framstiller en tredimensjonal intensitetsvariasjon på en todimen­ sjonal kartflate. Isolinjer kan tenkes som nivålinjer som er projisert fra en virkelig eller antatt intensitetsflate ned på en plan flate. Høydekurver projiserer for eksempel høydeintensitet ned på referanseflaten, som vanligvis er gjennomsnittlig havnivå (NN). Hvert sted på denne referanseflaten har en bestemt lokalisering som kan angis med koordi­ natene x og y (lengde og bredde). Stedets tredje dimensjon er høyden, som kan tenkes som en tredje koordinat z.

En kan tenke på temperaturverdier på samme måte. Målestasjoner for temperaturmåling har bestemte lokaliseringer som kan angis med koor­ dinatene x og y, mens den tredje dimensjonen i dette tilfellet er tempe­ raturen. Temperaturen ved hver stasjon kan betraktes som stasjonens zverdi, som angir temperaturens intensitet ved dette punktet.

Hvis en tenker seg en flate lagt over z-verdiens øvre ender, får en en ujevn intensitetsflate. Høye z-verdier representeres av en høyde, lave verdier av en dal. Disse verdiene kan være temperaturen ved et bestemt tidspunkt eller gjennomsnittstemperaturen over en viss tids­ periode. Det kan med andre ord sammenliknes med høydepunkter pa et topografisk kart, og på samme måte som høydeintensiteten pa jord­ overflaten er kontinuerlig, er temperaturintensiteten også kontinuerlig. Høydekurver skjærer jordoverflaten ved bestemte verdier og projiseres ned. På samme mate kan den antatte intensitetsflaten for temperatur skjæres ved bestemte verdier og projiseres ned på kartflaten. Da far en

44

Kapittel 2 - Temakart

et isolinjekart som viser isotermer, eller linjer som viser lik temperatur. En slik intensitetsflate kalles en statistisk flate. Ved hjelp av edb kan en framstille statistiske flater som bilder med tredimensjonal virkning.

Forhold som kartlegges ved bruk av isolinjer Punktverdier Punktverdier er variabler som har en bestemt verdi på hvert punkt på kartet. Det kan være absolutte data, som høyde og temperatur på et bestemt tidspunkt eller total nedbørsmengde for en bestemt tidsperi­ ode. Det kan også være utledede verdier eller relative data, som gjen­ nomsnittstemperatur og prosentvise fordelinger eller antall dager med en bestemt type nedbør, for eksempel snø over en viss tidsperiode.

Flateverdier Flateverdier er variabler som står i forhold til areal, for eksempel folke­ tetthet og prosentvis jordbruksareal som er avsatt til korndyrking (gjen­ nomsnittsverdier). Dataene er som regel administrative eller statistiske enheter. Det er utledede eller relative verdier som ikke kan eksistere ved punkter i virkeligheten. En isolinje på et folketetthetskart er i virke­ ligheten ikke en linje der alle punktene har lik tetthet.

Det er ikke uvanlig å bruke farger, raster eller skravur mellom isolinjene for å framheve områder som har ulike verdier. Metoden tilsvarer høydelag på et relieffkart. Hver farge eller hver type skravur represen­ terer et område som har en økende eller minkende verdi i forhold til de isolinjene som ligger over eller under (progressive endringer).

Oppgave Digitaliser en enkel kartskisse med høydekurver. Har du tilgang til en digital kartbase, kan du velge et passende kartutsnitt (vindu med ny base) som også innbefatter høydekurver. Digitaliser/konstruer lukkede tellekurver (polygoner) med passende høydeforskjell (for eksempel 25 m, 50 m og 75 m, alt etter hvilken målestokk du velger). Velg en farge som naturlig vil kunne assosieres til høydeforhold. Er du usikker på fargevalget, kan det være riktig å gjøre noen prøver. Du kan også se på eldre kart. Vurder fargevalget mot andre temaer.

Bruk så ulike toner av samme farge, for eksempel fire atskilte toner. Den lyseste tonen beskriver de laveste områdene, de to mellomtonene illustrerer den videre stigningen i terrenget, og den mørkeste tonen viser hvilke områder som ligger høyest. Se figur 21.

Kapittel 2 - Temakart

45

Prikkekart (kart med enhetssymboler, eng. dot map) Definisjon: Et prikkekart er et kart som viser den geografiske for­ delingen av forekomster eller forhold ved hjelp av gjentatte prikkesymboler av angitt verdi. Prikkekart viser vanligvis absolutte mengder som folketall, åkerareal o.l.

Figur 22

a

Eksempler på ulike måter å bruke prikkesymboler på

b

Et godt resultat er svært ofte avhengig av at en velger riktig størrelse på symbolet. Gjør noen forsøk der du brukerfra tre til fem enheter. Varier symbolstørrelsen. Beskriv resultatet.

c

Vi ser til slutt fire løs­ ninger med basis fra samme datakilde. Hvilken løsning vil du velger Begrunn valget.

•

5-10

46

Kapittel 2 - Temakart

Kapittel 2 - Temakart

47

Noen fordeler med prikkekart • Prikkekart er nyttige når en skal presentere en mengde som har en jevn og sporadisk fordeling. • Prikkekart gir et forholdsvis detaljert bilde av lokaliseringen og utbredelsen av en foreteelse. • Det visuelle inntrykket er lettfattelig. • Ved å bruke fargede prikker eller ulike punktsymboler kan en fram­ stille komplementære fordelinger, for eksempel utbredelsen av for­ skjellige etniske grupper pa et befolkningskart. På svart-hvitt-kart er det lettere å lese punktsymboler enn symboler med ulike former. (Bertin 1981, s.170)

Noen ulemper med prikkekart • Det kan være vanskelig å utlede mengder fra prikkekart.

Det kan være vanskelig å lokalisere en foreteelse.

Kapittel 2 - Temakart

48

Valg av størrelse og verdi Før en kan tegne et prikkekart, må en bestemme tre forhold: a) prikkeverdi b) prikkestørrelse c) prinsipp for lokalisering av prikkene

Det er vanskeligst å velge prikkenes verdi og størrelse der det er et stort register av verdier som skal presenteres. Det bør ikke være for få prikker ved skalaens nedre ende og ikke for mange ved den øvre enden. Noen mener at en bør velge en prikkeverdi og en prikkestør­ relse som er slik at prikkene så vidt begynner å smelte sammen i de tetteste områdene - da blir det full gradering fra hvitt til svart. Andre mener at ettersom det er et statistisk kart, bør en kunne telle prikkene, og derfor bør de ikke smelte sammen. Men i praksis blir prikkene nesten aldri telt. Hvis en vil ha nøyaktige opplysninger om mengder, vil en helst gå direkte til de statistiske kildene kartet er grun­ net på. Derfor bør det alltid stå en kildeanvisning på kartet.

Lokalisering

©

Figur 23 Uheldig valg av prikkestørrelse kan skape et galt inn­ trykk. Ved siden av stolpe-/søylediagrammer er vel prikkekart i en eller annen form den vanligste måten å visuali­ sere objekter på. Men som vi ser, er det ofte vanskelig å velge riktig stør­ relse på prikkene. Illustrasjonen viser hvor små margi­ nene er. Blir prik­ kene for store, er det fare for at hel­ hetsinntrykket blir manipulert og for­ vrengt

Lokaliseringen av prikkene er et annet problem. Ideelt sett skulle en ha så stor målestokk og så presise data at hver enhet kunne vises med en korrekt lokalisert prikk. Dette er mulig i visse tilfeller, for eksempel ved lokalisering av enkelte fabrikker av et spesielt slag, men for de fleste data er dette umulig. Når prikkene representerer større mengder enn én enhet, er det umulig å lokalisere hver prikk korrekt på kartet. En prikk som for eksempel representerer ti enheter, må plasseres i tyngde­ punktet for disse enhetene.

Kort kan vi si at prikkekart er velegnet til å gi et umiddelbart visuelt inntrykk av de geografiske variasjonene i en arealutbredelse, men min­ dre velegnet for å avlese kvantitative forhold. Prikkekart er også vel­ egnet til å vise landlige forhold selv i forholdsvis små målestokker, og de kan dessuten brukes for å vise fordelingen innenfor byer i store målestokker. Større problemer oppstår hvis en skal vise både landlige forhold og byer på samme kart. Da er det nemlig vanskelig å unngå at prikkene enten blir for tette i byene eller for spredt på landsbygda. Den vanligste måten å løse dette problemet på er å bruke prikker på lands­ bygda og flateproporsjonale sirkler for tettsteder.

I stedet for å vise absolutte kvantiteter kan prikkene vise prosent eller promille av en viss totalmengde. Ved siden av stolpe- eller søylediagrammer er vel prikkekart i en eller annen form den vanligste måten å visualisere objekter på. Men som vi så altfor ofte erfarer, kan det være problematisk å velge riktig størrelse og riktig verdi på prikkene. Blir prikkene for store, er det fare for at helhetsinntrykket blir manipulert og forvrengt.

Kapittel 2 - Temakart

49

Koropletkart (kvantitative skravurkart, eng. choropleth map) Definisjon: Et koropletkart er et kart som viser den geografiske for­ delingen, vanligvis den relative fordelingen, av forekomster og forhold ved hjelp av koropleter, det vil si kvantitative arealsymboler som refere­ rer seg til administrative eller andre statistiske enheter og fyller hele enhetens kartareal.

Ordet koroplet stammer fra to greske ord, choros, som betyr areal, og plethos, som betyr mengde.

Figur 24 Eksempler på hvordan en kan pre­ sentere informasjon ved hjelp av koropletkart. De to øverste eksemplene i høyre felt er koropletkart (skravurkart), mens det nederste kartet er etprikkekart. Alle tre kartene viser det samme området. Beskriv inntrykket du får av de tre kartene.

Kapittel 2 - Temakart

50

Fordeler med koropletframstilling • Det er lett å konstruere koropletkart (edb tillater mange fine løs­ ninger). • Koropletkart gir et forholdsvis lett forståelig bilde av geografiske for­ delinger. • En kan lese av kvantiteter forholdsvis raskt.

Ulemper med koropletframstilling • Til tider kan det være vanskelig å skille gradvise endringer mellom to enheter. • Metoden gir grensene mellom arealenhetene overdreven betydning. • Tetthet og relative fordelinger er i virkeligheten ikke ensartet innen­ for arealenheten, men kan ha store variasjoner.

Konstruksjon av et koropletkart omfatter tre operasjoner • Beregning av relative verdier • Valg av klasseinndeling • Fargelegging eller svart-hvitt-framstilling (raster og/eller skravur)

En koroplet er et kvantitativt arealsymbol som er avgrenset av grensene til en administrativ enhet eller en annen statistisk enhet. Kartet er delt inn i regioner som blir skjelnet fra hverandre ved bruk av skravur, filmraster eller trykt raster eller ved diverse fargesetting. Når en bruker edb, har en et utall av farger, skravur og rastermønster til rådighet. Et koropletkart bør helst vise en relativ fordeling i stedet for absolutte mengder. Ofte blir mengde vist i forhold til areal, for eksempel folke­ tetthet per kvadratkilometer, åkerareal i prosent av totalt landareal eller avkastning per dekar. Kartet kan også vise forhold som er uavhengig av areal, så som prosentvise forhold mellom to variabler eller fordelingen av en faktor, for eksempel brutto nasjonalprodukt (BNP). Som før nevnt blir statistiske data ofte brukt som basis når en skal utarbeide koropletkart.

Eksempel på bruk av koropletkart Folketetthet For å regne ut folketetthet trenger en opplysninger om tellekretsens areal. Totalbefolkningen divideres med arealet for å få innbyggertallet per kvadratkilometer i hver krets.

Alders- eller kjønnsfordeling En kan for eksempel kartlegge den prosentvise fordelingen av en viss aldersklasse, forholdet mellom menn og kvinner eller regionale for­ skjeller fra det nasjonale gjennomsnittet.

Kapittel 2 - Temakart

51

Koropletframstilling gir best resultat når arealenhetene er små og omtrent like store. Hvis områdene er for store, kan framstillingen skjule forholdsvis store interne forskjeller som i virkeligheten er svært betyd­ ningsfulle. Hvis områdene er av ulik størrelse, blir graden av generali­ sering forskjellig. Det er best å bruke de minste arealenhetene som det foreligger statistikk for, gruppert slik at enhetene har tilnærmet samme størrelse. En bør aldri tolke et koropletkart som om fordelingen er jevn innenfor områder med samme klasseverdi. Det dreier seg alltid om gjennom­ snittsverdier.

Temakart og generalisering For å understreke sammenhengen mellom det å lage gode temakart og det å forenkle eller ta bort temaer som vil virke forstyrrende, skal vi nevne et par punkter i forbindelse med generalisering. Kapittel 7 gir en fyldigere behandling av manuelle og automatiserte generaliseringsprosesser.

Temakart og generalisering bygger på de samme prinsippene for gene­ ralisering som gjelder for alle typer kart: Prinsippet er forenkling og reduksjon av antallet objekter og temaer. Temakart må ofte forenkles drastisk. Mange temakart blir presentert med mye farger og et utall av temaer. Det er nok noen som mener at slike kart er flotte og imponerende, og det kan være sant. Men er det gode temakart? Er det kart som forteller sin historie i løpet av et øyeblikk? I mange tilfeller skjer nok heller det motsatte: Kartene forvirrer i stedet for å informere. De er ofte overlesset eller overfylt med informasjon, slik at noe må gjøres. Det er en kjent sak at kartet må generaliseres når målestokken gjøres mindre. Dette skjer ikke bestandig med temakart, selv ikke når de forminskes.

• For hvert temakart en lager, bør en foreta en gjennomtenkt generalisering. Som illustrasjonen på figur 25 viser, kan det oppstå store problemer med en ukritisk nedfotografering. I enkelte tilfeller viser det seg at selve originalen er i dårlig forfatning. Studerer vi den grundig, viser det seg kanskje at den egentlig er ubrukelig som basisoriginal for nedfoto­ grafering (forminskning).

Det burde være innlysende at her må det generalisering til før en kan nedfotografere eller forandre målestokken. Men som sagt ser vi slike temakart altfor ofte, og det kan i neste omgang føre til at det fester seg et inntrykk av at et temakart egentlig er ubrukelig som informasjons­ bærer. Problemet er egentlig at det ikke er foretatt generalisering, eller at generaliseringen er utført av ukyndig person.

52

Kapittel 2 - Temakart

Figur 25 Problemer med nedfotografering uten generalisering Som figuren viser, kan vi i enkelte tilfeller bruke et kart som enten erforstørret ellerforminsket. Legg merke til hva som skjer med strektykkelser og skriftstørrelse. Hvilke krav stiller standarden til den målestokken du ønsker? Se også figurene 18, 19 og 20. Figur 19 viser ett enkelt eksempel på temakart før og etter gene­ ralisering.

Kapittel 2 - Temakart

53

Symbolvalg ved reduksjon av målestokkforhold På originalkartet er det brukt en rekke symboler. Alle symbolene er valgt med omhu og beskriver godt det budskapet en ønsker å formidle. Når målestokken skal endres, kan det bli nødvendig å velge andre symboler enn dem som er brukt på originalkartet. I den forbindelsen er det en del forhold som bør overveies:

• Variabler og symboler med detaljert utforming vil bli uleselige ved sterk nedfotografering. • Det vil ofte bli vanskelig å skille symboler som skal vise størrelses­ forhold. • Symboler som representerer form, må i enkelte tilfeller byttes med symboler som viser areal.

Figur 26 a og b Legg merke til hvordan symbolene må forandres etter som målestokken blir mindre. Det erforetatt en sterk generalisering på alle tre kartene (b).

1

2 3

4

Hvordan vil du vurdere generaliseringen som er gjort? Hvilket kart mener du er best?1 Kan du kommentere valget av variabler? Blir budskapet oppfattet umiddelbart?

CSe også neste side.)

54

Kapittel 2 - Temakart

b

Enkelte kart gir opplysninger på detaljnivå og gruppenivå, men kan ikke gi en helhetsoppfatning av innholdet. Enkelte hevder at der ligger skillet mellom det vi kan kalle tematiske kart, og andre kart.

• Tematiske kart er kart over «rommet» i motsetning til kart over steder. (Petchenik, 1979)

Vi repeterer / Hvilke temaer kan en presentere ved hjelp av isolinjer? / Kan du nevne noen fordeler og ulemper med prikkekart? / Hvilke forhold kan en vise ved hjelp av koropletkart? / Kan du si litt om temakart og generalisering?

Arbeidsoppgaver Oppgavene nedenfor kan du løse på den maten som passer best, manuelt eller ved å bruke et tegneprogram, tekstprogram, kartprogram eller en blanding av disse programmene. Pass på at formatet du velger, kan kjøres av de nevnte programmene.

Kapittel 2 - Temakart

55

Oppgave 1 Bedriftskart I en bedrift er det ansatt både kvinner og menn. Hvordan er for­ delingen mellom menn og kvinner? Hvordan er alderssammenset­ ningen for hvert av kjønnene? Et temakart over bedriftsstrukturen kan vise oss dette.

30

Rita

30

45

□

□

40

□

Gustav 45

Ola

50

Åse

42

Tor

36

Tone

41

Aud

39

Nils

38

Knut

34

Liv

50

Stein

37

Kåre

45

50

□

Peder 35

Lise

40

35

□

□ □

□ □ □ □

□ □

□

30

35

40

45

50

Figur 27 Enkelt bedriftskart som viserfordelingen av alder og kjønn i en liten bedrift

a) Lag samme temakart som på figuren med ulike variabler for kvinner og menn, for eksempel trekanter for kvinner og sirkler for menn. Beskriv hvordan du nå oppfatter fordelingen av kvinner og menn i bedriften. b) Vis hvordan en kan manipulere med helhetsinntrykket ved å bruke litt for store symboler for kvinner.

c) Lag et tilsvarende kart der du bruker variabelen farge til å vise kvali­ tative forskjeller når det gjelder alder. Det kan for eksempel gjelde bedriftens syn på de ansattes alder og det å utføre spesielt tunge arbeidsfunksjoner. Sett opp en skala med tegnforklaring.

56

Kapittel 2 - Temakart

Oppgave 2 Forbruksundersøkelse 20%

40%

60%

80%

NORDROGALAND

RYFYLKE

JÆREN

DALANE

Figur 28 Eksempel på diagram der en setter opp verdierfra ulike kilder. En kan godt bruke andre varegrupper

Kapittel 2 - Temakart

57

a) Velg prosent (%) for hver varegruppe for hver kommune og plasser i respektive ruter i diagrammet. Forskjellig farge for hver vare­ gruppe. b) Lag søylediagram på bakgrunn av forbrukerundersøkelsen (tenkte verdier), der forskjellen kommunene imellom kommer fram. Sett opp fire søylediagrammer for hver kommune.

c) Vis hvordan resultatet av den forbrukerundersøkelsen som er pre­ sentert ovenfor, kan visualiseres på et temakart (enkel kartskisse).

Oppgave 3 Variablene farge og symboler

Kommuner A B C D E F G H I J K L M N O P Q R

Gj ennomsnittsinntekt 33 45 42 48 44 50 65 42 48 42 49 47 50 54 43 47 39 42

000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000

Gjennomsnittlig årsinntekt i atten (18) tilfeldig valgte kommuner Øvingsoppgaver der du kan benytte variabelen farge eller fargenyanser og symboler. 1

a) Tegn en kartskisse som består av atten kommuner (fantasikommuner). b) Tabellen må mest sannsynlig redigeres fra atten forskjellige verdigrupper til fire, fem eller seks grupper. Sett opp tegnforklaring som viser valget ditt og oppsettet ditt.

c) Vis inntektsforskjellene i de respektive kommunene på kartskis­ sen ved hjelp av variabelen farge.

58

Kapittel 2 - Temakart

2 Vis andre måter å framstille inntektsforskjeller i kommunene på ved å bruke forslagene a, b eller c: a) gråtoneskalaen fra hvitt til svart b) rastermønstre av forskjellige slag

c) symboler i varierende størrelser og antall

Oppgave 4 Arealbruk med verdi i kroner per dekar Areal

Beite

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14

50

Skog

Dyrket

Annet

200

400 75

150 50 50

200 200 600

200 150 500 100

Lag kartskisse(r) og presenter data fra tabellen ovenfor.

1 a) Tegn en kartskisse som består av fjorten ulike arealer. Hvert areal skal tilsvare de opplysningene du finner i tabellen neden­ for. Overfør så tabellverdiene til kartskissen. b) Rediger tabellen og bestem antallet verdigrupper.

c) Denne oppgaven går ut på å bruke variablene farge og symboler til å vise arealbruken i en kommune. Verdiene er knyttet til typen bonitet (skog, beite osv.) og verdien i kroner per dekar. Dette skal visualiseres på samme kartskisse. Legg vekt på logisk bruk av variablene farge, form og størrelse. NB! Husk at det bør følge tegnforklaring til hver oppgave.

59

Kapittel 2 - Temakart

Oppgave 5 Linj esymboler 1

Oppgaven går ut på å vise trafikktettheten i et bestemt byområde. Tallene viser gjennomsnittet per døgn målt over en tidsperiode på 25 dager.

2 Bruk høyeste og laveste verdi som utgangspunkt for generalisering og for å velge det antallet variabler det er praktisk å vise.

Figur 29 Kart over by­ område med opp­ gitte verdierfor trafikktetthet

60

Kapittel 2 - Temakart

Oppgave 6 Nedenfor er det en statistikk over antallet arbeidere innenfor ulike næringer i seks tilfeldige nabokommuner. Tegn kartskisse (fantasikart eller kart over din kommune og fem nabokommuner) som viser gren­ ser og nummer for de kommunene statistikken gjelder for. Bruker du nabokommunene dine som modell, kan du forsøke å finne data fra disse kommunene.

o

A

F

J

I

H

SUM

1 2 3 4 5 6

40 80 80 100 40 120

0 200 700 500 0 50

200 300 300 200 200 100

1500 2200 800 150 100 0

300 300 200 150 200 50

2000 3000 2000 1000 500 200

Antall arbeidere i ulike næringer O = område, A = areal. F = fiske, J = jordbruk, I = industri, H = håndverk a) Hva slags data finner du i statistikken ovenfor? Velg ut ett av de opp­ gitte områdene (1-6) og lag to forslag til grafisk presentasjon.

b) Studer og vurder presentasjonsmåte, som du så legger inn på kart­ skissen.

Oppgave 7 Vi forutsetter at oljereservene i et område er undersøkt. Oljen er klassifi­ sert i grupper fra 1 til 4 på grunnlag av kjemiske egenskaper, produk­ sjonsvolum og nettoinntekt (inntekt etter at alle kostnader er trukket fra).

I enkelte områder kan det være visse hindringer for en utnytting av oljereservene. De enhetene som er brukt for volum, verdi og areal, er volumenhet, pengeenhet og arealenhet. Det trengs ingen nærmere spe­ sifikasjon av hva disse enhetene står for, for å løse oppgaven.

1 Tegn kartskisse over ni områder (det kan også være ni oljeproduse­ rende land), der du tar hensyn til nummer og areal i tabellen neden­ for. Presenter så de dataene du finner i tabellen.

Område Type olje Totalt volum Total inntelrt Areal Merknad

1 2 3 4 5 6 7 8 9

1 2 3 4 4 4 2 3 3

30 40 600 200 100 300 20 10 500

200 100 30 100 10 400 50 80 600

10 10 15 40 10 30 70 60 50

* Område 7 Utbygging vil komme i konflikt med naturverninteresser * Område 9 Utbygging vil stride mot gjeldende lov, lovendring må i så fall til

Kapittel 2 - Temakart

61

2 Vurder hvilke kartografiske presentasjonsmåter som kan være aktu­ elle når undersøkelsen (data i tabellen) skal presenteres i disse sam­ menhengene: a) b) c) d)

En fjernsynssending beregnet på det norske folk Presentasjon for jurister Presentasjon for økonomer Presentasjon for selskapets ledelse

Lag skisser med forklaringer.

DIAGRAMMER Diagrammer er blitt svært populære. Godt gjennomtenkte diagrammer kan visualisere et budskap på et øyeblikk, mens det samme budskapet kanskje vil kreve flere avsnitt med skrevet tekst. Derfor blir diagrammer brukt i stadig flere sammenhenger.

For å kunne presentere ulike temaer på kartet (temakart) bruker en både symboler, skravur og farger. Er kartet i tillegg forsynt med for­ skjellige typer diagrammer, kan det framheve og visualisere ulike temaer på en effektiv måte. Det er denne kombinasjonen av kartets og diagrammets positive egenskaper som har gjort det mulig å visualisere et budskap (et tema) enda bedre. Men vi må ikke bruke diagrammer ukritisk - de har sin begrensning.

Figur 30 Ulike diagrammer kan presentere informasjon på en svært effektiv måte

62

Kapittel 2 - Temakart

Diagrammer (generelle prinsipper) Det kan være nyttig å stille noen spørsmål før vi går videre:

1 Hva er et diagram? Noen har definert diagrammer slik: «Et diagram er et grafisk bilde for visualisering av statistiske data.»

2 Hvorfor bruke diagrammer? Definisjonen ovenfor kan nok virke litt kort, men den er stort sett dekkende. Diagrammer skal informere, de skal være en hjelp til raskt å formidle informasjon som i utgangspunktet er tidkrevende å tilegne seg fra annet hold, for eksempel fra tabeller eller statistikker.

NB!

Diagrammer gir sjelden eksakte opplysninger, bare cirkaopplysninger.

3 Hvor mange typer diagrammer finnes det? Generelt sier vi at det er fire typer diagrammer:

-

kurve søyle kake tabell

(eng. (eng. (eng. (eng.

fever) bar) pie) table)

Ut fra disse fire typene diagrammer kan det så lages et utall av varia­ sjoner og kombinasjoner.

4 Kan diagrammer brukes om hverandre? Diagrammer bor ikke brukes om hverandre, for det kan skape for­ virring. Misforståelsen oppstar når kvantitetsforskjeller (mengde­ forhold) skal illustreres ved hjelp av kakediagrammer. Kurve- eller søylediagrammer ville gitt et bedre bilde av den ønskede sammen­ likningen.

Kurvediagrammer (fever) Sammen med søylediagrammer er kurvediagrammer den diagramtypen som oftest blir brukt til grafisk framstilling av statistiske data. Kurvediagrammet er spesielt godt egnet til å vise en utvikling over en bestemt tidsperiode. Kurvediagrammet er også et godt analyseverktøy for ulike trender og prognoser.

Definisjon Kurvediagrammer visualiserer kvantitative forhold (kvantitet, antall, mengdeforhold, omfang og volum), som blir plottet eller registrert i løpet av en tidsperiode. Resultatet blir en stigende eller fallende kurve.

Kapittel 2 - Temakart

63

Kurvediagrammet kommer fram ved at en trekker linjer mellom de registrerte punktene på et rutenett (grid). Rutenettet er bygd rundt en x-akse og en y-akse. Y-aksen representerer kvantitative forhold, mens x-aksen representerer tidsperioden.

—♦—1. kvarta I00 T

90 --

—■— 2 kvarta —åt—3. kvarta

—X—4. kvarta 80-. -------------------------

0 -I--------------1--------------i

Figur 31 Eksempel på hvordan kurvediagrammer kan vise informasjon som blir presentert over tid for eksempel salgskurverj

64

Kapittel 2 - Temakart

Eksempler på kurvediagrammer • Enkle kurvelinjer

• Doble kurvelinjer • Tredimensjonale kurvelinjer • Kombinasjon med andre typer diagrammer

• Kurvelinjer montert (tegnet) på fotografier • Kurvelinjer montert på diverse illustrasjoner (illustrasjoner med til­ knytning til tema)

Passende bruksområder • Når en skal vise utviklingen i antall arbeidsledige/arbeidstakere over en bestemt tidsperiode. • Når en skal vise finansielle forhold som kjøp og salg per år/måned/ uke. • Når en skal presentere industriell virksomhet ved produksjon, eksport og import. • Når en skal vise utvikling over tid, uansett hva slags virksomhet det gjelder.

Uheldig bruk • Statistisk informasjon der sammenliknbare verdier ligger for nær hverandre til at en kan skjelne dem tydelig. De statistiske opplys­ ningene må først redigeres og bearbeides.

• For små kvantitative variasjoner. Dette kan løses, men da må vi for­ andre ruteinndelingen (gridmønstret) i x- og y-retning.

Søylediagrammer (bar) Søylediagrammer blir brukt svært ofte. Denne typen diagrammer viser godt sammenliknbare forhold og skiller kvantitative størrelser.

Definisjon Søylediagrammer egner seg godt til å visualisere kvantitative forhold når hver enhet eller gruppe av enheter skal representeres med en egen søyle eller en gruppe av søyler for å vise sammenliknbare forhold.

Kapittel 2 - Temakart

65

RUNAWAY GROWTH Dow Jones industrials, daily closing

Figur 32 Søylediagrammer blir brukt svært ofte. De kan visualisere mange ulike forhold, særlig sammen med ulike temakart

Eksempler på søylediagrammer • Enkle søyler eller grupper av søyler • Søyler og ulike rutestørrelser (gridmønster) som viser mengdefor­ hold og variasjon enhetene eller elementene imellom • En enkel rekke søyler som viser hvordan et moment utvikler seg i løpet av en bestemt tidsperiode • En enkel rekke søyler som viser forholdet mellom ulike vareslag på et gitt tidspunkt • Tredimensjonale variasjoner av de forslagene som er nevnt ovenfor • Søyler som illustrerer ulike vareslag. To eksempler: Søyler av mynter som visualiserer prisstigning Søyler av oljetårn som viser produksjonsmengde, forbruk o.l. • Doble liggende søyler mot en stående akse (pyramidediagram) og inndeling til venstre og høyre for aksen (passer for sammenlikning av et stort antall enheter)

66

Kapittel 2 - Temakart

Passende bruksområder • Sammenlikning av ulike vareslag og ulike enheter på et gitt tids­ punkt • Vise forskjeller mellom to eller flere grupper (søyler eller figurer som søyler) som refererer til ulike tidsintervall. Eksempel: - Sammenlikning av ulike oljeprodusenters produksjon i årene 1960, 1970, 1980, 1990 osv.

Uheldig bruk • På grunn av plassmangel blir det lett for mange søyler. Da blir dia­ grammet uoversiktlig og vanskelig å tolke raskt.

NB!

Søylediagrammer på transparenter og lysbilder må være enkle og ikke inneholde for mange og kompliserte søyler.

• Der visualiseringen av tendensen over tid er viktigere enn det indivi­ duelle inntrykket, passer det bedre med kurvediagram.

• Passer mindre bra når vi ønsker å vise utviklingen over tid.

Noen bemerkninger Som nevnt blir søyle- eller stolpediagrammer brukt svært ofte. Det er ikke nødvendigvis fordi søyler eller stolper alltid gir best resultat. Grunnen kan rett og slett være at denne diagramtypen (variabelen) til­ synelatende er lett å lage.

Det er en rekke fallgruver forbundet med bruken av søylediagrammer. Søyler kombinert med kart eller kartskisser skaper fra tid til annen visu­ elle problemer. Ett av problemene er at det kan være vanskelig å loka­ lisere hvilket område søylene skal dekke. Videre blir en ofte fristet til å ta med flere sammenliknbare objekter enn det som er mulig å skille. Men dersom en velger riktig søylestørrelse (for eksempel prosentverdi) og ikke setter for mange søyler eller grupper av søyler sammen, kan søylediagrammer være gode visuelle variabler kombinert med temakart og kartskisser.

Kakediagrammer (pie) Å lage et kakediagram på gamlemåten (manuelt) er ikke helt enkelt, men ved hjelp av ulike edb-programmer (Exel, Word o.l.) er det blitt svært enkelt å lage kakediagrammer. Derfor blir denne typen diagram­ mer også mye brukt i dag. Den visualiserer godt og er dessuten svært dekorativ.

Kapittel 2 - Temakart

67

Definisjon Et kakediagram er et diagram som viser inndelingen av en helhet eller enhet i dens enkelte komponenter, vanligvis i prosent (%) av sirkelen (100°). Diagrammet representerer det fulle antallet enheter som er opp­ delt i prosentvise deler. Forsynt med påskrift, farge eller skravur eller en blanding av disse variablene kan de enkelte enheter identifiseres.

Figur 33 Kakediagrammer er svært anvendelige både alene og sammen med ulike temakart

Kapittel 2 - Temakart

68

Eksempler på kakediagrammer • Diagrammet som flat (plan), abstrakt to- eller tredimensjonal modell • Sirkelen vist fra ulike vinkler med en eller flere deler framhevet ved forskyvning, markert med spesielt sterk farge, skravur e.l. • Sirkelen formet som en illustrasjon av objektet. Et eksempel:

- Eierne av et skogsområde ønsker å vise den enkeltes prosentvise andel av skogen. En inndeling av treets årringer illustrerer godt både temaet og andeler i prosent.

• Kombinasjon av de forskjellige forslagene ovenfor • Kombinasjon av de ulike typene diagrammer (krever nøye vurdering)

Passende bruksområde • Kakediagrammer passer godt til å vise åtte til ti inndelinger (maksi­ malt antall enheter) av sirkelen. • Kakediagrammer egner seg godt til å presentere budsjetter og vise markedsandeler, analyse av inntekter og utgifter, import og eksport o.l.

Uheldig bruk • Kakediagrammet deles inn i for mange deler. Resultatet blir ofte mis­ forståelse eller at budskapet ikke blir tolket rett.

• Sirkelen og illustrasjonen inneholder for mye informasjon, eller selve utformingen er for detaljert.

Tabeller (table) Tabeller blir så ofte brukt og er så godt kjent at det skulle være unød­ vendig med noen spesiell forklaring.

NB! Tabeller som blir vist på transparenter og lysbilder, har som oftest liten informasjonsverdi, fordi innholdet sjelden blir oppfattet korrekt. Skal vi presentere tabeller ved hjelp av slike hjelpemidler, bør tabellene redigeres og forenkles, men da står vi samtidig i fare for å miste viktig informasjon.

Ønsker vi å vise budskapet/informasjonen i en tabell på transparenter og har anledning til å velge, bør vi presentere dataene fra tabellen ved hjelp av en av de andre diagramtypene.

Kapittel 2 - Temakart

69

Arbeidsoppgaver Oppgave 1 1 Norge, Sverige og Finland er store produsenter av avispapir. Pro­ sentvis er produksjonen slik: 20 % 50 % 30 %

- Norge - Sverige - Finland

Lag et diagram over forskjellen disse landene imellom. Tegn et for­ slag til illustrasjon som kan gi assosiasjon til diagrammet.

2 Tabellen nedenfor viser prosentvis økning og nedgang i eksport og import for seks fylker i Norge for året 1995 (forandring i forhold til 1990)

Fylker

Import

Telemark Troms Rogaland Sør-Trøndelag Østfold Aust-Agder

+ 05 % 00 % + 25 % - 06 % + 12 % + 10 %

Eksport + + +

11 10 15 08 05 07

% % % % % %

Tabell over seks fylker, som viser prosentvis økning og nedgang i import og eksport fra 1990 til 1995

Lag skisse og vis hvordan du kan tenke deg å løse denne oppgaven ved hjelp av a) diagrammer b) diagrammer og kart

3 Hvert år blir det brukt tonnevis med ulike pesticider for å bekjempe ugress og skadedyr i Norge. Fra 1992 til 1997 var utviklingen slik (fiktive tall): 1992 1993 1994 1995 1996 1997

700 tonn 14 000 tonn 13 500 tonn 11 800 tonn 12 300 tonn 10 600 tonn

Dette er en del av en rapport om diverse giftstoffer som ble brukt i landbruket i årene 1992-97. Rapporten inneholder en grafisk framstil­ ling (diagrammer). Hvordan vil du løse en slik oppgave? Finn en illus­ trasjon som passer til emnet.

Kapittel 2 - Temakart

70

Oppsummering Tittelen på dette kapitlet kunne kanskje vært: Temakart, idé og form­ givning. Det kan nok virke litt ambisiøst å skulle dekke alt dette, men det var da heller ikke meningen. Meningen var å peke på temakartets mange muligheter som selvstendig informasjonsbærer.

Temakartet blir trukket fram i stadig flere sammenhenger. Dessverre star ikke utforming, idé og formgivning alltid i forhold til det en hadde ønsket å presentere. Sagt pa en annen måte: Det budskapet en hadde ønsket å presentere, ble ikke oppfattet slik en hadde håpet, eller det ble oppfattet galt. Stoffet som er behandlet her, bør utdypes i klassen. I tillegg bør elevene løse oppgaver som er direkte knyttet til stoffet. Elevene skal også arbeide med en prosjektoppgave der temakart, idé og formgivning er noen av hovedkomponentene. Se kapittel 8, som omhandler prosjektarbeid. Når det gjelder utformingen av temakartet, viser vi til det elevene alle­ rede har gått igjennom om de viktigste prinsippene for grafisk utfor­ ming av diverse karttyper. Illustrasjonspreget formgivning blir behand­ let senere.

Det er viktig a kunne vise fordelene ved grafisk framstilling og presen­ tasjon av geografisk informasjon og fordelene som ligger i en umiddel­ bar eller rask oppfattelse av innholdet som blir presentert på et tema­ kart. Diagrammer er egentlig selvstendige variabler, det vil si at de kan visu­ alisere et budskap uten hjelp fra andre variabler. I praksis kommer budskapet enda tydeligere fram nar det er et samspill mellom diagram­ mer og temabaserte illustrasjoner. Ogsa kartet er en selvstendig enhet, men informasjonen i kartet (temakartet) kan i mange tilfeller tre enda tydeligere fram dersom en kombinerer kartet med diagrammer, ulike variabler og passende illustrasjoner. Dette samspillet utgjør en stor utfordring for kartografen. Hele tiden ligger dette spørsmålet på lur: Hvordan lager jeg en best mulig presentasjon av kartets tema? Diagram­ mer er ett av kartografens mange hjelpemidler, kanskje det aller viktig­ ste. Hva mener du?

Kapittel 2 - Temakart

71

Repetisjonsoppgaver 1

Kan du nevne noen punkter fra Norsk kartplan 2?

2

Kan du nevne noen eksempler på hva temakart kan være?

3

Hva er forskjellen på et sebart temakart og et lesbart temakart?

4 Konstruksjon av temakart krever god planlegging. Hvilke punkter vil du peke på?

5

Isolinjekart blir ofte brukt. Hva er et isolinjekart?

6

Kan du gi eksempler på temaer som det vil være naturlig å pre­ sentere ved hjelp av isolinjer?

7

Hvordan kan en vise et områdes ulike nivåer ved å konstruere et isolinjekart?

8

Kan du peke på noen fordeler og ulemper ved å bruke isolinje­ kart?

9

Hvordan vil du definere et prikkekart?

10

Hva bør en vurdere før selve arbeidet med prikkekart begynner?

11

Kan du nevne fordeler og ulemper ved prikkekart?

12

Hvilken grunnbetydning har ordet koroplet?

13

Hvilke problemer eller oppgaver kan en løse ved å konstruere et koropletkart?

14

Det sies at et koropletkart viser relative forhold, ikke absolutte mengder. Hva betyr det?

15

Hvilke fordeler og ulemper er knyttet til bruken av koropletkart?

16

Hvordan kan vi definere diagrammer?

17

Hvilke fire grupper deler vi diagrammene inn i?

18

Kan diagrammer brukes om hverandre?

19

Hvordan definerer vi kurvediagrammer?

20

Hva er passende bruksområde for kurvediagrammer?

21

Kan du definere forskjellen på kvantitative og kvalitative forhold?

22

Hvordan definerer vi søylediagrammer?

23

Hva er passende bruksområde for søylediagrammer?

24

Hvordan definerer vi kakediagrammer?

25

Hva er passende bruksområde for kakediagrammer?

26

Hvorfor har ofte tabeller vist på transparenter liten informasjons­ verdi?

72

Kapittel 3

FARGELÆRE I KARTOGRAFIEN

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til fargelærens grunnprinsipper

• kjenne til bruken av farger i kartografisk presentasjon • kunne bruke NCS-fargesystemet (Norsk Standard) • kjenne til de ulike fargenes egenskaper (kontrast, nabovirkning, overstråling)

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi og hoved­ moment nr.

la: «Elevene skal ha kjennskap til kartografisk presentasjon (innbefatter bruk av farger)»

Innledning Vi er omgitt av farger på alle kanter, og derfor består en svært viktig del av vår kontakt med omverdenen av fargeinntrykk. Disse fargeinntrykkene er et resultat av en komplisert prosess. Den generelle fargelæren beskriver de forskjellige delene av denne prosessen og gir nødvendige grunnkunnskaper om de fysikalske, fysiologiske og perspektive beting­ elsene for våre fargeinntrykk etter vedtatte normer. Den generelle fargelæren omfatter også prinsipper for hvordan vi utvikler og bruker systemer for fargedefinisjoner. Den teoretiske fargelæren er ganske komplisert og omfattende. I dette kapitlet behandler vi hovedsakelig fargelærens grunnprinsipper og den delen av fargelæren som kan knyttes naturlig til kartografiens bruk av farger. Dessuten kommer vi inn på noen enkle og generelle tanker som ofte omtales som fargepsykologi.

Når det gjelder fordypning i emnet fargelære og likeså teorien i forbin­ delse med lysets påvirkning av øyet og øyets oppbygning, viser vi til andre publikasjoner:

- Fargelære av: Asbjørn Gundersen/Dag Kjernsmo - Fargelære av: Urban Willumsen - Typografi av: Åke Hallberg

1990 1991 1979

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

73

Historisk tilbakeblikk Både filosofer, kunstnere, arkitekter og folk flest har til alle tider vært opptatt av farger, ut fra forskjellig bakgrunn, motiv og behov. Allerede på Aristoteles tid, rundt 350 før vår tidsregning, ble det filosofert over fargenes utrolige vesen og spesielle ordning. Aristoteles tok dette så alvorlig at han satte opp en slags skalaordning. Denne skalaen eller fargeordenen kan ha ligget til grunn for den ordningen av kulørene i et spektrum som Isaac Newton foretok nesten to tusen år senere. Fra omkring år 1500 blir fargeteorien satt inn i fastere og mer systema­ tiske rammer. Leonardo da Vinci utførte et betydelig forskningsarbeid. I sin bok Trattato della Pittura systematiserer og beskriver han fargene på en forbløffende moderne måte. Han tar utgangspunkt i en fargeskala på seks elementære grunnfarger: gult, rødt, blått, grønt, svart og hvitt. Denne fargeskalaen ble norsk standard i 1984. Engelskmannen Thomas Young og tyskerne Herman von Helmholtz og Ewald Hering har betydd mye for den moderne fargeteori eller fargeforståelse. Forskningen de to førstnevnte utførte, resulterte blant annet i tristimulusteorien, som baserer seg på de tre fundamentale og helt unike fargene eller lyskvalitetene rødt, grønt og blått. Hering derimot konkluderte med at fargesyn måtte være basert på de fire grunn­ leggende fargeopplevelsene gult, rødt, blått og grønt. Med andre ord kunne det se ut som om det var et motsetningsforhold mellom dem.

Young-Helmholtz" tristimulusteori er blitt stående som grunnlaget for det videre vitenskapelige arbeidet med å tolke øyets fysiologi og nett­ hinnens virkemåte. Tristimulusteorien danner også basis for moderne målemetoder som kolorimetri og spektrofotometri. Etter å ha vært glemt i omkring seksti år kom også Herings teorier om fargepersepsjon til heder og verdighet igjen. I 1930-årene ble disse teoriene tatt opp igjen av svensken Trygve Johansson. Begge synsmåtene (systemene) fikk nå nytt oppsving, og Young-Helmholz og Hering danner hver sin bro over til hver sin fundamentale fargesystematikk.

Additiv fargeblanding Additiv fargeblanding kan vi få til ved å sende stråler av kulørt lys inn mot en hvit flate. Blir denne hvite flaten truffet av lys fra to eller flere lyskilder, blir lysmengdene summert. Dreier det seg om forskjellige kulørte lyskvaliteter, blir det synlige bildet et resultat av additiv farge­ blanding. De forskjellige lyskvalitetene adderes eller legges sammen. Bruker vi en lysprosjektor med fargefilter og lar to og to lysstråler (lysbunter) overlappe hverandre, oppstår det en ny og lysere farge.

74

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

GRØNN

BLÅ

CYAN

HVIT

GUL

MAGENTA RØD

Figur 34 Additivfargeblanding Når rødt og grønt lys overlapper hverandre, får vi gult, osv. Primære spektralfarger Legg farge på rutene

Hva er det egentlig som skjer? Jo, vår oppfattelse av fargeblandingen oppstår når en blanding av lys med forskjellige bølgelengder treffer netthinnen i øyet vårt. Det er egentlig denne formen for fargeblanding vi vanligvis kaller additiv fargeblanding. Som eksempel kan vi nevne at fargefjernsyn er basert på additiv fargeblanding. De additive fargene blir også omtalt som de primære spektralfargene:

• RØDT • BLÅTT • GRØNT Et eksempel på additiv fargeblanding: • Nar rødt og grønt lys overlapper hverandre på en hvit overflate, får vi gult, osv.

Subtraktiv fargeblanding Subtraktiv fargeblanding er den fargeblandingen som blir brukt til a framstille trykksaker (hovedsakelig pigmentbaserte farger). Når lase­ rende (gjennomskinnelige) trykkfarger blir trykt pa hverandre, skjer det en annen slags fargeblanding, nemlig subtraktiv fargeblanding. Vi begynner med en hvit flate og får til slutt en nærmest svart flate ved å la gult, rødt og blått overlappe hverandre. Disse tre fargene kaller vi derfor subtraktive grunnfarger eller primærfarger basert på pigmentblanding. Det er hovedsakelig disse fargenes forskjellige egenskaper vi skal befatte oss med.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

75

RØD MAGENTA

ORANGE

GUL GRØNN

SVART

BLÅ CYAN

FIOLETT

Figur35 Subtraktivfargeblanding Pig m en tbaserte grun nfa rger Fargelegg de ulike rutene

Den teoretiske fargelæren (subtraktive farger) bygger som kjent på disse tre primærfargene:

• RØDT • GULT • BLÅTT Disse grunnfargene eller primærfargene er rene farger, vi kan ikke framstille dem ved å blande andre farger. Når vi blander disse primær­ fargene med hvitt og svart, kan vi teoretisk sett blande oss fram til alle andre fargenyanser. Ved å blande primærfargene parvis kan vi få fram tre nye farger: oransje, grønt og fiolett. Disse tre fargene kalles sekun­ dærfarger, og i motsetning til primærfargene er de ikke rene farger.

RØD

BLÅ

BLÅ

GUL

GUL

RØD

PRIMÆRFARGER

SEKUNDÆRFARGER

Figur 36 Blander viprimærfargene to og to, får vi sekundærfarger Legg farge på rutene

76

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

Blander vi så sekundærfargene parvis, får vi tre nye farger, nemlig gul­ brunt, rødbrunt og olivenbrunt. Disse tre fargene kalles tertiærfarger. Teoretisk kan vi nå framstille alle farger ved hjelp av ni kulørte farger pluss to ikke-kulørte farger: svart og hvitt. Kulørte farger: • primærfargene

(tre farger)

• sekundærfargene

(tre farger)

• tertiærfargene

(tre farger)

Ikke-kulørte farger:

• svart • hvitt

I praksis bruker en ikke samtrykk av primærfargene for å komme fram til svart, en trykker en ekstra gang med svart farge (blir som oftest trykt sammen med teksttrykk/konturstrek i svart).

