Innføring i politisk økonomi [3 ed.] 8270090107 [PDF]

Zitiervorschau

Harald Holm i*—*-"

Innføring i politisk økonomi

Forlaget Ny Dag Oslo 1980 NBR-DZPOTBrBU^^-T POSTBOKS 273 < 6GQI L.O

350./

© Forlaget Ny Dag, Oslo 1973 2. opplag, Oslo 1976 3. opplag, Oslo 1980 Omslag: Roar Eggum Tegninger av Kjersti Scheen Trykk: Naper Boktrykkeri, Kragerø ISBN 82-7009-010-7

I følge lov av 1961 om opphavsrett til åndsverk er det ikke tillatt å kopiere eller mangfoldiggjøre denne bok eller deler av den uten tillatelse av copyrightinnehaveren.

MOSS BIBLIOTEK MOSS -

Forord Denne «Innføring i politisk økonomi» er tenkt som en grunn­ bok i marxistisk politisk økonomi, og begrenser seg stort sett til marxismens teori om kapitalismens økonomiske system. Oppbyggingen av teksten og noe av innholdet bygger delvis på allmenne framstillinger av emnet som er i bruk i andre land. Det er lagt vinn på å gi utredningene og språket en så allmennfattelig form som mulig, slik at boka skal kunne leses og studeres også av de som ikke har forkunnskaper i politisk økonomi. Men en del begrepsforklaringer lar seg ikke alltid forenkle hvis en skal unngå misoppfatninger. De mange titlene i spørsmåls form for så å si hvert minste emne bør også kunne gjøre boka noenlunde lett brukbar som oppslagsbok, når en går etter innholdsfortegnelsen. Harald Holm

Forord til annet opplag

Ut fra de behov som denne boka er tenkt å fylle, har det ikke vært ansett for nødvendig å forandre eller tilføye noe i dette nye opplaget. Fra de som har brukt eller kommer til å bruke boka, vil forlaget gjerne ha merknader til innholdet og utformingen. For ikke a belaste leserne unødig ved studiet av stoffet er det ikke tilføyd henvisninger om utfyllende eller videregå­ ende litteratur i selve teksten. Det er utarbeidet en studievei­ ledning som tillegg. Det står bakerst i boka.

H. H. Forord til tredje opplag

Tredje opplag er et uforandret opptrykk av annet opplag, bortsett fra at det er tilføyd en note på side 126. Forlaget

Innhold

1 Hva politisk økonomi dreier seg om og begrepene den bruker .............

11

Hva er politisk økonomi?.................... 11 Hva er det viktigste som skal til for å produsere? ........................................ 13 Ikke alt mennesket foretar seg er arbeid — men hva er det vi kaller arbeid? .................................................. 13 Og arbeidsgjenstander — hva er det?. 14 Og det tredje — hva er arbeidsmidler? 15 Hva er produksjonsmidler? ............ 16 Hva er det som særkjenner men­ neskets arbeid? .................................. 16 Hva er det vi kaller produktivkrefter? 18 Og produksjonsforholdene — hva er det? .................................................. 18 Hvordan er forbindelsen mellom produktivkreftene og produksjonsfor­ holdene? ................................................ 23 Hva er produksjonsmåten? ................ 25 Hvilke hoved-produksjonsmåter kjen­ ner vi i historien?................................ 26 Hva er innholdet i utbytningen? .... 26 Har utbytningen alltid eksistert? ... 26 Hva ligger til grunn for forandringer i produksjonsmåten? .......................... 27 Hva er emnet for den politiske øko­ nomi? .................................................... 30 Hvorfor er den politiske økonomi så viktig for vår tid?.................................. 33 Hva er en økonomisk kategori? .... 33 Er økonomiske kategorier uforander­ lige? ........................................................ 34 Hva er en økonomisk lov?................ 35 Hvordan er de økonomiske lovenes natur?..................................................... 35 Hva er grunnelementene i den sam­ funnsmessige produksjonsmåten? ... 36 Hvilke slag konsumpsjon fins det? .. 37 Hvilke former for distribusjon fins det? 37 Hvordan er sambandet mellom pro­ duksjon, distribusjon, bytte (vareut­ veksling) og konsumpsjon?................ 38 Hvor viktig er produksjonens avgjør­ ende rolle for å forstå hva som er emnet for den politiske økonomi? ... 39

2 Kapitalismens økonomiske system — den kapitalistiske produksjons­ måten ............................................. 42 Hvilke hovedtrekk kjennetegner kapitalismen?........................................ 42 Hvordan oppsto kapitalismen?.......... 42 Hva er en enkel vareproduksjon? ... 43 Hva er forskjellen på enkel varepro­ duksjon og kapitalistisk vareproduk­ sjon? ............................................. 44 Hva er vilkårene for at kapitalismen oppsto?.................................................. 44 Hvordan oppsto lønnsarbeiderklassen? 47 Hvordan oppsto kapitalen?................ 48 Hvilken rolle spiller analysen av varen i studiet av kapitalismen?.................. 49 Hva er vilkårene for at vareproduk­ sjonen oppstår?.................................... 49 Hvilke egenskaper har en vare? .... 50 Varer er av forskjellig art og har for­ skjellig bruksverdi — men siden de kan byttes må de ha en felles egenskap, hvilken egenskap?................................ 52 Hva er altså grunnlaget for verdien, (bytteverdien)? .................................... 53 Hva er samfunnsmessig nødvendig arbeid (arbeidstid)? ............................ 55 Hva mener vi når vi sier at det hersker anarki i den kapitalistiske produksjon? 56 Hvilken rolle spiller tilbud og etter­ spørsel i varebyttet? .......................... 56 Hva er så pris — og hvordan er det egentlige forholdet mellom prisen og verdien? ................................................ 57 Hva er årsaken til prisforandringer?.. Hva er penger?................................... Hvorfor «vokser» pengene?.............. Hva er kapital?..................................... Hva er profitt? ................................... Hva er det vi kaller kapitalistisk sirkulasjon? .......................................... Hva er hemmeligheten ved den kapital­ istiske profitt? ......................................

58 59 59 60

62 63 64

3 Verdiloven under kapitalismen ... Hvilke deler består en vares verdi av Hvorfor blir også arbeidskraften en vare?.......................................................... Hva er forskjellen på arbeid og arbeids­ kraft? ........................................................ Hva er verdien av arbeidskraften som vare?....................................... Får arbeideren alltid det som tilsvarer arbeidskraftens verdi i lønn?.............. Hva er merverdi?................................. Hva er merverdiraten? ...............r... På hvilken måte kan kapitalisten for­ høye merverdiraten?............................. Hvordan skiller den kapitalistiske ut­ bytningen seg fra andre former for utbytning? .............................................. Hvordan tilsløres den kapitalistiske utbytningen? .......................................... Hvilken betydning har teorien om merverdien?............................................ Hva er det grunnleggende motset­ ningsforholdet i det kapitalistiske system?.................................................... Hvilken rolle spiller maskinene og maskinelt utstyr under kapitalismen?.

66 66 67 67

70 73 74 78

79

80

114

115 116 118 120 121

123 125

82 83

83

84

Fordelingen av merverdien......................... 85 Hvordan er fordelingen av merverdien på de forskjellige grupper av utbyttere? 85 Hva er industrikapitalistens profitt?.. 86 Hva er profitt og profittrate? ........... 87 Profittraten utjevnes mellom de kapitalistiske bransjene — hvordan skjer det?................................................ 88 Hva menes med produksjonsprisen?. . 90 Hva ligger det i at profittraten har en fallende tendens? ................................. 91 Hvordan får handelskapitalisten sin profitt?...................................................... 94 Lånekapitalen får også sin del av pro­ fitten— hvordan skjer det? ............... 95 Hvilken rolle spiller bankene i sam­ band med lånekapitalen?..................... 96 Hvordan får det kapitalistiske land­ bruket sin del av profitten?.............. 99 En form for grunnrente er differensialrente — hvordan oppstår den? ........... 101 Hva er absolutt grunnrente?.............. 102

Reproduksjonen under kapitalismen og de økonomiske krisene..................................... Hva mener vi med reproduksjon?.... Nasjonalproduktet og nasjonalinn­ tekten— hva er det? ........................... Hva er kapitalens realisasjonsproblem? Hva er de nærmere vilkår for realisa­ sjonen under enkel og utvidet kapi­ talistisk reproduksjon? ....................... Hvorfor inntrer kriser?....................... Hvilke årsaker til kriser ligger i selve reproduksjonen?...................................

Hvilken mekanisme under kapital­ ismen «regulerer» forholdsmessigheten mellom bransjene?..................... Hva er forskjellen på kapitalismens «markedsøkonomi» og sosialismens «planøkonomi»? ................................... Hvordan er kapitalismens «overproduksjonskriser» mulige? ..................... Hvorfor er overproduksjonskriser uunngåelige under kapitalismen? .... Hva er den «kapitalistiske syklus» og «fasene» i denne syklusen? ................. Hvordan forløper fasene i den kapital­ istiske syklusen?.................................... Hva sier borgerlige økonomer om krisene? ................................................. Har krisene forandret seg i våre dager?

104 104 106 106

108 110 112

4 Grunntrekk ved imperialismen og monopolkapitalismen........................ 127 Hvordan foregikk overgangen til im­ perialismen? ........................................... Hvordan har konsentrasjonen av pro­ duksjon og kapital foregått?.............. Hva er et monopol?............................. Hvilke hovedformer av monopoler har vi?..................................................... Hvilken virkning har monopolene på profitten og prisene — hva er monopolprofitt? ............................................. Er konkurransen opphevet under imperialismen / monopolkapitalismen? Hvordan er bankenes rolle forandret under imperialismen? ......................... Hva er finanskapitalen og fmansoligarkiet?...................................................

127 128

131 134

140 142 145 147

5 Det kapitalistiske verdenssystem i økonomien..................................... 151 De imperialistiske maktenes kamp for vinne herredømme over verden .............. 151 Hvilken rolle spiller kapitaleksporten? 151 Er kapitaleksporten en «velsignelse» for de landene som «får» den?........ 152 Hvilke metoder nyttes i utplyndringen gjennom kapitaleksport?.................... 153 Er Norge et «avhengig» land? ........... 154 Hva er de nye trekk i «kapitaleks­ porten» ................................................. 157 Hva ligger i at kapitalen internasjo­ naliseres? .............................................. 158 Hvordan skjer den statsmonopolistiske oppdeling avden kapitalistiske verden? 162 Hvordan har de imperialistiske makt­ ene delt verden mellom seg?................ 163 Hvordan har nyoppdelingen av verden foregått?................................................. 164 Hva kjennetegner utbytningen av koloniene? ............................................. 164

6 Plassering av imperialismen i hist­ orien ............................................... 168 Imperialismen som særskilt etappe i kapital­ ismen og som terskelen til sosialismen.... Hva kjennetegner imperialismen hi­ storisk? .................................................. Vi sier at for kapitalismen gjelder loven om ujevn utvikling —- hva ligger i det?...................................................... Hvorfor ble det mulig at sosialismen kunne seire først i et enkelt land? ....

168

168

172 174

Kapitalismens allmenne krise.................... 174 Hva er opphavet til kapitalismens all­ menne krise?........................................ 174

Hva er innholdet i kapitalismens all­ menne krise?........................................ 175 Nykolonialismen.......................................... Hva har skjedd med imperialismens kolonier? .............................................. Hva har imperialismen overlatt de tidligere kolonilandene i arv?............ Hva er nykolonialisme?...................... Statsmonopolkapitalismen ........................ Hva er statsmonopolkapitalismen? .. Hva er hovedkjennetegnene ved stats­ monopolkapitalismen?.......................... Hvilke konsekvenser kan vi utlede av statsmonopolkapitalismens utvikling?.

176

176 177 177 179 179 179

179

Diagrammer Momentene i arbeidsprosessen .... * Vareproduksjon og penger................ Varen og dens egenskaper................ Kapitalens vandring (kretsløp)........ Varen arbeidskraft............................. Lønnsnivået.......................................... Kapitalens sammensetning ................ Hvem skaper verdiene? Hvem får verdiene?.............................................

23 45 54 65 69 72 75

77

Loven om profittratens fallende ten­ dens ...................................................... Bankprofitten...................................... Kapitalakkumulasjonen...................... Enkel reproduksjon............................ Utvidet reproduksjon........................ De økonomiske krisene.................... Monopolpris og monopolprofitt .... Monopoler og konkurranse.............. Personalunion......................................

92 98 105 109 110 113 141 143 148

Hva politisk økonomi dreier seg om og begrepene den bruker

1

Hva er politisk økonomi?

Vi skal nå i form av svar på en rekke spørsmål prøve å sette oss inn i politisk økonomi fra marxistisk synspunkt. Det er kapitalismen vi skal ta for oss. Allerede i disse første setningene har vi møtt ord og begreper som vi etter hvert blir nødt til å forstå, f.eks. kapitalisme og politisk økonomi. Vi skal her til å begynne med nøye oss med å si at kapitalisme er en samfunnsform, et samfunns­ system som er forskjellig fra andre samfunnssystemer som f.eks. sosialismen. Og politisk økonomi er en vitenskap. Den er den vitenskap som fremst av alle vitenskaper gir forklarin­ gen pa hva som kjennetegner de forskjellige samfunnssyste­ mer, f.eks hva som kjennetegner kapitalismen og hva som kjennetegner sosialismen. Den politiske økonomi forklarer dessuten mye av grunnene til hvorfor det ene samfunnssystem ma ga over i det andre, at kapitalismen går over i sosialis­ men, men disse problemstillingene behøver vi ikke å plage oss sa mye med foreløpig. Det er den lærdom som vi skal hente nar vi har studert hele teksten i denne boken, som kanskje kan hjelpe oss noe på vei med å forstå dette. La oss straks si noe mer om politisk økonomi som viten­ skap. Den befatter seg med produksjonen, med det faktum at menneskene alltid har arbeidet, alltid har måttet produsere for a leve. Men det er mange vitenskaper som befatter seg med produksjonen, og det er fordi produksjonen har to sider

11

De to sidene ved produksjonen

Marx’ økonomiske lære

— en teknisk side og en samfunnsmessig side. Vi vet at de maskinene vi bruker til å produsere med, blir stadig bedre. Denne utviklingen bygger på vitenskap, den forklares av vitenskaper og utvikles videre av vitenskaper som f.eks. metal­ lurgi, mekanikk, fysikk, kjemi osv. — kort sagt det vi kaller naturvitenskap og teknologi. Disse vitenskapene befatter seg med den tekniske siden av produksjonen, med menneskenes håndtering av teknikken og forbedring av teknikken. Den samfunnsmessige siden av produksjonen hører inn under den politiske økonomi. Det er vel riktig allerede her å nevne litt om hva dette betyr, uten at vi trenger å feste oss nevneverdig ved det. Vi kommer siden tilbake til det alt sammen i tur og orden. Den politiske økonomi peker på at menneskene alltid har levd sammen og produsert sam­ men i visse former for fellesskap, forskjellige samfunnssyste­ mer. Den påviser at samfunnet forandrer seg etter som produksjonsmetodene utvikler seg. Det viktigste ved den poli­ tiske økonomi er at den forklarer hvilke virkninger det har at produksjonen på forskjellige trinn av utviklingen skaper forskjellige forhold mellom menneskene i samfunnet, for­ skjellige eiendomsforhold, forskjellige klasseforhold — kort sagt det vi kaller forskjellige produksjonsforhold. Under kapi­ talismen f.eks. eier noen jorda og fabrikkene osv., mens andre bare arbeider uten å eie. Den politiske økonomi forklarer hvordan dette utvikler seg, hvilke følger det får og hvordan det forandrer seg. Det som i Norge i dag kalles økonomisk vitenskap, kan være så mye. Det kan f.eks. bare være visse teknikker som dreier seg om hvordan nasjonalbudsjettet skal utarbeides. Det kan være utredninger om hvilke virkninger det får hvis ban­ kene i en gitt situasjon forhøyer renten. Det kan være teorier om forholdet mellom priser og lønninger over kortere tid. Dette er delområder under den politiske økonomi, men denne benevnelsen brukes ikke i dag av andre enn marxister. Og kapitalismens politiske økonomi, dvs. Karl Marx’ økonomiske lære om kapitalismen, befatter seg ikke i første rekke med detaljer som virker på kort sikt, men med de viktige lover som gjelder for utviklingen av den kapitalistiske økonomi, kapitalismens økonomiske liv fra begynnelse til slutt. Ingen må la seg skremme av at den politiske økonomi er en vitenskap. Marxismen regner med som det eneste håp for alle som vil bort fra kapitalismen og over i sosialismen, at de etter hvert mer og mer handler på grunnlag av kjens-

gjerninger. Og kjensgjerninger i den politiske økonomi er som oftest noe som ligger dypere enn det som fra dag til dag gis som forklaringer på økonomiske spørsmål. Vitenskap er dypere forklaringer, de egentlige forklaringer. Uten den kommer både fagbevegelse og arbeiderpartier på villspor. La oss derfor ta fatt. Vi tar først for oss noen grunnbegreper i den politiske økonomi. Hva er det viktigste som skal til for å produsere?

I høytideligere økonomisk språk dreier det seg seg her om vil­ kårene for det man kaller den materielle produksjon, det som er grunnlaget for samfunnslivet, når man ser det ut fra den politiske økonomis standpunkt. Det trenger ingen nærmere forklaring at menneskene behøver mat, klær og bolig osv. for å leve. For å greie dette må mennesket gå løs på naturen og delvis omdanne den. Og enda det er stor forskjell på hvordan menneskene gjør dette i dag sammenliknet med i de mest primitive tider i menneskets historie, har de grunnleg­ gende trekk i produksjonen felles innhold, om de enn har skiftet form. Vitenskapen har påvist at for å drive produksjon på alle trinn av samfunnsutviklingen, er det følgende tre hovedelementer som skal til: a. menneskets eget arbeid b. arbeidsgjenstandene c. arbeidsmidlene. Dette er de tre elementer som under alle samfunnsforhold hører sammen i arbeidsprosessen. Så skal vi se nærmere på hvert enkelt av dem. Ikke alt mennesket foretar seg er arbeid — men hva er det vi kaller arbeid?

Arbeid er i samfunnsmessig forstand den viktigste aktivitet som mennesket er opptatt med. Men ikke all aktivitet regnes som arbeid i den politiske økonomi. Å ta en tur til fjells, lese en bok, se på fjernsyn er nok aktiviteter, men ikke arbeid. Arbeid er derimot all den virksomhet som tar sikte på å frambringe det som er nødvendig for å leve — stort sett går arbeid ut på den virksomhet som tar sikte på å utnytte naturen og naturkreftene slik at de tjener menneskets formål. Til arbeid regnes ogsa virksomhet som ligger utenfor ren materiell produksjon — slikt som det arbeid vitenskapsmenn,

leger, lærere, kunstnere, jurister osv. utfører — fordi samfun­ net krever slik nyttig aktivitet. Arbeidet er så å si et naturvilkår for menneskenes liv. Forskjellige samfunnssystemer avløser hverandre, men men­ neskenes arbeid er alltid nødvendig for ethvert samfunns liv. Og arbeid er at menneskene bruker sin kunnskap, sine erfaringer og sine ferdigheter til å opprettholde samfunnets eksistens. Arbeid er altså alltid menneskers arbeid. Maskiner og hester utfører ikke arbeid i økonomisk forstand. De er arbeidsmidler, hjelpemidler for menneskenes arbeid. Og arbeidsgjenstander — hva er det?

14

Arbeidsgjenstandene er alt det som menneskene bruker sin arbeidskraft på, det som menneskene med sitt arbeid innvirker på for å få det til å svare til sine formål. Arbeidsgjenstander blir da for det første det som forefinnes i naturen, men dernest også ting som alt har gjennomgått en foreløpig bear­ beiding. Alle naturstoffer på jorda som anvendes til ramaterialer

og som menneskene utnytter, er arbeidsgjenstander — f.eks. kull, olje, fisk, skog osv. Også det vi kaller halvfabrikata er arbeidsgjenstander. Jernmalm som er hentet opp av fjellet f.eks., blir brukt til å smelte ut jern. Dette jernet blir seinere arbeidsgjenstand for de som lager maskiner, stålbjelker osv. av det. Det var lenge et problem for menneskene å kunne utnytte naturressursene, fordi det avhenger av hvor langt den teknolo­ giske utviklingen er kommet. Det er f.eks. ikke lenge siden de kunne utnytte bauxitt for å produsere aluminium (enda 7 % av jordoverflaten består av aluminium). Først i det aller siste har de lært å bruke uran til å framstille atomkraft. Etter hvert er det kommet dithen at problemet er blitt å husholdere med råvarekildene, hindre rovdrift på dem. Ved hjelp av vitenskap og teknologi har menneskene også greid å skape kunststoffer, dvs. halvfabrikata som ikke er bearbeidet av stoffer som fins i naturtilstand i jordskorpen. Noen av dem, f.eks. plast og nylon, er blitt viktige arbeids­ gjenstander. Og det tredje — hva er arbeidsmidler?

Arbeidsmidler er det som menneskene bruker for å utvinne og bearbeide arbeidsgjenstandene. I eldre tider var arbeidsmidlene enkle og det var lett å se hvilken rolle de spilte. La oss f.eks. ta en håndverker, en skomaker. Arbeidsgjenstanden han brukte var lær, og arbeidsmidlene var syl, kniv osv. I dag har vi ofte å gjøre med maskiner som virker automatisk, innviklet utstyr i en kjemisk fabrikk, maskinhjerner som styrer produksjonsproses­ ser osv. Men likevel er sylen og datamaskinen i prinsippet det samme, de er arbeidsmidler. Noen arbeidsmidler har større betydning i samfunnsutvik­ lingen enn andre. Slike arbeidsmidler som fabrikkbygnin­ ger, siloer, lagerbygninger spiller en langt mindre rolle (de er bare et slags tak over hodet) enn maskinverktøy, maskiner, instrumenter, regnemaskiner osv. Det er først og fremst disse sistnevnte som bestemmer produksjonens tekniske utvikling, og betydningen av de tekniske forandringene gjelder først og fremst dem. Til slutt er det viktig a merke seg at jord regnes som

Jord

arbeidsmiddel, ikke arbeidsgjenstand. Det kommer av at den brukes som middel til å frambringe jordbruksprodukter. Arbeidsmidler er også veier og jernbaner, alle slags transport­ anlegg. Hva er produksjonsmidler?

Vi begynner nå å nærme oss benevnelser som er særs viktige i den politiske økonomi, og det er best a innprente dem etter hvert som de kommer. Det første er benevnelsen produksjonsmidler. Hvis vi betrakter produksjonsprosessen ut fra resultatet som skapes, produktet, er både arbeidsgjenstandene og arbeidsmidlene midler som menneskene bruker i sitt arbeid med å skape produktet. Arbeidsgjenstandene og arbeidsmidlene utgjør til sammen det vi kaller produksjonsmidlene. En ting kan godt være produkt i én produksjonsprosess og arbeidsgjenstand i en annen. Kull f.eks. er et arbeids­ produkt i ei kullgruve, og arbeidsgjenstand (råmateriale) til en koksovn. Produksjonsmidlene er døde ting hvis de ikke settes i sving av menneskenes arbeid. Det levende arbeid fra menneskenes side er det avgjørende elementet i enhver produksjonsprosess. Hva er det som særkjenner menneskets arbeid? Vi leser ofte om «arbeid» som mauren, biene, beverne osv. gjør. Men det dyrene foretar seg er ikke arbeid, selv om det ofte kan være temmelig innfløkte operasjoner. Det er instinkthandlinger. Den virksomhet vi kaller arbeid er noe som særkjenner mennesket blant skapningene. Arbeidet har to grunnleggende

trekk: a. det tar sikte på av naturting å lage redskaper, fra de mest primitive hakker til de mest moderne maskiner, til å utføre arbeidet med. Mennesket er et «redskapsproduserende dyr»

16

som det er sagt. b. arbeidet er formålsrettet virksomhet med sikte på å nå et mål som er satt på forhånd. Mennesket «tenker seg» produktet før det lager det. Det sies også ofte at «maskinene gjør arbeidet for oss». Men maskinene er ikke arbeidskraft. De er arbeidsmidler som mennesket har skapt til å produsere med. Arbeid er

altså bare menneskelig virksomhet, og foruten de vilkår som naturen gir, er menneskenes eget arbeid det som skaper det meste av den overveldende massen av ting som skal til for at menneskene skal eksistere. Andre trekk ved arbeidet som en bør merke seg og som brukes i den politiske økonomi er: For det første forskjellen mellom det som kalles levende arbeid og tidligere nedlagt (akkumulert, oppsamlet, materialisert, stivnet) arbeid. Ved en skofabrikk f.eks. inneholder hvert par sko for det første arbeid som er tidligere nedlagt av de arbeidere som har produ­ sert læret, maskinene osv., og dernest det direkte levende arbeid som arbeiderne ved skofabrikken utfører. For det annet: framsteg i produksjonen uttrykkes i økning av det vi kaller arbeidsproduktiviteten. Arbeidets produktivitet bestemmes av det kvantum produk­ ter som produseres pr. enhet arbeidstid, f.eks. i en time eller i løpet av en arbeidsdag av bestemt varighet, f.eks. 8 timer, eller av den arbeidstid som går med til å lage et bestemt produkt, f.eks. et par sko. En regner da inn både tidligere nedlagt arbeid og levende arbeid. Det som særlig skjer når arbeidsproduktiviteten øker, er at delen av levende arbeid som produktet inneholder, minsker — mens den del som representeres av tidligere nedlagt arbeid, øker. Når produksjonen av en vare blir automatisert f.eks., ser det ut som om et produkt kan framstilles nesten uten at det arbeides i det hele tatt. Noen få personer går rundt og trykker på knapper og kikker på diagrammer. Her ser vi helt tydelig at arbeidsproduktiviteten ved framstillingen av vedkommende produkt som lages ved automatisering, er økt veldig. Men samtidig ser vi også at økningen er kommet i stand ved at det største kvantum arbeid er nedlagt i å produsere de automatiserte maskinene, at mesteparten av arbeidet med å framstille produktet er tidligere nedlagt arbeid, ikke levende arbeid. Nar vi ser at tidligere nedlagt arbeid øker og levende arbeid minsker, så betyr det økning og minsking av de to delene i forhold til hverandre, eller relativ minsking og øk­ ning, som vi sier. Det er klart at for at arbeidsproduktiviteten skal øke, må summen av de to delene minske i forhold til tidligere. For det tredje: Hvis vi ser på hele menneskehetens historie, vil vi oppdage at det er det vi kaller arbeidsdelingen, den samfunnsmessige oppdelingen av arbeidet i typer og bransjer 2. Innføring i politisk økonomi

Levende og stivnet arbeid

Arbeids­ produktivitet

Arbeidsdeling

17

Samfunnsmessig produksjon

og yrker, som ligger til grunn for økningen i arbeidsproduk­ tiviteten. Håndverksyrkene skilte seg ut fra jordbruket. Iste­ denfor at bonden selv smidde redskap, fikk vi smeden, som var spesialist og gjorde bare dette ene arbeidet. Siden har industrien skilt seg ut fra håndverket, og vi har fått et utall av bransjer og yrker. I dag er yrkene så spesialisert at f.eks. personer i samme yrke ikke kan erstatte hverandre. Selv om en person av yrke er mekaniker, kan han ikke beherske alle bransjer der det trengs mekanikere. Dette betyr at alle menne­ sker er avhengig av hverandres arbeid. En mekaniker er for å kunne leve avhengig av at utallige andre personer i utallige andre yrker produserer det han trenger for å leve. I den politiske økonomi kalles dette at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, (i motsetning til privat) dvs. at for å leve blir hvert enkelt menneske i stadig større grad avhengig av hele arbeidsprosessen i hele samfunnet under ett.

