Innføring i u-landsøkonomi 8200055833 [PDF]

Zitiervorschau

Ame Jon Isachsen

Innføring i u-landsøkonomi

NB Rana Depotbiblioteket

U ni versitetsforlaget Oslo - Bergen - Tromsø

® Universitetsforlaget 1981 ISBN 82-00-05583-3 Omslag: Per Syversen

Printed in Norway by S. Bern. Hegland A.S, Flekkefjord

Innhold

Forord

........................................................................................................

1. INNLEDNING ............................................................................. Enkelte særpregved u-land ................................................................. Økonomisk vekst/økonomisk utvikling .............................................

9

11 11 16

2. TO MODELLER FOR ØKONOMISK VEKST I U-LAND .... 17 Harrod-Domar modellen .................................................................. 17 Kritiske bemerkninger til anvendelsen av Horrod-Domar modellen .................................................................................. 20 Lewis’ to-sektor modell .................................................................... 22 Kritikk av Lewis-modellen ............................................................. 24 3. STRATEGIER FOR INDUSTRIALISERING ............................. Industrialisering gjennom balansert vekst ...................................... Industrialisering gjennom ubalansert vekst .................................... Sammenfatning ..................................................................................

29 29 32 34

4. EN MODELL FOR MIGRASJON FRA LAND TIL BY .......... 37 Bakgrunn ............................................................................................. 37 Harris-Todaro modellen .................................................................... 38 Kritikk av modellen - noen teoretiske betraktninger ................... 39 Kritikk av modellen - noen kommentarer basert på en empirisk analyse .................................................................. 41 5. JORDBRUKET I U-LAND ............................................................. 43 Jordbrukets bidrag i den økonomiske veksten .............................. 43 Teknologi i jordbruket ...................................................................... 45 Omfordeling av jord (jordreform) ................................................... 46 Jordbrukspolitikk ......................................................................’.. . 50 6. ØKONOMISK VEKST OG MENNESKELIG KAPITAL ........ Befolkningsvekst og investering i menneskelig kapital ............... Helse og ernæring ............................................................................ Utdannelse og øvelse ........................................................................ Et opplegg for analyse av kapitalakkummulering .........................

53 54 55 58 62

7. TEORI FOR INTERNASJONAL HANDEL ............................... En produksjonsfaktor (klassisk teori) ............................. To produksjonsfaktorer (nyklassisk teori) ...................................... Stivheter i faktorpriser og manglende mobilitet ............................ Ubenyttede produksjonsfaktorer ..................................................... Dynamiske virkninger av internasjonal handel .............................. Sammenfatning ..................................................................................

65 65 68 71 72 74 77

8. HANDEL SOM LOKOMOTIV FOR ØKONOMISK VEKST? . 79 Handelens utvikling og den økonomiske vekst i utviklings­ land i det 19. og det 20. århundre ........................................ 80 Utvikling av bytteforholdet ............................................................. 81 9. IMPORTSUBSTITUSJON ............................................................... Argumenter for importsubstitusjon ................................................. Et par teoretiske resonnementer ....................................................... Resultater av en strategi basert på importsubstitusjon ................. Sammenfatning ..................................................................................

85 85 86 88 91

10. EKSPORTBASERT VEKST ........................................................... UNCTAD om betydningen av eksport .......................................... Eksport og økonomisk vekst: Litt teori .......................................... Eksport og økonomisk vekst: Litt empiri ......................................

93 94 96 98

11. SAMARBEID MELLOM U-LAND .............................................. Komparativ statikk om tollunioner ................................................. Andre vurderinger av en tollunion ................................................. Bare OPEC eller flere råvarekarteller? .......................................... Mer begrensede former for samarbeid ..........................................

103 103 106 107 109

12. DIREKTE INVESTERINGER I U-LAND .................................... 113 Tradisjonell analyse .......................................................................... 114 Særpreg ved multinasjonale selskapers investeringer, sett fra u-landets side ............................................................... 115 Vurderinger foretatt av det multinasjonale selskap ved direkte investeringer i u-land ................................................... 118 Det multinasjonale selskap og økonomisk teori ............................ 120 Noen beregninger av omfanget av multinasjonale selskapers virksomhet i u-land ................................................................. 122 Sammenfatning .................................................................................. 123 13. DEN RADIKALE KRITIKK ........................................................... Historisk tilbakeblikk ........................................................................ Mekanismer for utbytting .................................................................. Sammenfatning .................................................................................. Radikale forslag til løsning ............................................................. En kort vurdering av den radikale analysen ..................................

127 127 129 132 133 135

14. DEN NYE ØKONOMISKE VERDENSORDNING .................. 139 Innledning .......................................................................................... 139 Det integrerte råvareprogram ........................................................... 140 Bedre adgang til i-landenes markeder for u-landenes ferdigvarer ............................................................. 145 Gjeldsproblemet ................................................................................ 149 SDR-aid link ...................................................................................... 151 Grunnlag for NØV ............................................................................ 154 Noter ................................................................................................... Litteratur ............................................................................................. Emneregister ...................................................................................... Forfatterregister ................................................................................

155 164 170 174

Forord

I denne boken blir en del sentrale problemstillinger vedrørende økonomisk vekst i u-land drøftet. Boken burde egne seg til undervisningsformål på universiteter og høy­ skoler. Den forutsetter et grunnkurs i samfunnsøkonomi tilsvarende kunn­ skaper som lesning av f. eks. Fritz Holtes bok Sosialøkonomi eller Preben Munthes bok Sirkulasjon, inntekt og økonomisk vekst gir. Boken vil også kunne være nyttig for personer som i sitt arbeid er opptatt av u-landsspørsmål eller som er særlig interessert i den økonomiske utviklingen i u-land. I arbeidet med boken har jeg hatt nytte av å presentere utkast til de fleste kapitlene ved seminarer i Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Videre har jeg mottatt nyttige kommentarer fra Jens Christian Andvig, Valter Angell, Trond Bakke, Nils Axel Braathen, Hans Erik Dahl, Ole Gjølberg, Daniel Heradstveit, Per Trygve Hoff, Terje Kaupang, Asbjørn Løvbræk, Preben Munthe, Ole Jørgen Mørkved, Jørn Rattsø, Vidar Ringstad, John Sanness og Bent Vale. Jeg takker for alle kommentarene. En særlig takk rettes til Victor Norman som leste gjennom hele manu­ skriptet og kom med mange forslag til forenklinger og forbedringer. Eilert Struksnes har luket bort mange språklige blomster. De gjenværen­ de er helt ut mine. Ellen Wagle har gjort en strålende jobb ved maskinskriving av manu­ skriptet, alle tre gangene. Til sist, synspunkter som her fremkommer står bare for forfatterens egen regning, og må hverken tillegges Norsk Utenrikspolitisk Institutt eller noen av de ovenfor nevnte personer.

Oslo, september 1980 Norsk Utenrikspolitisk Institutt Arne Jon Isachsen 9

1. Innledning

En bedring av de materielle vilkår for mennesker i fattige land har vist seg vanskeligere å få til enn de fleste antok for 25—30 år siden. Gradvis er det blitt klart at økonomisk utvikling i u-land er en vanskelig oppgave som det er ulike synspunkter på. I dette innledningskapitlet vil vi først peke på en del forhold som særpreger u-landene og presentere statistisk materiale som belyser forskjel­ ler mellom de ulike grupper av land. Dernest vil skillet mellom økonomisk vekst og økonomisk utvikling kort bli diskutert. I den forbindelse begrunnes valget av en rent økonomisk tilnærmingsmåte til studiet av u-landsøkonomi, fremfor et mer tverrfaglig opplegg.

Enkelte særpreg ved u-land Omkring 3/4 av jordens befolkning lever i økonomisk sett underutviklede land. De fleste av disse land er preget av sterk befolkningsvekst og lav inntekt pr. innbygger. Den sterke befolkningsveksten har sammenheng med redusert dødelighetsrate. I siste halvdel av 1970-årene har det imidlertid vært en nedgang i fødselsraten og resultatet for mange u-land er en klar nedgang i befolkningsveksten. I tillegg til at sterk befolkningsvekst har gjort det vanskelig å heve inntekten eller produksjonen pr. innbygger, har lav innenlandsk sparing gjort at investeringene har vært små. Når bare en liten del av produksjonen anvendes til nytt kapitalutstyr, hemmes den økonomiske veksten. Selv om gjennomsnittsinntekten i u-land er lav, er det ikke dermed sagt at alle er fattige. Et særpreg ved u-land er den skjeve inntektsfordelingen. Eksempelvis har de 20 prosent fattigste i Jamaica bare 2,2 prosent av landets inntekt, mens de 20 prosent rikeste har 62 prosent. Ahluwalia & Chenery (1974, s. 39) har antydet at den typiske inntektsfordelingen i u-land ser slik ut: 11

Andel av inntekt

20% rikeste

Neste 20%

Neste 20%

Neste 20%

53%

22%

13%

7%

20% Sum fattigste

5%

100%

Økonomisk vekst med uendret inntektsfordeling vil i et slikt land hovedsakelig komme de 40 prosent rikeste til gode, som har 3/4 av inntekten. Arbeidsledigheten i u-land er stor. Om det tas hensyn til underbeskjeftigelse og skjult arbeidsledighet, er en arbeidsledighetsrate på 30 prosent blitt antydet som typisk for u-land (Ghatak 1978, s. 5). Lønninger som er fastlåst på et for høyt nivå, samt uegnet utdannelse, er forhold som ligger bak den lave graden av beskjeftigelse. For de fleste u-land gjelder det at mellom 45 og 90 prosent av verdiskap­ ningen finner sted i jordbruket, og mellom 60 og 95 prosent av befolk­ ningen bor på landet.

Tabell 1. Yrkesfordeling i u- og i-land i prosent.

U-land med lav inntekt I-land

Andel av befolkning i 1970 i Jordbruk Industri Tjenesteyting 75 10 15 10 38 52

Kilde: World Bank (1979)

Tabell 1 viser at mens industriproduksjon og tjenesteyting (eller servicenæ­ ringene) dominerer produksjonen i i-land, er det jordbruket som preger næringsgrunnlaget i u-land. Den økonomiske politikken i mange u-land tok i lang tid alt for lite hensyn til jordbruket. Et voksende problem med matvareforsyning samt en økende forståelse for at industrialisering ikke alltid gir det beste økonomiske resultatet, har gjort at jordbrukssektoren i u-land har fått fornyet oppmerksomhet det siste ti-år (Hiirmi 1979). Med hovedtyngden av befolkningen i jordbruk, foregår mye av produk­ sjonen i u-land for eget forbruk. Salg og kjøp skjer ofte ved byttehandel fremfor ved bruk av penger. For den som vil studere økonomiske forhold i u-land vil et mangelfullt utviklet marked for mange varer og tjenester skape problemer med pålitelig informasjon, og gjøre bruk av tradisjonelle øko­ nomiske resonnementer vanskelig1. For å gi et oversiktsbilde av leveforholdene i u-land sammenlignet med både vestlige i-land og Østblokk-land er tabell 2 laget. Grafisk er den økonomiske veksten pr. innbygger i i-land og u-land fremstilt i figur 1. Vi ser tydelig hvordan avstanden mellom den øverste kurven og de to nederste øker. «Inntektsgapet» mellom rike og fattige land 12

Figur 1. Utvikling av BNP pr. innbygger, for tre grupper land, målt i 1975 US dollar. Kilde: World Bank (1979)

er ikke blitt redusert de siste par decennier, og forventes heller ikke å bli det i inneværende ti-år. Tabell 2 inneholder en del variable som ikke er målt i penger, som forventet levetid, graden av lese- og skriveferdighet, matvareproduksjon og forbruk av energi. I flere studier er det forsøkt tatt hensyn til et passende sett av slike «ikke-økonomiske» variable ved konstruksjon av indekser over levestandard i ulike land. Selv om slike indekser kan gi en noe annen rangering av de enkelte land enn hva tabell 2 antyder, er konklusjonen også ved slike studier entydig nok: Det er et enormt gap i levestandard mellom u- og i-land.

Økonomisk vekst/økonomisk utvikling I litteraturen fra 1950- og 1960-årene om u-landsøkonomi er det sjelden å støte på noen distinksjon mellom økonomisk vekst og utvikling. Når det settes likhetstegn mellom økonomisk vekst og utvikling er man kun interessert i hvordan inntektsnivået pr. innbygger utvikler seg, og ikke i fordelingen av de materielle godene. En økende erkjennelse av at fattigdomsproblemet også har med den interne inntektsfordeling i u-land å gjøre, har ledet til at målsetningen om jevnere inntektsfordeling er føyd til vekstmålsetningen i et utvidet utviklingsbegrep. Forfattere i den radikale tradisjon (kfr. kapittel 13) legger særlig vekt på at økonomisk utvikling er en historisk prosess som innebærer strukturelle endringer2. 13

14

Brasil Portugal

9,7

110,0

2,9 0,3 92

8 512 1

1

690

140

4,8 6,5

114 103

Tabell 2. Noen økonomiske indikatorer for en del land og grupper av land.

670 983

15

Kilde: World Bank (1978)

I denne boken vil vi hovedsakelig være opptatt av økonomisk vekst. Fordelingsproblemet vil bli berørt enkelte steder, og et eget kapittel er viet den radikale kritikk av den tradisjonelle økonomiske analysen. De ulike samfunnsvitenskapene har i liten grad sammenfallende idé­ grunnlag. Mens sosiologer og antropologer gjeme ser individets atferd i en gruppesammenheng, der ulike former for personlige relasjoner blir av betydning, tenderer man i økonomi mot å se individet isolert, som et rasjonelt handlende vesen, som tar sikte på å oppnå størst mulig behovs­ tilfredsstillelse. For å studere et så sammensatt problem som utviklingen i u-land er det behov for ulike tilnærmingsmåter. Fagområdet økonomene representerer er én innfallsvinkel. Dette fagområdet vil, like lite som andre samfunnsviten­ skapelige disipliner, gi en fullstendig analyse av utviklingsproblemet i u-land. Når vi her velger å la fremstillingen være fundert på økonomisk teori, og lar økonomisk vekst være den mål variabel som fanger hovedinte­ ressen, gir imidlertid dette et fastere analytisk grunnlag enn om vi skulle være så ambisiøse å velge en mer tverrfaglig anlagt form. Litt pragmatisk kunne man si at økonomisk vekst alltid vil være et mål i fattige land. Derfor er det av interesse å studere økonomisk vekst. I en samlet vurdering av utviklingen i et land vil også andre variable måtte komme inn. En slik samlet vurdering av utviklingen i u-land ligger imidlertid utenfor rammen for denne boken. Boken er organisert slik: I kapitlene 2-6 tar vi opp interne økonomiske forhold i u-land. Sentralt her er samspillet mellom veksten i jordbruk og veksten i industri. Det totale investeringsnivå og fordelingen av investeringer i fysisk og i menneskelig kapital er et annet hovedspørsmål. I kapitlene 7-12 drøftes u-landets forhold til omverdenen. Her blir handelens rolle i den økonomiske utvikling analysert, muligheter for nærmere samarbeid u-landene imellom vurdert, og betydningen av uten­ landske direkte investeringer i u-land diskutert. I det trettende kapittel gjengis noen hovedpunkter i den radikale kritikk av den nyklassiske analysen. Til sist blir hovedpunktene i den nye økonomiske verdensordning gjen­ nomgått i det fjortende kapitlet.

2. To modeller for økonomisk vekst i u-land

De fleste u-land er preget av mangel på kapitalutstyr. En økning i den innenlandske spareraten eller overføring av kapital fra andre land vil kunne bidra til at den økonomiske veksten øker. I de to modellene som vi her skal gjennomgå, står sparing og kapitalakkumulering i fokus. Modellene har hatt betydelig innvirkning på økonome­ nes vurdering av økonomisk vekst i u-land. For hver av modellene redegjør vi først for hovedpoengene og for hvordan modellen virker. Deretter gis en mer kritisk vurdering. Den første, Harrod-Domar-modellen, ble opprinnelig utviklet med sikte på en kortsiktig analyse av stabiliseringsproblemene i en utviklet økonomi. Den er imidlertid blitt anvendt for å beregne kapitalbehovet for et u-land som ønsker å oppnå en bestemt vekstrate for økonomien. Den andre, Lewis-modellen, er konstruert for en u-landsøkonomi med overskudd på arbeidskraft. I denne modellen deles økonomien i en «moder­ ne» sektor og en «primitiv» sektor. Økonomisk vekst kommer i stand ved at billig arbeidskraft gradvis overføres til den moderne sektoren, hvor økt profitt leder til økt sparing og investering. I tråd med Lewis’ todeling av økonomien gir vi i tredje kapittel en mer detaljert drøfting av utviklingen i den moderne sektor. Den moderne sektor blir ofte identifisert med industriproduksjon i byer og den primitive med jordbruksproduksjon på landet. I fjerde kapittel ser vi nærmere på problemer forbundet med overføring av arbeidskraft fra land til by.

Harrod-Domar-modellen1 Et av Keynes’ mest betydningsfulle bidrag var påpekningen av at i en moderne økonomi vil den gruppen som i en periode investerer, ikke nødvendigvis være den samme som gruppen som sparer. Vi har dermed ingen garanti for at det beløp som forsøkes spart ved full sysselsetting motsvares av ønskete investeringer. U-landsøk. - 2

17

Om investeringene i en periode er små, betyr dette at etterspørselen er liten og at det oppstår ledig produksjonskapasitet. For den enkelte bedrift vil det fortone seg noe annerledes - ledige maskiner tyder på at noe av kapitalutstyret er unødvendig, dvs. at investeringene har vært overdrevne. Resultatet kan bli at investeringene i neste periode avtar ytterligere og problemet med ledig produksjonskapasitet og arbeidsløshet forsterkes. Motsatt, om ønskede investeringer overstiger sparingen i en periode med full sysselsetting, vil det bli press på ressursene og prisene vil ta til å stige. Med full utnyttelse av alle maskiner, og med press på etterspørselen, oppmuntres bedriftene til å øke investeringene ytterligere; presset forsterkes og inflasjon kan bli resultatet. For Keynes, som var opptatt av kortsiktige stabiliseringsproblemer i industrialiserte land, blir det en løsning å la myndighetenes finanspolitikk variere - i nedgangstider må økonomien stimuleres ved underskudd på offentlige budsjetter, i oppgangstider blir det nødvendig å redusere de offentlige utgiftene, og det vil fremkomme et overskudd på statens hånd. I denne diskusjonen er investeringene blitt vurdert ut fra virkningen på samlet etterspørsel i økonomien. Men på litt lengre sikt vil investeringene eller kapitalakkumulasjonen også påvirke produksjonskapasiteten. Investe­ ringene har således en tosidig effekt i økonomien, de virker både på etterspørsels- og på tilbudssiden2. I den dynamiske modellen Domar utviklet kommer denne tosidigheten tydelig frem. Etterspørselssiden i modellen er den tradisjonelle keynesianske,

Y = C + I S = s Y eller C = (1 - s) Y I = Autonomt bestemt Y = Samlet etterspørsel C = Konsum I = Investeringer S = Sparing og s = Sparetilbøyeligheten

(1) (2) (3) der

Modellen er så enkel som overhodet mulig; vi ser bort fra offentlig sektor, prisnivået er antatt konstant, den marginale sparerate er lik den gjennom­ snittlige og investeringene er bestemt utenfor modellen. Løser vi modellen med hensyn på samlet etterspørsel, får vi det velkjente resultat (4) Y = (1/s) • I

dvs. at samlet etterspørsel er et multippel av investeringsnivået. På tilvekstform har vi 18

(5) A Y = (1/s) • △ I idet △ angir tilveksten mellom to perioder. Hvorvidt etterspørselen kan bli tilfredsstilt avhenger av produksjonsfor­ holdene, og tilbudssiden må studeres nærmere. Vi lar produksjonskapasite­ ten (P) være en lineær funksjon av kapitalmengden (K)

(6) P = 6 K

Investeringer betyr tilvekst i kapitalutstyret, (7) A K = I som i sin tur gir større produksjonskapasitet

(8) A P = 6AK =61

For at økonomien over tid skal være i likevekt, må veksten i tilbud eller i produksjonskapasitet motsvares av etterspørselsveksten. Betingelsen for dette får vi ved å sette ligningene (5) og (8) lik hverandre,

(9) (1/s) AI = 61

som kan skrives som (10) AI/I = s 6 = AY/Y

For at økonomien skal være i likevekt over tid, må vekstraten i etterspør­ selen tilsvare produktet av parameterne s og 6. Spareraten s er et velkjent begrep, den viser andelen av inntekten som ikke anvendes til løpende forbruk. Parameteren 6 viser periodens produksjonsvolum i forhold til mengden av kapital. Om perioden er et år, vil 6 gjeme være i intervallet 0,2 til 0,5. Den inverse av 6, 1/6, kalles kapitalkoeffisienten. Den opprinnelige hensikt med Harrod-Domar-modellen var å vise hvor­ dan en økonomi i vekst står overfor en vanskelig balansegang; investe­ ringene må i hver periode være akkurat passe store slik at den stadig voksende produksjonskapasiteten kontinuerlig er fullt utnyttet. Imidlertid er modellen også blitt anvendt til beregninger av et lands samlede kapitalbehov. Ved slike beregninger tas utgangspunkt i ligning

19

(10): △ Y/Y = 6 • s. Gitt en ønsket prosentvis vekst (AY/Y) i etterspørsel og produksjon, og en bestemt verdi av kapitalkoeffisienten (1/d), kan nødvendig sparerate (s) beregnes. Om den innenlandske spareraten ikke kan komme opp i den ønskede verdi, vil et slikt regnestykke antyde behovet for kapital utenfra. Tankegangen kan illustreres ved et regneeksempel. Et land tar sikte på en årlig vekst i nasjonalproduktet på 4 prosent. Med en befolkningsøkning på 2 prosent betyr dette en økonomisk vekst på 2 prosent pr. innbygger. Basert på data fra tidligere år er 6 beregnet til 0,30. Det betyr at med et samlet kapitalutstyr på 200, vil et års produksjon være 60. Spørsmålet som stilles er hvor stor spareraten må være for at den økonomiske veksten skal bli som ønsket. Ved å løse ligning (10) med hensyn på s har vi

AY/Y 4 s = — = —- = 13,3 prosent

En sparerate på 13,3 prosent vil, om modellen gir et godt bilde av realitetene, resultere i den ønskede vekst. Dersom en så høy sparerate fortoner seg urealistisk, kan analysen vise behovet for utenlandsk kapital ved gaver, lån eller direkte investeringer. Med et nasjonalprodukt på 200 og en innenlandsk sparerate på 9 prosent, blir det behov for 8,6 i utenlandsk kapital3; de nødvendige investeringer på 26,6 er da finansiert.

Kritiske bemerkninger til anvendelse av Harrod-Domarmodellen Med utgangspunkt i ligning (10) virker konklusjonen, at økt sparing gir raskere økonomisk vekst, opplagt. Men i Harrod-Domar-modellen kan en høy ønsket sparerate lede til at etterspørselen i økonomien blir for liten, slik at ledig produksjonskapasitet oppstår. Dette vil skje dersom planene om å investere er beskjedne. Diskusjonen om vekst i u-land, hvor ligning (10) danner utgangs­ punktet for betraktningene, tar kun hensyn til tilbuds- eller produksjonssiden i økonomien. Det opprinnelige resonnement bak ligning (10), nemlig at den uttrykker likevektsbetingelsen i en vekstøkonomi, er skjøvet til side, og resonnementet er forenklet til en diskusjon omkring kapitalakkumulasjon og produksjonskapasitet. I en u-landssammenheng har anvendelsen av Harrod-Domar-modellen ledet til fokusering på spareraten som determinanten av økonomisk vekst. Vi skal 20

nå peke på tre forhold som gjør at en ensidig fokusering på sparing og kapitalakkumulasjon4 blir for snevert. Det første forhold har med kapitalkoef­ fisienten å gjøre, det andre med andre produksjonsfaktorer enn kapital, og det tredje med motiver til sparing. En bedre utnyttelse av kapitalen, f. eks. ved innføring av skiftarbeid der det er betydelige mengder ledig arbeidskraft, betyr at kapitalkoeffisienten (1/b) synker. Dette gir økonomisk vekst, i ligning (10) inngår s og 6 symmetrisk. Tilsvarende vil innføring av forbedrede produksjonsmetoder, gjeme i mer arbeidsintensiv retning i u-land, lede til økt produksjon. Dette er eksempler på at økonomisk vekst har like mye med 6 å gjøre som med s. Kapitalkoeffisien­ ten kan ikke tas for gitt og man kan ikke utelukkende fokusere oppmerksom­ heten på spareraten. Om økonomien består av sektorer med ulik kapitalkoeffisient, vil en end­ ring i sektorsammensetningen påvirke den økonomiske veksten. Innenfor resonnement her blir det hensiktsmessig å satse på sektorer med høyest mulig 6, dvs. lavest mulig kapitalkoeffisient. Det vil gjeme være arbeidsintensivt jordbruk samt lettere industrier, der behovet for investeringer i kapitalutstyr er beskjedent. I Harrod-Domar-modellen er produksjonskapasiteten kun en funksjon av kapitalen. Andre forhold som mengden av arbeidskraft, dens trenings- og utdanningsnivå (dvs. kvaliteten av arbeidskraften), naturressurser, teknolo­ giske fremskritt, organisering av produksjonen m.v. tas ikke inn i analysen. En analyse som legger stor vekt på kapitalkoeffisienten og spareraten, vil lett kunne overse vesentlige faktorer som er komplementære til kapital i en langsiktig økonomisk vekstprosess. I den enkle Keynes-modellen som ligger bak Harrod-Domar-resonnementet, er sparing en lineær funksjon av inntekt. Imidlertid kan sparingen bli påvirket av forventet avkastning på oppspart kapital. Med sikkerhet for en positiv realrente på sparte midler, er det rimelig å tenke seg at sparingen blir stimulert. For beregning av realrente blir det vesentlig å ha oversikt over hva slags spareformer som er tilgjengelige i et samfunn. I et u-land vil det ofte være aktuelt at personlig sparing direkte plasseres i realkapital5. Det betyr at investor og sparer er samme person. Videre betyr det at avkastningen på investeringsprosjektet får direkte betydning for sparevilligheten. I en økonomi under forandring og vekst vil stadig nye investeringsmuligheter dukke opp. Som Caimcross (1962, s. 264) tidlig påpekte, kan det tenkes et årsaksforhold fra økonomisk vekst og til sparing; ved at veksten i seg selv bringer stadig nye og høyt rentable prosjekter opp i dagen, stiger realrenten på sparte midler, og sparingen stimuleres. Dette leder i sin tur til ytterligere akkumulering av kapital, og den økonomiske veksten fortsetter. I et velfungerende kapitalmarked vil høy rentabilitet på realinvesteringer avspeiles i høy rente på finansiell sparing. Imidlertid er renten på bankinn­ skudd i mange land underlagt streng regulering med det resultat at høy

21

inflasjon lett resulterer i negativ realrente på banksparing. Med en rigid rentestruktur blir det viktig å holde inflasjonen i tømme om den finansielle sparingen ønskes stimulert.

Lewis’ to-sektor-modell I denne modellen deles økonomien inn i en moderne (eller kapitalistisk) og en primitiv (eller ikke-kapitalistisk) sektor6. To forhold særpreger den moderne sektoren: Arbeidere ansettes og reproduserbar kapital anvendes. At reproduserbar kapital anvendes betyr at det er mulig å investere i nytt produksjonsut­ styr og dermed øke kapitalmengden. Vanligvis forbindes denne sektoren med privateid industriproduksjon i byområder. Men også deler av jordbruket kan inngå i den moderne sektoren. Videre er det ingen nødvendig forutsetning at den er privat eid; om staten har samme målsetting, nemlig å gjøre overskuddet størst mulig, er det ikke noe i veien for at den moderne sektor helt eller delvis er statseid. Den andre sektoren - den primitive - som vi gjeme forbinder med jordbruk, karakteriseres av at den ikke anvender lønnet arbeidskraft eller reproduserbar kapital. Den enkelte økonomiske enhet, f. eks. familie eller landsby, arbeider på sitt jordstykke, og deler produksjonsresultatet seg imellom. Tradisjo­ nell produksjonsteknikk anvendes. I modellen antas det å eksistere et overskudd av arbeidskraft på landet. Den samme produksjonsmengden ville fremkomme selv om antall sysselsatte i den primitive sektoren ble redusert. Denne «skjulte arbeidsledigheten» kan an­ vendes produktivt i den moderne industrisektoren. Det eneste som trengs for å få til en overføring av denne arbeidskraften, er at lønnsnivået i den moderne sektor er høyt nok. Ettersom produksjonen på landet deles omtrent likt mellom alle som bor der, må lønnen i den moderne sektoren overskride gjennomsnittsproduktiviteten på landet for at arbeids­ kraften skal få et økonomisk incentiv til å flytte. Mens kapital var det eneste argumentet i produksjonsfunksjonen i HarrodDomar-modellen, er både kapital og arbeidskraft argumenter i den moderne sektors produksjonsfunksjon her. Det er overskuddet på arbeidskraft i den primitive sektor som i sin tur gir rom for økt kapitalakkumulasjon i den moderne sektor. For å beskrive hvordan modellen virker anvender vi figur 2 som er tatt fra Lewis’ artikkel7 fra 1954. Ved en passende lønn8 antas det å være et ubegren­ set arbeidstilbud til den moderne sektor. Dette betyr at tilbudet av arbeidskraft er uendelig elastisk ved denne lønnen. Når så den moderne sektoren er basert på kapitalistiske vurderinger, vil arbeidskraft bli anvendt her inntil det punkt der arbeidets grenseproduktivitet er lik lønnen.

22

Grenseproduktivitet Lønn (W)

Arbeidets grenseproduktivitet i den moderne sektor, eller etterspørselen etter arbeids­ kraft i hver periode.

Tilbud av arbeidskraft

Samlet / overskudd

D3 Samlet lønn

Arbeidskraft i den moderne sektor (L)

Figur 2. Lewis’ to-sektor-modell, opprinnelig versjon

Med en gitt kapitalutrustning i den moderne sektor i utgangspunktet, har vi i første periode en sysselsetting her på Li. Ved denne sysselsettingen er totalproduksjonen lik arealet under arbeidets grenseproduktivitetskurve, eller summen av de to skraverte flatene. Av denne samlede produksjon går rek­ tangelet W Li som lønn til arbeiderne, mens det resterende er kapitalistenes overskudd. Nøkkelen til økonomisk vekst ligger nå i antakelsen om at kapitali­ stene anvender hele dette overskuddet til nye investeringer, mens arbeiderne benytter lønnen til konsum, og altså ikke sparer noe. Til neste periode (f. eks. neste år) har da kapitalen i industrisektoren økt med denne periodens overskudd. Når arbeiderne får mer kapitalutstyr til rådighet, stiger arbeidets grenseproduktivitet, og etterspørselskurven etter arbeidskraft forskyves ut til D2 D2 i diagrammet. Antakelsen om ubegrenset arbeidstilbud ved den fastsatte lønn W betyr en horisontal tilbudskurve av arbeidskraft. Resultatet blir at antall ansatte arbeidere stiger til L2. Og over­ skuddet i periode 2 blir større; arealet under D2 D2-kurven ned til tilbudslinjen for arbeidskraft gir uttrykk for denne periodens overskudd. 23

Nye investeringer betyr at etterspørselen etter arbeidskraft får ytterligere et skift utover, til D3 D3. Slik fortsetter prosessen, med stadig vekst både i kapitalistenes overskudd og i antall ansatte i den moderne sektor.

Kritikk av Lewis-modellen Formelle svakheter

Modellen er blitt kritisert på flere punkter. For det første er antakelsen om at det eksisterer skjult arbeidsledighet på landet blitt trukket i tvil. Ved at jordbruksarbeidet er sterkt sesongbetont, kan det være sesongmessig ledighet, mens hele arbeidsstyrken trengs i den travle innhøstningstiden9. En overføring av arbeidskraft fra jordbruk til industri skulle dermed tilsi et fall i jord­ bruksproduksjonen, dvs. at arbeidets grenseproduktivitet er større enn null. Det er likevel rom for en overflyttingsgevinst så lenge grenseproduktiviteten på landet er lavere enn grenseproduktiviteten i den moderne sektor. Med positiv grenseproduktivitet på landet vil imidlertid en reduksjon i sysselsettingen kunne lede til redusert jordbruksproduksjon. Den relativt økende knappheten på jordbruksprodukter vil da påvirke bytteforholdet mel­ lom industri- og jordbruksprodukter; en gitt mengde industriprodukter vil kjøpe mindre mat. For at arbeiderne i industrien skal opprettholde sin leve­ standard, blir det nødvendig å øke lønnen (målt i industriprodukter). Over­ skuddet til reinvestering blir mindre enn hva som fremgår av figur 2, og den økonomiske veksten dempes. Det er nødvendig å skille mellom arbeidets grenseproduktivitet og en arbeiders ditto. Mens det kanskje er rimelig å anta at jordbruksproduksjonen holder seg selv om en arbeider flytter ut, er det neppe slik at arbeidets grenseproduktivitet er null. Sagt enklere, om jordbruksproduksjonen skal opprettholdes med færre arbeidere, må de gjenværende arbeide hardere. En konstant produksjon betyr at gjennomsnittsproduktiviteten pr. arbeider på landet stiger. Om lønnen i industrisektoren står i et fast forhold til denne gjennomsnittsproduktiviteten, vil lønnen måtte heves og igjen får vi konklu­ sjonen at profitten - og dermed investeringene i den moderne sektor - synker. Mekanismen for akkumulering av kapital i modellen, kapitalistenes inntekt, som er inntekt i den moderne sektor minus utbetalt lønn, svekkes således på to punkter. For det første vil en redusert arbeidsstokk på landet gjøre at gjennom­ snittsproduktiviteten stiger. Når lønnen i den moderne sektor er bestemt av produktivitetsutviklingen på landet, leder dette til økte lønninger i industrien. For det andre vil en reduksjon i jordbruksproduksjonen svekke industrivarenes kjøpekraft overfor mat. Med mat som viktigste post i arbeidernes budsjett må deres lønn øke. I figur 3 er det tatt hensyn til disse to innvendingene10.

24

Grense- og gjennom­ snittsproduktivitet i primitiv sektor

Grenseproduktivitet i moderne sektor

. M Arbeidskraft i moderne sektor (1_M)

L1

।M L2

Arbeidskraft i primitiv sektor (Lp)

Figur 3. Lewis’ to-sektor-modell, modifisert versjon

I denne figuren representerer den horisontale grunnlinjen den samlede ar­ beidsstyrken i økonomien. Når arbeidskraft overføres fra primitiv til moderne sektor, stiger produksjonen pr. arbeider i den primitive sektoren. For enkel­ hets skyld har vi latt gjennomsnittsproduktiviteten i den primitive sektor stige lineært med reduksjonen i antall arbeidere her. I første periode inntreffer likevekt i punkt A. Lønnen i moderne sektor tilsvarer gjennomsnittsproduktivitet i primitiv sektor, som igjen er lik arbei­ dets grenseproduktivitet i moderne sektor. Kapitalistenes overskudd i moder­ ne sektor anvendes så til nye investeringer og grenseproduktivitetskurven skifter utover fra Di Di til D2 D2. Tilbudet av arbeidskraft er imidlertid ikke uendelig elastisk. Den økte produktiviteten i primitiv sektor som en nedgang i sysselsettingen her medfører, resulterer i at lønnen i moderne sektor må heves, for at denne sektoren skal kunne trekke til seg ny arbeidskraft. Likevekt i periode 2 inntreffer i punktet B. Kapitalistenes overskudd er mindre enn om tilbudet av arbeid var fullstendig elastisk. Sammenlignet med figur 2 er resultatet lavere investeringer og saktere økonomisk vekst. 25

Den andre innvendingen, at bytteforholdet vil vris til jordbruksvarenes fordel, kan også antydes i figur 3. En slik utvikling av bytteforholdet betyr at verdien av den primitive sektors produksjon stiger. Kurven for gjennomsnitts­ produktivitet i den primitive sektor vil dermed skifte utover11. Ettersom likevekt i arbeidsmarkedet inntreffer ved skjæringspunktet mellom den mo­ derne sektors grenseproduktivitetskurve og den primitive sektors gjennomsnittsproduktivitetskurve, vil et slikt skift gi høyere lønn og redusert profitt i den moderne sektor og mindre overføring av arbeidskraft til denne sektoren. Vi noterer til sist at den samlede produksjonsverdi i første periode vil bli maksimert i punktet A° og i andre periode i punktet B°. Ettersom lønnsfast­ settelse basert på grenseproduktivitet bare praktiseres i den ene sektoren, blir det i denne modellen ikke mulig å maksimere samlet produksjon. Det vil således alltid være en potensiell overflyttingsgevinst til stede.

Andre svakheter Modellen har ytterligere et par uklare punkter. Den sier intet om hvordan en kapitalistisk klasse oppstår, eller hvordan selve prosessen starter. Videre er det uklart hva som produseres i den moderne sektor, og hvem som er denne sektorens kunder. Rimeligvis må sektoren både produsere konsumvarer, som de gjenværende på landet vil ha i bytte for mat, og kapitalvarer som den moderne sektor selv trenger, for sin egen ekspansjon. Som modellen er satt opp er det kun i moderne sektor investeringer foregår, jordbruket forutsettes å holde fast ved sin primitive produksjonsteknikk. Dette resonnementet kan derfor lett tas til inntekt for en sterk prioritering av indu­ striutbygging, og neglisjering av modernisering i jordbruket. Ved å tillate internasjonal handel i modellen kunne man tenke seg at den moderne sektor eksporterte en god del av sin produksjon. I så fall kunne industrisektoren i u-landet betale for både mat og investeringsvarer fra utlan­ det. En forverring av industrivarenes kjøpekraft overfor jordbruksvarer ville dermed kunne unngås. Problemet er at et slikt bilde stemmer dårlig med realitetene; bare de færreste u-land har hatt en økonomisk vekst basert på en slik produksjons- og handelsstruktur. Om modellen vurderes ut fra sin evne til å forklare virkeligheten, må vi konstatere at den kommer til kort (Elkan 1973, s. 68). For det første har den moderne sektors evne til å absorbere arbeidskraft vært heller liten12. Dette skyldes anvendelse av upassende teknologi som igjen har sammenheng med uriktige faktorpriser. Billig kreditt er blitt stilt til disposisjon for store industri­ prosjekter, samtidig som lønnskostnadene hurtig er blitt presset høyt over gjennomsnittsproduktiviteten i jordbruket. Når prisen på kapital er relativt lav og på arbeidskraft relativt høy, vil den profittorienterte kapitalist anvende kapitalintensive produksjonsmetoder. Det kjedelige ved en slik politikk er at ressursbruken ikke gjenspeiler landets ressursgrunnlag; med knapphet på 26

kapital, men rikelig tilgang på arbeidskraft burde arbeidskraft ha vært den billige faktor som ble anvendt intensivt i produksjonen. For det annet er antakelsen om manglende sparing i jordbrukssektoren lite holdbar - f. eks. i Japan var det nettopp småbøndenes sparing som muliggjor­ de industriinvesteringene. Når så i tillegg en del av sparingen ble investert i egen sektor, dvs. for å øke produktiviteten i jordbruket, var muligheten til stede for en parallell økonomisk vekst i de to sektorene.

3. Strategier for industrialisering

I dette kapitlet ser vi nærmere på to strategier for industrialisering, balansert kontra ubalansert vekst. Ved begge strategier legges det vekt på at etablering av industriproduksjon i u-land vil kunne ha betydelige ringvirkninger i øko­ nomien forøvrig. Ved balansert vekst søker man å planlegge utviklingen på sentralt hold. Hensikten er å vurdere alle ringvirkningene av de enkelte prosjektene under ett, og på det grunnlag trekke opp en samlet plan for den økonomiske utviklingen. Ved ubalansert vekst er myndighetene mer opptatt av å skape ringvirkninger. Tanken er at en viss ubalanse i økonomien gir nyttige signaler til den private sektor om hvor det er lønnsomt å investere. Mens debatten mellom disse retningene var ganske skarp i 1950- og 1960årene, er det i dag en økende forståelse for at de to strategier fremhever forskjellige sider av en industrialiseringsprosess i en underutviklet økonomi.

Industrialisering gjennom balansert vekst I en artikkel fra 1943, «Problems of Industrialization of Eastem and SouthEastem Europe», ble tanken om balansert vekst, eller «Big Push» som forfat­ teren, professor Rosenstein-Rodan kalte det, først lansert. Et land som i utgangspunktet har hovedtyngden av sin produksjon i jord­ bruket, vil trenge en stor engangsinnsprøytning av kapital («Big Push») for å komme i gang med en industrialiseringsprosess. Dette skyldes at det først må foretas nødvendige grunnlagsinvesteringer, dvs. infrastrukturen må bygges opp. I konstruksjon av transport- og kommunikasjonssystemer samt utbyg­ ging av energikilder er det vanligvis snakk om stordriftsfordeler og udelelighet. Med stordriftsfordeler menes synkende enhetskostnader ved økende pro­ duksjon. At et prosjekt er udelelig betyr at en viss minimumsstørrelse er nødvendig. Et annet særpreg ved grunnlagsinvesteringer er at de tar sikte pa produksjon av tjenester som ikke så lett lar seg importere. Utbygging av infrastruktur krever mye kapital uten direkte å resultere i vareproduksjon. Hensikten med slike investeringer er snarere å legge forhol­ dene til rette for annen produksjon. I perioder med betydelig investering i 29

infrastruktur vil derfor kapitalkoeffisienten være høy. Etter hvert som infra­ strukturen blir bedre utnyttet, vil forholdet mellom kapitalinnsats og produk­ sjon avta.1 Når de nødvendige grunnlagsinvesteringer er foretatt, kan det bygges opp vareproduserende industriforetak. Men produksjonsmuligheter er ikke nok for en vellykket industrialisering, avsetning av varene må også sikres. Rosenstein-Rodan gir et eksempel; om et lands industrialisering skjer i form av etablering av en enorm skofabrikk, vil det neppe være mulig å få solgt hele produksjonen innenlands. Bedre da å utvikle et variert sett av industribedrif­ ter. De samlede lønnsutbetalingene til industriarbeiderne vil skape etterspørsel etter ferdigvarer. Industri som produserer forbruksvarer, har dermed gode muligheter for å få solgt varene. Også bedriftene imellom vil det bli leveran­ ser; industribedrifter på ulike trinn i produksjonsprosessen blir hverandres leverandører og kunder. Poenget er at med en samtidig og variert industriut­ bygging tar man hensyn til den gjensidige avhengigheten i økonomien. Det betyr at man eksplisitt vurderer hvordan etableringen av en bedrift har betyd­ ning for andre bedrifters lønnsomhet. Et eksempel kan virke klargjørende. Ved etablering av en skofabrikk blir markedet for salg av lær og huder større. Produksjonen i disse næringer tar seg opp, mer rasjonelle produksjonsmetoder kan innføres, og lønnsomheten bedres. På den annen side medfører skoproduksjon økte lønnsutbetalinger. Etterspørselen etter enkle forbruksvarer stiger, og produksjonen av slike stimuleres. Kanskje vil en vare som tidligere ble importert, nå bli forsøkt produsert hjemme, ettersom salget av denne varen har nådd et visst volum. Med positive eksterne effekter menes at den private investors nytte av prosjektet er mindre enn den samfunnsøkonomiske. I eksemplet over, ved vurderingen av investeringsbeslutninger, tar ikke skoprodusenten hensyn til om hans prosjekt vil lede til mer effektiv produksjon i andre bedrifter (både hud- og lærproduksjon såvel som produksjon av enkle forbruksvarer). Men i en samfunnsøkonomisk kalkyle er det nødvendig å ta hensyn til slike ringvirk­ ninger. Resultatet kan være at et prosjekt som fortoner seg samfunnsøkono­ misk lønnsomt, ikke er det privatøkonomisk. I arbeidsmarkedet vil positive eksterne virkninger kunne være betydelige. Det henger sammen med at det ofte kan være vanskelig for den enkelte arbeidsgiver å ta seg betalt for «on-the-job-training». I en opplæringsfase vil en arbeiders bidrag til verdiskapning gjeme være lavere enn hans lønn. Om han slutter etter endt opplæring og tar arbeid i annen bedrift, taper den første bedriften. Men samfunnsøkonomisk er ingen skade skjedd så lenge arbeidsta­ keren anvender sine nye ferdigheter. Ved at mange industrietableringer finner sted samtidig vil den enkelte bedrifts risiko for et slikt tap reduseres - hva man gir fra seg av faglært arbeidskraft, oppveies av hva man trekker til seg av arbeidskraft opplært i andre bedrifter. På grunn av positive eksterne virkninger peker tilhengerne av balansert vekst på behovet for at samfunnet griper inn i investeringsbeslutningene. Det 30

kan skje gjennom en sentral instans som vurderer alle prosjektene under ett og således tar hensyn til virkningene den enkelte investeringsbeslutning har for andre prosjekter3. For å få størst mulige ringvirkninger i landet av ett enkelt prosjekt, er det av betydning hva slags industri som forøvrig finnes eller er i ferd med å utbygges. Åpenbart blir de eksterne virkningene størst når investeringsaktivitetene be­ veger seg fremover på bred front, dvs. når mange og komplementære prosjek­ ter settes i gang. Da får den enkelte bedrift gode muligheter til å kjøpe fra/selge til andre bedrifter samtidig som avsetningen av ferdigvarene lettes gjennom industriarbeidernes økende kjøpekraft. Teorien om balansert vekst innebærer således at i tillegg til store investe­ ringer i infrastruktur er det behov for et «Big Push» i investeringer over et bredt spektrum av vareproduserende næringer. Om dette lykkes, vil grunnlags­ investeringene hurtig bli utnyttet, og perioden med kostbar overkapasitet i infrastruktur reduseres. Kapitalbehovet ved en slik strategi blir enormt. Singer (1964) kritiserer derfor denne strategien ut fra tanken at et land med slike kapitalressurser ikke ville være et u-land i utgangspunktet. Rosenstein-Rodan (1943) fremhever behovet for utenlandsk kapital i den første fasen av «Big-Push»-strategien. Han observerer også at når denne kapitalen senere skal tilbakebetales, blir det behov for visse omstillinger i kreditorlandene; tilbakebetaling av lån mellom land innebærer at låntaker har overskudd på driftsbalansen mens långiver har underskudd. Kreditorlandene må derfor være villige til å øke importen i forhold til eksporten i perioder da lån betales tilbake. På litt sikt må veksten i den enkelte industrigren beregnes ut fra etterspørse­ len etter det den produserer. I et u-land, hvor enkle masseproduserte forbruks­ varer vil bli etterspurt når lønnsinntektene stiger, hevder tilhengerne av strate­ gien om balansert vekst at det er en relativt enkel sak å beregne forbruksutvik­ lingen for de enkelte hovedgrupper av varer. Imidlertid gjør et nett av interne leveranser mellom de ulike industrier det nødvendig med en detaljert produk­ sjonsplanlegging sentralt. I diskusjonen av teorien om balansert vekst fremhevet Ragnar Nurkse (1958) at det er nødvendig å satse på et begrenset antall industrier som står i gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, snarere enn å skulle produsere litt av alle varer. Videre påpekte han jordbrukets rolle. Balansert vekst skal ikke bare gjelde innen industrisektoren, men også mellom jordbruk og industri. Nurkse mente at u-landene har liten mulighet til å få i stand en langsiktig økonomisk vekstprosess basert på internasjonalt varebytte. Veksten i hjem­ memarkedet blir derfor avgjørende for om industrialiseringen skal lykkes. Mot dette syn er det hevdet at teorien om balansert vekst ser bort fra at et marked allerede finnes; gjennom handel med andre land kan man med en konkurransedyktig vare nå et kjøpekraftig publikum. Snarere enn bare å satse på produksjon for et hjemmemarked, bør en produsere for eksport og i den forbindelse spesialisere seg i de mest lønnsomme produksjonsgrener4. 31

I teorien om balansert vekst er det gjeme de positive eksterne virkningene som fremheves. Imidlertid kan det her også være snakk om negative virk­ ninger. Eksempelvis vil tradisjonell håndverksproduksjon kunne bli utkon­ kurrert av moderne masseproduserte industrivarer. Dersom arbeidsmarkedet er preget av stor ledighet, vil håndverkere som mister sitt levebrød, ha vansker med å skaffe seg et nytt. Resultatet er at industrialisering kan resultere i tapt produksjon i andre sektorer av økonomien.