Denne modige påstanden er satt fram på bakgrunn av utallige forsøk:

• Komplementærfarger er farger som alltid passer sammen. Er du i tvil, kan du gjøre noen forsøk. Vi har vel alle opplevd den tvilen og usikkerheten som oppstår når det er snakk om å finne to, tre farger som skal passe til hverandre, og det er svært viktig at alle kan være enige. Velger du komplementærfarger, unngår du de store problemene.

rød

ORANGE

FIOLETT

KOMPLIMENTÆRFARGER

BLÅ

GUL

GRØNN

Figur37 Komplementærfarger Legg farge på rutene

Det bør understrekes at det er begge primærfargene blandet i like deler som gir komplementærfargen til den primærfargen som ikke inngår i blandingen.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

77

Fargeinduksjon Fargeinduksjon eller simultankontrast er et fenomen som alle har erfart, men som ikke alle forstår betydningen av.

• Hvis øynene samtidig som de fikserer en fargeflate, blir på­ virket av en omliggende fargeflate, oppstår såkalt induksjon. Forskyvning ved induksjon skjer særlig med farger som ligger tett opp­ til hverandre i kulørtone. En brun farge mot en grønn bakgrunn virker frisk og rødlig, mens den samme brunfargen virker skitten mot en rød bakgrunn.

Kontrast Lys eller mørk kontrast er den mest omfattende og viktigste kontrasttypen vi bruker når vi fargelegger en flate. Overalt i naturen ser vi hvordan lyse og mørke grønnfarger skiller trær og planter fra hver­ andre. Hvitt og svart har den sterkeste kontrasten. Den sterkeste kon­ trasten i fargesirkelen finner vi mellom gult og holett.

Figur 38 Lag eksempler som likner på figuren, og legg så på disse fargene: 1 grå firkant, hvit bakgrunn 2 grå firkant, svart bakgrunn 3 hvitfirkant, svart bakgrunn 4 svart firkant, hvit bakgrunn

Gråfarger virker mørkere mot en lys bakgrunn enn mot en mørk bak­ grunn. Et mørkt hull på en lys bakgrunn virker mindre og fjernere enn et lyst hull på en mørk bakgrunn.

• Lyse og mørke kontraster er med på å gi en fargekomposisjon bevegelse og spenning.

Fargenes egenskaper Det er et kjent fenomen at fargene har egenskaper som virker på menneskesinnet på forskjellige måter. Noen av disse virkningene har sin forklaring i fysiologiske forhold, andre er av psykisk art. På forskjel­ lige områder i dagliglivet blir farger valgt på grunnlag av hvordan de virker på oss. Det gjelder for eksempel lyssignalene som regulerer tra­ fikken, og varselfargene som blir brukt i industrien. Også fargene som blir brukt til å markere varmt og kaldt vann på vannkranene, er valgt med omtanke.

78

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

Når en på redigerings- eller layoutstadiet skal velge farger til kartet eller trykksaken, må en først ha klart for seg hvem det ferdige produktet skal henvende seg til, og hva som er formålet. Her kommer det med en gang et fargepsykologisk aspekt inn i bildet. Vi skal se litt på fargenes psykologi. De fleste vil nok akseptere at noen farger føles varme, mens andre farger føles kjølige og kalde. Varme farger er gult og rødt og farger der disse fargene inngår, mens farger der blått og holett er mest framtredende, virker kalde. Noen psykologiske egenskaper ved de mest kjente fargene: • Rødt er kjærlighetens, blodets og ildens farge. Rødt er en mektig og påtrengende farge som angår oss alle.

• Oransje er vennlig og varm og en framtredende farge som nesten alle synes om.

• Gult er solas farge og den lyseste av alle farger. For mange mennes­ ker symboliserer gult falskhet. • Grønt er naturens farge og samtidig den mest nøytrale fargen vi har. Grønt forekommer i mange nyanser og kan dermed føres over i kalde eller varme fargetoner. Det er en svært anvendbar farge.

• Blått er himmelens og havets farge, og derfor kan den virke fjern og kjølig. For mange er den også vemodets og melankoliens farge, som i amerikanernes «blues». • Fiolett er en raffinert og elegant farge, men den kan likevel virke litt billig i visse nyanser. Det kan være en vanskelig farge når det gjelder å velge nyanser. Fargenes egenskaper avhenger svært ofte av hvilke farger de blir kom­ binert med. Som et eksempel kan vi nevne at grønne farger virker kalde mot rød bakgrunn, men varme mot blå bakgrunn. (Forsøk med en øvelse.)

Vi skiller også mellom tunge og lette farger. Blått er for eksempel tyngre enn gult, og svart er tyngre enn hvitt. Dette har stor betydning nar vi (på kartet) skal velge farger på flater med forskjellig størrelse og form.

Vi repeterer noen viktige prinsipper / Kan du si litt om fargelærens historie? / Additiv og subtraktiv fargeblanding bygger på to ulike prinsipper. Kan du forklare hva som er forskjellen? / Hvorfor er det viktig å kjenne til hva som er spesielt med komple­ mentærfarger sammenliknet med andre farger? / Kan du forklare hva som ligger i begrepet fargeinduksjon?

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

79

Det naturlige fargesystemet NCS (Natural Colour System) er et fargespråk som betegner fargene ut fra den måten vi mennesker ser eller oppfatter dem på. Systemet er utviklet av den tyske forskeren Ewald Hering. Det ble offentliggjort så tidlig som i 1878 under navnet Das naturliche System der Farbenemphndungen, det vil si det naturlige systemet av fargefornemmelser. Syste­ met er videreutviklet av den svenske forskeren Trygve Johansson. Han offentliggjorde resultatene sine i boka Fårg i 1937. NCS er blitt Svensk Standard (SS). I 1984 ble NCS også Norsk Standard (NS). Stadig flere land har sluttet seg til denne fargestandarden.

NCS-systemets elementærfarger Det hevdes at mennesker med normalt fargesyn har evnen til å skjelne fra hundre tusen og opp til flere millioner farger avhengig av om øyet er trenet til å se farger eller ikke. Om vi strør ut et representativt antall fargeprøver, vil de fleste se at seks farger skiller seg ut som helt rene. Disse fargene er:

ikke-kulørte: kulørte:

hvitt og svart gult, rødt, blått og grønt

Disse seks fargene, fire kulørte og to ikke-kulørte, blir i NCS-systemet betegnet som elementærfarger. I NCS-systemet er W, S, Y, R, B, G inter­ nasjonale symboler eller de bokstavbetegnelsene som blir brukt for å beskrive fargene. Bokstaven C betegner kulør.

Egenskaper Studerer vi en gruppe farger, ser vi at de kan ha forskjellige egenska­ per. I gruppen gulfarger finner vi at noen er grønnaktig gule og andre er rødaktig gule, og vi finner en farge vi oppfatter som ren gul. Det samme er tilfellet når vi studerer de andre fargene: Vi finner gulaktig røde, blåaktig røde osv.

Fargesirkelen Fargesirkelen kan sammenliknes med et kart: Den gir oss en oversikt over fargenes egenskaper og hvordan de er plassert i forhold til hver­ andre. De fire kulørte elementærfargene gult, rødt, blått og grønt er plassert i hver sin himmelretning. I nord finner du gult, rødt i øst, i sør finner du blått og i vest grønt. Sirkelen inneholder bare de sterkeste fargene, de såkalte maksimalkulørene.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

80

Figur 39 Fargesirkelen med de fire grunnfargene gult, rødt, blått og grønt. Fargelegg de fire grunnfargene, og forsøk så om du kan få til de ulike fargene som ligger mellom grunnfargene

Dermed kan fargesirkelen deles inn i fire kvadrater:

Y - R, R - B, B - G og G - Y

Område 1 2 3 4 5 6 7 8

Y/G Y/R RY R/B B/R B/G G/B G/Y

Hovedegenskap

Biegenskap

Benevnelse

Gulhet Gulhet Rødhet Rødhet Blåhet Blåhet Grønnhet Grønnhet

Grønnhet Rødhet Gulhet Blåhet Rødhet Grønnhet Blåhet Gulhet

Grønnaktig gul Rødaktig gul Gulaktig rød Blåaktig rød Rødaktig blå Grønnaktig blå Blåaktig grønn Gulaktig grønn

De fire fargekvadrantene i NCS-fargesirkelen er hver og en delt inn i hundre trinn eller steg mellom hver elementærfarge. Tenker vi i pro­ sent, blir det lettere å forstå NCS-systemet. Som eksempel kan vi nevne at midtfargen i hver kvadrant alltid blir benevnt 50. En farge i NCS-sys­ temet som kan beskrives som gulaktig rød og ligger midt mellom gult og rødt og har koden Y50R, forteller oss at fargen består av 50 % gult og 50 % rødt.

Hvis fargen har betegnelsen Y70R, forteller det at fargen er 30 % gul og 70 % rød. Fargen blir da kalt gulaktig rød. Blir fargen betegnet Yl0R, er den 90 % gul og 10 % rød.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

81

NB!

•

Tallet som er oppgitt i koden, tilhører alltid siste bokstav.

•

Det vi her beskriver med bokstaver og tallkoder, er fargens kulørtone.

Fargetrianglet Vi skal se på enda en måte å beskrive farger på. Trekanten eller tri­ anglet hjelper oss til å analysere en farges beskaffenhet. I en sam­ ling kulørtonelike farger kan du se at hvitheten, svartheten og kulørtheten kan variere. Vi kan beskrive disse fargene ut fra en kulørtones slektskap med de to ikke-kulørte elementærfargene hvitt (W) og svart (S). Med de tre fargene kan vi lage en likesidet trekant med kulørtonen (C) i den høyre spissen, hvitt (W) i den øvre og svart (S) i den nedre spissen. På linjen mellom svart (S) og maksimalkuløren (C) mangler fargen hvithet, og på linjen mellom hvitt (W) og svart (S) mangler fargen kulørthet eller fargestyrke. Her finner vi den nøytrale rene gråskalaen. På linjen mellom hvitt (W) og kulørmaksimum (C) mangler fargen svart. Her finner vi de rene hvitaktige nyansene.

I NCS-systemet er det bare utarbeidet fargetriangler av maksimalfargene fra fargesirkelen. Det er totalt 40 fargetriangler i NCS-syste­ met, ett triangel for hver kulørtone på NCS-fargesirkelen. Hvert tri­ angel kan deles opp i 42 nyanser.

NCS-betegnelse (et eksempel) I NCS-systemet blir to tallkombinasjoner brukt for å bestemme en farge eksakt.

•

Figur 40 Prinsippskisser forfargetrianglets nyanser - Kulørtheten øker mot k(C) - Hvitheten øker mot h (W) - Svartheten øker mot s

1080-Y70R

De to første tallene viser innholdet av svarthet og de to siste meng­ den av kulørthet (fargestyrke). Av den grunn er fargetrianglet delt inn i prosent. Svarthetsskalaen angir fargens slektskap med svart, og kulørthetsskalaen angir graden av slektskap med maksimalkulø­ ren fra fargesirkelen. Hvitheten behøver vi av praktiske grunner ikke å oppgi, for når vi opplyser om fargens svarthet og kulørthet i prosent, er hvitheten det som mangler på 100.

At en farge har NCS-betegnelsen 1080, vil si at fargen har 10 % svarthet og 80 % kulørthet. Legger vi sammen 10 og 80, får vi 90, som vi trekker fra 100 %. Da får vi at hvitheten er 10 %. Har fargen ingen svarthet, angir vi det med 00, for eksempel 0020. Hvis fargen er grå, altså ingen kulørthet, angir vi det også med 00, for eksempel 3000. Da har fargen 30 % svarthet, ingen kulørthet og 70 % hvithet.

Når vi så vil beskrive en farge med verdiene fra fargesirkelen og fargetrianglet, gjør vi som eksemplet på neste side viser:

82

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

NCS-KODE

1080 - Y70R

NYANSEN • Svarthet • Kulørthet • Følgelig hvithet

1080 10 % 80 % (10 + 80 + 10 = 100 %) 10 %

KULØRTONEN

Y70R

• Gul • Rød

70 % (70 + 30 = 100 %)

30 %

NCS-KODE

1080 —Y70R (En svakt gulaktig rødfarge)

Figur 41 - Nyansetriangel - Kulørtonesirkel

Husker du dette? / Kan du forklare prinsippet som NCS-fargesystemet bygger på? / Beskriv hva som ligger i begrepene kulørtone og nyanse. / Hvordan vil du sette opp en prinsippskisse som viser hva som menes med kulørthet, hvithet og svarthet?

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

83

Farger og seleksjon Farger er et kraftig og effektivt virkemiddel som blir brukt for å oppnå seleksjon (skille ut, velge) mellom ulike kategorier eller ulike temaer. Det betyr at en kan få akkurat den samme ordnede rekkefølgen av toner ved hjelp av farger som ved en gråtoneskala. Men det bør sterkt understrekes at ulike farger ikke automatisk gir et ordnet inntrykk. For å kunne velge passende fargetoner fra ulike farger kan en sette opp en oversikt. Oversikten bør inneholde alle fargetonene som har samme gråtoneverdi eller rasterprosent. Så kan en sette opp en skala der fargene forteller hvilken som er størst, hvilken som er nest størst, osv. (Bertin, 1967)

Noen momenter en bør ta hensyn til En ordnet skala kan gjengis ved en toneskala innenfor en farge. Det er ikke nødvendig å bruke farger, en kan like gjerne bruke en gråtone­ skala, men en fargeskala er mer tiltalende å se pa. Det kan også være et økonomisk spørsmål; trykkeomkostningene øker betraktelig om en velger farger. Lik toneverdi (samme rasterprosent) gir ikke en ordnet fargevariasjon og kan dermed ikke gjengi et ordnet fenomen. Farger med samme pro­ sentverdi har samme synlighetsstyrke.

Mettede toner er mest selektive. Det kan være vanskelig å skille toner som er svært lyse, eller som inneholder mye svart. Gult, cyan og magenta (subtraktive farger, også kalt de trykketekniske primærfargene) er mer synlige enn rødt, blått og grønt (additive farger) mot en mørk bakgrunn. Mot en hvit bakgrunn er det motsatt. (Beatty, 1983)

Bør vi alltid bruke farger? Når det blir brukt ulike toner og farger på et kart, blir den ordnede skalaen fra lyst til mørkt oppfattet før selve fargene. Det er en del momenter som taler imot å bruke farger. Vi har allerede nevnt at det er dyrt å lage fargekart. Videre bør det påpekes at farger ofte blir brukt galt, slik at kartet blir mer eller mindre verdiløst. Den informasjonen som lå i de innsamlede dataene, blir oppfattet feil på grunn av feil eller tvetydig bruk av farger. Med andre ord: Dataene blir ikke overført på riktig måte. På den annen side er det også mye som taler for at vi skal bruke farger. Farger er uerstattelige ved framstilling av kvalitative data, og når de blir brukt riktig, er de mer behagelige å se på enn framstillinger i svarthvitt. En må heller ikke glemme de utallige kombinasjonsmulighetene en har dersom en bruker bade symboler og farger.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

84

Farger og assosiasjon Persepsjon, farger og konvensjoner er fra tid til annen årsak til uklarhet og misforståelse. Det er ikke slik at alle farger gir samme assosiasjon uavhengig av hvor en bor i verden.

I Vesten symboliserer svart sorg, mens hvitt assosieres med sorg og død i enkelte områder i Østen. Hos oss forteller lyse grønne toner på kartet om lavland og vegetasjon, mens brunlige toner skal vise til fjell og høy­ land. I en del afrikanske land er lavlandet ørken, mens høyereliggende områder er frodige og grønne. Så her må også fargekodene byttes om. Som en oppsummering må vi enda en gang få understreke følgende: Dersom du ønsker å bruke farger på temakartet ditt og du vil vise for­ skjellen mellom verdiene 10, 20, 30, 40, 50 osv., må du ikke velge en fargeskala med rødt, blått, grønt, oransje o.l. som de variablene som skal vise mengdeforholdet mellom verdiene. Grunnen til det er at farger i seg selv ikke er i stand til å skille mellom ulike størrelser og ulike mengder. Det kan bare toneverdiene for hver enkelt farge.

Farger og formgivning Gjennom kartografiens historie har bruk av farger på kart blitt viet stor oppmerksomhet, dels på grunn av fargenes estetiske virkning, dels på grunn av de mulighetene bruk av farger gir til å skape et lett forståelig kart. Når en skal skille mellom klasser av fenomener (for eksempel bart land, vann og isbre), er farger et utmerket hjelpemiddel. Farger er som før nevnt et kraftig visuelt virkemiddel, og det kreves måtehold, innsikt og god fargereproduksjon for at resultatet skal bli vellykket.

Det er viktig å være klar over at læren om fargene er preget av det fag­ området den er knyttet til. En fysiker, en kjemiker, en fysiolog, en psykolog, en kunstner, en kartograf og en reproduksjonstekniker er alle opptatt av farger, men de ser ofte fargelæren fra ulike synsvinkler.

Beskrivelse av farger Hvordan skal vi egentlig oppfatte fargene? Generelt sies det at fargeoppfatningen har tre grunnleggende kjennetegn:

1 Fargetone 2 Fargemetning 3 Lyshet

(engelsk: hue) (engelsk: intensity) (engelsk: value)

Kulør Kroma Lysmengde

Fargetone Fargetone er en størrelse som forteller hvilken bølgelengde det er tale om. I en gråtoneskala har alle feltene samme fargetone, siden bølge­ lengden er den samme. Rødt og blått er to forskjellige fargetoner, siden bølgelengden ikke er den samme.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

85

Fargemetning Fargemetningen har med oppfattelsen av de kromatiske forholdene i en farge å gjøre, og den er et uttrykk for hvor mye fargen skiller seg fra nøytralt grått med samme lyshet. En rød farge som blir blandet med grått, gir en serie farger som varierer i metningsgrad, men fargetonen og lysheten er den samme.

Lyshet Lyshet er den størrelsen som beskriver forskjellen mellom feltene i gråtoneskalaen. Lysheten kalles også tonetrinn og er altså et uttrykk for den lysmengden en farge reflekterer. Opplevelsen av lyshet eller mørkhet hos en farge blir påvirket av fargens omgivelser, og derfor kan lys­ heten til to flater synes å variere selv om refleksjonen er den samme. En grå flate mot en mørk bakgrunn vil synes lysere enn om bak­ grunnen var hvit.

Bruk av farger og flatedekkende symboler på kart Vi spør igjen: Hvilken funksjon skal de gjøre kartet lett å forstå. effektiv kommunikasjon. Denne den estetiske funksjonen fargene

har egentlig fargene? Først og fremst Farger er altså et middel til å oppnå nyttefunksjonen kan ikke løsrives fra har.

Et heldig fargevalg kan gjøre kartet til et vakkert produkt. Skjønnhet er ikke nødvendigvis et mål i seg selv i denne sammenhengen, men det finnes en sammenheng mellom skjønnhet og klarhet. En av grunnene til å søke etter skjønnhet i fargevalget er altså at en dermed kan oppnå et klart grafisk språk.

Er kartet tiltalende å se på, har en oppnådd mye. Ingen liker å høre på musikk fra en grammofonplate med hakk i. Denne skjønnhetsfeilen trekker oppmerksomheten bort fra det egentlige budskapet. Både på topografiske kart og på tematiske kart kan fargene brukes til å visualisere terrengoverflaten. Fargene kan vise forskjeller i type bonitet eller ulike områders verdi. Som tidligere nevnt kan fargeinndelingen også vise terrengets høydeforhold, da gjerne sammen med isolinjer. Det er utarbeidet en rekke fargeskalaer som viser høydeforhold på en god måte. (Se kart fra Statens kartverk og atlaskart fra diverse forlag.)

Normer og tradisjonelle fargeassosiasjoner Bruken av farger på kart har lange tradisjoner, og visse normer for fargevalg har festet seg. Enkelte normer kan ha blitt til mer eller mindre tilfeldig, mens andre er utformet med tanke på å standardisere bruken av symboler. Normene kan gjelde i et enkelt land, eller de kan ha inter­ nasjonal utbredelse.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

86

Eksempler på normer som har stor utbredelse:

1 2 3 4 5

Blått Grønt Gult Brunt Rødt

— — — —

vann, kulde, positive tall vegetasjon, lavland, skog tørre områder, sparsom vegetasjon høydekurver, landformer viktige detaljer (veger, byer o.l.), negative tall

For at kommunikasjonen skal bli effektiv, er det viktig at fargevalget er i tråd med tradisjonelle fargeassosiasjoner. Er fargevalget avvikende, bør en vurdere om det er berettiget og vellykket.

Kontrast, nabovirkninger og overstråling Forskjellen mellom fargene må være så stor at fargene lett lar seg iden­ tifisere i alle situasjoner. Velger en for eksempel brunt for høydekurver (isolinjer), er det klart at kontrasten blir dårlig om en velger en beslek­ tet brunfarge for naboobjekter. Grønn farge gir brukbar kontrast og vil derfor være et bedre valg.

En blå flekk på en grønn flate kan ta seg annerledes ut mot en rød bakgrunn. Dette fenomenet kalles nabovirkning. Bunnfargen påvirker oppfattelsen av fargen på en liten flate. Derfor er det viktig at fargeforskjellene er så store at en ikke bedømmer fargen feil på grunn av nabo­ virkninger. Når en velger fargeforskjeller, må en også ta hensyn til at en ikke uvesentlig del av kartbrukerne har svekket fargesyn.

På grunn av overstråling vil en hvit linje mot mørk bakgrunn være mer synlig enn en svart linje mot hvit bakgrunn. Dersom strektykkelsen skal synes lik, må den svarte linjen tegnes med tykkere strek enn den hvite linjen.

Fargekomposisjon En enkelt farge er verken stygg eller pen, det er når en ser den i for­ hold til omgivelsene, at en kan danne seg en mening om fargens este­ tiske verdi.

Begreper som harmoni, akkord og melodi er knyttet til en komposi­ sjon, det vil si hvordan de ulike elementene i komposisjonen står i for­ hold til hverandre.

Det er gjort flere forsøk på å nærme seg grafikk og malerkunst med vitenskapelige metoder, men det ligger i sakens natur at dette er en meget vanskelig oppgave. Det er vanskelig å finne fram til utsagn som en kan bevise at gjelder for både grafikk og malerkunst, så det blir hel­ ler spørsmål om a legge fram mer eller mindre alminnelige erfaringer og det som kan omtales som skikk og bruk. Til tross for slike forbehold finnes det noen enkle regler for fargekomposisjon som har betydning for utarbeidelsen av kart/temakart .

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

87

Hvilke farger som passer sammen, kan det nok være delte meninger om, men vanligvis vil en godta disse fargesammensetningene:

Toergruppe Gult Guloransje Oransje Rødoransje Rødt Rødholett

Fiolett Blåfiolett Blått Blågrønt Grønt Gulgrønt

Treergruppe Gult Guloransje Oransje Rødoransje

Rødt Rødholett Fiolett Blåfiolett

Blått Blågrønt Grønt Gulgrønt

Enda bedre virker slike to- eller treklanger når fargene er blandet med like deler hvitt eller svart. De fargesammensetningene som er angitt her, bygger på komplementærfarger, det vil si farger som ligger på samme diagonal i en fargetonesirkel. Komplementærfarger står i et sær­ lig gunstig forhold til hverandre, men det er selvsagt altfor enkelt å utforme en lære i komposisjon bare på grunnlag av komplementære farger.

Vanskelig farge Størrelsen på de enkelte flatene, form og plassering er også av avgjø­ rende betydning for komposisjonen. En av de vanskeligste fargene for kartografiske formål er gult. Den kan virke bra i moderate mengder som bunntone, men den virker dårlig i kombinasjon med hvitt. Hvitt, grått og svart går godt sammen med alle farger unntatt gult og hvitt, som vi allerede har nevnt. Grått er en utmerket bunnfarge, og en kan dempe et misforhold mellom de andre fargene ved å bruke grått.

Fargeintensitet og flatestørrelse Fargeintensitet og flatestørrelse er knyttet sammen. På små flater bør det brukes en ren, mettet farge. Jo større flatene blir, desto mer må en passe på at fargene blir mindre intense, mer nøytrale. En gruppe met­ tede farger kan harmoniseres ved at de tynnes ut med hvitt (grått). Ser vi oss om, vil vi se at slike fargerekker finnes i naturen som følge av varierende lysstyrke eller forskjellig betraktningsavstand.

88

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

For å få en vellykket fargekomposisjon på kartet bør en huske på disse reglene: • «Larm er ikke musikk. Et fargerikt tema kan bare bygges på en rolig bakgrunn.» (Imhof) • Rene, skinnende eller svært kraftige farger virker skrikende og ube­ hagelige når de umotivert dekker store flater som ligger ved siden av hverandre. I små mengder på nøytral bunnfarge kan de komme til sin rett.

Sterke farger I kartografisk sammenheng bør sterke farger bare brukes på viktige ele­ menter som dekker små flater. Da kan en oppnå en vakker, harmonisk og uttrykksfull fargemosaikk som samtidig framhever hovedtemaet til­ strekkelig. Blir de store flatene også dekket av sterke farger, virker bil­ det altfor spraglet. Det virker forvirrende og lite gjennomtenkt og som oftest ikke vakkert.

Bunnfarge (bakgrunnsfarge) Grå (gråtoner) som bunnfarge lar små, fargede flater komme lysende og klart fram. Derfor kan gråtoner være viktige bunnfarger for det fargede temaet. Et bilde eller et kart som består av store flater med svært ulike farger, faller fra hverandre. Unntaket er om fargene er vevd inn i hverandre som i et teppe.

I spørsmål om form og fargekomposisjon dreier det seg om å søke etter enkle, klare, sterke og godt avbalanserte uttrykksformer. Først og fremst bør en strebe etter enkelhet. Viktige eller særegne trekk (temaer) må komme klart fram, det generelle eller mindre viktige skal bare være orienterende og bidra til å framheve hovedtemaet. Gråtoner er nevnt som gunstige og nøytrale bunnfarger, men noen velger også å dempe mindre viktige trekk (objekter) ved å rastrere dem.

Psykologisk fargelære Den psykologiske fargelæren er opptatt av farger som subjektive inn­ trykk, av hvordan farger frambringer følelser eller forestillinger, av bevisste eller ubevisste koplinger mellom opplevelser og farge. Farger kan virke beroligende eller opphissende og kan oppleves som lette eller tunge. Mange slike oppfatninger er individuelle, men det finnes også et felles mønster.

Figuren på neste side viser et lite eksperiment. Figurene til høyre er hvite, og figurene til venstre fargelegges med rødt, blått og gult. En horisontal stang forbinder to og to sirkler (firkanter). Forsøk på å plassere vippepunktet gir som resultat at rødt blir oppfattet som den tyngste fargen, fulgt av blått og gult.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

89

Figur 42 Gjør et lite eksperiment for å se om det er riktig at ulike farger har «ulik tyngde»

Psykologer som interesserer seg for industriproblemer, forsøker å finne ut om farger virker inn på arbeidsprestasjonene. Blant annet blir det hevdet at mennesker oppholder seg kortere tid i rødmalte toalettrom enn i blå. Forsøkspersoner som skulle tegne halvsirkler, klarte dette bedre i grønn belysning enn i rød.

Det er kjent og akseptert at farger kan oppfattes som varme eller kalde. Rødt er flammens farge og blått vannets farge, og det er nok for­ klaringen på at rødt oppleves som en varm farge og blått som en kald farge.

Et annet kjent moment er at fargene kan ha forskjellig betydning i ulike kulturer. Hvitt, som tradisjonelt symboliserer renhet i vår del av verden, symboliserer sorg andre steder, for eksempel i Østen.

Mc Collough-effekten En rekke forsøk tyder på at hjernen knytter sammen form og farge. Det finnes flere hypoteser til forklaring av denne effekten. Figuren på neste side viser hvordan denne effekten kan oppstå. Feltene i den ene figu­ ren fargelegges røde og grønne slik at felt med skravur i samme retning får samme farge. La så øyet vandre fritt i fargemønstret i ett minutt. Flytt blikket til den andre figuren. Feltene vil synes svakt røde og grønne avhengig av retningen til skravuren, men det er komplementærfargene en ser. I forhold til den første figuren har de røde og grønne feltene byttet plass.

90

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

Figur 43 Utfør denne øvelsen slik det blir beskrevet ovenfor

Fargevalg i trykksaker Prisen på trykksaker i farger er blitt stadig rimeligere, og dermed har appellen blitt:

• Selg med farger. Mange kunder ser det som svært viktig at nettopp deres trykksak skiller seg ut fra jungelen av trykt informasjon. Selve fargesettingen er ofte et individuelt og iblant et kunstnerisk problem. NB! En må ikke være ukritisk og tenke som så:

• Jo flere farger, desto bedre Dette kan sla tilbake. Trykksaken kan bli vurdert som lite seriøs.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

91

Det er fornuftig å lytte til disse tre rådene:

1 Komplementærfargene har innbyrdes harmoni, de passer alltid sammen.

2 Bruk den kulørte fargen sparsomt og med god atskilling. 3 Mesteren viser seg ved sin begrensning.

Som kartgrafiker og til dels som formgiver må en kjenne alle faser fra den første spede idé til det ferdige produktet ligger på bordet. Det innebærer blant annet å kunne vurdere rasterprosent og rastertetthet opp mot den toneverdien (fargetonen) det enkelte raster vil gi. Det kreves innsikt, god fargesans og ikke minst erfaring i å bruke raster og farger for å kunne vurdere hvordan det hele vil ta seg ut til slutt. Vi skal bruke en gråskala (rasterskala satt inn i et triangel) som består av fem trinn, en fargeskala med fem trinn mot svart og en fargeskala med fem trinn mot hvitt. Sett opp et forslag som viser hvilke rasterprosenter som ville være aktuelle om denne fargetrekanten skulle tryk­ kes i offset.

Figur 44 Kulørtriangel med rødt og svart. Øvelse der det er viktig å få til en trinnvis skala fra hvitt til svart og fra rødt til hvitt og svart

Det er tidligere nevnt at fargenes egenskaper ofte avhenger av hvilke farger de blir kombinert med. Slike og liknende fenomener må det tas hensyn til nar ulike farger skal settes sammen. Det finnes noen regler, men svært ofte er det erfaring og personlig vurdering som bestemmer.

92

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

Eksemplene nedenfor viser andre egenskaper farger kan ha:

GULE TONER • varm • nær • munter

RØDE TONER • varm • nær • opphissende

GRØNNE TONER • kjølig • avstand • avslappende

BLÅ TONER • kald • fjern • konsentrerende

Leselighet på avstand En rekke forsøk har gitt denne rekkefølgen når det gjelder leselighet av tekst og farger på lengre avstand (plakater, skilt o.l.):

1 2 3 4 5 6

Svart farge på gul bakgrunn Grønn hvit bakgrunn hvit bakgrunn Rød Blå hvit bakgrunn blå bakgrunn Hvit Svart hvit bakgrunn

Kan du svare på dette? / Kan du nevne noen punkter som kan knyttes til farger og selek­ sjon?

/ Hva mener vi med begrepet «farger og formgivning»? / Hva mener vi med fargekomposisjon? / Hva er det viktig å tenke på når det gjelder fargevalg i trykksaker?

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

93

Kelvingrader og fargetemperatur Lys og fargegjengivelse Fargegjengivelse er avhengig av belysning og av hvilken refleksjonsevne flatene har. Naturlig dagslys er den ideelle formen for belysning på grunn av sammensetningen av spektralfargene. Fargene får da et naturlig utseende, og de forskjellige fargenyansene er lette å skille fra hverandre. Dagslyset er ofte gulrødt om morgenen og om kvelden, mens det er blåhvitt midt på dagen. Årstid og værtype har selvfølgelig også stor innvirkning på lyset og fargegjengivelsen.

Når lyset har forskjellig karakter, skyldes det at ikke alle deler av spek­ tret er like intense hele tiden. For å karakterisere eller beskrive lyset nærmere bruker vi ordet fargetemperatur. Det bruker vi både om dags­ lyset og om lyset fra forskjellige kunstige lyskilder.

Absolutt 0 punkt -273 0 C

0 K

273 K

Glødelampe

2800 K

Sollys Lysrør Lysrør hvit Dagslys

Vinter­ dag med snø

4200 K 6500 K

15000 K

Figur 45 Skissen viser ulike lyskilder med verdi i kelvingrader

Dersom vi varmer opp et legeme, for eksempel stål, vil det begynne å gløde med et rødaktig lys ved en viss temperatur. Fortsetter vi opp­ varmingen, ser vi at fargen på lyset forandrer seg etter hvert som tem­ peraturen stiger. Fargen blir lysere og klarere jo høyere temperaturen er. Til slutt får vi en blåhvit farge. Denne sammenhengen mellom tem­ peraturen og fargetonen fra det glødende legemet bruker vi altså til å karakterisere lyskilden. For å være nøyaktig er det lyset fra et hulrom i et glødende steinlegeme vi bruker. • Fargetemperaturen blir angitt i kelvingrader (K). • Kelvininndelingen svarer til celsiusinndelingen, men nullpunktet for kelvinskalaen er det såkalte absolutte nullpunkt: -273 °C.

• 273 K = 0 °C.

• Ved ca. 5000 K er omtrent alle fargene i lysspektret til stede i like sterk grad. • Vanlig dagslystemperatur er 5000-6000 K.

94

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

Kunstig lys inneholder ikke alle sollysfargene i samme mengde, og der­ for gjengir ikke lyset alle fargenyanser like naturlig. Som en oppsum­ mering kan vi si det slik: • Forskjellige lyskilder gjengir fargene forskjellig.

• To farger som ser like ut i lampelys, kan være ganske forskjellige i dagslys. • Årsaken til at to farger som ser like ut i lampelys, er forskjellige, er at de er satt sammen av ulike pigmenter. Dette kaller vi metameri.

Fargeseparasjon i reprokamera I dag utføres vanligvis fargeseparasjon ved hjelp av skanner. Men farge­ separasjon i skanner er litt vanskelig å forklare. Dessuten kreves det en god del bakgrunnskunnskap, spesielt i fargelære, for i det hele tatt a kunne forstå prosessen. Vi tar derfor med dette avsnittet for å vise noen enkle prinsipper ved fargeseparasjon.

ORIGINAL Blå, Gul, Rød + Svart 0

KAMERA

FILTER RASTER

NEGATIV (Rastrert)

0

Figur 46 Prinsippskisse forfargeseparasjon i kamera. I dette eksemplet vil en i tillegg til å separere fargene også separere et negativ for svart strek

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

95

RØD

Farger som stoppes av filteret

RØD GUL SVART BLÅ

FIREFARGEORIGINAL GUL BLA

RØD GUL SVART BLÅ

RØD GUL SVART BLÅ

SORT

RØD GUL SVART BLÅ

ZZT B FILTER

R

G

KAMERA RASTER

NEGATIVER

GUL

(MAG) RØD

SVART

Figur 47 Denne illustrasjonen viser hvilke fargefiltre som gir negativerfor gult, cyan og magenta

Separasjon av et fargebilde eller en fargeoriginal i reprokamera begyn­ ner med at originalen plasseres på originalbordet (i holder eller kassett) foran (under) objektivet. Deretter avfotograferes originalen fire ganger med ett og ett komplementærfilter satt inn i kameraet. På denne måten får vi fire ulike negativer fra samme original.

• Forskjellen på negativene er den mengden lys de forskjellige filtrene har sluppet igjennom til filmhinnen. Det er lettere å forstå gangen i det hele om du studerer de to illustra­ sjonene ovenfor nøye. I tillegg til at fargeseparasjon kan utføres i kamera, kan den samme separasjonen utføres optisk i et forstørrelsesapparat (directron eller liknende) eller elektronisk og digitalt i en skan­ ner. I store grafiske bedrifter blir det mer og mer vanlig å separere ved hjelp av skanner. Stort sett bygger også disse nyere teknikkene på de samme fargeteoretiske prinsippene som vi har gjennomgått. Selve prosessen er noe vanskelig å beskrive. Det er en elektronisk registrering av svært små omrader eller punkter (piksler) om gangen, som omdanner punktene ved hjelp av fotoceller og digitale teknikker, slik at de kan registreres på fotografisk film eller lagres digitalt.

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

96

En skanner kan bestå av disse komponentene:

• roterende trommel • bevegelig fotoselle (x-retning og y-retning)

• linser • speil • avansert elektronikk

(Se boka Kartografi for VK1, særlig kapitlene som behandler reproteknikk og kartdata.) De ferdig separerte negativene må i mange tilfeller rettes, og her har utviklingen gått meget fort. Nå kan denne rettingen utføres ved hjelp av datateknikker - da snakker vi om krymping og svelling av piksler men i noen tilfeller blir prosessen utført manuelt. Da blir dette arbeidet omtalt som etsing av rasterpunkter. Ved å etse ned (krympe) rasterpunktene eller ved å etse dem opp (forstørre dem) på negativene kan vi påvirke delfargene manuelt.

En kan med andre ord forsterke eller dempe en fargenyanse. På denne måten kan en for eksempel gjøre himmelen dypere blå, gresset på et sommerbilde friskere grønt og låveveggen mer rød. Før trykking blir det ofte tatt et prøvetrykk eller en fargekopi (fargeutskrift) for å kontrollere fargene. Det har vært flere såkalte prøvetrykksystemer i bruk. For ikke så mange årene siden var det for eksempel vanlig å ta en kromalinkopi for å kontrollere fargene.

Oppsummering Fargelæren i kartografien dreier seg om mange og vanskelige valg og vurderinger. I dag er det selvsagt at farger og kart hører sammen, men det er viktig å være klar over hvorfor vi bruker farger på kartene. Har det bare kosmetisk betydning, eller er det også andre grunner til at vi gjør det? Et kart bør være pent å se på, men som vi har sett, er hovedgrunnen til at vi bruker farger, at de kan hjelpe oss til å presentere et tema på en bedre måte. Farger satt sammen på riktig måte kan være det som skal til for at budskapet blir forstått. Farger kan overbringe informasjon som ellers ikke ville blitt oppfattet. Dette er ikke en oppfordring til uhemmet bruk av farger. Erfaring har vist at vi må vise måtehold og god dømmekraft. Ønsker vi å bruke farger på de kartene vi lager, må vi tenke grundig igjennom de prinsip­ pene vi har gått igjennom i kapittel 3. Repeter gjerne punkter som berører bruk av farger i kapittel 1 (Kartografisk presentasjon) og kapit­ tel 2 (Temakart).

Kapittel 3 - Fargelære i kartografien

97

Repetisjonsoppgaver 1

Hva er additiv fargeblanding?

2

Hvilke farger omtales som de primære spektralfargene?

3

Hva er subtraktiv fargeblanding?

4

Hva vil det si at fargeblandingen er pigmentbasert?

5

Forklar forholdet mellom primærfarger, sekundærfarger og tertiærfarger.

6

Hva må til for å kunne framstille alle farger teoretisk?

7

Hva er komplementærfarger?

8

Hva blir sagt om komplementærfarger?

9

Hva forstår vi med fargeinduksjon? Kan du nevne et eksempel?

10

Hvor finner vi den sterkeste kontrasten i fargesirkelen?

11

Hvilke egenskaper kan en fargekomposisjon få når en velger kon­ trastrike farger?

12

Beskriv noen av fargenes egenskaper.

13

Hva mener du om dette utsagnet i forbindelse med fargevalg i trykksaker; Jo flere farger, desto bedre.

14

Er det andre råd det kan være fornuftig å lytte til når en skal bestemme seg for fargesetting av trykksaker?

15

Noen kombinasjoner ser ut til å være bedre enn andre når det gjel­ der leselighet av tekst og farger på lengre avstand. Hvilke?

16. Forklar begrepene fargetemperatur, fargetone og kelvingrader. 17

Si litt om fargegjengivelse og ulike lyskilder.

18

Hva står NCS for? Gjengi litt av historien.

19

Forklar hva som er NCS-systemets elementærfarger, og hvilke farger som er kulørte og ikke-kulørte.

20

Hvilke bokstaver blir brukt i NCS-systemet som internasjonale symboler for de seks elementærfargene?

21

Forklar NCS-systemets åtte tall- og bokstavkombinasjoner ved hjelp av trekanten for nyanse og fargesirkelen for kulørtone.

22

Forklar prinsippet for firefargeseparasjon i kamera.

23

Hvilke fargefiltre gir negativer for gult, cyan og magenta?

24

I enkelte tilfeller må et ferdigseparert negativ etses. Hva vil det si?

98

Kapittel 4

INFORMASJON OG PRESENTASJONS­ TEKNIKKER

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til generelle prinsipper for kommunikasjon, layout og komposisjon • kjenne til andre teknikker knyttet til det gylne snitt, bildebeskjæring, annonseoppsett og formater • kunne bruke de ulike teknikkene til å produsere enklere trykk­ saker (temakart med bilder og diverse tekst)

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi og hoved­ moment nr. la:«Elevene skal ha kjennskap til kartografisk presentasjon (informa­ sjons- og presentasjonsteknikker)»

Innledning Noen vil sikkert undre seg litt og spørre: Er det riktig å bruke tid på noe som egentlig kan betraktes som reklamebaserte teknikker, når det egentlig er kartet og kartets innhold vi skal lære oss å presentere? Et mulig svar kan være: Dessverre ser vi altfor ofte at svært gode kart og kartutsnitt skjemmes av dårlig og amatørmessig formgivning. Det vil si at den rammen kartet presenteres i, ofte skaper et forvirrende inn­ trykk. De ulike delene av kartet, diverse rammetekst, tegnforklaringer, diverse opplysende tekst, fotografier og forklarende illustrasjoner, har ikke samme type formgivning eller samme typografi og blir ikke pre­ sentert som en helhet. Slike kart finner vi daglig i ulike kartfoldere, trykksaker, aviser osv.

Dette gjør at helhetsinntrykket blir dårlig, og det fører igjen til at kartet ogsa blir mindre pålitelig. Kan vi virkelig stole på dette kartet? Det er selvsagt ikke meningen at kartografen skal være utdannet form­ giver eller reklamekonsulent, men det sier seg selv at kartografen bør ha noe kjennskap til reklamebaserte prinsipper. Kartet representerer egentlig viktig geografiske informasjon. Det er alvorlig dersom den sammenhengen kartet står i, gir oss grunn til å tvile på at kartet er seriøst.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

99

Kommunikasjon (aktuelle prinsipper) Et budskap som ikke når fram, som ikke blir oppfattet, blir ofte betrak­ tet som et mislykket budskap. Men sannheten kan være at budskapet i seg selv er godt, men at det blir presentert på feil måte. Det sier seg selv at to parter som ikke oppfatter hverandres budskap, ikke kan kommunisere. Arbeidet vårt med å finne teknikker, redskaper og uttrykksformer som skal være til hjelp for oss når vi ønsker å presentere en idé eller et bud­ skap, bygger på enkle, men viktige prinsipper. Disse prinsippene må ikke oppfattes som ufravikelige regler, men her er seks punkter som anbefales av personer som har lang erfaring i arbeidet med presenta­ sjonsteknikker:

• Få tak i tilskuernes oppmerksomhet. • Hold på oppmerksomheten. • Reduser risikoen for misforståelse til et minimum. • Sørg for at tilskuerne husker den informasjon de mottar. • Først og fremst: FORENKLING! • Et komplisert budskap blir fort glemt. Det er mange måter å kommunisere på. I dag finnes det et utall av muligheter. Det finnes teknikker som virket ufattelige bare for noen få år siden. Digitale teknikker gjør det mulig å overføre bilde og tekst til hvem som helst, hvor som helst.

Det er et kjent fenomen at et budskap ikke nødvendigvis blir oppfattet likt av alle. Unge og eldre påvirkes ulikt, og det samme gjelder for menn og kvinner. Personer med visse holdninger kan oppfatte et bud­ skap på en måte senderen ikke ante var mulig. Resultat kan bli mangelfull kommunikasjon, bortkastet tid, tap av penger og unødven­ dige anstrengelser.

Spørsmål som må avklares Ved å ta seg tid til å besvare spørsmålene nedenfor kan en eliminere en rekke av de vanligste årsakene til kommunikasjonssvikt.

• Hva vil du si?

• Hva vil det koste? • Hva slags oppdrag/informasjon gjelder det? • Hva slags holdning/stemning skal prege budskapet? • Gjelder det kultur, religion, forbruksvarer, kapitalvarer, underhold­ ning eller fritid? • Hvilken reaksjon ønsker du? • Hvilke midler/kanaler kan du bruke?

-

aviser, ukeblad, fagtidsskrift, plakat, brosjyre, lysbilder eller andre

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

100

• Hvem skal du nå? alle, voksne, ungdom, barn, foreldre eller pensjonister sosial bakgrunn, utdannelse, arbeid, økonomi • Hvordan skal du nå fram?

• Når må kunden ha det ferdige produktet? Har du tid nok? En god måte å beregne tiden på er å begynne med ferdig levert original, kart, trykksak o.l. og så planlegge bakover i tid. Når må kunden ha det ferdige produktet? Når må trykkeriet ha manus, originaler og illustrasjoner for å kunne utføre sin del av arbeidet? Skal du skrive selv, tegne selv eller fotografere selv, eller må du formidle disse tjenestene til andre? Hvor lang tid må skribent, fotograf og even­ tuelt tegner ha for å gjøre arbeidet for deg? Som vi ser, er det mange spørsmål som må besvares.

Fra datoen for forespørsel og til trykkeriet overtar arbeidet, fordeler du tiden på

• idéarbeid • kontaktarbeid • fotografering • tegning • skriving • administrasjon Hvis ikke trykkeriet tar originalmontasje, må du også ta med tid for det. Du leverer kanskje en diskett med ferdig original. Er det da utført redi­ gering for trykking? Når du har satt opp dette tidsskjemaet, ser du med en gang om du kan ta oppdraget i den ønskede utformingen og til den fastsatte tidsfristen. Jo bedre du beregner tiden, desto bedre oversikt og sikrere kontroll har du med hele prosessen.

Hva koster det? Ofte kan spørsmålet være stilt den andre vegen: Jeg skal bruke x antall kroner på dette produktet. Hva kan vi gjøre? Men la oss se på det første spørsmålet. Kunden ønsker å informere om et produkt i en trykksak. Hva koster det? Da kommer en del spørsmål helt av seg selv: • Hvor stort opplag har kunden bruk for? • Hva slags format og hvor mange sider skal trykksaken ha? • Hvilken kvalitet skal papiret ha? Hva skal reproduseres, og hvilken følelse skal trykksaken gi? Skal det være en eksklusiv sak, eller skal den gi et annet bestemt inntrykk? Dette må vurderes sammen med trykkegenskap. - Vekten av papiret kan også være avgjørende.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

101

• Skal trykksaken sendes i posten, er det gramvekten som avgjør portoen. - Da må en kontrollveie en prøvebrosjyre slik at en beregner portogruppen. - Fiberretningen på det ferdige formatet i forhold til trykkformatet må også beregnes. • Så til ferdiggjøringen: - Skal trykksaken falses, stiftes, bindes e.l.? - Som vi ser, kan en ikke ta stilling til en enkelt del uten å ta hen­ syn til de andre delene i prosessen.