Hva er det vi kaller produktivkrefter? Her møter vi ett av de aller viktigste grunnbegrepene i den politiske økonomi. Vi husker at produksjonsmidlene var arbeidsgjenstandene og arbeidsmidlene til sammen. Produktivkreftene er produksjonsmidlene og menneskets arbeid, arbeidskraften til sammen. De to delene virker pa hverandre innbyrdes, menneskets arbeid utvikler produksjonsmidlene, og produksjonsmidlene på sin side øker effekten av menneskets arbeid. Men menneskets arbeid er det utslagsgivende. Menneskets arbeidskraft, dets fysiske evner og åndsevner utvikler seg sta­ dig videre. Den erfaring arbeideren i dag har med å sette innviklet maskineri i virksomhet, har tatt århundrer a tilegne seg. Det nivå som produktivkreftene befinner seg på ethvert trinn av historien, er tegnet på større eller mindre herredøm­ me over naturomgivelsene, større eller mindre avhengighet av naturgitte forhold. Vi holder fast ved at selve det arbei­ dende menneske, som er klassen av direkte produsenter, er den grunnleggende produktivkraft i ethvert samfunn. Og produksjonsforholdene — hva er det?

18

I marxismens politiske økonomi er det vi har behandlet under spørsmålet foran — produktivkreftene — bare den ene siden ved produksjonen av materielle goder og tjenester. Den andre

siden er det vi kaller produksjonsforholdene. Dette er et svært viktig begrep i marxismen, mange misforstår stadig hva det innbefatter, og det fører på avveier i politikken. Der­ for er det kanskje best å ta det grundig for seg. Mennesket har aldri eksistert som et enslig vesen, og har aldri arbeidet og produsert alene. I likhet med andre høyerestående pattedyr som menneskeapene, har det fra begynnelsen levd i fellesskap, i større eller mindre grupper. Og disse grup­ pene arbeidet i fellesskap. Slik er det fremdeles, enda gren­ sene mellom menneskesamfunnene på jorden overskrides mer og mer. Her i landet f.eks. lever og produserer vi nordmenn innenfor en bestemt samfunnsform, og i mange stykker for oss selv, men vi er også i høy grad avhengig av utenverdenen. Det har aldri forekommet produksjon av enkeltstående individer utenfor et samfunn. Det har vært og er like så umulig som at det kan utvikles språk uten av mennesker som lever og arbeider sammen. De fleste kjenner kanskje historien om Robinson Crusoe, den gamle romanfiguren som ennå lever sitt seige liv i de fleste norske lærebøker i økonomi. Han strandet på en øde øy og levde der helt alene i flere år, dyrket jorda og drev jakt, bygde hus og laget seg klær og kokekar. En dag fikk han seg en hjelper og tjener i Fredag, en innfødt. Ved for­ skjellige knep gjorde Robinson til slutt Fredag til sin helt lojale slave. Etter denne romanen skal altså mennesket gjen­ nom uminnelige tider ha levd helt alene i kampen mot natu­ ren. Derpå undertrykte den sterke den svake. Slik ble det herrer og slaver i verden. Romanen er mer holdbar som et forsøk på avspeiling og rettferdiggjøring av forholdene på 1600—1700-tallet da den ble skrevet enn den er som viten­ skapelig forklaring på menneskets barndom. Menneskets barndom har ingen likhet med Robinson Crusoes liv og lev­ net. Dette kan en lett forestille seg når en tenker på at mennes­ ket har levd i flere hundre tusen år på jorda med stort sett bare stein og bein til redskap. Mennesket trer ut av steinalderen så uendelig seint som for 4000—5000 år siden. Farer var overhengende over alt i naturen. Tenk bare på de gigantiske rovdyrene som levde i forhistorisk tid. Bare livet i et kollektiv kunne tenkes for et så svakt og hjelpeløst naturvesen som mennesket egentlig er fysisk sett, særlig i sine første leveår. Høsting og innsamling av planter, fisk og jakt på dyr ble drevet i fellesskap, selv om det sikkert

19

Eiendom

20

ofte gjaldt meget strenge regler for hvert enkelt menneskes oppgaver innenfor kollektivet. På alle trinn i historien har produksjonen vært samfunns­ messig, sosial, dvs. drevet i fellesskap av større eller mindre samfunn av mennesker. I arbeidsprosessen, i produksjons­ prosessen, står menneskene i bestemte forhold til hverandre innbyrdes. Dette gjelder ikke det forhold at noen er snekkere og andre murere. Men det gjelder f.eks. det forhold at produksjonen i jordbruket i mange strøk her i Norge for ikke så mange tiår siden ble drevet slik: noen var større eller mindre bønder som selv eide jord, andre var husmenn, atter andre var gårdsgutter og budeier osv. Dette viser at noen eier produksjonsmidlene, andre eier ikke produksjons­ midler og må arbeide i «andres brød» for å leve. Det er nettopp slike innbyrdes forbindelser mellom menneskene i produksjonen, sosiale forbindelser, vi mener når vi snakker om produksjonsforhold. Noen står i et overordnet forhold fordi de eier produksjonsmidlene, andre står i et underordnet forhold fordi de ikke eier. Derfor sier vi også at produksjons­ forholdene er det samme som eiendomsforhold. Men alle disse gruppene er gjensidig avhengige av hverandre. De lever og arbeider innenfor et bestemt sosialt system. De som eier, er avhengige av de som ikke eier, og omvendt. Når man nytter ordet produksjonsforhold, så siktes det vanligvis til summen av de grunnleggende produksjonsfor­ hold innenfor en samfunnsform som helhet, f.eks. produk­ sjonsforholdene under slavesystemet, produksjonsforholde­ ne under kapitalismen. Produksjonsforholdene er ikke oppstått og de utvikler seg ikke på lykke og fromme — de er som sagt foran et bestemt helhetssystem. De vesentlige trekkene i dette helhetssystem er like for alle samfunn som har de samme produksjonsforhold, like for f.eks. alle samfunn som er kapitalistiske. Flertallsordet produksjonsforholdene sier naturligvis at vi innenfor hvert enkelt samfunn kan tale om flere forbindelser i produksjonen og fordelingen av godene som vi kan betrakte enkeltvis, f.eks under kapitalismen forhol­ det mellom selger og kjøper, mellom småprodusent og kapita­ list, mellom pengekapital og bondeøkonomi, og fremfor alt mellom kapitalist og arbeider. Under kapitalismen er det sistnevnte forhold, forholdet mellom kapitalist og arbeider (eller mellom borgerskapet og proletariatet), det viktigste produksjonsforhold. Foruten at vi som tidligere nevnt ofte bruker ordet eiendomsforhold

om produksjonsforhold (uten at det dekker helt), bruker vi også ordet klasseforhold om produksjonsforholdene i et samfunn, (uten at det dekker helt) fordi det er forholdet mellom hovedklassene i vedkommende samfunnsform som er det avgjørende produksjonsforhold i vedkommende sam­ funn. Summen av alle enkelte produksjonsforhold i et bestemt samfunnssystem — altså produksjonsforholdene som helhet - eiendomsforhold, klasseforhold utgjør samfunnets øko­ miske struktur, og kalles derfor samfunnets økonomiske basis (mens produktivkreftene er samfunnets materielle og tekniske basis. Samfunnets økonomiske basis er altså i og for seg det samme som produksjonsforholdene. Det er den betegnelsen vi bruker om produksjonsforholdene når vi setter dem i rela­ sjon til samfunnets overbygning (se nedenfor). Vi gjentar: produksjonsforhold er i alle klassesamfunn forhold mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler, og som derfor tilhører forskjellige klasser. I kapitalismen er det

Klasser

21

Basis og overbygning

lllustrasjon til hva som er emnet (gjen­ standen) for den politiske økonomi

viktigste produksjonsforhold betinget av at kapitalistklassen eier produksjonsmidler i stor skala, svære fabrikker, der kapitalistene selv ikke kan betjene maskinene for å leve, mens arbeiderne ikke selv har produksjonsmidler og derfor må betjene kapitalistenes maskiner for å leve. Dette er produk­ sjonsforhold. Produksjonsforholdene kalles samfunnets basis, fordi sam­ funnet også har et overbygg, en overbygning. I samfunnet er det ikke bare produksjonsforhold, men også andre forhold mellom menneskene, forhold utenfor den materielle produk­ sjon. Det er forhold i samband med lov og rett, religion, kunst, filosofi, undervisning, statsapparat osv. - Ethvert samfunn har først og fremst en politisk og juridisk overbygning, og det gjør seg gjeldende forskjellige teorier og oppfatninger (ide-

Momentene i arbeidsprosessen Arbeidsgjenstand

Arbeid

Gjenstander, eller samtlige gjenstander og midler som menneskene bruker til å innvirke på arbeidsgjenstandene

Råstoffer, halvfabrikata osv., som menneskene innvirker på i arbeidsprosessen

Menneskenes målrettede virksomhet

Arbeidsmiddel

Produksjonsmidler «Produksjonsmåten i det materi­ elle liv betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess i det hele tatt*.

«Den fremste produktivkraft i hele menneskeheten er arbeideren, dét arbeidende -menneske.» Lenin

Marx

Produksjonsforhold

Produktivkrefter

Produksjonsmidler

omfatter:

Mennesker med produksjonserfaring og ferdigheter i arbeid som bruker produk­ sjonsmidlene

Eiendomsforholdene til produksjonsmidler Klassenes og de sosiale lagenes stilling i produksjonen, og forbindelsene mellom dem inn­ byrdes

Hvilke forhold som gjelder for fordeling og bytte av det som produseres og for forbruket

22

ologi) i forbindelse med dette. Vi skal her kort bemerke at pro­ duksjonsforholdene kalles samfunnets økonomiske basis fordi produksjonsforholdene bestemmer overbygningen (Storting, regjering, domstoler, politiske partier og organisasjoner, næringsorganisasjoner, Arbeidsgiverforeningen, LO osv.), dvs. de bestemmer også de forhold mellom menneskene som reg­ nes inn under overbygningen (de som hersker i produksjons­ forholdene, hersker også i politikken og rettsvesenet osv.). Men siden dette hører inn under andre marxistiske disipliner enn den politiske økonomi, skal vi ikke komme nærmere inn på det her, bare gjenta at overbygningen består både av ideer, organisasjoner og institusjoner (også statlige). Vi skal under et spørsmål litt lenger ute i korte trekk komme tilbake til produksjonsforholdene, den økonomiske struktur, under forskjellige samfunnsformer som føydalismen, kapitalismen osv. Produksjonsforholdene, den økonomiske struktur, er altså forskjellig i de forskjellige samfunnsformer, eller produk­ sjonsmåler, som vi kaller dem. Det skal vi komme tilbake til under et spørsmål litt lenger ute. Enda det er riktig å si at det er et bestemt system av produksjonsforhold som er dominerende og utslagsgivende som basis for et bestemt samfunn, f.eks. det kapitalistiske, så er det likevel slik at rester av gamle produksjonsforhold fra tidligere samfunn kan fortsette å leve lenge innenfor en ny samfunnsform, f.eks. rester av den samfunnsform vi kaller føydalismen, fortsetter å leve innenfor kapitalismen.

Hvordan er forbindelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene?

Vi kan trygt innlede med å si at forbindelsen mellom dem er vrien å forstå, og at det i arbeiderbevegelsens historie har gjort seg gjeldende visse oppfatninger av forbindelsen som er vulgære, dvs. uriktige, tankemessig uverdige, teoretisk feilaktige, praktisk ubrukbare. Dette problemet er alvorlig i den grad at det på visse måter har vært bestemmende for synet på revolusjonene i historien, dvs. oppfatningen av hva som avgjør at en samfunnsform går over i en annen, f.eks. at kapitalismen går over i sosialismen. Ser vi på forbindelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene slik den har vært bakover i historien, finner vi at når produktivkreftene — det vil altså si produk-

23

Slavesamfunn

Føydalisme

24

sjonsmidlene sammen med menneskets arbeidserfaring og arbeidskunnskap og arbeidsferdighet — har utviklet seg til et bestemt nivå, da krever de så å si bestemte produksjonsfor­ hold som tilsvarer dette nivået. Dette innebærer da at produk­ sjonsforholdene forandres eller må forandres slik at produktivkreftene kan utfolde seg og ikke hemmes. F.eks.: I slavesamfunnet i oldtiden var det viktigste produksjonsforhold forholdet mellom slaveeierne og slavene. Slaveeierne eide ikke bare produksjonsmidlene som vesentlig var jord, men også verksteder, handelsskip osv., men de eide også arbeidskraften slavene, som ble kjøpt og solgt. Slavene hadde ingen rettighe­ ter som mennesker i samfunnet, de var ting, på linje med f.eks. en spade. På overgangen mellom oldtid og middelalder utviklet det seg produksjonsforbindelser i jordbruket som var annerledes, som var slik at de som dyrket jorda ikke lenger var slaver, men til en viss grad frie mennesker som selv hadde interesse av at avlingene ble gode. Slavearbeidet var ikke lønnsomt lenger, fordi slaven bare var en ting som natur­ ligvis arbeidet minst mulig, fordi det var ett fett for ham enten han gjorde mye eller lite. Slaven erstattes av en annen arbeider, som etter hvert utvik­ ler seg til den livegne bonde i middelalderen, som er en bedre arbeidskraft fordi han kan utnytte produksjonsmidlene bedre. Bedre produktivkrefter sprenger de gamle produk­ sjonsforholdene i slavesamfunnet og skaper nye produksjons­ forhold i middelalderen — vi får etter hvert forholdet mellom godseiere og livegne bønder som det mest typiske grunnlaget for den samfunnsformen vi kaller føydalisme. At de er liveg­ ne betyr at de med liv og kropp er bundet til et gods eller til en jordeier. De skulle ikke kunne kjøpes og selges, og de var ikke helt rettsløse som slavene, enda det forekom. Men de er altså «bundet til torva». De må arbeide på det jordegod­ set der de er født, hele livet. Disse produksjonsforholdene varer stort sett gjennom hele den historiske perioden vi kaller middelalderen, men i enkelte land helt opp i 1800-tallet. I de fleste land i Vest-Europa, særlig fra 1400—1500-tallet og utover skjer det en ny utvik­ ling av produktivkreftene. Nye tekniske oppfinnelser, utvidet handel og nye næringsgreiner, begynnende industri i byer og større tettsteder krever frigjøring av arbeidskraften fra livegenskapet og tilknytningen til jordbruket. Arbeidskraften blir lønnsarbeidere, som står juridisk fritt til å selge sin arbeidskraft til den nye eier-, herreklasse i samfunnet, kapi-

talistene. De føydale produksjonsforhold sprenges og erstattes mer og mer av kapitalistiske i de mest fremskredne land. Vi sier at et bestemt nivå i utviklingen av produktivkref­ tene krever produksjonsforhold som svarer til denne utviklin­ gen. Samsvar mellom produktivkreftenes karakter og produk­ sjonsforholdene er en økonomisk lov, men det betyr ikke at det ikke kan være stort slingringsmonn, og det er mennes­ kene som gjennom sin egen virksomhet må foreta forandrin­ gene. Men det betyr at det som ytterst ligger til grunn for forandringer i produksjonsforholdene er forutgående foran­ dringer i produktivkreftene. Selv om bestemte produksjonsforhold bare kan oppstå som følge av et bestemt utviklingsnivå i produktivkreftene, så har produksjonsforholdene på sin side en veldig innvirkning på produktivkreftene. Når det er oppstått nye produksjonsfor­ hold, fremmer de for en viss tidsperiode utviklingen av produktivkreftene. Men så vokser produktivkreftene ut over de grenser som disse produksjonsforholdene setter. Produk­ sjonsforholdene blir en bremse og må vike for atter nye pro­ duksjonsforhold. Overgangen skjer som resultat av en sosial revolusjon. Revolusjonen rydder vekk de utlevde produk­ sjonsforholdene og baner veien for en ny, høyere type produk­ sjonsforhold. Slik er føydale produksjonsforhold blitt erstattet av kapitalistiske, og kapitalistiske produksjonsforhold blitt erstattet av sosialistiske i Sovjetunionen og andre land.

Hva er produksjonsmåten? Det vi kaller produksjonsmåten, er produktivkreftene og produksjonsforholdene tatt sammen. Når vi snakker om en bestemt produksjonsmåte, mener vi produktivkreftene og pro­ duksjonsforholdene på et visst trinn i utviklingen av menne­ skesamfunnet. I denne mening snakker vi om den kapitalisti­ ske produksjonsmåten, den sosialistiske produksjonsmåten osv. Ved siden av uttrykket produksjonsmåte, bruker marxister ofte «sosial (socio)-økonomisk formasjon». Dette siste er et noe videre begrep enn produksjonsmåte. De som bruker det, mener vanligvis ikke bare produksjonsmåten i et bestemt sam­ funn, men også totalsummen av alle spesifikke trekk og for­ skjeller som skiller det fra alle andre samfunnsformer: dets økonomiske og politiske system, de herskende former for ideologi osv.

25

Hvilke hoved-produksjonsmåter kjenner vi i historien? Historien kjenner fem hoved-produksjonsmåter: det primitive fellesskapet (også kalt ur-kommunismen), slavesamfunnet, føydalsamfunnet (føydalismen), kapitalismen, og sosialismen (som regnes som første trinn av det kommunistiske sam­ funn). Dessuten regner Marx med en sjette, det han kaller «den asiatiske produksjonsmåte» som avløste urfellesskapet i en del land i Asia, Amerika og Afrika. Ur-fellesskapet var et samfunn uten klasser og med felles eie av produksjonsmidlene. Slavesystemet, det føydale system og det kapitalistiske system er forskjellige former for samfunn som bygger på privat eie av produksjonsmidler, klasser og utbytning av arbeidskraften. Under sosialismen er utbytningen opphevet. Hva er innholdet i utbytningen?

Utbytning består i at noen mennesker lever på andres bekost­ ning, utbytterklassene tilegner seg et overskuddsprodukt (merprodukt) som skapes av de direkte produsenter. Hele dette merproduktet over det minimum som skal til for at arbeidsfol­ ket skal leve, går til utbytterne uten at det er opptjent av dem. De tre hovedformene for utbyttersamfunn — slavesamfun­ net, føydalismen og kapitalismen — skiller seg fra hverandre først og fremst ved de forbindelser som består mellom eierne av produksjonsmidlene og de direkte produsenter, dvs. de arbeidende masser som skaper samfunnets rikdom. Forholdet mellom utbytterklassen og klassen av utbyttede er det grunn­ leggende produksjonsforholdet i hvert av disse samfunnene. Felles for disse samfunnene er også at de utbyttede holdes nede og tvinges til å arbeide av utbytterne og deres statsmakt. Har utbytningen alltid eksistert?

26

Da de undertrykte reiste seg mot undertrykkerne i oldtidens Roma ble de møtt med følgende lignelse av én fra den hers­ kende klasse: samfunnet kan sammenliknes med menneske­ kroppen. Den har et hode som leder alle de andre delene, hender som gjør alt arbeidet og en mage som fordøyer maten. Slik må det også i samfunnet være folk som gjør alt arbeidet, andre som styrer alt og alle og som nyter fruktene.

I virkeligheten er historien om det primitive samfunn at menneskene opprinnelig gjennom hundre tusener år levde uten å kjenne til klassedeling, klasseutbytning og klasseundertrykkelse. Menneskene arbeidet i fellesskap og delte det magre utbyttet mellom seg. Menneskets arbeid ga ikke noe merprodukt. Hvis noen skulle ville ønske å leve på andres bekostning, ville de opphøre å eksistere. Utbytningen kom inn i historien da. ursamfunnet gikk mot sin oppløsning, da folkets arbeid tok til å gi et visst overskudd ut over det minimum som strengt tatt trengtes for å overleve. Helt til og med kapitalismen tvinges de direkte produsentene til å gi fra seg dette overskuddet. Men utbytningen varer ikke evig i menneskenes historie. Historien viser at kapitalis­ men er det siste samfunnssystemet som bygger på utbytning. De lovene som gjelder for utviklingen av alle klassesamfunn grunner seg på de uforlikelige og uløselige motsetningsfor­ hold (motsigelser) som utgjør disse samfunnenes basis. Un­ der kapitalismen er dette framfor alt klassemotsetningen mel­ lom proletariatet og borgerskapet (arbeiderklassen og kapitalistklassen). Disse motsetningsforholdene kan løses bare ved en sosial revolusjon, dvs. ved at borgerskapet fratas statsmak­ ten og produksjonsmidlene, og at en statsmakt med arbeider­ klassen i spissen oppretter nye produksjonsforhold, sosialistiske produksjonsforhold, produksjonsforhold uten klasser og utbytning. Dette skjer fordi utbytningen og undertrykkingen kommer mer og mer i motsetning til produktivkrefter som blir styrt slik at de skaper større og større rikdom og makt for enkelte få, mens det store flertall må føre innbitt kamp for å få en tilmålt del og ikke har virkelig makt over sine egne livsvilkår, slik forholdene er under kapitalismen.

Sosialisme

Hva ligger til grunn for forandringer i produksjonsmåten? Vi skal nå gjennomgå litt fyldigere (men likevel meget enkelt og kort) de forandringene som har ført til at forskjellige produksjonsmåter har avløst hverandre gjennom historien. Produksjonsmåten (se definisjon foran) utvikler seg og går over i en ny ved at produktivkreftene vokser, menneskets makt over naturen og naturkreftene utvides. Gamle produk­ sjonsmåter må vike for mer progressive. Det primitive samfunn, urfellesskapet, var det laveste trinn i utviklingen av produktivkreftene. Det primitive mennesket

27

Privateiendom

Kapitalisme

28

var helt dominert av vanskene i kampen med naturen. Da det etter flere hundre tusen år utviklet seg akerbruk og fedrift med fast bosetting, gikk jorda og buskapen over i privat eie. Urfellesskapet gikk etter hvert over i slavesamfunnet de fleste steder. I slavesamfunnet var produktivkreftene fremdeles svært primitive sett med moderne øyne, men likevel langt mer utvik­ let enn i den tidligere epoken. Steinredskapene ble avløst av metallredskaper, særlig av jern. Håndverket oppsto og jordbruket gjorde framsteg, om enn svært langsomt. Men slavearbeidet var så undertrykt og slaven selv så totalt uten innflytelse på sine vilkår, at han hadde nok med å overleve, og heller ikke var han interessert i mer enn det, siden han var et vesen som likevel ble fratatt alt. Han kunne ikke eie noe — «ein træl kan eiga kniven sin», står det i den norske Gulatingsloven. (I Norge kjenner vi ikke til at det har vært noe typisk slavesamfunn.) Slavearbeidet hindret en videre utvikling av produktivkreftene. Da føydalsystemet kom istedenfor slavesamfunnet, ble det åpnet et noe større spillerom for vekst i produktivkreftene. Den livegne som gjorde jordbruksarbeidet, sto i en bedre stilling enn slaven fordi han fikk beholde litt av det han selv avlet, enda det alltid ble avkortet til et minimum etter hvert som produksjonen vokste. (I Norge har vi ikke hatt noe helt typisk føydalsamfunn, siden det her var få store jordbruksområder som kunne bli grunnlag for sammenhen­ gende godseiendommer, men svært mange av bøndene var også her i landet i en viss periode avhengig av større herrer som eide jorda deres, enda de ikke var livegne, men det vi kaller leilendinger.) Herredømmet over naturkreftene ble utvidet under føydalepoken, men det gikk enda temmelig seint. Mot slutten av føydalepoken utvikler det seg varebytte over større områder, det kommer i stand oversjøisk handel, og det vokste opp byer som drev med håndverk og handel. Føydal-forholdene ble en hindring for de nye produktivkref­ tene, særlig for handelen og de andre bynæringene, vesentlig fordi arbeidskraften var bundet til jordeiendom og ikke kunne bevege seg fritt. Kapitalismen brakte en rask vekst i produktivkreftene som var helt umulig og utenkelig i tiden forut. I løpet av de første 150—200 år av det vi kaller nyere tid økte menneskets evne til å utnytte naturen og til å lage seg tekniske hjelpemid­ ler voldsomt. Dampmaskinen førte til maskinindustri i stor

skala som bredte seg raskt i de mest utviklede kapitalistiske landene (bl.a. Norge hvor vi fikk maskinindustri og fabrikker fra ca. 1850). Fra omkring 1900 begynner elektrisk kraft å bli tatt i bruk. Maskinene gjorde arbeidet lettere på mange måter, men økte først og fremst arbeidsproduktiviteten uhor­ velig. Men under kapitalismen har teknologiske framsteg all­ tid en bakside, som for arbeiderne er den viktigste siden, nemlig at det alltid går hånd i hånd med større utbytning og større usikkerhet for de som produserer godene — de arbeidende massene i disse landene. Det ligger i kapitalismens vesen at den driver rovdrift på arbeidskraften — enten har det vært den fysiske utarming som setter grensen, eller arbei­ derne selv setter seg til motverge faglig og politisk for delvis å begrense utbytningen. Ellers er det knapt noen grense for den kapitalistiske utbytning. Kapitalismen er blitt en hindring for en videre utvikling og fornuftig bruk av produktivkreftene. I noen land er kapitalismen opphevet ved den sosialistiske revolusjon, de kapitalistiske produksjonsforhold er blitt avløst av sosialistiske. Dette åpner veien for utvikling av produktiv­ kreftene uten at det skjer ved at et fåtall utbytter et flertall, og vi får felles styring ved alle slik at utviklingen skjer uten rovdrift og uten sløsing, slik at ressursene bevares og likevel økes ved felles innsats av likeverdige samfunnsborgere, og slik at ethvert steg som tas ikke lenger er hemmet av at det skal lønne seg i den forstand at det skal gi en profitt til et lite mindretall. Det er ikke tvil om at i våre dager står produktivkreftene på terskelen til en ny teknologisk revolusjon. Utnyttelse av atomenergien til fredelige formål, mekanisering og automati­ sering og databehandling av alle produksjonsprosesser, en vel­ dig utvikling av kjemisk produksjon, særlig kanskje det vi kaller polymere materialer (kunstfibrer osv.), alt dette tyder på at vi er startet på en ny etappe i utviklingen av produktiv­ kreftene. Kapitalismen derimot står og råtner på rota, den avslører mer og mer sin mangel på evne til å utnytte vitenska­ pens og teknologiens vinninger til fredelige mål til beste for menneskene, en stadig større del av forskningen settes inn for direkte ødeleggingsformål. Samfunnets utvikling tar altså form av en bevegelse fram­ over og oppover — fra det enkle til det mer sammensatte, komplekse, fra det lavere til det høyere. Hver sosial-økonomisk formasjon utgjør et bestemt trinn i samfunnets historiske

29

Historiske trinn

utvikling, og hvert av disse trinnene er et høyere trinn enn det forutgående. Da urfellesskapet gikk i oppløsning, var over­ gangen til slavesamfunnet et steg framover. Og da kapitalis­ men avløste føydalismen, var den et progressivt samfunnssy­ stem, men er nå en bremse på videre framsteg i samfunnet. I vår tid avløses kapitalismen av en ny, høyere form for samfunn, sosialismen, som er første fase i det kommunistiske samfunn.

Hva er emnet for den politiske økonomi?