Industrialisering gjennom ubalansert vekst Til teorien om balansert vekst ble det anført fire kritiske bemerkninger; at kapitalbehovet neppe lot seg dekke, at det ikke ble tatt nok hensyn til mulig­ hetene for produksjon for eksport, at industrialisering lett kunne gå på bekost­ ning av utviklingen i jordbruket og at negative eksterne effekter ble undervur­ dert. Det er imidlertid en femte svakhet ved balansert vekst som professor Albert Hirschman peker på når han stiller sin teori om ubalansert vekst opp mot «Big Push» tankegangen; Hirschmans poeng er at problemet i u-land er manglende evne til å fatte beslutninger om investeringer og produksjon. Hva økonomer vanligvis er opptatt av, som spareraten, mengden av ar­ beidskraft o.l. anser Hirschman å være av underordnet betydning. Ut fra sin erfaring som økonomisk rådgiver og ekspert i Columbia i årene 1952-1956 hevder han at sparing er en funksjon av forventet profittrate - med stor nok lønnsomhet blir det alltids mulig å fremskaffe innenlandsk kapital. Arbeids­ kraft er heller ikke noen knapp faktor - betydelig skjult arbeidsledighet betyr store reserver av denne produksjonsfaktoren. Problemet med manglende øko­ nomisk vekst i u-land kan derfor reduseres til én ting, evnen til å fatte beslutninger. For Hirschman blir svakheten ved teorien om «Big Push» at den nettopp krever mye av denne knappe faktor; en samlet anstrengelse over et bredt spektrum av industrigrener fortoner seg lite realistisk i et land der evnen til å ta beslutninger om investeringer og produksjon er flaskehalsen. Et land som er i stand til å anvende «Big Push», vil neppe være plaget av økonomisk stagna­ sjon og underutvikling. Når hovedproblemet er evnen til å oppdage og å gjennomføre prosjekter, blir det vesentlig å studere de dynamiske og strategiske delene i en utviklings­ prosess. Snarere enn å være i en balansert vekstutvikling, kan det være hensiktsmessig å skape en viss mengde ubalanse i systemet. For med ubalanse blir det lettere å oppdage investeringsmulighetene, fordi lønnsomheten er høy for hardt tiltrengte prosjekter. Som «Big Push» teorien legger Hirschman vekt på eksterne effekter og investeringenes komplementaritet, dvs. at lønnsom-

32

heten av prosjekt B stiger når prosjekt A realiseres. Men i stedet for å konkludere at A og B dermed bør gjennomføres samtidig, fremhever Hirschman at bedret lønnsomhet for B er presis hva som ønskes; dermed forsterkes incitamentet til at dette prosjektet realiseres. I en markedsøkonomi i kontinuerlig balanse eller likevekt vil profittraten, om det justeres for ulik risikograd, være den samme i alle sektorer. Manglende likevekt gjenspeiles i ulike profittrater. Der behovet for investeringer er stort blir profitten eller lønnsomheten god, og ny kapital vil tiltrekkes. Mens man i balansert vekst tar sikte på å være så nær likevekt som mulig, og dermed hurtig foreta investeringer der profitten viser stigende tendens, vil man ved ubalan­ sert vekst stimulere til varierende profittrater og en viss ubalanse, for dermed å tilskynde en investeringsbeslutning i de sektorer der profittraten fortoner seg særlig høy5. Imidlertid rører vi her ved et svakt punkt i teorien; med ubalanse i økono­ mien og særlig høy profittrate i sektorer som utgjør flaskehalser i produksjo­ nen skapes det økonomiske særinteresser. Man vil motsette seg konkurrerende prosjekter som leder til fallende profitt. Ubalansert vekst kan dermed lede til uforutsette stivheter i systemet, om slike særinteresser har stor makt. Et positivt aspekt ved en strategi basert på ubalansert vekst er at behovet for samtidighet ved investeringene faller bort. Det betyr at utviklingen kan skje i det små. Behovet for en samlet koordinering av investeringsplanene reduse­ res. Og nødvendigheten av en solid kapitalinnsprøytning utenfra forsvinner. Når ønsket er å skape en viss ubalanse i økonomien, trengs en nærmere vurdering av investeringenes rekkefølge. Sett at man står overfor to like store investeringer, A og B, med henholdsvis 10 og 8 prosent i avkastning. Tradi­ sjonell investeringsteori tilsier at A velges først. Men om hvert av disse prosjektene bedrer den andres lønnsomhet, dvs. at vi har positive eksterne effekter, blir det nødvendig med en nøyere vurdering. Anta at med A realisert stiger lønnsomheten av B til 10 prosent, med B realisert stiger A’s lønnsomhet til 14 prosent. Om nå private investorer krever 12 prosent forrentning eller mer for å sette i gang et prosjekt, vil myndighetene ved selv å gjennomføre B, skape stort nok incitament til at A i neste omgang blir satt ut i livet. Om derimot A gjennomføres av myndighetene, vil ikke dette utløse noe privat initiativ, lønnsomheten av B er under kravet til privat avkastning. Teorien om ubalansert vekst vil i dette tilfelle konkludere med at myndighetene bør se til at prosjekt Bførst realiseres (enten ved subsidiering eller ved det offentliges egen investering). Da vil nemlig gjennomføringen av det andre prosjekt automatisk følge6. For å vurdere i hvilken grad et prosjekt kan tenkes å virke inn på andre virksomheter, har Hirschman anvendt begrepene «backward» og «forward linkages». Ringvirkninger bakover har vi når en ny virksomhet kjøper innsats­ varer fra andre innenlandske sektorer. Ringvirkninger forover betyr at ny virksomhet selger råvarer eller halvfabrikata til andre innenlandske sektorer. Et prosjekt med store ringvirkninger vil ofte etterfølges av nye investeringer, U-landsøk. - 3

33

hvor mulighetene for leveranser til eller kjøp fra den nystartede bedriften utnyttes. I diskusjonen av Harrod-Domar-modellen i forrige kapittel så vi at en investering har to effekter, på kort sikt virker den inn på etterspørselen etter investeringsvarer og gjennom multiplikatoren også på etterspørselen etter forbruksvarer. For det andre leder investering til økt produksjonskapasitet som etter en tid øker tilbudt kvantum. I teorien om ubalansert vekst gis investe­ ringer en tredje funksjon; ved at en investering overvinner en flaskehals i produksjonen, avdekkes en ny og dermed blir det en indirekte ansporing til ytterligere investeringer. Spørsmålet om hvorvidt en kapital- eller arbeidsintensiv teknologi er øn­ skelig i et u-land er viet beskjeden oppmerksomhet i teorien for ubalansert vekst. Når sparing i stor grad er betinget av forventninger om profitt, vil den nødvendige kapital alltid kunne fremskaffes, bare prosjektet er lønnsomt nok. Ved at enkelte kapitalintensive virksomheter, som f. eks. produksjon av stål, har betydelige ringvirkninger, kan slike investeringer anbefales. Hirschman advarer mot på et for tidlig tidspunkt å overdrive grunnlagsinve­ steringene. Hva slags infrastruktur som bør bygges opp er vanskelig å se før vareproduserende industribedrifter er etablert. Det kan være bedre økonomi i perioder å ha problemer med elektrisitetsforsyning og vareutskipning enn på et for tidlig tidspunkt å bygge ut et energi- og transportsystem som senere viser seg lite hensiktsmessig.

Sammenfatning 7 I begge de skisserte strategier for industrialisering og økonomisk vekst i u-land som vi her har gjennomgått, legges det vekt på at mange investeringsprosjek­ ter av tekniske grunner må være av en viss størrelse - det er utenkelig å bygge en jernbane med bare én stasjon - og videre at prosjekter ofte står i et gjensidig avhengighetsforhold, de er komplementære. Når store og komplementære prosjekter skal realiseres i en lite utbygget økonomi, blir den tradisjonelle teori om marginale tilpasninger i vel etablerte markeder mindre relevant. At etable­ ringen av en skofabrikk med 30 ansatte i Oslo har ubetydelige virkninger for arbeidsmarkedet i Oslo, for omsetningen av sko, og for produsenter av lærvarer i landet, betyr ikke at en tilsvarende etablering kun er å betrakte som en marginal endring om den fant sted i et u-land. Med lite industri, svakt utbygget infrastruktur og mangel på faglært arbeidskraft vil oppstartingen av en slik bedrift kunne påvirke andre bedrifters lønnsomhet, behovet for nye grunnlagsinvesteringer og lønnsnivået blant industriarbeidere. Poenget blir at myndighetene i et u-land har behov for nærmere å planlegge en industrialiseringsprosess. Og dette gjelder uansett valg av strategi for industrialisering. Ved balansert vekst blir konsekvensen at markedsmekanis-

34

men i stor grad erstattes med sentral planlegging. Når et helt industrikompleks ses under ett og i sammenheng, blir eksterne effekter inkludert og et «Big Push» setter vekstprosessen i gang. Ved strategien basert på ubalansert vekst erkjennes det også at markedene langt fra fungerer perfekt i et u-land. Imidler­ tid blir konsekvensen her ikke å se bort fra markedsmekanismen, men & styrke den. Myndighetenes planlegging er mindre ambisiøs; man nøyer seg med å gripe inn i markedet på en slik måte at passende ubalanse skapes, så den private sektor får incitament til investering. Mens eksterne effekter med en gang skal inkorporeres i investeringsbeslutningene ved balansert vekst, blir det ved den alternative strategi nettopp komplementariteten mellom prosjek­ tene som over tid skaper endringer i lønnsomhet og dermed ansporer til beslutninger om å investere. Det kan synes som om teorien om balansert vekst er formulert ut fra tanken at de passive sektorene vil holde de aktive tilbake, mens ubalansert vekst tar som utgangspunkt at aktive sektorer vil trekke de passive med seg. Om man anlegger et litt mer praktisk angrepssett, fortoner skillet mellom balansert og ubalansert vekst seg mindre enn hva de rene teoretiske overleg­ ninger kan gi inntrykk av. Økonomisk utvikling må nødvendigvis starte et sted - et investeringsprosjekt har en klart begrenset geografisk utbredelse. Det betyr at en viss ubalanse vil oppstå. Uenighet kan så råde om hva som er ønskelig grad av ubalanse, både i sammensetning, i styrke og tid, samt på hvilken måte og i hvor stor grad myndighetene skal engasjere seg i den økonomiske planleggingen. Når industriutviklingen er kommet så langt at nye prosjekter har relativt beskjedne komplementære effekter - som en liten skofabrikk i Oslo - er tiden moden for å børste støvet av mer tradisjonell økonomisk teori. Debatten om balansert kontra ubalansert vekst blir uinteres­ sant når et nytt prosjekt kun har marginale virkninger for andre sektorer i økonomien. Som Hirschman8 selv har konstatert er vi da kommet over i balansert økonomisk vekst.

4. En modell for migrasjon fra land til by

Bakgrunn Idéen om at økonomisk vekst var betinget av industrialisering i byene, hvor arbeidskraft fra landet gradvis ble sugd opp, dannet grunnlaget for mange u-lands økonomiske planlegging og politikk i 1950- og 1960-årene. En slik politikk hadde sitt teoretiske fundament i Lewis’ to-sektor-modell som ble gjennomgått i kapittel 2. Imidlertid høstet man mange steder erfaringer som den enkle Lewis-modellen vanskelig kunne forklare; i stedet for en jevn industrialisering og økende sysselsetting var befolkningsveksten i mange byer1 langt sterkere enn økningen i behovet for arbeidskraft. Og - enda mer overraskende - tiltak for å stimulere etterspørselen etter arbeidskraft i byene syntes ute av stand til å redusere arbeidsledighetsproblemet. I dette kapitlet skal vi gå gjennom et resonnement av Harris & Todaro der en arbeidstaker som vurderer å flytte til byen, ser på både lønnsnivået og sann­ synligheten for å få jobb. En økning i etterspørselen etter arbeidskraft i byene vil i første omgang kunne gi høyere lønnsnivå. Større faktisk lønnsforskjell mellom by og land gir en stimulans til flytting. Etter hvert som flere flytter, synker imidlertid sannsynligheten for å få arbeid. Forventet inntekt, som er produktet av sannsynligheten for å få arbeid og lønnen, vil bevege seg tilbake til utgangsverdien når en gitt økning i inntektsforskjellen mellom by og land er blitt motvirket av en redusert sannsynlighet for å få arbeid. Resultatet er at en politikk som tar sikte på å øke antall arbeidsplasser i byer, kan gi som resultat økende arbeidsledighet i byene. Med utgangspunkt i Harris & Todaros modell kan også policy-anbefalinger gis. Men som vanlig er i økonomi, og spesielt i u-land hvor økonomiske mekanismer ofte er mindre godt forstått, vil teoretiske analyser ha nytte av å bli konfrontert med empiriske observasjoner. I siste del av dette kapitlet tar vi opp noen kritiske tanker og gjengir enkelte empiriske observasjoner. Disse peker på behovet for å komplettere Harris & Todaros enkle resonnement med synsmåter som det sjelden gis rom for i de rent økonomiske modellene.

37

Harris-Todaro-modellen Harris & Todaro tar utgangspunkt i at beslutningen om å flytte er basert på forskjell i forventet inntekt mellom by og land, dvs. avhengig av to forhold: Lønnsforholdene i de to sektorene, og sannsynligheten for å få jobb i byen. De ser dermed bort fra argumenter som at byen har en spesiell tiltreknings­ kraft på ungdom fra landet. Beslutningen om flytting er helt ut økonomisk fundert. Selv om den enkelte vil kunne oppgi flere argumenter for flytting enn de rent økonomiske forhold, er det godt mulig at som forklaring på et samfunnsmessig fenomen, kan de økonomiske forholdene ha utslagsgivende betydning. Bakgrunnen for Harris-Todaro-modellen er Kenya i tropisk Afrika, hvor det finnes relativt rikelig med jord i forhold til befolkningen. Harris & Todaro anvender antakelsen til Lewis om at betalingen på landet tilsvarer arbeidets gjennomsnittsproduktivitet der, og videre, at alle er med å dele produksjonsre­ sultatet. Det betyr at inntekten på landet er sikker. For å gjøre modellen operasjonell trengs en måte å måle (den subjektive) sannsynligheten for å få jobb i byen på. Harris & Todaro anvender antall nye arbeidsplasser i byen i perioden (f. eks. 1 måned) i forhold til gjennomsnittsantallet av arbeidssøkende i perioden. Et par eksempler belyser mekanismene i modellen. Om betalingen på landet er 50 pr. måned og 100 i byen, er det opplagt at for en som er sikker på å få jobb i byen, vil det lønne seg å flytte. Om sannsynligheten for å få arbeid i løpet av en måned i byen er 20 prosent (eller 0,2), vil spørsmålet om flytting være avhengig av tidshorisonten; hvor lang tid fremover planlegger individet? Denne planleggingshorisonten vil i stor grad være avhengig av individets økonomiske situasjon; hvor lenge han eller hun kan overleve i byen uten arbeid. Forventet inntekt i byen, E (Y), er produktet av inntekten som fast arbeid gir, multiplisert med sjansen til å få arbeid. For første periode har vi (1) E (Y) = 100 • 0,2 = 20

Med en kort planleggingshorisont blir således forventet inntekt i byen mindre enn inntekt på landet, og individet vil ikke flytte. En forlengelse av tidshori­ sonten vil imidlertid kunne lede til flytting. I fortsettelsen av eksemplet skal vi vise at om planleggingshorisonten er 6 perioder (måneder) eller mer, vil det lønne seg å flytte. Tre forutsetninger presiseres før vi går videre med regneeksemplet. For det første antar vi at lønnsforholdene er uendret, 50 på landet og 100 i byen; for det andre at sannsynligheten for å få jobb er den samme i hver fremtidige periode, og lik 0,2; og for det tredje at om man først får arbeid i byen, er det i en fast jobb, uten fare for oppsigelse. Vi skriver P (t) for sannsynligheten av å ha en jobb i periode t, og E (Yf) for

38

forventet inntekt i denne perioden. Følgende sammenhenger kan da stilles opp2: P P P P P P

(1) = (2) = P (1) + 1 — (3) = P (2) + 1 — (4) = P (3) + 1 — (5) = P (4) + 1 — (6) = P (5) + 1 -

P P P P P

(1) (2) (4) (3) (5)

• • • • •

0,20 = 0,20 + 0,80 • 0,20 0,20 = 0,36 + 0,64 • 0,20 0,20 0,20 0,20

= 0,20 = 0,36 = 0,49 = 0,59 = 0,67 = 0,74

Sannsynligheten for å ha en jobb i periode 2 er summen av sannsynligheten for å.få jobb i periode 1 og, gitt at man ikke fikk jobb i første periode, sannsyn­ ligheten for å få jobb i periode 2. Ettersom inntekten for den som har arbeid er antatt konstant og lik 100 i hver periode, har vi følgende utvikling for den forventede inntekt ved i dag å reise til byen for å søke arbeid3:

(3)

E E E E E E

(Yi) (Y2) (Y3) (Y4) (Ys) (Y6)

= = = = = =

P P P P P P

(1) (2) (3) (4) (5) (6)

• • • • • •

100 100 100 100 100 100

= = = = = =

20 36 49 59 67 74

Summen av forventet inntekt for 6 måneder er 305. En tilsvarende arbeidstid på landet vil gi 300 i inntekt (6 • 50). Dersom forventet inntekt er eneste ledetråd for valg av arbeid, vil en person som vurderer lønn og sjanser for arbeid som i dette eksemplet, velge å reise til byen for å søke arbeid, forutsatt at hans planleggingshorisont er på 6 måneder eller mer4. Eksemplet belyser videre det forhold at økende inntektsforskjell mellom by og land vil stimulere migrasjon og dermed kunne bidra til økt arbeidsledighet i byen. Ved konstant lønn på 50 på landet vil tidshorisonten for lønnsom flytting reduseres fra 6 til 5 måneder om lønnsforskjellen øker fra 50 til 58; og til 4 måneder om lønnsforskjellen øker til 72. Selv om sysselsettingstiltak i byene ikke skaper økt lønnsnivå, vil det neppe ha noen varig effekt på arbeidsledig­ heten i byen; så lenge sannsynligheten for å få arbeid er uendret, vil strømmen fra landet hurtig fylle opp «arbeidsledighetsplassene» til dem som får jobb. Om man ønsker å beholde arbeidsledigheten på landet, er det nødvendig med en reduksjon av lønnsnivået i byene. Forventet inntekt ved migrasjon til byene vil da synke. Sagt på annen måte, om inntekten i byen synker med 20, så forskjellen i forhold til landet er 30, kreves en forlengelse av planleggingshori­ sonten på 4 måneder, om flytting skal være økonomisk rasjonelt. En slik forlengelse av planleggingshorisonten vil kunne redusere antall innvandrere til byene. Forutsatt at kapitalkostnadene for bedriftene er uendret, vil en slik 39

reduksjon i arbeidslønningene lede til anvendelse av mer arbeidskraft i pro­ duksjonen; den profittmaksimerende bedrift vil bruke en mer arbeidsintensiv teknikk der dette er mulig. Således vil antall arbeidsplasser øke, samtidig som arbeidsledigheten reduseres. Redusert arbeidsledighet skulle i seg selv anspore til økt migrasjon, for sjansene til å få arbeid for potensielle innflyttere stiger, men denne effekten motvirkes av den reduserte inntektsforskjellen mellom by og land. Det nye likevektspunktet for arbeidsmarkedet i byen vil således være ved høyere sysselsetting, lavere lønn og mindre prosentvis arbeidsledighet.

Kritikk av modellen - noen teoretiske betraktninger I modellen er det implisitt antatt at den som får en jobb i byen, beholder den5. Imidlertid er dette langt fra noen selvfølgelighet. Arbeid i den «moderne sektor» i byen kan også være av leilighets- eller sesongmessig natur, f. eks. bygg- og anleggsvirksomhet eller laste- og lossearbeid. Et annet forhold er arbeidsgivernes sysselsettingspolitikk. Her kan to ytterpunkter tenkes. På den ene side at produksjonen krever trening og opplæring og at arbeidskraften derfor får økt produktivitet og verdi etter hvert. Arbeidstakerne i bedriften kan da stå sterkere og lykkes med en økning i lønn uten fare for å miste arbeidet. Det annet ytterpunkt er i arbeid som krever minimal trening, og hvor arbeids­ giverne bevisst kan anvende avskjedigelse som et middel til å holde lønnen nede - dvs. anvende «the reserve army of labour» som en trusel mot dem som har arbeid. I dette tilfelle vil antakelsen om en sikker arbeidsplass være lite holdbar. En annen forutsetning, felles med Lewis’ to-sektor-modell, er at inntekten på landet tilsvarer gjennomsnittsproduktiviteten og er sikker inntekt. For tropisk Afrika, som Harris & Todaro studerte, hvor samfunnsforholdene er slik at alle i familien er med å dele markens grøde, er dette neppe en urimelig antakelse. Men i andre land, f. eks. India, hvor jordbruket i stor grad er basert på salg til eksterne markeder og hvor skillet mellom landeiere og landløse arbeidere er skarpt, kan inntekten på landet også være usikker, og avhengig av sjansene til å få arbeid. Å reise til byen og søke arbeid der kan derfor fortone seg mer attraktivt for en person hvis alternativ er arbeidsledighet på landet, enn foren med en liten men sikker inntekt på landet. Organiseringen av arbeidet og fordelingen av produksjonsresultatet på landet vil dermed kunne påvirke omfanget av arbeidsledigheten i byene. En tredje kritisk kommentar har sammenheng med måleproblemer. Et eksempel, utgiftene til husvær vil gjeme være mye høyere i byen enn på landet; et annet, kvaliteten av matvarene forringes ved transport til markeder i byen. Slike forhold er vanskelig å måle og ta hensyn til ved studier av migrasjon på aggregert nivå.

40

Kritikk av modellen - noen kommentarer basert på en empirisk analyse I en undersøkelse av netto innflytting fra land til by i Ghana i perioden 1955-1965 viser Godfrey (1973) at Harris & Todaros hypotese er lite holdbar. Mens forholdet mellom antall arbeidsledige i byene i 1960 og økningen i antall arbeidsplasser den forutgående femårs periode var 4,8, var dette tallet steget til 6,9 i 1965. Det betyr at muligheten til å få jobb i byen var blitt kraftig redusert. Videre var lønnsforskjellen mellom by og land blitt utjevnet; en relativ forbedring av inntektene på landet hadde funnet sted. Denne politikken var bl.a. motivert ut fra ønsket om å redusere arbeidsledigheten i byene. Begge disse forhold - det vanskeligere arbeidsmarkedet i byene og den reduserte inntektsforskjellen - burde, i henhold til Harris-Todaro-modellen, bevirke en reduksjon av flytting til byene. Dataene viste imidlertid det mot­ satte; antall personer som flyttet til byene steg. Dette resultatet peker på behovet for å utbedre Harris & Todaros migrasjonshypotese. Godfrey hevder at når en viss innflytting først har funnet sted, vil prosessen lett forsterkes. Med slektninger allerede i byen, og noen av dem med inntekts­ givende arbeid, blir det lettere å livnære seg enn om man sto alene. Der storfamilien har en sentral plass, vil den enkelte kunne få langvarig underhold av slektningene som allerede har etablert seg i byen. Dette betyr at planleg­ gingshorisonten kan forlenges og en person kan velge å flytte selv om lønns­ forskjellen mellom by og land er beskjeden og muligheten for arbeid liten. Godfrey fremholder også at utdannelse er en variabel som på flere måter kan påvirke migrasjonen. En bedre utdannelse kan øke den enkeltes inntektsmu­ ligheter i byen. Men om alle på landet får bedre utdannelse, vil forskjellen i kvalifikasjoner blant jobbsøkerne utjevnes, og forden enkelte kan utdannelsen miste mye av sin økonomiske effekt. Imidlertid kan utdannelsen i seg selv - og uavhengig av hvorvidt den gir bedre inntektsmuligheter - bidra til økt migra­ sjon. Om utdannelsen i sin natur er med på å skape forakt for livet på landet parallelt med at kunnskaper om verden utenfor virker ansporende på utferds­ trangen, blir utdannelsen og dens form og innhold en variabel av betydning ved forklaring av flytting. Til sist, motivasjonen og forventningen hos foreldre som lar sine barn få utdannelse kan være slik at den som har tatt skoler, føler press om å reise. Levevilkårene for de gjenværende kan bedres om det er færre å mette, og inntektsmulighetene i byen for dem som har en utdannelse bak seg, håper kanskje familien gir rom for økonomisk hjelp senere. I Harris-Todaro-modellen anvendes forholdet mellom nye jobber i en pe­ riode, og antall arbeidssøkende (eller arbeidsledige) i denne perioden som et mål for sannsynligheten for å få arbeid. Det enkelte individs oppfatning av sjansene for å få jobb i en periode (den subjektive sannsynligheten) vil imidlertid også være avhengig av andre forhold. Som helt fersk innflytter er kontaktnettet beskjedent og kunnskapene og erfaringene om hvordan man praktisk ter seg for å få arbeid små. Til gjengjeld er optimismen og pågangs-

41

Figur 4. Sannsynligheten for å få arbeid i by, over tid.

motet stort. Om optimismen holder en stund, skulle dette bety at sjansene for å få jobb er stigende den første tiden. Om imidlertid bestrebelsene med å få arbeid ikke lykkes, vil det etter en tid melde seg motløshet og pessimisme. Anstrengelsene for å få arbeid reduseres og i takt med dem, sjansene. Skjema­ tisk er dette fremstilt i figur 4. Etter en tid i denne pessimistiske fasen kan det også bli vanskeligere å returnere til landet. Man står da i fare for å tape ansikt, livet i byen med alle dens muligheter er man blitt vant til, og som medlem av en storfamilie pluss enkelte leilighetsjobber er det mulig å overleve. Resultatet blir at mange ender som permanent arbeidsledige i byene.

5. Jordbruket i u-land

I ti-året 1962-1972 vokste verdens matvareproduksjon med gjennomsnittlig 2,7 prosent pr. år. Mens u-landene som gruppe var selvforsynt med mat i 1950, importerte de omtrent 5 prosent av konsumet i 1975. Når vi vet at jordbruket er den dominerende sektor i de fleste u-land, er dette en foruroli­ gende utvikling. Et resultat av den relativt lave veksten i u-landenes jord­ bruksproduksjon er at denne sektoren nå tillegges større betydning i de fleste u-lands økonomiske utviklingsplaner. Etter først å ha analysert jordbrukets betydning i den økonomiske vekstpro­ sessen, skal vi i dette kapitlet se nærmere på spørsmålet om teknologi i jordbruksproduksjonen og på behovet for en omfordeling av jorden (jordre­ form). Ut fra ønsket om en jevnere inntektsfordeling og bedret sysselsetting synes anvendelse av mer arbeidsintensive dyrkningsmetoder hensiktsmessig. En forutsetning for å innføre slike metoder vil gjeme være at en for rask mekanisering i jordbruket unngås, noe en omfordeling av jord kan bidra til. Avslutningsvis ser vi på den vanskelige balansegangen jordbrukspolitikken i u-land er preget av; på den ene siden gjelder det å legge forholdene best mulig til rette for økt produksjon og jevnere inntektsfordeling innen jordbruket, på den annen å gjøre det mulig å overføre ressurser til andre sektorer slik at jordbrukets relative betydning i økonomien avtar over tid.

Jordbrukets bidrag i den økonomiske veksten Kuznet (1965) deler en sektors bidrag i et lands økonomi i tre; det direkte produksjonsbidraget, markedsbidraget og produksjonsfaktorbidraget. Med produksjonsbidraget forstår vi det som kommer sektoren selv til gode. En utvidelse av jordbruksproduksjonen, med uendret produksjonsteknikk og uten noen samhandel med andre sektorer, er eksempel på dette. Jordbrukets markeds- og faktorbidrag er mer interessante i denne sammen­ heng. Jordbruket yter et markedsbidrag til økonomien ved å tilby varer i markedet i bytte mot andre sektorers produkter. Jordbruket tilbyr to typer produkter; matvarer og råvarer for industriproduksjon. Både ved å stille ressurser som mat og råvarer til disposisjon for industri og tjenesteytende 43

virksomhet, og ved å etterspørre de goder disse sektorene produserer, er jordbrukssektoren med på å legge forholdene til rette for fremveksten av en mer differensiert økonomi. Når det gjelder etterspørselen etter mat i u-land, kan tre forhold trekkes frem. For det første er inntektselastisiteten langt større enn for i-land; anslags­ vis 0,6 og 0,2 respektive. Det betyr at ved en inntektsøkning på 1 prosent, gitt konstante priser, vil etterspørselen etter matvarer øke med 0,6 prosent i u-land, mot 0,2 prosent i i-land. For fattige mennesker har en bedring i kostholdet høy prioritet. For det andre vil mulighetene for substitusjon i forbruket av mat være svært små; med et meget enkelt kosthold er det ikke lett å endre sammensetningen av konsumet. Det betyr at om prisen på ris eller hvete stiger, vil mange kunne komme til å sulte. Rimelig stabilitet i matvareprisene vil ofte være en politisk nødvendighet. En dårlig innhøstning betyr at landet i neste omgang må øke importen av matvarer. Det tredje forhold har sammenheng med økende urbanisering, som bl.a. har som konsekvens at en stigende andel av mat kjøpes i motsetning til produksjon for eget forbruk. Om man regner med at veksten i matvareetterspørsel for u-land sett under ett er på minst 3 prosent pr. år, blir det nødvendig med en enda sterkere vekst i matvarer omsatt i markedet. Et faktorbidrag yter jordbruket når arbeid eller kapital overføres til andre sektorer, dvs. produktive ressurser stilles til rådighet for annen produksjon. Med stor migrasjon fra land til by vil arbeidskraft bli tilgjengelig for industri­ produksjon. Mer problematisk er det å finne mekanismer for overføring av kapital slik at noe av sparingen i jordbrukssektoren kan anvendes for investe­ ringer i industrisektoren. I prinsippet er det to former for overføring av kapital, frivillig og tvungen. Den frivillige ordningen forutsetter et banksystem som kan forestå kapitalopp­ samling på landet, for i neste omgang å låne ut til investeringer i bl.a. industri. Med en positiv realrente på sparing i bank har det vist seg at sparingen har økt i mange u-land (McKinnon 1973). Skattlegging av jordbruket innebærer en mer tvungen form for kapital­ overføring. Problemene ved bruk av skatt i u-land er mange. Skatt på inntekt og formue er ofte vanskelig å gjennomføre. De potensielt store skattytere har gjeme tilsvarende stor politisk innflytelse, og forsøk på innføring av progres­ siv beskatning blir blokkert. Det kan derfor være administrativt enklere å skattlegge ulike former for organisert omsetning. For skattoppkreverne skiller internasjonal handel seg fordelaktig ut. Varer som passerer landegrenser kan være lettere å kontrollere og skattlegge. I en omfattende studie av handelspoli­ tikken i syv utviklingsland1 ble det påvist at jordbrukssektoren gjennomgåen­ de ble beskattet mens industrisektoren ble subsidiert. Dette forhold har sam­ menheng med en økonomisk politikk som favoriserer industrialisering.

44

Teknologi i jordbruket To strategier Man kan skille mellom to typer strategi ved valg av teknologi i jord­ brukssektoren. Bimodal strategi betyr satsing på store enheter og anvendelse av kapitalintensiv teknikk, dvs. et mekanisert jordbruk. Dette innebærer høy produktivitet for arbeidskraften2. I u-land synes en slik strategi økonomisk forsvarlig bare i spesielle tilfelle. Med overskudd på arbeidskraft og mangel på kapital vil importert kapitalutstyr gi liten utnyttelse av landets egne ressurser. Likevel har Pakistan og enkelte land i Afrika valgt en slik strategi; mekanisering er blitt oppmuntret gjennom subsidiering av traktorer (Eichner 1970). Subsidiering av importerte kapital­ varer vil ofte kombineres med at prisen på utenlandsk valuta settes for lavt slik at valutaen må rasjoneres. Dermed forsterkes ønsket om import av kapitalva­ rer. Subsidiering av traktorer har sammenheng med minst to forhold. For det første er traktoren en av de få moderne jordbruksmaskiner som lett lar seg anvende i mange u-land. For det andre vil en mekanisering i form av billige traktorer fortone seg gunstig for store jordeiere - det kan være lettere og også billigere å ha med en liten og produktiv arbeidsstyrke å gjøre som er vel betalt, enn med en større, og over året gjeme varierende arbeidsstyrke, med lavere lønn og liten produktivitet. Alternativet til mekanisering kalles gjeme unimodal strategi. Her legges det vekt på stor spredning av enkel teknologi. Hensikten er at også småbrukere og de som dyrker leiet jord skal se fordelene i å anvende nye og mer produktive dyrkningsformer. Innovasjoner og ny teknologi som skal tilpasses denne strategi, har to særpreg; det må være lønnsomt å anvende den nye teknologi i små porsjoner, og forbedringen i produktivitet må være uavhengig av størrel­ sen på arealet den nye teknologi skal anvendes på. Disse to betingelsene kan uttrykkes mer presist slik: Teknologien må være delelig og ha konstant avkastning med hensyn på skalaen.

Den grønne revolusjon Elementer av den teknologi som går under betegnelsen «den grønne revolu­ sjon» er eksempler på unimodal strategi. Kunstgjødsel er noe alle gårdbrukere kan anvende; og med samme mengde kunstgjødsel pr. enhet land, vil vi få samme effekt på jordens produksjonsevne, uansett hvor stort areal som blir gjødslet. Kravene til delelighet og uforandret avkastning m.h.t. areal er dermed tilfredsstilt. Den grønne revolusjon er et samlebegrep for en gruppe forskningsresultater innen jordbrukssektoren de siste 15-20 år. Anvendelsen av forsk­ ningsresultatene har ledet til sterk vekst i produksjonen av hvete og ris i store 45

deler av Sørøst-Asia. Hovedområdene for denne revolusjonen er innen utvik­ lingen av nye kornslag, i fremstillingen av kunstgjødsel og insektdrepende kjemikalier, i utviklingen av metoder for rotasjon i produksjon (vekselbruk), samt i utnyttelse av vanningsanlegg (irrigasjon). Et problem med den grønne revolusjon, om den skal passe inn i en unimodal strategi hvor også småbønder kan nyte godt av tekniske fremskritt, er behovet for utvidet og kontrollert vanning. Såvel anvendelsen av flere av de høyproduktive komtypene som bruk av kunstgjødsel krever jevnlig tilgang på vann. Selv om selve dyrkingsmetodene og bruken av kunstgjødsel kan anvendes i det små, vil ofte konstruksjon av vanningsanlegg innebære stordriftsfordeler. Det betyr at småbønder og jordleiere risikerer å gå glipp av teknologiske nyvin­ ningen Investering i irrigasjonsanlegg anses derfor ofte som en passende oppgave for myndighetene. Med vanningssystemet utbygget kan myndighe­ tene selge vann til den enkelte bruker. Pga. stordriftsfordelene blir kostnaden pr. liter vann lavere enn om hver enkelt skulle lage sitt eget anlegg. I mange tilfeller vil myndighetene ta seg for dårlig betalt for bruken av vanningsanlegg (World Bank 1978, s. 40). Resultatet er for lave inntekter til skikkelig vedlikehold, samt en etterspørsel etter vann som overstiger tilbudet. Den grønne revolusjon støter også på vanskeligheter ved tilpasning av forskningsresultatene til lokale forhold. I India f. eks. ble en for kraftig type kunstgjødsel anvendt i hveteproduksjon med det resultatet at akset ble for tungt og planten brakk før det var tid for innhøsting (Salvatore & Dowling, 1977, s. 56). Videre vil innføring av nye dyrkningsmetoder kunne møte motstand blant bøndene - risikoen ved å bevege seg inn i det ukjente kan veie mer enn forventet økning i produksjon og inntekt. Til sist, den grønne revolusjon kan kreve et bedre utbygget distribusjonssystem, både for å sikre at innsatsvarer som kunstgjødsel og nye typer såkorn lar seg fordele utover landet og for å kunne transportere og selge de større avlingene. (Falcon 1970).

Omfordeling av jord (jordreform) Eiendomsformer Man skiller gjeme mellom tre eiendomsformer i jordbruket i u-land. Eieren av jorden kan leie ut jorden, enten mot en fastlagt betaling i varer eller i penger, eller mot en bestemt andel av produksjonen. Slike leieavtaler, som er vanlige i mange asiatiske land, kan være kortsiktige, dvs. at den svake part ikke har noen garanti for at han får dyrke samme jordstykke år etter år. I Latin-Amerika er det vanlig at store jordbrukseiendommer blir drevet ved leid arbeidshjelp - for en avtalt betaling i penger eller varer utfører de eiendomsløse arbeiderne sin jobb. Den enkelte arbeider har liten innflytelse

46

over produksjonen, som i mange tilfelle går til eksport (f. eks. kaffe og bananer). Den som leier jord i India derimot, bestemmer selv egen produk­ sjon, som i hovedsak går til eget konsum eller salg i det lokale marked. Den tredje eiendomsform i landbruket er de selveiende bønder, som dyrker egen jord. Jordbruket på Taiwan preges i dag av denne eiendomsformen. Også i Afrika er det mindre av de store eiendommene eid av de få. Her kan ofte stammer eller storfamilien være' eier av produksjonsenheten snarere enn den individuelle bonden, mens familier eller enkeltpersoner har bruksrettigheter. Således kan slik jord vanskelig selges eller pantsettes.

Økt produksjon

Ønsket om økt produksjon tilsier at en omfordeling av jord, som leder til vekst i antall selveiende bønder, kan være ønskelig. En selveiende bonde vil arbeide på sin jord inntil verdien av den økte produksjon den siste arbeidstimen innebærer, anses som tilstrekkelig lønn for denne siste timens strev. Dette kan godt bety at han arbeider utover det punkt der verdien som den siste arbeidstime skaper er mindre enn den lønn han ville ha fått om han var ansatt hos en stor jordeier. Om så er tilfelle, blir produksjo­ nen større ved arbeid på egen jord. Poenget her kan sies noe annerledes: Jordeieren som leier arbeidskraft, vil ansette folk inntil det punkt der arbeidets grenseproduktivitet er lik lønnen. Utover dette punktet vil lønnskostnadene stige mer enn inntektene. Den selveiende bonde derimot betaler sin egen lønn, dvs. han kan nøye seg med å se på hvordan inntekten utvikler seg. Med ønske om økt inntekt, kanskje for i neste omgang å kunne investere og dermed øke sin egen produktivitet, vil han kunne finne det formålstjenlig å arbeide utover det punkt der betalt arbeidskraft blir anvendt. I så fall blir resultatet av en jordreform som gjør flere bønder til selveiere, at produksjonen stiger3. I tillegg til at arbeidstiden ved arbeid på egen jord kan øke sammenlignet med å ha en betalt jobb, vil det være all mulig grunn til å forvente at selv med uforandret arbeidstid vil produksjonen stige: Når bonden arbeider på eget bruk, vil innsatsen i arbeidet øke, han vil ganske enkelt ha incitament til å arbeide hardere, dvs. utnytte tiden bedre. Motivert ut fra ønsket om å forbedre egne levevilkår vil bonden rimeligvis også bli mer interessert i informasjon eller opplæring som kan resultere i bedre avkastning av jorden4. I en studie (Ohkawa 1970) av jordbruket i Japan ble det vist at i 1964 var antall arbeidstimer pr. hektar jord 679 timer for bruk under 0,5 hektar. For bruk over 3 hektar ble det bare anvendt 163 arbeidstimer for tilsvarende areal. Også i bruken av kapital pr. hektar viste små bruk større intensitet enn store. Med 100 i indeks for forholdet mellom kapital og areal for bruk under 0,5 hektar blir indekstallet 34,5 for bruk over 3 hektar. En sammenligning av produksjon og samlet arbeidsinnsats, og produksjon og anvendelse av jord, viser at arbeidsproduktiviteten er større for de store 47

enhetene, mens for «jordproduktiviteten» (dvs. produksjon i forhold til areal dyrket) er forholdet motsatt; utbytte pr. dekar synker når arealet øker. Dette er hva vi kunne ha ventet; for småbrukeren er jord en relativt mer knapp faktor som må utnyttes intensivt. Dette krever mange arbeidstimer og produksjonen sett i forhold til timene blir lav. Ved leie av jord der avtalen om delingsforholdet av produksjon mellom jordleier og eieren av jorden er fast, vil den enkelte jordleier ha incentiv til å utnytte jorden godt. Arbeidsinnsatsen blir kanskje mindre enn om han beholdt hele utbyttet selv5, men i motsetning til den timebetalte arbeider har han likevel en egeninteresse av størst mulig produksjon. Et par forhold vil imidlertid svekke motivasjonen til innsats. For det første kan økt produksjon, som mer arbeid leder til, resultere i at jordeieren krever delingsbrøken endret, f. eks. fra 50:50 til 60:40 til egen fordel. Med ingen alternativ sysselsetting kan den arbeidsomme jordleier være nødt til å aksep­ tere dette. Forventningen om at økt produksjon vil gi en slik endring i delingsbrøken vil dempe arbeidsinnsatsen. Et annet forhold er den korte tidshorisonten mange leiere av jord må legge til grunn ved kalkuleringen: De har liten sikkerhet for at leieavtalen fornyes. En dristig jordleier som f. eks. bygger et vanningsanlegg, vil utgjøre en fristelse for eieren av jorden; han kan selv overta dette jordstykke som nå er blitt mer fruktbart. Investeringer i irrigasjonsanlegg, bruk av jordforbedrende midler m.v. blir dermed mindre aktuelt for den som leier jorden, og jordens poten­ sielle produktivitet realiseres ikke.

Jevnere fordeling

Også ut fra målsetningen om jevnere fordeling av formue og inntekt er det uheldig med store jordeiendommer. Ved avtaler om leie av jord får den store jordeier en urimelig sterk posisjon overfor de små leietakere. Resul­ tatet er at leien settes for høyt. Uten alternative inntektskilder vil den eiendomsløse akseptere en urimelig delingsbrøk. Der lønnet arbeidskraft anvendes kan jordeieren stå som monopolist ved kjøp av arbeidskraft i et distrikt, og lønningene presses ned. Om det innen distriktet også finnes mindre selveiende bønder, vil disse rimeligvis være underlegne når det gjelder tilgangen på offentlige ytelser; i alt fra kreditt fra det organiserte bankvesen til vann fra statens irrigasjonsan­ legg. Dersom fordelingen av slike ytelser skjer etter andre kriterier enn pris, vil de små lett kunne ende bakerst i køen. Et u-land som plages av undersysselsetting på landet, vil kunne avhjelpe denne situasjonen gjennom en jordreform. Selveiende bønder på mindre bruk kan ventes å arbeide mer og hardere enn om bruken av arbeidskraft bestemmes av store jordeieres behov for betalt arbeid. Med knapphet på jord er det samfunnsøkonomisk ønskelig at den jorden som finnes utnyttes 48

bedre. Når antall timer arbeidet pr. arealenheter stiger, kan vi derfor si at ressursgrunnlaget i et u-land utnyttes bedre. En omfordeling vil gi en særlig stor vekst i produksjon der jorden bare i liten grad dyrkes. Dette er tilfelle i mange latin-amerikanske land. Under perioder med sterk inflasjon blir store jordeiendommer ofte anvendt som et verdioppbevaringsmiddel. Heller enn å se at realverdien av nominelle finansaktiva reduseres, velger kapitalsterke personer å plassere midlene i jordbrukseiendommer, som forventes å følge med i prisstigningen. Et resultat av slike plasseringer av «byfolk» kan være at selve jord­ bruksproduksjonen blir liggende nede - de nye eierne er mer interessert i verdistigningen av fast eiendom og bryr seg lite om å administrere den løpende produksjonen. Mange av de nyvinninger som går under betegnelsen grønn revolusjon er preget av økt arbeidskraftbehov pr. arealenhet. Når mange av tiltakene kan anvendes i små porsjoner og på små jordstykker, synes det klart at en strategi i jordbruket som går ut på en omfordeling av jord kombinert med anvendt forskning for å tilpasse den grønne revolusjons resultater til lokale forhold, har mye for seg. Implementeringen av en slik strategi støter imidlertid på en mur av motstand; jordeiere vil ikke gi fra seg eller selge sine eiendommer rimelig. Så lenge jordeierne har stor makt, blir en vesentlig betingelse for økt produksjon av jordbruksvarer og jevnere inntektsfordeling - en jordreform - ikke innfridd6.

Oppsummering Som en oppsummering av behovet for en jordreform kan vi si følgende: En jevnere fordeling av jorden vil kunne lede til økt produksjon og jevnere inntektsfordeling. Med eiendomsrett til jorden stimuleres også investe­ ringene i jordbruket. Dette vil bety at bøndene får incitament til sparing de øyner god avkastning av tilhørende investeringer. Frykten for at en jevnere inntektsfordeling gjennom jordreform skal resultere i mindre spar­ ing synes derfor ubegrunnet7. Landets produktive ressurser vil utnyttes bedre; jorden blir dyrket mer intensivt, og bruken av arbeidskraft stiger. Vi skal her merke oss at det er rimelig å forvente en reduksjon i «kapital-arbeid brøk», dvs. at bruken av kapital faller relativt til bruken av arbeidskraft8. Dette er ikke i konflikt med hva som tidligere ble vist, at investeringene pr. arealenhet stiger ved mindre gårdsbruk. Poenget er at fordi arbeidskraft pr. arealenhet stiger enda kraftigere, synker kapital-arbeid brøken. Sett i relasjon til knappheten på kapital i et u-land innebærer en fallende kapital-arbeid brøk i jordbruket en bedring i utnyttelsen av ressur­ sene. Med tilstrekkelig høy sparing i jordbruket kan forholdene legges til rette for en overføring av kapital til industrisektoren. U-landsøk. - 4

49

Jordbrukspolitikk For at jordbruket skal innfri forventningene om økt produksjon, trengs investeringer. Unimodal strategi synes da mest velegnet for de fleste u-land, dvs. at man tar sikte på å anvende enkel og arbeidsintensiv teknologi. Med den faktorsammensetning som preger de fleste u-land, bør jord­ brukspolitikken legges opp slik at den unimodale strategi også fortoner seg mest lønnsom for bøndene selv. Dette vil bl.a. innebære at - subsidiering9 av utenlandsk kapitalutstyr opphører. - tiltak for å stimulere bruken av nye dyrkningsmetoder og rikere kornslag oppmuntres. Konkret kan dette bety at myndighetene forsøker å stabili­ sere pris eller inntekt for bønder som satser på nye dyrkningsmetoder, at myndighetene letter distribusjon av nødvendige innsatsvarer i jord­ bruksproduksjon samt ser til at den økte produksjonen lar seg markeds­ føre, at det settes i gang forskning for lokal tilpasning av den grønne revolusjons resultater, og at muligheter for kreditt til småbønder som ønsker å utvide produksjonen, bedres. - jordbruket søkes skattlagt etter potensiell produksjon, fremfor etter reali­ sert eller omsatt produksjon. Et slikt skattesystem ville redusere spekula­ sjon i dyrkbar jord, hvor bare en eventuell prisøkning på fast eiendom, og ikke inntekter av løpende produksjon, tillegges betydning. Ny teknologi og endrede produksjonsmetoder har betydning ikke bare for samlet produksjon, men også for inntektsfordelingen. Om den grønne revolusjon ikke skal lede til en urimelig innenlandsk inntektsfordeling, kan det mange steder være behov for en omfattende jordreform; jorden må ganske enkelt komme på flere hender. En mulig konsekvens av den grønne revolusjon kan være fall i jordbruksprisene pga. økt produksjon. Om det hovedsakelig er rike jordeiere som har kunnet nyttegjøre seg den grønne revolusjon, kan dette lede til tap i inntekt for småbøndene. Resultatet kan være at de må oppgi sin selvstendighet og deres jord legges under de store jordeiere. Skjevhetene i inntekts- og formuefordeling vil da forsterkes ytterligere10. Nødvendigheten av en omfordeling av jord i u-land synes å være en ting de aller fleste økonomer er enige om - økt produksjon og jevnere fordeling er forventete effekter av en jordreform. Men akademisk enighet er langt fra ensbetydende med politisk hahdling. Så lenge makten er hos de rike, blokkeres planer om jordreform11. En særlig hindring for utnyttelse av eventuelle komparative fortrinn i internasjonal handel12 utgjør industrilandenes jordbrukspolitikk. I VestEuropa anvendes et utall av måter for å beskytte innenlandsk jordbruk, og u-landenes sjanser for produksjon av jordbruksvarer for eksport blir svært begrenset. Industriland nøyer seg med å importere tropiske produkter som kaffe, te, kakao, bananer m.v. hvor produksjonsforholdene i tropiske

50

områder er totalt overlegne, samt råvarer for egen industriproduksjon, pluss olje. Vanlige matvarer som kom, kjøtt, ost, frukt og grønnsaker blir stort sett utestengt. Her er det snarere slik at en eventuell overproduksjon i i-landene, pga. sterkt subsidiert produksjon13, resulterer i dumping i u-land, eller gis bort som matvarehjelp. Selv om billige matvarer må fortone seg fordelaktig for det mottagende land på kort sikt, er slik dumping med på å skape forstyrrelser i u-landenes egen jordbrukspolitikk. Et u-land som eksporterer matvarer til et annet, kan se sitt marked forsvinne når billigere dumpingvarer tilbys fra i-land. Videre vil jordbruksproduksjonen i land som ofte mottar matvaregaver lett bli dempet - gavene leder til prispress nedover og lavere inntekt for de innenlandske produsentene. På lang sikt kan dette ha uheldige konsekvenser; hvis matvaredumping og gaver opphører, står u-landet tilbake med et større forsyningsproblem enn om den innenlandske produksjonen hadde vært opprettholdt.

6. Økonomisk vekst og menneskelig kapital

I en velkjent studie av den økonomiske veksten i USA i perioden 1950-1962 fant Denison (1967) at bare 37 prosent av veksten lot seg forklare med økte mengder av innsatsfaktorer; de resterende 63 prosent kommer av bedre utnyt­ telse av de gitte mengder input. Av dette bidrar stordriftsfordeler og bedre ressursallokering med omtrent halvparten mens økt kunnskapsmengde svarer for det resterende, dvs. for godt over 30 prosent av den økonomiske veksten. Når Denison i tillegg lar utdannelse inngå som en faktor som direkte øker input av arbeidskraft (virkningen av bedre utdannelse på økonomisk vekst utgjør 23 av de 37 prosent nevnt ovenfor), blir en bedring av de menneskelige evner til å utnytte produksjonsapparatet av avgjørende betydning for den økonomiske utviklingen. Begrepet menneskelig kapital henspeiler på menneskenes evner til å utnytte sine muligheter, både til produksjon og til forbruk. Dersom oppofrelse av ressurser i dag, f. eks. til mer utdannelse, resulterer i bedre produksjonsferdigheter senere, kan vi si at samfunnet har foretatt en investering i men­ neskelig kapital - samfunnet reduserer mengden av varer og tjenester forbrukt i dag mot forventningene om å få flerfoldig igjen senere. Den økonomiske litteraturen omkring menneskelig kapital begynte å vokse kraftig i begynnelsen av 1960-årene. Man ble med ett klar over at den menneskelige faktor som «productive agent» var undervurdert i teoretiske og empiriske analyser av økonomisk vekst. Begrepet menneskelig kapital har mange sider - såvel helse og ernæring som utdannelse og øvelse inngår i begrepet. Dette har gjort det vanskelig å utforme en helhetlig teori for betyd­ ningen av menneskelig kapital for økonomisk vekst i u-land. I dette kapitlet ser vi først på befolkningsveksten i u-land og de begrensninger denne setter for investering i menneskelig kapital. Problemet med økonomisk utvikling er blitt sammenfattet i utsagnet: «Hvordan øke jordens fruktbarhet og redusere menneskets» (Meier 1976, s. 484). Tanken bak dette utsagnet er at en sterk befolkningsvekst reduserer muligheten til sparing. Investeringer, både i menneskelig og fysisk kapital, blir dermed for lave til at en økonomisk vekstprosess kan komme i gang. Deretter tar vi for oss helse- og emæringsspørsmål. I mange u-land er det klart at mat ikke ensidig kan ses som en konsumvare; ved underernæring vil

53

økt kalori-inntak også bety større produksjonsevne. Men økt produksjon av mat er ikke ensbetydende med at de sultne mettes; spørsmålet om fordelingen av godene kommer vi ikke utenom. I tredje avsnitt analyseres utdannelse og øvelse; hva slags utdannelse og øvelse, hvor mye ressurser til dette, samt avkastning av investering i utdannel­ se er spørsmål som tas opp. Utbygging av utdannelsessystemet innebærer et dilemma i mange u-land; på den ene siden gjelder det å fylle de udekte behov for arbeidskraft i samfunnet, på den andre side å endre samfunnet, dvs. frigjøre det fra sin koloniale fortid og struktur. I det siste avsnittet antydes en analytisk sett mer tilfredsstillende måte å diskutere menneskelig kapital på. Poenget her er å se all inntekt som avkast­ ning av kapital, fysisk eller menneskelig. Med et slikt utgangspunkt er det lettere å sammenligne de ulike investeringer, hvilken form de enn måtte ha. Et særlig problem ved en slik analyse er det for mange støtende i at mennesker behandles på linje med maskiner, selv i rent analytiske resonnementer.