Når papirmengden og papirkvaliteten er klarlagt, kan papiret prises. Tidsfaktoren kommer også inn her. Er det et lagerpapir, eller må det bestilles? Hvor lang tid vil det ta? Det betyr mye for tidsoppsettet i pro­ duksjonen. Vi har nå et papirformat med et gitt antall sider. Disse spørsmålene bør også være avklart:

• Skal det være bare tekst eller bare illustrasjoner eller både tekst og illustrasjoner? • Hvem skal skrive teksten? Skal du formidle kontakt med skribent, eller kan du ta det selv? Hvor lang tid vil det ta, og hva koster det? • Illustrasjoner som fotografier og/eller tegninger skal skaffes. Hvem skal gjøre det, og hva koster det? • Bruksrett skal klargjøres, slik at den juridiske siden er i orden både for tekst, kart og illustrasjoner. Når vi vet hvor mye tekst og hvilke illustrasjoner/kart vi skal ha med, kan vi sette opp en layout for prising av sats (fotosats), reproarbeid, trykking og ferdiggjøring. Skal det brukes farger, spesielle raster, ut­ fallende trykk osv.? Alt dette må være angitt i layouten, som selvsagt er en annen layout enn den kunden får. Ut fra dette får kunden en cirkapris med forbehold om eventuelle endringen

Høres dette vanskelig ut? Det viser i alle fall hvor viktig det er ha god oversikt, god orden og rimelig god kunnskap om fagområder som naturlig grenser til kartfagene.

Arbeidets gang (kundekontakt med presentasjon av oppdraget) • Klarlegging av oppdraget -

innhenting av opplysninger om produkt/budskap, mottaker­ gruppe, økonomi og tid

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

102

• Idéarbeid -

idéarbeid ut fra innsamlede opplysninger og tolking/analyse av opplysningene

• Kundekontakt -

kundekontakt for presentasjon av idé, diskusjon og godkjenning

• Idéarbeid for trykksakutforming -

-

-

krangle- eller frimerkeskisser for stort utvalg av idéløsninger (se idédugnad) valg av idé og utforming av kundelayout presentasjon, diskusjon og godkjenning, her er også papirvalg, illustrasjonstype/-mengde, tekstmengde/typografi og innbinding og/eller falsing med forespørsel hos fotograf, tegner, tekstforfatter og trykkeri for avtaler om pris og tid, at arbeidene utføres etter avtale og leve­ res til avtalt tid deadline!

Vi repeterer / Nevn de seks viktigste prinsippene for kommunikasjon. / Nevn noen av de spørsmålene som må avklares. / Hvilke faser kan det være naturlig å dele arbeidsgangen inn i?

Hvordan få ideer? (hvordan presentere ideer?) Det stoffet som kommer nå, passer kanskje ikke like godt for alle skolene. Faglæreren vurderer hvor mye av dette som er aktuelt for klassen. Mang en kartograf, formgiver, grafiker eller «fortvilet elev» har dratt seg i håret, bitt negler, brukket blyanter, bladd febrilsk igjennom hauger av idébøker og drukket litervis av kaffe for å få den store ideen. Til tider kan det være ganske frustrerende, for dessverre er det nok ikke slik at ideene kommer dalende ned bare en knipser i fingrene, selv ikke for en som er utdannet i faget. Oftest er det svært hardt arbeid, men den gleden en opplever når arbeidet har lykkes, oppveier det meste.

Idéproduksjonen Idéproduksjonen begynner vanligvis intuitivt ved kundekontakten, men det organiserte idéarbeidet skjer etter at mest mulig av oppdraget er klarlagt og arbeidsbetingelsene er fastlagt. Ofte er det flere som er med på denne prosessen, og det finnes mange mater å løse den pa.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

103

Idédugnad (brainstorming) Idédugnad er en teknikk mange bruker. Den ble utviklet av Alex Osborn og er beregnet på gruppearbeid (kan også benyttes av en per­ son alene med godt resultat).

En deler gjerne denne teknikken inn i tre faser (PPP-faser):

1 Problemdefinering og innhenting av informasjon om problemet 2 Produsering av ideer, videre utvikling av kjente løsninger og kombinering av ideer 3 Prøving av ideene og valg av én idé for videreutvikling og senere bruk

Teknikken bygger på flere grunnprinsipper. Kritikk av ideene er bann­ lyst i denne første fasen; tvilsomme eller ville ideer kan nemlig gi spo­ ren til den helt geniale ideen. En stor mengde ideer gir også større mulighet for at en riktig god idé skal dukke opp. Ingenting som kan begrense løssluppenheten, må få gjennomslag. (Selvfølgelig innenfor det som blir ansett som god takt og tone.)

Figur 48 En idédugnad kan gi gode ideer og forslag til løsning av små og store problemer

• Hovedprinsippet er at jo flere ideer som kommer fram, desto større er sjansen for gode og originale løsninger. Derfor lønner det seg å regne med et stort antall ubrukbare ideer. Ingen vil bli støtt, fordi en vet hvordan teknikken brukes, og at alt er like viktig. En vet egentlig aldri hva som utløser den virkelig supre, geniale og originale ideen, men alle har gjort en god jobb.

104

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Forbedring av allerede framkomne ideer og kombinering av ideer vil ofte føre til nye gode og bedre ideer. Denne prosessen bør ikke vare lenger enn 3/4 time. Hvis det er tid til det, bør deltakerne gjøres kjent med problemet et par dager i forvegen, slik at de kan legge fram syns­ punkter når de møtes.

Klargjør problemstillingen - årsak og virkning Skal resultatet av en idéproduksjon bli bra, må problemet presenteres klart og tydelig, kort og presist. Alle opplysninger om emnet må komme fram, og de må ikke være tolket av gruppelederen. Kommer en for raskt fram til en løsning, kan det lønne seg å søke en alternativ løs­ ning for å få fram flere gode ideer. Ved gjentatte oppsummeringer av framkomne ideer vil gruppen få følelsen av å ha produsert mange ideer, og det ansporer til flere forslag. Det har også den fordelen at gruppen lettere konsentrerer seg om innholdet. Mye av idéproduksjo­ nen bygger på assosiasjoner og analoger. Idédugnad er med andre ord en måte å få fram så mange ideer og tanker på som mulig.

Husk! • • • • •

Ingen idé er for sprø eller for dum Det bør være fri assosiasjon Ingen kritikk Alle skal delta Ideene må noteres ned

Idédugnad skjer oftest på fritt grunnlag, uten spesielle begrensninger, men kan også fungere godt ved styrt problemløsning, der en avgrenser problemområdene til årsak og virkning.

PROBLEM: BILEN STARTER IKKE

Figur 49 Idédugnad, styrt problemløsning (JiskehensmetodenJ Finn et passende problem og bruk så denne metoden til å bearbeide problemet med hensyn til årsak og virkning

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

105

Som konklusjon kan vi så spørre:

• Hvorfor idédugnad? Idédugnaden skal

• utdype et tema eller et emne • skape nye ideer • løse et problem

For videre fordypning i emnet kan vi vise til en del litteratur: • Davis & Scott

Training Creative thinking

1971

• Geir Kaufman

Problemløsning og kreativitet

1980

• Guilford

Psychological Review

1957

• K. Raaheim

Problem solving and intelligence

1974

Creative abilities in the art

Oppslagstavle (storyboard) Oppslagstavle er et annet hjelpemiddel eller en annen teknikk som har hjulpet mange til å finne gode ideer og ikke minst til å holde orden på ulike forslag. Fagfolk anbefaler at en setter opp en oppslagstavle der en kleber opp alle småskisser og ideer som har kommet fram. I tillegg kan en sette opp notater i stikkordform for de forslagene til tekst og illus­ trasjoner en har oversikt over. Plasseringen av disse skisselappene kan en så forandre på til en får fram den naturlige rekkefølgen. Denne tek­ nikken kan brukes til alt fra noen få sider i en enkel kartguid til kom­ pliserte trykksaker eller oppbygging av et sett transparenter eller rekke­ følgen i en lysbildeframvisning.

Poenget er at disse miniskissene eller idékortene skal danne grunnlaget for videre arbeid med både manus og illustrasjoner. En oppslagstavle gir en utmerket oversikt over det videre arbeidet.

Arbeidsoppgave (idédugnad) Emneområde: Markedsføring av linjen kart og oppmåling Delmål: Slagord for linjen Presentasjonsform: Gruppene skal komme fram til et felles skriftlig forslag

Husker du dette? / Beskriv hvordan vi kan arbeide fram gode ideer. / Det kan være aktuelt å bruke styrt problemløsning. Hva vil det si?

106

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Layout Utforming av ideer Ordet layout kan bety plassering av tekst og bilder på en side i en trykksak. I en noe videre betydning omfatter begrepet utforming, uttegning og grafisk formgivning. Layout blir også brukt i betydningen illusjon eller foreløpig idé.

Frimerkelayout, krangleskisse Ingen arbeider likt, men noen metoder er mer arbeidsbesparende enn andre, og spart tid kan overføres til annet arbeid.

Den såkalte frimerkelayouten eller krangleskissemetoden sparer tid. Metoden er først og fremst til bruk for deg selv i idéarbeidet. Den er så røff at bare hovedtrekkene kommer fram, slik at metoden forenkler idéprosessen. Det tar nesten ingen tid å lage disse skissene, og dermed er det også temmelig lett å forkaste dem. Du får et vell av ideer på kort tid, og det åpner for stadig nye ideer, i stedet for at du låser deg for tid­ lig til én idé. Men som sagt: Ingen arbeider likt, og én metode behøver ikke å passe alle.

Nar du har valgt ut din egen løsning og skal presentere den for kun­ den, kan det være snakk om en layout som er svært annerledes enn den ferdige originalen. Er det en viktig kunde, en storforbruker av trykksaker eller en kunde med stor evne til å fatte grafiske uttrykk, kan layouten være som din egen krangleskisse, bare litt mer ryddig.

Det motsatte ville være en layout som etterliknet det ferdige produktet så mye som mulig, gjerne med redigert tekst i riktig skriftsnitt, størrelse og skyting, med manipulering (for eksempel lavering) av bildet eller en illustrasjon ved siden av layouten for å vise resultatet så nært som mulig. Av oppsettet tar du kanskje en prøve (plott/print/repro), slik at alt blir presentert pa samme papirflate uten pålimte biter, eller du viser en foreløpig fargekopi (fra fargeutskrift av layouten din laget på PC).

Lær å se! Enten en er tegner, grafiker, kunstner, kartograf eller bare en som liker pene ting, er det viktig å kunne «se». Det er viktig å kunne oppdage former og farger, se skjønnheten i enkle ting, se muligheter og ideer for utsmykking og dekorering, se muligheten til å overbringe et budskap uten for mange ord. Så gå inn for å lære å se!

Vi skal ikke se mye før vi oppdager at visse former går igjen. Uansett hvor komplisert et objekt ser ut ved første blikk, kan det reduseres til disse fire grunnformene: Figur 50 Lær å se- i betyd­ ningen å oppdage elementene og formene vi har rundt oss

• • • •

sirkel oval firkant trekant

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

107

Du finner sirkelen i kulen, ovalen i sylinderen, firkanten i terningen og trekanten i kjeglen. Se deg godt om. Ser du disse fire formene? Prøv med små skisser. Betrakt de nære ting rundt deg, skapet, bordet, fruk­ ten på bordet, serviset. Betrakt også ting pa avstand, se pa fjellene, på sjøen osv. Nar vi fra tid til annen arbeider med frihåndstegning, er det til stor hjelp å begynne med å skissere grunnformene og så fylle ut med justerende streker. NB! Vær litt lett pa hånden når du lager grunnformene. Frihåndstegning med mus og dataskjerm krever nok spesielle teknik­ ker, men evnen til å se former og til å kunne gjengi dem er vel stort sett den samme enten vi bruker data eller papirarket. Begge teknikkene krever øvelse og atter øvelse.

Få ideene dine godkjent før rentegning Vi nevnte så vidt at å bruke frimerkelayout eller krangleskisse er en måte å arbeide på som kan spare tid og gi mange nye ideer. Sett at du fikk i oppgave å lage noen illustrasjoner, noen transparenter til et fore­ drag. Da er det viktig å kunne få en oversikt over hvilke punkter i fore­ draget som skal underbygges med illustrasjoner. Her kan teknikken med å lage frimerkelayout være til stor hjelp. Alt du bør gjøre, er å lage noen enkle streker som viser ideen. Tenk deg ergrelsen ved å få hele arbeidet i retur. Det hjelper ikke om du har gjort deg store anstrengel­ ser og brukt mye tid, dersom du ikke har oppfattet poenget. Husk at når du lager skisser, forslag eller enkle tegninger, bør du få ide­ ene dine godkjent før du begynner med rentegningen. Konferer stadig med oppdragsgiveren. Det er bedre med fem ganger for mye enn én gang for lite.

Når vi har lært å se og skjelne formene rundt oss, kan vi slippe oss mer fri. Vi kan tillate oss å føle og la øyets øvde blikk og håndens stadig sikrere strek forme ideene våre. De to neste illustrasjonene viser to av fasene i arbeidet med en layout. Først lager vi en enkel og røff skisse for å se om flatene og formene balanserer eller står til hverandre. Neste skisse får en mer bestemt og sikker strek. Her passer det a markere lyse og mørke felter, som også skal balansere. På dette stadiet bør det komme fram om oppdragsgiveren ønsker farger eller ikke.

Figur 51 Eksempel på frimerkelayout. enkle, røffe streker Dette skal bare være idéskisser, ikke ferdige originaler Du trenger ikke mye øvelse for å beherske denne teknikken

108

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Figur 52 To stadier i arbeidet med en skisse eller en layout Legg ikke for mye arbeid i det første stadiet, her skal formene finne sin plass La oppdragsgiveren være med og bedømme om ideen er god nok

Vi arbeider ikke planløst, men tar ett skritt om gangen. Det gir som regel det beste resultatet. Vi kan godt ha laget en flott illustrasjon og valgt en pas­ sende skrift, men hvordan er helhetsinntrykket? Er du fornøyd? Hva sier oppdragsgiveren? Uten at du har god og lang erfaring, bør du ikke montere (lage pasteup) illustrasjoner og tekst før du har satt opp både to og tre forslag til sidelayout. Illustrasjonene neden­ for er bare forslag, men mange benytter slike skisser til å danne seg et bilde av hvordan den ferdige sidelayouten vil se ut.

Som vi allerede har antydet, arbeider vi forskjellig, men det er nyttig å ta i bruk hjelpemidler og teknik­ ker som andre har hatt gode erfaringer med. For å kunne bedømme om en layout (et forslag til oppsett) er i samsvar med aksepterte normer eller ikke, bør du sette deg godt inn i stoffet om symmetrisk og asymmetrisk typografi, kontraster og komposisjon.

Obuxb NDCLNX GKUX KHXNGX .

NUjx\Mo 1U0X K1C

Figur 53 Forslag til sidelayout Lag flere forslag. Tenk på hvordan marger, tekst og illustrasjoner påvirker hverandre

Flott, spennende layout Ordet layout kan også brukes i en annen betydning. Vi kan for eksempel si at en trykksak eller en kartmontasje har en flott og spennende layout, det vil si en innbyrdes ordning av elementene i en grafisk pre­ sentasjon. Kort kan vi si at her gjelder de samme reglene som i all annen formoppbygging. En arbei­ der bare med andre elementer, som kart, tekst og illustrasjoner.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

109

Ethvert skriftsnitt har sitt uttrykk, som kan være enten mildt eller strengt, og enhver skriftflate gir sin tone, som føles enten lys eller mørk. Arkets totale skriftflate danner i virkeligheten store og små flater, og de kan være stramt formet eller mer løst og ledig. De elementene vi her har nevnt, skal spille sammen, slik at teksten og illustrasjonene får det helhetsuttrykket en ønsker.

Vi skal se på noen av de ulike elementene som skaper helheten. Et passende spørsmål kan være: Hva er du ute etter? Ønsker du å skape et ordnet, rolig uttrykk? Hva vet du i så fall fra formlæren som kan hjelpe deg å skape et slikt uttrykk? Symmetriske løsninger bygges opp rundt midten av formatet. Det kan gjelde både stående og liggende format. Vi søker hele tiden fra rot til orden eller fra kaos til komposisjon.

Figur 54 Spennende layout. Lag noen utkast før du bestemmer deg, og la andre være med på å vurdere forslaget ditt

Vi bruker alt vi har lært om asymmetri og kontraster, om formkontrast, størrelseskontrast, styrkekontrast og retningskontrast. Gjennom komposisjonen leder du tilskuerens blikk nøyaktig dit du vil. Du bygger hele tiden på bevegelsesretning, kontrastvirkning, rytme og effekt. Enhetene du bruker, er formatet, typografien og illustrasjoner i vid betydning. Også for layoutoppbyggingen gjelder en del regler, men som ellers kan ikke slike regler følges slavisk.

110

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Bilder eller illustrasjoner har som regel en bevegelsesretning, og den bør gå fra margen til midten i et oppslag. Om illustrasjonen skal plasse­ res oppe eller nede i formatet, er avhengig av hva illustrasjonen viser (for eksempel luft/sjø, såkalt logisk plassering). Det fornuftigste er a bruke sunt omdømme og formingskunnskaper, prøve ulike alternativer og trene opp sensitiviteten overfor alle elementene. Når idéproduksjonen er over og trykksakens layout, skrift, fotografier/ illustrasjoner og ferdiggjøringsmetode er godkjent, begynner den fysiske produksjonen. Den skal vi se på litt senere.

Kan du forklare dette? / Begrepet layout har en ganske vid betydning. Kan du nevne noen eksempler på det? / Når vi skal utarbeide en layout, er vi bundet til fire grunnformer. Hvilke?

Komposisjon I vår sammenheng betyr ordet komposisjon å sette sammen eller å bygge opp. Mange synes kanskje at selve ordet komposisjon høres litt høytidelig ut. Når det er snakk om å komponere, tenker vel de fleste på musikk, men begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Hva vil det egentlig si å komponere? En kort definisjon kan være:

• Å komponere vil si å sette sammen deler til en helhet. Vi mennesker har en innebygd trang til å systematisere, slik at tingene rundt oss får orden og mening (omtales gjerne som gestaltlover). Vi set­ ter sammen deler til helheter på forskjellige måter og prøver bevisst eller ubevisst å få tingene i balanse. Med andre ord: Vi komponerer. Det vil si at vi søker etter likevekt når vi for eksempel møblerer et rom, henger opp bilder på en vegg eller finner ut hvilke klær vi skal ha pa oss til en bestemt anledning. Dette gjelder også når vi skal sette sam­ men bokstaver, setninger, bilder, marger, farger og avsnitt til et til­ talende og spennende hele. Da komponerer vi. Et bilde kan komponeres pa mange måter. Vi kan komponere helt fritt og bare stole på vår egen sans for balanse, eller vi kan benytte en av de eldste og mest brukte reglene i konstruktiv bildeoppbygging: det gylne snitt (behandles senere). Denne typen konstruktive regler blir også kalt harmonilover. Andre måter å komponere på er for eksempel å arbeide med symmetrisk oppbygging eller ogsa med asymmetrisk komposisjon.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

111

Symmetrisk typografi Den symmetriske typografien kjennetegnes av en jamvekt som forut­ setter at linjer, streker og bilder blir utarbeidet fra midten av satsflaten og fordelt rundt en tenkt midtakse (aksial sats). Denne typografiske formen passer best i sammenhenger der tradisjonen spiller en viktig rolle, til fest eller høytideligheter. Spenning og variasjon innenfor sym­ metrisk typografi far en best fram ved å bruke ulike størrelser og ulike skrifttyper.

NB! Ikke bruk mer enn to, høyst tre skriftvarianter. Ønsker du varia­ sjon, kan du se hvordan skriften du har valgt, virker som kursiv. Du kan også gjøre bokstavene noen punkter (millimeter) større eller mindre.

Vi går på Tivoli og spiser hos

NIMB Det er

inngang både fra Tivoli og Bemstorfisgade

5lott9gårbrn SELSKAPSLOKALER

GOD MAT) HYGGELIG MILJØ SLOTTSMØLLETERR ASSEN

TELEFON 20 163

Figur 55 Skal vi velge symmetrisk eller asymmetrisk typografi? Når vi velger typografi, må vi ta hensyn til innhold og formål. Skal trykksaken brukes til fest eller i tradisjo­ nell sammenheng, blir oppsettet symmetrisk

112

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Asymmetrisk typografi Til denne gruppen hører venstrestilte, høyrestilte og asymmetriske komposisjoner på bildeflaten/satsflaten. Den asymmetriske formen blir mer levende og gir større muligheter for fantasi og moderne grafisk formgivning.

Figur 56 Gjelder det fritid, ferie og mer uhøytidelig virksomhet, hør vi velge et asymmetrisk oppsett som gir mulighet for en ledig og fantasifull formgivning

Når det gjelder bildeflaten, er det mange ting å tenke på og mange valgmuligheter. Hva skal bildet uttrykke? Skal innholdet formidles så naturalistisk som mulig, eller skal det brukes en mer abstrakt framstil­ lingsmåte? Vil bruken av former, farger eller teksturer være det som framhever innholdet best? Med andre ord: Hvilke virkemidler skal vi bruke for å skape det uttrykket vi ønsker å oppnå? Virkemidlene omfat­ ter både det som kalles bildeelementer (punkt, linje, tekstur, struktur, form, rom og farge) og selve måten elementene blir satt sammen på (også kalt estetiske funksjoner).

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

113

Figur 57 Eksempler på asym­ metrisk plassering av geometriske former på bildeflater

Er komposisjonene i balanse?

Som nevnt kan vi arbeide symmetrisk eller asymmetrisk på en bildeflate. Ønsker vi en symmetrisk flate, blir prinsippet det samme som for en vekt. Legger vi noe tungt i den ene vektskålen, må tilsvarende tyngde legges i den andre for at det skal bli balanse. I et bilde kan tyngden bestå av linjer, farger, former, tekstur, lys og mørke eller også av kontraster.

114

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Kontrastvirkning Arbeider du med kontraster (motsetninger), må de også balansere på bildeflaten. Store motsetninger oker spenningen, mens små gjør det motsatte. De følgende illustrasjonene er ment å skulle inspirere deg til å eksperi­ mentere med de forskjellige formene for kontrastvirkning. Se om du kan finne andre muligheter til å variere kontrastvirkningen, for eksem­ pel ved å variere mellomrom, retning, plassering, tetthet, gruppering, bevegelse og størrelse.

Stor-liten

Høy-lav

Tykk-tynn

Lys-mørk

Lett-tung

Gjennomsiktig tett

Få-mange

Figu r 58 Ulike kontrastvirkn inger Lag eksempler der du eksperimenterer med de ulike mulighetene

Kontrastvirkning, rytme og balanse i asymmetrisk typografi kan en få til med disse virkemidlene:

FORMKONTRAST Formkontrast oppnår en ved å sette

• kursive minuskler mot rette versaler • en kalligrafisk skrift mot rette versaler • en uregelmessig strekklisjé mot en firkantet auto, osv.

STYRKEKONTRAST Styrkekontrast oppnår en ved a sette • mager skrift mot fet skrift • et lyst bilde mot et mørkt bilde • tekstens gra flate mot det hvite papiret

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

115

STØRRELSESKONTRAST Størrelseskontrast oppnår en ved å sette

• en stor skriftgrad mot en liten skriftgrad • et stort bilde mot et lite bilde

FARGEKONTRAST Fargekontrast oppnår en ved å sette

• kulørt farge mot svart farge eller mot en komplementærfarge • bildets svarte flate mot tekstens grå eller papirets hvite farge

FLATEKONTRAST Flatekontrast oppnår en ved

• papirformatets, satsflatens, tekstgruppens og luftrommets kontraste­ rende flatevirkning Flatekontrast bør alltid forekomme i ethvert asymmetrisk arrangement.

En liten oppsummering: • Enhver komposisjonsform (det være seg musikk, bildende kunst, typografi eller diverse grafiske utforminger) kan defineres som det a sette sammen mindre enheter (toner, fargeflater eller tekstlinjer) til et harmonisk arrangement (musikkstykke, kunstverk eller typografisk arrangement). • Enhetene settes sammen etter visse lover eller etter kunstnerisk skaperevne. • En typografisk komposisjon er vanligvis bygd opp omkring slike elementer som bevegelsesretning, kontrastvirkning, balanse, rytme og effekt. De enhetene en arbeider med, er bokstaver, illustrasjoner, marger og flater.

Studer eksemplene på neste side. Illustrasjonen viser fire arrange­ menter med samme antall enheter i hver firkant, fra kaos til systematisk orden. Bare i eksemplet øverst til høyre kan vi snakke om en kompo­ sisjon.

116

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

oeeaåå AAA oeeaaa oeeaaa oeeaaa

Figur 59 Fra kaos til orden og komposisjon Et oppdrag begynner gjeme med at elementene ligger spredt omkring - det er med andre ord kaos. Vi skaper så orden, men orden er ikke det samme som komposisjon

Komposisjon og praktisk arbeid En enkel komposisjon begynner med at du plasserer de positive og negative flatene i et rom. Det vil alltid være en begrensende faktor, for eksempel papirarket ditt, tegneblokken, et lerret eller en rammelinje som du selv trekker opp på papiret eller dataskjermen. Innenfor disse grensene må du nå plassere bildeelementene dine på en slik måte at de tydeliggjør ideen din ekstra godt. Allerede komposisjonens art kan gjøre et bilde aggressivt eller rolig, kjedelig eller spennende. En gjen­ stand kan virke fullstendig fortapt på en flate eller skremmende ved overdreven størrelse. For komposisjonen som sådan spiller ikke teknikken eller redskapet noen rolle. Enten du bruker et tegneprogram på PC, blyant, tusj eller oljefarger, må forholdet mellom flatene du skaper, alltid stemme. En trenger utvilsomt en del øvelse for å få grepet på dette. La oss ved hjelp

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

117

av enkle eksempler se på de forskjellige virkningene flater har på hver­ andre. Det er ikke bare den positive formen som er viktig. Som regel er gjenstanden og den positive formen det samme, men for komposi­ sjonens skyld er de tomme flatene som omgir gjenstanden, like viktige. Å bedømme riktig plassering av figurer i ett gitt rom krever erfaring og øvelse.

Figur 60 Flater, positive og negative. De påvirker hverandre

Figur 61 De fire figurene ovenforforteller hver sin historie. Prøv å forklare hva figurene for­ teller deg, før du leser videre

Bilde 1

Eplet «svever» liksom i rommet. Her blirfjernhet og avstand understreket

Bilde 2

Herfår vi en følelse av at figuren er inneklemt i rammen. Denne effekten opp­ står på grunn av samspillet mellom figuren og flatene omkring

Bilde 3

Dette er ikke bare et negativ av bilde 3, men her kommer det fram hvordan flatene som omgir eplet, også har sin egen form

Bilde 4

Forandrer vi størrelsen på ellers like objekter, oppstår fenomenet perspektiv. Figurene med sine former og flater virker på hverandre slik at vi blir ledet til å tro at eplet i midten er lengst vekk

Tegn fire til seks figurer som dem ovenfor. Gjør noen forsøk til hvert av punktene.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

118

Figur 62 1 2 3 4

Linjer kan forklare og avgrense flateformer og forklare beliggenheten i rommet Skravering kan gi flateformen uttrykk i form av teksturer og valører, som i sin tur kan forklare beliggenheten i rommet Farger kan forklare flateformenes uttrykk og plassering i rommet. ( Gjør noen forsøk) Bakgrunnen kan også framheve eller holde formen i flaten (få uttrykket til å virke flatt eller romlig)

Kan du gjøre rede for dette? / I typografisk komposisjon arbeider vi etter to grunnprinsipper. Kan du beskrive disse to grunnprinsippene ved hjelp av eksempler? / Hvordan oppnår vi kontrastvirkning i typografien?

Optisk midtpunkt og det gylne snitt Optisk midtpunkt, balanselinjen og det gylne snitt er viktige prinsipper i grafisk presentasjon. Enhver som er interessert i grafisk formgivning eller grafisk presentasjon, bør kjenne til disse prinsippene.

Optisk midtpunkt Eksperimenter gjennom en årrekke har vist at det finnes et teoretisk midtpunkt på et papir eller en satsflate, og omkring dette punktet kan enhver grafisk komposisjon balansere. Det har også vist seg at avstan­ den over det optiske midtpunktet forholder seg til avstanden under det optiske midtpunktet som bredden til høyden på papir- eller satsflaten. I asymmetrisk typografi kan dette balansepunktet forskyves sidelengs. Derfor er ordet balanselinje et bedre navn.

• NB! Det optiske midtpunktet er balansepunktet i all symme­ trisk typografi. For å øve opp sin typografiske formfølelse kan en prøve å skissere annonser og tittelsider til bøker med balanselinjen og det optiske midt­ punktet som utgangspunkt. Geometrisk konstrueres optisk midtpunkt og balanselinjen som vist på illustrasjonen på neste side.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

119

Figur 63 Eksempel på konstruksjon av optisk midtpunkt og balanselinjen

Det gylne snitt Alt i middelalderen ble det gylne snitt mye brukt. Geometrisk går det ut på at en linje deles i to deler slik at den minste delen forholder seg til den største delen som den største delen til hele linjen.

Proporsjonene i det gylne snitt er

•3:5 • 5 :8

• 8 : 13 • 13:21

• 21 : 34 • osv. Hvert nytt tall på skalaen er altså summen av de to foregående tallene. Skalaen kan med fordel brukes som veiledning ved formatkonstruksjoner. Den kan også være til hjelp når en skal velge arkformat og plas­ sering av satsflater.

120

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Arbeidsoppgaver Oppgave 1 Lag frimerkelayout eller krangleskisse over temaene - båtsport - hest (ridning, trav osv.) - fritid

Oppgave 2 Tegn opp en del formater der du varierer bredde og høyde, men hele tiden passer du på at formatene er innenfor det som kalles det gylne snitt. Konstruer så balanselinjen på de ulike formatene.

Bildebeskjæring I dagens flom av trykksaker, fra enkle små brosjyrer til tykke, dyre bøker, er bildet blitt en nesten fast ledsager. Selv om bildet ikke alltid sier mer enn tusen ord, så gir det leseren en visuell utdyping av det temaet som blir behandlet. Dermed blir bildet et viktig innslag og et nyttig supplement til all informativ tekst, men det kreves en del kunn­ skap av den som skal behandle bildet før det går til trykkeriet. En del av denne kunnskapen kan læres eller øves inn, men selve beskjæringsteknikken er ofte subjektiv og personlig motivert. Vi skal se på noen enkle regler for bildebehandling, bildebeskjæring og bildeplassering.

Bildebehandling Teknikken vil selvsagt være avhengig av om vi velger databehandling av bilder eller en manuell prosess. Vær varsom med alle originaler som skal brukes i optisk reproarbeid. Fotografier som skal reproduseres og rastreres eller skannes for trykking, bør være framkalt på høyglanset fotopapir (om det er mulig). Riper, fingeravtrykk osv. kan komme med på trykket, så vær forsiktig med originalene. Små prikker og mindre riper kan retusjeres ved hjelp av retusjpensel og retusjeringsfarge. Enkelte dataprogrammer kan også reparere bilder som er skannet og inneholder feil som flekker, riper o.l.

Bilder i tidsskrifter og bøker bør plasseres slik at avstanden mellom dem blir så stor som mulig. Grunnen til det er at de enkelte motivene blir bedre framhevet på denne måten. Prøv også å variere bildeplasseringen. I bøker og brosjyrer bør bildene plasseres slik at det oppstår variasjon fra oppslag til oppslag (fra side til side). Motivet i bildet avgjør ofte hvor det skal plasseres. Et bilde av et fly i luften plasseres øverst på siden, mens et bilde av en bil eller en båt plasseres nederst pa satsflaten eller arket. (Det er ikke bestandig at dette lar seg gjøre.)

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

121

Når vi skal finne ut hvordan et bilde blir ved en bestemt beskjæring eller maskering, er det nyttig å bruke to vinkellinjaler. To pappvinkler som en kan lage selv, kan også brukes. Ved å plassere vinklene slik at de danner større eller mindre firkanter (utsnitt), kan en prøve seg fram til en passende beskjæring.

NB! • Skjær aldri i originalen!

• Ta bestandig en eller to kopier til det videre arbeidet!

Bildeplassering I tillegg til det vi nevnte om at motivet til en viss grad bestemmer om bildet skal plasseres øverst eller nederst på arket, er det viktig å ta hensyn til bevegelsesretningen i bildet. Regelen er at bevegelses­ retningen skal gå fra yttermargen innover mot ryggen i bøker og tids­ skrifter. Motivets bevegelsesretning bør helst ikke gå mot venstre eller høyre yttermarg. I mange tilfeller må nok denne regelen fravikes, spesi­ elt når et bilde må plasseres på en side i direkte tilknytning til teksten. Men dette fritar oss ikke fra nøye å vurdere både bildematerialet og tekstflatene vi har til rådighet.

Det er svært få bilder som er ferdig komponert i fotograferingsøyeblikket. Bildeutsnittet som skal brukes i trykksaken, er avhengig av en rekke faktorer. Det kan være filmformatet, brennvidden på objektivet, hvor mye bildet (reproen) skal forstørres eller forminskes (fotograferes opp/ned), eller hvor mye plass som er tilgjengelig for bildet. Men vi må ikke glemme det viktigste spørsmålet:

• Hvilken del av bildet beskriver eller forteller selve historien? Det bør understrekes at det svært ofte er nødvendig å beskjære bilder. Grunnen til det er:

• Uvesentlige ting som begrenser motivet, bør fjernes, slik at vesentlige ting blir framhevet. Da er det lettere for leseren å oppfatte hvordan bildets historie utfyller teksten. Får det uvesentlige for dominerende plass, stjeler det noe av opp­ merksomheten, og resultatet kan bli misforståelse.

122

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

lt’s never toolate to stop

Figur 64 Eksempel på bildebeskjæring Originalen nederst viser «historiens»poeng. Men originalen viser også andre historier. Ved riktig bildebeskjæring fjerner vi uvesentlig og forstyrrende informasjon

Arbeidsoppgave Gjør en del forsøk med ulike fotografier og utklipp. Sett opp forskjel­ lige emner/temaer pa en liste eller klipp ut små notiser fra blader og aviser. Finn passende bildemateriale (fra aviser, blader og reklamebrosjyrer). Beskjær dette bildematerialet slik at bildets historie støtter opp om temaet eller notisen/artikkelen.

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

123

Annonseoppsett Annonser i blader og tidsskrifter er blitt svært vanlig for dagens men­ nesker. Mange beklager at det er blitt slik, andre mener at det er et gode vi bør kjempe for å beholde. Hvem som har rett, og hva som er godt eller ikke, det får andre avgjøre. Det tar ikke vi stilling til her. Det er et viktig poeng vi ikke må glemme: Vi som arbeider med pre­ sentasjonsteknikker. kan få i oppdrag å sette opp forslag til annonse(r), og da bør vi kjenne til de mest alminnelige retningslinjene for hvordan en annonse bør se ut, og hvilke feller vi bør unngå.

Nedenfor følger nitten punkter med praktiske råd som både oppdrags­ givere og vi som skal komme med forslag og rad, bør kjenne til. (Disse punktene er ikke regler, men veiledning.) 1 Inneholder annonsen et unikt produktløfte, det vil si et løfte om hva produktet kan gjøre for forbrukeren? 2 Er annonsen bygd opp omkring en skikkelig idé? Det skal en stor idé til for å vekke dagens forbrukere og få dem til å legge merke til, huske og handle på basis av din annonsering. 3 Er illustrasjonen et fotografi? Fotografier tiltrekker seg flere lesere, er mer troverdige, er lettere å huske og selger mer. 4 Er overskriften på mer enn ti ord? Lange overskrifter selger bedre enn korte.

5 Brukes det følelsesladede ord i overskriften? Ord som appellerer til følelser, får større oppmerksomhet enn rasjonelle argumenter. 6 Kan overskriften misforstås? Leserne gidder ikke å gjette gåter. Hvis overskriften ikke interesserer, blar de om. 7 Er annonsen for komplisert? Vil du for mye, oppnår du ingenting. 8 Er teksten skrevet som fra en person til en annen? Er den person­ lig, konkret, sannferdig og interessant? En kan ikke kjede folk til å kjøpe et produkt.

9 Er teksten for liten eller for stor til å kunne leses? Sett aldri brød­ teksten under 10 punkter eller over 12-14 punkter og aldri nega­ tiv. Lesbarheten faller katastrofalt.

10 Synes du teksten er for lang? I så fall er den ikke interessant nok eller godt nok skrevet. 11 Finnes produktnavnet i overskriften? 12 Er det tekst under bildet? En bildetekst blir alltid lest. Gjør denne teksten til en miniannonse for produktet. 13 Forteller bildet en historie? Skjer det noe i bildet som tiltrekker seg oppmerksomhet? 14 Likner annonsen en annonse? Folk kjøper aviser og blader for å lese det redaksjonelle stoffet. Det er bare reklamefolk som mener at reklame skal se ut som reklame.

124

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

15 Er det harmoni mellom annonsens utførelse og produktets kvali­ tet? Hvis annonsen ser billig ut, påvirker det forbrukernes opp­ fatning av produktet. 16 Inneholder annonsen pris? Forbrukernes første spørsmål er alltid: Hva koster det? Vet en ikke prisen, kan en neppe vurdere kjøp.

17 Har du kupong i annonsen? Kuponger kan gi deg navnet på inter­ esserte kunder eller prøvebestillinger på produktet du selger. 18 Har du plassert kupongen riktig? Er kupongen lett å klippe ut, øker responsen. Sett aldri en kupongannonse på omslagssidene av et blad folk vil ta vare på.

19 Er kupongen en miniannonse? Mange kikker på kupongen før de leser annonseteksten. Disse punktene er hentet fra den amerikanske reklamemannen David Ogilvyås anerkjente prinsipper for effektiv annonsering. (Ogilvy & Mather Direct Response)

Formater Standardisering er gjennomført på mange områder i samfunnet. Det har blant annet ført til at formatene for de vanligste trykksaker er standardi­ sert. Den mest brukte formatstandarden for papir er A-serien eller DIN/ISO-serien. I dag er dette svært aktuelt fordi edb-teknikken krever så ensartet format som mulig. Brev og fakturaer er ofte skrevet i A4-format, 210 x 297 mm.

Men det finnes to andre formater med samme proporsjonsforhold som det kan være nyttig å kjenne til. Det er det noe større G4-formatet 6239 x 338 mm) og det noe mindre G5-formatet 6169 x 239 mm). Norges Standardiseringsforbund (NS) har godkjent en rekke standardformater (NS-formater). Vi skal se på noen av dem. Utgangsformatene er

• A-serien

841 x 1189 mm

• B-serien

1000 x 1414 mm

• C-serien

917 x 1297 mm

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

B-serien

A-serien A0 Al A2 K> A4 A5 A6 Kl A8 A9 A10

125

841 x 1189 mm 594 x 841 " 420 x 594 " 297 x 420 " 210 x 297 " 148 x 210 " 105 x 148 " 74 x 105 " 52 x 74 37 x 52 26 x 37

B0 1000 x 1414 Bl 707 x 1000 B2 500 x 707 B3 353 x 500 B4 250 x 353 B5 176 x 250 B6 125 x 176 B7 88 x 125 B8 62 x 88

C-serien mm " " " " " " " "

C0 Cl C2 C3 C4 C5 C6 C7 C8

917 x 1297 648 x 917 458 x 648 324 x 458 229 x 324 162 x 229 114x162 81 x 114 57 x 81

mm " " " " " " " "

I 1934 ble disse formatene godkjent av den internasjonale standardiseringskommisjonen (ISO)

Ny standard for konvolutter Ifølge ny standard for konvolutter (NS 1117) skal vinduskonvolutter nå leveres i E-formatene:

• E6

110 x 155 mm

• E6/5

110 x 220 mm

• E5

155 x 220 mm

Overgangen til vinduskonvolutter i E-formatene er et viktig ledd i Verdenspostforeningens arbeid for å rasjonalisere postbehandlingen. Det er ønskelig at det blir brukt konvolutter som faller innenfor de maksimums- og minimumsmålene sorteringsmaskinene setter. Målene er:

minimum maksimum

90 mm x 140 mm 120 mm x 235 mm

Oppsummering Kapitlet informasjon og presentasjonsteknikker har bare behandlet noen få sider av dette svært omfattende fagområdet. Likevel har det vært viktig å understreke at vi som i utgangspunktet befatter oss med kart, også må tenke på hvordan kartet skal presenteres best mulig. At vi må sette oss inn i teknikker og tenkemåter som brukes av reklamefolk, er bare positivt. Det utvider rammene for faget vårt.

126

Kapittel 4 - Informasjon og presentasjonsteknikker

Repetisjonsoppgaver 1

Hva ligger i begrepet idédugnad?

2

Kan du forklare hva som menes med idédugnad, styrt problem­ løsning?

3

Hva er hensikten med en oppslagstavle (et storyboard)?

4

Hva mener vi når vi bruker ordet layout?

5

Forklar uttrykket «lær å se».

6

Nevn noen fordeler ved å benytte frimerkelayout eller krangle­ skisse.

7

Hvorfor komposisjon?

8

Definer ordet komposisjon.

9

Hva menes med symmetrisk typografi og asymmetrisk typografi?

10

Kan du forklare forholdet mellom kontrastvirkning og komposisjon?

11

Hvilke elementer og enheter benytter en ved typografisk komposi­ sjon?

12

Si litt om flater og rom og litt om hvordan flater (positive og nega­ tive) virker pa hverandre.

13

Vis hvordan skravering og farger kan påvirke inntrykket av en komposisjon.

14

Gjør rede for hva som menes med optisk midtpunkt, balanselinjen og det gylne snitt.

15

Hva er hensikten med bildebeskjæring?

16

Hva forstår vi med bildets historie?

17

Hva menes med bildets bevegelsesretning?

127

Kapittel 5

FRA KARTDATA TIL LESBART FORMAT FOR TRYKKING

(skrivebordssetting (desktop publishing), multimedier, RIP, fotosetting og trykking)

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til måter å redigere kartdata på som ligger utenfor de mulighetene dagens kart- og GIS-programmer har • kjenne til grafiske metoder som gjør det mulig å kombinere digi­ tale kartdata med tekst, bilder og illustrasjoner • kunne utføre enklere oppgaver som består i å redigere kartdata fram til ferdig lesbart format for trykking

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi og hoved­ moment nr.

lh: «Elevene skal kunne klargjøre data til lesbart format for trykking»

Innledning Etter at vi nå har gått igjennom en del aktuelle prinsipper for visualise­ ring (kartografisk presentasjon, temakart, fargelære i kartografien og informasjons- og presentasjonsteknikker), skal vi se på noe som kan bli et nytt redskap for kartografen, nemlig skrivebordssetting (desktop publishing). Dette emnet er for omfattende til at vi kan gi en fyllest­ gjørende beskrivelse av det i dette kapitlet, men de punktene vi har valgt å trekke fram, kan kanskje åpne øynene vare for et nytt eller rettere sagt utvidet hjelpemiddel eller redskap for kartografen.

Dette hjelpemidlet kan forbedre redigeringsprosessen av kartet. Skrive­ bordssetting kan også utvide mulighetene vare til å trekke inn en rekke grafiske og reprotekniske tjenester. I «gamle dager», for fem til ti år siden, matte kartografen sette bort slike tjenester, men i dag skal hun eller han kunne gjøre det meste selv. Nå er det bare fantasien som setter en stopper for nye muligheter.

Men det er viktig å understreke at selv om redskapene forandres og forbedres, vil mange av de generelle prinsippene for kartografisk, grafisk og visuell utforming være de samme.

128

Kapittel 5 - Fra kartclata til lesbart format for trykking

NB! For å få best mulig utbytte av dette kapitlet kan det være en fordel å repetere noen av de grunnleggende prinsippene som er knyttet til digital redigering av kartdata Cborddigitalisering, skanning og digital repro). I boka Kartografi for VK1 finner du en forenklet gjennomgang av dette temaet.

Kartografiens komplekse struktur Kartografiens komplekse struktur skal behandle enorme mengder kart­ data. Men selv om kartografien bygger på en rekke grafiske teknikker og dermed skulle føle et naturlig slektskap med grafisk formgivning, har det i virkeligheten vært som to atskilte verdener. I grafiske kretser har en i mange år hatt gleden av å bruke skrivebordssetting. Inntil i dag har kartografien savnet et slikt redskap, men nå er situasjonen i ferd med å forandre seg. Programmer for kartografisk og grafisk redigering har nærmet seg hverandre. Formatene gjør at vi nå kan utveksle data fra det ene programmet til det andre.

Skrivebordssetting (desktop publishing, DTP) Skrivebordssetting er et svært effektivt redskap som er godt innarbeidet i grafiske kretser. Metoden gir den enkelte muligheten til selv å utforme den ferdige originalen (kartet, trykksaken) med alle dens elementer.

Tradisjonelt har en i grafisk sammenheng arbeidet med tekst, grafikk og bilder i oppdelte faser, men skrivebordssettingen gjør det nå mulig å arbeide med alt dette i en integrert helhet. Nå har vi et redskap som forener kontroll over innhold med kontroll over form.

Definisjon Skrivebordssetting kan beskrives som en prosess som setter deg i stand til å utforme dine skriftlige (grafisk presenterte) budskap i sin endelige form ved ditt eget skrivebord. Systemet kombinerer med andre ord digital redigering med avansert elektronikk og grafisk formgivning. Generelt kan vi kanskje si at dette systemet gjør det enklere og billigere for flere å spre sitt budskap, sin informasjon til de mange. Det er defi­ nitivt slutt på den tiden da den grafiske bransjen hadde monopol på å utforme trykksaker.

En ny arbeidssituasjon, en ny arbeidsplass Skrivebordssetting berører en rekke fag. Selvsagt skal du først og fremst være kartograf, men i tillegg må du kanskje være grafisk formgiver, skribent, fototekniker, typograf og mye annet. Det vil si at du må kjenne til basisprinsipper fra disse fagområdene. Den nye arbeids­ prosessen forener elementer fra etablerte fag og skaper en ny og annerledes arbeidssituasjon. Resultatet blir forhåpentlig bedre, og selve prosessen skal også gi bedre produksjonsflyt enn det vi er vant til.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

129

Effektiv bruk av skrivebordssetting krever kunnskap Du kan sitte med verdens beste programvare og topp moderne data­ utstyr, men programmene eller systemene kan ikke fortelle deg hvor­ dan et godt kart skal utformes, eller hvilket bilde eller hvilken tegning som sammen med kart og tekst gir budskapet størst slagkraft. Syste­ mene kan heller ikke fortelle deg hvordan elementene på en side skal plasseres i forhold til hverandre.