Produktivkrefter

Produksjons* forhold

30

Vi sier om enhver vitenskap at den har sitt bestemte emneom­ råde, og det er viktig å bestemme dette nøyaktig, avgrense det fra områdene som andre vitenskaper tar seg av. Som vi har sagt foran, er samfunnets produksjonssystem emnet for den politiske økonomi. Nå kan vi formulere mer nøyaktig det som er emnet for denne vitenskapen, nemlig slik: samfun­ nets produksjonssystem som totalsummen av produksjonsfor­ hold som oppstår mellom menneskene på ethvert bestemt trinn av samfunnets utvikling. At den politiske økonomi studerer produksjonsforholdene mellom menneskene betyr ikke at den ikke beskjeftiger seg med produktivkreftene. Produktivkreftene spiller en avgjø­ rende rolle i utviklingen og forandringen av produksjonsfor­ holdene, for det faktum at visse produksjonsforhold avløses av andre. Produktivkreftene er underlaget for at det oppstar og utvikler seg visse produksjonsforhold. Moderne kapitalis­ tiske produksjonsforhold kan f.eks. ikke tenkes uten dampma­ skinen og utnytting av elektrisiteten, de produksjonsmidler som ligger til grunn for moderne kapitalistisk storindustri. Disse produksjonsmidlene har i høy grad medvirket til at arbeiderne kunne organisere seg i landsomfattende faglige sammenslutninger til kamp mot arbeidskjøperne fordi de har ført arbeiderne sammen i større bedrifter og bransjer. Men produksjonsforholdene på sin side øver en veldig innflytelse på utviklingen av produktivkreftene, til skade eller til gagn. I de mest utviklede kapitalistiske land hvor produksjon med henblikk på profitt for det enkelte industriselskap har trengt inn i hver pore av produksjonssystemet, og produksjonen følgelig ikke kan planlegges i egentlig forstand, skjer det f.eks. en veldig sløsing med produktivkrefter, med produk­ sjonsmidler og arbeidskraft. Ta f.eks. privatbil-industrien

med verdens største metall-, maskin-, og oljeindustri bak seg. Den greier å spre sine produkter uhemmet ut over verden, til fortrengsel for kollektive transportmidler, som gir mindre profitt. Først under sosialistiske produksjonsforhold kan også utviklingen av produktivkreftene og deres innsats planlegges slik at menneskene i felleskap bestemmer hvor produktiv­ kreftene skal settes i virksomhet og følgelig utvikles. Det er altså umulig å forstå det vesentlige innhold i begrepet produksjonsforholdene tilfredsstillende hvis vi ser bort fra de produktivkrefter - den grunnmur - produk­ sjonsforholdene er bygd opp på, og som i sin tur setter visse grenser for produktivkreftenes utvikling. Vi kan aldri greie å forstå kapitalismens produksjonsforhold ordentlig hvis vi ser bort fra det motsetningsforhold mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som kjennetegner kapitalismen mer og mer. Den politiske økonomi studerer altså produksjonsfor­ holdene i deres uatskillelige samband med produktivkreftene. Den politiske økonomi undersøker videre hvordan produk­ sjonen og fordelingen av godene skjer på de forskjellige trinn i samfunnsutviklingen, den er med andre ord hovednøkkelen til å forstå hele den mangeartede prosess som menneske­ samfunnet gjennomgår i historien. Den politiske økonomi blir da også den vitenskap som behandler de mest avgjørende spørsmål som gjelder klasse­ kampen i det kapitalistiske samfunnet. Ja, det er denne viten­ skapen som reiser og løser spørsmålet om selve dette samfunns eksistens. Derfor er den politiske økonomi grunnlaget når en skal utarbeide riktige politiske langtidsprogrammer for alle Masseorganisasjoner som fins i arbeiderklassen, både poli­ tiske og faglige —, og likeså er den politiske økonomi den riktige ledetråden for den kamp mot arbeidskjøperne og stats­ apparatet som foregår daglig. Derfor er den politiske økonomi en klassevitenskap, en vitenskap som tar parti. Det kommer av at den har funnet ut at det kapitalistiske samfunnet, som vi har vært inne på foran, utvikler seg gjennom motsetningene i produksjonsfor­ holdene, og her er den viktigste motsetningen den som består mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen, som bare kan løses ved at arbeiderne overtar produksjonsmidlene. Arbeider­ klassen er derfor hoveddrivkraften i samfunnsutviklingen. Dette er et objektivt holdbart, et vitenskapelig og praktisk holdbart faktum. Derfor er det riktig å se samfunnet i all dets mangfold og innfløkthet ut fra arbeiderklassens stilling

Klassevitenskap

31

under kapitalismen. Arbeiderklassens klasseinteresser faller sammen med samfunnets fremadskridende utvikling. Marx’ økonomiske lære betydde en radikal revolusjon i den politiske økonomi. Den revolusjonerte denne vitenskapen fra grunnen av — helt ned til oppfatningen av hva som er emnet for den politiske økonomi (som vi behandler i dette spørsmålet). Marx’ forgjengere innenfor den politiske økono­ mi betraktet slike økonomiske fenomener som vare, penger, kapital, profitt, grunnrente (vi behandler alt dette nærmere under kapitalismens politiske økonomi seinere) som forhold mellom ting, som egenskaper ved ting. Marx påviste at denne oppfatningen svikter fullstendig. Der borgerlige økonomer så forhold mellom ting, avdekket Marx forhold mellom men­ nesker. Det er produksjonsforholdene mellom mennesket som er innholdet i de foreteelser som den politiske økonomi stude­

rer.

32

Hvorfor er den politiske økonomi så viktig for vår tid?

Den politiske økonomi avdekker de økonomiske lovene som gjelder for kapitalismen, og dermed slår den for det første fast hva som er vilkårene for dette samfunnets eksistens, men også retningen som det utvikler seg i. Derved blottlegger den politiske økonomi det virkelige grunnlaget for klassekam­ pen og peker på veien til sosialismen for arbeiderklassen. Det er oppdagelsen av de lover (se seinere) som styrer utvik­ lingen i det kapitalistiske samfunn som påviser vitenskapelig °g dyptgående at kapitalismens fall er uunngåelig og at sosia­ lismens seier er like uunngåelig. Først ved å studere politisk økonomi kommer en inn under overflaten av de fenomener som en ser til daglig, og skjønner at kapitalismen lenge har vært en bom for videre utvikling av samfunnet. Monopolkapitalismen — kapitalismens siste stadium som vi lever under i dag, skjerper til det ytterste alle motsetningsforhold i det borgerlige samfunnssystem.

Hva er en økonomisk kategori?

Den politiske økonomi studerer fenomenene (foreteelsene) i det økonomiske liv. Hvert av disse fenomenene har sine spesielle trekk, sine særdrag, sine spesifikke kjennetegn. Sam­ tidig har store grupper av fenomener bestemte felles trekk. Når vitenskapen f.eks. har iakttatt utallige enkelttilfelle av varebytte, fastslar vitenskapen de felles trekk som kjenneteg­ ner varen som økonomisk fenomen. Ved å studere et uhorve­ lig stort datamateriale i samband med penger og pengesirkula­ sjon til forskjellige tider og hos forskjellige folk, fastslår vitenskapen de felles trekk som vi alltid kan finne i pengene. Vi sier derfor at den politiske økonomi studerer hvert økono­ misk fenomen i dets generaliserte form (dvs. de felles trekk som er mest alminnelige). Generaliserte uttrykk for økonomiske fenomener som den politiske økonomi behandler, kalles økonomiske kategorier. Når vi f.eks. taler om kategorien penger, tenker vi ikke på en eller annen bestemt pengesum, eller et eller annet pengeslag (f.eks.kroner). Men vi taler da om trekk og kjenne­ tegn ved pengene som penger, i alle konkrete typer og former. Etter at den politiske økonomi på denne måten har brakt pa det rene disse felles trekkene ved pengene som en spesiell økonomisk kategori som skiller seg fra f.eks. varer og kapital, 3. Innføring i politisk økonomi

33

Kapital

går den over til å analysere hovedtypene og hovedformene for penger og bestemmer så de spesifikke (spesielle) egenska­ pene som hver type har. Marxismen viser at økonomiske kategorier ikke er annet enn teoretiske uttrykk for produksjonsforhold mellom menne­ sker. Borgerlige økonomer hevder f.eks. at kapital er en bestemt totalsum av ting, bygninger, utstyr, maskiner, lager av råstoffer osv. Marxismen viser at alle disse ting er produk­ sjonsmidler; og «legemer» som kapitalen «slår seg ned» i, blir de bare under bestemte samfunnsforhold, nemlig når de tilhører private eiere som bruker dem til å utbytte lønnsar­ beidere. Produksjonsmidlene er altså ikke alltid kapital, og alt som privatfolk eier er heller ikke alltid kapital — for å være kapital må det brukes til å utbytte andre, lønnsarbei­ dere. Kapital er altså ikke en ting, men et samfunnsmessig forhold, en sosial relasjon, som vi også sier. Dette forholdet er nettopp den sosiale relasjonen mellom utbytterne, kapitalis­ tene, og lønnsarbeiderne som de utbytter. Dette samfunnsmes­ sige forholdet er knyttet sammen med ting, det ligger nedlagt i ting, nemlig produksjonsmidler, men kapitalen er ikke en ting i seg selv.

Er økonomiske kategorier uforanderlige?

34

Nei, de er verken uforanderlige eller evige. Historisk sett har de samme overgangsnatur som de produksjonsforholdene de er uttrykk for. At de økonomiske kategoriene historisk sett er midlertidige og forbigående ble for første gang oppdaget av marxismens grunnleggere, Marx og Engels. Denne oppdagelsen er en viktig side ved den revolusjon som disse to laget i den politi­ ske økonomi. For marxismens forgjengere i den politiske økonomi er slike økonomiske kategorier i kapitalismen som verdi, lønn, kapital og andre, uforanderlige og evige kategorier, og etter deres syn hørte de med i ethvert samfunn. Disse økonomene var selvsagt så pass orientert at de visste at det tidligere hadde eksistert et samfunn der det verken forekom profitt eller kapital, og heller ikke arbeidslønn. Men de feide det av med å si at dette var et primitivt trinn som en ikke behøvde å ta med i regningen, siden samfunnets egentlige utvikling ifølge disse tidlige borgerlige økonomene først hadde begynt med at kapitalismen oppsto og utviklet seg.

Fordi marxismen oppsto som en følge av arbeiderklassens kamp mot borgerskapet, kunne den peke på at disse ideene var for snevre og feilaktige, og marxismen påviste at det kapitalistiske system med dets medfødte kategorier ikke er evige.

Hva er en økonomisk lov? Den viktigste oppgaven for den økonomiske vitenskapen er å blottlegge de lovene som styrer samfunnsutviklingen. Det er ved vitenskapens hjelp vi lærer å kjenne verden. Denne verdenen omfatter både naturen og samfunnslivet. Enhver vitenskap som studerer den ene eller den annen side ved naturen eller søker å skaffe seg rede på det som skjer i samfunnet, tar sikte på å erkjenne de lovene som gjør seg gjeldende på vedkommende område. I vitenskapen beteg­ ner en lov den indre forbindelsen mellom fenomener, deres vesen, deres kjerneinnhold. Menneskets erkjennelse av den ytre verden åpenbarer stadig dypere og mer omfattende de lover som styrer verden som helhet og de enkelte delene av den. Kjennskap til naturlovene gir menneskene mektige redskaper til å utnytte naturkreftene, utnytte dem fornuftig og ikke blindt. Oppdagelsen av de lover som gjelder for samfunnslivet gir menneskene et grunnlag for praktisk virk­ somhet som bygger på kjennskap til disse lovene. En økonomisk lov er en vesentlig indre forbindelse mellom økonomiske prosesser og fenomener, f.eks. de lover som gjel­ der forholdet mellom arbeidskraft og kapital under kapitalis­ men (som vi skal se nærmere på siden).

Hvordan er de økonomiske lovenes natur? Økonomiske lover har objektiv natur. Dette betyr at de eksis­ terer uavhengig av menneskenes vilje og bevissthet. Og ikke bare det at de eksisterer uavhengig av (utenfor) menneskenes vilje, bevissthet og hensikter — de bestemmer menneskenes vilje, bevissthet og hensikter. De økonomiske lovene har historisk karakter. Den politiske økonomi behandler historisk materiale, dvs. materiale som stadig forandrer seg etter som tiden går. Siden den politiske økonomi er en historisk vitenskap, en vitenskap om forandrin-

35

ger, studerer den først og fremst de spesifikke lovene som gjelder for hver enkelt produksjonsmåte, men samtidig stude­ rer den også de generelle lover som gjelder for alle produksjonsmåtene. Det vesentlige er det spesifikke, det særegne for hver samfunnsformasjon, og når den fastslår at det også gjør seg gjeldende bestemte generelle økonomiske lover som styrer samfunnsutviklingen i alle samfunn, har dette ingen ting til felles med den anti-vitenskapelige tolkningen av kapi­ talismens lover som evige og uforanderlige lover som gjelder for ethvert samfunn. Her gjøres det spesielle til det generelle, eller de to blandes i hop. Økonomiske lover som gjelder en bestemt sosialøkonomisk formasjon har en historisk midlertidig og forbigående karak­ ter, de har overgangsnatur: de gjør seg gjeldende i en bestemt historisk periode, og siden erstattes de av andre lover. At økonomiske lover etterfølges av andre lover er et resultat av objektive utviklingsprosesser. Når de økonomiske vilkårene forandrer seg, trer de gamle økonomiske lovene av, og det oppstår nye økonomiske lover på basis av de nye økonomiske vilkårene.

Hva er grunnelementene i den samfunnsmessige produksj onsmåten ?

36

Den samfunnsmessige produksjonsmåten omfatter selve pro­ duksjonsprosessen, dvs. den direkte virksomheten av men­ nesker som lager produktene, og andre elementer, dvs. for­ deling, bytte og forbruk. Etter at produktene er laget, må de fordeles (distribueres), utveksles (byttes) og forbrukes (konsumeres). Produksjon, distribusjon og konsumpsjon eksisterer i alle former for sam­ funn, men bytte forekommer ikke i en naturalhusholdning der produktene forbrukes innenfor samme husholdning som de produseres. Den politiske økonomi studerer konsumpsjo­ nen, forbruket, med utgangspunkt i den samfunnsmessige rollen det spiller. Den befatter seg ikke med det faktum at folk må ha tykke klær i et kaldt klima, ikke med at noen spiser mer fisk enn andre, men med den samfunnsmessi­ ge siden ved forbruket, dvs. den siden ved samfunnsforhol­ dene som bestemmer forbrukets sosiale innhold hos folk, grupper og klasser.

Hvilke slag konsumpsjon fins det? Alle produkter som skapes i samfunnet lages med sikte på å tilfredsstille menneskers behov. Men produktene tjener dette formål på forskjellige måter — noen forbrukes direkte, fortæ­ res av vanlige forbrukere, andre blir brukt til å produsere nye produkter, de brukes som produksjonsmidler. Alle produkter deler seg altså i to grupper: produksjonsmidler og vanlige forbruksvarer. I de fleste tilfelle bestemmer produktets art hva det videre skal brukes til. Egentlige maski­ ner av alle slag kan bare være produksjonsmidler, mens f.eks. klær, sko og brød bare kan være direkte forbruksvarer. Men enkelte produkter kan tjenestgjøre i begge funksjoner, kan gå enten til direkte forbruk eller settes inn som produksjons­ midler. Dette gjelder f.eks. kull, olje og elektrisitet, som kan brukes både til lys i hjemmene og til å drive maskinene i fabrikker. Altså, det er to slags konsumpsjon som skiller seg fra hverandre. For det første direkte konsumpsjon, dvs. at varene brukes direkte for å tilfredsstille diverse behov hos samfunns­ medlemmene. Dernest produktiv konsumpsjon, dvs. at varene brukes til å produsere nye varer med, som produksjonsmiddel av et eller annet slag.

Direkte og produktiv konsumpsjon

Hvilke former for distribusjon (fordeling) fins det? Varene som produseres blir distribuert, fordelt, mellom indi­ videt, grupper og klasser. Men forut for denne distribusjonen gar fordelingen av produksjonsmidlene i vedkommende sam­ funn. I det kapitalistiske samfunn f.eks. er produksjonsmid­ lene fordelt på en slik måte at de er et monopol, de er monopolisert, dvs. de står utelukkende til disposisjon for en liten gruppe kapitalister, mens det overveldende flertallet av befolkningen ikke har noen produksjonsmidler. Under sosia­ lismen derimot er produksjonsmidlene i hele samfunnets hen­ der. Måten de produserte varene fordeles på er fullstendig avhengig av hvordan fordelingen av produksjonsmidlene er. Under kapitalismen er varene som produseres, i hendene på de som eier produksjonsmidlene, mens det arbeidende folk på grunn av den kapitalistiske fordelingsmåten er dømt til et usikkert liv og mange påkjenninger. I det sosialistiske sam­ funn star de produserte varene til disposisjon for samfunnet

37

som helhet eller for kollektiver av arbeidende mennesker, og fordelingsprinsippet bygger på økning av folkets levestan­ dard og stadig utvidelse av den sosialistiske produksjon.

Hvordan er sambandet mellom produksjon, distribusjon, bytte (vareutveksling) og konsumpsjon?

38

Produksjon, bytte, fordeling og forbruk er ikke uavhengige prosesser som er skilt fra hverandre, men er forskjellige ele­ menter i en eneste samfunnsmessig produksjonsprosess som helhet. Produksjonen er fundamentet for hele det mangeartede økonomiske liv. Først må et produkt lages før det kan utvek­ sles, fordeles og forbrukes. Utveksling og fordeling er mel­ lomledd mellom produksjonen og forbruket. Forbruket er fortæringselementet. Produksjonen kan finne sted uten en utveksling av de produserte varene, men utvekslingen kan ikke finne sted uten produksjon. Fordeling og forbruk har vi innenfor ethvert samfunnssystem, men deres natur (art) forandrer seg alt etter hvilken produksjonsform det dreier seg om. Produksjonen spiller den ledende, bestemmende rollen foran de andre elementene. Men det ville være galt å trekke den slutning at disse elementene ikke har noen som helst betydning for produksjonsprosessen. Det eksisterer et innbyr­ des samband mellom de forskjellige sidene ved den samfunns­ messige produksjonsprosessen, som utgjør en helhet og en enhet, og slik at produksjonen har avgjørende betydning i dette innbyrdes sambandet. Fm net for den politiske økonomi er som før sagt den materielle produksjon innenfor en viss samfunnsform. Hvis produksjonen f.eks. drives i den kapitalistiske formen, blir produksjonsresultatet utvekslet etter de lovene som gjelder for det kapitalistiske markedet, og fordelt etter lovene for den kapitalistiske utbytningen, og hvor de arbeidende klasse­ nes forbruk er begrenset av et for lavt lønnsnivå, arbeidsløshet osv. Spontan, uorganisert utveksling av produkter forutsetter arbeidsdeling i et samfunn som hviler på privat eie av produk­ sjonsmidlene. Arten og omfanget av arbeidermassenes forbruk er bestemt av deres underordnede rolle i produksjonsproses­ sen. Produksjonsprosessen er altså underlaget for alt økonomisk liv. Produksjon, fordeling, bytte og forbruk er deler av et

hele. I denne helhet og enhet dominerer produksjonen både seg selv og de andre elementene. Den marxistiske politiske økonomi tar utgangspunkt i prinsippet om produksjonens primære (bestemmende) rolle. At man anerkjenner produksjonens utslagsgivende rolle i forhold til de andre sidene av det økonomiske liv betyr ikke at en ikke også har for øye den innbyrdes forbindelsen mellom produksjonen, fordelingen, byttet og forbruket. Det at en forstår at produksjonen er det primære, er nøkkelen til å fastslå arten av dette innbyrdes sambandet. For hvis en ikke erkjenner produksjonens primære rolle og skyver i forgrunnen en av de andre sidene ved det økonomiske livet — enten det nå er fordelingen, byttet eller forbruket — så blokkeres veien til en skikkelig forståelse av økonomiske fenomener. Alle regjeringer i Norge etter krigen har gjort fordelingen og forbruket («delingen av kaka») til det vesentlige, og har ikke interesse for det vesentlige — at produksjonen er bestem­ mende for fordelingen, og at produksjonen er kapitalistisk. Også i Norge legger borgerlige økonomer seg i selen for å komme seg unna en analyse av kapitalismens produksjons­ forhold, de forhold som ligger til grunn for de uforlikelige klassemotsetningene og klassekampen. Alle slike oppfatninger som tar utgangspunkt i bytte, fordeling og forbruk streber etter å skjønnmale kapitalismen, skjule de motsetningsforhold som gjør seg gjeldende der.

Hvor viktig er produksjonens avgjørende rolle for å forstå hva som er emnet for den politiske økonomi? Vi har nå flere ganger sagt at når vi har for oss en bestemt produksjonsmåte, så avgjør den arten av pro duks jonsutveksling og fordeling. Den politiske økonomi, som studerer de samfunnsmessige produksjonsforbindelsene, studerer samtidig også distribusjons- og bytteforholdene. Den politiske økonomi er vitenskapen om de lovene som styrer produksjon og utveksling i samfunnsformene på de forskjellige trinn, vilkårene og formene for produksjon og produktutveksling i forskjellige samfunnsformer og de tilsva­ rende metoder for å fordele produktene. Ved å ta utgangspunkt i produksjonens avgjørende rolle har marxismens politiske økonomi utformet grunnbegreper som karakteriserer de forskjellige samfunnsøkonomiske syste­ mene og grunntrekkene ved hvert enkelt system. Derved har

39

40

man fått en nøyaktig inndeling av økonomiens historie i perio­ der. Disse historiske periodene baserer seg på oppdelingen av hele menneskehetens økonomiske historie i de fem grunn­ trinn i samfunnsutviklingen som vi har vært inne på foran. Den borgerlige politiske økonomi søker å inndele menne­ skehetens økonomiske utvikling på en måte som er forskjellig fra dette. Den såkalte «historiske skole» innenfor politisk økonomi har f.eks foreslått tre trinn: naturalhusholdning, pengehusholdning, kreditthusholdning. Det er lett å se at denne periodeinndelingen ikke grunner seg på utviklingen av produksjonen, men på utviklingen av bytteforholdene, måten å utveksle produktene på. Naturalhus­ holdningen er et økonomisk system hvor det ikke forekom­ mer bytte av produkter, de fortæres av de direkte produsen­ tene, f.eks. bøndene. Pengehusholdningen er en økonomiform som har et forholdsvis utviklet bytte ved hjelp av penger. Og til slutt — kreditthusholdningen er en økonomi på det trinn av utviklingen da varebyttet stadig øker i dybden og bredden og gir opphav til kredittforbindelser og kredittransaks joner. Ved denne periodeinndelingen søker den borgerlige viten­ skap å viske ut de virkelige spesifikke trekk ved hver periode og dekke over selve produksjonsstrukturen og de samfunns­ messige produksjonsforholdenes egentlige innhold. Når man på denne måten sier at en økonomi enten kan være naturial-, penge- eller kredittøkonomi så betyr det at man utelater de grunnleggende særkjennetegn ved produksjonen, ved produksjonsforholdene — f.eks. om produksjonen hviler på utbytning eller ikke, om det er slavearbeid eller livegnes arbeid eller lønnsarbeid det dreier seg om osv. Alle vil vite at penge- og kredittøkonomi har vi å gjøre med både under kapitalismen og under sosialismen. Hensikten med å framheve dette som kjennetegn på forskjellige trinn i samfunnsutviklingen er klar — nemlig å viske ut den grunn­ leggende forskjellen mellom kapitalismen og sosialismen — at det ikke fins utbytning under sosialismen. Den politiske hensikten er å avvæpne arbeiderne, som trenger klare begreper i sin kamp for sosialismen. Når man derimot erkjenner produksjonens avgjørende rol­ le, da har både forskeren og menigmann et pålitelig kompass som setter dem i stand til å orientere seg sikkert i menneske­ samfunnets lange økonomiske utviklingshistorie, til å forstå årsakene og drivkreftene i utviklingen og forutse retningen

i utviklingen. Bare slik kan arbeidende mennesker i verden forstå sin samfunnsmessige stilling, bare slik kan de regne med å få makt til å forandre den. Vi går så over til å studere kapitalismens økonomiske system spesielt.

41

2

Kapitalismens økonomiske system — den kapitalistiske produksj onsmåten

Hvilke hovedtrekk kjennetegner kapitalismen? Det er tre hovedtrekk som karakteriserer kapitalismen, og de danner en enhet — alle tre må være til stede, og de henger sammen. 1. Rikdommen er konsentrert i hendene på et fåtall (kapitalistklassen), som eier produksjonsmidlene, dvs. råstoffer, maskiner, fabrikker osv. og dessuten rikdom i pengeform.

2. Store masser av mennesker som ikke eier produksjonsmidler og som for å få et utkomme må selge sin arbeidskraft mot arbeidslønn, eiendomsløse arbeidere som Marx kalte proletariatet. 3. Praktisk talt alt som produseres er ikke beregnet på produ­ sentens personlige forbruk, men blir utvekslet, solgt på markedet. Produkter som produseres med henblikk på å byttes med andre produkter eller penger, kalles varer. Un­ der kapitalismen er produksjonen av goder i form av varer, vareproduksjonen, fullstendig dominerende.

Hvordan oppsto kapitalismen?

42

Selv økonomer unnser seg ikke for å spre rene fabler når det gjelder kapitalismens opprinnelse, noe i likhet med denne: Langt tilbake i uminnes tider bodde det folk med forskjel-

lige tilbøyeligheter i verden. Noen var driftige og sparsomme­ lige, mens andre var late og ødsle. Den første gruppen samlet seg etter hvert opp rikdom, de andre fortsatte å være fattige. Slik ble delingen av samfunnet i rike og fattige, i kapitalister og arbeidere, til. Slike moraliserende eventyr har naturligvis ikke noe med virkeligheten å gjøre. Og kapitalismen oppsto heller ikke plut­ selig og tilfeldig, de tre hovedtrekkene ved kapitalismen ut­ viklet seg gradvis innenfor det før-kapitalistiske samfunnet, og det førte til at kapitalismen til slutt kom istedenfor det tidligere utbyttersystemet, føydalismen. Utgangspunktet for kapitalismens utvikling var at produk­ sjonen alt før kapitalismens tid var blitt vareproduksjon, at produktene ble laget ikke til personlig forbruk, men for å selges. Til å begynne med dreide det seg om vareproduksjon i liten skala, om vareproduksjon drevet av det vi i dag fremde­ les kaller smdprodusenter. Vi kaller dette enkel vareproduk­ sjon. (Vi gjentar her at vareproduksjon er produksjon av ting utelukkende med henblikk på å bytte dem bort, eller selge dem, ikke med henblikk på å bruke dem selv).

Hva er enkel vareproduksjon?

Små-vareproduksjonen forekom sporadisk alt i ur-samfunnets tid og spilte en viss rolle i slavesamfunnet og under føydalis­ men. Den var et element som virket oppløsende i begge disse samfunnene, fordi den falt utenfor de grunnleggende produksjonsforholdene i begge. Den vokste sterkere fram mot slutten av føydaltiden. Når vareproduksjonen begynner å gjø­ re seg gjeldende, innebærer det alltid at menneskene mister kontrollen med produksjonen og blir et offer for økonomiske krefter som virker som rene naturkrefter. Friedrich Engels har sagt at i den første omforming av produktene til varer ligger roten til hele den revolusjon som siden har fulgt. Og kapitalismen betegner det trinn da varens herredømme når sitt høydepunkt. I åpningsordene til «Kapitalen» sier Marx: «Rikdommen i de samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten hersker, står fram som en 'umåtelig oppsamling av varer’ hvis enhet er en enkelt vare. Vår under­ søkelse må derfor ta til med en analyse av varen.» Med den enkle vareproduksjon kom også konkurransen inn i ver­ den. Den ruinerer noen og beriker andre, og på grunnlag

43

Varebytte

av at disse to motpolene alt er blitt utviklet, oppstår kapitalis­ men, som vi skal se nærmere etter hvert. Enkel vareproduksjon er altså produksjon for bytte, i mot­ setning til produksjon for eget bruk. Den oppstår særlig ved at håndverksproduksjonen skiller seg ut fra jordbruket, dvs. den oppstår på grunnlag av arbeidsdeling. En smed lager ikke hestesko, kjettinger osv. til eget bruk, men for å bytte eller selge. En smed kan deretter ikke leve som smed uten at det også fins andre som kan tilfredsstille hans behov for alle andre produkter, f.eks. snekkere, skomakere osv. Alle slike produsenter må på det viset bytte sine produkter innbyr­ des, enten direkte eller på omveien om penger.

Hva er forskjellen på enkel vareproduksjon og kapitalistisk vareproduksjon?