Befolkningsvekst og investering i menneskelig kapital Nedgangen i dødeligheten i i-land i forrige århundre hadde nær sammenheng med den økonomiske veksten; bedre ernæring, husvær og helse ga forlenget levetid. Nedgangen i dødelighet ble etterfulgt av redusert fødselshyppighet slik at befolkningstilveksten i Europa under forrige århundres industrialise­ ringsprosess stabiliserte seg på omkring 1 prosent pr. år. I u-landene har forventet levetid ved fødsel steget fra 32 år før den andre verdenskrig til 49 år i 1960 (Sharpston) 1975). Den sterke reduksjonen i dødelighet skyldes i hovedsak medisinske fremskritt i i-land samt FNs og andres bistand til bedring av helsemessige forhold i u-land. Når fødselshyppigheten først de aller siste år har vist en avtagende tendens1, er det klart at den reduserte dødeligheten har resultert i en meget kraftig befolkningsvekst i u-landene. For perioden 1970-1977 var den gjennomsnittlige årlige befolk­ ningstilveksten i u-land omkring 2,4 prosent. En slik vekst betyr en fordobling av befolkningen i løpet av 29 år. I mange u-land resulterer den sterke befolkningsveksten i import av matva­ rer. Videre leder den til behov for investeringer i infrastruktur, som i seg selv ikke er direkte produktive. Dette er særlig tilfelle der befolkningsveksten går sammen med økende urbanisering. Mer generelt kan en sterk befolkningsvekst dempe den økonomiske veksten ved at den reduserer muligheten til å spare og investere, både i fysisk og i menneskelig kapital. Med omlag 40 prosent av befolkningen i u-land under 15 år, mot 25 prosent i i-land, blir den produktive andel av befolkningen mindre i u-landene2. Om to land har samme produksjon pr. arbeider og samme konsum

54

pr. innbygger, er det klart at det land med den største andel av befolkningen i arbeid også vil ha den høyeste spareraten. Dette legger i sin tur grunnen for større investeringer med tilhørende økonomisk vekst. Sagt på en annen måte, når hver arbeider får mer kapital å arbeide med, kan en økning i produktivite­ ten forventes. Synet på hva som er en passende størrelse på familien er kulturelt betinget. Imidlertid tenker man seg at en utvikling i retning av et mer «moderne» samfunn i de fleste land vil lede til en reduksjon i ønsket barnetall. En fyldestgjørende diskusjon av alle forhold som påvirker ønsket familiestørrel­ se, er ikke på sin plass her. Vi skal nøye oss med å peke på ett forhold, at mange barn kan ses som en forsikring i alderdommen. Uten mulighet for sparing i finanskapital (ved banksparing eller livspolise i forsikringsselska­ per), og med begrenset mulighet til å oppbevare kjøpekraft ved lagring av varer - kvaliteten vil lett reduseres over tid - kan en sparing i menneskelig kapital, ved en barnerik familie, være eneste alternativ. Med redusert barnedødelighet og med bedre mulighet for å gi barn utdan­ nelse og dermed bedre deres fremtidige inntjeningsevne, kan det etter hvert fortone seg mer hensiktsmessig, ut fra et snevert økonomisk resonnement, å ha færre barn, som til gjengjeld kan påkostes en bedre utdannelse. Om «moderni­ sering» innebærer utvidet mulighet for utdannelse, er det således rimelig å tenke seg at en slik utvikling kan virke bremsende på fødselshyppigheten. «Modernisering» kan også innebære et bedre finanssystem hvilket letter muligheten for sparing og verdioppbevaring. Dette vil kunne redusere ønsket barnetall, om det å ha barn i noen grad ses som en investering for økonomisk støtte i egen alderdom. Familieplanlegging i u-land kan ses på bakgrunn av ønsket om å fremme sparingen. Vellykket familieplanlegging betyr at man lykkes i å redusere fødselshyppigheten før den økonomiske og sosiale utvikling av seg selv ville gi et slikt resultat.

Helse og ernæring For best mulig å kunne utnytte sine muligheter til å produsere og til å konsumere må mennesket være friskt, dvs. være ved god helse og ha riktig ernæring. Om vi utvider konsumbegrepet til også å gjelde andre former for opplevelser enn hva som kan kjøpes, er det klart at god helse er en forutsetning for mange menneskelige aktiviteter, så som en fisketur, glede seg med barn eller gå over til naboen for å slå av en prat. Slikt «konsum» fanges ikke opp i noe nasjonalregnskap, men kan likevel være av særlig stor betydning for fattige mennesker, som kan gjøre seg lite håp om noen nevneverdig forbedring i materiell standard. Dette betyr at om vi skal vurdere velferdseffekten av helse- og emærings55

forholdene i et land, er det ikke nok å se på nasjonalregnskapstall; betydningen av en bedring i helse og ernæring kan ha langt sterkere virkning på velferden enn slike tall tilsier, spesielt om en vekst i slike utgifter kommer de fattige til gode. I tillegg til at ernæring og helse har betydning for konsumet, og særlig hvis en utvidet tolkning av begrepet konsum legges til grunn, kan bedring i den almene sunnhetstilstand bety økt produksjonspotensial3. Sett i et slikt per­ spektiv innebærer bedre mat og helse en investering i menneskelig kapital. Forlenget levetid kan bety at den andelen av befolkningen som er i arbeidsfør alder, stiger. Dette kan legge grunnlaget for økt sparing. Lengre levetid vil også bety at investering i utdannelse får avkastning over en lengre periode. I et land som har overskudd på arbeidskraft, kan det hevdes at investeringer i helse og ernæring som tar sikte på å øke tilbudet av arbeidskraft, er av liten verdi for landets produksjonsevne. Imidlertid vil en hevning av den generelle helsestandard som gir den enkelte større arbeidsevne, kunne lede til bedre utnyttelse av det fysiske kapitalutstyret og gi økt produksjon. Videre kan overskudd på arbeidskraft være et sesongfenomen. Om det er bruk for alle hender ved innhøstningen, vil investering i menneskelig kapital som gjør hendene arbeidsføre, lede til økt produksjon. Et siste poeng, skikkelig ernæring i et barns første leveår er en forutsetning for senere læring og oppøvelse av ferdigheter. Underernæring betyr at hjernen ikke utvikles som den skal og dermed svekkes barnets muligheter. Om barnet vokser opp til f. eks. å bli en selvstendig småbruker kan under- eller feilernæ­ ring disse første år resultere i manglende evne til å nyttiggjøre seg ny teknologi i dyrkningen av jorden. Sett i denne sammenheng blir ernæring et komple­ mentært gode til utdannelse, for å kunne investere i det sistnevnte kreves en forutgående investering i det førstnevnte. Vi har nå sett litt på helse og ernæring under ett og betonet behovet for et utvidet konsumbegrep. Videre er det anført at bedring i helse og ernæring innebærer et aspekt av investering ved at det fremtidige produksjonspotensia­ let øker. I fortsettelsen skiller vi mellom helse og ernæring, og ser først på ernæringsproblemet.

Nærmere om ernæring I et land hvor en del av befolkningen er under- eller feilemært, kan man søke å unngå problemet i fremtiden ved en endring i inntektsfordelingen. En jevnere inntektsfordeling i u-land krever tiltak som jordreform, utvikling av mer arbeidsintensive teknologier, utvidet kredittmulighet for småbrukere osv. Når slike tiltak bare i begrenset grad har latt seg gjennomføre i u-land, har det sammenheng med at de ikke tjener den politiske elites interesser. Å se ernæringsproblemene i lys av inntektsfordelingen betyr at vi fokuserer på etterspørselssiden. Rett nok kan det være betydningsfullt å øke verdens 56

matvareproduksjon, men om denne økningen bare leder til at de velfødde føler seg enda mer vel (eller uvel ?), er ernæringsproblemet like langt fra sin løsning. Jordbrukspolitiske tiltak som har til hensikt å fremme matproduksjonen eller inntektene på landet, må derfor også analyseres ut fra virkningen på inntekts­ fordelingen. Selv om resultatet av jordbrukspolitikken er økt gjennomsnitts­ inntekt på landet, kan ernæringsforholdene ha forverret seg. Dette vil være tilfelle dersom inntekten til den fattigste delen av befolkningen har sunket.

Nærmere om helse Helsearbeidet i et land kan inndeles i behandling (f. eks. på sykehus), fore­ byggende helsearbeid (f. eks. vaksinasjon og familieplanlegging), miljømes­ sig helsearbeid (f. eks. opplegg av kloakk og vannforsyning), og helseutdannelse (både av folk generelt, til opplysningsarbeid, og av helsearbeidere som leger og pleiere). I u-land går hovedtyngden av de offentlige midler i helsetjenesten til den første kategorien som hovedsakelig er konsentrert i byene (Sharpston 1975). En hovedårsak til at hospital og leger konsentreres i byene, er de sammenfal­ lende interessene mellom legestanden og den «urbane elite». For politikere, r ledere i arbeidslivet og utlendinger er det fordelaktig med best mulig behand­ ling for alle tenkelige sykdommer. Dette legitimerer legenes anskaffelse av avansert utstyr som både gir prestisje og interessant arbeid. Og sansen for «det interessante tilfelle» er utviklet gjennom et legestudium som er en nær kopi av i-landenes. Når i tillegg de ytre omgivelsene rundt studiet er bymiljøet, er sjansene store for at den ferdige kandidat både er mindre skikket for og mindre interessert i et mer «folkelig» helsearbeid, hvor resultatene ville komme de mange til gode. Om det videre er slik at knappe ressurser til utdannelse av helsepersonell i stor grad går til moderne legeutdannelse, blir det mindre tilbake til utdannelse på mellomnivå, en utdannelse det i de fleste tilfelle er større behov for. En mer tjenelig utbygging av helsesektoren består av at forebyggende og miljømessig helsearbeid får større plass, og at utdannelsen tar hensyn til dette. Sharpston (1975) skisserer en utdannelse av helsepersonell basert på at den enkelte landsby plukker ut en eller flere personer for en kortere utdannelse, gjeme i landsbymiljø. Den primære helsetjenesten disse kan yte vil i større grad tilsvare landsbyenes behov, og deres utdannelse vil kreve beskjedne ressurser. Denne skissen av helsetjenesten kan minne om hva man har realisert i Kina; systemet med «barfotleger» synes å innebære en adskillig mer rasjonell utnyttelse av midlene i helsesektoren4.

Utdannelse og øvelse Med bedre utdannelse og mer øvelse blir menneskene dyktigere til å utnytte produksjonsmulighetene, og produksjon pr. arbeidstime stiger. Investeringer i menneskelig kapital i form av utdannelse og trening blir derfor en nødvendig komponent i ethvert lands investeringsplaner.

Utdannelse sstrategier En utdannelsesstrategi går ut på å la primærutdannelsen få relativt rikelig med ressurser (Edwards & Todaro 1974). I tillegg til at det å kunne lese og skrive er et gode i seg selv, kan slike ferdigheter være et minimumskrav for å få i stand en moderniseringsprosess5. Med god primærutdannelse er det i neste omgang lettere å dyktiggjøre arbeidskraften ved læring og øvelse i jobben. Om arbeidet kan arrangeres slik at det gir mulighet for jobbrotasjon, vil den enkelte arbeider etter hvert bli i stand til å utføre et variert sett av oppgaver; hans muligheter som «productive agent» blir stadig bedre. En annen strategi tar utgangspunkt i behovet for teknikere, vidt definert (Harbinson 1962). I land der man ønsker hurtigst mulig å øke den materielle produksjonen, helst med enkle og lite kapitalintensive midler, er det behov for den praktisk orienterte person, snarere enn for den teoretisk sofistikerte. Dette betyr yrkesskoler fremfor universiteter, matematikk og fysikk fremfor historie og litteratur. Læring av de praktiske ferdigheter står i fokus i en strategi der vekten legges på sekundærutdannelsen. I mange u-land vil dette bety at det legges økende vekt på jordbruksutdannelsen. Om dette leder til økt produkti­ vitet og bedre levevilkår på landet, vil det videre ha den gunstige effekten at migrasjon til og arbeidsledighet i byene reduseres. Et tredje utgangspunkt for vurdering av utdannelsesopplegget i u-land er å betone viktigheten av forskning og utvikling, det vil bl.a. si at universiteter og høyskoler ikke uteglemmes. Singer (1964) fremhever at utgifter til forskning er nødvendige for å kunne utvikle prosjekter der landets ressurser finner en best mulig anvendelse. Et særpreg ved investering i forskning er at dette kan innebære stordriftsfordeler. Med nok ressurser vil forskerne gjensidig berike hverandre. F. eks. kan et tilsynelatende mislykket forskningsprosjekt vise seg å inneholde resultater som overraskende finner anvendelse i et annet prosjekt. Et ytterligere argument er at selv om hvert enkelt forskningsprosjekt har begrenset mulighet for suksess, vil de samlede utgifter med stor sannsynlighet gi rimelig avkastning - for hvert vellykket prosjekt har man kanskje råd til 5 eller 10 mindre vellykkede. Til sist, barneoppdragelsen er av enkelte blitt betont som det avgjørende element i utdannelsen. Dette har sin bakgrunn i ønsket om å utvikle mennesker som kan fylle «entreprenørrollen». Det er ikke nok med all verdens kapital og velutdannet arbeidskraft, noen må få prosessen i gang. Dette er entreprenørens

58

oppgave. For å stimulere entreprenørtalentet er det nødvendig så tidlig som mulig å påvirke barnet - gjennom barneoppdragelsen gjelder det å skape et behov for innsats. Om et land er fattig på entreprenører, er det enkelte forskeres håp å finne frem til utdannelsesopplegg som kan lokke frem dette talentet (McClelland & Winter 1969).

Avkastning av utdannelse og øvelse Når man skal vurdere avkastningen eller nytten av utdannelse, er det vesentlig å presisere i relasjon til hva eller for hvem. Om siktemålet kun er å øke produksjonen av varer og tjenester, er det nok å forsøke å beregne virkninger av utdannelse og trening på den samlede produksjon. Med et bredere utgangs­ punkt vil man også legge vekt på at bedre utdannelse for den enkelte i seg selv kan være berikende. La oss først se nærmere på produksjonsvirkninger av utdannelse og deretter på virkninger på konsumet eller velferden. I en vel fungerende markedsøkonomi vil den enkeltes lønn gjenspeile hans grenseproduktivitet. En studie av lønnsstrukturen kan derfor gi holdepunkter for verdien av ulike typer utdannelse. I slike empiriske studier er det imidlertid vanskelig å rendyrke virkninger av utdannelse; evner og anlegg, sosiale forhold m.v. er faktorer som i tillegg til utdannelse vil påvirke inntektsmulig­ hetene. Gjennom vurdering av inntektsmuligheter en utdannelse leder til, kan den enkelte gjøre seg opp en mening om verdien av utdannelse. Men om utdannel­ sen har betydning også for andre folks produktive innsats, innebærer utdannel­ se eksterne effekter, dvs. den enkeltes vurdering av betydningen av utdannelse er ikke helt sammenfallende med samfunnets. I spørsmålet om utdannelse er det gjeme de positive eksterne effekter som betones. Om det viser seg mulig å utdanne folk til entreprenører (i betydningen personer som kan sette i gang økonomisk aktivitet), er det klart at produk­ sjons virkningene blir store. Men også andre former for utdannelse vil kunne innebære positive eksterne effekter; den velutdannede personen kan være en kilde til læring og trening for andre, både dem han arbeider sammen med, og folk i nærheten, kanskje i konkurrerende virksomhet, som tar etter produk­ sjonsmetoder personen med utdannelse har lært å anvende. I vurderingen av utdannelsens verdi vil den enkelte ikke ta med at andres produktivitet stiger, når dette ikke kommer han selv til gode6. Resultatet blir at de samfunnsøkonomiske fordelene av utdannelse overstiger de privatøkonomiske og vi har den klassiske konklusjonen: Aktiviteter med positive eksterne virkninger burde subsidieres. Når det gjelder utdannelse på høyere nivå, kan imidlertid en slik subsidie­ ring av utdannelse være uheldig av flere årsaker. For det første er det over­ skudd av universitetsutdannede i mange u-land, særlig i de humanistiske fag. 59

Snarere enn å få arbeid utdannelsen kvalifiserer til, blir mange gående ar­ beidsledige. For det andre kan et utdannelsesdiplom bli en inngangsbillett i arbeidsmar­ kedet til fortrengsel for andre og vel så adekvate billetter. Det betyr at de begrensede jobbene i stadig større grad blir gitt til søkere som er teoretisk overkvalifiserte - med en økende andel av folk med formell utdannelse blir de som har basert seg på «on-the-job-training» diskriminert, selv om deres muligheter for å fylle den gitte oppgave er vel så gode. For den enkelte kan det da bli nødvendig å skaffe seg en eksamen uten at jobben i seg selv krever dette. Resultatet kan sammenlignes med tilskuerne på Store Stå; ingen ser bedre om alle står på tå hev, men hele øvelsen er anstrengende. Her: Økt utdannelse bare for papirenes skyld har liten betydning for produksjonen; det er snarere en sløsing med samfunnets ressurser. Et tredje forhold som tilsier forsiktighet i å gjøre høyere utdannelse billig eller gratis for den enkelte, er at velkvalifisert arbeidskraft kan tiltrekkes av et høyere lønnsnivå i andre land. Om en velutdannet og evnerik person fra et u-land ender med å ta arbeid i et i-land, burde han selv eller det land som mottar slik arbeidskraft betale u-landet tilbake for investeringen i menneskelig kapital. Nærmest absurd blir det når i-landet i stedet forsyner u-landet med egen eksperthjelp7, dvs. som ledd i u-hjelpen sender folk med helt forskjellig kulturbakgrunn for å løse de oppgaver utstrømningen av særlig velkvalifisert arbeidskraft («brain-drain») fra u-landet lar bli uløste tilbake.

Utdannelse og lønnsstruktur Vi har sett på tre uheldige sider8 ved utdannelsesforholdene i u-land; arbeids­ ledighet blant de med høy utdannelse, eksamenspapirer som billett til arbeid, og «brain-drain». Grunnen til arbeidsledighet og overdrevent behov for for­ mell kompetanse ligger ofte i en skjev lønnsstruktur (Musgrave 1966). Med lavere lønn for den arbeidskraft som det er overskudd på ville behovet, dvs. etterspørselen, stige. At prisen på den enkelte type arbeidskraft ikke gjenspei­ ler behovet, er velkjent også i i-land, og skyldes at bestemmelser om lønns- og inntektsforhold er influert av faktorer utover tilbuds- og etterspørselsforholdene i det frie marked. Dette kan i sin tur skape et uheldig press for å bevare en lite heldig utdannelsesstruktur. For om jurister betales tre ganger så godt som ingeniører kan de som bestemmer tilbudet av utdannelse i landet forledes til å tro at jurister er det stor knapphet på og dermed la juristutdannelse få mer ressurser. Men forholdet kan gjeme være det motsatte; for hver jurist i arbeid er to uten, mens alle ingeniører henger i fra morgen til kveld. Forventninger om en høy lønn kan likevel anspore til stor søkning til det juridiske fakultet9.1 dette tilfelle ville en bedre utdannelsesstrategi bestå av en utjevning av lønnsforskjeller mellom ingeniører og jurister, og en utbygging av ingeniør- snarere enn av juristutdannelse. For å si det enkelt, en bevegelse 60

mot likevekt i dette tenkte arbeidsmarkedet innebærer flere ingeniører som betales en høyere lønn - det er måten å møte overskuddsetterspørsel på — og ingen utvidelse av utdannelsestilbudet for jurister kombinert med en lavere lønn - slik vil en situasjon preget av overskuddstilbud rettes opp. Med manglende evne til å tilpasse lønnsstrukturen til tilbudet av og etter­ spørsel etter de ulike typer av arbeidskraft vil resultatet lett bli manglende likevekt i arbeidsmarkedet. At lønnsforholdene ikke gjenspeiler produktivi­ teten, leder til feil fordeling såvel av ressursene anvendt innen utdannelses­ sektoren, som av den eksisterende (ferdigutdannede) arbeidskraft10.

Utdannelse, øvelse og konsum Men utdannelse er ikke bare en investering med tanke på forbedret produk­ sjonsevne senere. Utdannelse antas gjeme å ha positiv verdi i seg selv, både ved at selve skolegangen og studiet er en misunnelsesverdig måte å bruke tiden på, og fordi utdannelse kan gjøre en person til en dyktigere konsument senere. Dyktighet i forbruksvalg på grunn av utdannelse kan ha med bedre evne til å oppfatte informasjon på og bedre forståelse av de forskjellige produkters egenskaper og muligheter til å tilfredsstille ens behov. Innvirkningen av utdannelsen på konsumferdigheter, og dermed på økono­ misk velferd, lar seg vanskelig måle. Om målsetningen for den økonomiske politikken i et land er å bedre folks velferd, skulle disse betraktninger lede til at kravet til avkastning på ressurser anvendt i utdannelse kan være noe lavere enn kravet til avkastning ellers - utdannelse har en direkte velferdseffekt som ikke lar seg måle. Mot dette utdannelsesoptimistiske syn kan det anføres to argumenter: i) Utdannelse kan lede til misnøye med egen situasjon. Dette argumentet hevdet vi kunne ha betydning til forklaring av migrasjon fra land til by. I så fall har utdannelse en direkte og negativ velferdsvirkning. Videre kan slik migra­ sjon innebære en negativ ekstern effekt; økende tilflytting til byene forverrer situasjonen (mer) for dem som allerede er der (enn den lettes for dem som blir igjen på landet).

ii) Konsum kan bestå av aktiviteter som forutsetter praktisk trening: å fiske (dvs. med sjanse for å få fisk), å lytte til musikk eller å fortelle eventyr krever tid til øvelse. Med et ambisiøst utdannelsesprogram hvor evnen til produktiv innsats er det sentrale, kan tid til oppøvelse av konsumferdigheter lett trekke det korteste strå11.

Oppsummering Vi har i dette avsnittet diskutert investering i utdannelse og trening. Vi har betont at avkastning av utdannelse er vanskelig å måle, både fordi det er eksterne virkninger av utdannelse sett som investering, og fordi utdannelse kan ha en direkte effekt på evnen til konsum og følelsen av velvære. Når det videre er slik at både de eksterne produksjonsvirkninger og de direkte konsumvirkningene begge inneholder både positive og negative komponenter avhengig av hvilke par øyne som ser - synes en tallfesting av avkastning på investering i utdannelse å være nærmest en umulig oppgave. Likevel, beslutninger må treffes, både om hvor mye av ressursene som skal gå til utdannelsessektoren og fordelingen av ressursene innen denne sektoren. En tallmessig analyse er derfor nødvendig. Det vanligste12 er å ta utgangs­ punkt i bedringen i individets inntjeningsevne utdannelsen medfører - noe som i seg selv er vanskelig målbart bl.a. fordi evner og motivasjon og ikke bare utdannelse er av betydning for inntektene. Bedringen i inntjeningen for den enkelte må korrigeres for eksterne effekter, hvorav de positive synes å bli tillagt mest vekt. Ideelt sett skulle det også ha vært foretatt korreksjon for direkte konsumvirkninger av utdannelse, men disse er for det første lite påaktet og for det andre vanskelig målbare. De direkte kostnadene til utdannelse består av selve det fysiske utstyret som kreves, samt avlønning av lærere og annet personell. Videre kan produksjonen bli redusert ved at folk sitter på skolebenken fremfor å delta i arbeidslivet. Et særlig problem i forbindelse med planlegging av utdannelse i u-land har sammenheng med utdannelsens natur. På den ene side er det hensikten å utdanne de typer arbeidskraft det er mangel på, som kan fylle de tomme hullene. På den annen side trengs det en endring i den «sosiale infrastruktur» i den forstand at institusjoner, verdimønstre o.l. som stenger for en bedre utnyttelse av produksjonsmulighetene, blir svekket. Men dermed oppstår også en konflikt i utdannelsen; forandringer som på lang sikt kan legge forholdene til rette for en ønsket produksjonsøkning, kan på kort sikt svekke og ødelegge det eksisterende sosiale mønster og skape en uro som hindrer at ressursene blir anvendt for produktive formål (Myint 1963, s. 529).

Et opplegg for analyse av kapitalakkumulering De fleste økonomer understreker behovet for økt sparing og investering i u-land. Når et konkret investeringsprogram skal utformes, kommer imidlertid uenigheten klart frem. Noen vil investere mer i menneskelig kapital, andre i fysisk kapital; av et gitt beløp avsatt til investeringer i menneskelig kapital vil noen legge vekt på helse og ernæring mens andre holder på utdannelse; av

62

midler avsatt til utdannelse vil noen prioritere grunnskolen og andre universi­ tet. En medvirkende årsak til dette mangfold av til dels motstridende anbefa­ linger er forskjell i analyseopplegg: Det er uenighet om hvilke faktorer som hører med i en investeringsanalyse, og spesielt i en analyse der menneskelig kapital inngår. Konklusjonene på en analyse avhenger av forskerens oppfat­ ning av problemet. I et forsøk på å integrere vurderingene av investeringer i menneskelig kapital med tradisjonelle investeringsanalyser i fysisk kapital, har professor H. G. Johnson antydet at mennesket kan ses som en spesiell form for kapita­ lutstyr idet dets evne til å bidra i produksjonen oppøves gjennom formell utdannelse og trening13.1 begrepet samfunnets kapitalbeholdning er da inklu­ dert beholdningen av menneskelig erfaring, innsikt og arbeidsevne. Behold­ ningen av menneskelig kapital kan forøkes gjennom investering i helse og ernæring, utdannelse og øvelse. Som fysisk kapital vil menneskelig kapital gi opphav til en strøm av inntekt over tid. Ut fra en slik tankegang kan enhver inntektsstrøm ses som avkastning av kapital. All inntekt kan dermed henføres til kapital, fysisk eller menneskelig, og kan uttrykkes som avkastningsrater av kapital. Om man lykkes i å ta hensyn også til ikke-målbare former for avkastning samt eksterne virkninger, blir det mulig å sammenligne alle typer investeringer ut fra den rentabilitet eller avkastning de gir. Et par forhold kommer i nytt perspektiv når man anlegger en slik synsvin­ kel. For det første kan visse former for adferd i arbeidsmarkedet ses som forsøk på å maksimere avkastningen av tidligere investeringer i menneskelig kapital: Ved å begrense utdannelsesmulighetene i et yrke eller gjøre opptaksvilkår eller eksamenskrav særlig strenge, kan en gruppe beskytte sin «knapphetsverdi» i økonomien, og kapitalverdien av deres egen investering i men­ neskelig kapital forblir høy. For det andre kan forholdet mellom arbeidskraft og fysisk kapital komme i et nytt lys. Vanligvis tenker vi oss at en gitt produksjon kan skapes med ulike kombinasjoner av arbeidskraft og kapital, dvs. at det er mulighet for substitusjon mellom produksjonsfaktorene. Et land som er rikt på arbeidskraft burde derfor ta sikte på industrialisering basert på arbeidsintensiv teknikk. Imidlertid er det her lett å overse behovet for investering i menneskelig kapital; for å bli en dyktig industriarbeider kan det være nødvendig med betydelige investe­ ringer i utdannelse og øvelse. En strategi basert på industrialisering kan dermed kreve komplementære investeringer i menneskelig kapital. Når det tas hensyn til dette, kan investeringsbehovet i en slik strategi lettere vurderes mot investeringsbehovet i en strategi som f. eks. går ut på en ekspansjon i jordbruksproduksjonen, som den eksisterende menneskelig kapital er bedre egnet for. Ved alle former for investeringer er det spørsmål om anvendelse av ressur­ ser i dag til virksomhet som ikke gir mulighet for konsum i dag, mot forhåp­ ninger om økt produksjon og konsum senere. Når f. eks. utgifter til helse og 63

ernæring ses som vedlikeholdskostnader for menneskelig kapital, kan dette lett oppfattes som nedverdigende. I den forbindelse påpeker professor Johnson at det er den analytiske forenklingen og økende klarheten som er poenget; en mer entydig analyseform gjør det lettere å sammenligne alternative investe­ ringer. At mennesker og maskiner inngår på samme vis i analysen, er ikke ensbetydende med at de skal ha samme behandling. Det er nettopp den analytiske oppryddingen som gjør det mulig mer eksplisitt å ta hensyn til investeringer i menneskelig kapital, og som letter sammenligninger mellom ulike former for investeringer.

7. Teori for internasjonal handel

I dette kapitlet skal vi se på noen teorier til forklaring av internasjonal handel og diskutere enkelte virkninger av varebytte mellom land. Snarere enn å gi en fullstendig oversikt over teoriene på dette området1 er hensikten å trekke frem forhold som har særlig relevans for u-landene. Den teoretiske analysen i dette kapitlet danner grunnlaget for diskusjonen i de neste tre kapitlene. I de tre første avsnittene studerer vi hvordan en gitt mengde produksjons­ faktorer best mulig kan utnyttes når et land åpnes for internasjonalt varebytte, samt hvordan sammensetningen av konsumet kan endres for å gi størst mulig nytte. Vi starter med å reprodusere den britiske økonom David Ricardos analyse fra begynnelsen av det 19. århundre hvor konklusjonen er at interna­ sjonal handel vil alle tjene på. Utgangspunktet for denne klassiske analysen er at det eksisterer kun én produksjonsfaktor, nemlig arbeidskraft. Når vi i neste avsnitt innfører kapital som en produksjonsfaktor nummer to, må Ricardos konklusjon modifiseres; ved å engasjere seg i internasjonalt varebytte vil et land kunne øke den samlede varetilgang, men hvorvidt både arbeidstakere og kapitaleiere får sin materielle levestandard forbedret, er avhengig av i hvilken grad en intern omfordeling av inntekt i landet finner sted. I tredje avsnitt drøftes virkningene av stivheter i prisene på produksjons­ faktorene og manglende mobilitet i faktormarkedene. I avsnitt fire tar vi opp en teori for eksport fra u-land der det i utgangspunktet finnes ubenyttede produksjonsressurser. I femte og siste avsnitt diskuteres dynamiske virkninger av internasjonalt varebytte, som teknologiske frem­ skritt og større effektivitet i produksjonen gjennom stimulansen fra utenlandsk konkurranse. Kanskje er det slik at disse dynamiske virkningene er av større betydning enn de statiske reallokeringsvirkningene som tradisjonell handels­ teori er mest opptatt av.

Én produksjonsfaktor (klassisk teori) I den klassiske teorien kan produksjonen av alle økonomiske goder tilbakefø­ res til den ene produksjonsfaktoren arbeidskraft. Ricardo forenklet sin analyse ved å la verden bestå av to land, Portugal og England. Han antok videre at bare U-landsøk. - 5

65

to varer produseres, nemlig klær og vin. Før det åpnes for internasjonalt varebytte, blir begge varene produsert i begge landene. Internasjonale kvali­ tetsforskjeller så Ricardo bort fra og likeledes transportkostnader og handels­ hindringer (toll o.l.). Med bare arbeidskraft som produksjonsfaktor og med kunnskap om hvor mye arbeidskraft som trengs til produksjon av en enhet av hver vare, kan vi danne oss et bilde av produksjonsforholdene i hvert land.

Tabell 3. Arbeidstimer ved produksjon av vin og klær i Portugal og England. Arbeidstimer for å produsere en enhet

Portugal England

Vin

Klær

80 timer 120 timer

90 timer 100 timer

Av første kolonne i tabell 3 ser vi at Portugal trenger 67 prosent av arbeidstiden til England for produksjon av samme mengde vin (80 • (100/120 prosent). Også i produksjon av klær er Portugal mer effektiv; her trenger landet 90 prosent av engelsk tid (90 (100/100) prosent). Vi merker oss to ting,

• at Portugal er bedre enn England i begge produksjonsgrener, men • at Portugal ikke er like overlegen på begge områdene. Når det absolutte fortrinn ikke er like stort i begge bransjene, vil det mindre effektive landet ha et relativt eller komparativtfortrinn i produksjon av den ene varen. I eksemplet her har England komparativt fortrinn i produksjon av klær. Poenget med komparativt fortrinn kan belyses ut fra begrepet alternativ­ kostnad. Leser vi tabell 3 vannrett ser vi at en reduksjon på 1 enhet av klesproduksjonen i Portugal frigjør 90 arbeidstimer som kan settes inn i produksjon av vin. Det gir 90/80 enheter vin, eller 1,125 enheter. Tilsvarende omdirigering av arbeidskraften i England betyr at en reduksjon i klesproduk­ sjonen på 1 enhet bare gir 100/120 enheter i økt vinproduksjon, eller 0,833 enheter. Vi sier da at alternativkostnaden ved produksjon av 1 enhet klær er 1,125 enheter vin i Portugal mot 0,833 enheter vin i England. Kostnadene ved klesproduksjon, målt i vin, fortoner seg dermed høyere i Portugal enn i England. Dette underbygger hva vi tidligere har funnet, at England har et komparativt fortrinn ved produksjon av klær. En tredje måte begrepet komparativt fortrinn kan belyses på, tar utgangs­ punkt i prisforholdet mellom vin og klær, før handel. Under forutsetningene om lik lønn i begge bransjene innen hvert land og fullkommen konkurranse i 66

økonomien, vil prisen på varene gjenspeile produksjonskostnadene, målt ved alternativkostnadene. Prisene før handel i hvert av landene er gitt i tabell 4. Tabell 4. Prisene før handel

Portugal England

Mengde vin som trengs for kjøp av 1 enhet klær

Mengde klær som trengs for kjøp av 1 enhet vin

1,125 0,833

0,889 1,200

Fordi bytteforholdet mellom vin og klær er annerledes i Portugal enn i England i før-handel-situasjonen (se tabell 4) vil det lønne seg for portugisiske vinprodusenter å bytte vin mot klær i England, mens engelske klesprodusenter vil oppdage at prisen på klær, målt i vin, er høyere i Portugal enn hjemme. Handel vil dermed komme i stand. Medfri konkurranse vil det hurtig etableres et nytt bytteforhold mellom vin og klær, som er begrenset av bytteforholdet innen hvert av landene før handel. Anta at det nye bytteforholdet blir 1:1, dvs. at 1 enhet vin kan byttes for 1 enhet klær.21 England vil klesproduksjonen øke og vinproduksjonen avta. I før-handel-situasjonen er alternativkostnaden ved produksjon av vin i England 1,2 enheter klær. Men når handel tillates, vil 1 enhet klær være tilstrekkelig for kjøp av 1 enhet vin. Så lenge England trenger mindre arbeidskraft til produksjon av 1 enhet klær enn til produksjon av 1 enhet vin, vil det svare seg for England å konsentrere seg om klesproduksjon, og bytte til seg vin. Med bytteforholdet 1:1 gitt vil England spesialisere seg fullstendig i produksjon av klær. I det enkle eksemplet vi nå har gjennomgått, ble samlet produksjon størst ved fullstendig spesialisering i hvert av landene. Imidlertid vil en ytterligere produksjonsøkning finne sted dersom arbeidskraften er mobil over landegren­ sene. Fordi Portugal har absolutt fortrinn i produksjonen av begge varene, vil overføring av all arbeidskraften fra England til Portugal gi den største samlede produksjonen. Med bare arbeidskraft som produksjonsfaktor er det ulikhet i teknologi som skaper forskjellige transformasjonskurver (ellerproduksjonsmulighetskurver) i de to landene. Ulike transformasjonskurver gir forskjell i alternativkostnad og i pris. Og forskjell i pris gir incitament til handel, som resulterer i at bytteforholdet mellom de to varene blir det samme i begge landene. I neste avsnitt antas teknologien å være den samme i begge landene. Men med to produksjonsfak­ torer vil vi likevel kunne få forskjellige transformasjonskurver og priser i de to landene, og dermed mulighet for gjensidig nytte av internasjonal handel.

67

To produksjonsfaktorer (nyklassisk teori) I avsnittet foran antok vi at arbeidskraften var homogen og like anvendelig i produksjon av begge varene. Det ledet til konstant alternativkostnad, og til at bytteforholdet mellom varene før internasjonal handel var entydig bestemt av produksjonsforholdene. I den nyklassiske teori der vi har to (eller flere) produksjonsfaktorer, er transformasjonskurven krummet utover, (konkav mot origo) som i figur 5. Man tenker seg her at om f. eks. arbeid og kapital ble overført fra produksjon av klær til produksjon av biler, ville man gradvis få en mindre økning i bilproduksjonen ved en gitt reduksjon i produksjonen av klær. Alternativkost­ naden ved økt produksjon av biler, målt i klær, stiger.

Figur 5. Transformasjonskurve ved stigende alternativkostnad.

Om vi antar at produksjon av biler krever relativt mye kapital sammenlignet med produksjonen av klær, vil to land ha ulik transformasjonskurve dersom forholdet mellom tilgangen på kapital og arbeidskraft er forskjellig. Dette gjelder selv om landene har samme teknologiske kunnskaper. Et land som er relativt rikt på kapital, vil ha bedre muligheter for produksjon av biler, mens et land hvor arbeidskraft er den relativt rikelige faktoren, vil ha sitt komparative fortrinn i produksjon av klær.

68

India

Figur 6. Transformasjonskurver, nyttekurver og prislinjer før handel for to land, med samme teknologi og smak, men med ulik relativ faktortilgang.

Figur 6 illustrerer dette poenget. I det kapitalrike USA blir transformasjonskurven for klær/biler anderledes enn i det folkerike India. Før handel vil hvert land maksimere nytten ved tangeringspunktet mellom en nyttekurve og transformasjonskurven. Den rette linjen som kan trekkes gjennom dette punktet og samtidig tangerer de to kurvene, angir bytteforholdet mellom de to varene. Denne linjen kan vi kalle prislinjen uten handel. Det åpnes for internasjonal handel og et enhetlig bytteforhold mellom klær og biler etableres. Indias fordel av handel er illustrert i figur 7.

Biler

med

Figur 7. Endring i produksjon og konsum for India ved internasjonal handel.

69

I før-handels-situasjonen produserte og konsumerte India i punkt 1. Når handel tillates, stiger prisen på klær målt i biler. Det betyr at prislinjen vris. Nytt produksjonspunkt blir i 2. Produksjonen av klær har steget og av biler falt. Landets inntekt er maksimert3. Konsummulighetsområdet endres nå fra å være begrenset av transformasjonskurven til å være begrenset av prislinjen. For tilpasning i konsum blir punktet 3 optimalt. Her tangeres den nye prislin­ jen av en nyttekurve. Sammenlignet med situasjonen før handel er nytten større. I denne mer generelle fremstilling med to produksjonsfaktorer og med stigende alternativkostnad i produksjon, blir resultatet som i det klassiske tilfelle, at internasjonal handel gir grunnlag for spesialisering i produksjon og økt materiell velferd. Spesialisering i produksjon er her bestemt av relativ faktortilgang. Det kapitalrike USA øker produksjonen av biler, mens India spesialiserer seg i den arbeidsintensive klesproduksjonen. Teorien om at internasjonal handel er bestemt ut fra ulikheter i den relative faktortilgang, skriver seg fra arbeider i 1920- og 1930-årene av de to svenske økonomene Eli Heckscher og Bertil Ohlin. Konklusjonen, at et land får komparativt fortrinn i produksjon av den vare som bruker mye av den faktor landet har rikelig tilgang på, kalles Heckscher-Ohlin teoremet. En annen vesentlig konklusjon i den nyklassiske teori for internasjonal handel er at handelen vil virke til å utjevne faktorprisene landene imellom. Internasjonalt varebytte blir dermed en form for erstatning for internasjonal mobilitet av produksjonsfaktorene. Forklaringen av teoremet om faktorprisutjevning kan antydes slik: Når et land eksporterer den varen som krever relativt mye av den faktor landet har rikelig tilgang på, blir det indirekte en stor eksport av denne produksjonsfak­ toren. Således blir eksporten av biler fra USA til India en indirekte form for kapitaloverføring til India samtidig som Indias eksport av klær til USA innebærer en indirekte overføring av arbeidskraft. Handelen bevirker at ar­ beidskraft blir mer rikelig i USA, mens kapital blir mer rikelig i India. I USA blir det derfor en tendens til press nedover på lønningene, mens avkastningen på kapital vil stige. Motsatt vil lønnsnivået i India stige og kapitalavkastningen falle. Når utgangspunktet var et lavt lønnsnivå i India og et høyt i USA, ser vi at handelen har en utjevnende virkning på lønnsnivåene i de to landene. Tilsvarende vil forskjeller i kapitalavkastning bli redusert når kapital på en indirekte måte blir mer rikelig i India og mindre rikelig i USA. Teoremet om utjevning av faktorprisene sier at internasjonalt varebytte har betydning for inntektsfordelingen innen landet. Poenget er at den relativt knappe faktor, arbeid i USA og kapital i India, ser sin inntekt truet ved internasjonalt varebytte. Selv om landet som helhet, gjennom utnyttelsen av sitt komparative fortrinn, kan øke den samlede tilgang på varer og tjenester, vil det være nødvendig med omfordeling av inntekt innen landet, om eieme av den relativt knappe produksjonsfaktoren skal se seg tjent med at landet åpnes for internasjonalt varebytte.

70

Selv om flere av antakelsene som ligger bak de nyklassiske konklusjonene kan virke lite realistiske, er de fleste økonomer av den oppfatning at teorien ikke dermed blir uten utsagnskraft. Således vil vi i kapittel 11 referere undersøkelser som tyder på at den mest vellykkede strategi for eksport for u-land er spesialisering i arbeidsintensive produkter.

Stivheter i faktorpriser og manglende mobilitet Teorien om komparative fortrinn forutsetter at produksjonsfaktorene er mo­ bile innen landet. For å kunne utnytte mulighetene for spesialisering og gjennom handel få økt samlet varetilgang, må faktormarkedene fungere godt. Det vil si at arbeid og kapital beveges til den produksjonssektor som ekspan­ derer. Manglende evne til å reallokere ressursene gir mindre gevinst ved internasjonalt varebytte.

Transformasjonskurve med mobile produksjonsfaktorer

Transformasjonskurve med immobile produksjonsfaktorer

Figur 8. Tilpasning ved manglende faktormobilitet

I figur 8 er den optimale tilpasning uten handel i punktl4. Med internasjonal handel får vi et bytteforhold mellom de to varene som vist ved hver av de tre rette linjene li, li og h. Ettersom linjene er parallelle, uttrykker de det samme bytteforholdet5. Med full mobilitet i faktormarkedet vil produksjonen tilpasses i punktet 2, mens konsumet finner sted i 3, der nytten er størst mulig. Landet har spesialisert seg i produksjon av klær. 71

Dersom produksjonsfaktorene ikke er mobile, blir transformasjonskurven som vist med stiplede linjer i figuren. Noen produksjonsgevinst ved interna­ sjonal handel er ikke mulig. Med produksjonen opprettholdt i punktet 1 har landet likevel mulighet for en konsumgevinst ved handel. Bevegelse langs prislinjen som går gjennom punktet 1, bringer landet til punkt 4. Nyttenivået her er høyere enn i situa­ sjonen før handel, men ikke så høyt som når spesialisering i produksjon også er mulig. Med immobile produksjonsfaktorer har vi forlatt den tidligere forutset­ ningen om perfekt konkurranse i alle markeder. Resultatet er nå at produk­ sjonsfaktorer som er låst fast i produksjonen av den varen som importeres når det åpnes for handel, får mindre inntekt. Prisen på importvaren er jo nødven­ digvis lavere enn den innenlandske pris før handel, og faktorinntekter i importkonkurrerende produksjon faller. En forutsetning for uendret produk­ sjonsvolum er at denne utviklingen6 aksepteres. Med inmobile produksjonsfaktorer og med rigide faktorpriser, kan en åpning for handel lede til fall i produksjonen av den importkonkurrerende varen, uten noen økning i produksjonen av den andre varen som eksporteres. Produksjonspunktet kan da endres, f.eks. til punkt 5 i figur 8. I såfall finner internasjonalt varebytte sted langs prislinjen gjennom 5. Varekombinasjonen landet ender opp med nå gir mindre nytte enn kombinasjonen ved 1, dvs. uten handel. Denne siste muligheten har Linder (1961) vist har mer enn bare teoretisk interesse. I et fattig land der produksjonen av en vare hovedsakelig krever arbeidskraft (f. eks. ulike håndverk) kan en åpning for internasjonal handel lede til at masseproduserte importerte industrivarer utkonkurrerer håndver­ kerne. Om deres lønn i utgangspunktet er så lav at de lever på eksistensmini­ mum, vil en reduksjon i prisen resultere i en inntekt under eksistensminimum. Om det ikke finnes mulighet for annet arbeid, vil det bli en økende dødelighet blant dem som arbeider i den importkonkurrerende sektor. Teorien om komparative fortrinn sier oss at handel gir mulighet for økono­ misk gevinst. For at denne gevinsten i størst mulig grad skal realiseres er det nødvendig med intern faktormobilitet, dvs. at produksjonsfaktorene har alter­ nativ anvendelse. Videre er det behov for intern omfordeling om alle grupper skal ha fordel av spesialisering og varebytte med andre land. Det er kravene til mobilitet og omfordeling som gjør spørsmålet om friere handel kontroversielt.

Ubenyttede produksjonsfaktorer7 For at forutsetningen om full faktormobilitet innen hvert land - men ikke mellom land - og forutsetningen om full ressursutnyttelse skal være rimelige, kreves god kommunikasjon mellom de forskjellige økonomiske aktørene og et

72

vel fungerende markedssystem. Under slike forhold vil spesialisering i pro­ duksjon etter komparativt fortrinn, kombinert med utstrakt handel for å sikre en ønsket sammensetning av konsumet, fortone seg rimelig. I en mer fragmentert eller oppdelt økonomi med lite utbygget transport og kommunikasjon vil produksjonen hovedsakelig være for eget bruk. Om kul­ turen er sterkt tradisjonspreget og det ikke oppmuntres til økt konsum eller til produksjon av nye varer (eller til anvendelse av endret produksjonsteknikk), er det ikke urimelig å tenke seg at en slik økonomi kan ha et urealisert produksjonspotensiale. Ettersom det er behov for nye avsetningsmuligheter av poten­ siell overskuddsproduksjon vil en slik økonomi kunne ekspandere om den blir stilt overfor etterspørsel utenfra. Myint (1958) tenker seg at en slik beskrivelse var passende på mange u-land i det 19. århundre. De fleste områder i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika var i forrige århundre preget av en relativt liten befolkningstetthet, dvs. det var ledig dyrkbar jord. Befolkningen i et slikt land arbeidet det som var nødvendig for å tilfredsstille tradisjonelt bestemte materielle behov, men dette arbeidet tok langt fra hele dagen. Stilt overfor ny etterspørsel for jordbruksprodukter var det mulig å øke produksjonen. Denne produksjonsøkningen skjedde imidlertid ikke på bekostning av produksjon for eget forbruk, men i tillegg til denne. Handelsmennene som sto for oppkjøpet, måtte stimulere til slik pro­ duksjon ved å innføre nye konsumvarer. Et gode - fritid - ble dermed oppgitt for å skaffe seg et nytt gode - importerte konsumvarer. Eller kolonimyndighetene forlangte innbetaling av skatt i penger, hvilket kunne skaffes ved salg av jordbruksprodukter, eller ved migrasjon til plantasjer eller gruver for lønnet arbeid. Figur 9 belyser mekanismen i denne teorien.

Jordbruksvare som bare kan brukes lokalt

Figur 9. Økning i produksjon ved eksport av jordbruksprodukter.

73

Økonomien befinner seg i utgangspunktet i punkt 1, dvs. innenfor grensen for den mulige produksjon, gitt ved transformasjonskurven. Med mulighet for eksport, og med stimulering av ønsket om å skaffe seg en ny konsumvare8, økes produksjonen av eksportvaren, og vi når transformasjonskurven i punkt 2. Et par forhold skal her bemerkes. For det første er konsumet av nødvendig­ hetsvaren uendret (ved punkt 1), og denne varen blir kun produsert hjemme. Den importerte konsumvaren kan ses som en luksusvare som det går an å klare seg foruten. Endringen i produksjon betyr kun en utvidelse av produksjon av én vare og innebærer liten risiko for eget konsum av nødvendighetsvaren. Sammenlignet med teorien basert på komparativt fortrinn hvor internasjonal handel vanligvis ledet til spesialisering i produksjon, preges bildet her av mer variert produksjon. For det annet er det kun snakk om en engangsøkning i produksjonen. Med uendret produksjonsteknologi er det ingen grunn til å forvente økt avkastning pr. arbeidet time. Den økningen som har funnet sted i produksjonen, har således sammenheng med en tilsvarende økning i innsatsfaktorene, hovedsa­ kelig arbeidstid og jord i et primitivt jordbrukssamfunn. For det tredje er overskuddet på arbeidskraft som her postuleres, forskjellig fra begrepet skjult arbeidsledighet diskutert i kapittel 2 i forbindelse med Lewis-modellen. Mens det i Lewis’ fremstilling er knapphet på jord slik at arbeidskraft anvendes inntil grenseproduktiviteten nærmer seg null, er det her rikelig med jord og positiv grenseproduktivitet for arbeidskraft. Et fjerde og siste poeng er at befolkningsvekst i et land kan lede til en reduksjon i produksjon for eksport. Når alt land er lagt under plogen, kan produksjon basert på eksport fortone seg mindre gunstig, selv om komparative fortrinn tilsier at den samlede varetilgang da ville stige. Årsaken er risikoaver­ sjon9. Med en levestandard i nærheten av eksistensminimum vil produksjon for salg til usikker pris fortone seg lite attraktiv - en uheldig prisutvikling kan bety problemer med å overleve. Myint (1958, s. 103-104) viser hvordan slike vurderinger har resultert i at de mest befolkningstette øyene i Indonesia gradvis er gått bort fra produksjon av gummi og sukker og over til matproduk­ sjon til eget forbruk.