Figur 65 Den som mangler form- ogfargesans ellerfaglige kunn­ skaper, vil ikke ha stort utbytte av et dyrt og avansert program for skrivehordssetting (tegneprogram). Pro­ grammene er bare redskaper i fag­ personens hand, det er han eller hun som utformer originalen

pi

-

j j

Du må selv avgjøre hvordan fargevalget skal avstem­ mes, og hvordan en god illustrasjon skal tegnes. Skrive­ bordssetting er ikke noe «sim sala bim» som oppfyller alle våre ønsker bare vi knipser med fingrene. Dette er et nytt og svært effektivt redskap, men det må brukes av personer med god bakgrunnskunnskap. Det er her selve utfordringen ligger. Du må for eksem­ pel kunne produsere et godt kart og skrive en god tekst. Videre må du kjenne til elementær typografi, noe grafisk formgivning og enklere fototeknikk og ha visse tegneferdigheter for å kunne nyttiggjøre deg sys­ temenes muligheter. Dessuten må du kjenne til det mest grunnleggende i moderne databehandling.

Ettersom vi nå er kommet til dette stadiet i kartograhpensumet for VK2 (for eksempel siste semester), har vi i rimelig grad gjennomgått teorien som dekker de punktene som er nevnt ovenfor. Dermed skulle vi ha tilstrekkelig bakgrunn for å ta fatt på enklere skrivebordssettingsoppgaver. Men først skal vi beskrive noen flere viktige momenter.

130

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

Hva består et skrivebordssettingssystem av? Et moderne og fullt utbygd skrivebordssettingssystem er ganske kom­ plisert. Systemet kan bestå av flere dataprogrammer. Det kan bestå av en PC, men også av flere datamaskiner, laserskriver og/eller fotosetter. I tillegg kan systemet være knyttet til en skanner. Skanneren kan blant annet gjøre eksisterende grafikk som kart, ulike tegninger, logoer, foto­ grafier og tekst lesbare på PC. I tillegg trenger vi CD-ROM, video­ kamera og mye mer. (I boka Kartografi for VK1, kapitlene 7 og 8, er skanneren og skanningsprosessen beskrevet på en forenklet måte.)

Figur 66 Dette er noe av det utstyret som per i dag er vanlig å knytte til skrive­ bordssetting og til multimedieverdenen, men nytt og forbedret utstyr og nye teknikker kommer stadig til. (Multimedier blir behandlet litt lenger ut i kapitlet J

Flere ledende aktører i skrivebordssettings- og multimediebransjen har i fellesskap satt opp en standard (MPC2) som et minimumskrav for det utstyret som trengs (1995). Denne standarden begynner allerede a bli noe foreldet, og siden MPC2 er et minimumskrav, understrekes det at vi helst bør skaffe oss utstyr med større kapasitet. Dette gjelder spesielt RAM, harddiskkapasitet og prosessor.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

131

Krav

MPC2

Anbefales

RAM

4—8MB

16 MB

Prosessor

25 Mhz 486SX

100 Mhz

Harddisk

160 MB

800 MB - 1 GB

CD-ROM-spiller

300 KB/sek overføringshastighet 400 ms aksesstid

Overføringshastighet 200 ms aksesstid

Lyd

16 bit digital lyd, 8 noters synthesizer MIDI-mulighet

Monitor (skjerm)

640 x 480, 65 635 farger

Porter

MIDI I/O, joystick

17" skjerm

Figur 67 MPC2-standard Tabellen viser minimumskrav for MPC2-standarden og anbefalt kapasitet til høyre

• NB! Dette er situasjonen per juli 1997. Husk å kontrollere kapasite­ ten på utstyret den dagen du trenger det. Kravene kan endres fra det ene året til det andre.

Husker du dette? / Hva menes med kartografiens komplekse struktur?

/ Hva er skrivebordssetting? / Hva kreves for å få best mulig utbytte av å bruke skrivebordssetting? / Hva består et skrivebordssettingssystem av?

Digital bildebehandling (skanning, bildebehandling, oppløsning, linjer per tomme/centimeter) Når vi snakker om bildebehandling, inkluderer det i visse tilfeller også kartet.

Vi skal først repetere noen punkter fra optisk og digital repro. Det er ikke helt enkelt å forstå hvordan bilder blir behandlet i en datamaskin, og derfor skal vi først ta utgangspunkt i hvordan bilder blir behandlet på en konvensjonell måte. Bilder som kan sammenliknes med fotogra­ fier, inneholder forskjellige gråtoner. Disse gråtonene må gjøres om eller gjengis på en slik måte at de kan trykkes i offset. Bildet fotografe­ res gjennom et raster. Rasteret kan pa en mate sammenliknes med en finmasket siktduk. Størrelsen pa rasterprikkene blir bestemt av hvor mørkt bildet er pa det aktuelle stedet. Lyse omrader gir små prikker, og morke omrader gir store prikker. Et rastrert bilde er altså bygd opp av svarte punkter med

132

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

variabel størrelse. Punktenes innbyrdes avstand blir bestemt av rasterets linjetetthet per tomme eller centimeter.

Bildebehandling (oppløsning i dpi) I en optisk prosess kan vi framstille trykkeklare originaler. Ved digital bildebehandling kan vi også framstille trykkeklare bildeoriginaler. Vi kan gjøre det ved hjelp av de variablene skanneren rår over, nemlig oppløsning i punkter per tomme (dpi) og antall gråtoner per punkt (bit per punkt). Fotosettere og laserskrivere skriver ut punkter med samme størrelse over hele bildet (oppløsningen er punkter per tomme). Av den grunn er det utviklet teknikker for å gjenskape gråtoner slik at de likner mest mulig på de kontinuerlig varierende punktene en bruker ved konven­ sjonelle metoder. Det vi kan kalle rasterpunktet eller rastermatrisen, består dermed av klynger av små punkter samlet i ett større punkt (dpi). For ordens skyld og for å påpeke hvor viktig det er at vi forstår forskjellen, nevner vi igjen at raster brukt i optisk repro beskrives med linjer per tomme eller centimeter.

Hva skjer når bildet skannes? Ved optisk repro registrer kameraet hele bildet på en gang. Ved skanning er prosessen litt annerledes. Skanneren leser av bildet i tynne striper. Originalen blir montert på en trommel som roterer mens lesehodet forflytter seg en stripe for hver rotasjon. Under rotasjonen blir originalen belyst. Lesehodet, som består av fotoceller, registrerer lyset fra originalen og gjør leseverdien om til strømverdier. En skannerlinje (en skannet stripe) utgjør i skannerens elektronikk en sammenheng­ ende rekke av stigende og synkende spenningsverdier. De ulike spenningsverdiene tilsvarer de lyse, mørke og fargede parti­ ene i originalen. Disse signalene blir delt opp horisontalt. Når tromme­ len roterer, skjer denne oppdelingen ved hjelp av en såkalt dataklokke. Bildet blir nå delt opp i mange ørsmå firkanter (byggeklosser) som får hver sin verdi og hver sin adresse. Skanneren legger et rutenett oppå bildet, og rutene får separate nummer, samtidig som hver rute får sin gråtoneverdi i form av et tall. Originalen eller bildet er nå digitalisert.

Nå er alle toneverdiene oversatt til tallverdier som kan lagres i hver sin celle i en datamaskin. I stedet for et virkelig bilde får vi en tabell eller et tallbilde. I denne tabellen kalles hver av rutene et bildeelement eller en piksel. Et slikt bildeelement har vanligvis en størrelse på 0,1 mm x 0,1 mm. Til svært små detaljer kan pikselstørrelsen reduseres.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

133

Digitale bilder krever stor lagringsplass En ulempe med digitale bilder er at de krever meget stor lagringsplass. For enkelte opptak kan antallet bildeelementer bli svært stort og uhåndterlig.

Eksempel 1 Skanner vi en bildeflate på 1 cm2 i fire farger med en oppløsning på 0,1 mm, vil dette utgjøre 40 000 bildeelementer med en lagringsplass på rundt 40 kilobyte (kB). Skulle vi sammenlikne dette med maskin­ skrevne ark i A4-format, ville det tilsvare 20 ark med skrifttegn.

Eksempel 2 Det er ikke ofte vi bruker så små formater som eksempel 1 viser. Ett fargebilde i A4-format krever en lagringsplass på hele 36 megabyte (MB, millioner byte).

Figur 68 Vi må passe på at vi har lagringsplass til hildet (bildene) vi ønsker å skanne

134

Figur 69 Her ser vi et eksem­ pel på detaljutsnitt på pikselnivå. Ved hjelp av diverse pekeverktøy (penn, mus) kan hver enkelt piksel gjøres hvit eller svart. På denne måten kan vi på pikselnivå gjø re fo ra n d ri nger i hildet og siden forminske det til naturlig størrelse

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

é

Rrkiu

Redigera

Godsaker

Typsnitt

Stil

Monster

Uerktyg

é

Arkiu

Redigera

Godsaker

Typsnitt

Stil

Monster

Uerktyg

Skjermarbeid med redigering Bildene som er skannet, kan nå hentes inn fra diskenfe) og legges ut på skjerm. I ro og mak kan sa operatøren manipulere med bildene, bygge opp en side etter en layout og så se det endelige resultatet pa skjermen. Det er vel dette mange har drømt om. Tenk å kunne «kom­ munisere» med sin egen datamaskin! Det vi nevner her, blir pa en mate overfladisk. Det riktige bildet får vi ikke før vi selv sitter foran data­ skjermen. På forhand er det som regel laget en layout. Det er viktig at redige­ ringen ikke blir tilfeldig. Etter vår utarbeidede layout kan bildene pa skjermen maskes i riktig utsnitt og plasseres på rett sted. Vi kan for eksempel plassere rammer, streker, innskannede logoer, flatrastertoner osv. der vi ønsker.

Til slutt blir hele siden sendt til sluttbehandling. I visse tilfeller kan sluttbehandlingen ta forholdsvis lang tid. Det avhenger selvsagt av hvor kompliserte arbeids- eller redigeringsoperasjoner operatøren har gjort.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

135

Forarbeid for trykking (RIP, rasterregner) Ser vi for oss et rutenett med tallverdier for hver rute, så er dette det egentlige digitale bildet. I bildebehandlingssystemer blir som nevnt bildene behandlet som tallverdier og lagret på datadisker. Skal bildet eksponeres ut på film, må vi spesialbehandle tallverdiene.

• Vi må sørge for å oversette og regne om tallverdiene i hver eneste rute til rasterpunkter. Denne oppgaven overlater vi til spesielle regnemaskiner, som kalles rasterregnere, rasterpunktgeneratorer eller rasterbildeprosessorer, på engelsk RIP (Raster Image Processor). Slike rasterregnere kan være koblet direkte til skannerens eksponeringsdel, men også til en egen eksponeringsenhet.

Tallverdiene i hvert bildeelement blir skrevet ut pa filmen med korrekt rasterprosent etter en skala fra 0 % - 100 %. Det er rasterregneren eller RIP-en som bygger opp rasterpunktene av små såkalte byggeklosser. Men det er rastermatrisen som danner grunnlaget for å bygge opp rasterpunktene. Denne rastermatrisen er egentlig en tabell der alle rasterprosentene fra 0 til 100 er lagret. Dette blir kanskje litt detaljert, men det er viktig å forstå forskjellen mellom de tallverdiene vi finner i hvert bildeelement, og den prosent­ verdien vi opererer med i rastermatrisen. I hver enkelt bildeelement går tallverdiene fra 0 til 255. Det vil si at

på filmen (rasterprosent)

• bildeelement

0 =

0%

• bildeelement

255 =

100 %

på filmen

• bildeelement

127 =

50 %

på filmen

Dette blir kanskje lettere å forstå om vi tenker oss rastermatrisen som en pyramide der rasterpunktprosenten utgjør etasjer.

o%

Figur 70 Dette kan kanskje illustrere rastermatrisen som en pyramide der rasterprosenten utgjør etasjer

136

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

Rasterregner (RIP) Ingen kan med det blotte øye se hva som skjer inne i rasterregneren (RIP-en, men prosessen kan beskrives slik: Etter at rasterregneren har fått inn et bildeelement (en rute med tall), søker den i matrisen, finner riktig etasje og sender den så til utskrivning. Utskrivningen skjer ved at rasterregneren sender signaler til noe vi kaller en modulator*. Ved hjelp av flere tynne laserstråler styrer så denne modulatoren selve utskriv­ ningen.

(*Modulator, av latin, rytmisk bevegelse. Prosess som omformer infor­ masjon til et informasjonsbærende signal egnet for sending via et overføringsmedium fra sender til mottaker.) Aschehoug og Gyldendal En stor fordel med denne typen raster er det store utvalget av rasterlinjetetthet og punktform som lett kan tilpasses, og at det er ganske enkelt å velge ulike rasterkombinasjoner. Rasterpunkter som blir eksponert på denne måten, har flere betegnelser, for eksempel elektro­ nisk genererte punkter eller digitale raster.

Antall gråtoner per punkt For å kunne produsere gode bilder er det nødvendig å bruke en fotosetter med stor oppløsning. I dag er det vanlig at fotosetteren har en oppløsning på 2540 punkter per tomme. Kan vi egentlig nyttiggjøre oss denne høye oppløsningen? Det må hver enkelt vurdere, det avhenger mye av oppgaven en skal løse. Men tenk over dette: Det programmet du har for skrivebordssetting, og utstyret ditt kan kanskje ikke fange inn mer enn 256 gråtoner. Velger du å utnytte fotosetterens maksimale oppløsning, vil du sannsynligvis ikke oppnå annet enn å produsere en stor mengde data. Resultatet rent gra­ fisk er ikke bedre enn de 256 gråtonene du kunne se på skjermen. De ulike gråtonene kommer fram ved at laserpunktene blir fylt med svart. Jo mørkere tone, jo flere fylte punkter.

Det er viktig a forstå det systemet en skal arbeide med. Det gir en mulighet til å kunne styre prosessen selv.

Eksempel 1 Skulle vi for eksempel ønske å bestemme antall gråtoner til en bestemt oppgave, kan vi se på oppløsningen per tomme og antall linjer per tomme for et linjeraster. Vi vet at laserskriveren vår har en oppløsning på 300 punkter per tomme. Forsøker vi så med et linjeraster på 60 linjer per tomme, far vi 300 (punkter per tomme) dividert med 60 (linjer per tomme). Det gir 25 gråtoner + 1 (for helt hvitt), til sammen 26 gråtoner. Som vi vet, er et rasterpunkt et lite kvadrat dekket av laserpunkter (grå­ toner). I eksemplet vårt vil hvert rasterpunkt bestå av 5 x 5 laserpunkter/gråtoner, eller 25 punkter totalt. Som vi ser, gir ikke dette det beste resultatet.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

137

Eksempel 2 Vi velger et bilde med noe finere oppløsning, for eksempel 75 linjers raster. Laserskriveren er den samme, 300 punkter per tomme. Da får vi 300 dividert med 75, det vil si 4 x 4 + 1 = 17. Det gir oss 17 gråtoner. Altså: Jo større halvtonematrise, jo flere gråtoner, men desto lavere oppløsning.

Eksempel 3 Ovenfor nevnte vi at det ikke er uvanlig at en fotosetter har en opp­ løsning på hele 2540 punkter per tomme. Med en slik oppløsning kan vi produsere et linjeraster på 150 linjer per tomme. Det gir (2540 : 150) x (2540 : 150) + 1 = 287 gråtoner. Spør deg selv: Kan jeg nyttiggjøre meg dette?

To prinsipper for produksjon av digitale gråtoner Det første prinsippet er nok det enkleste, men dessverre er dette en lite fleksibel måte å lagre bildene på. Skanneren med programvare har innebygd en rekke finesser. En slik finesse er å la skanneren avgjøre hva som er svart og hvitt. Bildet kan så lagres som en punktmatrise (bitmap) eller et linjeraster. Metoden har sine ulemper - bildet låses, og en har små muligheter til senere redigering. Et annet prinsipp bygger på at hvert rasterpunkt blir lagret som et trinn på en gråtoneskala. De forskjellige typer skannere kan operere med ulike antall trinn etter hvor mange gråtoner de er konstruert for å skille mellom. Med dette prinsippet kan bildet utnyttes på en rekke forskjellige måter. Er det et noenlunde oppdatert program, kan bildet redigeres (i tillegg til redigering i kart/GIS-program) og skaleres og ellers manipuleres på ulike måter. På denne måten kan bildet utnytte både laserskriver og fotosetter og presenteres med den oppløsningen og det antallet grå­ toner som dette utstyret kan produsere. En stor fordel er at det er enkelt å formatere bildet i et annet linjeraster alt etter hvilken utskriftsmåte og påfølgende trykkeprosess vi vil bruke. Når et bilde er lagret som gråtoner, blir ikke linjerasteret produsert før det sendes til skriveren. Det kan også være fotosetteren som produse­ rer film eller trykkplater.

Vi repeterer / Kan du nevne momenter som hører med til digital bildebehand­ ling? / Hva skjer når bildet skannes? / Kan du forklare hvorfor digitale bilder krever stor lagringsplass?

/ Hva menes med gråtoner per punkt?

138

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

Manipulasjon av bildet Et viktig aspekt ved elektronisk bildebehandling (skrivebordssetting) er at vi har fått nye muligheter til å manipulere med bilder. I dag har vi en rekke programmer som utfører utrolige arbeidsoppgaver. Disse pro­ grammene har i sannhet avlivet myten om at et bilde ikke lyver. Et bilde som er redigert og manipulert etter alle kunstens regler, vil i alle fall ikke bli akseptert i dagens rettssaler.

Retusjeringsutstyr og kunstnerisk talent er for lengst lagt på hylla. Det er viktig å dvele litt ved dette aspektet. Noen hevder at nå bør nok kunstnerisk talent tas ned fra hylla igjen, og i den forbindelsen har mange antydet at det finnes altfor mange halvstuderte røvere i bransjen.

Bør hvem som helst få «fuske i faget»? Sett gjennom fagmannens briller kan det nok virke negativt at hvem som helst skal kunne «fuske i faget», men på den annen side er det her en av de store fordelene ligger. Programmene og systemene er etter hvert blitt så brukervennlige at stadig flere kan gjøre seg nytte av de nye teknikkene. Resultatene blir kanskje ikke slik proffene ville gjort det, men den muligheten ufaglærte har til å bruke kart, tekst og bilder i samme operasjon, er meget verdifull. Det blir stadig oppdaget nye måter å nyttiggjøre seg kartets store informasjonsverdi på. Fagpersonell vil det alltid være behov for. Skrivebordssettingsteknikken og nyere programvare gir oss mange muligheter til å manipulere med data. Det at vi nå kan vise gråtoner på skjermen, utvider disse mulighetene og gir oss anledning til å kontrol­ lere stadig flere detaljer. Ved hjelp av gråtoneskalaen, ulike filterinnstillinger og noe trening kan vi få bildene til å se ut slik vi ønsker. Slike programmer gjør at vi får den samme kontrollen med bilder som vi har med tekst og grafikk. Vanlige arbeidsoperasjoner som kan utføres på digitale bildebehandlingssystemer, har snudd opp ned på kartografens hverdag. Her er noen eksempler pa hva aktuell programvare kan gjøre:

• restaurere og retusjere skadde bilder • forstørre og forminske, speilvende og rotere bilder

• manipulere detaljer på mikronivå • beskjære og sammenkopiere fargebilder, innkopiere flatrastertoner, sette inn rammer i alle farger, fasonger og tykkelser

• håndtere en rekke filformater • kontrollere utskrift ved å stille inn antall gråtoner

• fritt velge det linjerasteret en vil ha

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

139

Gruppeoppgave Drøft disse spørsmålene i klassen: a) Bør de nye teknikkene og det nye utstyret holdes innenfor fagmiljøene?

b) Eller er det et mål å få flest mulig til å bruke systemene? Begrunn svarene.

Postscript I de senere år har PostScript-formatet fått en dominerende rolle. Post­ Script presenterer seg som et skriveruavhengig språk. Den grunn­ leggende ideen med PostScript er å kunne forene arbeidsprosesser som en tradisjonelt har måttet løse i separate systemer. PostScript-systemet gjør det mulig å behandle tekst, grafikk og innskannede bilder (kart o.l.) i samme prosess. Grunnen er at de ulike prosessene (tekst, gra­ fikk, bilder) nå er basert på de samme prinsippene.

Figur 71 Bokstavenes veg fra original til utkjøring i høy oppløsning

1

Originaltegnet bokstav

2 Bitmapversjon 3 Beregnet tegnemal 4 Vektorlaget versjon

5 Bokstav kjørt i høy oppløsning

Et stort fortrinn med dette systemet er at bokstaver (tegn/fonter) blir behandlet som grafikk. Det betyr at konturen eller omrisset av den enkelte bokstav er matematisk beskrevet med linjer, buer, forbindelser osv. Beskrivelsen av hvert enkelt tegn eller hver bokstav tar forholdsvis liten lagringsplass. PostScript kan utnytte samme beskrivelse av det aktuelle tegnet til alle størrelser og alle variasjoner.

I PostScript-systemet er det slik at hvert nytt tegn eller hver ny bokstav blir lagret i skriverens hukommelse. Her blir så punktmatrisemønstret regnet ut. Neste gang samme tegn skal brukes, hentes det fram fra hukommelsen. Systemet slipper altså å foreta ny utregning for hver bokstav, og det sparer både tid og lagringsplass. En annen fordel med den måten PostScript lagrer fonter på, er det store utvalget av ulike fonter/skrifter vi får tilgang til. PostScript gir oss en rekke muligheter til å utføre avansert manipulering med sidens (formatets) koordinatsystem. Både grafikk (illustrasjoner) og tekst kan vris i alle mulige vinkler og kan for eksempel plasseres rundt ulike figurer, runde som firkantede.

Den største fordelen med PostScript er muligens at systemet i dag kan tilpasses de aller fleste skrivere, enten det er en laserskriver med 300 punkter per tomme eller en fotosetter med 2540 punkter per tomme.

Trykking I prinsippet er det få trykksaker som ikke helt eller delvis kan produse­ res ved hjelp av skrivebordssetting. Et unntak er kanskje kart som skal trykkes i store formater. Om vi snur problemstillingen, kan vi si at selv om kartet er spesielt i grafisk sammenheng, så er det vel få kartogra­ fiske oppgaver der en ikke kan utnytte de elektroniske systemene på en eller annen måte.

140

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

Valg av teknologi I ulike sammenhenger har vi nevnt at det er flere veger fram til trykk­ platen. Men hva er det egentlig som bestemmer om vi skal velge en tra­ disjonell prosess eller en digital prosess? Når vi skal vurdere den ene teknikken i forhold til den andre, er det svært viktig å ha klart for seg hvilke oppgaver som skal løses. Vi må med andre ord vurdere hvilken type trykksak det er snakk om. Først når det er gjort, vil det være riktig å bestemme teknologi. En slik vurde­ ring kan for eksempel være basert på disse spørsmålene: • Hvor mange farger skal oppdraget (kartet/trykksaken) ha?

• Er det snakk om 4-fargetrykk basert på for eksempel europaskalaen? • Er det bare en svart-hvitt-trykksak? Før vi bestemmer oss, bør trykksakens format og antallet og størrelsen på rasterbilder per side være avtalt. Når vi kjenner disse faktaene, er vi også i stand til å treffe et fornuftig valg av teknologi. For økonomiens skyld bør vi i tillegg kjenne teknologien i de etterfølgende produksjonsledd.

Mange trykksaker kan produseres ved hjelp av begge teknologier Det har vært en voldsom utvikling av og interesse for digitale bildebehandlingssystemer de siste årene. Der­ med skulle en kanskje tro at det tradisjonelle mørke­ rommet var en saga blott, men på grunn av høye priser og begrensede produksjonshastigheter var det i en årrekke bare ved fargeseparasjoner de nye teknik­ kene var tatt i bruk fullt ut.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

141

En god del av svart-hvitt-reproduksjonen og reproduksjonen av trykk­ saker som i tillegg består av en til to farger, skjer fortsatt ved hjelp av de tradisjonelle teknikkene med film- eller papirmontasje ved lysbord kombinert med kamera i mørkerom eller dagslyskamera.

Selv om repro med optikk er på retur, gir metoden fortsatt høy produk­ tivitet og en forholdsvis god økonomi.

Flere veger til trykkplaten Det meste av arbeidet i optisk repro består i å framstille film. Denne filmen er det trykkeriet bruker som utgangspunkt eller grunnlag for å lage offsetplater til trykking. De fleste tradisjonelle trykkemetoder bruker også film.

I mer enn 25 år har en ved hjelp av en såkalt platemaker (platelager) vært i stand til å framstille offsetplater i små formater uten bruk av film. Ulempen med dette systemet har vært den ujevne kvaliteten, men denne teknologien er blitt vesentlig forbedret de siste årene. I dag er det nesten ikke grenser for hvor god kvaliteten kan bli.

Dagens utstyr er sterkt forbedret. Store formater er ikke lenger noe pro­ blem, og derfor er denne teknikken i full gang med å erstatte en stor del av den tradisjonelle reprofilmen. Dette forteller oss at platesystemet er med på å bestemme hvilken prosess vi skal velge.

To nye teknikker som kanskje vil overta Utviklingen går videre med raske skritt. Noe av det siste er systemer som gjør det mulig å framstille trykkplater uten å bruke film («computer-to-plate»-løsninger). Et annet system går ut på å trykke på små digitale trykkpresser som egentlig er fargetrykkmaskiner koblet direkte til en datamaskin, akkurat som om det var en vanlig laserskriver.

Fagmannens vemodige sukk Digitale teknikker og digital elektronikk er kommet for å bli, men en erfaren fagmann sier det slik: «Selv om det i den grafiske bransjen stadig snakkes om digitale prosesser som om det ikke fantes noe annet, så vil reprokameraet og ulike filmtyper fortsatt være et godt produk­ sjonsverktøy (arbeidsredskap) på grunn av den relativt gode økono­ mien som systemet representerer.» Erfaring har vist at en av reprokameraets siste store oppgaver er å fram­ stille store, krevende strektegninger, som skanneren fortsatt har proble­ mer med å skanne perfekt.

Eksempel på trykkeoppdrag En overtrykker ved et middels stort trykkeri i Stavanger forteller: «Hver måned fram til årsskiftet dumper en konvolutt med 225 maskinskrevne sider ned i posten hos Mediatrykkeriet. Det er råmanuset til boka Fjell­ folket av forfatteren NN.

142

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

Med lynets hastighet spruter forfatterens århundreskiftefortelling gjen­ nom trykkeriet. I løpet av en time har trykkemaskinene gjort seg ferdig med 35 000 legg å 64 sider. Etter fem til seks timer er over 40 000 bøker pa 256 sider ferdigtrykt.»

Dette er i korte trekk prosessen fra råmanus til ferdig bok: • En optisk leser overfører det maskinskrevne manuset til data. • Deretter går teksten på ISDN-linje tilbake til forlaget for redaksjonelt gjennomsyn. (ISDN blir forklart i slutten av avsnittet.) • Så skal det leses korrektur. • Deretter står mikrofilmen for tur. Teksten tas ned til 20 % av opp­ rinnelig størrelse (forminskes), og boksidene ser nå ut som en sam­ ling frimerker. • Idet teksten blir montert på film/offsetplater, får den igjen 100 % størrelse.

(ISDN står for Integrated Services Digital NetWork, det tjenesteintegrerte telenettet. På dette nettet kan du drive en rekke former for kom­ munikasjon via den samme pluggen i veggen, og hastighetene i nettet blir mye større enn i dag. ISDN-nettet ble opprettet i Norge for kom­ mersiell drift i 1991-92.)

Datafil Foreløpig ser de hendige bokene ut som en samling ribbede høner - et fargerikt omslag må til. Originalillustrasjonene skannes inn pa en datafil og blir omgjort til film, som igjen sendes pa ISDN-linje tilbake til for­ laget. Nå legges omslagsteksten pa.

Etterarbeid Så tar selve bindingsprosessen til. Omslaget limes til bokryggen med en hastighet av 16 000 til 17 000 bøker i timen. Etter atte timer med tryk­ king og binding ligger rundt 40 000 eksemplarer av boka Fjellfolket klar pa pallene og finner snart vegen til bokhandlere, kiosker og for­ retninger.

Vi repeterer / Hva menes med begrepet manipulasjon i vår sammenheng? / Hva er PostScript? Kan du beskrive noen fordeler med dette systemet?

/ Forklar hva som skjer ved bruk av konvensjonell repro og film. / Nevn noen av de nye systemene som er kommet de siste årene.

Kapittel 5 - Fra kartclata til lesbart format for trykking

143

Det digitale kartet og multimediet Hva med det digitale kartet og framtiden? På sett og vis kan en si at framtiden er her og nå. Kart og atlas på CD-ROM, lyd, animasjon, video og Internett er ikke framtidsdrømmer, det er dagens virkelighet. Men har den kartverdenen vi kjenner, egentlig noe som helst med multi­ medier å gjøre? Din første reaksjon er kanskje litt negativ, men tenk over dette: • I bokhandelen får du kjøpt CD-ROM-plater med all verdens atlaskart. • Flere kjente forlag har lagt hele oppslagsverk på CD-ROM med tekst, bilde, lyd og et utall av kart, både topografiske og tematiske kart. • Statens kartverk sender blant annet Vegviseren ut på CD-ROM.

• Sjøkartverket (Statens kartverk) utarbeider elektroniske sjøkart som kan leveres på CD-ROM. • Allerede i dag kan Internett tilby tjenester som inkluderer alt vi har nevnt ovenfor, og mye mer i tillegg.

Etter som tiden går, vil stadig flere tilbud som inkluderer kartrelaterte produkter også bli presentert på CD-ROM-plater.

Hva er egentlig et multimedium? Det er mange oppfatninger av hva et multimedium er. Etter som bruks­ områdene blir stadig flere, kan det se ut som grensene mellom grafikk, stillbilder, video og lyd er blitt noe uklare. Noen beklager dette, andre er begeistret og hevder at grensene er fjernet for godt. Vi kan se både fordeler og ulemper med dette, men ville vi egentlig stanse utviklingen dersom vi kunne? Neppe.

Figur 72 Multimedia gjør det mulig å styre grafikk, bilde og tekst med lyd og video på en måte som var utenkelig for bare kort tid tilbake

Begrepet multimedium er blitt definert slik: • I dag kan vi styre lyd, bilde, grafikk, video og tekst gjennom data­ maskinen vår og edb-baserte teknikker. Multimedier gir oss muligheten til å oppleve alle disse elementene på samme tid. Men til tross for en enorm utvikling de siste årene er multimediene fremdeles i sin barndom. Datamaskinens kapasitet er en begrensende faktor. Et fullt utbygd multimediekonsept stiller svært store krav til datakapasitet, så store krav at det ikke er snakk om et system som kan bli allemannseie per i dag.

Etiske normer For en rekke faggrupper er multimediet blitt et virkningsfullt hjelpe­ middel til å formidle budskap av forskjellig art. Det er nok ikke popu­ lært å heve pekefingeren, men vi tror det kan være riktig å understreke at de mulighetene dette verktøyet gir oss, bør utnyttes med sunn for­ nuft og en god porsjon kritisk sans. Grafisk personell bør ha kunnskap

144

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

om hvilke etiske normer som kan være aktuelle ved bruk av multi­ medier. Det kan for eksempel gjelde spørsmål om den enkelte persons rettigheter og beskyttelse (personvern og opphavsrett).

Bruksområder Når vi peker på ulike bruksområder for multimediet, er det først og fremst for å understreke kartografens utvidede muligheter. Vi ønsker å vise hvordan kartografens oppgaver kan knyttes til den nye teknikken, og dermed sette vedkommende i stand til å løse flere og større oppgaver.

Multimediene kan brukes på en rekke områder. Her er noen eksempler: • Elektronisk oppslagsverk (leksikon)

• Informasjonsbaser og registre (informasjonskiosker) • Undervisning og opplæring • Produktpresentasjoner

Eksempel 1

Elektronisk oppslagsverk CD-ROM-platen har ett stort fortrinn, og det er den store lagringskapa ­ siteten. Med en lagringskapasitet på ca. 300 000 A4-sider gir CD-ROMplaten enorme muligheter for lagring av lyd, bilder, videosekvenser osv. En slik elektronisk bok vil bli et viktig supplement - den åpner for en helt ny og annerledes dimensjon.

Som eksempel kan vi nevne at skolen kan ha et ti binds leksikon liggende på en CD-ROM-plate tilknyttet et nettverk der alle elevene kan sitte og lete fram ønsket informasjon på samme tid. På samme måte kan elever som arbeider med ulike kartoppgaver (prosjekter), søke på en CD-ROM-plate og finne kart over deler av byen sin, hele byen, kommunen, fylket eller hele landet. Vi kan også få CD-ROMplater som inneholder atlaskart for hele verden.

Eksempel 2 Informasjonsbaser (informasjonskiosker) Både som privatpersoner og i ulike arbeidssituasjoner er det viktig for oss å ha tilgang til aktuell informasjon. Derfor søker vi stadig etter informasjon i brosjyrer og kataloger og ved å spørre i informasjonsskranker på offentlige kontorer. Med et multimedium kan spørreren selv søke etter ønsket informasjon i en informasjonsdatabase. En rekke offentlige etater og private bedrifter har satt opp informa­ sjonskiosker som gir opplysninger og informasjon om det meste. Denne informasjonen ligger som regel på en CD-ROM-plate.

Som kartfolk kjenner vi til en rekke slike databaser og registre. Med multimediet blir disse mulighetene sterkt utvidet. Se for deg denne situ­ asjonen: Du er kanskje på jakt etter hus eller leilighet og stikker innom eiendomsmegleren. Der er det mye folk, så du må nok vente lenge.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

145

Men denne eiendomsmegleren har anskaffet seg en såkalt informa­ sjonskiosk. Her ligger all informasjon om hus, beliggenhet, alder, pris osv. lagret på en CD-ROM-plate. På et kart peker du ut hvor du ønsker å bo. Deretter tar du stilling til hvilken type bolig og hvilken prisklasse du ønsker. Da kommer det opp en liste med en oversikt over boliger som svarer til dine søkekriterier. Nå kan du hente inn bolig for bolig, se på oppholdsrom og kan­ skje høre eiendomsmeglerens kommentarer. En videosekvens av ute­ arealet blir vist. Det er vel nærmest bare ens egen fantasi som setter grenser for hva som er mulig.

Eksempel 3 Undervisning og opplæring Næringslivet har allerede i mange år brukt ulike multimedieteknikker i sin undervisning. Som eksempel kan vi nevne at oljeselskapene har vært flinke til å bruke undervisningsteknikker der multimediet står sen­ tralt. Ved hjelp av multimedieteknikker har det på en realistisk måte vært mulig å simulere ulike tolkninger av seismiske målinger og videre simulere krisesituasjoner slik at brukeren kan prøve ut alternative løsninger.

Eksempel 4 Produktpresentasjoner Du har sikkert mer enn en gang sett en reklamefilm med tale, forskjel­ lige lydeffekter, flotte bilder og spennende videosekvenser. Du har nok også hørt på foredrag eller forelesninger som har vært supplert med spesielt fine lysbilder eller transparenter. Det virker ofte svært impone­ rende, og vi undres over hvordan farger, tekst og bilder kan overlappe hverandre og gå inn i nye, overraskende kombinasjoner. Med ulike multimedieteknikker er dette mulig. Med noe øvelse kan også vi (i prinsippet) lage slike presentasjoner, som langt på veg kan likne på reklamefilmer eller profesjonelle lysbildeframvisninger. Vi må likevel få understreke at selv om multimedieteknikken er tilgjengelig for alle, kreves det stor innsikt og faglig dyktighet på en rekke fagfelt for å lage en god reklamepresentasjon.

Etter som kartet i ulike former og ulike målestokker blir brukt til opp­ lysning, undervisning og markedsføring, vil kombinasjonen kart/kartografi, grafiske uttrykksmåter og multimedieteknikker kunne skape nye og spennende måter å presentere kartografisk informasjon på. I tillegg til presentasjon i vanlige kartformater eller i brosjyreform kan informa­ sjonen (en demo på CD-ROM) vises som «en film» for publikum (mot­ taker) eller styres interaktivt slik at mottakeren selv kan velge den produktinformasjonen hun eller han ønsker.

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

146

Eksempel 5 Interaktiv arealplanlegging En planlegger eller en kartograf kan ønske å presentere (visualisere) en bestemt plan (et forslag) i fortid, nåtid og/eller framtid for kommunens administrasjon. Hele presentasjonen skal legges på en CD-ROM-plate og inneholde ulike sekvenser med

• video • stillbilder • lyd Planleggeren/kartografen bruker videofilm for å vise nåsituasjonen. Videofilmen kan kombineres med animasjoner av digitale landskapsmodeller for å vise aktuelle planalternativer. Videre kan tredimensjo­ nale presentasjoner gjenskape en illusjon av hvordan området tok seg ut tidligere. Denne teknikken kan også brukes til å forutsi framtiden, for eksempel presentere forslag som viser konsekvenser av en eventu­ ell utbygging.

Som vi har nevnt før, er det mulig å manipulere et digitalt bilde (still­ bilde). En slik manipulasjon kan også visualisere gårsdagens eller morgendagens situasjon. Både planleggere, kartografer og landskapsarkitekter har allerede tatt denne teknikken i bruk. Ønsker en å bruke lyd i en slik interaktiv planlegging, vil kanskje lyden først og fremst ha en sammenbindende effekt. En stemme kan for eksempel kommentere og veilede brukeren (forsamlingen) gjennom presentasjonen. Men lyd kan også brukes på andre måter. Det kan være at planen peker på en ny veg som må bygges. Skal denne nye vegen vises på et digitalt kart, kan det spilles av eksakt trafikkstøy som tilsvarer trafikkmengden fra ulike tidspunkter på dagen.

Det krever innsats å beherske multimedieteknikken Det å kunne bygge opp en slik CD-ROM-presentasjon som vi har beskrevet ovenfor, stiller store krav til kartografen og/eller planlegge­ ren. Her skal nemlig GIS, DAK og multimedieteknikker koordineres og integreres slik at vi får et resultat som er lett å forstå visuelt, og som skal kunne kjøres på enhver PC. Selv om kartografen fritt kan velge layout, grafiske uttrykksmåter, sammensetning og funksjonsmuligheter, er et slikt prosjekt en stor utfordring.

Vi ser poenget i å kunne beskrive en multimedieoppgave fra A til Å, men det vil kreve ganske mange sider i denne boka. Vi vil heller anbefale at faglæreren utformer realistiske oppgaver som elevenfe) selv forsøker a løse. En begynneroppgave kan inkludere et mindre kartutsnitt, diverse tekst, skanning av to til fire bilder og redigering. Presen­ tasjonsformen kan i første omgang være et brosjyreformat. Det er selv­ sagt viktig at eleven(e) har gjennomgått programmets håndbok og fått noe øvelse.

Følger vi så de generelle prinsippene for presentasjon og forslagene til presentasjon av digitale kartdata som blir behandlet i boka, har vi et

Kapittel 5 - Fra kartdata til lesbart format for trykking

147

rimelig godt grunnlag for et bra resultat. Men for å kunne utnytte alle mulighetene som multimedieteknikken gir oss, kreves det lang erfaring. Det anbefales derfor å begynne med forholdsvis enkle opp­ gaver. Er oppgaven for komplisert, kan skuffelsen over ikke å få det til, kvele lysten til å fortsette å utforske multimedieverden. Det ville være synd, for dette området er for spennende til at en kan gi opp før en egentlig har begynt.

Oppsummering I dette kapitlet har vi sett på enkelte trekk i prosessen fra kartdata til lesbart format for trykking. Vi må understreke at dette er et stort og meget omfattende fagområde. I virkeligheten er det snakk om en rekke fagområder, og vi har på langt nær klart a dekke alle de ulike momen­ tene som skal til for å kunne beherske dette emnet. Vi har prøvd å vise en del viktige prosesser fra digitale kartdata (inn­ samlet datamateriale) og fram til ulike måter å behandle data på før trykking. Kartografi og redigering av kartdata hører sammen. Dette er svært viktige faktorer. Derfor har det vært spesielt viktig å få elevene til se hvordan nye teknikker som skrivebordssetting, PostScript og multi­ mediet kan berike og gi kartografien nye muligheter. Kartdata og geo­ grafisk informasjon kan nå presenteres på stadig flere spennende måter og kan dermed nå mange flere mennesker.

Det er utrolig hva en kan finne ut ved selvstudium, men vi vil anbefale de elevene som synes dette er spennende, å studere videre de aktuelle publikasjonene det blir henvist til i litteraturlista bak i boka.

Repetisjonsoppgåver 1

Digitale kartdata har en kompleks struktur. Hva er grunnen til det?

2

Hvordan kan skrivebordssetting utvide kartografens arbeidsområde?

3

Hva er egentlig skrivebordssetting?

4

Hva kan et skrivebordssettingssystem bestå av?

5

Gjør rede for noen viktige momenter i det vi kaller digital bilde­ behandling.

6

Hva menes med manipulasjon av bildet?

7

Hva er PostScript?

8

Forklar hva som skiller konvensjonelt forarbeid for trykking fra en digital prosess.

9

Nevn eksempler på nye trykkesystemer som er kommet.

10

Hva er et multimedium?

11

Hvorfor bør det knyttes etiske normer til denne nye teknikken?

12

Kan du nevne bruksområder for multimediepresentasjoner?

148

Kapittel 6

AJOURFØRING (generelle prinsipper for ajourføring av kart­ databaser)

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kunne forklare viktige prinsipper for ajourføring basert på digitale data

• kunne utføre enklere ajourføringsoppgaver på en kartdatabase

Dette kapitlet skal dekke modul 3 i læreplanen for kartografi. og hoved­ moment nr.

2e:

«Elevene skal kunne ajourføre kartdatabaser»

Innledning Ajourføring eller ajourhold er arbeidet med å vedlikeholde data slik at de til enhver tid er så riktige som mulig for brukeren, som kan være landmåleren, kartografen, saksbehandleren, planleggeren eller en helt annen. I Ordbok for kart og oppmåling forklares ordet ajourhold slik: «Opp­ datering av kartinnhold der det kartlagte område er endret.» Andre ord som uttrykker det samme, er revisjon, som understreker betydningen av kontroll, og dessuten ord som ettersyn, gjennomgang, oppretting og forbedring. Alle disse ordene peker på viktige prosesser i arbeidet med å presentere kart og kartdata så oppdatert som mulig.

• Nytteverdien av geografiske informasjonssystemer øker med graden av datapålitelighet. Ajourføring kan være en enkel prosess. Oppgaven kan gå ut på å fjerne ett enkelt hus fra basen fordi huset er revet. I prinsippet kan det bestå i å fjerne fire sett koordinater (x,y,z).

Kapittel 6 - Ajourføring

149

Figur 73 Figuren viser samme tomtefelt før og etter at et gammelt hus er revet Ajourføringen av dette kartet er en enkel oppgave

Men ajourføring kan også være ganske komplisert. En annen oppgave kan gå ut på å ajourføre et område der det har skjedd store foran­ dringer. Det kan være vegsystemet som er lagt om, eller hus som er revet, og større hus som er kommet i stedet. Stolper, kummer, gjerder osv. er flyttet. Alt dette skal ha sin riktige geometriske plassering i for­ hold til den gamle situasjonen. I tillegg skal de nye objektene tilpasses den gamle situasjonen. For eksempel kan utbyggingen i området ha endret høydedata (høydekurver), og det må skjøtes sammen uten at det blir løse ender. Det klarer nok ikke dataprogrammet alene, så vi må til med manuell redigering på skjermen. Alle overganger mellom gamle og nye objekter (gammel og ny situasjon) må kontrolleres og rettes.

Figur 74 Dette eksemplet viser en litt mer komplisert situasjon. Originalen er kartskissen til venstre, ajourført kartutsnitt til høyre. 2 Hus erfjernet 3 Vegen harfått en ny sving 3 Polygon (tomt) harfått forandret utseende og størrelse 4 Det er oppført ett nytt hus

Det sier seg nok selv at den som skal ajourføre en kartdatabase på egen hånd, bør ha meget gode kunnskaper på flere karttekniske om­ råder. På VK2-nivå kan vi ikke klare alt dette, men vi skal ha tilegnet oss slike kunnskaper i rimelig grad. De fleste karttekniske prinsipper og problemene som er knyttet til digitale kart og ajourføring av en kart­ database, er også behandlet i andre sammenhenger.

Kapittel 6 - Ajourføring

150

Dagens problemstilling Tiden går, og kartet vårt begynner å bli gammelt. I årenes løp er det utført terrenginngrep og byggeaktiviteter i området, og kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Nye målinger eller registreringer har påvist en rekke feil i kartdataene, og brukerne av kartdataene er kanskje ikke lenger tilfreds med det de får.

Det stilles stadig strengere krav til dagens digitale kartdata, både til selve nøyaktigheten og til strukturen og innholdet, og kartet (dataene) skal brukes i stadig nye sammenhenger. Kartdataene må altså stadig fornyes og forbedres, gjerne med raskere takt enn før. For dersom vi ikke kan stole på de kartdataene vi har på skjermen (databasen), vil nytteverdien raskt synke. En planlegger vil ikke og kan ikke akseptere at de kartdataene han ser på skjermen, er 10 år gamle eller enda eldre. Kartdata har etter hvert blitt sentrale data i et informasjonssystem, og dermed blir det et krav at data blir ajourført kontinuerlig.

I dag ligger ofte de ulike karttypene med ulike målestokker på hver sin database. Men etter hvert som generaliseringsrutinene forbedres, håper en å kunne redusere antallet av disse basene.

• Skal kartdatabasens kvalitet opprettholdes, må den ajourføres. Før vi går videre, vil det være naturlig å stille noen spørsmål: • Hvilken database er det som skal ajourføres? • Hvor ofte bør kartdatabasen ajourføres?

• Hvem skal stå for ajourføringen? • Hvordan skal ajourføringen utføres? Når du har gjennomgått dette kapitlet, vil du kunne svare på disse spørsmålene.

Det er hoveddatabasen som skal ajourføres Som oftest er det kommunens forvaltning (teknisk etat) som star som eier av de tekninske kartene, men det er som regel en rekke brukere. Hoveddatabasen befinner seg gjerne hos eieren, den kartansvarlige, mens kopier kan være spredt til en rekke brukere. Hoveddatabasen kan også oppbevares hos andre enn eieren, for eksempel hos kartprodusenten, hos konsulenter eller ved et senter for geografisk infor­ masjon.

• Det er viktig å understreke at det er hoveddatabasen som skal ajourføres. Kopier blir så sendt til brukerne etter avtale.

Kapittel 6 - Ajourføring

151

Hvor ofte bør kartdatabasen ajourføres? Behov og økonomi er i mange tilfeller avgjørende for hvor ofte en kart­ database skal ajourføres. En kan bruke disse kriteriene som grunnlag for å bestemme når og hvordan kartbasen skal ajourføres: • Fortløpende ajourføring - Fortløpende ajourføring blir utført på for eksempel tekniske kart. Fortløpende ajourføring skjer når det blir foretatt forandringer/ utbygging i et område, eller når behovet oppstår.

• Periodisk ajourføring - Periodisk ajourføring kan for eksempel skje en gang i året, hvert 3-5. år eller hvert 10. år. • Når behovet melder seg (ad hoc) - Denne varianten kan være aktuell når det er behov for et nytt kart over et bestemt område i forbindelse med et konkret pro­ sjekt. Ulempen er at en da må vente på oppdateringen. Det kan være problematisk, enten på grunn av tidspress eller på grunn av at ajourføringen tar urimelig lang tid fordi den skal utføres fotogrammetrisk (en må kanskje vente på nye flybilder).