Den enkle vareproduksjon har et viktig trekk felles med kapi­ talismen, den grunner seg på privat eie av produksjonsmid­ lene. Men samtidig skiller den seg vesentlig fra kapitalismen. Enkel vareproduksjon grunner seg på det personlige arbeid av små vareprodusenter som eier sine egne meget enkle produksjonsmidler. Kapitalismen grunner seg på arbeid som utføres av lønnsarbeidere som ikke eier produksjonsmidler og blir utbyttet av de som eier produksjonsmidlene, kapitalis­ tene. Etterhvert som kapitalismen utvikler seg, knuser den knuser den flere og flere av disse små vareprodusentene, un­ derordner dem under seg og gjør dem til lønnsarbeidere. Utbytternes statsapparat, de herskende klassenes tvangsorgan over det utbyttede arbeidsfolket, har spilt en betydelig rolle i kapitalismens historie helt fra den oppsto, og en ikke særlig anstendig rolle. Apen plyndring, dårlig kamuflert ran og rov, erobringer og voldsverk over hele verden, enhver tenkelig form for svindel og bedrag — dette var også midler som bidro til å skape vilkårene for kapitalismens fødsel og utvikling i den tiden da føydalsamfunnet var i oppløsning. Hva er vilkårene for at kapitalismen oppsto?

44

At det hadde dannet seg et varemarked der småprodusenter møttes for å utveksle sine varer, var ikke nok til at kapitalis­ men kunne oppstå. Det hadde eksistert også i tidligere sam­ funn. Heller ikke var det nok at det forekom handel over større områder. Vi vet f.eks. at alt i tidlig middelalder handlet

Vareproduksjon og penger

Felles kjennetegn og forskjeller ved enkel og kapitalistisk vareproduksjon Felles kjennetegn

Samfunnsmessig arbeidsdeling Privat eie av produksjonsmidlene Produktene beregnet på salg Produksjonen er spontan, anarkisk

Forskjeller Enkel vareproduksjon

Kapitalistisk vareproduksjon

Produksjonsmidlene tilhører det direkte produserende menneske

Produksjonsmidlene tilhører kapitalisten

Produktet skapes ved produsentens personlige arbeid

Produktet blir framstilt av lønnsarbeidere som ikke eier produksjonsmidler

Produktet tilhører produsenten

Produktet tilhører kapitalisten

Arbeidskraften er ikke en vare

Arbeidskraften er en vare

Den enkle vareproduksjon blir aldri produksjonens allmenne form

Den kapitalistiske vareproduksjon har allmenn karakter

nordmenn med England, Frankrike og middelhavslandene. Dertil må det ha skjedd framsteg i teknologi som gjorde det mulig å ta i bruk nye og mer fremskredne produksjonsme­ toder. Men dette er ikke nok, og det er ikke det viktigste. Det viktigste for at et samfunn skal gå over i et annet, er som vi husker av det vi har lest før vi tok fatt på kapitalismen, forandringer i produksjonsforholdene, forholdet mellom menneskene i produksjonen. Det viktigste for at kapitalismen kunne oppstå og utvikle seg til å bli dominerende samfunnssystem var at det hadde oppstått to nye samfunnsklasser. Kapitalismen forutsetter to klasser som står imot hverandre i sin stilling i produksjonen

Kapitalister

45

Lønnsarbeidere

og ellers, nemlig kapitalistklassen (borgerskapet) og lønnsarbeiderklassen (proletariatet). På den ene polen altså et fåtall mennesker som har tilvendt seg og eier all rikdommen, alle produksjonsmidlene. På den andre polen massen av eiendomsløse som verken har produk­ sjonsmidler eller andre midler til å oppholde livet. Men at kapitalistklassen eier produksjonsmidler er ikke noe som særmerker den framfor andre utbytterklasser i historien, f.eks. slaveeierne i slavesamfunnet og godseierne i føydalsam­ funnet. Mange av dem eide uhorvelige rikdommer, men de var ikke kapitalister for det. For å være kapitalist må en også eie svære pengesummer, men slike store pengeformuer på enkeltmanns hender eksisterte lenge før kapitalismen, og er ikke i seg selv karakteristisk for kapitalistklassen, selv om forholdsvis store pengesummer må forefinnes som vilkår for at kapitalismen kan oppstå. Det viktigste kjennetegnet ved kapitalisten er at han leier arbeidere som arbeider for lønn. Det kan ikke bli noen kapitalistisk produksjon uten at det finnes en klasse av lønnsarbeidere. Det er altså to grunnvilkår som skal til for at kapitalis­ men kan oppstå, og det siste er det viktigste: 1. oppsamling (vi kaller det også akkumulasjon) av rikdom i hendene på et fåtall,

2. en forholdsvis stor masse av mennesker som er personlig frie, men er fratatt produksjonsmidler og eksistensmidler og derfor er tvunget til å selge sin arbeidskraft.

46

Der kapitalismen allerede eksisterer, som i vårt land i dag, fortsetter oppdelingen av samfunnet i klasser på grunn av de lovene som gjelder for kapitalismen, særlig for produksjo­ nen. Men som vi har nevnt foran er det historiske utgangs­ punktet for kapitalismen at de to hovedklassene, kapitalistene og arbeiderne, må eksistere på forhånd. Skal vi forstå kapitalismen skikkelig, må vi begynne med å sette oss inn i hvordan og hvorfor det i historien på den ene siden oppsto en eierklasse som eide produksjonsmidlene, kapitalistklassen, og på den annen side en eiendomsløs klasse, fri, men likevel tvunget til å selge sin arbeidskraft, proletaria­ tet. Disse historiske forutsetningene for kapitalismen tar for­ men av den prosess som vi kaller den opprinnelige (primiti­ ve) akkumulasjon (oppsamling) av kapital, fordi den går forut for den egentlig kapitalistiske akkumulasjon.

Hvordan oppsto lønnsarbeiderklassen? Kapitalistene vil ikke kunne få lønnsarbeidere hvis det ikke fins folk som for det første er nødt til å selge sin arbeidskraft for lønn, og dernest har frihet til å gjøre det. Hvis folk kan skaffe seg utkomme enten ved at de er bønder som arbeider på egen jord eller er småprodusenter som driver håndverk med egen redskap og andre produksjonsmidler, da er de ikke nødt til å selge sin arbeidskraft. Og hvis folk ikke har frihet til å forlate jordbruket, men er «bundet til torva» slik som den livegne i føydaltiden, da kan de ikke selge sin arbeidskraft. For at det kunne oppstå en klasse av lønnsarbeidere måtte folk befries fra livegenskapets for­ pliktelser, og samtidig være «befridd» fra muligheten å skaffe seg utkomme som selvstendige småprodusenter, slik som de frie bønder og håndverkerne. Kort sagt — det måtte finnes folk som var fratatt produksjonsmidlene, fratatt jorda, råstof­ fene, redskapene osv. — folk som sto fritt til å selge sin arbeidskraft for lønn, eller svelte i hjel. I epoken før kapitalismen ble produksjonen drevet nettopp av livegne bønder og håndverkere. Jordbruket var hovednæ­ ringen, og jord var det viktigste produksjonsmiddel. Flertallet av bøndene var, som ofte tidligere nevnt, bundet til jorda, og jordeieren utbyttet ham på forskjellige måter. Men likevel eide disse bøndene selv redskap — plog, ljå og litt krøtter. Føydalismen baserte seg altså på småprodusenter som var per­ sonlig avhengige, men eide produksjonsmidler. Kapitalismen trenger arbeidere som står i et stikk motsatt forhold, som er personlig frie, men ikke eier produksjonsmidler. Det betegnet naturligvis et framsteg at kapitalismen utfrid­ de folk fra de føydale båndene. Men saken har også en annen side. En produsent kan bli lønnsarbeider bare så sant han er «befridd» for alle rekvisita som skal til for å produsere, når han er fratatt enhver anledning til å arbeide selvstendig. Kapitalismen forutsetter altså mennesker som er fratatt de produksjonsmidlene de hadde under føydalismen. Dette at de direkte produsentene blir fratatt produksjons­ midlene, først og fremst at jorda eksproprieres fra bøndene, er grunnlaget for det vi kaller den opprinnelige akkumula­ sjon. Da føydalismen var i oppløsning, ble livegenskapet avskaffet i det ene landet etter det andre. Men sammen med at bøndene ble befridd fra føydal avhengighet, fant

Opprinnelig kapi­ talakkumulasjon

47

det sted en annen og like viktig «frigjøring» — bøndene ble «befridd» fra den jorda de bodde på og dyrket. Bare en del av den jorda som ga alle utkomme under godseierne, ble overlatt til en del av bøndene (for det meste mot utløs­ ning). De «overflødige» hendene måtte forlate landsbygda og utgjorde så den hæren av lønnsarbeidere som ble tilgjenge­ lig for kapitalistene. Slik foregikk i alminnelighet den «frigjøringen» som stilte fri arbeidskraft til disposisjon for kapitalistene. Den har dess­ uten spesielle trekk i de forskjellige land. Men hovedretnin­ gen og hovedinnholdet i forløpet er det samme over alt. Veldige jordeiendommer samlet seg på en liten gruppes hen­ der, og store mengder arbeidskraft ble «frigjort» for kapitalis­ men.

Hvordan oppsto kapitalen?

Plyndring

«Handel»

48

Om lønnsarbeid er det viktigste vilkåret for kapitalistisk produksjon, forutsetter den også som nevnt akkumulasjon av store rikdommer i hendene på et fåtall, rikdom i form av penger som gjennom omsetning, gjennom kjøp og salg kan gjøres om til ethvert ønskelig produksjonsmiddel, ethvert vilkår for produksjon. For penger kan en kjøpe alt, som kjent. Akkumulasjonen av store rikdommer i hendene på et fåtall skjøt en voldsom fart med de store oppdagelsesreisene på 15- og 16-hundretallet. Ikke før var Amerika oppdaget, før det ble oversvømmet av lykkejegere. Invasjonen økte særlig etter at det var blitt funnet gull og sølv i Amerika. Europeiske stater sendte over ekspedisjoner som ryddet ut folk for fote, plyndret og ødela fullstendig driftige landområder som til uhell for dem selv hadde edle metaller. En annen av kildene til den opprinnelige kapitalakkumula­ sjon var handel på ulike vilkår med folkene i de oversjøiske landene. Nederlenderne, brittene og franskmennene organi­ serte spesielle øst-indiske handelskompanier for handelen med India, som var et meget rikt land på den tiden. Disse kompa­ niene ble støttet av sine respektive regjeringer, og de fikk monopol på handelen med kolonivarer. Danmark-Norge had­ de også sitt kompani. Plyndringen av rike oversjøiske land var en av de viktigste kildene til den opprinnelige kapitalakkumulasjon i Europa, framfor alt i England. Det britiske og litt seinere det franske

borgerskapet har gjennom flere hundre år hopet opp veldige rikdommer ved en skamløs utplyndring av fremmede land og den rene rovdrift i koloniene. Og over alt hjalp staten til med å konsentrere store formuer i hendene på noen få begunstigede. Dehne tidlige formen for kapital kaller vi kjøpmannskapital. Hvilken rolle spiller analysen av varen i studiet av kapitalismen? Begynnelsen til kapitalismen ligger så langt tilbake som i det 14. århundre, men utviklingen skjøt ikke virkelig fart før fra omkring 1800. I det kapitalistiske samfunn lages de aller fleste produkter med henblikk på salg. Siden vi nå under flere spørsmål skal ta for oss marxismens analyse av varen, vil vi igjen gjenta hva en vare er. En vare er et produkt som lages ikke med henblikk på direkte forbruk av den som produserer varen, men på å byttes, selges på markedet. Produksjon med hen­ blikk på bytte eller salg kalles vareproduksjon, i motsetning til naturalproduksjon, der arbeidsproduktene forbrukes innen­ for den samme husholdningen som lager dem (f.eks. en bon­ de som dyrker poteter og korn som skal fortæres på gården). Vitenskapen står overfor et temmelig innfløkt bilde av samfunnet, og derfor søker den seg fram til det aller enkleste forhold i vedkommende samfunn og tar utgangspunkt i det. I det kapitalistiske samfunn er det aller enkleste forhold varebyttet. Det er grunnen til at den økonomiske vitenskap begynner studiet av kapitalismen med en analyse av varen. I dette kapitalismens enkleste fenomen, i denne «cellen» til den kapitalistiske produksjonsmåten, ligger kimene til alle motsetningsforhold i det kapitalistiske samfunn, og ved denne analysen ettersporer man følgelig utviklingen av dette samfun­ net fra begynnelse til slutt. Hva er vilkårene for at vareproduksjonen oppstår?

Vi sammenfatter her det vi har vært inne på tidligere. For at vareproduksjon skal oppstå, må to vilkår være til stede: 1. en viss samfunnsmessig arbeidsdeling (håndverkene må ha skilt seg ut fra jordbruket som selvstendige næringer), 2. produksjonsmidlene må være på private hender. \/ r

49

4. Innføring i politisk økonomi

MOSS

Hvilke egenskaper har en vare?

Bruksverdi

50

For å være en vare må et arbeidsprodukt først og fremst tilfredsstille et behov hos menneskene. Dette gjør arbeids­ produktet nyttig. Denne nyttige egenskapen ved arbeids­ produktet kaller vi bruksverdi. En vare må altså ha bruksverdi. Det er viktig å merke seg hva uttrykket «menneskelige behov» innebærer i denne definisjonen av bruksverdi. Det er helt opplagt at alle slags matvarer, klær, bolig og alle slags redskaper og maskiner osv. har bruksverdi (selv om det kan være luksusvarer). Mennesket trenger også kunst, pynt, fornøyelser, nytelsesmidler. Produkter som tilfredsstiller slike behov, har også bruksverdi, «Selve arten av disse behov, om de f.eks. skriver seg fra magen eller fantasien, gjør ingen forskjell». (Marx i «Kapitalen»). Ting som ikke er arbeids­ produkter har også bruksverdi, f. eks. vann og ville bær, men vann og bær er ikke uten videre varer. Bruksverdi er altså i seg selv ikke nok til å gjøre en ting til en vare. Luft og solskinn er ikke varer. Varer er ting som utrykkelig er produsert for å selges, det vil si de må være laget med innsats av menneskelig arbeid. Metaller f.eks. er produkter som hentes fram i dagen av gruvearbeideren og foredles videre av arbeidere i smelteverk osv. Når den politiske økonomi taler om produksjon, dreier det seg derfor om innsats av menneskelig arbeid på materielle ting som forefinnes i naturen. Vi rekapitulerer: Varer er produkter som har bruksverdi, er produsert med innsats av menneskelig arbeid, og er beregnet på salg. Men arbeidsproduktene tilfredsstiller bestemte menneske­ lige behov ikke bare innenfor en økonomi som bygger på vareproduksjon, men også i en naturalhusholdning. Korn f.eks. som en bonde avler til eget forbruk, tilfredsstiller hans behov for mat. Kornet er også der en bruksverdi. Men i vareproduksjonen, når kornet produseres for å selges, får det i tillegg en annen viktig egenskap — det kan byttes mot en annen vare, ja, mot en hvilken som helst annen vare, men alltid i et visst forhold. Dette må vi se nærmere på. En vare er altså for det første en ting som tilfredsstiller menneskelige behov, er en bruksver­ di, og dernest en ting som kan byttes (utveksles) med andre ting. Det har alltid vært slik at varer byttes mot hverandre i bestemte kvanta, bestemte kvantitative porsjoner og proporsjo-

ner. Vi forstår dette best hvis vi går tilbake til eldre tiders varebytte. La oss si at tre ku-huder byttes mot 6 kg jern, en sekk mel mot et par sko, 6 kg jern mot to sekker mel osv. Vi ser altså at varer ved siden av sin bruksverdi har en annen verdi som er totalt forskjellig fra bruksverdien, de har en særegen verdi i varebyttet, når de byttes med andre varer. De kan byttes mot hverandre i bestemte kvanta, og dette kalles varens bytteverdi (eller rett og slett verdi, seinere kommer vi ofte til å kalle bytteverdien bare verdi i denne studieboken). Dette er en ny egenskap som et arbeids­ produkt får i tillegg til den vi har nevnt ovenfor, når det blir en vare. Altså — en vare har to egenskaper: bruksverdi og bytteverdi (verdi). Vi legger merke til at bruksverdien dreier seg om kvalitet, om art: sko, mel, jern osv. og som bruksverdi kan disse varene ikke erstatte hverandre. Bruksverdiene kan ikke måles kvanti­ tativt mot hverandre, siden bruksverdien er avhengig av hvil­ ke behov som de forskjellige mennesker vil tilfredsstille — en som ikke har et par sko kan ikke bruke 3 kg jern i stedet. Bytteverdi (eller verdi) er derimot noe helt annet. Det er først og fremst forholdet mellom et bestemt kvantum bruks­ verdi av et slag og et bestemt kvantum bruksverdi av et annet slag, når de byttes mot hverandre (3 stk. kuhuder mot 6 kg jern). Hvilket kvantum av en vare som byttes mot et visst kvantum av en annen vare kan synes tilfeldig ved første blikk, og er det ofte også. Bytteforholdet vakler noe til forskjellig tid, faktisk ganske mye. Det er f.eks. ikke noe i veien for at ett produkt kan ha samme bruksverdi til forskjellig tid, men likevel ha forskjellige bytteverdier i det samme tidsrommet. Grunnen til dette vil snart bli opp­ klart. La oss foreløpig si så meget: Disse forandringene i bytte­ forholdene foregår omkring et visst gjennomsnittsnivå. Det er alltid slik at på tross av alle prissvingninger er ett tonn kopper alltid dyrere enn ett tonn jern, men billigere enn ett tonn sølv, og særlig ett tonn gull, 2 kg smør alltid dyrere enn 2 kg salt osv. La oss så se på hva dette mysterium beror på. La oss se pa hva som er bestemmende når et bestemt kvantum av en vare byttes mot et bestemt kvantum av en annen vare. Med andre ord: hvorfor byttes 3 ku-huder med 6 kg jern

Bytteverdi (Verdi)

51

—• hvorfor ikke omvendt 6 ku-huder mot 3 kg jern? Da blir spørsmålet:

Varer er av forskjellig art og har forskjellig bruksverdi -— men siden de kan byttes må de ha en felles egenskap, hvilken egenskap? Skal en kunne sammenlikne ting av de forskjelligste slag, sier det seg selv at de må ha noe felles. Enhver sammenlikning av kvanta forutsetter en viss felles kvalitet, en felles egenskap ved de tingene som sammenliknes. Dessuten er det nødvendig at denne felles egenskapen kan måles. Men hvilket kvantum er det som sammenliknes? Er det f.eks. vekt, liter, meter osv. som måles? Nei, det er likevel ikke kvantum, men felles kvalitet som måles. Altså: når vi sammenlikner kvanta — 3 huder mot 6 kg jern er det likevel kvalitet som sammenliknes. Riktignok er det så at tingene kan sammenliknes med hensyn til vekt f.eks. Vi kan sammenlikne 100 kg murstein og 100 kg mel fordi de har vekt felles. Men det er ikke vekten som er den avgjørende likhet når vi bytter. Vi får ikke en stol som veier 5 kilo for 5 kg murstein. Er det så nytten, bruksverdien, som sammenliknes når vi bytter en stol mot murstein? Nei, nytten av murstein kan ikke sammenliknes med nytten av en stol. Det går ikke an å finne noen objektiv standard for sammenlikning av forskjel­ lige bruksverdier — enda borgerlige økonomer stadig forsøker seg på det — fordi nytten er avhengig av den enkelte persons behov og ønsker. Det vi sammenlikner når vi bytter f.eks. to sekker mel med 6 kg jern er noe ganske annet. De to varene har forskjel­ lig vekt og forskjellig bruksverdi, men de har en egenskap felles, nemlig at de begge er produkter av arbeid. Og denne egenskapen er målbar: arbeid måles i den tid som går med til å produsere vedkommende vare. Det er kvantum arbeid som måles når vi bytter melsekkene mot jernet. Det betyr at det er nedlagt like mye arbeid, målt i tid, i to sekker mel som i 6 kg jern. Arbeidet er den felles kvalitet.

52

Hva er altså grunnlaget for verdien (bytteverdien)?

Varenes verdi bestemmes av den arbeidstid som er nødvendig for å produsere dem. Dette bekreftes også av fakta som vi alle kjenner. Mange varer som var svært kostbare før i tiden, er nå blitt mye billigere fordi den teknologiske utvikling har redusert det arbeidskvantum som skal til for å produsere dem. Det fortelles f.eks. at ved den franske keiser Napoleon III’s hoff spiste fornemme gjester av aluminiumstallerkener, mens tjenerskapet spiste av sølvtallerkener. Aluminium var den gangen tjue-tretti ganger dyrere enn sølv, mens det i dag koster bare en brøkdel av det sølv koster. Det kom av at det i gamle dager var så dyrt å fremstille det. Aluminium fins nemlig ikke rent i naturen, og det tok lang tid å utvinne det tidligere. Det var derfor også svært lite av det. I dag derimot framstilles aluminium lettvint ved elektrolyse. Og det krever langt mindre arbeid. Dette betyr ikke at det ikke har forekommet at varer har vært byttet i ulike forhold. Det er naturligvis helt på det rene at kjøpmenn som dro til fremmede land, byttet til seg varer som var mye mer verdt enn de han hadde med. Og en av grunnene til dette var at man ikke visste hvor mye arbeid som var gått med til de enkelte varer. Og så lenge som varebyttet var et forholdsvis sjeldent fenomen, var proporsjonene i varebyttet ofte tilfeldig. Men dette forandret seg etter hvert som en betydelig del av produktene ble byttet eller kjøpt eller solgt. Da ble de byttet i forhold til det kvan­ tum arbeid som var nedlagt i dem. I den tiden da flertallet av befolkningen i et land var smaprodusenter som drev enkel vareproduksjon, var det for det meste bønder og håndverkere som utvekslet varer innbyr­ des. Når en bonde f.eks. skulle bytte mel mot hestesko hos smeden i bygda, visste han hvor mye det kostet smeden av arbeid å lage dem. Og smeden fikk omtrent så mye korn, malt i arbeidstid, som det han hadde brukt av tid på hestesko­ ene. Og smeden på landsbygda og for den saks skyld også handverkeren i byen kjente godt til forholdene som bonden produserte under, for oftest hadde han selv en jordlapp, en hage og krøtter på den tiden. Altså — det arbeid som er nedlagt i produksjonen av en vare er faktisk det eneste grunn­ lag for bytte av varer. Det er bare det som kan" si oss om varer byttes i like eller (av og til) i ulike forhold.

53

Vi konkluderer: Det arbeidet som er nedlagt i en vare, malt i tid, er varens verdi. Bytte av varer etter verdi, det vil si etter det kvantum arbeid de inneholder, er en økonomisk lov (se under spørsmål foran) for vareproduksjonen.

Varen og dens egenskaper

Bruksverdi Nyttige egenskaper ved en ting som gjør at den kan tilfredsstille bestemte behov hos mennesket eller samfunnet

Verdi

Varen er et produkt av menneskets arbeid som hover til å tilfredsstille bestemte behov hos mennesket og som kan byttes mot andre varer

Samfunnsmessig arbeid som er nedlagt i varen og som trer fram i varebyttet (bytteverdi)

— Forskjellige slags —bruksverdi '

—— Bytteverdi,verdiens— fremtredelsesform

Gjenstander for personlig behov (konsumpsjonsmidler)

Kvantitativt forhold mellom varene; bestemmer at så og så mye av en vare byttes mot så og så mye av en annen vare

(De tilfredsstiller menneskenes behov direkte: næringsmidler, boliger, klær, bøker osv.)

Gjenstander for produktiv kon­ sumpsjon (produksjonsmidler) (De tilfredsstiller menneskenes behov indirekte, dvs. til å fort­ sette produksjonen: maskiner, råstoffer, driftsmidler osv.)

54

er et samfunnsmessig forhold mellom menneskene, skjult bak et forhold mellom ting

Eksempel

1 øks

=

20 kg korn

eller det arbeids kvantum som går med til å produsere en øks

=

det arbeidskvantum som går med til å produsere 20 kg korn

Hva er samfunnsmessig nødvendig arbeid (arbeidstid)?

Varene er produkter av arbeid. En vare inneholder da en viss liten del av det arbeidskvantum som har gått med til å produsere hele den varemassen i et samfunn som framstilles med henblikk på å byttes. Varene er følgelig like eller ikke like i verdi alt etter den del de inneholder av totalkvantumet av arbeid som har gått med til å fremstille alle produkter innenfor en større eller mindre økonomisk enhet. I «Kapitalen» sier Marx: «Noen vil kanskje tro at når verdien av en vare bestemmes av det kvantum arbeid som er gått med til den, så vil en vare bli mer verdifull jo latere og mer udyktig produsenten er, fordi det da trengs mer tid for å få den ferdig.» Men slik er det ikke. En håndverker som ikke mestrer sitt yrke, eller en som arbeider med foreldet, ineffektiv red­ skap, eller med mindre tempo enn det vanlige i bransjen, han kan nok kreve mer for sin vare, men han vil ikke få det, dersom kjøperen kan få det han er ute etter av en annen håndverker som tar mindre. Med andre ord — det er konkur­ ranse mellom håndverkerne i samme bransje. Det som teller er derfor ikke den tiden som en særskilt produsent har brukt på å framstille den varen han byr fram, men den tiden det normalt tar, gjennomsnittstiden. Den som produserer raskt, får mer enn den som produserer langsomt, Det er dette som ligger bak når industrien utkonkurrerte håndverket. Etter at det er blitt fabrikker som lager sko, er skomakere som lager hele skoen blitt utryddet. Det kommer av at de ikke får honorert hele sitt arbeid når de selger skoene sine, fordi de bruker mye lenger tid pr. par enn skofabrikken. De dør ut, eller blir lappeskomakere. Marx definerer denne gjennomsnittlige arbeidstiden som den «sam­ funnsmessig nødvendige arbeidstid. . . . som går med til å produsere en vare under normale produksjonsvilkår og med den gjennomsnittlige grad av dyktighet og arbeidsintensitet som er vanlig på det tidspunktet.» Altså: en vares verdi bestemmes av den samfunnsmessig nød­ vendige arbeidstid som går med til å framstille den. Det som er sagt her viser at når det innføres nye produksjonsmeto­ der og disse nye produksjonsmetodene blir vanlige i en bran­ sje, da synker den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid for vedkommende vare, og derfor verdien også.

Gjennomsnitts-

tiden

55

Hva mener vi når vi sier at det hersker anarki i den kapitalistiske produksjon?

Konkurranse

Under kapitalismen virker denne verdiloven og andre økono­ miske lover med spontan kraft (spontan betyr uhemmet, ukontrollert og voldsomt, uten styring og plan). Verdiloven gjør sin virkning gjeldende gjennom konkurransen, en vill kamp av alle mot alle. I ethvert samfunn hvor en har å gjøre med selvstendige vareprodusenter, hersker det anarki i produksjonen. Anarki betyr bokstavelig: uten myndighet, uten makt. Anarki i produksjonen innebærer at det aldri kan være plan i en produksjon som er spredt på individuelle produsenter. De enkelte vareprodusentene får ikke noen direkte instruk­ ser fra samfunnet om hvilke varer som skal produseres og hvor mye som skal produseres. Det er umulig så lenge hver enkelt bestemmer over sin egen produksjon. Og mens produk­ sjonen foregår, vet ikke produsenten om varen hans vil bli solgt i det hele tatt, og heller ikke kjenner han prisen, ja han vet ikke engang om noen vil spørre etter hans vare. Alt dette får han ikke vite før varen er ferdigprodusert og er kommet på markedet.

Hvilken rolle spiller tilbud og etterspørsel i varebyttet?