Dynamiske virkninger av internasjonal handel Såvel teorien basert på komparative fortrinn som teorien basert på ubenyttede produksjonsfaktorer er statiske. Transformasjonskurven ligger fast. I det ene tilfellet er det snakk om bevegelse langs denne kurven, i det annet bevegelse ut mot kurven. De dynamiske eller indirekte virkninger av internasjonal handel innebærer en forskyvning utover av transformasjonskurven. Dette betyr at forutset-

74

ningene om uendret teknologi og fravær av stordriftsfordeler oppgis. I stedet opererer vi i Adam Smiths klassiske verden der arbeidsdelingen er begrenset av markedets størrelse. En utvidelse av markedet innebærer mulighet for ytterligere spesialisering, med tilhørende vekst i produktiviteten. En slik spesialisering kan gi stordriftsfordeler; med en prosentvis like stor økning i alle innsatsfaktorene får vi en prosentvis større økning i samlet produksjon. Haberler (1959) uttrykker poenget om at handel gir mulighet for vekst i produktivitet ved å si at en bevegelse langs transformasjonskurven resulterer i at den flyttes utover. Han nevner flere årsaker til dette: a) Gjennom handel kan vitale innsatsfaktorer, som vanskelig lar seg produ­ sere hjemme, skaffes til veie. Det betyr at flaskehalser i produksjonen kan overkommes og produktiviteten stiger. b) Handel betyr spredning av teknologi og kunnskap. Selv om u-land vil måtte tilpasse i-landenes teknologi til egne forhold, er tilpasning rimeligvis enklere enn nyskapning. Japan og Sovjet har vist seg svært flinke til å lære av andres erfaring ved å ta etter i produksjonsteknikk. c) Internasjonal konkurranse vil gjøre bedriftene mer effektive. Slik konkur­ ranse vil forhindre at store innenlandske bedrifter kommer i en monopolsi­ tuasjon.

Grafisk er de dynamiske virkningene av internasjonalt varebytte illustrert i figur 10.

Vare som importeres

Figur 10. Dynamiske virkninger av handel, transformasjonskurven flyttes utover.

75

Gjennom handel og spesialisering oppnås økt produktivitet, både i produksjo­ nen av eksportvaren og i produksjon av den varen som konkurrerer med import. Transformasjonskurven flyttes derfor utover og produksjonspunktet endres fra punkt 1 til punkt 2. Her tangerer den internasjonale prislinjen den nye transformasjonskurven. Den internasjonale prislinjen som går gjennom produksjonspunktet, har vi tidligere sett angir konsum-mulighetsområdet. Nytten maksimeres i punkt 3, hvor den internasjonale prislinjen tangerer en nyttekurve. Vi skal merke oss to forhold her. For det første at spesialisering innebærer en endring i landets produksjonsstruktur som ikke alltid er så enkel å reversere. Således er det rimelig å tolke transformasjonskurven som uttrykk for økono­ miens tilpasningsmuligheter på litt sikt. Øyeblikkelige bevegelser langs kur­ ven er ikke mulig. Dette betyr at landet er mer utsatt ved endringer i byttefor­ holdet mellom de to varene etter spesialisering. Slike endringer betyr nemlig at prislinjen i figur 10 får en annen helling. Det optimale produksjonspunktet endres. Men med tregheter i tilpasningen er det ikke mulig på kort sikt å foreta en fullstendig tilpasning til den nye prislinjen. Selv om spesialisering etter komparativt fortrinn etter dagens relative priser skulle tilsi produksjon av f. eks. kaffe, er det ikke opplagt at denne politikken er den beste på lengre sikt. For dersom kaffeprisene over tid skulle vise en fallende tendens i forhold til andre varer, vil en fastlåst produksjonsstruktur basert på eksport av kaffe være mindre gunstig. Det annet forhold har med læring å gjøre10. Gjennom arbeidsdeling utvikles ferdigheter i spesielle produksjonsgrener. Dette er i sin tur med på å styre utviklingen videre; komparativt fortrinn er dermed også bestemt av et lands produksjonsmessige forhistorie. At Sveits så lenge har innehatt en ledende posisjon i produksjon av urverk, skyldes neppe gitte produksjons- eller mar­ kedsmessige forhold, men snarere det faktum at landet etter hvert har samlet en anselig erfaring og ekspertise i slik produksjon. Konklusjonen på disse betraktningene blir at et land over tid i noen grad kan velge seg ut produksjonsområder eller produkter hvor det kan satse på å oppnå komparative fortrinn. Det avgjørende er ikke bare de relative produksjons­ kostnadene i dag; også sannsynlig prisutvikling for de ulike varer samt mulig­ hetene for og verdien av læring i produksjon av varene er forhold som må tillegges betydning11. Disse indirekte eller dynamiske virkningene av internasjonal handel blir av mange sett som handelens mest vesentlige bidrag til økonomisk vekst. Intui­ tivt virker det også rimelig at spesialisering som leder til utnyttelse av stor­ driftsfordeler og som er med på kontinuerlig å «skyve» transformasjonskurven utover, er av større betydning enn en intern reallokering av ressurser langs en transformasjonskurve som ligger fast.

76

Sammenfatning I den tradisjonelle eller nyklassiske teorien for internasjonal handel vil et land eksportere den varen som krever relativt mye av den produksjonsfaktoren landet er relativt rikelig utrustet med. Produksjonsfaktoren det er størst knapp­ het på vil få sin inntekt redusert når det åpnes for handel. Denne analysen kan forklare hvorfor enkelte grupper vil motsette seg friere handel, med mindre andre grupper kan kompensere dem for forventet tap. En annen teori er at handel, spesielt for enkelte u-land, vekker til live slumrende produksjonsfaktorer. En økning i produksjon finner sted gjennom den mulighet for salg en åpning av eksportmarkeder innebærer. Den tredje vurderingen av internasjonal handel var basert på dynamiske eller indirekte virkninger. Tanken er at økt konkurranse og spesialisering virker effektiviserende på produksjonen. Handel kan i så fall bli «et lokomo­ tiv» for økonomisk vekst.

8. Handel som lokomotiv for økonomisk vekst?

I det foregående kapittel gikk vi gjennom noen hovedpunkter i teorien for internasjonal handel. I dette kapitlet ser vi nærmere på et par empiriske arbeider som fikk stor betydning for utformingen av u-landenes handelspoli­ tikk i 1950- og 1960-årene. I første avsnitt tar vi opp professor Ragnar Nurkses studier av sammen­ hengen mellom internasjonal handel og økonomisk vekst. I begynnelsen av 1950-årene konkluderte han med at u-landenes mulighet til å fremme veksten gjennom økt varebytte var meget begrenset. Sammenlignet med «periferilandene» i forrige århundre, Nurkse nevner Canada, Syd-Afrika, Australia, USA, New Zealand, Argentina og Uruguay, er etterspørselen etter råvarer fra u-land i dag av mye mindre betydning enn sentrumlandets (Storbritannias) import av mat og råstoffer i forrige århundre. Når u-landenes muligheter for eksport av ferdigvarer også er begrenset, bl.a. ved betydelige handelshind­ ringer i i-landene, blir konklusjonen at handel ikke lenger er noe lokomotiv for økonomisk vekst («engine of growth»). I den økonomiske politikken bør man derfor ta sikte på balansert vekst (kfr. kapittel 3) der produksjonen i hovedsak er tilpasset den innenlandske etterspørselen. Det betyr industrialisering gjen­ nom importsubstitusjon fremfor eksportbasert vekst. Nurkses syn er senere blitt imøtegått, både fordi han legger for liten vekt på evnen til tilpasning i landets produksjonsstruktur, og fordi veksten i eksterne markeder for u-landenes varer ble langt sterkere i etterkrigstiden enn hva Nurkse kunne forutse. I andre avsnitt tar vi opp professor Raul Prebischs påvisning av at byttefor­ holdet for u-landene har utviklet seg i en ugunstig retning. Som for Nurkse ble den handelspolitiske konsekvens en økt satsing på industrialisering for innen­ landske markeder. Også Prebischs argumenter er blitt re-eksaminert. Det er påvist feil i hans bruk av statistisk materiale. Videre vil indeksen for et lands bytteforhold ofte være meget følsomt overfor valg av basisår. Når Prebischs studie gjentas for perioden 1950-1975, blir resultatet at u-landenes bytteforhold har holdt seg uendret. Det historiske tilbakeblikk i dette kapitlet gir den naturlige bakgrunnen for en diskusjon av importsubstitusjon som strategi for industrialisering i kap. 9. 79

Handelens utvikling og den økonomiske vekst i utviklingsland i det 19. og det 20. århundre I det 19. århundre var de britiske øyer sentrum for den økonomiske utviklingen i verden. Med stort importbehov både for råvarer til den fremvoksende industri og mat til en befolkning som ble tre-doblet på hundre år, ga den økonomiske veksten i Storbritannia ringvirkninger i den nye verden (eller «regions of recent settlements» som er Nurkses uttrykk). I perioden 1815-1914 ble nasjonalinntekten i faste priser ti-doblet i Stor­ britannia, mens importvolumet 20-dobledes (Nurkse 1959, s. 24). Importen som andel av bruttonasjonalproduktet steg til 30 prosent. Sammenlignet med veksten i internasjonal handel i forrige århundre forto­ ner utviklingen i første halvdel av vårt århundre seg mer beskjeden. USA, som er et stort land rikt på råvarer, overtok gradvis Storbritannias rolle som sentrum («lokomotiv») for den økonomiske utviklingen. Selv om mengden av importerte varer til USA steg, sank importen som andel av bruttonasjonalpro­ duktet fra 6 prosent rundt århundreskiftet til 3 prosent i 1955. En volumvekst i import på 44 prosent i perioden 1929-1955 kan synes betydelig, men sam­ menlignet med Storbritannias 2-3 dobling av handelen for tilsvarende perio­ der under dets storhetstid, virker trekkraften til det amerikanske lokomotiv svak. Når det videre er slik at en økende andel av handelen finner sted mellom de industrialiserte landene, blir mulighetene for utvikling gjennom internasjo­ nalt varebytte begrenset for periferilandene. For Nurkse blir konklusjonen at økonomisk vekst i u-landene fremmes best ved en balansert utvikling av de ulike sektorene, hvor sektorene kan være hverandres leverandører og kunder, fremfor spesialisering etter komparative fortrinn og mer aktiv deltakelse i den internasjonale handelen. Blant årsakene til den relative stagnasjon i i-landenes import nevner Nurkse utviklingen av syntetiske substitutter (for bl.a. naturgummi, natursilke, jute, skinn og huder), den lave inntektselastisiteten i etterspørselen etter råvarer, samt USAs egen rikelige tilgang på naturressurser1. Den store internasjonale faktormobilitet i foregående århundre var også av vesentlig betydning for den økonomiske veksten i «regions of recent settle­ ment»; periferilandene dengang mottok betydelige overføringer såvel av ve­ lutdannet og faglært arbeidskraft som av kapitalvarer. I stor utstrekning gikk utlendingers (hovedsakelig britiske) direkte investeringer til utvikling av transportsystemer i den nye verden, hvis «hinterland» dermed lettere kunne knyttes inn i handelsnettet med den gamle verden. Nurkses syn ga fundamentet for en utviklingsstrategi basert på industriali­ sering gjennom importsubstitusjon. Som vi skal se i neste kapittel har denne strategien hatt liten suksess. Behovet for en re-eksaminering av Nurkses analyse har derfor meldt seg. En slik re-eksaminering har Kravis (1970) foretatt. Mens Nurkse la vekten på etterspørselsforhold (utenfor landet), fremhever Kravis betydningen av 80

evnen til interne omstillinger, dvs. «society’s capacity to transform itself» (s. 855). Det er ikke uten betydning at eksportmarkedene vokser, men viktigere enn det er et lands evne til å utnytte mulighetene til salg i andre land. Det betyr en konkurransedyktig pris. Kravis viser at et lands konkurranseevne er den viktigste faktoren i forklaringen av veksten i u-landenes eksport. U-land som har lykkes med konkurransedyktige priser og en utadvendt handelsstrategi, har økt sine markedsandeler. Mens Nurkse bygger sin «eksportpessimisme» for u-land på den beskjedne volumvekst i verdenshandelen i perioden 1928-1958 - veksten var bare 16 prosent pr. ti-år - har Kravis fordel av å kunne utvide observasjonsperioden til 1966. Med perioden endret til 1948-1966 må 16 prosent byttes ut med 95 prosent. Selv om etterkrigstiden er markert av synkende u-landsam/e/ av verdens eksport2, viser Kravis at deres vekst i eksport likevel var stor i et historisk perspektiv, og større enn veksten i USAs eksport3 i den perioden eksporten der, etter Nurkses oppfatning, utgjorde en «engine of growth».

Utviklingen av bytteforholdet Med et lands bytteforhold vis-å-vis utlandet, eller dets terms of trade, menes forholdet mellom eksportprisindeksen og importprisindeksen. Med utgangs­ punkt i en basisperiode (f. eks. et enkelt år) der terms of trade settes lik 100, vil en relativ økning (minskning) i eksportprisene resultere i en høyere (lavere) eller forbedret (forverret) terms of trade.

Prebischs studie I 1950 avsluttet R. Prebisch4 en studie av utviklingen av Storbritannias bytteforhold med utlandet for perioden 1876-1938. Nærmere bestemt studerte han terms of trade mellom Storbritannias eksport av industrivarer og landets import av råvarer. Dette tolket han som et uttrykk for utviklingen av byttefor­ holdet mellom u- og i-land generelt. Hans konklusjon var at en markant forverring av u-landenes bytteforhold hadde funnet sted; med et bytteforhold for Storbritannia på 100 for perioden 1876-80, var tallet 163 i 1938. For «resten av verden» medfører dette en nedgang i terms of trade fra 100 til 61 (dvs. 100/163, den inverse). Ut fra produktivitetsbetraktninger var dette et overraskende resultat. Van­ ligvis antar man at produktivitetsveksten har vært større for industrivarer enn for råvarer. Et relativt prisfall for britiske eksportprodukter skulle dermed forventes, dvs. det motsatte av hva Prebisch fant. Prebischs forklaring av dette resultatet tar utgangspunkt i «Engels lov»; når U-landsøk. - 6

81

inntekten øker med en viss prosent, stiger utgiftene til mat prosentvis mindre. Når så jordbruksproduksjonen i i-land også øker, bl.a. som følge av teknolo­ giske fremskritt og kapitalintensive produksjonsmetoder, samtidig som bøn­ dene i Europa krever økt beskyttelse, svekkes markedsmulighetene for u-land ytterligere. For andre råvarer enn mat er det også rimelig å regne med at inntektselasti­ siteten er mindre enn 1; bedre utnyttelse av råvarene, lettere ferdigprodukter, utvikling av syntetiske substitutter samt bedre gjenvinningsmetoder for me­ taller har bidratt til at behovet for råvarer stiger langsommere enn økningen i bruttonasjonalprodukt. Nedgangen i u-landenes terms of trade tolker Prebisch ut fra ulikheter i arbeidsmarkedet5. Et i-land særpreges av sterke fagforeninger som vil sørge for at lønningene heves når produktiviteten forbedres. Tekniske fremskritt kommer derved lønnstakerne til gode. Anderledes er det i u-landene der konkurransen på arbeidsmarkedet er større, og hvor bedret produktivitet gir lavere pris, snarere enn høyere lønn. I en slik verden høster i-landene alle fordeler; som produsenter nyter de godt av høyere inntekt ved egen forbedring av produktivitet; som konsumenter eller kunder kan de glede seg over lavere pris ved produktivitetsvekst i u-land6. Den handelspolitiske konsekvens som ble trukket av Prebischs arbeid, var sammenfallende med Nurkses; u-landene må selv starte produksjon av indu­ strivarer til eget bruk, og over tid bli mindre avhengig av eksport av råvarer som har en altfor lav pris.

Kritikk av Prebischs studie Det er flere statistiske problemer med Prebischs analyse. For det første er det ved anvendelse av indekstall vanskelig å ta hensyn til kvalitetsforbedringer og innføringen av nye produkter. Ettersom kvalitetsforbedringer og produktinnovasjoner hovedsakelig finner sted for industriprodukter (f. eks. bedre og mer effektive maskiner), vil en vurdering av terms of trade for perioden 1876-1938 undervurdere fordelene ved varebytte for industrivareimporterende land7. Et annet, og vel alvorligere statistisk problem, har sammenheng med utviklingen av transportkostnadene. Ettersom dataene Prebisch anvendte gjaldt cif-priser for britisk import, men fob-priser8 for britisk eksport, vil en nedgang i transportkostnadene forbedre den utenlandske eksportørens inn­ tekter uten å øke britenes utgifter. Med betydelige reduksjoner i transportkost­ nadene i denne perioden har Ellsworth (1961) sannsynliggjort at med fob-beregning også for britenes import beveget bytteforholdet seg til britenes ugunst frem til 1912, for deretter å forbedres9. Noen ensidig eller stor endring i bytteforholdet som hevdet av Prebisch, blir det dermed ikke tale om. Det tredje statistiske problemet skyldes forenklingen som besto i å la 82

utviklingen av Storbritannias terms of trade være representativ for forholdet mellom u- og i-land. Mens Storbritannias eksportpriser steg med 33 prosent i perioden Prebisch studerte, var stigningen i USAs eksportpriser mer beskjeden, eksportprisutviklingen for de to landene veid sammen gir en økning på 26 prosent10. Også i Europa utenom Storbritannia synes prisene på industrivarer i denne perioden å stige mindre hurtig enn på de britiske øyer11.

Utviklingen av bytteforholdet etter den andre verdenskrig Ser vi på tiden etter den andre verdenskrig, er vurderingen av utviklingen av u-landenes terms of trade helt avhengig av perioden man velger12. Med bytteforholdet lik 100 for perioden 1954-56 hevder Yeates (1979, s. 47) at u-landene har fått sitt bytteforhold forverret med 13,3 prosent frem til 1973, om OPEC holdes utenfor. En FN-studie derimot, som dekker perioden 19501975, konkluderer med at u-landenes bytteforhold er uendret, fremdeles eksklusive olje (Salvatore & Dowling 1977, s. 165). Disse motstridende resultatene har sammenheng med relativt høye råvarepriser i 1954—56 (etterslepningen av Korea-boomen og to års frost for kaffedyrkeme i Brasil) såvel som i 1975 (ustabile valutaforhold og spekulasjon i råvarer), dvs. mens Yeates begynner med høye råvarepriser, slutter FN-studien med en slik observasjon, og resultatene spriker. Ser vi nøyere på Yeates’ resultater, finner vi følgende: I perioden 19601973 var det (fremdeles eksklusive OPEC) relativt små svingninger i u-landenes terms of trade sett under ett. Imidlertid opplevde de rikeste u-land (definert som de med inntekt pr. innbygger over 400 dollar pr. år) en forbedring i terms of trade med vel 5 prosent, mens de fattigste u-land (inntekt pr. innbygger under 200 dollar pr. år) en forverring på 9 prosent. Dette resultatet kan gi grunnlag for noen avsluttende refleksjoner. For det første, som Nurkse (1961) har påpekt, vil en forverret terms of trade for et land rimeligvis lede til at produksjonsfaktorer beveges fra eksport til importkonkurrerende sektor, eller i hvert fall at tilstrømningen av nye produk­ sjonsfaktorer finner sin anvendelse der prisforholdene er de gunstigste. Et fall i bytteforholdet vil derfor være et temporært fenomen. Om f. eks. prisen på råvarer i forhold til industrivarer kontinuerlig forverres, dvs. bytteforholdet mellom varer endres, trenger ikke dette bety en tilsvarende permanent endring i bytteforholdet for et land; ved passende omdirigering av produksjonsfakto­ rene kan landet tilpasse seg de nye relative prisene. Men en slik fleksibel tilpasning (eller bevegelse langs en kontinuerlig transformasjonskurve, i forrige kapittels terminologi) forutsetter at produk­ sjonsfaktorene har alternative anvendelsesmuligheter - før en arbeider på landet skal kunne produsere industrivarer kan investering i menneskelig kapi­ tal være nødvendig. Yeates’ observasjon at det er de fattigste u-land som de

83

senere år har hatt vanskeligst for å tilpasse seg endrede internasjonale relative priser, kan tyde på at transformasjonskurven i slike land er tilnærmet firkantet; i tillegg til problemet med stor arbeidsledighet er en omdirigering av de sysselsatte produksjonsfaktorer også vanskelig. En annen refleksjon er at man i en økonomi med full sysselsetting gjeme kan tenkes å satse på industrialisering, selv om bytteforholdet mellom industriva­ rer og hva man alternativt kunne produsere forventes å utvikle seg til industri­ varenes ugunst. Årsaken er at med en sterk forventet vekst i produktivitet kan en beskjeden prisutvikling mer enn oppveies av en sterk kvantumsøkning, og den samlede inntekt maksimeres13. At relative priser endres i en foranderlig verden, er lite å undre seg over; nye produkter, endret teknologi, nye anvendelsesmuligheter for råvarer, endringer i smak og inntektsfordeling er noen av de forhold som kan påvirke tilbuds- og etterspørselsforholdene, og dermed prisene. For et land å forvente uendret terms of trade over en lengre tid er derfor lite realistisk, med mindre landet har mulighet for og er villig til en kontinuerlig tilpasning til de endrede markeds­ forhold internasjonalt. Vi kan i denne forbindelse i dag skimte tre ulike grupper av land. Den første gruppen inneholder de aller fattigste u-land. Her er mulighetene for tilpasning liten - arbeidskraften er lite mobil både geografisk og mellom yrker, naturres­ sursene er sparsomme og kapitaldannelsen meget beskjeden. Endringer i internasjonale priser betyr lite for et slikt lands produksjonsstruktur. Den andre gruppen består av de land som både har muligheter for og er villige til å endre produksjonsstrukturen ut fra de prissignaler som markedet gir. Gruppen består av meget uensartete land - fellesnevneren som kreves i denne klassifisering, er mobilitet i faktormarkedene - og i dag synes både Taiwan, Korea og Kina så vel som USA og Japan å falle inn i denne kategorien. I den tredje gruppen finner vi de landene som nok har mulighet til omstil­ linger, men som mangler villigheten. Mobilitet blir i seg selv sett som en ulempe - idealet blir å beholde samme jobb og bolig livet gjennom. Dette kan gjenspeile et verdimønster hvor stabilitet og tradisjon tillegges betydning, og en begrensning av mobiliteten kan dermed være helt ut rasjonell. Et problem kan imidlertid lett oppstå; når de relative prisforhold endres, kan en uendret produksjonsstruktur i et slikt land resultere både i at landets samlede inntekter, selv ved full sysselsetting, blir noe lavere enn forventet, og at bedrifter i de næringer som nå fortoner seg mindre lønnsomme, får problemer med å holde hjulene i gang. Dermed vil manglende mobilitet i faktormarkedene føre til mindre effektiv utnyttelse av ressursene.

9. Importsubstitusjon

Tanken bak en økonomisk utviklingsstrategi basert på industrialisering gjen­ nom importsubstitusjon er likefrem; det enkelte u-land burde ta sikte på i større grad å bli selvforsynt med industrivarer. Med en balansert eller parallell utvikling av de ulike industrisektorer blir prosessen selvforsterkende; bedrif­ tene blir hverandres kunder og leverandører. Erfaringene med de vanskelige avsetningsforhold for u-landenes råvarer i i-land i 1930-årene kombinert med Prebischs påvisning av en ugunstig utvik­ ling av råvarenes bytteforhold mot industrivarer, og Nurkses pessimistiske vurderinger av handel som en faktor i en økonomisk vekstprosess for u-land, utgjorde bakgrunnen for denne strategien. I dette kapitlet går vi først gjennom de vanligste hovedargumentene til støtte for en strategi basert på importsubstitusjon. I annet avsnitt klargjøres et par teoretiske forhold; vi viser at skatt på import skaper vanskeligheter for eks­ portørene, og redegjør for begrepet effektiv beskyttelse ved toll. Det tredje avsnittet tar opp erfaringer med importsubstitusjon. Hovedkonklusjonen er at dersom importsubstitusjon skal ha en gunstig virkning på den økonomiske veksten, må beskyttelsen til de importkonkurrerende næringene begrenses både i omfang og i tid.

Argumenter for importsubstitusjon Industrialisering gjennom importsubstitusjon innebærer den fordelen at mar­ kedet allerede finnes - det gjelder bare å la innenlandsk produksjon erstatte (substituere) utenlandsk. En passende tollsats, eller et annet handelshinder, vil legge forholdene til rette for en slik utvikling. Med høyere inntektselastisitet i etterspørselen etter industri- enn råvarer synes markedsmulighetene i en vok­ sende økonomi å være lovende for industriprodukter. En fremgangsrik industrialisering gjennom importsubstitusjon ville på lang sikt både kunne sikre sysselsettingen i landet og lede til at den økonomiske veksten ble raskere. Videre betyr vellykket importsubstitusjon at u-landene sparer utenlandsk valuta. Slike noe løse vurderinger av importsubstitusjon var toneangivende i u-lan­ dene i begynnelsen av 1950-årene. For å underbygge vurderingene bedre 85

teoretisk ble gjeme «infant industry» argumentet, eller oppfostringstoll, brakt inn i debatten. Dette argumentet ble brukt av Friedrich List så tidlig som i 1840-årene for å forsvare tysk industri mot britisk konkurranse. Poenget her er at en industri eller næringsgren kan trenge beskyttelse når den er på barnesta­ diet. Etter hvert som den vokser til, stiger effektiviteten og beskyttelsen kan tas bort. Det er dermed grunnlag for en tollbeskyttelse, som trappes ned over tid. Ettersom næringen fullt utviklet vil gi god avkastning, blir det samfunns­ økonomisk forsvarlig å tillate den ineffektive oppfostringsperioden. Teoretisk sett er dette argumentet infløkt (Johnson 1965, s. 208-213). Om de som oppnår den gode avkastning når industrien er blitt voksen er de samme som - i fravær av beskyttelse - lider tap under oppfostringen, forsvinner argumentet for beskyttelse. Forutsatt at et vel fungerende kapitalmarked eksisterer vil lån bli ydet i oppfostringsperioden for tilbakebetaling senere, og noen tollbeskyttelse er det ikke grunnlag for. Mot dette kan det anføres at u-landene er preget av mangel på et vel fungerende kapitalmarked. I så fall skulle dette bety at myndighetene, snarere enn å innføre toll på konkurrerende produkter, bør ordne med finansieringen, til en rente som gjenspeiler den relative knapphet på kapital i landet. Et annet utgangspunkt for å pålegge oppfostringstoll er eksistensen av positive eksterne effekter, dvs. at den samfunnsmessige nytten av den aktuelle økonomiske virksomheten overstiger den private nytten. Om f. eks. etablering av en ny industribedrift leder til læring og vekst i menneskelig kapital som kan komme andre bedrifter eller næringer til gode når arbeidskraften flytter, blir det grunnlag for å gi bedriften beskyttelse. Slike eksterne effekter kan være viktige - både i importkonkurrerende og andre næringer - men måten å møte dem på er å subsidiere1 direkte de aktiviteter som innebærer positive eksterne virkninger (i eksemplet her å subsidiere opplæring av arbeidere), fremfor generell tollbeskyttelse. Å pålegge skatt på import innebærer en unødig byrde; konsumentene rammes ved at de må betale en høyere pris for varen. Til sist, mulighetene for fremtidige stordriftsfordeler kan være det av­ gjørende argument bak innføringen av oppfostringstoll. Dette argumentet vil være særlig relevant for potensiell eksportindustri som kan henvende seg til et større marked.

Et par teoretiske resonnementer Før vi går over til en nærmere vurdering av hvordan strategien basert på importsubstitusjon kom til å virke, skal vi klargjøre to teoretiske poeng; Lemers symmetriteorem (Lemer 1936) og teorien om effektiv beskyttelse.

86

Lerners symmetriteorem Dette teoremet sier at en avgift på import er ekvivalent med en skatt på eksport. Det betyr at om importkonkurrerende næringer får et incentiv gjennom tollbeskyttelse, gir man samtidig de eksportkonkurrerende nær­ inger et tilsvarende problem. Teoremet forklares enkelt slik2: Konkurranseforholdet mellom to varer (bransjer) bestemmes av relative priser P1/P2. La 1 være importvare og 2 eksportvare. Vi antar et lite land som er pristaker på verdensmarkedet. Da vil en 1 prosents importavgift (dvs. toll) heve prisen (Pi) for den innen­ landske produsent av vare 1 med 1 prosent. En 1 prosents eksportskatt vil tilsvarende redusere P2 med 1 prosent. I begge tilfeller øker P1/P2 med 1 prosent. Innføring av toll vil således svekke eksportnæringene i et land og ressurser vil trekkes over i produksjon av importkonkurrerende varer.

Effektiv toll

Teorien for effektiv beskyttelse sier at en industrigren eller produksjonspro­ sess mottar mer beskyttelse enn tollsatsen på ferdigvarene skulle tilsi dersom importerte innsatsfaktorer har lavere toll. Et eksempel er klargjø­ rende. Anta en ferdigvare med en internasjonal frihandelspris på 100 kroner. Varen produseres også i hjemlandet, og med antakelsen om perfekt substitusjon mellom hjemme- og uteprodusert vare, blir prisen (selvfølgelig) 100 kroner også til den innenlandske produsent. Om importerte råvarer utgjør 60 kroner, betyr dette at de hjemlige innsatsfaktorer, arbeid og kapital, tjener 40 kroner. Dette blir den innenlandske verdiskapningen (eller bearbeidelsesverdien). La nå ferdigvaren få en tollbelastning på 20 prosent, mens råvarene fremdeles går fri. De importerte råvarene koster 60 kroner som før, men ferdigvaren er steget i pris til 120 kroner3. Inntjeningen til innenlandske produksjonsfaktorer er dermed steget med 50 prosent, fra 40 kroner til 60 kroner (120 kroner minus 60 kroner). Altså betyr den nominelle tollsatsen på 20 prosent en to og en halv gang så stor effektiv beskyttelse av innenlandsk produksjon. Eksempelet kan varieres. La også råvarene bli tollbelagt, med 10 prosent. Input-kostnadene for den innenlandske produsent vil da stige med 6 kroner, og hans inntjening synker tilsvarende, til 54 kroner. Den effektive beskyttelsen blir ((54-40)/40) • 100% som utregnet blir 35 prosent. En annen variant, råvarene har samme toll som ferdigvaren, 20 prosent. Input-kostnadene stiger da til 72 kroner, inntjeningen synker til 48 kroner. Beskyttelsen fra utenlandsk konkurranse blir ((48-40)/40) • 100% som er 20 prosent. I dette tilfelle, hvor råvarene har samme nominell tollsats som 87

ferdigvaren, faller altså nominell og effektiv beskyttelse sammen. I en siste variant antar vi at bearbeidelsesverdien under fri handel bare er 10 prosent. Med ingen toll på råvaren (f. eks. kakaobønner), men 20 prosent toll på ferdigvaren (kakaopulver), blir den effektive beskyttelsen hele 200 prosent4, for fremstilling av kakaopulver. Hva som synes å være en beskjeden nominell tollsats (10 prosent), kan således skjule en høy grad av beskyttelse til innenlandsk produksjon (200 prosent). Analysen av effektiv tollbeskyttelse kan vi enkelt oppsummere slik: Den effektive beskyttelse av produksjonen av en vare er større jo høyere tollsats på varen, jo lavere tollsats på varer som anvendes som innsatsfak­ torer i produksjonen, og jo mindre den innenlandske bearbeidelsesverdi utgjør av varens pris.

Resultater av en strategi basert på importsubstitusjon Etter først å ha sett på noen argumenter for importsubstitusjon og deretter klargjort et par teoretiske poeng er tiden inne for en nærmere analyse av resultatene av denne strategien. Fremstillingen her organiseres under tre overskrifter, fordeling, effektivitet og vekst, og lokalisering.

Fordeling Importsubstitusjon som metode for industrialisering har gjeme tatt utgangs­ punkt i ferdigvareindustri. Spesielt i Latin-Amerika og India har myndig­ hetene lagt høy toll på importerte ferdigvarer for derved å stimulere til innenlandsk produksjon. Med en svært skjev inntektsfordeling vil etterspør­ selen etter ferdigvarer i stor grad være preget av overklassens behov. Konkret kan dette bety at produksjonen av kjøleskap, airconditioning-anlegg og biler blir prioritert fremfor produksjon av enklere nødvendighets­ varer. Når tollstrukturen er slik at tollsatsene stiger med ferdigvaregraden, vil produksjonen av ferdigvarer ha en effektiv beskyttelse som er større enn de nominelle satsene tilsier. Den innenlandske produksjonen konsentreres om den lønnsomme «siste ledd-produksjonen», og overlater råvarer og halvfa­ brikata til utenlandske produsenter. Det blir vanskelig å få til innenlandske ringvirkninger bakover (kfr. kapittel 3). Videre vil ikke avhengigheten av import forsvinne. Kanskje reduseres den noe, men i hovedsak vris den mot råvarer og halvfabrikata, fremfor direkte import av de ferdige varene. Importsubstitusjon kan således lett lede til stor produksjon av mindre nødvendige luksusvarer, som dessuten krever stor import.

88

Fordelingen mellom privat og offentlig inntekt kan vris til de privates fordel ved en strategi basert på egen produksjon av ferdigvarer til erstatning for import. Dette skyldes at myndighetenes tollinntekter går ned når import av ferdigvarer med høy tollsats gradvis erstattes med import av råvarer og halvfabrikata med lavere tollsats. Den totale utenrikshandelen vil også kunne få relativt mindre betydning. Ved at myndighetenes inntekter i u-land i så stor grad er bundet til internasjonal handel - for 46 u-land utgjorde skatt på import gjennomsnittlig 24,4 prosent av det offentliges samlede skatteinntekter for perioden 1969-71 (Chelliah 1971, s. 278)5 - vil importsubstitusjon kunne få alvorlig betydning for de offentlige finanser. De to forhold som er nevnt over, at produksjonsstrukturen blir overdrevet konsumvareorientert samt at myndighetenes inntekter svekkes, har ledet til hva man har kalt «consumption liberalization» (Power 1966, s. 739). Med «konsumfrigjøring» forstås en utvikling der konsumet stiger raskere enn planlagt, på bekostning av sparing og investering. I neste omgang betyr dette redusert økonomisk vekst6. Inntektsfordelingen mellom import- og eksportkonkurrerende virksomhet blir påvirket av importsubstitusjon. Etter Lemers symmetriteorem virker en toll på import som en skatt på eksport. Det blir mindre bruk for eksportbe­ driftene om det lykkes å redusere importen. Om jordbrukssektoren står for den tradisjonelle vareutførelsen, vil tollbeskyttelse av den «moderne» sektor - industrien - bli en belastning for bøndene.

Effektivitet og vekst For en bedrift som lever i ly av høye tollmurer, kan man tenke seg to ytterpunkter; enten at effektiviteten i produksjonen er høy (dvs. tollbeskyt­ telsen er ikke nødvendig) og faktorinntekten (dvs. inntekt til arbeid og kapital) svært god; eller at produksjonseffektiviteten er dårlig og at bedrif­ ten så vidt overlever med den beskyttelse som finnes. Med fragmenterte markeder i et u-land er det ikke urimelig at begge typer av bedrifter eksisterer innen samme land. Av generelle årsaker til manglende effektivitet kan nevnes to; små markeder og liten konkurranse. For industrier der stordriftsfordelene er betydelige, vil avsetning begrenset til det innenlandske marked kunne gjøre det vanskelig å utnytte slike fordeler. Det blir særlig problematisk om et lite innenlandsk marked deles opp gjennom oppmuntring til innenlandsk kon­ kurranse. Når 600 000 biler og lastebiler blir produsert pr. år av 90 bedrifter i 8 latin-amerikanske land (gjennomsnittlig 6700 stk. pr. bedrift), blir effektiviteten beskjeden (Baer 1972, s. 742). Det ville være mer effektivt å etablere et færre antall bedrifter med større produksjonsserier som kunne utnytte stordriftsfordelene. Gjennom redusert toll på biler kunne man sikre at det ble konkurranse fra utenlandske produsenter.

89

Om nok vekt legges på ordet «infant» i argumentasjonen for importsub­ stitusjon, vil denne strategien fortone seg bedre. En gradvis reduksjon av beskyttelsen vil da finne sted, og bare bedrifter eller industrier som viser seg konkurransedyktige internasjonalt, overlever. Et internasjonalt marked åpner seg, og gir rom for ekspansjon av produksjonen. Imidlertid er det mange eksempler på at industrier i u-land for lenge har beholdt bameskoene på. Når India, med lave arbeidslønninger og liten avstand til markedet, ikke klarer å selge kjøleskap i Saudi-Arabia, men blir utkonkurrert av japanske og amerikanske produsenter (Metha 1976), og når land i Latin-Amerika individuelt sett hovedsakelig er selvforsynte med tekstilvarer, og følgelig har meget beskjeden handel seg i mellom (Caimcross 1962, s. 716), kan dette indikere at ineffektive bedrifter overlever i sterkt beskyttede hjemme­ markeder. Om tollbeskyttelsen vedvarer og produsentene ikke blir konkurransedyk­ tige internasjonalt, vil etterspørselen bli begrenset av det innenlandske marked. I bransjer der effektiv produksjon krever et visst volum, kan resultatet lett bli ledig produksjonskapasitet7. Importsubstitusjon som stra­ tegi for industrialisering stopper opp - størrelsen på det innenlandske marked setter grensen.

Lokalisering

Med industrialisering basert på importsubstitusjon vil de økonomiske akti­ vitetene i stigende grad konsentreres i byområder. Industribedrifter som er avhengig av gjensidige leveranser for produksjon, og nærhet til markedet for salg, vil etableres der. Med god beskyttelse mot utenlandsk konkurranse og med relativt høye lønninger, stimuleres migrasjonen til byområdene (kfr. kapittel 4). Men om kapitalintensiteten i produksjonen er høy, blir virkningen for sysselsettingen liten. Mens industriproduksjonen i LatinAmerika i perioden 1950—1968 viste en årlig vekst på 6 prosent, steg industrisysselsettingen med bare 2,8 prosent pr. år (Baer 1972, s. 743). Med en befolkningsvekst i byområdene på omtrent samme størrelsesorden som produksjonsveksten, skapte dette økende arbeidsledighetsproblem i byene. Om resultatet av en slik industrialiseringsprosess er stigende inntekts­ forskjeller regionalt, kan dette skape politiske vanskeligheter. På den ene siden kan de som står for den tradisjonelle eksporten av jordbruksvarer se sin økonomiske situasjon truet ved skatt på import - både fordi varene de selv importerer blir dyrere og fordi slik skatt på import implisitt betyr redusert lønnsomhet i eksport. På den annen side kan folk i industriområder motarbeide myndighetenes forsøk på en viss regional omfordeling av inntekten i landet. Ulik økonomisk utvikling regionalt har vært en medvir­ kende faktor til politisk uro såvel i u-landene Kongo, Nigeria og Pakistan som i i-landene Italia, Canada og Belgia. 90

Sammenfatning En strategi for industrialisering og økonomisk vekst basert på importsub­ stitusjon har vært vellykket for mange av dagens industriland (f. eks. Japan). Men suksess her er betinget av begrensningens kunst, både i utstrekning og i tid. Forut for valg av bransjer som gis beskyttelse, kreves vurdering av fremtidige komparative fortrinn. Det betyr at importsubstitusjon begrenses til slike bransjer, og at behovet for andre ferdigvarer fortsatt dekkes ved import. Når importsubstitusjonen drives for langt, blir resultatet at innen­ landske ressurser som anvendes for å spare en enhet utenlandsk valuta, overstiger ressursbruken som trengs for å tjene tilsvarende. Eksporten diskrimineres. Begrensning av tollbeskyttelse til utvalgte bransjer eller industrisektorer gir mulighet for spesialisering og stordriftsfordeler, som i neste omgang reduserer behovet for beskyttelse. I «voksen» tilstand blir industrier som er bygget opp i ly av tollmurer, i stand til produksjon for eksport. I stedet for stadig å kreve subsidiering gjennom tollbeskyttelse, vil slike industrier kunne bli konkurransedyktig på det internasjonale marked og dermed bidra til landets videre økonomiske utvikling. Et kriterium på vellykket import­ substitusjon blir således at beskyttelsen etter hvert tas bort, og at en del av de varer som i utgangspunktet bare ble produsert for hjemmemarkedet, blir eksportprodukter. Ved en gradvis overgang mot friere handel, eller i hvert fall redusert forskjellsbehandling etter produksjonstrinn ved utjevning av tollsatsene for halvfabrikata og ferdigvarer, bedres mulighetene for innen­ landske ringvirkninger bakover. I ikke få tilfelle er tollsystemet i u-land slik at ferdigvareproduksjonen innebærer negativ bearbeidelsesverdi. Det betyr at verdien av inputs til internasjonale priser overstiger den internasjonale prisen på det ferdige produkt. Strukturen i tollsatsene, med ingen eller lav toll for importerte halvfabrikata og høy toll for ferdigvarer, kan gjøre at en produksjon med negativ bearbeidelsesverdi er privatøkonomisk lønnsom. I slike tilfeller er det åpenbart grunn til omlegging av handelspolitikken.

10. Eksportbasert vekst

I et land som i stigende grad baserer seg på importsubstitusjon, vil konkurranseforholdene for eksportnæringene etter hvert bli vanskeligere. Om landet har fast valutakurs, men driver en så ekspansiv penge- og finanspolitikk at inflasjonstakten overstiger fastkurspartnemes, oppstår det problemer med betalingsbalansen. For å unngå - i alle fall foreløpig - en nedskrivning av valutaen, kan man forsøke å redusere importen ytterligere. Men om importen nå, pga. et tollsystem der satsene stiger med foredlings­ graden, i stor grad består av nødvendige innsatsvarer, blir en slik begrens­ ning vanskelig. Økonomien er fanget i en ond sirkel hvis løsning ligger i en mer utadvendt strategi. Et eksempel på en slik endring i strategi er Sør-Koreas i 1964-65. I de ti årene som var gått siden Korea-krigens slutt, hadde landet fulgt en tradisjonell innadrettet økonomisk politikk. Til tross for betydelige overfø­ ringer fra USA som betalte for hovedtyngden av importen, maktet ikke landet å få til en jevn og selvforsterkende økonomisk vekst. Økende inflasjon i 1963 og 1964 skapte problemer, og en reform syntes nødvendig. Den kom, og besto av to deler (McKinnon 1973). For det første ble valutaen kraftig devaluert1, vekslingsforholdet til dollar ble endret fra 130 won til 270 won, og handelen med utlandet liberalisert. For det andre ble renten på spareinnskudd i bank hevet fra 15 til 30 prosent. Dette sikret en positiv realavkastning på bankinnskudd og stimulerte sparingen. Når valu­ takursen kom nærmere sitt likevektsnivå, ansporet den høye renteavkastningen til innstrømning av utenlandsk kapital. Med friere varestrømmer så vel som friere kapitalbevegelser hadde landet gått over til en utadvendt strategi. Vi skal i dette kapitlet først vise hvordan UNCTAD2 allerede ved organisasjonens opprettelse i 1964 betonet problemene med importsubstitu­ sjon og la vekten på eksport, bl.a. gjennom kravet om generelle tollprefe­ ranser på i-landenes markeder. Dernest ser vi nærmere på momenter som favoriserer en eksportbasert strategi. (Mange av dem er ganske enkelt argumenter som taler for at importsubstitusjon er mindre velegnet.) I tredje og siste del belyses sammenhengen mellom vekst i eksport og økonomisk vekst (målt ved BNP) for en del u-land. Økonometriske analyser viser en klar positiv samvariasjon mellom disse to variablene. Vi ser også på noen tall som belyser utviklingen av u-landenes eksport av industrivarer fra

93

1960, og drøfter for hva slags varer det er rimelig å tenke seg at u-landene i fremtiden vil kunne få komparative fortrinn.

UNCTAD om betydningen av eksport Allerede i 1964 under UNCTAD I i Geneve trakk organisasjonens general­ sekretær, professor Raul Prebisch, frem begrensningene ved importsubsti­ tusjon. «The relative smallness of national markets, in addition to other adverse factors, has often made the cost of industries excessive and necessitated recourse to very high protective tariffs; the latter in turn has had unfavourable effects on the industrial structure because it has encouraged the establishment of small uneconomical plants, weakened the incentive to introduce modem techniques, and slowed down the rise in productivity....

A more rational policy would have given priority to import substitution in respect of goods which could be produced under more favourable conditions than others, not only consumer goods, as has generally been the case, but also raw materials and intermediate Capital goods........

Finally, excessive protectionism has generally insulated national markets from extemal competition, weakening and even destroying incentive necessary for improving the quality of output and lowering costs under the private-enterprise system. It has thus tended to stifle the initiative of enterprise as regards both the intemal market and exports.»3 For Prebisch var løsningen på dette problemet at i-landene gir u-landene preferanse ved import av industrivarer4. Det såkalte generelle tollpreferansesystem er basert på at tollmurene u-landene møter for sin ferdigvare-eksport til i-landene skal være lavere enn tollmurene mellom i-landene. To prinsipper ligger til grunn for systemet, at preferansene skal være generelle, dvs. omfatte alle u-land uten diskriminering, og at de skal gis uten noen gjenytelse fra u-landene. Forslaget om generelle tollpreferanser kan ses som en utvidelse av «infant industry»-argumentet for toll. Det er imidlertid en avgjørende forskjell. Ved oppfostringstoll i u-landet bærer landets innbyggere - kon­ sumentene - kostnadene ved å gi en næring (en tidsbegrenset) beskyttelse. Tollsatsen reduserer konkurransen og muliggjør en høyere pris for innen­ landske produsenter. Ved generelle tollpreferanser for u-land derimot er det i-landet som bærer oppfostringskostnadene; ved å redusere tollen for import fra u-land, gjeme ta den helt vekk, taper staten inntekter uten at prisen til forbrukerne går tilsvarende ned. Dersom oppfostringen er vellykket og preferanseordningen tas vekk - i mange tilfelle hvor tollpreferanser er gitt 94

er det satt en tidsbegrensning på 10 år - kan resultatet bli fordelaktig også for i-landene; u-landenes eksportprodukter blir billigere enn om de skulle produseres i i-land. Imidlertid ville i-landene (selvsagt) komme bedre ut av det om de slapp å betale for beskyttelsen under oppfostringsperioden. I tillegg til at preferanseordningen innebærer at kostnadene ved oppfost­ ring bæres av i-landene, krever økt import fra u-land omstillinger i i-landenes egen produksjonsstruktur. I motstanden mot slike omstillinger har arbeidstakere og arbeidsgivere i importkonkurrerende næringer funnet hverandre. Men den gruppen som blir mest skadelidende ved at billige importvarer utestenges, forbrukerne, har ikke vist tilsvarende engasjement i debatten. Etter at tanken om generell tollpreferanse ble tatt opp på UNCTAD I i 1964, lyktes man på UNCTAD II 4 år senere å vedta en resolusjon om iverksettelse av ordningen. I 1971 ble så et system med generelle tollpre­ feranser overfor u-land innført i EF og tre måneder senere i Norge, mens USA, som under forhandlingene viste stor motvilje mot et system som brøt med bestevilkårsprinsippet5 i GATT, iverksatte generelle tollpreferanser først i 1976. Mens u-landene hadde håpet på et omfattende system med generelle tollreduksjoner, var resultatet et beskjedent program, fullt av begrensninger (Yeates 1979). Viktige produkter som tekstiler, sko og bearbeidede jord­ bruksvarer er holdt utenfor. Videre er tollpreferanser gitt både for et begrenset tidsrom, 10 år for de fleste varer, og for en begrenset mengde. Ved avskipning fra u-land kan det være usikkerhet om varene vil bli belagt med toll; det er avhengig av om kvoten er fylt. Effektive mengdebegrensninger omfatter omtrent ni tiendedeler av preferansehandelen (Meier 1976, s. 770). Dette betyr at de som får anledning til å eksportere under preferanseordningen, har gode muligheter for økt fortjeneste. Men med mengdebegrensninger uteblir stimulansen til økt produksjon og sysselset­ ting i u-landene. Enkelte u-land er holdt utenfor preferansene eller har særlig begrenset preferanse, som Hong Kong ved eksport til Japan, og Taiwan ved eksport til EF og Norge. Til sist, regler om opprinnelsesland gjør at mange varer elimineres fra preferanselisten, f. eks. eksport av radioer til EF der u-landet selv ikke har produsert transistorene. Selv om nærmere 11 prosent av u-landenes eksport til i-land går inn under preferanseordningen6, kan bare en meget beskjeden del, anslagsvis én til to prosent av samlet eksport, ses som et direkte resultat av systemet med «generelle» (som vi nå kan skrive i gåseøyne) tollpreferanser. En annen ordning for bedre tollbehandling av industrivarer enn bestevil­ kårsprinsippet skulle tilsi, er basert på import av ferdigvarene der råvarene eller halvfabrikata er produsert i importlandet («offshore assembly»). For varer som kan produseres med relativt enkel teknologi og hvor transport­ kostnadene ikke er for store, ligger forholdene vel til rette for å utnytte

95

denne muligheten. Et eksempel på slik handel er USAs eksport av stoffer til Mexico, etterfulgt av import av ferdig sydde konfeksjonsvarer7. Anvendel­ sen av «offshore assembly»-reglene innebærer at bare bearbeidelsesverdien i Mexico tollbelegges og ikke de ferdige plagg. Dette betyr at den nominelle tollsatsen også uttrykker den effektive tollen. For enkelte land har «offshore assembly» vært av meget stor betydning. Således var 22 prosent av USAs import av industriprodukter fra u-land i 1972 basert på slik komponentsammensetning. Mexico sto for 43 prosent av dette, mens Korea, Hong Kong, Taiwan og Singapore tilsammen hadde omtrent 50 prosent (Finger 1975, s. 366). I perioden 1966-1972 vokste denne importen til USA med hele 60 prosent pr. år. Også i Europa har regler om «offshore assembly» vært av betydning. 10 prosent av Vest-Tysklands import av industrivarer fra u-land var i 1972 «offshore assembly»; og den årlige vekstrate for slik import var på 36 prosent i perioden 1966-1972. Sammenlignet med systemet med generelle tollpreferanser synes «off­ shore assembly» ikke å ha hatt noen mindre betydning, målt etter virk­ ningen på u-landenes eksport. Videre har denne ordningen den fordelen at begrensning i kvantum ikke er anvendt. Imidlertid er reglene om «offshore assembly» bare blitt utnyttet av noen få og relativt godt utviklede u-land. Noen hjertesak for UNCTAD har «offshore assembly» reglene ikke vært. UNCTADs anstrengelser for å øke u-landenes eksport av industripro­ dukter har hovedsakelig tatt sikte på å bedre adgangen til i-landenes markeder. En vellykket eksportstrategi vil imidlertid også kreve interne omstillinger i u-landene slik at forholdene blir lagt til rette for eksportpro­ duksjon. Koreas eksempel fra 1964—65 innebar en slik intern omlegning; produksjon for eksport ble mer lønnsom da handelshindringene ble redusert og valutaen devaluert. Videre kan det hevdes at u-landene for ensidig har satset på tollpreferan­ ser på i-landenes markeder fremfor gjensidig nedtrapping av tollsatsene8. Imidlertid kan generelle og gjensidige tollreduksjoner være å foretrekke fremfor preferanseordninger. Dette skyldes at generelle tollreduksjoner i motsetning til preferanseordninger er permanente og ikke innebærer noen kvotebegrensning. Dessuten kan ikke generelle tollreduksjoner oppheves på kort varsel som tilfellet er med preferanseordninger.