Objektbasert ajourføring Når et område skal vurderes med tanke på ajourføring, vil en oppdage at behovet for ajourføring ikke er like stort for alle typer objekter. Enkelte har valgt å plassere objekter i ulike grupper, slik at de som er spesielt viktige, for eksempel veger og bygninger, blir ajourført ofte eller fortløpende, mens andre mindre viktige objekter som er mindre berørt av for eksempel utbygging, blir ajourført sjeldnere. Andre objek­ ter blir bare ajourført etter behov.

På den annen side kan en ajourføring være fullstendig, det vil si at den kan dekke et helt område eller en hel kommune (litt avhengig av kommunens størrelse).

Aktuelle metoder for ajourføring Når en skal ajourføre digitale kart, kan en velge mellom flere metoder:

• Landmåling - Landmåling med totalstasjon egner seg best til mindre oppgaver (områder)

• Fotogrammetri - Ajourføring ved hjelp av fotogrammetri er billigere ved større oppgaver (større områder) • Borddigitalisering fra eksisterende kartmateriale (se kapittel 7, Kartdata i boka Kartografi for VK1, sidene 174-178)

152

Kapittel 6 - Ajourføring

• GPS-totalstasjon • Generalisering fra andre kartdatabaser

• Administrativ registrering - Administrativ ajourføring kan blant annet bestå av saksmateriale, prosjekttegninger, byggetillatelse o.l. Når det er snakk om mindre endringer og kort ajourføringsfrekvens, vil landmåling med totalstasjon være best egnet. Fotogrammetri er vanlig­ vis billigere ved ajourføring av større områder.

Ved fotogrammetrisk ajourføring er det en stor fordel om de eksiste­ rende data (gamle data) har tre koordinater (x,y,z). Er det gamle kart­ materialet bare i 2D, vil det kunne oppstå forskyvninger som gjør det vanskelig å identifisere forandringer. I noen tilfeller kan en digital høydemodell korrigere denne mangelen.

En administrativ ajourføring skjer gjerne ved at saksmateriell blir opp­ datert, og ved at byggeforskrifter, prosjekttegninger o.l. blir samordnet.

Nøyaktighet Et viktig mål ved ajourføring er å beholde den samme nøyaktigheten på de ajourførte objektene (områdene) som det gamle kartet hadde. Blir nøyaktigheten forandret på vesentlige steder, må det gjøres kjent for brukeren. Endringen kan for eksempel trykkes på kartets rammekant.

Det hender at administrativ informasjon ikke kommer fram til den som har ansvaret for selve ajourføringsprosessen, og det påvirker selvsagt nøyaktigheten på de dataene som blir produsert. Slik administrativ informasjon kan være at prosjekter blir endret uten at det blir registrert sentralt.

Er det virkelig behov for ajourføring? Hvordan blir det oppdaget at kommunen eller deler av den bør ajour­ føres?

• Er det bare tidsfaktoren som bestemmer dette? • Er det 2 år, 5 år eller 10 år siden siste oppdatering? • Tidsfaktoren kan være avgjørende, men ikke alltid.

Behovet for fornyelse finnes som regel godt dokumentert et eller annet sted i kommunens administrasjon, men ikke bestandig hos dem som føler behovet sterkest, og ikke alltid hos kommunens karttekniske etat, som står ansvarlig for selve ajourføringsprosessen. Den fysiske eller bokstavelige nykartleggingen utføres oftest av private kartfirmaer.

Kapittel 6 - Ajourføring

153

Hvordan kan denne uklarheten oppstå? Et eksempel kan være at prosjekttegninger for veg- og ledningsarbeider kan befinne seg i én etat, mens bebyggelsesplaner, endringsforslag o.l. befinner seg i andre etater. Som vi har nevnt før, må det stå et svært stort administrativt apparat bak, men litt misforståelse her og litt forglemmelse der kan til sammen skape mye hodebry og uklarhet. En kan også oppdage forandringer ved å sammenlikne eksisterende data med nyere fotografier eller ved fysisk registrering ute i terrenget. a

Bebyggelse 1970

Figur 75 a, b Det første kartutsnittet viser situasjonen i 1970. Det andre kartutsnittetpå neste side viser samme område 25 år senere, i 1993- Lag en inndeling av kartet fra 1993 der du i vest-østretning gir rutene betegnelsene A, B, C og D. I nord-sør-retning kan rutene få numrene 1, 2, 3, og 4. Sett så opp en oversikt over de forandringene som barfunnet sted i hver rute, Al, Bl osv.

154

Kapittel 6 - Ajourføring

Bebyggelse 1993

Oppgave Etter at du har gått igjennom hele kapitlet, kan du få i oppgave å sette opp forslag til hvordan du mener ajourføringen av dette området bør gjøres (kartutsnitt fra 1970 og 1993).

Husker du dette? / Hva er ajourføring?

/ Forklar sammenhengen mellom datapålitelighet og nytteverdi. / Nevn fire aktuelle spørsmål med kommentarer som kan knyttes direkte til ajourføringen. Hvilke ajourføringsmetoder er mest aktuelle?

Kapittel 6 - Ajourføring

155

Prinsipper for digital ajourføring (ajourføringsfasen) Rutinene for selve ajourføringsprosessen vil nok variere litt fra bedrift til bedrift og fra person til person, så en bør ikke se på forslagene nedenfor som ufravikelige regler, men som eksempler på hvordan noen har valgt å beskrive og organisere ajourføringsprosessen.

Nar en ajourfører et kart i dag, er det en selvfølge at kartet (det ajour­ førte området) etter ajourføringen skal bestå av digitale kartdata. I noen tilfeller må papirkartets analoge data overføres til digital form før de gamle dataene kan brukes. Gamle papirkart inneholder svært mye verdifull informasjon, og det er viktig å bevare så mye som mulig av denne informasjonen. I de siste årene er det gjort en storstilt innsats for å overføre noe av dette til digital form (digitalisering, skanning).

Prosjektplan Kunnskap om og oversikt over tidligere kartlegging avgjør ofte priorite­ ringen av aktuelle ajourføringsområder. En av forutsetningene for å velge ajourføring framfor nykartlegging må være at standarden på de eksisterende kartdataene er akseptabel. Med hensyn til den aktuelle prosjektgjennomføringen bør det legges en framdriftsplan for selve ajourføringen og for utklipping av eksisterende kartdata til ajourføring. Det er nemlig viktig å gjøre den tiden da brukerne ikke har oppdateringsmuligheter selv, så kort som mulig (minimalisere den). Flyging og fotografering planlegges som i et vanlig nykartleggingsprosjekt. Valg av punkter og modeller blir helt tilsvarende.

En prosjektplan kan ogsa inneholde en manusliste til konstruktøren. Her kan det spesifiseres i detalj hva som ønskes ajourført. Et eksempel på en slik enkel spesifikasjon kan være:

- Alle nye tilbygg skal tas med. - Der det er utført vesentlige endringer på hus, skal hele huset nykonstrueres. Hekker skal ikke tas med.

156

Kapittel 6 - Ajourføring

Figur 76 Datasimulehng - perspektivskisse Det eksperimenteres stadig med nye måter å visualisere terrenget på. Ved ajourføring er det blant annet viktig å kunne «se» både i fortid og i framtid. Digitale kartdata og ulike datateknikker kan hjelpe oss til å gjøre slike hopp i tid. Ett viktig mål er å hindre uheldige inngrep i natur og miljø. Simulering og bruk av modeller (perspektivskisser) kan være nyttige og viktige redskaper i kartografens hånd, det gjelderfor ajourføring som for planlegging generelt. (Miljøvern DEP. T-986. Sandnes kommune ca. år 1900)

Status for kartdata Ovenfor har vi omtalt både produksjonsplan og eksempel på manusliste. Men forarbeidet før selve ajourføringen kan også innbefatte at vi må undersøke følgende: • Kan GIS-teknologien brukes i forvaltning og i planlegging? • Kan ulike registre kobles sammen med kartet via stedfesting?

• Kan kartdata hentes ut og kobles sammen med annen informasjon? (Det må foretas en kontinuerlig oppgradering, både av enkeltdetaljene i kartet og i koblingene til andre systemer.)

Kapittel 6 - Ajourføring

157

• Er datautveksling nå praktisk mulig? • Er både standardene (SOSI-standarden) og systemene (kart- og GISprogrammene) som kan benytte dem, nå brukbare? • Er teknologien for anvendelse av digitale kartdata under fotogrammetrisk konstruksjon tilgjengelig? • Kan en benytte innspeiling? Det vil si: Kan konstruktøren se tilbaketransformerte kartdata sammen med modelldata i instrumentet?

Noen forutsetninger for effektiv ajourføring Ettersom ajourføringsprosessen er både tidkrevende og kostbar, bør en gjøre alt for at selve arbeidet kan gjøres så effektivt som mulig.

• Konstruksjonen må foretas på nye bilder. Normal flyplan og flyging i de aktuelle områdene gjennomføres som et vanlig kartleggingsprosjekt. • Det er bare terrengendringer og bygge- og anleggsvirksomhet som gjør at kartet ikke lenger er av god nok kvalitet. • Det eksisterende kartet må ha en akseptabel standard. Dette gjelder også nøyaktighet og struktur.

• Kartbrukeren må få melding om at kartdataene for det aktuelle området må kunne «låses» i en begrenset tidsperiode. Generell opp­ gradering av kartbasen må heller ikke være mulig eller tillatt i denne perioden. • Kartdata må kunne overføres fra databasen til en ajourføringskartbase i konstruksjonsperioden. • Ajourføringssystemet må kunne håndtere egenskapene for alle data som kommer fra kartbasen. Under selve ajourføringen må vi kunne skille kartdataene i eksisterende og nye data. De nye dataene skal ha dataelementer som har samme dato som flyfotograferingen.

Andre aktuelle punkter som bør vurderes ved ajour­ føring av en kartdatabase • Det vil ofte være problematisk å legge inn ajourførte data i et eksis­ terende kart. Under ajourføringen skal de nymålte objektene inn­ passes slik at de alltid ligger riktig i forhold til de kartobjektene som ikke skal forandres. Her kan det oppstå enkelte unøyaktigheter, for selv om et objekt ikke er flyttet, kan en ny måling føre til en for­ skyvning og en litt annen geometrisk plassering i databasen på grunn av alminnelig måleusikkerhet og usikkerhet i tolkningen av objektet. Resultatet kan bli at feilene lagres i databasen.

• I kart som blir ajourført ofte, er det oppdaget en rekke slike feil. En av årsakene kan være det vi nettopp har nevnt. For etter som nye målinger med samme slags feil blir lagt over de gamle, blir data­ basens geometriske kvalitet forringet litt etter litt.

Kapittel 6 - Ajourføring

158

• I praksis kan en unngå noen av feilkildene ved å legge inn diverse utjevningsprogrammer. En beregner og korrigerer koordinatene slik at kartobjektene beholder sin opprinnelige plassering. For at en skal kunne oppnå et så godt resultat som mulig, er det viktig at det finnes mange punkter som kan kontrollmåles og benyttes til å sammenpasse de nye og de gamle målingene, i det området som skal ajourføres.

• Å oppdatere et kart til digital form ved landmåling eller fotogrammetrisk ajourføring er dermed både komplisert og til dels tidkrevende. • Ved ajourføring av gamle tekniske kart og eldre ledningskart kan innpassing av de gamle dataene i et nytt digitalt grunnkart bli en ganske komplisert oppgave (for eksempel ved å bruke digitalisering til ajourføringsoppgaver). Data fra eldre ledningskart er spesielt vanskelige å legge inn i et nytt ajourført kart. Det kan være pro­ blemer med referansesystemet, og det kan være vanskelig å finne punkter på grunn av mangelfull beskrivelse. I slike tilfeller er vi ofte avhengig av personer som har erfaring og innsikt i bruken av disse gamle kartene. • Fra det gamle kartet ble utgitt til ajourføringsdato kan det ha gått mange år. På disse årene er det blitt satt opp en rekke tilbygg til den opprinnelige bebyggelsen. Erfaring viser at det altfor ofte oppstår forskyvninger mellom de gamle husene og de nye tilbyggene. For å sikre geometrien i det enkelte objekt (for eksempel et bolighus med tilbygg) kan det være riktig å registrere hele bygningskomplekset pa nytt, både det gamle huset og tilbygget. I et slikt tilfelle vil vi erstatte hele objektet i databasen med det nye objektet, selv om det bare er deler av objektet som er forandret.

• Når vi arbeider med å ajourføre et område, er det viktig å være systematisk. I noen tilfeller vil det være riktig å ta for seg ett tema­ område om gangen, for eksempel alle bolighus med samme SOSIkode, deretter uthus med sin SOSI-kode, osv. Noen velger å ta alt innenfor én kartrute først, deretter alt innenfor neste rute, osv. (litt avhengig av hvilken kartmålestokk som ajourføres).

Ajourførte data med en kjent kvalitet og et minimum av store feil er lette a bruke, skaper lite frustrasjon og er lettere å selge til andre. Den motsatte situasjonen er ikke god reklame for digitale kartdata.

Redigeringsfasen Etter selve ajourføringsprosessen følger redigeringsfasen. Redigeringen bør følge faste oppsatte rutiner for å kontrollere om kartet er fullsten­ dig. Alle data blir kontrollert som ved nykonstruksjon. Manuell redigering er ofte en tung prosess, men i ajourføringsprosjektene er arbeidet lite tidkrevende per kartblad i forhold til nykartlegging.

Kapittel 6 - Ajourføring

159

Redigeringen blir vanligvis utført ved hjelp av et kartsystem. Kartsystemet som benyttes, har funksjoner for å vise både eksisterende kart (de gamle dataene) og rådata fra konstruksjonen som bakgrunnsdata for operatøren. Dette er til god hjelp ved redigeringen. Tilstøtende kart­ blader brukes også som referanse ved redigering av detaljer som går over kartbladkantene. Alle dataelementene har korrekt dato, og kartets dato er lik flydatoen.

Testplott Testplott er definert som en bekreftelse (verifikasjon) av kartendringene gjennom ajourføringen. Det som tegnes ut, er alle kartdataene slik de er etter ajourføringen, med vekt på å framheve det som er nytt. For å skille de «nye» og de «gamle» dataene kan det være aktuelt å plotte to ganger. Først plotter en hele kartet med et plotteoppsett i svart-hvitt. Dette er som regel bakgrunnsdata. Deretter velger en bare nye data fra kartet, og disse dataene kan så plottes med et fargeoppsett som til­ svarer et vanlig testplott i et nykonstruksjonsprosjekt.

Nå kan en legge første og andre plott over hverandre for visuell kon­ troll.

Leveranse Feil som er funnet på testplottet, blir redigert og rettet. Før leveransen blir SOSI-filene kontrollert for riktig innhold og nivå. Filene skal være ferdig pakket i DOS/Windows-format.

Dermed har vi nådd fram til siste ledd i ajourføringsprosjektet. Ajourføringsoppdraget er ferdig, og vi kan levere en ajourført (oppdatert) database bestående av digitale SOSI-data.

Vi repeterer Z Kan du nevne noen forutsetninger for effektiv ajourføring? Z Kan du beskrive noen aktuelle punkter som bør vurderes ved ajourføring av en kartdatabase?

Z Kan du nevne punkter som kan knyttes til disse stikkordene: a)

redigeringsfasen

b)

testplott

c)

leveranse

Kapittel 6 - Ajourføring

160

Ajourføring i Vesleby kommune Ajourføringsrutinene vil nok variere litt fra kommune til kommune. År­ saken til det kan blant annet være kommunens størrelse. Det sier seg selv at ajourføringen i en stor kommune med mange innbyggere og et komplisert eiendomsforhold byr på større utfordringer enn ajourføringen i en liten kommune med få innbyggere og et forholdsvis lite areal. Ovenfor har vi beskrevet en del generelle prinsipper for ajourføring av digitale kartdatabaser. Som eksempel skal vi se på hvordan Vesleby kommune har planlagt sine ajourføringsrutiner. Dette er problem­ stillinger som andre kommuner har vært igjennom. Videre nevnes enkelte forslag til løsninger som også er prøvd i praksis.

(Vesleby kommune er oppdiktet, men vi kan la den representere kom­ muner med noenlunde samme størrelse og struktur og med samme utbyggingstakt de senere årene.)

Vesleby kommunes plan og mål for ajourføringen Kommunens areal er på 1265 km2. Datamengden vil avhenge av hva slags FKB-standard dataene skal ha (A, B eller C). (FBK står for felles kartbasen) A-standard gir størst datamengde. Kommunen har aktuelle data fordelt på ca. 125 ØK-kartblad. (ØK står for Økonomisk Kartverk.)

På grunn av økonomiske og administrative forhold kunne Vesleby kom­ mune tenke seg å plassere flere vedlikeholdsoppgaver under ajourføring. • Kartdataene skal være fullstendige innenfor et forvaltningsområde (for eksempel en kommune). • Kartet skal i størst mulig grad beskrive situasjonen her og nå.

• Kartdataene skal være tilstrekkelig nøyaktige. • Kartdataene skal følge en enhetlig kode- og datamodell. • Alle forandringer eller forbedringer av kartdataene knyttet til faktorene som er nevnt ovenfor, blir å betrakte som ajourføring.

Baseoppdeling, basestørrelse I kommunen vår følger organiseringen av data FKB-inndelingen. Utvekslingen av data blir da forenklet. Det betyr at det vil være for­ holdsvis enkelt å bytte ut en fagdatabase med et nytt oppdatert data­ sett. I ajourføringsprosjektet i Vesleby kommune har en lagt stor vekt på denne faktoren og har derfor bestemt seg for denne inndelingen:

• Kommunedekkende baser - VBASE (senterlinje ved) administrasjonsgrenser (grunnkrets osv.) - N50 og N250, nasjonale grunnkart - bygninger ledninger - eiendommer

Kapittel 6 - Ajourføring

161

• Kartbladvise databaser i målestokk 1 : 5000 høydekurver (høydedata) - vannkontur markslag - vegsystemer diverse situasjon (annen situasjon) - tekst • Områdevise databaser reguleringsplaner Kommunen har erfart at det er flere faktorer som kan spille inn når det gjelder oppbyggingen av baser, størrelsen på basene og egnet lagringsstruktur. Det gjelder for eksempel datamengder og selve strukturen på disse dataene. Men den viktigste faktoren er likevel ajourføringsrutiner og ansvarsforholdene rundt etableringen og vedlikeholdet av de ulike datatypene.

Det ble bestemt at enkelte data skulle lagres i kommunedekkende databaser, mens andre data kunne deles i mindre rutevise databaser, for eksempel på størrelse med et kartblad. Som en tredje mulighet kunne det bli aktuelt med mindre områdevise databaser.

Beskrivelse av ajourføringsrutiner i Vesleby kommune Kommunen tenker seg at ajourføringen forgår i de originale data­ basene. I det systemet som er valgt, blir det anbefalt å opprette lokale ajourføringsdatabaser som uttrekkskopier fra de originale databasene. Her følger en beskrivelse av deler av prosedyren eller gangen i et ajourføringsprosjekt i Vesleby kommune:

• Det bør foretas et utvalg av data som skal gjennomgå en ajourføring. Dette bør være et mindre område som trekkes ut fra de originale databasene. Data fra flere baser sammenstilles i en lokal ajourføringsbase. Data som en bruker har ansvar for, skal kunne tas ut med rett til endring eller oppdatering, mens andre data kan tas med som bakgrunn uten rett til å gjøre endringer.

• Selve ajourføringsprosessen må ikke bare ajourføre grafikk, men også ta hensyn til hvordan egenskapsdata og eventuelle koblingsnøkler er knyttet til originaldataene. Dette er viktig for å bevare en konsistens i koblingen mellom geografiske data og egenskapsdata.

Utvekslingsformat og datastruktur I forbindelse med ajourføring av data er det ofte flere systemer invol­ vert, og data må utveksles mellom systemene. Slik er det også i Vesleby kommune. Etter råd fra SK (Statens kartverk) har kommunen valgt å satse på SOSI som utvekslingsformat.

Kommunen har sett det som svært viktig, ja, nærmest som et krav at alle koder og datamodeller blir tatt med, bevart og tatt hensyn til i utvekslingen og i ajourføringsprosessen.

Kapittel 6 - Ajourføring

162

Datakoding og datamodell er et viktig utgangspunkt for bruken av data, med hensyn til både presentasjon (uttegning) og dataanalyse. Alle data som forvaltes i det samme forvaltningssystemet, må ha felles datastruktur:

• Tema og egenskapskoding må være felles og enhetlig. • Datamodellen må også være felles og enhetlig innenfor de ulike fagdataene (SOSI-nivåene).

Dato knyttet til de enkelte kartobjekter er viktig. Like viktig er det at data som blir slettet, ikke forsvinner fysisk fra databasene, men blir tatt vare på slik at de kan rekonstrueres etter behov.

Kan du svare på dette? / Rutinene for ajourføring kan variere fra den ene kommunen til den andre. Kan du nevne noen punkter fra Vesleby kommune?

Oppsummering Ajourføring er et svært viktig arbeid. Betydningen av dette arbeidet øker stadig, for etter som tiden går, blir flere og flere (enkeltpersoner, bedrifter og etater, statlige som kommunale) avhengig av å kunne inn­ hente digitale kartdata til ulike oppgaver. Dermed blir kravet til opp­ gradert informasjon stadig større. Digitale kartdata må være ajourført.

Repetisjonsoppgaver 1 Hva menes med ajourføring? 2 Forklar hvorfor ajourføring i enkelte tilfeller kan være enkelt, mens det i andre tilfeller er svært komplisert. 3 Hvorfor er det bare hoveddatabasen som skal ajourføres? Forklar. 4 Hvor ofte bør kartdatabasen ajourføres? 5 Hva menes med objektbasert ajourføring?

6 Hvilke metoder er vanlige å bruke ved dagens ajourføring? 7 Nevn aktuelle punkter som bør avklares

a) før selve ajourføringen b) under ajourføringen

c) i forbindelse med etterarbeidet 8 Beskriv punkter fra det opplegget Vesleby kommune valgte for sine ajourføringsprosedyrer.

163

Kapittel 7

GENERALISERING

Manuelle og automatiserte generaliseringsprosessar

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til kvifor det er nødvendig med generalisering

• kjenne til viktige prinsipp for manuell og automatisert generalisering

Dette kapitlet skal dekkje modul 3 i læreplanen for kartografi og hovudmoment nr. Id:

«Elevene skal kjenne til generalisering av kartinnhold»

Innleiing Same kor flott og nøyaktig eit kart er, vil det alltid vere ein forenkla versjon av røyndommen. Å generalisere kartet er ei av dei vanske­ legaste oppgåvene kartografen har, og generalisering knytt til GIS og digitale data er ikkje enklare. Men det er ein spennande og utfordrande del av kartografien. I pensum for VK1 gjekk vi igjennom generalisering basert på ein del enkle prinsipp. I dette kapitlet skal vi gå eit par skritt vidare. I tillegg til å utdjupe ein del generelle problemstillingar skal vi sjå på den situa­ sjonen vi har i dag når det gjeld automatisert generalisering og dei pro­ blema og utfordringane denne nye teknikken fører med seg. Som ei innleiing til dette kapitlet skal vi repetere nokre grunnleggjande moment.

Generalisering Kva er kartografisk generalisering? Ordet generalisere har fransk opphav, men er eigentleg avleidd av det latinske ordet generalisare, som har grunntydinga «allmenngjere eller stille opp allmenne reglar for». Som kjent blir eit kart definert som ei forminska framstilling av ein del av jordoverflata. Den omarbeidinga som må til nar ein skal forminske

164

Kapittel 7 - Generalisering

eit kart eller eit aktuelt kartområde, og dei allmenngyldige reglane vi kan setje opp for korleis dette kan gjerast på ein tenleg måte, kallar vi kartografisk generalisering.

I faglitteraturen og i fagmiljøet elles er det ein del uvisse om korleis ein skal forklare og formidle kunnskapar og erfaringar om det å generali­ sere. Ein av grunnane til det kan vere at sjølve omgrepet generalisering rommar eit hav av problemstillingar. I tillegg kan vi nemne at ei vel­ lykka generalisering i stor utstrekning er basert på erfaringane, skjønnet og den estetiske sansen til fagpersonen.

Figur 77 Reduksjon av detaljformer og stadig forenkling er viktige moment i generaliseringsprosessen

Kapittel 7 - Generalisering

165

Kartografisk generalisering er nødvendig for at ein skal kunne lage kart med ulike målestokkar ut frå eit felles datagrunnlag. Generalisering er kort sagt metodar for å gjere kartinnhaldet enklare. Generalisering blir brukt ved større målestokkreduksjonar. Ein kan for eksempel generali­ sere ved å utelate, slå saman eller flytte på objekt eller ved å bruke symbol. Vi kan snakke om fri generalisering og lovmessig generalise­ ring. Fri generalisering vil eigentleg seie generalisering etter eigne, subjektive meiningar eller vurderingar, mens ei lovmessig generalise­ ring er meir bunden av bestemte reglar eller sedvanar.

Figur 78 Klassisk generalisering

Den tradisjonelle, klassiske og manuelle generaliseringsprosessen omfattar ei rekkje omgrep. Som repetisjon har vi teke med eit lite avsnitt frå boka Kartografi for VK1. Her blir det peikt på at kartografisk generalisering kan delast inn i omgrepsgeneralisering og grafisk gene­ ralisering. Kartografisk generalisering kan blant anna omfatte

• utveljing, utelating og forenkling av geometri slik at detaljar blir fjerna • klassifisering, klasseinndeling og samanslåing av for eksempel små flater til større einingar • prioritering, framheving og forstørring

• overdriving for spesiell effekt • neddemping eller redusering av hovudinntrykk • gradvis bruk av symbol slik at grunnriss blir erstatta med symbol • endringar i form av objekt og symbol

Kapittel 7 - Generalisering

166

Målsetjing for generaliseringa Alt etter målestokken er det viktig • at kartet er så geometrisk nøyaktig som mogleg • at kartet karakteriserer objekt og terrengformer på ein tenleg og ein­ tydig måte og framstiller naturen slik at ein kan kjenne han att • at kartet er lett å lese, og at dei grafiske uttrykksformene som blir brukte, er lette å få oversikt over og godt koordinerte med dei andre kartelementa (Fritt etter Imhof)

Kvifor generalisering? På alle kart er alle objekt og terrengflater forminska. Målestokkforholdet viser kor mykje dei er forminska. Utan generalisering vil ei forminsking av kartflata automatisk føre til ei fortetting av innhaldet. Resultatet blir eit uleseleg kartbilete.

Faktorar som påverkar generaliseringa • Kartmålestokken - Kartmålestokken avgjer alltid graden av generalisering.

• Kjeldemateriale - Kvaliteten eller standarden på kjeldematerialet må kontrollerast nøye. - Bruker vi kartgrunnlag frå ulike kjelder, må vi sørgje for at homo­ geniteten blir så tilfredsstillande som mogleg.

• Formålet - Kva er formålet med det kartet vi ønskjer, og den aktuelle måle­ stokken? - Formålet med kartet har mykje å seie for generaliseringa og kartinnhaldet.

- Er kartinnhaldet for eksempel det same på eit turkart som pa eit bilkart?

• Symbolbruk - Mengda av symbol og grafisk utforming er grunnleggjande for oppbygginga av kartet.

Kapittel 7 - Generalisering

167

• Fargevalet - Talet på fargar og fargestyrken (toneverdi i prosent) har mykje å seie for generaliseringa.

- Svake fargar krev konturlinjer. - Fargeflatene må ikkje vere for små. - Små flater verkar inn på storleiken på symbola.

• Tekniske vilkår - Med dei teknikkane og det utstyret vi har i dag, er det mogleg å gi att svært fine detaljar. - Økonomiske forhold kan vere avgjerande, det kan vere aktuelt å velje ei billigare løysing. - Ei billigare løysing kan resultere i tap av viktig informasjon. - Derfor må generaliseringa tilpassast oppløysinga til datautstyret (dpi) og dei reprotekniske alternativa som er tilgjengelege, og sjølvsagt dei økonomiske rammene for oppdraget.

• Ajourføring og oppdatering - Å ajourføre topografiske kartverk er ei vanskeleg oppgåve. - Den geometriske oppbygginga av kartet, den valde reproduksjonsprosessen og graden av generalisering må naturlegvis ikkje gjere det vanskelegare å ajourføre kartet seinare. - Dei aktuelle og nødvendige rettingane må utførast like nøyaktig og med den same grafiske utforminga som på den første utgåva av kartet.

Samanhengen i den kartografiske generaliseringsprosessen Generaliseringa skal resultere i eit kartbilete som inneheld mykje infor­ masjon, men som likevel er lett å lese og lett å tolke. Med dette i tankane må ein først redusere kartinnhaldet til det som er nødvendig og teknisk mogleg. Deretter prøver ein å framheve det viktigaste (hovudtema). Det mindre viktige innhaldet blir forenkla, redusert eller dempa ned.

Figur 79 Originalen til venstre viser eit vassystem som er altfor detaljert i forhold til måle­ stokken. Til høgre er mengda av detaljarforenkla eller redusert, og det er blitt lettare å orientere seg

168

Kapittel 7 - Generalisering

Denne vekselverknaden mellom utelating, neddemping og overdriving eller framheving følgjer generaliseringsprosessen frå kartutkast til ferdig manuskript. For å kunne framstille eit vel avbalansert kartbilete er det nødvendig å halde fast ved samanhengen i punkta ovanfor, ikkje som absolutte reglar, men som praktiske råd. Desse råda vil nok vere til hjelp i arbeidet med å lage eit produkt som er i samsvar med formålet.

Figur 80 Her er to eksempel på korleis ulike objekt vil sjå ut når målestokken blir endra. Dette gjeld for punkt, linje og areal

Figur 81 Ein kan bg generalisere ved å redusere datamengda. Reduserer ein så og så mange punkt på ei linje, kan ein presentere linja (streken, kurva) med færre svingar og dermed gi eitforenkla bilete. Skissene forklarer korleispunktmengda kan reduserast.

Den nedre skissa viser ein mykje brukt metode for punkt- eller linjeuttynning, nemleg den såkalla korridor- eller røyrmetoden. Denne metoden går ut på å leggje ein korridor rundt om eit linjeforløp. Punktmengda på linja kan så tynnast ut. Som regel beld det med eitt til to punkt i kvar korridor. Ein reknar ut kvar linja vil bryte ut av korridoren, og deretter tek ein fatt på ein ny korridor.

Det kan vere nyttig å ta i bruk ein kombinasjon av dei ulike metodane, avhengig av målemetode og generaliseringsgrad.

Kapittel 7 - Generalisering

169

Graden av generalisering Generaliseringsgraden kan delast inn i to grunnleggjande operasjonar:

1 undertrykkje 2 framheve

(og utelate) (og overdrive)

Vidare kan vi generalisere lett eller kraftig. Ved ei lett generalisering gjer vi ei minimal geometrisk endring i måten objekta er plasserte på i forhold til kvarandre. Da framstiller vi gjerne objekta med tynne strekar og relativt mange detaljar.

Ei kraftig generalisering inneber at visse utvalde objekt blir spesielt framheva og plasserte utanfor eller ved sida av sine opphavlege posi­ sjonar. Da vil dei stå fram med tjukke strekar og ganske store symbol.

Formålet med kartet har mykje å seie for graden av generalisering. Det gjeld ikkje minst den grafiske utforminga av symbola og den tillatne geometriske toleransen.

Når tek generaliseringa til? Verken menneskeskapte objekt eller ulike naturformer kan visast i abso­ lutt grunnriss, så prinsipielt er alle kart i utgangspunktet generaliserte.

Opp til målestokk rundt 1 : 5000 (Økonomisk kartverk) kan dei origi­ nale oppmålingsdata i mange tilfelle visast nokolunde naturtru. Unntak kan vere jernbanespor og vegsystem. I målestokk 1 : 10 000 blir vegar viste med dobbel strek, men denne vegbreidda er ikkje i samsvar med røyndommen. Den doble streken er eit symbol. Ut frå teiknforklaringa på kartet kan vi sjå kva dei ulike symbola står for.

Generelt kan vi seie at generaliseringa tek til når kartet blir vanskeleg å lese, eller når den grafiske uttrykksforma blir for komplisert og ikkje gir eit klart bilete. Når vi går frå ein stor målestokk til ein mindre, må vi nesten alltid generalisere kartobjekta.

Generaliserer vi eit kart som skal presenterast i ein mindre målestokk, må vi ikkje gløyme å jamføre med standarden for den aktuelle måle­ stokken.

170

Kapittel 7 - Generalisering

Forslag til oppsett av manus for generalisering (frå utkast til kartmanuskript) Dette skjematiske oppsettet viser aktuelle fasar i avgjerdsprosessen frå utkast til ferdig manuskript.

Start

Behovet blir definert

- økonomiske rammer? - kva er ønskeleg, og kva er mogleg?

Trinn 1

Formålet

- krav til innhald, utsjånad og geometri

Trinn 2

Utkast til generalisering

-

avgrensing klassifisering av objekt og informasjonsinnhald målestokk basismateriale/kjeldemateriale lesekvalitet ajourføring

Trinn 3

Grafisk utforming

-

utkast til signaturplan val av fargar storleik og form på symbol farge på og i symbol

Trinn 4

Grafisk generalisering

Bruk av planen der ein tek omsyn til alle faktorar, spesielt når det gjeld å velje ut frå grunnmaterialet for å kunne oppfylle dei krava og toleransane som blei sette opp i formålet med kartet.

Trinn 5

Samla vurdering og eventuelle korrigeringar

Resultatet: - godt - ikkje tilfredsstillande

Ferdig kartmanuskript

Slutt

Konkrete metodar Vi kan dele inn generaliseringsprosessen ved å stille tre spørsmål: • Kvifor må vi generalisere? • Når bør vi generalisere? • Korleis skal vi generalisere?

Det første spørsmålet blei drøfta i pensum for VK1. For å kunne svare på spørsmålet om når vi bør generalisere, kan vi sjå nærmare på tre forhold: • karttilstanden

• om kartet inneheld storleikar som krev generalisering • handteringa av sjølve generaliseringsprosessen

171

Kapittel 7 - Generalisering

Karttilstanden fortel oss om kartet er overfylt, om objekta veks saman eller er i konflikt med kvarandre. Storleikar som krev generalisering, kan vere tettleik, fordeling og avstand mellom objekta. Handteringa av sjølve generaliseringa viser til gangen i generaliseringsprosessen og valet av parametrar. Det siste spørsmålet, korleis vi skal generalisere, er knytt til ei rekkje omgrep som nesten er å sjå på som standard. Det gjeld både manuell (analog) og automatisert kartografisk generalisering. Nokre av desse omgrepa er lista opp saman med det tilsvarande ordet på engelsk. (Det meste av faglitteraturen er skriven på engelsk.)

Areal til linje, linje til punkt Forstørring av viktige objekt Forstørring av symbol Forenkling, fjerning av mindre viktige objekt Fråskiljing Glatting Gruppering av semantisk like objekt i klassar Representasjon av ei gruppe med eit mønster av færre symbol Samanslåing av for eksempel to parallelle linjer Samanslåing av semantisk like objekt Utfylling Utval av viktige objekt

Collapse Exaggeration Enhancement Simplification Displacement Smoothing Classification

Typification Merge Aggregation Amalgamation Refinement

Kan du forklare dette? / Kvifor generaliserer vi? / Kan du nemne generelle prinsipp for generalisering?

/ Kva skil generalisering frå ajourføring?

/ Kan du nemne spørsmål som må avklarast før sjølve generalise­ ringa kan ta til?

Automatisert generalisering Vurderingsevne eller bunde regelverk Til dei første spede forsøka pa automatisert (programbasert) generalise­ ring nytta ein algoritmar som tynnar ut databasen ved å fjerne punkt. Algoritmar blir definerte som eit sett med instruksar for å løyse eit pro­ blem. Punkt som blir fjerna, kallar somme dublettar; det er punkt ein kan fjerne utan at framstillinga av objektet blir redusert i særleg grad.

Den enklaste måten a redusere data på var å fjerne kvart x. punkt i datasettet utan å ta omsyn til den endelege utforminga av objektet. Det overraskar vel ingen at det førte til svært uønskte resultat.

172

Kapittel 7 - Generalisering

Vurderingsevne Det er mogleg å setje opp faste reglar for korleis einskildtema vil opp­ føre seg under ei generalisering, men eit kart eller ein kartbase er som regel sett saman av fleire tema som påverkar kvarandre. Representa­ sjonen og generaliseringa av eitt tema vil i stor grad kunne påverke generaliseringa og representasjonen av andre tema på kartet. For eksempel vil det vere viktigare å få med ei einsleg lita hytte langt inne på fjellet enn eit einskilt hus i eit bustadfelt. Elles er det viktig å merke seg at eit generalisert kart vil bere preg av kva det skal brukast til. Generaliseringa av mindre viktige tema blir i større grad styrt av plasseringa til dei viktige tema. Tradisjonelt er den kartografiske generaliseringa utført av kartografen. Sjølv om kartografen har ein del reglar å gå etter, vil han heile tida vur­ dere samspelet mellom dei ulike objekta på kartet. Ein del av reglane kan ein overføre direkte til ein datamaskin, mens det er vanskelegare, for ikkje å seie umogleg, å lære ein datamaskin vurderingsevne. Skal ein overføre kunnskap til datamaskinen, må kunnskapen først formaliserast til klare reglar. Eduard Imhof skriv ein stad: «Innhaldet og den samansette grafiske strukturen i eit komplekst kartbilete kan aldri bli komplett eller fullstendig framstilt ved hjelp av ei automatisk innretning. Maskinar, diverse utstyr eller ein elektronisk hjerne har verken geografisk vurderingsevne eller grafisk estetisk sans. Den grafiske utforminga av det vanskelege kartarbeidet vil framleis for det meste vere ei oppgåve for personen som teiknar kartet.» (Fritt omsett)

Det er ikkje alle som er heilt einige med Imhof. Det skal bli spennande å sjå kor langt ein kjem med automatisert generalisering dei nærmaste åra.

Bunde regelverk I presentasjonsdelen av eit geografisk informasjonssystem vil automati­ sering av generaliseringsprosessen vere ei svært viktig oppgåve. Data bør lagrast uavhengig av målestokk, og derfor må ein kunne utføre ei kartografisk generalisering slik at det er mogleg å presentere resultatet i ulike målestokkar. Den automatiserte kartografiske generaliseringa kan vi sjå på som eit samspel mellom • reglar med matematiske føresetnader • formalisert kunnskap • intuitiv kunnskap, vurderingsevne Imhof seier at vi aldri kan automatisere heile generaliseringsprosessen. Likevel må det vere eit mål å forske vidare for om mogleg å flytte grensa mellom den formaliserte og den intuitive eller estetiske kunn­ skapen.

Kapittel 7 - Generalisering

173

/Forsking Reglar med matematiske føresetnader

Formalisert kunnskap

Intuitiv kunnskap Forsking ....?

Figur 82 Er det mogleg å få til ei automatisk kartografisk generalisering?

Status i dag Automatisert kartografisk generalisering er eit heller tynt kapittel i det kommersielle GIS vi har i dag. Det som finst, er stort sett tynning av punkt langs ei linje, og dessutan utval og fjerning av objekt etter type eller storleik. Unntaket er eit system som gjer bruk av det som på engelsk blir kalla «amplified intelligence», som blir forklart seinare i kapitlet. Men det blir stadig forska på temaet automatisert kartografisk generalisering.

Presentasjonsmetodane som er i bruk i GIS i dag, er i stor grad tilpassa tradisjonell eller klassisk kartframstilling. Ein tek ofte utgangspunkt i tradisjonelle arbeidsoppgåver og prøver å automatisere dei. Det er sjølvsagt viktig å kunne modernisere og automatisere ei rekkje manu­ elle prosessar, men det er kanskje enda viktigare å kunne løyse nokre av dei nye oppgåvene. Det bør dg understrekast at for dei fleste grup­ pene som bruker GIS, er ikkje kartografisk generalisering ei tradisjonell oppgåve. Generelle prinsipp for generalisering som hovudsakleg har vore knytte til analoge kart, gjeld dg ved bruk av digitale kartdata og digitale tek­ nikkar. Men generalisering av digitale kartbasar krev i tillegg til det som allereie er gjennomgått, andre teknikkar og andre måtar å tenkje på enn det vi er vande til. Vi må sjå generaliseringa i eit vidare perspektiv.

Gis og automatisert kartografisk generalisering Det er vanleg å dele GIS inn i tre nøkkelkomponentar:

• teknologi (det kan omfatte maskinar og programvare)

• databasar • infrastruktur

Så lenge den automatiske generaliseringa ligg på det nivået vi har i dag, vil den kartografiske generaliseringa, eller mangelen på kartogra­ fisk generalisering, ofte vere lokalisert til databasen. Det vil eigentleg seie at kartografisk informasjon for ulike målestokkar er separert i ulike databasar.

Kapittel 7 - Generalisering

174

Figur 83 Målestokkavbengige databasar

Dette er ein konsekvens av at dei geografiske informasjonssystema er tilpassa tradisjonelle metodar. Kartinformasjon i ulike målestokkar blir lagra og halde ved like kvar for seg. Det ideelle systemet vil ha alle data, både kartinformasjon og annan informasjon, lagra i éin database. All kartografisk generalisering vil da gå føre seg i denne databasen.

Figur 84 Målestokkuavbengige databasar

Pa denne maten kan ein unngå dobbeltlagring, og det vil vere nok å oppdatere éin database ved eventuelle endringar. Vidare kan ein pro­ dusere fleksible, målestokkuavhengige kart, og ein er sikra at teik­ ningar av kartet i ulike målestokkar stemmer overeins.

Problemet i dag er at det er store datamengder som skal generaliserast, og at komplette generaliseringssystem enda ikkje er ferdig utvikla. Der­ for må ein bruke interaktiv redigering kvar gong ein skal produsere eit kart i ein mindre målestokk. Ein kan dg gjere det slik at ein lagrar all informasjon i ein database. I tillegg legg ein så inn data om kva som skal vere med av ekstra informasjon i dei ulike målestokkane. Men talet

Kapittel 7 - Generalisering

175

på aktuelle målestokkar vil framleis vere sterkt avgrensa. Dessutan må ein oppdatere tilleggsinformasjonen kvar gong sjølve databasen blir oppdatert.

Fordelar og ulemper med automatisert generalisering Automatisert generalisering krev at dataprogrammet kan handtere ei rekkje reglar og eit hav av grenseverdiar og ulike parametrar. Men ein del av desse reglane kan vise seg å vere i strid med kvarandre. I det som følgjer, skal vi sjå nokre eksempel på dei fordelane bruken av automatisert generalisering, regelverk og skjønn gir. Det finst problem dg, og ikkje sjeldan oppstår dei fordi dataprogramma manglar evna til å vise skjønn. Grenseverdiar blir ofte nytta. I regelen blir dei topografiske objekta i eit kartverk tynna ut etter storleik, slik at objekt eller element under ein viss grenseverdi, som er avhengig av temaet, blir fjerna.

Men bruken av grenseverdiar er ikkje uproblematisk. Det er ofte slik at mange små element blir samla til ei stor flate. Eit eksempel kan vere at hus som står kvar for seg, blir endra til flater som representerer ein by eller eit tettbygd strøk. Problemet kan da bli kva for ein grenseverdi ein skal setje, eller kor mange hus som må til for at det skal kunne reknast som tettbygd strøk. Ved klassisk generalisering ville kartografen løyst problemet ved å vise skjønn i kvart einskilt tilfelle. Kanskje må vi i dag innsjå at visse generaliseringsoppgåver berre lét seg løyse ved bruk av skjønn. I mange tilfelle må vi velje eit både - og. Vanskelege oppgåver må vi løyse ved hjelp av automatisert generalise­ ring så langt det er rad, og så manuell redigering (editering) når det blir kravd estetisk sans og utstrekt bruk av skjønn.

Linjeuttynning Dei fleste einskildtema blir generaliserte ved hjelp av rutinar som skal jamne ut, glatte, tynne ut eller med andre ord fjerne detaljar frå polygonar, frå ein viss storleik og nedover. Ved linjeuttynning fell linjestykke under ei viss lengd bort. Når ein bruker denne metoden, speler det ei viss rolle kor tett punkta er målte. Sjølve uttynninga er basert på bruk av grenseverdiar, og desse verdiane bør vere fastlagde før generaliseringa tek til.

Generaliseringsrutinen samanliknar ei linje med nabolinjene og reknar ut vinklane som oppstår i punkta mellom linjene. Der vinkelen mellom to linjer ikkje overskrid grenseverdien, blir punktet fjerna. Så kan vi gå vidare til neste nabopar. Metoden har ei ulempe som viser seg når ei lita vinkelendring på eit langt linjestykke fjernar eit punkt som eigent­ leg ikkje burde bli fjerna. Resultatet er at det spesielle kurvemønstret til linja eller karakteristiske trekk blir borte. I slike situasjonar burde syste­ met (programmet) vist skjønn og ikkje sletta punktet. (Sjå linje- og punktuttynning ved bruk av korridor- eller røyrmetoden.)

176

Kapittel 7 - Generalisering

Figur 85 Eksempel på ut­ tynning ved bruk av vinkelmetoden. Tynn strek viser det opphavlege forløpet til linja, tjukk strek viser det generaliserte forløpet

Små flater (samanslåing) Eit karakteristisk trekk ved norskekysten er dei tusentals små og store øyane. Etter grenseverdiregelen ville dei aller fleste av desse øyane bli fjerna ved ei automatisert generalisering. Men til saman utgjer alle øyane svært store areal, så det vil ikkje vere realistisk å fjerne dei.

Eksempel 1

I eksemplet med alle dei små øyane langs kysten går generaliseringsrutinen ut på at vi slår saman ein del øyar til færre øyar. Så langt det lét seg gjere, skal desse nye øyane dekkje eit areal som er tilnærma likt arealet for alle dei små øyane. I dag finst det programrutinar som langt på veg klarer å løyse slike problemstillingar. Men i praksis er ikkje denne løysinga heilt akseptabel. Kva for ein generaliseringsfilosofi skal vi da satse på? Den mest nærliggjande framgangsmåten er å teikne opp dei største småflatene (samanslåing av små øyar) og der­ etter fylle opp området med så mange småflater som det er plass til. Denne måten å tenkje på er forståeleg for menneske, men det å dikte opp heilt nye småflater, på heilt andre stader enn der dei små øyane opphavleg låg, skaper store problem for automatisert kartografisk generalise­ ring. Å skulle implementere (setje i verk) ein slik generaliseringsrutine for å løyse denne typen problem­ stillingar skaper verkeleg store problem.

Figur 86 Eksempel på generali­ sering av små flater. Til venstre dei opp­ havlege data, til høgre generaliserte data

Eksempel 2

I ei bygd på Vestlandet er det mange små frukthagar. Dei fleste av hagane er eigentleg mindre enn det som er sett som minste grenseverdien (arealgrensa). På kart i stor målestokk er ikkje dette noko problem, problemet

Kapittel 7 - Generalisering

177

oppstår når det same området skal presenterast på eit kart i liten målestokk (oversiktskart). Med dei grense­ verdiene som er sette, vil ei automatisert generalisering fjerne alle jordlappane. Ved ei klassisk generalisering ville vi prøve å halde på nokre av frukthagane eller slå nokre av dei saman, for på den måten å ta vare på det karakteristiske ved terrenget. Dermed ville vi bryte regelen om å fjerne alle små flater under ein viss stor­ leik. For å løyse denne oppgåva var det ein stor fordel å kunne bruke skjønn. Det å formalisere ein einskild regel er greitt, men å lage ein regel som samtidig kan setje seg sjølv til sides for å awege eller vurdere situasjonen, det er vanskeleg. Fak­ tisk er det svært vanskeleg å lage program som klarer slike oppgåver.