56

Konkurransen på markedet resulterer i stadige svingninger i vareprisene, prisene avviker fra verdien i utallige tilfelle. Men betyr dette at den økonomiske lov som sier at en vares verdi bestemmes av arbeidstiden, ikke gjør seg gjeldende? Vi skal se nærmere på dette. Det er litt innfløkt, og det roter kanskje til de begrepene vi nå har fått om varers verdi, men vi må nok gå på det. Dersom skomakeren møter opp på markedet og oppdager at prisen på sko ligger under verdien, så betyr dette at han først nå erfarer at det er flere skopar på markedet enn det som kan bli solgt. Tilbudet er større enn etterspørselen. Ned­ gangen i priser tvinger enkelte skomakere over i andre bran­ sjer. Resultatet blir at det blir mindre sko på markedet. Da er det vanlig at prisen på sko går opp igjen, og da gjerne over verdien, og disse fordelaktige markedsvilkårene vil til­ trekke nye skomakere, og etter en tid vil tilbudet på sko øke igjen. Slik går det opp og ned. Opp og ned i forhold til hva? Jo, i forhold til verdien. Som resultat av konkurransen

og virkningen av tilbud og etterspørsel har varene likevel alltid en tendens til å bli byttet til sin verdi. Prisene svinger rundt verdien. Den økonomiske lov om verdien — verdiloven — gjør seg gjeldende på tvers av prissvingningene, hev­ der seg nettopp gjennom prissvingningene og opphever snart høyere priser på en vare, snart lavere. Det vil si priser som er høyere eller lavere i forhold til verdien. I gjennomsnitt over en lengre periode viser det seg at varene er solgt til sin verdi. Hva er så pris — og hvordan er det egentlige forholdet mellom prisen og verdien? Prisen på en vare er verdien av varen uttrykt i penger. Opprin­ nelig var dette det kvantum gull som det hadde tatt like mye arbeidstid å utvinne som det som var gått med til å fremstille vedkommende vare. Det er mye som får prisene til å svinge opp og ned. Det kan være gode eller dårlige avlinger av et jordbruksprodukt, at mangelen på en vare laget av et bestemt metall fører til etterspørsel etter en tilsvarende vare laget av et annet metall fordi det er billigere, at det åpnes adgang til økt tilførsel av en vare osv., osv. . . . At vareprisene avviker fra verdien er altså ingen feil ved virkningen av verdiloven. Tvert i mot — stadige prissvinger rundt verdien er den eneste mulige måte som verdiloven kan gjøre seg gjeldende på i en økonomi som grunner seg på privat eiendom, der produksjonen er i hendene på spredte vareprodusenter som utveksler varer seg imellom. Etter hvert som vareproduksjonen brer seg og blir alminne­ lig under kapitalismen, drives ikke produksjonen av småprodusenter lenger, men av kapitalister. Kapitalistenes fabrikker sysselsetter hundrevis, tusenvis, hundretusenvis arbeidere og spyr ut svære berg av varer. Under kapitalismen har prisene en tendens til å stige over varenes verdi i oppgangstider, og til å synke under varenes verdi i nedgangstider. Regjeringstiltak som skatter, toll og andre avgifter og utgifter til administrasjon og reklame osv., samt det vil kaller monopolpriser (som vi skal behandle sei­ nere), har også innflytelse på prisene. Også andre forhold virker inn, men vi må la dét ligge her. La oss holde fast ved følgende: på tross av utallige grunner

57

til at prisene på forskjellige tidspunkter kan avvike fra verdi­ ene av varene, er verdien den aksen de beveger seg om. Særlig setter verdien en grense for nedgang i prisen på en vare. En vare som på et tidspunkt koster 3 kr og er verdt 2 kr, kan nok regne med til visse tider bare å komme opp i 1 kr i pris. Men en vare som er verd 90 kr, kan ikke gjennom noen lang tid selges for f.eks. 40 kr. Da stanser produksjonen av vedkommende vare. Det er tross alt verdien som er avgjørende for prisen.

Hva er årsaken til prisforandringer? Under spørsmålene ovenfor har vi vist at prisene forandrer seg fordi:

a. prisene avviker fra verdien på grunn av tilbud og etterspør­ sel og på grunn av ulike bytteforhold. Men prisene forandrer seg også av andre grunner som ikke har noe med avvik fra verdien å gjøre, og særlig fordi:

b. varenes verdi forandrer seg (som følge av økt arbeids­ produktivitet, mindre nedlagt arbeid), c. verdien av pengene forandrer seg (på grunn av forandrin­ ger i produktiviteten i arbeidet med å framskaffe pengevaren, som normalt har vært gull). d. kursen på pengene blir satt ned, inflasjon.

e. monopolpriser.

58

Nærmere forklaring til c og d: Hvis for eksempel som følge av at arbeidstiden blir halvert i veve-industrien, slik at det tar halve tiden å veve samme mengde stoff sammenlik­ net med før, vil verdien uttrykt i penger også bli halvert (under forutsetning av at prisene ikke avviker fra verdien). Men hvis på den andre siden den arbeidstid som kreves for å utvinne gull faller, vil prisene stige. En slik alminnelig prisstigning fant sted i Europa på 1500-tallet da nye gullgru­ ver ble åpnet i Amerika på grunn av spaniernes kolonierobringer, og atter igjen på slutten av 1800-tallet da man tok til å utvinne gull i Sør-Afrika. Prisene uttrykkes i myntenheter av kjent form, størrelse og påskrift, som dollar, pund, kroner osv. Når det så, slik

det ofte har skjedd, blir iblandet billigere metaller i myntene og gull- eller sølvinnholdet blir tilsvarende redusert, sa redu­ seres verdien av mynten tilsvarende, mens navnet på mynten beholdes. Myntenheten får mindre verdi, siden hver mynt inneholder mindre arbeidstid enn før, og prisene som uttryk­ kes i vedkommende myntenhet stiger tilsvarende. Prisene kan altså forandre seg uten å avvike fra verdien fordi mynten forringes. I land hvor papirpenger er kommet istedenfor gull, kan inflasjon i valutaen få samme resultatet. Dette gjelder nå de fleste land.

Hva er penger?

Penger er den vare som kan byttes mot alle andre varer. Varene er ikke bare blitt verdisatt i forhold til en annen særskilt vare, de hadde også en tendens til å bli faktisk byttet mot en særskilt vare som etter hvert kunne mottas over alt hvor det ble drevet kjøp og salg. Etter hvert ble det gullet som kom til å spille denne rollen, seinere kom pengetegn som ble verdisatt i forhold til gullet. Gullet ble allmenn verdiekvlvalent, som vi sier. Direkte bytte vare mot vare er en meget primitiv vareut­ veksling som alltid hadde et meget begrenset omfang. En jordbruker i meget gammel tid hadde f.eks. behov for å selge det han hadde avlet forholdsvis fort, men det var ikke alltid det klaffet slik at han kunne få byttet til seg akkurat det han trengte. Det hendte da f.eks. at han byttet bort frukt og korn mot okser, som han kunne la bli gående til han kunne bytte bort oksene med det han egentlig var ute etter, f.eks. klede og jern. Etter hvert kom visse varer (ofte forskjellige i forskjellige land) i bruk som mer allment byttemiddel, i Norge f.eks. jernbarrer og tilmed dåser med smør av en bestemt vekt — det spilte ingen rolle om smøret var gammelt og harskt. Til slutt ble gull (og delvis sølv) den vare som kunne byttes mot alle andre varer, ble allmenn verdimåler. Gullet ble pengevaren eller rett og slett pengene.

Gull

Hvorfor «vokser» pengene?

I kapitalismens tidlige periode gjorde dr. Richard Price, en engelsk teolog, følgende beregning: Hvis en penny var blitt deponert med rente og rentes rente i det første år av vår

59

tidsregning, ville den på Price’s egen tid ha vokst til en svær kule av gull mange ganger Jordens størrelse. Dette fantastiske regnestykket er meget interessant. Det gir en slående avsløring av de oppfatninger som grodde av kapitalismen. I det kapitalistiske samfunn er det ikke bare eiere av fabrikker og handelsbedrifter som tjener penger uten arbeidsinnsats, men mange kan leve av renter, dividender, aksjeutbytte osv. uten å legge to pinner i kors, fordi de eier store kapitaler, og uten å tære på dem. Det ser ut som om pengene «vokser» av seg selv. Hvorfor kan pengene «vokse»? De er jo ingen plante som kan dra nytte av sollyset. Penger kan vokse og den økte pengeavling høstes som arbeidsfrie innkomster av et mindretall bare i et bestemt samfunnssystem som virker slik at kapitalisten kan tilegne seg arbeid som arbeideren har utført uten at han har fått betaling for det. Det er dette fenomenet vi nå skal se nærmere på under noen spørsmål framover.

Hva er kapital?

60

En borgerlig økonom har gitt dette svaret på spørsmålet: «Med den første steinen en villmann kaster etter villdyret han jager, i den første stokken han bruker for å rekke opp til den frukten han ikke når med hendene, ser vi at han tilegner seg en ting ved hjelp av en annen ting, og dermed har vi innledningen til kapitalen.» Denne forklaringen på hva kapital er, har store fordeler for kapitalistene, den er beregnet på å få folk til å tro at kapitalen alltid har eksistert og vil fortsette å eksistere. Og hvis det skulle være så at ethvert arbeidsmiddel er kapital, da er det klart at folk ikke kan leve uten kapital, for det har alltid vært og vil alltid bli bruk for arbeidsmidler. Hvis dette var riktig, da ville tilmed en ape som knuser en kokosnøtt med en stein være kapitalist. Men forklaringen er helt feilaktig. En stokk og en stein kan gjøre tjeneste som arbeidsmidler, men tjener ikke i og for seg det formål å utbytte andre mennesker. Før vi til slutt under dette spørsmål forklarer hva kapital egentlig er ifølge marxismens politiske økonomi, (se også side 34), skal vi komme inn på noen vanlige betydninger av ordet kapital som en vil møte:

1. Ordet brukes f. eks. om alle oppsamlede produksjonsmidler — verktøy, maskiner, bygninger, gruver, dyrket jord, matvarelager og råmaterialer, halvfabrikata og ferdige produk­ ter osv. — kort sagt alt som brukes til å produsere det som samfunnet trenger, 2. kapital er ikke en hvilken som helst pengesum, men en forholdsvis stor pengesum som kan eller skal brukes til å kjøpe produksjonsredskaper, betale lønninger eller kjøpe råmaterialer osv. — kort sagt til å kjøpe alt som skal til for å produsere varer,

3. slikt som statsobligasjoner, aksjer og innskudd i selskaper, banker osv. som ikke alltid behøver å representere produk­ sjonsredskaper, eller penger som lånes ut, kalles også kapi­ tal. Men ingen av disse er nøyaktige og fullstendige definisjo­ ner av kapital. De beskriver forskjellige sider ved kapitalen, men ikke dens egentlige vesen. En kommer nærmere hvis en ser på hvem kapitalistene er og hva som gjør dem til kapitalister. Det grunnleggende kjennetegnet på en kapitalist er, som vi vet, at han tilhører en forholdsvis liten klasse mennesker som eier produksjonsmidlene, enten enkeltvis eller i fellesskap. I USA i dag eier 0,1 % av befolkningen 50 % av samtlige aksjeverdier, i England eier bare 2 % av befolkningen all privatformue, i Norge eier 10 % av skattyterne 86 % av alle industriselskapenes formue. Ordet kapital brukes i dagliglivet ofte om enhver form for eiendom, og det er riktig at enhver form for eiendom i • -i - .i -. i kan gjøres om til penger, og pengene igjen til kapital. Men når blir pengene kapital? For å få greie på det må vi titte bak aksjene, bankinnskuddene, produksjonsredskapene osv. Penger og produksjonsmidler blir ikke kapital uten at de brukes av kapitalister som eier produksjonsmidlene og som leier arbeidere til å arbeide med -disse produksjonsmidlene. Produksjonsmidler har alltid vært brukt og vil alltid bli brukt. Men kapital er de bare når de eies av en liten gruppe i samfunnet og brukes til å produsere merverdi. (Hva merverdi er, forklares under et seinere spørsmål). Dette kan bare skje ved at arbeiderne av økonomisk nødvendighet er tvunget til å arbeide for kapitalistene, må selge sin arbeidskraft for å

Er PenSer a!!tSd kapital

61

leve. Derved produserer arbeideren en verdi som er høyere enn den han får i lønn, en merverdi ut over lønnen, som blir profitt for kapitalisten, som vi seinere skal se. Kapitalister som står overfor arbeidere i et vareproduserende samfunn, kapitalister som eier penger og produksjons­ midler, arbeidere som har frihet til å arbeide eller svelte i hjel — det er kjernen i kapitalen. Kapitalen er altså ikke rett og slett en sum penger, eller produksjonsredskaper, eller aksjer — den er alt dette, men bare under bestemte historiske og samfunnsmessige forhold. Kapital tar derfor formen av produksjonsmidler osv., men er ikke kapital i kraft av disse materielle egenskaper, men i kraft av det samfunnsmessige forhold som består mellom de som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og de som ikke eier produksjonsmidler, arbeiderne. Altså — kapitalen er ikke ting, men den er et samfunns­ messig produksjonsforhold. Kapitalen er det samfunnsmessige forhold mellom den klassen som eier produksjonsmidlene og de som er fratatt dem og derfor må la seg utbytte. Dette forholdet mellom klasser er knyttet sammen med ting og tar seg uttrykk gjennom ting — produksjonsmidler, varer osv. Tingene — bygninger, maskiner, råstoffer osv. er ikke kapital i og for seg. Men i et bestemt samfunnssystem der disse tingene er kapitalistenes monopol-eiendom, blir produk­ sjonsmidlene til et utbytningsmiddel, til kapital. I det kapitalistiske samfunnet er produksjonsmidlene varer. Som varer har de verdi, de kjøpes og selges for penger. Derfor kan kapitalen også defineres som verdi som ved å utbytte lønnsarbeid bringer kapitalisten profitt. Hva er profitt?

62

La oss se på noen tall fra Storbritannia for tiden like etter krigen — vi velger Storbritannia som et typisk kapitalistisk land i vår tid. I Storbritannia var det i 1947 ca. 20 millioner lønnsarbeidere, til sammen tjente de 3530 millioner pund. Det var ca. 200 000 personer som eide det vesentlige av industri- og handelsselskapene, deres inntekt var 3605 millio­ ner pund. De som eide produksjonsmidlene som er med i dette regnestykket, utgjorde altså ikke fullt 1 prosent av befolknin­ gen, men hadde like store inntekter som resten, ca. 90 prosent. De 20 millioner lønnsarbeideres inntekt var opptjent gjennom salg av arbeidskraft og betaling for innsatsen denne arbeids-

kraften hadde gjort, den omtrent like store delen som falt på den ene prosenten av produksjonsmiddeleiere var ikke inntjent gjennom personlig arbeidsinnsats — men var profitt. Det vil si: renter, aksjeutbytte, inntekter av boliger, inntekter av jord, dividender, bonus, alle andre former for «fortjeneste» uten arbeidsinnsats osv. Alle disse formene for inntekt som er nevnt ovenfor — og flere til — som ikke er lønnsinntekt, kaller vi projitt. I borgerlig økonomi og statistikk kalles det «inntekt av kapi­ tal», i motsetning til «inntekt av arbeid».

Hva er det vi kaller kapitalistisk sirkulasjon? Vi nærmer oss nå mer og mer kjernen i den kapitalistiske utbytningen. Vi er ennå bare ved utenomverkene, vi skal se på hvordan kapitalisten får profitt når han selger sine varer. Siden skal vi komme inn på det helt vesentlige, nemlig hvorfor han får profitt når han selger varene sine. Da er vi inne på det vi kaller vare- og pengesirkulasjonen i samfunnet. Vi skal først se på hvordan denne sirkulasjonen var under den enkle vareproduksjon, og deretter under den kapitalistiske produksjon. Hvis f.eks. en vever som drev enkel vareproduksjon dro på markedet for å selge det klede han hadde vevd, gjorde han det ikke for å beholde de pengene han fikk for varene sine, men for enten å kjøpe forbruksvarer eller råvarer og redskap som han trengte for å fortsette arbeidet som vever. I den politiske økonomi bruker vi en formel for denne sirkulasjonen, den er enkel og ser slik ut V —P —V og den betyr: Vare — penger — en annen vare (andre varer). Veveren bytter sin vare mot penger, og kjøper for dem andre varer som tilsvarer hans egne varer i verdi. Dette er altså sirkulasjonsformelen under den enkle vareproduksjon. Hvordan blir så formelen under kapitalistisk vareproduksjon? Varer og penger som er kapital sirkulerer på en annen måte. Da ser formelen slik ut:

P — V — P’ (P «merket») Kapitalisten starter med en sum penger (P), og for dem kjøper han varer (V) (maskiner, råvarer osv., og arbeids­ kraft). Deretter setter han arbeidskraften til å bearbeide råma­ terialene, og selger så produktet for en større pengesum (P’)

63

enn den han startet med. Denne tilleggssummen som han får når han selger varen, er hans profitt. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, søker den enkelte kapitalist å hope opp mer og mer rikdom. Drivkreftene bak dette er ikke tilfredsstillelsen av personlige behov, men det som er et nødvendig vilkår for selve kapitalismens økono­ miske system, nemlig konkurransen. Borgerlige økonomiske teorier ser oftest bort fra dette og argumenterer som om kapitalisten ikke har noen annen hen­ sikt enn tilfredsstillelse av diverse folks behov og ønsker. Denne argumentasjonen er ikke realistisk. Selve forutsetnin­ gene for kapitalistisk produksjon og varebytte skaper en umet­ telig appetitt på mer kapital og derfor på stadig mer profitt. Svikt når det gjelder å gripe sjansen til å gjøre profitt betyr å redusere sin egen styrke i forhold til andre kapitaler. Å utnytte alle sjanser til å øke sin egen kapital er det grunnleg­ gende vilkår for å overleve i den kapitalistiske konkurransen. Hva er hemmeligheten ved den kapitalistiske profitt?

64

Under dette spørsmålet skal vi nærme oss oppklaringen av denne hemmeligheten enda et steg. Ved en rent ytre og vanlig betraktning kan det se ut som om kapitalistens profitt oppstår først i og med at varene byttes eller selges, men hemmeligheten ved den kapitalistiske profitt er ikke å finne i byttet eller varesirkulasjonen, det må søkes i selve produksjonen. Når kapitalisten setter i gang produksjon, starter han med kapital i en vanlig form, nemlig penger, og for disse pengene kjøper han produksjonsmidler. Slike midler omfatter vanligvis en fabrikkbygning, maskineri og redskap til å forme råmate­ rialene med, selve råmaterialene og også hjelpestoffer slik som drivkraft (olje, kull, elektrisitet osv.). Men med dette

er han ikke kommet stort lenger enn til å forberede produksjo­ nen. Hvis han skal drive produksjon, må kapitalisten sikre seg arbeidere og sette dem til å arbeide. I og med at han i tillegg til alt det andre han har kjøpt, også kjøper arbeids­ kraft, har han omsatt sine penger i diverse varer (P — V) som harij ikke rett og slett har til hensikt å selge (slik den enkle vareprodusent gjør), men bruke i produksjonsprosessen. Han setter arbeiderne til å arbeide i fabrikken, de bruker maskinene til å omforme råvarene. Til slutt er de varene han begynte med, omdannet til andre forskjellige varer. Pro­ duksjonsprosessen er gjennomført og ferdig. De nyproduserte varene blir deretter solgt, og kapitalisten står igjen med penger, dvs. kapital i den samme jorm som den han startet med, men summen er betraktelig større enn den han hadde i utgangspunktet. Var den ikke det, ville han bli skuffet. Hele denne syklusen — hele foreteelsesmønsteret når kapitalisten vender en pengesum om til en større pengesum, kan uttrykkes slik i formel-form:

p — V — Pr — ny V — P’ (penger) (varer) (produk- (nye varer (en større sjonsut av propengesum prosess) duksjonen) enn P) Problemet som må løses er hvordan P blir P’, hvordan en pengesum blir en større pengesum. Med andre ord — hvor kommer de ekstra pengene — profitten — fra?

Kapitalens vandring (Kretsløp) i ©©

Penger

Arbeids­ kraft

middel

OnS‘

ak pm Pengekapital

i

.

Produksio’n’*Pro^u^on^(,ramstilte)Varer —>■ Penger

Produktiv kapital

|

!

(etter salg)

,

Pengekapjta,

V’ ,, Varekapital

I

65 5. Innføring i politisk økonomi

Verdiloven under kapitalismen

Hvilke deler består en vares verdi av?

66

Det er vanligvis slik at kapitalisten kjøper av andre kapitalis­ ter råstoffene (pluss hjelpestoffer som brennstoff osv.), og verdien av disse som vi antar han kjøper til deres virkelige verdi — er en del av verdien av det ferdige produktet. En annen del av verdien av det ferdige produktet er verdien av den del av bygningene, maskineriet osv. som inngår i produksjonsprosessen. Naturligvis er det ikke slik at murstein og maskiner svelges ned med produksjonsprosessen i ett jafs — de slites ut gradvis gjennom en viss tid. Derfor føyer kapitalisten til de andre kostnadene en post som han kaller nedskriving, depresiering, kapitalslit, og tallene bygger på tingenes gjennomsnittlige levetid eller den levetid som skatte­ lovene foreskriver. Dette kapitalslitet er uttrykk for at en del av verdien av bygningene etc. går over på produktet under produksjonsprosessen, fordelt over et visst antall år. Den tredje delen av verdien av det ferdige produktet er den «nytilførte» verdien, det vii si den verdi som er tilført produktet av arbeidet til de arbeiderne som bruker maskinene, omformer råmaterialene osv. til det ferdige produktet. Men med denne delen av verdien, den «nytilførte» verdi som er kommet til ved arbeidernes arbeid, er det noe spesielt, for her ligger hele hemmeligheten ved profitten. For mens verdien av råvarene, utstyret osv. som er gått med til å lage varen svarer til den verdi han kjøpte det for, og går uforandret

inn i verdien av det ferdige produktet, så er den verdien som arbeideren har tilført produktet som en ny verdi større enn den verdien han far i form av arbeidslønn. Hvis vi ser det som kontante penger, får arbeideren alltid utbetalt mindre i pengelønn enn den verdien han har tilført varen ved sitt arbeid. Derved får kapitalisten profitt. Vi kommer tilbake til delene en vares verdi består av under spørsmålet om merverdien.

Hvorfor blir også arbeidskraften en vare? Marxismens politiske økonomi har påvist, at når kapitalisten leier arbeidere, så kjøper han en bestemt vare, den eneste varen som arbeideren har å selge og kan selge, må selge. Denne varen er arbeidskraft. Under kapitalismen er også arbeidskraften blitt en vare. Mennesket eier arbeidskraft i ethvert samfunnssystem. Men det er bare under kapitalismen at arbeidskraften blir en vare, dvs. et objekt som kan selges og kjøpes. Kapitalismen er vareproduksjon på sitt høyeste stadium, da også arbeidskraften blir en vare. For at arbeidskraften skal bli en vare, må det bestemte forutsetninger til: det må allerede eksistere en klasse av men­ nesker som er fratatt produksjonsmidlene og derfor må selge sin arbeidskraft for å leve, og en klasse som eier disse produk­ sjonsmidlene. Disse forutsetningene skapes ved at kapitalis­ men blir til (som vi har behandlet under spørsmål foran) og de avskaffes i sin tur når kapitalismen blir avskaffet. Under kapitalismen er arbeidskraften det eneste arbeiderne eier. Men hvor kan arbeidskraften settes inn når alle produk­ sjonsmidlene tilhører kapitalistene? Den eneste utveien arbei­ derne har er å selge sin arbeidskraft til kapitalistene.

Hva er forskjellen på arbeid og arbeidskraft? Nar kapitalisten tenker på arbeidslønnen, så regner han med den som prisen på arbeidet. Og pris er verdi uttrykt i penger. Det spørsmålet som må besvares, ser derfor ut til å være følgende: Hva er prisen på arbeidet? Men slik er det bare ved første blikk. Spanderer vi litt ettertanke på spørsmålet, vil vi oppdage at det er meningsløst. Når vi av det som tidligere er sagt i dette materialet vet at verdi er et mål for arbeid — en vares verdi måles i det kvantum arbeid som er nedlagt i den — da er det meningsløst å spørre:

67

Kapitalisten kjøper arbeidskraft

68

Hva er verdien av arbeid? Det ville være like meningsløst som å spørre: Hvor langt er en meter? Hvor tungt er et kilo? En kan ikke spørre om hvor mye arbeid er verd når verdi måles i arbeid. Derfor sier også Marx om dette: «Hvor­ dan kan vi f.eks. definere verdien av en ti timers arbeidsdag? Hvor mye arbeid inneholder den dagen? Ti timers arbeid. Å si at verdien av en ti timers arbeidsdag er lik ti timers arbeid, eller lik det kvantum arbeid som den inneholder, ville være en tautologi (samme mening, men bare uttrykt med andre ord, smør på flesk), for ikke å si en meningsløs­ het.» (Marx: Lønn, pris og profitt.) Det er tydeligvis nødvendig å se litt nærmere på dette og prøve å oppdage nøyaktig hva det er en arbeider selger i bytte mot lønnen han får. Når en arbeider tar seg arbeid, når han leier seg ut til en kapitalist, da selger han sin arbeids­ kraft til denne kapitalisten, ikke for alltid, men for en bestemt periode — en dag, en uke, en måned osv., for dette får han en dagslønn, ukelønn, eller månedslønn osv. Det arbeideren selger til kapitalisten, er sin evne til å arbeide, dvs. med ord fra Marx «summen av de mentale og fysiske evner som er til stede i et menneske, og som han gjør bruk av når han produserer en bruksverdi av hvilket som helst slag.» Det arbeideren selger er ikke sitt arbeid, men sin evne til å arbeide, sin arbeidskraft. Arbeideren stiller altså sin arbeidskraft midlertidig til disposisjon for kapitalis­ ten. Kapitalisten setter arbeideren i arbeid og kan utnytte hans evner mer eller mindre økonomisk. Her må vi skyte inn at det emnet som vi nå behandler, er selve kjernepunktet i Marx’ økonomiske lære. Det er selve hovedsaken for å skjønne innholdet i utbytningen under kapi­ talismen. Vi vil oppfordre til at de som studerer dette, virkelig gjør en kraftanstrengelse for å få tak i sammenhengen. Altså: For kapitalisten og for alle som ser dette fenomenet bare på overflaten, ser det ut som om kapitalisten har leid arbeideren til å arbeide i f.eks. 421/2 time pr. uke, og at arbeideren får det hans arbeid er verd, nemlig betaling for 421/2 time. Men så enkelt er det ikke. Det arbeideren selger, er nemlig ikke det faktiske bidrag han yter for å skape det produktet han arbeider på, men han selger sin evne til å arbeide, sin arbeidskraft. Her er vi ved noe som er ytterst viktig, og derfor ytterst viktig å forstå: Arbeid og arbeidskraft er to forskjellige ting. Arbeid er den faktiske innsats av menneskelig dyktighet og energi (og det bestemmer

Arbeidskraftens bruksverdi er den egenskap'-ved varen arbeidskraft at den i produksjonsprosessen skaper en større verdi enn den selv har

Arbeidskraftens verdi bestemmes av verdien av de eksistensmidlene (mat, klær, bolig osv.) som er nødvendige for å tilfredsstille arbeidernes krav til å reprodusere sin egen arbeidskraft (underholde seg selv), underholde sin familie og utrede kostnader til utdannelse og andre sosiale behov for seg og familien

«I motsetning til de andre varene inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskraften en historisk og moralsk element.» Marx

verdien av produktet som skapes), arbeidskraft er evnen til å arbeide (det er den varen arbeideren selger og får lønn for). Verdien av den varen arbeideren selger, arbeidskraften, er forskjellig fra verdien av det produktet arbeideren skaper ved sitt arbeid. Dette skal vi se nærmere på under de neste spørsmål. At arbeid og arbeidskraft er to forskjellige ting, er bare en omskriving av noe vi kjenner fra før i teksten her i samband med varer. Vi vet at alle varer har to slags verdi — bruksverdi og verdi (bytteverdi). Dette skriver seg egentlig fra at arbeidet som har nedlagt i varene, har en tosidig natur. Arbeidet er like så forskjelligartet som de bruksverdiene det produserer. Forskjellig slags arbeid skiller seg fra hveran­ dre når det gjelder formål, redskap, metoder osv. og i resulta­ tet. Hver bruksverdi er uttrykk for et spesielt slags arbeid — i kull er nedlagt gruvearbeiderens arbeid, i klær skredde­ rens, i møbler snekkerens osv. Men når disse forskjellige varene utveksles mot hverandre, så blir de sammenliknet og målt. Når man måler varene mot hverandre, ser man bort fra bruksverdiene, siden de ikke kan sammenliknes. Men det å se bort fra bruksverdiene av varene betyr det samme som å se bort fra de forskjellig slags konkrete former for arbeid som er nedlagt i varene. Varene betraktes som produkter av menneskelig arbeid i sin alminnelighet. Alt arbeid betraktes som likeartet, som forbruk av menneskelig arbeidskraft rett og slett, eller som abstrakt

To slags verdi

69

Konkret og abstrakt arbeid

Arbeidslønn

arbeid, som vi kaller det. Som abstrakt arbeid skiller ikke arbeid av forskjellige arbeidere seg kvalitativt, men bare kvan­ titativt. Følgelig er arbeidet på den ene siden konkret arbeid som skaper bruksverdier, og på den annen side abstrakt arbeid, forbruk av arbeid generelt, en del av det samfunnsmessige arbeid som skaper verdien av varen som sådan. Lønn er prisen på varen arbeidskraft. Siden prisen er verdi­ en uttrykt i penger, må neste oppgave bli å finne ut hva det er som bestemmer arbeidskraftens verdi.