Eksport og økonomisk vekst: Litt teori I kapittel 7 tok vi for oss noen elementer i teorien for internasjonal handel. Vi skal her se nærmere på eksportbasert vekst, og sammenhengen mellom en slik strategi og en strategi basert på importsubstitusjon. En implisitt antakelse i hele dette kapitlet er at u-landet selv star for produksjonen, 96

bildet kan fortone seg noe anderledes når multinasjonale selskaper har en dominerende plass. Dette er emnet for tolvte kapittel. Fordelene med en strategi basert på eksport fremfor importsubstitusjon, kan sammenfattes i to punkter; begrensningen ved det innenlandske marke­ det forsvinner og uheldige vridninger pga. skatter/subsidier er mindre utpreget.

Markedet Internasjonal konkurransedyktighet betyr at Adam Smiths problem, nemlig at «the smallness of the market» begrenser spesialiseringen og dermed veksten i produktivitet, overvinnes. Dette gir mulighet til utvikling av stordriftsfordeler og bedre kapasitetsutnyttelse av faste anlegg. Imidlertid vil handelshindringer i i-land - dvs. det motsatte av preferanser - kunne redusere fordelene ved spesialisering. Innføring av nye restriksjoner - «new protectionism» som professor Balassa (1978) kaller det - kan gjøre eks­ portnæringer i alle land mer sårbare.

Vridninger Som overdreven importsubstitusjon kan resultere i en mindre heldig pro­ duksjonsstruktur, kan også overdreven subsidiering av eksport gjøre det. I fravær av monopol vil et fritt marked, korrigert for eventuelle eksterne effekter ved passende subsidier/avgifter, gi den beste produksjonsstruktu­ ren9. Ettersom støtte til eksportnæringer i u-land mer er basert på generelle virkemidler, mens selektive virkemidler anvendes i større grad ved støtte til importkonkurrerende bedrifter, er sjansene for vridninger bort fra frikon­ kurranse priser mindre ved stimulans til eksport. Spesielt vil vridninger til jordbrukets ugunst kunne bli mindre når det oppmuntres til eksport. En mer likevektig valutakurs gir jordbrukseksportørene bedre fortjeneste. Flukten fra landsbygda blir mindre og problemet med arbeidsledighet i byene reduseres. Problemet i Lewis-modellen (kfr. kapittel 2) der vekst i den moderne sektor kunne resultere i at bytteforholdet mellom industri- og matvarer endrer seg til industrivarenes ugunst i mangel av salg av industrivarer til utlandet, trenger ikke gjøre seg gjeldende om landet kan importere mat og betale med eksport av industriprodukter. I sin tur betyr dette at arbeidsløn­ ningene, målt i industrivarer, ikke trenger stige raskere enn veksten i produktiviteten. Dermed bevares konkurranseevnen i industriproduksjon.

U-landsøk. - 7

97

Sammenhengen mellom importsubstitusjon og eksportbasert vekst Professor Gustav Ranis (1973) ser sammenhengen mellom importsubstitu­ sjon og eksportbasert vekst i relasjon til begrepene entreprenør og teknolo­ gi. I første fase etter uavhengighet benytter u-landet en importsubstitusjonsstrategi for å fremme entreprenørtalentet i befolkningen, og for å «lære» industrialisering (nærmest etter «prøve og feile-metoden»). Resultatet er en høy kapitalkoeffisient, dvs. kapitalen brukes lite effektivt idet mye kapital trengs for fremstilling av en viss produksjonsmengde. I fase nummer to liberaliseres handelen og eksporten stimuleres. Øko­ nomien skifter fra et vekstmønster basert på naturressurser til et basert på menneskelige ressurser. Kapitalen utnyttes bedre og kapitalkoeffisienten synker. De økonomiske aktørene blir mer oppmerksomme på endrede produksjonsmuligheter, og markedsprisene gjenspeiler bedre den relative knappheten på godene. Om myndighetene begrenser markedsinngrepene, blir produksjonen effektiv. I Ranis’ fremstilling vil overskuddet på arbeids­ kraft gradvis forsvinne idet passende arbeidsintensiv teknologi tas i bruk. Kapitalen, den knappe faktor, blir bedre utnyttet.

Eksport og økonomisk vekst: Litt empiri Økonomisk teori konkluderer med at et land som utnytter mulighetene i internasjonalt varebytte, har alle sjanser til å oppnå større økonomisk vekst. Vi skal i dette avsnittet redegjøre for et forsøk av professor Balassa på å teste hvorvidt den faktiske utviklingen gjenspeiler teorien. Dernest ser vi på hvordan råvareandelen i u-landenes eksport har utviklet seg. Til sist stilles spørsmålet om hva slags industriprodukter u-land har best sjanse til å lykkes med på eksportmarkedene.

Handel og vekst For hvert av 11 u-land10 regnet Balassa ut gjennomsnittlig eksport/BNPbrøk for perioden 1960-1973 samt veksten i bruttonasjonalprodukt. Den første variabelen er et mål på graden av eksportorientering for landet, mens den andre variabelen er det tradisjonelle mål på økonomisk vekst. Enkel korrelasjon viser en samvariasjon på 0,70 for de 11 observasjonene av de to variable. Resultatet motsier således ikke a priori forventninger; eksport­ orientert strategi går sammen med raskere økonomisk vekst11. Åpenbart er det flere forhold enn eksport som bestemmer et lands økonomiske vekst. Balassa søker å ta hensyn til to slike, investeringer og vekst i arbeidskraft. I en enkel regresjonsanalyse finner han at 58 prosent

98

av 10 av (de 11) landenes12 variasjon i økonomisk vekst lar seg forklare ved forskjeller i veksten av innsatsfaktorene arbeid og kapital. Om vekst i eksport legges til, som en tredje forklaringsvariabel, øker den multiple korrelasjonskoeffisient til 78 prosent. Økende eksport går sammen med større økonomisk vekst13. Balassa noterer også at den marginale kapitalkoeffisient14 for perioden 1960-1973 er svært forskjellig for landene. På den ene ytterkant befinner Singapore og Korea seg med henholdsvis 1,76 og 2,10. På den annen finner vi Chile og India med henholdsvis 5,49 og 5,72. Dette betyr at mens en økning i bruttonasjonalprodukt på 100 dollar krevde omlag 200 dollar i investeringer i typisk eksportorienterte land som Korea og Singapore, var tilsvarende investeringsbehov godt over 500 dollar i mer innadvendte økonomier som Chile og India. Denne observasjonen underbygger Ranis’ (1973) argument om at kapitalen blir bedre utnyttet etter hvert som importsubstitusjon viker plassen for eksportrettet vekst.

Råvare-andelen Yeates (1979, s. 60) har tatt for seg u-landenes eksport av 21 varegrup­ per til 8 i-land og ordnet produktene innen hver gruppe etter foredlingsgrad; trinn I er råvarer, trinn II halvfabrikata og trinn III ferdigvarer15. På ti år ble dollarverdien av den samlede u-landseksport av disse varene mer enn tredoblet; til 22 milliarder dollar i 1974. Samtidig skjedde det en forskyv­ ning fra trinn I til II og III. Selv med en reduksjon i råvareandelen fra 67 til 54 prosent forblir imidlertid eksporten råvareorientert16. Denne utviklingen kan beskrives på en noe annen måte; u-landenes andel av den internasjonale råvare-eksporten er fallende, mens deres andel i ferdigvare-eksport er svakt stigende. Totalandelen for u-land i handel er synkende. Tabell 5 gir et nøyere bilde av hvor varestrømmene fra u-land tar veien17. Her er USA det største marked, mens Japan har den raskeste vekst i u-landsimport. Nærmere undersøkelse av de enkelte varegrupper viser at det er særlig for lærvarer, vegetabilske oljer, klær, sisal og aluminium at en økende grad av bearbeidelse finner sted innen u-landene. At u-landene som gruppe ser ut til gradvis å bevege seg i retning av ferdigvare-eksport, bør ikke forlede en til å tro at dette er hvert enkelt u-lands erfaring. Det er snarere snakk om en meget sterk økning i eksporten av ferdigvarer fra en håndfull land som på et tidlig tidspunkt la opp til eksportbasert vekst. Således økte Taiwan, Korea og Singapore sin andel av u-landenes ferdigvare-eksport fra 2,7 prosent i 1960 til hele 32,7 prosent i 1973 (Balassa 1978, s. 413). Samtidig falt andelen til India - et land som i denne perioden holdt fast på beskyttelsen av innenlandsk industri - fra 24,6 prosent i 1960 til 6,6 prosent i 1973. 99

Tabell 5. U-lands eksport til noen i-land.

Importland

Danmark Frankrike Vest-Tyskland Japan Sverige Sovjet* Storbritannia USA Total**

Verdi av import fra u-land, i millioner dollar

Prosentvis endring

1964

1974

55 982 145 171 134 — 516 170

196 542 615 742 348 692 712 819

259 159 216 390 160 — 79 214

23 666

230

1 1

1 2

7 171

2 3 5

1 2 6

* Mangler data ** Eksklusive Sovjet Kilde: Yeates (1979, s. 55)

Eksport av industriprodukter U-landenes eksport har gradvis gått over fra råvarer til mer bearbeidede produkter. Nå utgjør ferdigvarer 26 prosent av eksporten (eksklusive olje). Denne prosentsatsen er anslått å stige til 43 i 1985 (Tuong & Yeates, 1978, s. 2). En slik utvikling betyr at produksjonen i i-landene må legges om så det skapes rom for en økning i importen fra u-land. For i- så vel som for u-land blir det derfor nyttig å forsøke å danne seg et bilde av hvilke produkter u-landene har og kan forventes å få komparative fortrinn i. Tuong & Yeates (1978) tar utgangspunkt i den statiske Heckscher-Ohlinteori for internasjonal handel som sier at et land vil eksportere varer som i produksjon krever relativt mye av den relativt rikelige produksjonsfaktoren. U-land kan da forventes å eksportere arbeidsintensive produkter. Som mål på arbeidsintensitet anvendes bearbeidelsesverdi i forhold til bruk av arbeidskraft18. Et lavt tall betyr stor arbeidsintensitet - mange arbeidstimer medgår til fremstilling av en viss produksjonsmengde. Pro­ dukter med indeks for bearbeidelsesverdi i forhold til medgått arbeidstid under 100 benevnes arbeidsintensive. Tuong & Yeates foretar deretter to sett av beregninger. Først sammenlig­ nes eksportutviklingen av arbeidsintensive industrivarer fra u-land med 100

eksporten av de mindre arbeidsintensive varene. Resultatet er klart; til tross for i-landenes økende bruk av handelshindringer mot import av arbeidsin­ tensive produkter fra u-land er det her u-landene gjør det best. I perioden 1965-1975 steg OECD-landenes import av slike varer fra u-land med i gjennomsnitt 17,7% pr. år. U-landenes andel av den samlede OECD-importen av slike varer gikk opp fra 7,8% til 12,2%. For mindre arbeidsinten­ sive produkter steg OECD-importen langsommere, og u-landenes andel sank. Dernest tar UNCTAD-økonomene Tuong & Yeates for seg 25 arbeids­ intensive vareslag og sammenholder arbeidsintensitet med importandel. De finner en signifikant samvariasjon, dvs. jo mer arbeidsintensivt produkt desto større importandel i OECD-landene er det sannsynlig at u-landene har. Med bakgrunn i disse to resultatene blir det rimelig å konkludere at graden av arbeidsintensitet i produksjonen av en vare gir nyttig pekepinn om u-landenes eksportmuligheter. I en etterfølgende studie søker Tuong & Yeates (1978a) å gå videre; de vil si noe om den sannsynlige eksportutviklingen for u-land i 1980-årene. Mens arbeidsintensive produkter fra u-land som tekstil, konfeksjon, skotøy, skurtømmer, finér, kork og møbler, glass og stentøy har fått økende innpass på i-landenes markeder de senere år, er det rimelig å regne med at semi-industrialiserte land som Hong Kong, Singapore, Taiwan, Korea og Brasil vil bedre sin konkurranseevne i produkter som i mindre utstrekning er basert på billig arbeidskraft. Det betyr økt konkurranse i omsetningen av bl.a. enklere maskiner, radioer, elektrisk utstyr, husholdningsutstyr, sportsartikler, metaller og enkle stålprodukter. To forhold kan komme til å prege utviklingen av u-landenes eksport i 1980-årene. For det første vil mange av de nye produktene være metaller eller produsert av metaller. For det andre forventer Tuong & Yeates at eksportgjennombruddet på i-landenes marked kan skje omtrent samtidig for mange av produktene. Dette kan resultere i forsterket proteksjonisme i i-landene; allerede i dag plages stålindustrien i EF og USA av overkapasitet og man forsøker å fordele markedet blant eksisterende produsenter. Om det likevel lykkes å opprettholde systemet med frihandel slik det er i dag, er det rimelig å forvente at «nye» u-land overtar eksporten av de mest arbeidsintensive produktene etter hvert som de semi-industrialiserte beveger seg i mer kapitalintensiv retning. For de rike landene betyr dette støtte til interne omstillinger og utvikling av nye produkter som krever innsats i forskning og utvikling.

11. Samarbeid mellom u-land

U-landenes utenriksøkonomi er i stor grad orientert mot i-landene. Sam­ handelen u-landene imellom er beskjeden, bare 20 prosent av samlet u-lands eksport i 1973 gikk til andre u-land. For i-landene utgjorde den innbyrdes handel hele 76 prosent. Denne strukturen i u-landenes handel er historisk betinget. Både trans­ port- og bankvesen utviklet i kolonitiden tok sikte på nær samhandel med «moderlandet». Eksempelvis har dette resultert i et handelsmønster der fransktalende land i Afrika fremdeles har hovedtyngden av sin utenrikshan­ del med Frankrike mens engelsktalende land har Storbritannia som viktigste marked. Oppgjørsvaluta er franc og pund respektive. For land i LatinAmerika er den politiske bindingen til USA sterk, og dette påvirker handelsmønsteret. Et annet forhold som ytterligere har begrenset handelen u-landene imel­ lom, er de mange lands forsøk på industrialisering gjennom importsubstitu­ sjon. Snarere enn å produsere et begrenset antall varer med sikte på eksport, har det enkelte u-land ved intern produksjon søkt å dekke så meget som mulig av egne behov. Dette har redusert handelen mellom land på samme utviklingsnivå. Den handelsmessige bindingen til i-land kan være uheldig både økono­ misk og politisk. I dette kapitlet skal vi analysere noen muligheter for utvidet samarbeid mellom u-land. Først studerer vi virkningene av å etablere en tollunion. For å få et fullstendig bilde må de statiske virk­ ningene som økonomisk teori er best egnet til å si noe om, kompletteres med andre vurderinger. Problemet med å fordele fordeler og ulemper en tollunion innebærer, krever politisk vilje og styrke for at et slikt samarbeid skal bli vellykket. Dernest analyseres OPECs suksess med en firedobling av oljeprisene i 1973-74, og mulighetene for tilsvarende karteller i andre råvarer vurderes. Til sist ser vi på mer ad hoc-pregede samarbeidsformer mellom u-land.

Komparativ statikk om tollunioner Morton & Tulloch (1977, s. 305-308) gir en oversikt over 11 viktige 103

handelsavtaler mellom u-land. Disse avtalene, som alle ble inngått mellom 1960 og 1975, er regionalt preget; 4 av dem er blant land i Sør-Amerika, 5 har afrikanske land som deltakere, 1 er i Midt-Østen og 1 er i Asia. 9 av avtalene innebærer en tollunion, eller tar sikte på å utvikle seg til en slik. Både frihandelsområde og tollunion innebærer at toll på varestrømmer mellom de samarbeidende land tas vekk. Tollunionen adskiller seg fra frihandelsområdet ved å kreve felles tollsatser utad. Således blir en toll­ union et nærmere eller mer forpliktende samarbeid enn et frihandelsom­ råde. Om produksjonsfaktorene i en tollunion fritt kan bevege seg over landegrensene, har vi et fellesmarked.1

Teori Vi tar utgangspunkt i tradisjonell nyklassisk økonomisk teori og antar at hvert land har en gitt faktorutrustning (av arbeid og kapital), det er full faktorutnyttelse i hvert land, fri faktormobilitet innen hvert land (men ikke mellom land), perfekt konkurranse og fravær av stordriftsfordeler. Videre antar vi at utbredt bruk av toll er det eneste hinder for optimal ressursut­ nyttelse innen hvert land. Opprettelsen av en tollunion vil medføre friere handel mellom de deltakende land, men med bibehold av en tollbarriere utad. Spørsmålet vi stiller oss er: Under hvilke betingelser vil land kunne ha fordel av å opprette en tollunion? I en komparativ statisk analyse2 må vi da undersøke når tollunionen leder til at effektive produsenter innen unionen øker sin produksjon og eksport («trade creation»), og når den leder til at effektive produsenter utenfor unionen mister marked som overtas av mindre effektive produsenter innen unionen («trade diversion»). Sagt på annen måte, ved «trade creation» vil ineffektive innenlandske produsenter av varer tape salg til mer effektive produsenter i andre land i tollunionen; dvs. innenlandsk produksjon erstattes av import. «Trade diversion» finner sted når et land skifter utenlandsk leverandør av varen, fra en effektiv produsent utenfor unionen til en mindre effektiv innenfor; dvs. innenlandsk produksjon påvirkes ikke, det er bare snakk om ny handelspartner. Under antakelsen om kontinuerlig full sysselsetting (hvilket forutsetter stor grad av mobilitet på arbeidsmarkedet), leder «trade creation» til mer effektiv produksjon og landet får økt den samlede tilgangen på varer og tjenester, mens «trade diversion», som resulterer i at mindre effektive produsenter øker salget, reduserer tilgangen på materielle goder. For de deltakende land peker følgende forhold i retning av at en tollunion vil være gunstig3:

a) Når tollsatsene mellom partnerne var høy før avtalen ble inngått. b) Når partnerne produserer samme type varer, men til forskjellige relative priser. 104

c) Når partnerne på forhånd har mye av sin handel med hverandre. d) Når tollsatsene for land som blir utenfor var lav før tollunionen ble opprettet, og den nye felles tollsatsen utad representerer en ytterligere reduksjon. De to første punktene resulterer i at handelen mellom partnerne øker sterkt; de to siste at handelen med land utenfor tollunionen reduseres lite. La oss se nærmere på hvert av punktene. Med høy tollsats mellom partnerne før avtalen (a) blir det stor prisvirk­ ning når tollen forsvinner. Ineffektive innenlandske produsenter må da gi tapt overfor utenlandske. Produksjonsfaktorer frigjøres til anvendelse i mer produktiv virksomhet, nemlig der landet nå, til det nye sett av relative priser, har komparativt fortrinn. Når to land har sterkt sprikende bytteforhold mellom varer (b), kan dette skyldes forskjellig relativ faktorutrustning. At de produserer stort sett de samme varene, tyder på relativt likt inntektsnivå pr. innbygger. Med fri handel blir bytteforholdet mellom varene det samme. Mulighetene for spesialisering og økt total produksjon synes bedre dess større forskjellene i relative priser i ly av tollmurene var. Med på forhånd stor handel blant samarbeidspartnerne (c) får punktene a) og b) mye å virke på, samtidig som mulighetene for «trade di vers ion» er små - det er jo en begrenset produksjonsmengde som kan overføres fra tredje land (utenfor tollunionen) til land innen tollunionen. Lave tollsatser vis-å-vis land utenfor unionen (d) betyr at disse landenes konkurranseevne sammenlignet med samarbeidende lands ikke blir så forskjellig fra den optimale fri konkurranse-løsningen. Med en ytterligere reduksjon i den felles ytre tollsats beveger systemet seg nærmere fullstendig fri konkurranse, og mulighetene for uheldig «trade diversion» reduseres.

Tollunion for u-land Den teoretiske gjennomgangen sett i relasjon til u-landenes situasjon gir grunnlag for noen refleksjoner. U-landenes nominelle tollsatser er gjeme høye, mellom 20 og 200 prosent er ikke uvanlig4. Ved en tollunion mellom u-land som har ganske lik produksjonsstruktur, legges forholdene til rette for betydelig «trade creation». Imidlertid er handelen u-landene imellom liten (20 prosent av samlet u-lands eksport går til andre u-land). Om den eksterne tollmur blir høy, kan resultatet av å opprette en tollunion bli omfattende «trade diversion». Dette skaper problemer. Et u-land som tidligere importerte en vare til dets internasjonale pris og ved høy tollsats både hevet prisen og ga statskassen inntekter, vil nå kunne risikere at varen importeres fra et land innen tollunionen, til en pris som kanskje bare er ubetydelig lavere enn den 105

tidligere fortollete pris. Det betyr at statens tollinntekter bortfaller uten at konsumentene får varen til merkbart lavere pris. For denne varens ved­ kommende fortoner virkningen av en tollunion seg lite gunstig for import­ landet. I en totalvurdering for landet er det spørsmål om økt produksjon og eksport av andre varer er tilstrekkelig stor til å gi en positiv nettoeffekt. En tollunion kan ses som en måte å utvide markedet på og kan bedre mulighetene for en strategi basert på importsubstitusjon. Med høy ytre tollmur gis oppfostringsindustrier beskyttelse. Med flere mennesker innen­ for tollmurene er det flere til å bære kostnadene ved beskyttelse. Sagt på annen måte, om en industribedrift etableres i land I, er også forbrukerne i land II med på å bære oppfostringskostnadene når I og II danner tollunion. Land II må redusere importen fra den mer effektive produsent i tredjeland til fordel for den mindre effektive men beskyttede produsent i land I. Det er tenkelig at en tollunion vil være gunstig for noen av de deltakende land, mens andre vil tape på det. Summert over alle land er det sannsynlig med nettogevinst5. Spørsmålet blir da om det er mulig å bli enige om en metode for omfordeling som gir alle land andel i nettogevinsten. Slik internasjonal omfordeling er alltid vanskelig; ethvert land - og særlig u-land - har alltid uløste oppgaver som landets innbyggere mener fortjener høy prioritet. Å overføre opptjent inntekt til nabolandet er politisk vanske­ lig-

Andre vurderinger av en tollunion Ved beregninger av de økonomiske virkningene for et land av å gå med i en tollunion, forbauses man lett av de beskjedne fordelene. For Storbritannia ble gevinsten ved tilslutning til EF regnet ut til maksimalt å bli 1 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (Johnson 1958). Argumentasjonen for inntre­ den i en tollunion må bygge på mer dynamiske og langsiktige vurderinger enn hva økonomiske analyser basert på komparativ statikk kan tilby. Et vesentlig utgangspunkt for slike vurderinger er at hjemmemarkedet utvides ved deltakelse i en tollunion. Med større marked blir det mulig å realisere stordriftsfordeler. Dette kan innebære ytterligere spesialisering og vekst i produktivitet. Om det innen tollunionen er økonomisk grunnlag for bare én eller et par bedrifter i en bransje, kan forhandlingene bli vanskelige; de fleste av partnerne vil kunne være interessert i at stålverket som skal dekke tollunio­ nens behov, blir lagt i deres land. Et annet utgangspunkt er mer politisk - en tollunion som resulterer i vellykket importsubstitusjon, reduserer avhengigheten av i-landene. Dette

106

kan resultere i bedret bytteforhold, både gjennom økt styrke i forhand­ lingene med i-land, og ved at en reduksjon i tilbudet av eksportvarer kan gi høyere pris på det internasjonale marked. Sammenfatningsvis kan vi si at det er vanskelig å kvantifisere virk­ ningene av en tollunion. Når man vurderer om en tollunion vil være hensiktsmessig, må man også ta i betraktning mulighetene for å oppnå stordriftsfordeler i produksjon samt bedret bytteforhold med omverdenen. Internt i en tollunion vil det lett oppstå spenninger (Vaitsos 1978); hvor skal industrielle nyetableringer finne sted og hvilke former for kompensa­ sjon er rimelige til de land som synes å ha de minste fordelene av en tollunion?

Bare OPEC eller flere råvarekarteller?6 Høsten 1973 klarte de oljeeksporterende lands organisasjon OPEC i løpet av kort tid å firedoble dollarprisen på råolje. Resultatet var at de 12 OPEC-landene i 1974 hadde et samlet overskudd på omkring 60 milliarder dollar. Et begrep om størrelsesordenen av dette tallet får man ved å sammenligne med den totale eksport fra i-land til u-land året før som var på 74 milliarder dollar. Oljeprisøkningen kom på et tidspunkt der i-landene (de markedsorien­ terte eller vestlige) befant seg på toppen av en mektig konjunkturbølge. OPECs aksjon medførte trolig at fallet nedover både ble dypere og av lengre varighet. Det bidro til å vanskeliggjøre et allerede problematisk valutasamarbeid; med et betalingsbalanseoverskudd på 60 milliarder dollar blant én gruppe land i verden må pr. definisjon andre land tilsammen ha tilsvarende underskudd. Men når de fleste andre land er lite villige til store underskudd (blant unntakene var Norge og USA), blir resultatet restriktiv handelspolitikk og dempet finanspolitikk som hemmer veksten i verdens­ økonomien. Den restriktive politikken ble også begrunnet ut fra ønsket om å dempe inflasjonen. Oljeprisforhøyelsen trakk med seg andre priser oppover og inflasjonstakten gikk opp i tosifret tall i mange land. OPECs hensikt var en forbedret relativ pris på olje. Men en slik relativ prisendring vil kunne stimulere veksten i det generelle prisnivå dersom de fleste priser i økono­ mien (i nominelle dollar eller kroner) er lite fleksible nedover. For mange u-land var virkningene av oljeprisøkningen meget alvorlig. Dette gjelder spesielt u-land som i hovedsak har basert sin økonomi på jordbruk, og som er meget beskjedent forspent med mineralressurser. I slike land måtte opptjent utenlandsk valuta som var tenkt anvendt til produktive investeringer, i stedet brukes til å betale den dyrere oljen. Med 107

den begrensede lånemuligheten de fattigste u-land har på de internasjonale kapitalmarkedene, ble tilpasningsprosessen vanskeligere enn for land som gjennom lån7 kunne strekke tilpasningen noe ut i tid. Den fra OPECs side sett vellykkede aksjon bidro til å redusere eksport­ mulighetene for andre u-land, både ved at i-landene ble opptatt med å begrense annen import pga. den høye oljeregningen, og fordi nedgangs­ konjunkturene i verden ble mer alvorlig, med tilhørende dempet økonomisk vekst. På noe lengre sikt kan det hevdes at en konsekvens av OPECs politikk har vært å forsterke eller kanskje innlede til en mer proteksjonistisk preget handelspolitikk i i-landene. Frykten for tilsvarende aksjoner blant andre råvareproduserende u-land har ledet til mindre villighet til videre liberalisering av handelen. Fordelene ved spesialisering og utnyttelse av komparative fortrinn må veies mot risikoen for ikke å få kjøpt essensielle råvarer og risikoen for hurtige og store endringer i relative priser, som betyr endringer i komparative fortrinn. Utviklingen av syntetiske substitutter til råvarer der nye karteller kan forventes å dukke opp, fikk også en stimulans gjennom erfaringen med olje. For et land eller en gruppe av land er hensikten med å holde tilbake fra markedet et visst kvantum av en vare at prisen skal bedres. Bruk av «commodity power» vil dermed kunne bedre produsentlandets bytteforhold. På noe lengre sikt kan et mål med kartellisering av råvarer være å foreta mer av videreforedlingen innen landet. Med høyere råvarepriser i eksport forbedres konkurranseevnen for innenlandske produsenter av ferdigvarer. En tredje årsak til kartellisering eller inngrep i råvaremarkedene er ønsket om å frata multinasjonale selskaper herredømme over landets ressurser. For at et kartell skal lykkes med å heve varens pris, kreves tre betingelser oppfylt; de samarbeidende land må ha en betydelig del av eksportmarkedet, varen må være meget uelastisk i etterspørsel og det må være knapt med nære substitutter til varen. Hvorvidt olje, i relasjon til disse betingelser, utgjør et enestående tilfelle, er det uenighet om. Bergsten (1974) hevder at det er store sjanser for nye råvarekarteller blant u-landene; «... new OPECs seem at least as likely as OPEC itself» (s. 40). Mens OPEC måtte bestå av 12 land for å kontrollere 80 prosent av handelen med olje, trengs bare 4 land for tilsvarende kontroll i kobber. Også for tinn, naturgummi, bauxitt og kaffe er det relativt få land som trenger å samarbeide for å oppnå stor andel av eksisterende eksport. Med i-landenes, og særlig USAs, stigende avhengighet av importerte råvarer ligger forholdene til rette for å utnytte markedsmakt gjennom etablering av karteller. Politisk motstand mot en reduksjon i tilbudt kvan­ tum med tilhørende prisøkning blir sannsynligvis mindre for andre råvarer enn for olje; andre råvarer har en mer beskjeden plass i verdenshandelen, og de økonomiske konsekvensene av høyere pris blir mindre. Andre er mindre optimistiske på u-landenes vegne (Mikesell 1974). Selv om en kortsiktig prisstigning på flere råvarer kunne være mulig gjennom

108

kartellisering, er det små sjanser for en varig forbedring av bytteforholdet. Tidligere erfaringer med bl.a. kakao og kaffe viser dette. Oljen er unik idet etterspørselen er svært uelastisk, også på mellomlang sikt. For andre råvarer betyr etablerte lagre, mulighetene for gjenvinning av metaller fra skrap, samt utvikling av substitutter, at produsentlandenes markedsmakt reduseres. Videre vil nære substitutter gjøre at f. eks. redusert produksjon av tinn i noen land oppveies av økt produksjon av aluminium i andre. Med mange sammenfallende anvendelsesområder uthules tinnprodusentenes potensielle kartellmakt. Om det dessuten er slik at tinnprodusentene har høye faste kostnader, kan det bli vanskelig å få til redusert produksjon om prisvirkningen først kommer etter en tid. Og en «forsinket» prisrespons kan sikres ved store lagre av tinn i konsumentlandene. Et hovedproblem ved samarbeid mellom u-land for å heve råvareprisene, er at i-landene kan sette i verk mottiltak. Med u-landenes synkende andel av verdenshandelen i råvarer, og med stigende behov for import av matvarer, bl.a. hvete fra USA, Canada og Australia, kan faren for gjen­ gjeldelse resultere i at så mange nye råvarekarteller kanskje ikke vil se dagens lys.

Mer begrensede former for samarbeid8 Ved felles opptreden under internasjonale forhandlinger er det mulig at u-landene som gruppe kan oppnå gode resultat. Dette gjelder både i forhandlingene om tollreduksjoner i regi av GATT, og i de mer omfattende forhandlingene UNCTAD er vertskap for. På samme måte som EF-landene synes å ha tjent på en felles opptreden i tollforhandlinger, kan u-landene stå seg på å samles om én strategi9. Andre handelspolitiske områder der u-landene kan høste fordeler av samarbeid, er ved felles innkjøp og ved samarbeid i eksport. Ved at u-landene representerer små markeder - den samlede importen til de 25 minst utviklede u-land i 1972 utgjorde omlag halvparten av norsk import dette året - blir forsendelsene ofte små og fraktkostnadene pr. enhet store. Når i tillegg det enkelte u-land mangler full informasjon om hvor i verden de kan kjøpe billigst og når befrakterne i i-land ofte har en monopolliknende stilling på transport til de enkelte u-land, synes det klart at et innkjøpsog befraktningssamarbeid ville gi u-landene bedre betingelser. For det enkelte u-land kan koordinering av innkjøp, f. eks. gjennom statlige innkjøpssentraler, også gi betydelige besparelser. Også i eksport er det gevinst å hente ved u-landssamarbeid. UNCTAD har foreslått et felles opplegg for informasjon om mulige eksportmarkeder. Videre utgjør kostnadene ved transport, markedsføring og distribusjon ofte over 70 prosent av varens pris over disk i i-land. Det betyr at u-landseks-

109

portøren sitter igjen med kanskje bare en fjerdepart av endelig salgspris. I hvilken grad leddene mellom produsent og forbruker er preget av monopo­ ler som medfører en ekstra fordyring av varen, finnes lite systematisk kunnskap om. Men det er ganske klart at den høye konsentrasjonen i markedsføringen av bl.a. bananer, kakao, kaffe og te gir mulighet for overdrevne marginer. Et samarbeid mellom u-land for å ta hånd om flere av disse funksjonene - dvs. følge varene flere skritt på veien mot endelig forbruker - kan vise seg lønnsomt. Overfor multinasjonale selskaper har Andean Group10 etablert en avtale som bl.a. går ut på at landene ikke skal konkurrere om utenlandsinvesteringer ved å binde seg til innkjøp av råvarer og kapitalutstyr fra bare ett land. Dessuten kreves 51 prosent lokale eierinteresser innen 15 år. Hensik­ ten er å forhindre at multinasjonale selskaper spiller de enkelte land ut mot hverandre, for dermed å oppnå urimelig gode betingelser. Etter å ha sett litt på områder der u-land kan høste fordeler av felles opptreden overfor i-land, skal vi til slutt vurdere mulighetene for samarbeid mellom u-land på områdene investering, teknologi og handel. U-land kan stå seg på en viss regional samordning av investeringer. Om økt handel u-landene imellom lykkes, kan stordriftsfordeler gjøre det nødvendig med en koordinert industrialisering, dvs. behovet for en regional investeringsplan melder seg. Regionale utviklingsbanker, som finnes både i Afrika, Asia og Latin-Amerika, ser det ofte som sin oppgave å forestå en slik koordinering av investeringene. Også med tanke på ikke å ødelegge hverandres markedsmuligheter i i-landene kan det være nyttig at u-landene foretar en samlet vurdering av investeringer innen de enkelte produksjonsgrener. Land som er på samme inntektsnivå og som har likeartede produksjons­ ressurser, vil ha mye å hente ved teknologisk samarbeid. For u-land ukritisk å ta det mest moderne i-land kan tilby, eller teknologi som etter hvert er foreldet i i-land, vil ofte være en dårligere løsning enn om egne ressurser søkes utnyttet. Ensartet ressursgrunnlag i mange u-land burde derfor tilsi at utveksling av teknologi kan være gunstig. Om u-land finner det vanskelig å få sin etter hvert økende produksjon av industrivarer avsatt på i-landenes markeder, men samtidig føler seg lite fristet til et så omfattende samarbeid som en tollunion, kan en gradvis tollreduksjon mellom u-land være et aktuelt alternativ; u-landene kan etablere tollpreferanser seg imellom. Som forholdene er i dag har u-landene ofte høy toll på handelen seg imellom, gjeme høyere enn tilsvarende satser overfor i-land. Når i tillegg transportsystemet vis-å-vis i-land er bedre utbygget og bankforbindelsene etablert, begrenses u-landenes handel inn­ byrdes, og spesielt den handelen som strekker seg ut over den regionale. En nedtrapping av handelshindringer u-landene imellom blir vanske­ liggjort ved manglende oversikt over disse hindringene. Mens i-landene i GATT har et klart bilde av eksisterende regler, og på det grunnlag 110

forhandler om generelle tollreduksjoner, er utgangspunktet for tollforhandlinger mellom u-land mer uklart. Når så forhandlingene gjeme er produkt for produkt, fremfor en generell tollnedsettelse, har resultatene av slike forhandlinger vært magre.

12. Direkte investeringer i u-land

Få spørsmål er gjenstand for en hissigere debatt i økonomi enn dette: Er utlendingers direkte investeringer i et land ønskelige? Motstandere av å tillate etablering av utenlandske selskaper, både i Norge og i u-land, ser faren i at disse selskapene gjeme har en monopolliknende posisjon som utnyttes for egen vinning, og at de tar minimalt hensyn til vertslandets ønsker. Politiske vurderinger kan også inngi skepsis til utenlandske inve­ steringer. Stormløpet på et fengsel i Iran, som et amerikansk multinasjonalt selskap satte i verk i februar 1979 for å fri ut to av sine ansatte, er et eksempel. Av større politisk betydning fikk vanskene utenlandske selskaper la i veien for Allendes Chile i begynnelsen av 1970-årene. Nasjonalisering av amerikanskeide kobbergruver i Chile resulterte i at amerikanske banker sa opp kreditt til Chile. Dette bidro til å forverre problemene i utenriksøkonomien, og skapte økt misnøye i befolkningen. Når USA kort etter juntaens maktovertakelse bevilget 680 millioner dollar i lån, og dessuten sørget for at Chile fikk låne 920 millioner dollar av internasjonale finansinstitusjoner (Verdensbanken, Det internasjonale pengefond og Interamerican Develop­ ment Bank), er det innlysende at flernasjonale selskaper kan ha betydelig innvirkning på et lands utenrikspolitikk1. På den annen side er det vanskelig å unngå å observere at land som har vist stor åpenhet overfor utenlandsk kapital2, som Sør-Korea, Taiwan og Mexico, er blant de mest fremgangsrike u-land, økonomisk sett. De har etter hvert fått betegnelsen semi-industrialiserte; fra å se på dem som tilbakestående land som kaller på hjelp, fremstår de nå som potensielle konkurrenter over et bredt spekter av industrivarer. Dette kapitlet har til hensikt å gi en mer nyansert analyse av direkte investeringer i u-land. Vi konsentrerer oss om økonomiske relasjoner; de ’ mer politisk betonte vurderinger ligger utenfor rammen av denne fremstil­ lingen3. Vi starter med en enkel statisk analyse av hva som skjer i en økonomi der mengden av realkapital stiger. Deretter analyseres multinasjonale sel­ skapers investeringer i u-land. Først ser vi på slike investeringer fra mottakerlandets side, deretter fra selskapets. Et indirekte, men kanskje lite påaktet problem i forbindelse med slike investeringer, er at u-landet må sørge for økt nettoeksport, om utenlandske investeringer skal forrentes i fremmed valuta. Av indirekte positive virkninger kan nevnes læreeffekter U-landsøk. - 8

113

både for arbeidskraften og for innenlandske produsenter. Et hovedproblem i forbindelse med vurdering av utlendingers direkte investeringer er oversikt over og kvantifisering av alle indirekte virkninger. Sett fra det flernasjonale selskapets4 side vil den politiske risiko ved utenlandsetablering ofte veie tyngre enn mindre variasjoner i skattereglene; de fleste vil være villige til å gi fra seg noe av et overskudd mot større sikkerhet for jevne leveranser og fortsatt eierposisjon. Mens man i den tradisjonelle analyse av handel og investeringer i utlandet tar utgangspunkt i den enkelte vare som produseres, har man i den senere tid rettet oppmerksomheten mot prosessene i produksjonen. Mange bedrifter har funnet det lønnsomt å la de mer arbeidskrevende komponente­ ne bli tilvirket i u-land. Etter å ha diskutert teori kommer turen til en kvantitativ vurdering av multinasjonale selskapers virksomhet i u-land. Dataproblemene er her store. Spesielt vanskelig er det å danne seg et bilde av virksomheten til selskaper som bare kjøper inn og som ikke har egen produksjon i u-land. Det lave anslaget over multinasjonale selskapers andel av industrivare-eksporten fra u-land har bl.a. sammenheng med at omsetning ved utenlandske innkjøpere ikke er med i dataene. Kapitlet avsluttes med en tabellarisk oppsummering. Hensikten er her å vise hvordan et faktisk forhold har både positive og negative sider, f. eks. vil noen se det som en ulempe at omsetning innen et vertikalt integrert selskap skjer uten bruk av markedsmekanismen, mens andre vil hevde at dette er en fordel.

Tradisjonell analyse5 I den enkle nyklassiske modell der fri konkurranse rår på alle markeder, vil produksjonsfaktorene få belønning etter grenseproduktivitet. I et land som mottar mer kapitalutstyr i form av utlendingers direkte investeringer, vil arbeidets grenseproduktivitet stige. Dette skyldes at det bak hver enkelt arbeider står mer kapital. Med høyere grenseproduktivitet stiger lønnen. Direkte investeringer blir således i arbeidstakernes interesse. For de allere­ de etablerte kapitaleierne er resultatet motsatt. Relativt større kapitalrikelighet reduserer kapitalens grenseproduktivitet, og kapitalens avkastning, eller renten, faller. En omfordeling av inntekt innen landet finner sted, fra kapital til arbeid. I denne analysen ble det implisitt antatt at mengden av arbeidskraft var konstant, eller at det i utgangspunktet eksisterte full sysselsetting. Med ledig arbeidskraft kan resultatet bli anderledes. Dersom det er nok av folk som søker arbeid ved det eksisterende lønnsnivå, behøver ikke ny kapital å by opp lønninger for å trekke til seg arbeidere. 114

I et u-land preget av arbeidsledighet vil derfor fordelingsvirkningene mellom arbeid og kapital internt i landet være minimale og innenlandske kapitaleiere kan ha mindre å frykte ved utlendingers etablering. Når mer kapital betyr flere arbeidsplasser, blir bidraget til landets bruttonasjonalprodukt betydelig; de arbeidsledige som trekkes inn i produk­ sjonen, har en samfunnsøkonomisk alternativkostnad nær null. Det betyr at hele lønnsutbetalingen kan ses som vekst i landets inntekt. Går vi utover denne enkle modellen og tillater andre produksjonsfaktorer enn arbeid og kapital, tar hensyn til at multinasjonale selskapers inntreden kan ha indirekte virkninger både i konsum og produksjon, samt at uten­ landsgjeld må nedbetales med eksportoverskudd, blir analysen mer nyansert og dermed mer realistisk.

Særpreg ved multinasjonale selskapers investeringer, sett fra u-landets side Det er minst tre fordeler et u-land kan oppnå ved å tillate investeringer av flernasjonale selskaper. Den første fordelen har sammenheng med det velkjente problem at kapitaloverføring til u-land kan begrenses av tilgangen på lønnsomme innenlandske prosjekter (Meier 1976, s. 253). I motsetning til finansinvesteringer innebærer en direkte investering at også teknisk og administrativ ekspertise så vel som nødvendige innsatsvarer i produksjon følger med. I tillegg til at det utenlandske selskapet tilfører kapital, vil det også stå for tilførselen av organisasjon. Organisasjon kan vi se som en tredje produksjonsfaktor; den skal sikre et best mulig samarbeid mellom de to grunnleggende produksjonsfaktorene arbeid og kapital. Dette betyr at ved direkte investeringer i u-land blir evnen til å absorbere kapital ingen begrensende faktor. En annen fordel for u-landet er av ekstern karakter - utenlandske investeringer kan gi en læreeffekt. Eksisterende bedrifter kan få idéer til bedre utnyttelse av produksjonsfaktorene gjennom den adferden som obser­ veres i det utenlandske selskapet. Videre kan arbeidskraft som får trening og opplæring i et utenlandsk selskap, senere ta arbeid i andre sektorer av økonomien, og der dra nytte av tidligere erfaringer. Fordel nummer tre skyldes ringvirkninger et investeringsprosjekt skaper. Det kan her være tale både om kontinuerlige leveranser til den løpende produksjon og om et mer variert sett av forbruksvarer i økonomien gjennom det multinasjonale selskaps produksjon for markedet i vertslandet. Disse tre fordelene kan imidlertid vurderes anderledes. La oss se på dem i tur og orden. For det første vil u-landets innbyggere bli fratatt muligheten til å lære

115

ved egne erfaringer når alt teknisk og administrativt arbeid ved et multina­ sjonalt selskaps investering utføres av utlendinger. Selv om slik læring er kostbar på kort sikt - det gir seg konkret utslag i at investeringer er mislykkede og minner oss om at ikke bare antall investerte kroner er betydningsfullt for et lands fremtidige produksjonskapasitet, men også hvor godt de er investert - kan en slik læring være en dyd av nødvendighet om evnen til å gjennomføre egne investeringsprosjekter skal utvikles. Om multinasjonale selskaper får fritt slag i en tidlig utviklingsfase, kan kon­ trollen over de gunstigste prosjekter gli ut av hendene på landets egne innbyggere. En nærliggende parallell i vårt land er satsingen på egen ekspertise i oljeutvinningen i Nordsjøen. Her er det rimelig å regne med at en del norske investeringer har vært mindre vellykkede. Men vi har lært. Og på sikt er tanken at med egen ekspertise blir vi bedre i stand til selv å styre utviklingen. Dessuten gir egen kompetanse et bedre utgangspunkt for forhandlinger med utenlandske selskaper - når man har skikkelig rede på hva det forhandles om, og motparten vet det, stiger mulighetene for en god avtale. Opplæringen av arbeidskraft som skjer i det flernasjonale selskapet, kan ha uheldige virkninger i arbeidsmarkedet. Om selskapet anvender en forholdsvis kapitalintensiv teknologi, betyr dette høy arbeidsproduktivitet. Lønnsnivået i den utenlandske bedriften kan da komme til å ligge godt over lønnsnivået i økonomien forøvrig. Om resultatet blir et press på andre lønninger og en vridning mot mer kapitalintensiv produksjon generelt, er dette klart uheldig i en økonomi preget av knapphet på kapital og stor arbeidsledighet. Et mer variert tilbud av varer på det innenlandske marked kan være en følge av et multinasjonalt selskaps investering. Umiddelbart synes dette fordelaktig. Her er imidlertid et problem: Om tilbudet av nye konsumvarer virker stimulerende på samlet forbruk, kan resultatet være at spareraten i økonomien faller. Dette demper den økonomiske veksten. Landet kan bli avhengig av en stadig innstrømning av utenlandsk kapital om et planlagt investeringsprogram skal holdes. Mens denne «demonstrasjonseffekt» i konsum kan begrense sparingen, er det mulig med en demonstrasjonseffekt i produksjon som stimulerer sparingen. Produksjonen i det multinasjonale selskap vil kunne avdekke nye investeringsmuligheter i landet, f. eks. for lønnsomme underleveranser6. I et land med et beskjedent utviklet banksystem kan sparing være betinget av de muligheter for direkte investeringer den enkelte ser. Om mulighetene forbedres ved inntreden av et utenlandsk selskap, kan spar­ ingen bli stimulert. Vi har nå sett på enkelte fordeler for et u-land ved å tillate multinasjonale selskaper å investere i landet. Hva som ved første øyekast fortonet seg gunstig, viste seg imidlertid å inneholde spiren til en uønsket utvikling. Vi 116

skal avslutte dette avsnittet med en kort diskusjon av et par komplikasjoner som følger i kjølvannet av flernasjonale selskapers investeringer. Den første komplikasjonen har sammenheng med forrentningen av den investerte kapital. Om en del av overskuddet i datterbedriften skal tilbake­ føres moderbedriften, betyr dette at u-landet må skaffe til veie utenlandsk valuta. Behovet for valuta vil øke om mange godt betalte utenlandske eksperter etterspør importerte varer og sender del av sin inntekt hjem,7 dvs. ut av u-landet. Dersom det utenlandske selskapet produserer for eksport, oppstår ikke dette valutaproblemet. Men om produksjonen er for innenlandsk anvendelse, og bare i beskjeden grad reduserer samlet importbehov, vil utstrømningen av utenlandsk valuta bety at u-landet på annet hold må fremme eksporten (eller redusere importen). Poenget er at det blir behov for en reallokering av ressursene. En devaluering kan da bli aktuelt. Dette vil ha en virkning på inntektsfordelingen som neppe kommer arbeiderne til gode, i hvert fall ikke på kort sikt. Om det er vanskelig å få til vekst i eksport, kan det i verste fall bli snakk om en dempning av aktivitetsnivået, for dermed å redusere importen. Dette vil bety økt arbeidsledighet. En annen komplikasjon er at internasjonale konjunkturbevegelser kan slå kraftig ut i en økonomi preget av utenlandsk eide datterselskaper. Om produksjonen i u-land utgjør et ledd i et vertikalt integrert konsern, vil svingninger i etterspørselen etter sluttproduktet raskt forplante seg nedover. I u-landet, hvor arbeidstakerne ofte står svakt, både pga. stor arbeidsledig­ het og ved at lovverket gir dem liten beskyttelse, kan variasjoner i antall sysselsatte være den mest hensiktsmessige måten for det utenlandske selskapet å møte svingninger i etterspørselen på. Til sammenligning vil vi i Norge normalt møte en konjunkturnedgang med lageroppbygging av eks­ portvarer, ved reduksjon i arbeidsproduktivitet eller ved mer kortsiktige opphold i produksjonen; anvendelse av oppsigelser kommer først på tale etter en langvarig nedgangsperiode. Det er vanskelig å gi et generelt svar på spørsmålet om hvorvidt en direkte investering av et utenlandsk flernasjonalt selskap økonomisk sett er gunstig for et u-land. I tillegg til de umiddelbare virkninger på produksjon og sysselsetting er det et sett av mer indirekte virkninger som må vurderes. Det vil være strid både om hva slags indirekte virkninger det bør tas hensyn til og hvordan de ulike virkninger skal måles. Når det i tillegg er politisk uenighet om hvordan en ønsket samfunnsøkonomisk utvikling ser ut, er det klart at spørsmålet om ønskeligheten av flernasjonale selskapers etablering i et land ikke har noe enkelt svar.