Figur 87 Eksempel på samanslåing av flater med vektormetoden 1 Utvida småflater 2 Dei utvida småflatene blir slegne saman 3 Dei samanslegne flatene blirformin­ ska til rett storleik

Eksempel 3

Vi kan kanskje seie at det er aktuelt å bruke dei same reglane for flategeneralisering som for linjegeneralisering. Det dreier seg da om dei tilfella av generalisering der flata eller flatene kan oppfattast som ein lukka poly­ gon. Ein av metodane som blir brukte, er å utvide småflatene med ein storleik som er tilpassa den måle­ stokken ein ønskjer, kople saman med andre utvida småflater og til slutt forminske dei samankopla småflatene til den opphavlege storleiken. Sjå skisse.

Eksempel 4

Det har vist seg at det er ganske effektivt å slå saman tettliggjande små areal til større einingar for så å forma­ tere data til rasterform. Deretter må ein lukke alle «hola» mellom areala, det vil seie alle hol eller mellomrom som ikkje overstig ein viss grenseverdi eller inneheld andre og viktigare objekt.

To eller fleire objekt No forstår vi at automatisert generalisering som berre skal ta for seg eitt objekt, kan skape problem. Da er det ikkje så vanskeleg å førestelle seg problema som kan oppstå når det er snakk om to eller fleire objekt. Datamengda aukar, og kompleksiteten aukar, og faren for at dei gene­ raliserte tema skal kollidere, er svært stor.

Kapittel 7 - Generalisering

178

Eksempel

Det er nok overkommeleg å formulere ein regel som skal flytte objekt vekk frå vegnettet, men om det ikkje er tilstrekkeleg med plass ved sida av vegen, kva gjer vi da? Det er her dei store problema oppstår. Det er her generaliseringsreglane og særleg dei reglane som skal ta for seg alle unntaka, ikkje strekkjer til. Ein av grunnane til det er at løysinga ikkje er den same i kvart einskilt til­ felle. Med andre ord: Ingen situasjonar er heilt identiske.

Topologi Topologi blir definert som læra om korleis geometriske storleikar ligg i forhold til kvarandre, og korleis dei heng saman. Topologi skildrar naboskapsforhold, det vil seie forholdet mellom knutepunkt, lenkjer og (lukka) polygonar. Når ein generaliserer, er det viktig at ein tek vare på den topologiske samanhengen og oppbygginga sjølv om målestokkforholdet endrar seg. Her er eit eksempel: Ein generalisert kystkontur og eit elveløp som går saman (elva renn ut i havet), og som har eit felles knutepunkt, bør vere kopla til det same felles knutepunktet etter generaliseringa dg. Dette bør kontrollerast. I visse tilfelle må det manuell redigering til for å få eit akseptabelt resultat.

Ein annan føresetnad for å ta vare på topologien er at linjer som ikkje kryssar kvarandre på originalkartet, heller ikkje skal gjere det etter generaliseringa. Det er nemleg slik at matematisk glatting lett kan over­ drivast, med det resultatet at linjer skjer kvarandre. Blir ei uønskt linje trekt over ein lukka polygon, kan det påverke fleire forhold. For det første kan flata (arealet) bli framstilt feil, og for det andre kan om­ kretsen bli redusert. Og blir det brukt dekkfarge på polygonen - for eksempel blått vatn - kan fargeflata bli delt. Hugs at alle polygonar må vere lukka.

Hugsar du dette? / Kva har vurderingsevne med generalisering å gjere? / Kva tenkjer du på med bunde regelverk? / Kan du nemne nokre fordelar og ulemper med automatisert gene­ ralisering?

/ Kva er samanhengen mellom topologi og generalisering?

Kapittel 7 - Generalisering

179

Forsking Vi kan dele forskinga på automatisert kartografisk generalisering inn i tre fasar: • Utforming av idear og grunnleggjande modellar • Generalisering med fastare reglar og rammer

• Forsking på delar av generaliseringsprosessen Den første fasen er kommen godt i gang. Det er allereie utforma ei rekkje grunnleggjande modellar. I den andre fasen blir det utvikla modellar som vil gi generaliseringa noko fastare reglar og rammer. Denne fasen er svært omfattande og til dels komplisert. Han er vanske­ leg både å forstå og å forklare. Den tredje fasen i denne forskinga er ikkje mindre vanskeleg. For ulike forskingsinstitusjonar vil det å ta ut ein eller nokre få delar av generaliseringsprosessen og studere dei i detalj vere ganske problematisk i seg sjølv, og dei ulike generaliseringsprosessane vil heilt sikkert komme til å påverke kvarandre når dei skal setjast saman til ein heilskap.

Modellar Opp gjennom åra er det presentert ei rekkje modellar for kartografisk generalisering. Joel L. Morrison CA theoretical framework for cartographic generalization with emphasis on the process of symbolization) har presentert ein formalisert generaliseringsmodell. Denne modellen tek utgangspunkt i situasjonen til kartografen, går via visse transformasjonar og endar opp i dei fysiske elementa i eit kart. Det vil seie at dei ulike karttema som er klassifiserte eller koda, blir forenkla. Forenklinga kan gå ut på å redusere talet på tema. Kartet, som no berre har eit fåtal tema, kanskje ikkje fleire enn to til tre, kan så knytast til spesielle sym­ bol (som kan representere større område) og presenterast.

Ein annan modell ser på kvar den kartografiske generaliseringa kan utførast. Dette viser eit viktig skilje mellom modell eller modellgeneralisering på den eine sida og kart og kartografisk generalisering på den andre. Den kartografiske generaliseringa kan ta utgangspunkt i ein modell eller eit digitalt kart, men målet vil alltid vere å lage ein presen­ tasjon. Generaliseringa av modellen kan skje uavhengig og utan at det nødvendigvis må resultere i kartpresentasjon. Målet kan like gjerne vere a utføre visse matematiske utrekningar.

Bruken av ein digital terrengmodell kan vere eit praktisk eksempel. Denne modellen kan for eksempel brukast nar ein skal rekne ut masse og vassavrenning. Ein slik terrengmodell er ikkje noko anna enn eit bilete av røyndommen, men som modell kan han forenklast, eller han kan generaliserast. Dette viser kva modellgeneralisering kan vere. (Modellen er presentert av Briiggermann, Grunreich og Meyer.)

180

Kapittel 7 - Generalisering

Nytt omgrep: «amplified intelligence» Automatisk kartografisk generalisering har innført eit relativt nytt omgrep, det engelske uttrykket «amplified intelligence». Direkte omsett til norsk blir det auka innsikt. Når vi bruker dette omgrepet, tenkjer vi på eit samarbeid mellom datasystemet og kartografen. I utgangspunktet må kartografen utføre ein del av generaliseringa ved å redigere på skjermen, men etter kvart som han gjer endringar, vil systemet føre sta­ tistikk over dei for den aktuelle målestokken. Denne statistikken kan systemet gjere seg nytte av for å lære av feila sine, og andre delar av kartet med tilsvarande objekt kan i større grad generaliserast automa­ tisk. Etter kvart som statistikken blir utvida, vil sjølve systemet på ein måte forbetre seg sjølv. Ein kan dg tenkje seg at den lagra (oppsamla) kunnskapen i systemet kan brukast til å lage betre regelbaserte system ein gong i framtida.

Eksempel

Generaliseringa kan ta til med at vi tek for oss éi kartrute om gongen (vanlegvis 10 cm x 10 cm rute) for å få oversikt. Vi oppdagar fort at det står to, tre, fire og fem hus i små klyngjer i fleire ruter. Når vi generaliserer, blir desse husa erstatta med eit symbol. Når vi har generalisert den første ruta og husklyngja har fått sitt symbol, legg vi inn i programmet ein del parametrar som seier at alle stader der det står frå to til fem hus innanfor ein radius på for eksempel 100 m, skal dei erstattast med eit symbol. Datamaskinminnet fører så statistikk på bakgrunn av dei parametrane vi har lagt inn, og utfører ei automatisert generalisering.

Figur 88 Generalisering av små husklyngjer gir eitt symbol som skal repre­ sentere alle. 1 og 2 kan vere eksempel på einskildhus i grunnriss som ved endra og mindre målestokk kan bli erstatta med eit symbol som representerer heile husklyngja fsterkt forstørra). Eksemplet over figuren forklarer korleis ein prinsipielt kan utføre ei automatisert delgeneralisering

Kapittel 7 - Generalisering

181

Vi repeterer / Kva meiner vi med modellar og generalisering? / Kva ligg i omgrepet «amplified intelligence»?

Oppsummering Automatisk kartografisk generalisering er lite utbreidd i dei kommersi­ elle geografiske informasjonssystema vi har i dag, men det er ein god del aktivitet innanfor ulike forskingsmiljø. Dessverre konsentrerer forskinga seg berre om visse delar av generaliseringsprosessen, og der­ for er det enno eit stykke igjen til vi har brukande og komplette generaliseringssystem. Det finst mange ulike modellar og strategiar for gene­ ralisering, men framleis blir det diskutert kor mykje av generaliserings­ prosessen som eigentleg kan automatiserast.

Repetisjonsoppgåver 1 Kva er generalisering? 2 Kva for eigenskapar kan knytast til klassisk generalisering? 3 Generaliseringsprosessen omfattar ei rekkje omgrep. Kan du nemne nokon av dei? 4 Kvifor er det nødvendig å generalisere?

5 Kan du seie litt om vurderingsevne (fri generalisering) og bunde regelverk (lovmessig generalisering) i samband med kartografisk generalisering? 6 Kva seier Eduard Imhof? Kva slags konklusjon kan vi trekkje av det han seier? Er alle einige med Imhof? 7 Nemn faktorar som påverkar generaliseringsprosessen.

8 Kan du gjere greie for metodar som reduserer datamengda? 9 Når er det behov for å generalisere?

10 Nemn fasar i arbeidet frå det første utkastet til ferdig manuskript.

11

Korleis skil automatisert generalisering seg frå klassisk generalisering?

12 Gi eksempel på vurderingsevne og generalisering og generalise­ ring og bunde regelverk.

13 Korleis er situasjonen i dag når det gjeld kartografisk generalise­ ring i GIS? 14 Kva blir sagt om metodar, modellar og forsking i avsnittet om GIS og kartografisk generalisering? 15 Gjer greie for fordelar og ulemper med automatisert generalisering.

16 Nemn moment i tilknyting til den forskinga på automatisert gene­ ralisering som går føre seg i dag. 17 Kva for eit nytt omgrep blir innført ved automatisk kartografisk generalisering?

182

Kapittel 8

PROSJEKTARBEID

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til korleis eit prosjekt er bygd opp

• kjenne til korleis ein planlegg sjølve arbeidsprosessen • kunne utarbeide og presentere eit prosjektarbeid etter oppgitt tema

Dette kapitlet skal dekkje modul 3 i læreplanen for kartografi og hovudmoment nr.

lk:

«Elevene skal kunne samarbeide om aktuelle prosjektoppgaver»

Innleiing Kva er prosjektarbeid? Berthelsen, Illeris og Poulsen gir denne definisjonen:

«Prosjektarbeid definerer vi som et pedagogisk arbeidsmønster hvor elever eller studenter i samarbeid med lærere og/eller andre ut­ forsker og behandler ett eller flere problemer i sammenheng med de samfunnsforhold og den virkelighet de(t) forekommer i. Dette innebærer at arbeidet skal gi stadig sterkere opplevelse, dypere erkjennelse og økt perspektiv, at problemene angripes og belyses fra forskjellige synsvinkler uavhengig av tradisjonelle faggrenser, og at valg av teorier, metoder og redskaper styres ut fra de valgte pro­ blemer. Lærernes rolle er ikke bare å formidle kunnskaper, men også i solidaritet med elevene å fungere som igangsettere, inspira­ torer, grensesettere, veiledere og konsulenter. Arbeidet skal munne ut i et konkret produkt som kan være en munt­ lig eller skriftlig rapport, eller som kan uttrykkes gjennom andre medier eller handlinger.»

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

183

Organisering og gjennomføring Prosjektarbeid stiller visse krav til organisering og gjennomføring og har blant anna desse kjenneteikna:

• Det tek utgangspunkt i eit problem eller eit problemområde som ein skal studere nærmare, eller i idear om eit produkt som skal produse­ rast (presenterast). • Det blir planlagt og gjennomført i samarbeid mellom elev(ar) og lærar. • Det integrerer teori og praksis. • Arbeidsprosessen krev at ein hentar inn, gjennomarbeider og vurde­ rer informasjon, og innbyr til ulike arbeidsmåtar og uttrykksformer. • Det kan ha lokal tilknyting, men dg regionalt eller internasjonalt preg. • Det er ofte tverrfagleg og krev kunnskap og innsikt på ulike fag­ område. • Det er tidsavgrensa. • Det resulterer i eit produkt, det vil seie resultat og erfaringar som ein kan formidle til andre. • Det blir vurdert i fellesskap av lærar og elevar.

Samarbeid og medansvar Samarbeid er eit sentralt prinsipp i prosjektarbeid. Det inneber blant anna at elevane er med og tek ansvar for dei vala som blir gjorde, og for gjennomføringa av den prosessen som fører fram til produktet. Det vil dg seie at elevar og lærarar vel emne og problemstillingar i felles­ skap og samarbeider om planlegging, gjennomføring og vurdering. Det sentrale produktet er at elevane lærer noko. Eit vilkår for prosjekt­ arbeidet er at lærarane respekterer dei vala elevane gjer, og tek omsyn til at det først og fremst er behova og ønska til elevane som skal vere utgangspunktet for valet av problemstillingar, organisering og gjennom­ føring. Den viktigaste oppgåva til læraren er å rettleie ut frå rammer og mål.

I praksis viser det seg at samarbeid byr på store utfordringar. I visse til­ felle kan somme elevar ønskje å trekkje seg ut av samarbeidet, eller dei blir støytte ut av dei andre elevane. Andre gonger fungerer ikkje sam­ arbeidet fordi elevane ikkje heilt veit kva dei skal samarbeide om. Ein føresetnad for samarbeidet er at alle har klart for seg kva som er målet for arbeidet, og at dei har ei felles forståing av kva som er problemet. Elevane må dg vite kva som blir kravd av gruppa og av kvar einskild elev i gruppa. Det er viktig å avklare forventningar til medelevar og lærarar og utvikle undervisningsopplegg som fangar opp problem der­ som forventningane ikkje blir innfridde.

184

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

Prosjektarbeid, samspel mellom teori og praksis I prosjektarbeid blir det lagt vekt på å integrere teori og praksis. Det kan skje på fleire måtar, for eksempel ved å knyte kontaktlinjer mellom det som skjer på skolen og utanfor skolen, og mellom allmennfaga og yrkesfaga.

Elevane er sjeldan heilt utan erfaring, kunnskap, meiningar eller hald­ ningar når det gjeld eit emne eller eit problem. Ofte kan eit prosjekt­ arbeid ta utgangspunkt i nettopp eleverfaringar, og elevane kan ha mykje å komme med undervegs i arbeidet. I ein tidleg fase av arbeidet kan vi stille desse spørsmåla: • Kven har personlege erfaringar knytte til dette emnet? • Kva for spørsmål er det viktig å ta opp? • Kvifor er desse spørsmåla så viktige? • Kva ventar vi å få ut av arbeidet med dette emnet? Når elevane arbeider med eit emne eller skal ta stilling til eit problem, gjer dei heile tida erfaringar som det kan setjast ord på. Dei skal sam­ arbeide, dei skal skaffe fram og arbeide med informasjon, dei skal lese ei teikning eller ei arbeidsforklaring, eller dei skal utføre ei konkret oppgåve. Det er viktig å få erfaringane klart fram i tankane og kunne setje ord på dei og bruke dei vidare som utgangspunkt for refleksjon og debatt. Prosjektarbeid gjer det mogleg å søkje etter alternative løysingar på eit problem og samtidig finne fram til nye framgangsmåtar for å løyse praktiske problem. I neste omgang blir det kravd at elevane skal prøve å kontrollere om forklaringane og framgangsmåtane held mål. Prosjektarbeid vil kunne fremme balansen mellom respekt for tradi­ sjonar og etablert kunnskap og lærdom og ei kritisk haldning som er nødvendig for å få til endringar, utvikle ny kunnskap og innsikt og setje kunnskapen saman på nye måtar. Samfunnsrelatert prosjektarbeid vil dg kunne utvikle den samfunnskritiske haldninga hos elevane.

Viktige fasar i prosjektarbeidet 1 Analyse -

førebuingsfasen problemformulering planleggingsfasen

2 Gjennomføringsfasen -

kreativ idéproduksjon prinsippløysing detaljering

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

185

3 Produktframstilling -

disponering rapportskriving

4 Oppfølgingsfasen -

evaluering

Disposisjon for prosjektet • Framside emne med passande illustrasjon • Tittelside • Forord • Innhaldsliste • Innleiing målsetjing omfang • Hovuddel innhald (oversikt over dei viktigaste underpunkta) • Oppsummering samandrag konklusjon • Litteraturliste

Framside Det første inntrykket lesaren får av prosjektoppgåva, er framsida. For­ sida skal gjere lesaren interessert, og derfor bør ho vere attraktiv og samtidig gi dei mest nødvendige opplysningane. Det kan for eksempel vere • tittelen på prosjektoppgåva, gjerne med ein undertittel som seier litt meir om problemstillinga • kven som har skrive oppgåva Smak og behag kan ein alltid diskutere, men mange meiner at framsida bør vere så rein som mogleg, ikkje overlessa med opplysningar eller illustrasjonar.

Tittelsida På denne sida skal lesaren raskt få oversikt over prosjektet. Tittelsida skal i det minste innehalde

• oversikt, for eksempel Prosjektrapport utført ved................. • tittel • kort samanfatning (formål, innhald, konklusjon(ar) og eventuelle forslag)

186

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

• deltakarar • godkjenning med stad, dato og underskrift av rettleiaren • presisering av at skolen ikkje er ansvarleg for funn og konklusjonar i rapporten

Forord I denne delen skal ein gi plass til opplysningar og kommentarar som ikkje høyrer heime i sjølve rapporten: praktiske opplysningar som omtale av personar, om det er første eller andre prosjekt, kva for eit fag prosjektet er knytt til, kvar informasjonen er henta frå, osv. Forordet skal underskrivast av kvar gruppedeltakar.

Innhaldsliste Her skal ein setje opp ei oversiktleg liste over innhaldet i rapporten. Kapittelinndeling og namn skal stå nøyaktig som inne i rapporten. Sidetalet skal stå til høgre. Tittelsida blir rekna som side 1, men vi set ikkje nummer på sidene før etter innhaldslista. Litteraturliste etter hovuddelen skal dg vere med her.

Innleiing Innleiingskapitlet skal systematisk og logisk føre lesaren inn i prosjektet og bør innehalde desse delane: • Grunngiving av val av problemområde

• Målet med prosjektet • Kartlegging av problemområdet • Avgrensing av problemet • Presisering av problemstillinga • Grunngiving av val av metode/framgangsmåte/arbeidsmåte

Hovuddel Hovuddelen skal delast inn i kapittel og underkapittel. Dersom rappor­ ten inneheld mange funn og konklusjonar, kan det vere lurt å lage korte konklusjonar etter kvart kapittel.

Eigenrapport Her gjer gruppa greie for si eiga erfaring med prosjektarbeidet. Organi­ seringa av arbeidet og ei mest mogleg nyansert vurdering av eiga læring høyrer heime her. Denne delen skil seg ut frå resten av rap­ porten og kan derfor leverast som ein separat rapport. Dersom eigenrapporten er del av den faglege sluttrapporten, kan han gjerne ha eiga sidenummerering.

187

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

Vedleggsdel Bakgrunns- og referansemateriale bør ein sortere ut og plassere til slutt i rapporten. Vedleggsdelen skal ha ei godt merkt framside. Her kan det dg vere ei innhaldsliste.

Litteraturliste Etter hovuddelen kjem litteraturlista. Ho skal vere alfabetisk ordna etter etternamnet til forfattarane og dessutan innehalde nødvendige opplys­ ningar om kvar einskild publikasjon.

Oppbygning Rapporten skal vere ryddig, slik at andre kan arkivere, lese og forstå han. Det kan vere nyttig å tenkje seg oppbygningen i tre nivå. Det vil seie at rapporten kan lesast på ulike måtar, alt etter behovet for for­ djuping: Nivå 1

for dei som ønskjer å skaffe seg ei viss oversikt over innhaldet i rapporten

Nivå 2

for dei som ønskjer å skaffe seg eit visst innblikk i innhaldet, gjerne dg løysingar eller funn og konklusjonar

Nivå 3

for dei som ønskjer å setje seg grundig inn i heile innhaldet i rapporten

Eigenvurdering Eigenvurderinga bør vere knytt til dei måla og den framdriftsplanen som er sett opp. Eigenvurderinga bør dg kunne innehalde synspunkt på meir komplekse forhold, som korleis samarbeidet har fungert, moti­ vasjon osv. Dessutan kan eigenvurderinga vere eit godt utgangspunkt for ein vurderingssamtale med læraren. Her er fleire eksempel pa moment som kan vere med: • Korleis er dei faglege kunnskapane mine, og kva kan eg i forhold ti] oppgåva? • Gjer eg det eg skal, til avtalt tid, og er eg nøye nok i det eg gjer? • Konsentrerer eg meg godt nok om oppgåva? • Korleis er arbeidsvanane mine?

188

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

AKTUELLE PUNKT

GOD

MIDDELS

SVAK

Kunnskap og oppøvde evner Ansvarskjensle Sjølvstendig arbeid Konsentrasjon og fordjuping Kreativitet og idérikdom Initiativ og interesse Krav til eigen innsats Samarbeid Forhold til andre menneske Nøyaktig og punktleg arbeid Orden i skriftleg arbeid

Forslag til skjema for eigenvurdering av prosjektarbeidet

Elevane kan dg diskutere eigenvurderinga i gruppa, og ut frå det kan dei sjølve eventuelt foreslå ei vidareutvikling av skjemaet.

Samandrag Når ein skal vurdere prosjektarbeid som arbeidsform, bør ein ta utgangspunkt i kva som er det sentrale elementet i arbeidet, og det målet eller dei måla som prosjektarbeidet tok sikte på å nå. Ei slik vurdering må ta stilling til både produktet og prosessen. Vurderinga må knytast til det konkrete arbeidet som er gjort i dei ulike fasane av prosjektet.

I den innleiande fasen blei det fokusert på val av arbeidsområde og kartlegging av rammevilkår. Derfor er det naturleg at problemstillingar som knyter seg til desse områda, blir lagde til grunn for vurderinga av kor langt ein har lykkast med prosjektet, og kva som bør gjerast betre.

På same måten bør ein gå igjennom dei andre fasane i prosjektet og kartleggje eventuelle område som kunne vore utførte på ein annan eller betre måte. Dette vil gi nyttige erfaringar å ta med seg vidare. Som vi har nemnt tidlegare, er det sjølvsagt at elevane dg er med på denne delen av arbeidet. Vurderinga av sjølve prosjektarbeidet bør vere eit godt grunnlag for vidare drøftingar ved skolen. Det blir ei sentral oppgåve å systematisere dei erfaringane ein har gjort, slik at ein får eit best mogleg utgangs­ punkt for neste forsøk. Erfaringar frå prosjektarbeid og vurdering av prosjektarbeid vil dg kunne gi nyttig informasjon til bruk i skolevurderingsarbeid meir generelt.

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

189

Repetisjonsoppgåver 1

Korleis vil du definere prosjektarbeid?

2

Nemn noko av det som kjenneteiknar prosjektarbeid.

3

Kan du forklare korleis samarbeid og medansvar er sentrale prin­ sipp i prosjektarbeid?

4

I prosjektarbeid blir det lagt vekt på å integrere teori og praksis. Kva vil det seie?

5

Nemn dei ulike fasane som høyrer med i eit prosjektarbeid.

6

Kva for opplysningar finn vi vanlegvis på ei tittelside?

7

Kva forstår vi med omgrepa eigenrapport og eigenvurdering?

8

Kva er det naturleg å ta utgangspunkt i når vi skal vurdere pro­ sjektarbeid som arbeidsform?

Prosjektoppgåve (VK2) Data eller informasjon med geografisk tilknyting presentert ved hjelp av tematiske kart. Denne spesielle prosjektoppgåva bør leggjast til siste termin (semester). Temaet for prosjektoppgåva kan vere valfritt, men i tillegg til at opp­ gåva skal innehalde vanleg tekst, må ein kunne presentere temaet eller delar av det på kart saman med ulike diagram. Ein kan dg ta i bruk symbol og passande illustrasjonar.

Oppgåva blir løyst ved bruk av ulike teknikkar: • Innsamling av kartdata ved - digitalisering og/eller - landmåling • Konvertering av kartdata frå eit program til eit anna • Teikning/konstruksjon av kart/kartskisser ved bruk av diverse kartog GIS-program

• Teikning og overføring av kart, tekst og illustrasjonar til same doku­ mentet (på data) • Bruk av teknikkar for skrivebordssetjing og multimedieeffektar kan dg vere aktuelt • Noko manuelt teiknearbeid kan vere aktuelt • Optiske eller digitale reproarbeid av ulike slag, rastrering og forstørring/forminsking (opp- og nedfotografering) kan vere passande for visse oppgåver

190

Kapittel 8 - Prosjektarbeid

Prosjektoppgåva skal innehalde desse momenta: • Generelt oppsett for prosjektoppgave (vist ovanfor) • Topografisk kart (1 stk.) som dekkjer det aktuelle området for opp­ gåva eller delar av området. Det kan vere kart i liten målestokk med innfelt detaljutsnitt i større målestokk

• Temakart, minimum 5 stk. • Diverse diagram • Diverse illustrasjonar og skanna fotografi • Oppgåver som dekkjer

- vurdering av kor nøyaktig digitalisering eller landmåling (x, y) blir, utrekning av målestokk på nytt kartutsnitt - planlegging av ny veg gjennom området, polygondrag, polare målingar, profilering, masseutrekning (vel to oppgåver) - tabelldata

- redigering, tilrettelegging og strukturering av tabelldata (valfritt system for strukturering)

NB!

BESTEM LEVERINGSFRIST!

191

Kapittel 9

AREALPLANLEGGING

Manuell og automatisert prosess

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til kvifor det er nødvendig med arealplanlegging i ein kommune • kjenne til viktige fasar i arbeidet med å planleggje

• kjenne til bruken av GIS-teknologi i utforminga og produksjonen av kart og kartrelaterte produkt som er aktuelle ved arealplanlegging

Dette kapitlet skal dekkje modul 3 i læreplanen for kartografi og hovudmoment nr.

lf: 2d:

«Elevene skal kjenne til bruk av kart i arealplanlegging» «Elevene skal kjenne til bruk av GIS i arealplanlegging»

Innleiing Vi opplever alle at omgivnadene rundt oss endrar seg. I mange tilfelle skjer det nesten utan at vi merkar det - dei gradvise endringane i kvar­ dagen får ikkje følgjer for så mange. Men vi kan bg registrere store og djuptgripande endringar som påverkar mange menneske. All denne aktiviteten kan ikkje skje tilfeldig; det må vere ein plan eller kontroll med det som skjer. Offentleg arealplanlegging har som oppgåve å overvake dei ulike endringane som skjer i landet vårt, og det gjeld sjølvsagt i nabolaget ditt bg. Pa den måten får det følgjer for oss alle, større eller mindre. Offentleg arealplanlegging skal bg vurdere konsekvensane av utvik­ linga, klargjere valalternativa i samfunnet og gi underlag for vedtak som skal fattast på demokratisk vis.

I dette kapitlet peiker vi på nokre av dei samfunnsmessige saman­ hengane planlegginga grip inn i. Vi skal bg sjå litt på situasjonen til planleggjaren, som arbeider i ei brytningstid mellom manuelle og auto­ matiserte presentasjonsmåtar (analoge eller digitale data). Det er viktig å understreke kva som lét seg gjere i planleggingsarbeidet, men bg at det er mykje som ikkje lét seg gjere. I pensum for VK1 fekk vi eit orienterande innsyn i nokre av fasane i sjølve planarbeidet. Det blei blant anna vist ved eksempel kor viktig god planlegging er for kommunen og for dei einskilde innbyggjarane i kommunen.

192

Kapittel 9 - Arealplanlegging

Nokre omgrep Planlegging Ordet planlegging har fleire definisjonar. Ordet finst i ei rekkje saman­ hengar knytte til ulike yrke. I vår samanheng kan desse definisjonane vere aktuelle: • «Planning is a rational process of thought and action which ultimately aims (as science does) at promoting human growth.» (Faludi, Andreas. A Reader in Planning Theory, 1973) • «Planning is the attempt to control the consequenses of our actions. The more we have succeeded in planning. Planning is the ability to control the future by current acts.» (Wildavsky, Aaron. If Planning is Everything, Maybe if s Nothing, 1973)

I dei fleste kartmiljø blir ordet planlegging knytt til den geografisk ori­ enterte samfunnsplanlegginga, som er basert på integrert fysisk, økono­ misk og sosial planlegging med geografisk referanse.

Planleggjaren Planleggjaren er ein person som gjennom utdanning og praksis har skaffa seg fagleg kompetanse som gjer han eller ho skikka til å utføre planleggingsoppgåver. Det står ein del strid om dette. Somme hevdar at det er politikarane som er dei eigentlege planleggjarane, ettersom det er dei som set opp rammene for sjølve planlegginga. Men når det kjem til praksis, blir nok fagpersonen oppfatta som den reelle planleggjaren.

Fysisk planlegging «Med fysisk planlegging menes samfunnsplanlegging som tar sikte på ordning, forming, styring og kontroll av utvikling og resursbruk i det geografiske rom, på ulike nivåer, under hensyn til økologiske, sosiale, økonomiske og kulturelle realiteter og visjoner.» (Erik Langdalen, i boka Arealplanlegging, form, funksjon, fellesskap, 1995)

Fysisk planlegging vil seie planlegging av endringar i naturmiljø og menneskeskapte omgivnader (flateplanlegging eller planlegging av romleg røyndom). Omgrepet fysisk planlegging skal dekkje den eng­ elske nemninga «physical planning». Ein har etterlyst ein internasjonalt felles fagleg term for omgrepet planlegging. Det har vore viktig å knyte sjølve ordet planlegging til romlege forhold og til det faktumet at vi eigentleg arbeider i tre dimensjonar. På engelsk blir ordet spatial (av space) ofte brukt i tilknyting til planlegging av romlege forhold (areal­ planlegging), og dette ordet blir stadig oftare brukt som eit interna­ sjonalt fellesord.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

193

Det har vore vanleg å dele den offentlege planleggingsaktiviteten inn i fire kategoriar: 1 fysisk planlegging 2 sosial planlegging 3 økonomisk planlegging 4 kulturell planlegging

Regional planlegging Regional planlegging skjer gjerne i forhold til eit fysisk avgrensa geo­ grafisk område. Avgrensinga kan vere eit resultat av naturgitte eller menneskeskapte fysiske forhold. Det geografiske regionomgrepet blir gjerne brukt om område som er einsarta, og som dannar ein einskap, for eksempel når det gjeld naturgitte forhold, historie, busetjingsform, næringsliv eller kulturliv. Men det kan dg vere slik at delar av ein geo­ grafisk region viser større likskap med naboregionen når det gjeld éin av dei nemnde faktorane, for eksempel næringsliv. Da blir det andre regionale grenser for næringslivet. Dette er konkrete felt som plan­ leggjaren må ta omsyn til i samfunnsplanlegginga.

Omgrepet region kan dg brukast om eit heilt fylke, to eller fleire kom­ munar, osv.

Kvifor arealplanlegging? Er det verkeleg nødvendig å drive med arealplanlegging? Somme hev­ dar at det er unødvendig: Marknadskreftene bør få rå - det bør vere full fridom til å disponere alle tilgjengelege ressursar.

Svært mange vil protestere mot eit slikt syn. Dei fleste meiner nok at ei planlegging som baserer seg på prinsippet om likskap for lova, er å føretrekkje. Det er nettopp dette som er den raude tråden i sjølve plan­ legginga. Eit av dei viktigaste måla med planlegginga er å leggje for­ holda til rette slik at det gagnar flest mogleg og skader eller blir til ulempe for færrast mogleg. R.E. Klosterman (Arguments for and against planning, 1985) set opp fire typar argument som tek opp fordelar og ulemper med planlegging i eit moderne demokrati:

1

Økonomiske argument om fordelar og ulemper med fri marknad

2 Pluralistiske argument om fordeling av samfunnsgode

3 Tradisjonelle argument frå pioner- og misjoneringstida innanfor planlegginga 4 Marxistiske argument

Kapittel 9 - Arealplanlegging

194

Arealplanlegging er den delen av samfunnsplanlegginga som gjeld analyse av arealressursane (art, omfang, tilstand og bruk). I tillegg skal denne planlegginga resultere i at ein kan leggje fram moglege løysingar, foreslå kva for ei løysing ein skal velje, og til slutt gjere ved­ tak om gjennomføring.

Funksjonane til kartet i planleggingsprosessen I planleggingsprosessen har kartet mange og viktige funksjonar. Kartet kan brukast som grunnlag for

• registreringsfunksjonen —

det vil seie å fange opp informasjon under feltarbeid

• lagringsfunksjonen —

det vil seie å forvare informasjon

• konseptfunksjonen —

det vil seie å konsipere planar (utforme skriftleg utkast)

• kommunikasjonsfunksjonen —

det vil seie å kommunisere mellom impliserte partar

• presentasjonsfunksjonen —

det vil seie å presentere planar

• vedtaksfunksjonen —

•

det vil seie å treffe politiske vedtak

jusfunksjonen —

det vil seie å definere den juridiske rekkjevidda av planen

• arbeidsteikningsfunksjonen —

det vil seie å gjennomføre planen

Det er svært viktig a kunne vurdere om kartet passar til formålet, og det er faktisk heilt nødvendig å ha kjennskap til dei funksjonane som er skildra ovanfor. For å vite om kartet kan brukast til eit konkret plan­ leggingsformål, for eksempel, må vi blant anna kjenne til målestokken på kartet, innhaldet, lesekvaliteten og kvaliteten elles. Kartet og aktu­ elle planteikningar som skal ha rettsverknad, må oppfylle visse krav.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

195

Kartografiske verkemiddel Som vi allereie veit, blir kunsten å framstille geografiske forhold på kartet kalla kartografi. Sjølve kartografien omfattar teiknspråket som blir brukt, kartbiletet i samanheng, innhaldet bak symbola og sjølve måten kartet blir laga på. Bruker vi kartet manuelt til planleggingsformål, funksjonane (bruksområda) dekte gjennom ein kvitt-symbol og fargesymbol. Ved presentasjon det nemleg eit krav at vi skal kunne lese bade (presentert ved svart-kvitt-symbol) og planlagd frå same kartet.

blir dei fleste av kartkombinasjon av svartog saksbehandling er eksisterande arealbruk arealbruk (i fargar) ut

Til arealplanlegging blir det brukt ei rekkje temakart, som geologiske kart og vegetasjonskart. Nokre planleggjarar som skal bruke temakartet til analysearbeid, meiner at det er mest tenleg at heile temakartet er framstilt med svart-kvitt-symbol, slik at fargane står ledige for dei ana­ lytiske tolkingane, vurderingane og forslaga planleggjaren kjem fram til. Ein planleggjar uttrykkjer det slik: «Frå planleggjarsynsvinkel er det derfor beklageleg at temakartleggjarane oftast har ambisjonar om og får pengar til å trykkje temakarta i fargar. Sett på spissen kan ein seie at dei fargetrykte karta er statiske illustrasjonar av temaet, som passar best som veggpryd. Svart-kvitt-karta gjer det mogleg å aktivisere kartet ved bruk av fargar.»

Digitale kart og arealplanlegging Det stiller seg annleis med digitaliserte kart som kan manipulerast gjen­ nom digital databehandling. Planleggjaren og temakartleggjaren kan da få dei tema og temakombinasjonane dei ønskjer, fram på skjerm, skrivar eller plottar direkte i fargar, alt etter kriteria som blir lagde til grunn for utskrifta. Mange ser dette som eit stort framsteg og ein verdifull sjanse til å bruke kartdata i planleggings- og analyseprosessen, men nokre planleggjarar seier at dei kjem til å sakne den intellektuelle, kreative prosessen som går føre seg på eit konvensjonelt teiknebord, i samspelet mellom ana­ lytiske og holistiske resonnement.

Det er ikkje tvil om at digitale databaserte GIS-system kan gjere både lagringsfunksjonen og kommunikasjons- og presentasjonsfunksjonen til kartet betre, og at det er eit svært nyttig hjelpemiddel. Men ikkje alle planleggjarar er sikre på om bruken av GIS kan erstatte eit manuelt, all­ sidig og intuitivt planleggingsarbeid fullt ut. (Sjå avsnittet om GIS i arealplanlegginga.)

Historiske kart og temakart, reiskapar i analysearbeidet Historiske kart og diverse temakart vil vere nødvendige reiskapar i ana­ lysearbeidet. Slike kart kan som nemnt brukast som planleggingsgrunnlag, informasjonsberarar. kommunikasjonsmiddel og presentasjons-

Kapittel 9 - Arealplanlegging

196

medium. Da er det ofte snakk om fleire karttypar og målestokknivå, alt etter tema og detaljeringsgrad.

Denne typen kart skal først og fremst vise det historiske biletet av området. Dessutan er det viktig å få med dei strukturelle eigenskapane området har, og geografisk lokalisering av fysiske, sosiale og øko­ nomiske element.

Kartografiske verkemiddel blir brukte i konkret planlegging. Ved å vari­ ere dei aktuelle kartsymbola når det gjeld storleik, tettleik og tyngd, kan vi tilføre kartet viktig analytisk informasjon. Det kan vere informa­ sjon om kva slags karakter og verdi området har, og forslag til korleis ein kan styrkje eventuelle positive trekk. (Sjå dg kapitla som tek for seg temakart og dei visuelle variablane.)

For å kunne forstå og tolke hovudstrukturen og delstrukturane i eit område er vi svært ofte avhengige av kunnskap om den historiske utviklinga i området. Kart som viser den historiske utviklinga på strate­ giske tidspunkt, er i mange tilfelle nøkkelen til å forstå den historiske gangen og kva for krefter som har styrt utviklinga. I planleggings­ arbeidet blir det gjerne stilt spørsmål som korleis og kvifor. Kart som visualiserer den historiske utviklinga, hjelper oss mange gonger til nettopp å forstå korleis utviklinga skjedde, og kvifor staden er blitt som han er. I tillegg kan ei slik visualisering gi premissar for den vidare utviklinga av staden. Eit eksempel kan vere å sikre det miljømangfaldet området er kjent for.

Sett med kartografauge vil det nok vere rett å dempe ned det generali­ serte bakgrunnskartet, slik at den historiske utviklinga trer tydeleg fram. (Sjå kapittel 7, som tek for seg generalisering.)

Planleggingsmetode Kva for krav kan vi stille til planleggingsmetoden? Det blir stilt krav om ein ordna framgangsmåte for komplekse offent­ lege planleggingsoppgåver. Erik Langdalen, 1972, formulerer desse krava slik: 1 «Planleggingsmetoden skal sikre alle impliserte og berørte parter muligheter for innsyn og medvirkning i planleggingsprosessen og gi grunnlag for kommunikasjon mellom partene.

2 Planleggingsmetoden skal sikre oversikt over og styring med plan­ leggingsprosessen. Den skal gi muligheter for rasjonell og effektiv arbeidsinnsats og grunnlag for faglig og geografisk samordning. 3 Planleggingsmetoden skal gi grunnlag for at ideer kan utvikle seg fra konsept til syntese (fullstendig løsning), i samspill mellom sosiale, økonomiske, tekniske, funksjonelle og kulturelle hensyn.»

Kapittel 9 - Arealplanlegging

197

OPPLEGG OG METODE FOR AREALPLANLEGGING ANALYSE INVENTERING Registrering, datainn­ samling (skildring, forklaring, tolking)

SYNTESE PLANUTFORMING

SEKTORUTGREIING Vurdering av korleis areala eignar seg til ulike delmål. Behovs- og konsekvensanalysar

Samanstilling av vurderingar av kva området er eigna til

Avveging av verneinteresser og utbyggingsinteresser

Utarbeiding av planutkast, evt. i altema tiv

NATURGRUNN LAG - Terrengform - Grunnforhold - Klima - Vatn - Vegetasjon - Dyreliv - Landskapskarakter

■ Naturvitskap ■ Kulturvitskap ■ Landskapskarakter

■ Eigna til spesielle vemeforhold

■ Undervisning

■ Vatn

■ Friluftsliv

MENNESKEVE RK - Areal for næringsut­ nytting av naturen - Areal for bustad - Areal for industri - Areal for merkantil verksemd - Areal for off. adm. sos./kult. inst. - Areal for trafikk

- Areal for tekn. anl.

- Areal for friluftsaktivitetar - Areal for natur- og kulturminner - Busetnad - Tekniske anlegg

O Eigna til jordbruk © Eigna til skogbruk © Eigna for utmarksproduksjon

O Eigna til næringsfiske

• Eigna til næringsmes­ sig utnytting av naturressursar

• Konflikt vern/ utbygging

Integrert plan

© Eigna til bergverk og masseuttak © Eigna til vass­ forsyning © Eigna til vass­ kraftutbygging © Eigna som resipient

MENNESKET/ MENNESKELEG AKTIVITET - Befolkningsforh. - Næringsliv - Økonomiske forh. - Sosiale forhold - Trafikkforhold

- Eigedomsforhold -

Juridiske forhold Planar/planforslag Vedtak/preferansar Politisk målsetjing

□ Eigna til heilårs­ bustad □ Eigna til fritidsbustad □ Eigna til indu­ striformål □ Eigna til merk­ antilt formål □ Eigna til off. adm. og instit. formål □ Eigna til trafikkformål □ Eigna til tekn, anlegg

□ Utbygging □ Eigna til utbygningsforhold

Figur 89 Skjemaet illustrerer ein ordna framgangsmåte for rasjonell planlegging

Dette er eit eksempel på ein tradisjonell arealplanprosess. Men det bør understrekast at dette skjemaet er ei rettleiing, ein disposisjon eller ei hugseliste som kan vere aktuell anten vi arbeider manuelt (med svartkvitt-kart som vi fargelegg) eller bruker databaserte verktøy.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

198

Skjemaet framstiller utviklinga frå registrering og datainnsamling til det ferdige planforslaget. I denne prosessen skal ein blant anna ta omsyn til sektorvise og samanfattande vurderingar av kva formål areala eignar seg til. Skjemaet kan dg vere nyttig som disposisjon for korleis ein kan vurdere konsekvensane av eit gitt tiltak, for å påvise konfliktar eller samanfall med andre interesser. Vidare kan det brukast til å avdekkje behov for grunnleggjande informasjon.

Arealanalyse Arealanalyse må byggje på kjennskap til ei rekkje forhold:

• Kva blei arealet brukt til før? • Kva blir arealet brukt til i dag?

• Kor stor del av arealet er brukt til menneskeskapte aktivitetar? • Er nokon del av arealet verna område?

Figur 90 Eksempel på korleis økosystema kan klassifiserast: Oppdelinga au ulike miljø i kom­ ponentar viser at ei samordna are­ alplanlegging krev spesialisert kunn­ skap i naturfag. Menneskeleg akti­ vitet og utfalding kan i større eller mindre grad påverke kvar av komponentane. Sjølve landskapskarakteren er vel mest utsett eller påverka av slik menneskeleg akti­ vitet

Ein arealanalyse må innehalde systematisk klassifisering av ulike natur­ gitte og menneskeskapte forhold. Det økologiske systemet er ein svært viktig del av dette. Registrering og klassifisering er eit tidkrevjande arbeid, og i tillegg er det dyrt. Gevinsten er ikkje alltid lett å sja, men sløyfar ein slik systematisk klassifisering og analyse, kan det bli mange gonger så dyrt.

Økosystema kan for eksempel klassifiserast pa denne maten: • terrengform

• grunnforhold • klima • hydrologiske forhold • vegetasjon • dyreliv

Kapittel 9 - Arealplanlegging

199

Figur 91 Illustrasjonen viser ulike måtar å analysere eit område på: 1 Eit avgrensa område blir vurdert ved at det aktuelleplanområdet først blir delt inn i naturlege delområde. Kvart av desse del­ områda blir så analysert. Kva passar dei best til? Delområda blir så samanlikna og vurderte på ulike måtar, og det kan bli sett fram alternative forslag.

2 Ei interessegruppe har settfram ei løysing som dei meiner er best, og utkastet blir presentert som den einaste brukande planen for området. I dag blir ikkje ein slik måte å presentere ein plan på akseptert. 3 I kommunal planlegging er det vanleg at det blir utarbeidd fleire forslag. Forslaga eller dei alternative løysingane skal så leggjast fram for allmenta og for den instansen som tek avgjerda. Slik kan ein få kasta grundig lys over kva området kan brukast til og ikkje kan brukast til. Alle kommentarar og merknader gir så grunnlag for vidare drøfting, tilråding og til slutt vedtak.

4 Både fagfolk, allmenta og dei som bar «særlege interesser» i om­ rådet vurderer korleis det eignar seg til ulikeformål. Dei ulike forslaga blir presenterte på eit kart. Kartet skal blant anna vise avgrensing og konfliktområde.

Vi repeterer nokre viktige prinsipp / Nemn nokre omgrep som er knytte til arealplanlegging. / Kva for oppgåver skal arealplanlegginga løyse? Gi nokre eksempel.

f Kva slags funksjon har kartet i planleggingsprosessen? Forklar. / Kan du trekkje fram punkt frå planleggingsskjemaet som kastar lys over planleggingsprosessen?

Vern eller utbygging Presset på dyrka mark og ubygde område aukar stadig. Globalt blir det meldt om store tap av dyrkbare område kvart einaste år. Dette verkar dg inn på planleggjaren og planleggingsarbeidet for nærmiljøet vart på godt og vondt. Den industrialiserte utviklinga i dette hundreåret har skapt mange konfliktar og motstridande synspunkt. Alle forstår at det moderne sam­ funnet treng industrien. Vi treng produkta (møblar, hus, båtar, bilar), og vi treng arbeidsplassane. Men industrien og dei mange fabrikkane tek opp store areal. Kunne desse areala vore brukte på ein annan måte? Ville samfunnet vore betre tent med at industrien var plassert ein annan stad? Finst det i det heile alternativ?

Som vi ser, står både politikaren og planleggjaren overfor store ut­ fordringar når det gjeld å finne den rette balansen mellom vern og utbygging.

200

Kapittel 9 - Arealplanlegging

Blant folk flest har det utvikla seg ei positiv haldning til det å verne dyrka mark, verdifulle skogsområde og reine, urørte vassdrag. Mange bybuarar set stor pris på dei såkalla grøne lungene vi finn i visse byar som store og små parkar. Faglitteraturen peiker stadig på det dilem­ maet planleggingsetatane må ta stilling til. Skal ein ofre noko av parken til fordel for dyrka mark utanfor byen eller tettstaden? Vi kan dg stille spørsmålet slik: Skal ein ta vare på dei grøne lungene i byen i alle til­ felle?