Hva er verdien av arbeidskraften som vare?

70

Arbeidskraften er altså en vare, og i likhet med alle andre varer har den en verdi. Vi vet allerede at verdien av en vare er bestemt av det kvantum sosialt nødvendig arbeid som går med for å produsere vedkommende vare. Hva er så verdi­ en av arbeidskraften, hva er verdien av det samfunnsmessig nødvendige arbeid som går med til å fremstille arbeidskraf­ ten? Hvordan bestemmes det og hva er det som bestemmer det? Arbeidskraftens verdi bestemmes av det kvantum arbeid som går med til opprettholde arbeidskraftens eksistens. Arbeidskraften eksisterer bare i levende mennesker. For å leve trenger vi eksistensmidler — mat, klær, boliger, bren­ sel, utdannelse osv. Og for at arbeidskraften skal fortsette å eksistere, må arbeiderne reprodusere seg, dvs. de må ha barn, og barna må også ha underhold og undervisning osv. Men alt som tjener til å tilfredsstille menneskets behov — mat, klær osv. osv. er varer under kapitalismen. Alle varer som går med til å tilfredsstille en arbeiders behov inne­ holder et bestemt kvantum arbeid som er nedlagt i disse varene, og som derfor utgjør deres verdi. Altså: arbeidskraftens verdi som vare er lik verdien av de varene arbeideren trenger for å oppholde livet og til å under­ holde familien. Det følger av dette at arbeidskraftens verdi ikke er en fast størrelse. For det første varierer det en del innen de forskjellige yrker hva folk trenger av klær f.eks.; forskjellig arbeidskraft vil variere i verdi også på grunn av at det trengs forskjellig utdannelse og spesialopplæring osv., smlkn. f. eks. en hermetikkarbeider med en typograf her i landet, og dette inngår da i arbeidskraftens verdi og følgelig i lønnen. Dess-

uten varierer arbeidskraftens verdi med klimatiske forhold og etter historiske tradisjoner i vedkommende land. Kravene til boligforhold er f.eks. forskjellig i de ymse land. Forestillin­ gen om hva som er «nødvendige behov» varierer ofte fra land til land, med graden av sivilisasjon osv. Det spiller f.eks. en stor rolle hvilke livsvaner som alt er innarbeidet på den tiden da lønnsarbeidet oppstår i de forskjellige land. Dessuten kan det lykkes arbeiderne gjennom faglig kamp og på andre måter å få godtatt at f.eks. kjøleskap og fjernsyn osv. er nødvendige behov. Da inngår også verdien av dette i arbeidskraftens verdi. Derfor sier Marx at i motsetning til andre varers verdi inngår det i arbeidskraftens verdi «et historisk og moralsk element». Likevel er det slik at en kan si at i et bestemt land, i en bestemt periode, kjenner en stort sett til det gjennomsnittlige kvantum av eksistensmidler som utgjør en arbeiders «nødvendige behov». Gjennomsnitts­ lønnen i Norge var i industrien 13,50 pr. time (27 000 kr. pr. år) i 1970. Dette tallet kan på sett og vis illustrere arbeidskraftens verdi i 1970. Et par andre ting må vi også nevne i samband med arbeids­ kraftens verdi og arbeidslønnen. Det ene er forskjellen på enkelt arbeid og sammensatt arbeid. Som vi nevnte ovenfor, kan arbeidet ha forskjellig grad av dyktighet. Vi snakker her i landet om ufaglært og mer eller mindre faglært arbeids­ kraft, høy grad av spesialisering osv. En ulært arbeider har ingen opplæring. En typograf må ha opplæring. I det første tilfelle dreier det seg om enkelt arbeid, i det annet om sam­ mensatt (kompleks) arbeid. En vare kan være et produkt av meget sammensatt arbeid, men den måles likevel mot produktet av enkelt arbeid. Sammensatt arbeid er multiplisert enkelt arbeid — det betyr at sammensatt arbeid på én time skaper en verdi som for enkelt arbeid ville ta flere timer. Dette gir seg utslag i arbeidskraftens verdi. Sammensatt arbeid har høyere verdi (målt i tid) enn enkelt arbeid, derfor er regelen den at kvalifisert arbeid oppnår høyere lønn enn ukvalifisert. Nå om dagen spiller forskjellen mellom «reallønn» og «nominell lønn» en stor rolle, fordi verdien av pengene har en tendens til stadig å forringes av flere grunner. Nominell lønn er den lønn en får i penger, f.eks. 27 000 kr. i året. Reallønn er lønnen målt i de varer en får kjøpt for den. Hvis vareprisene går opp, kan reallønnen (den faktiske lønn, arbeidslønnens kjøpekraft) synke selv om den nominelle løn-

Enkelt og sammensatt arbeid

Reallønn

71

Lønnsnivået Nominell lønn er rett og slett den pengesum man får for sin arbeidskraft, f. eks. brutto årslønn 30 000 kr.

Reallønn betyr faktisk lønn, dvs. mengden av varer og tjenes­ ter som arbeideren kan kjøpe for sin nominelle lønn. Realløn­ nen synker dersom prisene stiger raskere enn den nominelle lønn. Størrelsen på den nominelle lønn

De viktigste faktorene som bestemmer reallønnsnivået

Prisnivået for forbruksvarer og tjenesteytelser Skattetrykket

Eksempel: Den nominelle lønn (pengelønnen) er steget med 5 % Prisene på forbruksvarer er gått opp med 10 %

Indeks for reallønnen blir da:

72

ng-100=95,4%

nen stiger, hvis den ikke stiger like mye som prisene. Bevegel­ sene i reallønnen måles her i landet med en levekostnadsindeks, konsumprisindeksen. Forandringene i denne indeksen kan sammenliknes med forandringen i arbeidslønnen. Om vi nå oppsummerer det som er sagt foran, blir det følgende: Verdien av arbeidskraften utgjør et bestemt kvan­ tum av eksistensmidler som avhenger av: a. fysiske behov, b. behov som er blitt tradisjon, historisk utviklede behov, c. det som kreves for å ha familie, d. utgifter til utdannelse og opplæring. Under kapitalismen er arbeidsproduktiviteten forholdsvis høy, og den øker — på tross av hemninger. På det nivå som kapitalismen befinner seg, yter arbeideren ved sitt daglige

arbeid betraktelig mer i produksjonen av varer, av verdi, enn det som går med til hans eget underhold. Dette er den egentlige grunnen til at den verdi som arbeideren produserer og verdien av hans arbeidskraft er to forskjellige størrelser. Den første er langt større enn den andre. Forskjellen mellom disse to verdistørrelsene er nødvendig for at arbeidet skal kunne utbyttes av kapitalen, fordi forskjel­ len mellom verdien av arbeidskraften og den verdi som arbei­ deren produserer ved sitt arbeid tilegnes av kapitalisten. Får arbeideren alltid det som tilsvarer arbeidskraftens verdi i lønn?

Av det som er sagt om arbeidskraftens verdi foran må en ikke tro at arbeideren helt mekanisk får i lønn det som tilsva­ rer arbeidskraftens verdi. For det første søker kapitalismen stadig å holde nede arbeidernes behov, det vil si: holde arbeidskraftens verdi nede. Dernest søker de å holde lønning­ ene nede, det vil si å hindre at arbeideren får i lønn det som tilsvarer arbeidskraftens verdi. For eksempel: Oppjaget arbeidstempo sliter på arbeideren og skaper behov som er vanskelige å overskue til enhver tid. Arbeideren sliter seg ut «før tiden» — dvs. han har ikke fått sine behov dekket. Dette innebærer at det ikke har vært mulig å få innregnet visse behov i arbeidskraftens verdi, og dermed har han ikke fått en lønn som er så høy at den kan bestride de ekstra utgiftene i forbindelse med altfor stor daglig slitasje på arbeidskraften. Dernest: Fordi det under kapitalismen nesten ikke er gren­ ser for utbytningen, er det bare arbeidernes egen faglige og politiske kamp som kan sørge for at arbeiderne får en lønn som tilsvarer arbeidskraftens verdi, det vil si en lønn som er stor nok til å betale for de «nødvendige behov» som utgjør arbeidskraftens verdi til enhver tid. På grunn av de utallige mekanismer i kapitalismen som motvirker dette, er det for arbeideren nesten umulig å dekke arbeidskraftens ver­ di med den lønnen han får. Videre: I mange kapitalistiske land er det til tider forholds­ vis stor arbeidsløshet. De arbeidsløse utgjør kapitalistenes «frie hender» som utnyttes til å holde lønningene nede for de som er i arbeid. Kapitalismen trenger stadig ny arbeidskraft. Derfor inklu­ derer arbeidskraftens verdi også utlegg til opplæring av stadig

73

nye generasjoner av arbeidere. Og i vår tid er det ikke lenger slik at de unge står til buds for kapitalistene i fjorten-årsalderen. De unge får opplæring helt til tjue-års-alderen, og der­ med øker foreldrenes utgifter til underhold av dem. Dette skal normalt også inngå i arbeidskraftens verdi, men gjør det neppe i sin helhet. Hovedkonklusjonen blir: Under kapitalismen er det alltid tvilsomt om alle arbeidernes behov inngår i arbeidskraftens verdi, og dermed usikkert om arbeideren får sine faktiske behov dekket ved lønnen han får, eller tilkjemper seg, — og dernest er det usikkert om arbeideren ved den lønnen han får faktisk kan dekke selv de behov som allerede er erkjent som behov. Spørsmålet om verdien av arbeidskraften, prisen på arbeids­ kraften, arbeidslønnen, stikker altså noe dypere enn den årlige eller toårlige striden om forholdet mellom priser og lønninger som vi har her i landet, enda resultatet av denne striden selvfølgelig er viktig for arbeiderne.

Hva er merverdi?

Utbytning

74

Vi repeterer: Arbeidskraften har en verdi, som utgjør det det koster å holde den i live under gitte forhold i de forskjelli­ ge land. Som alle andre varer har arbeidskraften også en bruksverdi, og som for andre varer er bruksverdien noe annet enn verdien. Når kapitalisten bruker arbeiderens arbeidskraft, skaper den en verdi som er større enn verdien av arbeidskraf­ ten som vare. En arbeider som produserer f.eks. margarin, produserer en mengde av denne varen som har større verdi enn de varene og tjenestene som svarer til verdien av hans arbeidskraft, dvs. verdien av de varene som går til hans under­ hold, den verdi som han får utbetalt i penger som arbeidslønn. Den verdi som arbeideren produserer ut over verdien av sin arbeidskraft, kalles merverdien. Den går til kapitalisten. Vi kan altså si at merverdien er forskjellen mellom arbeids­ kraftens verdi (varer og tjenester til arbeiderens underhold, arbeidslønnen) og resultatet av arbeidskraftens bruksverdi (verdien av varene som arbeiderne produserer). Det er dette marxismen mener med at arbeidskraften utbyttes, at arbeideren yter mer enn han fortærer selv, og at dette merproduktet går til kapitalisten. De forskjellige deler av kapitalen som brukes i produksjo­ nen spiller en forskjellig rolle.

Kapitalisten bruker en del av sin kapital til produksjons­ midler (fabrikkbygninger, maskiner, råmaterialer, drivstoff osv.). Verdien av dette inngår med uforandret verdi i det nye produkt som produseres. Når en produserer f. eks. elektriske lamper og bruker bl.a. messing som råmateriale, går det en viss mengde messing til hver lampe, og verdien av messingen er det samme som råmateriale og som innslag i den ferdige lampen. Verdien av produksjonsmidlene holder seg altså kon­ stant fra råmateriale til ferdig produkt, og derfor kaller vi denne delen av kapitalen konstant kapital. Den andre delen av kapitalen bruker kapitalisten til å leie arbeidere, dvs. kjøpe arbeidskraft. Som vi har sagt oven­ for, skaper arbeiderne ved arbeidet de utfører en større verdi enn verdien av sin arbeidskraft. Størrelsen av verdien på den kapital som brukes til å kjøpe arbeidskraft forandrer seg altså (den vokser) og derfor kalles den variabel kapital. Krumtappen i produksjonen under kapitalismen er følgelig forskjellen mellom verdien av arbeidskraften som kapitalisten kjøper og betaler for, og verdien arbeiderne skaper i selve arbeidsprosessen. Arbeidskraften er altså en vare med den spesielle egenskap at den skaper en verdi som er høyere enn dens egen verdi. Samme hvor høy, eller hvor «rettferdig»

Konstant kapital

Variabel kapital

Kapitalens sammensetning

Den del av kapitalen som forskutteres for kjop av produksjonsmidler

Den del av kapitalen som forskutteres for kjop av arbeidskraft

Verdien av denne kapitaldelen forandrer ikke verdistørrelse i produksjonsprosessen

Denne kapital- eller verdidelen forandrer størrelse, vokser i verdi i produksjonsprosessen

Denne kapitaldelen er forutsetning for at det skapes merverdi

Den er kilden til merverdien

75

Merverdi

lønnen er, vil kapitalisten alltid få sin profitt. Hemmeligheten ved profitten er altså merverdien, den er kilden til profitten, til kapitalistens fortjeneste. En vares verdi består altså av tre deler: konstant kapital, variabel kapital, merverdi. La oss se på et eksempel. Vi tar et helt autentisk eksempel fra England i førkrigstiden, med prisene omgjort til norske kroner. Grunnen til at vi henter vårt eksempel fra England, er at vi ikke har tilsvarende norske utregninger. Eksemplet er hentet fra sementindustrien. Lønningene i sementindustrien i England var i 1935 65 kr. pr. uke med 48 timers arbeidstid. Prisen på sement fra grossist var 40 kr. pr. tonn, og prisen besto av følgende deler pr. tonn: Overføring til hvert tonn av sement­ produktet av verdien av bygninger, maskiner, drivstoffer osv. (depresiering): ................................................... Råstoffer: ..........................................

Tilsammen

kr. 3,50 » 12,—

kr. 15,50 .

» 4,— Lønninger: ..........................................

Produksjonspris (samlede utgifter): Salgspris:.............................................. Fortjeneste over kostnader:...............

kon• stant kapital

variabel kapital

kr. 19,50 kr. 29,50 ------------- ’ merkr. 10,— verdi

Her ser vi at siden den konstante kapital 15,50 kr. selvføl­ gelig ikke forandrer verdi når den går over på sementproduk­ tet, så skriver hele «utvidelsen» av kapitalen — fra produk­ sjonsprisen 19,50 kr til salgsprisen 29,50 kr — seg fra den variable kapitalen, dvs. det som går med til å leie arbeidskraf­ ten. La oss regne litt videre på dette eksemplet: For å produ­ sere 1 tonn sement får arbeideren 4 kr i lønn for ca. 3 timers arbeid (65 kr dividert med 48 timer — 1,35 kr pr. time x 3 = 4,05 kr). I løpet av de tre timene skaper arbeidskraften en verdi som er 2,5 ganger større, nemlig 4 kr. i lønn pluss 10 kr. i merverdi = 14 kr. I løpet av en arbeidsdag på 8 timer produserer denne sementarbeideren 1 8 (siden det tar 3 timer å produsere 1 tonn) —_— = 2,7 76

tonn, dvs. en verdi på 14 kr. x 2,7 = 37,80 kr. I arbeidslønn

Hvem skaper verdiene? Hvem får verdiene? 1. Arbeiderne og andre ansatte framstiller pro­ dukter, varer. Varene tilhører kapitalistene.

2. I produksjonen har de brukt opp råstoffer osv. Verdien av dem er overført på varene som er framstilt.

Produserte varer

Overført verdi

Ny verdi

3, Hvem får hva?

Kapitalist

Arbeider

Kapitalist

for 8 timer får han 1,35 kr. x 8 = 10,80 kr. Når arbeideren på 8 timer skaper en verdi på 37,80 kr. og i lønn får bare 10,80 kr, ser vi at han trenger bare å arbeide 2,3 timer (37,80 : 8 = 4,72 kr.) for å produsere en verdi som tilsvarer hele hans arbeidslønn for 8 timers arbeid. Resten av arbeidsti­ den produserer han merverdi for kapitalisten. Vi sier derfor at en del av den verdien som arbeideren skaper er «betalt», dvs. har en motverdi i form av den lønn ban får, den andre delen er «ubetalt» —- den har ingen motverdi som går til arbeideren, men den rett og slett tas av kapitalisten. Som følge av dette bruker vi i marxistisk politisk økonomi begreper som «nødvendig arbeid», «nødvendig arbeidstid», og «merarbeid» og «merarbeidstid». Den nødvendige arbeids­ tid er den arbeidstid som arbeideren bruker til å produsere den verdi som hans arbeidskraft koster kapitalisten i lønn (i eksemplet ovenfor er det 2,3 timer). I merarbeidstiden (i eksemplet ovenfor 5,7 timer av 8 timer) produserer han merverdi for kapitalisten. Denne merverdien er kilden til alle arbeidsfrie inntekter i det kapitalistiske samfunnet -—til bankrenter, aksjeutbytter osv.

Nødvendig arbeid og merarbeid

77

Hva er merverdiraten?

Kapitalisten søker med alle midler å øke sin profitt ved å øke arbeiderens merarbeid på bekostning av den nødvendige arbeidstiden. Som vi nå vet er merarbeidet (det ubetalte arbeid) nedlagt i merverdien, mens det nødvendige (betalte) arbeid svarer til den variable kapitaldelen (arbeidslønnen). Forholdet mel­ lom merverdien og den variable kapital kalles merverdiraten. Den er et mål for i hvilken grad arbeideren er utbyttet, og kalles derfor også utbytningsraten. Formelen for merverdi­ raten er altså slik—(m = merverdi, v = variabel kapital), eller oftest som prosent:

x 100). v

I det engelske eksemplet fra sementindustrien som vi brukte 4 foran vil merverdiraten bli __ x 100 = 250 %. En regner

Merverdirater

* Norge

med at i engelsk industri har merverdiraten jamt over vært ca. 200 %, men den øker med kapitalismens utvikling, og er nok i visse land og visse bransjer både 300 % og mer. Men den varierer naturligvis en del etter bransjer og land. For Norges vedkommende er det foretatt noen få spredte forsøk på å regne ut merverdirater for visse år for næringslivet under ett. En har da som samlet merverdi for hele landet

regnet det tallet en kommer fram til når en trekker den samlede lønnssum fra netto nasjonalproduktet. En har da fått følgende rater:

78

1912:

590 ----------- x 100 = 65 % 905

1927:

1465 ----------- x 100 = 65 % 2260

1958:

11967 ----------- x 100 = 91 % 13130

1967:

28310 ----------- x 100 = 113 % 25050

En ser her at merverdiraten er nesten fordoblet mellom 1927 og 1967, og at mesteparten av økningen er skjedd

i det siste tiåret. (Tallene er nok noe for lave, fordi norsk statistikk angir for høye tall for lønninger, siden en del inn­ tekter som ikke er lønn regnes som lønn.) På hvilken måte kan kapitalisten forhøye merver dir aten? Det fins i det vesentlige tre metoder i kapitalistens profittjakt. Han kan:

a. øke lengden på arbeidsdagen uten å øke lønningene, b. sette ned lønningene uten å redusere lengden på arbeidsdagen,

c. øke produksjonen pr. time, enten: 1. ved å tvinge arbeideren til å yte mer pr. time for samme lønn, eller:

2. forbedre produksjonsmetodene (rasjonalisering).

Disse tre metodene eller en kombinasjon av dem er stadig i bruk i kapitalistens kamp for å øke merverdien og for å holde lønningene nede. Metodene trer i våre dager ikke fram i «ren» og åpen form, de er tilslørte og fordekte. Det hører ikke hjemme i denne teksten å behandle dette i detalj, men vi kan eksempelvis til punkt a. si: Her i landet er det ikke lenger mulig å forlenge arbeidsdagen åpent og direk­ te. Det gjøres vesentlig ved overtidsarbeid (som fremstilles som en fordel for arbeiderne, fordi det tilsynelatende er «be­ dre» betalt). Punkt c.l. gjør seg vesentlig gjeldende ved akkordarbeid, som tildekker det forhold at akkorden til sju­ ende og sist er utregnet på tid. Kapitalistklassen ligger i selen for til enhver tid og med de nevnte midler å øke sin del av den verdi som arbeiderne skaper ved sin arbeidskraft. Forholdet nødvendig arbeid/merarbeid viser bedre enn noe annet at kapitalistenes og arbeidernes interesser står stikk i strid med hverandre. Den ene kjemper for å øke merverdien og dermed profitten, den andre for å øke arbeidslønnen. Innenfor dette området ligger arbeidernes faglige dagskamp. Her skal en være opp­ merksom på at denne kampen, selv i de tilfelle der den er sterk og lykkes, ikke greier å utrette stort mer enn å hindre at lønningene synker under arbeidskraftens verdi. Marx sier at arbeiderne likevel stadig må føre denne kampen, for gjør de det ikke, vil de «synke ned til å bli en jevn masse av nedbrutte stakkarer som det ikke fins redning for».

79

Men Marx sier videre: «Arbeiderne må ikke i egne øyne overdrive sluttresultatet av denne dag-for-dag-kampen. De bør ikke glemme at de bare kjemper mot virkningene og ikke mot årsakene til disse virkningene.» Og Marx konkluderer med at arbeiderne istedenfor det konservative slagordet «En rettferdig daglønn for en full arbeidsdag» bør heise det revo­ lusjonære slagordet «Avskaffelse av lønnssystemet».

Hvordan skiller den kapitalistiske utbytningen seg fra andre former for utbytning?

Merarbeid

80

Ved det som er sagt i denne teksten hittil, vil alle sikkert ha fått det inntrykk at mekanismen i den kapitalistiske utbyt­ ningen er temmelig innfløkt, — sa pass innfløkt at uvitenhet om forholdene nødvendigvis må hemme arbeiderklassens kamp, fordi arbeiderne ikke har klart for seg hva som er innholdet i utbytningen. Merarbeid eksisterte også i de andre utbyttersamfunnene forut for kapitalismen. All utbytning beror på at den utbyttede klassen yter et merarbeid ut over det den trenger til sitt eget underhold, og at de, slik produksjonsforholdene er, tvin­ ges til å avgi til utbytterklassene resultatet av dette merarbei­ det. Det kapitalistiske systemet skiller seg fra tidligere utbyttersamfunn bare ved den form som tjener til å avtvinge de direkte produsentene resultatet av det merarbeidet de utfører.

I slavesamfunnet var den direkte produsent, slaven, utbytterens (slaveeierens) personlige eiendom. Slaven var faktisk et produksjonsmiddel sammen med alle de andre produksjonsredskapene. I slavesamfunnet er utbytningen helt åpen­ lys, klar, brutal og utilslørt. I det gamle Rom i oldtiden f.eks. skilte slaveeierne mellom tre slags redskap: 1. umælende redskap, dvs. all slags vanlig redskap — spader, økser osv., 2. redskap som dels hadde mål og mæle, dvs. krøtter og buskap, og 3. redskap som fullt ut hadde stemmens bruk, dvs. slaver. Slavene skilte seg altså fra annen redskap bare ved at de kunne snakke. Det er lett å se utbytningen av slaven, om vi sammenlikner med kua. Den halvveis umælende kua fikk for og ga kalver og melk som var mer verd enn foret. Slaven fikk mat og klær og arbeidet for slaveeieren, som tok alt det slaven produ­ serte ut over det som gikk med til mat og klær for slaven selv. I føydalsamfunnet eide de direkte produsentene — livegne bønder — selv visse primitive redskaper, men det viktigste for produksjonen, nemlig jorda, eide de store jordherrene, som den livegne var bundet til personlig, og dermed bundet til å arbeide på jorda til de store godseierne. Her er også utbytningsforholdet enkelt og klart, det er lett å se hva det består i. Den livegne må enten yte direkte arbeid på godseie­ rens jord uten vederlag, eller han må levere til godseieren visse produkter som han produserte på den jorda han hadde leid, som jordleie, eller han betalte penger for leie av den jorda han dyrket for eget behov. Denne formen for utbytning fins det ennå rester av i den del av verden som kapitalismen utbytter, særlig i mange kolonier og halvkolonier. I motsetning til de andre utbyttersamfunnene er kapitalis­ men basert på utbytning av lønnsarbeidere. Fordi lønnsarbei­ derne ikke eier produksjonsmidler, er de tvunget til å arbeide med de produksjonsmidlene som kapitalistene eier. Under kapitalismen utøves den økonomiske makten over de direkte produsentene følgelig på en omvei. Den utøves ikke direkte som i de tidligere utbyttersamfunn ved at utbytteren enten eier produsenten eller gjør ham direkte personlig avhengig av seg, men ved at utbytteren har eiendomsretten til alle produksjonsmidler, slik at arbeideren, selv om han er person­ lig fri og selv kan velge hvem han vil la seg utbytte av, likevel er tvunget til å velge utbytter for å leve.

i slavesamfunnet

i føydalsamfunnet

under kapitalismen

81 6. Innføring i politisk økonomi

Hvordan tilsløres den kapitalistiske utbytningen?

Lønnsformer

82

Utbytningen under kapitalismen er fordekt og kamuflert sær­ lig fordi arbeiderne er såkalt frie. Ingenting tvinger dem til å arbeide. Overfor loven står de likt med kapitalisten. Det ser ut som om den kontrakt arbeideren inngår ved å tre i arbeid hos en kapitalist, er en kontrakt mellom likemenn, der alle retter og plikter og gjensidige ytelser er klare og greie som mellom likemenn. Slaven i oldtiden og den livegne i middelalderen trengte ingen teori for å innse at de ble utplyndret, men lønnsarbeideren under kapitalismen trenger marxis­ mens politiske økonomi for å gjennomskue utbytningen og ta kampen opp for å gjøre slutt på den. Arbeideren er «surret fast til kapitalismens vogn med usynlige tråder», som Marx sier. Men den kapitalistiske utbytningen tilsløres også av illusjo­ ner som skapes av selve de grunnleggende trekk ved kapitalis­ men, ved det som skiller den fra eldre utbyttersamfunn. Som vi har sagt før består det arbeid som lønnsarbeiderne utfører i kapitalistiske foretak av to deler: betalt arbeid og ubetalt arbeid. Men når arbeideren får utbetalt sin arbeidslønn pr. uke eller måned, tenker han ikke på, og vet han ikke all­ tid, at lønnen bare tilsvarer en del av arbeidsinnsatsen hans, og at kapitalisten ifølge systemets virkemåte er berettiget til å ta den andre delen av arbeidernes innsats uten vederlag. Måten lønningene utbetales på (så og så mye for timen, dagen, uken, måneden osv.) skaper det inntrykket at arbeide­ ren har fått betaling for «det arbeidet han utfører», mens han i virkeligheten får bare en del av den nye verdi han har tilført produktet. Det annet forhold som tilslører utbytningen er altså måten som lønnen utregnes på. Det er i det vesentlige to mater: enten tidlønn (pr. time, dag, uke, måned) eller akkordlønn (stykklønn, lønn etter målt arbeidsprestasjon osv.) I begge tilfelle skapes det inntrykk at arbeideren selger sitt arbeid og ikke sin arbeidskraft, at han får betaling for hele sin arbeidsprestasjon, hva han ikke i noe tilfelle gjør. Han far bare betalt for det det koster ham å opprettholde livet og arbeidskraften, og knapt nok det. I tillegg til dette har kapitalismen særlig etter den siste krigen utpønsket en hel del slagord, metoder og systemer som er beregnet på å føre arbeiderne bak lyset nar det gjelder innholdet i utbytningen. Det hevdes at kapitalismen har skif-

tet natur, at aksjeselskapene har sørget for en «demokratise­ ring av kapitalen», «velferdsstaten» er opprettet og klasse­ kampen derfor erstattet av «sosialpartnerskap» mellom arbei­ dere og arbeidskjøpere, «samarbeid» innen de enkelte bedrif­ ter og tilmed forslag om «deling av profitten» er kommet og er myntet på å avvæpne arbeidernes lønnskamp.