Vurderinger foretatt av det multinasjonale selskap ved direkte investering i u-land Risiki ved etablering i u-land To typer risiki er gjenstand for nærmere analyse i et flernasjonalt selskap som vurderer å etablere en produksjonsenhet i et u-land. Den første er risikoen for nasjonalisering til en pris som ligger under markedsverdien av anleggene. Forventet avkastning skal være høy om et selskap investerer i et land der sjansene for nasjonalisering vurderes som store. Enkelte i-land har etablert garantiordninger som reduserer selskapenes tap ved eventuell nasjonalisering (Meier 1976, s. 376-377). For ameri­ kanske selskaper kan slike tap fratrekkes i moderselskapets overskudd. Det betyr en «innebygget forsikring» på 48 prosent av tapet; med så meget vil nemlig skatten i USA bli redusert. Kindleberger (1978, s. 116) hevder at ytterligere forsikring av utenlandsinvesteringer i u-land er uheldig — en slik forsikring er med på å omdanne forretningsmessig uenighet til politisk strid. Multinasjonale selskaper er selv i stand til å vurdere sjansene for nasjonalisering. Om et u-land ser med skepsis på slike etableringer, og vurderer nasjonalisering eller andre tiltak, er det uheldig om et i-lands myndigheter, gjennom en statlig forsikringsordning, har stimulert til direkte investeringer i dette u-landet. U-landene selv må legge forholdene til rette for å få den type og det omfang av utenlandske investeringer de finner hensiktsmessig. Den annen type risiko har med forstyrrelser i leveransene å gjøre. Et land preget av streiker og uro på arbeidsmarkedet kan skape store problemer for et vertikalt integrert foretak; stopp i leveransene kan få virkninger for selskapets produksjon i andre land, hvor nødvendige innsatsvarer uteblir. For å redusere denne risikoen vil et flernasjonalt selskap gjeme ha tilsva­ rende produksjonsanlegg i flere land. Kostnadene ved en slik politikk, i form av økte transportutgifter og manglende utnyttelse av stordriftsfordeler, veies mot den større sikkerhet for å opprettholde et minimum av leveranser. I denne forbindelse er det verd å legge merke til at land som har trukket til seg mye utenlandsk kapital, gjeme har en stram politikk overfor fagbevegelsen. Nayyar (1978, s. 77) nevner bl.a. at i Sør-Korea finnes det en spesiell lov som forbyr arbeidskonflikter i utenlandsk eide bedrifter.

Økonomisk lønnsomhet Kapitalkostnadene for et multinasjonalt selskap vil kunne variere noe mellom land. I tillegg til at skattereglene er ulike, vil tilgang på lokal kapital variere. Et opplegg som ofte anvendes, er at Verdensbanken (gjennom sin International Finance Corporation) står for utbygging av

118

infrastruktur, mens det multinasjonale selskapet kan nøye seg med investe­ ringer i selve produksjonsanleggene. Hovedpoenget med de fleste multinasjonale selskapers industrietable­ ringer i u-land er å utnytte den lave pris på arbeidskraft. For produksjon av deler til kontormaskiner har Helleiner (1973, s. 45) for 1970 regnet ut forholdstallet mellom timebetalingen i USA og i fem u-land: Timefortjeneste i USA i forhold til timefortjeneste i u-land, ved pro­ duksjon av deler til kontormaskiner

Hong Kong Mexico Sør-Korea Singapore Taiwan

9,7 6,2 10,1 11,6 9,8

For landene i Sydøst-Asia er timelønnen omkring 1/10 av tilsvarende timelønn i USA, for Mexico 1/6. Lavere transportkostnader for leveranser til USA bidrar til å styrke Mexicos konkurranseevne. Forskjell i produktivitet gjør at forskjell i arbeidskostnader pr. produsert enhet er mindre enn forskjell i timebetaling. Imidlertid kan det være grunn til å forvente at med mer trening i industriell produksjon vil disse produkti­ vitetsforskjeller reduseres. En fortsatt nedgang i transportkostnader, samt bedring i telekommunikasjon og videreutvikling av EDB-baserte informa­ sjonssystemer peker i retning av at multinasjonale selskapers etableringer i u-land vil fortone seg økonomisk lønnsomme i overskuelig fremtid. En tredje faktor i lønnsomhetsberegninger ved investeringer i u-land er regelverket i internasjonal handel. Under påtrykk fra både fagbevegelse og arbeidsgivere i i-land, og også ut fra innenlandske distriktsmessige vurde­ ringer, har vi de senere år fått en vridning i retning av økt proteksjonisme8. Dette har i særlig grad rammet u-landenes eksport av arbeidsintensive industriprodukter. Et hovedkrav fra u-landenes side - et krav som vinner sympati og støtte hos de fleste økonomer - er at i-landene tillater en friere handel med slike produkter. Ved multinasjonale selskapers delproduksjon i u-land kan imidlertid dette problemet unngås. Det skyldes liberale regler for slike leveranser.

Det multinasjonale selskap og økonomisk teori Fra produktsyklus til prosessbestemt tilvirkning I 1966 hevdet professor Raymond Vemon ved Harvard University at fremveksten av multinasjonale selskaper og moderne teknologi har resultert i at innovasjoner og stordriftsfordeler ikke lenger kan henvises til fotnotene i lærebøker om internasjonal handel. Hans forsøk på å forklare utviklingen i den internasjonale handelen tok utgangspunkt i at de fleste produkter gjennomløper en noenlunde lik syklus. I innovasjonsfasen, som gjeme finner sted i USA der kjøpekraften er størst, er det stort behov for markedsnærhet. Produsenten må teste produk­ tet og foreta justeringer og tilpasninger. Høye arbeidskostnader blir av mindre betydning i denne fasen; selv med et beskjedent salgsvolum vil det være mulig med en monopolfortjeneste for innovatørbedrifter. I standardiseringsfasen reduseres behovet for fleksibilitet i produksjon og mulighetene åpnes for stordriftsfordeler ved masseproduksjon. Konkur­ ransen blir hardere, og selv om den enkelte produsent prøver å skille ut sitt produkt fra andres, er det sannsynlig at prisfølsomheten i etterspørselen stiger. Produksjonskostnadene blir av større betydning. I sluttfasen, når produktet er fullstendig standardisert og krever enkel og velkjent teknologi, egner det seg for produksjon i u-land. Lavere arbeids­ kostnader gir u-land et konkurransemessig fortrinn. Imidlertid er det et iøyenfallende problem ved denne «fasefremstillingen»; masseproduksjon basert på stordriftsfordeler er gjeme kapitalinten­ siv. Med den faktorsammensetning som preger de fleste u-land, blir slik produksjon mindre velegnet i u-land. Helleiner (1973) bringer disse tankene et skritt videre når han i stedet for å ta utgangspunkt i produkter ser på produksjonsprosesser. Stadiene i produksjonen av en vare kan rangeres etter graden av arbeidsintensitet. Prosessene som topper en slik liste, fortoner seg velegnet til plassering i u-land, der arbeidskostnadene er lave. Så lenge den endelige sammenset­ ning til ferdig vare finner sted i i-landet, vil det vanligvis ikke være noen diskriminerende handelshindringer for slik delproduksjon i u-landet9. Helleiner (1973), s. 31) har beregnet bearbeidingsverdien pr. ansatt i USA-eide produksjonsbedrifter i u-land til 2 700 dollar i 1967, mot 14 000 dollar i USA. Den lavere bearbeidingsverdi pr. ansatt i u-land er klart uttrykk for større arbeidsintensitet i produksjon. Utvikling av ny teknologi som er velegnet i u-land hvor overskuddet på arbeidskraft er stort, blir mindre nødvendig i første omgang. En identifise­ ring av arbeidsintensive prosesser som er av en slik natur at de lar seg utføre isolert, vil godt på vei sikre økte investeringer av flernasjonale selskaper i u-land.

120

Nærmere om komponenttilvirkning Med utgangspunkt i den relative faktorsammensetning i de ulike produk­ sjonsprosesser blir en vurdering av etablering i u-land bare et spesialtilfelle av det mer generelle spørsmål om lokalisering av de enkelte produksjons­ prosessene. Et artig poeng her er at en vesentlig antakelse i lærebokmodellen om internasjonal handel, nemlig at samme teknologi er tilgjengelig i de to land som handler med hverandre, nå blir realistisk. Det henger selvfølgelig sammen med at investor er den samme i begge land, nemlig det multina­ sjonale selskap. Når handel ses ut fra interne leveranser i vertikalt integrerte flernasjonale selskaper, mister «fasepregede» teorier mye av sin forklaringsevne. Det blir ikke behov for utvikling av noe hjemmemarked før eksport startes opp, som Linder (1961) har hevdet, eller noen standardisering av produktet før u-land kan komme i gang med produksjon, som Vemon (1966) hevdet. I elektronikkindustrien synes forholdet snarere å være at teknologiske endringer kommer så hurtig og nye produkter utvikles så raskt at det blir vanskelig å lage automatisk samlebåndproduksjon. I stedet anvendes ar­ beidsintensiv teknologi ved at de mest arbeidskrevende operasjonene utføres i u-land (Helleiner 1973, s. 43). Elektronikkindustrien er i dag den klart viktigste i anvendelsen av komponenttilvirkning. Men også for mange andre produkter blir delene prefabrikert i flere land, bl.a. gjelder dette lærvarer og klær, biler, klokker og urverk. Noen amerikanske selskaper lar den arbeidskrevende punching av data bli utført i Sydøst-Asia, og så overført til USA for EDB-bearbeiding. Vi merker oss at bransjene det her dreier seg om i stor grad består av selskaper som allerede i lang tid har vært multinasjonale. Den økende grad av internasjonal komponenttilvirkning fremfor hele produksjonen av det endelige produkt ett sted, kan ses som en innovasjon. Bedrifter som først lykkes med en vellykket gjennomføring, vil kunne høste monopolprofitt inntil konkurrentene er kommet etter. Flernasjonale selskaper er stort sett effektive bedrifter. Som Galbraith (1978, s. 201) uttrykker det: «The supply of automobiles, Chemicals, computors, television sets, tobacco, alcohol, and other products of multinational origin is rarely a source of complaint about quantity or cost.» Effektiv produksjon gir seg utslag i hurtig tilpasning til endrede forhold. Således tror Helleiner (1973, s. 23 og s. 31) at flernasjonale selskaper hurtig vil utvikle eksport av arbeidsintensive industriprodukter og kompo­ nenter der forholdene blir lagt til rette for det. Imidlertid kan det også være grunnlag for lokale produsenter til å ta initiativet til egnet komponenttilvirkning. I bransjer der konkurrerende produsenter anvender så godt som like deler, f. eks. er mange av de delene som inngår i produksjon av en bil ensartet fra bilmerke til bilmerke, kan en 121

produsent selge samme delen til flere selskaper. I et slikt tilfelle forblir initiativet og kontrollen i landet. Videre blir produksjonsrisikoen mindre når det er mer enn én kunde. Mulighetene kan også være til stede for at det oppnås stordriftsfordeler i produksjon. En annen form for eksportproduksjon basert på lokal eiendomsrett til produksjonsmidlene er basert på salg til store innkjøpere fra i-land. Slike innkjøpere, som ofte representerer en sammenslutning av detaljister, for­ handler med produsenter i u-land om leveranser av større varepartier. Vanligvis innebærer et slikt opplegg at innkjøperen, som har kjennskap til forbrukernes preferanser i i-land, står for design av produktet. U-landsprodusenten slipper dermed oppgaven å designe og markedsføre varen i utlandet. Innsatsen kan i stedet konsentreres om en produksjon der det er behov for mye arbeidskraft.

Noen beregninger av omfanget av multinasjonale selskapers virksomhet i u-land I et forsøk på å sette sammen hva som finnes av data om multinasjonale selskapers virksomhet i u-land, fant Nayyar (1978) at amerikanske selska­ per sto for omtrent 10 prosent av u-landenes eksport av industriprodukter i perioden 1966-74. Ut fra ønsket om økonomisk utvikling gjennom indu­ strialisering og eksport er dette tallet av en viss interesse. En nærmere oppsplitting viser at hovedtyngden av amerikanske direkte investeringer har funnet sted i Latin-Amerika, selv om land i Sørøst-Asia (Taiwan, Sør-Korea, Singapore og Hong Kong) også har mottatt betydelige mengder amerikansk kapital. Et resultat er at amerikanske selskapers andel av industrivareeksporten er større i disse områdene; for Latin-Amerika under ett var tallet 23 prosent for årene 1966-74. Imidlertid falt denne andelen fra 40 prosent i 1967 til 19 prosent i 1974. Dette skyldtes ikke noen nedgang i eksportverdien fra amerikanske selskaper - for industrivarer var den om­ kring 1 milliard dollar i 1967 og over 7 milliarder dollar i 1974 - snarere var det den sterke økning i eksport både fra innenlandsk eide industribe­ drifter og fra europeiske og japanske datterselskaper som ga fallende amerikansk andel. Ser vi på amerikanske bedrifters andel av samlet eksport fra u-land, var tallet 29 prosent i 1970. Det betyr at hovedtyngden av eksporten fra amerikansk-eide bedrifter i u-land ikke er industriprodukter, men råvarer og mindre bearbeidede produkter. I begynnelsen av 1970-årene hadde europeiske og japanske selskaper tilsammen investert omtrent like mye i u-land som amerikanske. Deres andel av u-landenes eksport av industriprodukter anslår Nayyar til bare det

122

halve, dvs. 5 prosent. Det skyldes at både europeiske og japanske direkte investeringer i u-land tar sikte på i enda høyere grad enn amerikanske å sikre forsyninger av råvarer, samt å selge ferdigvarer på u-landenes egne markeder. Resultatet, at flernasjonale selskaper bare står for 15 prosent av u-landenes samlede eksport av industrivarer (amerikanske selskaper 10 prosent og europeiske pluss japanske 5 prosent), kunne tolkes dithen at slike selskaper har lite potensial for utvikling av industrivare-eksport i u-land. Av flere årsaker er dette en forhastet slutning. For det første har utenlandske selskapers manglende interesse for pro­ duksjon for eksport av industrivarer i u-land sammenheng med u-landenes valg av importsubstitusjon som strategi for industrialisering. Som vi så i kapittel 9 innebærer en slik strategi at eksport diskrimineres. Snarere enn å bygge opp eksportbedrifter har multinasjonale selskaper i u-land produsert industrivarer for det innenlandske marked. For det andre har land som tidlig la om til eksportbasert utvikling, opplevd sterk vekst både i produksjon og eksport av industrivarer. Således hadde de fire landene Hong Kong, Taiwan, Sør-Korea og Singapore nærmere halvparten av u-landenes eksport av industrivarer i 1972. I disse landene spiller multinasjonale selskaper en stor rolle. Eksempelvis sto slike selskaper for nesten 70 prosent av industrivare-eksporten fra Singapore. Et tredje problem er at dataene er mangelfulle. Nayyar (1978) presiserer at definisjonen av multinasjonale selskaper ikke er lik fra land til land; i noen kreves utenlandsk aksjemajoritet, mens betydelige minoritetsinteresser er tilstrekkelig i andre. Mer alvorlig i denne sammenheng er at virksomheten til i-lands innkjø­ pere ikke er inkludert. F. eks. viste beregninger for Hong Kong at utenlandske selskaper bare sto for 10 prosent av industrivare-eksporten i 1972. For Hong Kong som har nær halvparten av sin industrisysselsetting i tekstil og konfeksjon, er det imidlertid klart at produksjon etter bestilling fra utenlandske innkjøpere spiller en avgjørende rolle. Om vi derfor, som en kanskje ikke urealistisk illustrasjon, oppjusterer utenlandske selskapers andel av industrivareeks­ porten fra Hong Kong fra 10 til 50 prosent, og med det regner med å ha inkludert den samlede virksomheten til «international buying groups», betyr dette at for u-landene sett under ett stiger de flernasjonale selskapers andel av industrivareeksport fra 15 til 25 prosent10.

Sammenfatning Spørsmålet om ønskeligheten av utenlandske direkte investeringer har vi vist er kontroversielt. Snarere enn å veie argumentene mot hverandre for på den måten å komme frem til vel balanserte meninger om flernasjonale 123

selskaper i u-land, nøyer vi oss med en enkel tabell-oppstilling. I første kolonne gjengis resonnementer som de fleste vil si peker i retning av at flernasjonale selskaper er den stygge ulven, mens den andre kolonnen gir en mer positiv tolkning av de samme observasjonene. I tillegg til at hovedargumentene fra den foranstående fremstilling gjen­ finnes i tabellen, er det her også tatt med enkelte andre momenter uten at disse blir nøyere drøftet. Negativt

Positivt

Multinasjonale selskaper (MNC) MNC er en effektiv måte å anvender ikke markedsmekanismen organisere produksjonen på, ved at interne leveranser ikke særlig i u-land hvor mange er gjenstand for omsetning i markeder er lite utviklet. åpent marked. MNC har en monopolsituasjon og dermed stor makt, som bl.a. an­ vendes til å påvirke forbrukerne.

MNC har ingen makt. Konkurransen selskapene imellom resulterer i at et stadig mer variert sett av rimelige forbruksvarer kommer ut på markedet.

MNC teknologi er uegnet i u-land.

Ved komponenttilvirkning er det mer spørsmål om å identifisere arbeidskrevende operasjoner og la dem bli utført i u-land, enn å utvikle ny teknologi.

Komponenttilvirkning betyr utbytting av billig arbeids­ kraft.

Komponenttilvirkning er velegnet i u-land idet slik produksjon krever mye ufaglært arbeidskraft, som er den rikelige produksjonsfaktoren. Over tid vil dette resultere i høyere lønninger.

MNC ødelegger arbeidsmarkedet ved å tilby for høye lønninger.

MNC betaler sine ansatte skikkelig.

Ved innstrømning av utenlandsk kapital gjennom MNC-investeringer vil den innenlandske sparingen synke. Dette har sammenheng med demonstrasjonseffekt i konsum.

MNC i u-land vil kunne av­ dekke nye investerings­ prosjekter for lokale entreprenører. Dette vil stimulere sparingen. Vi får en demonstrasjonseffekt i produksjon.

124

MNC erstatter lokale entre­ prenører.

Det er ofte vanskelig å gjennomføre investeringer i u-land. Ved prosjekter i regi av MNC sikres alle nød­ vendige innsatsfaktorer, og sann­ synligheten for at lønnsom produk­ sjon kommer i gang er større.

MNC unndrar skatt. Ved passende prissetting for interne leveranser fremkommer overskudd i land der skatte­ forholdene er gunstigst.

MNC betaler mye skatt i de land de opererer (kfr. reklamen til IBM i Norge, om at selskapet betalte 26,5 mill. kr. i skatt i 1977).

MNC har monopolisert den inter­ nasjonale handelen.

MNC er frihandelens for­ kjemper i de stadig mer proteksjonistiske i-landene.

MNC har ingen nasjonal tilhørlighet og er med på å bryte med nasjonalstaten som insti­ tusjon.

Ved at MNC har spredd sine pro­ duksjonsanlegg over mange land, blir slike selskaper interessert i at ver­ densfreden bevares og at en «inter­ national community» vokser frem.

MNC har uheldig virkning på betalingsbalansen ved at de bare i liten grad produserer industrivarer for eksport.

Problemene MNC har med å eksport­ ere industrivarer fra u-land skyldes i stor grad u-landenes egen politikk basert på importsub­ stitusjon. Der forholdene legges til rette går MNC, med sine gode markedskunnskaper om forholdene i andre land, foran med slik eksport.

13. Den radikale kritikk

I dette kapitlet vil vi først gi et historisk tilbakeblikk over kapitalismens globale utvikling, slik en ledende radikal økonom fremstiller den. I neste avsnitt studeres ulike mekanismer for utbytting. Konklusjonen i den radi­ kale analysen er at utbytting gjennom kolonistyre er erstattet av mer indirekte utbytting; gjennom handel, det internasjonale pengesystem, samt multinasjonale selskapers virksomhet. Et tredje avsnitt gir en punktvis oppsummering av den radikale analysen. I avsnitt fire ser vi på radikale økonomers forslag til utviklingsstrategi. Et hovedpoeng er at økonomisk utvikling som kommer massene til gode, neppe er mulig uten at forbindelsen med «sentrumslandene», eller de som utbytter, blir brutt. Femte og siste avsnitt trekker frem enkelte kontroverser innen den radikale leir, så som spørsmålet om hvorvidt arbeiderne i sentrumslandene er med på å utbytte arbeiderne i u-landene (eller periferilandene). Her summerer vi også opp betydningen av den radikale kritikk. Ettersom maktforhold kommer mer eksplisitt inn i den radikale analysen, vil den nyklassiske økonom som skal danne seg en mening om mulige politiskøkonomiske tiltak i u-land, kunne ha mye å hente ved studier av radikale økonomers arbeid. Den radikale kritikk av tradisjonell utviklingsøkonomi har bidratt til at inntektsfordelingen etter hvert er blitt tillagt mer vekt, og at begrepet utvikling har fått et mer nyansert innhold.

Historisk tilbakeblikk Professor Samir Amin (1978) inndeler den kapitalistiske utviklingen i u-land i tre faser. Den første fasen startet omkring 1880 og varte frem til utbruddet av den første verdenskrig i 19141. Denne fasen er preget av eksportenklaver, dvs. produksjon for utførsel, uten særlige ringvirkninger for landets øvrige økonomi. Hovedsakelig står utenlandsk kapital bak slik produksjon - ved å etablere produksjon i periferilandene unngås en fallende profittrate. Marx’ postulat om at utviklingen av kapitalismen vil lede til en fallende profittrate, mister dermed sin gyldighet2. En spesiell form for eksportenklaver er plantasjene. Plantasjeproduksjon 127

er utbredt i tropisk Asia og tropisk Amerika. Sukker, bananer, gummi, te og kaffe er typiske produkter. Når utenlandsk kapital står bak slik produk­ sjon3, kan det lett bli konflikt mellom hva landet ser som en best mulig utnyttelse av ressursene, og den produksjon selskapet finner mest lønnsom. En slik konflikt kan skyldes at for selskapet utgjør selve jord­ bruksproduksjonen bare et ledd i en lengre produksjonsrekke. Når selskapet selv fremstiller maskiner som anvendes i bearbeidingen av råvarene, selv har spesialskip for transport, og selv står for markedsføringen av de ferdige produktene, kan dette skape manglende fleksibilitet i utnyttelsen av jorden. Selv om avkastningen av jorden isolert sett kunne ha blitt bedre ved dyrking av andre produkter enn f. eks. bananer, foretrekker selskapet å holde fast ved bananproduksjon fordi utnyttelsen av selskapets øvrige produksjonsutstyr er basert på dette. I produksjonen i eksportenklavene anvendes ufaglært og billig arbeids­ kraft. Den lave prisen på arbeidskraft har sammenheng med stagnerende jordbruksproduksjon i periferilandene. Når arbeidernes alternative syssel­ setting kaster lite av seg, blir det små muligheter for å presse opp lønnsnivået i eksportenklavene. I sentrumslandene var denne første fasen preget av sterk produktivitets­ vekst i jordbruket. Amin (1978) påpeker at oppsvinget i jordbruket gikk forut for den industrielle revolusjon. Det betyr to ting. For det første at landsbygda kan avgi folk til industriproduksjon uten at samlet matvarepro­ duksjon synker. For det andre at bedret produktivitet i jordbruket betyr stigende alternativkostnad for arbeidskraften i industri, hvilket bedrer in­ dustriarbeidernes muligheter til høyere lønn. Inntektsveksten blant arbeiderne i sentrumslandene er også nødvendig for å sikre avsetning av den stadig økende industriproduksjonen. Etter klassisk (og marxistisk) mønster antas inntekt av arbeid hovedsakelig å gå til konsum, mens inntekt av kapital anvendes for nye investeringer, dvs. akkumulasjon. For å opprettholde balansen mellom produksjon av konsum­ varer og produksjon av kapitalvarer er det derfor også i kapitalistenes interesse at arbeiderne i sentrumslandene sikres en passende kjøpekraft. For landene i periferien er forholdene anderledes. Produksjonen i eks­ portenklavene er hovedsakelig råvarer for utførsel; metaller, mineraler eller tropiske jordbruksprodukter. Innenlandsk kjøpekraft som skal sikre avset­ ningen, er det dermed ikke behov for. Det lokale borgerskap, som i antall er få, går sammen med den utenlandske kapitalen i utbyttingen av arbeids­ kraften. Sterk befolkningsvekst og internasjonal migrasjon av arbeidskraft har vært vesentlige årsaker til at lønnsnivået i tropisk Asia er forblitt på eksistensminimum. Betydelige mengder av billig indisk og kinesisk ar­ beidskraft gjorde det vanskelig for innfødte arbeidere i eksportenklavene i siste del av forrige århundre å presse frem bedre lønnsforhold (Lewis 1978, s. 188).

128

Den andre fasen i den økonomiske utviklingen i periferilandene startet med utbruddet av den første verdenskrig, og varte frem til slutten av 1930-årene for land i Latin-Amerika, og til slutten av 1960-årene for land i Afrika. I denne perioden ble kolonier til egne stater; de fikk politisk uavhengighet. Med ønsket også om økonomisk uavhengighet, ble en «innadrettet utviklingsstrategi» valgt, dvs. industrialisering gjennom im­ portsubstitusjon. Som vi har vist i kapittel 9, var denne strategien bare vellykket der den ble begrenset i omfang og i tid. Når tollmurene ble høye og varige, ledet importsubstitusjon til økende avhengighet av handel. Det skyldtes at importens sammensetning ble endret fra mer eller mindre unødvendige luksusvarer til nødvendige innsatsvarer i produksjonen. Toll­ murene stimulerte også utenlandske selskaper til å etablere produksjonsbe­ drifter i ly av dem. Anvendelse av teknologi utviklet i sentrumslandene betydde en relativt kapitalintensiv teknikk. Også lokale entreprenører startet produksjon basert på importsubstitu­ sjon, hovedsakelig av enkle forbruksvarer. Så lenge denne gruppen av entreprenører var liten og avhengig av støtte fra kapitalistene i sentrum, bl.a. for lisens for teknologi og import av halvfabrikata, utgjorde det lokale borgerskap ingen trussel for sentrumslandene. Det lokale borgerskap og de multinasjonale selskapene har felles interesse av å opprettholde høye tollmurer, som sikrer egen fortjeneste4. Heller ikke under denne andre fasen lyktes periferilandene med noe gjennombrudd i jordbruksproduksjonen. Med hovedtyngden av befolk­ ningen på landsbygda betyr dette at alternativkostnaden for arbeidskraft forblir lav, og at utbyttingen av arbeiderne fortsetter. Eksportens sammen­ setning endres lite i fase nummer to, i hovedsak består den av råvarer. Den tredje fasen i de underutviklede lands økonomiske historie er preget av kravene om en ny økonomisk verdensordning. Nasjonalstaten i periferi­ landene er i ferd med å få en viss styrke. Den lokale elite, som består av jordeiere, kapitalister, ledende militære og det byråkratiske toppsjiktet, ønsker å få en større andel av utbyttingen. Det er således snakk om en omfordeling fra sentrumslandene til den lokale elite i periferilandene, uten at utbyttingen som sådan vil opphøre. Mekanismen for denne omforde­ lingen er knyttet til kravene om økende råvarepriser, redusert gjeldsbyrde, overføring av teknologi, begrensning på de multinasjonale selskapenes adferd samt bedret markedsadgang for periferilandenes ferdigvarer på sentrumlandenes markeder.

Mekanismer for utbytting5 Etter denne korte oversikten over en radikal økonoms syn på den økonoU-landsøk. - 9

129

miske utviklingen i periferilandene de siste hundre år skal vi nå se nærmere på tre ulike fonner for utbytting. Internasjonalt varebytte er en form for utbytting som går igjen i alle de tre historiske fasene. Utbytting gjennom internasjonale finansielle ordninger var mest utpreget i kolonitiden og frem til første verdenskrig. Imidlertid har en ny form for finansiell kontroll vokst frem siden utgangen av den andre verdenskrig gjennom opprettelsen av Verdensbanken (IBRD) og Det internasjonale pengefond (IMF). Den tredje «agenten» for internasjonal utbytting er det multinasjonale selskap. Det har forsterket sin stilling gjennom de siste hundre år og blant radikale økono­ mer ses det som hovedårsaken til den økonomiske utbytting som i dag finner sted av periferilandene.

Handel Når internasjonalt varebytte innebærer at en mindre mengde arbeidskraft byttes mot en større mengde, sier Emmanuel (1972) at det foregår ulikt bytte eller utbytting6. Amin (1976, s. 58) har beregnet denne utbyttingen til 22 milliarder dollar for Afrika i 1966, eller det dobbelte av hva dette kontinentet mottok i utviklingshjelp det året. Andre radikale økonomer hevder at utbytting bare kan forekomme ved produksjon og ikke ved varebytte. Utbytting består i at arbeideren selger sin arbeidskraft for mindre enn verdien av hva han selv produserer. Denne merverdi («surplus value») tilfaller kjøperen av arbeidskraften, dvs. kapita­ listen, som eier det øvrige produksjonsutstyret. Noen ytterligere utbytting av arbeideren er det ikke mulig å få til gjennom internasjonal handel. Det eneste spørsmål som her kommer inn er hvordan den gitte merverdi fordeles mellom innenlandske og utenlandske kapitalister. Videre blir begrepet ulikt bytte uklart når man tar hensyn til at arbeids­ produktiviteten kan variere mellom land, selv om kapitalutstyret er det samme. Om det foregikk et bytte av to identiske varer, ville det være lite meningsfylt å snakke om utbytting, selv om arbeidsmengden nedlagt i dem var forskjellig. Til sist, mengden av kapital anvendt som innsatsfaktor i produksjon vil variere mellom land. Dette gjør det vanskelig å sammenligne mengden av arbeidskraft som byttes ved internasjonal handel. En analyse av utbyttingen gjennom sammenligning av arbeidskraftinnholdet i varene som periferi- og sentrumslandene bytter, er teoretisk uklar og operasjonelt vanskelig. Studier av prisadferd i ulike markeder kan være en bedre måte å kaste lys over påstanden om at internasjonal handel i urimelig grad tjener i-landenes interesser. Ettersom periferiland gjennom historiske bånd gjeme er nært knyttet til ett sentrumsland, mens sentrumslandet på den annen side har mange handelspartnere, er det mulig at sentrumslandet har en viss monopolsituasjon både som kjøper og selger i 130

handelen med periferilandet. En utnyttelse av denne monopolfordelen skulle innebære prisdiskriminering, dvs. at sentrumslandet tar en høyere pris ved salg til det avhengige periferilandet enn ved salg i et mer konkurransepreget marked, f. eks. ved eksport til annet sentrumsland. Nyklassiske studier av prisdiskriminering kan underbygge de radikale økonomenes påstand; når markedsforholdene er slik at en monopolliknende situasjon oppstår, vil den bli utnyttet av sentrumslandene. Resultatet er at periferilandene må betale mer for sin import enn andre7. En detaljert studie av fransk eksport av jern og stål til tidligere franske kolonier i Afrika, for perioden 1964—73, viser at sammenlignet med eksport til andre land, tok franskmennene omkring 15 prosent høyere pris ved salg av jern- og stålprodukter til periferiland i perioden 1964—1969. Denne overprisen var redusert til omlag 11 prosent for årene 1970-1973. (Yeates 1979). Andre studier bekrefter denne tendensen til prisdiskriminering overfor u-land.

Finansielle ordninger8 I kolonitiden og under perioden med gullstandard anvendte mange koloniland 100 prosent reservedekning i sentrumslandets valuta for utstedelse av egen valuta. Om Norge skulle gå inn på et slikt system, ville det bety at vi for hver krone i omløp måtte ha en tilsvarende motverdi av britisk valuta eller britiske statsboligasjoner i Norges Bank. Forut for en økning av seddelutstedelsen i vårt land måtte vi derfor kjøpe britiske statsobligasjoner, hvilket er ensbetydende med å yde Storbritannia et lån. Ved den ordningen pengesystemet i periferien var bygget opp på, ble det kapitalfattige perife­ rilandet automatisk en långiver til det kapitalrike sentrumslandet. Den finansielle bindingen ble forsterket ved at sentrumslandets banker dominerte i periferilandet. Kapitaloppsamlingen som fant sted ved finan­ siell sparing i periferien, ble kanalisert til sentrum. En svak nasjonalstat med meget begrensede muligheter for skatteinntekter måtte vende* seg til sentrum for langsiktige lån. Dette ga sentrumslandet makt, hva slags prosjekter som ble funnet kredittverdige og dermed mulig å realisere, ble bestemt utenfra. I hovedsak ble prosjekter som fremmet produksjonen i eksportenklaver stimulert, mens investeringer i infrastrukturen for et in­ nenlandsk næringsliv ble sett på som mindre viktig. Tidligere koloniland som også etter den andre verdenskrig hadde betyde­ lige beholdninger av britiske statspapirer, har lidd store økonomiske tap ved at realverdien av disse papirene er blitt kraftig redusert gjennom en sterk inflasjon med påfølgende nedskrivninger av pundet9. Etter hvert som stadig flere tidligere kolonier har fått politisk uavhengig­ het, er denne form for utbytting gjennom finansielle ordninger blitt redu­ 131

sert. Sentralbanken i periferilandet kan utstede innenlandske penger uten på forhånd å skaffe seg andre lands statsobligasjoner. Dette har gitt større frihet i det enkelte periferilands penge- og kredittpolitikk, men har samtidig åpnet mulighetene for en raskere inflasjon. Med stor inflasjon og problemer med betalingsbalansen kan et periferiland igjen komme i finansiell avhengighet av sentrumslandene, gjennom den makt Det internasjonale pengefondet representerer. For å få de nødven­ dige internasjonale kreditter for å kl^e seg gjennom en vanskelig periode, kan periferilandet bli tvunget til drastiske økonomiske tiltak, som devalue­ ring, nedskjæring av offentlige utgifter, og støtte til produksjon for eksport. I de radikale økonomers vurdering ses IMF som en erstatning for sentrumslandenes direkte finansielle kontroll fra kolonitiden (Payer 1974).

Multinasjonale selskaper Vi har i kapittel 12 drøftet direkte investeringer i u-land. I dette avsnittet skal vi kort redegjøre for betydningen de radikale økonomene tillegger multinasjonale selskaper i utbyttingen av periferilandene. Gjennom en lønn nær eksistensminimum foretar de multinasjonale sel­ skapene en direkte utbytting av arbeidskraften. Dette resulterer i en høy profitt, som i all hovedsak blir ført tilbake til sentrum. Strømmen av tilbakeført overskudd til USA har hvert år siden den andre verdenskrig oversteget utstrømningen av kapital til nye direkte investeringer (Weisskopf 1972, s. 56). Når kapitalens avkastning føres ut av periferilandet, uteblir nye investeringer som kunne danne grunnlaget for flere arbeidsplasser og en mer variert produksjon. Ringvirkningene av investeringene merkes tydeligere i moderlandet til det multinasjonale selskapet enn i periferien, f. eks. ved levering av nytt kapitalutstyr og av løpende innsatsfaktorer i produksjonen. Gjennom virkemåten til det finansielle systemet hadde kapitalen i sen­ trum i kolonitiden og frem til gullstandardens endelige oppgivelse i begyn­ nelsen* av 1930-årene et sterkt grep på periferilandene. Den vesentlige forutsetningen for fortsatt utbytting av periferilandene i dag er de multina­ sjonale selskapers direkte investeringer. Fremveksten av eksportbasert ferdigvareindustri i periferilandene har sentrumslandene god kontroll over så lenge de har monopol på kunnskaper og utvikling av ny teknologi.

Sammenfatning Den radikale analyse av den økonomiske utviklingen i periferilandene kan sammenfattes i fire punkter.

132

1. En lineær utviklingsteori10, der alle land går gjennom stort sett like utviklingsfaser, avvises. En slik teori tar utgangspunkt i at alle land har startet fra en «opprinnelig tilstand» og at de derfra i varierende grad har nådd målet: Å bli økonomisk utviklet. Lineære utviklingsteorier kan ha sin gyldighet for sentrumslandenes utvikling (Amin 1978, s. 5), men ikke for periferien.

2. Underutvikling som den fremstår i dag, er et globalt fenomen som skyldes kapitalismens ekspansjon. Det er ikke en tilstand som går forut for kapitalismen, men en konsekvens av og en spesiell form for kapitalistisk utvikling som kan kalles «avhengig kapitalisme» (Dos Santos 1969, s. 73)11. Avhengighet betyr at en gruppe land (periferilandene) er avhengig av - nærmest prisgitt - den økonomiske utviklingen i andre land (sentrums­ landene). Resultatet er at periferilandene både blir økonomisk tilbakeliggende og utbyttet. Mellom sentrumslandene er det også økonomisk av­ hengighet, hvilket gjenspeiler seg bl.a. i det internasjonale varebytte. Men her dreier det seg om avhengighet mellom jevnbyrdige - «interdependence» - og ikke den enes dominans over den andre. 3. Kapitalismen i sentrum og i periferien er del av samme prosess12. Landene i periferien blir «aktivt underutviklet» i en prosess som konsoli­ derer kapitalismen som et verdenssystem. Sentrumslandene trekker over­ skuddet ut av periferilandene, og har mekanismer for å gjøre dette selv om direkte kolonistyre er avviklet. Å snakke om spesifikke hindringer for økonomisk utvikling - som mangel på utdannelse eller kapital, fravær av entreprenører osv. - som nyklassiske økonomer gjør, avdekker en mang­ lende forståelse for sammenhengen det enkelte land står i, og helheten det kapitalistiske systemet utgjør.

4. Under de rådende kapitalistiske forhold er det ikke mulig å få i stand økonomisk utvikling i periferilandene.

Radikale forslag til løsning Strategien basert på importsubstitusjon som ble lansert i Latin-Amerika i 1930-årene og i andre periferiland i tiden etter den andre verdenskrig, innfridde ikke forventningene. Avhengigheten av sentrumslandene falt ikke bort, i mange tilfelle ble den styrket gjennom økt behov for import av maskiner og halvfabrikata. Det vokste ikke frem noen sterk og uavhengig middelklasse som kunne være «an agent of change». I stedet virket et lite og underdanig «comprador bourgeoise» som mellommenn ved den utenlandske kapitalens utbytting av arbeidskraften. 133

For de radikale økonomene er tiden moden for en ny strategi. I dette avsnittet ser vi først på hovedtiltakene i denne strategien og deretter hvordan en utvikling i ønsket retning kan komme i stand.

Hovedtiltakene Det første som må gjøres er å bryte forbindelsen med sentrumslandene. Dette kan bety problemer på kort sikt, ved at overføringer både av penger (u-hjelp), teknologi og innsatsvarer i produksjonen blir betydelig redusert. En utvikling som kommer massene til gode, er imidlertid ikke mulig uten en strukturell omveltning der den utenlandske kapitalisten settes på porten, eventuelt etter at kapitalistenes produksjonsutstyr er nasjonalisert av perife­ rilandet. Periferilandet må bygge opp et eget pengesystem, uavhengig av sen­ trumslandene. Det innebærer en frigjøring fra Det internasjonale pengefon­ dets kontroll over landets økonomiske politikk. Videre må bankvesenet nasjonaliseres slik at oppsamlingen av kapital og fordelingen av denne blir styrt av staten. Strategien for industrialisering må baseres på interne ressurser og interne markeder. Staten må stå for industrialiseringen gjennom eiendomsretten til kapitalen. To hensyn er vesentlige, at industrien i periferilandet produserer innsatsvarer for jordbruksproduksjonen slik at produktiviteten i jordbruket kan bedres og matvareforsyningene økes, og at industriproduksjon av luksusbetonte forbruksvarer13 erstattes med produksjon av enklere konsum­ varer. Avstengningen fra sentrumslandene kombinert med en omlegning av industriproduksjonen vil eliminere demonstrasjonseffekten i konsum14, og dermed fremme sparingen. Når demonstrasjonseffekten i konsum fortaper seg, legges forholdene bedre til rette for bevaring av landets opprinnelige kultur. En følelse av felles kulturell bakgrunn er en viktig forutsetning for fremveksten av en sterkere nasjonalstat. Industriproduksjonen bør være relativt kapitalintensiv, slik at periferilan­ det ikke blir liggende etter i den teknologiske utvikling. For at spareraten skal økes, er det ikke nok bare å satse på at demonstrasjonseffekten i konsumet forsvinner, et lavt lønnsnivå er også med på å dempe forbruksut­ viklingen. Kapitalinntektene - som kommer på statens hånd - bør være høye slik at landets samlede sparing blir tilstrekkelig til finansiering av de nødvendige investeringene. Teknologi er ikke nøytral, den forutsetter et bestemt produksjonssystem. Ved passivt å overta sentrumslandenes teknologi vil kapitalistiske relasjoner i produksjon snike seg inn. Periferilandene må derfor utvikle sin egen teknologi. I hovedsak bør industrien være basert på mindre enheter, spredd utover landet. Industrien blir da bedre i stand til å etterkomme lokale behov.

134

Utenlandsk teknologi basert på stordriftsfordeler er mindre velegnet. En oppbygging av komplementære industrigrener er nødvendig for å bevare ringvirkninger av et prosjekt innen landet. Denne samtidige satsingen på mange industrigrener som dermed kan være hverandres kunder og leveran­ dører, er tatt fra «Big Push» teorier for industrialisering (se kapittel 3). Men i motsetning til «Big Push», hvor en solid innsprøytning av kapital utenfra ble forutsatt, er den radikale strategi basert på selvhjulpenhet. Dersom flere periferiland koordinerer sine anstrengelser for å oppnå økonomisk uavhengighet, kan kravet om parallell utvikling av industrigre­ ner gjelde grupper av land under ett, og ikke innen hvert enkelt land. Mulighetene er da til stede både for utnyttelse av komparative fortrinn i produksjonen, og for et noe mer beskjedent og kanskje mer realistisk investeringsprogram. En slik samordning peker i retning av en strategi basert på kollektiv selvhjulpenhet. En omfattende jordreform, basert på private småbruk, er ikke tilrådelig. En kollektivisering av jordbruket er nødvendig (Amin, 1978, s. 17). Da har jordbruket muligheten for å fylle sin rolle: Økt matvareproduksjon som gjør landet selvforsynt, og bedret produktivitet som gir grunnlag for finansiering av industrialiseringen.

Utviklingen På grunn av dets indre motsetninger går utviklingen av det kapitalistiske systemet i verden mot en krise. Tiden før krisen inntreffer kan imidlertid forlenges gjennom økt utbytting av periferilandene. Dermed forhindres en fallende profittrate for kapitalen som kontrolleres i sentrum, og akkumula­ sjonen kan fortsette. En mer eksportorientert utvikling i periferilandene er ikke til hinder for kapitalismens fortsatte eksistens; billige industrivarer fra periferien innebærer ikke tap av kontroll for sentrum så lenge monopolet på den teknologiske utvikling bevares. Imidlertid vil den økende infiltrasjonen av kapitalisme i periferilandene bringe opp i dagen den utarming som her finner sted. Endrede konsum- og adferdsmønstre blant den minoriteten som utgjør eliten bidrar til å under­ grave det tradisjonelle grunnlaget for stabiliteten i samfunnet. Forholdene blir lagt til rette for en radikalisering i folket, som kan resultere i en revolusjonær omveltning.

En kort vurdering av den radikale analysen Hvem utbytter? I Emmanuel (1972) er et hovedpoeng at motsetningen mellom klassene innen hvert land i noen grad er blitt underordnet motsetningen mellom land. Gjennom det ulike bytte har arbeiderklassen i sentrumslandet sammenfal­ lende interesser med kapitalistene - begge klassene er med på å utbytte periferilandene. Av dette interessefellesskapet har det vokst frem en viss forsoning mellom de to tradisjonelle motparter, arbeid og kapital. Et uttrykk for at arbeiderne i sentrum gjør felles sak med kapitalen, og front mot arbeiderne i periferilandene, er de fagorganisertes ønske om økt proteksjonisme mot lavprisimporten fra periferilandene. Proteksjonismen demper kravet til interne omstillinger i produksjon i sentrumslandet, men gjør problemene med industrialisering og utbygging av nye arbeidsplasser i periferien vanskelig15. På den annen side hevder Amin (1974, s. 599) at det er utelukkende eiendomsrett til kapital som gjør utbytting mulig. Kapitalen eller borger­ skapet i sentrum utbytter både sin egen arbeiderklasse og proletariatet i periferien. Rett nok vil det samhold mellom ulike klasser som nasjonalsta­ ten gir, resultere i en mildere form for utbytting av arbeiderklassen i sentrum. Men dette innebærer ikke at proletariatet i sentrum utbytter det i periferien.

Empirisk testing Med rette blir mange av de nyklassiske modellene for økonomisk vekst i u-land kritisert for å være abstrakte og uhistoriske. Imidlertid er det mulig å gjøre en del av disse modellene operasjonelle og dermed foreta empirisk testing av fremsatte hypoteser. Som vist foran, har man ved bruk av slike modeller godtgjort at u-land ofte betaler en høyere pris enn i-land ved import av samme varen. En slik vilje til vitenskapelig etterprøving av testbare hypoteser mangler hos de radikale økonomer. De synes å foretrekke rent teoretiske resonne­ menter, eventuelt belagt med konstruerte eksempler, eller med spredte og tilfeldige observasjoner. Dette er et for tynt grunnlag for bastante konklu­ sjoner. Når det fra en teoretisk modell ikke blir avledet testbare hypoteser, blir ens forståelse av virkeligheten begrenset. Betydningen av den radikale kritikk Den radikale kritikk har bidratt til en mer nyansert beskrivelse av de økonomiske og politiske forhold i periferilandene. De radikale økonomene har trukket frem motsetninger og konflikter, både innen det enkelte periferiland og mellom periferi og sentrum. Eksistensen av konflikter gjør at ulike klasser eller grupper ønsker ulike veier for utvikling eller forandring. Gjennom sitt moralske engasjement og sin identifisering med de under­

136

trykte har radikale økonomer betont viktigheten av en jevnere inntektsfor­ deling. Begrepet utvikling har fått et mer nyansert innhold ved at utryddel­ sen av den absolutte fattigdom er blitt tillagt økt betydning. Dette har bl.a. nedfelt seg i FN-strategien basert på «basic needs»16, som i dag har stor praktisk betydning for Verdensbankens arbeid.

14. Den nye økonomiske verdens­ ordning

Innledning I april 1974 vedtok FNs generalforsamling et prinsipprogram for den økonomiske utviklingen i u-land. Dette programmet fikk navnet Ny Øko­ nomisk Verdensordning, på norsk forkortet til NØV. Frem til UNCTAD IV konferansen i Nairobi i 1976, ble NØV livlig diskutert, og utallige internasjonale konferenser beskjeftiget seg med deler av dette prinsippro­ gram. Under kjempekonferansen i Nairobi oppnådde man imidlertid lite når de prinsippielle synspunktene skulle omgjøres til konkrete tiltak. Det eneste betydelige vedtak var at arbeidet med et felles fond til finansiering av støtputelagre for råvarer skulle fortsette. Kort tid før UNCTAD V ble avholdt i Manila i mai 1979, ble det endelig enighet om å opprette et felles fond. Ved inngangen til FNs tredje utviklingstiår - 1980-årene - er forventningene til NØV betraktelig redusert hos de fleste, parallelt med en økende erkjennelse av behovet for endringer i internasjonale økonomiske relasjoner. NØV omhandler relasjoner mellom land, nasjonalstaten er den sentrale aktør. Grovt sett er NØV en samling av krav fremsatt av u-landene. Det nye ligger i at kravene settes frem under ett, snarere enn at det er krav som ikke tidligere har vært trukket frem. Vi skal i dette kapitlet gi en nærmere analyse av noen av hovedpunktene i NØV. Hensikten er å redegjøre for de økonomiske resonnementer, ikke å gi en detaljert skildring av den politiske debatten. Først ser vi på mulighetene for å stabilisere prisene på råvarer. Dette er det eneste punkt hvor man innen utløpet av 1970-årene synes å ha lykkes med konkrete tiltak, ved at det er vedtatt opprettet et felles fond for finansiering av støtputelagre. Et hovedpunkt nummer to er u-landenes krav om bedre adgang til i-landenes markeder for sine ferdigvarer. Mens man tidlig i 1970-årene i noen grad lyktes med generelle tollpreferanser for u-landene, var det mot slutten av ti-året en klar tendens til økende proteksjonisme i i-landene, og da særlig for arbeidsintensive varer hvor u-land kan forventes å ha eller få

139

komparative fortrinn. Kravet om en fortsatt liberalisering av verdenshan­ delen er et punkt de aller fleste økonomer kan gå inn for. Men ettersom sterkere maktgrupperinger, f.eks. industri og arbeidstakerorganisasjoner i i-land, ofte står bak ønsket om økt proteksjonisme, er det her fare for en forverring for u-landene. Den økende gjeldsbyrden mange u-land sliter med, har sammenheng med proteksjonisme i handel. Handelshindringer i i-landene gjør det vanskelig å opparbeide et eksportoverskudd som kan anvendes til tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Når i-landene først låner ut penger til u-landene for så gjennom en proteksjonistisk handelspolitikk å legge hindringer i veien for tilbakebetaling, kan man si at det er mangel på intern logikk i i-landenes politikk. Det fjerde hovedpunkt i NØV som eksplisitt analyseres her, er kravet om en nyordning av det internasjonale pengesystemet. Under UNCTAD III i Santiago i 1972 var det et sterkt krav fra u-landenes side om at veksten i internasjonal likviditet skulle kombineres med økte finansielle overføringer til u-land. En slik kombinasjon blir mulig dersom spesielle trekkrettigheter (SDR) fra Det internasjonale pengefondet i hovedsak utstedes til u-land. Til sist diskuteres grunnlaget for en ny økonomisk verdensordning. Her skilles det mellom moralske, politiske og økonomiske argumenter.

Det integrerte råvareprogram Vedtaket om opprettelsen av et felles fond til stabilisering av råvareprisene var en vesentlig hendelse politisk sett. Det viste at u-landene kan nå frem i forhandlinger om endringer i den økonomiske verdensordningen. Først i dette avsnittet gjennomgår vi kort det tekniske oppsettet av det felles fond. Deretter diskuterer vi hvorvidt det er mulig over tid å stabilisere prisene på råvarer. Gitt at prisstabilisering er mulig drøftes virkningene av dette. Som et siste punkt tar vi opp andre tiltak i det integrerte råvarepro­ grammet enn den rene prisstabilisering.

Det felles fond Det felles fond til finansiering av støtputelagre for råvarer har til hensikt å stimulere opprettelsen av råvareavtaler. Med god hjelp til finansieringen er tanken at de aktuelle produsent- og konsumentland lettere vil lykkes med å få i stand avtaler om prisstabilisering. Fondet får således en utpreget «bank-funksjon», det skal ikke selv ta initiativ til den enkelte råvareavtale, men nøye seg med å lette finansieringen. Etter hvert som flere råvareavtaler opprettes, vil fondet ha fordel av at lagersvingningene er forskjellige for de ulike råvarer. Det betyr at det samlede finansieringsbehov er mindre enn summen av det maksimale behov for hver enkelt råvare.