Grøne lunger Omgrep som grøne lunger og grøne belte verkar tiltalande på det moderne mennesket. Det får oss til å tenkje på grøne, frodige plenar, høge, flotte tre og fargerike blomstrar. For mange menneske er dette stader der dei kan finne rekreasjon og fred. Desse oasane kan vere midt i byen eller liggje som belte rundt eller utanfor byen. Her har dei offentlege instansane pålagt visse restriksjonar mot utbygging og ut­ nytting.

England blir ofte trekt fram som eit godt eksempel på korleis det går an å ta vare på eller reservere grunn til andre formål enn kommersiell utbygging. Det er litt usikkert kva som var den eigentlege årsaka til at store og kostbare område blei verna. Var det av omtanke for borgarane i byen, som trong ein stad å hyggje seg søndag formiddag, eller var det snarare for å kunne halde byen saman og kontrollere veksten? For ein planleggjar i dag vil vel begge desse motiva vere akseptable.

Grensa mellom by og land Mange har eit sterkt ønske om å kunne ferdast fritt i skog og mark. Dermed blir det eit mål for planleggjaren å leggje forholda til rette slik at så mange menneske som mogleg kan få tilgang til det frie landskapet utanfor bygrensa. Vi kjenner sikkert til konflikten som har vore reist i samband med avgrensinga av Oslo mot Oslomarka. Desse områda er svært attraktive for mange, ikkje minst for dei som vil prioritere bustad­ bygging og industriell skogsdrift.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

Figur 92 Eksempel på generelle fasar i utviklinga av ein by 1 Industriby i eit tidleg stadium av utviklinga. Vi finn dei fleste industriareala på lesida. Jern­ banen som sekkestasjon. Bustadområda/bustadforstadene harfor det meste utvikla seg langs jernbanen. 2 Trikkelinjene strekkjer seg i stjerneform ut av bysenteret og opnarfor utvida bustadreising.

3 Mellom stjemearmane opnar bilen for auka arealutnytting. Det oppstår trafikkårer som avløyser trikkelinja. Dei ytre nærings- og bustadområda er bundne saman av ringvegar.

201

Kapittel 9 - Arealplanlegging

202

Men kva om elet blir inngått visse kompromiss? Sett at det blir gitt løyve til å byggje ein skogsveg inn i eit verneverdig område. Det vil gjere det enklare for mange å oppleve naturen og faunaen i området. Dette må da vere positivt? Vel, vi må ikkje gløyme at det samtidig gjer området tilgjengeleg for personar som har heilt andre interesser enn vakre sol­ nedgangar. Desse personane (firma, organisasjonar) kan ha stor makt og mykje pengar - tenk på alle arbeidsplassane dei kan skape.

Og her er vi ved kjernen av problemet: Korleis maktar vi å løyse denne prioriteringskonflikten? Korleis vil ettertida dømme om dei vala vi gjer i dag? Kva vil ettertida leggje til grunn for si vurdering når utvidingsbehov melder seg? Burde vi vist større måtehald og vore meir kreative i leitinga etter andre og betre løysingar? Fekk økonomisk sterke interes­ ser, bestemte ideologiar, prestisje, makt og styringslyst for lett tilgang til spesielle (dyrebare) område som burde vore sparte til seinare genera­ sjonar?

Dette er viktige spørsmål. Praktiske, sosiale, økonomiske og juridiske omsyn tilseier at desse problemstillingane blir nøye vurderte. Dei prioriteringskonfliktane som er nemnde ovanfor, hjelper oss til å forstå kor viktig det er for samfunnet at det blir utført eit grundig og seriøst plan­ leggingsarbeid. Konsekvensane av tilfeldige val og mangelfull plan­ legging er innlysande.

Naturvern ein del av arealplanlegginga Vi har sett på visse sider ved konflikten mellom naturvern og utbyg­ ging. Dette området er stort og får verknad for svært mange interesse­ grupper. Naturvern vedkjem mange menneske, pa ein eller annan mate blir vi alle påverka. Somme lir kanskje på grunn av manglande vern, mens andre får interessene sine svekte på grunn av for sterkt natur­ vern. Vi skal sjå på nokre av sidene ved planlegging og naturvern.

Eigentleg er oppgåva til planleggjaren å finne fram til løysingar som tek tilstrekkeleg omsyn til begge sider. Det blir ein balansegang mellom kortsiktige og langsiktige mål. Dessutan blir det viktig a vege økono­ miske interesser mot økologiske interesser og gruppeinteresser mot fellesskapsinteresser. Som regel løyser konfliktane seg ved at alle partar inngår kompromiss, men det hender dg at ein overordna instans må gripe inn.

Ny naturvernlov I 1970 blei naturvernlova av 1954 erstatta av ei ny naturvernlov, som i formålsparagrafen markerte ei ny samfunnspolitisk haldning til bruk av naturressursane. Lova påverka blant anna arbeidet med å opprette nasjonalparkar, naturreservat og landskapsvernområde. Sidan 1970-åra har det såkalla klassiske naturvernet, jordvernet og kulturminnevernet, vore aktivt med i nasjonal oversiktsplanlegging. Mange meiner at det kom med i seinaste laget. Gamle kart og luftfoto viser at viktige natur- og kulturverdiar og sårbare område har gatt tapt for alltid.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

203

I dag ser vi at øydeleggingar i mange tilfelle kjem av uforstand og manglande kunnskap. Ein annan grunn kan vere manglande registre­ ring av fornminne og verneverdige landskapstypar. Kunnskapen om vern var nok teoretisk til stades før dg, men blei for ofte liggjande i skuffen.

Delt ansvarsområde Når ein legg planar for naturvern, speler det nok inn kva for nivå planane skal dekkje. Dei overordna statlege interessene er ikkje alltid i samsvar med behova og ønska i den lokale kommunen. Verneansvaret er delt inn i ulike nivå:

• Som forvaltar av kommunen sitt territorium skal kommunen ta seg av dei daglegdagse vernesakene knytte til oversiktsplanen, regule­ ringsplanane, utbyggingsplanane og byggjesaksbehandlinga for kommunen. • Fylket ved fylkeskommunen skal ta seg av kulturminnevernet, mens fylkesmannen (som representerer staten) har ansvar for naturvern og friluftsliv.

• Staten skal vakte nasjonale og regionale verneaspekt i samsvar med rikspolitiske verdiar og rikspolitisk bakgrunn. Denne rollefordelinga kan nok verke tungvinn i visse tilfelle. Det er prøveordningar på gang for å sjå om dei ulike ansvarsområda eller nivåa bør endrast. Vi må likevel ikkje gløyme at det er staten som tek den endelege avgjerda i spørsmålet om eit område skal vernast eller byggjast ut.

Eit eksempel frå nyare tid illustrerer dette. Kommunestyret i ein kom­ mune på Vestlandet gjekk med stort fleirtal inn for full utbygging av eit bestemt vassdrag. Vassdraget skulle byggjast ut sjølv om alle kjende til at det hadde svært høg vernestatus. Ei utbygging ville gitt kommunen store inntekter og mange verdifulle og varige arbeidsplassar, men etter lang debatt og kraftig konfrontasjon i Stortinget blei vassdraget varig verna. Staten ved Stortinget sette altså kommunevedtaket til sides, trass i den overveldande tilrådinga frå kommunen. Med andre ord: Interes­ sene til det store fellesskapet vog meir enn dei lokale ønska. Somme er misnøgde med ei slik overordna diktering, andre meiner at eit statleg overordna organ til sjuande og sist må ta slike og liknande, ofte upopu­ lære, avgjerder.

Rollefordelinga mellom stat, fylke og kommune har ikkje alltid vore uproblematisk. Sterke krefter på sida av sjølve vedtaksorgana har påverka utviklinga i stor grad. Konflikten mellom utbygging og vern spissa seg kraftig til i 1970-åra. Noregs vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) var ein sterk og sjølvstendig padrivar for utbygging. Som eksem­ pel kan vi nemne at blant dei tjue høgaste fossane i verda var ni nor­ ske. Av dei er no seks til sju sterkt påverka av utbygging. I dag ville kanskje planleggjarane vore noko meir restriktive og vist større respekt for vernetanken enn det som blei vist i 1960- og 70-åra.

204

Kapittel 9 - Arealplanlegging

Kommunal arealplanlegging og naturvern Eit arealplankart skal vise planar for verneområde etter vernekategoriane i naturvernlova. Men kartet skal dg vise tilgrensing til område med kategoriane i plan- og bygningslova. Mange saknar reglar som pålegg partane å leggje ei buffersone mellom verneområde og utbyg­ gingsområde. I konfliktsituasjonar kan omgrepet landskapsvernområde vere med på å lage mjukare overgangar. Naturvern i kommunal regi er vel det nærmaste dei fleste av oss kjem sjølve vernearbeidet. Områda som blir sette av til naturvernområde, eller som er tenkte som verneområde, skal vere til glede for det all­ menne friluftslivet og reiselivet. Men slike vernevedtak og verneplanar kan dg verke svært urettferdige for visse kommunar (sett frå kommu­ nen si side). Generelt seier vel dei fleste ja til fleire og større nasjonalparkar. Det er jo rett å verne så store område som mogleg, eller er det ikkje alltid det? Ein innlandskommune fekk erfare at vernetanken kan skape heilt spe­ sielle problem. Statlege planar gjekk ut på at omtrent halvparten av kommunearealet skulle leggjast ut til nasjonalpark. Kommunen protes­ terte og hevda at å verne så store område ville vere ein hemsko for utviklinga; det ville bli eit hinder for tiltak og vekst. Vidare meinte kom­ munen at dette var eit overgrep mot det lokale sjølvstyret og ein fare for det fysiske og sosiale miljøet. Godt gjennomtenkte planar skal hindre at den vesle mannen (den vesle kommunen) får interessene sine trampa på til fordel for allmenne inter­ esser. Likevel høyrer vi frå tid til anna om protestar og demonstrasjonar i samband med ulike verne- og utbyggingssaker. Somme er for, andre er mot, og det er ikkje lett å finne løysingar som alle synest godt om. Derfor er arealplanlegging både komplisert og vanskeleg, men dg svært spennande - det gjeld jo framtida for oss alle.

Hugsar du dette? / Kan du peike på problemstillingar som er aktuelle når ein skal avgjere om eit område skal vernast eller byggjast ut?

/ Kva for problem kan oppstå i grenseområdet mellom by og land? / Gjer greie for ulike syn hos lokale og statlege styringsorgan på eitt bestemt utbyggingsforslag. Kva kan vi lære av dette?

GIS i arealplanlegginga No skal vi setje søkjelyset på korleis planleggjaren eller planleggjarane i kommunen bruker GIS og diverse andre databaserte verktøy i samband med kart og kartdata. Vi skal vise omfanget av GIS-basert verksemd, veksten i innkjøp av teknologiske hjelpemiddel og bruken av denne teknologien og seie litt om planane for framtida.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

205

Er dette situasjonen i dag for ein del planleggjarar? I dag kan arbeidsplassen til kommuneplanleggjaren vere ein nettverkskopla kraftig datamaskin, som mest sannsynleg har tilgang til

• rekneark (Exel) • tekstbehandlingsprogram (Word)

• layout og montasjeprogram til trykksaker (DeskTop) • grafikk og biletbehandlingsprogram • CAD-program til behandling av kart og planteikningar (Pumatecprogram) • landmålingsutrekningar (VG-land)

• GAB-registra Utstyret, programma og tilgangen til diverse register, alt dette passar godt til produksjonen av dei tradisjonelle plandokumenta, skjema og trykksakene som kommuneplanleggjaren står for. I dag har planleggja­ ren sjølv teke over ei lang rekkje arbeidsfunksjonar som tidlegare omfatta reinskriving, teknisk teikning, landmåling osv. Den moderne arbeidsplassen har gjort det mogleg å samle mange av desse arbeidsoppgåvene på éin stad. Skrivearbeid, kalkulasjon, teiknearbeid og diverse montasjar kan no skje som ein integrert arbeids­ prosess på PC-en. Det er blitt lettare å framstille trykklare produkt, og ein del teiknearbeid er blitt automatisert, men dei ulike fasane eller elementa i arbeidet har ikkje endra seg vesentleg i samband med over­ gangen til digital og elektronisk tilrettelegging. Den moderne arbeidsplassen og bruken av GIS har styrkt den sida av planlegginga som handlar om kommunikasjon (det å bringe bodskapen ut) mellom planleggjaren på den eine sida og politikarar, bedrifter, næringsliv og vanlege folk på den andre. Kommunikasjon fører ikkje nødvendigvis til betre planlegging i seg sjølv, men den dialogen som blir skapt både innanfor systemet og utanfor, kan skape nye idear og innspel som til saman er gunstige for planarbeidet.

Frå ein del kommunar blir det hevda at det framleis er vanskeleg å få tak i statistiske data og eigedomsdata til bruk i ulike analysar. Derfor er det mange planleggjarar som heilt eller delvis avstår frå å gjennomføre analysar i samband med kommuneplanarbeidet. Men i visse kommunar kan nok situasjonen vere annleis. Planleggjaren har generell tilgang til og stor kompetanse når det gjeld tekstbehand­ ling, rekneark, grafikk og diverse layoutprogram.

Det blir gjennomført ei rekkje analysar og prognosar i tilknyting til kommuneplanarbeidet. Men mange hevdar at sjølv i dei tilfella der planleggjaren har tilgang til GIS og ulike kartsystem, blir for eksempel ikkje plandata frå rammedelen i kommuneplanen eller lokale planvedtekter lagde inn i systema. Da kan dei heller ikkje brukast dersom ein

Kapittel 9 - Arealplanlegging

206

skal gjere enkle søk for å skaffe nødvendige planopplysningar seinare. Mange planleggjarar har tilgang til geografiske informasjonssystem, men fra visse kommunar blir det påstått at GIS i stor utstrekning berre blir brukt som utstyr til plotting av tekniske kart. Kor mange kommuneplanleggjarar bruker eigentleg GIS til planlegging og til analyseformål? Kor langt er kommunane komne i å ta GIS-teknikken i bruk til planarbeid? Trass i at teknikken er relativt utbreidd i dei ulike kommunane, kan det sjå ut til at GIS altfor ofte berre blir brukt til rein kartframstilling. Mange peiker på organisatoriske forhold, andre nemner manglande tilgang til data og usikker datakvalitet som avgrensande faktorar. Dersom dette er sant, håper vi at det etter kvart blir mange fleire som innser at GISsystema kan vere til nytte i dei ulike fasane av planarbeidet dg.

Situasjonen for ein mellomstor kommune i dag Kommunane i Noreg er svært ulike. Vi har store kommunar med mykje over 100 000 innbyggjarar, men vi har dg mange små kommunar med rundt 2 000-3 000 innbyggjarar. Det seier seg sjølv at desse kommu­ nane kan ha svært ulike føresetnader. Nokre kommunar har kanskje ikkje planavdeling i det heile. Planleggja­ ren har mest sannsynleg ei heil rekkje arbeidsfunksjonar, slik at det blir vanskeleg å konsentrere seg om planarbeid. Slike kommunar må kan­ skje kjøpe tenester og kompetanse frå private bedrifter. Store kommunar har personell som er ekspertar på planlegging, dei har ofte fine lokale, og avdelinga er godt forsynt med det siste av teknisk utstyr. Når vi snakkar om GIS i arealplanlegginga, må vi ta omsyn til slike forhold.

Som overskrifta seier, er det verken den store eller den vesle kommu­ nen vi skal sja på, men det vi kan kalle ein mellomstor kommune. Kommunen vi har i tankane, har om lag 12 000 innbyggjarar og ligg eit godt stykke utanfor ein av dei større byane våre. Kommunen har ikkje store industriforetak, men han har ei heil rekkje mindre og mellomstore bedrifter innanfor småindustri, handel og ulike servicenæringar. Men mange av dei små bedriftene kjempar for å over­ leve. Dei merkar presset og konkurransen frå store kjøpesenter og større føretak i byen. Kommunen innser at dei på sikt står i fare for å tape slaget om skattytarar og arbeidsplassar til storkommunen (nabo­ kommunen). Derfor krev politikarane innsparingar og auka effektivitet.

Serviceorientert forvaltning Trass i at situasjonen er litt vanskeleg, ønskjer kommunen å gjere den offentlege forvaltninga meir serviceorientert. Som eit ledd i denne nye satsinga har alle etatar gått saman om å opprette ein slags «servicebutikk» i rådhuset. Alle aktuelle medarbeidarar i dei ulike etatane har fått PC-ar og terminalar knytte saman i nettverk. På den måten er alle

207

Kapittel 9 - Arealplanlegging

standardprogram blitt tilgjengelege for alle som ønskjer det, både i administrasjonen og i dei mange ulike kontora på rådhuset.

Ny kommuneplan Kommunestyret har nettopp vedteke ny kommuneplan fram til år 2005. Denne planen er det strategiske planleggingsverktøyet til kommunen og skal for eksempel sikre ei samordning av sektorplanane og av den samla arealbruken i kommunen. Planen avløyser den gamle kommune­ planen, men kommuneplanarbeidet har så visst ikkje lege brakk i mel­ lomtida.

Blant anna er det utarbeidd jamlege årsmeldingar, som gjer greie for dei utviklings- og omstillingsproblema kommunen arbeider med. Det kan dreie seg om statistikk over befolkningsutviklinga, befolkningssamansetjinga, yrkesfordelinga i kommunen og dei ulike servicetilboda. I dette arbeidet inngår bg ei rekkje temaplanar som planavdelinga ut­ arbeider, for eksempel • forslag til etterutdanning for arbeidsledige (samarbeid med lokale næringsdrivande) • plan for omstilling av eldresektoren (omlegging frå aldersheim til eldrebustader, eldresenter, dagpleie osv.) • plan for barn, fritid og kulturelle tiltak (barnehage, dagheim og diverse aktivitetar knytte til eksisterande skolar og aktivitetshus)

Det er vanleg at slike planar blir tekne med i kommuneplanen, planar som handlar om bruk og utbygging av gamle og nye areal bg. Tema som har med arealbruk å gjere, kan vere • bumiljø, utviding av tomteareal, byutviding og byfornying • turisme, kulturverdiar og bruk av verneverdige område til ulike aktivitetar

• trafikk og miljø kontra utvida motorveg med servicebygg

Draumen til planleggjaren Planleggjaren i den tenkte kommunen vår har sikkert sine ønske og sine draumar. Skal vi ta ein kikk inn på draumekontoret til planleggjaren?

• På ein svært framskoten plass på kontoret star ein splitter ny Pentium datamaskin. Maskinen har stor RAM-kapasitet og lagrings­ kapasitet, og den 21" store skjermen er på. Vi må ikkje gløyme å nemne at datamaskinen er nettkopla og dermed har tilgang til alle dei nødvendige programma kommunen rår over. Det står eit pent bord ved sida av dataterminalen. Der står ein laserskrivar og ein A3plottar, og på ei hylle litt lenger ned står ein 300 dpi-skannar og ein CD-ROM-maskin. Kontoret er forbausande ryddig, det vitnar om effektivitet og god orden.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

208

Den 21" store grafiske skjermen lyser mot oss, eit ope vindauge for­ tel at det ligg post og ventar i resepsjonen. Bak dette ligg eit anna vindauge med eit ope program. Det er programmet NovaCad med ein halvferdig lokalplan. Vidare er det gjort plass til illustrasjonar i det tospalta oppsettet. I eit hjørne av skjermen kan ein sjå kva for skanna bilete og illustrasjonar som ligg på harddisken, og som sidan kan koplast til illustrasjonsfelta i den halvferdige layouten.

• Planleggjaren vår fortel så korleis det vidare arbeidet går føre seg i draumen hans: «Eg held nettopp på med å leggje inn eit utsnitt av grunnkartet frå filtenaren, men det vil nok ta litt tid. Eg må kon­ vertere grunnkartfilene og så hente dei inn i CAD-programmet, og her kan eg så arbeide vidare. Programmet hjelper meg til å lukke flater (polygonar), lage skravur og leggje på fargar, dersom eg ønskjer det.»

For mange planleggjarar er nok dette berre ein draum, men heldigvis har det skjedd mykje hyggeleg dei siste åra. For ein del planleggjarar er draumen blitt verkeleg.

Vi repeterer / Korleis kan arbeidsplassen til ein arealplanleggjar sjå ut i dag? / Er situasjonen når det gjeld arealplanlegging lik for alle kom­ munane i Noreg? Nemn nokre skilnader. / Somme har vore skeptiske til å integrere GIS og bruke data fullt ut i planleggingsprosessen. Kan du peike på sider ved GIS i areal­ planlegginga (bruk av data) som kan skape problem i dag?

Arbeidsoppgåver Elevane får utdelt eller vel eit passande kartutsnitt til arealplanlegging. Oppgåva går ut på å analysere eit bestemt område som kan vere aktu­ elt for utbygging. Analyser ut frå desse føresetnadene:

a) Innleiande undersøkingar, datainnsamling (inventering) b) Naturgrunnlag terrengform grunnforhold klima vatn vegetasjon dyreliv

Kapittel 9 - Arealplanlegging

209

c) Menneskeverk som omhandlar areal til næringsutnytting - bustad industri trafikk (vegsystem) natur- og friluftsaktivitetar d) Skisser ein tenkt konfliktsituasjon

e) Gjer greie for ulike konsekvensar for området dersom det blir bygd ein motorveg gjennom området det blir bygd eit kraftverk i elva som renn gjennom dalen det får vernestatus og all utbygging blir forboden/stoppa

Oppsummering På ein forenkla måte har vi forsøkt å vise kor viktig arealplanlegging er for oss som einskildpersonar og for samfunnet generelt. Det er svært viktig å forstå samspelet mellom politikar og planleggjar og mellom arealplanlegging som fagområde for planleggjaren og avgjerdsområde for politikaren.

Det offentlege har som oppgåve å overvake dei endringane som skjer. Det offentlege skal dg vurdere konsekvensane av utviklinga, klargjere valalternativa og til slutt gi grunnlag for vedtak bygde på demokratiske prinsipp. Arealplanlegging skal blant anna avdekkje konfliktar, peike på alterna­ tiv og gi forslag til løysingar på problem som oppstår i samband med vern og utbygging.

Det har vore viktig å understreke fordelane med langsiktig planlegging og grundige konsekvensanalysar. For samfunnet er dette heilt nødven­ dig og til gagn for mange.

Kapittel 9 - Arealplanlegging

210

Repetisjonsoppgåver 1

Kva er oppgåva til den offentlege arealplanlegginga?

2

Korleis kan vi definere ordet planlegging?

3

Kva meiner vi med a) fysisk planlegging b) regional planlegging

4

Kvifor er det eigentleg nødvendig med arealplanlegging?

5

I planleggingsprosessen kan kartet brukast som grunnlag for mange og viktige funksjonar. a) Kan du nemne eksempel pa slike funksjonar? b) Nemn nokre kartografiske verkemiddel i arealplanlegginga. c) Nemn fordelar og ulemper med digitale kart og arealplan­ legging. d) Gi eksempel på korleis historiske kart og temakart kan vere reiskapar i analysearbeidet.

6

Peik på viktige punkt ved opplegg og metode for arealplan­ legging.

7

Gi eksempel på kva arealanalyse i arealplanlegginga kan vere.

8

Problemet med å vege vern mot utbygging er svært aktuelt i all planlegging. Trekk fram nokre moment til desse punkta: a) grøne lunger b) grenseområdet mellom by og land c) naturvern som ein del av arealplanlegginga d) delt ansvarsområde e) kommunal arealplanlegging og naturvern (eksempel på problem­ stilling)

10

Planleggjaren vil i stadig større grad ta i bruk GIS og GIS-baserte teknikkar og utstyr. Korleis kan for eksempel arbeidsplassen til kommuneplanleggjaren sjå ut per i dag?

11

Korleis kan situasjonen vere for ein liten eller mellomstor kom­ mune i dag?

12

Korleis kan draumen til planleggjaren sjå ut?

211

Kapittel 10

DIGITAL TERRENGMODELLERING

Når du har studert dette kapitlet, skal du • kjenne til bruksområdet for terrengmodellen • kjenne til viktige prinsipp for produksjon av terrengmodellar • kjenne til ulike modelltypar

Dette kapitlet skal dekkje modul 3 i læreplanen for kartografi og hovudmoment nr.

2g:

«Elevene skal kunne forklare prinsipper for digital terrengmodellering»

Innleiing I Ordbok for kart og oppmåling står det om omgrepet terrengmodell: «En terrengmodell er en tredimensjonal modell av et landskap. Høy­ dene kan være overdrevet for å framheve terrengformasjonene. Man skiller som regel mellom fysisk, grafisk og digital terrengmodell.» Vi kan altså vise topografien og høgdeforholda på terrengoverflata ved hjelp av ein digital terrengmodell, men terrengtopografien har i grun­ nen mange eigenskapar og mange nemningar. Derfor meiner mange at vi i staden for terrengmodell burde bruke omgrep som høgdemodell (DHM) eller terrengformmodell. Nemninga terrengmodell (DTM) blir framleis brukt i den faglitteraturen vi finn på norsk.

212

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

Figur 93 Ulike måtar å presentere digitale kartdata på. Digitale terrengmodellarframstiller terrengoverflata ved hjelp av innmålte punkt i form av x-, y- og z-koordinatar. Begge modellane er eigentleg baserte på at z-verdiane er talfesta (øvstefigurenj. I tillegg til høgd kan z-verdien vere knytt til verdiar som temperatur, nedbør, eigenskapar og pro­ duksjons- og salsmengd

Kapittel 10 - Digital terrengmoclellering

213

Figur 94 Figurane viser to system, bruk av isolinjer og ruterfor å presentere terrengmodellar. Øvst ser vi terrengtopografien presentert som eit kart (sett ovanfrå), nedst er det same terrenget vist som terrengmodell

Terrengmodellen blir bygd opp av koordinatane x, y og z Ein måler opp ei terrengoverflate ved å registrere dei tre koordinatane x, y og z til ei større mengd punkt som er fordelte ut over terrenget. Saman med ein interpolasjonsmetode Csjå eige avsnitt) utgjer dei innmålte punkta ein høgdemodell. Høgdemodellen eller terrengmodellen kan eigentleg berre gi eit tilnærma bilete av det verkelege terrenget. Skulle ein måle alle detaljar i terrenget, ville det bli altfor mange punkt, men dersom ein på den andre sida avgrensar eller reduserer punkt­ mengda for mykje, vil mindre detaljar i terrenget ikkje komme med. Dette er ei vanskeleg avveging. På den eine sida får vi uhandterlege datamengder, på den andre sida taper vi viktige detaljar. Vi kan kanskje seie det slik at di større avstanden er mellom dei innmålte punkta, di grovare gir terrengmodellen att det verkelege landskapet.

214

Kapittel 10 - Digital terrengmoclellering

Ulike måtar å framstille jordoverflata (topografien) på Vanlegvis viser vi dei skiftande høgdeforholda i terrenget, dalar, åsar, sletteland og høge fjell, ved hjelp av isolinjer, høgdekurver eller kotar, men desse linjene er ikkje særleg veleigna for numerisk analyse og modellering.

Ved hjelp av digitalt innmålte punkt (punktsky) og digitale modellar derimot kan vi dele opp jordoverflata i skilde og ulike element. Desse elementa kan i tillegg vere knytte til posisjon og, dersom vi ønskjer det, eventuelle attributt. (Sjå figur 93.) Det kan vere mange grunnar til at ein ønskjer å lage terrengmodellar. Ein grunn til å etablere ein digital terrengmodell kan vere at ein ønskjer a kunne rekne seg fram til verdiar for nye høgdepunkt ut frå originalpunkta.

Terrengmodellflata blir eigentleg framstilt ved hjelp av matematiske funksjonar i eit dataprogram. Programmet prøver å vise og etterlikne det verkelege terrenget (landskapet) mellom dei innmålte punkta.

Bruksområda til terrengmodellen Planlegging som er knytt til geografisk verksemd, kan bruke digitale terrengmodellar til å kaste lys over ulike problemstillingar og svare pa spørsmål i samband med planlegging og utbygging. I mange tilfelle treng ein informasjon om dei spesielle eigenskapane terrengformene har på ein bestemt stad, men av og til er det omgivnadene og eigen­ skapane deira som er mest interessante. Det kan for eksempel vere sjølve tomta, korleis ho ligg i forhold til anna busetjing, korleis det er med utsikt, sol og skugge, eller korleis motorvegen ligg i forhold til tomta.

Det trengst altså mykje informasjon om terrengformer for å løyse dei ulike tekniske og økonomiske problema som er knytte til planlegging og utbygging.

Vi skal nemne nokre viktige bruksområde for digitale terrengmodellar: • Til masseutrekning ved planlegging og prosjektering av vegar, dam­ mar, flyplassar, industriområde, nye bustadfelt osv. • Dataprogram for terrengmodellar kan og brukast for andre typar variable data enn høgdeforhold. Det kan lagast tilsvarande utrek­ ningar eller presentasjonar for befolkningstettleik, forureining o.l.

• Som grunnlag for modellering av landskapsprosessar, for eksempel jorderosjon, avrenning eller diverse klimatiske forhold • For å lage perspektiv eller tredimensjonale bilete/teikningar som visualiserer landskapsformer i samband med landskapsplanlegging og forming, og som grunnlag for presentasjon av andre tema i slike teikningar

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

215

• Til vurdering av kva for delar av eit terreng som er synlege frå eit standpunkt, eller kor synleg eit anlegg er frå terrenget omkring • Som grunnlag for innpassing av diverse byggverk og ulike anlegg i terrenget, gjerne brukt saman med data-assistert konstruksjon (DAK)

• Til vurdering av hellingsgrad, hellingsretning, solinnfall osv. • Til lagring av høgdedata for produksjon av topografiske kart

Generell omtale av terrengmodellar I visse rapportar og planutkast kan vi sjå at digitale terrengmodellar blei brukte i heilt spesielle samanhengar frå rundt 1975, men dei kom ikkje i alminneleg bruk før mange år seinare. Det var fleire grunnar til det. Ein grunn var at digitale data ikkje var så tilgjengelege som ein ønskte. Ein annan grunn var at dei data som kunne skaffast, ikkje var nøyaktige nok til å tilfredsstille dei krava som blei stilte til for eksempel arealplan­ legging. I tillegg var det vanskeleg å skaffe høveleg programvare til overkommelege prisar på den norske marknaden. Dessutan mangla potensielle brukarar til dels kompetanse.

I dag finst det mange gode programsystem for digitale terrengmodellar, men dei tekniske løysingane som ligg til grunn for programma, kan vere ganske ulike. Brukarane treng eigentleg ikkje å bekymre seg så mykje for dette. På den andre sida viser det seg at det er ein klar samanheng mellom dei grunnleggjande løysingane som er valde, og brukseigenskapane til terrengmodellane. Derfor er det forståeleg at det til tider har vore diskusjon om kva for eit system ein burde velje. Dei har alle sine fordelar, men vi må ikkje gløyme at dei har sine ulemper eller manglar dg.

Dette fortel oss at vi må kjenne til ein del grunnleggjande prinsipp for korleis terrengmodellane er bygde opp. Vi ønskjer for eksempel å bruke ein terrengmodell for å løyse ei spesiell oppgåve. Da kan det vere rett å spørje: Kan det dataprogrammet eg har eller ønskjer å skaffe meg, løyse oppgåvene mine?

Interpolasjon (interpolering) Ein står overfor to hovudproblem når ein skal lage eit programsystem for digitale terrengmodellar. Dei gjeld interpolasjon og gitt-punkt. Det eine problemet er knytt til utrekninga av mellomliggjande punkt. Fordi modellen er digital, vil dei innmålte høgdepunkta på terrengoverflata berre eksistere i eit utval av punkt. Problemet blir da å finne ein metode for å rekne ut (vurdere) høgda til punkta imellom. Denne metoden kallar vi interpolasjon eller interpolering.

216

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

Definisjon Ei ordbok definerer interpolasjon slik: «Interpolere, innskyte, trekke linjer mellom kjente verdier. At man ut fra kjente funksjonsverdier beregner funksjonsverdien for tall som ligger mellom dem. Estimering (vurdering) av en verdi mellom kjente verdier. Beslektet uttrykk er ekstrapolering: Estimering av størrelser utenfor det kjente område ved å anta at tendensen er den samme som innenfor det kjente området».

Ulike kriterium for interpolasjon Interpolasjon kan vere basert på andre kriterium enn arealsøk og blir behandla etter matematiske funksjonar, for eksempel enkel lineær interpolasjon mellom to eller fleire kjende punkt. Ein kan bg inter­ polere grenser mellom einskildpunkt, slik at kvart punkt blir represen­ tert på flata. Punktfordelingar og interpolasjonsmetode heng nøye saman. Er punkta plasserte tett og rett på terrengoverflata, vil ein enkel interpolasjonsmetode gi eit godt resultat, mens ei meir sparsam punktfordeling kan stille store krav til interpolasjonsmetode. Det er utvikla mange metodar for interpolasjon dei siste åra.

Figur 95 Lineær interpolasjon mellom innmåltepunkt Cgitt-punkt). På kartutsnittetfinn vi fire kjende punkt: a, b, c og d. Alle punkta bar kjende x- og y-koordinatar. Z-verdien for a = 23 m, b = 13 m, c = 16 m, og d = 19 m. No ønskjer vi å finne dei punkta på linjene a-b, a-c og a-d som har z-verdien 20 m. Desse linjene pluss linjene b-c og c-d dannar eigentleg to trekantar (triangel). Når vi bar funne punkta på dei aktuelle linjene, stiplar vi 20 m-kurva. Bruk målestokkforboldetpå kartet til å dele inn linjene når du inter­ polerer på kartutsnittet.

Oppgåve Lag liknande oppgåver som på figur 2, der du set inn nye verdiar for x, y og z. Bestem kurve og interpoler.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

217

Gitt-punkt Forenkla kan ein seie at di meir avansert interpolasjonsmetoden er, di lengre blir utrekningstida i datamaskinen. Er det berre nokre få punkt som skal reknast ut, har det lite å seie for brukaren. Det som kan vere viktig for brukaren, er at det blir nøyaktig nok for den aktuelle opp­ gåva, og ikkje nødvendigvis at det blir så nøyaktig som mogleg. Som vi allereie har nemnt, vil alle høgdene på terrengoverflata berre eksistere i eit utval av innmålte punkt fordi modellen er digital. Desse punkta kan vi derfor kalle gitt-punkt. Det andre problemet blir da å finne løysinga på korleis gitt-punkt innanfor eit gitt område (lite utsnitt) av terrengoverflata kan plukkast ut frå lista over alle gitt-punkt. Det treng ein svært ofte å gjere i praktisk planlegging.

Søkjelengd og søkjetid Den enkle måten er å gå igjennom heile lista og teste om kvart einskilt punkt ligg innanfor det aktuelle området. Dette er ein svært tid­ krevjande operasjon. Metoden kan samanliknast med det å leite seg fram i ein telefonkatalog der namna ikkje er ordna alfabetisk. Dreier det seg berre om eit fåtal namn, kan nok metoden brukast, men med mange namn og mange oppslag blir han uakseptabel. Liknande problem oppstår i ein digital terrengmodell. Derfor må alle gitt-punkta organiserast på ein slik måte at søkjelengda og søkjetida blir akseptabel.

Figur 96 Trekantnett som basis for høgdedata kan etable­ rast -

ved søk i ei punktsky

-

ved å rekne ut skjerings­ punkt med høgdekurver

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

218

Terrengmodellprogrammet på datamaskinen arbeider etter matematiske formlar som blant anna kan uttrykkjast slik: • T = s • t (T = søkjetid, s = søkjelengd og t = tidsforbruk per test)

Maskinkapasitet og programtype er dg viktig for søkjetid og søkje­ lengd.

Vi repeterer / Kan du gi ein definisjon på kva ein terrengmodell er? / Blir det brukt andre nemningar? / Nemn nokre viktige bruksområde for digitale terrengmodellar. / Kva er interpolasjon?

Modelltypar Det finst ulike metodar for å presentere terrengflater i ein digital modell. Det er ikkje mogleg å gjere inngåande greie for dei ulike modellane her, men vi skal sjå på nokre av dei prinsippa som blir rekna for å vere særleg viktige.

rektangel

heksagonal

triangel

Figur 97 Ulike metodarfor å presentere terrengflater

Linjemodellen I denne modellen er dei innmålte terrengpunkta definerte i saman­ hengande linjer (isolinjer). Slike linjer kan vere høgdekurver, knekklinjer, profillinjer osv. Punkta bør liggje tettast i område der det er store terrengvariasjonar. Når det blir lagt inn nye linjer (prosjekterte), vil ein

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

219

berre få ut data der nye linjer skjer malte linjer, dersom det ikkje er innebygd ei form for interpolasjon. Terrenget mellom høgdelinjene er ukjent. For å fa med vanskelege terrenglinjer, toppar og tronge dalbotnar kan ein bg bruke ein kombinasjon av einskildpunkt og høgdelinjer.

Punktmodellen Basisdata er punkt med gitte x-, y- og z-koordinatar. Punkta er som regel uregelmessig lokaliserte, malte inn avhengig av terrengforma, men dei kan bg vere regelmessig lokaliserte. Da er punkta målte inn med stereoplottar frå flybilete. Punkt dannar basis for to modellar som vi skal sjå nærmare på:

• rutenettmodellen • trekantmodellen

Flatemodellen Når ein bruker matematiske flater, blir resultatet det ein gjerne kallar ein polynommodell. Når ein etablerer modellen, bruker ein polynomfunksjonar. Basisdata i denne modelltypen kan vere punkt og/eller linjer. Terrengmodellar som går under nemninga matematiske flater, byggjer på såkalla splinefunksjonar. Ein splinefunksjon definerer heile den aktuelle flata samansett av ei rekkje små flater. Karakteristisk for splinefunksjonar er at ein krev at overgangen mellom dei små flatene skal vere glatt. Dette gjer at splinefunksjonen kan definere ei glatt flate gjennom ein punktsverm.

TIN, «Triangulated Irregular NetWork», er ein måte å framstille terrenget på. Denne modellen kan framstillast med heilande trekantflater (triangel). Han tek spesielt utgangspunkt i viktige og utvalde punkt. For alle trekanthjørna er det opplyst om høgdeverdiar. I kvar flate blir hellinga sett på som konstant. Trekantflatene er ikkje like store - dei er vanlegvis minst der terrengvariasjonane er størst.

Rutenettmodellen Rutenettmodellen blir konstruert ved at ein legg eit kvadratisk rutenett ut over terrengflata orientert etter koordinatsystemet i landet. Så blir modellen rekna ut på grunnlag av høgdedata lagra som punktskyer. I rutenettmodellen kan ein rekne ut høgda til eit nytt tilfeldig punkt ved å tilpasse eit plan gjennom dei nærmaste rutenettpunkta og slik rekne ut høgda til punkt på dette planet. Punkt som ligg nærmast eit gittpunkt, får størst vekt. Kor stor kvar einskild rute i modellen skal vere, er avhengig av kor nøyaktige dei utførte målingane er Cgitt-punkt), og den oppløysinga ein ønskjer at terrengmodellen skal ha.

220

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

Figur 98 Rutenettmodell, oppdeling av planet i firkantar. Eksempel på korleis ein kan presentere terrengoverflata ved hjelp av ein rutenettmodell

Terrengmodellen kan målast opp i rutenettpunkta, eller ein kan rekne ut kurva i kvart einskilt kvadratnettpunkt ved hjelp av ein interpolasjonsprosedyre ut frå kurva til dei målte punkta omkring. Den digitale terrengmodellen (høgdemodellen) består av dei utrekna høgdekurvene ordna i rekkjer og søyler.

Rutenettmodellen var nok mest vanleg i 1970-åra, men er i bruk fram­ leis. Den største fordelen med modellen er kanskje at han er nokså enkel å programmere. Ulempa er at det vanlegvis blir operert med kon­ stant rutestorleik. På den måten vil dei mest kuperte delane av terrenget avgjere kor små ruter modellen skal ha. I flate område vil der­ for rutene bli unødvendig små. I hovudsak kan ein etablere rutenettmodellen på to måtar. Ein kan måle inn korrekte høgdedata for rutenettet frå flyfoto med stereoplottar, hente dei frå innmålte punkt, eller ein kan produsere høgdedata ved interpolasjon frå regelmessig eller uregelmessig lokaliserte punkt.

Eit vanleg problem med rutenettmodellar er at brotlinjer i terrenget kan falle innanfor ei rute. Derfor kan ein ikkje rekne ut den nøyaktige plas­ seringa av brotlinjer ut frå høgdene i rutenettet. Ein kan løyse dette problemet ved å leggje inn tilleggsinformasjon om kvar brotlinjene går i terrenget, men da er ikkje lenger rutenettmodellen like enkel å pro­ grammere. Vel ein små nok ruter, kan brotlinjer representerast nøyaktig nok i modellen, men talet på ruter aukar proporsjonalt med at rutene blir mindre.

Trekantmodellen Namnet trekantmodell kjem av at sjølve modellen dannar trekantar. Når vi som basisdata har punkt som er spreidde uregelmessig i rommet, er det ofte mest tenleg å etablere ein modell der det dannar seg trekantar med gitt-punkta som hjørne.

Dersom det ut fra ei punktmengd dannar seg triangel i alle kombina­ sjonar, vil ei rekkje av triangelsidene skjere kvarandre. Derfor innfører ein den restriksjonen at ingen av triangla skal krysse kvarandre. I tillegg praktiserer ein eit prinsipp som går ut på at triangla skal vere så små som mogleg.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

221

Figur 99

Trekantmodell, oppdeling av planet i triangel

a) Punktsky (x, y og z) dannar grunnlaget for triangulering

b) Planet er dekt av eit trekantnett

c) Interpolasjon av høgdekurver i eit trekant­ nett dl Andre eksempel på interpolering av linjer (kurver) i eit trekantnett

e) Eksempel på nettverk av triangel f) Strategi for å finne det trianglet som omsluttar eit bestemt punkt

åblir rekna ut i ein datamodell)

Samanlikna med rutenettmodellen kan trekantmodellen framstille terrengoverflata meir nøyaktig med ei avgrensa mengd punkt. Trekantmodellen har styrken sin i at storleiken på triangla kan variere etter behov. Derfor kan gitt-punkta leggjast tettare der terrengflata er kupert, enn der terrenget er jamt heilande. Det er vanleg å interpolere lineært for å rekne ut høgda til mellomliggjande punkt.

222

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

Trekantmetoden i kombinasjon med lineær interpolasjon er svært vel­ eigna når ein skal rekne ut høgdekurver og profil. Når ein interpolerer lineært, vil ei høgdekurve som går inn i eit triangel, måtte gå ut av trianglet gjennom ei av dei to andre sidene. Dessutan vil høgdekurvene vere rettlinja mellom den triangelsida dei går inn gjennom, og den triangelsida dei går ut gjennom. Derfor er det tilstrekkeleg å finne skjeringspunkta mellom høgdekurvene og triangelsidene.

Ein fordel med trekantmodellen er evna til å kunne vise markante brotlinjer i terrenget. Når gitt-punkt langs brotlinjene er kjende, vil denne informasjonen lett kunne brukast til å danne triangel med sidekantar langs brotlinjene. Trekantmodellen har etter kvart blitt meir vanleg i bruk. Modellen krev ein meir komplisert datastruktur enn rutenett­ modellen, men desse problema vedkjem eigentleg den som lagar pro­ gramma, og ikkje den som bruker dei.

Terrengmodellen X Det finst mange typar terrengmodellar på marknaden, og det er uråd å presentere dei alle. Men i tillegg til dei prinsippa vi allereie har drøfta, skal vi kort skildre to typar terrengmodellar. Desse to modelltypane, modell X og Delaunay-modellen, kan vere aktuelle i visse saman­ hengar. Vi tek ikkje standpunkt til om desse modellane er betre enn andre, dei har alle sine sterke og svake sider. Det finst ulike behov, og det er ulike oppgåver som skal løysast, så ein bør nok velje modelltype etter kva oppgåva gjeld.

Modell X og vegplanlegging Modell X er ein terrengmodell som er utvikla med tanke på vegplan­ legging, og er spesielt tilpassa ulike dataprogram for vegplanlegging. Modellen eignar seg bg til anna planlegging og prosjektering. Modell X er ein såkalla primærdatamodell eller linjeorientert modell. Terrengdata består av tredimensjonale koordinatar for punkt som er lenkja saman i brytingslinjer eller terrenglinjer ved hjelp av ein punktkode. Berre dei målte data blir lagra, og det skjer ingen interpolasjon mens databasen til modellen blir etablert. Applikasjonsprogram, for eksempel for vegar, arbeider direkte på dei lagra primærdata i model­ len. Når det for eksempel skal genererast tverrprofil, skjer all lineær interpolasjon direkte frå primærdata (måledata).

Fordelen med modell X Fordelen med denne modelltypen er blant anna at det går raskt å opp­ datere utrekningsresultat, og at resultata blir ganske nøyaktige. Det er ingen grenser for kor mange punkt som kan lagrast.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

223

I modell X-systemet er det dg mogleg å etablere ein rutenettmodell. Til ein del planleggingsoppgåver er ein rutenettmodell meir veleigna enn primærdatamodellen, det gjeld særleg feltutbygging og områdeplan­ legging. I rutenettmodellen interpolerer ein fram høgder i faste intervall langs x- og y-aksen. Ein vel storleik på rutene avhengig av oppgåvene ein skal løyse. I samband med feltplanar og bustadområde opererer ein gjerne med 1 eller 2 m. Fordelen med rutenettmodellen er blant anna at det går raskt å generere profil. Ulempa er at det kan bli litt unøyaktig, avhengig av kor store rutene er.

Delaunay-terrengmodellen Omgrepet Delaunay er vel best kjent i samband med Delaunay-triangulering. Prinsippet eller metoden har fått namnet sitt etter B. Delaunay, som publiserte ideane sine allereie i 1934. I prinsippet er Delaunay-triangulering eit enkelt system. Prinsippet er blant anna brukt i ein terrengmodell som er utvikla ved NTNU i Trond­ heim. Denne modellen har fått namnet IGF-TIN. Sjølv om systemet er nokså enkelt, kan vi ikkje her nemne alle dei matematiske formlane det byggjer på. Men desse punkta kan kanskje vere til hjelp: • Først kan vi velje eit vilkårleg datapunkt som vi kallar A. Vel vi der­ etter eit anna punkt B og trekkjer opp ei linje til A, har vi oppretta basislinja AB. Ved hjelp av basislinja AB ønskjer vi så å danne eit tri­ angel (ein trekant). • Kan vi knyte eit tredje punkt (P) til basislinja, har vi danna eit tri­ angel. Studer figur 100.

• Finn vi eit tredje punkt, er det tilhøyrande trianglet etablert. Sidene på trianglet legg vi i ein kø (først-inn-først-ut-liste). Basislinja vil sjølvsagt liggje i køen, men det kan ei av dei andre sidene gjere dg. • Så hentar vi neste triangelside (ny basislinje) frå køen og vel eller finn eit nytt tredjepunkt som vi knyter til den nye basislinja. No har vi fått eit nytt triangel. Vi avsluttar trianguleringa når køen er tom, det vil seie når alle punkta innanfor eit gitt område er knytte til eit trekantnett.