Hvilken betydning har teorien om merverdien?

Teorien om merverdien som Marx skapte har avslørt hemme­ ligheten ved den kapitalistiske utbytningen, om den er aldri så kamuflert og stadig søkes tilslørt ved nye knep. Oppdagel­ sen av merverdien har avslørt det borgerlige samfunn som en veldig organisasjon som bygger på utbytning av et stadig større flertall av et stadig minkende mindretall. Det er bare ved hjelp av merverditeorien at arbeiderne i de kapitalistiske landene kan se årsakene til sin undertrykte stilling i forhold til kapitalistene. Merverditeorien viser at utbytningen og undertrykkingen ikke er tilfeldige og vilkårli­ ge handlinger av enkeltkapitalister, men at utbytningen er et system, at selve de kapitalistiske produksjonsforholdene er utbytningsforhold. Lenin kalte merverditeorien hjørnesteinen i Marx’ økono­ miske teori. Det var fordi den avdekker røttene til klassemot­ setningene og klassekampen i det kapitalistiske samfunnet.

Hva er det grunnleggende motsetningsforholdet i det kapitalistiske system?

Om vi nå husker litt tilbake til det som er skrevet tidligere i denne teksten om forholdene under det vi kaller den enkle vareproduksjon, var det selv der visse motsetninger mellom privat arbeid og samfunnsmessig (sosialt) arbeid. At arbeidet er blitt samfunnsmessig, betyr at hvert enkelt individ i større eller mindre grad er blitt avhengig av andre menneskers arbeid. En snekker kan ikke bare drive som snekker om det ikke er andre som produserer det han trenger til sitt under­ hold. At arbeidet blir mer og mer samfunnsmessig, betyr at alle i samfunnet blir mer og mer avhengig av alle andres arbeid. Under kapitalismen har vi derfor å gjøre med et voksende motsetningsforhold ved at produksjonen blir mer og mer sam-

83

Samfunnsmessig produksjon

Privat tilegnelse

funnsmessig, mens kapitalistene fortsetter å tilegne seg resul­ tatet av produksjonen privat. Resultatet av produksjonen tilegnes og disponeres stort sett ut fra kapitalistenes private behov, ikke samfunnets behov som helhet. Dette er det grunnleg­ gende motsetningsforhold under kapitalismen. Det kan ikke løses på annen måte enn ved at også tilegnelsen blir sam­ funnsmessig, dvs. ved å avskaffe det som er årsaken til at tilegnelsen er privat, nemlig at kapitalistene eier produksjons­ midlene privat. For å forstå dette at produksjonen er blitt mer og mer samfunnsmessig — tenk da bare på utviklingen av moderne industri. Hundreder, tusener, ofte titusener arbeidere er tilsatt i en enkelt bedrift. Og det er nære bånd mellom bedriftene innbyrdes. De er avhengig av hverandres produksjon. Derfor er hundretusener og millioner mennesker direkte avhengige av hverandre i produksjonsprosessen. Men produktene de la­ ger står ikke til disposisjon for hele samfunnet, men tilegnes av en liten minoritet av privateiere. Kapitalen organiserer arbeidet til hundrevis og tusenvis arbeidere innenfor den enkelte bedrift hver for seg, mens den samfunnsmessige produksjon som helhet kjennetegnes ved anarki, planløshet. Hvilken rolle spiller maskinene og maskinelt utstyr under kapitalismen?

84

Det er kapitalismen som har skapt storproduksjon basert på maskinindustri. De små håndverksprodusentene ble etter hvert utkonkurrert av store fabrikker som vokste opp etter at damp­ maskinen var oppfunnet, og seinere etter at elektrisiteten begynte å bli brukt som drivkraft. Maskinene reduserer den del av arbeidsdagen som arbeideren arbeider for seg selv (den nødvendige arbeidstid) og øker den andre delen av arbeidsdagen da han produserer merverdi for kapitalisten. Derfor var det rimelig på et tidlig trinn i kapitalismens utvikling at arbeiderne satte seg voldsomt imot at maskinene ble tatt i bruk. Særlig i England var arbeiderne «maskinstormere», de gikk løs på maskinene som tok levebrødet fra masser av håndverkere og dømte dem til å sulte. Men denne naive protesten fra eiendomsløse som var dre­ vet til fortvilelse av maskinindustrien på frammarsj dugde ikke. Etter hvert som arbeiderne vant fram til større klarhet over sammenhengene i produksjonen, skjønte de at det ikke

var maskinene i seg selv som var arbeiderklassens fiender, men kapitalismens måte å anvende dem på. Det er en rekke motsetningsforhold ved bruken av maski­ ner under kapitalismen som gjør at arbeiderne i visse perioder har sett skjevt til dem. En maskin skulle i seg selv redusere arbeidsinnsatsen og spare menneskelig arbeid. Men da maskinene gjorde sitt inn­ tog i produksjonen, ble de først og fremst et middel til å forlenge arbeidsdagen, fordi de skapte arbeidsløshet og der­ ved konkurranse blant arbeiderne innbyrdes om arbeidsplas­ sene. De trakk også kvinner og barn inn i arbeidslivet, ofte 12—14 timer i døgnet, fordi maskinene var lette å betjene. Maskinene i seg selv letter arbeidet. Men under kapitalis­ men er de blitt brukt til å øke arbeidstempoet og arbeidsinten­ siteten i uhyggelig grad (utsvettingssystemer, arbeid ved sam­ lebånd osv.). Maskinene i seg selv er et hjelpemiddel til å øke godene, øke arbeidsproduktiviteten, åpne veldige muligheter til å ta i bruk vitenskapelige metoder i produksjonen, gjøre arbeidet mer skapende for den enkelte. Men under kapitalismen er og blir arbeideren bare et vedheng til maskinen. Det arbeiderne likevel etter hvert har lært, er ikke å rette sin skepsis mot maskinene, men mot bruken av dem under kapitalismen til å øke utbytningen. Etter at maskinindustri i større og større skala har fått innpass i produksjonen, er det ikke lenger slik at et enkelt arbeidende menneske kan eie maskinene og samtidig bruke dem selv. De er blitt gigantmaskiner, veldige fabrikkanlegg, svære kraftverker. Produksjonen er blitt samfunnsmessig. Aldri kan en arbeider lenger eie sine egne produksjonsmidler, enten må han arbeide for kapitalisten, eller fri seg ved å forene seg med alle andre arbeidere og legge produksjonsmid­ lene under hele samfunnets eie.

Fordelingen av merverdien Hvordan er fordelingen av merverdien på de forskjellige grupper av utbyttere? Merverdien som skapes av lønnsarbeiderne er kilden til alle arbeidsfrie inntekter i det borgerlige samfunnet. Vi har tidli­ gere vært litt inne på dette. Her skal vi behandle det noe mer systematisk.

85

Merverdien fordeles ikke på de forskjellige grupper arbeidsfrie inntekter etter noen overenskomst etter regel eller fornuft. Den fordeles på grunnlag av de spontane innebygde økonomiske lover som gjelder for kapitalismen, gjennom uav­ latelig drakamp og konkurranse mellom utbyttergruppene inn­ byrdes. Merverdien fordeler seg i det vesentlige i følgende former for profitt: profitt for industrikapitalistene, profitt på handelskapital og lånekapital, grunnrente. Vi skal nå se på hver enkelt av disse formene.

Hva er industrikapitalistens profitt?

86

Det er kanskje best å repetere litt noe av det vi kjenner til fra før, for sammenhengens skyld. Vi husker at verdien av en vare fra et kapitalistisk foretak består av to deler. For det første den overførte verdi av produksjonsmidlene (maskiner, råvarer, drivstoff osv.) og for det annet den nye verdi som er skapt ved arbeidernes arbeid på vedkommende vare. For å vinne inn denne verdi samt merverdien, har kapi­ talisten utlegg av kapital, som faller i to deler: utleggene til konstant kapital (en del av verdien av maskinene, råstof­ fene, drivstoffet osv.) og for det annet utlegget av variabel kapital (arbeidslønnen). Kapitalistens produksjonskostnader består av disse to delene. Problemet med kapitalistens fortjeneste dreier seg om å forstå at kapitalisten selger varen til det den faktisk er verd, og enda får fortjeneste. Varen er faktisk verd mer enn kapita­ listens produksjonskostnader, som vi vet dreier det seg om å forstå hvor denne merverdien kommer fra. Problemet dreier seg altså ikke om at kapitalisten tjener penger ved å ta mer for varen enn den er verd, men det dreier seg om å forstå hvordan han kan få fortjeneste ved å selge varen nettopp til det den er verd, med andre ord: hvordan varen er blitt tilført ny verdi som er større enn produksjonskostnadene un­ der selve produksjonsprosessen, hvordan varen er verd mer enn kapitalistens utlegg. Vi husker fra før at utleggene til konstant kapital (maski­ ner osv.) ikke øker sin verdi under produksjonsprosessen. Kapitalisten bare kalkulerer inn et visst forbruk av maskiner og råstoffer osv. i varen som produseres. Men utleggene til variabel kapital, dvs. til arbeidslønn, til å dekke arbeidskraftens verdi, er mindre enn den verdi

som arbeidernes arbeid skaper. Den verdi som skapes ved arbeidernes arbeid omfatter a. kompensasjon for verdien av arbeidskraften (arbeidslønnen), og b. merverdien.

Hva er profitt og profittrate? Begreper som «merverdi» og «merverdirate», som vi har behandlet foran, er begreper som bare interesserer i en viten­ skapelig undersøkelse av det kapitalistiske system. Fra et prak­ tisk kapitalistisk synspunkt er det ikke merverdien, men profitten, kapitalistens fortjeneste som interesserer, og ikke hvor den skriver seg fra. For arbeiderne derimot er det kilden til profitten som har den største interesse. Vi husker at merverdiraten (utbytningsraten av arbeiderne) var forholdet mel­ lom merverdien og den variable kapital,

altså det kapitalisv ten vinner fordi verdien av arbeidsresultatet er større enn arbeidskraftens verdi (arbeidslønnen). Men i den kapitalis­ tiske bedriften regnes det overskuddet som skyldes merverdien ut annerledes, fordi kapitalisten først og fremst er interessert i å se sin fortjeneste ikke bare i forhold til utleggene til arbeidslønn, men i forhold til hele sitt kapitalutlegg. Profitt er derfor det kapitalisten tjener i forhold til hele sitt kapitalut­ legg, både til konstant og variabel kapital. Profitten er altså merverdien sett i forhold til hele kapitalistens utlegg av kapi­ tal. Det er nettopp ved denne kapitalistens utregningsmetode av profitten at en får det feilaktige inntrykket at hele kapita­ len (også'den konstante) er kilden til kapitalistens profitt, og ikke som riktig bare arbeidet, og ikke maskinene osv.

Vi nevnte ovenfor at merverdiraten er

v

Kapitalistens regnestykke

eller i prosent

—x 100, og profittraten (forholdet mellom merverdien og v hele kapitalen, både den konstante og den variable, blir da: —~— (hvor c betegner konstant kapital og v variabel kapiC “f" V x.

11

•

^tal)5 eller i prosent

ni

y x 100.

La oss ta et eksempel for å sammenlikne merverdiraten og profittraten. Sett at hele kapitalutlegget til en kapitalist er 300 000 kr. Av dette er 285 000 kr. konstant kapital og 15 000 variabel kapital. Hvis vi nå setter merverdien til

87

45 45 000 kr., vil merverdiraten bli —x 100 = 300 %. Profitt-

45 raten vil bli -= 15 %. Det er innlysende at siden den totale kapital er større enn bare den variable kapitaldelen, så er profittraten lavere enn merverdiraten. Og med samme merverdirate er profittra­ ten lavere jo mindre den variable kapitalen er og jo større den konstante kapitalen er i forhold til den variable. Det er profittraten og ikke merverdiraten som viser kapitalisten hvor profitabelt hans foretak er.

Profittraten utjevnes mellom de kapitalistiske bransjene — hvordan skjer det?

Kapitalens organiske sammensetning

88

I den kapitalistiske økonomien har vi et stort antall bedrifter innen et stort antall forskjellige bransjer. Og i disse forskjelli­ ge bedriftene er det investert kapitaler av forskjellig størrelse. Men foruten størrelsen kommer et annet viktig moment inn, nemlig det vi kaller kapitalens organiske sammensetning. Kapitalens organiske sammensetning er forholdet mellom konstant og variabel kapital. Vi kan skrive opp forholdet c slik: — (c — konstant kapital). Vi sier at kapitalens organi­

ske sammensetning vokser eller øker dersom det legges ut mer og mer til konstant kapital og mindre og mindre til variabel kapital. I en bedrift som bruker mange arbeidere og hvor utleggene til bygninger, maskiner og råstoffer er forholdsvis små, der er kapitalens organiske sammensetning lav. Og omvendt er kapitalens organiske sammensetning høy i bedrif­ ter hvor det meste av prosessen utføres av innviklet maskineri, eller i bedrifter hvor svære mengder råstoffer kan bearbeides av lite arbeidskraft. Dette forholdet spiller en stor rolle på flere måter. At kapitalens organiske sammensetning er høy, kommer f.eks. til uttrykk når vi sier at det innenfor visse bransjer av norsk storindustri (f.eks. aluminiumsindustrien) står stor kapital «bak hver arbeidsplass». I andre industrigrener der kapitalens organiske sammensetning er forholdsvis lav, trengs det ikke så store utlegg til konstant kapital for å «skaffe mange arbeidsplasser». Jo mer teknifisert og automatisert produksjo­ nen blir, dess høyere er kapitalens organiske sammensetning. Vi har nevnt dette med kapitalens organiske sammenset-

ning for at en bedre skal forstå det vi nå skal behandle, nemlig at konkurransen mellom kapitalistene innen den enkel­ te bransje og mellom kapitalene i alle bransjene for å få størst mulig profitt, jører til en utjamning av projittraten. Det vil si at det gjør seg gjeldende en tendens i retning av at like store kapitaler får like stor profitt. Det er da også klart at denne tendensen til utjamning stadig forstyrres, og at utjamningen skjer på nytt og på nytt. Vi skal prøve å belyse dette med et eksempel. La oss for enkelhets skyld sette at næringslivet i et land består av bare 3 bransjer, A, B og C. Alle tre bransjene opererer med en total kapital av samme størrelse, 100 mill, kr., men av forskjel­ lig organisk sammensetning (altså forskjellig størrelse av den konstante kapital i forhold til den variable). Vi forutsetter også at merverdiraten i alle tre bransjene er 100 prosent. Da vil merverdien være lik den variable kapital i hver bransje. Vi setter opp en tabell:

Bransje A Bransje B Bransje C Sum

konstant variab. k. k. 70 30 80 20 10 90 240 60

mer­ verdi 30 20 10 60

prod. verdi 130 120 110 360

utjamning av profittraten

rate 30 20 10 60

Når vi har forutsatt at merverdiraten er 100 pst., vil det si at om varene i alle bransjer blir solgt til sin verdi, vil kapitalistene i bransje A få en førstehånds profitt på 30 prosent, i bransje B på 20 prosent, og i bransje C på 10 prosent. Men hva vil komme til å skje med profitten? Den kapital som legges ut i samtlige 3 bransjer (konstant + variabel) er like stor, 100 mill. kr. Men fordelingen av profitten er forskjellig, den er mest fordelaktig for kapitalistene i bransje A, og svært ufordelaktig for kapitalistene i bransje C. Nå er saken som rimelig kan være den at kapitalistene med sin kapital alltid søker dit hvor det er mest profitabelt å investere, og derfor vil en del av kapitalen i bransje C fortest mulig søke seg over i bransje A. Hva vil så skje videre? Jo, produk­ sjonen av varer i bransje A vil øke, og minske i bransje C. Konkurransen mellom kapitalistene i bransje A vil nokså fort tvinge dem til å sette ned prisen på varene sine, og redusere dem enda mer om det blir direkte overproduksjon.

89

I bransje C derimot vil det bli produsert for lite varer. Følgen blir at kapitalistene i bransje C kan heve prisen på sine varer. Derved er profittratene i alle bransjer blitt så noenlunde jev­ ne. Og slik fortsetter kapitalbevegelsen fram og tilbake mellom bransjene. Altså: selve profittmotivet driver kapitalbevegelsen slik at resultatet blir en utjamning av profittraten. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonsmåten, og i likhet med de andre lovene for denne produksjonsmåten setter den seg igjennom helt spontant («av seg selv»), og gjør seg til sjuende og sist gjeldende enda det skjer utallige avvik på veien.

Hva menes med produksjonsprisen?

90

I eksemplet i tabellen ovenfor blir varene som er produsert i hver bransje solgt for 120 mill, kr., på grunn av utjamnin­ gen av profittraten. Men samtidig er den faktiske verdi av varene i bransje A 130 mill, kr., i bransje B 120 mill. kr. og i bransje C 110 mill. kr. Prisene på varene skiller seg altså jra verdien. Ved første blikk kan det altså nå synes som om vi motsier det som er sagt i teksten under et spørsmål foran, nemlig at det er varenes verdi som bestemmer prisen. Men det er likevel ingen motsetning her, som vi skal se. Det eksemplet vi opererer med, viser at prisene ikke i alle konkrete enkelttil­ felle svarer til verdien. Etter det som nå er sagt om utjamning av profittraten, kommer vi fram til at vi får prisene på varene fra de tre bransjene ved å legge gjennomsnittsprojitten til produksjonskostnadene, 20 mill. kr. + 100 mill. kr. Den pris som svarer til produksjonskostnadene pluss gjennomsnitts­ projitten kaller vi produksjonsprisen. På grunn av loven om utjamning av profittraten blir varene i det kapitalistiske samfunn solgt til produksjonsprisen og ikke til sin virkelige verdi. Men dette faktum må ikke forlede oss til å tro at verdiloven (at varene «i grunnen» selges til sin verdi) ikke gjelder. Tvertimot er gyldigheten av verdi­ loven en forutsetning for at det skjer en utjamning av profitt­ raten, og dermed til at varene omsettes til produksjonsprisen. Kapitalisten kan altså ikke selv fritt velge å innkassere den profitt han ønsker. Han er underlagt økonomiske krefter han selv ikke kan kontrollere, og er dømt til enten å miste markedet for sine varer dersom han tar for høy profitt, eller å gi avkall på en del av sin profitt for å beholde markedet.

Dette vil si at han må finne seg i de vilkårene som det kapitalistiske profittsystemet som helhet påtvinger ham. Her kunne det være artig å ta et sitat fra Marx: «Vulgærøkonomene har ingen anelse om at de virkelige, daglige bytteforholdene, verdistørrelsene, ikke kan være direkte iden­ tiske. Vitsen ved det borgerlige samfunn er jo nettopp at det på forhånd ikke forekommer noen bevisst samfunnsmes­ sig regulering av produksjonen. Det fornuftige og naturnødvendige slår gjennom bare som blindtvirkende gjennom­ snitt». Men likevel er det nettopp verdiloven (at varene selges til sin verdi) som er grunnlaget for at loven om gjennomsnittsprofitten og produksjonsprisen kan gjøre seg gjeldende. Produksjonsprisen er bare en tillempning av vareverdien, og det vil framgå av følgende fakta:

For det første: kapitalistene i noen bransjer får solgt varene sine til priser som ligger over verdien, andre kapitalister til priser som ligger under verdien. Men hele summen av produksjonsprisene på alle varer som produseres i et kapitalistisk samfunn sett under ett er lik summen av samt­ lige varers virkelige verdi. Utjamningen for kapitalistene sett under ett skjer ved at awikene i priser fra verdien oppover for den ene opphe­ ves ved awikene nedover for den andre. For det andre: Profitten som går til kapitalistklassen som helhet er lik hele den merverdi som arbeiderne skaper ved sitt ubetalte arbeid. For det tredje: Hvis verdien av en vare synker, synker også produksjonsprisen, og omvendt stiger produksjonspri­ sen dersom verdien øker. Disse tre fakta viser at det er varens verdi som gjør seg gjeldende gjennom produksjonsprisen. Vi slår fast: kapitalene har en tendens til å fordele seg slik på de forskjellige bransjene i næringslivet at alle kapitaler får en lik profittrate, nemlig gjennomsnittsprofittraten for kapitalene som helhet.

Gjennomsnitts­ profittraten

Hva ligger det i at profittraten har en fallende tendens?

I vår tid er det ikke vanskelig å observere at kapitalens organi­ ske sammensetning har økt med kapitalismens utvikling. Mengden av råstoffer som går med til produksjonen øker,

91

og bedriftene bruker fler maskiner og mer annet utstyr i takt med framstegene i teknologien. Det betyr at den del av kapitalen som brukes til å betale for tidligere nedlagt (forsteinet) arbeid øker raskt, mens den variable kapitalen som går med til å kjøpe levende arbeid øker i et mye langsom­ mere tempo. La oss gå tilbake til eksemplet vi brukte foran med de tre bransjene A, B og C. (se tabellen foran). Den totale kapitalsummen for alle tre bransjene er 240 mill. kr. konstant kapital og 60 mill. kr. variabel kapital. Med en merverdirate på 100 prosent som vi forutsatte, beløper merverdien seg til 60 millioner, og det betyr at profittraten i dette tilfelle er på 20 prosent. Nå vet vi at normalt akkumulerer bedriftene kapital som de setter inn for å utvide, for å øke produksjonen. Totalsum­ men av konstant og variabel kapital var i eksemplet foran 300 mill. kr. (240 + 60). La oss sette at etter ti år har den totale kapitalsummen økt fra 300 til 500 mill. kr. fordi bedriftene vanligvis øker produksjonen. Samtidig forutsetter vi at på grunn av den teknologiske utviklingen er kapitalens organiske sammensetning vokst, slik at disse 500 mill. kr. nå består av 425 mill, konstant og 75 mill. kr. variabel kapital, at den konstante kapitalen har økt relativt på bekostning av den variable, slik det vanligvis skjer. Hvis vi nå forutsetter den samme merverdirate som før, 100 prosent, vil det bli produsert en merverdi på 75 mill,

kr. Profittraten vil bli -^~= 15 prosent. Vi ser altså at Loven om profittratens fallende tendens (eksempel)

med en uforandret merverdirate vil profittmassen øke fra

Kapitalens organiske sammen­ setning

Merverdi­ rate

Merverdimasse respektive profittmasse

Profitrate

v

c: v

m’

m = m’v

P =— -100 c+v

50

100

0,5:1

100%

100

66,6 %

100

110

0,9:1

100%

110

52,4 %

200

120

1,7:1

100%

120

37,5 %

300

130

2,3:1

100%

130

30,2%

400

140

2,8:1

100%

140

26,0%

Konstant kapital

c

Variabel kapital

60 mill, til 75 mill, kr., mens profittraten vil falle fra 20 til 15 prosent. Vi ser altså at økningen i kapitalens organiske sammenset­ ning framkaller en tendens til fall i den gjennomsnittlige profittraten. På samme måten som alle andre lover som gjel­ der for den kapitalistiske produksjonsmåten, gjør denne ten­ densen seg gjeldende på omveien om en hel labyrint av avvik fra denne tendensen. Men det fins en rekke faktorer som motvirker fallet i den gjennomsnittlige profittraten. Disse faktorene hemmer denne tendens, sinker fallet i profittraten, og lammer tidvis hele tendensen til fall. En viktig faktor i denne sammenhen­ gen er at arbeiderne utbyttes i økende grad. Det innebærer at kapitalistene mer og mer må ty til metoder som øker merverdien, og fakta viser at merverdien øker etter hvert som kapitalismen utvikler seg. Når vi vet at profittraten er merverdien dividert med hele kapitalen, er det lett å se at profittraten øker med økende merverdi, men under forutset­ ning av at kapitalinvesteringen øker relativt mindre. Og nett­ opp det skjer også med kapitalismens utvikling — maskiner og utstyr som må anskaffes, synker i verdi, blir billigere etter hvert som arbeidet blir mer og mer produktivt, dvs. at det kreves mindre gjennomsnittlig arbeidstid til å fremstille produksjonsutstyret. Det er også andre faktorer som gjør seg gjeldende i retning av å sinke fallet i profittraten. I vår tid gjelder det særlig forhold som har sammenheng med at kapitalismen er blitt statsmonopol-kapitalisme (se sei­ nere i teksten). Men det at profittraten synker, betyr ikke at kapitalistene får en mindre profittmasse, det betyr ikke at de får en mindre samlet fortjeneste. Grunnen til det er det vi har sagt ovenfor, at totalsummen av merverdi som presses ut av arbeiderne, sta­ dig øker. På tross av at den teknologiske utvikling fører til at et mindre antall arbeidere kan betjene et stadig større produk­ sjonsapparat enn før, skjer denne utviklingen ved at arbeider­ ne må yte et større arbeid pr. time, pr. dag osv. enn før. Og på tross av at færre arbeidere kan betjene et større produk­ sjonsapparat enn før, viser statistikken for alle kapitalistiske land at fler og fler grupper av befolkningen trekkes inn i kapitalistisk produksjon eller utbyttes av kapitalismen på annet vis, slik at antallet utbyttede også øker, selv om den konstante kapital øker sterkere. Dette betyr at kapitalistene kan dra fordel av både at verdien av produksjonsapparatet

Fallet motvirkes

Profittmassen øker

93

Motsetningene tilspisses

(den konstante kapital) synker, og av at antallet arbeidere (som betyr utlegg av variabel kapital som gir merverdi) øker. Vi ser altså at det forhold som er årsak til fallende profittrate — nemlig økt arbeidsproduktivitet, samtidig stimulerer veks­ ten i profittmassen. Tendensen til fall i profittraten skjerper motsetningsforhol­ dene i kapitalismen. For det første er det som nevnt slik at kapitalistene søker å motvirke denne tendensen ved å inten­ sivere utbytningen av arbeiderne med alle midler som står til buds, og ved dette tilspisses motsetningene mellom arbei­ derklassen og borgerskapet. Tendensen til fall i profittraten intensiverer også kampen innenfor borgerskapet selv. Et viktig middel for kapitalistene for å holde profittraten oppe og å forhøye den har vært å eksportere sin kapital til andre land der arbeidskraften er billigere og kapitalens organiske sam­ mensetning er lavere enn i de industrielt fremskredne land. I den fase av kapitalismens utvikling som vi nå er inne i og som vi kaller statsmonopolkapitalismen (se seinere) tar monopolkapitalen statsapparatet mer og mer i bruk for å mot­ virke fallet i profittraten. Det er dette som skjer i vårt land bl.a. ved at bedriftene sikrer seg fordelaktige avskrivningsreg­ ler og særvilkår i skattelovene, ved at staten griper inn og setter rammer ved lønnsoppgjørene, ved stadig å forringe verdien av lønningene gjennom prisstigning osv. osv. Hvordan får handelskapitalisten sin profitt?