140

I utgangspunktet skal fondet ha en egenkapital på 470 millioner dollar. Videre vil fondet få tilført midler når nye råvareavtaler opprettes og blir tilsluttet det felles fond. Beløpet er fastsatt til en tredjedel av det største beløp som kan tenkes anvendt til finansiering av lager for den aktuelle råvare. Ved utgangen av 1979 var det oppnådd enighet om avtale for sukker og gummi1. Etter stemmereglene i det felles fond har u-landsgruppen 47 prosent av stemmene, industrilandene 42 prosent, statshandelslandene 8 prosent og Kina 3 prosent. Reglene er imidlertid slik at viktige spørsmål krever kvalifisert flertall. Mulighetene for prisstabilisering

Allerede i 1942 var Keynes opptatt av nødvendigheten av å finne frem til ordninger som kunne bedre prisstabiliteten for råvarer. I hans notater fra den gang, som ble gjenfunnet tidlig i 1970-årene, finner man en grundig diskusjon av hvordan prisstabilisering kan gjennomføres. Hovedprinsippet er enkelt. Man oppretter et internasjonalt lager av den aktuelle vare. En sentralpris fastsettes, og bestemmelse om svingningsmarginer, f.eks. pluss/ minus 10 prosent rundt sentralprisen, vedtas. Når prisen nærmer seg den nedre tillatte grense, enten på grunn av for stor produksjon eller på grunn av fall i etterspørselen, foretas det støttekjøp til det internasjonale lager, og prisen holdes oppe. Motsatt ved prisstigning, når markedsprisen nærmer seg øvre grense, selges varen fra lager for på den måten å dempe prisutviklingen. Vi ser av dette at det ikke er snakk om å erstatte markedet med noen form for direkte styring av produksjon og salg. Ansvarshavende for det internasjonale støtputelagret opptrer i markedet som andre. Hans funksjon er gjennom passende mengdejusteringer å sikre at prisen holdes innenfor bestemte grenser. Systemet med markedsklarering til en på forhånd fastlagt pris, gjennom passende mengdejustering fra en utenforstående instans, er kjent fra valu­ tamarkedet. Vi kaller det for et system med fast kurs. I et land med fast valutakurs har myndighetene gjennom sentralbanken forpliktet seg til å la en enhet av landets pengeenhet være lik en bestemt mengde annen valuta. Et hovedproblem med fast valutakurs er at det av og til er behov for justeringer av kursen (som dermed ikke er så fast likevel). Når forholdene i valutamarkedet endrer seg hurtig, blir det problematisk med et fastkurssystem. Resultatet har vært at man i de urolige 1970-årene har sett en gradvis overgang til bruk av mer fleksibel prissetting på valuta. Tilsvarende vil et fastprissystem for en råvare stå overfor problemet: Når bør sentralprisen for varen endres? Og med hvor meget? Problemet er å skille tilfeldige prisvariasjoner fra en langsiktig pristrend. Det første er den meningen råvarelageret skal ta seg av gjennom passende mengdejuste-

141

ringer. Det annet kan råvarelageret gjøre lite med, annet enn å endre sentralprisen i takt med varige endringer i de underliggende tilbuds- og etterspørselsforhold2. Slike endringer på tilbudssiden kan skyldes innføring av ny teknologi, eller at nye produsenter starter opp. På etterspørselssiden kan endrede inntektsforhold, endringer i priser på andre produkter, f.eks. råvaresubstitutter, samt skift i preferanser bevirke langsiktige prisendringer. Så lenge en prisutvikling vanskelig lar seg dekomponere i tilfeldige sving­ ninger og trendmessig utvikling, blir det vanskelig å finne sikre regler for når sentralprisen bør endres. Mangel på ressurser til ytterligere lagerøkning gir pekepinn om fore­ stående prisreduksjon for den aktuelle råvaren, mens en hurtig nedbygging av lageret signaliserer mulighetene for prishevning. I begge tilfelle kan en spekulasjonsbølge med liten risiko for deltakerne bli utløst. Om lageret tømmes og prisen settes opp, blir det en pen fortjeneste ved å sikre seg en passende mengde av varen i dag; er råvarelageret stort nok så prisen holdes, kan man alltids få pengene igjen ved senere å selge varen tilbake til den garanterte pris. Resultatet av et mislykket forsøk på prisstabilisering gjen­ nom lagervariasjoner kan bli større prissvingninger enn uten støtputelagre. Grubel (1977) har pekt på at når sentralprisen skal avtales, mellom produsent- og konsumentland, vil ofte produsentinteressene dominere. Årsaken er at råvaren, som gjeme produseres av et lite antall land, betyr svært mye for deres økonomi, mens det for konsumentlandene tross alt er av beskjeden betydning hvorvidt kaffe- eller sukkerprisene blir noen pro­ sent høyere eller lavere. Resultatet kan bli at sentralprisen settes for høyt. Produksjonen vil overstige etterspørselen, og overskuddsetterspørselen kjø­ pes til lager. På lang sikt er dette uholdbart, og prisen må reduseres. En parallell til et slikt forløp er tilbakevendende problemer med overproduk­ sjon av en del landbruksvarer innen EF - for gode priser til bøndene resulterer i at stadig nye smørberg vokser frem.

Virkninger av mer stabile råvarepriser Anta at prisstabilisering for en råvare gjennom anvendelse av et støtputelager lar seg gjennomføre i praksis. Spørsmålet vi stiller er hvordan en vellykket prisstabilisering vil virke på produsentlandets samlede inntekter. For at analysen skal bli så enkel som mulig3 ser vi på en to-periode modell, der det kjøpes til lager i første periode og selges fra lager i andre. Vi antar perfekt tilpasning i den forstand at oppbyggingen av lageret i første periode er akkurat passe stor til å dekke etterspørselen i andre periode. Videre lar vi tilbuds- og etterspørselsrelasjonene være lineære og studerer hvordan et parallelt skift i henholdsvis tilbud og etterspørsel virker inn på inntektene.

142

Figur 11. Tilpasning med og uten prisstabilisering.

I figur 11 har vi en situasjon med stabil etterspørsel, men med skift over tid i tilbudt kvantum. En slik situasjon er rimelig å tenke seg for jord­ bruksprodukter som kaffe, te og bomull hvor klimatiske forhold kan påvirke produksjonskvantumet fra år til år. Diagram a) gir resultatet uten støtputelager. For hver periode finnes produsentenes samlede inntekter ved å ta utgangspunkt i skjæringspunktet mellom periodenes tilbudskurve og den faste etterpørselskurven. Samlet inntekt for de to periodene blir (1) Ru = PiQi + P2Q2 der Ru står for inntekt uten støtputelager. I diagram b) er de samme kurvene tegnet inn. Med støtputelager blir prisen her den samme og lik P i begge periodene. Ved denne prisen blir de to periodenes produksjon henholdsvis Q’i og Q’2, hvorav (Q’i - Q), det vil si differansen mellom første periodes produksjon og denne periodens salg til endelig forbruker, kjøpes av det internasjonale råvarelager. I annen periode tømmes lageret, idet produksjonen er mindre enn etterspørselen ved prisen P. Produsentenes samlede inntekt med støtputela­ ger (Rl) kan skrives slik

(2) Rl= PQ’i + PQ’2 = 2PQ

Ved de valgte forutsetninger er det lett å vise at RL er større enn Ry og at inntektsøkningen som prisstabiliseringen leder til, tilsvarer den skraverte trekanten i figur a). I tillegg til stabile priser oppnår produsentene i dette tilfelle også høyere inntekter. En hake ved opplegget er imidlertid at stabile priser lett kan gi ustabile

143

inntekter. Når tilbudt mengde varierer, vil prisen i et marked uten støtputelager variere motsatt, og produktet av pris og mengde, inntekten, stabilise­ res. Med prisstabilisering tillates ikke denne mekanismen å virke og inntektene svinger i takt med produsert kvantum. Mens arealet P1Q1 i figur 11 er omtrent likt med P2Q2, ser vi at første periodes inntekt til produsente­ ne ved prisstabilisering, PQ’i, langt overstiger inntekten i andre periode PQ’2. En analog analyse av prisstabilisering gjennom støtputelager der tilbudet ligger fast og etterspørselen skifter gir som resultat at produsentinntektene synker ved prisstabilisering. Imidlertid vil inntektene nå bli stabilisert. Konklusjonene er altså de motsatte av hva vi fikk ved skift i tilbud. Dersom en stabilisering av inntekt tillegges stor betydning, blir konklu­ sjonen at u-landene bør ta sikte på prisstabilisering gjennom støtputelagre for de eksportvarer som er mest utsatte for skift i etterspørsel, som kobber og tinn, mens det i markedet for varer preget av variasjoner i tilbudt kvantum ikke bør foretas markedsinngrep ved internasjonale lagervariasjoner. Med prioritering av å maksimere samlet inntekt blir konklusjonen motsatt4. Resonnementene omkring figur 11 er statiske. I en mer dynamisk anlagt vurdering nevner Cuddy (1978) noen fordeler ved prisstabilisering av råvarer. For produsentene betyr prisstabilisering redusert risiko. Spesielt for jordbruksvarer der det går lang tid mellom planting og høsting, vil redusert prisrisiko kunne gi mulighet for økt spesialisering og produksjon. Natur­ produkter vil kunne hevde seg bedre i konkurransen med syntetiske substi­ tutter når leveransene blir mer stabile og prisfluktuasjonene dempes. På lengre sikt kan det lede til økt etterspørsel. Imidlertid vil reduserte prisfluktuasjoner i seg selv kunne anspore til økt produksjon. Den endelige virkning kan derfor bli en lavere langsiktig likevektspris. For konsumentene betyr økt sikkerhet for leveranser at lagerholdet kan reduseres. Mer vesentlig ‘er imidlertid det forhold at stabile råvarepriser virker dempende på inflasjonen. Det blir ofte hevdet5 at når råvareprisene stiger, så øker også ferdigvarenes pris, men ved prisfall på råvarer er det tendens til at ferdigvareprisene forblir uendret. Om en slik mekanisme finnes, skulle det bety at en stabilisering av råvareprisene rundt den langsiktige likevektsprisen ville dempe inflasjonsfaren. Med lavere infla­ sjon er industriland mer villige til å føre en ekspansiv motkonjunkturpoli­ tikk, og resultatet blir at samlet produksjon i verden stimuleres ved mer stabile råvarepriser.

Andre tiltak Av de 470 millioner dollar som utgjør egenkapitalen i råvarefondet, er 70 millioner avsatt til en såkalt «konto nummer to». Hensikten med denne 144

kontoen er å fremme salg av de enkelte råvarer. Dette innebærer forsk­ nings- og utviklingstiltak med sikte på bedring i produktiviteten samt mer aktiv markedsføring. Spesielt skal det legges vekt på tiltak som kan resultere i at u-landene selv får en større del av bearbeidingen av råvarene. Et mer di versifisert næringsgrunnlag vil virke stabiliserende på økonomien og dessuten skape flere arbeidsplasser i landet. En vesentlig forutsetning for at bearbeidings­ graden skal kunne heves ved eksport er at i-landene har lik tollsats uavhengig av bearbeidingsgrad, og at tendensene til økt proteksjonisme overfor u-land erstattes med tiltak som letter det internasjonale varebytte. I forhandlingene om det integrerte råvareprogram har to andre spørsmål stått sentralt. Det første er stabilisering av inntekter. Som vi så foran vil prisstabilisering kunne lede til økte svingninger i produsentenes inntekt, nemlig for de råvarer der skiftene i tilbud er store. Det internasjonale pengefond har i dag en låneordning til stabilisering av tilgang på utenlandsk valuta for råvare-eksporterende land. En tilsvarende ordning innen det integrerte råvareprogram ser ikke ut til å bli realisert. Det andre spørsmålet knytter seg til mer langsiktige avtaler om salg og kjøp av råvarer. Heller ikke her har råvareprogrammet resultert i bindende vedtak. Det blir opp til forhandlerne av hver enkelt råvareavtale å finne frem til passende tidshorisont for kontraktene.

Bedre adgang til i-landenes markeder for u-landenes ferdigvarer Frem til midten av 1970-årene var det en jevn trend i retning av friere varestrømmer mellom land. Dette hadde sammenheng med forhandlinger om tollreduksjoner i regi av GATT. Siden 1947 har syv slike forhand­ lingsrunder funnet sted6. Med oljekrise, inflasjon og stagnerende økonomisk vekst i i-landene har det de senere år vært tydelige tegn på en gryende proteksjonisme. Ettersom det i hovedsak dreier seg om å gi særlig utsatte bedrifter eller bransjer bedre arbeidsvilkår, og ikke primært om å opparbeide et overskudd på betalings­ balansen, må nyproteksjonismen adskilles fra tidligere tiders merkantilis­ me. I dette avsnittet ser vi først på årsakene til nyproteksjonismen, dernest på utformingen av beskyttelsestiltakene og så på virkningene i u-land av den handelshindrende politikken. Mot denne bakgrunn diskuteres u-landenes konkrete krav om bedre adgang for sine ferdigvarer til i-landenes markeder. o

Årsaker til nyproteksjonisme Når bedrifter innstiller produksjonen og en næring bygges ned på grunn av U-landsøk. - 10

145

økt import, merkes dette tydelig. Den direkte årsak er også åpenbar, «utlendinger stjeler våre arbeidsplasser». Et opplagt mottiltak er å forhindre at importen vokser, ved innføring av passende handelshindringer. Mellom i-land vil anvendelse av toll og andre handelshindringer vanske­ lig la seg gjennomføre både fordi internasjonale avtaler da ofte må brytes og fordi land som rammes kan sette i verk mottiltak. I forholdet til u-land er frihandelsavtaler mindre utbredt. Dessuten er faren for mottiltak mindre. Når årsaken til økt import av f.eks. enkelte varegrupper innen tekstil og konfeksjon skriver seg fra «lavprisland», opplever man ofte at arbeidstakere og arbeidsgivere går sammen om økt beskyttelse.7. Om distriktspolitiske hensyn også kan anføres, vil lokalpolitikerne være med å forsterke kravet om handelshindringer. I denne situasjon er forbrukere og eksportører merkelig tause. Som gruppe er forbrukerne ikke organisert på en slik måte at kravet om billigst mulige varer gjennom opprettholdelse av import artikuleres. For eksportørene vil økt toll eller andre handelshindringer ha en negativ virkning. Når andre lands valutainntekter reduseres, vil etterspørselen etter våre eksportprodukter dempes8. Det er derfor underlig at eksportinteressene i i-land ikke mer aktivt har motarbeidet nye handelshindringer. I et land hvor opprettholdelsen av nærings- og bosettingsmønstret tilleg­ ges stor betydning kan de aktiviteter som søkes støttet bli direkte subsidiert. Når i stedet toll eller andre handelshindringer blir innført, lider konsumen­ tene et tap ved at prisen de må betale for varen stiger (Bhagwati & Ramaswami 1963). For USA er det beregnet at en halvvering av tollsatsene9 vil gi et tap på 150 000 arbeidsplasser og en gevinst på 136 000. Regionalt vil denne tilpasningen bety lite. Bedre ressursallokering vil gi raskere økonomisk vekst. Etter kort tid vil problemer med arbeidsledighet i en tilpasningsperiode være overvunnet. Andre studier av i-landenes økonomier viser at interne forhold som teknologiske fremskritt og ulik produktivitetsvekst mellom bransjer og bedrifter samt endrede preferanser i etterspørselen har langt større betyd­ ning for kravet til omstilling i arbeidsmarkedet enn økt import fra u-land. Det fortoner seg således underlig at i-landene setter så mye inn på å begrense slik import. En bedre forståelse av denne adferden krever dypere studier i politisk økonomi - rene effisiensbetraktninger strekker ikke til. Kravet om beskyttelse mot lavprisimport vil ofte bli støttet av arbeidsta­ kerorganisasjoner i i-land. Det er to årsaker til dette. For det første en motvilje mot omstillinger. Selv om tapet i arbeidsplasser ved økt import motvirkes fullt ut av nye arbeidsplasser i andre sektorer, vil de nye arbeidsplassene kunne komme på andre steder og være i andre bransjer. For det andre kan arbeidstakerorganisasjoner frykte et press nedover på reallønnen. Økt import av arbeidsintensive produkter kan ses som en indirekte form for en økning i tilbudet av arbeidskraft. Ved en statisk 146

vurdering vil den relativt knappe faktor i i-land, nemlig arbeidskraft, erfare en nedgang i inntekt ved friere handel. Denne nedgangen vil imidlertid kunne motvirkes ved de dynamiske virkningene av friere handel og økt konkurranse, som gir økt verdi av produksjonen og mulighet for høyere lønnsinntekt. For å lette omstillingene i økonomien som økt ferdigvareimport fra u-land vil resultere i, har flere økonomer vært inne på tanken om å la offentlige u-hjelpsmidler bli anvendt for interne omstillinger10 i i-land.

Former for beskyttelse Vanligvis skiller man mellom to former for beskyttelse mot import, toll og ikke tollmessige handelshindringer. Reglene om tollnedsettelse i GATT er basert på bestevilkårsprinsippet. U-landene har bare i liten grad deltatt i slike forhandlinger om gjensidige tollreduksjoner. I stedet har de satset på å oppnå særfordeler som for eksempel gjennom systemet med generelle tollpreferanser (GSP). Forhandlingene om generelle tollpreferanser har gitt magert resultat. Ferdigvarer av særlig interesse for u-land, nemlig de som er arbeidsintensive i produksjon, møter derfor høyere tollmurer i i-landene enn andre ferdigvarer. Økt beskyttelse av innenlandsk produksjon tenker vi oss vanligvis i samband med høyere tollsatser. Imidlertid kan den effektive tollsats heves ved at tollen på råvarer senkes11. Dette ble bevisst utnyttet av EF i 1977, da spesielle tollreduksjoner for tropiske produkter bare ble gjort gjeldende for råvarene (Helleiner 1979, s. 23). Resultatet var en bedring i lønnsomheten for bearbeiding av blant annet kaffe- og kakaobønner i EF-landene på bekostning av slik bearbeiding i u-landene. De ikke-tollmessige handelshindringene har etter hvert fått større utbre­ delse. De har vært anvendt for mange ulike varer, som teko-produkter, fottøy, stål, husholdnings- og sportsartikler. Et hovedproblem for eksporten fra u-land er at reglene for import stadig blir endret. Dette skaper en usikkerhet som i seg selv er med på å dempe u-landenes satsing på eksport. Helleiner (1979) påpeker at kompliserte og stadig skiftende regler for import gir multinasjonale foretak et relativt fortrinn fremfor den lille lokale eksportør i u-land. De store internasjonale bedriftene har bedre mulighet for å ha oversikt over regelverket i i-landene og eventuelt påvirke dette. Blant de viktigste ikke-tollmessige handelshindringer er frivillig eksportbegrensning, importkvoter og utjevningstoll. Ved frivillig eksportbegrensning12 blir et u- og et i-land enige om at eksporten av en vare ikke skal overstige et visst volum. Vanligvis vil u-landet gjennom eksportlisenser administrere denne ordningen. Imidlertid vil også i-landet ofte kontrollere at avtalen overholdes. Ensidig fastsatte importkvoter blir gjeme innført av i-land dersom det 147

ikke lykkes å oppnå en avtale om frivillig eksportbegrensning. Paragraf 19 i GATTs regler gir det legale grunnlag for slike tiltak. Der heter det at tollinnrømmelser kan trekkes tilbake dersom importen av en vare «volder eller truer med å volde alvorlig skade for innenlandske produsenter av tilsvarende eller direkte konkurrerende varer». I Norge ble importkvoter for 14 vareslag innen teko innført overfor Hong Kong i 1978. Dette innebar en reduksjon i importen av disse varene på 40 prosent13. Systemet med utjevningstoll blir mye anvendt i USA. Poenget her er at importen blir belastet med en avgift som motvirker eksportstøtten produk­ sjonslandet gir. Hensikten er å unngå dumping.

Virkninger for u-land

Hovedtyngden av u-landenes eksport av ferdigvarer kommer fra de såkalte nic-landene («newly industralized countries»). I dag står 12 u-land for omkring 80 prosent av den samlede ferdigvare-eksporten fra den tredje verden. På den bakgrunn er det på proteksjonistisk hold i i-landene blitt anført at handelshindringer for u-landenes eksport av ferdigvarer betyr lite, de rammer ikke de «virkelige» u-landene. Dette er et tvilsomt argument. For det første blir «virkelige» u-land rammet av handelshindringer, f.eks. er Indias eksport av teko-varer til Norge begrenset gjennom en bilateral avtale. For det andre vil proteksjonistiske tiltak ramme ikke bare dagens eksportland, men også de land som er i ferd med å vokse frem som eksportører vil over tid merke virkningene av denne politikken (World Bank 1978, s. 18). I-landenes handelshindringer for u-landenes eksport av ferdigvarer leder til en stivhet i mønsteret for det internasjonale varebytte. En eksportbasert strategi basert på utnyttelse av komparative fortrinn blir vanskeligere å gjennomføre.

U-landenes krav Ut fra ønsket om å øke utførselen av ferdigvarer til i-landene, og dermed redusere avhengigheten av råvareeksport, krever u-landene følgende: - Utvidelse av systemet med generelle tollpreferanser. En utvidelse ønskes både i omfang og tid, det vil si u-landene vil ha flere varer på GSP-listene, og krever at preferanseordningene skal bli permanente14.

Imidlertid er det mange som hevder at u-landene mer aktivt burde delta i de generelle tollforhandlingene i GATT, på lik linje med andre land, og uten krav om særbehandling. En slik strategi støtter seg til studier av Baldwin & 148

Murray (1977) som beregnet at u-landene ville tjene mer på tollreduksjoner på vanlige bestevilkårsprinsipp enn på ensidige krav om preferanser i handelen.

- Reduksjon i tollen på halvfabrikata og ferdigvarer. Dette vil bidra til at den effektive beskyttelsen for bearbeiding i i-land reduseres.

- Klarere regler for i-landenes anvendelse av paragraf 19 i GATT. De tilfeldige, ikke-tollmessige hindringene som i-landene innfører, blir av mange vurdert som det mest alvorlige hinder for u-landenes eksport av ferdigvarer. Problemet forsterkes ved at handelspolitiske tiltak etterfølges av innenlandsk kreditt-, subsidie- og skattepolitikk med sikte på å bevare den eksisterende næringsstruktur15. U-landenes handelspolitiske krav til i-landene kan således oversettes til krav om økt villighet til interne omstillinger i i-landene.

Gjeldsproblemet Ubalansen i den internasjonale økonomi som oljekrisen i 1973-74 skapte, har vart ved. Avmatningen i OPEC-landenes overskudd i utenriksøkonomien i 1978 var kortsiktig; med nye prishopp for olje var overskuddene i 1979 og 1980 rekordstore og på anslagsvis 68 og 116 milliarder dollar henholdsvis. Som tabell 6 viser, forventes et solid overskudd også for 1981.

Tabell 6. Driftsbalansen for tre områder. Overskudd i milliarder dollar 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981

OECD OPEC Ikke-oljeproduserende u-land

7 -1

10 0

8 1

10 8

-28 60

0 27

-19 37

-26 29

9 7

-35 68

-73 116

-40 82

-8

-10

-5

-6

-23

-38

-26

-23

-36

-37

-50

-56

Tallene for 1980 og 1981 er anslag. Kilde: OECD (1980)

Av tabell 6 ser vi at OPEC-landenes overskudd har som motstykke underskudd for de ikke-oljeproduserende u-land så vel som for OECD-landene16. Underskuddene for u-landsgruppen er gjennomgående større. Og måler vi u-landenes underskudd i forhold til andre økonomiske variable

149

som samlet eksportinntekt eller bruttonasjonalprodukt for et år, vil vil se at underskuddene veier svært tungt. Ved utgangen av 1980 forventes de ikke-oljeproduserende u-land å ha en samlet gjeld på over 300 milliarder dollar. Målt i løpende dollar innebærer det en femdobling på ti år. Finansieringen av u-landenes underskudd har i stigende grad skjedd via det private internasjonale kapitalmarkedet. I hovedtrekk strømmer pengene slik:

OPEC-landene mottar dollar for oljen. De dollarene som ikke brukes til betaling av import17, anvendes til kjøp av finansaktiva, som f.eks. rente­ bærende innskudd i banker, hovedsakelig i New York og London, eller de anvendes til kjøp av realaktiva i i-landene. Poenget er at dollarene i all hovedsak strømmer tilbake til det internasjonale kapitalmarkedet. Der danner de grunnlag for nye utlån. Overskuddene i OPEC-landene blir dermed en kilde til finansiering av underskudd i andre land. I perioden 1973-75 var u-landene gunstig stilt på det internasjonale låne­ markedet. Store overskudd i OPEC-landenes utenriksøkonomi kombinert med en kontraktiv politikk og liten lånevillighet i i-landene resulterte i konkurranse blant de større bankene om å yte lån til u-land, vanligvis av fem til syv års varighet. Et resultat av at OPEC-landenes overskudd i stor grad er blitt kanalisert gjennom det private bankvesen er at de private långiveres andel av u-landenes gjeld er steget fra 50 prosent i 1974 til 60 prosent i 1978 (Ross 1979, s. 28). For bankene kan det synes problematisk at bindingstiden på innskuddene er adskillig kortere enn på utlånene. Imidlertid vil et overra­ skende uttak fra én bank gjeme innebære et overraskende innskudd i en annen - uansett hvem som er endelig mottaker av pengene vil det lønne seg å plassere dem i rentebærende innskudd fremfor å trekke dem ut av sirkulasjon i form av sedler. Med et godt fungerende internasjonalt interbankmarked vil omplassering av midler mellom bankene, som eiere av bankinnskudd foretar, bli motvirket ved lån bankene imellom. Renter og avdrag på gjeld er anslått til å utgjøre snart 20 prosent av de ikke-oljeproduserende u-landenes samlede eksportinntekter. Det betyr at for hver 100 dollar i eksportinntekter går 20 ut igjen, uten at det medfører noen innførsel av varer og tjenester. For enkelte land som Chile er prosenten omkring 40. For de nærmeste år er det vanskelig å se at det er mulig å unngå en fortsatt gjeldsøkning for u-landene. Det synes i prinsippet å være tre mulige måter å møte gjeldsproblemet på; kontinuerlig fornyelse av en eventuelt voksende gjeld, gradvis nedbeta­ ling av gjelden, eventuelt i kombinasjon med en lettelse av vilkårene, eller ganske enkelt betalingsnektelse. Det første alternativet er hva man i dag praktiserer. U-landene som gruppe opptar stadig nye og større lån for å avdra gammel gjeld, og til å

150

betale for importoverskudd. Så lenge långivere - private, statlige eller internasjonale - er villige til dette, fungerer systemet. Imidlertid er det lite rimelig å tenke seg at en kontinuerlig gjeldsoppbygging kan være en langsiktig og varig løsning. En lettelse av gjeldsvilkårene kan skje på to måter, ved reduserte rentebetalinger på opptatt lån og ved økt finansiell u-hjelp. En reduksjon i rentekostnader, gjeme i kombinasjon med forlenget avdragstid, har flere u-land forhandlet seg frem til18. Dersom en forbedring av betingelsene for allerede mottatte lån skal bli omfattende, er det ikke utenkelig at offentlige myndigheter i i-land vil anvende u-hjelpsmidler til å dekke eventuelle rentelettelser som private banker gir. Rentelettelsen vil da bety at i-landene selv direkte disponerer gaveoverføringene til u-land. Enkelte i-land, blant andre Sverige, har ettergitt statlige fordringer på u-land og dermed bidratt til en lettelse av gjeldsbyrden19. U-landenes krav går ut på en mer omfattende lettelse i gjelden, både i form av lavere rente og lengre avdragstid, samt ettergivelse i størst mulig grad av gjeld til offentlige myndigheter i i-land20. Den tredje måten å møte gjeldsproblemet på, nemlig betalingsnektelse, er ikke ukjent. Sovjet gjorde dette i 1917, da det nye regimet nektet å oppfylle gjeldsforpliktelsene inngått i tsartiden. Iran under Khomeini er inne på samme spor. Betalingsnektelse kan imidlertid være en risikofylt politikk; mulighetene for sterkt tiltrengte lån ved en senere anledning blir svekket21.

SDR-aid link Spesielle trekkrettigheter Spesielle trekkrettigheter (SDR) er en kredittordning iverksatt av Det internasjonale pengefond22. Opprinnelig var 1 SDR lik 1 amerikansk dollar. I 1974 ble fastsettelsen av verdien av SDR knyttet til en kurv av 16 valutaer. Ettersom dollaren siden den gang har falt i verdi i forhold til de fleste andre valutaer, tilsvarte verdien av 1 SDR 1,30 dollar ved inngangen til 1980. Rent teknisk innebærer utstedelse av SDR at man blir enige om å la hvert land få en utvidet lånemulighet i IMF. Dette kan sammenlignes med at en bedrift får utvidet sin kassekreditt i en bank. SDR var ment å være en alternativ form for internasjonal reserve, som eventuelt kunne erstatte dollaren. Gjennom stadig nye runder med tildeling av SDR ville det enkelte lands behov for å ha dollarfordringer bli erstattet med kredittilgang i IMF. Imidlertid gikk det ikke slik. Utstedelsen av omkring 9 milliarder SDR i årene 1970-72 falt sammen med en økning av underskuddene i USAs utenriksøkonomi, med tilhørende vekst i andre lands beholdninger av

151

dollarfordringer. Dette hang blant annet sammen med at USA valgte å la Vietnamkrigen delvis bli finansiert gjennom låneopptak i utlandet fremfor gjennom økte innenlandske skatter. Dermed vokste mengden av internasjo­ nale valutareserver langt hurtigere enn tidligere, og noen ytterligere vekst i den internasjonale likviditet gjennom tildeling av flere SDR ble ansett som uønsket.

Hvordan spesielle trekkrettigheter kan komme u-landene til gode Forslaget om å la en økning i den internasjonale likviditet bli koplet sammen med økt kjøpekraft for u-land er enkelt: I stedet for at alle land skal bli tildelt nye SDR, la u-landene få det hele. Sett at denne regelen var blitt fulgt i 1970-72. Da ville u-landene ha blitt tildelt en kjøpekraft på 9 milliarder dollar. Av disse 9 milliarder ville u-landene eksempelvis ha valgt å beholde 20 prosent som valutareserver i form av SDR. For de resterende 80 prosent, motsvarende 7,2 milliarder dollar, kunne u-landene ha kjøpt varer og tjenester fra i-landene. En overføring av fysiske ressurser var dermed bundet sammen med (link) en vekst i den internasjonale likviditeten. I de første årene ble et land som anvendte SDR, belastet med en rente på 1,5 prosent. Denne renten ble godskrevet land nummer to, som var mottaker av SDR. En så lav rente gjorde det upopulært å motta SDR utover den tildelingen hvert enkelt land fikk. Selv om renten i 1974 ble hevet til 6/10 av et veid gjennomsnitt av renten på statskasseveksler i fem i-land og i 1979 til 8/1023, innebar opptjening av SDR at et land fikk relativt dårlig avkastning på denne delen av sin beholdning av reserver. Antall valutaer SDR er basert på ble ved inngangen til 1981 redusert fra 16 til 5. Videre er det under overveielse å heve renten til et veid gjennomsnitt av den kortsiktige markedrenten for disse 5 valutaer (US dollar, tyske mark, britiske pund, franske franc og japanske yen). Med en konkurransedyktig rente reduseres aspektet av en ressursoverføring til u-land gjennom en eventuell link. Debatten om SDR-aid-link24 Link-forslaget var sterkt fremmet under UNCTAD III i Santiago i 1972. I de påfølgende par år var det seriøse forhandlinger mellom u- og i-land med sikte på etablering av link. Når det likevel ikke lyktes, hadde det sammen­ heng med at en del i-land i siste omgang så det som uheldig å binde sammen behovet for ny internasjonal likviditet med ressursoverføringer til u-land. Spesielt Vest-Tyskland fryktet at dette kunne gi en inflasjonspreget tendens; ut fra ønsket om økt ressursoverføring ville u-landene presse på for utstedelse av flere SDR, med det resultat at den internasjonale likviditeten økte mer enn hva som var forenlig med en rimelig grad av prisstabilitet. Imidlertid ble det gjort helt klart fra u-landenes side at tildelinger av SDR

152

kun skulle skje på grunnlag av en vurdering av den internasjonale likviditetssituasjonen. Poenget for u-landene var kun å få akseptert prinsippet om at dersom mengden av SDR skulle økes, skulle nye tildelinger i sin helhet, eller i hvert fall hovedsakelig, tilfalle u-landene. Link-forslaget kunne også innebære en fordel for i-landene. Dersom verden sett under ett kom inn i en økonomisk nedgangsperiode, ville en innsprøytning av ny likviditet i systemet virke ekspansivt på den samlede etterspørselen (Scitovsky 1966). For en gitt økning i mengden av SDR ville etterspørselsvirkningen bli størst dersom land som kunne påregnes å bruke de nye kredittmulighetene sto som mottakere av nye SDR. Ettersom u-land kunne forventes hurtig å la en tildeling av nye SDR slå ut i økt etterspørsel etter varer og tjenester, ble dette et argument for link. Professor Scitovsky (1965) så det videre som en fordel at land som hadde overskudd i utenriksøkonomien måtte nøye seg med lav, gjeme negativ, rente på akkumulerte fordringer. Under slike forhold ville nemlig også overskuddsland være interessert i en mer balansert utenriksøkonomi på sikt, og tilpasningsproblemet ville bli mer jevnlig fordelt mellom overskudds- og underskuddsland. Fra i-landenes side er det blitt hevdet at en eventuell link burde skje indirekte. I stedet for å tildele u-landene nye SDR direkte kunne nye SDR bli tildelt Verdensbanken, og gi denne institusjonen mulighet for større og rimeligere utlån. Da ville også de fattigste u-landene kunne bli høyere prioritert. U-landene har gått imot en slik tanke, som smaker av «formynderskap». SDR fritt tildelt hvert enkelt u-land fortoner seg mer attraktivt idet krav til anvendelsen av midlene ikke kan stilles, annet enn at de skal brukes til dekning av underskudd på betalingsbalansen.

Grunnlaget for NØV Nødvendigheten av en nyordning i det internasjonale økonomiske samar­ beid er blitt vurdert ut fra moralske, politiske og økonomiske forhold. Moralske vurderinger blir ofte basert på oppfatninger av historien. Gjennom århundrer har de vestlige landene hatt de største fordelene av det økonomiske samkvemmet med de fattige u-landene. Denne skjevheten er det på høy tid å rette opp. I dette lys blir en innfrielse av kravene i NØV en moralsk forpliktelse de rike landene bør påta seg. Under UNCTAD IV i Nairobi i 1976 hevdet Sovjet at ansvaret for manglende økonomisk utvikling i u-landene påhviler de vestlige industri­ land. Gjennom imperialisme og kolonistyre har de utarmet u-landene. Kommunistlandene har ikke drevet en slik utarming og noe krav om nyordning av det økonomiske samkvem mellom u-land og Østblokken er det derfor ikke grunnlag for. Resultatet er at Østblokklandene har vært lite imøtekommende, både overfor generelle krav om økt u-hjelp og i de mer 153

spesielle forhandlingene om prisstabilisering av råvarer. NØV-kravene blir også gjort gjeldende på moralsk grunnlag uten å trekke inn den historiske dimensjon. Det faktum at en stor del av verdens befolkning har materiell nød samtidig som en rik minoritet lever i overflod vil for mange innebære en moralsk appell til omfordeling. Politisk sett blir det ofte hevdet at NØV er nødvendig for sikring av verdensfreden. Tanken er at det lett kan bli økt politisk uro dersom velstandskløften mellom fattige og rike stadig blir mer åpenbar uten at det lykkes å redusere den. Med utvikling av stadig mer ødeleggende våpen, og med større spredning av disse, fortoner konsekvensene av en nord-sør konfrontasjon seg mer og mer alvorlig. Ut fra egne sikkerhetspolitiske vurderinger i i-landene blir det påpekt at det er av interesse å imøtekomme NØV-kravene. Økonomisk vurdert hevder noen at NØV også vil være i-landenes interesse. Et slikt syn er basert på at en del av de foreslåtte tiltak vil gi bedre utnyttelse av de produktive ressursene. Kravet om en nyordning av verdensøkonomien blir sett som nødvendige justeringer som sikrer fortsatt økonomisk vekst som kan komme alle til gode.

Noter

Kapittel 1 1 For noen eksempler, se Epstein (1975). 2 I Bemstein 1976, s. 16) finnes følgende utsagn: «...growth is a quantitative process, in vol ving principally the extension of an already established structure of production, whereas development suggests qualitative changes, the creation of new economic and non-economic structures.»

Kapittel 2 1 Roy Harrod og Evsey Domar utviklet på samme tid og uavhengig av hverandre en dynamisk modell basert på Keynes’ arbeider. I fremstillingen her baserer vi oss hovedsa­ kelig på Domars fremstilling. En enkel og mer fullstendig analyse finnes i enhver moderne lærebok i makroøkonomi, som f.eks. Branson (1972, s. 366-379). 2 Befolkningsvekst har en tilsvarende tosidig virkning; på kort sikt blir det flere munner å mette, på lengre sikt flere hender i arbeid. 3 Utregningen er slik: Investeringsbehov: 13,3% av 200 = 26,6 Finansiert av innenlandsk sparing (9% av 200) = 18,0 Behov for finansiering ved utenlandsk sparing

8,6

4 Erfaringene med Marshall-hjelpen fra USA til Europa etter den andre verdenskrigen pekte i retning av at kapital var den viktigste faktoren i en økonomisk vekstprosess. Et utsagn fra en ekspertgruppe i FN er karakteristisk «... Capital accumulation may very well be regarded as the core process by which all other aspects of growth are made possible.» (Meier 1976, s. 252.) 5 Se McKinnon (1973, s. 5-21 og s. 55-67). 6 I den engelskpråkelige litteraturen er det en forvirrende mengde av navn for denne todelingen av økonomien; rural urban backward leading subsistence modem agriculture industry self-employed labor-hiring unorganized organized non-monetary monetary informal formal non-market market 7 En utvidet versjon av denne to-sektor-modellen er presentert av Ranis & Fei (1961). 8 Lewis antyder at lønnen må være minst 30 prosent over produktiviteten i jordbruket for at flytting skal finne sted. 9 Hansen (1969) hevder at dette er tilfelle for Egypt - kun i tiden oktober-februar er det overskudd på arbeidskraft på landet.

155

For Afrika sør for Sahara hevder Modalsli (1975, s. 41) at mannens produktive arbeid ligger et sted mellom 100 og 400 timer i året på landsbygda. Når et årsverk i Norge regnes til rundt 1600 timer, kan dette tyde på betydelig ledighet. 10 Idéen med a fremstille Lewis-modellen ved hjelp av figur 3 er Victor Normans. 11 Dette skiftet er ikke tegnet inn i figur 3. 12 Om industrisektorens produkter utkonkurrerer en mer håndverkspreget produksjon som er arbeidsintensiv, kan nettovirkningen av ny industri bli en reduksjon i antall arbeidsplasser.

Kapittel 3 1 I relasjon til Harrod-Domar-modellen fra forrige kapittel ser vi at antakelsen om en konstant 6 ikke blir holdbar. 2 For en nærmere klargjøring av samfunnsøkonomisk lønnsomhet, se Johansen (1977). 3 Når den samme beslutningstaker vurderer alle virkningene av en investering, sier vi at de eksterne effektene er internalisert. 4 Strategier i internasjonal handel tas opp i kapitlene 9-11. 5 «Therefore, the sequence that «leads away from equilibrium» is precisely an ideal pattem of development from our point of view: for each move in the sequence is induced by a previous disequilibrium and in turn creates a new disequilibrium that requires a further move.... At each step, an industry takes advantage of extemal economies created by previous expansion, and at the same time creates new extemal economies to be exploited by other operators.» (Hirschman 1958, s. 66-67). 6 En slik rekkefølge av prosjektene kaller Hirschman (1958, s. 76) «efficient sequence». 7 Dette avsnittet er inspirert av Streeten (1963). 8 «... it is the experience of unbalanced growth in the past that produces, at an advanced stage of economic development, the possibility of balanced growth». (Hirschman 1958, s. 93).

Kapittel 4 1 Verdensbanken forventer en vekst i bybefolkningen i u-land på omkring 1 milliard mennesker i perioden 1960-2000. (Meier, 1976, s. 207-213). Dette betyr at mens 6 prosent av befolkningen i u-land bodde i byer (med mer enn 20 000 innbyggere) i 1920, og 15 prosent i 1960, vil over 30 prosent være bymennesker ved utgangen av dette århundre. En slik utvikling forventes å skape økende arbeidsledighet i byene og forverre levevilkårene der. 2 Den tvilende men lærevillige kan fylle ut tomrommene i ligningssettet (2). 3 Fremstillingen er noe upresis her; vi ser på sannsynligheten ved å ha arbeid ved periodens utløp og bruker denne sannsynligheten til utregning av periodens forventede inntekt. Mer korrekt ville det være a anvende sannsynligheten for å ha jobb ved periodens begynnelse pluss halvparten av sannsynligheten for å få jobb i løpet av perioden, ved utregning av forventet inntekt. Denne lille unøyaktigheten gjør matematikken enklere, uten at noen av konklusjonene rokkes. 4 Merk at vi anvender null som diskonteringsfaktor, at det er sett bort fra flyttekostnader og at holdningen til risiko er nøytral. Med risikoaversjon må en forventet usikker inntekt være høyere enn den sikre inntekt om det usikre alternativet skal foretrekkes. 5 Se Blomqvist (1978) for en mer formell analyse av en modell der denne forutsetningen er tatt bort.

Kapittel 5 1 Studien er av Little et.al. (1970) og foretatt i regi av OECD. Den omfatter Brasil, Argentina, Mexico, India, Pakistan, Filippinene og Taiwan. 2 Med produktivitet menes forholdet mellom samlet produksjon og anvendt arbeidskraft. Vi

156

kan også måle produktivitet for andre innsatsfaktorer som land og kapital, og mener da tilsvarende samlet produksjon i forhold til bruken av den aktuelle innsatsfaktor. 3 Dersom en selveiende bonde kan få arbeid til fast lønn hos naboen som er en stor jordeier, vil bonden bare arbeide på eget bruk til det punkt der inntekten av siste arbeidstime her tilsvarer timelønnen hos jordeieren. 4 Vi skal ikke her gå inn på diskusjonen av hva som motiverer en bondes adferd i u-land. Vi nøyer oss med å anta at med gitt preferansestruktur og med oversikt over de aktuelle alternativene slik bonden oppfatter dem, er adferden rasjonell. Problemet for utenforståen­ de med å forstå adferden har sammenheng med at betrakteren har en annen preferanse­ struktur selv, og også har øye for et annet sett av alternativer. Men ulikhet i kulturbak­ grunn betyr ikke manglende rasjonalitet. 5 Å dele produksjonen likt med eieren er ekvivalent med 50 prosent inntektsskatt. Hvorvidt en slik skatt leder til økt eller redusert arbeidsinnsats, er avhengig av to motvirkende tendenser: På den ene siden må arbeidstiden øke om individet ønsker å oppnå en viss økning i inntekt, på den annen side blir fritid relativt billigere fordi tapet av inntekt ved ikke å arbeide blir mindre. 6 Cline 1972) har beregnet at en omfordeling av jord i Brasil ville lede til en økning i jordbruksproduksjonen på 20-25 prosent. 7 Lee (1971) viser hvordan jordreform har ledet til økt sparing i Taiwan. 8 I Ohkawas (1972) studie av jordbruket i Japan var kapital-arbeid brøken 372 tusen yen pr. arbeider for bruk på mer enn 3 hektar mot 235 tusen yen pr. arbeider for bruk under 0,5 hektar. 9 Det er minst tre måter innkjøp av f.eks. traktorer kan subsidieres på: I tillegg til direkte subsidiering kan en lav rente for lån til investering i traktorer samt en billig pris på utenlandsk valuta gjøre import av utenlandske jordbruksmaskiner lønnsom for den enkelte bonde. 10 Den endrede fordeling som teknologiske endringer gir opphav til, burde også utnyttes i skattepolitikken: Det gjelder å finne måter å skattlegge de grupper som får sin økonomiske stilling forbedret. 11 Bird (1974, s. 287) sier «... the primary aim of taxing wealth - in addition to encouraging the more efficient utilization of Capital - is not to make the poor richer but to make the rich less powerful». 12 Nærmere om komparative fortrinn i kapittel 7. 13 Jordbrukspolitikken i i-land er i stor grad utformet med sikte på å løse interne fordelings­ problemer; Stortingsvedtaket i Norge i 1975 om å bringe bøndenes inntekt opp på nivå med industriarbeidernes innen 1981, belyser dette poenget.

Kapittel 6 1 World Bank (1978) hevder at fertiliteten nå er synkende i Burma, India, Indonesia og Sri Lanka, mens den i Afrika forventes å stige (s. 45 og 51). 2 Berg (1973) hevder at for hver 100 i arbeidsfør alder var det 76 andre i u-land, mot 59 i i-land. At det ikke er større forskjell skyldes at u-landenes overvekt i andelen av befolkningen under 15 år i noen grad motvirkes av den større pensjonistandelen i i-land. 3 Tilsvarende vurdering ble gjort i Norge etter den annen verdenskrig. Gerhardsen (1971, s. 82) skriver: «En hurtig gjenreising hadde som sin viktigste forutsetning at det løpende forbruk ble holdt nede og at investeringsandelen økte ganske kraftig i forhold til før krigen. Men før vi tok fatt på gjenreisningsarbeidet, måtte vi nødvendigvis trygge helse og arbeidsevne.» 4 I Botswana er den lokale helsetjeneste basert på helseposter. Disse bemannes av utvalgte personer fra landsbyen, som etter et 12 ukers kurs går inn i aktiv tjeneste. Periodevis blir den enkelte helsepost besøkt av mer kvalifisert personell. 5 Galbraith (1964, s. 78-80) formulerer dette poenget slik: «Nowhere in the world ... is there

157

6

7 8

9 10

11 12

13

an illiterate peasantry that is progressive. Nowhere is there a literate peasantry that is not.» Mens samfunnet kan glede seg over en slik utvikling fordi det betyr økt produksjon, kan den enkelte entreprenør tape på andres etteraping; prisen på varen kan synke når tilbudet øker. Se Johnson (1964). Ytterligere én uheldig side kan nevnes; i mange u-land vil en person med teoretisk utdannelse finne det nedverdigende å ta kroppsarbeid, selv om det er tilbud på slikt arbeid. Vi kan derfor si at utdannelse som kvalifiserer for én type arbeid, kan diskvalifisere for andre typer arbeid. Analysen her er analog til fremstillingen av migrasjon i kapittel 4; forventet inntekt er produktet av lønn og sannsynligheten for å få jobb. Et eksempel innen samme profesjon: I byene er det gjeme godt med leger, som til tider har lite å gjøre, men som likevel tjener godt. På landet arbeider legene hardere og bidrar adskillig mer til en bedring av helseforholdene. Men lønnen er lav. Resultatet er at forholdet mellom produktivitet og lønn spriker. Og få leger søker seg ut i distriktene der det er stort behov for dem. (Parallellen til problemet med å skaffe leger i Nord-Norge er ikke altfor fjern. Også i vårt land synes det vanskelig å komme unna det forhold at økonomiske incentiver ikke er uten betydning for hvor folk tar arbeid.) Se Scitovsky (1976) for en nærmere diskusjon av begrepet konsum. Se Salvatore & Dowling (1977, s. 105-106). To andre analysemetoder er bruk av kryssløptabell for utdannelse, og lineær programmering. Disse metodene, og spesielt den siste, setter store krav til data og avansert analyseteknikk. Dette gjør dem mindre velegnet i u-land. Johnson (1968, s. 6 og 7) og Johnson (1964).

Kapittel 7 1 For en slik gjennomgang, se f.eks. Caves & Jones (1977). 2 Vi kan ikke si noe bestemt om hva det internasjonale bytteforholdet mellom de to varene blir, bortsett fra at det er begrenset av bytteforholdene i de to landene før handel. 3 Prislinjen kan også tolkes som en inntektslinje. Produksjon på ethvert punkt på denne linjen representerer samme inntekt. En parallellforskyvning utover i diagrammet av prislinjen representerer uendret bytteforhold mellom varene, men stadig høyere inntekt. Den største oppnåelige inntekt blir i det punktet prislinjen tangerer transformasjonskurven. 4 Prislinjen før handel er ikke tegnet inn. Den tangerer nyttekurven Ui såvel som transfor­ masjonskurven i punktet 1. 5 Tolket som inntektslinjer, se fotnote 3, kan vi si at inntekten synker når vi beveger oss fra h mot li. 6 Resonnementet anvendt på den aktuelle situasjon for norsk tekoindustri betyr at vi kan beholde produksjonen dersom arbeid og kapital i denne næringen aksepterer redusert inntekt. 7 På engelsk benyttes uttrykket «vent for surplus», se Myint (1958) som først lanserte denne teorien. 8 Dette blir en tredje vare, i tillegg til de to diagrammet tar hensyn til. 9 Om en person har valget mellom en sikker begivenhet, f.eks. å motta 100 kroner, og en usikker begivenhet med samme forventningsverdi, f.eks. å motta enten 50 kroner eller 150 kroner, hver med 50 prosent sannsynlighet, og velger den sikre begivenhet, har han risikoaversjon. 10 Poenget her er Linders (1961, s. 106). 11 Som et ekstremt ytterpunkt kunne man tenke seg at et land satset på produksjon der det har komparativ ulempe. Når andre land kan produsere denne varen så billig kan man ledes til

158

antakelsen om at også vårt land kan gjøre det; den potensielle produktivitetsgevinst er altså særlig stor her. Men når landene har ulik relativ faktorutrustning, blir en slik generell anbefaling lite meningsfylt; fremdeles står Norge seg på å eksportere skogprodukter og å innføre bananer.