Det er eit krav at ingen triangelsider skal krysse kvarandre. Dessutan må triangla vere danna slik at ingen datapunkt ligg innanfor eller inni nokon av triangla.

Triangel dannar sirklar Ved hjelp av basislinja AB og alle datapunkta i eit gitt område har vi danna triangel. Kvart triangel definerer ein sirkel. Så kan vi velje ut den sirkelen som har den minste pilhøgda over basislinja. Den valde sirke­ len definerer eit triangel som ikkje har nokon datapunkt innanfor seg. Figur 100 viser dette.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

224

Figur 100 viser dessutan kva vi meiner med pilhøgd. Pilhøgda er avstanden frå midtpunktet på basislinja til skjeringspunktet mellom det aktuelle sirkelsegmentet og midtnormalen på basislinja. På figuren finn vi at punkt P er det punktet som saman med basislinja definerer den sirkelen som har den minste pilhøgda over linja AB. Vel vi for eksem­ pel punkt R, gir det ein sirkel med større pilhøgd over AB. Delaunaytriangulering krev at vi dg må kunne rekne oss fram til sentrum i sirkelen.

Boka Digital kartografi av professor Jan Terje Bjørke gir ei meir ut­ fyllande forklaring på ein del av dei viktigaste prinsippa for digitale terrengmodellar.

Figur 100 Enkel prinsippskisse for Delaunay-triangulering Utrekning av sirkelsentrum Cblir vanlegvis rekna ut ved hjelp av matematiske formlar)

Hugsar du dette? / Det finst ulike modellar for presentasjon av terrenget. Kan du for­ klare kort prinsippa for to typar modellar? / Forklar prinsippet for trekantmodellen. / Kva er spesielt med terrengmodellen X? / Korleis er Delaunay-prinsippet?

Kapittel 10 - Digital terrengmoclellering

225

Eksempel på «bilete» baserte på digitale terrengmodellar Ofte når vi utarbeider planar, har vi behov for og ønske om å kunne visualisere terrenget der vi driv planleggingsarbeid. Det er ein stor for­ del om vi har eit bilete eller ei teikning som kan hjelpe oss til å sjå terrenget frå skrivebordet. Slike bilete, teikningar, skisser, profil osv. kan vi tolke og analysere direkte. Vi kan finne ut om det er spesielle terrengforhold eller karakteristiske eigenskapar ved topografien vi må ta omsyn til. Vil dei planlagde inngrepa påføre landskapet for store sår? Kan vegtraseen leggjast annleis?

Frå ein terrengmodell kan ein produsere ei rekkje bilete. Her er nokre eksempel: • terrengprofil

• perspektivkonstruksjonar av terrenget • kart med høgdekurver

• hellingskart • synlegkart • skuggerelieff • terrenget blir framstilt med rutenett eller profil (blokkdiagram)

Romlege bilete Målet med dette er å gi eit romleg inntrykk av terrenget (tredimensjo­ nalt, eller meir korrekt to og ein halv-dimensjonalt). Ein trena kartlesar vil kanskje meine at eit kart med høgdekurver gir eit godt tredimensjo­ nalt inntrykk, sjølv om det eigentleg er eit todimensjonalt bilete. Til ei teikning som skal gi romleg inntrykk, kan ein ta i bruk ulike effektar: rørsle, like objekt av ulik storleik, skuggar, gråtonar, skravur, objekt som blir viste isometrisk eller perspektivisk, objekt som ligg bak andre objekt, objekt som er skjulte, osv.

Dei vanlegaste måtane å visualisere terreng på ut frå digitale terreng­ modellar er kart med høgdekurver, høgdelagskart, hellingskart, skugge­ relieff o.l. • Blokkdiagram med rutenett eller profillinjer og perspektivteikningar er bg vanlege. • Høgdelagskart framhevar høgdeskilnader ettersom dei visualiserer høgdeintervall ved hjelp av ein kontinuerleg farge- eller skravurskala.

• Hellingskart viser fordelinga av areal som har ulike hellingsgradar, inndelt i intervall. Ut frå eit plan som ein legg gjennom punkta på høgdemodellen, kan ein rekne ut og framstille terrengretninga og korleis terrenget heilar. Hellinga blir gitt opp i prosent eller gradar i forhold til horisontalplanet. Hellingsretninga blir gitt opp i gradar i forhold til nordretninga. Ein modell som blir kalla TIN-modellen, er

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

226

basert på heilande flater som trekantar og er særleg veleigna til a simulere forhold på terrengoverflata. Ei slik simulering kan ein nytte for å vise avrenning i terrenget, definere nedbørsområde o.l.

• Eksposisjonskart viser kva for himmelretningar terrenget vender mot. • Skuggerelieff gir ein tredimensjonal illusjon av terrengforma ved å lyse opp og skuggeleggje ulike delar av terrenget. • Synlegkart viser korleis terrengforma hindrar eller opnar for visuell kontakt i eit område.

Figur 101 a, h, c Skuggerelieff

To eksempel på kart som erforsynte med skuggerelieff Desse karta er laga ved hjelp av manuelle teknikkar. Ein kan for eksempel hruke ai rhrush-teknikkar til slike oppgåver, men i dag vel nok dei fleste å hruke data. Ved hjelp av spesielle dataprogram kan ein lage skuggerelieff som visualiserer høgdeforholda i terrenget ganske godt. Ein kan for eksempel simulere at sola (lyset) kjem frå nordvest, slik at fjell og høgdedrag får skuggeside i øst og sør.

Det erfleire måtar å skape høgdeskilnader på manuelt.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

227

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

228

1 Shaded hachuring

4 Oblique hill-shading

3 Hachures combined with hypsometric colors

Part of the map “France 1 : 4,000,000” from “Schweizerischer Mittelschulatlas” by E. Imhof. Fig. 1-3 from the 1932-1958 cditions, Fig. 4-6 from the 1962-1976 editions. Reproduction and printing: Orell Fiissli Graphic Arts, Zurich.

Kapittel 10 - Digital terrengmodellering

229

Oppgåve

3

7

Figur 102 Skissa viser åtte eksempel på ulike måtar å skape skuggeverknad (skuggelegging)på. Sjølv om det etter kvart vil bli vanleg å bruke data når ein skal skape skuggeverknad 35.0352

Rødsand(

50

0351

0358

0353

O565

J360 ' 366Cv ( Killingclal/^X

3570

35SOC—756

-0359

10374' \ 393(

>~KFeragen

x

0379

381Q Hjerkinn 0380

'

i®559 '

0563

1

’

-7 ■

iønSbfrc

0639 0582

0561

587®^

/

\

40588 ■

?fi90

\ \

,./^n?^?-9O5^

' . 0583 C627O-

^.Knabei \ \ 55SCX

y.>585(5 , '

,lO506

801®

EGERSUNOfa

< ^090

^ JC'

0620- A

6^00

J);

Langø

/ 6280 ®

® 0833

636Q

0611 0621

J

3350

,

j ,-g-Klodeborg^

0512

Titania -« Tellnes

•530./^

... 0529 rx 635 ^r^532

7^.å

0513

aren dal

626® y

0623

Nasjonalatlaskart. Utsnitt av «Malmforekomster» i M 1:2 000 000

Kapittel 14 - Kart

Bosettingskart i M 1:1 000 000

291

292

Kapittel 14 - Kart

Bosettingskart i M 1:250 000

Kapittel 14 - Kart

Nasjonalatlaskart. Utsnitt av «Skog og jordbruksområder» i M 1:2 000 000

293

Kapittel 14 - Kart

294

' fjeu ••' h >>;^}srp'dT‘rt< ^uOG;sund.

'

"&RGFN tdVesttun

Kinsarvik

4

Lofthus I ULLE?.^VANG ULLENSVANG ‘

.'t.

~

HARDANGER;’ •< HARDANGERj

"'"““HOpDALAN /./ Bergen /I Opsdatsfldet

mijljIHERAO ÅA Rosendal

Ytre A/rn/c

/lALIGESUND^ ,

|

^OWOtl^^ed.,1

HAUGESUND?

!J)L M •

,

Grmdnf^ord

(.VEST-TELEMARK’

HAUGESUND

KARMStW

AVALDSNES3

f tfaugésund)

'

TELEMARK r

TYSVÆæ

(utsira (Stavanger)

welmeuno..

BOKN yMsimrff

j fy,. jR 0 G A LA N D

, Skudenebiiavn

FYHESuAl Jf^X

RENNESØY

S 1^ VANGE

RE^ESBY WrstlY /AX. -

1 tK '

fliONGDAEEJ

MARftøROAE

■$1 1959

Roan

Halten light

1496

1785

2024 TStokksi '! L L J-,1

’108^'

2179

\164‘

EN D 355\ 30000_ ' GNO

ferråi

7692 Stlorli

[nderiS

fcN 0 355’ 10000

>svik

rttérSy

2043

ipjVfSL

\l5fff^[(48j

5oo MSL 'Stjdrna

Lev6

Alstadhaug

-tIOB— I7HAUG

> n5toqk=5dl

(jeungskj (svik

flLANO

i H 27

otn

Agdenes/ lioht- '

•vc tn^ x V73Z2 •rost:

•JACÅN'

Agdeni

",

Borøyholmen

; Sttanda TRONDIHEIM

stad

442v50Tl

itadsbygi

Hegj itjdrdal^halsi

GRÅKALLEN

895

358 GRK S

"Son

inhelrn, lalvlk

IHjord

4000 GNO

1855

,1946

1843

1988 Bynesefi

T

' 1969_

j^amshai m Orkanger

(328)

1763

VåtMjf

_

iKlæbi

14625

!?- 26.

'j/(328j

277i

jelbustri

1321 w 2251

Lundamo

2679

2995 Ldkken

1921

Iblonda lovln

'oltfi h Bringen

2383

2515

Meldal

ibren 2756 3255

Kotsi

tstfla

4103

'Sokn
l

Halst/omd?

HT 1353

V-^-Irnuigen

" ayifCs ■ 1339“VT • lyrhaydn 51

8^370

Synbovd' -t438>

•/SkryW> ‘StgnrteO'

Synhova^

Imingtjell

j

Sonstevatn

’ . >i i^OSAOAta-*/' Skjorte-': •’3^ '-^Slgorto--' T1^. ySfebtV \ teo'e'


w

.Sedatsbrotot; f t-iMjr'.

Johowta ■1358

jSerMstf"

; ■• ■ ^.:xv--

4372,

i «loten !

a Heltobove ilONSNlifåi^ ‘

-

&i>hovdg.

i>

Ehityim

GÅVLEN.

1.tK " \

' 1453

tSmtMf

SnvJroil

DalrnunhhaBi

Nlpnatton

HoBohovti 4 «70.

yKongsbergse i ^d^lert ~ Heggote^

Oppnosf]

i i&tT j' Vl^FjALET :

OrmeroKp

HNDEW^

i3407

^vppettt Uårfhallene-

Lejrastolon;

eu/vpet;

1340

Hwgcborg

.f

~}

..

13>6

,

^tSifieijtirttne^a^

Råflott

'VesEeljell

■

Kilshcvdo

V

Fiomiut>'J,r^'[x.

jSfasps

eRmy^^’ NORDSKARDF^

rJ ’t—-SiSnuitifi? 'S',—■-irs;

Sveåtndcn

Solvik

: 1 \ PSkcleday^.V.

^StcrsterdflcBsJ-^ 4w_&o.-v|k.i^*4__ _»

Det finnes i dag digitale kart­ databaser for ulike målestok­ ker som kan benyttes for utarbeidelse av fritidskart. Karteksempelet har Statens Kartverks N250-base som grunnlag. Med en slik base som grunnlag er det mulig å legge inn spesielle tema etter ønske, for eksempel skiløyper eller turstier.

Kjsrwga

Sagfj.ya

Babyikj» Ci,ocn

? ’ ’

Noiddil

Stwiusnytm

Skoffedalen

FAUSKE

jjellamtt?-

T|ires

, .

[(Landet

:‘ “

f uruliaugcn • ^L_1'

Raudte&t VMiellet ))

- fHs^Bursimarka Koppanoppah '

•

^LSulitjelma

;

X

f -'-

feiet Su.-idno

• ^xoen'** *‘*^SKu(m:jåhkka ^n3 f

^flda/^KSoksenvika

' *xJako&sbakken •>.,

Rognanj

•RajKk.ind ■Bolnvatnct Ncsbvi v*^"’ .Monvncs x %
f UfeOet

K;cr.l»pper>

[;>irvrhyll

Kragfcznpan

SALTDAL

j,;,..

Hucflta Kvcbilok " ; ‘ TJJrro

Kapittel 14 - Kart

305

Tettstedskart Tettstedskart/adressekart kan utarbeides i mange målestok­ ker, og med utallige fargekombinasjoner og tema. Karteksemplel er hentet fra en kartdatabase over Trondheim sentrum. Det er i tillegg lagt inn en del symbo­ ler.

Temakart Temakart for visualisering av bestemte tema/forekomster kan produseres fra papirmanus eller fra kartdatabaser. Et vegetasjonskart er ett eksempel på et typisk tema­ kart hvor brukeren ønsker å visualisere områdets sær­ egenhet.

Kapittel 14 - Kart

306

Offisielt VM produkt. Ved å kjope dette produktet er du med på å profilere og finansiere VM på ski'97 som skal arrangeres i Trondheim.

Sentrumskart Aktiviteter på kveldene?? Med VM- sentrumskartet vil du greit finne frem i Trondheim sentrum, et sentrum som vil yre av aktiviteter. Planlegg kveldens aktiviteter med kartet som veiviser.

Arenakart Dette er ment som en enkel oversikt over hva \ som finnes hvor på selve VM- arenaen. Her vil du finne hvor inngangene og billettlukene er. Likeledes sponsortelt, kiosker og diverse salgsboder. Samt en oversikt over selve publikumsområdet og tribunene.

Bykart Bykartet dekker hele Trondheim by. Det vil også inneholde

\

mindre kart over Trondheimsregionen, samt et lite sentrums­ kart. Kartet er gjort oversiktlig slik at det skal være lett å finne frem rundt i byen og ikke minst finne frem til VM- arenaen i Granåsen, eller til andre greie utgangspunkt for dem som vil gå på ski innover til løypene. Kartet vil også ha en tekstdel relatert til VM på ski og trøndersk skihistorie.

Løypekart Det blir laget ett løypekart for hver konkurransedag. Disse kartene vil vise dagens konkurranseløyper, samt en del annen informasjon som for eksempel øvrig løypenett, adkomstspor,TV- kameraer og en løypeprofil. Et ypperlig utgangspunkt for å planlegge dagen ute i løy­ pene rundt Granåsen, eller for å kjenne igjen hvor løperne er når du står på stadion og følger med på storskjermen.

ZSmisuJ3;ici'i

Kartene fåes både som en pakke og enkeltvis.

Telefon: 73 89 67 00

Fax: 73 89 67 01

FJFLLAFJOEA WIOHROK AS

•KAHT-GEODATA •SAM FERDSEL. MILJØ . I T . G I S • D A K •FLY.FJERN MÅLING •FOTO.REPRQ.TRYKK

Offisielt VM produkt

Kapittel 14 - Kart

307

KOMBINERT 15 KM NORDIC iJpMBINED 15 KM

> -

X >V'

Smistad \*/

Startho yde/Startheight: Samlet stigning/Total climb: Maksimal stigning/Maximum climb: Høydeforskjell/Height difference:

182 573 45 84

m rn m m

Kartet er produsert av Fjellanger Wideroe AS på bakgrunn av digitale data. Fjellanger Wideroe AS er offisiell leverandør av kart til VM på ski'97 AS.

300 r 250 -

Kartet selges i samarbeid med Posten, som er hovedsponsor for VM på ski'97.

200 150

Sposten

>

Pris: kr. 10.-

308

Kapittel 14 - Kart

Totalt nedfall av nitrogen og svovel 1988 - 1992 g/m2

Mer enn

i------

1.40

1.30 -

1.40

1.20 -

1.30

1.10 -

1.20

1.00 -

1.10

0.90 -

1.00

0.80 - 0.90 0.70 - 0.80 ------- -

0.60 - 0.70

------- ;

0.50 - 0.60

—

0.40 - 0.50

—

0.30 - 0.40

—

0.20 - 0.30

____

Mindre enn 0.20

Kilde: Naturens tolegrenser/ NILU Redaksjonell bearbeiding og grafisk produksjon: Statens kartverk - Miljoenheten 1996

Overskridelse av tålegrenser 1990 og prognose 2010 - overflatevann

gSW/år

> 0.80

0.79 - 0.40

0.39 - 0.00

-0.00 - -0.39 -0.40 - -0.79 < -0.80

Kilde: Naturens tålegrenser / NIVA Redaksjonell bearbeiding: NIVA

Grafisk produksjon: Statens kartverk Miljoenheten 1996

309

REFERANSE- OG LITTERATURLISTE

Forfatternavn i alfabetisk rekkefølge Anson, R.W.

Basic Cartography 1 og 2 (Elsevier applied science publishers, London 19939

Anson, R.W.

Basic Cartography, Exercise manual (Elsevier applied science publishers, London 1991)

Aronoff, Stan

Geographic Information Systems (WDL Publications Ottawa, Canada 1991)

Bjørke, Jan Terje

Digitale terrengmodeller. (Forelesningsnotat) (NTNU, 1996)

Burrough, P.A.

Principles of Geographical Information Systems

Børresen, Knut

Multimedia (Universitetsforlaget AS, 1994)

Hake, Gunter

Kartographie (De Gruyter Lehrbuch (Walter de Gruyter & Co) Berlin 1994)

Holmes, Nigel

Chart & Diagrams (Watson-Guptill Publications, N.Y.)

Hallberg, Åke

Desktop publishing (Berlings Grafiska AB, Arløv 1994)

Hopland, Bjørn

Offsettrykking (Universitetsforlaget, 1993)

Imhof, Eduard

Cartographic Relief (Walter de Gruyter. Berlin 1982)

Jacobi, Ole

GIS i Danmark (Teknisk Forlag A/S, København)

Johnsen, Jan H.

Olje og gass (Vett og Viten A/S, 1993)

Referanse- og litteraturliste

310

Johnsen, Sten T.

Kartografi VK1 (Yrkesopplæring ans)

Joramo, Arne

Desktop publishing på norsk (Universitetsforlaget, 1988)

Koppang, Pål

Reproteknikk (Universitetsforlaget, 1984)

Langdalen, Erik

Arealplanlegging (Universitetsforlaget, 1994)

Nordfjeld, Stig

Billeder i dtp (Grafisk Litteratur, Danmark 1995)

Maceachren, Alan Visualization in Modern Cartography (Elsevier Science Ltd, The Boulevard, Landford Lane, Kidlington, Oxford, 0X5 1GB, U.K.)

Monmonier Mark

How to lie with maps (The University of Chicago Press, Chicago 1991)

Robinson, Arthur

Elements of Cartography (John Wiley & Sons New York, 1995)

Statens kartverk

Ordbok for kart og oppmåling (RTT57) (Statens kartverk, 1989)

Willumsen, Urban Fargelære (Ad Notam forlag AS, 1991)

311

ORDLISTE, BOKMÅL

A ACI Den internasjonale kartografiske sammenslutningen Additiv fargeblanding Blanding av ulike lyskvaliteter Aksesstid Hastigheten et lesehode bruker for å flytte seg fra ulike punkter på en disk

Analyse Spaltning. Undersøkelse som fører til at et hele blir løst opp i sine enkelte bestanddeler Arbeidsminne Datamaskinens internhukommelse (RAM)

ASCII American Standard Code for Information Interchange. Koden består av sju binære sifre (0 eller 1). Hvert tegn på tastaturet er representert med tall fra 1 til 128 Asymmetrisk komposisjon Den eller de aksene komposisjonen er ordnet etter, er som regel for­ skjøvet fra midten av formatet

Attributt Egenskap ved eller karakteristikk av et objekt

B Backup, se Reservekopi Beskjæring Å tilpasse størrelsen på en illustrasjon til et gitt format

Bildebehandlingsprogram Et program som kan behandle, redigere og manipulere fotografier på ulike måter (skrivebordssetting)

Bildesamling Klippbilder, ofte fri opphavsrett (copyright) Binærkode Kode som bare bruker to forskjellige tegn, vanligvis 0 og 1

312

Ordliste, bokmål

Blokk Et felt på 1° x 1° deles inn i 12 blokker å 15’ x 20’

Bitmap-grafikk, se Punktmatrise Bombe Grafisk symbol, for eksempel *, • Brødskrift Den vanligste skriftstørrelsen i en bok eller en trykksak. (I gamle dager var det arbeidet med å sette blybokstaver som skaffet trykkeren det daglige brød)

C CAD/CAM/DAP Beskriver datasystemer som blir brukt til avansert industriformgivning og styring av industriell produksjon (tegneprogrammer)

CCD Rasterfoler CD-ROM Optisk lagret informasjon på en plate som tar ca. 570 MB

Cicero Typografisk mal (europeisk), 4,5 mm Clip art. se Bildesamling

D Digitalisere A gjøre om grafikk (linjer, punkter) og/eller tekst til tallstørrelser som kan databehandles

Design Formgivning eller utforming. Se layout Direktekoplet Direkte forbindelse over et elektronisk nettverk, ofte telenettet, mel­ lom to eller flere datamaskiner Dummy Forenklet imitasjon eller foreløpig kopi av den ferdige trykksaken (idélayout)

E Emnekart Temakart

EPS/EPSF Et PostScript-basert format Estetikk Læren om det skjønne. Kunnskap som kommer gjennom sansene

Ordliste, bokmål

313

F Faksimilekart Identisk reproduksjon av et tidligere produsert kart Fargeharmoni En kombinasjon av farger som en gruppe mennesker synes passer godt sammen

Fargepersepsjon Fargeopplevelse

Fargeseparasjon Oppdeling av informasjon på en side i fire originaler, en for hver av fargene cyan, magenta, gult og svart. I dag blir skanneren brukt til å separere fotografier og ulike fargeoriginaler

Fjelltone Skyggelegging som skal gi illusjon av høydeforskjeller Font Standardisert skrifttypesett

Format 1 Størrelsen på et papirark 2 Spesifikasjoner for behandling av skrift, som størrelse, plassering og justering 3 Ordning og representasjon av data på et datamedium

G Geofysikk Læren om jordens fysikk og om atmosfæren Geologi Læren om jordens oppbygning og historie

Gestaltpsykologi Gestalt betyr form eller skikkelse. Skoleretning som har studert per­ sepsjon og tenkning med oppfatning av helheter som sentralt emne Grafisk element Minste enhet brukt til å bygge opp et bilde Greenwich Nullmeridianen går gjennom observatoriet i Greenwich. Internasjonal referansemeridian for måling av geografisk lengde

Grotesk Skrift uten seriffer og med tilnærmet lik tykkelse på grunn- og hårstrek

Gråraster Kontaktraster som er gråfarget. Brukes ved rasteropptak av fargebilder som skal trykkes

H Hardvare, se Maskinvare

Ordliste, bokmål

314

Heldekk Flate som er helt dekket av en farge uten bruk av raster

Hierarkisk struktur Rangordnet struktur

Harstreker Bokstavens tynne streker i for eksempel antikvaskrifter

I Informatikk Lære om systemer for innsamling, registrering, lagring og gjenfinning av viten

Initial Avsnittets første bokstav, som er satt noe større enn grunnskriften Interaktiv video Videoplater med ulik informasjon, som film, bilder og tekst, lagret slik at du vet hvordan et styresystem kan kombinere informasjon lagret ulike steder pa platen

ISDN Integrated Services Digital NetWork

K Kapiteler Store bokstaver med samme høyde som små bokstaver

kB Kilobyte. Tusen byte (1024 byte) Konfigurasjon Maskinens sammensetning (hvordan en PC er satt sammen)

Konturkart Kart som viser landomriss og vannsystem Koropletkart Temakart der diverse emner er framstilt med farger eller skravur på arealer

Kursiv Skrift som er skråstilt (venstre- eller høyrestilt)

L LAN Local Area NetWork. Kan også være lokalt nett for datatransport mel­ lom ulike datamaskiner Layout 1 En skisse som viser hvordan en trykksak eller en bestemt side skal se ut 2 Ordene layout og formgivning eller design blir ofte brukt om hver­ andre 3 Formgivning eller design bør brukes om hele trykksakens utseende

Ordliste, bokmål

315

4 Layout bør nok helst brukes om detaljutformingen av hver enkelt side Leseminne ROM. Maskinens faste minne som du ikke kan skrive til, bare lese fra

Litografisk stein Litografi betyr steintrykk. Finkornet lagdelt kalkslambergart som tid­ ligere blant annet ble brukt til karttrykking

M Maskinvare Fysiske komponenter til et informasjonsbehandlingssystem, f.eks. data­ maskin, ytre enhet

Matriseskriver Hvert tegn blir dannet av et mønster med prikker

MB Megabyte. En million byte Majuskel Stor bokstav (versal)

Manipulere Redigere bilder og fotografier i et bildebehandlingsprogram (skrive­ bordssetting) Metameri Når to farger som ser like ut i én belysning, ser forskjellige ut i en annen belysning

Mikroprosessor Datamaskinens kjerne består av en eller flere mikroprosessorer Minuskel Liten bokstav, tekst skrevet med små bokstaver

Modem Oversetter digitale signaler til tonesignaler som telefonnettet kan hånd­ tere, og oversetter så signalene tilbake til datalesbar form igjen Moduloppbygging Byggeklossprinsipp der flere programenheter er samlet i ulike moduler

N Nanometer En tusendels millimeter. Mål på bølgelengder i det synlige spektret, som ligger mellom 380 nm og 750 nm

NCS Natural Colour System (det naturlige fargesystem). Norsk og svensk standard

Norm Regel, rettesnor, målestokk for bedømmelse eller vurdering. Se standard

Ordliste, bokmål

316

O Ombrekking Manuell eller automatisk montering av tekst- og bildeelementer

On-line, se Direktekoplet

P Pasteup Montering eller oppliming av tekst og strekillustrasjoner

Persepsjon Fornemmelse, oppfatning av sanseinntrykk Pica Typografisk mål (amerikansk), 1/6 tomme

Pigment Små partikler som delvis absorberer og delvis reflekterer lys. Trykk­ farger er pigmentbaserte farger Prikkekart Temakart som framstiller fordelingen av et tema ved hjelp av prikker Prognosekart Temakart som viser en antatt framtidig utvikling Punkt 0,376 mm. 12 punkter er 1 cicero, ca. 4,5 mm

Punktmatrise Grafiske elementer som er representert i en datamaskin ved et punktraster

R RAM Random Axess Memory. Datamaskinens internhukommelse

Relieffkart Kart der topografien er framstilt i relieff, slik at det gir romvirkning Retina Netthinne, den lysfølsomme innsiden av øyet

Reservekopi Sikkerhetssystem for programmer og brukerdata ROM Read Only Memory Rådata Data som ennå ikke er blitt behandlet

S Satsformat Papirformatet minus marger. Den delen av papirformatet som er avsatt til tekst og bilder

Ordliste, bokmål

317

Seismisk Av seismos, som betyr jordskjelv. Seismiske undersøkelser går blant annet ut på at lydbølger forplanter seg nedover i de ulike bergartene. Disse lydbølgene registreres og tolkes av geologer og geofysikere

Seleksjon Utvalg, utvelgelse Semantikk Regler og konvensjoner for hvordan en skal kunne tolke og forstå inn­ holdet av konstruksjoner i et språk

Semiologi Tegnlære. Læren om språktegn og symboler som kommunikasjons­ middel mellom mennesker Seriffer Små tverr- eller skråstilte streker som avslutter bokstavens grunn- og hårstreker

Skalering En proporsjonal forstørring eller forminsking Skriftsnitt Bokstavsett i en ensartet stil Sperring Økning av mellomrommet mellom hver bokstav

Spline Interpolasjonsmetode Standard Målestokk, mønster, gjennomsnitt. Se norm. (Eksempel er geodatanormen, SOSI-standard) Subtraktiv fargeblanding Blanding av pigmentbaserte fargestoffer (grunnfargene er gult, magenta (rødt) og cyan (blått))

Symmetrisk komposisjon Alle elementer (tekst, bilder) i komposisjonen er sentrert rundt samme vertikale midtakse

T Tegnefil Fil som inneholder tegneinstruksjoner og tilhørende data TIFF Tagged Image File Format. En kjent standard for digitalisering av bil­ der via en skanner til en datamaskin

Trykkplate Tynn plate av aluminium, plast, papir e.l. som brukes i offsettrykking Typografi Fag som omhandler bruk og behandling av trykte skrifter i visuell kommunikasjon

Ordliste, bokmål

318

U UNIX Operativsystem for flere brukere

V Vakuumramme Kopieringsramme til optisk repro Versaler Store bokstaver (majuskler)

Videoshow Det kan være en måte å presentere grafikk pa ved hjelp av datamaskin og utstyr for å få skjermbildet opp på et lerret eller en fjernsynsskjerm

W WIMP Windows, Icons, Mouse, Pointer. Et uttrykk som beskriver et grafisk brukergrensesnitt basert på bruk av pekeredskap (mus) og menyer WYSIWYG What You See Is What You Get. Det du ser, er det du far. Skjermbeskrivelse som viser et noenlunde sant bilde av det du får ut på papiret

319

ORDLISTE, NYNORSK

A ACI Den internasjonale kartografiske samanslutninga

Additiv fargeblanding Blanding av ulike lyskvalitetar

Aksesstid Farten eit lesehovud bruker for å flytte seg frå ulike punkt på ein disk Analyse Spalting. Undersøking som fører til at ein heilskap blir løyst opp i sine einskilddelar

Arbeidsminne Internminnet til datamaskinen (RAM) ASCII American Standard Code for Information Interchange. Koden består av sju binære siffer (0 eller 1). Kvart teikn på tastaturet er representert med tal frå 1 til 128

Asymmetrisk komposisjon Den eller dei aksane komposisjonen er ordna etter, er som regel forskovne frå midten av formatet Attributt Eigenskap ved eller karakteristikk av eit objekt

B Backup, sjå Reservekopi Biletbehandlingsprogram Eit program som kan behandle, redigere og manipulere fotografi på ulike måtar (skrivebordssetjing) Biletsamling Klippbilete, ofte fri opphavsrett (copyright)

Binærkode Kode som bruker berre to ulike teikn, vanlegvis 0 og 1

Blokk Eit felt på 1° x 1° blir delt inn i 12 blokker å 15’ x 20’

320

Ordliste, nynorsk

Bitmap-grafikk, sjå Punktmatrise Bombe Grafisk symbol, for eksempel *, • Brødskrift Den vanlegaste skriftstorleiken i ei bok eller ei trykksak. (I gamle dagar var det arbeidet med å setje blybokstavar som skaffa trykkjaren det daglege brødet)

C CAD/CAM/DAP Skildrar datasystem som blir brukte til avansert industriformgiving og styring av industriell produksjon (teikneprogram) CCD Rasterfølar

CD-ROM Optisk lagra informasjon på ei plate som tek ca. 570 MB Cicero Typografisk mål (europeisk), 4,5 mm

Clip art, sjå Biletsamling

D Digitalisere Å gjere grafikk (linjer, punkt) og/eller tekst om til talstorleikar som kan databehandlast

Direktekopla Direkte samband over eit elektronisk nettverk, ofte telenettet, mellom to eller fleire datamaskinar Design Formgiving eller utforming. Sjå layout

Dummy Forenkla imitasjon eller førebels kopi av den ferdige trykksaka (idélayout)

E Emnekart Temakart

EPS/EPSF Eit PostScript-basert format Estetikk Læra om det skjønne. Kunnskap som kjem gjennom sansane

F Faksimilekart Identisk reproduksjon av eit kart som er produsert tidlegare

Ordliste, nynorsk

321

Fargeharmoni Ein kombinasjon av fargar som ei gruppe menneske synest passar godt saman

Fargepersepsjon Fargeoppleving

Fargeseparasjon Oppdeling av informasjon på ei side i fire originalar, ein for kvar av fargane cyan, magenta, gult og svart. I dag blir skannaren brukt til å separere fotografi og ulike fargeoriginalar Fjelltone Skuggelegging som skal gi illusjon av høgdeskilnader Font Standardisert skrifttypesett

Format 1 Storleiken på eit papirark 2 Spesifikasjonar for behandling av skrift, som storleik, plassering og justering 3 Ordning og representasjon av data på eit datamedium

G Geofysikk Læra om dei fysiske forholda i og på jorda og i atmosfæren

Geologi Læra om oppbygginga og utviklinga av jorda

Gestaltpsykologi Gestalt: form eller figur. Skoleretning som har studert persepsjon og tenking med oppfatning av heilskapar som sentralt emne Grafisk element Minste eining brukt til å byggje opp eit bilete

Greenwich Nullmeridianen går gjennom observatoriet i Greenwich. Internasjonal referansemeridian for måling av geografisk lengd Grotesk Skrifter utan seriffar og med tilnærma lik tjukkleik på grunn- og hårstrek

Gråraster Kontaktraster som er gråfarga. Blir brukt ved rasteropptak av farge­ bilete som skal trykkjast

H Hardvare, sjå Maskinvare Heildekk Flate som er heilt dekt av ein farge utan bruk av raster

Ordliste, nynorsk

322

Hierarkisk struktur Rangordna struktur Hårstrekar Dei tynne bokstavstrekane i for eksempel antikvaskrifter

I Informatikk Læra om system for innsamling, registrering, lagring og gjenfinning av kunnskap

Initial Den første bokstaven i avsnittet, som er sett noko større enn grunn­ skrifta

Interaktiv video Videoplater med ulik informasjon, som film, bilete og tekst, lagra slik at du veit korleis eit styresystem kan kombinere informasjon lagra ulike stader pa plata ISDN Integrated Services Digital NetWork

K Kapitel Store bokstavar med same høgd som små bokstavar kB Kilobyte. Tusen byte (1024 byte)

Konfigurasjon Korleis ein PC er sett saman Konturkart Kart som viser landomriss og vassystem Koropletkart Temakart der diverse emne er framstilte med fargar eller skravur på areal

Kursiv Skrift som er skråstilt (venstre- eller høgrestilt)

L LAN Local Area Network. Kan bg vere lokalt nett for datatransport mellom ulike datamaskinar

Layout 1 Ei skisse som viser korleis ei trykksak eller ei bestemt side skal sja ut 2 Orda layout og formgiving eller design blir ofte brukte om kvar­ andre 3 Formgiving eller design bør brukast om utforminga av heile trykk­ saka

Ordliste, nynorsk

323

4 Layout bør nok helst brukast om detaljutforming av kvar einskild side

Leseminne ROM. Det faste maskinminnet som du ikkje kan skrive til, berre lese frå

Litografisk stein Litografi betyr steintrykk. Finkorna lagdelt kalkslambergart som tidle­ gare blei brukt til blant anna karttrykking

M Maskinvare Fysiske komponentar til eit informasjonsbehandlingssystem, t.d. data­ maskin, ytre eining

Matriseskrivar Kvart teikn blir danna av eit mønster med prikkar

MB Megabyte. Ein million byte Majuskel Stor bokstav (versal) Manipulere Redigere bilete og fotografi i eit biletbehandlingsprogram (skrivebordssetjing)

Metameri Nar to fargar som ser like ut under visse lysforhold, ser ulike ut under andre lysforhold

Mikroprosessor Datamaskinkjernen består av ein eller fleire mikroprosessorar Minuskel Liten bokstav, tekst skriven med små bokstavar Modem Gjer om digitale signal til tonesignal som telefonnettet kan handtere, og deretter tilbake igjen til ei form datamaskinen kan lese

Moduloppbygging Byggjeklossprinsipp der fleire programeiningar er samla i ulike modu­ lar

N Nanometer Ein tusendels millimeter. Mal på bølgjelengder i det synlege spektret, som ligg mellom 380 nm og 750 nm

NCS Natural Colour System (det naturlege fargesystemet). Norsk og svensk standard

324

Ordliste, nynorsk

Norm Regel, rettesnor, målestokk for vurdering. Sjå standard

O Ombrekking Manuell eller automatisk montering av tekst- og biletelement

On-line, sjå Direktekopla

P Pasteup Montering eller oppliming av tekst og strekillustrasjonar Persepsjon Sansing, oppfatning av sanseinntrykk

Pica Typografisk mål (amerikansk), 1/6 tomme Pigment Små partiklar som delvis absorberer og delvis reflekterer lys. Trykkfargar er pigmentbaserte fargar

Prikkekart Temakart som framstiller fordelinga av eit tema ved hjelp av prikkar

Prognosekart Temakart som viser ei venta utvikling Punkt 0,376 mm. 12 punkt er 1 cicero, ca. 4,5 mm Punktmatrise Grafiske element som er representerte i ein datamaskin med eit punktraster

R RAM Random Axess Memory. Internminnet til datamaskinen

Relieffkart Kart der topografien er framstilt i relieff, slik at det gir romverknad Reservekopi Tryggingssystem for program og brukardata Retina Netthinne, den lyskjenslege innsida av auget

ROM Read Only Memory

Radata Data som enno ikkje er blitt behandla

Ordliste, nynorsk

325

S Satsformat Papirformatet minus margar. Den delen av papirformatet som er avsett til tekst og bilete Seismisk Av seismos, som betyr jordskjelv. Seismiske undersøkingar går blant anna ut på at lydbølgjer forplantar seg nedover i dei ulike bergartane. Desse lydbølgjene blir registrerte og tolka av geologar og geofysikarar

Seleksjon Utval, utveljing

Semantikk Reglar og konvensjonar for korleis ein skal kunne tolke og forstå inn­ haldet av konstruksjonar i eit språk Semiologi Teiknlære. Læra om språkteikn og symbol som kommunikasjons­ middel mellom menneske Seriffar Små tverr- eller skråstilte strekar som avsluttar grunn- og hårstrekane på bokstaven

Skalering Ei proporsjonal forstørring eller forminsking Skriftsnitt Bokstavsett i ein einsarta stil Sperring Auke av mellomrommet mellom kvar bokstav

Spline Interpolasjonsmetode Standard Målestokk, mønster, gjennomsnitt. Sjå norm. (Eksempel er geodatanorma, SOSI-standard) Subtraktiv fargeblanding Blanding av pigmentbaserte fargestoff (grunnfargane er gult, magenta (raudt) og cyan (blått) Symmetrisk komposisjon Alle element (tekst, bilete) i komposisjonen er sentrerte rundt den same vertikale midtaksen

T Teiknefil Fil som inneheld teikneinstruksjonar og tilhøyrande data TIFF Tagged Image File Format. Ein kjend standard for digitalisering av bilete via ein skannar til ein datamaskin

326

Ordliste, nynorsk

Trykkplate Tynn plate av aluminium, plast, papir e.l. som blir brukt i offsettrykking Typografi Fag som omhandlar bruk og behandling av trykte skrifter i visuell kommunikasjon

U UNIX Operativsystem for fleire brukarar

V Vakuumramme Kopieringsramme til optisk repro

Versalar Store bokstavar (majusklar)

Videoshow Det kan vere ein måte å presentere grafikk på ved hjelp av datamaskin og utstyr for å få skjermbiletet opp på eit lerret eller ein fjernsyns­ skjerm

W WIMP Windows, Icons, Mouse, Pointer. Eit uttrykk som skildrar eit grafisk brukargrensesnitt basert på bruk av peikereiskap (mus) og menyar WYSIWYG What You See Is What You Get. Det du ser, er det du får. Ei framstil­ ling på skjermen som viser eit nokolunde sant bilete av det du får ut på papiret

w

STIKKORD

A additiv fargeblanding, 73 ajourføring, 148 aksial sats, 111 aktivitetskart, 263 amplified intelligence, 180 analoge kart, 173 animasjon, 143 annonse, 123 arealanalyse, 198 arealplanlegging, 191 assosiasjon, 84 assosiativ, 27 asymmetrisk typografi, 108 audiovisuell, 277 audiovisuelle teknikkar, 240 automatisert generalisering, 172 AV-program, 279

B bakgrunnskart, 41 balanselinje, 118 barytt, 258 baseoppdeling, 160 basiskart, 41, 263 basseng, 249 bedriftskart, 55 bentonitt, 258 bildebeskjæring, 120 bildeelement, 132 biostratigrafi, 252 bit per punkt, 132 blokk, 258 blow out preventer, 258 borddigitalisering, 151 borekrone, 257 boreskip, 255 boreslam, 258 borestreng, 257 bunnfarge, 88 C casing, 257 CD-ROM, 143 D DAK, 146 database, 150 datafil, 142 datakart, 263 datasimulering, 156 Delaunay-modellen, 222 delnivå, 20 det gylne snitt, 110, 118 diagram, 61

digitale kartdata, 155 disposisjonsrett, 234 distribusjonsrett, 234 dpi, 132

E eigenvurdering, 187 ekstrapolering, 216 elektronisk oppslagsverk, 144 elementnivå, 20 eruptiv bergart, 244 estetisk funksjon, 112 estimering, 216 etisk norm, 144

F farge, 31, 33 fargeinduksjon, 77 fargeintensitet, 87 fargekomposisjon, 86 fargelære, 72 fargemetning, 85 fargepsykologi, 72 fargeseparasjon, 94 fargesirkelen, 79 fargetemperatur, 93 fargetone, 84 fargetriangel, 81 felt, 258 FKB-standard, 160 flatemodell, 219 flatestørrelse, 87 flateverdi, 44 form, 30 format, 124 fornminne, 203 forskrift, 232 fortløpende ajourføring, 151 fossil, 242 fotogrammetri, 151 frimerkelayout, 106 funksjon, 28 fysisk planlegging, 192 G generalisering, 51, 152, 163 geofon, 245 geofysikar, 239 geofysikk, 249 geofysiske undersøkingar, 240 geografisk, 242 geokronologi, 252 geolog, 239 geologi, 240 geologisk kart. 242

geometrisk objekt, 28 gestaltloven, 18 GIS, 146 gitt-punkt, 215, 217 GPS, 152 gravimetri, 242, 243 gravitasjonsplattform, 255 grunnriss, 169 gråtoneskala, 83 gråtoneverdi, 83

H harmonilov, 110 helhetsfaktoren, 18 helhetsnivå, 20 hellingskart, 225 hierarki, 31 hierarkisk, 32 historiske kart, 195 hoveddatabase, 150 hvithet, 82 hydrofon, 245 hydrokarbon, 249 høgdelagskart, 225 høgdemodell, 152, 211 I idédugnad, 103 IGF-TIN, 223 informasjonsbase, 144 innspeiling, 157 internett, 143 interpolasjon, 215 interpolere lineært, 221 interpolere, 43 interpolering, 215 isaritme, 42 isolinje, 42 isolinjekart, 41, 42

K kakediagram, 66 kappebergart, 241 kartografisk presentasjon, 98 kelly, 257 kelvingrad, 93 kjeldebergart, 241 kjemisk bergart, 252 kjerneprøve, 243 klastisk bergart, 252 kommuneplan, 207 kommunikasjon, 99 komplementærfarger, 76 komposisjon. 110 konsesjon, 233

328

kontinentalsokkelen, 241 kontrast, 77, 86, 108, 109 kontrastvirkning, 114 korning, 31 koropletkart, 41, 49 kromalinkopi, 96 kronostratigrafi, 252 kulørthet, 82 kulørtone, 81 kurvediagram, 62 kurvens faktor, 18 kvalitativ, 17 kvantitativ, 17

L landmåling, 151 landskapsvernområde, 202, 204 laserende, 74 layout, 106 leirskifer, 251 likhetsprinsippet, 18 linjemodell, 218 linjeraster, 137 linjesymbol, 59 linjeuttynning, 175 litostratigrafi. 252 logg, 240, 243, 271 lov, 232 lysbilete, 277 lyshet, 85 lære å se, 106 M magnetitt, 245 magnetometri, 242, 243 manipulere, 138 mantel, 247 marknadsføringslov, 233 marknadsrett, 234 Mc Collough-effekten, 89 metameri, 94 metamorf bergart, 244 migrasjon, 241 modell X, 222 modulator, 136 multimedieteknikk, 146 multimedium, 143

N nabovirkning, 86 nasjonalpark, 202 naturreservat, 202 naturvern, 202 NCS, 79 nominelle data, 30 nærhetsprinsippet, 18

O objektbasert ajourføring, 151 oljeboring, 240 oljefelle, 241 opphavsrett, 233 optisk midtpunkt, 118 ordensforhold, 17

organisk bergart, 252 overstråling, 86

P periodisk ajourføring, 151 persepsjon, 15 persepsjonsnivå, 19 personvern, 233 perspektivkonstruksjon, 230 physical planning, 192 pigmentbasert farge, 74 piksel, 132 planlegging, 192 plattform, 255 polygon, 44 PostScript, 139 preseismisk fase, 241 prikkekart, 41, 45 primære spektralfarger, 74 primærfarger, 75 prinsippet om figur og bakgrunn, 18 profil, 230, 240, 267 prosjektarbeid, 182 prosjektplan, 155 prospekt, 249 prospektevaluering, 242 psykologisk fargelære, 88 punktmatrise Cbitmap), 137 punktmodell, 219 punktsky, 214 punktverdi, 44 R rastermatrise, 135 rasterprosent, 83 rasterregner, 135 redigeringsfase, 158 reservoarbergart, 241 retning, 31 RIP, 135 romleg bilete, 225 rotasjonsboring, 257 rutenettmodell, 219 rådata, 159 S samarbeid, 183 sandstein, 251 sedimentær bergart, 241 seismikk, 243, 249 seismisk seksjon, 267 seismisk undersøking, 245 sektorplan, 207 sektorvise, 198 sekundærfarger, 75 sekvensiell prosess, 16 seleksjon, 83 selektiv, 27 semantikken, 20 semiologi, 15, 20 sentermeridian CCM), 274 simultankontrast, 77 skanner, 96

skotpunktskart, 263, 275 skrivebordssetting (desktop publishing), 127 skuggerelieff, 225, 226 sonebelte, 258 spatial, 192 splinefunksjon, 219 statistisk flate, 44 staver, 16 stratigrafi, 252 stratigrafisk korrelasjon, 267 strukturelt profil, 267 strukturere data, 23 strukturgeologi, 249, 253 strukturkart, 263, 275 størrelse, 32 stålplattform, 255 subtraktiv fargeblanding, 74 svarthet, 82 symmetrisk, 108 synlegkart, 226 søkjelengde, 217 søkjetid, 217 søylediagram, 62, 64

T tabell, 68 tapper, 16 tekstur, 31 temakart, 19, 35 tematisk kart, 16 terrengformmodell, 211 terrengmodell, 211 tertiærfarger, 76 testplott, 159 tetthet, 31 TIN, 219 tonetrinn, 85 topologi, 178 tovegs gangtid, 245 transparent, 277 trekantmodell, 219 triangelmetoden, 23 trykking, 139 trykkluftkanon, 247

U underlagskart, 263 undersøkingsløyve, 242 utbygging, 202 utforskingsboring, 241 utforskingsbrønn, 243 UTM-koordinat, 274 utvekslingsformat, 161 V valørvariasjon, 31 verifikasjon, 159 visuelle grafiske variable, 27 visuelle variable, 28

Å åndsverklov, 233