94

Under et spørsmål foran sa vi at merverdien som alle arbei­ dende mennesker skaper, ikke går uavkortet til industrikapitalisten, men at den fordeles som profitt på flere grupper. En del av profitten går f.eks. til handelskapitalen, til den gruppen som sørger for fordelingen av produksjonen. Vi har tidligere i denne teksten vært inne på at kilden til profit­ ten ikke kan være varebytte, kjøp og salg. Likevel vet vi alle at handelskapitalisten, kjøpmannen, som bare kjøper og selger varer, likevel får profitt. Hvor får han den fra? De varene som produseres på en kapitalistisk bedrift må selges for at industrikapitalisten skal kunne kjøpe nye produk­ sjonsmidler, råvarer osv. og betale arbeidslønn til arbeiderne slik at produksjonen kan fortsette. Hvis industrikapitalisten selv skulle ta på seg å selge varene til konsumentene (han gjorde ofte det tidligere under kapitalismen), så ville han måtte bruke en viss del av sin kapital på ekstra lager, butikker

og personale osv. (kanskje på hvert eneste lite sted i et land), noe som i praksis ikke lenger er mulig for de fleste bedrifter. Denne funksjonen er blitt mer og mer overlatt til kapitalister som spesialiserer seg på å selge varene (grossister og detalj kjøpmenn). (I de siste årene har vi sett at store monopoltruster likevel regner med at de får større del av profitten ved å drive egen markedsføring). Men dette innebærer også at industrikapitalisten må avgi en del av sin profitt til handelskapitalisten. Produsenten selger sin vare til handelsmannen til det som ojte kalles fabrikkprisen} som er lavere enn produksjonsprisen. Derved får handelskapitalisten den kapital han trenger for å drive sin virksomhet. Men som andre kapitalister vil han naturligvis regne med å få gjennomsnittsprofittraten. Hvis han ikke får det, vil han søke å investere den i bransjer som gir ham mer profitt, slik loven er under kapitalismen. En kan altså si det slik at industrikapitalisten overlater en del av merverdien som er opparbeidet i hans fabrikk til handelskapitalisten. Med andre ord: det er gjennom kjøpman­ nen at også produksjonskapitalisten får inn sin del av profit­ ten, realiserer sin profitt, som vi sier. Siden en handelsbedrift følgelig ikke produserer noe, ikke skaper noen ny verdi som tilføres varene, men bare får en del av den merverdi som alt er skapt i produksjonsbedriften, får både handelskapitalis­ ten sin profitt og arbeiderne i hans bedrift sine lønninger betalt av denne «gamle» merverdien. Siden handelskapitalisten er interessert i å beholde så stor del som mulig av pro­ fitten som utgjør forskjellen mellom fabrikkprisen og ut­ salgsprisen, vil han naturligvis søke å holde lønningene til personalet så lave som mulig. Så arbeiderne i varehandelen er ikke mindre utbyttet enn andre arbeidere. I Norge er lagerog handelsfunksjonærer forholdsvis lavt lønnet. Også små­ kjøpmenn klemmes ofte hardt og trenges bort på grunn av at produksjonsbedriftene ved kvoteavtaler gir særrabatter for store innkjøp osv.

Fabrikkprisen

utsalgsprisen

Lånekapitalen får også sin del av profitten — hvordan skjer det? I alle samfunn med noenlunde utviklet varebytte betyr pen­ gene makt for de som har dem over de som ikke har dem. I førkapitalistiske samfunn ble det også lånt ut penger og tatt renter, men trafikken ble betraktet som mer eller mindre

95

umoralsk, og ble kalt «åger». Dette stemplet er blitt fjernet etter at kapitalistene er blitt den dominerende klasse i samfun­ net — utlån og innlån er blitt et typisk trekk — de moderne bankbygningene er senkapitalismens templer, lånekapitalen er den «ideelle» form for kapital som «yngler fler penger av seg selv» — tilsynelatende, fordi utbytningen som ligger bak renten er langt ute av syne. En kapitalist rår nå og da over kapital som han ikke trenger i øyeblikket. Hvis han da måtte ha den liggende i sin egen kasse, ville det være «død» kapital, dvs. kapital som ikke gir profitt fordi den ikke er investert i produksjonen. Til andre tider mangler kapitalisten penger, f.eks. hvis han skal gå til større bedriftsutvidelser som han ikke greier å finansiere av egen tidligere opptjent profitt. Den normale situasjon i et kapitalistisk samfunn er at noen kapitalister har et midlerti­ dig overskudd av penger, mens andre er i beit for dem. Konkurransen tvinger kapitalisten til å sørge for at hver smitt og smule av hans kapital gir profitt. Derfor må han låne ut. Og det vet han at andre kapitalister også må. Følgelig trenger han ikke ha penger liggende «på is». Han kan selv låne av andre til enhver tid. Den kapitalisten som låner penger, avstår en del av merver­ dien han tjener ved å bruke lånet i produksjonen, til den han har lånt pengene av. Denne delen av merverdien er det vi kaller renter. Lånekapital er kapital som gir renter. Kapital som opptrer som lånekapital er den del av kapitalen som på sett og vis sirkulerer som vare. Den kapital som er utlånt, oppnår naturligvis gjennomsnittsprofitt, men denne gjennomsnitsprofitten deles slik at den kapitalisten som har lånt pengene, får resten av gjennomsnittsprofitten etter at rentene er trukket fra. Og rentene går til utlån skapitalisten. Hvilken rolle spiller bankene i samband med lånekapitalen?

96

Bankene under kapitalismen har mer og mer overtatt rollen som de institusjoner som samler opp all ledig kapital og formidler dem til de som har behov for pengekapital. Under bankenes herredømme opptrer all lånekapital mer og mer som «en organisert masse» (Marx), og bankene søker stadig å utvide den kapital de forvalter, bl.a. ved å legge midlertidig beslag også på penger som går til forbruksvarer (lønnskonti).

Opprinnelig var bankene for det meste bare mellommenn i oppgjør mellom sine kunder. Foretak har gjerne pengene sine stående i en bank og utbetaler på instruks. Bankene samler opp alle slags pengeinntekter og låner dem ut til kapitalister (vi ser her bort fra utlån til andre formål). Kapital blir altså en vare som brukes til å gjøre opp mellomværender i penger. Bankene handler med kapital. Kapital som fungerer som lån er som sagt en vare og har derfor en pris, som vi har nevnt. Prisen er renten, den pengesum som betales for bruken av en kapital på en viss størrelse over et visst tidsrom. Renten er 6 % hvis det betales 6 kr. for å låne 100 kr. i ett år. Bankene krever forskjellig rente for forskjellige transaksjo­ ner. De betaler selv en mindre rente for innskudd enn de tar for utlån. De tar også forskjellig rente for utlån, beroende på tiden for tilbakebetaling, prioriteter osv. De gir også for­ skjellig rente på innskudd alt etter oppsigelsestiden osv. Rentesatsene fluktuerer ofte. Hvis tilbudet på penger er større enn etterspørselen, går renten ned, og omvendt. Under normale forhold er renten begrenset av gjennomsnittsprofittraten. Men i ekstraordinære tilfelle, f.eks. når en kapitalist er truet av bankerott, da kan renten stige til over gjennomsnittsprofitten. I alminnelighet er det slik at på et gitt tidspunkt er det bare et lite antall innskudd som tas ut av bankene, og dette oppveies av nye innskudd. Bankene kan derfor vanligvis utbe­ tale penger til de som sier opp lånene sine uten at de trenger å holde en særlig stor pengesum som fond (som oftest fastsatt ved lov). Mesteparten av pengene de forvalter er ute i form av lån. Dette forandrer seg under kriser og kriger osv. Da kan banker gå konkurs om de ikke har sikret seg fond i form av lån fra andre banker, staten osv. Her i landet er det meningen at rprfr^bankene skal være sikret mot konkurs ved den lovpåbudte plikten de har til å holde et felles garantifond. Bankenes profitt utgjøres av forskjellen mellom den rentesurnmen de tjener på utlån og den de betaler for innskudd. Og profittraten på bankkapitalen er nettovinsten dividert med egenkapitalen multiplisert med hundre. Dersom nettovinsten er 300 000 kr. og egenkapitalen 2 mill. kr. er profittraten te . 300 000 s 2 000 000 X 100 ~ 15 (Det er verdt å merke seg at når det gjelder aksjeselskaper, 7. Innføring i politisk økonomi

Rente

97

gir de forskjellige former for aksjeeie rett til en del av profit­ ten (dividende) som vanligvis ligger et sted mellom bankrenten og den profitt som den «aktive» kapitalist får.) Spredningen av kredittsystemet gjennom bankene og av aksjeselskapsformen, av lånekapital i det hele tatt inne­ bærer at lånekapitalen brukes av personer som ikke eier kapita­ len. Det er oppstått et skille mellom kapitaleie og kapitalinve­ stering. Kapitalisten blir en eier som har fått mindre og mindre å gjøre med produksjonen, som drives av ansatt perso­ nale, disponenter og direktører osv. Dette skillet viser at den kapitalistiske eiendomsretten er blitt unødvendig for produk­ sjonen og at den er en snylterrett.

Bankprofitt =

Summen av renter som betales av låntakerne

Summen av renter som utbetales til innskyterne

■

Bankkapitalens_ profittrate

Sum av bankens nettovinst

•100

Bankens egenkapital

■ Bankene får sin profitt slik:

(enkelt eksempel)

Egenkapital Fremmed kapital (innlånt kapital) Samlet kapital Kapital utlånt på kredit Rente på sparekonti Rente for utlån Rentesum til sparekonti Rentesum av utlån Bankens bruttoprofitt Bankens transaksjonskostnader Bankens rene gevinst

BankkapitalenS- 30 profittrate 200

98

200 1500 1700 1600 2% 4% 30 64 64 -r 30 = 34 4 34 4- 4 = 30

. -|qq = 15 %

Hvordan får det kapitalistiske landbruket sin del av profitten? Eierforhold og bruksforhold i jordbruket er tildels forskjellige i de forskjellige kapitalistiske land. I Norge dominerer selveierbrukene og småbondebrukene, det er få egentlige kapita­ listiske storbruk og godseierbruk (over 500 mål). I denne teksten holder vi oss til land med mer velutviklede typisk kapitalistiske forhold i jordbruket for enkelhets skyld. En del av den samlede profitt som går til jordeierne, kaller vi grunnrente (jordrente). Jordbruksnæringen under kapitalismen står i en nokså spesiell stilling, for det første fordi det i eiendomsforholdene er rester som går tilbake til førkapitalistisk tid, og dernest fordi all jord er belagt med eiendomsrett, med eiendomsmonopol, som vi sier. I Norge fins det ikke en fot jord som ikke eies av noen, det fins ikke fri jord. Det er derfor nokså innfløkte forhold som spiller inn i spørsmålet om grunnrenten. For at det skal bli lettere å forstå kan vi ta utgangspunkt i et land hvor kapitalismen har trengt sterkt inn i jordbruket, f.eks. England. Her eies bortimot halvparten av all jord av store jordeiere, eller godseiere. De leier for det meste ut jorda til forpaktere, som igjen driver jorda ved hjelp av leid arbeidshjelp, landbruksarbeidere. Merverdien i jordbruket skriver seg fra det merarbeidet som disse landbruksarbeiderne yter, akkurat som i industrien. ( Ved siden av dette produseres det ogsa verdi på brukene som drives av selveierbønder.) Den merverdien de produserer, går først og fremst til forpak­ teren, kapitalistbonden. Men han får bare en del av den, og denne delen svarer til gjennomsnittsprofittraten i vedkom­ mende samfunn. Men merverdien i jordbruket utgjør også en annen del ut over denne gjennomsnittsprofitten, og denne ekstraprofitten er det som går til jordeieren, godseieren i form av grunnrente. I tilfelle grunneieren ikke leier ut jorda til en forpakter men selv ansetter landarbeidere, får han både ekstraprofitten og enda én form for grunnrente. Dette høres litt merkelig. Vi har jo hørt at i den kapitalis­ tiske industriproduksjonen er det slik at profitten har en tendeds til a jevne seg ut til den gjennomsnittlige profittrate, og at dette skjer ved at kapitalen flyter over fra bedrifter og bransjer med lav lønnsomhet og lav organisk sammenset­ ning av kapitalen, til bedrifter med høyere lønnsomhet og høy organisk sammensetning av kapitalen. At det i jordbruket

Grunnrente

99

Gjennomsnitts* profitt pluss ekstraprofitt

100

på tross av forholdsvis lav organisk sammensetning av kapita­ len kan inn tjenes en ekstraprofitt i form av grunnrente ut over gjennomsnittsprofittraten, og at dette likevel ikke fører til at kapital strømmer inn utenfra, skyldes ekstraordinære forhold i jordbruket. Vi skal ikke komme detaljert inn på dette her, men nevne et par av de viktigste forholdene som spiller inn. Spørsmålet blir altså å forklare hvorfor det ikke i jord­ bruket som i andre bransjer strømmer kapital inn og ut, og at det er derfor fordelingen av merverdien kan fortsette som den gjør der, som gjennomsnittsprofitt pluss ekstraprofitt i form av grunnrente. Jordbruk er bruk av jord som eies privat. Dette privateiet av jord virker som en barriere som både hindrer fri innpass for kapital til jordbruket, og kapitalflukt fra jordbruket, dvs. hindrer at den merverdi som er opparbei­ det i jordbruket, tas ut og settes inn i andre bransjer. Den «ekstra» merverdi som skyldes den lave organiske sammenset­ ning i jordbruket (forholdsvis mindre utlegg til driftsbygninger, redskap osv. enn til arbeidskraft sammenliknet med indu­ strien, en må stadig huske at det er kapitalistisk storj ordbruk vi snakker om) blir derfor ikke fordelt og utjevnet mellom de andre bransjene i produksjonen. Et eksempel vil forhåpent­ lig vise noen av forskjellene. La oss si at en kapitalist som eier en skofabrikk, ønsker å fordoble sin kapitalinvestering. Da kan han enten utvide ved å bygge på fabrikken, eller bygge en fabrikk til. Dette byr ikke på noen problemer, så sant han kan skaffe pengene. I jordbruket er det ikke så enkelt. Hvis en bonde ønsker å fordoble sin virksomhet, er problemene helt forskjellige. Det han kan gjøre er å prøve å få kjøpt noe jord eller hele garden til en annen bonde, og dette skjer i en viss utstrekning ved nedlegging og sam­ menslåing av bruk i mange land, men det øker ikke i og for seg omfanget av bondenæringen, det bare utvider en manns bruk på bekostning av en annens. Siden den forholds­ vis brukbare jorda for det meste alt er dyrket og opptatt og eies av andre, er adgangen til mer jord svært begrenset, og en utvidelse av jordbruket betyr enten at det må legges ny jord under plogen, eller større kapitalinvesteringer eller mer intensiv drift på den jorda som alt er i bruk. Men under forhold med kapitalistisk jordutleie og jordeie viser erfaringen at nettopp disse forholdene for en stor del hindrer nyinvesteringer, og især investeringer utenfra, fra andre bran­ sjer. Og den kapitalistiske forpakter som allerede leier jord,

vil alltid kvie seg for nyinvesteringer, fordi det bare fører til at jordeieren forhøyer grunnrenten. Nå skal vi gå over til å se nærmere på de to formene for grunnrente som vi har å gjøre med under kapitalismen, nemlig differensialrente og absolutt rente. En form for grunnrente er differensialrenté — hvordan oppstår den?

Jord har forskjellig bonitet — noe jord er mer fruktbar og gir større avlinger enn annen jord. Med samme arbeidsinnsats vil fruktbar jord gi større avling enn mindre fruktbar jord. Noe jord ligger nærmere store markeder, byer, transport­ veier osv. slik at noen bønder sparer transportkostnader osv. For å vise hvordan dette virker kan vi ta for oss tre bruk som er like store, men hvor jorda er av forskjellig fruktbarhet. Hvert bruk legger ut 14 000 kr. i ett år til såkorn og arbeids­ lønn. Vi sier at gjennomsnittsprofitten er 20 prosent. Siden jorda på de tre brukene har forskjellig kvalitet, vil kornavlingene variere: 10 000 kg på bruket med den dårligste jorda, 12 000 kg på bruket med middels god jord og 15 000 kg på bruket med den beste jord. Produksjonsprisen på korn fra alle brukene er den samme, 16 800 kr. (produksjonskostna­ den pluss gjennomsnittsprofitten). Dette betyr at på det første bruket vil produksjonen av 1 kg korn koste 1,68 kr., på det andre 1,40 kr., og på det tredje 1,12 kr. Når kornet kommer på markedet, blir det ikke tatt hensyn til at det er dyrket på jord av forskjellig fruktbarhet. Prisen på korn er den samme, uansett hvor kornet er dyrket. Normalt trenger markedet korn fra alle tre slags jord. Derfor må markedsprisen bli 1,68 pr. kg, prisnivået for korn dyrket på den dårligste jorda. Blir den ikke det, faller den dårligste jorda ut av produksjonen, fordi det ikke lønner seg. Og faller den dårligste jorda ut, blir den middels gode jorda i neste omgang den dårligste, og vil da falle ut av produksjo­ nen den også, dersom det skulle gjelde en annen lov for prisene på jordbruksprodukter enn den at også produkter fra den dårligste jorda skal ha gjennomsnittsprofitten. Vi ser altså at bonden som dyrker på den dårligste jorda får bare gjennomsnittsprofitten, han som dyrker på den mid­ dels gode jorda får gjennomsnittsprofitten pluss en differen­ sialrente på 28 øre pr. kg, han som dyrker på den beste jorda får gjennomsnittsprofitten pluss en differensialrente på

101

56 øre pr. kg. Differensialrente får også de som har små transportomkostninger. Vi må se litt nærmere på det prinsipp som gjelder for prisdannelsen i jordbruket, at prisene bestemmes av produk­ sjonsprisen på den dårligste jorda. (Under neste spørsmål skal vi se at det likevel blir et tillegg til denne prisen.) Slik er det ikke i industrien, som vi har vært inne på foran. Der bestemmes produksjonsprisen av gjennomsnittsvilkårene som gjelder for produksjonen. At det er annerledes i jordbru­ ket, kommer som før sagt av at tilgangen på jord er begren­ set. Dette medfører at det er umulig etter forgodtbefinnende å organisere et ønsket antall bruk på den beste jord. I indu­ strien derimot er det slik at det egentlig ikke er noen grense for tallet på forbedrede maskiner og annet utstyr en bedrift kan skaffe seg. Det vi kaller differensialrente — at kapital nedlagt i bedre jord gir merfortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten —- er derjor noe som vil vedvare selv om privat eie av jord avskajjes. I tilfelle jorda er leid ut til forpaktere, er det jordeieren som får differensialrenten, mens forpakteren får gjennomsnittsprofitten. Dette skyldes at det på grunn av konkurransen under kapitalismen alltid er tilgang på forpaktere som godtar disse vilkårene. Vi må også merke oss at på samme måten som all merverdi er skapt ved menneskets arbeid, så har ikke bare gjennomsnittsprofitten, men også denne merprofitten i jordbruket sitt opphav i arbeid og bare det. Da vi behandlet begrepet arbeids­ midler foran i denne boka, nevnte vi at jorda var et arbeids­ middel, et arbeidsredskap så å si. Arbeid med fruktbar jord som redskap betyr det samme som arbeid med bedre maskiner, dvs. det blir en forskjell i arbeidsproduktiviteten.

Hva er absolutt grunnrente?

102

Store jordeiere får ikke bare differensialrente, de får i tillegg også det vi kaller absolutt rente. Vi husker fra eksemplet vi nevnte under forrige spørsmål at den dårligste jorda ikke gir noe merprofitt. Vi tillot oss der en liten forenkling og gikk ut ifra at en som leier den dårligste jorda må selge kornet sitt til en pris som utgjøres av utleggene han har hatt pluss gjennomsnittsprofitten, altsa til den pris vi kaller produksjonsprisen. Det vi før har bemerket om at utjamningen til gjennom-

snittsprofitten hindres i jordbruket, gjør at varene blir solgt til sin individuelle verdi, dvs. over produksjonsprisen. Men en stor jordeier som leier ut jord til forpaktere, vil naturligvis ikke leie ut selv den dårligste jorda gratis. Dette fører til at forpakteren må legge til et beløp over gjennom­ snittsprofitten når han selger produktene sine. Dette betyr at markedsprisen under slike forhold blir noe høyere enn pro­ duksjonsprisen på den dårligste jorda. Det er dette tilegget som kalles absolutt grunnrente og som går til jordeieren. Den absolutte grunnrente er nødvendig, for ellers ville ingen for­ pakte den dårligste jorda (dersom forpakteren altså skulle måtte gi avkall på en del av gjennomsnittsprofitten til jord­ eieren). Vi gjør igjen oppmerksom på at vi her har behandlet jordbruket under utviklede kapitalistiske forhold, slike for­ hold som i meget stor grad er dominerende i land som f.eks. England. Vi må tilføye at ser man verden under ett, er det ikke vanskelig å oppdage at produksjonsforholdene i jordbru­ ket er svært mangfoldige — det gjelder eierforhold, bruksfor­ hold og markedsforhold (innkjøp av redskap og salg av produkter). Alt dette kan vi ikke behandle her i denne grunn­ boka. Over alt, i alle kapitalistiske land gjelder på tross av all forskjell at landbruksarbeideren og den arbeidende bonde utplyndres enten av store jordeiere og kapitalistiske jordbru­ kere eller av andre kapitalister, banker osv. Her i Norge gjør de samme hovedtendenser seg gjeldende som i de andre kapitalistiske land hvor strukturen i jordbruket delvis er den samme. Vi skal ikke her komme inn på særdragene ved det norske jordbruket, siden det ikke hører hjemme her å behand­ le næringsgrener hver for seg. Det ville dessuten kreves spesi­ alundersøkelser og spesialstudium. For å hindre misforståelser bør vi likevel tilføye her at de norske bøndenes egne tiltak (innkjøps- og salgssamvirke osv.) og statens jordbrukspolitikk (tilskott til produksjonsmidler og subsidieordninger knyttet til avsetningen av produktene osv.) på flere måter modifiserer prisdannelsen i jordbruket i forhold til det som er sagt oven­ for. Men modifiseringene skjer nettopp ut fra at de alminne­ lige lover for jordbruksproduksjon under kapitalismen ville gjøre seg gjeldende hvis vi ikke hadde modifiseringene. Det er uten videre klart at med den sterkere tilnærming mellom alle land i verden som vi er vitne til, vil f.eks. verdensmarke­ dets priser på jordbruksprodukter gjøre seg mer og mer gjel­ dende. Og verdensmarkedets priser er underlagt lovene for

jordbruk i Norge

103

den kapitalistiske prisdannelsen på jordbruksprodukter. Jord­ bruksproduktene kan derjor bli dyrere uten at det er de arbei­ dende bønder som høster jortjenesten. Om den norske ordningen med subsidier til visse jordbruks­ produkter er det å si at den gir visse bruksformer muligheter til å overleve, eller leve lenger. Men man må også være klar over at subsidieordningene dertil gir staten mulighet til å holde strengt oppsyn med prisene på jordbruksvarer, og dess­ uten til å redusere lønnsutgiftene i næringslivet ellers ved at prisene på matvarer fra jordbruket holdes nede gjennom bevilgninger til subsidier over statsbudsjettet. Selv om bøn­ dene nyter godt av disse pengene på første hånd, nyter indu­ strien ikke mindre godt av dem på annen hånd. Det som er sagt foran om det kapitalistiske storjordbruket i de land hvor disse formene er utviklet, må ikke forlede til å tro at fortjenesten for den jevne norske bonde som driver bruket med sin egen og familiens arbeidskraft, er særlig høy. Driftsoverskottet for et bruk på 50—100 mål hvor hele familien arbeider var gjennomsnittlig 16 504 kr. i 1969. Lønnsevnen pr. time var samme år i jordbruket 7,74 kr., i industrien 12,28 kr. Inntekt av bierverv ved siden av jord­ bruksdriften får stadig større betydning for flertallet av bruksenheter i det norske jordbruket.

Reproduksjonen under kapitalismen og de økonomiske krisene Hva mener vi med reproduksjon?

Enkel reproduksjon

104

I alle kapitalistiske land produseres det til enhver tid en masse forskjellige varer: Denne vareproduksjonen er i stadig bevegelse på forskjellige måter. Varene produseres, brukes opp og produseres på nytt. Det at produksjonen stadig gjentar seg, stadig fornyes, kaller vi reproduksjon. Reproduksjon betyr altså stadig gjentatt produksjon. Det vi kaller enkel reproduksjon har vi å gjøre med i tilfelle et samfunn hvert år produserer det samme kvantum produkter. Det skjer da ingen utvidelse av produksjonen. Vi vil gjerne her tilføye at dette begrepet — enkel reproduk­ sjon — brukes i den marxistiske politiske økonomi mer som et forklaringsbegrep for å skjønne hvordan reproduksjonen under kapitalismen egentlig foregår, enn som et faktum som

gjelder for produksjonen. Vi skal straks gå nærmere inn på dette slik at det kan bli klart. Vi husker fra det som er forklart foran, at før kapitalismen kom til verden, skjedde det en meget langsom utvikling av produktivkreftene. Vi kan derfor si at reproduksjonen i det førkapitalistiske samfunnet kom nær opp til det vi kaller enkel reproduksjon. Mengden av produserte varer utvidet seg ikke noe særlig fra år til år, eller fra tiår til tiår. Det som særkjenner kapitalismen er at innsatsen av kapital utvides, at produksjonen foregår som utvidet reproduksjon. Det er viktig å merke seg at det som reproduseres ikke bare er massen av produkter, men også de samfunnsmessige produksjonsforholdene, forholdet mellom menneskene i

Utvidet reproduksjon

Kapitalakkumulasjonen Reproduksjon av materielle goder

Hovedmomenter i reproduksjonsprosessen

Reproduksjon av arbeidskraften Reproduksjon av produksjonsforholdene

Reproduksjonsmåter

Produksjonsprosessen gjentar seg i uforandret omfang

Merverdien i sin helhet brukes opp til kapitalistenes personlige behov

Produksjonsprosessen gjentar seg i utvidet omfang

En del av merverdien blir akkumulert, blir tilleggskapital Resten av merverdien går til kapitalistenes personlige behov (innkomst)

Faktorer som bestemmer kapitalakkumulasjonens omfang Merverdiens absolutte høyde avhenger av

— graden av utbytning av arbeidskraften — nivået i arbeidsproduktiviteten — den absolutte størrelsen på den forskutterte kapital Den proporsjonale delingen av merverdien i kapital og innkomst Størrelsesforskjellen mellom anvendt og konsumert kapital

105

produksjonen. Det innebærer at produktene reproduseres ikke bare som produkter, men som produkter i vareform, at kapita­ len reproduseres som kapital, arbeidskraften som arbeidskraft og kapitalisten som kapitalist — med reproduksjonen av va­ rene reproduseres altså også de kapitalistiske klasseforhold og eiendomsforhold. Når produksjonen er kapitalistisk i sin form, blir også reproduksjonen kapitalistisk i formen.

Nasjonalproduktet og nasjonalinntekten — hva er det? F. eks. er det norske &rø//onasjonalprodukt den samlede bruttoproduksjon regnet ut for hvert år, slik at råvarer, brenn­ stoffer og andre hjelpestoffer som er gått med i produksjonen allerede er trukket fra. Det deler seg i to deler. Den ene delen utgjøres av det som går med til å erstatte slitasjen på produksjonsutstyret, kapitalslitet (depresieringen), det vil si det som er nødvendig for reproduksjonen. Det kapitalutsty­ ret som er brukt opp må erstattes for å kunne fortsette produk­ sjonen. Den andre delen utgjøres av den nye verdien som er skapt i produksjonen i løpet av året, og kalles »