Kapittel 8 1 Proteksjonisme av i-landenes jordbruk samt mer effektive metoder for å gjenvinne metall fra skrap nevnes også av Nurkse. Imidlertid fikk ikke disse forhold nevneverdig omfang før i tiden etter den annen verdenskrig, se Caimcross (1960, s. 53). 2 U-landenes andel av verdens eksport sank fra 27,0 prosent i 1953 til 21,3 prosent i 1960 og 17,7 prosent i 1970. I 1973 steg andelen til 19,3 prosent og videre til 24,1 prosent i 1975. Om eksport fra OPEC holdes utenfor, reduseres de to siste tallene til henholdsvis 11,8 og 11,1 prosent. Kilde: Morton & Tulloch (1977, s. 35). Bemerk at Kravis (1970) opererer med noe andre tall, men samme trend (frem til 1966). Tall vedrørende handel for u-land er beheftet med usikkerhet, og påvirkes derfor av kilden som anvendes. 3 U-landenes vekst i eksport pr. ti-år var omkring 52 prosent i perioden 1913-1966 (ca. 40 prosent om olje holdes utenfor), mens USAs eksportvekst var 43 prosent pr. ti-år i tidsrommet 1876-1913 (Kravis 1970, s. 862-863). 4 For en kritikk av Prebischs studie, og nærmere litteraturhenvisninger, se Ellsworth (1961) og Flanders (1964). 5 En utdypning finnes hos Singer (1950). 6 Imidlertid vil ikke alle i i-landene være glade om denne hypotesen er korrekt; i 1973 var 71 prosent av råvare-eksporten i verden (eksklusive olje) fra i-land inklusive Østblokkland. (Yeates 1979, s. 40). 7 «A modem nylon cord tire serves the same purpose as ten or more of the earliest tires, and does so berter, but a ton of copper is still a ton of copper.» (Ellsworth 1961, s. 198.) 8 Cif betyr at transport og forsikring er betalt mens fob betyr varen levert ved utskipningshavn (cif = cost, insurance, freight; fob = free on board). 9 Se Powelson (1978, s. 35-36) hvor det også vises til en studie av A. W. Lewis som konkluderer at bytteforholdet mellom råvarer og ferdigvarer var omtrent det samme i 1950 som i 1871. 10 Se Powelson (1978, s. 35-36). 11 Årsaken til at prisnivået i Storbritannia steg raskere enn i andre deler av den industrialiserende verden i denne perioden finner Kindleberger (1964) i den lavere produktivitetsvekst i Storbritannia. 12 Dette var et fjerde statistisk problem med studien til Prebisch, at han valgte 1938 som sluttår, et år preget av depresjon og særlig lave råvarepriser. 13 Om N = Px/Pm er den vanlige «commodity terms of trade» der Px står for eksportprisindeks og Pm for importprisindeks, kalles S = (Px/Pm) • Zx = N • Zx «single factoral terms of trade» når Zx er en indeks for produktiviteten i eksportsektoren. Argumentet i teksten blir da at en sterk vekst i Zx kan oppveie en eventuell nedgang i N.

Kapittel 9 1 Om det er en negativ ekstern virkning vi har med å gjøre, f.eks. forurensning, blir det tilsvarende snakk om å pålegge avgift. 2 Se McKinnon (1966) for en videreutvikling av Lemers symmetriteorem. 3 Her forutsettes bl.a. at importen er helt elastisk, dvs. den utenlandske produsent holder fast på sin pris. Videre antas produktfunksjon med faste koeffisienter og ingen internasjonale faktormobilitet. Se Corden (1966, s. 284-308) for nærmere analyse og ytterligere henvisninger. 4 Utregningen her er en passende øvelse for leseren. Den generelle formel for beregning av effektiv tollsats er slik ut

159

aU ■” Verdien av innsatsfaktor i (i alt m stykker) pr. krone ferdigvare j, i fravær av toll ti = Tollsats på innsatsfaktor i tj = Tollsats på ferdigvare j Ej = Effektiv tollsats, ferdigvare j. 5 For Norge utgjorde tollinntektene i 1975 1,3 prosent av statens inntekter. 6 I Pakistan i årene 1951-1960 lot mellom 50 og 100 prosent av veksten i forbruket av bomullsklær, sukker, sigaretter og papir seg ikke forklare ved tradisjonelle økonomiske variable. I samme periode fulgte Pakistan en strategi basert på importsubstitusjon, med særlig vekt på ferdig vareproduksjon (Power 1966, s. 740). 7 Se Ahmad (1975, s. 369) for referanse til India.

Kapittel 10 1 Samtidig ble systemet med multippel valutakurs oppgitt, 130 won : 1 dollar var den mest anvendte kurs før devalueringen. 2 UNCTAD er en FN-organisasjon og står for United Nations Conference on Trade and Development. Dette er i dag en fast organisasjon, med sete i Geneve. Når man snakker om UNCTAD I eller UNCTAD II, helt til V, tenker man på konferanser arrangert av organisasjonen. På hver av de fem kjempekonferansene som til nå er avholdt (Geneve 1964, New Dehli 1968, Santiago 1972, Nairobi 1976 og Manila 1979) har opptil fem tusen delegater fra de fleste land i verden vært samlet. Konferansene, som vanligvis har strukket seg over 5-6 uker, har dreid seg om internasjonale økonomiske spørsmål av spesiell interesse for u-landene. 3 Se Prebisch (1964, s. 22). Dette avsnittet er også sitert i Johnson (1967, s. 72-73). 4 Johnson (1967, s. 73-74) ser løsningen mer i lys av interne omstillinger i u-landene; dvs. en valutakurs som gir likevekt i valutamarkedet og liberalisering av handelen som vil innebære spesialisering fremfor selvberging i alle bransjer. 5 Med bestevilkårsprinsippet menes at et land som reduserer tollen overfor en handelspart­ ner, må la tilsvarende lave tollsats gjelde for alle medlemslandene i GATT. Unntatt er tollreduksjoner innen frihandelsområder (som EFTA) og tollunioner (som EF). 6 For Norge var preferanseimporten sett i forhold til den totale import fra de forskjellige hovedsamarbeidsland i 1973 3,4% for India, 15,7% for Kenya og 5,0% for Pakistan (NOU 1975 : 59, s. 18). 7 Tilsvarende blir en del norske konfeksjonsvarer tilvirket i Finland. Dette skjer i samarbeide med norske bedrifter som ordner med bestilling og levering av stoffer og tilbehør. 8 Morgan (1967, s. 762) har foreslått at i-land kunne stille som betingelse for å gi tollpreferanser at u-landene skulle redusere tollsatsene seg imellom. 9 Spørsmålet om den tilhørende inntektsfordelingen er god, lar vi ligge her. 10 De 11 landene er Korea, Singapore, Taiwan, Israel, Jugoslavia, Argentina, Brasil, Mexico, Columbia, Chile og India. Mens de tre første land på denne listen på et tidlig stadium la om politikken i en eksportfremmende retning, synes de to siste landene fremdeles å være preget av «inward-oriented policies». De seks landene i midten inntar en mellomposisjon når det gjelder handels-strategi. 11 Balassa påpeker at lignende undersøkelser foretatt av andre økonomer har gitt mindre klare resultat. Selv finner Balassa betydelig lavere korrelasjon mellom eksport/BNP-brøk og vekst i BNP når undersøkelsen begrenses til perioden 1960-66. 12 Grunnet dataproblemer måtte Singapore tas ut. 13 Koeffisienten er imidlertid liten; om veksten i eksport øker med 1%, øker veksten i BNP bare med 0,04%.

160

14 På engelsk forkortes ofte den marginale kapitalkoeffisient til ICOR (Incremental Capital Output Ratio). 15 De 21 varegruppene er: Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, kakao, lær, jordnøtter, kokoskjer­ ner, palmekjemer, gummi, trelast, papir, ull, bomull, jute, sisal, jern, kobber, aluminium, tinn og sink. 16 I-landenes råvareandel i eksport var 29 prosent i 1974. 17 Meier (1976, s. 766) har en lignende tabell for de to årene 1962 og 1972 hvor også Norge er med. I motsetning til Sverige og Danmark sank vår andel av import fra u-land. Men import fra u-land i prosent av samlet import var høyere, 3,2 % for Norge i 1972, og 2,0% og 2,7% for Danmark og Sverige respektive. Det veide gjennomsnittet for u-landenes andel av importen i de 17 i-land tabellen i Meier omfatter var 6,3%. 18 Dataene er fra USA. I klassifiseringen av arbeidsintensive produkter som er relevante, tas det imidlertid hensyn til om u-landene i det hele tatt eksporterer noe av varen til i-land.

Kapittel 11 1 Basert på Roma-traktaten av 1957 trådte EF i funksjon som en tollunion i 1959. Med fri faktormobilitet har dette samarbeidet utviklet seg til et fellesmarked. EFTA er et frihan­ delsområde opprettet i 1960, blant land som ikke gikk med i den europeiske tollunionen. 2 Komparativ statikk innebærer at to likevektssituasjoner sammenlignes, uten nærmere diskusjon av hvordan økonomien beveger seg fra den ene til den andre. I likevektssituasjonene er alle variablene statiske, dvs. de endres ikke. 3 Bemerk har at med de gitte forutsetninger er det optimalt med fri handel både for verden sett under ett og for hvert enkelt land. Den klassiske analysen av tollunioner er Lipseys (1960). For en enklere fremstilling, se Sodersten (1970, s. 430-443) eller Meier (1976, s. 772-778). 4 Til sammenligning kan nevnes at den gjennomsnittlige tollsatsen på import til USA sank fra 53% i 1930-33 til 25% i 1957, og ytterligere til 8% i 1974 (Balassa 1978, s. 409). 5 Om den ytre tollen er lav nok, blir det nettogevinst. 6 Dette avsnittet bygger i stor grad på Meier (1976, s. 724-728) og Yeates (1979, s. 61-63). 7 Disse lånene ble i hovedsak gitt av banker som hadde mottatt betydelig innskudd fra OPEC-landene. Gjennom det private bankvesen ble således petrodollarene «recycled». 8 Dette avsnittet bygger på Yeates (1978) og Meier (1976, s. 777-778). 9 U-landenes anstrengelser for å opprette tollunioner kan ses som et svar på EF. Ved at i-land går sammen i en slik union kan u-land føle press om det samme, for ikke å tape ytterligere i forhandlingsstyrke. 10 Andean Group, eller mer korrekt, Andean Common Market and Community, består av Bolivia, Colombia, Ekvador, Peru og Venezuela. Chile var medlem fra starten av i 1969 inntil 1976.

Kapittel 12 1 Frank (1976) beskriver denne utviklingen i Chile. 2 Også i Norge er det i perioder blitt oppmuntret til utenlandske investeringer. Einar Gerhardsen minnes diskusjonen i regjeringen i slutten av 1950-årene: «Skulle vi kunne øke tempoet i kraftutbygging og industrialisering, trengte vi ny tilgang på kapital. Det trengtes også betydelig tilgang på kapital til rasjonalisering og automatisering, hvis industrien skulle kunne hevde seg i konkurransen. Vi kom til at vi måtte prøve å få utenlandsk kapital til å investere i Norge.» (Gerhardsen 1972, s. 167) Resultatet var at Trygve Lie våren 1959 fikk som spesialoppdrag av regjeringen å prøve å trekke utenlandske investeringer til Norge. 3 Se Bergsten et. al. (1978), spesielt s. 354-400, og Lall & Streeten (1977). I begge disse bøkene finnes ytterligere litteraturhenvisninger. 4 Uttrykkene multinasjonale og flernasjonale selskap anvendes her synonymt. Galbraith U-landsøk. - 11

161

5 6 7

8 9 10

(1978, s. 194) sier at et multinasjonalt selskap er et selskap «that extends its business operations under one guiding direction to two or more countries.» Analysen her er basert på MacDougall (1960). Se også Meier (1976, s. 370-379). Konferer diskusjonen av ringvirkninger bakover i kapittel 3. I en studie av diamantutvinning i Sierra Leone fant Killick (1973, s. 382) at utlendinger gjennomgående brukte 22 prosent av inntekten på importerte varer og sendte 32 prosent av inntekten hjem. Profitten etter skatt ble beregnet til 24 prosent av investert kapital. Av dette ble omkring 40 prosent reinvestert i Sierra Leone. Balassa (1978) og Tumlir (1978) gir nærmere beskrivelse av utviklingen. Reglene om «offshore assembly», kfr. kapittel 10, kan komme til anvendelse her. Utregningen er slik: Av tabell 1 på s. 62 i Nayyars artikkel ser vi at samlet eksport av industrivarer fra u-land i 1972 var på 11 030 millioner dollar. Andelen solgt gjennom multinasjonale selskaper var 15 prosent, hvilket utgjør $ 1 655 mill. Herav utgjør multinasjonale selskapers eksport av industriprodukter fra Hong Kong $ 264 mill. Dette er 10 prosent av samlet industrivare-eksport fra Hong Kong. Om denne prosentsatsen forhøyes til 50, for dermed å ha inkludert et anslag over all eksport gjennom «international buying groups», blir tallet $ 264 mill, å erstatte med $ 1 320 mill, og multinasjonale selskapers eksport av industriprodukter fra u-land blir $ 2 711 mill. (1 655 - 264 + 1 320). Som andel av samlet industrivare-eksport fra u-land gir dette 2 711 1T035- ’ 100% = 24,6%

Kapittel 13 1 I Latin-Amerika startet første fase tidligere. For enkelte land i tropisk Afrika varte denne kolonipregede fasen helt opp til 1950-årene. 2 Amin (1978) og andre radikale økonomer påpeker at Marx, som døde i 1883, hadde liten mulighet til å forutsi utviklingen av den internasjonale kapitalismen. Lenin ga uttrykk for at imperialismen ville lede til økonomisk stagnasjon i sentrumslandene, og at eksporten av kapital til de underutviklede landene ville stimulere den økonomiske veksten der (Dos Santos, 1969, s. 73). 3 Se Beckford (1969) for en mer detaljert analyse. 4 I den radikale litteraturen anvendes gjeme begrepet «Comprador class* eller «Comprador bourgeoise» som betegnelse på folk i periferiland som inngår samarbeid med den utenlandske kapitalen. 5 Se Elster (1977) for en oversikt over ulike teorier om utbytting. 6 Se Samuelson (1976) for en kritisk analyse av Emmanuels arbeid. 7 Det finnes også eksempler på at sentrumslandet betaler periferiland en høyere pris enn den internasjonale markedspris. Således har Storbritannia kjøpt sukker og matvarer fra Commonwealth-land til en for selgeren særlig gunstig pris. 8 Dette avsnittet er inspirert av Balogh (1962). 9 I 1949 ble pundet nedskrevet med 30 prosent i forhold til dollaren. Mens 1 pund i midten av 1960-årene var verd 20 norske kroner, var prisen på 1 pund i mars 1980 omkring 11 kroner. 10 Den mest velkjente eksponent for en lineær utviklingsteori er Rostow (1971). 11 Den radikale teori for økonomisk utvikling i periferilandene kalles ofte avhengighetsteori. Begrepet «dependence theory» ble formulert etter dårlige erfaringer med importsubstitu­ sjon i Latin-Amerika. 12 «Dependence is imperialism seen from the perspective of underdevelopment* , Johnson i Cockroft, Frank & Johnson (1972, s. 71). 13 Nyklassisk teori definerer luksusvarer som varer med en inntektselastisitet større enn 1. For radikale økonomer er luksuskonsum særpreget av at det etterspørres ut fra inntekt av kapital. 14 Demonstrasjonseffekten i konsum har vi tidligere diskutert i kapittel 12.

162

15 Mot dette kunne hevdes at arbeiderne i sentrumslandene er vel bevandret i og overbevist av de radikale økonomers analyse, og vet bedre enn arbeiderne i periferilandene hva som tjener deres beste, nemlig økt selvhjulpethet og redusert handel med sentrumslandene. Den som har fulgt argumentene i debatten om proteksjonisme her i landet, vet at en slik påstand er tøvete. 16 Se Streeten (1979).

Kapittel 14 1 I tillegg til sukker og gummi har UNCTAD utpekt 8 råvarer av stor betydning for u-land, som bør stå sentralt i det felles fond. Det er tinn, kakao, kaffe, kobber, te, bomull, jute og harde fibere. 2 Diskusjonen omkring indeksering, det vi si at prisen på råvarer skulle bindes til utvikling av en passende indeks for ferdigvarepriser, var et tidligere krav man nå hører lite om. Realiseringen av dette forutsetter mer direkte inngrep i markedet enn støtputelager. 3 En mer fullstendig analyse finnes hos Isachsen & Lia (1980). 4 Brock et.al. (1978) har beregnet at u-landene vil oppnå høyere inntekter ved prisstabilise­ ring av kaffe, kakao, jute og ull. Som nettoimportører av hvete ville u-landene også være tjent med prisstabilisering her. 5 Se Kaldor (1976) for dette argumentet, og Finger & DeRosa (1978) for en empirisk studie med motsatt konklusjon. 6 Munthe (1979) gir en oversikt over forhandlingsrundene i GATT. 7 I denne forbindelse skal et språklig fenomen noteres. Lav pris innebærer for de fleste noe positivt, dersom de er kjøpere i markedet. Lavpris derimot har en negativ undertone. Skyldes dette at innenlandske produsenter har lykkes med å overbevise forbrukerne om at hva som er produsentenes problem også er forbrukernes? 8 Kfr. Lemers symmetriteorem som vi tok opp i kapittel 9. 9 Import av tekstil og eksport av jordbruksvarer er holdt konstant. Studien det henvises til er Baldwins (1976). 10 Amuzegar (1979), Fishlow (1978) og Grubel (1978) er blant dem som har nevnt denne muligheten. I Nederland har bevilgninger over bistandsbudsjettet vært anvendt til interne omstillinger. I Stortingsmelding nr. 94 (1974-75), s. 61 drøftes mulighetene for en tilsvarende politikk i Norge. 11 Se kapittel 9 for en klargjøring av begrepet effektiv tollsats. 12 Portugal har akseptert frivillig eksportbegrensning av teko-varer til Norge. 13 Se Isachsen (1978) for en nærmere analyse av importkvoter og teko-støtte i Norge. 14 Preferanseordningene har stort sett vært begrenset til 10 år. 15 Helleiner (1979, s. 31) mener at en årsak til at regjeringer i i-land så hurtig griper inn i vanskeligstilte industrier er manglende kunnskap om landets evne til økonomisk tilpasning. 16 Ettersom ikke alle land i verden er tatt med i tabell 6 kan vi ikke forvente at hver kolonne skal summere seg til null. Bemerk at det er stor usikkerhet i datagrunnlaget. 17 Overskuddene er konsentrert i de tre OPEC-landene Saudi-Arabia, Kuwait og De Forenede Arabiske Emirater. I 1977 er det beregnet at mens disse landene hadde 47 prosent av oljeinntektene, hadde de hele 90 prosent av overskuddet (Committee on Foreign Relations 1977, s. 4). 18 En oversikt finnes hos Ross (1979, s. 36). 19 Den norske stat har gitt direkte bistand fremfor lån til u-land og har ingen statlig gjeld å ettergi. 20 Se Kenen (1977) for en mer teknisk diskusjon. 21 Se Freeman (1979) for en nærmere diskusjon av når betalingsnektelse lønner seg. 22 Se Isachsen (1978a) for en nærmere gjennomgang av SDR. 23 Mengden av SDR ble også øket 1. januar 1979, til i alt vel 12 milliarder. Sacchetti (1979). 24 Se Williamson (1977) for en oversiktlig gjennomgang.

163

Litteratur

Ahluwalia, M.S. & Chenery, H.B. (1974): «The Economic Framework», i Redistribution with Growth, World Bank. Utdrag i Meier, G.M. (1976): Leading Issues in Economic Develop­ ment, London. Ahmad, J. (1975): «Foreign Trade and Balance of Payments», i Uppal, J.S. (red.): India’s Economic Problems, New York. Amin, S. (1974): Accumulation on a World Scale, 2 volums, New York. Amin, S. (1978): «Some Thoughts on Self-Reliant Development, Collective Self-Reliance and the New International Economic Order», Institute for International Economic Studies, Stockholm. Amuzegar, J. (1979): «Not much Aid and not enough Trade: Cloudy Prospects in North-South Relations,» Third World Quarterly, s. 50-64. Baer, W. (1972): «Import Substitution and Industrialization in Latin America: Experiences and Interpretations». Utdrag i Meier (1976, s. 741-747). Balassa, B. (1978): «The «New Protectionism» and the International Economy», Journal of World Trade Law, s. 409-436. Balassa, B. (1978a): «Exports and Economic Growth. Further Evidence», Journal of Deve­ lopment Economies, s. 181-189. Baldwin, R. E. (1976): «Trade and Employment Effects in the United States of Multilateral Tariff Reductions», American Economic Review, s. 142-148. Baldwin, R. & Murray, T. (1977): «MFN Tariff Reductions and LDC Benefits under GSP», Economic Journal, s. 30-46. Balogh, T. (1962): «The Mechanism of Neo-Imperialism», Bulletin of the Oxford University Institute of Statistics, s. 331-346. Beckford, G.L. (1969): «The Economies of Agricultural Resource Use and Development in Plantation Economies», Social and Economic Studies, s. 321-347. Reprodusert i Bemstein, H. (red.) (1976): Underdevelopment and Development. The Third World Today, Middlesex, s. 115-151. Berg, A. (1973): «The Nutrition Factor». Utdrag i Meier (1976, s. 503-510). Bergsten, F. C. (1974): «The New Era in World Commodity Markets», Challenge, September-October. Bergsten, C.F., Horst, T. & Moran, T. H. (1978): American Multinationals and American Interests, Brookings Institution, Washington D.C. Bemstein, H. (1976): «Introduction: Development and the Social Sciences», i Bemstein, H. (red.): Underdevelopment and Development. The Third World Today, Middlesex. Bhagwati, J. & Ramaswami, U. K. (1963): «Domestic Distortions, Tariffs, and the Theory og Optimum Subsidy», Journal of Political Economy, s. 44—50. Bird, R. M. (1974): «Public Finance and Inequality». Utdrag i Meier (1976, s. 284-288). Blomqvist, A.G. (1978): «Urban Job Creation and Unemployment in LDCs», Journal of Development Economies, s. 3-18. Branson, W. (1972): Macroeconomic Theory and Policy, New York.

164

Brook, E., Grilli, E. & Waelbroech, J. (1978): «Commodity Price Stabilization and the Developing Countries», Banca Nazionale del Lavoro Quarterly Review, s. 79-99.

Caimcross, A.K. (1960): «International Trade and Economic Development», Kyklos, s. 545—558. Trykket i Weckstein, R.S. (red.) (1968): Expansion of World Trade and the Growth of National Economics, New York, hvor sidehenvisningene i teksten kommer fra. Carincross, A.K. (1962): Factors in Economic Development, Utdrag i Meier (1976, s. 264—266). Caves, R.E. & Jones, R.W. (1977): World Trade and Payments, Boston Chelliah, R.J. (1971): «Trends in Taxation in Developing Countries», IMF Staff Papers. Utdrag i Meier (1976, s. 275-280). Cline, W.R. (1972): «Interrelationships Between Agricultural Strategy and Rural Income Distribution», Utdrag i Meier (1976, s. 612-616). Cockroft, J.D., Frank, A.G. & Johnson, D.L. (1972): Dependence and Underdevelopment. Latin America" s Political Economy, New York. Committee on Foreign Relations (1977): International Debt, the Banks, and U.S. Foreign Policy, A staff report. U.S. Government Printing Office, Washington D.C. Corden, W.M. (1966): «The Structure of a Tariff System and the Effective Protective Rate», Journal of Political Economy, s. 221-237. Gjengitt i Bhagwati, J. (red.) (1969): Readings, International Trade, Middlesex, s. 284—308, hvor sidehenvisningene i teksten er fra. Cuddy, J.D.A. (1978): «Commodity Price Stabilization: Its Effects on Producers and Consumers», Resource Policy, s. 195-204. Denison, E.F. (1967): Why Growth Rates Differ. Postwar Experience in Nine Western Countries, Brookings Institution, Washington D.C. Domar, E.D. (1957): Essays in the Theory of Economic Growth, London. Dos Santos, T. (1969): «The Crisis of Development Theory and the Problem of Dependence in Latin-America». I original versjon er artikkelen på spansk. I Bemstein, H. (red.) (1976): Underdevelopment and Development. The Third World Today, Middlesex, er artikkelen oversatt til engelsk, s. 57-80. Sidehenvisningene er til denne engelske teksten. Edwards, E.O. & Todaro, M.P. (1974): «Education, Society and Development: Some Main Themes and Suggested Strategies for International Assistance». Utdrag i Meier (1976, s. 537-542). Eicher, C. (1970): «Employment Generation in African Agriculture», Utdrag i Meier (1976, s. 622-626). Elkan, W. (1973): An Introduction to Development Economics, Middlesex. Ellsworth, P.T. (1961): «The Terms of Trade Between Primary-Producing and Industrial Countries», Inter-American Economic Affairs. Sidehenvisninger i teksten er fra Livingstone, I. (red.) (1971): Economic Policy for Development, Middlesex. Elster, J. (1977): Om utbytting, Oslo. Emmanuel, A. (1972): Unequal Exchange, London. Epstein, T.S. (1975): «The Ideal Marriage between the Economisfs Macroapproach and the Social Anthropologisfs Microapproacht to Development Studies», Economic Development and Cultural Change, s. 29—45.

Falcon, W.P. (1970): «The Green Revolution: Second-Generation Problems», Utdrag i Meier (1976, s. 586-592) Finger, J.M. (1975): «Tariff Provisions for Offshore Assembly - and the Exports of Developing Countries», Economic Journal, s. 365-371. Finger, M. & DeRosa (1978): «Commodity Price Stabilization and the Ratchet Effect», World Economy, s. 195-204. Fishlow, A. (1978): «A New International Economic Order: What Kind?», i Fishlow et.al.

165

Rich and Poor Nations in the World Economy, 1980s Project/Council on Foreign Relations, New York. Flanders, M.J. (1964): «Prebisch on Protectionism: An Evaluation», Economic Journal, s. 305-326. Frank, A.G. (1976): Economic Genocide in Chile, Nottingham. Freeman, R. (1979): «Optimal International Borrowing with Default», International Finance Discussing Papers, Number 129. Galbraith, J.K. (1964): Economic Development, Boston. Galbraith, J.K. (1978): «The Defense of the Multinational Company», The Atlantic Commu­ nity Quarterly, s. 193-207. Gerhardsen, E. (1971): Samarbeid og strid. Erindringer 1945-55, Oslo. Gerhardsen, E. (1972): / medgang og motgang. Erindringer 1955-65, Oslo. Ghatak, S. (1978): Development Economies, London. Godfrey, E.M. (1973): «Economic Variables and Rural-Urban Migration: Some Thoughts on the Todaro Hypothesis», Journal of Development Studies, s. 66-78. Grubel, H.G. (1977): «The Case Against the New International Economic Order», Weltwirtschaftliches Archiw, s. 284-307.

Haberler, G. (1959): International Trade and Economic Development, Cairo. Utdrag i Meier (1976, s. 702-707). Hansen, B. (1969): «Employment and Wages in Rural Egypt», American Economic Review, s. 298-313. Harbinson, F.H. (1962): «Human Resources Development Planning in Modemising Econo­ mies». Utdrag i Meier (1976, s. 531-537). Hams, J.R. & Todaro, M.P. (1970): «Migration, Unemployment and Development: A Two-sector Analysis», American Economic Review, s. 126-142. Harrod, R. (1948): Towards a Dynamic Analysis, London. Helleiner, G.K. (1973): «Manufactured Exports from Less-Developed Countries and Multina­ tional Firms», Economic Journal, s. 21—47. Helleiner, G.K. (1979): «The New Industrial Protectionism and the Developing Countries», Trade and Development. An UNCTAD Review, s. 15-38. Hirschman, A.O. (1958): The Strategy of Economic Development, New Haven. Hurmi, B. (1979): «The «New-Style» Lending Policy of the World Bank», Journal of World Trade Law, s. 523-534. Isachsen, A.J. (1978): «Importkvoter og teko-støtte i Norge», Internasjonal Politikk, s. 605-617. Isachsen, A.J. (1978a): «The Role of SDRs», NUPI-notat nr. 158, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo. Isachsen, A.J. & Lia, P.O. (1980): «Prisstabilisering gjennom råvarefond», Sosialøkonomen, 1980/5.

Johansen, L. (1977): «Samfunnsøkonomisk lønnsomhet», Rapport nr. 1, Industriøkonomisk institutt, Bergen Johnson, H.G. (1958): «The Gains from Freer Trade with Europe: An Estimate», Manchester School of Economic and Social Studies, s. 247-255. Johnson, H.G. (1964): «Towards a Generalized Capital Accumulation Approach to Economic Development». Utdrag i Meier (1976, s. 542-547). Johnson, H.G. (1968): «The Economic Approach to Social Questions», Economica, s. 1-21. Johnson, H.G. (1965): «Optimal Trade Intervention in the Presence of Domestic Distortions» i Caves, R.E., Kenen, P.B. & Johnson, H.G. (red.) (1965): Trade, Growth and the Balance of Payments, Amsterdam, s. 3-34. Finnes også i Bhagwati, J. (red.) (1969): Readings. International Trade, Middlesex, s. 184—217. Sidehenvisningene i teksten er herfra.

166

Johnson, H.G. (1967): Economic Policy Towards Less Developed Countries, Brookings Institution, Washington D.C. Joy, L. (1973): «Food and Nutrition Planning». Utdrag i Meier (1976, s. 511-517). Kaldor, N. (1976): «Inflation and Recession in the World Economy», Economic Journal, s. 703-714. Kenen, P.B. (1977): «Debt Relief as Development Assistance», i Bhagwati, J.N. (red.), The New International Economic Order: The North-South Debate, Boston. Keynes, J.M. (1942): «The International Control of Raw Materials», trykket i Journal of International Economics (1974), s. 299-315. Killick, T. (1973): «The Benefits of Foreign Direct Investment and its Altematives: An Empirical Exploration», Journal of Development Studies. Utdrag i Meier, (1976, s. 380-389). Kindleberger, C.P. (1964): Economic Growth in France and Britain 1851-1950, Boston. Kindleberger, C.P. (1978): «The OECD and the Third World», i From Marshall Plan to Global Interdependence, OECD, Paris. Kravis, LB. (1970): «Trade as a Handmaiden of Growth: Similarities Between the Nineteenth and Twentieth Centuries», Economic Journal, s. 850-872. Kuznet, S. (1965): Economic Growth and Structure, New York. Utdrag i Meier (1976, s. 563-56).

Lall, S. & Streeten, P. (1977): Foreign Investment, Transnationals and Developing Countries, London. Lee, T.H. (1971): «Strategies for Transferring Agricultural Surplus under Different Agricultural Situations in Taiwan». Utdrag i Meier (1976, s. 568-573). Lemer, A.P. (1936): «The Symmetry Between Import and Export Taxes», Economica, s. 306-313. Lewis, A.W. (1954): «Economic Development with Unlimited Supplies of Labour», The Manchester School, May 1954, s. 139-191. Finnes gjengitt bl.a. i Agwarala & Singh (red.) (1958): The Economics of Underdevelopment, London. Sidehenvisningene i teksten er herfra. Lewis, A.W. (1978): Growth and Fluctuations 1870-1913, London. Linder, S.B. (1961): An Essay on Trade and Transformation, Stockholm. Lipsey, R.G. (1960): «The Theory of Customs Unions: A General Survey», Economic Journal, s. 496-513. Little, L, Scitovsky, T. & Scott, M. (1970): Industry and Trade in Some Developing Countries. A Comparative Study, New York. MacDougall, D. (1960): «The Benefits and Costs of Private Investment from Abroad: A Theoretical Approach», Economic Record, s. 13-35. McClelland, D.C. & Winter, D.G. (1969): Motivating Economic Achievement. Utdrag i Meier (1976, s. 550-558). McKinnon, R.I. (1966): «Intermediate Products and Differential Tariffs: A Generalization of Lemer’s Symmetry Theorem», Quarterly Journal of Economics, s. 584—615. McKinnon, R.I. (1973): Money and Capital in Economic Development, Brookings Institution, Washington D.C. Meier, G.M. (1976): Leading Issues in Economic Development, London. Metha, (1976): «A Frigid Future», India Today, May 15, s. 19. Mikesell, R.F. (1974): «More Third World Cartels Ahead?» Challenge, November-December. Modalsli, J. (1975): Utviklingshjelp på nært hold, Oslo. Morgan, T.: «Preferences Revisited». Utdrag i Meier (1976, s. 759-762). Morton, K. & Tulloch, P. (1977): Trade and Developing Countries, London. Munthe, P. (1979): «Frihandel, GATT og Tokio-runden», Bergen Bank Kvartalsskrift s. 191-204.

167

Musgrave, R.A. (1966): «Notes on Educational Investment in Developing Nations». Utdrag i Meier (1976, s. 523-530). Myint, H. (1958): «The «Classical Theory» of International Trade and Underdeveloped Countries», Economic Journal, s. 317-337. Finnes også i Livingston, I. (red.) (1971): Economic Policy for Development», Middlesex. Sidehenvisningene i teksten er til denne boken. Myint, H. (1963): «Social Flexibility, Social Discipline and Economic Growth». Utdrag i Meier (1976, s. 528-530). Myint, H. (1964): The Economies of the Developing Countries, New York.

Nayyar, D. (1978): «Transnational Corporations and Manufactured Exports from Poor Count­ ries», Economic Journal, s. 59-84. NOU 1975:59: «Vegledning for utviklingsland ved eksport til Norge», Handelsdepartementet, Oslo. Nurkse, R. (1958): «The Conflict Between «Balanced Growth» and International Specialization». Utdrag i Meier (1976, s. 640-643.) Nurkse, R. (1959): «Contrasting Trends in Nineteenth and Twentieth Century World Trade», Wicksell Lectures. Artikkelen er gjengitt som kapittel 11 i Nurkses (1961): Equilibrium and Growth in the World Economy, Boston, og i Weckstein, R.S. (red.) (1968): Expansion of World Trade and the Growth of National Economies, New York. Sidehenvisningene er til denne siste referansen. Nurkse, R. (1961): «Trade Theory and Development Policy», i Ellis, H.S. (red.): Economic Development for Latin America, London. Utdrag i Meier (1976, s. 707-712). OECD (1980): Economic Outlook, December 1980, Paris. Ohkawa, K. (1972): «Differential Structure and Agriculture - Essays on Dualistic Growth» Utdrag i Meier (1976, s. 601-607).

Payer, C. (1974): The Debt Trap. The IMF and the Third World, Middlesex. Powelson, J.P. (1978): «The LDCs and the Terms of Trade», Economic Impact 1978/2, s. 33-38. Power, J.H. (1966): «Import Substitution as an Industrialization Strategy». Utdrag i Meier 1976, s. 735-741). Prebisch, R. (1950): The Economic Development of Latin American and its Principal Problems, Economic Commission for Latin America, United Nations, Department of Economic Affairs. Prebisch, R. (1964): Towards a New Trade Policy for Development, United Nations, 64.II.B.4, New York.

Ranis, G. & Fei, J.C.H. (1961): «A Theory of Economic Development», American Economic Review, s. 533-558. Ranis, G. (1973): «Industrial Sector Labor Absorption». Gjengitt i Meier (1976, s. 409-412). Ranis, G. (1974): «Employment, Equity and Growth: Lessons from the Philippine Employment Mission». Utdrag i Meier (1976, s. 678-681). Rosenstein-Rodan, P.N. (1943): «Problems of Industrialization of Eastem and South-Eastem Europe», Economic Journal, June 1943. Denne artikkelen er reprodusert i Agwarala & Singh (red.) (1958): The Economies of Underdevelopment, London. Ross, K.Z. (1979): «Går det mot gjeldskrise i U-landene?» Bergen Bank Kvartalsskrift, s. 28-29. Rostow, W.W. (1971): The Stages of Economic Growth: A Non-Communist Manifesto, Cambridge.

168

Sacchetti, U. (1979): «The SDR: Ten Years of Experience», Banca Nazionale del Lavoro Quarterly Rewiew, s. 391-406. Salvatore, D. & Dowling, E. (1977): Development Economics, Schaunfs Outline Series, New York. Samuelson, P.A. (1976): «Illogic of Neo-Marxian Doctrine of Unequal Exchange», i Belsley, D.A. et.al. (red.): Inflation, Trade and Taxes. Essays in Honor of Alice Bourneuf, Colombus, Ohio. Scitovsky, T. (1965): «Requirements of an International Reserve System», Princeton Essays in International Finance, No. 49, Princeton. Scitovsky, T. (1966): «A New Approach to International Liquidity», American Economic Review, s. 1212-1220. Scitovsky, T. (1976): The Joyless Economy, New York. Sharpston, M.J. (1975): «A Health Policy for Developing Countries». Utdrag i Meier (1976, s. 496-502). Singer, H. W. (1950): «The Distribution of Gains between Investing and Borrowing Count­ ries», American Economic Review, s. 473-485. Singer, H.W. (1964): International Development: Growth and Change, New York. St.meld. nr. 94 (1974-75): «Norges økonomiske samkvem med utviklingslandene», Utenriks­ departementet. Streeten, P. (1963): «Balanced versus Unbalanced Growth». Finnes i Meier (1976, s. 643-647). Streeten, P.P. (1979): «Basic Needs. Premises and Promises», Journal of Policy Modeling, s. 136-146. Sodersten, B. (1970): International Economics, New York.

Tumlir, J. (1978): «Salvation Through Cartels? On the Revival of a Myth», The World Economy, s. 385-395. Tuong, H.D. & Yeates, A.J. (1978a): «On the Relation Between Income Levels, Industrialization and the Future Composition of Developing Country Exports», United Nations Conference on Trade and Development, Geneva. Tuong, H.D. & Yeates, A.J. (1978): On Factor Proportions as a Guide to the Future Composition of Developing Country Exports, United Nations Conference on Trade and Development, Geneva.

Vaitsos, C.V. (1978): «Crisis in Regional Economic Cooperation (Integration) among Devel­ oping Countries: A Survey», World Development, s. 719-769. Vemon, R. (1966): «International Investment and International Trade in the Product Cycle», Quarterly Journal of Economics, s. 190-207.

. Weisskopf, T.E. (1972): «Capitalism, Underdevelopment and the Future of the Poor Count­ ries», i Bhagwati, J.N. (red.): Economics and World Order. From the I970s to the 1990s, London, s. 43-77. Williamson, J. (1973): «Surveys in Applied Economics: International Liquidity», Economic Journal, s. 685-746. Williamson, J. (1973): «SDRs: the Link», i Bhagwati, J. N. (red.; The New International Economic Order: The North-South debate, MIT Press. World Bank (1978): World Development Report 1978, Washington D.C. World Bank (1979): World Development Report 1979, Washington D.C. Yeates, A. J. (1978): «Tariff Valuation, Transport Costs and the Establishment of Trade Preferences Among Developing Countries», United Nation Conference on Trade and Development, Geneva. Yeates, A.J. (1979): Trade Barriers Facing Developing Countries, London.

169

Emneregister

Afrika 45, 47, 73, 103, 110, 129, 130, 131, 156 akkumulering av kapital 17, 18, 24, 62, 135 aluminium 109 Andean Group 110, 161 arbeidets grenseproduktivitet 22, 23, 24, 47 arbeidsintensiv 40, 43, 50, 56, 63, 71, 98, 100, 101, 121, 139 arbeidsledighet, 39, 60, 116 sesongmessig 24 skjult 22, 24 arbeidsmarkedet 30 arbeidsproduktivitet 47 Argentina 79 Asia 104, 110, 128 Australia 79, 109 avhengig kapitalisme 133 «backward linkage» 33 balansert vekst 29, 31 bananer 47, 50, 110, 128 barfotlege 57 barnedødelighet 55 «basic needs» 137 bauxitt 108 befolkningsvekst 37, 53, 54, 74 Belgia 91 bestevilkårsprinsipp 95, 147, 149, 160 betalingsbalanse 132 betalingsnektelse 151 «Big Push» 29, 31, 32, 135 bomull 143, 163 borgerskap 129 «brain-drain» 60 Brasil 83, 101, 157 bytteforhold 23, 25, 67, 71, 76, 79, 81, 83, 97, 105, 107, 108

170

Canada 79, 91, 109 Chile 99, 113, 150 «commodity power» 108 «comprador bourgoise» 133, 162 demonstrasjonseffekt, i konsum 116, 124, 134 i produksjon 116, 124 «dependency theory» 162 Det internasjonale pengefond (IMF) 113, 130, 132, 134, 140, 145, 151 direkte investeringer 80, 113, 114 dumping 52, 148

EF 95, 101, 106, 109, 142, 147 effektiv toll (beskyttelse) 87, 147, 160 «efficient sequence» 156 eksportbasert vekst 79, 96, 98 eksportenklave 127, 131 eksterne effekter (virkninger) 30, 32, 33, 35, 59, 62, 86, 97 elektronikkindustri 121 Engelsk lov 81 entrepenør 59, 98 ernæring 53, 55, 56 Europa 54, 83, 96 faglært arbeidskraft 30, 34 faktorbidrag 44 faktorprisutjevning 70 familieplanlegging 55, 57 fast valutakurs 93, 141 felles fond 140 fellesmarked 104 ferdigvarer 99, 123 finansaktiva 49 finanskapital 55 flaskehals i produksjon 75 forbruk (konsum) 61

forbruksvarer (konsumvarer) 26, 31 forventet inntekt 37, 38 «forward linkage» 33 Frankrike 103 frihandelsområde 104 fri konkurranse 67 frivillig eksportbegrensninger 147, 163 frukt 52 fødselshyppighet 54, 55 GATT 95, 109, 111, 145, 147, 148, 149, 163 generelle tollpreferanser 93, 94, 139, 147, 148 Ghana 41 gjeldsbyrde 140 gjeldsproblemet 149 gjennomsnittsproduktivitet 22, 24, 38, 40 grenseproduktivitet 59, 74, 114 grønn revolusjon 45, 49, 50 grønnsaker 52 gullstandard 131 gummi 74, 128, 141, 163

halvfabrikata 99 handelspolitikk 79 harde fibre 163 Harris-Todaro modellen 38, 41 Harrod-Domar modellen 17, 22, 34, 156 Heckscher - Ohlin 70, 100 helse 53, 55, 57 Hong Kong 95, 96, 101, 122 hvete 45 IBM 125 ikke-oljeproduserende u-land 150 ikke-tollmessige handelshindringer 147, 149 importkonkurrerende sektor (vare) 72 importkvoter 147 importsubstitusjon 79, 80, 85, 96, 98, 103, 123, 129, 133 India 40, 47, 88, 90, 99, 148 Indonesia 74 industrielle revolusjon 128

inflasjon 49, 107, 144 infrastruktur 29, 31, 34, 54, 119, 131 inntektselastisitet 44, 80, 82, 85 inntektsfordeling 11, 13, 43, 49, 50, 70, 88, 127, 136 integrerte råvareprogram 140 Interamerican Development Bank 113 internasjonal handel 65 International Finance Corporation 118 investering 18, 23, 31, 34, 47, 53 Iran 113, 151 Italia 91 Japan 47, 75, 84, 91, 95, 96, 99, 157 jordbruk 43 jordeier 48, 49 jordleier 48 jordproduktivitet 48 jordreform 47, 48, 49, 50, 56 jute 163 kakao 50, 110, 163 kaffe 47, 50, 108, 110, 143, 163 kapitalintensiv 26, 34, 45, 58, 82, 101, 116, 129, 134 kapitalkoeffisient 19, 21, 30, 98 kapitalkostnader 39 kapitalvare 26 Kenya 38 Keynes 17, 18 Kina 57, 84 kjøtt 52 kobber 108, 144, 163 kollektiv selvhjulpenhet 135 komparative fortrinn 50, 66, 68, 71, 72, 74, 91, 94, 105, 108, 135, 140 komparativ statikk 161 komplementære prosjekter 31, 34, 63 komponenttilvirkning 121, 124 Kongo 91 konkurranse 75, 77, 82, 87, 89, 120 konkurranseevne 81, 97, 101, 105, 108 konsumgevinst 72 Korea 84, 96, 99, 101 kom 52 kreditorland 31 kreditt 26, 48, 50 kunstgjødsel 45

171

Latin-Amerika 46, 73, 88, 90, 103, 110, 122, 129, 133 lavprisimport 136, 146 Lemers symmetriteorem 87, 89, 159 Lewis-modellen 17, 22, 37, 74, 97, 156 likevekt 19 lineær utviklingsteori 133 læring 76 lønnsforskjell 39, 41 lønnskostnader 26, 47 lønnsnivå 37, 116 lønnsomhet 32, 33

marginal kapitalkoeffisient 99 markedsbidrag 43 markedsmekanisme 34 Marshall-hjelpen 155 Marx 127 mekanisering 45 menneskelig kapital 53, 56, 63, 86 merverdi («surplus value») 130 Mexico 96, 113, 119 Midt-Østen 104 migrasjon 40, 41, 44, 58, 61, 73, 90, 128 moderne sektor 17, 22 monopol 97, 110 monopolsituasjon 130 multinasjonale selskaper (foretak) 108, 110, 129, 130, 132, 147 nasjonalisering 118, 134 naturgummi 108 negativ bearbeidelsesverdi 91 «newly industrialized countries» 148 New Zealand 79 Nigeria 91 Norge 95, 107, 117, 148 nyttekurve 76 ny økonomisk verdensordning 129, 137 OECD-landene 101, 149 «offshore assembly» 95, 96 olje 51 «on-the-job-training» 30, 60 OPEC 103, 107, 149, 161, 163 oppfostringstoll 86, 94

172

ost 52 overflyttingsgevinst 23, 26

Pakistan 91 periferiland 80, 129 plantasje 127 planleggingshorisont 38, 39, 41 primitiv sektor 17, 22 prisdiskriminering 131 prisstabilisering 140 produksjonsbidrag 43 produksjonsfunksjon 22 produksjonsgevinst 72 produksjonsmulighetskurve 67 produktivitet 45, 75, 82, 156 profittrate 33, 127 proteksjonisme 101, 119, 136, 139, 145, 159

realrente 21, 44 regionale utviklingsbanker 110 rentabilitet 63 reproduserbar kapital 22 «reserve army of labour» 40 Ricardo 65 ringvirkning 29, 30, 31, 33, 34, 88, 115, 127, 132, 135 ris 45 risiko 46, 114, 118, 156 risikoaversjon 74, 156, 158 råvare 80, 82, 99, 108, 110, 122, 128, 129, 145, 163 råvareavtaler 140, 145 råvarekartell 107 sannsynligheten for å få arbeid (jobb) 37, 38 Saudi-Arabia 90 «SDR-aid link» 151 selveiende bønder 47 selvhjulpenhet 135 sentral planlegging 35 sentrumsland 79, 128, 129, 131 Singapore 96, 99, 101, 122 skatt 44, 86 sko 95 Sovjet 75, 151, 153 sparerate 7, 19, 20

sparing 18, 27, 44, 49, 53, 56, 116, 134 spesialisering 67,72, 75, 76, 80, 97, 105, 106 spesielle trekkrettigheter (SRD) 140, 151 Storbritannia 79, 80, 81, 83, 103, 106 stordriftsfordel 29, 46, 53, 75, 76, 86, 89, 91, 97, 106, 110, 120, 135 storfamilie 41, 42, 47 strategi 45 bimodal 45 unimodal 45, 50 støtputelagre for råvarer 139 subsidiering 44, 45, 86, 91 substitusjon 63 i forbruk 44 substitutt 82, 109 sukker 74, 128, 141, 163 Sveits 76 Sverige 151 Syd-Afrika 79 syntetiske substitutter 80 sysselsetting 43, 48, 90 Sør-Amerika 104 Sørøst-Asia 46, 73, 119, 122 Sør-Korea 93, 113, 118, 122

Taiwan 47, 84, 95, 96, 96, 99, 101, 113, 122, 157 te 50, 110, 128, 143 teknologi 43, 45, 56, 75, 98, 110 tekstiler 95 «terms of trade» 81, 83, 159 tilbudet av arbeidskraft 22

tinn 108, 144, 163 toll 88, 149 tollunion 103, 104 «trade creation» 104, 105 «trade diversion» 104, 105 transformasjonskurve 67, 68, 74, 76, 84 tropisk Afrika 38, 40 tropisk Amerika 128 tropisk Asia 128 ubalansert vekst 29, 32 udelelighet 29 ulikt bytte 130 UNCTAD 93, 94, 96, 109, 160 undersysselsetting 48 urbanisering 54 Uruguay 79 USA 53, 79, 80, 83, 84, 95, 96, 99, 101, 103, 107, 109, 113, 118, 119, 120, 132, 146 utbytting 127, 129 utdannelse 41, 53, 55, 58, 60, 61 utjevningstoll 148

vanning, vanningsanlegg 46, 48 Verdensbanken (IBRD) 113, 118, 130, 137, 153, 156 Vest-Europa 50 Vest-Tyskland 96, 153

yrkesfordeling 12 økonomisk vekst 12, 13, 16 øvelse 53, 58, 61

Forfatterregister

Ahluwalia & Chenery 11 Ahmad 160 Amin 127, 128, 130, 133, 136 Amuzegar 163

Baer 89, 90 Balassa 97 , 99, 162 Baldwin 163 Baldwin & Murray 149 Balogh 162 Beckford 162 Berg 157 Bergsten et al 161 Bergsten 108 Bemstein 155 Bhagwati & Ramaswami 146 Bird 157 Blomqvist 156 Branson 155 Brook et al 163

Caimcross 21, 90, 159 Caves & Jones 158 Chelliah 89 Cline 157 Cockcroft, Frank & Johnson 162 Committee on Foreign Relations 163 Corden 159 Cuddy 144 Denison 53 Dos Santos 133, 162 Edwards & Torado 58 Elkan 26 Ellsworth 82, 159 Emmanuel 130, 136 Elster 162 Epstein 155

174

Falcon 46 Finger & DeRose 163 Fishlow 163 Flanders 159 Freeman 163

Galbraith 121, 157, 161 Gerhardsen 157, 161 Ghatak 12 Godfrey 41 Grubel 142, 163 Haberler 75 Hansen 155 Harbinson 58 Harris & Todaro 37, 38, 40 Helleiner 119, 120, 121, 147, 163 Hirschman 32, 33, 34, 35, 156 Hurmi 12

Isachsen 163 Isachsen & Lia 163

Johansen 156 Johnson 63, 86, 106, 158, 160 Kaldor 163 Kenen 163 Keynes 141 Killick 162 Kindleberger 118, 159 Kravis 80, 159 Kuznet 43

Lall & Streeten 161 Lee 157 Lemer 86 Lewis 37, 128 Linder 72, 121, 158

Lipsey 161 Little et al 156 Mac Dougall 162 McClelland & Winter 59 McKinnon 44, 93, 155, 159 Meier 53, 95, 115, 118, 155, 156, 161, 162 Metha 90 Mikesell 108 Modalsli 156 Morgan 160 Morton & Tullock 103, 159 Munthe 163 Musgrave 60 Myint 62, 73, 74, 158

Nayyar 118, 122 Nurkse 31, 79, 80, 83 Ohkawa 47, 157

Payer 132 Powelson 159 Power 89, 160 Prebisch 160

Ranis 98 Ranis & Fei 155 Rosenstein-Rodan 29, 31 Ross 150, 163 Rostow 162 Sacchetti 163 Salvatore & Dowling 46, 83, 158 Samuelson 162 Scitovsky 153, 158 Sharpston 54, 57 Singer 31, 58, 159 Stortingsmelding nr 94 (1974-75) 163 Streeten 156, 163 Sodersten 161

Tumlir 162 Tuong & Yeates 100 Vaitsos 107 Vemon 120, 121

Weisskopf 132 Williamson 163 World Bank 46, 157 Yeates 83, 95, 99, 159, 161